320 99 283MB
Norwegian Bokmål Pages 333 Year 1987
CAPPELENS VERDENSHISTORIE W
BIND 19
' 23S 28**
Den nye verdensorden ERLING BJØL
J. W. CAPPELENS FORLAG A S
Nordisk hovedredaktør: ERLING BJØL Norsk hovedredaktør: KNUT MYKLAND
Oversatt av: Håkon Bergset © J. W. Cappelens Forlag a-s 1987 Billedredaksjon og layout: Anders Røhr og Knud Sandvej Grafisk tilrettelegging: Axel Surland Billedtekster: Forfatteren og Knud Sandvej
©
3
Cappelens Verdenshistorie er satt med 10/12 Baskerville hos Alfabeta a.s, Halden og trykt hos Otava, Finland 1987 I llustrasjonene er reprodusert av Scanlith, København Omslag og bokbind ved Reidar Gjørven fe ISBN82-02-04954-7 (ib.)-bind 19 ISBN 82-02-04960-1 (komplett)
4 1 0 b 4
Innhold F orord...................................................
7
Vietnamkrigen....................................... Forspillet, 10. Opptrapping, 12. Drømmen om det store samfunn, 14. Sannhetens time, 17. Tet-offensiven, 19. Et samfunn i opprør, 22. Vietnamisering, 26. Veien til fred, 28. Watergate og Saigons fall, 31.
8
Vestf or Stillehavet .............................. Den store kulturrevolusjonen, 34. De røde og de hvite, 38. Den store losens siste år, 41 .Japan -A sias dynamo, 44. Morgensolen og dens planeter, 45. Spenstig olding, 49. Privatisering, 51. Sørkystene, 55.
34
Fra vekst til stillstand........................... Krig på kreditt, 61. De unges opprør, 64. Fra seks til ni, 68. Vaktskifte i Bonn, 72. Terrorismens brigader, 75. Frihet til mer, 78. Likhet for flere, 80. Flytende stillstand, 82.
59
Den andre verden................................... Nomenklaturet, 89. Kosygins reform forsøk, 90. Dyne over avvikere, 91. Tøvær ved Moldau, 94. Normalise ring, 96. Realsosialismen, 99. Comecon i 70-årene, 102. Krise i Polen, 106. Solidarnosc ogjaruzelski, 109. Et skrø pelig femår, 111. Nye menn, ny stil, 114.
86
Avskrekking og avspenning.................. Rakettkappløp, 118. Rustningskon troll, 121. Helsingfors-erklæringen, 124. På stedet marsj, 125. Kappløp om Afrika, 128. Eurokommunismen, 130. SALT II, 132. Avspenningens sam menbrudd, 134. Euroraketter og freds bevegelse, 138. Kald romkrig, 141.
116
Kunnskapseksplosjonen ........................ Legekunstens mirakler, 146. Kroppens kjemi, 150. Laser og partikler, 153. Universets gåter, 155. På oppdagelses ferd i solsystemet, 157. Den dynamiske jord, 159. Livet og mennesket, 162. Chips og likninger, 164. Den tredje kultur, 167.
145
Midtøstens stormsentre......................... Oktoberkrigen, 171. Det første olje prissjokket, 175. Kypros-krisen, 178. Libanon i flammer, 182. Cam pDavidavtalen, 183. Khomeinis seier, 185. Krig mellom Irak og Iran, 188. Det andre oljesjokket, 190. Tragedie i Bei rut, 193. Mubaraks Egypt, 196.
170
Monsunens rik e r................................... 200 Indira Gandhis India, 200. Den grøn ne revolusjon, 204. Splittelsens demo ner, 206. Nøytralisme og naboproblemer, 209. Fra Ayub Khan til Zia-ulHaq, 210. Bangladesh, 212. Buddhas disipler, 216. Indokina etter krigen, 218. Malayenes verden, 221. Afrikas nedtur....................................... Don Nkrumah og Sancho Boigny, 227. Nigerias tragedier, 230. Sol og sult, 234. Hitlers lærlinger, 237. Gevær løpets makt, 239. Svarte landsfedre, 241. Ned på jorden igjen, 244. Kolo nialismens siste skanser, 246.
225
Sørfo r Rio Grande ............................... 250 Geriljakamp og gorillatid, 250. Allen des Chile, 254. Kasernesamfunn, 256. Demokraturer, 259. Mellom-Amerikas kruttønne, 263. Sol, sukker og kolonialisme, 265. Videla, Viola, Falkland, 267. Den store gjeldskrisen, 270.
Krisetider............................................... Den usynlige krisen, 276. Fra Island til Irland, 278. Jimmy Carter i Washing ton, 280. Ronald Reagan, 281. Fra Heath til Thatcher, 285. Maktskifte i Frankrike, 289. Losen fra Hamburg, 291. Oppbrudd i nord, 295. Kursend ring i sør, 298. De sju på toppen, 301. Marked uten fellesskap, 305.
273
K art Nord- og Sør- Vietnamf ør kapitula sjonen 30. april 1975 ............................. Kinas provinser...................................... Stillehavsområdet..................................
12 52 55
Den nye verdensorden ........................... Øst og vest, 308. De forente nasjoner, 313. Nord og sør, 315. Pengesorger, 318. Støy, røyk og skitt, 319. Folkesty re og fåmannsvelde, 324. Brustne illu sjoner, 326.
308
Litteraturveiledning.............................
333
Illustrasjonskilder................................
335
A fghanistan.......................................... Midtøsten ............................................. Israel 1985 ............................................ A frikas frigjøring ................................ M ellom -A m erika.................................
135 172 196 227 264
F orord
Dette bindet dekker perioden fra midten av 1960-årene til midten av 1980-årene. Bindet avsluttes med utgangen av 1985 og handler i egentligste forstand om vår egen tid. Det kan derfor bare bli en første kartlegging av begivenheter og prosesser som de fleste av leserne selv har vært vitne til, men som ikke er kommet tilstrekkelig på avstand til at deres ende lige konsekvenser kan overskues. Stoffet er samtidig så overveldende at det er vanskelig for en enkelt forfatter å sette seg inn i alle de forhold man venter å finne behandlet i et oversiktsverk som dette. Vi skylder derfor en rekke eksperter takk for at de har vært villige til å bistå med råd og kritikk. Det gjelder i særlig grad professor Niels Thygesen ved Københavns Universitet som har gjen nomgått avsnittene om den økonomiske utvikling og profes sor O laf Pedersen, professor Mehdi Mozaffari og lektor d e ment Stubbe-Østergaard ved universitetet i Århus som har gjennomgått henholdsvis det naturvitenskapelige kapitlet, og avsnittene om Midt-Østen og Kina. J. W. Cappelens Forlag
Vietnamkrigen
Motstående side: Vietnamkrigen ble den mest skjellsettende begivenhet i 1960- og 1970årenes USA. Den foregikk i et fjernt land, men kom til å berøre hele det amerikanske samfunn. PåTVskjermen kunneamerikanerneselv følge med i hva som skjedde på slagmarken i Det fjerne østen, hvor deres egne gutter ble slått i hjel eller lemlestet. Dette bildet viser en helikopteraksjon i slutten av 1 960-årene. «Stål-gullsmeden» som det manøverdyktige fartøyet ble kalt, kom til å spille en stor rolle i denne krigen - både under angrep, til transport og ikke minst til redningsaksjoner.
Under inntrykk av den første oljeprisrevolusjonen vedtok FN i midten av 1970-årene etter forslag fra Algerie og Mexico at det skulle skapes «en ny økonomisk verdensorden». En ny verdensorden innføres ikke ved FN-resolusjoner. De kan der imot være uttrykk for forandringer som alt har funnet sted, og en ny verdensorden var faktisk allerede i ferd med å ta form - på det økonomiske området ved den forskyvning i bytteforholdet mellom industriland og oljeprodusenter som fant sted i 1973-74, storpolitisk ved forandringer i det inter nasjonale systemet som hadde vært under utvikling siden midten av 1960-årene. Den militære overlegenhet som i 1962 hadde gjort det mulig for president John F. Kennedy å tvinge russerne til å oppgi sine planer om å plassere mellomdistanseraketter på Cuba (bd. 18, s. 242 ff), ble år for år redusert under den syste matiske opprustningen som ble iverksatt i de 18 årene mellom 1964 og 1982 som kan kalles Bresjnev-tiden i Sovjetunionen. Men samtidig ble den todeling av verden som oppstod etter Annen verdenskrig avløst av et mindre polarisert system. Mellom - eller snarere ved siden av - en østblokk og en vestblokk, dannet det seg en tredje verden, og den fjerdedelen av verden som bodde i Kina, fulgte en fjerde vei. Blokkoppløsningen var tydeligst i øst. I 1969 utartet den til væpnede grensekonflikter mellom Sovjetunionen og Kina. Til gjengjeld ble det spente forholdet som hadde eksistert mellom Washington og Beijing siden 1950, avløst av en til nærming. Den åpnet i 1971 FNs dør for Maos Kina og førte i 1978 til opprettelse av regulære diplomatiske forbindelser mellom USA og Folkerepublikken Kina. Det skjedde ingen tilsvarende oppløsning i vest, men likevel en viss oppmyking. General de Gaulle forlot i 1966 det militæ re samarbeidet i NATO, og dets hovedkvarter måtte flyttes fra Frankrike til Belgia. Forholdet mellom USA og de vestlige allierte ble belastet av uenighet om USAs militære engasje ment i Sørøst-Asia. I den samme perioden inntraff også forandringer i østvest-forholdet i form av en avspenningspolitikk som gav seg utslag i en firemaktsavtale om Berlin i 1971, SALT f-trakta-
10
V ietnam krigen
Vietnams siste «mandariner»: De tre brødrene Ngo Dinh. Ytterst til venstre: Ngo Dinh Thuc, landets katolske erkebiskop, I midten: sjefen for det hemmelige politi, Ngo Dinh Nhu, som ble beryktet for sine hensynsløse politistatmetoder. Han var gift med den vakre, viljesterke og kyniske madame Nhu. Et par av deres barn sees i forgrunnen av bildet. Til høyre: Ngo Dinh Diem (1 901-63), som med amerikansk støtte var kommet til makten i 1954 og året etter ble landets president. Hans reaksjo nære og familiefavoriserende styre gjorde ham etterhånden forhatt av folket, og ved et militærkupp 1. november 19 6 3 -gjennom ført med stilltiende amerikansk støtte ble han styrtet. Både han og Nhu ble kort etter myrdet med politisk kaos som resultat.
ten i 1972, vestlig erkjennelse av DDR i 1973, Helsingforssluttakten i 1975 .og SALT Il-traktaten i 1979. Kort etter brøt avspenningen sammen, og man beveget seg inn i 80årenes barskere internasjonale klima, undertiden betegnet som «Den andre kalde krigen». Røttene til flere trekk i denne utviklingen kan spores til bake til de begivenhetene i Sørøst-Asia som opptok sinnene fra 60-årene av. Enda mer enn den forskyvningen i styrkefor holdet mellom USA og Sovjetunionen som ble resultatet av Bresjnev-tidens opprustning, undergravde Vietnamkrigen USAs dominerende internasjonale stilling. For første gang i sin historie tapte USA en krig. Den tradisjonelle «candoism», troen på at alle problemer kan løses bare man setter nok penger og teknikk inn på det, fikk en knekk. Forspillet
Det amerikanske engasjementet i Vietnam startet i begynnel sen av 1950-årene. Det hadde først vært indirekte, i form av støtte til den franske krigføringen i Indokina. Men da Frank rike ved Genéve-freden i 1954 trakk seg ut (bd. 18, s. 110 ff), ble USA mer direkte innblandet gjennom hjelp til Ngo Dinh Diems sørvietnamesiske regjering i Saigon, som etter hvert antok form av et familiediktatur med liten tilslutning utenfor den katolske del av befolkningen. I 1963 fremkalte Saigonregjeringens hardhendte metoder en buddhistisk protest bevegelse som fikk amerikanerne til å slå hånden av den. Med Washingtons mer eller mindre stilltiende velsignelse ble Diem styrtet av en gruppe sørvietnamesiske ofFiserer, som deretter ikke kunne bli enige om hvem som skulle ha makten. Forvirringen i Saigon åpnet nye muligheter for en væpnet opprørsbevegelse i ledtog med det kommunistiske styret som fikk kontrollen i Nord-Vietnam i 1954 (se bd. 18, s. 111). I Genéve var det blitt avtalt at de to delene av Vietnam skulle forenes ved frie valg senest to år etter freden. Saigon-styret avviste senere å holde denne avtalen, under henvisning til at betingelsene for frie valg ikke var til stede i Nord-Vietnam, og Ho Chi Minhs nordvietnamesiske regjering insisterte ikke. I 1957 foreslo Sovjetunionen da også at begge de to viet namesiske statene skulle opptas i FN. Men snart etter beslut tet ledelsen i Hanoi at det skulle opprettes 37 væpnede kom panier i Mekong-deltaet i Sør-Vietnam. Fra høsten 1957 begynte en geriljabevegelse som ble kalt Vietcong å røre på seg. Hundrevis av Saigon-regjeringens tjenestemenn ute i landdistriktene ble myrdet. Fra 1959 fikk Vietcong forsterk ninger og våpen nordfrå, dels sjøveien, dels via den såkalte
Ho Chi Minh-stien gjennom det uveisomme nabolandet Laos (Historisk atlas, kart nr. 163). I takt med at Vietcong vant terreng, økte USA antallet militærrådgivere i Sør-Vietnam. I 1962 hadde det steget fra 700 til 12 000. Samtidig lanserte Saigon-regjeringen en antigeriljastrategi som i virkeligheten kom til å styrke Vietcong; det såkalte strategiske landsbyprogrammet. Det gikk ut på å samle bøndene i befestede byer slik at de selv kunne forsvare seg mot geriljasoldatene. Man mente på denne måten å kun ne utsulte Vietcong. Men dels var mange bønder misfornøyd med å bli tvunget bort fra sine egne boplasser, dels ble de strategiske landsbyene fortrinnsvis anlagt i områder der geriljabevegelsen var sterkest. Det betydde at landsbyvernet ofte måtte strekke våpen når Vietcong angrep. Geriljastyrkene skaffet seg på denne måten nye forsyninger av våpen og ammunisjon. På forhånd hadde de - i løpet av 1962 —mottatt 90 000 geværer og maskingeværer fra Kina, skal m an tro kine siske kilder. Da Lyndon B. Johnson etter mordet på Kennedy i oktober 1963 flyttet inn i Det hvite hus, var det 15 000 amerikanske militærrådgivere i Sør-Vietnam, men styret i Saigon satt mer usikkert enn noensinne. I Washington hadde man imidlertid
Med amerikanernes nærvær i Sør-Vietnam fulgte en blom st rende svartebørshandel. Her patruljerer et par MP'er (.M ilitary Police) på Saigons svartebørsmarked, hvor det ble omsatt tyve gods fra deamerikanske militærlagrene. Transistorradioer, TVapparater, støvsugere, bokseøl, marmelade, whisky, sigaretter, ja endog amerikanske m ilitæ runifor mer var å få kjøpt. Varene ble solgt langt billigere enn på detåpne marked, og handelen gikk stryken de. Mer enn 50 prosent av den amerikanske hjelpen havnet her. Saigons korrupte bystyre kom aldri svartebørshandelen til livs, selv om de fra tid til annen henrettet en svartebørshai.
12
V ietn am krigen
i
KI NA
'.•D ie n B ie n V Hanoi ' f h y .; u » r V
'
■ Vj - .f
r"
'
jHaiphong
r
. ;^Luang f / P rabang-"J'
Tonkin, ,. bukta
(: 5 f W j W 'v ^
r ^
>Hai< nan y_
NORD-VIETNAM
Vientiane \
o ° d 'U t h e :S art . Hue
i
V v
v,
1 *\
U t
-40
THAI LAND
D aN ang
\
*Dak T6 w , i
Tk (Bang?ok)
I) •
VA S IA M -
BUKTA p &
£>) -U
SL
v .\
i /
^ ' ‘‘ “ ■4 T' P le iK u * A K A M P U C H E A ; Qui Nhon
v^'
Ph.ncm_ )) Penh •
q
-
- -> ‘ \
¥) < ? SØR-
VIETNAM S a ig o rv U
' - •(Fra 1975: Ho *,./ S.^.p1rrMinh-byen) . i
sfåfyrSØR-KINA-
NORD- OG SØR-VIETNAM ^ FØR KAPITLULASJONEN 30. APRIL 1975
HA'/ET
satt seg i hodet at det ville få katastrofale følger for USAs innflytelse i verden hvis kommunistene fikk kontroll over Sør-Vietnam. Allerede i 1954 hadde president Eisenhower formulert den såkalte dominoteorien. Den gikk ut på at det ene landet etter det andre ville falle i kommunistenes hender - som «en rekke dominobrikker» - hvis de ikke ble stanset i Indokina. «Når man velter den første, faller hele rekken.» Hvor lang denne dominorekken ville være, var de amerikans ke politikerne ikke alltid enige om. Eisenhowers visepresident Richard Nixon regnet ikke bare med Thailand, Burma, Malaysia og Indonesia, men også India, Filippinene, Taiwan ja til og med Japan, Australia og New Zealand. Dominoteo rien fikk også tilslutning fra Kennedy og Johnson. Etter en lynvisitt i Saigon i 1961 erklærte Johnson sågar at USA ville komme til å forsvare seg på «sine egne kyster» hvis det oppgav Vietnam. Etter Kennedys død var han imidlertid i første omgang mest opptatt av hvordan han kunne vinne president valget i 1964. I Hanoi besluttet man i desember 1963 å styrke Vietcong med nordvietnamesiske forsterkninger. Den første forutsetningen for en massiv innsats var en utbygging av Ho Chi Minh-stien til en regulær forsynings vei. Det tok m an fatt på i 1964. Innen årets utgang var omkring 10 000 soldater sendt sørover. De samlede Vietcong-styrkene har vært anslått til 170 000 mann. (Karnow). Samtidig førte sørvietnameserne krigen nordpå fra sjøen med landsetting av mindre kampgrupper. Den amerikanske flåten støttet dem med rekognosering. Det førte i august 1964 til sammenstøt med nordvietnamesiske patruljebåter i Tonkinbukta. Johnson benyttet denne episoden til å oppnå en fullmakt fra Kongressen til «å treffe alle nødvendige forholds regler» for å avvise angrep mot amerikanske styrker og «fore bygge ytterligere angrep». Med denne fullmakten i lommen gav presidenten snart etter flyvåpenet grønt lys for et bombardement av nordviet namesiske flåteanlegg. Samtidig bremset han imidlertid flå tens aktivitet. H an var ennå i tvil om hvilken strategi han skulle velge. Selv da en eskadre bombefly ble ødelagt på bakken i november, reagerte han ikke.
Opptrapping
President Johnson hadde grunn til å nøle. En stabsøvelse i Pentagon i 1963 hadde vist at det måtte settes inn minst en halv million amerikanske soldater i Vietnam for å få has på Vietcong. En ny øvelse i 1964 munnet ut i at heller ikke en
O ppt r a p p i ng
massiv luftoffensiv kunne stanse kommunistene. Likevel var det mer og mer denne løsningen presidentens rådgivere an befalte, og de ivrigste var folk fra universitetsmiljøet, som McGeorge Bundy og Walt Rostow, som hadde vært med på å planlegge den amerikanske luftoffensiven mot Tyskland under Annen verdenskrig. Bare viseutenriksminister George Ball, som etter Tysklands kapitulasjon hadde analysert resul tatene av luftkrigen, frarådet presidenten på det mest bestem te enhver opptrapping av det amerikanske engasjementet i Vietnam. General de Gaulle hadde overfor ham flere ganger advart amerikanerne mot å gå i franskmennenes fotspor i Vietnam. E tpayspourri, et råttent land, kalte generalen det. Men Vietcong-styrkene ble stadig dristigere. I begynnel sen av februar 1965 rettet de velorganiserte angrep mot sørvietnamesiske garnisoner i Plei Ku og Qui Nhon. 38 ameri kanske militærrådgivere ble drept og over 100 såret. Det ble dråpen som fikk begeret til å flyte over. Johnson gav grønt lys for represalieangrep, planlagt av Pentagon. Fly fra hangar skipet «Ranger» bombarderte to nordvietnamesiske små byer. Kanskje var det en felle amerikanerne gikk i, for nett opp på dette tidspunkt var den sovjetiske presidenten Aleksej Kosygin på besøk i Hanoi, trolig for å overtale Ho Chi Minh til å forhandle. Verken russerne eller kineserne hadde vist større begeistring for Ho Chi Minhs planer om å forene Viet nam gjennom krig. På den annen side kunne de ikke stå til bake for hverandre i støtte til et revolusjonært regime som ble utsatt for en så iøynefallende «imperialistisk aggresjon». Ti dager etter at Kosygin hadde reist tilbake til Moskva, ankom de første avanserte sovjetiske luftvernrakettene til Haiphong. I mars innledet amerikanerne en mer generell og systema tisk luftoffensiv mot Nord-Vietnam under kodenavnet Rolling Thunder, hentet fra en salme. I april måtte de amerikanske militærsakkyndige på stedet konstatere at den rullende torde nen ikke hadde påvirket krigen i Sør-Vietnam synderlig. M an satte da inn de enda større landbaserte B 52-bombeflyene. Med kortere avbrytelser kom disse luftangrepene til å fortsette under hele krigen. Da det endelig ble inngått ep våpenstillstand i 1973, hadde amerikanerne sluppet tre gan ger så mange bomber-over Vietnam som de hadde brukt i Europa, Afrika og Asia under Annen verdenskrig, uten å knekke motstandernes kampvilje. Amerikanerne kom til kort, skriver Stanley Karnow i Viet nam, a History (1983), «fordi de feilvurderte fiendens evne til å tåle lidelser. De trodde det var en terskel for hans utholden het. Johnson og hans rådgivere tilla feilaktig kommunistene
1-3 A U l. l
Lyndon Baines Johnson (1 9 08-73), som ble USAs 36. pre sident ved John F. Kennedysdød i 1963. Læreren fra Texas hadde hatt en enestående karriere fra han i 1937 ble valgt in n i Represen tantenes hus. 11949 ble han sena tor, fra 1953 demokratenes leder i Senatet og i 1960 ble han stilt som visepresidentkandidat og valgt som Kennedys «running mate».
14
V ietn am krig en
sitt eget verdisystem.» Ho Chi Minh hadde allerede i sin tid sagt til franskmennene: «Dere kan drepe ti av mine menn for hver av deres. Likevel vil dere tape og jeg vinne.» Det skulle vise seg å være profetiske ord. Krigen hadde sin egen dynamikk. Nordvietnameserne kunne ikke røre de amerikanske hangarskipene. De kunne derimot angripe flyplassen og flåtebasen Da Nang. De måtte beskyttes. Den 8. mars 1965 gikk de første amerikanske kam p troppene, 3500 marineinfanterister, i land i Da Nang. Det vakte ingen større oppmerksomhet verken i Kongressen eller i pressen, for det ble erklært som en midlertidig foranstaltning av rent defgnsiv karakter. Men ved årets utgang stod det nesten 200 000 amerikanske soldater i Vietnam. Sjefen for de amerikanske kontingentene i Sør-Vietnam, general William Westmoreland, tryglet nemlig presidenten om forsterkninger da Vietcong-styrkene i mai beseiret sørvietnamesiske tropper i flere sammenstøt. Han var også kommet til det resultat at amerikanerne måtte gripe aktivt inn i kampene og ikke nøye seg med å «sitte på gjerdet». Ho Chi Minh-stien ble etter hvert utbygd til en regulær vei. Etter amerikansk skjønn kom 35 000 mann som forsterk ninger nordfrå i 1965. Da forsvarsminister Robert McNamara besøkte Vietnam høsten 1965, ble han overbevist om at de amerikanske styrkene måtte økes til 300 000 mann i 1966 for å avverge en katastrofe, og at selv 600 000 mann i begynnel sen av 1968 ikke kunne garantere seier.
Drøm m en om det store samfunn
Motstående side, øverst: En soldat fra Vietcong-styrkene er tatt til fange og avhøres. Amerikanske krigskorrespondenters beretninger om tortur av fanger, TV-reportasjer om napalm-forbrente barn, vold m otsivile, kjemisk ødeleggelse av jordbruksavlingerog ikkem instde foruroligende høye tall påfalneog sårede amerikanske soldater {nedenfor) gjorde etter hvert krigen stadig mer upopulær i USA.
I løpet av 1966 ble Vietnamkrigen et mareritt for Lyndon B. Johnson. Han fikk større og større vanskeligheter med å kon sentrere seg om andre problemer. Da han var blitt valgt til president to år tidligere, hadde hans tanker vært opptatt av noe helt annet. Han ville fullføre det verket som president Franklin D. Roosevelt hadde innledet i 30-årene. H an ville gjøre USA til et moderne velferdssamfunn, til det han kalte the Great Society. Han kom selv fra små kår, men hadde skaffet seg lærerut dannelse og kom tidlig inn i politikken i hjemstaten Texas. 29 år gammel ble han i 1937 valgt inn i Kongressen. I 1953 avanserte han til å bli formann for Senatets demokratiske partigruppe, en stilling han beholdt til han i 1960 ble valgt til visepresident. I Kongressen var Johnson på hjemmebane. Med sine joviale overtalelsesevner og sitt sikre blikk for and res svakheter, spilte han virtuost på et av verdens mest ure
Drømmen om det store sami unn
gjerlige lovgivningsinstrumenter. Erfaringene og forbindelse ne fra disse årene gjorde det mulig for ham å få Kongressen til å vedta en reformlovgivning som man ikke hadde sett maken til siden krigen. På vårparten i 1964 fikk sørstatspolitikeren Lyndon B. Johnson under sterk motstand fra the Deep South vedtatt den hittil mest vidtgående borgerrettslovgivning til sikring av negrenes likestilling. Den-forbød rasediskriminering i hotel ler, restauranter, kinoer og andre offentlige lokaler. Den gav forbundsregjeringen myndighet til å gripe inn mot forskjells behandling og forbød fagforeninger og arbeidsgivere å utøve rasediskriminering. Forbundsmyndighetene fikk anledning til å holde tilbake tilskudd til prosjekter der det kunne konsta teres forskjellsbehandling. Negrenes adgang til å bruke stem meretten ble ytterligere sikret. Ved en tilleggslov i 1965 fikk forbundsmyndighetene omsider mulighet til å gripe inn mot lokale anslag mot negrenes politiske likestilling. The Great Society omfattet også en modernisering av USAs sosiallovgivning. I sin valgkamp i 1964 erklærte Johnson
15
16
V ietn am k rig en
Den tidligere læreren og gerilja soldaten Vo IMguyen Giap (f. 1912), seierherren fra Dien Bien Phu (se bd. 18,111 f ) . Også i Viet namkrigens annen fase fungerte han som Ho Chi Minhs øverst kommanderende. Vo Nguyen Giap var en fremragende militærbegavelse, som var klar over at politisk behendighet og propaganda var av avgjørende betydning når det gjaldt å svekke motstandernes kampvilje.
«krig mot fattigdommen». Med Office of Economic Opportunity fikk han opprettet en generalstab som skulle lede dette feltto get. Det skulle først og fremst ha som mål å få fatt i de unge i storbyenes slumkvarterer, men også i videre forstand bedre kårene for den femtedel av den amerikanske befolkningen som levde under «fattigdomsgrensen». Republikanerne hjalp Johnson ved å stille opp Barry Goldwater fra partiets ytterste høyrefløy til presidentvalget. Jo h n son oppnådde det største flertall i USAs historie, 43,1 millio ner stemmer mot 27 millioner. Med dette m andatet kunne Johnson fortsette oppbyggingen av the Great Society. Tross heftig motstand fra den amerikanske legeforeningen AMA, fikk USA omsider en lov om statsfmansiert sykeforsikring. Det ble videre skaffet bevilgninger til forbedring av skolene i fattigkvarterene. Det ble opprettet et boligdirektorat og ved tatt en distriktsutviklingslov. 1965 ble det største reformåret i USA siden Roosevelt lan serte sin New Deal (se bd. 17, s. 27 ff). Men Johnsons eneståen de evne til å håndtere Kongressen ble på flere måter skjeb nesvanger for hans politikk i Vietnam. For det første sikret den ham nesten enstemmig tilslutning til den blankosjekk som Kongressen utstedte etter episoden i Tonkinbukta i au gust 1964. Dernest viste det seg gang på gang at 26 års politisk erfaring på Capitol Hill ikke gav de beste forutsetninger for å forstå den internasjonale politikks problemer. Når han var på bortebane, tråkket denne behendige kongresspolitikeren ofte i salaten. U nder et besøk i Saigon som visepresident ut ropte han Diem til Vietnams Churchill like før han ble styr tet. Samtidig med at han iverksatte luftkrigen mot NordVietnam, tilbød han i april 1965 i en tale i Baltimore Ho Chi Minh del i et storstilt amerikanskfmansiert utviklingspro gram for Mekong-deltaet, hvis han ville forhandle uten for håndsbetingelser. Etter talen sa. han på sitt Texas-engelsk: «Old Ho can’t turn me down.» Men det kunne han. Ho Chi Minh var ikke en amerikansk kongresspolitiker som kunne vinnes med en fet tønne flesk, en pork-barrel, som det heter i amerikansk kongresslang. Selv i forholdet til Kongressen kom Johnsons evner som wheeler-dealer til å gi bakslag. For å få sin Great Societylovgivning vedtatt, bagatelliserte han systematisk den ameri kanske krigsinnsatsen. Først sommeren 1967 bekvemmet han seg til å foreslå en ekstraskatt på ti prosent til finansiering av krigen. Den slukte på det tidspunkt tre prosent av det ameri kanske bruttonasjonalproduktet, riktignok ganske beskje dent sammenliknet med Koreakrigens 12 prosent. Men det
S a n n i ■e w ~:3 ti rrf-é^- E17
steg ytterligere, og det tok et år å få vedtatt skatteøkningen, med det resultat at underskuddet på statsbudsjettet vokste fra ti milliarder dollar i 1967 til 30 milliarder dollar i 1968. Kongressen begynte å slite i tjoret. Den var i ferd med å få fornemmelsen av å ha blitt ført bak lyset. Presidenten var ved å miste sin troverdighet, ble det sagt.
Sannhetens time
Sommeren 1967 var antallet amerikanske soldater i Vietnam steget til omkring 450 000. De hadde overtatt de fleste av de militære operasjonene, mens sørvietnameserne mest ble brukt til bevoktnings- og «pasifiseringsoppgaver». Vietcong-styrkenes krigshandlinger bestod hovedsakelig i bakholdsangrep. Amerikanerne besvarte dem med represalier, for en stor del i form av luftangrep som ikke bare gikk ut over geriljasoldate ne, men også sivilbefolkningen. Det var ikke lett å se forskjell, og etter et angrep forsvant gjerne Vietcong-soldatene i ugjennomtrengelige tropeskoger, dampende sumper og util gjengelige fjell. Luftangrepene mot Nord-Vietnam og Ho Chi Minh-forsyningslinjen fortsatte. Men de kunne ikke hindre nordvietnameserne i å sende nye forsterkninger sørover, omkring 20 000 i måneden i 1967. Bombingen kunne heller ikke stanse strømmen av våpenleveranser fra Sovjetunionen og Kina. Det lyktes omsider noenlunde å få stabilisert de politiske forholdene i Sør-Vietnam. I september 1967 ble en av kuppmakerne fra 1963, general Nguyen Van Thieu valgt til presiAmerikanske soldater ved basen i Quang Tri en gang i slutten av 1960-årene.
Den amerikanske krigføringen i Vietnam varen kamp mot geriljastyrker, som holdttil i jungelen og i landsbyene. Ordren lød: aSearch anddestroy». Kampen gikk ofte ut oversivilbefolkningen som når man, som her, satte fyr på stråhyttene i en landsbyfordi man hadde mistanke om at innbyggerne støttetfienden. Episoder av denne art ble vist i fjernsynet, og i enkelte til fe! ler førte saken til krigsforbryterprosess.
18
Vietnam krigen
En vietnameser studerer en valg plakat under det sørvietnamesiske presidentvalget i 1967. Kandidate ne ergeneral Nguyen Cao Ky, som hadde vært statsminister fra 1965, og general Nguyen Van Thieu, som vant valget og deretter hersket i Saigon til sammenbruddet i 1975. Fra februar 1965 drønnet de ameri kanske bombeflyene inn over Nord-Vietnam. Til tross for at det blesiuppetflere bomber enn under hele Annen verdenskrig, klarte ikke amerikanerne å tvinge Hanoi i kne. I november 1 968 stoppet Johnson bombetoktene, og til julen 1972 var detfull bombestopp.
dent, riktignok med bare 35 prosent av stemmene, men det tydet i det minste på et noenlunde fritt valg. Det lyktes Thieu å holde seg ved makten helt til Sør-Vietnams endelige sam menbrudd i 1975. Amerikanerne prøvde å få ham til å gjen nomføre reformer som kunne trekke grunnen bort under Vietcong. De kommunistiske kampenhetene kunne vanskelig klare seg uten støtte fra landbefolkningen. Den oppnådde de dels ved trusler, dels ved å hjelpe leilendingene mot jordeier ne. Der Vietcong hadde makten, slapp leilendingene å betale sin landskyld. Etter amerikanernes mening kunne Saigonregjeringen bare vinne bøndene ved reformer som omfattet kraftige landskyldreduksjoner og utstykking. Men Thieu vendte det døve øret til, for jordeierne fantes for en stor del blant offisersfamilier og Saigon-regjeringens tjenestemenn. Adange av dem, blant annet Thieu selv og hans familie, hadde det travelt med å berike seg ved svartebørshandel og makt misbruk. Den massive amerikanske krigsinnsatsen destabili serte det vietnamesiske samfunnet fullstendig. Landbefolk ningen flyktet til byene fra de krigsherjede områdene. De omfattende forsyningene til den amerikanske hæren, og enda mer til sørvietnameserne, forsvant i stor grad i en blomstren de svartebørsvirksomhet. Denne krigen uten front, eller rette re sagt hvor fronten var alle steder, men usynlig, virket også demoraliserende på de amerikanske soldatene. Narkotika misbruk ble stadig mer vanlig. Markedet ble rikelig forsynt, både fra de kommunistkontrollerte områdene i nord og gjen nom sørvietnamesiske bander. Flesteparten av de amerikanske soldatene kom fra de dår ligst stilte samfunnslagene, fordi de bedrestilte kunne oppnå
Tet-ctffcMbTkKf!? utsettelse ved å begynne på en høyere utdannelse. Krigen forekom dem mer og mer meningsløs etter hvert som mot standen mot den vokste hjemme i USA. I oktober 1967 viste meningsmålingene for første gang at et flertall i befolkningen anså det som «en feiltakelse» at USA hadde engasjert seg i Vietnam. År for år hadde motstanden vokst. Blant de første som sa fra, var den innflytelsesrike konservative sørstatssenatoren William Fulbright, formann i Senatets utenrikskomité. Allerede våren 1.965 advarte han Johnson og sa at «en massiv krig på bakken og i luften i Sørøst-Asia ville bli en katastrofe». H an fikk kraftig støtte fra den innflytelsesrike Walter Lippmann, veteranen blant den amerikanske pressens kommenta torer. Men i enda høyre grad enn kommentatorene bidrog reporterne til å gjøre krigen upopulær. Gjennom sin uforferdede innsats for å skaffe hot stuff til aviser og fjernsyn fra krigs skueplassen, brakte de hver dag krigen inn i hvert eneste amerikansk hjem. Vietnamkrigen ble den første egentlige TV-krig. Fra universitetene, hvor det hadde ulmet siden høsten 1964, begynte en antikrigsbevegelse å gripe om seg. Høsten 1967 nådde den et slikt omfang at det kunne gjennomføres en kjempedemonstrasjon mot krigen foran det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon i Washington. Snart etter for lot forsvarsminister Robert M cNamara regjeringen. Han hadde opprinnelig gått inn for den amerikanske intervensjo nen, men allerede i 1966 kom han i tvil. Utad støttet han stadig Johnson lojalt med optimistiske erklæringer. Innad i regjeringen fremla han den ene pessimistiske vurderingen etter den andre. I løpet av 1967 tok Robert Kennedy, som hadde vært justisminister i John F. Kennedys regjering, sta dig skarpere avstand fra krigen. I oktober viste en menings måling at han hadde et forsprang på 20 prosent på Johnson med henblikk på presidentvalget i 1968. Ved årsskiftet hadde antallet falne amerikanske soldater steget til 15 000, hvorav 9000 bare i året 1967.
T et-offensiven
31. januar 1968 skiftet krigen plutselig karakter. Det var det vietnamesiske nyttår, Tet, og etter forslag fra Vietcong hadde man avtalt en våpenhvile under høytiden. Den ble avbrutt av den mest storstilte kommunistiske offensiven til da. Over 100 store og små byer ble angrepet samtidig av kommunistis ke tropper, som til sammen omfattet mer enn 70 000 mann. For første gang trengte Vietcong-styrker langt inn i selve
Amerikanernes protest mot krigen i øst vokste år for år. De var vant til å delta i krigersom de mente var rett ferdige. Mendenjevneamerikaner visste knapt nok når denne krigen var begynt og heller ikke hvorfor. Han så bare at stadig flere unge ble innkalt, sendttil Vietnam og drept. De unge brentesine mobiliseringskort og gikk i demonstrasjons tog. I november 1969 opplevde Washington den største protestdemonstrasjon i byens historie. En meningsmåling i oktober samme år hadde vist at 55 prosent av alle amerikanere sympatiserte med Vietnam-demonstrantene.
Vietnameserne flyktet i titusenvis fra krigens redsler. Dette bildet er tatt i utkanten av den gamle byen Hue, hvorTet-offensivens blo digste kamperfantsted.
Saigon, ja helt fram til den amerikanske ambassaden, som måtte forsvares i dere timers blodig nærkamp. Sør-Vietnams tredje største by, Hué, ble besatt, og det tok amerikanerne mer enn tre uker å gjenerobre den. Tet-offensiven kom helt overraskende både på amerika nerne og sørvietnameserne, selv om de sistnevnte burde ant uråd. Operasjonen var nemlig på en måte en gjentakelse av en av de mest berømte episodene i vietnamesisk historie: et vellykket overraskelsesangrep mot kinesiske okkupasjonsstyr ker under Tet-festlighetene 179 år tidligere. Våpenhvilebruddet var imidlertid ikke den eneste grunnen til at amerikanerne ble tatt på sengen. Siden september 1967 hadde de vært engasjert i to langvarige slag som hadde kostet motstanderne store tap da hele den amerikanske krigsmaski nens fantastiske slagkraft var blitt satt inn mot dem. Det første fant sted i fjellene omkring Dak To og varte i tre uker. Det andre begynte i slutten av 1967 omkring den amerikanske
garnisonsbyen Khe Sanh og kom til å vare i to måneder. Da det ebbet ut, hadde vietnameserne etter amerikansk skjønn 10 000 falne —amerikanerne 500. Kommunistenes samlede tap i 1967 ble anslått til ikke mindre enn 90 000 falne. General Westmoreland mente derfor optimistisk at han hadde knek ket ryggen på fienden. CIA var av en annen mening. De anslo nå de kommunistis ke styrkene i Sør-Vietnam til 600 000 mann, mens general Westmoreland satte tallet mye lavere, og det var han som hadde kommandoen. Tross de store tapene ved Khe Sanh var slaget bare en avledningsmanøver som skulle bane vei for Tet-offensiven. Også den ble en blodig affære, men ikke bare for kommuniste ne. 2000 amerikanere og dobbelt så mange sørvietnamesere falt under kampene. Angriperne mistet riktignok 50 000 mann ifølge et amerikansk anslag som etter krigen ble bekref tet av Hanoi. Men det var i hovedsak sørvietnamesiske Viet-
22
Vietn am krigen
Ved det amerikanske president valget i november 1968 vant republikaneren Richard Nixon som haddetapt kampen mot John F. Kennedy åtte årtidligere (se bd. 18, s. 1 57) - denne gang en like knepen seier over demokratenes kandidat, Hubert Humphrey. Men da det ikke er de enkelte velgeres stemmer, men valgmannsstemmenesom teller i et amerikansk valg, fikk Nixon en solid seiermed 290 valgmamnsstemmer mot Humphreys 1 91 og den ultrakonservative George Wallaces 45. Demokratene beholdt imidlertid flertallet både i Senatet og i Repre sentantenes hus.
cong-tropper. Fra da av ble krigen et oppgjør mellom NordVietnam og USA. Den nordvietnamesiske generalen Vo Nguyen Giap, som hadde organisert storoffensiven, nådde imidlertid ikke ho vedmålet med den. Det hadde vært å provosere en folkereis ning mot amerikanerne. Men sørvietnameserne gikk ikke over til kommunistene som ventet. Tvert om kom Tet-offensiven i en viss forstand til å stive av Saigon-regjeringen, fordi kommunistenes fremferd i det besatte Hué satte en skrekk i livet på den sørvietnamesiske befolkningen. Da byen ble gjen erobret, fant man likene av omkring 3000 mennesker som var blitt myrdet under okkupasjonen. Til gjengjeld oppnådde Hanoi noe som primært ikke var tilsiktet. Tet-offensiven fremkalte et psykologisk sjokk i USA. Tilslutningen til Johnsons Vietnam-politikk falt ifølge opi nionsundersøkelsene fra 40 til 26 prosent. 25. mars advarte en gruppe eldre statsmenn, som opprinnelig hadde støttet presidenten, ham mot å sende ytterligere forsterkninger til Vietnam. Gruppen omfattet blant andre tidligere utenriks minister Dean Acheson og tidligere ambassadør i Saigon, Henry Cabot Lodge. Seks dager etter erklærte Lyndon B. Johnson at han ikke ville stille opp igjen til presidentvalget. Samtidig beordret han luftangrepene mot Nord-Vietnam innstilt i håp om endelig å få i gang forhandlinger med Hanoi. 14 år etter Tet-offensiven oppsummerte en nord vietname sisk general i Hanoi overfor Stanley Karnow resultatet av den slik: «Vi nådde ikke vårt hovedmål som var å utløse en folke reisning i sør. Det hadde ikke vært vår hensikt å gjøre inn trykk i USA. Men det viste seg å bli det heldige resultat.»
Et samfunn i opprør
Da det amerikanske presidentvalget i 1968 hadde endt med Richard Nixons seier over den demokratiske kandidaten Hubert Humphrey, skrev den ledende amerikanske valganalytikeren Theodore White: «Richard Nixon står overfor den verste krise noen president har stått overfor siden 1860.» Det året som var blitt innledet med Tet-offensiven, hadde gitt amerikanerne det ene sjokket etter det andre. 4. april ble M artin Luther King myrdet. Han hadde, siden han i 1957 stiftet Southern Christian Leadership Conference, mer og mer plassert seg som de amerikanske negrenes største le derskikkelse. Deres kamp mot rasediskriminering hadde gått inn i en ny fase da Høyesterett i 1954 omstøtte en kjennelse fra 1890-årene ved å erklære at «atskilt undervisning i seg selv
Et sam funn i opp ro r
23
innebar ulikhet» (se bd. 15, s. 109 f). Det gav støtet til en borgerrettsbevegelse som år for år bredte seg som ringer i vannet til stadig flere områder. Den begynte ved de høyere læreanstaltene og skolene. Deretter vendte den seg mot raseatskillelsen i offentlige transportmidler, restauranter og kafe er. Etter forslag fra M artin Luther King ble 1963 gjort til det året da USA skulle vekkes. Det ble organisert en «Operation C» - C for confrontation - i Birmingham, Alabama, den mest rasistiske byen i hele USA. Tusenvis av borgerrettsforkjempere strømmet til byen for å bryte rasebarrierene uten voldsan vendelse. Da politiet for åpne fjernsynskameraer begynte å sette inn hunder og brannslanger mot demonstrantene, opp nådde King det sjokket han hadde tilsiktet. Borgerrettsforkjemperne vant ytterligere sympati for sin sak ved en kjempedemonstrasjon hvor 200 000 mennesker til tonene av den gamle baptistsalmen We shall overcome marsjer te forbi Lincoln-monumentet i Washington under slagordet Freedom Now. Hvite og svarte gikk skulder ved skulder. Det hadde lykkes negrene å mobilisere titusenvis av unge hvite amerikanere for sin sak, særlig blant studentene. Johnsons borgerrettslovgivning var et svar på denne store folkebevegelsen, og mange hvite borgerrettsforkjempere la sommerferien sin til sørstatene for å kunne arbeide for at den ble ført ut i livet. Fra 1967 ble de mer og mer opptatt av kampen mot Viet namkrigen. Samtidig skjedde det en radikalisering av unge negre som ikke syntes det gikk raskt nok med å få drevet ut Jim Crow. Lovgivningsmakten viste seg nemlig avmektig når Lederen av de fargedes ikke-voldsbevegelsefor likestilling, Martin Luther Kingjr. (f. 1 929) bledrept av en snikskytter på sitt hotellværelse i Memphis, Tennessee 4. april 1 968. Martin Luther King, som var utdannetteolog og virket som baptistprest, brant for de fa tti ge og undertrykte i samfunnet. Han stilte seg i spissen for en rekke borgerrettighetskampanjerog ble i 1964 tildelt Nobels fredspris. I Memphis støttet han en streik blantfargede renovasjonsarbeide re. Under begravelsen i hans føde by Atlanta - bildet o v e n fo r-fu lg te mange tusen tilhengere kisten, som ble trukket av to muldyr - et symbol på at King hadde vært de fattiges forkjemper. Martin Luther King nådde ikkesittmål, men mange stod klare til å føre hans sak videre.
24
V ietn am krigen
det gjaldt å få den svarte befolkningen ut av storbyenes slumghettoer. Sommeren 1965 eksploderte den første av dem, Watts i Los Angeles, i et voldsomt utbrudd av vold, brann og plyndring. Det samme skjedde året etter i andre byer, og på nytt i enda større omfang i 1967. Revolusjonære negerledere krevde nå - inspirert av Fidel Castro og Che Guevara - partisankrig mot de hvite. Mordet på M artin Luther King i 1968 utløste en ny bølge av raseuroligheter. Over 100 byer ble rammet. I Washington kunne man se flammene fra brennen de bygninger fra Det hvite hus. For første gang siden Borger krigen gikk kampklare tropper i stilling omkring Kongressbygningen. Kort etter ble USA rammet av et nytt sjokk. 5. juni ble Robert Kennedy myrdet. H an hadde siden mars vært antikrigsbevegelsens presidentkandidat. Da det demokratiske partiet på et konvent i Chicago i august skulle utpeke en
Negerkvarteret Watts i Los Angeles står i flammer sommeren 1965. Generasjoners undertryk kelse av den fargede befolkning slo ut i lys lue. Raseurolighetene fo rt satte i de amerikanske storbyenes negerghettoer i 1 966 og 1 967, og etter mordet på Martin Luther King våren 1968 blusset de opp overalt i USA. I hovedstaden W ashington var uroligheteneså voldsomme i en periode at det ble erklært unntaks tilstand.
Et sam funn i opprør
annen kandidat, organiserte fredsbevegelsen en demonstra sjon utenfor konventbygningen som utartet til gatekamper mellom politi og demonstranter. Antikrigsbevegelsen hentet sine pionertropper fra universi tetene. USAs studentbefolkning hadde under den alminneli ge velstandsveksten steget fra 3,5 millioner i 1960 til 7 millio ner i 1968. Krigen medførte økt tilstrømming, da de verne pliktige som gikk på college fikk utsettelse. Rammene for den høyere undervisningen hadde hatt vanskelig for å holde følge med denne veksten. Det medførte en voksende avstand mel lom lærerstand og studenter, noe som igjen førte til radikalise ring. I forbindelse med det republikanske partikonventet i San Francisco høsten 1964, oppstod det en protestbevegelse på det store californiske universitetet Berkeley som endte med en studentokkupasjon av universitetets administrasjons bygning. Det ble innledningen til et «ungdomsopprør» som i de følgende årene bredte seg til andre læreanstalter. Etter først å ha vært rettet mot universitetsmyndighetene med krav om medbestemmelse, fikk det en bredere samfunnskritisk karakter og smeltet snart sammen med kampen mot Viet namkrigen. Det omfanget denne «Vietnambevegelsen» etter hvert fikk, avfødte sammen med ghettoeksplosjonene et voksende krav i befolkningen om gjenopprettelse av «lov og orden». Det ble et hovedtema i Richard Nixons valgkamp. Han hev det å tale på vegne av «det tause flertall». I det minste fikk han flertall ved presidentvalget.
25
To måneder etter mordet på Martin Luther King, 5. juni 1 968, blesenator Robert Kennedy (f. 1925) skutt i Los Angeles. Det skjedde um id delbart etter at han hadde vunnet staten Californias primærvalg, som i vesentlig grad hadde økt hans sjansertil å bli nominertsom presi dentkandidat. Mange i og utenfor USA hadde håpet at den populære demokratiske senatoren ville bli president og føre arven etter sin bror John F. Kennedy videre. Ro bert Kennedy ønsket sosiale refor mer og deltok aktivt i kampen mot fattigdom og for rasenes likestil ling. Utenrikspolitisk hørte han til «duene», som ønsket bombestopp i Vietnam og fredsforhandlinger. 77/ venstre sees det dramatiske øyeblikk kort etter at det drepende skuddet har rammet Kennedy. Tit høyre sees hustruen Ethel under minnegudstjenesten i NewYorks katolske domkirke. Hun ventet ekteparets ellevte barn.
26
V ietn am k rig en
Sandech Preah Norodom Sihanouk (f. 1922) varkonge i Cambodia fra 1 941, men abdiserte i 1 955 ti f fordel forsin far og dannet et foikesosiaI istisk parti Sangkum-s o m snart ble landets største. Ved farens død i 1 960 ble fyrst Sihanouk igjen regjeringssjef, men uten kongeverdighet. Fem år senere brøt han med USA og nær met seg kommunistblokken, først og fremst Kina. Og dit flyktet han da han i 1970 ble styrtet av Lon Nol. Fra Beijing ledet han kampen mot Lon Nol og hans styre, og da det falt i 1975, vendte Sihanouk tilbake til sitt land, som fra nå av ble kalt Kampuchea. Han hadde ingen politisk makt, men fungerte i en periode som Pol Pots representant i FN. Derforetok Sihanouk enda en kuvending, og fra 1 979 motarbei det han Pol Pot-regjeringen.
Vietnamisering
Da Richard Nixon flyttet inn i Det hvite hus, hadde den amerikanske generalstaben satt seg i hodet at nøkkelen til seier i Vietnam lå i nabolandet Kampuchea. Det var nøy tralt, men nordvietnameserne hadde baser der, og mottok forsyninger gjennom den kampucheanske havnen Sihanoukville, oppkalt etter landets ekvilibristiske regjeringssjef, fyrst Norodom Sihanouk. Etter å ha vært konge, foretrakk han å bli riksforstander. Flere og flere Vietcong-soldater og nordvietnamesere søkte tilflukt på den andre siden av grensen etter hvert som amerikanerne med det såkalte Phoenixprogrammet - som var uttenkt av CIA - fant fram til en mer effektiv måte å bekjempe dem på. Pentagon anbefalte derfor luftangrep mot det østlige Kampuchea. I mars 1969 gav Nixon grønt lys på den betin gelse at angrepene ble gjennomført i hemmelighet. Han håpet på denne måten å svekke fienden så mye at han kunne begynne å trekke amerikanske tropper hjem og i økende grad overlate krigen til sørvietnameserne. Ved en slik «vietnamise ring» av krigen skulle USA omsider bli i stand til å komme ut av hengemyra uten altfor stort prestisjetap.
V ietn am iserin g
Det var ikke helt håpløst. Sørvietnameserne viste i løpet av 1969 større slagkraft. Det var tegn til demoralisering på den andre siden, og Thieus regjering tok seg omsider sammen til å lansere en jordreform som begynte å svekke kommunistenes grep om bøndene. Ved årets utgang hadde man klart å redu sere tallet på amerikanske soldater med 60 000 mann. Men krigen bredte seg mer og mer til Kampuchea og Laos. Våren 1970 ble Sihanouk styrtet ved et kupp mens han var i Europa. Et mer pro-amerikansk styre kom til makten med det resultat at nordvietnameserne trappet opp sine operasjo ner i landet, blant annet ved støtte til en kampucheansk geriljabevegelse som ble kalt khmers rouges, Røde khmer, den histo riske betegnelsen på kampucheanere. Det gikk så dårlig for det nye styret i Phnom Penh at Nixon besluttet å komme det til unnsetning. Med amerikansk støtte åpnet sørvietnamesiske tropper en offensiv inn i Kampuchea. Det lettet presset mot både Phnom Penh og Saigon. Men den utløste en ny proteststorm i USA. Den kulminerte i et sam menstøt mellom studenter og hjemmevern på Kent Stateuniversitetet i Ohio i mai 1970, der fire studenter ble drept. Det kom som et nytt sjokk for hele USA. Nixon ble en av de mest forhatte presidenter siden Borgerkrigen, men han skaffet seg nok pusterom til å kunne trekke hjem flere soldater. Siste uke av oktober 1970 var de amerikanske tapstall sunket til 64, det laveste på fem år, og ved årets utgang var antallet ameri kanske soldater i Vietnam skåret ned til 280 000. Utviklingen fortsatte i 1971. Under stadig press fra for svarsminister Melvin Laird nådde man ved årsskiftet helt ned til 140 000 og tapstall på ti i uken. En ny sørvietnamesisk of fensiv, denne gang i Laos, ble riktignok ikke noen suksess for «vietnamiseringen», men kommunistene var tilbakeholdne. Et nytt presidentvalg i Vietnam i september 1971 syntes en tid å åpne muligheten for en politisk løsning. Thieu kunne imidlertid ikke motstå fristelsen til å la seg gjenvelge uten motkandidater, og fra da av begynte general Giap å samle krefter til en ny storoffensiv. Den ble planlagt til 1972, etter at de fleste amerikanere var reist, og det skulle være president valg i USA. Ved påsketid 1972 brøt stormen løs. 120 000 nordvietnamesiske soldater utstyrt med nytt sovjetisk materiell og tusenvis av sørvietnamesiske Vietcong-partisaner ble satt inn i tre fremstøt, ett av dem rettet mot Saigon. På dette tids punkt var det bare 60 000 amerikanske soldater i egentlige kampenheter igjen i Vietnam. Men det var blitt bygd opp en sørvietnamesisk hær på over en million mann. Den bet fra seg
27
Fra 1969 reduserte president Nixon de amerikanske troppe styrkene i Sør-Vietnam. Landets egen hæ r-utstyrt med ameri kanske våpen -o ve rto k gradvis krigføringen. Dette bildet viser en sørvietnamesisk soldat på utkikk moten av Vietcongs stillinger på den andre siden av elven.
28
V ietn am k rig en
noen steder, men det hendte ofte at den ble grepet av panikk. Bare en massiv amerikansk innsats fra luften stanset offensi ven. For første gang angrep amerikanerne også Hanoi og slapp ned miner i Haiphongs havn. Likevel tok det tre måne der før kampene ebbet ut. Veien til fred
Den høytstående vietnamesiske politikeren Le DucTho (f. 1911) var Nord-Vietnams sjefsdelegerte ved fredsforhandlingene i Paris 1 968-72. Le DucTho haddefra 1 950-årene vært etfremtredende medlem av Vietnams kommunist parti og satt fra 1976 i politbyrået. Da han og hans motstander ved forhandlingsbordet i Paris, Henry Kissinger, i 1 973 ble tildelt Nobels fredspris, nektet Le Duc Tho å motta prisen. Han ville ikkedele den med Kissinger.
Henry Kissinger serverer kong Nixon freden. Karikaturtegning av Lurie i N ew York Times.
FIvis man i Hanoi hadde tenkt seg at påskeoffensiven ville få samme virkning på det amerikanske presidentvalget som Tet-offensiven Gre år tidligere, tok man feil. Nixon ble ikke bare renommert; han ble gjenvalgt med et like stort flertall som Johnson i 1964. Derimot eller dermed - kom det omsi der bevegelse i en forhandlingsprosess som hadde pågått i seks år uten å komme av flekken. Den begynte i 1966. Forskjellige mellommenn forsøkte å bringe Washington og Hanoi på tale fot, men uten hell. I Hanoi krevde man innstilling av luftan grepene uten forhåndsbetingelser; i Washington forlangte man garantier for at Hanoi ikke ville utnytte en pause i bombingen til å skaffe seg militære fordeler. Videre ønsket Hanoi Vietcong representert i en sørvietnamesisk koalisjons regjering. Det var uakseptabelt for Saigon. Først da president Johnson etter Tet-oflensiven stanset bombingen, ble det etablert en direkte forhandlingskontakt. En offisiell amerikansk-vietnamesisk konferanse ble innledet i Paris i mai 1968. Men også den kjørte seg snart fast i uforen lige krav. USA krevde nord vietnamesiske tropper trukket ut
V e ie n tilfr e d
av Sør-Vietnam. Det ble avvist av Hanoi, som til gjengjeld opprettholdt sitt krav om Vietcongs regjeringsdeltakelse i sør. President Nixon forsøkte en ny vei. Han var ikke en mann som lett betrodde seg til andre. Både i politikk og diplomati mente han at man ofte var best tjent med skjulte manøvrer. Til sin sikkerhetspolitiske rådgiver valgte han en mann som var kjent med den klassiske europeiske tradisjon for hemmelig diplomati og realpolitikk, Henry Kissinger. I august 1969 hadde Kissinger sitt første hemmelige møte med en representant for Nord-Vietnam i Paris. Etter Ho Chi Minhs død kort etter inntrådte en lengre pause. Men fra februar 1970 hadde Kissinger i to år regelmessige møter med den nordvietnamesiske utsendingen Le Duc Tho, uten at of fentligheten fikk greie på det. Først i januar 1972 røpet Nixon at disse forhandlingene hadde funnet sted. Resultatene hadde imidlertid vært magre, og under de følgende månedenes mili tære styrkeprøve gikk forhandlingene helt i stå. Men da det amerikanske presidentvalget nærmet seg, kom Le Duc Tho omsider med et utspill som Kissinger fant aksep tabelt. Han foreslo en innstilling av fiendtlighetene mot til baketrekning av de siste amerikanske troppene. De politiske problemene skulle løses av sørvietnameserne selv ved oppret telsen av et «nasjonalt forsoningsråd» som skulle omfatte Saigon-regjeringen, Vietcong og «nøytrale». Saigon og Vietcong skulle beholde de områdene de kontrollerte ved våpen stillstanden.
29
Hanoi i ruineretterdetam erikanske bombeangrepet mot NordVietnam i julen 1972.
30
V ietn am k rig en
De to journalistene Carl Bernstein og Bob W oodwards gradvise av sløringer i den såkalte Watergateskandalen i Washington Post førte til at en lang rekke av presidentens menn i Det hvite hus måtte gå. Det var den såkalte «blikkenslagerbanden» som hadde begått inn bruddet i demokratenes partihovedkvarter i ju n i 1 972. Da det i 1973 ble a v s lø rt-p å grunnlag av en rekke lyd båndopptak-at også president Nixon selv var implisert, b le d e tiju li 1 974 reist krav om riks rettssak og noen uker senere- 8 . a ug u st-trakk presidenten seg fra sitt embete. Denne amerikanske karikaturtegningen fra 1 973 viser Nixon i «en siste tango» med lede ren av Senatets undersøkelses kommisjon, Sam Ewing. Dansen hemmes av de meget omtalte lyd bånd.
Thieu strittet imot, selv om han Fikk enorme nye forsynin ger av amerikansk materiell. Først da Nixon i desember 1972, med krigens kraftigste luftangrep til da mot Hanoi-Haiphong-området, hadde overbevist ham om at amerikanerne stadig ville støtte ham, bøyde han seg for trusler om at USA ellers ville la ham i stikken. 27. januar 1973 ble fredsavtalen omsider undertegnet i Paris. Tre millioner amerikanere hadde da gjort tjeneste i Vietnam. 57 939 av dem mistet livet. Motpartens tap var blitt anslått til 600 000 (Karnow). Likevel følte Hanoi utvilsomt at de hadde seiret, og i USA var lettelsen over freden blandet med nederlagsstemning. Krigen hadde splittet det ameri kanske samfunnet og demoralisert hæren. Etter et offisielt skjønn brukte en tredjedel av de amerikanske soldatene i Vietnam i 1971 opium eller heroin, og hasj var enda mer utbredt. Soldatenes gjennomsnittsalder var bare 19 år mot 26 under Annen verdenskrig; de var derfor psykisk mer sår bare, særlig fordi Vietnamkrigen føltes mer meningsløs. Mer meningsløs enn noensinne, etter at president Nixon i 1972 hadde feiret sine største utenrikspolitiske triumfer ved besøk først i Beijing, deretter i Moskva. Det amerikanske engasjementet i Sørøst-Asia var nemlig opprinnelig sprunget ut av en forestilling om at Sovjetunionen og Kina utgjorde en fast sammentømret blokk, som ville bre seg mer og mer hvis
W a te rg a te og Saigons fa ll
ekspansjonen ikke ble imøtegått der «oppdemmingspolitikkens» diker ble brutt. Det hadde ført til inngrepet i Korea i 1950. Det hadde trukket Vietnam med seg. Men i 1972 var det en kald krig mellom Moskva og Beijing, og ingen av dem hadde kontroll med Hanoi. Der utnyttet man tvert om mot setningene mellom dem til egen fordel.
Watergate og Saigons fall
President Nixon seiret i 1972 stort over den demokratiske motkandidaten George McGovern, som var fredsbevegelsens kandidat på et tidspunkt da Nixon kunne vise til at han had de fått nesten alle amerikanske soldater ut av Vietnam, og Kissinger kunne erklære at «freden var like om hjørnet». K napt to år etter måtte Richard Nixon som den første presi dent i USAs historie nedlegge sitt embete under trussel fra Kongressen om å bli avsatt. På en måte ble også han offer for Vietnamkrigen. Den hadde virket demoraliserende på det politiske livet i USA. «Sikkerhetshensyn» førte til at man tillot seg handlinger man ville veket tilbake for i fredstid. I juni 1972 ble fem mann tatt på fersk gjerning av politiet da de brøt seg inn i Watergatebygningen i Washington. De hadde med seg lytteutstyr som skulle anbringes i det demokratiske partiets hovedkvarter.
31
Etterat president Nixons sikker hetspolitiske rådgiver, Henry Kissinger, i 1971 hadde avlagt et hemmelig besøk i Kina, ble det arrangert et møte i februar 1 972 som syntes utenkelig bare noen månedertidligere: Nixon og Kissinger ble mottatt med honnør av MaoZedong og Zhou Enlai i Beijing. Etter en ukes samtaler bad den tidligere kommunistjeger Nixon om unnskyldning for 22 års utenrikspolitikk og lovet å trekke de amerikanske troppene hjem fra Asia, inkludertTaiwan. D eto parterforpliktet seg til å opprette diplomatiske forbindelser. Folke republikken Kina, som i 1 971 hadde overtatt Taiwans plass i FN, var dermed også blitt anerkjent på høyeste plan av USA. På bildet sees fra venstre: Zhou Enlai, en tolk, Mao, Nixon og Kissinger.
32
V ietn am k rig en
Da politiet og pressen begynte å grave i saken, pekte sporene mer og mer i retning av Det hvite hus. I februar 1973 var de blitt så tydelige at Senatet besluttet å nedsette en undersøkel seskommisjon. Nixon prøvde å legge hindringer i veien for en oppklaring av saken. Det førte til at Kongressen høsten 1973 besluttet å innlede en impeachmentprocedure, det vil si en under søkelse vedrørende presidentens embetsgjerning, som kunne føre til avsettelse. Da Høyesterett sommeren 1974 rettet en henstilling til Nixon om å utlevere båndopptak der det frem gikk at han hadde beordret FBI til å trenere oppklaringen av W atergate-innbruddet, måtte han gi opp. Men lenge før var hans myndighet blitt kraftig underm i nert av denne affæren. Kongressen tok til gjengjeld skritt for skritt tilbake kontrollen med landets utenrikspolitikk, som den med en håndbevegelse hadde overlatt til presidenten med Tonkin-resolusjonen i 1964. I august 1973 nedla den direkte forbud mot ytterligere bruk av det amerikanske fly våpenet i Indokina. Ifølge Kissinger beseglet denne beslut ningen både Sør-Vietnams og Kampucheas skjebne. Den freden Kissinger hadde oppnådd, hadde ikke løst konfliktene i Indokina. I Kampuchea vant Røde khmer med støtte fra Kina stadig terreng. Laos kom gradvis i hendene på det revolusjonære folkepartiet, som var Hanois forlengede arm. Våren 1975 kom sluttoppgjøret i Vietnam. Opprinnelig mente Hanoi ikke å ha krefter til å vinne den endelige seier før i 1976, men da de første fremstøtene i begynnelsen av 1975 førte til hurtig sammenbrudd i det sørvietnamesiske forsva-
Flyktningene var Vietnamkrigens største tapere. Mange foretrakk en uviss fremtid i et fremmed iand fremfor å leve i et forent, men kom munistisk styrt Vietnam.
W a te rg a te o g S aig o n s fa ll
33
Etter at Røde khmer hadde erobret makten i Phnom Penh 1 7. april 1975 fikk landet, som nå ble kalt Det demokratiske Kampuchea, oppleve et redselsregime. Tusenvis av mennesker ble myrdet mens andre tusener ble drevet ut av byene for å arbeide i de forsømte og krigsherjede landdistriktene. De blesatttil risdyrking og dambygging, men de fleste av disse by menneskene hadde aldri gjort slikt arbeid før og gikk en hard og nåde løs tid i møte. Røde khmer betrak tet dem som kapitalister som skulle straffes med hardt arbeid opptil 14 timer i døgnet. Maten var beskje den og kveldene var viet politiske møter, som i stadig større utstrek ning fikk karakter av hjernevask. Deyngstemedlemmeneav Røde khmer gjorde ofte kort prosess med dem som ikke lystret eller gav u t trykk for opposisjon. Dette bildet erfra en scene i David Puttnams film The Killing Fie/ds bygd på den amerikanskejournalisten Sydney Scharnbergs og hans kampuche anske assistent Dith Prans opp levelser i dennetiden.
ret, og da Nixons etterfølger, Gerald Ford, uttrykkelig er klærte at USA ikke ville gripe inn, besluttet man å sette alle kluter til for å erobre selve Saigon innen regntiden begynte i mai. I løpet av få uker falt den sørvietnamesiske hæren helt fra hverandre. Den var blitt sterkt demoralisert siden 1973, og ingen amerikanske bombefly kom til hjelp, som i 1972. SørVietnams økonomi var blitt hardt rammet av oljeprisrevolusjonen i 1974, den amerikanske tilbaketrekningen og ned skjæringen av den amerikanske støtten. Det gikk ut over hæren. I 1974 viste en amerikansk undersøkelse at over 90 prosent av de sørvietnamesiske soldatene ikke fikk utbetalt tilstrekkelig lønn. Offiserene fylte til gjengjeld lommene. Da Thieu i april 1975 etter en hodeløs ledelse av forsvaret flyktet til Taiwan, hadde han anbrakt en formue i utlandet. 30. april falt Saigon. 17. april var Phnom Penh blitt erobret av Røde khmer.
Vest for Stillehavet
Motstående side: Kulturrevolu sjonen i Kina kulminerte i 1 966, og den 72 år gamle formann Mao søkte å avlive alle rykter om at han skulle være svekket-noen sa en dog død - etter å ha svømt femten kilometer nedover Huanghe (Den guleelv). Pådettetidspunkt hadde rødegardistene ryddet ut de siste rester av gammeldags «borgerlighet» og Mao fremstod for hele fo l ket som en nesten guddommelig skikkelse. Revolusjonen hadde snudd opp ned på det meste, selv trafikksignalenes røde farge betyd de nå «kjør», mens grønt betydde «stopp», og Maos «Lille røde»-en samling Mao s ita te r-b le nasjo nens bibel. Dens tanker blegrunnlaget for alt: Legekunst, militærutdannelseog undervisning. M illionvis av eksemplarer ble spredt over hele riket, lest og sitert ved møter som det vi ser et bilde av her.
Mens det internasjonale systemet i Europa 40 år etter Annen verdenskrig hadde de grunnstrukturene som var blitt skapt av krigen, skjedde det store omveltninger i Asia. Etter først å ha vært alliert med Sovjetunionen, gled Kina inn i et stadig dypere motsetningsforhold til styret i Kreml. I 1969 kom det likefrem til væpnede sammenstøt ved den kinesisk-sovjetiske grensen. I 1980 utløp den alliansetraktat som Mao Zedong hadde inngått med Stalin 30 år tidligere (se illustr. bd. 18, s. 215). Men den hadde da vært død lenge. Det fiendskapet mellom Beijing og Washington som hadde nådd sitt høyde punkt under Koreakrigen, ble avløst av en tilnærming som i 1978 ble formalisert ved opprettelse av regulære diplomatiske forbindelser. Samtidig skjedde det en forsoning mellom Kina og Japan, som i 1977 munnet ut i en fredstraktat mellom de to statene. Denne utviklingen ble ledsaget av en kraftig vekst i sam handelen mellom de to østasiatiske stormaktene. Under Annen verdenskrig hadde japanernes store drøm vært å skape det de kalte «et østasiatisk velstandssamvelde» —Kyo Ei Ken Dai To A. 40 år senere hadde en storregion preget av omfat tende samvirke og en enestående økonomisk dynamikk på fredelig vis tatt form ved det vestlige Stillehav. Den strakte seg fra Japan og Kina over Sørøst-Asia og Indonesia til Au stralia og New Zealand, men var også nært knyttet til landene i den østlige del av Stillehavet. Den var også en vesentlig del av en ny verdensorden.
Den store kulturrevolusjonen
Vietnamkrigen tilslørte lenge den omveltningen som var underveis i forholdet mellom de to kommunistiske stormakte ne. I Washington handlet man, da man trappet opp den ame rikanske innsatsen i Vietnam i 1965, stadig ut fra den forestillingen om en «sinosovjetisk blokk» som var blitt til under Koreakrigen, til tross for at det siden 1959 hadde vært flere og flere tegn på uoverensstemmelser mellom Kina og Sovjetunionen.
Under kulturrevolusjonen benyttet myndighetene veggaviserforå in formere folket om siste nytt om revolusjonens gang eller for å gi retningslinjer om hvordan folket skulle oppføre seg. Meddelelser om dagens arrestasjoner kunne også leses i veggavisene.
Men nettopp opptrappingen av krigen i Vietnam fikk Bei jing og Moskva til å legge et retorisk tåketeppe over sine inn byrdes tvister. Da de også kaptes om å være toneangivende for verdens revolusjonære bevegelser, kunne de ikke la et styre som var i åpen krig med «imperialistene» i stikken. Hanoi forstod å spille på denne rivaliseringen for å oppnå størst mulig hjelp uten å bli bundet i sin strategi. Men bak tåketep pet var opptrappingen i Vietnam med på å skjerpe motset ningene mellom de to kommunistiske stormaktene. For å hjelpe Nord-Vietnam mer effektivt mot den amerikanske luftoffensiven, anmodet russerne om baser i Sør-Kina. Men Mao Zedong ønsket ikke en gang til å bli trukket inn i et militært oppgjør med amerikanerne som i Korea, der kineser ne til og med hadde m åttet betale russerne for hver patron de fikk i bistand. Selv om han gjerne ville ha amerikanerne ut av Sørøst-Asia, næret han ikke noe varmt ønske om å se et sterkt, forenet Vietnam, og enda mindre om å se Indokina samlet under et vietnamesisk overherredømme. Ikke alle i den kinesiske ledelsen var enig med Mao. Det fantes en sovjetvennlig fløy som holdt fast ved et nært sam ar beid med Moskva. Med hensyn til både utviklingspolitikk og militærstrategi så den et forbilde i Sovjetunionen. Om den store kulturrevolusjonen —som oppgjøret med denne fløyen
ble kalt - var utløst av Vietnamkrigen eller ikke, er vanskelig å avgjøre. Men i det minste var det et tidsmessig sammenfall. Da den franske kulturministeren André Malraux i 1965 besøkte Kina, fortalte Mao Zedong ham at russerne hadde sviktet revolusjonen. Den revolusjonære ånd var blitt kvalt i byråkrati. Det ville Mao prøve å forhindre i Kina. For å nå dette målet grep han til en usedvanlig metode. Han mobili serte de unge mot sine egne partibyråkrater. Han prøvde først med en reform som skulle sikre en større plass for hans tanker i undervisningen. Den ble nedstemt i politbyrået. Ivrig til skyndet av sin venstrerevolusjonære hustru, Jiang Qing, gav Mao deretter høsten 1965 grønt lys for et angrep på Beijings borgermester Peng Zhen. Sammen med partiets nestformann Liu Shaoqi ble han ansett som «revisjonistenes» anfører. I første omgang fikk det ingen følger, men i mai 1966 klarte Mao ved hærens hjelp å skaffe seg kontroll over Beijing og avsette Peng. Umiddelbart etter rettet en gruppe lærere gjennom en veggavis et skarpt angrep mot Beijing-universitetets rektor. Studenter dannet grupper av «rødegardister», som satte seg fore å trumfe Maos rene lære gjennom. Den hadde fått sin katekisme da hærsjefen Lin Biao to år tidligere hadde latt utarbeide en sitatsamling av Mao Zedong til bruk for soldate-
Flere hundretusen mennesker fra Kinas byer ble underkulturrevolusjonen sendt ut på landet for å arbeide i jordbruket sammen med bøndene eller på dam- og veian legg. Dette bildetfra provinsen Shandong viseren gruppe som bygger overrislingskanaler og fo r bedrer jorda. Alt i overensstemmel se med sitatene i Maos «Lille røde».
38
V e s t fo r Stillehavet
ne, snart kjent som «Maos lille røde». I løpet av tre år ble den trykt i 350 millioner eksemplarer. Med den i hånden begynte rødegardistene å spre den rette tro til andre skoler og læreanstalter. I august 1966 defilerte en million rødegardister forbi Mao foran Den himmelske freds port i Beijing og sang: Ø sten er rød Solen står opp I K ina har M ao Zedong vist seg.
Rødegardistenes aksjoner kunne være fredelige som her. Men når unge fanatikere påbød sine med borgere å forbedre seg, kunne det gå voldsom t for seg. Mord var ingen sjeldenhet. Da den kinesiske befolkning til slutt satte seg til motverge og begynte å bekjempe rødegardistene, og noen ble drept, måtte formann Mao og hæren gripe inn. De unge ble rostforsin nid kjærhet, men manet til å roe seg ned.
I en dazibao, en «veggavis med store bokstaver», gav Mao selv ordren: «Bombarder stabene!» Når formannen talte med store bokstaver, hørte rødegardistene så godt etter at hele Kina havnet i kaos. De gikk løs på professorer og kunstnere, partifunksjonærer og embetsmenn. Mange ble mishandlet og sendt på tvangsarbeid. Universiteter og skoler ble stengt for at de unge skulle kunne vie seg til revolusjonen. 13 millioner innbyggere i alderen 14 til 25 år fra hele landet marsjerte etter hvert gjennom Beijing mens de viftet med «Maos lille røde» og siterte fra den. Det kinesiske U tenriksdepartem entet ble beordret til gjennom sine ambassader å spre budskapet om de miraklene Maos lære avstedkom til hele verden. En smaks prøve fra den kinesiske ambassaden i K øbenhavn fra mai 1968 lød: «V år hærs legestab har fjernet en eggstokksvulst som veide 16 kilo på en 18 år gammel pike, hvis tilfelle en borgerlig «spesialist» hadde bedøm t som håpløst. Vi var i stand til å redde denne pikens liv fordi vi er blitt mer bevisste med hensyn til å væpne våre sinn med M ao Zedongs tenkning under den store proletariske revolusjonen . . . Vi var fast overbevist om at M ao Zedongs tenkning ville gi oss klokskapen, tilliten og evnen til å kunne kurere henne . . . V årt første snitt var 12 cm langt og viste konturene av den svuls ten vi hadde diagnostisert. Vi v ar meget lykkelige over at M ao Zedongs tenkning hadde gjort oss i stand til å stille en vitenskapelig diagnose . . . Vi gjorde svulsten fri, og oppdaget så at vi ikke kunne håndtere den . . . H va hadde form ann M ao lært oss? «K onsentrer i ethvert slag en absolutt overlegen styrke (to, tre, fire, noen ganger endog fem eller seks ganger så stor som fiendens styrke), omring fiendestyrkene fullstendig, streb etter å utslette dem grundig og la ikke noen slippe ut av nettet.»
De røde og de hvite
Det var et hovedmål med kulturrevolusjonen å holde den revolusjonære ånd i live, å stanse den «borgerliggjøring» som hadde funnet sted i Sovjetunionen og som etter Maos mening var under utvikling i Kina. Likhetsidealer fikk en førsteplass
De røde og de hvite
i hans lære. Innenfor hæren ble de fine sovjetiske offisersuniformene med brede gullepåletter avskaffet fra sommeren 1965. Offiserer og menige fikk samme uniform. Den eneste forskjell var at offiserene hadde fire lommer i frakkene sine, mot de meniges to. Ja, de fleste kinesere, menn og kvinner, ble etter hvert iført det samme uniformsliknende «Maotøy». Det var ikke annet å få i butikkene. Lønningene ble utliknet. Tilværelsens mål var ikke materi elle goder, men et enkelt proletarisk levevis og en ekte revolu sjonær bevissthet. Det var den, ikke lønningsposen, som skulle drive verket. Det nye revolusjonære menneskets mål var ikke å arbeide for seg selv, men for helheten, for massene. Det var en del av den kulturrevolusjonære oppdragelsesprosessen å delta i storstilte anleggsarbeider. Å være «rød», å ha den rette revolusjonære innstilling, var viktigere enn å være «ekspert». Mao overførte erfaringer fra den langvarige «folkekrigen», som hadde ført den kinesiske revolusjonen til seier, til utvik lingsstrategien. Det var den revolusjonære vilje som i en lang, seig kamp hadde ført kommunistene til seier i Kina, ikke en enestående revolusjonær situasjon som i Russland i 1917. Kampmoralen hadde vært viktigere enn våpnene. På samme måte skulle menneskets revolusjonære bevissthet, ikke de fy siske produksjonsmidlene, prege det nye samfunnet. I overensstemmelse med geriljatidens erfaringer ble det kinesiske samfunnet omstrukturert etter selvhjelpsprinsippet, ziligengsheng. ffver region ble omdannet til en selvforsynt enhet, slik at den skulle klare seg, selv om andre deler av kjemperiket skulle bli besatt. Denne utviklingen ble fremskyndet etter den sovjetiske okkupasjonen av Tsjekkoslovakia, som Bresjnev hadde søkt å forsvare med doktrinen om de sosialis tiske landenes «begrensede suverenitet» (se s. 97 f). Den kun ne kanskje også brukes på Kina. I 1969 kom det dessuten til regulære kamphandlinger mellom sovjetiske og kinesiske tropper på en liten øy i grenseelven Ussufi. Mao skjerpet nå Kinas beredskap ved å bygge underjordiske atombombesikre tilfluktsrom. Det ble da også senere avslørt at den sovjetiske forsvarsministeren Andrej Gretsjko faktisk hadde ivret for et atomangrep mot Kina. Mao hadde i strid med sovjetiske råd og tradisjoner bygd sin revolusjon på bondebefolkningen. Andre kinesiske kom munister med nærmere tilknytning til Moskva - som Liu Shaoqi og Peng Zhen - hadde arbeidet i byene. De så etter revolusjonen sin utviklingsmodell i sovjetsamfunnet. Det samme gjorde den delen av hæren som hadde vært direkte konfrontert med en moderne motstander i Koreakrigen. Men
39
Forholdet mellom Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina ble dårli gere i løpet av 1960-årene, og i mars 1 969 kom dettil sammenstøt ved grenseelven Ussuri. Episoden skyldtes en strid om hvem av dem som eide øya Zhenpao midt i elven. På denne russiske karikaturtegnin gen fra samtiden marsjerer en kine sisk soldat fram med Maos«Lille røde» høyt hevet. På omslaget står ordene: «Røveri, Bakvaskelse, For ræderi.» De siste bokstavene i hvert ord danner navnet MAO.
40
V est fo r Stillehavet
Et grønnsaktorg i Beijing 1970. Hverdag ble det braktfriske varer fra foikekommunene inn til stor byen som på dennetid hadde cirka seks m illioner innbyggere.
dens ledende talsmann, Peng Dehuai, ble i 1959 skiftet ut med maoisten Lin Biao som hærsjef. «De hvite», som Liu Shaoqis tilhengere ble kalt, fikk imid lertid økende innflytelse i partiet under den økonomiske gjenreisningsprosessen i begynnelsen av 60-årene etter «Det store sprangets» fiasko (se bd . 18, s. 208 ff). Det var for å nøytralise re «de hvite» Maos «røde» fløy iverksatte kulturrevolusjonen. Dens mål var, erklærte statsminister Zhou Enlai, «å utryd de alle de gamle ideene, hele den overleverte kulturen, alle de overleverte skikkene og vanene, som utbytterklassen i å r tusener hadde forgiftet folkets bevissthet med». 1 Kina, der lærdom på grunn av det vanskelige skriftspråket mer enn noe annet sted hadde vært veien til makt, hadde kulturen i særlig grad vært et middel til undertrykking. Derfor ble det store oppgjøret med den nye makteliten som hadde oppstått, en kulturrevolusjon. De fanatiske rødegardistene tok utryddelsen av den overle verte kulturen ytterst bokstavelig. Mange steder brøt de seg inn i husene og tilintetgjorde alle bøker og kunstgjenstander fra tiden før revolusjonen. I det hele tatt mistet ledelsen etter hvert kontrollen med rødegardistene i den grad at hæren
Den store losens siste år
måtte gripe inn for å forhindre fullstendig kaos. Gradvis satte man bremsene på. Det ble bygd opp en ny partiorganisasjon, renset for «de hvite». Til gjengjeld mistet hæren litt etter litt den sentrale rolle den hadde spilt under kulturrevolusjonen. Lin Biao skal i 1971 ha forsøkt å gjenvinne den ved et kupp. Det ble forpurret. Etter den offisielle, men sterkt omdiskuter te erklæringen flyktet han og omkom da flyet hans styrtet i Mongolia på vei til Sovjetunionen.
Den store losens siste år
Mao Zedong ble under kulturrevolusjonen gjenstand for en persondyrkelse som overgikk selv Stalin-kulten i Sovjetunio nen. Blant de smigrende tilnavnene han ble omtalt med, var betegnelsen Den store losen. Men et særlig fast grep om roret hadde han neppe i sine siste år, da han ble mer og mer av feldig. Resultatet ble en noe slingrende kurs, skiftevis preget av radikale og moderate, skjønt Mao prøvde å beholde begge parter på broen. Fra Lin Biaos fall i 1971 til partikongressen sommeren 1973 var statsminister Zhou Enlai klart rikets mest betrodde
41
Zhou Enlai (til høyre) i samtale med Kakuei Tanaka under den japanske statsministerens besøk i Beijing i februar 1974. Zhou Enlai, som var født i 1898, deltok aktivt i den kinesiske revolusjon side om side med Mao, ble general og var kommunistenes sjefsdelegerte i forhandlingene med Guomindang (bd. 18, s. 84ff). Fra 1949 til sin død i 1976 varZhou Enlai Folkere publikkens regjeringssjef, i årene 1 949-58 også dens utenriksmi nister. Da man skulle normalisere forholdene etter kulturrevolusjo nen, fremstod Zhou som den store formidler. Han var også en nøkkel person under Kinas diplomatiske gjennombrudd i begynnelsen av 1970-årene bådenår det gjaldt til nærmingen til USA (ses. 31) o g som her-forsoningen med Japan i 1 974. Den liberale demokraten Kakuei Tanaka var Japans stats minister 1972-74, men måtte trek ke seg tilbake på grunn av anklager om embetsmisbruk og korrupsjon.
42
V est fo r S tille h a ve t
Motstående side, øverst: Karikerte fremstiliingerav den såkalte «firer banden» bæres gjennom Guangzhous gater i oktober 1976 under en massedemonstrasjon som krevdedefire dømt og henrettet. Ne denfor: Jiang Qing (f. 1 91 3) fo to grafert under rettssaken mot «firer banden» i januar 1 981. Mao hadde giftet seg med skuespillerinnen Jiang Qing i 1 937, og til å begynne med førte hun en nokså tilbaketrukkettilværelse. I midten av 1960-årene ble hun imidlertid en av initiativtakernetil den store proletariske kulturrevolusjonen, og fra 1969 var hun medlem av politbyrå et. Anklagene mot henne i saken mot «firerbanden» i 1 981 gjaldt kontrarevolusjonær virksomhet. Hun b le d ø m ttil døden med to års prøvetid. Dommen ble senere omgjort til livsvarig fengsel. «Firer banden» om fattet Jiang Qing og tre av hennes medsammensvorne.
mann. Som regjeringssjef siden 1949 hadde han vist en ene stående evne til å navigere mellom alle revolusjonære virvelstormer og brottsjøer. Under kulturrevolusjonen hadde han sunget med på omkvedene uten å delta i aksjonene. H an hadde tvert imot forsøkt å redde så mye som mulig av statsap paratet mot oppløsning under oppgjørene mellom hær, parti og rødegardister. Da den verste stormen hadde lagt seg, forestod han den radikale omleggingen av Kinas utenrikspolitikk som førte til at hans regjering i 1971 kunne overta Kinas plass i FN etter Taiwan og i 1972 motta besøk først av president Richard Nixon og deretter av den japanske statsministeren K akueiTanaka (seillustr. s. 41). Zhou Enlai, som i ni år også var utenriksminister, hadde mer kontakt med fremmede statsmenn enn noen annen le dende kineser. Flere av dem har prist hans diplomatiske ev ner, hans sjarm og hans snarrådighet i høye toner. «Zhou Enlai var et av de to—tre mest imponerende mennesker jeg har møtt,» skrev Kissinger om ham, «kultivert, uendelig tål modig, usedvanlig intelligent og subtil.» Elans innflytelse nådde et høydepunkt våren 1973, da den tidligere partisekretæren Deng Xiaoping, som hadde vært forsvunnet i sju år, dukket opp igjen for å bli Zhous stedfortre der som første visestatsminister. Uten å besitte Zhous sjarm og smidighet delte Deng hans politiske målsetting, å moder nisere det kinesiske samfunn ved en pragmatisk utviklingspo litikk. Under kulturrevolusjonen hadde han vært et av rødegardistenes yndlingsofre, men hadde likevel overlevd, trolig takket være Mao. Etter denne innrømmelsen til de moderate, imøtekom Mao på partikongressen i august 1973 de venstreradikale ved å gjøre en av deres fanebærere, Wang Hongwen, til regimets nummer tre, umiddelbart etter Zhou. Plaget av den kreftsyk dommen som i januar 1976 gjorde ende på hans liv, trakk Zhou Enlai seg mer og mer tilbake fra offentligheten. De radikale fikk nå gjennomført det noen har kalt «den andre kulturrevolusjonen». Samtidig prøvde Deng å fortsette Zhous politikk. Den andre kulturrevolusjonen fikk et mindre kaotisk forløp enn den første. Men den institusjonaliserte noen av de kongstankene Mao hadde lansert i årene 1966—68. De preget en ny forfatning som i all hast ble satt sammen og forelagt nasjonalforsamlingen i januar 1975 av den leden de kulturrevolusjonære ideologen Zhang Chunqiao —i likhet med Wang Hongwen medlem av en krets omkring Jiang Qing. Den nye forfatningen grunnlovfestet så å si den perma nente revolusjon og partiets absolutte maktmonopol. Det ble
fastslått at det var «enhver borgers rett og plikt å støtte det kinesiske kommunistpartiets ledelse». Men samtidig la Zhou Enlai fram en perspektivplan som hadde som målsetting å gjøre Kina til en moderne industrina sjon ved årtusenskiftet. Det skulle skje gjennom «fire moder niseringer» - i jordbruk, industri, forsvar samt vitenskap og teknikk. De lå i forlengelsen av den politikk Zhou Enlai og Deng Xiaoping allerede hadde innledet. Den innebar blant annet et økt økonomisk samkvem med den kapitalistiske ver den. I 1974 søkte Kina om opptak i IM F - det internasjonale valutafondet. Balansen mellom radikale og moderate ble stadig søkt opprettholdt, da Deng i september ble utnevnt til generalstabssjef samtidig med at Zhang Chunqiao ble sjef for hærens politiske avdeling. Men da Zhou døde, kunne ikke Deng hol de skansen lenger. I april 1976 ble han styrtet etter voldsom me opptøyer i Beijing, øyensynlig iverksatt av «firerbanden», som man siden kalte Jiang Qing og hennes krets. Hennes innflytelse på Mao syntes å ha vært voksende i de siste måne dene av hans liv. Ved hans død i september 1976 skal firer banden ha forsøkt et statskupp. Det ble forpurret av sjefen for sikkerhetspolitiet, H ua Guofeng, som Mao i 1975 hadde anbrakt på denne nøkkelposten etter hans effektive innsats mot Lin Biaos tilhengere.
44
V es t fo r Stillehavet
Japan - Asias dynamo
En forside f ra det tyske tidsskriftet Der Spiege! i 1980, da japanske biler var begynt å gjøre seg gjel dende for aIvor på det europeiske marked.
I 1971 la Zhou Enlai for første gang på tolv år fram produk sjonstall som opplyste noe om Kinas økonomiske utvikling. De var ikke imponerende. Senere ekspertberegninger har gitt en årlig gjennomsnittsvekst i økonomien på 2,5 prosent pr. innbygger i årene 1957-78 (Yeh). Men samtidig har det vært påpekt at matproduksjonen pr. innbygger stagnerte mellom midten av 50-årene og midten av 70-årene, og at forsyninge ne til byene likefrem var fallende. Mens levestandarden i Kina i denne tjueårsperioden antas å ha steget cirka 1,3 prosent i året, vokste den i den tilsvaren de perioden i nabolandet Japan med fem prosent. Resultatet ble at Japans bruttonasjonalprodukt pr. innbygger i 1980 av Verdensbanken ble anslått til vel 9000 dollar mot Kinas 270 dollar. Mens Japan var blitt et av verdens 20 rikeste land, var Kina blant de 20 fattigste. Det japanske oppsvinget skyldtes en vekst i industripro duksjon og eksport uten sidestykke. Den var i første omgang blitt stimulert av Koreakrigen, deretter av Vietnamkrigen, som antas å ha innbrakt Japan ordrer på en halv til en mil liard dollar i året. Dessuten gikk en tredjedel av eksporten til det amerikanske markedet. Men også det japanske hjemme markedet var i vekst. Noen teknologiske gjennombrudd åpnet veien for etable ring av en ny tungindustri. Større lasteskip gjorde det renta belt å anlegge en kystbasert stålindustri selv i et land som måtte hente råvarene langveisfra. Mellom 1962 og 1970 voks te den japanske stålproduksjonen fra 27 til 90 milliarder tonn. Den ble blant annet utnyttet av nye skipsverft. Mens Japan i 1962 bare bygde to millioner tonn skip, leverte landet i 1975 18 millioner. Handelsflåten vokste fra ni millioner tonn i 1962 til 70 millioner i 1985. Bilproduksjonen steg i et tilsva rende tempo, fra en million biler i 60-årene til 11 millioner i begynnelsen av 80-årene, da Jap an var blitt verdens ledende produsent. Det var ikke bare ny teknikk som muliggjorde en slik utvik ling, men også en meget målbevisst politikk. Store konserner som Mitsubishi og Mitsui, som omfattet en rekke forskjellige produksjonsgrener, men samtidig konkurrerte med hverand re innbyrdes om den mest effektive produksjonen, arbeidet nært sammen med en statsmakt hvis hovedmål var økono misk vekst og erobring av nye markeder - en statsmakt som var preget av en enestående politisk stabilitet. Japan var etter nederlaget i 1945 blitt tvunget til å innføre en demokratisk forfatning. Men det samme konservative liberaldemokratiske
M orgensolen og dens p la n eter
partiet vant det ene valget etter det andre. Regjeringsmakten gikk på skift innenfor en snever krets av klaner. I nesten åtte år, fra 1964 til 1972, ble Japan regjert av Eisaku Sato. Han var bror av den tidligere statsministeren Nobusuke Kishi, og ble i 1974—76 etterfulgt av sin svoger Takeo Miki. Innimel lom hadde Kakuei Tanaka, sjef for en annen klan, hatt sin sjanse i 1972-74, men han utnyttet den til så grov korrupsjon at han måtte gå av og til og med satt fengslet en tid. Det for hindret ham imidlertid ikke i fortsatt å utøve så sterk innfly telse bak kulissene at han i 1983 kunne hjelpe Yashuri Nakasone til makten. Opposisjonen var splittet mellom flere partier som hadde vanskeligheter med å forlikes innbyrdes. Det største var sosia listpartiet. Det var sterkt preget av en politisk reaksjon mot Japans imperialistiske fortid, men kom i splid med seg selv da kineserne i løpet av 70-årene begynte å gå inn for at Japan skulle styrke sitt forsvar overfor Sovjetunionen. Det nest størs te opposisjonspartiet var en meget særpreget japansk foreteel se, det såkalte Komeitopartiet, dannet i 1964 på grunnlag av den buddhistiske vekkelsesbevegelsen Sokagakkai i reaksjon mot den utbredte korrupsjonen innenfor regjeringspartiet. Endelig hadde Japan et ganske sterkt kommunistparti. Det ble imidlertid svekket av konflikten mellom Kina og Sovjet unionen. Selv om japanske velgere møtte mannsterkt opp ved valge ne, var deres interesse for det politiske liv begrenset. De var mer opptatt av å gjøre privat karriere i et samfunn i heseble sende økonomisk vekst.
Morgensolen og dens planeter
Det var ikke bare teknikk og politikk som lå bak Japans øko nomiske mirakel, men også noen særpregede tradisjoner og samfunnsstrukturer. En asketisk prestasjonsetikk hadde gam le røtter i japansk kultur. Betegnende nok fantes det ikke noe japansk ord for ferie. Man måtte innføre et fremmedord, det franske vacance, som ble til bacansu. Det var også gammel tradi sjon å tilegne seg elementer fra andre kulturer. En gang var det hos kineserne man gikk i lære. Etter 1945 var det hos amerikanerne. Den dominerende stilling japanerne etter hvert erobret på verdensmarkedet for Jernsynsapparater, båndopptakere og alskens elektronisk utstyr, hadde for eks empel sin bakgrunn i den smertelige underlegenhet de hadde følt på dette området under krigen, da den amerikanske
45
Sokagakkai, den buddhistiske be vegelsen som stod bak Japans neststørste opposisjonsparti K om eito -b le grunnlagt som en sekt innenfor buddhismen i 1 930. Bevegelsen er kjent for sine store massemøter, arrangert i forbind e l se med idrettsstevner som her på Tokyosolym piskestadion. M ed lemmene er alle utstyrt med små fargede plater som kan omgjøre til skuerplassene til store bilder eller propaganda-utsagn, 11 980-årene regnet man at cirka 15 -2 0 prosent av Japans befolkning var med lemmer av Sokagakkai.
46
V est fo r S tille h a ve t
Japans tekniske og vitenskapelige nivå blir med mellomrom presen tert på store utstillinger. Dette b il det viser den japanske utstillingen EXPG-85, som ble avholdt i Tsukuba fra m arstil september 1985. Japans bedrifter ble presen tert i bygninger, som vitner om japanernes avanserte arkitektur. I den runde bygningen til høyre presenterer Hitachi-konsernet, som har cirka 1 50 000 ansatte, sine produkter, mens det nesten dob belt så store Mitsui-konsernetviser sine varer i paviljongen med to tårn i bakgrunnen til venstre. 1 985utstillingens tema var «Vitenskap og teknologi i hjemmet».
ammunisjonen med radarbrannrør hadde gjort det månelyst blant flyene deres. Inntil begynnelsen av 80-årene måtte ja panerne betale ti ganger så mye for utenlandske patenter som de selv kunne innkassere. Men med åpningen av Tsukuba — den første i en rekke «vitenskapsbyer» - i 1985, viste de at de nå selv ville prioritere forskning og teknikk. Forholdene på arbeidsmarkedet var et annet av Japans trumfkort i den internasjonale konkurransen. Her overlevde føydaltidens paternalistiske tradisjoner. Fagbevegelsen talte omkring ti millioner medlemmer, men de var fordelt på 50 000 forbund som for det meste var knyttet nærmere til de enkelte bedrifter enn til hverandre. Ved livsvarig ansettelse og en utbyttedeling som kunne innebære to til ti måneders ekstralønn, skapte man en firmapatriotisme som gjorde strei ker sjeldne. Arbeiderne gav oftere uttrykk for sin utilfredshet ved å bære pannebånd med protesttegn eller ved å slå løs på en dukke av arbeidsgiveren som stod oppstilt i firmaets «utløsningssal». Da sosiallovgivningen var meget svakt utviklet, ble bonasu (bonusinntektene) gjerne innbetalt til private for sikringsselskaper. Det fant på denne måten sted en oppspa ring som kom industriinvesteringene til gode. Riktignok var bare en femtedel av arbeidskraften ansatt i de store, velha vende konsernene. Resten fristet en langt mer usikker tilvæ relse. Den gav til gjengjeld den japanske økonomien en ar
M orgensolen og dens p la n eter
beidskraftreserve som ble anvendt bevisst og brutalt i landets konjunkturpolitikk. Så sterkt særpreg hadde «den japanske modellen» at den kunne synes vanskelig å etterlikne. Ikke desto mindre skjedde det. I løpet av 60- og 70-årene fikk den japanske «morgenso len» en rekke planeter omkring seg i de såkalte NIC-landene (New industrial countries) i Det fjerne østen: Sør-Korea, Tai wan, Hong Kong og Singapore. Dels etterliknet de Japan, dels ble de trukket i gang av den japanske dynamoen. Det var imot japanernes rasistiske tradisjoner å løse vekstårenes arbeidskraftproblemer ved hjelp av fremmedarbeidere. I stedet flyttet de heller arbeidskraftintensive virksomheter til nabo landene. Men snart kunne «planetene» stå på egne ben. Sør-Korea bygde i likhet med Jap an opp sin egen tungindustri og skipsverftskapasitet. I 70-årene nådde det med 7,5 prosent mot Japans 3,5 prosent en av verdens høyeste vekstrater pr. inn bygger, skjønt det var handikappet av meget store militærut gifter. Med en befolkning på 31 millioner opprettholdt SørKorea i 1970 væpnede styrker på 550 000 mann mot bare 169 000 i Japan, som hadde 102 millioner innbyggere. Det var den uløselige konflikten med Kim II Sungs kommunistis ke Nord-Korea som var bakgrunnen for en så høy forsvars beredskap. Det preget også det politiske systemet. Bak en
D t*t. New» America S yndtcaU , 1985
47
Den amerikanske tegneren Brookins' oppfatning avforholdet mellom japansk eksport og import i 1 985. Mens to japanere med samuraisverd vokter borgens lille importluke, strømmer det biler, datamaskiner, TV'er og radioer ut over vindebroen.
W "ii T i U t i »- 1 \
idTtiTi
Med cirka 5,5 millioner innbyggere (1 984) er det lille øyriket Hong Kong på Kinas sørøstkyst et av Østens ledende handels- og finanssentra. Tekstilindustrien og skipsverftene har i særlig grad bidratttil Hong Kongs sterke økono miske vekst. Flyktninger fra det nærliggende Kina økte folketallet kraftig. Med Nanjing-traktaten fra 1 842 (se bd. 12, s. 331 f) ble Hong Kong en britisk kronkoloni. I 1 860 ervervet britene også det tilstø ten de Kowloon på fastlandet, og med en avtale av 9. juni 1898 ble The NewTerritories (også på fastlan det) leid for en periode på 99 år. Fra 1 .ju li 1 997 blirkronkolonien en «spesiell administrativ region» underlagt Folkerepublikken Kina, men med en vesentlig tilføyelse: Hong Kong kan opprettholde sitt kapitalistiske system og sin bety delige havn til år 2047.
demokratisk fasade påtvunget av USA, regjerte den ene militærdiktatoren etter den andre. Park Chung Hee, som hadde en fortid som japansk offiser satt med makten fra 1961 til 1979, da han ble myrdet. Fra 1981 regjerte Chun Doo Hwan. Utviklingen på Taiwan minnet om forholdene i SørKorea. Også her var det diktatur. Da Jiang Jieshi (Chiang Kai-shek) døde 88 år gammel i 1975, ble han etterfulgt av sønnen Jiang Jingguo (Chiang Ching-kuo). Også her fant det sted en rivende økonomisk vekst, som i 1980 brakte Taiwans bruttonasjonalprodukt helt opp til 2100 dollar pr. inn bygger. Det var nesten åtte ganger så mye som på fastlandet, men bare halvparten så mye som i de to kinesiske bystatene Hong Kong og Singapore. Hong Kong nøt godt av sin særstilling som britisk kronkoloni, og visste å utnytte den til å overta forvaltningen av det meste av Kinas utenrikshandel. Singapore, som siden det ble selvstendig i 1965 ble regjert av sosialdemokraten Lee Kuan Yew, utnyttet en tilsvarende geografisk fordel av å ligge ved en av verdens mest beferdede handelsveier. Den forbandt de industrielle vekstlandene i den vestlige del av Stillehavet med de oljerike statene i Midtøsten. De kjempeformuene disse landene innkasserte etter oljepris-
Spenstig olding
revolusjonen i 1973-74 og 1979-80, havnet for en stor del i japanernes og sørkoreanernes lommer. Japanerne viste sin interesse for Singapore ved et flåtebesøk i 1969, det første i de områdene de hadde behersket i 1941-45. Men ellers var de meget forsiktige med å vekke minner fra den tiden. Bare under sterk motstand kunne Yashuri Nakasone, først som forsvarsminister, senere som statsminister, gå i gang med å bygge opp en ny krigsmarine til beskyttelse av Japans handelsveier. Det skjedde etter press fra USA og under inn trykk av Sovjetunionens politikk i Det fjerne østen. Russerne hadde allerede gjort seg upopulære ved i flere år å holde til bake en halv million japanske krigsfanger som de hadde tatt i Manchuria. De opprettholdt motsetningsforholdet ved å avvise alle japanske krav om tilbakelevering av fire øyer like nord for Hokkaido som etter japanernes oppfatning var ja panske og ikke tilhørte Kurilene, og som Stalin hadde erver vet ved et kupp i Jalta. Verken Roosevelt eller Churchill var oppmerksom på at Kurilene aldri hadde vært russiske. Ende lig foruroliget russerne japanerne ved å gjøre Cam Ranh i Sør-Vietnam til en stor sovjetisk flåtebase etter kommuniste nes seier i 1975.
Spenstig olding
Det store oppsvinget i landene omkring K ina gikk ikke ube merket hen i Beijing. Kunne Kina ha noe å lære? Zhou Enlai og Deng Xiaoping var mest åpne overfor en slik tanke, Jiang Qing og kretsen omkring henne minst. Den holdt fast ved den maoistiske «stå på egne bein»-doktrinen. H ua Guofeng, som ble statsminister etter Zhou, inntok et mellomstandpunkt. Etter Maos død ble det innledet en voldsom kampanje mot Jiang Qings «firerbande». Den fikk skylden for alle ulykker og problemer som plaget Kina. Noen gjennomgripende re form av selve systemet forsøkte Hua imidlertid ikke. Han mente det var nok hvis man åpnet døren på gløtt for om verdenen. I 1974 hadde Mao lansert «teorien om de tre verdener». Den gikk ut på at verdens land nå var delt i tre kategorier: superimperialistene USA og Sovjetunionen, mellomgruppen bestående 'av Europa og Japan, og den tredje verden som omfattet Asia, Afrika og Latin-Amerika. I den første verden var Sovjetunionen blitt den farligste, mens USA etter neder laget i Vietnam var på retur. En forståelse med USA var derfor mulig. Men et samarbeid med den andre verden var mindre risikabelt. Mest nærliggende var en tilnærming til
49
Stifteren av og generalsekretæren for Singapores sosialdemokratiske parti, PeoplesAction Party, Lee Kuan Yew (f. 1923). Singapore var britisk kronkoloni fra 1 946 og fikk indre selvstyre fra 1959 med Lee Kuan Yew som statsminister, i 1 963 gikk Singapore inn i Malaysia-føderasjonen, men forlot den igjen etter to år. Singapore ble da selvstendig republikk under den sterke Lee Kuan Yews dynamiske ledelse. Briten Kevin Kallaugher, som har laget dennetegningen av ham, har latt ham overta plassen etter byens grunnlegger, sir Thomas Raffles som ligger knust under ham. (se bd. 1 3, s. 325).
Japan. Allerede næringsgeografien talte for et nært kinesiskjapansk samarbeid. Den tettest befolkede og transportmessig mest begunstigede delen av Kina vendte ut mot Gulehavet. Samkvem mellom de to østasiatiske stormaktene måtte skje sjøveien, som var langt billigere enn jernbanetransport. I 1977 gjorde Beijing og Tokyo ende på den formelle krigstil standen med en fredstraktat. Den ble etterfulgt av en åtteårig avtale om en samhandel på 20 milliarder dollar. Ja p an skulle levere 15 store industrianlegg, blant annet et kystbasert stålverk med en produksjonskapasitet på seks millioner tonn i året. Kina skulle betale med kull og olje. Den første oljeprisrevolusjonen hadde allerede vært med på å øke Kinas eksportinntekter fra to milliarder dollar i 1970 til sju milliarder i 1975. Huas åpne dør medførte en ytterlige re stigning til ti milliarder i 1978. Men pengene gikk for en stor del til import av matvarer. Allerede av den grunn begyn te man å stille seg tvilende til om Zhou Enlais mål å gjøre Kina til en moderne industrinasjon i år 2000, kunne nås ved å åpne døren, hvis ikke selve det økonomiske systemet ble endret. Det var særlig Deng Xiaoping og kretsen omkring ham som stilte dette spørsmålet. Etter hans fall våren 1976, som Hua Guofeng må ha medvirket til, var Deng på ny en tid i bakgrunnen. Deng Xiaopeng hadde mange fiender, både på grunn av sin politikk og på grunn av sin tunge, som var like skarp som krydderiene i hans sichuanske hjemlands kjøkken. Men sommeren 1977 ble han gjeninnsatt i sine tidligere poster som visestatsminister og generalstabssjef. Samtidig ble noen av hans mest trofaste tilhengere, Zhao Ziyang og Yu Qiuli, tatt opp i partiets politbyrå. Ennå var ikke den ranke, lille oldingen Deng Xiaoping blitt Kinas ubestridt sterkeste mann, men litt etter litt befestet han sin stilling. I desember 1978 ble en annen av hans mest pålitelige våpendragere, Hu Yaobang, som under kulturrevolusjonen ble beskyldt for å tilhøre «Dengs bridgeklubb», tatt opp i politbyrået. Vel et år etter ble han utnevnt til partiets generalsekretær. Få måneder senere, sommeren 1980, erstattet han H ua Guofeng som par tiformann. Snart måtte Hua også vike plassen som statsminis ter for Zhao Ziyang. Året etter måtte han til og med forlate politbyrået. Dengs seier i maktkampen etter Maos død var fullstendig, selv om han først på høstparten 1985 fikk absolutt flertall i Kinas 20 mann sterke politbyrå. Allerede i desember 1978 hadde hans politikk seiret. 74 år gammel styrte han Kina inn i de mest gjennomgripende reformer siden Maos seier 30 år tidligere.
Privatisering
Privatisering
At årsskiftet 1978-79 var skjellsettende i Kinas historie, ble overfor omverdenen markert ved at man fra da av gikk over til å gjengi de kinesiske skrifttegnene med pinyin-transkripsjonen i stedet for den gamle W ade-transkripsjonen. Deng Xiaoping ble ikke lenger skrevet Teng Hsiao-ping. Mao Tsetung ble til Mao Zedong, Chou En-lai til Zhou Enlai, Chiang Kai-shek til Jiang Jieshi, Chao Tzu-yang til Zhao Ziyang, H u Yao-fang til Hu Yaobang. For kineserne selv var det imidlertid ganske annerledes dyptgående reformer som ble innvarslet på den 11. sentralkomités plenumsmøte i desember 1978. Her ble det fastslått at det kommunistiske partiets hovedoppgave fra nå av var en modernisering av økonomien. M an begynte med befolkningspolitikken, og startet i Sichuan. Med ti prosent av befolkningen, vel 100 millioner innbyggere, var den landets største provins og en av de rikes te, men også blant dem som var blitt hardest rammet av kul turrevolusjonen. Med Zhao Ziyang hadde provinsens parti organisasjon i 1975 fått en av de mest overbeviste reformtilhengerne som leder. Befolkningspolitikken var politisk det minst kontroversiel le. Skjønt det var i klar strid med den klassiske marxisme, var
51
Deng Xiaoping (f. 1904) som etter Maos død etter hvert ble Kinas nye hersker, kaster sin skygge over hele Kina. Tegning av Kevin Kallaugher i The Economist.
selv de kulturrevolusjonære innstilt på at Kinas befolknings vekst måtte bremses. Landet nærmet seg en milliard inn byggere. Tallet ble nådd innen utgangen av 1981. Men i Sichuan hadde Zhao vist at veksten kunne stanses. Mellom 1970 og 1979 lyktes man i å få senket fødselstallet fra 40 pr. 1000 innbyggere til 12. «Barfotlegene», som Mao hadde inn ført for å bedre helsetilstanden på landet, ble satt inn i en kampanje for prevensjon. Myndighetene oppfordret til høy giftealder. Som i Singapore ble familier som forpliktet seg til å få bare ett barn belønnet, mens familier med mer enn to ble straffet økonomisk. Fra januar 1979 ble ettbarnsfamilien gjort til idealet for hele Kina. At det ble færre munner å mette, var likevel ikke alene løs ningen på Kinas fattigdom. Deng og Zhao mente også at matvareproduksjonen, som bare nesten hadde holdt tritt med befolkningsutviklingen siden revolusjonen, måtte økes kraf tig. Zhao Ziyang lyktes med det i Sichuan ved å øke bøndenes privatparseller fra sju til femten prosent av den dyrkede jorda og ved å sette opp statens oppkjøpspriser. På tre år steg land bruksproduksjonen 25 prosent. Deng satte resultater høyere enn teorier. H an hadde i sin tid fått rødegardistene på nakken ved å si: «Jeg er likeglad med om katten er svart eller hvit, bare den kan fange mus.» Nå formulerte han sin ideologiske
trosbekjennelse i setningen «Søk sannheten i kjensgjerningene!», mens presidenten for Kinas samfunnsvitenskapelige akademi, Hu Oiaomu, i en banebrytende forelesning i 1978 krevde «de objektive økonomiske lover» respektert. Zhaos resultater i Sichuan bekreftet det kineserne utmer ket godt visste på forhånd, nemlig at produktiviteten på bøndenes bittesmå privatparseller på 1/10 mou (cirka 67 kvadratmeter) pr. nese eller munn var langt høyere enn på de folkekommunalt drevne markene. Men hvis resten av jor da skulle fordeles mellom Kinas 750 millioner bønder, ville det ikke bli mye kommunisme tilbake. I stedet valgte man en mellomløsning som ble kalt «produksjonsansvarssystemet». Den kollektive eiendomsretten til jorda ble bevart, men i 1981 redusert fra 90 til 85 prosent. Den ble imidlertid festet bort som familiebruk i 15-30 år. Folkekommunenes jordbrukere ble en slags moderne «kronbønder», som hvert år inngikk en kontrakt med landsbyens ledelse om å avlevere en viss del av produksjonen i «landskyld» til statlige oppkjøpsorganer. Resten av produksjonen kunne de selv bestemme over og sel ge. Samtidig ble statens oppkjøpspriser økt med 22 prosent, og litt etter litt ble statsmonopolet på oppkjøp begrenset, idet også andelsforetak og til og med private organer fikk rett til å slutte kontrakter. Bøndene fikk til og med rett til å forpakte bort sin jord, med det resultat at store jordarealer etter hvert ble samlet hos de driftigste, som fikk rett til å ansette opptil ti landarbeidere. Maos likhetsevangelium ble oppgitt og den sentrale planleggingen svekket. Men produksjonen skjøt i været. Fra 283 millioner tonn i 1977 steg høsten av korn og ris til 407 millioner i 1984. Utbyttet av ris pr. hektar steg fra 3,6 til 5 tonn, av hvete fra 1,4 til 4,6 tonn. Bomullsproduksjonen vokste fra 2 til 2,4 millioner tonn, høsten av oljefrø fra 4 til 10,5 millioner tonn. I perioden 1980 85 nådde den samle de økonomiske veksten i Kina et japansk tempo på ti prosent i året. Da femårsplanen for 1986-90 ble lagt fram høsten 1985, ventet man imidlertid en noe langsommere utvikling, cirka sju prosent i året. For den store sprinten hadde ikke vært uten problemer. «Privatiseringen» hadde en bakside. Riktignok prøvde man i kinesiske tidsskrifter å anvise en ny vei til samarbeid ved å skildre erfaringene fra den nordiske, særlig den danske kooperasjonsbevegelsen. Men etter mange år i kollektivismens tvangstrøye, var bøndene lite villige til å løse fellesopp gaver som skogskjøtsel og vedlikehold av diker og vannforsy ninger. Det knep i det hele tatt med langsiktige investeringer. Verken lagerkapasitet, transportnett eller distribusjons-
54
V est fo r S tille h a ve t
Etter at de nye herskerne hadde overtatt makten i Kina, ble avguds dyrkelsen av Mao raskt avviklet. Portrettene av Mao og formannens sitater, som tidligere prydet stor byenes fasader, ble fjernet etter ordre fra regjeringen. De unge kunne kvitte seg med sine ensarte de Mao-uniformer. Nå bledet danset til vestlige rytmer.
system var på høyde med det nye produksjonsnivået. En utvikling av denne delen av infrastrukturen så vel som av energisektoren inngikk i den nye femårsplanen. Distribusjo nen ville man forbedre ved å oppmuntre det private initiativ, slik at servicesektoren kunne fange opp en større del av den arbeidskraften som ble overflødig i landbruket. En viss privatisering var allerede satt i gang innenfor hånd verk, småhandel, servicenæringer og industrielle småvirksomheter. Innenfor den offentlig eide industrien søkte man å forbedre produktiviteten ved å innføre en utbyttedeling be slektet med det japanske bonussystemet. Driftslederne fikk friere hender i produksjonsplanleggingen og rett til å dispone re over en del av fortjenesten. De fikk til og med lov til å «knuse risskålen av jern», som det het, det vil si å avskaffe livstidsansettelsen og ta inn og ut arbeidskraft - inklusive partimedlemmer. Zhao fikk ved den slags reformer økt indu striproduksjonen med 80 prosent i Sichuan. Fra han ble stats minister i 1980, ble det nye systemet litt etter litt innført i bedrifter som dekket 60 prosent av produksjonen. Man begynte også å eksperimentere med en friere pris dannelse som tok hensyn til tilbud og etterspørsel og innebar en gradvis avvikling av statstilskuddet til matvarer. Deng prøvde videre å trekke til seg utenlandsk kapital ved å oppret te «spesielle økonomiske soner» i kystbyene med gunstige investeringsmuligheter. Særlig forsøkte man å trekke utenlandskineserne til seg. Men også japanerne ventet man seg mye av. De var imidlertid tilbakeholdende, bortsett fra når det gjaldt oljeutvinning fra kinesisk kontinentalsokkel. Energiforsyningen var en av de store flaskehalsene i Kinas økonomi. Landet hadde riktignok store reserver av olje og enda større av kull, men de lå dårlig plassert i forhold til de mest befolkede områdene. Bortsett fra kystprovinsene, som fra gammelt av hadde benyttet sine djunker, hadde Kina derfor også et enormt transportproblem. Det måtte løses o.m man skulle nå fram til en økonomisk mer fordelaktig arbeids deling mellom de forskjellige provinsene. Men provinsene hadde ikke sammenfallende interesser. Det avspeilet seg i den offentlige debatt. Mens den rike og allsidige «eksportprovinsen» Sichuan og Hong Kongs naboprovins Guangdong gikk ivrig inn for den nye økonomiske politikken, la ikke represen tanter for kullprovinsen Shanxi skjul på sin sympati for den stalinistiske utviklingsmodellen. Dengs og Zhaos politikk møtte dessuten motstand fra et byråkrati som så sin stilling truet. Da den nye femårsplanen ble lagt fram høsten 1985, advarte planleggingsbyråkratenes
Sørkystene
55
førstemann, Chen Yun, mot «den nedbrytende, dekadente, kapitalistiske ideologien». Halvdelen av kommunistpartiets 40 millioner medlemmer hadde kommet til under kulturrevo lusjonen. De så med ublide øyne på hvordan vestlige moter og unoter slo an blant de unge. Om Deng ikke hadde hatt noe imot at folk kledde seg som de ville, var han imidlertid ikke innstilt på at de skulle ha lov til å si hva de hadde lyst til. Under inntrykk av utviklingen i Polen i 1980—81 ble tøylene strammet. Kina fortsatte å være en ettpartistat med et årvå kent politisk politi. Det ble riktignok innført mer ordnede rettsforhold, og 40-50 millioner som hadde mistet sine bor gerlige rettigheter og ofte var blitt deportert til fjerne land distrikter, fikk oppreisning. Men ennå i 1985 anslo man tallet på fanger i tvangsarbeidsleire til mellom en og to millioner.
Sørkystene
Den stillehavsverdenen som tok form etter Annen verdens krig, omfattet etter hvert også de gamle britiske dominions Australia og New Zealand samt en strime av gamle øykolonier omdannet til nye ministater. Australia hadde tidlig utviklet sitt eget særpreg (se bd. 15, s. 39 f). Både under Første og Annen verdenskrig hadde det SØR-KOREA .
K i N A
V .
*
•
lokyo
^ JAPAN
S ha ng ha i
/ v
iNagasaki
Ryukyuøyene (Japan)
. / : -TAIWAN
'V
,/T okvo
H iro sh im a * .. .
, H onolulu
Hong Kong
HAWAII R (USA)
V
C?
NORTHERN 1 !• MARIANA !
jj jLuzon ■ Manila mila ■■»( f f |_____ ■ islands i marshal D y ETNAM • ^FILIPPINENE.* /-1 1 ----------------- *•' •• JS
f
Å
\
''
-c Timor / /by p jr
•
)
V
■
.....'vi -.;
'v
'
• • X
° Y .. |
T
, ØYEtjE ,
x \\
-
TUVALU
x
\V vlJ _ R _l_B_ AJ rI TOKAU TOKAU (N.Z.)~ (N .z .r
I t ____ j j__
'■
E\H
'
\
K a lim a n ta p
y
S
*
\
'
i
:
i ------------- -----------------------WALUSOU VEST- AMERIKANSK i- ----------------------------f V I VANUATU Y TUNA^ r ^ A ¥ OA SAMOA j
r
\
»
" ------------- 1
! F,Jhs
•
'
■i. ---------
NYV -. I CALEppNlA'ffOj
I
* y
J cooK-
f" " I
I TONGA I
L
J
V . . ’* Tahiti.- •
ØYENE ■ (N .Z.)"
,
i
FRANSK ... POLYNESIA
I---
A U S T R A L I A Brisbane*
J f \J7 C a n b e rra . ,%-Sydney ■ o -\ /
Yy_ .NEW / ZEALAND
.^ M e lb o u rn e Tasmania,
/ " '}
y *-«woiwum * r '«
ant i
d x
D lM iH E H f i s t o
M fC rm Q
; 1'
-«iufj
68
Fra v e k s ttil stillstand
Ti! venstre: En av 1 960-årenes mest talentfulle franske visesang ere-G u y Béart. I balladen om buffeten (Chahut-Bahut) sam menfattet han den kaotiske situa sjonen i to linjer: «Grandpére est proletaire, Papa consommateur, et m o ije ju is contestataire.» Bestefar er proletar, far forbruker og jeg er protestant. 77/høyre: Daniel Cohn-Bendit, maiopprøretsrød hårede, fregnede og sterkt gestiku lerende «general». «Røde Danny» eravtysk-jødisk slekt, men har levd en stor del av sitt liv i Frank rike. Han var bare 23 år da han og hans 22. mars-bevegelse- inspi rert avtidens revolusjonshelter Ho Chi Minh, Ché Guevara og tyske ren Rudi D utschke-gjordedet franske studentopprøret til en protestmanifestasjon mot hele sam funnet.
Arbeiderne og fagbevegelsen sluttet seg til opprøret, noe som aldri riktig skjedde i Japan, der fagbevegelsen var nært integrert i de store konsernene. Nye, enda større kjempede monstrasjoner og okkupasjoner av fabrikker fulgte. Ti millio ner gikk etter hvert ut i streik. General de Gaulle mistet for en gangs skyld hodet. Han flyktet til de franske troppenes hovedkvarter i Vest-Tyskland, hvor det lyktes den øverst kommanderende general Jacques Massu - ifølge hans eget utsagn å overbevise de Gaulle om at hans plass var i Paris. Med vidtgående innrømmelser til fagbevegelsen og utskri ving av valg Gkk han tatt luften ut av den store revolten. Den ebbet ut i en stri strøm av revolusjonær studentretorikk. General de Gaulles parti seiret stort ved valget. Men selv var han vingeskutt. Han bad om nytt mandat til en komplisert forfatningsendring gjennom en folkeavstemning våren 1969. Da den gikk ham imot, trakk han seg tilbake.
Fra seks til ni
En av de mest håndgripelige internasjonale virkningene av generalens fall, ble at Frankrike frafalt det veto mot britisk medlemskap i EF som de Gaulle hadde opprettholdt siden 1963 (sebd. 18, s. 166).
F ra s e k s tiln i
69
Den evig piperøkende Harold W il son (f. 1 91 6) etterfulgte Hugh Gaitskell som Labours leder i 1 963, og ved valget året etter ble han Storbritannias statsminister. Alleredesom 21 -åringtok Wilson sin eksamen i statsvitenskap og sosial økonomi ved Oxford University, og året etter underviste han i økonomi ved samme universitet. Like etter Annen verdenskrig ble han valgt inn i Underhuset og fungerte en tid som handelsminister i Attlees rene arbeiderpartiregjering, innenfor Labour ble han regnet som partiets ledende f inansekspert, og i 1 964 ble han statsminister, en stilling han beholdttil 1 970. Etter et kon servativt mellomspill overtok han igjen landets ledelse i 1 974 inntil han i 1 976trakksegtilbakesom sir Harold Wilson K.G.
Da generalen første gang sa nei, hadde det britiske arbei derpartiet tatt det med sinnsro. Det delte ikke de konservati ves interesse for britisk medlemskap i EF. Men året etter, i 1964, overtok Labour regjeringsmakten etter 13 års konser vativt styre. Under Harold Wilsons ledelse konsoliderte det sitt flertall ved et nytt valg i 1966. 1 mellomtiden var Wilson blitt tilhenger av EF-medlemskap. Commonwealth-landenes andel i britisk utenrikshandel falt i takt med at særlig Austra lia ble mer og mer integrert i stillehavsøkonomien. Fra mid ten av 60-årene var EF blitt en viktigere handelspartner enn Commonwealth. Det overbeviste Wilson om at EF-medlemskap kunne hjelpe Storbritannia ut av de økonomiske vanske lighetene hans regjering hadde overtatt fra de konservative. De viste seg ved en langsom økonomisk vekst sammenliknet med EF-landene og stadige underskudd på handelsbalansen. Den britiske vekstraten var bare halvparten så høy som EFgjennomsnittet. År for år ble Storbritannia fattigere i forhold til landene på den andre siden av Kanalen. I 1968 ble det forbigått av alle EF-land unntatt Italia. Frankrikes forsprang var blitt et bruttonasjonalprodukt pr. innbygger på 2550 dollar mot 1850 dollar i Storbritannia. En rekke forhold lå bak «den engelske syken». En lite tids messig fagforeningsstruktur bremset innføringen av ny tek-
70
Fra v e k s ttil stillstand
Roy Jenkins (f. 1920) begyntesin politiske løpebanesom medlem av Labour allerede i 19 4 8 .1Harold Wilsons første regjering var han innenriksminister 1964-65 og deretterfinansminister. I Wilsons annen periode fungerte han igjen som innenriksminister. Den libera le sosialisten Jenkins interesserte seg levendefor Europa-tanken og førte en intens kampanje for Stor britannias medlemskap i EF. I perioden 1 977-80 var han for mann for EF-kommisjonen. Jennings idé om å danne et nytt sen trumsparti i britisk politikk begynte åta form i 1 979, og to årsenere meldte han seg ut av Labour og dannet det sosialdemokratiske p artiet-S D P -sam m en med blant andre Shirley Williams (ses. 286).
nikk. Pundets rolle som internasjonal reservevaluta, Citys rolle som internasjonalt banksenter og oversjøiske militære engasjementer - levninger fra Imperiets storhetstid - bremset produktive investeringer og hemmet britisk eksport. For å bevare tilliten til pundet, måtte man søke å opprettholde en stabil og så høy kurs at den vanskeliggjorde avsetningen av britiske varer i utlandet. Leilighetsvis måtte man gripe til diskontoforhøyelser som gikk ut over næringslivet. En stadig trussel mot pundet bestod i de såkalte sterling balances, uten landske tilgodehavender i britiske banker. De var i 60-årene tre-fire ganger større enn de britiske reservene av gull og utenlandsk valuta. I stor grad stammet de fra landene i Midtøsten. De ble nervøse for sine tilgodehavender under Seksdagerskrigen i 1967. Samtidig ble London havn ram m et av en langvarig havnearbeiderstreik. I november 1967 så Harold Wilson seg tvunget til å devaluere pundet. Sterlingkrisen i 1967 styrket Frankrikes skepsis til britisk medlemskap i EF. M an krevde at Storbritannia skulle oppgi pundets rolle som reservevaluta og bringe sin økonomi i or den. Trass i Wilsons ubesluttsomhet i krisesituasjoner lyktes det siste i noen grad. Hans finansminister, Roy Jenkins, fikk på grunnlag av 196 7-devalueringen forvandlet et under skudd på betalingsbalansen til et overskudd. Men stilt overfor fagbevegelsens motstand oppgav Wilson å trumfe gjennom sin arbeidsminister, Barbara Castles, forslag om en moderni sering av arbeidsmarkedslovgivningen som ville ha brakt den på linje med tilstanden i de nordiske land og Vest-Tyskland. Tross finansminister Jenkins’ økonomiske resultater var Wilsons ettergivenhet overfor fagbevegelsen en medvirkende årsak til at Labour overraskende tapte et nytt parlamentsvalg i 1970. Utviklingen innenfor EF åpnet imidlertid etter hvert døren for Storbritannia. De Gaulle selv begynte å gi nye signaler i en samtale med den britiske ambassadøren, Christopher Soames, kort før sitt fall. Han var foruroliget over Frankrikes økonomiske svekkelse overfor Vest-Tyskland etter mai-begivenhetene. Hans etterfølger, Georges Pompidou, kom til det resultat at de politiske fordelene ved å få Storbritannia inn i EF, ville oppveie de økonomiske omkostningene. Sommeren 1971 hadde den konservative Heath-regjeringen ferdigforhandlet en avtale med EF som fikk Underhusets tilslutning med 356 mot 244 stemmer. I kjølvannet av Storbritannia kom Danmark, Norge og Irland. Alle de tre landenes økonomi var så sterkt avhengig av samhandelen med Storbritannia at regjeringene mente de
F ra s e k s tiln i
71
Den 2. oktober 1972 ble De seks til De ni. På denne nederlandske pla katen fra tiden like før EF-avstemningen står detre nye medlemslandene-Storbritannia, Irland og Danmark ennå utenfor.
måtte følge britene inn i EF. Deres forhold var imidlertid noe forskjellige. I Danmark var et konkurransedyktig landbruk, hvis største markeder lå i Storbritannia og EF, den viktigste valutainntjenende næringen. I Norge fryktet landbruket tvert om konkurransen innenfor EF. Norge inngikk derfor en allianse med andre grupper som av økonomiske eller ideolo giske grunner var imot medlemskap. Både i Danmark og Norge ble 60-årenes ungdomsopprør ført videre i en kamp mot EF. Det ble fremstilt som en monopolkapitalistisk katolsk blokk som var en trussel mot de nordiske landenes frihet, egenart og velferd. I Danmark var imidlertid forventningene om økonomiske fordeler så sterke at medlemskapet ved en folkeavstemning i oktober ble bekreftet med 63,3 prosent jastemmer mot 36,7 nei-stemmer. I Norge ble resultatet 46,5 prosent ja mot 53,5 nei. I Irland var det bred tilslutning. Dels så man fordeler for landbruket i et medlemskap, dels mente man at EF-
Karikaturtegneren i Punch sammenlignerden britiske statsminis teren, Harold Macmillans, kraftan strengelser for å bli opptatt i EFfamilien med kunsten å hoppe bukk. Belgia, Nederland, Luxem bourg, Italia og Tyskland (Adenauer) klarer han fint, men Frank rikes de Gaulle er det ikke lett å komme over. Harold Wilson gjorde samme erfaring. Førstfor Edward Heath lyktes det.
72
Fra vekst til stillstand
EF-toppmøtet i København med «de nye» i november 1 972. Fra venstre: Luxembourgs Pierre W er ner, Irlands Jack Lynch, Nederlands Barend Biesheuvel, Frank rikes Georges Pompidou, VestTysklands W illy Brandt, Danmarks Anker Jørgensen, Belgias Gaston Eyskens og Storbritannias Edward Heath. Den niende representanten, Italias Giulio Andreotti, var ikke t il stede da bildet ble tatt.
medlemskapet kunne hjelpe Irland ut av det ensidige av hengighetsforholdet til et skrantende Storbritannia. Endelig var katolisismen i EF sett fra Dublin bare en fordel. Siden 1969 var forholdet mellom katolikker og protestanter i NordIrland blitt forverret år for år. Men i selve Storbritannia var ikke slaget forbi. Da Labour kom i opposisjon, vokste motstanden mot EF-medlemskapet. Man hevdet at det ville medføre en stigning i matvareprisene. Våren 1974 kom Wilson til makten igjen. En galopperende inflasjonsbølge som satte inn i 1972-73, bredte seg til Stor britannia, der den ble særlig kraftig da regjeringen H eath — for å få sving på økonomien - fra sommeren 1972 lot pundet flyte. Det avfødte streiker med krav om kraftige lønnsøknin gen Særlig fordringsfulle var kullgruvearbeiderne. Deres for handlingsposisjon ble styrket av oljeprisrevolusjonen. Heath besvarte streiketruslene med å oppløse Parlamentet, men tapte valget. I en ny forhandling med EF oppnådde Wilson så store for deler for Storbritannia at han ved en folkeavstemning i juni 1975 kunne sikre tilslutning med 67 mot 33 prosent.
Vaktskifte i Bonn
Etter den lange Adenauer-gjenreisningsperioden i VestTyskland ble hans økonomiminister Ludwig Erhard, som hadde fått æren for det tyske «økonomiske mirakel» (se bd. 18, s. 172 f), forbundskansler i 1963. Ironisk nok begynte det nettopp i Erhards kanslertid å dukke opp vansker i den vest tyske økonomien. Til valget i 1965 falt han for fristelsen til velgerbestikkelser i form av skattelettelser og rundhåndede valgløfter. CDU (kristelig-demokratene) gikk fram ved val
V a k ts k ifte i Bonn
get, men koalisjonspartneren FDP (Freie Demokratische Partei) tapte terreng. Det skapte tvil om hvor fordelaktig samar beidet med CDU var. Da det etter valget viste seg krisetegn i form av stigende priser, underskudd på handelsbalansen, stagnasjon i Ruhr-industrien og stigende arbeidsløshet, ble regjeringen sprengt på uenighet om finanspolitikken. I CDU var det irritasjon over at partiet med 47,6 prosent av stemmene bak seg, skulle være avhengig av et parti som bare hadde fått 9,5 prosent. I løpet av høsten 1967 fant man fram til et samarbeid med Forbundsdagens andre store parti, SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands). I desember ble det dannet en bred koalisjonsregjering under ledelse av CDU-politikeren Georg Kiesinger og med SPDs formann Willy Brandt som utenriksminister. Sosialdemokratenes le dende strateg, Herbert Wehner, hadde i en årrekke arbeidet for denne løsningen for å gjøre SPD «regierungsfåhig» i vel gernes øyne. Kiesinger, som hadde en fjern fortid som med lem av nazipartiet, var til gjengjeld interessert i å få SPDs røde stempel for å være en god sosialdemokrat. Den store koalisjonen gjennomførte innad en omfattende reformlovgivning som CDU ikke hadde maktet å få det sosialt mer konservative og økonomisk mer liberale FDP med på. Den sosialdemokratiske økonomiministeren Karl Schiller fikk innført bedre statlige styringsmekanismer i økonomien. Det ble blant annet opprettet et konjunkturråd som fikk som oppgave å utforme en inntektspolitikk gjennom trepartsforhandlinger mellom regjering, fagforeninger og arbeidsgivere. Videre ble strafferetten modernisert, og det ble fastlagt nye regler for de politiske partienes virke. Etter hvert som et nytt forbundsdagsvalg nærmet seg, steg imidlertid spenningen mellom de to koalisjonspartnerne, som
73
Tit venstre: Den tidligere professor i nasjonaløkonomi, C D U -politikeren Ludwig Erhard (1 897-1977), som i 1963 etterfulgte Konrad Adenauersom forbundskansler i Vest-Tyskland. Den økonomiske mirakeldoktoren fra Bayern hadde vært økonomiminister i Adenauers regjering og var drivkraften bak Vest-Tysklands «økonomiske mirakel». Nå førte Erhard CDU/ CSU-FDP-koalisjonsregjeringen videre, men miraklenestid varslutt. I desember 1 966 ble han styrtet og erstattet av Kurt Georg Kiesingers CDU/SPD-regjering, den såkalte store koalisjon, som for første gang etter krigen gav sosialdemokratene plass i forbundsregjeringen. Tit høyre: Kiesingers finansminister, Franz-Joseph Strauss, leder av Bayerns kristelig-sosiale union og en mann med store ambisjoner om selv å bli forbundskansler.
74
Fra v e k s ttil stillstand
Willy Brandts knefall ved det jødiske minnesmerket i Warszawa i desember 1970 vakte berettiget oppsikt over hele verden.
samtidig var de ledende rivalene i det politiske liv. Den tilspis set seg i en konflikt om marken mellom Schiller og finansmi nister Franz-Joseph Strauss, leder av Bayerns sterke kristelig-sosiale union. Bakgrunnen var internasjonal. Svek kelsen av fransk økonomi etter maiopprøret i 1968, pundets vanskeligheter og Vietnam-inflasjonen i USA, avfødte et in ternasjonalt press for en oppskriving av marken. En strøm av spekulasjonskapital søkte til Vest-Tyskland. Men en oppskri ving ville gi det vesttyske landbruket dårligere priser og eks portørene avsetningsvanskeligheter. Schiller var villig til å ta disse omkostningene for å dempe inflasjonspresset i VestTyskland. Strauss og Kiesinger sa nei. Men valget høsten 1969 gav SPD så stor fremgang at det nå selv kunne danne regjering med støtte fra FDP. Willy „ . . . „ , . . f , Q . . . . Brandt ble forbundskansler, og lot omgående marken skrives opp. Han gikk deretter i gang med det som lå ham mest på
*
Terrorismens brigader
hjertet, nemlig gjennomføringen av en ny østpolitikk. Det var lettere for de nye koalisjonspartnerne å finne et felles stå sted på dette feltet enn i innenrikspolitikken. Allerede som utenriksminister i Kiesingers regjering, hadde Brandt for beredt en omlegging av Bonns politikk overfor Øst-Europa. Amerikanernes passivitet under oppføringen av Berlinmuren i 1961, da han var overborgermester i den gamle tyske hoved staden, hadde overbevist ham om at Adenauers politikk hadde endt i en blindgate. Bedre forhold for tyskerne i ØstTyskland ville bare være mulig å oppnå gjennom en tilnær ming til Moskva. Begivenhetene i Tsjekkoslovakia i 1968 (se s. 94 ff) hadde bremset den utenrikspolitiske nyorienteringen, og det var i CDU sterk motstand mot noen form for anerkjen nelse av Øst-Tyskland og av Polens vestgrense. Men valget gav Brandt mandat til en ny politikk. Våren 1970 brøt han tjue års tabuer ved å møte den østtyske presi denten i DDR. Deretter inngikk Vest-Tyskland, Sovjetunio nen og Polen ikkeangrepsavtaler som innebar en stilltiende anerkjennelse av Oder-Neisse-grensene. Endelig fikk han i 1972 sluttet en «grunntraktat» med DDR som innebar at de to tyske statene kunne opprette direkte forbindelser med hverandre. Ved forbundsdagsvalget høsten 1972 fikk Willy Brandt en overveldende tilslutning til sin nye politikk. En ny generasjon som aldri hadde kjent krigens og førkrigens Tyskland, hadde vokst opp. De to regjeringspartiene gikk fram fra 48,5 til 54,3 prosent av stemmene. Men halvannet år etter måtte Brandt tre tilbake, da det ble avslørt at han i årevis hadde hatt den østtyske agenten Giinther Guillaume i sitt sekretariat.
Terrorismens brigader
Dannelsen av den store koalisjonen i Bonn som falt sammen med det internasjonale ungdomsopprøret, og dets antiamerikanisme —fremkalt av Vietnamkrigen - skapte i Vest-Tysk land grobunn for en ny form for utenomparlamentarisk op posisjon som etter hvert slo over i terrorisme. Brandts samar beid med CDU, hans støtte til president Johnsons Vietnampolitikk og politibrutalitet mot demonstranter da sjahen av Iran i 1967 besøkte Berlin, fikk de mest fanatiske venstreradi kale —organisert i den såkalte Baader-Meinhof-gruppen —til å gripe til bombeattentater og mord. En direkte inspirasjon hentet de fra de latinamerikanske bypartisanene som særlig utfoldet seg etter militærkuppet i Brasil i 1964 (se s. 252).
75
Flykapring, bombeattentater, vold og politiske mord ble 1960- og 1970-årenes uhyggelige kjenne tegn. Av de mange voldsomme begivenheter gjorde massakren under olympiaden i Munchen et ekstra sterkt inntrykk. Åtte pales tinske terrorister (en av dem sees på dette bildet) okkuperte israeler nes kvarter i Olympiabyen og tok israelske idrettsfolk som gisler. For åfrigi gisleneforlangtedeet stort antall palestinske partisaner i israelsk fangenskap løslatt. Da ter roristene og gislene ankom til en militær flyplass utenfor Munchen i helikopter, ble de beskutt av det tyske antiterrorkorpset. Terroris tene sprengte da helikopteret med gislene i luften. Elleve israelere, fem palestinere og to tyskere ble drept.
76
Fra v e k s ttil stillstand
Den italienske politikeren Aldo Moro (1 91 6-78) hadde en lang karriere bak seg i italiensk politikk da han våren 1 978 ble hovedper son i et tragisk gisseldrama. Aldo Moro som varformann i detkristelig-demokratiske partiet, ble 20. april bortført av De røde brigaderBrigate Rosse-o g holdt som gis sel. Hans sikkerhetsvakter ble skutt ned. Terroristene sendte dette fotografiet av fangen til en avis i Roma med trusler om å drepe Moro hvis de ikke fikk innfridd sitt krav om løslatelse avfengslede med lemmer av De røde brigader. Det ble satt igang et intenst etterforskningsarbeid uten at det førte til noe resultat. Den 9. mai ble Aldo Moros likfunnet i bagasjerommet på en bil på Via Caetani i Rom a-henrettet med elleve skudd. Etter be gravelsen dagen etter innleverte innenriksministeren sin avskjeds søknad.
Men terrorismen hadde mange andre internasjonale rotter og forbindelser. I Palestina hadde både jødiske og arabiske terrorister vært aktive alt i mellomkrigstiden. Siden oppret telsen av staten Israel hadde palestinske grupper anvendt terror i kampen mot israelerne. Den tok til etter opprettelsen av den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO i 1964 og bidrog til å utløse Seksdagerskrigen i 1967 (se bd. 18, s. 279 fl). Internasjonalt gjorde palestinske terrorister seg fra 1968 bemerket ved flykapringer, som tvang alle lufthavner til å innføre nye sikkerhetstiltak, og ved mordet på den israelske troppen under olympiaden i Miinchen i 1972. Da oberst Gaddafi grep makten i Libya i 1969, fikk terror ismen en ny hærfører. Den tidligere italienske kolonien Libya lå særlig bekvemt til for forbindelser med Italia. Her fikk ter rorismen et kraftig oppsving etter den såkalte «varme høsten» i 1969. I Italia hadde det internasjonale studentopprøret slått til enda tidligere enn i Frankrike. 50- og 60-årenes økonomis ke mirakel, il mimcolo italiano, hadde også her avfødt en sterk vekst i studenttallet. Men det var blitt gjort enda mindre enn i Frankrike for å bygge ut de høyere undervisningsinstitusjo nene. Høsten 1967 ble universitetet i den store industribyen Torino okkupert. Okkupasjonen varte i sju måneder og ble etterfulgt av voldsomme sammenstøt mellom politi og stu denter i Roma. I Torino lyktes det «maoistiske» studenter å få kontakt med Fiat-fabrikkens arbeidere. Særlig var inn vandrerne fra Sør-Italia, en tredjedel av de 120 000 ansatte, mottakelige for agitasjon. De ble behandlet som fremmedar beidere i Nord-Italia og levde ofte under elendige forhold. Da det høsten 1969 ble innledet lønnsforhandlinger for en ny treårsperiode, oppstod det voldsom uro som den olFisielle fagbevegelsen hadde problemer med å få under kontroll. Det lyktes etter hvert med støtte fra kommunistpartiet, som siden den sovjetiske okkupasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 hadde slått inn på en stadig mer moderat kurs. Under Enrico Berlinguers ledelse fra 1972, siktet man likefrem mot et samarbeid med det store kristelig-demokratiske partiet. Dets ledende politiker Aldo Moro opprettholdt fra 1971 hemmelig kontakt med Berlinguer med henblikk på et «historisk kompromiss» mellom de to store partiene, noe den kommunistiske partile deren ble særlig interessert i etter Salvador Allendes fall i Chile i 1973 (se s. 256). Med sin stillferdige stil og sitt inneslut tede vesen hadde de to politikerne mye til felles. Men etter hvert som kommunistene Ijernet seg mer og mer fra den revolusjonære kursen, fikk de terroristiske elementene større tilslutning. At en olllsersjunta hadde grepet makten i
Terrorism ens brigader
Hellas ved et kupp i 1967, sannsynliggjorde at også Italia kunne frykte en nyfascistisk trussel, ikke minst etter et åpen bart nyfascistisk attentat i Milano i desember 1969, der 20 ble drept og 90 såret. Som svar på Milano-massakren organiserte en gruppe intellektuelle med tilknytning til det store forlaget Mondadori seg som Brigate Rosse, De røde brigader, som satte seg fore å bekjempe makthaverne med terror. Bortføringer, lemlestelser og mord ble mer og mer alminnelig. I 1978 ble statsminister Moro bortført og myrdet. Han hadde kvelden før på nytt satt seg i forbindelse med Berlinguer, og liket hans ble funnet mellom de to partienes hovedkvarterer i Roma. Man regner med at det i løpet av 70-årene ble begått om lag 13 000 attentater der nesten 400 ble drept og 5000 såret (Dissing). Terrorismen ble mer utbredt i Italia enn i andre europeiske land. Men den opptrådte også andre steder. I 1969 brøt en fraksjon av den irske geriljaorganisasjonen IRA (Irish Republican Arrny) ut og dannet en mer militant gruppe, Provisional IRA - oppkalt etter den provisoriske irske regjering under opprøret i 1916 (se bd. 16, s. 155). Den innledet en attentatbølge i Nord-Irland som da den kulminerte i 1972, gjennomsnittlig krevde mer enn ett dødsoffer i døgnet. I Spania grep en baskisk nasjonalist- og frigjøringsbevegelse, ETA (Euzkadi ta Azkatasuna) fra 1968 til samme metoder. I 1973 lyktes det ETA å myrde Francos statsminister Carrero Blanco. Den fortsatte sin virksomhet også etter Francos død i 1975. Ennå i begynnelsen av 80-årene krevde den baskiske terrorismen omtrent ett dødsoffer i uken.
77
I Nord-Irland fortsatte de blodige kampene mellom IRA og britiske militære og mellom katolikker og protestanter. Nesten daglig fore kom det mord og bombeattentater. Dette bildet erfra en kafé i Bel fast-området som er truffet av en bombe. Tretti mennesker måtte bringes til sykehus, tolv alvorlig såret.
78
Fra v e k s ttil stillstand
Det ligger i sakens natur at det er vanskelig å fastslå hvem som stod bak den internasjonale terrorisme. Foruten Libya har man pekt på at ETA fikk støtte fra Algerie. Noen tyske terrorister ble utdannet i treningsleire i Tsjekkoslovakia, og tyskere fikk asyl i Sør-Yemen. Frihet til m er
Si mo ne Veil (f. 1 927), fransk helse- og sosialminister fra 1974, fikk liberalisert abortlovgivningen og innført seksualundervisning i skolene i sin ministertid. 11 979 ble Si mone Veil, som i sin ungdom hadde væ rt deportert til Auschwitz og Bergen-Belsen, valgttil vise president for det første folkevalgte Europa-parlamentet.
Den utbredte sympatien, som lettet terroristenes operasjoner i Italia, vitner om at normene for hva man kunne tillate seg, var på glid. I Italia hadde det en særlig bakgrunn i at det politiske systemet lot til å være så å si lammet. Det hadde i 1963 skjedd en «åpning til venstre» da Moro dannet regjering sammen med sosialisten Pietro Nenni. Men de følgende årene hadde ikke medført den hardt tiltrengte reformlovgivningen man hadde ventet seg av apertura a sinistra. For å få satt lovgivningsmaskineriet i bevegelse, grep man stadig oftere til utenomparlamentariske metoder. Fagforeningene søkte fra 1969 å legge press på lovgiverne. Folkeaksjoner prøvde å påvirke dem med agitasjon og demonstrasjoner, som særlig påvirket utfallet av folkeavstemninger. På denne måten lyk tes det omsider i 1973, tross Vatikanets motstand, å få åpnet adgang til skilsmisse i Italia. Året etter fikk den franske helse ministeren Simone Veil etter hard kamp gjennomført en liberalisering av abortlovgivningen, innføring av seksualun dervisning i skolene og adgang til gratis prevensjon. De katolske landene sluttet seg dermed til en bevegelse som hadde vært i gang i de protestantiske landene siden 60-årene, og hvis sikte det var å gi friheten nye dimensjoner. Det ble, som man sa, flyttet grensemerker for hva som var lovlig og passende. Tradisjonelle skranker og gamle tabuer falt, ikke minst på det erotiske området. Med hensyn til abortlovgiv ningen hadde Jap an gått i spissen ved å innføre fri abort alle rede i 1949. I 1967 ble det i Storbritannia gjennomført en så vidtgående liberalisering av adgangen til abort at landet fikk ry for å være «Europas abortklinikk». Staten New York fulgte etter i 1970, Danmark i 1973 med fri abort i svangerskapets første 12 uker. Sverige gikk i 1975 opp til 18. P-pillene gav imidlertid fra midten av 60-årene kvinnene en ny trygghet mot uønskede svangerskap. På et område —pornolovgivningen —gikk en konservativ dansk justisminister i spissen med en så frisinnet lovgivning at man i 1969 kunne avholde verdens første pornomesse i København. Den vakte verdenspressens oppmerksomhet og sikret så store eksportordrer at The Economist skrev: «Ikke siden kong Alfreds dager har danskene vært slik over oss.»
F r ih e ttilm e r
Det kunne ellers være vanskelig å gjøre seg gjeldende på dette markedet nettopp i swinging London. Storbritannia hadde ord på seg for å vise veien til det man kalte thepermissive Society - det hemningsløse samfunn. I 1964 lanserte Mary Q uant den lårkorte moten, teknisk muliggjort ved oppfinnel sen av strømpebukser. Hun ble tenåringenes motedronning, hvis Chelsea Look ble etterliknet i hele den atlantiske kultur krets. Samtidig med de korte skjørtene for unge piker, brakte London langt hår for unge menn på mote. Storbritannia ble ikke minst takket vært plateindustrien og Liverpool-gruppen The Beatles toneangivende i 60-årenes ungdomskultur. Den lilla revolusjonen, som den ble kalt, avspeilte seg i selve språket. I 1961-utgaven av Eric Partridges etymologiske ordbok het det at c**t og f**k var de to eneste ordene som ikke kunne skrives fullt ut i den engelskspråklige verden. I 70-årene hadde de sekstakkete fikenbladene falt bort selv i den tekkelige kvalitetspressen. I Frankrike rykket fy-ord som
79
Den lilla revolusjonens ukronede dronning var briten Mary Quant. På bildet, øverst til høyre, sees hun (med hatt) sammen med en rekke modeller. Mary Quantskapte den lårkorte moten, her presentert av den radmagrecockney-piken Lesley Hornby, bedre kjent som Twiggy (tilvenstre). Hun var Mary Guantsyndlingsmodell på den tiden og det var in med utradisjo nelle fargesammensetninger. Når skulle rmanfå se enden? D etfikk man i musikalen O h!Calcutta, som gikk sin seiersgang på europeiske scener i 1970-årene. Bildet nederst til høyre er fra oppførelsen i London.
80
Fra vekst til stillstand
Stadig flere kvinnerfikkøkende innflytelse. Noen b le til og med sitt lands statsoverhode. 11 960 var Sirimavo Bandaranaike i Sri Lanka blitt verdens første kvinnelige statsminister. I defølgende år kom de på rekke og rad: Indira Gandhi, Golda Meir, Gro Harlem Brundt land-som var Nordens første kvinnelige statsm inister-og MargaretThatcher. Dette bildet viserden politisk interesserte sceneinstruktøren og teaterdirek tøren Vigdis Finnbogadottirsom i 1980 ble Islands president. Hun er her fotografert sammen med Danmarksdronning Margrethe (til høyre) under et statsbesøk i København i 1 981.
con og chiant med 1968-revolusjonen inn i selv unge pikers dagligspråk. På dansk ble «skide» vanlig superlativpreliks i ungdomsspråket. Og de siste plaggene falt av kroppen på badestrendene og av og til selv i fjernsyn. «Ting vi nå anser som selvfølgelige i fjernsynsstykker, ville aldri ha blitt sendt ut for bare fem år siden,» skrev John S. Gummer i 1971 i The Permissive Society. Den lilla revolusjonen hadde en alvorligere side. Skranke ne for hva man kunne og skulle for å være «in», ble også senket med hensyn til anvendelse av stimulerende midler. Bruken av først m arihuana (hasj), deretter hardere og hardere stof fer, begynte i USA og ble stadig mer utbredt. Antallet sprøy tenarkomane ble mer enn tredoblet i USA i løpet av 60årene. I Storbritannia var det i 1968 ti ganger så mange re gistrerte narkomane som i 1953. I takt med stoffmisbruket steg antallet forbrytelser i de nye industrisamfunnene. Det var ikke minst tilfelle i de sovebyene av trøstesløse høyhus som var en av det heseblesende vekstsamfunnets løsninger på byenes boligproblem. Noen valgte å hoppe av for å søke en mer primitiv tilværelse i en såkalt hip piekultur. Som så mange andre sekter blomstret den frodigst i det solrike California.
Likhet for flere
Det hadde i det minste siden den franske revolusjon, i en viss forstand siden kristendommens barndom, vært en del av den vestlige kulturkretsens verdisystem at større likhet betydde større rettferdighet. Også på dette området ble det flyttet grensemerker. Det begynte med borgerrettsbevegelsen til gunst for de fargede mindretall i USA. Deretter tok kvinnene fatt på en ny fase i den kamp for likestilling som hadde begynt mer enn hundre år tidligere (se bd. 15, s. 188 ff). Også denne gang lå amerikanerne foran med Betty Friedans krav om absolutt likestilling i The Feminine Mystique (1963), norsk utg. Myten om kvinnen. I Europa hadde imidlertid Simone de Beauvoir banet veien med Le deuxiéme Sexe (1949), der hun gav startsignalet til de følgende årenes kjønnsrolledebatt ved å skrive: «Kvinne er ikke noe man fødes til, men noe man gjøres til.» På det praktiske området gikk de nordiske landene i spissen med den svenske LO-SAF-avtalen i 1960 om avvikling av spesielle kvinnetariffer over den følgende femårsperioden, etterfulgt av en liknende overenskomst året etter i Norge. I USA ble den første forbundslov om lik lønn vedtatt i 1963,
Likhet for fle re Kilde: ILO, Yearbook o f Labour Sta ti sti cs. Gen eve 1969-77.
Y rk esa k tiv e i p rosen t av den sa m le d e kvinnelige b efo lk n in g over 15 år:
USA V est-Tyskland D anm ark Finland Norge* Sverige Island
1960 24,6 33,2 27,9 34,8 17,8 29,8 (1965) 21,5
1970 29,5 30,1 34,1 37,5 20,8 29,9
1976 35,0 31,1 40,9 42,4 43,1 27,0
*) I m otsetning til i Finland regnes koner p å fam iliegårdsbruk som yrkesaktive i norsk statistikk.
men først i 1972 fulgt opp av en Equal Employment Opportunity Act, som blant annet forbød differensiering mellom menn og kvinner i stillingsannonser. Liknende lovgivning og likestil lingsråd så dagens lys i Storbritannia og de nordiske land. I Frankrike ble selv en så gammel mannsbastion som Ecole Polytechnique fra 1972 åpnet for kvinner. I Norge steg ande len av kvinner på Stortinget fra 9,3 prosent i 1969 til 25, 8 i 1981. Med Gro Harlem Brundtland fikk landet i 1981 Nor dens første kvinnelige statsminister, mens i Island ble Vigdis Finnbogadottir året før den første kvinnelige president. Også når det gjaldt kvinner på arbeidsmarkedet, førte de nordiske landene an (se tabell ovenfor). Den sterke stigningen i de nordiske landene bør imidlertid ikke ses utelukkende som resultat av kvinnenes likestillings kamp. Utviklingen av det moderne velferdssamfunnet på et høyere velstandsnivå med den sterke utbyggingen av sosial omsorg, økte i seg selv antallet tradisjonelt «kvinnelige» ar beidsplasser. I Sverige steg tallet på kvinner i helsevesenet for eksempel fra 85 000 i 1966 til 156 000 i 1970. Til -gjengjeld forsvant begrepet «tyende» nesten totalt i det rike samfunnet. I det hele tatt skjedde det en utjevning i livsstil mellom de forskjellige samfunnsklassene. Den viste seg blant annet i kles drakten, særlig hos de unge. Etter som stadig flere i løpet av 60-årene trakk i dongeribukser, en slags likhetsuniform, ble det vanskeligere og vanskeligere å plassere dem sosialt. Ferie reisen, som før hadde vært forbeholdt overklassen, ble tilgjen gelig for langt bredere lag gjennom et veldig oppsving i orga niserte gruppereiser. I 1955 ferierte to millioner briter i ut landet, i 1972 8,5 millioner, hvorav fem med reiseselskaper. I 1960 reiste 10 000 ut med Tjæreborg, i 1975 600 000.
81
Rammen om familielivets hverdag ble for flere og flere forstadsrekkehuset. Fra rundt 1970 bodde flere amerikanere i forsteder enn i selve byene. I slutten av 60-årene var tre av fire nye boliger i Storbritannia, to av tre i Danmark og annen hver i Vest-Tyskland enfamiliehus. I 1970 utgjorde en- og tofamiliehusene 55,8 prosent av boligmassen i Danmark, 54,1 prosent i Finland, 64,7 prosent i Norge og 42,0 prosent i Sve rige. Også i språket avspeilte likhetsbevegelsen seg. Den ameri kanske skikken med straks å være på fornavn, bredte seg til Storbritannia. I de nordiske land avløste tiltaleformen du etter svensk forbilde mer og mer De i Danmark og Norge. Om utjevningen i livsstil også svarte til en utligning av de økonomiske klasseforskjellene, er mer diskutabelt. Men de ble søkt redusert gjennom en fordelingspolitikk, ikke minst i de nordiske landene. Utbyggingen av det sosiale trygdesystemet skred raskt fram i den lange vekstperioden. Samtidig med at velstandsnivået steg, vokste den andelen av bruttonasjonalproduktet som det offentlige la beslag på, og de sosiale budsjettene la igjen beslag på en større og større andel av de offentlige utgiftene. Fra 1960 til 1980 steg de sosiale utgiftenes andel av brutto nasjonalproduktet i de sju største OECD-landene fra 14 til 24 prosent. Etter en lang periode med praktisk talt full sysselsetting mente man i slutten av 60-årene blant annet å ha råd til en mer rundhåndet arbeidsløshetstrygd. Samtidig presset en velorganisert fagbevegelse på for å heve lønnsnivået, selv når det - som særlig i den voksende offentlige sektoren - ikke skjedde vesentlige produktivitetsforbedringer. Også det inne bar et inflatorisk press.
Flytende stillstand
Pengegrunnlaget for etterkrigstidens store økonomiske opp sving hadde vært det såkalte Bretton Woods-systemet. Det var basert på faste valutakurser i forhold til dollar, hvis verdi igjen var fastlagt i forhold til gull. Fra midten av 60-årene begynte dette systemet mer og mer å komme på glid. En begynnende inflasjon i USA i kjølvannet av Vietnamkrigen og de stadig voksende dollarbeholdningene på utenlandske hender, undergravde tilliten til dollaren. Det skapte svinn i de amerikanske gullbeholdningene. Da marken våren 1971 fikk lov til å flyte, hadde Bretton Woods-systemet i grunnen brutt sammen. I august 1971 gav president Nixon det døds-
Flytendestillstand
støtet - etter råd fra sin fmansrådgiver Peter G. Peterson ved å oppheve dollarens konvertibilitet til gull og innføre en ti prosent eksportavgift. Petersons dollarbetenkning er blitt kalt «den tekst som har hatt størst innflytelse på amerikansk økonomisk politikk etter krigen» (A ttali). Formålet med dette var å tvinge fram en ny oppskriving av i første rekke mark og yen. Nixon var på gjenvalg i 1972 og skulle gjerne ha hjulene i sving innen da. Men det ameri kanske markedet ble oversvømmet av utenlandske, særlig japanske varer, som truet amerikansk industri. 40 prosent av underskuddet på USAs handelsbalanse stammet fra sam handelen med Japan. Både for Jap an og Vest-Tyskland var det en stor fordel at deres økonomi ble slått ut under sammen bruddet i 1945. Det medførte at deres valutakurser ble satt svært lavt i forhold til omverdenen da deres pengevesen i 1948 og 1949 ble stabilisert. Etter som de kom seg på fote igjen, medførte disse kursene en stor eksportfordel som særlig jap a nerne var lite innstilt på å avskrive. Vesttyskerne var på grunn av sin langt mer utsatte sikkerhetssituasjon mer lyd høre overfor Washington. Våren 1971 oversteg Vest-Tysklands dollarreserver for første gang USAs gullbeholdninger, og fra mai fremkalte forventninger om at marken ville stige, en ny dollarstrøm til Vest-Tyskland. Nixons svar i august virket. Valutakursene fikk lov til å flyte, inntil man i desember undertegnet en ny avtale på Washingtons tekniske museum Smithsonian, som innebar at dollaren ble devaluert i forhold til gull for første gang siden
83
Da driftssikre, bensinsparende og billige japanske biler begynte å oversvømme markedet i USA og Europa, fikk både amerikansk og europeisk bilindustri krisefornemmelser. Dette bildet fra en japansk utskipningshavn viser tusenvisavToyota'er, Honda'erog M itsubishter klare til eksport. I 1 984 for eksempel produserte J a pan 6,9 millioner personbiler og 4,2 m illioner vare- og lastebiler.
84
Fra vekst til stillstand
«D etgårjosom sm urt», heterdeti teksten til denne tegningen av Frank Evers i New York-avisen D aily A/ei/vsfra begynnelsen av 1980-årene. Oljeprisene bare fo rt satte å stige.
1934, fra 35 til 38 dollar pr. ounce. Den japanske yenkursen steg 16,88 prosent, D-marken 13,58. Smithsonian-avtalen kom imidlertid bare til å vare i 15 måneder. Da brøt den sammen under press fra en enda krafti gere internasjonal inflasjonsbølge. Visse strukturforandringer i det nye industrisamfunnet skapte som nevnt etter hvert et inflatorisk press, for eksempel den gradvise overflyttingen av arbeidskraft fra de næringene - eksempelvis landbruk og industri - som hadde den raskeste produktivitetsveksten, til tjenesteytende næringer, særlig den offentlige sektoren. Mel lom 1965 og 1970 sank takten i produktivitetsutviklingen 20 prosent i OECD-landene. I USA gikk den i løpet av 70-årene faktisk helt i stå. Samtidig ble rentebyrdenes andel i pris dannelsen nesten fordoblet mellom 1965 og 1974. I tillegg kom et konjunkturfenomen som var verdens eldste inflasjonskilde; misvekst. En dårlig høst i India i 1967 brakte verdens kornlagre ned til 55 dagers forsyninger mot 95 i 1961. I 1971 var de sunket til 51 dager, og misvekst i 1972, blant annet i Sovjetunionen, brakte dem i 1973 helt ned til 37 da-
Flytende stillstand
ger. Samtidig sviktet andre grener av matvareproduksjonen. Høsten av soyabønner sank på et tidspunkt da etterspørselen var stigende blant annet på grunn av sviktende anchovetafiske i Humboldtstrømmen. En tradisjonell etterspørselsinflasjon satte fart i den strukturbestemte omkostningsinflasjonen. I tillegg kom at de tre ledende industrilandene USA, Vest-Tyskland og Japan alle hadde valg i 1972. Regjeringene var derfor interessert i å sti mulere økonomien. Det økte etterspørselen etter råvarer på et tidspunkt da de usikre valutaforholdene allerede hadde forårsaket en tendens til å spekulere i råvarer. Resultatet av alle disse faktorene ble at prisene i 1972-73 steg 7,8 prosent i USA mot 3,7 året før, i Jap an 11,3 mot 3,9. Etter vel overståt te valg satte man på bremsene. Men prisutviklingen hadde forringet oljelandenes bytteforhold på et tidspunkt da deres forhandlingssituasjon var blitt forbedret, allerede strukturelt ved de nye industrilandenes overgang til oljeøkonomi, og videre av den stigende etterspørselen under det økonomiske oppsvinget i 1972. Det skjedde på et tidspunkt da det på for hånd hadde begynt å bli knapphet på olje i USA. I årene 1965-69 steg USAs oljeforbruk 4,5 prosent i året, mens de kjente oljereservene falt 2,3 prosent. Mens USA bare hadde importert åtte prosent av sitt energiforbruk i 1965, hadde importen steget til 17 prosent i 1972. Under oktoberkrisen i 1973 så de oljeproduserende landenes organisasjon OPEC en mulighet for å firedoble oljeprisen (se s. 175 f). Dette spranget i energiprisene utdypet det økonomiske tilbakeslaget som alt var på vei. I 1974 gikk det store oppsvinget i stå. I verdens eldste industriland, Storbritannia, som også var det land som først ble kriserammet, hadde man allerede lagt merke til at det var noe eiendommelig ved den nye krisen. Hittil hadde det vært slik at inflasjonen avtok når sysselset tingen og produksjonen falt. Men nå steg prisene selv når produksjonen gikk i stå og sysselsettingen falt. Man fikk stag nasjon og inflasjon på en gang. Stagflasjon kalte den britiske finansministeren i 1970 denne situasjonen. Han skapte der med et nytt ord for et problem som kom til å oppta politikere og økonomiske eksperter mer og mer i løpet av 70-årene, da både massearbeidsløshet og inflasjon ble kroniske fenomener.
85
Den andre verden
Motstående side: Sovjetunionens president Leonid Bresjnev (1 9 0 6 -8 2 ) på talerstolen i Kremls kongressal. Fotografi fra mai 1 982. Da Bresjnev døde et halvt år sene re, hadde han vært leder for det sovjetiske partiapparatet i 18 år. Men hans politiske karriere startet langt tidligere. Han var født i Ukrai na, ble utdannet som ingeniør og ble oppdaget av Khrusjtsjov i 1937. To år senere var han propagandasjef i Dnepropetrovsk. Under krigen var han politisk kommissær i Den røde armé, og etter 1945 begynte Bresjnev å konsolidere sin stilling i partiet. Ved maktskiftet i Kreml i 1 964 etterfulgte han sin tidligere velgjører Khrusjtsjov som sentralkomitéensførstesekretær. I 1977 overtok han også stillingen som president etter IMikolaj Podgornyj.
Når man vender seg fra den kapitalistiske vestlige kulturkret sen til den delen av jorden som er behersket av Sovjetunio nen, kommer man fra et univers av uavbrutt, rastløs, flim rende bevegelse til en verden av tung uforanderlighet. Times Square i New York og Ginza i Tokyo er badet i uavlatelig skiftende farger fra sprudlende lysreklamer. Over Den røde plass i Moskva kneiser den røde stjerne på Spasskijtårnet i Kreml. På en måte hadde Marx forutsagt at historien ville stanse med sosialismens seier, for dens store drivkraft —klassekam pen - ville gå i stå. Slik hadde det vel ikke gått i de første 57 årene etter den russiske Oktoberrevolusjonen. Tvert om, Russlands historie hadde akselerert i en kjede av blodige og jordskjelvaktige omveltninger. Volden ebbet ut med Stalins død i 1953. Men historien gikk avgjort ikke i stå under den temperamentsfulle Nikita Khrusjtsjovs uberegnelige styre. Etter hans fall ble det annerledes. Gradvis falt det ro over et fortumlet folk. Det uforutsigelige ble avløst av det uforander lige. En metrobillett i Moskva kostet de samme fem kopek ved Leonid Bresjnevs død i 1982 som ved hans tiltredelse i 1964. Folk stod stadig i kø foran manufakturdiskene i GUM og i torghallen på Sentralnij Rynok. Lenins samlede verker sam let fremdeles støv i Dom Knigi på Kutusovskij. Det var de samme tungsindige og langsomme grensebetjentene ved passkontrollen, de samme triste kommunistiske avisene i hotellenes bladutslag, de samme oppstemte røstene i de sovje tiske radiosendingene. I 1982 som i 1964 var telefonkatalogen en statshemmelighet og en biltur utenfor Moskvas nærmeste omegn en kamp med et kafkask byråkrati for å oppnå de nødvendige passersedler. I det minste var den overflaten som møtte en tilreisende uforandret, kløften mellom øst og vest like dyp som før, ti år etter Helsingfors-erklæringens vakre ord om åpnere grenser. Da Bresjnev-perioden lakket mot slutten, ble uforanderligheten mer og mer inkarnert i ledernes egne personer. I sine siste år hadde Bresjnev vansker med å bevege sin tunge kropp og vansker med å få tungen til å artikulere det russiske språ kets konsonanter uten å gli over i sin ungdoms ukrainske varianter. Hans første etterfølger, Jurij Andropov, regjerte
88
Den andre verden
Vareutvalget i Sovjetunionen var begrenset. Tilgangen på matvarer var ofte knapp, man manglet ofte helt vanlige forbruksvarer. Selv under normale forhold kom fo r syningene i rykk og napp, og når det var noe å få kjøpt, ble det hamstret. I Moskvas gater stod man stadig i kø utenfor forretnin ger og varehus.
kjemperiket fra sykesengen. Den neste, Konstantin Tsjernenko, som kunne takke Bresjnev for hele sin politiske karriere, beveget seg like stivt som en mekanisk dukke. Først ved hans død i mars 1985 kan man sette sluttstrek for Bresjnev-tiden vel 20 år i Sovjetunionens historie som stadig mer fikk preg av oldingvelde. Uforanderligheten preget i denne perioden også det ØstEuropa som lå i skyggen av den sovjetiske kolossen. I 1985 satt den 74 år gamle Todor Sjivkov, som var blitt første parti sekretær i 1954, stadig ved makten i Bulgaria. I Romania hadde den 67 år gamle Nicolae Ceausescu hersket siden 1965, i U ngarn den 73 år gamle Janos K adar siden 1956, i Tsjekko slovakia den 72 år gamle Gustav Flusak siden 1969, og i ØstTyskland den 73 år gamle Erich Honecker siden 1971. Mosk va foretrakk gamle ansikter fremfor nye. Det var ett enkelt unntak i dette politiske urokkelighetsmønsteret, Polen. Landet plaget Bresjnevs siste år med en rastløshet som tydet på at alt kanskje ikke var så uforanderlig i den sovjetiske verden. Men selv Polen søkte å følge de politis ke ritualene som hadde utviklet seg i Bresjnev-tiden. Som andre østeuropeiske statsmenn avla også de skiftende polske lederne årlige sommerbesøk hos storebror på Krim. Som
Sovjetunionen og andre øst-europeiske iand foretok også Polen en forfatningsrevisjon i løpet av 70-årene. Det trofaste Bulgaria var først ute med en ny forfatning som grunnlovs festet evig vennskap og forbund med Moskva. Ungarn fulgte etter i vagere vendinger i 1972, Øst-Tyskland uten forbehold i 1974, Romania med store forbehold i 1975, Tsjekkoslovakia like lydig som Øst-Tyskland og Bulgaria i 1977, samme år som Br esj ne v gav Sovjetunionen selv en ny forfatning, som i likhet med alle de østeuropeiske befestet det kommunistiske partiets ugjenkallelige og uomstøtelige maktmonopol. Polen fulgte også opp i 1976, men under betydelig indre motstand.
Nomenklaturet
Stabilitet var det punktet Khrusjtsjovs etterfølgere hadde øverst på programmet. De representerte den nye herskende klassen i Sovjetunionen, de personene som var oppført i det såkalte nomenklaturet, en liste over folk i samfunnets topp stillinger med adgang til en rekke omhyggelig graderte privi legier. Ifølge det såkalte Leningrad Program, som kom ut i en samizdat (det vil si illegal utgave) i Sovjetunionen i 1969, omfattet nomenklaturet medlemmene av politbyrået, sentralkomitéen, dens sekretariat, generalene, innenriksdeparte mentets og statssikkerhetsapparatets embetsmenn og hele statsadministrasjonens toppsjikt. Også ledende fagforenings folk og systemtro kunstnere kunne komme på nomenklaturlisten. Den ble ført av sentralkomiteens kadreseksjon. Unionsrepublikkene og partiets regionalkomitéer opprettet også nomenklaturlister. Det samlede antall nomenklaturmedlemmer er blitt anslått til 750 000 (Voslenskij). La man til familiemedlemmene, kom man fram til en herskende klasse på i alt tre millioner i et land som i 1975 hadde 225 millioner innbyggere. Nomenklaturmedlemmene var omgitt av et større eller mindre klientell som man har sammenliknet med føydaltidens vasaller (Nekritsj). Systemet minner også om det patron-klient-forholdet som var en grunnleggende samfunns struktur i det gamle Roma (se bd. 4, s. 38). Stalin hadde med sine uberegnelige utrenskninger tyranni sert nomenklaturmedlemmene til ubetinget lydighet. Khrusjtsjov hadde til gjengjeld befestet sin maktstilling med et oppgjør med stalinismen. Men det truet mange med lemmer av nomenklaturet som hadde vært mer eller mindre villige redskaper for Stalin, eller i det minste gjort sin karriere i kraft av hans utrenskninger. Da Khrusjtsjov ble styrtet høs
ten 1964, hadde han antydet at han kunne iverksette en ny avstaliniseringsbølge. Blant annet hentydet han til den rolle regimets grå eminense Mikhail Suslov hadde spilt under Sta lin. Men regimets bojarer ville nå ha trygghet ikke bare mot stalinistisk tyranni, men også mot antistalinistiske forfølgel ser. Det forstod Bresjnev. Han laget ingen bølger, konsolider te bare langsomt og uten store armbevegelser sin makt. Tildeling og tap av privilegier var i et knapphetssamfunn et effek tivt maktmiddel som han foretrakk fremfor terror og trusler. Det var en hel skala av privilegier: adgang til lukkede bu tikker der man kunne få varer som ikke var tilgjengelige for alminnelige dødelige, adgang til Tass’ fortrolige utenlandstjeneste, fortrinnsrett til leiligheter, telefoner og telefonkata loger, biler, feriesteder, utenlandsreiser, de beste utdannelses institusjonene for sine barn og så videre.
Kosygins reformforsøk
Selv om knapphet var en forutsetning for at mange av de belønningene regimet kunne tildele nomenklaturmedlemmene ble attraktive, forsøkte det nye styret også å gjøre økono mien mer produktiv. En rekke reformer som er knyttet til statminister Aleksej Kosygins navn, ble lansert i 1965. En av de forholdsregler man tok for å forhindre en ny form for enevelde, var å dele Khrusjtsjovs to stillinger - som første sekretær og statsminister - mellom to personer, Bresjnev og Kosygin. De syntes i de første årene å ha en noenlunde jevn byrdig status. Men mens Bresjnev var den utpreget sovjetiske partipolitiker, hadde Kosygin i høyere grad gjort sin karriere som teknokrat innenfor statsapparatet. Da Khrusjtsjov i 1961 lanserte et nytt partiprogram, er klærte han freidig at Sovjetunionen i løpet av 60-årene ville gå forbi USA når det gjaldt produksjon. Det var det i 1965 ingen utsikter til. Men Kosygin satte seg i det minste fore å få mer sving på produksjonslivet. Han forsøkte å gi de enkelte bedrifter større frihet til å dis ponere selv og innførte nye kriterier for deres prestasjoner. De skulle redusere produksjonen av uselgelige varer. At man under den stalinistiske formen for planøkonomi hadde lagt mer vekt på kvantitet enn på kvalitet, var blitt et problem. Reformen var et lite skritt i retning av den markedssosialisme som flere sovjetiske økonomer hadde gått inn for. Men man gikk langsomt til verks. Det første året ble Kosygins bedriftsreform bare prøvekjørt i 43 av 45 000 fabrikker. Det var meningen at den skulle ha vært satt ut i livet for fullt i 1968.
Dyne over avvikere
Men bremsene ble snart satt på. Utviklingen i Tsjekkoslo vakia viste at økonomiske reformer kunne føre til en politisk liberaliseringsbevegelse som kunne true nomenklaturklassens maktstilling. På forhånd var den nye ledelsen tydelig foruroli get over de systemkritiske kreftene som Khrusjtsjov hadde sluppet løs.
Dyne over avvikere
På et møte i Moskva-universitetets matematisk-fysiske fakul tet våren 1965 om «kynisme og samfunnsidealer» ble Pravda ( = Sannhet) foreslått omdøpt til «Løgn». M ed navns nevnelse forlangte kritiske studenter rettsforfølgelse av Stalins gamle håndlangere Mikhail Suslov og Anastas Mikojan. Ved en minneaften på universitetet for dikteren Osip Mandelsjtam, som hadde omkommet i Stalins Gulag-arkipel, ble hans enke Nadesjda feiret med stormende bifall. H un hadde reddet mange av hans dikt ved å lære dem utenat. På studentmøter i Leningrad, Kijev og Gorkij krevde man som i Moskva å få vite sannheten om fortiden og angrep den kynismen som de unge fant gjennomtrengte den sovjetiske nomenklaturklas-
91
Den sovjetiske makteliten utenfor Kremls murer. I forgrunnen til venstre: president Aleksej Kosygin (1 904-80), en temmelig fargeløs teknokrat, som hadde vært med lem avsenralkomitéen fra 1 939 og med i politbyrået 1 9 48 -5 2 og 1 966-80. Sammen med Bresjnev ledet Kosygin den gruppen som i 1 964 fikk Khrusjtsjov s ty rte t-o g sammeår ble han regjeringssjef. I midten går partisjef Bresjnev og til høyre partiets sjefsideolog, M ik hail Suslov (1 902 -8 2 ). Suslov hadde vært medlem av partiet helt fra 1921 og av sentralkomiteen fra 1 941. Han hadde stor innflytelse i Kreml, og etter Stalins død i 1953 hadde han en finger med i spillet ved alle maktskifter. 11 950-årene støttet han Khrusjtsjov, men i oktober 1964 var det Suslov som la tingenetil rette under kuppet mot ham.
92
Den andre verden
Dommen over de to sovjetiske fo r fatterne Andrej Sinjavskij (f. 1925) (i forgrunnen) og den jevngamle Julij Daniel ble et vendepunkt i sovjetisk kulturliv. Den markerte avslutningen på den relativt lib e rale perioden under Khrusjtsjov. De to ble stilt for retten i Moskva i februar 1966, anklaget etter straf felovens § 70 om antisovjetisk virk somhet. Begge erklærte seg uskyl dige, men den uforsonlige dom men lød på henholdsvis sju og fem års straffarbeid. Daniel ble likevel løslatt i september 1970, og Sinjavskij i mai 1 971 - på grunn av god oppførsel.
Aleksandr Solsjenitsyn tegnet av TimforZ.'£xp/'ess. Mer enn noen annen våget Solsjenitsyn å kritise re det samfunn han levde i. Men hans skildring av det sovjetiske samfunnets skyggesider falt Kreml-hierarkiet tungt for brystet. Til slutt måtte han forlate landet (se også illustr. bd. 18, s. 201).
sen. Hele denne bevegelsen var bare et svakt ekko av det ungdomsopprøret som hadde begynt i USA året før. Men den skapte panikk i nomenklaturet. I september 1965 slo myndig hetene tilbake. Forfatteren Andrej Sinjavskij, som hadde spilt en ledende rolle i det kulturelle tøværet under Khrusjtsjov, ble arrestert. Aret etter ble han dømt til sju års tvangsarbeid for å ha sendt ut «smedeskrifter» om Sovjetunionen under psevdonym i utlandet. Det var det første inngrepet av denne karakter siden Stalin. Det ble opptakten til en omfattende forfølgelse av «avvikere», som opposisjonelle elementer nå ble kalt. I hele Sovjetunio nen ble det avholdt «Sinjavskij-prosesser» som rammet systemkritiske intellektuelle. En rekke toneangivende yngre for fattere i Ukraina ble arrestert. Noen av de mest fremtredende avvikerne, som general Pjotr Grigorenko, historikeren Roy Medvedev og forfatteren Vladimir Bukovskij, ble sperret inne på sinnssykehus. Men Bresjnevs og Kosygins Sovjet var tross alt ikke Stalins. Khrusjtsjovs rettsreformer gav et visst grunnlag for å bekjem pe overgrepene. Det ble dannet menneskerettighetsgrupper, der særlig den fremtredende atomfysikeren Andrej Sakharov, en av vitenskapsmennene bak den sovjetiske hydrogenbom-
Dyne over avvikere
ben, spilte en aktiv rolle. I et Manifest omfremskritt, sameksistens og åndsfrihet (1968, norsk utg. 1969) gikk han inn for innføring av større frihet i Sovjetunionen. Myndighetene vek tilbake for å gripe direkte inn mot ham. Det samme gjaldt litteraturens ledende samfunnskritiker Aleksandr Solsjenitsyn. I et brev til den sovjetiske forfatter foreningen i 1967 vendte han seg i skarpe ordelag mot sensu ren: «En sensur maskert under navnet Glavlit, uten hjem m el i forfat ningen og følgelig ulovlig, og hvis eksistens aldri innrøm m es offent lig, knuger vår litte ra tu r og utstyrer m iddelm ådige personer med en vilkårlig m akt over forfatterne. Denne sensuren, som er en lev ning fra m iddelalderen, denne sensuren, som stam m er fra M etusa lem, vil ennå eksistere i det 21. århundre.»
80 av 300 delegater krevde på en etterfølgende forfatterkongress at de problemene Solsjenitsyn hadde reist, skulle disku teres. Men flertallet tidde. Solsjenitsyn gav dem det glatte lag i et nytt brev: «I dette for vårt alvorlig syke samfunns kritiske øyeblikk er dere ikke i stand til å foreslå noe konstruktivt eller noe godt. «Fienden lytter,» svarer dere. Denne evige fienden er hva dere bygger deres arbeid
93
Atomfysikeren og menneskerettighetsforkjemperen Andrej Sakharov (f. 1 921) og hans kone Jelena Bonner. Fotografiet er tatt i deres hjem i Moskva i 1975, det året han fikk Nobels fredspris. Sakharov var medlem av det sovjetiske vite n skapsakademiet 1 9 53 -8 0 og had de mottatt Leninprisen. Det gav derfor gjenlyd over hele verden da han i 1 968 utgav sitt Manifest. To år senere etablerte han den sovjetiske menneskerettighetskomitéen. Hans protester i 1980 mot den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan, førte til at han ble fra tatt alle hedersbevisninger, og han og Jelena Bonner bleforvist til industribyen Gorkij ved Volga. I 1986 fikk de vende til bake til Moskva.
94
Den an d reverd en
og deres eksistens på. H va ville dere gjøre uten fiender? H a t, og det er ikke bedre enn rasisme, er den sterile atmosfæren dere lever i,»
Alexander Dubcek (f. 1 921), Tsjekkoslovakias populære kom munistiske førstesekretær 1 967-69. Dubcek ville gi sosialis men «et menneskelig ansikt». Men det satte de øvrige Warszawapakt-landeneen stopperfor ved å invadere landet i august 1968. Dubcek fikk fortsette som parti sekretær noen måneder, uten makt. Men snart forsvant han helt, ble ekskludert av partiet og måtte livnære seg som gartner. Dette b il det av ham er tatt under en kransenedleggelse på en sovjetisk soldatkirkegård i november 1 968.
Sensuren ble trosset i en voksende undergrunnslitteratur, de såkalte samizdat, («egen utgave»), som var maskinskrevet og mangfoldiggjort. Samtidig skapte båndopptakeren tekniske muligheter for utbredelse av protestsanger som ikke fant nåde for de offisielle plateprodusentenes ører. Særlig populær var i 60-årene den stillferdige, pasifistiske sangeren Bulat Okudsjava. Han ble senere avløst av den mer temperamentsfulle Vladimir Vysotskij. . Fra våren 1968 lyktes det samizdat-bevegelsen å skape en regelmessig underjordisk nyhetstjeneste, som ble kalt K røni ke over løpende begivenheter - Khronika Tekustsjikh Sobytij. Den registrerte myndighetenés overgrep over hele Sovjet unionen og fulgte oppmerksomt med i den utviklingen som var i gang i Tsjekkoslovakia etter at Alexander Dubcek i ja nuar 1968 hadde avløst Antonin Novotny som førstesekretær.
Tøvær ved M oldau
Helt fra begynnelsen av 60-årene hadde Tsjekkoslovakia kjempet med økonomiske vanskeligheter. I 1962 steg indu striproduksjonen bare 2 prosent mot planlagte 9,4, og land bruksproduksjonen falt 7,6 prosent. Året etter gikk også indu striproduksjonen tilbake. Denne utviklingen satte i gang en reformbevegelse, som fant særlig frodig grobunn i Slovakias hovedstad Bratislava. Den lå så nær grensen at den ikke kun ne unngå å få et førstehånds inntrykk av det økonomiske oppsvinget i nabolandet Østerrike. En av de overlevende fra Slånsky-prosessen (se bd. 18, s. 81), Eugen Loebl, foreslo innføring av markedssosialisme. En krets av forfattere iverk satte et oppgjør med den stalinistiske fortiden. Mest oppsikt vakte Ladislav Mnacko med boka Forsinket reportasje, som i 1963 ble solgt i 100 000 eksemplarer. Han krevde «sannheten og bare sannheten» og forlangte at det «småborgerlige begre pet» samvittighet skulle bringes til heder og verdighet igjen. Fra Donau-byen Bratislava bredte reformbevegelsen seg til Moldau-byen Praha. Under ledelse av økonomen O ta Sik ble det utarbeidet en «ny økonomisk modell», som partiet vedtok å innføre i løpet av 1966-67. Den innebar en gradvis omstil ling til markedssosialisme med fri prisdannelse, større spille rom for de enkelte bedrifter og tilkopling av landet til ver densøkonomien. Det ble også forutsatt «avsosialisering» av mindre bedrifter. I 1965 ble de stalinistiske arbeidslovene
T ø v æ rv e d M oldau
opphevet. Undervisningsminister Céstmir Cisar avsovjetiserte undervisningen. Teaterlivet blomstret opp og en friere kabaretkunst gjorde seg lystig over systemet. Filmen fikk en «ny bølge» av samfunnskritikk med instruktører som Milos Forman. I litteraturen kom Franz Kafka på mote. Selve det politiske system ble satt under debatt. I 1966 ble det under professor Zdenék Mlynaf nedsatt et ekspertutvalg til å gjennomdrøfte hele spørsmålet om «det politiske syste mets utvikling i et sosialistisk samfunn». M an oppdaget posi tive sider ved mellomkrigstidens «borgerlige republikk», især dens respekt for rett og frihet, som ble søkt gjeninnført i en reform av rettsvesenet. Det ble gitt utvidet adgang til uten landsreiser. I 1967 besøkte 267 000 tsjekkoslovaker Vesten mot 43 000 i 1963. De tok med seg 60-årenes opprørsbasiller hjem. De slo ut på forfatterforeningens kongress i 1967. Seks dagerskrigen i Midtøsten avfødte en sterk kritikk av regjerin gens lydighet overfor Moskva. Mhacko slo seg ned i Israel i protest. I løpet av høsten brøt det ut uroligheter i studentkollegiene ved Prahas universitet. De ble slått ned av politiet. Men reformbølgen lot seg ikke stanse. Etter forslag fra Sik og M lynaf ble Dubcek, som siden 1963 hadde vært partisekretær i Bratislava, utnevnt til førstesekretær for det tsjekkoslovakis ke partiet. Reformbevegelsen fikk nå fritt løp. I februar 1968 ble pressesensuren opphevet. Reformgeneralen Våclav Prchlik ble sjef for statens sikkerhetsapparat. Partiets sentral komité vedtok et nytt aksjonsprogram, utarbeidet av Mlynaf. Det inneholdt en knusende kritikk av 20 års kommunistisk styre og munnet ut i et krav om at det nå skulle skapes en «sosialisme med et menneskelig ansikt». Partiet skulle stadig bevare «den ledende rolle». Men nye interesseorganisasjoner som var utenfor dets kontroll, fikk lov til å vokse opp, og det kom nytt liv i gamle politiske partier, som hadde ført en ren skyggetilværelse siden 1948. Pressen ble stadig mer frittalende, særlig journalistenes organ Reporter og forfatternes Literdrm listy. Her offentliggjorde en gruppe av de mest kjente forfatterne 27. juni et manifest på «2 000 ord», der de krevde «utrensking av alle som hadde misbrukt makten» og erklærte at kommunistpartiet «fra å ha vært et politisk parti og en idéorganisasjon var blitt et maktorgan og en magnet som trakk til seg ærgjerrige egoister, kujoner og perso ner hvis samvittighet ikke var ren». 14. juli møttes Warszawapaktens toppolitikere i Warszawa - uten Dubcek. Han ville ikke stå skolerett for en «internasjo nal domstol». Den polske partisjefen Gomulka forlangte at det nå måtte gjøres slutt på «det tsjekkoslovakiske eksperi-
95
Dubéeks visestatsminister og økonomiske rådgiver. Ota Sik (f. 1 917). I de få månedene tøværet varte i Tsjekkoslovakia, nådde Sik bare å få gjennomført enkelte deler av sin store markedssosialistiske reform. Da russerne invaderte landet i august 1 968, oppholdt Sik seg i Jugoslavia. Han kunne ikke reise hjem igjen og drog derfortil Basel hvor han ble professor i økonomi.
96
Den andre verden
Natten mellom 20. og 21. august 1968 ble Tsjekkoslovakia okkupert av store styrker fra Sovjetunionen, Polen, Øst-Tyskland, Bulgaria og Ungarn. Invasjonen skjedde etter en «anm odningtil broderlandene om hjelp i kampen mot kontrarevolusjonære elementer», het det fra Moskva. Tsjekkerne protesterte med alle m id le r-un n ta tt våpen. I den tegningen som er gjengitt her, skildrer en tsjekkisktegnerden russiske hærens innmarsj i Tsjekkoslovakia i 1945 og 1 968.
mentet». En måned etter, natten til 21. august, kastet en hær på en halv million mann fra Sovjetunionen, Polen, ØstTyskland, Ungarn og Bulgaria seg over Tsjekkoslovakia. Landets regjering og partiledelsen ble tatt til fange og ført til Moskva, der de ble tvunget til å underskrive en avtale om stasjonering av sovjetiske tropper i Tsjekkoslovakia og love å gjeninnføre pressesensuren, samt oppheve de fleste av de re former som var blitt gjennomført under «Praha-våren». Normalisering
Utad prøvde russerne å rettferdiggjøre invasjonen under henvisning til trusselen fra Vest-Tyskland og NATO. Dubcek hadde forsøkt å imøtegå dette argumentet ved å invitere marskalk Ivan Konev til Praha for å overbevise ham om at forsvaret ved vestgrensen var blitt styrket. Da general Prchlik offentlig foreslo at de mindre medlemslandene skulle ha større innflytelse i Warszawapakten, ble han omgående avsatt av Dubcek. Den tsjekkoslovakiske hæren planla videre manøv rer rettet mot NATO i det vestlige og sentrale Bohmen i dagene 21. og 22. august. Øyensynlig har det vært bestem mende for den sovjetiske beslutningen om å invadere landet nettopp 21. august. At tsjekkerne den dagen kunne tas på sengen, ble ytterligere muliggjort av at etterretningsvesenet var infiltrert av sovjetiske agenter, har det vært påstått (Skil ling). Under alle omstendigheter har en rekke forskere hevdet at det ikke så mye var den militære trusselen fra NATO som frykt for politisk smitte fra den tsjekkoslovakiske reformbeve gelsen til andre østeuropeiske land og endog Sovjetunionen, som lå bak invasjonen (Golan, Feijto, Leonhard, Nekritsj, d ’Encausse). Særlig i Ukraina fryktet de kommunistiske le-
N orm alisering
derne øyensynlig smitten fra nabolandet. Det var ukrainske medlemmer av den sovjetiske toppledelsen som ivret mest for invasjonen, først og fremst den ukrainske partisjefen Pjotr Sjelest og Sovjetunionens statsoverhode Nikolaj Podgornyj. Men også ambassadør Tsjervonenko i Praha, hvis rapporter stilte Dubcek i det dårligst mulige lys, var ukrainer i likhet med forsvarsminister Andrej Gretsjko. Gomulka i Polen og Walter Ulbricht i Øst-Tyskland var også redde for smittefaren. Særlig den tsjekkiske pressens fritalenhet foruroliget dem. «Opphevelsen av sensuren betyr simpelthen at partiledelsen har gitt opp å utøve den minste innflytelse på landets utvikling,» sa Gomulka på et av warszawapaktlandenes krisemøter. I en samtale med ledende franske kommunister anslo Boris Ponomarjov —i en mennes kealder den viktigste sovjetiske kontaktmann til vestlige kommunistpartier og sosialdemokratier - det samme temaet. M an kom fram til at «forsvaret av sosialismen», med andre ord bevarelsen av det kommunistiske partiets maktmonopol i et warszawapaktland, angikk dem alle. På dette punktet hadde de bare «en begrenset suverenitet». Denne såkalte Bresjnev-doktrinen ble brukt til å forsvare invasjonen. Det franske kommunistpartiet avfant seg med den etter noen dis kusjon. Derimot utdypet invasjonen avgjørende kløften mel lom Moskva og det store italienske kommunistpartiet. I Fin land skjerpet den splittelsen i folkedemokratenes rekker. Invasjonen ble fulgt opp av omfattende utrenskninger i det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet. I april 1969 ble Dubcek skiftet ut med Gustav Husåk. Han var mer villig til å gjen nomføre den normaliseringsprosessen russerne krevde. Da det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet i 1971 omsider kunne holde en ny kongress, hadde det renset bort en tredjedel av
97
En sovjetisk stridsvogn i Prahas gater i august 1968. Sett fra et m ili tært synspunkt, var operasjonen vellykket, men ideologisk ble den et nederlag for kommunismen. Fra hele verden kom det protester, også fra alle lands kom m unist partier, bortsett fra de fem som var med på invasjonen. Alexander Dubcek (til høyre) i samtale med den sovjetiske mar skalk Ivan Jakubovskij. D eterjuli 1968 og beggesmiler. Vel en må ned senere varsmileneforsvunnet.
98
Den andre verden
medlemmene. 2 000 journalister ble avskjediget. 40 prosent av studentene ble utvist fra universitetene, og et stort antall universitetslærere mistet stillingene sine. Men samtidig som Husåk gjennomførte en politisk norm a lisering, prøvde han med sovjetisk støtte å få folk til å glemme 1968 ved å forbedre deres levestandard. Tallet på biler steg fra en pr. 17 innbyggere i 1971 til en pr. 10 i 1975, tallet på fritidshus fra 120 000 i 1969 til 225 000 i 1981. Men for den jevne befolkning var livet ti år etter invasjonen stadig preget av varemangel, frykt og savn. Mens gjennomsnittslønnen var 2300 tsjekkiske kroner, kostet et par barnesko 450 kroner. Etter undertegnelsen av Helsingfors-erklæringen i 1975 forsøkte en lite gruppe Dubcek-tilhengere, med hans tidligere utenriksminister Jiri Hajek og Mlynaf i spissen, å starte en bevegelse som skulle overvåke at regjeringen overholdt de avtalene om å respektere menneskerettighetene som den hadde inngått, den såkalte Charta 77-bevegelsen. M lynaf ble landsforvist og de andre medlemmene av gruppen forfulgt på andre måter, uten at det rokket regimet. Bare drøyt 1 000 personer dristet seg til å underskrive gruppens manifest. Selv sympatisører vek tilbake av frykt for å miste stillingene sine. I 1979 ble den kjente forfatteren Vaclav Havel og en gruppe andre medlemmer av Charta 77-bevegelsen stilt for en dom stol og idømt fra tre til fem års fengsel. Året før hadde en av Gustav Husåk (f. 1913) etterfulgte Dubceksom førstesekretær for kommunistpartiet i Tsjekkoslo vakia i 1 9 6 9 .11975 ble han også landets president. Hans styre ble fullstendig preget av hensynet til Sovjetunionen.
Under et møte mellom den tsjek kiske og sovjetiske partiledelsen i grensebyen Cierna 31 .juli 1 968 kom partenetilsynelatendetil enighet. Tsjekkerne fikk frihet til å ordne sine indre anliggender uten innblanding mot at man gav garantier om Tsjekkoslovakiastilknytning til østblokken. Men det hele var en skinnmanøver. Tre uker senere slo russerne til. Ved bordets sovjetiske side sees fra ytterst til venstre: Nikolaj Podgornyj, Bresjnev, Kosygin og Suslov. Overfor dem sitter Dubcek omgitt av den tsjekkiske delegasjonen.
Realsosialismen
99
dem sagt til en vestlig journalist: «Vi har mistet håpet, selv håpet om et håp.» I 1969 hadde tsjekkerne møtt invasjonen med passiv mot stand. Det hadde tvunget russerne til å beholde Dubcek i noen måneder. Men i det lange løp kunne ikke den passive motstanden hindre dem i å gjenopprette fullstendig kontroll med landet. Da de rykket inn, het det at okkupasjonen bare var midlertidig, og at den skulle opphøre så snart tilstanden var blitt «normalisert». Ennå 17 år etter var det sovjetiske garnisoner i Mlada Bodeslav, Olomouc, Zvo.len og enda flere byer. Under de stormfulle møtene i Moskva i august 1968 hadde da også Bresjnev sagt til Dubcek: «Om tjue år vil vi ha en sunnere generasjon i Tsjekkoslovakia.» I midten av 80-årene skrev den berømte tsjekkiske forfatte ren Milan Kundera: «Ved sitt omfang, sin varighet, sin systematiske karakter, har mas sakren på den tsjekkiske kultur ikke hatt noe sidestykke i vår historie siden Trettiårskrigen.»
Realsosialismen
I Tsjekkoslovakia hadde man opplevd hvordan en økono misk liberalisering kunne slå over i et politisk snøskred. Det svekket reformiveren i Moskva. Men man hadde knapt fått skrudd lokket til på den tsjekkoslovakiske kjelen før Polen Den tsjekkiske forfatteren Vaclav Havel (f. 1936), en av under skriverne av Charta 77, et politisk manifest utarbeidet av en rekke tsjekkiske intellektuelle i protest mot regjeringens overtredelse av Helsingforsavtalen av 1975. Char ta 77-bevegelsen ble utsattfor myndighetenes systematiske fo r følgelse, selv noen av ledernes barn fikk føle det. Den tidligere utenriksminister Jiri Hajekssønn for eksempel fikk store vanskelig heter da han ønsket å studere i Norge, og da Politiken og Dagens Nyheter i 1986 tildelte bevegelsen sin frihetspris, ble deres utsending arrestert og utvist,
1 00
Den andre verden
Edward Gierek (f. 191 3), det pols ke kommunistpartiets førstesekre tær fra 1 970 og landets ledertil 1980. Gierek ble utdannet på Krakows akademi for gruvedrift og metallurgi og arbeidet i mellom krigsårene blant annet i franske og belgiske gruver. Under krigen var han med i den belgiske motstands bevegelsen. 11 948 kom han tilbaketil Polen, og tolv år senere ble han valgt til Gomulkas etterfølger. Giereks styre ble stadig mer preget av korrupsjon, og brakte Polen i bunnløs gjeld til de vestlige land. Den økonomiske krisen medførte krav om frie fagforeninger, og i 1980 var presset blitt så stort at han måtte gå av (se s. 109).
kokte over. I intellektuelle kretser hadde det allerede vært uro i 1968 etter den antisemittiske bølgen som fulgte i kjølvannet av Seksdagerskrigen. Men i desember 1970 var det arbeider ne som gjorde opprør. Det var en langt alvorligere sak for et regime som hevdet å representere dem. I protest mot en øk ning av matvareprisene, gikk skipsverftsarbeiderne i Gdansk og Gdynia til streik. Bevegelsen bredte seg til Szczecin, Poznan og Katowice. I østersjøbyene ble det satt inn stridsvogner mot demonstrerende arbeidere. 27 ble drept i Gdynia, 14 i Szczecin. Etter 14 års stadig mer intolerant styre måtte Gomulka tre tilbake. Han ble etterfulgt av Edward Gierek, som hadde en fortid som gruvearbeider i Frankrike og dess uten hadde en forestilling om at de økonomiske vanskelighe tene som hadde forårsaket uroen, bare kunne rettes opp ved en åpning mot vest. Med Willy Brandt ved makten i Bonn syntes tiden å være inne til en slik kursendring. Polen begynte å ta opp lån i Vest-Europa og USA. I noen år gikk det strålen de. Reallønnen steg åtte prosent pr. år i perioden 1970-74. I Moskva gjorde begivenhetene i de polske østersjøbyene et sterkt inntrykk. Heller ikke den sovjetiske økonomiens re sultater var altfor strålende. Mens bruttonasjonalproduktet hadde steget 5,3 prosent pr. år i tiden 1958-67, falt vekstraten i perioden 1967-73 til 3,7 prosent. Da Bresjnev i 1971 presen terte den nye femårsplanen for årene 1970-75, ble det for første gang lagt større vekt på investeringer i forbruksvarer enn i produksjonsmidler. Også han gikk nå inn for større samarbeid med Vesten. I motsetning til Khrusjtsjov-tidens fantasier om å overgå USA, siktet man nå mot mer jordnære mål. Man talte om «realsosialisme». Bresjnev hadde kommet til det resultat at Sovjetunionen kunne importere effektivitet vestfra. Han hadde også andre grunner til å ønske en tilnærming til vestmaktene, først og fremst krisen i forholdet til Kina i 1969 (se s. 39). Faktisk kom utenrikshandelen i første halvdel av 70-årene til å vokse med hele 186 prosent, mens det bare var forventet en vekst på 35 prosent. Det ble imidlertid ikke så mye effektivitet som korn russerne kom til å importere. På samme måte som i Polen om ikke helt av samme grunn - fortsatte landbruket å være sovjetøkonomiens akilleshæl. Bresjnev prøvde å få det på bena med store investeringer i kunstgjødselproduksjon. Fra 1970 ble det brukt mer kunstgjødsel i Sovjetunionen enn i USA. Likevel ble ikke utbyttet pr. hektar i årene 1971-73 høyere enn i Hellas og Jugoslavia i slutten av 50-årene, og i 1972 og 1975 var høsten så dårlig at man var henvist til å importere korn i stor skala, mest fra USA, der høsten pr. sys-
.
,■
selsatt i landbruket var 12 ganger større enn i Sovjetunionen, og kjøttproduksjonen 14 ganger så høy. Landbruksproduk sjonen steg bare en prosent i året i første halvdel av 70-årene mot tre prosent i 60-årene. I forhold til det dyrkede areal beslagla landbruket like mye arbeidskraft som i 1913. U t byttet på kolkosbøndenes små private parseller var langt høyere enn på fellesarealene. Men av ideologiske grunner kunne ikke regimet få seg til å avvikle den tvangskollektiviseringen Stalin hadde gjennomført. I Polen hadde man i ho vedsak bevart det private landbruket. Men nok en gang av ideologiske grunner overlot ikke styresmaktene bøndene den driftskapital som var forutsetningen for en modernisering. Kosygin, som hadde beskjeftiget seg mer med økonomi enn Bresjnev, hadde ikke de samme forventningene om at en økt samhandel med de kapitalistiske landene ville være en mira-
De store polske skipsverftene i østersjøbyene Gdansk og Szczecin (Stettin) lå fullstendig i ruiner da Annen verdenskrig sluttet. Men få år etter foregikk de første stabelavlø p n ing e r-e n triumf for de tusener avskipsverftsarbeideresom i 1 970-årene ble den polske regje ringens største problem. Devarde første som krevde friefagforeninger, de hadde makttil åstreike og fikk gjennomførtsine krav ved å legge ned arbeidet. Dette bildet er fra skipsverftet i Szczecin. Det var imidlertid på Leninverftet i Gdansk at elektrikeren Lech Walesa startet den første frie fagforeningen Solidarnosc (se s. 108f).
kelkur for sovjetøkonomien. H an fikk rett. Da man på den 25. partikongressen i 1976 gjorde opp status for den niende fem årsplanen, avslørte førstesekretæren for Georgias kommunist parti at en fjerdedel av de forbruksvarene som var blitt pro dusert, var av utilfredsstillende kvalitet, og at det i hele Sov jetunionen hvert år bare var blitt oppført 91 leiligheter pr. 10 000 innbyggere. I de store byene hadde man ennå ikke nådd det mål å skaffe hver innbygger et minimum på ni kvad ratmeter boligareal. Bare ved hjelp av «svart økonomi» kun ne man holde den offisielle planøkonomien i gang og dekke befolkningens mest påtrengende behov. Comecon i 70-årene
Målene for den «realsosialistiske» niende femårsplanen ble ikke nådd. I stedet for den planlagte produksjonsøkningen på 4,7 prosent, nådde den ifølge C l As anslag bare 3,8 prosent. I det minste ble målet for den tiende planen, som dekket perio den 1976-80, satt så lavt som til 3,4-3,7 prosent. Heller ikke det ble nådd. Man skal bare ha kommet opp i 2,8 prosent, som tilsvarer en forbruksstigning pr. innbygger på 1,6 pro sent mot 2,9 i første halvdel av 70-årene. Bak den langsomme veksten lå visse strukturproblemer. Råvare- og energiforsyningene måtte mer og mer hentes fra egnene øst for Ural under stadig vanskeligere klimatiske og transportmessige forhold. Tilgangen på ny arbeidskraft var synkende og stammet i stigende grad fra sentralasiatiske na sjonaliteter, som hadde et lavere utdanningsnivå. Samtidig stilte en mer utviklet økonomi større krav. I de mest avanserte delene av Sovjetunionen, som de baltiske republikkene og de store byene, var fødselstallene synkende. For å imøtegå disse problemene søkte russerne ikke bare å utvikle det økonomiske samarbeidet med de vestlige landene. Det ble uttrykkelig nevnt som et av målene i den såkalte Helsingfors-erklæringen fra 1975. De gikk også inn for en nærere økonomisk integrasjon med de østeuropeiske landene som var medlemmer i Comecon. Det ble i løpet av 70-årene opprettet nye fellesinstitusjoner som den internasjonale investeringsbanken i Moskva, Interatom instituttet i Warszawa, Interkhim i Bucuresti og så videre. Det ble inngått avtaler om en hel rekke bilaterale og multilaterale fellesprosjekter. Tallet på slike avtaler steg fra 46 i 1975 til over 200 i 1982, og det ble i årene 1978-79 utarbeidet et samarbeidsprogram for de følgende 10—15 årene. Etter arbeidsdelingen ble Øst-Tyskland hovedleverandør av høyteknologiske produkter, blant annet til den sovjetiske
Comecon i 70-åre n e
103
A t Sovjetunionen i Bresjnev-tiden heller produserte militær «isen kram» enn matvarer, inspirerte den franske tegneren Tim til dennetegn i ngen i L ‘Express. «Gi meg litt korn», tigger Bresjnev.
rakettindustrien. Robotron i Dresden var i begynnelsen av 80-årene Øst-Europas ledende elektronikkonsern med cirka 70 000 ansatte. Også innenfor den kjemiske industrien hadde østtyskerne en lederplass, basert dels på en solid tradisjon av knowhow i det saksiske industriområdet, dels på teknologiske gjennombrudd i utnyttelsen av de store østtyske brunkullleiene. DDR hadde gjennom sitt spesielle forhold til For bundsrepublikken større utbytte av 70-årenes åpning mot Vesten enn noe annet Comecon-land. I levestandard nådde det riktignok ikke storebroren i vest, men nivået ble anslått til å være dobbelt så høyt som i Sovjetunionen. Ikke minst var boligstandarden langt bedre. Ungarn utviklet en betydelig produksjon av forbruksvarer. Det var på dette området den sovjetiske formen for sentrali sert planøkonomi hadde vist sine svakheter, og ungarerne fikk - bortsett fra én oppbremsing i årene 1972-78 - fra 1968 bedre muligheter til å gå videre med markedssosialistiske eksperimenter enn noe annet østeuropeisk land.
104
Den andre verden
Comecon, østblokkens økono miske samarbeidsorgan, ble opp rettet etter sovjetisk initiativ i 1 949. Med unntak av Jugoslavia, som ble assosiert medlem fra 1 965, og Albania, som forlot organisasjonen i 1961, om fattet Comecon alle øst europeiske land, samt etter hvert også Cuba, Den mongolske folke republikk og Vietnam. Bildet viser Comecons hovedsete på Moskvas Kalinin-prospekt. Deterriktignok tegnet av polske arkitekter, men organisasjonens politikk ble diktert av sovjetrusserne.
Romania strittet gang på gang imot den økonomiske inte grasjonen, men sluttet seg imidlertid etter noe nøling til Comecons fellesprosjekter. Fra slutten av 70-årene ble landet, i likhet med andre østeuropeiske land, henvist til å importere' olje og gass fra Sovjetunionen. Det la en demper på uavhengighetspolitikken. Med noe forsinkelse slo de økte oljeprisene på verdensmar kedet igjennom innenfor Comecon. Fra 1975 gikk russerne over til en årlig prisjustering etter utviklingen på verdens markedet. Det innebar en merkbar forringelse av de østeuro peiske landenes bytteforhold. Mens U ngarn i 1972 for eksem pel kunne få en million tonn olje for 800 busser, måtte landet i 1981 levere 4 000 busser. Samtidig forringet den økonomiske krisen i Vesten østeuropeernes avsetningsmuligheter utenfor Comecon. Deres konkurranseevne ble blant annet svekket ved at energi- og stålforbruket deres pr. produsert vareenhet var langt høyere enn i vestlige land.
Com econ i 70-årene
105
A nvendt energi o m reg n et i kilo kull og k ilo stål pr. p ro d u sert 1 000 d o lla r b fi i 1979- 80:
Energi 1 490 1 356 1 290 1 058 820 565
Sovietunionen Ø st-Tyskland (DDR) Tsjekkoslovakia U ngarn S torbritannia Vest-Tyskland Frankrike
502
Stål 135 88 132 88 38 52 42
Til gjengjeld benyttet østeuropeerne seg flittig av de nye kredittmulighetene som strømmen av olje-dollar åpnet på det internasjonale pengemarkedet.
Ø st-E u ro p a s gjeld u ten for C om eco n 1970—80 i m illia rd e r do llar:
Bulgaria Ø st-Tyskland Polen R om ania Tsjekkoslovakia U ngarn
1970
1975
0,7
2,1____ 4,8
E4 - u 1,6 0,6 0,6
7,7______ ____ 3 J ______ 1,2 2,3
1980 2,5 11,6 22,4 9,4 3,4 6,6
For en stor del ble lånene brukt til import av teknologi. Men det viste seg etter hvert at vestlig teknologi ikke gav det sam me utbyttet i Øst-Europa, og at det også førte til en import av råvarer og halvfabrikata som ikke var ventet. Fra 1975 og særlig i årene 1978-80 skjedde det en oppbremsing av den økonomiske veksten. D en årlige vek straten i Ø st-E u ro p as n asjon alin n tek t 1971-81 i p rosen t:
Bulgaria Ø st-Tyskland Polen R om ania Tsjekkoslovakia U n garn
1971 7,8 5,4___ 9,8 11,3 5,6 6,2
1976-80 6,1
4,1 ____ 1,6______
7,3_____ 3,7____ 3,2
1981 4_j___ 4,5 _ -13,0 2,1___ 0,2___ 1,8
Kilder til oversiktene er: Øverst: The Economist, nr. 6 /7 1985; i midten: Problems o f Communism, nr. 4, 1982 og nederst: Problems of Communism, nr. 2,1982.
Krise i Polen
Polen tok i 70-årene opp større lån i Vesten enn noe annet Comecon-land og ble rammet av en enda alvorligere krise. I 1979 slukte renter og avdrag på Polens gjeld 75 prosent av den valuta eksporten gav, mens de i Øst-Tyskland bare la beslag på 55 prosent, i Ungarn 37 prosent, i Bulgaria 35 pro sent, i Romania og Tsjekkoslovakia 25 prosent og i Sovjet unionen, som hadde nytt godt av stigende priser på olje, na turgass og gull, bare 10-15 prosent. Samme år falt produksjo nen i Polen 3,4 prosent, mens den i andre østeuropeiske land tross alt stadig steg. I 1980 ble situasjonen enda verre. Pro duksjonen falt 5,4 prosent, i 1981 hele 13-14 prosent. Samti dig steg utenlandsgjelden ytterligere. I 1980 kom gjeldsytelsene til å sluke hele 81,6 prosent av valutainntjeningen. Det var en sammenheng. Riktignok skyldtes en del av til bakeslaget i Polen det forsømte landbruket, som i tillegg ble rammet av dårlig vær, slik at landbruksproduksjonen i 1979 falt 3,2 prosent, i 1980 hele 14 prosent. Men krisen skyldtes også dårlig økonomisk planlegging. Den hadde ført til at den importerte kapitalen, som stort sett kom fra vesttyske banker, var blitt dårlig anvendt. Industriens produksjonsapparat var blitt modernisert i første halvdel av 70-årene, som hadde vært preget av en så sterk vekst at Gierek ikke hadde sett noen grunn til å reformere det sentralistiske økonomiske systemet. Men moderniseringen hadde gjort store deler av Polens pro duksjonsapparat så avhengig av halvfabrikata, råvarer, re servedeler og utbyggingskomponenter vestfra at det ble lam met da det begynte å bli knapphet på hard valuta. Den polske produksjonen nådde etter hvert opp på et importinnhold på 23 prosent. Det førte til at bare halvparten av fabrikkenes produksjonskapasitet ble utnyttet vinteren 1980-81. Valutainntjeningen sviktet av flere grunner. Det polske planleggingsbyråkratiet hadde vansker med å utarbeide en effektiv eksportstrategi med henblikk på de vestlige landene. Det var et marked som skrumpet ytterligere inn under virk ningene av det andre oljeprissjokket i 1979-80. Polens situa sjon ble ikke lettere av at russerne fra 1975 fikk gjennomført at polakkene kom til å eksportere stadig flere varer til Sovjet unionen med et høyt importinnhold betalt i hard valuta, blant annet jernbanevogner, kullgruveutstyr og entreprenørmaskiner. Polske økonomer har hevdet at Sovjet på denne måten i virkeligheten tilegnet seg all den harde valutaen Po len oppnådde ved nye lån fra 1977. Og landets lånemuligheter ble ikke bedre av at 70-årenes avspenningspolitikk brøt sammen ved den sovjetiske invasjonen i Afghanistan i 1979.
Krise i Polen
Inntil da hadde Polen nytt godt av det mildere klimaet i forholdet mellom øst og vest. Det var ikke til skade for landet at president Jimmy Carters nærmeste utenrikspolitiske rådgi ver ble den polskfødte Zbigniew Brzezinski, heller ikke at det viste en stigende grad av selvstendighet overfor Sovjetunio nen. Da de østeuropeiske landene fikk pålegg om å utarbeide nye forfatninger som knyttet dem fastere til Moskva, førte det til et veritabelt opprør i Polen. Resultatet ble at regjeringen strøk en formulering om «ubrytelig og ugjenkallelig brorskapsforbund med Sovjetunionen». Den katolske kirken var aktiv og ble kanskje avgjørende i denne forfatningskampen. Den stod sterkere i Polen enn i noe annet østeuropeisk land. Trass i - eller på grunn av - regimets religionsfiendtlige ideologi vokste dens innflytelse. Det ble 50 prosent flere klostre enn før krigen. 92—95 prosent av barna ble katolsk konfirmert, 90 prosent av polakkene katolsk be gravet. 50 prosent av befolkningen gikk i kirken hver søndag, noe som var helt uvanlig i et moderne industrisamfunn. I 1978 mottok den polske kirken en enestående anerkjen nelse ved at erkebiskop Karol Wojtyla av Krakow ble valgt til pave som Johannes Paul 2., den første ikke-italienske pa ven siden 1522. Da han året etter avla et besøk i hjemlandet, flokket polakkene seg om ham. Tre og en halv million men nesker møtte opp til en messe for den sorte jomfru i Csestochowa, det største antall som noensinne i historien hadde vært samlet til en gudstjeneste.
107
Pave Johannes Paul 2. synteså ville omfavne hele det polske folk da han i 1 979 besøkte sitt fedre land og forførste gang betrådte dets jord som den katolske kirkes overhode. Bildet ertatt i Warszawa.
108
Den andre verden
Myndighetene gjorde ikke noe forsøk på å motsette seg denne flodbølgen. Men den undergravde den siste rest avrespekt for dem. Da de for å rette opp økonomien sommeren 1980 forsøkte å heve prisene på matvarer, utløste det en pro test- og streikebevegelse som fra Gdansk bredte seg utover hele landet med omfattende fabrikkokkupasjoner. Under ledelse av elektrikeren Lech Walesa begynte de streikende arbeiderne å organisere en nærmest katolsk fagforening som de kalte Solidarnosc, Solidaritet. Bevegelsen bredte seg som en præriebrann. I løpet av noen måneder hevdet Solidarnosc at den representerte ni av Polens 13 millioner arbeidere. Regjeringen var rådvill. I første omgang vek den unna. 31. august 1980 underskrev visestatsminister Mieczyslawjagielski og Walesa i Gdansk en avtale som tillot opprettelsen av autonome fagforeninger på betingelse av at de anerkjente «partiets ledende rolle» og medlemskapet i Warszawapakten.
Solidarnosc og Jaruzelski
109
Solidarnosc og Jaruzelski
En uke etter Gdansk-avtalen måtte Gierek, som hadde vært imot den, gå av. H an ble etterfulgt som partileder av Stanislaw Kania, som kom fra sikkerhetstjenesten, men hadde vist større imøtekommenhet overfor Solidarnosc. Likevel viste det seg vanskelig å forene de to grunnprinsippene i Gdansk-av talen: den frie organisasjonsretten og «partiets ledende rolle», det vil si partiets maktmonopol. Da sensuren ble lempet, ble partiet brakt ytterligere i miskreditt ved en rekke avsløringer av utbredt korrupsjon i nomenklatur-kretsen rundt Gierek. Det utviklet seg en tillitskrise mellom myndighetene og Soli darnosc, som våren 1981 erklærte at økonomiske reformer bare kunne lykkes ved «en dyptgående reform av m aktut øvelsen», det vil si av det politiske systemet. Solidaritetsbevegelsens opprinnelige faglige krav fikk et mer og mer politisk sikte. Også jordbruksarbeiderne krevde nå fri organisasjonsrett, og etter voldsomme sammenstøt med politiet i Bygdoszcz i mars, ble deres ønsker imøtekommet av parlamentet. Men K ania var i februar blitt skiftet ut som statsminister med forsvarsminister general Wojciech Ja ru zelski. H an hadde en fortid i de polske styrkene i Sovjetunio nen under Annen verdenskrig og hadde siden da vært betrak tet som pålitelig Moskva-tro. I september 1981 avholdt Solidarnosc sin første landskongress. Den vedtok blant annet en oppfordring til andre østeu ropeiske land om også å danne frie fagforeninger. Da kongres sen i oktober trådte sammen til annen runde, hadde det skjedd en ytterligere radikalisering. Man siktet stadig tydeli gere mot et politisk systemskifte i pluralistisk retning. Lech Walesa ble gjenvalgt som formann med bare 55,1 prosent av stemmene. I de følgende ukene fortsatte polariseringen. J a ruzelski overtok også Kanias post som førstesekretær i partiet. En ny streikebølge lammet landet. I løpet av november var det mer enn 100 streiker og gjennomsnittlig tjue regjeringsflendtlige aksjoner om dagen. På møter i Radom og Gdansk i begynnelsen av desember formulerte Solidaritets ledelse et nytt aksjonsprogram, som av regjeringen ble utlagt som krav om at fagbevegelsen skulle overta regjeringsmakten. Jaruzelski anmodet til gjengjeld parlamentet om en unntakslov som opphevet streikeretten. Solidarnosc svarte med trusler om massedemonstrasjoner. Før de kunne iverksettes innførte Jaruzelski krigstilstand 13. desember 1981. De frie fagforeningenes ledere ble arrestert. Jaruzelski møtte bare sporadisk motstand, mest hårdnak ket i kullgruvene. Men som i Chile åtte år tidligere, viste det
«Hva gjør jeg nå?» lyder soldatens replikk til den tidligere general og forsvarsminister Woyciech Jaru zelski (f. 1 923), som fra 1 981 var blitt regjeringssjef og ansvarlig for alle avgjørelser. Tegning av Gei i Baster Zeitung 1 981.
Motstående side, øverst: I juni 1 980 møtte verdens to mest inn flytelsesrike polakker hverandre i Roma: Pave Johannes Paul 2. (til venstre) og president Jim m y Carterssikkerhetspolitiske rådgiver Zbigniew Brzezinski (f. 1 928). Det utløste ingen begeistring i Moskva. Nedenfor: Solidaritet- lederen Lech Walesa (f. 1 943) bæres i trium f av skipsverftsarbeiderne ved Leninverftet i Gdansk etter at av talen med den polske regjeringen var undertegnet 31. august 1 980.
110
Den andre verden
Dette store korset i Warszawa til minne om de polske arbeiderne som satte livet til i kampen for Solidaritet, er alltid dekket av blomster.
seg at selv store folkelige massebevegelser stod maktesløse overfor et velorganisert militærkupp. Til sin rådighet hadde Jaruzelski et indre sikkerhetskorps på 65 000 mann fra politi troppene, omhyggelig rekruttert ut fra deres lojalitet overfor partiet. Også den polske hæren, hvor bare halvparten var vernepliktige, hadde vært relativt upåvirket av Solidarnoscbevegelsen. Det er flere vitnesbyrd om at russerne to ganger - i desem ber 1980 og i mars 1981 - forberedte en invasjon lik den i Tsjekkoslovakia i 1968. Hvorfor det ikke ble til noe, kan ikke sies med sikkerhet. På den ene siden synes det å ha vært uenig het både i den politiske og militære ledelsen i Moskva om nødvendigheten av en slik aksjon. På den annen side avslørte reservistinnkallingene i de militærdistriktene som grenset til Polen, så vel som beredskapsnivået hos de sovjetiske troppene i Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia, svakheter som kunne gjøre en invasjon risikabel i et land der man kunne vente motstand. Solidarnosc ble omgående orientert om de sovjetis ke mobiliseringstiltakene av amerikanerne, slik at fabrikkvern kunne organiseres. Endelig hadde russerne oppnådd et økonomisk pressmid del som ikke eksisterte i 1968. Bortsett fra Romania fikk ØstEuropa 90 prosent av sin oljeimport fra Sovjetunionen. I de følgende månedene forsøkte Jaruzelski dessuten å ta vinden ut av seilene på opposisjonen ved å få parlamentet til å vedta en lovgivning som på flere punkter imøtekom krav som Solidarnosc opprinnelig hadde stilt. Sommeren 1982 kunne han oppheve unntakstilstanden. Det ble ikke tale om en normalisering som i Husaks Tsjekkoslovakia. Opposisjo nen forsvant riktignok fra gatene, men den kunne arbeide videre med møter i privathjem, undergrunnsseminarer og teaterforestillinger samt en omfattende undergrunnspresse og -litteratur. Industrien ble hardt rammet av den kreditt- og leveringsembargoen som de vestlige landene innførte. Men to gode årsavlinger rettet opp landets økonomi, og det andre oljeprissjokket forbedret avsetningsmulighetene for polsk kull. Ved å redusere importen oppnådde man i 1982 over skudd på betalingsbalansen. At Polen stadig var Polen - £eby Polska byta Polska, som det het i landets mest populære protestsang, skrevet av visesange ren Jan Pietrzak —fikk man et usedvanlig vitnesbyrd om vin teren 1984—85, da fire medlemmer av det hemmelige politiet som hadde bortført og myrdet en prest med tilknytning til Solidarnosc, pater Jerzy Popieluszko, ble stilt for en domstol og idømt fengselsstraffer.
Etskrøpelig fe m å r
111
Et skrøpelig femår
En liberalisering av økonomien hadde i 60-årene ført til en politisk krise i Tsjekkoslovakia. 70-årenes forsøk på å få mer sving på produksjonen ved import av vestlig teknologi hadde i Polen endt i en økonomisk krise, og den hadde i sin tur avlet Solidarnosc-bevegelsen, som var like ved å velte selve det politiske systemet. I 1980-årene begynte man å eksperimente re med enda en mirakelkur. Sommeren 1979 ble det i Moskva utstedt et dekret om «forbedring av planleggingen og styr king av arbeidets kvalitet», som tok avstand fra de meget forsiktige liberaliseringstendensene som var blitt satt i verk med Kosygin-reformene i 1965. Kosygins makt var blitt svek ket året før, og han forsvant av helsemessige grunner snart helt ut av det politiske liv. Kosygins forsøk på å gi de enkelte bedrifter større ansvar, men med bevaring av en sentral prisfastsettelse, hadde ført til at det hadde utviklet seg en blomstrende svart økonomi i Sovjetunionen, ledsaget av en florerende korrupsjon. Nå ble den sentrale planleggingen igjen satt i høysetet. M an mente at den moderne datateknikken hadde åpnet helt nye mulig heter for å styre økonomien sentralt. Samtidig skulle «ar beidets kvalitet» forbedres ved at det enkelte arbeidslag - ikke bedrifter —skulle få belønning for bedre innsats, inklusive og i særlig grad - dens ledere. Datamaskinen og arbeidslede ren skulle i fellesskap sikre den 11. femårsplanen, som Leonid Bresjnev med møye og besvær la fram på sin siste partikon gress våren 1981. Den samlede målsetting for årene 1981-85 var enda mer beskjeden enn i den foregående femårsplanen, 18—20 prosent produksjonsstigning mot 35—39. De planlagte investeringene skulle stige bare 10 prosent mot 32. Men alle rede i 1982 knep det med å oppfylle planen. Produksjonen steg bare to prosent. Det betydde i realiteten at landet hadde gått i stå. I november 1982 døde Bresjnev etter flere års skrøpelig helse. For nomenklaturet hadde hans 18 år ved makten vært en trygg tid med stigende levestandard. For folk flest hadde de vært uforanderlighetens tid, men også en tid da russerne mer og mer hadde slått seg på vodkaflasken. Mellom 1963 og 1973 skal vodkaforbruket pr. innbygger ha steget fra 8 til 28,5 liter i året (Nekritsj). I begynnelsen av 80-årene ble det hev det at industriarbeiderne jevnlig drakk for mye. Et av resulta tene av dette var at den gjennomsnittlige levealderen for menn i Bresjnevs regjeringstid sank fra 67 til 62 år, mens leve alderen i alle andre industriland steg. Barnedødeligheten nådde 40 promille mot om lag 13 i Vest-Europa.
Som et Damokles-sverd henger hammeren og sigden overdet polske folk. Vesttysk kommentar til situasjonen i Polen i 1 980. Den skulle vise seg å være profetisk.
112
Den andre verden
Deto skrøpelige politikernesom stod i spissen for Sovjetunionen i parentesen meliom Bresjnev og Gorbatsjov. 77/ venstre den tid ligere KGB-sjefen Jurij Andropov (1914-84), som ble v a lg ttil par tiets generalsekretær ved Bresjnevs død i november 1 982. Han beholdt sti 11i ngen med nød og neppe i 18 m ån ed e r-n i av dem ble tilbrakt i sykesengen. Den 9. feb ruar 1 984 døde han. Til høyre: JW ny generalsekretær etter Andropov valgte det øverste sovjet den 72årige Konstantin Tsjernenko (1 911 -8 5 ), som tilhørte den gamle Bresjnev-kretsen og hadde vært sjef forsentralkomitéens propaganda-avdeling. Tsjernenko holdt littoveretår. Den 1 0. mars 1 985 døde han. Veien lå åpen foren ny generasjon.
Men undertrykkelsen av samfunnskritikk ble stadig mer effektiv etter at Jurij Andropov i 1967 hadde overtatt ledelsen av KGB (Komitet Gosudarstvennoj Besopasnosti-statssikkerhetspolitiet). Ledende talsmenn for avvikerne ble enten deportert til utlandet, som Solsjenitsyn i 1974, eller forvist fra Moskva til provinsen, som Sakharov i 1980. Mindre prominente samfunnskritikere ble sperret inne i arbeidsleire eller psykia triske anstalter. Samtidig vokste Bresjnevs makt år for år, og han ble gjen stand for en persondyrkelse som antok mer og mer groteske former. Etter å ha fått skubbet sine rivaler til side en etter en, lot han seg i 1976 utnevne til marskalk av Sovjetunionen, i 1977 til president. Han fikk etter hvert hengt 60 ordener på marskalkuniformen sin, mens den høyest dekorerte krigshel ten fra Annen verdenskrig hadde måttet nøye seg med 46. Hans samlede verker ble trykt i et opplag på 17 millioner mot Lenins 15, og han lot seg i 1979 overrekke Lenin-litteraturpri sen. Stadig mer makt ble konsentrert hos sjefen for hans person lige sekretariat, Konstantin Tsjernenko, som tilhørte den såkalte Dnepropetrovsk-mafiaen omkring Bresjnev. Likevel ble Tsjernenko ved Bresjnevs død vraket til fordel for Jurij Andropov, som forsøkte å rydde opp i den korrupsjonen som
Et skrøpelig fe m å r
113
hadde utviklet seg rundt Bresjnev-kretsen. H an prøvde også å stramme opp arbeidsdisiplinen, men ble alt sommeren 1983 lammet av en alvorlig sykdom. Likevel beholdt Andropov makten inntil sin død i februar 1984. Denne gang kom Tsjernenko til. Men også han var avfeldig og døde allerede i mars 1985. Først da bekvemmet den aldrende makteliten seg til å overlate roret til den 54 år gamle Mikhail Gorbatsjov, som ved Tsjernenkos tiltredelse hadde fått offisiell status som «tronfølger». Døden hadde i de foregående årene omsider banet veien for en ny generasjon. Foruten Bresjnev, Andropov og Tsjernenko hadde den tatt med seg regimets sterke mann bak ku lissene siden Khrusjtsjovs fall, Mikhail Suslov, som døde i januar 1982, og forsvarsminister Dimitrij Ustinov, som gikk bort i desember 1984. Et styre som allerede i flere år hadde vist alderdommens forkjærlighet for jubileer, årsdager og runde fødselsdager ble mer og mer opptatt av begravelser. Det samme gjaldt i noen grad den tause befolkningen. Da protestsangeren Vladimir Vysotskij døde av for stort vodkaforbruk i 1980 strømmet 30 000 mennesker til Taganka-
Jurij Ljubimov, lederen av det rebelskeTaganka-teatret i M osk va, fant etter hvert atmosfæren så kvelende at han i 1984 foretrakk å bli i Storbritannia. Hans teater hadde vært et av de få intellektuelle pustehull i Bresjnev-tidens Moskva.
114
Den andre verden
plassen i Moskva for å overvære begravelsen. Jurij Ljubimovs Taganka-teater, det mest fritalende i Sovjetunionen, hadde vært hans scene. Men også Ljubimov måtte i 1984 gå i eksil. Den enestående Vysotskij-demonstrasjonen var neppe så mye rettet mot selve det politiske systemet som mot den grå, ensformige, stillestående tilværelsen det hadde skapt. Et langt mer artikulert oppgjør med Bresjnev-tiden ble formulert av Gorbatsjov da han hadde vært ved makten noen måneder, en knusende kritikk av den økonomiske politikken som hadde vært ført.
Nye menn, ny stil
Eduard Sjevardnadse (f. 1928) tegnet av Szlakmann i Le Monde. Gorbatsjov utnevnte i 1 985 den georgiske politikeren til utenriks minister i stedet forveteranen Gromyko.
Gorbatsjovs vei til makten var blitt lettet av at han i 1970 ble partisekretær for Stavropol-distriktet, Sovjetunionens kornkammer. Ikke bare var det et av Sovjetunionens mest frukt bare områder, det rommet også de berømte kaukasiske mineralvannkildene, som skrantende nomenklaturmedlemmer flittig benyttet for å holde seg i form. Det gav Gorbatsjov enestående muligheter til å innynde seg hos regimets m aktha vere. Særlig fikk han en høy stjerne hos den grå overideologen Suslov og KGB-sjefen Andropov. Hans forgjenger som parti sekretær i Stavropol, Fjodor Kulakov, som under Khrusjtsjov hadde gjort seg bemerket ved ikke å delta i oppgjøret med Stalin-tiden, gikk god for ham. Som sjef for ungkommuniste nes organisasjon Komsomol i Stavropol siden 1961 hadde Gorbatsjov vært en tro medhjelper for Kulakov, hvis stjerne steg etter Khrusjtsjovs fall. Gorbatsjov var med andre ord et førsteklasses produkt av systemet, og det lyktes ham raskere enn noen annen av sine forgjengere å få kontroll over det. I løpet av 1985 fikk han innsatt nye folk i en rekke nøkkelstillinger. Fire nye med lemmer ble tatt opp i politbyrået, og Gorbatsjovs viktigste rival, Leningrads partisjef Grigorij Romanov, ble fjernet. Veien for denne fornyelsen var blitt banet allerede av A ndro pov. Det var han som hadde brakt den mannen som ble ansett som det nye styrets nest mektigste, Jegor Ligatsjov, til Mosk va. Han ble sjef for partisekretariatets avdeling for ideologiog kadrespørsmål. Også den nye statsministeren Nikolaj Rysjkov og KGB-sjefen Viktor Tsjebrikov var Andropovprotesjeer. Selv Sovjetunionens mangeårige utenriksminister Andrej Gromyko ble skiftet ut med en ganske ukjent georgisk politiker, Eduard Sjevardnadse. Enda mer omfattende fornyelser fant sted på lavere nivå i partiapparatet. Et hovedmål med disse personendringene, de
mest omfattende siden Stalin-tiden, var øyensynlig å bekjem pe den korrupsjon og slendrian som hadde bredt seg i Bresjnev-tiden. Gorbatsjov søkte også å oppnå større effektivitet ved en oppstramming av arbeidsdisiplinen og en energisk kampanje mot vodkamisbruket. Med henblikk på partikon gressen i februar 1986 la han fram et nytt partiprogram, mer nøkternt i tonen og realistisk i målsettingen enn Khrusjtsjovs program fra 1961, som det skulle erstatte. Gorbatsjov tilstre bet en ny og mer dynamisk stil, men han var mer tilbakehol den med egentlige systemreformer og inngrep mot nomenklaturklassens bojarer. Mens han strammet tøylene innad, var han selv og Sjevardnadse lutter smil og elskverdighet utad. Gorbatsjov selv hadde en viss kjennskap til Vesten, særlig Frankrike fra lengre opphold hos «den kommunistiske milliardæren» Jean-Baptiste Doumengue i sine yngre dager. Gromyko, som ble «sparket oppover» som president, tilla man imidlertid en bemerkning om at Gorbatsjov nok smilte, men med jerntenner.
Med Mikhail Gorbatsjov (f. 1 931) kom omsider en ny generasjon til makten i Sovjetunionen. Etter en lokal partikarriere i den russiske kornprovinsen Stavropol nord for Kaukasus, ble han i 1980 opptatt i landets høyeste maktorgan, p o lit byrået, som yngste medlem. Han hadde spesialisert seg påjordbruksspørsmål, men især nydt godt av sjefsideologen Mikhail Suslovs oppmerksomhet. Suslov hadde selv innledetsin karriere som parti sekretær i Stavropol. Dette bildet av Gorbatsjov og hans kone Raisa er tatt under toppmøtet i Genéve i november 1 985.
Avskrekking og avspenning
Da Cuba-krisen i 1962 endte med at Sovjetunionen oppgav planene om å utplassere mellomdistanseraketter på Cuba (se bd. 18, s. 242 ff), sa den sovjetiske viseutenriksministeren Vasilij Kusnetsov, som hadde avsluttet de vanskelige for handlingene, til den amerikanske FN-ambassadøren John McCloy: «Dere amerikanere vil aldri mer kunne gjøre dette mot oss.» Mange år senere fortalte den avhoppede sovjetiske FN-diplomaten Arkadij Sjevtsjenko: «Som følge av rakcttkrisen ble militære argum enter avgjørende: Sovjetunionen skulle gå inn for antall og kvalitet i strategiske kjerne våpen. N år som helst det i de følgende årene ble reist innvendinger mot dette, var det uvegerlig en eller annen som sa: ‘FTar De glem t hva som skjedde med C uba?’Je g husker en vanligvis rolig K u sn et sov opphisset si at vi i frem tiden ’aldri ville tåle en slik ydmykelse som vi hadde lidd un d er rakettkrisen.’»
Motstående side: En krysserrakett av typen Tomahawk under av fyring fra et amerikansk marine fartøy. Foto fra 1 985. Raketten kan operere i meget lav høyde, og rekkevidden er cirka 3000 meter, farten cirka 880 km /t.
Ydmykelsen bidrog til Khrusjtsjovs fall, og hele den følgende Bresjnev-perioden ble preget av en intens opprustning nett opp på de områdene hvor Sovjetunionen hadde vært under legne under Cuba-krisen, de interkontinentale atom rakette ne og flåten. Samtidig beveget forholdet mellom øst og vest seg i tiåret 1969 -79 likevel inn i en avspenningsperiode. Sett fra Moskva var det ingen motsetning mellom opprustning og avspenning. Tvert om, etter den offisielle forklaringen var avspenningen en frukt av Warszawapakt-landenes opprustning. Den for andret styrkeforholdene, sootnosjenie sil, et nøkkelbegrep i enhver sovjetisk analyse av internasjonal politikk, til gunst for den sosialistiske leir og tvang dermed «imperialistene» til for nuft. Avspenningen var imidlertid verken ensbetydende med en ideologisk våpenstillstand mellom de to systemene - snarere tvert om - eller med en overenskomst om å respektere status quo på verdensplan. Da president Jimmy Carter og Leonid Bresjnev i juni 1979 møttes i Wien for å underskrive SALT Il-avtalen om begrensning av de strategiske kjernevåpnene, avspenningens høydepunkt, gjentok Bresjnev nesten ordrett hva Khrusjtsjov hadde sagt til Kennedy samme sted 18 år tidligere, da den amerikanske presidenten foreslo en slags
118
Avskrekking og avspenning
Ti!venstre: I juni 1979 møttes president Jim m y Carterog Leonid Bresjnev i Wien for å underskrive den såkalte Salt 11-avtalen om be grensning av strategiske kjerne våpen. Carter «ødslet med kristne kyss» skrev The Economist ironisk. Et halvt år senere rykket russerne inn i Afghanistan, og Carter er klærte forbitret at han i løpet av en uke hadde lært mer om russerne enn i hele sin tidIigere tilværelse. D etgikkseksårføren amerikansk president igjen var rede til å møte en russisk leder til et toppmøte. Det skjedde da president Reagan (på venstre side av bordet) og general sekretær Gorbatsjov kom sammen i Genéve høsten 1985 (bildet til høyre). Med denne anledning ble det ikke kysset, men utvekslet mange smil til tross for at det ble gjort få avtaler.
politisk våpenstillstand basert på status quo i den tredje ver den: Sovjetunionen kontrollerte ikke de revolusjonære krefte ne i verden, og kunne ikke stanse historiens gang. Det samme svaret fikk president Ronald Reagan under et møte med Gorbatsjov i Genéve i november 1985. Man ville ikke fra sovjetisk side forplikte seg til ikke å ut nytte gunstige situasjoner til fremme av sovjetisk innflytelse. På den annen side ville man ikke akseptere at vestlig innflytel se vokste innenfor det området Sovjet kontrollerte. Under et av de stormfulle møtene mellom Bubcek og de sovjetiske le derne i 1968 sa Bresjnev: «Hold opp med å snakke om sosialis me til meg! Det vi har, beholder vi.» Nøyaktig det samme hadde tsar Alexander 1. sagt på Wien-kongressen i 1815. Etter undertegnelsen av Helsingfors-erklæringen i 1975 ble kontrollen med avvikere i Sovjetunionen skjerpet, for ifølge den offisielle sovjetiske tesen ville «imperialistene» nettopp i en avspenningsperiode satse litt ekstra på å underminere det sosialistiske systemet med ideologiske midler.
Rakettkappløp
Trass i de stigende vanskelighetene som den sovjetiske økono mien kjempet med i Bresjnev-perioden, viste den seg i stand til å hamle opp med USA når det gjaldt opprustning. Her var
Rakettkappløp
det ingen flaskehalser, men kanskje en sammenheng. Den høye prioriteringen av rustningsproduksjonen kan ha skapt problemer for den sivile produksjonen, selv om det ikke er innlysende at en nedskjæring av mstningsutgiftene ville ha gjort for eksempel landbruket mer produktivt. Under alle omstendigheter egnet den sovjetiske formen for sentraldingert planøkonomi seg bedre til å tilgodese forsvarets enn for brukernes interesser. Det var ikke et tilfelle, som det heter i sovjetisk språkbruk, at modellen for denne formen for plan økonomi var den tyske krigsøkonomien under Første verdens krig. Den sentrale styringen muliggjorde en fortrinnsallokering av ressurser til de industrigrenene regjeringen av politis ke grunner ville fremme. Forsvaret var dessuten, sett fra planleggernes synspunkt, en ideell kunde, ettersom det leverte sine bestillinger flere år i forveien. Samtidig var rustningsindustri en den eneste delen av den sovjetiske økonomien som befant seg i et direkte konkurranseforhold til de teknisk mest avan serte landene i vest. Denne konkurransen ble skjerpet i løpet av 60-årene, da president Kennedy dels satset på å bygge opp et stort landba sert arsenal av interkontinentale raketter, dels på å «slå» Sovjetunionen i rommet. Det siste førte til at de to amerika nerne Neil Armstrong og Edwin Aldrin som de første mennes ker kunne lande på månen 21 .juli (europeisk tid) 1969.
119
Samtidig som Gorbatsjov innledet en sjarmoffensiv for fred, fortsatte Sovjetunionen sin opprustning. Under en militærparade i Moskva i t 985 kjørte man blant annetfram disse nye rakettene av typen SS21. De bleanbrakt i Øst-Europa slik at sovjetrusserne fortsatt kun ne ha m ulighettil å beskyte VestEuropa selv om man skulle komme til enighet med amerikanerne om en tilbaketrekning av mellomdis tanseraketter av typen SS-20. Disse spilte en stor rolle i den europeiske debatt omkring 1980 og førtetil en splittelse i NATO mellom de sosialdemokratiske og borgerlige partier om den sikker hetspolitikk som skulle føres.
120
Avskrekking og avspenning
Motstående side: En amerikansk langdistanserakett av typen Atlas avfyres. Den interkontinentale Atlas-raketten, som også brukes som bærerakett ved oppskyting av romfartøyer, var den første amerikanerne utplasserte.
Militært halte russerne til gjengjeld inn på USA. Da de ble avskåret fra å utplassere mellomdistanseraketter på Cuba, satset de på å utvikle andre våpentyper som kunne nå det amerikanske fastlandet, særlig landbaserte interkontinentale raketter, de såkalte ICBM {Intercontinental Ballistic Missiles) og ubåtatomraketter (SLBM - Submarine-Launched Ballistic Missiles). De atom strategiske styrkeforholdenes utvikling 1960-72
Den 20. juli 1 969 kl. 22.56, ameri kansk tid (21 .juli kl. 3.56, norsk tid) kunne astronauten Neil Armstrong meddele at M F «Eagle» var landet på månen. Romforsknin gens hittil mest fantastiske ekspe disjon var lyktes. For første gang i historien kunne et menneske sette sin fot på et annet himmellegeme. Armstrongs ord da han gikk ned stigen fra månelandingsfartøyet er gått over i historien: «Jeg er nå nederst på stigen. Jeg forlater landingsfartøyet. Et lite skritt for et menneske, et stort sprang for men neskeheten.» Kort etter kunne han fotografere sin kollega Edwin Aldrin da han steg ned på Stillhetens hav på månen.
USA
Sovjetunionen
834
190
SLBM Bombefly I alt
416 630 1880
107 175 472
ICBM
1054
875
SLBM Bombefly
656 565 2275
110 150 1135
ICBM SLBM Bombefly
1054 656
1527 459
430
156
I alt
2140
1964 ICBM
1968
I alt 1972 (S A L T I )
2142 Kilde: David Holloway, The Soviet Union and the Arms Race, Yale University Press 1983.
Samtidig forsøkte russerne å utvikle et forsvar mot raketter, et såkalt ABM-system (Anti-Ballistic Missiles). Fra 1968 imø tegikk amerikanerne dette ved å begynne en utplassering av raketter med flere sprenghoder som kunne styres mot hvert sitt mål, de såkalte MIRY-rakettene (Multiple Independently targetable Re-entry Vehicles). Ved å øke antallet angrepsvåpen vanskeliggjorde MIRV-rakettene utviklingen av forsvarssy stemer. Når amerikanerne på den annen side fra 1967 stanset ut plasseringen av flere ICBM-raketter, selv om russerne fortsat te, hang det sammen med at forsvarsminister Robert McNamara betraktet atomvåpen som avskrekkingsvåpen, det vil si våpen som skulle skremme motparten fra å angripe, fordi han i så fall ville bli utsatt for et tilintetgjørende gjengjeldelsesslag. Det var derfor tilstrekkelig å ha usårlige våpen nok til å sikre «uakseptabel ødeleggelse» hos motparten. Man ville oppnå en terrorbalanse når begge parter var sikre på at de kunne
tilintetgjøre motparten. Man talte derfor om en Mutual Assured Destruction eller MAD-strategien. I dette lå det imidlertid at det opprinnelige grunnlaget for NATO kom på glid. Det bestod i at trusselen om innsats av det amerikanske atomarsenalet skulle avskrekke russerne fra å utnytte sin konvensjonelle militære overlegenhet i Europa til et angrep. Allerede under Kennedy hadde amerikanerne derfor utviklet en ny strategisk doktrine, den såkalte Flexible Response-strategien, som gikk ut på at man skulle være i stand til å imøtegå ethvert angrep på samme nivå som det ble gjennomført på. I 1967 ble denne strategien også knesatt av NATO. Den hadde fått et nytt grunnlag i oppbyggingen av et slagkraftig vesttysk Bundeswehr. Styrkeforholdene i Mellom-Europa ble riktignok forskjøvet med den sovjetiske okku pasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 (se s. 94 ff), men samtidig flyttet russerne flere og flere styrker til Det fjerne Østen, der det i 1970 var oppstilt 30 sovjetiske divisjoner, mot bare 15 i 1968.
Rustningskontroll
Helt siden Annen verdenskrig hadde det vært ført langvarige forhandlinger om nedrustning og rustningskontroll. De had de stort sett vært fruktesløse. Gang på gang kjørte de seg fast i spørsmålet om hvordan man skulle kontrollere at en avtale ble overholdt. Betegnende nok var den første rustningskontrollavtalen av større rekkevidde, Moskva-traktaten fra 1963, et forbud mot atomprøvesprengninger i atmosfæren. Den kunne kontrolleres uten adgang til de gjeldende statenes ter ritorium eller luftrom. Men kontrollproblemet fikk en løsning da man ved et ve sentlig teknisk gjennombrudd lyktes i å sende opp rekognoseringssatellitter, som uten å krenke noe lands luftrom kunne observere rakettanlegg på bakken. Fra 1963 begynte ameri kanerne å utvikle et slikt rombasert varslingssystem. En rekke andre tekniske og politiske forhold åpnet i løpet av 60-årene nye muligheter for rustningskontroilavtaler. Al lerede prøvestansavtalen fra 1963 var uttrykk for at atom maktene trass i innbyrdes kappestrid også hadde sammen fallende interesser, blant annet når det gjaldt å hindre andie stater i å få kjernevåpen. Tross Moskva-traktaten fortsatte imidlertid Frankrike, som alt i 1960 hadde foretatt sin første prøvesprengning, sitt atomprogram, og Kina fulgte etter i 1964. Nettopp den kinesiske prøvesprengningen styrket både Moskvas og Washingtons interesse i å legge nye hindringer i
122
Avskrekking og avspenning
USS «Nautilus», verdens første atomdrevne ubåt, bygd i USA i 1954. Foto fra 1957.1midten av 1980-årene hadde både NATO og Warszawapaktens styrker betyde lig større og kraftigere atomdrevne ubåter, bevæpnet med SLBMraketter (Submarine Launched Balli stie Missiles).
veien for spredningen. Det førte til at man gravde fram et gammelt irsk FN-forslag om en ikkespredningsavtale. Det lyktes amerikanerne og russerne å bli enige om en tekst, som i 1968 ble vedtatt i FN etter mange vanskelige manøvrer. En rekke land ville imidlertid ikke binde seg til ikke å fremstille atomvåpen, blant annet India, Pakistan, Israel, Sør-Afrika, Brasil og Argentina, Andre - som Sverige - hadde under FN-debattene lagt sterk vekt på at atommaktene også skulle gjøre noe for å stanse sitt eget atomkappløp. På et møte i Glasboro, halvveis mellom New York og Washington i juni 1967, foreslo president Johnson for statsmi nister Kosygin at man skulle bli enige om å stanse utviklingen av ABM-systemer. Det ble avvist av Kosygin under henvis ning til at det var forsvarsvåpen. Men da amerikanerne noen måneder etter også besluttet å satse på ABM-våpen, skiftet russerne standpunkt og foreslo forhandlinger om antirakettvåpen. Amerikanerne, som hadde avsluttet sitt strategiske atomopprustningsprogram, var til gjengjeld interessert i å få bremset den sovjetiske utplasseringen av offensive våpen. Særlig foruroliget den sovjetiske kjemperaketten SS-9 dem. Med en sprengladning på 20-25 megatonn, noe som tilsvarte 1 000-1 250 Hiroshima-bomber, fryktet man at den ville være i stand til å ødelegge utplasserte amerikanske IGBM-raket-
Rustningskontroll
123
«Fortsett for Guds skyld samtalen» er Steve Mendelsons barske kom mentar i Washington Post i anled ning nedrustningsforhandlingene mellom USA og Sovjetunionen.
ter. Johnson foreslo derfor forhandlinger om en begrensning av de strategiske atomvåpnene, Strategic Arms Limitation Talks, SALT, med en av de forkortelser som skulle fremskyn de, men som samtidig vanskeliggjorde kommunikasjonen i de nye kommunikasjonssamfunnene. Det endte med at man ble enige om å drøfte begge deler, både ABM og SALT. På grunn av den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia kom forhandlingene først i gang i 1969, da representanter for de to supermaktene møttes i Helsingfors. Allerede under FN-forhandlingene om ikkespredningsavtalen hadde Finland spilt en formidlende rolle mellom super maktene og de øvrige FN-statene. Det hadde nå lykkes presi dent Urho Kekkonen å få Helsingfors akseptert som et nøy tralt møtested mellom øst og vest på linje med Genéve og Wien. Man oppnådde ganske visst resultater. Begge parter kon staterte at en utvikling av effektive ABM-systemer på teknik kens daværende trinn neppe var innenfor rekkevidde eller i hvert fall ville kreve enorme investeringer. M an ble derfor i 1972 enige om en avtale som begrenset tallet på ABM-syste-
124
Avskrekking og avspenning
mer til to, et omkring hovedstaden og et omkring et ICBMbatteri. Ytterligere forskning var imidlertid tillatt. Den var det likevel umulig å kontrollere. SALT I-avtalen la samtidig for en periode på fem år tak over det antall fremføringsmidler de to supermaktene kunne ha. Det var ved satellittovervåking lett å kontrollere om disse avtalene ble overholdt. Dessuten var det politiske klimaet gunstig for en avtale. Etter 25 års diplomatisk stillingskrig hadde man begynt å komme på glid i det tyske spørsmål, som i sin tid hadde utløst den kalde kri gen mellom øst og vest.
Helsingfors-erklæringen
Siden 1945 hadde det vært et hovedmål for sovjetisk uten rikspolitikk å oppnå vestlig anerkjennelse av «resultatene av Annen verdenskrig», det vil si av dc nye polske grensene og Tysklands deling i to stater. Verken det ene eller det andre hadde vært akseptabelt for regjeringen i Bonn og derfor heller ikke for vestmaktene. Russerne hadde så forsøkt å nå målet ved å gå omveien om en alleuropeisk sikkerhetskonferanse, som ble foreslått av den polske utenriksministeren Adam Rapacki i 1964. Ikke overraskende fikk forslaget varm tilslut ning fra Warszawapakt-landene, mens vestmaktene vendte det døve øret til. Willy Brandts nye østpolitikk skapte en ny situasjon (ses. 74f). Hvis Bonn-regjeringen kunne ha forbindelser med ØstTyskland og avfinne seg med Oder-Neisse-grensen, så vest maktene ikke lenger noen grunn til å sette seg på bakbena, særlig ikke etter at russerne i 1971 hadde gått med på en firemaktsavtale som omsider formaliserte deres rett til å være i Berlin. Det var den ene av de betingelsene NATO i 1970 hadde stilt for å delta i den foreslåtte europeiske konferansen om sikkerhet og samarbeid, blant diplomater kalt GSCE (på norsk: KSSE - Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa). Den andre var at det samtidig skulle åpnes en euro peisk konferanse om en «gjensidig, avbalansert nedskjæring av de væpnede styrkene i Europa», også kalt MBFR (Mutual and Balanced Force Reductions) . Ikke minst vesttyskerne var in teressert i dette for å bremse et forslag om nedskjæring av de amerikanske troppene i Europa som den amerikanske senato ren Mike Mansfield hadde satt fram. Russerne kviet seg. Men på den annen side hadde de siden konflikten med Kina i 1969 vært interessert i en tilnærming til Vest-Europa. Samtidig ivret særlig rumenerne overfor vestmaktene for CSCE, som de mente kunne gi dem større alburom i forhold til Sovjet
På stedet marsj
unionen. Liknende signaler kom underhånden fra andre øst europeiske land. I 1973 åpnet de innledende forhandlingene som to år sene re kom til å munne ut i den såkalte Helsingfors-erklæringen, undertegnet av 35 lands stats- og regjeringssjefer i den finske hovedstaden. Dokumentet var tredelt. Den første delen inne holdt sikkerhetspolitiske avtaler som skulle skape større tillit mellom øst og vest. For eksempel skulle man for fremtiden informere andre land om militærøvelser med deltakelse av mer enn 25 000 soldater og invitere observatører fra det mot satte paktsystemet til å overvære dem. Del to behandlet et utvidet økonomisk samarbeid mellom Øst- og Vest-Europa. Den tredje delen, som var spesielt ønsket av vestmaktene, dreide seg om menneskerettighetene. Deltakerlandene lovte å «respektere de grunnleggende friheter, inklusive tanke-, sam vittighets-, religions- og trosfrihet uten forskjellsbehandling på grunnlag av rase, kjønn, språk eller religion». Det var ikke minst vesttyskerne som var interessert i CSGE. De betraktet den som en vei til å bedre kårene for og øke kontakten med sine 16 millioner landsmenn i Øst-Tyskland. Russerne betraktet på den annen side Helsingfors-erklærin gen som et slags «surrogat lor en fredstraktat», som innebar anerkjennelse av «resultatene av Annen verdenskiig».
På stedet marsj
Helsingfors-erklæringen viste at den ubevegeligheten som preget det sovjetiske samfunnet innad, kunne være en styike i utenrikspolitikken. Det hadde i 30 år vært et hovedmål foi sovjetisk utenrikspolitikk å få vestmaktene til å avfinne seg med Polens Oder-Neisse-grense og Øst-Tysklands innlem ming i den sovjetiske maktsfæren. Ved å vente uten å endre standpunkt, nådde man målet. Kontinuitet og konsekvens preget sovjetisk diplomati i motsetning til de stadige person skiftene og kursendringene i den andre supermaktens uten rikspolitikk. I den sovjetiske politikken var kontinuiteten «vitenskape lig» fastlagt i den ideologien regimet legitimerte selve sin rett til makten med. Ifølge leninismen var en kommunistisk makt overtakelse ugjenkallelig, fordi den representerte et høyere historisk utviklingstrinn. Hvis et sosialistisk regime gav fra seg makten, ville det handle i strid med historiens lover, som uvegerlig ville føre til kapitalismens sammenbrudd. Dens «allmenne krise» og «indre motsigelser» ble dypere og dype re. Dens sammenbrudd var uavvendelig.
125
N E U V O S T O L I1 T T O -Y H D YSV A L L AT S O V J E T U N IO N E N -F p R E N T A STATERNA
I anledning SALT I-forhandlin gene, som ble innledet i Helsing fors i november 1969, utgav det finske postvesenet dette frimerket i november året etter. Kort etter at avtalen var undertegnet 26. mai 1 972, utgavfinneneenda et SALT-frimerke.
1 26
Avskrekking og avspenning
Forsvarsminister Dmitrij Ustinov (1908-84) og formannen i presi diet for det øverste Sovjet, Leonid Bresjnev, i snøvær underen militærparade på revolusjonsdagen, 7 november 1979.
Kontinuiteten ble også sikret ved at den samme person kretsen gjennom lange perioder ledet sovjetisk utenrikspoli tikk. Andrej Gromyko begynte sin løpebane som Stalins ambassadør i USA 1943—46. Han ble utenriksminister i 1957 og var det uten avbrudd helt til 1985. Hans første viseuten riksminister Vasilij Kusnetsov, «en mester i diplomatisk etterslukking» (Jakobsen), fikk denne stillingen i 1955 og beholdt den til han i 1977 ble visepresident. I den viktige ambassaden i Washington satt Anatolij Dobrynin fra 1962, og han var fortsatt der til midten av 80-årene. Partiets viktigste kontakt mann til de vestlige kommunistiske og sosialdemokratiske partiene, Boris Ponomarjov, ble utnevnt til partisekretær i sentralkomiteens sekretariat i 1961 og overlevde alle regje ringsskifter fra Khrusjtsjov til Gorbatsjov inntil han i 1986 ble pensjonert og erstattet av Dobrynin som ble ny leder for sekretariatets internasjonale avdeling. Partiapparatets byråkrati var for øvrig ikke alltid på linje med Utenriksdepartementet, noe for eksempel president Kekkonen leilighetsvis benyttet behendig. Prinsipielt var det partiet som lastsatte kursen, mens det var diplomatiets opp-
På stedet marsj
gave å følge den. Men i praksis vokste Utenriksdepartemen tets rolle i kraft av Gromykos enestående erfaring og departe mentets omfattende diplomatiske apparat. Fra 1973 ble Gromyko selv medlem av det høyeste partiorganet. Han hadde ennå skarpe sammenstøt med hauken over alle hauker i Kreml, forsvarsminister Gretsjko, om nedrustnings- og av spenningspolitikk, men fikk støtte fra Ustinov, som etter elle ve år i partisekretariatet i 1976 etterfulgte Gretsjko som for svarsminister. Uoverensstemmelsene i den sovjetiske toppledelsen gjaldt imidlertid neppe så mye «de endelige mål» og «strategien» som taktikken. Et varig mål, anerkjennelsen av resultatene av Annen verdenskrig, var oppnådd i Helsingfors. Det neste konstante mål var å oppnå en splittelse eller helst en oppløs ning av NATO. Hva man forestilte seg utover dette, er vanskeligere å fast slå. Men Kremls bedømmelse av omverdenen var ikke alltid realistisk. Kontaktene i utlandet var for begrensede, og det var for mange karrierebestemte forstyrrelser i informasjons kanalene. Selv Dobrynin lot ifølge Sjevtsjenko nå og da sine rapporter fra USA ta farge av hva han antok ville falle best i smak i Moskva, for ikke å snakke om de sovjetiske diplomate ne i Beijing. Moskva var naturligvis bedre informert om de militære styrkeforholdene i verden enn noen annen hoved stad. Men gang på gang kom man til å overvurdere motstan dernes fiendskap og undervurdere deres besluttsomhet. Det var en av svakhetene ved det lukkede samfunnet, hvis styrke varden utenrikspolitiske kontinuiteten. Men også kontinuitetens urokkelighet kunne gi uheldige resultater. Det skjedde for eksempel i forholdet til Japan. Ennå i 1978, da det gjaldt for Sovjetunionen å forhindre en kinesisk-japansk tilnærming, kunne ikke russerne bekvemme seg til å gi avkall på fire japanske småøyer som Stalin hadde sikret seg ved et kupp under Jalta-konferansen (se s. 49). Resultatet kunne marskalk Nikolaj Ogarkov, generalstabssjef 1977-84, gjøre rede for i en tale til sine underordnede i 1980: «Den tiltakende militærpolitiske tilnærming mellom USA, K ina og Jap a n - et forsøk på å danne en forent antisovjetisk front, der USA og de europeiske NA TO -landcnes militære m akt i vest ville bli for ent med Kinas menneskeressurser og Japans industripotensiale i ø s t. . . - er en alvorlig trussel mot freden. Det som i realiteten er i ferd med å skje, er opprettelsen av en militær allianse mellom USA, K ina og Jap a n maken til 1930-årenes beryktede Roma-Berlin-Tokyo-akse.»
1 27
Andrej Gromyko (f. t 909) satt i stillingen som utenriksminister i Sovjetunionen lenger enn noen annen. Han oppnådde en ene stående internasjonal erfaring og viten. Men i vest ble han kjentsom en urokkelig motstander, hvis mest brukte glose var «njet». Ved sin urokkelighet oppnådde han im id lertid gang på gang at han nådde sine mål fordi den trettet ut hans vestlige motstandere, som alltid måtte ta hensyn til en utålmodig opinion. Tegning av Kevin Kallaugher.
128
Avskrekking og avspenning
■ftf C K O tlW
For en historiker kunne det være nærliggende å spørre om denne «omringingen» ikke i like høy grad var et resultat av Sovjetunionens egen utenrikspolitikk som «omringingen» av det tyske keiserriket etter Bismarcks fall av Holsteins trone og keiser Vilhelm 2.s tilbøyelighet til å overvurdere motstander nes fiendskap og undervurdere deres besluttsomhet (se bd. 15,s. 199og 16, s. 94ff).
Kappløp om Afrika 1 4FT Tj 1 i 81 il ■Ui *■»
«Tro mot kamptradisjonene»signalisererden sovjetiske marine gasten på denne rekrutteringsplakaten. Under Bresjnevskjedde det en kraftig utbygging av den sovjetiske marinen, spesielt av Nordflåten som har sine baser på Kola-halvøya.
Omringingskoalisjonen ble fremmet av sovjetisk politikk ikke bare i Europa og Det fjerne Østen, men også i den tredje verden. I dette området var det imidlertid mindre tale om kontinuitet fra Stalins tid enn om fortsettelse av en kurs som var blitt innledet under Khrusjtsjov. Mens det høyest priori terte målet i sovjetisk utenrikspolitikk kan sies å ha vært systembevarelse, var den mest brukte metoden situasjonsutnyttelse. Lenin hadde understreket situasjonens betydning for en heldig gjennomføring av en revolusjon. Som tro Lenin-disipler var de sovjetiske lederne mer innstilt på å utnytte situa sjoner som oppstod rundt om i verden til å utvide sin innfly telse enn på å gjennomføre utenrikspolitiske femårsplaner. Som i andre utenriksdepartementer fikk Gromyko riktignok på et visst tidspunkt opprettet et planleggings- og analyseorgan i sitt departement, men han mistet raskt interessen for det og vendte tilbake til sin «dag-til-dag»-ledelse av utenrikspoli tikken. Den internasjonale situasjonen forekom etter det ameri kanske tilbaketoget fra Vietnam og under den etterfølgende Watergate-krisen usedvanlig gunstig for en utvidelse av sov jetisk innflytelse. Samtidig åpnet den siste etappen i den vest europeiske avkoloniseringsprosessen nytt terreng i de portu gisiske koloniene. Prosessen foregikk under kaotiske former, særlig i Angola, der tre forskjellige geriljabevegelser kjempet om å overta makten etter portugiserne. Øyensynlig etter kubansk forslag fant man fram til en ny metode for å skaffe seg fotfeste. I 1975 ble 20 000 kubanske soldater under sovjetisk beskyttelse, og til dels med sovjetiske fly og skip, brakt til Angola for å hjelpe den sovjetvennlige Agostinho Neto til seier. Khrusjtsjov hadde i sin tid bremset et sovjetisk flåtebyggingsprogram kraftig. Men Bresjnevs hu stod likesom keiser Vilhelm 2.s i sin tid i noen grad til havet. Under krigen hadde han vært med på å organisere landgangsoperasjoner i Svarte havet sammen med sjøoffiseren Sergej Gorsjkov, en energisk
Kappløpom Afrika
talsmann for en stor sovjetisk sjømakt, en «sovjetisk Mahan» har man kalt ham (se bd. 15, s. 124). I 1967 ble han utnevnt til øverstkommanderende for den sovjetiske flåten, som var på vei inn i en storstilt moderniserings- og oppbyggingsfase. I første omgang konsentrerte man seg særlig om å skape motvåpen mot de amerikanske atomubåtene; å rette opp de svak hetene som hadde blitt avdekket under Cuba-krisen og selv å skaffe seg et strategisk ubåtvåpen. Men i løpet av 70-årene satset man i overensstemmelse med Gorsjkovs teorier på å skape en flåtemakt som ved sin tilstedeværelse over hele klo den kunne øve innflytelse på verdenspolitikken. Samtidig ble det organisert mobile ekspedisjonsstyrker av marineinfanteri og luftbårne tropper, som raskt kunne transporteres til inn sats rundt om i verden ved hjelp av en armada av transport fly. Dette korpset gav en første prøve på sin mobilitet i Tsjekkoslovakia i 1968 og ble gjort klar til innsats under Oktoberkrigen i Midtøsten i 1973 (ses. 171 ff). På samme måte som det store kappløpet om Afrika i den klassiske imperialismens tidsalder, begynte det nye kappløpet i Egypt. Sovjetunionen hadde her siden 1955 forsøkt å skaffe seg innflytelse ved hjelp av store våpenleveranser. Resultate ne hadde imidlertid til dels vært skuffende (se s. 235 f). Det viste seg andre åpninger i 1969 ved oberst Gaddafis makt overtakelse i Libya og Muhammed Siad Barres i Somalia. Men i 1977 grep den sovjetvennlige Mengistu Haile Mariam, som i 1974 hadde vært med på å styrte keiser Haile Selassie i Etiopia, makten i Addis Abeba. Han bad russerne om hjelp
129
Våpeneksport har vært et av stor maktenes midlerforå skaffe seg innflytelse i de mange nye statene. Dette bildet visertropper i Somalia som paraderer med de berømte sovjetiske Kalasjnikov-geværene, en videreutvikling av det tyske Sturmgewehrfra Annen verdens krig. Somalierne ble likevel ikke tro mot Sovjetunionen, men skiftet side da sovjetrusserne begynte å støtte deres fiender i Etiopia.
130
Avskrekking og avspenning
mot Somalia, som hadde erobret en stor del av Ogadenprovinsen. Det var et dilemma. Det endte med at russerne besluttet å satse enda en kontingent kubanere, østtyskere og andre venner på Etiopia, selv om det kom til å koste dem flåtebasen Berbera i Somalia. De regnet tydelig Etiopia som mer lovende fordi det var større. Også i flere andre afrikanske stater fikk Moskva etter hvert fotfeste, særlig ved hjelp av kubanske, østtyske og andre stedfortredere.
Eurokommunismen
Samtidig som russerne vant innflytelse i Afrika, begynte de å tape noe av sin autoritet i Europa. Det var et særtrekk ved den staten Lenin skapte at det i de kommunistiske partiene og frontorganisasjonene over hele verden, fantes organisasjoner som identifiserte seg med den og var villige til å gå dens ærend. Stalins konflikt med Jugoslavias Tito hadde fremkalt et brudd med denne tradisjonen (se bd. 18, s. 78 fl). I Bresjnevs tid hadde forholdet til Tito skiftet en del med det politiske klimaet i Øst-Europa. Men i hvert fall hadde Jugoslavia inn til Titos død i 1980 aldri vendt tilbake til den sovjetiske leiren. Landet hadde også foretatt noen uortodokse eksperimenter som å innføre en slags selvstyresosialisme og åpne sine grenser for utvandrere, som fant beskjeftigelse i Vest-Europa og send te sparepenger hjem til den slunkne jugoslaviske valutakassen. Men fra slutten av 60-årene begynte det å opptre andre kjettere, som i mindre grad hentet inspirasjon fra et etter hvert forkalket jugoslavisk styre enn fra den indre utvikling i Vest-Europa og en stigende misnøye med sovjetregimets at ferd overfor avvikere og østeuropeere. I spissen for denne bevegelsen - som den italienske pressen i 1975 døpte «eurokommunisme» - gikk Vest-Europas største kommunistparti, det italienske (se s. 300). Det gikk klart inn for EF og aksepter te Italias medlemskap i NATO. Liknende tendenser gjorde seg gjeldende i det store folke demokratiske partiet i Finland. Forholdet mellom Finland og Sovjetunionen ble ellers fra begynnelsen av 60-årene fra sov jetisk side fremstilt som forbildet på «fredelig sameksistens mellom stater med forskjellige samfunnssystemer». Fra mid ten av 60-årene synes i det minste visse ledende sovjetiske politikere å ha forestilt seg at Finland kunne bli forbildet på en «fredelig overgang til sosialismen» i et vestlig industrisam funn. Med Ponomarjovs uttrykkelige bifall ble det i 1966
Eurokommunismen
dannet en koalisjonsregjering med både kommunistisk og sosialdemokratisk deltakelse. I Kommunist, partiets teoretis ke hovedorgan, ble det antydet at Finland kunne vise veien for den politiske utviklingen i land som Frankrike og Italia. Men det oppstod splid innenfor det finske partiet om hvor langt man skulle strekke seg i regjeringssamarbeidet. Det ble dannet en parlamentarisk flertallsfløy under ledelse av parti formannen Aarne Saarinen og en revolusjonær mindretallsfløy under Taisto Sinisalo. Da han under invasjonen i Tsjekko slovakia sluttet uforbeholdent opp om Moskva, skapte det et dilemma som i de følgende år kom til å prege sovjetisk politikk overfor de europeiske kommunistpartiene. På den ene siden støttet man den parlamentariske veien til sosialisme, på den annen side foretrakk man folk som var ubetinget Moskva-tro, men de sistnevnte stilte seg for det meste skeptiske til parla mentarismen. Skarpest kom denne konflikten til uttrykk i det spanske kommunistpartiet, der den endte i en partisprengning. I Fin land måtte russerne gripe inn gang på gang for å forhindre noe liknende. På den 25. partikongressen i Moskva i 1976 erklærte Enrico Berlinguer at arbeiderbevegelsen bare «kunne løse sin histo riske oppgave i et pluralistisk og demokratisk system» og ble
131
Motstående side: 11 970-årene begynte flere og flere kommunist partier i Vest-Europa å gå sine egne veier uavhengig av Moskva. Det største av disse partiene, det itali enske, gikk i spissen for denne bevegelsen, og dets leder, Enrico Berlinguer (f. 1 922) som her sees på talerstolen, lanserte slagordet eurokommunisme.
Også i Finland kunne man spore disse eurokommunistisketendenseneselvom man der ikke brukte den betegnelsen. Lederen for fler tallet innenfor det finske kommu nistpartiet, partiformannen Aarne Saarinen (f. 1 91 3) stilte seg kritisk til sovjetrussernes innmarsj i Tsjekkoslovakia i 1 968 og var inn stilt på etfolkefrontsamarbeid med ikke-kommunistiske partier på samme måtesom Berlinguer. Saa rinen sees her {til høyre) sammen med den daværende finske statsm inister-og senere presidentMauno Koivisto (f. 1923).
132
Avskrekking og avspenning
Også det franske kommunistparti ets generalsekretær, Georges Marchais, gikk inn foren folkefrontspolitikk. Det førte til at sosia listen Francois Mitterrand ble valgt til president i 1981, og at kommu nistene for første gang etter 1947 ble med i en fransk regjering. I motsetning til Berlinguer stilte Marchais seg imidlertid ikke kritisk til Sovjetunionens utenrikspolitikk og støttet omgående den sovjet iske okkupasjonen av Afghanistan i desember 1 979. Denne tegnin gen av Marchais er laget av den franske karikaturtegneren i Les Grandes Gueules, Jean-Claude Morchoisne.
sensurert i Pravda. Det spanske kommunistpartiets general sekretær Santiago Carillo kom ikke, men uttalte samtidig: «I Vesten kan vi bare nå sosialismen når den bygges på tilslut ning fra flertallet, og den er parat til gi makten fra seg når et slikt flertall ikke lenger finnes.» Det japanske kommunistpartiet sendte overhodet ingen til Moskva. Senere på året ble det etter lange og vanskelige for beredelser avholdt en europeisk kommunistisk toppkonferanse i Berlin, der russerne på en rekke punkter måtte oppgi å få sine synspunkter vedtatt. De greide for eksempel ikke å få flertall for en fordømmelse av maoismen og måtte avfinne seg med at «kritikk av de kommunistiske partienes atferd ikke nødvendigvis var ensbetydende med antikommunisme». «Den proletariske internasjonalisme», som i praksis betydde at andre partier skulle følge Moskva, ble ikke nevnt. Mest på linje med russerne var det franske partiet. Det dannet i 1972 en koalisjon med sosialistene, men uten —i det minste utenrikspolitisk —å distansere seg vesentlig fra Mosk va. Da russerne rykket inn i Afghanistan julen 1979, fikk de likefrem et godt ord med på veien av det franske partiets generalsekretær Georges Marchais. Men da de franske kom munistene i 1981 kom i regjeringsposisjon, viste det seg at deres innflytelse på den sosialistiske presidenten Frangois Mitterrands utenrikspolitikk var mindre enn null. M itter rand gikk utvetydig inn for en NATO-beslutning om å ut plassere nye mellomdistanseraketter i Vest-Europa som mot vekt mot de SS 20-rakettene som Sovjetunionen hadde be gynt å utvikle.
SALT II
Det inngikk i SALT I-avtalen fra 1972 at det skulle forhand les om en ny rustningskontrollavtale som skulle etterfølge den. Men til tross for avspenningen var det liten fremgang i forhandlingene, og den teknologiske utviklingen gjorde ikke diplomatenes oppgave lettere. Antallet store raketter, ubåter og bombefly var ganske lett å kontrollere, men når man had de med MIRV-raketter å gjøre, ble det vanskeligere. Man kunne jo ikke se på en rakett hvor mange sprenghoder den hadde, og fra 1975-77 begynte russerne også å utplassere MIRV-raketter. Man måtte derfor etter hvert trekke antallet sprenghoder inn i forhandlingene. Samtidig utviklet ameri kanerne en ny type raketter som var så små at de var lettere å gjemme og som kunne krysse seg fram etter uberegnelige baner så lavt at de var vanskelige å stanse. Både disse krysser
SALT II
rakettene og de ballistiske rakettene ble i kraft av den elektro niske utvikling mér og mer presise, så presise at man på begge sider begynte å bli redde for at et raskt og overraskende an grep kunne eliminere ens eget atomarsenal. I 1979 lyktes det omsider å nå fram til den såkalte SALT II-avtalen. Den la et tak på 2250 fremføringsmidler over bombefly og raketter pr. 1. januar 1981. Men under dette taket ble en viss valgfrihet avtalt. Det måtte ikke være mer enn 1200 M IRV-raketter, og av dem måtte maksimum 820 være landbaserte. Utover de 1200 kunne partene etter eget valg utplassere enten ytterligere 120 M IRV -raketter eller 120 bombefly med krysserraketter, dog maksimum 14 med en rekkevidde på mer enn 600 km. Begge parter forhandlet ut fra den baktanke at en avtale ville legge en demper på motpartens opprustning. Men i for handlingenes løp ble klimaet mellom de to supermaktene forverret. Allerede Oktoberkrigen i Midtøsten avslørte hvor skrøpelig tillitsforholdet mellom Moskva og Washington var (se s. 174). I tillegg vakte det vrede i Kreml at det amerikans ke senatet i 1974 med det såkalte Jackson-Vanik amendment (lovendring) gjorde en utvidet amerikansk-sovjetisk sam handel avhengig av friere utvandring for jøder fra Sovjet unionen. Washington ble til gjengjeld foruroliget av de sovjetisk-kubanske fremstøtene året etter i Afrika. Det ble ikke bedre da russerne i 1977 begynte å fly våpen og kubanere til Etiopia. «SALT II ble begravet i Ogadens sand,» skrev presi dent Carters sikkerhetspolitiske rådgiver Zbigniew Brzezinski senere. Verken han eller Carter var populære i Moskva. Car ter irriterte russerne ved å gjøre respekt for menneskerettighete-
133
Etter seks og et halvt års forbere delser ble SALT ll-avtalen under tegnet i Wien i juni 1 979. Tegneren Tim i [.'Express g\r her uttrykk for hvordan han forestilte seg situa sjonen da Jimmy Carter og Leonid Bresjnev satte sine navn på doku mentet.
134
Avskrekking og avspenning
Motstående side, øverst: I Afgha nistan b o rd e t mangeforskjellige folkeslag, og ofte har de også landsmenn på den andresiden av rikets grenser. Det gjelder for eksempel pashtunerne som bor på begge sider av grensen mellom Afghanistan og Pakistan i sør. Det har lettet håndteringen av det kjempemessige flyktningproble met som Pakistan måtte adm ini strere da mer enn tre millioner etter hvert flykte t fra Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen. I den nordlige delen av Afghanistan bor det tyrkiskspråklige usbeker, som er nær beslektet med den store usbekiske befolkningen i Sovjet unionen, og persiskspråklige tadsjiker, som har stammefrender i den tadsjikiske sovjetrepublikk. Russerne konstaterte derfor tem melig raskt at det var en tvilsom fordel å sende soldater fra de mus limske områdene i Sovjetunionen til Afghanistan. I sørvest bordet baluchere både i Afghanistan, Pakistan og Iran, og en baluchisk opprørsbevegelse i Pakistan har fått sovjetisk støtte.
ne til et viktig punkt i sitt utenrikspolitiske program, og vakte deres mistenksomhet da han våren 1977 forela dem et nytt SALT-forslag som ville innebære drastiske nedskjæringer i de atomstrategiske arsenalene. At Carter i 1978 opprettet normale diplomatiske forbindel ser med Beijing og at Vietnam okkuperte Kampuchea, gjorde ikke forholdet mellom Moskva og Washington bedre. Senatet hadde dessuten fulgt SALT-forhandlingene med stigende skepsis. Man påstod at amerikanerne var blitt ført bak lyset allerede med den første SALT-avtalen. Umiddel bart etter undertegnelsen begynte russerne nemlig å utvikle nye, mer langtrekkende ubåtraketter, som ville gjøre det mulig for dem å beskyte det amerikanske kontinent fra Ba rentshavet, skjønt de under forhandlingene hadde oppnådd særlige innrømmelser på ubåtområdet under henvisning til et «geografisk handikap», som tvang dem til å seile ut i A t lanterhavet. Videre mente motstanderne av SALT II at rus serne hadde omgått avtalen ved å skifte ut SS 11 -raketter med de større og mer presise SS 19-rakettene. De økte dermed sine muligheter til å slå ut de amerikanske ICBM-rakettene ved et lynangrep. M an begynte å snakke om at USA hadde fått et «sårbarhetsvindu» som måtte lukkes enten ved nedskjæ ring av tallet på sovjetiske SS 18- og SS 19-raketter eller ved utvikling av nye amerikanske våpen. Visepresident Walter Mondale var ikke enig med Brzezinski i at SALT II ble «begravet i Ogadens sand». Men etter hans vurdering umuliggjorde den sovjetiske invasjonen i Afghanistan julen 1979 en ratifikasjon av SALT Il-avtalen.
Avspenningens sammenbrudd
Sovjetunionen hadde i årtier arbeidet systematisk med å utvi de sin innflytelse i Afghanistan. En perm anent konflikt mel lom Afghanistan og Pakistan om pashtunerne, som bodde på begge sider av grensen, hadde gitt russerne den ene åpningen etter den andre. Da USA under Foster Dulles satset på Paki stan, hadde det avvist å forsyne Afghanistan med våpen. Følgelig henvendte afghanerne seg til Moskva, som var mer enn villig til å levere både materiell og militærrådgivere. Tusenvis av afghanske offiserer ble utdannet i Sovjetunionen. Da Pakistan lukket grensene for afghanske varer, tilbød rus serne å bygge et vei- og jernbanenett som kunne sikre landets eksport via Sovjetunionen. Som ledd i et storslått veibyggingsprogram ble det blant annet åpnet en tunnel gjennom Hindukush-fjellkjeden i 1964. Meget forutseende ble tunne-
Avspenningens sammen brudd
135
De afghanske opprørerne må la både motorsykler og andre kjøre tøyer stå igjen i leiren. Bare hester og muldyrkan klareåta seg fram i det uveisomme terrenget der geril jakrigen utkjempes.
136
Avskrekking og avspenning
len, veier og bruer dimensjonert slik at de kunne tåle selv de største stridsvogner. Inntil da hadde Hindukush vært en slags demarkasjonslin je mellom sovjetiske og amerikanske innflytelsessfærer. Sovje tiske utviklingsprosjekter ble fortrinnsvis gjennomført nord for fjellkjeden, amerikanske sør for den. Men i løpet av 70årene mistet amerikanerne mer og mer interessen for Af ghanistan. I 1977 tegnet Sovjetunionen seg for 73 prosent av den afghanske utenlandsgjelden, amerikanerne bare for 12 prosent. Den sovjetiske orienteringen i afghansk politikk ble inn ledet mens Mohammed Daud, et viljesvakt medlem av kon gefamilien, var regjeringssjef i årene 1963-73. I 1973 styrtet han kongen i et kupp. Men etter den første oljeprisrevolusjonen øynet han nye velbeslåtte samarbeidspartnere blant sine muslimske trosfeller i Iran og Saudi-Arabia. Han begynte å leke med tanken om et islamsk belte fra Tyrkia til Pakistan, og gav seg til å renske bort kommunistiske sympatisører fra offiserskorpset. I april 1978 ble han felt i et blodig kupp gjen nomført av offiserer fra panser- og flyvåpenet. Disse våpengrenene var i særlig grad blitt formet av Sovjetunionen. Om kuppet var direkte inspirert fra Moskva er uvisst, men det førte generalsekretæren i det folkedemokratiske partiet, Mohammed Taraki, til makten i Kabul. Det varte imidlertid ikke lenge. De afghanske kommunistene hadde siden 30årene vært splittet i to fløyer, Khalq-(masse-)partiet og Parcham-(flagg-)partiet, som russerne hadde store vanskelighe ter med å forlike. I juli ble Taraki skubbet til side av Khalqpartiets generalsekretær Hafizullah Amin. Den mer Moskva-tro parchamlederen Babrak Karmal ble utnevnt til am bassadør i Praha. Amin gjorde et rabiat forsøk på å sprenge de tradisjonelle afghanske samfunnsstrukturene med revolu sjonære reformer, med det resultat at det i løpet av 1979 brøt ut væpnet opprør rundt om i landet. I september forsøkte russerne øyensynlig å få Amin styrtet og Taraki tilbake, men uten hell. I løpet av høsten falt størstedelen av landet i de antikommunistiske opprørernes hender. Julen 1979 foretok russerne en regulær militær invasjon i landet, besatte det med en hær på omkring 100 000 mann og innsatte K arm al som regjeringssjef. Sett fra Moskva var det rimeligvis en gjentakelse av inva sjonen i Tsjekkoslovakia. Sett fra Washington virket det an nerledes. Afghanistan ble ikke som Øst-Europa ansett som sovjetisk innflytelsessfære. En sovjetisk okkupasjon av landet gav dessuten russerne betydelige militære fordeler. Flyværet
sør for Hindukush var mye bedre erm i nord, slik at en kon troll over flyplassene her lettet forbindelsen til de sovjetiske klientene i Midtøsten og Afrika. Fra afghansk område kunne oljefeltene i Midtøsten beskytes med sovjetiske rakettvåpen, og Afghanistan var et skritt på veien mot Det indiske hav. I tillegg kom invasjonen på et tidspunkt da USA hadde mistet sin tradisjonelle allierte Iran, og endog ble utsatt for den enestående ydmykelsen at det amerikanske ambassadepersonalet i Teheran var blitt tatt til fange og holdt som gisler av fanatiske muslimer. Fra november 1979, da gisseldramaet begynte og til våren 1980, skjedde det et kraftig stemningsskred i USA, som avspeilte seg i opinionsmålingene. Det var grunnlaget for avspenningspolitikken som brøt sammen. President Carter selv erklærte etter den sovjetiske invasjo nen i Afghanistan at han i løpet av en uke hadde lært mer om russerne enn i hele sin tidligere tilværelse. H an innførte øko nomiske og politiske sanksjoner, stanset amerikansk kornsalg til Sovjetunionen og beordret boikott av de forestående olym piske leker i Moskva. H an erklærte videre at ytterligere frem støt mot Den persiske bukt ville bli møtt med alle midler, innbefattet militære. For å underbygge denne «Carterdoktrinen» lot han opprette et militært utrykningskorps, Rapid Deployment Force. I FN ble Sovjetunionen fordømt av et stort flertall. Disse reaksjonene var muligens ikke forutsett i Moskva, men de fikk ikke russerne til å endre politikk. Også i Afghani stan syntes de å satse på at ubevegeligheten i det lange løp ville gi bonus. Afghanistan ble imidlertid ikke et nytt Tsjekko-
Den 4. november 1979 stormet en gruppe iranske studenter den ame rikanske ambassaden i Teheran og tok hele personalet som gisler. Fjorten dager senere ble tolv av gislene-kvinner og fargede ambassadefunksjonærer- løslatt. Dette bildet viser ni av dem under pressekonferansen i Teheran 1 9. november, dagen etter løslatelsen. At gislene fortalte at de var blitt godt behandlet, varkanskje ikke uventet. Resten - ialt 52 amerika n ere- ble sittende i fangenskap, og Khomeini truet med at han ville stilledem foren islamsk domstol siktetforspionasje. Detsom var begynt som en represalie mot USA fordi amerikanerne hadde mottatt den landflyktigesjahen, utviklet seg til et langvarig gisseldrama som formørket Carters siste tid som president. En dårlig planlagt red ningsaksjon i april 1980 ble en fiasko. Først etter 444 d ø g n -d e n 20. januar 1981, samme dag som Ronald Reagan bletatt i ed som president- løslot Iran de 52 gislene etter intens algirsk megling.
138
Avskrekking og avspenning
slovakia. Ennå seks år etter invasjonen fortsatte afghanske geriljastyrker kampen mot en sovjetisk okkupasjonshær på omkring 100 000 mann, mens tre millioner afghanere flyktet til nabolandene Pakistan og Iran.
Euroraketter og fredsbevegelse
Motstående side: Demonstrasjo ner mot bruk av kjernefysiske vå pen, fredsmarsjer og protester mot raketter og missiler ble et stadig t il bakevendende fenomen i hele Vest-Europa etter NATOs beslut ning i 1979 om å utplassere motvåpen mot de nye sovjetiske SS-20 rakettene. Dette bildet fra oktober 1983 er fra en anti-atomvåpendemonstrasjon, hvor nærmere 220 000 vesttyskere dannet kjede på den 108 km lange bilveien m el lom Stuttgart og den amerikanske rakettbasen i Neu Ulm.
Noen få dager før den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan vedtok NATOs ministerråd å utplassere 572 nye mellomdistanseatomvåpen i Vest-Europa, 108 såkalte Pershing 2raketter, resten krysserraketter. Da det imidlertid ville gå tre år før man kunne begynne utplasseringen, foreslo man samti dig overfor russerne rustningskontrollforhandlinger om de såkalte INF-våpnene (Intermediate Nuclear Forces), som hadde vært holdt utenfor SALT-avtalene. Sovjetunionen hadde fra 1977 begynt å utplassere en ny type våpen, de såkalte SS 20-rakettene, som teknisk sett var langt mer avansert enn de SS 4- og SS 5-rakettene som hadde vært rettet mot VestEuropa siden slutten av 1950-årene. SS 20-rakettene hadde fast brennstoff og kunne derfor avfyres på mye kortere varsel. De hadde tre sprenghoder hver og var mobile og derfor vans kelige å lokalisere, og endelig var de langt mer presise. NATOs INF-våpen ble da også fremstilt som et mottrekk til SS-rakettene. Men i virkeligheten hadde beslutningen om å utplassere dem opprinnelig sin bakgrunn i den jevnbyrdighet mellom USAs og Sovjetunionens atomstrategiske arsena ler som hadde oppstått i begynnelsen av 70-årene og blitt lagt til grunn for SALT-forhandlingene. Hvilken troverdighet hadde den amerikanske atomgarantien for Europa når Sov jetunionen var jevnU spurte man i NATO. Hvis den skulle gjenvinne sin tn e ?het, måtte det være jevnbyrdighet også i Europa, sa . y , esttyske forbundskansleren Helmut Schmidt i en forelesning i London høsten 1977. Bare på denne måten kunne man sikre «koplingen» til de amerikans ke strategiske atomvåpnene. Allerede i sin bok Strategie des Gleichgewichts fra 1969 hadde Schmidt lagt jevnbyrdighetsprinsippet til grunn for sin sikkerhetspolitikk, et prinsipp han fant underbygd i filosofen Immanuel Kants avhandling gjum ewigen Frieden. I 1977 tenkte man, når man talte om jevnbyrdighet, først og fremst på en ny type atomvåpen som kunne uskadeliggjøre motstanderens soldater uten å forvolde alvorlige materielle skader, de såkalte nøytronvåpnene. De ble ansett for å være langt mer velegnet til å stanse Warszawapaktens panserarmeer enn de taktiske atomvåpnene som hadde vært anbrakt
140
Avskrekking og avspenning
Verken kulde, regn eller politi maktetå drive de kvinnelige demon strantene ved rakettbasen Greenham Common i Storbritannia vekk fra inngangsporten til basen. Så snart noen ble arrestert, kom andre til i et stedig, men forgjeves forsøk på å hindre utplassering av krysser raketter i Storbritannia.
i Vest-Europa siden 50-årene, men som ville forårsake uoverskuelige «bivirkninger» om de ble tatt i bruk. Våren 1978 var man innenfor NATO kommet til at man var parat til å ut plassere nøytronvåpen i Vest-Europa, hvis man ikke i løpet av de neste to års øst-vestforhandlinger var kommet fram til en avtale om å fjerne de sovjetiske SS 20-rakettene. Men fra sommeren 1977 hadde det vært en kraftig kam panje i gang mot nøytronbomben. Den ble fremstilt som et avskyelig «kapitalistisk våpen», fordi den ved sin kraftige strålevirkning drepte mennesker uten å volde nevneverdig skade på «eiendom». Kampanjen hadde startet i Nederland, men bredte seg derfra til Vest-Tyskland hvor den fikk fotfeste både i SPD og i kristelige kretser. Den nådde også USA, der den gjorde så sterkt inntrykk på den fromme president Carter at han i april 1978 besluttet å utsette produksjonen av det nye våpenet. Han ville, sa han privat, ikke gå over i historien som den presidenten som «hadde innført bomber som drepte mennesker uten å skade bygninger». Den vesttyske forbundskansleren Helmut Schmidt ble for bitret. Han hadde gjort seg upopulær i sitt eget parti ved å akseptere nøytronbomben, og så trakk Carter teppet bort under ham uten å gi noe svar på det problemet han hadde reist i London. M an begynte å søke etter en annen form for motvekt til de nye SS 20-rakettene. Pentagon henviste til to nye mellomdistansevåpen som var under utvikling, en ny og mer langtrekkende og mer presis modell av de ballistiske Pershing-rakettene som alt fantes i Vest-Tyskland, og en så kalt krysserrakett som ville utmerke seg ved stor presisjon og høy usårbarhet. På et møte på Guadeloupe i januar 1979 mellom Carter, Schmidt, den britiske statsministeren James Callaghan og den franske presidenten Giscard d ’Estaing, fremsatte Carter overraskende sitt tilbud om disse nye våpne ne. Det var første gang Bonn var invitert til et slikt toppmøte med «seiersmaktene». Schmidt lot derfor Callaghan og Gis card få utspillet. Callaghan sa at det nok ikke var noen vei utenom et vesentlig mottrekk, men at man først skulle søke forhandlinger. Giscard tilføyde at det ikke ville komme noe ut av en forhandling før russerne var sikre på at vestmaktene hadde besluttet å utplassere de nye våpnene. Schmidt gikk deretter med, på betingelse av at også andre europeiske, ikke-atomvæpnede NATO-land deltok, og i forventningen om at Carter på sitt forestående møte med Bresjnev i Wien ville ta opp spørsmålet og forsøke å få russerne til å stanse sin u t plassering av SS 20-rakettene. Men det skjedde ikke, og NATO forhandlet seg deretter fram til et forslag om hvor
E u roraketter og fredsbevegelse
mange INF-våpen som skulle utplasseres, og hvor. Det ble som nevnt vedtatt på et møte i desember 1979 sammen med et tilbud til Moskva om forhandlinger om INF-våpnene. Dette «dobbeltvedtaket» ble møtt med en enda mer ener gisk motstand enn nøytronbomben. Initiativet utgikk fra det nederlandske Mellomkirkelige fredsråd. Men bevegelsen fikk særlig gjennomslagskraft i Vest-Tyskland, særlig etter vedta kelsen av den såkalte Krefelt-appellen fra november 1980. Bak den stod Deutsche Friedensunion, som skal ha vært en kommunistisk dekkorganisasjon (Sauzay). Om det faktisk var tilfelle, er vanskelig å kontrollere. Derimot kan man kon statere et tidsmessig sammenfall med en reorganisering av vesteuropeiske «fredsbevegelser». Men de hadde under alle omstendigheter sine forløpere i 60-årenes Vietnam-kampanjer. Aktivister fra den tiden var med i de nye bevegelsene, og erfaringer fra de årene hadde kraftig undergravd tilliten til makthavernes dømmekraft. Forhandlingene mellom Moskva og Washington ble for sinket av presidentskiftet i USA og kom først i gang høsten 1981. Avstanden mellom partene var stor. Mens russerne påstod at det allerede praktisk talt eksisterte jevnbyrdighet i Europa, mente man i NATO at Warszawapakten var langt overlegen. Ennå i november 1983, da de første Pershingrakettene var klare til utplassering, var det ikke oppnådd enighet. Da NATO deretter, trass i antirakettkampanjen, begynte utplasseringen, forlot russerne både INF- og en ny serie SALT-forhandlinger i Genéve. Det endelige resultat av fredskampanjene ble at man i stedet for de klart defensive nøytronvåpnene, fikk raketter som kunne nå sovjetisk territo rium, ingen øst-vestavtale om eurorakettene, men en dyp splittelse i Vest-Europa om sikkerhetspolitikken.
Kald romkrig
Våren 1983, et halvt år før rustningskontrollforhandlingene i Genéve brøt sammen, lanserte president Reagan et «nytt strategisk forsvarsinitiativ», SDI (Strategic Defence Initiative). Det brøt med mange års amerikansk politikk ved å satse på utvikling av forsvar mot de interkontinentale rakettene. Det hadde lykkes en gruppe vitenskapsmenn å overbevise presi denten om at ny teknologi kunne muliggjøre et effektivt for svar mot atomrakettene. Det dreide seg først og fremst om den rivende utviklingen i mikroelektronikk og stråleforskning. Andre vitenskapsmenn protesterte, og hevdet at et ef fektivt forsvar ville være teknisk umulig eller i det minste
141
142
Avskrekking og avspenning
Her i Strategic Air Commands underjordiske hovedkvarter i Nebraska finnes de knappene det skal trykkes på, hvis det en dag skulle bli aktuelt å ta USAs frykt inngytende arsenal av atomraket ter og strategiske bombefly i bruk.
komme til å koste svimlende summer. De mente videre at det under alle omstendigheter kunne omgås av lavtflyvende ra kett- og missiltyper, samt simpelthen føre til en økning av antallet offensive våpen. Reagans nærmeste rådgivere - som Paul Nitze og Robert McFarlane - svarte til dette at selv et forsvar av USAs rakett baser ville være verdifullt, fordi det kunne avverge et lynan grep. Rakettenes økende presisjon og dermed «anvendelig het» preget den strategiske tankegangen mer og mer. I 1980 utstedte således president Carter nye retningslinjer for den atomstrategiske planleggingen i en forordning, PD-59 (Presidential Directive), som la større vekt på en gradvis innsats av atomvåpen særlig mot militære mål som de såkalte C 3Iinstallasjonene ( Command, Control, Communication, Informa tion). Tanken med dette var at atomvåpnenes avskrekkende virkning skulle økes ved at bruken av dem ble gjort mer tro verdig. Men PD-59 ble også oppfattet som uttrykk for at USA beveget seg bort fra avskrekkingsstrategien. Samtidig fikk imidlertid Carter trumfet gjennom en prinsippbeslutning i NATO om at medlemslandene skulle styrke det konvensjo-
Kald rom krig
143
Avfyring av en krysserrakett fra en amerikansk ubåt. Foto fra en øvelse midt i 1 980-årene.
nelle forsvaret, særlig ved anskaffelse av nye og mer presise, høyteknologiske våpen. Likevel tapte han i 1980 president valget til Ronald Reagan, som gikk til valg på hans ubesluttsomhet overfor gisseldramaet i Teheran, den sovjetiske beset telsen av Afghanistan og hans påståtte forsømmelse av forsva ret. Som president fikk Reagan da også det amerikanske for svarsbudsjettet vesentlig økt. Spesielt ble beredskapsnivået forhøyet ved oppbygging av reservedels- og ammunisjons lagre, og flåten ble utvidet. Det var imidlertid bare snakk om en fortsettelse av en utvikling som allerede var satt i gang av Carter, og hvis formål det var å rette opp den svekkelsen av USAs forsvar som hadde funnet sted i kjølvannet av Viet namkrigen. Det gjorde ikke klimaet mellom Moskva og Washington varmere. Men i Reagans første presidentperiode oppstod det ikke akutte kriser mellom de to supermaktene, derimot kjøl net forholdet mellom K ina og USA. Verken i Afrika eller i Midtøsten vant russerne nytt terreng. Derimot åpnet en revo lusjon i Nicaragua i 1979 nye muligheter i Mellom-Amerika (se s. 264). Det var Carter-administrasjonens oppfatning at kubanerne fikk grønt lys fra Moskva til å utnytte denne situa sjonen som mottrekk til den amerikanske reaksjonen på inva sjonen i Afghanistan.
Under de langvarige nedrustningsforhandlingene i Genévevar deto supermaktene i høystforskjellige forhandlingssituasjoner. Mens Sovjetunionen kunne be stemme sin forhandlingsstrategi på egenhånd, måtte USA heletiden ta hensyn til en ivrig skare allierte som flittig gav gode råd. Tegneren Lurie i The Times ser forhandlingsbordet som et sjakkbrett, hvor Sovjet ven ter på USAs neste trekk. Tegningen er gjengitt etter en dansk versjon.
Men hvis den sovjetiske innflytelsen i den tredje verden for øvrig ble svekket av krigen i Afghanistan, tapte amerikanerne til gjengjeld terreng i Vest-Europa under president Reagan. Hans militante, antisovjetiske språkbruk vakte uro. Det ble en utbredt oppfatning i de vesteuropeiske sosialdemokratiene at amerikanerne ikke viste tilstrekkelig smidighet under rustningskontrollforhandlingene i Genéve. I Washington mente man på den annen side at denne europeiske kritikken opp muntret russerne til ikke å gjøre innrømmelser. At amerika nerne stod bak Reagan, viste de høsten 1984 ved å gjenvelge ham som president. Etter hans seier oppgav russerne sine krav om at N A TO skulle fjerne sine nye INF-våpen før de ville vende tilbake til forhandlingsbordet i Genéve. Til gjen gjeld forlangte de at SDI-problemene skulle tas opp med henblikk på en «avmilitarisering av rommet». Deres interesse for å få bremset det amerikanske SDI-programmet steg raskt etter at det sommeren 1984 lyktes amerikanerne å «skyte ned» en av sine egne ICBM-raketter, avfyrt fra California, fra en øy i den vestlige delen av Stillehavet.
Kunnskapseksplosjonen
«Nitti prosent av den samlede vitenskapelige kunnskaps mengde er blitt samlet inn innenfor de eldre forskernes ar beidsår», sa formannen i USAs nasjonale vitenskapsakademi, biokjemikeren Philip Handler i 1974. I etterkrigstiden fant det sted en kunnskapseksplosjon uten historisk sidestykke. Den hadde en av sine forutsetninger i den økonomiske rekordveksten som preget det nye industrisamfunnet. Det had de råd til å satse på utdanning og forskning; begge deler var også med på å fremme velstandsveksten. Kunnskapseksplosjonen hadde også en annen, dystrere forutsetning i det inter nasjonale rustningskappløpet, som mer og mer ble betinget av teknikk og forskning. Offisielt skilte man mellom sivil og militær forskning, på samme måte som man sondret mellom grunnforskning, målforskning og utvikling. I praksis var det vanskeligere å trekke grensene. Både gjennombrudd som tjente den rene erkjennel se og fremskritt som endret den daglige tilværelse, kunne stå i gjeld til den militære teknikk. En av radioastronomiens pio nerer var en britisk radarekspert. Operasjonsanalysen, som etter krigen ble tatt i bruk i industrien, distribusjonen, transportvesenet og selv administrasjonen, ble først utviklet i kampen mot Gorings bombefly og Donitz’ ubåter. Den sonarteknikken man eksperimenterte med i ubåtjakten, viste seg senere anvendelig til fosterscanning. I bestrebelsene for å forbedre radarteknikken under Annen verdenskrig ble man oppmerksom på de egenskapene silisium og germanium had de som halvledere. Man kom dermed til å bane veien først lor transistoren, deretter hele den eksplosive utviklingen innen for det elektroniske feltet. Omvendt forutså man ikke - da de første laserstrålene ble utviklet i 1960 - at de 20 år senere kunne tenkes brukt som «dødsstråler» mot atomraketter. Pentagon har blant mye annet vært med på å finansiere rent matematiske forskningsprosjekter ved amerikanske universi teter i håp om at en slik grunnforskning kanskje også ville kunne gi militære fordeler i form av bedre styringsmekanis mer til rakett- og missilvåpen. Defmitorisk er det lett å sondre mellom grunnforskning, målforskning og utvikling. Grunnforskningen har som formål
Med elektronmikroskopets evne til å forstørre opptil 200 000 ganger har dagens vitenskapsmenn kun net løse enda flere av livets gåter. Virusforskningen for eksempel ble først utviklet etterat man hadde fåttelektrommikroskopene i 1960-årene. Bruken av elektroner i stedetfor lysforå danne bilder ble senere videreutviklet, slik at man nå også kunnefåtredimensjonale mikroskopbilder, eller man kunne kombinere med røntgenstråler som vist i dette apparatet, den såkalte «Emma 4».
146
Kunnskapseksplosjonen
Baron Charles Percy (C.P.) Snow (1905-80), den britiske fysikeren og skjønnlitterære forfatteren som lanserte begrepet «de to kulturer» om naturvitenskapene og den litte rære kultur. Utsnitt av IMicolas Bentleys tegning i National Portrait Gallery, London.
å øke vår viten uten tanke for hva den kan brukes til. Målforskningen sikter mot å anvende og utdype våre kunnskaper med henblikk på løsning av bestemte problemer, som for eksempel kreftens bekjempelse. Utvikling er teknisk anven delse av den vitenskapelige forskningens resultater med hen blikk på fremstilling av bestemte produkter, for eksempel insulin ved hjelp av genspleising. Igjen blir det vanskelig å trekke grenser. Hvis man bruker antallet Nobelpriser som målestokk for forskningsinnsatsen, har USA og Storbritannia en klar ledel se med 70 prosent av samtlige vitenskapelige priser siden Annen verdenskrig. Noen av de amerikanske firmaene som satser mest på forskning, som IBM og Bell, registrerte i 80årene gjennomsnittlig ett nytt patent om dagen. Men når det dreier seg om utnytting av nye oppfinnelser, har japanerne og vesttyskerne vært langt mer effektive enn amerikanerne og særlig britene. I en forelesning i 1959 fremsatte den britiske forfatteren og vitenskapsmannen Charles P. Snow den påstand at det i det moderne samfunn hadde utviklet seg to kulturer som bare hadde liten kontakt med hverandre: den litterære og den naturvitenskapelige. I 1964 føyde han til en tredje: den sam funnsvitenskapelige. Hvis disse tre kulturene hadde liten kontakt med hverandre innbyrdes, var avstanden mellom forskningens verden og folk utenfor den for det meste enda større. Men forskningens resultater angikk alle, i fredstid mest håndgripelig innenfor kommunikasjonsteknikken og legevi tenskapen.
Legekunstens mirakler
De samfunnsmessig mest vidtrekkende resultater av legevi tenskapens innsats i vårt århundre er bruken av forskernes landevinninger på 1800-tallet ved massevaksinasjoner mot en rekke smittsomme sykdommer i de fattige landene, der størs tedelen av verdens befolkning bor (se bd. 18, s. 324 f). Denne storoffensiven mot epidemier, som tidligere opptrådte som masseutryddere, har vært av avgjørende betydning for en historisk enestående eksplosiv vekst i verdens befolkning. Den skyldes først og fremst at barnedødeligheten ble redu sert. Massevaksinasjoner er billige og kan gjennomføres av personell med beskjeden utdannelse - som de kinesiske barfotlegene. Men også i den industrialiserte verden fant det sted nye landevinninger i kampen mot smittsomme sykdommer. Tuberkulosen, som hadde vært 1800-tallets store folkesyk-
Legekunstens m irakler
dom, ble praktisk talt utryddet, kanskje særlig takket være bedre ernæring og boligforhold. Til gjengjeld fikk kvinnene nye muligheter til å kontrollere antall fødsler og dermed sin egen tilværelse ved innføringen av svangerskapsforebyggende piller i løpet av 60-årene. Ved siden av den forebyggende medisinens massevirkninger kan selv den rivende utviklingen innenfor den helbreden de legekunsten synes marginale, ja undertiden nesten som en luksuskunst for kunstens skyld, men for utallige mennesker betydde den nytt håp i tilværelsen. Legene fikk langt bedre midler til å kunne stille en tidlig og riktig diagnose. Fra midten av 1800-tallet hadde stetosko pet vært legens karakteristiske faglige attributt som hammer og ambolt var smedens. En østerriksk lege hadde banet veien for stetoskopet allerede på 1700-tallet etter å ha sett sin far banke på øltønnene for å høre hvor mye det var i dem. I løpet av 1960-årene ble stetoskopteknikken utviklet til ultralydscannere, som kunne følge fosterutviklingen hos gravide kvin ner og lokalisere skavanker i indre organer ved ekkografi. Siden århundreskiftet var det blitt mer og mer alminnelig å
147
148
Kunnskapseksplosjonen
Ultralydskanneren gjorde det mulig å foreta diagnostiske under søkelser med lydbølger, som har en så høyfrekvens at de ikke kan opp fattes av det menneskelige øre. Den avanserte teknikken bygger på samme prinsipp som man benytter ved ekkolodding, og betydde enda en stor landevinning for legeviten skapen. Dette bildet erfra Herlev Amtssygehus i Danmark.
anvende røntgenbilder i diagnoseteknikken. Men de har visse svakheter. Det er vanskelig å få fram kontraster når det dreier seg om «bløte» organer. Dette problemet ble overvunnet i løpet av 70-årene med utviklingen av den tredimensjonale såkalte CT- (Computed Tomography) scanneren, som i 1979 innbrakte sørafrikaneren Allan M. Cormack og briten Godfrey H. Hounsfield Nobelprisen. CT-scanning medførte blant annet muligheten for tidlige re diagnostisering av kreft, en avgjørende betingelse for hel bredelse. Det var en gjenstridig sykdom. Hver femte amerika ner døde av den, og sykdommen ble gjenstand for en omfat tende forskningsinnsats. Bevilgningene til kreftforskning i USA steg fra 230 millioner dollar i 1971 til en milliard i 1980. Forskningen førte - etter oppdagelsen av de såkalte oncogener, som kan utløse kreftaktig cellevekst - særlig i løpet av 80-årene til større forståelse av sykdommens karakter og der med også til bedre sjanser for helbredelse. Mens symptomene var ensartede, sykelig cellevekst, kunne man konstatere for skjellige årsaker og oppnådde ved bruk av forskjellige meto der høyst ulike resultater etter hvor angrepet satte inn. I noen tilfeller kunne kirurgiske inngrep stanse sykdommen, i andre tilfeller hjalp kjemoterapi, eventuelt kombinert med strålebe handling. Noen typer - som lungekreft og tarmkreft - var sivilisasjonssykdommer, i den forstand at de ble fremmet av bestemte røyke- og spisevaner. Men hvorfor var lungekreft mest utbredt i Storbritannia mens den sjelden rammet japa nerne, som til gjengjeld var mest utsatt for magekreft? Forsk ningen avfødte stadig nye problemstillinger. 2700 stoffer kom etter hvert under mistanke for å være kreftfremkallende. Men i andre tilfeller var det øyensynlig
Legekunstens m irakler
tale om virus, og i noen grad kunne kreft være arvelig betin get. Mer og mer rettet man oppmerksomheten mot kroppens eget forsvarssystem, og hvordan det kunne stimuleres til å bekjempe kreftcellene. I det hele tatt ble immunologien fra 1960-årene den kanskje mest perspektivrike grenen av legevi tenskapen. Men inntil sykdommen AIDS (Acquired Immune Deficiency Syndrome - ervervet immundefekt syndrom) begyn te å bre seg i 80-årene, vakte den ikke så stor oppmerksomhet utenfor legevitenskapelige kretser som kirurgenes mer d ra matiske fremstøt. Særlig vant hjertekirurgien terreng. Blod propper i hjertets kranspulsårer var i mange land en av de mest utbredte dødsårsakene. Blant annet ved utvikling av sikrere diagnoseteknikk og lunge-hjertemaskiner klarte man å redde stadig flere hjertepasienter ved kirurgiske inngrep. I de mest håpløse tilfellene begynte man fra 1967 å forsøke hjertetransplantasjoner. På forhånd hadde man siden 1954 gjennomført nyretransplantasjoner med et visst hell. Hjertet var vanskeligere å ha med å gjøre, og enda mer gjenstridig var leveren, lungene og bukspyttkjertelen. Men også når det dreide seg om transplantasjoner, måtte oppmerksomheten rettes mot immunsystemet. Det største problemet var ikke det kirurgiske, å operere inn et nytt organ, men å hindre kroppen i å «støte det fra seg» etterpå. Man gjorde imidlertid frem skritt i løsningen av dette problemet etter hvert som man fikk bedre innsikt i vevstyper og i mulighetene for å manipulere immunsystemet på farmakologisk måte. Studiet av kroppens biologi og fysiologi viste også vei til forebyggelse av noen av de sykdommene som det var vanske lig å helbrede. Som kreft var hjertesykdommer betinget av
149
77/ venstre: Hjerteoperasjoner ble på grunn av ny viten og ny teknikk snart en normal foreteelse på de fleste sykehus, og i 1 967 ble den første vellykkede hjertetransplan tasjonen utført. Det var den sørafri kanske legen Christiaan Barnard (f. 1 922) - tilh ø yre -so m foretok den. (Se også s. 1 69.)
150
Kunnskapseksplosjonen
Sykehusenes utstrakte bruk av tek niske hjelpemidler medførte at man kunstig kunne holde liv i et men neske. Det utløste en diskusjon om hjernedød. Denne barske satiren av fenomenet stod i Chicago Tribune i 1 985.
livsstil og kostvaner. Mens man konstaterte det høyeste antall hjertetilfeller i Øst-Finland, fikk grønlenderne for eksempel så å si aldri blodpropper.
Kroppens kjemi
Oppdagelsen av DNAs strukturer har sannsynligvis «åpnet flere dører i den vitenskapelige forskningen enn noen annen oppdagelse i de siste 80 årene» (Mangel & Weisse). «DNAmodellen har betydd mer for biologiens utvikling enn noen annen enkelt oppdagelse i vårt århundre» (Maaløe). Så høyt har man vurdert den dobbeltspiralmodellen av DNA-molekylet som James Watson og Francis A. Crick presenterte i Cambridge i 1953 (se bd. 18, s. 308f). Den banet veien for bryting av den genetiske koden, i 1968 belønnet med Nobel prisen. Men utenfor fagkretser vakte oppdagelsen større oppmerksomhet først da man ble klar over at den også åpnet muligheter for manipulasjon med arveanleggene, for genetic engineering ved kunstig sammenkopling av arveegenskaper gjennom genspleising, til og med fra forskjellige arter, en prosess som har vært sammenliknet med filmspleising. Man begynte å øyne muligheten for at Aldous Huxleys fremtids-
fantasi Vidunderlige nye verden kunne bli virkelighet. Man kun ne ha spart seg disse bekymringene. I slutten av 70-årene oppdaget molekylærbiologene at de såkalte eukaryotiske or ganismene, fra encellede mikrober med cellekjerner - som amøber og gjærceller - til høyerestående dyr oppførte seg annerledes enn bakterier. Dekodingen hos dem var totrinns. Foruten transkripsjonsmolekylet RNA opptrådte det hos eukaryotene et pretranskripsjonsmolekyl RNA. Mellom de to typene «forsvant» flere tusen nukleotider (genledd). Man kalte dem introner, men var inntil videre usikre med hensyn til deres funksjoner. I den videre utforskningen av disse bitro nene gjorde den amerikanske forskeren Thomas Cech ved Colorados universitet i 1982 den forbløffende oppdagelsen at ikke bare protein, men også nukleinsyre kunne opptre som selvkatalysator ved molekyldannelse. Spørsmålet var om man her hadde funnet forklaringen til livets opprinnelse på Jorden. «Sondringen mellom liv og ikke-liv er kanskje kunstig. Vi står nok heller overfor et continuum (noe uavbrutt, vedvaren de) enn overfor et enten-eller», erlærte en ledende ameri kansk molekylærbiolog på en internasjonal kongress i midten av 80-årene. Men de lærde var fortsatt uenige om hvor over gangen hadde funnet sted. Noen mente den hadde skjedd i leirkrystaller, andre i en livsutviklende «suppe». Livets dy peste hemmelighet var fortsatt like skjult. Med hensyn til den genetiske manipulasjonen var det ikke så mye Huxley som risikoen for at man uforvarende kunne komme til å frembringe nye, farlige bakterier som kom ut av kontroll, som bekymret vitenskapsmennene. At genspleisingen også stilte mindre dystre fremtidsperspektiver i utsikt, viste seg i løpet av 70-årene. M an lyktes i å fremstille bakteri er som var programmert til å produsere insulin, og andre som kunne spise olje, samt en vaksine mot munn- og klovsyke. M an eksperimenterte også med biotekniske metoder in nenfor produksjonslivet. I landbruket ble det gjort forsøk på å fremstille mer produktive og sykdomsresistente planter ved genspleising. Det ble imidlertid av de fleste agronomer ansett som en besværlig og ikke særlig hensiktsmessig omvei til fored ling. M an hadde fra arilds tid nådd ypperlige resultater ved krysninger. Denne teknikken ble forbedret ved cellekrysning. M an eksperimenterte med vekster som kunne overleve in sektmidler og planter som kunne unnvære nitrogengjødsel. I 1978 lyktes man i å fremstille en «pomatplante», en krysning mellom poteter og tomater. Det ble også utviklet en tobakksplante som kunne motstå insektangrep.
152
Kunnskapseksplosjonen
Laser-teknikken kunne brukes innenfor en lang rekke områderfra moderne våpenteknikk til lege vitenskap. Heranvendes teknikken under en øyeoperasjon der pasien tens netthinne har løsnet på grunn av sukkersyke. Ved hjelp av laser strålene kan netthinnen «sveises» på plass. Behandlingen erambulant og kan utføres av én spesial utdannet kirurg. Samme operasjon krevde tidligere et helt team av kirurger og operasjonssøstre- og et langvarig sykehusopphold for pasienten. Bildet er tatt på det østtyske universitetssykehuset i Greifswald i 1 977.I
I skadedyrbekjempelsen grep man videre til forsøk med biologiske midler etter at kjemikalienes skadelige miljøvirkninger ble stadig mer foruroligende. Visse vepser og sopper viste seg ytterst effektive til beskyttelse av en rekke vekster. Men når det dreide seg om virussykdommer, kunne molekylærbiologene gi en håndsrekning. Det var også i sykdomsbekjempelsen at genteknikerne gav de største forhåpningene i menneskets verden. Immunsyste-
Laser og p a rtik le r
153
met kunne styrkes på kunstig måte ved de såkalte monoklonale antistoffene, som ble programmert til å ettersøke bestem te sykdommer. Fremstillingen av kunstig interferon virket lovende. I 1957 konstaterte briten Alick Isaacs og sveitseren Jean Lindenmann at celler som ble angrepet av virus, utskilte et protein som virket beskyttende mot andre virusinfeksjoner. Til forskjell fra antistoffer kunne det bekjempe flere typer angrep, blant annet ved å stimulere produksjonen av hvite blodlegemer. Men det store problemet var å fremstille inter feron i tilstrekkelig ren tilstand til å være klinisk anvendelig. I kreftbekjempelsen øynet man også nye muligheter i å kombinere bruken av monoklonale antistoffer med laserstrå ler, et av de nye redskapene fysikerne stilte til rådighet for legevitenskapen. Laser og partikler
Laser (Light Amplijication by Stimulated Emission of Radiation lysforsterkning ved stimulert stråleutsendelse) ble første gang vist av Thomas M aiman på Hughes-laboratoriet i USA i 1960. Ved å anvende rubinkrystall som medium i en resonator med to hulspeil oppnådde Maiman med blitzbelysning en stråle som både var mye tynnere og mye skarpere enn almin nelige lysstråler, og fremfor alt «koherent», det vil si at for skjellige atomers strålebidrag skjer i takt med hverandre. Snart etter fremkalte A. Javan ved Bell-laboratoriet den samme virkningen med en blanding av helium og neon som medium. Det ble begynnelsen til en utvikling som etter hvert ikke bare fikk betydning for den fysiske og biologiske grunn forskningen, men som fant praktisk anvendelse på en rekke ytterst forskjelligartede områder: i sveiseteknikk og forurensningsmåling, til strekkoding ved supermarkedenes kassaap parater og presisjonsmålinger over astronomiske avstander på flere hundre millioner kilometer, til analyse av forbrenningsprosesser og sending av telefonsamtaler eller Ijernsynsprogrammer, til antirakettvåpen og jordskjelvprognoser, til presisjonsstyring av bomber og mikrokirurgi. I 1980-årene ble laserstrålen brukt som skalpell ved operasjoner på stem mebåndet og som sveiseflamme til å feste en netthinne fast til øyet. Bloduttredelser kunne brennes bort med laserlys og blodpropper lokaliseres ved å føre optiske fibre inn i blodåre ne. Laserstråler kunne fokuseres ned til en tusendels millime ter i diameter og nå en intensitet ti milliarder ganger sollysets. Mens laserforskningen slik ble tatt i bruk på en hel rekke områder, var det vanskeligere å øyne den praktiske betyd ningen av en annen gren av fysikken som opptok mange vi-
Laserteknikken har også funnet anvendelse på det mer jordnære plan. Dette såkalte EAN -strekkodesystemet-en utvetydig prismerking a vda g lig varer-g ire n fo r enkling av arbeidet i kassen.
9 780600 500247
154
Kunnskapseksplosjonen
tenskapsmenn og slukte store bevilgningen atomfysikernes utforskning av de såkalte elementærpartiklene, det vil si par tikler som er mindre enn atomkjernene. For mange atomfysikere hadde utviklingen av atomvåpen forårsaket store sam vittighetskvaler. Noen av dem forlot til og med atomfysikken for å vie seg til andre vitenskapsgrener. Andre søkte å oriente re sin vitenskap mest mulig i retning av grunnforskningen, den rene erkjennelse. Enten det var på grunn av «det store syndefallet», som la en demper på forskernes entusiasme, eller fordi de «lette» oppdagelsene allerede var gjort innenfor atomfysikken, kom den i de første 20—30 årene etter Hiroshi ma til å stå i skyggen av biologien. I løpet av 70-årene skjedde det imidlertid gradvis nye gjennombrudd. De kom innenfor partikkelforskningen. I 30-årene regnet fysikerne med lire elementærpartikler: elektroner, protoner, nøytroner og nøytrinoer. I en enkel atommodell kretset negativt ladde elektroner rundt en atom kjerne som inneholdt positivt ladde protoner og elektrisk nøytrale nøytroner - derav betegnelsen - omtrent som plane tene kretser rundt solen. Nøytrinoen var en elektrisk nøytral elektron. Denne modellen ble avløst av en mer komplisert oppfatning av atomet etter hvert som man i 50- og 60-årene oppdaget at protoner og nøytroner tilhørte en omfattende familie som man begynte å kalle hadroner. Det skjedde så en ny forenkling med teorien om kvarken. Det så ut til at alle hadroner var kombinasjoner av tre slags kvarker. I løpet av 70-årene fant man fram til tre grunnenheter, kvarker, gluoner og leptoner, materiens minste moduler, mente fysikerne i det minste inntil begynnelsen av 80-årene. Protoner og nøytroner var sammensatt av kvarker og holdt sammen av gluoner (av engelsk glue = klister). Leptonene opptrådte i elektroner. Å ha findelt atomene ned til deres minste bestanddeler gav imidlertid i seg selv ikke svaret på hvordan de fungerte. I så henseende presterte to atomfysikere, Steven Weinberg på Texas University og pakistaneren Abdus Salam på instituttet for teoretisk fysikk i Trieste i 1976 et gjennombrudd som viste nye veier for erkjennelsen. Fysikerne opererer med fire typer naturkrefter: tyngdekraften, elektromagnetisme og to krefter som opptrer i atomkjernen, den «sterke kjernekraften» —som binder atomkjernene sammen - og den «svake» - som opptrer i visse typer radioaktivitet. Det lyktes Weinberg og Salam å utarbeide en matematisk enhetsbeskrivelse som dekket elek tromagnetismen og «den svake kraften». Bedriften, som ble belønnet med Nobelprisen i 1979, er blitt sidestilt med den
Universets g å te r
britiske fysikeren James Clerk Maxwells matematiske enhets beskrivelse av elektrisitet og magnetisme, som kom til å bane veien for telefonen, radioen, fjernsynet og den videre elektro niske utviklingen. Hvilke perspektiver hadde Weinberg og Salam åpnet? Spør igjen om 50 år, svarte en av de ledende kvarkforskerne. I 1983 lyktes det CERN - det europeiske senteret for høyenergiteknikk i Genéve - eksperimentelt å bekrefte Weinberg og Salams teori. Men for å komme lenger hadde de bruk for en ny superakselerator i en 27 km lang tunnel til 550 millioner dollar. Og ennå var man langt fra «den store enhetsteorien» som sammenfattet alle fire naturkrefter og som Albert Einstein hadde drømt om. Det viste seg vanskelig å forene tyng dekraften med de tre andre kreftene. Men det kunne være forutsetningen for å finne svaret på selve universets skapelsesgåte. Alt i alt hadde det imidlertid på nytt kommet sterk bevegelse i den teoretiske fysikken i midten av 80-årene.
Universets gåter
Atomfysikernes arbeid med stoffets minste bestanddeler ble mer og mer koplet sammen med astronomenes og astrofysikernes utforskning av det største, selve universet. Det var naturens eget kjempelaboratorium astrofysikken åpnet. Nye
155
Motstående side: Den pakistanske fysikeren Abdus Salam (f. 1 926) mottok i 1 979 Nobelprisen i fysikk sammen med Steven Weinberg (f. 1 933) og Sheldon L. Glashow for utviklingen av en enhetlig teori for elektromagnetisk og svak vek selvirkning. Iført sitt hjemlands eksotiske drakt med turban og snabelskotaler professor Salam her i Stockholms rådhus under middagen etter prisutdelingen.
Avanserte radioteleskoper gav oss fra midten av 1960-årene stadig større kunnskap om universet. A st ronomene kunne nå fotografere fenomener hviseksistens man tid ligere bare ante. Dette fotografiet viser en stjernetåke i stjernebildet Svanen.
156
Kunnskapseksplosjonen
Fotografi av en såkalt pulsar, det vil si en radiokildesom regelmessig senderstrålingsimpulserfra det ytre univers. Pulsårene er rester etter supernovaeksplosjoner, stjerneeksplosjoner, som harfunnet sted for kanskje tusener av år siden.
teorier, ny forskning og nye instrumenter forandret stadig verdensbildet. Men flere og flere iakttakelser bestyrket teori en om at det universet vi kjenner, oppstod for om lag 1500 milliarder år siden ved en kjempeeksplosjon, the Big Bang. Ved det store smellet var en stoffmengde av ufattelig tetthet blitt sprengt til alle kanter og etter hvert blitt til alle de galak ser og alt det interstellare støv som utgjør det iakttakbare univers. Galaksene har siden fortsatt med å bevege seg bort fra hverandre med en hastighet som stiger med avstanden. På 1500 millioner lysårs avstand er den for eksempel 30 000 km i sekundet. De fjernest observerbare himmelobjektene er milliarder av lysår borte. Det man iakttar med den moderne astronomis radioteleskoper er således fenomener som har funnet sted for milliarder av år siden. Teorien om det store smellet bygger på den amerikanske astronomen Edwin Hubbles utforskning av galaksene i 1920årene. På bakgrunn av den viten man ervervet om atomkjer nenes reaksjoner ved høye temperaturer under arbeidet med å fremstille atombomben, satte den russisk-amerikanske fysi keren George Gamow i 1948 fram den teori at universet hadde bestått av nøytroner som hadde eksplodert under eks tremt høye temperaturer. En følge av dette måtte være at universet stadig var gjennomtrengt av mikrobølgestråling, det vil si radiobølger i centimeter- og millimeterområdet. En stråling ble faktisk konstatert av de to amerikanske forskerne i 1967, og deres oppdagelse ble ansett som en epokegjørende bekreftelse av Big Bang-teorien. Den ble ytterligere under bygd ved målinger fra satellittbårne radioobservatorier i de følgende årene, og ved atomforskernes bekreftelse av Weinberg og Salams kraftteori, ble den i begynnelsen av 80-årene ansett som «alminnelig godkjent» (Stromgren). Hva som egentlig skjedde i den første brøkdelen av det store smellets første sekund, var imidlertid stadig uoppklart. Men viten skapsmenn som Edward Witten fra Princeton University og Michael Green fra Queen Mary College i London åpnet i 80-årene nye, forbløffende perspektiver. Ny apparatur, nye radioteleskoper og optiske kjempeteleskoper førte til oppdagelse av hittil ukjente fenomener, i 1963 de såkalte kvasarene, meget fjerne kilder til usedvanlig kraftig radiostråling, i 1980 pulsårer eller nøytronstjerner, hvis stofftetthet ble anslått til 600 millioner tonn pr. kubikkcentimeter. Tjue år før hadde Gamow regnet med «bare» 100 millioner tonn pr. kubikkcentimeter i den urkulen som det store smellet hadde gått ut fra. Noen stjerner sendte ut radiosignaler med så korte og regelmessige mellomrom at de måtte være ganske
På oppdagelsesferd i solsystem et
1 57
Romsonden Marimer-6, en av en serie amerikanske romsonder som ble sendt ut i rommet i slutten av 1 960-årene og begynnelsen av 1 970-årene. Via fjernsynskameraer og avanserte måleinstrumenter sendte romsonden et stort antall fotografier og data tilbake til J o r den. Meget av kunnskapene om planetene Mars, Venus og Merkur skyldes Mariner-prosjektet.
små. De ble døpt pulsårer. Når stofftettheten er så stor at den holder tilbake lysets stråler, kan ikke himmellegemene sees, men kan beskrives som «sorte hull». Men stofftettheten kunne også være så liten at den ble umulig å iaktta. Likevel kunne dette «stjernestøvet» kanskje romme større stoffmengder enn de iakttakbare galaksene. I midten av 80-årene talte man om en «mørk masse» som fylte det tomme rommet i og mellom galaksene. Kanskje var universets samlede masse 40 ganger større enn hittil antatt. Noen forskere mente at man ennå bare hadde kjennskap til tre prosent av hele universet.
På oppdagelsesferd i solsystemet
Mens det fjerne universet syntes å bli lengre og mer gåtefullt jo dypere man trengte inn i det, fikk astronomene takket være den nye teknikken et langt mer pålitelig kjennskap til solsyste met. Den første amerikanske månereisen i 1969 ble innled ningen til en periode som har vært sidestilt med de store opp dagelsesreisene på 1400- og 1500-tallet. Ved hjelp av satellit ter, romreiser, romsonder og flittig bruk av datamaskiner, samlet forskerne inn et vell av nye opplysninger både om so-
158
Kunnskapseksplosjonen
Jupiter fotografert fra Voyager 1 i februar 1979. Nede til venstre sees Jupiters orangefargede måne.
len og planetene som kretser rundt den. De kom ut for atskilli ge overraskelser, først og fremst en langt større mangfoldighet av fenomener enn ventet. De innerste planetene kjente man best. Men man fikk vite mer om de atmosfæriske forholdene på Mars og Venus så vel som om overflateforholdene på Merkur. To ubemannede Viking-ekspedisjoner til Mars kunne fra 1976 punktere alle myter om marsboere. Mer oppsiktsvekkende var de resultate ne som romsondene Voyager 1 og Voyager 2 sendte hjem først fra Jupiter, deretter fra Saturn fra 1979. Begge disse kjempeplanetene viste seg å ha flere måner enn man hadde visst fra før, og selv de man kjente var mer forskjelligartet enn hittil antatt. Jupiters lo hadde sterkt aktive vulkaner. Saturns store måne Titan minnet om Jorden i dens tidligste barndom. Dens atmosfære rommet tallrike komplekse organiske molekyler, selv om dens lave temperatur (-200 °G) gjorde eksistensen av liv utenkelig. Det var noe bedre muligheter på Jupiters måne Europa, fordi det var dype spalter i dens fem kilometer tykke islag. De aller største overraskelsene fant imidlertid astronomene i Saturns ringer. Også de viste seg å være langt flere og langt mer avvekslende enn man hadde forestilt seg på forhånd. Etter hvert som det enorme observasjonsmaterialet blir sam-
Den dynamiske jord
159
let inn og analysert, kan de kanskje gi svar på en hel rekke uoppklarte spørsmål iJordens egen historie, både vedrørende dens opprinnelse og angående så heftig omdiskuterte proble mer som dinosaurenes og en hel rekke andre dyr og planters «plutselige» forsvinning for cirka 65 millioner år siden. Den fjerne Uranus leverte nye overraskelser da Voyager 2 nådde den ijanuar 1986.
Den dynamiske jord
Jorden vi går på, var umiddelbart tilgjengelig for forskerne. Likevel holdt den hardt på sine hemmeligheter. Også her kom ny teknikk og ny teori forskerne til hjelp. Men hva som foregikk i dens innerste, viste seg vanskelig å avsløre, og selv de mest observerbare hverdagsfenomener som været, kunne være brysomt gjenstridige når det gjaldt forutsigelser. Det lyktes imidlertid i det minste å kaste nytt lys over Jo r dens historie og i en viss forstand bekrefte en teori som tid ligere var blitt avvist av geofysikerne som fri fantasi. Den tys ke geografen Alfred Wegener, som i 1930 omkom på Grøn lands innlandsis, hadde i 1915 postulert at Sør-Amerika og Afrika opprinnelig hadde hengt sammen, i likhet med ØstGrønland og Norge. Havbunnsboringer i Sør-Atlanteren 55 år senere viste at de eldste sedimentene på havbunnen ble cirka 50 000 år eldre for hver kilometer man fjernet seg fra den midtatlantiske oseanryggen, som strakte seg fra Jan Mayen i nord til Tristan da Cunha i sør. Under press fra havbunnssedimentenes voksende trykk ble de såkalte konti nentalplatene presset lenger og lenger fra hverandre. Andre målinger, blant annet av havbunnens magnetiske mønstre, viste at det skjedde en havbunnsspredning, som i den atlantis ke Reykjanes-ryggen hadde en hastighet på en centimeter i året på hver side av midtlinjen, og i den østpacifiske ryggen på mer enn fem centimeter. Både Atlanterhavet og Stilleha vet ble med andre ord bredere og bredere. Ved å regne bak lengs kom man til at Nord-Amerika og Vest-Afrika hadde begynt å seile fra hverandre for cirka 200 millioner år siden, mens dinosaurene fremdeles vandret rundt på jorden. Skils missen mellom Norge og Grønland skulle derimot først ha begynt etter deres utslettelse for 65 millioner år siden. Austra lia og Sydpolen hadde hengt sammen enda lenger. Det lyktes også å finne en forklaring på hvordan denne kontinentaldrif ten foregikk ved forskyvninger i havbunnen. At oseanryggene var i bevegelse, fikk man gang på gang ytterst håndgripelige bekreftelser på gjennom jordskjelv og
Skjematisk fremstilling av hvordan kontinentene på Jorden har fjernet seg fra hverandre. Øverste tegning viser hvordan vår klode så ut for cirka 200 millionerårsiden, dernestfor 135 millioner siden, for 65 millioner årsiden og nederst slik den ser ut i dag.
Den dynamiske jord
vulkanutbrudd nettopp i de områdene der oseaniske og kon tinentale plater grenset opp til hverandre, som ved stillehavskysten og Island. I 1980 eksploderte Mount St. Helens i den amerikanske stillehavsstaten Washington, og to år etter send te vulkanen El Chicon i Mexico 500 millioner tonn støv, aske og svoveldioksid ut i stratosfæren. I 1985 ble en stor del av Mexico City ødelagt i en jordskjelvkatastrofe, og en by på 20 000 innbyggere begravet i mudder under et vulkanut brudd i Colombia. I løpet av 60-årene fikk forskerne bedre innsikt i forutset ningene for den vulkanske aktiviteten gjennom den såkalte platetektoniske teorien. Den går ut på at den ytterste delen av jordskorpen er en mosaikk av store, stive plater som flyter på et tykt lag av glødende varme, smeltede bergarter. Av og til bryter magma fra denne «kappen» fram til overflaten. Når det ville skje, kunne man imidlertid ikke forutsi, på samme måte som «vi blankt må erkjenne at vi stadig vekk vet nesten ingen ting om selve de kreftene som holder bevegelsen i kjempeplateneigang» (Noe-Nygaard). Derimot kunne man si en del om virkningen av vulkanut brudd. I det minste fikk den kjempeskyen El Chicon sendte opp i luften skylden for både usedvanlig kulde i California og Grønland og en kvelende hetebølge i New York. Noen forske re har til og med søkt årsaken til den siste istiden i et kjempevulkanutbrudd på Sumatra for 20 000 år siden. At atmo sfæren er følsom overfor store vulkanutbrudd, fikk man et bastant bevis for ved Krakatoas utbrudd i 1883. Men så mange variabler inngår i klimaet at det er vanskelig å veie de enkeltes innflytelse. At det også er vanskelig å forutsi hvordan været vil bli, er en kjent sak. Siden det store globale atmosfæreprogrammet ble lansert i begynnelsen av 60-årene av en meteorologisk verdensorganisasjon, skjedde det riktignok store fremskritt, men selv med nye tekniske hjelpemidler som værsatellitter og det nye europeiske værutsiktsenterets Cray-1 superdatamaskin, var det grenser for hvor langt man kunne komme. En ti-dagers prognose krevde 500 milliarder beregninger, og datainnsamlingene var særlig utilstrekkelige på havene. Etter 1977 ble holdbare prognoser vanskeliggjort av at de såkalte jetstrømmene, som ble oppdaget under Annen verdenskrig, av ukjente årsaker begynte å gjøre avstikkere mot sør i stedet for å holde seg til sin normale vest-øst-retning, med voldsomme utslag i været til følge. På samme måte var det beheftet med stor usikkerhet å spå om klimautviklingen. Systematiske målinger etter 1958 viste en stigning i atmosfærens kulldioksidinnhold fra 316 ppm
161
Motstående side: Island ligger på den midtatlantiske ryggen som strekker seg fra Jan Mayen i nord via Island og Azorene til Tristan da Cunha og Antarktis i sør. Denne ryggen forskyver seg stadig litt og forårsaket et vulkanutbrudd på Heimaey i 1973. Bildet er tatt i byen Vestmannaeyjar som ble nesten dekket av aske og lava.
(milliondeler) til 336 ppm i 1980, altså på vel 6 prosent mot anslagsvis 15 prosent i de foregående hundre år. Den ble satt i sammenheng med det sterkt voksende forbruket av de fossile brennstoffene kull og olje så vel som med ryddingen av store tropeskoger. Den svenske kjemikeren Svante Arrhenius had de allerede i forrige århundre påpekt at en stigning i atmo sfærens kulldioksidinnhold ville føre til en «drivhuseffekt» som fikk gjennomsnittstemperaturen til å stige. Det var noen lunde enighet blant forskerne om at en fortsatt utvikling i samme retning kunne medføre en fordobling i løpet av de neste hundre år, og at det ville føre til en temperaturstigning på 2,8 grader. Men det var uenighet både om hvorvidt utvik lingen kunne fortsette i samme takt og om hva virkningene kunne bli. M an pekte både på ulemper og fordeler. En smel ting av ismassene i den vestlige delen av Sydpolen kunne gradvis få verdenshavenes overflate til å stige seks meter. Mellom 1957 og 1982 målte man en årlig stigning på om lag tre centimeter. Det ville komme mer vann i Nilen og Niger, men mindre i Huanghe, Tigris-Eufrat, Zambezi og Colora do. Mens gjennomsnittstemperaturen bare ville stige to gra der i tropene, kunne den bli sju grader høyere i Thule og på Svalbard.
Livet og mennesket
Vitenskapen kastet ikke bare nytt lys over det eldgamle pro blemet Jordens skapelse, men satte også fram nye svar på spørsmålet om livets opprinnelse. Ved å kombinere molekylærbiologiens innsikt med geologenes målinger, kom man til det resultat at de første livstegn på Jorden, de såkalte stromatolitter, uralger, var omkring 3,5 milliarder år gamle. Om kring en milliard år etter Jordens dannelse begynte det under påvirkning av den sterke energitilførselen som jord overflaten var utsatt for i form av ultrafiolett stråling fra so len, radioaktivt nedfall og voldsomme lynnedslag - å dannes aminosyrer i urhavet - eller urleiren. De utviklet etter hvert molekyler som kunne danne kopier av seg selv, livets kjenne tegn. Noen vitenskapsmenn mente til og med at man kan se de første indirekte sporene av liv allerede i de eldste kjente Jellformasjonene, de 3,8 milliarder år gamle Isua-Jellene på Sørvest-Grønland. De viser en forminsking av karbon 13isotopen i forhold til det lettere karbon 12, noe som pleier å være karakteristisk for organiske prosesser. En milliard år senere forekommer de første proalgene. Med de blågrønne algene som opptrådte for 3,2 milliarder år si-
Livet og mennesket
163
den, oppstod organismer som kunne tilføre atmosfæren oksy gen ved å skille ut hydrogen fra vann. Mye, mye senere, for knapt 1,5 milliarder år siden ble de første eukaryotiske cellene utviklet, og alle senere høyere organismer, inklusive mennes ket, nedstammer fra disse. Mennesket selv var en nykomling. I løpet av 1970-årene skjedde det et skred i vår viten om de eldste menneskeliknende vesenene gjennom en rekke sensa sjonelle funn, først og fremst i Øst-Afrika. De flyttet mennes kets opprinnelse flere millioner år lenger tilbake i tiden enn man tidligere hadde regnet med. Pionerene i dette arbeidet var den britiske Leakey-familien og amerikaneren Don Johanson. Til denne forskergruppens epokegjørende funn hører en hodeskalle av en såkalt Homo habilis, et «redskapsmenneske», ved Turkanasjøen i Kenya i 1972, som etter mye strid blant de lærde er blitt aldersbestemt til 1,8 millioner år. Vide re har vi Johansons «Lucy», et over tre millioner år gammelt kvinneskjelett funnet i 1971 i Etiopia, og Mary Leakeys funn av 3,7 millioner år gamle forsteinede fotspor i Laetoli i T an zania i 1976. De gav uomtvistelige bevis for at «overgangsmennesker» som gikk på bakbeina levde i Afrika så langt til bake. I 1984 fant man endelig et fullstendig skjelett av en Ho mo erectus ved Turkanasjøen. Antropologene ble mer og mer tilbøyelige til å tillegge den oppreiste gangen avgjørende betydning for menneskets ut vikling snarere enn hjernens størrelse. Ved å gå på to og få Den britiske arkeologen og antro pologen Mary Leakey, gift med Louis Leakey (se bd. 1, s. 13ff), i Olduvai-slukten iTanzania. Det var her hun gjorde sitt epokegjørendefunn i 1976.
Dette kraniet aven kvinnestammer fra en vel tre millioner år gammel damesom Donald (Don) Johanson og Tom Gray fant i Etiopia i begynnelsen av 1970-årene. Hun var cirka 11 5 cm høy og omkring 25 år gammel da hun døde. De kal te henne «Lucy» etter Beatlessangen Lucy in the Skies w ith Diamonds som var meget populær på den tiden (se illustr. bd. 1,s.20).
164
Kunnskapseksplosjonen
hendene fri oppnådde overgangsmennesket en rekke fordeler i forhold til sine apeslektninger. Det begynte samtidig å for mere seg raskere. Om det var en sammenheng, er omdisku tert. På den ene side ble fødslene vanskeligere, så fosteret måtte fødes tidligere og tidligere. På den annen side ble mo rens mulighet til å sørge for avkommet sitt bedre, og i motset ning til andre pattedyr hadde hun ingen begrenset brunsttid. Hennes kjønnsorganer ble skjult av den oppreiste gangen, mens mannens ble synlige. Hvilke konsekvenser det kan ha hatt for formeringen og familiemønsteret er omstridt. Nøyaktig når og hvordan overgangsmenneskene fant på å gå på bakbeina, var også stadig usikkert. Det var et hull på fire millioner år mellom Laetoli-sporene og de siste svake sporene av en eventuell forløper for mennesket. Den britiske zoologen Alister Hardy foreslo at våre forfedre i denne perio den levde i havet og ble langstrakte av å svømme. Vår nakne hud og kvinnenes fettlag under huden skulle være minner om dette. Den franske forskeren Yves Coppens mente derimot at geologiske forskyvninger gjorde det av med regnskogen i Øst-Afrika. Savannen fikk for sju millioner år siden forfedre ne våre til å reise seg opp for bedre å se fiender og bytte, mens apene ble oppe i trærne i Vest-Afrika. Denne teorien er imid lertid blitt avvist av den amerikanske bevegelsesanatomen Owen Lovejoy, som hevder at et nytt formerings- og paringsmønster må ha vært det primære. De første sporene av redskaper er to millioner år gamle. Når ilden ble tatt i bruk, er mer usikkert. Den var med sikker het i bruk for en halv million år siden, men muligens også langt tidligere. Når våre forfedre begynte å snakke, er også sterkt omdiskutert. Man fant imidlertid spor av talesentre i Broca-området av venstre hjernehalvdel i Turkana-kraniet.
Chips og likninger
Innenfor så å si alle de vitenskapsgrenene som er omtalt i det foregående, ble forskningen hjulpet fram av de nye redskape ne som de fikk stilt til rådighet i de elektroniske datamaskine ne. På dette området skjedde det et sprang i utviklingen da de integrerte kretsene avløste transistorene i annen genera sjons datamaskiner. Den nye epoken begynte i 1959, da det lyktes to amerikanere, K. S. Kilby hos Texas Instruments og R. H. Noyce hos Fairchild Semiconductor å konstruere og forbinde transistorer med hverandre på ett og samme halvlederkrystall. De åpnet dermed døren for en utvikling som det i midten av 80-årene ennå ikke var mulig å se enden på. Man
Chips og likninger
165
«Jeg harfunnetfeilen! En fu llste n dig foreldet komponent». Computer-alderen karikert av tegneren Wolter i Kieler Nachrichten.
hadde da i den miniatyriseringsprosessen som hadde begynt i 60-årene nådd fram til en «pakketetthet» på mer enn 100 000 transistorer på en «chip» på en kvadratcentimeter, men grensen var langt fra nådd. Miniatyriseringen innebar både at datamaskinene ble ras kere og at de kunne klare større og større oppgaver. Den mest avanserte superdatamaskinen, Cray 2 - konstruert av den amerikanske spesialisten Seymour Cray i Minneapolis - kun ne klare en milliard utregninger i sekundet. Cray 1, som ble brukt i den europeiske værtjenesten, kunne «bare» overkom me 250 millioner. Det var imidlertid nok til at den på en halv time kunne beregne problemer i forbindelse med en todimen sjonal luftstrøm over en flyving for en pris på 1000 dollar. De samme operasjonene ville med den tilgjengelige teknikken i 1957 ha tatt 30 år og kostet ti millioner dollar. De nye chipsene ble fremstilt av silisium som var utvunnet av vanlig sand fra stranden, og ble derfor så billige at man kunne innføre datamaskiner på alle mulige områder. De kunne brukes til styring av supertankere og fly, til siktemekanismer og robotkontroll i automatiserte fabrikker. Trykknapptelefoner og radioapparater ble utstyrt med lagerchips slik at de kunne huske numre og stasjoner. M an fremstilte armbåndsur med 5000 transistorer og lommeregnere med 20 000. M an utviklet «kunstig intelligens» i datamaskiner som kunne spille sjakk og backgammon (et amerikansk terningspill) i verdensklasse. Man eksperimenterte med maskiner til oversettelser. Miniatyriseringen var ikke den eneste veien til å øke tem poet. Man forsøkte å sette det opp ytterligere med parallellstrukturer som kunne prestere mange sideløpende beregninger. Det eksisterte imidlertid et absolutt tak for hvor langt
Motstående side: Dette skjelettet av Homo erectus - det oppreiste menneske-som er cirka 1,6 m illio ner årgammelt, blefunnet vedTurkana-sjøen i Kenya i 1 984. Man mener at det moderne menneske nedstammer fra Homo erectus, som for cirka 600 000 år siden kunne lage et brukbart redskap og hadde lært seg å gjøre opp ild. Dette eksemplaret er 168 cm høyt. (Se også bd. 1, s. 21 ff.)
166
Kunnskapseksplosjonen
Science fic tio n - filmenes vidunde re, robotene, ble etter hvert tatt i bruk i det virkelige liv, foreksempel i industrien, hvor de utførte et rasjonelt, nøyaktig og tidsbe sparende arbeid. Denne roboteh arbeider ved samlebåndet i Volkswagen-fabrikkene i Hannover. Foto fra 1979.
man kunne nå med transistorer. De ville ikke kunne bli raske re enn elektronenes hastighet i en halvleder. Man begynte derfor fra midten av 80-årene å eksperimentere med optiske datamaskiner, der elektrisitet ble erstattet av laserstråler. Man skulle på den måten kunne oppnå hastigheter som var tusen ganger høyere enn i de raskeste transistordatamaskinene. Som på andre tekniske utviklingsområder, gikk en lang forskningsinnsats innenfor matematikk og fysikk forut for 60og særlig 70- og 80-årenes rivende akselerasjon på edb-feltet. Det binære tallsystemet - med 0 og 1 som de eneste sifrene som ble brukt i edb-operasjonene, ble beskrevet allerede av Leibniz. Cambridge-professoren Charles Babbage hadde i 1830-årene utformet prinsippene for en rent mekanisk «ana lytisk maskin» på grunnlag av det alminnelige 10-tallsystemet som tiden ikke hadde teknikk til å konstruere. Byrons datter, matematikeren lady Ada Lovelaces beskrivelse av den ble gravd fram i 1940-årene, da man begynte å utvikle de første elektroniske regnemaskinene. H un er blitt kalt verdens første programmerer, og en moderne datamaskin ble oppkalt etter henne. Samtidig utviklet matematikken seg videre med storm skritt. Mens det ledende internasjonale fagtidsskriftet Zentral-
Den tred je ku ltu r
167
blattfiir Mathematik und ihr Grenzgebiet i 1939 brukte 1100 sider i året på å presentere nye forskningsresultater, m åtte det i 1970 10 000 sider til. Også på dette området tok USA ledel sen med støtte fra europeiske emigranter som østerrikeren K urt Godel og ungareren Johann von Neumann, som banet veien for datamaskinrevolusjonen. De ble begge i likhet med Einstein knyttet til Princeton Institute for Advanced Studies. Den nye topologiske matematikkens likninger til løsning av ikke-lineære problemer var en av forutsetningene både for utforskningen av de subatomære partiklene, utviklingen av de integrerte kretsene, fremstillingen av laserlysledere, klimastudier og nevrologisk forskning. Faststoffysikernes innsats siden Niels Bohrs disputas om metallenes elektronteori i 1911, særlig deres arbeid med halvlederkrystaller, banet veien for 70-årenes chipsmirakler. Også på andre områder hadde faststoffysikken en nærmere kontakt med teknologien enn noen annen gren av fysikken, ikke minst i utviklingen av nye metaller.
Den tredje kultur
Den rivende utviklingen innenfor de eksakte vitenskapene inspirerte samfunnsforskerne til å forsøke å gjøre også sine metoder mer eksakte ved anvendelse av matematisk teknikk. Mest nærliggende var det for økonomene, som på forhånd arbeidet med tall. Allerede flere av den økonomiske vitenska pens klassikere hadde hatt en solid matematisk utdannelse. En rekke moderne økonomer søkte å utvikle faget sitt til en ny disiplin som ble kalt matematisk økonomi eller økonometri. M an grep ivrig etter de arbeidsredskapene edb-teknikken stilte til rådighet. M an kunne utvikle økonomiske modeller som gjorde det mulig å putte tall i en datamaskin, som deret ter beregnet hva konsekvensene av den ene eller den andre strategien ville bli. Denne teknikken kunne brukes både av nasjonaløkonomer og bedriftsøkonomer. Selv om økonomene hadde innledet etterkrigstiden med en massiv feilvurdering av hvordan utviklingen ville bli, opp nådde de et renommé som den nye tidens vismenn. Det ble underbygd av et økonomisk oppsving uten historisk sidestyk ke som de dels med rette, dels med urette fikk æren for. I hvert fall bidrog en ny disiplin - kybernetikken, vitenskapen om styring, grunnlagt av amerikaneren Norbert W iener - til å operasjonalisere deres teorier. Den la vekt på en systembetraktning og på de korrigerende mekanismene i form av til bakemelding som var virksomme innenfor systemer.
Lady Ada Lovelace (1 81 5-52), lord Byrons begavede datter. Lady Ada, som synes å ha arvet sine matematiske evnerfra moren Anne Millbanke, regnes som en avforløpernefor den utvikling som end te i vår egen tids datarevolusjon.
168
Kunnskapseksplosjonen
En mer vitenskapelig styring av samfunnsøkonomien ble i det ene landet etter det andre oppnådd ved opprettelse av økonomiske råd. De ble for en stor del befolket med disipler av den britiske økonomen John M aynard Keynes, som i 30årene hadde gitt anvisning på hvordan man finanspolitisk kunne bekjempe økonomiske kriser og skape full sysselsetting (sebd. 17, s. 76). Da 28 års uavbrutt velstandsvekst fra 1973 ble avløst av en langvarig stagnasjon med ny massearbeidsløshet, bleknet de keynesianske økonomenes anseelse. Stadig flere politikere begynte å bekjenne seg til en ny guru, amerikaneren Milton Friedman, som forkynte at krisen skulle bekjempes med pen gepolitiske midler - ikke finanspolitiske. I Frankrike avsa en av de mest ansette økonomene, Jean Fourastié, i 1978 en knusende dom over sin egen vitenskap: «Den økonomiske vitenskap har ikke mye å by på når det dreier seg om å forklare, og særlig korrigere de store nasjonale og internasjona le (økonomiske) strømningene ... De keynesianske synsmåtene sy nes barnaktige overfor kompleksiteten i våre dagers økonomiske realiteter... Den økonomiske vitenskap har alltid vært for tilbøyelig til å tro på at man kunne forstå virkeligheten utelukkende rasjonelt. Den har bygd en koloss på larveføtter av høyt sofistikerte matematiske modeller som hviler på uvitenhet om eller forakt for elementære kjensgjerninger.» Norbert Wiener (1894-1964), amerikansk matematiker og skape ren avdisiplinen kybernetikk vitenskapen om styringsprosesser, både i datamaskiner og i levende organismer. Wieners bok Cybernetics fra 1948 ble den første datagenerasjonens bibel.
Å isolere det målbare for å kunne anvende de eksakte viten skapenes matematiske metoder førte innenfor samfunnsviten skapene lett til at man kom til å abstrahere fra vesentlige, men upresise kjensgjerninger som fikk avgjørende innflytelse på utviklingen. Det gjaldt ikke bare i økonomien, men også in nen andre grener av samfunnsvitenskapene. Derfor kom de gang på gang til kort i det som hadde vært naturvitenskape nes styrke, nemlig forutsigelsen. Økonomene kunne slippe godt fra begrensede prognoser av typen: under de og de forutsetninger vil det og det skje. Men da flere økonomiske eksperter møtte en rekke fremtre dende politikere i den internasjonale, såkalte Bilderbergkretsen våren 1973 for å drøfte energiproblemer, var det ikke en som forutså det spranget i oljeprisene som inntraff et halvt år senere. Mennesket var ikke bare en rasjonell homo oeconomicus, men også en irrasjonell, driftsstyrt homopoliticus. Også den politiske vitenskap kom imidlertid gang på gang til kort når den forsøkte å forutsi dette politiske dyrets atferd. Ved hjelp av de nye datamaskinene kunne politologene på et meget begrenset statistisk grunnlag prestere meget presise forutsi-
Den tredje k u ltu r
169
Den amerikanske økonomen M ilton Friedman (f. 1912), som i 1976 ble belønnet med Nobels m inneprisforsine monetaristiske teorier. Blant hans bøker bør især fremheves: A Program for M o n e tary Stability og Inf/ation: Causes and Consequences.
gelser av valgresultater. I 70-årene var mange politologer også sterkt opptatt av en «katastrofemodell» utarbeidet med de fineste topologiske begreper til forutsigelse av politiske kriser. Men sjahens fall og ayatollah Khomeinis maktoverta kelse i Iran kom overraskende på de fleste eksperter. Den sørafrikanske kirurgen Christiaan Barnard, som i 1967 foretok verdens første hjertetransplantasjon, opplevde 15 år senere at en negergutt han hadde reddet livet til ved en hjerteoperasjon, to måneder etter ble innlagt på Kappstadens Groote Schuur Hospital i livsfare på grunn av underernæring. Det fikk ham til å spørre om de store midlene som var blitt stilt til rådighet for forskningen ikke kunne vært brukt bedre. Vitenskapsmenn innenfor andre forskningsgrener måtte fra tid til annen stille det samme spørsmålet.
Midtøstens stormsentre
I oktober 1 973tordnet kanonene igjen i Midtøsten. Den israelske Yom Kippur-festen ble brått av brutt den 6. oktober - enda en gang stod israelerne overfor egyp tere og syrere.
Forskning og teknikk stormet fremover fra landevinning til landevinning. Men verdens gang ble fortsatt for en stor del bestemt av krefter som hadde sin opprinnelse i en fjern fortid. Det gjaldt ikke minst i Midtøsten. Etter den amerikanske til baketrekningen fra Sørøst-Asia i 1973, rommet området ver denspolitikkens viktigste stormsentre, i stigende grad også verdensøkonomiens. Med industrilandenes omstilling til olje økonomi ble nemlig deres ve og vel stadig mer avhengig av den politiske utviklingen i det området de hentet størstedelen av energiforsyningene sine fra. Ni måneder etter Vietnam-freden stod Midtøsten i brann i enda et væpnet oppgjør mellom Israel og to av dets arabiske naboer. Det banet veien for den første oljeprisrevolusjonen. Med sjahens fall i Iran ble verdensøkonomien vel seks år sene re på nytt rystet av den politiske utviklingen i Midtøsten. Det forvandlet over natten en ærgjerrig moderniseringsstat til et fanatisk misjonssamfunn som søkte å innrette seg etter et tu sen år gammelt verdisystem. Ingen steder veide fortiden så tungt som i Midtøsten. I Israel ble utenrikspolitikken etter Menachem Begins valgsei er i 1977 lagt til rette etter Det gamle testamentet. Ved Den
O ktoberkrigen
persiske bukt stormet iranske sjiamuslimer og irakske sunnamuslimer mot hverandre under påberopelse av trosretninger som starhmet fra et oppgjør over 1 300 år tidligere (se bd. 6, s. 268 ff). På Kypros fortsatte grekere og tyrkere århundrers konfrontasjon mellom kristendom og islam. Også Libanon ble fra 1975 hjemsøkt av blodige feider mellom forskjellige trossamfunn oppstått i fjerne tider, jøder mot muslimer, sunnitter mot sjiitter, kristne mot muslimer, drusere mot kristne, drusere mot sjiitter. Og gang på gang trakk disse religiøse og etniske oppgjørene supermaktene inn i de lokale konfliktene, og førte til kriser og konfrontasjoner som kunne true selve verdensfreden. Oktoberkrigen
Israels overveldende seier i Seksdagerskrigen i 1967 skapte en ny situasjon i Midtøsten (se bd. 18. s. 279 ff). På en uke skaffet den unge jødiske staten seg kontroll over enorme landom råder som strakte seg fra Suezkanalen i sørvest til Golanhøydene i nordøst og omfattet det området vest for elven Jordan som nasjonalistiske israelere kaller Judea og Samaria og som utenforstående kaller Vestbredden, samt hele Jerusa lem, en hellig by for tre religioner. 1,3 millioner arabere kom dermed under israelsk herredømme, foruten de 166 000 som på forhånd bodde i selve staten Israel. I 1985 hadde den samlede arabiske befolkning vokst til to millioner mot 3,56 millioner jøder i det samme området. For Egypts Nasser, som hadde provosert fram krigen, ble nederlaget en ydmykelse. Men det skapte ikke større sår i
171
172
M id tø s te n s storm sentre
Motstående side, øverst: Etter flere store panserslag i Sinaiørkenen lyktes det israelerne å sette over Suezkanalen den 1 5. oktober. Det ble krigens vendepunkt. Etter press fra supermaktene ble det inngått våpenhvile 24. oktober. De etter følgende fredsforhandl inger sluttet med en egyptisk- israelsk «troppeatskillelsesavtale» 18. januar 1974 og en tilsvarende syrisk- israelsk 31. mai 1 974. Nedenfor: Oktober krigen avfødte både kritikk og selv kritikk i Israel. Ved valget 3. desem ber 1973 overlevde Golda Meir som regjeringssjef, men hennes forsvarsminister, Moshe Dayan (se bd. 18, s. 281), ble utsatt for sterk kritikk, og sjefen for hæren måtte gå av. Golda Meir bebudet samti dig at hun ville trekke seg tilbake året etter. De siste årene av sitt liv stod hun utenfordet politiske m il jøet. D ettebildetavhenneerfra 1 973. (Se også illustr. bd. 18, s. 98.)
hans popularitet, og da russerne hadde fylt opp våpenlagrene hans igjen, innledet han en uerklært stillingskrig langs kana len med beskytning av de israelske festningsverkene. Den nådde et høydepunkt sommeren 1970. Deretter lyktes det omsider den amerikanske utenriksministeren William Rogers å få brakt i havn en våpenstillstand. Kort etter døde Nasser. Han ble etterfulgt av Anwar alSadat, som tilhørte den samme kretsen av offiserer som hadde gjennomført revolusjonen i 1952, men på flere måter var Nassers motsetning. Sadat var ikke den store folketaleren som kunne henrive massene med nasjonalistisk retorikk. Til gjen gjeld hadde han en større realitetssans og forente evnen til langsiktig planlegging med en overrumplende besluttsomhet. I motsetning til Nasser mente han at amerikanerne bedre enn russerne kunne hjelpe Egypt med å vinne tilbake Sinai, fordi de alene kunne legge press på Israel. Men foreløpig hadde han bruk for russerne til å forsyne Egypt med flere og mer offensive våpen. Moskva imøtekom hans ønsker, men motvil lig. Russerne var tydelig nervøse for at Sadat skulle bruke de våpnene han fikk. Det kunne forstyrre den avspenning i for holdet til USA som Bresjnev samtidig forsøkte å oppnå. For å slippe fra det russiske formynderskapet besluttet Sadat som meren 1972 plutselig å sende hjem de 20 000 sovjetiske mili-
O ktoberkrigen
tærrådgiverne i Egypt. Det hjalp. Fra begynnelsen av 1973 ble det igjen sving på våpenstrømmen. Egypterne fikk nå også de mest avanserte våpen som de forgjeves hadde bedt om før, inklusive de nyeste typer av luftvernraketter. Flyvåpenet hadde vært Israels trumfkort under Seksdagerskrigen. 6. oktober 1973 slo Sadat til. Under en trommeild fra 1 000 kanoner drog 8 000 egyptiske soldater over Suezkanalen og erobret den israelske Bar-Lev-linjen, hvis samlede besetning bestod av 436 mann. Det var nemlig Yom Kippur, jødenes store forsoningsfest. (Oktoberkrigen kalles også derfor ofte Yom Kippur-krigen.) Israelerne hadde nok ant at noe var i gjære, men i de foregående månedene hadde egypterne så mange ganger øvd seg i å marsjere opp til kanalen for så å vende hjem igjen at det også denne gang kunne være falsk alarm. Seirene i 1967 hadde dessuten etterlatt seg en overmo dig ringeakt for fienden. Endelig advarte den amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger Israels statsminister Golda Meir inntrengende mot å slå til først. Samtidig som egypterne angrep i sør, slo syrerne til i nord. Faren her var enda mer overhengende, fordi man ikke hadde Sinais og Negev-ørkenens forterreng å falle tilbake på. Men om israelerne ble tatt på sengen, kom de seg raskt på bena. De vendte seg først mot syrerne. To dager etter angrepet gikk
173
174
M id tø s te n s storm sentre
de til motangrep, jaget syrerne opp på Golanhøydene igjen og var etter en ukes kamp halvveis til Damaskus med et krigs bytte på 867 stridsvogner. I Sinai ble det største panserslaget siden Annen verdens krig utkjempet. Egypterne mistet halvdelen av de stridsvog nene de hadde fått over kanalen. Men de sovjetiske SAMrakettene tilføyde det israelske flyvåpenet store tap. Først etter en ukes kamper begynte amerikanerne å erstatte dem med luftbårne forsyninger. 15. oktober var det israelernes tur til å gå over kanalen. Etter noen dagers kamper truet det israelske «Afrikakorpset» den egyptiske hæren i Sinai i ryggen. Russerne begynte å bli urolige for sine klienter og inviterte dr. Kissinger til Moskva. De to supermaktene ble enige om å foreslå en våpenhvile 22. oktober. Forslaget ble vedtatt i FNs sikkerhetsråd. Men da våpenhvilen ble krenket, foreslo Bresjnev at amerikanske og sovjetiske tropper i fellesskap skulle sørge for at den ble re spektert. Amerikanerne avslo, men fikk samtidig rapporter
Energikrisen i slutten av 1 973 var en direkte følge av Oktoberkrigen. De arabiske oljelandene reduserte produksjonen og la på prisene. Det førte til at man i mange europeiske la n d-o g så i N orge-innførte fo r bud mot bilkjøring på søndager. Dettesøndagsbildet fra en neder landsk motorvei viseratforbudet ble overholdt.
om at russerne hadde sendt atomladninger gjennom de tyr kiske stredene og forberedte seg på å intervenere militært. Som mottrekk fikk Kissinger president Nixon til å beordre alle amerikanske atomstyrker satt i alarmberedskap 24. okto ber. Situasjonen begynte å minne betenkelig om noen andre dramatiske oktoberdager 11 år tidligere, under Cubakrisen (se bd. 18, s. 242 ff). Men USA la samtidig sterkt press på Israel. Våpenhvilen ble nå respektert. For første gang trådte egyptere og israelere i direkte forhandlingskontakt for å filtre sine respektive militære styrker fra hverandre.
Det første oljeprissjokket
U nder Seksdagerskrigen i 1967 hadde de arabiske oljeprodu sentene forsøkt å bruke oljen som våpen mot Israel. Det had de av flere grunner vært uten virkning, men i 1973 var situa sjonen en annen. OECD-landene var i mellomtiden blitt enda mer avhengige av oljen fra Midtøsten. Billig olje hadde vært en av forutsetningene for den lang varige velstandsveksten i OECD-landene. Fra begynnelsen av 50-årene til begynnelsen av 70-årene ble oljen faktisk omkring 40. prosent billigere i faste priser. Venezuela fikk riktignok i 1960 organisert et internasjonalt kartell av olje produsenter, OPEC ( Organization of Petroleum Exporting Countries), men dets forsøk på å få prisene i været var i 60-årene
Fra 1972 til oljeprisene begynte å synke i 1 985 vardet de beslutnin ger disse m enn-den saud ia ra biske O PEC-delegasjonen-tok som i størst grad påvirket verdensøko nomien. I sentrum av bildet sees Saudi-Arabias oljeminister, sjeik Ahmed Zaki Yamani (f. 1930), under et OPEC-møte i 1978.
176
M id tø sten s storm sentre
Oljeinntektene ble mangedoblet i årene 1 972-74, og Saudi-Arabias sjeiker kunne kjøpe enda flere Iuksusbiler.
resultatløse. Det første skredet skjedde i 1970, da Libyas nye, revolusjonære hersker M uammar al-Gaddafi oppnådde en 15 prosent prisøkning. Hans land var særlig gunstig plassert. Siden Seksdagerskrigen var Suezkanalen blitt stengt for oljetransport fra Midtøsten. Samtidig var Afrikas andre store oljeprodusent, Nigeria, blitt rammet av borgerkrig (se s. 230 ff). I tillegg var den libyske oljen av særlig fin kvalitet. Året etter oppnådde sjahen av Iran med Teheran-avtalen en prisøkning fra 1,8 til 2,8 dollar pr. fat. Et konjunkturoppsving i 1972 gjorde industrilandene enda mer oljetørste. Da Oktoberkrigen brøt ut i 1973, kunne man derfor med hell bruke oljen som våpen. 17. oktober vedtok de arabiske produ sentene å skjære ned sin produksjon fem prosent straks og deretter fem prosent i måneden, inntil Israel hadde trukket seg ut av de okkuperte områdene. Land som i likhet med USA, Nederland og Danmark viste sympati for israelerne, ble rammet av eller truet med embargo. Oljetrusselen virket som et sjokk i Vest-Europa og Japan. M an grep til panikkhandlinger som forbud mot bilkjøring i helgene og tok på forskjel lig vis avstand fra. Israel og USAs støtte til landet. Men USA selv var temmelig usårbart. Som oljeprodusent drog det nærmest fordel av trusselen om knapphet. Enda stør re fordel av den drog OPEC-landene. Omsider lyktes det dem å få prisene presset ettertrykkelig i været. I desember 1973 nådde den 11,65 dollar pr. fat, en firedobling på noen få måneder. Deres inntekter føk i været fra det ene året til det
Det første oljeprissjokket
andre. Saudi-Arabias oljeinntekter steg således fra 2,7 milliarder i 1972 til 22,6 milliarder i 1974. Araberne måtte snart , . , . i j • , ■ , 0 konstatere at hovedvirkningen av oljevapenet deres var a skaffe de ikke-arabiske oljelandene større inntekter, og stakk det i skjeden igjen. Midtøstens nest største oljeprodusent, Iran, økte sine inntekter fra 2,2 milliarder dollar til 18,5 milli arder. Sjahen hadde gått i spissen når det gjaldt å utnytte Oktoberkrigen til å presse opp prisene. Henvendt til de vest lige industrilandene erklærte han at den tid var forbi da de kunne basere «sitt fantastiske fremskritt og sin enda mer fan tastiske velstand på billig olje», og ble i det hele tatt svært overlegen. Han iverksatte et ytterst ambisiøst utviklingsprogram, som siktet mot en årlig vekstrate på 25-30 prosent. Japan var hans store forbilde. Men Iran var ikke Japan. To tredjedeler av befolkningen kunne verken lese eller skrive. Det var ikke utdannet arbeidskraft nok til å gjennomføre den ærgjerrige
177
Enormt lange oljerør -pipelinesfører oljen til utskipningshavnen i Kuwait. Foto fra midten av 1970-
årene
178
M idtøstens stormsentre
På Kypros hadde erkebiskop Makarios vært lederfor øyas gresk-kypriotiske bevegelse fra 1950, og da Kypros ble selvstendig i 1960, ble han valgt til president. Ved kuppet fjorten år senere ble Makarios avsatt, men noen få måneder senere - i desember 1974 - ble han igjen president, denne gang for den greske del av øya. (Se også bd. 1 8, s. 136f.)
femårsplanen for årene 1973-78. Man måtte tilkalle hundre tusen utlendinger. Det vakte fremmedhat i en befolkning som merket mer til de prisstigningene pengerikdommen førte med seg enn til de milliardene oljen innbrakte. Mange av de best utdannede iranerne ble sperret inne som politiske fanger av det hemmelige politiet, Savak, som fikk stadig friere hender da sjahen i 1975 innførte et ettpartisystem. I Saudi-Arabia var det bare åtte millioner mennesker til å bruke de ufattelige rikdommene som nå strømmet til landet. Selv med rikelige innkjøp av Rolls Royce-biler og jaktfalker fikk man ikke has på de mange pengene. De ble derfor for det meste anbrakt i vestlige banker, hvor de igjen ble spredd videre ut gjennom verdensøkonomien.
Kypros-krisen
Det var ikke alle land i Midtøsten som var velsignet med olje rikdommer. Tyrkerne, som hadde hersket over de oljerike arabiske områdene før man fant olje, var blant de forfordelte. Som andre fattige folkeslag ble de hardt rammet av oljepris sjokket. På forhånd hadde de problemer nok å kjempe med. Arbeidsløsheten ble i 1970 anslått til to millioner i en befolk ning på 35, til tross for at en halv million tyrkere oppholdt seg
Kypros-krisen
i Vest-Europa som fremmedarbeidere. De sosiale spenninge ne i samfunnet gav seg utslag i en stigende voldsanvendelse med bygerilja, bankran, bombeattentater, bortførelser og gisselmord. I 1971 grep militæret makten for annen gang si den krigen for å «gjenopprette ro og orden». Som i 1961 forsøkte de i 1973 igjen å gi makten tilbake til valgte politikere. Det største partiet ble det republikanske folkepartiet under ledelse av den nærmest sosialdemokratiske Biilent Ecevit. Straks etter at han hadde dannet regjering, ble han kastet ut i en internasjonal krise som hadde sitt utspring i en konflikt om Kypros. Siden denne øya ble selvstendig i 1960 hadde den vært preget av stadige konflikter mellom det greske flertallet (80 prosent av befolkningen) og det tyrkiske mindretallet. Mot setningsforholdet mellom grekere og tyrkere hadde røtter helt tilbake til middelalderen (se bd. 9, s. 144 f), men det ble skjer pet som følge av en utvikling som hadde begynt i Hellas ti år tidligere. Ved valget i 1964 hadde Georgios Papandreus sentrumsunion seiret, og han hadde dannet regjering. Men kort tid etter ble Konstantin 2. konge etter sin fars død. Den gamle politikeren og den unge kongen gikk ikke godt sammen. Det førte til en politisk krise som endte med at en militærjunta grep makten i april 1967. Da kongen vel et halvt år etter gjor de forsøk på å styrte den, trakk han det korteste strå og måtte selv forlate landet. Juntastyret ble imidlertid mer og mer upopulært. For å skaffe seg en fjær i hatten prøvde det derfor i 1974 å organisere et kupp på Kypros som kunne bane veien for enosis, en gjenforening med moderlandet, alle greske og en stor del kypriotiske nasjonalisters drøm. Det lyktes å styrte den kypriotiske presidenten, erkebiskop Makarios. Men Tyrkia reagerte kraftig, og gjennomførte en væpnet invasjon på øya for å beskytte det tyrkiske mindretal let og forhindre enosis. Forholdet mellom Hellas og Tyrkia var på forhånd spent på grunn av en strid om sjøterritoriet i Egeerhavet. Den ble særlig akutt etter oljeprisrevolusjonen, da man ventet å finne olje på kontinentalsokkelen. Kypros ble fra nå av de facto delt, og Makarios vendte til bake. Men i Athen førte krisen til juntaens fall. Demokratiet ble gjeninnført, det ble derimot ikke monarkiet. Statsover hode ble den ledende konservative politikeren Konstantinos Karamanlis. Han hadde oppholdt seg i Frankrike under jun tastyret, og ble nå med en gaullistisk forfatning gresk presi dent inntil 1985. Partiet hans tapte imidlertid valget i 1981. Det brakte Georgios Papandreus sønn Andreas og hans Pasok-parti til makten. Hellas var kort tid før blitt tatt opp i EF,
179
Valgplakat fra parlamentsvalget i Hellas i oktober 1 981 med bilde av detsosialdemokratiske partiet Pasoks leder Andreas Papandreu (f. 1919). Papandreu, som blevalgets seierherre, var utdannet økonom, blantannetfra Harvard Universityi USA og hadde vært økonomiminister i farens, Georgios Papandre us, regjering. Under militperkuppet i 1 967 ble han arrestert, deretter utvist og fratatt sitt statsborger skap. Etterflereårs opphold i ut landet, blant annet i Sverige, vend te han i 1 974 tilbake til Hellas, hvor han dannet den pan-hellenske bevegelsen Pasok.
180
M id tø s te n s storm sentre
Motstående side: Fra midten av 1970-årene raste borgerkrigen i Libanon. I begynnelsen av 1 980årene regnet man med at det fantes omkring 80 uavhengige væpnede grupper med i kampen.
men på flere måter stod landet nærmere Midtøsten enn Euro pa. Det gjaldt både dets problemer og dets politiske liv. I Tyrkia støttet Kypros-krisen opp om Biilent Ecevits re gjering i første omgang. Men snart måtte han avgi makten til sin mer konservative rival Siileyman Demirel, og de parla mentariske forholdene ble stadig ustabilere. 70-årene ble også økonomisk en vanskelig tid for Tyrkia. Svekkelsen i VestEuropa etter oljeprissjokket rystet den skrøpelige tyrkiske økonomien da mange gjestearbeidere måtte vende hjem. Volden begynte igjen å bre seg. I 1980 nådde man opp til 2 700 mord av mer eller mindre politisk karakter. Så slo hæ ren igjen til, under ledelse av general Kenan Evren mer hånd fast enn noensinne. Det ble foretatt 30 000 arrestasjoner bare i løpet av de tre siste månedene av 1980. Grekerne klarte i det store og hele 70-årenes lavkonjunktur bedre etter oberstjuntaens fall. Den ble snart etterfulgt av en alvorlig krise i Libanon, som tradisjonelt hadde vært M idtøs tens store bank- og handelssenter, en rolle som det i noen grad hadde lykkes grekerne å overta. Elandelsflåten deres vokste raskt, fra 11 millioner tonn i 1970 til 40 millioner i 1985. Medregnet greske skipsrederes skip under bekvemmelighetsflagg (30 millioner tonn), kom verdens største handelsflåte på greske hender. Samtidig bar en industrialiseringspolitikk som ble innledet i slutten av 50-årene frukter. Elektrisitets produksjonen var i 1975 ti ganger større enn tjue år tidligere, sementproduksjonen 13 millioner tonn i 1985 mot to millio ner tonn i 1962, og bruttonasjonalproduktet pr. innbygger hadde steget til 4 000 dollar, mer enn dobbelt så mye som i Tyrkia. Også tyrkerne begynte imidlertid i 80-årene å få litt vind i ryggen. Den islamske revolusjonen i Iran og den sovjetiske invasjonen i Afghanistan førte til at USA fikk mer bruk for Tyrkia enn noensinne. Med Ronald Reagan fikk det dessuten en president som var mindre nøyeregnende med menneske rettighetene enn sin forgjenger. U nder Kypros-krisen hadde for øvrig både Tyrkia og Hellas kommet på kant med am eri kanerne, som begge land følte seg sviktet av. I Hellas slo særlig Andreas Papandreu seg opp på sine hatske anti-amerikanske taler. Tyrkerne forstod i tillegg å dra fordel av krigen mellom Iran og Irak, samt i noen grad av de oljemilliardene som etter det andre oljeprissjokket strømmet til statene ved Den persis ke bukt. Her var det et nytt marked for tyrkiske fremmedar beidere. De ble ansett som mindre samfunnsfarlige enn pale stinere, sjiitter og endog egyptere.
182
Midtøstens storm sentre
Libanon i flammer
PLO-lederen Yasir Arafat (f. 1929). Arafat, som var ingeniør av utdannelse, spilte en ledende rolle under dannelsen av den pa lestinske kamporganisasjonen alFatah i 1 956. Og etter åtte år som ingeniør i Kuwait overtok han le delsen aval-Fatah i 1965.Treår senere ble han også den politiske og militære leder av PLO (Palestine Liberation Organization) - en sammenslutning av palestinske nasjonalistbevegelser. Måletfor Arafat og PLO er å få oppfylt sitt ønske om en egen statfor palesti nerne.
Tilstandene på Kypros var enkle sammenliknet med for holdene i Libanon. På et område som tilsvarer en fjerdedel av Danmark levde tre millioner mennesker som tilhørte minst ti religionssamfunn, halvparten kristne, halvparten muslims ke pluss et lite jødisk mindretall. Den største kristne gruppen var maronittene, en østkirkeretning som stammet fra 400tallet, men hadde bekjent seg til Roma fra 1200-tallet. De utgjorde i midten av 1970-årene trolig en tredjedel av befolk ningen (Manslield). Men det hadde ikke vært holdt folketel ling siden 1932. Muslimene var nå utvilsomt i flertall. Likevel hvilte det politiske systemet fortsatt på en ordning som tilsa at presidenten skulle være kristen, statsministeren sunnitt og formannen for parlamentet sjiitt. Systemet fungerte noenlunde inntil Libanon i begynnelsen av 70-årene ble oversvømmet av palestinske flyktninger, etter hvert kanskje 300 000. De slo seg fortrinnsvis ned i den sørlige delen av landet, hvorfra de førte geriljakrig mot Israel, som svarte med barske represalier. Det førte til at 300 000 av Libanons hovedsakelig sjiittiske befolkning etter hvert flyktet til Beirut, som med tiden fikk 1,5 millioner innbyggere. Etter Seksdagerskrigen hadde palestinernes politiske orga nisasjon PLO kommet under ledelse av Yasir Arafat, sjef for kampgruppen al-Fatah. Den opererte mest fra Jordan, men ble under et blodig oppgjør, som skal ha kostet 17 000 palesti nere livet, drevet ut av landet av kong Hussein i 1970, da flere års luftterror kulminerte i tre flykapringer iJordan. En i seg selv ubetydelig episode i begynnelsen av 1975 ble den gnisten som tente den libanesiske kruttønnen og utløste en kjedereaksjon av blodhevn og vold som det ennå ti år sene re ikke hadde lykkes å få en ende på, selv om den ble avbrutt av utallige forsøk på å få innstilt fiendtlighetene mellom de ulike religiøse militser, geriljagrupper, klanhirder og rene, skjære gangsterbander. I begynnelsen av 80-årene regnet man med at det var omkring 80 uavhengige væpnede grupper i Libanon. De første sammenstøtene oppstod omkring en fiskerikonflikt i Sidon da muslimske fiskere protesterte mot at et kristent selskap fikk monopol på fiskerettighetene. De fikk våpen av PLO, og som hevn myrdet den ekstremistiske kristne falangistmilitsen en hel buss med palestinere. Dermed var spillet i gang. Den libanesiske hæren, som skulle opprettholde lov og orden, gikk etter hvert i oppløsning, og landet ble hjemsøkt av en regulær borgerkrig. Høsten 1976 ble det hevdet at den hadde krevd 50 000 menneskeliv.
Camp David-avtalen
183
Nabolandet Syrias president, Hafiz al-Assad, ble urolig over en utvikling som kunne ende med en deling av Libanon i en kristen stat i forbund med Israel og en muslimsk behers ket av revansjister som kunne trekke Syria inn i en krig med Israel, som det uten Egypt hadde all mulig grunn til å frykte. Han valgte derfor å støtte opp det eksisterende systemet i Libanon med en militær intervensjon. Den ble finansiert av Saudi-Arabia. Det ble opprettet en arabisk fredsbevarende styrke på 30 000 mann, de fleste syriske soldater, og borgerkri gen ble i løpet av 1977 brakt ned på sparebluss.
Camp David-avtalen
Etter mange års politisk ustabilitet fikk Syria fra 1970 et fast styre under ledelse av Hafiz al-Assad. Han ble litt av en nøkkelskikkelse i politikken i Midtøsten. Skjønt han var alavitt, det vil si at han tilhørte et sjiittisk mindretall som bare ut gjorde 11 prosent av befolkningen, beholdt han et stramt grep om makten i kraft av hæren. Den var helt fra den franske mandatperioden i mellomkrigstiden fortrinnsvis blitt rekrut tert blant alavitter. Dens utstyr var nå helt basert på forsynin ger fra Sovjetunionen, og våpenforsyningene til PLO gikk fortrinnsvis via Syria. Men Assad søkte likevel å opprettholde kontakten med USA. Med Kissingers megling ble det etter Oktoberkrigen også arrangert en troppeatskillelsesavtale for Golanhøydene, og i mai 1977 hadde Assad et vellykket møte med president Carter i Genéve. Men samtidig skjedde det et politisk skred i Israel. Etter 29 år ved makten måtte Arbeiderpartiet avstå den til Likudalliansen, en sammenslutning av nasjonalistiske partier un der Menachem Begin, som i sine unge dager hadde stått i spissen for den jødiske terroristorganisasjonen Irgun Zwai Leumi (se bd. 18, s. 96). Bakgrunnen for dette skredet må nok hovedsakelig søkes i den forskyvning i de israelske bosetningsstrukturene som den stigende innvandringen av «orientals ke», det vil si de såkal te sefardiske jødene, hadde medført. De følte seg forfordelt av de europeiske askenasijødene, som hadde grunnlagt staten og siden sittet med makten. De jøde ne som kom fra arabiske land hadde også en mer hatsk innstil ling til arabere, og var mer preget av religiøs fanatisme. Sær lig fra de marokkanske jødene fikk Likud massiv tilslutning. I tillegg kom at Arbeiderpartiet ble mer og mer svekket av korrupsjon, indre splid og skandaler. Den nye regjeringens første innsats var da også innenriks politisk, en ny og mer liberal økonomisk politikk som brøt
Likud-alliansens leder Menachem Begin (f. 1 91 3) ble Israels regje ringssjef sommeren 1 977. Begin, som var polsk jøde og hadde stu dert jus ved universitetet i Wars zawa, sluttet seg i 1 941 til de pols ke styrkene som ble organisert av general Wladyslaw Anders i Sov jetunionen etter tyskernes brudd med sovjetrusserne. Under general Anders kjempet Begin blant annet i Midtøsten på britisk side. Etter krigen ble han i Palestina og brukte nå alle sine krefter på å bekjempe britene. Som lederav Irgun Zwai Leumi deltok han i flere aksjoner mot både briter og arabere, blant annet var han med på sprengnin gen av det britiske hovedkvarteret Hotel King David i Jerusalem. Som leder av det nasjonalistiske partiet Herut-som ble en av partnerne i Likud-alliansen -fortsatte Begin etter 1948 kampen på den politiske arena. Få måneder etter at han hadde overtatt makten i Israel, fikk han hele verdens oppmerksomhet rettet mot seg fordi han 19. novem ber 1977 mottok Egypts Anwar Sadat på offisielt besøk i Israel.
184
M idtøstens storm sentre
President Carterspilte i 1979 en avgjørende rollesom megler i det vanskelige, diplomatiskespillet som førte til fred mellom Egypt og Israel. Tegneren José Hernandez i den argentinske avisen Tiempo de Cordoba har fremstilt megleren i Camp David som skriftefar med Sadat (til venstre) og Begin kne lende på hversin side av stolen. Etter president Nassersdød i november 1 970, ble Anwar Sadat (1 91 8-81) Egypts øverste leder. Han forsøkte etter krigen mot Israel i 1973 å gjenvinne de tapte land områdene ved fredelige midler: rei sen til Israel i 1977 og Camp David-freden i 1979. Også i sin øvrige politikk la president Sadat etter hvert stadig større vekt på egyptiske enn pan-arabiske inter esser.
med Arbeiderpartiets fagforeningssosialisme. Men i det mins te dens sjef Begin hadde også en skarp utenrikspolitisk profil. For ham tilhørte Samaria og Judea uten diskusjon Israel. Det stod mindre i Bibelen om Sinai, og det interesserte ham derfor bare lite. Man drog da også i Damaskus og Kairo stikk mot satte konklusjoner av regjeringsskiftet i Israel. Assad anså en fred med Israel som mer umulig enn noensinne. Sadat der imot øynet nye muligheter. Han erklærte seg parat til person lig å begi seg «endog til Jerusalem» for fredens skyld. Israeler ne tok ham på ordet. Lørdag 19. november 1977 kom Egypts president til Israel og fikk anledning til å tale i Knesset, det israelske parlamentet. Det var for så vidt ikke noe sensasjonelt i det han sa, etter som han gjentok de kjente arabiske standpunktene. Men Sadats gest ble årets storpolitiske sensasjon, og den satte i gang en prosess som ved president Carters utrettelige megling under forhandlinger på hans landsted Camp David, endte i en fredsavtale som ble endelig undertegnet av Sadat og Begin i mars 1979. Israel gikk med på å trekke seg fra alle egyptiske områder innen april 1982 og å gi araberne på Vestbredden selvstyre. Det Israel først og fremst oppnådde, var for første gang å bli anerkjent av et arabisk land, til og med det leden de. Sadat hadde flere grunner til å gå sine egne veier. Med Oktoberkrigen i 1973 hadde den egyptiske hæren fått så stor oppreisning at det gav ham større diplomatisk bevegelses frihet. Samtidig hadde landet av økonomiske grunner et skri-
Khomeinis seier
185
kende behov for fred. Det ble sterkt understreket ved vold somme protestdemonstrasjoner i Kairo i januar 1977, de al vorligste på 25 år, da man begynte å avvikle tilskuddsord ningene til matvarer. Befolkningen vokste med omkring en million i året, og landet trengte sårt en fredelig utviklingspoli tikk. Landets bruttonasjonalprodukt pr. innbygger ble i 1980 anslått til 550 dollar mot 9 630 i nabolandet Libya. Libyas oljekrøsus, oberst Gaddafi, hadde riktignok tilbudt et nært samarbeid, og man var i 1972 blitt enige om å slå de to statene sammen. Men da Gaddafi under Oktoberkrigen ikke lot handling følge sine ord, ble forholdet mellom Kairo og Tripoli kjøligere. I 1977 hadde Gaddafi og Sadat kommet så mye på kant med hverandre at det gav seg utslag i væpnede grensesammenstøt.
Khomeinis seier
Mens sjahen av Iran fra 1975 regjerte mer og mer despotisk, ble landets økonomiske situasjon mindre og mindre strålen de. Litt etter litt forringet inflasjonen igjen bytteforholdet mellom oljeland og industriland, og da landbruket var blitt forsømt etter den hvite revolusjonens store gest i 1958, ble Iran stadig mer avhengig av matvareimport. For å rette på denne situasjonen iverksatte sjahen i 1975 en ny reform, der småbrukene igjen ble lagt sammen til større bruk og bøndene samlet i nybygde landsbyer, de såkalte shahrakha. Program met er blitt sidestilt med Stalins kollektivisering (Johnson). I hvert fall medførte det en massevandring av unge fra land til by. Samtidig gikk det store «japanske» industrialiseringsprogrammet i vasken. Iran hadde simpelthen verken infrastruk tur eller tilstrekkelig utdannet arbeidskraft utenfor oljebran sjen til å realisere det. Sannhetens time kom sommeren 1977, da elektrisitetsforsyningene brøt sammen. I en tid da tempe raturen lå mellom 35 og 50 grader, var det strøm bare to-tre timer i døgnet. Selv den nyrike tiendeparten av befolkningen som hadde fått del i oljemannaen, vendte seg nå fra et styre som ikke engang kunne sørge for at den kunne bruke alle de nye elektriske innretningene den hadde vært i stand til å an skaffe, slik som kjøleskap, dypfrysere og luftkondisjoneringsanlegg. Og de brede lag av befolkningen merket følgene av at store importlagre av fårekjøtt fra New Zealand og Austra lia ble ødelagt. I begynnelsen av 1978 slo den ulmende utilfredsheten ut i lys lue. Det oppstod uroligheter som ble slått brutalt ned i den hellige byen Qpm, sør for Teheran. Herfra kom den personen
Oberst Muammar al-Gaddafi (f. 1942) kom til makten i Libya etter at han ved de militæres hjelp hadde avsatt kong Idris i 1969 og ble i løpet av kort tid den mest radikale og fanatiske representant for den panarabiske nasjonalismen. Med oljeprisstigningen i 1974 fikk Gad dafi så mange penger mellom hen dene at han kunne gjøre seg gjel dende langt utenfor sitt folkefattige rikes grenser, blant annet ved å støtte en rekke internasjonale ter roristorganisasjoner.
186
M idtøstens stormsentre
Ru hal ia h Musawi, den vise mann fra byen Qom, senere kjent som ayatollah Khomeini, det vil si den høye geistlige fra byen Khomein (like ved Isfahan) hvor han blefødt ca. 1900. Khomeinissosialeog politiske engasjement førte ham inn i kampen mot sjahens, Reza Pahlavis, styre i 1960-årene, og fra 1964 måtte han leve i landflyktig het, først i Tyrkia, senere i Irak. Fra 1978 bodde han i Paris og styrte opprøret motsjahen derfra. Da Reza Pahlavi forlot landet i januar 1979, vendte Khomeini i triumf t ilbaketii Iran, hvor han tre måneder senere proklamerte Den islamske republikk Iran med seg selvsom leder. Det ble innledningen til en periode med indre terror og tusen vis av henrettelser.
som opposisjonen mot sjahen mer og mer samlet seg om, den religiøse lederen ayatollah Ruhallah Khomeini. Helt siden sjahen med sin utstykkingspolitikk hadde forgrepet seg på de religiøse stiftelsenes gods, hadde Khomeini vendt seg mot ham. Han fortsatte her en gammel sjiittisk tradisjon av oppo sisjon mot de verdslige makthaverne. Hans protester rettet seg også mot de rettsprivilegiene som ble innrømmet utlen dinger i Iran, og mot den vestlige kulturinnflytelsen som oversvømte kinoer, fjernsynskanaler og butikker. I 1964 ble han landsforvist. Men hans tilhengerskare hjemme vokste, dels i det innflytelsesrike basarborgerskapet, som følte seg og sin næring truet av et vestlig distribusjonssystem, dels i det store, rotløse proletariatet av unge fra landet som shahrakhareformen og forventninger om å få del i oljeeventyret drev til byene. De hadde vokst opp i et samfunn der Irans 120 000 mullaher hadde bevart sin innflytelse, og de var innstilt på å følge deres paroler også i sin nye storbytilværelse. Ayatollahen ble deres profet. Snart het det seg at hans portrett kunne sees på fullmånens skive. Etter urolighetene i Qpm gikk bølge etter bølge av protestdemonstrasjoner over Iran med regelmessige mellomrom på 40 dager. Det var gammel sjiittisk skikk å minnes en avdød 40 dager etter dødsfallet, og døde ble det flere og flere av hver gang. Et høydepunkt ble nådd i september 1978 i et sammen støt mellom hundretusener av demonstranter og sjahens poli ti med 180 drepte etter de offisielle tallene, 2 000 ifølge opposi sjonen. Denne «sorte fredag» ble et vendepunkt. Fra nå av skled grunnen bort under regimet. Hæren, som sjahen rund håndet hadde forsynt med tidens mest avanserte krigsmate riell, viste seg å være en upålitelig støtte. Dels hadde sjahen av frykt for kupp innsatt generaler som hadde vanskeligheter med å samarbeide, dels gikk mange menige og underoffiserer, påvirket av den islamske vekkelsesbølgen, over til motstan derne. I desember gikk oljearbeiderne til streik. I midten av ja nuar 1979 gav sjahen, som allerede var en dødsmerket mann, opp og forlot landet, mens den gamle ayatollahen vendte til bake i triumf og utropte en islamsk republikk som skulle inn rettes etter Koranen. Etter den «sorte fredag», da president Carter ubetenksomt hadde gitt sjahen sin støtte, fikk den iranske revolusjonen et stadig mer antiamerikansk preg. USA ble gjort ansvarlig for sjahens ugjerninger og den vestlige kulturbølgens uvesen. Khomeini utnevnte USA til «den store Satan». Da sjahen fikk lov til å reise til USA for å bli behandlet for kreft, besatte
Khomeinis seier
«islamske studenter» 4. november 1979 den amerikanske ambassaden i Teheran og tok 52 amerikanere til fange for å få ham utlevert (se s. 137). Den moderate statsministeren Mehdi Bazargan maktet ikke å gripe inn mot denne eneståen de krenkelsen av den diplomatiske immuniteten, men trådte tilbake. Makten kom i hendene på stadig radikalere elemen ter. Da USA avviste terroristenes krav, ble amerikanerne holdt som gisler helt til president Carter trådte tilbake i ja nuar 1980. Samtidig fant det sted et blodig oppgjør med ayatollahens motstandere. Først ble over 700 av det gamle regimets støtter stilt for revolusjonsdomstoler og henrettet. Det var bare en begynnelse. Revolusjonsrådet, som presteskapet behersket og som ble landets egentlige maktorgan, vendte seg deretter også mot grupper som hadde bekjempet sjahen, først Mujaheddin e Khalq-bevegelsen sommeren 1979, til slutt to år senere også
187
Under ayatollah Khomeinisfanatiske prestestyre måtte de iranske kvinnene kvitte seg med sine vestinspirerte klær-so m de hadde vent seg til å gå med undersjahensstyre -o g iføre seg detradisjonellesjiamuslimske kjortler og hodeplagg. Dette bildet, som er tatt under kri gen mot Irak, viser iranske kvinner ikke bare iført den tradisjonelle drakten, men også med våpen i hånd. D eterimidlertid ingenting som tyder på at kvinnene ble satt inn ved fronten.
188
M idtøstens storm sentre
Krigen mellom Irak og Iran varet oppgjør mellom islams to hoved retninger sunna og sjia, som hadde vært i konflikt med hverandre helt fra 600-tallet (se bd. 6, s. 267ff). Tegneren i The Economist, Kevin Kallaugher, harderforfremstilt oppgjøret som en fortsettelse av denne konflikten og utstyrt sunnitten Saddam Hussein (til venstre) ogsjiitten Khomeini med krumsabler.
mot det kommunistisk orienterte Tudeh-partiet, som ellers hadde gjort sitt beste for å hake seg fast i ayatollahens kaftan. Fra sommeren 1981 ble bare ett parti tolerert, presteskapets parti: Islamsk republikk. Antallet ofre for den svarte terroren siden sjahens fall ble i 1985 konservativt anslått til 20 000. Fanatismen ble ytterligere skjerpet da Iran fra september 1980 kom i krig med sitt arabiske naboland Irak.
Krig mellom Irak og Iran
I Bagdad hadde et indre oppgjør etter Seksdagerskrigen endt med at makten falt i hendene på en fløy av det arabisk-sosialistiske Baath-partiet, der Saddam Hussein al-Takriti etter hvert ble den mest innflytelsesrike lederen. Sommeren 1979 ble han også Iraks president. Han skjønte at oppløsningen i Iran bød på en gunstig anledning til å få endret en grenseordning som sjahen i sine velmaktsdager hadde påtvunget Irak i 1975. Den gav Iran den faktiske kontroll med elven Shatt al-Arab, Ti gris’ og Eufrats felles utløp i Den persiske bukt. Dessuten så han - etter at Sadat var blitt utstøtt av den ara biske familie - en sjanse til å bli dens overhode hvis han kunne fravriste iranerne noen strategisk viktige øyer i Hormuz-stredet, som sjahen hadde besatt i 1971. Enda bedre utsikter hadde han hvis han også kunne erobre Irans hovedsakelig arabisk befolkede og oljerike provins Khuzestan. Det var da også i denne retning han innledet sin første offensiv da han åpnet fiendtlighetene. Irans befolkning var riktignok tre ganger så stor som Iraks, men Irak hadde ved krigsutbruddet 3 000 sovjetiske strids
Krig mellom Irak og Iran
vogner, mens sjahen tross sin energiske opprustning bare hadde halvparten så mange amerikanske. Under de urolige forholdene etter revolusjonen hadde Irans oljeproduksjon falt fra 250 millioner tonn i 1978 til 150 millioner i 1979, og ytter ligere til 70 millioner i 1980. Irak var dermed blitt en større oljeprodusent enn Iran. På grunn av gisseldramaet i Teheran (se s. 187) hadde Carter dessuten blokkert de iranske kontiene i USA. Irak disponerte derimot ved krigsutbruddet en valutareserve på 31 milliarder dollar, takket være oljeprisrevolusjonen i 1974. Likevel forregnet Saddam Hussein seg. Han hadde plan lagt en lynkrig etter israelsk mønster. Men et forsøk på å overmanne det iranske flyvåpenet slo feil fordi flyene var anbrakt i underjordiske hangarer, og fremstøtet over land inn i Khuzestan, som skulle ha utløst et arabisk opprør mot per serne, kjørte seg fast i uventet hard motstand i byene Khorramshahr og Abadan. Hva iranerne manglet i ledelse og organisasjon, tok de igjen i religiøs fanatisme. Med en dødsforakt styrket av forvissningen om å komme direkte til paradis hvis de falt, kastet massebølger av halvvoksne «revolusjonsgardister», pasdaren, og «frivillige», basiji, seg mot irakerne, som var under kommando av sunnittiske kjettere. Iranernes tap var mange ganger større enn irakernes. Etter tre års krig ble de anslått til mellom 125 000 og 500 000 falne mot 50 000 irakere. Men allerede fra november 1980 satt man fast i en stillingskrig. Våren 1981 kunne iranerne deretter gå til mot offensiv og drive irakerne ut av landet. Men Khomeini stilte seg avvisende til alle meglingsforsøk. Det var ikke nok å gjenvinne det tapte. Nå krevde han Sad dam Hussein fjernet i Bagdad. Sommeren 1982 åpnet iraner ne en storoffensiv i håp om hjelp fra Iraks overveiende sjiittiske befolkning. Men Hussein hadde i mellomtiden fått støtte fra sine arabiske brødre, først og fremst langs Den persiske bukt. Her var man blitt redde for den revolusjonære smittefa-
189
Iranernestap i den langvarige kri gen med Irak var enorme. Hundre tusener unge menn drog på ayatollahens bud i «hellig krig» og vendte aldri tilbake.
H H
190
M idtøstens storm sentre
Saudi-Arabia ble i kraft avsine enorme oljerikdommeren lokal stormakt. Mindrearabiskeland søkte derfor ly under kong Khalebs kappe. Selv Syriasselvstendige Hafiz al-Assad måtte fra tid til annen søketilflukt hossaudiaraberne når han følteseg klemt mellom etfiendtlig Israel og et fiendtlig Irak. Tegning av Kevin Kallaugheri TheEconomist.
ren fra Iran. I Saudi-Arabia hadde man høsten 1979 fått en smaksprøve på hva den kunne innebære da en gruppe fanati kere angrep islams aller helligste pilegrimssted, den store moskeen i Mekka, og holdt den okkupert i fjorten dager før de ble fordrevet. I Bahrain hadde man opplevd et sjiittisk opprørsforsøk. Våren 1981 dannet Saudi-Arabia, Kuwait, Oman, Bahrain, De forente arabiske emirater og Qatar et samarbeidsråd som kunne stille praktisk talt ubegrensede finansielle midler til rådighet for Bagdad. De to supermaktene holdt seg forsiktig på avstand. Ikke for noen av dem var det innlysende hvem de burde holde med, og ethvert engasjement innebar risikoen for en opptrapping til en direkte, innbyrdes konfrontasjon med uoverskuelige følger. Etter den sovjetiske invasjonen i Afghanistan hadde president Garter erklært at «ethvert forsøk på å vinne kontroll med Den persiske bukt-regionen ville bli imøtegått med de nødvendige midler, inklusive militære». Da en ny iransk offensiv sommeren 1983 ble stanset med giftgass, ble det imidlertid så skarpt fordømt i EN at Saddam Hussein gikk over til andre metoder for å stanse nye iranske fremstøt i 1984. En tilnærming til Kairo førte til at han nå også fikk forsyninger fra Egypts ikke ubetydelige krigsindustri. Særlig konsentrerte han seg mer og mer om å ramme Irans økonomi ved luftangrep mot oljeanleggene. De var ikke uten virkning. Varemangelen økte i Iran, men samtidig tjen te en ny overklasse av basarborgerskapet og ayatollaher grovt på krigen og hadde derfor bare begrenset interesse av å få stanset den.
Det andre oljesjokket
Urolighetene i Iran vinteren 1978-79 medførte et fall i olje produksjonen. Det kom bare til å bety en nedgang på fem prosent i verdensproduksjonen, men en liten lagerbeholdning og en kald vinter i Europa førte til panikkjøp. På spotmarkedet steg prisen fra 12,70 dollar pr. fat i oktober 1978 til 36 dollar i juni 1979. Krigen omkring Den persiske bukt i 1980 medførte et ytterligere press, selv om industrilandene nå hadde fått bedre styring på utviklingen. I desember ble afri kansk olje betalt med opptil 40 dollar. Som i 1974 var det først og fremst de tynt befolkede oljesta tene som skummet fløten. De befestet sin stilling som verdens rikeste land. For OPEC som helhet betydde den andre prisrevolusjonen at man igjen fikk et klekkelig overskudd i sam handelen med omverdenen, 114 milliarder dollar i 1980
Det andre oljesjokket
Industrilandene
OPEC
191
Den tredje verden
Oljeimport
Bankkonti
Langtids-invesieringer Kjøp av ferdigvarer Luksusvarer *
Kapitalgoder
sammenliknet med 61 milliarder dollar i 1974, etter at det hadde vært balanse i 1978. Men det var enorme forskjeller fra det ene OPEC-landet til det andre. Saudi-Arabias oljeinntekterstegfra 33 milliarder dollar i 1978 til 117 milliarderi 1981. I perioden 1974—82 akkumulerte landet et overskudd på 170 milliarder dollar, etterfulgt av Kuwait med 85 milliarder og De forente arabiske emirater med 40 milliarder . Til sammen tegnet disse tre landene seg for 75 prosent av OPEG-landenes samlede overskudd i denne innbringende perioden. For hele perioden 1973-84 er OPEC-landenes inntekter blitt anslått til 2040 milliarder dollar med et overskudd på 402 milliarder. Midtøstens oljemilliarder fikk ikke bare en nøkkelstilling i verdensøkonomien. Araberne brukte også sin rikdom poli tisk. Det gjaldt særlig Saudi-Arabia. Spesielt etter sjahens fall forsøkte landet seg i rollen som regional stormakt. Den strengt religiøse vahabittiske fyrsteslekten som regjerte i Riyadh, hadde tre hovedmål: Å fordrive israelerne fra Islams tredje helligste by Jerusalem, å bremse revolusjonære bevegelser i Midtøsten som kunne true deres egen maktstilling, og i for lengelsen av dette, å motarbeide sovjetisk innflytelse. Israel bekjempet man dels ved støtte til de «frontstatene» som omgav det, dels ved å kjøpe stemmer for den arabiske sak i FN, enten ved u-landshjelp eller kanskje leilighetsvis ved ren og skjær bestikkelse. Saudi-arabernes bilaterale u-landshjelp steg ifølge OECD fra 365 millioner dollar i 1972 til 5,6 milli arder i 1980. Landets samlede bistand for hele perioden
Hvor ble det av oljepengene? Mel lom 1 973 og 1984 eksporterte OPEC-landene ifølge Bank of England olje for 2040 milliarder dollar. Det gav et overskudd på 402 milliarderdollar. 15 prosent av dette ble overført til u-land og 5 prosenttil FN. 164,6 m illiarderdol lar ble anbrakt i forskjellige-sæ rlig vestlige-banker, 39,8 milliarder ble satt i statsobligasjoner, 107 milliarder dollar i aksjer og fast eiendom. Resten g ikktil import av forbruks- og kapitalvarer, samt våpen.
192
M idtøstens storm sentre
Ettertolv års opphold i Beirut måtte PLO-lederen Yasir Arafat, hans nærmeste medarbeidere og nær mere 7000 PLO-soldater i august 1982 forlate byen. Med svingende flagg og til lyden av salutt fra auto matvåpen drog PLO-folkene ned til havnen i Beirut. Derfra drog de til Tunisia, Sør-Yemen og NordYemen, Syria, Sudan, Kypros og Hellas, Andre drog over land til Damaskus og Jordan.
1974-80 er blitt anslått til 55 milliarder dollar. Inntil Camp David-avtalen i 1979 ble Egypt mest begunstiget. Deretter satset man på Jordan og Syria. Etter krigsutbruddet i Den persiske bukt likk Irak en gullkantet håndsrekning. Dernest nøt ikke-arabiske islamske land saudi-arabernes gunst, særlig general Zia-ul-Elaqs Pakistan og etter bruddet med Sovjetunionen i 1978 også Somalia. Et mer nærliggende problem hadde Saudi-Arabia imidlertid i Yemen. SørYemen hadde, siden britene forlot landet i 1968, knyttet seg stadig nærmere til Moskva. Det mer folkerike Nord-Yemen var for en stor del bebodd av zaidit-sjiitter. Det kom imid lertid på Riyadhs bidragsliste, og mange nord-yemenitter ble fremmedarbeidere i Saudi-Arabia. Men om fyrstene i det arkaiske ørkenkongeriket satset på å opprettholde den bestående samfunnsorden, var det andre oljemakter som søkte å omstyrte den. Det gjaldt især oberst Gaddafi i Libya og til en viss grad Houari Boumédienne i det mindre velbeslåtte Algerie. Med en seks ganger så stor befolk ning og mindre inntekter kunne Algerie bruke alle sine pen ger til et ærgjerrig industrialiseringsprogram som ble iverk satt etter at landet ble selvstendig i 1962. Dessuten befant det seg jevnlig i et spent forhold til nabostaten Marokko på grunn av grensestridigheter og støtte til den revolusjonære løsrivelsesorganisasjonen Polisario i det sørlige Marokko. Etter Boumédiennes død i 1978 orienterte landet seg for øvrig under Bendjedid Chadli i mer vestlig retning.
Tragedie i Beirut
Gaddafi hadde friere hender og dessuten større ambisjo ner. H an drømte om å gjenskape det arabiske storriket som så raskt hadde gått i oppløsning etter profetens død (se bd. 6, s. 274 ff). For å nå målet søkte han dels å slå sitt land sam men med andre arabiske stater, dels å skaffe seg innflytelse hos naboene ved hjelp av penger og intriger. En forening med Egypt falt som nevnt i fisk. Bedre gikk det ikke i Sudan. Dette landet hadde i mange år vært plaget av borgerkrig mellom det muslimske styret i Khartoum og kristne stammer i sør. Fra 1972 kom oberst Gaafar al-Nimeiri, som hadde grepet makten i 1969, til det resultat at han bare kunne få fred i landet ved å distansere seg fra panarabismens sak. Gaddafi ble fortørnet og bekjempet fra nå av Nimeiri, blant annet ved å skaffe seg fotfeste i Tchad. Eier fikk han i 1980 innsatt en regjering etter sitt hjerte, men måtte snart vike for press fra andre afrikanske stater og Frankrike. Også et forsøk på en sammenslutning med Tunisia i 1974 strandet på motstand fra president Habib Bourguiba, som hadde styrt dette landet under radikale paroler, men i moderat ånd siden det ble selv stendig i 1956. Tilbake stod i grunnen bare et forbund med en annen av de ledende revolusjonære arabiske politikere, Syrias Hafiz al-Assad. Men han gikk som katten, sine egne veier. Med større rett enn Gaddafi ervervet han tilnavnet arabernes Bis marck. Han var i besittelse av en god del av Jernkanslerens diplomatiske behendighet og machiavelliske realitetssans, men manglet hans maktgrunnlag. Assad hadde nok å gjøre med å holde seg selv ved roret og sitt land flytende mellom naboer som Irak, Israel og Libanon. Verken i Israel eller Irak ville man ham noe godt, skjønt Baath-partiet også satt med makten i Bagdad. I Libanon truet det rådende kaos uavlate lig med å trekke Syria inn i væpnede konflikter som det ikke var voksent, men heller ikke alltid kunne unngå. I det minste ble det i 1982 på nytt dratt inn i et oppgjør med Israel.
Tragedie i Beirut
Det lyktes Assad i løpet av 1977 å få borgerkrigen i Libanon noenlunde under kontroll ved å slå ned på snart den ene, snart den andre gruppen. Men PLO fortsatte med å føre gerilja mot Israel fra Sør-Libanon. Israelerne svarte høsten 1978 med å okkupere denne delen av landet for å ødelegge PLOs partisanbaser. Etter tre måneder trakk de seg ut igjen og ble etterfulgt av en nydannet FN-styrke. Selve grensene overlot imidlertid israelerne til en kristen milits. PLO kunne
193
En libanesisk plakat som oppfordrertil solidaritet med flyktnin ger fra de israelsk-okkuperte om rådene.
1 94
IVI idtøstens stormsentre
Shimon Peres (f. 1 923) komtil Israel fra Polen i 1934, og i hele sitt voksne liv har han engasjert seg politisk. Han var medlem av Knesset fra 1 959, til å begynne med for arbeiderpartiet Mapai, senere for sammenslutningen av de israelske arbeiderpartiene. Han var statsråd i ulike regjeringerfør han som Arbeiderpartiets formann blesjefforen samlingsregjering i 1984. Ifølge en utradisjonell avtale skulle Peres være statsminister i regjeringens første toårsperiode, deretter skutle høyrepolitikeren, utenriksminister Yitzak Shamir og Peres i 1 986 bytte plass.
riktignok leilighetsvis fortsette beskytingen av det nordlige Israel, men ved amerikansk megling lyktes det sommeren 1981 å få ordnet en våpenstillstand mellom Israel og PLO, som Yasir Arafat faktisk fikk PLO til å respektere. Han hadde med tiden vunnet så mye internasjonal anerkjennelse at poli tiske metoder nå kunne forekomme ham mer lovende enn militære, særlig fordi israelernes forsøk på å finne alternativer til PLO i de besatte områdene mislyktes. Nettopp denne omstendighet synes å ha tilskyndet den nye og mer slagkrafti ge regjeringen som Begin hadde dannet etter valget somme ren 1981, til å gjennomføre en storstilt invasjon i Libanon året etter, og som førte den israelske hæren helt til Beirut. Målet var endelig å knuse PLOs organisasjon og knekke Arafats prestisje. Militært leverte Israel enda en gang en blendende presta sjon ved å nøytralisere Syrias splitter nye sovjetiske luftvern raketter og skyte ned 79 syriske fly med tap av et enkelt is raelsk. Men den politiske prisen ble høy. Etter to måneders heftige kamper som la en stor del av Beirut i ruiner, tvang israelerne i midten av august 1982 Arafat til å forlate byen med sine tropper, som ble spredt til et titall arabiske land. Tilbaketrekningen ble overvåket av en internasjonal styrke som bestod av amerikanske, franske, britiske og italienske soldater. De israelske tapene under kampene hadde vært små, 350 falne. Men 12 000 libanesere og palestinere skal ha omkommet, og invasjonen fikk et etterspill som skadet Israels anseelse enda mer. I september gjennomførte kristne militsfolk en storstilt massakre på palestinske flyktninger i Beirutforstedene Shabra og Shatila som hevn for at den nyvalgte presidenten Bashir Gemayel var blitt myrdet to -dager tid ligere. Den israelske hæren, som kunne ha forhindret blodba det, forholdt seg passiv. I Libanon gjorde mordet på «sheik Bashir» større inntrykk enn massakrene i Shabra og Shatila. Det førte til en viss besin nelse og samling om å få stanset den endeløse borgerkrigen. Bashirs mer forsonlige bror Amin ble kåret til president og gikk i gang med enda et forsøk på å forlike de stridende grup pene og stable et libanesisk statsapparat på bena. Men i Israel virket Shabra og Shatila som et sjokk. Det gav motstanderne av Libanon-felttoget vind i seilene. Det ble nedsatt en undersøkelseskommisjon som i begynnelsen av 1983 kom til at den israelske forsvarsministeren Ariel Sharon hadde vært medansvarlig. Ved amerikansk megling ble det i mai 1983 inngått en israelsk-libanesisk avtale om israelsk tilbaketrekning mot en
libanesisk anerkjennelse av Israel. Men her hadde man ikke regnet med Assad. Han hadde stadig tropper i landet og pressmuligheter gjennom et assortiment av væpnede libane siske grupper. Hans hånd ble styrket da president Reagan i februar 1984 besluttet å trekke de amerikanske kontingente ne tilbake etter et attentat som kostet 239 soldater livet. Kort tid etter besøkte Gemayel Assad i Damaskus og lovte å si opp avtalen med Israel. Snart etter ble også dc franske troppene trukket tilbake. Israelerne hadde i september 1983 forlatt Beirut for å trek ke seg tilbake til landet sør for elven Awali. Men troppene deres ble utsatt for mer og mer morderiske attentater fra lanatiske sjiaterrorister, og okkupasjonstjenesten ble mer og mer upopulær. Samtidig jaget syrerne på egenhånd de siste reste ne av Arafat-tilhengerne ut av Libanon ved et angrep mot deres hovedbastion i Tripoli. I september 1983 overlot Begin tøylene til den mer besindige Yitzak Shamir. I befolkningen tapte Likud terreng, dels fordi landets økonomiske situasjon ble stadig mer fortvilet, med en inflasjon som nærmet seg 1000 prosent på årsbasis. Ved et valg sommeren 1984 gikk Likud så mye tilbake at det for ikke å komme i opposisjon måtte inngå en «storkoalisjon» med Arbeiderpartiet under den usedvanlige ordningen at
Da kristne militssoldater, som sam arbeidet med israelerne, gjennom førte en massakre mot palestinske flyktninger i Sabra-leiren i Libanon i 1 982, utløste det en så voldsom protestbølgei Israel at forsvarsmi nister Ariel Sharon måtte gå av. Tre år senere ble palestinerne i Sabra igjen utsattfor massakrer, denne gang utført av Khomeinistilhengere i Libanon, den sjiittiske Amalmilitsen. Enda en gang måtte de overlevende, som vist på dette b il de, lete etter sine pårørende blant hauger avlik.
EGYPT
196
M idtøstens stormsentre
Arbeiderpartiets Shimon Peres skulle være statsminister de to første årene, og Shamir de to neste. Den nye regjeringen fullførte i løpet av 1985 tilbaketrek ningen fra Libanon og innledet en økonomisk hestekur. Men på den diplomatiske fronten stod regjeringen på stedet hvil. President Reagan hadde i 1982 foreslått en løsning av det palestinske problemet som gikk ut på å forene Jordan og Vestbredden i en forbundsstat, slik at palestinerne ved denne omveien kunne få sin egen stat. Litt etter litt lyktes det å vinne Arafat for tanken, men israelerne ville stadig ikke høre tale om å forhandle med ham, og Vestbredden ble mer og mer sveiset sammen med Israel. Da Begin kom til makten i 1977, var det bare 3000 jødiske nybyggere på Vestbredden. I 1985 var det 42 500, og halvparten av jorda, riktignok mest øde fjell, var blitt overtatt av den israelske staten. Om lag 30 000 av de israelske innflytterne hadde konsentrert seg i forstedene omkring Jerusalem, i Tel Aviv og Haifa, samt i strategisk viktige, men nærmest golde fjell. Men ingen arabisk stat var rede til å akseptere Israels innlemmelse av det østlige Jerusa lem i 1980, og det var heller intet tegn på at araberne ville gi avkall på de områdene som Israel anså som livsviktige for sin sikkerhet, som Golan-området —som ble innlemmet offisielt i staten Israel i 1981. Under Peres ledelse mildnet nok de israelske myndighete ne sin okkupasjonspolitikk, men regjeringen hadde begrenset bevegelsesfrihet. Tross motstanden mot Libanon-felttoget var det ikke noen stemning for innrømmelse i et samfunn som var blitt mer og mer «orientalisert». Ved folketellingen i 1984 var det i alt 1,5 millioner sefardis ke jøder mot 1,35 millioner askenasi-jøder og 574 000 hvis fedre var sabraer, det vil si født i Israel. Kulturelt var Israel på vei til å bli en del av Midtøsten. Politisk var det stadig isolert trass i den store åpningen som skjedde ved freden med Egypt. Og dens holdbarhet var av hengig av den indre utviklingen ved Nilen.
Mubaraks Egypt
Under en militærparade i Kairo 6. oktober 1982 ble Anwar al-Sadat myrdet av en gruppe sammensvorne offiserer som var grepet av den islamske vekkelsesbevegelsen som bredte seg over Midtøsten i kjølvannet av revolusjonen i Iran. Til hans statsmannsevner hørte den sjeldne egenskap at han hadde vært i stand til å utpeke en egnet etterfølger. Allerede i 1975 utnevnte han sjefen for det egyptiske flyvåpenet, Hosni
Mubaraks Egypt
Mubarak, til visepresident. Han var svært forskjellig fra Sadat, mindre impulsiv, mer kaldblodig. Han var innstilt på å fortsette sin forgjengers politikk, men hadde ingen personlig prestisje når det gjaldt Gamp David-freden. Da israelerne i april 1982 oppfylte sin del av fredsavtalen med Egypt ved å fullføre tilbaketrekningen fra Sinai, så Mubarak det som sin oppgave å gjenskape kontakten med den arabiske verden. Begin gjorde det både lettere og vanskeligere for ham på en gang. Hans politikk på Vestbredden og invasjonen i Libanon gav Sadats kritikere rett. På den annen side viste tilbaketrek ningen fra Sinai at Egypt vitterlig fikk konkret utbytte av freden, og Libanon-invasjonen gav Mubarak anledning til å vise seg solidarisk med palestinerne ved å protestere og kalle hjem sin ambassadør i Tel Aviv. Arafat kvitterte med et besøk i Kairo i desember 1983, etter at Assad hadde jaget ham ut av Libanon. Det banet veien for en tilnærming til Jordan, som i september 1984 gjenopprettet de diplomatiske forbindelsene med Kairo. Dannelsen av en mer moderat regjering i Israel gjorde det lettere for kong Hussein å rekke Mubarak hånden.
197
Underen militærparade i Kairo 6. oktober 1981 brøt en gruppe fana tiske soldater ut av rekkene og angreptilskuertribunen med auto matvåpen og håndgranater. Presi dent Anwar Sadat og fire andre ble drept 38 ble såret. Den islamske «Motstandsfront til frigjøring av det arabiske Egypt» stod bak atten tatet. Det var utvilsomt Sadats fredspolitikk og hans pro-vestlige holdninger som kostet ham livet. Dette bildet er tatt under bisettel sen av Sadat 10. oktober. Høytide ligheten fant sted ved minnesmer ket for den ukjente soldat fra Oktober-krigen. Kongelige, statsover hoder og ministre fra 80 land over var bisettelsen.
198
M idtøstens storm sentre
O ljeproduksjon i millioner fat pr. dag
60-
Resten av verden
40-
20 -
1975
77
79
81
83
85
OPECs markedsandel falt i løpet av 1980-årene, mens oljeproduksjo nen steg i andre områder, særlig i Nordsjøen. Det førte til et prisfall (seskjemaet på nesteside). Kilder: BP StatisticaiReview, Petroleum Intelligence Weekly og US Energy Dept.
Egypts nye president, Hosni Mubarak (f. 1 929), forsøkte å byg ge bro mellom Israel og dearabiske landene. Det viste seg å være en vanskelig oppgave fordi begge parter var like steile. Tegning av Kevin Kallugher i TheEconomist.
Krigen mellom Irak og Iran medførte samtidig en tilnærming til Bagdad. Egypt ble en av Iraks viktigste våpenleverandø rer. I det hele tatt utviklet Egypt seg til å bli noe av et industri samfunn. Økonomien ble stimulert ved gjenåpningen av Suezkanalen og hjemsendte sparepenger fra de tallrike egyp tere som arbeidet i andre arabiske stater, ikke minst de rike oljelandene ved Den persiske bukt, som de igjen kunne vende tilbake til da Kairo atter kom på talefot med deres herskere. Egypt ble selv et oljeland ved gjenervervelsen av Sinai og nye funn i Suezbukta. Riktignok begynte oljeprisene å falle igjen i 1983, da det andre oljeprissjokket og en stigende dollarkurs fikk industrilandene til å spare. I slutten av 1985 hadde prisen på råolje sunket til cirka 25 dollar pr. fat. OPEC dekket da bare 1/3 av verdensforbruket mot en halvpart i 1975. Kartel lets makt var blitt brutt av de nye produsentene utenfor, først og fremst Storbritannia, Norge og Mexico. OPEC besluttet derfor å gå til motoffensiv for å gjenerobre sin markedsandel ved priskrig. Men det innebar at Saudi-Arabias politiske innflytelse ble svekket. Egypts muligheter til å gjenerobre sin tradisjonelt ledende rolle i den arabiske verden ble tilsvaren de forbedret. Den bygde dels på landets kulturelle lederstil ling, dels på dets folketall. Med sine 48 millioner innbyggere i 1985 hadde det nesten like mange innbyggere som alle de øvrige arabiske landene i Midtøsten til sammen. Det var riktignok ikke bare en fordel. Den galopperende befolkningstilveksten var Egypts største problem. Det var vanskelig for landbruket å holde tritt med den, selv om det skjedde en modernisering av driftsmetodene. Innføring av datastyrte maskiner åpnet muligheter for mer effektiv kunst-
M ubaraks Egypt
vanning. Størstedelen av egypterne levde i dyp fattigdom, mange av dem i slumkvarterer i Kairo, som i midten av 80årene hadde 14 millioner innbyggere. Mubarak søkte å styrke økonomien blant annet ved å fort sette samarbeidet med USA på det militære området. USA bistod da også Egypt med rundhåndede tilskudd. Samtidig prøvde han å dempe de sosiale spenningene ved å gi det poli tiske liv større spillerom. I 1984 avholdt man de frieste valg noensinne i Egypt. Landets fem millioner koptiske kristne fikk bedre kår enn under Sadat. Men den islamske vekkelsesbølgen, som Sadat først hadde oppmuntret og deretter selv var blitt et offer for, falt ikke sammen etter hans død, og Egypt hadde stadig ytre fiender som prøvde å puste til alle gnister av utilfredshet. Syrias Assad, som var den ledende talsmann for en steil «avvisningsfront» overfor Israel, så med ublide øyne på at M ubarak kom ut av isolasjonen. Indre makt kamper i Damaskus under hans sykdom i 1984 avslørte imid lertid hvilket skrøpelig grunnlag Syrias primadonnarolle si den 1976 hvilte på, og Assad selv isolerte seg ved sin ufor beholdne støtte til Iran i dets krig mot Irak. En alvorlig trussel kom fra vest. Skjønt også oberst Gaddafi ble svekket av oljeprisene, tok han hjem en seier i 1985, da Nimeiri ble styrtet av et mer Gaddafi-vennlig regime i K har toum.
199
77/ venstre: I løpet av 1 970-årene skjøt boreplattformene opp som paddehatter i Nordsjøen. Den kraftigestigningen i oljeprisene hadde sattfart i utbyggingsplanene. A lle rede i 1 975 var det på bare tre felter på norsk sokkel funnet olje nok til å dekke Norges behov i de neste hundreår. De danske resultater var ikke så gode. Men i 1 972 begynte Dansk Undergrunds Consortium å pumpe olje opp fra den danske delen av Nordsjøen. P ådettidspunkt var den britiske oljeindustri en i Nordsjøen i full gang.
Monsunens riker
Midtøsten virker enkel og ensartet ved siden av den myldren de mangfoldigheten i Monsun-Asia. Likevel er det asiatiske statssystemet ganske enkelt. Dets drøyt 1230 millioner men nesker (i 1980) er samlet i noen få folkerike land, over halv parten i den indiske union, 146 millioner i Indonesia, 88,5 millioner i Bangladesh og 82 millioner i Pakistan. Mens verdens rikeste land finnes i Midtøsten, ligger noen av de fattigste i Monsun-Asia: Bangladesh med et bruttona sjonalprodukt pr. innbygger på 130 dollar, India med 230, Pakistan med 310 mot 24 000 i Kuwait og 12 000 i SaudiArabia. Men som Midtøsten er Monsun-Asia preget av kon flikter som følger religiøse konfrontasjonslinjer.
Indira Gandhis India
Motstående side: I tjue å r-fra 1964til 1 9 8 4 -s a tte Indira Gandhi sitt preg på Indias politiske liv, både i de lange periodene hun satt med regjeringsmakten og i de åre ne hun var lederforopposisjonen. Hennes sterke personlighet gjorde hennetil en selvfølgelig lederskik kelse, men den gav henne også mange fiender. (Se også bd.18, s.101.)
De tjue årene mellom Jawaharlal Nehrus død i 1964 og mor det på hans datter i 1984 kan kalles Indira Gandhis epoke i Indias historie. H un var riktignok ikke ved makten hele ti den, men selv i perioder da hun ikke var det, satte hun sitt preg på indisk politikk. Lai Bahadur Shastri, som etterfulgte Nehru som statsminister, døde allerede i januar 1966. M orarji Desais regjering, som hadde makten i årene 1977-79, var først og fremst en anti-Indira-koalisjon. For mens hun hadde evnen til å henrive massene ved sin veltalenhet, hadde hun også egenskaper som vakte fiendskap hos levebrødspolitikerne. Handling passet hennes autoritære temperament bedre enn forhandling. N år Kongresspartiets ledere likevel pekte ut henne etter Shastris død, var det nettopp fordi de mente at hun ville trekke stemmer ved det kommende valget. Det ble imidlertid en skuffelse, og i 1969 brøt partiets gamle gar de, det såkalte syndikatet, ut og dannet et nytt Kongressparti under ledelse av Desai, høyrefløyens ledende talsmann. Fru Gandhi valgte nå å støtte seg til de pro-sovjetiske kommunistene i Lok Sabha, underhuset. Men ved valget i 1971 viste hun sine evner som stemmesanker. Hun vant to tredje deler av m andatene i Lok Sabha, Ved valg i delstatene året etter fikk hun også kontroll med førstekammeret, Rajya Sabha, som settes sammen av delstatsparlamentene. Hun kunne nå
202
Monsunens riker
Indira Gandhi med sønnene Rajiv (til venstre) og Sanjay, fotografert i 1967. Egentlig hadde hun tenkt at den yngste sønnen, Sanjay, skulle etterfølge henne på den po litiske løpebane, men da han om kom ved en flyulykke i 1980, be gynte hun å forberede Rajiv på oppgaven. Den fikk han da to av livvaktene, begge sikher, myrdet Indira Gandhi 31. oktober 1984.
regjere India etter sitt eget hode. Men snart fikk hun kon junkturene mot seg. Da monsunen sviktet i 1972, måtte India importere korn på et tidspunkt da store sovjetiske oppkjøp drev prisene i været. Så kom den første oljekrisen. Oljens andel av Indias importutgifter steg fra 11 til 45 prosent. Den årlige inflasjonsraten føk i været fra 3-4 til 25 prosent. Den økonomiske krisen avfødte sosial uro. I 1974 ble landet lam met av en jernbanestreik. Demonstrasjoner ble spredt av politiet med så stor brutalitet at antall dødsofre ble det høyes te siden kolonitiden. Den ansette, gamle sosialistlederen Jayaprakesh Narayan innledet en landsomfattende kampanje mot den korrupsjonen som mer og mer preget regjeringspar tiet, da fru Gandhi ble tilbøyelig til å omgi seg med nikkedukker. Særlig kretsen omkring hennes sønn Sanjay fikk stadig større innflytelse og oppnådde flere og flere privilegier. Han gjorde seg samtidig forhatt i den jevne befolkning ved å gå i spissen for en ny og mer hensynsløs befolkningspolitikk. Det mer skånsomme programmet som ble innledet i 60-årene, hadde slått feil. Det hadde siktet mot en reduksjon i fødselstal let på ti millioner i 1974. Man nådde bare en million. Fra 1965 til 1975 ble det 118 millioner flere indere. I 1975 innførte Indira Gandhi unntakstilstand for å skape ro i landet. Det var ikke populært. Men da monsunen sikret* et par gode innhøstinger, mente fru Gandhi at hun igjen kunne holde valg i 1977. Det ble et dundrende nederlag. Bedre tider hadde ikke fått velgerne til å glemme frihetsbe røvelsen under unntakstilstanden. Etter valget dannet en koalisjon av høyrepartier regjering under Desais ledelse. Alle rede etter to år revnet den, og et nytt valg i begynnelsen av 1980 brakte Indira Gandhi tilbake til makten. Enda en gang ble hun rammet av en oljekrise. Det andre prissjokket fikk oljeimporten til å sluke ni måneders eksportinntekter, da produksjonen i Indias egen oljeprovins Assam ble lammet av uroligheter. Hun måtte for første gang gripe til et større lån fra valutafondet. En ny streikebølge gikk over riket. Fru Gandhi imøtegikk den ikke denne gang med unntakstilstand, men med streikeforbud innenfor livsviktige områder som transport, kommunikasjon, helsevesen og forsvar. Fagbeve gelsen svarte med en generalstreik som igjen ble besvart med omfattende arrestasjoner. Hennes tross alt mer måteholdne reaksjon denne gangen er ved siden av erfaringene fra 1977 blitt forklart med at Sanjay hadde omkommet ved en flyulykke sommeren 1980. Hans valgkrets ble overtatt av hans mer besindige eldre bror Rajiv. Han hadde inntil da holdt seg utenfor politikken, men
Indira Gandhis India
fru Gandhi søkte nå å gjøre ham til sin tronfølger. I 1983 ble han generalsekretær for Kongresspartiet etter at det hadde lidd alvorlige tilbakeslag ved delstatsvalgene. En særlig bitter pille var det at Indira-Kongresspartiet for første gang mistet flertallet i den store sørindiske staten Andhra Pradesh, skjønt fruen selv hadde vært ytterst aktiv i valgkampen. Hun ble slått av en populær filmskuespiller som hadde spilt guderoller på lokalspråket telugu i 300 filmer. Snart etter måtte hun til og tåle at hennes svigerdatter Maneka, Sanjays enke, dannet et nytt opposisjonsparti mot henne. Et mer harmonisk forhold hadde fru Gandhi til sin andre svigerdatter, Rajivs italienske kone Sonia. Det var i hennes armer Indira utåndet da hun året etter, 31. oktober 1984, ble skutt ned av fanatiske sikh-terrorister i sin egen livvakt. Mordet rystet India. Rajiv ble uten diskusjon utpekt til sin mors etterfølger, og han førte hennes Kongressparti til en strålende valgseier i jan u ar 1985. H an dokumenterte dermed den politiske arven etter både sin mor og sin morfar. Snart viste det seg at han også hadde egenskaper som gav håp om at han var den rette mann til å utbedre de skadene deres
203
Etter tradisjonell skikk ble Indira Gandhi brent på likbål 3. november 1984. Bålet ble antent av hennes sønn Rajiv, Indias nye statsminis ter. Han sees her sammen med sin italienske hustru, Sonia, sønnen Rahul og datteren Priyanka.
204
M onsunens riker
politikk hadde etterlatt, Nehrus i Indias økonomiske struktu rer, Indira Gandhis i en rekke konflikter og spenninger både innenfor den indiske union og i dens forhold til naboene. Som M ubarak i Egypt, som også var pilot av utdannelse, var Rajiv Gandhi en tredjeverdenspolitiker av en ny, «upolitisk» type, fåmælt, saklig og likevektig, teknisk interessert og hardt ar beidende. Den grønne revolusjon
Den norsk-amerikanske plantefysioiogen Norman Borlaug (f. 1 914) som regnes som skape ren av «den grønne revolusjon» både i India og i mange andre land. 11970 fikk Borlaug Nobels freds pris fo rsin innsats.
For Indias kjempebefolkning var det viktigste som skjedde i Indira Gandhis tid neppe de blodige begivenhetene som kom på fjernsynets nyhetsutsendelser, men den prosessen som er blitt kalt den grønne revolusjon. Den førte til at subkontinentet ble selvforsynt med matvarer og sikret mot hungersnød. Mirakelet begynte med den norsk-amerikanske landbrukseksperten Norman Borlaugs eksperimenter i Mexico i 1940årene med nye kornsorter som gav større utbytte og var mer hardføre. I 60-årene fikk man på landbrukshøyskolen i Panjab fatt i en av Borlaugs nye hvetesorter. Ved å krysse den med indiske sorter utviklet man en hvete som egnet seg til de lokale forholdene. Kalyan ble den kalt. Det betyr helse på hindi og panjabi, og kalyan-hveten ble Indias redning. Man kunne første gang stille den til rådighet for landbruket i 1967. Den gav et utbytte på opptil 750 kg pr. hektar mens gjennom snittet i Panjab inntil da var 125 kg. Samtidig begynte inder ne å innføre nye rissorter fra Taiwan og Filippinene. De for doblet avlingene. Det største samlede utbyttet før den grønne revolusjon hadde India oppnådd i 1964-65 med 88 millioner tonn. I 1969—70 oppnådde man 100 millioner, i 1981—82 132 millio ner, i 1983—84 over 150 millioner. Det var riktignok stadig vekk dårlige år, som 1972, 1979 og 1982, fordi monsunen sviktet. Bare 25 prosent av det samlede dyrkede arealet var nemlig kunstvannet. Men i løpet av 70-årene ble det oppført lagerbygninger som sikret befolkningen den mest påkrevde ernæring i magre år. I 1980 begynte staten å forsyne småbøn dene med selvhjelpsutstyr som omfattet såkorn, kunstgjødsel og sykdomsbekjempende midler. At man kunne holde hungersnøden fra livet, betydde ikke at alle kunne spise seg mette. Halvdelen av den indiske befolk ning kunne det knapt. Den grønne revolusjonen kom først og fremst de velstilte til gode. Bestrebelser på å bremse fødselstal let gav bare beskjedne resultater, og hvert år ble brukbar landbruksjord spist opp av erosjon forårsaket av overbeiting, rovdrift og rovhugst i skogene. 200 millioner hellige kuer, som
brahmanene voktet omhyggelig, lettet ikke kampen mot ero sjonen. At halvdelen av kumøkka ble brukt til brensel ved matlaging og oppvarming, økte heller ikke landbrukets pro duktivitet. Man søkte riktignok å utvide det dyrkede arealet ved hjelp av kunstvanning. Verdens mest omfattende kunstvanningsprosjekter inngikk i Indias sjette femårsplan for pe rioden 1980-85, men av 40 millioner hektar kunstvanningsarealer var ti millioner truet av forsalting. Mens det skjedde store fremskritt i landbruket, som så ofte ble forsømt i andre u-land, led den indiske industrien under følgene av noen av Jawaharlal Nehrus fikse ideer. Han hadde i noen grad lagt den sovjetiske utviklingsmodellen til grunn for sin industrialiseringspolitikk. Den hadde siktet mot selv forsyning basert på høyt prioritert tungindustri og en lettindustri beskyttet mot utenlandsk konkurranse. Men stålverkene, som var basert på kull og malm i Bihar og Vest-Bengal, kom ikke til å virke som vekstpoler. De industri-imperiene som var blitt grunnlagt allerede i kolonitiden av slektene Tata og Biria, holdt noenlunde tritt med tiden og kunne gjøre seg gjeldende på verdensmarkedet, men mye ny industri ble hemmet av en byråkratisk reguleringsjungel og politisk heste handel. Trass i et velutdannet embetsmannskorps fikk India bare begrenset fordel av den fremsynte utdanningspolitikken som også var en del av arven fra Nehru og hans datter. Til tross for 20 prosent oppsparing - et usedvanlig høyt tall til u-land å være - lyktes det ikke India å komme over en vekstrate på 3,5 prosent i året i perioden 1960-80. Med en årlig befolkningsvekst på 2,1 prosent i tiåret 1970—80 betydde det at realveksten pr. innbygger bare ble 1,5 prosent i året. I motsetning til en rekke andre u-land unngikk India imidler tid den store forgjeldingen som preget 70- og 80-årene. Ved Indira Gandhis død var landets utenlandsgjeld bare på 20 milliarder dollar mens for eksempel Brasil hadde en gjeld på 100 milliarder. Det kunne stå på egne ben, selv om de var tynne. Industrien trengte hardt til en modernisering. At Rajiv Gandhi innså det, viste han også ved å renske opp i Kongresspartiet og skifte ut en rekke av sin mors nærmeste medarbeidere med mindre politisk og mer teknisk innstilte rådgivere, blant annet ljernet han hennes nærmeste rådgiver gjennom 22 år, Rajinder Dhawan, som ble ansett som hoved mannen bak unntakstilstanden i 1975. Men det løste ikke de politiske problemene han arvet, konflikter og spenninger som til dels var blitt skapt av den økonomiske utviklingen, til dels blitt skjerpet av Indira Gandhis ikke alltid like heldige politiske håndtering.
206
Monsunens riker
Splittelsens demoner
At Kevin Kaliaugher her harfremstilt Rajiv Gandhi (f. 1944) som støvsuger, skyldes at Indias nye statsminister etter kort tid fikk fjer net de av morens rådgivere som etter hans mening hadde gjort mestskade. Førhansyngrebror døde tjenestegjorde Rajiv Gandhi som flyger i det indiske luftfartssel skap og hadde ingen politiske ambisjoner. Men ved morensdød i 1984 ble han pålagt hovedansvaretfordet veldige indiske riket med nærmere 740 millioner innbygge re.
Da den grønne revolusjonens mirakler i Panjab begynte å ryktes, trakk det innvandrere til staten. De kom særlig fra den store hindustaten Uttar Pradesh. Den store øst-vestlige grand trunk road fra Varanasi (Benares) til Amritsar, kjent fra Kiplings Kim, var stadig en av Indias mest beferdede samferd selsårer. Sikhene, et barskt og driftig trossamfunn, som kan sammenliknes med Europas kalvinister, hadde av Shastri i 1966 oppnådd å få Panjab atskilt fra Haryana som en egen stat, der de hadde flertall. Men det var et spinkelt flertall, som ble truet av den nye hinduinnvandringen. 1 1980 mistet sikhpartiet Akali Dal den lokale regjeringsmakten til Indira Gandhis Kongressparti. Det skapte grobunn for en terroristisk separatistbevegelse. Den fant sin profet i Sant ( = sankt) Jarnail (= general) Singh Bhindranwale, som er blitt kalt Panjabs Khomeini. Han agiterte for statens løsrivelse fra India og for opprettelsen av en egen sikhstat, Khalistan. For å sette makt bak kravene grep hans tilhengere til mord, bombeattentater og flykapring. Indira Gandhi svarte med massearrestasjoner, 100 000 fra slutten av 1981 til midten av 1983. Panjab var en strategisk viktig grensestat, og fru Gand hi, som ble mer og mer tilbøyelig til å se spøkelser ved høylys dag, ante Pakistans hånd bak Bhindranwale. Samtidig grep hinduekstremister til motterror. For å skape ro ble Panjab høsten 1983 satt under sentralregjeringens administrasjon. Det lyktes ikke. I juni 1984 lot fru Gandhi derfor hæren stor me sikhenes helligdom Det gylne tempel i Amritsar, der Bhin dranwale og en skare av hans ettersøkte terrorister holdt til. Cirka 700 ble drept, blant dem profeten selv. Noen måneder senere måtte fru Gandhi selv betale med sitt liv for dette. Konflikten med sikhene var særlig farlig, fordi de til tross for at de bare representerte 2,5 prosent av befolkningen, ut gjorde 15 prosent av de væpnede styrkene. Men de var ikke alene om å skaffe fru Gandhi bryderi. En annen av Indias velstående provinser, den tynt befolkede te- og oljestaten Assam ved Brahmaputra trakk også til seg innvandrere. Sær lig under og etter Øst-Pakistans løsrivelse fra Vest-Pakistan i 1970 kom de mest fra det overbefolkede, muslimske ØstBengal. Fra slutten av 70-årene ble de bengalske innvandrer ne utsatt for en stadig mer hardhendt forfølgelse. Da fru Gandhi i begynnelsen av 1983 utskrev valg i Assam, utløste det en orgie av massakrer og brannstiftelser. Da hun deretter forsøkte å slå kaldt vann i blodet på Assams innfødte ved å beordre en piggtrådsperring oppført langs grensen mot Bangladesh, vakte det vrede i Dacca.
Splittelsens dem oner
207
Forholdet til en annen nabostat, Sri Lanka, ble også belas tet av en etnisk konflikt. Gammelt hat mellom de buddhistis ke singaleserne og et hinduistisk mindretall på tre millioner tamiler, slo i 1983 ut i blodige pogromer. Tamilene fikk støtte fra sin indiske opprinnelsesstat, Tamil Nadu, som fru Gandhi nølte med å sette på plass. Kongresspartiet hadde selv hatt ubehageligheter med tamilene i Madras da Shastri ville gjøre hindi til eneste riksspråk. Siden hadde det mistet kontrollen over de tre sørindiske statene, Andhra Pradesh, Karnataka og Kerala. Også i nord hadde hun problemer. I det omstridte Kash mir hadde en av hennes fars siste handlinger vært å forsone seg med «Kashmirs tiger», sjeik Mohammed Abdullah. For soningen med Delhi falt imidlertid i fisk etter Nehrus død, og India drev under Shastri i 1965 inn i enda et væpnet oppgjør med Pakistan. Etter sin seier i Bangladesh-krigen i 1971 følte
Det gylne tempel i sikhenes hellige byAmritsar. Det var her massakren på omkring 700sikherfantsted i juni 19 8 4 -e n hendelse som u t løste mordet på Indira Gandhi et knapt halvår senere.
208
M onsunens riker
Iførtsine gule krigsturbaner har militante sikhergrepet til våpen etter regjeringstroppenes angrep mot Det gylne tempel i Amritsar, Panjab-provinsens hovedstad. Den overveiende del av Indias cir ka 15 m illioner sikher bor i Panjab som de ønsker løsrevet fra India. Tilhengerne av sikh ismen, som ble grunnlagt omkring år 1 500, har sterke militære tra d isjo n e r-et fak tum som britene forstod å utnytte i kolonitiden.
fru Gandhi seg imidlertid sterk nok til et forlik, som i 1975 lot Abdullah bli Kashmirs statsminister på Indiras betingelser. Men ved hans død i 1982 kunne hun ikke motstå fristelsen til å søke å få innsatt en kongresspartiregjering i Srinagar. Det mislyktes i første omgang. Sjeikens sønn Farooq Abdullah vant en solid valgseier, men i 1984 fikk hun ham utm anøv rert. Fra da av eksploderte det bomber også i Kashmir. Til alt dette kom de tradisjonelle religiøse konfliktene mel lom hinduer og muslimer —mellom muslimer innbyrdes —sjiitter mot sunnitter i Lucknow, mellom hinduer innbyrdes — kaste mot kaste i Gujarat, da man forsøkte å åpne adgang for flere lavkastede til offentlige stillinger. Det mer enn 2000 år gamle kastevesenet var seiglivet. Til tross for at M ahatm a Gandhi og Nehru hadde fått forbud mot forskjellsbehandling med i forfatningen, ble de 100 millioner kasteløse fortsatt holdt utenfor samfunnet. Særlig forbudet mot å eie jord føltes mer og mer utålelig under den grønne revolusjonen. Noen søkte ut av kastesystemets apartheidbur ved å skifte religion. Fra 1980 vant særlig islam terreng blant de kasteløse. Utsik ten til at Indias 100 millioner muslimer kunne bli dobbelt så mange ved omvendelser, vakte panikk blant fanatiske hindu er. De satte i verk pogromer mot de kasteløse og krevde for bud mot religionsskifte. Indira Gandhi, som selv var blitt uglesett fordi hun hadde giftet seg under sin kaste, sa nei. Men med Kongresspartiets fallitt overfor kastevesenet overtok hennes sønn enda et uløst, eksplosivt problem. Ville Rajiv i det hele tatt være i stand til å holde sammen det veldige, intenst myldrende riket med dets seks religioner
Nøytralism e og naboproblemer
og 850 språk og dialekter? I det minste tok han et besluttsomt grep om noen av konfliktene. Ved å imøtekomme en rekke av sikhenes krav, blant annet å overlate dem den omstridte grensebyen Chandigarh som hovedstad og stille dem mer vann i utsikt, lyktes det ham å oppnå forlik med lederen av den moderate fløyen av Akali Dal, Harchand Singh Longowal. Snart etter ble Longowal myrdet, men ved et valg i Panjab høsten 1985 seiret Akali Dal stort, til tross for at sikhterroristene hadde oppfordret til boikott. Assamittene og tamilene søkte Rajiv å berolige ved forhandlinger med Bangladesh og Sri Lanka.
Nøytralisme og naboproblemer
Rajiv Gandhi overtok en sterk utenrikspolitisk tradisjon og noen besværlige naboproblemer fra sin mor og morfar. Det mest gjenstridige var et motsetningsforhold til Pakistan som gikk tilbake til statsdannelsesfasen, striden om hvem som skulle ha staten Kashmir (se bd. 18, s. 114). I 1965 gjorde Pakistan et forsøk på å erobre provinsen med makt. Inderne bet fra seg, og USA, som var Pakistans viktigste våpenleve randør, stanset forsyningene. Pakistans diktator Mohammed Ayub Khan ble så forbitret over dette at han aksepterte sovje tisk megling, som ved det såkalte Tasjkent-forliket førte til et status quo ante. Men i 1971 bar det løs igjen, denne gang i Øst-Pakistan. En løsrivelsesbevegelse ble underkuet med stor brutalitet av vestpakistanske tropper. Tre millioner bengalere skal ha blitt myrdet, og opp mot ti millioner flyktet etter hvert til India. Indira Gandhi besluttet da å sende sin hær inn i Øst-Pakistan for å avvæpne de vestpakistanske troppene. Øst-Pakistan løs rev seg og dannet staten Bangladesh ( — Øst-Bengal). Det gjorde ikke forholdet mellom India og Pakistan mer hjertelig. Fiendskapet mellom de to arvtakerstatene etter det britiske Raj ble bestemmende for hele deres utenrikspolitiske oriente ring. Nehru slo riktignok fra statens grunnleggelse inn på en nøytralistisk non-alignment-politikk, men da Pakistan trådte inn i det amerikanske paktsystemet som skulle demme opp for Sovjetunionen, nærmet India seg Moskva. Da India og Kina kom på kant om grensetrekkingen mellom de to storrikene, ble forholdet mellom Beijing og Islamabad så hjertelig at Pakistan kunne formidle tilnærming mellom USA og Kina. Den forskrekket til gjengjeld Indira Gandhi så sterkt at hun inngikk en vennskaps- og bistandspakt med Sovjetunionen, som etter hvert ble Indias våpenleverandør.
209
Den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan ble ikke hilst med ubetinget begeistring i New Delhi. Fru Gandhi fant det like vel ikke tilrådelig å spille det sovjetiske kortet fra seg, da USA etter sjahens fall i Iran og russernes okkupasjon av Afghani stan satset mer og mer på Pakistan, som til og med fikk rundhåndede tilskudd fra Midtøstens nyrike arabiske oljefyrster. Blant annet av hensyn til Indias anseelse i den tredje verden søkte hun imidlertid å distansere seg noe fra Moskva. Det ble skapt forhandlingskontakt med Beijing. Hun avla et besøk i USA, der hun ble sterkt fetert som «Indias keiserinne». Da Fran^ois Mitterrand i 1981 kom til makten, begynte hun å bestille våpen i Frankrike. I 1983 gjenvant hun Indias leder stilling i den tredje verden. Selv en avspenning i forholdet til Pakistan var på vei da den enda en gang strandet på striden mellom hinduer og muslimer i Kashmir. Rajiv Gandhi fortsatte hovedlinjene i sin mors utenrikspo litikk og innledet sin karriere med et besøk i Moskva. Hans interesse for å modernisere Indias industri fikk ham imidler tid til å tilstrebe et bedre forhold til USA, der han fikk en^ hjertelig mottakelse i 1985. Det skjedde også en viss avspen ning i forholdet til Pakistan.
Fra Ayub Khan til Zia-ul-Haq
Mohammed Ayub Khan klarte ikke å holde seg ved makten i Pakistan etter Tasjkent-forliket. Det ble utlagt som «en skjendig kapitulasjon» av den mannen som mer og mer førte ordet for opposisjonen, Ali Bhutto, skjønt han kunne takke Ayub for sin politiske karriere. Som Ayub Khans utenriksmi nister hadde han foreslått tilnærmingen til Kina. Men etter Tasjkent trådte han tilbake og stiftet det pakistanske'folke partiet, som virkelig fikk vind i seilene da den store internasjo nale studentopprørsbølgen også nådde Pakistan. Heller ikke hæren var henrykt over Tasjkent-forliket, og da Ayub Khan etter hvert følte seg forlatt av alle, overlot han i 1969 makten til hærsjefen Yahya Khan, også han tidligere britisk offiser og pathan. Yahya Khan søkte å dempe den politiske uroen ved å holde frie valg til et unionsparlament for første gang i 1970. Det var mer enn den merkverdige statsdannelsen, hvis to riksdeler lå 1500 kilometer fra hverandre med et fiendtlig India imellom, kunne klare. Det eneste som holdt dem sammen, var deres fel les tro på Allah, som imidlertid ikke hadde den samme bak grunn i øst og vest. I Øst-Bengal hadde islam vært en tilfluktstro for lavkastehinduer. Østpakistanerne følte seg behandlet
Fra Ayub Khan til Zia-ul-H aq
som en koloni av Vest-Pakistan. Deres juteeksport skaffet to tredjedeler av Pakistans valutainntekter, men vestpakistanerne la beslag på brorparten av dem. Da de forsøkte å gjøre sitt dominerende språk urdu til offisielt språk også i øst, dannet sjeiken Mujibur Rahman en bevegelse, Awami-ligaen, som mer og mer siktet mot løsrivelse. Den vant stort ved valget i 1970. Det ble avholdt under inntrykk av en av de naturkata strofene som jevnlig hjemsøker det østbengalske deltalandet, en oversvømmelse som kostet 200 000 mennesker livet. Den avslørte grelt hvor forsømt Øst-Pakistan hadde vært av regje ringen i vest. En gerilja mot de vestpakistanske troppene i landet ble besvart med en blodig undertrykkelse, som igjen utløste Indias intervensjon. Zulfikar Ali Bhutto, som valget hadde brakt til makten i Vest-Pakistan, måtte etter nederlaget bite i det sure eplet og anerkjenne opprettelsen av den nye staten Bangladesh ved et forlik med Indira Gandhi i Simla i 1972. Hun avfant seg til gjengjeld med status quo ved vestgrensen. Ali Bhutto prøvde å få sine landsmenn til å glemme nederlaget ved en radikal reformpolitikk som omfattet nasjonaliseringer og utstykking av godseierjord. De kvitterte med å skaffe ham en overvelden de seier ved et nytt parlamentsvalg i 1977. Men seieren var så stor at motstanderne påstod at valget ikke kunne ha gått
211
Tre av hovedpersonene i d etto delte Pakistans historie etter 1947. Til venstre: Zulfikar Ali Bhutto (1 928-79), juristen og po litikeren, som i 1967 dannet Det pakistanske folkepartiet. Bhutto, som var president 1 971-73 og statsminister 1973-77, ble avsatt ved et militærkupp, arrestert, døds dømt og hengt i 1979.1midten: Lederen av Awami-ligaen -som fra midten av 1960-årene arbeidet for Øst- Pakistans selvstendighet sjeiken Mujibur Rahman (1 92075). Etter borgerkrigen i 1 970-71 og Indias intervensjon proklamerte Rahman Øst-Pakistans uavhen gighet, og fra 1972 ble han den nye staten Bangladesh'første presi dent. Tre år senere ble han drept underet militærkupp. Tilhøyre: Den pakistanskegeneralen Yahya Khan (f. 1917) som i 1969 overtok som regjeringssjef etter Ayub Khan, men taptevalgettil Ali Bhuttos folkeparti i 1973.
212
Monsunens riker
Pakistans MohammedZia-ul-Haq (f. 1924) viste seg på mange måter å være en dreven politiker, men han hadde problemer med Paki stans kystprovinsSind. Det var der Ali Bhuttos opposisjonsparti had de sineflestetilhengere. På Kevin Kallaughers karikaturtegning i The Economist sparker Zia- ul -Haq bakutmotSind. Motstående side: I november 1970 ble Øst-Pakistan utsattforen vold som storm som forårsaket store oversvømmelser i Ganges- og Brahmaputra-deltaet. Flere hundre tusen omkom, og et parmillioner mennesker måtte flykte fra sine boliger. Både mennesker og dyr drev om i vannmassene og skapte grobunn for epidemier.
riktig for seg. Det førte til så voldsom uro i landet at hæren kunne bruke den som påskudd til igjen å gripe makten, denne gang under ledelse av generalstabssjefen Mohammed Ziaul-Haq. Han viste seg etter hvert også å være en dreven politi ker. Mens Ali Bhutto kom fra sind-mindretallet omkring Karachi, tilhørte Zia-ul-Haq panjabi-flertallet. Det utgjorde en enda større prosentandel av hæren enn av befolkningen, 80 mot 55 prosent. Denne i seg selv solide maktbasen utvidet generalen gradvis ved å begunstige sine offiserer og embets menn med jordtildelinger. I Panjab hadde Pakistan verdens mest omfattende kunstvanningsareal. Her ble det etter hvert anlagt kolonier av Zia-ul-Haq-tro proprietærer, som skum met fløten av den grønne revolusjonen og nøt godt av rundhåndede statslån. Det krevde betydelige investeringer i kunst gjødsel å få det fulle utbyttet av det nye såkornet. Mange av statens tjenestemenn fikk dessuten lov til å slå mynt på bedrif ter som var blitt nasjonalisert under Bhutto. Regimet sikret seg dessuten støtte fra en velorganisert mafia i Karachi ved å se gjennom fingrene med en livlig narkotikasmugling. Ved å innføre den koranske sharia-strafferetten vant Ziaul-Haq de fromme arabiske oljefyrstenes gunst, og da sjahen falt i Iran, russerne rykket inn i Afghanistan og Ronald Reagan ble valgt i Washington, fikk han USA i sin hule hånd. Da monsunen dessuten var Pakistan nådig sju år i strekk, fikk Zia-ul-Haq anledning til å sette seg godt fast, selv om han stadig måtte ha blikket rettet mot det historiske Khyberpasset i nord, et knurrende Baluchistan i vest og den urolige Sindsjøfarerprovinsen i sør. Han underkuet enhver opposisjon med kaldblodig grusomhet. Ali Bhutto ble hengt i 1979 og tusener andre sperret inne og mishandlet. Zia-ul-Haq lovte riktignok gang på gang parlamentsvalg, men først i 1985 holdt han sitt løfte - halvveis. Politiske partier fikk ikke delta, og ved en forfatningsendring sikret han seg at hans egen makt som president forble urørt.
Bangladesh
For Bangladesh ble selvstendigheten ingen dans på roser. 88,5 millioner mennesker var i 1980 stuet sammen på et område knapt halvparten så stort som Norge, og det ble to millioner flere for hvert år. Deres levestandard ble av Ver densbanken taksert til 130 dollar i året pr. innbygger sam menliknet med 310 dollar i Pakistan. Etterspørselen etter landets viktigste eksportvare, jute, var ikke hva den hadde
§1111 i! *
W iiiB■» m I Iil H
p
|U< s
dor, Honduras, Panama og Peru - i 1984 også i Uruguay og endelig i 1985 i Brasil og Guatemala. Fidel Gastro, som etter den sovjetiske invasjonen i Afghanistan konsentrerte seg mer og mer om latinamerikanske anliggender, erklærte at det ikke var snakk om noen virkelig demokratisering; det var genera lene som deserterte overfor de enorme økonomiske probleme ne som utenlandsgjelden hadde skapt. De latinamerikanske landenes samlede gjeld hadde i 1985 tårnet seg opp til 350 milliarder dollar. En stor del av oljepengene fra Midtøsten havnet i Latin-Amerika, særlig via nordamerikanske banker. Bare forrentningen av denne gjelden slukte 40 milliarder dollar i året. Samtidig vanskeliggjorde USA og EF avbetalin gen ved å innføre importrestriksjoner på kjøtt, korn, sukker, stål, tekstiler og mye mer. Fidel Gastro hadde en radikal løsning på problemet. Som meren 1985 la han den fram på en konferanse i Habana med deltakere fra 27 latinamerikanske land: De skulle gå Ira gjel den. Perus nyvalgte president Alan Garcia, den første fritt valg te presidenten som etterfulgte en annen fritt valgt president i landet siden 1912, svarte Castro at gjeldskrisen ikke skulle sees i en øst-vest, men i en nord-sør-sammenheng. Peru ville ikke gå fra sin gjeld på 14 milliarder dollar, men inntil videre begrense renter og avdrag til ti prosent av eksportinntektene, det vil si en tredjedel av gjeldsavviklingen i et normalt år. Men med restanser fra tidligere år skyldte Peru i 1985 sine utenlandske kreditorer 3,7 milliarder dollar, mens landet forventet eksportinntekter på bare 3,1 milliarder dollar.
271
En astronomisk utenlandsgjeld ble i løpet av 1980-årene et av LatinAmerikas aller største problemer. Perus unge, sosialistiske president Alan Garcia erklærte i 1985 at hans land bare kunne betale ti prosent av landets eksportinntekter i renter og avdrag. I den anledning laget argentineren Nine i ElPeriodistas denne tegningen av Garcia som stikker en stokk i kjeften på kreditoruhyret.
Garcia avviste samtidig å forhandle med IMF, som hadde pålagt det ene latinamerikanske landet etter det andre å spenne inn livremmen som betingelse for lån. Han mente å ha problemer nok på forhånd, på den ene siden en venstreekstremistisk gerilja- og terroristbevegelse, Den lysende sti, på den andre en mektig ring av kokainprodusenter, som stod i ledtog med narkotikamafiaen i Colombia. Den peruvianske løsningen var radikal, men liknende tan ker rørte seg i de øvrige nye latinamerikanske demokratiene. De fant fellesskap med Contadora-gruppens eldre demokraturer ved en konferanse i Cartagena-del-Indias i Colombia i august 1985. Her samlet Argentina, Brasil, Colombia, Mexi co, Panama, Peru, Uruguay og Venezuela seg om to viktige mål: å bevare freden i Mellom-Amerika og å finne en vei ut av gjeldskrisen ved nord-sør-forhandlinger om rentesenking, konvertering av kortsiktige lån til langsiktige og nedbryting av kreditorlandenes importrestriksjoner. Cartagena-fronten omfattet så betydelige og modige statsmenn som Mexicos de la Madrid, Colombias Betancur og Argentinas Alfonsin. Den appellerte til de rike, demokratiske industrilandene om ikke å svikte de nye, skrøpelige demokratiene i Latin-Amerika. De fant en smule forståelse for sin bekymring. Henry Kissinger foreslo en Marshallplan for Latin-Amerika, fordi kon tinentets demokratier risikerte å bukke under for «en drama tisk fallende levestandard, som syntes påtvunget utenfra», en klar hentydning til IMF. Men latinamerikanernes argumen tasjon ble svekket av at deres egen overklasse i noen grad var skyld i deres ulykke. En stor del av de lånene de hadde tatt opp i USA og Europa, var blitt sendt tilbake til de rike lande ne i stedet for å bli investert i Latin-Amerika. Ifølge den amerikanske Federal Reserve System var en tredjedel av de 252 milliarder dollar Argentina, Brasil, Chile, Mexico og Venezuela hadde lånt mellom 1974 og 1982 blitt investert i kreditorlandene eller anbrakt i deres banker. Da Mexico i 1982 omsider innførte valutakontroll, ble meksikanskeid kapital i USA anslått til 45 milliarder dollar. Kapitalflukten ble fremskyndet av en kunstig lav rentefot og en overvurdert valuta i en rekke latinamerikanske land, og lettet av mange len på kontroll med kapitalbevegelsene. Men selv etter at også Venezuela og Argentina i 1983 fulgte Mexicos eksempel og innførte valutakontroll, kunne en viss kapitalflukt fortsette via underfakturerte eksportvarer. I midten av 80-årene var gjeldskrisen blitt et av de største problemene i nord-sørforholdet.
Krisetider
Etterkrigstiden endte etter manges mening i 1973. Med den første oljekrisen stanset 28 års økonomisk vekst i de rike indu strilandene, en vekstperiode uten historisk sidestykke. Med 15 millioner arbeidsløse i OECD-landene i 1975 kom man igjen til å oppleve et sosialt onde man trodde var overvunnet. Det er en forenkling å gi firedoblingen av oljeprisen hele skyl den for omslaget. Billig energi hadde bare vært en av forutset ningene for den lange vekstperioden. Men hvor betydnings fulle energiprisene var, fikk man et nytt bevis for under den andre oljekrisen i 1979—80. Antallet arbeidsløse i dens kjøl vann kom denne gang til å overstige 30 millioner. N år man taler om en ny periode fra begynnelsen av 70årene, har andre villet sette skillet i 1971, da Bretton Woodssystemet med faste valutakurser brøt sammen. Fra da av kom dollaren, det internasjonale valutasystemets nøkkelvaluta, til å svinge kraftig. Men også det hang i det minste i 70-årene sammen med oljeprisene. Under alle omstendigheter skjedde det et omslag Ira 1974. Også politisk markerer årene 1973-74 en ny tid. EFs utvi delse fra seks til ni land trådte i kraft 1. januar 1973. O pprin nelig hadde Frankrike åpnet døren for Storbritannia fordi president Pompidou ønsket en britisk motvekt mot Willy
Storbritannia
USA
Canada
Vest-Tyskland
F rankrike
Grafisk fremstilling av den økono miske veksten i de ledende in d u striland. Den gjennomsnittlige årli ge vekstraten er angitt i prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp). Kilde: InternationalHerald Tribu ne, 13. desember 1985.
Italia
Japan
274
K risetid er
Frankrikes liberale president Valéry Giscard d'Estaing (f. 1926) - t il ve nstre -o g Vest-Tysklands for bundskansler Helmut Schmidt (f. 191 8) inngikk i siste halvpart av 1970-årene et nært samarbeid, som kom til å prege hele den poli tiske og økonomiske utvikling i Vest-Europa, Dette bildet viser dem ved det første møtet, kort etter a td e va rko m m e ttil makten i 1974.
Brandts Vest-Tyskland, hvis økonomiske styrke og stigende politiske selvstendighet foruroliget ham. Men i 1974 forsvant både Pompidou og Brandt, den ene felt av sykdom, den andre av en østtysk agent. De ble etterfulgt av Valéry Giscard d ’Estaing og Helmut Schmidt, som skapte en så sterk akse mellom Bonn og Paris at den i de følgende årene kom til å dominere politikken ikke bare innenfor EF, men i hele det atlantiske statssamfunnet. Overfor disse målbevisste dioskurene stod nemlig et Storbritannia der den ene svake regjeringen avløste den andre, fra Heath via Wilson til Jam es Gallaghan, og et USA der presidentens makt var blitt så sterkt svekket av Vietnam og W atergate at den verken kunne gjenopprettes av Gerald Ford eller Jimmy Carter. Den langvarige økonomiske krisetilstanden avfødte imid lertid en politisk rastløshet som både Giscard d ’Estaing og Schmidt endte med å bli offer for, den ene i 1981, den andre i 1982. Den nye, kroniske massearbeidsløsheten avfødte rik tignok ikke en politisk ekstremisme som i 30-årene, selv om den rammet de unge ekstra hardt. Tvert om avløste demokra tiske systemer totalitære regimer i flere land, i Portugal og Hellas i 1974, i Spania i 1975. Liksom tidligere i Tyskland og Italia viste folk som hadde opplevd diktaturregimer på krop pen seg å være grundig vaksinert mot totalitære bevegelser. Men rastløsheten gav seg utslag i en trang til å skifte side, til å prøve «de andre». Der venstrekrefter hadde vært ved
K risetider
275
makten, rullet en høyrebølge fram, og der konservative had de regjert, opplevde man en venstrevri. I 1981 seiret den so sialistiske kandidaten Frangois M itterrand ved presidentval get i Frankrike og Andreas Papandreus PASOK ved parla mentsvalget i Hellas. Året etter vant Felipe Gonzalez’ sosia listparti valget i Spania. Samtidig skylte en høyrebølge over Nord-Europa og Nord-Amerika fra slutten 70-årene. Selv om også andre for hold spilte inn, har man sett den som en reaksjon mot det sti gende skattetrykket som krisen medførte. I de gode tidene i 60-årene var det blitt bygd opp sjenerøse velferdssystemer, som ble kostbare da konjunkturene svingte. Reaksjonen viste seg i det minste først i to av de landene som hadde gått lengst i utbyggingen av velferdsstaten, Sverige og Nederland. I 1976 måtte det svenske sosialdemokratiet for første gang på 44 år gi fra seg makten til en borgerlig regjering. I Nederland avløs te kristelig-demokraten Andreas van Agt i 1977 sosialdemo kraten Joop den Uyl som statsminister. Samme år oppnådde Høyre i Norge sitt beste valgresultat siden 1945.1 1981 kunne Kåre Willoch danne regjering samtidig med at sosialdemo kratiet led et knusende nederlag i Nederland. I 1982 fikk Danmark med Poul Schluter sin første konservative regjering i dette århundret. I Finland fikk det konservative Samlings partiet et gjennombrudd i 1979, men utenrikspolitiske hen syn hindret det i å få regjeringsmakten. Samme år førte den største konservative valgseieren i Storbritannia siden 1935 Margaret Thatcher til Downing Street nr. 10. Året etter slo Ronald Reagan Jim m y Carter i det amerikanske president valget. I 1982 måtte Helm ut Schmidt vike plassen for Helmut
Da Danmark med Poul Schluter i 1982 fikk sin første konservative statsminister i dette århundre pre senterte Bo Bojesen i P o lit ik e n dennetegningen som han kalte «Høyrekrefter». Statsminister MargaretThatcherstriumftog under det britiske konservative partiets kongress styrket Schluters tro på sitt eget partisfremgang.
276
K risetid er
Kohl i Bonn. I 1983 og 1984 fulgte Island og Canada opp med dannelsen av Steingrimur Hermanssons borgerlige koa lisjonsregjering i Reykjavik og Brian Mulroneys valgseier i Canada. Den usynlige krisen
At arbeidsløsheten var et verdens omspennende problem viserdenne fremstillingen av fenomenet. Vurderingen er foretatt av OECD og viser arbeidsløshetsprosenten i en rekke land i 1985. Kilde: Emp/oyment Outlook, DieZeit.
For den som hadde opplevd 30-årenes krise, kunne 70- og 80-årenes kriser synes merkverdig udramatiske, for ikke å si usynlige. Ingen ringte daglig på døren for å tigge om en skil ling eller en matpakke. Ingen ghettoer av plankebodhytter skjøt opp omkring storbyene. Få tvangsauksjoner av forgjel dede gårdsbruk tiltrakk seg oppmerksomhet, mens 30 -årenes krise hadde vært ledsaget av kraftige prisfall som ruinerte tusenvis av bønder. Om de arbeidsløse var mindre synlige, hang nok det i noen land simpelthen sammen med at de tross alt var færre. I et USA med en befolkning på 125 millioner var det i 1933 13,7 millioner arbeidsløse, i 1983 - det verste året - var det «bare» 10,7 millioner i en befolkning på 235 millioner. I Tyskland var det i 1933 seks millioner arbeidsløse, i 1983 2,3 millioner. I Danmark var det i 1932, da det så verst ut —etter et svært usikkert skjønn —cirka 300 000 arbeidsløse i en befolkning på 3,6 millioner, mens det i 1983 var 312 000 i en befolkning på 5 millioner. I Storbritannia var det i 1984 vel tre millioner arbeidsløse i en befolkning på 56 millioner mot knapt tre millioner i en befolkning på 45 millioner i 1933.
Den usynlige krisen
Men i tillegg kom at de rikeste landene tross gradvise nedskjæringer i 80-årene sørget bedre for sine arbeidsløse enn i 30-årene. Den gangen hadde understøttelsen til arbeidsløse i Norge preg av ren nødhjelp. Det var slett ikke alle arbeidsløse som fikk støtte, og i en periode ble det delt ut «matsedler» som sikret dem det absolutte minimum av matvarer. I dag finnes det klare beregningsregler for støtten, og i gjennomsnitt får de arbeidsløse utbetalt cirka 2/3 av hva de ville ha fått hvis de var i arbeid. Et annet karakteristisk trekk ved den nye arbeidsløsheten var at den ikke sank i takt med at det ble skapt nye arbeids plasser. I flere land kunne man konstatere at det ble flere arbeidsløse samtidig med at antall sysselsatte steg. I noen grad har dette blitt forklart med at kvinnene mer og mer kom ut i arbeidslivet. Under høykonjunkturene i 60-årene og begynnelsen av 70-årene ble de trukket bort fra hjemmet av de nye yrkes mulighetene, ikke minst innenfor den omfattende helsesekto ren som ble utviklet i de nye velferds- og velstandssamfunne ne (se s. 81). Da konjunkturene skiftet, kunne det være et behov for at de beholdt arbeidet om mannen mistet sitt, og det kunne under alle omstendigheter være lønnsomt fortsatt å stå til rådighet for arbeidsmarkedet for å kunne heve under støttelsen. Selv kvinner som ikke næret noe sterkt ønske om å komme i arbeid utenfor hjemmet igjen, kom dermed til å inngå i arbeidsløshetsstatistikken. I hvert fall kom arbeidsløshetsprosenten gjerne til å ligge litt høyere for kvinner enn for menn. Langt flere kvinner enn menn var også beskjeftiget på deltid, særlig i de nordiske landene. Kvinnenes inntreden på arbeidsmarkedet betyr at sam menlikninger mellom sysselsettingssituasjonen i de forskjelli ge land bør tas med forbehold. Man har for eksempel regnet ut at arbeidsløshetsprosenten i Vest-Tyskland i 1984 ville ha vært 28 i stedet for 8,7 hvis kvinnene hadde inngått i arbeids styrken i samme omfang som i Sverige. Det var med andre ord en «skjult arbeidsløshet» på nesten 20 prosent, og det skyldtes utvilsomt i overveiende grad de hjemmeværende kvinner. Kvinnenes inntreden på arbeidsmarkedet rommer imid lertid ikke hele forklaringen på at det samtidig ble både flere arbeidsplasser og flere arbeidsløse. Når det gikk fremover, oppstod det raskt mangel på arbeidskraft i visse næringsgre ner. Men det krevde enten spesialutdannelse eller større mobilitet å kunne besette de ledige plassene. Selv om det i de gode tidene var blitt satset mye på undervisning, hadde imid-
277
Z sltfaåfes benytt®' opøait^ nr. ^6 ved efevatoren i gårdw»
Køene ved arbeidsformidlingskontorene varet vanlig syn i mange land i 1 980-årene. Dette bildet er fra København.
lertid ikke arbeidsutsiktene vært avgjørende for valg av ut dannelse i Europa. Da krisen kom, fantes det derfor et betyde lig antall «feilutdannede» blant arbeidskraftreservene. Mobi liteten var heller ikke blitt større ved at kvinnene kom ut på arbeidsmarkedet, da to i stedet for en i stigende grad skulle linne en ny jobb hvis den ene ble arbeidsløs. Selv i kriseåret 1975 manglet 15 av 100 bedrifter i Frankrike arbeidskraft, og denne «flaskehalsen» bremset i seg selv den økonomiske veks ten (Sauvy). Den virket også gjennom lønnsglidning og ved at man sammenliknet sin egen lønn med andre yrkesgruppers til at et inflasjonspress satte inn stadig lenger før det var skapt full sysselsetting. Arbeidsløsheten rammet de unge uforholdsmessig hardt. Man har forklart dette fenomenet med ungdomsfiendtlige holdninger hos arbeidsgiverne etter 60-årenes ungdomsopp rør, fagforeningenes krav om minstelønn og sikkerhetsbe stemmelser som fikk arbeidsgiverne til å vike tilbake for å ansette uerfaren arbeidskraft. Endelig hadde det særlig i Europa under inflasjonen utviklet seg en tendens til å satse på arbeidskraftbesparende investeringer.
Fra Island til Irland
Men situasjonen skiftet svært fra land til land. Sysselsettingsmessig lå Island på toppen, Irland på bunnen. Disse to øysta tene var ellers historisk nært beslektet og hadde oppnådd sin selvstendighet med få års mellomrom, selv om Island forble i personalunion med Danmark til 1944, men de hadde nådd et svært forskjellig velstandsnivå, Island med 12 860 dollar pr. innbygger i 1982, Irland med bare 5230 dollar. Velstand var imidlertid ikke i seg selv en garanti for sysselsetting. Med omtrent samme nivå som Island hadde Nederland og Belgia de høyeste arbeidsløshetstallene etter Irland. Riktignok var det islandske mirakelet skrøpelig. Det bygde på gunstige konjunkturer for fiskeriet inntil 1982, deretter på en utenlandsgjeld som i 1984 nådde 63,3 prosent av bruttona sjonalproduktet, og Island hadde med 30-50 prosent i året i 70-årene den høyeste inflasjon i hele OECD-området. Men med en utenlandsgjeld på 38 prosent av bruttonasjonalpro duktet i 1985 og 250 000 arbeidsløse, viste Danmark at låne opptak ikke nødvendigvis sikret sysselsettingen. I Nederland hadde det tvert om funnet sted en betydelig kapitaleksport etter —og som følge av —den første oljekrisen. Den hadde også presset prisen på Nederlands store naturgassreserver i været. For å hindre gyldenkursen i å stige så kraftig
Fra Island til Irland
279
Islands store problem i etterkrigsti den var ikke arbeidsløshet, men inflasjon, en hyperinflasjon man ikke hadde sidestykke til i noe an net nordisk land. På den ne teg ningen av Sigmund i M o r g u n b la 5i6 kjemper Fremskrittspartiets Steingnmur Hermansson en dra belig, men tilsynelatende håpløs kamp med inflasjonsdragen. Geir Hallgrimsson fra Selvstendighetspartiet er en passivtilskuer.
at det skadet landets konkurranseevne, oppfordret regjerin gen det nederlandske næringsliv til å investere i utlandet. Oppfordringen ble fulgt opp så grundig at det gikk ut over sysselsettingen. En gavmild understøttelses- og trygdekasseordning gjorde det samtidig mindre belastende å miste ar beidet i Nederland enn i de fleste andre land. Ifølge en ILOundersøkelse fikk den arbeidsløse 80 prosent av sin siste lønn i de første 90 dagene og deretter 75 prosent i to år, mot 68 prosent i ett år og deretter 58 prosent i Vest- Tyskland og bare 40,25 prosent i 90 dager og deretter 35 prosent i Frankrike. Sluttfasit ble at antallet arbeidsløse steg fra 135 000 i 1974 til 830 000 i 1984 i en befolkning på 14,6 millioner. I Storbritannia kunne man konstatere liknende virkninger av nordsjøoljen, selv om den høye britiske arbeidsløsheten hadde flere andre årsaker. At store energiressurser ikke be høvde å gå ut over sysselsettingen i samme omfang som i Storbritannia og Nederland, viste man imidlertid i Norge, der man nærmet seg det islandske sysselsettingsnivået samti dig med at en stor utenlandsgjeld ble nedbetalt. I det store og hele hadde de europeiske landene og Canada større problemer med å redusere arbeidsløsheten enn USA da lavkonjunkturene ble avløst av høykonjunkturer. I et visst omfang hang det sammen med at de hadde et mer utviklet sosialt sikkerhetsnett som i flere land reduserte arbeidskraf-
280
K risetider
President Jim m y Cartervaren ivrig jogger. Han jogget likegyldig hvor han befant seg i verden. Det bedret sikkert hans kondisjon, men styrket ikke alltid hans prestisje, særlig ikke i de land hvor man betraktet den slags mosjon som upassende for et statsoverhode. Ekstra pinlig var det da han en gang sanksammen på grunn av overanstrengelse.
tens mobilitet. Dessuten var reallønnen i USA vesentlig mer fleksibel enn i Europa. I alminnelighet var arbeidskraften blitt mindre mobil og fleksibel i de samfunn som hadde utviklet seg under den lange velstandsveksten. Flere eide sin egen bolig. I andre tilfeller bremset velmente husleiekontroll-lover mobiliteten. Resulta tet ble at mange i de nye storbyene foretrakk lange daglige reiser mellom hjem og arbeid fremfor å flytte. I tillegg til disse felles fenomenene kom imidlertid at USA trass i sin politiske svekkelse i 70-årene hadde en økonomisk fordel av sin dominerende stilling i verdensøkonomien. Lan det kunne føre økonomisk politikk uten å ta større hensyn til andre lands interesser, mens andre lands kår ble sterkt påvir ket av de disposisjoner man traffi Washington.
Jim m y Carter i Washington
Etter Vietnamkrigen, Kampuchea-fiaskoen og Watergateskandalen var amerikanerne i 1976 innstilt på en radikal for nyelse av sin politiske ledelse. Den ubetydelige Gerald Ford, som avløste Richard Nixon i 1974, hadde nok ry for å være hederlig, men han var tross alt republikaner som Nixon og hadde i mange år tilhørt kongressmiljøet i Washington. Demokratene tilbød derimot en radikal fornyelse. Deres pre sidentkandidat Jimmy Carter var en provinspolitiker få had de hørt om utenfor hans hjemstat Georgia, en mann som så å si aldri hadde satt sine ben i Washington og virket like troskyl dig som en søndagsskolelærer. Seieren ble hans. Men det som hadde vært Carters styrke i velgernes øyne, det at han ikke tilhørte «systemet», ble hans svakhet i Det hvite hus. Elan kom snart på kant med Kongressen, verdens mest selvopptat te og uregjerlige lovgivende forsamling. Elan var for ærlig til å bruke smiger som politisk våpen, for innesluttet til å knytte fortrolige kontakter med ledende kongresspolitikere. Han ville heller bruke sin tid til å fordype seg i saksdokumenter enn til small talk med innflytelsesrike partipolitikere før han fastla sin politikk. Hans grundighet førte til at han brukte lang tid på å treffe beslutninger, til gjengjeld var han vanskelig å rok ke når han først hadde tatt et standpunkt. Hans regjeringsstil kom til å medføre betydelige forsinkelser i det innenrikspoli tiske reformprogram. Ifølge Carters egne erindringer la han størst vekt på å få stanset amerikanernes utrolige energisløsing før USA ble far lig avhengig av oljeimport. En amerikaner brukte tre ganger så mye energi som en vesteuropeer - til store biler, oppvar
ming og avkjøling av dårlig isolerte hus. Carter selv slo de monstrativt av luftkondisjoneringen i Det hvite hus i den lumre Washington-sommeren. Bensinprisen i USA var bare en fjerdedel av prisen i Vest-Europa. Ved å tvinge bensin- og oljeprisene i været håpet Carter å få bilfabrikkene til å produ sere mer økonomiske modeller og oljeindustrien til å ta hull på mindre rentable kilder. Men han stanget hodet mot så mange særinteresser i Kongressen at det tok ham tre år å få energiloven, det viktigste lovgivningskomplekset i hans presidenttid, i havn. I mellomtiden hadde USAs oljeimport steget til 48 prosent av forbruket. Det medførte et kraftig fall i dol larkursen. I 1977 sank dollaren 16 prosent i forhold til D-marken, i 1978 ytterligere 12 prosent. De øvrige OECD-landene fikk vansker med å konkurrere, samtidig som kapitalen søkte til USA, der billige dollar åpnet muligheter for røverkjøp av amerikanske bedrifter. Carter forsøkte å få statsutgiftene under kontroll, blant annet ved å skjære ned forsvarsbevilgningene, etter å ha gjort seg den uleilighet å lese gjennom hele det enorme amerikans ke forsvarsbudsjettet. Elan forsøkte også å få bremset rustningskappløpet ved å undertegne SALT Il-avtalen i juni 1979 (se s. 132 f). I det hele tatt brukte Jim my Carter mye tid på utenrikspolitikken. H an feiret da også på dette området sin største triumf med Camp David-avtalen (se s. 183). Men før han forlot Det hvite hus, kom utenrikspolitikken til å gi ham de største bekymringer. Revolusjonen i Iran fikk riktig nok omsider tvunget oljeprisene opp, og dermed den ameri kanske oljeimporten ned, men til gjengjeld satte gisseldrama et i Teheran og den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan en bom for hans bestrebelser på å stanse rustningskappløpet og forhåpninger om å vinne presidentvalget i 1980.
Ronald Reagan
Med Ronald Reagan rykket en politiker av en helt annen type inn i Det hvite hus. For første gang kom Hollywood til makten i Washington. I motsetning til Carter var ikke Rea gan noen dokumentsluker. Hans yndlingslektyre var Reader’s Digest. Han lot seg derimot påvirke av samtaler med mennes ker han syntes om. Han fikk tilnavnet The Greal Communicator, var en mester i forenklingens kunst og kunne sjarmere folk. Som Franklin Roosevelt, som hadde vært hans helt i ungdom men, hadde han evnen til å tilsløre sin overflatiskhet med avvæpnende jovialitet. Som profesjonell skuespiller kunne han tilpasse seg det publikum han stod overfor og fornemme
282
K risetid er
Den 20. januar 1981 ble Ronald Reagan (f. 1911) tatt i ed som USAs 40. (og hittil eldste) presi dent. Som sønn av en fordrukken irsk selger måtte Reagan som ung forsørge både seg selv og familien som sportskommentator i radio. I 1937 avla han prøve for Warner Brothers i Hollywood og fikk om gående en kontrakt. Reagan med virket i cirka 50film er, uten at noen av dem ble den store suksess. Men han ble formann i skuespillerfor bundet i Hollyw ood og kom på den måten inn i politikken. Opprin nelig var han demokrat og en stor beundrer av Franklin Roosevelt, en beundring Reagan bevarte også etterat han var blitt republikaner. Det ble han etter å ha værtTV-reklameagentfor General Electric en tid. Reagan støttet Nixon og Goldwater, ble i 1 966 guvernør i Cali fornia og vant i november 1980 presidentvalget foran Jimmy Carter. Dette bildet av den nyvalgte presidenten og hans hustru Nancy ertattundertrium fferdentil Det hvite hus etter edsavleggelsen i januar 1981.
de stemninger som rørte seg i befolkningen. Den fremhersken de stemningen v a r-e tte r ydmykelsene under Ford og Carter, de sovjetiske fremstøt i Afrika, gisseldramaet i Teheran, et ynkelig mislykket unnsetningsforsøk og den sovjetiske inn marsjen i Afghanistan - at nå fikk det være nok. Amerikaner ne var lei av å bli pushed around. Reagan lovte at han igjen ville få USA til å stand tall. Det virket. I overensstemmelse med en sterk tradisjon i amerikansk kultur søkte han svaret på kompliserte politiske problemer i teknikk. I utenrikspolitikken betydde det en utbygging og modernisering av forsvaret. Allerede Carter hadde reagert på den måten. Etter Afghanistan opprettet Carter en Rapid Deployment Force, et flyvende ekspedisjonskorps som raskt kunne settes inn i tilfelle av ytterligere sovjetiske fremstøt i Midtøsten. På forhånd hadde han overtalt de øvrige NATOlandene til å øke sine forsvarsutgifter, modernisert atomstra tegien og hevet det amerikanske forsvarsbudsjettet fra det lavpunkt det hadde nådd under president Ford. Carter had de også fått gjennomført en beslutning om å utplassere nye mellomdistanseraketter i Europa som mottrekk mot de sovje tiske SS 20-rakettene og besvart den sovjetiske utviklingen av nye kjemperaketter med større treffsikkerhet ved å ta initiati vet til fabrikasjon av et tilsvarende amerikansk våpen, den
såkalte MX-raketten. Dessuten hadde han styrket USAs sik kerhetspolitikk ved sin tilnærming til Kairo og konsolidering av forholdet til Beijing. Likevel ble han beskyldt for å ha forsømt forsvaret, og Reagan fikk da også Kongressen med på å øke bevilgningene fra 170 milliarder dollar (1983-dollar) i 1980 til 191,1 milliar der i 1982 og 230 milliarder i 1984. Men selv ledende militæreksperter, som den republikanske høyrefløyens senator Barry Goldwater og sørstatsdemokraten Sam Nunn, rettet i 1985 skarp kritikk mot måten pengene ble brukt på. Da USA ikke hadde noen egentlig overordnet forsvarsstab for alle våpengrener, hadde det heller ikke vært noen samordnet plan for opprustningen. Hver enkelt av de fire grenene —hæren, mari nen, flyvåpenet og kystvakten - fikk lov til å bruke penger etter sitt eget forgodtbefinnende og uten smålige hensyn til prisene. Selv om hærens og marinens beredskap ble vesentlig forbedret, ble Reagan også angrepet for kostbare prosjekter som det såkalte B1-bombeflyet - som Carter hadde annullert - og nye, dyre hangarskip av tvilsom verdi (Luttw ak). Samtidig undergravde han de fordelene USA hadde opp nådd ved sin tilnærming til Kina og Egypt. Men om Reagans store opprustningsprogram var av disku tabel verdi, gav det økonomien en kraftig innsprøytning. For uansett alle valgløfter om et balansert budsjett, finansierte man de stigende forsvarsutgiftene med rekordstore under skudd på statsbudsjettet. Fra 58 milliarder dollar i Garters siste budsjettår (1981) steg underskuddet til 111 milliarder i
President Reagan fikk gjennomført en betydelig styrking av det ameri kanske forsvaret. En stor del av bevilgningene ble brukt til å bygge nye hangarskip, selv om enkelte kritikere stilte seg uforstående til at man anvendte så mange penger til en opprustning avflåten når h o vedmotstanderen, Sovjetunionen, varen utpregetfastlandsmakt. Dette bildet viser hangarskipet USS «Nimitz» under en øvelse.
284
K risetider
Paul A. Volcker, som ble utnevnttil formann for Federal Reserve System (deamerikanskesentralbankenes fellesråd) av president Carteri 1979, blei årene som fulgte verdensøkonomiens mest in nfly telsesrike enkeltperson. Selv presi dent Reagans budsjettdirektør David Stockman mente Volcker var den betydeligste leder «The Fed» noensinne hadde hatt. Det skyld tes at Volcker både hadde klart å stanse den inflasjonen president Johnson hadde utløst i slutten av 1960-årene, og fått fart i den ame rikanske økonomien igjen i 198384.
Den voldsomme økningen i den amerikanske statsgjelden og av utenlandske lån under president Reagan kan avleses i denne over sikten over salg av amerikanske statsobligasjoner på eurodollarmarkedet. Kilde: In te r n a tio n a lH e r a ld T rib u n e , 26. november 1985.
1982 og deretter til 195 milliarder dollar i 1983 og 212 milliar der i 1984—85. På dette tidspunkt ble den samlede amerikans ke statsgjelden anslått til 1600 milliarder dollar. Da forman nen for Federal Reserve System - de amerikanske sentral bankenes fellesråd - Paul Volcker samtidig løsnet på penge pungen, blomstret økonomien opp i 1981-82 etter å ha vært rammet av det alvorligste tilbakeslag siden 30-årene. Produk sjonen nådde en rekord vekst på 6,8 prosent i 1984, dollaren nådde sin høyeste kurs siden Annen verdenskrig, og arbeids løsheten sank fra 9,6 til 7,5 prosent, alt sammen fikk Ronald Reagan æren for. Men grunnlaget ble også her i virkeligheten lagt av Carter. Fra høsten 1978 hadde han strammet inn den økonomiske politikken, og året etter utnevnte han Volcker, som hadde kamp mot inflasjonen øverst på programmet, til USAs «nasjonalbankdirektør», den mest innflytelsesrike stilling i ver densøkonomien. Volckers stramme pengepolitikk forent med Reagans budsjettunderskudd førte til at rentenivået steg da det ble vanskeligere å låne penger. Det styrket dollaren ytter ligere og gjorde amerikanske statsobligasjoner tilstrekkelig attraktive til at utenlandsk kapital, særlig fra de oljerike ara berstatene, men også fra Europa og Japan, strømmet til USA og dermed finansierte Reagans opprustning og økonomiske oppsving. På den annen side skapte den høye dollarkursen et så stort underskudd på handelsbalansen at USA for første gang siden 1917 ble nettoskyldner overfor omverdenen. Underskuddet nådde 140-150 milliarder i 1985. Det motsvares især av japanske, men også av vesteuropeiske eksportover skudd i samhandelen med USA. Til gjengjeld hemmet det høye rentenivået og kapitalflukten investeringene i Europa,
Fra Heath til T h a tc h er
2 85
som fikk større problemer med å komme over det andre olje sjokket enn det første. I USA anslås det stadige underskuddet på handelsbalan sen å ha kostet ti millioner arbeidsplasser, og for farmerne betydde det høye rentenivået og den høye dollarkursen i mange tilfeller ruin. De begynte å minnes de dystre tilstande ne i begynnelsen av 30-årene. Men i 80-årene utgjorde bøn dene bare fire prosent av befolkningen mot 25 prosent den gang. Reagans øvrige velgere hadde gode dager med et over dådig tilbud av billige varer og reiser til spottpriser over hele verden med sterke dollar i lommen. Regningen kunne bønde ne betale. Han behøvde knapt nok å føre valgkamp for å seire på ny ved presidentvalget i 1984. I fjernsynsalderen ble alle feiltakelser tilgitt the Great Communicator, mens man ikke hadde påskjønnet hans forgjengers resultater, men bare heftet seg ved den forpinte usikkerheten som var blitt resultatet av den gode viljes konfrontasjon med verdens tyngste ansvar.
Fra Heath til Thatcher
Den reformkonservative Edward Heath hadde knapt fått Storbritannia inn i EF før han ble blåst over ende av en storm som på et vis stammet fra Midtøsten. Etter at han kom til makten i 1971, hadde han lagt seg ut med fagbevegelsen ved å trumfe gjennom en ny arbeidsmarkedslovgivning som ville begrense dens aksjonsmuligheter. Da den første oljekrisen gjorde kull mer ettertraktet som energikilde, følte gruvear beiderne seg styrket, og innledet en streik med krav som ville velte Heaths forsøk på å bremse inflasjonen. H an svarte med å utskrive nyvalg og tapte til Labour våren 1974. Harold Wilson, som dannet den nye regjeringen, startet med å pasifisere gruvearbeiderne. Resultatet ble en inflasjon på over 25 prosent, et stigende underskudd på handelsbalan sen og et fallende pund. For det meste strøk han fagbevegel sen med hårene med en ny arbeidsmarkedslovgivning som fikk formannen i advokatrådet til å erklære: «Alle legale skranker er nå fjernet. De kan gjøre hva De vil.» Wilson over lot deretter i 1976 setet til finansministeren James Callaghan. H an kom selv fra fagbevegelsen og var vel ansett der. Det lyktes ham også i første omgang å få den med på en økono misk innstramming som ble pålagt britene av IM F. Samtidig begynte den britiske økonomien å nyte godt av inntektene fra nordsjøoljen. Den dekket i 1977 halvdelen av det britiske for bruket. Men i begynnelsen av 1979 brøt Callaghans politikk sammen. En ny streikebølge gikk over landet, denne gang
Den britiske politikeren Edward Heath (f. 1 91 6) som i 1 964 over tok ledelsen av det konservative partiet etter Alec Douglas-Home og i 1 970 ble statsminister etter Wilsons Labour-nederlag. Den inkarnerte ungkaren, seileren og amatørdirigenten var ikke statsmi nister i mer enn fire år, men i løpet av denne tiden lyktes det ham å få Storbritannia med i EF. 11975 av løste MargaretThatcher ham som konservativ leder.
286
K risetider
Det britiske arbeiderpartiets krafti ge dreining mot venstre fikk den «europeiske» fløyen av partiet til i 1981 å bryte ut og danne et sosial demokratisk parti, som gikk i valg samarbeid med de liberale. Til fo r mann for det nye SD Rvalgte man den populæ retidligere undervis ningsministeren Shirley Williams. Dette bildet viser henne i karakte ristisk positur.
særlig innenfor den offentlige sektoren. Tusen sykehus ble lammet. Gatene ble overdynget med avfall, fordi renholds arbeiderne nedla arbeidet. Det ble ikke kjørt ut fyringsolje til skolene midt på vinteren. Harmen over disse tilstandene ble så stor at Gallaghan ble styrtet ved et mistillitsvotum i U nder huset. Han var den første statsministeren siden 1925 som led denne skjebnen. V ed det etterfølgende valget vant de konservative i et valgskred. I spissen hadde de siden 1975 hatt Margaret Thatcher, en kvinne som ikke sjenerte seg for å bekjenne at hun tilhørte høyre. Skjønt hun var mindre populær enn den skikkelige Gallaghan, ble hun brakt til makten på en bølge av indigna sjon over det som ble ansett som fagbevegelsens maktmis bruk. Mrs. Thatcher fikk da også vedtatt en tilstramming av arbeidsmarkedslovgivningen. Men hun kom i 1984 ut for enda en drabelig styrkeprøve med gruvearbeiderne. De m ot satte seg at staten begynte å stenge urentable kullgruver. Men Margaret Thatcher var ikke Edward Heath, og 1984 var ikke 1974. Da oppgjøret kom, hadde Mrs. Thatcher en valgseier fra sommeren 1983 i ryggen. Dessuten hadde de stigende olje inntektene fra Nordsjøen styrket den britiske økonomien så mye at hun kunne holde de streikende gruvearbeiderne i sjakk et helt år, inntil de måtte gi opp. Fra 1980 dekket nordsjøoljen det britiske forbruket. Streiken økte imidlertid beho vet for oljeinntekter. Produksjonen ble derfor utvidet så kraf tig at den begynte å trykke prisene i Rotterdam. På denne måten kom M argaret Thatcher til å konkurrere med OPEC på verdensmarkedet. Hennes valgseier skyldtes ikke hennes økonomiske resulta ter. Den britiske industriproduksjonen var den laveste på 16 år, og antallet arbeidsløse det høyeste siden 30-årene. Men hun hadde vakt de imperialistiske instinktene fra den gloriøse fortiden til live ved sitt seierrike felttog mot Argentina (se s. 267 ff). Dessuten spilte de konservative stadig på de kaotiske tilstandene vinteren 1978—79, the winter of discontent, med et typisk britisk understatement. Likevel skyldtes seieren særlig opposisjonens splittelse. Labour-partiet ble sprengt våren 1981. De ledende «europeere» Royjenkins, Shirley Williams og David Owen brøt ut for å danne et nytt sosialdemokratisk parti. Innenfor Labour svingte pendelen til gjengjeld så langt til venstre at Michael Foot ble partiets leder. De færreste bri ter kunne forestille seg ham i rollen som statsminister. Stemmemessig var det nye SDP (Social Democratic Party) i allianse med restene av det gamle liberale partiet valgets store seierherre i 1984. Men på grunn av den britiske valgord-
Fra Heath til T h a tc h er
ningen med simpelt flertallsvalg i enkeltmannskretser ble sentrumsalliansen sterkt underrepresentert. Nettopp denne valgordningen kan synes å være en av årsa kene til Storbritannias problemer i etterkrigstiden. En kraftig polarisering av det politiske liv var innebygd i den. Den ut dypet den kløften som fra gammel tid eksisterte mellom de «to nasjonene», arbeiderklassen og borgerskapet, det fotballspillende og det cricketspillende Storbritannia. M an fikk en bit ter klassekamp i stedet for en felles innsats om en modernise ring av økonomien og samfunnet. Også arven fra imperietiden, som M argaret Thatcher lev de høyt på, ble en møllestein om halsen på britene. Vaner, strukturer og institusjoner fra den tiden fikk de britiske regje ringene til å kjempe for en pundkurs som var så høy at den svekket konkurranseevnen. Britisk kapital fortsatte å strøm me ut av landet i stedet for å bli investert hjemme. Ved siden av den økonomiske arven fra imperietiden var det en sosial arv, som ble mer og mer eksplosiv etter hvert som arbeidsløshetsproblemet vokste. Hundretusenvis av oversjø iske innvandrere, de fleste Ira Vestindia og det indiske subkontinentet, slo seg ned i Storbritannia. Det kom etter hvert til å utløse voldsomme raseuroligheter i form av sammenstøt dels mellom briter og fargede, dels mellom vestindere og inn vandrere fra India og Pakistan.
287
Fra 5. mars 1 984 til 4. mars 1 985 streiket flesteparten av Storbritan nias kullgruvearbeidere i protest mot at regjeringen ville nedlegge de mest ulønnsomme gruvene. Men statsministerThatcher ville ikke gi seg. Le M o n d e s tegner Plantu kommenterte situasjonen som vist ovenfor. Gruveøksen biter ikke på«jernkvinnen».
288
Krisetider
Raseurolighetene blusset vo ld somt opp i Storbritannia i løpet av 1980-årene. I storbyenes fargede ghettoer så det ofte ut som en krigsskueplass etter opptøyene. Dette bildet er fra et av Liverpools forstadsområder sommeren 1 981.
År for år sakket Storbritannia akterut i forhold til konti nentet. Landets vekstrate var i 70-årene bare 1,8 prosent pr. innbygger mot 3,0 i Frankrike og 2,7 i Vest-Tyskland, dets bruttonasjonalprodukt pr. innbygger i 1980 bare 8 520 dollar mot 12 320 i Vest-Tyskland og 11 200 i Frankrike. Takket være nordsjøoljen lyktes det riktignok Thatcher å snu utvik lingen, slik at Storbritannia i 80-årene kom inn i en ny vekst periode, men oljen gav ikke mange arbeidsplasser. Tydeligere enn i noe annet land kunne man i Storbritannia konstatere det fenomenet at arbeidsløsheten steg på tross av at det ble skapt nye arbeidsplasser. I årene 1983-85 kom 600 000 flere i arbeid, men arbeidsløshetsprosenten steg fra 13,1 til 13,2. Og de nye arbeidsplassene oppstod for det meste innenfor servicenæringene. Storbritannia hadde ført an i den industri elle revolusjon. I 1984 importerte britene for første gang flere industrivarer enn de eksporterte. Selv om Margaret T h a t cher prøvde å fremme moderniseringen ved å privatisere en rekke statsbedrifter, skjedde det en gradvis avindustrialisering. Den ble av noen oppfattet som en «latinamerikanisering», av andre betraktet som et tegn på at Storbritannia var i ferd med å bli et postindustrielt samfunn. Enten man foretrakk den ene eller den andre betegnelsen, var noe av det karakteristiske for det nye samfunnet at selv en betydelig økonomisk vekst ikke lenger kunne absorbere
M a k ts k ifte i Frankrike
289
arbeidsløsheten. Den holdt seg hårdnakket på tre millioner. Den rammet den første industrielle revolusjons nordengelske kjerneområde hardest. Nettopp i disse arbeidsløshetsområdene slo en voldsanvendelse som det ikke fantes sidestykke til i andre vesteuropeiske land, hardest gjennom, ikke bare i form av raseuroligheter, men også til tider i blodige tilskueropptøyer ved fotballkamper. Både det sørvestlige England, som lå nærmest kontinentet, og Skottland, som lå nærmest Nord sjøen, klarte seg bedre.
Maktskifte i Frankrike
General de Gaulles etterfølger som president, Georges Pompidou, døde av sykdom i 1974. Han ble etterfulgt av Valéry Giscard d ’Estaing, som hadde vært finansminister både un der de Gaulle og Pompidou, men uten at han selv tilhørte det gaullistiske partiet. Mens gaullistene særlig hentet sine velge re i det nasjonalistiske småborgerskapet, representerte Gis card d’Estaing et liberalt, kosmopolitisk storborgerskap. Han var mer innstilt på å løse de vanskelighetene som oppstod under den første oljekrisen ved et utvidet internasjonalt sam arbeid enn ved en mer nasjonalistisk ensomhet. Frankrike ble rammet spesielt hardt av oljekrisen, fordi det var langt mer avhengig av energiimport enn Vest-Tyskland og Storbritan nia. I 1976 oversteg landets underskudd på betalingsbalansen Storbritannias, og Giscard d’Estaing besluttet å skifte ut sin gaullistiske statsminister Jacques Chirac med Raymond Bar re, en økonomiprofessor og tidligere EF-kommissær som var mer på bølgelengde med presidenten. Barre slo inn på en strammere økonomiske politikk. Vel gerne reagerte ved valget til ny nasjonalforsamling i 1978. I første valgomgang fikk de forente venstrepartiene flere stem mer enn regjeringspartiene. Ved presidentvalget i mai 1981 tapte Giscard d ’Estaing. Sosialistpartiet var da blitt så godt styrket i forhold til kom munistene at mange gaullistiske velgere mente de kunne ta sjansen på å stemme på den sosialistiske Fran^ois M itterrand, eller i hvert fall å bli hjemme i stedet for å støtte Giscard d ’Estaing. Etter 23 års konservativt styre fikk Frankrike en venstregjering. Det var et maktskifte, men ble opplevd som et systemskifte. Ved det etterfølgende valget til nasjonalforsamlingen fikk sosialistpartiet absolutt flertall. Likevel foretrakk M itterrand å utnevne kommunistiske ministre i sin regjering. H an mente at det var bedre å ha kommunistene innenfor regjeringen enn
Raymond Barre (f. 1 924), fransk statsminister 1976-81 og finans minister 1 976-78. Tegning i Le C ra p o u iH o t. Barre søkte å gjen nomføre en liberalisering av den franskeøkonomi, en politikk som møtte motstand i mange kretser. Men Barre-som ikke var knyttet til noe parti -m otstod all kritikk med en uforstyrrelighetsom bare økte folks respektfor ham -sæ rlig etter at han var kommet i opposisjon.
290
K risetider
I mai 1 981 bie den sosialistiske kandidaten Francois Mitterrand (f. 191 6) v a lg ttil Frankrikes presi dent. For første gang på 23 år kom en venstreregjering til makten. Den skullestyre landet gjennom de økonomiske brottsjøene som det andre oljeprissjokket utløste. Dette bildet av den nye mannen på brua er en detalj aven forside til tids skriftet E x p a n s io n .
utenfor. Han hadde brakt dem ut av den politiske isolasjonen de hadde vært i siden 1947 ved å inngå en allianse med dem i 1972 ved å vedta et fellesprogram. Samarbeidet hadde ikke vært uten gnisninger. Det franske kommunistpartiet var ganske upåvirket av de eurokommunistiske strømninger som rørte seg i Italia. Men i det minste bekvemmet det seg omsider til å bekjenne seg klart til den parlamentariske formen for demokrati. I første omgang forløp regjeringssamarbeidet da også i rimelig fordragelighet, selv om M itterrand i utenrikspolitik ken fulgte en kurs som langt fra var etter kommunistenes hode. Han gav således sin uforbeholdne støtte til NATOs beslutning om å utplassere nye mellomdistanseraketter i Vest-Europa som motvekt mot de sovjetiske SS 20-rakettene. Men innenrikspolitisk kunne kommunister og sosialister enes om å gjennomføre en rekke nasjonaliseringer av banker og større næringsvirksomheter, å rette opp de store sosiale skjevhetene i det franske samfunnet og å bekjempe en arbeidsløs het som under Giscard d ’Estaing hadde steget fra 400 000 til 1,8 millioner. Med Sverige som forbilde og lord Keynes som fortenker slo han inn på en ekspansiv økonomisk politikk på et tidspunkt da alle andre store land i OECD etter det andre oljesjokket strammet tøylene for å bremse inflasjonen. Det førte til at underskuddet på betalingsbalansen steg fra 4,2 milliarder dollar i 1980 til nesten 12 milliarder i 1982. Utenlandsgjelden vokste fra 30 milliarder dollar i 1981 til 70 milliarder i 1983. Økonomi var ikke M itterrands sterke side, men fra midten av 1982 begynte han å slippe gasspedalen, og fra våren 1983 å trå på bremsen. M an kom inn i en periode da kommunistene nok ble i regjeringen, men de støttet den ikke mer. Blant annet vendte de seg mot regjeringens bestre belser på å modernisere og rasjonalisere foreldede industrier som skipsverft, stålverk og kullgruver i stedet for å oppretthol de en overbemanning med statstilskudd. Da regjeringen i til legg vek unna i en av det franske venstres århundregamle merkesaker, kampen mot den katolske skole, ble en fortsatt kommunistisk regjeringsdeltakelse etter hvert umulig. Som meren 1984 skiftet Mitterrand ut statsministeren Pierre Mauroy, en typisk representant for borgermestersosialismen, med teknokraten Laurent Fabius. Ved denne anledning for lot kommunistene regjeringen, og de kom dermed til å stå friere i valgkampen fram mot valget til nasjonalforsamlingen våren 1986. Sosialistene gikk inn i denne valgkampen med et betydelig reformverk bak seg. De hadde lindret de sosiale kår for de
Losen fra Ham burg
291
dårligst stilte. De hadde innledet en desentralisering av det franske forvaltningssystemet som hadde vært oversentralisert helt fra napoleonstiden. De hadde iverksatt en omfattende modernisering av rettsvesenet og innført en variant av forholdstallsvalgmetoden som frigjorde dem fra avhengigheten av kommunistene. De hadde satt i gang en industriell moder nisering som både satset på avvikling av foreldede industri grener og en utvikling av høyteknologiske bedrifter. Det hadde også lykkes dem å bremse inflasjonen og forbedre handelsbalansen. Men det hadde ikke skjedd uten tårer. Den økonomiske veksten ble langsommere enn i Thatchers Stor britannia, og arbeidsløsheten nesten like stor. Som i Storbri tannia blomstret også rasekonfliktene, men i mer avdempede former. Også i Frankrike fantes en arv fra imperietiden i form av 1,5 millioner afrikanske innvandrere og fremmedarbeide re av i alt 4,5 millioner utlendinger. Losen fra Ham burg
Etter sitt vidt publiserte knefall i 1970 foran minnesmerket over de falne i den jødiske ghettoen i Warszawa, ble Willy Brandt i hele verden oppfattet som prototypen på «den gode tysker». Hans etterfølger Helmut Schmidt hadde en helt annen bakgrunn og en annen karakter. M an kan vanskelig forestille seg ham falle på kne for åpent Ijernsynskamera, en gest han ville ha funnet utilbørlig og teatralsk. H an var heller ikke som Willy Brandt tilbøyelig til å tynge hele den atlantis ke verden med Tysklands dårlige samvittighet, for han hadde ingen komplekser med hensyn til Tysklands fortid. H an var selv av jødisk avstamning og hadde vært med under hele kri gen uten å søle til sine hender. Han hadde vært offiser i luft vernartilleriet, en våpengren som ikke hadde del i nazistenes krigsforbrytelser, men tvert om hadde som oppgave blant annet å beskytte befolkningen mot hva millioner av tyskere anså som allierte krigsforbrytelser; terrorbombingen av tyske storbyer. Han var da også en av de få sosialdemokratene som meldte seg til aktiv tjeneste som reserveoffiser da man begynte å bygge opp det nye Bundeswehr. Han ble i de følgende årene SPDs forsvarsekspert og derfor forsvarsminister i Willy Brandts første regjering. Schmidt overtok senere finansdepar tementet, der han drog nytte av sin utdannelse som økonom. Han var således saklig godt rustet til å overta forbundskanslerembetet i 1974. Politisk var han til gjengjeld handikappet av et bryskt vesen, som bar preg av hans sju år i uniform. Det skaffet ham tilnavnet Schmidt Schnauze (på grunn av militæruttrykket Halt die Schnauze! Hold kjeft!).
Da W illy Brandt etter Guillaumeaffæren måtte trekke seg tilbake i 1 974, ble stillingen som forbunds kansler overtatt av Helmut Schmidt (f. 1918). Han var en erfa ren politiker med praksis både som forsvars-, finans- og økonomimi nister og kom snarttil å sette seg i respekt også utenfor Vest-Tysklands grenser. Foto fra 1977.
292
K risetid er
Flykapringer og tilfangetagning av gisler ble i 1 970- og 1980-årene et uhyggelig pressmiddel overfor en rekke lands regjeringer, og mange endte blodig. Det gjorde det også da dette Lufthansa-flyet med 87 mennesker om bord ble kapret av fire arabiske terrorister i oktober 1977. Flykapringen foregikk i Frankfurt a. M . Derfra ble beset ningen tvunget til å fly til Roma, til Kypros, til Dubai (hvorflykapteinen b le sku tt), videretil SørYemen og endeligtil Mogadishu i Somalia. Der stormet vesttyske spesialtropperflyetog befridde gislene etter fem redselsdøgn. Tre avterroristenebledrept. På samme tid skjedde bortførelsen av form an nen for den vesttyske arbeidsgiver foreningen Hans-Martin Schleyer, og i Japan holdt «Japans røde hær» 1 7 passasjerer som gisler i en buss.
Med en sterk økonomi i ryggen lyktes det Helmut Schmidt å bli 70-årenes toneangivende vestlige politiker. U nder hans ledelse opphørte Forbundsrepublikken å være «en økonomisk kjempe og en politisk dverg». Han hadde hamburgernes for kjærlighet for Storbritannia, men styrket særlig Vest-Tysklands innflytelse ved et nært samarbeid med Frankrikes presi dent Giscard d ’Estaing, som i likhet med ham selv var tid ligere finansminister. Da en tredje finansminister, Jam es Callaghan, kom til makten i Storbritannia, medførte det også en tilnærming til London. Schmidt bistod Callaghan med råd og dåd under gjenreisningen av Storbritannias økonomi i 1977-78. Det lyktes Forbundsrepublikken å overvinne den første oljekrisen vesentlig raskere enn andre vestlige land. Schmidt selv gav den tyske fagbevegelsen æren for det. Men han sam arbeidet også nært med den mektige, selvstendige tyske Forbundsbanken og nøt utbredt tillit i arbeidsgiverkretser. Den hardeste prøven han kom ut for innad, gjaldt et problem han hadde arvet fra sin forgjenger: terrorismen. Han forsøkte først forhandlingsveien, men da den vesttyske ambassaden i Stock holm ble okkupert av terrorister våren 1975, nektet Schmidt å bøye seg. Kampen gikk inn i en enda blodigere fase med mord på blant andre forbundsstatsadvokaten Siegfried Buback og formannen for den vesttyske arbeidsgiverforeningen Hans-M artin Schleyer, for så å kulminere i kapringen av et Lufthansa-fly høsten 1977. Den ble et vendepunkt. Det lyk tes det tyske antiterrorkorpset å befri gislene i en perfekt ak sjon i Mogadishus lufthavn, k ra da av ebbet terrorismen ut.
\j
L u f th a n s a
Losen fra Ham burg
Den nye østpolitikken hadde vært Brandts hovedinteresse. Selv om det ikke lå for Schmidt å falle på kne, fortsatte han den. Han etablerte et tålelig forhold til Bresjnev, enda han hadde tatt initiativet til NATOs «dobbeltvedtak» (se s. 141), og særlig lyktes det ham å utvikle kontakten med Øst-Tyskland. Etter å ha kommet ut av den diplomatiske isolasjonen i 1974, hadde Øst-Tyskland under Erich Honeckers ledelse forsiktig nærmet seg storebror i vest. Det hadde åpnet døren på klem for privatbesøk vestfra og åpnet en sprekk i Berlin muren for østtyskere som ville ut av landet. De kunne i et visst omfang kjøpes fri av Bonn når det hadde lykkes dem å bli politiske fanger. «Arbeider- og bondestaten» forlangte 50 000 D-mark for en arbeider, 200 000 for en akademiker. 17 000 ble kjøpt fri på denne måten mellom 1971 og 1983. Øst-
293
DDR var duksen blant de østeuro peiske COMECON-landene når det gjaldt flid og sovjettroskap. Den østtyske partilederen Erich Honecker (f. 191 2) gikk til og med så langt isine bestrebelser på å vise sin troskap mot Moskva at han på russisk maner kysset sin sovjetiske kollega Leonid Bresjnev på m un nen.
294
K risetider
Da Helm ut Schmidt måtte gå av som forbundskansler i 1982, var det mange som kom til å tenke på den berømte Punch-tegningen ved Bismarcksfall i 1890-«Losen går fra borde» (se bd. 15, s. 197). Her er det imidlertid skonnerten «Atalanta» av Hamburg Schmidt forlater under et besøk i Fåborg på Fyn i 1 978. Schmidt er en ivrig sei ler og seiler gjerne i danskefarvann.
Tyskland fikk kraftig økonomisk støtte vestfra også på annen måte, dels ved at de kunne avsette sine varer tollfritt til EF gjennom den intertyske handelen, dels i form av lån og pri vate gaver fra vesttyskere til østtyskere, for en stor del ad ministrert av det østtyske stormagasinet Genex. Denne privathjelpen ble alene i begynnelsen av 80-årene anslått til to milliarder D-mark i året (Sauzay). Med hjelpen vestfra opp nådde Øst-Tyskland den høyeste levestandard i Øst-Europa. Det skyldtes imidlertid ikke bare vesttyskerne. «Ingen har oppfunnet et system som kan hindre tyskerne i å arbeide,» sa man i Vest-Tyskland. Blant annet gjennomførte østtyskerne en omfattende boligbygging. Da forholdet mellom Bonn og Moskva kjølnet etter 1979, fulgte Honecker bare motvillig russerne inn i en ny kald krig, selv etter at SPD kom i opposi sjon i Vest-Tyskland. Schmidts anseelse nådde sitt høydepunkt i 1978-79. Men den andre oljekrisen rammet Vest-Tyskland hardere enn den første. Det skapte samarbeidsproblemer mellom SPD og dets liberale koalisjonspartner FDP. Da krisen kulminerte i 1981-82 med den største massearbeidsløsheten siden de første etterkrigsårene, og Schmidt ville slå inn på en ekspansiv øko nomisk politikk, ble han sviktet av de liberale. De skiftet side høsten 1982 og allierte seg med Helmut Kohls CDU. Samti dig ble Schmidt falt i ryggen av sine egne. Sosialdemokratiet var blitt mer og mer påvirket av en ny venstreradikal bevegel se, «de grønne», som hadde miljøvern og kamp mot atom kraft på programmet. Særlig fra 1979 smeltet den sammen med den antirakettbevegelsen som hadde satt seg fore å stanse utplasseringen av Pershing 2-raketter i Vest-Tyskland (se s. 141 f). Ideologisk fortsatte de grønne det opprøret mot det moderne industrisamfunn som hadde begynt i 60-årene. Det fikk særlig sterkt fotfeste blant de unge vesttyskerne. Schmidt og Willy Brandt, som var blitt valgt til partiformann, ble mer og mer uenige om hvordan SPD skulle stille seg til disse «al ternative» strømningene. Brandt sympatiserte med dem, og mente at de unge velgerne ville forlate SPD hvis partiet ikke gjorde de grønnes sak til sin. Schmidt mente at Brandts linje til gjengjeld ville skremme de sentrumsvelgerne som hadde sikret SPD regjeringsmakten. Forbundsvalget våren 1983 ble en seier for CDU. Men samtidig rykket de grønne for første gang inn i Forbunds dagen i Bonn og forlangte å få servert kornblandinger i res tauranten. Samme år skjedde det også litt av en høyredreining i den tredje tyskspråklige staten, Østerrike. Sosialdemokratiet, som
Oppbrudd i nord
hadde regjert landet i 13 år under Bruno Kreiskys ledelse, mistet det absolutte flertall i Forbundsdagen, og Kreisky gikk av. Østerrike hadde ellers vært 70-årenes store sosialdemo kratiske suksesshistorie. I likhet med Sveits, men med en svært omfattende offentlig sektor i industrien, hadde landet seilt gjennom de internasjonale krisene med rekordlav arbeidsløs het og rekordhøy vekst. Det østerrikske Wirtschaftswunder var i motsetning til det tyske et virkelig mirakel, sa man i Wien, fordi ingen kunne forklare hvordan det var gått til. Et par årsaker kunne man imidlertid peke på. Den ene var en origi nal metode til styring av inntektspolitikken ved trepartsforhandlinger sprunget ut av de spesielle forholdene i Østerrike under og etter krigen. En annen var den omstendighet at Kreisky hadde lyttet til sin gode venn sir Siegmund W arburg, en av etterkrigstidens ledende personer i den internasjonale bankverden, da han i 1974 spådde at den internasjonale kri sen ville bli langvarig. Endelig drog Østerrike fordel av et nært forhold til nabolandet Ungarn, Comecons mest liberale. Mens de franske sosialistene så en økonomisk modell i Øster rike, øynet de tyske et forbilde for utviklingen mellom DDR og Forbundsrepublikken i forholdet mellom Østerrike og Ungarn. De begynte etter valgnederlaget i 1983 å bevege seg tilbake mot sentrum og øynet en ny Schmidt i Ruhr-landets statsminister Johannes Rau, som tilføyde CDU et sviende valgnederlag i 1985.
Oppbrudd i nord
De to tidsmessig nesten sammenfallende begivenhetene - EFs utvidelse fra seks til ni land og den første oljekrisen - fikk vidtgående konsekvenser for de nordiske landene. Både i Danmark og Norge hadde kampen for og mot medlemskap i EF skapt dyp politisk splittelse. I Norge svekket nei-seieren Arbeiderpartiets ledelse avgjørende. Da Trygve Bratteli trådte tilbake som statsminister i 1975, forsvant den siste av de store lederne fra krigsgenerasjonen. Han ble etterfulgt av et tospann som trakk i hver sin retning. Etterdønninger etter EF-uenigheten kunne stadig merkes innenfor partiet. Selve saken mistet riktignok snart sin aktualitet, da oljeprisøkningen begunstiget norsk økonomi så kraftig at den gjorde debat ten om fordeler og ulemper ved EF irrelevant. Men fra slutten av 70-årene fant EF-motstanderne på venstrefløyen nye saker på det sikkerhetspolitiske området. De europeiske fredsbevegelsenes kamp mot NATOs INI'-raketter smittet av, og sam tidig fikk man en egen norsk sak i spørsmålet om forhåndslag-
295
De allierte fra Annen verdenskrig ønsket i 1 984 å feire 40-årsdagen for invasjonen i Normandie. Men skulle man inviteresine nye vest tyske allierte til jubileet? Frankrikes president Mitterrand løste det deli kate spørsmålet ved i stedet å in vi tere den vesttyske forbundskansle ren Flelmut Kohl til en m innehøyti delighet på Første verdenskrigs store slagmarker ved Verdun. Fløytideligheten nådde sitt høyde punkt da den franske presidenten og den tyske forbundskansleren rakte hverandre hendene mellom soldatgravene. De sees her sam men under høytideligheten. Kohl til venstre.
296
K risetider
ring av tungt materiell til amerikanske forsterkninger i Nor ge. En avtale om dette hadde sin bakgrunn i oppbyggingen av den sovjetiske nordflåten, som under en manøver i 1975 for første gang innøvde avskjæring av sjøverts forsterkninger til Norge. Indre stridigheter i Arbeiderpartiet styrket en høyrebølge som vokste seg stadig sterkere fra valg til valg gjennom 70årene, for å kulminere i Kåre Willochs seier i 1981. I Danmark ble de økonomiske fordelene som hadde sikret flertall for EF-tilslutning snart underminert av den samme oljeprisrevolusjonen som begunstiget Norge. En høy avhen gighet av oljeimport gjorde landet særlig sårbart overfor 70årenes internasjonale økonomiske kriser. Underskuddet på betalingsbalansen vokste år for år, arbeidsløsheten likeså. Man gled inn i en periode med stor politisk ustabilitet. Fra 1972 til 1982 skiftet landet regjering sju ganger, og de fleste av dem var mindretallsregjeringer. I 1978 forsøkte Anker Jørgensen, som Jens Otto Krag i 1972 uventet utpekte som sin etterfølger, riktignok å danne en flertallsregjering med Venstre, men den ble sprengt da landet i 1979 ble rammet av virkningene av den andre oljekrisen. Antallet arbeidsløse
Oppbrudd i nord
hadde da steget fra 90 000 i det første kriseåret (1974), til over 200 000, hvis man regnet med de 50 000 som benyttet seg av den nye etterlønnsordningen. Underskuddet på betalings balansen vokste fra 500 millioner dollar i 1975 til 2,5 milliar der i 1980. I denne situasjonen mente Venstre at man ikke kunne komme utenom sosiale nedskjæringer. Anker Jørgen sen forsøkte seg deretter med en ny mindretallsregjering, men måtte gi opp da den internasjonale krisen nådde sitt lavpunkt i 1982 og måtte overlate makten til en borgerlig regjering under konservativ ledelse. Antallet arbeidsløse var da 300 000. I forhold til bruttonasjonalproduktet var Danmark blitt det mest forgjeldede landet i Vest-Europa. Utenlands gjelden hadde etter nesten 20 år med konstant underskudd på betalingsbalansen vokst til 150 milliarder kroner, 30 000 pr. innbygger, nesten 33 prosent av bruttonasjonalproduktet. Også Finland, Nordens annet grenseland, var preget av politisk ustabilitet i 70-årene. Man skiftet regjering seks gan ger. Men det fantes i finsk politikk et sterkt kontinuitetselement i presidenten. Da Urho Kekkonen i 1981 omsider måtte trekke seg tilbake på grunn av sykdom, hadde han sittet i 25 år. Det sikret landet en stor stabilitet, særlig i utenrikspolitik ken. Den hadde siden 1948 bygd på en vennskaps- og bi standspakt med Sovjetunionen som Kekkonen forsøkte å forene med en nøytralitetspolitikk som imidlertid ikke alltid ble anerkjent offisielt i Moskva. Hans etterfølger, sosialdemo kraten Mauno Koivisto, fortsatte samme kurs, men i en mer diskret stil. Det hadde vært en del av Kekkonens politikk å maksimere landets handlefrihet ved en rekke utenrikspolitis ke initiativ som kunne skape tillit til Finlands lojalitet i Moskva. Blant annet foreslo han, på linje med et tidligere sovjetisk utspill i 1963, Norden omdannet til en traktatfestet atomvåpenfri sone. Det vant ikke gehør i de øvrige nordiske land den gang. Man forstod Kekkonens behov for en sovjetvennlig demonstrasjonspolitikk, men var ikke overbevist om at hans hånd ville bli styrket av at andre fulgte hans kurs. Etter at han satte fram forslaget igjen i 1978, fikk det større tilslutning, særlig etter at sosialdemokratiene i Danmark og Norge kom i opposisjon. Koivisto var mer tilbakeholden med å fortelle sine nordiske naboer hvilken politikk de skulle føre, men la den samme vekten på å opprettholde det gode forholdet til Moskva, som Finland hadde betydelig økonomisk utbytte av. I likhet med Østerrike drog landet fordel av en økonomi med et langt høyere effektivitetsnivå enn sine østeuropeiske handelspart nere. Man regnet i slutten av 70-årene med at 125 000 ar-
2 97
Motstående side, øverst: Fra EFtoppmøtet i Bruxelles i desember 1978.1 forreste rekke fra venstre: Valéry Giscardd'Estaing (Frank rike), HelmutSchmidt (Vest-Tyskland), Anker Jørgensen (Dan mark), Paul von den Boeynants (Belgia) og Gaston Thorn (Lu xembourg). I annen rekke står utenriksministrene, blant dem som nr. to fra venstre: Vest-Tysklands Hans Dietrich Genscher og som nr. fire: EFsvisepresidentfranskmannen Francois-Xavier Ortoli. Nedenfor:Gro Harlem Brundtland (f. 1 939) var overlege i Oslo Helse råd før hun i september 1974 ble miljøvernminister i Trygve Brattelis og fra 1976 til 1979 i Odvar Nordlis regjering. Da Nordli i februar 1 981 uventettrådtetilbakesom regje ringssjef, overtok Gro Harlem Brundtland med stort flertall stillin gen som statsminister og ble der med Nordensførste kvinnelige regjeringssjef. I oktober samme år måtte hun imidlertid gi fra seg stil lingen til Kåre Willoch, men i mai 1 986 ble hun igjen statsminister. Da Mauno Koivisto (f. 1 923) av løste Kekkonen som president i 1 981, kom det en ny stil inn i finsk politikk. Han haddenoksinem e ninger, men uttrykffe dem mer for siktig. Når Koivisto slo i bordet, var virkningen som Hufvudstadsbladetstegning viser-avdempet.
298
Krisetider
Den svenske sosialdemokratiske politikeren Olof Palme (1 927-86) som i to o m g a n g e r-1969-76 og 1982-86 -v a rs itt lands statsmi nister. Hans liv fikk en brå slutt da han om kvelden den 28. februar 1986 ble skutt ned på åpen gate i Stockholm. Palme oppnådde bred internasjonal anerkjennelse for sitt fredsbevarende arbeid.
beidsplasser i Finland var avhengige av samhandelen med Sovjetunionen, som avtok mer enn en femtedel av den finske eksporten. Fordi det hadde funnet sted en betydelig utvand ring til Sverige, medførte den internasjonale krisen ikke så stor arbeidsløshet som i Danmark. Sverige var derimot ikke uberørt av 70-årenes lavkonjunk turer. Den første oljekrisens bølge forsøkte Olof Palme å ri av med en dristig, ekspansiv økonomisk politikk. Men da for ventninger om et snarlig konjunkturoppsving ikke slo til, steg underskuddet på betalingsbalansen. Dessuten ble Palme rammet av skvulp fra 70-årenes grønne bølge, som i Sverige særlig vendte seg mot atomkraftverkene. Mer enn noe annet synes det imidlertid å ha vært det stigende skattetrykket som i 1976 førte til en borgerlig valgseier. Skattene var da de høyeste i Norden, spesielt fremkalt av en kostbar sysselset tingspolitikk. I Danmark hadde det med Mogens Glistrups Fremskridtsparti brutt ut et skatteopprør tre år tidligere. Ved å ta stemmer fra de borgerlige bidrog det til å holde sosialde mokratiske mindretallsregjeringer ved makten. Men i Sveri ge viste Torbjorn Fålldins borgerlige regjering at det var let tere sagt enn gjort å senke skattetrykket i en moderne vel ferdsstat, og underskuddet på betalingsbalansen steg fra 300 millioner dollar i 1975 til 4,4 milliarder dollar i 1980. I 1982 kunne Olof Palme gjenerobre regjeringsmakten.
Kursendring i sør
Ved siden av Vest-Tyskland fantes de sterkeste kontrastene til 30-årenes krisetilstander i Sør-Europa. Spania, som hadde vært hjemsøkt av en blodig borgerkrig i 30-årene, presterte etter Francos død et skoleeksempel på en sivilisert overgang fra diktatur til demokrati. Portugal avviklet både diktatur og kolonirike. Italia, som i 30-årene hadde ført den siste europe iske erobringskrigen i Afrika, leverte i 70-årene først det som har vært kalt det andre økonomiske miracolo, og deretter et mindre mirakel av politisk fornyelse i 80-årene. Hellas syntes endelig etter oberstjuntaens fall å linne veien til et levedyktig demokrati med plass til alle retninger. Alle disse landene fulg te videre samme vei som Frankrike. De svingte til venstre da Nord-Europa dreide til høyre. Mest bemerkelsesverdig var utviklingen i Spania, fordi det ble hardest rammet av den økonomiske krisen, hadde de sva keste demokratiske tradisjonene og samtidig alvorlig bryderi med den terroristplagen som hjemsøkte de fleste vesteuropeis ke land fra slutten av 60-årene. En enkelt gang brakte den
Kursendring i sør
299
1februar 1981 stormet en gruppe fra sivilgarden under kommando av oberstløytnant Anton ioTejero de Molino (i sentrum av bildet, med revolver i hånden) inn i det spanske parlamentet Cortes. Der villede holde parlamentets medlemmersom gislertil det kunne gjennomføres etm ilitæ rkupp. At kuppet mislyktes skyldtes i første rekke kong Juan Carlos' beslutt somme motstand.
selve demokratiets eksistens i fare. I februar 1981 ble Cortes (den spanske nasjonalforsamling) besatt av en oberstløytnant i sivilgarden —Guardia Civil —som var de baskiske ETA-terroristenes yndlingsskyteskive. Men kong Ju an Carlos sørget for at hæren forble lojal. I det hele tatt var alle, inklusive kommu nistene, enige om at kongen hadde en stor del av æren for at overgangen til et demokratisk styre skjedde så friksjonsfritt. Ved det første parlamentsvalget på mer enn 40 år i 1977 kom en sentrumsregjering til makten. Ved det tredje valget fem år senere ble den avløst av en sosialistisk regjering, som fikk 202 av 350 mandater. Denne seieren ble i stor grad til skrevet den unge partilederen Felipe Gonzalez’ usedvanlige karisma. Men med en håndsrekning særlig fra Helmut Schmidts SPD hadde det dessuten lykkes å bygge opp en sterk partiorganisasjon samlet om et moderat program. Oppgaven ble lettet av at kommunistene hadde problemer med å vinne tilslutning, selv om de fulgte en ekstremt eurokommunistisk kurs. I motsetning til Italia og Portugal, men i likhet med Hellas, hadde erfaringene fra borgerkrigen etterlatt dyp mis tillit til dem. Gonzalez fikk makten på det vanskeligst tenkelige tids punkt. I det siste tiåret før Francos død hadde Spania hatt den raskeste økonomiske veksten i Europa. Men den første internasjonale oljekrisen bremset denne utviklingen, og i 1982 nådde man bunnen av den andre. I Spania var arbeids løsheten nesten 16 prosent, den høyeste i Europa. Uten å
Spanias unge sosialistiske statsmi nister Felipe Gonzalez (f. 1942) hadde vanskeligheter med å få sitt parti til å akseptere Spanias med lemskap i NATO. Han lovte derfor å utskrive en folkeavstemning om spørsmålet. Mange trodde at det ville bli en boomerang. Men G on zalez fikk flertall for med lemskap. Han fanget boomerangen slik det også fremgår av Kevin Kallaughers tegning i The Economist.
300
K risetid er
vente seg mirakler av EF øynet de største partiene en nyttig kur for spansk økonomi på lengre sikt og især en garanti for det spanske demokratiet i et medlemskap. Det lyktes Gonzalez å få sluttet forhandlingene om dette, slik at han somme ren 1985 sammen med Portugals regjeringssjef Mario Soares kunne undertegne en avtale om de to landenes tilslutning til det europeiske fellesskapet, som dermed vokste fra 10 til 12 land. Hellas var blitt medlem i 1979. På forhånd var Spania tatt opp i NATO, men under så sterk motstand innenfor det spanske sosialistpartiet at Gonzalez måtte love folkeavstem ning om medlemskapet. Italia hadde europeisk rekord i politisk ustabilitet. Fra 1945 til 1983 hadde landet 44 regjeringer. Den eneste som hadde lykkes i å hplde seg ved makten i mer enn to år, var Aldo Moro, som ble myrdet av De røde brigader i 1978. Men selv om det var mange regjeringer, ble landet styrt av de samme politikerne. Alle regjeringssjefene kom fra det store kristelig-demokratiske partiet - inntil 1981. Da var Democrazia Christiana blitt så kompromittert av korrupsjon og skanda ler at man lot lederen av det lille republikanske sentrumspar tiet Giovanni Spadolini danne regjering. Det var Italias måte å dreie til venstre på. Det største opposisjonspartiet var nem lig kommunistene, men da de til tross for den største velgertilslutningen i Europa likevel ikke fikk absolutt flertall, måtte de ha koalisjonspartnere, og ingen andre partier ville betro dem regjeringsmakten. De hadde ellers særlig etter den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968 gjort store anstrengelser for å bli ak septert som et stuerent demokratisk parti (se s. 130). De aner kjente Italias medlemskap i EF, og litt mer unnvikende NATO. Etter Allendes fall i Chile hadde de tilstrebet et «his torisk kompromiss» med kristelig-demokratene i en storkoali sjon. En periode hadde kommunistene støttef regjeringens reformlovgivning, men etter mordet på Moro ble det vanske ligere. Etter Enrico Berlinguers død sommeren 1984 ble par tiet svekket av kamper mellom forskjellige retninger. Året etter led partiet et avgjørende nederlag da regjeringen ved en folkeavstemning fikk flertall for å avskaffe scala mobile, den automatiske indeksreguleringen. Det var deler av en økonomisk saneringspolitikk, som den sosialistiske statsministeren Bettino Graxi innledet - etter å ha dannet en flertallsregjering bestående av fem partier etter valget i 1983 - som gav sosialistene fremgang. Et av Craxis hovedmål var å bremse en inflasjon som hadde nådd et sør amerikansk tempo. Etter at han i 1974 overtok ledelsen av
De sju på toppen
sosialistpartiet, fikk det en nøkkelstilling i italiensk politikk. Da de reformvennlige kreftene seiret hos kristelig-demokratene, fikk Italia fra 1983 under Craxis ledelse en av de mest stabile og handlekraftige regjeringer siden krigen. Den våget endog å ta et oppgjør med den mektige sicilianske mafiaen. Mens Italia plasserte seg i sentrum med Craxis regjerings dannelse, var det ingen tvil om at Hellas med Andreas Papandreus valgseier i 1981 tok et langt skritt til venstre. I noen grad ble det riktignok bremset av presidenten, Konstantinos Karamanlis, men i 1985 lyktes det Papandreu å få ham ut manøvrert og vinne en ny stor seier ved et etterfølgende par lamentsvalg. Papandreu lot imidlertid ikke alltid handling følge sin rungende retorikk. Han slo etter hvert inn på en økonomisk politikk som langt fra ble bifalt av venstrefløyen i hans eget PASOK-parti. Hellas red 70-årenes økonomiske storm bedre av enn de fleste land i Nord-Europa. Det samme kan vanskelig sies om dets kommunistiske naboland Jugoslavia. Marskalk Tito hadde brutt ut av den økonomiske isolasjonspolitikken som andre østeuropeiske land førte, hadde latt jugoslaver ta gjestearbeid i Vesten og gjort slutt på den tilsløringen av arbeids løsheten som andre kommunistiske land praktiserte ved uøkonomisk overbemanning av bedriftene. I Jugoslavia fikk de mulighet til å fungere etter rentabilitetsprinsippet. Til gjengjeld fikk Jugoslavia en registrert arbeidsløshet som i begynnelsen av 80-årene lå på cirka 12 prosent mot rundt 8 i Hellas. Verdensbanken anslo landets bruttonasjonalprodukt pr. innbygger til 2790 dollar mot 4420 dollar i Hellas.
301
1 980-årene ble middelhavssosialismenstid. Etter Francois Mitterrands seier i Frankrike i 1981 fikk sosialistiske regjeringer makten i det ene søreuropeiske land etter det annet. I Hellas seiret Andreas Papandreu, og han gjorde den be rømte skuespillerinnen Melina Mercuri (bildet) til kulturminister. Hun anstrengte seg for å gi landets kulturliv bedre kår og sørget for å lokke enda flere turister ti! Hellas.
De sju på toppen
I 30-årene hadde enhver vært seg selv nærmest. Hvert land hadde søkt å beskytte seg mot følgene av den økonomiske verdenskrisen med tollforhøyelser, importkvoter og valutamanipulasjoner. Liknende tendenser begynte å gjøre seg gjel dende i 70-årene og særlig i 80-årene. Men det var imidlertid en vesentlig forskjell. De ledende industrilandene søkte i langt høyere grad å bekjempe krisene ved internasjonalt samar beid. Allerede i 40-årene hadde man opprettet samarbeidsor ganisasjoner som IMF og GATT, som hadde sprunget direk te ut av erfaringene fra mellomkrigstiden. IM F —Det interna sjonale valutafondet —som ble grunnlagt på Bretton Woodskonferansen i 1944, hadde blant annet som oppgave å sikre mer stabile pengeforhold enn i 30-årene, GATT —Generalav talen for toll og handel - skulle bryte ned tollmurene. Også
Motstående side, øverst: Også Portugal fikk en sosialistisk regje ring under ledelse av Mario Soares (f. 1 924). Etter endt statsministergjerning-1 976-78 og 1 9 8 3 -8 6 ble Soares valgttil president. Nedenfor: I Italia dannet sosialis ten Bettino Craxi (f. 1934) i juni 1983 en koalisjonsregjering, som kom til å bli sittende lenger enn noen annen regjering etter krigen.
industrilandenes økonomiske samarbeidsorganisasjon OECD, som ble opprettet i forbindelse med de europeiske landenes gjenreisning etter krigen, og EF - grunnlagt i 1957 - hadde sine røtter i mellomkrigstiden. De bygde på oppfat ningen at det den gang hadde vært til skade for alle at hvert land prøvde å eksportere sine problemer til naboene. Under presset fra Vietnam-inflasjonen brøt Bretton Woods-systemet med stabile valutakurser knyttet til dollaren sammen. Selv om det utviklet seg et kurssamarbeid mellom industrilandenes nasjonalbanker, strandet forsøk på å gjen opprette Bretton Woods-systemet i de følgende år særlig på amerikansk motstand. Man hadde både i Washington og London kommet til den oppfatning at de stabile kursene i første rekke hadde vært til Tysklands og Japans fordel (se s. 61 IT). Nå mente både amerikanerne og britene at flytende kurser ville virke som en selvregulerende økonomisk mekanis me. I Vest-Tyskland og Frankrike, der man hadde hatt trau matiske opplevelser med løpsk inflasjon, var man mer innstilt på å få gjenopprettet valutastabiliteten. Da amerikanerne ikke ville være med, og dollaren begynte å falle kraftig i 1977-78, tok Helmut Schmidt og Giscard d’Estaing initiati vet til et europeisk valutasystem med stabile innbyrdes kur ser, det såkalte EMS (European Monetary System), en idé som først var blitt satt fram av EF-kommisjonens formann Roy Jenkins som svar på dollarens rekordfall under Carter. Den ble forelagt de øvrige EF-landene ved en middag på Marienborg i Lyngby våren 1978 under et europeisk rådsmøte. Men ikke alle EF-land følte seg økonomisk sterke og politisk stabile nok til å slutte seg til EMS. Det europeiske råd var en ny samarbeidsorganisasjon opp rettet etter et fransk forslag i 1974. Det bestod av EF-landenes regjeringssjefer, som møttes tre ganger i året. Det var Giscard d ’Estaings oppfatning at en rekke av de viktigste problemene best kunne løses av de politikerne som hadde det øverste an svaret, fordi det internasjonale samarbeidet grep inn på sta dig flere felt. Under alle omstendigheter ble regjeringssjefene mer og mer ansvarlige for utenrikspolitikken og representerte i fjernsynsalderen stadig oftere regjeringenes samlede syn overfor offentligheten. Ut fra samme tankegang foreslo Giscard d’Estaing og Schmidt under en lunsj i Helsingfors i juli 1975 for Gerald Ford og Harold Wilson toppmøter mellom de ledende indu striland som hadde den avgjørende innflytelse på verdens økonomiens utvikling - LISA, Frankrike, Vest-Tyskland, Storbritannia, og etter Schmidts ønske Japan. Italia trengte
i
seg siden på og fikk også lov dl å være med. Men også i denne fasen var de to land som gikk i spissen for en utvikling av nye internasjonale samarbeidsorganisasjoner, de samme som hadd lidd hardest under 1900-tallets to store europeiske bor gerkriger: Frankrike og Tyskland. Det første vestlige toppmøtet ble avholdt i Rambouillet i Frankrike høsten 1975. Formålet med møtet var å drøfte hvordan man best kunne koordinere de forskjellige landenes økonomiske politikk for å motvirke krisen. Deltakerne var så tilfredse med møtet at det ble avholdt et nytt i Puerto Rico året etter, denne gang med sju deltakere, da USA hadde invitert Canada med. Resultatene var nokså magre, men ikke desto mindre fant man disse sammenkomstene så nyttige at de ble gjort til en fast institusjon. President Carters nye amerikanske regjering var sterkt opptatt av disse toppmøtene. Den la dels vekt på å lå dratt Japan mer aktivt inn i den internasjonale økonomiske krisestyringen, dels å få gjennomført et så grundig forarbeid at regjeringssjefene sammen kunne treffe avgjørelser på stadig flere områder. Men om Carter var ivrig etter å få utbygd institusjonen, hadde han til gjengjeld vansker med å komme ut av det med europeerne, særlig med Helm ut Schmidt. Alle rede ved deres første møte i London i 1977, støtte de to hardt sammen da Carter for å bremse mulighetene for atomspred-
Det ble stadig mer vanlig å arran gere toppmøter mellom de vestlige lands regjeringssjeferfor bedre å kunne tilrettelegge en samordnet politikk. Dette bildet erfra presi dent Carters og Helmut Schmidts besøk hos den britiske statsminis teren James Callaghan (til vens tre) i London i 1977. Carter og Schmidt (til høyre) hadde im idler tid ofte vanskelig for å komme på bølgelengde.
ning ville avskjære Vest-Tyskland og Frankrike fra å levere atomkraftteknologi til Brasil og Pakistan. Europeerne angrep til gjengjeld amerikanerne hardt for deres energisløsing, som de anså som grunnen til dollarens fall. Det lyktes aldri Carter og Schmidt å komme riktig på bøl gelengde. Likevel fikk Bonn-møtet det følgende året et mer konstruktivt forløp. Man ble enige om en koordinert krisebekjempelse. Vest-Tyskland og Jap an skulle «fyre bedre opp under kjelene», det vil si stimulere forbruket, og USA skulle gjennomføre en mer effektiv energipolitikk. Revolusjonen i Iran slo i stykker disse planene. Da de sju møttes i Tokyo sommeren 1979, var deres hovedproblem de foregående månedenes voldsomme stigninger i oljeprisene, som det inter nasjonale energibyrået IEA - grunnlagt i 1974 - ikke hadde kunnet forebygge. Det fikk dem til å samordne sin energipoli tikk. Til gjengjeld var de så opptatt av å forhindre en ny inflasjonsbølge at de alle sammen slo inn på en strammere øko nomisk politikk. Det resulterte i det hittil kraftigste tilbakesla get. Men den energistyring man var blitt enige om, var i det minste med på å forhindre en tredje oljekrise da Iran og Irak kom i krig. Det etterfølgende toppmøtet i Venezia stod mer i politik kens enn i økonomiens tegn. M an forsøkte å finne en felles plattform overfor avspenningens sammenbrudd. Den opphis sede stemningen som gisseldramaet i Teheran hadde skapt i USA, ble ikke delt av europeerne. De var derfor ikke tilbøye lige til å følge president Carter i hans sanksjoner mot både Iran og Sovjetunionen etter okkupasjonen av Afghanistan. I Ottawa året etter ble de seks stilt overfor en amerikansk president av en annen type. En nasjonalist hadde avløst en internasjonalist, og det kom til å prege de følgende topp møtene. Europeerne rettet sin oppmerksomhet stadig sterke re mot de stigende underskuddene på det amerikanske stats budsjettet, det derav følgende høye rentenivå og underskudd på den amerikanske betalingsbalansen. Ronald Reagan lyt tet kun med et halvt øre, og da Frangois M itterrand var vert for de seks andre i Versailles i 1982, utfoldet han ganske visst en pomp og prakt man ikke tidligere hadde sett, men samtale ne var i ferd med å bli en dialog mellom døve. Det virket alle rede hemmende at M itterrand, i motsetning til sin forgjenger, ikke snakket engelsk. Da Kohl etterfulgte Schmidt, fikk man også i Bonn en regjeringssjef som bare talte sitt eget lands språk. Fiaskoen i Versailles førte riktignok til at man forberedte seg bedre til møtet i den amerikanske friluftsmuseumsidyllen
M a rk ed uten fellesskap
3 05
Williamsburg i 1983. Konjunkturene begynte også å endre seg. Oljeprisene var igjen fallende. Men verken i London i 1984 eller i Bonn i 1985 lyktes det å finne tilbake til den samarbeidsånd som hadde preget 70-årene. U nder toppmøtet i Downing Street Nr. 10 i 1977 hadde denjapanske statsminis teren Takeo Fukuda beveget minnet de øvrige deltakerne om den kullseilte økonomiske verdenskonferansen i London i 1933, der han hadde deltatt. Dens sammenbrudd hadde åpnet slusene for proteksjonisme, depresjon og krig, sa han. Men seks år etter var Callaghan, Carter, Giscard d’Estaing og Schmidt avløst av regjeringssjefer som hver på sin måte stod for nynasjonalistiske holdninger, som ikke lettet samar beidet. Et fmansministermøte høsten 1985 innvarslet imid lertid en mer samarbeidsvennlig kurs fra amerikansk side og medførte et visst fall i dollarkursen.
Marked uten fellesskap
Konjunkturomslaget i 1983 kom først og fremst amerikaner ne og japanerne til gode. USA fortsatte å tømme Europa og Jap an for kapital. Bare i 1984 trakk det høye amerikanske rentenivået 100 millioner dollar i utenlandsk kapital til USA. Det svekket investeringslysten i Europa, hvis oppsparingsnivå var mye lavere enn Japans, og forsterket europeernes krav om at USA måtte få redusert sitt underskudd på statsbudsjet tet.
Fra toppmøtet i EF i Fontainebleau i juni 1 986. Deti regjeringssjefene står i forreste rekke, utenriksm inist rene på trappetrinnet bak dem.
306
K risetid er
Toppmøtene i EF ble ikkeavviklet uten gnisninger. På rådsmøtet i Athen i desember 1 983 la g e t-e tter The Economists oppfatning særlig MargaretThatcher bråk. Hun mente at Storbritannia ikke fikk nok igjen for medlemskapet. De andre karyatidene erfra venstre: Andreas Papandreu, Francois M itterrand og Helmut Kohl.
Amerikanerne svarte at europeerne kunne feie for egen dør. Når det var mindre lønnsomt å investere i Europa, hang det sammen med at EF-landene i 80-årene ennå ikke hadde vært i stand til å skape det store felles marked de hadde satt seg som mål da de opprettet Det europeiske fellesmarkedet i 1957. Man hadde ikke nådd lenger enn til en tollunion. De gamle barrierene mellom medlemslandene bestod fortsatt i form av alskens nasjonale tekniske særbestemmelser. Lastebil sjåfører som kjørte fra et EF-land til et annet, måtte ha med 27 forskjellige dokumenter. I Vest-Tyskland måtte ikke gressklippere støye så mye som i Storbritannia. 01 kunne markedsføres i Forbundsrepublikken bare hvis det var bryg get etter regler som gikk helt tilbake til middelalderen. Flvert EF-land hadde sine bestemmelser om hvordan ikke bare TVapparater, men selv stikkontakter skulle se ut. Alle land beguns tiget sine nasjonale bedrifter ved offentlige ordrer. Det samlede resultat var en sykdom man begynte å kalle eurosklerose. Det kom til uttrykk ved at europeiske bedrifter fordi de hadde mindre hjemmemarkeder - ble mer og mer tilbake-
holdne med investeringer enn amerikanske og japanske, ikke minst da overgangen til ny teknologi stilte stadig større krav til kapital. For eksempel krevde innføringen av trykknapptelefoner ti ganger så høye investeringer i fabrikasjonen av sentralbord som på det foregående teknologiske utviklings trinnet. Men det var i 1983 tolv ganger så mange tekniske barrierer som i 1963, og noen EF-land —som Italia —var eks perter i å finne opp nye, til skjult beskyttelse av egne produk ter. N år man endelig forsøkte å samordne, kunne man havne i absurditeter som over 100 sider tekniske data om bakspeil! Amerikanernes og japanernes hurtigere produktutvikling gav dem et forsprang på verdensmarkedet. For å få satt Euro pa i bevegelse igjen, foreslo Jacques Delors, som fra 1. januar 1985 overtok formannsstillingen i EF-kommisjonen etter lux embourgeren Gaston Thorn, ivrig støttet av den britiske kommissæren for det indre marked, lord Cockfield, at man skulle oppgi enstemmighetsregelen til fordel for kvalifiserte flertallsavgjørelser når det dreide seg om avviklingen av tek niske barrierer. Det lyktes dem å få regjeringssjefene til å ta dette avgjørende skritt i retning av å gjøre det felles markedet til en realitet, mot noen marginale politiske innrømmelser til de ivrigste unionstilhengerne på et rådsmøte i Luxembourg i desember 1985. Således skulle det eksisterende utenrikspoli tiske samarbeidet (EPS) traktatfestes, og EF-parlamentet fikk litt større innflytelse. Særlig Danmark strittet imidlertid imot å avgi ytterligere suverenitet, til tross for at kommisjo nen hadde regnet ut at Europa ville sakke stadig lenger akter ut for Japan og USA og få problemer med å få arbeidsløshe ten under 11 prosent hvis ikke fellesmarkedet ble virkelig gjort. Ifølge det britiske The Economist ville EF overhodet ikke kunne bevege seg hvis andre medlemsland hadde hatt de samme parlamentariske kontrollprosedyrene som Danmark. Ved en folkeavstemning ble imidlertid den såkalte EFreformpakken godkjent i februar 1986 med et flertall på 56,2 mot 43,8 prosent.
Den nye verdensorden
40 år etter Annen verdenskrig var Europa stadig delt etter skillelinjen mellom de seirende hærene som i 1945 rykket fram fra øst og vest, brutalt markert ved den muren som ble opp ført tvers gjennom den gamle tyske rikshovedstaden Berlin i 1961. Enda mer hermetisk fortsatte Korea å være delt om trent etter den demarkasjonslinjen som var blitt avtalt mens russerne og amerikanerne var allierte, bare litt modifisert av det blodige oppgjøret mellom Nord- og Sør-Korea i 1950-53. Det var bare en av i alt 135 væpnede konflikter som ifølge FNs generalsekretær K urt Waldheim hadde herjet verden siden «freden» og kostet 23 millioner mennesker livet, mens 12 millioner var blitt drevet fra hus og hjem som flyktninger. De to store unngikk imidlertid et direkte, væpnet oppgjør. I atomalderen ville det innebære risikoen for total utslettelse, ikke bare av dem selv, men av hele menneskeheten. 40 år etter at den første atombomben ble sluppet over Eliroshima, rom met nemlig vefdens atomarsenaler en ødeleggelseskraft til svarende millioner av Eliroshima-bomber.
Øst og vest
Motstående side: Revolusjonsdagen den 7. november gir Sovjet unionen anledning til å spille med musklene under militærparaden på Den røde plass i Moskva.
Det var en historisk enestående situasjon, og de ansvarlige i Moskva og Washington famlet usikkert etter hvilken politikk de skulle føre for samtidig å forsvare deres interesser og for hindre et ragnarok som ville rive alle med i tilintetgjørelsen. De fortsatte den «duellen uten ende» som den amerikanske diplomaten og sovjeteksperten George Kennan hadde forut sagt i 1947, med de samme midlene som andre stormakter hadde anvendt før dem: opprustning, støtte til vasallstater, rivalisering om innflytelse ved propaganda ledsaget av øko nomisk og militær bistand. Selv om man i årene 1972-79 kom inn i en avspenningsperiode mellom de to supermaktene, ble opprustningen fortsatt i et raskere tempo i Sovjetunionen enn i Vesten, med utvidelse særlig av marinen og flyvåpenet, samt modernisering av landog rakettstyrkene. På det atomstrategiske rakettnivået inn gikk man derimot rustningskontrollavtaler basert på jevnbyrdighetsprinsippet med SALT I i 1972 og SALT II i 1979.
310
Den nye verdensorden
NATO-landene
W arszaw apakt-landene
S tridsvogner med kanoner over 90 mm
Panservernraketter
Kanoner og kasteskyts
Styrkeforholdet mellom NATO og Warszawapakt-landene i begyn nelsen av 1 980-årene. Warszawapakt-landenes divisjoner harsom regel mindre mannskapsstyrke enn NATOs. Til gjengjeld har de et stør re antall stridsvogner og kanoner. Kilde: LePoint, Paris, 18. april 1986.
Pansrede transportkjøretø yer
Hehkoptere
Den to ta le m annskapsstyrke
D ivisjoner
Sovjetunionen begynte imidlertid fra 1977 å skifte ut sine gamle mellomdistanseraketter rettet mot Europa med nye av typen SS 20. Det fikk i desember 1979 NATO til å vedta en utplassering av et antall nye og mer presise amerikanske mellomdistanseraketter i Europa, samtidig med at man til bød russerne å forhandle om rustningskontroll (se s. 141). Dette utspillet avfødte litt etter litt en stigende splittelse innenfor NATO fordi mange sosialdemokratiske partier - da de kom i opposisjon - under påvirkning av en velorganisert antirakettkampanje, distanserte seg fra det «dobbeltvedta ket» de selv hadde vært med på å fatte. Selv om de militære fordelene russerne kunne oppnå med de nye rakettene etter hvert ble oppveid av de nye NATO-våpnene, kunne de såle des høste en betydelig politisk gevinst i form av oppløsnings tendenser i NATO. Til gjengjeld medførte avspenningens sammenbrudd i 1980 et stemningsomslag i USA som avfødte en ny bølge av opprustning, og med president Reagans strate giske forsvarsinitiativ fra 1983, et kvalitativt sprang i retning av å forberede et rombasert forsvarssystem til nøytralisering av det interkontinentale sovjetiske rakettarsenalet. I rivaliseringen om innflytelse skåret russerne i første om gang en kjempeseier da Mao Zedongs kommunister erobret makten i Kina i 1949. Men Stalins og Khrusjtsjovs usmidige diplomati førte til at forholdet mellom Moskva og Beijing fra
1959 ble stadig kjøligere, for så i 1969 å slå over i direkte, væpnede grensesammenstøt. Det banet igjen veien for en til nærming mellom USA og Kina (se s. 30 f). Jap an - som var det første offer for det nye og fryktelige våpenet som atomfysikerne hadde gitt de politiske beslut ningstakerne i hende - kom til å oppleve en materielt strålen de epoke. I midten av 80-årene var det blitt verdens industrimakt nummer tre, like etter USA og Sovjetunionen, med en levestandard som var høyere enn Storbritannias, og økono misk og sikkerhetspolitisk nært knyttet til USA i en stillehavssone som mer og mer tok ledelsen fra Europa. I andre deler av verden kaptes de to supermaktene om makt og innflytelse med vekslende hell. I Indokina oppnådde den sovjetiske vasallen Nord-Vietnam etter 30 års krig totalt hegemoni i 1975-78. Men samtidig kom landet i konflikt med Kina, hvis ekspansjon mot sør USA hadde gått i krig for å forhindre. I Indonesia, der Sovjetunionen i begynnelsen av 60-årene var godt på vei til å få fotfeste, sikret et antikommunistisk militærregime seg makten i 1965, samme år som Lyndon B. Johnson drastisk trappet opp den amerikanske innsatsen i Vietnam for å forhindre at hele Sør-Asia og mer til skulle falle i kommunistenes hender som «dominobrikker». Ennå ti år etter Saigons fall, hadde imidlertid ikke en brikke utenfor Indokina falt. I Midtøsten satset alle amerikanske regjeringer av innen rikspolitiske grunner på Israel. Det åpnet atskillige dører for sovjetisk innflytelse, først i Egypt i 1955, deretter i Irak, Syria og Sør-Yemen. Men etter Oktoberkrigen i 1973 distanserte Anwar Sadats Egypt seg fra Moskva, for å bryte helt med russerne i 1976, og til tross for at det satt Baath-sosialistiske regjeringer med makten både i Damaskus og Bagdad, kunne de ikke fordra hverandre. USA mistet sin viktigste allierte i Midtøsten da sjahen av Iran ble styrtet i begynnelsen av 1979. Afghanistan hadde glidd over i den sovjetiske leiren året før. Da det i løpet av 1979 så ut til at et sovjetvennlig regime i K abul ville bli styr tet, grep russerne inn med våpenmakt, med det resultat at de ble dratt inn i en langvarig geriljakrig. Et kronisk konfliktforhold mellom India og Pakistan, som i 1954 sluttet seg til det amerikanske paktsystemet, åpnet muligheter for det sovjetiske diplomatiet i New Delhi. I 1971 inngikk Indira Gandhi en vennskapspakt med Sovjetunio nen. Men noen pålitelig vasall ble India ikke. Til det la det for stor vekt på sin status som «alliansefritt».
312
Den nye verdensorden
Fidel Castro (til venstre) sammen med Angolas statsoverhode Agostinho Neto (1922-79), en av de afrikanske lederne som i 1970årene m ottok militærhjelp i form av både våpen og soldater fra Cuba (ses. 128 og 247).
I Latin-Amerika fikk Moskva en ny klient og kostbar pen sjonær med Fidel Castros seier i 1959. Men først med den sandinistiske revolusjonen i Nicaragua nesten 20 år senere, kom det neste prosovjetiske regimet til makten i denne ver densdelen. K ubanerne viste seg til gjengjeld fra midten av 70-årene å være villige redskaper for utbredelse av sovjetisk innflytelse i Afrika. Her hadde allerede 60-årenes avkoloniseringsprosess åpnet visse muligheter, først i Guinea, siden i Kongo og Somalia. Det portugisiske kolonirikets oppløsning i 70-årene forent med motstand i den amerikanske kongressen mot nye Vietnam-eventyr, åpnet nye land i Afrika for sovje tisk og kubansk militærhjelp, først og fremst i Angola, men også i Mocambique og Ekvatorialguinea. Også i Zambia og Tanzania samt på Madagaskar dukket kubanere opp. I midten av 80-årene var cn fjerdedel av Cubas væpnede styr ker stasjonert i Afrika. Hele den tredje verden ble trukket i sovjetvennlig retning da Cuba i september 1979 overtok for mannsvervet i de alliansefrie landenes organisasjon. Denne diplomatiske sjansen ødela russerne imidlertid i noen grad da de tre måneder senere besatte Afghanistan. Revolusjonen i Etiopia førte landet etter hvert inn i et sterkt avhengighetsforhold til Sovjetunionen. Til gjengjeld måtte russerne gi avkall på Somalia. I Algerie og særlig i Libya bevarte de en viss innflytelse ved hjelp av våpensalg. Sovjetiske rekognoseringsfly ble stasjonert i Libya, og sovje tiske våpen spredt fra Libya og Syria til terrorister over hele verden. % Men i flere afrikanske stater viste det seg å være vanskelig å opprettholde et pålitelig klientforhold fordi afrikanerne hadde sine viktigste kunder i den vestlige verden. De gav også større økonomisk hjelp. Russerne satset mer og mer på våpeneksport for å oppnå innflytelse. Mens forholdet mellom militær og sivil støtte under Khrusjtsjov var 50/50, var den militære hjelpen i slut ten av 70-årene blitt seks til åtte ganger så stor som den sivile, mens USA bevarte 50/50-forholdet (Krause). Til gjengjeld spilte vestmaktenes lunkne holdning til det sørafrikanske sty rets apartheid- politikk en trumf over til russerne. I november 1985 møttes president Reagan og Sovjetunio nens nye leder Mikhail Gorbatsjov i Genéve til et toppmøte som bidrog til å skape en bedre atmosfære og kommunikasjon mellom de to gigantmaktene uten å løse noe konkret konflikt spørsmål. Året endte i en slags diplomatisk remis, der Reagan oppnåde britisk og tysk tilslutning til sitt SDI-program, mens Gorbatsjov kunne innkassere en tredobbel triumf da presi
De forente nasjoner
313
dent Mitterrand mottok Jaruzelski, Willy Brandt besøkte ham i Warszawa, og Nobels fredspris ble tildelt en organisa sjon som stort sett inntok de samme standpunktene som Moskva i nedrustningsspørsmål.
De forente nasjoner
De afrikanske statenes inntreden i FN forandret denne verdensinstitusjonen avgjørende. 40 år etter grunnleggelsen hadde den mer enn tre ganger så mange medlemmer som ved stiftelsen i 1945. Den tredje verdens voksende dominans førte til at organisasjonen ble stadig mer opptatt av de fattige lan denes problemer. Gjennom sine særorganisasjoner utførte FN et betydningsfullt arbeid for å bistå dem med å overvinne underutviklingens problemer. Som konfliktløsende og konfliktforebyggende instrument viste organisasjonen seg mindre effektiv. Den kunnne fungere som etterslukker når partene i en væpnet konflikt var interessert i det, ved utstasjonering av observatører, kontrollører og fredsbevarende styrker. Men FN var verken i stand til å finne en endelig løsning på kon flikten omkring Israel eller til å stanse krigen mellom Iran og Irak. Etter langvarige forhandlinger lyktes det innenfor FNs rammer å skape en ny verdensorden til sjøs med en ny hav rettskonvensjon som ble avsluttet i 1984, «det viktigste doku ment siden selve FN-pakten» (Brandt). Den innebar utvidel se av kyststatenes sjøterritorier med opptil 200 sjømil brede økonomiske soner. Denne ekspansjonen i havet medførte imidlertid nye konflikter, «torskekriger» mellom Island og Storbritannia, tvister mellom Sovjetunionen og Norge om Barentshavet, mellom Sovjetunionen og Sverige om Øster sjøen. Selv så adstadige naboer som Danmark og Sverige kom til å kives om avgrensningskriterier, etter at Norge hadde fått brorparten av Nordsjøsokkelens oljerikdommer. Men alt i alt forløp denne nyoppdelingen av verden betydelig fredeligere enn historiens grensekonflikter til lands. Derimot viste det seg umulig å oppnå enighet mellom noen av de ledende industrilandene og det store flertall av med lemsstatene om hvem de store mineralforekomstene man hadde funnet på havbunnens dyp - de såkalte mangannodulene - skulle tilfalle. U-landene ønsket etter forslag fra Malta at de skulle betraktes som «menneskehetens felles arv», og at de skulle komme de fattige landene til gode. Det var et ledd i deres stadige forsøk på å utnytte FN til å presse de rike lande ne til å yte dem større bistand.
Utvidelsen avsjøterritoriene i hen hold til den nye havrettskonven sjonen resulterte i utallige konflik ter. Selv Sverige og Danmark klarte å ryke i tottene på hverandre da grensene skulle trekkes omkring den lille øya Hesselø nord for Sjæl land. Det verbale slaget om øya fant sted i august 1983 og avfødte denne tegningen i Dagens Nyhe ter.
314
Den nye verdensorden
Den østerrikske utenriksministeren Kurt Waldheim (f. 1918) var FNs generalsekretær 1972-82. Han utgav deretter sine memoarer, men fortalte påfallende lite om sine opplevelser som offiser i den tyske hær under Annen verdenskrig. Det førte til en internasjonal interesse om hva han hadde foretatt seg i disse årene, spesielt i den perioden han tjenestegjorde i den tyske ok kupasjonsmakt på Balkan. Stadig flere avsløringer tydet på at han ikke kunne ha vært uvitende om de krigsforbrytelsene som haddefunnetsted. Likevel ble Waldheim i 1986 valgt til Østerrikes nye presi dent.
Men USA, som betalte den største kontingenten til ver densorganisasjonen og opprinnelig hadde ivret for å få opp rettet den, ble mer og mer lei av den. I noen grad hang det sammen med at FN-organene stadig oftere ble forum for kas kader av antiamerikansk retorikk. Fordi hovedorganisasjonen lå i New York, hadde amerikanerne de hyppig fjernsynsoverførte debattene på nærere hold enn noe annet FN-land. Presi dent Roosevelt hadde opprinnelig ønsket FN til USA for å hindre at USA skulle vende organisasjonen ryggen, på samme måte som amerikanerne hadde sviktet Folkeforbundet i mel lomkrigstiden. Virkningen truet i løpet av 70- og 80-årene med å bli den stikk motsatte. Det skyldtes blant annet at Israel etter hvert ble FN-flertallets foretrukne hoggestabbe, og det i en by som rommet verdens største konsentrasjon av jøder utenfor Israel. I tillegg kom new yorkernes daglige irritasjon over FN-diplomatenes usjenerte parkeringsvaner på Manhattan et forferdelig parkeringsinferno —og nå og da enda grovere misbruk av deres diplomatiske immunitet. Under Reagan distanserte USA seg mer og mer fra FN. Det forlot - etterfulgt av Storbritannia - regelrett UNESCO, som det beskyldte for å ha blitt et redskap for sovjetisk propa ganda. Det avslo å anerkjenne den internasjonale domstolens kompetanse i en tvist med Nicaragua og avviste stadig oftere å kanalisere sin u-hjelp gjennom FN. Både FNs generalsekretær i årene 1972-82, Kurt Wald heim, og hans etterfølger Perez de Cuellar fryktet for organi
Mord og sør
315
sasjonens fremtid. Waldheim krevde på den ene side større makt til generalsekretæren. På den annen side advarte han mot følgene av at et flertall på 139 stater som bare dekket 15 prosent av FNs inntekter, kunne vedta en budsjettforhøyelse som 20 stater - som betalte 85 prosent av utgiftene - var imot. Etter ti års erfaring som generalsekretær, skrev han i sine erindringer: «Intelligens og dyktighet er ikke den avgjørende faktor i verdenspo litikken. Det som virkelig teller, er makt. Om noen i dag tror at maktpolitikkens tid er forbi, er han naiv.» En internasjonal avisdiskusjon om K urt Waldheims fortid som offiser i Hitlers Wehrmacht, styrket heller ikke FNs pres tisje.
Nord og sør
Det var ikke bare gjennom det stigende antall stater den tred je verden gjorde seg mer og mer gjeldende i verdensbildet. Dens innbyggere kom til å utgjøre en stadig større del av jor dens samlede befolkning. Da Mao Zedong i 1949 rykket inn i Beijing, hadde —eller antok man at K ina hadde - 542 millio ner innbyggere. I 1980 passerte landet en milliard. Da India ble selvstendig i 1947, hadde det en befolkning på 350 millio ner. I 1980 var det blitt 730 millioner. Disse kjemperikene hadde imidlertid langt fra den hurtigste befolkningstilveks ten, for i løpet av 70-årene la de mer og mer vekt på å bremse farten. Verdensbanken anslo at den årlige befolkningstilveks ten i de to rikene i tiåret 1970—80 var henholdsvis 1,5 og 2,1 prosent. I Latin-Amerika og Afrika vokste befolkningen med tre til fire prosent i året. I Europa snek bare Irland, Island og Spania seg i tiden 1970-81 over en prosent, I Øst-Tyskland sank faktisk befolk ningstallet, mens det stod stille i Vest-Tyskland og Sveits. Dertil kom at det under den årlige tilveksten på 0,9 prosent i Sovjetunionen skjulte seg det forhold at befolkningen i de asiatiske republikkene vokste langt raskere enn i de europeis ke. Mens innbyggertallet i Uzbekistan steg 30 prosent i løpet av 70-årene, vokste de slaviske republikkenes folketall bare 6 prosent. Den store befolkningseksplosjonen i den tredje verden var uten historisk sidestykke. Den aktualiserte et problem som var like gammelt som menneskehetens historie: Hvor mange mennesker kunne jorden fø? Det ble sterkt dramatisert under hungersnødkatastrofene i Afrika i årene 1968—71 og 1980—83.
Den peruanske diplomaten Javier Perez de Cuellar (f. 1920) som i 1982 ble FNs generalsekretær etter Kurt Waldheim. Karikaturtegning av Kevin Kallaugher i The Economist.
316
Den nye verdensorden
Overbefolkning kombinert med en sterk tilstrøm ning av flyktninger fra Bangladesh førte i 1970-årene til nærmest kaotiske tilstander i hele det bengalske området i India. Storbyen Calcutta ble særlig hardt rammet. Mangelen på risførte mange steder til hungersnød. D et te bildet viser en flokk Calcuttainnbyggeresom stormer et av byens rislagre.
Gjennom den kommunikasjonseksplosjonen som skjedde med utbredelsen av fjernsynet, ble man langt mer oppmerk som på sultens problem enn noensinne før. Det førte til en omfattende katastrofehjelp som reddet langt de fleste fra døden. Den egyptiske geologen Faruk el-Baz har påvist et nøye sammenfall mellom tørkekatastrofene i Afrika og forekoms ten av solflekker. Men bortsett fra slike naturgitte forhold skjedde det særlig i Asia en kraftig vekst i matvareproduksjo nen som holdt mer enn tritt med befolkningsveksten. Den var dels - særlig i India - betinget av «den grønne revolusjonen», dels - som i Kina - forårsaket av en radikal omlegging av landbrukspolitikken fra midten av 70-årene (se s. 52 f). Når man likevel i midten av 80-årene regnet med at 500— 600 millioner av jordens nesten fem milliarder mennesker ikke kunne spise seg mette, skyldtes ikke det at jorda ikke kunne produsere tilstrekkelig med matvarer, men at dens ressurser ikke ble utnyttet optimalt. Det kunne enten henge sammen med eiendomsforholdene på landet eller med regje ringenes prispolitikk. I mange u-land, og grellest i LatinAmerika, som hadde enorme uoppdyrkede områder, tilhørte landbruksjorda passive jordeiere som lot den dyrke av hoveribønder og leilendinger. De ble presset så hardt for landskyld at det ikke ble noe til overs til driftsforbedringer. Interessen ble ytterligere svekket av at jorda bare ble festet bort for korte tidsrom, ofte bare for et år om gangen. Et uutviklet kredittve sen førte til at stadig flere selveiere mistet sin jord til ågerka rer. Men selv der selveiet ble bevart, berøvet regjeringene i mange land bøndene motivasjonen til å produsere mer enn til deres eget forbruk, ved å fastsette for lave maksimalpriser på matvarer og opprettholde en så høy valutakurs at de in nenlandske produsentene ikke kunne konkurrere med impor terte varer. Det medførte en voksende avhengighet av import fra land med overskuddsproduksjon, som særlig fantes i den rike verden på den nordlige halvkule. Da u-landene med opprettelsen av UNCTAD (United Nations Conference on Trade and Development) i 1966 dannet en felles front mot industrilandene, fant 77 land fram til hver andre i kravet om en utjevning mellom det rike nord og det fattige sør. I løpet av 70-årene vokste 77-landsgruppen til å omfatte 126 land. Da det i 1974 lyktes oljelandene å gjennom føre en drastisk forskyvning av bytteforholdet mellom olje og industrivarer, følte u-landene seg sterke nok til - med Algerie i spissen - å forlange en helt ny og mer rettferdig fordeling av verdens rikdommer, «en ny verdensorden». Men dels med-
førte de to oljeprisrevolusjonene at den tredje verden kom til å bestå av både rike og fattige land. Hardest rammet ble de oljeimporterende u-landene. Dels var det vanskelig å tvinge gjennom tilsvarende forskyvninger i bytteforholdet mellom industrivarer på den ene siden og andre råvare- og land bruksprodukter på den andre. Ved omstillingen til oljeøko nomi hadde industrilandene i løpet av 60-årene gjort seg mer og mer avhengige av denne energikilden. Et tilsvarende av hengighetsforhold fantes ikke på andre områder. Langt de fleste andre råvarer fantes utenfor den tredje verden eller kunne erstattes av kunstprodukter, og på den nordlige halv kule behøvde man bare å importere tropiske landbrukspro dukter som det for det meste var overflod av. Selv oljelandene måtte etter den andre prisrevolusjonen erkjenne at industri landene var i stand til å redusere sin avhengighet av dem ved å utnytte alternative energikilder og gjennomføre energispa rende tiltak. Dertil kom at industrilandene gjennom nord sjøoljen fikk et nytt energigrunnlag, som fra 1983 ble brukt til å bryte OPEG-landenes priskartell. Selv om 77-landsgruppen holdt fast ved sine krav om større bistand, lempeligere lånebetingelser, bedre avsetningsmulig heter og mer stabile priser, ble den tredje verden mer og mer delt opp i forskjellige grupper med ulike interesser. Oljelan dene var en gruppe som igjen kunne deles i de folkerike og de tynt befolkede. Noen u-land lyktes det «å ta av» og bli indu striland. Man kalte dem NIC-land (New Industrial Countries). De fantes særlig i Øst-Asia, men også noen steder i Latin-
På en søppelplass i den hellige byen Benares i Nord-lndia leter fattige og sultne indere etter noe de kan bruke. Foto fra 1985.
318
Den nye verdensorden
Milliarder dollar
Prosent av bruttonasional)roduktet
Nederland
J 1 , 195
Norge
J 0 ,5 8 4
Sverige
J 0 ,7 5 4
Danmark
J 0 ,3 9 5
________ 10,73
Belgia
10 ,4 8 0
___ J0,59
Australia
J 0 ,7 5 3
__ J
Vest-Tyskland
____ I 3,176
__J 0,49
Frankrike
_ J 2,5 00 J 1,4 29
___ I 0,47
Canada Storbritannia
_J 1,605
Finland
Sveits New Zealand
I 3 761
0 ,8 5 1
0,49
__ I 0,45 _ _ l 0,35 ___ lo 33
__ i 0,32 _ ! 0,28
0 ,3 2 0 0,061
J 0 ,8 2 6
Italia
____ 1Q6I
__ 10,33
0 ,1 5 3
Japan
1 ,0 8 1
_ 10,24
I
7,9 92 | __ 0,24
USA
Østerrike
OPEC-landene OECD De sosialistiske land
0 ,1 5 8
_ i 0,23
5,48 | / 27,4| ____12,94
Amerika. Nederst ved bordet satt de fattigste landene uten ettertraktede råvarer og uten muligheter til å iverksette en industrialiseringsprosess. Kravet om u-landshjelp som mer og mer preget FN i løpet av 60- og 70-årene, gjaldt stadig oftere disse landene. Særlig de nordiske land og Nederland var lydhøre. De fleste andre industriland drøyde med å oppfylle sine løfter, blant annet fordi stadig flere kom i tvil om nytten av denne hjelpen når de så hvordan den ble brukt.
1,05 i In 36 J o , 17
Det øverste skjemaet gir en over sikt over OECD-landenes offent lige u-hjelp i 1 983. Nedenforviser et skjema den offentlige u-hjelp fordelt på tre grupper. Kilde: Bundestagsdokument 103028.
Tilbakeholdenheten i industrilandene hang også sammen med de kriser som ble utløst av de to oljesjokkene. De gjorde både industrilandene mer påholdende når det gjaldt u-hjelp og mer tilbøyelige til å bremse importen fra den tredje ver den, på tross av at en internasjonal kommisjon, nedsatt etter forslag fra verdensbankdirektør Robert McNamara med Willy Brandt som formann, i 1980 kom til det resultat at industrilandene nettopp kunne overvinne sin egen krise ved å øke hjelpen til og handelssamkvemmet med u-landene. De oljeprisstigningene som rystet industrilandenes økono mi, kom imidlertid til å virke som en stimulans på atskillige land i den tredje verden. Ikke bare de u-landene som hadde olje, fikk glede av den enorme kapitaloverføringen som fant sted fra nord til sør etter 1974. Gjennom det internasjonale banksystemet endte en stor del av denne kapitalen i andre land i den tredje verden i form av lån. Det gjorde det mulig å opprettholde et høyt veksttempo i noen land som Brasil, i mindre grad Mexico, i andre som Argentina og Peru å utsette omkostningene ved et kortsynt styre. Men regningen kom raskere enn ventet. I 1982 måtte et av de mest forgjeldede landene, Mexico, be om henstand med betalingene. Flere forhold lå bak denne gjeldskrisen. I tillit til de store oljefunne ne i Mexico fra midten av 70-årene hadde meksikanerne slått inn på en ærgjerrig ekspansjonspolitikk, og de amerikanske bankene hadde gitt landet høy kredittverdighet. Men da ol jen begynte å komme i produksjon i slutten av 70-årene, var prisene fallende. Da de steg igjen, ble Mexicos viktigste kunde USA først rammet av et alvorlig økonomisk tilbakeslag. Der etter steg dollarkursen og rentenivået, og samtidig begynte oljeprisene igjen å falle fra 1982. Endelig ble Mexico tappet for en stor del av sin kapital ved privat kapitalflukt til USA. En liknende utvikling gjorde seg gjeldende i en rekke andre u-land, med det resultat at verden i 1984—85 stod overfor en
Støy, røyk og s kitt
gjeldskrise som alvorlig truet en rekke storbanker - særlig amerikanske - som hadde drevet en overoptimistisk utlånspraksis. I 1985 ble u-landenes samlede ,gjeld anslått til 1000 milliarder dollar. M an begynte å minne om 20-årenes lettsin dige spekulasjoner, som endte med det store krakket i 1929. For å unngå et nytt kjempekrakk som kunne ryste hele ver densøkonomien og få alvorlige sosiale følger i de mest forgjel dede landene, som måtte spenne inn livremmen for å betale sine renter og avdrag, begynte man en gjeldsomlegging. Mexico oppnådde i 1984 som det første landet en omlegging av kortsiktig gjeld til langsiktige lån. Mange anså den slags løsninger for utilstrekkelige. Særlig i Paris arbeidet man for å få skapt et nytt stabilt internasjonalt pengesystem som var mindre dominert av svingningene i USAs indrepolitiske stemninger og disposisjoner. Siden Bretton Woods-systemet brøt sammen i 1971 som en følge av Vietnam-inflasjonen, hadde det ikke lykkes å holde styr på det internasjonale pengevesenet. Kapitalen unndrog seg mer og mer regjeringenes og sentralbankenes kontroll. Gjennom euro- og oljedollar kom handelsbankene til å disponere over beløp som langt overgikk de midler det internasjonale valuta fondet rådde over. Transnasjonale selskaper overtok samtidig stadig mer av verdenshandelen og flyttet rundt på inntjening og kapital etter eget forgodtbefinnende. I midten av 80-årene kontrollerte de en fjerdedel av verdensproduksjonen og 40 prosent av verdenshandelen. Siden midten av 60-årene had de deres andel i begge deler vokst dobbelt så raskt som den samlede verdensproduksjonen og verdenshandelen. Avgjø rende beslutninger for verdensøkonomiens utvikling ble med andre ord truffet i storbankenes og de transnasjonale selska penes palisanderkontorer, selv om regjeringene stadig hadde mulighet til å påvirke beslutningsgrunnlaget. En reform av det internasjonale valutasystemet møtte imidlertid motstand i Washington. USA levde høyt på de eksisterende forhold, som gjorde det mulig å finansiere kjempeunderskudd på budsjettet med kapital både fra andre in dustriland og fra u-land, som gjennom renter, avdrag og kapitalflukt foretok det man har kalt «blodoverføring fra de syke til en frisk» (Brandt).
Støy, røyk og skitt
Det var ikke bare det internasjonale pengesystemet som løp løpsk. Den industrialiseringsprosessen som alle land både i øst og vest, nord og sør så sin fremtid i, fikk utilsiktede følger for
319
R o b e rt M c N a m a ra (f. 1 9 1 6 ) , a m e rik a n s k fo rs v a rs m in is te r u n d e r K e n n e d y o g J o h n s o n . Fra 1 9 6 8 til 1 9 8 0 v a r han p re s id e n t fo r V e r d e n s b a n k e n (InternationalBank
forReconstruction and Develop ment IBRD), en F N -o rg a n is a s jo n
i
o p p re tte t 1 9 4 5 m ed d e t fo rm å l å b id ra t il m e d le m s la n d e n e s ø k o n o m is k e u tv ik lin g .
Støy, røyk og s k itt
livsbetingelsene på jorden, som man ble mer og mer opp merksom på. I USA hadde naturhistorikeren Fairfield Osborne allerede i 40-årene advart mot de økologiske skadevirkningene som industrialiseringen av landbruket og skogsdriften kunne få. Blant annet forutså han at misbruk av det nye insektmidlet DDT, som utryddet malariaen i fuktige tropeområder, litt etter litt kunne forgifte naturen. I 60-årene kunne Rachel Carson begynne å konstatere følgene for fuglebestanden, og på De forente nasjoners første miljøvernkonferanse i Stock holm i 1972 forelå det rapporter om funn av DDT selv i hva ler ved Grønland. Da man etter oljeprisrevolusjonen i 1974 gikk mer over til kullfyring, ble man oppmerksom på at kullrøyk og bileksos i forening fremkalte en «sur nedbør» som ødela skogene ved a tilføre atmosfæren svoveldioksid og nitrogendioksid. Disse gassene dannet svovelsyre og salpetersyre, som fikk pH-verdien i regndråpene til å falle. Den sure nedbøren forringet trærnes vekstbetingelser og gjorde dem sårbare for virusan grep, som særlig kunne konstateres i Sentral-Europa. Skogsdøden vakte først uro i Vest-Tyskland, der det var særlig store utslag i konsentrasjonene av svoveldioksid. Men problemet var ikke mindre i Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia, der man brukte mye brunkull som brensel. Det kunne imidlertid også konstateres i Canada og Norden, som ble ram m et av nedfall fra de store industridistriktene i USA, Storbritannia og VestTyskland. I Canada og Skandinavia fikk grunnvannet dess uten tilført så mye sur nedbør at det etter hvert gikk ut over innsjøenes fiskebestand. Fiskene har vanskelig for å trives når pH-verdien synker under 5. Nedbøren i store deler av Norden hadde kommet til å ligge på pFl 4,5. Skogene hadde imidlertid andre fiender enn industrien. I den tredje verden førte bruken av motorsag til økt rovhugst. Det gikk særlig ut over de store tropeskogene i Amazonasbekkenet med uberegnelige følger for jordens troposfære. Samtidig medførte befolkningseksplosjonen i u-landene en stadig iherdigere jakt på trær til brensel. Ifølge FAO ble jor dens skogareal halvert mellom 1960 og 1985. Ny landbruksteknikk bidrog til å løse den tredje verdens matvareproblem, men gang på gang med økologiske og sosia le skadevirkninger. Den store Aswan-demningen i Egypt, som ble ferdig i 1970, muliggjorde kunstvanning av et større areal. Men den stanset den slamavleiringen som bøndene i Nildalen hadde hatt nytte av i årtusener, og det oppstod yngleplasser for den fryktede tropesykdommen schistosomia-
321
Motståendeside, øverst: M iljø f o r u re n s n in g e n b le e t a v d e p ro b le m e r s o m e n g a s je rte s ta d ig fle re m e n n e s k e r fra b e g y n n e ls e n a v 1 9 7 0 å re ne . F a b rik k e n e s g if t ig e rø y k o g b ile n e s e kso s ø d e la p la n te r o g træ r, k je m is k e s to ffe r s o m b le s lo p p e t u t i h a v e t, v a s s d ra g o g sjø er d re p te fis k e n , jo r d b r u k e rn e s b ru k av k u n s tg jø d s e l, u g re s s - o g sk a d e d y rs m id ie r f o r g ifte t jo r d a , ra d io a k tiv e u ts lip p fra a to m k r a ft v a r en s ta d ig tru s s e l, o lje fo r u re n s n in g e r ra m m e t g a n g på g a n g h a v - o g k y s to m rå d e n e o g d re p te tu s e n v is a v fu g le r .
Nedenfor: B ilk irk e g å rd e -
ne b le e t tid e n s te g n , e t s y m b o l på d e t o v e rfo rb ru k s o m p re g e t den in d u s trie lle v e rd e n . S ø p p e ld y n g e ne v o k s te o g m e d d e m fo r u r e n s n in g s p ro b le m e n e .
322
Den nye verdensorden
sis’ smittebærere i de nye overrislingskanalene. Dype brønner gav vann som kunne lokaliseres ved romobservasjon, opp til nye oaser i Sahara. Men ofte medførte det overbeiting og fikk nomadene til å oppgi en livsform som gjennom årtusener var blitt tilpasset ørkenens særlig følsomme forhold. Noen steder medførte brønnboringene en senking av grunnvannet, andre steder etterlot kunstvanning et skadelig saltlag. I begge tilfel ler bredte ørkenen seg. Industriens avfallsprodukter kunne forårsake katastrofer som leilighetsvis påkalte seg verdens oppmerksomhet, som da en japansk by, M inam ata, ble kvikksølvforgiftet i 1960, og da 2500 mennesker ble drept og 100 000 skadd av giftgass i Bhopal i India i 1984. Men for det meste var miljøforurensningen en snikende, udramatisk prosess. Særlig bekymring vakte atomkraftverkene. De forurenset riktignok ikke luften som kull- og oljedrevne elverk, men av fallet deres ville være radioaktivt i århundrer, og utettheter kunne forgifte omgivelsene. S k o g d ø d e n b le e t a lv o rlig p ro b le m i E uropa, ik k e m in s t i V e s t-T y s k lan d h v o r e k s o s o g rø y k fra in d u s trie n g jo rd e s k o g e n e så rb a re fo r v iru s a n g re p . D e t v e s tty s k e m iljø p a rtie t D e g r ø n n e g ik k t il k a m p m o t d e n n e tru s s e le n på fle re fro n te r. De g jo rd e s itt s y n g je ld e n d e i F o r b u n d s d a g e n , o g d e s e n d te u t m a n e n d e p la k a te r s o m d e n so m er a v b ild e t her.
«N ei t il a to m k ra ft» b le e t a v 1 9 8 0 å re n e s s la g o rd i fle re la n d . T a llrik e p ro te s tm a rs je r i S v e rig e og D a n m ark o p p fo r d re t fo r e k s e m p e l de to lan d e n e s r e g je r in g e r til å sø rg e fo r at d e t s v e n s k e B a rs e b å c k -v e rk e t ble s te n g t. B i Id e t v is e r e t u ts n itt av en a n ti- a to m k ra ftd e m o n s tr a s jo n u te n fo r C h ris tia n s b o rg i K ø b e n h avn i o k to b e r 1 9 8 1 .
Støy, røyk og s k itt
Også transportteknikken gav problemer. Det mest utbred te var en støyplage som ble særlig sjenerende i nærheten av de store flyplassene, men til en viss grad ram m et alle byom råder med det stigende antall motoriserte transportmidler som biler, motorsykler og mopeder. Også sjøtransporten gav nye kvaler etter overgangen til oljeøkonomi. Oljeutslipp for urenset kystene jevnlig, og tankskipsforlis kunne forårsake forurensningskatastrofer av hittil ukjent omfang, som da den 220 000 tonn store tankeren «Amoco-Cadiz» forliste og griset til Bretagnes nordkyst i 1978. En motoffensiv mot miljøtrusselen kom til å prege 70- og 80-årene. Det ble iverksatt omfattende skogplantingsprosjekter blant annet i Israel, Kina, India, Korea, Tunisia og Ke nya. Ved den såkalte Helsingfors-avtalen i 1979 forpliktet deltakerlandene seg til å skjære ned svoveldioksidutslippet med 30 prosent innen 1983. Senere konstaterte forskerne rik tignok at det var mer presserende å få ned utslippet av nitrogendioksid. Det fremskyndet ozondannelsen som drepte trær-
323
777 venstre: Det omstridte atom kraftverket i Barsebåck-i drift fra 1 975 —Iigger i et lite fiskerleie mel lom Malmo og Landskrona bare 23 km fra København. Hvis det skulle skje et alvorlig uhell, ville derfor den danske hovedstaden også være svært utsatt. Til høyre: Dum ping avfarlig kjemisk avfall i A t lanterhavet har også skjedd til tross forinternasjonaleforbud. M iljø vernorganisasjonen Greenpeace har vært blant dem som har forsøkt å hindre denne havforurensningen ved en rekke dumdristige aksjoner.
324
Den nye verdensorden
Støyplagen
Støynivå i decibel Jetfly-start
120
Rocke-gruppe
Lufttrykksbor
100
Lastebil, m otorsykkel, undergrunnsbane
Sterkt tra fik k e rt veikryss
80
Utendørs støynivå nær motorvei
Støyende kontor T ra fik k e rt gate gjennom åpne vinduer
60
T ra fikke rt gate gjennom lukkede vinduer Bakgrunnsstøy i rolig strøk S tille innendørsm iljø
40
Raslende blad Lesesal
Radiostudio
20
Ørken
En oversikt over de mest alm inneli ge støyplager og deres innvirkning på det menneskelige øre, Kilde: O E C D /T h e E c o n o m is t.
ne, og ble avleiret i snøen, som forsuret sjøene når den smeltet. Det var til og med langt lettere å få has på nitrogenforurensningen, blant annet ved å begrense bilenes hastighet. Men man gav seg ikke alltid tid til å avvente forskernes siste ord. For alle politiske partier fikk i løpet av 70-årene et grønt skjær over seg. Det ble så «in» å være grønn at det norske arbeiderpartiets formann Gro Harlem Brundtland i 1984 påtok seg formannskapet i en nyopprettet kommisjon for miljø og ut vikling.
Folkestyre og fåmannsvelde
At de grønne ideene slo så raskt igjennom i de vestlige indu strilandene, viste at demokratiske systemer hadde selvregule rende mekanismer som kunne bremse samfunnsonder før de kom helt ut av kontroll. Gjennom en fri presse, demonstrasjonsrett og forsamlingsfrihet, kunne samfunnskritiske ad hoc-bevegelser reise spørsmål som de politiske partiene selv tok opp når de skjønte at det lå stemmer i det. Det fantes også mekanismer til på fredelig vis å bli kvitt regjeringer m an var imot. Det var selve kjernen i folkestyret. Ikke at det sikret at de mest komptente kom til eller ble ved makten, men at det var mulighet for å skifte ut en gruppe makthavere med en annen uten voldsanvendelse og blodsutgytelse. Det hørte videre til folkestyrets fordeler at selv utfoldelse av moralsk tvilsomme egenskaper kunne komme til å bli til samfunnets beste. Enhver politiker måtte besitte en god porsjon trang til makt. Men opposisjonspolitikernes makttrang begrenset makthavernes maktmisbruk. Ofte lå det vel misunnelse bak den frie pressens årvåkenhet. Men den begrenset mulighetene for korrupsjon, og det lyktes ingen å pønske ut en bedre meto de til å maksimere rasjonaliteten i politiske beslutninger enn fri debatt. Disse fordelene ved demokratiet var mest iøynefallende under diktaturer. Erkjennelsen av dem lå bak de demokratis ke gjennombruddene som fant sted i Sør-Europa og LatinAmerika i 70- og 80-årene. Men selv om hele verden etterlik net USA - som hadde vært folkestyrets foregangsland —i livs stil, var det bare et fåtall av verdens stater som innførte et demokratisk politisk system. Det ble i 1984 solgt 900 millioner par dongeribukser, men bare 53 av verdens 163 land var demokratiske rettsstater, mens 83 var diktaturer og 27 en mellomting som noen ganger er blitt kalt demokraturer. 18 lå i Vest-Europa og 18 var ministater i Stillehavet, i Det kari biske hav og i Det indiske hav og hadde for det meste vært
Folkestyre og fåmannsvelde
under britisk herredømme. Ellers var det blant verdens tall rike nye nasjoner bare noen få som hadde valgt eller bevart et pluralistisk politisk system. Særlig i Afrika hadde folkesty ret hatt trange kår. Det ble undertiden forklart med de afri kanske landenes fattigdom. Men folkestyret overlevde i det fattige India og ble født i Europa i fattige fjellstater som Sveits og Norge. Vårt århundres foretrukne politiske modell ble et system som på en gang ble utviklet av Lenin i Russland og mer etter gehør av Alvaro Obregon i Mexico, ettpartistaten støttet til et mer eller mindre effektivt politisk politi og en mer eller mindre nidkjær sensur. Ettpartistaten kunne oppstå ved en kommunistisk maktovertakelse som i Russland, men «statspartiet» kunne også rettferdiggjøre sitt maktmonopol med andre sosialistiske, revolusjonære, religiøse og nasjonalistiske ideologier. For det meste søkte de makthavende dessuten å maskere diktaturer med valg, der det riktignok ikke var noe å velge mellom, men det gav regjeringspartiet eller diktatoren mulighet til å påstå at de hadde bred tilslutning fra velgerne. Ved disse valgene anerkjente diktaturregimene rituelt det folkesuverenitetsprinsippet som lå til grunn for demokratie ne. Men da bedraget var åpenbart for enhver, kom det til å inngå i hele det nettet av statsløgner som preget den dobbelttilværelsen menneskene i diktaturstatene måtte venne seg til, dersom de ville overleve. Deres tilpasningsprosess ble stimu lert av ensrettet propaganda og systematisk indoktrinering som førte til at borgerne følte seg avmektige overfor en all mektig og allestedsnærværende stat. Denne statstypen utviklet sin mest perfekte form i de kom munistiske landene, der maktovertakelsen viste seg å være ugjenkallelig. Alle liberaliseringsforsøk ble hurtig kvalt. Men det var ingen enkel sammenheng mellom et lands politiske system og dets utenrikspolitiske orientering. Selv om ameri kanerne og inderne ved festlige anledninger betegnet seg selv som verdens to største demokratier, avviste India enhver alli anse med USA og førte tvert om en utenrikspolitikk med slag side til Moskva. Omvendt kom Sovjetunionen på kant med flere kommunistisk styrte stater, først Jugoslavia, siden Kina. USAs demokratiske institusjoner hindret det ikke fra å opp rettholde allianser med en rekke diktaturstater, militærdiktaturer som Pakistan og periodevis Tyrkia, ettpartistater som Taiwan, Sør-Korea, Filippinene og Egypt. Derimot motsatte EF-landene seg å ta opp andre enn demokratiske land i sin familie. Det var da også i Europa demokratiet i 70-årene vant mest terreng, etterfulgt av en rekke latinamerikanske land i
325
Til tross for det demokratiske gjennombruddet både i Sør-Europa og Latin-Amerika, er fortsatt mer enn halvparten av verdens land diktaturstater styrt av politi, militære og maktmonopolpartier. Dette bildet er fra Pinochets Chile.
326
Den nye verdensorden
80-årene. I begge områder virket de økonomiske krisene demokratiserende, fordi de dels grelt avslørte diktaturenes udugelighet, dels avfødte - ofte overdrevne —forhåpninger om støtte fra de mer velstående demokratiene. Brustne illusjoner
Da president Carter omfavnet Leonid Bresjnev i Wien i juni 1979, nådde avspenningspolitikken mellom øst og vest sitt høydepunkt. Da russerne et halvt år senere marsjerte inn i Afghanistan, mistet Carter sine illusjoner. Som mange andre i Vesten kom han til det resultat at han hadde vært offer for
Brustne illusjoner
327
Konflikttyper ........... ►
Invasjoner
G renseepisoder
=04-
m Hl m
M ellom statlige konflikter
Borgerkrig
Religiøse og nasjonalistiske opprør
Kamper mot okkupasjonstropper
Gerilja
CE
Terroristattentater Spenningsområder Større kriseom råder
I midten av 1 980-årene var det få steder i verden det ikke var en eller annen form for konflikt. Kilde: Le Point, Paris, 18, april 1 986.
et stort bedrag - eller selvbedrag. Da president Reagan vel seks år senere møtte Mikhail Gorbatsjov i Genéve, var det mindre tale om avspenning enn om sameksistens, en sameksi stens uten illusjoner. Den var blitt ikke bare ønskverdig, men nødvendig, fordi de to supermaktene i det minste hadde sammenfallende interesser i ikke å gli ut i atomkrigens totale tilintetgjørelse. Det proklamerte de åpent i den felleserklærin gen som avsluttet det historiske møtet. De hadde andre sam menfallende interesser som de snakket mindre høyt om, øns ker om å begrense den belastning som et stadig mer kostbart rustningskappløp påførte deres økonomi.
Interesser. Realisme. Realpolitikk. Pragmatisme. Det var disse ordene som svirret i luften i Genéve. Ideologienes store trompeter var lagt til side. Det var karakteristisk for 80-årene. Troen pa patentløsninger av verdens problemer, på snarveier til «det gode samfunn», hadde visnet under 70- og 80-årenes kriser. I Sovjetunionen foretok Gorbatsjov en drastisk og realistisk revisjon av det overoptimistiske partiprogrammet som siden Khrusjtsjovs dager offisielt hadde fastlagt målene for utviklingen, og kasserte en femårsplan som var blitt utar beidet under hans forgjengere. I Kina hadde Deng Xiaoping allerede beveget seg mye lenger bort fra den dogmatismen som hadde lammet landet i Mao Zedongs tid. Man var kom met ned på jorden og hadde vendt tilbake til jorda med en pragmatisk landbrukspolitikk som gav oppmuntrende resul tater. Litt etter litt ble Kinas eksempel etterfulgt av andre land i den tredje verden, som hadde lidd under forestillingen om at utvikling var identisk med industrialisering i ekspress fart. I de rike landene kom den ene etter den andre av dem som hadde gått i bresjen for støtten til den tredje verden til det resultat at det trengtes en radikal nytenkning. Gunnar M yr dal erklærte at u-hjelpen burde innskrenkes til katastrofe hjelp. Norman Borlaug og René Dumont anså det meste av u-hjelpen som bortkastet, fordi den hadde gått til en mislyk ket industrialisering, mens landbruket var blitt forsømt. Yves Lacoste sa med henvisning til Kina, som aldri hadde fått hjelp av betydning, at bare u-landene selv kunne hjelpe seg ut av underutviklingens sump. Brigitte Erler hevdet i et skarpt oppgjør med partifellen Willy Brandt at u-hjelpen hadde gjort mer skade enn gagn, fordi den hadde begunstiget de rike på de fattiges bekostning. Forestillingene om at høyere levestandard ville skape mer humane samfunn og mer rasjonelle styreformer, fikk en alvor lig knekk da sjahen av Iran, som hadde nytt godt av 70-årenes oljekapitaloverføring, ble avløst av ayatollah Khomeinis prestestyre. Alle illusjoner om at fortidens mørke krefter kun ne drives ut ved modernisering og sekularisering brast. At de religiøse kreftene ikke var døde, ble også bekreftet av blodige begivenheter andre steder, i Nord-Irland og India, i Libanon og på Kypros. Nasjonalismen, som ble født i 1800-tallets Europa, hadde på 1900-tallet bredt seg til hele verden og forårsaket utallige væpnede oppgjør. Selv i Europa, der den hadde medført to verdenskrigers ufattelige katastrofer, våknet nasjonalegoismen igjen under de økonomiske krisene og truet etterkrigsti
Brustne illusjoner
329
dens store drøm om at fortidens konflikter for alltid ville bli begravd i et forent Europas forsoning. Også 50- og 60-årenes tillit til at man takket være lord Keynes hadde funnet den endelige løsningen på mellomkrigstidens største sosiale onde, arbeidsløsheten, brast da Bretton Woods-systemets stabile valutaordning brøt sammen, og 28 års økonomisk vekst gikk i stå. Lord Keynes ble i 80-årene stadig oftere sitert for en bemerkning om at man gjerne fant en for lengst avdød økonoms feilaktige teorier bak de ideene som politikerne anså som ugjendrivelige sannheter. Den rammet na ham selv. Da en ekspertkommisjon høsten 1985 forela den vesttyske regje ringen en betenkning om hvordan man skulle komme ut av den økonomiske krisen, kunne den ikke stille noen overvin nelse av arbeidsløshetsproblemet i utsikt. Heller ikke de patentløsningene som hadde gitt ekstremis tiske ideologier så stor oppslutning i 30-årene, fant større til-
NO CAUSfc JUSTIFIES THIS / 1974
ITwi§“a T ti T + it*t + T
^ ^ t ++t t t ! +t t ++ + 1 .0 0 0 s M A i M E D .
T
t
I N J U R E D . IN T IM ID A T E D
t
f
T J WITNESS l
T FOR PEACE
Et av konfliktområdene var NordIrland hvorde blodige oppgjørene mellom protestanter og katolikker fortsatte inn i 1 980-årene. Dette bildet er tatt i Belfast der dødstaliet på plakaten ble større for hver dag. Foto fra 1974.
slutning i 70- og 80-årene. Rasistiske bevegelser reiste nok hodet, men ingen steder - bortsett fra i Sør-Afrika - nærmet de seg en maktovertakelse. Kommunistene gikk tilbake fra valg til valg i de land hvor de hadde størst tilslutning, som i Italia, Frankrike, Finland og Spania. I andre land - som Storbritannia, Vest-Tyskland, Danmark og Norge —oppnåd de de ikke engang å bli representert i nasjonalforsamlingene. Tross massearbeidsløsheten i vest var det ingen tegn på at regimet i Øst-Tyskland ville rive ned Berlinmuren og åpne sine grenser. Systemfiendtlige grupper fikk stadig større vans keligheter med a finne modelland som de kunne identifisere seg med. Vietnam, som så mange hadde solidarisert seg liden skapelig med, ble etter krigen en brutal, inkompetent garnisonsstat. Nicaraguas steile Daniel Ortega savnet den karisma som hadde gjort Fidel Castro og «Che» Guevara til 60-årenes helter. Men det hadde lykkes Vietnam-generasjonen å trekke sosi aldemokratiene i Europa og demokratiene i USA så langt til venstre at pendelen deretter kom til å svinge lenger til høyre enn på noe annet tidspunkt etter krigen. Regjeringer som ikke lenger var redde for å kalle seg konservative kom til makten i det ene landet etter det andre. Dermed oppstod et behov for en nytenkning som la både venstre- og høyreideologiene bak seg. Dette omslaget fra patentideologi til praktisk realisme kunne iakttas i Frankrike, Spania, Italia, Portugal og Hellas, der sosialistene satt med ansvaret i maktens harde skole. Det slo tydelig gjennom i Storbritannia med sentrumsalliansens store velgertilslutning ved valget i 1983. Den påvirket Labour til å velge Neil Kinnock til leder. Han var mer innstilt på interessepolitikk enn på ideologiske korstog. En tilsvarende dreining skjedde i Vest-Tyskland da SPD i 1985 kåret Johannes Rau til sin kanslerkandidat. I USA beveget Ronald Reagan seg mot sentrum i sin andre presidentperiode. I India, Egypt og Latin-Amerika kom mer pragmatiske og realistiske politikere til makten. Men pragmatisme var ikke perspektiv. Det var få bud om et nytt, samlet fremtidsperspektiv for verden fram til årtusenskiftet på grunnlag av realitetene i den nye verdensordenen som hadde utviklet seg i 70- og 80-årene. I en forelesnings rekke på Yale-universitetet i 1985 forsøkte Helmut Schmidt å utvikle et slikt perspektiv. Sikkerhetsproblemer, politikk og økonomi måtte ikke holdes fra hverandre, sa han. Man måtte tilstiebe en helhetsløsning. På det sikkerhetspolitiske området foreslo han at man arbeidet seg bort fra avhengigheten av
Brustne illusjoner
atomvåpen ved å styrke det konvensjonelle forsvaret, først og fremst ved på ny å få Frankrike integrert i Vest-Europas for svar, som burde stilles under ledelse av en fransk general i stedet for en amerikansk. Beslutningen om å gripe først til atomvåpen i en konflikt, ville bli russernes når det var skapt konvensjonell jevnbyrdighet. En slik strategi ville gjenskape den brede tilslutningen til den vestlige sikkerhetspolitikken. Også i økonomien så han løsningen i et nærere fransk-tysk samarbeid. Sammen skulle Frankrike og Vest-Tyskland lede Vest-Europa inn i et nærere fellesskap, slik at EF ble et virke lig fellesmarked med felles mynt og en samordnet økonomisk politikk. Bare på den måten kunne det bli en jevnbyrdig partner for USA, slik at de sjus toppmøter kunne gjenvinne den betydning de hadde i 70-årene. Målet skulle være a skape et nytt, mer stabilt internasjonalt valutasystem der dollaren
331
De v e s te u ro p e is k e s o s ia ld e m o k ra tis k e p a rtie n e ble fra s lu tte n av 1 9 7 0 -å re n e d y p t s p litte t på g ru n n av u lik t syn n å rd e t g ja ld t s ik k e r h e ts - o g n e d ru s tn in g s s p ø rs m å l. På d e t ty s k e p a rtie ts k o n g re s s i 1 9 8 3 va r d e to tid lig e re fo rb u n d s k a n s le r ne H e lm u t S c h m id t { til v e n s tre ) og W illy B r a n d t- s o m re p re s e n te rte h ve r sin f lø y - k n a p t på ta le fo t le n ger. De s itte r ved s id e n av h v e ra n d re, m en v e n d e r h ve ra n d re ry g g e n . S p litte ls e n gav de k o n s e rv a tiv e k re fte n e en ny sjanse i m a n g e land.
ikke lenger var enerådende, og overtale USA til å føre en mindre nasjonalegoistisk finanspolitikk. Man kunne på den ne måten bevirke et rentefall og stanse kapitalflukten til Amerika, den eneste veien til å forbedre sysselsettingen. I fel lesskap skulle USA og Europa takle den tredje verdens pro blemer ved en storstilt u-hjelpsplan som kunne sanere u-lan denes gjeldsproblemer og gjøre det attraktivt for dem å inves tere hjemme. I forholdet til Øst-Europa skulle man vende tilbake til NATOs dobbeltstrategi, forsvar og avspenning. Sammenfattende skrev han: «Min hovedtanke, bygd på 25 års erfaring i internasjonal politikk, er at nasjonale strategier i våre dagers verden er anakronistiske. Jo mindre internasjonal vekt et land har, jo større behov har det for å samarbeide med andre. Det er foreldet nonsens å tenke på en rent nasjonal økonomisk politikk, en rent nasjonal utenrikspolitikk, en rent nasjonal sikkerhetspolitikk.» På bakgrunn av samtidens politiske realiteter, som blant annet har ført til hans eget fall, kunne Schmidts helhetsløs ning virke utopisk. Men det var en pragmatisk, ikke en ideo logisk utopi.
Litteraturveiledning
Adler, Jens David: Det europæisketeater. Bogen om raketterne og den nye atomvåbendebat. Kbn. 1984. Altamirano, Carlos: Chili. Les raisons d’une défaite. Paris 1979. Attali, Jacques: Sir Siegmund G. Warburg, un homme dhnfluence. Paris 1985. Aubert, Claude, & Jean-Luc Domenach: Regard froids sur la Chine. Paris 1976. Baykis, John, & Gerald Segal: Sovjet Strategy. London 1981. Bialer, Seweryn: Stalin’s Successors. Cambridge 1980. Bjøl, E., o.a.: Eurokommunismens vækst og krise. Århus 1980. Brandt, Willy, o,a.: North- South, a Program for Survival. London 1981. Brandt, Willy: Der organisierte Wahnsinn. Koln 1985. Brownlie, lan: African Bundaries. London 1979. Brzezinski, Zbigniew: Power and Principle. London 1983. Bolling, Klaus: Die letzten 30 Tage des Kanzlers Helmut Schmidt. Hamburg 1982. Carr, Jonathan: Helmut Schmidt, Helmsman of Germany. London 1985. Carrére d’Encausse, Héléne: L’empire éclaté. Paris 1978. —Le pouvoir confisqué. Paris 1980. - Le grand frére. Paris 1983. Carter, Jimmy: Keeping Faith. Memoirs of a President. New York 1982. China Quarterly, The: The Readjustment in the Chinese Economy. London des. 1984. Cockburn, Andrew: The Threat. London 1983. Dissing, Karen: Terrorismen. Kbh. 1982. Dumont, René: L’Afrique étranglée. Paris 1982. Erber, Brigitte: Tbdliche Hilfe. Frei burg 1985. L’état des Sciences. Paris 1983. L’état du Monde. Paris 1981-85. Fejto, Frangois: Les Etats communistes: Le democraties populaires. Paris 1968.
Floryan, Jan Jakob: Polske arbejdere - holdninger dg adfærd 19561981. Kbh. 1982. Fontaine, André: Un seul lit pour deux réves. Histoire de la «détente» 1962-1981. Paris 1981. Fourastie, J.: La réalité économique. Paris 1978. Garces, Joan E.: Allende et 1’experience chiliene. Paris 1976. Golan, G.: The Czechoslovak Re form Movement. Cambridge 1971. - Reform Rule in Czechoslovakia. Cambridge 1973. Grosser, Alfred: Les Occidentaux. Paris 1978. Heller, Michel, & Alexander Nekrich: L’utopie au pouvoir. Histoire de 1’URSS de 1917 å nos jours. Paris 1982. Holloway, David: The Sovjet Union and the Arms Race. New Haven 1983. I.F.R.I.: Ramses. Paris 1985-86. Jakobson, Max: Trettioåttande vå ningen. Helsingfors 1983. Johnson, Paul: A History of the Modern World. London 1983. Johnson, R. W.: The Politics ofRecession. London 1985. Karnow, Stanley: Vietnam. A Histo ry. Harmondsworth 1984. Kindleberger, Charles P.: The World in Depression 1929-1939. London 1979. Kissinger, Henry: White House Years. Boston 1979. - Years of Opheaval. Boston 1982. Krause, Joachim: Sowjetische Militårhilfspolitik gegeniiber Entwicklungslånder. Nomos 1985. Lacoste, Yves: Geographie du sousdevelopment. Paris 1976. - Contre les anti-tiers-mondistes et contre certains tiers-mondistes. Paris 1985. Laqueur, Walter: Terrorism. Lon don 1977. Lekachmann, Robert: Economists at Bay. New York 1976. Leon, P.: Economies et Sociétés de 1’Amerique Latine. Paris 1969. Leonhard, Wolfgang: Eurokommunismus - Herausforderung fur Ost und West. Miinchen 1978.
Levesque, Jacques: L’URSS et sa politique internationale de 1917 å nosjours. Paris 1980. Luttwak, Edward: Pentagon and the Art ofWar. New York 1984. Maaløe, Ole: Biologiens molekylære grundlag. Kbh. 1978. Mangel, Charles, & Allen B. Weisse: Medicine, the State of the Art. New York 1984. Mansfield, Peter: The Middle East. Oxford 1980. Mathieu, Jean, & Gérard Vicent: Aujourd’hui (depuis 1945). I—II. Paris 1984—85. Meredith, Martin: The First Dance ofFreedom. London 1984. Military Balance. London 1969-85. Moran, Michael: Politics and Society in Britain. London 1985. Mozaffari, Mehdi: Revolutionen i Iran. Kbh. 1981. Noe-Nygaard, Arne: Jordens nye ansigt. Kbh. 1978. Nørgaard, Ole: Politik og reformer i Sovjetunionen. Esbjerg 1985. OECD: Main Economic Indicators. Paris okt. 1985. - Indicateurs de la Science et de la technologie. Paris 1984. - Perspectives de Femploi. Paris sept. 1985. - Croissance de Femploi et mutationsstructurelles. Paris 1985. Paris, Henri: Strategie sovietique et americaine. Paris 1980. Paloczi-Horvath, G.: Youth up in Arms. London 1971. Putnam, Robert D., & Nicholas Bayne: Hanging together. London 1984.
Rose, Richard, & Guy Peters: Can Governments go Bankrupt? New York 1978. Sauvy, Alfred: La machine et le chomage. Paris 1980. Sauzay, Brigitte: Le vertige allemand. Paris 1985. Schmidt, Helmut: A Grand Strategy for the West. New Haven 1985. Shevchenko, Arkady N.: Breaking with Moscow. New York 1985. Skilling, H. Gordan: Czechoslovakia’s Interrupted Revolution. Princeton 1976. Spear, Percival: A History of India. Vol. II. Harmondsworth 1982. Statera, G.: Death of Utopia. New York 1985. Strategic Survey. London 1969-85. Stromgren, Bengt: Astronomiens udvikling i de sidste halvtreds år. Kbh. 1980. Thomas, Hugh: Cuba or the Pursuit of Freedom. London 1971. Tomasek, Robert: Latin American Politics. New York 1970. Touraine, Alain: Vie et mort du Chili populaire. Paris 1973. Voslensky, Michael: La Nomenklatura. Paris 1980. Waldheim, Kurt: Im Glaspalast der Weltpolitik. Wien 1985. Yek, K. C.: Macroeconomic Changes in the Ghinese Economy Du ring the Readjustment. The China Quarterly. London des. 1984. Ostlind, Anders: Arbetsmarknadspolitik och loneutjåmning åren 1964-1974. Granskningspromemoria nr, 7-10. Stockholm 1975.
Illustrasjonskilder
I tillegg til de illustrasjoner som er hentet fra J. W. Cappelens arkiv og Politikens Forlags arkiv, er følgende billedkilder benyttet: Aftonbladet, Stockholm, s. 263 (nederst). Basler Zeitung, Basel, s. 109. Erling Bjøl, Paris, s. 254. Bo Bojesen, Politiken, København, s. 275. Camera Press, London, s. 16,78, 169, 178, 184 (nederst), 185,186, 201, 242 (begge), 284 (øverst). Chicago Tribune, Chicago, s. 150. Dagens Nyheter, Stockholm, s. 313. L’Express, Paris, s. 92 (nederst), 103, 133. Robert Harding Picture Library, London,s. 11,15 (øverst), 17 (øverst), 27, 36,48, 155, 207, 251 257 (nederst), 258,262. Hulton Picture Library (BBC), Lon don, s. 9,20,58,69, 70, 72, 73 (til venstre), 79 (øverst til høyre), 95, 122, 167, 173 (øverst), 202, 216, 218,222,225,285,291,303. Huvudstadsbladet, Helsingfors, s. 297. Kevin Kallaugher, Brighton, s. 49, 51, 127, 188,190,198 (nederst), 206,212,217,223,232,299 (nederst), 306, 315. Kieler Nachrichten, Kiel, s. 165. Kinesiske ambassade, København, s. 30-31,37,40. Le Monde, Paris, s. 114, 268,287. Morgunbladiri, Reykjavik, s. 279. National Portrait Gallery, London, s. 146. New York Times, New York, s. 28 (nederst). News America Syndicate, New York, s. 28 (nederst). Politikens Pressefoto, København, s. 10, 18 (begge), 26, 28 (øverst), 32 (nederst), 41,43 (begge),45, 46, 54,56 (begge), 57,61,63, 64, 68 (til venstre), 74, 75, 76, 77, 79 (nederst til høyre), 80,87,88, 91,
92 (øverst), 93,94,97 (begge), 98 (øverst), 98-99,99 (øverst), 100, 101,104,107,108 (nederst), 110, 112 (begge), 113,115,117,118 (begge), 119,125,130,131,135 (nederst), 137, 139, 140, 142,143, 148,152,154, 160, 163 (nederst), 166,168,170-71,173 (nederst), 174,175,176,177,181,182,183, 187, 189,194,195, 197,199 (til venstre), 203, 204, 208,213,214, 215,219,224,229,230,233,235, 236,237,239,240,241,243,246, 247,248 (begge), 249, 252 (øverst), 255, 256, 257 (øverst), 259 (begge), 260, 261,263 (øverst), 269 (begge), 274, 277, 282,286,292,293,294,295,296 (øverst), 298,299 (øverst), 300 (begge), 301,305, 314,316,317, 322 (begge), 323 (begge), 325, 329,331. Anne Sandvej, København, s. 179. The Times, London, s. 144. United States Information Service (USIS), København, s. 120. Washington Post, Washington D.C., s. 123. K a r te n e i boken er utarbeidet av Anders Røhr i samarbeid med forfatteren, og det kartografiske arbeid er utført av Engineering Surveys Reproduction Ltd., Weybridge, Surrey. O v e r sik te n e og d e g r a f i s k e fr e m s tillin g e n e
på sidene 60,147, 159,191,198, 199, 234,270,273,276,284,310, 318, 324 og 326—27 er tegnet av ArneGaarn Bak. U tgiveren har tatt hensyn til gjeldende lov om opphavsrett pl illustrasjonsmaterialet. Hvis noen likevel mener å ha rettigheter som forlaget har oversett eller ikke funnet rette opphavsmann til, bes ved kommende henvende seg direkte til utgiveren.