Verdensreligionene [6] 8202049245, 8202049253, 8202049601

Citation preview

CAPPELENS V e r d e n sh ist o r ie BIND 6

Verdens religionene ARILD HVIDTFELDT

c

J. W. CAPPELENS FORLAG A S Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

O

0 6 JAN. 1991

Nordisk hovedredaktør: ERLING BJØL Norsk redaktør: KNUT MYKLAND

Oversatt av: Kari Skodvin (til side 91) Oddvar Dahl (92-235) Finn Jor (236—332)

© J. W. Cappelens Forlag a-s 1983 Billedredaksjon og layout: Anders Røhr og Knud Sandvej Grafisk tilrettelegging: Axel Surland Billedtekster: Knud Sandvej Cappelens Verdenshistorie er satt med 10/12 Baskerville hos Alfabeta a.s, Halden, og trykt hos Otava, Finland, 1983 Illustrasjonene er reprodusert av Scanlith, København. Omslag og bokbind ved Reidar Gjørven. ISBN 82-02-04924-5 (hf.) - bind 6 ISBN 82-02-04925-3 (ib.) - bind 6 ISBN 82-02-04960-1 (komplett)

Innhold Forord

......................................

7

Kultur og religion ........................

9

Samfunn og myte, 9. By og tro, 12. Frelserreligioner, 13.

India ..........................................

Indiske storriker ......................... 134 19

Den ariske innvandringen, 19. Vedareligionen, 21. Kastevesenet, 22. Ariernes utbredelse, 24. Nye byer, 27. Folkeblanding, 28. Troen på gjenfødelse, 29. Buddhismen, 30. Persisk innflytelse, 32. Aleksander i India, 35. Chandragupta, 37. Med hellenske øyne, 39. En sannferdig gesandt, 41. Ashoka, 44. Omvendelsen til budd­ hismen, 44. Respekt for livet, 49. Religiøs toleranse, 50. Misjonærer i vest, 51.

Per ser nes rik er .............................

......................................

Lovgiveren Moses, 94. Det for­ jettede land, 99. Riket blir delt, 102. Jahve-dyrkelsen, 106. Jødene i Baby­ lon, 109. Den hellige by, 110. Det gamle testamente, 113. Mellom Syria og Egypt, 116. Hellenisering, 117. Makkabeernes storhetstid, 118.

Halvmørkets århundrer, 134. Indere og hellenere, 137. Besnagar-søylen, 138. Stupaene i Bharhut og Sanchi, 140. Folkevandringsbølger, 148. Gandhara-kunsten, 149. Den store og den lille vognen, 151. Handel med Roma, 153. Pepperkysten, 155. Kushana-riket, 156. Guptadynastiet, 160. Vitenskap og littera­ tur, 162. Hinduismensseier, 163. SørIndia, 166. Sri Lanka, 169.

Sørøst-A sia ................................. 55

Mederne, 55. Kyros, 56. Et hånd­ slag til M arduk, 59. Perserrikets vekst, 61. Den baktalte Kambyses, 62. Dareios, 65. Toget mot Hellas, 68. Akemenidenes storrike, 69. Kulturblanding, 71. Politiske flyktninger, 72. De ti tusen, 74. De iranske religionene, 74. Zarathustra, 76. M ithra og Anaitis, 78. Parterne, 81. Kontakt med Kina, 85. Religonsblanding, 88. Parternes fall, 88.

Jødene

Saddukeere og fariseere, 121. Dødehavsrullene, 123. Lysets og mørkets makter, 127. Dåp og nattverd, 128. Kristendommen, 130.

174

Gull-landene, 174. Indiske kolonier, 178. Tre bølger, 179. Indonesisk lære­ sete, 183. Indokina, 184. Khmerenes storhetstid, 188. Angkor-templene, 189. Risdyrking, 192. Jungelkriger og forfall, 192. Bayon-komplekset, 195. Vietnamesernes fremmarsj, 196. Champa og Burma, 198. H inayanabuddhismens seier, 202. Mongolene kommer, 204. Indonesia, 205. Javas storhetstid, 208.

Sassanidenes Ira n ......................... 210 92

Dynastiets grunnleggelse, 210. Tole­ rant blandingsrike, 214. Trusselen fra steppene, 218. Sassanidenes svane­ sang, 219. Det persiske system, 221. Magernes makt, 222. Den store smeltedigelen, 223. Ildpresten Kartir, 225. De kristnes strid, 226. Religiøs revolusjon, 229. Manikeismen, 232.

I s la m .......................................... 236 Kristne sekler, 238. Etiopia kristnes, 239. Arabernes verden, 241. Quaraishittenes Mekka, 244. Profeten Muhammed, 248. Maktsenteret Medina, 250. Islams særpreg, 253. Ekspansjon, 254. Islams seier i Arabia, 257. Offensiv mot Bysants, 258. Kalifene Omar og Othman, 260. Kamelslaget, 264. Sunna og shia, 267. Islams lære, 270.

Mus limenes verden .................... 274 Fra Spania til Indus, 274. Omajjadenes rike, 277. Skatt og tro, 278. Abbasidene, 281. Politikk og dogma­ tikk, 282. Allahs makt, 285. Koranen, 286. Den rette lære, 290. Harun alRasjids Bagdad, 291. Kulturformid­ ling, 294. Frelste og vantro, 296.

Persisk renessanse, 299. Sjiismen, 301. Fjell-sjeiker, 302. Mystikere og dervisjer, 304. al-Ghazzali, 305.

Islams vestriker

........................

306

Det muslimske Egypt, 306. Arabisk makt til sjøs, 310. Papyrus og politikk, 312. Toget mot vest, 314. Muslimene som befriere, 316. Berbernes opprør, 318. Emiratet Andalucia, 319. Fatimidene i Nord-Afrika, 322. Kampen om Jerusalem, 324. Korsfarere og muslimer, 326. Muslimene som kulturformidlere, 329.

Litteratur veiledning .................... 333 Illustrasjonskilder ........................

336

Gupta-riket omkr. 400 ................ Sørøst-A sia ................................. Sassanidenes I ra n ......................... Den arabiske h a lv ø y .................... Muslimenes verden i begynnelsen av 700

160

K art

India .......................................... 24 India under Maurya-dynastiet . . 37 Perserrikets sentrale deler ........... 58 Israel og Juda omkr. 900f.K r. . . 97 Persia, Partia og Baktria omkr. 200f.K r .................................. 136

177 214 238 276

F orord Ikke minst for å forstå utviklingen i den tredje verden i vår egen tid, er det nødvendig å forsøke å sette seg inn i de ikkeeuropeiske lands særlige religiøse og kulturelle forutsetnin­ ger. Utviklingen i det moderne India er umulig å forstå uten å ta hensyn til motsetningene mellom islam og hin­ duisme. Begivenhetene i Iran de siste årene er ubegripelige hvis vi ikke trekker inn den rolle religionen spiller i politikk og dagligliv. Konfliktene mellom Israel og araberne har religiøse røtter som går mange hundre år tilbake. Et av målene for Cappelens verdenshistorie har vært å se verdenshistorien i et mer globalt perspektiv enn i tidligere fremstillinger. Vi har valgt å la hele dette bind behandle ikke-europeiske kulturers historie. Kronologisk dekker bin­ det samtidig en periode da de førende verdensreligioner ble til. Deres opprinnelse kan føres tilbake til Sør-Asia og M idt­ østen. Indias og Persias historie har derfor fått en spesiell plass. Men også jødenes historie og islam hører med i denne sammenhengen. Erling B jøl

Kultur og religion

I lange perioder av historien og forhistorien har et samfunns religion stått som det mest samlende uttrykk for hele dets åndelige kultur. All diskusjon om den tidligste «opprinnel­ se» i menneskeslektens urtid kan man la ligge, for den vil for alltid fortape seg i det uvisse. Ingen vil heller bestride at menneskene etter all sannsynlighet både kan ha sunget, danset og tegnet for sin egen fornøyelses skyld også i den fjerneste fortid, som de har gjort det senere. I en større sammenheng og generelt sett er det likevel av avgjørende betydning at dans, sang, diktning og billedkunst, samt tilløp til vitenskap, i alle kjente samfunn og til alle tider enten direkte har utgjort elementer i selve religionen eller i hvert fall har stått i religionens tjeneste.

Samfunn og myte For oversiktens skyld snakker man om tre vesentlig forskjel­ lige former for religioner, primitive religioner, «byreligioner» og «individualreligioner». Hver især er de nøye knyttet til bestemte teknisk-økonomiske ervervskulturer og til be­ stemte historiske forhold. Denne sammenhengen er så enkel og så innlysende at det bare er moderne europeere som kan oppfatte den som problematisk. Anfektelsene, eller mange­ len på en umiddelbar forståelse, skyldes at vi har vennet oss til å oppfatte en kultur som noe som er sammensatt av flere nesten helt atskilte sektorer. Av gammel vane oppfatter vi teknikk, økonomi, rettsvesen, religion, kunst og så videre som selvstendige foreteelser, som nok av og til kan påvirke hverandre, men i det store og hele lever sitt eget liv. Omvendt kan man si at enhver kultur innenfor et visst tidsrom med stabilitet er en sammenhengende helhet. Kulturen eksisterer jo i et fellesskap av mennesker som, til tross for forskjellige oppgaver og motstridende interesser, utgjør en enhet fordi de tilhører et avgrenset samfunn med en spesifikk kultur. Og hvert enkelt individ er omgitt av alle de tradisjonelle kultursegmentene, aktivt som subjekt eller passivt som objekt.

Motstående side: Tre forskjellige religioner har etter tur vært knyttet til dette hellige sted i Ankara. Til høyre ligger restene av et romersk tempel. Her finnes den best bevarte kopi av keiser Augustus' beretning om sin regjeringstid, Monumentum Ancyranum. Den latinske teksten står på de to murene inne i det forreste rommet, og en gresk over­ settelse finnes på utsiden av tempe­ lets langmur. Da tempelet ble over­ tatt av de kristne, ble det i den borteste enden utbygd med en apsis, en halvrund romavslutning hvor det kunne stilles opp et alter. Senere ble kirken omdannet til moské, og da den ikke lenger kunne holdes skikkelig vedlike, ble det bygd en ny moské tett inntil den gamle. Dessuten ble apsis forent med et tilbygg som brukes som koranskole.

10

Kultur og religion

Siouxindianernes bjørnedans var en nødvendig rituell forberedelse til jakten. I likhet med mange andre jegerfolk identifiserte siouxene seg med det dyret de skulle jakte på. Hensikten var å få det til å formere seg og til villig å la seg jage. Hoved­ personene er iført bjørnemaske, og alle danserne har bjørneskinn på seg, slik at de får del i bjørnens vesen.

Av flere grunner kan det være praktisk å legge det tekniske og økonomiske segmentet til grunn for en oversikt. Den viktigste grunnen er at de ytre materielle forholdene setter grenser for hvor store variasjoner som er mulige i alle de andre segmentene i en gitt kultur. Men en forandring i en kulturhelhet kan stamme fra et hvilket som helst av våre abstrakte segmenter, og én forandring ett sted kan få ringvirkninger for de andre delene av helheten. Betegnelsen «primitiv religion» om en vidt utbredt religionsform innebærer bare at det dreier seg om religioner i samfunn med en forholdsvis enkel teknisk-økonomisk ervervskultur. I slike samfunn kan den sosiale strukturen godt være komplisert, og det religiøse systemet er som regel alt annet enn enkelt. Primitiv religion er tvert om kjenne­ tegnet av tallrike ritualer, som knyttes til en sann rikdom av myter, legender og sagn. Religionen gjennomsyrer alle sider av samfunnslivet, og religionens krav berører enkeltin­ dividet fra fødsel til død. På detaljplanet kan det være store forskjeller selv mellom nært beslektede stammer eller nabo­ landsbyer, men visse fellestrekk gjør det likevel mulig å snakke om primitiv religion i sin alminnelighet. Innenfor denne religionsformen kan man så skjelne mellom jegerreligion, fedriftsreligion og primitiv jordbruksreligion.

Samfunn og myte

11

Hjortedanser hos puebloindianerne i New Mexico, USA. Danseren markerer dyrets bevegelser så natur­ tro at tilskueren nesten ser en virkelig hjort danse. Tegning av Grisenzio Roybarfra landsbyen San lldefonso ved Rio Grande.

Karakteristisk for primitiv religion er troen på at man kan påvirke omgivelsene ved å ta bestemte forholdsregler og utføre bestemte ritualer. Ritualene er nødvendige for å opprettholde naturens orden, og siden naturen er mangfol­ dig, er det nok å gjøre for at for eksempel sol og måne skal gå sin gang eller det skal regne når man trenger det. I en jegerkultur har religionen først og fremst som mål å få jaktdyrene til å formere seg og la seg felle, enten ritualene dreier seg om bison og bever hos Nord-Amerikas indianere eller kenguru og emu hos Australias innfødte. I en fedriftskultur er religionen preget av omsorg for kveget, og i en primitiv jordbrukskultur er religionen viet til en frodig grøde. Omvendt vil et jeger- og samlerfolk som ikke kjenner til kornet, heller ikke ha ritualer og myter som er knyttet til korn, mens korngudinner kan telles i tusener i all verdens jordbruks- og byreligioner.

12

Kultur og religion

Korn spirer opp fra den døde Osiris. At såkorn, jord og fruktbarhet er forbundet med død og nytt liv, synes i allmennhet å ha vært innlysende for menneskene i tidlige åkerbrukskulturer. I Egypt ble det laget trekasser av form som Osiris, i dette tilfelle ensbetydende med en liggende mumie. Kassen ble fylt med jord, og jorda ble sådd og vannet av en prest. Og slik som kornet spiret til nytt liv, slik ville også den døde gjenoppstå til et nytt liv.

Tordengud og regngud fra Lilleasia, ca. 750 f.Kr. Under det hurittiske navn Teshub var han hovedgud både hos hurittene selv og hos hetittene. Han fremstilles med tordenkile eller lynstråle i hånden og med oksen som hellig dyr.

By og tro Betegnelsen «byreligioner» brukes om den religionsformen som særlig er karakteristisk for kulturforholdene i oldtidens bykulturer, for eksempel fra eldre tider i Egypt, Babylonia, Hellas og Romerriket. Byreligionene inneholder stadig mange elementer av primitiv religion, men det er betegnen­ de at de primitive elementene på flere punkter omtolkes så kraftig at det oppstår nye betydninger og sammenhenger. Særlig får de mytiske skikkelsene mer og mer karakter av egentlige guder. De blir atskilt fra menneskene på en helt annen måte enn de er i primitiv religion, og dette får igjen en rekke konsekvenser på andre områder av religionen. Umiddelbart skyldes forandringene at bymenneskene ikke lenger er i daglig, uformidlet kontakt med naturen, slik jegerfolk eller kvegnomader er det. Dessuten omfatter byene og de små bystatene mer eller mindre uensartede befolkningsgrupper, som hver ut fra sin fortid bidrar til å forme byreligionen. Nytolkningene av de primitive elemen­ tene fortsetter over tid, men uregelmessig, slik at byreligio­ nene på enkelte punkter danner et svært broket bilde. Nye forandringer kan komme til i forbindelse med folkeflytninger, for eksempel når nomadefolk og jordbrukere møtes, og ikke minst når ulike kulturer kommer i kontakt med hverandre etter en erobring. I et historisk forløp har det ofte forekommet at flere små bystater er blitt samlet i et lite rike under en felles hersker. Vanligvis har det foregått på den måten at kongeslektens eller den erobrende stammens religion har fått forrang i det nye, samlende systemet. I ekstreme tilfeller har denne

Frelserreligioner

13

religionen til og med blitt den eneste tillatte. Under tilstrekkelig stabile forhold vil de forskjellige elementene i riket over tid ofte bli så godt innbyrdes tilpasset hverandre at man kan snakke om en slags nasjonal religion. Det lille riket blir, blant annet, holdt sammen av denne felles religionen, slik at man i samtiden vil oppfatte en spesiell religion og en bestemt nasjonalitet som to sider av samme sak, eller rett og slett som identiske begreper. Dette viser igjen hvilken dominerende betydning religionen har for kulturen som helhet.

Frelserreligioner Betegnelsen «individualreligion» dekker til en viss grad de systemene som man vanligvis kaller «verdensreligioner». De er også blitt kalt «høyere religioner», men uttrykket er uheldig fordi det inneholder en verdidom og derfor kan anvendes fullstendig vilkårlig. Religionshistorikere forsøker prinsipielt å unngå å rose eller fordømme de kulturer som behandles. Uttrykket «verdensreligioner» kan være uheldig fordi det på en underlig vag måte klassifiserer religionene etter antall tilhengere, som om dette skulle være et saklig og vesentlig kriterium. Ingen har visst heller antydet hvor stort medlemstallet må være for at en religion skal kunne regnes til denne klassen, men i praksis er det blitt utfoldet stor vil­ kårlighet. M an tar som regel heller ikke hensyn til at hver enkelt av de religionene som idag har mange tilhengere, en gang har hatt langt færre. Og som oftest tar man heller ikke hensyn til at andre religioner en gang i tiden har oppfylt kriteriene for å bli betraktet som «verdensreligioner». Noen av dem vil bli omtalt i dette bindet. Den tredje religionsformen, individualreligionene, opp­ stod og ble utbredt i historiske perioder med meget store riksdannelser. Perserrikets betydning i så måte kan ikke nok fremheves, men tradisjonelt er den blitt neglisjert i historie­ skrivningen. Senere fortsatte utviklingen i de hellenistiske rikene, og enda senere i Romerriket. Når disse veldige rikene ble dannet, fulgte et kraftig oppsving i samkvemmet mellom kulturer som hittil hadde vært relativt isolert innenfor det nydannede riket. Store og små grupper av alle mulige slags mennesker ble flyttet på kryss og tvers i riket. På det religionshistoriske feltet har forløpet begynt med at små forsamlinger av kjøpmenn, håndverkere, hjelpetrop­ per, krigsfanger og andre holdt fast ved sin barndoms reli­ gion ute i det fremmede. De utførte ritualene i den grad det

Ishtar er her firemstilt som krigsgudinne på ert assyrisk sylindersegl fra 600-tallet f.Kr. Hun holderen bue i den ene' hånden og står på en liggende løve;, mens en kvinne tilber henne. Palmem til venstre er et hellig tre.

Terrakottafrise benyttet som veggdekorasjon. Scenen viser to vesta­ linner i ferd med å forberede en fest med griseofring for den «store moder», Bona Dea. Frisen stammer fra 100-tallet og befinner seg nå i British Museum i London.

var mulig, og ellers i moderert form. De var i stort og smått preget av hjemstedets religiøse forestillingsverden, og noe av det medbrakte tankegodset ble bevart uten hensyn til mulige forandringer under nye påvirkninger. Det forekom også hyppig at man opptok personer fra de nye omgivelsene som medlemmer av kultfellesskapet. Under fortsatt misjonering og under gjensidig påvirkning ble så de opprinnelige lokal- eller nasjonalreligionene preget av nye fellestrekk. Betegnelsen «individualreligion» antyder at denne religionsformen har et helt annet siktemål enn de to andre. Individualreligionene tar sikte på å frelse det enkelte individ i en eller annen forstand, og med mindre variasjoner fra retning til retning i vedkommende religioner. Både i primitive religioner og i byreligionene er formålet med ritualene og hele kulten først og fremst å sikre samfunnets fortsatte eksistens og trivsel. Riktignok kan enkeltindivide­ ne også her få hjelp mot sykdommer, mot barnløshet og mot private fiender, de kan få hjelp til å finne igjen stjålet gods eller rømte koner, de kan få råd om når de skal foreta viktige

Frelserreligioner

15

skritt som å gifte seg eller legge ut på reise, og religionen sikrer dem en behagelig tilværelse etter døden. Men de skal ikke «frelses». Mens religionen i disse to formene først og fremst tar sikte på å tjene til samfunnets beste - et godt jaktbytte, god avling, blomstrende by og handel, en sikker eksistens for det lille riket —så er religionene i den tredje formen helt individualistiske av natur. Individualreligionene rommer imidlertid også en broket mengde elementer som er bevart både fra tidligere byreligion og fra tidligere primitiv religion. Noen av elementene kan være beholdt temmelig uforandret, andre kan være omtolket, nå kanskje for annen gang. Forskjellene mellom de individualreligionene som ennå finnes, henger sammen med forskjeller i geografisk og historisk opprinnelse. Likhe­ tene skyldes kraftige kulturelle påvirkninger i store strøm-

Utsnitt av hellensk marmorstele med tema fra de elevsiske mysterier. Moder jord i gudinnen Demeters skikkelse gir den unge Triptolemos hvetekornene som vil skaffe mat til menneskene. Relieffet er fra 400tallet f.Kr., altså fra den tid da Parthenon i Athen ble bygd. Enkelte mener at mesteren bak det vakre kunstverket er den hellenske billed­ hoggeren Feidias.

16

Kultur og religion

Guden Vishnu er her fremstilt på et javanesisk tempelrelieff, ridende på fabeldyret Garuda (se også s. 209). Garuda er et fabeldyr med ørne­ vinger, nebb og klør, men med menneskelignende kropp og lem­ mer. Garuda hater alt ondt, hans liv­ rett er onde mennesker, og særlig slanger er hans fiender, slik det anes nederst på relieffet.

Motstående side: Det hinduiske Shiva-tempelet i Mathura i NordIndia med dets tusener av relieffer.

ninger innenfor noen av oldtidens veldige riksdan­ nelser. Både i Østen og Vesten er det ganske klare og uomstridte historiske sammenhenger mellom de viktigste religionene med masseoppslutning, og visse trekk går igjen mer eller mindre konsekvent hos alle. I Østen opptrer disse trekkene tidligst i de religiøse tekstene som heter Upanishadene. Det trossystemet som er nedfelt her, har påvirket de senere indiske religionene som sammenfattes under fellesbetegnel­ sen hinduisme, men som kan være knyttet til forskjellige gudeskikkelser, som Shiva eller Vishnu eller Krishna. Videre er Upanishad-religionen en historisk forutsetning for buddhismen, som bredte seg fra India til store deler av det sørøstlige og østlige Asia. I Vesten er det en tilsvarende historisk sammenheng mellom de tre seirende religionene jødedom, kristendom og islam. Kristendommen har forut­ setninger i jødedommen, og islam har forutsetninger i begge, både i jødedom og kristendom. Alle disse tre religio­ nene har dessuten trekk som er helt analoge med trekk i de omtalte østlige religionene, og andre slike trekk har fore­ kommet periodevis eller innenfor bestemte retninger. En historisk sammenheng mellom den østlige og den vestlige gruppen av individualreligioner kan ikke påvises med absolutt sikkerhet, men muligheten foreligger, og alle ytre forutsetninger har vært til stede. Siden noen av de avgjørende trekkene tidligst er kjent fra India, vil vår fremstilling begynne der. Dessuten er det bare i India at disse trekkene står i nøye forbindelse med det umiddelbart foregående i den religionshistoriske utviklingen. Alle andre steder har disse trekkene kommet inn som noe merkelig nytt, som ikke lar seg forklare ut fra lokale religionshistori­ ske forhold i tiden rett forut. Formidlingen og påvirkningene mellom øst og vest må under alle omstendigheter ha begynt i de persiske storkongenes rike, og et annet sett av forestillinger med stor utbredelse er utvilsomt av iransk opprinnelse. Dette andre settet av forestillingen, som er helt forskjellig fra Upanishadreligionen, har også hatt dyptgående innflytelse på de overlevende individualreligionene, både i vest og øst.

mUgL

w^VwW

H K .1 I

%

*5

JK*!g *^y ph .^itt NHljBi^>'lm»3z W /jl ,W lir

\j J t *wl* f* ■2*%Jk

™5WS5 t »luW !*»$*** -TJL»

.ifc^V . fl

w?v

iy S k liiL j Ø L n T |

LtB*^ p

JWi i * JfffJ *

Æ M 3K3 Si r P W t j r f ’

m

«J i* f*- '*St ? 1 .V

k

•a : V , *1,« ■ 5 v Vi få *£ p

SgSÆ fv Xv#'! mg|fe /'" > 7V< -'

-%

India I atskillige århundrer etter Induskulturens undergang (bd. 2, s. 311—22) er kildene til forholdene i India svake og usikre. Tidligere forsøkte man å skaffe seg overblikk over ut­ viklingen ved hjelp av en altfor håndfast kronologisk ord­ ning av de hellige skriftene, Veda og de øvrige religiøse tekstene samt de to store episke diktverkene M ahabharata og R am ayana. I India støtter mange seg ennå dessuten til Puranaene, som er langt senere skrifter med angivelig his­ torisk innhold. Men for de eldre periodenes vedkommende er innholdet i Puranaene dels mytisk, dels sagnaktig, dels middelaldersk lærd konstruksjon. Først i siste menneske­ alder er det relevante arkeologiske materialet blitt trukket inn i større omfang, men dette byr på så mye usikkerhet at det stadig er en viss uenighet om hvordan det skal tolkes. Bestrebelsene går nå ut på å få det arkeologiske materialet og de skriftlige kildene til å supplere hverandre som grunn­ lag for et rimelig begrunnet helhetsbilde.

Den ariske innvandringen Indias befolkning fikk en annen sammensetning gjennom innvandring av stammer og folkeslag som kalte seg ariere, og som talte språk som hører til den indoeuropeiske språkfamilien. Store samlinger av religiøse tekster fra tidli­ gere perioder kaster indirekte lys over mange allmennkulturelle forhold hos innvandrerne, og de har som nevnt også vært brukt i forsøk på egentlige dateringer. M an mente at de fire Veda-skriftene, Rigveda, Samaveda, Yajurveda og Atharvaveda, var blitt til i denne rekkefølgen og med noen århundrers mellomrom. En annen stor gruppe tekster, Brahmanaene, skulle så følge etter disse, og endelig en neste gruppe, Upanishadene. Ettersom Upanishadenes læresys­ tem tydelig utgjør en forutsetning for buddhismen, og man mente å ha sikkerhet for at Buddha, Gautama Siddharta, var en historisk person som levde ca. 500 f.Kr., kunne man etter forskjellige vurderinger skyve Rigveda ganske langt tilbake i tiden. Og da man mente at Rigvedas hymner avspeilte den ariske religionen i opprinnelig og ren form,

Motstående side: Stemningsbilde fra Indias hellige elv Ganges. Den er en guddommelig elv som ofte frem­ stilles i skikkelse av en ung kvinne med lotusblomst i hånden. Vannet i Ganges er hellig og rensende, og hinduene valfarter til Ganges for å bade. Og salig er den som dør mens han besøker Ganges. Tidligere ble likene kastet i elva, nå nøyer man seg med å strø asken ut over vannet. Elva er ca. 3000 km lang fra Hima­ laya ved grensen til Tibet til utløpet i Bengalbukta, hvor den sammen med en annen stor elv, Brahmaputra, danner jordens største delta.

20

India

Plan over et vedisk ildalter, som til visse ritualer skulle ha form av en fugl med spredte vinger. Alteret ble oppbygd i flere lag med skiftende mønster, slik at bare annethvert lag var likt, og hver stein ble lagt på plass under omstendelige seremonier.

kunne man på denne måten nå fram til en fiktiv datering for ariernes tidligste nærvær i India. Ved deretter å undersøke de forskjellige tekstgruppenes geografiske horisont, som åpenbart innebærer en forskyvning mot øst, kunne man danne seg et inntrykk av ariernes fortsatte erobringer. Videre forestilte man seg at de ariske erobrerne brakte med seg en forholdsvis høyere kultur til India, til de opprinnelig temmelig usiviliserte innfødte. For det vestlige India ble denne oppfatningen kraftig dementert da man oppdaget Induskulturen i 1920-årene (bd. 2, s. 313). Erob­ rerne har tvert om kommet til områder med en høyere kul­ tur. Men heller ikke den gamle oppfatningen av de religiøse tekstenes innbyrdes forhold er holdbar, mens derimot iakt­ tagelsen av de forskjellige diktverkenes geografiske horisont stadig har vist seg nyttig. Ved hjelp av arkeologiske funn kan man følge visse sider av den materielle kulturs utvikling og utbredelse i tid og rom. Fra de religiøse tekstene har man et ganske godt bilde av de innvandrende ariernes kultur, og dermed kan man med temmelig stor sikkerhet ta stilling til hvilke kombina­ sjoner som er mulige og hvilke som ikke er det. Med det overblikket man for tiden har, er det mest sannsynlig å se på den ariske innvandringen til India som en bevegelse som har foregått i to større bølger. Den første finner sted i noen århundrer mellom 1500 f.Kr. og 1300 f.Kr., den andre i

Veda-religionen

noen århundrer etter 1100 f.Kr. Ingen av dem berørte andre deler av India enn traktene omkring Indus med sideelver, og det varte lenge før arierne trengte lenger østover. Innvandrerne var kvegnomader, og de må på mange måter ha lignet de krigerske folkeslagene som er kjent fra den langt senere historiske folkevandringstiden i Europa. Noen har sannsynligvis kommet inn samtidig i store flokker eller stammer, andre har nok innvandret mer tilfeldig og uregelmessig, i småflokker sammen med kveg, hester og vogner. Noen av dem har ved siden av fedrift drevet litt jordbruk, og mange har åpenbart blitt bofaste etter ankomsten til India. Andre var fortsatt rene kvegno­ mader ennå på Aleksander den stores tid, til makedonernes store forundring, og noen har fortsatt med å være det fram til våre dager. Tilsynelatende har den tidlige Induskulturen ikke øvd særlig innflytelse på innvandrerne, i hvert fall ikke før etter lang tid. Raseringen av de byene som fantes, må ha drevet den gamle befolkningen på flukt eller til fullstendig under­ kastelse, med en sosial plassering i utkanten av det selvbevis­ ste ariske samfunnet. De religiøse tekstene har bare et åpenlyst fiendskap til overs for den opprinnelige befolknin­ gen, til og med et fiendskap parret med forakt, og en slik innstilling skaper ikke grobunn for påvirkning.

V eda-religionen Religionen bandt innvandrerne sammen i deres etniske identitet, og de overleverte tekstene inneholder et rikt materiale fra en lang periode av ukjent varighet. Religio­ nen lignet dem man finner hos andre folkeslag på samme kulturtrinn. Den omfattet uhyre kompliserte ritualer, blant annet var det særlig viktig hvordan man la opp arneild, tente bålet og helte smør i ilden. Et annet sentralt ritual gjaldt fremstillingen av en berusende drikk av stenglene til somaplanten. Til de kultiske handlingene var det knyttet hymner og fortellinger og mytiske episoder som gav en religiøs forklaring og motivering for det som skjedde på kultplassen. Under ritualene varetok særskilte prester hver sin funk­ sjon. En forestod selve de rituelle handlingene, en annen ledsaget dem med sang, en tredje resiterte hymner og en fjerde så til at alt foregikk som det skulle. Etter hvert, og ved større anledninger, vokste antallet prester for hvert av gjøremålene. De foreskrevne tekstene ble overlevert munt-

21

Elva Indus, som har gitt landet navn, er Indias tredje store elv ved siden av Ganges og Brahmaputra. I Indusdalen er det funnet spor etter landets første kultur, «Induskulturen» (se bd. 2, s. 311). Aleksander den store bygde en flytebru over elva i 320årene f.Kr., da han på sitt store tokt kom helt til India, en flytebru som nok har vært ganske lik denne moderne versjonen.

22

India

Moderne brahmanprester med den tradisjonelle snor over skulderen. Bildet er fra 1966, da Bombay-området var plaget av en hard og lang­ varig tørke. Prestene står i et vanntrau og bønnfaller med vediske hymner regnguden Varuna om å la monsunregnet snart komme.

lig innen hver enkelt presteslekt, og de tekstsamlingene som vi kjenner idag, er satt sammen av diktning, eller instruksjo­ ner og forklaringer, fra atskillige presteslekter innen hver gruppe. Alle inneholder også både eldre og yngre stoff. Rigveda er en samling på 1028 hymner, fordelt på ti bøker, og den har et omfang som Iliaden og Odysseen til sammen. Samaveda er en håndbok som angir hvilken melodi som skal brukes til en bestemt hymne, og derfor kan man finne mange av de samme versene som i Rigveda. Yajurveda er en håndbok som angir hvilke handlinger den enkelte prest skal utføre og hvilke formler han skal si fram. Brahmanaene er håndbøker for den presten, brahmanen, som skal overvåke at ritualet utføres riktig. Disse skriftene har svulmet veldig opp i tidens løp. Blant annet inneholder de detaljerte beskrivelser av Veda-ritualer, med lange forklaringer om ritenes mytiske opprinnelse og religiøse betydning, supplert med symbolske fortolkninger og speku­ lative utlegninger av ordenes dypeste mening. Enkelte tekster i Rigveda, i Samveda, i Yajurveda og i Brahmanae­ ne hører altså sammen, så å si på tvers, fordi de er ment å brukes samtidig i et gitt ritual. Derfor er det villedende å bruke uttrykk som «V eda-tid» og «Brahm ana-tid» for å betegne atskilte perioder i Indias forhistorie. Den fjerde Veda-teksten, Atharvaveda, kalles ofte kate­ gorisk for den yngste av de fire. Men det er karakteristisk at også den inneholder materiale som skal brukes av en særskilt gruppe presteslekter. Den inneholder både rituelle formler og hymner, men helst slike som går på private forhold og mer tilfeldige anledninger, som å bekjempe sykdom, gjenfinne en ku som har rømt eller vinne den tilbedtes kjærlighet.

Kastevesenet Samfunnet var inndelt i arvelige grupper, som med et langt nyere portugisisk lånord pleier å kalles kaster. I de omtalte tekstene brukes betegnelsen varna, farge, og etter alt å dømme har den opprinnelig bare tjent til å dele samfunnet i to ved å skjelne mellom lysere ariere og mer mørkhudede og mørkhårede innfødte. De siste ble innlemmet i samfunnet som en ufri underklasse, de ble tydelig oppfattet og behand­ let som ikke-ariere, noe som blant annet fremgår av at de ikke fikk delta i den ariske religionens ritualer. Et medlem av denne ufrie underklassen, eller fjerde kasten, kalles en shudra. Alle som tilhører de tre ariske kastene, kalles dvija,

Kastevesenet nii ''W M iP 'W"

i»

det vil si «dobbeltfødt», som hentyder både til den naturlige fødselen og innvielsen som medlem av en spesiell kaste. De tre ariske kastene består av kshatriya (kriger, senere nærmest identisk med adel), brahmana (Veda-prest, brahman) og vaishya (alminnelig fribåren arier, kvegnomade, bonde og husbond). Kastene er her nevnt i sin faktiske sosiale rangorden, men ellers nevnes brahmankasten først, siden tekstene er blitt til i prestemiljø. Konger tilhørte prinsipielt kshatriyakasten, men gjennom tidene har brahmaner hatt stor verdslig innflytelse som kongelige husprester, rådgivere og førsteministre. Kvinnene har en høyt respektert plass i systemet, særlig i de to dominerende kastene. For eksempel deltar mann og hustru regelmessig sammen i ritualene. Den geografiske horisonten i tekster fra den tidlige Vedareligionen strekker seg, som nevnt, ikke ut over et forholds­ vis begrenset område i vest. Området faller stort sett sammen med den gamle Induskulturens funnsteder, med

23

Indias eldste hellige skrifter, Vedaene, består av fire samlinger: Rigveda, Samaveda, Yajurveda og Atharvaveda. Denne illustrasjonen stammer fra en Rigveda-utgave og viser en guddom kledt i kshatriyakastens, krigerkastens, drakt.

24

India

ett påfallende unntak: Hele det nedre løpet av Indus faller utenfor tekstenes synsvidde. Men om man sammenholder Indias geografi, med innvandrernes ervervskulturelle sta­ dium, blir denne situasjonen ganske naturlig. De ariske erobrerne var ved innvandringen et bronsealderfolk som drev med fedrift. Øst og sørøst for landet de erobret, ligger Thar-ørkenen. Bare på ett enkelt sted finnes det en snever passasje til det øvre løpet av Jum na og Ganges, som fra utspringet i H im alaya løper parallelt mot sør for deretter å svinge i sørøstlig retning. Passasjen var vokst til med skog, og jungelen var for tett til å friste kvegnomader eller jordbrukere. Jegerstammene i jungelen var heller ikke vennlig innstilt overfor fremmede som forsøkte å trenge inn.

Ariernes utbredelse Av de yngste tilføyelsene i Veda-skriftene og Brahmanaene går det fram at det arisktalende territoriet langsomt ble større og etter hvert nådde det øvre løpet av Jum na og Ganges. Deretter strakte det seg videre dit elvene løper

Ariernes utbredelse

sammen (og hvor byen Allahabad ligger idag). Dette området faller sammen med utbredelsen av en bestemt type grå keramikk, som man på forhånd med stor sannsynlighet satte i forbindelse med de arisktalende innvandrernes opphold langs Indus. Herfra har den grå keramikkulturen vunnet terreng, og i den vestlige delen av Gangesdalen kan den tidfestes fra perioden omkring 750-700 f.Kr. Det er rimelig å betrakte den som spor etter ariernes gjenopptatte vandringer og erobringer. Traktene øst og sørøst for den grå keramikkens område har på denne tiden en helt annen keramisk tradisjon. Den er preget av en svart og rød type som opprinnelig stammer fra India og som faller sammen med utbredelsen av noen av de eldre, innfødte kulturene, kanskje særlig de dravidiske. Bruken av jern opptrer også sammen med den grå keramikken fra et ikke sikkert tidfestet århundre. Jernet har i beskjedent omfang bredt seg inn i den svarte og røde keramikkens område forut for andre elementer fra gråkeramikkens kultur. Men bortsett fra dette er grensen mellom de to arkeologiske kulturprovinsene temmelig tydelig. Går man sørover fra den vestligste delen av Gangesdalen, kommer man til Vindhyafjellene, som i lang tid stengte for arisk ekspansjon. Her i sør ligger byen U jjain, som senere ble en av Indias viktigste byer og som derfor ofte omtales i de litterære tekstene. Ennå omkring 600 f.Kr. lå byen innenfor den sorte og røde keramikkens område, med bare et ubetydelig innslag av grå keramikk. Den ariske innflytel­ sen hadde ikke nådd lenger på dette tidspunktet. Deretter kan man se hvordan grensen mellom de to keramiske kulturprovinsene flyttes lenger og lenger østover i Gangesdalen. Omkring 500 f.Kr. hadde den grå keramik­ ken begynt å gjøre seg gjeldende ved den midterste delen av Ganges, omtrent til grensen mellom de nåværende delstate­ ne Uttar Pradesh og Bihar. Det betyr at man ikke kan regne med arisk kulturinnflytelse her før denne tiden. I tiden som fulgte, kom det inn mange nye kulturelementer. Fra Indusområdet ble en ny type keramikk utbredt - den nordlige svarte, polerte keramikken. At denne dukket opp, kom av at det nordvestlige India nå var blitt innlemmet i Perser­ riket. Hele Gangesdalen var preget av en ensartet materiell kultur i denne perioden. Blant annet vokste det fram flere egentlige byer, omgitt av palisader og vollgraver, med spesialiserte håndverkere og et mer variert tilbud av vanlige materielle goder. Livlige handelsforbindelser over store avstander hører med til bildet.

25

Typiske dekorasjoner på den svarte og røde keramikken. Eksemplene stammer fra den lille byen Ahar i Nord-lndia og kan dateres til 600tallet f.Kr. Illustrasjonen er hentet fra et av hovedverkene om Indias for­ historie, Prehistory and Protohistory of India and Pakistan av H. D. Sanhalia.

*«r

jj^ /feHf,

c^

$ j- wPffffPP^- -

- iffflSPt*pB^ ;■;%''V

;

1

jflK»

mmm

Nye byer

27

Nye byer De nye byene som nå begynte å vokse fram, fulgte samme mønster for utbredelse som den grå keramikken. Og igjen finner man en rekke sammenfall med geografiske opplys­ ninger som kan trekkes ut av de litterære kildene. Kjernen i det veldige helteeposet M ahabharata handler om en kamp og et stort slag mellom de to mektige slektene kauravaene og pandavaene, Kuru-sønnene og Pandu-sønnene. Kam­ pene foregår i området rundt det øvre løpet av Jum na, nord og nordvest for det gamle Indraprastha (nå Delhi). På de stedene som omtales i diktningen, har det vist seg at de laveste arkeologiske lagene er karakterisert av den velkjente grå keramikken. Man har også merket seg at to av de sagnfylte historieverkene, Puranaene, beretter om en over­ svømmelse i byen Hastinapura (nordøst for Indraprastha), mens den var hovedstad for kong Pariksit, den femte i rekken av Pandava-herskere. Ganges gikk over sine bred­ der, og dette fikk kongen til å flytte hovedstaden til Kaushambi som lå ved den nedre delen av Jum na, litt vest for utløpet i Ganges. Arkeologiske undersøkelser har nå bekreftet at Hastinapura virkelig ble fullstendig ødelagt av oversvømmelser fra Ganges mens den var bebodd av folk som brukte den grå keramikken. Deretter har byen stått forlatt og ubebodd i et århundre eller to, til den igjen ble befolket, og da til dels av folk som brukte den nordlige svarte, polerte keramikken. Videre er de eldste lagene av grå keramikk i Kaushambi samtidig med de siste lagene av den samme keramikken i Hastinapura. Ariernes spor viser at de under fremrykkingen østover fulgte det småkuperte terrenget langs foten av H im alaya, parallelt med Ganges, men et godt stykke fra selve elva. De ryddet dyrkingsland ved å brenne skog, men nærmere elva var jungelen for tett og terrenget for sumpet. Byene ved elva har øyensynlig vært anlagt som befestede handelsplasser, med stikkveier nordover til nyrydningsområdene. Handelstransport og annen trafikk i større målestokk har fore­ gått med båter langs elva, der Ganges og Jum na var de vik­ tigste ferdselsårer for tungtrafikken. Et av motivene for den ariske ekspansjonen i disse århundrene kan ha vært ønsket om å legge til seg områder med jernleier, som for eksempel fantes vest for byen M athura ved Jumna. Det er neppe til­ feldig at den eneste gamle byen av betydning sør for Gan­ ges, Rajagriha, nettopp er anlagt i en egn som er rik på jern.

Motstående side: Rekonstruksjon av den nordindiske byen Ahar i den svart-røde keramikkens tid. Pottemakerne er i full gang med arbeidet, mens endel av produksjonen bæres bort i et stort nett.

De arkeologiske utgravninger i India har fremdeles bare gitt be­ grensede resultater fra perioden ca. 7 0 0 -5 0 0 f.Kr. Ruinene, som man tror er fundamentet til et vakttårn, stammer fra 500-tallet f.Kr. Selve vakttårnet var av tre og er helt for­ svunnet, men steinmurene ligger der fremdeles ved den gamle byen Rajgir i nærheten av dagens Patna. På folkemunne kalles steinmuren Jarasandha-ka-Baithak - den mytiske kong Jarasandhas trone.

28

India

Folkeblanding I tiden fram til arierne nådde midtpartiet av Gangesdalen, skjedde det ikke så rent få forandringer i det ariske samfunnet. En bredere assimilering av innfødte befolk­ ningsgrupper fant sted, noe som ikke kunne unngå å få konsekvenser for mange sider av kulturen. Som andre steder i verden på et tilsvarende kulturtrinn gikk de enkelte håndverkene og lignende spesialiserte erverv i arv i fami­ lien. I India førte dette til en underinndeling av den tredje og fjerde kasten, særlig i byene, hvor tendensen til faglig spesialisering var sterkere. Blandet avkom ble dessuten ofte plassert i forskjellige nye underkaster, ja, hele nye grupper av innfødte ikke-ariere kunne bli opptatt i systemet på den måten. Ofte foregikk det slik at man konstruerte en fiktiv avstamning fra et fiktivt ekteskap mellom personer fra to forskjellige underkaster, og brukte dette som påskudd for å opprette en tredje underkaste. Slike prosesser har siden pågått kontinuerlig, og de foregår stadig i våre dager. Som erobringen skred fram, har også mange herskere og andre stormenn blant urinnbyggerne glidd inn i den ariske krigerkasten. Dette vet vi har skjedd andre steder i verden etter en erobring og senere i Indias egen historie. Tilsvaren­ de har sannsynligvis innfødte, ikke-ariske prestegrupper blitt opptatt i brahmankasten. Også dette har forekommet senere i tidens løp. I noen tilfeller har det ikke krevd større formaliteter enn at en ikke-arisk presteslekt tilstrekkelig iherdig og tilstrekkelig lenge selv har hevdet sitt tilhørsforhold til brahmanenes ansette kaste. Ut fra slike forutsetninger blir noen religionshistoriske nydannelser i perioden forståelige. Først dreier det seg om tekstsamlingen Upanishadene, som inntar en underlig dobbeltstilling. På den ene siden er de via overleveringen formelt knyttet til Brahmanaene, som jo helt tilhører Vedareligionen. M an kan oppfatte dem som stadig mer vidt­ gående metafysiske spekulasjoner som klart distanserer seg fra den tidligere innstillingen til ritualene og deres betyd­ ning, og man kan oppfatte dem som sluttpunktet på en rent indre utvikling i retning av større åndeliggjøring. På den andre siden er innholdet i Upanishadene så fundamentalt forskjellig fra Veda-religionen ellers, at det er mest sannsyn­ lig å regne med påvirkninger fra et opprinnelig ikke-arisk miljø. Faktisk polemiserer de nye tekstene mot den religio­ nen som kommer til uttrykk i de fire Veda-skriftene. Den skildres som en lavere form for kunnskap, mens Upanisha­ dene står for en religiøs kunnskap av høyere karakter.

mm

Pfi

Troen på gjenfødelse Tekstene fremhever at det er en ny lære som forkynnes. Og det er det. Ny i forhold til Veda-religionen, men antagelig gammel hos den opprinnelige befolkningen som etter hvert fant sin plass i erobrernes samfunn. Her innføres forestillin­ gen om et vedvarende kretsløp av gjenfødelser, samsara, som individet bare kan frelses fra gjennom Upanishad-religionen. Det er det enkelte menneskes innerste «selv» eller «jeg», atman, som gjenfødes og på den måten stadig blir bundet til denne elendige, materielle verden. Bare ved å innse at dette innerste selv er en del av det altomfattende guddommelige, av brahman, kan det befris fra nye gjenfødel­ ser. Brahman er her et intetkjønnsord, det oppfattes altså ikke som noe personlig, men som noe åndelig som utgjør hele verdens innerste vesen. Ved å innse at det åndelige jeg, atman, er identisk med det guddommelige, kosmiske brah­ man, vil man bli frelst fra samsara. Til dette kommer en lære om at det er handlingen, karman, som bestemmer arten av neste gjenfødelse. Gjernin-

Opp gjennom tidene har de veldige vannmassene i Ganges gang på gang forårsaket ødeleggende over­ svømmelser. Byer er forsvunnet, konger har måttet flytte sin residens til sikrere områder, sult og nød har fulgt oversvømmelsene. Også idag går Ganges ofte over sine bredder, ikke minst når det kraftige monsunregnet setter inn. Fotogra­ fiet er fra 1978, da byen Benares på det nærmeste druknet i vannet fra Ganges.

30

India

gene i dette livet bestemmer om neste gjenfødelse vil utfolde seg høyere opp på samfunnets rangstige eller lenger ned, ja, kanskje så langt ned som i dyreriket. Religionen er altså nøye knyttet til en etikk som oppfordrer til å gjøre gode gjerninger og til å unngå onde handlinger. Gjennom en rekke livsløp under fortsatte gjenfødelser kan atman til sist bli frelst fra båndene til den materielle verden, fordi atman og brahman er ett. Selvet er en del av det guddommelige. Hele læren forklares hovedsakelig ved hjelp av bilder og lignelser som er lagt i munnen på gamle vismenn. Som arierne rykket videre østover fra den mellomste delen av Ganges til de nåværende delstater Bihar og Bengal, må det ha foregått en ytterligere assimilering av den opprinnelige befolkningen og deres kultur. Parallelt med de trekkene som allerede er omtalt, kan kulturblandingen også påvises i språkutviklingen. Et stort antall dravidiske lånord viser seg, og man antar at de må ha kommet inn i språket i århundrene mellom 500 f.Kr. og 300 f.Kr. (T. Burrow).

Buddhismen I denne perioden må en annen ny religion, buddhismen, ha begynt å ta form. Det stemmer også godt med at de dravidiske lånordene fra perioden ikke bare forekommer i

Buddhas unnfangelse ble samme natt fulgt av en drøm som hans mor, Maya, hadde om en hvit elefant. Da drømmetyderene ble spurt om be­ tydningen, svarte de at den gutten hun kom til å føde, enten ville bli en verdenshersker eller en buddha. Slik lyder legenden i sin eldste form. Senere ble det til at hun hadde ligget alene denne natten, og at den senere Buddha ganske enkelt gikk inn i henne i skikkelse av en elefant. Relieff fra Bharhut.

Buddhismen

31

Nord for den gamle hovedstaden Mysore i Sør-India ligger et av jainismens hellige steder, Shrayana Belgola. Stedet domineres av den 19 meter høye granittstatuen fra 985 av den hellige Gomateshvara. Den atletiske kroppen er omgitt av slyng­ planter, det ungdommelige ansiktet har samme forklarede uttrykk som på mange Buddha-figurer. Hvert tiende år er Gomateshvara gjen­ stand for et festlig opptog og statuen gjennomgår en rituell renselse.

det senere sanskrit, men også i det senere pali, det litterære språket i de buddhistiske hellige skriftene som ble nedtegnet på Sri Lanka kort før vår tidsregning tar til. Bortsett fra noen innlånte mytiske forestillinger stiller buddhismen seg selv utenfor Veda-religionen og i motset­ ning til den. Tilsvarende betrakter Veda-religionens repre­ sentanter buddhistene som kjettere, som medlemmer av en utenforstående sekt. Derimot bygger buddhismen på sam­ me forestillingsverden som allerede finnes i Upanishadene, noe som kan rime med at den har oppstått i et lignende førarisk kulturmiljø, som er i ferd med å bli ariesert. Alle de

32

India

eldste hellige stedene til buddhistene ligger uten unntak innenfor det området hvor den svarte og røde keramikken dominerte fram til etter 500 f.Kr. Ikke ett eneste ligger i områdene for den tidlige grå keramikken. Buddhismens legender om sitt eget opphav beveger seg heller ikke utenfor territoriet til den svarte og røde keramikken. Enda en ny religion, jainismen, oppstod i disse århundre­ ne i traktene ved Ganges, men litt lenger mot vest og antagelig noe tidligere enn buddhismen. På mange måter minner jainismen om buddhismen, både i lære og organisa­ torisk form såvel som i legendene. Den viktigste forskjellen er at jainismen har holdt fast ved Upanishadenes oppfat­ ning av atman som en bestående realitet. I jainismen er det et evig Selv eller Jeg som gjenfødes, mens buddhismen analyserer forestillingene om et Jeg sønder og sammen for å bevise at disse forestillingene bygger på en illusjon, som nettopp er den vesentligste hindring for å bli frelst fra nye gjenfødelser. Kildene til de to nye religionenes historie stammer fra en senere periode, men man kan noenlunde sikkert tidfeste når de oppstod. Buddhismen i sin eldste kjente utforming kan neppe ha oppstått før tidligst på 400-tallet f.Kr. og jainis­ men kanskje litt tidligere. Det arkeologiske utgangspunktet for en slik datering er ganske pålitelig, dels fordi utbredelsen av den nordlige svarte keramikken er godt kartlagt ved hjelp av C14-metoden (se bd. 1, s. 50), dels fordi denne kera­ mikken kan knyttes til Perserriket.

Persisk innflytelse

Sølvsylinder med inskripsjon preget i den gamle indiske skrift kharishti som har røtter tilbake til persisk arameisk skrift. Sylinderen stammer fra Taxila og dateres til år 78.

W wM

v; ■V %

i H| jÆM

Under den persiske erobreren kong Dareios (522—486) ble hele Vest-India innlemmet i hans nye store rike, og det forble der i to hundre år. Behistun-innskriften i det vestlige Iran ramser opp de landene Dareios hersket over, og blant disse nevnes Sogdiana, Baktria, Gandhara og Arachosia som de østligste. Andre innskrifter, fra Persepolis, Naqsh-i-

Rustam og Susa, nevner ved siden av Gandhara også Hind, og dette betyr at Perserriket under Dareios omfattet Indusområdet i hele elvas lengde, foruten de landene som grenset opp til området i vest. De østlige provinsene omtales fortsatt og uforandret i innskrifter fra Xerxes (486-65) og hans etter­ følgere fram til Artaxerxes 3. (359—38). Det er kjent at indere har vært langt vest i Perserriket. Som soldater i den persiske hær har de blant annet kommet helt til Middelhavet. I selve India finnes det verken samtidige innskrifter eller senere litterære overleveringer som kan fortelle noe om de to hundre årene under persisk herredømme. Men den persiske innflytelsen kommer likevel fram i atskillige trekk i den indiske kulturen, og påvirkningene viser seg ennå i lang tid etter at Perserriket gikk i oppløsning. Spesielt kan man påvise persiske forbilder i arkitektur og kunst, en påvirk-

Typisk landskap fra Indusdalen. Indus kommer fra Tibet og renner mellom høye, snøkledte fjell i nord­ vestlig retning inn i Kashmir. Senere dreier elva mot sørvest, deler seg i flere løp, tar opp bielvene Kabul og Panjab og munner endelig ut i Det arabiske hav hvor det danner et enormt delta. Hele dette området stod under persisk overhøyhet, under konger som Dareios, Xerxes og Artaxerxes.

/V

SF*.

Aleksander i India

ning som holder seg i hvert fall fram til 200-tallet f.Kr. Videre er det begynnende indiske pengevesenet lagt opp etter persisk mønster, og samtidens indiske skrift, kharoshti, er omformet på grunnlag av det persiske riksspråkets arameiske skrift. På samme grunnlag, men langs andre veier, oppstod den noe senere indiske skriften brahmi, og denne skriften var i sin tur opphavet til de nåværende nordindiske skriftsystemene. Endelig ble visse sider av den persiske administrasjonen etterlignet i de store indiske rikene som oppstod etter Perserrikets undergang.

35

Motstående side: Aleksander den stores erobringstokt langt inn i India har gitt stoff til utallige legender og fargerike historier om de merkelige dyr og mennesker som de makedonske soldater møtte. Også billed­ lig har fantasien fått fritt løp. Dette er en illustrasjon fra et fransk middelalderhåndskrift. Aleksanders flåte forbereder seg på å dra hjem, men hans menn har vanskeligheter med Indias merkelige dyreverden.

Aleksander i India Skildringene av Aleksanders hærtog gir noen få glimt av forholdene i det vestligste India, traktene omkring Indus og landskapene vest for elva. Som i andre store riksdannelser på et tilsvarende kulturnivå hadde også provinsene i Perserriket et utstrakt lokalt selvstyre. Perserne innsatte vanligvis en av sine egne menn som guvernør eller satrap over en relativt stor provins, men dette utelukket ikke at allerede eksisterende politiske ordninger ellers ble beholdt innenfor satrapiet. Innfødte konger, selvstyrte byer og landsdeler med adelsvelde eller en mer primitiv stammeorganisasjon kunne man finne mange steder i riket, og slike vekslende lokale forhold støtte Aleksanders menn også på i India. Noen steder møtte Aleksander motstand, andre steder ikke. Det siste kunne skyldes at det var likegyldig for lokalbefolkningen om den skulle betale tributt til perserne eller til makedonerne, men det kunne også skyldes at de hilste Aleksander som en velkommen befrier fra det persiske herredømmet. På et tidlig tidspunkt av felttoget hadde en inder ved navn Sasigupta, på gresk kalt Sisikottos, sluttet seg til Aleksander etter å ha desertert fra den indiske kontingenten hos den persiske satrapen i Baktria. Inderen fikk blant annet betrodd kommandoen på en viktig fjellfestning etter at Aleksander hadde erobret den. Enda viktigere var det at kong Ambhi av Taxila hyllet Aleksander som sin overherre. Dermed var erobreren blitt mottatt som venn i Induslandet øst for Khyberpasset, og det til og med i den betydeligste byen i det nordvestlige India. Her var ikke den vennlige mottagelsen uttrykk for uvilje mot perserne, snarere for Ambhis ønske om å få hjelp mot nabokongene som han lå i strid med.

Eutydemos 1., grunnleggeren av det gresk-baktriske rike. I 225 f.Kr. beseiret han Diodotos 2., erobret senere Sogdiana og andre nabo­ land. Hans store rike fikk internasjo­ nal betydning ved at han fremmet handelen.

36

India

Dekadrakhme i sølv, sannsynligvis preget i Babylon. Den er slått til minne om den makedonske seier over kong Poros og hans krigselefanter.

Aleksander anerkjente Ambhis rett til kongeverdigheten i Taxila, gav ham enestående rike gaver, og mottok til gjengjeld både nyttige forsyninger og en stor kontingent hjelpetropper. Den nærmeste av fiendene, Abhisara, her­ sket i fjellandet nordøst for Taxila, men han sendte utsen­ dinger for å hylle Aleksander. En langt mektigere konge hersket øst for Hydaspes, en sideelv til Indus (idag Jhelum ). Han rådde over en kraftig hærstyrke som omfattet både krigselefanter og stridsvogner, og det kom til et stort slag, som endte med at han tapte og ble tatt til fange. Men Aleksander gav også ham lov til å beholde kongedømmet, som til og med ble utvidet med makedonsk hjelp, og dermed hadde han en trofast alliert under resten av oppholdet sitt. I de hellenske kildene kalles denne kongen Poros. Navnet er identisk med stammenavnet Puru, som er kjent fra Rigveda. Det er også kjent som kongenavn i den episke litteraturen, og da som navn på en stamfar til berømte slekter. En slektning av Poros omtales under samme navn hos hellenerne, men etter det har Puru-stammen som selvstendig enhet glidd ut av Indias historie.

Chandragupta Ved avreisen etterlot Aleksander makedonske guvernører og tropper i de nye byene og befestningene han hadde anlagt på strategiske punkter, slik at de sammen med hans kongelige indiske venner kunne sikre rikets eksistens. Men forgjeves. I løpet av få år ble et nytt stort rike skapt i hele Nord-India, denne gang av en erobrer som ikke kom utenfra. For første gang ble landene ved Indus og Ganges samlet under en enkelt hersker. Aleksander hadde hørt om den fruktbare Gangesdalen, men misnøye i hæren hindret ham i å rykke videre (bd. 3, s. 305 ff). Man visste at det lå et kongedømme der i øst som var større og sterkere enn de man hittil hadde støtt på i India. Dette kongedømmet hadde sete i M agadha, som omfattet en del av det nåværende Bihar. Men konger av Nandadynastiet hadde utvidet sin makt vestpå langs Ganges. Både de makedonske provinsene og M agadha-riket falt nå i hen­ dene på den nye erobreren. Han het Chandragupta, og hellenerne kalte ham Sandrakottos. Chandragupta grunnla et nytt herskerhus, M auryadynastiet, et av de mest betydningsfulle i Indias historie.

JSMO(y/ • Aleksåndria (Herat) G4NDHARA ARAAleksandria (Kandahar) CHOS IA

sA

^ 5

i

Brahmaputra

Indraprastha# (Delhi) ) MAGADHA atK~~A\lPataliputra/fPatna)

Mathura Bharhut

iirnar.

bo

lanchi» Nart>ad

KALINGA

DET ARABISKE HAV

ANDHRA

Bodh Ga;

'sali (Dhauli)

BENGALBUKTA

• Nellore

INDIA UNDER MAURYADYNASTIET Rikets største utstrekning omkr. 250 f.Kr.

A

CEYLON (SRI LANKA)

38

India

Portrettet på denne mynten viser den kloke og energiske kong Selevkos 1. Nikator (3 5 8 -2 8 1 f.Kr.). Han var opprinnelig en av Alek­ sander den stores generaler og ble etter kongens død herre i Babylon. Etter seieren over Antigonos i 301 f.Kr. hersket han som konge over Syria, hvor hans etterkommere, selevkidene, satt helt til romerske styrker trengte inn.

Men man vet ikke noe sikkert om opphavet til slekten. En tradisjon vet å fortelle at Chandragupta i sin ungdom skal ha møtt Aleksander. Ellers har man bare sikre opplysninger om ham fra tiden etter at han hadde samlet riket. Gangen i erobringene er med andre ord uklar. Det er mulig at han først sikret seg herredømmet over områdene ved Indus, for deretter å gå mot M agadha med en stor styrke og seire over kong Dhanananda. Men det er like tenkelig at Chandra­ gupta først tilkjempet seg makten i M agadha og deretter satte inn et kraftig angrep mot det nyopprettede satrapiet ved Indus. Det står iallfall fast at makedonernes herredømme over det nordvestlige India ble brutt få år etter at det var opprettet. Det tjente til Ghandraguptas fordel at Aleksan­ ders etterfølgere måtte slå ned oppstander i andre land, foruten at de ble opptatt av indre arvestrid. Dessuten så det ut til at de mer uregjerlige stammene og folkene som hadde lidt nederlag for Aleksander, nå var mindre motstandsdyk­ tige overfor Chandragupta. Selevkos Nikator forsøkte å sikre seg Aleksanders erobringer i India, men ble avvist av Chandragupta, samtidig som han følte seg tvunget til å vende all oppmerksomhet mot sine anliggender i vest. Selevkos avstod formelt de indiske erobringene til Chan­ dragupta, og det gode forholdet til M aurya-dynastiet varte i lang tid etter. Ved fredsavtalen skal Selevkos ha mottatt 500 indiske krigselefanter, som siden hjalp ham til å beseire Antigonos i slaget ved Ipsos i Frygia 301 f.Kr. Chandragupta skal ha regjert fra 321 f.Kr. til 298 f.Kr., men det er rom for noen års slingringsmonn, og uansett er det snakk om skjønnsmessige tidsangivelser. Talloppgaver fra indiske kilder innebærer at han ikke kan ha vunnet kongemakten tidligere, og sannsynligvis har hans regje­ ringstid ligget fem—ti år senere enn det er vanlig å oppgi. Han ble etterfulgt av sønnen Bindusara, som ifølge de indiske talloppgavene, skal ha regjert i 28 år. Han har øyen­ synlig båret tilnavnet eller tittelen Amitraghata, Fiendebeseirer, som hellenerne gjengir som Amitrochates eller for­ vansket til Allitrochades. M an vet ikke stort mer om ham enn at han må ha utvidet M auryariket gjennom nye erob­ ringer, for det er så noenlunde kjent hvor stort rike han overlot til sønnen Ashoka. Fram til Ashokas tid, på midten av 200-tallet f.Kr., er det ikke bevart samtidige historiske kilder fra selve India, utover arkeologiske jordfunn. Det er ikke funnet berettende kilder fra samtiden. M an kan bare tegne usikre omriss ved

Med hellenske øyne

39

Krigselefanter spilte en stor rolle i datidens krigføring. Det store, impo­ nerende dyret må ha virket fryktinn­ gytende på soldatene første gang og utallige er de mynter, relieffer, og statuetter som viser det fremmed­ artede dyret. (Se også bd. 3, s. 307 og bd. 4, s. 63 ff.). Denne lille statuetten stammer fra 200-tallet f.Kr. og befinner seg nå i Louvre i Paris.

skjønnsom bruk av senere oppstillinger av kongerekker og lister over dynastier. Utover dette finnes bare like sagnaktige fortellinger fra senere tid. Først fra Ashokas tid fore­ ligger det samtidige innskrifter.

Med hellenske øyne De indiske kildene kan suppleres med opplysninger fra vestlige geografer og historikere. Især er dette viktig for vårt kjennskap til Maurya-dynastiets periode, samt tiden litt før og litt etter. De helt sentrale indiske kildene, nemlig Ashokas edikter, tier om atskillig som de tidlige vestlige besøkende av forskjellige grunner har funnet interessant. Om vi ser bort fra løst snakk og misforståtte gjengivelser av lokale sagn og eventyr, blir det mye pålitelig stoff tilbake. Det kan dreie seg om nøkterne, faktiske opplysninger av politisk betydning, eller det kan dreie seg om kulturelle trekk og dagligdagse forhold som har fortonet seg som usedvanlige og kuriøse. At kildene ansees for relativt pålitelige, skyldes at en del av materialet stammer fra

Mange av relieffene i Persepolis viser hvordan fremmede folkeslag kommer med tributt til perserkongen. Her er det indere som bringer gull og edle Stener. Frisyre og klesdrakt svarer nøye til de be­ skrivelser som hellenistiske sende­ menn og offiserer har etterlatt seg.

oppdagelsesreiser som hadde karakter av militære sonde­ ringer, en annen del stammer fra beretninger til offisielle utsendinger, og en tredje del av materialet er biprodukt av alminnelige historiske skildringer, for eksempel av Alek­ sanders felttog. Herodots korte skildringer av India og inderne er egent­ lig beretninger om forholdene i Perserrikets østlige provins, og de er skrevet i forbindelse med en oversikt over de avgif­ tene Dareios innkrevde i rikets tjue satrapier. Herodot for­ teller blant annet at inderne er langt mer tallrike enn noe annet folk, og at de betaler en skatt til perserkongen på 360 talenter gullstøv. Han vet også at det finnes mange folkeslag i India og at ikke alle taler samme språk. Han har hørt om indere som ikke dreper noe levende vesen og heller ikke driver jordbruk, men lever av ville urter og ikke bor i hus. Han må ha hørt om bomullen, for han forteller om «ville trær» som gir ull som overgår saueullen i skjønnhet og anvendelighet, og som inderne bruker til å lage klær av. I en tilføyelse, som kanskje er av senere dato, fortelles det om indere som bor langt mot sør og som ikke ble lagt under persisk herredømme.

En sannferdig gesandt

Senere i beretningen forteller Herodot at Dareios før sitt erobringstokt sendte ut en ekspedisjon for å få klarlagt hvor Indus renner ut i havet. Han sendte av sted folk han anså for pålitelige, som Skylax fra Karia i Lilleasia. Ekspedisjonen begynte sannsynligvis våren 518 f.Kr., og den startet trolig fra Gandharasletta, der elva Kabul renner mot øst ut i Indus. Fra munningen av Indus fortsatte ekspedisjonen vestover langs kysten, og siden hele reisen varte i to og et halvt år, kan man gå ut fra at Skylax og ledsagerne må ha gjort opphold underveis for å samle inn grundigere opplys­ ninger. Da ekspedisjonen var gjennomført, la Dareios under seg inderne og tok herredømmet over havstreknin­ gene i området, avslutter Herodot sin beretning. I noen korte notiser kommer Herodot tilbake til inderne under oppregningen av de nasjonale avdelingene i den veldige rikshæren Xerxes samlet til angrepet på Hellas i 480 f.Kr. Igjen blir det fremhevet at inderne kler seg i bomull. Som våpen bruker de pil og bue av bambusrør, men pilene er beslått med jern. I en særskilt oversikt over rytteriet i den persiske hær forekommer det også en indisk avdeling. Den var bevæpnet på samme måte som fotfolket, og hadde både ridehester og stridsvogner forspent med hester eller villesler. De forskjellige folkeslagene i hæren beskrives ut fra sin nasjonale egenart, slik at vi altså får konstatert at inderne ennå på denne tiden kjempet fra stridsvogner, med pil og bue. Vognkjemperne i de episke heltediktene kunne for den saks skyld godt ha vært den persiske storkongens samtidige.

En sannferdig gesandt Fra de neste 250 årene foreligger det så å si ingen nye opplysninger om India, sett utenfra. Beretningene begyn­ ner først å komme i rikelig monn etter Aleksanders felttog. Underretningene om de politiske forholdene i India på Aleksanders tid er allerede omtalt, og mer foreligger for en nærmere avgrenset periode som fulgte. Flere av Aleksan­ ders etterfølgere i det oppdelte riket har hatt gesandtskaper i India, noen kanskje bare for kortere varighet, mens andre må ha vært der over lengre tid. Beretningene om de hellenistiske utsendingenes iakttagelser har i noen tilfeller gått tapt, men i andre tilfeller er det bevart fragmenter, fordi deler av beretningene er sitert av senere historikere og geografer. Etter å ha sluttet fred med Chandragupta, sendte Selevkos en gesandt til den indiske rikshovedstaden Pataliputra.

41

Under utgravninger i det moderne Patna er det funnet rester av palisademuren rundt Pataliputra, Chandraguptas hovedstad ved Ganges. Det veldige festningsverket med porter og tårn (se neste side) var bygd av tre, et arbeid som må ha krevd tusenvis av arbeidere og tømmerhoggere i atskillige år - for­ uten at skogen må ha blitt ryddet i mils omkrets. Senere ble det også oppført en teglsteinsmur. Men det er forsvinnende lite som er funnet av denne storbyen som ligger begravd under den senere bebyggelsen.

42

India

Utsendingen het Megasthenes, og han hadde tidligere holdt til hos Sibyrtios, satrapen i Arachosia, som han også vendte tilbake til. Det er uklart om han foretok en eller flere reiser, visstnok er det flere. Han har iallfall oppholdt seg temmelig lenge i India. Megasthenes må ha vært en god iakttager, og i oldtiden ble hans bøker om India flittig sitert som kilder for senere forfattere. Han angir noenlunde korrekt avstanden fra vestgrensen til Pataliputra. Dit kommer man langs en anlagt vei som er så god at han kaller den en kongevei. Selve hovedstaden beskrives inngående. Ettertiden har til tider ment at han var upålitelig, og trodd at han overdrev svært, men dette mener man ikke idag. Noen av de opplysningene man tidligere så på som tvilsomme, har nemlig vist seg å være fullstendig korrekte. Pataliputra lå ved sørbredden av Ganges og nord for der sideelva Son renner ut i Ganges. Patna, den nåværende provinshovedstaden i delstaten Bihar, ligger idag på samme sted, slik at det alltid har vært vanskelig å foreta arkeologiske undersøkelser. Noen funn har skjedd tilfeldig i forbindelse med brønngraving og lignende, men det er også foretatt systematiske utgravnin­ ger med arkeologisk formål. Megasthenes forteller at Chandraguptas hovedstad strakte seg ca. 15 kilometer langs bredden av Ganges og ca. 2-3 kilometer innover i landet. Byen var befestet, omgitt av en solid palisademur med skyteskår, 64 porter og 570 tårn. Utenfor palisadene lå en bred vollgrav som både tjente som beskyttelse og kloakk for byen. I våre dager er det flere steder funnet rester av palisadene over kortere eller lengre strekninger. I et lag av trekull og aske er det funnet spor etter en imponerende søylehall som antagelig var laget etter et forbilde fra Persepolis, bare at i Pataliputra har den vært av tre. Hallen hadde åtte rader med søyler, ti i hver rad og med en innbyrdes avstand på 4,5 meter mellom søylene. Ialt har det vært 80 søyler, pluss fire søyler ved inngangen. Hallen ble oppført under Maurya-dynastiet, men sannsynligvis så sent at Megasthenes ikke kan ha sett den fordi bygningen brente i midten av 100-tallet f.Kr. Det meste av det som ellers er funnet av ruiner i Pataliputra, tilhører også en senere periode enn Chandraguptas regjeringstid, men fun­ nene gjør det tilforlatelig at byen fortsatt nøt litterær berøm­ melse i atskillige århundrer framover. Oldtidens forfattere har ikke alltid vist interesse for de samme opplysningene som vi gjerne skulle kjenne til idag,

En sannferdig gesandt

og som Megasthenes neppe har unnlatt å gi i sitt verk. Det finnes for eksempel ikke noe sitat fra Megasthenes som beskriver det kongelige palasset i Pataliputra, eller for den saks skyld noe annet byggverk i byen utover befestningen. Atskillige fragmenter handler om den indiske storkongens dagligliv, men ingen av forfatterne går inn på hva Megasth­ enes kan ha fortalt om kongens egentlige funksjoner i rettsvesenet eller om hans virke som øverstbefalende i krig. Det er overlevert fragmenter om hvordan den indiske hæren var organisert, men ikke noe om hvor stor den var. Innholdet i de fragmentene som er bevart, gjør det lite trolig at Megasthenes ikke omtalte nettopp slike politisk viktige forhold. Temmelig fyldige opplysninger om India har nådd den vestlige verden gjennom gesandter som Megasthenes. Men i denne sammenhengen er de sporadiske opplysningene om sendemenn først og fremst interessante fordi de antyder hvor nære forbindelsene var til tross for store geografiske avstander. For troverdigheten er det av betydning at gjensidige utsendinger omtales både i vestlige og indiske kilder.

43

Tre små terrakottafigurer av unge danserinner med sus i serken. De yndige pikene stammer fra Patali­ putra og vitner om innbyggernes interesse for dans og underhold­ ning. Samtidig er de forløpere for senere tiders tradisjonelle indiske danserinner.

44

India

Ashoka

t

Motstående side: Av de mange bevarte Ashoka-søyler er den som Sarnaths arkeologiske museum oppbevarer toppen av, kanskje den mest imponerende. Fire løver sitter øverst og skuer mot alle verdens­ hjørner. På frisen nedenfor sees bøfler og elefanter, tegn på kraft og styrke. De fire løvene inngår i vår tid i Indias riksvåpen. Som andre Ashoka-søyler er den utført i polert sandstein, og den er sannsynligvis laget av persiske kunstnere. 200tallet f.Kr.

Med Chandraguptas sønnesønn forandres kildene til In­ dias historie fundamentalt. Fra hans tid er det for første gang etterlatt et solid materiale som gir noen faste holde­ punkter i selve India. M aterialet er solid i bokstavelig forstand, for det består av innskrifter på fjellvegger og på oppreiste, høye søyler. Og det er solid i overført betydning, både fordi det åpner for en sikker datering i forhold til samtidige, kjente årstall i Vesten og fordi det inneholder et vell av opplysninger som direkte og indirekte gir kunnskap om forholdene i India i denne perioden. I indisk litterær tradisjon og i senere historieskrivning er kongen kjent under navnet Ashoka, men dette navnet forekommer bare ett sted i innskriftene hans. Som regel betegnes han i første linje i innskriftene som «Gudenes elskede, Piyadasi, konge», og når han omtaler seg selv flere ganger i en tekst, bruker han vanligvis igjen tittelen «Gudenes elskede», eller Devanampiya, «Den gudene elsker». I moderne fremstillinger oppgis gjerne Ashokas regjeringstid med helt presise årstall fra vår egen tidsreg­ ning. Det er egentlig å gå for langt, for strengt tatt er det ti års slingringsmonn, og meget strengt tatt er det kanskje mer. Det eneste som står fast, er at han tidligst kan ha inntatt tronen etter 274 f.Kr., men mer om dette senere (se s. 51). Ashoka overtok det store nordindiske riket etter sin far og farfar, og i sine tidlige regjeringsår føyde han til nye erobringer sørover langs østkysten, hvor han innlemmet et landområde som dengang het Kalinga, og som omtrent svarer til det nåværende Orissa. Det kunne ha vært en erobring som så mange andre i India, hvor store territorier uavlatelig har skiftet herrer, og hvor det ene dynastiet etter det andre i perioder har dominert på bekostning av naboer og forgjengere. Kalinga gikk dessuten tapt for M auryadynastiet kort etter Ashokas død. Men Ashokas erobring av Kalinga skulle ikke bli en erobring av det vanlige overfladi­ ske slaget.

Omvendelsen til buddhismen Fiendens store tap, tallet på drepte og krigsfanger, alle ulykkene som fulgte i kjølvannet av krigen, all den nød og sorg han hadde forvoldt, grep Ashoka så dypt at han omvendte seg til buddhismen. Fra nå av bekjente han seg til «Læren», det vil si den buddhistiske tro i alle dens aspekter,

!

a

f

IR

. ■- . ,*i t\ i ,

46

India

Innskrift i brahmi-skrift på Ashokasøylen i Sarnath. Her gir kong Ashoka denne meddelelse til sitt folk: «Slik taler kongen som gudene elsker. Etter å ha regjert i 26 år, lot jeg inngravere denne innskrift om Læren. Både denne verden og den annen er vanskelige å nå hvis man ikke har stor kjærlighet til Læren, stor selvransakelse, stor lydighet mot Læren, stor respekt for Læren, stor energi. Men under min ledelse er respekten for Læren og kjærlig­ heten til Læren vokst, og den vil fort­ satt vokse. Mine tjenere av alle grader følger Læren og bruker den. De som tjener ved grensene likeså. For dette er min grunnsetning: Regjering etter Læren, belønning etter Læren, beskyttelse gjennom Læren.»

>£1‘C1

S t U-HU t/17 CA

XAdl/71 > U rL © 'A

t- +(u

D tf I T

Ai Xd

:• i* 9'iXHAx

L

VfAlLrCVl

0ricL7«y

D*«-f « A d

H-L,tya;X rlLC C>JL-Xd H O - d U v l ^ l X U

LViH-AbCr^^t! bXC^D1 X M- D - v i C J i D-VJ-XDl D-*irf,Aa,i

OVl A/CX

Omvendelsen til buddhismen

47

dhamma, og han viet resten av sin regjeringstid til å følge «Læren» og sørge for at den ble utbredt. Tekstene i Ashokas innskrifter kalles vanligvis edikter, og han forteller selv i klippeedikt 13 om vendepunktet i sitt liv: « D a D e v a n a m p i y a , P iy a d a s i, k o n g e , h a d d e v æ r t p å t r o n e n i å t t e å r , e r o b r e t h a n K a l i n g a . 1 5 0 0 0 0 m e n n e s k e r b le f ø r t b o r t d e n g a n g , 1 0 0 0 0 0 b le d r e p t p å s te d e t, o g f le r e g a n g e r så m a n g e d ø d e ( a v s y k d o m o . l. ) . E t t e r d e tte , n å d a K a lin g a e r e r o b r e t, h a r D e v a n a m ­ p i y a g i t t s e g h e n t i l L æ r e n , t i l å e ls k e L æ r e n , o g t i l å r e t t le d e i L æ r e n . D e t e r D e v a n a m p iy a s a n g e r e t t e r e r o b r in g e n a v K a l i n g a , f o r d e t b e t r a k t e s a v D e v a n a m p iy a s o m b e d r ø v e lig o g s m e r t e lig a t e r o b r in g e n a v e t la n d m e d f ø r e r d r a p , d ø d o g b o r t f ø r i n g a v b e f o l k ­ n in g e n . M e n f ø lg e n d e b e t r a k t e s s o m e n d a m e r s m e r t e l ig a v D e v a ­ n a m p i y a : M o t b r a h m a n a e r ( p r e s te r ) o g s h r a m a n a e r ( a s k e t e r ) , f o lk a v f o r s k j e l lig e s e k te r o g h u s f e d r e s o m b o r i la n d e t , o g s o m v is e r ly d ig h e t m o t o v e r o r d n e d e , l y d ig h e t m o t m o r o g f a r , l y d i g h e t m o t e ld r e , v e n n l i g h e t m o t v e n n e r , b e k je n t e , a r b e i d s k a m e r a t e r o g s le k t n in g e r , m o t s la v e r o g t je n e s te fo lk , o g fa s t h e n g iv e n h e t — m o t d is s e s k je r v o l d , d r a p e lle r b o r t f ø r i n g a v d e r e s k jæ r e . S e lv d e s o m g å r f r i , l i d e r u n d e r s in e v e n n e r s , b e k je n te s , a r b e id s k a m e r a t e r s o g s le k t n in g e r s u l y k k e . D e t t e a n g å r a lle o g b e t r a k t e s s o m s m e r t e lig a v D e v a n a m p iy a . D e t e r ik k e n o e la n d h v o r d is s e k la s s e n e , b r a h ­ m a n a e r o g s h r a m a n a e r , ik k e fin n e s , b o r t s e t t f r a h o s Y o n a e r n e ( jo n e r n e , h e l le n e r n e ) , o g d e t e r ik k e n o e s te d i e t la n d h v o r ik k e f o lk e r k n y t t e t t i l e n e lle r a n n e n s e k t. D e r f o r b l i r t i l o g m e d e n h u n d r e d e l e l le r e n t u s e n d e l a v a lle d e m e n n e s k e n e s o m b le d r e p t , e lle r d ø d e , e l le r b le f ø r t b o r t d e n g a n g d a K a l i n g a b le e r o b r e t , n å b e t r a k t e t m e d s m e r t e a v D e v a n a m p iy a . »

Ediktet er vel en av de mest bemerkelsesverdige kongelige proklamasjoner i hele verdenshistorien, og i hvert fall den mest usedvanlige. For India markerte den innledningen til at buddhismen nådde vidt og bredt i M aurya-riket, og dermed var grunnlaget lagt for en enda videre utbredelse av religionene på et senere tidspunkt. Ashokas edikter har fra begynnelse til slutt ett eneste formål: Å misjonere for buddhismen, direkte og indirekte. Direkte skjer det ved at undersåttene oppfordres til å følge Læren, særlig buddhismens etiske anvisninger. Indirekte skjer det gjennom omta­ len av Ashokas egne veldedige gjerninger i denne ånd. De trekkes fram for å vise at han selv går foran med et godt eksempel. Han fremhever sine velgjerninger, men tonen er nøktern og saklig, på ingen måte skrytende. Sammenlignet med andre selvrosende kongelige innskrifter, virker Ashoka i sine edikter akkurat så beskjeden som det sømmer seg for en buddhist. Han meddeler noen kjensgjerninger. Kongen har latt plante banyantrær langs veiene for å gi skygge til kveg og mennesker, han har sørget for å plante

Elefanten ved Dhauli i Orissa stam­ mer fra Ashokas tid. Det budd­ histiske symbolet er hogd ut i fjellet, en rund og bløt, men likevel kraftfull skulptur, helt annerledes i sin form­ givning enn Ashoka-søylens fint siselerte løver. På fjellveggen nedenfor står en av Ashokas lange inskripsjoner med oppfordringer til å følge den buddhistiske lære. Skulpturen er ikke i naturlig stør­ relse, elefanten er bare 134 cm høy.

48

India

w

I vdP\\i«M^ * w;>’\ UAÅV” /WfI v \\lS***V*V;V- 1/•■

Respekt for livet

49

mangolunder, og for hver åttende kos (ca. 15 km) er det gravd brønner, slik at det finnes utallige drikkekilder til glede for kveg og mennesker. Avstanden mellom rasteplas­ sene svarer omtrent til en dagsmarsj —på dårlige veier, i ujevnt terreng, med oksekjerre og i varmen. Videre nevner kongen at medisinplanter for mennesker og dyr er blitt plantet ut i egner hvor de ikke vokste før. Også andre røtter og frukter er blitt plantet ut hvor de ikke fantes fra før. Overalt i riket, og også i land utenfor rikets grenser, har Piyadasi sørget for at syke mennesker og dyr har fått behandling, meddeler han.

Respekt for livet Ashokas omsorg for å fremme den buddhistiske etikken kommer dels fram i en rekke detaljerte forskrifter til dyrenes beskyttelse, dels i betoningen av mer alminnelige regler for sømmelig opptreden mennesker imellom, det som man gjerne litt høytidelig kaller moralske regler. Forskriftene om dyrebeskyttelse går i hovedsak ut på å totalfrede mange arter, især slike som «verken er nyttige eller spiselige». Han går altså imot meningsløs slakting av dyr. Blant de mange spesielle forbudene kan for eksempel nevnes at «H aner må ikke kastreres. Halm som inneholder levende dyr, må ikke brennes. Skoger må ikke svis av unyttig eller for å tilintet­ gjøre (dyr). Levende dyr må ikke fores med levende dyr.» Rettesnorene for mellommenneskelig samkvem gjentas med små variasjoner mange steder i ediktene, og hensynet til dyrene blir ofte nevnt. Han fremhever som noe verdifullt «korrekt opptreden overfor slaver og tjenere, lydighet mot mor og far, gavmildhet overfor venner, bekjente og slekt­ ninger, overfor brahmanaer og shramanaer, og at man av­ står fra å drepe dyr». Han sier han har lagt vinn på «at med­ følelse, gavmildhet, sannferdighet, renhet, vennlighet og godhet skal bli fremmet blant mennesker», men senere føl­ ger en tilføyelse om at disse tingene er «av mindre betyd­ ning, det å meditere er av større betydning». Av andre innskrifter fremgår det at Ashoka valfartet til stedet der Gautama ifølge legenden ble Buddha i dyp meditasjon under Det hellige fikentreet. Stedet heter Bodh Gaya, det ligger snaut hundre kilometer sør for Pataliputra, og Ashoka reiste dit da han hadde vært konge i ti år, altså to år etter erobringen av Kalinga. Da han hadde vært konge i tjue år, foretok han en lignende pilegrimsreise til Lummini nord for Benares, hvor Buddha ifølge legenden ble født. Ashoka fikk reist en steinsøyle for å markere stedet.

Motstående side: På en steinstolpe ved en av stupaene i Bharhut (se s. 140) finnes et bilde av en ukjent konge fra 100-tallet f.Kr. Rytterkongen holder en stav i høyre hånd, og den er kronet med et vinget vesen.

50

India

På innhegningen rundt Bharhutstupaen finnes dette relieffet av en soldat - en av de fremmede krigere som indiske konger hadde nær kontakt med. Soldaten er tydeligvis hellenistisk - hans sverd og diadem er typisk hellensk.

Religiøs toleranse Det var ikke bare buddhistiske menigheter Ashoka viste omtanke for. Han forteller at han har besøkt forskjellige trossamfunn og gitt dem gaver, han har besøkt gamle og støttet dem med penger. Av innskriftene fremgår det at gavene, foruten rede penger, kunne bestå i skattefritak, reduserte avgifter til kongen, innredning av huleboliger til bruk i regntiden, og i forbindelse med en omtale av gaver fra annendronningen nevnes mangolunder, hager og her­ berger. Sin toleranse overfor andre religiøse retninger enn

buddhismen har han lagt for dagen både i handling og ord. Blant annet fremhever han at man ikke bør rose sin egen sekt eller unødig nedvurdere en annen sekt. Hvis det skulle bli nødvendig å gjøre det, bør det alltid skje i et behersket språk. Ved enhver anledning skal man ære en annens sekt, for «Hvis man handler slik, fremmer man sin egen sekt, og gagner også den andre sekten. Handler man i strid med dette, skader man både sin egen og den andre sekten». I tråd med dette er det kongens ønske «at alle sekter skal kunne oppholde seg alle steder, for alle søker de selvbeher­ skelse og sinnets renhet». Atskillige av kongens anvisninger er stilet til guvernører og andre lokale embetsmenn, med pålegg om å overvåke at ediktene gjennomføres og at de selv følger Læren, spesielt ved alltid å vise mildhet og rettferdighet. Det store riket ble forvaltet gjennom et godt utbygd system av provinsguvernører med underordnede embetsmenn nedover i hierarkiet til å styre de enkelte distriktene. Etter vanlig skikk skjøttet medlemmer av kongefamilien de viktigste store postene. Ashoka hadde overtatt systemet fra sine forgjengere, men han føyde til en helt ny gruppe stillinger som skulle vareta alle religiøse anliggender. De skulle blant annet, på kongens vegne, stå for utdelingen av gaver til munkesamfunn og menigheter, dessuten skulle de ta seg av mennesker som ellers var uten beskyttelse, særlig gamle mennesker og fanger, som de skulle hjelpe økonomisk eller eventuelt sørge for å få løslatt.

Misjonærer i vest I den første omtalen av den nye typen embetsmenn nevnes spesielt arbeidet for å utbre Læren blant hellenerne og andre folkeslag i «de vestlige grensetraktene». Og der Ashoka talte om medisinplanter, nevnte han som mot­ tagere «Yona-kongen Antiochos og de kongene som er naboer til denne Antiochos». En langt mer verdifull opplys­ ning gir han i Klippeedikt 13, der han forteller at han har sendt misjonerende gesandtskaper til alle naboer så langt som til en avstand av flere tusen kilometer, «hvor Yonakongen ved navn Amtiyoka hersker, og forbi denne Amtiyoka til fire konger ved navn Turam aya, ved navn Amtikine, ved navn M aka, ved navn Alikasudra». Det dreier seg om de hellenistiske herskerne Antiochos 2. Theos av Syria (261-246), Ptolemaios 2. Filadelfos av Egypt (285—247), Antigonos Gonatas av Makedonia (276—

52

India

En innskrift med oversettelse til gresk og arameisk av noen hoved­ punkter i kong Ashokas indiske edikter. Den er funnet i byen Kandahar i provinsen Arachosia, som nå tilhører Afghanistan. En av de viktigste karavaneveier fra India mot vest gikk gjennom denne byen, hvor det er funnet enda to av Ashokas innskrifter. Teksten her gjengir hovedinnholdet i Ashokas agitasjon for den buddhistiske morallære, først i 14 linjer på gresk, deretter i 8 linjer på arameisk. Den andre inn­ skriften fra Kandahar inneholder den indiske tekst til hans 7. søyleedikt, men med arameisk skrift, etterfulgt av en oversettelse til arameisk. Den tredje innskrift fra Kandahar er et bruddstykke med en gresk over­ settelse av det store Klippeedikt 12 og begynnelsen av 13. Tre arame­ iske oversettelser av Ashokas misjo­ nerende tekst er funnet lenger mot nord, en i Taxila og to på den gamle veien fra Taxila vestover til Kabul. Kong Ashokas misjonering for buddhismen henvendte seg ikke bare til inderne, men også til frem­ mede.

WTår"

riflm j » A T ^ A i h p v »-rA1/. •rvr-T, i fr r> Y&s %% r i x iv; 0 *■• .‘

f' V

-

(iH A m w t - f A T fJ T ry ,n * 11W fa X H T A jri Vi-Åt a )a .yK*a M M lirt AAhh\ ~i J-j-r; a yT ffl* - 7 ] Aom ^ 0 r j i ri i A t ø SÅ W' Ttv/f, n t f l f;YT . jtA j j/ (liT I jf- ,A I 1 'iY I ' 1r:yfA. > T. i t 4 f i f ? 4 t r ø ^ ' a iW ;* n ° V ; }5* * '..**?A 1/ .• »s r i i . t

r.i

i,r-a-r/,rrt/i t våt

rrA T 'h i T *

j

;

'f;2

oy '*!

r** ' yr. r r c § n rø

'V7^ ‘f iV

y yÆ\GNmm«vc 1 I W T ta W iX T O J

i iVI PO\ftWOCDO|, I OOTQViKmTOS

I U \OMlWSQGffil H sONmMHiW j

H Sovniks-twM-,

f§§§ Wm

\>- s a b a 'H-

Det fo rjetted e land « D u s k a l ik k e g jø r e u r e t t m o t e n f a t t i g o g n ø d lid e n d e d a g a r b e id e r , e n t e n d e t e r e n la n d s m a n n e lle r e n i n n f l y t t e r s o m b o r i e n a v b y e n e i la n d e t d i t t . D u s k a l g i h a m lø n n s a m m e d a g e n , f ø r s o le n g å r n e d , f o r h a n t r e n g e r lø n n e n o g v e n t e r m e d le n g s e l p å d e n . »

I motsetning til Hammurabis lov som påbyr dødsstraff for den som hjelper slaver som har flyktet, sier Moseloven føl­ gende:

99

Motstående side: Moses med tavlene med de ti bud. Det er den franske kunstner Philippe de Champaigne (1 6 0 2 -7 4 ) som har malt lovgiveren iført klesdrakt fra 1600-tallet. Bildet henger i Eremitagen i Leningrad.

« N å r e n m a n n s lå r s in t r e l l e lle r t r e l l k v i n n e i ø y e t o g ø d e le g g e r d e t , s k a l h a n t i l v e d e r la g f o r ø y e t g i d e m f r i . S lå r h a n u t e n t a n n p å s in t r e l l e lle r t r e l l k v i n n e , s k a l h a n t i l v e d e r la g f o r t a n n e n g i d e m f r i . » (2 . M o s . 2 1 , 2 6 - 2 7 . ) « N å r e n t r e l l h a r r ø m t f r a s in h e r r e o g s ø k t t i l f l u k t h o s d e g , s k a l d u ik k e u t le v e r e h a m t i l h a n s h e r r e . L a h a m b o h v o r h a n v i l i l a n ­ d e t d i t t , i e n a v d i n e b y e r h v o r h a n h e ls t v i l v æ re . D u m å ik k e v æ re h a r d m o t h a m .» (5 . M o s . 2 3 , 1 5 - 1 6 .)

Det forjettede land Fra Sinai trengte de jødiske nomadestammene etter hvert inn i Kanaans land, omtrent det nåværende Israel. I dette landet bodde åkerdyrkende folkeslag, hvorav de fleste var av indoeuropeisk herkomst. De satte seg til motverge mot nomadene som kom med sine sauer og geiter. Men de hard­ føre beduinene overmannet litt etter litt bøndene og tok selv jorda i besittelse. De unngikk likevel ikke å bli påvirket av

En gresk illustratør har i et bibelmanuskript fra 1100-tallet levende­ gjort ordene om at den som baktaler, volder sin neste ondt eller tar åger­ renter, ikke kan bo på Herrens hellige berg. Både til venstre og til høyre sees mennesker som pant­ setter sine klær hos pengeutlåneren.

-TI..—/

m

■-j i w t'

VrV~

100

Jødene

Allerede i 842 f.Kr. måtte kong Jehu av Israel finne seg i å betale tributt til assyrerne, slik at han formelt ble syrerkongens vasall. Jehus under­ kastelse er blitt foreviget på et assyrisk relieff som idag befinner seg i British Museum i London.

Motstående side: Elva Jordan slynger seg mellom fjellene på grensen mellom Israel og Syria. På sin vei fra Libanons høyland pas­ serer elva Gennesaretsjøen og munner til slutt ut i Dødehavet - en strekning som er uløselig forbundet med navn og begivenheter fra Bibelen.

bøndenes jordbruksreligion med dens fruktbarhetsritualer som etter jødisk oppfatning var mer eller mindre anstøte­ lige. Gang på gang refser Jahve i Det gamle testamente sitt folk for at det tilber fremmede guder. Jødenes styrke økte med en forbedret organisasjon. I opp­ gjøret med filistrene samlet de seg om en felles leder som de utropte til konge. Den første kongen var Saul som kan ha regjert ca. 1025-ca. 1012. Noen eneveldig fyrste var han likevel ikke. Han er blitt betegnet som «historiens første konstitusjonelle monark» (Epstein), men dessverre er det ikke mye Bibelen forteller om hva som stod i verdens første forfatning eller håndfestning. Da profeten Samuel imøte­ kom folkets ønske om en konge, kåret han Saul og salvet ham. «Sam uel kunngjorde så kongeloven for folket. Han skrev den opp i en bok, som han la ned for Herrens åsyn,» heter det i 1. Samuelsbok 10,25. Under Sauls etterfølger, kong David (ca. 1012—975) gikk det jødiske kongedømme inn i sin storhetstid. David erobret kananeernes siste støttepunkt, Jerusalem, som han gjorde til sin hovedstad. Her ble jødenes største helligdom, paktkisten eller paktens ark, med de hellige lover anbrakt, og det ble oppført et tempel som Davids etterfølger Salomo (ca. 972—31) utvidet og smykket med hjelp av inntektene fra kobbergruvene ved Akababukta. De to kongenes store ry og deres nære forhold til Jahve-kulten understrekes ved at Det gamle testamente har en samling salmer som har fått navn etter David og en samling ordspråk med navn etter Salomo.

Det fo rjetted e land

f

101

k n .W m å.

102

Jødene

Riket blir delt

Dette er ikke David med slyngen i ferd med å drepe filisterkjempen Goliat med et velplassert steinkast. Men steinslyngen var et vanlig våpen, og kunstneren som har laget dette lille relieffet fra Tell Halef, har neppe tenkt på noen bestemt person. (Se også s. 96.)

Paktens ark føres over Jordan av Josva og hans folk, mens vannet står som en mur på begge sider. Bibelen forteller at israelittene skulle holde en avstand på 2000 alen mellom seg og arken. Dette kravet har billedskjæreren av praktiske grunner ikke kunnet oppfylle. Bildet er hentet fra Kristian 3.s bibel som utkom i 1550.

Lenge etter Salomos tid hopet det seg opp sagn om hans strålende regjeringstid og om hans person. Særlig ble hans legendariske visdom berømmet. Men de fleste av Davids erobringer var imidlertid gått tapt, og Salomos store byg­ ningsarbeider hadde ført til tyngende skatter og et likeså tyngende pliktarbeid som ikke minst hadde rammet de nordlige deler av landet. Det førte til så stor misnøye at hans sønn og etterfølger Rehabeam ble møtt med krav om lettel­ ser. Men han svarte bryskt: «M in far la et tungt åk på dere, men jeg vil gjøre det tyngre. Min far tuktet dere med sveper, men jeg vil tukte dere med piggreimer.» (2. Krøn. 10, 14.) Det gjorde ikke folket mildere stemt. Stammene i nord rev seg løs fra Jerusalem og dannet et selvstendig kongerike med navnet Israel. Dermed ble David-riket delt, og i eldre kongetid ble det aldri mer samlet. Riket i sør, Juda, var mindre velutstyrt fra naturens side, og på grunn av sine fjell og ørkenstrekninger lå det mer av­ sides i forhold til forbindelseslinjene til stormaktene i Meso-

Riket blir delt

potamia og Egypt. Dette medvirket til at det overlevde 135 år lenger enn Israel. Delingen skjedde ca. 930 f.Kr., og det meste av nord­ rikets historie etter delingen består av en lang rekke konge­ mord, stammekamper, blodfeider og kupp som førte stadig nye dynastier til makten. I tillegg kjempet de to rikene mot hverandre. I det lange løp ble denne splittelsen skjebne­ svanger både for Israel og Juda. De kom til å bli mer og mer dominert av den nye assyriske stormakten, og i 721 f.Kr. erobret Sargon 2. nordriket og deporterte befolkningen til fjerne deler av sitt storrike. Heretter og helt til vår egen tid er betegnelsen Israel blitt brukt ikke om en stat, men om Abrahams etterkommere hvor i verden de enn befant seg. Juda rike holdt ut lenger. Det ble riktignok et assyrisk lyd­ rike. Men da Assyria begynte å falle fra hverandre, kunne Josjia (Josias) (639-09) en tid gjenopprette Judas selvsten­ dighet. Men selvstendigheten ble kortvarig. Den nye baby­ lonske stormakten, som gjorde slutt på Assyria ved å erobre Ninive i 612 f.Kr. (se bd. 2, s. 297), kom snart i krig med Egypt, og dermed ble Juda klemt mellom de to store sta-

103

Paktens ark slik den er fremstilt på et veggmaleri fra 200-tallet f.Kr. i den jødiske synagogen i DuraEuropos ved Eufrat. Bildet illustrerer fortellingene i 1. Samuels bok, kap. 5 og 6.

104

Jødene

Motstående side: Tresnittene i Johannes Vivis legmannsbibel fra 1566 følger ganske nøye beskrivel­ sene i 4. Moseboks 2. kapittel av hvordan de tolv stammene var opp­ stilt i forhold til helligdommen med forgården som sees i midten. Den latinske teksten angir at øst er nederst, vest øverst, sør til venstre og nord til høyre på bildet.

I Kristian 3.s bibel fra 1550 forestilte man seg Salomos tempel som en stor og praktfull borg med røyk fra skorsteinene. Samme tresnitt hadde for øvrig vært benyttet i en litt eldre tysk bibel.

tene. En tid stod landet under babylonsk overherredømme, men etter flere opprørsforsøk erobret den babylonske konge Nebukadnesar Jerusalem i 587 f.Kr. Tempelet, kongeslottet og alle andre større hus ble brent, og byens festningsverk ble ødelagt. Eliten av det jødiske samfunn ble deportert til Babylon. I denne perioden og i de århundrer som fulgte, ble sam­ lingene i de hellige bøker beriket med beretninger om enda flere historiske eller legendariske skikkelser som hadde vir­ ket i kongerikets blodige og skiftende tider —de store og de små profeter som forgjeves hadde forsøkt å avverge ulyk­ kene. Med sine formaninger, besvergelser og spådommer hadde de utbygd de jødiske tradisjoner og fremtidsdrømmer. Hos profeten Jesaja (Esaias) finnes drømmen om en Messias som skal bringe lykke og herlighet —et ørkenfolks drøm om oasen:

i M E R ID IE S•

Riket blir delt

105

106

Jødene « Ø r k e n o g v i l l m a r k s k a l g le d e s e g , ø d e m a r k e n s k a l j u b l e o g b lo m s t r e . D e n s k a l b lo m s tr e r ik t s o m lilje n o g ju b le , ja ro p e a v fr y d . L ib a n o n s h e r lig h e t få r d e n i g a v e , K a r m e ls o g S a ro n s p r a k t. F o l k e t s k a l f å se H e r r e n s h e r li g h e t , s t r å le g la n s e n f r a v å r G u d . S t y r k d e s la p p e h e n d e r , g i k r a f t t i l d e v a k le n d e k n æ r ! S i t i l d e u r o lig e h je r te r : V æ r f r i m o d i g e , v æ r ik k e r e d d e ! S e, d e r e r d e re s G u d . N å k o m m e r h a n fo r å s tra ffe , G u d v i l g jø r e g je n g je ld . H a n k o m m e r s e lv o g f r e ls e r d e r e . D a s k a l b lin d e s ø y n e å p n e s o g d ø v e s ø r e r lu k k e s o p p D a s k a l d e n la m m e s p r in g e s o m h jo r t e n , o g d e n s t u m m e s k a l j u b l e m e d s in t u n g e . F o r i ø rk e n e n b r y te r k ild e r fr a m , b e k k e r p å d e tø r r e s te p p e r.» (J e s . 3 5 , 1 - 6 . )

Tilintetgjørelsen av Jerusalem og kongedømmet (se bd. 2, s. 300) var en katastrofe. Men av drømmen om at de skulle gjenoppstå, oppstod to verdensreligioner.

Jahve-dyrkelsen Det vi senere oppfattet som «jødedommen», var ennå ikke blitt virkelighet og hverdag. Ja, mange av dens karakteristi­ ske trekk eksisterte ennå ikke i det hele tatt. Det hadde vist seg nesten håpløst å få nomadenes feavlergud innpasset i et mer sivilisert jordbrukssamfunn uten at guden endret karakter i praktisk talt alle henseender. De israelitter som innvandret og ble jordbrukere, overtok jordbrukernes skikker, og når Jahve skulle dyrkes i en tidligere byguds tempel, fikk han selv karakter av bygud. I samtidige — eller i senere bearbeidede — profetiske skrifter fikk en lang rekke av de israelittiske og judeiske konger gjennomgå for ikke å være Jahve-dyrkere i samme forstand man mente israelittene hadde vært det før inn­ vandringen i Kanaan og som saue- og geitegjeterne stadig var det. Profetskriftene tegner bilder av kraftfulle personlig­ heter, men de viser samtidig at profetene bare kan ha representert et umåtelig lite mindretall av befolkningen.

Jahve-dyrkelsen

107

KJOJH.

fJ. X -*

■*---< -4- -

4? ;

1

1 4

~»J i - “ r -■ -

-

Og det blir stadig understreket at ikke bare de kongene som var utsatt for angrep, men også folket i sin alminnelighet utøvet en annen kult enn den profetene prediket at de skulle slutte seg til. De eldste bevitnede israelittiske religiøse fester etter innvandringen var knyttet til jordbruket og følgelig overtatt fra landets opprinnelige innbyggere. Det dreide seg om en vårfest ved begynnelsen av bygghøsten, om en fest sju uker senere ved avslutningen av kornhøsten og en fest om høsten for vinhøsten og frukthøsten. Først senere og særlig etter at det ødelagte tempelet i Jerusalem var bygd opp igjen - noe som førte til en ny­ ordning av alle forhold —fikk disse festene en ny begrun­ nelse, med henvisning til tradisjoner om «vandringen i ørkenen». Bøndenes vårfest falt i tid omtrent sammen med nomadenes påskefest og slaktingen av påskelammet, og de to festene gled nå direkte over i hverandre. Hyrdefestens ofring av påskelammet ble fastlagt til den 14. Nisan og jordbrukernes byggfest til dagene fra den 15. til den 22. i samme måned —under betegnelsen «de usyrede brøds fest». Sammenlagt ble de gjort til en minnefest for begiven­ hetene i fortellingene om utvandringen fra Egypt. Festen for avslutningen av kornhøsten sju uker senere, pinsefesten, ble av uoppklarte grunner gjort til et minne om lovgivnin­

Ypperstepresten Aron og hans hjelpere ved innvielsen av taber­ naklet. Illustrasjon til 2. Mosebok, kapittel 40 på et av veggmaleriene i synagogen i Dura-Europos. Bildet er fra 200-tallet f.Kr.

108

Jødene

En amerikansk rabbiner og hans familie i ferd med forberedelsene hjemme før de går til gudstjenesten i forbindelse med den jødiske nyttårsfesten.

gen på fjellet Sinai. Bibelen oppgir ingen nøyaktig dato når den forteller om denne lovgivningen, så man har måttet telle og regne seg fram for å komme til det riktige tidspunkt. Utgangspunktet for beregningen av de sju ukene gir for øvrig også grunnlag for misforståelser, noe som har ført til mange og lange kontroverser innen jødedommen. Festen for vinhøsten og frukthøsten, «løvhyttefesten», ble likeledes gjort til en minnefest som henviste til tradisjonene om vand­ ringen i ørkenen. Etter at tempelet var gjenoppbygd på 400-tallet f.Kr. og i og med kravet om at all kult skulle sam­ les i Jerusalem, mistet de landlige fester mye av sin opp­ rinnelige karakter. Og for mange jevne mennesker ble det mer tyngende å overholde de kultiske krav. Profetenes rolle i nasjonal betydning var heller ikke helt entydig, selv om de senere ble fremstilt som bærere av det spesielt nasjonalt-jødiske. Mye må ha sett annerledes ut for samtiden enn for en forherligende ettertid. Jeremias, som virket i en tid da de to babylonske erobringer av Jerusalem fant sted, fikk rett i at motstand mot Nebukadnesar ville føre til nederlag. Men i sin samtid stod han fram som en person som med sin propaganda brøt ned soldatenes kampvilje og hele folkets nasjonale forsvarsmoral. Av den grunn ble han arrestert flere ganger. Det var betegnende at han av samme grunn ble fengslet under den siste langvarige beleiringen av Jerusalem, og at han straks ble sloppet fri av babylonerne. Deretter sluttet han seg til den nyinnsatte babylonske guvernøren.

Jødene i Babylon

109

Da guvernøren og mange av hans medløpere ble drept, flyktet et stort antall nasjonalt bevisste judeere til Egypt. De hadde med seg Jeremias. Han forsøkte å predike videre for dem om å underkaste seg babylonerne, og hevdet at årsaken til alle deres ulykker var manglende respekt for Jahve. Folket, kvinner og menn, svarte ham med dette vredesutbruddet: Så lenge vi dyrket Himmeldronningen (Astarte) som vi og våre forfedre har gjort det, så lenge ble vi mettet med brød. Det gikk oss godt og ingen ulykker rammet oss. Men fra den tiden da vi sluttet med det, har vi manglet alt, og vi er blitt fortært av sverdet og av sult!

Jødene i Babylon Det er ikke godt å vite hvor mye assyrerne overdrev når de tallfestet sine krigsfanger. Men babylonernes deportasjoner av folkegrupper de beseiret, var visstnok alltid av et svært moderat omfang i forhold til deres forgjengere assyrerne. De to deportasjonene fra Juda-riket omfattet sannsynligvis 3000—4000 mann. Men hvis kvinner og barn ikke er regnet med i dette tallet, kan det ha dreid seg om ca. 10 000 personer. Assyrerne plasserte stort sett sine tvangsforflyttede folkegrupper som arbeidere ved offentlige anlegg, bygg, veiarbeid osv., eller som landarbeidere på krongods og tempelgods, og i noen tilfeller som halvfrie bønder i nyanlagte jordbrukskolonier. Det ser ut til at flesteparten av de judeerne som var deportert til Babylonia, ble anbrakt i byer, ofte sluttet sammen i fellesskap og med en temmelig stor personlig frihet. Da de deporterte og deres etterkomme­ re senere fikk anledning til å vende tilbake til Juda, var det ikke så få som foretrakk å bli i Babylonia. Der hadde de skaffet seg et yrke som gav dem et godt utkomme, hvis de da ikke rett og slett hadde gjort karriere i forretningslivet eller i administrasjonen. I den utstrekning de holdt fast ved sin religion, dannet de spirene til de senere svært tallrike og svært betydningsfulle jødiske menigheter i Babylonia. De forholdsvis tilfeldige ytre begivenheter fikk her enkel­ te spesielle religionshistoriske følger. Tempelkulten kunne ikke lenger være sentrum for samholdet om deres nedarvede religion. Men samholdet kunne styrkes ved sammenkom­ ster med lesing av hellige bøker, med sang og bønner, ved fordypning i beretninger om folkets fortid og ved streng overholdelse av forskriftene i den religiøse lov. En gruppes eksistens som gruppe ble opprettholdt ved at den markerte sin særegenhet, ved mer eller mindre demonstrativt å

Den tradisjonelle høsttakkefesten, «løvhyttefesten» er her illustrert med en detalj fra et kobberstikk i Mortiers nederlandske billedbibel fra 1700. Kunstneren har forestilt seg hvordan høytiden ble feiret i Jerusalem samtidig med innvielsesfesten for kong Salomos nye tempel som sees i bakgrunnen.

110

Jødene

Motstående side: Ikke alle jøder vendte hjem fra landflyktigheten. Noen slo seg ned ute, ble bønder, håndverkere eller kjøpmenn. Andre mistet livet slik som disse israelske fangene som døde på staker utenfor byen Lakish. Relieff fra Ninive, 700-tallet f.Kr.

Deporterte jøder - to menn og en gutt - drar avsted med sin fattigslige bagasje. Utsnitt av et relieff i Assurbanipals palass i Ninive.

fremheve at det er forskjell på dem innenfor og utenfor gruppen. Synagogens kultur fikk sin første utforming i denne landsforvisningens tid. Hånd i hånd med dette gikk de brennende bestrebelser på å finne ut hvorfor alt var gått så galt som det gjorde. Forklaringen som seiret i jødenes religiøse litteratur, gikk ut på at alle folkets ulykker skyldtes «frafall» fra stammeguden Jahve. Trass i profeters advarsler hadde - med få unntak konger, myndigheter, prester ute i landet, bygdefolket og byboere i et halvt tusen år hårdnakket holdt fast ved å dyrke landets gamle guder, overalt på de steder hvor man pleide å gjøre det. De hadde kort og godt alle sammen stort sett fulgt landets og tidens vanlige religiøse skikk og bruk. I tillegg kom at ikke så få konger gjorde det samme som alle andre konger i samtiden nødvendigvis måtte gjøre —de bekreftet et vasallforhold til et annet rike ved å anerkjenne dette rikets hovedgud. Og de bekreftet et vennskapsforhold til en annen bystat ved å innby den vennligsinnede byguden til å ta imot gjestfri oppmerksomhet. Og de behandlet naturlig­ vis sine dronninger skikkelig og sivilisert ved å sørge for at de fortsatt kunne dyrke sitt hjemlands gud, altså bevare sin religionsfrihet. I utlendighet og etter at Juda-staten var gjenopprettet, ble de overleverte skrifter av historisk innhold sammenarbeidet, rettet, bearbeidet og utfylt etter de synspunkter som den nyvunne etterrasjonalisering forlangte. Også vandresagn og lovsamlinger ble nå —og senere —bearbeidet på ny, slik de var blitt tidligere. På den måten kom nye fore­ stillinger inn, påvirket av samtidens forestillinger.

Den hellige by Med persernes erobring av Babylon i 539 f.Kr. inntrådte en ny tid. Både den jødiske og den kristne versjon av Bibelen tillegger Kyros Messias-tittelen, «Herrens salvede» (Jesaia 45,1). Han lot de landsforviste få vende hjem, og mange gjorde det både med glede og store forventninger. Situasjo­ nen ble imidlertid ikke så rent lett for dem som reiste tilbake. De ble møtt med en viss uvilje av befolkningen som var blitt igjen, og det gikk over 20 år før tempelet i Jerusa­ lem kunne gjeninnvies. De som kom hjem, brakte med seg sin sterkere religiøsitet av den endrede typen, og gnisnin­ gene mellom dem og den delen av befolkningen som hadde holdt seg hjemme, varte svært lenge. Først midt på 400tallet fikk de strenge reformistene tilstrekkelig makt til å trumfe igjennom sin politikk.

112

Jødene

Da jødene kom hjem fra Babylon, skulle Jerusalem og byens tempel bygges opp igjen, et motiv som har vært populært i senere tiders bibel utgaver. Denne versjonen er fra en tysk bibel fra 1551. Håndverkerne arbeider med sverd ved lend, og på stillaset står en mann med signalhorn - klar til å slå alarm. Situasjonen er ikke ulik forholdene under de urolige tider i slutten av 1940-årene da innbyggerne i det nye Israel bygde sine kibbutzer og dyrket sine åkrer med gevær i hånden, alltid på vakt mot overfall.

Det skjedde under ledelse av to hovedpersoner. Den ene var en høytstående jødisk embetsmann ved det persiske hoff, Nehemias, som med utstrakte fullmakter (445—32) var utnevnt til stattholder i Judea av Artaxerxes 1. Den andre var en prest, Esra, som kom til Jerusalem enten litt før (i 458) eller en menneskealder senere enn Nehemias (i 398). Det siste stemmer hvis opplysningene om at han var samtidig med Artaxerxes 2. er riktige. Jerusalems befestninger ble brakt i orden, og det ble innført svært rigorøse religiøse lover. Det ble blant annet påbudt at blandede ekteskap skulle oppløses ved tvang. Det ble lagt stor makt i hendene på presteskapet ved tempelet i Jerusalem, med ypperstepresten i spissen. Etter dette blandet perserne seg øyensynlig ikke inn i landets indre anliggender. Omkring år 622 var det under kong Josjia blitt påbudt at all Jahve-kult skulle konsentreres i Jerusalem, og alle andre

':

Jahve-helligdommer skulle lukkes og at deres prester skulle komme til Jerusalem for å virke der. Myndighetene hadde helt riktig innsett at den gamle kanaaneiske kult fortsatte mange steder. Jahves navn var bare satt inn som erstatning for de gamle navnene. Sentraliseringen hadde bare delvis lykkes, og den var naturligvis smuldret fullstendig bort under de forvirrede politiske tilstander som rådde i mange år. Men så, etter å ha kommet tilbake fra landflyktigheten, forsøkte jødene igjen å håndheve den. Det lot seg imidlertid bare gjøre så langt som Jerusalems verdslige makt strakte seg. I tiden som fulgte, oppstod det derfor til stadighet strid om Sam arias Jahve-tempel på fjellet Garizim. Men det fantes også andre Jahve-templer i tillegg til det judeiske. Det var det senere omtalte i Elefantine ved Egypts sørlige grense, og en tid var det også et tilsvarende tempel i det nordlige Egypt. På lengre sikt fikk de mange små og store jødiske koloniene langt større betydning. De oppstod - særlig fra det persiske rikes tid —i mesteparten av den kjente verden, og de trivdes enda bedre i den hellenistiske perioden under Aleksanders etterfølgere.

Det gamle testamente Etter Aleksanders død ble hans rike delt slik at Palestina først tilfalt ptolemeerne i Egypt. Den nyanlagte byen Aleksandria ved Nil-deltaet var i lange tider ikke bare

Isis-tempelet på Philae (Elefantine), øyai ute i Nilen ved 1. katarakt og ved dem moderne Aswan-demningen. I oldttiden gikk Egypts sørgrense om­ trent her, og i persisk tid fantes det her en fastboende jødisk garnison i forrm av en hel koloni som hadde sitt eget lokale Jahve-tempel.

114

Jødene

Egypts hovedstad, med det ubestridte sentrum for hele datidens siviliserte verden. Umåtelige rikdommer tilfløt landet på grunn av dets stilling som kornleverandør og som mellomstasjon for handelen mellom øst og vest. Overskud­ det var så stort at ptolemeerne rundhåndet kunne støtte kunst, litteratur og vitenskap. I tillegg til makedonere og hellenere ble byen besøkt av folk fra all verdens kanter. Blant dem var det mennesker som opprinnelig stammet fra Palestina og som nå vanligvis ble kalt judeere. M ange av dem bodde allerede i Egypt og mange søkte til Aleksandria, der gresk snart ble deres naturlige språk. Hvis de var tospråklige, var deres morsmål som regel arameisk, for hebraisk var forlengst opphørt å være talespråk. For dem laget koloniens skriftlærde en oversettelse av folkets hellige bøker fra hebraisk til gresk (se bd. 3, s. 322 f). Tradisjonen forteller at Ptolemaios Filadelfos i første halv­ del av 200-tallet f.Kr. tilkalte 70 eller 72 oversettere til Aleksandria. Derfor blir oversettelsen kalt «Septuaginta», som på latin betyr 70. Av samme grunn blir tittelen ofte gjengitt med det latinske tall LX X. Tradisjonen vil ha det til at 72 oversettere uavhengig av hverandre i løpet av 72 dager skapte 72 like oversettelser, noe som selvfølgelig var ment som et argument for at oversettelsene var absolutt

Codex Sinaiticus er et gresk manuskript fra midten av 300-tallet med hele Det nye testamente bevart, mens deler av Det garmle testamente er gått tapt. Illustra­ sjonen viser teksten fra salmeme 118/13 2 til 123/2.

e im ~ -t liM tl l t M« KAHAt-Ht OMMC * KAI M* I U * MA I A I K I » M ■|U )w ■r Kk i k* •W IAI AM t-t/r i of i f O f «*r ioM( x r if f »iJ maiunpi *i lOWAo-rAtmctrrKAiAiKA * ONM» *KAI KAlUiM AlAtlCJ X *« l O M m T A A l W N K A H I H I A N O I O «t>«A AMo » »u>y» »Ir ,
)XW |INWfTOHWICANAAAm.v •’ • fO » rA O A lK N T D O U ) »>*f lO MCOYK#

KAI |AC*»in»W W lXnMW I*l ' A KA AAjEffro*fFy««*Mor fKMAfjy/i , W-øYKA*l l W 1M ITN AYrXAAlTKf* «\i*TAKJJUMTt4inr»AA«** *TAf M*M*A«m « AAI«»r«M(»mriMrx* i i i m w r«*T»M /Mli;iAMlfYXMMliYAA|AINeU'K,‘’ KA>JAKT* M AJ AI oy*« *M « I lAANMØilAiUH « MIfOiAIONM *X>' /IICONtOWMiyMlM' 'T o r n riM - T w h »m « o Y ^ y A t i l^ ^ A ø * n -! *t»A* *’ H»»NAAIAAKOAKOAi hrlirøC K M t W ltm»A.I u u i a i m u m ' KfAJAKAi«*K il KAIYtt N M »y Kl fY < AVrMMfTXi^KMd-jrKritwaiflA® T UiMAMKoiMK Al AmWMOr c n W -O A iw ?

I lA iH M I M a ilK M T I I lf t ir t P Ø flH W 1 (fO l l m i i u x m A o m a n

YM i;xM it)YAyN A'«iV|A‘ ,i,*M,'t*17',,K.. .

rY N T O K AN M IAA» N r ø l CtffM MIW ’ o t M h i o i o * 11 i i • Af a lf a AA1 A A ie rK M H «»C A M rrM * l'M < Hl*

Wtt*M K1UWMIAV1 I ft>AAAJ 1Af«li Kl f C* M* YYxm-t «T| M f IA|WMHX)1NJU>NWMIfliMMM H M M N lfH N I A Ø » ', O7XM♦x AA»’Yl4AyTP’ fP» i OAfMOYN Ml X*1 >ft*AAI *#* CI»AM fOANANAA AOMtliM >K Mf Al AKMOY« At X/TAAlA» 1MMd y * . H > 4 C C y ~i w i c o kom coy 1 KAI r u n t loA øw roY Kilt» IOYNYN KAI * OH.*TOyAiXI>M** A|AMAKA^H-tfOW H øAAA *KJ . IMIIO IIKlilNfNKM (M tii*l A«V’ 7 M lU * X « M H O T | ^ » l» l« » « ,w

*'1

p>« nøyaktige. I virkeligheten er oversettelsen blitt til i løpet av noen generasjoner, og dens enkelte deler er av svært varierende kvalitet. Oversetternes kunnskaper i gresk og hebraisk har ikke alltid vært like solide. Rekkefølgen av skriftene er en annen enn i den senere bekreftede hebraiske skriftsamlingen, og oversettelsen bærer preg av hellenistiskfilosofisk innflytelse. Septuaginta fikk stor litterær betydning siden den dannet grunnlaget for senere oversettelser til andre språk, blant dem koptisk, etiopisk, syrisk og slavisk. Men enda større var dens umiddelbare religionshistoriske betydning. Den gjor­ de jødedommens hellige skrifter tilgjengelig for alle som kunne lese, jøder og ikke-jøder, og den ble et viktig instrument både til bruk under jødenes intellektuelle selv­ forsvar og under den omfattende misjonsvirksomheten de etter hvert satte i gang. Og Septuaginta ble i sin tid også den gryende kristendommens autoritative gammeltestamentli­ ge tekstsamling, slik at denne greske oversettelsen er kilden til Det nye testamentes sitater fra Det gamle testamente.

Det var ved St. Katarinaklosteret ved Sinaifjellet at man ved midten av 1800-tallet fant det berømte bibelmanuskriptet Codex Sinaiticus (se foregående side). Klosteret og fjellet er her tegnet av den tyske opp­ dagelsesreisende C. von Haimendorff under en reise i 1566 til Egypt, Arabia og Palestina.

116

Jødene

Mellom Syria og Egypt

Selevkidekongen Antiochos 4. Epifanes (1 7 5 -1 6 3 f.Kr.). Tilnavnet betyr «den strålende», «den berømte». Spottende ble han også kalt Epimanes, «den gale». Hele hans regjeringstid var fylt av krig, og som oftest seiret han. Men da han trengte inn i Egypt, satte romerne en stopper for hans videre frem­ gang og tvang ham til å oppgi alle de områder han hadde erobret. På hjemveien lot han sin harme gå ut over jødene og plyndret blant annet tempelet i Jerusalem.

Da ptolemeernes maktstilling etter hvert ble svekket til fordel for selevkidene, som hadde Syria som sitt kjerneland, kom Palestina inn i selevkidenes maktsfære. I det samme tidsrommet begynte den romerske republikk å blande seg aktivt inn i de nære, østlige forhold. Det var eksempelvis en romersk diplomatisk innsats som stanset selevkiden Antio­ chos 4. Epifanes (175—163) ved den egyptiske grense under hans ellers seierrike fremrykning. Men Palestina hadde da allerede i noen tid levd under innrykket av selevkidenes økende makt. De indre forholdene i Palestina var preget av flere motsatte tendenser. Enkelte kretser fulgte med tiden og lot seg påvirke av hellenistisk kultur. Andre strittet imot, enten av nasjonale eller av konservativt religiøse grunner. I tillegg kom forholdet til ptolemeerne og selevkidene, til Egypt og Syria, som jo begge var bærere av den hellenistiske kultur. Noen holdt med den ene og noen med den annen part, slik vi kjenner det overalt og til alle tider. Og noen holdt først med den ene og så med den andre, slik det også ofte skjer. Dette kan godt betegnes som partidannelser, der mange ulike strømninger gjorde seg gjeldende og der nasjonale og religiøse holdninger stadig krysset hverandre i nye kombinasjoner og i tallrike avskygninger. Men det er um ulig å plassere bestemte samfunnslag eller bestemte befolkningsgrupper i en bås, der man eksempelvis kan beskrive dem som konsekvent «mer nasjonalsinnet» eller «m er nasjonalistisk» enn andre. Like så umulig er det å fordele bestemte samfunnsgrupper i båser der det skjelnes mellom noen som er «mer religiøse» og andre som er det i mindre grad. Dels skiftet de ulike grupper holdning —av og til raskt - i årenes løp, dels er det bare mulig ut fra et subjektivt syn å uttale seg om hva som er «m er religiøst» og hva som ikke er det. Allerede i oldtiden var det uenighet om nettopp dette spørsmålet, noe som førte til mye forfølgelse og drap mot en religionshistorisk bakgrunn. I Palestina var det slik at selv den skarpt avgrensede klasse av tempelprester slett ikke representerte en ensartet holdning, verken til den hellenistiske kultur eller til de to mektige nabostatene. Det samme gjaldt for stormenn i sin alminnelighet. Derimot er rivalisering mellom bestemte slekter og slektsgrupperinger et gjennomgående trekk. Og holdt man med den ene nabostaten, kunne man ha store fordeler av det. Men man oppmuntret da samtidig sine motstandere til å holde med den andre nabostaten. Når så maktforholdene endret seg utenlands, kunne det bli proble­

Hellenisering

1 17

mer for en yppersteprest, en tempelskattmester, en skatteforpakter eller en annen høytstående rikmann i Jerusalem. Et eksempel på den slags omskiftelige forhold er de langva­ rige stridighetene mellom Onias-slekten, oniadene, og Tobias-slekten, tobiadene, i siste halvdel av 200-tallet og første halvdel av 100-tallet.

Hellenisering Antiochos 4. Epifanes var en av de mektigste i selevkidenes rekke av herskere, og han var kanskje den av dem som mest aktivt støttet utbredelsen av hellenistisk kultur. Overalt i gamle byer i sitt rike oppmuntret han til å anlegge nye hellenske bydeler med demokratisk styre etter forbilde fra Athen. Han gav store gaver til alle hellenske stater og skjenket praktfulle byggverk til by etter by. Athen utstyrte han med et tempel for den olympiske Zevs. I sin egen hovedstad, Antiokia, lot han oppføre et gullsmykket tempel for den romerske Jupiter Capitolinus. Det må derfor ha gledet ham at et parti i Jerusalem bad ham om bistand til å hellenisere byen. Den bad om å få samme borgerrett som i Antiokia, om å få opprette et gymnasium med alt som hørte med til det på hellensk grunn, og den ønsket å få ypperste­ presten Onias avsatt til fordel for det hellenistiske partis

Antiokia, nå Antakya, i Nord-Syria var fra 300-tallet f.Kr. selevkidenes hovedstad. En stor og praktfull by som romerne gjorde til residensby for stattholderen etter at de hadde erobret området.

118

Jødene

ledende skikkelse, Jason, som selv var av Arons slekt —altså formelt berettiget til å utøve yppersteprestens funksjoner. Kongen fikk tilbud om en stor pengesum som takk, og han imøtekom straks ønskene. Onias ble arrestert i Antiokia, Jason ble innsatt som yppersteprest i året 175-74 og idrettsanleggene ble reist ved foten av Jerusalems borg. De unge strømmet til idrettsplassene, og prester forsømte tempeltjenesten for å se på konkurransene. Antiochos ble mottatt med fakkeltog og jubelrop da han et par år senere besøkte Jerusalem. En tid fylt med tumulter fulgte. Jason ble avsatt og en annen innsatt. Den nye bød høyere, men han klarte bare å skaffe beløpet ved å tilegne seg tempelets hellige kostbarhe­ ter. Det førte til voldsomme uroligheter, som ble bekjempet av det hellenistiske parti og Antiochos i fellesskap, noe som imidlertid bare førte til nye uroligheter. Det bidrog heller ikke til å dempe uroen at den avsatte ypperstepresten Onias ble myrdet på en lumsk måte. Urolighetene ble stadig mer voldsomme, og Antiochos’ mottrekk ble stadig hardere. Enda en gang ble Jerusalem rasert. En troppeavdeling fra M ysia i det nordvestlige Lilleasia gjennomførte straffeekspedisjonen. Eiendommer ble konfiskert, kvinner og barn ført bort som slaver, husene brent ned og bymurene jevnet med jorden. Templene både i Jerusalem og Sam aria ble omdannet til templer for Zevs, og all jødisk kult ble forbudt. Dekretet om dette ble utstedt i året 168, og det ble under straffeansvar samtidig en plikt å delta i den offisielle hellenistiske kult. De hellenistiske modernister behandlet de nasjonaltreligiøse konservative svært hardt, av og til med hensynsløs brutalitet. De tvang dem til å ofre på greske altere og til å misligholde den jødiske lov. De skulle alle være verdensbor­ gere. Det var ikke utelukkende en kamp mellom jøder og utlendinger, mellom innfødte og fremmede, det var i første rekke en intern kulturkamp. Det var begynnelsen til en borgerkrig.

Makkabeemes storhetstid Borgerkrigen brøt ut i lys lue, ledet av presten M attatias av hasmoneernes slekt og hans fem sønner. Først var det bare en liten skare som måtte søke tilflukt i fjellene i Juda. Men flere og flere sluttet seg til, og snart stod det herskende sjikt overfor en åpen oppstand. M attatias døde et års tid etter at opprøret var begynt i 167, men hans sønn Judas Makka-

Makkabeernes storhetstid

beus viste seg som en fremragende leder for de frivillige, som snart ble organisert som en regulær hær. I løpet av to år hadde hans tropper erobret mesteparten av landet og hele Jerusalem, unntatt en nyoppført syrisk borg. I desember 165 ble tempelet rituelt renset og gjeninnvidd, noe jøder over hele verden den dag idag minnes med festen Hanukkah. Kampene fortsatte imidlertid lenge etter dette. De fikk mer og mer karakter av en frigjøringskamp mot selevkidene, som i en periode var rystet av indre tronstridigheter. Etter at Judas falt i kampen og ble etterfulgt av sin bror Jonathan, kom selevkidene med innrømmelser. De aner­ kjente eksempelvis Jonathan som yppersteprest. Til gjen­ gjeld foretok Jonathan flere felttog på vegne av den selevkidiske konge. Men det var til egen fordel. Han opprettet jødiske festninger, beholdt selv krigsbytte og krigsfanger og knyttet på egen hånd forbindelser med Roma. Det ble til slutt for mye for hans herre. Jonathan ble lokket i en felle, arrestert og henrettet. Ledelsen gikk til den neste av brødrene, Simon M akkabeus, som i 142 erobret den syriske borgen i Jerusalem. Han ble utropt til «Judeenes yppersteprest, feltherre og fyrste». Dermed var det slutt på selevkide-æraen, og en ny tidsreg­ ning begynte. Likevel måtte Simon fortsatt føre krig helt til han i 135 ble myrdet av en svigersønn, som imidlertid ble beseiret av Simons sønn, Johannes Hyrkanus (135-104). Under ham ble herredømmet utvidet til Sam aria og mesteparten av landet øst for Jordan, og han gikk inn i et formelt forbund med Roma. Han ødela samaritanernes Jahve-tempel på deres hellige fjell Garizim. Palestina var fortsatt inne i en periode av største betyd­ ning for den videre religionshistoriske utvikling. De indre motsetninger på det politisk-religiøse plan ble stadig mer skjerpet, ikke minst under herskerne fra det hasmoneiske dynasti som nå fulgte. De ble for øvrig like ofte kalt makkabeere etter Mattatias-sønnenes tilnavn. Johannes Hyrkanus ble etterfulgt av en av sine sønner, som muligens var den første av makkabeerne som tok kongetittelen. Han døde etter et års tid og ble etterfulgt av broren Aleksander Janneus (103-76), både som konge og yppersteprest. I overensstemmelse med loven giftet Janneus seg med sin avdøde, barnløse brors enke, Aleksandra. I en menneskeal­ der førte han kriger både mot ptolemeerne og selevkidene og mot mindre nabostater. Det førte til at han kunne utvide sitt territorium ganske betraktelig. Juda-riket hadde fått omtrent samme utstrekning som på Davids og Salomos tid.

IV D Ai AM a

119

CH

Judas Makkabeus som har gitt navn til makkabeerslekten. Det andre slektsnavnet, hasmoneerne, stam­ mer fra Judas' oldefar som het Hasmon. Da faren Mattatias døde i 167 f.Kr., ble Judas fører for Israel i kampen mot syrerne. Han gjen­ erobret Jerusalem med unntagelse av Syrerborgen og gjenopprettet tempeltjenesten i 165 f.Kr. Til minne om dette ble Tempelvielsesfesten innstiftet. Hans hevn over de nabo­ folk som hadde begått grusomheter mot Israel, er utførlig skildret i Det gamle testamente. Nederlandsk kobberstikk fra 1577.

120

Jødene

Massivt marmorkapitél i korintisk stil fra 300-tallet. Det stammer fra en bygning i den romerske byen Caesarea i Israel. Den sjuarmede lysestaken er et av bevisene på at bygningen har vært en synagoge.

Under ham nådde det høydepunktet av sin makt, selv om han samtidig måtte utkjempe en seks år lang borgerkrig. Etter hans død regjerte Aleksandra som dronning (7667), mens sønnen Hyrkanus 2. ble yppersteprest. Sammen­ lignet med det som skjedde under forgjengeren, var Aleksandras regjeringstid forholdsvis fredelig, selv om den var preget av etterdønningene fra borgerkrigen. Men denne tiden med relativt fredelige tilstander varte bare til dron­ ningen døde. Da gjenopptok de to partiene fra borgerkri­ gen kampen om makten. Hyrkanus representerte det ene og hans bror Aristobulus 2. det andre partiet. Mens kam­ pen bølget fram og tilbake, bad begge brødrene romerne om hjelp. Pompeius, som var i Syria, bestemte seg for å støt­ te Hyrkanus. Men under en ny beleiring av Jerusalem for­ svarte tilhengerne av Aristobulus hårdnakket byen i tre m å­ neder, helt til romerne forsvant og besatte tempelområdet. Fra da av (år 63 f.Kr.) ble Palestina enten styrt av en yppersteprest, romerske lydkonger eller direkte av romer­ ske provinsguvernører. Størrelsen på de administrative enheter ble stadig endret - noen av landområdene kunne en tid være slått sammen til en større enhet for senere å bli delt opp på en ny måte. Noen av lydkongene var smidige nok til å oppnå stor selvstendighet. Men fra nå av var Pale­ stina i alle praktiske henseender en del av Romerriket.

Saddukeere og fariseere

Saddukeere og fariseere Borgerkrigene i makkabeertiden skapte større omveltnin­ ger og ulykker for de blandede folkegrupper i Palestina enn noen stormakt hadde vært i stand til å påføre landet. Oppstanden blant makkabeerne begynte etter et forbud mot å overholde den jødisk-rituelle lovgivningen, og over­ tredelser var forbundet med dødsstraff. Den gamle opprørslederen og presten M attatias var den første som gav sine til­ hengere et motsatt forbilde —han hogg ned en landsmann som gjorde seg klar til å foreta et offer på et gresk alter. Og han gav et forbilde ved å la barn tvangsomskjære når han og hans tilhengere overfalt de grupper av befolkningen som sognet til hellenismen. Det var en politikk som ble ført videre da Johannes Hyrkanus og Aleksander Janneus fortsatte sine erobringer utenfor Juda-landets egne grenser til områder der befolkningen verken var av judeisk eller israelittisk avstamning. Særlig befolkningen i Galilea ble på denne måten tvangsinnlemmet i jødedommen. Galileerne måtte til og med i ytterligere ett og et halvt hundre år finne seg i å bli utsatt for forakt fordi de ikke var ekte judeere. Vi hadde altså skillet mellom dem som lot seg påvirke av hellenistisk kultur og dem som bekjempet de internasjonale strømninger. Men i tillegg var det allerede i persisk tid begynt å utkrystallisere seg to retninger etter andre skillelin­ jer. De ble kalt saddukeere og fariseere, og under m akka­ beerne fikk de to retningene karakter av politisk-religiøse partier som fikk en sterk innvirkning på landets skjebne. Begge partiene hadde tilhengere i ulike deler av befolknin­ gen. Det kunne ha sammenheng med stridighetene som var vevd inn i synet på hellenismen, eller det kunne skyldes helt andre og parallelle konflikter. Saddukeerne hadde sitt tyngdepunkt i tempeladelen, de slektene av stormenn som var knyttet til den omfattende tempeladministrasjonen. Denne betegnelsen er sannsynlig­ vis avledet fra navnet på Salomos yppersteprest Sadok. Han står som stamfar til det sadokidiske presteskapet ved tempelet i Jerusalem. De var altså i høyeste grad forankret i det sentrale kultstedet og dermed til den offisielle religio­ nen. De var dessuten religiøst konservative i den forstand at de bare følte seg forpliktet av loven slik de fant den i de offisielt godkjente hellige skrifter, og ikke av nymotens og mer eller mindre private fortolkninger av den. Ordet fariseere betyr de avsondrede. De blir altså beteg­ net som medlemmer av en sekterisk retning. De hadde sitt tyngdepunkt i den kretsen av synagogepredikanter som la

121

122

Jødene

En samaritansk prest med skrift­ ruller av Mosebøkene, såkalte Toraruller. Det hebraiske ordet Tora betyr egentlig lære, men i jødedommen er det blitt et samlebegrep for hele Det gamle testamente og for de talmudiske og rabbinske skrifter, altså all eldre jødisk litteratur med religiøst innhold. Denne presten, som er fotografert i Nablus i 1890-årene, er samaritaner, dvs. at han tilhører en jødisk sekt som hevder at dens form for jødedom er den eneste rette og sanne. Dette er grunnen til den vrede og forakt overfor samaritanere som flere ganger kommer til uttrykk i Bibelen, og som er bakgrunnen for lignelsen om den barmhjertige samaritan. Den samaritanske sekt eksisterer den dag idag.

vekt på et svært grundig studium av de hellige skrifter. Det skjedde med henblikk på en forfinet fortolkning som skulle brukes i så mange praktiske situasjoner som mulig. Fariseer­ ne er opphavet til den senere jødedommens skriftlærde rabbinere. Deres tolkninger førte faktisk til at både iranske og vanlige hellenistiske forestillinger ble inkorporert i deres lære. Disse fremmede påvirkninger farget deres Messiasforestillinger. De trodde på en legemlig oppstandelse, og de trodde på en ny verden etter en dommedag. På et slags vis hadde de nær tilknytning til den vanlige befolkningen, men de blandet seg ikke med den. Striden om tre kritiske problemer tilspisset seg under makkabeerne. Det ene var spørsmålet om den rettmessige yppersteprest. Det andre var spørsmålet om den verdslige herskers kongetittel. Det tredje var spørsmålet om stillingen som yppersteprest og konge kunne innehas av en og samme person. Makkabeernes handlinger reiste disse spørsmål nettopp i denne rekkefølgen, noe som først forarget og hisset opp fariseerne før de ble aldeles rasende. De ledet det

Dødehavsrullene

opprøret mot Aleksander Janneus som førte til seks års borgerkrig, og de tilkalte til og med hjelp fra utlandet mot ham. Dette bidrog til å vende stemningen i folket, og Janneus klarte å slå ned opprøret. Deretter satte han i verk et blodbad blant tilhengerne av det fariseiske parti. Før han døde, rådet han dronning Aleksandra til å forsøke å få i stand en fredsavtale med fariseerne. Hun fulgte rådet, og med hell. Hun støttet seg til det fariseiske parti i motsetning til sine to forgjengere, som hadde søkt samarbeid med saddukeerne. Resultatet ble imidlertid at fariseerne begyn­ te å ta hevn over saddukeerne. Og det gjorde de så voldsomt at det førte til den skjebnesvangre kampen mellom hennes to sønner. Yppersteprest Hyrkanus tilhørte det fariseiske parti, mens Aristobulus hadde tilslutning fra saddukeerne. I denne perioden oppstod det flere andre religiøse retnin­ ger enn de som er omtalt her. En av disse retningene har vi først fått inngående kjennskap til i vår tid.

Dødehavsrullene I de fjellrike ørkenområdene ved den nordvestlige enden av Dødehavet, øst for Jerusalem og sør for Jeriko, søkte en av de jødiske sekter en gang tilflukt. Her oppførte de et

123

Det fortelles at en beduingjeter som var på leting etter en bortkommen geit, forvillet seg inn i Qumranhulene ved Dødehavet en gang i 1947. Her oppdaget han ved en til­ feldighet noen halvknuste krukker som inneholdt pergamenter. Det tok litt tid før funnet ble kjent og betyd­ ningen av det vurdert. Men snart var forskerne enige om at dette var et helt enestående funn. Perga­ mentene ble senere kjent som Dødehavsrullene.

124

Jødene

Motstående side: Øverst et stykke av en av Dødehavsrullene som nå er preparert og konservert, slik at teksten kan leses. Dette stykket inneholder både bibelske og ikkebibelske salmer, mens det nederste bildet viser hvordan pergamentrullen så ut før den ble rullet ut og konservert.

Arbeidet med å konservere og tyde den litterære skatt fra Qumran har vart i mange år. Her er en viten­ skapsmann fra Israels nasjonal­ museum i Jerusalem i ferd med å studere en pergamentbit under mikroskop.

klosterlignende anlegg. Det ble trolig grunnlagt under Johannes Hyrkanus i siste halvdel av 100-tallet f.Kr., og det var i bruk helt til den store jødiske oppstanden mot romerne i årene 66—70 e.Kr. Det var imidlertid et opphold i noen år etter 31 f.Kr. da et jordskjelv anrettet betydelige skader på bygningene. Siden 1947 er det på dette stedet, i omegnen og lenger mot sør langs vestbredden av Dødehavet gjort ytterst verdifulle funn av sektens hellige skrifter. De kaster et enestående fyldig lys over den perioden de stammer fra. Etter funnstedet snakker vi om Qumran-sekten og Qumran-tekstene, eller også om Dødehavs-sekten og skriftrulle­ ne fra Dødehavet. Bygningene har omfattet et befestet anlegg med et solid hjørnetårn og en gruppe store haller med langbenker langs veggene. De har trolig vært brukt til bederom, til spiserom eller til skriverom. Ved siden av lå det et anlegg med et mindre basseng, to ganger to meter og et større på tre ganger åtte meter. Det førte 14 trinn ned til bassenget. Det er mulig dette var kultrommet for sektens dåpshandlinger. Utenfor lå det lagerbygninger, verksteder, en mølle, en bakerovn og flere store cisterner. Sørøst for alt dette er det en gravplass med tusen graver. Vi antar derfor at sektens medlemmer har bodd i området, antagelig i telt eller hytter. Under den store jødiske oppstanden mot romerne ble bygningene brent. Det er etter all sannsynlighet på den tiden sektens medlemmer forvarte sine hellige skrifter i store leirkrukker, gjemt i fjellhuler i området vest for bygnin­ gene. Mange av disse skriftene er nå funnet igjen. Blant dem er sektens ordensregler, Disiplinrullen. Den ligner svært mye på et skrift som på forhånd var kjent som Damaskus-skriftet eller Det sadokitiske dokument. Brudd­ stykker av dette er nå til og med funnet i Qumran. Det går mange tråder fra disse skriftene ut til andre senjødiske tekster og til tekster som beskriver samtidens religiøse bevegelser. Det gjelder særlig en sekt som er kjent under navnet essenerne eller esseerne. Vi har lenge vært klar over hva den har betydd for forståelsen av det religiøse miljø i denne perioden, og for dens fellestrekk med den eldste kristne organisasjon. Det er felles for disse retninger at de kretser om begrepet «den nye pakt» som et spesielt kjenne­ tegn. Og her står de i et mer eller mindre skarpt og markert motsetningsforhold til alle andre religiøse, politiske og nasjonale retninger i samtidens jødedom. Det er også vanlig at medlemmene betegner seg selv både som «de fattige» og «de utvalgte».

YTto *d>i o*to vnr n!>* w w v ^ ^ v **& *' *Jw um m t> m jv n s mr

ir w j v j * i v v j m > v ^ o

M^ij

irwn^nv jvU v^3

m vnv5

Mrøp v lw n w uAw yonv **n \nn \ jViw t*W i

. *>»** v n v f w v '5 m>* VW1 U)A* r ø M ^ » * ^ * ' ^ * * * » * ' * 4 r y d t n i^ n J * ^ - n **n ^y^****** w * r * v ^ mf"*'

soa *wm * 3* 0*1

ruo

v o v n io irm y 4 *3* ^ YA\rr\>o t>v*nv4 tT)\^33 unn aW i\j* >(vyV^ o oV ^ W a msnyA’ yj* *3V3

nD-vntfO ^ iv r^>3 nno nyn^n iw \j*t4i to u >5 *vy* *3uo *3h*\n Yv^y Y ^rj\v UAV vrv' iv iw r ^ y / 1W161\nir^ w m n n v f t f W*»J» a*v *^i»tn\ti3^ ia U>yjr Uflfttø* io n * to!u* nnvt» fitf-

ww»

^ ' V 3 V5^ *

p } p ti^ ø ^ r !n -■

a r

4 f ^ ÆPRkr » F «r i* » a « n rES?] • ’ 1

Lysets og mørkets m akter

127

Skriftfunnene omfatter videre blant annet hymner og takksigelsessalmer som hittil ikke har vært kjent, og som har bidratt til å fylle ut bildet av sektens trosforestillinger. Andre skrifter viser likhet med kjente senjødiske verker som Enoks bok og Jubileerboken. I tillegg er det funnet større og mindre bruddstykker av de fleste av Det gamle testamentes bøker, i flere tilfeller med kommentarer. Sektens grunnforestillinger er av en helt klar iransk type, og de blir systematisk tilpasset den eldre religiøse litteratur. Uten hensyn til den opprinnelige mening og til sammenhengen i de eldre tekstene, blir de billedlig og åndelig tolket slik at de på et kunstig vis bringes i overensstemmelse med sektens egen tro. Metoden er velkjent fra flere andre hellenistiske religioner, og enkelte steder blir den benyttet like konsekvent som her.

Lysets og mørkets makter Som til esseerne går det også tråder mellom Qumran-sekten og samaritanerne. De hadde blant annet en felles, fiendtlig holdning til de herskende yppersteprester i Jerusalem. De ble betraktet som «falske», det vil si urettmessige, ulovlige. Det ser ut til at dette var et trekk av fundamental betydning for Qumran-sekten. Deres skrifter kommer stadig inn på «den onde prest», og det på en slik måte at det godt kan ha dreid seg om en virkelig eksisterende yppersteprest. Hele holdningen i skriftene passer godt inn i makkabeertidens historiske situasjon med dens forvirrede religiøst-politiske stridigheter, og flere av hentydningene passer særlig godt på Aleksander Janneus. Skriftene polemiserer spesielt energisk mot at det yppersteprestelige og det kongelige embete skal være i hendene på én person, noe det faktisk var på denne tiden. «Den onde prest» eller «den dårlige prest» blir også kalt for «løgnens mann» i skriftene. Mot ham står det en annen skikkelse som kalles for «den som lærer rett», altså den som tolker loven på riktig måte, men som blir bekjempet og forfulgt av den onde prest. Begrepet oversettes ofte som «rettferdighetens lærer», og omtalen av denne skikkelsen er også blitt oppfattet som hentydninger til én bestemt historisk person. Men det ser ut til at betegnelsen dekker et embete i sekten og at den altså omfatter en rekke personer som etter tur har hatt denne tittelen. På samme måte må da også «løgnens mann» heller være en personifisering av alle dem som prediker en «falsk» lære, og da særlig rekken av «falske» yppersteprester i

Motstående side: Jerusalem var en virkelig storby dengang begiven­ hetene i Det gamle testamente fant sted. Dette er en rekonstruksjon av byen på Herodesden stores tid. Den praktelskende fyrsten hadde fått hele jødeland overdratt av romerne. Rekonstruksjonen, som nok må tas med en klype salt, står i hotellet Holy Land i Jerusalem.

1 28

Jødene

Utgravningene i og omkring Jerusalem fortsetter fremdeles, og det deltar arkeologer fra hele verden. Dette fotografiet fra 1970 viser unge israelske studenter under arbeidet i skyggen av den gamle bymur og Klippemoskéen.

Jerusalem. Allerede Jonathan Makkabeus fungerte jo som yppersteprest uten å være av Arons slekt. De iranske forestillingene om den fundamentale kamp mellom Det gode og Det onde, mellom Lyset og Mørket, kommer stadig til uttrykk i disse skriftene, sammen med forestillingene om at det er de rettroendes første plikt å kjempe på Det godes side. Og som alle andre steder der den iranske kultur øvet innflytelse på det mektige persiske rikes tid, er forestillingene blitt lagt over og inn i den tidligere forestillingsverden i området. Det skjedde under prosesser som ble ført videre i hele den hellenistiske perioden. Qumran-sekten forsøkte blant annet å etterligne Israels liv, slik den mente det hadde formet seg under den fjerne «vandringen i ørkenen». Med utgangspunkt i en gammeltestamentlig anvisning på hvordan prestene brukte trom­ peter som signal til oppbrudd i leiren, utformet sekten en veiledning som de troende skulle bruke i kampen mot det onde. Den ble kalt Krigen mellom Lysets sønner og Mørkets sønner og er åpenbart en tekst som ble brukt rituelt. Her blir de troende fremstilt som en hær i slagorden, en hær som rykker fram under vaiende faner og trompetfanfarer.

Dåp og nattverd Qumran-sekten hadde dåp. Den hadde en innvielsesed som forpliktet medlemmene til taushet om de hellige hemmelig­ heter og den hadde felles hellige måltider. Sektens medlem­ mer måtte gi avkall på privat eiendom. Når de trådte inn i sekten, måtte de overlate alt de eide til «de fattige», det vil si til menighetens fellesskap. Den hadde doktriner om him­ melsk belønning til de gode og en straffende helvetesild til de onde. Den forklarte de gammeltestamentlige tekstene ved hjelp av en allegorisk fortolkning, og den betraktet sine egne sektskrifter som høyhellige. Alt dette hadde den til felles med esseerne etter det vi vet om dem fra greske og latinske oldtidsforfattere. Esseerne beskrives som en sekt som holdt til i det samme området ved Dødehavet. Det går også mange tråder over til mandeismen, en synkretistisk døper-religion der Johannes-skikkelsen har en sentral stil­ ling. Tilsvarende likheter forbinder også innholdet og ånden i Qumran-skriftene med de overleveringer vi har om kristendommens eldste tid. Her er det jo særlig overleverin­ gene om kristendommen i dens jødiske miljø som er av betydning.

Qumran-sektens medlemmer betegner seg selv som «L y­ sets sønner» og «Sannhetens sønner». De har mottatt «en indre opplysning», «en fullkommengjørelse». De har i en åpenbaring fått kunnskap i religiøs forstand. De har «druk­ ket av kunnskapens brønn», og de var «delaktige i den aller høyeste viten». De steg til «evighetens høyde», guds «kraft» var i dem, de utgjorde «et fellesskap av hellige» på jorden og i himmelen. Deres skrifter taler om «Arons og Israels Messias (eller messiaser)», altså om «Arons og Israels salvede», om «den salvede yppersteprest og den salvede konge». Her, som ofte i lignende litteratur, er det øyensyn­ lig på samme tid tale om fremtid og nåtid. Det er gamle tekster som tolkes som profetier om en fremtid, men denne fremtiden er allerede i ferd med å inntre. Kampen mellom lysets og mørkets sønner skal utspilles ved slutten av denne onde tidsalder. Men den utspilles også nå, i gudstjenesten, i ritualene og i hymnene. Først skal det komme en profet og innvarsle den messianske tidsalder som etterfølger «veer» og en rensende ild. Den messianske «stjerne» skal stige opp, den «tro hyrde» skal komme, verden skal fornyes, gjen­ fødes. De rettferdige vil få gloriens krans og majestetens skrud, og samfunnet vil bli «et guds sanne tempel».

Ortodokse jøder i samtale ved Klagemuren i våre dagers Jerusa­ lem. Helt siden middelalderen har jøder pleid å komme hit for å gråte og klage over hedningenes erobring av Jerusalem. Etter 1948 beholdt araberne den gamle bydelen med Klagemuren, men etter avslutningen av Seksdagerskrigen, den 7. juni 1967, kunne jødene atter holde andakt ved muren. Særlig på fredagskveldene - aftenen før sabbaten - er området foran muren samlingssted for jøder fra allverdens land. Her taler man sammen, eller man sitter i timevis og leser de hellige skrifter.

130

Jødene

Omkring år 800 dukker noen av Qumran-sektens sær­ drag opp igjen i flere kilder. Det dreier seg nå om en jødisk retning som kalles karaitene og som stadig eksisterer. Arabiske forfattere omtaler sektens medlemmer som «hulefolkene», fordi deres bøker ble funnet i en hule i nærheten av Jeriko. Blant likhetene mellom Qumran-sekten og karaite­ ne nevner vi bare at begge har en kalender som avviker fra den vanlige jødiske. Den feirer eksempelvis sabbaten på onsdag, ikke på lørdag. Videre viser funnene i Qumran at sekten begravde sine døde med hodet mot sør, og det samme gjør karaitene den dag idag. Det Damaskus-skriftet som vi tidligere har omtalt, ble dessuten funnet nettopp i en karaitisk synagoge. Og den skikkelsen som kalles Rettfer­ dighetens lærer, blir uttrykkelig nevnt i de karaitiske bøn­ ner.

Kristendommen

Motstående side: Synagogen ble overalt i landflyktighet jødenes faste samlingssted, og det er synagogen som institusjon som har bidratt mest til å sikre at jødedommen fortsatte å bestå. Denne illustrasjonen er hentet fra et spansk skrift fra 1400-tallet.

Den generelle politiske historie i romertidens Palestina er omtalt i bindet om Romas historie (bd. 4, s. 201 og 236). Her skal vi bare utdype noen sider ved den religionshistoriske utvikling. Både saddukeernes og fariseernes retninger hadde ennå betydning i romersk tid, og det gamle motset­ ningsforholdet mellom dem blusset stadig opp i urolige tider. I Sam aria hadde samaritanerne gjenåpnet sitt eget Jahve-tempel på fjellet Garizim, men de ble ikke uten videre betraktet som «jøder». De var jo i hvert fall ikke judeere, ikke innbyggere av Juda. Så lenge romertiden varte, var de tre palestinske landsdelene Juda, Sam aria og Galilea aldri samlet i en administrativ enhet. De var på for­ skjellige tidspunkter underlagt ulike myndigheter og med forskjellige titler og beføyelser. Av og til hadde de innfødte herskere, av og til romerske, av og til noen fra nabolaget. Den slags skiftende forhold grep stadig inn i befolknin­ gens sympatier og antipatier, såvel som mer konkret i de politisk-religiøse konstellasjoner. Det oppstod også nye militante bevegelser. Noen ble kalt selotene, «entusiaste­ ne», «fanatikerne». En annen kjent betegnelse var sikarier, «dolkemenn». Hvis det var opprør, ble opprørerne av enkelte kalt for «banditter» og «røvere». Av og til var det nær forbindelse mellom de militante bevegelsene og enkelte av de mange sektene, av og til ikke. Kristendommen oppstod i denne perioden og i dette sydende miljøet. Dens eldste samling av egne beretninger om opprinnelsen ble til i en noe senere periode. Noen oppfatter disse beretningene som om deres forfattere hadde

132

Jødene

Tegningen av det såkalte spottekrusifiks stammer fra 200-tallet. Det er risset inn i veggen i ruinene av keiserpalasset på Palatinerhøyden i Roma, hvor visse rom ble benyttet som undervisningslokaler for unge hoffolk. En av elevene er avbildet foran en korsfestet skikkelse med eselhode. Teksten lyder: «Alexamenos tilber sin gud.»

til hensikt å skrive historie i vanlig verdslig forstand. Selv det mest flyktige bekjentskap med andre historieverker fra disse forfatternes samtid - og fra flere tidligere århundrer - viser i så fall at disse forfatterne overhodet ikke har stått på høyde med oldtidens vanlige utøvere av faget. Det har aldeles åpenbart slett ikke vært forfatternes hensikt å prestere historieskriving av en slik karakter. Det har vært deres hen­ sikt å argumentere for en ganske bestemt religiøs oppfat­ ning og å vinne tilslutning til deres egen overbevisning ved å gjøre den så troverdig som mulig. Dette utelukker ikke at det kan være en virkelig historisk bakgrunn for innholdet i skriftene. Deres tilblivelse ville tvert imot ha vært ganske uforståelig hvis dette ikke var tilfellet. Men det betyr at det er usedvanlig vanskelig å nå fram til klarhet over hvordan den virkelige historiske bakgrunn egentlig har sett ut. Det mest sikre er at den første kristne bevegelse må ha ut­ gått fra kretser som var identiske med —eller svært nær beslektet med - noen av de sekter og bevegelser som også er kjent fra ikke-kristne kilder, men der de er gitt andre navn. Nesten like sikkert er det at den kristne bevegelse har vært involvert i et regulært messiasopprør, selv om det kanskje er en svak mulighet for at et rent uhell er skyld i at bevegelsen ble oppfattet slik av hele sin samtid. Men alt tatt i betraktning, er denne muligheten temmelig lite sannsynlig. Det var til sjuende og sist avgjørende for den videre utvikling at messiasforestillingene i tidens jødedom eksister­ te i ulike avskygninger. De er godt kjent fra den litteratur som foreligger fra tiden mellom avslutningen av Det gamle og tilblivelsen av Det nye testamente. De er også godt kjent fra utenforstående forfatteres beskrivelser av de ulike sekters særoppfatninger. Det var på den ene side mange som forestilte seg messiasskikkelsen som en mann av Davids slekt. Han skulle gjenopprette David-riket som var gått under, med Jerusalem som en strålende hovedstad, slik den var på den sagnomsuste Salomos tid. Noen forestilte seg videre at dette herlige Jerusalem skulle bli en hovedstad for alle folkeslag, som i fellesskap skulle gå sammen om å dyrke den ene sanne gud. Det var jo egentlig han alle snakket om enten de kalte ham Zevs eller gav ham et annet navn. På den annen side var det mange som forestilte seg messiasskik­ kelsen som en guddommelig frelser. Han var en Guds sønn som bare midlertidig ble menneske på jorden for å preke om det gode og det onde, om lyset og mørket, om livet og døden, om dommedag, om legemlig oppstandelse og om paradis.

Kristendommen

133

På samme måte som babylonerne og andre folkeslag i den semittiske kulturverden, hadde oldtidens jøder stor forkjærlighet for 7-tallet i reli­ giøse sammenhenger. Hos folke­ slagene i de indoeuropeiske kulturer hadde tallene 3, 9 og 11 tilsvarende stor betydning, og hos indianerne i Nord-Amerika er det 4-tallet som stadig går igjen i rituelle og mytiske forbindelser. Hos jødene ble tempe­ lets sjuarmede lysestake opp mot vår egen tid et meget brukt symbol på jødedommen. Den finnes overalt som dekorasjon, i synagoger, på graver osv. I middelalderen ble det tatt i bruk en åttearmet lysestake under festen for gjeninnvielsen av tempelet, Hanukkah, og den hadde til og med holder for et niende lys som ble brukt til å tenne de andre åtte med. Bildet viser et meget tidlig eksempel på bruken av den sju­ armede lysestaken som symbol. Bronsemynt fra hasmoneernes tid (se s. 119).

Det historiske skillet kom til å gå mellom dem som mente at Jesus fra Nasaret hadde vist seg å være den ventede Messias —i sistnevnte forstand —og dem som åpenlyst kunne se at han ikke hadde vært den ventede Messias —i førstnevnte forstand. Skillet kom til å gå mellom dem som utgjorde de tidligste egentlige kristne menigheter og dem som forble i jødedommen. De kristne var i noen generasjo­ ner å betrakte som en jødisk sekt blant andre jødiske sekter, men etter Jerusalems fall og mens diskusjonene spredte seg i diasporaen, fikk kristendommen under en økende helle­ nistisk innflytelse karakter av en selvstendig religion, utskilt fra jødedommen. Begge religionene hadde sine markante særpreg. De var utformet under hvert sitt spesielle sett av omstendigheter. Men begge religionene førte også med seg en rik allmennorientalsk kulturarv etter hvert som den bredte seg videre inn i oldtidens og middelalderens Europa.

Indiske storriker Allerede i den hellenistiske perioden var den vestlige verdens virkelige kjennskap til India vesentlig større enn de bevarte litterære kildene nå gir inntrykk av. I tillegg til noen mer utførlige sitater fra Megasthenes har vi enkelte spredte og tilfeldige opptegnelser om andre sendemenn. Ptolemaios 2. Filadelfos, som er omtalt i Ashokas innskrifter, sendte på sin side selv en sendemann ved navn Dionysos til India, og vi vet fra ulike kilder at han i det hele tatt forsterket forbindelsene med India, både handelsmessig og kulturelt. En annen sendemann, Deimachos, var tidligere blitt sendt til «Allitrochades, sønn av Sandrakottos», det vil si til Ashokas far. Det heter at det var noen ganske kraftige afrodisiaka blant de gavene Chandragupta sendte til Selevkos. Ashoka beretter at han hadde sendt medisinske planter til sine kongelige kolleger vestpå, men det hadde hans farfar altså også gjort. Oldtidens vestlige forfattere, som har skrevet av disse opplysningene fra verker som senere er gått tapt, har hovedsakelig interessert seg for kuriositeter. Mer vektige opplysninger mangler om Indias politiske historie i denne perioden. Det er ikke særlig bedre bevendt med Indias egen historieskrivning, selv om det har helt andre årsaker. Den viktigste grunnen er nok den at landet var utsatt for så mange nye erobringer av skiftende fremmede folkegrupper at kontinuiteten stadig ble brutt. En oversikt over den politiske historie i atskillige århundrer etter Ashokas tid kan derfor bare bli et omriss. M ye er usikkert, og det hersker særlig stor uenighet om mange av de viktigste dateringene.

Halvmørkets århundrer Motstående side: Det hinduistiske Vishvanatha-tempelet i Khajuraho, Madhya Pradesh. Tempelet er fra 1000-tallet, og byggestilen er karakteristisk for Nord-Indias hinduistiske helligdommer i de nærmeste århundrer før og etter denne tiden.

Det historiske halvmørke begynner like etter Ashokas død. Det ser ut til at riket er blitt delt under hans sønner og deres etterkommere, slik at i hvert fall Gandhara og Kashmir ganske raskt ble selvstendige. Andre deler av riket falt fra som følge av lokale fyrsters opprør og når nye dynastier ble dannet. Dette gjelder med sikkerhet for Andhra, Kalinga og landet omkring Ujjain. Rikets gamle kjerneland, M a-

136

Indiske storriker

gadha med hovedstaden Pataliputra, var i mauryaenes makt til år 184 (?) f.Kr. Det var antagelig dette året kongen, Brihadratha, ble drept under en troppeparade av hærens øverstkommanderende Pushyamitra av slekten Shunga. Dermed var det slutt på Maurya-dynastiets betydning for Indias historie. Men selv mange menneskealdre senere hører vi om etterkommere ett eller annet sted i landet, og i mindre, lokale sammenhenger. Pushyamitra, som på denne måten grunnla Shungadynastiet, tilhørte brahmankasten og er i den buddhistiske litteratur stemplet som tyrann. Han blir beskyldt for å ha ødelagt buddhistiske klostre og for å ha drept eller forfulgt munkene. Nyere forskning mener å kunne tilbakevise dette ved å henvise til at noen svært berømte buddhistiske byggverk kan være oppført i hans regjeringstid. Men den arkeologiske datering er neppe sikker nok til at argumentet kan brukes. Under alle omstendigheter står det fast at med­ lemmer av Shunga-dynastiet ikke selv var buddhister.

Indere og hellenere

1 37

Indere og hellenere De hellenistiske riksdannelsene vest for India fortsatte å innvirke både positivt og negativt på indiske forhold. Men denne innflytelsen ble ledsaget av kulturelle påvirkninger begge veier. Oppe i de fruktbare områdene mellom Hindukush og elva Oxos gjorde de hellensk-baktriske herskerne seg uavhengig av selevkidene. De utnyttet fornuftig Baktrias beliggenhet som gjennomfartsland for karavaneveiene fra Gandhara i India til Svartehavet og videre til M iddel­ havet. Fra sin base erobret de Panjab. Men deretter ble de for en tid stanset av Pushyamitra, som to ganger feiret sine seire med et pompøst rituale. Det dreide seg om vedareligionens store hesteoffer, ashvamedha. Det var en sjelden offerfest i sentiden, men i enkelte tilfelle ble den tatt i bruk av en konge etter en seierrik krig. Ikke lenge etter gjorde imidlertid de hellensk-baktriske konger seg til herrer over hele Indusdalen, og selv om krigslykken stadig vekslet under de senere interne kamper mellom de hellenistiske konger og generaler, ble det vestlige India værende under dette fremmedherredømmet til inn i det første århundre før vår tidsregning. Det er fra denne perioden funnet et stort antall mynter som i noen grad har bidratt til å gi et innblikk i de ytterst forvirrede forhold på den hellensk-baktriske og hellensk-partiske siden av Indias historie. Men langt fra i tilfredsstillende grad. Og blant alle de navn som er kjent fra myntene, er bare to nevnt i andre former for indiske kilder. Det ene navnet er kong Menandros. Hans regjeringstid er usikker, men den kan kanskje settes til årene 155—130. Han stilte seg sannsynligvis svært sympatisk til buddhis­ men. Allerede under M aurya-dynastiet hadde den fått et sikkert fotfeste i Gandhara, der Menandros hadde sin hovedstad. Minnet om ham er i den buddhistiske tradisjon bevart i skriftet M ilindapanna, Milindas spørsmål. Den eldste delen av dette skriftet kan neppe ha vært skrevet mange tiårene etter hans død. Hovedpunkter i den budd­ histiske lære blir her fremstilt i form av samtaler mellom kongen og munken Nagasena. Læren avdekkes ved hjelp av resonnementer og lignelser som ble svært avholdt og flittig brukt i misjonens tjeneste. På noen av Menandros’ mynter er det et bilde av et hjul. Det er sannsynligvis brukt i dets betydning som buddhistisk symbol. Og det er eiendomme­ lig at det i en vestlig overlevering om begivenheter i forbindelse med Menandros’ bisettelse, blir gjengitt trekk som uomtvistelig må være hentet fra Buddha-legenden.

Menandros, den gresk-indiske kongen som regjerte ved midten av 100-tallet, er gått inn i den budd­ histiske tradisjon som hovedperson i det oppbyggelige verk Milindas spørsmål. Enkelte av hans mynter er preget med buddhistsymbolet «Lærens hjul». Illustrasjonen viser en mynt med hans portrett.

138

Indiske storriker

Besnagar-søylen Det andre navnet er kong Antialkidas. Hans regjeringstid kan senest settes til årene ca. 115—110. Navnet finnes i en inskripsjon på en frittstående, høy søyle i Besnagar i nærheten av Bhilsa i M alw a, omlag 250 km øst for Ujjain, som på den tiden lå langt innenfor Shunga-rikets grenser. Inskripsjonen er skrevet av en person ved navn Heliodoros, sønn av Dion fra Taxila. Han opplyser at han er hos kong Bhagabhadra som utsending fra den hellenske kongen Antialkidas. De indiske regenter brukte på denne tiden ennå bare den enkle tittelen raja, konge, mens de hellenis­ tiske herskerne i nordvest kalte seg maharaja, storkonge, og slik tituleres de to regenter også i denne innskriften, uten at man av dette kan trekke noen slutninger om deres inn­ byrdes stilling. Senere brukte indiske fyrster vanligvis tittelen m aharaja, uten hensyn til hvor små de var. Helio­ doros gir for øvrig også den indiske kongen hederstittelen tratara, som er tidens vanlige oversettelse av det greske soter, frelser. Tittelen var nokså alminnelig i de hellenistiske riker, men den hellensk-baktriske sendemannen bruker ikke denne betegnelsen på sin egen konge. Inskripsjonen er ikke bare et supplerende og sikkert vitnesbyrd om de offisielle politiske kontakter mellom India og den hellenistiske verden. Den gir også flere andre opplysninger av kulturhistorisk betydning. Innskriften fin­ nes på en Garuda-søyle, det vil si en søyle der toppen er smykket med en figur av den mytiske fuglen Garuda. Heliodoros har fått søylen reist til ære for «Vasudeva, gudenes gud», og han betegner seg selv som en bhagavata, en som dyrker Herren. En annen inskripsjon i Besnagar gir opplysning om at det her også fantes et tempel for denne guden. En offisiell hellensk-baktrisk sendemann har altså før utgangen av 100-tallet f.Kr. helhjertet sluttet seg til en innfødt indisk kult. Fuglen Garuda er her satt i forbindelse med gudenavnet Vasudeva. Senere blir den fremfor alt brukt som emblem for guden Vishnu. I en annen rekke av utviklingen blir guden Krishna gjort til en sønn av Vasude­ va, og det blir knyttet forbindelse mellom Vishnu og Krishna. Og Heliodoros slutter sin innskrift med å frem­ heve «tre udødelige forskrifter som fører til Himmelen når man følger dem: Beherskelse. Måtehold. Rettskaffenhet.» Det er en moralsk anvisning som med det samme ordvalg forekommer i det store eposet M ahabharata, som også — blant mye annet —handler om Krishna.

Besnagar-søylen

139

Utsnitt av relieff i Angkor Vat fra begynnelsen av 1100-tallet, da hinduiske gudefortellinger hadde slått rot. Den store, vingete skik­ kelsen midt på bildet er den mytiske fuglen Garuda. Den var guden Vishnus ridedyr og kunne lynsnart føre ham fra sted til sted gjennom luften. Her er det ikke Vishnu som benytter Garuda, men Krishna, som er en helt annen gudeskikkelse. For­ klaringen er at Vishnu-religionens teologer systematisk har annektert flere andre guder ved å erklære dem for å være inkarnasjoner av Vishnu. De sier altså at dette er Vishnu «i Krishnas skikkelse», understreker det ved å la Krishna benytte Vishnus fugl Garuda, og skildrer så for øvrig en beretning om Krishna. Den lille stående kvinneskikkelsen ved hans side er en av hans hustruer, Satyabhama. Fortellingen dreier seg om en kamp mot demonen Narakas veldige hær.

r

M

m

t m

Æ

Æ M

r r

Æ

*

m

m

■ fm ■ 1

f

i m

s

å® J '

m

9

Ém

-iJ&R - m■S

m

På samme måte som Ashokas forordninger er det første solide holdepunkt for buddhismens historie, er inskripsjo­ nen på Besnagar-søylen det første brukbare utgangspunkt for å få et innsyn i hinduismens historie. Ordet hinduisme blir brukt som fellesbetegnelse for de litt nyere indiske religioner. De samler seg på den ene side om hver sin gud eller gudinne, mens de på den annen side er preget av enkelte dominerende fellestrekk som gjør det naturlig å bruke en samlende betegnelse på dem. Det karakteristiske ved dem er at de alle i selve kjernen er gamle stammereligioner og lokale religioner. De er på ulike tidspunkter kommet under innflytelse av Indias høyere kulturer, og under stadige gjensidige påvirkninger er de etter hvert flytt sammen i færre, men større strømninger. Periodevis har det

140

Indiske storriker

dessuten foregått gjensidige påvirkninger mellom noen av de hinduiske religioner og sær-religioner som buddhismen og jainismen, mens det i andre perioder har hersket et bittert fiendskap mellom dem. Alt dette er svært utilstrekke­ lig utredet, selv om vi kan skimte enkelte hovedlinjer. Foreløpig, i de nærmeste århundrer etter Ashoka, var det buddhismen som inntok den mest fremtredende posisjon. Men kanskje skjedde det et tilbakeslag allerede under Shunga-dynastiet og sannsynligvis også andre steder i India, eksempelvis ganske sikkert i Kalinga.

Stupaene i Bharhut og Sanchi

Den buddhistiske stupa var opp­ rinnelig en etterligning av en grav­ haug. Den var et oppbevaringssted for relikvier, og den var øverst smykket med en eller flere parasoller. På relieffer kom stupaen lett til å ligne et tårn, slik det er antydet på tegning 1. Den klassiske store stupa i Sanchi er vist på tegning 2 . 1 de første århundrer av vår tidsregning ble formen endret som vist på teg­ ning 3 eller 4, som gjengir et relikvieskrin fra Gandhara i form av en stupa. På tegning 5, et vegg­ maleri fra Tun-huang fra 500-tallet har stupaen endelig fått form som den østasiatiske pagode.

Shunga-dynastiet endte som det begynte. Den siste kongen ble myrdet av sin førsteminister, som grunnla det kortvari­ ge Kanva-dynastiet (ca. år 73—28). Politisk sett vet vi ikke mer om det enn at det bukket under da det ble erobret av en mektigere nabo i sør, Satavahana-kongene i Andhra, som ligger sør for Vindhyafjellene i det sentrale India. Men fra denne perioden stammer noen svært betydnings­ fulle buddhistiske minnesmerker som kalles stupaer. Forbil­ det for en stupa er en gravhaug, og stupaene er i prinsippet oppbevaringssteder for relikvier, aske og knokler fra buddhismens hellige menn og kvinner etter at de var brent på bålet. Det ble imidlertid også bygd stupaer som markerte hellige steder, og i stilisert form ble stupaene et av buddhismens mest vanlig brukte symboler. I de to siste århundrer f. Kr. ble det innledet en ny omfattende byggeperiode, der man for første gang brukte stein i større omfang. Det ser ut til at tømmerverk tidligere dominerte fullstendig, noe som førte til at man svært lenge fortsatte å etterligne trekonstruk­ sjoner og treskjæring i bygninger og utsmykking. Når det gjelder buddhismen, er det særlig to stupaer fra den tiden

tm g & i.

irn T M

ti O

ti H H

HH5 5 5 H 1

2

3

4

I ‘ V>

r

in ij 1 1 L i * «-». V *; 1 f ‘\ i. * » Bi 1 K •* ^ i å ij i «i i i

W T rv tH s

\1 jL l f

‘

^

WMi l f l

u ET

:d|

som fortjener å omtales. De ligger begge på den gamle karavaneveien fra rikshovedstaden Pataliputra til den indiske vestkysten. Den ene ligger i Bharhut omlag 500 km fra hovedstaden, den andre i Sanchi ytterligere omlag 400 km unna. Herfra er det omlag 200 km til den gamle provinshovedstaden Ujjain, og fra denne byen er det ca. 300 km til kysten ved Barygaza (Broach). Mellom et kompleks av monumenter i Sanchi har den største av stupaene nesten form av en halvkule med en diameter på over 36 meter og en høyde på 16,5 meter. Her har det opprinnelig vært en atskillig mindre stupa med en diameter som var bare halvparten så stor. M an antar at den ble bygd på Ashokas tid, særlig fordi et av hans søyleedikt finnes i nærheten. Under den senere utvidelsen ble ikke bare monumentet gjort større, men også forsynt med en terrasse til seremoniell rundgang, med trapper, balustrader og andre utvendige anlegg. Det hele er omgitt av et høyt rekkverk av stein med en ti meter høy port i hvert av de fire

Stupa 1 i Sanchi, nå restaurert slik at den fremtrer i sin opprinnelige form fra 100-tallet f.Kr. Søylene til venstre er av langt senere dato.

142

Indiske storriker

Bruddstykke av innhegningen rundt Bharhut-stupaen. Til høyre sees yakshien Chulakota Devata stående på en elefant. 10O-tallet f.Kr.

Detalj fra Bharhut-stupaen. En portstolpe fra nordporten viser forrest yakshien Chandra og til venstre yakshaen Kubera. Relieffet er i rød sandstein, det er laget på 100-tallet f.Kr. og er litt over to meter høyt. Yakshi og yaksha er betegnelser for henholdsvis kvinnelige og mannlige naturånder som særlig lever i trær. For å blidgjøre dem var det nød­ vendig å formilde dem med gaver og ofre. Menneskeskikkelsen gjorde dem velegnet til dekorasjon på for eksempel portstolper, loddrette deler av innhegninger og på hånd­ tak til forskjellige redskaper.

verdenshjørnene. Både muren og portene er av stein, men de er utført slik at de etterligner tømmerkonstruksjoner. Både på forsiden og baksiden er portene forsynt med et stort antall relieffer. Bharhut-stupaen var ikke så godt bevart da den ble gjenfunnet i slutten av forrige århundre. Det meste av selve monumentet var i tidenes løp fjernet for å bli brukt som byggematerialer i landsbyene i omegnen. Men to av portene og muren mellom dem ble reddet og ført til Calcutta der de ble plassert i byens museum. Også disse portene er forsynt med relieffer, og det samme gjelder innsiden av muren. Da episoder i litterære tekster som senere er skrevet ned mer eller mindre nøyaktig, svarer til bildene i relieffene, vet vi i de fleste tilfelle akkurat hvilke scener de hentyder til. I motsetning til relieffene i Sanchi er Bahrhut-relieffene også hele veien forsynt med en kort inskripsjon. Den gjengir tittelen på den fortellingen som avbildes, eller navnet på skikkelsen som er avbildet. For oversiktens skyld blir de to gruppene av bilder omtalt under ett, uten hensyn til at Bharhut-relieffene trolig er noe eldre enn dem i Sanchi. Buddha blir i de kanoniske skrifter fremstilt som en virkelig historisk person, Gautama Siddharta, som har fremstilt den buddhistiske lære i utallige prekener og samtaler. Dessuten har han fastsatt de mest minutiøse regler for munkenes og nonnenes dagligliv. I senere avsnitt av den

Stupaene i Bharhut og Sanchi

143

store skriftsamlingen er det dessuten tilløp til en fortløpende skildring av begivenheter i forbindelse med enkelte vende­ punkter i hans livsløp. De blir her skildret som identiske gjentagelser av tidligere buddhaers løpebane i foregående fjerne verdensaldre. Først etter at de kanoniske skrifter er avsluttet, har man diktet videre på Buddha-legenden og utvidet den til en lang pseudo-biografisk skildring med flere og flere eventyraktige trekk. Utgangspunktet for denne legendedannelsen må ha vært kjent da bildene i Sanchi og Bharhut ble laget. Det får vi imidlertid bekreftet på en eiendommelig måte. De mange relieffene gjengir scener med til sammen hundrevis av personer, som vi uten vanskelighet kan identifisere med skikkelser som er kjent fra litteraturen, enten på grunn av tydelige individuelle kjennetegn eller ved hjelp av den situasjonen de opptrer i. I tillegg kommer bilder av folke­ masser, dyr og fabeldyr, guder og andre mytiske vesener i en broket skare. Men ikke et eneste sted er det gjengitt en menneskelig skikkelse som kan oppfattes som et bilde av den antatt realhistoriske Gautama Siddharta, Buddha. Der­ imot er en rekke gjenstander med jevne mellomrom avbil­ det i en sentral posisjon og omgitt av personer som med sin holdning viser ærefrykt for gjenstanden. Vanligvis er det et tre, andre steder et hjul. Eller det kan være et tomt sete i form av en pute eller en lav trone, eller i form av en

Nordporten ved Sanchi-stupaen (se s. 141). Bildet viser en detalj fra baksiden med en hel rekke symboler med nær tilknytning til tidlig buddhisme.

Stupaene i Bharhut og Sanchi

lotusblomst. Eller det kan være et fotavtrykk med andre symboler tegnet inn i sålen. Eller det kan være en stupa, nesten alltid i en innhegning. Et av trærne som er avbildet, er ikke sjelden omgitt av en lignende innhegning. Disse bildene svarer scene for scene til kjente situasjoner i den litterære overlevering. De blir i den buddhistiske tradisjon oppfattet som bilder av episoder i Buddha-legenden, og de omtalte gjenstandene oppfattes som symboler på Buddhas nærvær. Treet er da det samme treet han satt under da han under meditasjon nådde Buddha-tilstanden. Hjulet er det «Lærens hjul» han satte i gang med sin første preken. Stupaen markerer at han har forlatt sin siste jordiske tilværelse, hans befrielse fra gjenfødslenes kretsløp. De litterære teksters forestillinger om en rekke buddhaer med identisk livsløp i hver sin verdensalder, har øyensynlig vært kjent i relieffenes tid. På en av østportens relieffer i Sanchi står sju trær etter hverandre, og under hvert tre er det en tom trone. Mellom dem er det menneskelige og guddommelige skikkelser i stillinger som antyder ærefrykt eller tilbedelse. Trærne kan kanskje være noe ulikt utført ved en tilfeldighet eller fordi kunstneren har ønsket varia­ sjoner. Men i Bharhut forekommer det samme motivet, med de samme sju troner og de samme sju trær i samme rekkefølge (bortsett fra at et av relieffene er gått tapt). Og her er det ved hvert tre en samtidig billedtekst. Den navngir en buddha, skrevet i samme rekkefølge som de litterære tekster ramser opp Gautamas seks forgjengere. Det fortelles om disse buddhaene at hver enkelt av dem nådde den fullkomne erkjennelse under et tre av den og den art. Og nettopp disse trærne er avbildet botanisk korrekt og lett gjenkjennelig på relieffene, og i den kanoniske rekkefølge. Buddhaene selv blir som sagt ikke vist, bare deres trær. Like bemerkelsesverdig er en serie på flere bilder som uten tvil detaljert illustrerer legendens skildring av den vordende Buddha idet han forlater sitt palass og dermed sin verdslige tilværelse. Vi ser en hest og en mann, som bærer en parasoll over hesten, som om den har en kongelig rytter. Men det er ingen rytter på hesten. Det er i de buddhistiske hellige skrifter en samling på omkring 550 fortellinger, som alle opprinnelig har vært av ren verdslig karakter. Endel av dem er avbildet på relieffene i de to stupaene. Det dreier seg om gammelt indisk fortellerstoff, hentet fra den vanlige folkelige tradisjon — dyrefabler, eventyr og sagn i en broket blanding —og med innslag av rent litterære motiver som også er kjent i andre

145

Motstående side: Relieff med buddhistisk stupa fra 100-tallet Det frodige bildet viser flere Buddha-figurer som tilbes av svevende ånder.

Rødt sandsteinsrelieff fra Bharhutstupaen, 100-tallet f.Kr. Scenen viser mennesker som tilber et hjulsymbol. Det er smykket med en guirlander og oppfattes som det «Lærens hjul» Buddha satte i gang med sin forkynnelse.

146

Indiske storriker

Ærbødige hinduer passerer det knortete Bod hi-treet og alteret med Buddha-figuren i Bodh Gaya. Legenden forteller at det var under dette treet Gautama Buddha satt da han kom fram til den fullkomne erkjennelse.

'

t

jLt

l

■

&

■ ■ *

*■**'«•

-V i 'i 1 f

fH B H i >

>'

m *

’

v

1

indiske versjoner. Atskillig av dette stoffet, og mye mer av samme art, er nådd vestover og helt til Europa via litterære mellomstasjoner. I noen tilfeller kan vi følge det ganske lett, mens vi i andre tilfeller må regne med at stoffet i en enda tidligere periode kan ha nådd India utenfra. Noen av disse dyrefablene, eventyrmotivene og andre underholdende fortellinger ble også i middelalderens Europa brukt til oppbyggelige formål i prekener. Under renessansen og senere ble noen av dem overtatt av rent skjønnlitterære diktere. De ble da oppfattet som rent verdslig stoff og behandlet som det. Det var slik det også begynte i India før buddhismens misjonærer fikk den gode idé å utnytte dem. Og denne utnyttelsen gikk ut på at en hovedperson i en populær fortelling ble fremstilt som identisk med Gautama Buddha i et av hans tidligere liv som gjenfødt her på jorden.

Stupaene i Bharhut og Sanchi

Og med denne metoden kunne nesten hva som helst brukes. Derfor kan vi på de to hellige buddhistiske steder blant annet finne ganske mange illustrasjoner til dyrefabler med hjorter, elefanter, otere eller aper som hovedpersoner. I tillegg til bildene og billedtekstene gir også de to stupaene andre viktige opplysninger om buddhismen i denne perioden. På mange av søylene eller andre arkitekto­ niske enkeltdeler — og på noen av relieffene — er det innskrifter som opplyser hvem som har gitt gjenstandene som gave. De verdslige giveres yrke blir bare oppgitt i noen få tilfeller. Men det ser ut til at mønsteret ikke avviker fra det som er kjent fra det langt fyldigere materialet i en noe senere periode. Som givere finner vi særlig kjøpmenn, håndverkere, embetsmenn og høytstående personer, ofte den lokale hersker eller folk fra hans nærmeste omgivelser. Det hender at flere familier går sammen om gaver. Det samme gjelder fellesgaver fra et håndverkerlaug, blant dem fra elfenbensskjærernes laug i provinshovedstaden ikke langt unna. Av de 135 enkeltpersoner blant giverne i Bharhut var bortimot tredjeparten munker eller nonner, og av samtlige givere var over tredjeparten kvinner —nonnene iberegnet. Det er omtrent samme forhold som i de vel 800 inskrip­ sjonene av en noe senere dato i Sanchi. Der finner vi navnet på over 200 munker og nonner. I vår tid har man undret seg over at det er slik, fordi det tilsynelatende kolliderer med de ordensreglene som er kjent fra de kanoniske skrifter.

147

Stupaen i Sarnath i delstaten Uttar Pradesh. Den betraktes av de troende som en av de eldste budd­ histiske helligdommer. Bygningen, som er fra 500-tallet, virker på av­ stand enkel i forhold til senere Buddha-templer. Kommer man nærmere, ser man en overflod av vakre filigranrelieffer. Ruinene i for­ grunnen stammer fra det første buddhistiske kloster på stedet.

148

Indiske storriker

Men det kan for eksempel være tale om arv som den enkelte munk eller nonne har fått etter at de gikk inn i sin orden. Eller at de faktiske giverne kan ha vært i familie med mun­ ken eller nonnen, som bare formelt nevnes som den fromme giver. I enkelte tilfeller blir giveres spesielle verv i ordenen understreket, for eksempel deres kjennskap til bestemte hellige skrifter. En har hatt «oppsyn med arbeidet», en annen har hatt «oppsyn med måltidene». Det hele gir inn­ trykk av et fullt organisert klostersamfunn.

Folkevandringsbølger Omkring denne tiden skjedde det nye politiske omveltnin­ ger i det nordvestlige India. Flere fremmede folkeslag rykket inn etter hverandre, til dels samtidig. Store folke­ grupper på de asiatiske stepper ble satt i bevegelse helt fra de kinesiske grenseområder. I løpet av flere århundrer presset de hverandre stadig lenger vestover. Noen av dem bøyde så nedover mot India, der de kom til å få en avgjørende innflytelse. Men først kom de inn i Baktria og Partia, der hellensk-baktriske og hellensk-partiske konger med vekslende hell til stadighet kjempet mot hverandre om makten. Av og til forplantet resultatet av disse begivenhete­ ne seg helt ned til Indus-området. De nyankomne steppefolkene i Baktria og Partia hadde det til felles at de i løpet av kortere eller lengre tid tilegnet seg vesentlige sider av den hellenistiske kulturen som fantes der. Sammen med elementer fra deres egen opprinnelige kultur førte de med seg mange nye trekk da de senere gjorde sine erobringer i India. De første som kom, var grupper av skytiske folk, eller sakaer som de også kalles. På midten av 200-tallet f.Kr. brøt de seg inn i landskapene omkring Oxos, der de gjorde slutt på det hellensk-baktriske herredømmet. Deretter trengte de seg ned i Arachosia og Drangiana, altså landskapene vest for Indus og mot den store iranske ørkenen. Etter en rekke kamper mot parterne satte andre grener av sakaer seg fast i Gandhara med byen Taxila og i Panjab, dit de må ha nådd i tiden omkring 70—60 f.Kr. Herfra erobret de Indus-dalen ned til elvemunningen. Dette er bakgrunnen for at hellen­ ske geografer etter dette tidspunktet av og til omtaler den nedre delen av Indus-landet som Skytia og Indo-Skytia. Det har skapt atskillig forvirring fordi Skytia vanligvis er betegnelsen på det store europeisk-asiatiske steppeområdet som var disse folkeslagenes hjemland. Videre foretok sakaer

Gandhara-kunsten

erobringer inn i det sentrale Nord-India, til M athura ved elva Yamuna. De førte kamper mot det innfødte Satavahana-dynastiet lenger sør, men forskjellige sakadynastier gjorde seg gjeldende i India i ytterligere 400-500 år. Det har vist seg svært vanskelig å skaffe seg mer viten om de europeiske steppefolkene. De var i nær slekt med hverandre, men nabolandenes historieskrivere omtaler dem med en mangfoldighet av navn. Den neste bølgen av erobrere i India stod under herskere som er kjent som Kushana-dynastiet. Det ser ikke ut til at de etnisk sett har skilt seg særlig fra sakaene, tokarene eller parterne. Og under alle omstendigheter hørte de hjemme i den brokede menneskelige og kulturelle blanding som i forveien fantes i det hellenistiske Baktria og som i mellomtiden dessuten hadde vært under partisk innflytelse. Kushanaenes krono­ logi er sterkt omdiskutert, og det er ikke enighet om de tidsangivelser vi følger her. Men de er de mest sannsynlige. Dynastiets første konge, K ujula Kadfises, vant i begynnel­ sen av det første århundre e.Kr. herredømmet over land­ områdene langs Indias nordvestlige grense. Han døde i en alder av ca. 50 år. Han ble etterfulgt av sin sønn Wema Kadfises, som sannsynligvis utvidet herredømmet over India helt til Benares. Etter at han døde i år 78 eller 79 fulgte en av de mest berømte skikkelser i Indias historie, Kanishka. Han vil bli nærmere omtalt senere. Han døde i 101 eller 102. Etter ham satt ytterligere fire konger av dette mektige dynastiet med makten. Under Kushana-dynastiet skjedde det overordentlig mye som fikk en dyp og gjennomgripende betydning for den indiske kulturs videre historie, samtidig med at Kushana-rikets eksistens fikk en avgjørende innflytelse på ut­ viklingen av forbindelsene mellom vest og øst. De avgjørende impulser var imidlertid merkbare allere­ de under sakaherredømmet. Når det gjaldt selve India, begynte det hele i det nordvestlige hjørnet, i Gandhara og i den viktige byen Taxila. Vi kan tidligst og mest tydelig følge påvirkningene i utviklingen av buddhismen, som tok helt nye retninger i denne perioden og i dette miljøet.

Gandhara-kunsten I Gandhara og andre landskaper langs den øvre delen av Indus er det funnet enormt mange gjenstander i rent hellenistisk stil. Noe kan ha vært importert, men det meste

149

Motstående side: Steinstolpe fra Bhutesar, utført i Kushana-dynastiets tid. Igjen er det en yakshi (se s. 142) som er brukt som dekora­ sjon. Her fungerer hun som fruktbarhetssymbol idet hun rekker styrkende vin opp til det elskende par over.

Buddha-hode. Typisk eksempel på Gandhara-kunst. Legg merke til den karakteristiske frisyren med håret samlet i en bukkel med et bånd rundt. Dette var høyeste mote blant partiske stormenn og moten smittet over på gudebildene.

1 50

Indiske storriker

En bodhisattva - en vordende buddha. Dette er en fyrste fra Shabaz-Gari. Et stykke buddhistisk Gandhara-kunst med karakteristiske hellenske innslag.

er trolig laget i lokale verksteder. Det dreier seg mest om gjenstander til daglig bruk, og om former som er kjent fra hele den hellenistiske verden. En rekke av gjenstandene — eksempelvis noen nokså vanlige, flate toalettskåler —kan være prydet med relieffer der personene har hellenske klær og er omgitt av hellenske ornamenter. Her kan man også følge en utvikling som viser hvordan vanlige motiver etter hvert blir overtatt og utnyttet i buddhistisk kunst, samtidig med at personene som avbildes, stadig blir litt mer indiske i klær og pynt. Et typisk eksempel er forvandlingen av en drikkescene fra hellensk-partisk kunst. Scenen kan uten videre brukes til å illustrere episoder i buddhistiske legender. Men hele billedoppstillingen kan også brukes i annen buddhistisk sammenheng, bare drikkebegrene skif­ tes ut med lotusblomster. Etter hvert blir personene i bildet fremstilt helt i indisk klesdrakt og med smykker om hals, armer og ankler —men av og til stadig flankert av korintiske søyler. Her, i dette blandede hellenistiske, baktriske og partiske kulturmiljøet i Gandhara-landet, ble et bilde av Gautama Buddha utformet for første gang i buddhismens historie. Ja, her ble det bildet utformet som med enkelte særegenheter ble fast assosiert med ham gjennom et langt tidsrom og over veldige geografiske avstander. Han ble fremstilt i hellensk klesdrakt, og i flere av de tidligere eksemplene er han avbildet med den elegante barten som var vanlig hos atskillige av de indoeuropeiske steppefolkene. Videre ble han avbildet med den karakteristiske håroppsetningen som var på moten blant adelige partere. Håret ble samlet i en bukkel øverst på hodet og et bånd holdt den fyldige hårbukkelen på plass. Riktignok var bildet gjenstand for mange slags tilpasninger til andre folkegruppers smak og skjønnhetsbegreper etter hvert som Buddha-figuren fikk større utbredelse. Men det er ikke så få billedmessige enkeltheter fra ulike steder som klart peker tilbake på Gandhara-kunstens opprinnelse. Mest kuriøst er den mer­ kelige, knoppformede utveksten øverst på gudens isse i de senere Buddha-bildene. Den kalles ushnisha og betraktes som et av de 32 kjennemerkene på at han er en Buddha. Men billedhistorisk er det den siste rest av en forlengst glemt partisk hårmote.

Den store og den lille vognen

Buddha i dyp meditasjon sittende

Samtidig med at Buddha-bildet ble til, ble også bildet av bodhisattva utformet. Det vil si bildet av en «vordende buddha», en person som er bestemt til å bli buddha, men som ennå ikke er det. Den opprinnelige typen viser bildet av en høyfornem fyrste fra det hellensk-baktriske og partiske kulturområdet. Han bærer et praktfullt diadem som er smykket med funklende edelstener. Typen svarer til det

påen ,otus °9 omgitt av disipler.

Eksempel pa Gandhara-stilen fra det første århundre av vår tidsregning.

Buddha fristes av Mara og hans døtre. Maleri fra grottetempel i Ajanta. Etter at Buddha under det hellige fikentreet nådde den fulle religiøse innsikt, lar Buddhalegenden Mara, Fristeren, gjøre for­ søk på å få Buddha til å avstå fra å utbre sin nye innsikt. Mara gjør dette både ved å lokke og true, men Buddha er urokkelig, og da han ved å berøre jorden med høyre hånd kaller jorden til vitne på sin full­ kommenhet, er Mara beseiret.

stadiet i utviklingen av Buddha-legenden da den omvandrende legpredikantens verdslige ungdomsliv er blitt løftet opp i det eventyraktige. Men det oppstod snart også andre bodhisattvabilder. Det hang sammen med utviklingen av den nye retningen innenfor buddhismen, mahayana, som også tok fast form i denne perioden. Retningen kalte seg selv for m ahayana, Det store fartøyet eller Den store vognen, fordi den kunne romme mange på veien til frelsen. Den andre hovedretnin­ gen ble omtalt som hinayana, Det lille fartøyet eller Den lille vognen, fordi denne retningen bare kunne føre til frelse for de få. Forskjellen er den at man i hinayana i praksis må gå inn i ordenen for å bli frelst, mens m ahayana i en helt annen grad henvender seg til legfolk. I m ahayana blir det lagt vekt på at fromme tilhengere får løfter om en salig tilstand i en himmel, og det blir også lagt vekt på å understreke betydningen av gode gjerninger. Gavmildhet overfor mun­ kene og gaver som røkelse og guirlander til de hellige steder fremheves som spesielt fortjenstfullt. Helt ny er videre læren om at det er mulig å utøve gode gjerninger på vegne av andre, for eksempel til fordel for familie, nære slektninger eller venner. (Se også bd. 5, s. 173.) Parallelt med dette skjedde det en forskyving innenfor det teologiske læresystem. Nye guddommelige skikkelser trådte

Handel med Roma

i forgrunnen på bekostning av Gautama Buddha. Dels ble det oppfattet som mer prisverdig å være en bodhisattva enn en buddha, fordi en bodhisattva kunne fortsette å hjelpe menneskene til frelse ved å la være å gå inn i nirvana. Og dels ble systemet utbygd med et stadig voksende sett av himmelske buddhaer, samtidig med at skikkelsene i teorien alle ble fremstilt som identiske. Det skjedde under åpenbar innflytelse av iranske forestillinger. Det kunne i praksis bety at man enkelte steder særlig dyrket én bodhisattva, mens man andre steder særlig dyrket en annen. Avalokitesvara var en av de mest elskede bodhisattvaer. Han var en nådefylt frelser som beskyttet mot alle ulykker. Han er også en av dem som fikk størst utbredelse. Og da buddhismen nådde Tibet, ble de tidlige konger oppfattet som hans inkarnasjoner, en oppfatning som senere ble overført til kongenes arvtager, Dalai Lama. Blant de nye himmelske buddhaer var det en som fikk særlig stor betydning under navnet Amithaba, som betyr U m ålelig lys, Umålelig stor stråleglans. Han oppholder seg ifølge forestil­ lingene i en verden som heter Den lykkegivende. Den salige, også ofte kalt Det rene land og Det vestlige paradis. Heretter oppfattet mange av de troende nirvana som en spesiell eksistenssfære eller til og med som en bestemt lokali­ tet. Også denne utviklingen skyldtes iransk påvirkning, og det samme gjaldt en helveteslære som utviklet seg etter hvert. Skikken med å gjengi en menneskelig form av Gautama Buddha i billedkunsten bredte seg raskt ned til de øvrige menigheter i India. Dessuten ble mahayana-forestillingene utbredt i de første århundrer av vår tidsregning. Det finnes mange eksempler på at hinayana-helligdommer i tidens løp helt er blitt overtatt av mahayana-tilhengere, men vi har også mange eksempler på at munker fra de to hovedretnin­ gene har levd fredelig sammen i store klosteranlegg. I disse hundreårene kom det også nå og da til brytninger mellom buddhismen og de oppblomstrende hinduistiske religioner, vanligvis fordi et lokalt dynasti grep inn med solid støtte til fordel for en av disse religionene.

Handel med Roma Kushana-dynastiets mest fremtredende konge, Kanishka, foretrakk buddhismen, og hans vidstrakte rike var den viktigste forutsetningen for at m ahayana fikk en rask utbredelse. Kushana-rikets store utstrekning var også forut-

153

Hode av bodhisattvaen Avalokiteshvara. (Se også bd. 5, s. 176.) Materialet er rød sandstein. Skulp­ turen stammer fra 400-tallet og er et typisk eksempel på Guptaperiodens stil.

154

Indiske storriker

Et bevis på handelen mellom India og middelhavslandene er funnet under utgravningene i Pompeii, den italienske byen som ble begravd under askeregnet ved Vesuvs utbrudd i år 79. Den lille kvinne­ figuren av elfenben er en yakshi som sannsynligvis har tjent som håndtak på et speil.

setningen for at buddhismen tok opp i seg mange nye forestillinger. Og forutsetningen for den store rikdom som kunne brukes til fordel for buddhistene og deres helligdom­ mer, var et veldig oppsving i handelen mellom det tidligere romerske keiserrike, India og Det fjerne østen. Kushana-herskerne lå i strid med parterne, og fra motsatt side førte romerne kriger mot Partia. Når det var fred på disse kanter, ble landforbindelsen mellom Østen og Vesten opprettholdt. Men akkurat i denne perioden begynte romerne å vise en betraktelig økt interesse for samkvem over havet. Det satte tydelige spor etter seg i datidens vestlige, geografiske faglitteratur, og det satte spor etter seg i spredte historiske etterretninger. I India viser det seg blant annet på en ytterst slående måte i Kushana-dynastiets mynthistorie, og i vår tid har arkeologene til og med funnet romerske handelskolonier flere steder langs kysten av India - også helt over på østkysten. Tidligere hadde man stort sett bare et vestlig kildeskrift av stor verdi å holde seg til. Det er skrevet på gresk, men siteres vanligvis under den latinske tittelen Periplus Maris Erythraei. Den anonyme forfatteren omtaler de havne­ byene som er særlig viktige for Indias eksport og import. Dessuten nevner han omlag ti handelsplasser videre langs kystruten. Det heter at de stort sett bare har lokal betyd­ ning. Skriftet kan dateres til midten av det første århundre e.Kr., nærmere bestemt til et sted mellom årene 40 og 70, og skildringen av forholdene i India stemmer godt overens med det inntrykket de indiske kilder gir. Den store handelshavnen Muziris på den sørligste delen av vestkysten er omtalt, og det samme gjelder andre handelsplasser oppover langs østkysten. Også munningen av Ganges får en kort omtale. Når det gjelder forholdene i Kushana-riket, gir den greske veiledningen om sjøfarten på India en svært inn­ gående skildring av havnebyen Barygaza. Den er identisk med den nåværende Broach, omlag 300 km nord for Bombay i Cambaybukta ved munningen av elva Narbada. En svært stor del av Kushana-rikets utenrikshandel fore­ gikk over denne havnebyen. Karavaneveiene gikk gjennom den gamle provinshovedstaden Ujjain. Derfra gikk de dels østover til den midtre og nedre delen av Ganges, dels mot nord helt til Gandhara. Herfra gikk rutene videre til Sentral-Asia og Kina. På denne måten unngikk man de politisk urolige traktene langs den midtre og nederste delen av Indus. Man unngikk også problemene med parterne,

Pepperkysten

som behersket sentrale deler av den gamle handelsveien over land. Men også sørfra kom det varer til Barygaza. Tjue dagsreiser mot sør ligger byen Paithan, og ytterligere ti dagsreiser unna ligger en annen stor by, Tagara, heter det i beskrivelsen. Varene blir fraktet med vogn gjennom uveisomme strøk til Barygaza. Fra Paithan kom det store mengder av halvedelstenen onyks, fra T agara særlig bom­ ullsstoffer og mange slags klær, heter det videre. T agara er ikke helt sikkert identifisert, men Paithan ligger der den dag idag. Den er nå pilegrimsmål for Vishnu-dyrkere. Periplus-forfatteren har merket seg at man ennå på hans tid kunne finne gamle drakmer i omløp i Barygaza. Han nevner uttrykkelig mynter som er utmyntet av de hellenskbaktriske kongene Apollodotos og Menandros. Mynter kunne vare lenge, og de kunne komme langt av sted. En mynt med Menandros’ pregning er funnet så langt borte som i Wales, for øvrig sammen med en mynt som stammer fra den romerske keiser Vespasian. Han regjerte i årene 70— 79, altså på Kushana-dynastiets tid. Og selv om myntfun­ net i Wales nok bare er et svært beskjedent eksempel på de vidstrakte forbindelser i perioden, er det likevel et ganske talende eksempel.

Pepperkysten Mengden av romerske gull- og sølvmynter som er funnet i Sør-India er atskillig mer overveldende. Funnene er gjort langt utenfor Kushana-riket, i områder som ennå aldri var erobret av de folkeslagene som trengte seg inn fra nord. Funnstedene ligger stort sett i en geografisk linje tvers over landet fra Muziris på Malabar-kysten i vest til Arikamedu (like ved Pondicherry, omlag 140 km nord for Tranquebar) på Coromandel-kysten i øst. Her lå det i vest et Cheraherredømme, i sør et Pandia-herredømme og i øst et Cholaherredømme med herskere som i århundrer kjempet om overtaket. For i denne regionen fantes det umåtelig rike beryllgruver. Den grønne varianten av dette mineralet er bedre kjent under navnet smaragd, og den blå varianten kjenner vi bedre under navnet akvamarin. I tillegg til de ettertraktede edelstenene leverte området pepper. Regio­ nen var lenge den viktigste leverandøren til Vesten, der pepper i den tidlige keisertid var blitt et ettertraktet krydder i den daglige husholdningen. Smaken for det orientalske bredte seg for øvrig forholdsvis raskt til de germanske folke­ slag. Da visigoterkongen Alarik i året 408 tilbød seg å heve

155

156

Indiske storriker

For- og baksiden av en mynt fra Kushana-dynastiets tid. På forsiden sees kong Kanishka med den karakteristiske henstillingen, på baksiden en Buddha-skikkelse. Teksten er skrevet med greske bok­ staver.

beleiringen av Roma, krevde han til gjengjeld 2500 kilo gull, 15 000 kilo sølv, 3000 skarlagensfargede skinn, 4000 tunikaer av silke og 1500 kilo pepper. De fleste av de romerske myntene i Sør-India stammer fra tiden omkring Augustus og hans etterfølger Tiberius, som var keiser i årene 14—37. Det er gjort langt færre sørindiske funn av romerske mynter etter Neros regjerings­ tid (årene 54—68). Utgravninger forteller at Arikamedu på Coromandel-kysten hadde sin største blomstringstid som romersk handelskoloni i begynnelsen og midten av det første århundre e.Kr. Her er det funnet lagerbygninger og store mengder romerske importvarer, som har ansporet til etterligninger langs østkysten og som spredte seg innover i landet lenger mot nord. I de vestlige kilder kalles handels­ stasjonen Poduke. Det er en etterligning av tamil-språkets Pudu-chcheri som betyr Ny by. Oppdagelsestidens euro­ peere kalte den Puddicherry og Pondicherry. Mange av de romerske gullmyntene i Sør- og Sentral-India er gjennomhullet, noe som tyder på at de har vært brukt som hengesmykker. Det er også i stort omfang laget imitasjoner av myntene i keramikk. De har sannsynligvis vært forgylt, og disse kopiene —som ofte er nokså primitive —er også gjennomhullet og altså brukt som smykker.

Kushana-riket Når det gjaldt mynter, fikk Kushana-rikets forbindelse med romerne derimot en helt annen form for innflytelse. Kushana-kongene lot selv prege gullmynter, og det vel å merke gullmynter av samme vekt og finhet som de romerske. En av Kujula Kadfises’ mynter er dessuten preget med et bilde i profil. Det har stor likhet med keiser Augustus, og senere Kushana-mynter viser tilsvarende likheter med romerske forbilder. K ujula Kadfises var trolig buddhist, mens Wema Kadfises tilsynelatende foretrakk Shiva-religionen. Det var først under ham det ble slått gullmynter i stor stil. Det kan henge sammen med fredstraktaten mellom Roma og Partia i år 63. Den skapte ro på disse kanter i et halvt århundre, og det kan også være bakgrunnen for at handelen med SørIndia samtidig begynte å gå tilbake. I Roma beklaget man seg over at edle metaller ble eksportert til Orienten, men det fantes også gode gullgruver i Kashmir. Den gjennomgripende kulturblandingen i Kushanadynastiets tid kommer åpenlyst til uttrykk i kong Kanishkas myntpregninger. På hans tid var kharoshthiskriften ennå i

Kushana-riket

157

Mannen med sverdet og med skrevende ben er kong Kanishka, den buddhistiske herskeren som skapte et storrike i Nord-lndia på slutten av 100-tallet. Under denne viljesterke personlighet blomstret mahayanabuddhismen. Det gav seg uttrykk ikke minst i Gandharareligionen, i form av store hellig­ dommer, stupaer og klostre som ble bygd i alle viktige byer, også i den nye hovedstaden Purushapura (Peshawar). Påvirkningen fra helle­ nistisk kultur var sterk. På relieffer og mynter opptrer skikkelsene i togalignende drakt (se mynten på fore­ gående side), ja, selv hellenske gudesagn dukket opp mellom fremstillinger av Buddha-fortellingene.

bruk i Nordvest-India, men denne kongen brukte uteluk­ kende det greske alfabet på sine mynter. Det er imidlertid bare på et fåtall av myntene selve teksten er gresk. På de fleste av dem blir det brukt et iransk språk, som altså er skrevet med greske bokstaver. M yntbildene viser bare i enkelte tilfeller hellenske guder. Det er nesten bare Sol og Måne som opptrer under greske navn, Helios og Selene. Men ca. ti ulike iranske guder er avbildet på myntene. Og mynter med indiske guder, Shiva og Buddha, forekommer bare i noen få typer. Men de har til gjengjeld vært svært utbredt. Kanishka begunstiget i høy grad buddhismen. Han reiste klostre, han bygde eller utbedret stupaer og i mange mahayana-skrifter er han omtalt som en av religionens største skikkelser. I den nye hovedstaden som han anla,

158

Indiske storriker

Motstående side: Den hinduistiske gud Krishna var i sin barndom og ungdom sterkt opptatt av å bekjempe det onde gjennom over­ naturlige og overmenneskelige handlinger. Denne statuen viser hvordan den unge Krishna tok livet av demonen Kaliya som hadde til­ hold i elva Yamuna og terroriserte dem som bodde langs bredden. Selv om Krishna bare var en unggutt, beseiret han Kaliya ved å danse på hans hode. Bronsestatuett fra 1500tallet.

Purushapura - som idag heter Peshawar - gav han sitt navn til en særlig berømt stupa, som var et sterkt søkt pile­ grimsmål i århundrene som fulgte. Også hans nærmeste etterfølgere støttet buddhismen med byggverk og hellig ut­ smykning, noe mange innskrifter bekrefter. Og under det samme dynastiet begynte buddhismen å spre seg langs karavaneveiene gjennom Sentral-Asia til Kina. Parallelt, men fullstendig uavhengig av dette, har Kushana-herskerne øyensynlig betraktet seg selv som sak­ rale konger, som i særlig grad har vært forbundet med iranske gudeskikkelser. I enkelte tilfeller har de helt identi­ fisert seg med en gud. M ange av de myntene som avbilder en av disse kongene personlig, fremstiller ham idet han som en gud viser seg halvt over skyene - med luer flammende opp fra skuldrene. Og tempelinnskrifter fra dynastiets hel­ ligdommer i Baktria bekrefter at man har hatt en sakral oppfatning av kongemakten. I hele perioden siden de første ariene trengte seg inn, eksisterte stadig Veda-religionen. Noen av dens ritualer utføres for øvrig den dag idag. Men denne religionsformen er av en slik karakter at det er praktisk talt umulig for den å avsette synlige spor i det arkeologiske materiale. Den har ingen templer og ingen gudebilder. Og når gudebilder fra denne sfæren på et sent tidspunkt likevel dukker opp i funnene, plasserer vi dem under betegnelsen «hinduisme», fordi det da dreier seg om synkretistiske foreteelser der ikkevediske innslag er de mest dominerende. I kretsene omkring Veda-religionen vokste det fram en rekke hjelpefag som var nødvendige for å oppnå en sikker forståelse av de hellige tekster. Religiøst-verdslige lovsam­ linger tok form. Dessuten vokste de to store, gamle heltedik­ tene M ahabharata og Ram ayana i omfang. Særlig betyd­ ning fikk et isolert arbeid, Bhagavad-Gita, Herrens sang. Den fikk plass i 6. bok av M ahabharata. Hovedinnholdet i Gitaen er trolig blitt til i et av de siste hundreårene før vår tidsregning tar til. Den er helliget Krishna, og den prediker frelse gjennom gudens nådige barmhjertighet. Samtidig skal de troende nære en ubetinget fortrøstning og hengiven­ het for guden. Denne holdningen kalles bhakti. Det er den samme oppfatning som kommer til uttrykk i M ahayanas holdning til bodhisattvaene, og den fikk stor betydning for den videre utvikling av hinduismen.

jå

v

160

Indiske storriker

Gupta-dynastiet

x ’* x lic^ tK ^ l i J ‘f Sa^ t '; t»! f|WO'«=yi 'i.xj: '-uv-t f - «La.VJe— OL>4' . X,

*

fålifjZSJUJtfr i d i ’u ] ( j o c . fe

i

i«aaii(.-«*foyc6U^'!

+JiiJiJ.»*«— f j’£!££r~ "'W*wdfrAAam Pti JmsWbr tv? % rw toe, »»^-uc hr •-"tf•-." v r~" "*r? m««« r^o»tf^Wfw« *f*åUk rofiq>|td*«, hHrW«w«wi|&» oAtjArartb&USwMBi*

^r“6,5j6C

291

Tw,***y w «* T ^ WAtftfej f *“■'*"*

mfcpHmnnf y »ro c* J

f ^

j Hl

^ , >W

***** ‘

.

Jr

V

å

[r j j

312

Islams vestriker

På en miniatyr i en lovsamling fra 900-tallet er Justinian i ferd med å diktere sine lover. Kunstneren har av ærbødighet for keiseren overdrevet litt. Riktignok satte keiseren i gang lovarbeidet, men den omfattende revideringen og reorganiseringen av de gamle romerske lovene ble utført av en kommisjon av lærde under ledelse av en kvestor.

ne en fem år lang rekke av direkte angrep på Konstantino­ pel. Hver vår i årene 674—78 dukket en stor arabisk flåtestyrke opp utenfor Konstantinopel, kampene fortsatte utover hele sommeren, og om høsten trakk flåten seg tilbake til Kyzikos. Det kom til stadig nye sjøslag utenfor bymure­ ne. Men det lyktes ikke å ta den sterke festningen med storm. Medvirkende til dette utfall var at bysantinerne her for første gang gjorde bruk av «gresk ild», en slags brann­ bomber med en ukjent kjemisk sammensetning, men med en ødeleggende effekt mot fiendtlige skip. Under store tap måtte araberne oppgi beleiringen og angrepene samtidig med at de led alvorlige nederlag i Lilleasia. M uaw iya ble tvunget til å gå med på en trettiårig fredsavtale og til å forplikte seg til betaling av en stor, årlig tributt. Erobringene vestpå i Nord-Afrika hvilte.

Papyrus og politikk Et nytt avsnitt i forholdet mellom de to stormaktene inntrådte etter 685, da begge rikene fikk nye herskere, Justinian 2. i Konstantinopel (685-95 og på ny 705-11) og Abd al-M alik (685-705) i Damaskus. Øyensynlig var det begivenhetene på den bysantinske siden som gjorde det tillokkende for araberne å sette seg i bevegelse igjen. Justinian la seg ut med mange forskjellige grupper kirkelige, politiske og folkelige - blant annet ved en hard beskatning, slik at han etter ti års regjering ble avsatt under et opprør. Han beskrives ellers som en ytterst from hersker, han var den første bysantinske hersker som lot Kristusbildet prege på myntene sine, og på myntene betegnet han seg selv som «Kristi tjener». På den arabiske siden -måtte Abd al-M alik først sikre makten innad. Han inngikk derfor en ny fredsavtale med Bysants og forpliktet seg til en enda større årlig tributt enn den gamle. Når det gjaldt Kypros, skulle avgiftene deles likt mellom de to rikene, en ordning som bestod i flere hundre år. Men det oppstod snart en diplomatisk konflikt mellom al-M alik og Justinian. Kontroversen dreide seg om de bysantinske gullmyntene og den egyptiske papyrusen. For gullmyntenes vedkom­ mende, var bakgrunnen at de stadig var gyldig betalings­ middel hos de arabiske erobrere, som ennå ikke hadde egen mynt i de tidligere bysantinske besittelser. Når det gjaldt papyrusen, var det bysantinske statsmonopol i Egypt sim­ pelthen overtatt av den arabiske regjering, som lot de kristne fabrikantene og arbeiderne produsere papyrus for

Papyrus og politikk

eksport som før. Forbindelsen mellom de to forskjellige tingene, gullmyntene og papyrusen, bestod i at begge bar symboler av religiøst og politisk innhold. Papyrus til eksport og til offisielt bruk var preget med et korsformet vannmer­ ke, en kristen innskrift, Justinians gullmynter var som nevnt preget med et Kristus-hode, og etter keiserens navn var det tilføyd «Kristi tjener». Abd al-M alik gav ordre til at de kristne vannmerkene på alle papyruser skulle erstattes med den muslimske trosbe­ kjennelse, og det samme skulle gjelde de tilsvarende merkinger av kostbart klede til eksport. Justinian forsøkte uten hell å få bestemmelsen tilbakekalt, og da verken overtalelse eller gaver hjalp, truet han med å la sine gullmynter forsyne med en innskrift som hånte Muhammed. Abd al-M alik svarte på tre måter. For det første forbød han all eksport av papyrus. For det annet begynte han selv å slå mynt i Damaskus, og snart etter også i Kufa. Gullmynten var en etterligning av den bysantinske, men bar bildet av ham selv, og en innskrift med den muslimske trosbekjennelse. De kufiske myntene angav kalifens tittel, «Allahs tjener». Og for det tredje tilføyde Abd al-M alik det raffinement å be­ tale den årlige tributt med sin egen nyslåtte mynt.

313

Da Abd al-Malik på slutten av 600tallet selv begynte å slå mynter, brukte han som forbilde bysantinske gullmynter som var tidens mest gangbare betalingsmiddel. Øverst sees en bysantinsk gull-solidus, utstedt av keiser Herakleios ca. 630. Keiseren, som har langt skjegg, står mellom sine to sønner. Baksiden viser et kors og innskriften Victoria Aug (Augustus' seier) og beteg­ nelsen CONOB (for Konstantin­ opel). Nederst den arabiske imita­ sjonen. Nå viser mynten kalifen og hans to sønner, og korsene er fjernet fra kronene. Korset på baksiden har mistet sin tverrbjelke, slik at all kristen symbolikk er fjernet. På arabisk kan man lese muslimenes trosbekjennelse. Mynten er utstedt av Abd al-Malik ca. 691 -9 3 , sann­ synligvis i Damaskus.

314

Islams vestriker

Etter tidens statsrettslige oppfatning var det å slå mynt med eget bilde en krenkelse av keiserens rettigheter som overherre. Det ble en kort krig som bysantinerne tapte fordi de slaviske troppene deres gikk over til araberne, og man fikk i stand et kompromiss. Snart etter ble Justinian avsatt, og Abd al-M alik var ikke sen om å benytte seg av det.

Toget mot vest

Motstående side: Muslimenes verden utvidet seg. I Allahs navn bredte det arabiske folk seg både østover og vestover. Bildet viser to av de mer fredelige reisende på sine kameler foran en by hvor hånd­ verkere og arbeidere er travelt opp­ tatt. Side i et arabisk manuskript fra 1237.

I Nord-Afrika var araberne kommet til Tripoli og hadde i et halvt århundre vært opptatt av andre problemer enn fortsatte erobringer. Lenger mot vest langs kysten av Middelhavet hadde de tidligere århundrers historie vært like omskiftelig som i de andre områdene vi har omtalt: Først utviklet av fønikerne, så brakt under romersk kultur, mot slutten av denne perioden med minoriteter av jødisk tro, deretter skueplass for stridigheter mellom kristne retninger, som skiftevis hadde fordømt, forvist og henrettet hverandre, både den fanatiske donatistkirken og romerkirken representert av betydningsfulle skikkelser. I 439 nådde en utløper av den germanske folkevandring helt hit ved at vandalene besatte området og erobret Karthago. I egnene omkring Donau hadde de tatt imot kristendommen i dens arianske form, og gav seg derfor til å forfølge den romerske retning, som korporlig hadde seiret over donatistene. Vandalriket styrtet sammen under bysantinsk erobring i 533, og deretter satte man på ny i gang med kirkelige stridigheter. Den bysantinske kultur strakte seg bare til byene og den nærmeste bondebefolkning i omegnen. For øvrig var NordAfrika behersket av berberfolk med sine egne større og mindre kongeriker. Da araberne under Abd al-Maliks kalifat fortsatte å trenge fram mot vest fra Tripoli, var det hos berberne de møtte motstand. Kampene foregikk for det meste i ørkenområdene, de taktiske mål var vannkilder og oaser, en seier eller et nederlag betydde gevinst eller tap av store landområder. Kampene mellom de to ørkenfolk endte med at araberne seiret. Bysantinernes støttepunkt for sitt herredømme over denne delen av Nord-Afrika var K artha­ go. Den lå snart som en isolert enklave, og ble erobret i 697, gjenerobret av en bysantinsk flåtestyrke, og endelig gjen­ inntatt av araberne i 698. Etter ødeleggelsen ble den bygd opp igjen som byen Tunis. Kairouan 130 km sør for Karthago og Tunis tjente som hovedstad, etter at den opp-

i 1

■ ;■

si

*•& /£

v