Den nye verdensorden [19] 8202049601

Citation preview

CAPPELENS VERDENSHISTORIE W

BIND 19

' 23S 28**

Den nye verdensorden ERLING BJØL

J. W. CAPPELENS FORLAG A S

Nordisk hovedredaktør: ERLING BJØL Norsk hovedredaktør: KNUT MYKLAND

Oversatt av: Håkon Bergset © J. W. Cappelens Forlag a-s 1987 Billedredaksjon og layout: Anders Røhr og Knud Sandvej Grafisk tilrettelegging: Axel Surland Billedtekster: Forfatteren og Knud Sandvej

©

3

Cappelens Verdenshistorie er satt med 10/12 Baskerville hos Alfabeta a.s, Halden og trykt hos Otava, Finland 1987 I llustrasjonene er reprodusert av Scanlith, København Omslag og bokbind ved Reidar Gjørven fe ISBN82-02-04954-7 (ib.)-bind 19 ISBN 82-02-04960-1 (komplett)

4 1 0 b 4

Innhold F orord...................................................

7

Vietnamkrigen....................................... Forspillet, 10. Opptrapping, 12. Drømmen om det store samfunn, 14. Sannhetens time, 17. Tet-offensiven, 19. Et samfunn i opprør, 22. Vietnamisering, 26. Veien til fred, 28. Watergate og Saigons fall, 31.

8

Vestf or Stillehavet .............................. Den store kulturrevolusjonen, 34. De røde og de hvite, 38. Den store losens siste år, 41 .Japan -A sias dynamo, 44. Morgensolen og dens planeter, 45. Spenstig olding, 49. Privatisering, 51. Sørkystene, 55.

34

Fra vekst til stillstand........................... Krig på kreditt, 61. De unges opprør, 64. Fra seks til ni, 68. Vaktskifte i Bonn, 72. Terrorismens brigader, 75. Frihet til mer, 78. Likhet for flere, 80. Flytende stillstand, 82.

59

Den andre verden................................... Nomenklaturet, 89. Kosygins reform­ forsøk, 90. Dyne over avvikere, 91. Tøvær ved Moldau, 94. Normalise­ ring, 96. Realsosialismen, 99. Comecon i 70-årene, 102. Krise i Polen, 106. Solidarnosc ogjaruzelski, 109. Et skrø­ pelig femår, 111. Nye menn, ny stil, 114.

86

Avskrekking og avspenning.................. Rakettkappløp, 118. Rustningskon­ troll, 121. Helsingfors-erklæringen, 124. På stedet marsj, 125. Kappløp om Afrika, 128. Eurokommunismen, 130. SALT II, 132. Avspenningens sam­ menbrudd, 134. Euroraketter og freds­ bevegelse, 138. Kald romkrig, 141.

116

Kunnskapseksplosjonen ........................ Legekunstens mirakler, 146. Kroppens kjemi, 150. Laser og partikler, 153. Universets gåter, 155. På oppdagelses­ ferd i solsystemet, 157. Den dynamiske jord, 159. Livet og mennesket, 162. Chips og likninger, 164. Den tredje kultur, 167.

145

Midtøstens stormsentre......................... Oktoberkrigen, 171. Det første olje­ prissjokket, 175. Kypros-krisen, 178. Libanon i flammer, 182. Cam pDavidavtalen, 183. Khomeinis seier, 185. Krig mellom Irak og Iran, 188. Det andre oljesjokket, 190. Tragedie i Bei­ rut, 193. Mubaraks Egypt, 196.

170

Monsunens rik e r................................... 200 Indira Gandhis India, 200. Den grøn­ ne revolusjon, 204. Splittelsens demo­ ner, 206. Nøytralisme og naboproblemer, 209. Fra Ayub Khan til Zia-ulHaq, 210. Bangladesh, 212. Buddhas disipler, 216. Indokina etter krigen, 218. Malayenes verden, 221. Afrikas nedtur....................................... Don Nkrumah og Sancho Boigny, 227. Nigerias tragedier, 230. Sol og sult, 234. Hitlers lærlinger, 237. Gevær­ løpets makt, 239. Svarte landsfedre, 241. Ned på jorden igjen, 244. Kolo­ nialismens siste skanser, 246.

225

Sørfo r Rio Grande ............................... 250 Geriljakamp og gorillatid, 250. Allen­ des Chile, 254. Kasernesamfunn, 256. Demokraturer, 259. Mellom-Amerikas kruttønne, 263. Sol, sukker og kolonialisme, 265. Videla, Viola, Falkland, 267. Den store gjeldskrisen, 270.

Krisetider............................................... Den usynlige krisen, 276. Fra Island til Irland, 278. Jimmy Carter i Washing­ ton, 280. Ronald Reagan, 281. Fra Heath til Thatcher, 285. Maktskifte i Frankrike, 289. Losen fra Hamburg, 291. Oppbrudd i nord, 295. Kursend­ ring i sør, 298. De sju på toppen, 301. Marked uten fellesskap, 305.

273

K art Nord- og Sør- Vietnamf ør kapitula­ sjonen 30. april 1975 ............................. Kinas provinser...................................... Stillehavsområdet..................................

12 52 55

Den nye verdensorden ........................... Øst og vest, 308. De forente nasjoner, 313. Nord og sør, 315. Pengesorger, 318. Støy, røyk og skitt, 319. Folkesty­ re og fåmannsvelde, 324. Brustne illu­ sjoner, 326.

308

Litteraturveiledning.............................

333

Illustrasjonskilder................................

335

A fghanistan.......................................... Midtøsten ............................................. Israel 1985 ............................................ A frikas frigjøring ................................ M ellom -A m erika.................................

135 172 196 227 264

F orord

Dette bindet dekker perioden fra midten av 1960-årene til midten av 1980-årene. Bindet avsluttes med utgangen av 1985 og handler i egentligste forstand om vår egen tid. Det kan derfor bare bli en første kartlegging av begivenheter og prosesser som de fleste av leserne selv har vært vitne til, men som ikke er kommet tilstrekkelig på avstand til at deres ende­ lige konsekvenser kan overskues. Stoffet er samtidig så overveldende at det er vanskelig for en enkelt forfatter å sette seg inn i alle de forhold man venter å finne behandlet i et oversiktsverk som dette. Vi skylder derfor en rekke eksperter takk for at de har vært villige til å bistå med råd og kritikk. Det gjelder i særlig grad professor Niels Thygesen ved Københavns Universitet som har gjen­ nomgått avsnittene om den økonomiske utvikling og profes­ sor O laf Pedersen, professor Mehdi Mozaffari og lektor d e ­ ment Stubbe-Østergaard ved universitetet i Århus som har gjennomgått henholdsvis det naturvitenskapelige kapitlet, og avsnittene om Midt-Østen og Kina. J. W. Cappelens Forlag

Vietnamkrigen

Motstående side: Vietnamkrigen ble den mest skjellsettende begivenhet i 1960- og 1970årenes USA. Den foregikk i et fjernt land, men kom til å berøre hele det amerikanske samfunn. PåTVskjermen kunneamerikanerneselv følge med i hva som skjedde på slagmarken i Det fjerne østen, hvor deres egne gutter ble slått i hjel eller lemlestet. Dette bildet viser en helikopteraksjon i slutten av 1 960-årene. «Stål-gullsmeden» som det manøverdyktige fartøyet ble kalt, kom til å spille en stor rolle i denne krigen - både under angrep, til transport og ikke minst til redningsaksjoner.

Under inntrykk av den første oljeprisrevolusjonen vedtok FN i midten av 1970-årene etter forslag fra Algerie og Mexico at det skulle skapes «en ny økonomisk verdensorden». En ny verdensorden innføres ikke ved FN-resolusjoner. De kan der­ imot være uttrykk for forandringer som alt har funnet sted, og en ny verdensorden var faktisk allerede i ferd med å ta form - på det økonomiske området ved den forskyvning i bytteforholdet mellom industriland og oljeprodusenter som fant sted i 1973-74, storpolitisk ved forandringer i det inter­ nasjonale systemet som hadde vært under utvikling siden midten av 1960-årene. Den militære overlegenhet som i 1962 hadde gjort det mulig for president John F. Kennedy å tvinge russerne til å oppgi sine planer om å plassere mellomdistanseraketter på Cuba (bd. 18, s. 242 ff), ble år for år redusert under den syste­ matiske opprustningen som ble iverksatt i de 18 årene mellom 1964 og 1982 som kan kalles Bresjnev-tiden i Sovjetunionen. Men samtidig ble den todeling av verden som oppstod etter Annen verdenskrig avløst av et mindre polarisert system. Mellom - eller snarere ved siden av - en østblokk og en vestblokk, dannet det seg en tredje verden, og den fjerdedelen av verden som bodde i Kina, fulgte en fjerde vei. Blokkoppløsningen var tydeligst i øst. I 1969 utartet den til væpnede grensekonflikter mellom Sovjetunionen og Kina. Til gjengjeld ble det spente forholdet som hadde eksistert mellom Washington og Beijing siden 1950, avløst av en til­ nærming. Den åpnet i 1971 FNs dør for Maos Kina og førte i 1978 til opprettelse av regulære diplomatiske forbindelser mellom USA og Folkerepublikken Kina. Det skjedde ingen tilsvarende oppløsning i vest, men likevel en viss oppmyking. General de Gaulle forlot i 1966 det militæ­ re samarbeidet i NATO, og dets hovedkvarter måtte flyttes fra Frankrike til Belgia. Forholdet mellom USA og de vestlige allierte ble belastet av uenighet om USAs militære engasje­ ment i Sørøst-Asia. I den samme perioden inntraff også forandringer i østvest-forholdet i form av en avspenningspolitikk som gav seg utslag i en firemaktsavtale om Berlin i 1971, SALT f-trakta-

10

V ietnam krigen

Vietnams siste «mandariner»: De tre brødrene Ngo Dinh. Ytterst til venstre: Ngo Dinh Thuc, landets katolske erkebiskop, I midten: sjefen for det hemmelige politi, Ngo Dinh Nhu, som ble beryktet for sine hensynsløse politistatmetoder. Han var gift med den vakre, viljesterke og kyniske madame Nhu. Et par av deres barn sees i forgrunnen av bildet. Til høyre: Ngo Dinh Diem (1 901-63), som med amerikansk støtte var kommet til makten i 1954 og året etter ble landets president. Hans reaksjo­ nære og familiefavoriserende styre gjorde ham etterhånden forhatt av folket, og ved et militærkupp 1. november 19 6 3 -gjennom ført med stilltiende amerikansk støtte ble han styrtet. Både han og Nhu ble kort etter myrdet med politisk kaos som resultat.

ten i 1972, vestlig erkjennelse av DDR i 1973, Helsingforssluttakten i 1975 .og SALT Il-traktaten i 1979. Kort etter brøt avspenningen sammen, og man beveget seg inn i 80årenes barskere internasjonale klima, undertiden betegnet som «Den andre kalde krigen». Røttene til flere trekk i denne utviklingen kan spores til­ bake til de begivenhetene i Sørøst-Asia som opptok sinnene fra 60-årene av. Enda mer enn den forskyvningen i styrkefor­ holdet mellom USA og Sovjetunionen som ble resultatet av Bresjnev-tidens opprustning, undergravde Vietnamkrigen USAs dominerende internasjonale stilling. For første gang i sin historie tapte USA en krig. Den tradisjonelle «candoism», troen på at alle problemer kan løses bare man setter nok penger og teknikk inn på det, fikk en knekk. Forspillet

Det amerikanske engasjementet i Vietnam startet i begynnel­ sen av 1950-årene. Det hadde først vært indirekte, i form av støtte til den franske krigføringen i Indokina. Men da Frank­ rike ved Genéve-freden i 1954 trakk seg ut (bd. 18, s. 110 ff), ble USA mer direkte innblandet gjennom hjelp til Ngo Dinh Diems sørvietnamesiske regjering i Saigon, som etter hvert antok form av et familiediktatur med liten tilslutning utenfor den katolske del av befolkningen. I 1963 fremkalte Saigonregjeringens hardhendte metoder en buddhistisk protest­ bevegelse som fikk amerikanerne til å slå hånden av den. Med Washingtons mer eller mindre stilltiende velsignelse ble Diem styrtet av en gruppe sørvietnamesiske ofFiserer, som deretter ikke kunne bli enige om hvem som skulle ha makten. Forvirringen i Saigon åpnet nye muligheter for en væpnet opprørsbevegelse i ledtog med det kommunistiske styret som fikk kontrollen i Nord-Vietnam i 1954 (se bd. 18, s. 111). I Genéve var det blitt avtalt at de to delene av Vietnam skulle forenes ved frie valg senest to år etter freden. Saigon-styret avviste senere å holde denne avtalen, under henvisning til at betingelsene for frie valg ikke var til stede i Nord-Vietnam, og Ho Chi Minhs nordvietnamesiske regjering insisterte ikke. I 1957 foreslo Sovjetunionen da også at begge de to viet­ namesiske statene skulle opptas i FN. Men snart etter beslut­ tet ledelsen i Hanoi at det skulle opprettes 37 væpnede kom­ panier i Mekong-deltaet i Sør-Vietnam. Fra høsten 1957 begynte en geriljabevegelse som ble kalt Vietcong å røre på seg. Hundrevis av Saigon-regjeringens tjenestemenn ute i landdistriktene ble myrdet. Fra 1959 fikk Vietcong forsterk­ ninger og våpen nordfrå, dels sjøveien, dels via den såkalte

Ho Chi Minh-stien gjennom det uveisomme nabolandet Laos (Historisk atlas, kart nr. 163). I takt med at Vietcong vant terreng, økte USA antallet militærrådgivere i Sør-Vietnam. I 1962 hadde det steget fra 700 til 12 000. Samtidig lanserte Saigon-regjeringen en antigeriljastrategi som i virkeligheten kom til å styrke Vietcong; det såkalte strategiske landsbyprogrammet. Det gikk ut på å samle bøndene i befestede byer slik at de selv kunne forsvare seg mot geriljasoldatene. Man mente på denne måten å kun­ ne utsulte Vietcong. Men dels var mange bønder misfornøyd med å bli tvunget bort fra sine egne boplasser, dels ble de strategiske landsbyene fortrinnsvis anlagt i områder der geriljabevegelsen var sterkest. Det betydde at landsbyvernet ofte måtte strekke våpen når Vietcong angrep. Geriljastyrkene skaffet seg på denne måten nye forsyninger av våpen og ammunisjon. På forhånd hadde de - i løpet av 1962 —mottatt 90 000 geværer og maskingeværer fra Kina, skal m an tro kine­ siske kilder. Da Lyndon B. Johnson etter mordet på Kennedy i oktober 1963 flyttet inn i Det hvite hus, var det 15 000 amerikanske militærrådgivere i Sør-Vietnam, men styret i Saigon satt mer usikkert enn noensinne. I Washington hadde man imidlertid

Med amerikanernes nærvær i Sør-Vietnam fulgte en blom st­ rende svartebørshandel. Her patruljerer et par MP'er (.M ilitary Police) på Saigons svartebørsmarked, hvor det ble omsatt tyve­ gods fra deamerikanske militærlagrene. Transistorradioer, TVapparater, støvsugere, bokseøl, marmelade, whisky, sigaretter, ja endog amerikanske m ilitæ runifor­ mer var å få kjøpt. Varene ble solgt langt billigere enn på detåpne marked, og handelen gikk stryken­ de. Mer enn 50 prosent av den amerikanske hjelpen havnet her. Saigons korrupte bystyre kom aldri svartebørshandelen til livs, selv om de fra tid til annen henrettet en svartebørshai.

12

V ietn am krigen

i

KI NA

'.•D ie n B ie n V Hanoi ' f h y .; u » r V

'

■ Vj - .f

r"

'

jHaiphong

r

. ;^Luang f / P rabang-"J'

Tonkin, ,. bukta

(: 5 f W j W 'v ^

r ^

>Hai< nan y_

NORD-VIETNAM

Vientiane \

o ° d 'U t h e :S art . Hue

i

V v

v,

1 *\

U t

-40

THAI LAND

D aN ang

\

*Dak T6 w , i

Tk (Bang?ok)

I) •

VA S IA M -

BUKTA p &

£>) -U

SL

v .\

i /

^ ' ‘‘ “ ■4 T' P le iK u * A K A M P U C H E A ; Qui Nhon

v^'

Ph.ncm_ )) Penh •

q

-

- -> ‘ \

¥) < ? SØR-

VIETNAM S a ig o rv U

' - •(Fra 1975: Ho *,./ S.^.p1rrMinh-byen) . i

sfåfyrSØR-KINA-

NORD- OG SØR-VIETNAM ^ FØR KAPITLULASJONEN 30. APRIL 1975

HA'/ET

satt seg i hodet at det ville få katastrofale følger for USAs innflytelse i verden hvis kommunistene fikk kontroll over Sør-Vietnam. Allerede i 1954 hadde president Eisenhower formulert den såkalte dominoteorien. Den gikk ut på at det ene landet etter det andre ville falle i kommunistenes hender - som «en rekke dominobrikker» - hvis de ikke ble stanset i Indokina. «Når man velter den første, faller hele rekken.» Hvor lang denne dominorekken ville være, var de amerikans­ ke politikerne ikke alltid enige om. Eisenhowers visepresident Richard Nixon regnet ikke bare med Thailand, Burma, Malaysia og Indonesia, men også India, Filippinene, Taiwan ja til og med Japan, Australia og New Zealand. Dominoteo­ rien fikk også tilslutning fra Kennedy og Johnson. Etter en lynvisitt i Saigon i 1961 erklærte Johnson sågar at USA ville komme til å forsvare seg på «sine egne kyster» hvis det oppgav Vietnam. Etter Kennedys død var han imidlertid i første omgang mest opptatt av hvordan han kunne vinne president­ valget i 1964. I Hanoi besluttet man i desember 1963 å styrke Vietcong med nordvietnamesiske forsterkninger. Den første forutsetningen for en massiv innsats var en utbygging av Ho Chi Minh-stien til en regulær forsynings vei. Det tok m an fatt på i 1964. Innen årets utgang var omkring 10 000 soldater sendt sørover. De samlede Vietcong-styrkene har vært anslått til 170 000 mann. (Karnow). Samtidig førte sørvietnameserne krigen nordpå fra sjøen med landsetting av mindre kampgrupper. Den amerikanske flåten støttet dem med rekognosering. Det førte i august 1964 til sammenstøt med nordvietnamesiske patruljebåter i Tonkinbukta. Johnson benyttet denne episoden til å oppnå en fullmakt fra Kongressen til «å treffe alle nødvendige forholds­ regler» for å avvise angrep mot amerikanske styrker og «fore­ bygge ytterligere angrep». Med denne fullmakten i lommen gav presidenten snart etter flyvåpenet grønt lys for et bombardement av nordviet­ namesiske flåteanlegg. Samtidig bremset han imidlertid flå­ tens aktivitet. H an var ennå i tvil om hvilken strategi han skulle velge. Selv da en eskadre bombefly ble ødelagt på bakken i november, reagerte han ikke.

Opptrapping

President Johnson hadde grunn til å nøle. En stabsøvelse i Pentagon i 1963 hadde vist at det måtte settes inn minst en halv million amerikanske soldater i Vietnam for å få has på Vietcong. En ny øvelse i 1964 munnet ut i at heller ikke en

O ppt r a p p i ng

massiv luftoffensiv kunne stanse kommunistene. Likevel var det mer og mer denne løsningen presidentens rådgivere an­ befalte, og de ivrigste var folk fra universitetsmiljøet, som McGeorge Bundy og Walt Rostow, som hadde vært med på å planlegge den amerikanske luftoffensiven mot Tyskland under Annen verdenskrig. Bare viseutenriksminister George Ball, som etter Tysklands kapitulasjon hadde analysert resul­ tatene av luftkrigen, frarådet presidenten på det mest bestem­ te enhver opptrapping av det amerikanske engasjementet i Vietnam. General de Gaulle hadde overfor ham flere ganger advart amerikanerne mot å gå i franskmennenes fotspor i Vietnam. E tpayspourri, et råttent land, kalte generalen det. Men Vietcong-styrkene ble stadig dristigere. I begynnel­ sen av februar 1965 rettet de velorganiserte angrep mot sørvietnamesiske garnisoner i Plei Ku og Qui Nhon. 38 ameri­ kanske militærrådgivere ble drept og over 100 såret. Det ble dråpen som fikk begeret til å flyte over. Johnson gav grønt lys for represalieangrep, planlagt av Pentagon. Fly fra hangar­ skipet «Ranger» bombarderte to nordvietnamesiske små­ byer. Kanskje var det en felle amerikanerne gikk i, for nett­ opp på dette tidspunkt var den sovjetiske presidenten Aleksej Kosygin på besøk i Hanoi, trolig for å overtale Ho Chi Minh til å forhandle. Verken russerne eller kineserne hadde vist større begeistring for Ho Chi Minhs planer om å forene Viet­ nam gjennom krig. På den annen side kunne de ikke stå til­ bake for hverandre i støtte til et revolusjonært regime som ble utsatt for en så iøynefallende «imperialistisk aggresjon». Ti dager etter at Kosygin hadde reist tilbake til Moskva, ankom de første avanserte sovjetiske luftvernrakettene til Haiphong. I mars innledet amerikanerne en mer generell og systema­ tisk luftoffensiv mot Nord-Vietnam under kodenavnet Rolling Thunder, hentet fra en salme. I april måtte de amerikanske militærsakkyndige på stedet konstatere at den rullende torde­ nen ikke hadde påvirket krigen i Sør-Vietnam synderlig. M an satte da inn de enda større landbaserte B 52-bombeflyene. Med kortere avbrytelser kom disse luftangrepene til å fortsette under hele krigen. Da det endelig ble inngått ep våpenstillstand i 1973, hadde amerikanerne sluppet tre gan­ ger så mange bomber-over Vietnam som de hadde brukt i Europa, Afrika og Asia under Annen verdenskrig, uten å knekke motstandernes kampvilje. Amerikanerne kom til kort, skriver Stanley Karnow i Viet­ nam, a History (1983), «fordi de feilvurderte fiendens evne til å tåle lidelser. De trodde det var en terskel for hans utholden­ het. Johnson og hans rådgivere tilla feilaktig kommunistene

1-3 A U l. l

Lyndon Baines Johnson (1 9 08-73), som ble USAs 36. pre­ sident ved John F. Kennedysdød i 1963. Læreren fra Texas hadde hatt en enestående karriere fra han i 1937 ble valgt in n i Represen­ tantenes hus. 11949 ble han sena­ tor, fra 1953 demokratenes leder i Senatet og i 1960 ble han stilt som visepresidentkandidat og valgt som Kennedys «running mate».

14

V ietn am krig en

sitt eget verdisystem.» Ho Chi Minh hadde allerede i sin tid sagt til franskmennene: «Dere kan drepe ti av mine menn for hver av deres. Likevel vil dere tape og jeg vinne.» Det skulle vise seg å være profetiske ord. Krigen hadde sin egen dynamikk. Nordvietnameserne kunne ikke røre de amerikanske hangarskipene. De kunne derimot angripe flyplassen og flåtebasen Da Nang. De måtte beskyttes. Den 8. mars 1965 gikk de første amerikanske kam p­ troppene, 3500 marineinfanterister, i land i Da Nang. Det vakte ingen større oppmerksomhet verken i Kongressen eller i pressen, for det ble erklært som en midlertidig foranstaltning av rent defgnsiv karakter. Men ved årets utgang stod det nesten 200 000 amerikanske soldater i Vietnam. Sjefen for de amerikanske kontingentene i Sør-Vietnam, general William Westmoreland, tryglet nemlig presidenten om forsterkninger da Vietcong-styrkene i mai beseiret sørvietnamesiske tropper i flere sammenstøt. Han var også kommet til det resultat at amerikanerne måtte gripe aktivt inn i kampene og ikke nøye seg med å «sitte på gjerdet». Ho Chi Minh-stien ble etter hvert utbygd til en regulær vei. Etter amerikansk skjønn kom 35 000 mann som forsterk­ ninger nordfrå i 1965. Da forsvarsminister Robert McNamara besøkte Vietnam høsten 1965, ble han overbevist om at de amerikanske styrkene måtte økes til 300 000 mann i 1966 for å avverge en katastrofe, og at selv 600 000 mann i begynnel­ sen av 1968 ikke kunne garantere seier.

Drøm m en om det store samfunn

Motstående side, øverst: En soldat fra Vietcong-styrkene er tatt til fange og avhøres. Amerikanske krigskorrespondenters beretninger om tortur av fanger, TV-reportasjer om napalm-forbrente barn, vold m otsivile, kjemisk ødeleggelse av jordbruksavlingerog ikkem instde foruroligende høye tall påfalneog sårede amerikanske soldater {nedenfor) gjorde etter hvert krigen stadig mer upopulær i USA.

I løpet av 1966 ble Vietnamkrigen et mareritt for Lyndon B. Johnson. Han fikk større og større vanskeligheter med å kon­ sentrere seg om andre problemer. Da han var blitt valgt til president to år tidligere, hadde hans tanker vært opptatt av noe helt annet. Han ville fullføre det verket som president Franklin D. Roosevelt hadde innledet i 30-årene. H an ville gjøre USA til et moderne velferdssamfunn, til det han kalte the Great Society. Han kom selv fra små kår, men hadde skaffet seg lærerut­ dannelse og kom tidlig inn i politikken i hjemstaten Texas. 29 år gammel ble han i 1937 valgt inn i Kongressen. I 1953 avanserte han til å bli formann for Senatets demokratiske partigruppe, en stilling han beholdt til han i 1960 ble valgt til visepresident. I Kongressen var Johnson på hjemmebane. Med sine joviale overtalelsesevner og sitt sikre blikk for and­ res svakheter, spilte han virtuost på et av verdens mest ure­

Drømmen om det store sami unn

gjerlige lovgivningsinstrumenter. Erfaringene og forbindelse­ ne fra disse årene gjorde det mulig for ham å få Kongressen til å vedta en reformlovgivning som man ikke hadde sett maken til siden krigen. På vårparten i 1964 fikk sørstatspolitikeren Lyndon B. Johnson under sterk motstand fra the Deep South vedtatt den hittil mest vidtgående borgerrettslovgivning til sikring av negrenes likestilling. Den-forbød rasediskriminering i hotel­ ler, restauranter, kinoer og andre offentlige lokaler. Den gav forbundsregjeringen myndighet til å gripe inn mot forskjells­ behandling og forbød fagforeninger og arbeidsgivere å utøve rasediskriminering. Forbundsmyndighetene fikk anledning til å holde tilbake tilskudd til prosjekter der det kunne konsta­ teres forskjellsbehandling. Negrenes adgang til å bruke stem­ meretten ble ytterligere sikret. Ved en tilleggslov i 1965 fikk forbundsmyndighetene omsider mulighet til å gripe inn mot lokale anslag mot negrenes politiske likestilling. The Great Society omfattet også en modernisering av USAs sosiallovgivning. I sin valgkamp i 1964 erklærte Johnson

15

16

V ietn am k rig en

Den tidligere læreren og gerilja­ soldaten Vo IMguyen Giap (f. 1912), seierherren fra Dien Bien Phu (se bd. 18,111 f ) . Også i Viet­ namkrigens annen fase fungerte han som Ho Chi Minhs øverst­ kommanderende. Vo Nguyen Giap var en fremragende militærbegavelse, som var klar over at politisk behendighet og propaganda var av avgjørende betydning når det gjaldt å svekke motstandernes kampvilje.

«krig mot fattigdommen». Med Office of Economic Opportunity fikk han opprettet en generalstab som skulle lede dette feltto­ get. Det skulle først og fremst ha som mål å få fatt i de unge i storbyenes slumkvarterer, men også i videre forstand bedre kårene for den femtedel av den amerikanske befolkningen som levde under «fattigdomsgrensen». Republikanerne hjalp Johnson ved å stille opp Barry Goldwater fra partiets ytterste høyrefløy til presidentvalget. Jo h n ­ son oppnådde det største flertall i USAs historie, 43,1 millio­ ner stemmer mot 27 millioner. Med dette m andatet kunne Johnson fortsette oppbyggingen av the Great Society. Tross heftig motstand fra den amerikanske legeforeningen AMA, fikk USA omsider en lov om statsfmansiert sykeforsikring. Det ble videre skaffet bevilgninger til forbedring av skolene i fattigkvarterene. Det ble opprettet et boligdirektorat og ved­ tatt en distriktsutviklingslov. 1965 ble det største reformåret i USA siden Roosevelt lan­ serte sin New Deal (se bd. 17, s. 27 ff). Men Johnsons eneståen­ de evne til å håndtere Kongressen ble på flere måter skjeb­ nesvanger for hans politikk i Vietnam. For det første sikret den ham nesten enstemmig tilslutning til den blankosjekk som Kongressen utstedte etter episoden i Tonkinbukta i au­ gust 1964. Dernest viste det seg gang på gang at 26 års politisk erfaring på Capitol Hill ikke gav de beste forutsetninger for å forstå den internasjonale politikks problemer. Når han var på bortebane, tråkket denne behendige kongresspolitikeren ofte i salaten. U nder et besøk i Saigon som visepresident ut­ ropte han Diem til Vietnams Churchill like før han ble styr­ tet. Samtidig med at han iverksatte luftkrigen mot NordVietnam, tilbød han i april 1965 i en tale i Baltimore Ho Chi Minh del i et storstilt amerikanskfmansiert utviklingspro­ gram for Mekong-deltaet, hvis han ville forhandle uten for­ håndsbetingelser. Etter talen sa. han på sitt Texas-engelsk: «Old Ho can’t turn me down.» Men det kunne han. Ho Chi Minh var ikke en amerikansk kongresspolitiker som kunne vinnes med en fet tønne flesk, en pork-barrel, som det heter i amerikansk kongresslang. Selv i forholdet til Kongressen kom Johnsons evner som wheeler-dealer til å gi bakslag. For å få sin Great Societylovgivning vedtatt, bagatelliserte han systematisk den ameri­ kanske krigsinnsatsen. Først sommeren 1967 bekvemmet han seg til å foreslå en ekstraskatt på ti prosent til finansiering av krigen. Den slukte på det tidspunkt tre prosent av det ameri­ kanske bruttonasjonalproduktet, riktignok ganske beskje­ dent sammenliknet med Koreakrigens 12 prosent. Men det

S a n n i ■e w ~:3 ti rrf-é^- E17

steg ytterligere, og det tok et år å få vedtatt skatteøkningen, med det resultat at underskuddet på statsbudsjettet vokste fra ti milliarder dollar i 1967 til 30 milliarder dollar i 1968. Kongressen begynte å slite i tjoret. Den var i ferd med å få fornemmelsen av å ha blitt ført bak lyset. Presidenten var ved å miste sin troverdighet, ble det sagt.

Sannhetens time

Sommeren 1967 var antallet amerikanske soldater i Vietnam steget til omkring 450 000. De hadde overtatt de fleste av de militære operasjonene, mens sørvietnameserne mest ble brukt til bevoktnings- og «pasifiseringsoppgaver». Vietcong-styrkenes krigshandlinger bestod hovedsakelig i bakholdsangrep. Amerikanerne besvarte dem med represalier, for en stor del i form av luftangrep som ikke bare gikk ut over geriljasoldate­ ne, men også sivilbefolkningen. Det var ikke lett å se forskjell, og etter et angrep forsvant gjerne Vietcong-soldatene i ugjennomtrengelige tropeskoger, dampende sumper og util­ gjengelige fjell. Luftangrepene mot Nord-Vietnam og Ho Chi Minh-forsyningslinjen fortsatte. Men de kunne ikke hindre nordvietnameserne i å sende nye forsterkninger sørover, omkring 20 000 i måneden i 1967. Bombingen kunne heller ikke stanse strømmen av våpenleveranser fra Sovjetunionen og Kina. Det lyktes omsider noenlunde å få stabilisert de politiske forholdene i Sør-Vietnam. I september 1967 ble en av kuppmakerne fra 1963, general Nguyen Van Thieu valgt til presiAmerikanske soldater ved basen i Quang Tri en gang i slutten av 1960-årene.

Den amerikanske krigføringen i Vietnam varen kamp mot geriljastyrker, som holdttil i jungelen og i landsbyene. Ordren lød: aSearch anddestroy». Kampen gikk ofte ut oversivilbefolkningen som når man, som her, satte fyr på stråhyttene i en landsbyfordi man hadde mistanke om at innbyggerne støttetfienden. Episoder av denne art ble vist i fjernsynet, og i enkelte til fe! ler førte saken til krigsforbryterprosess.

18

Vietnam krigen

En vietnameser studerer en valg­ plakat under det sørvietnamesiske presidentvalget i 1967. Kandidate­ ne ergeneral Nguyen Cao Ky, som hadde vært statsminister fra 1965, og general Nguyen Van Thieu, som vant valget og deretter hersket i Saigon til sammenbruddet i 1975. Fra februar 1965 drønnet de ameri­ kanske bombeflyene inn over Nord-Vietnam. Til tross for at det blesiuppetflere bomber enn under hele Annen verdenskrig, klarte ikke amerikanerne å tvinge Hanoi i kne. I november 1 968 stoppet Johnson bombetoktene, og til julen 1972 var detfull bombestopp.

dent, riktignok med bare 35 prosent av stemmene, men det tydet i det minste på et noenlunde fritt valg. Det lyktes Thieu å holde seg ved makten helt til Sør-Vietnams endelige sam­ menbrudd i 1975. Amerikanerne prøvde å få ham til å gjen­ nomføre reformer som kunne trekke grunnen bort under Vietcong. De kommunistiske kampenhetene kunne vanskelig klare seg uten støtte fra landbefolkningen. Den oppnådde de dels ved trusler, dels ved å hjelpe leilendingene mot jordeier­ ne. Der Vietcong hadde makten, slapp leilendingene å betale sin landskyld. Etter amerikanernes mening kunne Saigonregjeringen bare vinne bøndene ved reformer som omfattet kraftige landskyldreduksjoner og utstykking. Men Thieu vendte det døve øret til, for jordeierne fantes for en stor del blant offisersfamilier og Saigon-regjeringens tjenestemenn. Adange av dem, blant annet Thieu selv og hans familie, hadde det travelt med å berike seg ved svartebørshandel og makt­ misbruk. Den massive amerikanske krigsinnsatsen destabili­ serte det vietnamesiske samfunnet fullstendig. Landbefolk­ ningen flyktet til byene fra de krigsherjede områdene. De omfattende forsyningene til den amerikanske hæren, og enda mer til sørvietnameserne, forsvant i stor grad i en blomstren­ de svartebørsvirksomhet. Denne krigen uten front, eller rette­ re sagt hvor fronten var alle steder, men usynlig, virket også demoraliserende på de amerikanske soldatene. Narkotika­ misbruk ble stadig mer vanlig. Markedet ble rikelig forsynt, både fra de kommunistkontrollerte områdene i nord og gjen­ nom sørvietnamesiske bander. Flesteparten av de amerikanske soldatene kom fra de dår­ ligst stilte samfunnslagene, fordi de bedrestilte kunne oppnå

Tet-ctffcMbTkKf!? utsettelse ved å begynne på en høyere utdannelse. Krigen forekom dem mer og mer meningsløs etter hvert som mot­ standen mot den vokste hjemme i USA. I oktober 1967 viste meningsmålingene for første gang at et flertall i befolkningen anså det som «en feiltakelse» at USA hadde engasjert seg i Vietnam. År for år hadde motstanden vokst. Blant de første som sa fra, var den innflytelsesrike konservative sørstatssenatoren William Fulbright, formann i Senatets utenrikskomité. Allerede våren 1.965 advarte han Johnson og sa at «en massiv krig på bakken og i luften i Sørøst-Asia ville bli en katastrofe». H an fikk kraftig støtte fra den innflytelsesrike Walter Lippmann, veteranen blant den amerikanske pressens kommenta­ torer. Men i enda høyre grad enn kommentatorene bidrog reporterne til å gjøre krigen upopulær. Gjennom sin uforferdede innsats for å skaffe hot stuff til aviser og fjernsyn fra krigs­ skueplassen, brakte de hver dag krigen inn i hvert eneste amerikansk hjem. Vietnamkrigen ble den første egentlige TV-krig. Fra universitetene, hvor det hadde ulmet siden høsten 1964, begynte en antikrigsbevegelse å gripe om seg. Høsten 1967 nådde den et slikt omfang at det kunne gjennomføres en kjempedemonstrasjon mot krigen foran det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon i Washington. Snart etter for­ lot forsvarsminister Robert M cNamara regjeringen. Han hadde opprinnelig gått inn for den amerikanske intervensjo­ nen, men allerede i 1966 kom han i tvil. Utad støttet han stadig Johnson lojalt med optimistiske erklæringer. Innad i regjeringen fremla han den ene pessimistiske vurderingen etter den andre. I løpet av 1967 tok Robert Kennedy, som hadde vært justisminister i John F. Kennedys regjering, sta­ dig skarpere avstand fra krigen. I oktober viste en menings­ måling at han hadde et forsprang på 20 prosent på Johnson med henblikk på presidentvalget i 1968. Ved årsskiftet hadde antallet falne amerikanske soldater steget til 15 000, hvorav 9000 bare i året 1967.

T et-offensiven

31. januar 1968 skiftet krigen plutselig karakter. Det var det vietnamesiske nyttår, Tet, og etter forslag fra Vietcong hadde man avtalt en våpenhvile under høytiden. Den ble avbrutt av den mest storstilte kommunistiske offensiven til da. Over 100 store og små byer ble angrepet samtidig av kommunistis­ ke tropper, som til sammen omfattet mer enn 70 000 mann. For første gang trengte Vietcong-styrker langt inn i selve

Amerikanernes protest mot krigen i øst vokste år for år. De var vant til å delta i krigersom de mente var rett­ ferdige. Mendenjevneamerikaner visste knapt nok når denne krigen var begynt og heller ikke hvorfor. Han så bare at stadig flere unge ble innkalt, sendttil Vietnam og drept. De unge brentesine mobiliseringskort og gikk i demonstrasjons­ tog. I november 1969 opplevde Washington den største protestdemonstrasjon i byens historie. En meningsmåling i oktober samme år hadde vist at 55 prosent av alle amerikanere sympatiserte med Vietnam-demonstrantene.

Vietnameserne flyktet i titusenvis fra krigens redsler. Dette bildet er tatt i utkanten av den gamle byen Hue, hvorTet-offensivens blo­ digste kamperfantsted.

Saigon, ja helt fram til den amerikanske ambassaden, som måtte forsvares i dere timers blodig nærkamp. Sør-Vietnams tredje største by, Hué, ble besatt, og det tok amerikanerne mer enn tre uker å gjenerobre den. Tet-offensiven kom helt overraskende både på amerika­ nerne og sørvietnameserne, selv om de sistnevnte burde ant uråd. Operasjonen var nemlig på en måte en gjentakelse av en av de mest berømte episodene i vietnamesisk historie: et vellykket overraskelsesangrep mot kinesiske okkupasjonsstyr­ ker under Tet-festlighetene 179 år tidligere. Våpenhvilebruddet var imidlertid ikke den eneste grunnen til at amerikanerne ble tatt på sengen. Siden september 1967 hadde de vært engasjert i to langvarige slag som hadde kostet motstanderne store tap da hele den amerikanske krigsmaski­ nens fantastiske slagkraft var blitt satt inn mot dem. Det første fant sted i fjellene omkring Dak To og varte i tre uker. Det andre begynte i slutten av 1967 omkring den amerikanske

garnisonsbyen Khe Sanh og kom til å vare i to måneder. Da det ebbet ut, hadde vietnameserne etter amerikansk skjønn 10 000 falne —amerikanerne 500. Kommunistenes samlede tap i 1967 ble anslått til ikke mindre enn 90 000 falne. General Westmoreland mente derfor optimistisk at han hadde knek­ ket ryggen på fienden. CIA var av en annen mening. De anslo nå de kommunistis­ ke styrkene i Sør-Vietnam til 600 000 mann, mens general Westmoreland satte tallet mye lavere, og det var han som hadde kommandoen. Tross de store tapene ved Khe Sanh var slaget bare en avledningsmanøver som skulle bane vei for Tet-offensiven. Også den ble en blodig affære, men ikke bare for kommuniste­ ne. 2000 amerikanere og dobbelt så mange sørvietnamesere falt under kampene. Angriperne mistet riktignok 50 000 mann ifølge et amerikansk anslag som etter krigen ble bekref­ tet av Hanoi. Men det var i hovedsak sørvietnamesiske Viet-

22

Vietn am krigen

Ved det amerikanske president­ valget i november 1968 vant republikaneren Richard Nixon som haddetapt kampen mot John F. Kennedy åtte årtidligere (se bd. 18, s. 1 57) - denne gang en like knepen seier over demokratenes kandidat, Hubert Humphrey. Men da det ikke er de enkelte velgeres stemmer, men valgmannsstemmenesom teller i et amerikansk valg, fikk Nixon en solid seiermed 290 valgmamnsstemmer mot Humphreys 1 91 og den ultrakonservative George Wallaces 45. Demokratene beholdt imidlertid flertallet både i Senatet og i Repre­ sentantenes hus.

cong-tropper. Fra da av ble krigen et oppgjør mellom NordVietnam og USA. Den nordvietnamesiske generalen Vo Nguyen Giap, som hadde organisert storoffensiven, nådde imidlertid ikke ho­ vedmålet med den. Det hadde vært å provosere en folkereis­ ning mot amerikanerne. Men sørvietnameserne gikk ikke over til kommunistene som ventet. Tvert om kom Tet-offensiven i en viss forstand til å stive av Saigon-regjeringen, fordi kommunistenes fremferd i det besatte Hué satte en skrekk i livet på den sørvietnamesiske befolkningen. Da byen ble gjen­ erobret, fant man likene av omkring 3000 mennesker som var blitt myrdet under okkupasjonen. Til gjengjeld oppnådde Hanoi noe som primært ikke var tilsiktet. Tet-offensiven fremkalte et psykologisk sjokk i USA. Tilslutningen til Johnsons Vietnam-politikk falt ifølge opi­ nionsundersøkelsene fra 40 til 26 prosent. 25. mars advarte en gruppe eldre statsmenn, som opprinnelig hadde støttet presidenten, ham mot å sende ytterligere forsterkninger til Vietnam. Gruppen omfattet blant andre tidligere utenriks­ minister Dean Acheson og tidligere ambassadør i Saigon, Henry Cabot Lodge. Seks dager etter erklærte Lyndon B. Johnson at han ikke ville stille opp igjen til presidentvalget. Samtidig beordret han luftangrepene mot Nord-Vietnam innstilt i håp om endelig å få i gang forhandlinger med Hanoi. 14 år etter Tet-offensiven oppsummerte en nord vietname­ sisk general i Hanoi overfor Stanley Karnow resultatet av den slik: «Vi nådde ikke vårt hovedmål som var å utløse en folke­ reisning i sør. Det hadde ikke vært vår hensikt å gjøre inn­ trykk i USA. Men det viste seg å bli det heldige resultat.»

Et samfunn i opprør

Da det amerikanske presidentvalget i 1968 hadde endt med Richard Nixons seier over den demokratiske kandidaten Hubert Humphrey, skrev den ledende amerikanske valganalytikeren Theodore White: «Richard Nixon står overfor den verste krise noen president har stått overfor siden 1860.» Det året som var blitt innledet med Tet-offensiven, hadde gitt amerikanerne det ene sjokket etter det andre. 4. april ble M artin Luther King myrdet. Han hadde, siden han i 1957 stiftet Southern Christian Leadership Conference, mer og mer plassert seg som de amerikanske negrenes største le­ derskikkelse. Deres kamp mot rasediskriminering hadde gått inn i en ny fase da Høyesterett i 1954 omstøtte en kjennelse fra 1890-årene ved å erklære at «atskilt undervisning i seg selv

Et sam funn i opp ro r

23

innebar ulikhet» (se bd. 15, s. 109 f). Det gav støtet til en borgerrettsbevegelse som år for år bredte seg som ringer i vannet til stadig flere områder. Den begynte ved de høyere læreanstaltene og skolene. Deretter vendte den seg mot raseatskillelsen i offentlige transportmidler, restauranter og kafe­ er. Etter forslag fra M artin Luther King ble 1963 gjort til det året da USA skulle vekkes. Det ble organisert en «Operation C» - C for confrontation - i Birmingham, Alabama, den mest rasistiske byen i hele USA. Tusenvis av borgerrettsforkjempere strømmet til byen for å bryte rasebarrierene uten voldsan­ vendelse. Da politiet for åpne fjernsynskameraer begynte å sette inn hunder og brannslanger mot demonstrantene, opp­ nådde King det sjokket han hadde tilsiktet. Borgerrettsforkjemperne vant ytterligere sympati for sin sak ved en kjempedemonstrasjon hvor 200 000 mennesker til tonene av den gamle baptistsalmen We shall overcome marsjer­ te forbi Lincoln-monumentet i Washington under slagordet Freedom Now. Hvite og svarte gikk skulder ved skulder. Det hadde lykkes negrene å mobilisere titusenvis av unge hvite amerikanere for sin sak, særlig blant studentene. Johnsons borgerrettslovgivning var et svar på denne store folkebevegelsen, og mange hvite borgerrettsforkjempere la sommerferien sin til sørstatene for å kunne arbeide for at den ble ført ut i livet. Fra 1967 ble de mer og mer opptatt av kampen mot Viet­ namkrigen. Samtidig skjedde det en radikalisering av unge negre som ikke syntes det gikk raskt nok med å få drevet ut Jim Crow. Lovgivningsmakten viste seg nemlig avmektig når Lederen av de fargedes ikke-voldsbevegelsefor likestilling, Martin Luther Kingjr. (f. 1 929) bledrept av en snikskytter på sitt hotellværelse i Memphis, Tennessee 4. april 1 968. Martin Luther King, som var utdannetteolog og virket som baptistprest, brant for de fa tti­ ge og undertrykte i samfunnet. Han stilte seg i spissen for en rekke borgerrettighetskampanjerog ble i 1964 tildelt Nobels fredspris. I Memphis støttet han en streik blantfargede renovasjonsarbeide­ re. Under begravelsen i hans føde­ by Atlanta - bildet o v e n fo r-fu lg te mange tusen tilhengere kisten, som ble trukket av to muldyr - et symbol på at King hadde vært de fattiges forkjemper. Martin Luther King nådde ikkesittmål, men mange stod klare til å føre hans sak videre.

24

V ietn am krigen

det gjaldt å få den svarte befolkningen ut av storbyenes slumghettoer. Sommeren 1965 eksploderte den første av dem, Watts i Los Angeles, i et voldsomt utbrudd av vold, brann og plyndring. Det samme skjedde året etter i andre byer, og på nytt i enda større omfang i 1967. Revolusjonære negerledere krevde nå - inspirert av Fidel Castro og Che Guevara - partisankrig mot de hvite. Mordet på M artin Luther King i 1968 utløste en ny bølge av raseuroligheter. Over 100 byer ble rammet. I Washington kunne man se flammene fra brennen­ de bygninger fra Det hvite hus. For første gang siden Borger­ krigen gikk kampklare tropper i stilling omkring Kongressbygningen. Kort etter ble USA rammet av et nytt sjokk. 5. juni ble Robert Kennedy myrdet. H an hadde siden mars vært antikrigsbevegelsens presidentkandidat. Da det demokratiske partiet på et konvent i Chicago i august skulle utpeke en

Negerkvarteret Watts i Los Angeles står i flammer sommeren 1965. Generasjoners undertryk­ kelse av den fargede befolkning slo ut i lys lue. Raseurolighetene fo rt­ satte i de amerikanske storbyenes negerghettoer i 1 966 og 1 967, og etter mordet på Martin Luther King våren 1968 blusset de opp overalt i USA. I hovedstaden W ashington var uroligheteneså voldsomme i en periode at det ble erklært unntaks­ tilstand.

Et sam funn i opprør

annen kandidat, organiserte fredsbevegelsen en demonstra­ sjon utenfor konventbygningen som utartet til gatekamper mellom politi og demonstranter. Antikrigsbevegelsen hentet sine pionertropper fra universi­ tetene. USAs studentbefolkning hadde under den alminneli­ ge velstandsveksten steget fra 3,5 millioner i 1960 til 7 millio­ ner i 1968. Krigen medførte økt tilstrømming, da de verne­ pliktige som gikk på college fikk utsettelse. Rammene for den høyere undervisningen hadde hatt vanskelig for å holde følge med denne veksten. Det medførte en voksende avstand mel­ lom lærerstand og studenter, noe som igjen førte til radikalise­ ring. I forbindelse med det republikanske partikonventet i San Francisco høsten 1964, oppstod det en protestbevegelse på det store californiske universitetet Berkeley som endte med en studentokkupasjon av universitetets administrasjons­ bygning. Det ble innledningen til et «ungdomsopprør» som i de følgende årene bredte seg til andre læreanstalter. Etter først å ha vært rettet mot universitetsmyndighetene med krav om medbestemmelse, fikk det en bredere samfunnskritisk karakter og smeltet snart sammen med kampen mot Viet­ namkrigen. Det omfanget denne «Vietnambevegelsen» etter hvert fikk, avfødte sammen med ghettoeksplosjonene et voksende krav i befolkningen om gjenopprettelse av «lov og orden». Det ble et hovedtema i Richard Nixons valgkamp. Han hev­ det å tale på vegne av «det tause flertall». I det minste fikk han flertall ved presidentvalget.

25

To måneder etter mordet på Martin Luther King, 5. juni 1 968, blesenator Robert Kennedy (f. 1925) skutt i Los Angeles. Det skjedde um id­ delbart etter at han hadde vunnet staten Californias primærvalg, som i vesentlig grad hadde økt hans sjansertil å bli nominertsom presi­ dentkandidat. Mange i og utenfor USA hadde håpet at den populære demokratiske senatoren ville bli president og føre arven etter sin bror John F. Kennedy videre. Ro­ bert Kennedy ønsket sosiale refor­ mer og deltok aktivt i kampen mot fattigdom og for rasenes likestil­ ling. Utenrikspolitisk hørte han til «duene», som ønsket bombestopp i Vietnam og fredsforhandlinger. 77/ venstre sees det dramatiske øyeblikk kort etter at det drepende skuddet har rammet Kennedy. Tit høyre sees hustruen Ethel under minnegudstjenesten i NewYorks katolske domkirke. Hun ventet ekteparets ellevte barn.

26

V ietn am k rig en

Sandech Preah Norodom Sihanouk (f. 1922) varkonge i Cambodia fra 1 941, men abdiserte i 1 955 ti f fordel forsin far og dannet et foikesosiaI istisk parti Sangkum-s o m snart ble landets største. Ved farens død i 1 960 ble fyrst Sihanouk igjen regjeringssjef, men uten kongeverdighet. Fem år senere brøt han med USA og nær­ met seg kommunistblokken, først og fremst Kina. Og dit flyktet han da han i 1970 ble styrtet av Lon Nol. Fra Beijing ledet han kampen mot Lon Nol og hans styre, og da det falt i 1975, vendte Sihanouk tilbake til sitt land, som fra nå av ble kalt Kampuchea. Han hadde ingen politisk makt, men fungerte i en periode som Pol Pots representant i FN. Derforetok Sihanouk enda en kuvending, og fra 1 979 motarbei­ det han Pol Pot-regjeringen.

Vietnamisering

Da Richard Nixon flyttet inn i Det hvite hus, hadde den amerikanske generalstaben satt seg i hodet at nøkkelen til seier i Vietnam lå i nabolandet Kampuchea. Det var nøy­ tralt, men nordvietnameserne hadde baser der, og mottok forsyninger gjennom den kampucheanske havnen Sihanoukville, oppkalt etter landets ekvilibristiske regjeringssjef, fyrst Norodom Sihanouk. Etter å ha vært konge, foretrakk han å bli riksforstander. Flere og flere Vietcong-soldater og nordvietnamesere søkte tilflukt på den andre siden av grensen etter hvert som amerikanerne med det såkalte Phoenixprogrammet - som var uttenkt av CIA - fant fram til en mer effektiv måte å bekjempe dem på. Pentagon anbefalte derfor luftangrep mot det østlige Kampuchea. I mars 1969 gav Nixon grønt lys på den betin­ gelse at angrepene ble gjennomført i hemmelighet. Han håpet på denne måten å svekke fienden så mye at han kunne begynne å trekke amerikanske tropper hjem og i økende grad overlate krigen til sørvietnameserne. Ved en slik «vietnamise­ ring» av krigen skulle USA omsider bli i stand til å komme ut av hengemyra uten altfor stort prestisjetap.

V ietn am iserin g

Det var ikke helt håpløst. Sørvietnameserne viste i løpet av 1969 større slagkraft. Det var tegn til demoralisering på den andre siden, og Thieus regjering tok seg omsider sammen til å lansere en jordreform som begynte å svekke kommunistenes grep om bøndene. Ved årets utgang hadde man klart å redu­ sere tallet på amerikanske soldater med 60 000 mann. Men krigen bredte seg mer og mer til Kampuchea og Laos. Våren 1970 ble Sihanouk styrtet ved et kupp mens han var i Europa. Et mer pro-amerikansk styre kom til makten med det resultat at nordvietnameserne trappet opp sine operasjo­ ner i landet, blant annet ved støtte til en kampucheansk geriljabevegelse som ble kalt khmers rouges, Røde khmer, den histo­ riske betegnelsen på kampucheanere. Det gikk så dårlig for det nye styret i Phnom Penh at Nixon besluttet å komme det til unnsetning. Med amerikansk støtte åpnet sørvietnamesiske tropper en offensiv inn i Kampuchea. Det lettet presset mot både Phnom Penh og Saigon. Men den utløste en ny proteststorm i USA. Den kulminerte i et sam­ menstøt mellom studenter og hjemmevern på Kent Stateuniversitetet i Ohio i mai 1970, der fire studenter ble drept. Det kom som et nytt sjokk for hele USA. Nixon ble en av de mest forhatte presidenter siden Borgerkrigen, men han skaffet seg nok pusterom til å kunne trekke hjem flere soldater. Siste uke av oktober 1970 var de amerikanske tapstall sunket til 64, det laveste på fem år, og ved årets utgang var antallet ameri­ kanske soldater i Vietnam skåret ned til 280 000. Utviklingen fortsatte i 1971. Under stadig press fra for­ svarsminister Melvin Laird nådde man ved årsskiftet helt ned til 140 000 og tapstall på ti i uken. En ny sørvietnamesisk of­ fensiv, denne gang i Laos, ble riktignok ikke noen suksess for «vietnamiseringen», men kommunistene var tilbakeholdne. Et nytt presidentvalg i Vietnam i september 1971 syntes en tid å åpne muligheten for en politisk løsning. Thieu kunne imidlertid ikke motstå fristelsen til å la seg gjenvelge uten motkandidater, og fra da av begynte general Giap å samle krefter til en ny storoffensiv. Den ble planlagt til 1972, etter at de fleste amerikanere var reist, og det skulle være president­ valg i USA. Ved påsketid 1972 brøt stormen løs. 120 000 nordvietnamesiske soldater utstyrt med nytt sovjetisk materiell og tusenvis av sørvietnamesiske Vietcong-partisaner ble satt inn i tre fremstøt, ett av dem rettet mot Saigon. På dette tids­ punkt var det bare 60 000 amerikanske soldater i egentlige kampenheter igjen i Vietnam. Men det var blitt bygd opp en sørvietnamesisk hær på over en million mann. Den bet fra seg

27

Fra 1969 reduserte president Nixon de amerikanske troppe­ styrkene i Sør-Vietnam. Landets egen hæ r-utstyrt med ameri­ kanske våpen -o ve rto k gradvis krigføringen. Dette bildet viser en sørvietnamesisk soldat på utkikk moten av Vietcongs stillinger på den andre siden av elven.

28

V ietn am k rig en

noen steder, men det hendte ofte at den ble grepet av panikk. Bare en massiv amerikansk innsats fra luften stanset offensi­ ven. For første gang angrep amerikanerne også Hanoi og slapp ned miner i Haiphongs havn. Likevel tok det tre måne­ der før kampene ebbet ut. Veien til fred

Den høytstående vietnamesiske politikeren Le DucTho (f. 1911) var Nord-Vietnams sjefsdelegerte ved fredsforhandlingene i Paris 1 968-72. Le DucTho haddefra 1 950-årene vært etfremtredende medlem av Vietnams kommunist­ parti og satt fra 1976 i politbyrået. Da han og hans motstander ved forhandlingsbordet i Paris, Henry Kissinger, i 1 973 ble tildelt Nobels fredspris, nektet Le Duc Tho å motta prisen. Han ville ikkedele den med Kissinger.

Henry Kissinger serverer kong Nixon freden. Karikaturtegning av Lurie i N ew York Times.

FIvis man i Hanoi hadde tenkt seg at påskeoffensiven ville få samme virkning på det amerikanske presidentvalget som Tet-offensiven Gre år tidligere, tok man feil. Nixon ble ikke bare renommert; han ble gjenvalgt med et like stort flertall som Johnson i 1964. Derimot eller dermed - kom det omsi­ der bevegelse i en forhandlingsprosess som hadde pågått i seks år uten å komme av flekken. Den begynte i 1966. Forskjellige mellommenn forsøkte å bringe Washington og Hanoi på tale­ fot, men uten hell. I Hanoi krevde man innstilling av luftan­ grepene uten forhåndsbetingelser; i Washington forlangte man garantier for at Hanoi ikke ville utnytte en pause i bombingen til å skaffe seg militære fordeler. Videre ønsket Hanoi Vietcong representert i en sørvietnamesisk koalisjons­ regjering. Det var uakseptabelt for Saigon. Først da president Johnson etter Tet-oflensiven stanset bombingen, ble det etablert en direkte forhandlingskontakt. En offisiell amerikansk-vietnamesisk konferanse ble innledet i Paris i mai 1968. Men også den kjørte seg snart fast i uforen­ lige krav. USA krevde nord vietnamesiske tropper trukket ut

V e ie n tilfr e d

av Sør-Vietnam. Det ble avvist av Hanoi, som til gjengjeld opprettholdt sitt krav om Vietcongs regjeringsdeltakelse i sør. President Nixon forsøkte en ny vei. Han var ikke en mann som lett betrodde seg til andre. Både i politikk og diplomati mente han at man ofte var best tjent med skjulte manøvrer. Til sin sikkerhetspolitiske rådgiver valgte han en mann som var kjent med den klassiske europeiske tradisjon for hemmelig diplomati og realpolitikk, Henry Kissinger. I august 1969 hadde Kissinger sitt første hemmelige møte med en representant for Nord-Vietnam i Paris. Etter Ho Chi Minhs død kort etter inntrådte en lengre pause. Men fra februar 1970 hadde Kissinger i to år regelmessige møter med den nordvietnamesiske utsendingen Le Duc Tho, uten at of­ fentligheten fikk greie på det. Først i januar 1972 røpet Nixon at disse forhandlingene hadde funnet sted. Resultatene hadde imidlertid vært magre, og under de følgende månedenes mili­ tære styrkeprøve gikk forhandlingene helt i stå. Men da det amerikanske presidentvalget nærmet seg, kom Le Duc Tho omsider med et utspill som Kissinger fant aksep­ tabelt. Han foreslo en innstilling av fiendtlighetene mot til­ baketrekning av de siste amerikanske troppene. De politiske problemene skulle løses av sørvietnameserne selv ved oppret­ telsen av et «nasjonalt forsoningsråd» som skulle omfatte Saigon-regjeringen, Vietcong og «nøytrale». Saigon og Vietcong skulle beholde de områdene de kontrollerte ved våpen­ stillstanden.

29

Hanoi i ruineretterdetam erikanske bombeangrepet mot NordVietnam i julen 1972.

30

V ietn am k rig en

De to journalistene Carl Bernstein og Bob W oodwards gradvise av­ sløringer i den såkalte Watergateskandalen i Washington Post førte til at en lang rekke av presidentens menn i Det hvite hus måtte gå. Det var den såkalte «blikkenslagerbanden» som hadde begått inn­ bruddet i demokratenes partihovedkvarter i ju n i 1 972. Da det i 1973 ble a v s lø rt-p å grunnlag av en rekke lyd båndopptak-at også president Nixon selv var implisert, b le d e tiju li 1 974 reist krav om riks­ rettssak og noen uker senere- 8 . a ug u st-trakk presidenten seg fra sitt embete. Denne amerikanske karikaturtegningen fra 1 973 viser Nixon i «en siste tango» med lede­ ren av Senatets undersøkelses­ kommisjon, Sam Ewing. Dansen hemmes av de meget omtalte lyd ­ bånd.

Thieu strittet imot, selv om han Fikk enorme nye forsynin­ ger av amerikansk materiell. Først da Nixon i desember 1972, med krigens kraftigste luftangrep til da mot Hanoi-Haiphong-området, hadde overbevist ham om at amerikanerne stadig ville støtte ham, bøyde han seg for trusler om at USA ellers ville la ham i stikken. 27. januar 1973 ble fredsavtalen omsider undertegnet i Paris. Tre millioner amerikanere hadde da gjort tjeneste i Vietnam. 57 939 av dem mistet livet. Motpartens tap var blitt anslått til 600 000 (Karnow). Likevel følte Hanoi utvilsomt at de hadde seiret, og i USA var lettelsen over freden blandet med nederlagsstemning. Krigen hadde splittet det ameri­ kanske samfunnet og demoralisert hæren. Etter et offisielt skjønn brukte en tredjedel av de amerikanske soldatene i Vietnam i 1971 opium eller heroin, og hasj var enda mer utbredt. Soldatenes gjennomsnittsalder var bare 19 år mot 26 under Annen verdenskrig; de var derfor psykisk mer sår­ bare, særlig fordi Vietnamkrigen føltes mer meningsløs. Mer meningsløs enn noensinne, etter at president Nixon i 1972 hadde feiret sine største utenrikspolitiske triumfer ved besøk først i Beijing, deretter i Moskva. Det amerikanske engasjementet i Sørøst-Asia var nemlig opprinnelig sprunget ut av en forestilling om at Sovjetunionen og Kina utgjorde en fast sammentømret blokk, som ville bre seg mer og mer hvis

W a te rg a te og Saigons fa ll

ekspansjonen ikke ble imøtegått der «oppdemmingspolitikkens» diker ble brutt. Det hadde ført til inngrepet i Korea i 1950. Det hadde trukket Vietnam med seg. Men i 1972 var det en kald krig mellom Moskva og Beijing, og ingen av dem hadde kontroll med Hanoi. Der utnyttet man tvert om mot­ setningene mellom dem til egen fordel.

Watergate og Saigons fall

President Nixon seiret i 1972 stort over den demokratiske motkandidaten George McGovern, som var fredsbevegelsens kandidat på et tidspunkt da Nixon kunne vise til at han had­ de fått nesten alle amerikanske soldater ut av Vietnam, og Kissinger kunne erklære at «freden var like om hjørnet». K napt to år etter måtte Richard Nixon som den første presi­ dent i USAs historie nedlegge sitt embete under trussel fra Kongressen om å bli avsatt. På en måte ble også han offer for Vietnamkrigen. Den hadde virket demoraliserende på det politiske livet i USA. «Sikkerhetshensyn» førte til at man tillot seg handlinger man ville veket tilbake for i fredstid. I juni 1972 ble fem mann tatt på fersk gjerning av politiet da de brøt seg inn i Watergatebygningen i Washington. De hadde med seg lytteutstyr som skulle anbringes i det demokratiske partiets hovedkvarter.

31

Etterat president Nixons sikker­ hetspolitiske rådgiver, Henry Kissinger, i 1971 hadde avlagt et hemmelig besøk i Kina, ble det arrangert et møte i februar 1 972 som syntes utenkelig bare noen månedertidligere: Nixon og Kissinger ble mottatt med honnør av MaoZedong og Zhou Enlai i Beijing. Etter en ukes samtaler bad den tidligere kommunistjeger Nixon om unnskyldning for 22 års utenrikspolitikk og lovet å trekke de amerikanske troppene hjem fra Asia, inkludertTaiwan. D eto parterforpliktet seg til å opprette diplomatiske forbindelser. Folke­ republikken Kina, som i 1 971 hadde overtatt Taiwans plass i FN, var dermed også blitt anerkjent på høyeste plan av USA. På bildet sees fra venstre: Zhou Enlai, en tolk, Mao, Nixon og Kissinger.

32

V ietn am k rig en

Da politiet og pressen begynte å grave i saken, pekte sporene mer og mer i retning av Det hvite hus. I februar 1973 var de blitt så tydelige at Senatet besluttet å nedsette en undersøkel­ seskommisjon. Nixon prøvde å legge hindringer i veien for en oppklaring av saken. Det førte til at Kongressen høsten 1973 besluttet å innlede en impeachmentprocedure, det vil si en under­ søkelse vedrørende presidentens embetsgjerning, som kunne føre til avsettelse. Da Høyesterett sommeren 1974 rettet en henstilling til Nixon om å utlevere båndopptak der det frem­ gikk at han hadde beordret FBI til å trenere oppklaringen av W atergate-innbruddet, måtte han gi opp. Men lenge før var hans myndighet blitt kraftig underm i­ nert av denne affæren. Kongressen tok til gjengjeld skritt for skritt tilbake kontrollen med landets utenrikspolitikk, som den med en håndbevegelse hadde overlatt til presidenten med Tonkin-resolusjonen i 1964. I august 1973 nedla den direkte forbud mot ytterligere bruk av det amerikanske fly­ våpenet i Indokina. Ifølge Kissinger beseglet denne beslut­ ningen både Sør-Vietnams og Kampucheas skjebne. Den freden Kissinger hadde oppnådd, hadde ikke løst konfliktene i Indokina. I Kampuchea vant Røde khmer med støtte fra Kina stadig terreng. Laos kom gradvis i hendene på det revolusjonære folkepartiet, som var Hanois forlengede arm. Våren 1975 kom sluttoppgjøret i Vietnam. Opprinnelig mente Hanoi ikke å ha krefter til å vinne den endelige seier før i 1976, men da de første fremstøtene i begynnelsen av 1975 førte til hurtig sammenbrudd i det sørvietnamesiske forsva-

Flyktningene var Vietnamkrigens største tapere. Mange foretrakk en uviss fremtid i et fremmed iand fremfor å leve i et forent, men kom munistisk styrt Vietnam.

W a te rg a te o g S aig o n s fa ll

33

Etter at Røde khmer hadde erobret makten i Phnom Penh 1 7. april 1975 fikk landet, som nå ble kalt Det demokratiske Kampuchea, oppleve et redselsregime. Tusenvis av mennesker ble myrdet mens andre tusener ble drevet ut av byene for å arbeide i de forsømte og krigsherjede landdistriktene. De blesatttil risdyrking og dambygging, men de fleste av disse by­ menneskene hadde aldri gjort slikt arbeid før og gikk en hard og nåde­ løs tid i møte. Røde khmer betrak­ tet dem som kapitalister som skulle straffes med hardt arbeid opptil 14 timer i døgnet. Maten var beskje­ den og kveldene var viet politiske møter, som i stadig større utstrek­ ning fikk karakter av hjernevask. Deyngstemedlemmeneav Røde khmer gjorde ofte kort prosess med dem som ikke lystret eller gav u t­ trykk for opposisjon. Dette bildet erfra en scene i David Puttnams film The Killing Fie/ds bygd på den amerikanskejournalisten Sydney Scharnbergs og hans kampuche­ anske assistent Dith Prans opp­ levelser i dennetiden.

ret, og da Nixons etterfølger, Gerald Ford, uttrykkelig er­ klærte at USA ikke ville gripe inn, besluttet man å sette alle kluter til for å erobre selve Saigon innen regntiden begynte i mai. I løpet av få uker falt den sørvietnamesiske hæren helt fra hverandre. Den var blitt sterkt demoralisert siden 1973, og ingen amerikanske bombefly kom til hjelp, som i 1972. SørVietnams økonomi var blitt hardt rammet av oljeprisrevolusjonen i 1974, den amerikanske tilbaketrekningen og ned­ skjæringen av den amerikanske støtten. Det gikk ut over hæren. I 1974 viste en amerikansk undersøkelse at over 90 prosent av de sørvietnamesiske soldatene ikke fikk utbetalt tilstrekkelig lønn. Offiserene fylte til gjengjeld lommene. Da Thieu i april 1975 etter en hodeløs ledelse av forsvaret flyktet til Taiwan, hadde han anbrakt en formue i utlandet. 30. april falt Saigon. 17. april var Phnom Penh blitt erobret av Røde khmer.

Vest for Stillehavet

Motstående side: Kulturrevolu­ sjonen i Kina kulminerte i 1 966, og den 72 år gamle formann Mao søkte å avlive alle rykter om at han skulle være svekket-noen sa en­ dog død - etter å ha svømt femten kilometer nedover Huanghe (Den guleelv). Pådettetidspunkt hadde rødegardistene ryddet ut de siste rester av gammeldags «borgerlighet» og Mao fremstod for hele fo l­ ket som en nesten guddommelig skikkelse. Revolusjonen hadde snudd opp ned på det meste, selv trafikksignalenes røde farge betyd­ de nå «kjør», mens grønt betydde «stopp», og Maos «Lille røde»-en samling Mao s ita te r-b le nasjo­ nens bibel. Dens tanker blegrunnlaget for alt: Legekunst, militærutdannelseog undervisning. M illionvis av eksemplarer ble spredt over hele riket, lest og sitert ved møter som det vi ser et bilde av her.

Mens det internasjonale systemet i Europa 40 år etter Annen verdenskrig hadde de grunnstrukturene som var blitt skapt av krigen, skjedde det store omveltninger i Asia. Etter først å ha vært alliert med Sovjetunionen, gled Kina inn i et stadig dypere motsetningsforhold til styret i Kreml. I 1969 kom det likefrem til væpnede sammenstøt ved den kinesisk-sovjetiske grensen. I 1980 utløp den alliansetraktat som Mao Zedong hadde inngått med Stalin 30 år tidligere (se illustr. bd. 18, s. 215). Men den hadde da vært død lenge. Det fiendskapet mellom Beijing og Washington som hadde nådd sitt høyde­ punkt under Koreakrigen, ble avløst av en tilnærming som i 1978 ble formalisert ved opprettelse av regulære diplomatiske forbindelser. Samtidig skjedde det en forsoning mellom Kina og Japan, som i 1977 munnet ut i en fredstraktat mellom de to statene. Denne utviklingen ble ledsaget av en kraftig vekst i sam­ handelen mellom de to østasiatiske stormaktene. Under Annen verdenskrig hadde japanernes store drøm vært å skape det de kalte «et østasiatisk velstandssamvelde» —Kyo Ei Ken Dai To A. 40 år senere hadde en storregion preget av omfat­ tende samvirke og en enestående økonomisk dynamikk på fredelig vis tatt form ved det vestlige Stillehav. Den strakte seg fra Japan og Kina over Sørøst-Asia og Indonesia til Au­ stralia og New Zealand, men var også nært knyttet til landene i den østlige del av Stillehavet. Den var også en vesentlig del av en ny verdensorden.

Den store kulturrevolusjonen

Vietnamkrigen tilslørte lenge den omveltningen som var underveis i forholdet mellom de to kommunistiske stormakte­ ne. I Washington handlet man, da man trappet opp den ame­ rikanske innsatsen i Vietnam i 1965, stadig ut fra den forestillingen om en «sinosovjetisk blokk» som var blitt til under Koreakrigen, til tross for at det siden 1959 hadde vært flere og flere tegn på uoverensstemmelser mellom Kina og Sovjetunionen.

Under kulturrevolusjonen benyttet myndighetene veggaviserforå in ­ formere folket om siste nytt om revolusjonens gang eller for å gi retningslinjer om hvordan folket skulle oppføre seg. Meddelelser om dagens arrestasjoner kunne også leses i veggavisene.

Men nettopp opptrappingen av krigen i Vietnam fikk Bei­ jing og Moskva til å legge et retorisk tåketeppe over sine inn­ byrdes tvister. Da de også kaptes om å være toneangivende for verdens revolusjonære bevegelser, kunne de ikke la et styre som var i åpen krig med «imperialistene» i stikken. Hanoi forstod å spille på denne rivaliseringen for å oppnå størst mulig hjelp uten å bli bundet i sin strategi. Men bak tåketep­ pet var opptrappingen i Vietnam med på å skjerpe motset­ ningene mellom de to kommunistiske stormaktene. For å hjelpe Nord-Vietnam mer effektivt mot den amerikanske luftoffensiven, anmodet russerne om baser i Sør-Kina. Men Mao Zedong ønsket ikke en gang til å bli trukket inn i et militært oppgjør med amerikanerne som i Korea, der kineser­ ne til og med hadde m åttet betale russerne for hver patron de fikk i bistand. Selv om han gjerne ville ha amerikanerne ut av Sørøst-Asia, næret han ikke noe varmt ønske om å se et sterkt, forenet Vietnam, og enda mindre om å se Indokina samlet under et vietnamesisk overherredømme. Ikke alle i den kinesiske ledelsen var enig med Mao. Det fantes en sovjetvennlig fløy som holdt fast ved et nært sam ar­ beid med Moskva. Med hensyn til både utviklingspolitikk og militærstrategi så den et forbilde i Sovjetunionen. Om den store kulturrevolusjonen —som oppgjøret med denne fløyen

ble kalt - var utløst av Vietnamkrigen eller ikke, er vanskelig å avgjøre. Men i det minste var det et tidsmessig sammenfall. Da den franske kulturministeren André Malraux i 1965 besøkte Kina, fortalte Mao Zedong ham at russerne hadde sviktet revolusjonen. Den revolusjonære ånd var blitt kvalt i byråkrati. Det ville Mao prøve å forhindre i Kina. For å nå dette målet grep han til en usedvanlig metode. Han mobili­ serte de unge mot sine egne partibyråkrater. Han prøvde først med en reform som skulle sikre en større plass for hans tanker i undervisningen. Den ble nedstemt i politbyrået. Ivrig til­ skyndet av sin venstrerevolusjonære hustru, Jiang Qing, gav Mao deretter høsten 1965 grønt lys for et angrep på Beijings borgermester Peng Zhen. Sammen med partiets nestformann Liu Shaoqi ble han ansett som «revisjonistenes» anfører. I første omgang fikk det ingen følger, men i mai 1966 klarte Mao ved hærens hjelp å skaffe seg kontroll over Beijing og avsette Peng. Umiddelbart etter rettet en gruppe lærere gjennom en veggavis et skarpt angrep mot Beijing-universitetets rektor. Studenter dannet grupper av «rødegardister», som satte seg fore å trumfe Maos rene lære gjennom. Den hadde fått sin katekisme da hærsjefen Lin Biao to år tidligere hadde latt utarbeide en sitatsamling av Mao Zedong til bruk for soldate-

Flere hundretusen mennesker fra Kinas byer ble underkulturrevolusjonen sendt ut på landet for å arbeide i jordbruket sammen med bøndene eller på dam- og veian­ legg. Dette bildetfra provinsen Shandong viseren gruppe som bygger overrislingskanaler og fo r­ bedrer jorda. Alt i overensstemmel­ se med sitatene i Maos «Lille røde».

38

V e s t fo r Stillehavet

ne, snart kjent som «Maos lille røde». I løpet av tre år ble den trykt i 350 millioner eksemplarer. Med den i hånden begynte rødegardistene å spre den rette tro til andre skoler og læreanstalter. I august 1966 defilerte en million rødegardister forbi Mao foran Den himmelske freds port i Beijing og sang: Ø sten er rød Solen står opp I K ina har M ao Zedong vist seg.

Rødegardistenes aksjoner kunne være fredelige som her. Men når unge fanatikere påbød sine med­ borgere å forbedre seg, kunne det gå voldsom t for seg. Mord var ingen sjeldenhet. Da den kinesiske befolkning til slutt satte seg til motverge og begynte å bekjempe rødegardistene, og noen ble drept, måtte formann Mao og hæren gripe inn. De unge ble rostforsin nid­ kjærhet, men manet til å roe seg ned.

I en dazibao, en «veggavis med store bokstaver», gav Mao selv ordren: «Bombarder stabene!» Når formannen talte med store bokstaver, hørte rødegardistene så godt etter at hele Kina havnet i kaos. De gikk løs på professorer og kunstnere, partifunksjonærer og embetsmenn. Mange ble mishandlet og sendt på tvangsarbeid. Universiteter og skoler ble stengt for at de unge skulle kunne vie seg til revolusjonen. 13 millioner innbyggere i alderen 14 til 25 år fra hele landet marsjerte etter hvert gjennom Beijing mens de viftet med «Maos lille røde» og siterte fra den. Det kinesiske U tenriksdepartem entet ble beordret til gjennom sine ambassader å spre budskapet om de miraklene Maos lære avstedkom til hele verden. En smaks­ prøve fra den kinesiske ambassaden i K øbenhavn fra mai 1968 lød: «V år hærs legestab har fjernet en eggstokksvulst som veide 16 kilo på en 18 år gammel pike, hvis tilfelle en borgerlig «spesialist» hadde bedøm t som håpløst. Vi var i stand til å redde denne pikens liv fordi vi er blitt mer bevisste med hensyn til å væpne våre sinn med M ao Zedongs tenkning under den store proletariske revolusjonen . . . Vi var fast overbevist om at M ao Zedongs tenkning ville gi oss klokskapen, tilliten og evnen til å kunne kurere henne . . . V årt første snitt var 12 cm langt og viste konturene av den svuls­ ten vi hadde diagnostisert. Vi v ar meget lykkelige over at M ao Zedongs tenkning hadde gjort oss i stand til å stille en vitenskapelig diagnose . . . Vi gjorde svulsten fri, og oppdaget så at vi ikke kunne håndtere den . . . H va hadde form ann M ao lært oss? «K onsentrer i ethvert slag en absolutt overlegen styrke (to, tre, fire, noen ganger endog fem eller seks ganger så stor som fiendens styrke), omring fiendestyrkene fullstendig, streb etter å utslette dem grundig og la ikke noen slippe ut av nettet.»

De røde og de hvite

Det var et hovedmål med kulturrevolusjonen å holde den revolusjonære ånd i live, å stanse den «borgerliggjøring» som hadde funnet sted i Sovjetunionen og som etter Maos mening var under utvikling i Kina. Likhetsidealer fikk en førsteplass

De røde og de hvite

i hans lære. Innenfor hæren ble de fine sovjetiske offisersuniformene med brede gullepåletter avskaffet fra sommeren 1965. Offiserer og menige fikk samme uniform. Den eneste forskjell var at offiserene hadde fire lommer i frakkene sine, mot de meniges to. Ja, de fleste kinesere, menn og kvinner, ble etter hvert iført det samme uniformsliknende «Maotøy». Det var ikke annet å få i butikkene. Lønningene ble utliknet. Tilværelsens mål var ikke materi­ elle goder, men et enkelt proletarisk levevis og en ekte revolu­ sjonær bevissthet. Det var den, ikke lønningsposen, som skulle drive verket. Det nye revolusjonære menneskets mål var ikke å arbeide for seg selv, men for helheten, for massene. Det var en del av den kulturrevolusjonære oppdragelsesprosessen å delta i storstilte anleggsarbeider. Å være «rød», å ha den rette revolusjonære innstilling, var viktigere enn å være «ekspert». Mao overførte erfaringer fra den langvarige «folkekrigen», som hadde ført den kinesiske revolusjonen til seier, til utvik­ lingsstrategien. Det var den revolusjonære vilje som i en lang, seig kamp hadde ført kommunistene til seier i Kina, ikke en enestående revolusjonær situasjon som i Russland i 1917. Kampmoralen hadde vært viktigere enn våpnene. På samme måte skulle menneskets revolusjonære bevissthet, ikke de fy­ siske produksjonsmidlene, prege det nye samfunnet. I overensstemmelse med geriljatidens erfaringer ble det kinesiske samfunnet omstrukturert etter selvhjelpsprinsippet, ziligengsheng. ffver region ble omdannet til en selvforsynt enhet, slik at den skulle klare seg, selv om andre deler av kjemperiket skulle bli besatt. Denne utviklingen ble fremskyndet etter den sovjetiske okkupasjonen av Tsjekkoslovakia, som Bresjnev hadde søkt å forsvare med doktrinen om de sosialis­ tiske landenes «begrensede suverenitet» (se s. 97 f). Den kun­ ne kanskje også brukes på Kina. I 1969 kom det dessuten til regulære kamphandlinger mellom sovjetiske og kinesiske tropper på en liten øy i grenseelven Ussufi. Mao skjerpet nå Kinas beredskap ved å bygge underjordiske atombombesikre tilfluktsrom. Det ble da også senere avslørt at den sovjetiske forsvarsministeren Andrej Gretsjko faktisk hadde ivret for et atomangrep mot Kina. Mao hadde i strid med sovjetiske råd og tradisjoner bygd sin revolusjon på bondebefolkningen. Andre kinesiske kom­ munister med nærmere tilknytning til Moskva - som Liu Shaoqi og Peng Zhen - hadde arbeidet i byene. De så etter revolusjonen sin utviklingsmodell i sovjetsamfunnet. Det samme gjorde den delen av hæren som hadde vært direkte konfrontert med en moderne motstander i Koreakrigen. Men

39

Forholdet mellom Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina ble dårli­ gere i løpet av 1960-årene, og i mars 1 969 kom dettil sammenstøt ved grenseelven Ussuri. Episoden skyldtes en strid om hvem av dem som eide øya Zhenpao midt i elven. På denne russiske karikaturtegnin­ gen fra samtiden marsjerer en kine­ sisk soldat fram med Maos«Lille røde» høyt hevet. På omslaget står ordene: «Røveri, Bakvaskelse, For­ ræderi.» De siste bokstavene i hvert ord danner navnet MAO.

40

V est fo r Stillehavet

Et grønnsaktorg i Beijing 1970. Hverdag ble det braktfriske varer fra foikekommunene inn til stor­ byen som på dennetid hadde cirka seks m illioner innbyggere.

dens ledende talsmann, Peng Dehuai, ble i 1959 skiftet ut med maoisten Lin Biao som hærsjef. «De hvite», som Liu Shaoqis tilhengere ble kalt, fikk imid­ lertid økende innflytelse i partiet under den økonomiske gjenreisningsprosessen i begynnelsen av 60-årene etter «Det store sprangets» fiasko (se bd . 18, s. 208 ff). Det var for å nøytralise­ re «de hvite» Maos «røde» fløy iverksatte kulturrevolusjonen. Dens mål var, erklærte statsminister Zhou Enlai, «å utryd­ de alle de gamle ideene, hele den overleverte kulturen, alle de overleverte skikkene og vanene, som utbytterklassen i å r­ tusener hadde forgiftet folkets bevissthet med». 1 Kina, der lærdom på grunn av det vanskelige skriftspråket mer enn noe annet sted hadde vært veien til makt, hadde kulturen i særlig grad vært et middel til undertrykking. Derfor ble det store oppgjøret med den nye makteliten som hadde oppstått, en kulturrevolusjon. De fanatiske rødegardistene tok utryddelsen av den overle­ verte kulturen ytterst bokstavelig. Mange steder brøt de seg inn i husene og tilintetgjorde alle bøker og kunstgjenstander fra tiden før revolusjonen. I det hele tatt mistet ledelsen etter hvert kontrollen med rødegardistene i den grad at hæren

Den store losens siste år

måtte gripe inn for å forhindre fullstendig kaos. Gradvis satte man bremsene på. Det ble bygd opp en ny partiorganisasjon, renset for «de hvite». Til gjengjeld mistet hæren litt etter litt den sentrale rolle den hadde spilt under kulturrevolusjonen. Lin Biao skal i 1971 ha forsøkt å gjenvinne den ved et kupp. Det ble forpurret. Etter den offisielle, men sterkt omdiskuter­ te erklæringen flyktet han og omkom da flyet hans styrtet i Mongolia på vei til Sovjetunionen.

Den store losens siste år

Mao Zedong ble under kulturrevolusjonen gjenstand for en persondyrkelse som overgikk selv Stalin-kulten i Sovjetunio­ nen. Blant de smigrende tilnavnene han ble omtalt med, var betegnelsen Den store losen. Men et særlig fast grep om roret hadde han neppe i sine siste år, da han ble mer og mer av­ feldig. Resultatet ble en noe slingrende kurs, skiftevis preget av radikale og moderate, skjønt Mao prøvde å beholde begge parter på broen. Fra Lin Biaos fall i 1971 til partikongressen sommeren 1973 var statsminister Zhou Enlai klart rikets mest betrodde

41

Zhou Enlai (til høyre) i samtale med Kakuei Tanaka under den japanske statsministerens besøk i Beijing i februar 1974. Zhou Enlai, som var født i 1898, deltok aktivt i den kinesiske revolusjon side om side med Mao, ble general og var kommunistenes sjefsdelegerte i forhandlingene med Guomindang (bd. 18, s. 84ff). Fra 1949 til sin død i 1976 varZhou Enlai Folkere­ publikkens regjeringssjef, i årene 1 949-58 også dens utenriksmi­ nister. Da man skulle normalisere forholdene etter kulturrevolusjo­ nen, fremstod Zhou som den store formidler. Han var også en nøkkel­ person under Kinas diplomatiske gjennombrudd i begynnelsen av 1970-årene bådenår det gjaldt til­ nærmingen til USA (ses. 31) o g som her-forsoningen med Japan i 1 974. Den liberale demokraten Kakuei Tanaka var Japans stats­ minister 1972-74, men måtte trek­ ke seg tilbake på grunn av anklager om embetsmisbruk og korrupsjon.

42

V est fo r S tille h a ve t

Motstående side, øverst: Karikerte fremstiliingerav den såkalte «firer­ banden» bæres gjennom Guangzhous gater i oktober 1976 under en massedemonstrasjon som krevdedefire dømt og henrettet. Ne­ denfor: Jiang Qing (f. 1 91 3) fo to ­ grafert under rettssaken mot «firer­ banden» i januar 1 981. Mao hadde giftet seg med skuespillerinnen Jiang Qing i 1 937, og til å begynne med førte hun en nokså tilbaketrukkettilværelse. I midten av 1960-årene ble hun imidlertid en av initiativtakernetil den store proletariske kulturrevolusjonen, og fra 1969 var hun medlem av politbyrå­ et. Anklagene mot henne i saken mot «firerbanden» i 1 981 gjaldt kontrarevolusjonær virksomhet. Hun b le d ø m ttil døden med to års prøvetid. Dommen ble senere omgjort til livsvarig fengsel. «Firer­ banden» om fattet Jiang Qing og tre av hennes medsammensvorne.

mann. Som regjeringssjef siden 1949 hadde han vist en ene­ stående evne til å navigere mellom alle revolusjonære virvelstormer og brottsjøer. Under kulturrevolusjonen hadde han sunget med på omkvedene uten å delta i aksjonene. H an hadde tvert imot forsøkt å redde så mye som mulig av statsap­ paratet mot oppløsning under oppgjørene mellom hær, parti og rødegardister. Da den verste stormen hadde lagt seg, forestod han den radikale omleggingen av Kinas utenrikspolitikk som førte til at hans regjering i 1971 kunne overta Kinas plass i FN etter Taiwan og i 1972 motta besøk først av president Richard Nixon og deretter av den japanske statsministeren K akueiTanaka (seillustr. s. 41). Zhou Enlai, som i ni år også var utenriksminister, hadde mer kontakt med fremmede statsmenn enn noen annen le­ dende kineser. Flere av dem har prist hans diplomatiske ev­ ner, hans sjarm og hans snarrådighet i høye toner. «Zhou Enlai var et av de to—tre mest imponerende mennesker jeg har møtt,» skrev Kissinger om ham, «kultivert, uendelig tål­ modig, usedvanlig intelligent og subtil.» Elans innflytelse nådde et høydepunkt våren 1973, da den tidligere partisekretæren Deng Xiaoping, som hadde vært forsvunnet i sju år, dukket opp igjen for å bli Zhous stedfortre­ der som første visestatsminister. Uten å besitte Zhous sjarm og smidighet delte Deng hans politiske målsetting, å moder­ nisere det kinesiske samfunn ved en pragmatisk utviklingspo­ litikk. Under kulturrevolusjonen hadde han vært et av rødegardistenes yndlingsofre, men hadde likevel overlevd, trolig takket være Mao. Etter denne innrømmelsen til de moderate, imøtekom Mao på partikongressen i august 1973 de venstreradikale ved å gjøre en av deres fanebærere, Wang Hongwen, til regimets nummer tre, umiddelbart etter Zhou. Plaget av den kreftsyk­ dommen som i januar 1976 gjorde ende på hans liv, trakk Zhou Enlai seg mer og mer tilbake fra offentligheten. De radikale fikk nå gjennomført det noen har kalt «den andre kulturrevolusjonen». Samtidig prøvde Deng å fortsette Zhous politikk. Den andre kulturrevolusjonen fikk et mindre kaotisk forløp enn den første. Men den institusjonaliserte noen av de kongstankene Mao hadde lansert i årene 1966—68. De preget en ny forfatning som i all hast ble satt sammen og forelagt nasjonalforsamlingen i januar 1975 av den leden­ de kulturrevolusjonære ideologen Zhang Chunqiao —i likhet med Wang Hongwen medlem av en krets omkring Jiang Qing. Den nye forfatningen grunnlovfestet så å si den perma­ nente revolusjon og partiets absolutte maktmonopol. Det ble

fastslått at det var «enhver borgers rett og plikt å støtte det kinesiske kommunistpartiets ledelse». Men samtidig la Zhou Enlai fram en perspektivplan som hadde som målsetting å gjøre Kina til en moderne industrina­ sjon ved årtusenskiftet. Det skulle skje gjennom «fire moder­ niseringer» - i jordbruk, industri, forsvar samt vitenskap og teknikk. De lå i forlengelsen av den politikk Zhou Enlai og Deng Xiaoping allerede hadde innledet. Den innebar blant annet et økt økonomisk samkvem med den kapitalistiske ver­ den. I 1974 søkte Kina om opptak i IM F - det internasjonale valutafondet. Balansen mellom radikale og moderate ble stadig søkt opprettholdt, da Deng i september ble utnevnt til generalstabssjef samtidig med at Zhang Chunqiao ble sjef for hærens politiske avdeling. Men da Zhou døde, kunne ikke Deng hol­ de skansen lenger. I april 1976 ble han styrtet etter voldsom­ me opptøyer i Beijing, øyensynlig iverksatt av «firerbanden», som man siden kalte Jiang Qing og hennes krets. Hennes innflytelse på Mao syntes å ha vært voksende i de siste måne­ dene av hans liv. Ved hans død i september 1976 skal firer­ banden ha forsøkt et statskupp. Det ble forpurret av sjefen for sikkerhetspolitiet, H ua Guofeng, som Mao i 1975 hadde anbrakt på denne nøkkelposten etter hans effektive innsats mot Lin Biaos tilhengere.

44

V es t fo r Stillehavet

Japan - Asias dynamo

En forside f ra det tyske tidsskriftet Der Spiege! i 1980, da japanske biler var begynt å gjøre seg gjel­ dende for aIvor på det europeiske marked.

I 1971 la Zhou Enlai for første gang på tolv år fram produk­ sjonstall som opplyste noe om Kinas økonomiske utvikling. De var ikke imponerende. Senere ekspertberegninger har gitt en årlig gjennomsnittsvekst i økonomien på 2,5 prosent pr. innbygger i årene 1957-78 (Yeh). Men samtidig har det vært påpekt at matproduksjonen pr. innbygger stagnerte mellom midten av 50-årene og midten av 70-årene, og at forsyninge­ ne til byene likefrem var fallende. Mens levestandarden i Kina i denne tjueårsperioden antas å ha steget cirka 1,3 prosent i året, vokste den i den tilsvaren­ de perioden i nabolandet Japan med fem prosent. Resultatet ble at Japans bruttonasjonalprodukt pr. innbygger i 1980 av Verdensbanken ble anslått til vel 9000 dollar mot Kinas 270 dollar. Mens Japan var blitt et av verdens 20 rikeste land, var Kina blant de 20 fattigste. Det japanske oppsvinget skyldtes en vekst i industripro­ duksjon og eksport uten sidestykke. Den var i første omgang blitt stimulert av Koreakrigen, deretter av Vietnamkrigen, som antas å ha innbrakt Japan ordrer på en halv til en mil­ liard dollar i året. Dessuten gikk en tredjedel av eksporten til det amerikanske markedet. Men også det japanske hjemme­ markedet var i vekst. Noen teknologiske gjennombrudd åpnet veien for etable­ ring av en ny tungindustri. Større lasteskip gjorde det renta­ belt å anlegge en kystbasert stålindustri selv i et land som måtte hente råvarene langveisfra. Mellom 1962 og 1970 voks­ te den japanske stålproduksjonen fra 27 til 90 milliarder tonn. Den ble blant annet utnyttet av nye skipsverft. Mens Japan i 1962 bare bygde to millioner tonn skip, leverte landet i 1975 18 millioner. Handelsflåten vokste fra ni millioner tonn i 1962 til 70 millioner i 1985. Bilproduksjonen steg i et tilsva­ rende tempo, fra en million biler i 60-årene til 11 millioner i begynnelsen av 80-årene, da Jap an var blitt verdens ledende produsent. Det var ikke bare ny teknikk som muliggjorde en slik utvik­ ling, men også en meget målbevisst politikk. Store konserner som Mitsubishi og Mitsui, som omfattet en rekke forskjellige produksjonsgrener, men samtidig konkurrerte med hverand­ re innbyrdes om den mest effektive produksjonen, arbeidet nært sammen med en statsmakt hvis hovedmål var økono­ misk vekst og erobring av nye markeder - en statsmakt som var preget av en enestående politisk stabilitet. Japan var etter nederlaget i 1945 blitt tvunget til å innføre en demokratisk forfatning. Men det samme konservative liberaldemokratiske

M orgensolen og dens p la n eter

partiet vant det ene valget etter det andre. Regjeringsmakten gikk på skift innenfor en snever krets av klaner. I nesten åtte år, fra 1964 til 1972, ble Japan regjert av Eisaku Sato. Han var bror av den tidligere statsministeren Nobusuke Kishi, og ble i 1974—76 etterfulgt av sin svoger Takeo Miki. Innimel­ lom hadde Kakuei Tanaka, sjef for en annen klan, hatt sin sjanse i 1972-74, men han utnyttet den til så grov korrupsjon at han måtte gå av og til og med satt fengslet en tid. Det for­ hindret ham imidlertid ikke i fortsatt å utøve så sterk innfly­ telse bak kulissene at han i 1983 kunne hjelpe Yashuri Nakasone til makten. Opposisjonen var splittet mellom flere partier som hadde vanskeligheter med å forlikes innbyrdes. Det største var sosia­ listpartiet. Det var sterkt preget av en politisk reaksjon mot Japans imperialistiske fortid, men kom i splid med seg selv da kineserne i løpet av 70-årene begynte å gå inn for at Japan skulle styrke sitt forsvar overfor Sovjetunionen. Det nest størs­ te opposisjonspartiet var en meget særpreget japansk foreteel­ se, det såkalte Komeitopartiet, dannet i 1964 på grunnlag av den buddhistiske vekkelsesbevegelsen Sokagakkai i reaksjon mot den utbredte korrupsjonen innenfor regjeringspartiet. Endelig hadde Japan et ganske sterkt kommunistparti. Det ble imidlertid svekket av konflikten mellom Kina og Sovjet­ unionen. Selv om japanske velgere møtte mannsterkt opp ved valge­ ne, var deres interesse for det politiske liv begrenset. De var mer opptatt av å gjøre privat karriere i et samfunn i heseble­ sende økonomisk vekst.

Morgensolen og dens planeter

Det var ikke bare teknikk og politikk som lå bak Japans øko­ nomiske mirakel, men også noen særpregede tradisjoner og samfunnsstrukturer. En asketisk prestasjonsetikk hadde gam­ le røtter i japansk kultur. Betegnende nok fantes det ikke noe japansk ord for ferie. Man måtte innføre et fremmedord, det franske vacance, som ble til bacansu. Det var også gammel tradi­ sjon å tilegne seg elementer fra andre kulturer. En gang var det hos kineserne man gikk i lære. Etter 1945 var det hos amerikanerne. Den dominerende stilling japanerne etter hvert erobret på verdensmarkedet for Jernsynsapparater, båndopptakere og alskens elektronisk utstyr, hadde for eks­ empel sin bakgrunn i den smertelige underlegenhet de hadde følt på dette området under krigen, da den amerikanske

45

Sokagakkai, den buddhistiske be­ vegelsen som stod bak Japans neststørste opposisjonsparti K om eito -b le grunnlagt som en sekt innenfor buddhismen i 1 930. Bevegelsen er kjent for sine store massemøter, arrangert i forbind e l­ se med idrettsstevner som her på Tokyosolym piskestadion. M ed­ lemmene er alle utstyrt med små fargede plater som kan omgjøre til skuerplassene til store bilder eller propaganda-utsagn, 11 980-årene regnet man at cirka 15 -2 0 prosent av Japans befolkning var med­ lemmer av Sokagakkai.

46

V est fo r S tille h a ve t

Japans tekniske og vitenskapelige nivå blir med mellomrom presen­ tert på store utstillinger. Dette b il­ det viser den japanske utstillingen EXPG-85, som ble avholdt i Tsukuba fra m arstil september 1985. Japans bedrifter ble presen­ tert i bygninger, som vitner om japanernes avanserte arkitektur. I den runde bygningen til høyre presenterer Hitachi-konsernet, som har cirka 1 50 000 ansatte, sine produkter, mens det nesten dob­ belt så store Mitsui-konsernetviser sine varer i paviljongen med to tårn i bakgrunnen til venstre. 1 985utstillingens tema var «Vitenskap og teknologi i hjemmet».

ammunisjonen med radarbrannrør hadde gjort det månelyst blant flyene deres. Inntil begynnelsen av 80-årene måtte ja ­ panerne betale ti ganger så mye for utenlandske patenter som de selv kunne innkassere. Men med åpningen av Tsukuba — den første i en rekke «vitenskapsbyer» - i 1985, viste de at de nå selv ville prioritere forskning og teknikk. Forholdene på arbeidsmarkedet var et annet av Japans trumfkort i den internasjonale konkurransen. Her overlevde føydaltidens paternalistiske tradisjoner. Fagbevegelsen talte omkring ti millioner medlemmer, men de var fordelt på 50 000 forbund som for det meste var knyttet nærmere til de enkelte bedrifter enn til hverandre. Ved livsvarig ansettelse og en utbyttedeling som kunne innebære to til ti måneders ekstralønn, skapte man en firmapatriotisme som gjorde strei­ ker sjeldne. Arbeiderne gav oftere uttrykk for sin utilfredshet ved å bære pannebånd med protesttegn eller ved å slå løs på en dukke av arbeidsgiveren som stod oppstilt i firmaets «utløsningssal». Da sosiallovgivningen var meget svakt utviklet, ble bonasu (bonusinntektene) gjerne innbetalt til private for­ sikringsselskaper. Det fant på denne måten sted en oppspa­ ring som kom industriinvesteringene til gode. Riktignok var bare en femtedel av arbeidskraften ansatt i de store, velha­ vende konsernene. Resten fristet en langt mer usikker tilvæ­ relse. Den gav til gjengjeld den japanske økonomien en ar­

M orgensolen og dens p la n eter

beidskraftreserve som ble anvendt bevisst og brutalt i landets konjunkturpolitikk. Så sterkt særpreg hadde «den japanske modellen» at den kunne synes vanskelig å etterlikne. Ikke desto mindre skjedde det. I løpet av 60- og 70-årene fikk den japanske «morgenso­ len» en rekke planeter omkring seg i de såkalte NIC-landene (New industrial countries) i Det fjerne østen: Sør-Korea, Tai­ wan, Hong Kong og Singapore. Dels etterliknet de Japan, dels ble de trukket i gang av den japanske dynamoen. Det var imot japanernes rasistiske tradisjoner å løse vekstårenes arbeidskraftproblemer ved hjelp av fremmedarbeidere. I stedet flyttet de heller arbeidskraftintensive virksomheter til nabo­ landene. Men snart kunne «planetene» stå på egne ben. Sør-Korea bygde i likhet med Jap an opp sin egen tungindustri og skipsverftskapasitet. I 70-årene nådde det med 7,5 prosent mot Japans 3,5 prosent en av verdens høyeste vekstrater pr. inn­ bygger, skjønt det var handikappet av meget store militærut­ gifter. Med en befolkning på 31 millioner opprettholdt SørKorea i 1970 væpnede styrker på 550 000 mann mot bare 169 000 i Japan, som hadde 102 millioner innbyggere. Det var den uløselige konflikten med Kim II Sungs kommunistis­ ke Nord-Korea som var bakgrunnen for en så høy forsvars­ beredskap. Det preget også det politiske systemet. Bak en

D t*t. New» America S yndtcaU , 1985

47

Den amerikanske tegneren Brookins' oppfatning avforholdet mellom japansk eksport og import i 1 985. Mens to japanere med samuraisverd vokter borgens lille importluke, strømmer det biler, datamaskiner, TV'er og radioer ut over vindebroen.

W "ii T i U t i »- 1 \

idTtiTi

Med cirka 5,5 millioner innbyggere (1 984) er det lille øyriket Hong Kong på Kinas sørøstkyst et av Østens ledende handels- og finanssentra. Tekstilindustrien og skipsverftene har i særlig grad bidratttil Hong Kongs sterke økono­ miske vekst. Flyktninger fra det nærliggende Kina økte folketallet kraftig. Med Nanjing-traktaten fra 1 842 (se bd. 12, s. 331 f) ble Hong Kong en britisk kronkoloni. I 1 860 ervervet britene også det tilstø ten­ de Kowloon på fastlandet, og med en avtale av 9. juni 1898 ble The NewTerritories (også på fastlan­ det) leid for en periode på 99 år. Fra 1 .ju li 1 997 blirkronkolonien en «spesiell administrativ region» underlagt Folkerepublikken Kina, men med en vesentlig tilføyelse: Hong Kong kan opprettholde sitt kapitalistiske system og sin bety­ delige havn til år 2047.

demokratisk fasade påtvunget av USA, regjerte den ene militærdiktatoren etter den andre. Park Chung Hee, som hadde en fortid som japansk offiser satt med makten fra 1961 til 1979, da han ble myrdet. Fra 1981 regjerte Chun Doo Hwan. Utviklingen på Taiwan minnet om forholdene i SørKorea. Også her var det diktatur. Da Jiang Jieshi (Chiang Kai-shek) døde 88 år gammel i 1975, ble han etterfulgt av sønnen Jiang Jingguo (Chiang Ching-kuo). Også her fant det sted en rivende økonomisk vekst, som i 1980 brakte Taiwans bruttonasjonalprodukt helt opp til 2100 dollar pr. inn­ bygger. Det var nesten åtte ganger så mye som på fastlandet, men bare halvparten så mye som i de to kinesiske bystatene Hong Kong og Singapore. Hong Kong nøt godt av sin særstilling som britisk kronkoloni, og visste å utnytte den til å overta forvaltningen av det meste av Kinas utenrikshandel. Singapore, som siden det ble selvstendig i 1965 ble regjert av sosialdemokraten Lee Kuan Yew, utnyttet en tilsvarende geografisk fordel av å ligge ved en av verdens mest beferdede handelsveier. Den forbandt de industrielle vekstlandene i den vestlige del av Stillehavet med de oljerike statene i Midtøsten. De kjempeformuene disse landene innkasserte etter oljepris-

Spenstig olding

revolusjonen i 1973-74 og 1979-80, havnet for en stor del i japanernes og sørkoreanernes lommer. Japanerne viste sin interesse for Singapore ved et flåtebesøk i 1969, det første i de områdene de hadde behersket i 1941-45. Men ellers var de meget forsiktige med å vekke minner fra den tiden. Bare under sterk motstand kunne Yashuri Nakasone, først som forsvarsminister, senere som statsminister, gå i gang med å bygge opp en ny krigsmarine til beskyttelse av Japans handelsveier. Det skjedde etter press fra USA og under inn­ trykk av Sovjetunionens politikk i Det fjerne østen. Russerne hadde allerede gjort seg upopulære ved i flere år å holde til­ bake en halv million japanske krigsfanger som de hadde tatt i Manchuria. De opprettholdt motsetningsforholdet ved å avvise alle japanske krav om tilbakelevering av fire øyer like nord for Hokkaido som etter japanernes oppfatning var ja ­ panske og ikke tilhørte Kurilene, og som Stalin hadde erver­ vet ved et kupp i Jalta. Verken Roosevelt eller Churchill var oppmerksom på at Kurilene aldri hadde vært russiske. Ende­ lig foruroliget russerne japanerne ved å gjøre Cam Ranh i Sør-Vietnam til en stor sovjetisk flåtebase etter kommuniste­ nes seier i 1975.

Spenstig olding

Det store oppsvinget i landene omkring K ina gikk ikke ube­ merket hen i Beijing. Kunne Kina ha noe å lære? Zhou Enlai og Deng Xiaoping var mest åpne overfor en slik tanke, Jiang Qing og kretsen omkring henne minst. Den holdt fast ved den maoistiske «stå på egne bein»-doktrinen. H ua Guofeng, som ble statsminister etter Zhou, inntok et mellomstandpunkt. Etter Maos død ble det innledet en voldsom kampanje mot Jiang Qings «firerbande». Den fikk skylden for alle ulykker og problemer som plaget Kina. Noen gjennomgripende re­ form av selve systemet forsøkte Hua imidlertid ikke. Han mente det var nok hvis man åpnet døren på gløtt for om­ verdenen. I 1974 hadde Mao lansert «teorien om de tre verdener». Den gikk ut på at verdens land nå var delt i tre kategorier: superimperialistene USA og Sovjetunionen, mellomgruppen bestående 'av Europa og Japan, og den tredje verden som omfattet Asia, Afrika og Latin-Amerika. I den første verden var Sovjetunionen blitt den farligste, mens USA etter neder­ laget i Vietnam var på retur. En forståelse med USA var derfor mulig. Men et samarbeid med den andre verden var mindre risikabelt. Mest nærliggende var en tilnærming til

49

Stifteren av og generalsekretæren for Singapores sosialdemokratiske parti, PeoplesAction Party, Lee Kuan Yew (f. 1923). Singapore var britisk kronkoloni fra 1 946 og fikk indre selvstyre fra 1959 med Lee Kuan Yew som statsminister, i 1 963 gikk Singapore inn i Malaysia-føderasjonen, men forlot den igjen etter to år. Singapore ble da selvstendig republikk under den sterke Lee Kuan Yews dynamiske ledelse. Briten Kevin Kallaugher, som har laget dennetegningen av ham, har latt ham overta plassen etter byens grunnlegger, sir Thomas Raffles som ligger knust under ham. (se bd. 1 3, s. 325).

Japan. Allerede næringsgeografien talte for et nært kinesiskjapansk samarbeid. Den tettest befolkede og transportmessig mest begunstigede delen av Kina vendte ut mot Gulehavet. Samkvem mellom de to østasiatiske stormaktene måtte skje sjøveien, som var langt billigere enn jernbanetransport. I 1977 gjorde Beijing og Tokyo ende på den formelle krigstil­ standen med en fredstraktat. Den ble etterfulgt av en åtteårig avtale om en samhandel på 20 milliarder dollar. Ja p an skulle levere 15 store industrianlegg, blant annet et kystbasert stålverk med en produksjonskapasitet på seks millioner tonn i året. Kina skulle betale med kull og olje. Den første oljeprisrevolusjonen hadde allerede vært med på å øke Kinas eksportinntekter fra to milliarder dollar i 1970 til sju milliarder i 1975. Huas åpne dør medførte en ytterlige­ re stigning til ti milliarder i 1978. Men pengene gikk for en stor del til import av matvarer. Allerede av den grunn begyn­ te man å stille seg tvilende til om Zhou Enlais mål å gjøre Kina til en moderne industrinasjon i år 2000, kunne nås ved å åpne døren, hvis ikke selve det økonomiske systemet ble endret. Det var særlig Deng Xiaoping og kretsen omkring ham som stilte dette spørsmålet. Etter hans fall våren 1976, som Hua Guofeng må ha medvirket til, var Deng på ny en tid i bakgrunnen. Deng Xiaopeng hadde mange fiender, både på grunn av sin politikk og på grunn av sin tunge, som var like skarp som krydderiene i hans sichuanske hjemlands kjøkken. Men sommeren 1977 ble han gjeninnsatt i sine tidligere poster som visestatsminister og generalstabssjef. Samtidig ble noen av hans mest trofaste tilhengere, Zhao Ziyang og Yu Qiuli, tatt opp i partiets politbyrå. Ennå var ikke den ranke, lille oldingen Deng Xiaoping blitt Kinas ubestridt sterkeste mann, men litt etter litt befestet han sin stilling. I desember 1978 ble en annen av hans mest pålitelige våpendragere, Hu Yaobang, som under kulturrevolusjonen ble beskyldt for å tilhøre «Dengs bridgeklubb», tatt opp i politbyrået. Vel et år etter ble han utnevnt til partiets generalsekretær. Få måneder senere, sommeren 1980, erstattet han H ua Guofeng som par­ tiformann. Snart måtte Hua også vike plassen som statsminis­ ter for Zhao Ziyang. Året etter måtte han til og med forlate politbyrået. Dengs seier i maktkampen etter Maos død var fullstendig, selv om han først på høstparten 1985 fikk absolutt flertall i Kinas 20 mann sterke politbyrå. Allerede i desember 1978 hadde hans politikk seiret. 74 år gammel styrte han Kina inn i de mest gjennomgripende reformer siden Maos seier 30 år tidligere.

Privatisering

Privatisering

At årsskiftet 1978-79 var skjellsettende i Kinas historie, ble overfor omverdenen markert ved at man fra da av gikk over til å gjengi de kinesiske skrifttegnene med pinyin-transkripsjonen i stedet for den gamle W ade-transkripsjonen. Deng Xiaoping ble ikke lenger skrevet Teng Hsiao-ping. Mao Tsetung ble til Mao Zedong, Chou En-lai til Zhou Enlai, Chiang Kai-shek til Jiang Jieshi, Chao Tzu-yang til Zhao Ziyang, H u Yao-fang til Hu Yaobang. For kineserne selv var det imidlertid ganske annerledes dyptgående reformer som ble innvarslet på den 11. sentralkomités plenumsmøte i desember 1978. Her ble det fastslått at det kommunistiske partiets hovedoppgave fra nå av var en modernisering av økonomien. M an begynte med befolkningspolitikken, og startet i Sichuan. Med ti prosent av befolkningen, vel 100 millioner innbyggere, var den landets største provins og en av de rikes­ te, men også blant dem som var blitt hardest rammet av kul­ turrevolusjonen. Med Zhao Ziyang hadde provinsens parti­ organisasjon i 1975 fått en av de mest overbeviste reformtilhengerne som leder. Befolkningspolitikken var politisk det minst kontroversiel­ le. Skjønt det var i klar strid med den klassiske marxisme, var

51

Deng Xiaoping (f. 1904) som etter Maos død etter hvert ble Kinas nye hersker, kaster sin skygge over hele Kina. Tegning av Kevin Kallaugher i The Economist.

selv de kulturrevolusjonære innstilt på at Kinas befolknings­ vekst måtte bremses. Landet nærmet seg en milliard inn­ byggere. Tallet ble nådd innen utgangen av 1981. Men i Sichuan hadde Zhao vist at veksten kunne stanses. Mellom 1970 og 1979 lyktes man i å få senket fødselstallet fra 40 pr. 1000 innbyggere til 12. «Barfotlegene», som Mao hadde inn­ ført for å bedre helsetilstanden på landet, ble satt inn i en kampanje for prevensjon. Myndighetene oppfordret til høy giftealder. Som i Singapore ble familier som forpliktet seg til å få bare ett barn belønnet, mens familier med mer enn to ble straffet økonomisk. Fra januar 1979 ble ettbarnsfamilien gjort til idealet for hele Kina. At det ble færre munner å mette, var likevel ikke alene løs­ ningen på Kinas fattigdom. Deng og Zhao mente også at matvareproduksjonen, som bare nesten hadde holdt tritt med befolkningsutviklingen siden revolusjonen, måtte økes kraf­ tig. Zhao Ziyang lyktes med det i Sichuan ved å øke bøndenes privatparseller fra sju til femten prosent av den dyrkede jorda og ved å sette opp statens oppkjøpspriser. På tre år steg land­ bruksproduksjonen 25 prosent. Deng satte resultater høyere enn teorier. H an hadde i sin tid fått rødegardistene på nakken ved å si: «Jeg er likeglad med om katten er svart eller hvit, bare den kan fange mus.» Nå formulerte han sin ideologiske

trosbekjennelse i setningen «Søk sannheten i kjensgjerningene!», mens presidenten for Kinas samfunnsvitenskapelige akademi, Hu Oiaomu, i en banebrytende forelesning i 1978 krevde «de objektive økonomiske lover» respektert. Zhaos resultater i Sichuan bekreftet det kineserne utmer­ ket godt visste på forhånd, nemlig at produktiviteten på bøndenes bittesmå privatparseller på 1/10 mou (cirka 67 kvadratmeter) pr. nese eller munn var langt høyere enn på de folkekommunalt drevne markene. Men hvis resten av jor­ da skulle fordeles mellom Kinas 750 millioner bønder, ville det ikke bli mye kommunisme tilbake. I stedet valgte man en mellomløsning som ble kalt «produksjonsansvarssystemet». Den kollektive eiendomsretten til jorda ble bevart, men i 1981 redusert fra 90 til 85 prosent. Den ble imidlertid festet bort som familiebruk i 15-30 år. Folkekommunenes jordbrukere ble en slags moderne «kronbønder», som hvert år inngikk en kontrakt med landsbyens ledelse om å avlevere en viss del av produksjonen i «landskyld» til statlige oppkjøpsorganer. Resten av produksjonen kunne de selv bestemme over og sel­ ge. Samtidig ble statens oppkjøpspriser økt med 22 prosent, og litt etter litt ble statsmonopolet på oppkjøp begrenset, idet også andelsforetak og til og med private organer fikk rett til å slutte kontrakter. Bøndene fikk til og med rett til å forpakte bort sin jord, med det resultat at store jordarealer etter hvert ble samlet hos de driftigste, som fikk rett til å ansette opptil ti landarbeidere. Maos likhetsevangelium ble oppgitt og den sentrale planleggingen svekket. Men produksjonen skjøt i været. Fra 283 millioner tonn i 1977 steg høsten av korn og ris til 407 millioner i 1984. Utbyttet av ris pr. hektar steg fra 3,6 til 5 tonn, av hvete fra 1,4 til 4,6 tonn. Bomullsproduksjonen vokste fra 2 til 2,4 millioner tonn, høsten av oljefrø fra 4 til 10,5 millioner tonn. I perioden 1980 85 nådde den samle­ de økonomiske veksten i Kina et japansk tempo på ti prosent i året. Da femårsplanen for 1986-90 ble lagt fram høsten 1985, ventet man imidlertid en noe langsommere utvikling, cirka sju prosent i året. For den store sprinten hadde ikke vært uten problemer. «Privatiseringen» hadde en bakside. Riktignok prøvde man i kinesiske tidsskrifter å anvise en ny vei til samarbeid ved å skildre erfaringene fra den nordiske, særlig den danske kooperasjonsbevegelsen. Men etter mange år i kollektivismens tvangstrøye, var bøndene lite villige til å løse fellesopp­ gaver som skogskjøtsel og vedlikehold av diker og vannforsy­ ninger. Det knep i det hele tatt med langsiktige investeringer. Verken lagerkapasitet, transportnett eller distribusjons-

54

V est fo r S tille h a ve t

Etter at de nye herskerne hadde overtatt makten i Kina, ble avguds­ dyrkelsen av Mao raskt avviklet. Portrettene av Mao og formannens sitater, som tidligere prydet stor­ byenes fasader, ble fjernet etter ordre fra regjeringen. De unge kunne kvitte seg med sine ensarte­ de Mao-uniformer. Nå bledet danset til vestlige rytmer.

system var på høyde med det nye produksjonsnivået. En utvikling av denne delen av infrastrukturen så vel som av energisektoren inngikk i den nye femårsplanen. Distribusjo­ nen ville man forbedre ved å oppmuntre det private initiativ, slik at servicesektoren kunne fange opp en større del av den arbeidskraften som ble overflødig i landbruket. En viss privatisering var allerede satt i gang innenfor hånd­ verk, småhandel, servicenæringer og industrielle småvirksomheter. Innenfor den offentlig eide industrien søkte man å forbedre produktiviteten ved å innføre en utbyttedeling be­ slektet med det japanske bonussystemet. Driftslederne fikk friere hender i produksjonsplanleggingen og rett til å dispone­ re over en del av fortjenesten. De fikk til og med lov til å «knuse risskålen av jern», som det het, det vil si å avskaffe livstidsansettelsen og ta inn og ut arbeidskraft - inklusive partimedlemmer. Zhao fikk ved den slags reformer økt indu­ striproduksjonen med 80 prosent i Sichuan. Fra han ble stats­ minister i 1980, ble det nye systemet litt etter litt innført i bedrifter som dekket 60 prosent av produksjonen. Man begynte også å eksperimentere med en friere pris­ dannelse som tok hensyn til tilbud og etterspørsel og innebar en gradvis avvikling av statstilskuddet til matvarer. Deng prøvde videre å trekke til seg utenlandsk kapital ved å oppret­ te «spesielle økonomiske soner» i kystbyene med gunstige investeringsmuligheter. Særlig forsøkte man å trekke utenlandskineserne til seg. Men også japanerne ventet man seg mye av. De var imidlertid tilbakeholdende, bortsett fra når det gjaldt oljeutvinning fra kinesisk kontinentalsokkel. Energiforsyningen var en av de store flaskehalsene i Kinas økonomi. Landet hadde riktignok store reserver av olje og enda større av kull, men de lå dårlig plassert i forhold til de mest befolkede områdene. Bortsett fra kystprovinsene, som fra gammelt av hadde benyttet sine djunker, hadde Kina derfor også et enormt transportproblem. Det måtte løses o.m man skulle nå fram til en økonomisk mer fordelaktig arbeids­ deling mellom de forskjellige provinsene. Men provinsene hadde ikke sammenfallende interesser. Det avspeilet seg i den offentlige debatt. Mens den rike og allsidige «eksportprovinsen» Sichuan og Hong Kongs naboprovins Guangdong gikk ivrig inn for den nye økonomiske politikken, la ikke represen­ tanter for kullprovinsen Shanxi skjul på sin sympati for den stalinistiske utviklingsmodellen. Dengs og Zhaos politikk møtte dessuten motstand fra et byråkrati som så sin stilling truet. Da den nye femårsplanen ble lagt fram høsten 1985, advarte planleggingsbyråkratenes

Sørkystene

55

førstemann, Chen Yun, mot «den nedbrytende, dekadente, kapitalistiske ideologien». Halvdelen av kommunistpartiets 40 millioner medlemmer hadde kommet til under kulturrevo­ lusjonen. De så med ublide øyne på hvordan vestlige moter og unoter slo an blant de unge. Om Deng ikke hadde hatt noe imot at folk kledde seg som de ville, var han imidlertid ikke innstilt på at de skulle ha lov til å si hva de hadde lyst til. Under inntrykk av utviklingen i Polen i 1980—81 ble tøylene strammet. Kina fortsatte å være en ettpartistat med et årvå­ kent politisk politi. Det ble riktignok innført mer ordnede rettsforhold, og 40-50 millioner som hadde mistet sine bor­ gerlige rettigheter og ofte var blitt deportert til fjerne land­ distrikter, fikk oppreisning. Men ennå i 1985 anslo man tallet på fanger i tvangsarbeidsleire til mellom en og to millioner.

Sørkystene

Den stillehavsverdenen som tok form etter Annen verdens­ krig, omfattet etter hvert også de gamle britiske dominions Australia og New Zealand samt en strime av gamle øykolonier omdannet til nye ministater. Australia hadde tidlig utviklet sitt eget særpreg (se bd. 15, s. 39 f). Både under Første og Annen verdenskrig hadde det SØR-KOREA .

K i N A

V .

*

•

lokyo

^ JAPAN

S ha ng ha i

/ v

iNagasaki

Ryukyuøyene (Japan)

. / : -TAIWAN

'V

,/T okvo

H iro sh im a * .. .

, H onolulu

Hong Kong

HAWAII R (USA)

V

C?

NORTHERN 1 !• MARIANA !

jj jLuzon ■ Manila mila ■■»( f f |_____ ■ islands i marshal D y ETNAM • ^FILIPPINENE.* /-1 1 ----------------- *•' •• JS

f

Å

\

''

-c Timor / /by p jr

•

)

V

■

.....'vi -.;

'v

'

• • X

° Y .. |

T

, ØYEtjE ,

x \\

-

TUVALU

x

\V vlJ _ R _l_B_ AJ rI TOKAU TOKAU (N.Z.)~ (N .z .r

I t ____ j j__

'■

E\H

'

\

K a lim a n ta p

y

S

*

\

'

i

:

i ------------- -----------------------WALUSOU VEST- AMERIKANSK i- ----------------------------f V I VANUATU Y TUNA^ r ^ A ¥ OA SAMOA j

r

\

»

" ------------- 1

! F,Jhs

•

'

■i. ---------

NYV -. I CALEppNlA'ffOj

I

* y

J cooK-

f" " I

I TONGA I

L

J

V . . ’* Tahiti.- •

ØYENE ■ (N .Z.)"

,

i

FRANSK ... POLYNESIA

I---

A U S T R A L I A Brisbane*

J f \J7 C a n b e rra . ,%-Sydney ■ o -\ /

Yy_ .NEW / ZEALAND

.^ M e lb o u rn e Tasmania,

/ " '}

y *-«woiwum * r '«

ant i

d x

D lM iH E H f i s t o

M fC rm Q

; 1'

-«iufj

68

Fra v e k s ttil stillstand

Ti! venstre: En av 1 960-årenes mest talentfulle franske visesang ere-G u y Béart. I balladen om buffeten (Chahut-Bahut) sam­ menfattet han den kaotiske situa­ sjonen i to linjer: «Grandpére est proletaire, Papa consommateur, et m o ije ju is contestataire.» Bestefar er proletar, far forbruker og jeg er protestant. 77/høyre: Daniel Cohn-Bendit, maiopprøretsrød­ hårede, fregnede og sterkt gestiku lerende «general». «Røde Danny» eravtysk-jødisk slekt, men har levd en stor del av sitt liv i Frank­ rike. Han var bare 23 år da han og hans 22. mars-bevegelse- inspi­ rert avtidens revolusjonshelter Ho Chi Minh, Ché Guevara og tyske­ ren Rudi D utschke-gjordedet franske studentopprøret til en protestmanifestasjon mot hele sam­ funnet.

Arbeiderne og fagbevegelsen sluttet seg til opprøret, noe som aldri riktig skjedde i Japan, der fagbevegelsen var nært integrert i de store konsernene. Nye, enda større kjempede­ monstrasjoner og okkupasjoner av fabrikker fulgte. Ti millio­ ner gikk etter hvert ut i streik. General de Gaulle mistet for en gangs skyld hodet. Han flyktet til de franske troppenes hovedkvarter i Vest-Tyskland, hvor det lyktes den øverst­ kommanderende general Jacques Massu - ifølge hans eget utsagn å overbevise de Gaulle om at hans plass var i Paris. Med vidtgående innrømmelser til fagbevegelsen og utskri­ ving av valg Gkk han tatt luften ut av den store revolten. Den ebbet ut i en stri strøm av revolusjonær studentretorikk. General de Gaulles parti seiret stort ved valget. Men selv var han vingeskutt. Han bad om nytt mandat til en komplisert forfatningsendring gjennom en folkeavstemning våren 1969. Da den gikk ham imot, trakk han seg tilbake.

Fra seks til ni

En av de mest håndgripelige internasjonale virkningene av generalens fall, ble at Frankrike frafalt det veto mot britisk medlemskap i EF som de Gaulle hadde opprettholdt siden 1963 (sebd. 18, s. 166).

F ra s e k s tiln i

69

Den evig piperøkende Harold W il­ son (f. 1 91 6) etterfulgte Hugh Gaitskell som Labours leder i 1 963, og ved valget året etter ble han Storbritannias statsminister. Alleredesom 21 -åringtok Wilson sin eksamen i statsvitenskap og sosial­ økonomi ved Oxford University, og året etter underviste han i økonomi ved samme universitet. Like etter Annen verdenskrig ble han valgt inn i Underhuset og fungerte en tid som handelsminister i Attlees rene arbeiderpartiregjering, innenfor Labour ble han regnet som partiets ledende f inansekspert, og i 1 964 ble han statsminister, en stilling han beholdttil 1 970. Etter et kon­ servativt mellomspill overtok han igjen landets ledelse i 1 974 inntil han i 1 976trakksegtilbakesom sir Harold Wilson K.G.

Da generalen første gang sa nei, hadde det britiske arbei­ derpartiet tatt det med sinnsro. Det delte ikke de konservati­ ves interesse for britisk medlemskap i EF. Men året etter, i 1964, overtok Labour regjeringsmakten etter 13 års konser­ vativt styre. Under Harold Wilsons ledelse konsoliderte det sitt flertall ved et nytt valg i 1966. 1 mellomtiden var Wilson blitt tilhenger av EF-medlemskap. Commonwealth-landenes andel i britisk utenrikshandel falt i takt med at særlig Austra­ lia ble mer og mer integrert i stillehavsøkonomien. Fra mid­ ten av 60-årene var EF blitt en viktigere handelspartner enn Commonwealth. Det overbeviste Wilson om at EF-medlemskap kunne hjelpe Storbritannia ut av de økonomiske vanske­ lighetene hans regjering hadde overtatt fra de konservative. De viste seg ved en langsom økonomisk vekst sammenliknet med EF-landene og stadige underskudd på handelsbalansen. Den britiske vekstraten var bare halvparten så høy som EFgjennomsnittet. År for år ble Storbritannia fattigere i forhold til landene på den andre siden av Kanalen. I 1968 ble det forbigått av alle EF-land unntatt Italia. Frankrikes forsprang var blitt et bruttonasjonalprodukt pr. innbygger på 2550 dollar mot 1850 dollar i Storbritannia. En rekke forhold lå bak «den engelske syken». En lite tids­ messig fagforeningsstruktur bremset innføringen av ny tek-

70

Fra v e k s ttil stillstand

Roy Jenkins (f. 1920) begyntesin politiske løpebanesom medlem av Labour allerede i 19 4 8 .1Harold Wilsons første regjering var han innenriksminister 1964-65 og deretterfinansminister. I Wilsons annen periode fungerte han igjen som innenriksminister. Den libera­ le sosialisten Jenkins interesserte seg levendefor Europa-tanken og førte en intens kampanje for Stor­ britannias medlemskap i EF. I perioden 1 977-80 var han for­ mann for EF-kommisjonen. Jennings idé om å danne et nytt sen­ trumsparti i britisk politikk begynte åta form i 1 979, og to årsenere meldte han seg ut av Labour og dannet det sosialdemokratiske p artiet-S D P -sam m en med blant andre Shirley Williams (ses. 286).

nikk. Pundets rolle som internasjonal reservevaluta, Citys rolle som internasjonalt banksenter og oversjøiske militære engasjementer - levninger fra Imperiets storhetstid - bremset produktive investeringer og hemmet britisk eksport. For å bevare tilliten til pundet, måtte man søke å opprettholde en stabil og så høy kurs at den vanskeliggjorde avsetningen av britiske varer i utlandet. Leilighetsvis måtte man gripe til diskontoforhøyelser som gikk ut over næringslivet. En stadig trussel mot pundet bestod i de såkalte sterling balances, uten­ landske tilgodehavender i britiske banker. De var i 60-årene tre-fire ganger større enn de britiske reservene av gull og utenlandsk valuta. I stor grad stammet de fra landene i Midtøsten. De ble nervøse for sine tilgodehavender under Seksdagerskrigen i 1967. Samtidig ble London havn ram m et av en langvarig havnearbeiderstreik. I november 1967 så Harold Wilson seg tvunget til å devaluere pundet. Sterlingkrisen i 1967 styrket Frankrikes skepsis til britisk medlemskap i EF. M an krevde at Storbritannia skulle oppgi pundets rolle som reservevaluta og bringe sin økonomi i or­ den. Trass i Wilsons ubesluttsomhet i krisesituasjoner lyktes det siste i noen grad. Hans finansminister, Roy Jenkins, fikk på grunnlag av 196 7-devalueringen forvandlet et under­ skudd på betalingsbalansen til et overskudd. Men stilt overfor fagbevegelsens motstand oppgav Wilson å trumfe gjennom sin arbeidsminister, Barbara Castles, forslag om en moderni­ sering av arbeidsmarkedslovgivningen som ville ha brakt den på linje med tilstanden i de nordiske land og Vest-Tyskland. Tross finansminister Jenkins’ økonomiske resultater var Wilsons ettergivenhet overfor fagbevegelsen en medvirkende årsak til at Labour overraskende tapte et nytt parlamentsvalg i 1970. Utviklingen innenfor EF åpnet imidlertid etter hvert døren for Storbritannia. De Gaulle selv begynte å gi nye signaler i en samtale med den britiske ambassadøren, Christopher Soames, kort før sitt fall. Han var foruroliget over Frankrikes økonomiske svekkelse overfor Vest-Tyskland etter mai-begivenhetene. Hans etterfølger, Georges Pompidou, kom til det resultat at de politiske fordelene ved å få Storbritannia inn i EF, ville oppveie de økonomiske omkostningene. Sommeren 1971 hadde den konservative Heath-regjeringen ferdigforhandlet en avtale med EF som fikk Underhusets tilslutning med 356 mot 244 stemmer. I kjølvannet av Storbritannia kom Danmark, Norge og Irland. Alle de tre landenes økonomi var så sterkt avhengig av samhandelen med Storbritannia at regjeringene mente de

F ra s e k s tiln i

71

Den 2. oktober 1972 ble De seks til De ni. På denne nederlandske pla­ katen fra tiden like før EF-avstemningen står detre nye medlemslandene-Storbritannia, Irland og Danmark ennå utenfor.

måtte følge britene inn i EF. Deres forhold var imidlertid noe forskjellige. I Danmark var et konkurransedyktig landbruk, hvis største markeder lå i Storbritannia og EF, den viktigste valutainntjenende næringen. I Norge fryktet landbruket tvert om konkurransen innenfor EF. Norge inngikk derfor en allianse med andre grupper som av økonomiske eller ideolo­ giske grunner var imot medlemskap. Både i Danmark og Norge ble 60-årenes ungdomsopprør ført videre i en kamp mot EF. Det ble fremstilt som en monopolkapitalistisk katolsk blokk som var en trussel mot de nordiske landenes frihet, egenart og velferd. I Danmark var imidlertid forventningene om økonomiske fordeler så sterke at medlemskapet ved en folkeavstemning i oktober ble bekreftet med 63,3 prosent jastemmer mot 36,7 nei-stemmer. I Norge ble resultatet 46,5 prosent ja mot 53,5 nei. I Irland var det bred tilslutning. Dels så man fordeler for landbruket i et medlemskap, dels mente man at EF-

Karikaturtegneren i Punch sammenlignerden britiske statsminis­ teren, Harold Macmillans, kraftan­ strengelser for å bli opptatt i EFfamilien med kunsten å hoppe bukk. Belgia, Nederland, Luxem­ bourg, Italia og Tyskland (Adenauer) klarer han fint, men Frank­ rikes de Gaulle er det ikke lett å komme over. Harold Wilson gjorde samme erfaring. Førstfor Edward Heath lyktes det.

72

Fra vekst til stillstand

EF-toppmøtet i København med «de nye» i november 1 972. Fra venstre: Luxembourgs Pierre W er­ ner, Irlands Jack Lynch, Nederlands Barend Biesheuvel, Frank­ rikes Georges Pompidou, VestTysklands W illy Brandt, Danmarks Anker Jørgensen, Belgias Gaston Eyskens og Storbritannias Edward Heath. Den niende representanten, Italias Giulio Andreotti, var ikke t il­ stede da bildet ble tatt.

medlemskapet kunne hjelpe Irland ut av det ensidige av­ hengighetsforholdet til et skrantende Storbritannia. Endelig var katolisismen i EF sett fra Dublin bare en fordel. Siden 1969 var forholdet mellom katolikker og protestanter i NordIrland blitt forverret år for år. Men i selve Storbritannia var ikke slaget forbi. Da Labour kom i opposisjon, vokste motstanden mot EF-medlemskapet. Man hevdet at det ville medføre en stigning i matvareprisene. Våren 1974 kom Wilson til makten igjen. En galopperende inflasjonsbølge som satte inn i 1972-73, bredte seg til Stor­ britannia, der den ble særlig kraftig da regjeringen H eath — for å få sving på økonomien - fra sommeren 1972 lot pundet flyte. Det avfødte streiker med krav om kraftige lønnsøknin­ gen Særlig fordringsfulle var kullgruvearbeiderne. Deres for­ handlingsposisjon ble styrket av oljeprisrevolusjonen. Heath besvarte streiketruslene med å oppløse Parlamentet, men tapte valget. I en ny forhandling med EF oppnådde Wilson så store for­ deler for Storbritannia at han ved en folkeavstemning i juni 1975 kunne sikre tilslutning med 67 mot 33 prosent.

Vaktskifte i Bonn

Etter den lange Adenauer-gjenreisningsperioden i VestTyskland ble hans økonomiminister Ludwig Erhard, som hadde fått æren for det tyske «økonomiske mirakel» (se bd. 18, s. 172 f), forbundskansler i 1963. Ironisk nok begynte det nettopp i Erhards kanslertid å dukke opp vansker i den vest­ tyske økonomien. Til valget i 1965 falt han for fristelsen til velgerbestikkelser i form av skattelettelser og rundhåndede valgløfter. CDU (kristelig-demokratene) gikk fram ved val­

V a k ts k ifte i Bonn

get, men koalisjonspartneren FDP (Freie Demokratische Partei) tapte terreng. Det skapte tvil om hvor fordelaktig samar­ beidet med CDU var. Da det etter valget viste seg krisetegn i form av stigende priser, underskudd på handelsbalansen, stagnasjon i Ruhr-industrien og stigende arbeidsløshet, ble regjeringen sprengt på uenighet om finanspolitikken. I CDU var det irritasjon over at partiet med 47,6 prosent av stemmene bak seg, skulle være avhengig av et parti som bare hadde fått 9,5 prosent. I løpet av høsten 1967 fant man fram til et samarbeid med Forbundsdagens andre store parti, SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands). I desember ble det dannet en bred koalisjonsregjering under ledelse av CDU-politikeren Georg Kiesinger og med SPDs formann Willy Brandt som utenriksminister. Sosialdemokratenes le­ dende strateg, Herbert Wehner, hadde i en årrekke arbeidet for denne løsningen for å gjøre SPD «regierungsfåhig» i vel­ gernes øyne. Kiesinger, som hadde en fjern fortid som med­ lem av nazipartiet, var til gjengjeld interessert i å få SPDs røde stempel for å være en god sosialdemokrat. Den store koalisjonen gjennomførte innad en omfattende reformlovgivning som CDU ikke hadde maktet å få det sosialt mer konservative og økonomisk mer liberale FDP med på. Den sosialdemokratiske økonomiministeren Karl Schiller fikk innført bedre statlige styringsmekanismer i økonomien. Det ble blant annet opprettet et konjunkturråd som fikk som oppgave å utforme en inntektspolitikk gjennom trepartsforhandlinger mellom regjering, fagforeninger og arbeidsgivere. Videre ble strafferetten modernisert, og det ble fastlagt nye regler for de politiske partienes virke. Etter hvert som et nytt forbundsdagsvalg nærmet seg, steg imidlertid spenningen mellom de to koalisjonspartnerne, som

73

Tit venstre: Den tidligere professor i nasjonaløkonomi, C D U -politikeren Ludwig Erhard (1 897-1977), som i 1963 etterfulgte Konrad Adenauersom forbundskansler i Vest-Tyskland. Den økonomiske mirakeldoktoren fra Bayern hadde vært økonomiminister i Adenauers regjering og var drivkraften bak Vest-Tysklands «økonomiske mirakel». Nå førte Erhard CDU/ CSU-FDP-koalisjonsregjeringen videre, men miraklenestid varslutt. I desember 1 966 ble han styrtet og erstattet av Kurt Georg Kiesingers CDU/SPD-regjering, den såkalte store koalisjon, som for første gang etter krigen gav sosialdemokratene plass i forbundsregjeringen. Tit høyre: Kiesingers finansminister, Franz-Joseph Strauss, leder av Bayerns kristelig-sosiale union og en mann med store ambisjoner om selv å bli forbundskansler.

74

Fra v e k s ttil stillstand

Willy Brandts knefall ved det jødiske minnesmerket i Warszawa i desember 1970 vakte berettiget oppsikt over hele verden.

samtidig var de ledende rivalene i det politiske liv. Den tilspis­ set seg i en konflikt om marken mellom Schiller og finansmi­ nister Franz-Joseph Strauss, leder av Bayerns sterke kristelig-sosiale union. Bakgrunnen var internasjonal. Svek­ kelsen av fransk økonomi etter maiopprøret i 1968, pundets vanskeligheter og Vietnam-inflasjonen i USA, avfødte et in­ ternasjonalt press for en oppskriving av marken. En strøm av spekulasjonskapital søkte til Vest-Tyskland. Men en oppskri­ ving ville gi det vesttyske landbruket dårligere priser og eks­ portørene avsetningsvanskeligheter. Schiller var villig til å ta disse omkostningene for å dempe inflasjonspresset i VestTyskland. Strauss og Kiesinger sa nei. Men valget høsten 1969 gav SPD så stor fremgang at det nå selv kunne danne regjering med støtte fra FDP. Willy „ . . . „ , . . f , Q . . . . Brandt ble forbundskansler, og lot omgående marken skrives opp. Han gikk deretter i gang med det som lå ham mest på

*

Terrorismens brigader

hjertet, nemlig gjennomføringen av en ny østpolitikk. Det var lettere for de nye koalisjonspartnerne å finne et felles stå­ sted på dette feltet enn i innenrikspolitikken. Allerede som utenriksminister i Kiesingers regjering, hadde Brandt for­ beredt en omlegging av Bonns politikk overfor Øst-Europa. Amerikanernes passivitet under oppføringen av Berlinmuren i 1961, da han var overborgermester i den gamle tyske hoved­ staden, hadde overbevist ham om at Adenauers politikk hadde endt i en blindgate. Bedre forhold for tyskerne i ØstTyskland ville bare være mulig å oppnå gjennom en tilnær­ ming til Moskva. Begivenhetene i Tsjekkoslovakia i 1968 (se s. 94 ff) hadde bremset den utenrikspolitiske nyorienteringen, og det var i CDU sterk motstand mot noen form for anerkjen­ nelse av Øst-Tyskland og av Polens vestgrense. Men valget gav Brandt mandat til en ny politikk. Våren 1970 brøt han tjue års tabuer ved å møte den østtyske presi­ denten i DDR. Deretter inngikk Vest-Tyskland, Sovjetunio­ nen og Polen ikkeangrepsavtaler som innebar en stilltiende anerkjennelse av Oder-Neisse-grensene. Endelig fikk han i 1972 sluttet en «grunntraktat» med DDR som innebar at de to tyske statene kunne opprette direkte forbindelser med hverandre. Ved forbundsdagsvalget høsten 1972 fikk Willy Brandt en overveldende tilslutning til sin nye politikk. En ny generasjon som aldri hadde kjent krigens og førkrigens Tyskland, hadde vokst opp. De to regjeringspartiene gikk fram fra 48,5 til 54,3 prosent av stemmene. Men halvannet år etter måtte Brandt tre tilbake, da det ble avslørt at han i årevis hadde hatt den østtyske agenten Giinther Guillaume i sitt sekretariat.

Terrorismens brigader

Dannelsen av den store koalisjonen i Bonn som falt sammen med det internasjonale ungdomsopprøret, og dets antiamerikanisme —fremkalt av Vietnamkrigen - skapte i Vest-Tysk­ land grobunn for en ny form for utenomparlamentarisk op­ posisjon som etter hvert slo over i terrorisme. Brandts samar­ beid med CDU, hans støtte til president Johnsons Vietnampolitikk og politibrutalitet mot demonstranter da sjahen av Iran i 1967 besøkte Berlin, fikk de mest fanatiske venstreradi­ kale —organisert i den såkalte Baader-Meinhof-gruppen —til å gripe til bombeattentater og mord. En direkte inspirasjon hentet de fra de latinamerikanske bypartisanene som særlig utfoldet seg etter militærkuppet i Brasil i 1964 (se s. 252).

75

Flykapring, bombeattentater, vold og politiske mord ble 1960- og 1970-årenes uhyggelige kjenne­ tegn. Av de mange voldsomme begivenheter gjorde massakren under olympiaden i Munchen et ekstra sterkt inntrykk. Åtte pales­ tinske terrorister (en av dem sees på dette bildet) okkuperte israeler­ nes kvarter i Olympiabyen og tok israelske idrettsfolk som gisler. For åfrigi gisleneforlangtedeet stort antall palestinske partisaner i israelsk fangenskap løslatt. Da ter­ roristene og gislene ankom til en militær flyplass utenfor Munchen i helikopter, ble de beskutt av det tyske antiterrorkorpset. Terroris­ tene sprengte da helikopteret med gislene i luften. Elleve israelere, fem palestinere og to tyskere ble drept.

76

Fra v e k s ttil stillstand

Den italienske politikeren Aldo Moro (1 91 6-78) hadde en lang karriere bak seg i italiensk politikk da han våren 1 978 ble hovedper­ son i et tragisk gisseldrama. Aldo Moro som varformann i detkristelig-demokratiske partiet, ble 20. april bortført av De røde brigaderBrigate Rosse-o g holdt som gis­ sel. Hans sikkerhetsvakter ble skutt ned. Terroristene sendte dette fotografiet av fangen til en avis i Roma med trusler om å drepe Moro hvis de ikke fikk innfridd sitt krav om løslatelse avfengslede med­ lemmer av De røde brigader. Det ble satt igang et intenst etterforskningsarbeid uten at det førte til noe resultat. Den 9. mai ble Aldo Moros likfunnet i bagasjerommet på en bil på Via Caetani i Rom a-henrettet med elleve skudd. Etter be­ gravelsen dagen etter innleverte innenriksministeren sin avskjeds­ søknad.

Men terrorismen hadde mange andre internasjonale rotter og forbindelser. I Palestina hadde både jødiske og arabiske terrorister vært aktive alt i mellomkrigstiden. Siden oppret­ telsen av staten Israel hadde palestinske grupper anvendt terror i kampen mot israelerne. Den tok til etter opprettelsen av den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO i 1964 og bidrog til å utløse Seksdagerskrigen i 1967 (se bd. 18, s. 279 fl). Internasjonalt gjorde palestinske terrorister seg fra 1968 bemerket ved flykapringer, som tvang alle lufthavner til å innføre nye sikkerhetstiltak, og ved mordet på den israelske troppen under olympiaden i Miinchen i 1972. Da oberst Gaddafi grep makten i Libya i 1969, fikk terror­ ismen en ny hærfører. Den tidligere italienske kolonien Libya lå særlig bekvemt til for forbindelser med Italia. Her fikk ter­ rorismen et kraftig oppsving etter den såkalte «varme høsten» i 1969. I Italia hadde det internasjonale studentopprøret slått til enda tidligere enn i Frankrike. 50- og 60-årenes økonomis­ ke mirakel, il mimcolo italiano, hadde også her avfødt en sterk vekst i studenttallet. Men det var blitt gjort enda mindre enn i Frankrike for å bygge ut de høyere undervisningsinstitusjo­ nene. Høsten 1967 ble universitetet i den store industribyen Torino okkupert. Okkupasjonen varte i sju måneder og ble etterfulgt av voldsomme sammenstøt mellom politi og stu­ denter i Roma. I Torino lyktes det «maoistiske» studenter å få kontakt med Fiat-fabrikkens arbeidere. Særlig var inn­ vandrerne fra Sør-Italia, en tredjedel av de 120 000 ansatte, mottakelige for agitasjon. De ble behandlet som fremmedar­ beidere i Nord-Italia og levde ofte under elendige forhold. Da det høsten 1969 ble innledet lønnsforhandlinger for en ny treårsperiode, oppstod det voldsom uro som den olFisielle fagbevegelsen hadde problemer med å få under kontroll. Det lyktes etter hvert med støtte fra kommunistpartiet, som siden den sovjetiske okkupasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 hadde slått inn på en stadig mer moderat kurs. Under Enrico Berlinguers ledelse fra 1972, siktet man likefrem mot et samarbeid med det store kristelig-demokratiske partiet. Dets ledende politiker Aldo Moro opprettholdt fra 1971 hemmelig kontakt med Berlinguer med henblikk på et «historisk kompromiss» mellom de to store partiene, noe den kommunistiske partile­ deren ble særlig interessert i etter Salvador Allendes fall i Chile i 1973 (se s. 256). Med sin stillferdige stil og sitt inneslut­ tede vesen hadde de to politikerne mye til felles. Men etter hvert som kommunistene Ijernet seg mer og mer fra den revolusjonære kursen, fikk de terroristiske elementene større tilslutning. At en olllsersjunta hadde grepet makten i

Terrorism ens brigader

Hellas ved et kupp i 1967, sannsynliggjorde at også Italia kunne frykte en nyfascistisk trussel, ikke minst etter et åpen­ bart nyfascistisk attentat i Milano i desember 1969, der 20 ble drept og 90 såret. Som svar på Milano-massakren organiserte en gruppe intellektuelle med tilknytning til det store forlaget Mondadori seg som Brigate Rosse, De røde brigader, som satte seg fore å bekjempe makthaverne med terror. Bortføringer, lemlestelser og mord ble mer og mer alminnelig. I 1978 ble statsminister Moro bortført og myrdet. Han hadde kvelden før på nytt satt seg i forbindelse med Berlinguer, og liket hans ble funnet mellom de to partienes hovedkvarterer i Roma. Man regner med at det i løpet av 70-årene ble begått om lag 13 000 attentater der nesten 400 ble drept og 5000 såret (Dissing). Terrorismen ble mer utbredt i Italia enn i andre europeiske land. Men den opptrådte også andre steder. I 1969 brøt en fraksjon av den irske geriljaorganisasjonen IRA (Irish Republican Arrny) ut og dannet en mer militant gruppe, Provisional IRA - oppkalt etter den provisoriske irske regjering under opprøret i 1916 (se bd. 16, s. 155). Den innledet en attentatbølge i Nord-Irland som da den kulminerte i 1972, gjennomsnittlig krevde mer enn ett dødsoffer i døgnet. I Spania grep en baskisk nasjonalist- og frigjøringsbevegelse, ETA (Euzkadi ta Azkatasuna) fra 1968 til samme metoder. I 1973 lyktes det ETA å myrde Francos statsminister Carrero Blanco. Den fortsatte sin virksomhet også etter Francos død i 1975. Ennå i begynnelsen av 80-årene krevde den baskiske terrorismen omtrent ett dødsoffer i uken.

77

I Nord-Irland fortsatte de blodige kampene mellom IRA og britiske militære og mellom katolikker og protestanter. Nesten daglig fore­ kom det mord og bombeattentater. Dette bildet erfra en kafé i Bel­ fast-området som er truffet av en bombe. Tretti mennesker måtte bringes til sykehus, tolv alvorlig såret.

78

Fra v e k s ttil stillstand

Det ligger i sakens natur at det er vanskelig å fastslå hvem som stod bak den internasjonale terrorisme. Foruten Libya har man pekt på at ETA fikk støtte fra Algerie. Noen tyske terrorister ble utdannet i treningsleire i Tsjekkoslovakia, og tyskere fikk asyl i Sør-Yemen. Frihet til m er

Si mo ne Veil (f. 1 927), fransk helse- og sosialminister fra 1974, fikk liberalisert abortlovgivningen og innført seksualundervisning i skolene i sin ministertid. 11 979 ble Si mone Veil, som i sin ungdom hadde væ rt deportert til Auschwitz og Bergen-Belsen, valgttil vise­ president for det første folkevalgte Europa-parlamentet.

Den utbredte sympatien, som lettet terroristenes operasjoner i Italia, vitner om at normene for hva man kunne tillate seg, var på glid. I Italia hadde det en særlig bakgrunn i at det politiske systemet lot til å være så å si lammet. Det hadde i 1963 skjedd en «åpning til venstre» da Moro dannet regjering sammen med sosialisten Pietro Nenni. Men de følgende årene hadde ikke medført den hardt tiltrengte reformlovgivningen man hadde ventet seg av apertura a sinistra. For å få satt lovgivningsmaskineriet i bevegelse, grep man stadig oftere til utenomparlamentariske metoder. Fagforeningene søkte fra 1969 å legge press på lovgiverne. Folkeaksjoner prøvde å påvirke dem med agitasjon og demonstrasjoner, som særlig påvirket utfallet av folkeavstemninger. På denne måten lyk­ tes det omsider i 1973, tross Vatikanets motstand, å få åpnet adgang til skilsmisse i Italia. Året etter fikk den franske helse­ ministeren Simone Veil etter hard kamp gjennomført en liberalisering av abortlovgivningen, innføring av seksualun­ dervisning i skolene og adgang til gratis prevensjon. De katolske landene sluttet seg dermed til en bevegelse som hadde vært i gang i de protestantiske landene siden 60-årene, og hvis sikte det var å gi friheten nye dimensjoner. Det ble, som man sa, flyttet grensemerker for hva som var lovlig og passende. Tradisjonelle skranker og gamle tabuer falt, ikke minst på det erotiske området. Med hensyn til abortlovgiv­ ningen hadde Jap an gått i spissen ved å innføre fri abort alle­ rede i 1949. I 1967 ble det i Storbritannia gjennomført en så vidtgående liberalisering av adgangen til abort at landet fikk ry for å være «Europas abortklinikk». Staten New York fulgte etter i 1970, Danmark i 1973 med fri abort i svangerskapets første 12 uker. Sverige gikk i 1975 opp til 18. P-pillene gav imidlertid fra midten av 60-årene kvinnene en ny trygghet mot uønskede svangerskap. På et område —pornolovgivningen —gikk en konservativ dansk justisminister i spissen med en så frisinnet lovgivning at man i 1969 kunne avholde verdens første pornomesse i København. Den vakte verdenspressens oppmerksomhet og sikret så store eksportordrer at The Economist skrev: «Ikke siden kong Alfreds dager har danskene vært slik over oss.»

F r ih e ttilm e r

Det kunne ellers være vanskelig å gjøre seg gjeldende på dette markedet nettopp i swinging London. Storbritannia hadde ord på seg for å vise veien til det man kalte thepermissive Society - det hemningsløse samfunn. I 1964 lanserte Mary Q uant den lårkorte moten, teknisk muliggjort ved oppfinnel­ sen av strømpebukser. Hun ble tenåringenes motedronning, hvis Chelsea Look ble etterliknet i hele den atlantiske kultur­ krets. Samtidig med de korte skjørtene for unge piker, brakte London langt hår for unge menn på mote. Storbritannia ble ikke minst takket vært plateindustrien og Liverpool-gruppen The Beatles toneangivende i 60-årenes ungdomskultur. Den lilla revolusjonen, som den ble kalt, avspeilte seg i selve språket. I 1961-utgaven av Eric Partridges etymologiske ordbok het det at c**t og f**k var de to eneste ordene som ikke kunne skrives fullt ut i den engelskspråklige verden. I 70-årene hadde de sekstakkete fikenbladene falt bort selv i den tekkelige kvalitetspressen. I Frankrike rykket fy-ord som

79

Den lilla revolusjonens ukronede dronning var briten Mary Quant. På bildet, øverst til høyre, sees hun (med hatt) sammen med en rekke modeller. Mary Quantskapte den lårkorte moten, her presentert av den radmagrecockney-piken Lesley Hornby, bedre kjent som Twiggy (tilvenstre). Hun var Mary Guantsyndlingsmodell på den tiden og det var in med utradisjo­ nelle fargesammensetninger. Når skulle rmanfå se enden? D etfikk man i musikalen O h!Calcutta, som gikk sin seiersgang på europeiske scener i 1970-årene. Bildet nederst til høyre er fra oppførelsen i London.

80

Fra vekst til stillstand

Stadig flere kvinnerfikkøkende innflytelse. Noen b le til og med sitt lands statsoverhode. 11 960 var Sirimavo Bandaranaike i Sri Lanka blitt verdens første kvinnelige statsminister. I defølgende år kom de på rekke og rad: Indira Gandhi, Golda Meir, Gro Harlem Brundt­ land-som var Nordens første kvinnelige statsm inister-og MargaretThatcher. Dette bildet viserden politisk interesserte sceneinstruktøren og teaterdirek­ tøren Vigdis Finnbogadottirsom i 1980 ble Islands president. Hun er her fotografert sammen med Danmarksdronning Margrethe (til høyre) under et statsbesøk i København i 1 981.

con og chiant med 1968-revolusjonen inn i selv unge pikers dagligspråk. På dansk ble «skide» vanlig superlativpreliks i ungdomsspråket. Og de siste plaggene falt av kroppen på badestrendene og av og til selv i fjernsyn. «Ting vi nå anser som selvfølgelige i fjernsynsstykker, ville aldri ha blitt sendt ut for bare fem år siden,» skrev John S. Gummer i 1971 i The Permissive Society. Den lilla revolusjonen hadde en alvorligere side. Skranke­ ne for hva man kunne og skulle for å være «in», ble også senket med hensyn til anvendelse av stimulerende midler. Bruken av først m arihuana (hasj), deretter hardere og hardere stof­ fer, begynte i USA og ble stadig mer utbredt. Antallet sprøy­ tenarkomane ble mer enn tredoblet i USA i løpet av 60årene. I Storbritannia var det i 1968 ti ganger så mange re­ gistrerte narkomane som i 1953. I takt med stoffmisbruket steg antallet forbrytelser i de nye industrisamfunnene. Det var ikke minst tilfelle i de sovebyene av trøstesløse høyhus som var en av det heseblesende vekstsamfunnets løsninger på byenes boligproblem. Noen valgte å hoppe av for å søke en mer primitiv tilværelse i en såkalt hip­ piekultur. Som så mange andre sekter blomstret den frodigst i det solrike California.

Likhet for flere

Det hadde i det minste siden den franske revolusjon, i en viss forstand siden kristendommens barndom, vært en del av den vestlige kulturkretsens verdisystem at større likhet betydde større rettferdighet. Også på dette området ble det flyttet grensemerker. Det begynte med borgerrettsbevegelsen til gunst for de fargede mindretall i USA. Deretter tok kvinnene fatt på en ny fase i den kamp for likestilling som hadde begynt mer enn hundre år tidligere (se bd. 15, s. 188 ff). Også denne gang lå amerikanerne foran med Betty Friedans krav om absolutt likestilling i The Feminine Mystique (1963), norsk utg. Myten om kvinnen. I Europa hadde imidlertid Simone de Beauvoir banet veien med Le deuxiéme Sexe (1949), der hun gav startsignalet til de følgende årenes kjønnsrolledebatt ved å skrive: «Kvinne er ikke noe man fødes til, men noe man gjøres til.» På det praktiske området gikk de nordiske landene i spissen med den svenske LO-SAF-avtalen i 1960 om avvikling av spesielle kvinnetariffer over den følgende femårsperioden, etterfulgt av en liknende overenskomst året etter i Norge. I USA ble den første forbundslov om lik lønn vedtatt i 1963,

Likhet for fle re Kilde: ILO, Yearbook o f Labour Sta ti sti cs. Gen eve 1969-77.

Y rk esa k tiv e i p rosen t av den sa m le d e kvinnelige b efo lk n in g over 15 år:

USA V est-Tyskland D anm ark Finland Norge* Sverige Island

1960 24,6 33,2 27,9 34,8 17,8 29,8 (1965) 21,5

1970 29,5 30,1 34,1 37,5 20,8 29,9

1976 35,0 31,1 40,9 42,4 43,1 27,0

*) I m otsetning til i Finland regnes koner p å fam iliegårdsbruk som yrkesaktive i norsk statistikk.

men først i 1972 fulgt opp av en Equal Employment Opportunity Act, som blant annet forbød differensiering mellom menn og kvinner i stillingsannonser. Liknende lovgivning og likestil­ lingsråd så dagens lys i Storbritannia og de nordiske land. I Frankrike ble selv en så gammel mannsbastion som Ecole Polytechnique fra 1972 åpnet for kvinner. I Norge steg ande­ len av kvinner på Stortinget fra 9,3 prosent i 1969 til 25, 8 i 1981. Med Gro Harlem Brundtland fikk landet i 1981 Nor­ dens første kvinnelige statsminister, mens i Island ble Vigdis Finnbogadottir året før den første kvinnelige president. Også når det gjaldt kvinner på arbeidsmarkedet, førte de nordiske landene an (se tabell ovenfor). Den sterke stigningen i de nordiske landene bør imidlertid ikke ses utelukkende som resultat av kvinnenes likestillings­ kamp. Utviklingen av det moderne velferdssamfunnet på et høyere velstandsnivå med den sterke utbyggingen av sosial omsorg, økte i seg selv antallet tradisjonelt «kvinnelige» ar­ beidsplasser. I Sverige steg tallet på kvinner i helsevesenet for eksempel fra 85 000 i 1966 til 156 000 i 1970. Til -gjengjeld forsvant begrepet «tyende» nesten totalt i det rike samfunnet. I det hele tatt skjedde det en utjevning i livsstil mellom de forskjellige samfunnsklassene. Den viste seg blant annet i kles­ drakten, særlig hos de unge. Etter som stadig flere i løpet av 60-årene trakk i dongeribukser, en slags likhetsuniform, ble det vanskeligere og vanskeligere å plassere dem sosialt. Ferie­ reisen, som før hadde vært forbeholdt overklassen, ble tilgjen­ gelig for langt bredere lag gjennom et veldig oppsving i orga­ niserte gruppereiser. I 1955 ferierte to millioner briter i ut­ landet, i 1972 8,5 millioner, hvorav fem med reiseselskaper. I 1960 reiste 10 000 ut med Tjæreborg, i 1975 600 000.

81

Rammen om familielivets hverdag ble for flere og flere forstadsrekkehuset. Fra rundt 1970 bodde flere amerikanere i forsteder enn i selve byene. I slutten av 60-årene var tre av fire nye boliger i Storbritannia, to av tre i Danmark og annen­ hver i Vest-Tyskland enfamiliehus. I 1970 utgjorde en- og tofamiliehusene 55,8 prosent av boligmassen i Danmark, 54,1 prosent i Finland, 64,7 prosent i Norge og 42,0 prosent i Sve­ rige. Også i språket avspeilte likhetsbevegelsen seg. Den ameri­ kanske skikken med straks å være på fornavn, bredte seg til Storbritannia. I de nordiske land avløste tiltaleformen du etter svensk forbilde mer og mer De i Danmark og Norge. Om utjevningen i livsstil også svarte til en utligning av de økonomiske klasseforskjellene, er mer diskutabelt. Men de ble søkt redusert gjennom en fordelingspolitikk, ikke minst i de nordiske landene. Utbyggingen av det sosiale trygdesystemet skred raskt fram i den lange vekstperioden. Samtidig med at velstandsnivået steg, vokste den andelen av bruttonasjonalproduktet som det offentlige la beslag på, og de sosiale budsjettene la igjen beslag på en større og større andel av de offentlige utgiftene. Fra 1960 til 1980 steg de sosiale utgiftenes andel av brutto­ nasjonalproduktet i de sju største OECD-landene fra 14 til 24 prosent. Etter en lang periode med praktisk talt full sysselsetting mente man i slutten av 60-årene blant annet å ha råd til en mer rundhåndet arbeidsløshetstrygd. Samtidig presset en velorganisert fagbevegelse på for å heve lønnsnivået, selv når det - som særlig i den voksende offentlige sektoren - ikke skjedde vesentlige produktivitetsforbedringer. Også det inne­ bar et inflatorisk press.

Flytende stillstand

Pengegrunnlaget for etterkrigstidens store økonomiske opp­ sving hadde vært det såkalte Bretton Woods-systemet. Det var basert på faste valutakurser i forhold til dollar, hvis verdi igjen var fastlagt i forhold til gull. Fra midten av 60-årene begynte dette systemet mer og mer å komme på glid. En begynnende inflasjon i USA i kjølvannet av Vietnamkrigen og de stadig voksende dollarbeholdningene på utenlandske hender, undergravde tilliten til dollaren. Det skapte svinn i de amerikanske gullbeholdningene. Da marken våren 1971 fikk lov til å flyte, hadde Bretton Woods-systemet i grunnen brutt sammen. I august 1971 gav president Nixon det døds-

Flytendestillstand

støtet - etter råd fra sin fmansrådgiver Peter G. Peterson ved å oppheve dollarens konvertibilitet til gull og innføre en ti prosent eksportavgift. Petersons dollarbetenkning er blitt kalt «den tekst som har hatt størst innflytelse på amerikansk økonomisk politikk etter krigen» (A ttali). Formålet med dette var å tvinge fram en ny oppskriving av i første rekke mark og yen. Nixon var på gjenvalg i 1972 og skulle gjerne ha hjulene i sving innen da. Men det ameri­ kanske markedet ble oversvømmet av utenlandske, særlig japanske varer, som truet amerikansk industri. 40 prosent av underskuddet på USAs handelsbalanse stammet fra sam­ handelen med Japan. Både for Jap an og Vest-Tyskland var det en stor fordel at deres økonomi ble slått ut under sammen­ bruddet i 1945. Det medførte at deres valutakurser ble satt svært lavt i forhold til omverdenen da deres pengevesen i 1948 og 1949 ble stabilisert. Etter som de kom seg på fote igjen, medførte disse kursene en stor eksportfordel som særlig jap a­ nerne var lite innstilt på å avskrive. Vesttyskerne var på grunn av sin langt mer utsatte sikkerhetssituasjon mer lyd­ høre overfor Washington. Våren 1971 oversteg Vest-Tysklands dollarreserver for første gang USAs gullbeholdninger, og fra mai fremkalte forventninger om at marken ville stige, en ny dollarstrøm til Vest-Tyskland. Nixons svar i august virket. Valutakursene fikk lov til å flyte, inntil man i desember undertegnet en ny avtale på Washingtons tekniske museum Smithsonian, som innebar at dollaren ble devaluert i forhold til gull for første gang siden

83

Da driftssikre, bensinsparende og billige japanske biler begynte å oversvømme markedet i USA og Europa, fikk både amerikansk og europeisk bilindustri krisefornemmelser. Dette bildet fra en japansk utskipningshavn viser tusenvisavToyota'er, Honda'erog M itsubishter klare til eksport. I 1 984 for eksempel produserte J a ­ pan 6,9 millioner personbiler og 4,2 m illioner vare- og lastebiler.

84

Fra vekst til stillstand

«D etgårjosom sm urt», heterdeti teksten til denne tegningen av Frank Evers i New York-avisen D aily A/ei/vsfra begynnelsen av 1980-årene. Oljeprisene bare fo rt­ satte å stige.

1934, fra 35 til 38 dollar pr. ounce. Den japanske yenkursen steg 16,88 prosent, D-marken 13,58. Smithsonian-avtalen kom imidlertid bare til å vare i 15 måneder. Da brøt den sammen under press fra en enda krafti­ gere internasjonal inflasjonsbølge. Visse strukturforandringer i det nye industrisamfunnet skapte som nevnt etter hvert et inflatorisk press, for eksempel den gradvise overflyttingen av arbeidskraft fra de næringene - eksempelvis landbruk og industri - som hadde den raskeste produktivitetsveksten, til tjenesteytende næringer, særlig den offentlige sektoren. Mel­ lom 1965 og 1970 sank takten i produktivitetsutviklingen 20 prosent i OECD-landene. I USA gikk den i løpet av 70-årene faktisk helt i stå. Samtidig ble rentebyrdenes andel i pris­ dannelsen nesten fordoblet mellom 1965 og 1974. I tillegg kom et konjunkturfenomen som var verdens eldste inflasjonskilde; misvekst. En dårlig høst i India i 1967 brakte verdens kornlagre ned til 55 dagers forsyninger mot 95 i 1961. I 1971 var de sunket til 51 dager, og misvekst i 1972, blant annet i Sovjetunionen, brakte dem i 1973 helt ned til 37 da-

Flytende stillstand

ger. Samtidig sviktet andre grener av matvareproduksjonen. Høsten av soyabønner sank på et tidspunkt da etterspørselen var stigende blant annet på grunn av sviktende anchovetafiske i Humboldtstrømmen. En tradisjonell etterspørselsinflasjon satte fart i den strukturbestemte omkostningsinflasjonen. I tillegg kom at de tre ledende industrilandene USA, Vest-Tyskland og Japan alle hadde valg i 1972. Regjeringene var derfor interessert i å sti­ mulere økonomien. Det økte etterspørselen etter råvarer på et tidspunkt da de usikre valutaforholdene allerede hadde forårsaket en tendens til å spekulere i råvarer. Resultatet av alle disse faktorene ble at prisene i 1972-73 steg 7,8 prosent i USA mot 3,7 året før, i Jap an 11,3 mot 3,9. Etter vel overståt­ te valg satte man på bremsene. Men prisutviklingen hadde forringet oljelandenes bytteforhold på et tidspunkt da deres forhandlingssituasjon var blitt forbedret, allerede strukturelt ved de nye industrilandenes overgang til oljeøkonomi, og videre av den stigende etterspørselen under det økonomiske oppsvinget i 1972. Det skjedde på et tidspunkt da det på for­ hånd hadde begynt å bli knapphet på olje i USA. I årene 1965-69 steg USAs oljeforbruk 4,5 prosent i året, mens de kjente oljereservene falt 2,3 prosent. Mens USA bare hadde importert åtte prosent av sitt energiforbruk i 1965, hadde importen steget til 17 prosent i 1972. Under oktoberkrisen i 1973 så de oljeproduserende landenes organisasjon OPEC en mulighet for å firedoble oljeprisen (se s. 175 f). Dette spranget i energiprisene utdypet det økonomiske tilbakeslaget som alt var på vei. I 1974 gikk det store oppsvinget i stå. I verdens eldste industriland, Storbritannia, som også var det land som først ble kriserammet, hadde man allerede lagt merke til at det var noe eiendommelig ved den nye krisen. Hittil hadde det vært slik at inflasjonen avtok når sysselset­ tingen og produksjonen falt. Men nå steg prisene selv når produksjonen gikk i stå og sysselsettingen falt. Man fikk stag­ nasjon og inflasjon på en gang. Stagflasjon kalte den britiske finansministeren i 1970 denne situasjonen. Han skapte der­ med et nytt ord for et problem som kom til å oppta politikere og økonomiske eksperter mer og mer i løpet av 70-årene, da både massearbeidsløshet og inflasjon ble kroniske fenomener.

85

Den andre verden

Motstående side: Sovjetunionens president Leonid Bresjnev (1 9 0 6 -8 2 ) på talerstolen i Kremls kongressal. Fotografi fra mai 1 982. Da Bresjnev døde et halvt år sene­ re, hadde han vært leder for det sovjetiske partiapparatet i 18 år. Men hans politiske karriere startet langt tidligere. Han var født i Ukrai­ na, ble utdannet som ingeniør og ble oppdaget av Khrusjtsjov i 1937. To år senere var han propagandasjef i Dnepropetrovsk. Under krigen var han politisk kommissær i Den røde armé, og etter 1945 begynte Bresjnev å konsolidere sin stilling i partiet. Ved maktskiftet i Kreml i 1 964 etterfulgte han sin tidligere velgjører Khrusjtsjov som sentralkomitéensførstesekretær. I 1977 overtok han også stillingen som president etter IMikolaj Podgornyj.

Når man vender seg fra den kapitalistiske vestlige kulturkret­ sen til den delen av jorden som er behersket av Sovjetunio­ nen, kommer man fra et univers av uavbrutt, rastløs, flim­ rende bevegelse til en verden av tung uforanderlighet. Times Square i New York og Ginza i Tokyo er badet i uavlatelig skiftende farger fra sprudlende lysreklamer. Over Den røde plass i Moskva kneiser den røde stjerne på Spasskijtårnet i Kreml. På en måte hadde Marx forutsagt at historien ville stanse med sosialismens seier, for dens store drivkraft —klassekam­ pen - ville gå i stå. Slik hadde det vel ikke gått i de første 57 årene etter den russiske Oktoberrevolusjonen. Tvert om, Russlands historie hadde akselerert i en kjede av blodige og jordskjelvaktige omveltninger. Volden ebbet ut med Stalins død i 1953. Men historien gikk avgjort ikke i stå under den temperamentsfulle Nikita Khrusjtsjovs uberegnelige styre. Etter hans fall ble det annerledes. Gradvis falt det ro over et fortumlet folk. Det uforutsigelige ble avløst av det uforander­ lige. En metrobillett i Moskva kostet de samme fem kopek ved Leonid Bresjnevs død i 1982 som ved hans tiltredelse i 1964. Folk stod stadig i kø foran manufakturdiskene i GUM og i torghallen på Sentralnij Rynok. Lenins samlede verker sam­ let fremdeles støv i Dom Knigi på Kutusovskij. Det var de samme tungsindige og langsomme grensebetjentene ved passkontrollen, de samme triste kommunistiske avisene i hotellenes bladutslag, de samme oppstemte røstene i de sovje­ tiske radiosendingene. I 1982 som i 1964 var telefonkatalogen en statshemmelighet og en biltur utenfor Moskvas nærmeste omegn en kamp med et kafkask byråkrati for å oppnå de nødvendige passersedler. I det minste var den overflaten som møtte en tilreisende uforandret, kløften mellom øst og vest like dyp som før, ti år etter Helsingfors-erklæringens vakre ord om åpnere grenser. Da Bresjnev-perioden lakket mot slutten, ble uforanderligheten mer og mer inkarnert i ledernes egne personer. I sine siste år hadde Bresjnev vansker med å bevege sin tunge kropp og vansker med å få tungen til å artikulere det russiske språ­ kets konsonanter uten å gli over i sin ungdoms ukrainske varianter. Hans første etterfølger, Jurij Andropov, regjerte

88

Den andre verden

Vareutvalget i Sovjetunionen var begrenset. Tilgangen på matvarer var ofte knapp, man manglet ofte helt vanlige forbruksvarer. Selv under normale forhold kom fo r­ syningene i rykk og napp, og når det var noe å få kjøpt, ble det hamstret. I Moskvas gater stod man stadig i kø utenfor forretnin­ ger og varehus.

kjemperiket fra sykesengen. Den neste, Konstantin Tsjernenko, som kunne takke Bresjnev for hele sin politiske karriere, beveget seg like stivt som en mekanisk dukke. Først ved hans død i mars 1985 kan man sette sluttstrek for Bresjnev-tiden vel 20 år i Sovjetunionens historie som stadig mer fikk preg av oldingvelde. Uforanderligheten preget i denne perioden også det ØstEuropa som lå i skyggen av den sovjetiske kolossen. I 1985 satt den 74 år gamle Todor Sjivkov, som var blitt første parti­ sekretær i 1954, stadig ved makten i Bulgaria. I Romania hadde den 67 år gamle Nicolae Ceausescu hersket siden 1965, i U ngarn den 73 år gamle Janos K adar siden 1956, i Tsjekko­ slovakia den 72 år gamle Gustav Flusak siden 1969, og i ØstTyskland den 73 år gamle Erich Honecker siden 1971. Mosk­ va foretrakk gamle ansikter fremfor nye. Det var ett enkelt unntak i dette politiske urokkelighetsmønsteret, Polen. Landet plaget Bresjnevs siste år med en rastløshet som tydet på at alt kanskje ikke var så uforanderlig i den sovjetiske verden. Men selv Polen søkte å følge de politis­ ke ritualene som hadde utviklet seg i Bresjnev-tiden. Som andre østeuropeiske statsmenn avla også de skiftende polske lederne årlige sommerbesøk hos storebror på Krim. Som

Sovjetunionen og andre øst-europeiske iand foretok også Polen en forfatningsrevisjon i løpet av 70-årene. Det trofaste Bulgaria var først ute med en ny forfatning som grunnlovs­ festet evig vennskap og forbund med Moskva. Ungarn fulgte etter i vagere vendinger i 1972, Øst-Tyskland uten forbehold i 1974, Romania med store forbehold i 1975, Tsjekkoslovakia like lydig som Øst-Tyskland og Bulgaria i 1977, samme år som Br esj ne v gav Sovjetunionen selv en ny forfatning, som i likhet med alle de østeuropeiske befestet det kommunistiske partiets ugjenkallelige og uomstøtelige maktmonopol. Polen fulgte også opp i 1976, men under betydelig indre motstand.

Nomenklaturet

Stabilitet var det punktet Khrusjtsjovs etterfølgere hadde øverst på programmet. De representerte den nye herskende klassen i Sovjetunionen, de personene som var oppført i det såkalte nomenklaturet, en liste over folk i samfunnets topp­ stillinger med adgang til en rekke omhyggelig graderte privi­ legier. Ifølge det såkalte Leningrad Program, som kom ut i en samizdat (det vil si illegal utgave) i Sovjetunionen i 1969, omfattet nomenklaturet medlemmene av politbyrået, sentralkomitéen, dens sekretariat, generalene, innenriksdeparte­ mentets og statssikkerhetsapparatets embetsmenn og hele statsadministrasjonens toppsjikt. Også ledende fagforenings­ folk og systemtro kunstnere kunne komme på nomenklaturlisten. Den ble ført av sentralkomiteens kadreseksjon. Unionsrepublikkene og partiets regionalkomitéer opprettet også nomenklaturlister. Det samlede antall nomenklaturmedlemmer er blitt anslått til 750 000 (Voslenskij). La man til familiemedlemmene, kom man fram til en herskende klasse på i alt tre millioner i et land som i 1975 hadde 225 millioner innbyggere. Nomenklaturmedlemmene var omgitt av et større eller mindre klientell som man har sammenliknet med føydaltidens vasaller (Nekritsj). Systemet minner også om det patron-klient-forholdet som var en grunnleggende samfunns­ struktur i det gamle Roma (se bd. 4, s. 38). Stalin hadde med sine uberegnelige utrenskninger tyranni­ sert nomenklaturmedlemmene til ubetinget lydighet. Khrusjtsjov hadde til gjengjeld befestet sin maktstilling med et oppgjør med stalinismen. Men det truet mange med­ lemmer av nomenklaturet som hadde vært mer eller mindre villige redskaper for Stalin, eller i det minste gjort sin karriere i kraft av hans utrenskninger. Da Khrusjtsjov ble styrtet høs­

ten 1964, hadde han antydet at han kunne iverksette en ny avstaliniseringsbølge. Blant annet hentydet han til den rolle regimets grå eminense Mikhail Suslov hadde spilt under Sta­ lin. Men regimets bojarer ville nå ha trygghet ikke bare mot stalinistisk tyranni, men også mot antistalinistiske forfølgel­ ser. Det forstod Bresjnev. Han laget ingen bølger, konsolider­ te bare langsomt og uten store armbevegelser sin makt. Tildeling og tap av privilegier var i et knapphetssamfunn et effek­ tivt maktmiddel som han foretrakk fremfor terror og trusler. Det var en hel skala av privilegier: adgang til lukkede bu­ tikker der man kunne få varer som ikke var tilgjengelige for alminnelige dødelige, adgang til Tass’ fortrolige utenlandstjeneste, fortrinnsrett til leiligheter, telefoner og telefonkata­ loger, biler, feriesteder, utenlandsreiser, de beste utdannelses­ institusjonene for sine barn og så videre.

Kosygins reformforsøk

Selv om knapphet var en forutsetning for at mange av de belønningene regimet kunne tildele nomenklaturmedlemmene ble attraktive, forsøkte det nye styret også å gjøre økono­ mien mer produktiv. En rekke reformer som er knyttet til statminister Aleksej Kosygins navn, ble lansert i 1965. En av de forholdsregler man tok for å forhindre en ny form for enevelde, var å dele Khrusjtsjovs to stillinger - som første­ sekretær og statsminister - mellom to personer, Bresjnev og Kosygin. De syntes i de første årene å ha en noenlunde jevn­ byrdig status. Men mens Bresjnev var den utpreget sovjetiske partipolitiker, hadde Kosygin i høyere grad gjort sin karriere som teknokrat innenfor statsapparatet. Da Khrusjtsjov i 1961 lanserte et nytt partiprogram, er­ klærte han freidig at Sovjetunionen i løpet av 60-årene ville gå forbi USA når det gjaldt produksjon. Det var det i 1965 ingen utsikter til. Men Kosygin satte seg i det minste fore å få mer sving på produksjonslivet. Han forsøkte å gi de enkelte bedrifter større frihet til å dis­ ponere selv og innførte nye kriterier for deres prestasjoner. De skulle redusere produksjonen av uselgelige varer. At man under den stalinistiske formen for planøkonomi hadde lagt mer vekt på kvantitet enn på kvalitet, var blitt et problem. Reformen var et lite skritt i retning av den markedssosialisme som flere sovjetiske økonomer hadde gått inn for. Men man gikk langsomt til verks. Det første året ble Kosygins bedriftsreform bare prøvekjørt i 43 av 45 000 fabrikker. Det var meningen at den skulle ha vært satt ut i livet for fullt i 1968.

Dyne over avvikere

Men bremsene ble snart satt på. Utviklingen i Tsjekkoslo­ vakia viste at økonomiske reformer kunne føre til en politisk liberaliseringsbevegelse som kunne true nomenklaturklassens maktstilling. På forhånd var den nye ledelsen tydelig foruroli­ get over de systemkritiske kreftene som Khrusjtsjov hadde sluppet løs.

Dyne over avvikere

På et møte i Moskva-universitetets matematisk-fysiske fakul­ tet våren 1965 om «kynisme og samfunnsidealer» ble Pravda ( = Sannhet) foreslått omdøpt til «Løgn». M ed navns nevnelse forlangte kritiske studenter rettsforfølgelse av Stalins gamle håndlangere Mikhail Suslov og Anastas Mikojan. Ved en minneaften på universitetet for dikteren Osip Mandelsjtam, som hadde omkommet i Stalins Gulag-arkipel, ble hans enke Nadesjda feiret med stormende bifall. H un hadde reddet mange av hans dikt ved å lære dem utenat. På studentmøter i Leningrad, Kijev og Gorkij krevde man som i Moskva å få vite sannheten om fortiden og angrep den kynismen som de unge fant gjennomtrengte den sovjetiske nomenklaturklas-

91

Den sovjetiske makteliten utenfor Kremls murer. I forgrunnen til venstre: president Aleksej Kosygin (1 904-80), en temmelig fargeløs teknokrat, som hadde vært med­ lem avsenralkomitéen fra 1 939 og med i politbyrået 1 9 48 -5 2 og 1 966-80. Sammen med Bresjnev ledet Kosygin den gruppen som i 1 964 fikk Khrusjtsjov s ty rte t-o g sammeår ble han regjeringssjef. I midten går partisjef Bresjnev og til høyre partiets sjefsideolog, M ik ­ hail Suslov (1 902 -8 2 ). Suslov hadde vært medlem av partiet helt fra 1921 og av sentralkomiteen fra 1 941. Han hadde stor innflytelse i Kreml, og etter Stalins død i 1953 hadde han en finger med i spillet ved alle maktskifter. 11 950-årene støttet han Khrusjtsjov, men i oktober 1964 var det Suslov som la tingenetil rette under kuppet mot ham.

92

Den andre verden

Dommen over de to sovjetiske fo r­ fatterne Andrej Sinjavskij (f. 1925) (i forgrunnen) og den jevngamle Julij Daniel ble et vendepunkt i sovjetisk kulturliv. Den markerte avslutningen på den relativt lib e ­ rale perioden under Khrusjtsjov. De to ble stilt for retten i Moskva i februar 1966, anklaget etter straf­ felovens § 70 om antisovjetisk virk­ somhet. Begge erklærte seg uskyl­ dige, men den uforsonlige dom ­ men lød på henholdsvis sju og fem års straffarbeid. Daniel ble likevel løslatt i september 1970, og Sinjavskij i mai 1 971 - på grunn av god oppførsel.

Aleksandr Solsjenitsyn tegnet av TimforZ.'£xp/'ess. Mer enn noen annen våget Solsjenitsyn å kritise­ re det samfunn han levde i. Men hans skildring av det sovjetiske samfunnets skyggesider falt Kreml-hierarkiet tungt for brystet. Til slutt måtte han forlate landet (se også illustr. bd. 18, s. 201).

sen. Hele denne bevegelsen var bare et svakt ekko av det ungdomsopprøret som hadde begynt i USA året før. Men den skapte panikk i nomenklaturet. I september 1965 slo myndig­ hetene tilbake. Forfatteren Andrej Sinjavskij, som hadde spilt en ledende rolle i det kulturelle tøværet under Khrusjtsjov, ble arrestert. Aret etter ble han dømt til sju års tvangsarbeid for å ha sendt ut «smedeskrifter» om Sovjetunionen under psevdonym i utlandet. Det var det første inngrepet av denne karakter siden Stalin. Det ble opptakten til en omfattende forfølgelse av «avvikere», som opposisjonelle elementer nå ble kalt. I hele Sovjetunio­ nen ble det avholdt «Sinjavskij-prosesser» som rammet systemkritiske intellektuelle. En rekke toneangivende yngre for­ fattere i Ukraina ble arrestert. Noen av de mest fremtredende avvikerne, som general Pjotr Grigorenko, historikeren Roy Medvedev og forfatteren Vladimir Bukovskij, ble sperret inne på sinnssykehus. Men Bresjnevs og Kosygins Sovjet var tross alt ikke Stalins. Khrusjtsjovs rettsreformer gav et visst grunnlag for å bekjem­ pe overgrepene. Det ble dannet menneskerettighetsgrupper, der særlig den fremtredende atomfysikeren Andrej Sakharov, en av vitenskapsmennene bak den sovjetiske hydrogenbom-

Dyne over avvikere

ben, spilte en aktiv rolle. I et Manifest omfremskritt, sameksistens og åndsfrihet (1968, norsk utg. 1969) gikk han inn for innføring av større frihet i Sovjetunionen. Myndighetene vek tilbake for å gripe direkte inn mot ham. Det samme gjaldt litteraturens ledende samfunnskritiker Aleksandr Solsjenitsyn. I et brev til den sovjetiske forfatter­ foreningen i 1967 vendte han seg i skarpe ordelag mot sensu­ ren: «En sensur maskert under navnet Glavlit, uten hjem m el i forfat­ ningen og følgelig ulovlig, og hvis eksistens aldri innrøm m es offent­ lig, knuger vår litte ra tu r og utstyrer m iddelm ådige personer med en vilkårlig m akt over forfatterne. Denne sensuren, som er en lev­ ning fra m iddelalderen, denne sensuren, som stam m er fra M etusa­ lem, vil ennå eksistere i det 21. århundre.»

80 av 300 delegater krevde på en etterfølgende forfatterkongress at de problemene Solsjenitsyn hadde reist, skulle disku­ teres. Men flertallet tidde. Solsjenitsyn gav dem det glatte lag i et nytt brev: «I dette for vårt alvorlig syke samfunns kritiske øyeblikk er dere ikke i stand til å foreslå noe konstruktivt eller noe godt. «Fienden lytter,» svarer dere. Denne evige fienden er hva dere bygger deres arbeid

93

Atomfysikeren og menneskerettighetsforkjemperen Andrej Sakharov (f. 1 921) og hans kone Jelena Bonner. Fotografiet er tatt i deres hjem i Moskva i 1975, det året han fikk Nobels fredspris. Sakharov var medlem av det sovjetiske vite n ­ skapsakademiet 1 9 53 -8 0 og had­ de mottatt Leninprisen. Det gav derfor gjenlyd over hele verden da han i 1 968 utgav sitt Manifest. To år senere etablerte han den sovjetiske menneskerettighetskomitéen. Hans protester i 1980 mot den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan, førte til at han ble fra tatt alle hedersbevisninger, og han og Jelena Bonner bleforvist til industribyen Gorkij ved Volga. I 1986 fikk de vende til bake til Moskva.

94

Den an d reverd en

og deres eksistens på. H va ville dere gjøre uten fiender? H a t, og det er ikke bedre enn rasisme, er den sterile atmosfæren dere lever i,»

Alexander Dubcek (f. 1 921), Tsjekkoslovakias populære kom ­ munistiske førstesekretær 1 967-69. Dubcek ville gi sosialis­ men «et menneskelig ansikt». Men det satte de øvrige Warszawapakt-landeneen stopperfor ved å invadere landet i august 1968. Dubcek fikk fortsette som parti­ sekretær noen måneder, uten makt. Men snart forsvant han helt, ble ekskludert av partiet og måtte livnære seg som gartner. Dette b il­ det av ham er tatt under en kransenedleggelse på en sovjetisk soldatkirkegård i november 1 968.

Sensuren ble trosset i en voksende undergrunnslitteratur, de såkalte samizdat, («egen utgave»), som var maskinskrevet og mangfoldiggjort. Samtidig skapte båndopptakeren tekniske muligheter for utbredelse av protestsanger som ikke fant nåde for de offisielle plateprodusentenes ører. Særlig populær var i 60-årene den stillferdige, pasifistiske sangeren Bulat Okudsjava. Han ble senere avløst av den mer temperamentsfulle Vladimir Vysotskij. . Fra våren 1968 lyktes det samizdat-bevegelsen å skape en regelmessig underjordisk nyhetstjeneste, som ble kalt K røni­ ke over løpende begivenheter - Khronika Tekustsjikh Sobytij. Den registrerte myndighetenés overgrep over hele Sovjet­ unionen og fulgte oppmerksomt med i den utviklingen som var i gang i Tsjekkoslovakia etter at Alexander Dubcek i ja ­ nuar 1968 hadde avløst Antonin Novotny som førstesekretær.

Tøvær ved M oldau

Helt fra begynnelsen av 60-årene hadde Tsjekkoslovakia kjempet med økonomiske vanskeligheter. I 1962 steg indu­ striproduksjonen bare 2 prosent mot planlagte 9,4, og land­ bruksproduksjonen falt 7,6 prosent. Året etter gikk også indu­ striproduksjonen tilbake. Denne utviklingen satte i gang en reformbevegelse, som fant særlig frodig grobunn i Slovakias hovedstad Bratislava. Den lå så nær grensen at den ikke kun­ ne unngå å få et førstehånds inntrykk av det økonomiske oppsvinget i nabolandet Østerrike. En av de overlevende fra Slånsky-prosessen (se bd. 18, s. 81), Eugen Loebl, foreslo innføring av markedssosialisme. En krets av forfattere iverk­ satte et oppgjør med den stalinistiske fortiden. Mest oppsikt vakte Ladislav Mnacko med boka Forsinket reportasje, som i 1963 ble solgt i 100 000 eksemplarer. Han krevde «sannheten og bare sannheten» og forlangte at det «småborgerlige begre­ pet» samvittighet skulle bringes til heder og verdighet igjen. Fra Donau-byen Bratislava bredte reformbevegelsen seg til Moldau-byen Praha. Under ledelse av økonomen O ta Sik ble det utarbeidet en «ny økonomisk modell», som partiet vedtok å innføre i løpet av 1966-67. Den innebar en gradvis omstil­ ling til markedssosialisme med fri prisdannelse, større spille­ rom for de enkelte bedrifter og tilkopling av landet til ver­ densøkonomien. Det ble også forutsatt «avsosialisering» av mindre bedrifter. I 1965 ble de stalinistiske arbeidslovene

T ø v æ rv e d M oldau

opphevet. Undervisningsminister Céstmir Cisar avsovjetiserte undervisningen. Teaterlivet blomstret opp og en friere kabaretkunst gjorde seg lystig over systemet. Filmen fikk en «ny bølge» av samfunnskritikk med instruktører som Milos Forman. I litteraturen kom Franz Kafka på mote. Selve det politiske system ble satt under debatt. I 1966 ble det under professor Zdenék Mlynaf nedsatt et ekspertutvalg til å gjennomdrøfte hele spørsmålet om «det politiske syste­ mets utvikling i et sosialistisk samfunn». M an oppdaget posi­ tive sider ved mellomkrigstidens «borgerlige republikk», især dens respekt for rett og frihet, som ble søkt gjeninnført i en reform av rettsvesenet. Det ble gitt utvidet adgang til uten­ landsreiser. I 1967 besøkte 267 000 tsjekkoslovaker Vesten mot 43 000 i 1963. De tok med seg 60-årenes opprørsbasiller hjem. De slo ut på forfatterforeningens kongress i 1967. Seks­ dagerskrigen i Midtøsten avfødte en sterk kritikk av regjerin­ gens lydighet overfor Moskva. Mhacko slo seg ned i Israel i protest. I løpet av høsten brøt det ut uroligheter i studentkollegiene ved Prahas universitet. De ble slått ned av politiet. Men reformbølgen lot seg ikke stanse. Etter forslag fra Sik og M lynaf ble Dubcek, som siden 1963 hadde vært partisekretær i Bratislava, utnevnt til førstesekretær for det tsjekkoslovakis­ ke partiet. Reformbevegelsen fikk nå fritt løp. I februar 1968 ble pressesensuren opphevet. Reformgeneralen Våclav Prchlik ble sjef for statens sikkerhetsapparat. Partiets sentral­ komité vedtok et nytt aksjonsprogram, utarbeidet av Mlynaf. Det inneholdt en knusende kritikk av 20 års kommunistisk styre og munnet ut i et krav om at det nå skulle skapes en «sosialisme med et menneskelig ansikt». Partiet skulle stadig bevare «den ledende rolle». Men nye interesseorganisasjoner som var utenfor dets kontroll, fikk lov til å vokse opp, og det kom nytt liv i gamle politiske partier, som hadde ført en ren skyggetilværelse siden 1948. Pressen ble stadig mer frittalende, særlig journalistenes organ Reporter og forfatternes Literdrm listy. Her offentliggjorde en gruppe av de mest kjente forfatterne 27. juni et manifest på «2 000 ord», der de krevde «utrensking av alle som hadde misbrukt makten» og erklærte at kommunistpartiet «fra å ha vært et politisk parti og en idéorganisasjon var blitt et maktorgan og en magnet som trakk til seg ærgjerrige egoister, kujoner og perso­ ner hvis samvittighet ikke var ren». 14. juli møttes Warszawapaktens toppolitikere i Warszawa - uten Dubcek. Han ville ikke stå skolerett for en «internasjo­ nal domstol». Den polske partisjefen Gomulka forlangte at det nå måtte gjøres slutt på «det tsjekkoslovakiske eksperi-

95

Dubéeks visestatsminister og økonomiske rådgiver. Ota Sik (f. 1 917). I de få månedene tøværet varte i Tsjekkoslovakia, nådde Sik bare å få gjennomført enkelte deler av sin store markedssosialistiske reform. Da russerne invaderte landet i august 1 968, oppholdt Sik seg i Jugoslavia. Han kunne ikke reise hjem igjen og drog derfortil Basel hvor han ble professor i økonomi.

96

Den andre verden

Natten mellom 20. og 21. august 1968 ble Tsjekkoslovakia okkupert av store styrker fra Sovjetunionen, Polen, Øst-Tyskland, Bulgaria og Ungarn. Invasjonen skjedde etter en «anm odningtil broderlandene om hjelp i kampen mot kontrarevolusjonære elementer», het det fra Moskva. Tsjekkerne protesterte med alle m id le r-un n ta tt våpen. I den tegningen som er gjengitt her, skildrer en tsjekkisktegnerden russiske hærens innmarsj i Tsjekkoslovakia i 1945 og 1 968.

mentet». En måned etter, natten til 21. august, kastet en hær på en halv million mann fra Sovjetunionen, Polen, ØstTyskland, Ungarn og Bulgaria seg over Tsjekkoslovakia. Landets regjering og partiledelsen ble tatt til fange og ført til Moskva, der de ble tvunget til å underskrive en avtale om stasjonering av sovjetiske tropper i Tsjekkoslovakia og love å gjeninnføre pressesensuren, samt oppheve de fleste av de re­ former som var blitt gjennomført under «Praha-våren». Normalisering

Utad prøvde russerne å rettferdiggjøre invasjonen under henvisning til trusselen fra Vest-Tyskland og NATO. Dubcek hadde forsøkt å imøtegå dette argumentet ved å invitere marskalk Ivan Konev til Praha for å overbevise ham om at forsvaret ved vestgrensen var blitt styrket. Da general Prchlik offentlig foreslo at de mindre medlemslandene skulle ha større innflytelse i Warszawapakten, ble han omgående avsatt av Dubcek. Den tsjekkoslovakiske hæren planla videre manøv­ rer rettet mot NATO i det vestlige og sentrale Bohmen i dagene 21. og 22. august. Øyensynlig har det vært bestem­ mende for den sovjetiske beslutningen om å invadere landet nettopp 21. august. At tsjekkerne den dagen kunne tas på sengen, ble ytterligere muliggjort av at etterretningsvesenet var infiltrert av sovjetiske agenter, har det vært påstått (Skil­ ling). Under alle omstendigheter har en rekke forskere hevdet at det ikke så mye var den militære trusselen fra NATO som frykt for politisk smitte fra den tsjekkoslovakiske reformbeve­ gelsen til andre østeuropeiske land og endog Sovjetunionen, som lå bak invasjonen (Golan, Feijto, Leonhard, Nekritsj, d ’Encausse). Særlig i Ukraina fryktet de kommunistiske le-

N orm alisering

derne øyensynlig smitten fra nabolandet. Det var ukrainske medlemmer av den sovjetiske toppledelsen som ivret mest for invasjonen, først og fremst den ukrainske partisjefen Pjotr Sjelest og Sovjetunionens statsoverhode Nikolaj Podgornyj. Men også ambassadør Tsjervonenko i Praha, hvis rapporter stilte Dubcek i det dårligst mulige lys, var ukrainer i likhet med forsvarsminister Andrej Gretsjko. Gomulka i Polen og Walter Ulbricht i Øst-Tyskland var også redde for smittefaren. Særlig den tsjekkiske pressens fritalenhet foruroliget dem. «Opphevelsen av sensuren betyr simpelthen at partiledelsen har gitt opp å utøve den minste innflytelse på landets utvikling,» sa Gomulka på et av warszawapaktlandenes krisemøter. I en samtale med ledende franske kommunister anslo Boris Ponomarjov —i en mennes­ kealder den viktigste sovjetiske kontaktmann til vestlige kommunistpartier og sosialdemokratier - det samme temaet. M an kom fram til at «forsvaret av sosialismen», med andre ord bevarelsen av det kommunistiske partiets maktmonopol i et warszawapaktland, angikk dem alle. På dette punktet hadde de bare «en begrenset suverenitet». Denne såkalte Bresjnev-doktrinen ble brukt til å forsvare invasjonen. Det franske kommunistpartiet avfant seg med den etter noen dis­ kusjon. Derimot utdypet invasjonen avgjørende kløften mel­ lom Moskva og det store italienske kommunistpartiet. I Fin­ land skjerpet den splittelsen i folkedemokratenes rekker. Invasjonen ble fulgt opp av omfattende utrenskninger i det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet. I april 1969 ble Dubcek skiftet ut med Gustav Husåk. Han var mer villig til å gjen­ nomføre den normaliseringsprosessen russerne krevde. Da det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet i 1971 omsider kunne holde en ny kongress, hadde det renset bort en tredjedel av

97

En sovjetisk stridsvogn i Prahas gater i august 1968. Sett fra et m ili­ tært synspunkt, var operasjonen vellykket, men ideologisk ble den et nederlag for kommunismen. Fra hele verden kom det protester, også fra alle lands kom m unist­ partier, bortsett fra de fem som var med på invasjonen. Alexander Dubcek (til høyre) i samtale med den sovjetiske mar­ skalk Ivan Jakubovskij. D eterjuli 1968 og beggesmiler. Vel en må­ ned senere varsmileneforsvunnet.

98

Den andre verden

medlemmene. 2 000 journalister ble avskjediget. 40 prosent av studentene ble utvist fra universitetene, og et stort antall universitetslærere mistet stillingene sine. Men samtidig som Husåk gjennomførte en politisk norm a­ lisering, prøvde han med sovjetisk støtte å få folk til å glemme 1968 ved å forbedre deres levestandard. Tallet på biler steg fra en pr. 17 innbyggere i 1971 til en pr. 10 i 1975, tallet på fritidshus fra 120 000 i 1969 til 225 000 i 1981. Men for den jevne befolkning var livet ti år etter invasjonen stadig preget av varemangel, frykt og savn. Mens gjennomsnittslønnen var 2300 tsjekkiske kroner, kostet et par barnesko 450 kroner. Etter undertegnelsen av Helsingfors-erklæringen i 1975 forsøkte en lite gruppe Dubcek-tilhengere, med hans tidligere utenriksminister Jiri Hajek og Mlynaf i spissen, å starte en bevegelse som skulle overvåke at regjeringen overholdt de avtalene om å respektere menneskerettighetene som den hadde inngått, den såkalte Charta 77-bevegelsen. M lynaf ble landsforvist og de andre medlemmene av gruppen forfulgt på andre måter, uten at det rokket regimet. Bare drøyt 1 000 personer dristet seg til å underskrive gruppens manifest. Selv sympatisører vek tilbake av frykt for å miste stillingene sine. I 1979 ble den kjente forfatteren Vaclav Havel og en gruppe andre medlemmer av Charta 77-bevegelsen stilt for en dom ­ stol og idømt fra tre til fem års fengsel. Året før hadde en av Gustav Husåk (f. 1913) etterfulgte Dubceksom førstesekretær for kommunistpartiet i Tsjekkoslo­ vakia i 1 9 6 9 .11975 ble han også landets president. Hans styre ble fullstendig preget av hensynet til Sovjetunionen.

Under et møte mellom den tsjek­ kiske og sovjetiske partiledelsen i grensebyen Cierna 31 .juli 1 968 kom partenetilsynelatendetil enighet. Tsjekkerne fikk frihet til å ordne sine indre anliggender uten innblanding mot at man gav garantier om Tsjekkoslovakiastilknytning til østblokken. Men det hele var en skinnmanøver. Tre uker senere slo russerne til. Ved bordets sovjetiske side sees fra ytterst til venstre: Nikolaj Podgornyj, Bresjnev, Kosygin og Suslov. Overfor dem sitter Dubcek omgitt av den tsjekkiske delegasjonen.

Realsosialismen

99

dem sagt til en vestlig journalist: «Vi har mistet håpet, selv håpet om et håp.» I 1969 hadde tsjekkerne møtt invasjonen med passiv mot­ stand. Det hadde tvunget russerne til å beholde Dubcek i noen måneder. Men i det lange løp kunne ikke den passive motstanden hindre dem i å gjenopprette fullstendig kontroll med landet. Da de rykket inn, het det at okkupasjonen bare var midlertidig, og at den skulle opphøre så snart tilstanden var blitt «normalisert». Ennå 17 år etter var det sovjetiske garnisoner i Mlada Bodeslav, Olomouc, Zvo.len og enda flere byer. Under de stormfulle møtene i Moskva i august 1968 hadde da også Bresjnev sagt til Dubcek: «Om tjue år vil vi ha en sunnere generasjon i Tsjekkoslovakia.» I midten av 80-årene skrev den berømte tsjekkiske forfatte­ ren Milan Kundera: «Ved sitt omfang, sin varighet, sin systematiske karakter, har mas­ sakren på den tsjekkiske kultur ikke hatt noe sidestykke i vår historie siden Trettiårskrigen.»

Realsosialismen

I Tsjekkoslovakia hadde man opplevd hvordan en økono­ misk liberalisering kunne slå over i et politisk snøskred. Det svekket reformiveren i Moskva. Men man hadde knapt fått skrudd lokket til på den tsjekkoslovakiske kjelen før Polen Den tsjekkiske forfatteren Vaclav Havel (f. 1936), en av under­ skriverne av Charta 77, et politisk manifest utarbeidet av en rekke tsjekkiske intellektuelle i protest mot regjeringens overtredelse av Helsingforsavtalen av 1975. Char­ ta 77-bevegelsen ble utsattfor myndighetenes systematiske fo r­ følgelse, selv noen av ledernes barn fikk føle det. Den tidligere utenriksminister Jiri Hajekssønn for eksempel fikk store vanskelig­ heter da han ønsket å studere i Norge, og da Politiken og Dagens Nyheter i 1986 tildelte bevegelsen sin frihetspris, ble deres utsending arrestert og utvist,

1 00

Den andre verden

Edward Gierek (f. 191 3), det pols­ ke kommunistpartiets førstesekre­ tær fra 1 970 og landets ledertil 1980. Gierek ble utdannet på Krakows akademi for gruvedrift og metallurgi og arbeidet i mellom­ krigsårene blant annet i franske og belgiske gruver. Under krigen var han med i den belgiske motstands­ bevegelsen. 11 948 kom han tilbaketil Polen, og tolv år senere ble han valgt til Gomulkas etterfølger. Giereks styre ble stadig mer preget av korrupsjon, og brakte Polen i bunnløs gjeld til de vestlige land. Den økonomiske krisen medførte krav om frie fagforeninger, og i 1980 var presset blitt så stort at han måtte gå av (se s. 109).

kokte over. I intellektuelle kretser hadde det allerede vært uro i 1968 etter den antisemittiske bølgen som fulgte i kjølvannet av Seksdagerskrigen. Men i desember 1970 var det arbeider­ ne som gjorde opprør. Det var en langt alvorligere sak for et regime som hevdet å representere dem. I protest mot en øk­ ning av matvareprisene, gikk skipsverftsarbeiderne i Gdansk og Gdynia til streik. Bevegelsen bredte seg til Szczecin, Poznan og Katowice. I østersjøbyene ble det satt inn stridsvogner mot demonstrerende arbeidere. 27 ble drept i Gdynia, 14 i Szczecin. Etter 14 års stadig mer intolerant styre måtte Gomulka tre tilbake. Han ble etterfulgt av Edward Gierek, som hadde en fortid som gruvearbeider i Frankrike og dess­ uten hadde en forestilling om at de økonomiske vanskelighe­ tene som hadde forårsaket uroen, bare kunne rettes opp ved en åpning mot vest. Med Willy Brandt ved makten i Bonn syntes tiden å være inne til en slik kursendring. Polen begynte å ta opp lån i Vest-Europa og USA. I noen år gikk det strålen­ de. Reallønnen steg åtte prosent pr. år i perioden 1970-74. I Moskva gjorde begivenhetene i de polske østersjøbyene et sterkt inntrykk. Heller ikke den sovjetiske økonomiens re­ sultater var altfor strålende. Mens bruttonasjonalproduktet hadde steget 5,3 prosent pr. år i tiden 1958-67, falt vekstraten i perioden 1967-73 til 3,7 prosent. Da Bresjnev i 1971 presen­ terte den nye femårsplanen for årene 1970-75, ble det for første gang lagt større vekt på investeringer i forbruksvarer enn i produksjonsmidler. Også han gikk nå inn for større samarbeid med Vesten. I motsetning til Khrusjtsjov-tidens fantasier om å overgå USA, siktet man nå mot mer jordnære mål. Man talte om «realsosialisme». Bresjnev hadde kommet til det resultat at Sovjetunionen kunne importere effektivitet vestfra. Han hadde også andre grunner til å ønske en tilnærming til vestmaktene, først og fremst krisen i forholdet til Kina i 1969 (se s. 39). Faktisk kom utenrikshandelen i første halvdel av 70-årene til å vokse med hele 186 prosent, mens det bare var forventet en vekst på 35 prosent. Det ble imidlertid ikke så mye effektivitet som korn russerne kom til å importere. På samme måte som i Polen om ikke helt av samme grunn - fortsatte landbruket å være sovjetøkonomiens akilleshæl. Bresjnev prøvde å få det på bena med store investeringer i kunstgjødselproduksjon. Fra 1970 ble det brukt mer kunstgjødsel i Sovjetunionen enn i USA. Likevel ble ikke utbyttet pr. hektar i årene 1971-73 høyere enn i Hellas og Jugoslavia i slutten av 50-årene, og i 1972 og 1975 var høsten så dårlig at man var henvist til å importere korn i stor skala, mest fra USA, der høsten pr. sys-

.

,■

selsatt i landbruket var 12 ganger større enn i Sovjetunionen, og kjøttproduksjonen 14 ganger så høy. Landbruksproduk­ sjonen steg bare en prosent i året i første halvdel av 70-årene mot tre prosent i 60-årene. I forhold til det dyrkede areal beslagla landbruket like mye arbeidskraft som i 1913. U t­ byttet på kolkosbøndenes små private parseller var langt høyere enn på fellesarealene. Men av ideologiske grunner kunne ikke regimet få seg til å avvikle den tvangskollektiviseringen Stalin hadde gjennomført. I Polen hadde man i ho­ vedsak bevart det private landbruket. Men nok en gang av ideologiske grunner overlot ikke styresmaktene bøndene den driftskapital som var forutsetningen for en modernisering. Kosygin, som hadde beskjeftiget seg mer med økonomi enn Bresjnev, hadde ikke de samme forventningene om at en økt samhandel med de kapitalistiske landene ville være en mira-

De store polske skipsverftene i østersjøbyene Gdansk og Szczecin (Stettin) lå fullstendig i ruiner da Annen verdenskrig sluttet. Men få år etter foregikk de første stabelavlø p n ing e r-e n triumf for de tusener avskipsverftsarbeideresom i 1 970-årene ble den polske regje­ ringens største problem. Devarde første som krevde friefagforeninger, de hadde makttil åstreike og fikk gjennomførtsine krav ved å legge ned arbeidet. Dette bildet er fra skipsverftet i Szczecin. Det var imidlertid på Leninverftet i Gdansk at elektrikeren Lech Walesa startet den første frie fagforeningen Solidarnosc (se s. 108f).

kelkur for sovjetøkonomien. H an fikk rett. Da man på den 25. partikongressen i 1976 gjorde opp status for den niende fem­ årsplanen, avslørte førstesekretæren for Georgias kommunist­ parti at en fjerdedel av de forbruksvarene som var blitt pro­ dusert, var av utilfredsstillende kvalitet, og at det i hele Sov­ jetunionen hvert år bare var blitt oppført 91 leiligheter pr. 10 000 innbyggere. I de store byene hadde man ennå ikke nådd det mål å skaffe hver innbygger et minimum på ni kvad­ ratmeter boligareal. Bare ved hjelp av «svart økonomi» kun­ ne man holde den offisielle planøkonomien i gang og dekke befolkningens mest påtrengende behov. Comecon i 70-årene

Målene for den «realsosialistiske» niende femårsplanen ble ikke nådd. I stedet for den planlagte produksjonsøkningen på 4,7 prosent, nådde den ifølge C l As anslag bare 3,8 prosent. I det minste ble målet for den tiende planen, som dekket perio­ den 1976-80, satt så lavt som til 3,4-3,7 prosent. Heller ikke det ble nådd. Man skal bare ha kommet opp i 2,8 prosent, som tilsvarer en forbruksstigning pr. innbygger på 1,6 pro­ sent mot 2,9 i første halvdel av 70-årene. Bak den langsomme veksten lå visse strukturproblemer. Råvare- og energiforsyningene måtte mer og mer hentes fra egnene øst for Ural under stadig vanskeligere klimatiske og transportmessige forhold. Tilgangen på ny arbeidskraft var synkende og stammet i stigende grad fra sentralasiatiske na­ sjonaliteter, som hadde et lavere utdanningsnivå. Samtidig stilte en mer utviklet økonomi større krav. I de mest avanserte delene av Sovjetunionen, som de baltiske republikkene og de store byene, var fødselstallene synkende. For å imøtegå disse problemene søkte russerne ikke bare å utvikle det økonomiske samarbeidet med de vestlige landene. Det ble uttrykkelig nevnt som et av målene i den såkalte Helsingfors-erklæringen fra 1975. De gikk også inn for en nærere økonomisk integrasjon med de østeuropeiske landene som var medlemmer i Comecon. Det ble i løpet av 70-årene opprettet nye fellesinstitusjoner som den internasjonale investeringsbanken i Moskva, Interatom instituttet i Warszawa, Interkhim i Bucuresti og så videre. Det ble inngått avtaler om en hel rekke bilaterale og multilaterale fellesprosjekter. Tallet på slike avtaler steg fra 46 i 1975 til over 200 i 1982, og det ble i årene 1978-79 utarbeidet et samarbeidsprogram for de følgende 10—15 årene. Etter arbeidsdelingen ble Øst-Tyskland hovedleverandør av høyteknologiske produkter, blant annet til den sovjetiske

Comecon i 70-åre n e

103

A t Sovjetunionen i Bresjnev-tiden heller produserte militær «isen­ kram» enn matvarer, inspirerte den franske tegneren Tim til dennetegn i ngen i L ‘Express. «Gi meg litt korn», tigger Bresjnev.

rakettindustrien. Robotron i Dresden var i begynnelsen av 80-årene Øst-Europas ledende elektronikkonsern med cirka 70 000 ansatte. Også innenfor den kjemiske industrien hadde østtyskerne en lederplass, basert dels på en solid tradisjon av knowhow i det saksiske industriområdet, dels på teknologiske gjennombrudd i utnyttelsen av de store østtyske brunkullleiene. DDR hadde gjennom sitt spesielle forhold til For­ bundsrepublikken større utbytte av 70-årenes åpning mot Vesten enn noe annet Comecon-land. I levestandard nådde det riktignok ikke storebroren i vest, men nivået ble anslått til å være dobbelt så høyt som i Sovjetunionen. Ikke minst var boligstandarden langt bedre. Ungarn utviklet en betydelig produksjon av forbruksvarer. Det var på dette området den sovjetiske formen for sentrali­ sert planøkonomi hadde vist sine svakheter, og ungarerne fikk - bortsett fra én oppbremsing i årene 1972-78 - fra 1968 bedre muligheter til å gå videre med markedssosialistiske eksperimenter enn noe annet østeuropeisk land.

104

Den andre verden

Comecon, østblokkens økono­ miske samarbeidsorgan, ble opp­ rettet etter sovjetisk initiativ i 1 949. Med unntak av Jugoslavia, som ble assosiert medlem fra 1 965, og Albania, som forlot organisasjonen i 1961, om fattet Comecon alle øst­ europeiske land, samt etter hvert også Cuba, Den mongolske folke ­ republikk og Vietnam. Bildet viser Comecons hovedsete på Moskvas Kalinin-prospekt. Deterriktignok tegnet av polske arkitekter, men organisasjonens politikk ble diktert av sovjetrusserne.

Romania strittet gang på gang imot den økonomiske inte­ grasjonen, men sluttet seg imidlertid etter noe nøling til Comecons fellesprosjekter. Fra slutten av 70-årene ble landet, i likhet med andre østeuropeiske land, henvist til å importere' olje og gass fra Sovjetunionen. Det la en demper på uavhengighetspolitikken. Med noe forsinkelse slo de økte oljeprisene på verdensmar­ kedet igjennom innenfor Comecon. Fra 1975 gikk russerne over til en årlig prisjustering etter utviklingen på verdens­ markedet. Det innebar en merkbar forringelse av de østeuro­ peiske landenes bytteforhold. Mens U ngarn i 1972 for eksem­ pel kunne få en million tonn olje for 800 busser, måtte landet i 1981 levere 4 000 busser. Samtidig forringet den økonomiske krisen i Vesten østeuropeernes avsetningsmuligheter utenfor Comecon. Deres konkurranseevne ble blant annet svekket ved at energi- og stålforbruket deres pr. produsert vareenhet var langt høyere enn i vestlige land.

Com econ i 70-årene

105

A nvendt energi o m reg n et i kilo kull og k ilo stål pr. p ro d u sert 1 000 d o lla r b fi i 1979- 80:

Energi 1 490 1 356 1 290 1 058 820 565

Sovietunionen Ø st-Tyskland (DDR) Tsjekkoslovakia U ngarn S torbritannia Vest-Tyskland Frankrike

502

Stål 135 88 132 88 38 52 42

Til gjengjeld benyttet østeuropeerne seg flittig av de nye kredittmulighetene som strømmen av olje-dollar åpnet på det internasjonale pengemarkedet.

Ø st-E u ro p a s gjeld u ten for C om eco n 1970—80 i m illia rd e r do llar:

Bulgaria Ø st-Tyskland Polen R om ania Tsjekkoslovakia U ngarn

1970

1975

0,7

2,1____ 4,8

E4 - u 1,6 0,6 0,6

7,7______ ____ 3 J ______ 1,2 2,3

1980 2,5 11,6 22,4 9,4 3,4 6,6

For en stor del ble lånene brukt til import av teknologi. Men det viste seg etter hvert at vestlig teknologi ikke gav det sam­ me utbyttet i Øst-Europa, og at det også førte til en import av råvarer og halvfabrikata som ikke var ventet. Fra 1975 og særlig i årene 1978-80 skjedde det en oppbremsing av den økonomiske veksten. D en årlige vek straten i Ø st-E u ro p as n asjon alin n tek t 1971-81 i p rosen t:

Bulgaria Ø st-Tyskland Polen R om ania Tsjekkoslovakia U n garn

1971 7,8 5,4___ 9,8 11,3 5,6 6,2

1976-80 6,1

4,1 ____ 1,6______

7,3_____ 3,7____ 3,2

1981 4_j___ 4,5 _ -13,0 2,1___ 0,2___ 1,8

Kilder til oversiktene er: Øverst: The Economist, nr. 6 /7 1985; i midten: Problems o f Communism, nr. 4, 1982 og nederst: Problems of Communism, nr. 2,1982.

Krise i Polen

Polen tok i 70-årene opp større lån i Vesten enn noe annet Comecon-land og ble rammet av en enda alvorligere krise. I 1979 slukte renter og avdrag på Polens gjeld 75 prosent av den valuta eksporten gav, mens de i Øst-Tyskland bare la beslag på 55 prosent, i Ungarn 37 prosent, i Bulgaria 35 pro­ sent, i Romania og Tsjekkoslovakia 25 prosent og i Sovjet­ unionen, som hadde nytt godt av stigende priser på olje, na­ turgass og gull, bare 10-15 prosent. Samme år falt produksjo­ nen i Polen 3,4 prosent, mens den i andre østeuropeiske land tross alt stadig steg. I 1980 ble situasjonen enda verre. Pro­ duksjonen falt 5,4 prosent, i 1981 hele 13-14 prosent. Samti­ dig steg utenlandsgjelden ytterligere. I 1980 kom gjeldsytelsene til å sluke hele 81,6 prosent av valutainntjeningen. Det var en sammenheng. Riktignok skyldtes en del av til­ bakeslaget i Polen det forsømte landbruket, som i tillegg ble rammet av dårlig vær, slik at landbruksproduksjonen i 1979 falt 3,2 prosent, i 1980 hele 14 prosent. Men krisen skyldtes også dårlig økonomisk planlegging. Den hadde ført til at den importerte kapitalen, som stort sett kom fra vesttyske banker, var blitt dårlig anvendt. Industriens produksjonsapparat var blitt modernisert i første halvdel av 70-årene, som hadde vært preget av en så sterk vekst at Gierek ikke hadde sett noen grunn til å reformere det sentralistiske økonomiske systemet. Men moderniseringen hadde gjort store deler av Polens pro­ duksjonsapparat så avhengig av halvfabrikata, råvarer, re­ servedeler og utbyggingskomponenter vestfra at det ble lam­ met da det begynte å bli knapphet på hard valuta. Den polske produksjonen nådde etter hvert opp på et importinnhold på 23 prosent. Det førte til at bare halvparten av fabrikkenes produksjonskapasitet ble utnyttet vinteren 1980-81. Valutainntjeningen sviktet av flere grunner. Det polske planleggingsbyråkratiet hadde vansker med å utarbeide en effektiv eksportstrategi med henblikk på de vestlige landene. Det var et marked som skrumpet ytterligere inn under virk­ ningene av det andre oljeprissjokket i 1979-80. Polens situa­ sjon ble ikke lettere av at russerne fra 1975 fikk gjennomført at polakkene kom til å eksportere stadig flere varer til Sovjet­ unionen med et høyt importinnhold betalt i hard valuta, blant annet jernbanevogner, kullgruveutstyr og entreprenørmaskiner. Polske økonomer har hevdet at Sovjet på denne måten i virkeligheten tilegnet seg all den harde valutaen Po­ len oppnådde ved nye lån fra 1977. Og landets lånemuligheter ble ikke bedre av at 70-årenes avspenningspolitikk brøt sammen ved den sovjetiske invasjonen i Afghanistan i 1979.

Krise i Polen

Inntil da hadde Polen nytt godt av det mildere klimaet i forholdet mellom øst og vest. Det var ikke til skade for landet at president Jimmy Carters nærmeste utenrikspolitiske rådgi­ ver ble den polskfødte Zbigniew Brzezinski, heller ikke at det viste en stigende grad av selvstendighet overfor Sovjetunio­ nen. Da de østeuropeiske landene fikk pålegg om å utarbeide nye forfatninger som knyttet dem fastere til Moskva, førte det til et veritabelt opprør i Polen. Resultatet ble at regjeringen strøk en formulering om «ubrytelig og ugjenkallelig brorskapsforbund med Sovjetunionen». Den katolske kirken var aktiv og ble kanskje avgjørende i denne forfatningskampen. Den stod sterkere i Polen enn i noe annet østeuropeisk land. Trass i - eller på grunn av - regimets religionsfiendtlige ideologi vokste dens innflytelse. Det ble 50 prosent flere klostre enn før krigen. 92—95 prosent av barna ble katolsk konfirmert, 90 prosent av polakkene katolsk be­ gravet. 50 prosent av befolkningen gikk i kirken hver søndag, noe som var helt uvanlig i et moderne industrisamfunn. I 1978 mottok den polske kirken en enestående anerkjen­ nelse ved at erkebiskop Karol Wojtyla av Krakow ble valgt til pave som Johannes Paul 2., den første ikke-italienske pa­ ven siden 1522. Da han året etter avla et besøk i hjemlandet, flokket polakkene seg om ham. Tre og en halv million men­ nesker møtte opp til en messe for den sorte jomfru i Csestochowa, det største antall som noensinne i historien hadde vært samlet til en gudstjeneste.

107

Pave Johannes Paul 2. synteså ville omfavne hele det polske folk da han i 1 979 besøkte sitt fedre­ land og forførste gang betrådte dets jord som den katolske kirkes overhode. Bildet ertatt i Warszawa.

108

Den andre verden

Myndighetene gjorde ikke noe forsøk på å motsette seg denne flodbølgen. Men den undergravde den siste rest avrespekt for dem. Da de for å rette opp økonomien sommeren 1980 forsøkte å heve prisene på matvarer, utløste det en pro­ test- og streikebevegelse som fra Gdansk bredte seg utover hele landet med omfattende fabrikkokkupasjoner. Under ledelse av elektrikeren Lech Walesa begynte de streikende arbeiderne å organisere en nærmest katolsk fagforening som de kalte Solidarnosc, Solidaritet. Bevegelsen bredte seg som en præriebrann. I løpet av noen måneder hevdet Solidarnosc at den representerte ni av Polens 13 millioner arbeidere. Regjeringen var rådvill. I første omgang vek den unna. 31. august 1980 underskrev visestatsminister Mieczyslawjagielski og Walesa i Gdansk en avtale som tillot opprettelsen av autonome fagforeninger på betingelse av at de anerkjente «partiets ledende rolle» og medlemskapet i Warszawapakten.

Solidarnosc og Jaruzelski

109

Solidarnosc og Jaruzelski

En uke etter Gdansk-avtalen måtte Gierek, som hadde vært imot den, gå av. H an ble etterfulgt som partileder av Stanislaw Kania, som kom fra sikkerhetstjenesten, men hadde vist større imøtekommenhet overfor Solidarnosc. Likevel viste det seg vanskelig å forene de to grunnprinsippene i Gdansk-av­ talen: den frie organisasjonsretten og «partiets ledende rolle», det vil si partiets maktmonopol. Da sensuren ble lempet, ble partiet brakt ytterligere i miskreditt ved en rekke avsløringer av utbredt korrupsjon i nomenklatur-kretsen rundt Gierek. Det utviklet seg en tillitskrise mellom myndighetene og Soli­ darnosc, som våren 1981 erklærte at økonomiske reformer bare kunne lykkes ved «en dyptgående reform av m aktut­ øvelsen», det vil si av det politiske systemet. Solidaritetsbevegelsens opprinnelige faglige krav fikk et mer og mer politisk sikte. Også jordbruksarbeiderne krevde nå fri organisasjonsrett, og etter voldsomme sammenstøt med politiet i Bygdoszcz i mars, ble deres ønsker imøtekommet av parlamentet. Men K ania var i februar blitt skiftet ut som statsminister med forsvarsminister general Wojciech Ja ru ­ zelski. H an hadde en fortid i de polske styrkene i Sovjetunio­ nen under Annen verdenskrig og hadde siden da vært betrak­ tet som pålitelig Moskva-tro. I september 1981 avholdt Solidarnosc sin første landskongress. Den vedtok blant annet en oppfordring til andre østeu­ ropeiske land om også å danne frie fagforeninger. Da kongres­ sen i oktober trådte sammen til annen runde, hadde det skjedd en ytterligere radikalisering. Man siktet stadig tydeli­ gere mot et politisk systemskifte i pluralistisk retning. Lech Walesa ble gjenvalgt som formann med bare 55,1 prosent av stemmene. I de følgende ukene fortsatte polariseringen. J a ­ ruzelski overtok også Kanias post som førstesekretær i partiet. En ny streikebølge lammet landet. I løpet av november var det mer enn 100 streiker og gjennomsnittlig tjue regjeringsflendtlige aksjoner om dagen. På møter i Radom og Gdansk i begynnelsen av desember formulerte Solidaritets ledelse et nytt aksjonsprogram, som av regjeringen ble utlagt som krav om at fagbevegelsen skulle overta regjeringsmakten. Jaruzelski anmodet til gjengjeld parlamentet om en unntakslov som opphevet streikeretten. Solidarnosc svarte med trusler om massedemonstrasjoner. Før de kunne iverksettes innførte Jaruzelski krigstilstand 13. desember 1981. De frie fagforeningenes ledere ble arrestert. Jaruzelski møtte bare sporadisk motstand, mest hårdnak­ ket i kullgruvene. Men som i Chile åtte år tidligere, viste det

«Hva gjør jeg nå?» lyder soldatens replikk til den tidligere general og forsvarsminister Woyciech Jaru­ zelski (f. 1 923), som fra 1 981 var blitt regjeringssjef og ansvarlig for alle avgjørelser. Tegning av Gei i Baster Zeitung 1 981.

Motstående side, øverst: I juni 1 980 møtte verdens to mest inn­ flytelsesrike polakker hverandre i Roma: Pave Johannes Paul 2. (til venstre) og president Jim m y Carterssikkerhetspolitiske rådgiver Zbigniew Brzezinski (f. 1 928). Det utløste ingen begeistring i Moskva. Nedenfor: Solidaritet- lederen Lech Walesa (f. 1 943) bæres i trium f av skipsverftsarbeiderne ved Leninverftet i Gdansk etter at av­ talen med den polske regjeringen var undertegnet 31. august 1 980.

110

Den andre verden

Dette store korset i Warszawa til minne om de polske arbeiderne som satte livet til i kampen for Solidaritet, er alltid dekket av blomster.

seg at selv store folkelige massebevegelser stod maktesløse overfor et velorganisert militærkupp. Til sin rådighet hadde Jaruzelski et indre sikkerhetskorps på 65 000 mann fra politi­ troppene, omhyggelig rekruttert ut fra deres lojalitet overfor partiet. Også den polske hæren, hvor bare halvparten var vernepliktige, hadde vært relativt upåvirket av Solidarnoscbevegelsen. Det er flere vitnesbyrd om at russerne to ganger - i desem­ ber 1980 og i mars 1981 - forberedte en invasjon lik den i Tsjekkoslovakia i 1968. Hvorfor det ikke ble til noe, kan ikke sies med sikkerhet. På den ene siden synes det å ha vært uenig­ het både i den politiske og militære ledelsen i Moskva om nødvendigheten av en slik aksjon. På den annen side avslørte reservistinnkallingene i de militærdistriktene som grenset til Polen, så vel som beredskapsnivået hos de sovjetiske troppene i Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia, svakheter som kunne gjøre en invasjon risikabel i et land der man kunne vente motstand. Solidarnosc ble omgående orientert om de sovjetis­ ke mobiliseringstiltakene av amerikanerne, slik at fabrikkvern kunne organiseres. Endelig hadde russerne oppnådd et økonomisk pressmid­ del som ikke eksisterte i 1968. Bortsett fra Romania fikk ØstEuropa 90 prosent av sin oljeimport fra Sovjetunionen. I de følgende månedene forsøkte Jaruzelski dessuten å ta vinden ut av seilene på opposisjonen ved å få parlamentet til å vedta en lovgivning som på flere punkter imøtekom krav som Solidarnosc opprinnelig hadde stilt. Sommeren 1982 kunne han oppheve unntakstilstanden. Det ble ikke tale om en normalisering som i Husaks Tsjekkoslovakia. Opposisjo­ nen forsvant riktignok fra gatene, men den kunne arbeide videre med møter i privathjem, undergrunnsseminarer og teaterforestillinger samt en omfattende undergrunnspresse og -litteratur. Industrien ble hardt rammet av den kreditt- og leveringsembargoen som de vestlige landene innførte. Men to gode årsavlinger rettet opp landets økonomi, og det andre oljeprissjokket forbedret avsetningsmulighetene for polsk kull. Ved å redusere importen oppnådde man i 1982 over­ skudd på betalingsbalansen. At Polen stadig var Polen - £eby Polska byta Polska, som det het i landets mest populære protestsang, skrevet av visesange­ ren Jan Pietrzak —fikk man et usedvanlig vitnesbyrd om vin­ teren 1984—85, da fire medlemmer av det hemmelige politiet som hadde bortført og myrdet en prest med tilknytning til Solidarnosc, pater Jerzy Popieluszko, ble stilt for en domstol og idømt fengselsstraffer.

Etskrøpelig fe m å r

111

Et skrøpelig femår

En liberalisering av økonomien hadde i 60-årene ført til en politisk krise i Tsjekkoslovakia. 70-årenes forsøk på å få mer sving på produksjonen ved import av vestlig teknologi hadde i Polen endt i en økonomisk krise, og den hadde i sin tur avlet Solidarnosc-bevegelsen, som var like ved å velte selve det politiske systemet. I 1980-årene begynte man å eksperimente­ re med enda en mirakelkur. Sommeren 1979 ble det i Moskva utstedt et dekret om «forbedring av planleggingen og styr­ king av arbeidets kvalitet», som tok avstand fra de meget forsiktige liberaliseringstendensene som var blitt satt i verk med Kosygin-reformene i 1965. Kosygins makt var blitt svek­ ket året før, og han forsvant av helsemessige grunner snart helt ut av det politiske liv. Kosygins forsøk på å gi de enkelte bedrifter større ansvar, men med bevaring av en sentral prisfastsettelse, hadde ført til at det hadde utviklet seg en blomstrende svart økonomi i Sovjetunionen, ledsaget av en florerende korrupsjon. Nå ble den sentrale planleggingen igjen satt i høysetet. M an mente at den moderne datateknikken hadde åpnet helt nye mulig­ heter for å styre økonomien sentralt. Samtidig skulle «ar­ beidets kvalitet» forbedres ved at det enkelte arbeidslag - ikke bedrifter —skulle få belønning for bedre innsats, inklusive og i særlig grad - dens ledere. Datamaskinen og arbeidslede­ ren skulle i fellesskap sikre den 11. femårsplanen, som Leonid Bresjnev med møye og besvær la fram på sin siste partikon­ gress våren 1981. Den samlede målsetting for årene 1981-85 var enda mer beskjeden enn i den foregående femårsplanen, 18—20 prosent produksjonsstigning mot 35—39. De planlagte investeringene skulle stige bare 10 prosent mot 32. Men alle­ rede i 1982 knep det med å oppfylle planen. Produksjonen steg bare to prosent. Det betydde i realiteten at landet hadde gått i stå. I november 1982 døde Bresjnev etter flere års skrøpelig helse. For nomenklaturet hadde hans 18 år ved makten vært en trygg tid med stigende levestandard. For folk flest hadde de vært uforanderlighetens tid, men også en tid da russerne mer og mer hadde slått seg på vodkaflasken. Mellom 1963 og 1973 skal vodkaforbruket pr. innbygger ha steget fra 8 til 28,5 liter i året (Nekritsj). I begynnelsen av 80-årene ble det hev­ det at industriarbeiderne jevnlig drakk for mye. Et av resulta­ tene av dette var at den gjennomsnittlige levealderen for menn i Bresjnevs regjeringstid sank fra 67 til 62 år, mens leve­ alderen i alle andre industriland steg. Barnedødeligheten nådde 40 promille mot om lag 13 i Vest-Europa.

Som et Damokles-sverd henger hammeren og sigden overdet polske folk. Vesttysk kommentar til situasjonen i Polen i 1 980. Den skulle vise seg å være profetisk.

112

Den andre verden

Deto skrøpelige politikernesom stod i spissen for Sovjetunionen i parentesen meliom Bresjnev og Gorbatsjov. 77/ venstre den tid ­ ligere KGB-sjefen Jurij Andropov (1914-84), som ble v a lg ttil par­ tiets generalsekretær ved Bresjnevs død i november 1 982. Han beholdt sti 11i ngen med nød og neppe i 18 m ån ed e r-n i av dem ble tilbrakt i sykesengen. Den 9. feb ­ ruar 1 984 døde han. Til høyre: JW ny generalsekretær etter Andropov valgte det øverste sovjet den 72årige Konstantin Tsjernenko (1 911 -8 5 ), som tilhørte den gamle Bresjnev-kretsen og hadde vært sjef forsentralkomitéens propaganda-avdeling. Tsjernenko holdt littoveretår. Den 1 0. mars 1 985 døde han. Veien lå åpen foren ny generasjon.

Men undertrykkelsen av samfunnskritikk ble stadig mer effektiv etter at Jurij Andropov i 1967 hadde overtatt ledelsen av KGB (Komitet Gosudarstvennoj Besopasnosti-statssikkerhetspolitiet). Ledende talsmenn for avvikerne ble enten deportert til utlandet, som Solsjenitsyn i 1974, eller forvist fra Moskva til provinsen, som Sakharov i 1980. Mindre prominente samfunnskritikere ble sperret inne i arbeidsleire eller psykia­ triske anstalter. Samtidig vokste Bresjnevs makt år for år, og han ble gjen­ stand for en persondyrkelse som antok mer og mer groteske former. Etter å ha fått skubbet sine rivaler til side en etter en, lot han seg i 1976 utnevne til marskalk av Sovjetunionen, i 1977 til president. Han fikk etter hvert hengt 60 ordener på marskalkuniformen sin, mens den høyest dekorerte krigshel­ ten fra Annen verdenskrig hadde måttet nøye seg med 46. Hans samlede verker ble trykt i et opplag på 17 millioner mot Lenins 15, og han lot seg i 1979 overrekke Lenin-litteraturpri­ sen. Stadig mer makt ble konsentrert hos sjefen for hans person­ lige sekretariat, Konstantin Tsjernenko, som tilhørte den såkalte Dnepropetrovsk-mafiaen omkring Bresjnev. Likevel ble Tsjernenko ved Bresjnevs død vraket til fordel for Jurij Andropov, som forsøkte å rydde opp i den korrupsjonen som

Et skrøpelig fe m å r

113

hadde utviklet seg rundt Bresjnev-kretsen. H an prøvde også å stramme opp arbeidsdisiplinen, men ble alt sommeren 1983 lammet av en alvorlig sykdom. Likevel beholdt Andropov makten inntil sin død i februar 1984. Denne gang kom Tsjernenko til. Men også han var avfeldig og døde allerede i mars 1985. Først da bekvemmet den aldrende makteliten seg til å overlate roret til den 54 år gamle Mikhail Gorbatsjov, som ved Tsjernenkos tiltredelse hadde fått offisiell status som «tronfølger». Døden hadde i de foregående årene omsider banet veien for en ny generasjon. Foruten Bresjnev, Andropov og Tsjernenko hadde den tatt med seg regimets sterke mann bak ku­ lissene siden Khrusjtsjovs fall, Mikhail Suslov, som døde i januar 1982, og forsvarsminister Dimitrij Ustinov, som gikk bort i desember 1984. Et styre som allerede i flere år hadde vist alderdommens forkjærlighet for jubileer, årsdager og runde fødselsdager ble mer og mer opptatt av begravelser. Det samme gjaldt i noen grad den tause befolkningen. Da protestsangeren Vladimir Vysotskij døde av for stort vodkaforbruk i 1980 strømmet 30 000 mennesker til Taganka-

Jurij Ljubimov, lederen av det rebelskeTaganka-teatret i M osk­ va, fant etter hvert atmosfæren så kvelende at han i 1984 foretrakk å bli i Storbritannia. Hans teater hadde vært et av de få intellektuelle pustehull i Bresjnev-tidens Moskva.

114

Den andre verden

plassen i Moskva for å overvære begravelsen. Jurij Ljubimovs Taganka-teater, det mest fritalende i Sovjetunionen, hadde vært hans scene. Men også Ljubimov måtte i 1984 gå i eksil. Den enestående Vysotskij-demonstrasjonen var neppe så mye rettet mot selve det politiske systemet som mot den grå, ensformige, stillestående tilværelsen det hadde skapt. Et langt mer artikulert oppgjør med Bresjnev-tiden ble formulert av Gorbatsjov da han hadde vært ved makten noen måneder, en knusende kritikk av den økonomiske politikken som hadde vært ført.

Nye menn, ny stil

Eduard Sjevardnadse (f. 1928) tegnet av Szlakmann i Le Monde. Gorbatsjov utnevnte i 1 985 den georgiske politikeren til utenriks­ minister i stedet forveteranen Gromyko.

Gorbatsjovs vei til makten var blitt lettet av at han i 1970 ble partisekretær for Stavropol-distriktet, Sovjetunionens kornkammer. Ikke bare var det et av Sovjetunionens mest frukt­ bare områder, det rommet også de berømte kaukasiske mineralvannkildene, som skrantende nomenklaturmedlemmer flittig benyttet for å holde seg i form. Det gav Gorbatsjov enestående muligheter til å innynde seg hos regimets m aktha­ vere. Særlig fikk han en høy stjerne hos den grå overideologen Suslov og KGB-sjefen Andropov. Hans forgjenger som parti­ sekretær i Stavropol, Fjodor Kulakov, som under Khrusjtsjov hadde gjort seg bemerket ved ikke å delta i oppgjøret med Stalin-tiden, gikk god for ham. Som sjef for ungkommuniste­ nes organisasjon Komsomol i Stavropol siden 1961 hadde Gorbatsjov vært en tro medhjelper for Kulakov, hvis stjerne steg etter Khrusjtsjovs fall. Gorbatsjov var med andre ord et førsteklasses produkt av systemet, og det lyktes ham raskere enn noen annen av sine forgjengere å få kontroll over det. I løpet av 1985 fikk han innsatt nye folk i en rekke nøkkelstillinger. Fire nye med­ lemmer ble tatt opp i politbyrået, og Gorbatsjovs viktigste rival, Leningrads partisjef Grigorij Romanov, ble fjernet. Veien for denne fornyelsen var blitt banet allerede av A ndro­ pov. Det var han som hadde brakt den mannen som ble ansett som det nye styrets nest mektigste, Jegor Ligatsjov, til Mosk­ va. Han ble sjef for partisekretariatets avdeling for ideologiog kadrespørsmål. Også den nye statsministeren Nikolaj Rysjkov og KGB-sjefen Viktor Tsjebrikov var Andropovprotesjeer. Selv Sovjetunionens mangeårige utenriksminister Andrej Gromyko ble skiftet ut med en ganske ukjent georgisk politiker, Eduard Sjevardnadse. Enda mer omfattende fornyelser fant sted på lavere nivå i partiapparatet. Et hovedmål med disse personendringene, de

mest omfattende siden Stalin-tiden, var øyensynlig å bekjem­ pe den korrupsjon og slendrian som hadde bredt seg i Bresjnev-tiden. Gorbatsjov søkte også å oppnå større effektivitet ved en oppstramming av arbeidsdisiplinen og en energisk kampanje mot vodkamisbruket. Med henblikk på partikon­ gressen i februar 1986 la han fram et nytt partiprogram, mer nøkternt i tonen og realistisk i målsettingen enn Khrusjtsjovs program fra 1961, som det skulle erstatte. Gorbatsjov tilstre­ bet en ny og mer dynamisk stil, men han var mer tilbakehol­ den med egentlige systemreformer og inngrep mot nomenklaturklassens bojarer. Mens han strammet tøylene innad, var han selv og Sjevardnadse lutter smil og elskverdighet utad. Gorbatsjov selv hadde en viss kjennskap til Vesten, særlig Frankrike fra lengre opphold hos «den kommunistiske milliardæren» Jean-Baptiste Doumengue i sine yngre dager. Gromyko, som ble «sparket oppover» som president, tilla man imidlertid en bemerkning om at Gorbatsjov nok smilte, men med jerntenner.

Med Mikhail Gorbatsjov (f. 1 931) kom omsider en ny generasjon til makten i Sovjetunionen. Etter en lokal partikarriere i den russiske kornprovinsen Stavropol nord for Kaukasus, ble han i 1980 opptatt i landets høyeste maktorgan, p o lit­ byrået, som yngste medlem. Han hadde spesialisert seg påjordbruksspørsmål, men især nydt godt av sjefsideologen Mikhail Suslovs oppmerksomhet. Suslov hadde selv innledetsin karriere som parti­ sekretær i Stavropol. Dette bildet av Gorbatsjov og hans kone Raisa er tatt under toppmøtet i Genéve i november 1 985.

Avskrekking og avspenning

Da Cuba-krisen i 1962 endte med at Sovjetunionen oppgav planene om å utplassere mellomdistanseraketter på Cuba (se bd. 18, s. 242 ff), sa den sovjetiske viseutenriksministeren Vasilij Kusnetsov, som hadde avsluttet de vanskelige for­ handlingene, til den amerikanske FN-ambassadøren John McCloy: «Dere amerikanere vil aldri mer kunne gjøre dette mot oss.» Mange år senere fortalte den avhoppede sovjetiske FN-diplomaten Arkadij Sjevtsjenko: «Som følge av rakcttkrisen ble militære argum enter avgjørende: Sovjetunionen skulle gå inn for antall og kvalitet i strategiske kjerne­ våpen. N år som helst det i de følgende årene ble reist innvendinger mot dette, var det uvegerlig en eller annen som sa: ‘FTar De glem t hva som skjedde med C uba?’Je g husker en vanligvis rolig K u sn et­ sov opphisset si at vi i frem tiden ’aldri ville tåle en slik ydmykelse som vi hadde lidd un d er rakettkrisen.’»

Motstående side: En krysserrakett av typen Tomahawk under av­ fyring fra et amerikansk marine­ fartøy. Foto fra 1 985. Raketten kan operere i meget lav høyde, og rekkevidden er cirka 3000 meter, farten cirka 880 km /t.

Ydmykelsen bidrog til Khrusjtsjovs fall, og hele den følgende Bresjnev-perioden ble preget av en intens opprustning nett­ opp på de områdene hvor Sovjetunionen hadde vært under­ legne under Cuba-krisen, de interkontinentale atom rakette­ ne og flåten. Samtidig beveget forholdet mellom øst og vest seg i tiåret 1969 -79 likevel inn i en avspenningsperiode. Sett fra Moskva var det ingen motsetning mellom opprustning og avspenning. Tvert om, etter den offisielle forklaringen var avspenningen en frukt av Warszawapakt-landenes opprustning. Den for­ andret styrkeforholdene, sootnosjenie sil, et nøkkelbegrep i enhver sovjetisk analyse av internasjonal politikk, til gunst for den sosialistiske leir og tvang dermed «imperialistene» til for­ nuft. Avspenningen var imidlertid verken ensbetydende med en ideologisk våpenstillstand mellom de to systemene - snarere tvert om - eller med en overenskomst om å respektere status quo på verdensplan. Da president Jimmy Carter og Leonid Bresjnev i juni 1979 møttes i Wien for å underskrive SALT Il-avtalen om begrensning av de strategiske kjernevåpnene, avspenningens høydepunkt, gjentok Bresjnev nesten ordrett hva Khrusjtsjov hadde sagt til Kennedy samme sted 18 år tidligere, da den amerikanske presidenten foreslo en slags

118

Avskrekking og avspenning

Ti!venstre: I juni 1979 møttes president Jim m y Carterog Leonid Bresjnev i Wien for å underskrive den såkalte Salt 11-avtalen om be­ grensning av strategiske kjerne­ våpen. Carter «ødslet med kristne kyss» skrev The Economist ironisk. Et halvt år senere rykket russerne inn i Afghanistan, og Carter er­ klærte forbitret at han i løpet av en uke hadde lært mer om russerne enn i hele sin tidIigere tilværelse. D etgikkseksårføren amerikansk president igjen var rede til å møte en russisk leder til et toppmøte. Det skjedde da president Reagan (på venstre side av bordet) og general sekretær Gorbatsjov kom sammen i Genéve høsten 1985 (bildet til høyre). Med denne anledning ble det ikke kysset, men utvekslet mange smil til tross for at det ble gjort få avtaler.

politisk våpenstillstand basert på status quo i den tredje ver­ den: Sovjetunionen kontrollerte ikke de revolusjonære krefte­ ne i verden, og kunne ikke stanse historiens gang. Det samme svaret fikk president Ronald Reagan under et møte med Gorbatsjov i Genéve i november 1985. Man ville ikke fra sovjetisk side forplikte seg til ikke å ut­ nytte gunstige situasjoner til fremme av sovjetisk innflytelse. På den annen side ville man ikke akseptere at vestlig innflytel­ se vokste innenfor det området Sovjet kontrollerte. Under et av de stormfulle møtene mellom Bubcek og de sovjetiske le­ derne i 1968 sa Bresjnev: «Hold opp med å snakke om sosialis­ me til meg! Det vi har, beholder vi.» Nøyaktig det samme hadde tsar Alexander 1. sagt på Wien-kongressen i 1815. Etter undertegnelsen av Helsingfors-erklæringen i 1975 ble kontrollen med avvikere i Sovjetunionen skjerpet, for ifølge den offisielle sovjetiske tesen ville «imperialistene» nettopp i en avspenningsperiode satse litt ekstra på å underminere det sosialistiske systemet med ideologiske midler.

Rakettkappløp

Trass i de stigende vanskelighetene som den sovjetiske økono­ mien kjempet med i Bresjnev-perioden, viste den seg i stand til å hamle opp med USA når det gjaldt opprustning. Her var

Rakettkappløp

det ingen flaskehalser, men kanskje en sammenheng. Den høye prioriteringen av rustningsproduksjonen kan ha skapt problemer for den sivile produksjonen, selv om det ikke er innlysende at en nedskjæring av mstningsutgiftene ville ha gjort for eksempel landbruket mer produktivt. Under alle omstendigheter egnet den sovjetiske formen for sentraldingert planøkonomi seg bedre til å tilgodese forsvarets enn for­ brukernes interesser. Det var ikke et tilfelle, som det heter i sovjetisk språkbruk, at modellen for denne formen for plan­ økonomi var den tyske krigsøkonomien under Første verdens­ krig. Den sentrale styringen muliggjorde en fortrinnsallokering av ressurser til de industrigrenene regjeringen av politis­ ke grunner ville fremme. Forsvaret var dessuten, sett fra planleggernes synspunkt, en ideell kunde, ettersom det leverte sine bestillinger flere år i forveien. Samtidig var rustningsindustri­ en den eneste delen av den sovjetiske økonomien som befant seg i et direkte konkurranseforhold til de teknisk mest avan­ serte landene i vest. Denne konkurransen ble skjerpet i løpet av 60-årene, da president Kennedy dels satset på å bygge opp et stort landba­ sert arsenal av interkontinentale raketter, dels på å «slå» Sovjetunionen i rommet. Det siste førte til at de to amerika­ nerne Neil Armstrong og Edwin Aldrin som de første mennes­ ker kunne lande på månen 21 .juli (europeisk tid) 1969.

119

Samtidig som Gorbatsjov innledet en sjarmoffensiv for fred, fortsatte Sovjetunionen sin opprustning. Under en militærparade i Moskva i t 985 kjørte man blant annetfram disse nye rakettene av typen SS21. De bleanbrakt i Øst-Europa slik at sovjetrusserne fortsatt kun­ ne ha m ulighettil å beskyte VestEuropa selv om man skulle komme til enighet med amerikanerne om en tilbaketrekning av mellomdis­ tanseraketter av typen SS-20. Disse spilte en stor rolle i den europeiske debatt omkring 1980 og førtetil en splittelse i NATO mellom de sosialdemokratiske og borgerlige partier om den sikker­ hetspolitikk som skulle føres.

120

Avskrekking og avspenning

Motstående side: En amerikansk langdistanserakett av typen Atlas avfyres. Den interkontinentale Atlas-raketten, som også brukes som bærerakett ved oppskyting av romfartøyer, var den første amerikanerne utplasserte.

Militært halte russerne til gjengjeld inn på USA. Da de ble avskåret fra å utplassere mellomdistanseraketter på Cuba, satset de på å utvikle andre våpentyper som kunne nå det amerikanske fastlandet, særlig landbaserte interkontinentale raketter, de såkalte ICBM {Intercontinental Ballistic Missiles) og ubåtatomraketter (SLBM - Submarine-Launched Ballistic Missiles). De atom strategiske styrkeforholdenes utvikling 1960-72

Den 20. juli 1 969 kl. 22.56, ameri­ kansk tid (21 .juli kl. 3.56, norsk tid) kunne astronauten Neil Armstrong meddele at M F «Eagle» var landet på månen. Romforsknin­ gens hittil mest fantastiske ekspe­ disjon var lyktes. For første gang i historien kunne et menneske sette sin fot på et annet himmellegeme. Armstrongs ord da han gikk ned stigen fra månelandingsfartøyet er gått over i historien: «Jeg er nå nederst på stigen. Jeg forlater landingsfartøyet. Et lite skritt for et menneske, et stort sprang for men­ neskeheten.» Kort etter kunne han fotografere sin kollega Edwin Aldrin da han steg ned på Stillhetens hav på månen.

USA

Sovjetunionen

834

190

SLBM Bombefly I alt

416 630 1880

107 175 472

ICBM

1054

875

SLBM Bombefly

656 565 2275

110 150 1135

ICBM SLBM Bombefly

1054 656

1527 459

430

156

I alt

2140

1964 ICBM

1968

I alt 1972 (S A L T I )

2142 Kilde: David Holloway, The Soviet Union and the Arms Race, Yale University Press 1983.

Samtidig forsøkte russerne å utvikle et forsvar mot raketter, et såkalt ABM-system (Anti-Ballistic Missiles). Fra 1968 imø­ tegikk amerikanerne dette ved å begynne en utplassering av raketter med flere sprenghoder som kunne styres mot hvert sitt mål, de såkalte MIRY-rakettene (Multiple Independently targetable Re-entry Vehicles). Ved å øke antallet angrepsvåpen vanskeliggjorde MIRV-rakettene utviklingen av forsvarssy­ stemer. Når amerikanerne på den annen side fra 1967 stanset ut­ plasseringen av flere ICBM-raketter, selv om russerne fortsat­ te, hang det sammen med at forsvarsminister Robert McNamara betraktet atomvåpen som avskrekkingsvåpen, det vil si våpen som skulle skremme motparten fra å angripe, fordi han i så fall ville bli utsatt for et tilintetgjørende gjengjeldelsesslag. Det var derfor tilstrekkelig å ha usårlige våpen nok til å sikre «uakseptabel ødeleggelse» hos motparten. Man ville oppnå en terrorbalanse når begge parter var sikre på at de kunne

tilintetgjøre motparten. Man talte derfor om en Mutual Assured Destruction eller MAD-strategien. I dette lå det imidlertid at det opprinnelige grunnlaget for NATO kom på glid. Det bestod i at trusselen om innsats av det amerikanske atomarsenalet skulle avskrekke russerne fra å utnytte sin konvensjonelle militære overlegenhet i Europa til et angrep. Allerede under Kennedy hadde amerikanerne derfor utviklet en ny strategisk doktrine, den såkalte Flexible Response-strategien, som gikk ut på at man skulle være i stand til å imøtegå ethvert angrep på samme nivå som det ble gjennomført på. I 1967 ble denne strategien også knesatt av NATO. Den hadde fått et nytt grunnlag i oppbyggingen av et slagkraftig vesttysk Bundeswehr. Styrkeforholdene i Mellom-Europa ble riktignok forskjøvet med den sovjetiske okku­ pasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 (se s. 94 ff), men samtidig flyttet russerne flere og flere styrker til Det fjerne Østen, der det i 1970 var oppstilt 30 sovjetiske divisjoner, mot bare 15 i 1968.

Rustningskontroll

Helt siden Annen verdenskrig hadde det vært ført langvarige forhandlinger om nedrustning og rustningskontroll. De had­ de stort sett vært fruktesløse. Gang på gang kjørte de seg fast i spørsmålet om hvordan man skulle kontrollere at en avtale ble overholdt. Betegnende nok var den første rustningskontrollavtalen av større rekkevidde, Moskva-traktaten fra 1963, et forbud mot atomprøvesprengninger i atmosfæren. Den kunne kontrolleres uten adgang til de gjeldende statenes ter­ ritorium eller luftrom. Men kontrollproblemet fikk en løsning da man ved et ve­ sentlig teknisk gjennombrudd lyktes i å sende opp rekognoseringssatellitter, som uten å krenke noe lands luftrom kunne observere rakettanlegg på bakken. Fra 1963 begynte ameri­ kanerne å utvikle et slikt rombasert varslingssystem. En rekke andre tekniske og politiske forhold åpnet i løpet av 60-årene nye muligheter for rustningskontroilavtaler. Al­ lerede prøvestansavtalen fra 1963 var uttrykk for at atom­ maktene trass i innbyrdes kappestrid også hadde sammen­ fallende interesser, blant annet når det gjaldt å hindre andie stater i å få kjernevåpen. Tross Moskva-traktaten fortsatte imidlertid Frankrike, som alt i 1960 hadde foretatt sin første prøvesprengning, sitt atomprogram, og Kina fulgte etter i 1964. Nettopp den kinesiske prøvesprengningen styrket både Moskvas og Washingtons interesse i å legge nye hindringer i

122

Avskrekking og avspenning

USS «Nautilus», verdens første atomdrevne ubåt, bygd i USA i 1954. Foto fra 1957.1midten av 1980-årene hadde både NATO og Warszawapaktens styrker betyde­ lig større og kraftigere atomdrevne ubåter, bevæpnet med SLBMraketter (Submarine Launched Balli stie Missiles).

veien for spredningen. Det førte til at man gravde fram et gammelt irsk FN-forslag om en ikkespredningsavtale. Det lyktes amerikanerne og russerne å bli enige om en tekst, som i 1968 ble vedtatt i FN etter mange vanskelige manøvrer. En rekke land ville imidlertid ikke binde seg til ikke å fremstille atomvåpen, blant annet India, Pakistan, Israel, Sør-Afrika, Brasil og Argentina, Andre - som Sverige - hadde under FN-debattene lagt sterk vekt på at atommaktene også skulle gjøre noe for å stanse sitt eget atomkappløp. På et møte i Glasboro, halvveis mellom New York og Washington i juni 1967, foreslo president Johnson for statsmi­ nister Kosygin at man skulle bli enige om å stanse utviklingen av ABM-systemer. Det ble avvist av Kosygin under henvis­ ning til at det var forsvarsvåpen. Men da amerikanerne noen måneder etter også besluttet å satse på ABM-våpen, skiftet russerne standpunkt og foreslo forhandlinger om antirakettvåpen. Amerikanerne, som hadde avsluttet sitt strategiske atomopprustningsprogram, var til gjengjeld interessert i å få bremset den sovjetiske utplasseringen av offensive våpen. Særlig foruroliget den sovjetiske kjemperaketten SS-9 dem. Med en sprengladning på 20-25 megatonn, noe som tilsvarte 1 000-1 250 Hiroshima-bomber, fryktet man at den ville være i stand til å ødelegge utplasserte amerikanske IGBM-raket-

Rustningskontroll

123

«Fortsett for Guds skyld samtalen» er Steve Mendelsons barske kom­ mentar i Washington Post i anled­ ning nedrustningsforhandlingene mellom USA og Sovjetunionen.

ter. Johnson foreslo derfor forhandlinger om en begrensning av de strategiske atomvåpnene, Strategic Arms Limitation Talks, SALT, med en av de forkortelser som skulle fremskyn­ de, men som samtidig vanskeliggjorde kommunikasjonen i de nye kommunikasjonssamfunnene. Det endte med at man ble enige om å drøfte begge deler, både ABM og SALT. På grunn av den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia kom forhandlingene først i gang i 1969, da representanter for de to supermaktene møttes i Helsingfors. Allerede under FN-forhandlingene om ikkespredningsavtalen hadde Finland spilt en formidlende rolle mellom super­ maktene og de øvrige FN-statene. Det hadde nå lykkes presi­ dent Urho Kekkonen å få Helsingfors akseptert som et nøy­ tralt møtested mellom øst og vest på linje med Genéve og Wien. Man oppnådde ganske visst resultater. Begge parter kon­ staterte at en utvikling av effektive ABM-systemer på teknik­ kens daværende trinn neppe var innenfor rekkevidde eller i hvert fall ville kreve enorme investeringer. M an ble derfor i 1972 enige om en avtale som begrenset tallet på ABM-syste-

124

Avskrekking og avspenning

mer til to, et omkring hovedstaden og et omkring et ICBMbatteri. Ytterligere forskning var imidlertid tillatt. Den var det likevel umulig å kontrollere. SALT I-avtalen la samtidig for en periode på fem år tak over det antall fremføringsmidler de to supermaktene kunne ha. Det var ved satellittovervåking lett å kontrollere om disse avtalene ble overholdt. Dessuten var det politiske klimaet gunstig for en avtale. Etter 25 års diplomatisk stillingskrig hadde man begynt å komme på glid i det tyske spørsmål, som i sin tid hadde utløst den kalde kri­ gen mellom øst og vest.

Helsingfors-erklæringen

Siden 1945 hadde det vært et hovedmål for sovjetisk uten­ rikspolitikk å oppnå vestlig anerkjennelse av «resultatene av Annen verdenskrig», det vil si av dc nye polske grensene og Tysklands deling i to stater. Verken det ene eller det andre hadde vært akseptabelt for regjeringen i Bonn og derfor heller ikke for vestmaktene. Russerne hadde så forsøkt å nå målet ved å gå omveien om en alleuropeisk sikkerhetskonferanse, som ble foreslått av den polske utenriksministeren Adam Rapacki i 1964. Ikke overraskende fikk forslaget varm tilslut­ ning fra Warszawapakt-landene, mens vestmaktene vendte det døve øret til. Willy Brandts nye østpolitikk skapte en ny situasjon (ses. 74f). Hvis Bonn-regjeringen kunne ha forbindelser med ØstTyskland og avfinne seg med Oder-Neisse-grensen, så vest­ maktene ikke lenger noen grunn til å sette seg på bakbena, særlig ikke etter at russerne i 1971 hadde gått med på en firemaktsavtale som omsider formaliserte deres rett til å være i Berlin. Det var den ene av de betingelsene NATO i 1970 hadde stilt for å delta i den foreslåtte europeiske konferansen om sikkerhet og samarbeid, blant diplomater kalt GSCE (på norsk: KSSE - Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa). Den andre var at det samtidig skulle åpnes en euro­ peisk konferanse om en «gjensidig, avbalansert nedskjæring av de væpnede styrkene i Europa», også kalt MBFR (Mutual and Balanced Force Reductions) . Ikke minst vesttyskerne var in­ teressert i dette for å bremse et forslag om nedskjæring av de amerikanske troppene i Europa som den amerikanske senato­ ren Mike Mansfield hadde satt fram. Russerne kviet seg. Men på den annen side hadde de siden konflikten med Kina i 1969 vært interessert i en tilnærming til Vest-Europa. Samtidig ivret særlig rumenerne overfor vestmaktene for CSCE, som de mente kunne gi dem større alburom i forhold til Sovjet­

På stedet marsj

unionen. Liknende signaler kom underhånden fra andre øst­ europeiske land. I 1973 åpnet de innledende forhandlingene som to år sene­ re kom til å munne ut i den såkalte Helsingfors-erklæringen, undertegnet av 35 lands stats- og regjeringssjefer i den finske hovedstaden. Dokumentet var tredelt. Den første delen inne­ holdt sikkerhetspolitiske avtaler som skulle skape større tillit mellom øst og vest. For eksempel skulle man for fremtiden informere andre land om militærøvelser med deltakelse av mer enn 25 000 soldater og invitere observatører fra det mot­ satte paktsystemet til å overvære dem. Del to behandlet et utvidet økonomisk samarbeid mellom Øst- og Vest-Europa. Den tredje delen, som var spesielt ønsket av vestmaktene, dreide seg om menneskerettighetene. Deltakerlandene lovte å «respektere de grunnleggende friheter, inklusive tanke-, sam­ vittighets-, religions- og trosfrihet uten forskjellsbehandling på grunnlag av rase, kjønn, språk eller religion». Det var ikke minst vesttyskerne som var interessert i CSGE. De betraktet den som en vei til å bedre kårene for og øke kontakten med sine 16 millioner landsmenn i Øst-Tyskland. Russerne betraktet på den annen side Helsingfors-erklærin­ gen som et slags «surrogat lor en fredstraktat», som innebar anerkjennelse av «resultatene av Annen verdenskiig».

På stedet marsj

Helsingfors-erklæringen viste at den ubevegeligheten som preget det sovjetiske samfunnet innad, kunne være en styike i utenrikspolitikken. Det hadde i 30 år vært et hovedmål foi sovjetisk utenrikspolitikk å få vestmaktene til å avfinne seg med Polens Oder-Neisse-grense og Øst-Tysklands innlem­ ming i den sovjetiske maktsfæren. Ved å vente uten å endre standpunkt, nådde man målet. Kontinuitet og konsekvens preget sovjetisk diplomati i motsetning til de stadige person­ skiftene og kursendringene i den andre supermaktens uten­ rikspolitikk. I den sovjetiske politikken var kontinuiteten «vitenskape­ lig» fastlagt i den ideologien regimet legitimerte selve sin rett til makten med. Ifølge leninismen var en kommunistisk makt­ overtakelse ugjenkallelig, fordi den representerte et høyere historisk utviklingstrinn. Hvis et sosialistisk regime gav fra seg makten, ville det handle i strid med historiens lover, som uvegerlig ville føre til kapitalismens sammenbrudd. Dens «allmenne krise» og «indre motsigelser» ble dypere og dype­ re. Dens sammenbrudd var uavvendelig.

125

N E U V O S T O L I1 T T O -Y H D YSV A L L AT S O V J E T U N IO N E N -F p R E N T A STATERNA

I anledning SALT I-forhandlin­ gene, som ble innledet i Helsing­ fors i november 1969, utgav det finske postvesenet dette frimerket i november året etter. Kort etter at avtalen var undertegnet 26. mai 1 972, utgavfinneneenda et SALT-frimerke.

1 26

Avskrekking og avspenning

Forsvarsminister Dmitrij Ustinov (1908-84) og formannen i presi­ diet for det øverste Sovjet, Leonid Bresjnev, i snøvær underen militærparade på revolusjonsdagen, 7 november 1979.

Kontinuiteten ble også sikret ved at den samme person­ kretsen gjennom lange perioder ledet sovjetisk utenrikspoli­ tikk. Andrej Gromyko begynte sin løpebane som Stalins ambassadør i USA 1943—46. Han ble utenriksminister i 1957 og var det uten avbrudd helt til 1985. Hans første viseuten­ riksminister Vasilij Kusnetsov, «en mester i diplomatisk etterslukking» (Jakobsen), fikk denne stillingen i 1955 og beholdt den til han i 1977 ble visepresident. I den viktige ambassaden i Washington satt Anatolij Dobrynin fra 1962, og han var fortsatt der til midten av 80-årene. Partiets viktigste kontakt­ mann til de vestlige kommunistiske og sosialdemokratiske partiene, Boris Ponomarjov, ble utnevnt til partisekretær i sentralkomiteens sekretariat i 1961 og overlevde alle regje­ ringsskifter fra Khrusjtsjov til Gorbatsjov inntil han i 1986 ble pensjonert og erstattet av Dobrynin som ble ny leder for sekretariatets internasjonale avdeling. Partiapparatets byråkrati var for øvrig ikke alltid på linje med Utenriksdepartementet, noe for eksempel president Kekkonen leilighetsvis benyttet behendig. Prinsipielt var det partiet som lastsatte kursen, mens det var diplomatiets opp-

På stedet marsj

gave å følge den. Men i praksis vokste Utenriksdepartemen­ tets rolle i kraft av Gromykos enestående erfaring og departe­ mentets omfattende diplomatiske apparat. Fra 1973 ble Gromyko selv medlem av det høyeste partiorganet. Han hadde ennå skarpe sammenstøt med hauken over alle hauker i Kreml, forsvarsminister Gretsjko, om nedrustnings- og av­ spenningspolitikk, men fikk støtte fra Ustinov, som etter elle­ ve år i partisekretariatet i 1976 etterfulgte Gretsjko som for­ svarsminister. Uoverensstemmelsene i den sovjetiske toppledelsen gjaldt imidlertid neppe så mye «de endelige mål» og «strategien» som taktikken. Et varig mål, anerkjennelsen av resultatene av Annen verdenskrig, var oppnådd i Helsingfors. Det neste konstante mål var å oppnå en splittelse eller helst en oppløs­ ning av NATO. Hva man forestilte seg utover dette, er vanskeligere å fast­ slå. Men Kremls bedømmelse av omverdenen var ikke alltid realistisk. Kontaktene i utlandet var for begrensede, og det var for mange karrierebestemte forstyrrelser i informasjons­ kanalene. Selv Dobrynin lot ifølge Sjevtsjenko nå og da sine rapporter fra USA ta farge av hva han antok ville falle best i smak i Moskva, for ikke å snakke om de sovjetiske diplomate­ ne i Beijing. Moskva var naturligvis bedre informert om de militære styrkeforholdene i verden enn noen annen hoved­ stad. Men gang på gang kom man til å overvurdere motstan­ dernes fiendskap og undervurdere deres besluttsomhet. Det var en av svakhetene ved det lukkede samfunnet, hvis styrke varden utenrikspolitiske kontinuiteten. Men også kontinuitetens urokkelighet kunne gi uheldige resultater. Det skjedde for eksempel i forholdet til Japan. Ennå i 1978, da det gjaldt for Sovjetunionen å forhindre en kinesisk-japansk tilnærming, kunne ikke russerne bekvemme seg til å gi avkall på fire japanske småøyer som Stalin hadde sikret seg ved et kupp under Jalta-konferansen (se s. 49). Resultatet kunne marskalk Nikolaj Ogarkov, generalstabssjef 1977-84, gjøre rede for i en tale til sine underordnede i 1980: «Den tiltakende militærpolitiske tilnærming mellom USA, K ina og Jap a n - et forsøk på å danne en forent antisovjetisk front, der USA og de europeiske NA TO -landcnes militære m akt i vest ville bli for­ ent med Kinas menneskeressurser og Japans industripotensiale i ø s t. . . - er en alvorlig trussel mot freden. Det som i realiteten er i ferd med å skje, er opprettelsen av en militær allianse mellom USA, K ina og Jap a n maken til 1930-årenes beryktede Roma-Berlin-Tokyo-akse.»

1 27

Andrej Gromyko (f. t 909) satt i stillingen som utenriksminister i Sovjetunionen lenger enn noen annen. Han oppnådde en ene­ stående internasjonal erfaring og viten. Men i vest ble han kjentsom en urokkelig motstander, hvis mest brukte glose var «njet». Ved sin urokkelighet oppnådde han im id­ lertid gang på gang at han nådde sine mål fordi den trettet ut hans vestlige motstandere, som alltid måtte ta hensyn til en utålmodig opinion. Tegning av Kevin Kallaugher.

128

Avskrekking og avspenning

■ftf C K O tlW

For en historiker kunne det være nærliggende å spørre om denne «omringingen» ikke i like høy grad var et resultat av Sovjetunionens egen utenrikspolitikk som «omringingen» av det tyske keiserriket etter Bismarcks fall av Holsteins trone og keiser Vilhelm 2.s tilbøyelighet til å overvurdere motstander­ nes fiendskap og undervurdere deres besluttsomhet (se bd. 15,s. 199og 16, s. 94ff).

Kappløp om Afrika 1 4FT Tj 1 i 81 il ■Ui *■»

«Tro mot kamptradisjonene»signalisererden sovjetiske marine­ gasten på denne rekrutteringsplakaten. Under Bresjnevskjedde det en kraftig utbygging av den sovjetiske marinen, spesielt av Nordflåten som har sine baser på Kola-halvøya.

Omringingskoalisjonen ble fremmet av sovjetisk politikk ikke bare i Europa og Det fjerne Østen, men også i den tredje verden. I dette området var det imidlertid mindre tale om kontinuitet fra Stalins tid enn om fortsettelse av en kurs som var blitt innledet under Khrusjtsjov. Mens det høyest priori­ terte målet i sovjetisk utenrikspolitikk kan sies å ha vært systembevarelse, var den mest brukte metoden situasjonsutnyttelse. Lenin hadde understreket situasjonens betydning for en heldig gjennomføring av en revolusjon. Som tro Lenin-disipler var de sovjetiske lederne mer innstilt på å utnytte situa­ sjoner som oppstod rundt om i verden til å utvide sin innfly­ telse enn på å gjennomføre utenrikspolitiske femårsplaner. Som i andre utenriksdepartementer fikk Gromyko riktignok på et visst tidspunkt opprettet et planleggings- og analyseorgan i sitt departement, men han mistet raskt interessen for det og vendte tilbake til sin «dag-til-dag»-ledelse av utenrikspoli­ tikken. Den internasjonale situasjonen forekom etter det ameri­ kanske tilbaketoget fra Vietnam og under den etterfølgende Watergate-krisen usedvanlig gunstig for en utvidelse av sov­ jetisk innflytelse. Samtidig åpnet den siste etappen i den vest­ europeiske avkoloniseringsprosessen nytt terreng i de portu­ gisiske koloniene. Prosessen foregikk under kaotiske former, særlig i Angola, der tre forskjellige geriljabevegelser kjempet om å overta makten etter portugiserne. Øyensynlig etter kubansk forslag fant man fram til en ny metode for å skaffe seg fotfeste. I 1975 ble 20 000 kubanske soldater under sovjetisk beskyttelse, og til dels med sovjetiske fly og skip, brakt til Angola for å hjelpe den sovjetvennlige Agostinho Neto til seier. Khrusjtsjov hadde i sin tid bremset et sovjetisk flåtebyggingsprogram kraftig. Men Bresjnevs hu stod likesom keiser Vilhelm 2.s i sin tid i noen grad til havet. Under krigen hadde han vært med på å organisere landgangsoperasjoner i Svarte­ havet sammen med sjøoffiseren Sergej Gorsjkov, en energisk

Kappløpom Afrika

talsmann for en stor sovjetisk sjømakt, en «sovjetisk Mahan» har man kalt ham (se bd. 15, s. 124). I 1967 ble han utnevnt til øverstkommanderende for den sovjetiske flåten, som var på vei inn i en storstilt moderniserings- og oppbyggingsfase. I første omgang konsentrerte man seg særlig om å skape motvåpen mot de amerikanske atomubåtene; å rette opp de svak­ hetene som hadde blitt avdekket under Cuba-krisen og selv å skaffe seg et strategisk ubåtvåpen. Men i løpet av 70-årene satset man i overensstemmelse med Gorsjkovs teorier på å skape en flåtemakt som ved sin tilstedeværelse over hele klo­ den kunne øve innflytelse på verdenspolitikken. Samtidig ble det organisert mobile ekspedisjonsstyrker av marineinfanteri og luftbårne tropper, som raskt kunne transporteres til inn­ sats rundt om i verden ved hjelp av en armada av transport­ fly. Dette korpset gav en første prøve på sin mobilitet i Tsjekkoslovakia i 1968 og ble gjort klar til innsats under Oktoberkrigen i Midtøsten i 1973 (ses. 171 ff). På samme måte som det store kappløpet om Afrika i den klassiske imperialismens tidsalder, begynte det nye kappløpet i Egypt. Sovjetunionen hadde her siden 1955 forsøkt å skaffe seg innflytelse ved hjelp av store våpenleveranser. Resultate­ ne hadde imidlertid til dels vært skuffende (se s. 235 f). Det viste seg andre åpninger i 1969 ved oberst Gaddafis makt­ overtakelse i Libya og Muhammed Siad Barres i Somalia. Men i 1977 grep den sovjetvennlige Mengistu Haile Mariam, som i 1974 hadde vært med på å styrte keiser Haile Selassie i Etiopia, makten i Addis Abeba. Han bad russerne om hjelp

129

Våpeneksport har vært et av stor­ maktenes midlerforå skaffe seg innflytelse i de mange nye statene. Dette bildet visertropper i Somalia som paraderer med de berømte sovjetiske Kalasjnikov-geværene, en videreutvikling av det tyske Sturmgewehrfra Annen verdens­ krig. Somalierne ble likevel ikke tro mot Sovjetunionen, men skiftet side da sovjetrusserne begynte å støtte deres fiender i Etiopia.

130

Avskrekking og avspenning

mot Somalia, som hadde erobret en stor del av Ogadenprovinsen. Det var et dilemma. Det endte med at russerne besluttet å satse enda en kontingent kubanere, østtyskere og andre venner på Etiopia, selv om det kom til å koste dem flåtebasen Berbera i Somalia. De regnet tydelig Etiopia som mer lovende fordi det var større. Også i flere andre afrikanske stater fikk Moskva etter hvert fotfeste, særlig ved hjelp av kubanske, østtyske og andre stedfortredere.

Eurokommunismen

Samtidig som russerne vant innflytelse i Afrika, begynte de å tape noe av sin autoritet i Europa. Det var et særtrekk ved den staten Lenin skapte at det i de kommunistiske partiene og frontorganisasjonene over hele verden, fantes organisasjoner som identifiserte seg med den og var villige til å gå dens ærend. Stalins konflikt med Jugoslavias Tito hadde fremkalt et brudd med denne tradisjonen (se bd. 18, s. 78 fl). I Bresjnevs tid hadde forholdet til Tito skiftet en del med det politiske klimaet i Øst-Europa. Men i hvert fall hadde Jugoslavia inn­ til Titos død i 1980 aldri vendt tilbake til den sovjetiske leiren. Landet hadde også foretatt noen uortodokse eksperimenter som å innføre en slags selvstyresosialisme og åpne sine grenser for utvandrere, som fant beskjeftigelse i Vest-Europa og send­ te sparepenger hjem til den slunkne jugoslaviske valutakassen. Men fra slutten av 60-årene begynte det å opptre andre kjettere, som i mindre grad hentet inspirasjon fra et etter hvert forkalket jugoslavisk styre enn fra den indre utvikling i Vest-Europa og en stigende misnøye med sovjetregimets at­ ferd overfor avvikere og østeuropeere. I spissen for denne bevegelsen - som den italienske pressen i 1975 døpte «eurokommunisme» - gikk Vest-Europas største kommunistparti, det italienske (se s. 300). Det gikk klart inn for EF og aksepter­ te Italias medlemskap i NATO. Liknende tendenser gjorde seg gjeldende i det store folke­ demokratiske partiet i Finland. Forholdet mellom Finland og Sovjetunionen ble ellers fra begynnelsen av 60-årene fra sov­ jetisk side fremstilt som forbildet på «fredelig sameksistens mellom stater med forskjellige samfunnssystemer». Fra mid­ ten av 60-årene synes i det minste visse ledende sovjetiske politikere å ha forestilt seg at Finland kunne bli forbildet på en «fredelig overgang til sosialismen» i et vestlig industrisam­ funn. Med Ponomarjovs uttrykkelige bifall ble det i 1966

Eurokommunismen

dannet en koalisjonsregjering med både kommunistisk og sosialdemokratisk deltakelse. I Kommunist, partiets teoretis­ ke hovedorgan, ble det antydet at Finland kunne vise veien for den politiske utviklingen i land som Frankrike og Italia. Men det oppstod splid innenfor det finske partiet om hvor langt man skulle strekke seg i regjeringssamarbeidet. Det ble dannet en parlamentarisk flertallsfløy under ledelse av parti­ formannen Aarne Saarinen og en revolusjonær mindretallsfløy under Taisto Sinisalo. Da han under invasjonen i Tsjekko­ slovakia sluttet uforbeholdent opp om Moskva, skapte det et dilemma som i de følgende år kom til å prege sovjetisk politikk overfor de europeiske kommunistpartiene. På den ene siden støttet man den parlamentariske veien til sosialisme, på den annen side foretrakk man folk som var ubetinget Moskva-tro, men de sistnevnte stilte seg for det meste skeptiske til parla­ mentarismen. Skarpest kom denne konflikten til uttrykk i det spanske kommunistpartiet, der den endte i en partisprengning. I Fin­ land måtte russerne gripe inn gang på gang for å forhindre noe liknende. På den 25. partikongressen i Moskva i 1976 erklærte Enrico Berlinguer at arbeiderbevegelsen bare «kunne løse sin histo­ riske oppgave i et pluralistisk og demokratisk system» og ble

131

Motstående side: 11 970-årene begynte flere og flere kommunist­ partier i Vest-Europa å gå sine egne veier uavhengig av Moskva. Det største av disse partiene, det itali­ enske, gikk i spissen for denne bevegelsen, og dets leder, Enrico Berlinguer (f. 1 922) som her sees på talerstolen, lanserte slagordet eurokommunisme.

Også i Finland kunne man spore disse eurokommunistisketendenseneselvom man der ikke brukte den betegnelsen. Lederen for fler­ tallet innenfor det finske kommu­ nistpartiet, partiformannen Aarne Saarinen (f. 1 91 3) stilte seg kritisk til sovjetrussernes innmarsj i Tsjekkoslovakia i 1 968 og var inn­ stilt på etfolkefrontsamarbeid med ikke-kommunistiske partier på samme måtesom Berlinguer. Saa­ rinen sees her {til høyre) sammen med den daværende finske statsm inister-og senere presidentMauno Koivisto (f. 1923).

132

Avskrekking og avspenning

Også det franske kommunistparti­ ets generalsekretær, Georges Marchais, gikk inn foren folkefrontspolitikk. Det førte til at sosia­ listen Francois Mitterrand ble valgt til president i 1981, og at kommu­ nistene for første gang etter 1947 ble med i en fransk regjering. I motsetning til Berlinguer stilte Marchais seg imidlertid ikke kritisk til Sovjetunionens utenrikspolitikk og støttet omgående den sovjet­ iske okkupasjonen av Afghanistan i desember 1 979. Denne tegnin­ gen av Marchais er laget av den franske karikaturtegneren i Les Grandes Gueules, Jean-Claude Morchoisne.

sensurert i Pravda. Det spanske kommunistpartiets general­ sekretær Santiago Carillo kom ikke, men uttalte samtidig: «I Vesten kan vi bare nå sosialismen når den bygges på tilslut­ ning fra flertallet, og den er parat til gi makten fra seg når et slikt flertall ikke lenger finnes.» Det japanske kommunistpartiet sendte overhodet ingen til Moskva. Senere på året ble det etter lange og vanskelige for­ beredelser avholdt en europeisk kommunistisk toppkonferanse i Berlin, der russerne på en rekke punkter måtte oppgi å få sine synspunkter vedtatt. De greide for eksempel ikke å få flertall for en fordømmelse av maoismen og måtte avfinne seg med at «kritikk av de kommunistiske partienes atferd ikke nødvendigvis var ensbetydende med antikommunisme». «Den proletariske internasjonalisme», som i praksis betydde at andre partier skulle følge Moskva, ble ikke nevnt. Mest på linje med russerne var det franske partiet. Det dannet i 1972 en koalisjon med sosialistene, men uten —i det minste utenrikspolitisk —å distansere seg vesentlig fra Mosk­ va. Da russerne rykket inn i Afghanistan julen 1979, fikk de likefrem et godt ord med på veien av det franske partiets generalsekretær Georges Marchais. Men da de franske kom­ munistene i 1981 kom i regjeringsposisjon, viste det seg at deres innflytelse på den sosialistiske presidenten Frangois Mitterrands utenrikspolitikk var mindre enn null. M itter­ rand gikk utvetydig inn for en NATO-beslutning om å ut­ plassere nye mellomdistanseraketter i Vest-Europa som mot­ vekt mot de SS 20-rakettene som Sovjetunionen hadde be­ gynt å utvikle.

SALT II

Det inngikk i SALT I-avtalen fra 1972 at det skulle forhand­ les om en ny rustningskontrollavtale som skulle etterfølge den. Men til tross for avspenningen var det liten fremgang i forhandlingene, og den teknologiske utviklingen gjorde ikke diplomatenes oppgave lettere. Antallet store raketter, ubåter og bombefly var ganske lett å kontrollere, men når man had­ de med MIRV-raketter å gjøre, ble det vanskeligere. Man kunne jo ikke se på en rakett hvor mange sprenghoder den hadde, og fra 1975-77 begynte russerne også å utplassere MIRV-raketter. Man måtte derfor etter hvert trekke antallet sprenghoder inn i forhandlingene. Samtidig utviklet ameri­ kanerne en ny type raketter som var så små at de var lettere å gjemme og som kunne krysse seg fram etter uberegnelige baner så lavt at de var vanskelige å stanse. Både disse krysser­

SALT II

rakettene og de ballistiske rakettene ble i kraft av den elektro­ niske utvikling mér og mer presise, så presise at man på begge sider begynte å bli redde for at et raskt og overraskende an­ grep kunne eliminere ens eget atomarsenal. I 1979 lyktes det omsider å nå fram til den såkalte SALT II-avtalen. Den la et tak på 2250 fremføringsmidler over bombefly og raketter pr. 1. januar 1981. Men under dette taket ble en viss valgfrihet avtalt. Det måtte ikke være mer enn 1200 M IRV-raketter, og av dem måtte maksimum 820 være landbaserte. Utover de 1200 kunne partene etter eget valg utplassere enten ytterligere 120 M IRV -raketter eller 120 bombefly med krysserraketter, dog maksimum 14 med en rekkevidde på mer enn 600 km. Begge parter forhandlet ut fra den baktanke at en avtale ville legge en demper på motpartens opprustning. Men i for­ handlingenes løp ble klimaet mellom de to supermaktene forverret. Allerede Oktoberkrigen i Midtøsten avslørte hvor skrøpelig tillitsforholdet mellom Moskva og Washington var (se s. 174). I tillegg vakte det vrede i Kreml at det amerikans­ ke senatet i 1974 med det såkalte Jackson-Vanik amendment (lovendring) gjorde en utvidet amerikansk-sovjetisk sam­ handel avhengig av friere utvandring for jøder fra Sovjet­ unionen. Washington ble til gjengjeld foruroliget av de sovjetisk-kubanske fremstøtene året etter i Afrika. Det ble ikke bedre da russerne i 1977 begynte å fly våpen og kubanere til Etiopia. «SALT II ble begravet i Ogadens sand,» skrev presi­ dent Carters sikkerhetspolitiske rådgiver Zbigniew Brzezinski senere. Verken han eller Carter var populære i Moskva. Car ter irriterte russerne ved å gjøre respekt for menneskerettighete-

133

Etter seks og et halvt års forbere­ delser ble SALT ll-avtalen under­ tegnet i Wien i juni 1 979. Tegneren Tim i [.'Express g\r her uttrykk for hvordan han forestilte seg situa­ sjonen da Jimmy Carter og Leonid Bresjnev satte sine navn på doku mentet.

134

Avskrekking og avspenning

Motstående side, øverst: I Afgha­ nistan b o rd e t mangeforskjellige folkeslag, og ofte har de også landsmenn på den andresiden av rikets grenser. Det gjelder for eksempel pashtunerne som bor på begge sider av grensen mellom Afghanistan og Pakistan i sør. Det har lettet håndteringen av det kjempemessige flyktningproble­ met som Pakistan måtte adm ini­ strere da mer enn tre millioner etter hvert flykte t fra Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen. I den nordlige delen av Afghanistan bor det tyrkiskspråklige usbeker, som er nær beslektet med den store usbekiske befolkningen i Sovjet­ unionen, og persiskspråklige tadsjiker, som har stammefrender i den tadsjikiske sovjetrepublikk. Russerne konstaterte derfor tem­ melig raskt at det var en tvilsom fordel å sende soldater fra de mus­ limske områdene i Sovjetunionen til Afghanistan. I sørvest bordet baluchere både i Afghanistan, Pakistan og Iran, og en baluchisk opprørsbevegelse i Pakistan har fått sovjetisk støtte.

ne til et viktig punkt i sitt utenrikspolitiske program, og vakte deres mistenksomhet da han våren 1977 forela dem et nytt SALT-forslag som ville innebære drastiske nedskjæringer i de atomstrategiske arsenalene. At Carter i 1978 opprettet normale diplomatiske forbindel­ ser med Beijing og at Vietnam okkuperte Kampuchea, gjorde ikke forholdet mellom Moskva og Washington bedre. Senatet hadde dessuten fulgt SALT-forhandlingene med stigende skepsis. Man påstod at amerikanerne var blitt ført bak lyset allerede med den første SALT-avtalen. Umiddel­ bart etter undertegnelsen begynte russerne nemlig å utvikle nye, mer langtrekkende ubåtraketter, som ville gjøre det mulig for dem å beskyte det amerikanske kontinent fra Ba­ rentshavet, skjønt de under forhandlingene hadde oppnådd særlige innrømmelser på ubåtområdet under henvisning til et «geografisk handikap», som tvang dem til å seile ut i A t­ lanterhavet. Videre mente motstanderne av SALT II at rus­ serne hadde omgått avtalen ved å skifte ut SS 11 -raketter med de større og mer presise SS 19-rakettene. De økte dermed sine muligheter til å slå ut de amerikanske ICBM-rakettene ved et lynangrep. M an begynte å snakke om at USA hadde fått et «sårbarhetsvindu» som måtte lukkes enten ved nedskjæ­ ring av tallet på sovjetiske SS 18- og SS 19-raketter eller ved utvikling av nye amerikanske våpen. Visepresident Walter Mondale var ikke enig med Brzezinski i at SALT II ble «begravet i Ogadens sand». Men etter hans vurdering umuliggjorde den sovjetiske invasjonen i Afghanistan julen 1979 en ratifikasjon av SALT Il-avtalen.

Avspenningens sammenbrudd

Sovjetunionen hadde i årtier arbeidet systematisk med å utvi­ de sin innflytelse i Afghanistan. En perm anent konflikt mel­ lom Afghanistan og Pakistan om pashtunerne, som bodde på begge sider av grensen, hadde gitt russerne den ene åpningen etter den andre. Da USA under Foster Dulles satset på Paki­ stan, hadde det avvist å forsyne Afghanistan med våpen. Følgelig henvendte afghanerne seg til Moskva, som var mer enn villig til å levere både materiell og militærrådgivere. Tusenvis av afghanske offiserer ble utdannet i Sovjetunionen. Da Pakistan lukket grensene for afghanske varer, tilbød rus­ serne å bygge et vei- og jernbanenett som kunne sikre landets eksport via Sovjetunionen. Som ledd i et storslått veibyggingsprogram ble det blant annet åpnet en tunnel gjennom Hindukush-fjellkjeden i 1964. Meget forutseende ble tunne-

Avspenningens sammen brudd

135

De afghanske opprørerne må la både motorsykler og andre kjøre­ tøyer stå igjen i leiren. Bare hester og muldyrkan klareåta seg fram i det uveisomme terrenget der geril­ jakrigen utkjempes.

136

Avskrekking og avspenning

len, veier og bruer dimensjonert slik at de kunne tåle selv de største stridsvogner. Inntil da hadde Hindukush vært en slags demarkasjonslin­ je mellom sovjetiske og amerikanske innflytelsessfærer. Sovje­ tiske utviklingsprosjekter ble fortrinnsvis gjennomført nord for fjellkjeden, amerikanske sør for den. Men i løpet av 70årene mistet amerikanerne mer og mer interessen for Af­ ghanistan. I 1977 tegnet Sovjetunionen seg for 73 prosent av den afghanske utenlandsgjelden, amerikanerne bare for 12 prosent. Den sovjetiske orienteringen i afghansk politikk ble inn­ ledet mens Mohammed Daud, et viljesvakt medlem av kon­ gefamilien, var regjeringssjef i årene 1963-73. I 1973 styrtet han kongen i et kupp. Men etter den første oljeprisrevolusjonen øynet han nye velbeslåtte samarbeidspartnere blant sine muslimske trosfeller i Iran og Saudi-Arabia. Han begynte å leke med tanken om et islamsk belte fra Tyrkia til Pakistan, og gav seg til å renske bort kommunistiske sympatisører fra offiserskorpset. I april 1978 ble han felt i et blodig kupp gjen­ nomført av offiserer fra panser- og flyvåpenet. Disse våpengrenene var i særlig grad blitt formet av Sovjetunionen. Om kuppet var direkte inspirert fra Moskva er uvisst, men det førte generalsekretæren i det folkedemokratiske partiet, Mohammed Taraki, til makten i Kabul. Det varte imidlertid ikke lenge. De afghanske kommunistene hadde siden 30årene vært splittet i to fløyer, Khalq-(masse-)partiet og Parcham-(flagg-)partiet, som russerne hadde store vanskelighe­ ter med å forlike. I juli ble Taraki skubbet til side av Khalqpartiets generalsekretær Hafizullah Amin. Den mer Moskva-tro parchamlederen Babrak Karmal ble utnevnt til am ­ bassadør i Praha. Amin gjorde et rabiat forsøk på å sprenge de tradisjonelle afghanske samfunnsstrukturene med revolu­ sjonære reformer, med det resultat at det i løpet av 1979 brøt ut væpnet opprør rundt om i landet. I september forsøkte russerne øyensynlig å få Amin styrtet og Taraki tilbake, men uten hell. I løpet av høsten falt størstedelen av landet i de antikommunistiske opprørernes hender. Julen 1979 foretok russerne en regulær militær invasjon i landet, besatte det med en hær på omkring 100 000 mann og innsatte K arm al som regjeringssjef. Sett fra Moskva var det rimeligvis en gjentakelse av inva­ sjonen i Tsjekkoslovakia. Sett fra Washington virket det an­ nerledes. Afghanistan ble ikke som Øst-Europa ansett som sovjetisk innflytelsessfære. En sovjetisk okkupasjon av landet gav dessuten russerne betydelige militære fordeler. Flyværet

sør for Hindukush var mye bedre erm i nord, slik at en kon­ troll over flyplassene her lettet forbindelsen til de sovjetiske klientene i Midtøsten og Afrika. Fra afghansk område kunne oljefeltene i Midtøsten beskytes med sovjetiske rakettvåpen, og Afghanistan var et skritt på veien mot Det indiske hav. I tillegg kom invasjonen på et tidspunkt da USA hadde mistet sin tradisjonelle allierte Iran, og endog ble utsatt for den enestående ydmykelsen at det amerikanske ambassadepersonalet i Teheran var blitt tatt til fange og holdt som gisler av fanatiske muslimer. Fra november 1979, da gisseldramaet begynte og til våren 1980, skjedde det et kraftig stemningsskred i USA, som avspeilte seg i opinionsmålingene. Det var grunnlaget for avspenningspolitikken som brøt sammen. President Carter selv erklærte etter den sovjetiske invasjo­ nen i Afghanistan at han i løpet av en uke hadde lært mer om russerne enn i hele sin tidligere tilværelse. H an innførte øko­ nomiske og politiske sanksjoner, stanset amerikansk kornsalg til Sovjetunionen og beordret boikott av de forestående olym­ piske leker i Moskva. H an erklærte videre at ytterligere frem­ støt mot Den persiske bukt ville bli møtt med alle midler, innbefattet militære. For å underbygge denne «Carterdoktrinen» lot han opprette et militært utrykningskorps, Rapid Deployment Force. I FN ble Sovjetunionen fordømt av et stort flertall. Disse reaksjonene var muligens ikke forutsett i Moskva, men de fikk ikke russerne til å endre politikk. Også i Afghani­ stan syntes de å satse på at ubevegeligheten i det lange løp ville gi bonus. Afghanistan ble imidlertid ikke et nytt Tsjekko-

Den 4. november 1979 stormet en gruppe iranske studenter den ame­ rikanske ambassaden i Teheran og tok hele personalet som gisler. Fjorten dager senere ble tolv av gislene-kvinner og fargede ambassadefunksjonærer- løslatt. Dette bildet viser ni av dem under pressekonferansen i Teheran 1 9. november, dagen etter løslatelsen. At gislene fortalte at de var blitt godt behandlet, varkanskje ikke uventet. Resten - ialt 52 amerika­ n ere- ble sittende i fangenskap, og Khomeini truet med at han ville stilledem foren islamsk domstol siktetforspionasje. Detsom var begynt som en represalie mot USA fordi amerikanerne hadde mottatt den landflyktigesjahen, utviklet seg til et langvarig gisseldrama som formørket Carters siste tid som president. En dårlig planlagt red­ ningsaksjon i april 1980 ble en fiasko. Først etter 444 d ø g n -d e n 20. januar 1981, samme dag som Ronald Reagan bletatt i ed som president- løslot Iran de 52 gislene etter intens algirsk megling.

138

Avskrekking og avspenning

slovakia. Ennå seks år etter invasjonen fortsatte afghanske geriljastyrker kampen mot en sovjetisk okkupasjonshær på omkring 100 000 mann, mens tre millioner afghanere flyktet til nabolandene Pakistan og Iran.

Euroraketter og fredsbevegelse

Motstående side: Demonstrasjo­ ner mot bruk av kjernefysiske vå­ pen, fredsmarsjer og protester mot raketter og missiler ble et stadig t il­ bakevendende fenomen i hele Vest-Europa etter NATOs beslut­ ning i 1979 om å utplassere motvåpen mot de nye sovjetiske SS-20 rakettene. Dette bildet fra oktober 1983 er fra en anti-atomvåpendemonstrasjon, hvor nærmere 220 000 vesttyskere dannet kjede på den 108 km lange bilveien m el­ lom Stuttgart og den amerikanske rakettbasen i Neu Ulm.

Noen få dager før den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan vedtok NATOs ministerråd å utplassere 572 nye mellomdistanseatomvåpen i Vest-Europa, 108 såkalte Pershing 2raketter, resten krysserraketter. Da det imidlertid ville gå tre år før man kunne begynne utplasseringen, foreslo man samti­ dig overfor russerne rustningskontrollforhandlinger om de såkalte INF-våpnene (Intermediate Nuclear Forces), som hadde vært holdt utenfor SALT-avtalene. Sovjetunionen hadde fra 1977 begynt å utplassere en ny type våpen, de såkalte SS 20-rakettene, som teknisk sett var langt mer avansert enn de SS 4- og SS 5-rakettene som hadde vært rettet mot VestEuropa siden slutten av 1950-årene. SS 20-rakettene hadde fast brennstoff og kunne derfor avfyres på mye kortere varsel. De hadde tre sprenghoder hver og var mobile og derfor vans­ kelige å lokalisere, og endelig var de langt mer presise. NATOs INF-våpen ble da også fremstilt som et mottrekk til SS-rakettene. Men i virkeligheten hadde beslutningen om å utplassere dem opprinnelig sin bakgrunn i den jevnbyrdighet mellom USAs og Sovjetunionens atomstrategiske arsena­ ler som hadde oppstått i begynnelsen av 70-årene og blitt lagt til grunn for SALT-forhandlingene. Hvilken troverdighet hadde den amerikanske atomgarantien for Europa når Sov­ jetunionen var jevnU spurte man i NATO. Hvis den skulle gjenvinne sin tn e ?het, måtte det være jevnbyrdighet også i Europa, sa . y , esttyske forbundskansleren Helmut Schmidt i en forelesning i London høsten 1977. Bare på denne måten kunne man sikre «koplingen» til de amerikans­ ke strategiske atomvåpnene. Allerede i sin bok Strategie des Gleichgewichts fra 1969 hadde Schmidt lagt jevnbyrdighetsprinsippet til grunn for sin sikkerhetspolitikk, et prinsipp han fant underbygd i filosofen Immanuel Kants avhandling gjum ewigen Frieden. I 1977 tenkte man, når man talte om jevnbyrdighet, først og fremst på en ny type atomvåpen som kunne uskadeliggjøre motstanderens soldater uten å forvolde alvorlige materielle skader, de såkalte nøytronvåpnene. De ble ansett for å være langt mer velegnet til å stanse Warszawapaktens panserarmeer enn de taktiske atomvåpnene som hadde vært anbrakt

140

Avskrekking og avspenning

Verken kulde, regn eller politi maktetå drive de kvinnelige demon­ strantene ved rakettbasen Greenham Common i Storbritannia vekk fra inngangsporten til basen. Så snart noen ble arrestert, kom andre til i et stedig, men forgjeves forsøk på å hindre utplassering av krysser­ raketter i Storbritannia.

i Vest-Europa siden 50-årene, men som ville forårsake uoverskuelige «bivirkninger» om de ble tatt i bruk. Våren 1978 var man innenfor NATO kommet til at man var parat til å ut­ plassere nøytronvåpen i Vest-Europa, hvis man ikke i løpet av de neste to års øst-vestforhandlinger var kommet fram til en avtale om å fjerne de sovjetiske SS 20-rakettene. Men fra sommeren 1977 hadde det vært en kraftig kam­ panje i gang mot nøytronbomben. Den ble fremstilt som et avskyelig «kapitalistisk våpen», fordi den ved sin kraftige strålevirkning drepte mennesker uten å volde nevneverdig skade på «eiendom». Kampanjen hadde startet i Nederland, men bredte seg derfra til Vest-Tyskland hvor den fikk fotfeste både i SPD og i kristelige kretser. Den nådde også USA, der den gjorde så sterkt inntrykk på den fromme president Carter at han i april 1978 besluttet å utsette produksjonen av det nye våpenet. Han ville, sa han privat, ikke gå over i historien som den presidenten som «hadde innført bomber som drepte mennesker uten å skade bygninger». Den vesttyske forbundskansleren Helmut Schmidt ble for­ bitret. Han hadde gjort seg upopulær i sitt eget parti ved å akseptere nøytronbomben, og så trakk Carter teppet bort under ham uten å gi noe svar på det problemet han hadde reist i London. M an begynte å søke etter en annen form for motvekt til de nye SS 20-rakettene. Pentagon henviste til to nye mellomdistansevåpen som var under utvikling, en ny og mer langtrekkende og mer presis modell av de ballistiske Pershing-rakettene som alt fantes i Vest-Tyskland, og en så­ kalt krysserrakett som ville utmerke seg ved stor presisjon og høy usårbarhet. På et møte på Guadeloupe i januar 1979 mellom Carter, Schmidt, den britiske statsministeren James Callaghan og den franske presidenten Giscard d ’Estaing, fremsatte Carter overraskende sitt tilbud om disse nye våpne­ ne. Det var første gang Bonn var invitert til et slikt toppmøte med «seiersmaktene». Schmidt lot derfor Callaghan og Gis­ card få utspillet. Callaghan sa at det nok ikke var noen vei utenom et vesentlig mottrekk, men at man først skulle søke forhandlinger. Giscard tilføyde at det ikke ville komme noe ut av en forhandling før russerne var sikre på at vestmaktene hadde besluttet å utplassere de nye våpnene. Schmidt gikk deretter med, på betingelse av at også andre europeiske, ikke-atomvæpnede NATO-land deltok, og i forventningen om at Carter på sitt forestående møte med Bresjnev i Wien ville ta opp spørsmålet og forsøke å få russerne til å stanse sin u t­ plassering av SS 20-rakettene. Men det skjedde ikke, og NATO forhandlet seg deretter fram til et forslag om hvor

E u roraketter og fredsbevegelse

mange INF-våpen som skulle utplasseres, og hvor. Det ble som nevnt vedtatt på et møte i desember 1979 sammen med et tilbud til Moskva om forhandlinger om INF-våpnene. Dette «dobbeltvedtaket» ble møtt med en enda mer ener­ gisk motstand enn nøytronbomben. Initiativet utgikk fra det nederlandske Mellomkirkelige fredsråd. Men bevegelsen fikk særlig gjennomslagskraft i Vest-Tyskland, særlig etter vedta­ kelsen av den såkalte Krefelt-appellen fra november 1980. Bak den stod Deutsche Friedensunion, som skal ha vært en kommunistisk dekkorganisasjon (Sauzay). Om det faktisk var tilfelle, er vanskelig å kontrollere. Derimot kan man kon­ statere et tidsmessig sammenfall med en reorganisering av vesteuropeiske «fredsbevegelser». Men de hadde under alle omstendigheter sine forløpere i 60-årenes Vietnam-kampanjer. Aktivister fra den tiden var med i de nye bevegelsene, og erfaringer fra de årene hadde kraftig undergravd tilliten til makthavernes dømmekraft. Forhandlingene mellom Moskva og Washington ble for­ sinket av presidentskiftet i USA og kom først i gang høsten 1981. Avstanden mellom partene var stor. Mens russerne påstod at det allerede praktisk talt eksisterte jevnbyrdighet i Europa, mente man i NATO at Warszawapakten var langt overlegen. Ennå i november 1983, da de første Pershingrakettene var klare til utplassering, var det ikke oppnådd enighet. Da NATO deretter, trass i antirakettkampanjen, begynte utplasseringen, forlot russerne både INF- og en ny serie SALT-forhandlinger i Genéve. Det endelige resultat av fredskampanjene ble at man i stedet for de klart defensive nøytronvåpnene, fikk raketter som kunne nå sovjetisk territo­ rium, ingen øst-vestavtale om eurorakettene, men en dyp splittelse i Vest-Europa om sikkerhetspolitikken.

Kald romkrig

Våren 1983, et halvt år før rustningskontrollforhandlingene i Genéve brøt sammen, lanserte president Reagan et «nytt strategisk forsvarsinitiativ», SDI (Strategic Defence Initiative). Det brøt med mange års amerikansk politikk ved å satse på utvikling av forsvar mot de interkontinentale rakettene. Det hadde lykkes en gruppe vitenskapsmenn å overbevise presi­ denten om at ny teknologi kunne muliggjøre et effektivt for­ svar mot atomrakettene. Det dreide seg først og fremst om den rivende utviklingen i mikroelektronikk og stråleforskning. Andre vitenskapsmenn protesterte, og hevdet at et ef­ fektivt forsvar ville være teknisk umulig eller i det minste

141

142

Avskrekking og avspenning

Her i Strategic Air Commands underjordiske hovedkvarter i Nebraska finnes de knappene det skal trykkes på, hvis det en dag skulle bli aktuelt å ta USAs frykt­ inngytende arsenal av atomraket­ ter og strategiske bombefly i bruk.

komme til å koste svimlende summer. De mente videre at det under alle omstendigheter kunne omgås av lavtflyvende ra ­ kett- og missiltyper, samt simpelthen føre til en økning av antallet offensive våpen. Reagans nærmeste rådgivere - som Paul Nitze og Robert McFarlane - svarte til dette at selv et forsvar av USAs rakett­ baser ville være verdifullt, fordi det kunne avverge et lynan­ grep. Rakettenes økende presisjon og dermed «anvendelig­ het» preget den strategiske tankegangen mer og mer. I 1980 utstedte således president Carter nye retningslinjer for den atomstrategiske planleggingen i en forordning, PD-59 (Presidential Directive), som la større vekt på en gradvis innsats av atomvåpen særlig mot militære mål som de såkalte C 3Iinstallasjonene ( Command, Control, Communication, Informa­ tion). Tanken med dette var at atomvåpnenes avskrekkende virkning skulle økes ved at bruken av dem ble gjort mer tro­ verdig. Men PD-59 ble også oppfattet som uttrykk for at USA beveget seg bort fra avskrekkingsstrategien. Samtidig fikk imidlertid Carter trumfet gjennom en prinsippbeslutning i NATO om at medlemslandene skulle styrke det konvensjo-

Kald rom krig

143

Avfyring av en krysserrakett fra en amerikansk ubåt. Foto fra en øvelse midt i 1 980-årene.

nelle forsvaret, særlig ved anskaffelse av nye og mer presise, høyteknologiske våpen. Likevel tapte han i 1980 president­ valget til Ronald Reagan, som gikk til valg på hans ubesluttsomhet overfor gisseldramaet i Teheran, den sovjetiske beset­ telsen av Afghanistan og hans påståtte forsømmelse av forsva­ ret. Som president fikk Reagan da også det amerikanske for­ svarsbudsjettet vesentlig økt. Spesielt ble beredskapsnivået forhøyet ved oppbygging av reservedels- og ammunisjons­ lagre, og flåten ble utvidet. Det var imidlertid bare snakk om en fortsettelse av en utvikling som allerede var satt i gang av Carter, og hvis formål det var å rette opp den svekkelsen av USAs forsvar som hadde funnet sted i kjølvannet av Viet­ namkrigen. Det gjorde ikke klimaet mellom Moskva og Washington varmere. Men i Reagans første presidentperiode oppstod det ikke akutte kriser mellom de to supermaktene, derimot kjøl­ net forholdet mellom K ina og USA. Verken i Afrika eller i Midtøsten vant russerne nytt terreng. Derimot åpnet en revo­ lusjon i Nicaragua i 1979 nye muligheter i Mellom-Amerika (se s. 264). Det var Carter-administrasjonens oppfatning at kubanerne fikk grønt lys fra Moskva til å utnytte denne situa­ sjonen som mottrekk til den amerikanske reaksjonen på inva­ sjonen i Afghanistan.

Under de langvarige nedrustningsforhandlingene i Genévevar deto supermaktene i høystforskjellige forhandlingssituasjoner. Mens Sovjetunionen kunne be­ stemme sin forhandlingsstrategi på egenhånd, måtte USA heletiden ta hensyn til en ivrig skare allierte som flittig gav gode råd. Tegneren Lurie i The Times ser forhandlingsbordet som et sjakkbrett, hvor Sovjet ven­ ter på USAs neste trekk. Tegningen er gjengitt etter en dansk versjon.

Men hvis den sovjetiske innflytelsen i den tredje verden for øvrig ble svekket av krigen i Afghanistan, tapte amerikanerne til gjengjeld terreng i Vest-Europa under president Reagan. Hans militante, antisovjetiske språkbruk vakte uro. Det ble en utbredt oppfatning i de vesteuropeiske sosialdemokratiene at amerikanerne ikke viste tilstrekkelig smidighet under rustningskontrollforhandlingene i Genéve. I Washington mente man på den annen side at denne europeiske kritikken opp­ muntret russerne til ikke å gjøre innrømmelser. At amerika­ nerne stod bak Reagan, viste de høsten 1984 ved å gjenvelge ham som president. Etter hans seier oppgav russerne sine krav om at N A TO skulle fjerne sine nye INF-våpen før de ville vende tilbake til forhandlingsbordet i Genéve. Til gjen­ gjeld forlangte de at SDI-problemene skulle tas opp med henblikk på en «avmilitarisering av rommet». Deres interesse for å få bremset det amerikanske SDI-programmet steg raskt etter at det sommeren 1984 lyktes amerikanerne å «skyte ned» en av sine egne ICBM-raketter, avfyrt fra California, fra en øy i den vestlige delen av Stillehavet.

Kunnskapseksplosjonen

«Nitti prosent av den samlede vitenskapelige kunnskaps­ mengde er blitt samlet inn innenfor de eldre forskernes ar­ beidsår», sa formannen i USAs nasjonale vitenskapsakademi, biokjemikeren Philip Handler i 1974. I etterkrigstiden fant det sted en kunnskapseksplosjon uten historisk sidestykke. Den hadde en av sine forutsetninger i den økonomiske rekordveksten som preget det nye industrisamfunnet. Det had­ de råd til å satse på utdanning og forskning; begge deler var også med på å fremme velstandsveksten. Kunnskapseksplosjonen hadde også en annen, dystrere forutsetning i det inter­ nasjonale rustningskappløpet, som mer og mer ble betinget av teknikk og forskning. Offisielt skilte man mellom sivil og militær forskning, på samme måte som man sondret mellom grunnforskning, målforskning og utvikling. I praksis var det vanskeligere å trekke grensene. Både gjennombrudd som tjente den rene erkjennel­ se og fremskritt som endret den daglige tilværelse, kunne stå i gjeld til den militære teknikk. En av radioastronomiens pio­ nerer var en britisk radarekspert. Operasjonsanalysen, som etter krigen ble tatt i bruk i industrien, distribusjonen, transportvesenet og selv administrasjonen, ble først utviklet i kampen mot Gorings bombefly og Donitz’ ubåter. Den sonarteknikken man eksperimenterte med i ubåtjakten, viste seg senere anvendelig til fosterscanning. I bestrebelsene for å forbedre radarteknikken under Annen verdenskrig ble man oppmerksom på de egenskapene silisium og germanium had­ de som halvledere. Man kom dermed til å bane veien først lor transistoren, deretter hele den eksplosive utviklingen innen­ for det elektroniske feltet. Omvendt forutså man ikke - da de første laserstrålene ble utviklet i 1960 - at de 20 år senere kunne tenkes brukt som «dødsstråler» mot atomraketter. Pentagon har blant mye annet vært med på å finansiere rent matematiske forskningsprosjekter ved amerikanske universi­ teter i håp om at en slik grunnforskning kanskje også ville kunne gi militære fordeler i form av bedre styringsmekanis­ mer til rakett- og missilvåpen. Defmitorisk er det lett å sondre mellom grunnforskning, målforskning og utvikling. Grunnforskningen har som formål

Med elektronmikroskopets evne til å forstørre opptil 200 000 ganger har dagens vitenskapsmenn kun­ net løse enda flere av livets gåter. Virusforskningen for eksempel ble først utviklet etterat man hadde fåttelektrommikroskopene i 1960-årene. Bruken av elektroner i stedetfor lysforå danne bilder ble senere videreutviklet, slik at man nå også kunnefåtredimensjonale mikroskopbilder, eller man kunne kombinere med røntgenstråler som vist i dette apparatet, den såkalte «Emma 4».

146

Kunnskapseksplosjonen

Baron Charles Percy (C.P.) Snow (1905-80), den britiske fysikeren og skjønnlitterære forfatteren som lanserte begrepet «de to kulturer» om naturvitenskapene og den litte­ rære kultur. Utsnitt av IMicolas Bentleys tegning i National Portrait Gallery, London.

å øke vår viten uten tanke for hva den kan brukes til. Målforskningen sikter mot å anvende og utdype våre kunnskaper med henblikk på løsning av bestemte problemer, som for eksempel kreftens bekjempelse. Utvikling er teknisk anven­ delse av den vitenskapelige forskningens resultater med hen­ blikk på fremstilling av bestemte produkter, for eksempel insulin ved hjelp av genspleising. Igjen blir det vanskelig å trekke grenser. Hvis man bruker antallet Nobelpriser som målestokk for forskningsinnsatsen, har USA og Storbritannia en klar ledel­ se med 70 prosent av samtlige vitenskapelige priser siden Annen verdenskrig. Noen av de amerikanske firmaene som satser mest på forskning, som IBM og Bell, registrerte i 80årene gjennomsnittlig ett nytt patent om dagen. Men når det dreier seg om utnytting av nye oppfinnelser, har japanerne og vesttyskerne vært langt mer effektive enn amerikanerne og særlig britene. I en forelesning i 1959 fremsatte den britiske forfatteren og vitenskapsmannen Charles P. Snow den påstand at det i det moderne samfunn hadde utviklet seg to kulturer som bare hadde liten kontakt med hverandre: den litterære og den naturvitenskapelige. I 1964 føyde han til en tredje: den sam­ funnsvitenskapelige. Hvis disse tre kulturene hadde liten kontakt med hverandre innbyrdes, var avstanden mellom forskningens verden og folk utenfor den for det meste enda større. Men forskningens resultater angikk alle, i fredstid mest håndgripelig innenfor kommunikasjonsteknikken og legevi­ tenskapen.

Legekunstens mirakler

De samfunnsmessig mest vidtrekkende resultater av legevi­ tenskapens innsats i vårt århundre er bruken av forskernes landevinninger på 1800-tallet ved massevaksinasjoner mot en rekke smittsomme sykdommer i de fattige landene, der størs­ tedelen av verdens befolkning bor (se bd. 18, s. 324 f). Denne storoffensiven mot epidemier, som tidligere opptrådte som masseutryddere, har vært av avgjørende betydning for en historisk enestående eksplosiv vekst i verdens befolkning. Den skyldes først og fremst at barnedødeligheten ble redu­ sert. Massevaksinasjoner er billige og kan gjennomføres av personell med beskjeden utdannelse - som de kinesiske barfotlegene. Men også i den industrialiserte verden fant det sted nye landevinninger i kampen mot smittsomme sykdommer. Tuberkulosen, som hadde vært 1800-tallets store folkesyk-

Legekunstens m irakler

dom, ble praktisk talt utryddet, kanskje særlig takket være bedre ernæring og boligforhold. Til gjengjeld fikk kvinnene nye muligheter til å kontrollere antall fødsler og dermed sin egen tilværelse ved innføringen av svangerskapsforebyggende piller i løpet av 60-årene. Ved siden av den forebyggende medisinens massevirkninger kan selv den rivende utviklingen innenfor den helbreden­ de legekunsten synes marginale, ja undertiden nesten som en luksuskunst for kunstens skyld, men for utallige mennesker betydde den nytt håp i tilværelsen. Legene fikk langt bedre midler til å kunne stille en tidlig og riktig diagnose. Fra midten av 1800-tallet hadde stetosko­ pet vært legens karakteristiske faglige attributt som hammer og ambolt var smedens. En østerriksk lege hadde banet veien for stetoskopet allerede på 1700-tallet etter å ha sett sin far banke på øltønnene for å høre hvor mye det var i dem. I løpet av 1960-årene ble stetoskopteknikken utviklet til ultralydscannere, som kunne følge fosterutviklingen hos gravide kvin­ ner og lokalisere skavanker i indre organer ved ekkografi. Siden århundreskiftet var det blitt mer og mer alminnelig å

147

148

Kunnskapseksplosjonen

Ultralydskanneren gjorde det mulig å foreta diagnostiske under­ søkelser med lydbølger, som har en så høyfrekvens at de ikke kan opp­ fattes av det menneskelige øre. Den avanserte teknikken bygger på samme prinsipp som man benytter ved ekkolodding, og betydde enda en stor landevinning for legeviten­ skapen. Dette bildet erfra Herlev Amtssygehus i Danmark.

anvende røntgenbilder i diagnoseteknikken. Men de har visse svakheter. Det er vanskelig å få fram kontraster når det dreier seg om «bløte» organer. Dette problemet ble overvunnet i løpet av 70-årene med utviklingen av den tredimensjonale såkalte CT- (Computed Tomography) scanneren, som i 1979 innbrakte sørafrikaneren Allan M. Cormack og briten Godfrey H. Hounsfield Nobelprisen. CT-scanning medførte blant annet muligheten for tidlige­ re diagnostisering av kreft, en avgjørende betingelse for hel­ bredelse. Det var en gjenstridig sykdom. Hver femte amerika­ ner døde av den, og sykdommen ble gjenstand for en omfat­ tende forskningsinnsats. Bevilgningene til kreftforskning i USA steg fra 230 millioner dollar i 1971 til en milliard i 1980. Forskningen førte - etter oppdagelsen av de såkalte oncogener, som kan utløse kreftaktig cellevekst - særlig i løpet av 80-årene til større forståelse av sykdommens karakter og der­ med også til bedre sjanser for helbredelse. Mens symptomene var ensartede, sykelig cellevekst, kunne man konstatere for­ skjellige årsaker og oppnådde ved bruk av forskjellige meto­ der høyst ulike resultater etter hvor angrepet satte inn. I noen tilfeller kunne kirurgiske inngrep stanse sykdommen, i andre tilfeller hjalp kjemoterapi, eventuelt kombinert med strålebe­ handling. Noen typer - som lungekreft og tarmkreft - var sivilisasjonssykdommer, i den forstand at de ble fremmet av bestemte røyke- og spisevaner. Men hvorfor var lungekreft mest utbredt i Storbritannia mens den sjelden rammet japa­ nerne, som til gjengjeld var mest utsatt for magekreft? Forsk­ ningen avfødte stadig nye problemstillinger. 2700 stoffer kom etter hvert under mistanke for å være kreftfremkallende. Men i andre tilfeller var det øyensynlig

Legekunstens m irakler

tale om virus, og i noen grad kunne kreft være arvelig betin­ get. Mer og mer rettet man oppmerksomheten mot kroppens eget forsvarssystem, og hvordan det kunne stimuleres til å bekjempe kreftcellene. I det hele tatt ble immunologien fra 1960-årene den kanskje mest perspektivrike grenen av legevi­ tenskapen. Men inntil sykdommen AIDS (Acquired Immune Deficiency Syndrome - ervervet immundefekt syndrom) begyn­ te å bre seg i 80-årene, vakte den ikke så stor oppmerksomhet utenfor legevitenskapelige kretser som kirurgenes mer d ra­ matiske fremstøt. Særlig vant hjertekirurgien terreng. Blod­ propper i hjertets kranspulsårer var i mange land en av de mest utbredte dødsårsakene. Blant annet ved utvikling av sikrere diagnoseteknikk og lunge-hjertemaskiner klarte man å redde stadig flere hjertepasienter ved kirurgiske inngrep. I de mest håpløse tilfellene begynte man fra 1967 å forsøke hjertetransplantasjoner. På forhånd hadde man siden 1954 gjennomført nyretransplantasjoner med et visst hell. Hjertet var vanskeligere å ha med å gjøre, og enda mer gjenstridig var leveren, lungene og bukspyttkjertelen. Men også når det dreide seg om transplantasjoner, måtte oppmerksomheten rettes mot immunsystemet. Det største problemet var ikke det kirurgiske, å operere inn et nytt organ, men å hindre kroppen i å «støte det fra seg» etterpå. Man gjorde imidlertid frem­ skritt i løsningen av dette problemet etter hvert som man fikk bedre innsikt i vevstyper og i mulighetene for å manipulere immunsystemet på farmakologisk måte. Studiet av kroppens biologi og fysiologi viste også vei til forebyggelse av noen av de sykdommene som det var vanske­ lig å helbrede. Som kreft var hjertesykdommer betinget av

149

77/ venstre: Hjerteoperasjoner ble på grunn av ny viten og ny teknikk snart en normal foreteelse på de fleste sykehus, og i 1 967 ble den første vellykkede hjertetransplan­ tasjonen utført. Det var den sørafri­ kanske legen Christiaan Barnard (f. 1 922) - tilh ø yre -so m foretok den. (Se også s. 1 69.)

150

Kunnskapseksplosjonen

Sykehusenes utstrakte bruk av tek­ niske hjelpemidler medførte at man kunstig kunne holde liv i et men­ neske. Det utløste en diskusjon om hjernedød. Denne barske satiren av fenomenet stod i Chicago Tribune i 1 985.

livsstil og kostvaner. Mens man konstaterte det høyeste antall hjertetilfeller i Øst-Finland, fikk grønlenderne for eksempel så å si aldri blodpropper.

Kroppens kjemi

Oppdagelsen av DNAs strukturer har sannsynligvis «åpnet flere dører i den vitenskapelige forskningen enn noen annen oppdagelse i de siste 80 årene» (Mangel & Weisse). «DNAmodellen har betydd mer for biologiens utvikling enn noen annen enkelt oppdagelse i vårt århundre» (Maaløe). Så høyt har man vurdert den dobbeltspiralmodellen av DNA-molekylet som James Watson og Francis A. Crick presenterte i Cambridge i 1953 (se bd. 18, s. 308f). Den banet veien for bryting av den genetiske koden, i 1968 belønnet med Nobel­ prisen. Men utenfor fagkretser vakte oppdagelsen større oppmerksomhet først da man ble klar over at den også åpnet muligheter for manipulasjon med arveanleggene, for genetic engineering ved kunstig sammenkopling av arveegenskaper gjennom genspleising, til og med fra forskjellige arter, en prosess som har vært sammenliknet med filmspleising. Man begynte å øyne muligheten for at Aldous Huxleys fremtids-

fantasi Vidunderlige nye verden kunne bli virkelighet. Man kun­ ne ha spart seg disse bekymringene. I slutten av 70-årene oppdaget molekylærbiologene at de såkalte eukaryotiske or­ ganismene, fra encellede mikrober med cellekjerner - som amøber og gjærceller - til høyerestående dyr oppførte seg annerledes enn bakterier. Dekodingen hos dem var totrinns. Foruten transkripsjonsmolekylet RNA opptrådte det hos eukaryotene et pretranskripsjonsmolekyl RNA. Mellom de to typene «forsvant» flere tusen nukleotider (genledd). Man kalte dem introner, men var inntil videre usikre med hensyn til deres funksjoner. I den videre utforskningen av disse bitro­ nene gjorde den amerikanske forskeren Thomas Cech ved Colorados universitet i 1982 den forbløffende oppdagelsen at ikke bare protein, men også nukleinsyre kunne opptre som selvkatalysator ved molekyldannelse. Spørsmålet var om man her hadde funnet forklaringen til livets opprinnelse på Jorden. «Sondringen mellom liv og ikke-liv er kanskje kunstig. Vi står nok heller overfor et continuum (noe uavbrutt, vedvaren­ de) enn overfor et enten-eller», erlærte en ledende ameri­ kansk molekylærbiolog på en internasjonal kongress i midten av 80-årene. Men de lærde var fortsatt uenige om hvor over­ gangen hadde funnet sted. Noen mente den hadde skjedd i leirkrystaller, andre i en livsutviklende «suppe». Livets dy­ peste hemmelighet var fortsatt like skjult. Med hensyn til den genetiske manipulasjonen var det ikke så mye Huxley som risikoen for at man uforvarende kunne komme til å frembringe nye, farlige bakterier som kom ut av kontroll, som bekymret vitenskapsmennene. At genspleisingen også stilte mindre dystre fremtidsperspektiver i utsikt, viste seg i løpet av 70-årene. M an lyktes i å fremstille bakteri­ er som var programmert til å produsere insulin, og andre som kunne spise olje, samt en vaksine mot munn- og klovsyke. M an eksperimenterte også med biotekniske metoder in­ nenfor produksjonslivet. I landbruket ble det gjort forsøk på å fremstille mer produktive og sykdomsresistente planter ved genspleising. Det ble imidlertid av de fleste agronomer ansett som en besværlig og ikke særlig hensiktsmessig omvei til fored­ ling. M an hadde fra arilds tid nådd ypperlige resultater ved krysninger. Denne teknikken ble forbedret ved cellekrysning. M an eksperimenterte med vekster som kunne overleve in­ sektmidler og planter som kunne unnvære nitrogengjødsel. I 1978 lyktes man i å fremstille en «pomatplante», en krysning mellom poteter og tomater. Det ble også utviklet en tobakksplante som kunne motstå insektangrep.

152

Kunnskapseksplosjonen

Laser-teknikken kunne brukes innenfor en lang rekke områderfra moderne våpenteknikk til lege­ vitenskap. Heranvendes teknikken under en øyeoperasjon der pasien­ tens netthinne har løsnet på grunn av sukkersyke. Ved hjelp av laser­ strålene kan netthinnen «sveises» på plass. Behandlingen erambulant og kan utføres av én spesial­ utdannet kirurg. Samme operasjon krevde tidligere et helt team av kirurger og operasjonssøstre- og et langvarig sykehusopphold for pasienten. Bildet er tatt på det østtyske universitetssykehuset i Greifswald i 1 977.I

I skadedyrbekjempelsen grep man videre til forsøk med biologiske midler etter at kjemikalienes skadelige miljøvirkninger ble stadig mer foruroligende. Visse vepser og sopper viste seg ytterst effektive til beskyttelse av en rekke vekster. Men når det dreide seg om virussykdommer, kunne molekylærbiologene gi en håndsrekning. Det var også i sykdomsbekjempelsen at genteknikerne gav de største forhåpningene i menneskets verden. Immunsyste-

Laser og p a rtik le r

153

met kunne styrkes på kunstig måte ved de såkalte monoklonale antistoffene, som ble programmert til å ettersøke bestem­ te sykdommer. Fremstillingen av kunstig interferon virket lovende. I 1957 konstaterte briten Alick Isaacs og sveitseren Jean Lindenmann at celler som ble angrepet av virus, utskilte et protein som virket beskyttende mot andre virusinfeksjoner. Til forskjell fra antistoffer kunne det bekjempe flere typer angrep, blant annet ved å stimulere produksjonen av hvite blodlegemer. Men det store problemet var å fremstille inter­ feron i tilstrekkelig ren tilstand til å være klinisk anvendelig. I kreftbekjempelsen øynet man også nye muligheter i å kombinere bruken av monoklonale antistoffer med laserstrå­ ler, et av de nye redskapene fysikerne stilte til rådighet for legevitenskapen. Laser og partikler

Laser (Light Amplijication by Stimulated Emission of Radiation lysforsterkning ved stimulert stråleutsendelse) ble første gang vist av Thomas M aiman på Hughes-laboratoriet i USA i 1960. Ved å anvende rubinkrystall som medium i en resonator med to hulspeil oppnådde Maiman med blitzbelysning en stråle som både var mye tynnere og mye skarpere enn almin­ nelige lysstråler, og fremfor alt «koherent», det vil si at for­ skjellige atomers strålebidrag skjer i takt med hverandre. Snart etter fremkalte A. Javan ved Bell-laboratoriet den samme virkningen med en blanding av helium og neon som medium. Det ble begynnelsen til en utvikling som etter hvert ikke bare fikk betydning for den fysiske og biologiske grunn­ forskningen, men som fant praktisk anvendelse på en rekke ytterst forskjelligartede områder: i sveiseteknikk og forurensningsmåling, til strekkoding ved supermarkedenes kassaap­ parater og presisjonsmålinger over astronomiske avstander på flere hundre millioner kilometer, til analyse av forbrenningsprosesser og sending av telefonsamtaler eller Ijernsynsprogrammer, til antirakettvåpen og jordskjelvprognoser, til presisjonsstyring av bomber og mikrokirurgi. I 1980-årene ble laserstrålen brukt som skalpell ved operasjoner på stem­ mebåndet og som sveiseflamme til å feste en netthinne fast til øyet. Bloduttredelser kunne brennes bort med laserlys og blodpropper lokaliseres ved å føre optiske fibre inn i blodåre­ ne. Laserstråler kunne fokuseres ned til en tusendels millime­ ter i diameter og nå en intensitet ti milliarder ganger sollysets. Mens laserforskningen slik ble tatt i bruk på en hel rekke områder, var det vanskeligere å øyne den praktiske betyd­ ningen av en annen gren av fysikken som opptok mange vi-

Laserteknikken har også funnet anvendelse på det mer jordnære plan. Dette såkalte EAN -strekkodesystemet-en utvetydig prismerking a vda g lig varer-g ire n fo r­ enkling av arbeidet i kassen.

9 780600 500247

154

Kunnskapseksplosjonen

tenskapsmenn og slukte store bevilgningen atomfysikernes utforskning av de såkalte elementærpartiklene, det vil si par­ tikler som er mindre enn atomkjernene. For mange atomfysikere hadde utviklingen av atomvåpen forårsaket store sam­ vittighetskvaler. Noen av dem forlot til og med atomfysikken for å vie seg til andre vitenskapsgrener. Andre søkte å oriente­ re sin vitenskap mest mulig i retning av grunnforskningen, den rene erkjennelse. Enten det var på grunn av «det store syndefallet», som la en demper på forskernes entusiasme, eller fordi de «lette» oppdagelsene allerede var gjort innenfor atomfysikken, kom den i de første 20—30 årene etter Hiroshi­ ma til å stå i skyggen av biologien. I løpet av 70-årene skjedde det imidlertid gradvis nye gjennombrudd. De kom innenfor partikkelforskningen. I 30-årene regnet fysikerne med lire elementærpartikler: elektroner, protoner, nøytroner og nøytrinoer. I en enkel atommodell kretset negativt ladde elektroner rundt en atom ­ kjerne som inneholdt positivt ladde protoner og elektrisk nøytrale nøytroner - derav betegnelsen - omtrent som plane­ tene kretser rundt solen. Nøytrinoen var en elektrisk nøytral elektron. Denne modellen ble avløst av en mer komplisert oppfatning av atomet etter hvert som man i 50- og 60-årene oppdaget at protoner og nøytroner tilhørte en omfattende familie som man begynte å kalle hadroner. Det skjedde så en ny forenkling med teorien om kvarken. Det så ut til at alle hadroner var kombinasjoner av tre slags kvarker. I løpet av 70-årene fant man fram til tre grunnenheter, kvarker, gluoner og leptoner, materiens minste moduler, mente fysikerne i det minste inntil begynnelsen av 80-årene. Protoner og nøytroner var sammensatt av kvarker og holdt sammen av gluoner (av engelsk glue = klister). Leptonene opptrådte i elektroner. Å ha findelt atomene ned til deres minste bestanddeler gav imidlertid i seg selv ikke svaret på hvordan de fungerte. I så henseende presterte to atomfysikere, Steven Weinberg på Texas University og pakistaneren Abdus Salam på instituttet for teoretisk fysikk i Trieste i 1976 et gjennombrudd som viste nye veier for erkjennelsen. Fysikerne opererer med fire typer naturkrefter: tyngdekraften, elektromagnetisme og to krefter som opptrer i atomkjernen, den «sterke kjernekraften» —som binder atomkjernene sammen - og den «svake» - som opptrer i visse typer radioaktivitet. Det lyktes Weinberg og Salam å utarbeide en matematisk enhetsbeskrivelse som dekket elek­ tromagnetismen og «den svake kraften». Bedriften, som ble belønnet med Nobelprisen i 1979, er blitt sidestilt med den

Universets g å te r

britiske fysikeren James Clerk Maxwells matematiske enhets­ beskrivelse av elektrisitet og magnetisme, som kom til å bane veien for telefonen, radioen, fjernsynet og den videre elektro­ niske utviklingen. Hvilke perspektiver hadde Weinberg og Salam åpnet? Spør igjen om 50 år, svarte en av de ledende kvarkforskerne. I 1983 lyktes det CERN - det europeiske senteret for høyenergiteknikk i Genéve - eksperimentelt å bekrefte Weinberg og Salams teori. Men for å komme lenger hadde de bruk for en ny superakselerator i en 27 km lang tunnel til 550 millioner dollar. Og ennå var man langt fra «den store enhetsteorien» som sammenfattet alle fire naturkrefter og som Albert Einstein hadde drømt om. Det viste seg vanskelig å forene tyng­ dekraften med de tre andre kreftene. Men det kunne være forutsetningen for å finne svaret på selve universets skapelsesgåte. Alt i alt hadde det imidlertid på nytt kommet sterk bevegelse i den teoretiske fysikken i midten av 80-årene.

Universets gåter

Atomfysikernes arbeid med stoffets minste bestanddeler ble mer og mer koplet sammen med astronomenes og astrofysikernes utforskning av det største, selve universet. Det var naturens eget kjempelaboratorium astrofysikken åpnet. Nye

155

Motstående side: Den pakistanske fysikeren Abdus Salam (f. 1 926) mottok i 1 979 Nobelprisen i fysikk sammen med Steven Weinberg (f. 1 933) og Sheldon L. Glashow for utviklingen av en enhetlig teori for elektromagnetisk og svak vek­ selvirkning. Iført sitt hjemlands eksotiske drakt med turban og snabelskotaler professor Salam her i Stockholms rådhus under middagen etter prisutdelingen.

Avanserte radioteleskoper gav oss fra midten av 1960-årene stadig større kunnskap om universet. A st­ ronomene kunne nå fotografere fenomener hviseksistens man tid ­ ligere bare ante. Dette fotografiet viser en stjernetåke i stjernebildet Svanen.

156

Kunnskapseksplosjonen

Fotografi av en såkalt pulsar, det vil si en radiokildesom regelmessig senderstrålingsimpulserfra det ytre univers. Pulsårene er rester etter supernovaeksplosjoner, stjerneeksplosjoner, som harfunnet sted for kanskje tusener av år siden.

teorier, ny forskning og nye instrumenter forandret stadig verdensbildet. Men flere og flere iakttakelser bestyrket teori­ en om at det universet vi kjenner, oppstod for om lag 1500 milliarder år siden ved en kjempeeksplosjon, the Big Bang. Ved det store smellet var en stoffmengde av ufattelig tetthet blitt sprengt til alle kanter og etter hvert blitt til alle de galak­ ser og alt det interstellare støv som utgjør det iakttakbare univers. Galaksene har siden fortsatt med å bevege seg bort fra hverandre med en hastighet som stiger med avstanden. På 1500 millioner lysårs avstand er den for eksempel 30 000 km i sekundet. De fjernest observerbare himmelobjektene er milliarder av lysår borte. Det man iakttar med den moderne astronomis radioteleskoper er således fenomener som har funnet sted for milliarder av år siden. Teorien om det store smellet bygger på den amerikanske astronomen Edwin Hubbles utforskning av galaksene i 1920årene. På bakgrunn av den viten man ervervet om atomkjer­ nenes reaksjoner ved høye temperaturer under arbeidet med å fremstille atombomben, satte den russisk-amerikanske fysi­ keren George Gamow i 1948 fram den teori at universet hadde bestått av nøytroner som hadde eksplodert under eks­ tremt høye temperaturer. En følge av dette måtte være at universet stadig var gjennomtrengt av mikrobølgestråling, det vil si radiobølger i centimeter- og millimeterområdet. En stråling ble faktisk konstatert av de to amerikanske forskerne i 1967, og deres oppdagelse ble ansett som en epokegjørende bekreftelse av Big Bang-teorien. Den ble ytterligere under­ bygd ved målinger fra satellittbårne radioobservatorier i de følgende årene, og ved atomforskernes bekreftelse av Weinberg og Salams kraftteori, ble den i begynnelsen av 80-årene ansett som «alminnelig godkjent» (Stromgren). Hva som egentlig skjedde i den første brøkdelen av det store smellets første sekund, var imidlertid stadig uoppklart. Men viten­ skapsmenn som Edward Witten fra Princeton University og Michael Green fra Queen Mary College i London åpnet i 80-årene nye, forbløffende perspektiver. Ny apparatur, nye radioteleskoper og optiske kjempeteleskoper førte til oppdagelse av hittil ukjente fenomener, i 1963 de såkalte kvasarene, meget fjerne kilder til usedvanlig kraftig radiostråling, i 1980 pulsårer eller nøytronstjerner, hvis stofftetthet ble anslått til 600 millioner tonn pr. kubikkcentimeter. Tjue år før hadde Gamow regnet med «bare» 100 millioner tonn pr. kubikkcentimeter i den urkulen som det store smellet hadde gått ut fra. Noen stjerner sendte ut radiosignaler med så korte og regelmessige mellomrom at de måtte være ganske

På oppdagelsesferd i solsystem et

1 57

Romsonden Marimer-6, en av en serie amerikanske romsonder som ble sendt ut i rommet i slutten av 1 960-årene og begynnelsen av 1 970-årene. Via fjernsynskameraer og avanserte måleinstrumenter sendte romsonden et stort antall fotografier og data tilbake til J o r­ den. Meget av kunnskapene om planetene Mars, Venus og Merkur skyldes Mariner-prosjektet.

små. De ble døpt pulsårer. Når stofftettheten er så stor at den holder tilbake lysets stråler, kan ikke himmellegemene sees, men kan beskrives som «sorte hull». Men stofftettheten kunne også være så liten at den ble umulig å iaktta. Likevel kunne dette «stjernestøvet» kanskje romme større stoffmengder enn de iakttakbare galaksene. I midten av 80-årene talte man om en «mørk masse» som fylte det tomme rommet i og mellom galaksene. Kanskje var universets samlede masse 40 ganger større enn hittil antatt. Noen forskere mente at man ennå bare hadde kjennskap til tre prosent av hele universet.

På oppdagelsesferd i solsystemet

Mens det fjerne universet syntes å bli lengre og mer gåtefullt jo dypere man trengte inn i det, fikk astronomene takket være den nye teknikken et langt mer pålitelig kjennskap til solsyste­ met. Den første amerikanske månereisen i 1969 ble innled­ ningen til en periode som har vært sidestilt med de store opp­ dagelsesreisene på 1400- og 1500-tallet. Ved hjelp av satellit­ ter, romreiser, romsonder og flittig bruk av datamaskiner, samlet forskerne inn et vell av nye opplysninger både om so-

158

Kunnskapseksplosjonen

Jupiter fotografert fra Voyager 1 i februar 1979. Nede til venstre sees Jupiters orangefargede måne.

len og planetene som kretser rundt den. De kom ut for atskilli­ ge overraskelser, først og fremst en langt større mangfoldighet av fenomener enn ventet. De innerste planetene kjente man best. Men man fikk vite mer om de atmosfæriske forholdene på Mars og Venus så vel som om overflateforholdene på Merkur. To ubemannede Viking-ekspedisjoner til Mars kunne fra 1976 punktere alle myter om marsboere. Mer oppsiktsvekkende var de resultate­ ne som romsondene Voyager 1 og Voyager 2 sendte hjem først fra Jupiter, deretter fra Saturn fra 1979. Begge disse kjempeplanetene viste seg å ha flere måner enn man hadde visst fra før, og selv de man kjente var mer forskjelligartet enn hittil antatt. Jupiters lo hadde sterkt aktive vulkaner. Saturns store måne Titan minnet om Jorden i dens tidligste barndom. Dens atmosfære rommet tallrike komplekse organiske molekyler, selv om dens lave temperatur (-200 °G) gjorde eksistensen av liv utenkelig. Det var noe bedre muligheter på Jupiters måne Europa, fordi det var dype spalter i dens fem kilometer tykke islag. De aller største overraskelsene fant imidlertid astronomene i Saturns ringer. Også de viste seg å være langt flere og langt mer avvekslende enn man hadde forestilt seg på forhånd. Etter hvert som det enorme observasjonsmaterialet blir sam-

Den dynamiske jord

159

let inn og analysert, kan de kanskje gi svar på en hel rekke uoppklarte spørsmål iJordens egen historie, både vedrørende dens opprinnelse og angående så heftig omdiskuterte proble­ mer som dinosaurenes og en hel rekke andre dyr og planters «plutselige» forsvinning for cirka 65 millioner år siden. Den fjerne Uranus leverte nye overraskelser da Voyager 2 nådde den ijanuar 1986.

Den dynamiske jord

Jorden vi går på, var umiddelbart tilgjengelig for forskerne. Likevel holdt den hardt på sine hemmeligheter. Også her kom ny teknikk og ny teori forskerne til hjelp. Men hva som foregikk i dens innerste, viste seg vanskelig å avsløre, og selv de mest observerbare hverdagsfenomener som været, kunne være brysomt gjenstridige når det gjaldt forutsigelser. Det lyktes imidlertid i det minste å kaste nytt lys over Jo r­ dens historie og i en viss forstand bekrefte en teori som tid­ ligere var blitt avvist av geofysikerne som fri fantasi. Den tys­ ke geografen Alfred Wegener, som i 1930 omkom på Grøn­ lands innlandsis, hadde i 1915 postulert at Sør-Amerika og Afrika opprinnelig hadde hengt sammen, i likhet med ØstGrønland og Norge. Havbunnsboringer i Sør-Atlanteren 55 år senere viste at de eldste sedimentene på havbunnen ble cirka 50 000 år eldre for hver kilometer man fjernet seg fra den midtatlantiske oseanryggen, som strakte seg fra Jan Mayen i nord til Tristan da Cunha i sør. Under press fra havbunnssedimentenes voksende trykk ble de såkalte konti­ nentalplatene presset lenger og lenger fra hverandre. Andre målinger, blant annet av havbunnens magnetiske mønstre, viste at det skjedde en havbunnsspredning, som i den atlantis­ ke Reykjanes-ryggen hadde en hastighet på en centimeter i året på hver side av midtlinjen, og i den østpacifiske ryggen på mer enn fem centimeter. Både Atlanterhavet og Stilleha­ vet ble med andre ord bredere og bredere. Ved å regne bak­ lengs kom man til at Nord-Amerika og Vest-Afrika hadde begynt å seile fra hverandre for cirka 200 millioner år siden, mens dinosaurene fremdeles vandret rundt på jorden. Skils­ missen mellom Norge og Grønland skulle derimot først ha begynt etter deres utslettelse for 65 millioner år siden. Austra­ lia og Sydpolen hadde hengt sammen enda lenger. Det lyktes også å finne en forklaring på hvordan denne kontinentaldrif­ ten foregikk ved forskyvninger i havbunnen. At oseanryggene var i bevegelse, fikk man gang på gang ytterst håndgripelige bekreftelser på gjennom jordskjelv og

Skjematisk fremstilling av hvordan kontinentene på Jorden har fjernet seg fra hverandre. Øverste tegning viser hvordan vår klode så ut for cirka 200 millionerårsiden, dernestfor 135 millioner siden, for 65 millioner årsiden og nederst slik den ser ut i dag.

Den dynamiske jord

vulkanutbrudd nettopp i de områdene der oseaniske og kon­ tinentale plater grenset opp til hverandre, som ved stillehavskysten og Island. I 1980 eksploderte Mount St. Helens i den amerikanske stillehavsstaten Washington, og to år etter send­ te vulkanen El Chicon i Mexico 500 millioner tonn støv, aske og svoveldioksid ut i stratosfæren. I 1985 ble en stor del av Mexico City ødelagt i en jordskjelvkatastrofe, og en by på 20 000 innbyggere begravet i mudder under et vulkanut­ brudd i Colombia. I løpet av 60-årene fikk forskerne bedre innsikt i forutset­ ningene for den vulkanske aktiviteten gjennom den såkalte platetektoniske teorien. Den går ut på at den ytterste delen av jordskorpen er en mosaikk av store, stive plater som flyter på et tykt lag av glødende varme, smeltede bergarter. Av og til bryter magma fra denne «kappen» fram til overflaten. Når det ville skje, kunne man imidlertid ikke forutsi, på samme måte som «vi blankt må erkjenne at vi stadig vekk vet nesten ingen ting om selve de kreftene som holder bevegelsen i kjempeplateneigang» (Noe-Nygaard). Derimot kunne man si en del om virkningen av vulkanut­ brudd. I det minste fikk den kjempeskyen El Chicon sendte opp i luften skylden for både usedvanlig kulde i California og Grønland og en kvelende hetebølge i New York. Noen forske­ re har til og med søkt årsaken til den siste istiden i et kjempevulkanutbrudd på Sumatra for 20 000 år siden. At atmo­ sfæren er følsom overfor store vulkanutbrudd, fikk man et bastant bevis for ved Krakatoas utbrudd i 1883. Men så mange variabler inngår i klimaet at det er vanskelig å veie de enkeltes innflytelse. At det også er vanskelig å forutsi hvordan været vil bli, er en kjent sak. Siden det store globale atmosfæreprogrammet ble lansert i begynnelsen av 60-årene av en meteorologisk verdensorganisasjon, skjedde det riktignok store fremskritt, men selv med nye tekniske hjelpemidler som værsatellitter og det nye europeiske værutsiktsenterets Cray-1 superdatamaskin, var det grenser for hvor langt man kunne komme. En ti-dagers prognose krevde 500 milliarder beregninger, og datainnsamlingene var særlig utilstrekkelige på havene. Etter 1977 ble holdbare prognoser vanskeliggjort av at de såkalte jetstrømmene, som ble oppdaget under Annen verdenskrig, av ukjente årsaker begynte å gjøre avstikkere mot sør i stedet for å holde seg til sin normale vest-øst-retning, med voldsomme utslag i været til følge. På samme måte var det beheftet med stor usikkerhet å spå om klimautviklingen. Systematiske målinger etter 1958 viste en stigning i atmosfærens kulldioksidinnhold fra 316 ppm

161

Motstående side: Island ligger på den midtatlantiske ryggen som strekker seg fra Jan Mayen i nord via Island og Azorene til Tristan da Cunha og Antarktis i sør. Denne ryggen forskyver seg stadig litt og forårsaket et vulkanutbrudd på Heimaey i 1973. Bildet er tatt i byen Vestmannaeyjar som ble nesten dekket av aske og lava.

(milliondeler) til 336 ppm i 1980, altså på vel 6 prosent mot anslagsvis 15 prosent i de foregående hundre år. Den ble satt i sammenheng med det sterkt voksende forbruket av de fossile brennstoffene kull og olje så vel som med ryddingen av store tropeskoger. Den svenske kjemikeren Svante Arrhenius had­ de allerede i forrige århundre påpekt at en stigning i atmo­ sfærens kulldioksidinnhold ville føre til en «drivhuseffekt» som fikk gjennomsnittstemperaturen til å stige. Det var noen­ lunde enighet blant forskerne om at en fortsatt utvikling i samme retning kunne medføre en fordobling i løpet av de neste hundre år, og at det ville føre til en temperaturstigning på 2,8 grader. Men det var uenighet både om hvorvidt utvik­ lingen kunne fortsette i samme takt og om hva virkningene kunne bli. M an pekte både på ulemper og fordeler. En smel­ ting av ismassene i den vestlige delen av Sydpolen kunne gradvis få verdenshavenes overflate til å stige seks meter. Mellom 1957 og 1982 målte man en årlig stigning på om lag tre centimeter. Det ville komme mer vann i Nilen og Niger, men mindre i Huanghe, Tigris-Eufrat, Zambezi og Colora­ do. Mens gjennomsnittstemperaturen bare ville stige to gra­ der i tropene, kunne den bli sju grader høyere i Thule og på Svalbard.

Livet og mennesket

Vitenskapen kastet ikke bare nytt lys over det eldgamle pro­ blemet Jordens skapelse, men satte også fram nye svar på spørsmålet om livets opprinnelse. Ved å kombinere molekylærbiologiens innsikt med geologenes målinger, kom man til det resultat at de første livstegn på Jorden, de såkalte stromatolitter, uralger, var omkring 3,5 milliarder år gamle. Om­ kring en milliard år etter Jordens dannelse begynte det under påvirkning av den sterke energitilførselen som jord­ overflaten var utsatt for i form av ultrafiolett stråling fra so­ len, radioaktivt nedfall og voldsomme lynnedslag - å dannes aminosyrer i urhavet - eller urleiren. De utviklet etter hvert molekyler som kunne danne kopier av seg selv, livets kjenne­ tegn. Noen vitenskapsmenn mente til og med at man kan se de første indirekte sporene av liv allerede i de eldste kjente Jellformasjonene, de 3,8 milliarder år gamle Isua-Jellene på Sørvest-Grønland. De viser en forminsking av karbon 13isotopen i forhold til det lettere karbon 12, noe som pleier å være karakteristisk for organiske prosesser. En milliard år senere forekommer de første proalgene. Med de blågrønne algene som opptrådte for 3,2 milliarder år si-

Livet og mennesket

163

den, oppstod organismer som kunne tilføre atmosfæren oksy­ gen ved å skille ut hydrogen fra vann. Mye, mye senere, for knapt 1,5 milliarder år siden ble de første eukaryotiske cellene utviklet, og alle senere høyere organismer, inklusive mennes­ ket, nedstammer fra disse. Mennesket selv var en nykomling. I løpet av 1970-årene skjedde det et skred i vår viten om de eldste menneskeliknende vesenene gjennom en rekke sensa­ sjonelle funn, først og fremst i Øst-Afrika. De flyttet mennes­ kets opprinnelse flere millioner år lenger tilbake i tiden enn man tidligere hadde regnet med. Pionerene i dette arbeidet var den britiske Leakey-familien og amerikaneren Don Johanson. Til denne forskergruppens epokegjørende funn hører en hodeskalle av en såkalt Homo habilis, et «redskapsmenneske», ved Turkanasjøen i Kenya i 1972, som etter mye strid blant de lærde er blitt aldersbestemt til 1,8 millioner år. Vide­ re har vi Johansons «Lucy», et over tre millioner år gammelt kvinneskjelett funnet i 1971 i Etiopia, og Mary Leakeys funn av 3,7 millioner år gamle forsteinede fotspor i Laetoli i T an­ zania i 1976. De gav uomtvistelige bevis for at «overgangsmennesker» som gikk på bakbeina levde i Afrika så langt til­ bake. I 1984 fant man endelig et fullstendig skjelett av en Ho­ mo erectus ved Turkanasjøen. Antropologene ble mer og mer tilbøyelige til å tillegge den oppreiste gangen avgjørende betydning for menneskets ut­ vikling snarere enn hjernens størrelse. Ved å gå på to og få Den britiske arkeologen og antro­ pologen Mary Leakey, gift med Louis Leakey (se bd. 1, s. 13ff), i Olduvai-slukten iTanzania. Det var her hun gjorde sitt epokegjørendefunn i 1976.

Dette kraniet aven kvinnestammer fra en vel tre millioner år gammel damesom Donald (Don) Johanson og Tom Gray fant i Etiopia i begynnelsen av 1970-årene. Hun var cirka 11 5 cm høy og omkring 25 år gammel da hun døde. De kal­ te henne «Lucy» etter Beatlessangen Lucy in the Skies w ith Diamonds som var meget populær på den tiden (se illustr. bd. 1,s.20).

164

Kunnskapseksplosjonen

hendene fri oppnådde overgangsmennesket en rekke fordeler i forhold til sine apeslektninger. Det begynte samtidig å for­ mere seg raskere. Om det var en sammenheng, er omdisku­ tert. På den ene side ble fødslene vanskeligere, så fosteret måtte fødes tidligere og tidligere. På den annen side ble mo­ rens mulighet til å sørge for avkommet sitt bedre, og i motset­ ning til andre pattedyr hadde hun ingen begrenset brunsttid. Hennes kjønnsorganer ble skjult av den oppreiste gangen, mens mannens ble synlige. Hvilke konsekvenser det kan ha hatt for formeringen og familiemønsteret er omstridt. Nøyaktig når og hvordan overgangsmenneskene fant på å gå på bakbeina, var også stadig usikkert. Det var et hull på fire millioner år mellom Laetoli-sporene og de siste svake sporene av en eventuell forløper for mennesket. Den britiske zoologen Alister Hardy foreslo at våre forfedre i denne perio­ den levde i havet og ble langstrakte av å svømme. Vår nakne hud og kvinnenes fettlag under huden skulle være minner om dette. Den franske forskeren Yves Coppens mente derimot at geologiske forskyvninger gjorde det av med regnskogen i Øst-Afrika. Savannen fikk for sju millioner år siden forfedre­ ne våre til å reise seg opp for bedre å se fiender og bytte, mens apene ble oppe i trærne i Vest-Afrika. Denne teorien er imid­ lertid blitt avvist av den amerikanske bevegelsesanatomen Owen Lovejoy, som hevder at et nytt formerings- og paringsmønster må ha vært det primære. De første sporene av redskaper er to millioner år gamle. Når ilden ble tatt i bruk, er mer usikkert. Den var med sikker­ het i bruk for en halv million år siden, men muligens også langt tidligere. Når våre forfedre begynte å snakke, er også sterkt omdiskutert. Man fant imidlertid spor av talesentre i Broca-området av venstre hjernehalvdel i Turkana-kraniet.

Chips og likninger

Innenfor så å si alle de vitenskapsgrenene som er omtalt i det foregående, ble forskningen hjulpet fram av de nye redskape­ ne som de fikk stilt til rådighet i de elektroniske datamaskine­ ne. På dette området skjedde det et sprang i utviklingen da de integrerte kretsene avløste transistorene i annen genera­ sjons datamaskiner. Den nye epoken begynte i 1959, da det lyktes to amerikanere, K. S. Kilby hos Texas Instruments og R. H. Noyce hos Fairchild Semiconductor å konstruere og forbinde transistorer med hverandre på ett og samme halvlederkrystall. De åpnet dermed døren for en utvikling som det i midten av 80-årene ennå ikke var mulig å se enden på. Man

Chips og likninger

165

«Jeg harfunnetfeilen! En fu llste n ­ dig foreldet komponent». Computer-alderen karikert av tegneren Wolter i Kieler Nachrichten.

hadde da i den miniatyriseringsprosessen som hadde begynt i 60-årene nådd fram til en «pakketetthet» på mer enn 100 000 transistorer på en «chip» på en kvadratcentimeter, men grensen var langt fra nådd. Miniatyriseringen innebar både at datamaskinene ble ras­ kere og at de kunne klare større og større oppgaver. Den mest avanserte superdatamaskinen, Cray 2 - konstruert av den amerikanske spesialisten Seymour Cray i Minneapolis - kun­ ne klare en milliard utregninger i sekundet. Cray 1, som ble brukt i den europeiske værtjenesten, kunne «bare» overkom­ me 250 millioner. Det var imidlertid nok til at den på en halv time kunne beregne problemer i forbindelse med en todimen­ sjonal luftstrøm over en flyving for en pris på 1000 dollar. De samme operasjonene ville med den tilgjengelige teknikken i 1957 ha tatt 30 år og kostet ti millioner dollar. De nye chipsene ble fremstilt av silisium som var utvunnet av vanlig sand fra stranden, og ble derfor så billige at man kunne innføre datamaskiner på alle mulige områder. De kunne brukes til styring av supertankere og fly, til siktemekanismer og robotkontroll i automatiserte fabrikker. Trykknapptelefoner og radioapparater ble utstyrt med lagerchips slik at de kunne huske numre og stasjoner. M an fremstilte armbåndsur med 5000 transistorer og lommeregnere med 20 000. M an utviklet «kunstig intelligens» i datamaskiner som kunne spille sjakk og backgammon (et amerikansk terningspill) i verdensklasse. Man eksperimenterte med maskiner til oversettelser. Miniatyriseringen var ikke den eneste veien til å øke tem­ poet. Man forsøkte å sette det opp ytterligere med parallellstrukturer som kunne prestere mange sideløpende beregninger. Det eksisterte imidlertid et absolutt tak for hvor langt

Motstående side: Dette skjelettet av Homo erectus - det oppreiste menneske-som er cirka 1,6 m illio ­ ner årgammelt, blefunnet vedTurkana-sjøen i Kenya i 1 984. Man mener at det moderne menneske nedstammer fra Homo erectus, som for cirka 600 000 år siden kunne lage et brukbart redskap og hadde lært seg å gjøre opp ild. Dette eksemplaret er 168 cm høyt. (Se også bd. 1, s. 21 ff.)

166

Kunnskapseksplosjonen

Science fic tio n - filmenes vidunde­ re, robotene, ble etter hvert tatt i bruk i det virkelige liv, foreksempel i industrien, hvor de utførte et rasjonelt, nøyaktig og tidsbe­ sparende arbeid. Denne roboteh arbeider ved samlebåndet i Volkswagen-fabrikkene i Hannover. Foto fra 1979.

man kunne nå med transistorer. De ville ikke kunne bli raske­ re enn elektronenes hastighet i en halvleder. Man begynte derfor fra midten av 80-årene å eksperimentere med optiske datamaskiner, der elektrisitet ble erstattet av laserstråler. Man skulle på den måten kunne oppnå hastigheter som var tusen ganger høyere enn i de raskeste transistordatamaskinene. Som på andre tekniske utviklingsområder, gikk en lang forskningsinnsats innenfor matematikk og fysikk forut for 60og særlig 70- og 80-årenes rivende akselerasjon på edb-feltet. Det binære tallsystemet - med 0 og 1 som de eneste sifrene som ble brukt i edb-operasjonene, ble beskrevet allerede av Leibniz. Cambridge-professoren Charles Babbage hadde i 1830-årene utformet prinsippene for en rent mekanisk «ana­ lytisk maskin» på grunnlag av det alminnelige 10-tallsystemet som tiden ikke hadde teknikk til å konstruere. Byrons datter, matematikeren lady Ada Lovelaces beskrivelse av den ble gravd fram i 1940-årene, da man begynte å utvikle de første elektroniske regnemaskinene. H un er blitt kalt verdens første programmerer, og en moderne datamaskin ble oppkalt etter henne. Samtidig utviklet matematikken seg videre med storm­ skritt. Mens det ledende internasjonale fagtidsskriftet Zentral-

Den tred je ku ltu r

167

blattfiir Mathematik und ihr Grenzgebiet i 1939 brukte 1100 sider i året på å presentere nye forskningsresultater, m åtte det i 1970 10 000 sider til. Også på dette området tok USA ledel­ sen med støtte fra europeiske emigranter som østerrikeren K urt Godel og ungareren Johann von Neumann, som banet veien for datamaskinrevolusjonen. De ble begge i likhet med Einstein knyttet til Princeton Institute for Advanced Studies. Den nye topologiske matematikkens likninger til løsning av ikke-lineære problemer var en av forutsetningene både for utforskningen av de subatomære partiklene, utviklingen av de integrerte kretsene, fremstillingen av laserlysledere, klimastudier og nevrologisk forskning. Faststoffysikernes innsats siden Niels Bohrs disputas om metallenes elektronteori i 1911, særlig deres arbeid med halvlederkrystaller, banet veien for 70-årenes chipsmirakler. Også på andre områder hadde faststoffysikken en nærmere kontakt med teknologien enn noen annen gren av fysikken, ikke minst i utviklingen av nye metaller.

Den tredje kultur

Den rivende utviklingen innenfor de eksakte vitenskapene inspirerte samfunnsforskerne til å forsøke å gjøre også sine metoder mer eksakte ved anvendelse av matematisk teknikk. Mest nærliggende var det for økonomene, som på forhånd arbeidet med tall. Allerede flere av den økonomiske vitenska­ pens klassikere hadde hatt en solid matematisk utdannelse. En rekke moderne økonomer søkte å utvikle faget sitt til en ny disiplin som ble kalt matematisk økonomi eller økonometri. M an grep ivrig etter de arbeidsredskapene edb-teknikken stilte til rådighet. M an kunne utvikle økonomiske modeller som gjorde det mulig å putte tall i en datamaskin, som deret­ ter beregnet hva konsekvensene av den ene eller den andre strategien ville bli. Denne teknikken kunne brukes både av nasjonaløkonomer og bedriftsøkonomer. Selv om økonomene hadde innledet etterkrigstiden med en massiv feilvurdering av hvordan utviklingen ville bli, opp­ nådde de et renommé som den nye tidens vismenn. Det ble underbygd av et økonomisk oppsving uten historisk sidestyk­ ke som de dels med rette, dels med urette fikk æren for. I hvert fall bidrog en ny disiplin - kybernetikken, vitenskapen om styring, grunnlagt av amerikaneren Norbert W iener - til å operasjonalisere deres teorier. Den la vekt på en systembetraktning og på de korrigerende mekanismene i form av til­ bakemelding som var virksomme innenfor systemer.

Lady Ada Lovelace (1 81 5-52), lord Byrons begavede datter. Lady Ada, som synes å ha arvet sine matematiske evnerfra moren Anne Millbanke, regnes som en avforløpernefor den utvikling som end­ te i vår egen tids datarevolusjon.

168

Kunnskapseksplosjonen

En mer vitenskapelig styring av samfunnsøkonomien ble i det ene landet etter det andre oppnådd ved opprettelse av økonomiske råd. De ble for en stor del befolket med disipler av den britiske økonomen John M aynard Keynes, som i 30årene hadde gitt anvisning på hvordan man finanspolitisk kunne bekjempe økonomiske kriser og skape full sysselsetting (sebd. 17, s. 76). Da 28 års uavbrutt velstandsvekst fra 1973 ble avløst av en langvarig stagnasjon med ny massearbeidsløshet, bleknet de keynesianske økonomenes anseelse. Stadig flere politikere begynte å bekjenne seg til en ny guru, amerikaneren Milton Friedman, som forkynte at krisen skulle bekjempes med pen­ gepolitiske midler - ikke finanspolitiske. I Frankrike avsa en av de mest ansette økonomene, Jean Fourastié, i 1978 en knusende dom over sin egen vitenskap: «Den økonomiske vitenskap har ikke mye å by på når det dreier seg om å forklare, og særlig korrigere de store nasjonale og internasjona­ le (økonomiske) strømningene ... De keynesianske synsmåtene sy­ nes barnaktige overfor kompleksiteten i våre dagers økonomiske realiteter... Den økonomiske vitenskap har alltid vært for tilbøyelig til å tro på at man kunne forstå virkeligheten utelukkende rasjonelt. Den har bygd en koloss på larveføtter av høyt sofistikerte matematiske modeller som hviler på uvitenhet om eller forakt for elementære kjensgjerninger.» Norbert Wiener (1894-1964), amerikansk matematiker og skape­ ren avdisiplinen kybernetikk vitenskapen om styringsprosesser, både i datamaskiner og i levende organismer. Wieners bok Cybernetics fra 1948 ble den første datagenerasjonens bibel.

Å isolere det målbare for å kunne anvende de eksakte viten­ skapenes matematiske metoder førte innenfor samfunnsviten­ skapene lett til at man kom til å abstrahere fra vesentlige, men upresise kjensgjerninger som fikk avgjørende innflytelse på utviklingen. Det gjaldt ikke bare i økonomien, men også in­ nen andre grener av samfunnsvitenskapene. Derfor kom de gang på gang til kort i det som hadde vært naturvitenskape­ nes styrke, nemlig forutsigelsen. Økonomene kunne slippe godt fra begrensede prognoser av typen: under de og de forutsetninger vil det og det skje. Men da flere økonomiske eksperter møtte en rekke fremtre­ dende politikere i den internasjonale, såkalte Bilderbergkretsen våren 1973 for å drøfte energiproblemer, var det ikke en som forutså det spranget i oljeprisene som inntraff et halvt år senere. Mennesket var ikke bare en rasjonell homo oeconomicus, men også en irrasjonell, driftsstyrt homopoliticus. Også den politiske vitenskap kom imidlertid gang på gang til kort når den forsøkte å forutsi dette politiske dyrets atferd. Ved hjelp av de nye datamaskinene kunne politologene på et meget begrenset statistisk grunnlag prestere meget presise forutsi-

Den tredje k u ltu r

169

Den amerikanske økonomen M ilton Friedman (f. 1912), som i 1976 ble belønnet med Nobels m inneprisforsine monetaristiske teorier. Blant hans bøker bør især fremheves: A Program for M o n e ­ tary Stability og Inf/ation: Causes and Consequences.

gelser av valgresultater. I 70-årene var mange politologer også sterkt opptatt av en «katastrofemodell» utarbeidet med de fineste topologiske begreper til forutsigelse av politiske kriser. Men sjahens fall og ayatollah Khomeinis maktoverta­ kelse i Iran kom overraskende på de fleste eksperter. Den sørafrikanske kirurgen Christiaan Barnard, som i 1967 foretok verdens første hjertetransplantasjon, opplevde 15 år senere at en negergutt han hadde reddet livet til ved en hjerteoperasjon, to måneder etter ble innlagt på Kappstadens Groote Schuur Hospital i livsfare på grunn av underernæring. Det fikk ham til å spørre om de store midlene som var blitt stilt til rådighet for forskningen ikke kunne vært brukt bedre. Vitenskapsmenn innenfor andre forskningsgrener måtte fra tid til annen stille det samme spørsmålet.

Midtøstens stormsentre

I oktober 1 973tordnet kanonene igjen i Midtøsten. Den israelske Yom Kippur-festen ble brått av­ brutt den 6. oktober - enda en gang stod israelerne overfor egyp­ tere og syrere.

Forskning og teknikk stormet fremover fra landevinning til landevinning. Men verdens gang ble fortsatt for en stor del bestemt av krefter som hadde sin opprinnelse i en fjern fortid. Det gjaldt ikke minst i Midtøsten. Etter den amerikanske til­ baketrekningen fra Sørøst-Asia i 1973, rommet området ver­ denspolitikkens viktigste stormsentre, i stigende grad også verdensøkonomiens. Med industrilandenes omstilling til olje­ økonomi ble nemlig deres ve og vel stadig mer avhengig av den politiske utviklingen i det området de hentet størstedelen av energiforsyningene sine fra. Ni måneder etter Vietnam-freden stod Midtøsten i brann i enda et væpnet oppgjør mellom Israel og to av dets arabiske naboer. Det banet veien for den første oljeprisrevolusjonen. Med sjahens fall i Iran ble verdensøkonomien vel seks år sene­ re på nytt rystet av den politiske utviklingen i Midtøsten. Det forvandlet over natten en ærgjerrig moderniseringsstat til et fanatisk misjonssamfunn som søkte å innrette seg etter et tu­ sen år gammelt verdisystem. Ingen steder veide fortiden så tungt som i Midtøsten. I Israel ble utenrikspolitikken etter Menachem Begins valgsei­ er i 1977 lagt til rette etter Det gamle testamentet. Ved Den

O ktoberkrigen

persiske bukt stormet iranske sjiamuslimer og irakske sunnamuslimer mot hverandre under påberopelse av trosretninger som starhmet fra et oppgjør over 1 300 år tidligere (se bd. 6, s. 268 ff). På Kypros fortsatte grekere og tyrkere århundrers konfrontasjon mellom kristendom og islam. Også Libanon ble fra 1975 hjemsøkt av blodige feider mellom forskjellige trossamfunn oppstått i fjerne tider, jøder mot muslimer, sunnitter mot sjiitter, kristne mot muslimer, drusere mot kristne, drusere mot sjiitter. Og gang på gang trakk disse religiøse og etniske oppgjørene supermaktene inn i de lokale konfliktene, og førte til kriser og konfrontasjoner som kunne true selve verdensfreden. Oktoberkrigen

Israels overveldende seier i Seksdagerskrigen i 1967 skapte en ny situasjon i Midtøsten (se bd. 18. s. 279 ff). På en uke skaffet den unge jødiske staten seg kontroll over enorme landom­ råder som strakte seg fra Suezkanalen i sørvest til Golanhøydene i nordøst og omfattet det området vest for elven Jordan som nasjonalistiske israelere kaller Judea og Samaria og som utenforstående kaller Vestbredden, samt hele Jerusa­ lem, en hellig by for tre religioner. 1,3 millioner arabere kom dermed under israelsk herredømme, foruten de 166 000 som på forhånd bodde i selve staten Israel. I 1985 hadde den samlede arabiske befolkning vokst til to millioner mot 3,56 millioner jøder i det samme området. For Egypts Nasser, som hadde provosert fram krigen, ble nederlaget en ydmykelse. Men det skapte ikke større sår i

171

172

M id tø s te n s storm sentre

Motstående side, øverst: Etter flere store panserslag i Sinaiørkenen lyktes det israelerne å sette over Suezkanalen den 1 5. oktober. Det ble krigens vendepunkt. Etter press fra supermaktene ble det inngått våpenhvile 24. oktober. De etter­ følgende fredsforhandl inger sluttet med en egyptisk- israelsk «troppeatskillelsesavtale» 18. januar 1974 og en tilsvarende syrisk- israelsk 31. mai 1 974. Nedenfor: Oktober­ krigen avfødte både kritikk og selv­ kritikk i Israel. Ved valget 3. desem­ ber 1973 overlevde Golda Meir som regjeringssjef, men hennes forsvarsminister, Moshe Dayan (se bd. 18, s. 281), ble utsatt for sterk kritikk, og sjefen for hæren måtte gå av. Golda Meir bebudet samti­ dig at hun ville trekke seg tilbake året etter. De siste årene av sitt liv stod hun utenfordet politiske m il­ jøet. D ettebildetavhenneerfra 1 973. (Se også illustr. bd. 18, s. 98.)

hans popularitet, og da russerne hadde fylt opp våpenlagrene hans igjen, innledet han en uerklært stillingskrig langs kana­ len med beskytning av de israelske festningsverkene. Den nådde et høydepunkt sommeren 1970. Deretter lyktes det omsider den amerikanske utenriksministeren William Rogers å få brakt i havn en våpenstillstand. Kort etter døde Nasser. Han ble etterfulgt av Anwar alSadat, som tilhørte den samme kretsen av offiserer som hadde gjennomført revolusjonen i 1952, men på flere måter var Nassers motsetning. Sadat var ikke den store folketaleren som kunne henrive massene med nasjonalistisk retorikk. Til gjen­ gjeld hadde han en større realitetssans og forente evnen til langsiktig planlegging med en overrumplende besluttsomhet. I motsetning til Nasser mente han at amerikanerne bedre enn russerne kunne hjelpe Egypt med å vinne tilbake Sinai, fordi de alene kunne legge press på Israel. Men foreløpig hadde han bruk for russerne til å forsyne Egypt med flere og mer offensive våpen. Moskva imøtekom hans ønsker, men motvil­ lig. Russerne var tydelig nervøse for at Sadat skulle bruke de våpnene han fikk. Det kunne forstyrre den avspenning i for­ holdet til USA som Bresjnev samtidig forsøkte å oppnå. For å slippe fra det russiske formynderskapet besluttet Sadat som­ meren 1972 plutselig å sende hjem de 20 000 sovjetiske mili-

O ktoberkrigen

tærrådgiverne i Egypt. Det hjalp. Fra begynnelsen av 1973 ble det igjen sving på våpenstrømmen. Egypterne fikk nå også de mest avanserte våpen som de forgjeves hadde bedt om før, inklusive de nyeste typer av luftvernraketter. Flyvåpenet hadde vært Israels trumfkort under Seksdagerskrigen. 6. oktober 1973 slo Sadat til. Under en trommeild fra 1 000 kanoner drog 8 000 egyptiske soldater over Suezkanalen og erobret den israelske Bar-Lev-linjen, hvis samlede besetning bestod av 436 mann. Det var nemlig Yom Kippur, jødenes store forsoningsfest. (Oktoberkrigen kalles også derfor ofte Yom Kippur-krigen.) Israelerne hadde nok ant at noe var i gjære, men i de foregående månedene hadde egypterne så mange ganger øvd seg i å marsjere opp til kanalen for så å vende hjem igjen at det også denne gang kunne være falsk alarm. Seirene i 1967 hadde dessuten etterlatt seg en overmo­ dig ringeakt for fienden. Endelig advarte den amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger Israels statsminister Golda Meir inntrengende mot å slå til først. Samtidig som egypterne angrep i sør, slo syrerne til i nord. Faren her var enda mer overhengende, fordi man ikke hadde Sinais og Negev-ørkenens forterreng å falle tilbake på. Men om israelerne ble tatt på sengen, kom de seg raskt på bena. De vendte seg først mot syrerne. To dager etter angrepet gikk

173

174

M id tø s te n s storm sentre

de til motangrep, jaget syrerne opp på Golanhøydene igjen og var etter en ukes kamp halvveis til Damaskus med et krigs­ bytte på 867 stridsvogner. I Sinai ble det største panserslaget siden Annen verdens­ krig utkjempet. Egypterne mistet halvdelen av de stridsvog­ nene de hadde fått over kanalen. Men de sovjetiske SAMrakettene tilføyde det israelske flyvåpenet store tap. Først etter en ukes kamper begynte amerikanerne å erstatte dem med luftbårne forsyninger. 15. oktober var det israelernes tur til å gå over kanalen. Etter noen dagers kamper truet det israelske «Afrikakorpset» den egyptiske hæren i Sinai i ryggen. Russerne begynte å bli urolige for sine klienter og inviterte dr. Kissinger til Moskva. De to supermaktene ble enige om å foreslå en våpenhvile 22. oktober. Forslaget ble vedtatt i FNs sikkerhetsråd. Men da våpenhvilen ble krenket, foreslo Bresjnev at amerikanske og sovjetiske tropper i fellesskap skulle sørge for at den ble re­ spektert. Amerikanerne avslo, men fikk samtidig rapporter

Energikrisen i slutten av 1 973 var en direkte følge av Oktoberkrigen. De arabiske oljelandene reduserte produksjonen og la på prisene. Det førte til at man i mange europeiske la n d-o g så i N orge-innførte fo r­ bud mot bilkjøring på søndager. Dettesøndagsbildet fra en neder­ landsk motorvei viseratforbudet ble overholdt.

om at russerne hadde sendt atomladninger gjennom de tyr­ kiske stredene og forberedte seg på å intervenere militært. Som mottrekk fikk Kissinger president Nixon til å beordre alle amerikanske atomstyrker satt i alarmberedskap 24. okto­ ber. Situasjonen begynte å minne betenkelig om noen andre dramatiske oktoberdager 11 år tidligere, under Cubakrisen (se bd. 18, s. 242 ff). Men USA la samtidig sterkt press på Israel. Våpenhvilen ble nå respektert. For første gang trådte egyptere og israelere i direkte forhandlingskontakt for å filtre sine respektive militære styrker fra hverandre.

Det første oljeprissjokket

U nder Seksdagerskrigen i 1967 hadde de arabiske oljeprodu­ sentene forsøkt å bruke oljen som våpen mot Israel. Det had­ de av flere grunner vært uten virkning, men i 1973 var situa­ sjonen en annen. OECD-landene var i mellomtiden blitt enda mer avhengige av oljen fra Midtøsten. Billig olje hadde vært en av forutsetningene for den lang­ varige velstandsveksten i OECD-landene. Fra begynnelsen av 50-årene til begynnelsen av 70-årene ble oljen faktisk omkring 40. prosent billigere i faste priser. Venezuela fikk riktignok i 1960 organisert et internasjonalt kartell av olje­ produsenter, OPEC ( Organization of Petroleum Exporting Countries), men dets forsøk på å få prisene i været var i 60-årene

Fra 1972 til oljeprisene begynte å synke i 1 985 vardet de beslutnin­ ger disse m enn-den saud ia ra biske O PEC-delegasjonen-tok som i størst grad påvirket verdensøko­ nomien. I sentrum av bildet sees Saudi-Arabias oljeminister, sjeik Ahmed Zaki Yamani (f. 1930), under et OPEC-møte i 1978.

176

M id tø sten s storm sentre

Oljeinntektene ble mangedoblet i årene 1 972-74, og Saudi-Arabias sjeiker kunne kjøpe enda flere Iuksusbiler.

resultatløse. Det første skredet skjedde i 1970, da Libyas nye, revolusjonære hersker M uammar al-Gaddafi oppnådde en 15 prosent prisøkning. Hans land var særlig gunstig plassert. Siden Seksdagerskrigen var Suezkanalen blitt stengt for oljetransport fra Midtøsten. Samtidig var Afrikas andre store oljeprodusent, Nigeria, blitt rammet av borgerkrig (se s. 230 ff). I tillegg var den libyske oljen av særlig fin kvalitet. Året etter oppnådde sjahen av Iran med Teheran-avtalen en prisøkning fra 1,8 til 2,8 dollar pr. fat. Et konjunkturoppsving i 1972 gjorde industrilandene enda mer oljetørste. Da Oktoberkrigen brøt ut i 1973, kunne man derfor med hell bruke oljen som våpen. 17. oktober vedtok de arabiske produ­ sentene å skjære ned sin produksjon fem prosent straks og deretter fem prosent i måneden, inntil Israel hadde trukket seg ut av de okkuperte områdene. Land som i likhet med USA, Nederland og Danmark viste sympati for israelerne, ble rammet av eller truet med embargo. Oljetrusselen virket som et sjokk i Vest-Europa og Japan. M an grep til panikkhandlinger som forbud mot bilkjøring i helgene og tok på forskjel­ lig vis avstand fra. Israel og USAs støtte til landet. Men USA selv var temmelig usårbart. Som oljeprodusent drog det nærmest fordel av trusselen om knapphet. Enda stør­ re fordel av den drog OPEC-landene. Omsider lyktes det dem å få prisene presset ettertrykkelig i været. I desember 1973 nådde den 11,65 dollar pr. fat, en firedobling på noen få måneder. Deres inntekter føk i været fra det ene året til det

Det første oljeprissjokket

andre. Saudi-Arabias oljeinntekter steg således fra 2,7 milliarder i 1972 til 22,6 milliarder i 1974. Araberne måtte snart , . , . i j • , ■ , 0 konstatere at hovedvirkningen av oljevapenet deres var a skaffe de ikke-arabiske oljelandene større inntekter, og stakk det i skjeden igjen. Midtøstens nest største oljeprodusent, Iran, økte sine inntekter fra 2,2 milliarder dollar til 18,5 milli­ arder. Sjahen hadde gått i spissen når det gjaldt å utnytte Oktoberkrigen til å presse opp prisene. Henvendt til de vest­ lige industrilandene erklærte han at den tid var forbi da de kunne basere «sitt fantastiske fremskritt og sin enda mer fan­ tastiske velstand på billig olje», og ble i det hele tatt svært overlegen. Han iverksatte et ytterst ambisiøst utviklingsprogram, som siktet mot en årlig vekstrate på 25-30 prosent. Japan var hans store forbilde. Men Iran var ikke Japan. To tredjedeler av befolkningen kunne verken lese eller skrive. Det var ikke utdannet arbeidskraft nok til å gjennomføre den ærgjerrige

177

Enormt lange oljerør -pipelinesfører oljen til utskipningshavnen i Kuwait. Foto fra midten av 1970-

årene

178

M idtøstens stormsentre

På Kypros hadde erkebiskop Makarios vært lederfor øyas gresk-kypriotiske bevegelse fra 1950, og da Kypros ble selvstendig i 1960, ble han valgt til president. Ved kuppet fjorten år senere ble Makarios avsatt, men noen få måneder senere - i desember 1974 - ble han igjen president, denne gang for den greske del av øya. (Se også bd. 1 8, s. 136f.)

femårsplanen for årene 1973-78. Man måtte tilkalle hundre tusen utlendinger. Det vakte fremmedhat i en befolkning som merket mer til de prisstigningene pengerikdommen førte med seg enn til de milliardene oljen innbrakte. Mange av de best utdannede iranerne ble sperret inne som politiske fanger av det hemmelige politiet, Savak, som fikk stadig friere hender da sjahen i 1975 innførte et ettpartisystem. I Saudi-Arabia var det bare åtte millioner mennesker til å bruke de ufattelige rikdommene som nå strømmet til landet. Selv med rikelige innkjøp av Rolls Royce-biler og jaktfalker fikk man ikke has på de mange pengene. De ble derfor for det meste anbrakt i vestlige banker, hvor de igjen ble spredd videre ut gjennom verdensøkonomien.

Kypros-krisen

Det var ikke alle land i Midtøsten som var velsignet med olje­ rikdommer. Tyrkerne, som hadde hersket over de oljerike arabiske områdene før man fant olje, var blant de forfordelte. Som andre fattige folkeslag ble de hardt rammet av oljepris­ sjokket. På forhånd hadde de problemer nok å kjempe med. Arbeidsløsheten ble i 1970 anslått til to millioner i en befolk­ ning på 35, til tross for at en halv million tyrkere oppholdt seg

Kypros-krisen

i Vest-Europa som fremmedarbeidere. De sosiale spenninge­ ne i samfunnet gav seg utslag i en stigende voldsanvendelse med bygerilja, bankran, bombeattentater, bortførelser og gisselmord. I 1971 grep militæret makten for annen gang si­ den krigen for å «gjenopprette ro og orden». Som i 1961 forsøkte de i 1973 igjen å gi makten tilbake til valgte politikere. Det største partiet ble det republikanske folkepartiet under ledelse av den nærmest sosialdemokratiske Biilent Ecevit. Straks etter at han hadde dannet regjering, ble han kastet ut i en internasjonal krise som hadde sitt utspring i en konflikt om Kypros. Siden denne øya ble selvstendig i 1960 hadde den vært preget av stadige konflikter mellom det greske flertallet (80 prosent av befolkningen) og det tyrkiske mindretallet. Mot­ setningsforholdet mellom grekere og tyrkere hadde røtter helt tilbake til middelalderen (se bd. 9, s. 144 f), men det ble skjer­ pet som følge av en utvikling som hadde begynt i Hellas ti år tidligere. Ved valget i 1964 hadde Georgios Papandreus sentrumsunion seiret, og han hadde dannet regjering. Men kort tid etter ble Konstantin 2. konge etter sin fars død. Den gamle politikeren og den unge kongen gikk ikke godt sammen. Det førte til en politisk krise som endte med at en militærjunta grep makten i april 1967. Da kongen vel et halvt år etter gjor­ de forsøk på å styrte den, trakk han det korteste strå og måtte selv forlate landet. Juntastyret ble imidlertid mer og mer upopulært. For å skaffe seg en fjær i hatten prøvde det derfor i 1974 å organisere et kupp på Kypros som kunne bane veien for enosis, en gjenforening med moderlandet, alle greske og en stor del kypriotiske nasjonalisters drøm. Det lyktes å styrte den kypriotiske presidenten, erkebiskop Makarios. Men Tyrkia reagerte kraftig, og gjennomførte en væpnet invasjon på øya for å beskytte det tyrkiske mindretal­ let og forhindre enosis. Forholdet mellom Hellas og Tyrkia var på forhånd spent på grunn av en strid om sjøterritoriet i Egeerhavet. Den ble særlig akutt etter oljeprisrevolusjonen, da man ventet å finne olje på kontinentalsokkelen. Kypros ble fra nå av de facto delt, og Makarios vendte til­ bake. Men i Athen førte krisen til juntaens fall. Demokratiet ble gjeninnført, det ble derimot ikke monarkiet. Statsover­ hode ble den ledende konservative politikeren Konstantinos Karamanlis. Han hadde oppholdt seg i Frankrike under jun­ tastyret, og ble nå med en gaullistisk forfatning gresk presi­ dent inntil 1985. Partiet hans tapte imidlertid valget i 1981. Det brakte Georgios Papandreus sønn Andreas og hans Pasok-parti til makten. Hellas var kort tid før blitt tatt opp i EF,

179

Valgplakat fra parlamentsvalget i Hellas i oktober 1 981 med bilde av detsosialdemokratiske partiet Pasoks leder Andreas Papandreu (f. 1919). Papandreu, som blevalgets seierherre, var utdannet økonom, blantannetfra Harvard Universityi USA og hadde vært økonomiminister i farens, Georgios Papandre­ us, regjering. Under militperkuppet i 1 967 ble han arrestert, deretter utvist og fratatt sitt statsborger­ skap. Etterflereårs opphold i ut­ landet, blant annet i Sverige, vend­ te han i 1 974 tilbake til Hellas, hvor han dannet den pan-hellenske bevegelsen Pasok.

180

M id tø s te n s storm sentre

Motstående side: Fra midten av 1970-årene raste borgerkrigen i Libanon. I begynnelsen av 1 980årene regnet man med at det fantes omkring 80 uavhengige væpnede grupper med i kampen.

men på flere måter stod landet nærmere Midtøsten enn Euro­ pa. Det gjaldt både dets problemer og dets politiske liv. I Tyrkia støttet Kypros-krisen opp om Biilent Ecevits re­ gjering i første omgang. Men snart måtte han avgi makten til sin mer konservative rival Siileyman Demirel, og de parla­ mentariske forholdene ble stadig ustabilere. 70-årene ble også økonomisk en vanskelig tid for Tyrkia. Svekkelsen i VestEuropa etter oljeprissjokket rystet den skrøpelige tyrkiske økonomien da mange gjestearbeidere måtte vende hjem. Volden begynte igjen å bre seg. I 1980 nådde man opp til 2 700 mord av mer eller mindre politisk karakter. Så slo hæ­ ren igjen til, under ledelse av general Kenan Evren mer hånd­ fast enn noensinne. Det ble foretatt 30 000 arrestasjoner bare i løpet av de tre siste månedene av 1980. Grekerne klarte i det store og hele 70-årenes lavkonjunktur bedre etter oberstjuntaens fall. Den ble snart etterfulgt av en alvorlig krise i Libanon, som tradisjonelt hadde vært M idtøs­ tens store bank- og handelssenter, en rolle som det i noen grad hadde lykkes grekerne å overta. Elandelsflåten deres vokste raskt, fra 11 millioner tonn i 1970 til 40 millioner i 1985. Medregnet greske skipsrederes skip under bekvemmelighetsflagg (30 millioner tonn), kom verdens største handelsflåte på greske hender. Samtidig bar en industrialiseringspolitikk som ble innledet i slutten av 50-årene frukter. Elektrisitets­ produksjonen var i 1975 ti ganger større enn tjue år tidligere, sementproduksjonen 13 millioner tonn i 1985 mot to millio­ ner tonn i 1962, og bruttonasjonalproduktet pr. innbygger hadde steget til 4 000 dollar, mer enn dobbelt så mye som i Tyrkia. Også tyrkerne begynte imidlertid i 80-årene å få litt vind i ryggen. Den islamske revolusjonen i Iran og den sovjetiske invasjonen i Afghanistan førte til at USA fikk mer bruk for Tyrkia enn noensinne. Med Ronald Reagan fikk det dessuten en president som var mindre nøyeregnende med menneske­ rettighetene enn sin forgjenger. U nder Kypros-krisen hadde for øvrig både Tyrkia og Hellas kommet på kant med am eri­ kanerne, som begge land følte seg sviktet av. I Hellas slo særlig Andreas Papandreu seg opp på sine hatske anti-amerikanske taler. Tyrkerne forstod i tillegg å dra fordel av krigen mellom Iran og Irak, samt i noen grad av de oljemilliardene som etter det andre oljeprissjokket strømmet til statene ved Den persis­ ke bukt. Her var det et nytt marked for tyrkiske fremmedar­ beidere. De ble ansett som mindre samfunnsfarlige enn pale­ stinere, sjiitter og endog egyptere.

182

Midtøstens storm sentre

Libanon i flammer

PLO-lederen Yasir Arafat (f. 1929). Arafat, som var ingeniør av utdannelse, spilte en ledende rolle under dannelsen av den pa­ lestinske kamporganisasjonen alFatah i 1 956. Og etter åtte år som ingeniør i Kuwait overtok han le­ delsen aval-Fatah i 1965.Treår senere ble han også den politiske og militære leder av PLO (Palestine Liberation Organization) - en sammenslutning av palestinske nasjonalistbevegelser. Måletfor Arafat og PLO er å få oppfylt sitt ønske om en egen statfor palesti­ nerne.

Tilstandene på Kypros var enkle sammenliknet med for­ holdene i Libanon. På et område som tilsvarer en fjerdedel av Danmark levde tre millioner mennesker som tilhørte minst ti religionssamfunn, halvparten kristne, halvparten muslims­ ke pluss et lite jødisk mindretall. Den største kristne gruppen var maronittene, en østkirkeretning som stammet fra 400tallet, men hadde bekjent seg til Roma fra 1200-tallet. De utgjorde i midten av 1970-årene trolig en tredjedel av befolk­ ningen (Manslield). Men det hadde ikke vært holdt folketel­ ling siden 1932. Muslimene var nå utvilsomt i flertall. Likevel hvilte det politiske systemet fortsatt på en ordning som tilsa at presidenten skulle være kristen, statsministeren sunnitt og formannen for parlamentet sjiitt. Systemet fungerte noenlunde inntil Libanon i begynnelsen av 70-årene ble oversvømmet av palestinske flyktninger, etter hvert kanskje 300 000. De slo seg fortrinnsvis ned i den sørlige delen av landet, hvorfra de førte geriljakrig mot Israel, som svarte med barske represalier. Det førte til at 300 000 av Libanons hovedsakelig sjiittiske befolkning etter hvert flyktet til Beirut, som med tiden fikk 1,5 millioner innbyggere. Etter Seksdagerskrigen hadde palestinernes politiske orga­ nisasjon PLO kommet under ledelse av Yasir Arafat, sjef for kampgruppen al-Fatah. Den opererte mest fra Jordan, men ble under et blodig oppgjør, som skal ha kostet 17 000 palesti­ nere livet, drevet ut av landet av kong Hussein i 1970, da flere års luftterror kulminerte i tre flykapringer iJordan. En i seg selv ubetydelig episode i begynnelsen av 1975 ble den gnisten som tente den libanesiske kruttønnen og utløste en kjedereaksjon av blodhevn og vold som det ennå ti år sene­ re ikke hadde lykkes å få en ende på, selv om den ble avbrutt av utallige forsøk på å få innstilt fiendtlighetene mellom de ulike religiøse militser, geriljagrupper, klanhirder og rene, skjære gangsterbander. I begynnelsen av 80-årene regnet man med at det var omkring 80 uavhengige væpnede grupper i Libanon. De første sammenstøtene oppstod omkring en fiskerikonflikt i Sidon da muslimske fiskere protesterte mot at et kristent selskap fikk monopol på fiskerettighetene. De fikk våpen av PLO, og som hevn myrdet den ekstremistiske kristne falangistmilitsen en hel buss med palestinere. Dermed var spillet i gang. Den libanesiske hæren, som skulle opprettholde lov og orden, gikk etter hvert i oppløsning, og landet ble hjemsøkt av en regulær borgerkrig. Høsten 1976 ble det hevdet at den hadde krevd 50 000 menneskeliv.

Camp David-avtalen

183

Nabolandet Syrias president, Hafiz al-Assad, ble urolig over en utvikling som kunne ende med en deling av Libanon i en kristen stat i forbund med Israel og en muslimsk behers­ ket av revansjister som kunne trekke Syria inn i en krig med Israel, som det uten Egypt hadde all mulig grunn til å frykte. Han valgte derfor å støtte opp det eksisterende systemet i Libanon med en militær intervensjon. Den ble finansiert av Saudi-Arabia. Det ble opprettet en arabisk fredsbevarende styrke på 30 000 mann, de fleste syriske soldater, og borgerkri­ gen ble i løpet av 1977 brakt ned på sparebluss.

Camp David-avtalen

Etter mange års politisk ustabilitet fikk Syria fra 1970 et fast styre under ledelse av Hafiz al-Assad. Han ble litt av en nøkkelskikkelse i politikken i Midtøsten. Skjønt han var alavitt, det vil si at han tilhørte et sjiittisk mindretall som bare ut­ gjorde 11 prosent av befolkningen, beholdt han et stramt grep om makten i kraft av hæren. Den var helt fra den franske mandatperioden i mellomkrigstiden fortrinnsvis blitt rekrut­ tert blant alavitter. Dens utstyr var nå helt basert på forsynin­ ger fra Sovjetunionen, og våpenforsyningene til PLO gikk fortrinnsvis via Syria. Men Assad søkte likevel å opprettholde kontakten med USA. Med Kissingers megling ble det etter Oktoberkrigen også arrangert en troppeatskillelsesavtale for Golanhøydene, og i mai 1977 hadde Assad et vellykket møte med president Carter i Genéve. Men samtidig skjedde det et politisk skred i Israel. Etter 29 år ved makten måtte Arbeiderpartiet avstå den til Likudalliansen, en sammenslutning av nasjonalistiske partier un­ der Menachem Begin, som i sine unge dager hadde stått i spissen for den jødiske terroristorganisasjonen Irgun Zwai Leumi (se bd. 18, s. 96). Bakgrunnen for dette skredet må nok hovedsakelig søkes i den forskyvning i de israelske bosetningsstrukturene som den stigende innvandringen av «orientals­ ke», det vil si de såkal te sefardiske jødene, hadde medført. De følte seg forfordelt av de europeiske askenasijødene, som hadde grunnlagt staten og siden sittet med makten. De jøde­ ne som kom fra arabiske land hadde også en mer hatsk innstil­ ling til arabere, og var mer preget av religiøs fanatisme. Sær­ lig fra de marokkanske jødene fikk Likud massiv tilslutning. I tillegg kom at Arbeiderpartiet ble mer og mer svekket av korrupsjon, indre splid og skandaler. Den nye regjeringens første innsats var da også innenriks­ politisk, en ny og mer liberal økonomisk politikk som brøt

Likud-alliansens leder Menachem Begin (f. 1 91 3) ble Israels regje­ ringssjef sommeren 1 977. Begin, som var polsk jøde og hadde stu­ dert jus ved universitetet i Wars­ zawa, sluttet seg i 1 941 til de pols­ ke styrkene som ble organisert av general Wladyslaw Anders i Sov­ jetunionen etter tyskernes brudd med sovjetrusserne. Under general Anders kjempet Begin blant annet i Midtøsten på britisk side. Etter krigen ble han i Palestina og brukte nå alle sine krefter på å bekjempe britene. Som lederav Irgun Zwai Leumi deltok han i flere aksjoner mot både briter og arabere, blant annet var han med på sprengnin­ gen av det britiske hovedkvarteret Hotel King David i Jerusalem. Som leder av det nasjonalistiske partiet Herut-som ble en av partnerne i Likud-alliansen -fortsatte Begin etter 1948 kampen på den politiske arena. Få måneder etter at han hadde overtatt makten i Israel, fikk han hele verdens oppmerksomhet rettet mot seg fordi han 19. novem­ ber 1977 mottok Egypts Anwar Sadat på offisielt besøk i Israel.

184

M idtøstens storm sentre

President Carterspilte i 1979 en avgjørende rollesom megler i det vanskelige, diplomatiskespillet som førte til fred mellom Egypt og Israel. Tegneren José Hernandez i den argentinske avisen Tiempo de Cordoba har fremstilt megleren i Camp David som skriftefar med Sadat (til venstre) og Begin kne­ lende på hversin side av stolen. Etter president Nassersdød i november 1 970, ble Anwar Sadat (1 91 8-81) Egypts øverste leder. Han forsøkte etter krigen mot Israel i 1973 å gjenvinne de tapte land­ områdene ved fredelige midler: rei­ sen til Israel i 1977 og Camp David-freden i 1979. Også i sin øvrige politikk la president Sadat etter hvert stadig større vekt på egyptiske enn pan-arabiske inter­ esser.

med Arbeiderpartiets fagforeningssosialisme. Men i det mins­ te dens sjef Begin hadde også en skarp utenrikspolitisk profil. For ham tilhørte Samaria og Judea uten diskusjon Israel. Det stod mindre i Bibelen om Sinai, og det interesserte ham derfor bare lite. Man drog da også i Damaskus og Kairo stikk mot­ satte konklusjoner av regjeringsskiftet i Israel. Assad anså en fred med Israel som mer umulig enn noensinne. Sadat der­ imot øynet nye muligheter. Han erklærte seg parat til person­ lig å begi seg «endog til Jerusalem» for fredens skyld. Israeler­ ne tok ham på ordet. Lørdag 19. november 1977 kom Egypts president til Israel og fikk anledning til å tale i Knesset, det israelske parlamentet. Det var for så vidt ikke noe sensasjonelt i det han sa, etter­ som han gjentok de kjente arabiske standpunktene. Men Sadats gest ble årets storpolitiske sensasjon, og den satte i gang en prosess som ved president Carters utrettelige megling under forhandlinger på hans landsted Camp David, endte i en fredsavtale som ble endelig undertegnet av Sadat og Begin i mars 1979. Israel gikk med på å trekke seg fra alle egyptiske områder innen april 1982 og å gi araberne på Vestbredden selvstyre. Det Israel først og fremst oppnådde, var for første gang å bli anerkjent av et arabisk land, til og med det leden­ de. Sadat hadde flere grunner til å gå sine egne veier. Med Oktoberkrigen i 1973 hadde den egyptiske hæren fått så stor oppreisning at det gav ham større diplomatisk bevegelses­ frihet. Samtidig hadde landet av økonomiske grunner et skri-

Khomeinis seier

185

kende behov for fred. Det ble sterkt understreket ved vold­ somme protestdemonstrasjoner i Kairo i januar 1977, de al­ vorligste på 25 år, da man begynte å avvikle tilskuddsord­ ningene til matvarer. Befolkningen vokste med omkring en million i året, og landet trengte sårt en fredelig utviklingspoli­ tikk. Landets bruttonasjonalprodukt pr. innbygger ble i 1980 anslått til 550 dollar mot 9 630 i nabolandet Libya. Libyas oljekrøsus, oberst Gaddafi, hadde riktignok tilbudt et nært samarbeid, og man var i 1972 blitt enige om å slå de to statene sammen. Men da Gaddafi under Oktoberkrigen ikke lot handling følge sine ord, ble forholdet mellom Kairo og Tripoli kjøligere. I 1977 hadde Gaddafi og Sadat kommet så mye på kant med hverandre at det gav seg utslag i væpnede grensesammenstøt.

Khomeinis seier

Mens sjahen av Iran fra 1975 regjerte mer og mer despotisk, ble landets økonomiske situasjon mindre og mindre strålen­ de. Litt etter litt forringet inflasjonen igjen bytteforholdet mellom oljeland og industriland, og da landbruket var blitt forsømt etter den hvite revolusjonens store gest i 1958, ble Iran stadig mer avhengig av matvareimport. For å rette på denne situasjonen iverksatte sjahen i 1975 en ny reform, der småbrukene igjen ble lagt sammen til større bruk og bøndene samlet i nybygde landsbyer, de såkalte shahrakha. Program­ met er blitt sidestilt med Stalins kollektivisering (Johnson). I hvert fall medførte det en massevandring av unge fra land til by. Samtidig gikk det store «japanske» industrialiseringsprogrammet i vasken. Iran hadde simpelthen verken infrastruk­ tur eller tilstrekkelig utdannet arbeidskraft utenfor oljebran­ sjen til å realisere det. Sannhetens time kom sommeren 1977, da elektrisitetsforsyningene brøt sammen. I en tid da tempe­ raturen lå mellom 35 og 50 grader, var det strøm bare to-tre timer i døgnet. Selv den nyrike tiendeparten av befolkningen som hadde fått del i oljemannaen, vendte seg nå fra et styre som ikke engang kunne sørge for at den kunne bruke alle de nye elektriske innretningene den hadde vært i stand til å an­ skaffe, slik som kjøleskap, dypfrysere og luftkondisjoneringsanlegg. Og de brede lag av befolkningen merket følgene av at store importlagre av fårekjøtt fra New Zealand og Austra­ lia ble ødelagt. I begynnelsen av 1978 slo den ulmende utilfredsheten ut i lys lue. Det oppstod uroligheter som ble slått brutalt ned i den hellige byen Qpm, sør for Teheran. Herfra kom den personen

Oberst Muammar al-Gaddafi (f. 1942) kom til makten i Libya etter at han ved de militæres hjelp hadde avsatt kong Idris i 1969 og ble i løpet av kort tid den mest radikale og fanatiske representant for den panarabiske nasjonalismen. Med oljeprisstigningen i 1974 fikk Gad­ dafi så mange penger mellom hen­ dene at han kunne gjøre seg gjel­ dende langt utenfor sitt folkefattige rikes grenser, blant annet ved å støtte en rekke internasjonale ter­ roristorganisasjoner.

186

M idtøstens stormsentre

Ru hal ia h Musawi, den vise mann fra byen Qom, senere kjent som ayatollah Khomeini, det vil si den høye geistlige fra byen Khomein (like ved Isfahan) hvor han blefødt ca. 1900. Khomeinissosialeog politiske engasjement førte ham inn i kampen mot sjahens, Reza Pahlavis, styre i 1960-årene, og fra 1964 måtte han leve i landflyktig­ het, først i Tyrkia, senere i Irak. Fra 1978 bodde han i Paris og styrte opprøret motsjahen derfra. Da Reza Pahlavi forlot landet i januar 1979, vendte Khomeini i triumf t ilbaketii Iran, hvor han tre måneder senere proklamerte Den islamske republikk Iran med seg selvsom leder. Det ble innledningen til en periode med indre terror og tusen­ vis av henrettelser.

som opposisjonen mot sjahen mer og mer samlet seg om, den religiøse lederen ayatollah Ruhallah Khomeini. Helt siden sjahen med sin utstykkingspolitikk hadde forgrepet seg på de religiøse stiftelsenes gods, hadde Khomeini vendt seg mot ham. Han fortsatte her en gammel sjiittisk tradisjon av oppo­ sisjon mot de verdslige makthaverne. Hans protester rettet seg også mot de rettsprivilegiene som ble innrømmet utlen­ dinger i Iran, og mot den vestlige kulturinnflytelsen som oversvømte kinoer, fjernsynskanaler og butikker. I 1964 ble han landsforvist. Men hans tilhengerskare hjemme vokste, dels i det innflytelsesrike basarborgerskapet, som følte seg og sin næring truet av et vestlig distribusjonssystem, dels i det store, rotløse proletariatet av unge fra landet som shahrakhareformen og forventninger om å få del i oljeeventyret drev til byene. De hadde vokst opp i et samfunn der Irans 120 000 mullaher hadde bevart sin innflytelse, og de var innstilt på å følge deres paroler også i sin nye storbytilværelse. Ayatollahen ble deres profet. Snart het det seg at hans portrett kunne sees på fullmånens skive. Etter urolighetene i Qpm gikk bølge etter bølge av protestdemonstrasjoner over Iran med regelmessige mellomrom på 40 dager. Det var gammel sjiittisk skikk å minnes en avdød 40 dager etter dødsfallet, og døde ble det flere og flere av hver gang. Et høydepunkt ble nådd i september 1978 i et sammen­ støt mellom hundretusener av demonstranter og sjahens poli­ ti med 180 drepte etter de offisielle tallene, 2 000 ifølge opposi­ sjonen. Denne «sorte fredag» ble et vendepunkt. Fra nå av skled grunnen bort under regimet. Hæren, som sjahen rund­ håndet hadde forsynt med tidens mest avanserte krigsmate­ riell, viste seg å være en upålitelig støtte. Dels hadde sjahen av frykt for kupp innsatt generaler som hadde vanskeligheter med å samarbeide, dels gikk mange menige og underoffiserer, påvirket av den islamske vekkelsesbølgen, over til motstan­ derne. I desember gikk oljearbeiderne til streik. I midten av ja ­ nuar 1979 gav sjahen, som allerede var en dødsmerket mann, opp og forlot landet, mens den gamle ayatollahen vendte til­ bake i triumf og utropte en islamsk republikk som skulle inn­ rettes etter Koranen. Etter den «sorte fredag», da president Carter ubetenksomt hadde gitt sjahen sin støtte, fikk den iranske revolusjonen et stadig mer antiamerikansk preg. USA ble gjort ansvarlig for sjahens ugjerninger og den vestlige kulturbølgens uvesen. Khomeini utnevnte USA til «den store Satan». Da sjahen fikk lov til å reise til USA for å bli behandlet for kreft, besatte

Khomeinis seier

«islamske studenter» 4. november 1979 den amerikanske ambassaden i Teheran og tok 52 amerikanere til fange for å få ham utlevert (se s. 137). Den moderate statsministeren Mehdi Bazargan maktet ikke å gripe inn mot denne eneståen­ de krenkelsen av den diplomatiske immuniteten, men trådte tilbake. Makten kom i hendene på stadig radikalere elemen­ ter. Da USA avviste terroristenes krav, ble amerikanerne holdt som gisler helt til president Carter trådte tilbake i ja­ nuar 1980. Samtidig fant det sted et blodig oppgjør med ayatollahens motstandere. Først ble over 700 av det gamle regimets støtter stilt for revolusjonsdomstoler og henrettet. Det var bare en begynnelse. Revolusjonsrådet, som presteskapet behersket og som ble landets egentlige maktorgan, vendte seg deretter også mot grupper som hadde bekjempet sjahen, først Mujaheddin e Khalq-bevegelsen sommeren 1979, til slutt to år senere også

187

Under ayatollah Khomeinisfanatiske prestestyre måtte de iranske kvinnene kvitte seg med sine vestinspirerte klær-so m de hadde vent seg til å gå med undersjahensstyre -o g iføre seg detradisjonellesjiamuslimske kjortler og hodeplagg. Dette bildet, som er tatt under kri­ gen mot Irak, viser iranske kvinner ikke bare iført den tradisjonelle drakten, men også med våpen i hånd. D eterimidlertid ingenting som tyder på at kvinnene ble satt inn ved fronten.

188

M idtøstens storm sentre

Krigen mellom Irak og Iran varet oppgjør mellom islams to hoved­ retninger sunna og sjia, som hadde vært i konflikt med hverandre helt fra 600-tallet (se bd. 6, s. 267ff). Tegneren i The Economist, Kevin Kallaugher, harderforfremstilt oppgjøret som en fortsettelse av denne konflikten og utstyrt sunnitten Saddam Hussein (til venstre) ogsjiitten Khomeini med krumsabler.

mot det kommunistisk orienterte Tudeh-partiet, som ellers hadde gjort sitt beste for å hake seg fast i ayatollahens kaftan. Fra sommeren 1981 ble bare ett parti tolerert, presteskapets parti: Islamsk republikk. Antallet ofre for den svarte terroren siden sjahens fall ble i 1985 konservativt anslått til 20 000. Fanatismen ble ytterligere skjerpet da Iran fra september 1980 kom i krig med sitt arabiske naboland Irak.

Krig mellom Irak og Iran

I Bagdad hadde et indre oppgjør etter Seksdagerskrigen endt med at makten falt i hendene på en fløy av det arabisk-sosialistiske Baath-partiet, der Saddam Hussein al-Takriti etter hvert ble den mest innflytelsesrike lederen. Sommeren 1979 ble han også Iraks president. Han skjønte at oppløsningen i Iran bød på en gunstig anledning til å få endret en grenseordning som sjahen i sine velmaktsdager hadde påtvunget Irak i 1975. Den gav Iran den faktiske kontroll med elven Shatt al-Arab, Ti gris’ og Eufrats felles utløp i Den persiske bukt. Dessuten så han - etter at Sadat var blitt utstøtt av den ara­ biske familie - en sjanse til å bli dens overhode hvis han kunne fravriste iranerne noen strategisk viktige øyer i Hormuz-stredet, som sjahen hadde besatt i 1971. Enda bedre utsikter hadde han hvis han også kunne erobre Irans hovedsakelig arabisk befolkede og oljerike provins Khuzestan. Det var da også i denne retning han innledet sin første offensiv da han åpnet fiendtlighetene. Irans befolkning var riktignok tre ganger så stor som Iraks, men Irak hadde ved krigsutbruddet 3 000 sovjetiske strids­

Krig mellom Irak og Iran

vogner, mens sjahen tross sin energiske opprustning bare hadde halvparten så mange amerikanske. Under de urolige forholdene etter revolusjonen hadde Irans oljeproduksjon falt fra 250 millioner tonn i 1978 til 150 millioner i 1979, og ytter­ ligere til 70 millioner i 1980. Irak var dermed blitt en større oljeprodusent enn Iran. På grunn av gisseldramaet i Teheran (se s. 187) hadde Carter dessuten blokkert de iranske kontiene i USA. Irak disponerte derimot ved krigsutbruddet en valutareserve på 31 milliarder dollar, takket være oljeprisrevolusjonen i 1974. Likevel forregnet Saddam Hussein seg. Han hadde plan­ lagt en lynkrig etter israelsk mønster. Men et forsøk på å overmanne det iranske flyvåpenet slo feil fordi flyene var anbrakt i underjordiske hangarer, og fremstøtet over land inn i Khuzestan, som skulle ha utløst et arabisk opprør mot per­ serne, kjørte seg fast i uventet hard motstand i byene Khorramshahr og Abadan. Hva iranerne manglet i ledelse og organisasjon, tok de igjen i religiøs fanatisme. Med en dødsforakt styrket av forvissningen om å komme direkte til paradis hvis de falt, kastet massebølger av halvvoksne «revolusjonsgardister», pasdaren, og «frivillige», basiji, seg mot irakerne, som var under kommando av sunnittiske kjettere. Iranernes tap var mange ganger større enn irakernes. Etter tre års krig ble de anslått til mellom 125 000 og 500 000 falne mot 50 000 irakere. Men allerede fra november 1980 satt man fast i en stillingskrig. Våren 1981 kunne iranerne deretter gå til mot­ offensiv og drive irakerne ut av landet. Men Khomeini stilte seg avvisende til alle meglingsforsøk. Det var ikke nok å gjenvinne det tapte. Nå krevde han Sad­ dam Hussein fjernet i Bagdad. Sommeren 1982 åpnet iraner­ ne en storoffensiv i håp om hjelp fra Iraks overveiende sjiittiske befolkning. Men Hussein hadde i mellomtiden fått støtte fra sine arabiske brødre, først og fremst langs Den persiske bukt. Her var man blitt redde for den revolusjonære smittefa-

189

Iranernestap i den langvarige kri­ gen med Irak var enorme. Hundre­ tusener unge menn drog på ayatollahens bud i «hellig krig» og vendte aldri tilbake.

H H

190

M idtøstens storm sentre

Saudi-Arabia ble i kraft avsine enorme oljerikdommeren lokal stormakt. Mindrearabiskeland søkte derfor ly under kong Khalebs kappe. Selv Syriasselvstendige Hafiz al-Assad måtte fra tid til annen søketilflukt hossaudiaraberne når han følteseg klemt mellom etfiendtlig Israel og et fiendtlig Irak. Tegning av Kevin Kallaugheri TheEconomist.

ren fra Iran. I Saudi-Arabia hadde man høsten 1979 fått en smaksprøve på hva den kunne innebære da en gruppe fanati­ kere angrep islams aller helligste pilegrimssted, den store moskeen i Mekka, og holdt den okkupert i fjorten dager før de ble fordrevet. I Bahrain hadde man opplevd et sjiittisk opprørsforsøk. Våren 1981 dannet Saudi-Arabia, Kuwait, Oman, Bahrain, De forente arabiske emirater og Qatar et samarbeidsråd som kunne stille praktisk talt ubegrensede finansielle midler til rådighet for Bagdad. De to supermaktene holdt seg forsiktig på avstand. Ikke for noen av dem var det innlysende hvem de burde holde med, og ethvert engasjement innebar risikoen for en opptrapping til en direkte, innbyrdes konfrontasjon med uoverskuelige følger. Etter den sovjetiske invasjonen i Afghanistan hadde president Garter erklært at «ethvert forsøk på å vinne kontroll med Den persiske bukt-regionen ville bli imøtegått med de nødvendige midler, inklusive militære». Da en ny iransk offensiv sommeren 1983 ble stanset med giftgass, ble det imidlertid så skarpt fordømt i EN at Saddam Hussein gikk over til andre metoder for å stanse nye iranske fremstøt i 1984. En tilnærming til Kairo førte til at han nå også fikk forsyninger fra Egypts ikke ubetydelige krigsindustri. Særlig konsentrerte han seg mer og mer om å ramme Irans økonomi ved luftangrep mot oljeanleggene. De var ikke uten virkning. Varemangelen økte i Iran, men samtidig tjen­ te en ny overklasse av basarborgerskapet og ayatollaher grovt på krigen og hadde derfor bare begrenset interesse av å få stanset den.

Det andre oljesjokket

Urolighetene i Iran vinteren 1978-79 medførte et fall i olje­ produksjonen. Det kom bare til å bety en nedgang på fem prosent i verdensproduksjonen, men en liten lagerbeholdning og en kald vinter i Europa førte til panikkjøp. På spotmarkedet steg prisen fra 12,70 dollar pr. fat i oktober 1978 til 36 dollar i juni 1979. Krigen omkring Den persiske bukt i 1980 medførte et ytterligere press, selv om industrilandene nå hadde fått bedre styring på utviklingen. I desember ble afri­ kansk olje betalt med opptil 40 dollar. Som i 1974 var det først og fremst de tynt befolkede oljesta­ tene som skummet fløten. De befestet sin stilling som verdens rikeste land. For OPEC som helhet betydde den andre prisrevolusjonen at man igjen fikk et klekkelig overskudd i sam­ handelen med omverdenen, 114 milliarder dollar i 1980

Det andre oljesjokket

Industrilandene

OPEC

191

Den tredje verden

Oljeimport

Bankkonti

Langtids-invesieringer Kjøp av ferdigvarer Luksusvarer *

Kapitalgoder

sammenliknet med 61 milliarder dollar i 1974, etter at det hadde vært balanse i 1978. Men det var enorme forskjeller fra det ene OPEC-landet til det andre. Saudi-Arabias oljeinntekterstegfra 33 milliarder dollar i 1978 til 117 milliarderi 1981. I perioden 1974—82 akkumulerte landet et overskudd på 170 milliarder dollar, etterfulgt av Kuwait med 85 milliarder og De forente arabiske emirater med 40 milliarder . Til sammen tegnet disse tre landene seg for 75 prosent av OPEG-landenes samlede overskudd i denne innbringende perioden. For hele perioden 1973-84 er OPEC-landenes inntekter blitt anslått til 2040 milliarder dollar med et overskudd på 402 milliarder. Midtøstens oljemilliarder fikk ikke bare en nøkkelstilling i verdensøkonomien. Araberne brukte også sin rikdom poli­ tisk. Det gjaldt særlig Saudi-Arabia. Spesielt etter sjahens fall forsøkte landet seg i rollen som regional stormakt. Den strengt religiøse vahabittiske fyrsteslekten som regjerte i Riyadh, hadde tre hovedmål: Å fordrive israelerne fra Islams tredje helligste by Jerusalem, å bremse revolusjonære bevegelser i Midtøsten som kunne true deres egen maktstilling, og i for­ lengelsen av dette, å motarbeide sovjetisk innflytelse. Israel bekjempet man dels ved støtte til de «frontstatene» som omgav det, dels ved å kjøpe stemmer for den arabiske sak i FN, enten ved u-landshjelp eller kanskje leilighetsvis ved ren og skjær bestikkelse. Saudi-arabernes bilaterale u-landshjelp steg ifølge OECD fra 365 millioner dollar i 1972 til 5,6 milli­ arder i 1980. Landets samlede bistand for hele perioden

Hvor ble det av oljepengene? Mel­ lom 1 973 og 1984 eksporterte OPEC-landene ifølge Bank of England olje for 2040 milliarder dollar. Det gav et overskudd på 402 milliarderdollar. 15 prosent av dette ble overført til u-land og 5 prosenttil FN. 164,6 m illiarderdol­ lar ble anbrakt i forskjellige-sæ rlig vestlige-banker, 39,8 milliarder ble satt i statsobligasjoner, 107 milliarder dollar i aksjer og fast eiendom. Resten g ikktil import av forbruks- og kapitalvarer, samt våpen.

192

M idtøstens storm sentre

Ettertolv års opphold i Beirut måtte PLO-lederen Yasir Arafat, hans nærmeste medarbeidere og nær­ mere 7000 PLO-soldater i august 1982 forlate byen. Med svingende flagg og til lyden av salutt fra auto­ matvåpen drog PLO-folkene ned til havnen i Beirut. Derfra drog de til Tunisia, Sør-Yemen og NordYemen, Syria, Sudan, Kypros og Hellas, Andre drog over land til Damaskus og Jordan.

1974-80 er blitt anslått til 55 milliarder dollar. Inntil Camp David-avtalen i 1979 ble Egypt mest begunstiget. Deretter satset man på Jordan og Syria. Etter krigsutbruddet i Den persiske bukt likk Irak en gullkantet håndsrekning. Dernest nøt ikke-arabiske islamske land saudi-arabernes gunst, særlig general Zia-ul-Elaqs Pakistan og etter bruddet med Sovjetunionen i 1978 også Somalia. Et mer nærliggende problem hadde Saudi-Arabia imidlertid i Yemen. SørYemen hadde, siden britene forlot landet i 1968, knyttet seg stadig nærmere til Moskva. Det mer folkerike Nord-Yemen var for en stor del bebodd av zaidit-sjiitter. Det kom imid­ lertid på Riyadhs bidragsliste, og mange nord-yemenitter ble fremmedarbeidere i Saudi-Arabia. Men om fyrstene i det arkaiske ørkenkongeriket satset på å opprettholde den bestående samfunnsorden, var det andre oljemakter som søkte å omstyrte den. Det gjaldt især oberst Gaddafi i Libya og til en viss grad Houari Boumédienne i det mindre velbeslåtte Algerie. Med en seks ganger så stor befolk­ ning og mindre inntekter kunne Algerie bruke alle sine pen­ ger til et ærgjerrig industrialiseringsprogram som ble iverk­ satt etter at landet ble selvstendig i 1962. Dessuten befant det seg jevnlig i et spent forhold til nabostaten Marokko på grunn av grensestridigheter og støtte til den revolusjonære løsrivelsesorganisasjonen Polisario i det sørlige Marokko. Etter Boumédiennes død i 1978 orienterte landet seg for øvrig under Bendjedid Chadli i mer vestlig retning.

Tragedie i Beirut

Gaddafi hadde friere hender og dessuten større ambisjo­ ner. H an drømte om å gjenskape det arabiske storriket som så raskt hadde gått i oppløsning etter profetens død (se bd. 6, s. 274 ff). For å nå målet søkte han dels å slå sitt land sam­ men med andre arabiske stater, dels å skaffe seg innflytelse hos naboene ved hjelp av penger og intriger. En forening med Egypt falt som nevnt i fisk. Bedre gikk det ikke i Sudan. Dette landet hadde i mange år vært plaget av borgerkrig mellom det muslimske styret i Khartoum og kristne stammer i sør. Fra 1972 kom oberst Gaafar al-Nimeiri, som hadde grepet makten i 1969, til det resultat at han bare kunne få fred i landet ved å distansere seg fra panarabismens sak. Gaddafi ble fortørnet og bekjempet fra nå av Nimeiri, blant annet ved å skaffe seg fotfeste i Tchad. Eier fikk han i 1980 innsatt en regjering etter sitt hjerte, men måtte snart vike for press fra andre afrikanske stater og Frankrike. Også et forsøk på en sammenslutning med Tunisia i 1974 strandet på motstand fra president Habib Bourguiba, som hadde styrt dette landet under radikale paroler, men i moderat ånd siden det ble selv­ stendig i 1956. Tilbake stod i grunnen bare et forbund med en annen av de ledende revolusjonære arabiske politikere, Syrias Hafiz al-Assad. Men han gikk som katten, sine egne veier. Med større rett enn Gaddafi ervervet han tilnavnet arabernes Bis­ marck. Han var i besittelse av en god del av Jernkanslerens diplomatiske behendighet og machiavelliske realitetssans, men manglet hans maktgrunnlag. Assad hadde nok å gjøre med å holde seg selv ved roret og sitt land flytende mellom naboer som Irak, Israel og Libanon. Verken i Israel eller Irak ville man ham noe godt, skjønt Baath-partiet også satt med makten i Bagdad. I Libanon truet det rådende kaos uavlate­ lig med å trekke Syria inn i væpnede konflikter som det ikke var voksent, men heller ikke alltid kunne unngå. I det minste ble det i 1982 på nytt dratt inn i et oppgjør med Israel.

Tragedie i Beirut

Det lyktes Assad i løpet av 1977 å få borgerkrigen i Libanon noenlunde under kontroll ved å slå ned på snart den ene, snart den andre gruppen. Men PLO fortsatte med å føre gerilja mot Israel fra Sør-Libanon. Israelerne svarte høsten 1978 med å okkupere denne delen av landet for å ødelegge PLOs partisanbaser. Etter tre måneder trakk de seg ut igjen og ble etterfulgt av en nydannet FN-styrke. Selve grensene overlot imidlertid israelerne til en kristen milits. PLO kunne

193

En libanesisk plakat som oppfordrertil solidaritet med flyktnin­ ger fra de israelsk-okkuperte om­ rådene.

1 94

IVI idtøstens stormsentre

Shimon Peres (f. 1 923) komtil Israel fra Polen i 1934, og i hele sitt voksne liv har han engasjert seg politisk. Han var medlem av Knesset fra 1 959, til å begynne med for arbeiderpartiet Mapai, senere for sammenslutningen av de israelske arbeiderpartiene. Han var statsråd i ulike regjeringerfør han som Arbeiderpartiets formann blesjefforen samlingsregjering i 1984. Ifølge en utradisjonell avtale skulle Peres være statsminister i regjeringens første toårsperiode, deretter skutle høyrepolitikeren, utenriksminister Yitzak Shamir og Peres i 1 986 bytte plass.

riktignok leilighetsvis fortsette beskytingen av det nordlige Israel, men ved amerikansk megling lyktes det sommeren 1981 å få ordnet en våpenstillstand mellom Israel og PLO, som Yasir Arafat faktisk fikk PLO til å respektere. Han hadde med tiden vunnet så mye internasjonal anerkjennelse at poli­ tiske metoder nå kunne forekomme ham mer lovende enn militære, særlig fordi israelernes forsøk på å finne alternativer til PLO i de besatte områdene mislyktes. Nettopp denne omstendighet synes å ha tilskyndet den nye og mer slagkrafti­ ge regjeringen som Begin hadde dannet etter valget somme­ ren 1981, til å gjennomføre en storstilt invasjon i Libanon året etter, og som førte den israelske hæren helt til Beirut. Målet var endelig å knuse PLOs organisasjon og knekke Arafats prestisje. Militært leverte Israel enda en gang en blendende presta­ sjon ved å nøytralisere Syrias splitter nye sovjetiske luftvern­ raketter og skyte ned 79 syriske fly med tap av et enkelt is­ raelsk. Men den politiske prisen ble høy. Etter to måneders heftige kamper som la en stor del av Beirut i ruiner, tvang israelerne i midten av august 1982 Arafat til å forlate byen med sine tropper, som ble spredt til et titall arabiske land. Tilbaketrekningen ble overvåket av en internasjonal styrke som bestod av amerikanske, franske, britiske og italienske soldater. De israelske tapene under kampene hadde vært små, 350 falne. Men 12 000 libanesere og palestinere skal ha omkommet, og invasjonen fikk et etterspill som skadet Israels anseelse enda mer. I september gjennomførte kristne militsfolk en storstilt massakre på palestinske flyktninger i Beirutforstedene Shabra og Shatila som hevn for at den nyvalgte presidenten Bashir Gemayel var blitt myrdet to -dager tid­ ligere. Den israelske hæren, som kunne ha forhindret blodba­ det, forholdt seg passiv. I Libanon gjorde mordet på «sheik Bashir» større inntrykk enn massakrene i Shabra og Shatila. Det førte til en viss besin­ nelse og samling om å få stanset den endeløse borgerkrigen. Bashirs mer forsonlige bror Amin ble kåret til president og gikk i gang med enda et forsøk på å forlike de stridende grup­ pene og stable et libanesisk statsapparat på bena. Men i Israel virket Shabra og Shatila som et sjokk. Det gav motstanderne av Libanon-felttoget vind i seilene. Det ble nedsatt en undersøkelseskommisjon som i begynnelsen av 1983 kom til at den israelske forsvarsministeren Ariel Sharon hadde vært medansvarlig. Ved amerikansk megling ble det i mai 1983 inngått en israelsk-libanesisk avtale om israelsk tilbaketrekning mot en

libanesisk anerkjennelse av Israel. Men her hadde man ikke regnet med Assad. Han hadde stadig tropper i landet og pressmuligheter gjennom et assortiment av væpnede libane­ siske grupper. Hans hånd ble styrket da president Reagan i februar 1984 besluttet å trekke de amerikanske kontingente­ ne tilbake etter et attentat som kostet 239 soldater livet. Kort tid etter besøkte Gemayel Assad i Damaskus og lovte å si opp avtalen med Israel. Snart etter ble også dc franske troppene trukket tilbake. Israelerne hadde i september 1983 forlatt Beirut for å trek­ ke seg tilbake til landet sør for elven Awali. Men troppene deres ble utsatt for mer og mer morderiske attentater fra lanatiske sjiaterrorister, og okkupasjonstjenesten ble mer og mer upopulær. Samtidig jaget syrerne på egenhånd de siste reste­ ne av Arafat-tilhengerne ut av Libanon ved et angrep mot deres hovedbastion i Tripoli. I september 1983 overlot Begin tøylene til den mer besindige Yitzak Shamir. I befolkningen tapte Likud terreng, dels fordi landets økonomiske situasjon ble stadig mer fortvilet, med en inflasjon som nærmet seg 1000 prosent på årsbasis. Ved et valg sommeren 1984 gikk Likud så mye tilbake at det for ikke å komme i opposisjon måtte inngå en «storkoalisjon» med Arbeiderpartiet under den usedvanlige ordningen at

Da kristne militssoldater, som sam­ arbeidet med israelerne, gjennom­ førte en massakre mot palestinske flyktninger i Sabra-leiren i Libanon i 1 982, utløste det en så voldsom protestbølgei Israel at forsvarsmi­ nister Ariel Sharon måtte gå av. Tre år senere ble palestinerne i Sabra igjen utsattfor massakrer, denne gang utført av Khomeinistilhengere i Libanon, den sjiittiske Amalmilitsen. Enda en gang måtte de overlevende, som vist på dette b il­ de, lete etter sine pårørende blant hauger avlik.

EGYPT

196

M idtøstens stormsentre

Arbeiderpartiets Shimon Peres skulle være statsminister de to første årene, og Shamir de to neste. Den nye regjeringen fullførte i løpet av 1985 tilbaketrek­ ningen fra Libanon og innledet en økonomisk hestekur. Men på den diplomatiske fronten stod regjeringen på stedet hvil. President Reagan hadde i 1982 foreslått en løsning av det palestinske problemet som gikk ut på å forene Jordan og Vestbredden i en forbundsstat, slik at palestinerne ved denne omveien kunne få sin egen stat. Litt etter litt lyktes det å vinne Arafat for tanken, men israelerne ville stadig ikke høre tale om å forhandle med ham, og Vestbredden ble mer og mer sveiset sammen med Israel. Da Begin kom til makten i 1977, var det bare 3000 jødiske nybyggere på Vestbredden. I 1985 var det 42 500, og halvparten av jorda, riktignok mest øde fjell, var blitt overtatt av den israelske staten. Om lag 30 000 av de israelske innflytterne hadde konsentrert seg i forstedene omkring Jerusalem, i Tel Aviv og Haifa, samt i strategisk viktige, men nærmest golde fjell. Men ingen arabisk stat var rede til å akseptere Israels innlemmelse av det østlige Jerusa­ lem i 1980, og det var heller intet tegn på at araberne ville gi avkall på de områdene som Israel anså som livsviktige for sin sikkerhet, som Golan-området —som ble innlemmet offisielt i staten Israel i 1981. Under Peres ledelse mildnet nok de israelske myndighete­ ne sin okkupasjonspolitikk, men regjeringen hadde begrenset bevegelsesfrihet. Tross motstanden mot Libanon-felttoget var det ikke noen stemning for innrømmelse i et samfunn som var blitt mer og mer «orientalisert». Ved folketellingen i 1984 var det i alt 1,5 millioner sefardis­ ke jøder mot 1,35 millioner askenasi-jøder og 574 000 hvis fedre var sabraer, det vil si født i Israel. Kulturelt var Israel på vei til å bli en del av Midtøsten. Politisk var det stadig isolert trass i den store åpningen som skjedde ved freden med Egypt. Og dens holdbarhet var av­ hengig av den indre utviklingen ved Nilen.

Mubaraks Egypt

Under en militærparade i Kairo 6. oktober 1982 ble Anwar al-Sadat myrdet av en gruppe sammensvorne offiserer som var grepet av den islamske vekkelsesbevegelsen som bredte seg over Midtøsten i kjølvannet av revolusjonen i Iran. Til hans statsmannsevner hørte den sjeldne egenskap at han hadde vært i stand til å utpeke en egnet etterfølger. Allerede i 1975 utnevnte han sjefen for det egyptiske flyvåpenet, Hosni

Mubaraks Egypt

Mubarak, til visepresident. Han var svært forskjellig fra Sadat, mindre impulsiv, mer kaldblodig. Han var innstilt på å fortsette sin forgjengers politikk, men hadde ingen personlig prestisje når det gjaldt Gamp David-freden. Da israelerne i april 1982 oppfylte sin del av fredsavtalen med Egypt ved å fullføre tilbaketrekningen fra Sinai, så Mubarak det som sin oppgave å gjenskape kontakten med den arabiske verden. Begin gjorde det både lettere og vanskeligere for ham på en gang. Hans politikk på Vestbredden og invasjonen i Libanon gav Sadats kritikere rett. På den annen side viste tilbaketrek­ ningen fra Sinai at Egypt vitterlig fikk konkret utbytte av freden, og Libanon-invasjonen gav Mubarak anledning til å vise seg solidarisk med palestinerne ved å protestere og kalle hjem sin ambassadør i Tel Aviv. Arafat kvitterte med et besøk i Kairo i desember 1983, etter at Assad hadde jaget ham ut av Libanon. Det banet veien for en tilnærming til Jordan, som i september 1984 gjenopprettet de diplomatiske forbindelsene med Kairo. Dannelsen av en mer moderat regjering i Israel gjorde det lettere for kong Hussein å rekke Mubarak hånden.

197

Underen militærparade i Kairo 6. oktober 1981 brøt en gruppe fana­ tiske soldater ut av rekkene og angreptilskuertribunen med auto­ matvåpen og håndgranater. Presi­ dent Anwar Sadat og fire andre ble drept 38 ble såret. Den islamske «Motstandsfront til frigjøring av det arabiske Egypt» stod bak atten­ tatet. Det var utvilsomt Sadats fredspolitikk og hans pro-vestlige holdninger som kostet ham livet. Dette bildet er tatt under bisettel­ sen av Sadat 10. oktober. Høytide­ ligheten fant sted ved minnesmer­ ket for den ukjente soldat fra Oktober-krigen. Kongelige, statsover­ hoder og ministre fra 80 land over­ var bisettelsen.

198

M idtøstens storm sentre

O ljeproduksjon i millioner fat pr. dag

60-

Resten av verden

40-

20 -

1975

77

79

81

83

85

OPECs markedsandel falt i løpet av 1980-årene, mens oljeproduksjo­ nen steg i andre områder, særlig i Nordsjøen. Det førte til et prisfall (seskjemaet på nesteside). Kilder: BP StatisticaiReview, Petroleum Intelligence Weekly og US Energy Dept.

Egypts nye president, Hosni Mubarak (f. 1 929), forsøkte å byg­ ge bro mellom Israel og dearabiske landene. Det viste seg å være en vanskelig oppgave fordi begge parter var like steile. Tegning av Kevin Kallugher i TheEconomist.

Krigen mellom Irak og Iran medførte samtidig en tilnærming til Bagdad. Egypt ble en av Iraks viktigste våpenleverandø­ rer. I det hele tatt utviklet Egypt seg til å bli noe av et industri­ samfunn. Økonomien ble stimulert ved gjenåpningen av Suezkanalen og hjemsendte sparepenger fra de tallrike egyp­ tere som arbeidet i andre arabiske stater, ikke minst de rike oljelandene ved Den persiske bukt, som de igjen kunne vende tilbake til da Kairo atter kom på talefot med deres herskere. Egypt ble selv et oljeland ved gjenervervelsen av Sinai og nye funn i Suezbukta. Riktignok begynte oljeprisene å falle igjen i 1983, da det andre oljeprissjokket og en stigende dollarkurs fikk industrilandene til å spare. I slutten av 1985 hadde prisen på råolje sunket til cirka 25 dollar pr. fat. OPEC dekket da bare 1/3 av verdensforbruket mot en halvpart i 1975. Kartel­ lets makt var blitt brutt av de nye produsentene utenfor, først og fremst Storbritannia, Norge og Mexico. OPEC besluttet derfor å gå til motoffensiv for å gjenerobre sin markedsandel ved priskrig. Men det innebar at Saudi-Arabias politiske innflytelse ble svekket. Egypts muligheter til å gjenerobre sin tradisjonelt ledende rolle i den arabiske verden ble tilsvaren­ de forbedret. Den bygde dels på landets kulturelle lederstil­ ling, dels på dets folketall. Med sine 48 millioner innbyggere i 1985 hadde det nesten like mange innbyggere som alle de øvrige arabiske landene i Midtøsten til sammen. Det var riktignok ikke bare en fordel. Den galopperende befolkningstilveksten var Egypts største problem. Det var vanskelig for landbruket å holde tritt med den, selv om det skjedde en modernisering av driftsmetodene. Innføring av datastyrte maskiner åpnet muligheter for mer effektiv kunst-

M ubaraks Egypt

vanning. Størstedelen av egypterne levde i dyp fattigdom, mange av dem i slumkvarterer i Kairo, som i midten av 80årene hadde 14 millioner innbyggere. Mubarak søkte å styrke økonomien blant annet ved å fort­ sette samarbeidet med USA på det militære området. USA bistod da også Egypt med rundhåndede tilskudd. Samtidig prøvde han å dempe de sosiale spenningene ved å gi det poli­ tiske liv større spillerom. I 1984 avholdt man de frieste valg noensinne i Egypt. Landets fem millioner koptiske kristne fikk bedre kår enn under Sadat. Men den islamske vekkelsesbølgen, som Sadat først hadde oppmuntret og deretter selv var blitt et offer for, falt ikke sammen etter hans død, og Egypt hadde stadig ytre fiender som prøvde å puste til alle gnister av utilfredshet. Syrias Assad, som var den ledende talsmann for en steil «avvisningsfront» overfor Israel, så med ublide øyne på at M ubarak kom ut av isolasjonen. Indre makt­ kamper i Damaskus under hans sykdom i 1984 avslørte imid­ lertid hvilket skrøpelig grunnlag Syrias primadonnarolle si­ den 1976 hvilte på, og Assad selv isolerte seg ved sin ufor­ beholdne støtte til Iran i dets krig mot Irak. En alvorlig trussel kom fra vest. Skjønt også oberst Gaddafi ble svekket av oljeprisene, tok han hjem en seier i 1985, da Nimeiri ble styrtet av et mer Gaddafi-vennlig regime i K har­ toum.

199

77/ venstre: I løpet av 1 970-årene skjøt boreplattformene opp som paddehatter i Nordsjøen. Den kraftigestigningen i oljeprisene hadde sattfart i utbyggingsplanene. A lle ­ rede i 1 975 var det på bare tre felter på norsk sokkel funnet olje nok til å dekke Norges behov i de neste hundreår. De danske resultater var ikke så gode. Men i 1 972 begynte Dansk Undergrunds Consortium å pumpe olje opp fra den danske delen av Nordsjøen. P ådettidspunkt var den britiske oljeindustri­ en i Nordsjøen i full gang.

Monsunens riker

Midtøsten virker enkel og ensartet ved siden av den myldren­ de mangfoldigheten i Monsun-Asia. Likevel er det asiatiske statssystemet ganske enkelt. Dets drøyt 1230 millioner men­ nesker (i 1980) er samlet i noen få folkerike land, over halv­ parten i den indiske union, 146 millioner i Indonesia, 88,5 millioner i Bangladesh og 82 millioner i Pakistan. Mens verdens rikeste land finnes i Midtøsten, ligger noen av de fattigste i Monsun-Asia: Bangladesh med et bruttona­ sjonalprodukt pr. innbygger på 130 dollar, India med 230, Pakistan med 310 mot 24 000 i Kuwait og 12 000 i SaudiArabia. Men som Midtøsten er Monsun-Asia preget av kon­ flikter som følger religiøse konfrontasjonslinjer.

Indira Gandhis India

Motstående side: I tjue å r-fra 1964til 1 9 8 4 -s a tte Indira Gandhi sitt preg på Indias politiske liv, både i de lange periodene hun satt med regjeringsmakten og i de åre­ ne hun var lederforopposisjonen. Hennes sterke personlighet gjorde hennetil en selvfølgelig lederskik­ kelse, men den gav henne også mange fiender. (Se også bd.18, s.101.)

De tjue årene mellom Jawaharlal Nehrus død i 1964 og mor­ det på hans datter i 1984 kan kalles Indira Gandhis epoke i Indias historie. H un var riktignok ikke ved makten hele ti­ den, men selv i perioder da hun ikke var det, satte hun sitt preg på indisk politikk. Lai Bahadur Shastri, som etterfulgte Nehru som statsminister, døde allerede i januar 1966. M orarji Desais regjering, som hadde makten i årene 1977-79, var først og fremst en anti-Indira-koalisjon. For mens hun hadde evnen til å henrive massene ved sin veltalenhet, hadde hun også egenskaper som vakte fiendskap hos levebrødspolitikerne. Handling passet hennes autoritære temperament bedre enn forhandling. N år Kongresspartiets ledere likevel pekte ut henne etter Shastris død, var det nettopp fordi de mente at hun ville trekke stemmer ved det kommende valget. Det ble imidlertid en skuffelse, og i 1969 brøt partiets gamle gar­ de, det såkalte syndikatet, ut og dannet et nytt Kongressparti under ledelse av Desai, høyrefløyens ledende talsmann. Fru Gandhi valgte nå å støtte seg til de pro-sovjetiske kommunistene i Lok Sabha, underhuset. Men ved valget i 1971 viste hun sine evner som stemmesanker. Hun vant to tredje­ deler av m andatene i Lok Sabha, Ved valg i delstatene året etter fikk hun også kontroll med førstekammeret, Rajya Sabha, som settes sammen av delstatsparlamentene. Hun kunne nå

202

Monsunens riker

Indira Gandhi med sønnene Rajiv (til venstre) og Sanjay, fotografert i 1967. Egentlig hadde hun tenkt at den yngste sønnen, Sanjay, skulle etterfølge henne på den po­ litiske løpebane, men da han om­ kom ved en flyulykke i 1980, be­ gynte hun å forberede Rajiv på oppgaven. Den fikk han da to av livvaktene, begge sikher, myrdet Indira Gandhi 31. oktober 1984.

regjere India etter sitt eget hode. Men snart fikk hun kon­ junkturene mot seg. Da monsunen sviktet i 1972, måtte India importere korn på et tidspunkt da store sovjetiske oppkjøp drev prisene i været. Så kom den første oljekrisen. Oljens andel av Indias importutgifter steg fra 11 til 45 prosent. Den årlige inflasjonsraten føk i været fra 3-4 til 25 prosent. Den økonomiske krisen avfødte sosial uro. I 1974 ble landet lam­ met av en jernbanestreik. Demonstrasjoner ble spredt av politiet med så stor brutalitet at antall dødsofre ble det høyes­ te siden kolonitiden. Den ansette, gamle sosialistlederen Jayaprakesh Narayan innledet en landsomfattende kampanje mot den korrupsjonen som mer og mer preget regjeringspar­ tiet, da fru Gandhi ble tilbøyelig til å omgi seg med nikkedukker. Særlig kretsen omkring hennes sønn Sanjay fikk stadig større innflytelse og oppnådde flere og flere privilegier. Han gjorde seg samtidig forhatt i den jevne befolkning ved å gå i spissen for en ny og mer hensynsløs befolkningspolitikk. Det mer skånsomme programmet som ble innledet i 60-årene, hadde slått feil. Det hadde siktet mot en reduksjon i fødselstal­ let på ti millioner i 1974. Man nådde bare en million. Fra 1965 til 1975 ble det 118 millioner flere indere. I 1975 innførte Indira Gandhi unntakstilstand for å skape ro i landet. Det var ikke populært. Men da monsunen sikret* et par gode innhøstinger, mente fru Gandhi at hun igjen kunne holde valg i 1977. Det ble et dundrende nederlag. Bedre tider hadde ikke fått velgerne til å glemme frihetsbe­ røvelsen under unntakstilstanden. Etter valget dannet en koalisjon av høyrepartier regjering under Desais ledelse. Alle­ rede etter to år revnet den, og et nytt valg i begynnelsen av 1980 brakte Indira Gandhi tilbake til makten. Enda en gang ble hun rammet av en oljekrise. Det andre prissjokket fikk oljeimporten til å sluke ni måneders eksportinntekter, da produksjonen i Indias egen oljeprovins Assam ble lammet av uroligheter. Hun måtte for første gang gripe til et større lån fra valutafondet. En ny streikebølge gikk over riket. Fru Gandhi imøtegikk den ikke denne gang med unntakstilstand, men med streikeforbud innenfor livsviktige områder som transport, kommunikasjon, helsevesen og forsvar. Fagbeve­ gelsen svarte med en generalstreik som igjen ble besvart med omfattende arrestasjoner. Hennes tross alt mer måteholdne reaksjon denne gangen er ved siden av erfaringene fra 1977 blitt forklart med at Sanjay hadde omkommet ved en flyulykke sommeren 1980. Hans valgkrets ble overtatt av hans mer besindige eldre bror Rajiv. Han hadde inntil da holdt seg utenfor politikken, men

Indira Gandhis India

fru Gandhi søkte nå å gjøre ham til sin tronfølger. I 1983 ble han generalsekretær for Kongresspartiet etter at det hadde lidd alvorlige tilbakeslag ved delstatsvalgene. En særlig bitter pille var det at Indira-Kongresspartiet for første gang mistet flertallet i den store sørindiske staten Andhra Pradesh, skjønt fruen selv hadde vært ytterst aktiv i valgkampen. Hun ble slått av en populær filmskuespiller som hadde spilt guderoller på lokalspråket telugu i 300 filmer. Snart etter måtte hun til og tåle at hennes svigerdatter Maneka, Sanjays enke, dannet et nytt opposisjonsparti mot henne. Et mer harmonisk forhold hadde fru Gandhi til sin andre svigerdatter, Rajivs italienske kone Sonia. Det var i hennes armer Indira utåndet da hun året etter, 31. oktober 1984, ble skutt ned av fanatiske sikh-terrorister i sin egen livvakt. Mordet rystet India. Rajiv ble uten diskusjon utpekt til sin mors etterfølger, og han førte hennes Kongressparti til en strålende valgseier i jan u ar 1985. H an dokumenterte dermed den politiske arven etter både sin mor og sin morfar. Snart viste det seg at han også hadde egenskaper som gav håp om at han var den rette mann til å utbedre de skadene deres

203

Etter tradisjonell skikk ble Indira Gandhi brent på likbål 3. november 1984. Bålet ble antent av hennes sønn Rajiv, Indias nye statsminis­ ter. Han sees her sammen med sin italienske hustru, Sonia, sønnen Rahul og datteren Priyanka.

204

M onsunens riker

politikk hadde etterlatt, Nehrus i Indias økonomiske struktu­ rer, Indira Gandhis i en rekke konflikter og spenninger både innenfor den indiske union og i dens forhold til naboene. Som M ubarak i Egypt, som også var pilot av utdannelse, var Rajiv Gandhi en tredjeverdenspolitiker av en ny, «upolitisk» type, fåmælt, saklig og likevektig, teknisk interessert og hardt ar­ beidende. Den grønne revolusjon

Den norsk-amerikanske plantefysioiogen Norman Borlaug (f. 1 914) som regnes som skape­ ren av «den grønne revolusjon» både i India og i mange andre land. 11970 fikk Borlaug Nobels freds­ pris fo rsin innsats.

For Indias kjempebefolkning var det viktigste som skjedde i Indira Gandhis tid neppe de blodige begivenhetene som kom på fjernsynets nyhetsutsendelser, men den prosessen som er blitt kalt den grønne revolusjon. Den førte til at subkontinentet ble selvforsynt med matvarer og sikret mot hungersnød. Mirakelet begynte med den norsk-amerikanske landbrukseksperten Norman Borlaugs eksperimenter i Mexico i 1940årene med nye kornsorter som gav større utbytte og var mer hardføre. I 60-årene fikk man på landbrukshøyskolen i Panjab fatt i en av Borlaugs nye hvetesorter. Ved å krysse den med indiske sorter utviklet man en hvete som egnet seg til de lokale forholdene. Kalyan ble den kalt. Det betyr helse på hindi og panjabi, og kalyan-hveten ble Indias redning. Man kunne første gang stille den til rådighet for landbruket i 1967. Den gav et utbytte på opptil 750 kg pr. hektar mens gjennom­ snittet i Panjab inntil da var 125 kg. Samtidig begynte inder­ ne å innføre nye rissorter fra Taiwan og Filippinene. De for­ doblet avlingene. Det største samlede utbyttet før den grønne revolusjon hadde India oppnådd i 1964-65 med 88 millioner tonn. I 1969—70 oppnådde man 100 millioner, i 1981—82 132 millio­ ner, i 1983—84 over 150 millioner. Det var riktignok stadig vekk dårlige år, som 1972, 1979 og 1982, fordi monsunen sviktet. Bare 25 prosent av det samlede dyrkede arealet var nemlig kunstvannet. Men i løpet av 70-årene ble det oppført lagerbygninger som sikret befolkningen den mest påkrevde ernæring i magre år. I 1980 begynte staten å forsyne småbøn­ dene med selvhjelpsutstyr som omfattet såkorn, kunstgjødsel og sykdomsbekjempende midler. At man kunne holde hungersnøden fra livet, betydde ikke at alle kunne spise seg mette. Halvdelen av den indiske befolk­ ning kunne det knapt. Den grønne revolusjonen kom først og fremst de velstilte til gode. Bestrebelser på å bremse fødselstal­ let gav bare beskjedne resultater, og hvert år ble brukbar landbruksjord spist opp av erosjon forårsaket av overbeiting, rovdrift og rovhugst i skogene. 200 millioner hellige kuer, som

brahmanene voktet omhyggelig, lettet ikke kampen mot ero­ sjonen. At halvdelen av kumøkka ble brukt til brensel ved matlaging og oppvarming, økte heller ikke landbrukets pro­ duktivitet. Man søkte riktignok å utvide det dyrkede arealet ved hjelp av kunstvanning. Verdens mest omfattende kunstvanningsprosjekter inngikk i Indias sjette femårsplan for pe­ rioden 1980-85, men av 40 millioner hektar kunstvanningsarealer var ti millioner truet av forsalting. Mens det skjedde store fremskritt i landbruket, som så ofte ble forsømt i andre u-land, led den indiske industrien under følgene av noen av Jawaharlal Nehrus fikse ideer. Han hadde i noen grad lagt den sovjetiske utviklingsmodellen til grunn for sin industrialiseringspolitikk. Den hadde siktet mot selv­ forsyning basert på høyt prioritert tungindustri og en lettindustri beskyttet mot utenlandsk konkurranse. Men stålverkene, som var basert på kull og malm i Bihar og Vest-Bengal, kom ikke til å virke som vekstpoler. De industri-imperiene som var blitt grunnlagt allerede i kolonitiden av slektene Tata og Biria, holdt noenlunde tritt med tiden og kunne gjøre seg gjeldende på verdensmarkedet, men mye ny industri ble hemmet av en byråkratisk reguleringsjungel og politisk heste­ handel. Trass i et velutdannet embetsmannskorps fikk India bare begrenset fordel av den fremsynte utdanningspolitikken som også var en del av arven fra Nehru og hans datter. Til tross for 20 prosent oppsparing - et usedvanlig høyt tall til u-land å være - lyktes det ikke India å komme over en vekstrate på 3,5 prosent i året i perioden 1960-80. Med en årlig befolkningsvekst på 2,1 prosent i tiåret 1970—80 betydde det at realveksten pr. innbygger bare ble 1,5 prosent i året. I motsetning til en rekke andre u-land unngikk India imidler­ tid den store forgjeldingen som preget 70- og 80-årene. Ved Indira Gandhis død var landets utenlandsgjeld bare på 20 milliarder dollar mens for eksempel Brasil hadde en gjeld på 100 milliarder. Det kunne stå på egne ben, selv om de var tynne. Industrien trengte hardt til en modernisering. At Rajiv Gandhi innså det, viste han også ved å renske opp i Kongresspartiet og skifte ut en rekke av sin mors nærmeste medarbeidere med mindre politisk og mer teknisk innstilte rådgivere, blant annet ljernet han hennes nærmeste rådgiver gjennom 22 år, Rajinder Dhawan, som ble ansett som hoved­ mannen bak unntakstilstanden i 1975. Men det løste ikke de politiske problemene han arvet, konflikter og spenninger som til dels var blitt skapt av den økonomiske utviklingen, til dels blitt skjerpet av Indira Gandhis ikke alltid like heldige politiske håndtering.

206

Monsunens riker

Splittelsens demoner

At Kevin Kaliaugher her harfremstilt Rajiv Gandhi (f. 1944) som støvsuger, skyldes at Indias nye statsminister etter kort tid fikk fjer­ net de av morens rådgivere som etter hans mening hadde gjort mestskade. Førhansyngrebror døde tjenestegjorde Rajiv Gandhi som flyger i det indiske luftfartssel­ skap og hadde ingen politiske ambisjoner. Men ved morensdød i 1984 ble han pålagt hovedansvaretfordet veldige indiske riket med nærmere 740 millioner innbygge­ re.

Da den grønne revolusjonens mirakler i Panjab begynte å ryktes, trakk det innvandrere til staten. De kom særlig fra den store hindustaten Uttar Pradesh. Den store øst-vestlige grand trunk road fra Varanasi (Benares) til Amritsar, kjent fra Kiplings Kim, var stadig en av Indias mest beferdede samferd­ selsårer. Sikhene, et barskt og driftig trossamfunn, som kan sammenliknes med Europas kalvinister, hadde av Shastri i 1966 oppnådd å få Panjab atskilt fra Haryana som en egen stat, der de hadde flertall. Men det var et spinkelt flertall, som ble truet av den nye hinduinnvandringen. 1 1980 mistet sikhpartiet Akali Dal den lokale regjeringsmakten til Indira Gandhis Kongressparti. Det skapte grobunn for en terroristisk separatistbevegelse. Den fant sin profet i Sant ( = sankt) Jarnail (= general) Singh Bhindranwale, som er blitt kalt Panjabs Khomeini. Han agiterte for statens løsrivelse fra India og for opprettelsen av en egen sikhstat, Khalistan. For å sette makt bak kravene grep hans tilhengere til mord, bombeattentater og flykapring. Indira Gandhi svarte med massearrestasjoner, 100 000 fra slutten av 1981 til midten av 1983. Panjab var en strategisk viktig grensestat, og fru Gand­ hi, som ble mer og mer tilbøyelig til å se spøkelser ved høylys dag, ante Pakistans hånd bak Bhindranwale. Samtidig grep hinduekstremister til motterror. For å skape ro ble Panjab høsten 1983 satt under sentralregjeringens administrasjon. Det lyktes ikke. I juni 1984 lot fru Gandhi derfor hæren stor­ me sikhenes helligdom Det gylne tempel i Amritsar, der Bhin­ dranwale og en skare av hans ettersøkte terrorister holdt til. Cirka 700 ble drept, blant dem profeten selv. Noen måneder senere måtte fru Gandhi selv betale med sitt liv for dette. Konflikten med sikhene var særlig farlig, fordi de til tross for at de bare representerte 2,5 prosent av befolkningen, ut­ gjorde 15 prosent av de væpnede styrkene. Men de var ikke alene om å skaffe fru Gandhi bryderi. En annen av Indias velstående provinser, den tynt befolkede te- og oljestaten Assam ved Brahmaputra trakk også til seg innvandrere. Sær­ lig under og etter Øst-Pakistans løsrivelse fra Vest-Pakistan i 1970 kom de mest fra det overbefolkede, muslimske ØstBengal. Fra slutten av 70-årene ble de bengalske innvandrer­ ne utsatt for en stadig mer hardhendt forfølgelse. Da fru Gandhi i begynnelsen av 1983 utskrev valg i Assam, utløste det en orgie av massakrer og brannstiftelser. Da hun deretter forsøkte å slå kaldt vann i blodet på Assams innfødte ved å beordre en piggtrådsperring oppført langs grensen mot Bangladesh, vakte det vrede i Dacca.

Splittelsens dem oner

207

Forholdet til en annen nabostat, Sri Lanka, ble også belas­ tet av en etnisk konflikt. Gammelt hat mellom de buddhistis­ ke singaleserne og et hinduistisk mindretall på tre millioner tamiler, slo i 1983 ut i blodige pogromer. Tamilene fikk støtte fra sin indiske opprinnelsesstat, Tamil Nadu, som fru Gandhi nølte med å sette på plass. Kongresspartiet hadde selv hatt ubehageligheter med tamilene i Madras da Shastri ville gjøre hindi til eneste riksspråk. Siden hadde det mistet kontrollen over de tre sørindiske statene, Andhra Pradesh, Karnataka og Kerala. Også i nord hadde hun problemer. I det omstridte Kash­ mir hadde en av hennes fars siste handlinger vært å forsone seg med «Kashmirs tiger», sjeik Mohammed Abdullah. For­ soningen med Delhi falt imidlertid i fisk etter Nehrus død, og India drev under Shastri i 1965 inn i enda et væpnet oppgjør med Pakistan. Etter sin seier i Bangladesh-krigen i 1971 følte

Det gylne tempel i sikhenes hellige byAmritsar. Det var her massakren på omkring 700sikherfantsted i juni 19 8 4 -e n hendelse som u t­ løste mordet på Indira Gandhi et knapt halvår senere.

208

M onsunens riker

Iførtsine gule krigsturbaner har militante sikhergrepet til våpen etter regjeringstroppenes angrep mot Det gylne tempel i Amritsar, Panjab-provinsens hovedstad. Den overveiende del av Indias cir­ ka 15 m illioner sikher bor i Panjab som de ønsker løsrevet fra India. Tilhengerne av sikh ismen, som ble grunnlagt omkring år 1 500, har sterke militære tra d isjo n e r-et fak­ tum som britene forstod å utnytte i kolonitiden.

fru Gandhi seg imidlertid sterk nok til et forlik, som i 1975 lot Abdullah bli Kashmirs statsminister på Indiras betingelser. Men ved hans død i 1982 kunne hun ikke motstå fristelsen til å søke å få innsatt en kongresspartiregjering i Srinagar. Det mislyktes i første omgang. Sjeikens sønn Farooq Abdullah vant en solid valgseier, men i 1984 fikk hun ham utm anøv­ rert. Fra da av eksploderte det bomber også i Kashmir. Til alt dette kom de tradisjonelle religiøse konfliktene mel­ lom hinduer og muslimer —mellom muslimer innbyrdes —sjiitter mot sunnitter i Lucknow, mellom hinduer innbyrdes — kaste mot kaste i Gujarat, da man forsøkte å åpne adgang for flere lavkastede til offentlige stillinger. Det mer enn 2000 år gamle kastevesenet var seiglivet. Til tross for at M ahatm a Gandhi og Nehru hadde fått forbud mot forskjellsbehandling med i forfatningen, ble de 100 millioner kasteløse fortsatt holdt utenfor samfunnet. Særlig forbudet mot å eie jord føltes mer og mer utålelig under den grønne revolusjonen. Noen søkte ut av kastesystemets apartheidbur ved å skifte religion. Fra 1980 vant særlig islam terreng blant de kasteløse. Utsik­ ten til at Indias 100 millioner muslimer kunne bli dobbelt så mange ved omvendelser, vakte panikk blant fanatiske hindu­ er. De satte i verk pogromer mot de kasteløse og krevde for­ bud mot religionsskifte. Indira Gandhi, som selv var blitt uglesett fordi hun hadde giftet seg under sin kaste, sa nei. Men med Kongresspartiets fallitt overfor kastevesenet overtok hennes sønn enda et uløst, eksplosivt problem. Ville Rajiv i det hele tatt være i stand til å holde sammen det veldige, intenst myldrende riket med dets seks religioner

Nøytralism e og naboproblemer

og 850 språk og dialekter? I det minste tok han et besluttsomt grep om noen av konfliktene. Ved å imøtekomme en rekke av sikhenes krav, blant annet å overlate dem den omstridte grensebyen Chandigarh som hovedstad og stille dem mer vann i utsikt, lyktes det ham å oppnå forlik med lederen av den moderate fløyen av Akali Dal, Harchand Singh Longowal. Snart etter ble Longowal myrdet, men ved et valg i Panjab høsten 1985 seiret Akali Dal stort, til tross for at sikhterroristene hadde oppfordret til boikott. Assamittene og tamilene søkte Rajiv å berolige ved forhandlinger med Bangladesh og Sri Lanka.

Nøytralisme og naboproblemer

Rajiv Gandhi overtok en sterk utenrikspolitisk tradisjon og noen besværlige naboproblemer fra sin mor og morfar. Det mest gjenstridige var et motsetningsforhold til Pakistan som gikk tilbake til statsdannelsesfasen, striden om hvem som skulle ha staten Kashmir (se bd. 18, s. 114). I 1965 gjorde Pakistan et forsøk på å erobre provinsen med makt. Inderne bet fra seg, og USA, som var Pakistans viktigste våpenleve­ randør, stanset forsyningene. Pakistans diktator Mohammed Ayub Khan ble så forbitret over dette at han aksepterte sovje­ tisk megling, som ved det såkalte Tasjkent-forliket førte til et status quo ante. Men i 1971 bar det løs igjen, denne gang i Øst-Pakistan. En løsrivelsesbevegelse ble underkuet med stor brutalitet av vestpakistanske tropper. Tre millioner bengalere skal ha blitt myrdet, og opp mot ti millioner flyktet etter hvert til India. Indira Gandhi besluttet da å sende sin hær inn i Øst-Pakistan for å avvæpne de vestpakistanske troppene. Øst-Pakistan løs­ rev seg og dannet staten Bangladesh ( — Øst-Bengal). Det gjorde ikke forholdet mellom India og Pakistan mer hjertelig. Fiendskapet mellom de to arvtakerstatene etter det britiske Raj ble bestemmende for hele deres utenrikspolitiske oriente­ ring. Nehru slo riktignok fra statens grunnleggelse inn på en nøytralistisk non-alignment-politikk, men da Pakistan trådte inn i det amerikanske paktsystemet som skulle demme opp for Sovjetunionen, nærmet India seg Moskva. Da India og Kina kom på kant om grensetrekkingen mellom de to storrikene, ble forholdet mellom Beijing og Islamabad så hjertelig at Pakistan kunne formidle tilnærming mellom USA og Kina. Den forskrekket til gjengjeld Indira Gandhi så sterkt at hun inngikk en vennskaps- og bistandspakt med Sovjetunionen, som etter hvert ble Indias våpenleverandør.

209

Den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan ble ikke hilst med ubetinget begeistring i New Delhi. Fru Gandhi fant det like­ vel ikke tilrådelig å spille det sovjetiske kortet fra seg, da USA etter sjahens fall i Iran og russernes okkupasjon av Afghani­ stan satset mer og mer på Pakistan, som til og med fikk rundhåndede tilskudd fra Midtøstens nyrike arabiske oljefyrster. Blant annet av hensyn til Indias anseelse i den tredje verden søkte hun imidlertid å distansere seg noe fra Moskva. Det ble skapt forhandlingskontakt med Beijing. Hun avla et besøk i USA, der hun ble sterkt fetert som «Indias keiserinne». Da Fran^ois Mitterrand i 1981 kom til makten, begynte hun å bestille våpen i Frankrike. I 1983 gjenvant hun Indias leder­ stilling i den tredje verden. Selv en avspenning i forholdet til Pakistan var på vei da den enda en gang strandet på striden mellom hinduer og muslimer i Kashmir. Rajiv Gandhi fortsatte hovedlinjene i sin mors utenrikspo­ litikk og innledet sin karriere med et besøk i Moskva. Hans interesse for å modernisere Indias industri fikk ham imidler­ tid til å tilstrebe et bedre forhold til USA, der han fikk en^ hjertelig mottakelse i 1985. Det skjedde også en viss avspen­ ning i forholdet til Pakistan.

Fra Ayub Khan til Zia-ul-Haq

Mohammed Ayub Khan klarte ikke å holde seg ved makten i Pakistan etter Tasjkent-forliket. Det ble utlagt som «en skjendig kapitulasjon» av den mannen som mer og mer førte ordet for opposisjonen, Ali Bhutto, skjønt han kunne takke Ayub for sin politiske karriere. Som Ayub Khans utenriksmi­ nister hadde han foreslått tilnærmingen til Kina. Men etter Tasjkent trådte han tilbake og stiftet det pakistanske'folke­ partiet, som virkelig fikk vind i seilene da den store internasjo­ nale studentopprørsbølgen også nådde Pakistan. Heller ikke hæren var henrykt over Tasjkent-forliket, og da Ayub Khan etter hvert følte seg forlatt av alle, overlot han i 1969 makten til hærsjefen Yahya Khan, også han tidligere britisk offiser og pathan. Yahya Khan søkte å dempe den politiske uroen ved å holde frie valg til et unionsparlament for første gang i 1970. Det var mer enn den merkverdige statsdannelsen, hvis to riksdeler lå 1500 kilometer fra hverandre med et fiendtlig India imellom, kunne klare. Det eneste som holdt dem sammen, var deres fel­ les tro på Allah, som imidlertid ikke hadde den samme bak­ grunn i øst og vest. I Øst-Bengal hadde islam vært en tilfluktstro for lavkastehinduer. Østpakistanerne følte seg behandlet

Fra Ayub Khan til Zia-ul-H aq

som en koloni av Vest-Pakistan. Deres juteeksport skaffet to tredjedeler av Pakistans valutainntekter, men vestpakistanerne la beslag på brorparten av dem. Da de forsøkte å gjøre sitt dominerende språk urdu til offisielt språk også i øst, dannet sjeiken Mujibur Rahman en bevegelse, Awami-ligaen, som mer og mer siktet mot løsrivelse. Den vant stort ved valget i 1970. Det ble avholdt under inntrykk av en av de naturkata­ strofene som jevnlig hjemsøker det østbengalske deltalandet, en oversvømmelse som kostet 200 000 mennesker livet. Den avslørte grelt hvor forsømt Øst-Pakistan hadde vært av regje­ ringen i vest. En gerilja mot de vestpakistanske troppene i landet ble besvart med en blodig undertrykkelse, som igjen utløste Indias intervensjon. Zulfikar Ali Bhutto, som valget hadde brakt til makten i Vest-Pakistan, måtte etter nederlaget bite i det sure eplet og anerkjenne opprettelsen av den nye staten Bangladesh ved et forlik med Indira Gandhi i Simla i 1972. Hun avfant seg til gjengjeld med status quo ved vestgrensen. Ali Bhutto prøvde å få sine landsmenn til å glemme nederlaget ved en radikal reformpolitikk som omfattet nasjonaliseringer og utstykking av godseierjord. De kvitterte med å skaffe ham en overvelden­ de seier ved et nytt parlamentsvalg i 1977. Men seieren var så stor at motstanderne påstod at valget ikke kunne ha gått

211

Tre av hovedpersonene i d etto delte Pakistans historie etter 1947. Til venstre: Zulfikar Ali Bhutto (1 928-79), juristen og po­ litikeren, som i 1967 dannet Det pakistanske folkepartiet. Bhutto, som var president 1 971-73 og statsminister 1973-77, ble avsatt ved et militærkupp, arrestert, døds­ dømt og hengt i 1979.1midten: Lederen av Awami-ligaen -som fra midten av 1960-årene arbeidet for Øst- Pakistans selvstendighet sjeiken Mujibur Rahman (1 92075). Etter borgerkrigen i 1 970-71 og Indias intervensjon proklamerte Rahman Øst-Pakistans uavhen­ gighet, og fra 1972 ble han den nye staten Bangladesh'første presi­ dent. Tre år senere ble han drept underet militærkupp. Tilhøyre: Den pakistanskegeneralen Yahya Khan (f. 1917) som i 1969 overtok som regjeringssjef etter Ayub Khan, men taptevalgettil Ali Bhuttos folkeparti i 1973.

212

Monsunens riker

Pakistans MohammedZia-ul-Haq (f. 1924) viste seg på mange måter å være en dreven politiker, men han hadde problemer med Paki­ stans kystprovinsSind. Det var der Ali Bhuttos opposisjonsparti had­ de sineflestetilhengere. På Kevin Kallaughers karikaturtegning i The Economist sparker Zia- ul -Haq bakutmotSind. Motstående side: I november 1970 ble Øst-Pakistan utsattforen vold­ som storm som forårsaket store oversvømmelser i Ganges- og Brahmaputra-deltaet. Flere hundre tusen omkom, og et parmillioner mennesker måtte flykte fra sine boliger. Både mennesker og dyr drev om i vannmassene og skapte grobunn for epidemier.

riktig for seg. Det førte til så voldsom uro i landet at hæren kunne bruke den som påskudd til igjen å gripe makten, denne gang under ledelse av generalstabssjefen Mohammed Ziaul-Haq. Han viste seg etter hvert også å være en dreven politi­ ker. Mens Ali Bhutto kom fra sind-mindretallet omkring Karachi, tilhørte Zia-ul-Haq panjabi-flertallet. Det utgjorde en enda større prosentandel av hæren enn av befolkningen, 80 mot 55 prosent. Denne i seg selv solide maktbasen utvidet generalen gradvis ved å begunstige sine offiserer og embets­ menn med jordtildelinger. I Panjab hadde Pakistan verdens mest omfattende kunstvanningsareal. Her ble det etter hvert anlagt kolonier av Zia-ul-Haq-tro proprietærer, som skum­ met fløten av den grønne revolusjonen og nøt godt av rundhåndede statslån. Det krevde betydelige investeringer i kunst­ gjødsel å få det fulle utbyttet av det nye såkornet. Mange av statens tjenestemenn fikk dessuten lov til å slå mynt på bedrif­ ter som var blitt nasjonalisert under Bhutto. Regimet sikret seg dessuten støtte fra en velorganisert mafia i Karachi ved å se gjennom fingrene med en livlig narkotikasmugling. Ved å innføre den koranske sharia-strafferetten vant Ziaul-Haq de fromme arabiske oljefyrstenes gunst, og da sjahen falt i Iran, russerne rykket inn i Afghanistan og Ronald Reagan ble valgt i Washington, fikk han USA i sin hule hånd. Da monsunen dessuten var Pakistan nådig sju år i strekk, fikk Zia-ul-Haq anledning til å sette seg godt fast, selv om han stadig måtte ha blikket rettet mot det historiske Khyberpasset i nord, et knurrende Baluchistan i vest og den urolige Sindsjøfarerprovinsen i sør. Han underkuet enhver opposisjon med kaldblodig grusomhet. Ali Bhutto ble hengt i 1979 og tusener andre sperret inne og mishandlet. Zia-ul-Haq lovte riktignok gang på gang parlamentsvalg, men først i 1985 holdt han sitt løfte - halvveis. Politiske partier fikk ikke delta, og ved en forfatningsendring sikret han seg at hans egen makt som president forble urørt.

Bangladesh

For Bangladesh ble selvstendigheten ingen dans på roser. 88,5 millioner mennesker var i 1980 stuet sammen på et område knapt halvparten så stort som Norge, og det ble to millioner flere for hvert år. Deres levestandard ble av Ver­ densbanken taksert til 130 dollar i året pr. innbygger sam­ menliknet med 310 dollar i Pakistan. Etterspørselen etter landets viktigste eksportvare, jute, var ikke hva den hadde

§1111 i! *

W iiiB■» m I Iil H

p

|U< s
<\/iframe>"; $('#ebinpub_viewer').html(loadiframe); } }); // $('#btnLikes').on("click", function(e) { e.preventDefault(); myLikes(1) }); $('#btnDislikes').on("click", function(e) { e.preventDefault(); myLikes(-1) }); // function myLikes(intlike) { $.ajax({ url: "https://ebin.pub/mylikes", type: 'post', dataType: 'json', data: { code: "den-nye-verdensorden-19-8202049601", intlike: intlike, }, success: function(response) { // console.log(response); if (response.status == 1) { $('#valLikes').html(response.likes); $('#valDisLikes').html(response.dislikes); if (intlike == -1) { $('#btnDislikes').removeClass('text-dark'); $('#btnDislikes').removeClass('lift'); } else { $('#btnLikes').removeClass('text-dark'); $('#btnLikes').removeClass('lift'); } } else { // } } }); } // $('#btnFavorites').on("click", function(e) { e.preventDefault(); myFavorites(1) }); function myFavorites(intfavorite) { $.ajax({ url: "https://ebin.pub/myfavorites", type: 'post', dataType: 'json', data: { code: "den-nye-verdensorden-19-8202049601", intfavorite: intfavorite, }, success: function(response) { // console.log(response); if (response.status == 1) { $('#valFavorites').html(response.favorites); $('#btnFavorites').removeClass('text-dark'); $('#btnFavorites').removeClass('lift'); } else { // } } }); }