Flodrikene [2] 8202049164, 8202049172, 8202049601

Citation preview

CAPPELENS VERDENSHISTORIE BIND 2

Flodrikene ROSTISLAV HOLTHOER ASKO PARPOLA SIMO PARPOLA

Mf Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

J. W. CAPPELENS FORLAG A S

Nordisk hovedredaktør: ERLING BJØL Norsk redaktør: KNUT MYKLAND

Oversatt av: Eldor Martin Breckan (Egypt) Erik Lie (Mesopotamia og Induskulturen) 2. opplag © J. W . Cappelens Forlag a-s 1982 Billedredaksjon og layout: Anders Røhr og Knud Sandvej Grafisk tilrettelegging: Axel Surland Billedtekster: Anders Røhr

P

Cappelens Verdenshistorie er satt i fotosats med 10/12 Baskerville hos Alfabeta a.s, Halden, og trykt hos Otava, Finland, 1982. Illustrasjonene er reprodusert av Scan-Lith, København. Omslag og bokbind ved Reidar Gjørven. ISBN 82-02-04916-4 (hf.) - bind 2 ISBN 82-02-04917-2 (ib.) - bind 2 ISBN 82-02-04960-1 (komplett).

e>w d

Innhold Flodrikene

....................................

8

EGYPT Av Rostislav Holthoer

JVilens rike

natten ..., 65. Et gull-land erobres, 68. Egypteren Sinuhe, 69. Innenriks­ politiske reformer, 72. De intet­ sigende herskerne, 74. Hyksostiden — Annet intermedium (ca. 1650—1544 f.Kr.), 75. Asiatene kommer, 76. De store Hyksoskongene, og de små, 77. Egypts redningsmann, 79.

....................................

Den guddommelige floden, 10. Livets åre, 10. Samlingen rundt Nilen, 12. Et utvalgt folk, 14.1 begyn­ nelsen ..., 14. Gudenes verden, 15. Kampen for retten, 18. De eldste egypterne, 18. Stein-kobberalderen, 21. Palettfolket, 23. Hieroglyfskriften, 25. Nøkkelen til løsningen, 26. Rikssamlingen (3050—2950 f.Kr.), 28. Faraonenes land, 29. Falkekongenes tid (ca. 3000—2665 f.K r.), 30. Kampen mellom Horus og Set, 33.

Det nye riket (1554—1080 f.K r.)

Det gamle riket —Pyramidebyggernes tidsalder (2665-2155f.K r.) ...................... Himmeltrappen, 38. Kongen og hans tjenere, 40. Snefru—velgjøreren, 41. Solen, pyramiden og skarabéen, 41. Pyramidebyggerne, 43. Tyrann eller landsfader?, 44. Solguden gir seg til kjenne, 46. Solgudens sønner, 49. Kongens eneste venner, 53. LI trygg mellomtid —Første intermedium (2154—ca. 2040 f.Kr.), 56.

Mellomriket (2061—1650 f.K r.) De første thebanerne, 58. Kongen med det svarte ansiktet, 60. Fra gjen­ reisning til forfall, 62. En profeti går i oppfyllelse, 64. Ingen er sterk om

58

De første imperiebyggerne, 82. Det hellige ekteskapet, 85. Fredens dronning, 86. En oldtidens Napoleon, 90. Atletkongen, 94. For­ spillet til Aton-revolusjonen, 97. Kvinnens stilling i samfunnet, 102. Kjærlighet og trusler, 103. Husets herskerinne var mannens søster og åker, 104. Livet i pikeskolene, 105. Kvinnebedårer eller tøffelhelt?, 106. Amarna-revolusjonen, 108. Skils­ missen, 112. Tutankhamon, 114. Gravfunnet, 114. De mystiske indoeuropeerne, 118. Hetittenes kultur, 119. Fra småstat til supermakt, 120. Militærdiktatorene, 122. Den store reklamemakeren, 124. Statskassen blir slunken, 127. Tredje inter­ medium (1080-712 f.Kr.), 130. Faraomumiene, 132. Gravplyndring, 133. Livet etter døden, 136. Åndeverdenen og amulettene, 138. Begravelsen, 139. Legekunsten, 140. Sentiden (712—332 f.Kr.), 142.

MESOPOTAMIA Av Simo Parpola

Toflo ds landet

...............................

144

Seksradet bygg, 144. Tiggerbølgen avler en kultur, 148. Tempelkapitalisme, 150. Skrivekunsten blir født, 152. Horisonten utvides, 153. Tokter til Egypt, 154. Sumerisk stormakt, 156. Den store oversvømmelsen, 157. Etana stiger opp til himmelen, 161. Gilgamesh og murene rundt Uruk, 163. Kampen om overmakten, 165. Dødskamrene i Ur, 167. Lagash og Umma, 170. Historiens første sosialreformator, 172. Gudekongenes tids­ alder, 175. Sargon erobrer verden, 176. Ny våpenteknikk, 177. NaramSin, «Akkads gud», 179. Hvordan man styrer et imperium, 182. Fredens og de skjønne kunsters tidsalder, 183. Koloss på leirføtter, 186. Sumerisk gjenreisning, 188. Gudeas sylindre, 191. Statsbygger en Ur-Nammu, 192. Verdens eldste lov, 193. Den gud­ dommelige Shulgi, 195. Sumerisk renessanse, 198. Pax Sumerica, 199. Rikets forvaltning, 201. Byråkratenes paradis, 202. Blomstrende industrier, 203. Den guddommelige bryllups­ natt, 206. Urs undergang, 206.

Baby lonias fø d s e l .......................... Amoreerne arver landet, 208. Abra­ hams folk?, 208. Kjøpmannen i Assur, 209. Transport og profitt, 212. Toll og smugling, 213. Fra splittelse til samling, 214. Solkongen Hammurabi, 215. Den store lovgiver, 218. Kroer og kirurger, 218. Kvinnens kår, 219. Klosterliv, 222. Solgudens momfruer, 222. Kongens korre­ spondanse, 223. Kvadratrøtter og logaritmer, 225.

Hetittenes tog mot Babylon

....

227

Stridsvognenes tidehverv, 229. De fire store, 230. Diplomatisk brev­ veksling, 232. Gull og bruder, 235.

Assyrias stormaktstid

.................

238

Altets konge, 240. Erobrerkongen Tukulti-Ninurta, 241. Allmaktens palass, 242. Tro og terror, 243. Folkeflytninger, 246. Nebukadnesars rike, 246. Gudenes konge, 248. Stjernene beretter, 249. Assyrisk fremstøt til Middelhavet, 251. Strenge lover og regler, 252. Haremsliv, 254. De arameiske gresshoppesvermene, 255. Systematisk terror, 256. Sagnet om Semiramis, 261. Maktens maskineri, 263. Rikets nerver og muskler, 266. Assyrernes krigskunst, 268.

Mesopotamisk dobbeltmonarki . . 273

208

En ny Sargon, 273. Sargon vinner til­ bake Babylon, 275. Assyrernes hevn, 276. Storkongens svakhet, 280. Strid mellom brødre, 282. Den syke kongen, 284. Magiens makt, 285. Assurbanipal, 286. Assyrias høyde­ punkt, 292. Bokglad fyrste, 295. Ninives fall, 296. Kaldeernes rike, 298. Ved Babylons floder, 300. Måneprestinnens sønn, 301. Skriften på veggen, 303. Persernes inntog, 304. De beseiredes seier, 305. Mesopotamias hellenisering, 307. Arven fra Mesopotamia, 309.

INDUSKULTUREN Av Asko Parpola opphav, 324. De nye funnene i Mehrgarh, 325. Induskulturens utvikling, 326. Sammenbrudd, 327. Ariernes fremmarsj, 328. Indusskriftens gåte, 329. Kunst og religion, 330. Arven fra induskulturen, 332.

Indusdalen, porten til Indias historie, 311. Planmessig bygde storbyer, 313. Standardisering og masseproduk­ sjon, 316. Samfunn og økonomi, 319. Utenrikshandelen, 320. Meluhha, verdens ende, 322. Induskulturens

Litteraturveiledning ...................... Illustrasjonskilder..........................

333 335

K a rt N ildalen ......................................... Egypt. Det gamle riket og M ellomriket ........................................ Egypts største utstrekning under Thothmose 3. (1490-1438f.K r.) . . . . . . . . Thothmose 3.s felttog i Asia . . . . Mesopotamia ............................... Surner og Akkad ..........................

12 36

81 93 146 171

Sargons rike .................................... Viktige handelsruter i Midtøsten omkr. 2000 f .K r .......................... Midtøsten ved midten av 1400talletf.K r .................................... Assyrias stormaktstidpå 700tallet f.K r .................................... Induskulturen. India ...................... Indusdalens handelsområde . . . .

175 211 231 264 311 323

Flodrikene Når vi har kalt dette bindet Flodrikene, er det fordi vi har behandlet under ett tre områder som har flere trekk til fel­ les. Geografisk er de preget av de store elvene som renner gjennom dem, Nilen, Eufrat, Tigris og Indus. Klimatisk til­ hører de en sone som ligger mellom tropene og den tempe­ rerte nordlige halvkule. Historisk kan de vise til de første organiserte storsamfunn, som meddeler seg direkte til oss gjennom skrift. De betegner dermed i egentligste forstand historiens begynnelse. Med vår tids interesse for forholdet mellom menneske og miljø har det vært nærliggende å sidestille tre regioner som på grunn av naturgitte fellestrekk er særlig egnet til å belyse samspillet mellom natur og kultur, mellom geografi og historie, eller - med et moderne uttrykk - vise utviklingen i et økologisk perspektiv. Er mennesket naturens slave eller dens herre, kanskje til og med dens tyrann? Den som søker enkle svar på disse spørsmål, blir nok skuf­ fet. Det finnes fellestrekk. I alle tre regioner gjør klimaet jorda frodig når den får vann fra de store elvene, så frodig at det blir et overskudd. Mennesket blir befridd fra den mest elementære trelldom —problemet med å overleve. Det blir overskudd til å bygge pyramider og Babels tårn. Men over­ gangen fra «regnjordbruk» til «vanningsjordbruk» krever både ny teknikk og enda mer organisasjon og disiplin. Det skulle bygges diker og kanaler, demmes og dreneres, sås når jorda var tjenlig, og høstes når tiden var inne. Skulle over­ floden fra de fete år komme menneskene til gode i de magre, trengtes det forvaltning, lagring og fordeling. Det skulle telles og skrives. Miljøet krevde organisasjon, organisasjon krevde skrift og arkiver. Det er ikke likhet bare i kår og struktur mellom flod­ rikene. Det er en vekselvirkning mellom dem, en innbyrdes påvirkning som strekker seg fra Indus over Mesopotamia til Egypt. Men det er også forskjeller. Noen av dem er det på ny nærliggende å forbinde med det geografiske miljø. Den regelmessige, forutsigelige Nilen hadde et langt fredeligere temperament enn den viltre, upålitelige Tigris, syndflodens flod, som man aldri visste hvor man hadde. Bak Rødehavet

på den ene side og Afrikas endeløse ørken på den annen var Egypt langt bedre beskyttet mot de stadige innfall fra step­ penes og høyslettenes rastløse nomadefolk som har satt sitt preg på Mesopotamias historie og iblant grepet inn i Induslandets. Det er en majestetisk ro over egyptisk historie og egyptisk kunst, som står i skarp kontrast til den uavlatelige uro i Toflodslandet. Gjennom årtusener skrider de gamle egyptere uforanderlig fra venstre mot høyre. For det var livets vei. Det var solens gang, når Nildalens egyptere vendte ansiktet mot sør, mot livets kilde. Intet var tilfeldig. Alt hang sammen. Alt var formålsbestemt. Det gode og det skjønne var ett med det formålstjenlige, har vår egypto­ log Rostislav Holthoer påpekt. Begge deler lå i ordet nefer, som finnes både i navnet på den mest kjente av Egypts kvinnestatuer og i et av egypternes mest brukte uttrykk, deres ord for god dag, heru nefer. Men Mesopotamias historie er omskiftelighet. Riker oppstår og går til grunne. Tallrike folkeslag møtes, kjem­ per, kues, flyttes, forenes, forgår. Myten om Babels tårn har, som myten om syndfloden og jordas skapelse av urvannene, sin opprinnelse i Toflodslandet. Noen har villet se ikke bare en helt skjebnebestemt sam­ menheng mellom store elver og store riker. De har også ment at den disiplin som var betingelsen for å temme van­ nenes onde demoner og forvandle dem til menneskets tjenere, nødvendigvis måtte føre til despotiske samfunn. Andre har hatt et annet syn på forholdet mellom økologisk nødvendighet og historisk valgfrihet. Den franske historiker Lucien Febvre, en av grunnleggerne av den såkalte strukturhistoriske skole som er blitt betegnet som vårt århundres største nyvinning i historieforskningen, har skrevet: «H va enn menneskene gjør, kan de aldri helt frigjøre seg fra mil­ jøets skranker. Men de kan mer eller mindre utnytte de geo­ grafiske betingelser. Geografien skaper muligheter, men mennesket er herre over disse muligheter.» Tvang eller mulighet? Den følgende skildring av årtuseners historie i tre store floddaler vil gi enhver bedre forut­ setninger for å danne seg sin egen mening. Erling Bjøl

Egypt Av Rostislav Holthoer

JVilens rike Den guddommelige floden Skilt fra omverdenen av livløs ørken i vest og høye fjell i øst, baner den mektige Nilen seg vei nordover gjennom Nildalens alluvialbekken. Bredden og den store lengden på 6500 kilometer gjør Nilen til en av verdens største elver. Det hviler noe guddommelig over Nilen. De gamle romerne personifiserte den med en gud, avbildet som en liggende, skjegget mann, omgitt av en flokk barn. I hånden hadde han et overflødighetshorn. I Bibelen regnes Nilen, sammen med Jordan, Eufrat og Tigris, til de flodene som strømmet fra Edens hage. De gamle egypterne selv satte Nilen i forbindelse med den kjønnsløse, men samtidig fruktbare hermafroditt-guden Elapi, som overøste landet med sine rikdommer, blomster, korn og alle slags vilt. En hymne til Nilen viser hvor høyt de gamle egypterne satte kilden til sin velstand: «Vær hilset Hapi, du som kom fra underjorden for å bringe liv til Egypt. —Hemmelighetsfull, som erstatter mørket med dagslys. —Øvre-Egypts frukt, som fyller Deltaet. —Den som solguden skapte for å tilfredsstille de tørste. —Fiskenes herre, som lar trekkfuglene fare med strømmen, uten at en eneste vender tilbake før tiden er inne. —Den som bringer næring, som er rik på føde. —Den som har skapt alt som modner.»

Nilens totale lengde på 6500 km gjør den til verdens nest lengste elv, og den 1200 km lange strek­ ningen fra deltaet til Aswan er i sin helhet seilbar. Man kan også seile lange stykker mellom kataraktene og sør for Khartoum. Floden har derfor til alle tider vært av stor betydning for kommunikasjonen. Men først og fremst har Nilen sørget for at Egypt alltid har vært kjent som et av jordens mest fruktbare land, eller som Herodot uttrykte det: «Egypt er den store flodens gave.»

Etter et besøk i landet uttalte Herodot at «Egypt er den store flodens gave», og hymnen viser at utsagnet ikke bare er et uoverveid ord av en begeistret hellener. Hans oppfat­ ning deltes av egypterne selv, og den stemmer med virkelig­ heten den dag i dag. Livets åre Praktisk talt tre kontinenter forener seg ved Nilens mun­ ning. M an betraktet Nildalen som innfallsporten for kon­ taktene mellom Ekvatorial-Afrika og landene rundt M id­ delhavet. Østover fra Nildalen førte karavaneveier mot Rødehavet. Den viktigste av dem, Wadi Hammamat, har

EIVERUM LÆRERHØGSKOfcfc BiBLi OTEKET

12

Nilens rike

Kartet nedenfor viser blant annet det smale vegetasjonsbeltet langs det mektige elveløpet. Skillet mellom fruktbar jord og ørkensand er så markert at man bokstavelig talt kan kalle det grensen mellom liv og død.

vært i bruk helt fra for 5000 år siden, kanskje enda tidligere. Gjennom den og via Suez-eidet kom den afrikanske kultu­ ren i kontakt med den asiatiske. Den gode farbarheten og den stadige vinden fra nord gjorde Nilen til den viktigste ferdselsåren. Mot strømmen brukte man seil, og med strømmen benyttet man årer. Bare på fem steder ble ferdselen hindret av kataraktene, som er fosser og vannfall. Forbi dem måtte farkostene trekkes over land eller føres langs kanaler. Alt liv i Nildalen er konsentrert rundt det mektige elveløpet. Sett fra luften er Nilen som et sølvbånd, kantet av et smalt, grønt belte. Grensen mellom det fruktbare områ­ det og ørkenlandet omkring, er meget markant. Står man med den ene foten på den fruktbare jorda og den andre i ørkensanden, kan man bokstavelig talt få følelsen av å stå mellom liv og død. Før Nilen ble temmet av store demninger, senest av den store Aswandammen i 1968, kunne man hvert år oppleve et gjenfødelsens og skapelsens mysterium når hele Nildalen —etter en ødeleggende varm sommer —i en periode på seks måneder ble dekket av en oversvømmelse som brakte med seg den livsviktige væten. Matet av monsunregnet begynte Den blå nil å fosse mot hovedløpet, og tok med seg det nitratholdige erosjonsslammet hvis farge har gitt denne bielven dens navn. I slutten av juli begynte vannet å stige, for så i midten av september å nå sitt høyeste nivå — gjennomsnittlig 6 meter over det normale. Deretter begyn­ te vannet langsomt å synke og avdekket den ene jordvollen etter den andre, befruktet av fuktighet og nilslam - klar til å motta sæden. I februar var vannstanden igjen normal, og landsomfattende arbeid på åkrene kunne ta til. Samlingen rundt Nilen Den egyptiske verdensanskuelsen ble dannet av konstante eller regelmessig tilbakevendende naturfenomener. Den tilfeldigheten at Nilen flyter nesten i nord-sør-retning, gjorde at hele Nildalens befolkning opplevde soloppgangen på sin venstre side,jabtet, og solnedgangen på sin høyre side, amentet, når de vendte blikket mot livsårens kilde. For dem ble livets gang en bevegelse fra venstre mot høyre. Grensen mellom den tørre ørkenen og det grønne beltet opplevde alle i Nildalen, bortsett fra dem som befolket sumpmarkene i deltaet. Om sommeren så menneskene hvordan tørken tærte på grønnsværet, for senere å bli beseiret av Nil-oversvømmelsen. Disse uforanderlige hend-

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE

elsene gav opphav til en dualisme, der tørken symboliserte døden, mens fuktigheten og spiringen symboliserte livet. Disse motsetningene var stadig i kamp med hverandre. Alt det regelmessige, som for eksempel nordavinden, døgnets og årstidenes skiftninger, ble av egypterne betrak­ tet som verdensordningen, maat. Avvikelser fra denne orden var det kaosmaktene, gereg, som stod for. Uteble oversvøm­ melsen, var hungersnød i vente, blåste det fra annen kant enn fra nord, kom sandstormen. Maat, det gode, og gereg, de onde kaosmaktene, kjempet mot hverandre. Men til slutt var det likevel det gode som seiret. Imidlertid kunne ikke seieren oppnås hvis ikke det onde av og til tok makten—uten kaos fantes ingen verdensordning. Et barn fødtes til verden gjennom smerte, det evige liv oppnådde man gjennom døden, og man kunne ikke glede seg over innhøstningen uten å ha opplevd den hete og tørre sommeren. Den geografiske isolasjonen og de felles opplevelsene av naturens makt over menneskene, samlet og utgjorde grunn­ steinene i det eldste enhetlige riket i menneskehetens historie —det riket som hellenerne kalte Egypt, men som e§ypterne selv kalte Ta-merij, «Det elskede landet».

Vannstanden i Nilen fulgte naturens egen rytme: I slutten av juli begynte vannet å stige, nådde sitt høyeste nivå i midten av september, for så å synke til det normale i februar. T il­ bake på breddene lå et fruktbart slam. Arbeidet på åkrene kunne begynne. Store demninger, senest den ved Aswan, har brutt denne rytmen.

14

Nilensrike

Ibisfuglene samlet seg i tusenvis i slamområdene når Nilen sank til­ bake, og egypterne tilla fuglen en stor del av æren for at landet igjen ble fruktbart. Visdommens og kunn­ skapens gud, Thoth, ble derfor som regel utstyrt med ibisfuglens hode, men ble også avbildet som bavian (se illustr. s. 86). Denne egyptiske ibisfuglen er fra 200-tallet f.Kr. og finnes nå i Nationalmuseet i København.

Menneskets skapelse. Tegning etter et skadet relieff i Esna-tempelet. De skraverte feltene er rekonstruert.

Et utvalgt folk De gamle egypterne var og ville være patrioter. Selv om den landsbyen de stammet fra, var liten, var den for dem det beste stedet på jord, og dens gud eller guder var de mest effektive hjelpere i nøden. Denne lokalpatriotismen hindret imidlertid ikke egypterne i å være tolerante overfor nabo­ landsbyene, som hadde sine egne favoritter. Men forutset­ ningen var at naboene ellers var lik dem selv, hadde samme hudfarge, samme ansiktstrekk og snakket samme tungemål. Språket var jo gudenes uttrykksform, og menneskets ut­ seende hadde den saubukk-hodede guden Khnum formet av leire i tidens begynnelse. De felles opplevelsene og denne toleransen var årsaken til at det hos folket i Nildalen allerede meget tidlig oppstod en sterk følelse av samhørig­ het og av å være et utvalgt folk. Verden og egypterne ble skapt i Egypt, og det var til Egypt enhver egyptisk reisende ville tilbake, om ikke for annet, så for å bli begravd der. Alt som var egyptisk, representerte verdensordningen og det gode —alt det andre var kaos og ondskap. I begynnelsen... I årtusener kunne egypterne betrakte verdens under. Når Nil-vannet sank etter oversvømmelsen, samlet hundrevis av vadefugler seg på de grunneste stedene og plukket føde fra slammet før breddene igjen hevet seg over vannet og gav plass for jorddyrkingen. Slik ble verden hvert år skapt på nytt, og gav motiv til egypternes versjon om alle tings begynnelse, fra kaos, via ur-kollen til verdensordningen.

Gudenes verden

15

I «Åtterens by», El Ashmunejn, berettet man at i begynnelsen var alt kaos, der åtte krefter var uatskillelig sammenlenket. Disse kreftene var herr og fru «M ørke», Kauk og Kauket, herr og fru «Evighet», Heh og Hehet, herr og fru «Det skjulte», Amen og Amenet, og endelig herr og fru «Ur-vannet», Nun og Nunet. Disse fire kraftparene ble avbildet i gravene som åtte punkter, parvis plassert over hverandre. Litt ett litt kom kaos til å bli begrenset av ur-vannet, som dannet den himmelske og den underjordis­ ke Nilen. Gjennom et uforklarlig samspill hkk kraftparene en ur-kolle til å reise seg av ur-vannet. Det var visdommen, personifisert av guden Thoth, som i sin egenskap av vadefug­ len Ibis religiosa forutsa ur-kollens tilblivelse. Denne urkollen, Tatjenen, gjorde verdens skapelse mulig. \ vÅ v ^ (X ^ ^djy~ Gudenes verden Den egyptiske religionen var polyteistisk, med sine hundre­ vis av guder og gudinner. Når en gud ble opphøyd til statsgud og ble æret i hele landet, hadde hver egypter sine egne lokale favorittguder side om side med denne statsguden. Denne synkretisme hadde som følge at det ikke eksisterer en entydig beretning om hvordan verden ble skapt, og hvilken gud som hadde hovedrollen i skapelsen. De forskjellige skapelsesberetningene har mange felles­ trekk. Skapergudene, uansett hvem de var, fødte gudegenerasjoner. Som første generasjonens gud, solguden Atom-

Så snart Nilen var sunket igjen i februar, kunne bonden spenne oksene for arden og gjøre åkrene klare for en ny høst. Bak ham gjør hans kone tjeneste som «såmann». Utsnitt av et veggmaleri i Sennedjems grav i Deir el Medina, Thebe. 20. dynasti.

16

N ilensrike

R a, fødte gudeparet Shu, luftens og tomhetens gud, samt hans hustru, fuktighetens gudinne Tefnut. Når disse livets grunnelementer var til stede, kunne livet gå videre. Luften og fuktigheten fødte som tredje generasjon jordguden Geb og himmelgudinnen Nut. Båret oppe av Shu bøyer den stjernebestrødde Nut seg over den hvilende jordguden Geb. I avbildningene kan denne hvilen av og til skiftes ut med orgasme. Geb vrir seg i vellyst etter å ha befruktet Nut. Deres barn er fire i tallet, to gutter og to piker, som skal ta hånd om fedrenearven. Den ene av guttene, Osiris, gifter seg med søsteren Isis og tar den fruktbare Nildalen i besittelse. Hans bror Set, gift med søsteren Neftys, regjerer over ørkenområdet. Den guddommelige kongemakten er et faktum. Disse ni gudene, den såkalte store enneaden (enneade = ni-gruppe), levde i enighet i sitt paradisiske fødselsmiljø, urvannet og ur-kollen. Når de besøkte hveran­ dre, brukte de båter, som var det naturlige fremkomstmid­ del i dette miljøet. Senere kom båten eller arken til å bli den tradisjonelle oppbevaringsplassen for gudenes statuer i templene. I disse båtene satt gudene, skjult av skytsgudinnenes utspente vinger, klar til å besøke noen av kollegene i nabotempelet. I tempelprosesjonene ble gudene båret i sine arker fra sted til sted av prestene, og alt var godt og fredfullt. Men så kom ondskapen inn i verden.

Osiris, Isis og Horus betraktes som Egypts første legendariske konge­ familie. På denne private gravstein fra Det nye rikets tid flankeres den fjærkronte Osiris av sin hustru Isis (til høyre) og deres sønn, den falkhodede Horus. Det var Osiris som etter sin død gav den verdslige kongemakten i arv til Horus, som bærer dobbeltkrone i egenskap av Øvre- og Nedre-Egypts konge. Osiris holder derimot i hendene tegnet på faraos ideologiske funk­ sjon, gjeterstaven og pisken. En konge skulle være hyrde for sitt folk, men også den høyeste dommer.

Til tross for at Osiris ble betraktet som Egypts første legendariske konge, var han opprinnelig en naturgud som symboliserte grønnsværet og livet, mens hans bror Set symboliserte tørken, heten og døden. Den tredje gudegenerasjonen ble født av et motsetningenes par, av godheten og ondskapen. Set kunne ikke lenge se Nildalen blomstre, uten å hengi seg til misunnelige tanker og begjær, og han begikk brodermord, forteller den hellenske historieskriver Plutark. På samme måte som den bibelske Kain, overfalt han sin bror Osiris og drepte ham. For å utslette hans minne, delte han opp kroppen og spredte stykkene rundt om i verden. Grønnsværet og livet var blitt beseiret av ondskapen, og gudenes skaperverk var ødelagt og atskilt vidt omkring. Osiris’ rike eksisterte ikke lenger, og kaos hersket igjen i verden. Isis, den sørgende enken, gjør et forsøk på å gjenskape orden. Hjulpet av sin søster Neftys, som har skilt seg fra Set, samler hun de spredte kroppsdelene av sin make og bror, alle unntatt én —forplantningsorganene. Den ufullstendige kroppen kan ikke gjenopplives, og Isis og Neftys bryter ut i klage. Vekselvis omfavner de Osiris og vekselvis istemmer de klagesanger. Under en omfavnelse blir Isis befruktet. Da Set får vite dette, forfølger han den jomfruelige Isis. På samme måte som Herodes, er han redd for at det ventede barnet skal berøve ham herredømmet. Isis flykter til

Gudinnen Nut danner himmel­ hvelvingen over sin ektemake, jordguden Geb, som vrir seg i orgasme etter å ha befruktet Nut. Detalj fra en egyptisk papyrus, nå i British Museum, London.

18

Nilens rike

sumpmarkene i Khemmis, der hun i hemmelighet føder en sønn, den falkehodede Horus. Mange farer truer den nyfødte i sumpmarkene. En gang blir han bitt av en slange. Solguden hører nødropene fra en ulykkelig mor, stopper sin båt og sender visdommens gud, Thoth, til henne. Med trolldom uskadeliggjør han giften og Horus overlever, for å kunne hevne seg på sin fars morder. Kampen for retten Det finnes mange kilder som beretter om Horus’ barndom og hans opphold i Khemmis, men ingen forteller om hans oppvekst. I beretningen om hans tvekamp med Set treffer vi ham allerede som fullvoksen mann, kraftig og rede til å hevne sin far som en Harendotes —«Horus, sin far hevner». Tvekampen utspilles i «herskerhallen». Den symboliserte eventuelt Egypt som helhet, ettersom det fantes et stort antall forskjellige steder i Egypt som hevdet at en del av kampen foregikk hos dem. Med rå styrke og med list føres kampen både til lands og til sjøs. Snart forvandler Horus seg til en flodhest for å få Sets båt til å kantre, snart forvandler Set motstanderens båt til en stein, slik at den synker. Horus blir såret i øyet, men igjen er Thoth fremme og kurerer det. Til slutt står Horus som seierherre og mottar sin farsarv — herredømmet over Nildalen. Osiris er nå blitt hevnet og våkner til liv, men ettersom han har smakt døden, kan han ikke mer herske over de levende. Isteden blir han «evighe­ tens herre» i dødsriket i vest, Amentet, hersker over de døde. I Osiris’ død og oppstandelse fremstår den egyptiske grunninnstillingen: Uten kaos, ingen orden, og uten smer­ te, intet velbehag. Hvis ikke ondskapens Set hadde drept Osiris, ville ikke egypterne fått et evig liv.

Horus med dobbeltkronen for Øvreog Nedre-Egypt vokter inngangen til Edfu-tempelet i Øvre-Egypt. Kolossalstatue av granitt, antagelig fra 200- eller 100-tallet f.Kr. Det store tempelet i Edfu ble påbegynt i 237 f. Kr. og er det best bevarte av alle Egypts templer. Det er viet Horus, som også gjengis i relieff på veggen bak granittstatuen (til høyre).

De eldste egypterne De første spor av menneskelig virksomhet i Nildalen finner man fra den eldre steinalderen, eller paleolitikum, for om­ kring 475 000 år siden. Da var hele Sahara en frodig gressslette, der typiske savannedyr som elefanter, sjiraffer, urok­ ser, strutser, gaseller og antiloper utgjorde et fristende bytte for de primitive jegerne. Nedbøren var rikelig, og savannen var gjennomskåret av regnvannselver. I våre dager kan man se dem som uttørkede daler i terrenget, såkalte wadis, kantet av forsteinede trestammer. De tunge håndøksene av stein, tilhogd på begge sider, vitner om jaktmetodene, og skraperne av samme materiale gir beskjed om hvordan man beredte dyrehudene. For ca.

J W.J

SLM

20

Nilens rike

Den nordiske Nubia-ekspedisjonen fant i basaltklippen i landsbyen Abka ved 2. katarakt helleristninger med bilder av savannedyr som levde i dette område i senpaleolittisk tid for 2 0-12 000 år siden, giraffer, elefanter og villgeiter. Den tohodede oksen i midten er ikke bilde av et misfoster, men forestiller sannsyn­ ligvis en jaktgud. Ved siden av nekropolen ved Djebel Sahaba er den det eldste tegn på religiøs tenkning i Nildalen.

70000 år siden gikk jegerne over til å bruke lettere skiveredskaper, som bestod av fliser, kløyvd fra en steinkjerne. For omtrent 30000 år siden forente vannsystemet i Den blå nil seg med Nilens hovedløp, og førte med seg store mengder fruktbart silt-slam som avleiret seg i de strandsjøene som ble dannet når hovedløpet ble tilstoppet av slammet. For omkring 18 000 år siden ble klimaet tørrere og savan­ nen begynte å trekke seg sammen mot oasene og Nildalen. Viltet fulgte beitemarkene, og jegerne kom etter. Det stadig mer begrensede livsrommet betinget en fastere bosetning. Ved boplassene har man funnet bein av villhester, villesler, flodhester, samt skall av t/mø-muslingen og strutsegg. Alle artene kan ha stått på det senpaleolittiske menneskets meny. Ved W adi Kubaniya, sør for Aswan, har en polsk-amerikansk ekspedisjon funnet rester av boplasser etter små sam­ funn med et tjuetall innbyggere. M an kan tenke seg arkeo­ logenes forundring da de i 1978 plutselig blant sanddynene oppdaget små åkerlapper der det tydelig var dyrket enkorn-hvete (Triticum boeoticum) og bygg (Hordeum vulgare). En C14-dateringsanalyse gav en alder på 13 000—14000 år. Det er kanskje for tidlig å snakke om virkelig åkerbruk, men håndkvernene som ble funnet på boplassene, taler sitt tyde­ lige språk. Etter denne snarvisitten til Nildalen, kommer jordbruket tilbake først 6000 år senere. Etter å ha vært preget av tørke, ble klimaet bedre og mer fuktig. Det skjedde omkring 5500 år f.Kr., dvs. for 7500 år siden, og bidrog til innføringen av jordbruket —Egypts hovednæring helt fram til vår tid. De eldste avbildningene, helleristningene, viser at det neolittiske mennesket, ved siden av jordbruk og fedrift, også jaktet med pil og bue og lasso. Til hjelp hadde man hunden. Steinredskapene bestod av fint formede kniver, pil- og spydspisser av karneolstein og flint. Den yngre steinalder, eller neolitikum, innebar en fast bosetning i tilknytning til beitemarkene og åkrene, der man dyrket emmerhvete (Triticum vulgare), bygg og lin ( Linum humile). Bostedene bestod av halvt nedgravde hytter av soltørkede leirplater, ofte i tilknytning til runde kornsiloer. At disse boplassene representerte forskjellige kulturer, til tross for sin felles neolittiske bakgrunn, merkes først og fremst av gravskikken. Noen steder ble de døde gravlagt mellom hyt­ tene, andre steder ble de ført til spesielt anlagte begravelsesplasser.

Stein-kobberalderen

21

Stein-kobberalderen Omkring år 4500 f.Kr. tar det sørlige Egypt avskjed med det neolittiske fellesskapet. Ved landsbyen Badari, i nærhe­ ten av Assiut, har man sammen med verktøy av stein funnet de eldste kobbergjenstandene i Nildalen —kaldhamrede nåler, staver og perler. En stav av lapis lazuli er - på samme måte som kobberet - et tidlig eksempel på råvareimport fra Sinai og Asia. Bruken av kobber blir rner vanlig og sprer seg fra Assiut sørover til traktene ved Luxor. Her oppstår den første utpregete, eneolittiske stein-kobberalder-kulturen Nagada I, eller Amratien (etter funnstedet El Amrah). Denne kulturen ser ut til å ha vært bæreren av kulturtradisjonen fra Badari. Samfunnet var sannsynligvis matriarkalsk. Dette antydes av den relativt store mengde kvinnestatuetter av leire og bein som man har funnet i begge kulturene. Men Nagada I-folket ser ut til å ha vært mer krigersk enn sine for­ gjengere, som ikke hadde våpen. I Nagada I-kulturens spredningsområde har man truffet på fiskehaleformede pil- og lansespisser av flint og tallerkenformede klubbehoder av kalkstein. Ved siden av den enkle, svartstripete keramikken begyn­ te man å bruke rødpolerte, lukkede kar dekorert med jaktscener og menneskefigurer i hvitt. Som en nyhet kom sminkepaletter, som først var rektangulære, men noe senere ble utformet slik at de lignet dyr - fisker, flodhester og okser. Etter å ha spredt seg nordover til det østlige deltaområdet (Manshiyet Abu Omar), kom denne kulturen —via Suezeidet og W adi T u m ilat- i kontakt med asiatiske nabofolk.

Denne egyptiske keramikk-krukken med spiralformede tegninger i rødt er typisk for Nagada 11-kuIturen og er fra 3000-tallet f.Kr.

22

Nilensrike

En av de første skipsfremstillinger man kjenner, finnes på denne egyptiske vasen fra omkr. 3100 f. Kr.

En økt utenlandsk innflytelse markerer overgangen til neste kulturstadium, Nagada II, eller Gerzeen (etter funnstedet El Gerzeh). Beinfunnene vitner om at kamelen forekom på den tiden, enten som husdyr eller som vilt. Senere forsvant den, og kom ikke tilbake til Nildalen før perserne tok den med fra Asia omkring år 500 f.Kr. Kobber ble brukt til fiskekroker, økseklinger, fat og smykker, men var ennå relativt sjeldent. De fleste verktøy ble laget av flint. Skaftene til de formfullendte flintknivene ble av og til dekket med gullblikk. Det er denne perioden de eldste jerngjenstandene i Nildalen stammer fra. De ble funnet i 1911 i landsbyen El Gerzeh og består av 11 jernperler. Til tross for dette funnet kom ikke egypterne ut av kobberalderen før hetittene lærte dem å utvinne jern av malm. (Se bd. 1, s. 274.) Til da måtte de nøye seg med metallene kobber, gull og sølv. De sjeldne jerngjenstandene var laget av meteorittjern —jernets egyp­ tiske navn, bia-en-pet, »himmelkobber», tyder på det.

P alettfolket

Palettfolket Økte utenlandske impulser tvang Nagada II-kulturen til a endre karakter, samtidig som den spredte seg sørover og kom til å omfatte praktisk talt hele Nildalen. Denne siste forhistoriske tiden kalles gjerne Semainien, eller Den førdynastiske tiden (3200—ca. 3000 f.Kr.). Samtidig med at de tallerkenformede klubbehodene blir erstattet av pæreformede, forvandles skiferpalettene til rene praktstykker med relieffdekorasjoner. Motivene er ofte krigsscener, der en tyr triumferer over falne krigere eller holder på å stange mot landsbyer som er omgitt av murer. Denne tyren, som sannsynligvis representerer en mektig stammehøvding, er det første eksempel på trekk som man kan kalle «typisk egyptiske». Det er ingen tilfeldighet at egyptiske konger senere kalte seg selv ka-nekhet, «den sterke tyren». Men det fantes andre stammehøvdinger, som i lignende scener lot seg avbilde som løver, skorpioner, falker og andre farlige dyr. Dette viser at palettfolket riktignok var bærer av den enhetlige Semainien-kulturen, men at de var splittet i lokale stammer, med høvdinger som kjempet hardt om det som fantes av fruktbar jord. De mer fredelige jaktscenene viser rekker av skjeggete og krøllhårete, fjærprydede menn, kledd i lærkilt, med en sjiraffhale hengende ned fra midjen. De er bevæpnet med buer, spyd og lassoer. Viltet består av strutser, harer, rever, sjakaler og løver. Et maleri i en grav i Hierakonpolis viser at man også fanget storvilt ved hjelp av dyregraver. Det sentrale motivet på dette maleriet er imidlertid festlighetene i forbindelse med ankomsten av noen båter med avrundede stavner og midtkabin. Samme motiv forekommer som dekorasjon på de samtidige runde, utbuede keramikk-karene. Menn og kvinner som danser rundt en

23

Et sentralt motiv på Nagada 11-kar er en seremoni som forrettes rundt en båt. Dette er tolket som et besøk av en ålment akseptert autoritet faraos forgjenger - kongen som kommer for å hilse på de lokale guder i sin «guddommelige» farkost, båten.

Den såkalte «Jegerpaletten» i grønn skifer fra omkr. år 3000 f.Kr. Mange av jegerne har en fjær i hatten og bærer et slags skjørt som det er festet en «hale» til. De er bevæpnet med spyd, buer og stridsklubber. I feltet til venstre går en med lasso, og i feltet nederst til høyre har en jeger fanget et dyr med dette redskapet. Skålen i midten er til å blande maling i. De to øverste bitene av paletten som totalt er vel 65 cm lang - er nå i British Museum, den tredje i Louvre.

24

Nilens rike

Den egyptiske hieroglyfskriften bestod av ca. 800 tegn med bilder av dyr, mennesker, redskaper og bygninger. De kunne uttrykke både enkeltlyder og stavelser. De kunne også stå for hele begreper og kalles derfor ideogrammer. Et bygningsfundament kunne bety hus, men ble det forsynt med to gående føtter, betydde samme ord «gå ut» (raden til høyre og i midten). Et eksempel på hvordan man uttrykte abstrakte begreper er tegnet «ankh» som opprinnelig avbildet et sandalbånd. Det kom etter hvert til å betegne det likelydende begrepet «liv».

båt finnes også avbildet på et malt lintapet fra El Djebelein. Det ser ut til at festlighetene rundt en båt var et populært motiv i hele Semainien-kulturens utbredelsesområde. Til tross for indre stridigheter hadde man kanskje allerede på denne tiden sluttet opp om en samlende, felles autoritet hvis besøk man feiret med festligheter. Mot slutten av Semainien-tiden oppstår administrative sentra i Hierakonpolis/Nekheb (El Kab) i sør og Buto (Tell el Farajin) i vest-deltaet i nord. I senere tekster nevnes de som Egypts legendariske hovedsteder, den ene som «Falkebyen» og den andre som «Den harpunerte falkens by» —i begge tilfeller henspilles det på Horus-myten. Samtidig ser det ut til at man la særlig stor vekt på å bevokte innfarten til W adi Hammamat, som førte til Rødehavet. Sør og nord for den, ved Hierakonpolis, Nagada og Abydos ble det bygd sterke festninger, samtlige på Nilens vestbredd. Om palettfolket gjorde det for å trygge karavaneveien eller for å beskytte seg mot ytre fiender, vet man ikke. Det er palettfolket som har etterlatt seg de eldste skrevne budskapene fra Nildalen. De kan bestå av enkle bumerker og målangivelser på forskjellige kar, men de kan også være mer kompliserte tegnkombinasjoner for å angi person-, steds- og gudenavn på gravsteiner og skiferpaletter. Bud­ skapene er lakoniske og gir ingen opplysning om hvilket språk som skjulte seg bak dem.

Hieroglyf-skriften

n

^

a

SD

O f oool DI'

( f. f r f j u f f C ^ , i U j

C * ? -#

Hieroglyf-skriften Den egyptiske skriften bestod av rundt regnet 800 tegn som forestilte gjenstander, dyr og mennesker. Tegnene kunne være begrepstegn eller de kunne stå for lydverdier, enkelte lyder eller stavelser. Den egyptiske religionen var animistisk (av latin anima — ånd), og derfor trodde man at alle bilder hadde sjel og følgelig var levende. Altså levde også skrifttegnene. Enten man skrev fra venstre mot høyre eller tvert om, skulle leseren nærme seg bildene forfra. Å smyge seg bak for eksempel en slange eller en skorpion kunne skremme dyret og skade leseren. En egypters inderligste streben gikk ut på å forevige sitt navn og sin karakter for de kommende generasjoner ved å riste minnesmerker i stein som «lot hans navn leve». Leseog skrivekunsten var imidlertid ikke alle gitt —aller minst kvinnene. Derfor blir man forundret over at akkurat skriftens eller rettere sagt historieskrivningens beskytter var en kvinne, gudinnen Seshat. Vanskelighetene med å tyde skriften krevde kunnskap og visdom. Visdommen ble representert av den ibis-hodete guden Thoth. Ettersom lese- og skrivekunsten bygde på riktig tydning av tegnene, kom Thoth også til å bli skrivekunstens gud. Han var skrive­ skolenes beskytter og hjalp elevene, vordende skrivere og prester, med å komme inn i den vanskelige kunsten å ut­ trykke seg i skrift. Det er ingen tilfeldighet at hellenerne gav den egyptiske skriften navnet hieroglyfer, som betyr «hellig skrift». I sin femtusenårige historie benyttet egypterne seg av flere skrivermåter. Allerede under Det gamle riket ble bildene kursivert til en hieratisk skrift som prestene brukte. Etter å ha kommet i kontakt med utenlandske erobrere, innførte egypterne på 600-tallet f.Kr. en slags folkeskrift, demotisken. Den skulle brukes i kanselliene og minnet om

25

Tre forskjellige skrifttyper som alle har vært i bruk i Egypt. Øverst hiero­ glyfer, nedenfor den hieratiske skriften, som ble brukt av prestene, og nederst folkeskriften, demotisken.

26

Nilensrike

våre dagers stenografi. Den demotiske skriften brukes senere side om side med den greske og den latinske. I århundrene etter Kristi fødsel begynte man også å skrive gammelegyptisk med greske bokstaver, som man supplerte med noen tegn for å gjengi lydverdier som ikke fantes på gresk. Slik oppstod den koptiske skriften. Dens alfabet ble senere lånt av den kyrilliske skriften som i våre dager brukes i Russland, Bulgaria, Jugoslavia og Mongolia. Kunsten å skrive og lese hieroglyfer ble glemt i slutten av 300-tallet, etter at de hadde vært brukt som monumentalskrift i over 3000 år. Dermed falt de gammelegyptiske historiske kildene i en tornerosesøvn, som de først ble vekket av 1500 år senere.

Allerede som 16-åring begynte Jean Francois Champollion å utgi et stort verk om det gamle Egypt. Og han hadde lært seg nesten alle orientalske språk før han 19 år gammel kastet seg over hieroglyfenes gåte. En sammenligning av de tegn som stod innenfor en kartusj på Rosettasteinen, med en annen kartusj hvor en gresk tekst fortalte at navnet der var Kleopatra, ble begynnelsen til løsningen (setegningen nedenfor). Champollions beundring for Napoleon kommer også til uttrykk i Jules Coignets maleri av egyptologen. Champollion har, som Napoleon, puttet hånden inn i vesten! M o t­ stående side: Dette utsnittet av Rosettasteinen viser de tre skriftfeltene. Øverst hieroglyfer (med to kartusjer lengst oppe), demotisk skrift og gresk.

(■* £1-31- h '

s v} ' 1 M>,. '

: \ *«*T .$v si (««IW W ,, '• i • w t ,i. ., i 5 **-w * V

i

S f e ij tf ie w K s-m -i..

Sagnet om Semiramis

årtier fremover. Prins Assur-da’in-apli, som var blitt forstøtt som tronarving, gjorde opprør med støtte av de fleste byer i det sentrale Assyria. Salmanassar selv var nå for gammel til å gripe inn. Først etter hans død og etter fem års bitter strid lyktes det tronarvingen Shamshi-Adad 5. (823811) med støtte fra Babylonia og øverstkommanderende for de vestlige krigsstyrkene å kue opprørerne.

Sagnet om Semiramis Ved Shamshi-Adads død var sønnen Adadnirari 3. (810783) ennå mindreårig, og hans hustru Sammuramat, antikkens sagnomsuste Semiramis, besteg derfor tronen for de kommende fem år. Oldtidens historikere spant detaljerte legender om Semi­ ramis. Hun skulle ha regjert Assyria i samfulle 42 år og erobret ikke bare Armenia, Egypt, Arabia og en del av Li­ bya og Etiopia, men hadde også sendt hærer helt til Indus. Noen mente dessuten å vite at hun av maktbegjær myrdet både sin mann og de fleste av sine barn. Xil hennes bedriftei ble videre regnet anlegget av de «hengende hager» i

261

Inngangen til Assurnasirpal 2.s palass i Kalach ble voktet av to fabel­ dyr - en kombinasjon av løve eller tyr, rovfugl og menneske. Rundt hodet er det snodd tre par horn, tegnet på at det er en guddom vi står overfor. Bildet til venstre viser en av de to fabeldyrene som A. H. Layard fikk ført til British Museum. Den er 3,14 m høy og er laget av alabast. Figuren er dels rundskulptur dels et relieffarbeid og skulle betraktes fra siden eller forfra. Bare når man ser den på skrå - som her - oppdager man at den har fem ben. Sett fra siden er dyret i bevegelse, sett forfra står det stille. Fargelitografiet nedenfor viser hvordan Layard mente fabeldyrene var plassert i Assurnasirpal 2.s palass i Kalach.

2 62

Assyrias storm aktstid

Babylon, et av oldtidens sju underverker. Etter at moderne arkeologer først mente at de hadde funnet dette berømte anlegget, som skulle være bygd for å trøste Semiramis i savnet av de skogkledte fjellene i hennes persiske fødeland, kom noen kileskrifttekster for dagen, som mer prosaisk viste at det man hadde støtt på, var det fengselet der kong Jojakin av Jerusalem henslepte sine dager under jødenes babylons­ ke fangenskap på rasjoner av byggrøt, olivenolje og dadler. Heller ikke Semiramis’ glimrende utenrikspolitiske eventyr har kunnet stå for moderne forskning. Assyrerne nådde ikke tilnærmelsesvis så langt som Semiramis-sagnene beretter, og hjemme var dronningens egen makt sterkt begrenset av adelens innflytelse. Under de tre følgende konger vokste denne adelens makt enda mer. Med sine provinser som base førte adelen selvstendige kriger og lot avfatte skrifter i eget navn som om de skulle være konger. Og etter som adels­ makten vokste, minsket kongens makt tilsvarende. M ange­ len på enhetlig styre svekket Assyria. Men i 744 f.Kr. grep dronning Sammuramats yngste sønnesønn Tiglatpileser 3. makten, og dermed fikk Assyria igjen et sterkt styre. Den ytterst fremgangsrike regjeringstiden til denne dyktige regenten viser at landet, på tross av de foregående års

Hundre år etter Layards bane­ brytende arbeid i Nimrud (Kalach) foretok sir Max Mallowan omfat­ tende utgravninger ved Tigris' bredder. Blant de mange gjen­ stander som da kom for dagen, hører også dette vakre elfenbensarbeidet i fønikisk stil (se også s. 253). I en skog av lotus og papyrus blir en neger overfalt og drept av en løvinne. Sir Max mener at lignende motiver i egyptisk kunst har inspirert den fønikiske kunstne­ ren. I Egypt ville løven symbolisert farao som underkuer negre i Nubia og Libya. I dette arbeidet represen­ terer løven de assyriske herskere som underkuer sine nabostater. Elfenbensarbeidet, som antagelig er fra 800-tallet f.Kr., er her gjengitt i tilnærmet hel størrelse.

Maktens maskineri

263

Salmanassar 3. mottar tributt fra kong Jehu av Israel, som har kastet seg til jorden for sin beseirer. Hva tributten består i, fremgår ikke klart av bildet, men i teksten nevnes: sølv, gull, en drikkebolle av gull (kanskje den Salmanassar allerede holder i sin venstre hånd), en gullvase, gullkjeler, et kongelig septer m.m. Relieffet er en detalj av Salmanassar 3.s svarte obelisk som i tjue relieffer viser beseirede fiender som bringer assyrerkongen sin tributt. Obelisken, som nå finnes i British Museum i London, er vel to meter høy og ca. 60 cm ved foten (se nedenfor).

konflikter, hadde maktet å bevare sin kraft. Knappe ti år etter tronbestigelsen var situasjonen i Midtøsten totalt for­ andret. Hele Syria og deler av Palestina var nå assyriske provinser, mens Libanon, Israel, Judea, middelhavskysten (fram til Gaza) og de hetittiske småstatene i det sørøstlige Anatolia var blitt påtvunget vasallstatus, og i øst hadde de assyriske hærene trengt fram helt til Teheran under et krigs­ tog mot de mediske stammene. Tiglatpileser satte kronen på sitt fremgangsrike livsverk da han i året 728 besteg Babylonias trone. For ikke å såre babylonernes følelser la han ikke landet direkte under Assyria, men lot det beholde sin formelle selvstendighet. I Babylonia regjerte han heller ikke under sitt eget navn, men antok dekknavnet Pulu, «grunnsteinen».

Maktens maskineri Under sin drøyt to hundre-årige ekspansjonstid utviklet Assyria en militærorganisasjon og et forvaltningsapparat som sikret landet en absolutt overmakt i forholdet til andre samtidige stater. Sentrum i denne supermakten var kon-

264

Assyrias storm aktstid

Kartet illustrerer Assyrias enorme

påa7oTta?et?KrdetSSt°rmaktStld

gens hoff i hovedstaden, det vil si palasset, dit meldinger fra rikets forski elli§ e deler fløt inn i en jevn strøm. Beslutning om krig og fred ble fattet av kongen med støtte av den nærmeste krets ( mazzaz pani) av slekt og øvrighet og dessuten rådgivere ( ummani) . Riket var delt inn i et titall provinser, og i deres hovedsteder satt stattholderne (pahutu) som miniatyrkonger i egne palasser. Under krigstog tok viseguvernører seg av oppgavene. Ved hoffene i vasallstatene virket dessuten kongens «fortrolige» (qepu), som satt i kulissene og holdt maktens tøyler i sin hånd. De fleste av stattholderne var evnukker. De satt nemlig inne med en ganske anselig makt, og utgjorde derfor et faremoment som kongen mest effektivt kunne eliminere ved å innsette menn som ikke kunne få arvinger, og som ikke hadde noen sjanse til å erverve den kongelige tiara. Noen av

M aktens maskineri

de ettertraktede provinsene gav imidlertid kongen som len til slektninger og adelige venner. Over provinssystemet stod de tradisjonelle æresembetene. Innehaverne av slike embeter satt fremdeles med helt skattefrie områder, såkalte «forleninger». Viktigst blant disse embetsmennene var følgende øverstkommanderende: turtanu for de vestlige troppene, shukallu for H anigalbat, rabshaqe (øverste munnskjenk) og nagir-ekalli («palassets he­ rold») for de nordlige og nordøstlige grensene og sartinnu for østgrensen. Hertil kommer skattkamrenes vokter ( mashennu) og overevnukken (rab-sarisi) . Disse mennene hadde enorme ressurser til rådighet, og derfor besatte kongen slike embeter bare med fullstendig pålitelige folk.

2 65

Assyriske embetsmenn fra Tiglatpileser 3.s tid . Freskomaleri i palasset til guvernøren i Til Barsip (nåværende Tell Ahmar) ved Eufrat like nord for Karkemish.

266

Åssyrias storm aktstid

En av Tiglatpiieser 3.s vasaller, den arameiske kong Bar Rakab mottar sin skriver. Skriveren holder en skrivepalett i sin venstre hånd og har skrivernateriell underarmen. Antagelig er vasallkongen klar til å diktere en rapport om provinsens tilstand. Relieffet som er vel en meter høyt, er funnet i Zinjirli i det sørøst­ lige Tyrkia.

Rikets nerver og muskler Relieffene på motstående side viser scener fra assyrisk krigføring på 700-tallet f.Kr. Øverst leder Salmanassar 2. (på tronstolen lengst til venstre) en avdeling bueskyttere som går til angrep mot en befestet by, godt hjulpet av en solid murbrekker. Relieffet nedenfor er fra Tiglatpiieser 3.s tid. Til venstre har to assyriske krigere med spyd og skjold reist en stige mot bymuren, til høyre sees en beleiringsmaskin på hjul og bueskyttere bak sivflettede skjold. I forgrunnen blir felte fiender drept, og i bakgrunnen er tre fanger spiddet på stake utenfor bymuren. Ikke rart at assyrerne var fryktet for sin grusomhet. Relieffet nederst er mer fredelig, men like tragisk for dem det gjelder. En by har kapitulert og Tiglatpiieser 3.s folk driver folk og fe i landflyktighet. I sentrum av relieff utsnittet står en høyere embetsmann foran to skrivere som skal føre regnskap over byttet. Kjerrene nedenfor-trukket av oksespann - frakter kvinner og barn. Alle relieffene er utført i bronse og finnes nå i British Museum i London.

Forbindelsene mellom kongen og provinsene ble opprett­ holdt med brev. Det var stattholderens plikt regelmessig å sende kongen rapporter både om provinsens anliggender og om nabolandenes militære og politiske gjøren og laten. For å samle inn opplysninger av det sistnevnte slaget ble det opprettholdt et omfattende nett av agenter og spioner. En til dels steinlagt og asfaltert «kongevei», som gikk på kryss og tvers over imperiet, var ryggraden i et veinett som gjorde at brevene i ilfart kunne befordres til hovedstaden og tilbake til provinsene. Langs veiene var det med jevne mellomrom satt opp stasjoner der friske muleselspann ventet på ilsendebudene med sine rapporter. Dette syste­ met sikret at informasjoner på et par dager kunne nå fram til hovedstaden selv fra landets mest avsidesliggende trak­ ter. M an tok seg over elvene ved hjelp av pongtongbruer og (ved større elver) på båtbruer. Kongens, stattholdernes og stormennenes «muskler» bestod av en stående hær på anslagsvis 200 000 mann som var stasjonert i befestningene rundt om i landet. Den stående hæren ble brukt i rutinemessige grensekriger, til overvåkning av så vel provinsenes som den alminne­ lige sikkerhet, og til raskt å kunne knuse lokale opprør. Angrep fra en fremmed makt lyktes man vanligvis å av­ verge ved hjelp av en eneste potentats (for eksempel turta-

>

ap

~ u~ * _. •; v

2 68

Assyrias storm aktstid

Motstående side: De assyriske kjernetropper bestod av skyttere med kraftige buer og tungt bevæp­ nede spydkastere. På dette relieffet fra begynnelsen av 700-tallet f.Kr. er bueskytteren utrustet med våpenfrakk og støvler. Under armen bærer han et pilekoggerog i beltet et sverd. Spydkasteren bærer et kraftig skjold avjern. Middelalderens krigere-mer enn 1500 år senere - var ikke bedre utstyrt enn disse assyrerne.

Assyrernes lettbevegelige kavaleriavdelinger har også en stor del av æren for den militære fremgang på 700-tallet f.Kr. Dette relieffutsnittet er fra Salmanassar 3.s tid.

nus) lettbevegelige ryttere og stridsvogner. Bare virkelig betydelige felttog, anført av kongen personlig, krevde mobilisering av rikets totale militære ressurser.

Assyrernes krigskunst I slike tilfeller ble det satt opp veritable kjempearméer hvor mange menn det var, har man ikke engang våget seg på å beregne. Troppene ble samlet i hovedstadens mobiliseringssentral der inspeksjonen fant sted før styrkene satte seg i bevegelse. I Assyria hersket alminnelig verneplikt. Det var imidlertid vanlig at den ble omgått enten ved at man betalte en passende tributt eller ved å utføre annet arbeide. V ed allmenn mobilisering var også vasallstatene tvunget til å delta i krigen med egne tropper. Ettersom et kolossalt tross med proviant og beleiringsmaskiner, trukket av okser, hørte med til kongens hær, var den treg i bevegelsene. Når den ble satt inn, forble meste­ parten av rikets stående tropper på sine utposter for å over­ våke grensene. Kjernetroppene var skyttere, utrustet med kraftige buer, og tungt bevæpnede spydkastere. En særlig sentral rolle spilte de lettbevegelige kavaleriavdelingene bevæpnet med buer og spyd (bruken av dem hadde assyrerne trolig lært av mederne), og stridsvognformasjonene, som assyrerne syste­ matisk utviklet til et stadig mer skrekkinnjagende terrorvåpen. Når hjulbeslagene ble forsterket og antall eiker økt, kunne stridsvognene bære tre mann. Beleiringsteknikken var høyt oppdrevet. Med til arsena­ lene hørte foruten beleiringstårn på hjul og murbrekkere

Assyrernes krigskunst

2 69

270

Assyrias storm aktstid

Assyrerne brukte også steinslynger under beleiring. Disse steinene har vært brukt som skyts, mens skinnstykket den ene steinen ligger på, er en rekonstruksjon.

En assyrisk soldat holder et skjold over seg mens han underminerer en bymur. Relieff fra Assurbanipals tid, dvs. midten av 600-tallet f.Kr.

(illustr. s. 267), også pionertropper som gravde seg fram under murer, bearbeidet terrenget tii angriperens fordel og lignende. Andre beleiringsvåpen var pil og bue og stein­ slynger (hovedsakelig betjent av vasalltroppene). Om nød­ vendig kunne beleiringen pågå i årevis. Kongen holdt seg i bakgrunnen under sla g - han blir i det minste rådet til å gjøre det i et brev som nylig er blitt publisert. På grunnlag av bevarte relieffer ser det ut til at den assyriske militærleir var en god forgjenger til den romerske: Et område omgitt av murer, delt opp i regelmes­ sige kvarterer der livet i teltleiren utfoldet seg under streng disiplin og etter detaljerte forskrifter (illustr. s. 294). Fienden ble møtt med øvede hender og gammel rutine. Det gjorde det mulig fra og med Salmanassar 3.s tid å tvangsflytte hundretusener av mennesker fra deres hjem­ trakter til forskjellige kanter av imperiet. Fra og med Tiglatpileser 3. (omkring år 750 f.Kr.) ble i det minste en halv million mennesker tvangsflyttet innen imperiets terri­ torium. Disse folkeflytningene, som opprinnelig ble foretatt for å skaffe arbeidskraft, hadde utviklet seg til et instrument for systematisk nedbrytning av motstandskraften hos de folkene som var havnet under assyrisk velde.

Motstandskraften ble også bearbeidet ved metodisk pro­ paganda. Ett var den råskapen og grusomheten som ble utøvet under felttogene.. Men dessuten innbød man sende­ menn fra utenlandske makter til store tilstelninger som skulle gi et inntrykk av Assyrias storhet (se side 258). Og under besøk ved det assyriske hoff måtte de vandre gjennom hundremeterlange haller der veggene var prydet med kunstnerisk utførte relieffer som skildret den assyriske konges krigerske kraft. Disse relieffene var med hensikt plassert nettopp i palassets offisielle avdelinger. I alle kongens private gemakker dominerte de religiøse billedmotivene. I alle områder som var tilsluttet Assyria, ble det oppkrevd skatt som utgjorde en viss prosent av korn-, høy-, kveg- og råvareproduksjonen og dertil av arbeidsfortjenesten. For handel ble det oppkrevd toll. Vasallene var ilagt en årlig skatt og «gave», som forfalt til betaling to ganger om året ved kongens nyttårsmottagelse (på tiden for vår- og høstjevndøgn).

Assyriske soldater fører fanger over en elv. Detalj av et bronserelieff fra Sanheribs tid, dvs. omkr. 700 f.Kr. Båten har som alle mesopotamiske båter høy for- og akterstavn og har et ror som minner om det vi kjenner fra de nordiske vikingskip.

Mesopotamisk dobbeltmonarki

2 73

Mesopotamisk dobbeltmonarki Ved Tiglatpilesers død gikk makten over til hans sønn Salmanassar 5., som regjerte i fem år (727-722). Etter farens eksempel brukte han også et dekknavn (Ululai) som konge i Babylonia. Vi vet svært lite om hans regjeringstid, fordi alle kileskriftene og hele korrespondansen hans ble ødelagt, trolig med vilje. Men vi vet at han var særlig aktiv i vest, erobret Sam aria og gjorde Israel til assyrisk provins.

En ny Sargon Minnet om Salmanassar ble antagelig utradert av broren, som i året 722 tilrev seg makten under omstendigheter som ikke er klarlagt. Han antok det legendariske navnet Sargon - «den sanne konge» (se side 177). I sitt første regjeringsår fikk Sargon riktignok et ubehage­ lig tilbakeslag. Da han innledet sitt første offisielle år i Assyria, tilranet den kaldeiske Merodak-baladan seg kongeverdigheten i Babylonia med støtte fra Elam. (Kjent fra Det gamle testamente, Annen kongebok kap. 20, 12—18 og Profeten Esaias, kap. 39, 1-7.) Kaldeerne var opprinnelig kanskje et semittisk folk som siden var blitt arameisert. De hadde slått seg ned i de myrlendte traktene i den sørlige delen av Mesopotamia, der Eufrat og Tigris deler seg og danner et nettverk av elver, innsjøer og laguner. I dette vanskelig tilgjengelige landskapet søkte de kaldeiske stammehovdingene å bevare sin uavhengighet av Babylonias og Assyrias konger. Om nødvendig søkte de støtte fra Elam, som grenset opp til den kaldeiske Bit-Jakin-stammen, som Merodak-baladan tilhørte. Når babylonerne var under assyrisk herredømme, kunne det hende at de søkte for­ bundsfeller blant kaldeerne mot okkupasjonsmakten i nord. Sargon hadde hendene bundet i Syria og Palestina, der det var brutt ut alvorlige uroligheter. Han lot derfor foreløpig Merodak-baladan styre i fred og nøyde seg med å holde et bruhode i den strategisk viktige byen Der på grensen mellom Babylonia og Elam. Andre steder godtok han derimot ikke det minste forsøk på å få hans rike til å rakne. Mot opprørerne i Syria la han ut på et knusende felttog, som i året 720 munnet ut i at egyptiske tropper, som hadde vært raske med å komme opprørerne til hjelp, ble beseiret like ved den egyptiske grensen. Sargon deltok ikke personlig i alle militære eventyr, det var stattholderne og stormennene i grenseprovinsene som

Motstående side: En assyrisk soldat griper sin tilfangetatte fiende i skjegget for å kappe hodet av ham. Om barnet bak den blodtørstige assyreren er fangens sønn, får vi ikke vite. Detalj av et bronsereiieff i Sanheribs palass. Nå i British Museum i London.

2 74

Mesopotam isk dobbeltm onarki

Den kaldeiske konge i Babylonia, Merodak-baladan foretar den høy­ tidelige innsettelse av en embets­ mann i begynnelsen av 700-tallet f.Kr. Kongen er gjort større - også legemlig - enn sin undersått. Over dem sees fire figurer som symboli­ serer hver sin guddom, fra venstre Nabu, Ninhursag, Ea og Marduk. 46 cm høy relieff-fremstilling i svart marmor, formet som en kudurru (grensestein), nå i Berlin.

tok seg av de fleste av dem. En del seire ble oppnådd med å ta et lite skritt om gangen, andre krevde mer omfattende forberedelser. Hele utvidelsesprosessen kan følges som et skuespill i brevvekslingen mellom Sargon og stattholderne hans. Nesten halvparten av Sargons korrespondanse har til­ knytning til de vanskelige forholdene ved Assyrias nord- og østgrenser. Korrespondansen viser at såvel Sargon som hans underordnede klart innså den faren som de sterke mederne, som siden 900-tallet hadde slått seg ned i Iran, representerte for det assyriske folket. Foreløpig var mederne politisk splittet. Denne splittelsen ble utnyttet av Assyria som med hell førte romernes berømte politikk —«splitt og hersk». Assyria fridde til enkelte slottsherrer ved hjelp av æresbe­ visninger og tilbud om militære forbund. Andre ble under­ kuet militært. For Assyria var M edia viktig fra to synsvink­ ler. Der gikk den viktige handelsveien til Afghanistan og India, og der kunne man få tak i mengder av ypperlige stridshester. I året 716 nådde Sargon en viktig mellometappe i sine forsøk på å kue Media. Han erobret byen Harhar, som lå om lag hundre kilometer øst for nåværende Hamadan. Etter det var Harhar sentrum for de operasjone­ ne som ble rettet både mot de midterste delene av Iran og mot Ellipi (nåværende Euristan). Forholdet til Assyrias nabo i nord, Urartu i Armenia, var spent. Urartu, Bibelens Ararat, var fremdeles en stormakt med områder fra Svartehavet til Rezaiyehs bredder, og konkurrerte med Assyria om makten over småstatene i det sistnevnte området. Det gjaldt særlig Mannea, som kontrol­ lerte to handelsveier. Under et felttog mot Media i 715 nådde et gledesbudskap Sargon: Kongen av Urartu hadde lidd et knusende neder­ lag i et fremstøt mot kimererne, iranske skytere. Senere rap­ porter fortalte om opprørsforsøk og uroligheter i hoved­ staden Tushpa. Sargon nølte ikke med å dra fordel av motstanderens svekkede stilling. Med hele sin styrke angrep han vasallen Zikirtu i den sørøstlige delen av Urartu, og vant også en fullstendig seier. Hele 260 medlemmer av Urartus kongefa­ milie og stattholdere ble tatt til fange. Denne seieren åpnet Urartus sørlige provinser for Sar­ gon, som med plyndring og herjing drog fram langs sør- og vestbreddene av Rezaiyeh. På tilbaketoget ble Musasir erobret og de eventyrlige skattene i Haldia-tempelet røvet,

Sargon vinner tilbake Babylon

275

hvoretter byen ble innlemmet i Assyria. Dette var et fryktelig slag for Urartu, for Haldia hørte til landets helligste guder og tempelet hadde i sin forvaring et stort antall statuer av konger og en mengde offergaver. Et 425 linjer langt brev avspeiler betydningen av denne seieren. Her finnes den lengste og mest detaljerte (og kunstferdigste) redegjørelse for et felttog som noensinne er avfattet i Mesopotamia. Urartu skulle aldri mer komme til å true Assyria. Assurs overmakt hvilte fast over U rartu for all fremtid.

Sargon vinner tilbake Babylon Da Urartu var beseiret, var Sargon endelig klar til å vende blikket mot Babylonia. Han mobiliserte en stor hær og marsjerte etter omhyggelige forberedelser sørover i året 710. Denne gangen uteble støtten fra Elam, og det gjorde at Merodak-baladan var tvunget til over hals og hode å trekke seg tilbake til sumpmarkene i sør. Babylons omgivelser ble renset for plyndrende kaldeiske og arameiske stammer. Og da Sargon hadde slått leir i nærheten av byen, kom Babylons styrende menn for å be ham om å bli deres konge. Sargon ble nå værende tre år i Babylon og gjorde i denne tiden sitt ytterste for å overbevise sine nye undersåtter om at han satte pris på Babylonia og landets kultur. I motsetning til sine forfedre brukte han imidlertid sitt eget navn også som konge av Babylonia. Under sitt treårige opphold i Babylon kunne Sargon konstatere at hans rike ekspanderte ved sin egen tyngde. I året 709 meddelte stattholderen i Kilikia at Midas fra Frygia, kjent for sine eventyrlige rikdommer, ønsket å slutte forbund med ham. Også Kypros og Bahrain underkastet seg som vasallstater. Dermed var riket allerede større enn de territorier som Sargons store forbilde hadde hersket over. (De landene hadde han latt sine skrivere sette opp en nøyaktig fortegnelse over.) Sargon hadde alt i året 718 begynt å bygge en ny hovedstad som ble anlagt i et jomfruelig område nordøst for Ninive. Den var beregnet på å bli —og ble også —kronen på hans verk, og symbolet på det assyriske velde. Etter at han kom tilbake fra Babylon i 707, satte han all sin kraft inn på å få gjennomført dette prosjektet. Nesten alle detaljer i forbindelse med byggearbeidene (tømmerfløting fra de fjerne skogene i nord, skulptering og transport av kjempe­ messige oksestatuer, støping av søylebærende bronseløver, muring av bymuren og lignende) kan studeres i de brevene

Sargon 2. Relieff-fremstilling i Dur-Sharrukin (Khorsabad) fra omkr. 700 f.Kr. Relieffet som er utført i kalkstein, er knapt 90 cm høyt og regnes for å være en portrettstudie av kongen. Sargon er iført tiara og er utstyrt med det karakteristiske skjegg og hår. I øret bærer han et korsformet smykke.

Palassområdet i Sargon 2.s nyanlagte by Dur-Sharrukin (Khorsabad) ca. 50 km nord for Ninive. Rekonstruksjonstegning av Charles Altmann. I sentrum sees selve kongepalassetogzigguraten. Rundt hele anlegget er det bygd en solid mur med sterkt befestede tårn.

kongen mottok, og den strenge tidstabellen skinner hele tiden klart igjennom. Våren 706 ble byen innviet under navnet Dur-Sharrukin («Sargons mur»). Lenge fikk ikke Sargon nyte godt av denne perlen av assyrisk byggekunst. Sommeren 705 falt han under et felttog mot øst. Ironisk nok var målet for dette felttoget den mediske slottsherren i Kuluman (nåværende Kermanshah), og det var nettopp når det gjaldt denne mannen, at Sargon åtte år tidligere hadde innprentet stattholderen i Harhar: «T al vennlig til ham!»

Assyrernes hevn Sargons sønn Sanherib (704-681) fulgte til å begynne med samme politikk overfor Babylonia som sine forgjengere. Han lot seg krone til babylonsk konge, men søkte å styre dobbeltmonarkiet som to selvstendige riker. I sin første regjeringstid viste han imidlertid uvilje mot å føre krig, noe som var atypisk for en assyrisk konge. Kanskje skyldtes det en forestilling om at farens triste endelikt var et tegn på gudenes mishag. Men i Babylonia ble denne passiviteten tolket som svakhet. Mot det assyriske herredømmet reiste det seg snart en babylonsk frigjøringsbevegelse som førte til

Assyrernes hevn

femten års utmattende kriger og endte med Babylons ødeleggelse i året 689 f.Kr. M an kan undre seg over at to så nær beslektede folk som assyrerne og babylonerne slet hverandre ut i endeløs strid, når de, ved å holde sammen, trolig kunne ha bevart overherredømmet i Midtøsten i lange tider. Men det er i og for seg ikke mer eiendommelig enn det århundrelange fiendskap mellom Danmark og Sverige. På samme måten som Danmark og Sverige kjempet om kontrollen over de øst-vestlige handelsveiene gjennom Østersjøen, sloss assy­ rerne og babylonerne om kontrollen over passene inn til den persiske høyslette. Men like lite som disse økonomiske interessene virker uttømmende som en forklaring på det dansk-svenske motsetningsforholdet, like lite rimelig fore­ kommer det en å redusere fiendskapet mellom Assyria og Babylonia til en kamp om handelsveier. Det var ganske riktig tale om folk som språklig sett nesten talte dialekter av samme språk og som stort sett hadde samme religion. Men det var likevel folk med forskjellig kultur, historie og identitet. Assyria var en barsk, gjennomorganisert garnisonsstat, hvis karrige kjerneområder var en stadig spore til ekspansjon. Babylonias fruktbare bondeland hadde dannet grunnlaget for storbyen Babylon med en blomstrende kultur og ikke særlig strenge lover og regler. Og Babylonia hadde en lang og glorverdig historie bak seg før oppkomlin­ gen i nord hadde gjort seg gjeldende på verdensarenaen.

2 77

En relieff-fremstilling i Sanheribs palass viser et stort fabeldyr (lig­ nende det på s. 260) som blir transportert på en slede. Denne detaljen av bildet viser to slaver som trekker tømmer fram på en kjerre og andre slaver fra Lakish og Fønikia med stokker og tauverk til bruk ved transporten. Tømmerstokkene ble lagt under sleden etter hvert som den ble trukket fram. Fabeldyrene skulle tradisjonen tro plasseres i Sanheribs nye palass.

Fire mann ror en underlig rund båt, tungt lastet med teglstein på Tigris, En lignende båttype - en guffa - er fremdeles i bruk i Mesopotamia. Det var i en guffa Sargon 1. ble funnet ifølge legenden (se s. 176). Til høyre for båten sees en fisker som holder seg flytende på en oppblåst dyrehud. Det finnes også relieffer som viser soldater svømmende med slike dyrehuder som «svømmebelte». Relieffet er en del av et større felt som viser forberedelsene til reisingen av kongens palass.

Det fantes folk i Babylon som satte pris på assyrernes lov og orden, som gav fred og trygghet for handel og landbruk. Men mange følte assyrernes nærvær som en fremmed, barbarisk okkupasjon, og fant at kaldeerne var et mindre onde. Snart var den kaldeiske sumpsjeiken Merodakbaladan igjen på tronen i Babylon. Det lyktes nok Sanherib å fordrive ham, men ikke å fange ham i sivskogene i «H avlandet», og den forslagne kaldeeren prøvde med hell å oppvigle andre folkeslag mot assyrerne, som ikke var elsket noe sted. Blant andre reiste jødene seg mot dem, og her gikk det galt for Sanherib. Da han marsjerte mot Jerusalem, «skjedde det at Herrens engel gikk ut og slo hundre og fem og åtti tusen mann i assyrernes leir; og da folk stod opp om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper» (Annen Kongebok, kap. 19, 35). Det tok Sanherib et par år å komme seg igjen etter den forskrekkelsen, som man mener må ha vært en pestepidemi. Men deretter drog han mot selve Babylonia, fikk jaget kaldeerkongen til Elam og satte sin egen sønn på tronen i Babylon. Men han følte seg ikke trygg for kaldeerne og elamittene. I året 695 f.Kr. utrustet han derfor en flåte som han sendte nedover Tigris og ut i Den persiske bukt, der østkysten ble plyndret. Men elamit­ tene avskar hans forbindelseslinjer, og babylonerne tok livet av sønnen hans på Babylonias trone. Sanherib bestemte seg nå til å finne en endelig løsning på det babylonske problem. Han samlet en kjempehær som i

Assyrernes hevn

691 marsjerte sørover mot de opprørske babylonere og deres kaldeiske, elamittiske og andre forbundsfeller. Ved Kalule i nærheten av det nåværende Bagdad støtte hærene sammen. Sanherib seiret. Påstår han. 150000 hender ble slått ihjel. Hans beskrivelse av slaget er den mest maleriske som noen assyrisk konge har etterlatt seg. Men tydeligvis var babylonernes motstandskraft ennå ikke brutt. For det måtte femten måneders beleiring til før Babylon overgav seg. Assyrerkongen var nå så rasende at han lot den forhatte byen jevne med jorden og vannet fra Eufrat lede gjennom den. Han skrøt av denne sin bedrift: «Jeg rev ned murer og yttermurer, templer og tempeltårnet, alle bygninger av brent og ubrent tegl og kastet dem i elven Arahtu, jeg gravde kanaler gjennom byen, fylte den med vann og ødela grunnen mer omhyggelig enn en oversvømmelse ville ha gjort. For at denne byen og dens templer aldri mer skal kunne kjennes igjen, lot jeg den oppløse i vann og laget leirjord derav . . . »

2 79

Sanheribs seier over elamittene i 691 f.Kr. ble naturligvis også for­ eviget i hans palass. Denne detaljen viser en triumferende assyrer med et avhogget elamittisk hode i hånden. I alt ble 150 000 fiendtlige tropper slått i hjel ved Kalule, påstår Sanherib.

.