Romerriket [4] 8202049202, 8202049210, 8202049601

Citation preview

CAPPELENS V E R D E N S H IS T O R IE

BIND 4

Romerriket ERLIN G BJØL LEO H JO R TSØ

J. W .

C A P P E LE N S F O R L A G A S

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

C n r tm 4 o L iQ a r o f f t ø

Nordisk hovedredaktør: E R L IN G BJØL Norsk redaktør: K N U T M Y K L A N D

O v e rsa tt av: E ld o r M a rtin B reck an (til side 206) E rik L ie

© J . W . Cappelens Forlag a s 1983 Billedredaksjon og layout: Anders Røhr og Knud Sandvej Grafisk tilrettelegging: Axel Surland Billedtekster: Knud Sandvej Cappelens Verdenshistorie er satt med 10/12 Baskerville hos Alfabeta a.s, Halden, og trykt hos Otava, Finland, 1983. Illustrasjonene er reprodusert av Scanlith, København. Omslag og bokbind ved Reidar Gjørven. ISBN 82-02-04920-2 (hf.) - bind 4 ISBN 82-02-04921-0 (ib.) - bind 4 ISBN 82-02-04960-1 (komplett)

Innhold

Fra småstat til stormakt

.............

9

Veiene til Rom a, 11. Romernes naboer, 13. Stum stormakt, 15. Arven fra etruskerne, 16. Hellenere og gallere, 21. Rikets vugge, 22. Rom a grunnlegges, 24. Byen i midten, 25. Patrisiere og plebeiere, 28. Stat og krig, 30. Adelsrepublikk, 34. Senat og folkeforsamling, 36. Patroner og klienter, 37. Krisetid og stenderstid, 39. Skrevne lover, 42. Standsutjevning, 43. Den nye over­ klassen, 45. Aristokratisk radika­ lisme, 47. Et erobrerfolk får sin ilddåp, 49. Seter-røverne, 51. Kadaverdisiplin, 52. Veji faller, 53. Gallersjokket, 54. Forskole i imperia­ lisme, 55. Samnitterkrigene, 58. Erobringen av Mellom-Italia, 60. Pyrrhos’ seier og nederlag, 62. Italias samling, 63. Kampen om Middelhavet

.............

Pax rom ana ........................................

68

Karthago, 68. Den første puniske krig, 72. Herredømmet på havet, 74. Kampen om Spania, 77. Hannibal, 79. Nøling og styrke, 82. Scipio og Romas Afrika-korps, 85. Hannibalkrigens følger, 87. Romersk østpolitikk, 89. Hellenernes beskytter, 91. Marsj mot Asia, 92. «Den nye form for statskløkt», 93. Pydna, 96. Makt uten maske, 98. Romas ville Vesten, 99. Improvisert imperium, 101.

Ekspansjon og sa m fu n n ...................

Utarmingen i sør, 108. Det rike Nord-Italia, 110. De overvunnes seier, 113. Stoisisme og sofisme, 115.

Tiberius Gracchus, 116. Gaius Gracchus, 119. Ridderskap og senatsadel, 121. Fra bondehær til landsknektkorps, 123. Kimbrerne kommer, 125. Krig mot forbunds­ fellene, 127. Sullas terror, 128. En dyster reformator, 131. Mangemillionærer og filleproletarer, 134. Kometen Pompeius, 136. Cæsar, 138. Gallias erobrer, 141. Republikkens undergang, 145. Egyptisk mellom­ spill, 148. Riksgrunnleggeren, 150.

Verdensriket........................................

105

156

Fra Filippi til Actium, 158. Krigstretthet og fredsideologi, 160. Arven fra Cicero, 163. Augustus, 165. Sikkerhetspolitikk, 168. Europa ble delt, 170. Forsvar, erobring eller avskrekking?, 173. Verdensbyen, 174. Da all verden ble innskrevet i manntall, 180. Romerrikets felles­ marked, 183. Fra kimbrerne til kineserne, 188. Den vanskelige arvefølgen, 189. Tiberius og Caligula, 191. Den kloke og klumsete Claudius, 193. Kvinner i politikken, 194. «Det uetterlignelige liv», 198. Jerusalems fall, 201. Kuppgeneraler, 205.

De flaviske keisere, 208. De siste fremstøt, 212. Prisen for ekspan­ sjonen, 215. Times, 218. Grenseprovinsenes byer, 223. Fatin med og uten grammatikk, 225. Hæren og universitetet som smeltedigler, 227. Rettsstaten, 230. Hele rikets keiser, 232. Jødenes annen oppstand, 236. Antoninus og Faustina, 239. Kvinnen ved brønnen, 243.

206

290. Øst-vest-problemer, 293. Uenighetens pris, 295. Ned med våpnene, 298. De fattiges flukt og de rikes forræderi, 301. Pestens gule hest, 304. Hovmod for fall, 306. Brød og sirkus, 309. Retorikk og teknikk, 312. Barbarenes styrke, 314. Ens­ retting og splittelse, 318. Arven fra Rom a, 320. T o riker, 325.

Martyrenes blod, 245. Oppbrudd ved Kattegat?, 249. Filosofi felten, 252. En umulig sønn, 256. Løsning i likhet, 259. Avfolkning og devalue­ ring, 260. Riket i oppløsning, 262.

Senantikken ........................................266

Rikets bølgebrytere, 268. Garnisonsstaten, 270. Skatter, byråkrater og inflasjon, 272. Korsets seier, 276. Beleiringssamfunnet, 283. Østriket og vestriket, 286. De goter og huner,

Litteraturveiledning

........................

332

Illustrasjonskilder .............................

334

141

Kart ...................................

14

Gallia og B r ita n n ia ........................

........................

72

Slaget ved Actium 31 f . K r ....................160

Slaget ved Cannae 2 1 6 f . K r .............

84

.............

89

Romerrikets største utstrekning 1 1 7 e .K r ...........................................

218

D et vest- og østromerske rike i 3 9 5

286

Romas naboer

Roma og Karthago

D et østlige Middelhavet

Romerriket ved Cæsars død 44 f . K r .............................................

106

SSJi

v H ^ j ' ? m

|h '^ b h S /v _ v ^ h 1 t _ J B k.'-% ^ v j■ B ti\i':s iS f l|W |>1 B O * i.'■ Æ mM i iB fir k ;i R

F ra småstat til stormakt

Fra å være en liten landsby ble Rom a midtpunktet i et verdensrike som i sin glansperiode under keiser Trajan (98— 117) strakte seg fra England til Mesopotamia, fra Romania til Marokko, fra Spania til Egypt. Arven fra dette riket har vært uutslettelig. Millioner av mennesker i Italia og Frank­ rike, i Romania, Portugal, Canada og hele Latin-Amerika, snakker idag avarter av et språk som folket i et område ikke stort større enn Vestfold fylke, gjorde bruk av for over 2000 år siden. Romernes egen versjon av det lever videre i legenes resepter og diagnoser, i botanikernes og zoologenes artsbe­ tegnelser. Helt til pave Johannes 23.s store reformer i 1962, var latin den katolske kirkes liturgiske språk overalt i verden. Vår egen dagligtale er spekket med ord av latinsk opprinnelse, som for eksempel artikkel og attest, brev og bil, dato og dokument, fidus og funksjonær, etc., etc. Siden Romerrikets fall har gjenferdet av det vandret gjennom Europas historie og åpenbart seg i de forskjelligste inkarnasjoner, som Karl den stores rike, som Det hellige tysk-romerske rike hvis skyggetilværelse først tok slutt i 1806, under drønnet fra Napoleons kanoner. Men minnet ville ikke dø. Da seks vesteuropeiske stater i 1957 vedtok å skape grunnlaget for et forent Europa, valgte de symbolsk å underskrive den høytidelige traktaten i Roma. Hvordan det kunne gå til at den lille byen ved Fiber skapte det store verdensriket, har opptatt forskerne i mer enn 2000 år. Den greske historikeren Polybios (205—123) var den første som spekulerte over problemet. Han skrev: «H vem er vel så sløv eller så lettsindig at han ikke skulle ha lyst til å få greie på hvordan det hadde seg at nesten hele verden i løpet av ikke fullt femti år ble overveldet og gav seg inn under ett og samme folk, nemlig romernes herredømme, og hvilken politikk disse fulgte for å nå dette mål, noe man ikke før har sett make til?»

Polybios var gissel hos romerne. En av deres metoder for å holde styr på det veldige riket, var å flytte fremtredende folk

Motstående side: Gravstele som Julius Maternus har reist over sin «snille og kyske hustru», som han kaller henne i innskriften - men også over seg selv. Her er familien atter forent om spisebordet, og Julius skåler med sin kone. Slike innskrifter, korte eller lange, har bidratt til å gi ettertiden kunnskaper om livet i Romerriket.

En typisk romervei, brulagt og godt bevart fram til idag. Veien er Via Sacra på Forum Romanum i Roma. Idag slites ikke brusteinene lenger av romerske statsmenn eller av gamle koner som på bildet, men av turister fra hele verden.

til Roma fra de erobrede landene, det skulle være garanti for at gislenes hjemland holdt seg i ro. Den behandling Polybios fikk, tyder på at det ikke alltid var en særlig grusom skjebne. Han ble opptatt og fetert i scipionernes fornemme og høyintellektuelle krets, der man svermet for det Hellas som romerne hadde underlagt seg. Polybios fant forklarin­ gen i romernes politiske institusjoner: «Statenes forfatning må ansees for å være den vesentligste årsak til lykke og ulykke i ethvert foretagende, for av den utspringer som fra en kilde ikke bare alle planer og ansatser til tiltakene, men av den henter de også sin fullbyrdelse. . . »

Det var, mente han, «ikke mulig å finne en bedre statsforfat­ ning enn denne». 1900 år senere forleste De forente staters grunnleggere seg på Polybios i den grad at vår egen tids mektigste industrisamfunn er belemret med en forfatning, inspirert av det gamle Rom a — til og med beheftet med misforståelser av dets institusjoner. Fra antikkens forfattere stammer også de tradisjonelle forestillingene om Romerrikets utvikling. Fra omkring 150 f.Kr. ble ekspansjon og vekst etterfulgt av en forfallsperiode som truet med å ødelegge hele riket. Det ble imidlertid gjenopprettet av Augustus, og de følgende to århundrene var en lykkelig tid. Deretter begynte verdensriket å falle

Veiene til Roma

sammen. Det var de kristnes skyld, hevdet hedenske forfat­ tere. Det skyldtes hedenskapet, skrev de kristne. Men enkle forklaringer har ikke vært tilfredsstillende for moderne forskning, verken når det gjelder vekst eller fall. Ja, den har ikke engang godtatt forestillingen om en jevnt stigende og fallende kurve i Romas historie. Der er ingen snarvei til forståelse av verken oppkomsten eller sammen­ bruddet av verdensriket. Skritt for skritt må man møysom­ melig følge disse lange historiske prosessene, hvis man vil danne seg en holdbar oppfatning av en av verdenshistoriens store gåter.

Veiene til Roma Det finnes et rikelig kildemateriale til Romas historie. Allerede i oldtiden ble den skildret av både greske og romerske forfattere. M en selv om dette materialet er fyldig, er det også mangelfullt — og ofte direkte misvisende. Gjennom sitt talent, sin fabuleringsevne, sine dramatiserende tilbøyeligheter og ofte propagandistiske siktemål, har oldtidsforfatterne vært flinke til å føre ettertiden på villspor. De opptrådte hyppig som moralister, ute i et samfunnskri­ tisk ærend, eller nå og da som hoffsnoger som gjerne ville kaste glans over sine velgjørere. Den eldste av dem, den tenksomme Polybios, kunne saktens sette fram følgende prisverdige programerklæring: «Slik et levende vesen som har mistet synet, slett ikke er til noen nytte, slik er det også med historien: Når sannheten er borte, er det som blir igjen av den, bare ørkesløs tale. Derfor bør man ikke betenke seg på å klage på sine venner eller rose sine fiender. Heller ikke må man være redd for én gang å klandre, en annen gang å rose de samme personer, for det er jo ikke mulig at de som aktivt deltar i det offentlige liv, alltid treffer det rette, på samme måte som det heller ikke er rimelig at de stadig griper feil. I et historisk skrift gjelder det ikke å se på personene, men bare på deres hand­ linger, og til enhver av dem å knytte en passende dom og vur­ dering.»

Men både for ham selv og andre kunne det holde hardt å leve opp til disse edle forsetter. Ofte må forskeren ha røntgenblikk for å få øye på virkeligheten bak oldtidshistorikernes mer eller mindre tendensiøse fremstillinger. En tid var man endog så kritisk innstilt til dem at man var tilbøyelig til å betrakte alt de hadde skrevet som oppspinn. Imidlertid har blant annet arkeologiske funn i de senere år vist at det var en kjerne av sannhet i meget av det som gjerne var blitt

11

Den berømte hellenske historikeren Polybios ble tatt som gissel av romerne og deportert til Roma, hvor han ble en venn av familien Scipio. Omkring 150 f.Kr. vendte han til­ bake til sitt eget land, hvor han for­ søkte å gjøre forholdene lettere for folk under det romerske styret. Til takk reiste en hellensk by, Kleitor, denne steinen til hans ære. Polybios har lagt fra seg sine våpen og vender seg mot tilhørerne. Hånden beskri­ ver talerens vanlige gestus.

12

Fra småstat til storm akt

Utgravninger i Pompeii har brakt en rikdom av funn for dagen, og alle gav de ny viten om livet og hver­ dagen i antikkens byer. Disse to inn­ skriftene som er ripet inn i en mur, stammer fra Pompeii. Øverst har en skolegutt med kjennskap til de hellenske sagnene, tegnet en laby­ rint og skrevet: Labyrinthus. Hic habitat Minotaurus - Labyrinten. Her bor Minotaurus. - Nederst et valgopprop hvor M. Epidius Sabinus blir anbefalt til stillingen som formann for rettsvesenet. Den ærverdige dommer Suedius Clemens har besørget innskriften etter oppfordring fra naboene.

WtWKWiMStflJIIWi MM

forkastet som sagn. Ikke minst er en del av de kronologiske opplysningene angående Romas eldste historie blitt bekref­ tet, opplysninger som blant annet finnes hos en forfatter som Titus Livius (59 f.K r.-17 e.Kr.). Kanskje har dette igjen ført noen forskere i betenkelig nærhet av den mot­ satte grøften. Helt stemoderlig behandlet av oldtidens historikere er etruskerne blitt - dette stumme, gåtefulle folket som romer­ ne etter moderne forskeres mening skylder så meget. Den lærde keiser Claudius (død 54 e.Kr.) skrev riktignok deres historie i 20 bind, men de er gått tapt. Det er blitt kalt det kanskje største tap i oldtidslitteraturen. Ettersom hans første hustru Urgulanilla skal ha vært etruskisk, kan han ha hatt gode kilder å øse av. Men her finnes i alle fall et av de mange store hull i de skriftlige kildene, som forskerne har prøvd å fylle på annen måte. O g mange andre veier fører til Roma. Når det dreier seg om hverdagsliv og samfunnsforhold, er det ikke bare oldtidens historikere som har noe å berette. Riktig tolket, kan enhver tekst fra den tiden være opplysende. Plautus’ komedier, Ciceros taler og brev, Catullus’ dikt og kirkefedrenes skrifter. Men oldtidens historikere var tilbøyelig til å skildre store personer - Marius, Pompeius, Cæsar, Augus­ tus osv., har moderne forskning kastet seg over utviklingen i jordbruk, handel og håndverk og den virkning det hadde på samfunnsstrukturen. Dessuten har den tatt for seg jevne menneskers kår og den rolle religionen spilte. Til belysning av slike forhold har man kunnet gjøre bruk av annet kildemateriale, som for eksempel innskrifter, mynter og andre arkeologiske funn. Bare fra det gamle Rom a er 60 000 innskrifter bevart, fra hele riket flere hundre tusen. Langt de fleste er gravskrifter, andre er knyttet til det offentlige liv. Et særlig spennende materiale er de såkalte graffiti, de ofte øyeblikksinspirerte skribleriene som finnes på husmurene i Pompeii, Herculaneum og Stabiae ved foten av Vesuv. Myntinnskriftene kan også fortelle historie. I oldtiden ble det brukt mynter også til propaganda, slik man bruker frimerkene i vår tid. Ved å kontrollere myntenes metallinnhold og vekt, kan man også skaffe seg mye kunnskap om pengeforhold og økonomiske tilstander. Særlig gjennom systematiske utgravninger de siste hundre år, er det dessuten funnet en mengde både bruks­ gjenstander og kunstverker, og de har gitt langt bedre innsikt i levesettet til såvel romerne som deres naboer etruskerne - hvem de handlet med og hva de trodde på.

Dårligst kjenner vi de fattiges kår. På Isola Sacra ved Ostia kan vi ennå se urnene deres. Men vi vet lite om hvordan de hadde det i levende live, selv om det i de senere år er kastet nytt lys over dette spørsmålet. De forskjellige periodene i Romas historie er svært ulikt dekket av kildematerialet, og det må nødvendigvis prege enhver fremstilling. Best belyst er de 400 årene mellom 200 f.Kr. og 200 e.Kr. Men både Romas veksttid og overgan­ gen til middelalderen er derimot et puslespill hvor mange brikker mangler.

Romernes naboer Det Italia som romerne opererte i, var et broget lappeteppe av forskjellige folkeslag og stammer som lå i stadige konflik­ ter med hverandre, og romerne utviklet et enestående mesterskap i å utnytte disse konfliktene. Dette er det første man må ha klart for seg hvis man vil forstå hvordan den

Den begavede, men syke keiser Claudius var en lærd mann. Til tross for tidens forvirrede politiske situa­ sjon og sine egne problemfylte familieforhold skrev han etruskernes historie, et verk på tjue bind. Her sitter Claudius ved arbeidsbordet slik han ble fremstilt av Derek Jacobi i TV-serien Jeg, Claudius fra 1976, bygd på Robert Graves' to romaner, Jeg, Claudius og Claudius og Messalina.

beskjedne byen ved Tiber kunne gjøre seg til verdens herre. Når man vil avdekke Romerrikets hemmelighet, bør man heller lete etter en forklaring på romernes sjeldne politiske teft og organisatoriske evner, enn å stirre seg blind på de militære bedriftene som oldtidens historikere var mest opptatt av. I virkeligheten er det først med Scipio Africanus den eldre (235?-183 f.Kr.) man møter en stor feltherrebegavelse i romersk historie. Nettopp i den tiden da Roma vokste fra småstat til stormakt, utmerket det seg ifølge moderne forskere, verken gjennom sin krigskunst, ved spesielt gode soldater eller ved forsprang i våpenteknikk. (Afzelius.) Romernes nærmeste naboer var latinerne. De var et av flere indoeuropeiske folk som en gang før år 1000 f.Kr. var

Stum storm akt

kommet inn i Italia nordfrå, kanskje gjennom Brennerpasset. En annen innfallsvei kan ha vært østfra, over Adriaterhavet. I Latium fantes det fra før av en urbefolkning som romerne kalte aborigines. Innvandrerne kom i tre bølger. Latinerne kom med den første og slo seg ned i Albanerfjellene, sør for Tiber. Den neste bølgen kan ha gått over Balkan. Den fulgte Appenninene sørover, helt til den italienske støvel-gelenken, og omfattet flere folkeslag som romerne kom i konflikt med; først ækverne, så volskerne og sabinerne - hos dem mente de at deres forfedre hadde gått på kvinnerov. Dernest umbrerne og samnittene, som ro­ merne måtte ta de største nappetak med om herredømmet over Italia. En tredje bølge slo seg ned i Apulia og på støvelhælen. Alle disse folkene, først og fremst fjellstammer, er blitt kalt italiske. Men også tre folkeslag som foretrakk slettene og dalene, kom til å spille en stor rolle i Romas historie; det var etruskerne, hellenerne og kelterne - eller gallerne, som romerne kalte dem.

Stum stormakt Som det fremgår av deres latinske navn tusci, bodde etruskerne i Toscana. Men hvor de kom fra og hva slags språk de snakket, er forskerne ennå ikke blitt enige om. T o hellenske historikere, som begge stammet fra Halikarnassos i Lilleasia (nå Bodrum), lanserte allerede i oldtiden —men med 500 års mellomrom - to av de teoriene som striden senere har stått om. Herodot hevdet at etruskerne kom fra Lydia i Lilleasia, mens Dionysios mente at de var Italias ur­ befolkning. I de senere år har den oppfatning bredt seg at de var et blandingsfolk. Den eldste delen kan ha vært en urbe­ folkning, som etter hvert fikk tilskudd fra andre folkeslag. Fra omkring 700 f. Kr. viser gravgodset orientalsk og hel­ lensk innflytelse. Alfabetet er også av hellensk opprinnelse, men tillempet deres eget språk. Muligens kommer våre egne runer fra de etruskiske bokstavene. I hvert fall overtok romerne øyensynlig det etruskiske alfabetet, slik at vårt eget på den måten kan føres tilbake til deres skrift. Det er derfor ikke vanskelig å lese de mange etruskiske innskriftene som er funnet. Men bortsett fra ganske korte tekster, har det vært vanskelig å tolke dem. Til støtte for Herodots teori har man fremhevet en gravstein, funnet på den hellenske øya Lemnos. Men tilhengerne av innvandrerteorien mener likevel ikke at hele

Slik så de ut, etruskerne. Brudd­ stykke av et veggmaleri fra en av gravene i Tarquinii.

15

16

Fra sm åstat til storm akt

En istykkerslått skrivetavle hvor en skriver har notert det etruskiske alfabet. Her er det igjen ført helt ut til venstre og stilt sammen med lydverdiene i vårt alfabet. Man kan altså godt lese det etruskiske alfabet, men ikke forstå ordene, for språket er ikke kjent.

Motstående side: Ung etruskisk pike - kanskje opprinnelig del av en gudinnestatue. Terrakottafigurfra ca. 600-tallet f.Kr.

folket kom fra Lilleasia på én gang. Derimot kan det tenkes at en overklasse av kjøpmenn eller sjørøvere slo seg ned i Etruria omkring år 800 f.Kr. Etter funnene å dømme har i hvert fall den etruskiske kulturen spredt seg fra kysten av Toscana og inn i landet. Fra 1600-tallet begynte arkeologe­ ne å avdekke de etruskiske gravene. De fant en helt ukjent kultur, hvis gullrikdom og håndverkskunst vakte beund­ ring og begeistring. Likevel heftet man seg lenge ved at den etruskiske kultur tilsynelatende manglet originalitet. Den var preget av etterligning—ofte talentløs etterligning — særlig av hellensk kunst, ble det påstått. Men etter hvert har man fått øynene opp for at det også var nyskapende kunstnere i Etruria. Dessuten var de foregangsmenn når det gjaldt teknikk. I et par hundreår var de Middelhavets le­ dende jernprodusen ter. Populonium er blitt kalt «oldtidens Pittsburgh», for der ble malm fra Elba smeltet til jern og i et visst omfang foredlet til stål. Ennå kan vi se slagghaugene i nærheten av Piombino. Rundbuen, som ikke minst i de storslåtte akveduktanleggene kom til å spille så stor rolle i romersk byggekunst, overtok nok romerne etter etruskerne. Hva vannutbygging angikk, var de i det hele tatt romernes læremestre. Det gjaldt ikke bare fremføring av drikkevann, men også drenering og kunstig vanning. Tiden omkring år 600 f.Kr. var etruskernes glansperiode. Da skapte de den første stormakt i Italia. Den bestod av 12 toskanske byer som dannet et religiøst forbund, men ellers førte sin egen politikk. Til å begynne med var de fleste av disse bystatene kongedømmer, men etter hvert grep adelen makten. Etruskerne, og da nok særlig Romas naboby Veji, klarte også å skaffe seg herredømme over en del av Campania, der det ble dannet enda et forbund av 12 byer, med Capua som midtpunkt. Da de stod på høyden av sin makt strakte deres herredømme seg helt ned til Lucania i Sør-Italia. Også en del av Nord-Italia kom under etruskisk kontroll. Der ble det dannet et tredje forbund, med hovedsenter i Bononia, det nåværende Bologna.

Arven fra etruskerne Ifølge oldtidens overleveringer, regjerte Tarquinius den eldre i Roma i tiden 617-579. Moderne forskning vil heller plassere hans regjeringstid i 2. Ijerdedel av 500-tallet f.Kr. Han var den første konge av et etruskisk dynasti, og han og hans etterfølgere forvandlet de små landsbyene ved Tiber til én by. Selve navnet Roma skal være avledet av rumon,

18

Fra småstat til storm akt

det etruskiske ordet for elv. Både det store Jupiter-tempelet i Rom a og en rekke institusjoner i det romerske samfunn er av etruskisk opprinnelse. Liktorene med øksen i ris-knippet som symbol på statsmakten, stammet fra Etruria. Fasces var betegnelsen for disse knippene, og den ble gjenopplivet av Mussolinis fascister. Den elfenbensinnlagte embetsstolen seila curulis, som kom til å spille så stor rolle som status- og maktsymbol i Rom a, var en avlegger av den etruskiske kongestolen. Curulis, avledet av currus, vogn, tyder på at den opprinnelig stod på en vogn. Seila curulis skulle altså egentlig bety kjørestol. Triumftoget, som ansees for å være en så karakteristisk romersk institusjon, er muligens også overtatt fra etruskerne. I det religiøse liv tilegnet romerne seg den høyt anskrevne etruskiske spådomskunsten. Den ble utøvet av haruspices, prester, som spådde i lever og andre innvoller. Ordet skal ha samme rot som vårt garn «garntydere», altså, med garn i betydningen innvoller. Her var det muligens tale om et av de orientalske innslag i etruskisk kultur. Original var derimot etruskernes portrettkunst, som romerne også lærte meget av. Fjernt fra orientalsk kultur var også kvinnenes stilling. Først i vårt århundre har kvinnene oppnådd en så fremtredende plass som hos

Arven fra etruskerne

etruskerne, er det blitt hevdet. Dette sjokkerte romerne, enda de ikke var så mannssjåvinistiske som hellenerne. Selv ikke de mest fornemme og selvstendige romerske damer, som for eksempel Cornelia, gracchernes mor, ville ha strebet etter en slik makt i samfunnet som kvinnene hadde i Etruria, er det blitt sagt. (Heurgon.) Men også i Rom a nådde kvinnene lenger i retning likestilling enn i Hellas, og det skyldtes kanskje etruskisk innflytelse. I Romas historie treffer man mange fremtredende og innflytelsesrike kvinner. En av dem, Livias venninne Urgulania, var for øvrig etrusker, og hun var ikke den eneste ved Augustus’ hoff. En annen var Maecenas, en mann hvis navn er blitt et begrep i ettertiden. Han var keiserens gode venn og grå eminense, og han beskyttet slike kunstnere og diktere som Horats og Vergil, som selv hadde etruskerblod i årene. Flere andre fremstående romere var av etruskisk herkomst. Helt opp i europeisk middelalder finnes det spor etter etruskerne, for eksempel i en senere toskaner, Dante Alighieris forestillinger om helvete og alle pinslene der. Som ledsager gjennom underverdenen valgte han da også Vergil. Særlig i sin nedgangsperiode plaget etruskerne seg selv med fantasier om fryktelige demoner som ville ta dem hvis de ikke fikk tilgivelse ved ofringer, også av mennesker. Ved

19

Terrakottaplater fra en grav i Cerveteri i Etruria. De tre ytterste kvinnene til venstre er gudinnene Athene (forrest), Hera og Afrodite, som venter på at Paris skal avgjøre hvem av dem som er vakrest og derfor skal få det omtvistede eplet. Dette arbeidet er fra begynnelsen av 600-tallet f.Kr.

20

Fra småstat til stormakt

likferder skjedde ofringene i form av gladiatorkamper. I samtiden ble de sett på som et skritt i humanitær retning. Før hadde man ofret krigsfanger ved bare å slå dem ihjel, nå fikk i hvert fall annen hver fange en sjanse. Hos romerne ble gladiatorkampene den rene folkeforlystelse —et av de mer uhyggelige trekk i deres kultur. Men etruskerne hadde sans for annet enn uhygge. En mindre dyster etterkommer av den etruskiske kultur, er Harlekin i vår tids pantomimeteater. Han skal nedstamme fra de etruskiske Phersu-lekene. Ordet Phersu er kanskje beslektet med det latinske persona, som betyr ansiktsmaske og dernest den «person» som bærer masken, skuespilleren. Enda et minne om etruskerne har vi visstnok i navnet på måneden april. Etruskernes herredømme begynte å bryte sammen fra omkring år 500 f.Kr. I Campania ble de overrent av samnittiske fjellstammer etter at de først var blitt svekket av

Etruskisk gravmaleri fra 400-tallet f.Kr., funnet i Caere (Cerveteri). I midten fruktbarhetsgudinnen Demeter med kornaks i hånden. Til høyre for henne Apollo med bue og pil. En bevæpnet tjener ledsager de to gudene.

Hellenere og gallere

krig med hellenerne. Ikke lenge etter ble de også fordrevet fra Nord-Italia av keltere som trengte seg inn. Ifølge tradisjonen ble det etruskiske dynasti jaget fra Rom a i året 509 f.Kr. Den etruskiske sivilisasjonens forfall er blitt forklart med at deres hovederverv, jernproduksjonen, medførte rovdrift på miljøet. (Furuhagen.) På samme måte som den utbredte terrakottafremstillingen, forårsaket også jernproduksjonen et stort forbruk av trekull til smelteovnene, og det gikk hardt ut over skogene i Toscana. Nyplanting hadde de tydeligvis ikke sans for. Fjerningen av skogen førte til erosjon i fjellsidene. Det igjen betydde at kystslettene ble til sumpmark, og at menneskene tapte i kampen mot malariamyggen. Denne forklaringen er neppe tilstrekkelig. Politiske for­ hold må trekkes inn. På den ene side klarte aldri etruskerne å danne en enhetsstat, på den annen side ble de som sagt utsatt for angrep utenfra, fra mange forskjellige fiender.

Flellenere og gallere Hellenerne var de nest siste innvandrerne til Italia. Etter de siste utgravningene å dømme, hadde den hellensk-mykenske verden handelsforbindelser med Italia allerede fra 1400-1200 f.Kr. Hellensk innflytelse nådde også Latium gjennom hellenske kolonier, som det er funnet spor av fra

21

Et gløtt inn i den såkalte Baronens grav i Tarquinii. Den inneholder noen av de fineste veggdekorasjoner i denne byen, den viktigste i etruskernes samfunn. Midtpartiet viser en avskjedsscene. En mann holder armen om sin sønn og byr en kvinne - sannsynligvis den avdøde - et beger. På hver side sees to unge ryttere. Graven ble oppdaget i 1827 og fikk sitt navn etter baron Kestner, en av arkeologene.

22

Fra småstat til storm akt

Romas historie har gitt motiver til utallige europeiske kunstverk. Blant de mest berømte er Michelangelos Sibyller i Det sixtinske kapell. Ifølge sagnet tilbød Sibyllen i Cumae den romerske kong Tarquinius ni spådomsbøker som forutsa Romas fremtid. Han syntes prisen var for høy, og hun brente da tre av bøkene. Da hun forlangte samme pris for resten, sa han atter nei. Dermed brente hun tre til og fortsatte å for­ lange samme pris. Da ble kongen endelig overbevist om at de måtte være usedvanlig verdifulle og slo til. De ble siden oppbevart på Capitolium, men brant i år 83 f.Kr. I Vergils Aeniden oppsøker romernes stamfar Aeneas Sibyllen i Cumae for å få vite hvilken skjebne som venter ham, og stiger ned i under­ verdenen gjennom hennes grotte.

omkring år 800 f.Kr., blant annet på Ischia. I disse traktene grunnla hellenerne Kyme (lat. Cumae), det nåværende Cuma. Det var den første større hellenske koloni i Campania, og der var sibyllens grotte. I den første fasen var det likevel etruskerne som særlig formidlet hellensk innflytelse til romerne. I historisk tid kom endelig den siste innvandrerbølgen til Italia. Det var gallerne, et keltisk folkeslag som slo seg ned i Podalen ca. år 400 f.Kr. På denne tiden dannet kelterne et belte mellom germanerne og middelhavsfolkene. Virknin­ gene kunne merkes helt opp i Norden, der det ble trange tider for dansk raveksport. I 387 f.Kr. sjokkerte de romerne ved å erobre selveste Roma. Det fikk romerske historikere til å skildre gallerne som veldige krigere, men også som pri­ mitive barbarer - et bilde som moderne forskning har måt­ tet korrigere. Riktignok var gallerne harde krigere, men overlegenheten skyldtes neppe så meget villskapen som deres tekniske forsprang. Romerne overtok i hvert fall gallernes sverdtype, som var bedre enn deres egen. Også på andre områder utmerket gallerne seg. Latinske betegnelser på forskjellige slags vogner er av keltisk opprinnelse, blant annet ordet carrus, som er blitt til det engelske car. Kelterne var et farende vognfolk. Samtidig var de dyktige bønder, noe de viste på Posletta, der fruktbarheten slo Polybios med forundring. Ennå på Cæsars tid ble ikke dette området reg­ net med til det egentlige Italia. Det var Gallia cisalpina, Gallia på denne siden av Alpene. Grensen i sørøst gikk like nord for vår tids Rimini, ved elva Rubicon. Rikets vugge Etter sine egne overleveringer nedstammet romerne fra det latinske folket i Alba Longa, som lå omtrent der hvor paven nå har sin sommerresidens i Castel Gandolfo. Språket var felles, og det viser i hvert fall at romerne tilhørte samme stamme som latinerne i Albanerfjellene. Det blir også bekreftet av arkeologiske funn, som særlig på Palatinerhøyden ligner gjenstander fra latinsk område. I nordvest grenset Latium til Tiber, og på den andre siden begynte Etruria. Men en smal stripe på vestbredden, i nærheten av elvemunningen, tilhørte Rom a allerede på 600-tallet f.Kr., ifølge tradisjonen, og der lå blant annet de betydningsfulle saltutvinningsanleggene. I nord gikk Latiums grense ved elva Anio (nå Aniene). På andre siden av den lå de høye Corniculanifjellene, og over dem førte bare en enkelt vei gjennom Appenninene til Adriaterhavet. Den gikk gjen-

I^wl

Rikets vugge

nom et skar som romerne også senere gjorde bruk av da de bygde Via Valeria. Veien kunne bevoktes fra Tibur, våre dagers Tivoli. Lenger sør, ved et pass mellom Sabinerfjellene og Albanerfjellene, lå Praeneste (Palestrina). Over dette passet gikk en vei gjennom Saccho og Liridalen til Campania. Latiums grense fulgte Albanerfjellene og gikk videre ned til kysten ved Anxur (Tarracina). Her var Roma knyt­ tet til Campania med en kystvei. 1312 f.Kr. ble den utbygd til Via Appia, romernes første store veianlegg - «veienes dronning». I Latium ble med andre ord en rekke veier sam­ let i et knutepunkt som det var verdifullt å ha kontroll over. Litt etter litt spredte latinerne seg ut over slettelandet fra sitt opprinnelige hjem i Albanerfjellene. Området var vulkansk og ble sent kolonisert. Folkeøkningen førte til tømmerhogst, og det gjorde at klimaet ble tørrere. Dermed måtte innhøstningen foregå tidligere, og avlingene ble mindre. De latinske byenes antall blir av forskjellige kilder angitt til å være mellom 8 og 46 til forskjellige tider. De dannet et religiøst og kanskje også et politisk forbund som Rom a deltok i —eller i hvert fall inngikk avtale med. Det fikk stigende betydning etter hvert som fjellstammene i Appenninene spredte seg lenger og lenger mot sør, ned mot havet, for å skaffe seg ny jord.

23

Via Appia, den best bevarte av de gamle romerveiene, ble anlagt i 312 f.Kr. av censoren Appius Claudius, som også hadde oppført den første akvedukt til Roma (se s. 329). Veien førte opprinnelig bare til Capua, men ble så forlenget til Beneventum, og i 200 f.Kr. til Brundisium. Dermed hadde Roma fått en ferdselsåre som bandt SørItalia til moderbyen. Veien ble snart omgitt av graver og senere av grav­ mæler for Romas berømte slekter. Scipionene hadde for eksempel sine graver her. Cæcilia Metellas mausoleum eksisterer stadig. Også de første kristne anla sine kata­ komber her.

24

Fra småstat til storm akt

Den berømte statuen på Kapitolmuseet i Roma av ulvinnen som ammer Romulus og Remus, er langt fra den eneste med dette motivet. I Ostia forekommer situasjonen på et alter på Korporasjonsplassen. Kanskje skyldes den berømte scenen en misforståelse eller for­ vrengning av en gammel legende. Lupus, ulv, betyr på latin også en prostituert. Det lyder mindre natur­ stridig at en kvinne skulle ha tatt seg av guttene.

Roma grunnlegges Ifølge romernes egen overlevering ble byen grunnlagt i 753 f.Kr. Men gjennom keramikkfunn fra mykensk tid, har moderne arkeologisk forskning godtgjort at høydene ved Tiber har vært bebodd fra 1600 f.Kr. Romerne hadde forresten to helt forskjellige tradisjoner om sin egen opprin­ nelse. Den ene gikk ut på at de nedstammet fra Aeneas, som flyktet fra Troja til Italia da Troja ble erobret av hellenerne. Ifølge den andre var Romas fødselsdag den 21. april 753 f.Kr., og grunnleggeren var Romulus. For å fylle tomrom­ met mellom disse to tradisjonene, diktet de opp en rekke konger som skulle ha regjert i Alba Longa i tiden mellom Aeneas og Romulus. Roma ble dermed utstyrt med en like lang historie som de mest glorverdige hellenske byene. Romulus ble etterfulgt av seks konger som kan ha vært historiske, selv om de handlingene som tilskrives dem, er meget usikre. De siste tre av dem var etruskere. Den eldste bosetningen på høydene ved Tiber bestod av to landsbyer. Innbyggerne tilhørte samme folk som latinerne i Albanerfjellene. De begravde sine døde i hyttelignende askeurner. Etter tradisjonen lå Romulus egen hytte på Palatinerhøyden, der den ble vedlikeholdt til slutten av keisertiden. Gravurnene gir et begrep om hvor­ dan hyttene så ut. Lignende hytter bygges den dag idag av gjetere som vender tilbake om høsten med saueflokkene fra Appenninene. En oval rafteramme dekkes av flettet halm, som deretter blir overstrøket med leire. Slike hytter er det funnet spor etter ved sørkanten av Palatinerhøyden, der Romulus’ hytte skal ha ligget. Kronologisk kan funnene fra kongetiden inndeles i fire deler. I tiden 800-700 levde hver landsby sitt eget liv, preget av en enkel jordbrukskultur. Jernalderen var nett­ opp begynt, men bronse ble brukt til utsmykning. Husdyr­ hold spilte øyensynlig en betydelig rolle. Visse religiøse fester og arkaiske betegnelser går tilbake til denne tiden. Funnene tyder på at det fra omkring 700 f.Kr. fant sted en sammenslutning av landsbyene på de høydedragene som tradisjonelt kaltes Septimontium, de sju høyder. Byene inngikk et statsforbund eller dannet en forbundsstat. Også i denne andre fasen var Rom a et jordbruksland. Folk dyrket hvete, bygg, hirse og hestebønner, men også vin, og som husdyr hadde romerne kyr, sauer, geiter, griser og hunder. I den tredje fasen finnes det spor av hellensk og etruskisk innflytelse. Endelig—i fjerde fase—ble Capitolium knyttet til byen, og det ble oppført et Jupiter-tempel etter

Byen i midten

25

Et gløtt inn i en av Romas gamle kloakker, som stadig eksisterer.

Mange av kloakkene fungerer den dag idag, slik dette bildet av Cloaca Maximas utløp i Tiber viser.

etruskisk forbilde. Forum var opprinnelig en sumpmark, men med teknisk bistand fra etruskerne ble området drenert ved hjelp av Cloaca Maxima, og fremstod senere som sentrum for det politiske liv. Her lå kongepalasset og flere templer, såvel som aristokratenes paléer. Ennå fantes det ikke noen mur rundt hele byen, bare voller omkring de enkelte høydene. Rom a var nå også blitt en handelsby.

Byen i midten Vi kan undre oss over at det ble romerne og ikke etruskerne, de teknisk mer avanserte naboer i nord, eller hellenerne, de militært mer erfarne sørlige naboene, som først sikret seg herredømmet over Italia og skapte et verdensrike. Kanskje hadde ikke Polybios helt urett når han tilla institusjonene så stor betydning. Like lite som hellenerne i Hellas og SørItalia, klarte etruskerne å skape en enhetsstat. Tvert imot utviklet de etruskiske bystatene øyensynlig like forskjellige institusjoner som Athen og Sparta. Men Rom a hadde også visse gode geografiske fordeler. Mens Toseana er delt opp i en rekke daler som kunne danne naturlige rammer om små stater, hadde Rom a og det om­ liggende slettelandet Latium flere av de egenskapene som

26

Fra småstat til stormakt

Motivet Romulus og Remus (se også s. 24) er nærmest blitt et kjennetegn på byen Roma. Mange offentlige institusjoner benytter symbolet - for eksempel pryder det også de kommunale søppelvogner.

etter tommelfingerreglene i politisk geografi danner et kjerneområde - et geografisk område som har gode forut­ setninger for å bli kjernen i en større statsdannelse. Her finner vi topografiske trekk som går igjen i Paris, London og Moskva. For det første hadde området den eneste elva på vestkysten som var farbar langt nok inn i landet til at inn­ byggerne kunne få varsel om sjørøveri i rimelig tid. Der­ nest fantes et velegnet sted for brubygging, slik at vanntransport kunne knyttes sammen med landtransport. Byer har hatt en tendens til å gro opp der varer skal omlastes. På samme måte som London ble Rom a anlagt på det første stedet inn fra kysten hvor terrenget passet for bru­ bygging over elva. Et minne om hvor viktig denne brua var for tilværelsen i det eldste Roma, er bevart i og med at romernes betegnelse for den høyeste geistlige rang, pontifex, fikk betydningen brubygger, etter opprinnelig å ha beteg­ net den som med magi trygger en vei mot onde makter. Et annet vitnesbyrd om betydningen av brua, var at det i lang tid var tabu å bruke jernnagler i den. Fra gammel tid var den en ren trekonstruksjon som raskt kunne demonteres i tilfelle krig. Her lå forholdene godt til rette for å føre hovedveien over Tiber og skape forbindelse mellom det høyt utviklede etruskiske Toscana i nord og det rike Campania ved Napolibukta i sør. Opprinnelig brukte man riktignok et fergeleie i Fidenae, lenger oppe i elva. Men fra omkring 600 f.Kr. overtok de to etruskiske byene Vulci og Caere (Cerveteri) den økonomiske ledelsen fra Clusium (Chiusi) og Volsinii (Orvieto), og dermed ble veien mellom Toscana og Campania flyttet lenger vest, til Roma. Her ble det med andre ord et knutepunkt hvor seks handelsveier møttes. Roma ble byen midt mellom etruskernes tekniske sivilisa­ sjon på den ene siden og Stor-Hellas’ kultursentrum på den andre. Fra begge kunne man lære noe, og det gjorde romerne. Dessuten falt det seg så heldig at det like ved dette knutepunktet lå noen temmelig bratte åser, som var lette å forsvare. Det fornøyelige sagnet om at Junos hellige gjess reddet Capitolium ved å sette i å snadre da gallerne om natten prøvde å klatre opp den bratte skrenten, er nok en skipperskrøne som Livius plukket opp, selv om gjessene er årvåkne fugler. Likevel sier denne beretningen noe vesent­ lig om Romas historie. Romas høyder var ikke lette å komme til. Det gikk 800 år før byen igjen ble besatt av fremmede tropper. Innenfor disse 800 årene ligger Romer­ rikets historie.

Byen i midten

27

Men ikke nok med at det var gode geografiske betingelser for å skape et maktsentrum ved et knutepunkt av handels­ veier. Det ideelle kjerneområde skal også ha ressurser, og det hadde Latium. Først og fremst salt, en meget ettertraktet råvare, som også var et av grunnlagene for økonomien i det kinesiske riket, og for Hallstattkulturen (se bd. 1, s. 259 ff.). Saltleiene ved kysten gav gode eksportinntekter både fra etruskerne og fjellstammene i Sabinerfjellene og Appenninene. Saltveien Via Salaria fulgte Tiber fra kysten og inn i landet. Jorda var heller ikke dårlig. Utdødde vul­ kaner hadde spredt et fosfatholdig askelag ut over den seige og sumpete leirjorda i Latium. Men det var likevel ikke den overdådige napolitanske campanie, der man kunne høste tre ganger i året. Romerne snakket alltid med dårlig skjult misunnelse om det frodige Capua i Campania, for i Latium måtte det slit og teknikk til. Det underliggende leirlaget måtte dreneres med dype grøfter hvis ikke jorda skulle bli vannsyk og befolkningen bli herjet av malaria. Før etruskerne ble interessert i Roma, var høydene der mest vintertilholdssted for gjetere som drev kveget og sauene opp til setrene i Appenninene. Lavlandet mellom dem var en usunn, dampende sump, og slettelandet rundt høydene ble ansett for å være best egnet til beitemark om vinteren. Latinernes ord for penger, pecuniae, vitner om at

Denne mynten gjengir en legende som for senere generasjoner stod som et skoleeksempel på romersk tapperhet. Horatius med tilnavnet Cocles (den enøyde) forsvarte den gamle brua pons sublicius under krigen mot etruskerne og holdt ut til hans landsmenn greide å bryte den ned. Deretter forsvant Horatius selv i Tibers bølger. Medaljong fra Antoninus Pius' tid.

28

Fra sm åstat til storm akt

de opprinnelig var et gjeterfolk som regnet sin velstand i kveg. Ordet er avledet av pecus — kveg. Også ulvinnen som etter sagnet tok seg av Romulus og Remus, kan høre hjem­ me i et gjeterfolks begrepsverden, der ulven er farlig og der­ for hellig. Men det er også satt fram andre forklaringer (se billedteksten s. 24). Takket være sin overlegne ingeniørteknikk fikk etruskerne drenert Latiumsletta, slik at den kunne dyrkes. Siden 1957 har særlig britiske arkeologers utgravninger vist hvor omfattende de etruskiske dreneringsanleggene var.

rtSl

Sauegjeter på et italiensk kalksteinsrelieff fra 300-tallet f.Kr.

Patrisiere og plebeiere Romas forvandling til handelsby førte allerede under den første etruskiske kongen til et stort økonomisk oppsving. Folketallet steg kraftig på grunn av innflytting. Riktignok hadde allerede Romulus, ifølge Dionysios fra Halikarnassos, drevet en aktiv innvandrerpolitikk, blant annet ved å gjøre byen ved Tiber til et tilfluktssted for politiske og religiøse avvikere. Men den virkelige veksten begynte nok omkring 600 f.Kr., da mange handelsfolk og håndverkere slo seg ned ved brua over Tiber. Noen forskere mener at man her finner opprinnelsen til den samfunnsklassen som kaltes plebeierne, og hvis maktkamper med patrisierne kom til å spille så stor rolle i Romas eldste historie. Men det finnes minst et halvt snes andre teorier om plebeiernes opprinnelse. At Roma, særlig under det etruski­ ske dynasti (625-509), var en innvandrerby og en smeltedi­ gel, kan det neppe være tvil om. Men det var innvandrere også blant patrisierne. Claudii-klanen, en av de aller mest innflytelsesrike patrisierslektene, var således av sabinsk opprinnelse. Kanskje kommer vi ikke et endelig svar nærmere enn det som kan utleses av selve ordene. Patricn er avledet av patres, fedre, dvs. folk som har fornemme fedre. Plebeierne var da ganske enkelt «de andre» eller «alle de andre», for det latinske ordet plebs betyr egentlig masse. Det er hevdet at i kongedømmets tid var plebeierne tre ganger så mange som patrisierne. Noen forskere har ment at patrisierne nedstammet fra kveg- og sauebaronene i de klanene som gamle latinske seterdriftssamfunn og andre nomadefolk var organisert i. (Rouland.) At de hadde en rustikk bakgrunn er det i hvert fall meget som tyder på, blant annet den aristokratiske forakten for handel og håndverk. Patrisierne hadde monopol på en rekke religiøse og rettslige funksjoner, og det gav dem stor innflytelse. Men

likevel var de neppe en lukket kaste så tidlig som i kongedømmets tid. I et så dynamisk samfunn som Rom a på 500-tallet f.Kr., later det ennå til å ha vært en betydelig sosial mobilitet. Flere konger har plebeiiske navn og mange plebeiere oppnådde en anselig velstand. «I et nytt folk hvor enhver posisjon bygges opp plutselig og gjennom innsats, ville det være plass for en modig og energisk mann,» som Livius skriver om den tids Roma. Motsetningsforholdet mellom patrisiere og plebeiere synes da også å ha utviklet seg til åpen kamp først under den langvarige økonomiske krisen som kom etter kongedømmets fall. Men patrisierne behersket de viktigste politiske organene, nemlig senatet og den såkalte comiiia curiata, kurieforsamlingen, som er blitt kalt Romas eldste folkeforsamling. En curia var en krets av slektninger. Senatet, avledet av senex, en eldre mann, var opprinnelig et råd som bestod av de mest ansette slektsoverhodene. Omkring 600 f.Kr. skal det ha vært 100 medlem­ mer i dette rådet, mens det hundre år senere var 300. Selv om rådsmedlemmene ble utpekt av kongen, var de tonean­ givende klanhøvdingene selvskrevne. Antallet - 300 - ble beholdt til år 80 f.Kr., men det var en øvre grense som sjelden ble nådd. Senatet hadde en avgjørende innflytelse på kongevalget, men ellers er det usikkert hvilke rettigheter det hadde under kongedømmet. Kurieforsamlingens funksjon er heller ikke klarlagt, men det var øyensynlig tale om en forsamling av våpenføre

Enda et innblikk i datidens landbruk - en bonde som pløyer, hans kone og deres to trekkokser. Terrakottastatuett av etruskisk opprinnelse på Museo Nazionale di Villa Giulia, Roma.

30

Fra sm åstat til storm akt

Italiske soldater av den type romerne kjempet mot i Italia. Deres utrustning var tilsynelatende ikke særlig ulik den romerske. Noen moderne historikere mener da også at når romerne fikk bukt med sine motstandere på italiensk jord, var årsaken blant annet at de var mot­ standerne overlegne i antall.

menn under 45 år, som var aldersgrensen for verneplikten. Man mener at curia er avledet av et indoeuropeisk ord, kowiriva, som skulle bety krigerforsamling. Det går også igjen i det siste ordet i romernes betegnelse på seg selv, Populus Romanus Quiritium, og i Quirinalis. Selv ordet populus, folk, har en lignende viril klang, for verbet populor betyr å plyndre og ødelegge, og det var en ikke uvesentlig del av oldtidens militære aktivitet. I Rom a var det fra gammel tid en nær sammenheng mellom hæren og det politiske system. Det politiske fellesskapet var først og fremst et forsvarsfellesskap, er det blitt sagt. (Nicolet.) Kurien var grunnlaget for Romas første militære organisasjon. For en kommende verdensmakt var den temmelig beskjeden. Den bestod av en legion fotfolk på 3000 mann og 300 ryttere, dvs. 100 fotfolk og 10 ryttere for hver curia. Fra sine indoeuropeiske forfedre overtok romerne en forkjærlighet for det 10-tallet man kan telle på fingrene. Kuriene var igjen samlet i tre stammer, men stammenes opprinnelse er uklar. Stat og krig Den romerske stat ble formet i krig. Institusjonene fikk preg av de mange sikkerhetspolitiske krisene som den mer eller mindre selvforskyldt kom ut for. Men ut over det er det vanskelig å si noe enkelt om dem. Naturlig nok har mange i

S tat og krig

31

Rekonstruksjon av italiske soldater fra Midt-Italia. Krigeren til høyre er fra 500-tallet f.Kr. og bevæpnet med sverd og spyd. Han bærer tidens typiske kolossale hjelm, mens sol­ daten til venstre har en hjelm av senere type. Han er dessuten utstyrt med romernes runde skjold, scutum.

tidens løp vært opptatt av hvordan det samfunn var innrettet som kunne samle seg et verdensrike. Men på leting etter Romas politiske hemmeligheter, har den ene etter den andre gått seg vill i byens labyrint av institusjoner. De amerikanske grunnlovsfedrene ble vill-ledet av Polybios og trodde at institusjonene utgjorde en gjennomtenkt og sammenhengende struktur. Men slik var det ikke. De var resultatet av en serie forlik, sprunget ut av skiftende maktforhold og krisesituasjoner. Først med Cicero (10643) og hans uvenn Sallust (86-34) treffer man romere som begynte å teoretisere om sitt politiske system. Dertil kom at systemet stadig skiftet karakter, mens romerne hadde forkjærlighet for å bevare en institusjon lenge etter at den hadde mistet sin opprinnelige hensikt. Også etter monar­ kiets fall hadde man for eksempel en «offerkonge», rex sacrorum. Den riksforstanderen som styrte staten når den var uten statsoverhode, ble også i republikkens tid kalt «mellomkonge», interrex. På samme måte fortsatte romerne å ha

S tat og krig

Motstående side: Alle antikkens veier førte til Roma, og alle ligger der ennå. Her sees en av de vakreste veien fra Ostia. Se også om Via Appia s. 23.

Et stykke av Romas forsvarsanlegg, den såkalte Servius-muren som stammer fra 300-tallet f.Kr. Deler av muren ligger den dag idag i nær­ heten av Romas sentralstasjon.

__

«kongelige», såkalte kuruliske, embetsmenn —de fornemste. Det var diktatorene, konsulene, censorene og pretorene samt kurul-edilene, og bare de hadde rett til å bruke den kongelige kjørestolen. De lærde har da også vært svært uenige om hvorvidt den reformen av både hærordning og politisk system som oldtidsforfatterne tilskrev kong Servius Tullius (ca. 545— 525?), virkelig ble gjennomført av ham, eller om det skjedde langt senere. Da mistilliten til de antikke historiker­ ne var på sitt høyeste, tvilte man sogar på at kong Servius overhodet hadde eksistert. O g det må innrømmes at Livius’ beretning om hvordan han ble konge, ikke virker helt overbevisende, selv om den presenterer den første snarrådi­ ge og handlekraftige kvinnen i Romas historie — nemlig dronning Tanaquil, som betegnende nok var etruskisk. Mens andre ble grepet av panikk da det slo flammer ut av hodet på den sovende gutten Servius Tullius, bad Tanaquil sin mann, kong Tarquinius, om å sørge for at en gutt med så sjeldne evner fikk en ordentlig oppdragelse. Senere brukte hun list for å få gjort ham til konge. Man kan heller ikke komme forbi at den berømte Servius-muren ved Terministasjonen i Roma er av langt nyere dato. Men arkeologene er i noen grad kommet Livius til unnsetning. De har avdekket rester av en primitiv byvoll som kan være fra Servius’ tid, og de har gjort funn som viser at Rom a i midten av 500-tallet f.Kr. faktisk gjennomførte en modernisering av hærvesenet. Den bestod i at man innførte det tunge hoplitt-inianteriet, som med sine tettpakkede falanksformasjoner kunne støte de adelige rytterhærene ut av sadelen (bd. 3, s. 100 og 298). Etter hellensk forbilde hadde etruskerne innført ordningen for flere tiår siden, og hellenerne var på sin side påvirket av assyrerne. I nyere forskning har det derfor vært en tendens til å gjenopplive kong Servius. Han kan ha vært en erfaren condottiere, som gjennomførte det man har kalt en «etruskerisering» av den romerske hærordningen. (Heurgon.) Med den veksten som hadde skjedd i Romas folketall og velstand, kan det ha vært godt grunnlag for en styrking av forsvaret. Fotfolket skal ha blitt fordoblet til 6000 mann. Men en full hoplitt-utrustning var kostbar. Soldatene betalte utstyret selv, og derfor ble det nødvendig å trekke også de mest velstående plebeierne inn i det militære system. Dermed var grunnlaget for hæren skapt, og med denne hæren begynte Rom a i det neste hundreåret sin marsj mot verdensherredømmet.

33

Hærordningen ble fulgt av en forfatningsendring. Den gamle slektsstrukturerte kurieordningen ble avløst av et nytt system, basert på formue. Ved siden av kurieforsamlingen, som beholdt visse kultiske oppgaver, ble det opprettet en ny folkeforsamling, den såkalte centurieforsamling. Den bestod av centuriene, dvs. 100-mannsgrupper fra den nye hæren. At den lignet et hær-ting ble understreket av at møtene ble holdt på Marsmarken. Inne i Rom a var det forbudt å bære våpen. Som Hellas hadde gjort tidligere, skapte Rom a dermed en borgerhær, sterkt preget av den nye middelklassen som vokste fram i den blomstrende tiden under det etruskiske dynasti. Selve ordet legion er dannet av lego, i betydningen velge, altså egentlig «de utvalgte». De gamle patrisierslektenes grep om makten ble ytterligere svekket ved at den administrative inndelingen i tre stammer ble avløst av flere tribus’er, stammekretser, som var avgrenset etter geografiske forhold. Denne innde­ lingen passet bedre for en by i dynamisk vekst, og den gjorde det lettere å motta innflyttere. Ved siden av å være en moderniseringsprosess, kan Servius-reformen betraktes som et forsøk på å styrke stats­ makten i forhold til patrisiernes klan-makt. Til hjelp hadde man et borgerskap som hadde nytt godt av Romas opp­ sving som handelsby, og en bondestand som hadde trukket fordel av den etruskiske jordbruksteknikken. Nettopp dette kan være den dypere årsak til at patrisierne kvittet seg med det etruskiske dynasti. Det skjedde ved at de under Servius’ etterfølger Tarquinius Superbus, den hovmodige, utnyttet en ytre, kritisk situasjon.

Adelsrepublikk Ifølge romersk historieskrivning ble den siste etruskerkongen fordrevet fra Rom a i 509 f.Kr. Konger og tyranner som hadde støttet seg til folket, ble på denne tiden jaget av aristokratiet også andre steder i Mellom-Italia. Dessuten hadde kong Tarquinius i Roma øyensynlig kommet i feide med flere nabobyer som undergravde hans makt. I og med republikken, gikk kongens ubegrensede makt ifølge tradisjonen over til «folket», populus, noe som i romersk språkbruk betydde patrisierne. De utøvet denne makten gjennom de høyeste embetsmennene, som i repub­ likkens første år var to konsuler. De fikk den myndighet som kongen hadde hatt, det såkalte imperium, dvs. retten til å gi befaling i krig, å tolke og håndheve loven samt å fremsette

Adelsrepublikk

35

lovforslag i fred. I sin embetsperiode var de uantastelige, og deres makt var bare begrenset av loven. Men romerne sikret seg mot maktmisbruk, dels ved å begrense konsulenes mandat til ett år, dels ved å gjøre beslutningene avhengig av at konsulene var enige seg imellom. Hver måned skiftet de om å inneha den utøvende makt, ha fasces, som det het, og vetorett mot medregentenes bestemmelser. Dette eiendom­ melige dobbeltstyret var karakteristisk for den romerske republikk, og det er uenighet om hvordan det oppstod. Noen entydig forklaring har det ikke vært mulig å komme fram til. Det er til og med usikkert hva selve betegnelsen konsul egentlig betyr. En for-danser ved religiøse seremo­ nier ble fra gammel tid i Rom a kalt Praesul. Consul kan være dannet av det. En annen forklaring går ut på at det er avledet av solium, stol. Da con skulle være det samme som cum, med, skulle det under alle omstendigheter bety noe sånt som medregent. Kanskje går institusjonen tilbake til kongedømmet og kan ha oppstått i forbindelse med hærreformen. Andre har tvert imot ment at den ble til i og med kongedømmets fall og at den var et uttrykk for balanse mellom forskjellige maktgrupper. Men forklaringen på systemet kan ganske enkelt være at det i krig var praktisk å ha to regenter, i tilfelle den ene falt fra. Krig var jo den normale tilstand i Roma. Som medhjelper hadde hver konsul en lovkyndig questor, som opprinnelig var forhørsdommer. Det engelske ordet question er avledet av samme ord som questor. Men statens

Til venstre et portrettrelieff av to frigivne menn fra 100-tallet. Til høyre i relieffet sees skulptørens verktøy, over myntmesterens instru­ menter og til venstre fasces. som symboliserte embetsmannens rett til å straffe med piskeslag av vidje­ kvister - og med øksen i tilfelle dødsstraff. I en langt senere tid gjorde Mussolini dette symbolet til sitt (bildet ovenfor), og det gav navn til fascismen.

36

Fra småstat til storm akt

eldste inntekter var bøter, og derfor fikk questoren etter hvert tilsyn med statskassen. Dobbeltsystemet ble senere fulgt også under opprettelsen av andre embeter, som for eksempel censorer og pretorer. Dets handlekraft var avhen­ gig av at embetsmennene ble enige. Men i en nødssituasjon kunne man legge makten i hendene på en enkelt mann, en dictator. Embetsperioden hans var dog begrenset til et halvt år. Fra 443 f.Kr. ble en av konsulenes fremste oppgaver overdratt til censor-institusjonen, et organ som med tiden skulle bli et av de mektigste i staten. Censorene ble både skatte- og avgiftsministre, utskrivningssjefer og riksstatistikere. Ingen stat uten statistikk. Det latinske census av censeo, erklære, taksere, betyr nettopp folketelling og beskatning. Til å begynne med ble censorene bare valgt med ujevne mellomrom, etter behov. Men etter hvert ble det holdt census hvert femte år. Senest i 312 f.Kr. fikk censorene overdratt den betydningsfulle oppgave å overvåke sam­ mensetningen av senatet.

Det romerske senats kjennetegn, SPQR, som står for Senatus populusque roman us - Det romerske senat og folk - er gått i arv ned gjennom tidene og sees overalt i Roma også idag, som her på et kloakklokk.

Senat og folkeforsamling Etter kongedømmets fall ble senatet statens viktigste makt­ organ. Formelt var det bare rådgivende, men uansett hvor ubegrenset konsulenes utøvende makt var i teorien, unnlot de sjelden å søke råd i senatet når en viktig beslutning skulle tas. Først når senatet hadde stilt sin auctoritas bak den med et råd, fremført med den beskjedne standardinnledningen: «Hvis dere synes det er rimelig, mener v i . . . » —først da ble beslutningen satt i verk. Romerne, som tilhører historiens ledende maktvirtuoser, så på makt med mistillit og omtalte den på en tilbakeholdende måte. Formelt var det heller ikke senatet som valgte statens øverste embetsmenn. Det tilkom centurieforsamlingen, men det var senatorene som stilte opp kandidatene. De kom gjerne fra deres egen krets og gikk tilbake dit når tjenesteti­ den var omme. Det tilkom også centurieforsamlingen å godkjenne lover, erklære krig og slutte fred, samt å fungere som øverste rettslige appellinstans. Imidlertid hadde de ledende patrisierslektene avgjørende innflytelse både i centurieforsamlingen og i senatet. Blant disse var det igjen noen ganske få som kom til å spille hovedroller. I republik­ kens første år var slektene Cornelii, Fabii og Aemilii de toneapgivende. Senere kom den sabinske Claudii-ætten til. Disse navnene går igjen på konsul-listene. Slektene kunne bli så omfattende at man måtte føye et navn til slektsnavnet

Patroner og klienter

37

'J -f

701 .

7

p C7 j

;*

for å skjelne mellom de forskjellige grenene. En Cornelius Scipio tilhørte således Scipio-grenen av Cornelii-slekten. Fornavnene la man ikke så stor vekt på. Romerne brukte ikke mer enn 18 forskjellige fornavn. Derfor kunne de for det meste klare seg med forbokstavene: A = Aulus, C = Gaius, L = Lucius, P = Publius, T = Titus etc. Hadde man mange barn, kunne oppfinnsomheten ta slutt etter den fjerde sønnen, slik at nummer fem bare ble kalt Femte. Det var så vanlig at Q simpelthen stod for Quintus. Når det gjaldt døtre, kunne allerede nummer to komme til å hete Secunda, nummer tre Tertia osv. Den daglige ledelse av utenrikspolitikken lå i senatet. Opprinnelsen til de utenrikspolitiske beslutningene forsvin­ ner derfor i en tåke av anonymitet nettopp i den perioden da Rom a vokste fra småstat til verdensmakt.

Patroner og klienter Maktkonsentrasjonen hos de store patrisierslektene preget romersk politikk, og det blir mer forståelig når man ser nærmere på det spesielle romerske samfunnsfenomenet som kalles c/trrcte/a-institusjonen. Opprinnelsen til den blir borte i en fjern fortid, kanskje helt tilbake i det gamle gjeter-

Senatets bokstaver pryder også Titusbuen i Roma. Men som med så mange andre monumenter og minnesmerker, trenger også de vakre, klassiske bokstaver en gang imellom å bli renset og restaurert.

samfunnet. Den minner nemlig om en klanhøvding og hans følge, som ikke bare bestod av slektninger i videste forstand, men også av alle dem som hadde stilt seg under hans beskyttelse. Til gjengjeld skulle de vise ham ubetinget lojalitet og gi ham uforbeholden støtte. Denne form for gruppedannelse er for øvrig ikke ukjent i vår egen tid — særlig finner vi den i utviklingslandene. Selv i våre dagers Italia har fenomenet eksistert, ikke minst i det tilbakeståen­ de Sør-Italia, der man gjerne har betraktet sin lokalpoliti­ ker som il patrone, en beskytter mot lokalt og sentralt maktmisbruk. Det italienske patronus betyr egentlig noe sånt som «storfar» —hvis man da ikke rett og slett skulle si «gudfar». En av de forskere som sterkest har interessert seg for klientelfenomenet, anser også den moderne mafiaen for å være en ny versjon av dette gamle forholdet. Cicero ville følt seg hjemme på nåtidens Sicilia, hevder han. (Rouland.) I det gamle Rom a var forholdet mellom patron og klient av en halvt religiøs karakter. Klienten skyldte patronen ubetinget hengivenhet, pietas. Grunnlaget for den gjensidige lojalite­ ten var troskap, fides. En patron som sviktet sin klient, mistet sin ære. Til gjengjeld måtte klienten med gods og liv støtte sin høvding, og klientforholdet gikk i arv til barna. Det vern som patronen kunne gi, var først og fremst rettsbeskyttelse. Patron er ofte nesten ensbetydende med advokat. Oldtidssamfunnet var gjennomsyret av religiøse tabuforestillinger og overtro, og derfor hadde patrisierne et enestående maktredskap i visse geistlige privilegier. Bare de hadde gjennom kurieforsamlingen adgang til presteskapets opp­ lysninger om hvilke dager som var uheldige for rettssaker. Gjennomsnittlig var det hver tredje dag, men bare prestene visste hvilke dager det gjaldt. Blant annet skulle man passe seg for de dagene da de døde gikk igjen. Mens rettshjelpen opprinnelig var patrisier-patronenes viktigste innsats, kunne til gjengjeld mange plebeiere under det økonomiske oppsving i kongedømmets tid, gi betydelige motytelser i form av kontanter. Tross sin forakt for handel, håndverk og delvis for jordbruk, fikk patrisierne på denne måten sin del av etruskertidens velstand. Men etter konge­ dømmets fall kom det dårlige tider. Mange plebeiere ble forgjeldet, og loven i det gamle Rom a så ikke med blide øyne på debitorer med svak betalingsevne. Skal man tro den hellenske historikeren Diu Cassius (155—ca. 230), kunne en mann som hadde flere kreditorer, risikere å bli skåret opp i tilsvarende mange stykker hvis han ikke over-

holdt betalingsfristene. Men det var mer lønnsomt å sperre skyldneren inne for å vise ham fram i lenker på torgdagene. Hvis ingen etter tredje gang tilbød seg å betale gjelden hans, kunne han settes i arbeid for å nedbetale det han skyldte, eller kreditoren kunne selge ham som slave. I nedgangstider gav disse romerrettsreglene velstående patroner gode muligheter til å utvide klientelet. For de fleste patrisierfamilienes vedkommende omfattet det vel fra noen hundre og opptil et par tusen medlemmer. Men den mektige Claudii-klanen hadde med seg et følge på ca. 5000 personer da den flyttet til Rom a i 504 f.Kr., og i 479 f.Kr. skal Fabifene ha stilt en privat hær på 4000 mann mot Veji, Romas etruskiske rival. Men nettopp patrisiernes behov for soldater gav plebeier­ ne et våpen i hende som de forstod å bruke også i indre maktkamper.

Krisetid og stenderstid Klientinstitusjonen dannet maktstrukturer som gikk på tvers av standsforskjellen mellom patrisiere og plebeiere. Alle klienter var plebeiere, men ikke alle plebeiere var klienter, og patronene var ikke alltid i stand til å vareta klientenes interesser på en tilfredsstillende måte. De vel to hundre årene mellom innføringen av republikken og R o ­ mas seier i den siste samnitterkrigen, ble da også preget av en stadig maktkamp mellom patrisiere og plebeiere. Kon-

Forholdet mellom patron og klient var en viktig sosial institusjon i antikkens romerske samfunn. På landsbygda i Sør-Italia har det over­ levd helt til vår egen tid, slik det er blitt skildret i Carlo Levis berømte roman, Kristus kom bare til Eboli. Uten å ville det, blir bokens hoved­ person, en lege som er forvist fra Nord-ltalia - og som her sees i TVinnspillingen av romanen - mer og mer omgitt av en krets fattige bønder som gjerne vil betrakte ham som sin padrone, sin beskytter.

gedømmets fall betydde tilbakegang for de plebeiiske bynæringene, og øyensynlig førte det også til nedgang i jordbruksproduksjonen. Det siste kan ha vært en følge av at romerne lot de etruskiske dreneringsanleggene forfalle. I konflikten mellom patrisiere og plebeiere har noen forskere også ment å se en interessemotsetning mellom kvegavl og korndyrking, mellom beitemark og åkerbruk — den eldgamle konflikten mellom nomaden Abel og bonden Kain. O g slik som i Bibelen var det gjeteren som hadde Guds velvilje. Kampen om jorda, og særlig statens jord, ager publicus, spilte i hvert fall en viktig rolle i stridighetene mellom stendene. Patrisierne hadde førsteretten til statsjor­ da, men plebeierne ville stykke den opp. I visse perioder skal befolkningen i Rom a likefrem ha vært truet av hungers­ nød. For å bedre jordbruksproduksjonen innførte plebeier­ ne forgjeves den hellenske fruktbarhetsgudinnen Demeter fra Campania, der alt grodde så godt. De kalte henne Ceres og bygde templer for henne ved Aventinerhøyden, der også hellenske handelsmenn holdt til og spredte samfunnsfarlige ideer om demokrati, skrevne lover og diktatur til beste for de fattige. Ikke minst de harde gjeldslovene satte sinnene i kok. Å oppnå bedre beskyttelse mot kreditorene ble det første kravet som samlet plebeierne til felles aksjon. Ifølge overleveringen besluttet de i 494 f.Kr. å utvandre til Aventinerhøydedraget for å danne sin egen stat. Da, som så ofte ellers, var Rom a truet av fiendtlige naboer, og derfor var dette en effektiv form for press. Patrisierne kunne ikke unnvære plebeierne som soldater. De gikk med på at plebeierne skulle få sine egne embetsmenn, som kunne beskytte dem mot patrisiernes overgrep. De fikk en slags ombudsmenn som kaltes tribuni plebis, folketribuner. Selv ble tribunene sikret ved lovfestet ukrenkelighet. De fikk rett til å nedlegge veto mot senatsbeslutninger og embetsavgjørelser som «var i strid med nasjonens interesser». I første omgang var det to tribuner, men fra 449 f.Kr. ble det ti. Plebeierne forstod nemlig å utnytte trusselen om opp­ rettelsen av en egen stat til å skaffe seg ytterligere innrøm­ melser. Hvor mange ganger de faktisk gjorde alvor av trus­ selen, vet vi ikke. Ifølge tradisjonen skal det ha hendt minst tre ganger, foruten i 494 f.Kr. også i 449 og i 287. Slik tilfellet er med det moderne streikevåpenet, var kanskje den såkalte secessio mest effektiv når den ikke ble satt i verk, men bare brukt som trussel i en kritisk sikkerhetspolitisk situasjon. I hvert fall kan man følge virkningene av en stadig tautrek­ king, som avvekslende resulterte i innrømmelser til ple-

Krisetid og stenderstid

beierne og begrensninger av deres rettigheter. I 471 f. Kr. fikk således plebeierne opprettet sin egen folkeforsamling, concilium plebis, som ble innkalt av tribunene og utviklet seg til en parallell makt i forhold til den blandede centurieforsamlingen. Den nye institusjonen kaltes også tribusforsamlingen fordi den var sammensatt på grunnlag av tribuskretsene. Ordet tribun er igjen avledet av det. Foruten senatet fikk man altså tre forskjellige organer: plebeiernes tribusforsamling, hærens centurieforsamling og patrisiernes kurieforsamling, alle uten klart avgrensede funksjoner seg imellom. Det er slike forhold som har gjort studiet av Romas politiske system til noe av et mareritt, men på den annen side rommer det kanskje noe av forklaringen på romernes suksess som imperiebyggere. De var i stand til å leve med et mangslungent og logisk usammenhengende politisk system, bare det fungerte.

Romerske lictores med fasces. knipper av vidjekvister bundet sammen med røde lærbånd. Marmorrelieff fra tidlig keisertid. (Se også billedtekst s. 35.)

41

42

Fra sm åstat til stormakt

Liksom konsulene hadde to kvestorer som medhjelpere, fikk folketribunene hjelp av to ediler. Opprinnelig kan de ha vært en slags bygningsrådmenn. Edil er avledet av aedes, bygning, jfr. det franske édifice. Det forekommer også i be­ tydningen tempel. Korngudinnens tempel heter Aedes Cereris (se s. 40). Men med tiden fikk embetet meget betydningsfulle selvstendige funksjoner. Det ble overlatt til edilene både å organisere matforsyningene, arrangere fester og ta seg av politimessige oppgaver.

Selv om det meste av det vi vet om Italias og Romas tidligste historie, er resultat av arkeologisk forskning de siste vel hundre år, eksisterte interessen for antikkens Italia alle­ rede på 1600- og 1700-tallet. Kunstnere og vitenskapsmenn begynte da å studere Romas fedre. Men den store utgravningsperioden kom på 1800-tallet, da funnene i Tarquinii, Ostia og Pompeii vakte sensasjon. Fremdeles foregår det utgravninger. Her er en gruppe arkeologer i ferd med å grave ut en gravplass i nærheten av Romas gamle havneby Ostia.

Skrevne lover Plebeierne vant en ny seier da de klarte å trumfe igjennom at lovene skulle skrives ned og gjøres offentlig tilgjengelige. Som før nevnt var monopolet på rettskunnskap et av patrisiernes viktigste maktmidler. Noe av det første folketri­ bunene fremsatte krav om, var da også at den sedvaneret­ ten folk levde under, skulle kodifiseres. I 450-årene f.Kr. lyktes det å få nedsatt en timannskommisjon, i romersk historie kjent som decemviri, til å ta seg av denne oppgaven. I 450 f.Kr. kom kommisjonen med en lovsamling på tolv tavler som ble hengt opp på Forum, slik at alle kunne se dem. Hvis man går ut fra de overleverte restene av denne tidligste romerretten, var det en temmelig usystematisk blanding av generelle prinsipper og meget konkrete retts­ regler. Man kan merke en viss hellensk innflytelse, sannsyn­ ligvis fra Sør-Italia. Men noen har også ment at man allerede her kunne finne «det enestående talent for nøyakti­ ge juridiske definisjoner, som er en av Romas største gaver til menneskeheten». (Grant.) Sammenlignet med andre av oldtidens lovsamlinger, var de tolv tavlene bemerkelsesver­ dige ved at de verken gav seg ut for å være av guddommelig opphav eller skrevet av en stor lovgiver, men at de var

Standsutjevning

sprunget ut av en alminnelig rettsbevissthet. Det var verdslig rett, jus, og ikke f as, guddommelige bud. Tavlene inneholdt strenge bestemmelser om vern av den private eiendomsretten til jord og om sikring av kontrakt­ forhold. Det ble innført en noe bedre—men ikke svært bedre - beskyttelse av folk som hadde satt seg i gjeld. Videre ble det fastslått at den patron som sviktet sin klient, kunne straffes med døden (det var ensbetydende med at hans morder ikke kunne rettsforfølges). Men selv om de nå hadde fått oppfylt sitt ønske om skrevne lover, var ikke plebeierne fornøyd med resultatet. De tolv tavlene inne­ holdt også så standsdiskriminerende bestemmelser som for eksempel forbud mot ekteskap mellom patrisiere og ple­ beiere. Ved en ny secesjon ble decemvirene styrtet, og tribusforsamlingen vedtok et plebiscitum om å oppheve ekteskapsforbudet. Plebiscitum, som har overlevd i det eng­ elske ord for folkeavstemning, plebiscite, var den offisielle betegnelse for plebeierforsamlingens beslutninger. Å få dem godtatt som lover også for patrisierne, ble et plebeiisk hovedkrav i den fortsatte kampen mellom stendene. Før det skjedde (i 287 f.Kr.), har man sidestilt plebisittene med kongressuttalelser fra moderne fagorganisasjoner, som re­ gjeringen ofte tok hensyn til, skjønt de ikke var formelt bindende. (Heurgon.) Selv om ekteskapsforbudet ikke ble strengt overholdt, snudde patrisierne lenge det døve øret til kravet om å oppheve det. Men de tolv tavlene forble landets lov og grunnlaget for romerrettens utvikling. Først da andre motsetningsforhold fortrengte kampen mellom stendene, falt også ekteskapsforbudet bort. Standsutj evning Med et typisk romersk kompromiss prøvde patrisierne i første omgang å berolige plebeierne. Det var et plebeiisk likestillingskrav å få adgang til de kuruliske kjørestolembetene, først og fremst konsulatene, og patrisierne prøvde like standhaftig å beholde monopolet. Som så ofte både før og senere i Romas historie var det en sikkerhetspolitisk krise som gjorde det nødvendig å finne en løsning. Det trakk opp til et endelig væpnet oppgjør med Romas farligste rival, den etruskiske handelsbyen Veji på den andre siden av Tiber. Sterkt forenklet kan man si at kampen stod mellom bruforbindelsen og fergeforbindelsen mellom Sør- og MellomItalia, og om kontrollen med salthandelen ved Tiber. Etter etruskerkongenes fall hadde Veji sikret seg en god del av de forretningene som tidligere hadde gått over Roma, og gikk

43

Våre dagers luftforurensning har gjort stor og ubotelig skade på bygninger og kunstverk fra oldtiden. Ikke minst er de mange statuer og monumenter i Roma forvitret på grunn av eksos og ristingen fra stor­ byens millioner av kjøretøyer. Dagens turist oppdager stadig at statuer eller søyler enten er fjernet eller dekket av grønn plast mens restaureringsforsøket pågår.

44

Fra småstat til storm akt

Kampscene fra den såkalte Francoisgrav i Vulci i Etruria, fra ca. 250 f.Kr. Den dramatiske scenen er en del av et større panel som skildrer begivenheter i forbindelse med etruskernes angrep på Roma. En kopi av panelet finnes på det arkeologiske museum i Firenze.

ikke av veien for å bruke økonomisk boikott for å knekke rivalen. Det er blitt sagt at for romerne ble oppgjøret med Veji «den kanskje mest skjebnesvangre krigen de noen gang utkjempet, for selve deres eksistens avhang av utfal­ let». (Grant.) I denne situasjonen var det viktig å sikre samholdet innad. I 444 f.Kr. ble romerne derfor enige om at i krigstid skulle makten overdras til to eller flere krigstribuner, generalstabsoffiserer, som fikk konsulatfullmakter. Denne stillingen var åpen for både patrisiere og plebeiere. Til gjengjeld ble det som nevnt opprettet et censorembete for å vareta konsulatets indre administrative oppgaver, og det ble i første omgang forbeholdt patrisierne. Ettersom det sjelden var fred i de følgende årtier, ble Roma regjert av krigstribuner i ca. 80 år. Likevel forekom det at krigstribu­ ner regjerte i fredstid og konsuler i krig. For romerne var det hensiktsmessige viktigere enn det logiske. I 396 f.Kr. var Veji knust. Før romerne rakk å glede seg over seieren, ble de imidlertid selv rammet av det mest yd­ mykende nederlag i sin historie — gallerne erobret byen. Men da de var kommet til krefter igjen, gav seieren over Veji gevinst i form av et nytt økonomisk oppsving, særlig etter at felles frykt for en gallisk-hellensk allianse hadde ført Roma sammen med den etruskiske handelsbyen Caere. Det plebeiiske borgerskapet forstod å utnytte de gode tidene, og i hvert fall en av de store patrisierklanene, Fabiflene, så det som en fordel å alliere seg med de velstående plebeierne. Var forklaringen at Fabifene mer var en bondeætt enn en gammel kvegeierslekt, og at deres interesser falt sammen med plebeiernes? Navnet kan tyde på det. Det er avledet av faba, hestebønne, som var en viktig del av romernes kosthold, av deres ofringer til gudene og et innslag i deres ordspråk. Gjennom ekteskap ble i hvert fall den rike plebeieren C. Licinius Stolo opptatt i familien, og som folketribun (376-366) drev han med familiens støtte igjen­ nom en rekke reformer til fordel for plebeierne. Konsulatregimet ble gjenopprettet i 367 f.Kr., men nå slik at den ene konsulen kunne være plebeier. Det ble innstiftet et spesielt pretor-embete som skulle lede rettsapparatet, og de strenge gjeldsbestemmelsene ble myket opp. Det ble til og med vedtatt en jordreform som begrenset bruksstørrelsen til 500 jugera, dvs. ca. 1250 mål. (Jugerum er avledet av jugum, åk, som egentlig var det jordstykket et oksespann kunne pløye på en dag, ca. 80 X 40 m.) Men det holdt hardt å få satt reformen ut i livet.

Den nye overklassen

45

Den nye overklassen I årene som fulgte, fikk plebeierne også adgang til de andre ledende stillingene i staten: diktaturet i 356 f.Kr., censuren i 351, pretorembetet i 332. Fra 342 f.Kr. skulle den ene konsulen —fra 339 den ene censoren —være plebeier. Mens det sjelden var behov for en diktator, vokste censorenes og pretorenes innflytelse. Pretoren, egentlig han som går i spissen, ble en viktig opphavsmann til en ny lovgivning. Censorene fikk avgjørende innflytelse på sammensetningen av senatet. Det ble åpnet for plebeierne, i og med at en som hadde vært kurulisk embetsmann oftest fikk en plass i senatet. I løpet av 300-tallet f.Kr. oppstod det på den måten en ny overklasse. Den omfattet de patrisiske og plebeiiske slektene som hadde konsuler blant sine forfedre, den såkalte nobilitas, av nobilis, kjent. De «kjente» avløste «de fødte» som herskende klasse. Klassens innflytelse ble ikke bare sikret gjennom det faktiske monopol den hadde på de ledende stillingene i staten, men også gjennom avstemningsreglene i centurieforsamlingen, der den sikret de velstående avgjø­ rende makt. Forsamlingen var sammensatt av representan­ ter for 193 centurier, som var inndelt i fem klasser etter formue, slik at den første klassen hadde 80 representanter. Det var de som hadde råd til å betale det dyre hoplittutstyret. Selve ordet classis, avledet av calare, innkalle, er av militær opprinnelse. Til disse 80 kom 18 enda mer velståen­ de ryttercenturier. Til sammen hadde altså disse klassene flertall, og det ble stemt klassevis—de rikeste først. De øvrige klassene var delt i fire trinn etter hva slags militært utstyr de hadde råd til. I den fattigste, femte klassen kunne det bare bli tale om en slynge. I tillegg kom to ingeniør- og to orkestercenturier. Som man skal få se, stemte ingeniørene med første klasse —betegnende nok for romersk krigskunst — mens musikerne stemte med fjerde. De militære konsekven­ sene av inndelingen vil bli behandlet senere. Dens politiske betydning bestod i at den må ha lettet sammensmeltingen av patrisiere og de best stilte plebeierne i den nye adelen. Det har vært sterkt delte meninger om når denne femklassedelingen ble gjennomført. Noen vil føre den helt tilbake til kong Servius, andre vil legge den så sent som til 300-tallet f.Kr. Endelig har noen satt den i forbindelse med innføringen av krigstribunene og censorembetet i 444-43. Et argument for dette siste kunne være at man på denne tiden øyensynlig ville ha en mer omfattende militær utnyt­ telse av mannskapsressursene i Rom a, og det igjen stilte

Veji var den sørligste av de etruskiske stater og Romas nærmeste konkurrent. Idag er den praktisk talt en forstad til Roma. Men ruiner av byen finnes fremdeles i praktfulle naturomgivelser på det platå hvor den lå. I byens Apollo-helligdom er det funnet en rekke gudestatuer av Herkules, Mercurius og selv­ følgelig av Apollo selv. Denne terrakottastatuen forestiller ham.

Bronsebyste av «revolusjonshelten» L. I. Brutus, som etter overleveringen fordrev den siste romerske konge, Tarquinius Superbus, og selv ble rikets første konsul i året 509 f.Kr. Bysten står nå i Kapitolmuseet og har vært kjent siden 1600-tallet. Dateringen er omstridt, ca. 100 f.Kr. En av hans fjerne etterkommere var Cæsar-morderen M. I. Brutus (se s. 153).

større administrative krav. I hvert fall vant romerne en rekke avgjørende seire i årene som fulgte, og det kan tyde på en mer energisk mobilisering. Sammensmeltingen av patrisiere og de ledende plebeierslektene ble fremmet av den innflytelsesrike Fabii-klanen, støttet av annenrangs patrisierslekter som Aemilii, Manlii og Servilii. Men den høstet ikke ubetinget bifall hos alle.

Aristokratisk radikalisme

Aristokratisk radikalisme Blant dem som mislikte sammenblandingen av gammel adel og nye rikfolk i et nytt midten-parti, var Appius Claudius, overhode for den kanskje mektigste ætten. På sine gamle dager fikk han tilnavnet Caecus, den blinde. Han er både den første helt autentisk historiske person i Romas historie og en av de mest bemerkelsesverdige statsmennene. Et håndgripelig minne om ham kan man den dag i dag se i Via Appia. Enda mer glede må romerne i hans samtid ha hatt av et annet anlegg, byens første store vannledning, Aqua Appia. Til gjengjeld var det sterkt delte meninger om hans politikk. På den ene side var hans motstander av Fabii’enes integrasjonspolitikk - han ville til og med ha ekteskapsforbudet gjeninnført. På den annen side gjorde han en radikal innsats for å skape bedre kår for proletarii, den fattigste del av befolkningen som ikke hadde annen rikdom enn sineproles, sine unger. Som censor gjorde han i 312 f.Kr. et dristig forsøk på å gjennomføre en radikal demokratise­ ring ved å gi humiles, de fattige, adgang til å slå seg ned hvor de ville. Særlig anstrengte han seg for å få etterkommere av frigitte slaver integrert i det romerske samfunn — og i Claudii-klanens klientel. Dørene til senatet ble åpnet for dem. En av dem, Gnaeus Flavius, gav patrisiernes privile­ gier det kanskje alvorligste grunnskudd. Som edil offentlig­ gjorde han deres hemmelige rettslige prosedyreregler, med tabulistene over egnede og uegnede rettsdager. Enda en forbedring av plebeiernes rettsstilling ble gjennomført i 300 f.Kr., da alle borgere fikk adgang til å appellere til centurieforsamlingen i tilfelle dødsdom eller ved dom om korporlig avstraffelse. Beslutningen om å vedta denne Lex valeria de provocatione er blitt sidestilt med innføringen av Habeas corpus i England. Samtidig ble halvparten av presteembetene åpnet for plebeierne. Folketribunene fikk adgang til senatet, og etter hvert også rett til å sette fram lovforslag der. Endelig — i 287 f.Kr. — kom sluttsteinen på 80 års reformvirksomhet. Diktatoren Quintus Hortensius fikk omsider trumfet igjennom at tribusforsamlingens plebisitter ble bindende også for patrisierne, uten å trenge verken centurieforsamlingens godkjennelse eller senatets auctoritas. Fra nå av ble tribusforsamlingen det viktigste lovgiven­ de organ, mens centurieforsamlingen etter forslag fra sena­ tet valgte de kuruliske embetsmennene og fungerte som appellrett. Rom a fikk med andre ord et politisk system, der regjeringsmakten var aristokratisk og lovgivningsmakten

47

48

Fra sm åstat til storm akt

Ifølge en gammel legende omkom krigeren Curtius da han og hesten hans ble oppslukt av en kløft midt på Forum. Man har ment at Curtius var en sabinsk leder under kampene mot Romulus. I en annen versjon av historien skjedde begivenhetene på 300-tallet f.Kr., og hovedpersonen var en romersk rytter. Dette relieffet fra republikkens tid, som illustrerer historien, ble funnet på stedet på 1500-tallet.

«demokratisk» — med visse forbehold. For allerede i 304 f.Kr. sørget Fabii-klanen for at Claudius Caecus’ demokratiseringsforsøk ble omstøtt, og fikk gjennomført at de fattige bare kunne få oppholdstillatelse i de fire tribus-bykretsene, mens de ble utelukket fra 17 — i 241 f.Kr. fra enda 31 — landkretser. Også reformene omkring 300 f.Kr. ble gjennomført i en sikkerhetspolitisk krise. På samme måte som hele utjevningspolitikken i tidligere år, må de sees på bakgrunn av Romas kamp på liv og død med samnittene om overherre­ dømmet i Italia. I styrkeprøven med omverdenen gjaldt det å sikre samholdet på hjemmefronten. Under reformene i 367 f.Kr. reiste romerne et tempel til gudinnen Concordia, samhold, og Flavius bygde et alter til hennes ære under opp­ styret etter de skjellsettende avsløringene i forbindelse med rettsdagene. Samdrektighet, homonoia, var en av tidens politiske moteidéer over hele den hellenistiske verden. Når de var utsatt for ytre press, klarte romerne å sette denne idéen ut i livet- i hvert fall i følge oppfatningene til en nesten samtidig hellensk iakttager. Polybios skriver begeistret: «For når felles frykt for ytre fiender tvinger dem til enighet og samarbeid, blir statens kraft så stor og slik at intet av det som skal gjøres blir forsømt, ettersom alle kappes i omtanke for det forefallende; men heller ikke blir det som er bestemt utsatt ut over den gunstige tid, idet enhver offentlig og privat medvirker til oppgavens løsning.»

Til å være et folk med så krigersk ry, overvant romerne sine indre stridigheter med forbausende lite bruk av vold. Den ene gangen etter den andre viste den patrisiske overklassen betydelig tilpasningsevne overfor press nedenfra. Den var fremsynt nok til å gi etter like før kjelen kokte over. Under disse konfliktene utviklet herskerklassen en sindighet og virkelighetssans som også kom den til gode i utenrikspolitik­ ken. En annen hellensk iakttager, Dionysios fra Halikarnassos, øynet likevel baksiden av den romerske samholdsmedaljen: «Det var blitt en helt alminnelig og normal tilstand for staten at det var ro innad i krigstid, mens freden var preget av kiv. Det var alle konsulene fullt klar over; så hvis det ble krig, anså de sine bøn­ ner for oppfylt, og når fiendene holdt seg i ro, søkte de selv en anledning eller et påskudd til å fremkalle krig.»

Det kan være verd å ha dette i tankene når man leter etter en forklaring på romernes ekspansjonspolitikk.

Et erobrerfolk får sin ilddåp

49

Et erobrerfolk får sin ilddåp Når vi leser de historikerne som nesten 500 år senere skildret krigene på 400-tallet f.Kr., får vi inntrykk av at romerne til tross for sin tapperhet og sine seire, måtte utføre et Sisyfos­ arbeid og erobre de samme byene den ene gangen etter den andre. Det henger sammen med kildematerialets beskaf­ fenhet. Historikerne bygde på muntlige overleveringer in­ nenfor de ledende slektene, der det gjaldt å fremheve forfedrenes bedrifter. Nederlagene ble fortiet og seirene blåst opp. Selv om enkelthetene er usikre, er det mulig å få et overblikk over hva som skjedde i løpet av det hundreåret da romerne la grunnlaget for sin maktbase i Latium. Da kongedømmet fait, mistet Rom a makten i det sørlige Latium. I de neste ca. 100 år hadde romerne som mål å gjenerobre det de hadde tapt og konsolidere sin makt. Det gjorde de i stadige kamper og vekslende koalisjoner med tre typer naboer som var nokså forskjellige: De latinske bygde­ ne på Latiumsletta, fjellfolkene rundt sletta og den etruskiske handelsbyen Veji. Skjønt det var en klar kontinuitet i denne politikken, lå det neppe noen plan bak den. Det var snarere en kontinui-

Relieff av en slagscene fra krigene på 300-tallet f.Kr. Stridsvognen var nå tatt i bruk.

50

Fra sm åstat til storm akt

På motstående side sees en statue av en fremtredende romer, kanskje en senator, i toga og med bokrull i hånden. På denne siden sees en detalj av statuen. Togaen er en imponerende drakt. Den består av bare ett stykke ullstoff, men er tett og tung. Stoffet er skåret i en til­ nærmet halvsirkel med en diameter på fra 4 til 7 m. Man ifører seg ikke en toga, men draperer den ved at man legger hjørnet av stoffets rette del på skrå over venstre skulder og lar ca. en tredjedel av stoffet falle ned til hoftene eller lenger, mens den sirkelformede del av stoffet hviler delvis på venstre arm. Deretter trekker man det rette snitt opp over venstre skulder, over ryggen under høyre arm og igjen over venstre skulder. Operasjonen kunne gjentas og varieres. Ofte måtte en slave hjelpe til, men en romer var ikke standsmessig kledt hvis han ikke bar toga og den satt korrekt. Romeren på bildet er fra 100-tallet f. Kr.

tet som hadde sitt utspring i omstendighetene. I hvert fall når det gjaldt kampen mot fjellfolkene og Veji, hadde Rom a elementære interesser å forsvare for i det hele tatt å overleve. Men da som senere, hang kanskje konsekvensen i den romerske politikk også sammen med den form for utenriksledelse romerne hadde i senatet. Konsulene ble riktignok skiftet hvert år, men deres oppgaver var hovedsa­ kelig å administrere den politikken som ble fastlagt i senatet av de mest innflytelsesrike menn i staten —og de satt i sine stillinger i årevis. Senatet var Romas utenriksdepartement. Etter moderne beslutningsteori, må sammensetningen av senatet ha sikret noen av de mest gunstige betingelser for å ta hensiktsmessige avgjørelser. For det første var det en gruppe hvor det kunne foregå en innsiktsfull debatt, slik at en sak ble belyst fra flere sider. Erfaring fra de viktigste pos­ tene i regjeringen gav adgang til eliten i senatet. O g her er en fundamental forskjell mellom det romerske og det ameri­ kanske senat, der få medlemmer har regjeringserfaring eller utsikt til å få regjeringsansvar. For det annet var senatet en gruppe av jevnbyrdige menn, slik at beslutningsprosessen ikke ble belastet av den

Seter-røverne

svakheten som knytter seg til ethvert hierarkisk system — nemlig faren for at bare de synspunktene kommer fram som man mener vil falle i toppfigurens smak. Riktignok var det en streng hakkelov blant de senatorene som hadde talerett. Rekkefølgen ble bestemt av tidligere rang i regjeringen, av alder og fødsel. Men pedarii, de som ikke engang hadde oppnådd å bli questorer, måtte ganske enkelt tie stille. Man må anta at for dem spilte karriérehensyn størst rolle. At de ledende klanene kunne være uenige om utenrikspolitikken, må også ha bidratt til en allsidig belysning av problemene. Fabii’ene og Claudirene hadde ofte meget forskjellige meninger om hvilken kurs man skulle velge. Samme forhold kan også ha gjort sitt til å sikre romerne det realistiske informasjonsgrunnlag som er en annen forutset­ ning for en sunn utenrikspolitikk. Hvis de «ambassadøre­ ne» som skulle fremskaffe materialet, selv tilhørte den indre krets i senatet, behøvde de ikke å ta hensyn til karriéren når de utformet innberetningene.

Seter-røverne Den første trusselen som romerne måtte avverge, kom fra sabinerne, ækverne og volskerne, dvs. fjellfolkene rundt Latiumsletta. På laveste plan gjaldt det simpelthen å sikre seg mot røverbander som var ute for å plyndre de fastboen­ de bøndene og byboerne på sletta. Dernest dreide det seg om den eldgamle konflikten mellom bønder og nomadefolk —gjeteren som hadde bruk for vinterbeiter til kveg og sauer. Man skimter denne konflikten bak sagnet om Lucius Quinctius Cincinnatus, Romas store nasjonalhelt fra denne perioden. I følge overleveringen gikk han og pløyde jorda da liktorene i 458 f.Kr. kom og gav beskjed om at han var blitt utnevnt til diktator. Da han hadde jaget seterstammene på flukt, vendte han straks tilbake til plogen igjen. Men at ljellfolkene var ute etter mer enn beitemarker, ser man av at ækverne satte seg fast i Algiduspasset, der den ene hovedveien — Via Latina — gikk til Campania, mens volskerne erobret havnebyen Anxur (Tarracina) og Antium (Anzio). Romerne klarte først å få bukt med sabinerne. De skal ha lidd et avgjørende nederlag i 449 f.Kr. Den sabinske Claudii-ætten innvandret imidlertid til Rom a langt tidligere, og det tyder på at problemet snarere ble løst med diplomatiske enn med militære midler. Hvordan det enn er, så overtok romerne en meget hensiktsmessig guddom fra sabinerne —

51

52

Fra småstat til storm akt

hensiktsmessig for deres fremtid som imperialister. Den ble kalt Dius Fidius, troskapsguden, og den fikk til oppgave å overvåke at inngåtte avtaler ble overholdt i god tro, fides. Hvorvidt de ble det eller ikke, avgjorde feital-prestene, og de ble dermed Romas folkerettseksperter. De kunne sørge for at Rom a bare innlot seg på «rettferdige kriger» —eller at de krigene Rom a førte, ble erklært rettferdige.

Kadaverdisiplin I oppgjørene med de andre fjellfolkene fant romerne og deres allierte samtidig fram til en krigskunst som gang på gang kom dem til gode senere. Den disiplin som var en betingelse for hoplittfalangens effektivitet, utviklet de til fullkommenhet. Den Roma-Vennlige helleneren Polybios har gitt et idealbilde av centurionen, nøkkelpersonen i det romerske militærapparat: «N å vil de at delingsførerne ikke så meget skal dristige, som dyktige ledere, sindige og fornuftige blindt angriper og begynner kampen, men har stand, selv når de blir hardt angrepet, og å dø på

Bronsestatue - en votivgave - av en etruskisk kriger fra 400-tallet f.Kr. Bronse var et meget benyttet materiale i Etruria, hvor det fantes rikelig med kobber og tinn.

være hissige og menn, som ikke mot til å holde sin plass.»

Begge ledd i ordet kadaverdisiplin er betegnende nok av latinsk opprinnelse, skjønt selve uttrykket vel først stammer fra jesuittenes berømte Perinde ac cadaver —(lydige) som lik. Livius forteller den «triste» historien om diktatoren Aulus Postumius Tubertus, som «lot sin seierrike sønn henrette fordi han uten ordre forlot sin post, fristet av anledningen til å utføre en militær bedrift». Beretningen kan meget vel ha blitt brukt som belæring for romerske rekrutter. Hjalp det ikke, hadde en romersk befalingsmann rett til å henrette hver tiende mann i sin enhet for brudd på disiplinen —av det kommer ordet desimere. På den annen side ble kanskje kampånden også styrket av utsikten til å oppleve triumftogets søte rus. Postumius Tubertus’ familietragedie skal til og med ha funnet sted etter en avgjørende seier i 431 f.Kr., da romerne endelig klarte å jage ækverne bort fra Via Latina. Det viktigste sikkerhetspolitiske instrument overfor disse fjellfol­ kene kan ellers ha vært anlegg av befestede militærkolonier i grenseområdene. De er blitt sammenlignet med kibbutzene i nåtidens Israel. (Grant.) De første ble grunnlagt i det østlige Latium i 490-årene, og i de neste 150 år ble det anlagt 14 slike kolonier. Kolonistene fikk jord på gunstige

Veji faller

betingelser mot å opptre som grensevakt. Koloniene var ikke en romersk, men en latinsk oppfinnelse, som romerne syntes var meget nyttig—både når det gjaldt å imøtekomme plebeiernes krav om jord og som redskap for sin egen ekspansjonspolitikk. Men foreløpig var de mest opptatt av kampen på liv og død mot den etruskiske nabobyen Veji.

Veji faller Gjennom hele 400-tallet f.Kr. var Veji Romas mektigste og farligste fiende. Både yrkes- og sikkerhetsmessig var denne byens beliggenhet på høyde med Romas. Under det etruskiske kongedømmet hadde de to byene levd i relativ fordragelighet, men i de neste årtiene fikk Veji mer og mer overtaket. Etruskerne skal sogar ha erobret Ianiculum (Gianicolo i det moderne Roma) på nordvestbredden av Tiber, en nøkkelposisjon for kontrollen av salthandelen. Men hellenerne i Cumae kom romerne til hjelp ved at de i 474 f.Kr. påførte etruskerne et sviende nederlag. Veji trakk følehornene til seg. Interessemotsetningene mellom de to byene ved Tiber og ved handelsveiene mellom Toscana og Campania, stakk imidlertid så dypt at Rom a fra omkring 430 f.Kr. forberedte seg på et endelig oppgjør med rivalen. Det ble en langvarig krig. Etter hvert førte den til at Rom a mobiliserte sine militære ressurser i høyere grad enn tidligere. Soldatene ble ikke lenger sendt hjem under innhøstningen, men ble holdt inne hele året mot å få utbetalt sold. Her hadde man nemlig ikke å gjøre med nomader som drog til seters om sommeren, men et godt organisert bysamfunn som måtte beleires året rundt. Veji lå høyt og var sterkt befestet, og først i 396 f.Kr. klarte romerne å erobre byen. Skal vi tro Livius, trengte de seg inn ved å grave en tunnel under festningsverkene. Kanskje lyktes det de romerske ingeniørtroppene å bruke en av byens avløpsledninger til dette overraskelsesangrepet, eller kanskje ble byen simpelthen sultet ut etter en langvarig beleiring. Hva som skjedde etterpå, er skjult i tåke. Ifølge overleveringen ble festningsverkene jevnet med jorden og befolkningen solgt som slaver eller deportert. Det er blitt påstått at en slik brutalitet var et nytt trekk i romersk politikk, og et tegn på at det dreide seg om fundamentale interessemotsetninger. Hvis da ikke skrekkskildringen av Vejis skjebne var et ledd i den romerske psykologiske krigføring. I nyere forsk­ ning er det blitt hevdet at erobringen av Veji kan ha hatt et noe annet forløp. Men i alle fall markerer den en

53

54

Fra småstat til storm akt

milepæl i Romas historie. Romerne fikk dermed adgang til det utmerkede etruskiske veinettet og kontroll over Via Latina, innlandsforbindelsen mellom Toscana og Campania. Det førte også til at de overtok de etruskiske interessene i Campania.

Romersk soldat fra første halvpart av 200-tallet f.Kr. Både denne krigeren og soldaten på neste side er bevæpnet med spyd, og stammer fra en elfenbensfrise fra Palestrina, oldtidens Praeneste.

Gallersj okket I 396 f.Kr. så alt lovende ut for Rom a, men knapt ti år senere inntraff et alvorlig tilbakeslag. Gallere i et antall som er oppgitt til 30000, rykket i 387 inn i Etruria fra Podalen, antagelig i håp om å finne nye bosetningsområder eller simpelthen for å plyndre. Sannsynligvis stod de i ledtog med Syrakus, den fremste hellenske staten i Sør-Italia, der den mektige herskeren Dionysios var på kant med etruskerne fordi de var alliert med den nordafrikanske handelsbyen Karthago. Men gallerne kunne ikke gjøre noe med de sterkt befestede etruskiske byene. De fortsatte sørover, og de etruskiske veiene har sikkert gjort fremmarsjen lettere for de galliske vogntogene. Snart stod de foran Roma. Den største hæren som romerne til da hadde mobilisert —etter overleve­ ringen 10000—15 000 mann —prøvde å stoppe dem, men den tungt væpnede romerske falanks beveget seg for lang­ somt til å kunne hamle opp med gallerne, som var lettere utstyrt. De korte myw-sverdene som de romerske soldatene brukte, kunne heller ikke stå seg mot gallernes lengre og kraftigere våpen. Den romerske hæren ble fullstendig overrent, og dagen er blitt kalt den svarteste i dens historie. Den 18. juli ble i århundrer høytideligholdt av romerne som en ulykkesdag, en dies religiosus, til minne om nederla­ get. Gallerne forserte uten vanskelighet de gamle jordvollene og fortsatte inn i byen. Bare Capitolium holdt muligens stand, angivelig takket være Junos gjess. Ennå i våre dager kan man se brannspor etter gallernes herjinger. Hvordan romerne ble kvitt dem, vet vi ikke med sikkerhet. Noen har ment at de blant annet ved hjelp av vennligsinnede etruskiske byer klarte å samle en løsesum for å få dem fjer­ net, mens andre har hevdet at gallernes eget hjemland var truet. I hvert fall var en romersk garnison i Veji en stadig trussel mot gallerne. Gallersjokket ble i alle tilfeller en alvorlig lærepenge for romerne, og nå som så ofte senere forstod de å trekke lærdom av nederlaget. I det hele tatt - romernes evne til å lære av nederlag utgjør kanskje en viktigere del av forklarin­

Forskole i imperialisme

55

gen på deres verdenshistoriske suksess enn de militære seirene. Det oppstod en «aldri mer 18. juli»-ånd i Roma. Romerne ble klar over at et varslingssystem basert på gjess var et utilstrekkelig forsvar, og gikk i gang med å bygge en tidsmessig, ti meter høy og fem meter tykk mur av natur­ stein. En stor del av byggematerialene ble hentet i Veji. Vel 150 år senere ble denne muren Romas redning etter en annen militær katastrofe, nemlig slaget ved Cannae. Hæren ble også modernisert ved at den innførte det gaUiske gladiussverdet. Da Rom a ble gjenreist, var byen den største i Italia, dobbelt så stor som den gamle rivalen Veji og fire ganger så stor som sin etruskiske allierte Caere. Æren for å ha ledet gjenreisningen er blitt tilskrevet krigstribunen Marcus Furius Camillus, seierherren i kampen mot Veji og den første i hvert fall halvt historiske skikkelse i Romas historie.

Forskole i imperialisme Under gallerkatastrofen var Rom a blitt lojalt støttet av sin etruskiske allierte Caere, mens de gamle forbundsfellene i Latium hadde vært mer lunkne. De var mindre berørt av den gallisk-hellenske trusselen enn etruskerne, og Romas seier over Veji hadde de øyensynlig hilst med blandede følelser. Den gjorde Rom a enda mer fremtredende enn de andre i det latinske forbundet, og romerne ignorerte da også sine latinske allierte ved fordelingen av Vejis jord. .Trusselen fra fjellfolkene, som hadde holdt romerne og latinerne sammen gjennom det meste av 400-tallet f.Kr., var dessuten avtagende. Romernes forhold til sine nærmeste frender, byene i Latium, gikk tilbake til en traktat fra 493 f.Kr., den såkalte foedus Cassianum. At Rom a allerede dengang var primus inter pares, den første blant likemenn, fremgår av at traktaten ble inngått mellom Roma på den ene siden og samtlige latinske byer på den andre. Foruten å være en allianse mot felles hender, hadde forbundet en bestemmelse om skifte av statsborgerskap, slik at folk som hyttet fra ett medlem av forbundet til et annet, kunne få statsborgerskap på det nye stedet. I det lange løp hadde vel Rom a størst fordel av dette. Samtidig drev man en aktiv befolkningspolitikk, som hadde til formål å øke innbyggertallet i byen. De nærmeste latins­ ke byene ble simpelthen innlemmet i Roma. Når Roma hadde vært i konflikt med steder lenger borte, var det ikke ualminnelig at noen av de overvunne hyttet eller ble hyttet

Romersk soldat fra første halvpart av 200-tallet f.Kr.

til byen ved Tiber. Løfte om romersk statsborgerskap ble brukt for å undergrave motstandsviljen på den andre siden av fronten. Moderne forskere har likefrem hevdet at også en del av Vejis innbyggere ble romere etter nederlaget. (Humbert.) Innflytterne ble fordelt mellom de romerske tribus-kretsene og integrert i lokalbefolkningen, uten mu­ lighet til å oppnå noen avgjørende innflytelse. Vejis fall synes særlig å ha kommet på tverke for Praeneste (Palestrina) og Tibur (Tivoli), de to latinske byene som mest direkte hadde interesse av veiforbindelsene til Sør-Italia. De gikk i spissen for et opprør mot Roma, og det førte til at det latinske forbund begynte å gå i oppløsning fra 389 f. Kr. I første omgang reagerte romerne med å styrke alliansen med den etruskiske handelsbyen Caere, som ble direkte truet av syrakusiske flåtebevegelser. De to byene gav statsborger­ skap uten stemmerett, civitas sine suffragio, til hverandres innbyggere. Det innebar skattefrihet, rett til å utøve et yrke og inngå ekteskap i den andre byen. For romerne betydde forbundet med Caere at de fikk et vindu mot havet. For første gang begynte de å dra til sjøs. Romerske kolonister ble sendt til Sardinia og Corsica —et første, famlende skritt på den veien som i det følgende århundre førte til det store oppgjøret med Karthago om herredømmet over det vestli­ ge Middelhavet. Men romerne glemte likevel ikke sitt oppland i Latium. I første omgang prøvde de å gjenvinne fotfestet ved hjelp av diplomati. I 381 f.Kr. ble Tusculum ved Via Latina (i nærheten av nåtidens Frascati) vunnet for Rom a gjennom tilbud om romersk statsborgerskap. Etter hvert som romer­ ne kom seg etter gallersjokket, trakk de imidlertid av seg silkehanskene. Et nytt gallisk angrep ble stanset av en romersk-samnittisk koalisjon. Da romerne på den måten fikk ryggen fri mot nord, lot de seg i 343 f.Kr. for første gang friste til en militær innsats utenfor sitt eget nærområde. De etterkom en anmodning fra Capua i Campania om hjelp mot de samnittiske fjellfolkene, som tidligere var Romas allierte. Men de romerske soldatene gjorde mytteri, de ville ikke slåss så langt borte, og latinerne benyttet anledningen til å kreve full likestilling med romerne. Det kom til et væpnet opprør, «en av de alvorligste kriser i Romas historie». (Afzelius.) Romerne utgjorde bare 1/4 av befolk­ ningen i det samlede latinske forbund, og derfor var det nødvendig å splitte motstanderne. Noen ble overtalt på diplomatisk vis, andre ble nedkjempet — med samnittisk hjelp. Raskt skiftende allianser ble ofte et like viktig redskap

for romersk utenrikspolitikk som deres egne legioner. De overvunne fikk likevel en moderat behandling. Det gamle forbundet ble endelig oppløst i 338 f.Kr. Isteden inngikk romerne tosidige avtaler med hver av byene, avpasset etter den grad av fiendskap de hadde lagt for dagen. Noen fikk samme status som Tusculum, og dermed vokste Romas befolkning til omkring en million. Tibur og Praeneste, de mest oppsetsige, måtte finne seg i å avstå landområder, men beholdt selvstyret mot å fornye alliansene med Roma. En tredje gruppe fikk statsborgerskap uten stemmerett, slik man hadde gjort med Caere. En enkelt by, Velitrae (Velletri), ble rasert til skrekk og advarsel for andre og erstattet av en romersk koloni. Det ble forbudt for de latinske byene å inngå avtaler seg imellom, men ellers fikk de lov å beholde selvstyret. O g i motsetning til hellenerne unnlot romerne å opprette garnisoner i de beseirede byene. Derimot overtok Roma ledelsen av deres utenrikspolitikk. I tilfelle krig skulle byene også stille tropper «til felles for­ svar», men i egne avdelinger hvor halvparten av offiserene var deres egne landsmenn. Ordningen med de latinske byene var et skoleeksempel på bruken av det politiske prinsipp som romerne senere gang på gang la til grunn for sin ekspansjonspolitikk, splitt og hersk, divide et impera. Det lyktes så godt at de stort sett hadde rolige forhold i sin latinske maktbase da de i løpet av de følgende årtier tok fatt på neste fase i sin historie — kampen om herredømmet over hele Italia.

Den eldste kjente romerske mynt, en as av bronse. På den ene siden sees guden Janus, som alltid frem­ stilles med to hoder - han kunne se både fremover og bakover - og som har gitt navn til årets første måned siden han var guden for all begyn­ nelse. På den annen side av mynten er det avbildet en skipsstavn som symboliserer romernes begynnende herredømme på havet.

Samnitterkrigene Romernes første krig mot samnittene i 344—343 f.Kr. var deres første forsøk på ekspansjonspolitikk utenfor deres nærmeste innflytelsessfære, og det hadde ikke vært vellyk­ ket. Men i Campania skjedde det ting som direkte berørte deres interesser. Via Latina var truet av samnittene. For å beskytte denne viktige handelsveien anla Rom a i 334 f.Kr. militærkolonien Cales i nærheten av Capua, og i 329 Fregellae, like opp mot samnittenes land. Samtidig forbe­ redte de en alternativ forbindelse langs kysten. I 338 f.Kr. ble volskerne fordrevet fra Antium, den beste havna på kysten av Latium, og fra Anxur ble de jaget i 329 f.Kr. Isteden opprettet romerne kolonier. De fortsatte videre sørover inn i Campania, og anla flere kystkolonier. Innbyg­ gerne i disse sjøkoloniene fikk fulle borgerrettigheter i Roma, men istedenfor alminnelig verneplikt fikk de til oppgave å organisere en kystvakt. I 326 f.Kr. fikk romerne fotfeste helt nede i Neapolis (Napoli), der den hellenske overklassen bad dem om hjelp mot et opprør som ble støttet av samnittene. Her som andre steder i Campania utgjorde samnittiske fremmedarbeidere et betydelig element i un­ derklassen. Romerne slo opprøret ned. Det ble signalet til den andre samnitterkrigen (326—304 f.Kr.). Dermed utfordret romerne den sterkeste makt i Italia. Det samnittiske forbundet av fjellstammer i Appenninene hadde en større befolkning enn den romerske koalisjonen, og på flere måter hadde det også et overlegent militærvesen. Selv om samnittene var fjellfolk, hadde de hatt nær kontakt med Stor-Hellas — Magna Graecia — og lært meget av hellensk kultur. Antagelig har de sett ned på romerne, som de kalte «et folk av ulver». Men hos romerne kan man for første gang skimte en storstilet strategisk plan, som omfattet det meste av Sør-Italia. En av hovedtankene bak det var å påføre samnittene en tofrontskrig gjennom å slutte forbund med slettefolkene i Apulia. På samme måte som bondebyg­ dene på de vestlige kystslettene, var de plaget av samnitte­ nes stadige forsøk på å erobre nye vinterbeiter. Det var et problem som romerne gjennom generasjoner hadde hatt hjemme i Latium. Men i første omgang førte planen til den største militære katastrofe de hadde opplevd siden nederla­ get mot gallerne 70 år tidligere. Da Luceria, deres apuliske allierte, bad om hjelp i 321 f.Kr., var romerne dumdristige nok til å ta en snarvei over de samnittisk-kontrollerte fjelle­ ne, istedenfor å gå omveien nord for dem. Resultatet ble et tilintetgjørende nederlag ved Caudium (Montesarchio).

S a m n itte rk rig e n e

Hele den romerske hæren måtte overgi seg. Den ble tvunget til å «gå under åket», den verste ydmykelse den kunne utsettes for. Likevel avslører nok Caudium-katastrofen en vesentlig hemmelighet ved romernes ekspansjonspolitikk. Den viser at de var villige til å la overordnede politiske interesser gå foran militære sikkerhetshensyn. Det gjaldt å overholde en allianseforpliktelse, å demonstrere troskap, fides. Selve Romas troverdighet som alliansepartner stod på spill. Foedus, det latinske ord for allianse, er avledet av samme rot som fides. Av den sentrale rolle det spilte i klientinstitusjonen hjemme, forstod hver eneste romersk soldat betydnin­ gen av dette begrepet. De allierte ble oppfattet som Romas klienter, er det blitt påpekt. (Badian.) Å svikte en klient var en av de alvorligste forseelser i hele det romerske verdisystem. I dette ligger kanskje noe av forklaringen på at de romerske soldatene år ut og år inn fant seg i å føre krig langt borte, mens markene hjemme ble vanskjøttet. Når fetial-prestene hadde erklært at en krig var rettferdig, lå den moralske grunnvollen for hele det romerske samfunn i vektskålen. Igjen forstod romerne å lære av et nederlag. Krigen mot samnittene fremskyndet noen nyskapninger i romersk krigskunst som sannsynligvis hadde vært på tale siden gallersjokket: Ny utrustning og omorganisering av hæren, utbygging av det strategiske veinettet. Fra samnittene, eller kanskje fra gallerne, overtok romerne det tunge kastespydet pilum, som mer og mer kom til å erstatte falangens hasta, lanse, og dessuten det både større og lettere lærskjoldet scutum. Omtrent samtidig - men akkurat når er det dyp uenighet om - ble legionen omorganisert. På slagmarken gikk de romerske soldatene over til å opptre i tre rekker, de yngste, hastati i første rekke, de mellomste i annen og de eldste veteraner, triarii, i tredje. Men skjønt første rekke kaltes hastati, ble de bevæpnet med spyd, mens veteranene - som lenge fortsatte å bære hasta - også kaltes pilani, slik at de to første rekkene ble antepilani. For å forvirre fienden enda mer, ble mennene i annen rekke kalt principes, de første! Et godt eksempel på hvordan verbal konservatisme hos romerne kunne forenes med reell fornyelse - og på hva slags vanskeligheter forskeren kan møte. For å hamle opp med fiendenes lette manøvreringsdyktighet, delte romerne sine legioner opp i mindre, selvstendi­ ge avdelinger, manipuli, kompanier, som hver bestod av to centurier på 60 mann. Hver legion kom til å bestå av 50

Samnittisk kriger med spyd og skjold. Detalj av gravmaleri fra 300-tallet f.Kr. Nå i museet i Paestum.

59

60

Fra småstat til storm akt

En like mytologisk som realistisk sugge med grisunger. Etter en guddommelig forutsigelse skulle nemlig Aeneas når han kom til Latium, finne en sugge med tretti grisunger som tegn på at han hadde funnet sitt hjemsted. Den laurentinske sugge som gruppen kalles, er fra romersk keisertid og finnes nå på Ny Carlsberg Glypto­ teket i København.

centurier, pluss 1200 lett væpnede velites, utstyrt med spyd eller slynger, men uten rustning som kunne hemme beve­ gelsene. Egentlig betyr ordet velites de årvåkne, og er avledet av vegeo, samme ord som vårt vekke. Det var reformer som Roma senere fikk stor nytte av. Større bevegelighet og bedre muligheter for styrkekonsentrasjon ble oppnådd ved å anlegge sikrere strategiske veier —først Via Appia, kystveien fra Rom a til Campania, dernest —fra 307 f.Kr. —Valerius Maximus’ Via Valeria fra Roma, nord for samnitterlandet til Adriaterhavet. Avstan­ dene ble forkortet med bruer over elver og viadukter gjennom sumper. Endelig er det påvist at romerne etter nederlaget ved Caudium sørget for å ha større mannskapsressurser til rådighet enn samnittene —det ble muliggjort gjennom en aktiv alliansepolitikk. (Afzelius.) Papirius Cur­ sor overtok kommandoen over den romerske koalisjonshæren. Etter Livius’ oppfatning stod han som feltherre på høyde med Aleksander den store. Men i stedet for en aleksandersk lynkrig, gav han en oppvisning i noe av det som ble romernes styrke—utholdenhet. I 304 f.Kr. klarte de om ­ sider å avslutte krigen ved å erobre samnittenes hovedstad Bovianum (Boiano).

Erobringen av Mellom-Italia Samtidig med at romerne kjempet mot samnittene i SørItalia, hadde de overskudd til å fortsette ekspansjonen i nord. Det var særlig Fabii-klanen som stod bak denne politikken. Den gikk delvis ut på å spille på motsetningene

mellom de etruskiske byene innbyrdes, delvis - som i Campania —å utnytte de indre sosiale konflikter i de enkelte byene. Også den etruskiske overklassen søkte av og til støtte hos romerne for å slå ned sosiale oppstander, og for å avverge trusselen fra etruskernes naboer i nord. Romernes ekspansjonspolitikk førte imidlertid til at fien­ dene deres i nord og sør fant hverandre i en formidabel koalisjon, som skulle møte dem i den tredje samnitterkrigen (298-290). Men nå hadde romerne fått så godt fotfeste i Sør-Italia at de kunne drive samnitterhæren bort derfra. Den satte kursen nordover for å slutte seg til sine allierte i Mellom-Italia. O g de omfattet ikke bare etruskerne, men også gallere og tropper fra Umbria. I 295 f.Kr. møtte romerne fienden ved Sentinum (Sentino) i det nordlige Umbria. Det ble det mest omfattende slag som til da hadde stått på italiensk jord. Det gav gjenlyd helt til Hellas. Den hellenske samtidshistorikeren Duris fra Samos var vel for rundhåndet da han anslo den antiromerske koalisjonens tap til 100000 mann. Livius er mer beskjeden og mener 25000. Selv dette tallet er nok overdrevent. Men til gjen­ gjeld kan man fra vår egen tids avstand hevde at «slaget ved Sentinum avgjorde Italias fremtid i over to tusen år». På samme måte som Napoleon, vant romerne øyensynlig ved først å kaste seg over den ene koalisjonspartneren, og så den andre. I høyere romerske kretser var det imidlertid uenig­ het om hvem som var Napoleon. I Fabii-ætten holdt man på Fabius Rullianus, i Cornelius Scipio-familien på Scipio Barbatus, mens Decius-slekten mente det var den plebeiiske konsulen Decius Mus. Det sies at han begikk devotio for å sikre seieren, dvs. at han viet seg selv til gudene - en selvmordstaktikk som romerne nå og da grep til når det så særlig kritisk ut. Plebeiernes innflytelse på utenrikspolitik­ ken var i hvert fall stigende i disse årene. Det er blitt hevdet at den dermed fikk mer preg av erobringspolitikk. (O r­ ding.) Krig kom mer og mer til å bety krigsbytte, jord til bøndene og penger til offentlige tiltak. Seieren betydde likevel ikke slutt på krigen. Det tok enda fem år å undertrykke samnittene i Sør-Italia. I MellomItalia holdt noen av de etruskiske byene ut helt til 265 f.Kr. Men i mellomtiden hadde romerne også fått nok å gjøre med en ny motstander i Sør-Italia, den hellenske hærføre­ ren Pyrrhos.

62

Fra småstat til storm akt

To mynter fra Tarentum eller Taras, den største av de hellenske byene i Sør-Italia og for øvrig den eneste koloni som ble grunnlagt av Sparta. Myntens motiver er preget av krig. Øverst en rytter med langt spyd eller lanse, nederst en fotsoldat med skjold og sverd.

Pyrrhos’ seier og nederlag De store hellenske byene i Sør-Italia hadde fulgt romernes 50-årige felttog mot samnittene med en viss velvilje, for både samnittene og de andre fjellrøverne var tidvis en plage også for dem selv. Men da romerne ved hjelp av strategiske militærkolonier og veianlegg satte seg fast i Sør-Italia, ble noen av hellenerne betenkt. Riktignok klarte romerne også her å selge den varen de kunne levere mest av, nemlig beskyttelse- delvis mot fjellrøverne, delvis mot byenes egen underklasse som gjennom innvandring var i slekt med dem selv. Romerske tropper ble stasjonert i flere hellenske byer i Sør-Italia. Men Tarentum (hellenernes Taras), den største av dem, ble styrt av demokratiske kremmere som levde av å farge søritaliensk ull rød med murex-muslinger, og ekspor­ tere den. De syntes etter hvert at romerne ble for nærgående og tilkalte en av tidens mest ansette og ærgjerrige condottierer, kong Pyrrhos av Epeiros. (Se bd. 3, s. 312.) Romerne ble nå stilt overfor en fiende som behersket tidens mest avanserte krigskunst, utviklet av selveste Aleksander den store og hans disipler. Pyrrhos tok med seg krigselefanter, det nyeste innen den våpentekniske utvikling—en spesialitet som Aleksanders tropper hadde lært å kjenne i India. I juli 280 f. Kr. møtte romerne disse uhyrene i et slag ved Heraclea (Policoro) ved Tarantobukta. De romerske soldatene ble trampet ned. Men motstanden var så sterk at Pyrrhos skal ha uttalt de bevingede ord: «Vinner jeg enda en slik seier, er det ute med meg.» Deretter marsjerte han langs Via Latina mot Roma, samtidig som han lot en ambas­ sadør bringe fredsbetingelsene til byen. Romerne skulle oppgi alt de hadde erobret i Sør-Italia, og området skulle samles i et statsforbund under Tarentums ledelse. Men Roma hadde før opplevd militære katastrofer og hadde nå sin solide bymur. Pyrrhos’ krav og tilbud om gaver ble avvist av senatet. Ledende talsmann for fortsatt mot­ stand, var i følge overleveringen den nå blinde Appius Claudius. Det heter også at ambassadøren flaut fortalte sine landsmenn etterpå at de romerske senatorene var «en samling av konger». Men det gjorde kanskje mer inntrykk på Pyrrhos at han ikke fikk den tilslutning av Romas forbundsfeller som han hadde regnet med. I alle fall snudde han om. Men romerne rustet seg til revansje, og for første gang ble også proletarene kalt under fanene. For å stoppe elefantene konstruerte romerske ingeniører en tung kampvogn, utstyrt med krumme klinger. Pyrrhos kunne ikke lenger utnytte overraskelseseffekten da han året etter igjen

Italias samling

63

Pyrrhos' bruk av krigselefanter var en drastisk fornyelse av krig­ føringen, og elefantene gjorde et uutslettelig inntrykk i hele middel­ havsområdet. Det nye og underlige dyret ble brukt som motiv for dekorasjoner utallige steder. Dette er en mosaikk fra Sabrata i Libya.

møtte romerne, denne gangen i Apulia. O g igjen seiret han. Men romerne trakk seg i god orden tilbake til en befestet leir —en form for forsvar som de hadde lært av Pyrrhos. Enda dårligere klarte han seg i den tredje styrkeprøven med Roma. Etter å ha vært på Sicilia med vidløftige planer om å samle hele Stor-Hellas, møtte han i 275 f.Kr. atter en gang romerne, og nå i et terreng hvor han ikke kunne utnytte elefantene, som romerne dessuten hadde lært å skremme. Resultatet ble uavgjort, men ikke lenge etter reiste Pyrrhos tilbake til Hellas. Han var lei av hellenerne i Italia, og de var kanskje også lei av ham og de stadige kravene om mer penger. Dels med våpenmakt, dels ved hjelp av diplomati vant romerne tilbake det de hadde tapt i Sør-Italia. I 272 f.Kr. sikret de seg selve Tarentum som alliert. Etter noen opprydningsaksjoner i Etruria, var fra 265 f.Kr. det italienske fastland —fra Rubicon til støvelhælen i Calabria —samlet under Romas ledelse.

Italias samling Det er blitt påpekt at tross den lange rekken av felttog, var ikke romernes samling av Italia først og fremst preget av erobring. (Afzelius.) Riktignok var militære midler et viktig redskap i Romas politikk. De strategiske koloniene og veiene, den veltrimmede intervensjonsstyrken som kunne settes inn hvis det var nødvendig, men som kanskje særlig gjorde nytte fordi den virket avskrekkende. De militære

Kong Pyrrhos av Epeiros (3 1 9 -2 7 2 f.Kr.). Kanskje var Pyrrhos den av de hellenske konger i generasjonene etter Aleksander som lignet den legendariske erobreren mest, ikke bare av utseende og temperament, men også når det gjaldt militærkunnskap. I kampene mot romerne seiret han som regel, men bare knepent, og i det siste slaget i 275 f.Kr. ble det uavgjort. Kongen måtte trekke seg tilbake til Hellas. Dette hodet antas å forestille Pyrrhos. Det befinner seg på Glyptoteket i København. Se også bilde bd. 3 s. 312.

64

Fra sm åstat til storm akt

Krigselefant som en senere tid har forestilt seg fenomenet. Tegningen stammer fra en britisk bok fra 1764, Antiquities of Greece and Rome, men tegneren har tydeligvis hatt indiske forbilder.

midlene var likevel underordnet de politiske mål, og i nyeré forskning er det blitt fremhevet at de var underkastet et strengt system av religiøs-folkerettslige regler. Det er påvist en nær overensstemmelse mellom romernes interne retts­ regler og deres bruk av militære midler i utenrikspolitikken. Før de gikk til krig, fikk motstanderen for eksempel samme frist som i stevninger ved rettssaker, 30 eller 33 dager, avhengig av om vedkommende hadde en traktat med Roma eller ikke. Også i utenrikspolitikken var romerne pedantiske jurister, for de tok inngåtte avtaler høytidelig. Avtalene var i egentligste forstand hellige, de var inngått under utfoldelse av eldgamle religiøse ritualer og fetialprester hadde beseglet dem med sagmina, hellige rosmarinkvister, plukket på Capitolium. Lenge etter Romerrikets fall fortsatte rosmarinen å være et symbol på trofasthet. Det var ikke Italias samling i 1800-tallets eller i 1300tallets forstand romerne gjennomførte. I den tids Roma fantes det verken en Mazzini eller en Dante, for det fantes ingen italiensk nasjon. Den kulturelle sammensmeltningen som fulgte latiniseringen, var ikke en forutsetning for, men ble en følge av Romas politikk. Datidens Italia var et broget internasjonalt system. Der var latinere og etruskere, sam-

Italias samling

nitter og hellenere, gallere og volskere. I alt inngikk Roma traktater med 120 forskjellige «suverene stater», like mange som det var medlemmer i FN omkring 1970. Det var ikke en italiensk enhetsstat de prøvde å grunnlegge, men et internasjonalt rettssamfunn. Den diplomatiske grunnregel pacta sunt servanda, traktater skal overholdes, ble nok ut­ formet senere, men den var likevel grunnlaget for det syste­ met romerne skapte. Det bygde på fides, troskap mot inn­ gåtte avtaler. Da Romas italienske enhetspolitikk hadde nådd sitt endelige mål, feiret en av de hellenske byene i SørItalia det med en mynt som viste Roma, kronet med fides. Det er blitt fremhevet at man ikke hyllet romernes mot eller seire eller deres lykkelige skjebne, Fortuna, men derimot deres pålitelighet. (Boyancé.)

H

lx w a

■

Enda en krigselefant, denne gang på et fat fra Etruria. Fatet er fra 200tallet f.Kr. og altså fremstilt på den tid Pyrrhos opererte i Sør-Italia.

Jjf i! i

b NI

jr7 :IP 4 _

65

* JSPjOT )■^

Æj* VK. ^

66

Fra sm åstat til storm akt

Hodet av en gudestatue funnet i Satricum sør for Roma. Den fore­ stiller sannsynligvis romernes høyeste gud, Jupiter. Han hadde samme stilling som hellenernes Zevs, og navnet kan føres tilbake til det gamle indoeuropeiske gudenavn for dagens lysende himmel, Djeu-piter, dagens far. Det etruskiske terrakottahodet er fra omkring 500 f. Kr.

Pålitelighet i motgang ble ledsaget av måtehold i frem­ gang. Det mest vanlige fredsmål når Rom a hadde beseiret en motstander, var å inngå en allianse med den overvunne— hvis romerne da ikke skjønte at interessemotsetningene var for store. I så fall kunne de vise kald og hensynsløs brutalitet. Det krav som ble stilt til den beseirede, var riktignok deditio, overgivelse, men det er blitt påpekt at dette ikke nødvendig­ vis betydde underkastelse. (Galsterer.) Det kunne heller sammenlignes med at klienten gav seg inn under patronens beskyttelse. De som var overvunnet, fikk for det meste beholde sitt indre selvstyre og sin religion. Rom a påtvang dem ikke sitt politiske system, men de mest trofaste kunne bli belønnet med romersk statsborgerskap. Romerne fore­ trakk å støtte seg til de lokale herskende klasser, slik britene gjorde i sin periode som imperiebyggere. Det de oppnådde ved forbundet med Roma, var en viss trygghet mot indre oppstand og sikkerhet mot ytre angrep. Til gjengjeld fikk romerne løfter om bistand i form av rekrutter, penger eller skip. Quid pro quo, noe for noe, også denne diplomatiske grunnregel har fått sin klassiske utforming på latin. Holdbare ordninger måtte hvile på gjensidige fordeler. Men når man ser bort fra denne felles grunnregelen, skiftet den konkrete utforming av de enkelte traktater etter sted og omstendigheter, og romerne motsatte seg at forbundsfelle­ ne inngikk avtaler seg imellom. Divide et impera —splitt og hersk - var en hovedregel for deres politikk, lenge før den ble formulert som en politisk grunnsetning. Var det en imperialistisk politikk? Det er blitt hevdet at ikke bare på det «mørke» 400-tallet, da den romerske republikk sloss for livet, men også i de 124 årene mellom seieren over Veji og forbundstraktaten med Tarentum, da romerne samlet Italia, var politikken tvert om preget av en «forsiktig bondekonservatisme som var imot alle eventyr». (Heurgon.) Det var de gamle og erfarne menns politikk, utformet av senatets indre krets. Kanskje forsiktig. Gang på gang hører man om at senatet bare motvillig gikk med på nye militære tiltak. Men politikken var også kaldblodig, utholdende og mer og mer preget av strategisk overblikk. Riktignok trakk hver seier romerne inn i nye konflikter, for de måtte overta forsvaret av de beseiredes interesser — en slags domino-imperialisme. Men man kan ikke påstå —slik det er blitt sagt om britene, og for øvrig også da med tvilsom rett — at romerne skapte sitt imperium i et anfall av åndsfraværelse. Bak Romas politikk kan man i hvert fall fra og med samnitterkrigenes tid skimte en strategisk og

Italias samling

diplomatisk planlegning, som etter hvert omfatter hele Italia. Man kan spekulere på hvordan den romerske utenriksledelsen kunne ha overblikk over dette virvar av skiftende stammesamfunn og bystater, hvordan den skaffet seg det informasjonsgrunnlag som må ha vært en nødven­ dig forutsetning for en så effektiv utenrikspolitikk. Noe av forklaringen er kanskje å finne i presteskapet. For sikkerhets skyld pleide romerne å importere alle de gudene de kunne få tak i. Det gav dem vel nyttige internasjonale forbindelser, slik at visse templer kunne virke som utenrikspolitiske tenkesentra. I hvert fall fungerte de som utenriksdepartementale arkiver og folkerettsavdelinger. Her kunne romer­ ne hente fram traktater som av og til hadde vært oppbevart i generasjoner. Det systemet de bygde opp, lignet mer et statsforbund enn en forbundsstat, med Rom a som sentrum i et edder­ koppnett av tosidige avtaler. Det var vidt forskjellig fra de sentraliserte og byråkratiske gudekongedømmene i det hellenistiske Midtøsten. Det bygde på «et talent for tålmo­ dig politisk fordragelighet som var enestående i oldtiden». (Grant.) Men på den annen side tyder studiet av de eldste sølvmyntene på at romerne — i hvert fall fra 289 f.Kr. — kunne tenke seg å gjøre Italia til en myntunion, og at de nå var klar over at Roma var en stormakt. Romerskvennlige, ledende slekter fra andre deler av I talia ble systematisk gjort til senatsmedlemmer, og dette medførte også en endring av senatets utenrikspolitiske horisont —og internasjonale mo­ ral.

67

K am pen om Middelhavet

I 264 f.Kr. satte den romerske konsul Appius Claudius Caudex over Messinastredet for å begynne militære opera­ sjoner på Sicilia. Dermed innledet han et nytt kapittel i Romas historie. Han tok det første skritt på veien fra stormakt til imperium, og det ble også begynnelsen til den utvikling som gjorde Rom a til Middelhavets ledende sjømakt. Fra romerne åpnet felttoget mot Veji til de i 272 f.Kr. inngikk forbund med Tarentum, hadde det tatt dem ca. 150 år å samle Italia. Det tok dem mindre enn hundre år å legge under seg hele middelhavsområdet, fra Spania til Balkan, fra Nord-Afrika til Lilleasia, hvis man da — slik skikken har vært —vil anse slaget ved Pydna i 168 f.Kr. som sluttsteinen i denne fasen av den romerske riksbygging. I dette slaget ved Salonikibukta i det nordlige Hellas, ble Makedonias kong Persevs beseiret av den romerske felther­ ren Aemilius Paulus, og det var naturligvis skjellsettende i mer enn én forstand. Militærhistorisk fordi den romerske legion seiret over den makedonske falanks som hadde brakt Aleksander seierrikt gjennom Asia. Politisk fordi det ende­ lig befestet Romas makt over Balkan. Men likevel kan det være litt misvisende å tillegge denne seieren en avgjørende rolle. Det kan komme til å overskygge den store betydning diplomatiet hadde i Romas ekspansjonspolitikk i det vestli­ ge Middelhavet. I den grad romerne brukte militær makt i kampen om Middelhavet, fikk dessuten flåten enda større betydning enn legionene, bortsett fra den bitre kampen mot gallerne på Posletta. Hele den store striden om verdensher­ redømmet begynte med landgangen på Sicilia. Da utford­ ret Rom a den dominerende stormakt i det vestlige M iddel­ havet —sjømakten Karthago. Motstående side: Ruinene av det gamle Karthago, handelskolonien og stormakten på kysten av NordAfrika. I årene som fulgte, ble denne opprinnelige fønikiske kolonien romernes fiende nummer en.

Karthago Sjø- og handelsriket Karthago var en annen slags stat enn Roma. Fønikerne i Tyros (i vår tids Sør-Libanon) hadde grunnlagt den som handelskoloni allerede før Rom a ble til.

70

Kampen om M iddelhavet

Brystpanser fra en punisk rustning som har vært brukt under Hannibalkrigene.

Navnet på byen er avledet av det fønikiske Kart Hadasht, ny-kjøpstad om man vil. Den bygde ut et rike som omfattet deler av Nord-Afrika, Sardinia, Sicilia og Sør-Spania. Gibraltarstredet og dermed en av tinnveiene til Cornwall kom allerede i bronsealderen under fønikisk kontroll. Tyros grunnla nåtidens Cadiz, romernes Gades (av fønikisk Gadir). Den ble omkring 500 f.Kr. overtatt av Karthago, som etter hvert ble den rikeste handelsbyen i hele middel­ havsområdet. På Sicilia satte kartagerne seg særlig fast i Panormus, nåtidens Palermo. Deres velstand var dels grunnlagt på internasjonal handel, dels på eksport av jordbruksprodukter som korn, olivenolje, fiken og valnøt­ ter. Særlig fra 300-tallet f.Kr. ble de fosfatrike slettene sør og vest for byen dyrket opp, og den intensive plantasjedriften var basert på slaver. Karthago var på den tiden et jordbruksteknisk foregangsland. Til forskjell fra Rom a hadde ikke Karthago noen hær av vernepliktige, men klarte seg med vervede tropper som for en stor del ble rekruttert blant de nordafrikanske berberstammene. Men offiserene var kartagere, og de fikk en grundig utdannelse i tidens helle­ nistiske krigskunst. Mens kartagerne selv var semitter, som jødene og araber­ ne, var berberne et hamittisk folkeslag, som egypterne og etiopierne. De kunne særlig stille opp slagkraftige rytteravdelinger. Helt opp til vår egen tid har kabylene, berbernes etterkommere, gjort seg gjeldende som formidable krigere på hesteryggen, for eksempel under Abd al-Krims opprør mot spaniere og franskmenn i Marokko i 1920årene. I oldtiden ble de nordafrikanske berberne gjerne kalt numidere, egentlig nomader. Men ellers var Karthago først og fremst en sterk sjømakt, og i flåten gjorde kartagerne selv tjeneste. Statsformen i Karthago minnet om den i Roma. Repub­ likken ble styrt av to suffetes, som i likhet med de romerske konsulene ble valgt av et senat for ett år om gangen. Betegnelsen suflet er avledet av det samme semittiske ordet som det hebraiske mishpat. I det moderne Israel betyr det dom, og suffetes er gjerne blitt oversatt med dommere. Ved siden av senatet fantes det en folkeforsamling. I motsetning til i Roma ble de militære lederne utpekt for en lengre årrekke på grunnlag av sine faglige kvalifika­ sjoner. De kunne ilegges dødsstraff hvis de var uheldige i felten. På samme måte som babylonerne var kartagerne Baaldyrkere. Det avspeiler seg i navnene på de mest berømte

Karthago

feltherrene: Hannibal = Baal har begunstiget. Hasdrubal = Baal har hjulpet. Et minne om kartagernes religiøse skikker har overlevd i begrepet molok. Det går tilbake til det kartagiske molk, egentlig barneoffer. At kartagerne i hvert fall til på 600-tallet f.Kr. ofret barn til gudene, er blitt bekreftet av moderne medisinske undersøkelser av knokkelrester fra Tunisia, Sicilia og Sardinia. Et spor av dette ritualet hos andre semittiske folk finnes i Bibelens beretning om Abraham og Isak. Men slik Herren i siste øyeblikk forbarmet seg over Abraham og nøyde seg med en vær som brennoffer istedenfor Isak, gikk kartagerne etter hvert over til å ofre sauer istedenfor barn. Ifølge oldtidens forfattere hadde Karthago store bibliote­ ker. De er dessverre gått tapt. Det eneste som er igjen av en antagelig omfattende litteratur, er en jordbruksteknisk

71

Stele fra Karthago med bilde av guden Baal som ble dyrket i denne byen. Navnet betyr opprinnelig herre. Gudenavnet gikk igjen i mange av navnene på kartagiske stormenn, for eksempel Hannibal og Hasdrubal. Geita og druene hen­ spiller på Baals funksjon som fruktbarhetsgud.

72

Kampen om M iddelhavet Trebia £18 f. Kr.

G A LLIA

'Metaurus \ ;§ > < imerVjs 217 f.Kr" *=» Massilia

He

en

Numantii

Emporiae

CORSICA

nnae 216f.Kr loma

HISfPANIA (SPA N IA )

Neapolis :roton

SARDIN1A Saguntum De lipariske over Panormus

Baecula 208 f.Kj

Agrigenti Kapp Farina

uarthago Nova (Cartagena)

Gades (Cadiz)

.arthag’ tadrumetum

iusaddir R O M A O G >CARTHAGO Kartagisk område 264 f.Kr I Romersk område 264 f.Kr.

«7

Leptis Magna

Grense for kartagisk ekspansjon i Hispania 238-218 f.Kr. Romerrikets utvidelse: |

| Inntil 218 f.Kr.

| Områder kontrollert av Massilia

Det vestlige middelhavsområdet som dannet rammen om de for­ bitrede puniske kriger.

□

218-121 f.Kr. Hannibals felttog 218-203 f.Kr.

avhandling som romerne fikk oversatt fordi de nok stod tilbake for kartagerne på dette området. I Roma ble innbyggerne i Karthago kalt poeni etter det greske ord for fønikere. Av det kommer adjektivet punicus, som finnes i den tradisjonelle betegnelsen for Romas store oppgjør med Karthago om herredømmet i det vestlige Middelhavet, de puniske kriger.

Den første puniske krig Til Claudius Caudex landet på Sicilia, hadde Rom a og Karthago levd i relativ fordragelighet i mange år. De hadde til og med inngått en rekke traktater, hvorav den eldste skal gå helt tilbake til 509 f.Kr. Den var blitt fornyet flere ganger, siste gang i 279, da begge byene var på kant med Pyrrhos og lovte hverandre ikke å inngå separatfred. Men Pyrrhos gikk i land på Sicilia og slo de puniske troppene- og Karthago sluttet likevel fred. Riktignok klarte romerne selv å få has på den hellenske condottieren, men tilliten mellom de tidligere partnerne var brutt. Den ble ytterligere svekket da Karthago i 272 f.Kr. - i strid med en eldre avtale foretok flåtedemonstrasjoner utenfor Tarentum. Ifølge en

Den første puniske krig

73

gammel traktat dannet Messinastredet grensen mellom de to maktenes interessesfærer. Senatet i Roma var likevel innstilt på å respektere traktaten, men en gruppe campanske leietropper som hadde tatt makten i Messana (Messina) i 264 f.Kr., bad romerne om hjelp mot kartagerne. Mot et aristokratisk fredsparti stod et folkelig krigsparti, som luktet krigsbytte og berømmelse på det rike Sicilia. Hvis vi skal tro Polybios: «Folk som var hardt medtatt av de foregående krigene og følte trang til å forbedre sine kår på enhver mulig måte, syntes det var best å sende hjelp, også da konsulene, foruten det som nyss ble sagt om det gavn som det allmene kunne ha av krigen, også påviste de store og håndgripelige fordeler den kunne gi de enkelte borgere. D a forslaget om det var vedtatt av folket, utnevnte man den ene av konsulene, Appius Claudius, til hærøverste og sendte ham ut med ordre om å gå over til Messana.»

«Folket» betyr antagelig centurieforsamlingens hær-ting. (Nicolet.) Men mellom de lærde har det vært livlig debatt om hvilke krefter som «i virkeligheten» stod bak denne første beslutningen om å sende romerske tropper utenfor

Gravstelefra Karthago, 200-tallet f.Kr. Denne detaljen viser den døde kartager som oppvartes av tjenende ånder.

74

Kampen om Middelhavet

Punisk mynt fra 200-tallet f.Kr. med portrett av Karthagos store feltherre Hamilkar Barkas. Ordene puner og punisk var den latinske betegnelse for kartager og kartagisk og betydde egentlig føniker og fønikisk.

det italienske fastland. Noen har ment at forklaringen var å finne i Campanias voksende innflytelse i Roma. I årene 267-245 tilhørte sju konsuler den campanske Atillii-ætten. Det har også vært snakket om en campansk «lobby», en pressgruppe, som var ute for å sikre sine forretningsinteres­ ser mot kartagerne på Sicilia og i Nord-Afrika. Andre har innvendt at fredstraktaten som i 241 f.Kr. avsluttet den første puniske krig, ikke inneholder noen handelsklausuler, men derimot bestemmelser om krigsskadeserstatninger. De har gjort oppmerksom på at økonomiske fordeler av en krig i oldtiden, først og fremst betydde krigsbytte og «skadeser­ statninger». Men traktaten, som Polybios tydeligvis hadde sett «inngravert på kobbertavler i edilenes arkiv ved Jupiters tempel på Capitolium», inneholdt i hvert fall noen handelsstrategiske bestemmelser som var meget fordelakti­ ge for Roma. Karthago måtte for eksempel gå med på å forlate Sicilia og alle øyene mellom Italia og Sicilia. Det betydde at grensen mellom Romas og Karthagos interesse­ sfærer ble forskjøvet fra Messinastredet til stredet mellom Sicilia og Nord-Afrika. Dermed mistet Karthago kontrol­ len over porten mellom det østlige og det vestlige Middelha­ vet — en kontroll som de årvåkent hadde håndhevet. I tidligere traktater hadde romerne måttet gå med på «ikke å seile forbi Fagernes (Kapp Farina) nordvest for Karthago hvis ikke uvær eller fiender tvang dem til det». At «folket» i 264 f.Kr. grep-inn i utenrikspolitikken, som ellers var senatets domene, var vel ikke noe helt nytt. Man vet om 17—18 krigserklæringer som ble vedtatt av folkefor­ samlingen i tiden 505—264. Men i de fleste tilfeller var det tale om beslutninger i centurieforsamlingen etter forslag fra senatet. Herredømmet på havet I 241 f.Kr. —etter 23 års krig—var både Rom a og Karthago utmattet. Men det som gjorde utslaget, var en overvelden­ de romersk seier i et sjøslag ved De egatiske øyer, vest for Sicilia. Under ledelse av Lutatius Catullus stoppet romerne dermed en forsyningsflåte som skulle unnsette Hamilkar Barkas, Karthagos ubeseirede feltherre på Sicilia. Han mente derfor det var tilrådelig å slutte fred. Da Appius Claudius 23 år tidligere satte over Messina­ stredet, var det Romas første amfibiske operasjon. Det er til og med blitt sagt at det var derfor han fikk tilnavnet Caudex, som egentlig betyr tre. Det skulle henspille på de treskipene han brukte. Først senere fikk ordet formen codex

Herredøm m et på havet

75

Å ha herredømmet på havet var ikke bare av vesentlig betydning for krigføringen, men også for handelen. Skipsbyggere stod derfor høyt i kurs, og en av dem, Publius Longidienus, har på sin gravstein billedlig fremstilt sitt yrke. Stelen stammer fra Ravenna.

og betydningen kodeks. Man skrev nemlig på tretavler, overtrukket med voks, før man gikk over til papyrus. Han hadde imidlertid vært nødt til å låne skipene i Neapolis og andre hellenske byer i Italia. Polybios gir en dramatisk skildring av hvordan Roma selv ble en sjømakt. Et strandet punisk skip falt i romernes hender: «Dette tok de nå til mønster og bygde hele flåten etter det. Mens nå de mennene som var satt til å bygge skip, var i full gang med arbeidet, var det andre som samlet roerne og lærte dem å ro på landjorden. De bar seg ad på følgende måte: de lot folkene sette seg på landjorden i samme orden som på toftene ombord i skipene, stilte båtsmennene mellom dem og vennet dem til alle på én gang å kaste seg bakover og trekke hendene til seg, så igjen å lene seg forover og strekke hendene fra seg, og å begynne og slutte med bevegelsene etter ordre fra båtsmannen.»

Hvis det virkelig var slik romerne utdannet marinegastene, forstår man at flåten deres den ene gangen etter den andre var ille ute under den første puniske krig. Men helleneren Polybios vil nok gjøre romerne til større landkrabber enn de var. Som før nevnt var romerne allerede 150 år tidligere begynt å dra til sjøs sammen med sin etruskiske forbundsfel­ le Caere. Senere anla de en rekke kolonier langs kysten av Campania og Latium. Kolonistene fikk uttrykkelig til oppgave å utvikle et sjøforsvar. Rom a utnevnte to admira­ ler allerede 47 år før Claudius Caudex invaderte Sicilia, og i forbundstraktatene med de hellenske byene i Sør-Italia var det spesielt nevnt forpliktelser til å levere skip. I Italia må

Gravrelieff med bilde av et fønikisk - punisk - skip fra 200-tallet f.Kr.

Disse mennene bemanner et skip av den type som deltok i sjøslaget ved type som deltok i sjøslaget ved Actium i 31 f.Kr. Men det er ikke ulikt de skip som ble brukt i de puniske kriger. Krokodillen til venstre under relingen hører jo hjemme i Egypt, og da er det antage­ lig en fremstilling av et av Kleopatras skip. Den veldige forstavnen med skipsnebbet (se neste side) er typisk for oldtidens krigsskip. Relieffet er funnet i Fortunas helligdom i Praeneste, kanskje oppstilt av en av Augustus' orlogskapteiner som et minne om hans egen erobring av et fiendtlig skip.

det ha eksistert en betydelig verftskapasitet som romerne kunne utnytte, og også større mengder skipstømmer enn i Nord-Afrika. I hvert fall var romerne gang på gang i stand til å bygge en ny flåte etter havari og sjøslag. Dessuten innførte de en ny sjøkrigsteknikk som gjorde det mulig å utnytte deres sterkeste våpen, infanteriet, også til sjøs. Ski­ pene ble utstyrt med entrebruer, corvi, egentlig ravner, slik at besetningen kunne borde motstanderens skip. Det kom tydeligvis overraskende på kartagerne i slaget ved Mylae, der romerne i 260 f.Kr. vant sin første seier til sjøs. Fire år senere følte de seg så sikre på havet at de sendte en ekspedisjonsstyrke på 15 000 mann til Afrika for å erobre selve Karthago. Det skulle de ikke gjort. Romerne ble løpt overende av kartagernes rytteravdelinger og trampet ned av elefantene. I det hele tatt klarte sjømakten Karthago seg best på land mens landmakten Rom a stod seg best til sjøs. Likevel havarerte en enda større romersk invasjonsflåte ved kysten av Sicilia —etter overleveringen skal den ha gått ned med 95 000 mann. Det virker overdrevet. På D-dagen i 1944 førte Vestmaktene 130000 mann over Kanalen til Normandie.

Etter oldtidens forfattere skal de største krigsskipene ha hatt en besetning på 150-300 roere og opptil 250 marinesol­ dater. Men vi vet ikke sikkert hvordan oldtidens krigsfartøyer var innrettet. Særlig har det vært vanskelig å forstå hvordan roerne var plassert. Først i 1980 ble det i nærheten av Haifa funnet en av de rostra, bronsenebb, en form for rambukk, som oldtidens krigsskip var utstyrt med for å kunne vedre hverandre. Men selve skipet var borte. Før slaget ved De egatiske øyer hadde romerne vært nødt til å bunnskrape statskassen for å få sjøsatt enda en flåte. De sløyfet entrebruene for å gjøre skipene mer sjø­ dyktige. Lutatius spilte kvitt eller dobbelt —og vant.

Kampen om Spania Ved den såkalte Lutatiusfreden måtte Karthago gå med på å betale en krigsskadeserstatning på 2200 talenter over 20 år. Men «folket» —igjen antagelig den stivsinnede centurieforsamlingen i Roma — syntes ikke det var nok. Den forlangte at erstatningen skulle økes til 3200, betalt over 10 år. Det var ikke uoverkommelig for en by som kunne ha en årsinntekt i skatter og avgifter på 12 000 talenter. Men Karthago kom i øyeblikkelige pengevanskeligheter da leietroppene skulle avlønnes. De gjorde opprør. Det ble slått ned med hard hånd av Hamilkar Barkas. Lignende opprør på Sardinia og Corsica benyttet romerne seg av til å sette seg fast der i 237 f.Kr. Kartagerne fant seg saktmodig i det, de hadde andre planer. Det som var gått tapt på det fruktbare Sicilia og det mineralrike Sardinia, skulle gjen­ vinnes i Spania —et land som etter oldtidens begreper var rikt på både metaller og lovende dyrkningsjord. Under krigen med romerne hadde kartagernes fotfeste der vært truet, men Hamilkar Barkas gikk nå i gang med å gjenvinne og utvide det. Han underla seg hele Costa del Sol. Etter hans død i 229 f.Kr. gikk ledelsen av Karthagos politikk i Spania over til hans svigersønn Hasdrubal, som først og Til venstre: Romersk skipsstavn funnet ved Haifa i 1980. Den spisse bronsebjelken, rostrum, var bereg­ net på å bore seg inn i fiendens skip under vannlinjen ved vedring. Slike rostra prydet for eksempel den store talerstolen eller rettere sagt talerscenen på Forum Romanum. Bildet ovenfor viser en rostra benyttet som dekorasjon på et monument over seieren ved Mylae i 260 f.Kr., romer­ nes første store seier til sjøs.

78

Kampen om M iddelhavet

Punisk ryttersoldat. Karthagos hær bestod hovedsakelig av leietropper fra Gallia, Spania og Afrika. Det nordafrikanske kavaleri var således avgjørende for Hannibals fremgang.

fremst utvidet den puniske innflytelsen ved hjelp av behen­ dig diplomati. Ved en utmerket naturlig havn anla han nåtidens Cartagena, på samme måte som Karthago avledet av Kart Hadasht. Det ble altså en Ny-kjøpstad både i Afrika og i Spania. Som smør på flesk gav romerne den siste navnet Carthago Nova (Ny-Karthago). Selv om Hamilkar forsikret dem om at hans spanske politikk hadde til hensikt å skaffe penger til krigsskadeserstatningene, så romerne med dyp mistillit på at kartagerne arbeidet seg lenger og lenger oppover den spanske middelhavskysten. De var imidlertid selv presset av et nytt oppgjør med gallerne på Posletta. I 232 f.Kr. fikk folketribunen Gaius Flaminius gjennom­ ført at grensene mot gallerne skulle sikres gjennom oppret­ telse av nye kolonier. Det var utslag av krigsveteranenes innflytelse, en ny makt som skulle komme til å gjøre seg mer og mer gjeldende i romersk politikk. Soldatene som var kommet hjem etter den langvarige puniske krig, krevde å få jord. Flaminius pekte på et stort område, det såkalte Ager Gallicus sør for Po, i nærheten av vår tids Rimini. Rom a hadde erobret det i 283 f.Kr., da de sist lå i feide med gallerne. Området var på lempelige betingelser bortforpak­ tet til senatorer. Men nå krevde veteranene at det skulle utstykkes, og Flaminius klarte å innfri deres krav ved hjelp av plebeiernes tribusforsamling - et nytt trekk i romersk forfatningsutvikling. Det var den alvorligste utfordring til senatets myndighet før graccherne 100 år senere. Senatsvennlige kretser beskyldte da også Flaminius for at hans koloniseringspolitikk hadde provosert gallerne til en ny storinvasjon, som fant sted i 225 f.Kr. Det lyktes imidlertid romerne å stanse gallerne i et større slag ved Telamon (Talamone) på den toskanske kystsletta. T o år etter ble Flaminius konsul, og tross senatets motstand besatte han en stor del av Posletta, Gallia Cisalpina. For å sikre grepet om den, fikk han som censor i .220 f.Kr. vedtatt at det skulle bygges en ny hærvei, den såkalte Via Flaminia, fra Rom a til Ariminum (Rimini). Under styrkeprøven med gallerne fant romerne ut at det var klokest å inngå en ikkeangrepsmakt med Hasdrubal. Slik ble Spania delt i en romersk og en punisk innflytelsessfære. Grensen gikk ved Ebro. Men sør for Ebro lå den hellenske byen Saguntum (Sagunto), en avlegger av Massilia (Marseille), og den var fra gammelt av Romas forbunds­ felle. En gang i 220-årene stilte Saguntum seg under Romas beskyttelse. Men etter Hasdrubals død i 221 f.Kr. fikk

kartagerne en ny leder i Spania. Det var Hamilkars 26årige sønn Hannibal. Han mente at romernes fotfeste i Saguntum var en fare for Karthago og dessuten i strid med Ebro-traktaten. Han gikk til angrep på byen. Den holdt stand i nesten åtte måneder, mens romerne diskuterte fram og tilbake hva de skulle gjøre. Den gamle storbondeslekten Fabius var imot nye oversjøiske eventyr. Andre anså et nytt oppgjør med Karthago som uunngåelig, og blant dem var familien Scipio. Imidlertid inntok Hannibal Saguntum i 219 f. Kr. Mens Rom a snakker går Saguntum under —Dum Roma deliberat, Saguntum perit—ble siden en stående vending i Roma når det gjaldt utenrikspolitisk ubesluttsomhet. Hannibal Da Saguntum var falt, erklærte Rom a Karthago krig. Brødrene Publius og Gnaeus Scipio ble sendt med en hær til Spania. Men før de fikk tak i Hannibal, var han allerede på ilmarsj mot Italia — over land. Han levde helt opp til familienavnet Barkas, lynet. Hannibal er blitt ansett for å være en av historiens største feltherrer, et ry som ble grunnlagt allerede av oldtidens historikere. Livius gir ham et beundrende skussmål: «D a Hannibal var sendt til Spania, vant han hele hæren for seg helt fra første dag. De gamle soldatene trodde det var Hamilkar som var vendt ung tilbake; det var den samme kraft i ansiktsut­ trykket, den samme makt i blikket; minespillet og ansiktstrekkene

Utsikt over den gamle fønikiske havna i Karthago utenfor Tunis slik

^vnuAvnoi’ jkyu'n

cLrfprtn^ r t.ittjL .il

(3 ^

rn^yV^ynlrf^izlc l, j

j ^ v n ^ dfp.u? rrottP^

\ '

|f

V -

r/ftJ

Hannibal

81

var de samme. M en det gikk bare kort tid før minnet om hans far fullstendig måtte tre i skyggen for hans andre forutsetninger for å vinne soldatenes yndest. . . Det var vanskelig å si om han var mest elsket av offiserene eller av soldatene. Hasdrubal valgte aldri noen annen når det skulle gjøres en rask og energisk innsats, og ingen annen leder kunne inngi soldatene en slik tillit og et slikt mot. Han møtte farene med den største dristighet og holdt hodet kaldt mens den farlige situasjonen stod på. Det var ingen anstrengelse som kunne utmatte ham legemlig eller kue hans humør. Han hadde den samme motstandskraft overfor varme og kulde. M at og drikke nøt han for å tilfredsstille sine naturlige behov, aldri for nytelsens skyld. Hans tidsinndeling var vakt og hvile, aldri natt og dag. Den tid som militærtjenesten levnet ham, brukte han til hvile. O g den nøt han ikke på et mykt leie og i rolige omgivelser. Det er mange som har sett ham ligge på bakken mellom soldatene, inn­ hyllet i en militærkappe. Klesdrakten skilte ham ikke fra hans om ­ givelser; han hadde bare blikk for våpen og hester. H an var langt den beste av ryttere og fotfolk. Han var den første som gikk ut i slag og den siste som forlot slagmarken.»

Her avslører nok Livius den første hemmeligheten ved Hannibals militære triumfer. Han var i stand til å sikre seg hærens hengivenhet. Soldatenes pålitelighet, ikke deres dyktighet, var det store problemet når man som Karthago førte krig med leietropper. Den hæren på 40 000 mann som Hannibal drog mot Italia med i 218 f.Kr., var en fremra­ gende krigsmaskin av førsteklasses spansk infanteri og nordafrikanske rytteravdelinger. Riktignok var det bare 26 000 igjen av dem da han om høsten hadde gått over Alpene og kom frem til Posletta. Men her kunne han rekruttere nye styrker hos gallerne. Deres hat mot den romerske okkupa­ sjonsmakten var utvilsomt en av grunnene til at Hannibal valgte den dristige veien over Alpene. En annen grunn må ha vært Romas herredømme på havet. Allerede før hæren var kommet til krefter etter turen over Alpene, gav Hannibal romerne den første prøve på sin krigskunst. Ved å late som han flyktet, lokket han den romerske hæren i bakhold ved elva Trebia, sør for Po. Bare en fjerdedel av romerne skal ha overlevd slaget. Opprørt over nederlaget fikk plebeierne igjen valgt Gaius Flaminius til konsul —han var helten fra det foregående tiårs felttog mot gallerne. Men det gikk ikke bedre med ham. Ved Trasimenussjøen, vest for Perusia (Perugia), gikk romerne i 217 f.Kr. enda en gang i en av Hannibals feller, de ble omringet og massakrert. Flaminius selv var blant de falne. De romerske bondehærene og amatørgeneralene forstod å stå fast og slåss, men de var ikke vant med Hannibals overraskende manøvrer. Hans frodige taktiske oppfinn-

Den puniske feltherren Hannibal, slik han idag sørgmodig stirrer ut over andre støvete byster på Nationalmuseet i Napoli.

Motstående side: Hannibals tog over Alpene har fascinert forskere og legfolk helt siden begivenheten fant sted. Fantasien har fått fritt spillerom gjennom årene. Denne versjonen stammer fra et manuskript fra 1500tallet. Bildet er meget dramatisk, men kunstneren visste tilsyne­ latende ikke mer om elefanter enn de romerske soldatene som fikk panikk ved synet av de svære dyrene.

somhet, den skarpe sansen for terrengets og værets mulighe­ ter, men særlig bruken av skinnmanøvrer, unnvikelser, krigslist, bakhold og omringninger, kan være årsaken til de skyggene som Livius også har lagt inn i sitt portrett av ham. De lyder som krigspropaganda: «Fortrinnene til denne fremragende mannen ble oppveid av hans umåtelige feil: hans umenneskelige grusomhet, hans mer enn puniske upålitelighet. Han hadde ingen respekt for sannheten, intet var ham hellig, han var uten gudsfrykt, han følte seg ikke bundet av noen ed, og han manglet samvittighet og m oral.»

Etter slaget ved Trasimenussjøen lå veien til Rom a åpen. Men Hannibal hadde ingen beleiringsmaskiner som kunne klare murene rundt Roma. Så istedenfor å gå mot fiendens hovedstad, prøvde han å få romerske forbundsfeller over på sin side. Men Mellom-Italia var ikke det galliske NordItalia. Ingen sviktet Roma. Hannibal besluttet derfor å marsjere til Sør-Italia, der romerstyret var av nyere dato og der han ville være nærmere hjemmebasen i Nord-Afrika.

Nøling og styrke Hannibals styrke var den velsmurte, profesjonelle krigs­ maskinen, som uten å slå klikk kunne utføre hans mest uventede ordrer, gjennomføre taktiske tilbaketog uten å få panikk, forsere det vanskeligste terreng uten å gå i oppløs­ ning, for så - på feltherrens kommando — igjen å gå til angrep. Gjennom bevegeligheten ble han gang på gang i stand til å overraske, og det var det sentrale i hele hans krigskunst. Ikke minst det feiende nordafrikanske kavale­ riet gjorde det hett for romerne. Rom a hadde nok også ryttere, men de var ikke som berberne oppvokst på heste­ ryggen. I likhet med Napoleon var Hannibal en stor feltherre som vant alle slag, unntatt det siste. For romerne hadde sin styrke i ressurser og utholdenhet. Etter seirene i Nord-Italia hadde riktignok Hannibal igjen fått hæren opp i et antall på 50000 mann, takket være galliske rekrutter. Men ved en census i 225 f.Kr., den første man kjenner, omfattet ifølge Polybios romernes og deres alliertes militære ruller 700 000 fotfolk og 70 000 ryttere. Selv om disse tallene etter moderne forskeres mening er for høye, og kanskje heller burde være 580 000 og 54 000, fantes det likevel mannskapsreserver nok til å stampe nye hærer opp av jorden etter hvert nederlag. Det er blitt påpekt at i likhet med Fredrik den stores

Nøling og styrke

Preussen på 1700-tallet, var Rom a i stand til å mobilisere et større innbyggertall til militærtjeneste enn noen annen sam­ tidig stat. (Nicolet.) De nye hærene var riktignok uten trening. Men hvis de unngikk de store, direkte styrkeprøve­ ne og innskrenket seg til utmattelsesteknikk, kunne de ha håp om å trette ut punerne. For det romerske herredømmet på havet avskar Hannibal fra å få større forsterkninger hjemmefra. Å trekke krigen i langdrag og unngå større slag, var nettopp den taktikk som ble valgt av Romas neste feltherre, diktatoren Quintus Fabius Maximus. Han konsentrerte seg om å ødelegge Hannibals forsyninger ved å overfalle forsyningskolonner og bruke den brente jords taktikk. Men det gikk ut over romernes italienske forbundsfeller, og i Roma begynte Fabius å få tilnavnet Cunctator, Nøleren. Det måtte finnes en raskere løsning. Ved å utnytte Romas overlegne mannskapsressurser måtte romerne kunne knuse Hannibal. En ny hær, som ifølge Polybios var på 80000

83

Transport av elefanter over en elv under Den annen puniske krig. Da romerne først hadde vennet seg til krigselefantene, forsvant noe av den viktigste hensikt med dyrene - å skape frykt og panikk. De store dyrene var kluntete, langsomme og plasskrevende når de skulle vende under kamp. Rytteriets raske hester kunne uten vansker komme seg unna dem. Og når en elefant ble skremt, trampet den ned både venn og fiende. Rekonstruksjonstegning fra 1800-tallet.

84

Kampen om M iddelhavet

S & A G E T^yE D C A N N A E 216 F.KR.

Første

Kartagisk leir

4

^ HANNIBAL

Hannibals avdelinger 1 og 5: Tungt og lett bevæpnede rytteravdelinger. 2 og 4: Afrikanske fotsoldater. 3: Spanske og galliske fotsoldater. 6: Lettvæpnede kartagere. Varros avdelinger 7: Lettvæpnede romere. 8 og 10: Romerske rytteravdelinger. 9: Romerske fotsoldater.

Slaget ved Cannae hvor Varro og Hannibal tørnet sammen i august 216 f.Kr. Skissen bygger på den teori som konkluderer med at slaget stod sør for Aufidus.

fotfolk og 6000 ryttere, men som i virkeligheten kanskje var på 48 000 mann, ble stilt opp og sendt mot Hannibal under ledelse av to konsuler. Den ene av dem, Lucius Aemilius Paulus, hadde en viss militær erfaring fra kamper i Illyricum, mens den andre, Terentius Varro, så å si ikke hadde noen. De fikk felles kommando over hæren, men skiftet om å lede den. Tidligere hadde hver konsul ført sin hær. Oppret­ telsen av denne felleskommandoen var likevel ikke til større hjelp for romerne. De to konsulene var nemlig uenige om hvordan krigen skulle føres. Mens senatets mann, Aemilius Paulus, ville unngå slag, var «folkets» mann hissig etter å møte Hannibal, og det var hans tur til å ha kommandoen den 2. august 216 f.Kr. Den dagen tørnet de to hærene sam­ men i nærheten av Cannae, ved elva Aufidus (Ofanto) i Apulia. O m det var nord eller sør for den, er ikke de lærde blitt enige om. Men her ble i hvert fall et av verdenshisto­ riens mest berømte slag utkjempet, det klassiske omringningsslag, og det endte med det blodigste nederlag i Romas historie. Hæren av fotfolk hos Hannibal var antagelig romernes noe underlegen, men neppe så meget som oldtidens forfat­ tere trodde. Til gjengjeld var hans rytteri tallmessig overle­ gent, kanskje 10000 mot 6000, og det sikret ham seieren. Etter at berberne hadde massakrert de romerske rytteravdelingene, kunne Hannibal omringe den romerske hæren og slakte den ned. Den var halvt blindet av en varm sandstorm fra Afrika. I oldtiden ble de romerske tapene oppgitt til mellom 50000 og 70000 falne — omtrent like mange som i Hiroshima! Det bidrog utvilsomt til å kaste en spesiell glans over slaget ved Cannae, som gjorde at den prøyssiske generalstab ennå i vårt eget århundre studerte det med særlig andakt. Blant de falne var 100 senatorer og Aemilius Paulus. Hannibals tap skal ha vært 5000—6000 fotfolk, mest gallere, og bare 200 ryttere. For Rom a var det en militær katastrofe, med skjebnesvangre politiske følger. Capua, Sør-Italias rikeste by, sviktet nå og gikk over til Hannibal. Syrakus, Sicilias største by, fulgte snart etter. Men romerne gav ikke opp, og hvor militært strålende Hannibals seier enn var, så ble den ikke avgjørende for krigen. Enda en gang var Roma i stand til å reise nye hærer, og nå innså romerne at Fabius’ utmattelsesstrategi nok likevel hadde vært riktig.

Scipio og Romas Afrika-korps

Scipio og Romas Afrika-korps Allerede to år etter Cannae hadde Rom a igjen krefter til å slå tilbake. Et ekspedisjonskorps ble sendt mot Syrakus. Ved hjelp av geniale krigsmaskiner, oppfunnet av den berømte fysikeren Archimedes, klarte byen å holde stand i to år. Men så falt den, i 212 f.Kr. Mens Archimedes var fordypet i et geometrisk problem, ble han ifølge overleve­ ringen hogd ned av romerske soldater under stormingen av byen. Deretter kom hele Sicilia igjen under romersk kontroll, og i Sør-Italia falt Capua. For å avlaste byen gjorde Hannibal omsider et fremstøt mot selve Roma. Men hvor lite inntrykk det gjorde på innbyggerne bak de sikre murene, fremgår av at det jordstykket hvor Hannibal hadde slått leir, ble solgt til ordinær pris på auksjon i Roma —mens han red rundt byen. Hans eneste sjanse var nå å få forsterkninger. Men han var avskåret fra Karthago av den romerske flåte. Hjelpen måtte derfor komme over land, samme vei som Hannibal selv var kommet fra Spania. Der hadde romerne, tross alle gjenvordighetene i Italia, klart å holde en hær i felten under ledelse av brødrene Scipio. Samme år som Syrakus og Ca­ pua fait, gjenerobret de Saguntum —som det hele var be­ gynt med. Men så snudde krigslykken. Brødrene Scipio falt, og Hannibals bror Hasdrubal vant igjen kontrollen over det meste av Spania. Men romerne hadde ikke i sinne å oppgi den spanske fronten. Den falne Publius Cornelius Scipios sønn var bare 26 år. Også han het Publius Cornelius Scipio, og han var gift med en datter av Aemilius Paulus som fait ved Cannae. Nå ble han utnevnt til øverstkom­ manderende i Spania. Det var helt uten sidestykke at romerne gav så ung en mann en så betrodd stilling. Men det viste seg snart å være et riktig valg. Roma fikk omsider en hærfører som kunne hamle opp med Hannibal. Han be­ gynte felttoget med et kupp som var så fantastisk at de over­ troiske soldatene mente han stod i pakt med selve gudene — et rykte som Scipio ikke prøvde å avlive. Ved et overrasken­ de angrep i 209 f.Kr. erobret han Carthago Nova, selve den puniske hovedbastionen med de rike sølvgruvene. Deretter gikk han mot Hasdrubal, som han beseiret ved å bruke Hannibals taktikk. Men Hasdrubal slapp likevel unna, og med resten av hæren marsjerte han til Italia i 207 f.Kr. Der klarte han med gallisk hjelp å reise en hær på 30000 mann. Endelig så det ut til at Hannibal skulle få forsterkninger. Men denne gang hadde romerne hellet med

85

En hjelm funnet ved Cannae. Den er sannsynligvis blitt brukt av en romersk soldat under slaget 2. august, 216 f.Kr. Idag finnes den i British Museum.

86

Kampen om M iddelhavet

Denne bysten i Nasjonalmuseet i Napoli skulle angivelig forestille Scipio Africanus, men dette betviles nå sterkt av forskerne. Publius Cornelius Scipio (2 3 7 -1 8 3 ) ut­ merket seg tidlig ved tapperhet og veltalenhet og fikk i 211 f.Kr. over­ kommandoen i Spania. I 205 f.Kr. ble han valgt til konsul, og da han slo Hannibals hær i 202 f.Kr., ved Zama i Nord-Afrika, ble han Romas mest ansette og populære mann. Men han var hatet av det gamle aristokratiet.

seg. De fanget budbringerne som Hasdrubal sendte sørover til Hannibal, og dermed skaffet de seg greie på de puniske brødrenes slagplan. På grunnlag av denne viten konsen­ trerte de først alle sine styrker om Hasdrubal. Som vanlig rotet de romerske konsulene under slaget, som fant stec ved Metaurus i Umbria. Men da Hasdrubal tok feil av veien i nattens mulm og mørke, gikk romerne av med seieren Det ble et vendepunkt. Hasdrubal selv falt. Det gikk først opp for Hannibal hva som var skjedd, da brorens avhogde hode - etter sigende godt saltet - ble kastet foran leiren hans. Da Hannibal så dette, skal han sørgmodig ha sagt: «Nå kjenner jeg Karthagos skjebne.» Så trakk han seg tilbake til fje lene på den italienske støvelsnuten.

Hannibal-krigens følger

Krigen var ikke over, men nå gjorde romerne seg klar til den endelige avgjørelsen. I 205 f.Kr. ble den unge Scipio valgt til konsul. Hans strategi gikk ut på å gå direkte mot Karthago. Denne strategien hadde han forberedt godt i Spania, der han hadde bygd opp den mest profesjonelle hær som Roma ennå hadde sett. Ved å utnytte motsetninger mellom rivaliserende berberfyrster, hadde han samtidig vunnet forbundsfeller i Nord-Afrika. Dermed skaffet han seg en kontingent av det utmerkede numidiske rytteriet som Hannibal hadde hatt så stor nytte av. Med en ekspedisjonsstyrke på 30 000 mann gikk han i 204 f.Kr. i land i nærheten av Karthago. Nå ble Hannibal kalt hjem for å forsvare byen. I 202 f.Kr. målte tidens to største hærførere krefter i krigens siste og avgjørende slag. Det stod ved byen Zama, 100 kilometer sørvest for Karthago, ikke langt fra der hvor britene og amerikanerne i 1942 gjorde det av med de siste restene av det tyske Afrika-korpset. Ifølge tradisjonen møttes den 34-årige Scipio og den 45årige Hannibal før slaget for å forhandle om fred. Livius vet sogar å berette hva de sa til hverandre. Den eldre og mer erfarne Hannibal advarte den yngre mannen mot krigslykkens omskiftelighet: «En fred som man er viss på, er bedre og tryggere enn en seier man håper på. Freden står det i din makt å gi, seieren derimot bare i gudenes. Du må ikke la så mange års lykke bli satt på spill i løpet av en enkelt time. Betenk din egen styrke overfor skjebnens makt, tenk på den krigslykke som er felles for oss begge. På begge sider vil det være våpen, og på begge sider vil det være mennesker av kjøtt og blod. O g ingen steds svarer utfallet så lite til våre forventninger som i krig.»

Men Scipio syntes ikke Hannibal gav tilstrekkelige innrøm­ melser. Han foretrakk å la våpnene tale—og vant. Hannibal ble slått av sin egen læresvenn, først og fremst takket være Scipios numidiske rytteravdelinger under fyrst Masinissa. I et kritisk øyeblikk angrep de Hannibals hær i ryggen. Slik endte da den annen puniske krig.

Hannibal-krigens følger Den annen puniske krig er blitt kalt «alle tiders mest betydningsfulle krig for Vesten, kanskje bortsett fra vår egen tids oppgjør». Ved denne krigen sikret Roma seg herredømmet over det vestlige Middelhavet og grunnla dermed det verdensriket som kom til å sette et så sterkt preg på de følgende århundrers og årtuseners historie. Ved

87

88

Kampen om M iddelhavet

Numidisk mynt med portrett av Romas forbundsfelle, den numidiske kongen, Masinissa (2 3 5 -1 4 8 f.Kr.). Han vokste opp i Karthago og kjempet først mot romerne. Senere skiftet han side og gav ved evindelige kamper mot kartagerne støtet til at Den tredje puniske krig brøt ut.

freden ble Karthago redusert til en annenrangs makt, avgrenset innenfor sitt nordafrikanske område—som dess­ uten ble ytterligere innskrenket gjennom landavståelser til Romas numidiske forbundsfelle Masinissa. Flåten ble be­ grenset til 10 skip, og Karthago kunne ikke gå til krig uten Romas tillatelse. Men også for Roma hadde krigen vært en hard belast­ ning. Antall romerske borgere sank fra 273 000 i 225 f.Kr. til 214000 i 204 f.Kr. Enda hardere gikk krigen ut over Romas italienske forbundsfeller. Allerede i 209 f.Kr. måtte 12 av 30 latinske kolonier erklære at de var ute av stand til å skaffe flere tropper eller betale mer skatt. Årelating i form av falne er av en moderne forsker blitt sidestilt med Frankrikes tap under Første verdenskrig. (Nicolet.) Men det politiske system som Roma hadde bygd opp, viste seg å være forbløffende solid. Romernes måtehold overfor dem de beseiret i tidligere generasjoner, hadde betalt seg. Italia, mellom den rebelske, galliske Posletta i nord og de ennå ikke assimilerte hellenske byene i sør, var så godt sammensveiset at Hannibals planer slo feil da han mente å opptre som befrier blant Romas forbundsfeller. Han gjorde også andre feil som førte til at tidens største feltherre tapte krigen. Uvisst av hvilken grunn skaffet han seg aldri tidsmessige beleiringsmaskiner, og han sikret seg heller ikke havnebyer. Verken han eller Karthago gjorde noe alvorlig forsøk på å frata Rom a herredømmet på havet. Kanskje var de ikke i stand til det. I hvert fall ble det avgjørende for krigens utfall. Også kvalitativt hadde krigen styrket Romas krigsmakt. Scipio hadde gjennomført en omorganisering som gjorde de romerske legionene enda mer smidige og slagkraftige. Blant annet innførte han en ny enhet mellom legionen og manipelen, den såkalte kohort, som bestod av tre manipler. Bevæpningen ble også fornyet med spanske sverd. Fremfor alt ble ledelsen mer profesjonell. Scipio hadde overkom­ mandoen i ti år, noe som var uhørt tidligere. Det var det også at han etter seieren tok tilnavnet Africanus. Her var det oppstått noe nytt som på lengre sikt skulle avstedkomme dyptgripende endringer i det romerske samfunn. Som enkelte historikere har påvist, hadde krigen også medført at det i årene etterpå viste seg endrede normer for romersk opptreden i internasjonal politikk. Tross tapene var romer­ ne snart rede til å gå løs på neste etappe i sin ekspansjon — en mer aktiv østpolitikk.

Romersk østpolitikk

Romersk østpolitikk Forholdene øst for Adriaterhavet var meget forskjellige fra tilstandene i det vestlige Middelhavet. I vest var Karthago en jevnbyrdig motstander for romerne. Dessuten fantes det i Nord-Afrika to—tre berbiske nomadefyrstedømmer som rivaliserte med hverandre, og det kunne de to hovedmot­ standerne spille på. Spania var ennå temmelig underutvik­ let. Der fantes det ingen faste statsdannelser, men en rekke stammesamfunn som romerne og kartagerne med vekslen­ de hell prøvde å underkue eller knytte til seg. Endelig hadde man svakt strukturerte galliske stammesamfunn i SørFrankrike og på Posletta, og de ble trukket inn i den store tvekampen mellom Rom a og Karthago. I tillegg kom også de høyt utviklede hellenske småstatene i Sør-Italia og på Sicilia, som lot egne interesser bestemme hvilken side de ville støtte. I det østlige Middelhavet var det et langt mer komplisert internasjonalt system av høyt utviklede stater med skiftende diplomatiske forbindelser innbyrdes. Aleksander den stores kjemperike var blitt oppløst i tre stormakter og mange mindre stater, som prøvde å manøvrere mellom de store for

89

90

j**?'**-*“

Kampen om M iddelhavet

/ '

Vi

\v, t M

Æ

&

kU schN m

l$t$U MW1\

Roma var avhengig av oversjøisk korntilførsel, og fra keisertiden tjente Ostia som transitthavn for transpor­ ten til Roma. Her ligger et lasteskip ved kai, mens havnearbeiderne sleper kornsekkene ombord. Kapteinen står på kahytt-taket med hånden på styreåren. Freskomaleri fra Roma.

å overleve. De tre store var Makedonia, Egypt og selevkidenes vaklevorne storrike, som hadde sitt kjerneområde i Syria, men strakte seg langt inn i Persia. (Se bd. 3, s. 311 ff.) Lilleasia var delt i flere mindre stater, og av dem var det kongedømmet Pergamon (Pergamum) som i første om ­ gang fikk størst betydning for romersk østpolitikk. Det gikk fra vestkysten av Lilleasia og et godt stykke inn i Anatolia. Også den velstående handelsrepublikken Rhodos fikk vesentlig betydning for Romas politikk. Selve Hellas var delt i to små statsforbund, det akaiiske og det aitoliske. Det første hadde sitt kjerneområde på Peloponnes, det andre nord for Korinthbukta. Mens de av og til hadde stått sam­ men, kom de i årene 220—217 i krig med hverandre. Akaierne søkte støtte hos Makedonias konge, Lilip 5., og trakk det lengste strå. Aitolerne begynte derfor å se seg om etter hjelp fra annet hold og prøvde å nærme seg Roma. I en viss forstand hadde romerne innledet en østpolitikk allerede i 246 f.Kr., da de grunnla adriaterhavskolonien Brundisium (Brindisi). Det var en viktig stasjon for den korteste forbindelsen til Hellas, i konkurranse med den tradisjonelle, lengre ruten fra Tarentum. Selv om det ikke kan dokumenteres, virker det som et ledd i en større plan som gikk ut på å sikre Rom a kontrollen over de viktigste stredene rundt Italia. Under den første puniske krig skaffet Roma seg herredømmet over stredene ved Sicilia. Brundi­ sium lå godt til for kontroll med Otranto-stredet, og i de

neste årtier prøvde Roma å få fotfeste også på østkysten av Adriaterhavet. Som så ofte før, ble Roma i 229 f.Kr. også her trukket inn i en konflikt for å beskytte sine klienter. I dette tilfelle var det italienske forretningsfolk som ble plaget av en foretaksom illyrisk (dalmatisk) sjørøverdronning ved navn Teuta. Det var en forholdsvis smal sak for romerne å ordne opp med henne. Men dermed kom de også til å ta det første skritt i retning av å blande seg inn på selve Balkanhalvøya. Kong Filip 5. av Makedonia likte ikke at romerne trengte seg inn på hans enemerker. Da de fikk den store dukkerten ved Cannae, hadde han derfor gått i forbund med Hannibal, tydeligvis i håp om å sikre seg herredømmet over Adriaterhavet. Den romerske flåten og aitolerne kunne saktens holde ham stangen, og da krigslykken snudde, fant han det klokest å slutte fred med Roma i 205 f.Kr. Han oppnådde til og med å få gunstige fredsbetingelser, blant annet adgang til Adriaterhavet. Men romerne holdt fra da av et våkent øye med ham. Da det et par år senere kom rykter om at han konspirerte med selevkidkongen i Syria både mot Egypt og de hellenske småstatene ved Egeerha­ vet, ble de straks mistenksomme. O g mistilliten til Filip ble styrket av at Pergamon og Rhodos bad Rom a om hjelp. Det var de to statene som var mest inneklemt mellom de to østlige stormaktene.

Hellenernes beskytter Etter seieren ved Zama hadde romerne fått ryggen fri i vest og kunne derfor slå inn på en mer aktiv østpolitikk. Men samtidig var Rom a utmattet etter 18 års krig med punerne. Mens senatet i sin tid bare nølende hadde latt «folket» trekke seg inn i det store oppgjøret i vest, var det nå «folket» som motsatte seg nye eventyr og senatet som gikk inn for støtte til de egeeiske statene. Resultatet ble i første omgang et ultimatum til Filip, med krav om at han skulle avholde seg fra å angripe hellenske stater. Det var neppe verken filantropi eller begeistring for hellenismen som fikk Rom a til å opptre som hellenernes beskytter, men heller frykt for de maktpolitiske perspektiver i alliansen mellom de to østlige stormaktene. Imidlertid kunne den edelmodige rollen som Hellas’ patron motvirke krigstrettheten i Roma, og et eventuelt væpnet oppgjør kunne få et skinn av «rettferdig krig», bellum justum, som romerne nødig ville unnvære når de drog i felten. For det var kanskje ikke helt

92

Kampen om M iddelhavet

Marmorhode av Syrias kong Antiochos 3. med tilnavnet «den store» (2 4 2 -1 8 7 f.Kr.). Antiochos var en typisk hellenistisk hersker, energisk og maktglad. Til slutt måtte han likevel bøye seg for romerne som gjorde slutt på Syrias innflytelse i middelhavsområdet.

innlysende at Romas egen sikkerhet var direkte truet av det som foregikk i det østlige Middelhavet. Filip avviste det romerske ultimatum, og i 200 f.Kr. sendte så Roma en hær til Hellas. De første par årene ble imidlertid krigen ført uten særlig glød. Men i 198 f.Kr. ble overkommandoen overlatt til den 29-årige Titus Quinctius Flaminius. Utnevnelsen av den unge Scipio Africanus hadde i sin tid betegnet vendepunktet i den annen puniske krig. Nå prøvde romerne samme metode igjen, og med enda raskere resultater. I et slag ved Kynoskephalai (egent­ lig Hundehodene, nå Karadag i det østlige Thessalia), ble den tradisjonsrike makedonske hær fullstendig slått av den unge romerske konsulen. Filips tunge falankser kom til kort overfor den bevegelige krigføringen som romerne hadde lært av Hannibal. Rom a lot Filip få en mild fred. De kunne kanskje siden få bruk for ham mot selevkidene. Han måtte rigge ned flåten og la hellenerne være, men han fikk beholde sitt eget rike. Da hellenerne holdt sin store sportsfest i Korinth i 196 f.Kr., erklærte Flaminius i en høytidelig tale at Hellas var fritt og stod under Romas beskyttelse. Så stor var hellenernes jubel at himmelens fugler forstummet, beretter Livius. Det har mange ganger vært diskutert om den unge Flaminius handlet i den oppriktige begeistring for hellensk kultur som nå holdt på å komme på mote i dannede romerske kretser, eller om han lot seg lede av kjølige realpolitiske overveielser. I hvert fall stod nå Rom a med begge føttene på Balkan. Men ikke alle hellenere jublet. Aitolerne, romernes opprinnelige allierte, følte seg snytt over at de ikke hadde oppnådd større fordeler etter seieren ved Kynoskephalai — på andre helleneres bekostning. Derfor begynte de å konspirere med selevkidkongen Antiochos 3.

Marsj mot Asia Etter makedonernes nederlag begynte det som er blitt kalt en fem års kald krig mellom Rom a og kong Antiochos. (Badian.) Romerne fryktet for at de nå hadde å gjøre med en motstander av samme format som Hannibal, og mistilli­ ten ble ikke mindre av at Karthagos store general fra 195 f.Kr. fikk slå seg ned ved Antiochos’ hoff i Antiokia i Syria (nåtidens Antakya). Enda mer urolig var selevkidstormaktens nærmeste nabo, kong Evmenes 2. av Pergamon. Han gjorde sitt beste for å hisse romerne på Antiochos. Men

«Den nye form for statskløkt»

denne gangen var senatet tilbakeholdende. Det nøyde seg med å be Antiochos holde seg borte fra Europa. Men da selevkidkongen trosset denne henstillingen og etterkom en oppfordring fra aitolerne om å komme til Hellas og befri dem fra «den romerske despotisme», slo romerne til. I en styrkeprøve på den historiske slagmarken Termopylene i 191 f.Kr. ble Antiochos’ hær jaget på flukt, og denne gang fikk romerne støtte av makedonerne. Selev­ kidkongen trakk seg skyndsomt tilbake til Asia. Men nå hadde romerne fått blod på tann. Sammen med sine to allierte ved Egeerhavet, Rhodos og Pergamon, besluttet de å knekke selevkidkongen for alltid. Først ble flåten hans slått av Rhodos i 190 f.Kr. Dermed var veien åpnet for en landgang i Lilleasia, der kong Evmenes tok imot de romerske legionene med åpne armer. I et stort slag ved Magnesia, like nord for Smyrna (Izmir), ble Antiochos grundig slått enda hæren hans var dobbelt så stor som romernes. Æren for seieren fikk Scipio Africanus, selv om han lå syk under selve slaget. Han hadde ledsaget sin bror, konsulen Lucius Cornelius Scipio. Lucius utstyrte seg senere med det pompøse tilnavnet Asiagenus. Men dagens mann var egentlig kong Evmenes, som sikret seieren ved å slå ut Antiochos’ tunge persiske rytteri. Ved freden ble han rikelig belønnet. Pergamons territo­ rium ble firedoblet på selevkidenes bekostning. Også R ho­ dos fikk store områder på fastlandet, mens Antiochos måtte rømme Lilleasia nord for Taurusfjellene og betale 15 000 talenter, den største krigserstatning Rom a noen gang hadde krevd. Videre måtte han utlevere flåten til romerne, unntatt 10 skip. Freden var et historisk vendepunkt. Selev­ kidenes rike hadde utspilt sin rolle som stormakt i det østlige Middelhavet. Roma hadde overtatt. Hannibal, den fremtredende gjesten hos kong Antiochos, forlangte romerne å få utlevert. Jaget fra skjulested til skjulested ble han i 183 f.Kr. endelig oppsporet i Bithynia ved svartehavskysten. Da han så at huset var omringet, tok han seg selv av dage med gift.

«Den nye form for statskløkt» Det betalte seg for kong Filip 5. av Makedonia å skifte side og støtte romerne mot sin tidligere allierte kong Antiochos og sine gamle fiender aitolerne. Han fikk deretter friere hender til å bringe kongeriket sitt på fote igjen. Etter hans død i 179 f.Kr. mente sønnen, den 35-årige Persevs, at

93

Sølvmynt med hode av kong Evmenes 2. av Pergamon (død (160 f.Kr.), Romas allierte i kampen mot Antiochos den store av Syria.

94

Kampen om M iddelhavet

H.I.111.1.

Korn var grunnlaget for romernes kosthold. På en sarkofag i Vatikanmuseet sees en av tidens typiske kornmøller (100-tallet f.Kr.), som her blir drevet av hester. Mindre utgaver som kunne betjenes av en mann eller to, fantes også. Eksempler på det kan enhver se som besøker Pompeii.

Makedonia nå hadde samlet krefter nok til å føre en mer uavhengig politikk overfor Roma. Han bestrebet seg på å gjenvinne Makedonias innflytelse i Hellas, som var blitt lammet av en økonomisk krise. Den hang delvis sammen med den romerske ekspansjonen i det østlige Middelhavet. Det hadde ført til at handelen mellom øst og vest mer og mer gikk utenom Hellas og ble overtatt av Pergamon og Rhodos, Romas allierte i det østlige Egeerhavet. Hellas’ økonomi var på forhånd svekket av at hellensk produksjonsog handelsteknikk ble spredt østover etter Aleksanders erobringer. Det hadde skapt ny konkurranse. Vin og olivenolje ble produsert på plantasjer, kunnskap om gjøds­ ling, vekselbruk og forplanter bredte seg. I Mesopotamia og Egypt ble ny jord dyrket ved hjelp av kunstig vanning og drenering. Hellenske konserveringsmetoder for fisk ble kjent. I Lilleasia fikk jernfremstillingen et kraftig oppsving, samtidig med at ullproduksjonen steg. Egypt sendte bom ­ ulls- og linvarer ut på markedet. En strøm av asiatiske varer som silke, fargestoffer, blekemidler, asfalt, tepper og parfymer nådde fram til havnebyene i det østlige M iddel­ havet, for så å bli eksportert videre mot vest. Men i Hellas var det bare Korinth som klarte å beholde sin andel av denne transitthandelen. Hardest rammet var Aitolia, der den økonomiske krisen førte til sosial uro. Persevs hadde gode forutsetninger for å komme nødsted­ te og forgjeldede hellenere til hjelp. Hans far hadde for eksempel fått Makedonias sølv- og gullgruver igang igjen. Persevs klarte etter hvert å skaffe seg et betydelig klientel i Hellas. Selv om han ikke åpenlyst viste fiendtlige hensikter, så likte ikke romerne dette. Enda mindre huet det Romas allierte i Lilleasia, kong Evmenes av Pergamon. I 172 f.Kr. kom han selv til Rom a for å advare senatet mot Makedonia. Romerne lånte øre til klagene, men de hadde lagt flåten sin i opplag. For å vinne tid sendte de en av sine mest forslagne og tungerappe diplomater, Quintus Marcius Philippus, til Makedonia. Han oppholdt Persevs med snakk om fred mens Rom a forberedte krig. Ifølge Livius brisket Marcius seg i senatet da han kom hjem og fortalte hvor dyktig han hadde vært til å føre kongen bak lyset. Men: «D e eldre og de som la vekt på gamle seder sa at de ikke gjenkjente Romas skikker i dette diplomati. «Ikke ved bakhold og natteslag,» mente de, «eller ved skinnflukt og overraskelsesangrep når fienden var uoppmerksom, eller ved å skryte av list, snarere enn av mot, førte våre forfedre

«Den nye form fo r statskløkt» krig. De pleide å erklære krig før de åpnet fiendtligheter—ja, endog av og til å meddele hvor de aktet å innlate seg på slag . . . En slik opptreden stemmer med Romas hederlighet, ikke med punisk list og hellensk lureri; for hos disse folk er det ansett for å være mer rosverdig å føre fienden bak lyset enn å beseire ham i kamp. Stundom kan det kanskje vinnes en større kortsiktig fordel ved list enn ved mot. M en et endelig og varig sinnelagsskifte oppnås bare hos den som innser at han er blitt overvunnet, ikke ved list eller hell, men ved en regulær styrkeprøve i en rettferdig og renslig krig.» De eldre var altså mindre tilfreds med den nye og oversnedige form for statskløkt - nova ac nim is callida sa p ien tia .»

Men dette var bare en beskjeden smaksprøve på den nova sapientia, den machiavellisme, som i de følgende år kom til å prege romersk utenrikspolitikk.

95

Også vindyrkingen hadde gode dager. Det frodige Sør-Italia var ideelt for druer. Som relieffet viser, har vinpressingen ikke endret seg mye gjennom århundrene. Også i oldtiden brukte man fottene.

96

Kampen om M iddelhavet

Lucius Aemilius Paulus, Makedonias erobrer. Etter 168 f.Kr. ble det reist en rytterstatue til hans ære i Delfi. Statuen er riktignok for­ svunnet, men dette ansiktet, som forekommer på en frise i det samme monumentet, tror man forestiller seierherren.

Motstående side: Mange av tidens søylerelieffer, gravsteler og andre billedfremstillinger gjengav krigere og scener fra krigen. Det var et tidens tegn. Gjennom disse mange overleverte fremstillinger har vår tid fått et ypperlig innblikk i antikkens militærvesen og soldatenes utstyr. På en søylefot, som nå befinner seg i Magonza-museet, finner vi disse to romerske legionærer klare til kamp. Soldaten til høyre bærer legionsmerket.

Pydna Da romerne mente at de var klar til krig, ble Marcius sendt med en hær til Hellas. Men den velnærte konsulen viste seg å være mindre dugelig i felten enn ved forhandlingsbordet. Etter fire års uavgjorte skjærmysler ble kommandoen i 168 f.Kr. overdratt til den 60-årige Aemilius Paulus, sønn av feltherren fra Cannae og svoger av Scipio Africanus den eldre. På rekordtid - 111/2 time - satte han med en ny hær over Otrantostredet og kom i kamp med den makedonske hæren ved Pydna i Nord-Hellas. Slaget ble skjellsettende. Enda en gang var det den makedonske falanks mot den romerske legion. Den mer bevegelige romerske hæren seiret enda mer overbevisende enn ved Kynoskephalai 30 år tidligere. Makedonerne ble fullstendig massakrert. Den makedonske hær opphørte å eksistere, og ved freden led den makedonske stat samme skjebne. Embetsmennene ble deportert. Staten ble delt opp i fire regioner som ikke skulle ha noe med hverandre å gjøre, selv ekteskap mellom innbyggerne ble forbudt. Makedonerne fikk også forbud mot å bruke tømmer til skipsbygging og å opprettholde utvinningen av gull og sølv. Persevs ble tatt til fange; sammen med sine to sønner måtte han vandre gjennom Roma, lenket til Aemilius Paulus’ triumfvogn. Man kan ikke med sikkerhet si hvor stort utbytte den romerske statskassen fikk av å plyndre Makedonia; noen kilder mener 120 millioner sestertier, andre 300 millioner. Men det var i hvert fall nok til at Roma kunne gi avkall på tributum, forsvarsskatt. I krigstid hadde vernepliktige som ikke ble innkalt, vært nødt til å betale denne skatten helt siden krigen mot Veji. Når det virkelig røynet på, som etter Cannae, kunne Rom a innkalle 100000 av 270000. Men ellers klarte man seg med færre. Etter Pydna begynte den romerske hær å bli en selvfinansierende institusjon. Først i 43 f.Kr. ble det igjen nødvendig å kreve inn tributum. Etter slaget ved Pydna kom en ny brutalitet til syne i romersk politikk, også i nyordningen i Hellas. På grunnlag av Persevs’ arkiver ble det satt igang en systematisk jakt på de hellenske klientene hans. En stor del av dem ble deportert til R om a—over 1000 bare fra det akaiske forbund, og blant dem var historikeren Polybios. Men verst gikk det ut over Epeiros ved Adriaterhavet. Som straff for å ha sviktet Roma lot Aemilius Paulus soldatene plyndre landet, og ifølge overleveringen solgte han 150 000 av innbyggerne som slaver. Maktens arroganse hadde fått feste i romersk utenrikspolitikk.

98

Kampen om M iddelhavet

Mynt fra Karthago, preget under Den tredje puniske krig ved midten av 200-tallet f.Kr. På forsiden sees gudinnen Tinit, Karthagos skytsgudinne, opprinnelig en fønikisk fruktbarhetsgudinne. Baksiden viser en hest, symbolet på Karthagos makt. Det vakre myntarbeidet skyldes sikkert en hellensk kunstner fra Sicilia.

Makt uten maske Også romernes gamle forbundsfeller ved det østlige Adriaterhavet måtte betale for sin upålitelighet under den tredje krigen mot Makedonia. Rhodos hadde hatt fordel av Makedonias økonomiske oppsving, øya hadde bare nølen­ de støttet romerne og prøvd å megle. Romerne straffet dem nå med å opprette en frihavn på Delos, og den fikk øyensynlig en utmerket start som marked for slavene fra Epeiros. Rhodos’ stilling som handelsmakt fikk i hvert fall en knekk. Kong Evmenes av Pergamon hadde opprinnelig hisset romerne mot Persevs, men senere fått kalde føtter. Nå fikk han merke at han hadde mistet Romas tillit. I selve Hellas hadde man ennå ikke sett det verste. Som straff for at romerske diplomater var blitt overfalt under anti-romerske demonstrasjoner, ble Korinth — den siste hellenske handelsbyen —totalt utslettet i 146 f.Kr. De rike kunstskattene i byen ble sendt til Rom a og innbyggerne solgt som slaver. Meget hat hadde bygd seg opp mot okku­ pasjonsmakten siden den unge, hellensk-begeistrede Flaminius proklamerte hellenernes frihet under sportsfesten et halvt århundre tidligere. Samtidig med Korinth led Romas gamle fiende Kartha­ go samme skjebne. Etter tre års beleiring ble byen erobret og jevnet med jorden og innbyggerne solgt som slaver. Siden freden for 55 år siden var Karthago kommet godt til krefter, økonomisk sett. Etter oppskriften: det som tapes ut­ ad skal vinnes innad, hadde kartagerne særlig fått jord­ bruksproduksjonen i været. Men byen måtte stadig finne seg i overgrep fra romernes klient, berberfyrsten Masinissa. Helt til sin død i 148 f.Kr. prøvde denne plageånden å ut­ vide sitt territorium på Karthagos bekostning. Ikke minst hadde han et godt øye til kartagernes fruktbare korndistrikter. Det tilkom romerne å megle i disse konfliktene, og deres avgjørelser falt gjerne ut til fordel for Masinissa. Blant de romerne som fungerte som voldgiftsmenn i 153 f.Kr. var senatoren Marcus Porcius Cato, en av republikkens mest markante skikkelser og en notorisk grinebiter. Han reiste hjem, full av mistillit til Karthago. Til glede for senere tiders latinlærere sluttet han fra da av alle sine taler i senatet med en grammatikalsk lekkerbisken, som både kunne tjene som eksempel på setningskonstruksjonen akkusativ med infini­ tiv og på bruken av gerundiv: Praetereo censeo Carthaginem esse delendam —for øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges. Det ble den da, i 146 f.Kr. Men først etter at romerne under den tredje puniske krig hadde gitt et nytt eksempel på

Romas ville Vesten

99

det nye renkespillet. Da Karthago i 150 f.Kr. var blitt lei av Masinissas provokasjoner og begynte å forsvare seg mot ham med våpenmakt, sendte romerne året etter en hær til unnsetning for sin klient. De lovte kartagerne at de skulle ta seg av Masinissa hvis Karthago avrustet og utleverte et passende antall gisler. Når disse betingelsene var oppfylt, skulle romerne legge fram sitt forslag om en ordning. Da kartagerne hadde utlevert både våpen og gisler, fikk de vite at de skulle forlate byen og flytte inn i landet. Byen satte seg fortvilt til motverge. Det tilfalt Scipio Aemilianus å utføre senatets ordre om at byen skulle ødelegges totalt. Han var en uekte sønn av seierherren fra Pydna og var blitt adoptert av sønnen til Scipio Africanus. Polybios, som hadde vært gresklærer for feltherren og overvar stormen på Karthago, prøver å pynte på ugjerningen ved å la sin elev sitere Homer, med tårer i øynene: «Akk, klarlig jeg dette ser i mitt sinn og mitt hjerte, komme det skal en dag, da det hellige Troja skal falle.»

Det ble ikke siste gang i historien at brutalitet og sentimen­ talitet gikk hånd i hånd.

Romas ville Vesten Hvor var det blitt av romernes fides, den ordholdenhet og det måtehold som de hadde vist da de samlet Italia? Kanskje var det gått til grunne i Spania. Forråelsen og kynismen som mer og mer preger Romas politikk etter Pydna, slo først igjennom i Spania. De primitive iberiske og

Gravmæle over et romersk ektepar. Enkelt og likefremt uttrykkes mange års ømhet gjennom deres hender. De heter Gratidius og Gratidia og levde i begynnelsen av 100-tallet f.Kr. I mange år trodde man at dobbelbysten, som oppbevares i Vatikanmuseet, forestilte Cato og hans hustru Portia.

Restene av palasset til den første romerske guvernør i Nord-Afrika. Det lå i Utica i Tunisia, og herfra styrte guvernøren provinsen etter Karthagos nederlag i 146 f. Kr.

keltiske stammene i det ville Vesten fikk en meget mer hensynsløs behandling enn de høyere utviklede folkene øst for Adriaterhavet. I en traktat med Gades fra 212 f.Kr. finner vi for første gang uttrykk for den herrefolkmentalitet som siden opptrer gang på gang, også under andre himmel­ strøk. Spanierne «anerkjenner det romerske folks herre­ dømme (imperium) og overlegenhet (majestas)», heter det. Det er ikke lenger en traktat som hviler på gjensidighet. I årene 206—197 utplyndret romerne Spania i en grad man aldri før hadde sett. Det endte med et opprør som det tok romerne 17 år å få bukt med. Den iberiske geriljataktikken ble besvart med massakrer, plyndring, brutte løfter, deportasjoner og folkemord. Blant de romerne som tjente sine sporer i Spania på denne tiden, var også den Cato som siden ble Karthagos mest uforsonlige fiende. I 180 f.Kr. fikk Scipio Africanus’ svigersønn Tiberius Sempronius Gracchus overkommandoen i Spania, og først da klarte romerne å skape rolige forhold gjennom den blandingen av begrenset maktbruk, forsonlighet og ordholdenhet som hadde virket så godt i Italia. Den ordningen han skapte, sikret 25 års fred. Men allerede fra 171 f.Kr. begynte det å komme nye klager over romersk maktmisbruk i Spania. Fra 154 f.Kr.

Im provisert imperium

brøt det igjen ut alvorlige uroligheter. Blant dem som ble satt til å slå dem ned, var Servius Sulpicius Galba, en erkekjeltring med gode forbindelser, som ble pretor i Spania i 151 f. Kr. Med løfter om ny jord lokket han de opprørske stammene til å legge ned våpnene og dele seg i tre grupper. Deretter myrdet han dem eller solgte dem som slaver. Pengene brukte han til bestikkelser i Roma, slik at han unngikk straff. Det var nova sapientia på sitt verste. En av dem som unnslapp disse massemyrderiene var den lusitanske geriljalederen Viriathus, Portugals eldste nasjo­ nalhelt. Han ble fører for en enda mer omfattende opprørsbevegelse, som romerne først klarte å få ende på da dei 140 f.Kr. bestakk noen av Viriathus’ offiserer og fikk dem til å snikmyrde ham. Til slutt konsoliderte romerne herredøm­ met også i Spania ved hjelp av samme metoder som i NordAfrika og Hellas. Som i Korinth og Karthago ble den iberiske motstandsbevegelsens hovedbastion, fjellfestnin­ gen Numantia, totalt ødelagt i 133 f.Kr., etter å ha blitt ut­ sultet gjennom åtte måneders beleiring. Også her var det Scipio Aemilianus som hadde overkommandoen. Det fantes likevel menn som syntes at slike krigsforbrytere som Sulpicius Galba satte flekker på Romas gode navn og rykte. I 149 f.Kr. fikk folketribunen Lucius Calpurnius Piso Frugi opprettet en ombudsmannsinstitusjon eller forvaltningsdomstol, Quaestio repetundarum, som skulle ta seg av klager over maktmisbruk. Piso kjente imidlertid maktfor­ holdene i Rom a godt nok til ikke å gi institusjonen myndighet til å ilegge straff, men bare til å kreve erstatning. Dessuten fant forfulgte undersåtter snart ut at den beste måten de kunne vareta sine interesser på, var å skaffe seg en mektig patronus i Roma. Litt etter litt spant derfor klientinstitusjonen et nett av tråder fra Spania i vest, over NordAfrika i sør til Lilleasia i øst, og det bidrog til å holde Romerriket sammen. Som oldtidens historikere til overflod har understreket, fantes det både helter og skurker i Romas historie. Uten dette nettet og uten de hederlige og dyktige politikerne av Pisos type, er det ubegripelig at riket ikke falt fra hverandre under de veldige rystelsene i neste århundre.

Improvisert imperium Da romerne i 264 f.Kr. gikk i land på Sicilia, hadde de selv følelsen av at en ny fase i deres historie var begynt. De politiske forholdene på den store øya mellom Italia og Nord-Afrika ble ordnet på en annen måte enn på det

101

En spansk - iberisk - kriger i fullt utstyr. Det var slike geriljasoldater Scipio Aemilianus kjempet mot.

italienske fastland, og den sicilianske ordningen kom til å tjene som modell for andre områder som kom under romersk kontroll. Øya var delt mellom kartagerne i vest og den hellenske staten Syrakus i øst. Hieron, herskeren i Syrakus, hadde først vært en av Romas motstandere, men etter et sammen­ støt med Claudius Caudex var han klok nok til å skifte side, og han holdt Syrakus i Romas kjølvann helt til sin død i 215 f.Kr. Derfor fikk han status som romersk klient, og romerne blandet seg ikke inn i hans indre styresett. Etter Karthagos nederlag i den første puniske krig, ble resten av Sicilia underlagt Rom a som provincia. Uttrykket, som opprinnelig kanskje var etruskisk, ble først brukt om en embetsmanns saksområde. Men under krigen kom det til å omfatte erobret land, og ble etter hvert en geografisk betegnelse på distrikter som var direkte underlagt romersk forvaltning. Fra 227 f.Kr., da plebeierhelten Gaius Flaminius (se side 78) ble pretor på Sicilia, fikk ordet provins en betydning som svarer til det moderne begrepet koloni. Han skaffet seg et betydelig klientel på øya, men rørte verken lokalforvalt­ ningen eller det skattesystemet som kartagerne hadde skapt. Også Sardinia og Corsica fikk provinsstatus. Fordi Syrakus etter Hierons død og Hannibals seier ved Cannae hadde vært lettsindig nok til å bryte med Roma, ble det innlemmet i provinsen Sicilia, men Hierons skattesystem ble opprettholdt. Skatten til Rom a utgjorde 1/10 av avlin­ gene på øya. Da fruktbarheten på Sicilia ennå ikke var blitt ødelagt av miljøskader og erosjon, ble overskuddet betyde­ ligDa Numantia falt i 133 f.Kr., omfattet det romerske riket 7 provinser: Sicilia, Sardinia, Corsica, de to spanske provin­ sene Hispania Citerior, det nære Spania (dvs. den spanske middelhavskysten) og Hispania Ulterior, det fjerne Spania (dvs. Sør-Spania), Makedonia og Afrika, dvs. den delen av Nord-Afrika som hadde vært under Karthago. Dertil kom landene som stod i klientforhold til Roma, slik som berberfyrstedømmene i Nord-Afrika og Pergamon i Filleasia. Endelig omfattet det romerske herredømmet en rekke fristater med indre selvstyre og «immune» byer som også var skattefrie, men stod under oppsyn av romersk forvaltning. Dette nærmest improviserte imperiet var alt i alt ikke så meget et rike som et broget hegemonisystem. Både i Italia og i de erobrede provinsene la Rom a beslag på jord når det hadde beseiret en fiende. Denne ager publicus kunne være 1/3 eller 1/2 eller sogar 2/3 av territoriet. På den

måten samlet den romerske stat enorme jordeiendommer, ikke minst til glede for de havesyke senatorene, men også for statskassen. Den mottok betydelige forpaktningsavgifter, og i en snever vending—som under den annen puniske krig— kunne den oppta statslån mot sikkerhet i offentlig eiendom. Provinsene betalte skatt til Roma, og i begynnelsen svarte den gjerne til den skatteprosenten som hadde eksistert før erobringen. I tillegg kom store inntekter fra de statseide gruvene, særlig de spanske. Men fra 158 f. Kr. ble også de makedonske gull- og sølvgruvene åpnet igjen. Det er dristig å prøve å skaffe seg et overblikk over de romerske statsinntektene. Den amerikanske historikeren

Den døende galler. Det strie håret, halsringen (torques) som var typisk for gallere (bd. 1, s. 286), det plumpe ansiktet med barter og den grove muskulaturen er med på å karakterisere ham som barbar. Såret er dødelig, men kunstneren har også fremstilt ham som den ensomme høvding som rolig går døden imøte. Kopi av en gruppe av gallere som har vært oppstilt i Pergamon i Lille­ asia. Fra ca. 220 f.Kr.

Tenney Frank har likevel gjort et forsøk for perioden 200— 157. Han er kommet til følgende resultat, i millioner denarer: Skadeserstatning 152 109 Krigsbytte (til 178 f.Kr. med gruver) De spanske gruvene (etter 178 f.Kr.) 50 Tributum til 167 f.Kr. 60 Inntekter fra ager publicus 63 Provinsskatter 130 46 Andre avgifter (vectigalia) Til sammen 610 eller gjennomsnittlig 14 millioner denarer pr. år. I samme periode anslås utgiftene til 555 millioner, hvorav 77 prosent gikk til hær og flåte. Siden den annen puniske krig, da Rom a var på fallittens rand, hadde erobringspolitikken vært lønnsom. Men det var bare en begynnelse. Ved sin død i 133 f.Kr. testamenterte kong Attalos 3. av Pergamon det lille, velsituerte riket til Roma. Det levde høyt på transitthandel og på eksport av fargestoffer, ullvarer og per­ gament. Dette ble innledningen til en ny —om man så må si - sosialimperialistisk fase i Romas historie. I det lange løp skulle det vise seg å være en forgiftet gave. Men ennå hadde ikke Vergil skrevet sin advarsel: Timeo Danaos et dona ferentes... Hellenerne frykter jeg, også når de kommer med gaver.

Ekspansjon og samfunn

D e vel hundre årene fra Tiberius Gracchus i 133 f.Kr. ble vallgt til folketribun, og til slaget ved Actium, da Octavian sik ret seg eneherredømmet over det romerske riket (se s. 159), var kanskje den mest begivenhetsrike og stormfulle perioden i hele Romas historie. Det opplevde sju borgerkri­ ger, slaveopprørene iberegnet, tre farlige ytre angrep, en rekke omveltninger og massiv masseterror. Politiske gate­ kamper hørte hverdagen til. Hundreårsrevolusjonen, har Arnold Toynbee kalt denne perioden. Men det omfang som deinne epoken har fått i tradisjonell historieskrivning, skyl­ des nok også kildene - til en viss grad. De gir oss bedre beskjed om denne tiden enn om noe annet avsnitt i Romas historie. Det var den romerske republikkens siste århundre. D a levde Cicero (106-43), den person i oldtiden som vi kjenner best, ut fra hans veldige og varierte forfatterskap, Sa.llust (86-34), den første egentlige romerske historiker hv is skrifter er bevart, Lucretius (ca. 95—ca. 55), «kanskje

Da Romas italienske forbundsfeller reiste seg mot Roma, erklærte de Corfinium (i paelignernes land) som sin hovedstad og døpte om byen til Italia. Baksiden av sølvmynten viser representanter for opprørerne samlet i Italia for å avlegge en høytidelig ed om å holde sammen i kampen mot Roma.

106

Ekspansjon og samfunn

Romerrikets utstrekning omkring tiden for Cæsars død.

det mest formidable intellekt som noen gang har skrevet på latin» (Grant) og Cæsar ( l 00-44), den romer som nok har fengslet ettertiden mest. Bare siden Georg Brandes utgav sin Cæsar-biografi i 19 18, er det blitt offentliggjort omkring 2000 større og mindre avhandlinger om Gallias erobrer og Romas antagelig mest begavede statsmann. Allerede lenge før Brandes hadde Theodor Mommsen —som er blitt kalt tysk historieskrivnings Goethe-=^ forherliget Cæsar. Han likte verken de prøyssiske junkerne eller de romerske godseierne. Over halvparten av romerne i Plutarks dobbeltbiografier, som er blitt slukt av så forskjellige generasjo­ ner europeere som Montaigne og Shakespeare, Holberg og Vauvenargues, Rousseau og Schiller, hører hjemme i denne epoken.

Ekspansjon og samfunn

Man forstår at Lucretius, på bakgrunn av denne tidsal­ derens hemningsløse bikkjeslagsmål om makt og gull, kunne skrive de berømte linjene: «Intet er sødere dog end at bo, hvor paa knejsende Tinder Vismænd med Lærdommes M ur have omfredet Standpladser lyse, hveden paa andre man ned kan se, kan skue, hvordan de viden omkring fare vild og sig Livsvej flakkende søge, kappes i Aandsgavers Dyst og om Forrang strides i Højbyrd, og hvor de stræbe ved Nat og ved Dag under mageløs M øje højest i Midler at komme til Vejrs og at herske i Staten.» (Dansk oversettelse ved V . F. Bech.)

Men ut fra en moderne strukturhistorisk betraktning, der hovedinteressen bør være rettet mot den romerske riksbygging og dens utvikling, må man spørre om ikke denne perioden er blitt overdimensjonert på grunn av larmen den

107

108

Ekspansjon og samfunn

skapte. Da støvet hadde lagt seg etter de mange blodige begivenhetene, var Romerriket større og mektigere enn noensinne. Det var blitt utvidet med så store områder som Gallia og Egypt, og det hersket over hele Middelhavet. Var de voldsomme indre stridighetene og de farlige ytre an­ grepene noe annet enn overflatekrusninger på den store riksbyggingsprosessen, med dens uimotståelige og dype strukturendringer?

Utarmingen i sør Da Arnold Toynbee i 1960-årene skrev det store verket om virkningene av Hannibal-krigen, hevdet han at sporene etter den ennå er synlige i Italia. Synspunktet lar seg forsvare. Den store kløften mellom det rike Nord-Italia og det fattige Sør-Italia, som vår tids regjeringer i Rom a har prøvd å jevne ut, kan føres tilbake til disse begivenhetene for mer enn 2000 år siden. Fjorten års krig medførte uopprette­ lige miljøskader. På kystslettene forfalt vannledningssystemet, og malariamyggen bredte seg. De blomstrende hel­ lenske byene ble ofre for krigshandlingene. Bare Rhegium (Reggio di Calabria) kom uskadd fra det. De oppdyrkede jorddistriktene ble avfolket når romerne gjennomførte den brente jords taktikk og føyset bøndene inn i de befestede byene, som Hannibals rytterhær ikke maktet å innta. I rivaliseringen om byene brukte både romerne og Hannibal de strengeste represalier. Det ble ikke vist noen nåde når en by ble gjenerobret etter å ha sviktet. Innbyggerne risikerte å bli solgt som slaver og jorda ble konfiskert av den romerske stat. Fronten mellom Roma og Hannibal gikk langs elva Volturno like nord for Neapolis, og ble ettertidens grense mellom Sør- og Mellom-Italia. Nord for den skjedde det et økonomisk oppsving, med krigsproduksjonen som driv­ kraft. I sør ble samfunnet mer og mer u-landspreget. Stor-

Bruddstykke av romersk gravstele. Bildet viser en landlig scene. Arbeiderne, sannsynligvis slaver, er i gang med innhøstingen. Til høyre står en oppsynsmann og holder øye med at alt går ordentlig for seg.

Utarm ingen i sør

godset, latifundiet (egentlig av latus — bred og fundus — grunn) ble den fremherskende driftformen. Storgodseiere fikk bruksrett til de vidstrakte jordeiendommene som staten ervervet som krigsbytte. De slo seg enten på plantasjeøkonomi, med oliven og vin som hovedprodukter, eller på kveg- og saueavl i stor stil, med basis i seterdriften. Den økende velstanden medførte stigning i kjøttforbruket. Kvegavl ble den mest lønnsomme jordbruksformen. Man fikk det man har kalt et kapitalistisk jordbruk, basert på markedsproduksjon og slavearbeid, mens de små selvforsyningsbrukene forsvant —de som hadde vært ryggraden i det romerske samfunnet og i militærmakten. Når soldatene kom hjem etter mange års krigstjeneste, var gårdene deres forfalt, og da kunne de lett presses til å avstå dem til nærmes­ te godseier. Heller ikke klima og jordsmonn begunstiger småbruk i Sør-Italia, det har vi sett av jordbruksreformer i vår egen tid. Det er aldri frost i lavlandet, og derfor får ikke leirjorda den porøse karakter som vi kjenner fra NordEuropa. Vannet renner av istedenfor å trenge ned i den, og man får det fenomen som kalles pedologisk tørke. Selv med kraftig regn, oppstår det ørkenlignende forhold. Slaver hadde man hatt i alle oldtidssamfunn. Men i de først organiserte statene i det østlige Middelhavet hadde slavearbeidet hatt begrenset betydning. Det kom til å spille en større rolle på de kartagiske plantasjene, særlig på Sicilia. Under den annen puniske krig, under erobringen av Spa­ nia og ekspansjonen i det østlige Middelhavet, steg tilgan­ gen til slavemarkedet. Det ble mer og mer alminnelig å selge ikke bare krigsfanger, men også sivilbefolkningen i de erobrede byene. Med alt mulig forbehold for den usikker­ het som stadig preger vår kunnskap om befolkningsforholdene i oldtiden, skal antall slaver i Italia i tiden 225 f.K r .42 f.Kr. ha steget fra 600 000 til tre millioner, mens den frie befolkning vokste fra 4,4 til 7,5 millioner. Denne utviklingen er blitt sammenlignet med bruken av negerslaver i Amerika. Men det var en ikke uvesentlig forskjell. Romerne brukte ikke slaver bare til plantasjedrift, men også som gjetere. Storgodseieren Claudius Tridorus, som ved sin død eide 7200 stykker kveg og 257 000 sauer, hadde også 4 1 11 slaver. Det ville svare til at de amerikanske cowboyene var negerslaver. Det var en ordning som skulle komme romerne dyrt å stå. Gjetere var vanskelige å kontrollere, og dessuten måtte de være bevæpnet mot kvegog sauetyver. Den ene gangen etter den andre ble gjeterslavene derfor støttropper i omfattende slaveoppstander. Det

109

Fotografi fra Campania idag. Arbeidet på markene har ikke for­ andret seg vesentlig. Kurvene, som vi også ser på bildene side 95 og 108, er stadig i bruk.

Med okser for plogen trekkes den første fure rundt den vordende by. I plogfuren ble senere bymuren reist. Å anlegge en koloni eller en ny by var en hellig handling som skjedde etter en bestemt offerseremoni. Bak oksespannet står her en embetsmann med hånden på plogen og til høyre for ham togakledde borgere. Foran oksene går en slave som leder dyrene etter tøm­ mene. Relieff fra Aquileia fra midten av det første århundre.

første alvorlige opprøret fant sted på Sicilia i 135 f.Kr. En stor del av de oppsetsige slavene stammet fra høytstående sivilisasjoner i det østlige Middelhavet, og de dannet likefrem sin egen stat under ledelse av en syrer som tok navnet kong Antiochos etter romernes gamle fiende, selevkidkongen. Etter hvert samlet han en hel hær som er blitt anslått til 100000 mann. Det tok de romerske legionene tre år å slå ned oppstanden. Etter denne forskrekkelsen opp­ muntret romerne kornavl på Sicilia, for til det trengtes det ikke mange slaver.

Det rike Nord-Italia Slavedriften og det kapitalistiske jordbruket bredte seg nordover til Mellom-Italia, som lå i rimelig avstand fra det romerske markedet. Derimot måtte småbøndene mer og mer søke sin fremtid nord for Appenninene, på den frukt­ bare Posletta Gallia Cisalpina. Allerede etter den første puniske krig hadde folketribunen Gaius Flaminius skaffet krigsveteranene jord på disse kanter (se s. 78). Da gallerne på Posletta støttet Hannibal, fikk romerne et godt påskudd til å fortsette ekspansjonspolitikken i denne delen av Italia. Den ble ofte gjennomført med den nye svikefullhet og råhet

som da Popillius Laenus - enda en av skurkene i Romas historie —i 173 f. Kr. overfalt og utslettet den liguriske byen Carystus. O g nok engang ble romerne hjulpet av at deres motstandere var splittet. Mens de gallerne som bodde i et belte på nordsiden av Appenninene satte seg til motverge, var stammene i området mellom Mediolanum (Milano) og Verona mer innstilt på forhandlinger. Det forenklet romer­ nes kolonisering av området. I årene etter den annen puniske krig skjedde det en betydelig romersk og latinsk innvandring. De arealene som romerne hadde beslaglagt hos grensestammene, ble stykket ut til innvandrerne, mens de vennligsinnede gallerne fikk beholde sin jord, og den utgjorde i virkeligheten størstedelen av Posletta. I løpet av de siste to hundreårene før vår tidsregning foregikk det likevel en fullstendig romanisering av Posletta. Den ble etter hvert et nytt økonomisk, kulturelt og militært kjerneområde. Det var hovedsakelig der Cæsar rekrutterte de legionene som han erobret makten med i Roma. På Posletta gjenoppstod nemlig det romerske bondesam­ funn som hadde gitt Rom a de beste borgersoldatene, men som ekspansjonen sør for Appenninene hadde undergravd. Her var jord nok til å anlegge gårdsbruk på opptil 500 dekar, mens latifundiedriften derimot ikke slo igjennom.

112

Ekspansjon og samfunn

Til tross for fruktbarheten var Posletta av liten interesse for de romerske senatsgodseierne - av rent transport-geografiske grunner. Da var det langt billigere å importere korn fra Sør-Italia og Sicilia —ja, sogar fra Nord-Afrika. Fra Podeltaet måtte man jo seile den lange veien rundt den italienske støvelen. Landverts transport svarte seg bare for slike varer som selv kunne besørge den, for eksempel griser som var oppforet i eikeskogene på Posletta. De italienske grisene var øyensynlig både musikalske og mer disiplinert enn de hellenske, og lot seg lettere føre flokkevis til slaktebenken. I hvert fall forteller den begeistrede Polybios at de lydig rettet seg etter grisepassernes hornsignaler. Han er i det hele tatt full av lovord om Posletta:

Svineavl var utbredt i Nord-Italia, ikke minst på Posletta. At grisen var et vanlig husdyr på denne tiden, fremgår blant annet av at den flere ganger opptrer på mynter. Detaljen her er fra en mynt i British Museums samling fra tiden før vår tidsregnings begynnelse.

«Fruktbarheten i dette landet er det vanskelig bare å finne uttrykk for. Av korn er det så stor overflod i disse traktene at man nå til dags kan få en sikelisk medimnos hvete for fire oboler, en medimnos bygg for to og en metretes vin for det samme som en medimnos bygg. Hirse og bokhvete er det en aldeles overveldende rikdom på. Hvor stor mengde eikenøtter som finnes i eikeskogene hist og her på slettene, skjønner man best av følgende: Det slaktes en meget stor mengde griser i Italia, fordi man oppbevarer kjøttet såvel til privat bruk som til mat for hæren. M en det er særlig fra disse traktene man får slike forsyninger. Hvor billige kort sagt alle mulige fødemidler er, og i hvor rikelig mengde de finnes, ser man mest nøyaktig av følgende: når reisende tar inn på et vertshus, avtaler de ikke prisen på en enkelt ting. For de spør bare verten om hva han skal ha for hver gjest han tar imot. Som oftest lar nå verten den reisende få alt han trenger i rikelig mål for en halv as eller en fjerdedels obol, og det er bare sjelden de går høyere.»

Man forstår at folk gjerne ville bo i et slaraffenland, der kornet bare var halvparten så dyrt som i Rom a og der man kunne få over 40 liter vin eller kost og losji i åtte dager for en daglønn. Fruktbarheten lettet vel også integrasjonen mellom ro­ mere og gallere. Allerede i 178 f.Kr. kunne romerne rekruttere gallisk rytteri på Posletta. Fra Gallia Cisalpina kom 150 år senere to av den romerske statsideologiens ledende talsmenn, Livius og Vergil, og en av det latinske språks fineste poeter, nemlig Catullus. Et ledd i romaniseringen må det ha vært at latin var forvaltnings- og retts­ språk, og også kommandospråk i hæren. Viktig var det nok også at romerne og gallerne på Posletta kom til å stå overfor felles fiender under kimbrernes røvertokter i årene 113— 101. Enda en gang kunne Rom a tilby nye undersåtter lov og orden innad og beskyttelse utad.

De overvunnes seier

113

De overvunnes seier I århundrer har skjønnåndene i Europa varmet seg ved Horats' elegante epigram: «Graecia capta ferum victorem cepit, et artes intulit agresti Latio.» Det beseirede Hellas overvant sine beseirere og brakte sin kunst til det bondske Latium. Først moderne forskning har egentlig for alvor trukket holdbarheten av dette i tvil. Riktignok er det hevet over enhver diskusjon at hellensk kultur fikk sterlj innflytelse i Roma. Det var særlig tilfellet etter den annen puniske krig, da romerne erobret Hellas og størstedelen av den helle­ nistiske verden. Men for det første kan hellensk innflytelse i Roma spores helt tilbake til republikkens første tid, og for det andre var romernes beundring for Hellas langt fra så nesegrus. De lærte kanskje mer av hellenernes feil enn av deres fortrinn. At ekspansjonen mot øst forsterket den hellenske kulturs innflytelse i vest, lar seg lett påvise. Det skjedde gjennom hellenere som utvandret, eller ble tvangsflyttet til Rom a som gisler eller slaver. Prisen på en god hellensk grammatiker-slave nådde etter hvert opp i flere hundre tusen sestertier. V idere skjedde det ved at unge romere var på studieopphold i Hellas, særlig i Athen, som var Romas favorittklient blant hellenske byer. O g det skjedde rett og slett ved at de plyndret hellenske byer for kunstverker som så ble sendt til Italia. Etter slaget ved Pydna i 168 f.Kr. ble hele kong Persevs' bibliotek ført som krigsbytte til Roma. Den hellenske innflytelsen merkes ikke minst innen Horats’ felt, litteraturen. Den eldste skjønnlitterære forfat­ teren, Livius Andronicus (første dramatiske verk i 240 f.Kr.), oversatte den hellenske litteraturs hovedverker —for eksempel Odysseen —til latin. Dessuten skrev han komedier og tragedier som var bearbeidelser av hellenske skuespill. Gnaeus Naevius (270-199) forente det hellenske skuespil­ lets intriger med romerske motiver. Men begge brukte det nasjonale saturnalie-versemål, som gikk tilbake til gamle latinske hymner og leilighetsviser. Det neste store navnet i latinsk litteratur, Quintus Ennius (239-169), stammet fra Sørøst-Italia, der hellensk og latinsk kultur møttes. Han tillempet derimot det hellenske heksameter til latin og brukte det i sitt lange epos Annales, der han i tolv bøker skildrer Romas historie. Romas berømte komediedikter, Titus Maccius Plautus (254—184) —romernes Holberg —sa beskjedent at han bare hadde oversatt andres arbeider til barbarenes språk. Men han viste så stor selvstendighet og oppfinnsomhet at

Horats, eller Quintus Horatius Flaccus, som hans fulle navn lød, var et av de store navnene i romersk litteratur. Han ble født i Sør-Italia i 65 f.Kr. som sønn av en auksjo­ narius. Etter en fremragende utdannelse i Roma og Athen lot han seg innrullere i Cæsar-morderen Brutus' republikanske hær. Han ble offiser, men hans militære karriere sluttet brått da han i slaget ved Filippi kastet skjoldet og stakk av. Tilsynelatende fikk han tilgivelse av Octavianus, men mistet eiendom og fedrearv og levde deretter som skriver og sekretær i kvesturet. Maecenas, kunstens store beskytter, tok ham under sine vinger, slik at han kunne gå inn for sitt forfatter­ skap uten økonomiske bekymringer. Horats skrev både oder og epoder, satirer og epistler. Dikteren døde i år 8 f.Kr. Portrettet her er som alle såkalte Horats-portretter usikkert.

114

Ekspansjon og samfunn

komediene hans er blitt en hovedkilde til belysning av hver­ dagslivet i Roma. Publius Terentius Afer (ca. 190—159), den andre romerske komediedikteren, holdt seg nærmere til de hellenske forbildene, og da særlig til Menander. Han tilhørte kretsen rundt den meget hellenskorienterte yngre Scipio. Selv hos Marcus Porcius Cato (234-149), Karthagos dødsfiende og en av de romerne som sterkest advarte mot snobberiet for hellensk kultur, merkes påvirkning fra den. Sulla, som prøvde å stille klokken tilbake til tiden før Graccherne, skrev sine egne erindringer på gresk. De store rikdommene som strømmet til Rom a fra de spanske sølvgruvene og fra felttogene i øst, ble i betydelig grad brukt til anleggsarbeider som kunne fange opp ut­ vandringen fra landet. I første omgang ble Romas infra­ struktur modernisert med nye havneanlegg og offentlige bygninger. Tre basilikaer i gresk stil, til bruk for forvalt­ nings-, retts- og forretningsanliggender, ble i tiden 184—169 anlagt rundt Forum. I skråningen ved Palatinerhøyden fikk Rom a sitt første teater i stein og med sitteplasser etter hellensk forbilde. I Roma stod man ellers i større forsamlin­ ger. Det satte grenser for snakk og lange møter. O g forresten

I 55 f.Kr. lot Pompeiusbygge det første teater av stein i Roma. Det finnes gjengitt på en marmorplate av byen fra slutten av 10O-tallet. Frag­ menter av planen, Forma Urbis, er bevart og deriblant dette teatret.

Dette flyfotografiet avslører om­ risset av Pompeius' teater i våre dagers Roma.

Stoisisme og sof isme

115

hadde ikke romerske borgere rett til å sette fram lovforslag i folkeforsamlingene, slik atenerne kunne gjøre. Omkring 150 f.Kr. kom det fortgang i tempelbyggingen. Vi kan ennå se restene på Largo Argentina i Roma. Etter 142 f.Kr. oppførte en hellensk arkitekt to templer på Marsmarken. På denne tiden bredte den hellenistiske skikken seg at rikfolk skulle vise sin velstand gjennom allmennyttig bygge­ virksomhet. Den blir av og til kalt euergetisme etter det greske ordet euergetes, velgjører. Stoisisme og sofisme I tenkningen var det hellensk livsfilosofi mer enn erkjennelsesteori som interesserte romerne. De var særlig tiltalt av stoisismen i den samfunnsfilosofiske utformingen som den fikk av Panaitios (ca. 180-110 f.Kr.) og av hans elev Poseidonios (ca. 135—51 f.K r.). Panaitios var nær knyttet til Scipio Aemilius. Det var særlig Panaitios’ morallære som gjorde inntrykk. Romerne prøvde å tillempe hans begreper til sine egne tradisjoner om dyder (virtus), alvor (gravitas) og pliktfølelse (pietas). Poseidonios, som hadde Cicero blant sine elever, gav til og med romerne en slags moralsk berettigelse for ekspansjonspolitikken - han utviklet en teori om at det romerske verdensriket var en virkeliggjørelse av stoikernes drøm om et verdensbrorskap. Romerne følte seg ofte mer tiltrukket av et idealisert Sparta enn av det demokratiske og urovekkende Athen, der man hadde samfunnsomstøtende idéer, tungerappe sofister og en alminnelig uregjerlighet. Karneades (ca. 214—129 f.Kr.), også kalt «oldtidens Hume», var tidens største filosofiske tenker og en av Athens mest berømte talere. I 155 f.Kr. kom han til Rom a som utsending fra Athen. Han fikk foretrede for senatet og lovte å holde en rekke forelesninger over emnet rettferdighet. I den første skildret han begeistret rettferdigheten som det eneste holdbare grunnlag for staten og lovene. Dagen etter beviste han at rettferdighet var utopi, for hvis den fantes i virkeligheten, ville romerne gi avkall på erobringene. Det ville helt sikkert være rettferdig, men også tåpelig, og noe som var tåpelig kunne ikke være en dyd. En slik Erasmus Montanus, som i en håndvending kunne gjøre svart til hvitt, syntes Cato var en fare for landets sikkerhet. Han fikk de andre senatorene med på et forslag om å sende Karneades tilbake til Athen, der hans dialektis­ ke ferdigheter i høyden ville påvirke en flokk ufarlige akademikere. Men Karneades’ opptreden ble lenge husket i Rom a. Over hundre år senere advarte Cicero mot disse

På den gamle Marsmarken, midt i det moderne Roma ved det nå­ værende Largo Argentina, er det gravd ut fire templer fra republikkens tid. Bildet viser trappeanlegget på fasaden til to av dem. Moderne hus i bakgrunnen.

116

Ekspansjon og samfunn

Graeculi, små grekere, som man ikke kunne stole på. O g det enda han sendte sin sønn for å studere i dyre dommer i Athen, og ellers sa at han kunne takke hellensk kultur for alt han hadde utrettet. Enda farligere enn sofistene, syntes romerne at de ville, bakkantiske vekkelsesbevegelsene var. De trengte inn i landet østfra, og det later til at de hadde særlig tiltreknings­ kraft på kvinner. Kanskje — som det har vært foreslått — fordi de følte seg frustrert av den romerske samleieteknikken. (Rouland.) I 186f.Kr. mente senatet at det rett og slett var nødvendig å gripe inn mot dette uvesen overalt i Italia, også i slike trakter hvor det strengt tatt ikke hadde noe det skulle ha sagt.

Motstående side: Togakledd romer med byster av sine forfedre. Slike anebilder, som i regelen var av voks, var stilt opp i fornemme hus, og ved offisielle begravelser ble bildene båret i gravprosesjonen som et vitnesbyrd om avdødes herkomst. Dette er opphavet til den fornemme romerske portrettkunst.

Tiberius Gracchus Med brødrene Tiberius (ca. 162—133) og Gaius Sempronius Gracchus (ca. 154-121 f.Kr.) ble det nådd et høyde­ punkt i hellensk innflytelse på romersk politikk, selv om deres revolusjonære innsats langt fra kan reduseres til hel­ lensk idégods. Deres mor Cornelia var datter av Scipio Africanus den eldre, og hun sørget for at de ble oppdradd under ledelse av noen av tidens mest ansette hellenske intellektuel­ le. Til en viss grad var det nok tidstypisk at en kvinne kom til å spille en så fremtredende rolle som Cornelia. Hun holdt salong for litterater og filosofer. Under Hannibal-krigen måtte mange romerske kvinner opptre i mannens sted, og etter krigen bevarte kvinnene en høyere status enn før. Det passet ikke den gretne Cato. Han klaget over at kvinnene hadde fått adgang til Forum, der man diskuterte politikk på en slags uformelle velgermøter, contiones, dit også folk uten stemmerett hadde adgang. Størst innflytelse på brødrene Gracchus fikk den sosialradikale hellenske filosofen Blossius fra Cumae. Da han var blitt valgt til folketribun i 133 f.Kr., innledet Tiberius Gracchus en reformpolitikk som ble opptakten til det vi ville kalle en forfatningskamp og som utartet til å bli Romas hundreårsrevolusjon. «Folkets» innblanding under Hannibal-krigen hadde ført til katastrofene ved Trasimenussjøen og Cannae, og siden hadde senatet nærmest hatt maktmonopol i romersk politikk, i hvert fall når det gjaldt utenrikspolitikk, krig og fred. Så å si alle de 108 konsulene som virket i årene 200— 146, tilhørte senatsadelen. Slike nye menn som Cato, uten konsulære forfedre, hørte til sjeldenhetene. Men ikke alle i

jå

?

m

/ i

*

i

r I

•«uawi-x»»*'"* v v iw ^ l.

Bruddstykke av en av Dødehavsrullene. De stammer fra ca. 200 f.Kr. til ca. 150 e.Kr. og har gitt forskerne nytt innblikk i forholdene under romernes herredømme i Palestina.

Motstående side: Øverst keiser Nero, som etterfulgte sin myrdede stefar Claudius. Under innflytelse av Seneca - som var hans lærer - førte han de første årene et noenlunde anstendig liv. Men etter hvert for­ andret han seg og utmerket seg ved ville fester og seksuelle orgier. Neros ansikt, som Suetonius i hans ungdom beskrev som «vakkert, men egentlig ikke tiltalende», er på denne mynten absolutt utiltalende. Neden­ for: Et glimt av den åttekantede spisesalen i Domus Aurea (det gyl­ ne hus), som Nero lot oppføre på Palatinerhøyden etter Romas brann.

i Caesarea, og romernes holdning til jødenes teologiske stridigheter er nok tatt på kornet i beretningen fra Det nye testamente om den romerske landshøvdingen Porcius Festus. Etter Paulus’ forsvarstale sa han: «D u er fra sans og samling, Paulus! All lærdommen din driver deg fra forstan­ den.» Men en gang iblant grep de inn, når de mente at ro og orden var alvorlig truet. Varus, som senere fikk en ynkelig død i Teutoburgerwald, slo ned et opprør etter Herodes den stores død, og etterpå korsfestet han et par tusen opprørere. En annen agitator som i påsken hisset opp jødene i Jerusalem ved å kalle seg Guds sønn, led samme skjebne under Pontius Pilatus (26-36). Men nye urostiftere dukket fortsatt opp, og ofte kom de fra Galilea. Av og til grep de til våpen, opptrådte som terrorister og bortførte kjente folk, eller de slo seg på gerilja. For det meste kjempet de mot egne landsmenn som — i likhet med Flerodes-familien — samarbeidet med romerne eller var imot aktiv motstand mot fremmedherredømmet, slik tilfellet var med fariseerne. Frihetskjemperne forstyrret pax romana. Men inntil år 66 var det bare nålestikk. Da brøt det ut en omfattende oppstand mot romerne. I Jerusalem ble en liten romersk garnison massakrert, og gjennom overrumpling klarte en mann ved navn Menahem å innta den svære festningen Masada ved Dødehavet. De aktive motstandsfolkene hadde fått tilslutning fra en del av det jødiske presteskap. Bakgrunnen kan ha vært frykt for at romerne skulle forgripe seg på den jødiske tempelskatten. Etter brannen i Rom a i 64 innledet Nero en hektisk anleggsvirksomhet. Ffan gikk igang med et kjempeprosjekt som skulle forvandle en stor del av Rom a til et overdådig palass til ham selv —det såkalte Domus Aurea, det gylne slott, omgitt av et vidstrakt parkanlegg og en kunstig sjø. Det ble dyrt, og det ser ut til at romerne ble mer energiske når det gjaldt å drive inn skatterestanser i provinsene. Siden Cæsars dager hadde jødene stått i en særstilling. Det innebar blant annet at samme hvor de oppholdt seg i verden, så betalte de skatt til Tempelet i Jerusalem. Hvor store rikdommer som var samlet der, vet man ikke. Men en berømt kobberrull som i vår egen tid ble funnet ved Dødehavet, skal stamme fra den gang. Etter noen forskeres mening gir den et forbløffende bilde av hvilke midler de jødiske frihetskjem­ perne kan ha hatt til rådighet, eller kan ha trodd at de hadde til rådighet. Den inneholder en liste over gjemte skatter på i alt 26 tonn gull og 65 tonn sølv.

Jerusalems fall

«Fjerdingsfyrsten» kong Agrippa 2., oppkalt etter den store statsmannen under Augustus, prøvde å forklare sine landsmenn at det var håpløst å sette seg opp mot Roma. Men jødenes land var Romerrikets akilleshæl. Det lå ikke langt fra Parterriket, den farligste fienden, som opprørerne sannsynligvis ventet støtte fra. Men hvis de gjorde det, var det uttrykk for en urealistisk analyse av den internasjonale situasjon. Like før hadde nemlig Corbulo klart å få i stand en 50-årig vennskapsavtale med parterne, og Nero hadde ennå ikke drevet ham til selvmord. Jødenes arabiske naboer i Petra i Negev-ørkenen stod dessuten parat til å gi romerne en håndsrekning. Men i første omgang klarte jødene seg godt. De romerske legionene i Syria ble sendt mot dem, men de hadde mistet kampkraften under den langvarige garnisonstjenesten. Romerne måtte hente friske tropper fra Europa. Den erfarne hærføreren Titus Flavius Vespasianus over­ tok ledelsen i 67. Han besatte Galilea og rykket derpå i ro og mak sørover. Øyensynlig stolte han på at de jødiske opprørerne ville ødelegge hverandre i innbyrdes stridighe­ ter. Det skjedde i hvert fall delvis. Tre grupper kjempet innbitt mot hverandre i Jerusalem. Men i 68 tok Nero seg av dage, og dermed fikk opprørerne enda en frist. Vespasian ble nå opptatt av maktkampen i Roma, den som i 69

2 03

mm

Kuppgeneraler

205

endte med at han selv ble keiser. Erobringen av Jerusalem ble overlatt til hans sønn Titus. Etter 169 dagers beleiring ble byen inntatt i 70 e.Kr. Jødenes helligdom ble brent ned, men ifølge den jødiske historikeren Josefus, som gikk i tjeneste hos Titus, skjedde det mot generalens uttrykkelige ordre. 30 000 jødiske fanger ble solgt som slaver, 2500 ble slaktet i gladiatorkamper ved en fødselsdagsfest for Titus’ lillebror Domitian. Romerne la stor vekt på fødselsdager. Jødenes hellige symboler, deriblant Menoraen (den sjuarmede lysestaken), ble ført til Roma. Men på toppen av Masada holdt en liten styrke stand til 73, da romerne klarte å bygge en kunstig plattform helt opp til festningen. Da alt håp var ute, begikk Masada-folkene kollektivt selvmord. De nye rekruttene til panservåpenet i det moderne Israel, avlegger hvert år faneeden på toppen av Masada.

Kuppgeneraler Keiser Neros mer og mer avsindige ødselhet og hans mer og mer narraktige opptreden som skuespiller, fikk legionene i de vestlige provinsene til å gjøre opprør i 68 e.Kr. Det begynte i Gallia, spredte seg til Spania og slo så over til hæren ved Rhinen og til Donau-provinsene. Nero ble så forskrekket at han tok livet av seg allerede etter det første opprøret. I løpet av ett år avløste ikke mindre enn tre kuppgeneraler hverandre på tronen i Roma; det var Galba, Otho og Vitellius. For første gang på nesten 100 år opplevde riket igjen redslene under en borgerkrig. Fiendtlighetene ble riktignok mer kortvarige enn i republikkens siste år, men denne gang ble heller ikke Roma skånet. Der kom det endelige oppgjør til å stå mellom Vitellius og tilhengerne av en fjerde general, nemlig Vespasian. Han var det østlige rikets kandidat. Men seieren hans ble sikret av Donauhæren, for den var nærmest rikets maktsentrum. Forståelig nok hadde den større tiltro til hans enn til forgjengernes evner som regent. De hadde alle tre rukket å demonstrere forskjellige former for udugelighet. Men med Vespasian gikk Romas historie inn i en ny 100-årsperiode, som verdenshistorisk sett ble den mest forbausende av dem alle: Saeculum Aureum, det gylne århundre, slik det stod preget på keiser Hadrians mynter.

Offiserer i det israelske panservåpen avlegger faneeden i Masadafestningen - og mottar til gjengjeld en bibel. Over seremoniplassen henger bannere med en hebraisk tekst, «Masada skal ikke falle igjen»en direkte hentydning til jødenes opprør mot romerne i årene 7 0 -7 3 .

Motstående side: Ved den vestlige bredd av Dødehavet 'igger klippefestningen Masada hvor de siste jødiske opprørere holdt stand mot romerne inntil de overlevende begikk kollektivt selvmord i året 73.

V erdensriket

Motstående side: Utsnitt av relieffbåndet på Trajansøylen. Da Trajan kom hjem etter krigen mot dakerne i 106, lot han reise denne søylen til minne om krigen. Den hellenske arkitekten Apollodoros fikk opp­ gaven, og i 113 stod søylen ferdig, ca. 30 m høy. Et nesten 200 m langt relieffbånd snor seg oppover søylen med et mylder av mennesker og motiver fra kampene. Omkring 2500 mennesker er portrettert, og frisen gir et levende bilde av romerske soldater under marsj og i kamp. Den viser hvordan de bygde festninger og forserte elver, og hvordan de var bevæpnet. Også fiendene deres møter vi. De fine detaljene antyder at billedhoggerne arbeidet på grunn­ lag av skisser utført av kunstnere som hadde vært med hæren i felten. (Se også illustrasjoner s. 212, 214, 215.)

Det var provinslegionene som hadde styrtet Nero og satt Vespasian på tronen i Roma. Han var selv italiener fra Reate (Rieti) i Sabinerfjellene. Men sine sporer hadde han tjent ute i riket, i Britannia og senere i Palestina. Med Trajan ble for første gang en mann som var vokst opp utenfor Italia, statsoverhode i Roma. Det skjedde i 98, og avspeilte en utvikling som nådde sitt høydepunkt i 212 da Caracalla gav romersk statsborgerskap til alle frie menn i hele riket. Det var en langvarig prosess som gradvis forvandlet Romerriket fra et broget hegemonisystem av provinser og vasallfyrstedømmer, styrt mer eller mindre indirekte fra Roma, til et sammensmeltet rike. Rom a var rikets hovedstad, men en hovedstad der riket fikk mer og mer politisk og økonomisk vekt. Det var ikke lenger bare Rom a som styrte riket. Riket begynte også å styre Roma. Denne politiske integrasjonsprosessen ble fulgt av en kulturspredning som førte til at Vesten ble mer og mer romanisert, samtidig som Østens trossystemer vant mer og mer terreng. Det skjedde også en forskyvning i strukturen av ervervslivet fra sør til nord, der man kan begynne å ane noe av konturene til senere tiders Europa. Den politiske integrasjonsprosessen kan avleses i rekrutte­ ringen til senatet. (Se tabellen nedenfor.) I takt med dette ble hæren mer og mer avitaliensiert. Vespasian innledet en omlegning av den romerske sikker­ hetspolitikken, som førte til at forsvaret mer og mer ble basert på faste garnisoner i grensetraktene. Soldatene ble på den måten knyttet nærmere til de delene av riket hvor de

Rekruttering til senatet fra Augustus til Severus (død 211) Italia Augustus — Caligula C lau d iu s- Nero Vespasian —Trajan Hadrian - Severus

207 117 73 17

Rhinen ØstVestprovinser provinser Donau 0 79 49 12 23 82 61 110 90 381 112 839

2 08

Verdensriket

var stasjonert. Rekrutteringen ble mer og mer lokal, provinsiell. Den «spanske» keiser Trajan ble etterfulgt av nok en «spanier», Hadrian (117—138), som mer enn noen av sine forgjengere oppfattet seg selv som hele rikets keiser. Han besøkte provinsene oftere enn noen før ham hadde gjort. Etterfølgeren hans, Antoninus Pius (138-161) var riktig­ nok født i Italia, men familien stammet fra Nemausus (Nimes) i Gallia Narbonensis. Med Severus-dynastiet (193 -23 5) rykket Afrika, som da hadde en enestående blomst­ ringstid, inn i Roma, og gjennom dynastiets innflytelsesrike fyrstinner fulgte Syria med. Av Karthagos ruiner gjenopp­ stod for en tid den gamle fønikiske forbindelsen mellom Levanten og Norch-Afrika.

Vespasian, keiser 6 9 -7 9 . En mer realistisk portrettstil slår igjennom i disse årene. Den er mindre stor­ slagen, men også mindre svulmende enn under Nero og tidligere, og mindre opphøyet og forfinet enn under Augustus. Vespasian har her fått ny nese, men har bevart sitt djerve og godslige minespill.

Motstående side: Colosseum i Roma. Bygningen har sitt navn etter en kolossalstatue av keiser Nero, colossus Nero nis, som stod like i nærheten. Det offisielle navn i old­ tiden var Amphiteatrum Flavianum, etter byggherren - Vespasian, som tilhørte flaviernes familie. Øverst et flybilde fra Colosseum idag. Neden­ for til venstre endel av tilskuerplassene og til høyre et dørfelt av bronse fra 1643 hvor kunstneren viser hvordan Colosseum ble bygd.

De flaviske keisere Titus Flavius Vespasianus stod overfor to oppgaver da han satt fast i salen i Roma: Å lege sårene etter borgerkrigen og å bringe økonomien på fote igjen etter Neros ødselhet. Han hadde gode forutsetninger for å løse dem begge. Han hadde den politisk tungtveiende Donau-hæren i ryggen, og jovial og sindig som han var, var han velegnet til å gjennomføre en nasjonal forsoningspolitikk. Han var liketil og lett tilgjenge­ lig. Gjerne oppholdt han seg i Sallusts hageanlegg, der alle og enhver kunne komme og tale med ham. På samme måten som Augustus hundre år før, utnyttet han den sjokktilstand borgerkrigen hadde etterlatt seg. Det var under ham at slagordet «den romerske freds veldige majestet» ble skapt - av Plinius den eldre. Akkurat som Augustus lot han Janus-tempelet lukke og bygde et nytt fredstempel. Ellers var han tilbakeholden med offentlige utgifter, så tilbakeholden at han fikk ord på seg for å være gjerrig. Han prøvde også å skalle staten nye inntekter. En av disse inn­ tektene sikret ham, litt urettferdig, den mest solide plass i ettertidens erindring. Hans sønn, Titus, som ødela jødenes tempel og dermed vant sympati hos de kristne, kritiserte en­ gang at han hadde lagt avgift på bruk av offentlige pissoirer. Da skal Vespasian ha rakt ham en håndfull penger med ordene Non olet - de lukter ikke. Ennå i vår tid heter slike nyttige nødtørftshus i Frankrike vespasiennes. Vespasian har imidlertid etterlatt seg et ganske annerle­ des bastant minne i Romas mest imponerende oldtidsruin Colosseum. Den viser at det var grenser for påholdenheten hans når det var snakk om sysselsetting og folkeforlystelse.

** *• 1>I

210

Verdensriket

De flaviske keiserne, særlig Domitian, utvidet Neros palass på Palatinerhøyden. Dette er et flyfoto av de storslagne ruinene.

Men også ved det høvet tok han demonstrativt avstand fra sløsingen i Nero-tiden ved å plassere denne kjempebygningen for folket nettopp der hvor Nero hadde anlagt en kunstig innsjø i parkanlegget rundt sitt gylne palass. Vespasian sørget for å holde legionene borte fra politik­ ken ved å gi dem annet å tenke på. Han la grunnen til en sikkerhetspolitikk som ble basert mer på egne krefter, mindre på vasallfyrster. Trolig hadde han fått nok av orientalske fjerdingsfyrster under sitt opphold i Levanten. I hvert fall lot han flere vasallstater i Lilleasia innlemme i rikets provinser. Samtidig satte han igang en styrking av grenseforsvaret ved å anlegge de første større festninger. Det har vært sagt at sønnen til Vespasian, Titus, regjerte så kort (79-81) at han ikke rakk å ødelegge sitt rykte. (Grant.) Han fikk likevel åpnet Colosseum og opplevde Vesuvs store utbrudd. Til gjengjeld har oldtidens historike­ re hatt så travelt med å sverte hans lillebror, Domitian, som regjerte i femten år, at det er vanskelig å danne seg et klart bilde av ham. Det blir ikke lettere av at endel av de ryktene om ham som ble satt i omløp, strider klart mot det han faktisk gjorde. På Palatinerhøyden kan man imidlertid den dag i dag konstatere at makten må være gått ham til hodet. Kontras­ ten mellom Livias beskjedne hus, der Augustus bodde, og Domitians storslåtte palassanlegg, Domus Flavia og Domus Augustana, taler for seg selv. Men det er ikke helt enestående i verdenshistorien at folk med en noe tvilsom karakter kan

være ganske effektive regenter. Domitian skal nok anbrin­ ges i den kategorien. Han var øyensynlig merket av at Titus hadde vært farens yndlingssønn. Hvis Vespasian hadde hatt Augustus til forbilde, så valgte Domitian den tungsin­ dige Tiberius, og fordypet seg i hans forordninger og notater. Tiberius var en særling, men ikke noen ubetydelig statsmann, og selv Suetonius, som ikke er vennligsinnet i sin omtale av Domitian, skriver at «han i så høy grad holdt øye med de kommunale embetsmenn og provinsstatholderne, at de aldri hadde vært så hederlige og rettferdige». M ynt­ funn viser at han også førte en sunn pengepolitikk. Men han var på kant med senatet. Det er kanskje grunnen til hans ettermæle. Til gjengjeld pleiet han hæren, som for første gang siden Augustus fikk lønnen satt opp. Han prøvde å forbedre

Triumfbue reist til ære for keiser Titus etter hans død i 81. Øverst på den såkalte attica, stod keiserens statue, men den er senere for­ svunnet. Titusbuen ble alltid passert av keisertidens triumfprosesjoner. De startet på Marsmarken og fort­ satte via Circus Flaminius, under Titusbuen og videre langs Via Sacra til Capitolium, hvor feltherren eller keiseren plasserte sin laurbærkrans foran Jupiters trone. Især under republikken var triumftoget det ettertraktede høydepunkt i en romersk feltherres karriere.

212

Verdensriket

hærens strategiske stilling ved å skyve grensen i Sør-Tyskland fram fra Rhinen-Donau-linjen til Taunus-fjellene. Denne strategien vitner om en sikkerhetspolitikk som var basert på en kombinasjon av militære forholdsregler og øko­ nomisk utviklingspolitikk. Den ble fulgt opp av etterføl­ gerne, mens hans storebror Titus hadde lagt snevrere mili­ tære hensyn til grunn da grensen i Britannia ble skutt fram til Forth-Clyde-linjen i Skottland. For en stor del bygde Domitian opp sitt mer sentraliserte riksstyre på embetsmenn fra Gallia, Spania og NordAfrika. Det skaffet ham mange fiender i senatsadelen. De ble forfulgt med en polititerror som ingen før hadde opplevd i Roma. Men de fikk likevel has på ham til sist, kanskje med hjelp fra keiserinne Domitia Longina. Han ble myrdet av en av sine egne palasstjenere i 96.

De siste fremstøt Etter mordet på Domitian ble det for en gangs skyld senatets tur til å utpeke en keiser. Valget falt på den temmelig fargeløse, eldre statsmannen Marcus C. Nerva. Han gjorde seg mest bemerket ved at han omsider fant en løsning på det arvefølgeproblemet som hadde plaget keiser­ dømmet helt siden Augustus’ dager. For å pasifisere pretorianerne, som syntes de var blitt tatt på sengen da han ble utnevnt, adopterte han en ansett general og utpekte ham på den måten til sin etterfølger. Hvorpå han døde av seg selv tre måneder senere. Denne adopsjonsarvefølgen ble med hell brukt av hans sønneløse etterfølgere, helt til Marcus Aurelius ble keiser. Uheldigvis for riket insisterte han på å gjøre sin egen kjødelige sønn til kronprins. Den første av disse «adoptivkeiserne» ble Trajan (egent­ lig Marcus Ulpius Trajanus), oppvokst i Spania, men med militære erfaringer fra Syria og Rhinen-Donau-grensen. Hans nittenårige regjering (98—117) ble i oldtiden fremstilt som en lykkelig tid etter Domitians terror, og Trajan fikk ord på seg for å være «den beste keiser». Enkelte moderne forskere har vært mer forbeholdne. For det første var det på mange måter Domitians politikk han fortsatte. For det andre endte hans ærgjerrige østpolitikk med en fiasko som hele riket kom til å svi for. Ved Donau hadde Domitians største problem vært dakernes kong Decebalus, en fyrste som regjerte over et område som svarte omtrent til vår tids Romania. Alt på Augustus’ tid hadde det her oppstått en organisert stat som

De siste frem støt

213

Bronsebyste av keiser Trajan slik han så ut på sine eldre dager. Bysten er fra ca. 117 og befinner seg nå i det arkeologiske museet i Ankara.

til stadighet plaget romerne med grenseoverfall langs hele Donau fra Svartehavet til omkring der Wien nå ligger. Domitian hadde etter noen uheldige felttog prøvd å kjøpe seg fred ved subsidier. Trajan tok opp igjen krigspolitikken. Men det måtte to større felttog til (101-102 og 105-107), før han greide å knekke dakerne, et indoeuropeisk folk i slekt med trakerne. Seieren ble foreviget på Trajansøylen i Rom a, foreviget inntil vår tids bensinos begynte å ete opp de enestående relieffene. Etter Domitians modell prøvde Trajan å etablere en lett forsvarlig grense langs Karpatene, med et oppland som var velegnet til dyrkning og dermed til kolonisering. I Dacia ble koloniseringspolitikken drevet så intensivt at befolkningen i området den dag idag har et romansk talespråk. Men sikkerhetsgeografisk var Dacia sårbart, fordi det var en fremskutt kile mellom to ideelle invasjonskorridorer, Tisia- (Tisza-) dalen og Moldavia. Akkurat som Gallia var Dacia et land som var rikt på gull. Erobringen ble derfor til fordel både for den romerske statskasse og for rikets pengevesen. Noen har derfor villet se økonomiske motiver bak Trajans dakiske felttog. Slik er det også med det store felttoget han innledet i øst i 114. Ved å trenge helt fram til Den persiske bukt, hvor ingen romersk soldat hadde satt sin fot, oppnådde Trajan å få kontroll med en viktig handelsvei til Asia. Men var det dette som var

Motstående side: Trajansøylen slik den står på Trajans Forum idag. Relieffbåndet begynner nederst og «leses» som en bokrull ble lest i old­ tiden, fra venstre mot høyre. Det er sikkert den antikke bokrullens form som har gitt kunstneren idéen til det særpregede monumentet. En vindeltrapp i det indre av søylen fører opp til toppen, som avsluttes med en liten søyle. På toppen av den stod det opprinnelig en statue av Trajan, men siden 1588 har en statue av apostelen Peter kronet søylen.

214

Verdensriket

i* \ W f m k'j* ' m M . * V W 1

Relieffutsnitt fra Trajansøylen. Romerske soldater rykker fram mot en befestet landsby i Dacia. Skjol­ dene holder de som tak over hodene (testudo - skilpaddeskjold, er det tekniske uttrykket for denne manøvren).

målet? Andre forskere har ment at det snarere var drøm­ men om den absolutte sikkerhet som drev ham. Parterriket hadde i generasjoner vært den alvorligste trussel mot R o­ merriket. Med Corbulos vennskapstraktat var det på Neros tid etablert en fredelig sameksistens mellom de to riker, med Armenia som en bufferstat mellom dem. Men i 110 klarte parterne å få satt inn en lydkonge i Armenia, noe som var i strid med Corbulo-avtalen. Trajan svarte med å erobre landet helt fram til Det kaspiske hav. Han fortsatte sørover gjennom Mesopotamia til han nådde havet. Målet synes å ha vært å forskyve grensen i øst fra Eufrat til Tigris. Riket ville da få en sikrere strategisk grense, støttet til fjellene i nord og med et fruktbart land i ryggen, der hvor det vest for Eufrat bare var ørken. Det var på sett og vis samme politikk som i Germania og Dacia. Men det tett befolkede og høyt utviklede Mesopotamia var mindre egnet til

Prisen for ekspansjonen

215

kolonisering, og den lokale befolkningen var ikke ubetinget vennligsinnet overfor romerne. Dertil fikk romerne en ny omfattende jødisk oppstand å stri med. Denne gang gjaldt det store deler av det østlige Middelhavet: Egypt, Kypros og Kyrene. Trajans store plan om å gi riket sikre grenser mot øst slo feil, på samme måten som Augustus’ drøm om en sikker nordgrense. Han selv døde på veien hjem til Roma. Prisen for ekspansjonen De dakiske felttogene hadde vært innbringende for Roma. Men de hadde også tært på rikets mannskapsressurser. De ble tappet enda mer under østfelttoget. Legionene bestod fremdeles mest av italienske soldater. Men så hardt tærte Trajans kriger på dette rekrutteringsgrunnlaget at den romerske hær mer og mer måtte hente mannskaper fra provinsene. I første omgang kom de fra Spania, men etter hvert som man fra Hadrians tid slo inn på en mer defensiv strategi, ble soldatene hentet fra de områder hvor de var garnisonert. Trajan prøvde å rette på tapene med sosialpolitiske tiltak. Det ble innført en statlig låneordning for bønder med en rente på fem prosent. Rentene ble brukt til underhold av dårlig stilte barn i byene ved det såkalte alimenta-systemet. Moderne forskere har vært svært opptatt av dette systemet, men det har hersket stor uenighet om hvordan det fungerte

Dette relieffutsnittetfra Trajansøylen viser den romerske hær på marsj over en pontonbru. Elva er for­ modentlig Donau. Neptun garan­ terer som den nådige havets gud at overfarten går uten uhell. I motset­ ning til hellenernes Poseidon var romernes Neptun opprinnelig en ferskvannsgud.

216

Verdensriket

Motstående side: Forum Romanum. I forgrunnen sees tre korintiske søyler fra et Vespasiantempel. På den andre siden av veien, bak søylene, ser vi ytterst til venstre litt av Septimus Severus-buen. Over den aner vi taket på Curia, senatsbygningen. Ruinene bak er rester av Basilica Aemilia. Den store bygnin­ gen i midten er Antoninus' og Faustinas tempel (se s. 240). Bak tempelet skimtes Colosseums silhuett og ved siden av den, helt i bakgrunnen, tårnet på en av de tidligste bysantinske kirker i Roma. Den store enslige søylen i midten, den såkalte Focasøylen, er reist til minne om den greske keiser Foca i 608. Tvers gjennom Forum Romanum løper Via Sacra - den hellige vei. (Se kart nr. 33 i Historisk atlas.)

og hva formålet var. Noen har villet se det som et forsøk på å hjelpe opp det italienske jordbruk, som nå i stigende grad fikk føle konkurransen fra provinser som geografisk sett hadde gunstigere forhold. Andre har hevdet at meningen først og fremst var å hjelpe middelstanden i byene for dermed å sikre rekrutteringen til legionene. Det har vært henvist til at bøndene ikke kunne ha større glede av et lån til fem prosent når gjennomsnittsinntekten i jordbruket er blitt anslått til om lag seks prosent. Under alle omstendigheter begynte provinsene nå å gjøre seg gjeldende både på det italienske marked og på hjemme­ markedene. Det dreide seg særlig om vin og oliven, som var lett å transportere. Allerede Domitian prøvde, med et noe begrenset hell, å skjære ned på vinproduksjonen i provinse­ ne. Monte Testaccio i Rom a er dannet av en enorm sam­ ling potteskår. Disse rester av 40 millioner krukker vitner om hvor betydningsfull Spania var blitt som eksportør av billig vin. Nord-Afrika ble Romas store forrådskammer for korn og olivenolje. Andre italienske erverv hadde lettere for å klare seg. Det gjaldt ikke minst produksjonen av byggematerialer. Trajan sørget for å holde liv i byggevirksomheten med store anleggsarbeider. I Rom a finner vi Forum og badeanstalten med de veldige vannreservoarene som er gravd ut i de senere år. I Italia har vi blant annet amfiteatret i Verona, og i Spania akvedukten i Segovia. Trajan er også blitt ansett som en dyktig og samvittig­ hetsfull administrator. Denne siden av Trajans virke får vi et uvanlig innblikk i gjennom den korrespondansen han førte med Plinius den yngre i de årene da Plinius var guvernør i Bithynia i Lilleasia. Man kan ikke annet enn undre seg over at så mange bagateller ble forelagt keiseren i Rom a til avgjørelse: O m en stinkende avløpsrenne i en by i Lilleasia skulle erstattes med et nytt kloakkanlegg. Om hvem som skulle være fengselsbetjenter. O m tildeling av statsborgerskap. Om en centurion som gikk til sengs med kona til en overordnet. O m sportsheltene skulle få premiene sine den dagen de vant, eller først den dagen de kom tilbake til hjembyen. Men kanskje sier disse forespørslene mer om Plinius’ beskjedne evner som administrator enn om den keiserlige forvaltning i Roma. Et av dokumentene i denne brevvekslingen har imidler­ tid oppnådd en betydelig berømmelse som et vitnesbyrd om Trajans kultiverte sinnelag. Det er hans forordning om behandlingen av kristne, der det heter:

218

Verdensriket «Kjære Plinius, i din behandling av personer som beskyldes for å være kristne, har du valgt den riktige fremgangsmåten. For det er uråd å fastsette en generell regel etter en fast formel. Disse menneskene skal ikke jages ( conquirendi non sunt ) . Hvis deres skyld er bevist, skal de straffes. . . M en anonymt angiveri må ikke legges til grunn for anklagen. Det skaper den dårligst mulige presedens og passer ikke til ånden i vår tidsalder.»

Limes

0C£«

Til Trajans format hører vel også dette at han var i stand til å finne en verdig etterfølger, noe som få store menn i verdenshistorien har vært store nok til. På samme måten som han selv var blitt adoptert av Nerva, bekjentgjorde Trajans dronning Plotina etter hans død at han hadde adoptert Publius Aelius Hadrianus. Under Hadrian (117-

Limes

219

138) kan Romerriket på flere måter sies å ha nådd sitt historiske høydepunkt. Ingen som har besøkt Villa Adriana i fjellene ved Tivoli, kan ha unngått å fornemme nærværet av en usedvanlig personlighet. Fra dette praktfulle landste­ det (illustr. s. 222—223), styrte Hadrian det veldige riket, når han ikke var på reise. Men han hadde ikke bare sans for kunstens, naturens og menneskets skjønnhet. Han var også i besittelse av et sikkert statsmannsinnstinkt. Klarere enn Trajan så han hvor grensene for det mulige gikk, og hvor de mulige grenser lå. Han gav riket det omfang og den struktur det hadde i sin beste tid. Romerrikets limes, riksgrensene, fikk under ham sin endelige form. Limes (hvorav det engelske limit) skal opprinnelig ha betydd den veien som omgir og avgrenser et gods. Veinettet

Under keiser Trajan nådde Romer­ riket sin største utstrekning.

220

Verdensriket

Et lite stykke av den såkalte Hadrians mur som strakte seg omtrent fra Newcastle til Solway Firth i Britannia. (Se kart nr. 39 i Historisk atlas.) Muren - eller vollen - ble anlagt i årene 1 2 2 -1 2 8 , og formålet var, som Hadrians biograf Aurelius Victor lakonisk skriver, «å holde barbarene atskilt fra romerne». For­ svarsanlegget var 80 romerske mil langt, hadde 16 fort og 80 befestninger samt to tårn mellom hver befestning. Dette bildet viser en av befestningene, nr. 39, ved Crag Lough i Northumberland.

Romersk milepæl fra Baiswail i Germania. Steinen er fra omkr. år

201 .

var også et vesentlig ledd i det forsvarssystemet som skulle beskytte det romerske verdensrikets umåtelige landegrense. Den strakte seg tvers igjennom Nord-Afrika fra Marokko til Egypt, fra Sinai over Syria til Kaukasus, rundt Det asovske hav, videre fra Donaus munning langs Karpatene over Ungarn-Østerrike, gjennom Sør-Tyskland til Nederland og endelig tvers over Britannia mellom Skottland og England. Den samlede lengden var over 10000 kilometer, omtrent det samme som grensen rundt det kinesiske riket. Det forsvarssystemet som romerne bygde opp rundt sitt rike, tåler da også å sammenlignes med kinesernes store mur. Men det hadde en annen karakter. Kineserne bygde en bastant sammenhengende mur på 2500 kilometer langs den strekningen som var mest utsatt for nomadeangrep, et veldig byggverk som finnes den dag i dag. Av de romerske grensefestningsverker er det bare spredte rester igjen, først og fremst Hadrians mur i England og den 750 kilometer lange Fossatum Africae langs kanten av Sahara i Algerie. Romernes forsvarssystem ble tilpasset de geografiske og politiske forholdene i de forskjellige grensetrakter. De lange voldgravene Fossatum Africae var for eksempel innrettet for å beskytte jordbruket med dets overrislingsanlegg mot rytter-

Limes

nomadene. Andre steder langs ørkengrensene i NordAfrika og i Midtøsten bygde forsvaret på punkter, befestede byer i et hav av ørken. Da Hadrian hadde overtatt kommandoen over østhæren etter Trajan, gav han opp Trajans fremskutte stillinger. Etter Hadrians skjønn over­ steg denne fremskutte strategi rikets krefter. Han fikk isteden gjort Armenia og Mesopotamia til bufferstater under romerske vasallfyrster. Men romerne beholdt likevel kontrollen over den arabiske vestkysten og hadde fortsatt en flåte i Rødehavet. Langs Rhinen og Donau var det heller ikke noen sammenhengende grensevoll, men det var patruljebåter på elvene og en kjede av vakttårn på land. Fremskutte rekognoseringsposter i disse tårnene kunne varsle med røyksignaler i god tid hvis det ble oppdaget foruroligende bevegelser ved grensen. Fra de faste garnisonene kunne dermed forsterkninger sendes til de punkter som var truet. Et godt utviklet strategisk veinett var derfor den viktigste delen av det romerske forsvarssystemet. Inngående under­ søkelser i England har vist hvorledes dette systemet funger­ te. Hadrian fant det mest hensiktsmessig å trekke grensen tilbake til en linje fra Solway til Tyne, der han lot bygge en

221

Burgh Castle i Norfolk, et av de romerske festningsanleggene i Britannia. De ca. 200 m lange murene er over 3,5 m tykke nederst og har vært litt over 4 m høye. På bastionene er det funnet avtrykk som viser at her har det vært montert ballistae, altså artilleri, kastemaskiner.

222

V e rd e n s rik e t

Keiser Hadrian var en stor bygg­ herre. Forsvarsmurer i Britannia, templer overalt i det vidstrakte riket og tallrike monumentalbygninger i selve Roma ble oppført i hans tid. Men det byggverk som nok stod hans hjerte nærmest, var vinterresidensen i Tivoli, 20 km fra Roma, idag kjent som Hadrians Villa. Skjønnhet og harmoni hersket over­ alt i det store anlegget. Hellenske arkitekter og billedhoggere var en­ gasjert i en del av byggingen. Idag er det bare ruiner tilbake, men frem­ deles hersker det en opphøyet ro på stedet. Hadrians Villa ble påbegynt i 126 og var nesten ferdig i 134 da keiseren kom hjem fra sine reiser. I juli 138 døde han. (Se også s. 2 3 4 -3 5 .)

mur. Det viser at etter hans mening var den korteste linjen ikke nødvendigvis den strategisk mest fordelaktige. Det var viktig at det bak grensen fantes land som var velegnet til kolonisering, slik at forsvaret kunne lå et tilstrekkelig befolkningsgrunnlag. Her var Nord-England mer fordelak­ tig enn landet sør for Forth-Clyde-linjen som Titus hadde valgt. På samme måten hadde Domitian skjøvet grensen i Sør-Tyskland fram til Taunus, slik at han hadde fått den fruktbare dalen Wetterau bak seg. Det har vært sagt at det var «vitenskapelige grenser» romerne tilstrebet. (Luttwak.) Hovedforsvarsstyrkene lå ikke like ved selve grensen, men et stykke bakenfor, for at de ikke skulle kunne overrumples. I England lå for eksempel legion V I Victrix i Eburacum (York) over 100 kilometer fra grensen og X X Valeria Victrix i Deva (Chester) ved nordgrensen til Wales. Bare 1/10 av de væpnede styrker i Britannia var normalt beskjeftiget med grensevakttjeneste. Men i hvert fall kava­ leriet kunne tilkalles raskt. M ed tidens transportteknikk var det derimot tidkrevende å flytte forsterkninger fra en del av riket til en annen. Det tok for eksempel nesten 70 dager å marsjere fra Rom a til Koln, over 100 dager å flytte en hær fra Italia til Syria over land. Hertil kom to dager til sjøs. M ed skip hele veien kunne det riktignok gjøres på 55 dager,

Grenseprovinsenes byer

men det kunne man bare regne med om sommeren. Resultatet var at legionene vokste mer og mer sammen med de deler av riket hvor de var stasjonert. Hvis det skulle flyttes forsterkninger til en annen grenseprovins, ble det bare tatt ut yngre folk uten familie. Det var riktignok for­ budt for soldatene å gifte seg. Men fra Hadrians tid ble det sett gjennom fingrene med papirløse forhold. Under Trajans kriger ble den samlede styrken økt til 30 legioner. Men senere, under Hadrian og hans etterfølger Antoninus Pius (138-161), klarte man seg med 28. Hærens oppgave var etter Hadrians mening ikke å erobre, men å bevare freden. Han er blitt kalt «fredskeiseren par exellence». (Garzetti.) Han slo inn på en klar avskrekningsstrategi. Men for at den skulle virke, la han vekt på å holde legionene på det høyest mulige beredskapsplan. Det prøvde han å oppnå ved streng disiplin og stadig trening. Når han besøkte de provinsene hvor det var stasjonert tropper, la han vekt på at det skulle holdes store manøvrer. Han deltok gjerne selv i dem. Han levde da under samme kår som menige soldater, spiste den samme maten, marsjerte barho­ det og med full oppakning over 30 kilometer, besøkte de syke og innførte en mer menneskelig militær rettergang. Han hadde selv første hånds kjennskap til livet i felten fra den gang han deltok i Trajans felttog i Dacia og Midtøsten.

Grenseprovinsenes byer Den sikkerhetspolitikken som ble utviklet fra Domitian til Hadrian, betydde at det oppstod faste garnisonsbyer i grenseprovinsene. De ble på den ene siden nye viktige redskaper for romaniseringen av riket, på den annen side nye økonomiske vekstsentre. De fikk følgelig også en sentri­ fugal virkning på riket. Av særlig betydning for Europas senere utvikling ble denne prosessen i Rhinen-Donauområdet. Langs denne linjen falt rikets limes sammen med de meget bekvemme handelsveiene som elvene utgjorde. I Rhinlandet har byer som Koln (Colonia Agrippinensis), Trier (Augusta Treverorum), Aachen (Aquae Grani), Strasbourg (Argentoratum), Mainz (Mogontiacum), Koblenz (Confluentes) og Bonn (Bonna), romerske aner. Det samme gjelder Donau-byer som Wien (Vindobona), Bratislava (i nærheten av Carnuntum) og Budapest (Aquincum). Garnisonsbyene ble et kjøpekraftig og stabilt marked for leveranser til militærvesenet. På dette grunnlaget begynte

223

Et bruddstykke av den vakre muren rundt Hadrians Villa. Det er brukt brent teglstein som i tidens løp har skiftet til mange farger.

224

Verdensriket

Romerne bygde flittig i sine pro­ vinser og kolonier, og i mange provinsbyer kopierte man moderbyens anlegg. I Nimes finnes idag et av de best bevarte templer fra romertiden, Augustus-tempelet, også kjent som Maison Carrée.

Trier ved Mosel, romernes Augusta Treverorum, er den dag idag sterkt preget av sin romerske fortid. Det stolteste minnet er Porta Nigra, byporten mot nord. Bygningen som var reist med tanke på forsvar, har ingen vinduer i første etasje, runde tårn med god utsikt til alle kanter og en indre port som en ekstra sikker­ hetsforanstaltning. Trier har også et amfiteater med plass til 20 000 til­ skuere og store badeanlegg fra romertiden.

det å utvikle seg en lokal produksjon i grenseprovinsene. I de senere år har tyske arkeologer kastet nytt lys over den økonomiske utviklingen i Rhinlandet. Det oppstod her en våpen- og rustningsproduksjon med grenselegionene som avtagere. Malm- og skogrikdommen i området gav et godt grunnlag for metallhåndverk. En tekstilindustri blomstret opp i den nordøstlige delen av Gallia. Også den var til dels basert på leveranser til de militære. Beskyttet av de romerske patruljebåtene ble Rhinen og Donau en sikker og stadig mer brukt handelsvei. I løpet av 100-tallet utviklet det seg en økonomisk akse tvers igjennom Europa fra frisernes land nord for Rhinens munning til den romerske provinsen Raetia (Bayern-Sveits). Grensegarnisonsbyene der, Castra Regina (Regensburg) ved Donau og Augusta Vindelicorum (Augsburg) ved Lech ble viktige handelsbyer for både øst-vest og nord-sør-handelen. De nye byene ble anlagt etter romersk mønster, for ikke å si etter Romas mønster. Det var miniutgaver av Urbs som ble forsøkt skapt over hele den nordvestlige delen av riket, der det var romerne som hadde brakt med seg bykulturen. Det terrenget som ble foretrukket, var et høydedrag ved en elv. Noen steder, slik som i Nimes (Nemausus) eller Vienne (Vienna) ved Rhone finner vi simpelthen igjen Romas sju høyder. Byens sentrum ble et forum med offentlige bygninger av samme type som i Roma: templer, domstol, senatsbygning, byens hovedkasse, markedshall. Når terrenget tillot det, ble Forum anlagt der hvor byplanleggingens to hovedgater cardo og decumanus skar hverandre. Cardo (som har gitt opphavet til ordet kardinal) betyr egentlig dørtapp,

Latin med og uten grammatikk

og decumanus er opprinnelig en betegnelse som stammer fra den romerske militærleiren, som i sin oppbygning også har satt sitt preg på mange av de nye provinsbyene. Disse byene ble formidlere av den romerske kultur ved de fornyelser de brakte i bygningsteknikk, i vannforsyning, i byplanlegning, i badeanstalter, i teater- og arenabygninger. I garnisonene og byene hadde rikets romanisering sitt utspring. De ble kilder til kulturell berikelse og materiell forarmelse.

Latin med og uten grammatikk Den romerske kulturspredningen fikk et svært forskjellig forløp i de ulike deler av riket. I de gamle kulturlandene øst for Adriaterhavet var gresk blitt det dominerende språk allerede før romernes tid. Selv om hæren og den keiserlige forvaltning gjorde bruk av latin, kom latinen aldri til å fortrenge gresk, som var lokalforvaltningens språk. Fra ekspansjonen mot øst etter Hannibal-krigen ble det romer­ ske rike i virkeligheten tospråklig. En rekke keisere, deri­ blant Hadrian og Marcus Aurelius, foretrakk til «privat bruk» å uttrykke seg på det mer nyanserte greske språk fremfor latin. Men hellenere som ville gjøre politisk karriere i riket, måtte lære latin, og keiser Claudius krevde at den som skulle være romersk borger, måtte kunne tale latin. I områder med langt fjernere språk, som de semittiske i Midtøsten og berberspråkene i Nord-Afrika, hadde latinen også vanskelig for å slå rot. Ja, lenge etter at Karthago var utslettet, talte man fremdeles punisk i Nord-Afrika. Til og

225

Et romersk relieff i Avignon i SørFrankrike forteller om den travle trafikken på Rhone. Pramdragere trekker en tungt lastet båt. Om lasten er vin eller olivenolje, vet vi ikke, men rekken av kanner øverst tyder på at det dreier seg om vin fra det frodige Rhone-distriktet.

2 26

Verdensriket

med den «nordafrikanske» keiser Severus talte latin med punisk aksent. Annerledes var det i de keltiske provinsene i VestEuropa. De språk som ble talt her, var på den ene side nær beslektet med latin —like nær som dansk med tysk —men hadde på den annen side ikke funnet noen fast skriftlig form. Romerne var ikke fanatiske når det gjaldt å utbre sitt språk. For størstedelen av befolkningen, jevne bønder som hele rikets velferd avhang av, var det underordnet hvilket språk de talte. Lenge etter Romerrikets sammenbrudd fortsatte folk å snakke keltiske dialekter, for eksempel gallisk ute på landet. Ja, i Frankrike har de siste av disse dialektene over­ levd helt til våre dager i Bretagne. Ved for eksempel å sam­ menligne ordenstallene kan man få et begrep om hvordan latin forholder seg til de keltiske språk. Latinske og keltiske ordenstall Latin

Her sees en av de fryktelige barbarene som Hadrians mur skulle holde borte. Pikterne, et folk som idag er totalt forsvunnet, bodde i Skottland og tilhørte romernes mest innbitte fiender på de kanter. Steinen med den inngraverte barbar ble funnet i 1978 under pløying i Aberdeenshire og stammer fra 400-tallet.

primus alter (secundus) tertius quartus quintus sextus septimus octavus nonus decimus

Gallisk

M oderne bretonsk

cintuxos alos

kentan eil

tri tos petvar pinpetos suexos sextametos oxtumetos nametos decametos

trede, trivet, teirvet pevare, pevarvet, pedervet pempet, pempvet c’hwec’hvet seizhvet eizhvet navet dekvet

De keltiske språk bevarte det gamle p, som på latin ble til q. Det var først med kristendommen at latinen vant innpass også i landsbyene. Håndverkerne i byene klarte seg med det nødvendigste beskjedne kjennskap til det språket de nye herrer talte. De utviklet et blandingsspråk som dette: Nata vimpi curmi da —gi meg en vakker pike og litt øl. Her er det første og det siste ordet latin, de midterste er keltisk. Slikt finnes på galloromanske grafitti helt fra 200-tallet. Særlig synes kelterne å ha hatt vanskeligheter med den latinske grammatikken. Romerne hadde et helt avslappet forhold til hvilket språk deres undersåtter talte. Det avspeiler seg blant annet i selve navnet på romernes viktigste senter for kulturspredning, Augustodunum (Autun), der det første leddet er latin mens det andre, dunum, er gallisk og betyr festning. Like bemer­ kelsesverdig er det at byen fikk lov til å beholde sine festningsanlegg. Det var en tillitserklæring fra romernes side

Hæren og universitetet som smeltedigler

til sine gamle galliske allierte heduerne. Ellers var det svært få byer i Gallia som var befestet. Så lenge pax romana varte, var det bare grensebyene mot øst som trengte festningsverker. I selve Gallia var byene åpne. Men den som ville bli til noe i Romerriket, måtte lære seg latinsk grammatikk. Det lot seg gjøre i alle større byer der det var latinskole. Betegnende nok ble en latinskolelærer kalt en grammaticus. Han hadde fire ganger så mye i lønn som en folkeskolelærer som underviste i lesning og skriv­ ning, leilighetsvis også i stenografi. Folkeskolelæreren ble avlønnet som en murer eller en tømmermann.

Hæren og universitetet som smeltedigler Den som i attenårsalderen var blitt uteksaminert av en grammaticus, kunne få høyere utdannelse ved et akademi. I Gallia spilte universitetet i Augustodunum en sentral rolle i romersk kulturpolitikk. Her ble det undervist først og fremst i jus og retorikk, veltalenhetens kunst. Den kunsten var nyttig for den som ville gjøre politisk karriere eller bare skaffe seg en god advokatpraksis. Det siste var ofte spring­ brettet til det første. En dyktig advokat kunne bli kommu­ nal embetsmann, questor, edil eller duovir, det vil si dom ­ mer. Deretter kunne han bli medlem av bysenatet, eller til og med av provinsrådet. Disse stillingene gav romersk

Den unge Titus, Jerusalems erobrer, kjører inn i Roma på sin triumfvogn, trukket av et firspann. Liktorer og offiserer går til fots på begge sider av vognen. Bak Titus står seiersgudinnen Victoria og holderen krans over keiserens hode. Triumfa­ toren pleide å være kledd i purpur­ farget toga og hadde laurbærkrans om pannen og i hånden et septer kronet av en ørn. Ansiktet hans ble farget med mønje, slik at han minnet om de gamle gudebildene i templene. Bak triumfvognen fulgte hærens soldater som hyllet sin felt­ herre med ropet: lo triumfator! Men man hørte også spottende tilrop. Det var som det skulle være; felt­ herren måtte ikke bli så overmodig at han utløste gudenes vrede. Iblant måtte en slave hviske triumfatoren i øret midt under all hyllesten: Husk at du er et menneske. Relieffet er hentet fra Titusbuen.

Ær

WJE? i vrW *

1

--

2 27

jfifl

wgjfø

i ■ r*

Enda et eksempel på romernes anleggsvirksomhet i koloniene. Her er det torget - Forum - i Thurburbo Majus i Tunisia, en viktig handelsby og et sentrum for produksjon av olivenolje.

statsborgerskap. En som var særlig ærgjerrig eller heldig, kunne deretter gjøre karriere i riksadministrasjonen, især hvis han hadde en formue som oversteg den grensen på 400000 sestertier, som var betingelsen for å bli opptatt i ridderstanden. K om han opp i en million, var det til og med mulighet for å bli senator i Roma. Ellers var hæren en vei til makt og ære. Det normale var at provinsboerne ble vervet til hjelpetroppene, der de fikk romersk statsborgerskap etter 25 års tjeneste. Men lyktes det dem å komme inn i en romersk legion, betydde det romersk statsborgerskap med det samme. Soldatene var dessuten ganske godt betalt, og hadde utsikt til en rimelig pensjonsordning. I den romerske freds beste tid var det gjerne så mange frivillige at tvangsutskrivning var unød­ vendig. Man gjorde sitt beste for at soldatene ikke skulle kjede seg altfor mye under den lange fredstidstjenesten. Det ble oppført sirkusbygninger for dem. De ble dessuten ofte sysselsatt med allmennyttig arbeid, som anlegg av kanaler eller vannledninger, bygging av veier og bruer. En særlig ettertraktet jobb var det sikkert å bli storviltfanger, usarius. Ordet betyr egentlig bjørnejeger, og opp-

gaven var å fange inn vilt til de store festspillene. Flere legioner var utstyrt med et vivarium, der de ville dyrene levde i fangenskap. Innbyggerne i de pasifiserte provinsene så vanligvis ikke mye til den romerske besettelsesmakten. I Gallia skjedde det stort sett bare når soldatene var på gjennommarsj til og fra Britannia. O g så når de vendte hjem etter endt tjenestetid, grundig latinisert. Særlig der hvor det var store veterankolonier, kom soldatene til å spille en viktig rolle i den romerske kulturspredning. Byene fikk stort sett lov til å styre seg selv, hvis de bare betalte riksskatten og ellers viste sin lojalitet ved den offisielle keiserkult. Presteskapet til denne kulten ble også rekruttert blant eliten i provinsen. En smaksprøve fra geografiundervisningen ved universitetet i Augustodunum på 200-tallet gir en fornemmelse av hvilken ånd disse eliteelevene ble oppdratt i. I en kommentar til universite­ tets veggkart heter det: «M åtte vår ungdom hver dag betrakte dette kart og tenke på alle disse land og alle disse hav og alle de byer som er blitt reist ved våre fyrsters godhet, alle de folkeslag som er blitt beseiret ved deres

230

V e rd e n s rik e t

tapperhet, alle de nasjoner som er lamslått av den ærefrykt de inngyter. . . M åtte disse kart med alle de forskjellige regioner la ungdommen forstå våre tapre fyrsters strålende bedrifter. For dette verdens­ kart, som vi nå har gleden av å betrakte, rommer ikke lenger et eneste fremmed land.»

Utsnitt av en av Hadrians vakre mynter - her prydet med keiserens eget portrett.

Rettsstaten Et av de mest virkningsfulle redskaper i den sammensmeltningsprosessen som skjedde i ly av pax romana, var den romerske rett. Fra alle rikets kanter kunne romerske borgere appellere en dom til Roma. M ed det kunne de både sikre seg en mer upartisk rettergang og en mer men­ neskelig straff hvis saken endte med domfellelse. Det var ikke minst dette som gjorde borgerskapet attråverdig. Den romerske rettsvitenskap hadde gamle aner. Den kan i hvert fall spores tilbake til de tolv tavler (se s. 42). Under republikken ble romerretten utviklet videre av fremtredende jurister som Quintus Mucius Scaevola, som foretok den første systematiske sammenfatning av romersk sivilrett. Dette arbeidet fikk en langvarig og dyptgående innflytelse. Men en mer omfattende systematisering av romersk rett ble først gjennomført i keisertiden, især under Hadrian. Myntene fra hans tid bærer slagord som vitner om keiserens drøm om å skape en fredelig rettsstat: Pietas, Concordia, Justitia, Pax dementia, Indulgentia, Liberalitas, Patientia, Tranquillitas. Keiseren overdrog til Salvius Julianus å samle og ordne alle de edikter som pretorene hadde utstedt i tidens løp. Siden den såkalte lex Aebutia fra omkring 150 f.Kr., hadde den viktigste rettskilden i Roma vært de edicta som pretore­ ne utstedte når de tiltrådte sitt embete. Edicta var kunngjø­ ringer om hvilke grunnsetninger som ville bli fulgt i rettssaker. De ble utstedt i det såkalte album. (Av albus, hvit, fordi teksten ble skrevet på en hvit tavle på Forum.) Det var en smidig form for lovgivning, fordi den hele tiden gjorde det mulig å tilpasse rettstilstanden etter samfunnsutviklin­ gen. Men den kunne også føre til forvirring med hensyn til hva som egentlig var gjeldende rett. Det var dette proble­ met Julian ble satt til å løse ved sin kodifisering i digesta, en lovsamling, som etter hvert kom til å omfatte 90 bøker. Romerretten hadde siden lex Aebutia utviklet seg under påvirkning av rikets vekst. Den førte med seg et voksende behov for en lovgivning som ikke bare beskjeftiget seg med romerske borgere, jus civile, men også med undersåtter som ikke var romerske borgere. Det skjedde i den såkalte jus

Rettsstaten

gentium, folkenes rett. Siden 240 f.Kr. hadde man hatt en egen pretorperegrinus, fremmedpretor, til å ta seg av slik rett. Samtidig førte påvirkningen fra hellensk tankegang, særlig slik den ble utformet i retorikken, til en viss hellenisering av romerretten. I republikkens siste århundre ble således jus gentium mer og mer preget av hellensk naturrett, en rett som var utformet på grunnlag av allmenngyldige prinsipp­ er. Endelig førte pax romana til endringer i samfunn og holdninger som avspeiler seg i rettsutviklingen. Som et eksempel på dette kan man se på slavenes rettsstilling. Den lange freden betydde at tilgangen til slavemarkedet ble knappere, slaver ble derfor mer kostbare. Samtidig fikk de etter hvert en bedre rettsbeskyttelse. Det kan både skyldes at de var blitt mer verdifulle og endrede holdninger hos lovgiverne i en langvarig fredstid. Tilsvarende forandringer kan konstateres i holdningen til den frie delen av den fattige befolkningen og til kvinnene. De juridiske begreper ble mer nyansert. Det ble lagt større vekt på omstendigheter ved en forbrytelse, og på hensikten. Hadrian innførte således sondringen mellom overlagt drap og drap i selvforsvar. Julianus utmerket seg særlig i den rettsvitenskaplige utviklingen ved sin evne til presise definisjoner. Den pretoriske rett i digesta ble fra nå av også bygd ut med en keiserlig rett. Den ble især formulert av de keiserlige jurister, som utarbeidet responsa angående rettsspørsmål og pådømmelsen av rettssaker. Selv om det keiserlige rettsråd ble den viktigste lovkilden, holdt man likevel prinsipielt fast ved det standpunkt at retten til å gi lover i siste instans tilhørte folket. Julianus’ mest kjente elev Gajus, formulerte den berømte setningen: Lex est quodpopulus jubet atque constituit — lov er hva folket befaler og innstifter. O m folkets vilje kom til uttrykk formelt gjennom en suffragium, en avstemning, eller indirekte gjennom sedvanerett, var etter Julians opp­ fatning underordnet. Nok en av de mest berømte rettslærde i det følgende slektsledd, Aemilius Papinianus, som var rådgiver for keiser Septimus Severus ( 19 3 -2 11), holdt på at lov var uttrykk for fellesskapets vilje, communis reipublicae sponsio. Under Caracalla (211-217) hersket et hardere politisk klima, noe som gjenspeiles i den formuleringen som den siste av de store jurister i romerrettens første gullalder, Domitius Ulpianus fant fram til. I hans digesta står d e t- til glede for alle senere selvherskere: «Det fyrsten har bestemt, er lov, for folket har, ved å gi ham en særlig fullmakt, over­ dratt til ham regjering og all makt.» Digestaen ble det vik-

231

Byste av keiser Hadrian. Her er det krigeren som er portrettert, med gorgonhode på brystpanseret og giganter på skulderklaffene. Men foruten å være soldat, var Hadrian nok den av de romerske keiserne som tydeligst demonstrerte at Romerriket var en enhet. Roma selv var bare ett element av helheten. Keiseren var meget bereist og elsket hellensk kunst og kultur. Han var interessert i arkitektur, naturviten­ skap og litteratur. Han malte, skrev dikt og hadde god sangstemme.

232

V erd e n s rik e t

I året 25 f.Kr. oppførte Agrippa et tempel på Marsmarken som fikk navnet Pantheon. Navnet betyr muligens et tempel for alle guder, men hovedgudene som ble dyrket der, var Mars og Venus. Det nå­ værende tempelet er oppført under Hadrian og har et helt annet ut­ seende enn det opprinnelige, som var et romersk «normaltempel», neppe større enn den nåværende forhallen. Den mektige kuppelsalen som Hadrian lot oppføre, skulle symbolisere himmelhvelvingen. Rommets diameter er 43,2 m og det svarer nøyaktig til avstanden mellom gulvet og kuppelens lysåpning. I år 609 ble Pantheon omgjort til kirke og mange berømtheter har funnet sitt siste hvilested her - blant andre Rafael.

tigste grunnlaget for den senere kodifiseringen av romer­ retten som kom under keiser Justinian (527—65) og ble grunnleggende for europeisk rettsvitenskap. Hele rikets keiser Det er betegnende for tiden at flere av romerrettens fedre stammet fra provinsene. De viser i det minste et godt kjennskap til rettsforholdene i andre deler av riket og legger vinn på å oppnå større ensartethet. Noen har ment å kunne spore Julians opprinnelse til Nord-Afrika, Gajus til områ­ dene ved den østlige delen av Middelhavet. Papinian og Ulpian kom likeledes fra Levanten. Beirut fikk fra omkring 200 et særlig navnkundig rettsvitenskapelig institutt. Mer enn noen av sine forgjengere hadde Hadrian den innstillin­ gen at han ville være hele rikets keiser. Han oppholdt seg i Syria da han ved Trajans død ble keiser. Etter å ha brukt tre år i Rom a på å få en elfektiv regjering, la han i årene som fulgte, ut på den ene reisen etter den andre i sitt vidstrakte

Hele rikets keiser

233

Ikke bare Roma nøt godt av Hadrians byggevirksomhet. Også provinsene ble tilgodesett av den keiserlige byggherre. Dette er Hadrians vakre tempel i korintisk stil i Efesos fra første halvdel av 100tallet.

rike. Først drog han til Gallia, Rhinlandet og Donauprovinsene Raetia, Noricum (Østerrike) og trolig til Pannonia (Ungarn). Deretter seilte han, kanskje i 122, fra Rhin-munningen til Britannia. Før han drog avsted, hadde han likevel funnet tid til å grunnlegge en ny by. Det var Forum Hadriani, vår tids Voorburg mellom Rotterdam og Leyden. Etter å ha satt i gang det store forsvarsanlegget mellom England og Skottland, drog han til Sør-Frankrike, Gallia Narbonensis, Spania og Nord-Afrika. Senere har han etterlatt seg spor etter flere besøk i Hellas og Lilleasia og endelig i Syria og Egypt. Det hevdes at han også har besøkt Donau-provinsene Moesia og Dacia (omtrent vår tids Romania). I Thracia (omtrent vår tids Bulgaria) grunnla han den kanskje mest berømte av sine nye byer, Hadrianopolis (Edirne). Selv om det er vanskelig å følge reisene hans i detalj, har man regnet ut at han tilbrakte ti—tolv av de seksten årene mellom 117 og 134 på reise i riket. (Garzetti.) Hovedformålet med de første reisene, til Rhinen-Donaugrensen og Britannia, synes å ha vært forsvaret av limes. Også i Nord-Afrika spilte inspeksjon av militæroppbygningen en vesentlig rolle. I den østlige delen av riket var det mer de politiske og administrative problemene som opptok ham. Hertil kom turismen. Hadrian var verdenshistoriens første turist. Der hvor det var mulighet til det, gikk han på

234

Verdensriket

jakt. Det var hans yndlingsatspredelse. Livretten hans var pentapharmacum, en pai med blant annet fasan og villsvin. Men han oppsøkte også samvittighetsfullt historiske steder og berømte severdigheter. I Egypt skulle han høre ekkoet fra Memnonkolossen. I Hellas rådspurte han oraklet i Delfi og lot seg innvie i de elevsinske mysterier. På Sicilia besteg han Etna for å se soloppgangen. Den beskrivelsen historiens første reisefører, Pausanias, gav av Hellas, har trolig sitt opphav i keiserens reiser. En av oldtidens mest berømte reiseskildringer, Periphus’ Maris Erythraei, om Det indiske hav, skal likeledes være fra Hadrians tid. Keiseren prøvde også å ta med seg riket hjem til Roma. Etterligninger av severdigheter som Peristylium, «filosofgangen» i Athen og Serapeion-tempelet i Egypt ble anlagt i hans Tivoli-villa, som også ble fylt med kunstverker fra de østlige provinser. Det fremgår blant annet av mynter fra hans tid at han hadde som mål samtidig å gjøre provinsene til mer likever­ dige deler av riket og skape større ensartethet i forvaltning og rettsforhold. Han bygde videre på det grunnlaget for en riksforvaltning som Augustus og Claudius hadde lagt.

Hele rikets keiser

235

Hadrians villa var et kompleks av bygninger som omfattet palass, villaer, paviljonger, et utsiktstårn, gymnasium, bibliotek, termer og søyleganger med blomsterhaver. De vendte ut mot fontener og lave kanaler og bassenger, hvor vannet speiler arkadene omkring. Canopus kalte keiseren, med et egyptisk ord, den innsjøen og søylegangen vi ser avbildet her. Den dag i dag er det en forunderlig opplevelse å ferdes i disse drømmeruiner som speiler et menneskes hele livssyn og lengsel etter ensomhet i en verden skapt av en fantasi som søkte sine forbilder fjernt fra romersk hverdag - i kul­ turens Hellas eller i det eksotiske Egypt. For Canopus er egentlig en lilleputtkopi av Nil-landskapet over­ flyttet til italiensk jord. Bildet til venstre er et forsøk på en rekon­ struksjon, til høyre Canopus slik det er idag.

Keiserens råd concilium principis ble en fast institusjon. Han fikk opprettet en egen arkivavdeling a memoria. Der arbeidet blant andre historikeren Suetonius en tid, men han ble riktignok oppsagt etter at han hadde sendt ut de første av sine navnkundige, sjofle keiserbiografier. Ledende embetsmenn ble plassert i bestemte lønnsklas­ ser. De 37 høyest avlønnede fikk 200000 sestertier om året, og ble derfor kalt ducenarii. Neste lønnstrinn var centenarii med 100000, og deretter kom sexagenarii med 60000. I alt omfattet disse tre lønnsklassene 108 toppembetsmenn som stod for forvaltningen av hele verdensriket. Men forsknin­ gen har hatt stort besvær med å trenge til bunns i hvorledes den romerske regjering egentlig fungerte. Provinsene bevarte likevel et utstrakt selvstyre, under kontroll av utsendte eller lokalt rekrutterte embetsmenn. Hovedtyngden lå på det kommunale bystyre. Først når det ble rot i finansene, ble en kommune satt under administra­ sjon av en keiserlig curator. Det var således tale om en vidt­ gående deling av makten, som må ha hemmet utviklingen av en nasjonalfølelse knyttet til hele provinsen. Undersåttenes lojalitet gjaldt dels egen by, dels riket, ikke landet.

2 36

Verdensriket

For- og baksiden av en shekel, en mynt utstedt av Simon bar Kosiba, den jødiske opprørslederen, i år 133.

Jødenes annen oppstand Helt lyktes det imidlertid ikke romerne å hindre en provin­ siell separatisme. I årene 132—135 stod Hadrian overfor nok en jødisk reisning, bedre forberedt enn det første opprøret under Nero og langt bedre organisert enn de spredte opptøyene i Nord-Afrika og på Kypros under Trajan. Jødene hadde denne gang en leder av usedvanlig format i Simon bar Kosiba, og han hadde de høyeste geistlige autoriteter i ryggen. I dette tilfellet er det dessuten mulig å følge hele forløpet av oppstanden gjennom et helt usedvan­ lig samtidig kildemateriale, som ble funnet for noen år siden i en klippehule ved Dødehavet. Det inneholder blant annet instrukser fra Kosiba til hans tilhengere. Hva det var som utløste opprøret, er mindre klart. Men en av årsakene synes nettopp å ha vært Hadrians forsøk på å skape større ensartethet i riket. Jødene var en befolknings­ gruppe som på grunn av sin religion vanskelig lot seg assimilere. Etter romersk lov var kroppslig lemlesting forbudt. Det kan ha vært bakgrunnen, eller i det minste rettsgrunnlaget, for at Hadrian forbød omskjæring. Men formålet kan ha vært å bekjempe separatisme i riket. I den gresk-romerske kultur, som Hadrian tilhørte, spilte idretts­ øvelsene på stadion en sentral rolle. I disse lekene var alle omskårne avskåret fra å delta. M ed dette skilte de seg ut fra den herskende rikskultur. I den inngikk også et homofilt element, i hvert fall i den hellenske varianten som Hadrian bekjente seg til. O g overfor homofili stod den jødiske religion meget avvisende. Den største sorgen i Hadrians liv synes å ha vært tapet av hans unge venn Antinoos, som omkom ved en drukningsulykke i Nilen i 129. Keiseren grunnla en by til minne om ham på det stedet der ulykken skjedde, og lot reise statuer av ham over hele riket. Jødene var ikke alene om å praktisere omskjæring. Det gjorde egypterne og fønikerne også. Men hos jødene hadde den en sentral, rituell plass. Under alle omstendigheter føltes Hadrians forbud som nok et angrep på den jødiske identitet. Det ble ikke bedre av at Hadrian besluttet å romanisere Jerusalem ved å forsyne byen med en romersk veterankoloni og døpe den om til Aelia Capitolina. Navnet var etter den capitolinske Jupiter, som jødene siden opp­ standen i 70 hadde måttet betale sin tidligere tempelskatt til. Opprøret i 132 fikk et slikt omfang at romerne måtte sende ikke mindre enn ni legioner pluss hjelpetropper til Palestina for å kue det. Også denne gangen ser det ut til at

Jødenes annen oppstand

237

Ynglingen Antinoos, som Hadrian elsket så høyt. Da Antinoos druknet ved en ulykke i Nilen, ble Hadrian nedbrutt av sorg. Han lot liket bringe til Roma og innstiftet en hel tempelkult til hans minne. I Egypt grunnla Hadrian en by i nærheten av det stedet hvor den unge mannen om­ kom (Antinoopolis), og det ble reist statuer av ham mange steder i riket.

frihetskjemperne hadde satt sin lit til parterne. Også denne gangen uteble hjelpen. Men maskepien med arvefienden gjorde ikke jødene mer avholdt i Roma. Fra før av var det et gammelt hat mellom jøder og hellenere over hele det østlige middelhavsområdet. Romerne hadde meglet gang på gang, og statsmenn som Cæsar og Agrippa hadde holdt sin hånd over jødene. Men etter det første jødiske opprøret begynte hellenernes antisemittisme å smitte over på romer­ ne. Etter Jerusalems fall skrev historikeren og samfunnskritikeren Tacitus (ca. 55—ca. 120) i Germaniaså begeistret om de ufordervede germanerne som praktiserte blandet nakenbading i elvene, at selv Goebbels kunne bruke det. Samtidig oser hans Historiae av antisemittisme: «Jødene har uhyggelige og opprørende skikker. Uslinger av verste slag, som forkastet fedrenes religion, begynte å yte tilskudd til jødenes pengekasser. Andre grunner til jødenes voksende velstand kan være deres hardnakkede lojalitet overfor andre jøder. M en

238

Verdensriket overfor resten av verden viser de bare et slikt hat som man nærer til sine fiender. De vil verken bespise eller gifte seg med ikke-jøder. Selv om de er et usedvanlig lidderlig folkeslag, vil de ikke ha noe å gjøre med kvinner av andre raser.»

For- og bakside av en denar, en jødisk mynt utstedt til minne om jødenes annen oppstand i år 133

Noe som hadde opphisset hellenerne var at jødene, siden Cæsars tid, hvor de enn befant seg, hadde hatt rett til å yte en skatt til tempelet i Jerusalem, et privilegium som igjen var blitt opphevet av Titus. Bak bemerkningen om jødenes «hardnakkede lojalitet» ligger kanskje dette at jødiske menigheter, som for det meste bestod av håndverkere, overalt anså det som en plikt å kjøpe fri andre jøder som var blitt slaver. Alt hos Seneca kan man finne lignende toner. Han var særlig irritert over at jødene holdt sabbat, og dermed sløste bort en sjuendedel av arbeidstiden, en skikk som til og med så ut til å ha smittet over på andre: «Skikkene til denne forbryternasjonen har virket så sterkt at de nå blir etterlignet i alle land. De beseirede har gitt lover for seierherrene.»

Det samme tema ble tatt opp av satirikeren Juvenalis. Oppstanden ble slått ned av en av Hadrians dyktigste generaler, Sextus Julius Severus, som hadde erfaringer i antigeriljakrig fra Britannia. Han valgte å omringe de jødiske frihetskjemperne og sulte dem ut. Hvor godt det lyktes, kan man lese om i en tekst fra Dødehavsrullene. Den beskriver tilstanden i en av de hulene der jødene hadde gjemt seg: «Dette hendte en gruppe som lå gjemt i en hule. En av dem fikk beskjed om å hente liket av en av de drepte, så vi kunne få noe å spise. Han gikk ut og fant liket av sin gamle far. H an gjemte det og begravde det og kom tilbake og sa: «Jeg fant ingen.» Da sa de: «L a en annen gå.» En annen gikk da ut og fant etter stanken liket og brakte det med tilbake. De åt det, og sønnens tenner ble sløve. Han spurte: «H vor fant du det liket?» og fikk svar. D a sa han: « V e over dette barn. Det har fortært kjøttet av sin egen far.» »

Men det tok tre år før den siste jødiske festningen fait. Ifølge Dio Cassius skal 580 000 jøder være blitt myrdet under og etter oppstanden. Tusener ble solgt som slaver. Denne gangen ble jødene for alvor fordrevet fra sitt land. Romerne kalte det fra nå av Palestina istedenfor Judea. Jødene fikk bare lov til å besøke Jerusalem en gang om året, for å sørge over sitt falne tempel ved Klagemuren, den siste resten av tempelets fundament. Martyrene i opprøret ble siden minnet hvert år av de jødiske samfupn i alle land ved deres største høytid, Yom Kippur, den stor*^ botsdagen.

Antoninus og Faustina Under Hadrians etterfølger Antoninus Pius (138-161) nådde pax romana samtidig sitt høydepunkt og sin slutt­ fase. Samtiden hadde en sterkere fornemmelse av det første enn av det siste. Det ser ut til å ha vært en utbredt oppfat­ ning at verdensriket nå hadde funnet sin endelige, uforan­ derlige form, og ville fortsette slik i all evighet. Det var under Antoninus’ regjering at den hellenske dikter Aelius Aristeides, en venn av Athens store velgjører Herodes Atticus skrev Romas pris, der det heter: «Riket tjener alle stender. Ingen kan lenger leve uten det. Dets forfatning har gjort oss alle til en verdensomspennende folkefamilie. Det man aldri hadde trodd var mulig, er blitt virkelighet: Det overvåker en verdensstat med faste og likevel milde lover. Det er ingen krig mer, eller bare ved storrikets fjerne grenser. Det beste vitnesbyrd om ditt (keiserens) fredsverk. For en gang var krigen det normale og overalt. . . De beste blir utpekt (til forvaltningen). Enhver får den stillingen han har, etter kunnskap og fortjeneste. Den siviliserte verden, som så ut til å være syk helt inn i margen, er med den riktige medisin blitt en lykkestat.»

Dette var en hyllest til den levende Antoninus. Hans etterfølger Marcus Aurelius skrev om den avdøde:

Etter den annen jødiske oppstand ble jødene fordrevet fra Jerusalem. Bare en gang om året fikk de lov å vende tilbake for å be ved ruinene av det gamle tempelet. Denne Klagemuren ble jødenes største helligdom. Da staten Israel ble opp­ rettet i 1948, ble de utestengt fra den. Men etter at israelerne hadde erobret det gamle Jerusalem under Seksdagerskrigen i 1967, kunne de atter vende tilbake.

i

.t iW M W

_

imamI

Antoninus og Faustina

241

«I

alle ting skal du være en disippel av Antoninus. Hans taktfulle opptreden ved muntlige forhandlinger, hans sinnslikevekt ved alle leiligheter, dette gode og rolige ansiktsuttrykk, dette elskverdige vesen, denne iver når det gjaldt å sette seg inn i en sak, og hvordan han så aldri slapp den fra seg uten å ha full innsikt og etter klar gjennomtenkning. O g slik som han kunne tåle usaklig daddel uten å gi svar på tiltale! O g som han aldri forhastet seg med noe! O g aldri lyttet til bakvaskelser! O g så dypt han så når han bedømte menneskers karakter og holdninger, men slett ikke for derfor å være parat til å skjenne eller gjøre en mygg til en elefant eller tro det verste eller drive hårkløveri. O g så pålitelig i vennskap, aldri lunefull. O g så kunne han tåle at man frimodig sa imot hans meninger, ja, han gledet seg, når en kunne vise ham noe bedre.»

I motsetning til sine nærmeste forgjengere var Antoninus en sivilist på tronen, en typisk embetsmann, er det sagt. (Garzetti.) Det var kanskje derfor han på et punkt brøt med forgjengerens forsvarspolitikk og skjøv grensen i England helt opp til Clyde-Forth-linjen, hvor det da ikke var mulig å holde den. Det kan også skyldes mangel på kjennskap til de lokale forhold. I motsetning til Hadrian reiste han ikke rundt i riket. Men ellers fortsatte han i sin adoptivfars spor, førte en defensiv forsvarspolitikk og arbeidet på å fremme sammensmeltningen av det mangfoldige riket og videre­ utvikle det som rettsstat gjennom lovgivning, personalpoli­ tikk, forvaltning og en strøm av keiserlige forordninger (edicta), kunngjøringer (decreta), betenkninger (rescripta) og instrukser ( mandata) —hele ettertidens byråkratlatin er nå utformet. Det var under ham at prinsippet om at en anklaget skal ansees for uskyldig til skylden er bevist, ble innført i romerretten. Det er blitt lagt særlig vekt på at han, i behandlingen av keiserinne Faustina, viste at kvinnene var nådd lengre i likestilling enn noen gang før. (Rouland.) Etter keiserens død ble det opprettet et fellestempel for Antoninus og Faustina. Det kan sees på Forum den dag idag, riktignok vansiret av kristen vandalisme. Allerede Trajan hadde lagt vekt på å opptre som en stabil og hensynsfull ektemann. Ha­ drian forlangte at man viste keiserinne Sabina den samme ærbødighet som ham selv. En større respekt for kvinnen gjenspeiles også i lovgivningen. På Hadrians tid kunne en gift kvinne skrive sitt testamente uten formynder, og ifølge Julian, kunne et ekteskap ikke inngås mot brudens vilje. «D en romerske kvinnen hadde på denne tiden oppnådd en verdighet og selvstendighet som var på høyde med, eller overgikk, det våre moderne kvinnesaksforkjempere krever, og det som en av oldtidens store likestillingsteoretikere, Musonius Rufus hadde forlangt en generasjon tidligere,» har det vært hevdet. ( C arcopino.)

Keiser Antoninus Pius (1 3 8 61). Hans portrett fornekter ikke arven fra Hadrian, men i kjed­ sommelighet overgår det selv moderne fyrsteportretter.

Motstående side: En av de best bevarte bygninger på Forum Romanum er tempelet for keiser Antoninus Pius og hans keiserinne Faustina. I kristen tid ble det omdannet til en kirke for San Lorenzo, men den romerske bygningskjerne ble bevart. Det gjelder også den elegante søylearkaden i fronten, hvor statuene av det gud­ dommelige keiserparet har stått. Faustina døde like etter at Antoninus ble keiser. Han lot henne erklære for diva (guddommelig) og reiste tempelet til minne om henne. Da han selv ble divus, tilegnet senatet tempelet til dem begge.

242

Verdensriket

Skal man tro Juvenalis’ berømte 6. satire vrimlet det, i det minste i Roma, av blåstrømper, kvinnelige kannestøpere som til og med ville forstå seg på militære gjøremål, og dertil kvinner som opptrådte i mannsdrakt ved veddeløp, fektet og gikk på villsvinjakt i Etruria. Det er en annen tone som møter en i Plinius’ brev til og om sin unge kone Calpurnia. Men i grunnen avspeiler de også et samfunn som har beveget seg langt bort fra de tider da den romerske pater familias hadde hånd- og halsrett over både kone og barn: «H u n er meget intelligent og en dyktig husmor. H un elsker meg, og det viser hennes rene sinn. Dertil kommer en interesse for litteratur som hun har fattet av lutter kjærlighet til meg. Hun eier mine små ting, leser dem ofte, ja, lærer dem utenat. Hvor nervøs er hun ikke når jeg skal opptre i retten, og hvor glad er hun ikke når det er overstått. . . Hun synger sangene mine og setter melodi til dem på sin kithar, ikke belært av en eller annen kunstner, men av kjærligheten, den beste læremester.» Kvinnelige toalettsaker kjenner vi mest fra litteraturen, men iblant dukker de opp under arkeologiske utgravninger som for eksempel denne elfenbenskammen, som for­ modentlig bærer eierinnens navn. Draktnålene nedenfor var nødven­ dige for å holde den løse romerdrakten sammen (den lengste er 12 cm).

O g til henne selv skriver han: «Det er ufattelig for en mektig lengsel etter deg som fyller meg. Grunnen er først og fremst min kjærlighet til deg, og så at vi ikke er vant til å være fra hverandre. Det er dette det kommer av at jeg ligger søvnløs en stor del av nettene, med ditt bilde for mine øyne, og at mine ben om dagen, på de tidspunkter da jeg er vant til å være sammen med deg, automatisk, som det ganske riktig sies, fører meg til din stue, men at jeg elendig, syk og bedrøvet og som den som ikke fikk lov å komme inn, vender om fra den tomme stuen. Det er bare én tid da jeg er kvitt disse plagene, og det er den jeg ofrer på Forum og på mine venners rettssaker. Du skjønner selv hvordan jeg lever, jeg må søke hvile i arbeidet og trøst i elendighet og bekymringer. Lev vel!»

Etter denne elskovserklæringen kommer det litt over­ raskende på en, når Plinius i et brev til Calpurnias farfar forklarer en utilsiktet abort med at hans unge kone «av

Kvinnen ved brønnen

mangel på erfaring» ikke var klar over at hun var gravid. Den intense følelsen av intellektuelt fellesskap må ha fått den mer erfarne ektemann til å glemme andre sider av samlivet. Kvinnen ved brønnen Kvinnen ved brønnen, hun som henter vann i sin krukke, som spør etter nytt og beretter om løst og fast, ikke noe var vel mer typisk for millioner av menneskers dagligliv i oldtidens Romerrike, akkurat som det er i nåtidens u-landsverden. Ifølge Johannesevangeliet, som er skrevet omkring år 100, forkynte Jesus sin nye lære om tilbedelse i «ånd og sannhet» for en kvinne ved brønnen. Det var til og med en ikke-jødisk kvinne i Samaria, det som nå kalles Vestbred­ den. Disiplene så det, «og de undret seg over at han snakket med en kvinne». De måtte venne seg til at Jesus gjerne talte med kvinner. Hos Marta og Maria i Betania vendte han seg til og med mot kvinnenes tradisjonelle kjønnsrolle som husmødre. Da Marta «var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand» og gikk fram og beklaget seg over at Maria istedenfor å hjelpe henne hadde satt seg ved Jesu føtter for å høre på hans ord, svarte han: «Marta! Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» Det ble

243

Tre romerske kvinnetyper. Lengst til venstre en kvinne fra Hadrians tid med kunstferdig oppsatt frisyre. Noen har ment å kunne identifisere henne som Vibia Matidia den yngre, en søster av Hadrians hustru Sabina. I midten et maleri av en romersk kvinne på et egyptisk gravpanel fra Fayum, kanskje konen til en koloniembetsmann. Ca. år 100. Til høyre portrett av en eldre kvinne ved navn Sabina fra Augustus' tid.

f

Kvinner som henter vann i brønnen, er en dagligdags foreteelse i vår egen tids uland. Slik var det også i Romerriket i oldtiden. En kvinne ved en brønn var den første Jesus valgte å betro sitt budskap til. Dette bildet er fra Egypt.

da også hun som, sammen med den andre Maria, den omvendte synderinne Maria Magdalena, kom til å bringe verden budskapet om hans oppstandelse, det helt sentrale budskap i oldkristendommens forkynnelse. Korsfestelsen talte man foreløpig mindre om. En Messias var en seierher­ re. Selv «falne» kvinner som Maria Magdalena var det plass til i Jesu liv og håp for i hans lære. «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne,» heter det i Johannesevangeliets beretning om horkvinnen. Den fremtredende plass kvinnene hadde i de kristne evangelier, måtte gjøre læren særlig tiltrekkende i en verden der kvinnen ble betraktet som et lavere vesen. Det var betegnende for hennes tradisjonelle stilling i det romerske samfunn at hun, i motsetning til mannen, ikke hadde noe egentlig fornavn, bare slektsnavnet. Hørte hun til Cornelius-ætten ble hun kalt Cornelia, hørte hun til Julius-ætten ble hun kalt Julia. Hun var slektens eiendom. I de fattige befolkningslagene var det tradisjon at bare ett pikebarn fikk

M artyrenes blod

lov til å overleve. De følgende ble avlivet eller solgt til prostitusjon. Etter det som kan konstateres i Pompeii var det et yrke som var utbredt, velorganisert og allsidig. Allerede jødene hadde tatt avstand fra denne formen for barnebegrensning. Men de kristne gikk enda lenger i retning av kvinnelig likestilling. Riktignok plasserte Paulus stadig kvinnen på annenplass i forhold til mannen. Men han skrev også: «H er er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.» «Utbredelsen av evangeliet ble en skjellsettende begiven­ het i utviklingen av kvinnenes kår,» skriver den ledende kvinnehistorikeren Regine Pernoud, og fremhever at kvin­ nene spilte «en avgjørende rolle i kristendommens utbre­ delse, særlig innen det romerske aristokrati». Som en illu­ strasjon til kvinnenes rolle i utbredelsen av urkristendommen, peker hun på at det i et populært fransk konversasjons­ leksikon blir nevnt flere kvinner enn menn fra 100- og 200tallet. Av 21 omtalte kvinner er 19 kvinnelige martyrer. Blant dem er den sicilianske Santa Lucia, som ennå blir minnet hvert år, selv i det protestantiske Norden. I den samme perioden er mennene bare representert med en enkelt martyr, den hellige Sebastian, en kristen offiser i den romerske hær. Hvis kristendommen virket særlig tiltrekkende på kvin­ nene, bør det nok tilføyes at det endrede synet på kvinnenes stilling som allerede var i ferd med å slå igjennom i den romerske overklasse, gav kvinnene bedre forutsetninger for å utbre evangeliet.

Martyrenes blod Det var ikke bare varer og mennesker som beveget seg fritt innenfor det veldige romerske verdensrike. Det var også tro og tanker. I ly av den romerske fred oppstod et virkelig religiøst supermarked, der enhver kunne velge etter eget behov. De romerske myndigheter var stort sett tolerante overfor fremmede trosretninger, når de da ikke ble betrak­ tet som en fare for rikets sikkerhet, slik som for eksempel druidene i Gallia. Et av de mest imponerende byggverk som står igjen fra Hadrians tid, Pantheon i Roma, var tenkt som et tempel for alle guder. Hadrian innbød også de kristne til å stille opp Jesus der, men da de anså ham for å være den eneste sanne gud, sa de nei takk. De religiøse kulturstrømningene gikk mest fra øst til vest. Fra Lilleasia kom dyrkelsen av Kybele, den store mor, og

2 45

Den hellige Lucia som ble drept i Syrakus 13. desember 304 under de diokletianske kristenforfølgelser, var en av de mange kvinner som på den tid bidrog til kristendommens utbredelse. Hun minnes den dag idag ved juletider, selv så fjernt fra Italia som i Finland, hvor «Luciabruden» er blitt et symbol på vintersolhverv.

hennes ledsager Attis, som hvert år stod opp fra de døde og med dette gav de troende håp om et liv etter døden. Enda flere tilhengere fikk en annen frelsertro, den egyptiske Isisdyrkelsen. I den inngikk også en oppstandelsesmyte. Isisdyrkelsen appellerte ikke minst til kvinnene, fordi den ikke gjorde forskjell på kjønnene. Blant de prostituerte ble Isis så populær at hun ble kalt koblerskegudinnen. Men også keisere av den mindre avbalanserte typen, som Caligula, Domitian og Caracalla, for ikke å snakke om så prominente skribenter som Plutark og Apuleius (ca. 125-180), følte seg tiltrukket av den læren om brorskap og oppstandelse som de hvitkledte Isis-prestene forkynte. Innenfor hæren var det den iranske Mithra-kulten som vant terreng. Romerne hadde støtt på den i Midtøsten allerede under Mithradates-krigene (se s. 128). Men det var først med den økte kontakt med parterne i den femtiårige avspenningsperioden som begynte på Neros tid, og under Trajans felttog i Mesopotamia, at bevegelsen grep om seg. Romerne hadde fra gammel tid hatt som skikk å tilegne seg fiendens guder, i håp om at de så ville hjelpe dem selv. Men i det lange løp ble det den lille kristne sekten, som var oppstått i Galilea på keiser Tiberius’ tid, som kom til å fortrenge alle andre religioner fra verdensriket. Helt til Romas brann i 64 hadde ikke romerne enset de kristne særlig mye. Men oppmerksom på dem ble de da Nero, for å stanse sladderen om at han selv hadde satt fyr på byen, gav de kristne skylden og lot dem henrette under de grusomste former, brenne som bekfakler og rives i stykker av hunder. Hvorfor det akkurat var de kristne det gikk ut over, er vanskelig å si. Under alle omstendigheter hadde de kristne gjort seg selv sårbare for pyromanbeskyldninger ved stadig å forkynne at verden snarlig skulle gå under i et kjempebål, ikke i vann som forrige gang. Slik heter det i apostelen Peters annet brev: «Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset.» Den første jødiske oppstanden førte imidlertid til at romernes vrede ble rettet mot de mosaiske trossamfunn. De kristne gjorde til gjengjeld sitt ytterste for å ta avstand fra jødene, som også drev misjonsvirksomhet. Ennå under Trajan er det likevel tydelig at Plinius var i tvil om hva de kristne egentlig stod for. Det svaret han fikk av keiseren på sin forespørsel, viser at keiseren ikke anså dem for noen

større sikkerhetsrisiko. Verken Hadrian eller Antoninus hadde sympati for de kristnes fanatisme, men de prøvde i det minste gjennom sine edikter å beskytte dem mot lynsjjustis. Antoninus gav den kristne misjonsvirksomhet en trolig utilsiktet håndsrekning. Antagelig etter påvirkning fra den jødiske rabbiner Simon ben Yohai, opphevet han Hadrians forbud mot omskjæring, men med det forbehold at forbudet skulle opprettholdes for folk som ville gå over til

Offerscene fra Isis-kulten. Øverst stiger ypperstepresten fram med en krukke med det hellige Nil-vannet. I forgrunnen tenner en prest bålet på et alter. Palmer, sfinxer og ibisfugler skal minne oss om gudinnens fjerne hjemland. Veggmaleri fra Pompeii.

248

V erd e n s rik e t

Romernes forfølgelse av de kristne ble gjennom århundrene et viktig tema i kristen forkynnelse og kunst, her fremstilt på et kobberstikk fra 1600-tallet av Jacques Blanchard. Først på 1700-tallet, i rasjonalismens tidsalder, begynte den antiklerikale britiske historikeren Edward Gibbon å sette spørsmåls­ tegn ved legendene. Antallet mar­ tyrer var sterkt overdrevet, hevdet han.

jødedommen. Det hemmet den mosaiske tros muligheter til å verve nye tilhengere. Misjonsmarken ble dermed mer og mer overlatt til de kristne, mens judaismen kapslet seg inn. Marcus Aurelius hadde heller ikke mye til overs for kristendommen. Han fant deres smak for martyrdøden teatralsk og frastøtende. Den forvorpne sønnen hans, Commodus (180-192), gav dem til gjengjeld fritt spillerom, etter sigende under innflytelse av sin kristne elskerinne Marcia. Ifølge overleveringen avholdt imidlertid ikke dette henne fra, sammen med sin mann, å delta i det komplottet som ryddet Commodus av veien. Under det følgende Severus-dynastiet (193-235) opp­ nådde kvinnene en innflytelse ved hoffet som aldri før. Julia Mamaea, mor til den siste Severus-keiser Alexander, førte lærde teologiske samtaler med kirkefaderen Origenes (ca. 185-254). Etter dynastiets fall ble til gjengjeld de krist­ ne rammet av forfølgelser. I opplysningstiden for 200 år siden gjorde den antiklerikale Edward Gibbon i sitt berøm­ te verk The Decline and Fall of the Roman Empire opp med den kristne overlevering om masseforfølgelser. Han kom til det resultat at «det samlede antall kristne som ble

Oppbrudd ved Kattegat?

249

Ungdomsportrett av keiser Commodus. Nå i Capitolmuseet i Roma.

dømt til døden og henrettet i Romerriket, kan reduseres til under 2000». Moderne forskere har kommet til et noe høyere tall. Det har således vært nevnt et tap på 3000 liv i den perioden da forfølgelsen nådde sitt høydepunkt, årene 303—13. (Grant.) Hvor overdrevne oldtidsforfatternes tall enn måtte være, er det i hvert fall langt igjen til antallet av jødiske martyrer. Men ved en dyktig propagandistisk ut­ nyttelse av de forfulgtes standhaftighet ble martyrenes blod utvilsomt kristendommens sæd. Det var omtrent slik kirkefaderen Tertullian (ca. 160—ca. 220) uttrykte det. Han talte av erfaring. Det var synet av martyrenes heltemot som hadde ført ham selv til kristendommen.

Oppbrudd ved Kattegat? Spredningen av kristendommen førte til sosiale forandrin­ ger innenfra i Romerriket, samtidig som den utvikling som var i gang i omverdenen førte til et stigende press mot rikets grenser utenfra. I 160-årene brast limes-diken på sitt svakeste punkt, Donau-grensen. Nabofolk som bodde i Bohmen og Måhren, markomanner og quader, brøt inn i

250

Verdensriket

Motstående side: I begynnelsen av 170-årene måtte Marcus Aurelius slå ned farlige opprør fra markomannernes side ved grenseelva Donau. De romerske troppene gikk fram med vanlig brutalitet. Byer ble brent og plyndret, menn hogd ned, kvinner og barn solgt som slaver. Dette er et utsnitt av Marcus Aurelius' søyle fra ca. 180 som viser noen av de beseirede.

riket og trengte helt fram til adriaterhavsbyen Aquileia — den første forsmak på de senere folkevandringer. De skal selv ha vært utsatt for press fra sine egne nabofolk, goterne og vandalene i det sørlige Polen. Det var folk som igjen hadde vandret sørover langs Oder og Wisla fra østersjøkysten. Begge disse folkeslagene kom senere til å spille en fremtredende rolle i Romas historie, og det er derfor naturlig at historikerne kom til å interessere seg for hvor de opprinnelig stammet fra. Goternes egen historiker Jordanes, hevdet i et verk fra midten av 500-tallet, De orgine actibusque getorum, O m goternes opprinnelse og bedrifter, at de var kommet fra «Scandza». Det skulle være skjedd omtrent på den tiden da man også begynte å forkynne den kristne lære i Palestina. Før den tid skulle vandalene ha utvandret til østersjøkysten, etterfulgt av rugerne og burgunderne. Denne fremstilling falt godt i tråd med en forestilling som var meget utbredt i oldtiden: Norden var vagina nationum, nasjonenes skjød, eller officina gentium, folkenes esse. Beretningen til Jordanes vant derfor lett tiltro. I senmiddelalderen ble den slått ettertrykkelig fast av erkebiskopen Nicolaus Ragvaldi på kirkemøtet i Basel i 1434. Hadde man kanskje ikke både Gotland, Ostergotland og Våstergbtland i Sverige? På dette grunnla­ get ble det fabulert videre. Da Sveriges siste katolske erke­ biskop Johannes Magnus, i 1554 sendte ut sitt latins'ke verk, Alle gota og sveakongers historie, var det blitt til at ikke mindre enn 30 nasjoner stammet fra Sverige. At goterne var svenskenes glorverdige forfedre, ble i stormaktstiden sim­ pelthen en del av den offisielle svenske statsideologi. Den løp helt grassat i O lof Rudbecks Atlantica (1679—1702), som Holberg drev gjøn med. Han var forundret over «samme Mands Capacitet i at udfinde og legge for Dagen skiulte og forhen ubekiendte Ting, hvorved han haver erhvervet de Nordiske Lande stor Anseelse, og erstattet dem den Ære, som Græske og Romerske Skribentere enten af Ondskab eller Uvidenhed dem have berøvet». Med bruk av Rudbecks historiske metode mente Holberg å kunne fastslå at IIliaden i virkeligheten hadde foregått i Norge, «idet Troja naturligvis var en forvrængning af Trundhiem, Hector af Henrik Thorsen, Agamemnon af Aage Mogensen og Olysses af Ole Lykke». Men at goterne var svensker, det var heller ikke Johannes Ewald i tvil om da han diktet «Gotens hjelm og hjerne brast». Helt opp til vår tid har denne oppfatningen holdt seg, riktignok modifisert slik at goternes egentlige hjemland

* ■rw* i

at

*%• « T v i

jg j^ a ri

o

1

252

Verdensriket

Romerske soldater i kamp ved Donau i begynnelsen av 100-tallet. Relieff fra Adamklissi.

var Våstergotland og den svenske Kattegat-kysten, som jo var dansk inntil 1645. Man har prøvd å underbygge dette med både arkeologiske og språklige beviser. På samme måten ble vandalene til vendelboer, bortsett fra sillingervandalene, som skulle stamme fra Sjælland. Rugerne skulle til gjengjeld ha utvandret fra Rogaland i Norge. Alt i alt ble Kattegat den egentlige vagina nationum, bortsett fra at burgunderne skulle ha utvandret fra Bornholm. Teorien er blitt utbygd med henvisning til det språklige slektskapet mellom de østgermanske folk goterne og vanda­ lene og de nordiske folk. Det kan konstateres både i gloseforråd og visse lydutviklinger. For eksempel finnes vårt eget jul på gotisk som fruma Jiuleis. Sine avdøde forfedre kalte goterne for anses. Det skal være det samme som de nordiske aser. Seg selv omtalte de som Gutthiuda, og her kan man finne igjen det islandske ord for folk, pjod. Men etter som de vandret sørover, delte de seg opp i visigoter, som slo seg ned i det nåværende Romania, og ostrogoter, som skapte et større rike i det nåværende Ukraina. Det er tradi­ sjonelt blitt gjengitt som vestgoter og østgoter. Men mot vestgoter er det blitt innvendt at det er utenkelig at goterne ville oppkalle seg selv etter det verdenshjørnet der solen går ned, og som derfor var dødens retning. (Thompson.) Visi skulle snarere være vårt ord vis i betydningen tapper. Det er mange andre ord i gotisk som man kan kjenne igjen, slik som tilfellet også er med visse felles lydutviklinger. Men fra historikernes side er det pekt på at verken de språklige eller de arkeologiske vitnesbyrd beviser hvilken vei en eventuell vandring har gått. (Weibull.) Fra arkeolo­ gisk side har man i hvert fall ikke kunnet understøtte teorien om burgunderne og Bornholm. (Klindt-Jensen.) Konklu­ sjonen må derfor bli at det eneste vi vet med sikkerhet, er at de østgermanske folk, på den tiden da de dukker fram av historiens halvlys, bodde i de områdene som nå er den sørlige delen av Polen, Romania og Ukraina. Det er ikke utenkelig at de presset markomannerne inn i Romerriket etter at Antoninus Pius var død. Men andre forklaringer på sammenbruddet av pax romana er også mulige.

Filosof i felten Alt var gjort for å gi Marcus Aurelius de best mulige forutsetninger for å styre det veldige romerske riket. Fra han var sju år gammel hadde Hadrian sørget for at han ble utdannet av tidens beste hellenske pedagoger. Fra han var

Filosof i felten

2 53

Rytterstatue fra ca. 173 av Marcus Aurelius på Capitolium i Roma. Det var Michelangelo som i 1538 plas­ serte statuen på denne flatterende plass. I middelalderen hadde den stått ved pavenes residens, Lateranet. Den hører til en av de få statuer som har overlevd Romas undergang, kanskje fordi den, etter at kristendommen ble innført, ble oppfattet som en statue av Konstan­ tin den store. Keiseren er iført tunika og feltherrekappe. Materialet er bronse, og statuen har opprinnelig vært forgylt.

sytten hadde Antoninus trukket ham inn i rikets styre. Når hans regjeringstid (161-180) likevel ble et dystert kapittel i Romas historie, i sterk kontrast til den foregående tid, er det et vitnesbyrd om at omstendighetene kan være sterkere enn den best rustede statsmann. Marcus Aurelius’ berømte strøtanker «til seg selv» har gitt ham tilnavnet «filosofen på tronen». Det kan være misvisende hvis det gir inntrykk av en verdensfjern og svak regent. For han var særdeles handlekraftig. Han la nettopp den egenskapen for dagen som fra gammel tid hadde vært romernes styrke, seighet i motgang. Så godt mestret han den alvorligste krisen som hadde rammet riket siden republikken, at han sikret det femti års respitt, trass i sitt uheldige valg av sin egen sønn til etterfølger. Knapt hadde han besteget tronen før den avskrekningsstrategien som Hadrian hadde grunnlagt, brøt sammen.

254

V e rd e n s rik e t

Et marmorrelieff i Konstantinbuen i Roma viser hvordan en barbarhøvding overgir seg til Marcus Aurelius og hans soldater. Keiseren sitter i opphøyet majestet, og legionsmerkene i bakgrunnen understreker hans maktposisjon. På motstående side: en detalj fra relieffet - barbarhøvdingens hånd er lagt trøstende rundt den ulykkelige sønnens skulder. Relieffet stammer opprinnelig fra Marcus Aureliusbuen som ikke lenger eksisterer. Flere av relieffene fra den er overført til Konstantinbuen.

Kanskje i forventning om at tronskiftet i Rom a skulle føre til indre krise, slo rikets gamle fiende i øst, parterne, til. Det første fremstøtet gjaldt som vanlig kontroll med bufferstaten Armenia. Det ble etterfulgt av en offensiv mot romernes hovedskanse i Midtøsten, Syria. Det viste seg snart at Hadrians militærapparat ikke bare kunne avskrekke, men også brukes til forsvar. Parterne ble drevet tilbake, og ro­ merne trengte helt fram til den sørlige del av Mesopotamia. Men under felttoget ble de romerske soldatene smittet av «pest», og de forsterkningene som var hentet fra Donauhæren, brakte med seg sykdommen da de vendte hjem. Epidemien, som kulminerte i 167, skal ha revet bort en fjerdedel av rikets befolkning. På tross av denne svekkelsen lyktes det Marcus Aurelius å stanse en ny fare som truet rikets sikkerhet, en bølge av angrep mot den følsomme Donau-grensen. Forsvaret av denne grensen var svekket av krigen mot parterne, fordi det var herfra forsterkningene til østhæren fortrinnsvis var hentet. Det benyttet rikets nærmeste na­ boer, markomannerne seg av, enten de nå var presset av goterne eller ikke. I 167 gikk de over elva, videre over Alpene og helt ned til den store handelsbyen Aquileia. For første gang siden kimbrerne stod det nå barbarer i Italia. Forsvaret måtte styrkes. Marcus utvidet hæren med to legioner som ble rekruttert og oppsatt i Italia som en strategisk reserve. Han konsentrerte etter hvert ikke mindre enn tolv legioner ved Donau-grensen, og vervet dessuten germanske hjelpetropper. For å fylle hullene etter pesten ble markomanniske krigsfanger anbrakt som stavnsbundne leilendinger sør for Donau, ja, til og med i Italia. Men det kom til å ta Marcus Aurelius resten av hans regjeringstid, før rikets nordgrense igjen var sikret. Det var en del av romersk sikkerhetspolitikk å oppretthol­ de et folketomt belte foran limes. Dette beltet var fristende for folkeslag som manglet jord. Det var også fristende å trenge inn i de fruktbare områdene som romerne holdt av hensyn til forsyningene til grenseforsvaret. Ikke minst må Pannonia med den frodige sletta omkring Balatonsjøen og Drava-dalføret ha vært tillokkende. O g i den lange freds­ tiden var folkeslag nord for Donau, som markomannerne og quaderne, kommet minst på høyde med romerne i våpenteknikk. De hadde også lært en hel del om organisa­ sjon av romerne. De siste fjorten år av sin regjeringstid var Marcus Aurelius nesten ustanselig i felten. Åtte år i trekk var han

256

Verdensriket

borte fra Roma. O g mens han var opptatt ved nordgrensen, begynte lov og orden å bryte sammen andre steder i riket. Opprørere og røverbander tok til å røre på seg i Maureta­ nia og Spania, i Gallia og Britannia. Sjørøvere begynte på ny å plage handelen, og øverstkommanderende for østhæren, Avidius Cassius gjorde et farlig kuppforsøk. Likevel fant Marcus Aurelius også tid til å bygge videre ut i samme ånd det reformverket som var påbegynt av Hadrian og ført videre av Antoninus. Det ble innført skjerpede regler mot selvtekt. Barn av dømte fikk bedre beskyttelse. Slavenes rettsstilling ble ytterligere forbedret. Kvinnenes formuesrettslige stilling ble styrket. Foreldrenes samtykke som betingelse for ekteskap ble avskaffet. Barn født utenfor ekteskap fikk full arverett. Ved skilsmisse fikk moren lov til å beholde barna, hvis ikke hun var den eneste skyldige part. Romerne var i det hele tatt det første kulturfolk som gav kvinnen noe i retning av likestilling.

Byste fra ca. 190 av keiser Commodus maskert som Herkules med et løvegap som hjelm, kølle i høyre hånd og (hesperidenes) eple i venstre hånd. Statuen viser keiseren som kultur-hero og fredsbringer. Under bysten hviler et skjold på en globus som støttes av et par ama­ soner. Keiseren, som i virkeligheten var en ganske ubetydelig regent, fremstilles her som verdenshersker.

En umulig sønn Fra Marcus Aurelius’ selvbetraktninger kjenner vi ham bedre enn noen annen av oldtidens herskere som et mennes­ ke som utrettelig arbeidet med sin egen moralske foredling. Desto mer gåtefullt er det at han kunne velge sin egen umulige sønn Commodus til etterfølger, istedenfor som sine forgjengere å adoptere den han anså for mest velegnet. Ironisk nok takker han til og med gudene for, «at de barn jeg fikk, ikke var unormale på sjel eller legeme». Men man bør alltid være varsom med å løsrive en historisk person fra den tiden han hører hjemme. Verken Antoninus, Hadrian, Trajan eller Nerva hadde hatt mann­ lige etterkommere. Også Valerian satte sønnen sin på tronen, og det hadde nok Claudius også gjort, hvis han ikke hadde spist giftig sopp. Dessuten er det ikke sikkert at Commodus’ svakheter var så iøynefallende mens faren levde. «Unormal på legeme» var han i det minste ikke. Tvert imot, han var en atlet og stadionhelt, hans kjæreste tidsfordriv var å la musklene få spille som gladiator på arenaen og opptre som den gjenfødte Herkules. Egenskaper som var høyt ansett i den gresk-romerske kultur som Marcus Aurelius var oppvokst i. Riktignok prøvde han å legge en demper på folkets lyst til blodige skuespill ved å sette tak på utgiftene. Men så bundet var han av tradisjonene, at han, selv på en tid da riket trengte hardt til å styrke forsvaret, fant det vanskelig å

En umulig sønn

skjære ned på urimelige sosiale utgifter. Han bøyde seg således flere ganger for mengdens krav om congiarium, kontanthjelp etter et felttog. Det var en skikk som skrev seg fra den tiden da Romas erobringer var innbringende. De felttogene Marcus førte, var imidlertid forsvarskriger, som bare kostet penger. Det var nok hans plan å innlemme markomannernes og andre nabofolks territorier i riket, slik Trajan hadde gjort med Dacia. Dermed ville Donaugrensen bli bedre beskyttet. Tisia- (Tisza-) dalføret mellom Donau og Transilvania var en ideell innfallskorridor mot det fruktbare Pannonia. Hvis grensen var blitt skjøvet fram til de slovakiske malmfjellene, ville det trolig ha styrket rikets sikkerhet. Men Commodus slo seg til tåls med den foreløpige ordningen som Marcus hadde oppnådd ved å slå motstanderne militært og spille dem diplomatisk ut mot hverandre. Han kjøpte seg fred med subsidier og trakk de fremskutte garnisonene tilbake til forlegninger sør for Donau. Grensen holdt ség noenlunde rolig i hans tid, skjønt det har vært hevdet at «keiserdømmet aldri hadde sunket så dypt og riket aldri hadde hatt en så ussel figur i spissen som Commodus». (Garzetti.) På lengre sikt viste det seg da også at hans grensepolitikk var kortsynt. Under Marcus hadde man sett at selv den best rustede statsmann ikke kunne beherske omstendighetene. Under Commodus kunne man på den annen side konstatere at riket kunne overleve selv den usleste regent, når bare omstendighetene var gunstige. Commodus var hva vi nå for tiden ville kalle en playboy. Når det gjaldt å finne på atspredelser, kunne han legge en viss skapende evne for dagen. Det var for eksempel hans yndlingssport å skyte av halsen på strutser for å ha fornøyelsen av å se dem løpe videre uten hode. Men når det var snakk om statssaker, var han helt uinteressert. Det gjorde ikke så mye, så lenge han lot de forstandige rådgiverne faren hadde omgitt ham med, få lov å regjere. O g selv etter den tiden fungerte embetsmaskineriet fortsatt. Men etter hvert som keiserens ødselhet tærte på rikets finanser, omgav han seg mer og mer med hemningsløse lykkejegere. Korrupsjon og bestikkelse grep om seg. I 189 fant den ansvarlige for Romas kornforsyning på å skape en kunstig knapphetssituasjon, for med dette å komme en rival i maktkampen omkring keiseren til livs. Det førte til at massene, for første gang på mange år, begynte å røre på seg med demonstrasjoner og vold. Nyttårsaften 192 ble Commodus myrdet ved en sammensvergelse av høyt­ stående embetsmenn, og riket ble kastet ut i en krise som

2 57

Keiser Septimius Severus (193— 211). Pannekrøllene har majesteten hentet fra den egyptiske guden Sarapis. Hvis vi fjerner dem og filosofskjegget, står vi tilbake med en kjølig, beregnende herskertype.

258

Verdensriket

minnet litt om trekeiseråret etter Neros fall. Denne gangen var krisen imidlertid mer langvarig og mer alvorlig. Den sikkerhetspolitikk som hadde vært fulgt siden Hadrians dager, hadde ført til at legionene mer og mer vokste sammen med de provinsene hvor de var stasjonert. Nå vendte den ene provinshæren seg mot den andre med hver sin keiserkandidat i en borgerkrig som varte i tre år. Seierherre ble den 51-årige Lucius Septimius Severus. Han stammet fra Nord-Afrika. Slekten hans var til og med av punisk opprinnelse. Men som embetsmann hadde han hatt en karriére som hadde ført ham vidt omkring i riket. Han hadde vært questor på Sardinia, legionskommandant i Syria, landshøvding i Gallia Lugdunensis (et belte mellom Loire og Seine), landshøvding på Sicilia og i Pannonia (Vest-Ungarn og Nord-Jugoslavia). Det var her han var stasjonert da Commodus ble myrdet. Han var dermed den tronpretendent utenfor Italia som var geografisk best plas­ sert i kappløpet mot Roma, og han rådde også over de mest krigsvante tropper. Soldatkeisernes tid opprant. Julia Domna, keiser Septimius Severus' kone. Da hennes sønn Caracalla ble myrdet i 217, tok hun livet av seg.

Den skulende brodermorder, keiser Caracalla (211 - 1 7 ) , den legemliggjorte ondskap, gjengitt i marmor av en stor kunstner. Caracalla regjerte bare i seks år. Det var nok, deretter ble han ryddet av veien av sine egne.

Løsning i likhet

2 59

Løsning i likhet Severus-dynastiet kom til å herske i drøyt 40 år, til 235. Det var en interessant periode, fordi keiserne fra denne familien på flere måter prøve å gå nye veier for å styrke riket. Det som var felles for deres politikk, var kanskje forsøkene på å skape større likhet og dermed fjerne noen av de sterke indre spenninger i riket, sosiale, religiøse og nasjonale spenninger. For det første ble det nok under Severus-dynastiet skapt større likhet mellom menn og kvinner i rikets styre enn noen gang før. Det har rent ut vært hevdet at det egentlig var kvinnene som utgjorde Severus-dynastiet og holdt regimet samlet: Severus’ betydelige syriske dronning Julia Domna, søsteren Julia Moesa og dennes datter Julia Mamaea, som ble mor til dynastiets keiser Alexander Severus. Dernest ble rettslig likestilling mellom alle borgere i riket slått fast i 212 under dynastiets annen keiser, Caracalla (211-17). Det skjedde i den såkalte Constitutio Antoniniana som gav alle innbyggere i riket romersk borgerrett. Før det hadde Severus gitt beboerne i provinsene rett til å bruke sitt morsmål i rettssaker hvis de ikke behersket latin. Til da hadde hele det romerske rettssystem i høy grad vært bygd på ulikhet for loven. Det var én lov for borgere, en annen for ikke-borgere, selv om de rettslærde hadde forsøkt å skape en tilnærming mellom dem. Under Severus-dynastiet strebet man også etter å gjøre forvaltningen mer ensartet for hele riket. De ulikheter det var i de forskjellige byers rettslige status, ble forsøkt utlignet. Men det var andre ulikheter også. Kvinner og slaver hadde ikke samme rettsstilling som fri, og de frie borgere var igjen inndelt i honestiores, de fornemme, og humiliores, jevne mennesker, som ikke ble behandlet etter de samme rettsreg­ ler. Humiliores kunne for eksempel underkastes tortur under forhør. Severus-dynastiets ledende kronjurist, Ulpian, erklærte nå at sett under naturrettens synsvinkel, var alle mennesker like. I likhet med dynastiets damer stammet han fra Syria, og det er dit man har kunnet spore stoisismens likhets- og brorskapstanker. Likhetstankene satte også sitt preg på dynastiets skatte- og sosialpolitikk. Et håndgripelig vitnesbyrd om denne politikken har vi den dag idag i den store badeanstalten Caracallas termer i Roma, som kunne ta imot 5000 gjester om dagen. Også på det religiøse området prøvde dynastiet å skape større ensartethet, å føre det som kalles en synkretistisk (sammensmeltende) religionspolitikk. En broget mangfol­ dighet av religioner hadde spredt seg ut over riket i den

Julia Mamaea, mor til keiser Alexander Severus. Hun ble myrdet av de romerske tropper ved Rhinen sammen med sin sønn i 235.

260

Verdensriket

Caracallas termer, en av de mest imponerende ruiner i Roma. Anlegget vitner om keiserens sans for det storslagne og - som de to egyptiske hodene i et av de indre rommene antyder - for det frem­ medartede.

lange tiden den romerske fred hersket. Det ble nå forsøkt å forene dem i en fellesreligion. Det var særlig rikets første damer som gikk inn for denne oppgaven. Keiserinne Julia Domna var datter av prestekongen i Emesa, som dyrket den syriske solguden Elagabal (Heliogabalus). Severusdynastiet førte soldyrkingen med seg til Roma. Septimius Severus lot seg avbilde som solsentrum for verdensrommet og slo mynt med solen på. Hans sønn Caracalla opptrer på sine mynter med stråleglans om hodet. Men de var likevel også tolerante overfor andre religioner. Julia Mamaea kunne omgås kirkefaderen Origenes, som øynet mulighe­ ten, ikke bare til en forsoning, men til en forening av Romerriket og kristendommen i et Imperium Romanum Christianum. Han så i keiser Augustus, som samlet riket, et red­ skap for Guds vilje: «G ud forberedte folkeslagene på hans (Kristi) lære ved å under­ legge dem en romersk keiser, og ved å bryte folkeslagenes fiendt­ lige holdning til hverandre, forårsaket av de mange kongeriker, gjorde han det lettere for Jesu disipler å utføre det han hadde befalt dem da han sa: «G å ut og lær alle folkeslag.»

Julias sønn Alexander Severus håpet at en fellesreligion også ville kunne absorbere både judaisme og kristendom. I huskapellet sitt stilte han opp, ved siden av de avdøde keiserne, både Abraham, Orfevs og Jesus. Avfolkning og devaluering Hvilken rolle de østlige likhetsideene nå enn har spilt for dynastiet, så kan det være rimelig å sette dynastiets politikk i forbindelse med rikets sikkerhetsproblemer. Større likhet kunne gi bedre samhold og gjøre det lettere å godta økte for­ svarsbyrder. Det var så mye mer påkrevet som Septimius slo inn på en kostbar opprustningspolitikk i et samfunn som økonomisk var svakere enn i Hadrians og Antoninus’ tid. Under pesten hadde folkeflytningen fra land til by, som hadde preget riket i århundrer, fått karakteren av en avfolkning av landdistriktene. Det ble mangel på arbeids­ kraft på landsbygda, med det resultat at produksjonen sank. For å styrke produktiviteten ble riktignok slavene mer og mer avløst av festere, coloni og forpaktere. Men det betydde neppe større markedsproduksjon. Sviktende pro­ duksjon og mindre trygghet for handelen presset prisene i været. I samme retning virket statens pengepolitikk. Septi­ mius Severus slapp heldig fra en første devaluering. Men siden kan man konstatere en stigende tendens til å slå dårlig

mynt for å dekke statens utgifter. For første gang siden Augustus’ tid ble også skattene hevet høyt til værs for å dekke de stigende forsvarsutgiftene. Den arveavgiften som romerske borgere måtte betale, ble for eksempel forhøyd fra fem til ti prosent under Caracalla. Når borgerretten nå ble utvidet til å omfatte alle rikets innbyggere, ble det samtidig mange flere som skulle betale en slik avgift. En rekke nye avgifter ble også innført. Forsyningene til hæren ble mer og mer skaffet til veie ved rekvisisjoner av naturalier. Anleggs­ arbeider ble utført ved hjelp av tvangsarbeid, et slags statshoveri. Alt dette krevde et større forvaltningsapparat, og det keiserlige byråkrati overtok stadig flere av de opp­ gaver som hadde påhvilt kommunene. Staten strammet kontrollen med sine undersåtter. Severus utvidet hæren med tre legioner, fortrinnsvis rekruttert i Illyricum (Jugoslavia). Denne provinsen kom fra da av til å levere rikets kjernetropper. Med den nye krigsmakten drog han i 198-99 mot parterne og erobret Mesopotamia. Åtte år etter førte han krig i den stikk motsatte utkanten av riket, i Britannia. Hensikten var kanskje å erobre Skottland. 1211 døde han i York. Det sies at det siste rådet han gav sine to sønner, Caracalla og Geta, som etterfulgte ham, var dette: «Sørg for at dere forlikes, gi

De store badeanstaltene i Roma lokket de selskapelige romere av alle samfunnslag. Her kunne man ta bad etter et helt rituale (se s. 180), lese, glede seg over storslått arki­ tektur og kunst, men først og fremst føre samtaler. Da keiser Caracallas popularitet var synkende, lot han oppføre sine termer for å tekkes romerne. Denne rekonstruksjonen viser anleggets enorme utstrekning. Lengden er 337 m, bredden 328. Vannreservoaret kunne romme 80 000 liter. Den sirkelformede bygningen er et caldarium. Her ble vannet oppvarmet av varmluftskanaler under gulvet.

262

Verdensriket

soldatene penger og bry dere ikke om andre.» Selv hadde han forhøyd soldatenes sold fra 375 til 500 denarer. Caracalla fulgte det siste rådet, men ikke det første. Tvert imot. Han slo snart sin bror ihjel. Noen år etter ble han selv myrdet av prefekten for den keiserlige livgarde, som etter noen måneder som selvbestaltet imperator ble avløst av en av de mest bisarre keisere Rom a noen gang har hatt. Det var ypperstepresten Elagabalus, en sønn av Julia Domnas niese. Han ble imidlertid snart (222) drept av pretorianerne og etterfulgt av sin mindre forrykte fetter Alexander Severus. Han var en fredens mann i en tid da de alvorligste trus­ ler siden Hannibals dager trakk sammen om riket både i nord og i øst. Da han foretrakk forhandlinger fremfor kamp, ble han i 235 myrdet av øverstkommanderende for hæren, Maximinus Thrax. Det var en gigantisk, 2,5 meter høy kriger som legionene nå utropte til keiser. O g krig hkk de. Filip Araberen, romersk keiser 2 4 4 -4 9 . Han var sønn av en beduin, gjorde karriere i hæren, endte som prefekt for den keiserlige livgarde og myrdet deretter keiseren. Noen år senere falt han i kampen mot sin etterfølger.

Riket i oppløsning I de femti årene som fulgte etter mordet på Alexander Severus, ble Romerriket rammet av den verste krisen siden republikkens tid. Lengst nede var det i årene 250-75, da det for mange i samtiden så ut som om riket skulle gå full­ stendig i oppløsning. Men så rettet det seg opp og fikk nok en frist før sin endelige undergang. T o skyer i horisonten vokste seg større og større i Severusdynastiets siste år, den ene i nord, den andre i øst, akkurat som under Marcus Aurelius. Men denne gangen var truslene alvorligere. I nord økte presset fra de germanske stammene. I øst oppstod en ny fare da Parterriket i 224 ble overtatt av et nytt, energisk persisk dynasti, sassanidene, som tok fatt på å reorganisere staten. I første omgang lyktes det romerne å forsvare riket. Maximinus fikk tettet nordgrensen før han selv ble myrdet ved et kupp. I løpet av de seks årene fra 238 til 244 førte dette kuppet tre keisere ved navn Gordianus, far, sønn og sønnesønn, til makten. Sammen med sin svigerfar Timesitheus, en dyktig finansekspert og en fremragende general, førte Gordianus 3., 18 år gammel, de romerske tropper mot perserne og jaget dem ut av riket. Men da døde Timesitheus, og Gordianus ble myrdet. Hans etterfølger Filip Ara­ beren sluttet fred med perserne for å kunne vie seg maktspil­ let i Roma. I ryggen hadde han beduinstyrkene, som på den tiden var blant de beste soldater i riket. Karusellen snurret fortere og fortere. Den ene soldatkeiseren avløste den andre

Riket i oppløsning

i årene som fulgte. Av et tjuetall menn som opptrådte som keisere mellom Alexander Severus død i 235 og Diokletians maktovertagelse i 284, var det bare én, Gallienus (253-68), som oppnådde å regjere i en lengre periode. Somme tider var det flere keisere på en gang i hver sin del av riket. Mellom 218 og 268 gjorde et halvt hundre generaler krav på keisertittelen. Legionene var ofte mer opptatt av å gjennomføre kupp enn av å forsvare riket mot ytre fiender. Av 200-tallets 27 «regulære» keisere ble 17 myrdet. Etter 248, da Filip Araberen i sin korte keiserstand lot Romas tusenårsjubileum feire med store festspill, begynte den store nedgangen for alvor. Det mektigste av de german­ ske folkene, goterne, hadde nå trengt fram til Donau. De fikk tilslutning av sine stammefrender vandalene, satte over elva og rykket langt ned på Balkan. Samtidig marsjerte frankerne (de frie menn) og alemannerne (alle menn) mot Rhin-grensen, som for første gang siden Cæsars dager ble overskredet i stor skala. Disse folkeslagene, som i Marcus Aurelius’ tid hadde presset romernes nærmeste germanske naboer mot grensen, hadde nå selv nådd fram til den. De var i mellomtiden blitt flere, og de var bedre organisert. Etter alt å dømme hadde de også et utviklet diplomati som gjorde det mulig å ha kontakt med andre av rikets fiender. Resultatet var at romerne ble utsatt for oppslitende tofrontkriger. I øst trengte goterne i løpet av 250-årene helt fram til Hellas og Lilleasia. Skipene deres herjet kystene og forstyr­ ret handelen. I 267 ble Athen plyndret av herulene, enda en stamme som man har villet spore tilbake til Norden (Danmark). Samtidig innledet den persiske kong Shapor en offensiv mot Syria, og den offensiven var så effektiv at han i 259 simpelthen tok den romerske keiser Valerian til fange. Det fortelles at perserkongen først brukte Valerian som fotskammel når han steg til hest. Deretter lot han ham myrde og flå, for så å gi skinnet til romerske diplomater som søkte om fred. I vest trengte frankerne gjennom Gallia og Spania helt ned til Nord-Afrika for å slutte seg til opprørske berberstammer i Mauretania. Alemannerne, et folk som opprin­ nelig bodde i områdene ved den nedre delen av Elben, ryk­ ket gjennom Sveits og Øst-Gallia inn i Nord-Italia. Riket var nå i full oppløsning. De enkelte riksdelene prøvde å verge seg så godt de kunne. I årene 260—74 gikk Gallia, Britannia og Nord-Spania sammen om å organisere et felles forsvar under en rekke «galliske» keisere. I øst tok

263

Maximinus Thrax, en 2,4 m høy kriger som ble keiser i 235. I 238 ble han sammen med sin sønn myrdet av sine egne soldater.

264

Verdensriket

Motstående side: Rekonstruksjoner er uhistoriske, men likevel kan de gi et begrep om keisertidens storhet. På denne tegningen fra 1906 ser vi et utsnitt av Basilica Ulpia på Trajans Forum, bygd av den store hellenske arkitekten Apollodoros.

den store syriske handelsbyen Palmyra ledelsen av forsvaret mot perserne under kong Odaenath og hans energiske dronning Zenobia. Med hell. Det keiser Gallienus i Roma, en sønn av den flådde Valerian, hadde tilbake, var kontrol­ len over Italia, Nord-Afrika, som regel Egypt, Donauprovinsene, Balkanhalvøya og den vestlige delen av Lille­ asia. Mangel på forsyninger og dårlige penger førte til en mer og mer hektisk inflasjon. Det samme mål korn som under Augustus kostet en denar, i året 200 to denarer og i året 250 fire, var tjuefem år senere steget til femti denarer. Hvorfor hadde det gått så galt? Svaret må dels søkes hos Romerrikets naboer, dels i selve riket. Befolkningsveksten hos germanerne hadde trolig fortsatt, mens Rom a ikke hadde kommet over den befolkningskatastrofen som ram­ met riket under Marcus Aurelius. Tvert imot ble Rom er­ riket utsatt for en ny «pestbølge» omkring 250. Rikets samlede innbyggertall skal ha sunket fra 60 millioner i den gylne tiden under Antonierne til 30-35 millioner omkring 300. Avfolkningen rammet først og fremst rikets europeiske deler, mens de afrikanske og asiatiske slapp billigere. Germanerne, som bodde mer spredt, har trolig vært mindre utsatt for smittefare under epidemier. Under alle omsten­ digheter var de etter hvert blitt organisert i større enheter og hadde utviklet en våpenteknikk som minst var på høyde med romernes. I øst gjennomgikk det iranske riket en slags nasjonal renessanse under sassanidene, samtidig med at Romerriket var plaget som aldri før av indre oppgjør mellom rivalise­ rende kuppgeneraler. Like fullt kom det til hektene igjen. Perserne ble slått av kong Odaenath. I 269 ble goterne knekket av den illyriske keiser Claudius 2. i slaget ved Naissus (Nis i det nåværende Serbia), og i 274 samlet en annen illyrisk soldatkeiser på ny hele riket under sitt septer. Hvordan det gikk til at Romerriket rettet seg opp etter denne andre store krisen, vil bli drøftet nærmere i det føl­ gende.

vfJ rA

A A * Im

1’ * C A R

å

*]f*

jfr

jfr

j£

fr

jfr?,

f * £r'*Tr "ffi

^M

. * T K A S A N V .S v W U i

. . • " - r r * '—■.. # I s a a r - r f a s : — r ^ i

Senantikken

De siste 200 årene av Romerrikets historie er så rike på mindre betydningsfulle begivenheter at det ofte kan være vanskelig å se skogen for bare trær. Men det har lenge vært enighet om at forklaringen på verdensrikets undergang ikke så mye skal søkes i disse begivenhetene som i mer dyptliggende strukturelle forhold. Rikets fall er et problem som har opptatt samfunnsforskerne sterkt fra Montesquieu til Max Weber og Arnold Toybee. Allerede Gibbon regnet i sitt klassiske storverk opp 20-30 årsaker til Romerrikets «Decline and Fall». Siden har forskerne føyd til enda flere. Hver tid har hatt en tilbøyelighet til å tolke sine egne problemer inn i denne store verdenshistoriske prosessen. Bare på ett punkt kan det sies å herske noenlunde enighet blant de lærde: Det er en uvitenskapelig forenkling å ville redusere forklaringen på utviklingen til en enkelt årsak. En lang rekke forskjellige forhold griper inn i hverandre. Det er derimot blitt dratt i tvil om det overhodet er rimelig å betrakte samfunnsforandringen etter 200-tallets store krise som en forfallsprosess. (Brown, Marrou.) For det beror på hvilke kriterier man legger til grunn. Flere moderne forske­ re har derfor funnet det mest hensiktsmessig å bruke det mer nøytrale uttrykket senantikken om «forfallstiden». Før vi tar fatt på de strukturhistoriske fenomener som preger samfunnets hamskifte i senantikken, kan det likevel være hensiktsmessig å trekke opp en grov kronologisk ramme på grunnlag av noen mer eller mindre skjellsettende begivenheter. Tradisjonelt har det vært satt punktum for Romerrikets historie i 476 da den germanske høvdingen Odovakar utropte seg selv til konge av Italia, og satte den siste vestromerske keiser Romulus Augustulus på pensjon. Men det er en utbredt oppfatning at denne begivenheten var mer symbolsk enn egentlig skjellsettende. Det var avslutningen på en lang forvitringsprosess som begynte omkring hundre år før med keiser Valentinian l.s død (375), hunernes ankomst til Donau (376) og goternes seier i slaget ved Hadrianopolis (378). Dette var innledningen til Romerrikets tredje krise, som skulle bli den siste. Den kom inn i en akutt fase nyttårsaften 406 da vandalene, burgun-

derne og enda flere barbarstammer gikk over den islagte Rhinen og innledet «den alvorligste og mest skjebnesvangre av alle germanske invasjoner i vest». (Grant.) Det vestromerske riket hadde likevel ennå ikke opplevd sine siste store stunder. Den siste prøve på den krigskunsten som hadde spilt så stor rolle i rikets historie, gav Rom a i 451, da den romersk-germanske koalisjon under den romerske feltherre Flavius Aétius beseiret hunernes kong Attila i slaget på de katalauniske marker. Men etter at Theodosius 1. var død i 395, ble hele riket aldri mer samlet under én hersker. Mellom den andre krisen, som ebbet ut i 270-årene, og den tredje krisen, opplevde Rom a en hundreårsperiode med gjenreisning som kunne gi inntrykk av at riket ville overleve, om enn i sterkt forandret skikkelse. Etter 400 så det ikke ut til å være mye håp, selv om mange i samtiden slo seg til tåls med at i Romas lange historie hadde riket før

Et marmorrelieff som viser en typisk italiensk by med høye murer, byport og tette husrekker. Det er byen Avezzano like øst for Roma som her er vist i et utsnitt av et større relieff fra 100-tallet.

268

Senantikken

overvunnet alvorlige kriser. Men ennå den dag idag fort­ setter forskerne å spørre om undergangen var uunngåelig, eller om verdensriket kunne ha vært reddet. Når svaret er ja, det kunne vært reddet, er det gjerne fulgt opp av så mange hvis’er, at det ligner et nei. Så mange forutsetninger måtte ha vært annerledes, at det ikke lenger ville ha vært Romerriket. Andre har da også funnet det mer fruktbart å avdekke de sosiale og åndelige strukturforandringer som peker mot middelaldersamfunnet. Rikets bølgebrytere Alt fra midten av 200-tallet var det mange som trodde at riket holdt på å gå under. Det gjaldt ikke minst de kristne, som både vant tilhengere og skaffet seg fiender med å være ulykkesprofeter. Som jødene før dem hadde gjort, ventet de at undergangen skulle komme fra øst:

Rekonstruksjon av hus fra 100-tallet i Ostia. I den åpne nederste etasjen kunne det være vertshus eller butikker. I de øvrige etasjene var det leiligheter. Hus på opptil fem etasjer var ingen sjeldenhet.

«D en sjette engelen blåste i sin basun. Da hørte jeg en røst fra de fire hornene på gull-alteret for Guds åsyn. Røsten sa til den sjette engelen, som hadde basunen: «Løs de fire engler som står bundet ved Eufrat, den store elven.» O g de fire engler ble løst, de som stod klar og ventet på denne time, denne dag, denne måned, dette år, for å drepe tredjeparten av menneskene. Tallet på ryttere som var i hæren deres, var tjue tusen ganger ti tusen; jeg hørte tallet på dem. O g i mitt syn så hestene og rytterne deres slik ut: Mennene hadde brynjer som var ildrøde, mørkeblå og svovelgule; hestene hadde hoder som løver, og ut av munnen deres stod ild og røk og svovel. En tredjepart av menneskene ble drept av disse tre plagene, av ilden og røken og svovelen som kom ut av hestenes munn. For deres makt ligger i munnen, men også i halene, for halene deres ligner ormer med hoder, som de skader menneskene m ed.» (Joh. åpenbaring, 9, 1 3 -1 9 ).

Rikets bølgebrytere

At fiendenes hestefolk ble til stor plage for romerne, var sant nok. Likevel kom det ikke til å gå fullt så galt denne gangen. Den annen krise ble overvunnet. Riket hadde mer mot­ standskraft enn de kristne trodde da krisen var på sitt høyeste. Allerede sønnen til den tilfangetatte og flådde keiser Valerian, Gallienus (253-68), begynte å treffe pas­ sende militære tiltak mot de germanske hordene som herjet riket. Han fikk opprettet en bevegelig strategisk reserve bestående av tungt rytteri etter persisk mønster, en styrke som ble garnisonert i Mediolanum i nærheten av Italias nordgrense. Også infanteriet ble modernisert og fikk avde­ linger utstyrt med pil og bue. En annen strategisk reserve ble stasjonert i Pannonias hovedstad Sirmium for å dekke Donau-grensen. Under Aurelianus (270-75) begynte man å anlegge den solide bymuren rundt Roma som kan sees den dag idag. Den store muligheten for de germanske invasjonsstyrke­ ne hadde ligget i at det bare var byene i grenselandet som var befestet. Når de først var passert, var det fritt slag. Men overfor de bymurene som nå ble bygd, ikke bare rundt Rom a, men også rundt andre byer i utsatte provinser, hadde ikke germanerne stort å stille opp. Da de mer var ute etter plyndring enn etter erobring, ble da også toktene deres mindre og mindre lønnsomme. Den siste bølgen i denne omgangen kom i 276. Så hadde stormbølgen øyensynlig uttømt sin kraft, og det tok hundre år før den for alvor brøt løs igjen. Men selv mens den var på det kraftigste, var det demninger i riket som holdt stand. Selv da oppløsningen var som verst, fortsatte den lokale administrasjon å fungere. Det lyktes til og med forvaltningen å opprettholde en slags kommunikasjon mellom de ulike deler av riket. Derimot brøt transport og handel for en stor del sammen. Rikets økonomi ble mer og mer preget av selvforsynte mindre enheter. De urolige tidene gikk også ut over landbrukspro­ duksjonen, fordi mange bønder søkte tilflukt enten bak bymurene eller i festningene til storgodseierne. Selv i de årene da flere keisere regjerte i hver sin ende av riket, overlevde forestillingen om riksenheten like fullt. Når det oppstod et eget «keltisk» rike i vest, var det nok mer et uttrykk for det militært hensiktsmessige enn for en politisk eller nasjonal separatisme. Det lyktes derfor Aurelianus i 274 på ny å samle hele riket under sin ledelse. Men den alminnelige mening, særlig blant militære ledere som hadde hatt ansvar for forsvaret, var at det

269

Enda et glimt fra Ostia. Dette offent­ lige toalettet med plass til mange mennesker var opprinnelig tilknyttet byens badeanstalt. Selv i våre dager oppfyller det tilsynelatende sin funksjon.

270

Senantikken

trengtes dyptgående reformer hvis ikke riket skulle falle fra hverandre igjen under nye stormløp utenfra. Denne oppga­ ven kom først og fremst til å hvile på en av disse militærlederne, befalingsmannen for keiserens livvakt, Diokletian, som kom til makten i 284 og regjerte i over tjue år. Med ham kom den betydeligste organisator siden Augustus til mak­ ten, har det vært sagt. Riket var et annet da han trakk seg tilbake i 305, enn da han tok fatt.

Forsvarsmuren rundt Roma, den såkalte Aurelians mur, ble anlagt av keiser Aurelianus (2 7 0 -7 5 ). Muren står som et minnesmerke over en kort, men vellykket keiserperiode. Den ble imidlertid fullført først under de følgende keiserne. Store deler av muren står fremdeles.

Garnisonsstaten Gajus Aurelius Valerius Diocletianus så det som sin viktig­ ste oppgave å trygge rikets sikkerhet utad og befeste stabiliteten innad. Han hadde tjent og arbeidet seg opp i de kjernetroppene fra Balkan-områdene som mer og mer hadde kommet til å danne ryggraden i rikets forsvar. Han satte i gang et omfattende opprustningsprogram, som førte til at den stående hær ble nesten fordoblet, kanskje brakt helt opp i 68 legioner. Samtidig innførte han en ny strategi som var egnet til å møte den form for trusler som Rom er­ riket hadde vært utsatt for under den store krisen fra midten av 200-tallet. Istedenfor det grenseforsvaret det hadde vært satset på siden Hadrians tid, tok han nå sikte på et forsvar i dybden. Det innebar bygging av svært omfattende, faste forsvarsanlegg. Tanken bak denne strategien var at invasjonsstyrker ikke skulle ha fritt spill når de først hadde trengt igjennom grenseforsvaret. En dekningsstyrke ved limes, de såkalte limitanei, ble riktignok opprettholdt. Den fikk også bedre festningsanlegg å støtte seg til. Men dessuten ble det anlagt en rekke støttepunkter i et belte bak grensen, befestede byer og gårder, veifort (burgi) og depoter som kunne tjene som forhåndslagre for strategiske reserver stasjonert i innlandet. En hær kunne bevege seg tre ganger så fort når den ikke behøvde å trekke med seg forsyningene. Det hadde vært en av de fordeler de germanske invasjonsstyrkene hadde, for de skaffet seg forsyninger ved plyndring der de rykket fram. Det ville bli vanskeligere med den nye strategien. Romersk forsvarsarkitektur gjennomgikk en revolusjon i denne perioden, for å tilpasse seg den nye utfordringen. Det ble utviklet en teknikk som kom til å prege militære anlegg langt opp i middelalderen, ja, i grunnen helt til krutt og kanoner ble tatt i vanlig bruk. Aurelianus’ mur rundt Roma, som er et godt eksempel på denne nye teknikken, fikk til og med gjøre tjeneste helt opp i 1800-tallet.

garnisonsstaten

For det første ble murene gjort tykkere og høyere. Den aurelianske bymuren er for eksempel omkring fire meter tykk, mens det vanlige hadde vært halvannen meter tykke murer, som kunne gjennomhulles av selv ganske primitive murbrekkere. Dernest ble festningsmuren forsynt med brystvern og skyteskår, slik at forsvarerne kunne kjempe fra toppen av muren. Det ble oppført fremskutte tårn som gjorde det mulig å beskyte angriperne fra siden. I Romas bymur er det plassert et slikt tårn for hver trettiende meter, 381 tårn i alt. Muren ble omgitt av brede jordvoller og vollgraver, som gjorde det vanskeligere for angriperne å få plassert beleiringsmaskinene tett inntil festningen. For å hindre forsøk på å trenge inn gjennom underjordiske ganger ble det bygd dobbelte gulv. Endelig ble portene forsterket og utstyrt med forsvarstårn, og det ble satt inn egne utfallsporter. Mesterverket i denne nye forsvarsarkitekturen ble Konstantinopels festningsanlegg, som da også kom til å holde stand i mer enn tusen år. Belært av erfaringene fra invasjonsårene delte Diokletian riket opp i fire forsvarsregioner, for med det å gjøre den mo-

271

Befestet romerleir. Forsøk på en rekonstruksjon. Leiren er omgitt av en grav og en voll med skansemur og bastioner. Arealet er 450 ganger 650 m. Kasernene er plassert slik at de svarer til legionens forskjellige enheter. Ved utrykning var sol­ datene omgående oppstilt i kampformasjon. I midten av leiren ligger kommandantens bolig (praetorium) og bak den hovedkvarteret for legionens offiserer (principia) som vi ser i forstørrelse nedenfor. Bakerst ligger marketenteriet, sykehuset, verksteder og forretninger. Rundt om i provinsene i Europa fantes det mange av disse leirene, og i middel­ alderen ble de ofte sentrum for bydannelser.

272

Senantikken

Gullmedaljong med keiser Diokletians portrett i profil.

bile reserve, de såkalte comitatenses, mer effektiv. (Comitatenses, egentlig ledsagere, fordi de ledsaget keiseren.) En slik desentralisering, som hadde vært en fordel i forsvaret utad, hadde imidlertid vist seg å være farlig for rikets indre stabilitet. Diokletian gjennomførte flere reformer som skulle avverge denne faren. For det første delte han provin­ sene opp i mindre enheter slik at det ble i alt hundre provin­ ser. Dernest skilte han den sivile administrasjon fra den militære. Endelig gjorde han et originalt forsøk på å løse det tronfølgerproblemet som hadde plaget keiserriket helt fra Augustus’ tid og som hadde vært en stadig kilde til uro og manglende stabilitet. Han gjorde sin gode venn Maximianus til medkeiser med særlig ansvar for den vestlige delen av riket, mens han selv tok seg av den østlige. De ble begge kalt Augustus. Deretter sørget Diokletian for at de fikk hver sin kronprins, hver sin cæsar. Diokletian selv utpekte Galerius Maximinus til cæsar, og etter Augustus’ forbilde fikk han ham gift med sin datter. Dette såkalte firemannsstyre, tetrarki, var både et svar på de sikkerhets- og stabilitetsproblemene som riket stod overfor, og i overensstemmelse med eldgamle romerske tradisjoner for dobbeltstyre. Hver av de fire fikk ansvaret for en forsvarsregion. Diokletian selv tok hovedkvarter i Nicomedia i nærheten av Bosporus, stredet mellom Europa og Asia. Galerius ble anbrakt i Sirmium (Srimska Mitrovica i nærheten av vår tids Beograd). Maximianus holdt for det meste til i Mediolanum, og hans cæsar, Constantius, slo seg ned i Augusta Treverorum (Trier). Overfor de ytre trusler viste det nye styret seg effektivt. I 298 tilføyde Galerius perserne et så knusende nederlag at riket fikk ro på østgrensen i lang tid. Men det man hadde skapt, var en garnisonsstat, med en disiplin som ikke gav mye rom for toleranse. Etter initiativ av Galerius ble det satt i gang de hittil hardeste forfølgelser av de kristne. Det ble hevdet at deres pasifistiske og defaitiske agitasjon under den store krisen hadde svekket den romerske kampånd. Men opprustningen var dyr, ikke minst de omfattende festningsanleggene, og tetrarkernes økonomiske politikk var ikke på høyde med deres sikkerhetspolitikk.

Skatter, byråkrater og inflasjon Som så mange andre senere militærdiktatorer mente åpen­ bart Diokletian at økonomien kunne ordnes på kommando. Et av de problemer den store krisen hadde ført med seg, var en galopperende inflasjon. Det samme mål korn som i 276

!

Skatter, byråkrater og inflasjon

hadde kostet 50 denarer og i 294 75 denarer, var i 301 kommet helt opp i 330. Diokletian prøvde å stanse denne utviklingen ved å innføre en altomfattende pris- og lønnsstopp. Selv om overtredelser kunne straffes med døden, ble resultatet at en rekke varer forsvant ut på svartebørsen, der de trolig ble omsatt til priser som var fire til åtte ganger så høye. Men prislistene hans gir i det minste et usedvanlig omfattende bilde av hva myndighetene på denne tiden anså for å være et passende pris- og lønnsnivå. De avslører også hvor primitive begreper myndighetene hadde om økonomi. Det blir ikke skjelnet mellom engros- og detaljpriser eller tatt hensyn til de store regionale prisforskjeller som man har kunnet påvise. (Jones.) Men storinflasjonen fortsatte. En papyrus fra 335 nevner en hvetepris som er 63 ganger så høy som i Diokletians edikt. Også forsøk på å bremse inflasjonen med pengepoli­ tiske virkemidler slo feil. Etter den store krisen hadde Roma måttet oppgi rikets viktigste gullprodusent, Dacia. Penge­ vesenet ble nå forsøkt basert på sølvmynter. Men det

2 73

Parti av den mektige, befestede muren rundt Konstantinopel. Den skriver seg fra den østromerske keiseren Theodosius 2.s tid. Samlet lengde er ca. 6,5 km.

274

Senantikken

Priser fra Diokletians prisedikt i denarer Brødkorn 1 modius*) (ca. 13 liter) Bygg 1 modius*) Vin 1 sextar (0,5 liter) Svinekjøtt 1 pund (327 g) Geitekjøtt 1 pund 1 rapphøne 1 hare 1 par herrestøvler 1 par damesko 1 par barnesko Lønninger Gårdsarbeider pr. dag Vognmaker pr. dag Skipstømmermann pr. dag Mosaikkarbeider pr. dag Steinhogger (marmor) pr. dag Kameldriver pr. dag Barber pr. kunde Pergamentmaker pr. ark (16 sider) Skriver (i beste skrift) pr. 100 linjer Pedagog pr. barn pr. måned

100 60 30 12 8 30 150 100 60 30

25 50 60 50 60 25 2

40 25 50

*) Den modius Diokletians edikt bruker, ligger femti prosent over den normale. (Etter Siegfried Lauffer: Diokletians Preisedikt, Berlin 1971) gjenskapte ikke tilliten. Gjennom sin skattepolitikk kom også Diokletian utilsiktet til å styrke den inflatoriske utvik­ lingen. Hans sikkerhetspolitikk krevde økte statsinntekter. Forsvarsbudsjettet ble firedoblet. Han forsøkte seg med en skattereform som skulle gjøre et høyere proveny akseptabelt ved å sikre større rettferdighet og mulighet til å forutsi hva skatten ville bli. Skatteprosenten ble fastsatt for fem år om gangen. En avkastningsvurdering ble lagt til grunn for eiendomsskattene. Landbruket skulle ikke bare beskattes etter areal, men etter produksjonsverdier. Men selv om meningen med dette var en rimeligere ordning, var ligningsmennene (censitores), ikke velkomne, hvis man skal tro den samtidige forfatter Lucius Lactantius: Ligningsmennene kom overalt, snudde opp ned på alle ting. Jordene ble målt bit for bit. Alle slags dyr ble tellet. Folks navn ble notert. I hver by samlet man befolkningen fra by og land. Overalt var det fullt av familier i flokker. Alle var med, barn og slaver.

Skatter, byråkrater og inflasjon

275

M an hørte torturinstrumenter og stokker. Sønner ble hengt opp for å vitne mot sine foreldre. De mest trofaste tjenere ble underkastet forhør for å gi opplysninger om sine herrer, koner om sine menn. Hvis alt slo feil, ble folk oppfordret til å angi seg selv, og når de var knekket av smerte, ble de tillagt ting som de ikke eide. Verken alder eller sykdom var noen unnskyldning. Det var sorg og jam m er overalt. . . M en myndighetene trodde ikke engang på sine egne ligningsmenn; de sendte stadig nye i håp om å finne mer. O g skattene ble hver gang fordoblet, selv om de ikke fant noe. For de la bare på etter forgodtbefinnende, for at de ikke skulle ha gått forgjeves.» (De Mortibus Persecutorum.)

Selv om den kristne Konstantin-tilhengeren Lactantius neppe kan sies å være et helt upartisk vitne, aner man den totalitære stat i hans beskrivelse av ligningsmyndighetenes atferd. Totalitær og ineffektiv, for i siste instans kom skattene til å hvile tyngst på de mest produktive i befolknin­ gen, småbøndene. De søkte da å verge seg ved bare å produsere til eget bruk eller ved simpelthen å flykte fra landet. Staten overtok så jorda, som gjerne ble bortforpak­ tet til godseiere som skulle påta seg å drive den. Men jordbruksproduksjonen stagnerte eller gikk tilbake. Det kom ingen tekniske fremskritt som kunne oppveie tapet av arbeidskraft. Den siste romerske landbruksekspert, Palladius (omkring 400), skriver bare av etter sine forgjengere. Den harde beskatningen sugde driftskapitalen ut av land­ bruket, og jorda ble mer og mer utpint. Den transportkrisen som hadde oppstått som følge av de usikre tidene, hadde fra før av skapt vareknapphet. Forutsetningen for den økono­ miske oppblomstringen i keiserrikets første to århundrer

Keiser-statuer og -portretter fantes overalt i Romerriket. Denne gang er det byen Nicaea i Lilleasia, som med en byste av Diokletian, har villet vise sin takknemlighet overfor keiseren.

Skattebetaling og tributtytelser var en konstant plage i de okkuperte områdene. Relieffet fra museet i Trier viser hvordan germanerne betaler skatt til den lokale romerske skatteoppkrever.

2 76

Senantikken

hadde vært pax romana. Da den brøt sammen, falt også rikets skrøpelige økonomi fra hverandre. Myndighetene prøvde på forskjellig vis å stimulere jord­ bruksproduksjonen, som jo til sjuende og sist var rikets ressursgrunnlag. Det ble forsøkt å binde leilendingene til jorda. Men disse forholdsreglene fikk storgodseierne mer glede av enn staten. Sammenbruddet av pengevesenet under krisen førte til at beskatningen mer og mer fikk karakteren av naturaliaytelser og hoveri for staten. Begge deler passet godt til den nye forsvarsstrategien. Forhåndslagrene skulle fylles opp med matvarer, og til festningsanleggene var det ikke minst arbeidskraft som trengtes. Forsvarets behov gikk foran alt. Kommandoøkonomien og den administrative findelingen krevde en større stab av offentlig ansatte enn det tidligere hadde vært bruk for. Bare det forhold at det nå fantes fire hoff istedenfor ett og en sivilforvaltning ved siden av militærkommandoene, fikk personalet til å svulme opp, med ytterligere omkostninger til følge. Det keiserlige byrå­ krati fikk et omfang og en innflytelse som aldri før.

Motstående side: Keiser Galerius og keiser Constantius i keiserlig om­ favnelse. Den lille statuetten (56 cm høy) er hogd i porfyr-en vulkansk bergart. Dette materialet ble bare brukt til statuer av keisere og deres familiemedlemmer. Senere, i middelalderen, ble porfyr også benyttet til pavestatuer. De to keiserne er portrettert i en stil som ligger fjernt fra den gresk-romerske klassisisme.

Korsets seier I 305 trakk Diokletian seg tilbake til sitt praktpalass i Salonae (Split) på dalmatiakysten for å dyrke grønnsaker. Som planlagt ble de to cæsarene nå augusti. Men før Diokletian døde (omkring 313), måtte han oppleve at hans fint uttenkte politiske system brøt sammen i krangel mellom hans etterfølgere. En enkelt gang prøvde han uten varig hell å megle mellom dem. Men han avviste tanken på å vende tilbake til aktiv politikk. Tjue års skiftevis kald og varm borgerkrig endte med at Konstantin (Flavius Constantinus) i 324 ble enekeiser over hele riket. Han var født i Naissus (Nis i Serbia) i 285 som sønn av Constatius i Trier, den ene av de cæsarene Diokletian hadde utpekt. Moren var Flavia Julia Helena, som begynte sin karriere som krojente og endte den som helgen, angivelig for å ha funnet Jesu kors i Jerusalem. Konstantin forente den politiske sluheten til Augustus med en betydelig feltherrebegavelse. Men historisk skjellsettende ble hans regjering særlig fordi den sikret kristendommens seier i den store kulturkampen mellom de forskjellige religioner som preger senantikken. Allerede med Galerius’ død i 311 skjedde det en vending i kristendommens historie. Han skal ha vært sjelen i den bølgen av forfølgelser som begynte i 303. Men på sitt

Korsets seier

a;?'v' ' ■ ‘*rW$££& & iL - - , ..iW ■j y r u H

S • ti-n M a r i n r u n z r h n h u n d r r l • ie b e o u n d fiin liig . F a llo a R o m a . il

v r n lin n q u r

u ia r t n

m il l r n o \ r r r n l o n n q u a n l a > r t l r

G rd a a n I r R o m r . d r v i j f r n l » i n l i * » t r m j j r i i i i | t r i i l i r i i h o n d r r d r o v ijfu g .

To riker Det er noen tankevekkende sammenfall mellom Romerri­ kets og Kinas historie. I den samme historiske epoken blir de begge det som er blitt kalt universalstater. (Toynbee.) I både øst og vest går rikene i oppløsning etter å ha eksistert i omlag 400 år. Befolkningsutviklingen gjennomgår sam­ menlignbare kurver fra vekst over tilbakegang til innvand­ ring. Pengeøkonomiens sammenbrudd, voksende godseiermakt, messiastro og udødelighetskult forekommer i begge riker i oppløsningsfasen. Det var en viss tidsforskjell i utviklingen. Den kinesiske rikssamling ble fullbyrdet alt med Qin-dynastiets seier i 221 f.Kr., da Rom a ennå stod rett foran sin avgjørende kamp med Karthago om herre­ dømmet over den vestlige delen av Middelhavet. Først etter slaget ved Pydna i 168 f. Kr. nådde Romerriket et universelt format. Andre vil endog foretrekke å sette begynnelsen til slaget ved Actium 31 f.Kr. der Augustus sikret seg eneherredømmet over middelhavsområdet. Til gjengjeld blir den kinesiske riksoppløsningen gjerne satt til Han-dynastiets fall i 220, mens Romerriket først brøt endelig sammen da Theodosius 1. døde i 395. Noen, især japanske historikere, som nok har vært mer opptatt av å sammenligne Europas og Asias historie enn deres europeiske kolleger, har villet drive sidestillingen enda videre og se Sui-dynastiets nye rikssamling i 581 som et sidestykke til den «karolingiske renessanse» i Europa. I begge tilfeller igjen etter en periode på 400 år med oppløsning og anarki. I så fall skulle utviklingsveiene først for alvor skilles med oppløsningen av Karl den stores rike.

ih r r I n i r r

• r h r i f l r n u n lc r d i r K i A b k o r a m r n

Det var i Roma 27. mars 1957 at seks land, deriblant Italia, under­ tegnet traktaten om De europeiske fellesskap - enda et forsøk på å forene det Europa som har vært splittet siden Romerriket gikk under.

ir v m

3 26

Senantikken

Siden da har ingen maktet å «samle Europa», mens det kinesiske rikes enhet med korte avbrytelser er blitt bevart helt til vår egen tid. Det er lettere å foreslå forklaringer på hvorfor veiene skiltes enn hvorfor de så lenge løp side om side. Ganske visst fait de to rikers sikkerhetsproblemer til en viss grad sam­ men. I begge tilfeller var nordgrensene deres alltid truet av nomadefolk som flere ganger kom til å gripe dypt inn i rikenes historie, ikke minst i riksoppløsningsfasen. Men det kinesiske rike kom først i moderne tid til å stå overfor en så jevnbyrdig motstander som romerne hadde i det partiske/persiske riket. Etter de nyeste befolkningshistoriske beregninger, som ganske visst må tas med alle mulige forbehold, hadde Midtøsten i oldtiden en befolkning som kunne sammenlig­ nes med både Kinas og Indias. De iranske riker—det partis­ ke og persiske —hadde derfor en vekt som gjør det forståelig at romerne her møtte en barriere for sin ekspansjon mot øst, en barriere som det aldri lyktes dem å overskride. Hvis Romerriket på Augustus’ tid har hatt en befolkning på 60—65 millioner, kan Parterriket tilsvarende ha hatt 30— 35 millioner. Etter opprettelsen av sassanidenes rike i 224 ser det ut til at befolkningsfordelingen har forskjøvet seg sterkt til fordel for perserne. Mens innbyggertallet sank i den europeiske delen av Romerriket som en følge av epide­ miske sykdommer, ser det ut til at innbyggertallet holdt seg noenlunde konstant i Midtøsten som disse epidemiene kom fra. Men selv i Romerrikets velmaktsdager endte Trajans forsøk på å skyve grensen lenger mot øst i en fiasko. Det foregikk en ikke ubetydelig handel mellom de to riker i form av kinesisk eksport. Men direkte kontakt ser ut til å ha vært etablert bare én gang. Det var under Marcus Aurelius da det lyktes et romersk gesandtskap, eller mer trolig en

Beregnet befolkningstall i noen kjerneområder i millioner

Kina India Midtøsten Europa (uten Russland) Nord-Afrika

400 f. Kr. 19 30 42

200 f. Kr. 40 55 52

0

200

400

70 46 47

60 45 46

25 32 45

19 10

25 14

31 14

44 16

36 13

To riker

romersk forretningsmann som smykket seg med tittelen keiser An-tuns sendemann, å nå fram til Kina over Indoki­ na. Mens kinesiske årbøker fra denne tiden viser et visst kjennskap til Romerriket, som kineserne kalte Daqin, så hadde romerne bare svært uklare forestillinger om «Silkeriket». Ifølge kinesiske kilder ville An-xi (parterne) ha kontrollen med silkehandelen for seg selv, og hindret derfor direkte forbindelser mellom de to storriker. Stort sett var trusselen mot Kina begrenset til nordvestgrensen, den strekningen som kineserne søkte å beskytte med den store kinesiske mur. Rom a derimot hadde i hvert fall tre sårbare grenser å ta vare på, foruten østgrensen, Donau-grensen og Rhinen-grensen og dertil mindre trus­ ler i Nord-Afrika og Skottland. Den kinesiske ekspansjon mot vest gjennom Sentral-Asia nådde da også mye lenger enn de romerske fremstøtene mot øst. I samsvar med en riksbygningsprosess som det finnes flere eksempler på i historien, ble Kina samlet av en grensestat, som i kamp med nomadefolkene fikk karakter av en garnisonsstat. Det romerske riket ble så å si samlet fra midten. Qin-staten, som i Europa kom til å gi navn til hele Kina, gjennomførte rikssamlingen i løpet av omlag hundre år, hvis man vil regne innlemmingen av Shu og Ba i Sichuan 316 f.Kr. for det første skritt. Romerne brukte lengre tid. Fra Italia - mellom Rubicon i nord og Calabria i sør — ble samlet under Romas førerskap og til slaget ved Actium gikk det over 230 år. O g da var Britannia og Dacia ennå ikke innlemmet. Riket vokste ved en slags knoppskytningsprosess, der det ene trakk det andre med seg, og det samlede resultat ble et broket konglomerat av bystater med ulik status, kolonier, provinser og mer eller mindre selvsten­ dige fyrstedømmer. Det var ikke så mye et enhetsrike som et pluralistisk statsforbund. Det er vanskelig å finne en så målbevisst statsteoretiker i Rom a som Qin-dynastiets råd­ giver fyrst Shang Yang (se bd. 5, s. 63). Qin hadde allerede skapt en totalitær stat som kunne tjene som modell for hele riket, før det underla seg de andre kinesiske statene. Det finnes i Romas historie ikke noe sidestykke til «det store bokbål», som den første Qin-keiser Shi Huangdi lot foran­ stalte i året 213 f.Kr. Heller ikke til den massive tvangsarbeidsinnsatsen som lå bak hans oppføring av den store mur. Eller til hans folkeforflytninger og innføring av pass. R o­ merriket ble samlet av den milde Cæsar og den smarte Augustus som satte sluttsteinen på det verket som genera­ sjoner av aristokratiske slekter hadde bygd. Kina ble samlet

327

Den julianske kalender, som ble innført av Julius Cæsar i 45 f.Kr., var den gjeldende til 1582 i VestEuropa og helt til 1918 i Russland. (Derfor fant oktoberrevolusjonen sted i november.) Bildet viser en romersk kalendertavle for oktober måned 354. Ved første blikk minner den slående om et moderne kalenderblad. 31 dager står det som overskrift. Til venstre er dagene markert med bokstaver, månedens fester er notert til høyre. Skorpionen angir at ved dette tidspunkt går året inn i dette tegn av dyrekretsen. Kalenderen er tegnet av Furius Dionysus Filocalus, en kalligraf som senere var i pave Damasus' tjeneste.

328

Senantikken

av en jernhard diktator. Men så fantes det heller ikke i Romerriket noe sidestykke til den viltre «G ule flod», Huanghe, som bare kunne temmes av en sterk sentralmakt med et myndighetsområde som måtte gå på tvers av flere føydalfyrsters doméner. Nilen og Po var mer fredsomme­ lige, forårsaket ikke naturkatastrofer som kunne sidestilles med Huanghes oversvømmelser i år 2. Først etter den store krisen ved midten av 200-tallet fikk den romerske stat en tyngde som kunne sidestilles med det kinesiske rikes statsapparat. Selv da er det romerske embetsmaskineri likevel anslått til bare 30 000 mann mot 130 000 i Kina. Et slikt statsapparat var trolig nødvendig for å sikre rikets fortsatte eksistens. Men samfunnet hadde ikke økono­ misk styrke til å bære det. Kinas økonomiske grunnlag var nok mer solid, selv om riket flere ganger ble rammet av hungersnød som en følge av oversvømmelser eller tørke. Noe som igjen skapte behov for en sterk sentralmakt. Fyrst Shang var mer opptatt av å øke produksjonen enn av de forfatningsteoretiske problemer som Vestens samfunnsfilo­ sofer gikk så grundig opp i. Risen gav nok Kina et frodigere ernæringsgrunnlag enn Romerriket. Gjennomsnittsutbyttet i kinesisk landbruk er blitt anslått til 8,5 prosent, mot 6 prosent i Italia på Trajans tid. Teknisk var Kina på flere områder høyere utviklet enn Romerriket. Kinesernes energiteknologi var for eksempel mer avansert. De fabrikerte støpejern lenge før det var oppfunnet i Europa. Alt før Qin samlet riket, hadde kineserne oppfunnet brystselen, som tredoblet hestens trekkraft i forhold til det seletøyet romerne brukte. Vannmøller ble brukt både til å male korn og til å dra blåsebelgene i Kina alt på keiser Augustus’ tid, mens de i Europa først kom i bruk for alvor i middelalderen. Krum­ tappen ble oppfunnet i Kina lenge før den var kjent i Vesten.

Også et minne om romerne - den franske tegneseriehelten Asterix, skapt av tegneren Albert Uderzo og tekstforfatteren René Goscinny. Asterix og de andre barske gallere har gått sin seiersgang over hele verden. På denne tegningen, som er hentet fra den franske utgaven, er Asterix ikke absolutt tilfreds med romernes konstruksjoner. Han opp­ fatter dem ikke som fremskritt - de skjuler jo landskapet, sier han.

To riker

329

Akveduktene er noen av de mest håndgripelige vitnesbyrd om romernes byggeteknikk, men også om deres tilbakestående energi­ teknologi. Senere tider løste vannforsyningsproblemet ved hjelp av pumper. Disse ruinene stammer fra sensor Appius Claudius' akvedukt fra 312 f.Kr. Ifølge tradisjonen er dette den lengste vannledning romerne bygde. Før den tid måtte Romas innbyggere drikke brønnvann eller hente vann fra Tiber, hvis de da ikke nøyde seg med regn­ vann. Akveduktene endret på dette. Man har regnet ut at Romas akvedukter omkring år 100 leverte ca. 700 000 kubikkmeter vann om dagen til hovedstaden. (En kubikk­ meter = 1000 liter.)

Fra naturens hånd var Kina mer begunstiget når det gjaldt transport, en betydningsfull forutsetning for å kunne holde et kjemperike sammen. Et vidstrakt nett av seilbare elver utbygd med kanaler muliggjorde billig transport året rundt. Roma derimot, var for sine livsviktige forsyninger av korn avhengig av Middelhavet, som bare kunne befares om sommeren. Samtidig betydde det utstrakte nettet av vann­ veier og tilliggende overrislingsjordbruk i Kina at rikets mest fruktbare områder var dårlig egnet til bruk av

330

Senantikken

Den virkelige arv etter Roma er Roma selv. Den levende, pulserende Tiber-byen ligger der stadig, og det er minner om fortiden overalt. Den som har vandret på Forum Romanum, nytt den majestetiske ro i Pantheon og opplevd Colosseum, eller med egne øyne har sett ruinene på Palatinerhøyden eller i Caracallas termer, har en følelse av at Romas fortid likevel ikke er så fjern.

kavaleri. Det måtte det ene nomadefolket etter det andre sanne, mens de germanske og huniske hestefolkene i vest red Romerriket over ende. Resultatet ble at det kinesiske kjer­ neområdet flyttet mot sør, mens tyngdepunktet i Europa flyttet mot nord. Også i kommunikasjonsteknikk lå kineserne foran, især etter at papiret var oppfunnet omkring begynnelsen av vår tidsregning. Et omfattende statsbyråkrati fikk dermed et ypperlig forvaltningsredskap som romernes papyrus ikke kunne hamle opp med. I forveien hadde den kinesiske skrift sikret en kulturell ensartethet over hele riket som aldri fantes i vest. Den betydde også at bare profesjonelle embetsmenn med lange studier bak seg kunne styre riket. Det ene barbardynastiet etter det andre måtte konstatere at det ikke kunne utrette noe uten kinesiske embetsmenn. De ble dermed oppslukt av kineserne. Barbarene i vest derimot kunne bygge opp sine egne stater på Romerrikets ruiner. Innenfor rikets grenser fant de støtte fra landsmenn som ble holdt som slaver av romerne, mens slavearbeidskraft bare spilte en begrenset rolle i Kina. Til gjengjeld var det større frihet for de frie i vest enn i øst, mens kløften mellom de sosiale klasser kanskje var mindre i Kina, når man ser bort fra hoffet, som hadde et omfang som aldri noen gang i Romerriket. «Sosialistiske» eksperimenter som Wang Mangs regjering fantes ikke i Roma, der velstand ofte også var veien til makt. Selv under Diokletians «statssosialisme» fortsatte godseierklassen å samle jord. Det er en påfallende kontrast mellom den posisjon ridderstanden fikk i det romerske rike, og den forakt forretningsfolk ble behandlet med av de kinesiske mandarinembetsmenn. Selv sønnene til velhavende forretningsfolk søkte seg inn i byråkratiet. Staten spilte da også en langt større rolle i ervervslivet i Kina enn i Romerriket. Men den slags generaliseringer skal omgås med den største varsomhet. Både i Kina og i Romerriket er det store forskjeller fra tid til tid. Det finnes ingen enkle svar verken på likhetene eller på forskjellene i den historiske utvikling. Skjønt visse konturer av også vår egen tids samfunn i øst og vest kan anes i oldtidens storriker, er det på ny mangfoldig­ het og forandringer man vil møte når man trenger dypere inn i Kinas historie.

Litteraturveiledning

Afzelius, A.: Die Romische Erobrung Italiens (340-264 v. CH R.), i Acta Jutlandia X IV . Århus Universitet 1942. - Die Romische Kriegsmacht, i Acta Jutlandia X V I. Århus Universitet 1944. Badian, E.: Foreign Clientelae. Oxford 1958. - Roman Imperialism in the Late Republic. Oxford 1968. - Lucius Sulla. Sydney 1970. - Publicans and Sinners. Oxford 1972. Brandinelli, R.B.: Rome. The Centre of Power. Roman Art to AD 200. London 1970. Biraben, J.N.: Essai sur 1’évolution du nombre des hommes, i Population, Janvier-février 1970. Birley, A.: Septimius Severus, The African Emperor. London 1971. Bloch, R & Cousin, J.: Rome et son destin. Paris 1960. Bowden, Diana (red.): Who Was Who in the Roman World. O x­ ford 1980. Boyancé, P.: Fides et le serment. Brussel 1962. - Fides Romana et la vie internationale. Brussel 1962. Brisson, J.-P. (under ledelse av): Problémes de la guerre å Rome. Paris 1969. Brown, P.: The Making of the Late Antiquity. London 1978. - The World of the Late Anti­ quity. From Marcus Aurelius to Muhammad. London 1971. Burns, Th. S.: The Battle of Adrianople: a Reconsideration, i Historia, Band X X II, Heft 1. Wiesbaden 1973. - The Ostrogoths. Wiesbaden 1980. Carcopino, J.: La vie quotidienne å Rome a 1’apogée de 1’Empire. Paris 1939. Carpiceci, A. C.: Pompeii 2000 Years Ago. Firenze 1980. Chaunu, P.: Histoire et décadence. Paris 1981. Christensen, T.: Romermagt, Hedenskab og Kristendom. En

kulturkamp. København 1970. Clayton, Peter: A Companion to Roman Britain. Oxford 1980. Cornell, Tim & Matthews, John: Atlas of the Roman World. O x­ ford 1982. Dal Maso, Leonardo B.: Rome of the Caesars. Firenze 1980. Dal Maso, Leonardo B. & Vighi, Roberto: Archeological Latium. Firenze 1979. Duby, G.: The Early Growth of the European Economy. Lon­ don 1974. Duncan-Jones, R.: The Economy of the Roman Empire. Cam­ bridge 1974. Duval, P.-M.: La vie quotidienne en Gaul pendant la Paix romaine. Paris 1952. Fenger, O.: Romerret i Norden. København 1977. Fuller, J. F. C.: The Decisive Battles of the Western World. Lon­ don 1970. Furuhagen, H.: Brod och skådespel. Stockholm 1978. Galsterer, H.: Herrschaft und Verwaltung im Republikanischen Italien. Miinchen 1976. Garzetti, A.: From Tiberius to the Antonines. London 1974. Giglioni, G. B.: Lavori publici e occupazione nell’ antichitå classica. Bologna 1974. Gilles, B.: Histoire des techniques. Paris 1978. Grant, M.: Julius Cæsar. London 1969. — The Jews in the Roman World. London 1973. — The Army of the Cæsars. Lon­ don 1974. — The Twelve Cæsars. London 1975. — The Fall of the Roman Empire. London 1976. — History of Rome. London 1978. Grimal, P.: La femme å Rome et dans la civilisation romaine, i Histoire mondiale de la femme. Paris 1965. Guarducci, M.: La religione di Adriano, i Les Empereurs romains d’Espagne. Centre Nationale de la Recherche Scienti-

fique, Paris 1964. Hammond, M.: The Antonine Monarchy. Rome 1959. Hankel, W.: Goldne Zeiten fuhrt’ ich ein —Cæsar und sein Wirtschaftsimperium. Frankfurt am Main 1980. Hannestad, Niels: Romersk kunst som propaganda. København 1976. Harris, W. V.: War and Imperia­ lism in Republican Rome 327— 70 B.C. Oxford 1979. Heurgon, J.: Rome et la méditerranée occidentale jusqu’ aux guerres puniques. Paris 1969. - Dagligt liv hos etruskerne. K ø­ benhavn 1970. Hjortsø, Leo: Romerske guder og helte. København 1982. Hubert, H.: Les Celtes et 1’expansion celtique jusqu’ å 1’époque de la Tene. Paris 1974. Humbert, H.: Municipium et civitassine suffragio. Roma 1978. Isager, Jacob: Forum Romanum og Palatin. Odense 1977. Johansen, Flemming: Berømte Romere fra Republikkens Tid. København 1982. Jolowicz, H. F.: Historical Introduction to the Study of Roman Law. Cambridge 1952. — Roman Foundations of Modern Law. Oxford 1957. Klindt-Jensen, O.: Bornholm i folkevandringstiden. København 1957. Latouche, R.: Les origines de 1’économie occidentale. Paris 1956. Luttwak, E.: The Grand Strategy of the Roman Empire. London & Baltimore 1976. Mansuelli, G.: I Cisalpini. Firenze 1962. Marrou, H. L: Décadence ro­ maine ou antiquité tardive? I lle -V I e siecle. Paris 1977. Martin, F.: Les mots latins. Paris 1980. McNeill, W. H.: Plagues and Peoples. New York 1976. Miller, J. Innes: The Spice Trade of the Roman Empire. Oxford 1969.

Momogliano, A.: Storia degli studi classici e del mondo antico. Roma 1980. Monti, Paolo Mario: La Colonna Traiana. Roma 1980. Nicolet, C.: Rome et la conquéte du monde méditerranéen I—II. Paris 1977, 1978. North, J. A.: The Development of Roman Imperialism, i The Journal of Roman Studies, Vol. L X X I. London 1981. Ording, J. F.: Romerriket, Asche­ hougs Verdenshistorie. Oslo 1958. Orgeval, B. d’ : L’empereur Hadrian, oeuvre législative et admi­ nistrative. Paris 1950. Oxenstierna, E. C. G.: Die Urheimat der Goten. Leipzig & Stockholm 1948. Panciera, S.: Vita economica di Aquileia in eta romana. Vene­ zia 1957. Pernoud, R.: La femme au temps des cathédrales. Paris 1980. Petit, P.: La Paix romaine. Paris 1971. Poulsen, Vagn: Romersk kunst. København 1948. Reich, John: Italy before Rome. London 1979. Reinhold, M.: Marcus Agrippa. Roma 1965. Rémondon, R.: La crise de l’empire romain. Paris 1964. Rouland, N.: Pouvoir politique et dépendance personnelle dans 1’Antiquité romaine. Brussel 1979. - Rome, démocratie impossible? Paris 1982. Runcinam, S.: Le manichéisme médiéval. Paris 1949. Salles, C.: Les bas-fonds de L ’Antiquité. Paris 1982. Schwartz, E.: Goten, Nordgermanen, Angelsachsen. Bern & Miinchen 1951. Scullard, H. H.: From the Gracchi to Nero. London 1959. — Roman Politics 220—150 B.C. Oxford 1973. Stockton, D.: The Gracchi. O x­ ford 1979. Stiitzer, Herbert Alexander: Das

Antike Rom. Koln 1979. Syrne, R.: The Roman Revolution. Oxford 1939. - Hadrian the Intellectual, i Empereurs romains d ’Espagne. Centre Nationale de la Recherche Scientifique, Paris 1964. - Domitius Curbulo, i The Jour­ nal of Roman Studies, vol. L X 1970. Sørensen, Villy: Seneca, bd. 1-2. København 1976. Tåckholm, U.: Aetius and the Battle on the Catalaunian Fields, i Opuscula Romana, vol. VII. Lund 1969. Tenney, F.: An Economic Survey of Ancient Rome. New Jersey 1959. Thomsen, Rudi: King Servius Tullius. København 1980. Thompson, E.A.: A History of Attila and the Huns. Oxford 1948. - A Roman Reformer and Inventor. Oxford 1952. - The Early Germans. Oxford 1965. - The Visigoths in the Time of Ulfila. Oxford 1966. Thiel, J.H.: Studies on the His­ tory of Roman Sea-Power in Republican Times. Amsterdam 1946. Toynbee, A. J.: Hannibahs Legacy I—II. Oxford 1965. Veyne, P.: Y a-t-til eu un impérialisme romain? MEFRA 1975. - Le pain et le cirque. Paris 1976. Vickers, M.: The Roman World. London 1977. Wanscher, Ole: Seila Curulis. Kø­ benhavn 1980. Weibull, C.: Die Auswanderung der Goten aus Schweden. Goteborgs Kungl. Vetenskaps- och Vitterhetssamhalles Handlin­ gar, 6. F. A., 1955-59. Wheeler, M.: Rome beyond the Imperial Frontiers. London 1954.

I llustr asj onskilder

Aosta-katedralen, Aosta 297 Arkeologisk museum, Ankara 213 Arkeologisk museum, Firenze 16, 44 Ashmolean Museum, Oxford 259 Bayerische Nationalmuseum, Miinchen 321 Beirut Museum, Beirut 75 (nederst) Bibliothéque Nationale, Paris 27, 105,298 British Museum, London 35 (nederst), 88, 98, 128, 135, 140, 153, 155, 193, 200 (nederst), 230, 236, 238,272 Capitolmuseet, Roma 17,46, 103, 191,209 (nederst, høyre), 231, 243 (venstre), 256, 263,306 (øverst) J. W. Cappelens Forlags arkiv 52, 101, 121,150-51, 180, 207,241, 257,265,299,312 Dargaud Editeurs, Paris 328 (fra Serpe d ’Or av A. Udzero og R. Goscinny, 1965) Delfi-museet, Delfi 96 E. N. L T., Roma 209 (øverst), 232 Galleria Villa Borghese, Roma 134, 200 (øverst), 201 Gutenberghus-bladene A/S, København 144 (øverst-fra Astrix og hans gæve gallere av A. Udzero og R. Goscinny, 1979) Goteborg Konstmuseum, Goteborg 40 Haifa Nautical Museum, Haifa 77 (nederst) Michael Holford, London 18-19, 69,71,85, 100, 112, 129, 131, 137, 149 (øverst), 182, 185,211, 221,228-29, 285,303 Isernia-museet, Roma 49 Koninklijk Penningkabinet, Haag 197 Kunsthistorisches Museum, Wien 169 Louvre, Paris 173, 323 Mansell Collection, London 8, 11, 29,48, 50, 51,64, 76, 81,86, 90, 94,95,97,99, 110-11, 117, 124, 164, 167, 168, 174, 175 (nederst), 178, 181, 190, 195, 225,242,243 (midten), 247,275 (nederst), 294, 311, 315, 318, 329

Monza-katedralen, Monza 293 Museo della Civilta Romana, Roma 31,261, 267, 268 Museo Nazionale di Villa Giulia, Roma 45, 65, 66 Museo Provinciale, Lucera 28 Museum of Antiquities, Antiochia 284 Nasjonalmuseet, Napoli 186 (nederst), 237 Nasjonalmuseet, Roma 57, 157 Ny Carlsberg Glyptoteket, København 60, 63 (nederst), 132,138,194,196,208, 258 (øverst og nederst) Photorecources (C. M Dixon), Dover 20, 23, 24, 25 (øverst), 30, 32, 59, 73, 75 (øverst), 79, 130, 142, 158, 163, 175 (øverst), 176,177,179,184,189,215, 217,220 (øverst), 222, 224 (øverst), 226, 233, 240, 262, 275 (øverst), 287, 288, 304,313 Politikens Forlags arkiv, Køben­ havn 12, 15,21,33, 36, 54, 55, 62,63 (øverst), 67, 70, 74,77 (øverst), 78, 80, 83, 92, 93, 108, 113, 114 (øverst og nederst), 119,122,123,126,127,144, 147, 149 (nederst), 159, 160, 166 (øverst), 170, 171, 172, 183, 187 (midten), 192,202,203 (øverst og nederst), 204, 210, 214, 224 (nederst), 227, 235, 248, 249,251,252,254, 255, 270,273,278 (øverst), 282 (øverst og nederst), 283, 296, 300, 301,305 (øverst og ne­ derst), 306 (nederst), 307 (øverst og nederst), 308, 309, 314,316,317,322 Politikens Pressefoto, København 10, 13, 25 (nederst), 35 (øverst), 37, 39, 42, 43, 109, 186 (venst­ re), 198, 199,212,239,244, 253,269,325 Pressefoto, Helsingfors 245 (foto Esa Pyysalo) Romisches Museum, Augsburg 220 (nederst) Anne Sandvej, København 166 (nederst), 186 (øverst), 186 (midten), 187 (høyre), 209 (nederst, venstre) 260 (øverst og nederst) Knud Sandvej, København 26,

115, 187 (nederst), 223, 278 (nederst1! 331 I.D.F. Spokesman, Israel 205 Torlonia-museet, Roma 137 Uffizi-museet, Firenze 165 Universitetsbiblioteket, Uppsala 291 Vatikanmuseet, Roma 22, 139, 161,243 (nederst), 277, 279, 280-81 Vatikanbiblioteket, Roma 324, 327 Vision Edizione, Roma 234 Zentralbibliothek, Lucerne 143 side 271 er utført av Sv. Aa. Voigt Andersen K a r te n e i boken er utarbeidet av Anders Røhr i samarbeid med forfatterne og tegnet av Sv. Aa. Voigt Andersen Utgiveren har tatt hensyn til gjel­ dende lov om opphavsrett til illustrasjonsmaterialet. Hvis noen likevel mener å ha rettig­ heter som forlaget har oversett eller ikke funnet rette opphavs­ mann til, bes vekommende henvende seg direkte til utgive­ ren. T e g n in g e n