Imperialismen [15] 8202049466, 8202049601

Citation preview

CAPPELENS VERDENSHISTORIE BIND 15

Imperialismen ERLING BJØL OLOF G. LIDIN GØRAN MALMQVIST

B

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

J. W. CAPPELENS F O R L A G A S

Nordisk hovedredaktør: ERLIN G BJØL Norsk redaktør: K N U T M Y K L A N D

r

-r

Oversatt av: Eldor M. Breckan 0\ © J . W. Cappelens Forlag a-s 1986 Billedred aksjon og layout: Anders Røhr og Knud Sandvej Grafisk tilrettelegging: Axel Surland Billedtekster: Forfatterne og Knud Sandvej Cappelens Verdenshistorie er satt i fotosats med 10/12 Baskerville hos Alfabeta a.s, Halden, og trykt hos Otava, Finland 1986 Illustrasjonene er reprodusert av Scan-Lith, København Omslag og bokbind ved Reidar Gjørven ISBN 82-02-04946-6 (ib .)-b in d 15 ISBN 82-02-04960-1 (komplett)

„—x A

c__. u

J

^ m

(

i

© Ti j/ / /i / H

,

^ ...............

_ _

J LE

Innhold

F o r o r d .....................................................

7

Fred ogforandring ................................ V år verden i støpeskjeen, 10. Folkevandringstid, 12. Vekst og velstand, 14. PaxBritannica, 18. Imperiet, 22. The R aj, 25. Gokhale og Tilak, 30. Imperialister og antiimperialister, 35. Et større Britannia, 38. Fra Khyber-passet til Mulmeinpagoden, 40. Verdensøkonomiens hjørnestein, 44. Anglomani, 46. Frankrikes vei til Indokina, 48.

9

Bismar eks system ............................ M akt og myte, 52. Selvforskyldte plager, 56. Veien til Berlin-kongressen, 59. Diplomatisk sjonglør, 61. U ro i Bulgaria, 64. Utenriks- og innen­ rikspolitikk, 66. Kolonipolitikk, 70.

51

Kappløpet om A frika ............................ Veien til India, 73. Marsjen mot Khartoum, 78. K on g Leopolds drømmer, 79. Lavpriskolonier, 82. Fashoda-krisen, 85. Forventninger og skuffelser, 88. Diamantkongen, 91. Boerkrigen, 93. Antiimperialistisk bølge, 98.

73

Amerika i v ek st ............................... Flukten til Amerika, 103. Iden nye verden, 106. Jim Crow, 109. God jord, gjeld og rødhuder, 111. Det store spranget fremover, 115. Røverbaronene, 118. Fra Lincoln til Theodore Roosevelt, 121. Verdens­ makt i emning, 124. Sør for Rio Grande, 126. Caudillo-kontinentet, 131.

101

Folkestyrets kam ptid.............................

135

«V ed folket», 136. «A v folket?», 141. Politiske partier, 145. Skole og samfunn, 147. Stat, nasjon og nasjonalisme, 149. Folk og forsvar, 152. Tollmurer og frihandel, 154. Det sosiale problem, 157. Snart dages det, brødre . . . , 160. «For folket», 163. D et moderne gjennombrudd................... Revolusjon i City, 168. Togtid, 170. Storbyen, 174. Den vide hvite verden, 177. Barn i byene, 181. Lys over la n d et. . . , 183. K olben og kittelen, 187. Kvinnenes kamp, 188. Vikto­ riansk sexliv, 190. Forbrytelse og straff, 193.

167

1890-årenes strømendring..................... Bismarck-systemet bryter sammen, 196. Den fransk-britiske ententen, 199. Krigsfrykt og fredsbevegelse, 203. El-alderen melder seg, 206. Byene skifter ham, 210. Sol, sport og sunnhet, 213. Kjønnskamp, 216. Ned med fbrneff en, 218. Dreyfus-saken, 224. Åndelig pest i Europa, 228. En jødestat, 231. Pressens gull- og slyngelalder, 232.

196

Tsarismens siste sjanser........................ M otvillige reformer, 237. Utopister og terrorister, 238. Alexander 3.s politistat, 241. Staten som entreprenør, 244. Sykt samfunn, 246. Veien mot Asia, 251. Tsushimakatastrofen, 252. Revolusjon, 256. Følgene av krigen, 259.

236

D et moderne Japan blir til ................... Meiji-restaurasjonen, 264. Den nye tidens menn, 267. Hamskifte, 268.1 vestlig skole, 271. Likestilling og

264

frigjøring, 274. Tyskland som modell, 276. Autoritært demokrati, 278. Økonomien tar sats, 279. Aktiv utenrikspolitikk, 282. Krig med Kina, 285. Allianse med Storbritannia, 286. Ekspansjon i Manchuria, 287. D en lenkede dragen: Kina etter Opiumskrigen ........................................ Taipingopprøret, 292. Hong Xiuquan, den kristne opprøreren, 294. Den store fredens himmelske rike, 295. Kanonbåtdiplomati, 297. Enighetens tiår, 298. Nian-opprøret, 300. Muslimenes opprør, 301. Mellom Russland og Kina, 302. Kinas naboer

291

i vest og sør, 304. Den raserte jorda, 305. Mislykket modernisering, 306. Styrkeprøven mellom Kina ogja p an , 308. De hundre dagenes reform i 1898, 311. Fremmede djevler og boksere, 312. Økonomisk sammenbrudd, 316. Nye reformforsøk, 317. Forfatningsbevegelsen, 318. Jernbaner og politikk, 320. Den republikanske revolusjon. 322. Ideologer og agitatorer, 324. Sun Yatsen, 326. Yuan Shikais diktatur, 328. Den forrådte republikken, 330. 4. mai-bevegelsen, 331. Litteraturveiledning...............................

334

Illustrasjonskilder.................................

336

Japan cirka 1 9 1 0 ...................................

283

Kina i slutten av 1800-tallet

302

K a rt A frika i slutten av 1890-årene.........................................

81

Sør-Afrika 1897

92

..................................

ELVERUM

LÆRERHØGSKOLfc

B IB LIO TE K E T

Forord

Dette bindet dekker perioden fra omkring 1870 til 1905. I Europa var det «den lange freds tid», men også imperialis­ mens periode, da de europeiske land tok i besittelse de siste «hvite flekker på kartet», slik Joseph Conrad uttrykte det. Denne ekspansjonen fikk en dramatisk slutt med Russlands nederlag i krigen mot Japan. Derfor har vi valgt å avslutte bindet her, og ikke som vanlig med krigsutbruddet i 1914. Dermed kan vi i neste bind fremstille den skjellsettende be­ givenhet som Første verdenskrig ble i vårt århundres historie, i sammenheng med de hendelsene som ledet opp til den. Etter den opprinnelige plan skulle professor H. P. Clausen ved Århus Universitet ha skrevet dette bindet. Hans arbeid som formann for mediekommisjonen, som ikke var forutsett da verket ble planlagt, kom imidlertid til å legge så stort be­ slag på hans tid at han måtte oppgi å få gjennomført arbeidet innenfor den planlagte tidsramme. I forståelse med ham ble oppgaven derfor overtatt av hovedredaktøren, sammen med professorene Goran Malmqvist og O lo f G. Lidin. De to sist­ nevnte har videreført henholdsvis Kinas historie (til ca. 1914) og Japans historie (til ca. 1912). H. P. Clausen har gjennom­ gått og kommentert manuskriptet, og gitt råd og veiledning underveis. J. W . Cappelens Forlag

F red og forandring

Etter avslutningen av den fransk-tyske krigen i 1871 gikk Europa inn i en lang fredsperiode, den lengste siden Antoninus Pius’ tid, er det sagt (bind 4, s. 241). Riktignok var det kriger i utkanten av Europa, mellom Russland og Tyrkia i 1877-78, mellom Italia og Tyrkia 1911-12, mellom de små balkanstatene innbyrdes 1912-13; det var også kriger i fjerne verdensdeler - Frankrike førte krig i Indokina i 1880-årene, Spania mot USA i 1898, Storbritannia i Sør-Afrika 1899-1902, Russland mot Japan 1904-06. Men i Vest-Europa ble det ikke løsnet et skudd på 43 år. Historisk sett er dette så usedvanlig at både årsaker og virkninger fortjener en nær­ mere analyse. At det var fred, var ikke ensbetydende med at det ikke «skjedde» noe. Samfunnene ble forandret. I den atlantiske kulturkretsen spredte industrialiseringsprosessen seg fra Stor­ britannia til andre land, særlig til U S A og Tyskland, men også til andre europeiske land. Det medførte forskyvninger i de økonomiske og politiske maktforholdene. I Det Ijerne østen gjennomgikk Japan en «moderniseringsprosess» som førte til at landet etter seieren over Russland i 1905 ble betraktet som en ny stormakt. Det foregikk større befolkningsforskyvninger enn i noen annen historisk epoke. I noen land vokste folketallet kraftig, i andre stagnerte det. Også det endret forutsetningene i den internasjonale politikken. Dessuten skjedde det en folkevand­ ring uten sidestykke, en massevandring fra land til by, fra Europa til oversjøiske land, fra Kina til Sørøst-Asia, fra India til andre deler av det britiske verdensriket. Denne forflyt­ ningen ble lettet av en transportteknisk utvikling til sjøs og til lands, som fikk verden til å skrumpe inn og «bli en», samtidig med at den enkelte hadde en bevegelsesfrihet som etter 1914 ble hemmet, først av krig, senere av inn- og utvandringsbegrensninger. Også de oversjøiske samfunn, som ikke tilhørte den europe­ iske kulturkrets, forandret seg under presset fra ekspansjonen i de nye industristatene. Hele Afrika kom under europeisk herredømme. I Asia begynte gamle samfunnsstrukturer å gå i oppløsning og en ny nasjonalisme å vokse fram. K ort sagt

Motstående side: 11870-årene og i de følgende tiår skjøt masseutvandringen fra Europa fart. Det ble en folkevandring som kom til å sette preg på hele perioden. Dette fotografiet, tatt av Lewis Hine like omkring århundreskiftet, viser en italiensk utvandrerfamilie. Fra ski­ pet stirrer deforventningsfulle, og kanskje litt skjelvende, inn mot New York og Eli is Island - immigrantenes første møte med det for­ jettede Amerika.

10

Fred og forandring

ble vår egen tid på mange måter født i disse årene, ikke bare politisk og økonomisk. Også når det gjaldt idéer, litteratur, kunst, presse, underholdning og fritidsvaner skjedde det et «moderne gjennombrudd».

En samling karikaturtegninger av den britiske statsmannen Benjamin Disraeli (1 804-81). De stammerallefra vittighetsbladet Punch. Disraeli var i mange året yndlingsofferfor de satiriske tegnere. Flereeksemplerfinnespå sidene 27,62 og 74. Som sønn av den jødiske forfatter Isaac DMsraeli drømte han selv om en karriere i bøkenes verden. Han skrev da også flere romaner med sosialt og poli­ tisk budskap. Det var imidlertid som statsminister at han fikk sitt navn slått fast for alvor. Han var en parlamentarisk taktiker av første rang og imperialisttil finger­ spissene. Han sørgetfor at dron­ ning Victoria ble keiserinne av India «for å innvirke på de asiatiske folks fantasi». Det var i 1876. Samme år ble han jarl av Beaconsfield. 11880tvang G ladstones moralske fordømmelse av «Beaconsfieldismen» og den økonomiske nedgangen sammen med dårlig helbred Disraeli til å trekke seg tilbake.

V å r verden i stø p esk jeen

Historiens klokker er ikke synkronisert. De slår ikke samtidig i alle land eller i alle historiens etasjer. Likevel er det på flere måter rimelig å datere en ny tids begynnelse til årene omkring 1870.1 europeisk historie ble den fransk-tyske krigen skjellset­ tende. Det oppstod en ny stormakt midt i Europa. Den kom til å prege internasjonal politikk helt fram til 1945. I Amerika betydde avslutningen av borgerkrigen i 1865 at man gikk inn i den langvarige veksttiden som førte til at U SA ble verdens ledende industrimakt. I Russland begynte spirene til det som skulle bli den mest innflytelsesrike revolusjonære bevegelse i vår tid å gro opp av skuffelsene over de begrensede reformene under Alexander 2. 1 Japan ble Meiji-restaurasjonen i 1867 opptakten til den forrykende omstillingsprosess som endte med å gjøre landet til den mest dynamiske makt i Asia. I Storbritannia innvarslet Benjamin Disraeli (1804-81) med sin Krystallpalass-tale i 1872 den nye perioden i europe­ isk ekspansjon, den som er blitt kalt the new imperialism. Samtidig ble det moderne organisasjonssamfunnet til. Trade Union Congress (TU C) ble grunnlagt i 1868. I 1871 bie det katolske partiet Zentrum, forløperen for vår egen dus C D U /C SU , stiftet i Tyskland. På Gotha-kongressen i 1875 dannet man det moderne SPD (Tysklands sosialdemokratis­ ke parti). Det liberale partiet i Storbritannia utviklet i løpet av 1870-årene en organisasjonsform som siden ble etterlignet av andre partier og i andre land. I produksjonslivet ble døren slått opp til en ny tidsalder da man etter borgerkrigen i USA mer systematisk begynte å overføre rustningsindustriens masseproduksjonsmetoder til sivile varer, som for eksempel symaskiner og tekstiler. Grunn­ laget for en ny fase i industrialiseringsprosessen ble lagt da den belgiske ingeniøren Zeonobe Gramme i 1871 kunne sen­ de den første praktisk anvendelige dynamo ut på markedet. Den store transportrevolusjonen som forandret verden i årtiene som fulgte, ble innledet da Suez-kanalen ble åpnet i 1869. Samme år ble den siste bolten slått inn i U nion Pacificbanen, som forente den amerikanske østkysten med Stilleha­ vet (se bd. 14, s. 153 og 159). I hvert fall ifølge Jules Verne, kunne man nå reise «Jorden rundt på 80 dager».

Etter mange viderverdigheter klarte omsider «Great Eastern» i 1866 å få lagt en undersjøisk telegrafkabel mellom Storbritannia og Amerika. Da man i 1870 fikk etablert en «ren britisk» linje fra London via Gibraltar, Malta, Alexand­ ria, Suez og Aden til Bombay, var det skapt et verdensmarked hvor prisoppgaver kunne overføres på noen minutter fra New York til Bombay. Hvis da ikke forbindelsen ble brutt av tro­ piske edderkopper eller ukjente undersjøiske strømmer. M an fortsatte til Australia og tvers over dette kontinentet, med 36 000 telegrafstolper og ni telegrafstasjoner. Den viktigste lå i Alice Springs, oppkalt etter bestyrerens kone; det var det mest øde sted i verden, 1600 kilometer fra nærmeste by. Et annet viktig skritt for bedre kommunikasjon ble tatt da Den internasjonale postunion ble opprettet i 1875. Det kunne nå innføres faste portotakster for brev til utlandet. Før måtte hvert postkontor foreta innviklede beregninger ved avsendel­ sen og operere med omfattende mellomregnskaper mellom de forskjellige landenes postvesen. I 1876 åpnet det seg en ny mulighet, foreløpig innen nærkommunikasjonen, da kanadie­ ren Alexander Graham Bell presenterte den første telefonen.

Etter at Samuel Morse i 1844 hadde oppfunnet den elektriske telegraf (se bd. 14, s. 2 8 f) spredte det nye kommunikasjonsmiddelet seg som en løpeild over hele ver­ den. Scenen her viser hovedtelegrafkontorettil det britiske post­ vesen, tegnet for I llustrated London News i 1872. Bare dette kontoret hadde på denne tid 247 telegraf-instrumenter, hvorav de fleste etter Morses system. Som detfremgårav bildet vararbeidet som telegrafist av de yrker som gav kvinner nye sjanser til å komme inn iervervslivet.

2

Fred og forandring

Det nære samarbeidet mellom forskning og teknikk som kom til å prege det moderne industrisamfunnet, slo igjennom i 1870-årene, tydeligst innen den kjemiske industrien og med størst virkning i Tyskland og Sveits. M ed kjemisk krapprødt klarte man i 1869 for første gang å fremstille et kunstig farge­ stoff, som kunne erstatte et naturprodukt, krapproten. Det var også første gang forskerne utviklet et bestemt produkt på bestilling. Det skjedde hos Friedrich Bayer & Co. i Tyskland. Samtidig begynte jordbruket å få kunstgjødsel til disposisjon, takket være kjemikernes analyse av sammenhengen mellom jordsm onn og vekstbetingelser. Det teoretiske grunnlag for vår egen tids fantastiske utvikling innenfor det elektroniske område ble lagt da den britiske matematikeren James M ax­ well i 1860-årene fant den riktige formel for elektromagnetis­ men. Det området hvor den jevne mann mest direkte kom i kontakt med forskningen, var naturligvis legevitenskapen. Den begynte omsider å få fast grunn under føttene, med Louis Pasteurs og Armauer Hansens innsats i mikrobeforskningen i 1870-årene og kirurgen Joseph Listers pionérgjerning på antiseptikkens område.

F o lk e v a n d rin g stid

I den lange fredsperioden mellom 1871 og 1914 skjedde det betydelige forskyvninger i de internasjonale befolkningsforhold. Det hang delvis sammen med at forholdet mellom fød­ selstall og dødstall utviklet seg forskjellig i ulike land, delvis med verdenshistoriens mest omfattende vandringer fra land til land.

ÉLV é KUM Befolkningsutviklingen 1870-1910 i millioner 1870

1910

Frankrike

36

39

I t a lia

26

35

Russland

11

111

Storbritannia

31

45

T y s k la n d

41

65

CJsterrike-Ungarn

35,8

50

U SA

39,9

9 1 ,9

Japan

33.6

56 (1920)

K in a

300 (1850)

342

India

203

303

13

Tallene for Kina ér basert på beregningerog er svært usikre. Kilde: Encyclopedia of the Social Sciences, London 1934. Halv­ parten av den sterke stigningen i India henger sammen med at folketellingen i 1 911 var mer fullstendig enn folketellingen i 1872. Øvrige kilder: A. J. P. Taylor: The Strugglefor Mastery in Europe 1848-1918 (1 954) og Cambridge Economic History of Europe, VI (1966).

Første verdenskrig viste raskt at det ikke var noen utvety­ dig sammenheng mellom militær styrke og folketall. Allerede det væpnede oppgjøret mellom Kina og Japan i 1895 hadde avslørt det. Ikke desto mindre ble tidens diplomati og militæ­ re planlegging preget av de antatte forskyvninger i styrkefor­ holdene som befolkningsutviklingen hadde ført med seg. Frankrike var urolig over veksten i Tyskland, Tyskland over veksten i Russland. I Den kraftigste stigningen skjedde i USA. Den skyldtes for en stor del masseinnvandringen fra Europa. Mellom 1871 og 1914 utvandret 34 millioner europeere. De fleste, 65 prosent, reiste til USA, resten hovedsakelig til Canada, Sør-Amerika (særlig Argentina), Australia og New Zealand. I USA toppet strømmen av innvandrere seg i tiåret 1900-1910, med 6,2 millioner. Det største antallet kom fra De britiske øyer. M en også fra de nordiske land gikk en kraftig emigrantstrøm, sær­ lig de siste årtiene av 1800-tallet (se tabell nedenfor). En enda større folkevandring gikk fra land til by. For mange utvandrere var byen dessuten en mellomstasjon på veien ut i den store verden. Disse innenlandske vandringene kan avleses i den stigende vekst i byene, som hovedsakelig skyldtes tilstrømning fra landdistriktene. Allerede i 1851 var bybefolkningen i Storbritannia større enn landbefolkningen. I 1881 var bare 12,5 prosent av de Utvandring fra de nordiske land Emigranter

Samlet folketall

Danmark

1871 1900: 110000

1890: 2,3 mill.

Norge

1866-1910: 561000

1890: 2.3 mill.

Sverige

1871-1900: 773000

1890: 4,9 mill.

Motstående side: Fire av tidens store forskere og nyskapere. I øverste rekke sees fra venstre Louis Pasteur (1822-95), den franske kjemiker og mikrobejegersom ble grunnleggeren avden moderne bakteriologi. I midten nordmannen Gerhard Armauer Hansen (1 841 1912), som fant et effektivt middel til bekjempelse av den fryktede sykdommen spedalskhet, gjennom århundrer en av menneskehetens svøper. Til høyre den skotske ma­ tematiker James Clerk Maxwell (1831-79), som i sitt skjell­ settende verk Treatise on Electricity and Magnetism (1873) fo r­ mulerte elektromagnetismens teori. Nederst sitter telefonens oppfinner AlexanderGraham Bell (1847-1922) ved sitt nye apparat den dagen i oktober 1892 da tele­ fonforbindelsen mellom New York og Chicago ble åpnet. Det første primitive apparat hadde Bell kon­ struert i 1879.

14

Fred og forandring

INM AN LIMEN. KONGELIGE

ENGELSKE POST MMFSEIBE. LIVERPOOL,

NEW

YO R K

ft

PHILADELPHIA

D A M P SEIBSSH ELSK AB . DI89I BEQVEMME OO VEL INDRETTEDE DAMP8KIBE EXPEDEREB TBA

LIVERPOOL

NE W YORK IT) GANGE UGENTLTG. GJENNKMGAAKNUK H ILUttTKK S.KLGKS TIL Ull.HOST BKREONEDK Priser til CHICAGO, W IN O N A , R E D W IN Q , ST. PAUL, L A N S IN Q , M IL W A U K E E , L A CROSSE,

Q€r T IL

S A M T L IG E

BTEB

I

YE BY5TATE EN E .

E N IG R A N TE R N EBLIVEBE H A N D LE D EM E D0PM ERK 8O 1H ED , DISSK UAUPSKIBb U I. S 1X UK MiJltsTK, HIKTIOSTK Uu bsoY?od»r jLj i

WILLIAM nVHAN’8 EXPEDITION, No.

7,

QVCESTHUSGADE,

KJOBENHAVN,

GENERAL AGENTUR FOR DAHKAHX.

Dansk annonse i 1870-årenefor et av de store utvandrer-rederier, Inman- Linjen. Amerikaneren William Inmans moderne damp­ skip og flåten til hans landsmann Samuel Cunard lå i skarp konkur­ ranse om å erobre Atlanterhavets Blå bånd, det vil si å kunne krysse Atlanterhavet på kortest tid. De konkurrerte også om å kapre flest mulig av passasjerene blant den stadig voksendeskare av utvand­ rere. «Emigranterne blive behand­ lede med Opmerksomhed» står det i annonsen.

yrkesaktive beskjeftiget i jordbruket. M ellom 1870 og 1900 vokste bybefolkningen i Tyskland fra 36 til 54 prosent. Antall byer med over 100 000 innbyggere steg i samme tidsrom fra 8 til 41. I 1871 var det bare to byer med et innbyggertall på over en million, nemlig London og Paris. I 1900 var Berlin, Wien, New York, Chicago, Philadelphia, St. Petersburg, Moskva, Buenos Aires, R io de Janeiro, Tokyo, Osaka og Calcutta kommet til. Denne store folkevandringen kan neppe forklares med at europeerne i siste tredjedel av 1800-tallet hadde fått det dårli­ gere enn de hadde hatt det før. Det lar seg dessuten vanskelig måle. At det ble mye lettere og billigere å reise, er derimot lett å konstatere. Omkring 1880 var det europeiske jern­ banenettet stort sett utbygd, og i USA var stambanene mel­ lom øst og vest anlagt. Perioden fra 1870 til 1905 ble jernbanebyggingens store tid utenfor Europa. Mellom 1870 og 1900 vokste det samlede jernbanenett i verden fra 210 000 til nesten 270 000 kilometer. Den siste av de store transkontinentale linjene, den transsibirske, ble ferdig i 1904 - en medvir­ kende årsak til at den russisk-japanske krigen brøt ut akkurat da. Utviklingen av sjøtransporten gikk ikke mindre raskt. I seilskutenes tid regnet man med at turen fra Liverpool til New York tok cirka 40 døgn. V ar man uheldig med været, kunne den vare opptil tre måneder. Dampskipene brakte reisetiden ned til cirka ti døgn. Billettprisen ble halvert mellom 1866 og 1872, og den falt ytterligere de følgende år. Samtidig med den store folkevandringen over Atlanter­ havet, foregikk det tilsvarende ferder over Det indiske hav. Indere utvandret i stort antall til andre deler av det britiske verdensriket — til Ceylon, Malaya, Australia, Sør-Afrika, Øst-Afrika - ja, helt til De vestindiske øyer og Guinea. En annen folkestrøm gikk fra Kina til Bakindia og Indonesia. Både indere og kinesere søkte dit hvor det var bruk for ar­ beidskraft i den økonomiske ekspansjon som de europeiske industri-, handels- og sjøfartsnasjonene i Asia satte i gang etter åpningen av Suez-kanalen.

V e k s t og velstan d

Den lange fredsperioden var preget av en rivende økonomisk utvikling. Den gav seg utslag i kraftig produksjonsøkning innen både jordbruk og industri og en gradvis vekstforskyvning landene imellom. Det kan illustreres av noen få tabeller vist på de følgende sider.

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE B M sfc0r ø ^ ¥ ,ncl

Kilde: A .J.P . Taylor: The Struggle for Mastery in Europe 1848-1 918.

Kullproduksjon 1870—1900 i millioner tonn 1870

1880

1890

1900

1910

112

149

184

228

268

Tyskland

34

59

89

149

222

USA

10

64,9

143

244

356

3,2

6

Storbritannia

Russland

0,75

Østerrike-Ungarn

8,6

15

26

15

16,2

24,9

39

47

I hele perioden var kull den helt avgjørende energikilden. Ennå i 1913 stod kull for 88,5 prosent av verdens samlede energiproduksjon. Bare 2 prosent av skipstonnasjen i verden brukte olje som drivstoff. I Europa beholdt Storbritannia stil­ lingen som ledende kullprodusent. M en Tyskland halte godt innpå, og USA gikk forbi i 1890-årene. Når det gjaldt frem­ stilling av jern og stål, som var en direkte forutsetning for statenes militære styrke, så bildet noe annerledes ut. Særlig i stålproduksjonen gikk Storbritannias lederstilling raskere

Russernes veldige transsibirske jernbane bleferdigbygd i perioden mellom 1890 og 1904. Over 8500 kilometer jernbanespor forbandt nå Moskva med Vladivostok.

16

Fred og forandring

Produksjon av jern og stål 1870-1910 i millioner tonn i 870

1880

1890

1900

1910 Stål

Jern

Stål

Jern

Stål

Jern

Stål

Jern

Stål

Jern

Storbritannia

6

0,7

7,8

8

3,6

9

5

10

T yskland

1,3

0,3

2,5

1,3 0,7

4,1

2,3

7,5

6,7

USA

1,7

-

3,9

1,3

9,4

4,3

Frankrike

1,2

0,3

0,4

2

0,7

2,7

1,6

4

3,4

Russland

0,4

-

1,7 0,4

-

0,9

0,4

2,9

1,5

3

3,5

Østerrike-Ungarn

0,4

0,7

0,5

1,5

1,2

2

2,2

Kilde: A. J. P.Taylor: TheStruggle Mastery in Europe 1848-191 8.

f o r

0,5

! ■'

■

14

10

5,9 13,8

9,5 27

26

tapt (se ovenfor), og spesielt i de nye industrilandene foregikk den årlige gjennomsnittsveksten i den samlede produksjon raskere enn i noen tidligere historisk periode. Tallene i tabellen nederst på siden viser at en rekke land halte inn på Storbritannia med hensyn til velstand. Britene ble til og med forbigått av USA, det viser en oversikt over realproduksjonen, sammenlignet med Storbritannia (se s. 17). Tabellene krever noen kommentarer. For det første er det tydelig at utviklingen i tungindustrien (øverst s. 16) ikke i seg selv er noe pålitelig mål for den samlede produksjons- og vel­ standsutviklingen, ellers ville Tyskland vært bedre plassert i forhold til Storbritannia og de nordiske land. Dernest kan man kanskje undres over at Sverige og Danmark befinner seg på annen- og tredjeplass i det økonomiske kappløpet, malt i forhold til folketallet, like bak U SA og Japan - Sverige endog på annenplass etter Japan hvis man går ut fra produksjons­ veksten, mens Norge sakker etter. I 1870-årene var Norge relativt sett mer velstående enn Sverige, men blir forbigått ved århundreskiftet. For både Danmark og Sverige er forkla­ ringen at de nøt godt av noen teknologiske gjennombrudd i slutten av 1800-tallet, mens Norge først ved sekelskiftet fikk

Årlig vek st i prov.

Kilde: Cambridge Economic History (1 966).

1913 Pr, rn

F ra år

1 91 3

S t o r b r it a n n ia

1857

2 ,6

1,6

T ydd and

1853

2 ,6

1,5

USA

187 1

4 ,5

2.2

Frankrike

1855

U 7 : ;) r i

1,5

Japan

1880

4 ,4

3 ,4

Danmark

1872

3 ,2

2,1

N o rg e ;.";.

1865

2.1

1.3

Sverige

1863

2, i

2,4

Vekst og velstand

Realproduksjon pr. innbygger, sammenlignet med Storbritannia 1871-1913

Storbritannia

1871-75

1900- 04

1909-13

100

100

100

USA

84

116

126

Tyskland

61

68

73

Danmark

66

71

85

Norge

66

52

58

Sverige

61

63

76

Japan

-

11

12

17

ILVERUM LÆRERHf tho (i'c'0, H å s t .....

How shftli wo oxtol tlioo, Who w

liO'1'A o ! tlio o p .

W i'ta'' still trø l widoc, Stiutl thy l-o.fn l» U6 Bul,

Patriotisk postkort fra 1890-årene. Helt ukritisk fremstilte man imperiet som en institusjon basert på frihet, sannhet og likhet. Til tonene av Land of Hope and Glory damperThe Royal Navy fram. Den britiske løve og Britannia hersker over havene.

Charles Léandres ondskapsfulle karikatur av dronning Victoria, tegnet for det franske vittighetsbladet Le Rire sommeren 1897. Tegningen varen påminnelse om at den ytre beundring for dronning Victoria og hennes imperium dekket over en god porsjon respektløshet hos de rivaliserende nasjoner. Tegningen av den korpu­ lente dronningen i anledning diamantjubileet skapte for øvrig diplomatiske forviklinger mellom de to land.

Da dronning Victoria (1819—1901) i 1897 feiret 60-årsjubileum som statsoverhode, T he Diamond Jubilee, ble det holdt en flåteparade utenfor Spithead ved Portsmouth. 173 skip deltok, blant dem over 50 slagskip i en ti kilometer lang rekke, de fleste bygd i løpet av de ti foregående årene. Fjorten andre krigsskip var spredt over hele verden, fra St. Lucia i Vestindia via St. Helena i Atlanterhavet, Gibraltar, Malta, Alexandria og A den til Singapore og Hong Kong, for å våke over Pax Britannica. Det var det britiske imperiets stolteste time. Ifølge Jane’ s Fighting Ships kunne verdens nest sterkeste flåte, den franske, bare mønstre 95 fartøyer, den tredje sterkeste, den russiske, 86, Tyskland 68 og USA usle 56 fartøyer. T il sam­ men hadde alle disse statene færre skip i sjøen enn The R oyal Navy. Ikke alle de britiske krigsskipene var like moderne. M en det var ikke avgjørende, for de var mindre beregnet på å føre krig enn på å holde fred. The Navy hadde bare «de mest uklare forestillinger om hva den skulle gjøre i tilfelle krig», er det blitt hevdet (M orris). Hovedoppgaven var å virke av­ skrekkende. Marinen skulle sette skrekk i livet på fremmede

aV E R U M

potentater som truet med å skape uro, eller på fremmede fol­ keslag som plaget britiske undersåtter. Siden bombardemen­ tet av København i 1807 hadde den britiske flåten konstatert at terrorangrep kunne være et effektivt middel for å nå politis­ ke mål. Det ble brukt med samme virkning mot Alexandria i 1882. Til den oppgaven hadde det ikke så stor betydning at skipskanonene var så upresise at de ikke kunne treffe de smidi­ ge, moderne torpedobåtene som Frankrike hadde sjøsatt. Teknisk var den franske flåten nærmest ledende i denne perio­ den, og dens Jeune Ecole-strateger hadde tenkt ut en form for krig som kunne bli en alvorlig trussel mot Storbritannia. Jo mer øyriket gjorde seg avhengig av matvareimport, desto mer sårbart ble det for angrep mot den britiske handelsflåten, hadde franskmennene konstatert. I 1887 utviklet de til og med et nytt djevelsk krigsfartøy som kunne operere under vann. Overgang til damp gjorde ikke Storbritannia mindre sår­ bart, tvert om. På grunn av begrenset plass til bunkers var dampskipene nødt til å følge de korteste rutene, mens seilskipene kunne krysse de endeløse oseanene uten at man kunne forutsi hvilken kurs de valgte. Det ene med det andre gjorde at Storbritannia - tross kappløpet om kolonier i Asia og Afri­ ka —helst ville unngå krig med Frankrike.

Et glim t fra den strålende flåterevyen som ble arrangert i forbin­ delse med diamantjubileet. En anonym kunstner har fastholdt det øyeblikk da nasjonens stolthet The Royal Navy innledersin lange parade forbi den kongelige yacht «Victoria and Albert» som sees til høyre på bildet. Blant alle opp­ togene og prosesjonene ved ju b i­ leet var det f låterevyen den 3. juni 1897 som gav det klareste uttrykk for de intensjoner og den makt som stod bak imperiet og dets «Lady Ruler».

20

Fred og forandring

John Arbuthnot Fisher (1841 1920) hadde mer enn noen annen æren for at den britiske flåte stod forberedt til styrkeprøven i 1914. Den ungeorlogskapteinen begynte sin kamp for en effektiv fiåteopprustning alt i 1880-årene og fortsatte i de neste tjue år med agitasjon for en revolusjonerende taktikk og nye treningsmetoder. Han gikk inn for bruken av torpe­ doer og var primus motor i det veldige programmet for bygging av dreadnoughts. Fotografiet er fra tiden før Første verdenskrig, da Fisher var blittadmiral og First Sealord og adlet som baron Fisher of Kliverstone.

M ed det nye tyske keiserdømmet ved sin egen grense hadde Frankrike til gjengjeld fått en ny, langt mer nærliggende trus­ sel, som også la en demper på krigslysten. Sett fra den britiske marinens synspunkt, hadde den frans­ ke flåteopprustningen den fordel at sjøoffiserene fikk et godt argument for å skaffe seg bevilgninger i parlamentet. Det ble energisk utnyttet av en ung orlogskaptein, født på Ceylon, m en med det nokså ueksotiske navnet John Fisher. I 1884 fikk han Pall Mali Gazette til å lansere en skrekkampanje, som ble innledningen til en fiåteopprustning som i virkeligheten kom til å fortsette helt fram til 1914, tross innbitt motstand fra selv en så fremtredende politiker som William Gladstone. Fisher selv endte som Første sjølord, men gikk av da han i 1915 ikke fikk lov til å frakte en britisk hær inn i Østersjøen. Det var to slags offiserer i den britiske flåten. På broen stod romantikerne, ofte med fine adelige navn, som svermet for brigger og bramseil. På og under dekk var teknikerne, mest med borgerlige navn - folk som Fisher - som var klar over at til sjøs var en enorm teknisk omveltning i gang. M an, det vil igjen si franskmennene, var begynt å kle krigsskipene i panser og plate, først av jern, siden av stål. Dampkraften gjorde dem uavhengig av vær og vind. Fremfor alt var kanonene i vold­ som utvikling. I løpet av tjue år, fra 1865 til 1884, vokste skipskanonene fra knapt 5 tonns glattborete forladere til 111 tonns riflete bakladere, som kunne treffe bedre og skyte mye lenger, takket være nye sprengstoffer som til og med var røyk­ frie. Herredømmet på havet ble ikke lenger avgjort i røyk og dam p av sjømannskap på broen, slik som mot Den store armada i 1588 eller ved Trafalgar i 1805. Det industrielle grunnlaget og energiforsyningene ble avgjørende. Det siste var Storbritannias beste kort i denne perioden. Det britiske herredømmet på havet hvilte på to pilarer, kull­ gruvene i Sør-Wales og et nett av flåtebaser, spredt over hele verden. Der ble det hopet opp enorme lagre av kull, størstede­ len innført fra Storbritannia, med det ene mål for øye å holde handels- og krigsskip i sjøen. Halvparten av verdens handels­ flåte seilte under the Red Duster (den røde støvkluten). En hær av havnekulier bar kull ombord. I Castries på St. Lucia anløp to dampskip pr. dag i 1890-årene, glansperioden for det bri­ tiske imperiet. Kvinnelige sjauere balanserte i rad og rekke op p landgangsplankene med 50 kilos kullkurver på hodet for å fylle bunkeren - etter sigende til tonene av muntre oppsanger. V ed århundreskiftet var de største slagskipene på 15 000 tonn, men passasjer- og fraktskipene var mye mindre.

«Egypt», flaggskipet i den berømte P. & O.- (Peninsular and Oriental-)flåten var på under 8000 tonn. Men det var mange av dem, og de skipene som de britiske bunkerstasjonene nek­ tet å betjene, var ille stedt. Det fikk den keiserlige russiske østersjøflåten erfare da den i 1904 var på vei mot sitt tragiske endelikt i Tsushima-stredet. Ved siden av Frankrike var Storbritannia det landet som brukte mest på forsvaret. Tyskland nådde først samme nivå da landet ble angrepet av saltvannsbasillen. Krigsmariner var dyre. I Tyskland regnet man ved århundreskiftet med at man kunne ruste ut fem armékorps for det et slagskip kostet.

Alfred Morgans sjarmerende maleri av passasjerer i en buss bærer tittelen «One of the people» - En avfolket. Det hentydes til den distingverte herren med høy hatt, ingen ringere enn W illiam Ewart G ladstone. Den liberale og strengt religiøse statsmannen var stats­ minister i fire perioder i tiden mel­ lom 1886 og 1894 (se ogsås. 35).

Kilde: A. J. P.Taylor: The Struggle for Mastery in Europe 1848-1 918.

Anslåtte forsvarsutgifter 1870-1910 i mill. pund på hær og flate

■V //„ r S u n b riia im ia

13,4

i T a n kvike

15

T y sk la n d

9 ,6

R u ssla n d

1 8 ,6

1880 Flåte

: ;9 ,8 0 8 0

Ilter 15 2 2 ,8

O T T lv 2 ,4

1 8 ,2

26

.

1900

1830'

hlii it

1910

H ar

Flåte

/ h if

Flatt

H,

Flåte

1 0,2

17,6

13,8

21.1

29.2

2 7 .6

4 0 ,4

8 ,6

2 8 .4

8 ,8

2 7 .8

14,6

3 7 .6

1 4.0

4 .6

3: 3 3 ,6 ,,;

7,4

4 0 ,8

20,6

4 ,4

3 2 ,1

8 ,4

5 3 .1

9,4

8 8 2 -1 f

3,8

94 9 2 4 ,6

,

22

Fred og forandring

The Royal Navy var britenes stolthet. Den holdt fiender borte fra moderlandet. Den holdt imperiet sammen. Den ble behø­ rig besunget i en O ld Variety-vise som skapte et nytt ord for den supernasjonalisme som så dagens lys i de årene man tok nappetak med russerne om Afghanistan: «W e don’ t want to fight, but, by Jingo, ifwe do, W e’ve got the ships, we’ve got the men, we’ve got the money, too.»

Sant nok. Men til tross for jingoistenes arrogante selvsikker­ het var det vidstrakte verdensriket sårbart, så sårbart at det trengte fred. I m p e r ie t

Da dronning V ictoria feiret sitt diamantjubileum, omfattet det britiske verdensriket en fjerdedel av jordens befolkning og en fjerdedel av landmassen. Det var det største riket i histo­ rien, fire ganger så stort som Romerriket. Viktorianerne selv sammenlignet det gjerne med dette oldtidsimperiet. N å og da kopierte de likefrem romerske institusjoner, for eksempel den Quaestio repetundarum som ble opprettet i 149 f.Kr. (se bd. 4, s. 101). Selv om den ledende imperialist-ideologen, Cambridgeprofessoren John Seeley, ikke hadde helt rett da han i The Expansion of England (1883) hevdet at britene hadde erver­ vet imperiet i «et anfall av åndsfraværelse» (a fit o f absence of mind), hadde det likevel noe av det improviserte preget felles med Romerriket. Det ene trakk det andre med seg i en kjedeekspansjon. I likhet med romerne foretrakk også britene så langt som mulig å herske gjennom lokale makteliter og ikke fikle mer med lokal skikk, bruk og lov enn deres viktorianske samvittig­ het absolutt tvang dem til. Fransk-kanadierne fulgte fortsatt rettsregler fra det franske eneveldets tid. På Mauritius og Seychellene gjaldt C ode Napoléon. Nederlandsk lov var i kraft i Kappkolonien og på Ceylon. De forskjellige delene av riket hadde ulik status, slik tilfellet var i oldtidens verdensrike. Noen var kronkolonier, andre protektorater. Øya Ascension ble betraktet som et skip og sorterte under marinedepartementet. Formelt fikk likevel alle undersåtter i det britiske riket en rettslig likestilling, som i R om a først ble innført av Caracalla (se bd. 4, s. 259). Men den kulturelle og språklige integrasjonen nådde aldri samme nivå. Til det ble det britiske imperiets levetid for kort. Som i Romerriket var sjøtransport viktig, og i likhet med R om a ble Storbritannia mer og mer avhengig av sjøverts

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE Imperiet

kornforsyninger utenfra. M en likesom romerne var ivrige veibyggere, var britene ivrige jernbanebyggere, og begge parter utmerket seg gjennom de store vanningsanleggene de etterlot seg, britene særlig i Panjab og Egypt. En avgjørende forskjell lå selvsagt i at det britiske riket hvilte på tidens foreløpig — ledende industrielle produksjonsapparat, mens Romas makt var basert på slaveøkonomi. For britene var avskaffelsen av slaveriet tvert om den viktigste moralske be­ rettigelse for deres imperiepolitikk. Sir James Stephen, som grunnla den britiske koloniforvaltningen, skrev i fritiden den loven om avskaffelse av slaveriet som ble vedtatt i 1833, og

JAPAN

23

BIBLIOTEKET Passasjertrafikken til imperiets oversjøiske og eksotiske områder ble i meget stor grad besørget av de berømte P & 0 skip. The Peninsular and Oriental Steam Navigation Company hadde konsesjon på posttransporten mellom moderlandet og fjerne deler av riket. Selskapet drev også med fraktgods, men ble i de siste tiår av 1800-tallet særlig brukt til passasjertrafikk. Plakaten viser flaggskipet S/S «Ophire» utenfor PortSaid lik e fø rl 900.

AUSTRALIA

24

Fred og forandring

marinen brukte mye tid og krefter på å drive jakt på slave­ handlere. I det hele tatt var det den hvite manns eller den britiske rasens sivilisatoriske misjon som imperialisme-ideologene helst brukte som argument. Som Rudyard Kipling, da han i 1899 inntrengende oppfordret amerikanerne til å overta styret på Filippinene etter seieren i den spansk-amerikanske krigen: «Take up the White Man’s Burden Send forth the best ye breed, Go bind your sons to exile To serve your captives’ need; to wait in heavy harness On fluttered folk and wild, Your new-caught sullen people, Half-devil and half-child . . . Take up the White Man’s Burden The savage wars of peace, Fill full the mouth of Famine And bid the sickness cease . . . »

Som V ergil under Augustus, uttrykte K ipling tidens tanke­ gang i verseform. Men ikke alles. Det fantes overbeviste antiimperialister, som for eksempel den liberale høvdingen W il-

Lord Archibald Rosebery (1 8 4 7 1929), utenriksminister 1886 og 1892-94, statsminister 1894-95, var liberal, men i motsetning til den liberale høvdingen Gladstone, samtidig en overbevist imperialist. I nedtrykte stunder, som han hadde en del av, kvikket han seg opp med å nynne Rule Britannia. Skjebnen hadde ellers vært gunstig mot denne skotske aristokraten. Han beseiret alle med sin sjarm og sin slagferdighet, inklusiv en brud av dynastiet Rothschild som brakte ham en kjempeformue i medgift. Å sikre herredømmet over India varfor Rosebery det viktigste mål for all britisk utenrikspolitikk. Maleri av Sidney Hall i The House of Lords.

ELVERUM L Æ R ^ h | g .G S ^ O L I

liam Gladstone. A ntiimperialismens ledende teoretiker var John A. Hobson, og dens mest skånselsløse agitator var W ilfrid Blunt, som under en reise til India var blitt en ubønn­ hørlig motstander av imperiepolitikken. M en når ekspan­ sjonspolitikken skulle rettferdiggjøres moralsk, skjedde det i kiplingske toner, enda K ipling selv var langt mer nyansert enn han senere fikk ord for å være.

BIBLIOTEKET

Historisk sett var det naturligvis handelsinteresser som særlig hadde ligget bak den britiske imperiebyggingen. Det som utviklet seg til å bli det britiske verdensriket, hadde opprinnelig vært en rekke handelsstasjoner og flåtebaser, og av flere grunner trengte man gradvis derfra inn i omlandet for å trygge handelen eller sikkerheten for britiske undersåt­ ter - eller mest av alt for å holde andre kolonimakter borte. Men handels- og sjøriket utviklet seg etter hvert til et indu­ strisamfunn. Industrien, særlig bomullsindustrien, fikk bruk for nye markeder. M ellom 1850 og 1870 steg den britiske eksporten av bomullstøy til havner øst for Suez fra 380 til 1280 millioner meter. M ed industrialiseringen vokste også behovet for import av råvarer. I mer nøkterne vendinger enn Kipling, definerte Oxford Dictionary i 1870-årene imperial­ ismen som «et prinsipp eller en politikk som går ut på å søke eller i hvert fall ikke avvise en utvidelse av det britiske imperium i retninger hvor handels- og investeringsinteresser krever flaggets beskyttelse, og således forene de forskjellige deler av imperiet som har hver sin re­ gjering, for å sikre at de med henblikk på visse oppgaver som forsvar, internasjonal handel, copyright og postforbindelser i praksis utgjør en stat.»

Også imperialismens kvinnelige forsanger Flora Shaw, som var kolonimedarbeider i T he Times og endte som Dame o f the British Empire, var tilbøyelig til å argumentere i økono­ miske vendinger og la ikke minst vekt på at de forskjellige delene av det britiske verdensriket skulle utfylle hverandre. Det bygde imidlertid ikke på en proteksjonistisk holdning. Teoretisk var det store markedet åpent for alle. Men i praksis hadde britene naturligvis et forsprang fordi de var på stedet og fordi de hadde ledelsen innen skipsfarten. T h e R aj

India var hovedelementet i det britiske verdensrike. Når man ser bort fra de «hvite» koloniene var resten av marginal be­ tydning, ofte ervervet av hensyn til India. Britisk utenrikspo­ litikk «utformes hovedsakelig ut fra hensynet til India», er-

Rudyard Kipling (1865-1936) er blitt betraktet som den britiske imperialismens dikterfremfor noen annen. Hanvarfødti Bombay, men ble seks år gammel sendttil Storbritannia i pleie hos en striks offisersenke som plaget ham med spanskrør og helvetestrusler. Etter å ha gjennomgåtten av de mindre fornemme publicschools vendte han 1 7 årgammel tilbaketil India, der han i defølgendesju år sloseg igjennom som journalist i Lahore og Allahabad. Kipling kom til å lære landet mye grundigere å kjenne enn de fleste angloindere, og hans bøkerfra India vitner om en varm kjærlighettil landet, men også om en kjølig holdningtilden britiske kolonistoverklassen.

Bombays praktfulle og overdådig utsmykte Victoria Station ligner mer en domkirke enn hovedsetet foret kolossalt utbygd jernbanesystem. Den pompøse stasjons­ bygningen ble bygd mellom 1 877 og 1887 og står som et impo­ nerende symbol på The British Raj.

klærte lord Rosebery, britisk utenriks- og statsminister i m id­ ten av 1890-årene. Også her hersket Pax Britannica. Den varte i 47 år, mellom det store mytteriet 1857-58 og lord Curzons ubetenksomme beslutning i 1905 om deling av Bengal. Mytteriet hadde vært et sjokk for britene, og det ble be­ stemmende for hele deres politikk de følgende årtier. Det hadde både avslørt at deres grep om India ikke var så sikkert som de hadde trodd, og at de visste lite om hva som rørte seg i den indiske befolkning. Den direkte årsak til eksplosjonen kunne virke triviell, sett fra et europeisk synspunkt. Ved inn­ føringen av de nye Enlield-geværene fikk den indiske hæren ved en feiltakelse utlevert patroner som var smurt inn med svinefett og oksetalg. M an måtte stikke patronene i munnen for å ijerne kapslene med tennene. Det var helligbrøde for både muslimske og hinduistiske soldater. Denne bagatellen avslørte et fundamentalt feilgrep i britisk politikk de foregå-

ELVERUM LÆ RÉ^fl&GS^OLk BIBLIOTEKET

Ved en lov som Disraeli fikk presset igjennom i parlamentet, ble Victoria den 1. mai 1876 pro­ klamert som keiserinne av India — Empress of India. Denne Punchkarikaturen viser Disraeli, forkledd som Noureddin, og Victoria, som bytter ut den britiske kronen med det keiserlige verdighetstegnet: «Nye kronerforgamle».

ende år, et feilgrep som hadde avfødt den latente spenningen som nå ble utløst. Mistaket bestod i å se på det man kalte «vesternisering» som målet for den britiske politikk i India. I hvert fall indirekte innebar det at de indiske religioner, som preget folkets livsmønster fra morgen til kveld, fra vugge til grav, var foreldet overtro. Riktignok hadde britene klart å bekjempe noen av hinduismens mest frastøtende skikker, som for eksempel suttee, enkebrenning. M en i dette hadde de hatt støtte fra en av de mest ansette reform-brahminene, Ram M ohan R oy (1772—1833). I de brede lag av folket var det en inngrodd mistillit til de fremmede normene, institusjonene og selv til de tekniske fremskrittene som den energiske general­ guvernøren James R. Dalhousie innførte i årene 1848-56. Til og med en så harmløs foreteelse som telegraflinjer ble betrak­ tet med dyp mistro. At Dalhousie dessuten brukte ethvert påskudd til å legge nye områder under direkte britisk kon­ troll, brakte stemningen til kokepunktet.

28

Fred og forandring

Det tok over et halvt år å slå ned opprøret, og det skjedde med en brutalitet som ikke var karakteristisk for britene. Mytterister som var tatt til fange, ble bundet foran kanonmunningene og sprengt i stumper og stykker. Andre ble spid­ det eller brent i hjel. Selv ikke kvinner og barn ble skånet etter at m y tteristene hadde massakrert europeiske familier i Cawnpore. Men da den nye generalguvernøren Charles J. Canning fikk kontroll over de militære, tok britene skjeen i en annen hånd. Det berømte ostindiske kompaniet, som opprinnelig hadde sikret det britiske fotfestet i India, ble omsider satt ut av spill (se bd. 12, s. 267 ff). Hæren ble reorganisert, slik at den ble mer pålitelig. En tredjedel av troppene ble europeis­ ke. Det ble tatt mer hensyn til de indiske soldatenes tro, og de ble i større grad rekruttert fra religiøse og etniske grupper som hadde stått utenfor opprøret, for eksempel sikher, rajputer, pathanere og gurkhaer. O pprøret hadde særlig vært en bengalsk og nordøstlig hendelse. Bombay-hæren hadde holdt seg nøytral, og sørfra hadde britene fått støtte fra nizamen av Hyderabad. Når britene i det hele tatt kunne beholde herredømmet over det indiske kjemperiket, skyldtes det selvsagt bare at det var splittet i så m ange og ofte innbyrdes fiendtlige leire. Det ble snakket 800 forskjellige språk på det indiske sub-kontinent. En tredjedel av området og en fjerdedel av innbyggerne ble regjert av indiske fyrster som ikke hadde vist noen sympati for opprørerne. Det førte til at britene i høy grad støttet seg til fyrstene, også i tiden etter oppstanden. (Historisk atlas, kart nr. 120.) I alt var det 600 fyrstestater i India, noen av dem overdådi­ ge eventyrriker som Jaipur, der rajput-maharajahen hadde

The Raj

2,5 millioner leilendinger på godsene, mens andre ikke var stort annet enn landsbyer. Den andre lærdommen britene trakk av opprøret, var å ikke krenke de innfødtes religiøse følelser, men prøve å vinne deres tillit ved å opprette en effektiv og redelig forvaltning, sikre en upartisk rettspleie og gjennomføre anleggsarbeider som ville komme befolkningen til gode. Den indiske Civil Service, det berømte I.C.S.-korpset, ble en elite blant britiske embetsmenn. Opptaksprøvene til India Office i London ble blant de vanskeligste i det britiske forvalt­ ningssystemet. Grunnlaget for rettspleien ble en felles straffe­ lov for hele det britiske India, utarbeidet av Thom as Macaulay og administrert av utsendte britiske dommere. Det fantes likevel en appellmulighet til en av de mest ærverdige institu­ sjonene i det britiske riket, Judicial Committee o f the Privy Council. Den hadde røtter helt tilbake til Vilhelm Erobreren og 1066. Privy Council hadde da vært en instans som kongens «oversjøiske» undersåtter i Normandie kunne henvende seg til. Etter at en flokk britiske skibbrudne hadde gjort landnåm på Bermuda-øyene i 1609 —besunget av Shakespeare i Stor­ men - begynte tallet på oversjøiske undersåtter atter å stige. Privy Council fikk igjen noe å gjøre. De britiske anleggsarbeidene i India omfattet først og fremst et jernbanenett, opprinnelig planlagt av Dalhousie, men først avsluttet ved århundreskiftet. Det var da det best utbygde i Asia. Samtidig ble det bygd store anlegg for kunstig vanning, som særlig Sind i det nåværende Pakistan og Panjab kom til å nyte godt av. Det ble anlagt over 60 000 kilometer kanaler for overrisling av 80 millioner dekar. Etter en periode med hungersnød i 1876-78 fikk lord Lytton, som var visekon­ ge 1876-80, organisert en matvareadministrasjon som helt til 1943 forskånet India for nye katastrofer av dette om ­ fang. Det var i det britiske Rajs (styrets) beste år at imperiedikteren fremfor noen, Rudyard Kipling, samlet stoff til de bøkene som mer enn noe annet kom til å tegne britenes bilde av India. Det er en fortryllende, fargerik, yrende eventyrverden som den foreldreløse indo-irske gutten Kim og hans tibetans­ ke lama opplever på den store Trunk Road mellom Lahore og Benares. M en nettopp i disse årene begikk britene nye feil­ grep som endte med at skilsmissen - da den endelig ble virke­ lighet i 1947 - ble mer bitter enn den kanskje ellers ville blitt.

29

Motstående side, øverst: Fra det indiske mytteri i 1 857. Det blodige opprøret ble slått ned med hard hånd. Mytteristene, de såkalte sepoys (hindustani for infanterisoldat), ble henrettet på bestialsk vis, for eksempel slik som herved å bli surret fast til en kanonmunning og sprengt i stykker. En tegning som denne ville neppe fått plass i britiske aviser. Den stammer da også fra en amerikansk reportasje, og billed­ teksten er: «Britisk sivilisasjon». Nedenfor: Elefanttrukket britisk artilleri fotografert under en parade i Bombay i 1895. Det stod militær­ makt bak det britiske styret, og det ble det da heller ikke lagt skjul på.

I midten av 1800-talletvardet fremdeles over 600 selvherskende fyrster i India, selv etter at det ostindiske kompaniet hadde annektert en lang rekke småstater. Det britiske styret la visse bånd på fyrstene etter mytteriet i 1857, men likevel var de herrer i sitt eget land. De kunne brukesine umåtelige rikdommersom de ville. Noen skapte bedre levevilkårforsine under­ såtter, andre foretrakk å spille polo, skyte tigre og nyte livet i sus og dus. Her sees maharajahen av Rewah, en av de mer fornuftige fyrster, fotografert omkring 1865.

30

Fred og forandring

En avyndlingsfornøyelsenetil de indiske fyrster var å gå på jakt etter tigre ellersom her: villsvin. Maharajahen sitter høyttil værs på sin jaktelefant, mens tjenerne må qå til fots. Anonymt maleri fra 1855.

Motstående side, øverst: Britene brakte med seg sine hjemlige skikkertil India. Herblirfive o'clock-teen inntatt på plenen i et embetsmannshjem omkring 1 890. En indisk soldat vokter selskapet og de to tjenerne. Nedenfor: Den unge husarløytnanten Winston Churchill gjorde tjeneste i India i 1890-årene. Han hadde svært lite til overs forden britiske m iddel­ klassens overklassemanerer i kolonien.

G o k h a le og T ila k

Samtidig med at britene etter det store mytteriet prøvde å rette opp de misforhold som hadde utløst katastrofen, kom de til å begå nye tabber som gjorde dem upopulære nettopp i de kretser som etter hvert skulle angi tonen blant inderne. Disse kretsene tilhørte en ny middelklasse, som hadde nytt godt av den høyere utdannelsen som M acaulay også hadde lagt grunnen til. Det var en britisk utdannelse, og de indere som hadde gjennomgått den, tilegnet seg ikke bare engelsk språk og kultur, de kom også til å føle beundring og sympati for de fremmede. U nder mytteriet var de like lojale som fyrs­ tene, men de ble ikke belønnet med en tilsvarende anerkjen­ nelse. De fikk ikke den plass i det britiske forvaltningssystemet som deres utdannelse skulle tilsi. På en måte var det Suez-kanalens skyld. Den kortet ned reisetiden til India fra fire måneder til 17 døgn. Langt flere britiske familier slo seg nå ned i landet for lengre tid. De iso­ lerte seg i atskilte kvarterer som kunne forsvares i tilfelle mytteri. I dette miljøet utviklet det seg et rasehovmod som føltes mest sårende nettopp for de indere som var blitt fortrolig med

GokhaleogTilak

britisk kultur. Teoretisk kunne også en inder fremstille seg til opptaksprøvene ved I.C.S., men i praksis var prøvene ut­ formet slik at så å si ingen inder hadde mulighet for å slippe gjennom nåløyet. M an holdt inderne tre skritt fra livet. Brite­ ne «er mer rettferdige enn vennlige», sa Ralph Emerson en­ gang om dem. Det gjorde dem ikke populære. Det var omkring 20 000 briter i India, i tillegg til de militæ re. M en det britiske I.C.S.-personalet omfattet bare 1300 til å administrere en befolkning på cirka 300 millioner. Det var få som hadde Eton-bakgrunn. Angloinderne kom for det meste fra den høyere middelklassen, og i India prøvde de å etterligne overklassens livsstil. Der ute kunne man lett skaffe seg en stor stab av tjenere som Memsahib kunne kommandere. Det var hun, den hvite kvinnen, som angav tonen i det hvite koloniborgerskapet. En «født» aristokrat som den unge Winston Churchill - og for øvrig også Kipling - syntes det var motbydelig: «En masse skrekkelige angloindiske kvinner på veddeløpene. Av­ skyelige vulgære kjerringer som alle opptrer som om de tror de er store skjønnheter . . . Det er få og langt mellom folk man liker i India. De er som oaser i ørkenen . . . Jeg holder meg for meg selv her ute.

31

*

T B » WXTH' ^

v‘i- ■

Gokhale og Tilak

33

De vulgære angloinderne er begynt å tiske om at jeg ikke har ’avlagt visitt’, slik den tåpelige skikken er her i landet. Jeg kjenner kanskje tre mennesker jeg liker, og jeg har intet ønske om å utvide min be­ kjentskapskrets.»

Når en 21 -årig husarløytnant kunne reagere slik overfor kolo­ nistene, er det ikke å undres over at de vakte fiendtlige følelser hos dannede indere. I løpet av 1870-årene skjedde det litt av en utdannelseseksplosjon, og den førte til at flere og flere inde­ re følte seg kompetent til å delta i styringen av landet. Noen ble opptatt som dommere i de lavere rettsinstansene. T 1880årene kom det til en åpen konflikt som endte med grunn­ leggelsen av den første allindiske nasjonale bevegelsen, Kongresspartiet. Etter den berømte Midlothian-kampanjen, den første moderne «massevalgkampen», seiret Gladstone stort ved parlamentsvalget i 1880. Etterpå sendte han lord George F. S. Ripon som visekonge til India. I valgkampen hadde Gladstone kritisert den konservative Disraeli for at han ikke hadde gitt India «fordelene av og velsignelsen ved frie institu­ sjoner». Ripon prøvde å sette i verk en ny liberal politikk, med innføring av lokalt selvstyre på kommunalt plan. Men da han også foreslo at europeere skulle kunne stilles for dom­ stoler hvor det satt indiske dommere, brøt det løs en proteststorm i britiske forretningskretser i Calcutta. M an truet sågar med å bortføre visekongen. Da også embetsmennene gikk mot planen, skrinla Ripon den. Nå reagerte inderne. I desember 1885 holdt Den indiske nasjonale kongress sitt første møte i Bombay. Indere fra for­ skjellige trossamfunn og nasjoner fant hverandre for første gang i en felles nasjonal protest. M en fra begynnelsen av var det to innbyrdes motstridende tendenser i denne bevegelsen - tendenser som ikke bare kom til å prege den indiske nasjo­ nalismen helt opp til våre dager, men som også viste seg andre steder i den tredje verden, etter hvert som den nasjonale vek­ kelsen bredte seg. Disse tendensene var legemliggjort i de to ledende skikkelsene i kongressbevegelsen, Gopal Krishna Gokhale (1866-1915) og Bal Gangadhar Tilak (1856-1920). Gokhale var en beundrer av vestlig sivilisasjon og av britiske politiske institusjoner. Han mente at veien til større indisk innflytelse gikk gjennom en modernisering av samfunnet. Hans første krav var derfor å innføre alminnelig skolegang. Han var også innstilt på å gå forhandlingsveien. Tilak ønsket derimot å bygge den indiske nasjonalismen på en gjenoppvekking av hinduismens tradisjoner. Særlig så han et forbilde i marathaene, som hadde ført an i kampen mot de fremmede

Motstående side: Den 21 .juni 1897 haddedronning Victoria sittet på den britiske trone i 60 år. I den anledning ble hennes diamantjubileum feiret over hele imperiet. På selve dagen brakte The Times dette fargetrykte portrettet av henne som bilag til dagens avis. I Victorias regjerings­ tid var Storbritannia b litt et verdensrike. Hun gav ikke bare navn til hele den imperialistiske storhetstiden, men også til tidens stil innen arkitektur, kunst og litteratur. Landområder, byer, gater, fosser og innsjøer over hele verden er oppkalt etter henne. Victoria var en viljesterk regent som bare i teorien aksepterte sin konstitusjonelle rolle. I praksis blandet hun seg inni sine statsministres avgjørelser- t i l stor ergrelse for for eksempel Gladstone-mens Disraeli hadde en høy stjerne hos den aldrende dronning. Portrettet gjenspeiler den lange regjeringstidens skuffelser, gleder og store personlige sorger. Hunmistetsin mann, prins Albert, allerede i 1861.

34

Fred og forandring

Mohandas Karamchand Gandhi (1 869-1 948), den indiske uavhengighetsbevegelsens mest fremtredende arkitekt og skaperen av den passive motstand som ble et så effektivt revolusjonært middel. Gandhi, som senere ble kjent som Mahatma (Helgenen), fikk sin juridiske utdannelse i London. Dette bildet av ham erfra studietiden (1887).

Ingen representerer det britiske verdensriket på sitt høydepunkt bedre enn lord Robert Salisbury (1 830-1903), konservativ stats­ minister 1 885-86,1886-92 og 1895-1 902. Denne ætling av den høyaristokratiske Cecil-slekten, som hadde styrt England på dronning Elisabethstid, var ingen lidenskapelig imperialist som sin forgjenger Disraeli, men en kald­ blodig realpolitiker. Han forstod å utnytte de fleste situasjoner til fordel for Storbritannias stats­ interesser, slik han oppfattet dem.

erobrerne (se bd. 10, s. 276). Den engelskspråklige avisen sin kalte han betegnende nok «M aratha». De to tendensene ble til en viss grad forent i en ung advokat som i 1894 organiserte en avlegger av Kongresspartiet i SørAfrika, Mohandas Karamchand Gandhi (1869-1948). Han hadde selv fått utdannelse i London og var en mester i å ut­ nytte de rettslige institusjonene og de politiske normene som fantes i det britiske riket. Samtidig søkte han å styrke indernes identitet ved hjelp av deres tradisjoner. Men han hadde ikke samme tradisjoner som Tilak. Han nedstammet ikke fra de krigerske marathene, men fra de fredelige gujarat-handelsfolkene i Bombay-området. Gandhis fremste våpen ble de tradisjonelle metodene, ahimsa, ikke-vold og satyagraha, passiv motstand (ordet betyr egentlig «fastholding av sann­ heten»). Spinnerokken ble hans symbol. Det hang sammen med at den verste økonomiske og sosiale ulykke det britiske herre­ døm m et påførte India, var ruineringen av bomullshåndverket. M ens Storbritannia i 1814 innførte vel en million meter bomullstøy fra India og bare eksporterte cirka 750 000, var

tallene allerede i 1835 blitt henholdsvis 280 000 og 47,3 mil­ lioner. Ved hjelp av beskyttelsestoll i Storbritannia og avgif­ ter på indiske produkter i India, klarte Lancashire å fortrenge inderne fra det indiske markedet. Im p e r ia lis te r og a n tiim p e r ia liste r

Lord Ripons libefaliseringsforsøk er bare ett av flere eksemp­ ler på at den britiske imperiepolitikken skiftet, alt etter hvem som hadde makten i London. Fra 1870-årene stod den antiimperialistiske, liberale høvdingen William Gladstone (1809-98) mot den konservative imperialisten Benjamin Disraeli (1804-81), han som i 1876 fikk utropt dronning Victoria til keiserinne av India, Kaisar-i-Hind, hva hun absolutt ikke hadde noe imot. Derimot kunne hun ikke tåle Gladstone. Imperiekursen svingte med den politiske pendelens utslag mellom konservative og liberale regjeringer i Westminster: Gladstone Des. 1868/febr. 1874 Disraeli Febr. 1874/april 1880 Gladstone April 1880/juni 1885 Salisbury Juni 1885/jan. 1886 Gladstone Febr./aug. 1886

Salisbury Aug. 1886/aug. 1892 Gladstone Aug. 1892/mars 1894 Rosebery Mars 1894/juni 1895 Salisburyjuni 1895/juli 1902 Balfourjuli 1902/jan. 1906

Fullt så enkelt var det likevel ikke. Holdningene skiftet også med tiden. Ennå i 1866 var Benjamin Disraeli meget lunken når det gjaldt imperiet. Først med Krystallpalass-talen i 1872 slo han inn på en aktiv ekspansjonspolitikk, kanskje mest fordi

Punch-karikaturfra valgkampen i juli 1886, da Gladstone og Salisbury kjempet om makten idet britiske parlament. Salisbury gikk av med seieren, debatten om irsk hjemmestyre (Home rule) hadde svekket Gladstone. Seksårsenere rykket han likevel for fjerde og siste gang inn i Downing Street nr. 10.

36

Fred og forandring

Karakteristisk forside til «Boy's Own Paper» (april 1888). Mange patriotiske gutteblad av dette slaget så dagens lys i imperietiden: «The Captain», «Chums» og «The Union Jack»for bareå nevne noen få. «Du skal ikke skamme deg for å lese dette bladet», stod det i ett av dem. Det beroliget de viktorianske foreldrene som ellers fryktet at sensasjonspressens røverhistorier kunne ha en dårlig innflytelse på avkommet. Denyeguttebladene«Boy's Own Paper»fra 1879 var det første av dem - la vekt på sport, kostskolemoral og patriotisme. Men hvor«renslige»emneneenn var: For å holde opplagstallet oppe ble utgiverne nødttil å henlegge historienetil eksotiske steder og la spennende og voldsommeting skje. (Se også ill. s. 46.)

han mente det lå stemmer i det. I hvert Fall sa han blant annet: «Englands arbeiderklasse er tilhenger av kongerikets og Imperiets storhet, og arbeiderne er stolte av å være monarkens undersåtter og medlemmer av et slikt imperium.»

Motstående side: Joseph Chamberlain taler i Birmingham i 1903. Samtidig tegning. Den liberale Chamberlain som hadde vært koloniminister i Salisburys regjering, engasjerte seg nå fullt og helti kampanjen foren utvidelse av tolireformen som skulle fungere som beskyttelse for den britiske industri. Undertalen holdt han fram noen brød som skulle repre­ sentere beskyttelsestollen og den frie handel. Joseph Chamberlain var en folkelig og populær taler med radikale meningersom ofte stod i skjærende kontrast til hans elegante påkledning, hans monokkel og den alltid friske orkidé i knapphullet.

Her tok han nok ikke helt feil. I alle fall vant han neste valg, og gjennom valgreformen i 1867 hadde han selv sørget for at velgermassen ble nesten fordoblet. I 1884 gjennomførte Gladstone en langt mer omfattende utvidelse av stemmeret­ ten, o g noen forskere mener at det banet veien for den store flåteopprustningen, ettersom bare en liten del av velgermas­ sen nå ville merke det på pengepungen i form av skatter (M cN eill). Noen har dessuten ment å finne, ikke bare et sammenfall, men en sammenheng mellom økonomiske kriser og imperialistiske bølger (Grimal, M cN eill). En krise i 1869 gikk forut for Krystallpalass-talen. En krise i 1884 gav klang­ bunn for krav om ordrer til skipsverftene. En ny krise i 1893 banet vei for en ny runde i flåteopprustningen, tross motstand fra Gladstones side. «M arinen er gal, gal, gal,» ( The Navy is mad, mad, mad), sa han og trakk seg ut av politikken da han ikke fikk støtte av sin egen regjering.

Imperialister og antiim perialister

Det er i hvert fall en kjensgjerning at imperialistene ofte argumenterte med at deres politikk ville løse de sosiale pro­ blemene i Storbritannia. Til det svarte den ledende antiimperialistiske teoretikeren J. A. Hobson allerede i 1889 at de økonomiske krisene ikke skyldtes mangel på markeder, men en skjev inntektsfordeling som førte til underforbruk. Med tørre tall som viste at samhandelen steg mest mellom industri­ landene, imøtegikk han også imperialistenes påstand om at handelen fulgte flagget. Den første store imperialistiske kampanjen satte i hvert fall inn allerede før krisen i 1869 med Charles Dilkes «E t større Britannia» (Greater Britain), og en voldsom pressekampanje i anledning av at Gladstone-regjeringen avslo et lån på 500 000 pund til New Zealand. Imperialismens ledende agi­ tator G. A. Henty, en tidligere krigskorrespondent som gjennom Boy’s O w n Paper fylte kjekke gutter med heroiske beretninger fra kolonikrigene, var vel også temmelig upåvir­ ket av de økonomiske konjunkturene. Han skapte farge og spenning i det viktorianske industrisamfunnets grå hverdag og triste søndag. Det samme kan sies om Edward Elgar, som satte musikk til imperialismen med melodier som for eksem­ pel Land of Hope and Glory (1902) (se illustr. s. 18): «Dear Land of Hope, thy hope I crowned God make thee mightier yet . . . »

Skillet mellom imperialister og antiimperialister fulgte heller ikke uten videre kløften mellom konservative og liberale. Sir Charles Dilke var liberal. Det samme var lord Rosebery, som pleide å stramme seg opp med å nynne Rule Britannia. Den konservative Robert Salisbury var til gjengjeld en helt uromantisk imperialist, i motsetning til Disraeli. Til syvende og sist ble det den liberale Joseph Chamberlain (1836-1914) som gav Gladstones antiimperialistiske politikk dødsstøtet. Han hadde vunnet sine politiske sporer som sosialreformatorisk borgermester i Birmingham, men ble den ivrigste impe­ rialisten i Salisburys regjeringer. Dronning Victorias egen politikk gikk ut på å beholde alle de riker og land hun hadde under sitt septer. Men samtidig tilhørte hun den gruppen man har kalt «filantropiske impe­ rialister». De mente at den moralske berettigelsen for det britiske herredømmet lå i å skape bedre kår for de folkeslage­ ne man hadde tatt under sine vinger. Hun ble meget vred når hun hørte om rasehovmodig forskjellsbehandling av fargede undersåtter. Selv lord Salisbury måtte be henne om unn-

37

skyldning da han en gang av vanvare kom til å kalle inderne «svarte». Hun er nok den monark som llest ganger har satt sitt navn på verdenskartet.

E t stø rre B rita n n ia

Når imperialisme-ideologer som Charles Dilke og John Seeley snakket om Greater Britain, var det særlig de koloniene som var blitt befolket av europeiske utvandrere de hadde i tankene; de ble også kalt kolonier med responsible government. Flere ganger prøvde britene å få disse landene knyttet nærme­ re til seg gjennom felles institusjoner, som for eksempel et imperiebånd eller imperieparlament. Men både kanadierne og australierne var på vakt. De hadde sine egne interesser å vareta, og britene var blitt kloke av den skaden som rammet dem i 1776. De ville ikke ha flere teselskaper som det i Boston (bd. 13, s. 51). Etter borgerkrigen i USA hadde den ameri­ kanske dynamikken begynt å øve tiltrekning på Canada, og for å motvirke det tikk Gladstone i 1867 vedtatt British North America Act. Den både gjorde Canada til en forbundsstat og skapte grunnlag for at landet gradvis kunne utvikle seg til en selvstendig nasjon. Sammen med Colonial Laws Validity Act fra 1865, som fastla rammene for det britiske parlamentets og de oversjøiske forsamlingenes kompetanseområder, viste lo­ ven om Canada veien til en gradvis og udramatisk avkoloni­ sering. Hva det formelle angikk, ble Canada foregangslandet. Trusselen eller fristelsen fra den store naboen i sør betydde at kanadierne alltid hadde gode kort på hånden når de kom på kant med moderlandet om tolltariffer eller politisk inn­ flytelse. For så vidt ble det også Canada som først «løsrev» seg. Den kanadiske statsministeren, fransk-kanadieren sir W ilfred Laurier, erklærte i 1900 at man ikke uten videre kunne regne med kanadisk deltakelse i alle Storbritannias kriger. Så kort tid etter konfrontasjonen mellom Frankrike og Storbritannia i Fashoda i 1898, var det kanskje ikke over­ raskende (se s. 85 ff). Men det var en bitter pille å svelge for erkeimperialister som Chamberlain, som av og til klaget over at hver innbygger i Storbritannia betalte 230 shilling til for­ svaret mens koloniene bare brukte 2—4 shilling. Kanadierne betraktet seg imidlertid ikke som engelsk­ menn. Fransk-kanadierne naturligvis slett ikke, selv om de ennå ikke hadde utviklet separatistiske tendenser. M en også mange av de engelsk-språklige, særlig i de vestlige områdene, følte seg mer i slekt med nabofolket i sør, enda den opprinneli-

m .;.

y

ge engelske befolkningen i Canada for en stor del bestod av lojalister som hadde flyktet nordover da amerikanerne vant over britene i frihetskrigen. Kanadierne hadde med andre ord vanskelig for å utvikle en egen nasjonal identitet. Det lyktes bedre i Australia. Den­ ne delen av imperiet var i høyere grad blitt befolket av ut­ vandrere som hadde vendt moderlandet ryggen, først de menneskene som simpelthen var blitt deportert dit fordi de var kommet på kant med lovene hjemme. I løpet av 1800tallet kom dernest et betydelig antall irlendere. Dessuten oppstod det av og til åpen konflikt med Utenriks­ departementet om kolonipolitikken i det sørlige Stillehavet. Gladstone var misfornøyd med at australierne besatte Port M oresby, som også tyskerne var ute etter. Til gjengjeld ble australierne forarget over at tyskerne fikk overta Salomonøyene og Ny-Hebridene. Men fremfor alt utviklet det seg en australsk kultur med et tydelig språklig særpreg, farget av irsk

Etter noen mindregullfunn i Australia i begynnelsen av 1 851, ble det første store funnet registrert ia ug ust-ved B allarat-100 kilometer nordvestfor Melbourne i provinsen Victoria. I månedene som fulgte ble det gjort flere rike funn. Melbourne ble på det nærmestetømtforfolk. Dommere, politibetjenter, håndverkere, prester og tjenestefolk-allestyrtet de av sted forågravegull. Skipsladninger med gulljegere kom til Melbourne etterat ryktet hadde nådd andre deler av imperiet. Folk kjørte i hestekjerrer, oksekjerrer eller gikk de cirka hundre kilo ­ meterne til Ballarat. Ved ankomsten slo disse «diggers» (som snart ble et økenavn på alle australiere) opp sine telt, kjøpte en lisens og begynte å grave.

40

Fred og forandring

Denne teannonsen for «Billy Tea» minner en om pionertidens og gullgravertidens Australia. Kenguruen har sin swag over skulderen (en bylt med hele the swagman's-den omflakkende arbeiders-jordiske gods). I den ene forpoten holder kenguruen en b il/y -e n tom kjøtthermetikkboks med en hank av ståltråd. Den ble brukt til å koke vann i, særlig til te. Den var uunnværlig og lett å få tak i for enhver gullgraver eller arbeider.

T R AD E-M ARK

N°86 G uaranteed

P ure Food Act, 1908,BY {

under the

JAMES INC US

9

SYDNEY, NEWCASTLE & BRISBANE

N°86 HulloMate! 1 always thou^htyou were o n ly a B illy Tea advertisemenf.

og cockney, og en egen litteratur som særlig kom til uttrykk i de såkalte busk-sangene. Med W altzing Matilda kom Austra­ lia endog til å bidra med en av de mest populære marsj-sanger i imperiet, selv om man i andre deler av verdensriket ikke var klar over at billabong var et halvtørt elveleie, coolabah et gummitre, jumbuck en sau og tucker-bag en nisteskreppe. Mest trofast m ot moderlandet var de minste, hvite kolonie­ ne, som Newfoundland og New Zealand. Politisk kunne de likevel finne på å gå sine egne veier. På et tidspunkt da den konservative Salisbury satt trygt i sadelen i London, ble New Zealand et venstredreid foregangsland da det innførte kvin­ nelig stemmerett i 1893 og åtte timers arbeidsdag i 1897. M en selv i de fjerneste områder satte britene sine umiskjen­ nelige spor. Vancouver var like britisk som Bristol. Stanleyparken i Vancouver er kanskje det vakreste eksempel på det beste i den arv britene har etterlatt seg i verdensriket - de store parkanleggene. Det er blitt sagt at britene var «et herre­ folk med grønne fingrer» (M orris). Peradeniya og Hakgalla i Sri Lanka, Dom inica i Vestindia, Maidan i Calcutta - ja, selv den gudsforlatte lavaøya Ascension fikk de til å blomstre. Marinen fraktet tonnevis av jord til øya, og det ble skikk at hver sjøoffiser som ble stasjonert der, skulle ha med seg plan­ ter fra andre verdenshjørner.

F ra K h y b e r -p a s s e t til M u lm e in -p a g o d e n

D a Otto von Bismarck en gang ble spurt om hva han ville gjøre hvis den britiske hær gikk i land i Jylland og marsjerte ned i Slesvig, svarte han: «La politiet arrestere dem .» Litt flott, men ikke bare skryt. I det britiske verdensrikets glanspe­

Fra Khyber-passet til M ulm ein-pagoden

riode var hjemmehæren nærmest en paradearmé, som ikke ville være mye tess i en stormaktskrig. Da britene i 1882 satte i verk sin straffeekspedisjon mot Egypt, tok det dem en måned å få samlet et enkelt armékorps, mens tyskerne i 1870 hadde mobilisert femten på fjorten dager. Mery takket være India var Storbritannia samtidig den ledende militærmakt i Asia. Den indiske hæren var ikke bare en paradearmé. Den var veltrenet og krigsvant, for riktignok var det fred i det britiske imperiet, men ro var det ikke. I dronning Victorias regjeringstid ble det gjennomført ikke mindre enn 72 felttog rundt om i imperiet. Britene følte stadig at den indiske nordgrensen var truet. Særlig var det Khyberpasset på grensen mellom vår tids Pakistan og Afghanistan som bekymret dem. Det var den veien alle erobrerne utenfra hadde tatt for å trenge ned på den indiske halvøya. Britene mistenkte russerne for å ha planer om å komme samme vei, og at de stod bak de urolighetene som gang på gang oppstod i disse traktene. I 1878 førte de til et regulært britisk felttog i Afghanistan. Det sikret britene kontrollen over den utenriks­ politikk som regjeringen i K abul førte. M en gang på gang kom de i konflikt med opprørske stammer, og det ble ikke gitt pardong fra noen av sidene. Fanger ble drept og landsbyer svidd av. «D et er ingen tvil om at vi er et meget grusomt folk,» skrev Winston Churchill hjem fra nordvestgrensen i 1897. Av og til, og særlig da russerne i 1885 slo en afghansk hær i grense­ landet mellom Afghanistan og Turkestan, så det likefrem ut til å trekke opp til et væpnet oppgjør mellom Russland og Storbritannia. Man følte at også nordøstgrensen var truet. For å sikre den tok britene i 1885 hånd om kong Thebaw av Burma og hans onde dronning Supayalat - begge kjent fra Kiplings vise om burmapiken ved den grå Mulmein-pagoden - og gjorde lan­ det til en indisk provins. M en selv om de klarte å få kontroll over Rangoon og Mandalay i Irrawaddys dalføre, var det vanskelig for dem å pasifisere fjellområdene. For å sikre nordøstgrensen gjorde britene i 1904 enda et fremstøt, denne gang helt til Lhasa i Tibet, som de prøvde å gjøre til et britisk lydrike. Det ble «den britiske imperialis­ mens svanesang», er det blitt sagt (Morris). Da de liberale kom til makten i London i 1906, fikk den nye visekongen, sir Gilbert M into og hans sjef, ministeren for India, John Morley, nok å gjøre med å holde orden i India etter den uro som den siste konservative visekongen, lord George Curzon, had­ de avstedkommet ved delingen av Bengal. M an hadde verken krefter eller vilje til nye eventyr.

41

Slikså Burmas kong Thebaw og hans dronning, best kjentfra Kiplings vise om «den vei til Mandalay», ut da de ble fotografert i sitt palass i 1885.

42

Fred og forandring

Fra et administrativt synspunkt var det god mening i å dele Bengal i to forvaltningsområder. Provinsen hadde etter hvert fått en befolkning på 78 millioner. V ed å opprette ØstBengal, som også omfattet Assam, med Dacca som hoved­ stad, fikk man en ny provins på 31 millioner innbyggere med overveiende muslimsk befolkning. M en samtidig kom benga­ lerne i mindretall i Vest-Bengal. Det ble oppfattet som et for­ søk på å spille muslimene ut mot de politisk mer aktive hin­

Motstående side: En gate i Bombay fotografert omkring 1 890, Det myldrende livet i den indiske bydelen stod i skarp kontrast til denne fredelige gatescenen i den «britiske» del av byen, der moderne boligeiendommer nå har skutt opp. Men den kjørende trafikk inn­ skrenker seg likevel stadig til kjerrer trukket av okser.

duene i området. I denne del av India utgjorde muslimene stort sett den fat­ tige del av befolkningen, og de var gått over til islam for å slippe ut av det hinduistiske lavkasteburet da hinduene p røv­ de å utrydde buddhismen, som var deres opprinnelige religi­ on. I de vestlige indiske provinsene gjorde en islamsk vekkelsesbevegelse muslimene mer og mer politisk aktive. O pprin­ nelig hadde det britiske styret redusert deres innflytelse. Den gamle mogulske herskerklassen var muslimsk og brukte per­ sisk som forvaltningsspråk. Da britene fra 1835 erstattet det med engelsk, gjorde det ingen større forskjell for hinduene, mens den muslimske makteliten ble fortrengt. Men under ledelse av Sayyid Ahm ad Khan (1817-98) begynte den mus­ limske eliten å forsone seg med det britiske styret, og i en til­ pasning til vestlig kultur øynet de en beskyttelse mot det store hinduflertallet. Denne islamske moderniseringsbevegelsen fikk sitt intellektuelle senter i Aligarh College, opprettet i 1875. Der ble kimen lagt til det som senere ble Pakistan. Opphisselsen over delingen av Bengal kom overraskende på britene. Protestbevegelsen fikk et omfang som man ikke hadde opplevd før, med terrorisme og boikott av britiske varer. Japans seier over Russland i den russisk-japanske kri­ gen virket som en ytterligere oppmuntring for den indiske nasjonalismen. Den nye liberale regjeringen i London klarte å fange opp bevegelsen gjennom et omfattende reformpro­ gram, de såkalte M orley-M into-reformene, som ble til etter forhandlinger med indiske nasjonalistledere, blant andre Gokhale. Disse reformene resulterte i Indian Councils A ct av 1909, som gav inderne større del i styringen av landet. M en de førte samtidig til at muslimene organiserte seg i en spesiell politisk bevegelse, Muslim League, som skulle hindre at muslimene druknet i hinduhavet etter hvert som valgte inde­ re fikk større og større innflytelse. 11911 prøvde man ytterli­ gere å gjøre godt igjen det lord Curzon hadde ødelagt ved å dele Bengal. Øst- og Vest-Bengal ble igjen forent, samtidig med at provinsen ble gjort mer overkommelig og ensartet ved at man skilte ut Assam i øst og opprettet de nye provinsene

i

44

Fred og forandring

Bihar og Orissa i vest. Ved samme anledning ble Indias ho­ vedstad flyttet til New Delhi. Der begynte britene å reise et regjeringsbygg så majestetisk at man skulle tro the Raj var i India for evig og alltid. M en det samarbeidsklimaet som de liberale regjeringene hadde skapt, tok snart slutt. Da indiske tropper i Europa hadde opplevd massakrene under Første verdenskrig, forsvant respekten for den hvite mann.

V e r d e n s ø k o n o m ie n s h jø rn e ste in

Da britene begynte å anlegge den imposante nye hovedsta­ den New Delhi, var India mer enn noensinne hjørnesteinen i det britiske imperium. Det var enda mer - det var hjørnestei­ nen i hele verdensøkonomien. I den lange fredsperioden mel­ lom 1871 og 1914 hvilte det internasjonale pengesystemet teoretisk sett på gullfoten, kaldblodig administrert av Bank of England i London. M oderne forskning har vist at dette systemet var ytterst skrøpelig. I virkeligheten kunne det bare fungere på grunn av det faktum at Storbritannia hvert år kunne dekke underskuddet i handelsbalansen med det over­ skuddet man hadde i samhandelen med India, og med det overskuddet India hadde i sin handel med den øvrige verden. År for år vokste Storbritannias avhengighet av den store kolo­ nien. M an har sagt at den var blitt det stabiliserende element i verdensøkonomien, mens den store kilden til uro var Ameri­ Bomullskaien i Bombay omkring århundreskiftet. Herfra gikk en vesentlig del av bomullseksporten til Storbritannia.

ka (de C ecco). Teoretisk gikk Storbritannia inn for frihandel også i impe­ riet. M en i praksis var det meget vanskelig for andre land å

komme inn, særlig på det indiske markedet. Der lyktes det britene å gjennomføre en proteksjonistisk politikk som ikke var basert på toll, men på en effektiv kontroll med det indiske yrkeslivet. For det første satt de naturligvis med regjerings­ makten og bestemte hvem som skulle få kontrakter med of­ fentlige etater, inklusive så betydningsfulle kunder som de indiske jernbanene. Det indiske jernbanenett vokste fra 800 kilometer i 1870 til 51 000 kilometer i 1910. For det andre hadde de kontroll med de bankene som finansierte utenriks­ handelen. De britiske manipulasjonene med det indiske pen­ gevesen, basert på sølv og Storbritannias egen gullfot, er så komplisert at selv moderne forskere som har fått anledning til å kikke City i kortene, har vanskelig for å finne ut av dem. Men det var i hvert fall ikke London som tapte penger. Og endelig var størstedelen av industrien på britiske hen­ der. Resultatet var at eksporten til India steg, samtidig med at det ble stadig vanskeligere for britiske varer å klare seg i konkurransen med tyske på verdensmarkedet. Fra 1870 til 1914 vokste imperiets andel i britisk eksport fra 26 til 40 pro­ sent. Størst var riktignok samhandelen med Australia og New Zealand. Den steg fra 21,5 millioner pund i 1877 til 56,3 millio­ ner pund i 1909. Men på annenplass kom India, med en stig­ ning fra 17,8 millioner pund til 44,8 millioner. Indias samlede andel i imperie-eksporten vokste fra 22,2 til 26,4 prosent. Dessuten hadde Storbritannia betydelige usynlige inntek­ ter av sitt imperium fra transport, forsikring, pensjonsytelser fra India og fra kapitalavkastning. Utbyttet av de oversjøiske investeringene steg fra 35,3 millioner pund i 1870 til 103,6 millioner i 1900. 1 1913 var 47,3 prosent av de britiske utenlandsinvesteringene plassert i imperiet, derav 21 prosent i India. Gjennomsnittsforrentningen av indiske statslån er li­ kevel blitt oppgitt til bare 3,87 prosent, mot 5,39 prosent for samtlige utenlandslån (M iége). Indias overskudd på handelsbalansen overfor utlandet steg fra 21,6 millioner pund i 1893-94 til 59,2 millioneri 1911-12. De viktigste eksportvarene - 29 prosent i årene 1909-14- v a r bomull, jute og sekkestrie. Verden hadde stort behov for sek­ ker i en tid da en raskt voksende bybefolkning spiste mer og mer poteter og varmet opp husene med kull og koks. I U SA og Tyskland, som var Indias beste kunder utenfor imperiet, vokste bybefolkningen fra 24,2 millioner i 1870 til 80,8 i 1910. På lang sikt kom Storbritannia til å betale dyrt for imperiepolitikken, fordi den ble en sovepute for britisk industri. M en på kort sikt var den så fordelaktig at andre land prøvde å etterligne den.

Marquess George Nathaniel Curzon of Kedleston (18591925), indisk visekonge fra 1 899 til 1905. Lord Curzon, som varav adelig slekt og utdannet i Eton og Oxford, fremstod som en elegant, men ytterst arrogant statsmann. I sine Oxfordår skrev han disse linjene om seg selv: «My name is George Nathaniel Curzon, I am a most superior person.» Tegneren, som har laget denne karikaturen, har uten tvil hatt det lille rimet i tankene. Lord Curzon var over­ legen, «superior», på en måte som gjorde ham til en av de minst avholdte, men like fullt høyt respekterte visekonger.

46

Fred og forandring

Væpnet med et cricket-bailtre og iført høy hatt forsvarer Eton-gutten den stakkars forsvarsløse piken mot ville dyr av alle slag. Tegnin­ gen, som er hentet fra Punch (1 882), karikererde populære guttefortellingene i for eksempel «Boy's Own Paper», som heroiser­ te den britiske kostskolegutten (s. 36).

A n g lo m a n i

Når Storbritannia angav tonen i datidens verden, skyldtes det ikke bare økonomisk makt. Landet ble beundret, etterlig­ net og misunt. Det britiske aristokratiet viste vei i herremoter og atferdsmønstre, i fritidssysler og omgangsformer. Den engelske gentleman var et ideal man så opp til. Diskret velkledd som prinsen av Wales, uforstyrrelig og dristig som Jules V er­ nes Philias Fogg, statelig og selvsikker som den nesten to meter høye k/rd Salisbury, utdannet ved Eton og Oxford, herre til Hatfield, hersker over det britiske verdensriket i tret­ ten år, mellom 1885 og 1902. Fem medlemmer av hans regje­ ring var høyere enn 1,80 meter. Utenriksministeren, lord Lansdowne, ble betraktet som selve inkarnasjonen av gentleman-idealet. Lord Balfour, Salisburys nevø og etterfølger som statsminister, lanserte week-end-institusjonen og golL spillet, «det forbannede skotske krokket», som en av hans samtidige kalte det. I Paris så vel som i Wien og Berlin lå man flate for Stor­ britannia og britiske skikker. På veddeløpsbanene i Longchamps, Chantilly og Auteuil snakket man om betling og steeplechase, og hvis man var uønsket i den fornemme Jocky Club ble man black-boulé. I Wien gjorde den aristokratiske godseierkansleren grev Franz Thun-Hohenstein sitt beste for å se ut som en engelsk gentleman, og moren til maleren Oscar Kokoschkas pubertetssvermeri drakk engelsk «five o ’clock»-te i stedet for kaffe, slik alminnelige, vulgære østerrikere gjorde. Rikskansler Bernhard von Biilow i Berlin øvde seg foran speilet på å etterligne den elegante og nonchalante måten

Anglomani

lord Balfour opptrådte på i parlamentet, mens monarken, keiser Vilhelm 2., førte an i anglomanien. Han beundret morbroren prins Edvard av Wales, men følelsene ble ikke gjengjeldt. Kanskje bidrog det til det hat/kjærlighetsforholdsom den unge, forfengelige og nærtagende tyske monarken utviklet overfor Storbritannia. Sannsynligvis var grunnen lagt allerede i forholdet til blåstrømpe-moren dronning V ic­ toria Adelaide, «V ick y», som synes å ha hatt vanskelig for å tilgi gutten at han ble født med en vissen arm. Anglomanien gjorde seg ikke minst gjeldende i sportens verden. I 1874 forvandlet den britiske offiseren Walter Wingfield et gammelt fransk ballspill til moderne tennis, som den all-engelske krokketklubben i W im bledon grep så raskt at man i 1877 kunne avholde de første turneringskampene. Spil-

YV;rV--:

47

Ingen var mer britisk i sin påkledning og opptreden enn den tyske keiser Vilhelm 2. Hans mor var datter av dronning Victoria. Her er han på rypejakt i Yorkshire som gjest hos jarlen av Lonsdale. Iført deersta/ker-den spesifikt britiske jaktluen -fyre r den keiserlige gjest løs fra jarlens spesielt utvalgte jaktskjul. Atkeiseren bare bruker en arm, skyldes at hans venstre arm var skadet fra fødselen av.

let ble snart tatt opp av overklassen i andre land. På det mer folkelige plan begynte fotballspillet å spre seg fra de britiske kostskolene. I Danmark ble den første fotballklubben stiftet i 1879, i Norge i 1885, mens man først i 1890-årene fikk fart på støvlene i Sverige.

F ra n k rik es vei til In d ok in a

Samtidig med at britene konsoliderte grepet om India etter det store mytteriet i 1857-58, prøvde franskmennene å skape sitt eget mini-India i Indokina. Faktisk gikk de franske inter­ essene i dette området helt tilbake til 1600-tallet. Da hadde franske misjonærer fra M acao flyttet virksomheten til Viet­ nam etter å ha blitt utestengt fra Japan (se bd. 5, s. 320). De hadde en viss fremgang. I 1658 regnet man med at det var 300 000 kristne i Vietnam, dels i Tonkin (Nord-Vietnam), dels i Cochinkina (Sør-Vietnam ). Under Napoleon 1. klarte sågar Nguyen-dynastiet, som støttet seg til de kristne, for første gang å forene hele Vietnam. Det skjedde med fransk bistand, og en fjern ætling av dette dynastiet regjerte som keiser helt til 1955, dog mest fra den franske Riviera.

Frankrikes vei til Indokina

M en keiser T u Duc (1847-83) begynte å forfølge de krist­ ne. Det førte til fransk innblanding under N apoleon 3. Tu Duc måtte avstå Cochinkina, og i 1863 ble Kampuchea fransk protektorat. Franskmennene trodde at Mekong-elven var en farbar vei til det kinesiske markedet, m en de tok feil. Da de oppdaget at den virkelige handelsveien var Den røde elv (Song K oi), begynte de å interessere seg for Tonkin. I 1873 ble Hanoi inntatt av den franske sjøoffiseren Francjois Garnier med 100 mann og tre kanoner. Byens egen garnison på 7000 mann hadde stukket av. Garnier mente at etter ne­ derlaget mot Tyskland trengte Frankrikes prestisje en triumf i Asia. Med Hanoi som pant fikk franskmennene løfte om fri ferdsel på Den røde elv. Men franske forretningsfolk ble fort­ satt plaget av både den vietnamesiske administrasjon, som fikk støtte fra Kina, og av kinesiske bander som hadde søkt tilflukt i Nord-Vietnam etter Taipingopprøret (se s. 292 ff). Det endte med en regulær, om enn uerklært krig mellom Frankrike og Kina. Sterkt overdrevne rykter om et alvorlig fransk nederlag ved Lang Son våren 1885, førte til at regjerin­ gen Jules Ferry gikk av. Begge parter var lei av krigen. Mot å forlate et brohode på Taiwan og garantere Kinas sørgrense, oppnådde franskmennene kinesisk anerkjennelse av et fransk protektorat over hele Vietnam. Den lokale motstanden i Tonkin fortsatte likevel helt til 1908. I 1893 føyde Frankrike Laos til sitt sørøstasiatiske imperium. Det ble etter hvert et lukrativt foretakende, blant annet gjennom det franske stats­ monopolet på opium. Men det brutale franske kolonistyret skapte grobunn for en fanatisk vietnamesisk nasjonalisme som en senere tid kom til å oppleve. All denne imperialistiske aktivitet førte til konflikter med Storbritannia. D e dreide seg særlig om hvem som skulle ha avgjørende innflytelse i Siam (nåværende T hailand). Kong Chulalongkorn ellerRam aS. (1868-1910) utnyttet behendig dette motsetningsforholdet til å bevare landets selvstendig­ het. For å øke motstandskraften overfor de europeiske impe­ rialistene søkte han teknisk bistand i de mindre, europeiske landene som ikke kunne utgjøre noen fare. Slik fikk han en dansk sjøoffiser, som het intet mindre enn Andreas du Plessis de Richelieu, til å organisere den siamesiske flåten 1875— 1902. En skipper fra Nakskov, med det mindre prangende navnet Hans Niels Andersen, benyttet anledningen til å byg­ ge opp Østasiatisk Kompagni, med Bangkok som hovedsete. Det var en tid Nordens største multinasjonale selskap. Den britisk-franske rivaliseringen i Siam gav gjenlyd helt opp i de kongelige gemakker på Fredensborg i Danmark.

49

Motstående side, øverst: Wimbledon, tennissportens Mekka, har vært hjemsted for The All-England Lawn Tennis Club siden 1877. Tegningen, som skriver seg fra lllustrated London News, viser matchen i single mellomW. Renshawog H. F. Lawford i 1881 - Wimbledons femtetittelkamp. Renshaw-med lue og bart-vant. Nedenfor: En annen populær sportsgren som vantfram i disse årene: fotball­ spillet. Fotografiet er fra en kamp mellom Chelsea og Notts County i begynnelsen av dette hundreåret.

50

Fred og forandring

77/ venstre: Hans Niels Andersen (1 852-1 937). Som 25-åring ble han styrmann hos kongen av Siam (Thailand) og begynte snart etterå tjene penger på eksport av teaktre til Europa. Detblegrunnlagetfor Østasiatisk Kompagni (ØK), stiftet i 1897. Ti/høyre:ØKsførste beskjedne anlegg i Bangkok.

Christian 9. hadde av og til store vanskeligheter med å bevare husfreden når datteren Alexandra, prinsesse av Wales, be­ gynte å diskutere Siam med kongens temperamentsfulle franske svigerdatter, M arie av Orléans. Også ved andre hoff i Europa merket man etterdønningene av stormaktsrivaliseringen i Asia. Det ble en ikke ubetydelig del av bakgrunnen for hele den internasjonale politikken i Europa mellom 1870 og 1905.

Bismarcks system

Ingen, ikke engang tyskerne, har visst noensinne kalt tiden mellom Frankfurt-freden i 1871 og Bismarcks avgang i 1890 for Pax Germanica. Men man kunne gjort det med like stor rett som man har snakket om Pax Britannica. For freden i Europa hvilte på en lignende kombinasjon av militær styrke og fredsvilje - eller i hvert fall uvilje mot å risikere krig. Etter seieren over Frankrike betraktet Bismarck Tyskland som en «mett» stat. Samlingen av riket var det meste Europa ville finne seg i fra tysk side, mente han. Hovedmålet for hans politikk var å konsolidere det man hadde oppnådd, ikke å utvide det. Men heller ikke i denne perioden var freden uforstyrret. Den ble brutt av den russisk-tyrkiske krigen 1877-78, og etter Bismarcks fall kom hans system til å bryte sammen som følge av ettervirkningene av denne krigen. Men den fant jo tross alt sted i utkanten av Europa. Det oppstod også kriser hvor man snakket om fare for krig mellom Tyskland og Frankrike, for eksempel i 1875. Men vi vet nå at det var en krusning på overflaten, kanskje forårsaket av lettsindige ryktemakere i København og kolportert videre av prinsen av Wales. Det samme gjentok seg 1886-87. M en samtidig med at Bismarck brukte den franske trusselen til å skremme et nytt forsvarsforlik igjennom i Riksdagen, vet vi nå at den franske uten­ riksministeren var skrekkslagen ved tanken på et væpnet oppgjør med Tyskland. Så snart det tyske forsvarsforliket var vedtatt, drev da også krisen over - mirakuløst nok. Mer alvorlig var konfrontasjonen mellom ØsterrikeUngarn og Russland vinteren 1887-88. Både i W ien og Berlin ivret de militære lederne for en preventiv krig, der de kunne ha fordel av overraskelsesmomentet. Men Bismarck satte dem på plass. I St. Petersburg ble de holdt tilbake av en annen fredssøkende statsmann, den russiske utenriksministe­ ren Nikolaj Giers, og dessuten av respekt for den tyske krigs­ makt som Bismarck behendig brukte i sin fredspolitikk. Eller kanskje snarere av forestillingen om denne makten. For den hvilte på en blanding av styrke og myte.

Fyrst Otto von Bismarck, Tysklands sterke mann i 1870- og 1 880-årene. Utsnitt av Franz von Lenbachs maleri fra 1 890, det året Bismarck trakk seg tilbake.

52

Bismarcks system

M a k t o g m yte

Forestillingen om det tyske rikets militære makt var mer ba­ sert på tre seierrike felttog - mot Danmark, Østerrike og Frankrike - enn på de tallmessige styrkeforholdene i 1870- og 1880-årenes Europa. Seirene snudde helt opp-ned på de fremherskende vurderingene av Tyskland. I begynnelsen av krigen m ot Danmark, det første væpnede oppgjør Bismarcks Preussen deltok i (se bd. 14, s. 299 fl), skrev Oscar Bjornstjerna, den svensk-norske sendemannen i København, i et brev hjem: «Ont gdr det mig om de stackars danskarna, ehuru jag år overtygad om att om de stå på sig gå de segrande ur striden mot de stortalande tyskerna, som vål lår stalla till så mycket trassel inom sitt eget land att de få låmna andra i fred.»

En ikke enestående diplomatisk feilvurdering. Preussen ble den gang taksert til femteplass i Europas militære hakkeorden. Ingen hadde slike illusjoner etter slagene ved Sadowa/ Koniggråtz (Hradec Kralovec) i 1866 og Sedan i 1870. M en det er meget tvilsomt hvor korrekt de avspeilet de egentlige styrkeforhold. Den tyske generalstabssjefen Helmuth von M oltke var ironisk nok blitt utdannet i København. Lenge før noen annen hadde han innsett hvilke strategiske mulighe­ ter jernbanen, det nye transportmidlet, hadde gitt ham.

Tysk eksersis omkring 1880. Utsnitt av en samtidig tegning. Til tross for at det parlamentariske demokrati hadde fått innpass i keiserriket, var hæren - i likhet med byråkratiet og godseierne-fortsatt sterkt konservativ og autoritær.

-■

' v

M a k t og myte

Under byggingen av det tyske jernbanenettet hadde man tatt vidtgående militære hensyn. Det skyldtes den prøyssiske øko­ nomen Friedrich List, som allerede i 1833 hadde utarbeidet den planen for tyske jernbaneanlegg som stort sett ble fulgt. Ved å utnytte togtransporten var Moltke i stand til å foreta en troppekonsentrasjon av et omfang og med en fart man aldri før hadde sett. Han var den første som skapte lynkrigens sjokkvirkninger. Men det var ennå et svakt ledd i denne strategien: på strek­ ningen fra jernbanen til frontlinjen var man fortsatt henvist til å bruke hest og vogn. V ed å bli stående i nærheten av Moltkes optimale konsentrasjonsområde, gikk franskmenne­ ne og østerrikerne i de fellene han hadde stilt opp. Hvis keiser Frans Josef ikke hadde nektet sin øverstkommanderende å trekke seg tilbake, og hvis franskmennene ikke var blitt ståen­ de ved grensebyen Sedan, ville det kommet uorden i Moltkes urverk. General Christian de Mezas upopulære tilbaketog fra Dannevirke i 1864 ble fulgt av to og en halv måneds dansk

53

Makten bak Bismarcks diplomati var basert på generalstabssjef Helmuth von Moltkes militære geni. Moltke (1 8 00-91) varsønn aven fattig mecklenburgs adels­ mann som slo seg ned i Holstein. Elleve år gammel fikk han en friplass ved landkadettakademiet i København, der han etter eget senere utsagn tilbrakte «sju gledesløse år», i 1 821 kom han i prøyssisk tjeneste. Hans brev under krigen viser likevel stor respekt for Dybbøls forsvarere, men mindre for regjeringen i København. Moltke sees her (til venstre) sammen med Bismarck underden fransk-tyske krig. Stående den prøyssiske krigs­ minister Albrecht von Roon. Utsnitt av Anton von Werners maleri.

54

Bismarcks system

Motstående side: Det indre av Samuei Colts revolverfabrikk i Amerika omkring 1860. Samtidig tresnitt. Fabrikken var bygd for serieproduksjon av håndvåpen og var med sin oppbygning i «gater» en forløper for senere tiders samlebåndsproduksjon. Systemet ble fort etterlignet både i Tyskland, Storbritannia og Frankrike, der hærene krevde masseproduksjon av både våpen og ammunisjon.

motstand ved Dybbøl, selv om Danmark hadde både Preus­ sen og Østerrike mot seg. Østerrikerne kapitulerte tre uker etter Koniggråtz, N apoleon 3. én dag etter Sedan. Til alt hell for prøysserne fulgte den østerrikske keiseren habsburgernes tradisjonelle spilleregel og bad om fred etter det første nederlaget, i tillit til at det i rikets lange historie alltid hadde dukket o p p en ny sjanse senere. Napoleon 3. mistet simpelthen hodet, nedbrutt av sykdom. M en det tok ikke den franske republikken lang tid å lære av nederlaget. Den opprettet en generalstab etter tysk m øns­ ter. Det hadde man ikke hatt før fordi Napoleon i sin tid hadde vært sin egen generalstab. Den skapte en vernepliktshær som på ingen måte stod tilbake for den tyske, tvert om. Det ble innført fem års verneplikt. Først i 1889 ble tjenesteti­ den nedsatt til tre år. I hele den tiden Bismarck hadde igjen som kansler, var de franske forsvarsbevilgningene vesentlig høyere enn de tyske - i 1880 femti prosent høyere, i 1890 tretti prosent. Bismarcks fred var en væpnet fred, mer væpnet enn på noe annet tidspunkt i historien. Det var flere menn under våpen i Europa i 1880-årene enn da napoleonskrigene var på sitt høyeste. Det kom ikke så mye av krigsfrykt som av to skjellset­ tende tekniske gjennombrudd, som dannet et nytt grunnlag for massehærer. Det ene var jernbanen, som muliggjorde rask konsentrasjon av store troppestyrker, det andre var serieproduksjonen av infanterivåpen som gjorde det mulig å bevæpne dem. Det man kalte den «amerikanske produksjonsmåten» ble for første gang vist fram i Europa av Samuei Colt på verdensutstillingen i L ondon i 1851. Colt fabrikkerte revolvere. M etoden ble innført av Enfield i Storbritannia, etter —og på grunn av - de dårlige erfaringene med håndverksmessig pro­ duksjon under Krimkrigen. I 1860-årene gikk også Preussen og Frankrike over til masseproduksjon av rifler og am m uni­ sjon. Massehærenes våpen kunne deretter skiftes ut i hittil ukjent tempo. Det hadde tatt den prøyssiske hær 26 år å gå over fra forladere til de bakladegeværene som gjorde utslaget ved Koniggråtz. Det tok bare lire år å bytte dem ut med en ny m odell i 1870-årene.

Stående hærer i Europa i 1886 Kilde: George Kennan: The Decline of Bismarcks European Order, Princeton 1979.

Tyskland )stei v i garn , 1• si

’

00 000 ■90

I R md 5 ’ . . n

850 000 f 874

56

Bismarcks system

Helmuth von Moltke var klar over begrensningene i sin egen strategi. I hvert fall erklærte han: «Jeg har alltid vært av den oppfatning at fienden kan velge tre for­ skjellige strategier, og vanligvis velger en fjerde. Bare amatører kan tro at et felttog er gjennomføringen av en på forhånd lagt plan, gjennomtenkt i alle detaljer og fulgt til punkt og prikke.»

Bismarck sammen med den østerriksk-ungarske utenriksminister Gustav Kålnoky og den russiske utenriksminister Nikolaj de Giers undertrekeisermøtet i Skierniewice vest for Warszawa i 1884. Det ble det siste toppmøtet mellom Sentral- og Øst-Europas herskere inntil Potsdamkonferansen i 1945. Til tross for sitt krigerske kostyme førte Bismarck på dette tidspunkt en fredspolitikk. Han haddeen likesinnet motspiller i Giers, mens Østerrike ble Europas store urostifter.

En lære som hans etterfølgere glemte, til ubotelig skade for Tyskland og verden. Moltkes seirer skapte en myte om tysk uovervinnelighet, som ble et solid grunnlag for Bismarcks diplomati. M en selv jernkansleren hadde fått nok av krig. Kanskje var han ærlig da han sa, etter et besøk på slagmarken ved Konigsberg: «Den som har sett inn i en døende manns øyne på slagmarken, kan bare gå i krig med tungt hjerte.» Etter seirene over østerrikerne og særlig franskmennene, hadde han i hvert fall erfart hvor vanskelig det var å få respek­ tert Carl Clausewitz’ regel om at krig er en fortsettelse av politikken med andre midler. Når først våpnene talte, hadde politikken tvert om lett for å bli en fortsettelse av krigen. Statsmannen fikk vanskeligheter med å styre generalene. For Otto von Bismarck kunne det være grunn nok til å ønske fred. Moderne forskning vil likevel ikke gi ham alene æren for at freden ble bevart i Europa. Det var flere gunstige betingel­ ser til stede for at hans fredspolitikk kunne lykkes, blant annet at den russiske utenrikspolitikken etter krigen med Tyrkia ble ledet av Nikolaj Giers, en protestant av svensk avstamning og lav byrd, og en mann hvis innsats tidligere har vært tem­ melig oversett. «Han var helt på høyde med Bismarck, men mer beskjeden,» skriver en av vår tids mest erfarne diploma­ ter, George Kennan. «I siste halvdel av 1800-tallet finnes det ingen mer kompetent profesjonell diplomat og statsmann, og ingen som var mer opptatt av å bevare freden,» tilføyer han. Det kan være enda en grunn til å ta forbehold overfor den Bismarck-dyrkelsen som har utfoldet seg, ikke minst etter Annen verdenskrig. Mange av de problemene han kjempet med, hadde han skapt selv.

S e lv fo rsk y ld te plager

Bismarcks trum f i det diplomatiske spill var de seirene Moltke hadde vunnet. Men de skapte også noen av de problemene som voldte ham hodebry. Bruken av vold hadde sin egen dynamikk. Det ble vanskelig å begrense krigsmålene så mye at de ikke la kimen til nye konflikter.

Selvforskyldte plager

En småstat som Danmark kunne man se stort på. Landet var så svakt at et fiendskap var ufarlig. Men likevel - man levde ennå i dynastienes tidsalder. Dronning Louise tilgav aldri Bismarck at han ranet til seg Slesvig og den formuen på 16 millioner dalere som hun mente rettmessig tilhørte hennes svigersønn, den hannoveranske tronpretendenten hertug Ernst August av Cumberland. H an hadde vært så vennlig å gifte seg med hennes inntagende smertensbarn, prinsesse Thyra. Bismarcks bryllupshilsen var en meddelelse om at Praha-fredens artikkel 5, som stilte i utsikt en folkeavstem­ ning i Slesvig, var blitt opphevet. Danmarks beste våpen var kongeparets to attråverdige døtre, Alexandra og Dagmar, som man klarte å få omsatt til henholdsvis den britiske tron­ følgeren i 1863 og den russiske i 1866. De hadde med seg et grunnfestet Bismarck- og tysker-hat hjemmefra. Det var vel ikke det som fikk tsar Alexander 3. til - etter Bismarcks fall - å inngå den pakten med Frankrike som hele jernkanslerens diplomati hadde gått inn for å forhindre, like så lite som det var årsaken til at Edvard 7. ble en varm til­ henger av en britisk-fransk tilnærming. Men på den annen side skal man ikke undervurdere særlig Dagmars innflytelse. Hun var avholdt i St. Petersburg, ikke minst av sin mann,

57

Kristian 9.sto døtre Alexandra og Dagmar gjorde begge et godt parti og var med på å gi deres far til­ navnet «Hele Europas svigerfar». 77/ venstre: Et offisielt fotografi fra bryllupet i 1863 i Windsor, da den 1 8årgamleAlexandra bleviettil prins Albertav W ales-den senere Edvard 7, Først 38 år senere kunne paret bestige tronen som konge og dronning av Storbritannia. - Til høyre sees Alexandras søster sam­ men med sin mann, den senere tsar Alexander3. av Russland. Dette sjarmerende fotografiet erfra 1 869, tre år etter at de var blitt gift. Ved sitt ekteskap gikk prinsesse Dagmarovertilden russiskekirke og tok navnet Maria Fjodorovna.

58

Bismarcks system

som aldri - så vidt man vet - var henne utro. To år etter at Bismarck med opphevelsen av artikkel 5 igjen hadde tråkket Danmark på tærne, ble den tyskvennlige tsar Alexander 2. drept ved et attentat. Det gjorde Dagm ar til keiserinne Maria Fjodorovna av Russland. I det internasjonale diplomati ble Russland fra da av oppfattet som Danmarks beskytter, og statsminister Jacob Estrup begynte å gjøre København til en festning, som i tilfelle en russisk-tysk konflikt kunne bli en besværlig flankestilling, et nytt D ybbøl. Alexander 3. likte å oppholde seg i Danmark, der han følte seg trygg for terroris­ ter. A v og til styrte han sitt kjemperike fra Fredensborg slott

Nikolaj Karlovitsj de Giers (182095), Russlands utenriksminister 1882-95, var avfinsk-svensk avstamning og beskjeden her­ komst. Hansstatsmannsevnerer blitt høyt verdsatt av en av de mest innflytelsesrike diplomater i vår tid, George F. Kennan.

på Sjælland. Å unngå krig mellom Russland og Tyskland var et hoved­ mål for Bismarcks diplomati. Han var redd for at en slik krig ikke kunne føres med begrensede mål for øye, men ville ende med at det ene av rikene brøt sammen - slik det skjedde i 1917 og 1945. Et av de mest suverent forutseende dokumenter som finnes fra hans hånd, er den analysen hvor den 72-årige stats­ mannen i 1887 gjendrev feltmarskalk Moltkes argumenter for en preventiv krig m ot Russland, og dermed bevarte freden. M en Bismarcks annen krig, krigen mot Østerrike i 1866, hadde ikke gjort det lettere for ham å avverge en konflikt med Russland. Riktignok hadde han m ed stort besvær klart å trumfe igjennom at Østerrike fikk en m ild fred. Men selve det faktum at han fikk skjøvet Østerrike ut av Tyskland, førte til at landet kastet seg over Balkan. Her kom det uunngåelig på kollisjonskurs med Russland, noe som endte med den store katastrofen i 1914. H elt til han måtte trekke seg tilbake, gikk Bismarcks bestre­ belser ut på å hindre en væpnet konflikt mellom W ien og St. Petersburg. Et slikt sammenstøt innebar nemlig risiko for at Frankrike kunne komme ut av den isolasjon som Bismarck så det som sin hovedoppgave å holde det i. D et problemet som kom til å skaffe ham de største innen­ rikspolitiske vanskeligheter i 1870-årene, kan også føres til­ bake til den prøyssisk-østerrikske krigen. Kongeriket H anno­ ver hadde vært så lettsindig å delta på Østerrikes side. Her viste Bismarck intet måtehold, til det lå dette nedersaksiske riket for beleilig til m ellom Brandenburg i øst og de prøyssiske provinsene i vest. Det ble simpelthen innlemmet i Preussen. Alen Bismarcks mest besværlige motstander i riksdagen ble hannoveraneren Ludw ig Windthorst fra Osnabriick. Som leder av det store katolske partiet Zentrum sarftlet han alt som fantes av «riksfiender» rundt seg: kongetro hannoveranere, polakker, dansker og fransk-orienterte elsassere.

Veien til Berlin-kongressen

59

Også i forholdet til Frankrike ble Bismarck fanget av de tyske militære triumfer. Frankfurt-freden hadde gjort en avspennings- og utsoningspolitkk overfor Paris nesten umulig, eller i hvert fall ytterst vanskelig. Tapet av det tyskspråklige Alsace ville Frankrike antakelig ha forsonet seg med, skjønt den tildekkede statuen av Strasbourg på Goncorde-plassen var en stadig påminnelse om ydmykelsen. M ed Lorraine var det en annen sak. Men i 1871 hadde ikke Bismarck klart å holde de militære i tømme - eller ikke anstrengt seg nok for å gjøre det. Av strategiske grunner hadde de krevd Metz og dermed fått den del av Lorraine som ble til Lothringen. For å avverge en revansjekrig måtte Bismarck hindre Frankrike i å skaffe seg allierte. Riktignok var det republi­ kanske styret og mangelen på utenrikspolitisk kontinuitet i Paris en alvorlig hindring for de konservative hoffene i Wien og St. Petersburg, men enhver konflikt mellom disse to ho­ vedstedene innebar en trussel om at den ene ville søke støtte i Frankrike.

V e ie n til B e rlin -k o n g re sse n

Fram til 1875 levde Wien og St. Petersburg i noenlunde for­ dragelighet. M en så begynte uro på Balkan å spre seg i ØstEuropa. Sør-slaverne i de tyrkiske provinsene Bosnia og Her­ cegovina gjorde opprør mot det osmanske styret. Revolten bredte seg til Bulgaria. I 1876 erklærte de to små sørslaviske statene Serbia og Montenegro krig mot Tyrkia, en krig de kom dårlig fra. Tyrkerne seiret og slo ned oppstandene med en grusomhet som rystet Europa og avskar Storbritannia fra å bistå Tyrkia i tilfelle en konflikt med Russland. Påvirket av pan-slavistiske kretser belaget tsar Alexander 2. seg på å komme de små brødrene på Balkan til hjelp. For å få ryggen fri gav han østerrikerne grønt lys til en okkupasjon av Bosnia og Hercegovina. Da diplomatiet således hadde banet vei for soldatene, erklærte han Tyrkia krig våren 1877. M en russerne fikk seg en ubehagelig overraskelse. På marsjen mot Istanbul ble de stanset av tyrkerne foran en nybygd festning ved Plevna i Bulgaria, i et slag som kom til å vare nesten et halvt år. Her ble det avslørt hva den nye industrialiseringen av våpen­ produksjonen innebar. På kort tid var den tyrkiske hæren blitt utstyrt med nyeste våpenteknikk, i form av Winchester magasingeværer, innkjøpt i U SA. Russerne hadde bare ett skudd i geværet, og forsyninger og forsterkninger ble sinket av forskjellen i sporvidde mellom de russiske og de tyrkiske jernbanene. De ble hovedsakelig henvist til sjøveien.

lu d w ig Windthorst (1812-91) ble en av Bismarcks mest drevne politiske motstandere. Han var medlem av den siste regjering i kongeriket Hannovertil landet etter den prøyssisk-østerrikske krig i 1866 ble annektert av Preussen fordi det hadde alliert seg med Østerrike. Men i den tyske riksdag fortsatte Windthorst som leder av det katolske sentrum sin kamp mot Bismarcks politikk. Han samlet også andre «riksfiendtlige» grupper rundt seg og fikk dermed ord på seg som opposisjonens stabssjef. Det er derfor karikaturtegneren har anbrakt ham på en hest.

60

Bismarcks system

Plevna er et av de få slag som har endret historiens gang, er det blitt sagt (T aylor). Osman Pasjas innbitte forsvar sikret det tyrkiske rikets eksistens i enda 40 år. Etter en hard vinter da «alt» - ifølge de offisielle kommunikéene - «var rolig i Sjipkapasset», klarte omsider russerne våren 1878 å kjempe seg fram m ot Istanbul. M en så lot Disraeli den britiske flåten seile inn i Marmarahavet. Den russiske hærens forsyningslinjer kunne når som helst bli kappet over. Begge parter foretrakk

Det russiske felttoget mot Tyrkia i 1877-78 ble hardere enn russerne hadde ventet. Særlig var vinteren i Balkanfjellenestreng. Derfor kunne den russiske komman­ danten melde: «Alt rolig i Sjipkapasset.» Det inspirerte den russiske kunstneren V. V. Versjtsjagin til denne tegningen. THhøyre: Den tyrkiske øverstkommanderende Osman Pasja overgir seg til den russiske tsar ved Plevna i desember 1878. Utsnitt av en samtidig tegning.

nå fred. (Historisk atlas, kart nr. 126.) Russerne hadde tross alt vunnet mest. De hadde ikke hatt noen klare krigsmål, men ved freden i San Stefano fikk de opprettet et Stor-Bulgaria som omfattet både det nåværende Bulgaria og Makedonia, inklusive havnebyen Saloniki. Det passet verken Wien eller London at det ble skapt et russisk lydrike med adgang til Egeerhavet. Bismarck tilbød seg å gripe inn som «ærlig megler». Det førte til at Berlin-kongressen kom sammen sommeren 1878 —den første store all-europeiske konferanse siden Wien-kongressen. Den endte med at Stor-Bulgaria ble oppløst i tre deler. M akedonia gikk tilbake til Tyrkia. Bulgaria, nord for de strategisk viktige Balkanfjel­ lene, ble et selvstendig fyrstedømme, og sør for dem ble det såkalte Øst-Rumelia en slags buffersone under en tyrkisk, men kristen generalguvernør. Russerne fikk Bessarabia og Batum. Østerrikernes okkupasjon av Bosnia og Hercegovina ble godkjent. Dessuten fikk de lov å plassere en garnison mellom Montenegro og Serbia, i en korridor kalt Novi Pazar-sandjaket. Dels holdt de dermed de to sørslaviske statene atskilt, dels sikret de jernbanelinjen til Saloniki. Den gav dem adgang til Middelhavet utenom Adriaterhavet, som mer eller mindre var kontrollert av et uvennlig Italia. Dermed var

Diplomatisk sjonglør

frøet sådd til den konflikt som i 1914 skulle sette hele verden i brann. Den britiske statsministeren Benjamin Disraeli fikk K y p ­ ros med seg hjem. Han brøt gammel diplomatisk tradisjon ved ikke å snakke fransk, men engelsk. Han trumfet igjennom kravet om at tyrkerne skulle ha rett til å stasjonere tropper i Øst-Rumelia - han gikk så langt at han fikk gjort spesialtoget klart og truet med å reise hjem. Bismarck ble så imponert at han sa: «Der alte Jude, das ist der Mann.» Han hadde i det hele tatt en svakhet for jøder, noe som senere fikk dystre følger. Hans mest betrodde rådgiver og håndlanger gjennom mange år var den jødiske bankieren Gerson von Bleichroder. Det irriterte hans sønn Herbert til de grader at han ble en av forsangerne i det antisemittiske kor som begynte å la seg høre i Tyskland fra 1880-årene.

D ip lo m a tis k sjo n g lø r

Etter å ha brent fingrene på Balkan, vendte russerne o p p ­ merksomheten mer mot Asia. Der kom de i løpet av 1880årene i konflikt med Storbritannia, som hadde vært med på å rane fra dem de dyrekjøpte fruktene av felttoget mot Tyrkia. Selv om russerne var skuffet over resultatet av den innsats Bismarck hadde gjort som «ærlig megler» på Berlin-kongres­ sen, var de likevel villige til å forlenge samarbeidet med Tyskland for å ha ryggen fri. Det gjaldt også Alexander 3., enda han - i motsetning til faren - ikke hadde noe særlig til overs for tyskerne. Han var, har man sagt, den første ekte russiske hersker i Russland siden Peter den store. M en en politikk basert på stemninger, og særlig folkestemninger, var

61

Europas fremste stasmenn møttes i 1878 på Berlin-kongressen under ledelse av Bismarck, som her sees med ryggen mot midtvinduet. Foran vinduettil venstre sitter den britiske utenriksminister lord Salisbury og statsminister Benjamin Disraeli, som sammen med Bismarck spilte hovedrollen på kongressen. Den russiske delegasjon sitter nederst ved bordet til venstre, men ved bord­ enden sitter likevel Bismarcks sønn Herbert (til venstre) som herfikk sin diplomatiske debut, og en annen tysk diplomat. Tyrkerne er anbrakt nederst ved bordet til høyre, mens den østerrikskungarske delegasjon sitter på Bismarcks høyreside og den franske delegasjon på hans venstre side.

62

Bismarcks system

Dizzyog Bizzy, som Punchtegneren kaller Disraeli og Bismarck, sees her i samtale om østerrikernes okkupasjon av Bosnia og Hercegovina-et av resultateneav Berlin-kongressen i 1878.

en vederstyggelighet for ham. «V åre gjenvordigheter i 1876 og 1877 skyldtes at vi fulgte folkene i stedet for regjeringene,» sa han siden om krigen mot Tyrkia, og føyde til: «En tsar av Russland bør alltid bare ha med regjeringer å gjøre.» M er besvær hadde Bismarck med østerrikerne, som han innerst inne ikke brydde seg mye om. Men han anså det som nødvendig å ha et godt forhold til dem fordi de på flere måter var farligere for hans verk enn russerne. Ikke bare av sikkerhetsgeografiske grunner ville en østerriksk-fransk koalisjon være en alvorlig trussel, Bismarck hadde ikke glemt Fredrik den stores kvaler under den prøyssiske Sjuårskrigen (se bd. 12, s. 117 f). Et fiendtlig Østerrike kunne dessuten virke riksoppløsende ved å appellere til riksfiendtlige krefter i Tysk­ land, som for eksempel katolikker og hannoveranere. Derfor fikk han i 1879 Østerrike knyttet til det tyske riket i et for­ svarsforbund, rettet mot Russland - det såkalte ^weibund. M en i resten av sin kanslertid konsentrerte han seg om å hind­ re at dette forbundet noensinne skulle tre i kraft. Et skritt i den retning var det såkalte Trekeiserforbundet mellom Ber­ lin, St. Petersburg og Wien som han fikk opprettet i 1881.

Diplom atisk sjonglør

63

Med Dreikaiserbund, som ble inngått for tre år, forpliktet de tre keiserne seg til å være nøytrale hvis noen av dem skulle kom­ me i krig med en tredje makt. Det ville i praksis si, hvis Russ­ land skulle komme i krig med Storbritannia, Tyskland med Frankrike og Østerrike-Ungarn med noen av naboene på Balkan. Frankrikes oppmerksomhet søkte Bismarck å avlede fra Europa ved å støtte landets politikk i Nord-Afrika. I 1881 førte denne politikken til at Tunisia ble fransk protektorat. Motivet var mest frykten for at Italia skulle sette seg fast ved grensen til Algerie. Sett fra Berlin hadde det ytterligere den fordel at Italia og Frankrike kom i motsetningsforhold til hverandre, dermed ble Italia drevet i armene på Tyskland. I 1882 utnyttet Bismarck situasjonen til å få de to gamle fiende­ ne Østerrike og Italia inn i en felles allianse med Tyskland, den såkalte Trippelalliansen. Mot tysk løfte om hjelp i tilfelle et fransk angrep på Italia, lovet Italia å holde seg nøytralt i tilfelle en krig mellom Østerrike-Ungarn og Russland, og deltakelse pa Sentralmaktenes side i tilfelle de kom i krig med en fransk-russisk koalisjon. For å avstive systemet ytterligere gikk Bismarck i 1883 med på å gi en tysk-østerriksk garanti for Rom ania, en handling som klart var rettet mot Russland.

Dreikaiserbund -Trekeiserforbundet mellom Tyskland, Russ­ land og Østerrike-varen av Bismarcks oppfinnelser, Det ble opprettet i 1881 og forpliktet tsaren og de to keiserne til nøytralitet. Foreløpig for tre år. Omkring utløpet avdenne perioden i september 1884 møttes de tre statsoverhodene i Skierniewice i Polen. Her inspiserte de i skjønn forening tsarens soldater som va rstilto p p til parade.

64

Bismarcks system

De to hovedpersonene i det såkalte Mayerlingdramaet: Maria Vetsera som natten til den 30. januar 1889 ble skutt av sin elsker, og elskeren, den østerriksk-ungarske tron­ følger, kronprins Rudolf, som deretter skjøt seg selv. Tragedien opptok sinnene sterkt i samtiden, ikke minstfordi den ble omgitt av stor hemmelighetsfullhet ved keiserhoffet i Wien.

Det var visse selvmotsigelser i Bismarcks system. Trekeiserforbundet forutsatte russisk-østerriksk samarbeid, men både Zweibund, Trippelalliansen og garantien for Romania var rettet mot Russland. I Bismarcks hånd ble traktatene - som var hemmelige - likevel brukt til å forhindre en krig mellom Russland og Østerrike-Ungarn, og til å holde Frankrike dip­ lomatisk isolert. Keiser Vilhelm snakket beundrende om at Bismark sjong­ lerte med fem baller samtidig. Men det er spørsmål om han ikke hadde mistet noen av dem på gulvet hvis han ikke hadde hatt den gamle keiseren til å hjelpe seg. Keiseren og kansleren var langt fra enige bestandig, og av og til kom det til voldsom ­ me sammenstøt mellom dem. Sammen gråt de sine modige tårer under et stormende oppgjør om den østerrikske freds­ traktaten i 1866. M en når det kom til stykket, ville Vilhelm ikke unnvære sin kansler. Så når Bismarck truet med å gå, gav keiseren seg. Ikke minst i forholdet til St. Petersburg hadde Bismarck stor nytte av monarken, fordi han var meget høyt ansett ved det russiske hoff for sin rettskaffenhet og beleven­ het. M ed desto større uro så Bismarck mot Wien, der kron­ prinsen, erkehertug Rudolf, ikke la skjul på sin avsky for jernkansleren og sin avsmak for den tysk-østerrikske alliansen. Han hadde til og med kontakt med den franske revansjepolitikeren Georges Clemenceau. Først i 1889 forsvant denne trusselen mot Bismarck-systemet. På jaktslottet Mayerling, sør for Wien, skjøt R u d olf sin elskerinne og seg selv. Rykter i samtiden ville ha det til at jernkansleren hadde en hånd med i denne tragedien, men senere forskning har ikke funnet noe som tyder på det.

U ro i B u lgaria

Keiser Vilhelm var ikke alene om å beundre Bismarck. Rundt om i de europeiske hovedstedene vant han etter hvert ry som en allmektig diplomatisk trollmann. Ettertiden kan se at ak­ telsen for ham delvis var overdreven, delvis ble en belastning for hans diplomati. Den var overdreven fordi han på flere måter hadde konjunkturene med seg. Frankrike var i hele hans tid lammet av politisk ustabilitet og et diplomatisk dilet­ tanten som avskar landet fra å oppnå den alliansen med Russland som Bismarck fryktet. Russland ble riktignok styrt av en nærtagende og lunefull selvhersker. M en Alexander 3. hadde også evne til å gå i seg selv, og han skilte seg aldri av

Uroi Bulgaria

med sin kloke og måteholdne utenriksminister Giers. Stor­ britannia var på sin side inne i en periode av splendid isolation og interesserte seg bare lite for Europa. M en trollmannsryktet var også en ulempe. Det betydde at Bismarck ofte ble mistenkt for å stå bak begivenheter han ikke hadde hatt noen innflytelse på, eller for å vise ond vilje når han avslo å gripe inn i forhold han ikke kunne gjøre noe med. Det skulle særlig vise seg i alle de gjenvordigheter som bulga­ rerne kom til å skape i internasjonal politikk i 1880-årene. Utviklingen i og omkring Bulgaria i denne perioden ligner mest av alt en eventyrlig kriminalroman — en så fantastisk blanding av kupp, sammensvergelser, agenter, dobbeltagen­ ter, bortførelser, fyrstemelodramaer, forfalskede dokum en­ ter, misforståelser og mistenkeliggjørelse at Agatha Christie ikke kunne gjort det bedre. Men at dette lille tilbakestående balkanfolket kom til å spille en så sentral rolle at det til slutt fikk hele Bismarcks sinnrike system til å styrte sammen, illu­ strerer bedre enn noe annet hvor begrenset jernkanslerens makt tross alt var. Etter Berlin-kongressen ble (Nord-)Bulgaria utstyrt med en fyrste, utpekt av Alexander 2. av Russland. For så m ye fikk russerne likevel ut av det tyrkiske felttoget at Bulgaria ble anerkjent som russisk interessesfære. Tsaren valgte en 22-årig nevø av sin tyske kone. Han het også Alexander, men von Battenberg, og var bror av vår egen tids prins Philips farfar, og farbror til lord Mountbatten (den engelske oversettelsen av Battenberg). Sett fra St. Petersburg skulle altså den hellige grav være vel forvart. Bismarck var derimot ikke begeistret for valget. Han forutså at det kunne føre til at Tyskland ble innblandet i balkanproblemer som «ikke var en pommersk grenaders knokler verd». Han fikk rett. Det gikk meget bra så lenge den bulgarske krigsministeren var den taktfulle, finske general Kazim ir Ehrnrooth. M en da han ble erstattet av en pan-slavistisk russer, begynte det å skjære seg. Bulgarerne ble lei av de russiske «befrierne». Den unge Battenberg tok folkets parti, og da et opprør m ot tyrker­ ne i 1885 førte til at Øst-Rumelia ble slått sammen med Nord-Bulgaria uten at russerne ble spurt, gikk det helt galt. Øyensynlig uten grunn mistenkte Alexander 3. Battenberg for å ha stått i ledtog med opprørerne. Da han dertil viste seg å være en fremragende feltherre i en kortvarig forsvarskrig mot serberne, ville den russiske tsaren ikke finne seg i å ha ham på den bulgarske tronen lenger. I forveien var Batten­ berg kommet på kant med hoffet i Berlin fordi han hadde fridd til keiser Vilhelm l.s og dronning Victorias barnebarn

65

Den tyske prins Alexander von Battenberg (1857-93) ble fyrste av Bulgaria i 1879. Men da han forsøkte å frigjøre landet fra russisk formynderskap, kom han på kant med tsar Alexander 3. og ble i 1 886 tvunget til å gi avkall på tronen.

66

Bismarcks system

Vicky og Fritz, som dronning Victorias eldste datter Victoria og den tyske tronfølgeren Fredrik Vilhelm populært ble kalt. Tegningen stammer fra deres forlovelsestid i 1857. Flun var bare 1 6 år, og hennes fornuftige mor mente at bryllupet først skulle holdes året etter, når hun haddefylt 1 7. Det skjedde den 25. januar 1 858. To store europeiske dynastier var knyttet sammen. Alt året etter fødte Vicky sitt første barn, Vilhelm. Ved keiser Vilhelm 1 .s død i 1888 overtok Fredrik Vilhelmtronen, men bare 99 dager etter døde han avstrupekreft. Sønnen Vilhelm ble da keiser som Vilhelm 2. -Tysklands siste.

prinsesse Victoria, som var blitt dødelig forelsket i den flotte fyrsten. Men det ville ikke Bismarck ha noe av. I ånden så han hele sin russiske politikk bryte sammen. Etter at russiske agenter hadde bortført ham i 1886, fra­ skrev Battenberg seg omsider tronen. Men det betydde ikke at bulgarerne falt til fote. Uten å spørre seg for i St. Petersburg, valgte de i 1887 Ferdinand av Sachsen-Coburg til ny fyrste. Flan var offiser i den bulgarske hær og av en helt annen støpning enn Battenberg, og han klarte å holde seg på tronen i Sofia helt til 1918. Men valget av ham brakte stemningen i St. Petersburg til kokepunktet. M an mistenkte både Wien og Berlin for å stå bak, og truet med invasjon i Bulgaria. Det fikk Bismarck til å offentliggjøre Zweibund-traktaten, og det dempet gemyttene. Men mulighetene for et nytt trekeiserforbund eksisterte ikke lenger etter uroen i Bulgaria. I stedet måtte Bismarck nøye seg med en forlengelse av Zweibund og en treårig, tosidig traktat med Russland, der de to landene forpliktet seg til å være nøytrale i tilfelle angrep fra en tredje makt. I en tilleggsprotokoll anerkjente Bismarck Bulgaria som russisk interessesfære og lovet Russland «moralsk og dip­ lomatisk støtte» hvis det så seg nødsaget til å annektere de tyrkiske stredene. Bismarck forlenget Zweibund med fem år. Lenger mente han ikke det var mulig å se fremover i internasjonal politikk. M en senere ble det automatisk forlenget, for til slutt - i mind­ re kyndige hender - å bringe Tyskland i ulykke i 1914.

U te n rik s- og in n e n rik sp o litik k

Bismarck var ingen bokorm. Hans yndlingslitteratur var Alexandre Dum as’ romaner, og i mer seriøse øyeblikk den franske historikeren Hippolyte Taine. Carl Clausewitz hadde han bare et overfladisk kjennskap til. Derimot var han fortro­ lig med den prøyssiske historikeren Leopold von Ranke, som formulerte den berømte tesen om «utenrikspolitikkens pri­ mat». Bismarck selv mente nok at han fulgte denne forskrif­ ten, at hans diplomati hvilte på kjølige, realpolitiske vur­ deringer av situasjoner, personer og tendenser i det interna­ sjonale system. M en selv i en så autoritær statsform som den tyske, var det vanskelig å skille utenrikspolitikk fra innen­ rikspolitikk. I hvert fall kan man si at Bismarcks hovedmål etter 1871 var innenrikspolitisk. Han ønsket å konsolidere det riket han hadde skapt gjennom sin kaldblodige og målbevisste utnyt­ telse av situasjonene. Selv påstod han at «opprettelsen og

Utenriks- og innenrikspolitikk

konsolideringen av Tyskland» alltid hadde vært målet for hans politikk. Hvis noen kunne påpeke at han noensinne hadde «avveket fra denne kompassnål», kunne man kanskje «vise at han hadde tatt feil», men ikke at han hadde «mistet det nasjonale mål av syne». Das Reich var en mangslungen, raskt sammentømret byg­ ning, en forbundsstat som bestod av 25 delstater, hvorav fire kongeriker - Preussen, Bayern, Sachsen og Wurttemberg. Det var utstyrt med en av de mest merkverdige forfatninger i historien, og besynderlighetene ved den kan bare forklares med at den var blitt skreddersydd for Bismarck i en bestemt historisk situasjon. Landet hadde ingen riksregjering, bare en rikskansler, som utelukkende var ansvarlig overfor keiseren. M en kansleren skulle ha lover og bevilgninger vedtatt av en riksdag, valgt med en videre stemmerett enn noen annen parlamentarisk forsamling i samtiden. Riksdagens m yndig­ het var imidlertid sterkt begrenset av et førstekammer, det såkalte forbundsrådet, som bestod av representanter for del­ statene. Deres regjeringer var igjen sammensatt etter et meget restriktivt valgsystem, som i høy grad begunstiget overklas­ sen. Det gjaldt ikke minst Preussen, som hadde 2/3 av befolk­ ningen i det samlede rike, men bare 17 av de 58 plassene i forbundsrådet. Rådets makt ble styrket ved at departements­ sjefene, som fungerte som riksministre, hadde plass der. Be­ vilgnings- og lovgivningsinitiativ kom dermed til å ligge i dette kammeret. Systemet passet Bismarck meget godt. Det gav rikt spille­ rom for hans enestående politiske kombinasjonsevne. M en ikke bare de politiske, også de sosiale og religiøse strukturer gav ham problemer. De vanskeliggjorde den sammensmeltningsprosessen som skulle krone jernkanslerens livsverk. Takket være den alminnelige stemmeretten for alle menn over 25 år, avspeiler mandatfordelingen i riksdagen ganske godt de politiske styrkeforholdene i det tyske samfunnet:

Kilde: HerbertTingsten: Demokratiens seger och kris. Stockholm 1 933.

Mandatfordelingen m ellom de viktigste partiene 1871-90 1871

1874

1877

1878

1881

1884

1887

1890

T ysk-konservati ve

54

21

40

59

50

78

80

73

Frikonserva tive

38

33

38

56

27

28

41

20

Nasjonallibcrale

120

152

127

98

45

50

99

42

Frisinnede (radikale) 45

49

35

26

106

67

32

66

Zentrum

58

91

93

93

98

99

98

106

1

9

12

9

12

24

11

35

Sosialdemokrater

67

68

Bismarcks system

De betydelige mandatforskyvningene fra valg til valg av­ slører hvor labilt Bismarcks innenrikspolitiske system var. Unntaket er det katolske Zentrum, som viser en usedvanlig stabilitet. I 1870-årene utgjorde katolikkene den alvorligste utfordringen til Bismarcks riksbygning. De følte ingen be­ geistring for das Reich, men motarbeidet systematisk alle for­ søk på sentralisering. De stod sterkt i de prøyssiske industriproyinsene Schlesien og Rhin-Ruhr-området, og også i Bay­ ern. I Zentrum skapte man den første moderne partiorgani­ sasjon. Leder var den talentfulle hannoveraneren Ludwig Windthorst, som i 1870-årene ble en av Bismarcks farligste motstandere. Katolikkene ble ikke mer medgjørlige ved at de i pave Pius 9. hadde en leder som var oppsatt på å styrke Romerkirkens autoritet. På det vatikanske kirkemøte i 1870 fikk han således knesatt dogm et om pavens ufeilbarlighet i

Sosialdemokratisk valgmøte i Munchen i 1890, sammeårsom partiet fikk en markantfremgang. Samtidig tresnitt.

trossaker. Det kom til en hard kamp mellom stat og kirke i Tyskland, den såkalte kulturkampen. Prester som uttalte seg politisk fra prekestolen ble fengslet, katolske skoler ble underlagt statskontroll, klostre stengt. M en knekke katolikkene kunne Bis­ marck ikke, og etter at Pius 9. døde i 1878 gjorde kansleren den ene «oksehandel» - uttrykket stammer fra datidens Tysk­ land - etter den andre med Windthorst. Det var den uunn­ værlige Gerson von Bleichroder som førte dem sammen. Begge parter fant ut at de hadde felles interesser. En vesent­ lig del av de katolske velgerne var bønder, og foruten å være

U te n rik s-o g innenrikspolitikk

69

;.4 v . '

riksbygger var Bismarck selv også junker og godseier —etter seieren over Danmark i 1864 endog storgodseier. Som takk for innsatsen fikk han godset Friedrichsruh i Lauenberg, som den danske kongen i sin tid hadde fått som erstatning for Norge, men som han måtte avstå til Preussen da krigen var tapt. Den protestantiske storgodseieren Bismarck og Windthorsts katolske småbønder kunne finne hverandre i felles be­ skyttelsestiltak mot det billige kornet som begynte å strømme inn fra Amerika, og særlig fra Russland. I 1879 ble det innført en beskyttelsestoll som ikke nettopp var egnet til å bedre kli­ maet mellom Berlin og St. Petersburg —et klima som samtidig ble belastet av Bismarcks «meglerrolle» på Berlin-kongressen. Avblåsingen av kulturkampen gjorde forholdet til Østerri­ ke - som hadde vært anstrengt på grunn av Bismarcks forføl­ gelse av de tyske katolikkene - lettere. Til gjengjeld hadde hans samarbeidspolitikk med Wien i 1870-årene tjent det innenrikspolitiske formål å være et redskap i de - riktignok

Kanonhallen i Tysklands største våpenfabrikk, Krupp i Essen, som var blitt grunnlagt r 1811. Fotografi fra omkring århundreskiftet (se også bd. 14,s. 290). Foruten fabrikasjon av våpen, som gjorde Krupps navn kjent over hele verden, omfattet den kjempe­ messige virksomheten blantannet jern- og kullgruver, jern- og stålverker, mekaniske verksteder, verft og lokomotivfabrikker.

70

Bismarcks system

Tysk innenrikspolitikk var i årene 1871-78 sterkt preget av en maktkamp mellom staten og den katolske kirke, den såkalte kultur­ kamp. Særlig søkte Bismarck å svekke den katolske innflytelsen på skolevesenet, som etter hans opp­ fatning motarbeidet hans rikstanke. Paven var i denne periode den steile Pius9.som Bismarck på denne tegningen fra 1875 spiller sjakk med. Etter pavens død i 1878 stilnet kulturkampen av.

I midten av 1880-årene skaffet Bismarck Tyskland et kolonirike da det i en overgangsperiode passet inn i hans innenrikspolitiske planer. Flere områder i Afrika og i Stillehavet kom under tysk over­ herredømme., Bildetstammerfra Togo, den lille staten i Vest-Afrika som ble annektert i 1 884. En tysk koloniembetsmann harflyttetsin kontorvirksomhet ut på terrassen.

temmelig mislykte —forsøkene på å splitte de tyske katolikke­ ne. M ellom økonomi og utenrikspolitikk så Bismarck ingen dypere sammenheng. Men at den fantes, kom likevel til å fremgå av hans politikk i 1880-årene.

K o lo n ip o litik k

Bismarcks interesse for kolonier varte vel et år, fra sommeren 1884 til høsten 1885. I løpet av denne tiden klarte han å skaffe Tyskland et kolonirike som var fem ganger større enn selve det tyske riket, men stort sett verdiløst. Det kom til å omfatte Tysk Sørvest-Afrika (Namibia), Tysk Øst-Afrika (Tanza­ nia), Kamerun og T o g o (Historisk atlas, kart nr. 124), samt Marshalløyene, Bismarck-arkipelet og et stykke av NyGuinea. Hvordan denne plutselige interessen for kolonier oppstod, er sterkt omstridt. M an har kunnet påvise en hel rekke både innen- og utenrikspolitiske hensyn, men ikke vært i stand til å avgjøre hva som veide tyngst eller kom først. N ettopp derfor er den tyske kolonipolitikken en god illustrasjon på hvor kompliserte beveggrunner som lå bak den europeiske impe­ rialismen. Det later til at prøysseren Bismarck ble oppmerksom på kolonipolitikkens muligheter først da han i 1877-78 oppholdt seg i lengre tid på Friedrichsruh på grunn av sykdom, som mest skyldtes hans grenseløse appetitt. Da en lege i 1883 ordi­ nerte en langvarig sildediett, og pasienten dessuten tok mot til seg og gikk til tannlegen, kom han seg. Friedrichsruh lå så nær Hamburg at Bismarck fikk teften av byens oversjøiske interesser. Gjennom Bleichroder ble han direkte innblandet i

Kolonipolitikk

71

Hamburg-firmaet Godeffroys problemer på Samoa. Den gamle hansestaden stilte seg avvisende til den beskyttelsespolitikk som Bismarck slo inn på i 1878-79. Først i 1884 sluttet Hamburg seg til rikets tollunion, og til gjengjeld imøtekom Bismarck byens koloniinteresser. Dermed oppnådde han samtidig å skape potensielle konflikter med Storbritannia. Ifølge sønnen Herbert hadde det den fordel at det da ville bli vanskelig for den engelskvennlige kronprins Fredrik (den senere Fredrik 3.), gift med dronning Victorias venstreorien­ terte datter V icky (Victoria), å skyve Bismarck til side når han ble keiser. Riktignok var keiser Vilhelm 1. stadig rask og rørig - et attentat i 1878 hadde pussig nok kurert ham for forskjellige symptomer på alderdomssvakhet. M en i 1884 fyl­ te han tross alt 87 år. Han kunne ikke ha lenge igjen, betrodde Bismarck den franske ambassadøren i Berlin mens tårene strømmet nedover kinnene hans, slik det ofte skjedde ved passende anledninger. Det var en utbredt forventning om at ervervelsen av kolo­ nier ville hjelpe Tyskland til å komme ut av den økonomiske krisen som var begynt i 1881 og nådde sitt høydepunkt i 1884. Det mente den franske ambassadøren var forklaringen på Bismarcks kolonipolitikk. «Den industrielle utvikling i Tysk­ land har ført til overproduksjon, og det driver Tyskland til å søke å erverve kolonier,» skrev han hjem til Paris. Der satt den ivrige kolonipolitikeren Jules Ferry med makten akkurat på denne tiden. Han så et stort kolonirike og en utsoning med Tyskland som Frankrikes fremtid. Bismarck øynet endelig en mulighet for å få Frankrike til å glemme tapet av Alsace-Lorraine, særlig hvis Frankrike og Tyskland kunne finne hverandre i et koloni-kappløp med Storbritan­ nia. Sommeren 1884 ble det tyske flagget heist over Angra Pequena (Liideritz) i Sørvest-Afrika, der en tobakksgrosserer hadde opprettet en handelsstasjon. Siden 1882 hadde han forgjeves bedt om beskyttelse, men Bismarck hadde bare sendt anmodningen videre til London, der den ble henlagt. Hele spørsmålet om Afrikas fremtid ble aktualisert av den belgiske kong Leopolds rastløse jakt på et kolonirike - en jakt som stanset ved K ongo. Gjennom Bleichroder fikk han høsten 1884 Bismarck til å innkalle en internasjonal konferanse i Berlin, og den ble opptakten til kappløpet om Afrika. Det begynte med Leopolds og Bleichrbders spaserturer på strand­ promenaden i Ostende. «Da jeg forlot det britiske Utenriks­ departementet i 1880, var det ingen som tenkte på Afrika. Da jeg vendte tilbake i 1885 kranglet de europeiske nasjonene nesten om hvilke deler de ville ha,» skrev lord Salisbury sene-

Jules Ferry (1832-93) var både Frankrikes ivrigste imperialist og en energisk talsmann foren skole uten religionsundervisning. På denne karikaturtegningen av Gill feier Ferry ut en prest-tro lig fra en skole. Den katolske geistlighet hadde gjort seg særl ig forhatt blant franske republikanere på grunn av sin støtte til Napoleon 3.s diktatur. Men den kampen om skolen som Ferry innledet, var hundre år senere fremdeles et brennende problem i fransk innenrikspolitikk.

72

Bismarcks system

Dette fotografiet av Bismarck ved arbeidsbordet er fra 1888, det året da den 73-årige kansleren utførte en av sine siste store utenriks­ politiske bedrifter ved å hindre en preventiv krig mot Russland - en krig som det var sterk stemning for i den militære ledelse og blant Bismarcks egne embetsmenn. Det varen hovedtanke i Bismarcks politikk at Russland og Tyskland aldri måtte komme i krig med hverandre, fordi en slik krig ville ende med sammenbrudd for den ene eller den andre av de to statene. 11917 bekreftet Russland hans teori, i 1945Tyskland.

re. Bismarck fikk sine biter av Afrika, men mistet snart inter­ essen for dem. M an har gitt flere forklaringer på det. Den første har man søkt langt borte fra både Europa og Afrika, i den lille vietnamesiske byen Lang Son nordøst for Hanoi. Franske tropper måtte forlate den i mars 1885, noe som førte til at Ferry gikk av. I Paris kom en regjering til makten som styrt fra den bismarckfiendtlige salongen til M adam e Juliette A dam - var mer opptatt av «Vogesenes blå linje» enn av kolonieventyret i Indokina. Det stengte døren for en fransktysk avspenning. Fra sommeren 1885 stilte ikke Bismarck fle­ re koloniale krav. D a en representant for den tyske kolonilobbyen prøvde å få ham til å gå inn for enda flere koloniervervelser, svarte han: «H er ligger Russland, her ligger Frankri­ ke, med Tyskland midt imellom. Det er mitt kart over Afri­ ka.» På grunn av utviklingen i Bulgaria og den derav økende spenningen mellom Wien og St. Petersburg, vokste faren for en fransk-russisk tilnærming i 1886. Bismarck fikk behov for at britene støttet Østerrike. I 1886 underskrev han en traktat med Storbritannia om Zanzibar, og der ble begrepet interes­ sesfærer innført. T re år senere prøvde han forgjeves rett og slett å avhende Tysk Sørvest-Afrika (Namibia) til britene. Keiser Fredrik 3. var i mellomtiden død av strupekreft etter bare 99 dager på tronen. Fra 1886 var den økonomiske krisen blitt avløst av et oppsving som ikke hadde noe med koloniekspansjonen å gjøre. I 1906 utgjorde samhandelen med kolo­ niene fremdeles bare 1 prosent av den tyske utenrikshande­ len.

Kappløpet om Afrika

Det kappløpet om Afrika som preget de siste årtiene av 1800tallet, hadde tre forskjelige utgangspunkter: Egypt, Sør-Afrika og det vestlige Sentral-Afrika. I Egypt kan man si det begynte med at Disraeli i 1875 kjøpte kedivens aksjer i Suez­ kanalen, og nådde sitt høydepunkt da Storbritannia og Frankrike i 1898 støtte sammen ved den gudsforlatte sudans­ ke nillandsbyen Fashoda. I Sør-Afrika kan startskuddet tidfestes til dannelsen av Disraelis annen regjering i 1874, og avslutningen markeres av Storbritannias seier i Boerkrigen i 1902. D a hadde man også avsluttet den delen av kappløpet som begynte i Sentral-Afrika. Man kan - også her litt vilkår­ lig —si at det begynte m ed Stanleys ekspedisjon oppover elven K ongo i 1877. I Afrika var det ved århundreskiftet ikke flere igjen av «de hvite flekkene på kartet» som tiltrakk Charles M arlow i Heart o f Darkness, Joseph Conrads fortelling om K ongo (1902). Bak denne veldige ekspansjonen lå det en rekke ulike m oti­ ver. De var flettet sammen på forskjellig vis og med forskjellig vekt fra område til område. Man kunne fristes til å sammen­ fatte dem i to rubrikker: store illusjoner og små omkostninger. Men imperialismens drivkrefter i Afrika var mer innviklet enn som så.

V e ien til India

Britene hadde ikke vist noen større begeistring for den franske entreprenøren Ferdinand de Lesseps standhaftige kamp for å forene Middelhavet og Rødehavet med en kanal. Men da den først var åpnet i 1869 (se bd. 14, s. 153), ble det et hovedmål i britisk politikk å få kontroll over kanalen av hensyn til sjø­ veien til India, den kosteligste juvelen i det britiske imperium. En enestående anledning bød seg i 1875, da Egypts ødeland av en hersker, kediven Ismail Pasja, holdt på å gå fallitt. Etter at han tiltrådte i 1863 hadde han klart å øke den egyptiske statsgjelden fra 3,3 millioner pund til 100 millioner tretten år senere. Egypts kredittverdighet var blitt vesentlig forbedret under den amerikanske borgerkrigen fordi den økte etter­ spørselen etter egpytisk bomull. En del av pengene var gått

En britisk kavaierioffiser skåret i tre på tradisjonell afrikansk vis. Den lille maltetreskulpturen stammer fra slutten av 1 800-tallet og er en innfødt kunstners kommentar til det britiske koloniherredømme.

K appløpet om A frika

Veien til India

75

til utviklingsprosjekter, men enda flere til statusforbruk. Inn­ vielsen av Suezkanalen kostet for eksempel 12 millioner pund, og av det fikk Giuseppe Verdi 6000 for Aida. Blant andre utgifter ved hoffet var det en skredderregning fra Paris på 150 000 pund til en av kedivens døtre. Hvis man i Storbritan­ nia tjente 700 pund om året, hørte man den gang til den tien­ dedel av befolkningen som hadde høyest inntekt. Da bomullsprisene falt etter borgerkrigen, kom kediven i pengeknipe. Det benyttet Disraeli seg av og overtok hans aksjepost i Suezkanalen for 4 millioner pund. I 1876 ble Egypts finanser satt under internasjonal administrasjon. En engelskmann fikk kontroll med inntektene, en franskmann med utgiftene. Som Storbritannias representant ble utpekt et medlem av den gamle bankierfamilien Baring, sir Evelyn Baring, senere adlet som lord Cromer. Han kom til å spille en hovedrolle i Egypts historie helt til 1907. Av Hannah Arendt er han blitt skildret som idealet av «høyimperialismens» bri­ tiske koloniembetsmann, ubestikkelig, selvsikker, pliktopp­ fyllende, upartisk, fjern og rettferdig. Han foretrakk å arbeide i kulissene. Reell makt, ikke ytre prakt var det som interesser­ te ham. Sine egne idealer sammenfattet han i et dikt, preget av de viktorianske imperialistenes uforstyrrelig gode samvit­ tighet: «No nobler price was ever won, The blessings of a people freed The consciousness ofduty done.»

Det var ingen lett oppgave den internasjonale kommisjonen hadde fått. Reformforslagene ble sabotert av kediven og den egyptiske forvaltningen. Kommisjonens nærvær i landet gav næring til en egyptisk nasjonalisme som fikk en talentfull leder i oberst Ahmed Arabi. I 1879 lyktes det de europeiske makte­ ne å tvinge Ismail til å abdisere til fordel for den mer reformvennlige tronfølgeren Tevfik. M en den nasjonalistiske util­ fredsheten i offiserskorpset vokste, og Ahmed Arabis innfly­ telse steg. I 1882 så Tevfik seg nødt til å gjøre ham til regje­ ringssjef. Da Storbritannia og Frankrike prøvde å tvinge ham bort med trusler, ble den antieuropeiske bevegelsen styrket. I juni 1882 ble spenningen utløst gjennom en massakre mot europeerne i Alexandria; den kostet et halvt hundre mennes­ ker livet. Det var stoff for den britiske pressen, som forlangte militær intervensjon. Nå var det imidlertid den antiimperialistiske Gladstone som hadde makten. I Alexandria begynte Arabi å anlegge kystfort, rettet mot den ankerplassen som den britiske flåten brukte på vei til og fra India. Cavendish Har-

(1 841-1917), som hørte til det gamle investeringsbankdynastiet Baring, er blitt betegnet som idealet aven britisk koloni­ embetsmann i imperialismens glanstid. Han virket i årene 1877-80 som administrator av Egypts utenlandsgjeld. 11883 vendte han tilbaketil Kairosom befullmektiget ministerog ble i kraft av denne stilling landets egentlige herskertil 1 907. Lord Cromertok initiativettil den reorganisering av Egypts finanser og forvaltning som brakte landet såpass på fote at det med britisk bistand kunne overta herredømmet over Sudan.

Motstående side: En Punchkarikaturfra 1875 viser Benjamin Disraeli idet han har løst sfinksens gåte og sikret Storbritannia kontrollen over Suezkanalen og dermed nøkkelen til India. At tegningen kalles «Moses i Egypt» henspiller på Disraelis jødiske herkomst.

I

76

K a p p lø p e t om A frik a

tington, minister for India og senere hertug av Devonshire, krevde invasjon til beskyttelse av kanalen. Han ble støttet av marineministeren, jarlen av Northbrook og av koloniministe­ ren, jarlen av Kimberley. Da de truet med å gå ut av regjerin­ gen, gav Gladstone etter for å sikre sin reformpolitikk i Ir­ land. De to ledende imperialismeforskerne Ronald Robinson og John Gallagher har godtgjort at det fremfor alt var strate­

11882 besatte Storbritannia Egypt med militærmakt. Moderne krigsutstyr, som for eksempel dette pansrede toget med et av de nye maskingeværene i fronten, ble tatt i bruk underfelttoget. Samtidig tegning av William Overend i Illustrated London News.

giske hensyn som førte til at britene besatte Egypt. Adm iral Beauchamp Seymour, øverstkommanderende for den britiske middelhavsflåten, fikk fullmakt til å sende Arabi et ultimatum om å fjerne de nye kystbatteriene. Admiralen gav ultimatumet en enda skarpere form enn man hadde tenkt seg i L ondon, og da det ikke ble imøtekommet, åpnet han ild på en mer ettertrykkelig måte enn regjeringen hadde ventet. Deretter ble en avdeling britiske marinesoldater sendt i land for å beskytte europeerne. Arabi tok kampen opp, men hæren hans ble tilintetgjort av general Garnet J. Wolseley i et slag ved Tell el Kebir 13. september 1882. Fra da av satt britene på - eller i hvert fall i - Egypt. Gladstone hadde gjort sitt ytterste for å få Frankrike med. Men tross sterkt press fra de franske bankene, som hadde penger til gode i Egypt, hadde deputertkammeret sagt nei.

Veien til India

Alt var gått på tverke for Gladstone. Det som hadde ridd Whitehall som en mare siden kanalen ble åpnet, var tanken på at en russisk hær kunne marsjere over land til Suez. Disraeli hadde prøvd å stive opp Tyrkia som en barriere mot russerne, men denne barrieren vaklet under den russisktyrkiske krigen i 1878. Derfor sikret Disraeli seg en retrettposisjon på Kypros. Men med svekkelsen av tyrkerne, økte Egypts strategiske betydning. Tross alt var kediven i Kairo fortsatt undergitt sultanen i Istanbul. Hvis sultanen ikke kunne stanse russerne, kunne han i hvert fall brukes til å sette egypterne på plass. M en Gladstone hadde i noen grad spilt bort dette kortet gjennom kampanjen mot «den grusomme tyrken» i den berømte Midlothian-valgkampen som brakte ham til makten i 1880. Tilbake satt han nå med Egypt. For å dulme sin antiimperialistiske samvittighet forsikret han gang på gang at det bare var midlertidig. Men ingenting er så varig som det fore­ løpige. Først i 1954 ble de siste britiske troppene trukket bort fra Suezkanalen.

77

General Garnet Joseph Wolseleys overbevisende seier ved Tel-elKebir i september 1882 gav gjen­ lyd over hele det britiske rike. Noen måneder senere inviterte en av Londons berømte klubber, The Savage Club, til en Tel-el-Kebiraften. Prinsen av Wales var også tilstede da IIIustrated London News' utsendte krigskorrespondent, Melton Prior, fortalte om det berømte slaget. Han hadde selv vært med iforreste linje, væpnet med blyant og skisseblokk. Tegningene hans ble vist som lysbilder itilknytning til foredraget.

78

Kappløpet om Afrika

M a r s je n m o t K h a r t o u m

Muhammed Ahmed, mahdien som satte en stopperfor britenes fremrykning i Sudan. Han ble ansett for å være profetens sted­ fortreder og ble tilbedt av folket. Selv det vannet han vasketseg i, ble delt ut til soldatene, som håpet å kunne bli usårlige ved å drikke det.

Motstående side: En samtidig fremstilling av angrepetsom førte til general Gordonsdød i Khartoum tidlig om morgenen den 26. januar 1885. Etter å ha drept Gordon skar sudaneserne hodet av ham og braktedettil mahdien i Omdurman. Beleiringen av Khartoum opptok den britiske presse sterkt. Gordons død reiste en nasjona­ listisk bølge som skyllet Gladstone bort fra makten.

L ord Wolseleys seier endret sir Evelyn Barings stilling som britisk prokonsul radikalt. Han ble den egentlige makthaver. Fiksjonen om en, riktignok ikke selvstendig, men egen egyp­ tisk stat ble likevel opprettholdt. Det britiske militære nærvær var jo bare midlertidig. Man var der for å hjelpe kediven ut av en øyeblikkelig forlegenhet. M en dermed ble man snart også trukket inn i hans anstrengelser for å gjenvinne kontrol­ len over riket, som ikke bare var truet av arabistene. I Sudan vaklet det gjennomkorrupte egyptiske styret. Det var truet av en fanatisk profet, en mahdi ved navn M uham ­ m ed Ahmed. Han samlet større og større flokker rundt seg og proklamerte hellig krig mot de kjetterske egypterne. Fra K airo bad sir Evelyn Baring om britisk hjelp til egypterne, men det ble for meget for Gladstone. Han forbød alle britiske aktive offiserer å gå i kedivens tjeneste. Den imperialistiske pressen i London innledet imidlertid en kampanje for at bri­ tene skulle gripe inn, en kampanje som munnet ut i kravet om at en av tidens store helter, general Charles G ordon, skulle sendes til Sudan for å få det mahdistiske opprøret under kon­ troll. Gordon hadde vunnet sine sporer under det store Taipingopprøret i K ina (se s. 296). En tid hadde han også vært i egyptisk tjeneste. Nå var han langt inne i forhandlinger med kong Leopold av Belgia om å overta styret i K ongo. Påvirket av pressekampanjen gikk Gladstone i begynnel­ sen av 1884 omsider med på å sende Gordon til Egypt, men bare med det oppdrag å hjelpe egypterne med å rømme Sudan. For øvrig skulle han ta ordrer fra Baring. Sir Evelyn var ikke begeistret for denne løsningen. «En mann som pleier å spørre profeten Jesaja til råds når han er i vanskeligheter, egner seg ikke til å ta mot ordrer fra noe menneske,» skrev han i et brev hjem. Det fikk han rett i. Som egyptisk generalguvernør drog G ordon videre til hovedstaden Khartoum i Sudan. Først fulgte han instruksene om å organisere den egyptiske tilbake­ trekningen. M en det fikk ikke mahdistene til å falle til ro. Khartoum, som G ordon først hadde erklært «like sikker som Kensington G arden», ble snart omringet. Fra mars 1884 var byen avskåret fra omverdenen. Britiske aviser begynte nå å kreve en unnsetningsekspedisjon som skulle redde Gordon. M otvillig gav Gladstone igjen etter. Wolseley ble på nytt sendt til Egypt «for å befri» Gordon. Ved hjelp av britiske tropper klarte han i januar 1885 å påføre mahdistene det første nederlaget ved Abu Klea. M en det resulterte bare i at de med enda større fanatisme vendte seg mot Khartoum.

Kong Leopolds drøm m er

Byen ble stormet og Gordon drept før Wolseleys tropper nådde fram. I Storbritannia utløste dette en storm som kostet Gladstone regjeringsmakten ved neste parlamentsvalg. Blant dem som var mest rasende på ham, var dronning Victoria. Selv om ikke bare Gladstone, men også G ordon selv var skyld i det som skjedde ved at han stadig undervurderte mahdistene og overvurderte sin egen magiske innflytelse, ble generalens død i Khartoum en av de store begivenhetene i den britiske impe­ rialismens nasjonalgalleri. Etter råd fra Baring slo egypterne likevel inn på en rent defensiv politikk overfor mahdistene. I årene som fulgte kon­ sentrerte britene seg om å konsolidere kedivens makt, sanere finansene i landet og bygge opp en mer effektiv forvaltning og en mer slagkraftig hær. Først i 1890-årene var man klar til et nytt fremstøt mot Sudan. Men da var imperialismen kom­ met inn i en ny fase. Gladstone var blitt trukket inn i det egyptiske eventyret av den lokale utviklingen i landet. Frankrike skjøv på, men lot britene i stikken da det kom til stykket, for så å bli fornærmet over at de alene kom til å kontrollere området. Den store illu­ sjonen som den britiske regjeringspolitikken bygde på, var at det hele raskt ville være overstått, slik at man kunne trekke seg ut igjen. Men frykten for at en annen makt ville komme inn og overta kontrollen med kanalen, fikk britene til å bli. Så vel for liberale som for konservative regjeringer var Suezkanalen, veien til India, et livsviktig nasjonalt spørsmål som kunne få selv overbeviste antiimperialister til å se bort fra prinsippene.

K o n g L eo p old s d r ø m m e r

Før Leopold 2. ble konge i Belgia i 1865, hadde han reist meget - ikke minst i Østen. Han var især blitt imponert av det nederlandske koloniriket i Indonesia. Etter hans oppfat­ ning «skaffet det moderlandet enorme inntekter». Derfor sat­ te han seg i hodet at også Belgia skulle ha et innbringende kolonirike. Kort før tronbestigelsen skrev han: «Hvis Belgia kunne skaffe seg et nytt Java, kunne vi håpe på å sette ned saltskatten, avskaffe tollen etc. etc., alt sammen uten at det ville medføre den minste nedgang i våre ressurser.»

Da det belgiske parlamentet ikke delte hans kolonibegeistring, begynte han for egen regning å lete etter «et nytt Java».

79

80

Kappløpet om Afrika

«Dr. Livingstone, I presume?» Den berømte scenen da journalisten Henry Stanley i 1871 endelig fant den forsvunne skotske misjonær og oppdagelsesreisende dr. David Livingstone i Ujiji ved Tanganyikasjøen. Detvaren mediabegivenhet av rang. Den amerikanske avisen New York Herald Tribune hadde sendt Stanley ut for å finne Livingstone. Tegningen stammer fra den britiske avisen The Graphic og bør tas med en klype salt. Tegneren var ikke selv til stede ved det berømte møtet.

Først hadde han blikket rettet m ot Asia, Taiwan og Filippi­ nene. Men da spanierne ikke ville selge, ble han fra 1875 in­ teressert i Sentral-Afrika. I 1876 fikk han i Brussel innkalt en geografisk konferanse for afrikaforskning, og den er av og til blitt betraktet som startskuddet for kappløpet om Afrika. M en andre var allerede på vei. Etter borgerkrigen i USA begynte de amerikanske avisenes opplag å synke, man måtte finne annet spennende stoff å underholde leserne med. Sjefre­ daktøren i New Y ork Herald Tribune fikk da den ide at han ville sende den britiske reporteren Henry Morton Stanley som frivillig hadde deltatt i krigen pa sørstatenes side til Afrika for å finne en kjent misjonær, dr. David Livingstone, som man ikke hadde hørt fra pa flere ar.1 1871 klarte S tanley å oppspore Livingstone dypt inne i Øst-Afrika («D r. Living­ stone, I presume»). Nå var reporteren blitt fanget av Afrika, hvis indre ennå var nesten ukjent. Han fikk utrustet en ekspedisjon som i årene 1874—77 utforsket elven Kongos løp. Da Stanley på nyåret 1878 gikk i land i Marseille, var to utsen­ dinger fra kong Leopold på pletten for å engasjere ham. Men Stanley tenkte først på Storbritannia, sitt eget land. Der ble han imidlertid behandlet som «en D on Quijote, en eventyrer eller sjørøver», ifølge hans enke. I London var man i hvert fall ikke interessert. Nå fikk L eopold sin sjanse. Stanley gikk i tjeneste hos ham, og ble i 1879 sendt til Kongo. Gjennom et nett av handelsstasjoner skulle han der legge grunnen til en «fristat K ongo» under kong Leopolds septer. M en også andre var begynt å utforske det hittil utilgjenge­ lige, mørke Afrika. I Frankrike hadde interessen for å skape et stort kolonirike tiltatt etter nederlaget i 1871. Det lyktes

x

« T e heran

i AFGHAN ISTAN

Madeira

» ^ o r t S a id

Kanari- „ øyene Q

Suezkanalen

'A le x a n d r i a

£ L IB Y A

(Tyrkisk til 1912)

A N G L O - E G Y P T I S K «

II n A

Kl

G AM Bl

O m d u rm a n

j

/

\-s- \ : A ,^ • \ Jfk \ f . i:

■i

r

1J

K h a rto u m /

Tchadsjøen

^ / % er o 2 FRANSK^Djibouti SOMALILAfST BR|T y _

PORT.T G U IN E A Fashoda

__, Sokotra

S IE R R A ( E T IO P IA )

LE O N E"

fhiANSK

IT A L IE N S K

E K V A T O R IA L -,

S O M A U LA N D

K -"dJ

B R IT IS K

V lo g a d is h u

Ø S T -A F R IK A S t a n le y v ill

Hctoria sjøen

FR AN SK

KONGO Seychellene

•M o m b a s a

Amirantene

Komorene

A N G O LA

Zambezi

. St. Helena

TY S K

FRIKAI SLUTTEN AV 1890-ÅRENE olonier tilhørende: -FTI Belgia

II Frankrike

^0

BECH U AN ALAN D

Reunion TR AN S

A F R IK A

VAA L o u re n p o M a rq u e s

Luderitz*

U Storbritannia •

1 Italia

] Tyskland K A P P K O L O N IE N

I Portugal

K a p p s ta d e n •

afrikaeksperter å få oppmerksomheten rettet mot SentralAfrika. Ikke lenge etter Stanley drog også den franske afrikakjenneren Pierre Savorgnan de Brazza på en ekspedisjon inn i Kongo-bekkenet. Begge brukte samme metoder for å grunnlegge et afrikansk kolonirike. M ed løfter, trusler, glassperler og bløff fikk de afrikanske negerhøvdinger til å skrive under på dokumenter som stilte dem under Frankrikes eller kong Leopolds over­ høyhet. Stanley fikk kontroll over det største territoriet. Etter hans eget utsagn var Leopold fullstendig umettelig når det gjaldt å krafse til seg land. Men konkurransen innebar muligheter for konflikt, og Leopold hadde ingen makt å stille bak ambisjone­ ne. Gjennom Bleichrdder klarte han som nevnt å få Bismarck

D u rb a n

,, Mauritius

82

Kappløpet om Afrika

interessert i det han hadde fore. På en konferanse i Berlin 1884-85 fikk han omsider sin «fristat» internasjonalt god­ kjent, på betingelse av at det ville bli opprettholdt frihandel i Kongo-bekkenet, at slavehandelen ville bli forbudt og at de kristne misjonærene ville bli beskyttet. Men dermed begynte også andre europeiske makter å satse på å få sin del av det man anså som den lukrative afrikanske kaken —en oppfatning som senere skulle vise seg å være helt uberettiget.

L a v p r isk o lo n ie r

Den europeiske oppdeling av Afrika kostet mye svette, noen tårer - men alt i alt så lite blod at det knapt nok er rimelig å snakke om en erobring. Det var ustanselig konflikter mellom stormaktene, men de ble løst ad diplomatisk vei gjennom en rekke traktater som i virkeligheten kom til å bestemme våre dagers politiske kart over Afrika. Av og til støtte europeerne også på innfødte folkeslag som satte seg til motverge, i likhet med mahdistene i Sudan og ashantiene i Vest-Afrika. M ot den mektige slavehandelsstaten Dahomey (Benin), med dens

Sir Henry Morton Stanley (1841 1904), som gikk på jakt etter Ni lens kilder og fant den forsvunne dr. Livingstone, var amerikansk journalist og oppdagelsesreisende, født i Wales. Etter å ha skrevet boken How I found Livingstone, fortsatte Stanley sine reiser i Afrika og fikk blant annet kartlagt hele løpettil elven Kongo. Som Kongoekspert gjorde han tjeneste hos den belgiske kong Leopold 2. under hans bestrebelser på å skape et belgisk kolonirike i Kongo. Blant Stanleys mest kjente bøker kan nevnes I n darkest Africa og Through the Dark Continent. I 1893 malte Lady Stanley dette portrettet av sin berømte mann iført belgisk koloniuniform.

fryktede amasonehær, måtte franskmennene sette inn 3000 mann, og av dem mistet 730 livet. Men det var uvanlig, og 205 av ofrene døde av sykdom. Det var først og fremst tropesykdommene som hadde fått europeerne til å holde seg til kysten. Når de prøvde å trenge inn i landet, døde de som fluer. Oppdagelsen av kinin som legemiddel fikk dette forholdet til å endre seg i noen grad. Men Vest-Afrika hadde fortsatt et skremmende klima, og Øst-Afrika var det vanskelig å komme inn i fordi elvene var sperret av fosser ikke langt fra kysten. I Vest-Afrika var bare Niger lett seilbar til langt inn i lan­ det. Den ble derfor en handelsvei som ble brukt av europeiske oppkjøpere av palmeolje, en vare som ble mer og mer etter­ spurt etter hvert som rensligheten bredte seg i de nye, kullstøvete industrisamfunnene. Initiativrike forretningsmenn var forløpere i konkurransen om Afrika, folk som engelskmannen George Goldie i Niger-bekkenet og tyskerne A d o lf Liideritz i Sørvest-Afrika og Karl Peters i Øst-Afrika. Når de hadde rotet seg opp i store nok vanskeligheter, ropte de så om hjelp fra regjeringer som for det meste reagerte motvillig. Ved list og bedrag skaffet de seg store områder i Afrika. Takket være rundhåndede gaver i form av leketøy og alkohol til de inn­ fødte høvdingene, klarte Peters i løpet av ti dager i 1884 å få tak i et areal på cirka 155 000 kvadratkilometer i Øst-Afrika, dvs. et område nesten fire ganger så stort som Danmark.

Lavpriskolonier

83

Denne britiske tegningen fra omkring århundreskiftet eren satire over kong Leopold 2.s hardhendte og grusomme styre i Kongo. Forå utnytte kolonien ble de innfødte utskrevet til tvangs­ arbeid. Hvis de unndrog seg dette, risikerte de å få en fo t hogd av. Stanley var Leopolds mann i Kongo og hadde sørget for å få opprettet de mange handels­ stasjoner som var kjernen i kolonipolitikken. En av hans uttalelser fra dennetiden giruttrykkform isbilligelse med kongens grådighet når «han villeslukeen m illion kvadratmiles i et gap som ikke kunnesvelgeen sild». Tegningen viser Leopold «in his national dress»- i nasjonaldrakt, det vil si slik hanselv behandlet sine afrikanske undersåtter.

84

Kappløpet om A frik a

Karl Peters, en av de mest markante tyske kolonisatorer og stifter av Gesellschaftfurdeutsche Kolonisation. På portrettet, som skriver seg fra 1893, har Peters egenhendig skrevet: «Detfinnes ingen tidsalder, verken i fortid eller fremtid, da det ikke har vært el ler vil være slik at de dyktigste men­ nesker fra alle land underlegger seg verden. Dette bør også vi tyskere erkjenne, og det bør inspirere oss til å gjøre det samme.»

Samme år ble Kam erun tysk. Etter ønske fra handelskamrene i Bremen og Hamburg gikk mannskapet fra et tysk krigsskip i land og heiste det keiserlige orlogsflagget. M en i hvert fall etter forskerne Robinson og Gallaghers oppfatning var det først den britiske besettelsen av Egypt som virkelig satte fart på kappløpet om Afrika. Til tross for at franskmennene selv, gjennom sin usammenhengende poli­ tikk, var medansvarlig for at britene ble stående alene i Egypt, ergret det dem etterpå i så høy grad at de systematisk begynte å skape et veldig kolonirike i Vest-Afrika. T il da hadde det vært et gentlemen’s agreement mellom Paris og L on­ don om at man skulle holde seg til kysten i Vest-Afrika, og ikke prøve å underlegge seg innlandet. Nå mente fransk­ mennene at dette ikke gjaldt lenger, og folk som fantaserte om å bygge en jernbane gjennom Sahara, begynte å vinne gehør i regjeringskretser. M an levde i de store transkontinentale jernbanenes tid, og jernbanenettet i Europa var nesten ut­ bygd. Helt fra 1820-årene hadde Frankrike skaffet seg et solid fotfeste ved elven Senegal. Under Napoleon 3. ble det utvidet og konsolidert av den energiske guvernøren Louis Faidherbe, som bygde opp en kolonihær av senegalnegre. Den ble Frank­ rikes viktigste redskap under ekspansjonen i Afrika i 1880- og 1890-årene. Det er lettere å se en plan i den franske kolonipolitikken disse årene enn å finne et formål med den. Planen var å knytte de franske besittelsene i Nord-Afrika - dvs. Algerie, og fra 1881 Tunisia - sammen med Senegal og de sentral-afrikanske koloniene nord for K ongo. (Historisk atlas, kart nr. 124.) M en hva var formålet? De store jernbaneplanene ble fort skrinlagt, ettersom m an vanskelig kunne forestille seg hva en jernbane skulle frakte gjennom Sahara. De andre kolonimak­ tene tok da også de franske ekspedisjonene nokså rolig. Da trikoloren var blitt heist over tilstrekkelig mange ørkenfestninger i Sahara, bemerket lord Salisbury: «Nå har vel den galliske hane fått nok sand å sparke i.» Britene nøyde seg med å sikre seg herredømmet over Gullkysten og Nigeria, takket være George Goldies iver etter å fortrenge de afrikanske mellomhandlerne. Inntil videre holdt tyskerne seg til Kamerun og T o g o . De var mer interessert i Øst-Afrika. O gså der skaffet franskmennene seg et lite fotfeste da de i 1888 fikk en afrikansk høvding til å avstå havnebyen Djibouti ved Bab al Mandab-stredet. Dermed var det skapt et riktig­ nok spinkelt grunnlag for enda en storstilt fransk plan - å knytte det franske Vest- og Sentral-Afrika sammen med Øst-

Fashoda-krisen

Afrika. M en da kom man på kollisjonskurs med Storbritan­ nia. Det førte til den eneste episoden under kappløpet om Afrika da det i noen uker lå stormaktskrig i luften.

F a sh o d a -k rise n

Den 18. juli 1898 kom kaptein Jean-Baptiste Marchand med sju europeiske offiserer, 120 afrikanske soldater og to kanoner fram til den sudanske nillandsbyen Fashoda, der det før

85

Guvernøren over det franske protektoratet Madagaskar, Joseph Galiiéni, arm i arm med den lokale dronning. Fransk karikatur fra imperietiden. Hun har europeiske klær, han erkledd som en innfødt. Satiren går uten tvil på Galliénis oppfordring til «forsoning», men er sikkert også en spydig hentydning til at den hvite mann nå er satt ned på«devilles» nivå.

86

Kappløpet om Afrika

Slagetved Omdurman, mahdiens hellige by, fredag den 2. september 1898. Her lyktes det general Kitchener å slå den arabiske hær ettertrykkelig. Den britiske styrken på om lag 20 000 mann var forsynt med moderne våpen, blantannet maskingevær. Mot dem stod 50 000 krigere, for det meste væpnet med spyd og foreldede geværer. Men de var opptent av den helligefanatismens ild, I bølge etter bølge stormet de fram mot Kitcheners tropper og ble meiet ned. En krigskorrespondent, G. W. Steevens, skrev senere: «Ingen hvite soldater kunne ha motstått denne drepende ild i fem minutter. Det var ikke et slag, men en hen­ rettelse.» Kampen hadde begynt ved daggry. «Klokken halv tolv,» forteller sekondløytnant Winston Churchill som også var med, «stakk Kitchener kikkerten sin tilbake i tasken og bemerket at nå trodde han fienden haddefåttseg en ordentlig lærepenge.» Deretter red Kitchener inn i Omdurman gjen­ nom dynger av lik fra massakren.

mahdiopprøret hadde vært et egyptisk forvaltningskontor. To år før hadde han startet fra fransk K on go og under store strabaser marsjert tvers gjennom Afrika. Marchand heiste trikoloren for å legge den øvre Nildalen inn under det franske koloniveldet. I løpet av de samme to årene hadde en reorganisert egyp­ tisk hær, under kommando av den britiske generalen Herbert Kitchener, igjen tatt kampen opp mot mahdistene. Den 2. september 1898 lyktes det endelig generalen å knuse dem ved Omdurman, i et slag hvor de britiske maskingeværene forår­ saket et veritabelt blodbad. Dette nye våpenet, med en skuddhastighet på 2000 skudd på tre minutter, var blitt inn ført i den britiske hæren fra 1889. 11 000 mahdister skal ha blitt drept, mens Kitchener bare mistet 386 mann. Fransk­ mennene var i egentligste forstand kommet på tverke for bri­ tene ved å innta Fashoda, som ligger cirka 650 kilometer sør for Omdurman. Den 19. september kom Kitchener dit med fem kanonbåter, to bataljoner egyptisk infanteri og et kom pa­ ni høylendere for å heise det egyptiske flagget. Det var en farlig situasjon. Men både Marchand og Kitchener tok det

rolig. De to offiserene ble enig om å be sine respektive hoved­ steder om instrukser, i stedet for straks å skyte på hverandre. For regjeringen i London var det helt uakseptabelt å la franskmennene bli i Fashoda. Hvis de hadde planer om en øst-vest-akse fra Djibouti til Senegal, hadde britene enda lenger arbeidet for å skape en nord-sør-korridor fra Egypt til Britisk Øst-Afrika. M ot å avstå Helgoland til Tyskland hadde lord Salisbury i 1890 fått tyskerne til å trekke seg tilbake fra Uganda og overlate det til britene. T o år tidligere hadde Karl Peters lokket kongen der til å gi seg inn under «tysk beskyttelse». Denne avtalen med Tyskland gav britene kon­ troll over Nilens kilder, og det neste logiske skritt var å sikre seg kontroll over hele elveløpet. Både fra nord og sør siktet derfor de britiske strategene seg inn mot Fashoda. I Paris kom sannhetens øyeblikk da Kitchener og Marchand stod overfor hverandre ved Nilen. Var de franske in­ teressene i denne del av verden et væpnet oppgjør verd? Det fantes vågehalser både i Paris og London. Men som den frans­ ke utenriksministeren Théophile Delcassé bemerket: «Vi har bare argumenter. De har troppene.» Krisen varte i vel en

88

Kappløpet om A frik a

Detførste møtet i Fashoda mellom den franske kaptein Jean- Baptiste Marchand og «thesirdar»Kitcheners tittel som øverst­ kommanderende forde britiskegyptiskestyrker. Underforhandlingene med sin franske motpart viste Kitchenerseg fra sin mest diplomatiskeside. At han behersket det franske språk var til stor hjelp, og sunn fornuft hos begge parterfikk den farlige krisen til å gli over. Marchand trakk seg chevaleresk tilbake fra den lille sudanesiske byen og vendte hjem til Frankrike, der han ble hedret med Æreslegionens kors. Tegnin­ gen i Blackand Whiteden 1 5. oktober 1898ersomflereavtidens avistegninger ikke korrekt. Kitchener opptrådte ikke i britisk uniform med tropehjelm. Han ville ikke provosere franskmennene og hadde derfor iført seg den egyptiske hærs uniform og fess.

måned, så gav franskmennene etter. I mars 1899 undertegnet de to landene en traktat hvor de fastla sine respektive interes­ sesfærer. Traktaten er blitt betegnet som avslutningen på kappløpet om Afrika. Den ble mer enn det. Den ble det første skritt i retning av den Entente cordiale som ble inngått mellom de to landene fem år senere. Fra fransk side ble den målbevisst forberedt av den samme Delcassé som hadde vært lord Salisburys motspiller i 1898.

F orven tn in ger o g sk u ffe lse r

Da kong Leopold i 1906 følte seg presset av en internasjonal kampanje mot de horrible metodene han brukte for å tvinge de innfødte til å arbeide på gummiplantasjene i K ongo, uttal­ te han til New York American: «Jeg er i dag en fattigere, ikke en rikere mann på grunn av K ongo.» Ingen trodde ham den gang. Men moderne forskning har vist at det var sant (Owen Sutcliffe). Tross en hensynsløs utbytting hadde Leopold tapt penger på det store kolonieventyret som han hadde ventet seg så m ye av. K on go ble ikke på noen måte noe «nytt Java» for belgierne.

Forventninger og skuffelser

89

Bedre gikk det ikke med de tyske kolonisatorene A d o lf Luderitz og Karl Petérs. De foreventningene Liideritz hadde til mineralrikdommene i Tysk Sørvest-Afrika slo ikke til, og i Tysk Øst-Afrika (Tanzania) kom Peters’ østafrikanske kom­ pani på fallittens rand da de innfødte gjorde opprør mot kompaniets brutale fremgangsmåte og begynte å ødelegge bomulls-, sukker- og kaffeplantasjene. Forestillingene om umåtelige uutnyttede rikdommer i Afrika var ikke bare skapt av enkelte foretaksomme forret­ ningsmenn, men også av en rekke pressgrupper som fikk økende innflytelse i 1880- og 1890-årene. Blant dem var de gamle geografiske selskapene som siden napoleonstiden had­ de organisert oppdagelsesreiser i forskjellige deler av verden. De fikk nytt liv etter den første internasjonale geografiske kongressen i Antwerpen i 1871. Enda viktigere var de nye koloniselskapene, som for eksem­ pel det britiske Royal Colonial Institute, opprettet i 1868 for å utbre kjennskapet til India, det konservative Primrose League og det liberale Imperial Federation fra 1884. D e ble etterlignet i de andre europeiske landene, og et av de mest innflytelsesrike var Deutsche Kolonialgesellschaft fra 1888. I disse selskapene fantes det en blanding av forretningsfolk, oppdagelsesreisende, forskere og journalister, som klarte å overbevise ledende politikere om fordelene ved imperialis­ men ~ j a5 at den var nødvendig. The new imperialism ble inn­ varslet da Disraeli holdt sin berømte tale i Krystallpalasset i 1872. Han sa blant annet: « - etter min mening gjør ingen minister i dette land sin plikt hvis han forsømmer noen anledning til å gjenoppbygge vårt kolonirike mest mulig, og til å imøtekomme de fjerne folks sympatier som en dag kan bli en kilde til uoverskuelig styrke og lykke for dette land.»

I 1850-årene hadde han tvert imot snakket om «disse elendige koloniene som er som en møllestein om halsen på oss». Jules Ferry, den ledende imperialisten i Frankrike, kalte kolonipolitikken for «industripolitikkens datter», og forsvarte erobrin­ gen av Tonkin med at det var veien til det kinesiske marked og «300 millioner kunder». Den folkelige tilslutning til den imperialistiske politikken ble fremmet av den utbredte trivial-litteraturen om eventyr­ lige reiser og spennende oppdagelsesferder. Bak den store illusjonen om kolonipolitikkens forlokkende muligheter, lå den realitet at Storbritannia faktisk hadde et betydelig utbytte av sitt gamle kolonirike, først og fremst av India og de hvite samveldestatene.

General Horatio Herbert Kitchener (1 850-1 91 6). Utsnitt av Hubert von Herkomerog Frederick Goodalis maleri fra 1890. Kitchener varen av Storbritannias betyde­ ligste militærpersoner, selv om hans kontroversielle måte å opptre på nå og da vakte både avsky og harme. I Sudanfelttoget førte han de britisk-egyptiske styrkene til seier ved Omdurman, men fikk en skarp irettesettelse hjemmefra, ikke minst fra dronning Victoria selv, da han lot liket av mahdien fjernefra mausoleet i Omdurman og hogg hodet av det. Kraniet ble siden sendt hjem til oppbevaring i London Collegeof Surgeons. I Boerkrigen 1899-1 902 oppfant han begrepet konsentrasjonsleirer (ses. 1 00). Under Første verdens­ krig ble han utnevnttil krigs­ minister. I denne perioden ble hans manglende evne til å samarbeide med kollegerog underordnede et stadig større problem for regjeringen. Men på vei til Russland i juni 1916 druknet han da skipet hansgikk på en mine.

90

Kappløpet om Afrika

Diamantforekomstene ved Kimberley i den nordlige del av Kappkolonien bleførstegang opp­ daget i 1870. Fra da av vokste Kimberley med diamantindustrien og blesnart-ogerstadig-verdens største diamantsenter. Diamantene i Kimberley og gullet iTransvaal trakk ikke bare en strøm av even­ tyrere og utvandrere til seg. Store utenlandskeøkonomiske interes­ senter begynte også å gjøre sin innflytelse gjeldende i området, Detvarenavgrunnenetil at den britiske regjering besluttet å opprettholde kontrollen med Sør-Afrikarepublikken. Fotografiet av Kimberleygruven erfra 1888.

«Utviklingspolitikken» i imperiet bidrog til å gi de viktori­ anske imperialistene god samvittighet. Men viktigere i denne sammenheng var nok likevel de forskjellige altruistiske press­ gruppene som påvirket kolonipolitikken, særlig misjonssel­ skapene og antislaveribevegelsen. Når tyskerne var interes­ sert i Sørvest-Afrika og Øst-Afrika, var det også fordi det var gamle tyske misjonsmarker. Spesielt i Øst-Afrika ble britisk politikk påvirket av British Antislavery Society, som var sær­ lig aktivt i 1880-årene. Ikke bare med kravet om beskyttelse mot «de ville», men også gjennom protester mot de metodene som geskjeftige forretningsfolk gjorde bruk av, trakk misjons­ selskapene regjeringene etter seg inn i Afrika. Misjonsarbei­ det ville bli lettere under et regulært kolonistyre, mente de. Men også misjonærene møtte skuffelser. Noen stammer var lett mottakelige for evangeliet. Hos andre falt Guds ord på steingrunn. Det norske misjonsselskap, stiftet i 1842, så seg ut Zululand som misjonsmark. D et tok den første misjonæren åtte år å få adgang dit, deretter tok det 16 år å omvende den første zulu. Viktigere ble misjonærenes rolle som kulturfor­ midlere gjennom skoler og sykehus. For de fleste viktorianere, med Charles G ordon i spissen, var det en selvfølge at den kristne kulturen var overlegen og derfor burde bringes ut til andre folkeslag. Folk med et dypere kjennskap til den frem­ mede verden kunne nok være i tvil. Blant dem var ingen rin­ gere enn Rudyard Kipling. Heltene i hans mest berømte bok, Kim, er en hinduisert irsk gutt og en tibetansk lama, og euro-

Diamantkongen

91

peerne er ikke de mest sympatiske. Forfatteren kan være di­ rekte ondskapsfull når han skriver om europeiserte indere. For ham var imperialismen først og fremst en moralsk plikt til å bringe lov og rettferdighet til the lesser breeds without the Law. Flan skrev ikke bare The White Mards Burden, men også Recessional, som han var meget stolt av. I selve diamant-jubileumsåret inneholdt det en dyster advarsel mot imperialistisk overmot: «Lo, all our pomp of yesterday Is one with Niniveh and Tyre!»

Bange anelser, som han allerede hadde gitt enda dystrere uttrykk for i grøsser-versjonen The Strange Ride o f Morrowbie Jukes. På samme måte som katten i hans historie om hvordan dyrene ble temmet, gikk han sine egne veier. En annen katt som gikk sine egne veier var Frederick Lugard, som etter å ha blitt vraket av Indian Civil Service, ble en av de mest innflytelsesrike britiske embetsmenn i Afrika. I Nigeria skapte han det «indirekte styre» som ble forbilde for flere andre britiske kolonier. Flovedprinsippet var at man skulle røre minst mulig ved de innfødtes institusjoner, samti­ dig med at man søkte å bedre deres eksistensgrunnlag.

D ia m a n tk o n g e n

M ye av det man kan si om det øvrige Afrika, passer ikke på Sør-Afrika. Her ble formuer skapt. M en det kom til å koste dyrt, for her møtte imperialistene hard motstand fra innfødte afrikanske folkeslag, og enda mer fra en innfødt europeisk befolkning, de såkalte boere - etterkommere av nederlandske innvandrere som hadde slått seg ned i Sør-Afrika på 1600tallet. Britene fikk fotfeste i Sør-Afrika under napoleonskrigene, da de skaffet seg Kappkolonien. Praktisk talt de eneste euro­ peerne på stedet var den gang cirka 30 000 boere, dvs. bønder som hadde skaffet seg jord på afrikanernes bekostning, ut­ nyttet dem som slaver og behandlet dem som kveg. Da det britiske parlamentet i 1833 opphevet slaveriet, og boerne dessuten kom i væpnet konflikt med kafferne året et­ ter, uten at britene grep inn, utvandret omkring 10 000 boere i the great trek fra Kappkolonien for å slå seg ned i Natal. Da britene i 1843 annekterte også dette området, brøt de igjen opp og fortsatte nordover, der de opprettet to nye stater, Oranje-fristaten og Transvaal, hvis grense kom til å følge den grågrønne, grumsete Limpopo-elven hvor elefanten ifølge Kipling fikk sin snabel. (Historisk atlas, kart nr. 125.)

Den kristne misjonsvirksomheten i Afrika haddetil å begynne med vanskeligforåslå igjennom.Å følge kristendommens bud betyd­ de i de fleste tiIfelle at de innfødte måtte bryte medfamilien, med nedarvede tradisjoner og med høv­ dingens autoritet. Det som for den kristne misjonær stod som en synd - fo r eksempel flerkoneri, brudekjøp-vargam leskikkersom bandt hele slektssamfunnet sammen. Misjonsstasjonene var derfor i høy grad med på å splitte landsbyfel­ lesskapet. I egenskap av leger og sosialhjelpere nådde likevel mange misjonærer langt. Ikke minst norske og svenske misjonærer u t­ førte på denne måten et impone­ rende og betydningsfullt arbeid. Her sees et svensk misjonærpar i en kongolesisk landsby omkr. 1900.

92

Kappløpet om Afrika B R IT IS K Ø S T -A F R IK A

AN G O LA

S a lis b u r y

TYSK B u la w a y o *

BECH U AN ALA N D M a fe k in g

TRANSVAAI

\

P r e to r ia

, 'u r e n p o M a r q u e s

Joh an ne ;

iiuba Hill ZULULAND Stirban

Klmberle1

NA+AL K A P P K O L O N I E N K a p p s ta d e n

kapp det godetråP

tfF R A R IA

SØR-AFRIKA1897 I

I Britiske besittelser

Imperiebyggeren og diamantkongen Cecil John Rhodes (1 853-1902) skrever over hele Afrika, Karikaturtegningen som er hentet fra Punch (1 892), refererer til hans drøm om en jernbanefra Kappstaden til Kairo. Det lyktes ikke. Derimot fikk han som statsminister i Kappkolonien opprettet telegrafforbindelse mellom de to byene i 1892.

I årene som fulgte strømmet britiske innvandrere til SørAfrika. Den europeiske befolkningen i området steg fra 76 000 i 1850 til 237 000 i 1875. Det var særlig en sensasjonell opp­ dagelse i 1860-årene som tiltrakk folk. Det viste seg at det var enestående rike diamantleier i et område som ble kalt Kimberley, oppkalt etter den britiske koloniministeren. Området lå i West Griqualand, som britene tok i 1871, midt for nesen på boerne. Hvis boerne fikk gruvene, sa jarlen av Kimberley, kom de til å bli så mye rikere at det ville bli vanskelig å få dem med i den sørafrikanske unionen som Gladstone-regjeringen ønsket å opprette. Hvis derimot Kappkolonien fikk diamantleiene, ville den bli så finansielt sterk at den kunne stå på egne ben, uten tilskudd fra London, mente man. Den gang og lenge etter åpningen av Suezkanalen var Whitehalls egen interesse for kolonien overveiende strategisk. På samme måte som i Egypt gjaldt det veien til India. Ennå i 1878 gikk en større del av den britiske handelen med India og Kina rundt K app det gode håp enn gjennom Suez, og i krigstid ble det ansett som en sikrere rute enn Middelhavet. M en i britiske forretningskretser hadde diamantfunnene vakt interesse for selve Sør-Afrika. Blant dem som skapte seg en formue på Kimberley-diamanter, var en ung innvandrer ved navn Cecil Rhodes. Han ble en av de mest fargerike og fantasifulle skikkelser i britisk kolonihistorie. Plaget av tuber­ kulose kom Rhodes av helsemessige grunner til Sør-Afrika som 17-åring i 1870. Da han sju år senere trodde han var dødsdømt, hadde han samlet seg en anselig formue, og den testamenterte han til «et hemmelig selskap» som skulle ar­ beide for et britisk verdensherredømme. I stedet kom han selv til å bygge opp et nærmest privat kolonirike i Sør-Afrika. I 1888 samlet han diamantgruvene i Kimberley under én hatt i De Beers-konsernet. Året etter dannet han British South Africa Company. Av den britiske regjering fikk selskapet overdratt administrasjonen av Zambezia og Nyasaland, vår tids Zimbabwe (tidligere Rhodesia), Zambia og Malawi, der Rhodes hadde lokket afrikanske konger til å gi konsesjoner på en gruvedrift som man ventet seg mye av. Lord Salisburys regjering trodde ikke den kunne skaffe penger til selv å overta området. Enn videre ble Rhodes statsminister i Kappkolonien i åre­ ne 1890-96, støttet av de boerne som var blitt igjen i kolonien. Rhodes hadde et godt samarbeid med dem til han kom i åpen konflikt med stammefrendene deres i Transvaal.

Boerkrigen

B o erk rigen

Både konservative og liberale britiske regjeringer strebet etter å få boerne med i en eller annen form for sørafrikansk union under britisk overhøyhet. Til boerne i Oranje-fristaten hadde man et tålig bra forhold inntil deres president, Jan Brand, døde i 1888. Men de mest britiskfiendtlige boerne var dradd lengst nordover, til Transvaal. Deres stadige konflikter med kafferne førte i 1876 til åpen krig med zulukongen Cetewayo, som hadde bygd opp en effektiv militær organisasjon. Da også Natal ble truet, besluttet Disraeli i 1877 å annektere Trans­ vaal. Cetewayo vant over de britiske troppene i et slag ved Isandhlwana, men ble siden selv slått og tatt til fange. Transvaal-boerne takket imidlertid ikke for hjelpen. Da zulutrusselen først var borte, reiste de seg til væpnet oppstand m ot brite­ ne i 1880 og vant en knusende seier ved Majuba Hill i 1881. I London var det nå den antiimperialistiske Gladstone som hadde regjeringsmakten. Han gikk med på å forlate Trans­ vaal og anerkjenne det som selvstendig, med den begrens­ ning at det ikke kunne inngå avtaler med noen «stat, nasjon eller stamme» uten Londons godkjennelse. Britene hadde likevel fortsatt håp om å få Boer-republikken inn i en sørafrikansk union, og for å legge press på boerne, prøvde man å avskjære dem både fra havet og fra ytterligere ekspansjon inn i landet. Men i 1886 fikk boerne et nytt kort

93

Det kongelige britiske artilleri, trukket av hester, forserer under Boerkrigen en elv under beskyt­ ning. Maleri av George Scott i National Army Museum, London.

94

Kappløpet om Afrika

Lobengula, herskeren over Matabeleland, sammen med sin yndlingshustru. «Old Buster», som var hans kjælenavn blant de hvite imperiebyggerne, solgte gruve­ rettighetene i sitt land til British South Africa Company for våpen, sprit og en gammel kanonbåt som aldri ble levert. Til sjuende og sist tapte han likevel hele landet til Cecil Rhodes i en militæraksjon, der nybyggerne med Starr Jameson i spissen utgjorde hovedstyrken. Sør-Rhodesia (nå­ værende Zimbabwe) var på brit­ iske hender.

på hånden. Man oppdaget de rike gullfunnene i Witwatersrand, midt i Transvaal. Det gav regjeringen i Johannesburg hittil uante økonomiske ressurser. Da man i 1894-95 fikk teknikk til å komme dypere ned i jorda, førte det til en gullboom som kom til å påvirke hele verdensøkonomien. Ved århundreskiftet kom en fjerdedel av alle verdens gullforsyninger fra Witwatersrand. Seieren ved Majuba Hill og gullet i Witwatersrand styrket Transvaal-boernes selvtillit så mye at de prøvde å fri seg fra de siste restene av avhengighet av det britiske imperium. De fikk i stand en avtale med Portugal om en direkte jernbanelinje til den portugisiske havnen Lourenco M arques (nåvær. M aputo) ved Delagoabukta. Den innbrin­ gende handelen på Witwatersrand kunne dermed ledes uten­ om Kappkolonien. Den britiske regjering forsøkte å kjøpe havnen av Portugal, men forgjeves. Et annet mottrekk mot denne selvstendighetspolitikken var Cecil Rhodes’ storstilte forsøk på å omklamre Transvaal i nord og vest gjennom kontrollen over Zambezia, men også det gikk i vasken. Han hadde grunnlagt sitt sørafrikanske kompani på forventninge­ ne om et nytt R and i disse traktene, men det viste seg å være enda en av de store afrikanske illusjonene. Denne gang hadde den afrikanske høvdingen Lobengula, som hadde solgt gruvekonsesjonene for gin og geværer, gjort best forretning. Det sørafrikanske kompani kom ikke til å gi en penny i utbytte før i 1924. I Zambezia lå det ikke noe nytt gull-land som kunne trekke til seg en strøm av britiske innvandrere. N å stod man ikke bare overfor den mulighet at Transvaal helt ville frigjøre seg fra britisk overhøyhet, men at det i kraft av rikdommen etter hvert ville trekke resten av Afrika med seg ut av det britiske imperium. Britene hadde bare ett poli­ tisk kort igjen, de hovedsakelig britiske innvandrerne som gullet i Witwatersrand hadde lokket til Transvaal - de såkalte uitlanders. Av boerne ble de behandlet med en ringeakt som kanskje ikke var helt ufortjent. Det var ikke blomsten av bri­ tisk ungdom gullfeberen hadde ført til Transvaal. Hvor m ange de var, vet man ikke nøyaktig. I midten av 1890-årene var de kanskje i flertall i forhold til boerne, men de mest vel­ stående av dem stilte seg ikke avvisende til tanken om et uavhengig Transvaal. Tilbake var en gruppe som konspirerte m ed Cecil Rhodes om et kupp m ot Paul Kriiger, presidenten i Transvaal, som med hard hånd og atskillig fiffighet ledet politikken i landet. V e d nyttårstider i 1896 prøvde en av Rhodes’ nærmeste medarbeidere i det sørafrikanske kompani, den skotske legen Leander Starr Jameson, å utløse et slikt kupp - med kompa­

Boerkrigen

95

niets ridende politi gjorde han et innfall i Transvaal. Det ble en fullstendig fiasko. Jameson ble tatt til fange av boergeneralen Piet Cronje, og den lille flokken hans ble massakrert. Jingopoeten Henty fra B ofs Own Paper kvad til trøst for Jameson: « - there’s many a man lives famous For daring a wrong like this.»

Til sorg for sin imperialistiske mormor, dronning Victoria, sendte derimot keiser Vilhelm 2. av Tyskland et lykkønskningstelegram til president Kriiger. Jameson Raid gjorde ende på Rhodes’ politiske karriere, The Bond, boerpartiet i Kappkolonien, slo hånden av ham. Nå syntes det ikke å finnes noen annen måte å stanse Kriiger på enn med rå makt. Men det vek man foreløpig tilbake for i London. I stedet utnevnte man i 1897 Alfred Milner, en av de mest ansette britiske koloniembetsmennene, til høykommissær. Han hadde gått i lære hos lord Gromer i Egypt. Av mangel på militære midler prøvde han i første omgang å gå forhandlingsveien. Det syntes ikke å være helt utsiktsløst. Hovedproblemet var hvor mange år uitlanders måtte bo i Transvaal for å få statsborgerskap og der­ med stemmerett. Etter hvert var forskjellen mellom Kriigers tilbud og Milners krav redusert til to år (7 og 5). Selv den militante britiske koloniministeren Joseph Chamberlain skrev sommeren 1899 til Milner at ingen ville drømme om å gå til krig på grunn av to år. M en han feiltolket Kriigers imøtekommenhet som tegn på svakhet, og skrudde kravene i været.

Utsnitt av Olaf Gulbranssons karikatur av Storbritannias aldrendedronning Victoria og Transvaals president Paul Kriiger — de to statsoverhoder som fra 1899 førte sine land inn i en lang og blodig krig.

Valget i Kappkolonien i 1898 hadde gjort det britiske fot­ festet i Sør-Afrika mer usikkert enn noensinne. Det hadde brakt en boer-regjering til makten også i Kappstaden. Riktig­ nok var vel britene nå i flertall i Sør-Afrika. Det mente i hvert fall Chamberlain, som anslo dem til 430 000, m ot 410 000 «nederlendere» - og 3 160 000 afrikanere. Stemmerett for uitlanders i Transvaal var nødvendig for å sikre det britiske herredømmet.

På britiske medaljer fra Boer­ krigen sees både Victoria og hennes etterfølger på tronen, Edvard 7. Den gamle dronningen døde i 1901, før krigen sluttet. Det ærefulle Victoriakorset, oppkalt etter dronningen, var b litt innført allerede i 1856, under Krimkrigen.

96

Kappløpet om A frika

Mafekings forsvarer, general Robert Baden-Powell (1 8 5 7 1941), ble hedretforsin innsats med blant annetdenne marsjen, komponert til hans ære. Etter Mafeking fikk Baden-Powell nærmest helgenglorie i Stor­ britannia, og tilstrømningen til speiderkorpset, som han opprettet i 1908, var enorm.

,

„

L O N D O N ,.

J.B.Cramer k C? Ltd,207k 2o9, Regent 8t W NEW N O fiK. EDWARD SCHUBERTH * C f .

Evening News' løpeseddel den 18. mai 1 900: Etter 217 dagers helte­ modig forsvar var befrielsen av den beleirede by Mafeking nå en kjensgjerning.

Chamberlain bestemte seg nå for å følge Milners råd og prøve med skremsler. Det ble sendt troppeforsterkninger til Sør-Afrika. Årene før hadde imidlertid Kriiger rustet kraftig opp. Han besluttet å slå til først. D a britene i oktober 1899 avviste et ultimatum fra Pretoria om å trekke forsterkningene tilbake, gikk han til angrep. D et første halve året gikk boerne fra seier til seier. Bare i M afeking møtte Cronje hårdnakket motstand under ledelse av general Robert Baden-Powell, hvis navn kom til å gå over i historien av helt andre grunner. Etter krigen stiftet han det gule speiderkorpset. M en snart begynte det britiske imperiets overlegne ressur­ ser å gjøre seg gjeldende. I februar 1900 led boerne det første store nederlaget. V ed Modder R iver tvang lord Kitchener

Boerkrigen

97

Boergeneralen PietArnoldus Cronje (1835-1911) overgir seg med 4000 mann ved Modder River den 27. februar 1900, Den kjempe­ store boerens overgivelse blir mottatt av øverstkommanderende for de britiske styrker, lord Frederick Sleigh Roberts (18321914). Roberts ble senere utnevnt til jarl av Pretoria. Overgivelsen var det første resu Itat av hans mot­ offensiv.

Cronje til å overgi seg. I mai fikk Mafeking unnsetning, og Johannesburg ble erobret like etterpå. I september 1900 måtte Kriiger flykte til Europa på et nederlandsk krigsskip. Han var øyensynlig gått til krig i håp om å få støtte fra Tysk­ land. Alt han fikk var høyrøstet sympati. De to boerstatene ble annektert, men dermed var ikke kampen over. I enda halvannet år fortsatte boerne en hårdnakket gerilja som fikk britene til å ta mer og mer brutale motforholdsregler. Sivil­ befolkningen ble samlet i noe man kalte konsentrasjonsleirer, der forholdene var så elendige at det vakte protester selv i Storbritannia. Høsten 1901 prøvde boerne å gjøre opprør i selve Kappkolonien. Det ble slått ned, og i begynnelsen av 1902 lyktes det omsider lord Kitchener å få has på de siste gerilja-avdelingene. Da hadde krigen kostet Storbritannia

Winston Churchill (1874-1965) deltok i Boerkrigen og fungerte samtidig som krigskorrespondent for Morning Post. Flan bletatttii fange av boerne den 15. november 1 900, og er her fotografert i den sørafrikanske fangeleiren. Før en måned var gått lyktes det ham imidlertid å flykte.

98

Kappløpet om Afrika

20 000 mann. De hadde falt på slagmarken eller var døde av sykdom. Boerne skal bare ha mistet 3800. For å sikre seieren hadde britene vært nødt til å sende 450 000 soldater til SørAfrika.

A n tiim p e r ia lis tis k b ølg e

Motstående side: Slagmarken etter kampene ved Spion Cop den 24. januar 1 900, et av de blodigste slag under hele Boerkrigen. På vest­ siden av høydedraget var general Redvers Buller med sine 2000 mann fanget som i en felle, helt prisgitt boergeneralen Louis Bothas artilleri. 700 mann ble drept. For øvrig mistet britene langt flere menn på grunn av sykdom, for eksempel flekktyfus, enn på slag­ marken.

Freden ble mild. Det var fortsatt et britisk mål å gjøre de nye undersåttene til lojale borgere av det britiske verdensriket. Man ønsket ikke et nytt Irland. Til en viss grad ble målet nådd. Da verdenskrigen brøt ut i 1914, var Louis Botha, boernes siste øverstkommanderende, med på å jage tyskerne ut av Sørvest-Afrika. M en de dype kulturmotsetningene mellom britene og de steilt rasistiske afrikandere, som boerne kalte seg selv, lot seg ikke rydde ut. Ja, boernes holdninger smittet over på de britiske innvandrerne. Da lord Grey, bri­ tisk guvernør i Salisbury, hovedstaden i det nåværende Z im ­ babwe, foreslo at de britiske kolonistene skulle plante et tre som hyllest til dronningen ved diamantjubileet i 1897, ble det bare plantet ett - det guvernøren selv satte ned. For han hadde sagt at «på dronningens dag skulle hver mann grave sitt eget hull, uten hjelp av svart eller betalt arbeidskraft». Allerede for datidens britiske rhodesere var det utenkelig at andre enn svarte skulle utføre manuelt arbeid. I det lange løp var det boerne som vant. M ed en europeisk befolkning som ble større enn noe annet sted i Afrika, og med enestående mineralrikdommer i ryggen, mente sørafrikaner­ ne etter Annen verdenskrig at de kunne trosse hele verden. M en i begynnelsen av århundret var det britenes forsøk på å kue boerne som fikk verdensopinionen mot seg. Boerkrigen gjenoppvekket antiimperialistiske holdninger som hadde gjort seg gjeldende i 1880-årene. Den kom direkte til å inspi­ rere et av den antiimperialistiske litteraturens hovedverker, J. A. Hobsons Imperialism (1902), som senere kom til å gi stoff til et enda mer berømt verk, Lenins Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium (1917). I krigen fant Hobson nye beviser for den teorien som radi­ kale skribenter og politikere hadde forfektet mot kolonipolitikken siden 1880-årene. Etter deres oppfatning var den «nye imperialismen» utslag av kapitalistenes jakt på markeder, råvarer og gunstige investeringsområder. Men, sa både Hobson i Storbritannia og Clemenceau i Frankrike, avsetningsvanskelighetene i industrien ville bli mer effektivt av­ hjulpet hvis man bedret kjøpekraften blant de brede lag i hjemlandet.

100

Kappløpet om A frika

«Den britiske soldats berømte tapperhet.» Fransk karikatur­ tegning aven britisk konsentra­ sjonsleir. Detvarlord Kitchener som, etter at han hadde overtatt kommandoen etter Roberts, «kon­ sentrerte» boerbefolkningen i leirer. Kitchener så seg selv i rollen som den som nå skulle gjøre krigen mot boerne effektiv. «Folk herser ikke ut til å ta krigen tilstrekkelig alvorlig,» sa han. «De betrakter den nærmest som et spill polo med pauser til ettermiddagsteen.» Hans krigføring innbefattet også aksjoner mot sivilbefolkningen. Gårder ble svidd av, kvinner og barn ble anbrakt i de nye kon­ sentrasjonsleirene for at de ikke skulle kunne hjelpe boernes geriljastyrker. Da krigen sluttet, var det cirka 60 000 fanger fordelt på 46 leirer. De levde under usle og uhygieniskeforhold, og dødelig­ heten var uhyggelig høy: gjennomsnittlig 34 prosent årlig hovedsakelig barn.

Takket være gull- og diamantfunn var Sør-Afrika i hvert fall et attraktivt investeringsområde. Men ved å gå til samti­ dens kilder er moderne forskere som Robinson og Gallagher kom m et til at det ikke er mye historisk hold i den hobsenskleninistiske imperialisme-teorien. Det var sikkerhetspolitiske hensyn, sjøveien til India, som veide tyngst for dem som tok beslutningene i Storbritannia. «D e gikk ikke inn i Afrika for å skape et nytt afrikansk imperium, men for å beskytte det gamle imperiet i India,» skriver de. Ikke lenge etter Boerkrigen fikk imidlertid antiimperialismen ytterligere vind i seilene ved at det begynte å komme en rekke avsløringer av de skandaløse tilstandene i kong Leopolds Kongo. I 1899 hadde den liberale politikeren C .T h . Deventer vakt oppsikt i Nederland ved å kreve en ny politikk i Indonesia, en politikk som tok mer hensyn til de innfødte og gav dem større innflytelse. Ikke minst etter brutal nedslakting av opprørske innfødte i de tyske koloniene, fremstilte sosialis­ tene imperialismen som kapitalistenes forsøk på å hindre den sosiale revolusjon. I det kunne 1890-årenes «sosial-imperialister», som Joseph Chamberlain og Cecil Rhodes, være enige med antiimperialistene. Rhodes gikk så langt som til å for­ kynne: «For å redde 40 millioner i Det forente kongerike fra en blodig bor­ gerkrig, må våre kolonistatsmenn skaffe seg nye land til dette lan­ dets overbefolkning, og nye markeder til de varer som dets fabrikker og gruver produserer.» Likevel var det ikke til de nye koloniene «overbefolkningen» fortrinnsvis søkte, men til det Amerika som først hadde be­ fridd seg fra «kolonialismens åk». Kapitalen tok samme vei. O g da «den nye imperialismen»s epoke endte med et væpnet stormaktsoppgjør, skjedde det ikke mellom de høyest utvikle­ de kapitalistiske industristatene, men mellom de sist ankomne i kretsen, Russland og Japan.

Amerika i vekst

Avslutningen av den amerikanske borgerkrigen i 1865 ble innledningen til en ny epoke i USAs historie, en veksttid uten sidestykke noe sted i verden. Vekst i befolkningen, vekst i produksjon, vekst i rikdom. I 1870 var folketallet i U S A 38 millioner, i 1909 89 millioner. M ellom 1870 og 1900 ble jo rd ­ bruksproduksjonen fordoblet, og industriproduksjonen ble tidoblet mellom 1860 og 1913. Ennå i 1890 produserte USA bare 140 millioner tonn kull, mot 182 millioner i Storbritan­ nia. 11910 var den britiske produksjonen 264 millioner, mens amerikanerne produserte 448 millioner tonn i lett tilgjengeli­ ge, 2 -3 meter tykke overflatelag. I Ruhr, Europas rikeste kulldistrikt, måtte man 700-800 meter ned i jorda for å bryte kull-leier av en meters tykkelse. Også når det gjaldt jern- og stålproduksjon var U SA , med sine rike leier av jernm alm glans, yrkesgeografisk sterkt begunstiget allerede før utviklin­ gen av Thomas-Gilchrist-metoden i 1879, den som åpnet muligheten for å utnytte den fosforholdige magnetjernsteinen. Rundt Pittsburgh i Pennsylvania var det ideelle betin­ gelser for en konkurransedyktig tungindustri, rike kull-leier i det åpne Mesabifeltet i Minnesota, lett tilgjengelig jernm alm som kunne fraktes over De store sjøene på samme måte som

Utviklingen i den amerikanske industriproduksjon 1860-1 909 med 1 899 = 100. Den sterke veksten betydde at USAs andel av verdens industriproduksjon vokste fra 23,3 prosent i 1870 til 35,8 prosent i 191 3, mens Storbri­ tannias andel sank fra 31,8 til 14,0 prosent.

Slikså Manhattan i New York ut da den store masseinnvandringen fra Europa var på sitt høyeste i 1870-årene. Den runde, sirkuslignende bygningen helt ute på spissen er Castle Garden, som fungerte som mottakerstasjon for immigranter i perioden mellom midten av 1850-årene og 1892. Beliggenheten avslører at bygningen en gang har vært etfort. Kirkene som er et dominerende trekk på Manhattan i dennetiden, er i dag begravd mellom storbyens skyskrapere.

kalk fra Michigan. I hele industrialiseringsfasen hadde Ame­ rika ingen vanskeligheter med å trekke til seg kapital fra Europa. Mens produksjonen pr. innbygger i 1871-75 bare var 84 prosent av den britiske, var den i 1900-04 116 prosent. Amerikanerne var blitt verdens rikeste folk. Før borgerkrigen, ante bellum, strakte det organiserte ameri­ kanske samfunnet seg ikke stort lenger vest enn til Mississippidalen. Her innfanget Mark Twain i sine bøker det umiskjen­ nelige særpreget i amerikansk liv og språk. De store elvene var samferdselsårer, og da de ble supplert med de transkontinentale jernbanene, vandret nasjonen videre mot vest. Chicago tok ledelsen fra St. Louis. Mens det i 1865 bare var 5265 kilo­ meter jernbane vest for Alississippi, var det i 1890 116 609 kilometer. I samme periode vokste det samlede jernbanenet­ tet fra 56 370 kilometer til 321 600 kilometer.

-Ss.

i

Flukten til Amerika

103

Ved utgangen av 1 891 ble Castle Garden stengt. Mottakelsen av immigranter ble flyttet til Ellis Island, en liten øy midt i New Yorks havn. Ellis Island var både rmottakersentrum og karantenestasjon. Allesom ankom, ble legeundersøkt forå unngå at smittsomme syk­ dommer skullefå innpass i USA. Det er en slik undersøkelsedenne piken må gjennomgå. Detføderale Immigrant Board styrte Ellis Island og hadde m yndighettil å sende uønsketepersonertilbake. Desom slapp igjennom legekontrollen, fikk et «entry number», et viktig dokument som senere ble byttet ut med et visum. Omkring år 1900, da dette fotografiet er tatt, kom det daglig cirka 8000 personertil Ellis Island.

Ved århundreskiftet var U SA blitt en ny stormakt - en stormakt som begynte å blande seg i internasjonal politikk, grep inn i de andre stormaktenes rivalisering i Det fjerne østen og opptrådte som megler i internasjonale konflikter.

Flukten til A m e r ik a

Den europeiske masseutvandringen til Amerika etter 1870 er historisk sett et enestående fenomen. Den var begynt allerede før borgerkrigen og hadde nådd et høydepunkt med 460 000 i 1854. Da hadde økonomisk krise og politiske forfølgelser etter revolusjonen i 1848 fått en bølge av tyskere til å følge den strømmen av irske utvandrere som var blitt jaget på flukt av nøden under potetkatastrofen i 1840-årene. M en de gode tidene i Europa de følgende årene fikk utvandringen til å

104

Am erika i vekst

Seks berømte amerikanere: Høyesterettsdommer Earl Warren, skuespillerinnen Marilyn Monroe, nasjonaløkonomen og sosiologen Thorstein Veblen, skuespillerinnen Linda Evans, kjentfra TV-serien Dynastiet, NATOs øverstkom­ manderende, general Lauris Norstad, senator og flere ganger presidentkandidat Walter Mondale, Fellesfordemalleerat de er av norsk herkomst.

avta, i tiåret 1860 70 var den lavere enn tiåret før. M en så snudde det igjen. I årene 1870-80 gikk 2,8 millioner innvand­ rere i land i De forente stater, mot 2,3 det foregående tiåret, i 1880-90 var tallet 5,2 millioner. Neste tiår sank det til 3,6 for så å slå alle rekorder, med 8,8 millioner innvandrere i decen­ niet 1900-10. Det var en opplagt årsak til veksten i denne folkevandrin­ gen. Etter hvert som dampskipet avløste seilskipet ble billet­ ten billigere. Men at også andre forhold spilte inn, fremgår av de store svingningene fra tiår til tiår - ja, fra år til år. Utvandrerne reagerte forbløffende raskt på de økonomiske konjunktursvingningene både i hjemlandene og i Amerika. Men gjennom hele perioden skjedde det også betydelige endringer i emigrantenes nasjonale sammensetning. I 1880- åre­ ne utgjorde tyskere og skandinaver de største gruppene. I den nye bølgen etter århundreskiftet var det øst- og søreuropeerne som dominerte. I 1907 kom det for eksempel 338 000 inn­ vandrere fra det østerriksk-ungarske riket, 285 000 fra Italia, 259 000 fra Russland, men bare 79 000 fra Storbritannia, 37 000 fra Tyskland og 34 000 fra Irland. Forskyvningene er blitt forklart med at industrialiseringen satte inn på forskjellig tidspunkt i de ulike land. I den første fasen foregikk det en

Flukten til Am erika

forflytning fra land til by, og det ble ofte det første skritt på veien til Amerika. I en senere fase ble levekårene så mye bedre —blant annet takket være utvandringen - at tilskyndelsen til å utvandre ble mindre. Men bakgrunnen skifter fra land til land. Den store flukten fra Irland og de nordiske land hang rett og slett sammen med overbefolkning i forhold til hva jordbruket kunne yte, samt kort vei til havet. Det kan forklare at utvandringen fra Sveri­ ge og Norge ble så mye større enn fra det rike jordbrukslandet Danmark. For den fattige bonden i de norske fjellbygdene og de svenske skogene, kunne det forjettede land fortone seg like fantastisk som for stakkaren Olle i Maggebysåter hos Selma Lagerlbf: «Se, Amerika, då å så beskaffat, att bare en tar en kapp å slår på en berghall, så kommer då fram brånnvin. Å I5va på tråna i då lanne, di å ingenting annat ån gull. Dår behover en inte gora dagsverke på någon herrgård. En går bare te skogen å plockar ner et fång lov, å senna kan en kbpa sej va en vell.»

I tiden 1871-1900 forlot ikke mindre enn 773 000 svensker sitt land, mot bare 110 000 dansker. Masseutvandringen

105

Nybyggerne som slo seg ned på prærien, måtte være både seige, besluttsomme og utholdende. Det varet hardt liv de tok fatt på i sin kampfortilværelsen. Jorda de overtok, var ubearbeidet, men fruktbar. Få år etter at nybyggerne hadde kommet, strakte hvete- og maismarkene seg langt ut over prærien. Mange begyntetilværelsen i torvgammer og enkle tømmerhytter, senere grodde det fram små byer og samfunn med kirkeogskole. Men etslit vardet. Dette bildet viser en svensk nybyggerfamiliesom har iført seg søndagsklærne for å la seg foto­ grafere foran sitt nye hus på prærien, bygd i typisk skandinavisk stil. Nå kunnede i gamlelandetfå se.

106

Am erika i vekst

begynte i 1867-69, etter katastrofeårene i svensk jordbruk. Etter Irland var likevel Norge det landet som hadde forholds­ vis flest utvandrere til USA. I 1980 oppgav 3,5 millioner amerikanere at de var av norsk avstamning, 4,3 av svensk og 1,5 millioner av dansk avstamning. I andre områder var det politisk eller religiøs forfølgelse som drev folk til Amerika. For de jødiske innvandrerne var det en opplagt årsak. Pogromene i Russland i 1881-82, i 1891 og 1905-06 sendte bølger av jøder til Amerika. På samme måte utvandret armeniere i massevis fra det tyrkiske riket under forfølgelsene i 1894—96. Russifiseringspolitikken fra 1890-årene fikk titusener av finner, baltere og polakker til å forlate tsarens rike. Utvandringen fra Europa fikk et stort puff fremover da homesteadloven av 1 862 varblitten realitet. Utvandreragenter, rederier og jern­ baneselskaper, alle informerte de om de nye «hjemstedene» på 1 60 acresfor å kapre kunder. Canadian Pacific Railway sendte i 1885 ut denne lille brosjyren der prærieområdet Manitoba ved Red River Valley blir introdusert. Brosjyren var beregnet på danske og norske utvandrere, men forelå også på flere andre språk.

I d e n n y e verden

De forskjellige innvandrergruppene oppførte seg nokså ulikt i den nye verden. I første omgang slo de fleste seg ned i stor­ byene på østkysten — derfra drog innfødte amerikanere ofte vestover. Men skandinavene fulgte ikke dette mønsteret. De fortsatte gjerne direkte til Midtvesten, fortrinnsvis til tre sta­ ter rundt De store sjøene, Michigan, Wisconsin og M inneso­ ta, de fleste for å bli bønder, slik de hadde vært hjemme i gamlelandet. En av de store magnetene som trakk innvandre­ re til U SA , var den såkalte homestead act av 1862. På meget gunstige betingelser stilte den 160 acres (cirka 650 dekar) til rådighet for den som ville dyrke opp arealet. Irlenderne ble derimot for det meste i de store byene. Språkkunnskapene gjorde det lettere for dem å gjøre seg gjel­ dende i et bysamfunn, og organisasjonserfaringene fra den underjordiske kampen mot britene hjemme, kom dem til gode i det politiske liv. De oppnådde en betydelig innflytelse i de amerikanske «partimaskinene», som for en stor del var deres verk. Som den første større gruppen katolikker, kom de også til å beherske det katolske hierarkiet i USA. Italienerne, den andre store katolske gruppen, gjorde seg langt mindre gjeldende innenfor kirken. I motsetning til ir­ lenderne kom de ikke fra et land hvor den katolske kirken ble forfulgt. Hos dem var troen mer en vanesak enn en overbevis­ ning. T il gjengjeld brakte de med seg en sosial institusjon som i Italia var enda eldre enn den katolske kirken, den patronklient-strukturen som hadde spilt så stor rolle helt siden Romerriket (se bd. 4, s. 37 f). I Sør-Italia eksisterte den ennå i beste velgående, og det var derfra de aller fleste italienske innvandrerne kom. For det meste var de alminnelige landar-

I den nye verden

beidere som verken kunne lese eller skrive. I den nye, ukjente verden var de helt avhengig av en padrone som kunne skaffe dem arbeid og bolig, eller ta seg av deres problemer med arbeidsgivere og myndigheter. Italienerne klumpet seg sam­ men i klaner som nesten var i stand til å monopolisere visse deler av arbeidsmarkedet, som for eksempel byggefaget, an­ legg av undergrunnsbanene og flyttebransjen i New York. Senere viste det seg også at den italienske patron-klientorganisasjonen, som hadde utviklet slike spesielle varianter som mafia’en og cam orrha’en på Vest-Sicilia og i N apoli, var velegnet til å sikre en fm nisje i den kriminelle verden. Der­ imot var den for klan-aktig til å kunne true den irske innflytel­ sen i det politiske liv. Italienernes klatring på den sosiale stige ble dessuten hemmet av at de gjennomgående hadde vanske­ lig for å se nytten ved en boklig utdannelse som gikk lenger enn til de helt elementære «tre r’er», Reading, wRiting, aRithmetic. I det atskilte de seg påtakelig fra den store jødiske innvand­ rergruppen. De jødene som kom fra Øst-Europa, var som regel like fattige som italienerne. Også de måtte ofte ernære seg som kroppsarbeidere, selv om langt flere var utdannet som håndverkere og mange hadde erfaring fra småhandel. M en de la vekt på å få barna i skole, helst også på college. En tid var 85 prosent av studentene ved City College i New York

107

I storbyene holdt de forskj elI ige nasjonaliteter sammen i bestemte kvarterer. Det varjødiske bydeler og en Chinatown, det var kvarterer som varsom skåret utav Napoli. Også østeuropeerne hadde sine bestemte gater. Her sees et polsk marked midt i New York City. Tegning fra 1884.

Mangeav dejødiske innvandrerne ernærte seg som skreddere. De startet med å anskaffe en symaskin, og gikk så i gang med arbeidet som helefamilien deltok i. For­ retningen ble snart utvidet. Unge piker ble ansatt og leiligheten gjort om til en mindre tekstilfabrikk, der arbeidstiden var lang, arbeidsfor­ holdene dårlige og lønnen mini­ mal. Det er et slikt verksted den danske journalisten og fotografen Jacob A. Riis har fotografert i en leilighet i Ludlow Street, New York i 1889.

av jødisk herkomst. New York var den byen hvor jødene helst oppholdt seg. I 1910 bodde 1,25 millioner jøder i New York, og det var en fjerdedel av hele den jødiske befolkningen i USA. Til en viss grad fortsatte de den ghetto-tilværelsen de var blitt tvunget inn i i Øst-Europa. New York-ghettoen lå på Manhattans Lower East Side, mellom M adison Square i nord, Brooklyn Bridge i sør, Broadway i vest og East River i øst. Der levde de under ytterst kummerlige forhold. I 1890årene bodde det i denne delen av New York 523 innbyggere pr. acre, mot 350 i nabokvartalene. Mange av dem fant sitt utkomme i tekstilindustrien, ofte i de såkalte sweat shops, der arbeidskraften ble utnyttet på det groveste. Det kvinnelige tekstilarbeiderforbundet ble grunn­ lagt og ledet av jød er som hadde erfaring fra Bund, det jødiske sosialistpartiet i Russland. Den jødiske hjelpeorganisasjonen Landsmannschaft det jødiske innvandrerspråket var jid­ disch - arbeidet for å hjelpe innvandrere til rette i det nye landet, og prøvde vanligvis å erstatte det sosiale sikkerhets­ nettet som manglet i det amerikanske samfunnet. Samholdet mellom dem ble styrket av at den antisemittismen som de var flyktet fra i Europa også begynte å spre seg til Amerika, der

Jim C row

jøder ellers hadde levd uantastet helt fra midten av 1600tallet, og var sikret likerett i selve forfatningen. Fra 1870årene begynte man å nekte jøder adgang til visse hoteller, klubber og universiteter - eller i hvert fall til studentforenin­ ger. Etter hvert prøvde man også å holde dem borte fra visse boligområder. Da de ble utelukket fra frimurerlosjene, stiftet de sin egen organisasjon, Bnai Brith.

J im C row

Om jødene ble rammet av den rasismen som bredte seg i imperialismens tidsalder, var det likevel for ingenting å regne mot den forfølgelsen som negerbefolkningen i U S A ble utsatt for. Negerslaveriet ble opphevet som følge av borgerkrigen. M en på andre måter ble kårene for det store mindretallet dårligere og dårligere. Det var ikke bare det glitrende herregårdslivet i sørstatene som ble tatt av vinden. Ennå i 1870 bodde 9/10 av USAs 4 879 000 negrer i sør. Det store flertallet av dem hadde arbeid i jordbruket. I Georgia hadde de flyktet til byene da general William T . Sherman i 1864 foretok den beryktede marsjen gjennom staten, i virkeligheten en syste­ matisk ødeleggelse av selve samfunnets eksistensgrunnlag, som rammet så vel svarte som hvite. Men heller ikke i andre sørstater var forholdene misunnelsesverdige for de frigitte. De skulle nå prøve å klare seg selv. I praksis betydde det at de kom i nye avhengighetsforhold til godseiere som krigen hadde utarmet. De ble landarbeidere, forpaktere eller leilendinger, share-croppers, som måtte gi halve avlingen eller mer i festeavgift. Jordteigene var for det meste så små at de bare kunne sikre et eksistensminimum. Av samtlige bruk i repu­ blikken var antagelig halvparten i sørstatene, som bare utgjør en fjerdedel av USAs territorium og langt fra har den beste dyrkingsjorda. Som hele det amerikanske jordbruket, ble også de svarte bøndene rammet av den forringelsen av jordbruksprodukte­ nes bytteverdi i forhold til industrivarer som preget hele den lange krisen mellom 1873 og 1896. Dertil kom at negrene, på samme måte som indianerne, var avskåret fra å nyte godt av homestead-loven. Også andre former for forskjellsbehandling fant veien fra nordstatene til sørstatene i årene etter borger­ krigen. Allerede før krigen var det i de fleste statene i nord innført raseskille på tog, skip, sporvogner, i kirker, fengsler og teatre. Jo lenger vest man kom, desto strengere ble det. For­ fatningen i O regon forbød simpelthen negrer adgang til sta tens område. Disse formene for Jim Crow, som raseskillet ble

109

Borgerkrigen frigjorde slavene. Men de «40 acres dyrkbar jord og et muldyr» som jordbruks­ reformene hadde lovet, var det de færreste av dem som så noe til. Mange bomullsplukkere, slik som jenta her og familien hennes, fortsatte på sin gamle plantasje, ganske enkeltfordi de ikke hadde råd til å reise. Fotografi fra omkring 1870.

110

Amerika i vekst

Motstående side, øverst: Negre på skolebenken på Tuskegee-instituttet i Alabama, fagskolen som den frigitte slaven BookerT. Washington opprettet i 1 881. Man skulle lære«ågjøre normaleting på en unormal måte». Elevene strømmet til den utradisjonelle skolen, der fargede for første gang kunne få en høyere faglig utdannelse.

kalt i amerikansk sjargong, trengte først rundt århundreskif­ tet gradvis inn i sørstatene. Det gjorde seg først gjeldende i skolene, dernest på tog, skip, sporvogner og i venterom. Det skjedde etter at selve den amerikanske høyesterett i 1890 hadde erklært at raseskillet innen transportvesenet var i over­ ensstemmelse med forfatningen. Dette standpunktet fikk en helt generell rekkevidde da høyesterett i 1896 knesatte prin­ sippet «atskilt, men like». Helt til 1954 kom det til å være grunnlaget for raseskillet i amerikanske skoler. Høyesterett i U SA har fått en særlig myndighet til å tolke forfatningen, den er blitt et slags «tredje kammer», i praksis overordnet kongressen. Allerede før Jim C row trengte inn i sørstatene, hadde man likevel andre metoder for «å holde negrene på plass». For de hvite dreide det seg særlig om å hindre at negrene gjorde bruk av de rettighetene som nordstatenes seier hadde gitt dem, og først og fremst gjaldt det stemmeretten. Uten å nevne rase innførte man bestemmelser som i realiteten var rettet m ot de fargede: som betingelse for å kunne stemme, skulle man for eksempel kunne lese, ha betalt en viss skatt-poll-tax - kunne «forstå forbundsforfatningen», ha en bestefar som hadde hatt stemmerett osv. Også disse reglene fikk høyesteretts velsignel­ se i 1898. T il slutt brukte man åpen terror. K ort etter borgerkrigen ble den rasistiske terroristorganisasjonen Ku Klux Klan o p p ­ rettet. M ed overfall og lynsjinger prøvde den å skremme negrene. Mellom 1884 og 1900 ble det foretatt 2500 lynsjin­ ger, de fleste i The deep South, dvs. i Alabama, Georgia, Louisiana og Mississippi. Denne form for terror spredte seg etter hvert fra sør til Midtvesten. For det meste var påskuddet en beskyldning om voldtekt mot en hvit kvinne. M ed tanke på forsvar prøvde negrene å organisere seg. I 1886 klarte de å grunnlegge en interesseorganisasjon for far­ gede bønder, og den fikk etter hvert en million medlemmer.

Medlemmer av den rasistiske hvite Ku Klux Klan holder møte i Georgia. Fotografi fra omkring 191 6, da klanens lynsjinger og voldsbruk igjen blusset opp. (Se også bd. 14, s. 45.)

God jord, gjeld og rødhuder

M en dens innflytelse ble svekket av at tilsvarende hvite orga­ nisasjoner nektet å samarbeide med den. Negrene måtte hjel­ pe seg selv, men de var ikke enige om hvilken vei de skulle gå. Booker T. Washington la vekt på den faglige utdannelsen og gjorde Tuskegee-instituttet i Alabama til en mønstergyldig fagskole. Denne upolitiske fremgangsmåten ble etter hvert kritisert av en gruppe negrer som hadde fått høyere utdannel­ se. Ledet av Harvard-sosiologen W illiam E. B. Dubois krevde de avskaffelse av raseskillet, og full likestilling. U nder en sammenkomst på den kanadiske siden av Niagara Falls dan­ net de i 1905 Niagara Movement. Det ble spiren til de ameri­ kanske negrenes viktigste interesseorganisasjon N A A C P (National Association for the Advancement ofC olored People), grunnlagt i 1910.

G od jo r d , gjeld og rødh u der

De skrev kanskje ikke så mye hjem om det. Men titusener av de utvandrerne som drog til Amerika med store forhåpnin­ ger, opplevde bitre skuffelser. Ikke minst gjaldt det dem som prøvde å skape seg en fremtid i jordbruket. «Den lange depre­ sjonen» 1873-96 ble en hard tid for de amerikanske bøndene. Under den inflasjonen som hadde preget 1860-årene var pri­ sene gode og man hadde betalt gjeld med papirdollar, «greenbacks», som ble mindre og mindre verd. Denne situa­ sjonen ble avløst av 23 år med fallende priser, men m ed faste renter og avdrag som ble tyngre og tyngre å klare. I saksen mellom disse to tendensene satt farmerne. Selv de som hadde fått billig jord under homestead-loven, hadde ofte satt seg i gjeld for å skaffe penger til driften og til de nye jordbruksma­ skinene som fabrikkene i Chicago spydde ut i en stigende strøm. Det var vanskelig å skaffe arbeidskraft til den gode jorda i Midtvesten. Den som ønsket seg et home where the buffaloes roam for å sette fot under eget bord, måtte ta fatt selv.

111

112

A m erika i vekst

I utvandrerbrosjyrene forekom ofte bilder som skulle lokke folk til de store muligheters land. Plogen her er av nyeste type og blir trukket av tre fullblodshester. Virkeligheten var en annen. Var man heldig, kunnedetbli råd ti i en okse eller et par m uldyr- hester var dyre, og tre på én gang var luksus. Tegningen er hentetfra Canadian Pacific Railways brosjyre som er vist på side 106.

Annen arbeidskraft måtte man ofte betale opptil 40 prosent mer i lønn for i denne delen av D e forente stater enn lenger øst. Blant forskerne har det vært delte meninger om årsakene til the great depression. Noen har lagt vekt på at verdens gullproduksjon, som hadde vært på cirka 2,5 millioner unser årlig i 1860-årene, sank til 1,5 millioner mellom 1872 og 1894. De amerikanske farmerne selv så en slik sammenheng. Et av de kravene som ble formulert av general James B. Weaver, en av deres ledende talsmenn i de harde årene, var gjenoppta­ kelse av sølvmyntproduksjonen som var blitt innstilt i 1873. Sølv var det nok av etter at man i 1859 hadde oppdaget Comstock Lode-forekomstene i Nevada. Under president Rutherford Hayes ble greenbacks inndratt i 1879, noe som ytterligere forsterket deflasjonen. Andre forskere har festet seg ved forholdet mellom tilbud og etterspørsel. M ed dyrking av ny jord i de amerikanske veststatene, knyttet til verdensmarkedet med nybygde jern­ baner, steg tilbudet av jordbruksvarer. Mellom 1870 og 1900 ble det dyrkede arealet fordoblet. Samtidig opplevde man stigende konkurranse fra Russland, Argentina, Canada og Australia. Farmernes avhengighet av togtransport gjorde dem til let­ te ofre for fraktmanipulasjoner fra jernbaneselskapenes side. En statsovertakelse av jernbanene var et annet av de kravene som farmernes protestantbevegelser gang på gang satte fram. Jernbanene skapte også andre problemer for pionerene ved

God jord, gjeld og rødhuder

the Frontier, som amerikanerne kalte «det ville Vesten». De bidrog til å fremme fiendskap mellom nybyggerne og de reste­ ne av indianere, Amerikas urbefolkning, som ennå levde sitt tradisjonelle liv i det tynt befolkede Vesten. Av en opprinne­ lig indianerbefolkning på kanskje en million, har man anslått at det på denne tiden var omkring 250 000 igjen (Fohlen). Noen stammer, som for eksempel Sioux-indianerne i M idt­ vesten, var helt avhengige av bisonjakt. M en jernbanebyggingen førte til at bisonen ble nesten totalt utryddet. Entre­ prenørene skjøt dem ned for å skaffe mat til jernbanearbeiderne. Buffalo Bill, deres mest berømte bisonjeger, skjøt over 400 bisonokser i løpet av halvannet år. De såkalte indianerkrigene begynte som sammenstøt nettopp med Sioux-indianerne i Minnesota i 1862. Derfra spredte de seg til South Dakota, hjemlandet til høvdingen Sitting Bull. Flere og flere stammer ble trukket inn, Cheyenne-indianerne i W yoming, coman-

113

Passasjerer og togpersonale fyrer løs på bisonokser langs Kansas Pacific-jernbanen en gang i 1870årene. Samtidig tresnitt. Slike jaktekspedisjoner var populære og tiltrakk hundrevis av skyteglade amerikanere. En tre dagers tur kostetti dollar, men da var man garantert «så mange bisonokser at de kan skytes fra togvinduene hver dag». Den store nedslaktingen av bisonokser begynte imidlertid først etter at man noen år senere hadde funnet utat huden kunne brukes til sko, støvler og til drivremmeri maskiner. En enkeltjegerskrøtavå ha skutt 263 bisonokser på én dag -tre i minuttet. Avskrapte knokler og skjeletter ble samlet sammen av «bone hunters», sendt østover og pulverisert tii gjødsel.

114

A m e rik a i vekst

En av de aller best kjente indianerhøvdingene, Sitting Bull (1835-90) fra Hunkpapa Siouxstammen i South Dakota. Han blir særlig husketforén enkelt begivenhet: Slaget ved Little Big Horn i 1876, der Sitting Bull og hans krigere fra Sioux- og Cheyenne-stammene omringet og massakrerte den amerikanske generalen George Armstrong Custer og alle hans menn -1 08 i alt. Det var den største seier indianerne oppnådde i alle deres feider mot amerikanske militære. I 1890, da Sioux-indianerne nektet å selgesine landområder, prøvde man å arrestere Sitting Bull. Det lyktes ikke. I stedet ble han skutt ned.

cher og apasjer i sørveststatene. Først da alle indianerstam­ mene var blitt deportert til avgrensede reservater, ebbet kri­ gene ut. Det siste slaget stod ved W ounded Knee Creek, South Dakota, i 1890. Etter den tid begynte den indianske befolkningen å vokse - stikk i strid med alle forventninger. Konflikten mellom nybyggere og indianere ble ytterligere tilspisset da europeerne i 1860-årene tilfeldigvis oppdaget at det i Vesten fantes et vidundergress - det såkalte bøffelgresset - som både klarte sommertørken og gav for til kveget om vinteren. Det ble grunnlaget for det store kvegeventyret i 1870- og 1880-årene, og det igjen skapte en av Vestens nye folkehelter, the cowboy. Hans job b var egentlig å merke de nye kalvene og holde samlet de enorme hjordene av longhorns, som alt etter årstiden vandret fram og tilbake mellom Texas og W yoming. M en da kvegbaronene trengte inn på indianernes jaktmarker, og indianerne betraktet kveget som en rimelig erstatning for bisoner de hvite hadde utryddet, ble sammen­ støt med dem også en del av cowboyens tilværelse. Det store kvegeventyret brøt sammen etter to usedvanlig harde vintre 1885-86 og 1886-87, med så voldsomme snø­ stormer at selv det halvville longhorn-kveget ikke holdt ut. Det elendige værlaget hadde kanskje sammenheng med den økologiske forandringen, som igjen skydtes at pionerene i Vesten drev jordbruk nærmest som om det var gruvedrift. Skogen ble hensynsløst felt, uegnet jord ble snaubeitet av sau. I slutten av 1880-årene begynte man å gå bort fra «vandredriften» og over til storfehold på innhegnede rancher. På mange måter ble disse årene de mørkeste for de ameri­ kanske bøndene. 1 1890 erklærte riksstatistikken at det ikke var mer ny jord i Amerika. The Frontier, som hadde vært grunnlaget for en slags amerikansk livsløgn om at enhver kunne bli fri og rik, fantes ikke lenger. Likevel kom dette året til å bety en vending til det bedre for farmerne. Seks nye jord bruksstater i vest —Montana, North og South Dakota, Idaho, W yom ing og Washington - kunne for første gang delta i kongressvalgene. De hadde organisert seg i en ny radikal bevegelse, den såkalte populismen, som skaffet mer gehør for jordbrukets synspunkter i Washington D .C . M en det virkelige omslaget kom først fra 1896. Da gikk man inn i en periode på over 20 år med gode tider for jordbru­ ket. Igjen er forskerne uenige om årsakene. Noen legger vekt på den økningen i gullproduksjonen som gruvedriften i W itwatersrand medførte. Andre viser til den rekordartede strøm­ men av innvandrere til storbyene etter århundreskiftet, og til den stigende levestandarden.

D e t store sp r a n g e t fre m o v e r

Mens jordbruksproduksjonen i U SA «bare» ble godt og vel fordoblet i perioden mellom 1870 og 1900, skjedde det nesten en seksdobling innenfor de andre sektorene i næringslivet. M ålt i datidens nøkkelprodukter, kull, jern og stål, hadde Amerika på den tiden overgått Storbritannia og Tyskland, som hittil hadde vært de ledende industrilandene.

«Cowboysand longhorns.» Maleri av den aldrendeamerikanske malerinnen «Aunt Clara» Williamson. I perioden fra omkring 1 865 til 1885 ble kveget drevet på denne måten fra de store kvegområdene iTexas til jern baneknutepunktene i for eksempel Dodge City og Abilene. Derfra gikk transporten med tog til slaktehallene i Chicago.

116

Amerika i vekst

Stockyards-kveginnhegninger-i Chicago. Det var hit kveget ble ført fra jernbanevognenefør de ble brakt videre inn i slaktehallene. Fotografi fra 1880-årene.

Frihetsgudinnen, det republi­ kanske Frankrikes gave til USA, ble skapt av den franske billed­ huggeren Frédéric Auguste Bartholdi (1834-1904). Før skipningen til New York stod den 46 meter høye og 25tonn tunge statuen på gårdsplassen ved hans atelier i Paris. Utsnitt av Victor Dargauds maleri fra 1884.

Historikerne er uenige om hvorvidt industrialiseringspro­ sessen begynte før eller etter borgerkrigen. Grunnlaget var i hvert fall lagt før. M en på visse områder fremskyndet krigen den industrielle masseproduksjon, særlig innen våpenfremstillingen. Målt i samlet produksjon er det imidlertid en nokså ubrutt stigende kurve fra 1860 til 1870. Deretter ble den brat­ tere. Hvis man setter industriproduksjonen i 1899 = 100, var den mindre enn 20 i 1860, knapt 40 i 1870, 65 i 1879 og over 160 i 1909. Før borgerkrigen var størstedelen av arbeids­ kraften beskjeftiget i jordbruket. Fra slutten av 1870-årene skiftet bildet. Fra da av arbeidet de fleste utenfor jo rd ­ bruket. Likevel er det ikke før under Første verdenskrig at bybe­ folkningen overstiger landbefolkningen. Forklaringen er at de som bodde i byer på under 2500 innbyggere ble regnet til landbefolkningen. M ed andre ord fortsatte Amerika lenge å være et småbysamfunn, men det ble i noen grad tilslørt av storbyenes eksplosive vekst i denne perioden, New Y ork fra vel 1,5 millioner innbyggere i 1870 til knapt 3,5 i 1900, Chica­ go fra 250000 ved den store brannen i 1871 til 1,7 millioner i 1900, da byen var blitt et av de viktigste jernbaneknutepunktene i USA. Også andre byer i Vesten skjøt opp fra nesten ingenting og ble storbyer i løpet av noen årtier. M elbyen Minneapolis hadde 2500 innbyggere i 1860, 380 000 i 1920, gruvebyen Denver i Rocky Mountains 4700 i 1860, 256 000 i 1920. Alle rekorder ble likevel slått i California, der Los

D et store spranget frem over

117

Angeles vokste fra under 50 000 innbyggere i 1890 til 320 000 i 1910. Bare de krigherjede sørstatene stod stille, den store inn­ vandringen gikk utenom dem. Kun den store havnebyen New Orleans vokste, men langsommere enn byene i nord og vest. Byenes vekst var et symbol på den amerikanske dynamik­ ken, fra de første høyhusene ble reist i Chicago i 1880-årene, ble skyskraperen et symbol på den. Det ble også utviklet en «amerikansk produksjonsmetode» - stordrift, serieproduksjon, mekanisering, masseproduksjon for et stort marked, standardisering. I 1900-09 var produk­ sjonen pr. arbeider 2,26 ganger større i U SA enn i Storbri­ tannia. Man var lenge av den oppfatning at utviklingen av den amerikanske produksjonsmetoden skyldtes mangel på kvalifi­ sert arbeidskraft. Nyere forskning har lagt mer vekt på de høye lønnsomkostningene. Selv om det er vanskelig å sam­ menligne, synes den gjennomsnittlige reallønn for industriar­ beidere i U S A å ha vært omtrent dobbelt så høy som i Frank­ rike (Fohlen). Det skjedde også en bedring av reallønnen. Mens lønnsnivået var nesten uforandret, sank konsumprisin­ deksen (med 1860 = 100) fra 141 i 1870 til 98 i 1890. Men det var stor forskjell mellom de høyest betalte arbeiderne og syerskene i tekstilbransjens sweat-shops; de ble avspist med 1,50 dollar for en 72 timers uke, mot det dobbelte for tilsva­ rende arbeid ved en fabrikk. Det var også store regionale for­ skjeller. Nettopp disse forskjellene er kanskje en del av forklaringen på at det i U S A ikke utviklet seg en arbeiderbevegelse som den i Europa. Ulikhetene bidrog til å opprettholde forestillin­ gen om at enhver er sin egen lykkes smed, en forestilling som i mange tilfeller hadde trukket innvandrerne m ot det forjette­ de land. O g den ble underbygd av en folkelig litteratur, hvis ledende navn var Floratio Alger, en prest som fra 1866 livnær­ te seg ved å skrive solskinnshistorier om fattige gutter som ble rike menn. Riktignok lyktes det i 1880-årene å få stablet en fagbevegelse på bena, American Federation o fL a b o r (AFL). Men ennå i 1900 hadde den bare 550 000 medlemmer, i 1905 1,5 millioner. O g den omfattet bare fagarbeidere. De ufaglær­ te måtte ofte arbeide under dårligere forhold enn i Europa. I 1900 hadde fremdeles 1 750 000 barn mellom 10 og 15 år arbeid i fabrikkene. Enkelte stater, med Massachusetts i spis­ sen, prøvde gjennom lovgivningen å komme den slags mis­ bruk til livs. M en arbeidervernloven ble ofte omgått eller simpelthen kjent ugyldig av høyesterett. Retten bekjempet

Den 28. oktober 1 886 ble Bartholdisfrihetsstatue i jern og kobber innviet under stor festivitas. Fundamentene til statuen var konstruert av den franske ingeniør G ustave Eiffel, som noen få år senere skapte det berømte tårnet til verdensutstiliingen i Paris. Frihetsgudinnen på den lille øya Bedloe Island utenfor New York ble ikke bare et symbol på venn­ skapet med Frankrike, men på frihetens land - Amerikas forente stater. Gudinnen med den lysende fakkel vardetførste immigrantene fikk øye på under innseilingen til New York. Utsnitt av Edward Morans maleri fra 1 886.

118

Amerika i vekst

fagbevegelsen med en anti-monopollovgivning som opprin­ nelig var tenkt som et forsøk på å kue de såkalte «røverbaronene», storkapitalistene som først og fremst skummet fløten av det amerikanske miraklet. R øv erb a ron en e

Fattige immigrantererkommettil Castle Garden (ses. 102), hvor de venter på videre transport, kanskje med fergen som vil føre dem til Erie Railroads terminal i New York. Derfra vardettogforbindelsetil en lang rekke storbyer. Mens de nyankomne innvandrerne ventet, vardetogså mulighetforåfå kontakt med eventuellefremtidige arbeidsgivere. Mangefabrikkerog bedrifter hadde agenter på stedet på utkikk etter billig arbeidskraft. Maleri av Charles Ulrich fra 1 884.

Var det en kløft mellom industriarbeideren i en maskinfa­ brikk i Chicago og en jødisk sypike i en sweat shop på M a n ­ hattan eller en svart share-cropper på en utpint tobakkplantasje i Georgia, så var det en avgrunn til rikmennene i de absurde palassene på Fifth Avenue og «Gullkysten» i Newport, R hode Island, med navn som Rockefeller, Vanderbilt, Garnegie og Morgan. I den perioden som Mark Twain alle­ rede i 1873 hadde kalt The Gilded Age, den forgylte tidsalder, ble det skapt fabelaktige formuer. De var for en stor del grunnlagt på jernbaner og tomtespekulasjoner i et raskt vok ­ sende samfunn. Cornelius Vanderbilt begynte som tomtespekulant i New York og så deretter sin sjanse i jernbanene. Andrew Carnegie, som 12 år gammel kom til Amerika i 1848 sammen med sin far, en fattig skotsk vever, skapte sitt stålimperium på leveranser til jernbanene. Pierpont Morgan, W all Streets ukronede konge, hadde svunget seg opp som formidler

Røverbaronene

av investeringsvillig britisk kapital til lovende amerikanske prosjekter, noe som igjen for en stor del betydde jernbaner. M en den aller største formuen, den til John D. Rockefeller, ble skapt på utnytting av den nye energikilden olje - eller rettere sagt på Rockefellers evne til å få hånd om den. Trustdannelser kom til å prege tiden. Det skjedde en kapitalkon­ sentrasjon som førte til at nesten halvparten av nasjonalfor­ muen i 1910 var samlet hos familier som utgjorde én prosent av befolkningen. I disse familiene overlot man for en stor del til damene å bruke pengene. Det var for dem, eller til ære for dem, Vanderbilt bygde palasset på Fifth Avenue, mellom 51. og 52. gate, oppført i en blanding av fransk renessanse, italiensk barokk, engelsk tudor, maurisk moské og japansk pagodestil. I den japanske salongen var veggene tapetsert med bambus, deko­ rert med edelstensinnlagte gresshopper og marihøner. Ved et av middagsselskapene på familiens sommerresidens i Newport, var det ved hver kuvert lagt en liten sølvskje, og med den kunne gjestene grave etter edelstener i et sandtak som var anlagt på bordet. Til vinterbruk bygde Cornelius Vanderbilt, grunnleggeren av dynastiet, et framsk renessanseslott

119

Mens de fattige måtte arbeide hardt for å opprettholde livet, kunne de som hadde «gjort det godt» leve et liv i luksus. På togene satt de ikke på trebenker i tredjeklasses kupéer, men kunne innta en eksklusiv middag med utsøkte vinertil i Pullmans fornemme spisevogner.

120

Am erika i vekst

med omkring 100 værelser i Asheville i North Carolina. Her endte fruktene av nybyggernes slit ute i vest. Det var denne tidsalderen som inspirerte den norsk-amerikanske samfunnsforskeren Thorstein B. Veblen til hans beske klassiker The Theory o f the Leisure Glass, Teorien om lediggangsklassen (1899). Mens den gamle overklassen viste sin status gjennom «iøyenfallende fritidssysler», som for eksem­ pel å lære unyttige, døde språk eller jakte på sakesløse rever, var ifølge Veblen «iøyenfallende forbruk» ( conspicuous consumption) veien til status i det nye industrisamfunnet. M en alt gikk likevel ikke til imiterte renessanseslott. John D. R ockefel­ ler brukte en stor del av formuen på Chicagouniversitetet og til forskning, særlig innen legevitenskapen. Stålkongen A n d ­ rew Garnegie, som verken kunne fordra prester eller offiserer, gav 60 millioner dollar til 2811 biblioteker, 20 millioner til amerikanske og 10 millioner til skotske universiteter, 10 mil­ lioner til utvist heltemot i fredstid og et helt fredspalass til Haag etter den første verdensfredkongressen i 1899. Noen av millionærdamene, særlig Arabella Huntington, enke etter Californias største jernbanekonge, kjøpte eldre europeiske kunstverker for millioner. Andre hadde sans for ennå upåaktet kunst, som for eksempel de franske impresjo­ nistene.

Fra Lincoln til Theodore Roosevelt

121

«Sfl

F ra L in coln til T h eod o re R o o s e v e lt

Samme hvor mye de styrtrike øste ut av formuene til iøynefal­ lende forbruk, ble det også penger igjen til kjøp av politisk innflytelse som kunne beskytte pengefyrstene m ot skatter, monopollovgivning og andre fortredeligheter. Tiden fra bor­ gerkrigen til århundreskiftet var den store korrupsjonsepoken i amerikansk politikk. Den ene svake presidenten avløste den andre i disse årene. Først kom en rekke hederskronte, men politisk uerfarne borgerkrigsgeneraler - Ulysses S. Grant (1869—77), Rutherford B. Hayes (1877—81), og James A. Garfield, som ble skutt kort etter at han ble valgt. Deretter kom Benjamin Harrison (1889—93) og til slutt William M cK inley (1897-1901). Om ham sa formannen i represen­ tantenes hus, Thom as Reed —som var kjent for sin ubestikkelighet og beske replikk -I at han hadde like mye ryggrad som en sjokoladekake, en chocolate eclair. M cKinley var president fra 1897 til september 1901, da han ble skutt - den andre amerikanske president som ble drept etter Abraham Lincoln, som ble offer for en revolverkule i 1865. Helt fra nybyggertiden hadde U S A vært et voldelig sam­ funn. Hver mann sin skyter, og den satt løst i hylsteret. Det ble ikke bedre etter den blodige borgerkrigen som kostet lan­ det knapt 650 000 falne av en befolkning på cirka 30 millio-

En tegners versjon av mordet på president Abraham Lincoln i Ford's Theatre i Washington den 14. april 1 865. Attentatmannen, skuespil­ leren John Wilkes Booth, sympati­ serte med sørstatene og hadde en umettelig trang til å gjøre sitt navn udødelig. Det lyktes.

Motstående side: Fra det første boretårnet ble satt opp i 1 859 i nærheten av TitusviIle, Pennsylvania, utviklet oljeindustrien seg med eksplosiv fart. Boretårnene skjøt opp og stod tett som en granskog-særlig iTexas.derde rikholdige oljefeltene for en stor del ble kontrollert av John D. Rockefeller (1839-1 937). Fotografi fra omkring 1 900. - De to karikaturtegningene viser øverst: stålkongen Andrew Carnegie (1 835-1 919) og nedenfor: jernbanekongen William Vanderbilt (1821-85), sønn av den legendariske Cornelius Vanderbilt (1794-1 877) som skapte seg en millionformue innen skipsfart og jernbanetransport.

122

Amerika i vekst

Motstående side: Det fattige New York, slumkvarteret i Manhattans East Side. Her sees MulleiVs Alley omkring 1890. Fotografietertatt avden danskejoumalisten Jacob A. Riis (1 849-1914) fra Ribe. Utlært som snekker emigrerte han i 1870 til USA, hvor han etterflere årsom omvandrende, hjemløs håndverker ble journalist, fotograf og sosialmedarbeider i New York. Mens han var journalist arbeidet han som kriminalreporterfor New York Tribune, men hans artikler ble like myestudier i det miljø som skapte forbryterne og den nød som var årsak til forbrytelsene. Hans domenevarsærlig Manhattans East Side, der store deler av innvandrerstrømmen hadde stoppet og hvor den aller største delen av New Yorks kriminelle hadde sitttilhold. Hans fotografier er b litt et verdifullt supplement til hans artikler og bøker: Howthe Other Half lives (1890), The Children of the Poor (1 892) og The Making of an American (1902).

ner. V olden flyttet ikke bare vestover under indianerkrigene, den blomstret også i de nye storbyene. Fra 1881 til 1898 steg antall mord pr. år fra 24,7 til 107,2 pr. million innbyggere. D e svake presidentene, som alle var republikanere, overlot den egentlige makten til de ledende kongresspolitikerne. D enne maktforskyvningen fra Det hvite hus til Capitol Hill begynte like etter Licolns død. Flans visepresident Andrew Johnson prøvde lojalt å videreføre forgjengerens forsonings­ politikk overfor sørstatene, men han møtte så hard motstand i en hevngjerrig kongress at han holdt på å bli avsatt. D en tapende part i sør prøvde å forsvare seg ved å gå sam­ men med andre forfordelte grupper i det amerikanske sam­ funn, det gjaldt for eksempel storbyenes nye, særlig katolske innvandrere, i det demokratiske parti. Det ble en broget koalisjon som hovedsakelig ble holdt sammen av en felles opposisjon mot det dominerende republikanske partiet, The G rand Old Party (G O P), det Amerika som tilhørte WASPeliten (White, Anglo-Saxon, Protestant). Bare to ganger klar­ te demokratene å få valgt en president, i begge tilfeller den samme, Grover Cleveland (1885—89 og 1893-97). Blant annet ved å bruke vetoretten prøvde han å føre makten tilbake til presidentembetet. Han prøvde også å styrke statens stilling overfor parti- og særinteresser ved å arbeide for at flere stillin­ ger i den offentlige forvaltning skulle gå til profesjonelle fag­ folk, i stedet for å tildeles etter det såkalte spoils-systemet, som innebar at man skiftet ut tjenestemennene når makten gikk fra det ene partiet til det andre. Særlig ved presidentvalget i 1896, da demokratene stilte op p den radikale, 36 år gamle, store folketaleren William Bryan, kom de til å fremstå som det store reformpartiet. Men de var ikke de eneste som ville forandre samfunnet. Også i det republikanske parti fantes det en reformfløy, og den hentet inspirasjon fra en samfunnskritikk som ble skarpere og skar­ pere i løpet av 1890-årene. Blant dem som gikk foran var den dansk-amerikanske journalisten Ja cob Riis, hvis repotasje H ow the Other H a lf Lives fra bakgårdene i New Y ork i 1890, fikk mange til å se fattigdommens avgrunn i det rike ameri­ kanske samfunnet. Fra universitetene, der studenttallet voks­ te fra 52 000 i 1870 til 238 000 i 1900, kom andre samfunnskritikere. I Wealth Aganinst Commonwealth fra 1894 gikk H enry D. Lloyd til frontalangrep på Rockefeller. En ubestikkelig presse, som The Nation og New Yorks Evening Post, rettet søkelyset mot alle skyggesidene i det amerikanske sam­ funn. Samfunnskritikerne vant gehør hos republikanske poli­ tikere som Henry Cabot Lodge og Theodore Roosevelt. De

124

Amerika i vekst

Motstående side, øverst: «R idderlighetenstiderforbi, bare blod og jern betyr noe nå.» Fransk karikatur av president William McKinley på Cubakrigens tid. Nedenfor: Theodore (Teddy) Roosevelt rir i spissen forsine Rough Riders på Cuba. Etter mordet på McKinley i 1 901 overtok Theodore Roosevelt presidentembetet. Maleri av W. G. Read fra 1 898.

Alfred Thayer Mahan (1 8 40 1914), amerikanskadmiral og sjøhistoriker, hvis meninger hadde stor innflytelse på programmet for oppbyggingen av flåten fram til Første verdenskrig.

var radikale aristokrater som tilhørte den gamle overklassen i Amerika og som så med forakt på de nyrike plutokratene fra den forgylte tidsalderen. V e r d e n s m a k t i e m n in g

De to radikale republikanerne førte også an i en annen beve­ gelse som brøt igjennom i 1890-årene, den amerikanske im pe­ rialismen. Den hadde sin store ideolog i Alfred Thayer M a ­ han, sjef for Naval W ar College, som i 1890 samlet forelesnin­ gene sine i boken The Influence o f Sea Power on History. Den ble en bibel for tilhengere av flåteopprustning, ikke bare i U SA men også i Europa. Keiser Vilm elm 2. av Tyskland påstod i 1894 at han prøvde å lære den utenat, og gav ordre om at den skulle finnes på alle tyske krigsskip. Det var også i 1890, da riksstatistikeren erklærte at T he Fron tier var stengt, M ahan skrev i Atlantic Monthly at amerikanerne nå «enten de ville eller ikke måtte begynne å se utover». Samme år lyktes det tilhengerne hans i kongressen å få bevilget penger til det første av fire nye slagskip, som skulle bli de mest moderne i verden. En mindre grensekonflikt mel­ lom Venezuela og Britisk Guyana i 1895 viste at Mahans forkynnelse hadde slått an. Selv den fredsommelige president Cleveland brukte et så skarpt språk m ot Storbritannia at lord Salisbury hevet øyenbrynene. Japans seier over K ina samme år betydde mer vann på Mahans mølle. USA måtte bygge opp en stillehavsflåte, sikre seg Hawaii, anlegge en kanal gjennom Panama, og for å be­ skytte den måtte man ha kontroll over Det karibiske hav eller i hvert fall jage bort de europeiske maktene som var der. Sjan­ sen kom da kubanerne gjorde opprør mot det spanske styret. Ledet av den unge aviskongen Randolph Hearst ble det pis­ ket op p en stemning i USA for «å komme kubanerne til hjelp». Det førte i 1898 til åpen krig med Spania. Den avdan­ kede europeiske kolonimakten kunne ikke måle seg med den dynamiske nye stormakten. I løpet av noen måneder jaget amerikanerne spanierne fra Cuba og erobret Filippinene. T heodore Roosevelt, som var viseflåteminister ved krigsut­ bruddet, rakk så vidt å bli med i krigen. I spissen for et kavaleriregiment, The R ough Riders, stormet han San Juanhøyden på Cuba, ble en stor folkehelt, valgt til guvenør i New York og til visepresidentkandidat ved valget i 1900. Året et­ ter, da M cKinley ble drept av en anarkist, ble han president i U SA , 43 år gammel. Roosevelt var en av de mest fargerike skikkelser som noen­ sinne har sittet i Det hvite hus - storviltjeger, bokser, globe-

Verdensm akt i emning

trotter, full av sprudlende energi og fengende slagord, en mester i å skaffe seg publisitet. For første gang siden Lincoln ble det presidenten som kom til å bestemme hvor skapet skul­ le stå. Utad fortsatte han den aktive utenrikspolitikken han hadde gjort seg til talsmann for. Han blandet seg inn i inter­ nasjonal politikk og sørget for at den russiske-japanske krigen ble avsluttet på en fredskonferanse i Portsmouth, New Hampshire. For første gang ble et amerikansk bynavn knyttet til en internasjonal traktat, og Roosevelt ble belønnet med Nobels fredspris, selv om han nødig ville bli oppfattet som pasifist. Tvert om hadde han på hjemmebane i flere år vært i stadig konflikt med en sterk pasifistisk bevegelse, som hadde sitt utspring i krigen med Spania. Den ble organisert i The A n til Imperialist League som tellet så innflytelsesrike personer som

1 25

Arbeidet på den 82 kilometer lange Panamakanalen ble påbegynt alt i 1881 under ledelse av Suezkanalens byggmester Ferdinand de Lesseps. Han oppgav imidlertid prosjektet da selskapet gikk fallitt. 11 904-m ed Theodore Roosevelt som primus motor og høyst interessert tilskuer-overtok amerikanerne arbeidet. Ti år senere kunne de første skip trafikkere denne kunstige vannveien som hadde kostet omkring 275 millionerdollar.Til da hadde man måtte gå rundt Kapp Horn for å kommefra deteneverdenshavtil det andre. Nå kunne det gjøres på 7-1 Otimer.

Thomas Reed, Andrew Carnegie, Mark Twain og Charles William Eliot, den høyt ansette presidenten ved Harvard. Mer enn noen annen hadde Eliot æren for den rivende utvik­ ling av de høyere læresetene i USA i disse årene. Anti-imperialistene angrep særlig den amerikanske krigføringen på Fi­ lippinene. Der hadde krigen mot Spania fortsatt i en årelang kamp mot en geriljabevegelse som krevde at øyene skulle bli selvstendige. Innenrikspolitisk var derimot Roosevelt på mange måter enig med antiimperialistene. Han gikk til angrep på trustene og prøvde å rydde opp i korrupsjonen. I 1902 grep han inn til fordel for arbeiderne ved å megle i en gruvestreik. H an søkte også å bekjempe den proteksjonismen som hadde vært en fast bestanddel av republikanernes program siden borger­ krigen. I 1904 vant han en overlegen seier ved presidentval­ get, og han fortsatte reformpolitikken ved å gjennomføre en strengere kontroll med jernbaneselskapene og matvarepro­ duksjonen. En spesiell hjertesak for ham var det å verne om amerikansk natur.

Sør for R io G rande

Den transporttekniske revolusjon som forvandlet USA etter borgerkrigen, forandret også det amerikanske kontinent sør for R io Grande, om enn med andre resultater. Også der ble

S ø rfo r Rio G rande

det en stor tid for jernbanebyggingen. I diktatoren Porfirio D iaz’ regjeringstid i M exico (1876—1911) vokste jernbane­ nettet fra 691 til 24 711 kilometer. I Argentina var det 2516 kilometer jernbane i 1880, 16 500 ved århundreskiftet og 33 500 i 1914. Likevel omfattet det samlede latinamerikanske jernbanenettet i 1914 bare 85 000 kilometer, mot 420 000 ki­ lometer i USA. Jernbanebyggingen var stort sett på utenlandske, særlig britiske og nordamerikanske hender. Forsøk på å bygge opp et selvstendig lokalt banksystem mislyktes. M en bare i Argen­ tina hadde Storbritannia i 1913 plassert nesten like mye kapi­ tal som i India. Jernbanebyggingen tok mest sikte på å tilgodese eksportinteressene, den tjente ikke en befolknings­ strategi, slik som i USA. M ed den tekniske utvikling innen sjøfartsnæringen ble Latin-Amerika mer og mer trukket inn i verdensøkonomien. Det ble i stand til å levere en rekke råstof­ fer og jordbruksvarer som ble stadig mer etterspurt. Den ille-

127

På et meksikansk freskomaleri fra tiden etter revolusjonen sees president Diaz mellom lettlivete dansepikerog pengegriske rikmenn. José de la Cruz Porfirio Diaz (1 830-1 91 5) var sterkt påvirket av Benito Juårez og hans tanker. Han ønsket ordnede forhold, slik at tilliten til Mexico kunne gjenopp­ rettes og økonomien komme på rett kjøl igjen. Han hadde da også et glimrende skussmål i utlandet, men hjemme ble hans styre mer og mer upopulært, ikke minst på grunn av hans hardhendte politi­ korps, guardiasrurales. Kort etter at 1 91 0-revolusjonen hadde brutt ut måtte han abdisere og reistetil Paris der han døde i 1 91 5.

128

Amerika i vekst

Argentinskegrauc/ios-kveggjetere-under arbeidet på pampaen. Fotografi fra omkring 1900. Den gang som nå var kveget Argentinas viktigste inntektskilde. Kjøleskipet S/S «Frigorifique» brakte sin første last kjøtt over Atlanterhavet i 1876. Det var ingen suksess. Året etter gikk det første fryseskip S/S «Paraguay» fra Buenos Aires med kjøtt frosset ned til minusførti grader. Dermed var suksessen sikret.

luktende guanoen fra Chile og Peru var meget ettertraktet som fosfatgjødsel i europeisk jordbruk, og den ble fortsatt fraktet på seilskip. Det samme gjaldt kornlastene fra Argenti­ na. M en ellers åpnet kjøleskip og fruktbåter nye muligheter. Fra 1880-årene begynte Argentina og Uruguay å opptre som storleverandører av frossent kjøtt. I 1870 omsatte en Bostonskipper den første bananlasten i U SA . Den fikk så rivende avsetning at bananhandelen 30 år senere ble grunnlaget for det store multinasjonale selskapet United Fruit Co., som fra hovedbasen i Guatemala etter hvert spredte sin innflytelse til hele det karibiske området. (Historisk atlas, kart nr. 112.) En livlig plantasjeøkonomi ble også utviklet i Brasil, først sukkerdyrking i nordøst, senere kaffe i Såo Paulo-provinsen. Dertil kom gummi fra paragummitrær i regnskogene. Gruvedriften ble mer og mer satt i system. Under Krimkrigen, da Russland midlertidig sluttet å eksportere kobber,

Sør fo r Rio Grande

129

Her brytes caliche-salt, som inneholder store mengder natrium nitrat - det såkalte chilesalpeter. Avleiringene av dette viktige gjødningstoffet fore­ kommer særlig i de nedbørfattige ørkenområdene i den nordlige delen av Chile. Dennetegningen fra IIIustrated London News erfra 1889, da chilesalpeter var i ferd med å bli landets viktigste eksport­ artikkel. 11 850 eksporterte Chile cirka 19 OOOtonn, ved århundre­ skiftet ble det utskipet 1 350 000 tonn.

fikk Chile sin sjanse. Samtidig ble landet verdens ledende produsent av salpetergjødsel, etter at det hadde erobret Atacama-ørkenen fra Bolivia i den såkalte Stillehavskrigen 1879-83. Bolivia hadde brutt en kontrakt med et chilensk fir­ ma om utnyttelse av nitratforekomstene i provinsen. Da Peru ble trukket inn i krigen på Bolivias side, ble det et blodig o p p ­ gjør med 25 000 falne, flere enn under Boerkrigen (se s. 97 f). Også flere vesteuropeiske land, blant annet Sverige og sel­ ve industrilandet Storbritannia, var store råstoffeksportører i disse årene. På samme måte som i USA hindret det dem i å utvikle en stor industriproduksjon. Men selv om verdenskonjunkturene i 1870-1914 stort sett var gunstige for LatinAmerika, utviklet landene der bare en avhengig periferiøkonomi, preget av industrilandenes behov. O g selv om det var mangel på arbeidskraft i de enklavene som satset på eks­ port, skjedde det ingen innvandring som kunne sammenlig­ nes med den store strømmen til Nord-Amerika. Mens LatinAmerika i 1820 hadde et folketall på 19 millioner, mot 5 i USA, var forholdet i 1900 skiftet til 63 m ot 82. Mens U S A i tiden 1850-1914 tok im ot 26 millioner innvandrere, kom bare 6-7 millioner immigranter til Latin-Amerika. I noen grad skyldtes det klimatiske forhold. Bare i Argentina, U ru ­ guay, det sørlige Brasil og Chile kunne klimaet sammenlignes med det i Nord-Amerika og Europa. M en selv dit var det vanskelig å lokke innvandrerne, og de fleste klumpet seg sammen i byene, særlig i Buenos Aires og Såo Paulo. Det

Den meksikanske tegneren og kobberstikkeren José Guadalupe Posada (1 851-1913) varen av det forhatte Diaz-regimets skarpeste kritikere. Han brukte sin kunst i kampen mot det rike og etablerte Diaz-samfunnet, som foraktet de fattige. I dette tresnittet fra cirka 1900 har han bruktdøden som motiv. Han harforsyntdødninghodet med en moteriktig h att-e n satire rettet mot de velkledde fin de siécle-damer, sjarmerende, kokette, men fullstendig likeglade med andre enn sine likestilte.

oppstod nok noen jødiske jordbrukskolonier i Argentina i 1890-årene, etter pogrombølgene i Russland og før sionismen rettet oppmerksomheten m ot Palestina. På samme måte satte særlig tyske utvandrere i gang jordbruk i Såo Paulo etter nordamerikansk mønster. M en ellers var det mest storgods, latifundier, i Latin-Amerika. Det var en driftsform som hadde røtter helt tilbake til de før-kolumbianske høykulturer (se bd. 10, s. 101 ff). Der hadde man både hatt storgods som tilhørte templer, fyster og adelsmenn, og et salgs kollektivbruk som ble varetatt av landsbyfellesskapet. Noen av de sistnevnte kom i beskjedent omfang til å overleve i de meksikanske ejidos, men langt den største delen av jorda gikk over til spanske herremenn og den katolske kirke. Fra M exico og Peru spredte latifundie-økonomien seg til resten av Latin-Amerika. Mens borgerkrigen i USA hadde knekket godseierveldet i sørstate­ ne, levde The deep South videre sør for R io Grande - i de meksikanske haciendas, de brasilianske fazendas og de argen­ tinske estancias. De latinamerikanske godseierne hadde bruk for landarbeidere og forpaktere, ikke for en selveiende bonde­ stand av farmere. Da de for det meste hadde kontrollen med

den politiske makt, kunne de hindre at det ble skapt slike til­ lokkende betingelser for innvandring som homestead-loven i USA. Opprinnelig var latifundiene delvis blitt drevet ved hjelp av slaver. Etter hvert ble slaveriet opphevet (se bd. 14, s. 72 f). Men som leilendinger kom de tidligere slavene i et nytt avhengighetsforhold, de hadde pliktarbeid og ble ofte stavnsbundet ved å sette seg i gjeld til godseierne. Der india­ nerne ikke rett og slett var blitt utryddet, som for eksempel i Uruguay, ble de i stor grad trukket inn i dette systemet, nær­ mest som livegne hoveriarbeidere. Den latinamerikanske godseierklassen hadde ikke sans for stort andre former for investeringer enn oppkjøp av jord. Latifundie-driften spredte seg ytterligere da Sør-Amerika fra 1870-årene ble mer og mer involvert i verdensøkonomien. De pengene som kom inn på eksporten ble ellers for en stor del brukt til luksusimport fra Europa. Selv om antall inn­ vandrere i Latin-Amerika var beskjedent sammenlignet med Nord-Amerika, var de i flertall blant de entreprenørene som bygde jernbaner, anla havner, utviklet gruvedriften, satte fart i eksporten av jordbruksvarer og prøvde å få liv i en lokal industri. Salpeterkongen i Chile var briten John Thomas North. De mest konstruktive personene i Joseph Conrads dystre, men treffende bilde av Latin-Amerika i boken Nostromo fra 1904, er den britiske sølvgruveeieren og formannen for havnearbeiderne. I 1895 var det 24 114 fabrikkeiere i Argen­ tina, av dem var 82 prosent innvandrere. Bedre forbindelser med Europa førte til en viss europeise­ ring. Ifølge en brasiliansk sosiolog prøvde latinamerikanerne å virke europeiske ved å begynne å drikke øl, spise hvetebrød, kjøpe britiske stoffer og gå med kunstige tenner. M en det endret ikke den fundamentale, føydale strukturen.

C a u d illo -k o n tin en te t

På Europa, med den lange fredsperioden, måtte den verden Joseph Conrad skildret i Nostromo virke fjern og fremmed — blodig, grusom, sadistisk og barbarisk, selv sammenlignet med tsarens Russland. De rystende torturscenene i boken, skildringen av hva som skjer med et menneske når det, som dr. Monygham, bryter sammen under tortur, foregrep til­ stander og problemer som europeerne først lærte å kjenne da krigene «latinamerikaniserte» deres egen verdensdel. I Venezuela regner man med femti borgerkriger mellom 1830 og 1902 (Rangel). Bolivia ble gjennomsnittlig rammet av borgerkrig eller kupp en gang om året. I Columbia skjedde

132

Amerika i vekst

Denne meksikanske, kvinnelige opprørssoldaten fra revolusjonstiden -m ed gevær og patronbelteer også tegnet av José Guadalupe Posada.

det 70pronunciamientos fram til 1903, for det meste med borger­ krig som følge. Den blodigste, som fant sted i 1879, skal ha kostet 80 000 mennesker livet (L é o n ). Et enda verre blodbad skjedde under et væpnet opprør som i hvert fall formelt var en internasjonal krig - konflikten mellom Paraguay og na­ boene Argentina, Brasil og Uruguay i 1865-70. D a den var over, hadde Paraguya mistet to tredjedeler av befolkningen. A v de gjenværende 300 000 var det bare én mann pr. 28 kvin­ ner. Dødsforakten stod høyt i kurs i hidalgd’t nes verdensdel, som hadde utviklet seg til en makaber karikatur av det spans­ ke moderlandet. Pronunciamiento betyr egentlig bare erklæring, men i SørAmerika ble det brukt om de rungende proklamasjonene om nasjonal ære, frihet og rettferdighet som en caudillo gjerne innledet et opprør med. Caudillo betydde opprinnelig sjef for en væpnet bande, men under søramerikanske himmelstrøk ble det betegnelsen på politiske førere som for det meste had­ de militær bakgrunn. Men hvor stor var forskjellen? For euro­ peiske iakttakere som Conrad var den vanskelig å få øye på. H an legger en tilintetgjørende selvkritikk i munnen på M ar­ tin Decoud, den typiske europeiserte latinamerikaneren fra overklassen: «Det hviler en meningsløshetens forbannelse over vår karakter. Don Quijote og Sancho Panza, ridderlighet og materialisme, høystemte følelser og slapp moral, hensynsløs kamp for en idé og gretten godta­ kelse av all slags korrupsjon. Vi rystet et kontinent for å oppnå uavhengighet, bare for å bli passive ofre for en parodi på demokrati­ et, hjelpeløse ofre for slyngler og banditter, våre institusjoner er en komedie, lovene en farse.»

Mrs. Gould, den veldedige hustruen til den britiske sølvgruveeieren, opplevde denne verdenen som et mareritt: «I alle disse familiene kunne hun høre beretninger om venner og slektninger som var blitt ruinert, kastet i fengsel, drept i meningsløse borgerkriger, barbarisk henrettet under grusomme proskripsjoner, som om det politiske liv bestod av en kamp mellom griske bander og absurde djevler som var sluppet løs på landet med sabler, unifor­ mer og stortalende fraser. På alles lepper fant hun ønske om fred og en skrekk for statens tjenestemenn, med deres marerittparodi av forvaltning uten lov, uten sikkerhet og uten rettferdighet.»

I de første 150 årene etter løsrivelsen fra Spania ble det ut­ stedt 23 forskjellige forfatninger i Venezuela, 22 i Santo D om ingo, 16 i Ecuador, 12 i Peru og Nicaragua, 10 i El Sal­ vador. Abogado'tne hadde store dager i Latin-Amerika. U nder slike forhold forsvant staten så å si gang på gang. Den virkelige makten lå hos caudillo''er eller storgodseiere, ofte

C audillo-kontinentet

133

Jozef Teodor Konrad Korzeniowski (1857-1924) var født i Polen, men blesammen med sine foreldre deportert til det nordlige Russland etter den polske oppstand i 1863. Elleve år gammel hadde han mistet begge sine foreldre, og ble sendt tilbaketil Polen, som han forlot i 1 874 for å gå til sjøs. Etter mange års ferd på de sju verdenshav debuterte han i 1895 som engelskspråklig forfatter under navnet Joseph Conrad. I 1 904 kom en av hans mest betydelige romaner, Nostromo, som skildrer kampen om rikdom og makt i en søramerikansk stat (se også s. 251).

geistlige, som opptrådte som patroner for et område. Forde­ lingen av jord ble enda skjevere under de gunstige internasjo­ nale konjunkturene i imperalismens tidsalder. De rike ble enda rikere, de fattige enda mer forarmet. I M exico var de største godsene i 1885 på omkring 1 000 000 dekar. D a den meksikanske revolusjonen brøt ut i 1910 var atskillige gods på 5 000 000 dekar, andre var enda større. 85 prosent av den dyrkbare jorda tilhørte 1 prosent av befolkningen, mens 96 prosent av landbefolkningen var uten jord. I Brasil fantes det ved århundreskiftet gods som var like store som England. Selv i de mest «europeiserte» land som Argentina, Chile og Uru­ guay var det kjempegods. I Chile var 625 eiendommer på over 140 000 dekar. I 1914 eide 2000 familier fire femtedeler av jord a i Argentina. På det 620 000 dekar store San Jacintogodset hadde man 100 000 kveg, like mange sauer og 10 000 hester. Det fantes 40 gods på over 800 000 dekar. I likhet med M exico viste disse sørligste statene betydelig større politisk stabilitet enn de andre spansktalende landene. I Chile og Uruguay utviklet det seg endog et politisk liv som kunne sammenlignes med USA og Vest-Europa. D e sentrale myndigheter ble styrket ved at det ble opprettet mer profesjo­ nelt opplærte militære enheter. Chile gikk i spissen, med å tilkalle prøyssiske militærrådgivere i 1885. Argentina fulgte eksemplet, senere kom Urugauy. Etter hvert opptrådte tyske militære rådgivere i et halvt snes latinamerikanske stater, mens andre - som Brasil, Ecuador, Peru og Guatemala - fore­ trakk franske. M en også de nye hærene blandet seg i politikk. Da president José M anuel Belmaceda prøvde å nasjonalisere salpeterleiene i Chile, var offiserene med på å styrte ham i 1891.

1 34

Amerika i vekst

Den meksikanske bondefører og frihetshelt EmilianoZapata (ca. 1877-1 91 9) var en av Porfirio Diaz' mest hardnakkete m ot­ standere i det sørlige Mexico under opprøret mot den bondefiendtlige presidenten. Sammen med Pancho Villa, som ledet opprørshæren i nord, var Zapata og hanszapatister en av hovedgrunnene til at Diaz måtte trekke seg tilbake i 1911. Zapata kjempetfor bondens fri­ gjøring og retttil jorda. -«Jorda skal tilhøre den som arbeider med den.» 11 91 9 ble han snikmyrdet i Chinamaca, derdette monumentet senere ble reist. En av hans trofaste følgesvenner er her fotografert ved siden avfolkeheltens relieff.

Først med den meksikanske revolusjon i 1910 ble godseierveldet truet i Latin-Amerika. I M exico hadde riktignok Benito Juarez Garcia rystet det tidligere, blant annet ved å kon­ fiskere de kjempegods kirken eide. M ed støtte fra U S A hadde man sågar klart å fange den habsburgske prins Maximilian, som Napoleon 3. i 1863 hadde gjort til keiser av M exico, i håp om å få solgt franske varer. Men den indianerbefolkning som Juarez selv kom fra, ble berøvet fruktene av reformforsøket under det lange Diaz-diktaturet. Fra 1894 ble det til og med åpnet vei for å ekspropriere de siste ejido-brukene. M en i 1910 reiste de meksikanske indianerne seg under ledelse av Emeliano Zapata til den første vellykte oppstand i Latin-Amerika. Den meksikanske revolusjon ble en langtrukken og innviklet borgerkrig, men den førte i hvert fall til at forfatningen av 1917 kom til å inneholde en beskyttelse av ejidos.

Folkestyrets kamptid

På slagmarken ved Gettysburg i Pennsylvania innviet Abra­ ham Lincoln den 19. november 1863 en kirkegård for de falne i det blodige slaget som ble vendepunktet i den amerikanske borgerkrigen. Det skjedde med en tale som er meislet inn i marmor i hans minnesmerke i Washington D.G. Den munnet ut i et løfte om å fortsette kampen for at: the government of the people, by thepeople,for thepeople shall notperishfrom the earth. Ikke bare i USA, men i hele den atlantiske kulturkretsen ble tiden som fulgte preget av en stadig kamp for å virkelig­ gjøre dette idealet. «A v folket» betydde en valgt regjering, «ved folket» innebar bredest mulig stemmerett, «for folket» en regjering som så det som sin oppgave å bedre folkets kår. Det var et program så rommelig at alle tilhengere av demo­ kratiet kunne enes om det, men også så vagt at det måtte oppstå uenighet om hvordan det skulle virkeliggjøres.

D e m o k r a tie ts te o ri

For europeiske demokrater stod U S A på Lincolns tid som et politisk foregangsland. Det var til Amerika den unge republi­ kanske rebellen Georges Clemenceau reiste, da han i 1865 var ferdig utdannet lege og ville se hvordan demokratiet virket i praksis. Lincoln ble hans helt. Under et besøk i U S A i 1922 kunne han fremdeles sitere Gettysburg-talen. M an kan likevel ikke påstå at hans innsats i fransk politikk etter 1870 bar preg av at han ønsket amerikanske tilstander i Frankrike. Den sterke regjeringsmakten som var karakteris­ tisk for det amerikanske demokratiet, gjorde han sitt til å svekke i Frankrike. Der hadde han diktaturet under Napole­ on 3. i for frisk erindring. Clemenceau hadde selv opplevd keiserens fengsler fra innsiden og sett sin far bli deportert av politiet. M en «av folket, ved folket, for folket» betydde ikke nød­ vendigvis innføring av amerikanske institusjoner. Allerede Alexis de Tocqueville hadde i De la Démocratie en Amerique (1835-40) gitt en førsteklasses analyse av demokratiet i USA, av styrken og svakhetene ved det. På grunnlag av britiske erfaringer utviklet andre samfunnsfilosofer idéer som fikk enda større innflytelse på den politiske utvikling i Europa

136

Folkestyrets kam ptid

Walter Bagehot (1 826-77) varen av den britiske parlamentarismes banebrytende teoretikere. Hans bok The English Constitution fra 1867 bleen klassiker innen den politiske vitenskap. The Economist, der han varsjefredaktør 1 860-77, er den dag i dag et av den engelskspråklige verdens toneangivende tidsskrifter.

Motstående side: Da man innførte alminnelig verneplikt i land som Frankrike og Tyskland, brukte man det som argumentforatdetogså burde innføres alminnelig stemmerettform enn. Dennefranske tegningen ledsages avteksten: «Den der [geværet] er til den ytre fiende. Indre motstandere bekjemperman lojalt på denne måten.» (Man puttersin stemme­ seddel i urnen.)

etter 1870. I 1867 sendte Walter Bagehot ut T he English Constitution. Der formulerte han det man kan kalle parla­ mentarismens klassiske teori. Den forutsatte at to partier med hver sin leder skiftet om makten. Lederen for det partiet som fikk flertall i underhuset, ble statsminister og dannet et kabi­ nett som den lovgivende forsamling betrodde den utøvende makt. Ifølge Bagehot krevde ikke demokratiet det skarpe skil­ let mellom lovgivende og utøvende makt som man hadde i U SA , og som også ble forutsatt av John Stuart M ill, den andre ledende liberale teoretikeren. Hans On Liberty (1859) og Considerations on Representative Government (1861) ble et arsenal som forkjemperne for folkestyre i hele Europa hen­ tet argumenter fra. Lor Mill var demokratiet det ideelle sy­ stem fordi det var best egnet til å fremme «et maksimum av velgjørende virkninger». Den enkeltes interesser kunne bare sikres mot krenkelser når vedkommende selv hadde mulighet til å forsvare dem gjennom stemmeretten. Stemmeretten burde utvides til å gjelde alle, også kvinner. «Ethvert bevisst vesen hadde rett til å delta i the government of all by all». Retten til å delta i det politiske liv ville skape en aktiv borgerånd og en utbredt politisk dannelse, mente Stuart Mill i sine optimis­ tiske stunder. I praksis anså han d og det representative sy­ stem for å være demokratiets eneste mulige arbeidsform. Den store fordelen var at det åpnet muligheter for en allsidig de­ batt, som kunne bane veien for de beste løsningene av sam­ funnets problemer. Stuart Mills idéer inspirerte liberale og radikale overalt. I en tid da urbanisering og industrialisering gjorde alminnelig skolegang mer og mer påkrevet, ble det stadig vanskeligere å gå m ot alminnelig stemmerett. Særlig vanskelig ble det i land som Frankrike og Tyskland, der gjensidig fiendskap, kom­ binert med den våpen- og transporttekninske utviklingen, førte til at forsvarspolitikken mer og mer ble basert på verne­ plikt. Foreløpig fikk kvinnene —fra 1869 - bare stemmerett i den ljerne cowboy-staten W yom ing, der også de av og til måtte håndtere et gevær i indianerkrigene. Dernest kom, i 1893, det enda ijernere New Zealand, drømmelandet for ti­ dens samfunnsreformatorer. I hvert land fikk det politiske system preg av spesielle omstendigheter og tradisjoner.

« V e d folk et»

Frankrike var det første landet som innførte alminnelig stem­ merett, tett fulgt av Sveits og Danmark. Det skjedde under revolusjonen i 1848. Napoleon 3. avskaffet den ikke, men

«Ved fo lk et»

137

138

Folkestyrets kamptid

Qpøvw S-mrxJ

!xr

Oj*>