Revolusjonstid-napoleonstid [13] 8202049415, 8202049601

Citation preview

CAPPELENS V e r d e n s h is t o r ie BIND 13

Revolusjonstid — napoleonstid KNUT MYKLAND

J. W . CAPPELENS FORLAG A.S

Nordisk hovedredaktør: ERLING B JØ L Norsk redaktør: K N U T M YKLAND

c © J. W. Cappelens Forlag a-s 1985 Billedredaksjon og layout: Anders Røhr og Knud Sandvej Grafisk tilrettelegging: Axel Surland Billedtekster: Anders Røhr Cappelens Verdenshistorie er satt i fotosats med 10/12 Baskerville hos Alfabeta a.s, Halden, og trykt hos Otava, Finland 1985 Illustrasjonene er reprodusert av Scan-Lith, København Omslag og bokbind ved Reidar Gjørven ISBN 82-02-04941-5 (ib.)-b in d 13 ISBN 82-02-04960-1 (komplett)

Innhold

Menneskerettighetene og verdenshegemoniet ...................................

8

Det politiske og sosiale mønster . .

11

En splittet verdensdel, 11. Stater og statssystemer, 14. Styreformer, 18. K atarina den stores Russland, 21. Georg 3.s Storbritannia, 26. Østelbisk godseiervelde, 28. Vest­ europeisk borgermakt, 30. Mobili­ sering av ressurser, 33. Borgerskapets maktambisjoner, 36. Godseiervelde og befolkningspress, 38. Idéer og impulser, 39. Maktbalanse i ubalanse, 41.

Den amerikanske uavhengighetsreisningen ...........................................

43

To imperier, 43. Tretten kolonier, 44. To presidenter og to syn, 46. Massedemonstrasjoner og boikott, 48. En amerikansk provokasjon, 49. Britiske represalier, 51. Mellom fred og krig, 53. Mot krig, 55. Uavhengighets­ kamp eller revolusjon, 57. «Slag må avgjøre», 58. Krig i tre verdensdeler, 61. Fredsslutningen, 64.

Et nytt im p eriu m ..........................

«Et rep av sand», 84. «En forsamling av halvguder», 85. Konstitusjonen, 86. «Den amerikanske revolusjonen»,

Den store omveltningen i Frankrike

92

Stat og samfunn, 94. Adelen, 96. Bourgeoisiet, 97. Bonden, 99. Aristo­ kratiets revolt og eneveldets fall, 101. Den politiske vekkelse, 105. Fra stenderforsamling til nasjonalfor­ samling, 106. Stormen på Bastillen, 111. «Den store skrekken», 113. Med kongen mot jordherrene, 115. Bøndene bourgeoisiets redskap?, 117. «Revolusjonens pinsenatt», 119. Kvinnetoget mot Versailles, 120. Den grunnlovgivende forsamling, 122. M irabeau og Lafayette, 123. Menneskets og borgerens rettigheter, 126. Konstitusjonen, 129. Staten og kirken, 131. Skatt og finanser, 132. Omveltningen og resultatet, 133.

Reaksjon og reaksjoner .................... 135

66

Krise og konsolidering, 66. Mislykket reformforsøk, 66. Pitt den yngre, 69. Irland frigjøres og lenkes, 71. «Gå fram som i Amerika», 74. India —fra utplyndring til statskontroll, 76. Det britiske Nord-Amerika, 80. Det nye verdensrike, 80.

En ny stat og en ny statstype . . . .

88. Inspirasjonskilde og konfliktskaper, 91.

Josef 2.s revolusjon, 135. Utenriks­ politiske nederlag, 137. «Den polske revolusjonen», 140. «En morgenrøde for menneskeheten», 142. «Den største og beste begivenhet, 143. Irsk samling og seier, 146. Slavenes stat, 146.

Idealet og guillotinen . ..................

82

149

Gironden og krigen, 149. Katarinas korstog, 151. Polens andre deling, 153. Frankrikes andre revolusjon, 154. Gironden og jakobinerne, 157. Velferdsutvalget og terroren, 161. Terrorregimets fall, 168.

Thermidorianernes republikk . . . . Oppgjøret med venstresiden, 172.

172

Oppgjøret med rojalistene, 175. Polens tredje deling, 177. De første fredsslutninger, 179. Italia under fransk kontroll, 180. Irernes opprør, 184. Felttoget mot Egypt, 185. Den 18. brum aire, 187.

Ekteskap og dynasti, 259. Konti­ nentets hersker, 260. Arven fra revolusjonen, 265.

M ot Waterloo og W ien................ 269

Napoleon og Frankrike................. 193 Napoleon Bonaparte, 193. Diktatur i konstitusjonell ramme, 197. Den administrative sentralisering, 200. Forsoningen med kirken, 202. Den graderte likhet og den kontrollerte frihet, 206. Fra krig til fred, 210. Keiserdømmet, 215.

M ot herredømmet i Europa

....

Katastrofen i Russland, 270. «Hele Europa marsjerer nå mot oss», 274. Abdikasjonen, 278. Bourbonerne på tronen, 280. De hundre dagene, 283. Stormakter og maktbalanse, 288. Bolverk mot Frankrike, 292.

Rule Britannia............................... 294

217

Krigsutbruddet, 217. Kanalen og Trafalgar, 221. Kjøp av allierte, 224. Tsar Alexanders Russland, 227. Den tredje koalisjonen, 228. Fra U lm til Friedland, 229. Feltherren, hæren og slagene, 232. Det nye Europa-kartet, 237. Fastlandssperringen, 240. Stormen mot Norden, 242. Keiser og pave, 245. Kongelig farse og spansk tragedie, 247. Østerrikes fjerde krig og fjerde nederlag, 250. Fastlandssperringens fallitt, 255.

«Det største fremskritt i sivilisasjon», 296. Republikken som overlevde, 300. Konflikt og fellesskap, 304. Latin-Amerika, 307. Francisco de M iranda, 310. Brasils vei til uavhen­ gighet, 312. Den første revolusjonsbølgen, 315. Grito fra Dolores, 317. Fra iberisk herredømme til britisk dominans, 319. Storbritannia og Østen, 321. Bomull og opium, 235.

Revolusjonens evangelium ............ 330 Litteraturveiledning ..................... 333 Illustrasjonskilder.......................... 335

K art Europas store og små stater i slutten av 1700-tallet .......................... 13 Frankrike under «den store skrekken>> 20. juli—5. august 1789 ........................................ 115 Provinsreisninger i Frankrike . . . . 167 Europa etter freden i Lunéville 1801 209

Napoleons felttog i MellomEuropa 1805—07 og i Russland 18 12.......................... Slaget ved Austerlitz 1805 ............ Rhinfor bundet 1807 ..................... Napoleons hegemonisystem............

233 236 238 263

Menneskerettighetene og verdenshegemoniet

«Alle mennesker fødes like» heter det i den amerikanske uavhengighetserklæringen som ble vedtatt i Philadelphia 4. juli 1776. På dette utsnittet av et samtidig stikk sees tre av hovedmennene bak erklæringen på trappen utenfor Independence Hall like etter det historiske møtet. Fra venstre: Thomas Jefferson, Benjamin Franklin og John Hancock. Blant de fremmøtte i for­ grunnen sees også en indianer.

Den 2. juli 1776 besluttet den andre kontinentale kongres­ sen i Philadelphia å bryte den politiske forbindelsen med Storbritannia, og to dager senere vedtok den en uavhengighetserklæring som kan stå som den teoretiske innledning til revolusjonstidens historie i Europa og Amerika: «V i holder disse sannheter for selvinnlysende: at alle mennesker fødes like; at deres skaper har forlent dem med visse uavhendelige rettigheter; at mellom disse er liv, frihet og streben etter lykke.»

Om kvelden den 18. juni 1815 var Napoleons forsøk på å gjenerobre makten i Frankrike og Europa definitivt til ende. Utover det bølgende landskapet ved Waterloo lå titusener av falne. Den ville vrinsken fra skamskutte hester blandet seg med skrik, rop, stønn fra lemlestede og døende mennesker, ofret, ikke i kamp for menneskerettighetene, men i en kamp for den sterke stat, en kamp om det politiske herredømme i Europa. Mellom disse to hendelsene —formuleringen av mennes­ kenes uavhendelige rettigheter i Philadelphia og slaget ved Waterloo—ligger førti år av menneskehetens historie. Det er ingen lang periode, men et hendingsmettet tidsrom. Det var i disse årene Mozart komponerte Tryllefløyten og Beethoven skapte sine store symfonier. Det var nå Goethe skrev første del av Faust og Emanuel Kant formet sine dyptpløyende filosofiske verker om grensene for menneske­ lig erkjennelse. Det var i dette tidsrom menneskene vant sin første store seier over sykdommene ved oppfinnelsen av koppevaksinen, og det var nå James W att løste kraftproblemet i en ekspanderende industri med dampmaskinen. Fra den amerikanske uavhengighetserklæringen til slaget ved Waterloo går en hovedlinje i den politiske historie. Uavhengighetserklæringen kan stå som en samlende ram­ me omkring de mange reformbevegelser, revolusjonstilløp og revolusjoner som preget siste fjerdepart av 1700-tallet: kamp for politiske reformer i Storbritannia, kamp for større indre selvstyre i Irland, reisning mot stattholder og handelsoligarki i Nederland, Bernstorff-kretsens økonomiske og

Menneskerettighetene oy veraeih§Ké§érhhffiét S få O

sosiale reformer i Danmark og Norge, Josef 2.s omstøpning av habsburgmonarkiet, den franske revolusjon med ring­ virkninger i tid og rom. Menneskene syntes å stå ved et verdenshistorisk skille, et skille det franske konventet mar­ kerte i 1793 med å innføre en ny kalender. Tiden skulle ikke lenger regnes fra Kristi fødsel, men fra den franske republik­ kens fødsel. Av denne brokete mengde av fakta stiger spørsmålene uvilkårlig fram: Hva var bakgrunnen for de mange revolusjonstilløp og revolusjoner i Europa og i Amerika i siste fjerdepart av 1700-tallet og de første decennier av 1800tallet? Hvorfor ble konstitusjonen fra Philadelphia stående, og hvorfor førte frihetsreisningen i Europa over i napoleonstidens autoritære regimer og blodige maktkamper? - Hva stod igjen av revolusjonstidens vakre drømmer om frihet og likhet og konstitusjonelt styre da maktbalansen etter Waterloo igjen ble etablert på det europeiske kontinent? Det er disse spørsmålene dette bindet av verdenshistorien vil kretse om.

Napoleons kamp om verdensherre­ dømmet er tapt. Den slagne keiser føres som fange til Storbritannia om bord på det britiske krigsskipet «Bellerophon» for å overføres til «Northumberland» som bragte ham til St. Helena. Utsnitt av sir William Orchardsons maleri fra 1860. (Se også illustr. s. 331.)

(_|

Det politiske og sosiale mønster En splittet verdensdel Det finnes ikke sikre opplysninger om hvor mange mennes­ ker som levde på jorden omkring år 1775, men fagfolk mener at tallet må ha ligget mellom 750 og 800 millioner. Av disse bodde omkring 1 million i Oceania, 18 millioner i Amerika, omkring 100 millioner i Afrika, 500 millioner i Asia og omkring 160 millioner pa den vestlige trekanten av det store euroasiatiske kontinent som vi kaller Europa. Tre av fem mennesker var med andre ord asiat, hvert femte menneske europeer. Selv om europeerne bare utgjorde omkring tjue prosent av jordens befolkning, holdt de allerede nå på å innta en lederstilling i verdenssamfunnet I slutten av 1700-tallet levde flertallet av menneskene på kloden i tre områder som på mange måter lignet hverandre, Kina, India og Europa. Folketallet var noenlunde like stort, selv om Kina nå som senere lå klart foran, og India kom på sisteplassen. I alle områdene fant man kulturtradi­ sjoner med røtter tusener av år tilbake i tiden. Det fantes også store byer med praktfulle byggverk og et borgerskap engasjert i en utstrakt handel. Politisk sett var derimot forskjellen stor i de tre områdene. Kina var fortsatt en politisk enhet som det hadde vært gjennom flere hundreår, nå styrt av keisere av Qing-dynastiet. Under Akbar (1556 1605) hadde mesteparten av India stått under mogulkeiseren, men i slutten av 1700-tallet holdt India på å falle fra hverandre i en lang rekke mindre stater og statsforbund, og mogulkeiseren i Delhi var bare en politisk skyggefigur. Den neste samlingen av India ble gjennomført av briter. Europa var som før politisk splittet og bestod av over 330 stater og selvstendige territorier. Midt i Europa lå Det tyskromerske riket, som formelt utgjorde en politisk enhet, med en valgt keiser som den formelle hersker, og en rikskammerrett i Wetzlar, en hovrett i Wien og en riksdag i Regensburg son? felles imperiale styringsorganer. Men i virkeligheten var Tyskland splittet opp i omkring 300 større og mindre stater og territorier, kurfyrstedømmer, erkebispedømmer, hertugdømmer, bystater. Enkelte av disse, som Sachsen og

Motstående side: Europeerne inn­ lemmet stadig større deler av kloden i sin interessesfære. Her er det James Cook og medlemmer av hans mannskap som går i land i Botany Bay i Australia i april 1770. Utsnitt av et samtidig stikk av T. A. Gilfillan. Det var stedets rike vegetasjon som gav Cook idéen til navnet Botany Bay. Atten år senere proklamerte den første guvernøren i New South Wales, Arthur Phillip, kolonien som britisk (se illustr. s. 220).

12

Det politiske og sosiale mønster

i\ '

Gateparti med handelsboder i Kanton. Utsnitt av et europeisk stikk fra første halvdel av 1800-tallet. To kulier bærer en fornem herre i bære­ stol. Europeerne hentet i første rekke porselen, silke og te i Kanton.

Bayern, hadde en utstrekning som Danmark i dag og en befolkning på et par millioner, men de fleste var bare en brøkdel av dette. Den sveitsiske konføderasjonen var i navnet en politisk enhet, men det politiske tyngdepunktet lå i hver enkelt av kantonene, skilt fra hverandre av mektige fjellmassiver og språklige og religiøse skranker. Det politiske kartet over Italia var ikke ulikt kartet over Tyskland. Kongeriket Napoli og Sicilia som omfattet både foten på den italienske støvelen og Sicilia, var et relativt stort rike med omkring 4 millioner innbyggere, men for øvrig var Italia splittet opp i et dusin selvstendige og halvt selvstendige små fyrstedømmer og bystater. Rundt dette beltet av småstater fra Italia i sør til Tyskland i nord lå det en halvring av store stater målt med europeiske mål, i øst Det osmanske rike, habsburgmonarkiet, Russland, Preussen og Polen, som snart skulle forsvin­ ne som egen stat, i nord de to gamle rivalene Sverige og Danmark-Norge. I vest lå statene på rekke langs Nordsjøen og Atlanterhavet, Nederland, Storbritannia, Frankrike, Spania og Portugal. Befolkningsmessig stod Frankrike, habsburgmonarkiet og Russland i en særstilling, hver med omkring 25 millioner innbyggere, og de tre statene hadde nesten like mange innbyggere som alle de andre statene i Europa til sammen. Militært inntok disse tre sammen med Storbritannia og Preussen plassen som stormakter, som de mindre statene grupperte seg om. De mange oppdagelsesreiser på 1700-tallet hadde brakt europeerne viten om større deler av jorden. Hvor James Cook kom på sine mange reiser, møtte han overalt europe­ ere, i Canada, i Sør-Amerika, i Indonesia, i Afrika. Alle­ rede i 1689 var grensen mellom Kina og Russland offisielt fastlagt i Amur-regionen, og i 1727 fikk russerne tillatelse til å opprette en handelstasjon i Peking (Beijing). Da Cook i 1777 kom til vestkysten av Nord-Amerika på sin tredje og siste oppdagelsesreise, møtte han spaniere på vei nordover og russiske fangstfolk på vei sørover. Europeerne var engasjert i en verdensomspennende handel. De brakte negerslaver fra Afrika til Amerika og opium fra India til Kina. De hentet porselen og silke og te i Kanton, krydder i Indonesia og bomullstøyer og salpeter i India. Fra Amerika fikk de kaffe, sukker, ris, indigo, tobakk og fremfor alt edelmetaller som for en stor del ble brukt til betaling for varene fra Det fjerne østen. Europeerne holdt på å slynge sine fangarmer om hele kloden som handelsmenn, kolonis-

w

JROPAS STORE OG S M Å f FATER I SLUTTEN AV 0 0 -T A L L E T Detfysk-romerske rikets grense

G I

A Shetland

—— Statsgrense

Bergen*

- - - Grenser for områder som ble tatt fra Polen 1772,1793 , • - A ^rK n ø ye ne og "1795 I/* V ire noen få av småstatene '■ c y j .... ... Vy

a 0

olitc


^5 :::

j

A

X ***•/£**»•

Uj

ifp

m arkert

7 A O Christiania. o r

FINl|ANfir n f - ' r t n * ^

..

A

Versailles&&

fr i m \L ! Jf

m

# ^■*

Representanter for Frankrikes høyadel utenfor slottskapellet i Versailles kort før revolusjonen. Omkring 4 000 adelsfamilier hadde sitt o p pho ld i Versailles. Samtidig kobberstikk av Jacques Rigaud, nå i Musée de Versailles.

der. Hvorfor var det bare i Frankrike man fikk en total omstøpning av det politiske system og den sosiale struktur? De fleste av de mange opprør, revolter, revolusjoner og revolusjonstilløp i 1770- og 1780-årene ble resultatløse. Den franske revolusjon hadde det felles med den amerikanske uavhengighetsreisningen, at omveltningen lykkes. Men revolusjonen i Frankrike skilte seg også fra uavhengighets­ reisningen i Amerika ved at omveltningen var så langt mer gjennomgripende både politisk og sosialt, og ved at ring­ virkningene ble så langt større både i rom og i tid. Sett under en langtidssynsvinkel hadde Barnave rett. Omveltningen i 1789 innebar at et eneveldig monarki båret oppe av et gammelt føydalaristokrati, ble avløst av et konstitusjonelt styre med borgerskapet som den herskende samfunnsgruppe. Så langt var den franske revolusjon borgerskapets revolusjon. Men selve omveltningen kom som et resultat av mange samfunnskrefter i samspill og konflikt fra konge og aristokrati til småborgere og bønder. Statsmaktens kamp for å mobilisere nye økonomiske ressur­ ser var her den utløsende faktor som i habsburgmonarkiet og i Amerika.

i Stat og samfunn Fra 1600-tallet av hadde Frankrike inntatt plassen som den mektigste stat i Europa. En grunn til det var landets sentrale beliggenhet med grense mot M iddelhavet i sør og Atlanterhavet og Kanalen i vest og nord. En annen grunn var landets store økonomiske og befolkningsmessige ressur­ ser, i 1789 var folketallet 26 millioner. Bare Russland hadde

Stat og samfunn

trolig flere innbyggere. Frankrike hadde også vært tonean­ givende i kulturlivet. Fransk var de dannede samfunnsklassers språk overalt i Europa, et språk som Fredrik 2. av Preussen elsket og dyrket, som keiser Josef 2. brukte når han korresponderte med sin familie og K atarina den store i Russland benyttet i sine brev til fyrster og filosofvenner. På 1700-tallet hadde franske forfattere og filosofer preget det europeiske åndsliv, og franske statsformer har gitt etterti­ dens kunsthistorikere navn til tidens stilarter, regence, Louis seize og empire. Frankrike var det land i Vest-Europa som hadde stats- og samfunnsformer som iallfall ytre sett lignet mest på stats- og samfunnsformene i Øst-Europa. Styreformen var et tilnær­ met enevelde. To provinser, Bretagne og Languedoc, hadde stender med blant annet beskatningsrett, og de tretten parlamentene med Paris-parlamentet i spissen gjor­ de krav på en slags vetorett overfor kongens dekret. Men bortsett fra det var den franske kongen eneveldig innen de grenser som var skapt av det eksisterende lovverk, press­ grupper på ulike nivåer og det som var politisk mulig. Det er betegnende at han fremdeles hadde rett til å utstede vilkårlige fengslingsordrer, de såkalte l e t t r e s d e c a c h e t . Det franske samfunn var et stenderdelt samfunn som samfunnene i Øst-Europa, med geistligheten - omkring 120000 personer - som første stand, adelen - omkring 350000 personer —som andre stand, og med en tredjestand som omfattet den resterende del - omkring 98 prosent - av befolkningen. Ingen av de tre gruppene utgjorde noen homogen enhet. Geistligheten bestod av en fåtallig rik høygeistlighet og en lavgeistlighet som spente fra kloster­ brødre av ulike typer til fattige landsbyprester. Adelen falt i en rekke ulike kategorier. Et skille gikk mellom de som gjorde krav på å nedstamme fra den gamle krigeradelen og den nye kjoleadelen. Et annet og viktigere skille gikk mellom en fåtallig høyadel, de omkring 4000 familiene som oppholdt seg i Versailles, og provinsadelen - l e s h o b e r e a u x som bodde spredt ut over landet og som ofte, for å tale med madame Chatenay, var henvist til å pynte seg «med lånte sverd og til å leve av sine henders arbeid». Tredjestanden var økonomisk og sosialt mer splittet enn både første og andre stand. Den omfattet et bredt spektrum av yrker og sosiale grupper som spente fra store finansmenn og kjøpmenn til småborgere, daglønnsarbeidere og fattige, fra velholdne bønder —l e s l a b o r e u r s — til små lottbrukere—l e s m é t a y e r s - og jordløse landarbeidere.

95

Dette kobberstikket av J. M. Moreau fra 1777 viser andre representanter for fransk aristokrati. En høyadelig kvinne føres inn i sin teaterlosje, mens en av hennes tilbedere når å gi henne et chevalleresk kyss på hånden bak ektemannens rygg.

96

Den store omveltningen i Frankrike

\/

Adelen Det var andre stand som utgjorde den egentlige herskergruppe i samfunnet, men den var fattig på jord sammenlig­ net med adelen i Øst-Europa. I Ungarn og i Polen eide adelen omkring 80 prosent av all jord, i Frankrike bare 20 prosent, mens den franske kirke eide 10 prosent, borgere 30 prosent og bøndene 40 prosent. Frankrike var fremdeles inndelt i seigneurier, og seigneuren hadde en slags overord­ net eiendomsrett over all jord i sitt seigneuri, som gav ham visse rettigheter som jaktrett og fiskerett, visse monopoler som rett til å m ale korn, bake brød, presse druer og visse pengeinntekter. M en ikke alle seigneurer i Frankrike var adelige, og de seigneuriale rettigheter var beskjedne sam­ menlignet med de høyhetsrettigheter adelen i Øst-Europa hadde over sine bønder. Selv om det eksisterte omkring 80000 seigneuriale domstoler i Frankrike før revolusjonen, var domstolenes kompetanse langt mer begrenset enn de tilsvarende domstoler i Øst-Europa. Alle saker av betyd­ ning ble pådømt av statsdomstoler. I løpet av 1700-tallet hadde imidlertid den franske adelen fått en utstrakt kontroll over det sentrale styringsverket både av stat og kirke. Versailles rommet både hoff og en sentraladministrasjon under ett tak. Eudvig 14. hadde bevisst søkt å holde de to delene atskilt, og hans høyeste embetsmenn og medlemmene av parlamentene var stort sett rekruttert fra borgerskapet. Under Eudvig 16. gled hoff og administrasjon over i hverandre, og adelen hadde overalt fortrengt borgerne i de høyeste embetsstillingene. Det gjaldt alle ministrene med ett unntak, medlemmene av parlamentene og diplomatiet. Selv om geistligheten formelt utgjorde rikets første stand, måtte høygeistligheten nærmest regnes som en del av adelen. I 1789 var landets 139 biskoper og størstedelen av abbedene rekruttert fra adelen og levde et luksusliv i Versailles langt borte fra sine embetsdistrikter og klostre. Systematisk og konsekvent gikk adelen inn for å monopolisere de høyeste embetsstillinger for seg, og den konkurranse som eksisterte ved at borgere kunne kjøpe seg en adelstittel, ble utelukket som for eksempel med den berømte loven fra 1781 som forlangte at bare den kunne bli offiser som kunne dokumentere adelsskap i fire generasjo­ ner. Ved å stenge ute borgerskapet kom adelen til å få en utstrakt kontroll over statsstyre og kirke, som innehavere av høye embeter, som pressgrupper ved hoffet, og gjennom parlamentene. Embetsstillingene gav makt. De brakte også

Bourgeoisiet

97

Det franske folk under eneveldet. Fransk karikatur fra 1789. Folket, lenket på hender og føtter, bærer med bind for øynene konge, geist­ lighet og adel. Kongen bruker pisk og sporer.

Fra parken i Versailles hvor høyadelen levde sitt ubekymrede liv i glansen fra kongeparet. U tsnitt av et samtidig maleri av Robert Flubert (1 7 3 3 -1 8 0 8 ), nå i Musée de Versailles.

inntekter. Det er viktig å understreke at utgiftene til hoffhold ikke var så store som samtiden forestilte seg. De utgjorde i 1788 neppe mer enn seks prosent av statsinntekte­ ne. Men det må samtidig understrekes at betydelige deler av statens og kirkens inntekter ble kanalisert til adelen i form av høyt betalte embeter i stat og kirke og fyrstelig avlønnede kommandostillinger i hæren.

Bourgeoisiet «Alt ved don franske revolusjon kan bli"tilskrevet fremskrittet i sivilisasjon, opplysning og virksomhet,» skrev Antoine Barn ave i 1783, *5>såépmé* *»J**fttd«rosm§£ A is ,„ iV n t««S s |)« n'*»>****•-

eksempel avskåret fra å inngå kontrakter. Muligheten for skilsmisse stod åpen, men kvinner kunne bare søke skilsmis­ se i det tilfelle «hvor husbonden plasserer en permanent elskerinne i familiehusholdet». Napoleon hadde sin maktbasis i storborgerskapet, men han skulle bevisst søke å utvide dette fundamentet ved å skape en elite av admini­ stratorer, ved å føre en forsonende politikk overfor den gamle adelen og ved å skape en ny adel. Som førstekonsul gikk Napoleon systematisk inn for å vinne den gamle adelen. Emigrantene fikk igjen adgang til å vende tilbake til Frankrike uten å risikere straff, og 26. april 1801 stod bare vel tusen navn igjen på emigrantlistene. Den gamle adelen fikk ikke igjen sine gamle titler og sine gamle føydale rettigheter, men den kom i stor utstrek­ ning til å bli eier av sin gamle jord, dels ved oppkjøp gjen­ nom stråmenn, slektninger eller ved direkte personlig kjøp. Da Napoleon som keiser opprettet sin hoffstat i Tuileriene, ble dessuten mange av de nye hoffembetene besatt med folk fra det gamle aristokrati. Konventet hadde opphevet alle former for dekorasjoner fordi dette stod i skarp kontrast til likhetstanken. Men i 1802 tok Napoleon personlig initiativ til opprettelsen av en æreslegion for høyt fortjente menn, først og fremst offiserer, men også sivile. Året etter utnevnte han en rekke senatorer som fikk status som en slags overprefekter rundt i landet, med en lønn på 25 000 francs i året og et slott til residens. I

207

208

Napoleon og Frankrike

1804 ble atten av hans fremste generaler forfremmet til marskalker med fyrstelige gasjer. Samme år ble høyt betrodde menn tildelt tittelen fyrste, og to år senere utnevnte han en lang rekke hertuger. I mars 1808 ble det nye adelshierarkiet utformet som en helhet, hvor man også fant titlene greve, baron og ridder. Den gamle adelen var rekruttert gjennom arv. Det nye adelsskapet var basert på embete, fortjenester for staten og rikdom. For å kunne få tittelen hertug måtte man ha en årsinntekt på 200 000 franes, greve 30000, baron 15 000 og ridder 3000. Selv om den nye adelen ikke fikk noen føydale rettigheter og heller ingen skattefrihet, dannet den et klart brudd med det likhetsprinsipp som var knesatt i menneskerettighetserklæ­ ringen fra 1789, det prinsippet som hadde vært en lede­ stjerne under revolusjonen. Som konsul og keiser brøt Napoleon også med revolusjo­ nens frihetsidé. Forfatningen av år VIII var nærmest et gravmæle over den politiske frihet. Det ble også snart gjort store inngrep i den borgerlige frihet. Allerede kort etter statskuppet ble 60 av de 73 avisene i Paris stoppet, og i 1811 var det bare fire aviser igjen i hovedstaden. Støtet mot den frie presse fikk sitt viktige supplement i det hemmelige politi. Alt i Napoleons første år som konsul forekom det grove eksempler på brudd på rettssikkerheten. Julaften år 1800 for eksempel ble det gjort et mislykket attentat mot førstekonsulen. Napoleon gjorde jakobinerne ansvarlige, og 300 ble arrestert. Senere ble det påvist at det var rojalister

Attentatet mot førstekonsul Napoleon Bonaparte i Rue SaintNicaise julaften 1800. Samtidig stikk, nå i Musée Carnavalet, Paris. Napoleon og Joséphine - i vognen til venstre - slapp fra attentatet uten en skramme fordi kusken, fortelles det, var så beruset at han i rette øyeblikk hadde svingt svepen over hestene som satte i galopp. 22 mennesker ble drept, 56 såret og 50 leiligheter ble ødelagt.

UROPA ETTER FREDEN uUNÉVILLE 1801

S h e tla n d Bergen,,

Frankrike og de fire søsterrepublikker l Habsburgske besittelser

hristiani

O rk n ø yen e

åpr

LIVLAND

'J Preussen og prøyssf: kQ&Zm " 1' •A b e rd e e n besittelser ' SKOTTLAND Det tyske rikets grens

i

/f ^Gøteborg i . Gotland : -4R iga : .Å lb o rg KURLAND KGR.

. Napoli

Salom ki

Benevento

'NAPOLI

(SARDINIA

G ranada-^;

■•G ib^altarfS fir, •C e u ta

myndighet. Utenfor kretsen av familiestater lå Sveits (Den helvetiske republikk) og Rhinforbundet, hvor Napoleon inntok en overordnet stilling, i Sveits som mediator, i Rhinforbundet som protektor. Den ytre ringen av stater på kontinentet, Russland, Danmark-Norge, Østerrike. Preus­ sen, var Frankrikes allierte. Da Jean Baptiste Bernadotte i 1810 ble valgt til kronprins i Sverige, ble dette oppfattet som en ytterligere utvidelse av keiserens maktsfære. I selve Frankrike var Napoleon nærmest enevoldshersker, og han hadde også en utstrakt innflytelse i familiestatene. Det var Napoleon som hadde gjort Joseph, Ludvig, Jérome og M urat til konger og Eugene Beauharnais til visekonge, og han forlangte at de skulle bøye seg under hans vilje. «Slutt aldri å være fransk,» var hans råd til Ludvig. «Jeg har gjort deg til konge for å fremme mitt system,» sa han til M urat. Ludvig nektet å bøye seg for keiserens krav og måtte flykte fra sitt rike. De andre i familiekretsen følte