Vikingenes Verden [2] 8202159776

Citation preview

VIKINGENES VERDEN

Originalens tittel: Cultural Atlas of the Viking World © 1995 Andromeda Oxford Limited AN ANDROMEDA BOOK Devised and produced by Andromeda Oxford Limited 9-15 The Vineyard, Abingdon Oxfordshire, England 0X14 3PX Norsk ©J.W. Cappelens Forlag a.s 1996 Norsk oversettelse: Tore-Jarl Bielenberg Omslagsdesign: Ane Valderhaug Omslagsillustrasj on: Osebergskipet. Sverdhjalt fra Steinsvik i Nordland og Åsnes i Hedmark © Universitetets Oldsakssamling Foto: Eirik Irgens Johnsen

Produksjon: Fabigraf, Oslo Satt hos Heien Fotosats A.s, Spydeberg Trykket i Spania Fournier A. Gråficas, S. A.

1. opplag 1996 ISBN 82-02-15977-6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Colleen Batey, Helen Clarke, R.L Page, Neil S. Price

VIKINGENES VERDEN Redigert av James Graham-Campbell Norsk forord av Signe Horn Fuglesang

* Depotbiblioteket

FORORD TIL NORSK UTGAVE Vikingtidsforskningen er inne i en ny og spennende fase, og det arkeologiske materialet er satt i fokus. Spesialister i arkeologi og kunsthistorie analyserer bygmngers og gjenstanders oppkomst, historie, form og funksjon. Håndverk og dekor forteller om øko­ nomi og teknologi. Importsaker identifiseres og gir informasjon om internasjonale handelsveier. Den hjemlige produksjon av råstoffer og bruksgjenstander kartlegges, og den økonomiske struktur begynner å tre frem. Naturvitenskapene er bragt inn for alvor i denne forskningen. Grunnen undersøkes for pollen, frø og pløyespor. Stein- og tresorter i redskaper og bygninger identifiseres. Avfall gir informasjon om det meste i dagliglivet - fra mat til innvollsorm. Skjeletter fortel­ ler om livsløp, sykdommer og befolkningsstatistikk. Ikke minst viktige er de nye hjelpemidlene som er ut­ viklet til datering, både den videre karbon 14-analysen, og den nye og mer presise årringmetoden. Også flere av de samtidige skriftlige kildene - euro­ peiske annaler og helgenliv, arabiske reisebeskrivel­ ser, hjemlige runeinnskrifter - er i løpet av de siste årtier blitt analysert på ny. Når hele denne informa­ sjonsmengden kombineres med den tradisjonelle sagalitteraturen, begynner det å tegne seg et nytt hel­ hetsbilde av perioden. James Graham-Campbell og hans medforfattere gir et førstehånds innblikk i den nye og nyanserte oppfat­ ningen av vikingtiden. Vikingenes verden er oversikt­ lig og lettlest, kunnskapsrik og spennende. Et rikt ut­ valg kart og bilder illustrerer og supplerer en velskreven tekst. Det er England som har gått i spissen for den moderne, tverrfaglige vikingtidsforskningen. Det er gledelig at en engelsk forsker gir oss den første over­ sikt over resultatene på denne måten.

Oslo, mars 1996

Signe Horn Fuglesang Professor

INNHOLD 6 Forord til norsk utgave av professor Signe Horn Fuglesang 8 Kronologisk oversikt 10 Forord

Del I Vikingenes opprinnelse 12 Landet, klimaet og folket 22 Skandinavia før vikingene Del II Vikingtiden i Skandinavia 38 Samfunn, kongedømmer og krig 58 Dagligliv 78 Byer, handel og håndverk 100 Lærdom og religion

Del IH Vikingtoktene 122 Vest-Europa 148 Den keltiske verden 164 Nord-Atlanteren 184 Russland og Østen

Del IV Slutten på vikingtiden 200 Sen vikingtid og tiden etter 224 227 229 232 235

Ordforklaringer Litteraturliste Illustrasjoner Kartregister Register

Spesialartikler 26 34 42 46 56 62 64 67 76 90 94 98 102 108 112 138 180 202

Myrofring Kongegraver i vendeltiden Skipsgraven i Oseberg Gotland Kongeborgene i Danmark Livet i hjemmet Fritid Drakter Vikingskip Treskurd Prydgjenstander i metall Vikingkunst Runer De hedenske guder Legenden om Sigurd Fåvnesbane Anglo-skandinaviske stilarter Vikingnavigasjon Stavkirker

Viktige funnsteder 30 32 80 82 101 118 128 136 150 158 162 172 174 178 186 190

Eketorp Helgd Hedeby Birka Jarlabankis bro Jelling Vinterleiren i Repton York Jarlshof St. Patrick’s Isle Dublin Stong Brattalid L’Anse-aux-Meadows Riigen Staraja Ladoga

192 204 215 216 220

Novgorod Sigtuna Orphir Birsay Thingvellir

Kartene 13 14 17 29 49 69 79 89 115 126 129 131 134 140 144 147 153 167 173 176 177 189

196 200 206 208 211 219

Kart over Skandinavia Jordsmonnet i Skandinavia Vegetasjonen i Skandinavia Bosettingen i jernalderens Skandinavia Vikingtidens Skandinavia Gravplasser i vikingtidens Skandinavia Vikingene som handelsmenn Produksjon og håndverk Kristendommens utbredelse Vikingtokter i Vest-Europa, 700- og 800-tallet Vikingenes hærtog i England, 865-885 Vikingenes hærtog i England, 829-895 Skandinavisk tilstedeværelse i England Gjenerobring av Danelagen Vikingbosetting i Normandie Vikingene i Bretagne Skandinavisk bosetting i den keltiske verden Bosetting på Færøyene i vikingtiden Bosetting på Island i vikingtiden Bosetting på Grønland i vikingtiden Vikingruter over Nord-Atlanteren Skandinavisk innflytelse i det østlige Østersjøen og Russland Det bysantinske rike og Abbasid-Kalifatet Skandinavia på 1000-tallet Ingvars tokt i østerled Vikingenes nye angrep på England Knud den stores rike Nord-England, Skottland og Irland i sen norrøn periode

KRONOLOGISK OVERSIKT 850

700 SKANDINAVIA

790-årene: Vikingtoktene i Vest-Europa begynner.

800-tallet: Godfred, konge av Danmark, i strid med Karl den store, bygger andre del av Danevirke og plasserer kjøpmenn fra Rerik i Hedeby. 810: Mordet på Godfred. Ca. 825: Dansk myntpreging begynner i Hedeby. 820-årene: Ansgars første misjonsreise til Danmark og til Birka i Sverige (829831). 834: Skipsbegravelse i Oseberg.

Bautastein fra Gotland, 700-800-tallet

850-årene: Kongene Hårek den gamle og Hårek den yngre lar Ansgar bygge kirker i Hedeby og Ribe; han besøker Birka på nytt. Ca. 870-ca. 940: Harald Hårfagre konge av Norge. 880-årene: Harald Hårfagre forsøker å samle Norge. Ca. 890: Slaget ved Hafrsfjord.

Dyrehode fra Osebergskipet, ca. 800-850

948: Biskoper utnevnt til Hedeby, Ribe og Århus i Danmark.

Ca. 934-960: Håkon den gode, konge av Norge, forsøker å omvende sitt land.

Sengehode fra Gokstad, ca. 900

ENGLAND, SKOTTLAND OG IRLAND

793: Vikingoverfall på klosteret på Lindisfarne. 790-årene: Første vikingtokter mot Skottland og Irland.

830-årene: Nye vikingtokter mot England. 839: Vikinger overvintrer i Irland for første gang. 841: Vikingene bygger en borg i Dublin.

850: Vikingene overvintrer i England for første gang. 860-årene: Intensiv vikingaktivitet i England. 866: Den store hæren lander i East Anglia. 867: Danene erobrer York. 870: Vikinger dreper Edmund, konge av East Anglia, senere St. Edmund. Ca. 870: Jarledømme opprettes på Orknøyene. 871-899: Alfred den store konge av Wessex. 873-874: Vikingenes vinterleir i Repton i Derbyshire. 876-879: Vikinger bosetter seg permanent i England. 878: Slaget ved Edington og Wedmoreavtalen, delingen av England.

902: Vikingene fordrives fra Dublin. 902-954: Angelsakserne gjenerobrer Danelag. Ca. 917: Vikingenes Dublin grunnlegges på nytt. 937: Slaget ved Brunanburh i England.

KONTINENTET

799: Vikingtoktene mot Frankerriket begynner.

800: Karl den store krones til keiser. 814: Karl den store dør, etterfølges av Ludvig den fromme. 830-årene: Vikingtoktene mot Frankerriket øker. 834-837: Årlige angrep på Dorestad.

856-857: Vikinger plyndrer Paris. 859-862: Vikingtokt til Spania og det vestlige Middelhavet. 861: Vikingene plyndrer igjen Paris. 862: Karl den skallete bygger befestede broer for å blokkere elver i Frankerriket mot vikingene. Ca. 862: Rørik/Rjurik blir hersker over Novgorod. 866: Vikingtokt mot Spania. Ca. 882: Novgorod og Kiev forenes. 885-886: Beleiringen av Paris.

911: Vikinghøvdingen Rollo grunnlegger Normandie. 912: Vikingtokter ved Kaspihavet. 914: Vikinger erobrer England. 926-933: Normandies ekspansjon. 930-årene: Vikingene fordrives fra Bretagne.

Ca. 860: Norrønt landnåm på Færøyene. Ca. 870-930: Vikinger bosetter seg på Island.

930: Alltinget på Island opprettes.

840-årene: Vikingenes første vinterkvarter i Frankerriket. 844: Vikinger herjer i Spania. 845: Hamburg og Paris plyndres. Frankerne betaler den første danegjeld.

NORDATLANTEREN

8

900

ca. 800: Irske eremitter på Færøyene og Island

1000

950 958/959: Gorm den gamle, konge av Danmark, begraves i Jelling. 958-987: Harald Blåtann, konge av Danmark. Ca. 960: Harald Blåtann omvendes til kristendommen. Ca. 964-1000: Olav Tryggvason, konge av Norge. 968: Forsterkning av Danevirke. Ca. 970: Sigtuna i Sverige grunnlegges. 970/971: Mammen-graven i Danmark. Ca. 980: De danske ringborgene og broen ved Ravning Enge bygges. Ca. 987-1014: Svend Tveskæg konge av Danmark. Ca. 995-1021/1022: Olof Skotkonung, konge av Sverige, går over til kristen­ dommen. Biskopdømme opprettes i Skara. 995: Olav Tryggvason samler Norge.

Gjermundbu-hjelmen, 900-tallet

1050

Ca. 1000: Slaget ved Svolder og Olav Tryggvasons død. 1019-1035: Knud den store konge av Danmark. 1027: Første steinkirke i Roskilde i Danmark. 1028: Knud oppmuntrer opprøret mot Olav Haraldsson, konge av Norge. 1030: Slaget ved Stiklestad og Olav Haraldssons (senere Hellig-Olavs) død. 1035-1047: Magnus den gode konge av Norge. 1042-1047: Magnus forener Norge og Danmark.

Halssmykke i sølv, depotskatt fra Gnesdovo, 900-tallet

1100

1047-1066: Harald Hardråde konge av Norge. 1047-1074: Svend Estridssøn konge av Danmark. 1066: Harald Hardråde invaderer England, beseires og drepes. Slavere ødelegger Hedeby. 1066-1093: Olav Kyrre konge av Norge. 1070: Adam av Bremens beskrivelse av hovet i Uppsala. Ca. 1070: Urnes stavkirke i Norge bygges. 1086: Knud, senere Knud den hellige (1101), konge av Danmark. 1096-1103: Erik Ejegod konge av Danmark.

Hengekors fra Island, 900-1000-tallet

954: Eirik Blodøks fordrives fra York og dør i slaget ved Stainmore. 980: Danske vikinger angriper igjen England. Slaget ved Tara i Irland. Ca. 985-1014: Sigurd jarl av Orknøyene. 991: Slaget ved Maldon, England.

1002: Kong Ethelred beordrer massakre av danene i England. 1014: Dansk erobring av England under Svend Tveskæg. Slaget ved Clontarf, Irland. 1014-1065: Thorfinn den mektige jarl av Orknøyene. 1016-1035: Knud den store konge av England. 1042: Hardeknud, konge av England, dør. Ca. 1050: Biskopdømme opprettet på Orknøyene.

1066: Harald Hardråde, konge av Norge, drept under slaget ved Stamford Bro i England. 1066: Slaget ved Hastings; normannerne erobrer England. 1066-1087: Vilhelm I konge av England. 1069: Dansk flåte prøver å erobre England. 1079: Slaget ved Skyhill vinnes av Godfred Crovan, konge av Man. 1085: Danskene forbereder invasjon av England, men oppgir planene.

980-1015: Vladimir fyrste av Kiev. 980-årene: Russland kristnes. Væringgarden grunnlegges.

1015-1054: Jaroslav fyrste av Kiev. Ca. 1041: Ingvars hærtog mot øst.

1066: Normannernes invasjon av England. 1091: Normannerne erobrer Sicilia. 1096-1099: De første korstogene.

Ca. 985: Eirik Raude bosetter seg på Grønland.

Ca. 1000: Island går over til kristendommen. Thjodhilds kirke bygges på Brattahlid. Reiser til Vinland i Nord-Amerika

1056: Det første bispesetet på Island i Skålholt. 1067-1148: Ari Thorgilsson, Islands historiker.

1103: Erkebiskopen i Lund blir erkebiskop for hele Skandinavia.

Gunhildkors, hvalrosstann, ca. 1150

1103: Magnus Berrføtt konge av Norge, drept under et tokt til Irland. 1117: Orknøyenes skytshelgen Magnus drept på Egilsey.

1106: Hoiar blir det andre bispesetet på Island, ca. 1125: Bispesete på Grønland, i Gardar.

9

FORORD

Vikingtiden var full av dramatikk både i vikingenes hjemland og i fremmede land der vikingene herjet, handlet og slo seg ned med makt. Men mange av de varige forandringene som vikingtiden brakte, var et resultat av fredelig arbeid og en gradvis utvikling. Denne boken handler om mennesker og steder, den er et kulturatlas over en omfattende nordisk verden som hadde sitt senter i Danmark, Norge og Sverige, men også nådde vestover tvers over Atlanteren, østover til Svartehavets og Kaspihavets kyster og sørover til Middelhavet. Vikingenes verden kan sees som et nett av skipsleier og elveruter som ble brukt av de skipene som har kommet til å symbolisere vikingtiden. Vikingtoktene i Vest-Europa begynte mot slutten av 700-tallet da disse hedningepiratene overfalt uforsvarte klostre, bosettinger og handelssentre for å plyndre dem og skattlegge dem. Den egentlige viking­ tiden hadde vart i nesten tre hundre år før skandina­ vene sluttet å eksportere vold til vest; i stedet drog de på 1100-tallet på erobringstokter og korstog i de slaviske og baltiske land for å tvinge kristendommen på dem med makt. De skandinaviske landenes overgang til kristendommen og fremveksten av en skriftkultur var blant de største forandringene i vikingtiden, og dette var en forvandling med flere tyvstarter og stykkevise fremskritt fra 800-tallet til 1000-tallet. Vikingtiden var også en periode da tre europeiske nasjonalstater - Danmark, Norge og Sverige - tok form som resultat av indre konsolideringsprosesser som hadde begynt allerede før vikingtiden. De hjemli­ ge politiske problemene, som gjorde at rivaliserende pretendenter og avsatte ledere ble tvunget i landflyk­ tighet, kan ha betydd like mye for den skandinaviske ekspansjonen som faren for hungersnød eller mangel på jord i hjemlandet - eller hvilken som helst annen foreslått forklaring på dette bemerkelsesverdige feno­ menet. Men vi vil aldri kunne forstå denne siden av vikingtiden fullt ut, for det foreligger svært få skriftli­ ge kilder fra det meste av Skandinavia fra tiden før 1200, selv om arkeologien avdekker statlige forsvars­ verker og andre monumenter som gjenspeiler den økende maktsentraliseringen i denne perioden. Skandinavia fikk også en stadig mer avansert øko­ nomi i vikingtiden, grunnlagt på den rikdommen som ble skapt gjennom plyndring og handel. Et av de tydeligste resultatene av denne prosessen var at det ble anlagt byer som sentre for handel og produksjon. Ferske arkeologiske utgravinger har vist at denne prosessen var i gang - i hvert fall i Danmark - alle­ rede før den egentlige vikingtiden tok til. Samtidige kilder, som verkene til angelsaksiske, frankiske og arabiske forfattere og de skandinaviske runeinnskriftene, kaster mye lys over vikingtiden -

sammen med den berømte sagalitteraturen som ble nedtegnet på 1200- og 1300-tallet. Likevel er det ar­ keologien vi må vende oss til for å få et mer fullsten­ dig bilde av livet i vikingtiden. I de seneste tiårene har det vært foretatt stadig flere utgravninger i vikingverdenen. Denne boken er således for det meste skrevet av arkeologer som redegjør for mange av de nyeste oppdagelsene, særlig gjennom de spesialartiklene som utfyller hovedteksten. Ideen til denne boken kom fra Susan Kennedy og hennes team fra Andromeda, og er blitt virkeliggjort av meg med hjelp fra en gruppe på fire forfattere. Kapittel 1-5, som trekker opp den skandinaviske rammen både før og under vikingtiden, er skrevet av dr. Helen Clarke, en tidligere kollega av meg som be­ skjeftiger seg med middelalderarkeologi ved Univer­ sity College London, mens professor Ray Page fra Corpus Christi College i Cambridge, har bidratt med sin spesielle ekspertise i kapittel 6 om skandinavisk «Lærdom og religion». Kapitlene 7 og 10 om vikin­ gene i Vest- og Øst-Europa ble skrevet av Neil Price, som studerte vikingarkeologi i London og York før han innledet sin karriere som feltarbeider i Sverige. Kapittel 8 og 9 om skandinavisk engasjement i det keltiske Vest-Britannia og Irland og den norrøne eks­ pansjonen over Nord-Atlanteren er skrevet av Colleen Batey fra Glasgow Museums, som har spesiali­ sert seg på utgraving og studier av vikingene i Caithness og på Orknøyene. I sluttkapitlet om «Slutten på vikingtiden,» finner vi bidrag fra begge disse forfat­ terne. Blant de andre som har bidratt til denne boken, retter vi en spesiell takk til professor Sean McGrail fra University of Oxford for hans råd om vikingskip og hans bidrag om dette emnet på s. 180-181. Sidene 42-43, 64-65, 90-91, 94-95, 98-99, 138-139 og 158-159 har jeg selv ansvaret for, og det samme gjel­ der billedtekstene i hovedteksten. Til slutt en navneforklaring; det er ikke mulig å være helt konsekvent når det gjelder formen på vikingnavn og ord. Der det foreligger en anerkjent moderne form av personnavn, er den brukt, for ek­ sempel Eirik Blodøks. Der hvor det ikke finnes, har vi forsøkt å forenkle den opprinnelige formen ved å fjerne bøyningsendinger, aksenter og andre hjelpetegn og erstatte uvanlige bokstaver med mer vanlige, for eksempel i stedet for de gamle norrøne å og har vi brukt moderne ekvivalenter d og th. Haraldr Hardrddi er skrevet Harald Hardråde, Sigvatr Pordarson er blitt til Sigvat Thordarson (gamle norrøne ord er vanligvis kursivert}. Der hvor det finnes en moderne standardform av stedsnavn, har vi brukt den. Ellers har vi så langt som mulig brukt den lokale eller regist­ rerte formen.

James Graham-Campbell

10

DEL I

VIKINGENES OPPRINNELSE

LANDET, KLIMAET OG FOLKET

Det folket vi kjenner som vikingene, hørte hjemnme i tre land som tilsammen utgjør dagens Skandinavia: Norge, Sverige og Danmark. Tilsammen dekker de et veldig område, fra Nordkapp på 71. breddegrad, langt nord for polarsirkelen, til grensen mellom Dan­ mark og Tyskland, omtrent ved den 55. breddegrad. Dette området omfatter nesten 790 000 kvadratkilo­ meter land. Ikke overraskende er det stor variasjon når det gjelder landskap og klima innenfor dette vel­ dige området. Plante- og dyrelivet, det økonomiske grunnlaget og til og med innbyggernes karakter veks­ ler fra distrikt til distrikt. Slik er det i dag, og forskjel­ lene må ha vært enda tydeligere i tidligere perioder, før moderne teknologi og kommunikasjoner kom til.

I Norge og Sverige, som tilsammen danner den skandinaviske halvøy, er grunnfjellet prekambrisk granitt, som i vest og nord er dekket av fjellarter som er blitt foldet og stilt på skrå i langt nyere tid og dan­ ner en rekke av høye fjell. I sør består grunnen hoved­ sakelig av kalkstein og kritt. Under istidene, for om­ trent 1 500 000 til 13 000 år siden, beveget massive isbreer seg sørover fra de arktiske regionene og kom til å dekke store deler av den nordlige halvkule. Da de hadde sin største utstrekning, gikk de så langt sør som til Mellom-Europa, men størrelsen vekslet med tusenårene. Men hele denne tiden har de dekket mye av den skandinaviske halvøy. Når de rykket frem i de kaldeste områdene, flatet de ut landskapet og gjorde

Til venstre: De nordiske vintrene er lange og harde og snøen kan ligge i mange måneder i innlandet og på fjellet. Det er derfor ikke overraskende at man her, under disse forholdene, begynte å bruke ski for å opprettholde kontakten med andre alt i forhistorisk tid, mens bruken av sleder og skøyter er kjent fra vikingtiden.

12

Nordkagp

nordis­ havet

hovedstad annen viktig by Slltopp ieter over havet) internasjonal grense

meter 2000 1000

nnansk

Senj

Vesterålen

0 havnivå

målestokk 1:7 700 000

200 km

pjaoz^f?—.—

s7øen

Top°zero

hofiske, havet VygozefO

Oulujå' >ielinen

Trondheim f ttoféjdnxr^

Vaasa

FINLAND

SVERIGE Nåsijårvi

ipåijånne

Tampere^

l_adoga

JSiljan

Gåvlen-

.Turku

«etersWtg

Åland

jlsinki

brammer Målaren

russli

Tallinn

ESTLAND

Vånern

Tansand

Linkdping-

Våtter

Saaremaa

s>ragerrak

Gdteboig

Jdnkdping

Gotland

.im-

latvia

Kattegat

^ord.

SJØE/V

Jylland

Oland

ÅrhusD^

Karlskrona

DANMARK Sjæll;

Malrni

LITAUEN

ØSTERSJØEN Neman.

Bornholm

Kaliningrad '

Vilnius,

RUSSLAND

Gdansk Minsk1

ERUSSLAND

Hamburg

NEDERU!

TYSKLAND

, Berlin

POLEN Warszawa^

UKRNN*

LANDET, KLIMAET OG FOLKET

det jevnere, og mange steder presset de landet flere hundre meter ned under sitt opprinnelige nivå. Når de trakk seg tilbake i de varmere periodene, avsatte den smeltende isen depoter av grus og stein som var blitt fanget opp og ført sørover med isen, og etterlot seg morenekanter. Mye av den skandinaviske halvøya er derfor dekket av lite fruktbar, grusholdig jord som egner seg dårlig til jordbruk og til og med til skogs­ drift. Den sørlige delen av Sverige (Skåne og det sør­ lige Halland) og Danmark ble dekket av is bare når breene var på sitt største i de kaldeste periodene, og disse områdene har færre breavleiringer og mer frukt­ bar jord med kalkstein og kritt, som er dekket av leire og grus fra breene. Da isbreene smeltet, ble landet befridd fra det vel­ dige presset som tyngden av isen hadde øvd, og det begynte å vende tilbake til sitt opprinnelige nivå. Denne «eustatiske forandringen» eller landhevningen har vært en uopphørlig prosess siden slutten av den siste istiden for ca. 13 000 år siden og pågår fort­ satt, temmelig raskt i nord og mindre raskt i sør. I det indre av den skandinaviske halvøya stiger landet fremdeles rundt 1 meter pr. 100 år. I de sentrale områdene av Norge og Sverige er forandringen mind­ re tydelig, men landet stiger om lag 50 cm pr. 100 år. I det sørlige Skandinavia, der isbreene ikke har hatt så stor virkning, foregår det knapt noen høydeforandring. Da breene begynte å smelte mot slutten av den siste istiden, steg også havet. Tydeligst var dette i det sør­ lige Skandinavia, der forandringene i landjordas høyde var mindre merkbare. For eksempel var Dan­ mark ca. 8000 år f. Kr. en del av en felles landmasse som omfattet dagens Storbritannia, Danmark og det sørlige Sverige. Det fikk sin nåværende form først flere tusen år senere da landet mellom Vest-Jylland og England ble oversvømt av det stigende havvannet og dannet Nordsjøen, og stredene mellom de danske øyene og Øresund, sundet mellom Sjælland og Skåne, ble dannet. Da isbreene smeltet, kom det stadig flere mennes­ ker til Skandinavia for å bosette seg på de nye land­ områdene, og de drog langsomt nordover etter hvert som isen trakk seg tilbake. Danmark, som ble isfritt rundt år 13 000 f.Kr., ble befolket først, mens områ­ der lenger nord ikke var beboelige før noen årtuse­ ner senere. Rundt 8000 f.Kr. var det meste av Skan­ dinavia åpent for bosetting. Disse første nybyggerne var antakelig forfedrene til de menneskene som bodde i denne regionen i vikingtiden (de tre århun­ drene fra rundt år 800 e.Kr.). Skandinavia har sjelden vært gjenstand for nye bølger av innvandrende folk, selv om det har stått åpent for nye kulturimpulser fra de europeiske kjer­ neområdene. Utvekslingen har ikke alltid gått bare én vei. Før og under vikingtiden foregikk det en for­ flytting av mennesker og kulturpåvirkning fra ØstSverige til Sørvest-Finland og områdene rundt Østersjø-kysten (vår tids Estland, Latvia og Litauen). På 400- og 500-tallet e.Kr. foregikk det en flytting fra vestkysten av Danmark og (i mindre grad) fra Norge til Øst-England, og i selve vikingtiden førte folkevandringen fra Vest-Skandinavia til at det opp­ stod nye samfunn rundt Nord-Atlanteren: Færøyene, Island, Grønland og til og med Amerika. Så sent som på 1800-tallet førte masseutvandring til at skandina­ visk kultur ble ført til samfunn i Midtvesten i USA og til Canada. Selv i dag bor det ikke stort mer enn 17 millioner 14

LANDET, KLIMAET OG FOLKET

Klima og jordsmonn i Skandinavia De skandinaviske land har et forbausende mildt klima til å ligge så langt mot nord. Det skyldes det varme vannet som Golfstrømmen fører med seg til Skandinavia. Langs den norske vestkysten tvinger fjellene den varme luften til å stige og avgi fuktighet (øverst til høyre). Lenger øst er det mye tørrere, og mye av nedbøren kommer i form av snø. På grunn av havets innvirkning har vestkysten forholdsvis milde vintre og kjølige somrer (» midten og nederst til høyre)-, i øst, der innlandsklimaet dominerer, er temperaturene mer ekstreme, med lange, kalde vintre og korte, varme somrer. Fjellklimaet i Norge og Sverige er også barskt. Jordbunnen i regionen (til venstre) består vanligvis av podsoljord, som er sur, utvasket og av dårlig kvalitet; tyngre blåleire og myrjord finnes i våtmarksområdene. Under: Fjellene på Norges vestkyst er kløyvd av fjorder som er blitt gravd ut av isbreer. Sognefjorden er den største av dem alle. Disse dramatiske sjødalene gir beskyttede lommer med dyrkbar jord, og sjøen, som stort sett er rolig her inne, gjør at boplasser som ellers ville vært isolerte, lett kan nås med båt.

mennesker i Skandinavia. Den høyeste befolknings­ tettheten har Danmark, som er det aller minste av de tre landene; der bor det rundt 5 millioner mennesker på litt over 414 000 kvadratkilometer. Norge, som er om lag åtte ganger så stort som Danmark, har bare rundt 4 millioner innbyggere, mens Sverige, som er omtrent ti ganger så stort som Danmark, har en be­ folkning på rundt 8 millioner. I vikingtiden var for­ holdet mellom dem omtrent det samme, selv om det var langt færre mennesker; de levde hovedsakelig i de sørlige delene av Skandinavia, mens bosettingen ble stadig tynnere og mer spredt jo lenger nord man kom. De arktiske og subarktiske områdene av Norge og Sverige var da som nå befolket med samer, som etnisk skiller seg fra de skandinaviske folkene lenger sør. Sa­ mene beholdt helt til nylig sin egen hovedsakelig steinalderpregede kultur og sine tradisjoner, og deres naturlige og næreste kontakter var med samiske slektninger i Finland og Russland mer enn med sine fremmede naboer lenger sør.

Norge Norge særpreges av sin umåtelig lange kyst - over 20 000 kilometer i alt - der lange, trange fjorder skjærer seg milevis inn i landet mellom bratte og høye fjell. Utenfor kysten ligger et utall øyer. Det har alltid vært vanskelig å reise over land på grunn av de mange fjellene, og gjennom århundrene har folk brukt sjøen når de skulle reise. Bosettingen har vært konsentrert om beboelige områder rundt fjordene. Mange små samfunn har vokst opp isolert fra hverandre, og hvert av dem hadde sine egne tradisjoner og sin egen kul­ tur. En stedig selvstendighetstrang har alltid kjenne­ tegnet menneskene ved fjordene.

15

LANDET, KLIMAET OG FOLKET

I det indre av landet er vintrene lange og harde med temperaturer langt under null, og i mange måneder av året er bakken dekket av et tykt snølag. Langs kysten er klimaet ikke fullt så barskt, og Golfstrøm­ men sikrer isfrie havner så langt nord som til Nar­ vik hele vinteren. Også klimaet fremmet derfor bosetting ved kysten, der fiske og hvalfangst ble de viktigste næringsveiene. Husdyrhold er mulig i de vestlige og nordlige kystområdene av landet hvis dyra holdes inne om vinteren, og kuer, sauer, geiter og hester har vært holdt i uminnelige tider for pro­ duksjon av kjøtt, melk og ost og som fraktdyr. Selv om det er forholdsvis mildt langs kysten, slik at det er mulig å dyrke frukt og andre nyttevekster der jords­ monnet tillater det, har jordbruket aldri hatt stor be­ tydning for Norge som helhet. Selv i dag er bare tre prosent av landområdet dyrkbar jord, og den befin­ ner seg hovedsakelig i de sørlige og østlige delene av Norge. Fisk fra de rike fiskefeltene ved kysten i Nord-At­ lanteren og Nordishavet har helt opp til våre dager vært en hovedbestanddel av norsk kosthold. I tidlige­ re tider brukte man også mye sjøfugl, som finnes i store mengder langs kysten, og eggene deres. Helt opp til slutten av middelalderen var tørket fisk lan­ dets viktigste eksportvare. Sjøpattedyr som sel og hvalross ble fanget på grunn av skinnet, og hvalros­ sen også for støttennenes skyld. Norge er ikke overveiende skogdekt, fordi store de­ ler av landet ligger over tregrensen, men de skogene som finnes, består av bartrær som gran og furu. Løv­ trær som eik, ask og bøk vokser i sør, blandet med bartrær, men de har trolig aldri utgjort noe domine­ rende trekk ved vegetasjonen. Lengst i nord ligger tundraen, som er en vidde med nakent, åpent terreng med evig tele og lite vegetasjon, mens det litt lenger sør finnes barskog. Reinsdyr, elg og bjørn lever her i nord ved siden av mindre pelsdyr som polarrev, mår, gaupe og ekorn, og det har vært drevet jakt på dem alle gjennom tidene, både for kjøttets skyld og for pelsen og hornene. I vikingtiden ble disse råstoffene byttet mot luksusartikler som man bare kunne få fra sørligere land på det europeiske fastlandet, som pro­ duksjonsmessig var mer utviklet.

Sverige Sverige strekker seg om lag 1 500 kilometer fra nord til sør. Langs vestgrensen deler landet en del fjellområder med Norge, men det meste av Sverige ligger lavere enn 500 meter over havet. Landskapet der er som oftest flatt og bølgende og dekket av bar­ skog. Det finnes en mengde innsjøer og mange seilbare elver som har tjent som årer for båttrafikk gjennom tidene. Lengst nord er det et åpent tundralandskap. De laveste og flateste områdene ligger på tre atskil­ te steder i Midt- og Sør-Sverige: rundt Våneren i vest der det er en fruktbar slette i Våstergotland og elveda­ len langs Gdtaålven; i øst rundt de store sjøene Hjålmaren og Målaren, begrenset i sør av Ostergotlands sletter og i nord av Dalaålven; og i sør, der flatmar­ kene i Skåne og Halland har mye til felles med nabo­ landet Danmark. Disse områdene, der det naturlig finnes løvskoger med eik, bjørk og bøk, utgjør Sveri­ ges mest fruktbare landbruksområder. Frem til 1600-tallet var Skåne praktisk talt avskåret fra landområdene lenger nord av Smålands tette skoger. Frem til da var denne landsdelen faktisk en del av kongeriket Danmark og hadde kontakt med 16

Over: Barskogene i Norge og Sverige danner et naturlig tilholdsted for pelsdyrene, som det ble drevet jakt på på grunn av vinterpelsen. Vikingkjøpmenn handlet med skinn og pelsvarer i øst og vest i bytte for andre luksusvarer som silke og vin.

Vegetasjonen i Skandinavia (øverst til høyre) Løvtrær utgjør den naturlige vegetasjonen i store deler av Danmark og Sør-Sverige og går gradvis over til blandingskog. Uberørt barskog (taiga) dekker nesten hele resten av regionen. Tundra eller vidde - en treløs vegetasjon som består av gress og lave busker - finnes i permafrostområdene langt nord og i fjellområdene over tregrensen og under den evige snøen.

Til høyre: Innsjøer og elver var viktige kommunikasjonslinjer under vikingtiden i Sverige; forbindelsene gikk enten med båt om sommeren eller over isen om vinteren. Siljan, en sjø i Dalarna, var et viktig område for jernutvinning.

□□□□□

LANDET, KLIMAET OG FOLKET

kontinentet i sør og vest og fikk impulser derfra. Flat­ landet i Våstergotland var omgitt av skoger, bortsett fra i vest, der det var forbundet med kystområdene gjennom Gotadalen, og kontaktene gikk vesentlig i vestlig retning, mot Danmark og Norge og i retning av Nordsjøen og videre den veien. Området ved Målaren utgjorde en annen distinkt enhet med kon­ takter østover og sørover over Østersjøen og nord­ over langs morenekanten som gikk inn i skogene i nord, og i en viss grad ble benyttet til transport. Dette har alltid vært det rikeste området i Sverige, og det var her den svenske staten begynte å ta form som en konsolidert makt i århundrene rett før vikingti­ den. Endelig skiller de to østersjøøyene Oland og Got­ land seg fra resten av landet med sin beliggenhet i ha­ vet og sin geologiske beskaffenhet. Begge er dannet av kalkstein med grunt, men fruktbart jordsmonn, tem­ perert klima og gode muligheter for både husdyrhold og jordbruk. Gotland ligger nesten like nær landene i det østlige og sørlige Østersjøen som det gjør i for­ hold til selve Sverige. Øyas strategiske beliggenhet midt ute i Østersjøen gjorde at den sikret seg kontrol­ len over handelsrutene i flere hundre år og at rikdom­ mene stadig økte. I vikingtiden og i middelalderen var Gotland praktisk talt uavhengig av det svenske fast­ landet. Det svenske miljøet frembød de samme naturres­ sursene som i Norge. I nord ble det fanget ville dyr som ble brukt til mat og skinn, det ble fanget sjøfugl og fisk (men færre havpattedyr) langs kysten; skoge­ ne gav tømmer og ved til bygging av hus og mange andre formål. Sverige er også rikt på jernmalm, som er blitt utvunnet i stadig større mengder helt opp til

17

LANDET, KLIMAET OG FOLKET

nå. Først i middelalderen ble det utvunnet kopper. Selv om Sverige langt fra er tett befolket, har landet alltid hatt en større befolkning enn nabolandet Norge. Danmark Danmark hører til den samme geologiske formasjo­ nen som det sørlige Sverige, og dette flate landet har grense mot sørkysten av Østersjøen. Det høyeste punktet er bare 173 meter over havet, og landet har en lang kystlinje i forhold til landmassen, som består av halvøya Jylland og flere hundre store og små øyer. I dag har Danmark store dyrkede områder og meget lite skog. Men dette landskapet er for det meste blitt slik i løpet av de siste 200 år, da myrene er blitt tørr­ lagt, heden er innvunnet og skogen er blitt hogd ned for å gjøre plass til jordbruket. Helt frem til slutten av middelalderen var mye av Danmark dekket av løv­ trær. Langs de mange elvene og bekkene og rundt innsjøene lå det myrer, sumpmarker og jordstykker som periodisk ble oversvømt. I dag er de fleste av dem blitt tørrlagt. Danmark har et mer temperert og jevnt klima enn resten av Skandinavia, og dette gir seg også utslag i plante- og dyrelivet. Danmark mangler de pelsdyrene som brakte landets nordlige naboer rikdom i tidlige­ re perioder. Landbruket har lenge utgjort landets økonomiske grunnlag, det var mulig å dyrke nytte­ vekster på den tørrlagte jorda, og husdyra kunne beite på det saftige gresset på våtmarkene. Fisk og

villfugl kom fra havet og fra de innenlandske vann­ ressursene. I likhet med Norge og Sverige er Danmark delt i ulike regioner. Den største er Jylland, som er fysisk forbundet med det europeiske fastlandet. Gjennom historien har kulturimpulser fra Nordvest-Europa nådd Jylland først, og derfra er de blitt ført videre til resten av landet, og så til Norge og Sverige, ofte etter ganske lang tid. I de fleste periodene har Jylland vært den rikeste delen av Danmark, og det var ikke tilfel­ dig at det ble det viktigste senteret for kongemakten da Danmark til slutt fremstod som en enhetlig stat på 900-tallet. De danske øyene, og særlig de største, Fyn og Sjæl­ land, har sitt eget preg. I tidligere tider hadde de sitt eget høvdingsystem. De østligste delene av Danmark hadde nærere kulturkontakter med folkene rundt Østersjøen enn med folkene i Nordvest-Europa, og i vikingtiden fantes det mange slaviske trekk - for ek­ sempel i deres pottemakerarbeider og skipstyper. Bornholm er igjen annerledes og har mer til felles med Gotland og Oland enn med resten av Danmark. Denne øya ligger langt ute i den sørlige delen av Østersjøen, ca. 140 kilometer øst for kysten av Sjæl­ land, der Danmarks nåværende hovedstad Køben­ havn ligger. Bornholm fremtrer derfor som en slags anomali i et ellers temmelig nært sammenknyttet land. Øya ligger bare 30 kilometer fra kysten av Skåne, som - sammen med Halland - var i dansk be­ sittelse frem til 1600-tallet. Til forskjell fra disse to

Til venstre: Jylland er en halvøy som knytter det danske lavlandet til det europeiske fastlandet. Til forskjell fra den stort sett beskyttede norskekysten er vestkysten av Danmark utsatt for havets uhemmede krefter, men dette virket ikke avskrekkende for de sjøfarende i vikingtiden, enten de var røvere eller handelsmenn.

18

LANDET, KLIMAET OG FOLKET

Over: Landskapet i Midt-Finland kjennetegnes av barskoger og utallige innsjøer. Finland er det østligste av de nordiske land, og folket der er ikke av skandinavisk opphav, men vest- og sørkysten stod under påvirkning fra Sverige og Gotland i vikingtiden.

Neste side: Øyene i Lofoten ligger langt mot nord på den norske atlanterhavskysten, men på grunn av Golfstrømmen er klimaet likevel mildt og fuktig, og området har vært bebodd av fiskersamfunn fra de tidligste tider. Norges vestkyst, som er fullt av øyer og fjorder, har dannet en sjøvei fra sør og har gitt opphav til landets navn, «nordveien».

provinsene forble Bornholm knyttet til Danmark po­ litisk, selv om den ikke var det helt og fullt på det kul­ turelle planet.

Finland Finland, på den andre siden av Bottenviken, var strengt tatt ikke noe vikingland. Finnene er ikke av skandinavisk opphav; finsk tilhører den finskugriske språkgruppen og er nært beslektet med estisk, som tales på sørkysten av Finskebukta, og noe fjernere i slekt med ungarsk og tyrkisk. Men Sørvest-Finland har vært sterkt påvirket av Sverige, spesielt var det tilfellet i vikingtiden. Mange trekk fra vikingene, som kunststiler, smykke- og våpentyper kan spores i Finland fra 800-tallet og utover, og derfor har vi her valgt å betrakte Finland som et vi­ kingland. Geologisk likner Finland mye på Midt-Sverige og Nord-Sverige, selv om det ikke har noen fjellkjeder. Det var kraftig nediset under istiden, og det meste av landet er dekket av gruset jord som er dårlig egnet til jordbruk. Lengst nord er det åpen tundra, og lenger sør er det barskoger med utallige sjøer som preger landskapet. Den finske landmassen er litt større enn

Norges, om lag 363 000 kvadratkilometer. I det ark­ tiske og subarktiske nord bor det fortsatt samer som tilhører samme kulturgruppe som samene i det nord­ lige Norge, Sverige og Russland, men storparten av Finlands befolkning, som i dag er på 5 millioner men­ nesker, bor langs vest- og sørkysten. Svenske vikinger besøkte dette området og okkuperte deler av det, og det er stort sett her det finnes arkeologiske minner om bosettinger fra vikingtiden. Senere ble Finland en del av det svenske middelalderriket og var i svensk besit­ telse helt til 1800-tallet.

19

SKANDINAVIA FØR VIKINGENE

Til venstre-. Seremonielle øksehoder av flintstein utgjør en offergave fra Hagelbjerggård på Sjælland i Danmark. De viser hvilken viktig rolle steinøkser spilte i det neolittiske samfunnet - i tillegg til den egentlige bruken som arbeidsredskap ved rydding av skog.

De første skandinavene var et omstreifende folk som levde av jakt og fiske og sanket spiselige ville planter. De hadde midlertidige boplasser, som for det meste lå ved kysten, langs elveleier eller ved bredden av en sjø, slik at de kunne utnytte matressursene der - fisk, skalldyr, sjøpattedyr og sjøfugler - og de dyrene som streifet rundt i området. De flyttet leirene sine på jakt etter vilt og etterlot seg derfor få ting som kan fortelle om dem, bortsett fra redskaper og våpen som var laget av flint og andre steinsorter, og noen få grav­ plasser som lå ved siden av leirområdet. Denne noma­ diske og svært spredte livsformen holdt seg i om lag 4000 år og er kjent i arkeologien som den mesolittiske tid eller mellomsteinalderen.

Den neolittiske revolusjon Omtrent 4000 f.Kr. skjedde det en stor forandring i det sørlige Skandinavia. På denne tiden begynte jord­ bruk og kvegdrift å overgå jakt som viktigste levevei. Denne forandringen ledet inn i neste store forhistoris­ ke tid, den neolittiske eller yngre steinalder, som var­ te i over 2000 år. Nye levesett kom til Skandinavia fra sør og kan ha blitt ført inn med små innvandrergrup­ per fra kontinental-Europa. Men det er lite sannsyn­ lig at det foregikk noen masseinnvandring, og den innfødte befolkningen var den samme som jegerne fra tidligere perioder. Da jordbruket ble innført, forandret bosettingsformene seg. Folk bodde på samme sted i lengre perioder og dyrket jord som de hadde innvunnet fra den opp­ rinnelige skogen i nærheten. Men heller ikke disse bo­ stedene kunne vare i svært mange år, for åkrene ble snart uproduktive på grunn av rovdrift og mangel på gjødsling, og da måtte de som bodde der, flytte til et nytt sted der de kunne bryte nytt land og begynne å dyrke sine nyttevekster på nytt. Disse halvpermanente bosettingene var fortsatt små og bestod bare av noen få hus som ikke hadde plass til stort mer enn én familiegruppe, og de var sparsomt spredd utover lan­ det og minnet mer om isolerte bondegårder enn om landsbyer. Likevel viser begravelsesskikkene til disse første jordbrukerne at de hadde en oppfatning av fel­ les identitet. De ble gravlagt i store og kunstferdige gravmonumenter som var bygd over bakken av kjempesteiner, kjent som megalitter (derfor kalles disse gravene megalittiske graver). De bestod av et stort sentralt kammer som var høyt nok til at man kunne stå oppreist, og av en gang som førte inn dit. Det hele var dekket av en jordhaug som var omkranset av mindre, stående steiner. Restene av steingodskar som er funnet i og rundt inngangen til disse gravhaugene, der det lå flere personer begravet, tyder på at begra­ velsen av et menneske fulgte innviklede ritualer som også innebar fest og kanskje ofring og krevde at folk fra et større område, som fellesgraven betydde noe for, måtte delta. Det begynte å utvikle seg et samfunn i vår forstand. Disse første jordbrukssamfunnene er best kjent fra det sørlige Skandinavia (Danmark, Sør-Sverige og Sørøst-Norge). Der var klimaet mildere, og mennes22

Til høyre: Den steinkransede inngangen til en stor dysse i Gillhog i Skåne. Bondesamfunn i den yngre steinalder brukte slike gravkamre til å oppbevare knokler fra skjeletter som tidligere hadde vært stilt til skue.

kene der var de første som kom i kontakt med de nye kulturimpulsene og den nye teknologien som spredde seg nordover fra de europeiske kjerneområdene. I skogene og på viddene lenger nord var jakt, fiske og matsanking de viktigste næringsveiene, og forandrin­ ger i økonomi og kultur foregikk der mye langsom­ mere. Likevel er det funnet en del redskaper og våpen i nord som er av sørligere opprinnelse, og dette viser at det var kontakt mellom de to regionene. Neolittiske jordbrukere brukte flere forskjellige redskaper og våpen enn sine jegerforfedre, men laget dem fortsatt av materialer som forekom lokalt. Flint og andre steinsorter ble formet til øksehoder som ble festet til treskaft og brukt til å felle trær for å rydde mark. Skarpe flak av flintstein ble formet til skjærekanter på sigder som ble brukt under innhøstingen. Også pilespisser som ble brukt under jakt, var laget av flint. Med tiden fikk noen av redskapene og spesielt våpnene høyt utviklede former som må ha krevd stor dyktighet hos dem som lagde dem. Stridsøkser av po­ lert stein og dolker av flint viser hvor langt de hånd­ verkerne som bearbeidet disse tilsynelatende så gjen­ stridige materialene, kunne nå. Det var først mot slut­ ten av neolittisk tid, i det andre årtusen f.Kr., at stein og flint begynte å vike plassen for bronse når det gjaldt noen enkle våpen, som flate økser og dolker. Denne forandringen markerte overgangen til bronse­ alderen.

Bronsealderen Bronse er en legering av kopper og tinn. I førhistorisk tid måtte begge disse metallene importeres til Skandi­ navia fra Mellom- og Vest-Europa. Bruken av bronse må ha markert en tydelig forandring i det tidlige Skandinavias økonomi; den trakk området inn i et vi-

Til høyre: Skandinaviske helleristninger, som denne gruppen fra Bohuslån i Vest-Sverige, gir mystiske vitnesbyrd om religionsutøvelse. De viser mennesker, dyr, skip, våpen og forskjellige symboler. De vanligste er «skålgroper», noen runde og grunne fordypninger som er hogd ut i steinen, enten i grupper for seg selv eller i forbindelse med andre ristninger.

SKANDINAVIA FØR VIKINGENE

dere nett av kulturkontakter og gjorde det mer åpent for påvirkning utenfra. Bronsealderen begynte i Danmark om lag 1800 f.Kr. og varte i over tusen år. Bronsealderkulturen nådde den nordlige delen av den skandinaviske halvøy mye langsommere, selv om funn av bronsegjenstander av standardtypen viser at det var kontak­ ter mellom nord og sør, slik som i tidligere perioder. I bronsealderen ble disse kontaktene åpenbart fremmet av handel; råstoffer, kanskje mest huder og skinn, ble byttet mot kopper og tinn slik at man kunne lage bronse lokalt, eller mot ferdiglagde bronsevåpen som sverd og økser, som ble importert fra Mellom-Europa og de britiske øyer. Det meste av det vi vet om bronsealderen i Skandi­ navia, kommer fra gravhauger eller fra bunter med gjenstander av bronse og edle metaller som er blitt gravd ned eller senket, antakelig som religiøse offer­ gaver, i myrer, sumper, elver og innsjøer. Mange graver fra denne perioden er blitt åpnet. Her er en­ keltmennesker blitt begravd under hauger av jord (haugsetting) eller under hauger av stein (røyser). Noen av gravhaugene i Danmark og Sør-Sverige var enorme og rager fremdeles 3-4 meter i været. De ble anlagt på høye punkter, slik at de dominerte land­ skapet milevis omkring. I de senere århundrene av bronsealderen ble det vanlig å kremere de døde og legge de brente beina i steingodskar, men i tidligere faser ble de fleste begravd ubrent. Disse gravene kan fortelle oss mye. Danmark er spesielt rik på rester av slike graver fra bronsealderen. I noen av dem ble uthulte eikestammer brukt som kister for å dekke den døde, som ble begravd fullt påkledd og fikk med seg noen eiendeler, også til personlig hygiene, som barberkniver og pin23

SKANDINAVIA FØR VIKINGENE

setter. I noen tilfeller har den fuktige jorden bevart den dødes ullklær, og de viser at menn bar kjortler med belte og kappe over, og at de hadde et enkelt ho­ deplagg. Kvinnene hadde en todelt drakt, og håret var dekket av et fint bearbeidet nett eller en kyse. Vi har således et meget levende inntrykk av hvordan noen av de menneskene som bodde i Skandinavia i denne fjerne tidsalder, må ha sett ut. Vi vet bemerkelsesverdig lite om boplassene i bron­ sealderen, men de få funnene som er gjort, tyder på at menneskene på denne tiden hovedsakelig var bønder som bodde i lange, rektangulære bondehus med fjøs eller stall til dyrene i den ene enden. Noen gårder var samlet til små landbyer. Steingodskar, som vanligvis ble brukt til oppbevaring og matlaging, ble antakelig produsert av kvinnene på gården til eget bruk. Til å begynne med .ble landbruksredskapene fortsatt laget av stein og flint, mens bronse var reservert for våpen og dekorative statusgjenstander og pynt. Men mot slutten av bronsealderen - henimot slutten av det første årtusen f.Kr. - ble bronse brukt til allslags gjen­ stander, også til bladene på sigder som ble brukt under innhøsting. Mange av disse bronsegjenstandene ble antakelig laget av lokale håndverkere blant bøndene, men det må også ha vært folk som har spesialisert seg på metallarbeider, som har laget de mer forseggjorte gjenstandene som ofte finnes som votivgaver i myre­ ne. Blant disse offergavene er også lurer, som er trompetliknende musikkinstrumenter som består av et rør, et munnstsykke og en flat plate på lydåpningen. Bil­ der av lurer fra svenske helleristninger synes å vise at de ble brukt under rituelle seremonier. Det er også blitt funnet vakkert dekorerte hjelmer, skjold, kvinnesmykker, bronse- og gullboller, som viser at bron­ sealderen var en periode med stor rikdom i store deler av det sørlige Skandinavia. Det ser ut til at bronsealdersamfunnet var dominert av en rik og mektig høvdingklasse. De praktfulle gravgjenstandene av både bronse og gull som er konsentrert i noen få mannsgraver, synes å vise at de mennene som er begravd her, tilhørte en herskende klasse, og funn av en enkelt meget stor gård i en landsby med andre mindre bygninger, kan også tyde på at det fantes en form for in­ dre hierarki. Det er også blitt foreslått at offergavene fra bronsealderen var uttrykk for et høvdingstyre; de rike og mektige blidgjorde den lokale guden eller ånden som bodde på stedet, med en praktfull offer­ gave og sikret samtidig sin egen stilling over sine riva­ ler ved å vise en imponerende ødsling. Jernalderen: røttene til vikingtiden Rundt midten av det første årtusen f.Kr. foregikk det nok en teknologisk revolusjon, da jernet erstat­ tet bronsen som råstoff til de fleste verktøy og våpen. Ideen om å bruke jern kom, i likhet med bruken av bronse, fra Mellom-Europa, men det var ikke nødvendig å importere selve jernet. Det var rike jernmalmkilder i nærheten av bosettingene, og det var lett å utvinne jernet i nærheten av innsjøer i det midterste og sørlige Norge og Sverige og i Dan­ mark. Disse forekomstene, som er kjent som myr­ malm eller sjømalm, kunne meget lett tas i bruk uten at det ble nødvendig med gruvedrift. Denne malmen er ikke av høy kvalitet og inneholder mye urenheter, men skandinavene lærte fort å utvinne brukbart jern ved å smelte malmen i enkle smelte­ ovner. Til å begynne med var det få og enkle red­ skaper og våpen som ble laget av håndverkere fra 24

tidlig jernalder, men de skandinaviske håndverkerne ble stadig dyktigere og mer mangfoldige etter hvert som århundrene gikk, og til slutt var deres produkter helt på høyde med alt som ble laget andre steder i Europa. Jernalderen i Skandinavia varte i om lag 1500 år, og arkeologene har delt den opp i en rekke atskilte kronologiske faser. Tidlig jernalder (også kalt keltisk jernalder eller førromersk jernalder) spenner over de første 500 årene av denne perioden. Romersk jernal­ der kalles den tiden da Romerriket dominerte de eu­ ropeiske kjerneområdene (fra første til fjerde århun­ dre e.Kr.) og påvirket skandinavisk kultur, selv om Skandinavia selv aldri var en del av riket. 400- og 500-tallet kalles folkevandringstiden (på grunn av de store folkevandringene fra øst til vest i Europa); i Danmark kalles denne tiden også eldre germansk jernalder. 600-tallet og begynnelse av 700-tallet er kjent som henholdsvis vendeltiden (i Sverige), merovingertiden (i Norge) og yngre germansk jernalder (i Danmark). Så følger vikingtiden, som vanligvis reg­ nes fra ca. 800. Slutten på vikingtiden faller grovt sett sammen med innføringen av kristendommen i Skan-

Over. En eikekiste har bevart den fullt påkledde kroppen til en ung kvinne (18-20 år gammel) fra eldre bronsealder i Egtvedt på Jylland. Hun bar et trådskjørt og en bluse med albulange ermer. Kroppen var lagt på et kuskinn og dekket av et teppe før kisten ble lukket.

SKANDINAVIA FØR VIKINGENE

dinavia - under andre halvdel av 900-tallet i Dan­ mark og noe senere i Norge og Sverige.

Under: Rekonstruksjon av en bondegård fra eldre jernalder. Den består av et typisk langhus med tre fløyer og noen uthus, alt gjerdet inn. Gården er utstilt på det historisk-arkeologiske eksperimentsenteret i Lejre utenfor København.

Eldre jernalder (5.-1. århundre f.Kr.) De første fem århundrene av jernalderen i Skandina­ via er fortsatt forholdsvis ukjente for oss, for svært få bosettinger fra denne tiden er funnet. Landbruk må fortsatt ha vært den viktigste leveveien, men tegn på en forverring av klimaet i siste århundre av bronseal­ deren tyder på at produktiviteten kan ha sunket. Grøntoft, en landlig boplass i Vest-Jylland fra om­ kring 200 f.Kr., kaster et visst lys over disse bøndene fra eldre jernalder, som må ha bodd i bygninger som likner mye på dem som deres forfedre i bronsealderen brukte, og var samlet i inngjerdede landsbyer. Det må ha bodd ca. 50 personer og 60 kuer i Grøntoft, men det er vanskelig å si om dette var gjennomsnittet for et samfunn fra den tiden. Det er imidlertid tegn som tyder på at boplassene på landet økte i antall og størrelse mot slutten av eld­ re jernalder. Igjen er de fleste funnene fra Danmark, der en rekke boplasser fra denne perioden er blitt gjenstand for omfattende utgravninger i den senere tid. Hodde på Jylland er typisk for de bosettingene fra det 1. århundre f. Kr. som er funnet i dette områ­

det, og har mange trekk som preget danske landsbyer helt frem til begynnelsen av vikingtiden. Da Hodde nådde sin største utstrekning, bestod den av 27 går­ der, som alle hadde et langhus med boliger og rom for husdyr under samme tak, og et par mindre uthus, som kanskje var låver eller verksteder. Hvert byg­ ningskompleks var omgitt av et gjerde, og hele lands­ byen var beskyttet av et felles gjerde med porter som gjorde det mulig å komme fra hver gård ut til de åkrene som tilhørte gården. Det fantes et åpent område (en «landsbyløkke» eller «landsbytorg») midt i bebyggelsen. En av gårdene var mye større enn de andre og kan ha huset landsbyhøvdingen, hans familie og tjenere. Smedarbeid, pottemakerarbeid, veving og spinning var vanlige aktiviteter, men grunnlaget for livet i landsbyen var kvegdrift og dyr­ king av jorda, i tråd med tradisjonene fra bronsealde­ ren, men i større målestokk. Andre funn i Jylland viser at det ved siden av slike landsbyer også fantes mindre landbruksenheter med bare to eller tre gårder, men vi vet ikke hvorfor det var så store variasjoner i størrelsen på bosettingene på den danske landsbygda. Skikken med å senke votivgaver og ofre i myrer og innsjøer holdt seg gjennom jernalderen. De aller fleste

25

Myrofring

I dag kan vi bare gjette på hvorfor kropper av men­ nesker og dyr og en rekke gjenstander, som våpen og til og med krigsskip, ble senket i myrer, innsjøer og elver i Skandinavia fra den nyere steinalder og helt frem til vikingtiden. Men vi kan være temmelig sikre på at de ble plassert der som votivgaver eller ofring til gudene. Det store antallet funn som er gjort, ofte under drenering i landbruket, viser klart at denne skikken var svært utbredt. De tingene som ble senket, var av meget forskjellig karakter, og det tyder på at de ble gitt som offergaver, kanskje fulgt av rituelle bønner, for å oppnå en spesiell ting, som rike avlinger eller fruktbarhet hos mennesker og dyr eller seier i kamp. De eldste funnene fra yngre steinalder består ho­ vedsakelig av stein- og flintvåpen. Under bronsealde­ ren ble det gitt mer forseggjorte offergaver. Hele sam­ linger av gjenstander til personlig bruk og hushold­ ning, som kjeler, ble lagt ned, kanskje for å hedre en stor eller mektig person som var død. Bronsevåpen, spesielt sverd, ble også ofret. Svært ofte er klingen først blitt bøyd bakover eller ødelagt på annen måte, og det er blitt hevdet at dette var for å forestille et rituelt «mord» på en fiende. Dyr, spesielt hester, ble også slaktet som en del av ritualet. Menneskeofring synes å ha vært utbredt i det 1. århundre f.Kr.; de fleste funn som viser det, er gjort i Danmark, der likene av menn og kvinner som er blitt drept på denne måten, er blitt bevart i den sure jorda i torvmyrene. Under romersk jernalder og folkevandringstiden gikk man tilbake til mest å ofre våpen.

26

SKANDINAVIA FØR VIKINGENE

funnene består av våpen, steingods- eller metallkar med mat og dyr, men i torvmyrene på Jylland er det gjort en rekke oppsiktsvekkende funn av mennesker som er blitt ofret. Disse «moselikene» - mange av dem er fantastisk godt bevart og er blitt utstilt i dans­ ke museer - gjør at vi kan rekonstruere forbausende nøyaktig hvordan noen av disse menneskene, som levde på landbruksboplasser i Skandinavia i eldre steinalder, var og så ut. De fleste av kroppene er blitt funnet tilfeldig av folk som har gravd torv i myrene på Jylland, men noen er også blitt funnet i myrlendt jord på de danske øyene og andre steder i Nordvest-Europa. Vi vet at de var seremoniofre, for hender og føtter var bundet sam­ men, og i noen tilfeller har det vært festet en løkke rundt halsen på dem. Noen har også overskåret strupe. Surheten i myrjorda har bevart hud og hår og til og med mageinnholdet så godt at vi kan se hvilken hårfasong de hadde og hva de hadde spist. Vi vet for eksempel at Grauballe-mannen (som ble funnet i en torvmyr i Grauballe i nærheten av Silkeborg på Jyl­ land), hadde spist et siste måltid som bestod av grøt som hovedsakelig inneholdt bygg, havre og emmerhvete, blandet med noen ugressfrø, kort tid før han fikk strupen skåret over en gang i det 1. århundre f.Kr.

Over: Bronsegjenstander fra omkring 500 f.Kr., funnet i Hasle i Narke i Sverige. De må en gang ha tilhørt en bronsealderhøvding fra dette området. Bronsekaret, som inneholdt alle de andre gjenstandene, var laget i Hellas, de stripete sylindriske bøttene, sverdene (som var blitt bøyd) og de små runde skivene (som opprinnelig tilhørte en vogn) var blitt laget i Nord-Italia eller i Alpene.

Øverst til venstre: Tollundmannen, som nå er utstilt på Silkeborg Museum i Danmark, ble hengt i et skinntau før han ble senket ned i en myr. Han hadde spist noe som kan ha vært et offermåltid av velling, og var kledd bare i en lærlue som var knyttet under haken, og et lærbelte. Han hadde en dags skjeggstubb på haken. Til venstre: Nydam-skipet, som er fra 300-tallet. Det er bygd av eik, er nesten 23 meter langt og er en forløper for de store vikingskipene. Det ble funnet i en myr i Danmark sammen med to mindre båter og et stort antall jernvåpen.

Romersk jernalder (1.-4. århundre e.Kr.) Selv om man fortsatte å legge ofre i våtmarker gjen­ nom hele den romerske jernalder, foregikk det tydeli­ ge forandringer i offergavenes natur. De fleste av gjenstandene fra denne perioden er krigsvåpen og er spesielt i Sør-Skandinavia - av romersk opprinnelse. Vi kan trygt si de var krigsbytte som ble tatt under kamp og ble kastet ut i sjøer, myrer og elver som et takkoffer for seieren i krigen. Disse funnene kan der­ for tas som tegn på at det dengang foregikk utallige trefninger mellom skandinavene og deres naboer i sør, som var romernes forbundsfeller - selv om de ikke var en del av Romerriket - og var væpnet med romerske våpen. Noen skandinaver kan også ha reist hjemmefra for å tjene som leiesoldater i de romerske hærene, og har vendt tilbake etter sin militærtjeneste med verdifulle og luksuriøse romerske håndverkspro­ dukter. Mange av disse gjenstandene havnet til slutt i graver og tjente kanskje som symboler på at de som var begravd der, hadde levd et farefullt liv og hadde høy status. Ikke alle gjenstandene fra Romerriket kom til Skandinavia på denne måten. Gjennom de fire hundre årene som romerperioden varte på det europeiske fastlandet, var det utvilsomt fredelige kontakter mel­ lom de skandinaviske folkene og de romaniserte områdene lenger sør. Noen av de flotteste tingene som er funnet, som glass og drikkekar av bronse og edle metaller, kan ha kommet til Skandinavia gjen­ nom bytte av gaver mellom høvdingfamilier på begge sider av grensen, mens andre mer hverdagslige ting utvilsomt er kommet gjennom handel. De er funnet i Norge, Danmark og det sentrale og sørlige Sverige, men i den senere delen av perioden er de vanligst på Gotland, som ligger midt i Østersjøen. Fordelingen av funnene viser hvilke ruter handelsvarene fulgte fra Sør- og Mellom-Europa, langs elvene Elben og Rhi­ nen og så opp til vestkysten av Danmark og Norge, eller langs Oder og Weichsel til østersjøkysten, Got­ land og Midt-Sverige. Smykker, keramikk og mynter (denarer) vitner alle om denne handelen. De påvirket sterkt den påfølgende utviklingen av de innfødte

skandinavenes kulturgjenstander og stilarter innen kunsten. Det er vanskelig å være sikker på hvilke skandina­ viske varer som ble byttet mot de mer varige romers­ ke gjenstandene, men skinn fra nord spilte utvilsomt en viktig rolle. Landbruksprodukter, spesielt korn og kuskinn, var også etterspurt av de romerske legionene og utgjorde antakelig storparten av de varene som ble sendt sørover. Det er ting som tyder på at landbruks­ virksomheten økte i Skandinavia i disse århundrene, og det er mer enn mulig at det skjedde som svar på et voksende marked. Landsbyene i Danmark økte i an­ tall og størrelse og ble mer allsidige, og i Norge ble landbruk for første gang en viktig side av økonomien. Nytt land ble bosatt og ryddet til dyrking og husdyr­ hold, og det er ting som tyder på at det ble holdt hus­ dyr også i noen av de små, spredte fiskersamfunnene nord for polarsirkelen. Det er fra romersk jernalder at vi har de første spo­ rene etter begynnelsen på den sosiale og politiske or­ ganisasjonen i Skandinavia som til slutt førte til at det ble dannet kongedømmer noen hundre år senere, og det er grunn til å tro at handels- og kulturkontakter med Romerriket spilte en viss rolle i denne utviklin­ gen. De beste bevisene på gryende politisk sentralise­ ring kommer fra Danmark, der det vokste frem en krigerklasse som fikk sine rikdommer både gjennom sin kontroll med handelen og gjennom sin eiendoms­ rett til jorda. Denne klassen hadde muligens også reli­ giøst ansvar og oppkastet seg til høvdinger over be­ stemte deler av landet. Et sentrum som en av disse høvdingene kan ha ope­ rert fra, er nylig blitt undersøkt i Gudme, nær østkys­ ten av Fyn i Danmark. Her ble det anlagt en boplass i det 1. århundre f.Kr., og den vokste i rikdom og stør­ relse gjennom de påfølgende århundrene. Stedet var mest velstående under siste del av romersk jernalder (300- og 400-tallet e.Kr.), selv om det fortsatt var bebodd i hvert fall til slutten av 500-tallet. Utgravnin­ ger har vist at bosettingen bestod av langhus av den vanlige landsens typen, men flere gjenstander som er blitt funnet i og rundt den, skiller seg vesentlig fra de gjenstandene som vi vanligvis finner på landbruksbo­ plasser fra denne tiden. Gullbeslag til våpen, gullrin­ ger og oppdelte gull- og sølvstykker viser at dette ikke bare var et landbrukssenter, og Gudmes enestående karakter understrekes av at det er oppdaget små figu­ rer av tynt gull, som vanligvis forbindes med kultsentra i den senere folkevandringstiden. Navnet Gudme har i seg selv en religiøs biklang: det betyr «guds hjem». En annen boplass fra samme tid ligger ved Lundeborg ved kysten, om lag 5 kilometer unna. Utforsk­ ningen av dette stedet viser at det ikke var en perma­ nent bebodd boplass, men ble brukt til visse årstider, antakelig om våren og sommeren, og var et handelsog produksjonssenter der luksusartikler ble impor­ tert, der det ble laget smykker og skip ble reparert. Følgelig kan det ha tjent både som markedsplass og som et sted der besøkende (mange av dem kan ha vært pilegrimer) gikk i land når de skulle til Gudme. Dankirk nær vestkysten av Jylland synes å ha fylt en liknende funksjon som Gudme og kan ha dannet maktbasen til en høvding som kontrollerte området i Sønderjylland. Det må ha eksistert andre steder av liknende type i Danmark og på den skandinaviske halvøy under romersk jernalder, men de er ennå ikke blitt oppdaget, selv om deres ekvivalenter fra folke­ vandringstiden er kjent. 27

SKANDINAVIA FØR VIKINGENE

Over: Et av de mest gåtefulle trekkene ved skandinavisk arkeologi fra folkevandringstiden er en rekke små figurer av tynne gullplater som man tror har vært brukt som offergaver. Rundt 2300 av disse små platene kommer fra boplassen i Sorte Mulde på Bornholm. En av dem som vises her, forestiller en mann i lang kappe og med en stav, mens den andre holder en hånd hevet til hilsen - eller kanskje han sverger en ed.

Folkevandringstiden (400-500-tallet) 400-tallet var en tid med mye uro på det europeiske fastlandet, fordi Romerriket brøt sammen for senere å bli erstattet av nye politiske grupperinger, som det frankiske kongeriket (vår tids Frankrike og Nederlandene) og det visigotiske riket på den iberiske halvøy. Denne prosessen ble innledet med en massevandring av mennesker fra øst til vest i Europa, men Skandinavia ble lite berørt av den store folkevandrin­ gen. Noen mennesker heiste seil og drog fra det vestli­ ge og sørlige Danmark for å slå seg ned i Øst-England; noen få andre kan ha flyttet vestover til NordEngland fra Sørvest-Norge, men i Skandinavia var folkevandringstiden tydeligvis en stabil periode pre­ get av velstand, et blomstrende landbruk og handel. I Norge fortsatte den landbruksekspansjonen som hadde begynt i den forutgående perioden. Det er gravd ut mange boplasser i Sørvest-Norge. De ser ut til å ha vært isolerte gårder som drev med husdyrhold og dyrket litt korn på små åkrer i nærheten. De rek­ 28

tangulære langhusene, som var bygd i stein, huset både mennesker og dyr. En typisk gård bestod av et langhus med flere mindre uthus, alt omgitt av en steinmur og med steinsatte krøtterstier. Liknende gårder er funnet på Oland og Gotland, der samme slags hushold ble praktisert. Disse gårdene lå spredt, og det skilte dem fra landsbyene i Danmark, som fortsatte å vokse i utstrekning. Handel og håndverk blomstret i folkevandringsti­ den. Disse virksomhetene synes å ha vært kombinert på ett sted, som øya Helgd i Målaren i Midt-Sverige. Her er eksotiske importvarer, som mynter fra det østromerske riket og en liten Buddha-figur som stam­ mer fra Nord-India, blitt funnet sammen med former og smeltedigler som har vært brukt til å lage egne bronsesmykker. Noen små figurer av tynt gull som minner om dem som er funnet ved Gudme, er også blitt oppdaget på Helgd, og de tyder på at også dette har vært et sted som hadde religiøs betydning. Disse figurene av tynt gull, som var preget med manns- eller

Over til venstre: Denne praktfulle smykkeamuletten, en såkalt «brakteat» fra folkevandringstidens Sverige, var helt tydelig et prestisjesmykke - og kan ha vært brukt som en beskyttende amulett. Brakteater er hengesmykker i form av gullplater som er preget bare på den ene siden, og som opprinnelig etterliknet romerske mynter med keiserens portrett. Mønstrene ble gradvis forandret til skandinavisk stil, innbefattet en formering av de konsentriske ornamentrendene, slik vi ser her.

Jernalderboplasser i Skandinavia I Skandinavia var århundrene før vikingtiden stabile (i motsetning til på kontinentet), og landbruket og bosettingen på landet vokste stadig. Hedenske ritualer, som ofring av votivgaver og menneskeofre, var meget utbredt helt til kristen­ dommen ble innført i vikingtiden. Selv om det fortsatt er mye ved forbindelsen mellom religion og handel som må utforskes, går det klart frem av arkeologiske funn at det begynte å oppstå religiøse sentra i folkevandringstiden og merovingertiden, og de ble ofte forbundet med handel; det religiøse sentret og boplassen Gudme hadde nær forbindelse med Lundeborg, bare noen kilometer unna, og Helgo i Midt-Sverige var både et religiøst og et kommersielt senter. Funn fra noen boplasser fra tiden før vikingene, som Borg i Lofoten, Hovgården i Midt-Sverige og Hogom lenger nord, viser at det må ha vært høystatus-boliger, muligens høvdingeboliger.

Innfelt øverst til høyre: Denne bronseplaketten fra 500-tallet er én av fire som er funnet på en boplass i Torslunda på Oland. De ble brukt som pregeplater til fremstilling av bronseplater for utsmykking av hjelmer, i likhet med dem som er funnet i Vendel og Valsgårde. Dette eksemplet viser to krigere som deltar i en rituell dans. En av dem har en hjelm med horn som ender i noen hoder med nebb, mens den andre bærer en ulvehodemaske. Scenen kan ha noe med dyrkingen av Odin å gjøre.

NORDIS­ HAVET

Vesterål,

N22s^Oulu

Mære,

Storsjbn

Ipgom Nåsijåt

Ladoga

Saimaa

^gerfjon

Ian4

fins^

irshogen

Hjalmaren Våqprn

Saaremaa

Våttern

Skagerrak

Gotland?

Kattegat

Område for jernalderbosetting

*0*0-

'Oland

SJøEn

Dankirl

:iællai

ØSTERSJØEN

Bornholi Korselitse

fugen

Sorte Mulde

Område for jernutvinning før 700 Jernalderboplass • høvdingsete og religiøst senter • handels senter

jernalderfunn i myr £* skjelett v votivoffer Målestokk 1:7700000 0

200 km 150 mi

SKANDINAVIA FØR VIKINGENE

Eketorp

Eketorp, en av de 16 klart identifiserte ringborgene på Oland utenfor Sveriges østkyst, er den eneste som er blitt fullstendig utgravd. Den ble først bygd rundt år 300 e.Kr., og i de første 100 årene av sin eksistens ble den sporadisk brukt. Restene fra denne perioden er kjent som Eketorp I. Rundt år 400 ble et mye større område omgitt av en steinmur og fylt med 53 bygninger. Denne plassen er kjent som Eketorp II. Selv om den beskrives som en befestning, var den ho­ vedsakelig en landbrukslandsby. Mellom 150 og 200 personer bodde her på om lag 12 gårder, der de hadde sauer, kyr, griser og hester. De ble holdt innen­ dørs om vinteren, men om sommeren må de ha beitet i områdene rundt, der det ble dyrket bygg, hvete, rug og havre. Dette kostholdet ble utfylt med jakt og fiske, og innbyggerne lagde også enkle bronsegjenstander og smidde jernredskaper og jernvåpen. Eke­ torp II ble forlatt rundt 700. Stedet ble tatt i bruk igjen sent i vikingtiden, rundt år 1000, men i langt mindre målestokk; dette er kjent som Eketorp III.

Over: Det indre av et fjøs i det «levende» museet som er blitt rekonstruert på stedet der Eketorp II har ligget. Her holdes både kyr, sauer og høner, og de går fritt ut og inn av bygningene.

30

Til høyre: De som besøker Eketorp, kan få et inntrykk av hvordan livet var i en befestet jernalderlandsby før vikingtiden. Hele den ytre muren er gjenoppbygd og kan sees i bakgrunnen. Hver gård bestod av et våningshus, et fjøs og noen uthus. I noen av de rekonstruerte bygningene kan de besøkende se hvordan leirkar ble laget og jern og bronse ble bearbeidet.

Under: Utgravningene har avdekket Eketorp IIs fulle utstrekning. Både ringmuren og bygningene var reist av kalksteinsblokker. Fordi grunnmurene var så vel bevart, kunne man rekonstruere hele boplassen.

SKANDINAVIA FØR VIKINGENE

Til høyre: Ringmuren rundt Eketorp II var gjennombrutt av tre porter. Muren omgav et område på om lag 5000 kvadratmeter. De 53 bygningene var plassert rundt den ytre muren og i en klynge i midten.

kvinnefigurer, var votivofre og er blitt funnet også mange andre steder. Den største kjente konsentrasjo­ nen er fra Sorte Mulde på Bornholm i det sørlige Østersjøen, der hele 2300 ble oppdaget under utgrav­ ninger i 1986 og 1987. Sorte Mulde må ha vært sen­ teret for høvdingedømmet Bornholm, som kontrol­ lerte den sjøgående handelen i den sørlige delen av Østersjøen. Det var senteret for håndverksproduksjonen på øya og ser ut til å ha vært i brennpunktet for øyas religiøse virksomhet. Steder som Gudme, Helgd og Sorte Mulde viser at riter som var knyttet til reli­ giøs tro, ble konsentrert på bestemte steder under fol­ kevandringstiden. Skikken med å senke offergaver i myrer, sjøer og elver, som var det viktigste uttrykket for religionen i disse tidlige periodene, opphørte en gang på 500-tallet. Etter ca. 500 e.Kr. var ofrene van­ ligvis mennesker, og verdifulle gjenstander, som de små gullfigurene og brakteater (runde myntliknende smykkeamuletter) i gull, ble gravd ned på tørt land, som oftest i nærheten av boligen til en viktig høvding. Denne grunnleggende forandringen i den religiøse praksis markerer åpenbart en dyptgripende forand­ ring i oppfatningen av religion og samfunn. Det er blitt hevdet at de regionale høvdingene spilte en rolle som både religiøse og politiske ledere, og at de på et vis opptrådte som mellommenn mellom gudene og folket. I det meste av Skandinavia var folkevandringstiden en periode med religiøse, politiske og sosiale forand­ ringer som foregikk på bakgrunn av økende velstand; landbruket ble mer produktivt og handelen økte. Det må ha vært en tid med fred, i motsetning til på konti­ nentet. Og likevel ble det bygd om lag 1500 befestede borger mer eller mindre på samme tid. De fleste av dem er ennå ikke utgravd og vanskelige å datere nøy­ aktig, men den første fasen av Eketorp-borgen er for eksempel sikkert datert til 300- og 400-tallet, og and­ re undersøkte steder tyder på at de har vært i bruk omtrent samtidig. Vanligvis bygges det borger i ufredstid, men de fleste nålevende forskere tror at borgene fra folkevandringstiden ble bygd av helt and­ re grunner. De var antakelig sentra for et velorgani­ sert samfunn der det regionale maktsenteret ble mar­ kert og var klart synlig for befolkningen rundt om.

Vendeltiden (600-700-tallet) Den siste fasen av jernalderen før vikingkulturen opp­ stod, har fått sitt navn etter et sted i Midt-Sverige med rike graver som viser at det her var et kongedynasti i årene rett før vikingtiden. I Skandinavia, og særlig i Danmark, hadde det begynt å vokse frem regionale maktsentra under de første fasene av jernalderen, og de politiske enhetene fra vendeltiden må derfor sees som kulminasjonen av det som hadde gått forut, og ikke som noe helt nytt. Deres betydning ligger i at de dannet grunnlaget for det som skulle komme; frem­ veksten av egentlige kongedømmer under vikingtiden og den virkelig utkrystalliseringen av kongerikene Sverige, Norge og Danmark i begynnelsen av middel­ alderen. Gravplassen i Vendel i Upplands lån ligger på østsi­ den av Fyrisån, som renner sørover og ut i Målaren. Herskerne over svear, et folk eller en stamme som la­ tinske forfattere fra den romerske perioden omtaler som den herskende makt i Østersjøen, og som siden gav navn til landet Sverige, ble begravd på denne gravplassen. Likene ble lagt i båter, og deres personli­ ge utstyr ble arrangert rundt dem som tegn på deres rang. Et liknende gravsted er funnet i Valsgårde, litt 31

SKANDINAVIA FØR VIKINGENE

Under: Funnstedet på Helgd består av flere grupper med bygninger, her vist som rektangler, som stod på kunstig anlagte terrasser på en del av øya som hellet mot nord. På hver terrasse var det en rekke lange, rektangulære trebygninger, noen av dem var våningshus mens andre var verksteder. Ikke alle bygningsgruppene var i bruk samtidig, kanskje bare to av gangen, for selv om stedet var bebodd i ca. 400 år, kan befolkningen aldri ha vært stor. Fjellborgen og det meste av gravene som omgir bygningene skriver seg fra tiden før bosettingen.

32

Utgravninger på Helgd utenfor Ekerd i Målaren har vist at dette har vært et viktig handels- og produksjonssenter i århundrene rett før vikingtiden. Spesielt har det vært et senter for produksjon av slike bronse­ smykker som var så populære i folkevandringstiden og merovingertiden, for flere tusen støpeformer som har vært brukt til å lage brosjer og andre pyntegjenstan­ der, er blitt funnet i de bygningene som stedet bestod av. Jernmalm ble fraktet hit fra det fjerne nord i Sve­ rige for å bli omgjort til verktøy, våpen og husgeråd. Det er gjort en mengde rike funn på stedet, men årsaken til dette har lenge vært et mysterium, fordi Helgd synes å ha vært en helt vanlig landbruksbosetting i alle andre henseender; bygningene er av det sla­ get som er funnet fra jernaldergårder andre steder i Mellom-Sverige, og gravgodset fra gravplassene rundt stedet er ikke spesielt rikt. Kanskje er en del av forklaringen på Helgds betydning at det har vært et kultsenter for hedensk religion. Dette synet under­ bygges av at det er funnet små figurer i tynt gull, lik dem som er funnet på andre religiøse sentra, som Gudme i Danmark. Det er antakelig heller ikke uten betydning at Helgd betyr «den hellige øya».

SKANDINAVIA FØR VIKINGENE Til venstre: Den forbausende rikdommen som innbyggerne på Helgd la seg opp, kan illustreres av dette depotfunnet på 47 romerske gullmynter fra både det østromerske og det vestromerske riket, preget på 400- og 500-tallet. Opprinnelig kan det har vært enda flere, for armringen kommer antakelig fra gullmynter som er blitt smeltet om. Det er uvisst hvordan og hvorfor de havnet på dette fjerne stedet i Midt-Sverige. En mulig forklaring kan være at Helgd var et senter for handel med slike varer som skinn fra det fjerne nord, som det var stor etterspørsel etter i landene rundt Middelhavet.

Til høyre: Dette dekorerte hodet av en biskopstav ble funnet under utgravninger på Helgd. Det er av støpt bronse og har rike ornamenter med innlagt glass og emalje. Et menneskehode stikker ut mellom kjevene til et villdyr. Alt dette tyder på at det er keltisk arbeid, og det kan være laget i Vest-England eller Irland på 700-tallet. Som med de andre gjenstandene av fjern opprinnelse som er funnet på Helgd, er det fortsatt et mysterium hvorfor de har havnet der. Det er blitt foreslått at misjonærer kan ha besøkt Helgd før kristendommen offisielt ble innført i denne delen av Sverige.

Til venstre: Denne kun 8,4 cm høye bronsestatuetten av Buddha sittende på en lotustrone vitner om Helgds vidtrekkende forbindelser. Statuetten er laget et sted i NordIndia på 500- eller 600-tallet og har antakelig kommet til Helgd under den siste fasen av bosettingen i vikingtiden, antakelig i bagasjen til en reisende som var vendt tilbake fra Østen langs elvene i Russland. Den har antakelig vært betraktet som en amulett; da den ble funnet, var en tynn leirreim festet rundt halsen og den ene armen.

33

Kongegraver i vendeltiden

Gamle Uppsala, ca. 10 km nord for vår tids Uppsala by, var senteret for Uppsalaregionen der svearne hers­ ket. Her finnes det tre store gravhauger som er opptil 20 meter høye. Der ble svearnes konger fra 500-tallet angivelig gravlagt. De ble gravd ut på 1800-tallet og inneholdt da kremerte lik med rikt gravgods som gullsmykker med innfelte granater fra tidlig vendeltid. Stedet var fortsatt viktig i vikingtiden og fungerte da både som et kongelig senter og som senter for dati­ dens «offisielle» hedenske religion. Forbindelsen mel­ lom kongelighet og religion var alltid nær, og kongen selv var antakelig yppersteprest. Vendel og Valsgårde nord for Gamla Uppsala var antakelig også viktige sentra fra rundt 600 til slutten av vikingtiden. Begge steder er det funnet gravplasser som er utgravd. På 600-tallet ble de døde lagt i båter, og de haugene som dekket dem, var ganske lave i motsetning til dem i Gamla Uppsala. Kvaliteten på gravgodset viser tyde­ lig at de som ble gravlagt her, hadde ytterst høy sta­ tus, de var mektige høvdinger om ikke egentlige kon­ ger.

34

SKANDINAVIA FØR VIKINGENE

lenger sør ved den samme Fyrisån, og 27 kilometer videre, nærmere Fyrisåns utløp i Målaren, ligger Gamla Uppsala, svearnes religiøse senter, med dets store gravhauger. De overdådige gravfunnene - vakkert dekorerte rustninger, hesteseletøy, drikkekar av glass og kjøk­ kenutstyr, innbefattet kjeler - og den ødsle bruken av båter i gravhaugene i Vendel og Valsgårde kan tas som bevis for at det her var en eller flere familier som kontrollerte jorda og menneskene i et større område, og både skapte og forbrukte rikdom på en bemerkel­ sesverdig måte. De er de beste eksemplene vi har på et kongelig senter fra denne tiden. Svearnes rikdom og makt skyldtes antakelig at de kontrollerte den hande­ len som gikk opp og ned langs Fyrisån og brakte skinn og jern fra nord til sentrene i sør. De fleste gra­ vene i samme område fra samme tid inneholder gravgods av dårlig kvalitet, og vi kan derfor gå ut fra at storparten av befolkningen, som levde på de mindre gårdene, ikke på noen måte hadde samme høye leve­ standard eller nøt samme luksus som de som ligger på gravstedene i Vendel og Valsgårde. Fremveksten av sterke sentralmyndigheter i Skan­ dinavia i vendeltiden førte til andre nye ting, spesielt til at det oppstod markedsplasser og håndverkssentra. Noen av dem, som Ribe i Danmark, utviklet seg senere til vikingbyer, mens andre, som Åhus i Skåne, blomstret hovedsakelig på 700-tallet og ble senere forlatt. Det ble også satt i verk store ingeniørarbeider på denne tiden. Danevirke langs foten av halvøya Jyl­ land ble påbegynt før 737 e.Kr. Det må ha vært et veldig hinder som bestod av en ca. ti meter bred jord­ voll som var kledd med tømmer, og en vollgrav (det var antakelig jorda derfra som ble brukt til vollen). Hele barrieren strakte seg 7 kilometer sørvestover fra vestenden av fjorden Schlei. Gravingen av Kanhavekanalen på Samsø i ca. 726 var like imponerende. En 1 kilometer lang og 11 meter bred passasje ble gravd ut tvers over et snalt nes nord på øya. Den var så dyp at gruntgående skip kunne passere. De skrånende si­ dene var forsterket med tømmer. Hele anlegget må ha krevd stor teknisk dyktighet og store mengder ar­ beidskraft. Disse storverkene banet vei for den videre utviklingen i vikingtiden.

Øverst til venstre: Denne litografien fra Gamla Uppsala fra midten av 1800-tallet viser de tre «kongegravene» med kirken fra 1100-tallet i bakgrunnen. Motivet er sett fra sørvest, og lite har forandret seg siden da. Tradisjonen sier at kong Egil er begravd i den østligste haugen, kong Aun i den midterste og kong Adils i den vestligste. De var alle medlemmer av ynglingeslekten som er omtalt i Snorre Sturlasons verk om Norges konger, Heimskringla, som ble skrevet på 1200-tallet. Til venstre: Gravplassen på Valsgårde. Gravhaugene, som skriver seg fra vendeltiden til slutten av vikingtiden, kan sees som en rand bak det moderne huset. De eldste gravene inneholdt det rikeste gravgodset. De døde ble hauglagt i båter, noe som hentyder til at de skulle foreta en reise, og ble utstyrt med mat og kjøkkenredskaper. De fikk ofte med seg hester og jakthunder i graven.

Øverst: En jernhjelm med bronsedekorasjoner funnet i en båtgrav fra 600-tallet i Vendel. Den har en brilleformet beskyttelse for øynene og nesen. Noen vikinghjelmer - som ikke hadde horn - kan ha vært av samme type som denne. Gravene i Vendel og Valsgårde er berømt for sine praktfulle rustninger. Denne krigeren ble begravd med ett skjold, to sverd og andre våpen, som alle var av fineste kvalitet og vakkert utsmykket.

Over: Mange av funnene fra gravplassen i Vendel var kunstferdig dekorert med stiliserte mønstre av dyr som tvinnet seg inn i hverandre, og dette har gitt navn til vendelstilen. Den kan sees på denne tegningen av den sentrale bulen fra et rundt skjold som ble funnet i en båtgrav i Vendel. Skjoldbulen er laget av jern og belagt med bronse, selve skjoldet må ha vært laget av skinndekket tre og har råtnet bort.

35

DEL II

VIKINGTIDEN I SKANDINAVIA

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG

Vikingene Historikerne regner vanligvis med at vikingtiden be­ gynner med det første registrerte overfallet som en norsk flåte begikk mot det uforsvarte klosteret på Lindisfarne, en øy utenfor kysten av Nordøst-England, i 793, og slutter på 1000-tallet etter at alle de skandinaviske landene hadde gått over til kristen­ dommen. Arkeologene, som ikke er like opptatt av historiske begivenheter, men leter mer etter materielle bevis for å kunne påvise kulturforandringer som mar­ kerer nye perioder i menneskenes historie, har en litt annen datering. Kulturforandringer kan komme som resultat av mange faktorer og gi seg utslag på forskjel­ lige vis. Indre forandringer kan frembringe en ny samfunnsorganisasjon med nye maktsentra og nye sosiale hierarkier. De kan skyldes ytre påvirkning, som hendinger i tilstøtende land, invasjon utenfra eller økt kjennskap til utenverdenen som følge av at sfærene for utveksling og handel blir utvidet. Det er helt tydelig at det foregikk slike forandringer i Skandinavia på 700-tallet. Det skyldtes i stor ut­ strekning kontakter med de kristne landene på konti­ nentet. Der ble høyt organiserte kongedømmer med røtter i den romerske sivilisasjonen stadig mektigere og forsøkte å ekspandere. De kastet sine øyne på de hedenske nordboernes land, som var kilden til varer som var svært etterspurte i det kristne sør, for eksem­ pel skinn, hvalrosstenner og rav. At Norden var hedensk, var også en utfordring til den kristne kirken, og omvendelsesforsøk gikk hånd i hånd med politiske og kommersielle interesser. Derfor ble Skandinavia utsatt for stadig større påvirkning fra kontinentet. Vi kan se bevis for det, blant annet ved at smykker og andre prydgjenstander som skandinavene lagde og brukte den gang, ble utført i nye stilarter. Importerte varer fra sør viser også at Skandinavia fikk nærere forbindelser med sine kontinentale naboer. Keramikk og glass fra Rhinland finnes i stadig større mengder, spesielt på Jylland, og mynter (en bytteform som var helt fremmed for skandinavene) begynte å komme i omløp i små mengder. En kort tid ble de til og med preget her. Det er den slags ting arkeologene ser etter når de skal definere en periode med kulturforandringer, slik de mener oppstod i Skandinavia på 700-tallet. Begyn­ nelsen på vikingtiden kan klart sees ved at folkene her gikk bort fra vendeltidens livsstil og over til en annen stil og en annen kultur i andre halvdel av 700-tallet. Overfallet på Lindisfarne i 793 er således et ytre ut­ trykk for en prosess som hadde pågått i de foregående 50 år, og brakte Skandinavia inn i Europa. I de om lag 50 årene som fulgte etter det første an­ grepet på Lindisfarne, foretok vikingene stadig oftere plyndringstokter langs kysten av de britiske øyer og på vestkysten av fastlands-Europa. De overfalt for­ svarsløse klostre, der de tok rikt bytte i form av kirkesølv og andre verdifulle ting. De vakkert dekorerte metallgjenstandene som er blitt funnet i noen graver i Skandinavia, kan gi en viss idé om hva vikingene tok. Den første fasen synes å ha vært preget av ren pirat38

virksomhet. Disse overfallsmennene, som for det meste kom fra Norge og Danmark, hadde oppdaget hvor lett de kunne plyndre de rike sentrene i VestEuropa, og lynangrepene de foretok, ble mulige tak­ ket være de raske og sjødyktige skipene de hadde. Under andre halvdel av 800-tallet oppstod det et nytt mønster - vikingene gikk over fra piratvirksomhet til kolonisering. Skipene deres førte nå grupper av nybyggere med husgeråd og allslags forråd til nye hjem på Orknøyene og Shetland, Island og Grønland, og senere så langt som til Nord-Amerika. Det var for det meste nordmenn som reiste denne veien. Danene hadde oppmerksomheten rettet mot mer befolkede land, som England og Frankrike. Først dro de for å plyndre, siden slo de seg ned. Svenskene hadde for det meste blikket rettet østover, deres reiser førte dem til Sørvest-Finland, til det sørlige og østlige Østersjøen og så tvers over Russland til Bysants (Konstantinopel, våre dagers Istanbul), til Kaspihavet og helt til Bag­ dad. Et mindre antall mennesker fra Våstergotland,

Til venstre: Dette emaljerte beslaget fra en bronsebolle er et typisk irsk håndverksarbeid, men er funnet i en hedensk vikinggrav i Myklebostad i Vest-Norge. Slike fine metallarbeider var blant det røvergodset som de første vikingene førte med seg tilbake til Skandinavia etter å ha angrepet klostre og andre sentra på de britiske øyene og i Vest-Europa.

Side 36: Det ville ikke ha vært noen vikingtid uten de klinkbygde seilskipene. Prøver til sjøs med rekonstruerte vikingskip i full størrelse har vist at de er meget sjødyktige og lette å manøvrere, og det gjorde det mulig å foreta overraskende angrep.

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG

Over: Vikingene ville aldri ha hatt slik fremgang uten sine førsteklasses våpen. Denne norske samlingen av jernsverd, spydhoder og økseblader fra 800- og 900-tallet er sammen med en enestående hjelm fra høvdingegraven i Gjermundbu i Norge arrangert på et skjold som ble funnet i Gokstad­ skipet.

der det var adgang til havet, drog også til de britiske øyene. I dag betegner vi alle disse menneskene som vikin­ ger. Opphavet til denne betegnelsen er uklar. Den brukes svært sjelden i samtidige kilder, og da dreier det seg om menn som er dratt «i viking», det vil si at de hadde forlatt sine hjem og sin jord for å egne seg til røvervirksomhet fremfor å drive med vanlige landbrukssysler. «Vik» er et gammelt skandinavisk navn for en smal innskjæring av havet, og kanskje kommer uttrykket «i viking» fra de stedene der vikingene satte seil eller viser til beskyttede farvann der de skjulte seg før de slo ned på sitt bytte. Det er også mulig at «vik» viser til de tradisjonelle stedene på det europeiske fastlandet og de britiske øyene som vikingene

besøkte. Mange av dem er kjent som «wic» (som be­ tyr handelssted), for eksempel Hanwic nær våre da­ gers Southampton i England og Quentovic i NordFrankrike. På 700-tallet foregikk det en veldig vekst i handelen i Nord-Europa, og rikdommen i disse byene må ha gjort dem til fristende mål for plyndring og kolonisering. Kanskje «vikingene» opprinnelig var betegnelsen på de menneskene som besøkte disse ste­ dene, enten som sjørøvere eller som fredelige handels­ menn. Den tids forfattere i Europa kjente ikke skan­ dinavene som vikinger. De ble kalt normanner eller nordmenn, og det engelske ordet «Norse», som ofte brukes som et annet ord for viking, er avledet av det. Men uansett hva opprinnelsen måtte være, ble «vi­ king» aldri brukt om skandinavene som helhet, og 39

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG

betegnelsen ble vanlig først da de skandinaviske na­ sjonalistiske bevegelsene vokste frem på 1800-tallet. På denne tiden begynte vikingene å bli avbildet med horn på hjelmene, noe som ennå henger igjen i det folkelige bildet av dem, men dette har overhodet ikke noe grunnlag i historiske fakta. I begynnelsen av vikingtiden snakket danene, nord­ mennene og svenskene grovt sett samme språk, som de selv og utenverdenen kalte «dansk tunge» (men det betegnes i dag av språkforskerne som gammelnordisk eller gammelnorsk). Det tilhørte den germanske språkfamilien, som dominerte rundt Nordsjøen, og hadde felles røtter med angelsaksisk og gammelhøytysk, men skilte seg tilstrekkelig fra dem til å bli be­ traktet som et eget språk av samtiden. I løpet av vi­ kingtiden utviklet det seg mer distinkte fonetiske va­ riasjoner i de forskjellige områdene i Skandinavia. Disse dialektene dannet grunnlaget for moderne dansk, islandsk, norsk og svensk, men kunne forstås av alle skandinaver (slik tilfellet er også med de moderne utgavene). Antropologiske undersøkelser av skjeletter som er avdekket i gravene, synes å vise at vikingene gjen­ nomsnittlig var litt mindre enn dagens skandinaver. Det er tydelig at noen mennesker, som vi antar til­ hørte de øvre lag av samfunnet, var høyere, kraftigere og stort sett sunnere enn de øvrige - skjelettene til vanlige folk viser klare deformasjoner på grunn av 40

underernæring og tungt arbeid. Barnedødeligheten var høyere enn i dag, og forventet livslengde var kor­ tere, selv om det ikke var uvanlig at folk levde til de var mellom 40 og 50 år. Men lenger enn det var det sjelden de levde. De vanligste sykdommene, som kan spores på skjelettrestene, var reumatisme og leddbetennelse, mens det er få spor etter hull i tennene, som er en stor plage for menneskene i de moderne sam­ funn, og det skyldtes utvilsomt vikingenes sukkerfrie kosthold. Selv da vikingenes plyndringstokter var på sitt høy­ este, må storparten av befolkningen ha vært hjemme, opptatt med fredelige sysler som å passe husdyra, dyrke noen få nyttevekster eller utføre håndverksarbeider. Det er fortsatt litt av et mysterium hvorfor så mange av dem valgte å forlate Skandinavia på denne tiden for å delta i sesongmessige plyndringstokter eller foreta oversjøiske landnåm, men både overbe­ folkning hjemme, mangel på dyrkbar jord og konflik­ ter mellom forskjellige stridende grupper er blitt fore­ slått som årsaker. Antakelig har alle disse faktorene spilt sin rolle for den store vikingemigrasjonen på 800- og 900-tallet.

Det sosiale hierarkiet De funn som arkeologene har gjort, særlig i gravene der det er slående kontrast mellom gravgodset til de rike og de fattige, tyder - sammen med runeinnskrif-

Over: En bautastein fra Gotland viser sjøfolk som heiser seil akter i skipet. De er beskyttet av en rekke overlappende skjold som er festet til skipssiden. De som drog «i viking», så kanskje slik ut.

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG Til høyre: En av danskekongen Svend Tveskægs sølvmynter, preget ca. år 995 (kongen døde i 1014). Dette er en av de første skandinaviske mynter som er blitt slått med kongens navn og kongens symbolske portrett på forsiden. De etterlikner angelsaksiske originaler og har et kors på baksiden.

Over: En bøtte av barlind med messingbånd rundt, funnet i Oseberggraven. Den var plassert i en annen bøtte som igjen lå i en tønne i baugen på skipet. Bøtter av denne typen ble importert.

ter og spredte henvisninger i skriftlige kilder - på at vikingsamfunnet var sterkt lagdelt. Innenfor hver ter­ ritoriell enhet var det et strengt hierarki med en høv­ ding eller konge på toppen, og et aristokrati som støt­ tet ham og fremskaffet kampstyrker når det trengtes. Under dem stod de mindre jordeierne - bønder og handelsmenn som utgjorde en klasse av frie menn (og dessuten tjente som kampreserve). Aller nederst stod de mange trellene. Før vikingtiden var makten allerede i ferd med å bli konsentrert hos en håndfull dynastiske familier som kontrollerte rikdommene i et område. Den lokale herskeren var også militær leder, religiøst overhode, administrator og fredsbevarer innenfor det området han kontrollerte. Rikdommen bestod for det meste av jordeiendommer, produktene fra denne jorda og de naturalskattene som ble betalt av dem som arbeidet på jorda og forpaktet den. Men etter hvert som sam­ funnet utviklet seg og makten ble sentralisert i hende­ ne på en enkelt herskende familie, kom det kongelige inntekter også fra byene i form av markedsavgifter og tollavgifter. Representanter for kongen, som utøvde stor makt både på egne vegne og på vegne av kongen, var stasjonert i byene og andre steder rundt om på hans landområder. En av de tydeligste måtene for kongen til å prokla­ mere sin makt på, var å prege mynter. Det ble preget mynter i Ribe og Hedeby i Danmark i korte perioder på 700- og 800-tallet, selv om det ikke ble innført noe fast pengesystem i Skandinavia før på 1000-tallet, og det gir oss god grunn til å tro at det var kongelig kon­ troll over disse to tidlige vikingbyene. Det er spesielt betegnende at Olof Skotkonung (ca. 995-1021/ 1022), som man regner var den første kongen som kontrollerte hele det sentrale Sverige, var den første som lagde mynter i Sigtuna, som han grunnla rundt 995 e.Kr. I Norge ble mynter første gang preget om­ trent på samme tid, av Olav Tryggvason (ca. 9641000). Etter hvert som landene ble mer og mer forent og kongene ble mektigere på 1000-tallet, ble utstedel­ se av mynter helt vanlig. Selv om kongemakten var arvelig, var en smidig overgang fra far til sønn langt fra sikret - ethvert mannlig medlem av familien kunne fremtvinge sin rett til å overta. Dette førte ofte til familiestridigheter. De dynastiske stridene var særlig sterke blant søn­ nene og sønnesønnene til Harald Hårfagre (regjerte ca. 870-ca. 940), den første anerkjente konge av Norge. Folk som muligens kunne gjøre krav på kongeverdigheten, tilbrakte noen ganger lang tid i land­ flyktighet. Der økte de sine rikdommer ved hjelp av plyndringstokt for å kunne vende tilbake til hjemlan­ det i et forsøk på å overta kongedømmet med makt. Det ble av og til inngått kompromisser ved at to kon­ ger kunne styre samtidig, eller ved at landet ble delt opp i regioner som hver hadde sin egen kongelige overherre, slik det hendte flere ganger i Norge på 900tallet. Kongene og deres dronninger ble gravlagt med stil; de døde ble lagt i store gravhauger som noen ganger kunne være over 20 meter på det bredeste. Noen av dem er blitt utgravd og har avdekket fantastisk gravgods. Noen av de mest imponerende funnene er gjort i Sørøst-Norge; de mest kjente er fra Oseberg og Gokstad ved Oslofjorden. De utgravningene som ble foretatt ved Oseberg i begynnelsen av 1900-tallet, viste at en ung kvinne, antakelig en dronning, ble be­ gravd der i 834. Det er mulig å være så presis fordi årringene på det tømmeret som ble brukt til å bygge

gravkammeret, viser at det ble felt på høsten dette året. Liket ble lagt i et vakkert utskåret skip sammen med alle de praktfulle gjenstandene som hun brukte i sitt daglige liv: senger, sengeklær og allslags husgeråd. Også andre gjenstander hun kunne ha bruk for i livet, var tatt med, som sleder til vinterbruk og en vogn til sommerturer. Ved siden av henne i gravkam­ meret lå liket av en eldre kvinne, muligens en tjener eller trell. Litt nord for Oseberg ligger den største konsentra­ sjonen av store gravhauger ved Borre, som tradisjo­ nelt er blitt forbundet med vikingtidens kongehus i Norge. Da en av gravene ble ødelagt av gravrøvere for ca. 150 år siden, ble restene av et skip oppdaget, og noen enestående gjenstander fra rundt år 900 ble red­ det. I Danmark er flere store gravhauger blitt under­ søkt. I Jelling midt på Jylland, som er blitt forbundet med danske konger på 900-tallet, er to hauger blitt utgravd. Trekammeret i en av dem er blitt datert ved hjelp av årringene til 958/959 og inneholdt antakelig restene av kong Gorm, den siste hedenske hersker over Danmark. Han ble senere gravlagt på ny i en kirke like ved av sønnen Harald Blåtann, som var kristen. Enestående gravgods, som tyder på stor rik­ dom og høy rang, er blitt funnet i gravkammeret i en 41

Skipsgraven i Oseberg

Da Oseberg-graven ved Oslofjorden ble gravd ut i 1904, viste det seg at den inneholdt den rikest ut­ styrte graven vi kjenner fra vikingtiden. Her var en kvinne blitt begravet sammen med en følgesvenn i 834; det er vi sikre på fordi nylig årringdatering viser at de eiketrærne som ble brukt til å bygge gravkam­ meret, ble felt det året. Selv om smykkene var blitt fjernet av gravrøvere, var det likevel makeløst mange og fine gjenstander igjen. Gravkammeret var plassert bak masten på et smek­ kert skip, som kanskje skulle frakte den døde. Man fant også en vogn, fire sleder og 12 eller flere hester. Tanken på at hun skulle foreta en lang reise, styrkes av at hun var forsynt med et telt og mat, innbefattet en okse og et spann med epler. Det var fem senger, kister til oppbevaring, oljelamper, en stol, et vegg­ teppe, forskjellig kjøkkenutstyr og landbruksredska­ per. Blant de mange personlige gjenstandene i selve gravkammeret var restene av noen vevstoler og utstyr til å veve et hårbånd som ikke var ferdig. Det overdå­ dige gravgodset viser hvilken status denne kvinnen hadde når hennes familie kunne gi avkall på så mye rikdom til ære for henne - hun må ha hatt meget høy status, kanskje det var en dronning.

Over: Det er få kar og andre redskaper-av tre som har overlevd fra vikingtiden. Dette utvalget fra gravgodset i Oseberg-skipet innbefatter to trebøtter med messingbånd fra Irland. Den største bøtten har emaljert beslag til håndtaket, formet som menneskefigurer i Buddha-liknende positur. Øverst til høyre: Utgravningen av Osebergskipet i 1904 ble ledet av professor Gabriel Gustafson, som her sees stående foran skipets elegant dekorerte forstavn. Gravkammeret var da allerede fjernet. Den grøften skipet var lagt i, var kledd med blåleire, og det gjorde at skipet og dets innhold bevarte sin fuktighet og ble beskyttet mot forråtnelse. Men vekten av jordhaugen hadde knust tømmeret i mange biter som siden er blitt satt omhyggelig sammen.

42

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG

haug fra 900-tallet i Mammen på Jylland. Årringene i treet i hjørnene av gravkammeret, der den gravlagte og hans utstyr lå (innbefattet broderte stoffer og den berømte Mammen-øksen), viser at det treet som ble brukt, var felt i 970/971; begravelsen må ha funnet sted kort tid etter.

Til venstre: Denne firehjulte vognen fra Oseberg-funnet er langt fra noen dagligdags doning (selv om vogner nok har vært brukt til vanlig transport), men er rikt utskåret slik det høver seg en seremonivogn. Krybben, som kan tas av, hviler på et underlag som munner ut i fire menneskehoder. Den forreste delen av krybben er dekorert med utskjæringer som viser en mann omgitt av slanger, og noen mener dette viser til den legendariske helten Gunnar, som døde da han ble kastet i en slangegrav.

Over: Det ble funnet fragmenter av en smal billedvevfrise i gravkammeret i Oseberg. Den var vevd av farget ull i flere forskjellige teknikker. Denne scenen viser en prosesjon av væpnede figurer, både menn og kvinner, til fots og til hest, fulgt av vogner som trekkes av hester. Disse bemerkelsesverdige restene forteller hvor lite vi vet om de fargerike veggteppene som må ha prydet rike hjem i vikingtiden.

Øverst: En rekonstruksjon av en seng som ble funnet i stavnen på Osebergskipet. Hodestykkene er utskåret i form av dyrehoder, og var opprinnelig malt. Det ble også funnet fire andre senger, innbefattet den som den døde kvinnen lå i, og sengetøy fylt med fjær og dun. Senger var ikke en vanlig del av innredningen i et vikinghus. Sengene fra Oseberg kan lett tas fra hverandre, og kan ha blitt brukt under reiser.

De lavere sjikt i samfunnet Under den kongelige og aristokratiske klassen fantes de «frie menn». Det var en meget variert gruppe, som bestod av alle grader fra kongens nærmeste leiesvenner til tjenere, som utgjorde den største klassen i vi­ kingtidens Skandinavia. De fleste var bønder. De hadde rett til å eie og bære våpen og til å delta i og tale på tinget, som var en forsamling av alle frie menn i et område. Det ble holdt regelmessig (minst en gang i året, noen ganger oftere) for å fastsette lover, løse disputter om jordeiendommer og felle dommer om voldsforbrytelser og tyverier. Vedtak ble fattet ved av­ stemning. En rekke tingsteder er kjent (det mest berømte er Thingvellir på Island). De bestod vanligvis av en flat, lav voll omgitt av grunne grøfter. «Ting» forekommer ofte som et ledd i skandinaviske steds­ navn, og viser at det her har vært en slik forsamlingsplass. Liknende spor fra Skottland og andre steder i den vestlige vikingverdenen viser at vikingene førte denne styringsformen med seg til sine bosettinger over havet. Men etter hvert som kongemakten økte i Skandinavia, fikk kongen mulighet til å bruke sin myndighet til å sette vedtakene fra tinget til side eller manipulere dem. Rikdom i form av jordeiendommer var den viktigs­ te faktor som bestemte de frie menns status og betyd­ ning i forhold til andre. Noen hadde veldige eiendom­ mer som de leide ut til leilendinger. Ennå i dag kan vi se hvor de største herregårdene lå i sentrum av noen av disse veldige eiendommene. De er vanligvis mar­ kert med store gravhauger. Mot slutten av vikingti­ den reiste mange av de rikeste jordeierne monumen­ ter med runeinnskrifter som hyllet dem selv og deres familier. Den aller laveste klassen i samfunnet var trellene, som vi vet lite om, selv om henvisningene til dem i skriftlige kilder klart viser at de spilte en vesentlig rolle i økonomien. Det er vanskelig å lokalisere dem ved hjelp av arkeologien. Graver med lite eller intet gravgods kan være trellegraver, men det er til og med tvilsomt om de ble vist så mye verdighet at de ble be­ gravd på en gravplass. En død trell hadde ingen verdi og ble antakelig fjernet uten noen seremoni. Noen dobbeltgraver inneholder et rikt utstyrt lik og et uten eiendeler. Dette kan være graven til en herre eller hus­ frue og en slave som ble drept som et menneskeoffer. En beskrivelse av en vikingbegravelse ved Volga på 900-tallet, som vi har etter den arabiske kjøpmannen Ibn Fadlan, beskriver en slik begivenhet: Det de gjør er følgende. . . hvis han (den døde) er rik, samler de sammen hans rikdom og deler den i tre - en del til familien, en del til å sørge for klær til ham og en tredje del til nabidh som de drikker på den da­ gen da trellkvinnen drepes og begraves sammen med sin herre. . . Når en høvding dør, spør familien hans trellkvinnene og slavinnene: «Hvem vil dø med ham?» Så sier en av dem: «Jeg vil.» Når hun har sagt det, er det ingen vei tilbake ... de fleste av dem som sier dette, er trellkvinner. . .»

Den innfødte trellbefolkningen ble fra tid til annen 43

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG

supplert med fanger fra krigstokter i utlandet. Noen tok vikingene med hjem for å bruke dem til tvangsar­ beid, andre ble ført videre for å bli solgt på slavemar­ kedene i Østen, for slaver var en viktig vare i vikinge­ nes handel med abbasidkalifatet i Bagdad, der de ble solgt i bytte for store mengder sølv.

De skandinaviske kongedømmenes fremvekst Det var under vikingtiden at Danmark, Norge og Sve­ rige ble samlet til forente riker under hver sin enkelt•hersker. Denne prosessen er ikke godt dokumentert. De skriftlige beretningene er begrenset til spredte henvisninger i samtidige kontinentale historier. De Kon­ gelige frankiske annaler nevner fra tid til annen dans­ ke konger på 700- og 800-tallet, og mer informasjon finnes i Rimberts Ansgars liv, som ble skrevet på slut­ ten av 800-tallet. Den seneste kontinentale kilden for vikingtidens Skandinavia er Adam av Bremens Histo­ rie over erkebiskopene i Hamburg-Bremen, som ble skrevet på slutten av 1000-tallet og bygger på øyenvitnebeskrivelser som han fikk fra sine informanter. Ettersom alle disse verkene er skrevet av kristne kler­ ker om hedningeland, må vi regne med at det fantes visse fordommer fra deres side, men stort sett synes de å være temmelig realistiske samtidige beretninger. De gir oss navnene på steder og mennesker, og noen av dem kan bekreftes av de senere islandske sagaene. De islandske sagaene er også en historisk kilde, men de ble for det meste skrevet på 1200-tallet, altså nes­ ten to hundre år etter at vikingtiden tok slutt, og må derfor behandles med forsiktighet. Likevel går det klart frem av disse kildene og av materielle bevis, som reisingen av store monumenter og byggearbeider som åpenbart stod under kongelig ledelse, at alle disse tre landene hadde fremstått som egne makter i hvert fall på 1000-tallet, om ikke før. Mye er kjent om Danmark, der de første tegn på en sentralisert kongemakt var grunnleggelsen av byen Ribe, gravingen av Kanhave-kanalen og byggingen av Danevirke, som alle kanskje er satt i verk av kong Agantyr, som vi kjenner fra biografien til St. Willibrord. Han var biskop i Utrecht og besøkte det «ville danske folk» tidlig på 700-tallet. Noe senere, i 808, nevnes kong Godfred i de Kongelige frankiske anna­ ler i forbindelse med byggingen av annet trinn av Danevirke, og han skal også ha plassert kjøpmenn i den gamle vikingbyen Hedeby (Haithabu; dengang i Danmark, nå i Tyskland). Andre konger fra 800-tallet nevnes, innbefattet kongene Hårek den gamle og Hårek den yngre, som lot den tyske misjonær Ansgar bygge kirker i Hedeby og Ribe i 850-årene. Vi kjenner ingen konge ved navn fra de neste hund­ re år. Mot midten av 900-tallet oppstod det et nytt dynasti, grunnlagt av kong Gorm, med sentrum i Jelling på Jylland. Gorm, som vi vet lite om, ble etter­ fulgt av sin sønn Harald Blåtann i 958/959. Han reis­ te en stor runestein på kirkegården i Jelling, der han stolt kunngjorde at han hadde gjort seg til herre over hele Danmark og Norge, og gjort danskene til krist­ ne. I sin regjeringstid forsvarte Harald sitt område med en kjede av borger (noen ganger omtalt som Danmarks kongeborger), og han tok initiativet til andre store byggverk, som broen ved Ravning Enge på veien til Jelling. Han ble i ca. 987 avsatt av sin sønn Svend Tveskæg (Svein Tjugeskjegg, d. 1014) som senere erobret England i 1013. Svend var den første av en rekke konger som styrte både Danmark og England helt til 1042, og han skal også ha kontrol­ lert Sør-Norge. 44

Samlingen av Norge På grunn av sin lange og innskårne kystlinje og sine høye fjell, som gjorde det vanskelig å reise fra lands­ del til landsdel, vår ikke Norge noe lett land å bringe under én manns styre. Da vikingtiden tok til, fantes det en rekke småkongedømmer langs norskekysten, fra Lofoten i nord til Vestfold og Østfold ved Oslo­ fjorden. De holdt alle innbitt på sin selvstendighet og var ikke villige til å underkaste seg noe overherre­ dømme utenfra. Konflikter var vanligere enn samar­ beid. Utgravinger fra boplasser fra 700- og 800-tallet i Borg i Lofoten gir oss et glimt av livet i noen av disse småkongedømmene. Plassen må ha vært bebodd av en familie som først og fremst kunne takke de rike fis­ kefeltene i havet utenfor for sin rikdom og sin stilling. Men funn av glass og keramikk fra Rhinland viser at Borg ikke var noe vanlig fiskersamfunn, men setet for en familie med høy status og kontakter med utenver­ denen; dette var hjemmet til en av stormennene i nord. Forsøkene på å bringe disse selvstendige småkon­ gedømmene sammen til ett rike ble et blodig og lang­ varig foretak som det tok 200 år å fullføre. De rike funnene i de store gravhaugene i Oseberg og Borre forteller at det fantes et herskende dynasti i SørøstNorge på 700- og 800-tallet, og fra omtale i dikt og sagaer vet vi at Borre var et kongesete i vikingtiden. Den første kongen som fikk til en slags samling, var Harald Hårfagre, som førte sammen Vestfold og Sør­ vest-Norge i 880-årene, og som ser ut til å ha skaffet seg mange fiender på grunn av det. Det kan ha vært grunnen til at så mange utvandret til de skotske øyene og Island mot slutten av 800-tallet. Det nordlige Norge ble stående utenfor denne unionen, og en familie av jarler som hadde sitt utgangspunkt i Lade ikke langt fra Trondheim, styrte landsdelen uavhen­ gig av resten av landet. De må ha vunnet overherre­ dømme over de andre høvdingene der. I de påføl­ gende århundrene var det stadige konflikter mellom nord og sør, og den danske kongen spilte til tider en fremtredende rolle i sør. Noen ganger støttet jarlene i Trøndelag herskeren i sør og noen ganger gjorde de det ikke, og sagaene forteller om mange slag og gjen­ sidig ødeleggende strider. Mot slutten av 900-tallet vendte Olav Tryggvason, som var sønnesønn til Harald Hårfagre, tilbake til Norge fra utlandet (der han hadde tatt del i vikingangrep på England). Han brukte Trøndelag som ut­ gangspunkt for å konsolidere sin kontroll over hele vestkysten. Men etter hans død (i et sjøslag ved Svolder rundt år 1000, der han kjempet mot de forente styrkene til Olof Skotkonung av Sverige og Svend Tveskæg av Danmark) ble landet igjen delt opp i mindre deler, og i de neste 15 årene var styret delt mellom jarlene i Trøndelag i nord og danske og svens­ ke konger i sør. Innføringen av kristendommen ble en viktig faktor for samlingen av Norge. Olav Tryggva­ son, som hadde gått over til kristendommen under sitt eksil i England, forsøkte å tvangsinnføre den nye troen (og bidrog til innføringen av kristendommen på Island), men hedensk tro blomstret opp igjen etter hans død, og det ble hans etterfølger Olav Haralds­ son (1015-1030) som sørget for at kristendommen ble allment godtatt. Etter sin død i slaget på Stikles­ tad i 1030 ble han utropt til helgen - St. Olav av Norge. Det fulgte flere urolige år, men mot slutten av 1000-tallet var Norge endelig blitt samlet som et kris­ tent land.

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG

Over. Utgravningene i Borg på Vestvågøy i Lofoten har avdekket restene av huset til en høvding fra tidlig vikingtid. Huset er over 80 meter langt og ligger på åsen foran til venstre på dette flyfotoet. Eierne av stedet hadde gullgjenstander, steingods og glass fra Vest-Europa, og dette viser deres høye sosiale status. Men de fleste av funnene er av hjemlig art og viser at jordbruk og fiske dannet grunnlaget for familiens utkomme.

Utviklingen i Sverige og Finland Det er uklart om Sverige noen gang var forent under en enkelt hersker i vikingtiden. Det meste som fortel­ ler om et gryende kongedynasti, skriver seg fra den forutgående perioden, fra svearnes store gravhauger i Uppland - i Vendel, Valsgårde og Gamla Uppsala som var viden kjent som et hedensk kultsted i viking­ tiden. Liknende store graver med gravgods som for­ teller om høy status, finnes ved Hovgården på Adelsd i Målaren, der det også er rester av en senere konge­ borg fra middelalderen. Men når det gjelder selve vi­ kingtiden er det sparsomt med opplysninger. Fra tid til annen dukker det opp noen kongenavn. For ek­ sempel vet vi fra Rimberts Ansgars liv at kong Bjorn ønsket misjonærene velkommen til byen Birka på Bjorko i Målaren i 820-årene, etter at han hadde besøkt Hedeby og Ribe i Danmark. Men det er ikke før sent på 900-tallet at vi vet om en konge som hers­ ket over et område som også strakte seg utenfor sve­ arnes rike. Det var Olof Skotkonung, som utøvde kongemyndighet tvers over det sentrale Sverige fra

østkysten til vestkysten. Det synes klart at kristen­ dommen spilte en betydelig rolle for samlingen av Sverige, slik den også gjorde i Danmark og Norge. Olof var kristen og grunnla det første svenske bispe­ dømmet i Skara i Ostergotland. Men det ble hans etterfølgere som måtte fullføre overgangen til den nye troen senere på 1000-tallet. Finland forble hedensk enda lenger, helt til 1100tallet. Selv om «konger» nevnes i senere skriftlige kil­ der, ble de områdene som de° svenske vikingene domi­ nerte - sørvestkysten og Alandsøyene - antakelig styrt av flere småkonger. Finland var på ingen måte forent før lenge etter vikingtiden. Festningsverker De dynastiske stridene og den væpnede kampen som fulgte prosessen med statsdannelsen, må ha gjort vi­ kingtiden til en periode med stor usikkerhet og uro. Byene ble mer velstående og trengte sterkere forsvars­ verker mot angrep fra røvere. Mot slutten av 900-tallet var vikingene blitt flinke til å bygge festningsver45

Gotland

I vikingtiden var Gotland (som har vært en svensk provins siden middelalderen) faktisk en selvstendig •stat. Kalksteinsgrunnen var gunstig for landbruket, og øya var i stor utstrekning selvforsynt, selv om den måtte importere en del råstoffer til produksjonen jernmalm, finkornet stein til slipesteiner, glasskår til glassperler, rav og sølv. Kulturen på Gotland skilte seg tydelig fra kulturen på det svenske fastlandet i en rekke henseender; for eksempel er billedsteiner - flate kalksteinsblokker med innhogde mytologiske scener og avbildninger av skip og krigere - ukjent utenfor Gotland. De smykkene som ble laget på øya for å bli båret av kvinner, var også av en annen type enn i res­ ten av Skandinavia. De var ofte av meget høy kvalitet og gir - sammen med den veldige mengden sølv som ble gjemt i depoter i vikingtiden - bevis for øyas me­ get store rikdom. Vi er ennå ikke helt sikre på hvor­ dan den fikk denne rikdommen. Selv om Gotland lig­ ger midt i Østersjøen og dermed var midt i sentrum for handelsrutene i senmiddelalderen, er det lite som tyder på at øya hadde handelsforbindelser med svært fjerne steder i vikingtiden. De næreste kontaktene sy­ nes å ha vært med naboøya Oland i vest og med kyst­ områdene i den sørøstlige delen av Østersjøen. Det er blitt foreslått at innbyggerne på Gotland ble rike på sjørøveri, ved å plyndre handelsskip som krysset Østersjøen. Hvis det var tilfellet, var de virkelig de plyndrende vikingene fra de kjente legendene.

^Tangelgårde 55 Hammars^L n

Lundbjars/x (dyrehodespenne og \z støpemodel

AVåskinde

Visby

^Hejnum

Folé^l H

^Våsterhejde

n i myr)

46

ringeriksstil. Brosjer av denne typen er enestående for Gotland, og viser tydelig at denne øya skilte seg kulturelt fra resten av Skandinavia.

viktig sted ® bosetting med havn X fjellborg H annen befestning viktig funn fra vikingtid billedstein annet

målestokk 1:800 000 0

GOTL Broa

0

(grav

20 km 15 mi

Påviken Våstérijam Torsburqer

Ardre/\

iSteingravfx/

elundeviken

H

Under: Denne trommeformede brosjen kan ha blitt båret av en kvinne fra Gotland som et smykke foran på brystet. Den er typisk for de juvelene av høy kvalitet som ble laget av Gotlands egne håndverkere i vikingtiden. Brosjen er laget av bronse og smykket med gull og sølv, de tynne gullplatene er formet som dyre- og menneskeornamenter i filigranarbeid og granulering, og sølvet har plantedekorasjoner i

0 Bogeviken

Mårtens'

Gotlands arkeologi Gotland er rik på monumenter og arkeologiske funnsteder fra vikingtiden og tiden før. Mange er ikke lenger synlige i dag, men noen av borgene på øya - det er omlag 100 av dem i alt - er fortsatt vel bevart. Spesielt gjelder det fjellborgen i Torsburgen, som dekker et område på 156 hektar, og vollen rundt bosettingen i Våstergarn på vestkysten. Noen av de bautasteinene som er laget som minnesteiner, står fortsatt der de ble reist, men de aller fleste oppbevares nå på museet Gotlands Fornsal i Visby, som også huser gull- og sølvskatter som er blitt funnet på øya.

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG

Under: Det er funnet om lag 700 depotskatter fra vikingtiden, bestående av sølvmynter (hovedsakelig arabiske, engelske og tyske) og smykker. De representerer øyboernes akkumulerte rikdom, som de kanskje hadde fått gjennom piratvirksomhet. Denne skatten var plassert i en bronsekjele som ble

Til venstre: Det lille handelsstedet Paviken, som her er rekonstruert, lå ved siden av en beskyttet lagune på vestkysten av Gotland, der det ellers var dårlig med gode naturlige havner. Hit ble det importert råstoffer til slike håndverksarbeider som smykkeperler og jernarbeider, og skip ble bygd og reparert. Til høyre: Det var på 400-tallet at folket på Gotland begynte å reise minnesteiner med bildefremstillinger, og dette fortsatte de med gjennom hele vikingtiden. Steinskulpturer ble knapt brukt andre steder i Skandinavia før på 900-tallet. De levende scenene de viser, forteller oss slike ting som hvordan de var kledd og væpnet og hvordan skipene ble rigget. Eksemplet her er fra Tanglegårde nord på Gotland.

gravd ned under gulvet i et bondehus i Burge om lag år 1140. Den består av rundt 3000 tyske mynter ved siden av armringer og andre smykker som er laget på Gotland. Mer enn halvparten av vekten består av sølvbarrer, mange av dem fra Russland.

ker rundt byene sine. Lenge før den tiden ble det bygd festningsverker i Skandinavia, hovedsakelig for å markere og beskytte grenser, eller for å sikre befolk­ ningen et tilfluktssted i urotider. Det mest slående eksemplet på et lineært forsvars­ anlegg var Danevirke, som var navnet på en rekke voller som ble bygd til litt forskjellig tid og sammen dannet en 30 kilometer lang rekke over det smaleste stedet i Sønderjylland. I 808 utvidet den danske kong Godfred den opprinnelige jordvollen som var påbe­ gynt over 75 år tidligere. De Kongelige frankiske annaler hevder at han bygde en forsvarslinje fra Østersjøen til Nordsjøen, men faktisk stanset hans utvidelse et godt stykke fra kysten i det samme omfat­ tende myrområdet der den opprinnelige vollen hadde sluttet. Godfreds mur ble bare brutt av Hærveien, et forhistorisk tråkk eller krøttersti som gikk langs hele Jylland og førte videre gjennom en godt forsvart port i vollen. Om lag 160 år senere ble den siste fasen av viking­ tidens Danevirke fullført av kong Harald Blåtann. Han føyde de to første murene sammen med den øst­ ligste delen av de nylig reiste forsvarsverkene rundt Hedeby ved å bygge en veldig sterk, opptil 13 meter bred jordvoll som var torvkledd og utstyrt med en forskansning av tømmer på toppen. Under alle disse tidlige byggetrinnene bestod Danevirke helt og hol­ dent av jord og tømmer. Det var først på 1100-tallet at det ble brukt mer varige materialer som stein og tegl. Likevel ble Danevirke et varig monument, og det var så påfallende vellykket som forsvarsverk at det ble forsterket på nytt under den prøyssisk-danske krig i 1864. Det ble til og med brukt til forsvar med stridsvognsperringer under annen verdenskrig. Også forut for den store perioden med forsvarsver­ ker på 900-tallet ble det bygd fjellborger, nesten 1000 bare i Sverige, som kroner toppene i det kuperte land­ skapet. Spesielt tallrike er de i Målaren-området. Det er ikke lett å datere disse monumentene, som består av sterke murer av digre granittblokker, ut fra arkeo­ logiske funn. Det foreligger heller ingen skriftlige kil­ der som kan rettlede oss, men i hvert fall noen av dis­ se borgene kan være eldre enn vikingtiden. Mange av dem inneholder rester av bosetting fra vikingene og tidligere perioder, og de ble opplagt brukt eller tatt i bruk på ny av vikingene for å forsvare befolkningen på stedet. Noen av disse svenske fjellborgene, som Stenbyborg på Adelsd i Målaren, der det også finnes store gravhauger fra perioden før vikingtiden, har tilknyt­ ning til kongemakten. Andre, som Gåseborg i Jårfålla nær Stockholm, kan ha tjent både som tilfluktsted og som kultsted. Et spesielt interessant eksempel er Runsa-borgen på en halvøy som stikker ut i den nordlige delen av Målaren. Den har en indre og en ytre voll, og den ytre vollen følger det som var vann­ kanten i vikingtiden, mens den indre går rundt reste­ ne av noen bygninger. Denne borgen kan ha vært brukt sporadisk i temmelig lang tid, men den kan også ha tjent som midlertidig tilfluktsted for bonde­ befolkningen omkring. Et gravfelt like i nærheten in­ neholder en viktig grav som er markert med store, oppreiste steiner (noen er nesten to meter høye) som er arrangert i form av et skip. Den er omgitt av andre, mindre iøynefallende graver, og det er blitt antatt at Runsa kan ha hatt en viss religiøs betydning. Birka på Bjorko i Målaren var et blomstrende sen­ ter allerede på 800-tallet. Borgen nær byens sørgrense må ha fungert som en forsvarsstilling og et tilflukt­ 47

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG

sted før byen ble omgitt av forsvarsmurer på 900-tallet. Birka borg består av en voll av jord og stein som omgir den landvendte siden av en ås, der vestsiden har et naturlig forsvar i form av en bratt steinete klippe som vender mot sjøen. Høyborgen som skuer over Hedeby i vikingtidens Danmark (nå i Tyskland) kan ha tjent samme formål. Borgen kroner et frem­ brudd av diluvial leire nord for byen, men ettersom landskapet vanligvis er så flatt, er den slags monu­ menter sjeldne i Danmark. Gotland har om lag 100 borger, og heller ikke her skriver alle seg fra vikingtiden. Den største ligger i Torsburgen nær østkysten. Dens store kalksteinsmurer strekker seg to kilometer rundt toppen på en bratt skråning som på sine steder er 7 meter høy og 24 meter bred og gjør dette til et av de mest iøynefal­ lende arkeologiske monumenter i hele Sverige. Utgravinger har vist at det skriver seg fra 300-tallet e.Kr., men så ble tatt i bruk igjen tidlig på 900-tallet. Et annet meget interessant forsvarsanlegg på Gotland, som riktignok ikke er en fjellborg, er Bulverket i Tingstade Trask nord på øya. Det står på grunt vann like ved bredden av en innsjø og består av en rekke celleformede treplattformer som er bygd sammen slik at de danner fire sider av et kvadrat, hver i 170 meters lengde. De har opprinnelig dannet grunnlaget for noen bygninger. Det midterste kvadratet er åpent, og hele strukturen er omgitt av en forskansning av tettstående, tunge tømmerstokker. Plassen er bemerkel­ sesverdig godt bevart ettersom den står i vann, og den er enestående i Skandinavia. De byggemetodene som er brukt, minner om byggeteknikken til de slaviske folkene i Sør- og Øst-Baltikum og kan opprinnelig ha vært bygd av innvandrere til Gotland. Hensikten er ikke helt klar, men stedsnavnet Tingstade tyder på at det var en del av en tingplass i vikingtiden, da det ble bygd og brukt, og at det derfor ikke bare er blitt brukt som et forsvarsverk. Den lange, smale øya Oland har 16 borger fra tiden før vikingene, og minst to av dem, Ismanstorp og Eketorp, var i bruk også i vikingtiden. Begge består av en ringformet mur av kalkstein rundt noen bygningsrester. Ismanstorp er 127 meter i diameter, mu­ rene er opptil 2,5 meter høye og er gjennombrutt av hele ni innganger. Dette store antallet tyder på at det ikke kan ha vært et særlig sikkert forsvarsverk, men det synes likevel å ha vært brukt som tilfluktssted på den tid det ble bygd og senere i selve vikingtiden. Jernalderborgen Eketorp, som ble forlatt som fast boplass rundt år 700, med unntak av noen sporadiske tilfeller av da den ble brukt som tilfluktssted, ble tatt i bruk igjen rundt år 1000, da de gamle steinbygningene ble bygd om i tre og steinmurene ble forsynt med et ekstra ytre forsvar. I motsetning til Ismanstorp var murene i Eketorp gjennombrutt av bare tre innganger og gir inntrykk av å ha vært en mye sikrere festning. Kanskje har den tjent som hovedkvarter for en garni­ son som hadde til oppgave å forsvare den sørlige de­ len av øya mot angrep fra havet. Funnene fra den siste fasen viser at dette også var et viktig handelssenter med stor rikdom. På tross av handelsvirksomheten utviklet det seg ikke til en befestet vikingby; de hadde forsvarsverker av et helt annet slag. Forsvaret av byene Før 900-tallet var vikingbyene uten forsvarsverker, hvis de da ikke hadde fjellborger like i nærheten, slik som i Hedeby og Birka. At byene hadde vært åpne bosettinger helt til da, forteller oss at livet må ha vært 48

temmelig fredelig på 700- og 800-tallet, slik at virk­ somheten i byene kunne drives uten å være truet uten­ fra. Det er tydelig at forholdene forandret seg på 900tallet, noe vi kan se av den omfattende byggingen av murer. Hedeby fikk for eksempel den store vollen som forbandt byen med den ytre forsvarslinjen i Danevirke. Denne vollen er synlig ennå i dag der den rager opptil 10 meter i været. Men den begynte som en ganske liten jordvoll som ikke var mer enn 3 meter høy og var kronet med en forskansning av tømmer. Sitt senere omfang fikk den gjennom stadig ombyg­ ging og påbygging. Da vollen nådde sin endelige høyde, var det antakelig ikke lenger nødvendig med noen forskansning på toppen for at den skulle kunne forsvares, og i så måte synes den å ha skilt seg fra andre bymurer. Men halvsirkelformen er svært ka­ rakteristisk for forsvarsverkene rundt vikingbyene. Hedeby vokste frem ved strendene av en vik, Haddebyviken. Hovedhensikten med forsvarsverkene var å beskytte byen mot land. Den halvsirkelformede vol­ len omgav derfor det området der bebyggelsen lå, og de to endene gikk helt ned til vannet i viken, mens hele stranden lå åpen for angrep fra havet. Denne fa­ ren ble i en viss grad motvirket ved at det ble bygd en undervannsforskansning som beskyttet den østlige innseilingen til havnen.

Over: Danevirke - et system av rette jordvoller bygd over en lengre periode tvers over Jyllands fot dannet Danmarks sørgrense i vikingtiden. Den beskyttet også Hedeby da stedet vokste frem som by. Alle de forskjellige jordvollene var utstyrt med pæleverk av tømmer og en vollgrav foran, slik at trafikken over grensen ble begrenset til en enkelt port. Danevirke var dermed et viktig forsvarsverk.

Side 50/51: Den danske vikingborgen Fyrkat nordøst på Jylland er en av en rekke borger som ble bygd under Harald Blåtanns styre sent på 900-tallet.

bosetting før 1000

9 0 O

Vikingtidens Skandinavia I vikingtiden fantes det i Danmark og i Sør- og Midt-Sverige flere små landbrukslandsbyer med blandet landbruksøkonomi. I Norge strakte spredte bonde- og fiskerbosettinger seg langs atlanterhavskysten og inn i fjordene. De første skandinaviske byene ble grunnlagt i begynnelsen av vikingtiden som handels- og produksjonssentra. Flere byer ble grunnlagt på 900-tallet, andre steder fungerte som sesongbetonte markedssentra, der det ble produsert varer for lokalt forbruk. Fjellborger tjente som forsvarsanlegg, men byene ble ikke forsvart med voller før på 900tallet.

by forsvart by annet

borger bygd før 1000 X kongeborg 8 annen ■ # X ta

□

bro slepested blokade i sjø ting Danevirke mulig bosettings­ område ca.1000

Hærveien -------kjent -------mulig

målestokk 1:7 700 000 0 I------------ >—J-------

Ikapp NORDIS­ HAVET

Inari

Vesterålen

Lofoten

200 km 150 mi

0

Hornavan

N°FISK£.

Ouluj'år

pielinen

Storsjon

Nåsijåi

Tampere,

S°We/forcp

Rapolai

pisamalarti, MikkeliQ:

'HåmeenVmna

Siljan

^tre Moa

Åland

L^Uustkaupunki O _ Vanhalinna «StWP •TurkuCr., ClUolil Urø» Finskebukta

Skien

peipus

M_

se utsnitt Vånern

Saaremaa

Vårtern,

Skagerrak

Nord­ sjøen

Ladoga \

Påijånne

Gotland

jlverket

Paviken / VåstergarnC

forsburgen

øKbpingsvik

Kattegat

yismanstorp /bland iketorp

Gredelby

59°4( Sanda Wenle anmar/ts

slleborg

ØSTER­ SJØEN

yælland

Bornholm

idertålje

ØSTER­ SJØEN

målestokk 1:2 550000

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG

Et liknende arrangement kan sees ved Birka, men bymuren der er mye mindre enn ved Hedeby, og den må alltid ha trengt den ekstra beskyttelsen som en tømmerforskansning gav. Det er også sannsynlig at bymuren rundt Birka aldri ble fullført. Bare den nord­ lige delen kan sees i dag, og den lange strekningen som har forbundet den med borgen, ble muligens ald­ ri bygd. Den delen av muren som ennå er igjen, be­ skriver en myk kurve og antyder at meningen var å beskytte et stort sett halvsirkelformet område med den nordlige delen av vollen som gikk helt ned til Målar-stranden. Havnen ble forsvart av en buet linje av spisse stokker og tømmersperringer. Det er ikke mulig å si om det ble bygd et liknende havneforsvar i Århus på Jylland, en by som ble grunnlagt på 900-tallet og var omgitt av en stor voll av jord og tømmer helt fra begynnelsen av, fordi den moderne havnen har fjernet alle spor av dens forgjen­ ger fra vikingtiden. Men formen på forsvaret av Århus stemmer nøye overens med det vi finner i Hedeby og Birka, og det samme gjør den halvsirkelformede vollen som forsvarer Våstergarn på Gotland. Utgravninger har vist at også den ble bygd på 900tallet. Og endelig synes de bymessige forsvarsverkene ved Ribe i Danmark å vise at også denne byen var omgitt av et halvsirkelformet forsvarssystem på 900tallet. Utgravningene har avdekket restene av en 1 meter dyp og 8 meter bred vollgrav med noen rester av en tilhørende jordvoll, og de korte strekningene av vollgraven som er blitt oppdaget, følger en buet linje. Det er tankevekkende at byforsvarene i Danmark, Sverige og Gotland er så ensartede. De er så likt utfor­ met at man blir fristet til å tro at de alle var en del av en felles plan. Men det er lite sannsynlig at det var til­ fellet. Da er det mer trolig at de er spontane svar på de behov som de blomstrende handelssentrene fikk for å forsvare seg mot angrep fra land og sjø, enten fra vikingrøvere eller fra slaviske plyndrere, som de som ødela Hedeby i 1066.

(den første som ble lokalisert) ble gravd ut i 1940årene. Den første antakelsen var at borgene ble bygd som garnisoner og samleplasser for de hærene som invaderte England under Svend Tveskæg tidlig på 1000-tallet. Men årringdateringen av tømmeret fra borgene har siden vist at de ble bygd rundt 980, da Svends far og forgjenger Harald Blåtann var konge av Danmark. Utgravningene har vist at borgene var i bruk en kort tid, antakelig ikke mer enn 20 år, og kanskje enda mindre. Hvis de hadde vært bygd for å huse krigere som angrep England fra havet, ville de ha vært plassert nær kysten, ikke langt fra havnene der flåtene ville samle seg. Men borgene har mer til­ knytning til land enn til hav, og det er bare Aggers­ borg i Limfjorden som står ved en farbar led. De lig­ ger alle nord og øst i landet og vender mer mot Østersjøen enn mot Nordsjøen. Man har derfor gått bort fra den oppfatningen at de spilte noen rolle under erobringen av England på 1000-tallet. Alt tyder på at det var Harald Blåtann som var den personen som gav ordre til at de skulle bygges, antakelig for å skape og opprettholde orden i det kongeriket han nylig hadde konsolidert og om­ vendt til kristendommen. De var utvilsomt støtte­ punkter og antakelig garnisoner, men innbyggerne begrenset seg ikke til virksomhet som hadde med krigføring å gjøre. Innenfor vollene bodde gull- og sølvsmeder og grovsmeder. Noen av bygningene ble brukt som staller og lagerhus. Den mest sannsynlige forklaringen er derfor at de danske borgene var sentra for kongemakten. Derfra kunne de væpnede styrkene raskt bli sendt ut for å kontrollere landet omkring og opprettholde kongens myndighet. De må ha samlet inn skatter og avgifter i naturalier fra bondebefolkningen, og borgene tjente både som skattkamre der kongens innsamlede rik­ dommer kunne oppbevares trygt, og huset verksteder der disse kunne gjøres om til verdifulle prydgjenstander for kongen og hans hoff.

En felles forsvarsplan Men en gruppe steder i Danmark viser helt klart at de er deler av en felles plan. De såkalte kongeborgene i Danmark, som alle ble bygd i andre halvdel av 900tallet, ble brukt i kort tid og så forlatt igjen for aldri mer å bli tatt i bruk. Tre av borgene (Aggersborg og Fyrkat på Jylland og Trelleborg på Sjælland) er blitt utgravd, og planløsningen og bygningene kan rekon­ strueres i detalj. Den fjerde borgen (Nonnebakken) ligger under dagens Odense på Fyn, og nesten alle spor etter den er forlengst forsvunnet. En femte borg er nylig blitt oppdaget ved Trelleborg på sørkysten av Skåne. Det var ingen stor overraskelse da denne bor­ gen ble oppdaget, for det sammenfallende navnet har alltid fått forskerne til å mene at det en gang ble bygd en borg her som minnet om Trelleborg i Danmark. Alle borgene hadde sirkelformet grunnplan, men dia­ meteren var forskjellig. Det indre var omgitt av en jord- og tømmervoll med en ytre vollgrav, og det var delt i kvadrater med gater som krysset hverandre i rette vinkler nøyaktig i midten av sirkelen. Lange bygninger med buede sider befant seg innenfor hver firkant. Borgenes grunnplan er så like, og er tegnet med så stor nøyaktighet og bygd med så stor dyktig­ het, at de skiller seg ut fra alle andre befestninger fra vikingtiden. Det tyder på at de er blitt bygd etter spe­ sifikasjoner fra én enkelt person. Hensikten med disse bemerkelsesverdige borgene har vært omdiskutert helt siden Trelleborg i Danmark

Krigføring og våpen Alle frie menn hadde rett til å bære våpen i vikingti­ den. Det ble forventet at de samlet seg når de ble inn­ kalt av kongen eller overherren. Noen steder, spesielt i Midt-Sverige, ble det også krevd at lokalbefolknin­ gen skulle væpne og bemanne skip. Med dette for øyet ble landet delt opp i enheter som omfattet et visst antall gårder, og disse enhetene måtte stille med et fullt utstyrt skip når det ble krevet av dem. Vanligvis kjempet vikingene til fots. Skikken med at hester ble begravd sammen med noen rike vikin­ ger, synes å vise at det fantes noen som kjempet til hest, men det var slett ikke vanlig. Vikingskipene ble hovedsakelig brukt til å frakte hærene til de stedene der slagene stod på land. Det var sjeldnere at det ble kjempet til sjøs, selv om noen sjøslag er nevnt i de skriftlige kildene. Det best kjente er slaget ved Svolder omkring år 1000. Beretningene i engelske og frankiske kilder om slag på land som vikingene utkjempet i Vest-Europa, for­ teller at deres væpnede styrker var sterke og dyktige. Vikingene fylte motstanderne med frykt og førte ild og sverd gjennom Nordvest-Europa. De våpnene som skapte slik frykt, var sverdet, spydet og kampøksen. Også korte kampkniver og pil og bue ble brukt. Av­ bildninger i samtidige billedhuggerarbeider, som de bautaene med bilder som er funnet på Gotland, gir oss et inntrykk av hvordan disse krigerne så ut når de var fullt utstyrt til kamp. Vi kan lære mer av å studere

52

Til høyre: Praktiske og vakre: fire sverd fra vikingtidens Sverige, rikt utsmykket med innfelte dekorasjoner på festet, innbefattet dyreornamenter på det tredje fra venstre. Dette var enhåndsvåpen 'med tveegget klinge, de fineste av dem var mønstersmidd (som sverdet ytterst til venstre) av frankiske smeder i Rhinland. Festene var utstyrt med trehåndtak.

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG

53

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG

gravene i de skandinaviske land og andre steder. Mange av dem inneholder våpen og rustninger som har tilhørt de menn som ble begravd der. Sverdet var det fineste av alle våpnene, det var høyt verdsatt for sin kampstyrke og som statussymbol; jo høyere rang krigeren hadde, jo flottere var gjerne sverdet hans. Ofte var sverdfestet rikt dekorert, men selv om et forseggjort feste fortalte om en mektig eier, var det klingen som var den viktigste delen av våpe­ net, for det var den eierens liv var avhengig av. Den tveeggede klingen, som var mellom 70 og 80 cm lang, var lett og smidig, sterk og skarp. Noen av klingene ble importert fra Frankerriket, men festene ble laget og påmontert i Skandinavia, og de ble ofte dekorert med mønstre som vikingene likte. Den mest berømte av de frankiske sverdsmiene var Ulfberths, og dette navnet er innfelt i mange av klingene. Klinger som var laget av skandinaviske håndver­ kere, var ikke dårligere enn de mer eksotiske, impor­ terte våpnene. De ble også laget gjennom en metode som kalles mønstersveising, der lange strimler av litt forskjellige jernlegeringer ble sveiset sammen slik at de dannet en kjerne, mens en skjæreodd av hardere og skarpere stål ble sveiset til sidene. Så ble klingen polert, og en fordypning (kjent som furen) ble slipt inn i sverdet i lengderetningen. Hensikten med furen var å gjøre sverdet lettere uten å redusere styrken, og samtidig gjøre det smidigere. Etter å ha ligget tusen år i jorden er de fleste av sverdklingene som er blitt gravd ut, sterkt rustet, men noen av dem har ennå be­ vart vakre mønstre på overflaten. Sverdene ble båret i skjeder som var laget av tre dekket med lær og foret med ull. Fettet fra ullen kan

54

ha bidratt til å beskytte klingen mot å anløpe og ruste. De flotteste sverdene ble oppbevart i praktfulle skjeder som var dekorert med beslag av bronse eller forgylt metall rundt åpningen og på tuppen. Munn­ stykker til sverdskjeder er blitt funnet i mange graver, mens det organiske materialet fra selve skjeden van­ ligvis har gått i oppløsning. De tveeggede sverdene ble vanligvis brukt til hugg mot fienden og påførte utvilsomt motstanderne for­ ferdelige sår. Maltrakterte skjeletter som er gravd frem ved Hedeby og andre steder, gir en viss idé om hva slags skader som oppstod. De korte eneggede kampknivene var beregnet på å stikke i fienden i nær­ kamp, og vikingkrigerne bar noen ganger både sverd og kniv. Det mest effektive stikkvåpenet var spydet med dets slanke, koniske jernblad som kunne være opptil 50 cm langt og var festet til et treskjefte med en fatning. Noen spyd må - i likhet med de fineste kvalitetssverdene - ha vært statusvåpen. Oddene var mønstersveiset med skarpe skjærekanter og spiss, og fatningen var innlagt med sølv eller bronse. De fleste spydene som er blitt funnet i graver, er enklere og uten dekorasjoner, men likevel meget effektive. Selv om kampøksen vanligvis forbindes med vikin­ gene, synes de stort sett å ha vært mindre brukt som våpen enn sverdet og spydet. Det er blitt funnet færre av dem, og de fleste i det vestlige Skandinavia. De ble laget på en meget enkel måte: en skarp odd ble sveiset på en formet jernblokk, og den butte enden ble så fes­ tet til et treskaft og kilt fast. De fleste kampøksene var uten dekorasjoner og kan ikke skjelnes fra arbeids­ redskaper. Når de er blitt bestemt som kampøkser, er det fordi de er blitt funnet i graver sammen med and-

Under: Øksehoder og spydspisser som er funnet i Themsen i London, er dystre minner fra den tid da vikinghærene vendte tilbake til England i kong Ethelred lis regjeringstid (979-1016). Enhver øks kunne brukes som våpen, men de som vises her, med lange hoder, var spesielt utviklet til bruk under kamp av skandinaviske krigere.

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG

Over: Ikke alle økser var rent funksjonelle. Denne seremoniøksen har innfelte sølvornamenter på begge sider av hodet. Den ble funnet i gravkammeret til en person med høy status, fra Mammen på Jylland ca. 970 e.Kr., og kan meget vel være laget i kong Harald Blåtanns kongelige verksted. De vakre ornamentene har gitt navn til mammenstilen innenfor vikingkunsten.

re våpen. Noen få eksemplarer er langt praktfullere og må ha blitt brukt under seremonier eller til frem­ visning. Den aller fineste er fra den kongelige eller aristokratiske graven i Mammen på Jylland. Der er sølv blitt felt inn i forseggjorte mønstre som har gitt sitt navn til Mammen-stilen innenfor kunsten, og det er vanskelig å forestille seg at den noen gang er blitt brukt i kamp. Den har antakelig vært et symbol på rikdom, status og makt. Buer og piler ble også brukt i krig, men antakelig oftere til jakt. Pilspisser i jern i forskjellige former er funnet i store mengder, mens treskjeftene nesten alltid har forsvunnet. Trebuer er det sjeldnere vi finner, for­ di de som regel har gått helt i oppløsning i vanlig jord, men ved Hedeby er det funnet en komplett bue i et våtmarksområde. Den er 192 cm lang og er laget av barlind, et sterkt og smidig treslag som ble brukt til buer i hele middelalderen. Vikingene forsvarte seg i kamp ved å bære runde skjold som beskyttet kroppen fra skulder til lår. De var laget av tre, ofte lind, og var noen ganger dekket med lær som var forsterket med et jernbånd langs kanten. Skjoldene kan også ha vært dekorert med metallbeslag og symboler og var noen ganger malt i kraftige farger. En jernbukkel i midten beskyttet hånden som bar skjoldet. Det er lite av treet fra skjol­ dene som er bevart, men det er mulig å regne seg frem til størrelsen ut fra de metallbeslagene som er blitt be­ vart. De skjoldene som ble funnet sammen med Gok­ stadskipet, var malt i svart og gult og er 1 meter i dia­ meter, og det er grunn til å tro at dette var den nor­ male størrelsen. Et annet beskyttelsesmiddel var hjelmen og kroppsbeskyttelsen som i hvert fall noen av vikingene bar. Men slike gjenstander er funnet så sjelden i gra­ ver og andre arkeologiske funnsteder at det virker lite sannsynlig at de ble båret av alle, antakelig var de for­ beholdt de høyere lag av samfunnet. Den eneste hjel­ men som er bevart fra vikingtiden, ble funnet i en grav i Gjermundbu i Norge. Det er tydelig at det var

en meget stor mann som ble begravet her, for ved siden av hjelmen hadde han en ringbrynje og et fint sverd med innlagt sølv og kopper. Det var bare biter igjen av hjelmen og ringbrynjen da de ble oppdaget, men hjelmen er blitt rekonstruert og befinner seg nå i Oldsaksamlingen i Oslo. Jernhjelmen er kuppelformet med en sentral hjelmkam og et slags visir som be­ skyttelse for nesen og kinnbena. Litt av en ringbrynje hang ned bak for å beskytte nakken. Resten av ring­ brynjen var antakelig formet som en kort tunika og ble båret over en slags vams i stopp eller lær for å gi ekstra beskyttelse. Andre hjelmer kjenner vi bare fra avbildninger. De krigerhjelmene som er avbildet på bautaene på Got­ land, er alle koniske og har nesebeskytter. En liten figur fra Sigtuna i Sverige, som er skåret ut i elghorn, har også en konisk hjem med nesebeskytter som er dekket med et motiv bestående av ringer og prikker. Det er ikke mulig å si om disse hjelmene var laget av jern, som den fra Gjermundbu, de kan også ha vært laget av et mindre bestandig materiale, som lær. Men vi vet at ingen av dem hadde horn. Slikt utstyr tilhørte antakelig de rike og mektige blant vikingene eller de profesjonelle krigerne som ut­ gjorde de private hærene eller hirdene til kongene og stormennene, spesielt i Norge. De praktfulle sverdene med dekorerte fester og frankiske klinger, hjelmene og ringbrynjene må ha vært helt ukjent blant den store massen av kjempende menn, som besto av bøn­ der og fiskere som ble tvunget til tjeneste i urotider for å innfri sin plikt overfor sin herre. Disse mennene må ha vært enkelt væpnet, antakelig brukte de bare arbeidsøksene sine som kampvåpen.

55

Kongeborgene i Danmark

900-tallsborgene i Danmark er et av de klareste bevi­ sene på at det fantes en sentralisert maktstruktur i Danmark sent i vikingtiden. Vi kjenner nå fem slike borger: Trelleborg på Sjælland, Nonnebakken på Fyn, Fyrkat og Aggersborg på Jylland og (først opp­ daget i 1980-årene) Trelleborg i Skåne. Det meste av det vi vet om disse borgene, skriver seg fra Trelleborg på Sjælland og fra Fyrkat, der det er blitt foretatt om­ fattende utgravninger. Borgene har helt regelmessige grunnflater. Den sirkelformede jord- og tømmervollen er gjennombrutt av fire innganger i lik avstand fra hverandre, og gatene, som danner aksene i sirkelen, deler det indre i fire segmenter eller kvartaler. I Trelle­ borg og Fyrkat var hver av disse segmentene fylt av fire langhus som var ordnet i et kvadrat; i Aggersborg ser det ut til at det var 12 bygninger i hver. I Trelle­ borg var det ytterligere 15 bygninger som var plassert konsentrisk i forhold til vollen, men utenfor den, i et ytre forsvarsområde. Alle bygningene var av eiketre, og gatene var brolagt med tømmer. Byggingen av borgene må ha krevd mye planleg­ ging og bygningsteknisk innsikt. Før borgen i Fyrkat ble anlagt, var det for eksempel nødvendig å planere og utvide området, og 10 000 kubikkmeter torv og jord ble flyttet da man bygde vollen. Grunnplanene

for borgene er så like at de bare kan ha vært lagd av én organiserende myndighet, antakelig kongen. Siden de er så regelmessige, er det ikke overraskende at man først trodde de måtte ha hatt en rent militær funk­ sjon: det ble hevdet at bygningene må ha tjent som barakker, kanskje for den hæren som Svend Tveskæg samlet for å invadere England i begynnelsen av 1000tallet. Denne oppfatningen godtas ikke lenger. Utgrav­ ningene av bygningene i Fyrkat viste at noen har vært brukt som våningshus, andre som verksteder der smeder og juvelerer arbeidet. Man fant at kvinner og barn var begravd på gravplassen rett bak vollen. Dessuten viste årringdateringen at det tømmeret som ble brukt i bygningene i Trelleborg, kom fra trær som ble felt rundt 980 - i Harald Blåtanns regjeringstid. I Fyrkat kom man frem til samme resultat, og bygnin­ gene viser ingen tegn på at de har vært reparert. De kan derfor ikke ha vært i bruk mer enn 20-30 år. Hvis borgene ble brukt som sentra for den kongelige administrasjon, der det ble samlet inn skatter, og som utgangspunkt for å kontrollere lokalbefolkningen, slik man nå mener, tyder den korte tiden de var i bruk og den raske avviklingen på at de politiske forandrin­ gene i slutten av århundret gjorde dem unødvendige.

\

Til venstre: Et flyfoto av Trelleborg på Sjælland, sett fra vest. Borgen stod ytterst på en lav halvøy som var omgitt av våtmark i vikingtiden. Man kan tydelig se den sirkelrunde vollen med dens fire innganger, og i forgrunnen skimtes en mindre voll som omgav et ytre område. Stolpehullene er markert med betong og viser at bygningene dannet en buet linje. En rekonstruksjon i full størrelse av ett av husene kan sees i forgrunnen.

Til høyre: Denne rekonstruksjonen av en av bygningene i Fyrkat ble reist like ved funnstedet i 1980årene. Langveggene er bueformet, og derfor er også taket buet. Det er reist ytterstolper for å støtte opp den øverste delen av veggene. I Trelleborg-rekonstruksjonen er stolpene loddrette og utgjør en del av en veranda eller et galleri rundt bygningene, men funn som er gjort under utgravningene i Fyrkat, og nytolkninger av de arkeologiske restene i Trelleborg, viser at Fyrkat-rekonstruksjonen må være riktig. Det indre av huset er delt i tre rom, et stort rom i midten og et mindre rom i hver ende.

56

SAMFUNN, KONGEDØMMER OG KRIG

Til venstre: Hodet av en kampøks fra en grav i Fyrkat. Det var særlig vikinger fra Norge og Danmark som foretrakk kampøkser, og folkene i Vest-Europa som ble utsatt for deres angrep, så kampøksene som symboler på nordboernes villskap.

Øverst: Denne rekonstruksjonen gjengir en kunstners inntrykk av kongeborgen i Fyrkat, bygd på funn fra utgravningene. Yttersiden av vollen var kledd med sammenføyde tømmerstokker for å hindre angripere i å klatre over. En av de fire delene er ikke utgravd.

Over: Fyrkats grunnplan er svært regelmessig - fire langhus symmetrisk plassert innenfor hver fjerdedel, gater som krysser hverandre i rett vinkel og en nøyaktig sirkelrund omkrets - og dette gir borgen et tydelig militært utseende. Nyere undersøkelser har imidlertid vist at husene ikke bare fungerte som barakker, men også ble brukt som boliger, verksteder, lagre og staller.

57

DAGLIGLIV

Landsens samfunn De fleste vikingene var bønder. Selv de som drog på røvertokter til Vest-Europa eller seilte mot øst eller vest som kjøpmenn, vendte vanligvis tilbake til går­ den med byttet eller fortjenesten. Siden landbruket var så viktig, er det merkelig at vi vet forholdsvis lite om det. Det meste vi vet, kommer fra Danmark, som har de største områdene med dyrkbar jord. Der er det i de senere år blitt gravd ut mange bondelandsbyer, og vi kjenner også flere landbruksboplasser fra MidtSverige, der såbruk var viktig. I Norge var landbruk

58

begrenset til den sørlige delen, og vi vet praktisk talt ingenting om gårdene. De viktigste kornsortene som ble dyrket i Skandi­ navia i vikingtiden, var bygg, rug og havre. I Dan­ mark ble det også dyrket litt hvete. Selv om det er funnet hvetebrød i noen av gravene i Birka, som lig­ ger i Midt-Sverige, har vi ingen positive bevis for at det ble dyrket hvete i nærheten av denne byen - hve­ ten kan ha blitt importert som en luksusvare. Det var også vanlig å dyrke erter, bønner, rotfrukter og kål. Arkeologiske undersøkelser i Danmark har avdek-

DAGLIGLIV

Over: Et utvalg av jernredskaper som ble brukt av bønder i vikingtiden, funnet i Norge; Sigdblader (i midten) som ble brukt under innhøstingen, er de vanligste å finne i både manns- og kvinnegraver, mens andre redskaper, som ljåblader (øverst) og plogskjær (til høyre), som regel bare forekommer i mannsgraver. Sammen med høy var løv en viktig kilde til vinterfor for kveg, og spesielle bredbladede «løvkniver» (nederst) er kjent, men det er ikke funnet så mange av dem.

Til venstre: En massiv sanddyne dekket denne åkeren ved Lindholm Høje i Nord-Jylland en gang på 1000-tallet. Da sanden ble fjernet, kom åkeren frem nøyaktig slik den hadde vært før den skjebnesvangre stormen. Til og med fotavtrykkene og hjulsporene tvers over de brede, parallelle bedene, som er skilt med smale furer, var bevart. Det er ikke kjent hva som ble dyrket her.

ket noen av de åkrene der dyrkingen foregikk, og noen av de landbruksmetodene som ble brukt. I Ribe er det funnet enkle skrapemerker i jordoverflaten under vikingbyen. De viser at det er blitt brukt en ard til å pløye opp jorden før utsæd. Arden er en primitiv treplog uten velteskjær og skjærer bare en fure i bak­ ken uten å vende jorda. Den var vanlig til langt ut i vi­ kingtiden, da det ble innført en tyngre plog med et jernbeslått plogskjær. I 1950-årene ble det gjort et sjeldent funn ved Lindholm Høje i Nord-Jylland da arkeologene fjernet et tykt lag med flyvesand som hadde dekket stedet og gjort slutt på bosettingen der mot slutten av 1000-tallet. Under sanden oppdaget de en forstenet åker fra vikingtiden der de lange, lett buede furene ennå var intakt fra den siste pløyingen. Selv om andre landbruksredskaper må ha vært me­ get vanlige på alle landbruksboplasser, er det ikke mange som er bevart til vår tid. Korn og høy ble skå­ ret med jernsigder, og vegetasjon ble skåret til for med et spesielt redskap som kalles løvkniv. Det er funnet treforker og trespader, og treskestaver og sik­ ter må også ha vært laget av tre. Tønner og kurver ble brukt til lagring, og høy som ble dyrket til for, kan ha blitt transportert fra åkrene i kjerrer. I Danmark var landsbyene i vikingtiden omgitt av dyrkede områder, men de lå også gunstig til for beite. Husdyrholdet var like viktig som jordbruket, og i mange landsbyer var krøtterhold antakelig den vik­ tigste beskjeftigelsen. De holdt også griser og sauer. På den skandinaviske halvøya var fedrift enda vikti­ gere, og i høylandet flyttet man etter årstidene (slik det ennå skjer noen steder). Bølingene og saueflok­ kene ble ført til høyere beitemarker om sommeren, da gresset var godt, og tatt ned til gårdene i dalen igjen om høsten. Kyrne ble tatt inn i de harde vintermåne­ dene og foret i fjøset med høy som var dyrket på mar­ kene i dalen, og skåret og lagret med dette for øyet. De best kjente utgravde landbrukslandsbyene i Danmark ligger i Sædding og Vorbasse i Midt-Jylland. Selv om de ikke har samme planløsning, har disse og andre landsbyer en rekke fellestrekk. De be­

stod gjerne av seks eller syv individuelle gårder som hver inneholdt om lag åtte eller ni bygninger av for­ skjellig størrelse innenfor et inngjerdet område. Den største bygningen var våningshuset, som hadde et fjøs med plass for opptil 50 dyr i den ene enden. Uthusene bestod av låver og smier og et lite antall hytter med forsenket gulv som kan ha huset gårdens treller eller arbeidere. Det fantes som regel en brønn kledd med tømmervegger på området. Det bodde antakelig én familie på hver gård, og alt gir inntrykk av stor vel­ stand mellom 700-tallet og 900-tallet. I Sædding lig­ ger bygningene innenfor inngjerdingen rundt en sent­ ral, åpen plass der det aldri ble reist hus. I Vorbasse lå gårdene langs en landsbygate, fire mot nord og tre mot sør. De hadde alle hver sin port mot det sentrale tråkket i det inngjerdete området. Denne forskjellen i planløsning tyder på at de to bosettingene hadde uli­ ke sosiale funksjoner. Disse boplassene ligger ikke under vår tids lands­ byer, men et lite stykke unna. I løpet av de 300 årene som vikingtiden varte, lå ikke landsbyene på et fast sted, men flyttet til en ny plass noen hundre meter unna omtrent én gang i hver generasjon. Det var først da kristendommen kom og en steinkirke ble bygd som samfunnets midtpunkt, at jordbrukslandsbyene i Danmark fikk en fast plass. Dette var en tid da be­ folkningen økte og det foregikk et skifte til dyrking av større områder. De landsbyene som ble grunnlagt den gangen, har ligget på samme sted siden, vanligvis et sted der det var kort vei til den beste jorda. En stund trodde man at vikingtidens gårder i MidtSverige var isolert fra sine naboer, slik de er i dag, og kanskje lå under dagens bondegårder, med andre ord at de samme stedene hadde vært bebodd i over 1000 år. Men utgravningene av vikinglandsbyene i Polista og Sanda i Målardistriktet har klart vist at det ikke er tilfellet, såfremt de er typiske. Selv om de er langt mindre enn landsbyene i Danmark, inneholder de flere gårder med våningshus og uthus, noe som min­ ner om de danske grupperingene. Landsbyene i Målardalen synes å ha flyttet fra tid til annen, slik de 59

DAGLIGLIV

også gjorde i Danmark, og det er derfor usannsynlig at de har ligget der hvor dagens bondegårder er. Landbrukssamfunnene i vikingtidens Norge er det vanskelig å bestemme. På Sørvestlandet er det oppda­ get mange gårder fra perioden før vikingtiden, men selve vikingtiden er knapt representert. Grunnen til det kan ha vært at gårdene faktisk var isolerte og lå spredd og derfor er vanskelige å finne i dag. En av de få gårdene fra vikingtiden som er blitt utgravd i Norge, er bosettingen i Ytre Moa innerst i Sognefjor­ den. Den skriver seg fra 800- og 900-tallet og er ikke en landsby av dansk type, men en enkelt isolert gård som bestod av flere mindre, nærmest kvadratiske bygninger som alle ble brukt til ulike formål, for ek­ sempel bolig, lager eller fjøs. Formen på bygningene og byggemåten skiller dem også fra deres danske motstykker. Alle bygningene i Ytre Moa er bare noen få kvadratmeter store, har tykke vegger av stein og torv og er kledd med tre innvendig. Ettersom det er så vanskelig å lokalisere bosetting fra vikingtiden på landsbygda i Norge, må det gjøres mye mer arbeid før vi kan forstå landbruket der fullt ut. I noen deler av Skandinavia, særlig på norskekys­ ten, spilte fiske en enda viktigere rolle enn landbruket i vikingtidens økonomi. Det er funnet mange fiske­ redskaper som viser at garn, liner og harpuner ble brukt. I nordlige farvann ble det også fanget sel og hvalross. Over hele Europa ble hvalrosstenner høyt verdsatt på denne tiden, det var først på 1200-tallet at de ble erstattet av elefanttenner i store mengder og handelen sank. Hvalrosskinn ble skåret i remser og brukt til å lage tauverk. Innsjøer og elver forsynte befolkningen med fersk­ vannsfisk. Det var særlig rikelig med laks i Finland, og det gikk regelmessige fiskeekspedisjoner til nord­ områdene i gytetiden da elvene kokte av fisk. De store mengdene fiskebein og fiskeskjell som er blitt funnet i rester av kjøkkenavfall i byene, viser at fisk og skall­ dyr utgjorde en meget viktig del av kostholdet i vi­ kingtiden. I Birka ble det for eksempel fanget fisk i Målaren og de elvene som rant ut i den, men det er også tydelig at fisk er blitt transportert over store av­ stander fra havet, antakelig som saltfisk i tønner for at den skulle holde seg. Husene Vikingene i Skandinavia bygde for det meste i tre, selv om også stein og torv ble brukt noen steder, særlig i Norge. Det er ikke noe igjen av disse husene over bakkenivå, og vi må derfor sette vår lit til tolkninger og rekonstruksjoner av arkeologiske funn og utgrav­ ninger for å få et bilde av de bygningene som vikin­ gene bodde i. For eksempel gjør spor av stolpehull i bakken (de kan skjelnes fra jorden rundt fordi de har en annen farge og konsistens) det mulig for arkeolo­ gene å beregne hvor lang en bygning med tømmerverk har vært og hvordan den har vært konstruert. Grunnformen på bygningene var den samme over hele Skandinavia: husene var rektangulære, noen ganger med buede vegger, og i ulik lengde. Flere byg­ ninger som er blitt gravd ut i Sædding i Danmark er nesten 50 meter lange; i Borg i Lofoten var det et hus som var hele 83 meter langt. Men bygningene var sjelden mer enn 5 meter brede. Det avgjørende her var dimensjonen på tverrstokkene som ble brukt til å bære taket. De ble holdt oppe av to rader med stolper som gikk langs hele bygningens lengde og delte den i lengderetningen i tre deler: et sentralt midtskip og to mye smalere sidefløyer. Men noen ganger ble stolpene 60

Til venstre: En fiskekrok av jern og et fiskespyd med mothaker sammen med et garnsøkke av stein fra et funn i Norge. Fiskespydet ble funnet i nærheten av en foss og kan ha vært brukt til laksefiske.

DAGLIGLIV

Over: En elv i Midt-Sverige. Kystfiske og ferskvannsfiske bidrog i stor grad til kostholdet i vikingtidens Skandinavia, og det foregikk også en viss handel med fiskeprodukter.

føyd inn i veggene, som da bar endene av takbjelkene. Denne byggemåten gjorde det mulig å få et helt indre rom, og det var normen mot slutten av vikingtiden. Stormennenes haller må antakelig ha liknet disse landsens bygningene, bare at de var større og bedre utstyrt - at huset i Borg var så langt, tyder på at det var en høvdingbolig. Det er ikke gravd ut noen kon­ gebolig, muligens med unntak av en bygning i Lejre og bygningene i kongeborgene i Danmark, som stam­ mer fra 900-tallet. I løvskogene i Danmark vokste det eiketrær, som ble anvendt som rammeverk til husene, og hassel og piletrær, som ble brukt til å flette de vidjefeltene som fylte flatene mellom de stående veggstolpene. De ble så dekket med en blanding av leire og gjødsel for å sikre huset mot trekk og blåst. Denne teknikken kal­ les leirklining. Bygningene i kongeborgene hadde solide tømmervegger, men det har man ennå ikke

funnet på noen landbruksboplass. De krevde store mengder eiketrær, og det overskred antakelig en gjennomsnittsbondes ressurser. Det finnes lite eik i Sverige og Norge, uten lengst sør, og derfor ble det der brukt mykere tresorter (bartrær) til husbygging. Lange, rette tømmerstokker ble lagt horisontalt oppå hverandre og laftet i hjørnene så sammenføyningene ble sterke. Lengden på hver byg­ ning avhang av lengden på de tømmerstokkene som var tilgjengelige, og derfor ble disse husene ofte laget som en rekke selvstendige rom som møttes ende mot ende slik at de dannet ett blokkhus. Men noen ganger bestod en gård av en rekke små bygninger som alle hadde sin egen funksjon. De laveste tømmerstokkene i veggen hvilte vanligvis på en rekke steiner som dan­ net en grunnmur, og dette hindret at tømmeret råt­ net, slik det ville ha gjort om det hadde ligget rett på fuktig mark. Grunnstokken kunne også holde oppe et 61

Livet i hjemmet

Mye av det vi vet om livet i hjemmene i vikingtidens Skandinavia, kommer fra innbo som var en del av gravgodset. Men disse funnene kommer ofte fra gra­ vene til velstående personer, og det er sannsynlig at de vanligste hjemmene - særlig på landet - hadde få eiendeler. Det folk eide, hadde de laget selv, fra klær, leker og kokekar til husene de bodde i. Bare jerngjenstander og slike ting som kammer, spenner og hals­ kjeder ble anskaffet fra omreisende håndverkere eller kjøpt i byene i bytte for landbruksprodukter. Impor­ terte luksusvarer, som krydder, vin og silke, var det for det meste bybefolkningen som nøt godt av. Det er tydelig at menn og kvinner hadde atskilte roller i hjemmet. Mennene arbeidet på åkrene og på gården, drev fiske og jakt, mens kvinnene tilberedte maten (det var også de som malte kornet til mel, bakte og melket dyra), spant ullen fra gårdens sauer og arbeidet ved vevstolen eller med synålen. I mer vel­ stående hjem kan tjenere og treller ha utført mange av de mest slitsomme oppgavene. Mennene var ofte hjemmefra i lengre tid som sjøfolk, krigere eller han­ delsfolk, og overlot til kvinnene å ta seg av huset og ta ansvaret for arbeidet i hjemmet.

Over og til høyre: Jerngryten og baksteplaten (øverst) var en del av kjøkkentøyet til en norsk familie. I gryten ble det laget velling og stuinger og kokt kjøtt og fisk, og baksteplaten ble antakelig brukt til baking av et flatt, usyret brød over ilden. Tre var vanligere enn jern til ulike kar og ble antakelig skåret og formet av mennene i familien. Den lille bøtten (i midten) er laget av askestaver som er bundet sammen med vierringer, og bollen (nederst) er laget av alm. Håndtaket er gjennomskåret, slik at bollen lett kan henges opp når den ikke er i bruk.

62

DAGLIGLIV

Til venstre-. Denne rekonstruksjonen av et vikinghjem som står på Moesgård Museum i Århus, bygger på et utgravd hus i Hedeby. Den lange, åpne arnen danner hjemmets midtpunkt og er både en varme- og lyskilde og den eneste kokemuligheten. En jerngryte henger ned fra taket, og ved siden av ildstedet står en kleberbolle og en trebolle med sleiv. Møblementet er meget sparsomt bare en skammel dekket med saueskinn står ved ene veggen på den forhøyde jordbenken. De fleste sov på bakken. De to vevstolene som er satt opp mot veggen, ble sikkert brukt daglig av kvinnene. Den største vevstolen med vevlodd av stein som skulle stramme renningen (nederst t.v.), ble brukt til veving av ulltøy; på den mindre vevstolen fremstilte man smalere bånd av finere ull eller kanskje lin (lin ble dyrket i det sørlige Skandinavia). Beinnålene (nederst t.h.) ble brukt til å tilpasse trådene under vevingen. De ferdige produktene ble glattet ved at de ble lagt på en glatteplate av hvalbein og gnidd med en glattestein av glass (under).

Til venstre-. På Moesgård Museum i Danmark er et byhus fra Hedeby rekonstruert i full størrelse. Det måler 12 x 5 meter og har leirklinte vegger i et rammeverk av tømmer, mens vekten av halmtaket holdes opp av ytre støttepilarer. Dette Hedeby-huset, som ble bygd rundt 870, hadde et sentralt rom der folk bodde, og på begge sider av dette rommet var det to andre rom, hvorav det ene hadde en bakerovn.

Under: Denne laftekonstruksjonen er en av mange forskjellige byggemetoder som skandinavene brukte i vikingtiden.

tømmergulv, som gav en viss isolasjon og ble beskyt­ tet mot råte når det ble bygd på denne måten. Disse steinene er ofte det eneste som er igjen av bygningene på landsens boplasser. Den ene enden av våningshuset ble brukt som låve, der avlingen ble oppbevart eller delt opp i båser til kuene. Det gav varme til huset at dyrene levde under samme tak som menneskene, men det var en ganske støyende form for sentralvarme. Det sikret også dyre­ ne mot kvegtyver, for kuer var rikdom. Midt på gul­ vet i boligdelen av huset var det en arne som gav varme, lys og kokemuligheter. Det fantes ikke noen pipe, og røyken fra arnen slapp ut gjennom åpninger i taket, som var dekket med halm, torv eller treplater, avhengig av hvilke lokale materialer som var tilgjen­ gelige. Langs veggene var det benker. De var vanligvis en fast bestandel av konstruksjonen og bestod av lange flate jordhauger som var forsterket med flettverk i fronten. Det var få andre møbler, og benkene fungerte både som senger og sitteplasser om dagen. Enkle håndverksarbeider, som spinning, veving og kurvfletting, ble utført på benkene, men noen gårder hadde egne bygninger til spesielle virksomheter. I Sædding er det for eksempel funnet en smie, og mange gårder må ha hatt liknende muligheter til å lage og reparere viktige redskaper. De hyttene med nedsenket gulv som er et trekk ved danske landsbyer fra vikingtiden, kan også ha vært brukt som verkste­ der for veving, enkelt pottemakerarbeid og annet. I byene var det ikke nødvendig at bygningene hadde plass til kornlagre eller kveg, derfor var de kor­ tere enn husene i landsbyene. De beste vitnesbyrdene vi har om byhus, skriver seg fra Hedeby, der den vasstrukne jorda har bevart grunnmuren og de nedre delene av trebygningene og til og med en fullstendig, ca. 5 meter høy gavl av et hus. Hedebyhusene var rek­ tangulære, om lag 12 meter lange og 5 meter brede. Veggene var laget av stående stolper med leirklinte flettverksmatter mellom, og de ble støttet opp på utsi­ den av skråstilte stolper. Det var tre rom: det midtre, største rommet som inneholdt arnen, og de mindre rommene, ett i hver ende, som ble brukt til lager og

arbeidsplass for byens kjøpmenn og håndverkere som bodde i disse husene. Ett av husene i Hedeby inneholder en ovn i et av de mindre rommene, men ovner var ikke vanlige i Skan­ dinavia i vikingtiden, og det var helt uvanlig med et eget kjøkken. Det meste av lyset i huset kom fra ilden i midtrommet, muligens supplert med oljelamper, mens et par bittesmå vinduer bare kan ha sluppet inn litt dagslys. Jordbenker forsterket med tre i fronten løp langs veggen i nærheten av arnen. Gulvene var av stampet jord. De solide tredørene til husene kunne låses.

Hjemmelivet Huset dannet midtpunktet i vikingenes liv. Her fant folk varme, mat og husly. Her utførte de sine daglige oppgaver og slappet av ved å spille brettspill, musise­ re og lytte til diktere som fortalte om guder og gamle helters store bragder. Livet gikk sin gang rundt den lange midtstilte arnen. Kvistilden gikk sjelden ut, men de gangene den måtte tennes på nytt, skjedde det ved at man slo flint mot stål. Kostholdet bestod for det 63

Fritid

Terningspill med innsats har vært spilt siden oldtiden, og det er tydelig at vikingene ikke var noe unntak i så måte, men har brukt slike spill til avkopling og un­ derholdning. De terningene som er funnet i vikinggravene, er ofte store og avlange. Det er også funnet spillebrett, blant annet et dobbeltsidig brett fra Gok­ stadskipet, og en god del brikker til spill som kombi­ nerte flaks med dyktighet; noen var stillingsspill som kan minne om mølle eller tripp-trap-tresko, men det ble også spilt forfølgelsesspill som kan minne om ludo. En spesiell type krigsspill som var utbredt i hele Skandinavia i vikingtiden, ble kalt hnefatafl. Det går frem av de mange henvisningene til dette spillet i de islandske sagaene, at dette var et spill som krevde vir­ kelig dyktighet. Likevel klarte det ikke å overleve sjakkens fremmarsj som fordrev det tidlig i middelal­ deren; de sjakkbrikkene av skandinavisk opprinnelse i utskåret hvalrosstann som er funnet på Isle of Lewis på Hebridene, er fra 1100-tallet, altså slutten av vi­ kingtiden. Reglene for hnefatafl er ikke nedskrevet, men funn av brikker og kjennskap til senere spill ty­ der på at det var et spill mellom to spillere som hadde forskjellig styrke og ulike mål - en konge med en liten hær ble angrepet av en større hær som forsøkte å drive kongen inn i et hjørne. Høytidene gav anledning til innendørs underhold­ ning for de velstående. De bestod ikke bare av drikke­ gilder og allslags utskeielser; profesjonelle skalder fremførte dikt og fortellinger, og det ble spilt musikk og danseL Men dansen vet vi lite om. Det er sjelden det blir funnet musikkinstrumenter, for de var laget av tre og andre forgjengelige materialer, men vi vet at vikingene hadde lyrer eller harper, enkle fløyter og panfløyter og en form for fele. Blant utendørsaktivitetene var det også konkurran­ ser i styrke og dyktighet. Betydningen av våpentre­ ning førte naturlig nok til fektekonkurranser, spydkasting og bueskyting. Det ble spilt ballspill for moro skyld, og da var det også tilskuere til stede. Også hestekamper var en populær publikumsport; spesielt ut­ valgte avlshingster ble ansporet til å slåss mot hver­ andre ved synet og lukten av fasttjorte hopper. Is­ landske fortellinger omtaler ofte denne sporten, fordi den gjerne gav opphav til krangel og strider mellom de konkurrerende eierne. Men man kunne selvsagt også finne avkopling i ensomhet, i slike alenesysler som å spille fløyte eller skjære mønstre i en stokk. Barna hadde sine leker, og noen av dem som har overlevd, som trevåpen og lekebåter, viser at de var opptatt med imitasjonsleker. For de voksne var det ofte ikke noe skarpt skille mellom fritidssysler og arbeid på alvor - det ble drevet jakt både for matens og spenningens skyld. Men den gang, som nå, var det stormennene som hadde mest tid til spenningsjakt, og jaktfalker var reservert for adelen. Vi vet fra sagaene at «svømming og brettspill» var idretter som en ung jarl måtte lære.

64

Til høyre: Spillbrikker ble laget av mange forskjellige materialer og i alle fasonger og størrelser, både med flat bunn og med bein, til bruk på forskjellige brett. I graver fra vikingtiden er det funnet brikkesett som innbefattet «konger». Disse forskjellige eksemplene i glass, bein og stein er gravd ut i Lund i Sverige. Under: Blant de få musikkinstrumentene fra vikingtiden som har overlevd, er noen spissfløyter, slik som denne fra Sigtuna i Sverige. De minner om våre dagers blokkfløyter og ble laget av lange knokler fra dyr eller fugler og hadde forskjellige antall hull til fingrene.

Til venstre: Falkejakt var adelens sport. Det er kanskje det som er avbildet på denne angloskandinaviske utskjæringen på en tverrbjelke fra Sockburn i Durham i England - selv om denne rytteren, som holder en fugl på vristen mens en slange ligger på bakken, også er blitt tolket som et bilde av guden Tor.

DAGLIGLIV

Under: Vikingtidens hestekamper som publikumssport kan ha hatt sin opprinnelse i tidligere tiders hestekulter. Disse kjempende hestene, som er avbildet på en stein fra Håggeby i Uppland i Sverige og stammer fra folkevandringstiden, har helt tydelig fått festet horn til hodene. De blir oppegget av væpnede menn.

Øverst til høyre: Denne svenske runesteinen fra 1000-tallet viser to menn som spiller «ved bordet» (at tafli): spillet kan ha vært mølle, som var meget utbredt i vikingtiden, eller hnefatafl. Dette brettet i tre (til høyre) til hnefatafl er funnet i en innfødt irsk bosetting i Ballindery, Westmeath fylke. Midthullet og hjørnene er markert, og det er 7 x 7 hull til brikkene. Dekorasjonene er holdt i en stil som tyder på at brettet kan ha vært laget i Dublin på 900-tallet. Antallet hull i hnefatafl-brm varierte, men det var alltid et ujevnt tall - Gokstadbrettet har 15 x 15 hull, og det samme har et brett fra 900-tallets York.

65

DAGLIGLIV

meste av kjøtt og fisk. Husdyr (kuer, sauer, griser, geiter og høns) ble supplert med vilt og villfugl. Både kjøtt og fisk ble røkt, tørket og saltet om sommeren og høsten for å sikre tilstrekkelige forsyninger til de lange vintermånedene. Kjøttet ble for det meste kokt i grovt, hjemmelaget steingods eller i kleberkar som ble satt ned i glørne på arnen, eller i en jernkjele som ble hengt over flammene ved hjelp av en jernlenke. Jernkroker ble brukt til å fiske kjøttet opp av den ko­ kende væsken. Fra tid til annen kunne et spesielt mørt stykke bli stekt på spidd. Det ble bakt brød av bygg, rug og belgfrø og (mindre vanlig) hvete. Melet ble håndmalt på runde kvernsteiner eller håndkverner. De er blitt funnet i store mengder, særlig fra det sørlige Skandinavia, der de ofte ble laget av lavastein som var importert fra Rhinland i Tyskland. Brødet var usyret og ble gjerne bakt over ilden på en flat jern- eller steinplate som en tykk pannekake eller lefse. Det ble dyrket grønnsaker på felter like i nærheten, og bær og andre frukter ble plukket i skogen eller til og med innført fra utlandet; det er oppdaget plommesteiner i avfallsgroper i Hedeby, noe som tyder på at de ble brakt dit for ek­ sempel fra Mellom-Europa. Ost ble laget av melk fra kuer, sauer og geiter, kanskje hovedsakelig som en måte å bruke overskuddet på. Maten ble skylt ned med store mengder øl, laget av bygg, og mjød, som ble laget av gjæret honning og vann. Det ble også drukket bjorr, som muligens var en alkoholsterk drikk laget av gjæret fruktsaft. Drikkekarene må ha vært av tre eller steingods, og drikkehorn var også i bruk. Bare de øvre lag av sam­ funnet kan ha brukt importerte glasskar. Tallerkener, boller, skjeer og sleiver ble laget av tre og har for det meste forsvunnet, enten fordi de har råtnet, eller fordi ødelagte tregjenstander ble kastet på ilden som høve­ lig brensel. Men noen eksempler er blitt bevart i vass­ trukken jord. De fleste virker som de er håndskåret, antakelig av familiemedlemmer, men noen kar har vært dreid, og det kan tyde på at noen spesialiserte snekkere eller tømmermenn også har laget husgeråd. Av det gravgodset som er funnet i konge- og adelsgraver, kan vi trekke den slutning at mange stormannshus var utstyrt med bord, langbenker eller sto­ ler og muligens til og med senger. For eksempel ble en stol og flere senger lagt ned i gravhaugen sammen med den 800-tallsdronningen som ble gravlagt i Ose­ berg. Fragmenter av et vevd veggteppe ble også fun­ net. Men vanlige mennesker hadde få slike eiendeler og måtte klare seg med skamler og kister, der de opp­ bevarte verdifulle ting, som smykker, sølv og klær under lås og slå. De sov ikke i senger, men på veggfaste benker, inntullet i tepper eller skinn; jo nærmere arnen du lå, jo høyere rang hadde du i husstanden. I de fleste hus stod det en vevstol med vevtyngder opp mot den ene veggen. Den ble brukt til å veve ull­ tøyer som familien brukte og til å lage seil til viking­ skipene. Fordi de var laget av tre, har ingen hele vev­ stoler overlevd fra vikingtiden. Men det er funnet mange vekter av brent leire eller stein som har holdt de vertikale trådene (renningen) fast. Brikkeveving ble også foretatt på små rektangulære rammer av tre eller horn til fremstilling av lisser, bårder og bånd i innviklede mønstre til pynt på klærne. Skjæreblad til stoffene og kammer til å karde ullen før spinning ble laget av jern; svingskivene som tynget ned trespindelen, var av stein, steingods eller noen ganger rav. Nålene var av jern eller bein, og kvinnene bar dem ofte med seg i små sylindriske nålehus som hang ned 66

Til venstre-. Snitt av en lås med T-formet slisse; her ble det brukt en egen form for skyvenøkkel som presset sammen et system av bladfjærer slik at låsen åpnet seg. Slike låser og nøkler var vanlige i Skandinavia på 1000- og 1100tallet, og derfra nådde de også England, Island og Grønland.

fra brosjene. Små perleformede glassgjenstander som er funnet i kvinnegraver, kan ha blitt brukt til å glatte sømmene med, og det er også blitt foreslått at de utskårne platene av hvalbein som nesten alltid finnes i rike kvinnegraver, ble brukt til å glatte på eller til å plissere klær. Spinning, veving og søm må ha opptatt kvinnene nesten hele tiden. Funnene av spillbrikker laget av bein, horn, glass eller rav viser at mennene hadde mer fritid. Det ble spilt mye brettspill, innbefattet et krigs­ spill som ble kalt hnefatafl. Mange steder er det fun­ net dyr, båter, sverd og snurrebasser i tre, og det viser at barna hadde enkle leker. Avbildninger av menn og kvinner på forskjellige gjenstander viser at begge kjønn foretrakk langt hår. Noen av mennene hadde håret rullet hardt sammen i en knute i nakkegropen, andre barberte hodet, mens kvinnene noen ganger arrangerte sine lange, bølgende lokker i temmelig kompliserte frisyrer med en knute øverst på hodet. Det er funnet en mengde kammer under utgravninger, noe som viser at folk var opptatt av å stelle håret, kanskje for ikke å få hodelus. Om­ hyggelig stelt skjegg og barter var vanlig for menn. Mennene bar bukser og en lang tunika med en kappe

DAGLIGLIV

Drakter

De sosiale skillene som gjorde seg gjeldende på så mange av livets områder i vikingtiden, gjenspeilte seg også i den klesdrakten som den enkelte mann og kvinne brukte. Stilen og snittet, materialene som ble anvendt og kvaliteten på brosjene eller spennene som ble brukt til å feste klærne, fortalte sitt tydelige språk om bærerens rikdom og status. Tilbehør til draktene, som var laget av metall, er funnet i stort antall på utgravde gravplasser og boplasser, men stoffene er det mye vanskeligere å komme over. Vi kan lære noe av de avtrykkene av tekstiler som er funnet bevart i dynnet i Hedeby havn; de var blitt brukt som embal­ lasje eller kanskje til tetting av skip. De utgjør en sjel­ den kilde til informasjon om de forskjellige tekstiltypene og tekstilkvalitetene i vikingtiden, og om hvor­ dan klærne ble sydd. Motene forandret seg sakte på den tiden, og vi kan derfor være temmelig sikre på at de stilartene som er rekonstruert etter dette funnet, er representative for hele vikingtiden.

Over. Bronsespenner og nåler ble brukt til å feste mennenes kapper på skulderen, men spennene kunne også være laget av sølv og ha store og innviklede mønstre. Denne ringspennen i bronse fra Danmark er ganske liten og er dekorert med hodene til tre vikinger med frisert hår og hengebarter.

Til høyre: Ulike stiler i mannsdrakter: (øverst) en mann av meget høy byrd bærer en skjorte av ufarget lin over posete knelange bukser av fint kamgarn. Hans rektangulære ullkappe er festet på høyre skulder. En annen rik mann bærer en skreddersydd jakke med belte og skinnbesetning over en linskjorte. Stoffremser (puttis) fester buksene nedenfor kneet (i midten). En trells eller tjeners klær var laget av grovvevd ull. De var løstsittende og beregnet på arbeid (nederst).

Til høyre: Et par ovale brosjer eller spenner var en fast del av kvinnedrakten og er de vanligste av alle de spennene fra vikingtiden som er funnet. De fleste var laget av bronse av ganske dårlig kvalitet og hadde enkle mønstre, mens andre som det paret som er vist her - var forgylte og dekorert med ganske innviklede dyremønstre. Nederst på hver spenne i dette paret er det en liten gjennomboret hank som gjør det mulig å henge perlekjeder mellom dem. Den treflikede spennen ble brukt til å holde sammen et ytterplagg.

Under: Både menn og kvinner bar lærsko med lav lest i tøffelliknende fasong. Menn hadde også ankelhøye og legghøye støvler med snøring enten foran eller på siden. Det vanligste materialet var kuhud, men også geiteskinn ble brukt til støvler av aller beste kvalitet.

Til høyre: Kjolen til en kvinne av høy byrd (øverst) holdes på plass av tre spenner. Spennen ved halsen holder hennes langermede, ankellange tunika av fint foldet lin, mens spenneparet fester sælene på hennes tettsittende ankellange ullkjole med spensel. De rikes ytterklær var varme og værbestandige (under). Denne kvinnen bærer et langermet ytterplagg av ull av god kvalitet, og det kan ha vært vattert med dun. Det ble ofte sydd besetninger av flettede bånd i en kontrastfarge rundt halsen og ned langs forsiden, noen ganger ispedd gulltråder.

67

DAGLIGLIV

over, kvinnene hadde flere lag med ankellange plagg i både ull og lin. En enkelt ringspenne eller ringbrosje holdt mennenes kapper sammen på skulderen, mens kvinneklærne ble holdt på plass av et par brosjer (vanligvis ovale, selv om stilen varierte fra område til område), en på hver skulder, med en tredje i nakken.

Begravelsesskikker I store deler av vikingtiden beholdt folk i Skandinavia sin tradisjonelle tro. De dyrket hedenske guder og be­ gravde sine døde i samsvar med hedenske ritualer. De gjenstandene som ble lagt i graven med den døde, an­ takelig av religiøse årsaker, er i dag en uvurderlig kilde til informasjon om hvordan de levde. Vikingene hadde to måter å begrave sine døde på: likbrenning og jordfesting. Likene ser ut til å ha blitt begravd eller brent med sitt daglige tøy på, og de ble vanligvis ut­ styrt med personlige eiendeler og redskaper som han eller hun kan ha brukt mens de levde. Noen av likene ble begravd i en båt eller vogn. Dette leder til den an­ takelse at de mente at en form for transport var nød­ vendig for å føre den døde over i den neste verden, og begravelser med hest (mest funnet i Danmark og i Birka i Sverige) kan tyde på det samme. Men det sy­ nes klart at bare rike personer ble begravd med en båt eller vogn, og det er mulig at dette bare skulle under­ streke den dødes høye rang og betydning. På landsbygda i Norge og den østlige delen av Midt-Sverige var likbrenning den vanligste formen for begravelse helt til slutten av perioden. Rundt bon­ degårdene fra vikingtiden ligger det branngraver i en klynge, oftest i steinet utmark. Ettersom disse stedene er uegnet til dyrking, er gravene ikke blitt ødelagt av 68

moderne landbruk og kan sees tydelig den dag i dag. Siden det ikke er foretatt utgravninger for å finne byg­ ninger fra bondegårder (i Sverige har man først nylig begynt med det, i Norge er det omtrent ukjent), gir disse gravene den eneste indikasjonen på hvor det lå bondegårder i vikingtiden. De er følgelig blitt brukt til å lokalisere befolkningssentra og anslå antallet inn­ byggere, spesielt i Målaren-området i den østlige delen av Midt-Sverige. De synes å vise at befolkningen kan ha økt med femti prosent i løpet av vikingtiden. I de fleste tilfeller ble de døde som skulle brennes, kledd på og utstyrtt med smykker og festenåler til pynt eller nytte og brent på bål. De brente knoklene og de smeltede smykkene ble så samlet sammen og fjernet på forskjellige vis, antakelig var det forskjelli­ ge religiøse ritualer som ble fulgt. I Midt-Sverige ble for eksempel de brente restene som regel skilt omhyg­ gelig fra asken og den forkullede veden etter likbålet og lagt i steingodskar, som så ble satt ned i en grøft som var gravd i jorden. I deler av Finland ble de spredd utover bakken. Enten de brente restene ble gravd ned eller spredd, ble de så dekket av en jord­ haug eller simpelthen markert med steiner, som ble arrangert på en rekke forskjellige måter, alt etter de lokale skikkene. Også dette tyder på ulik religiøs praksis. I Lindholm Høje i Nord-Jylland og andre ste­ der er mange av gravene markert med steiner som er formet som en båt. I Midt-Sverige er de gjerne mar­ kert med runde hauger eller steiner som er lagt i triangelform, noen ganger med konkave sider. De svenske vikingenes innflytelse på begravelsesskikkene synes tydelig på Ålandsøyene, der de prakti­ serte likbrenning med gravhauger, mens man i selve

Over: Disse gravhaugene ligger på en av de gravplassene som omgir vikingbyen Birka i Sverige. Gravskikkene vekslet både regionalt og sosialt i vikingtidens Skandinavia, og både likbrenning og jordfesting ble brukt. Det er anslått at det er ca. 3000 graver i Birka. Ca. 1100 av dem er blitt utgravet. Mange av disse inne­ holder rikt gravgods som har kastet mye lys over hvordan innbyggerne i Birka levde og arbeidet.

s.70-71: Noen av de rikeste vikinggravene er båtgraver, men båtformet steinsetting kan ha vært et symbolsk alternativ. Slik steinsetting utgjør en del av gravplassen ved Lindholm Høje i Nord-Jylland. Steinsettinger, som også kan være sirkelformet, kvadratisk og trekantet, omgir branngraver.

NORDIS­ HAVET

Gravplasser i vikingtidens Skandinavia Både likbrenning og jordfesting ble brukt i det før-kristne Skandinavia. Likbrenning var den vanligste formen i Norge, det meste av Sverige og Finland, mens jordfesting var mest utbredt i Sør-Sverige og Danmark og på Gotland. I motsetning til jordfestegraver ble branngraver vanligvis dekket med hauger eller røyser, og det gjør det lettere for arkeologer å finne dem i dag. Gravhaugene kan være runde, kvadratiske eller trekantede, eller omgitt av en båtformet steinsetting. I noen områder ble de kremerte knoklene lagt i leirkar, andre steder ble de båre spredd utover bakken. I byer og boplasser ble gravene samlet på gravplasser et lite stykke unna selve bosettingen, på landsbygda lå de vanligvis nær husene. Det ble lagt opp store jordhauger over gravene til de rike og mektige, som av og til ble haugsatt i skip og båter, som i Oseberg og Gokstad i Vestfold og Vendel og Valsgårde i MellomSverige. Men det var ikke bare mennesker av høyeste rang som ble begravd på denne måten; i kystNorge var denne skikken meget utbredt. Jordsatte kvinnelik ble også noen ganger lagt i vogner og kjerrer, og det kan tyde på at de trodde man måtte foreta en reise for å få et liv etter døden.

Senji

Inari

Vesterålen

Lofoten

Norske­

Ouiuj*

havet

pielinen

Storsjdn

'paijånne

Nåsijåi

Åland

Valsgårde

iGamla

jTuna/

Tuna Badelt nda Målaren

peipus

Hjålmaren Vånern

oj

Våttem

Skagerrak

Gotland

Kattegat

>nord.

(Oland

sjøer

'Mammen

Augerum Jelling

Ldddeko;

ØSTER­ SJØEN

jVellinge JjSimris '^"'-Valleberga

Bornholm Grødbygårc

gravfunn før vikingtid Nernajl

Q

kongelig eller adelig

Q

skip

■jEnekroren

'Slusegåid

gravfunn fra vikingtid

0

kongelig eller adelig

Q

Skip

dominerende begravelsesskikk 750-1000 | jordfesting | kremasjon

målestokk 1:7 700 000 0 F 0

200 km 150 mi

DAGLIGLIV Til venstre-. En brolagt vei hjalp reisende i sen vikingtid til å krysse Risby-dalen på Sjælland i Danmark. Utgravninger har vist at det var reist en trekonstruksjon over selve elven, og under denne broen ble det oppdaget et vognhjul og en enkel treslede.

Finland finner en blanding av ulike tradisjoner og skikker. I sørvest var det vanlig med båtgraver, men det ble ikke reist gravhauger over de kremerte restene, de ble bare spredd utover bakken. Lenger inne i lan­ det ble det reist varder av stein eller jord over både kremerte og jordfestede lik. Jordfesting ble vanlig i Sørvest-Finland på 1000-tallet, og det tyder kanskje på at kristne skikker begynte å gjøre sin innflytelse gjeldende, men gravgods ble fortsatt lagt ned i finske graver enda et århundre. Likbrenning var også vanlig i vikingbyene i Norge, Danmark og Sverige. Gravplassene, som ofte omfat­ ter et meget stort antall graver, ble lagt i nærheten av der folk bodde. I Birka kjenner vi for eksempel minst 3000 graver fra de 200 årene byen eksisterte (ikke alle er kremerte), og det kan ha vært opptil 7000 begra­ velser i Hedeby. Andre boplasser fra vikingtiden, som 72

Kaupang i Vestfold, er også omgitt av store gravfelter. Det er meget mulig at det også var gravplasser rundt Ribe i Danmark, men hittil er bare noen få graver blitt oppdaget. Skikken med jordfesting reiser en rekke spørsmål det er vanskelig å svare på. Etter hvert som kristen­ dommen ble innført, avløste jordfesting gradvis lik­ brenning alle steder, men vi vet at noen av de skandi­ naviske folk hadde tatt opp denne skikken allerede i begynnelsen av vikingtiden. I Sønderjylland, der jord­ festing var det vanligste, kan det ha skjedd som resul­ tat av påvirkning fra kristne land lenger sør, men andre steder er bruken av jordfesting mer problema­ tisk. Hvorfor gikk for eksempel innbyggerne på Got­ land over til denne egentlig fremmede skikken? Det vil vi antakelig aldri få vite. Selv om jordfesting ble praktisert utenfor disse to områdene, tyder arkeolo­

Til høyre: I vikingtiden var tresleder et viktig transportmiddel vinterstid. De største sledene ble trukket av trekkdyr. Oseberg-graven inneholdt ikke mindre enn fire sleder. Tre av dem (deriblant dette elegante eksemplaret) var vakkert utskåret, den fjerde var en enkel arbeidsslede.

DAGLIGLIV

giske funn på at dette var en rite som bare ble brukt av de øvre samfunnslag eller når utlendinger ble be­ gravet. Det siste ser vi tydeligst i vikingbyene. De fremmede brakte med seg sine egne ritualer og sin egen religiøse tro. Noen av de beste bevisene vi har for jordfestingsgraver, stammer fra byene Birka og Hedeby. I Birka kom utenlandske handelsmenn mest fra øst, fra Russland, eller enda lenger vekk. Hvis kjøpmennene var så uheldige å dø i Birka, ble de be­ gravet i samsvar med sitt eget hjemlands skikker. Og de ble for det meste begravet sammen på sine egne gravplasser i nærheten av borgen som voktet byen. Utgravninger i Birka på 1800-tallet har avdekket en mengde graver av den såkalte «kammergrav» -ty­ pen. En grøft ble gravd i bakken og foret med tøm­ mer. Den døde kroppen ble så, fullt påkledd, plassert i kammeret og omgitt med gjenstander fra dagliglivet. Noen ganger ble det plassert hester i slike graver, og menneskeofre er ikke ukjent. Slike rike gravkamre er også funnet i Hedeby, og skikken med å gravlegge lik i underjordiske kamre var temmelig vanlig over hele Jylland, særlig på 900-tallet. Disse begravelsene er de mest beverkelsesverdige av dem vi kjenner fra viking­ tidens Skandinavia, men også andre gravformer fin­ nes. Lik ble begravet i kister som ble senket i hull i jorden, eller kanskje surret inn i et liksvøp av bjørkebark. Fordi de døde og tingene de ble utstyrt med, ikke ble brent, er de ofte meget godt bevart. De gravene som er beskrevet ovenfor, inneholder restene av vanlige menn og kvinner - noen rikere enn andre - som enten tilhørte bondestanden eller kjøp­ mennene. Den forbausende rikdommen av gjenstan­ der som er funnet i de veldige gravhaugene der konge­ lige eller adelige personer er lagt, er blitt beskrevet i tidligere kapitler av denne boken. Mot slutten av 900-tallet hadde skikken med å begrave mennesker sammen med rikt gravgods dødd ut i Danmark, og den ble stadig mindre vanlig andre steder (bortsett fra i Finland), utvilsomt som følge av kristendommens endelige seier over den hedenske tro. Fra da av ble det over hele Skandinavia mest vanlig å legge de døde i øst-vest-orienterte graver, uten tilhørende utstyr, og derfor kan gravene ikke lenger brukes som en kilde til informasjon om dagliglivet og døden.

Reiser og transportmidler I vikingtidens Skandinavia foregikk reiser naturlig nok over vann, langs Norges og Sveriges lange kyster og mellom de utallige øyene. Naturlige havner langs kysten gav sikre ankerplasser over natten og lettet sjøtransporten, og innsjøer og elver dannet et system som folk kunne bruke til å komme langt inn i innlan­ det til sentrale boplasser. Lange strekninger med ugjennomtrengelige skoger, myrer og fjell dannet utallige hindringer for landtransport i store deler av Skandinavia. Likevel reiste vikingene over land når det var nødvendig. Denne oppgaven ble lettere om vinteren, spesielt i nord, fordi myrer og vasstrukken jord da var hardfrosne, og det ble mulig å bruke sle­ der, ski og skøyter. Flere forskjellige sledetyper er kjent. Den enkleste og letteste var skisleden. Den bestod av en lett kropp som ble montert på ski og ble trukket med hånd. Slike sleder må ha vært brukt til transport av lette og kompakte ting, som skinn av dyr som ble fanget i nordområdene av Norge, Sverige og Finland. Tyngre sleder ble brukt til å frakte større gods. De ble dratt av trekkdyr, enten hester eller okser. Hovene ble skodd med ispigger eller brodder av jern, slik at de skulle få tak på den isete overflaten. Eksempler på slike tyngre sleder er funnet i skipsgravene fra Oseberg og Gokstad. Ski ble brukt i Nord-Skandinavia så tidlig som i bronsealderen. Vi kjenner minst 100 eksempler fra alle forhistoriske perioder bare fra Finland, og om lag 30 av dem er fra vikingtiden. Man valgte furutre til skiene, som kunne være opptil 2 meter lange, fordi kvaen i treet smurte undersiden slik at man fikk bedre glid på snødekt mark. Skøyter ble laget av lange knokler av hester, kuer eller elg; de ble bearbeiet slik at de fikk glatt overflate og ble så festet til foten. Disse skøytene liknet ikke dem vi bruker i dag, men minnet mer om meget korte ski som ble satt rett under foten. Skøyteløperen brukte en eller to staver med jernpigg til å få fart over isen. På andre årstider reiste de fleste til fots, bare de ri­ keste og viktigste red på hest. Rideutstyr som stigbøy­ ler, sporer og bissel, var vanligvis med blant gravgodset i høytstatusgraver. Lærbislene har råtnet opp, slik

73

DAGLIGLIV Til venstre-. Beinskøyter til bruk over vinterisen er funnet mange steder, disse er fra Lund. De ble laget av mellomfotsbeinet til hester eller kuer og ble festet til foten med lærreimer. Skøyteløperen brukte en stav, som denne på bildet, for å få opp farten. Stavene var noen ganger forsynt med en jernpigg.

at bare beslagene er igjen. De er ofte laget av fint dekorert støpebronse som viste hvor rytteren hadde vært. Det er også funnet utsmykning fra seletøy som antakelig er blitt brukt til å binde hesten til vognen. En spesielt fin vogn ble funnet i Oseberg-graven, men mer dagligdagse eksempler er kjent fra Danmark, der det på 900-tallet var vanlig praksis at rike kvinner ble begravd i demonterte vogner. For å lette transporten til lands ble det bygget veier. Hærveien langs Jylland er det best bevarte eksemplet. Den følger de høyeste punktene langs vannskillet og kommer nærmest det vi kan kalle en «riksvei» i dag, selv om store strekninger av den var et tråkk uten fast overflate. Brolegging (nesten alltid av tre) ble bare lagt over vanskelige strekninger som myrområder, og på det enkleste bestod den av kvister og greiner som var spredd utover for å gi en forholdsvis stabil over­ flate. I andre tilfeller kunne de bli bygd av trestammer som ble lagt tett i tett, eller til og med av fint tilhogd tømmer. Reisende i Skandinavia måtte komme seg over de utallige elvene og bekkene som skjærer gjennom landskapet. Helt frem til slutten av vikingtiden var vadesteder og veifyllinger de vanligste formene for overganger. Det ser ikke ut til at det ble bygd fritt­ stående broer før mot slutten av vikingtiden. Broen ved Ravning Enge, omtrent 10 kilometer sør for kongesenteret i Jelling midt på Jylland, som ble bygd om­ trent år 980, er et forbløffende byggverk. Den er 700 meter lang og 5 meter bred og kunne bære 5 tonn. Over 1000 støttepæler av eiketre ble brukt til funda­ mentet, og et uberegnelig antall tømmerstokker gikk med til overbygningen. Den kan ikke ha vært typisk for de broene som ble bygd på den tiden; de store kostnadene og den mengden arbeidskraft som må ha gått med til byggingen, viser at den har vært bygd for et spesielt formål, antakelig av kong Harald Blåtann for å lette innfarten til hans kongesete. Andre broer er kjent fra 1000-tallet i Sverige. De er for det meste markert av runesteiner som forteller hvordan broen ble bygget, ofte av en kvinne til minne om hennes sønn eller mann, eller - som larlabanki bro i Tå by i Midt-Sverige - av en jordeier for å øke 74

hans lokale prestisje. Disse broene er det vi ville kalle veifyllinger i dag: en forhøyd sti av stein, dekket med sand eller grus, slik at det dannes en tørr overgang over en elv eller myr. Det er interessant at antallet slike broer økte etter at kristendommen ble innført mot slutten av vikingtiden. Det er mulig at vi ennå ikke har oppdaget mange tidligere broer, men det vir­ ker mer sannsynlig at med den organiserte kristen­ dommen kom behovet for bedre og raskere kommu­ nikasjon mellom prestene og det folket de tjente. Skip og skipsbygging Vikingene var helt avhengige av å reise og transpor­ tere varene sine til vanns, og dette gjorde dem til dyk­ tige skipsbyggere og ypperlige sjøfolk. Båtene varierte fra de lange, smale og lite dyptgående krigsskipene til mer robuste skip (sterke nok til å tåle påkjenningene fra vind og høy sjø) som fraktet nybyggerne og deres utstyr vestover til øyene i Nord-Atlanteren, og de enda mer solide handelsskipene som fraktet varer. Det ble også bygd mange forskjellige fiskebåter, ferjer og båter til innlandsfart. Den tyske klerken Adam av Bremen, som skrev om Sverige i 1070-årene, har for­ talt hvor stor forskjell i fart og komfort det var mel­ lom reiser med båt og reiser over land. Han sier at seiltiden fra Skåne i Sør-Sverige til Sigtuna i Målaren var fem dager, mens samme reise over land tok en måned. Enten vikingskipene var store eller små, hadde de flere fellestrekk. De var klinkbygd, det vil si at skroget var laget av overlappende bordganger som var for­ bundet med klinknagler og tettet, vanligvis med dyre­ hår, slik at de ble vanntette. Skroget var bygd langs en lang og dyp kjøl som dannet ryggraden i skipet; et kjølsvin som støttet mastefoten var montert til den. Forstavn og akterstavn var elegant buet; på de mest forseggjorte skipene endte baugen i fryktinngytende dragehoder eller spiraler som var utsmykket med glinsende metallbeslag. Rorene var som veldige årer som var festet til styrbord side av akterstavnen og ble betjent av en styrmann ved hjelp av en styrestang. Både seil og årer ble brukt for å drive skipet frem­ over, noen ganger begge deler samtidig. Vikingenes

DAGLIGLIV

Under: Disse stigbøylene, der det er innfelt sølv og kopper, er fra en rikt utstyrt ryttergrav i Nørre Longelse på Langeland i Danmark. Selv om seletøy ofte forekommer i graver fra vikingtiden over hele Skandinavia, er det sjeldnere å finne stigbøyler og sporer, som var høystatussymboler. De fleste som er funnet, skriver seg fra siste del av vikingtiden.

geniale påfunn var å kombinere disse to metodene med et virkelig sjødyktig skrog - skroget på et seilskip må ha bredere dekk og høyere sider enn et skip som bare drives med årer. Dette problemet ble løst ved at de innførte kjølen, som gav skipet styrke, sta­ bilitet og fleksibilitet. I tillegg til dette betydde oppfin­ nelsen av en seilmast som kunne reises og tas ned mens skipet var i bevegelse, at man ble mindre avhen­ gig av vindens luner. Seil ble innført fra områder len­ ger sør i Europa rett før begynnelsen av vikingtiden. Skip med brede kvadratiske eller rektangulære seil er avbildet på billedsteiner på Gotland fra 600- og 700tallet, og det er ingen grunn til å tro at de skilte seg fra de seilene som vikingskipene brukte, men ingen seil er bevart frem til våre dager. Vår viten om den store variasjonen blant vikingski­ pene skriver seg fra tilfeldige oppdagelser av skip i gravhauger, skipsvrak og skip som ble senket i for­ skjellige havner der de en gang utgjorde en del av for­ svaret. For eksempel ble fem skip sent på 1000-tallet senket ved Skuldelev i Roskildefjorden på Sjælland for at de skulle danne en sperring over en del av fjor­ den. To av disse skipene var krigsskip, og sammen med et annet vrakfunn fra Hedeby havn gir de verdi­ full informasjon om denne skipstypen. Alle tre er lite dyptgående, lange (et av skipene fra Skuldelev er 30 meter) og smale, og de har ført seil. Enda viktigere er det at de har hatt seter til opptil 18 par roere, og de har åpenbart i første rekke vært robåter som har hatt hjelp av et seil som kunne heises og fires etter ønske. Årene gav ekstra fart, men de gjorde også at skipet ble mer manøvrerbart under vanskelige oppgaver, som å få det opp på land eller legge til ved brygger. Det er den slags skip vikingene må ha brukt under sine overraskende røvertokter mot klostrene i VestEuropa. Blokaden i Skuldelev inneholdt også vraket av to handelsskip med stor lasteevne. Det største var 16,5 meter langt, bygd av furu og kunne ta om lag 40 tonn last; det kan gjerne ha fraktet skinn og andre varer fra skandinaviske handelssentra til markedene i vest. Rester av andre, liknende handelsskip er blitt funnet ved Åskeskårr i Vest-Sverige, ved Klåstad i nærheten av Kaupang i Vestfold og i Hedeby-havnen. Alle disse skipene var bredere i forhold til lengden enn krigsski­ pene, de hadde et lasterom til varene, og fremdriften var mer avhengig av seil enn av årer. Her var ikke far­ ten det vesentlige. Det som virkelig trengtes, var sjø­ dyktige skip som kunne krysse havene uten å forlise; årene trengtes bare når skipet kom til havn og skulle legge til ved brygga. Åskekårr-skipet hadde for ek­ sempel bare plass til ett enkelt årepar. Disse skipene var beregnet til å seile i kystfarvan­ nene rundt Skandinavia eller vestover på åpent hav. De krigerne og kjøpmennene som drog i østerled langs elvene i Russland til Bysants og Kaspihavet, trengte skip som var mindre og lettere enn disse solide båtene, slik at de kunne løftes ut av vannet og bæres eller slepes over slepestedene - som var spesielt bygde ruter med grunne avløpsgrøfter som var foret med tømmer - for å unngå stryk, klipper og andre hind­ ringer. De aller fleste av de skipene som vikingene brukte, var ikke krigsskip og handelsskip i langfart, men en rekke små båter som var bygd for fiske eller frakt av mennesker, varer, lokale nyheter og sladder fra en bo­ plass til en annen. Noen av dem gikk langs kysten, men de fleste ble brukt på elver og innsjøer i innlan­ det. Vi har forbausende lite som vitner om disse ski­

pene, men en liten fiskebåt eller ferje er funnet for­ holdsvis bra bevart i Skuldelev, og sammen med Gok­ stadskipet var det tre små robåter, blant annet en færing med fire årer. Den var bare 6,5 meter lang. Det er også funnet fragmentariske rester av småbåter i båtgraver i Norge, Danmark og Sverige. En av dem en liten robåt med fem årepar fra gravplassen i Vals­ gårde i Midt-Sverige - er blitt rekonstruert og prøvet på vann. Andre slike rekonstruksjoner har gitt ekspertene en god del kunnskap om hvordan vikingskipene var bygd og hvordan de var utstyrt for å kunne seile og krysse. For eksempel er noen av skipene fra Skuldelev blitt nøyaktig kopiert og utsatt for omfattende prøver til sjøs. Mot slutten av 1980-årene ble det bygd en kopi av et skip som er oppdaget ved Tingstade Trask på Gotland og som meget vel kan ha seilt på de russis­ ke elvene, og den ble seilt, rodd og trukket hele veien til Bysants (våre dagers Istanbul) i Tyrkia, en reise som tok omtrent tre måneder. Dessverre er det ennå ikke oppdaget noe skipsverft fra vikingtiden, men arkeologiske utgravninger har avdekket flere steder der skip ble reparert. På et slikt sted, i Paviken på Gotland, er det funnet spor av en «tørrdokk», der skipene kunne ligge mens de ble re­ parert, og av utallige skipsnagler og verktøy. Et spe­ sielt interessant sted er blitt undersøkt ved Fribrødreelven på den danske øya Falster. Mye fragmentarisk skipstømmer som er avdekket her, tyder på at dette var et sted der skip ble hogd opp; tømmer fra de gamle skipene kunne antakelig bli brukt på nytt til å reparere andre skip. Stedet lå lengst øst i Danmark, nær den sørlige østersjøkysten, et område som viser mange tegn på slavisk innflytelse. I Fribrødre kan vi for eksempel se det i bruken av treplugger til å feste spantene, en metode slavene brukte mye, mens skan­ dinaviske skipsbyggere vanligvis foretrakk klinksøm av jern. Et lite skip som er gravd ut ved Hedeby, hadde en liknende kombinasjon av skandinavisk og slavisk byggeteknikk, og det er antakelig bygd i det østlige Østersjøen.

75

Vikingskip

Vikingene betraktet ikke skipene bare som daglig­ dagse transportmidler, det ser vi av den rollen skipene spilte i de religiøse ritualene i vikingtiden. Folk med høy sosial rang ble ofte begravd sammen med skipene sine. Det var utgravningene av noen av de store grav­ haugene i Skandinavia på 1800-tallet som for første gang åpnet moderne menneskers øyne for vikingski­ penes storhet og fullkommenhet. Det storslagne ski­ pet som ble avdekket i en grav fra 800-tallet i Oseberg i Vestfold (vist til høyre), var egentlig en «konge­ lig lystbåt» som var beregnet på kystseilas og inn­ landsfart. Når det gjelder ren sjødyktighet, er det ingen som overgår et skip fra 800-tallet som ble fun­ net i en gravhaug i Gokstad i Norge. Dette var anta­ kelig den type skip som de første vikingene brukte til å krysse havene til nytt land i vest. Hvor mangeartede vikingenes skip var, kunne vi se da en gruppe arbeidsskip ble hentet opp fra bunnen av Roskilde-fjorden i 1957. De hadde ligget der siden de en gang på 1000-tallet ble senket med vilje for å danne en sperring. De ulike formene viste at to var krigsskip, mens andre hadde spesialiserte funksjoner som fraktfartøyer, fiskebåter eller ferjer. Det er bevart nok detaljer til å gi oss en oppfatning av hvordan Skuldelev-skipene ble bygd. Vi vet hva slags tømmer som ble anvendt, kjenner de forskjellige byggestadiene (øverst på motstående side) og vet hvilke treskjæringsteknikker som ble brukt. Det har også vært mu­ lig å slutte seg til hvordan mastene ble festet og hvil­ ken form og størrelse seilene hadde (se tegningen av Skuldelev 3 øverst til høyre på denne siden). Det er nylig foretatt prøver til sjøs med rekonstruksjoner i full størrelse av tre av Skuldelev-skipene, og de har vist hvor godt de fungerte både under seil og årer.

Over: Gokstadskipet fra 800-tallet kan sees i Vikingskipmuseet på Bygdøy, hvor også Osebergskipet holder hus. Selv om Gokstadskipet er mindre dekorert, er det et imponerende håndverk som ligger bak konstruksjonen, som ble funnet 76

i bedre stand ved utgravingen. Skipets sjødyktighet ble bevist rett etter funnet i 1880, da en replika krysset det værharde farvannet fra Norge til Amerika.

Over: Spesielle handelsskip som dette, kjent som Skuldelev 3, var dypere og bredere enn vikingenes krigsskip, slik at det skulle være plass til lasten. Dekkene i hver ende var laget for utkikken (foran) og rormannen (akter). Mannskapet hadde lite beskyttelse, men lasten ble antakelig dekket med huder.

Under: Dette vakkert utskårne skipet fra 800-tallet ble funnet i en gravhaug over en høybyrdig kvinne i Oseberg. Det har ikke vært bygd som et havgående skip, men har likevel gitt oss verdifull viten om vikingenes skipsbygging. Et kjennetegn på alle vikingskip var det symmetrisk formede skroget med buet stavn av lik høyde i baugen og akterstavnen. Skipet stakk ikke dypt i sjøen og kunne Seil

derfor gå meget nær land og føres langt inn i landet langs grunne elver. Den dype kjølen og den spissvinklede bunnen reduserte avdriften på grunn av sidevind når skipet ble ført mot vinden. På krigsskip var det med jevne mellomrom laget porter for årene hele veien langs hver side, mens handelsskip bare hadde årer akterut.

DAGLIGLIV

Over: De buede for- og akterstavnene var skåret ut av ett stykke tre og festet til hver sin ende av kjølen. Skroget var bygd av overlappende planker som ble festet til kjølen og stavnene og til hverandre med jernnagler. Likeformede dekksplanker ble så festet til skroget, men ikke til kjølen, for å gi spenstighet, og tverrbjelker ble festet over hver dekksplanke som støtte for dekket eller toftene. Den nederste delen av masten ble holdt fast i et mastespor i kjølsvinet - en forsterkende bjelke langs kjølen på skipet. På tidlige skip ble masten holdt på plass på dekksnivået av en masteskål av massivt tømmer, på senere skip av en øvre kryssbjelke.

77

o

BYER, HANDEL OG HANDVERK Handelen og byenes vekst I over 200 år brukte vikingene sine seilferdigheter og sine havgående skip til å beherske de langtrekkende handelsrutene i Nord-Europa. Lokalt tilgjengelige råstoffer som skinn, fjær og dun, tømmer og tjære, jernmalm, skifer til slipesteiner, kleberstein som ble brukt til å lage kokekar, salt fisk, selskinn, hvalrosstenner og rav som ble vasket opp på strendene i Østersjøen, var alt sammen meget etterspurte varer i Vest-Europa. Skinn, honning, voks, hvalrosstenner og slaver (noen ganger fanget i vest) ble eksportert til Bysants og Østen. Det var en omstendelig prosess å organisere utskipningen av disse varene til utenlands­ ke markeder; råstoffene måtte samles på sine forskjel­ lige opprinnelsessteder, transporteres til kysten og så ordnes i sendinger som skulle lastes ombord i han­ delsskip. Dessuten ble andre varer innført fra fjernere steder for å bli brukt i handelen. Sølv var en av de vik­ tigste av disse importvarene. Blant andre importerte varer var silke, krydder og smykker østfra, og vin, glass, keramikk og våpen fra Vest- og MellomEuropa. Bildet av vikingene som handelsmenn og kjøpmenn er mindre romantisk enn bildet av dem som krigere,

78

inntrengere og røvere, men det var gjennom handel at mange viktige nyvinninger og forandringer ble ført til Skandinavia i vikingtiden. For eksempel gav utviklin­ gen av et velorganisert handelssystem med indre ruter som gikk mellom oppsamlings- og utskipningssteder, støtet til at de første byene vokste frem. Før den tid hadde de fleste bodd i små bosettinger som for det meste bygde på landbruk. De første byene i Skandinavia var steder med en forholdsvis sterk konsentrasjon av mennesker som levde av handel og fremstilling av varer som hovedsa­ kelig var beregnet på det lokale markedet, mens jord­ bruk var mindre viktig. Noen av disse stedene kan ha vokst frem spontant fordi de lå på steder der kommu­ nikasjonslinjene møttes, men de fleste synes å ha vært anlagt bevisst av en konge eller stor jordeier, sikkert i den hensikt å skaffe seg inntekter gjennom skattleg­ ging av de varene som ble ført inn i byen eller ekspor­ tert derfra. Før begynnelsen av 700-tallet var det få tegn på at det snart skulle oppstå byer i Skandinavia, selv om handelen og håndverket blomstret på slike steder som Helgd og Lundeborg i nærheten av Gudme, antakelig i forbindelse med deres rolle som kultsentra. Dette kan skyldes at det ikke foregikk

Under: En ravklump som er vasket opp på kysten av Jylland. I vikingtiden bestod eksporten fra Skandinavia for en stor del av råstoffer, blant annet slike eksotiske luksusvarer som hvalrosstenner fra det arktiske nord og rav fra Østersjøen. Rav ble mye brukt til perler, men også til amuletter, som ble fremstilt i verksteder i byene, både hjemme og i utlandet, såvel i Ribe som i Dublin.

Vikingene som handelsfolk I vikingtiden var Skandinavia sentrum i et omfattende handelsnett. Vikingenes havgående skip gav dem herredømme over skipsledene i Nordvest-Europa, og mindre og lettere fartøyer gjorde at de kunne seile på elvene i MellomEuropa og Russland og handle med Bysants og de stammene som kontrollerte adgangen til de store handelsrutene over land i SentralAsia. Skandinaviske råstoffer ble byttet mot sølv og luksusvarer; silke, krydder og honning, som gav maten bedre smak, og vin til å skylle den ned med var spesielt etterspurte varer. Det samme gjaldt keramikk og glassvarer fra Rhinområdet og frankiske sverd.

skinn stønn

'9sevi, Jern

!s^e, Staraja Ladoga

skinn

inezdr

Bulgat slaver, sk'1}'’’ voks,h°nn'n9

’^9er

' Kiev Praha

slaver karneol

krystall

\«io'esfl'

SVARTEHAVET

frukt, kt silke, sr.

Under: Sølv var en av de mest etterspurte varene i vikingtidens Skandinavia og ble hentet både i øst og vest gjennom plyndring og handel. Disse smykkene er fra et av de mest praktfulle depotfunn av sølv som er gjort på Gotland. Sølvskatten inneholdt ringer, spenner, perler og anheng sammen med over 1000 islamske, tyske, bøhmiske, bysantinske og engelske mynter.

MIDDELHAVET silke, sølv, krydder

Bagdad

O

viktig handelsplass

--------- handelsruter

handelsvarer for vikingene skinn

eksport

tøyer

import

språkgruppe ca.900 | | keltisk germansk

romansk

målestokk 1:31 000000 0

800 km

600 mi

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

Hedeby

Hedeby

Selv om arkeologene begynte sine undersøkelser i Hedeby allerede i begynnelsen av vårt århundre, er bare 5 prosent av vikingbyens område blitt gravd ut frem til i dag. Likevel er dette et mye større område enn det som er undersøkt på noen annen boplass fra vikingtiden. Det er mulig å oppspore i detalj hvor ga­ tene, som var brolagt med tømmer, gikk. Det samme gjelder grunnrisset til de bygningene som tjente som boliger, verksteder og lagre for innbyggerne i dette blomstrende handelssenteret. Byens internasjonale karakter gjenspeiles i de gjenstandene som er funnet og som stammer fra alle kanter av vikingenes verden og langt utenfor den, ja, så langt østfra som fra Bag­ dad. Utgravningene fra havneområdet har i stor grad økt vår kjennskap til skipsfarten i vikingtiden og byg­ gingen av brygger og havneforsvar.

Til høyre: Det dominerende trekket på dette flyfotoet fra Hedeby - som i dag er en vakker landsens flekk er den buede vollen, som er 1300 meter lang og noen steder fortsatt har sin opprinnelige høyde på 10 meter. I dag er vollen kledd med trær. Mot øst (til høyre) er den grunne innseilingen fra Haddebyviken, og øverst sees det blå vannet i fjorden Schlei, som forbinder Hedeby med Østersjøen. Et tett skogholt i nordenden av vollen er stedet der fjellborgen lå og voktet over byen. De lyse bygningene ved fjellborgens fot huser vikingmuseet.

Til venstre: Hedebys travle havn slik den kan ha sett ut på 900-tallet. Handelsskip som lastet og losset forskjellige slags varer, er fortøyd til trebryggene som stakk ut i havnebassenget, som hadde forsvarssperrer. Utgravninger som er foretatt i Hedeby de siste tiårene, har avdekket hvor og hvordan husene og bryggene var bygget.

W 80

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

noen omfattende handelsvirksomhet før den tid, men det kan også tyde på at det ikke fantes noen herskere med makt og myndighet til å grunnlegge boplasser. Vi kan derfor faktisk ikke si at det fantes byer i Skan­ dinavia før rundt 700 e.Kr. Etter den tid eksisterte de sikkert og vokste gradvis både i antall og størrelse. De byene som vikingene grunnla på 700- og 800tallet, var ikke byer slik vi forstår dem i dag. De hadde ingen store offentlige steinbygninger, og vi vet lite om hvordan de ble administrert. De bestod av grupper av trebygninger, og hver gruppe huset en familie som hadde et våningshus og noen uthus på en inngjerdet tomt. Bortsett fra at innbyggerne her fikk sitt utkomme hovedsakelig gjennom håndverksproduksjon, var det lite som skilte bosettingen fra en landsby. Det meste av det vi vet om disse første by­ ene, kommer først og fremst fra tre steder som alle har vært gjenstand for arkeologiske utgravninger: Hedeby og Ribe på Jylland og Birka i Midt-Sverige. Alle tre er nevnt ved navn i biografien til Ansgar, «Nordens apostel», som foretok to reiser, én i 820årene og en i 850-årene, fra klosteret i Ny Korvey i Nord-Tyskland for å prøve å omvende barbarene i nord.

Handelssentra på Jylland Hedeby (kjent som Haithabu i Tyskland) ligger like sør for det som i dag er byen Schleswig i Tyskland. I dag er det ingenting der uten åpne marker, bare en stor halvsirkelformet voll viser at det her engang stod en by. Helt til slutten av 1800-tallet var stedet ukjent for arkeologene. Hedeby nevnes i en skriftlig kilde fra 808, der det heter at den danske kong Godfred bosat­ te en gruppe handelsmenn der. Dette har fått histori­ kerne til å tro at Hedeby ble grunnlagt på begynnel­ sen av 800-tallet. Men utgravningene har avdekket en liten bosetting som skriver seg fra midten av 700-tallet, litt sør for det som senere ble sentrum i vikingbyen. Dengang var den nærmest en landsby og inne­ holdt noen lange gårdsbygninger der kveget ble holdt. På 800-tallet ble den overskygget av den sen­ trale bosettingen rundt elven som rant gjennom ste­ det og ut i Haddeby-viken, en innskjæring i sørenden av fjorden Schlei. På 900-tallet var Hedeby omgitt av en meget sterk voll som ble en del av Danevirke. Da Hedeby var på sitt største, dekket byen et område på 24 hektar og hadde en befolkning på 1500 personer. Den var dermed større enn noen annen nordeuropeisk handelsby på den tiden, men på ingen måte så stor som de forlengst etablerte byene ved Middelha­ vet. En arabisk kjøpmann, Al-Tartushi, som besøkte Hedeby rundt 950, har etterlatt seg en malende be­ skrivelse av stedet og folkets skikker:

Over: Et kart over bebyggelsen på 900-tallet. Den opprinnelige bebyggelsen fra midten av 700tallet var konsentrert i syd (Siidsiedlung), men på 800-tallet hadde den sentrale bosettingen flyttet til et område rundt munningen av en liten elv som rant

ut i bukten. Det eneste forsvaret var fjellborgen. På 900-tallet ble den halvsirkelformede vollen bygd gradvis opp til den var minst 10 meter høy og omgav et område på 24 hektar.

Over: Disse sølvmyntene, som er slått i Hedeby rundt 825, er kopier av frisiske mynter. Den øverste mynten har bilde av et skip med høy buet for- og akterstavn. Seilet er rullet opp øverst i masten. Den nederste mynten viser forsiden av et hus. Taket er muligens dekket med takstein, og takryggen er kronet med dyrehoder. De hellende linjene på begge sider av huset er antakelig veggstøtter av en type som man vanligvis finner på bygninger som er gravd ut i Hedeby. Denne mynten er senere blitt utstyrt med et hull slik at den kunne brukes som et hengesmykke.

(det) er en stor by helt ved enden av verdenshavet. Den har ferskvannskilder i selve byen. Innbyggerne dyrker Sirius, unntatt noen få som er kristne og har en kirke der. . . Byen er dårlig utstyrt med eiendom eller skatter. Den viktigste maten for innbyggerne er fisk, som det er rikelig av. Folket der kaster ofte et nyfødt barn i havet i stedet for å beholde det. Hedebys beliggenhet på flatmark og den vasstrukne jorden har gjort at organisk materiale som tre, lær og tekstiler er bemerkelsesverdig godt bevart. Funda­ mentene til husene kan tydelig oppspores. Det virker som dette har vært en meget velorganisert bosetting. Rektangulære hus med to eller tre rom er blitt plassert rundt tun og har vært omgitt av diker og tregjerder. 81

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

Ribe

Under: Vikingtidens Ribe lå på nordbredden av Ribe Å (som da hadde et annet løp enn i dag), på en liten sandete halvøy som var litt høyere enn våtmarkene omkring. Utgravningene i 1989 avdekket et stykke av den halvsirkelformede vollen som ser ut til å ha blitt bygd på 900-tallet for å styrke forsvaret mot nord og øst. Den omgav antakelig en boplass på rundt 10 hektar. Senere ble byens sentrum flyttet til sørbredden, der middelalderbyen utviklet seg.

Ribe var en av de første byene i vikingtidens Skandi­ navia. Den ligger omtrent halvveis ned på vestkysten av Jylland og har en beskyttet beliggenhet ved Ribe Å, om lag 5 kilometer inn i landet fra Nordsjøen. Den lille sesongpregede markedsplassen som vokste opp her under de første årene av 700-tallet, med midlerti­ dige skur der håndverkere laget og solgte varene sine, lå derfor meget godt til for å utvikle handelsforbin­ delser langs nordsjøkysten, og den utviklet seg snart til en permanent boplass. De mange sølvmyntene {skatter) som er funnet i Ribe og som antakelig er slått der, viser hvor viktig stedet var som handelssen­ ter på 700-tallet, og denne rollen spilte det i de neste 200 år. Helt fra første stund av kom det varer hit fra Vest-Europa og de britiske øyer i bytte for produkter fra Ribes fruktbare omland - kanskje hovedsakelig kuhuder (dype grøfter med kumøkk er blitt funnet rundt verkstedplassene fra den første bosettingen). Også rav, som ble vasket opp langs Jyllands strender, må ha vært en høyt verdsatt vare. Helt, fra begynnelsen av var også produksjon en viktig del av Ribes økonomi. Utgravninger av søppel fra vikingtidens industriområde har gitt oss et vell av informasjoner om produksjonsmetoder fra 700- og 800-tallet. Håndverkerne arbeidet i friluft, bøyd over enkle arner som var beskyttet av en vindskjerm. Her støpte de bronsesmykker og dekorative beslag av alle slag, og laget glassperler som ble produsert i tusenvis. Rav ble bearbeidet til perler og anheng, og hjortegevir ble formet til kammer som det alltid var stor etter­ spørsel etter blant både menn og kvinner hos vikin­ gene.

Til høyre: Utgravningene av Ribes verksteder har gitt vitnesbyrd om mange av de produksjonsmetodene som ble brukt. Glassperleproduksjon var en viktig beskjeftigelse. Råglass (gjenvunne glassbiter eller glassterninger importert fra Italia) ble smeltet og trukket ut i tråder som ble gjort myke og tvunnet rundt en jernstang. Perlen ble smeltet til rund eller sylindrisk form før den ble skjøvet av jernstangen. Blant bruddene som ble avdekket i en perlemakers verksted i Hedeby, fant man ødelagte perler, kasserte lengder med farget glass - noen hadde striper eller var vridd med innslag av glass i andre farger - og herdede dråper av smeltet glass som hadde falt på bakken under produksjonsprosessen.

82

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

Over: Ribe er fremdeles dominert av tårnet på domkirken fra middelalderen på sørsiden av Ribe Å, som flyter gjennom det lavtliggende landskapet i VestJylland til Nordsjøen. Ribe ble bispesete i 948. På 700- og 800tallet lå det en vikingby i skogområdene på nordsiden. Den ble forlatt eller redusert til forstad da befolkningen flyttet til den andre siden av elven, til området rundt domkirken.

Gårdene vendte mot trebelagte gater, noe som sikkert har vært viktig på et sted som ofte må ha vært over­ svømt. Elven var kanalisert og foret med treplanker. Med visse mellomrom førte smale trapper fra bred­ den ned til vannet og endte i små plattformer der kle­ svasken kunne foregå. Rikelige forsyninger av drikke­ vann kom fra brønner som var foret med tre. I havnen var det bygd ut trebrygger fra land til dypt vann, der handelsskipene kunne legge til for å losse varene sine. Sammen med havneanleggene i andre byer fra viking­ tiden gir disse bryggene oss klare bevis for at vikings­ kipene ikke alltid måtte trekkes på land, slik det tidli­ gere ble hevdet. Den store mengden godt bevarte gjenstander som er funnet i Hedeby, gjør det mulig å bygge opp et de­ taljert bilde av innbyggernes produksjons- og han­ delsvirksomhet. Det er tydelig at det var opprettet et lokalt handelsnett i det nære opplandet, slik at enkle gjenstander som kammer og smykker ble laget og byttet mot viktige matvarer fra befolkningen i lands­ byene, som Kosel lenger øst. Men det foreligger også klare bevis på at Hedeby var et senter for det økende varebyttet mellom Øst- og Vest-Europa som utviklet seg på 800- og 900-tallet. Slike varer som sølv og silke ble fraktet til Hedeby østfra med handelsskip som krysset Østersjøen. De ble byttet mot varer fra Vest-Europa, blant annet vin og mer utsøkte lavasteiner, som ble brukt til å lage brynesteiner av. Det er ingen sjøverts forbindelse mellom Hedeby og Nordsjøen. Varene må derfor ha blitt frak­ tet over land mellom Hedeby og vestkysten. Den mest sannsynlige ruten fulgte Danevirke, og det er mulig at byggingen av den vollen som forbinder Hedeby med dette forsvarsanlegget, har en eller annen forbindelse med byens økende handel og rikdom. Hedeby utviklet seg utvilsomt til et stadig mer fristende angrepsmål. Is­ landske sagaer forteller om en rekke harde angrep, som kulminerte med at Hedeby ble helt ødelagt av en slavisk styrke i 1066. Analyser av årringene i tømme­ ret som er funnet i nylige utgravninger fra middelalderkjernen til den nærliggende byen Schleswig, viser at byggingen her kom i gang så tidlig som i 1071. Kan det ha vært som en erstatning for vikingtidens Hedeby, slik historikerne lenge har hatt mistanke om? Det forlatte området ved Hedeby danner en skarp kontrast til den moderne og travle byen Ribe på vest­ kysten av Jylland. En liten markedsplass som oppstod på nordbredden av Ribe Å under de første ti årene av 700-tallet, vokste til å bli den førende havnen på vest­ kysten av Jylland i de neste 300 årene. Domkirken og kjernen av middelalderbyen og den moderne byen står på sørbredden av elven. Lenge trodde arkeolo­ gene at den byen som Ansgar besøkte i 854, må ha stått på det samme stedet, men senere utgravninger rundt domkirken viste ingen levninger fra vikingti­ den. Var vikingenes Ribe en myte? Kom Ansgar aldri dit? Spørsmålene ble klart besvart under de utgrav­ ningene som begynte i 1970-årene, da man begynte å grave på nordsiden av elven. Utgravningene har fort­ satt nesten uavbrutt siden da. Vi vet nå at Ribe fak­ tisk var en blomstrende boplass på 800-tallet, men at senteret lå nord for Ribe Å i et område som ble redu­ sert til en forstad mot slutten av vikingtiden. Med andre ord var byen fra vikingtiden blitt forlatt og er­ stattet av senere bosetting et annet sted. Denne flyt­ tingen er ikke like opplagt som skiftet fra Hedeby til Schleswig, men er like viktig. Ribe ligger på et sted der rutene på hav og land krysser hverandre. Ribe Å knytter byen til Nordsjøen, 83

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

og ligger på landruten som løper langs Jylland fra nord til sør. Den hadde således en ideell beliggenhet for å kontrollere handelen. Rundt 700 stod det en liten landsby med bare et par gårder på elvebredden. Den virket som en magnet på andre nybyggere i løpet av de neste ti årene. De reiste lagerbygninger og verk­ steder der, og jorden ble delt opp i tomter som ble skilt fra naboene med grøfter og gjerder. Til å begyn­ ne med ble dette området brukt bare på visse årstider, kanskje under et marked i sommermånedene. Hånd­ verkere kom for å lage og selge varene sine (glassperler, smykker, kammer), og bøndene kom med kveget sitt. Forandringen fra en bondelandsby til en mar­ kedsplass var brå og velorganisert, og det er fristende å tro at det må ha vært en kontrollerende kraft bak det hele. Var det en dansk konge på den tiden som følte at han ville ha fordel av et handelssenter på sitt område? Oppdagelsen av om lag 300 av de små sølv­ myntene som kalles skatter og skriver seg fra denne tiden - langt mer enn vi har funnet noe annet sted i Skandinavia - og som til dels kan ha vært slått i selve Ribe, er en ytterligere indikasjon på at bosettingen stod under kongelig kontroll. Det er, som tidligere nevnt, mest sannsynlig at det var kong Agantyr. Tidlig på 700-tallet var markedssenteret i Ribe helt tydelig et blomstrende sted for byttehandel mellom Skandinavia og Vest-Europa. Funn av steingods og drikkekar i glass fra Rhin-området viser at det ble im­ portert vin fra Mellom- og Sør-Tyskland, sammen med møllesteiner fra det samme området. Brynesteiner ble brakt fra Norge for å bli videreeksportert vest­ over. Kveg ble ført til markedet for å bli solgt til tys­ kerne lenger sør. En permanent bosetting begynte å vokse frem ca. 100 meter sørøst for markedsplassen. Den bestod av noen store, stolpebygde hus, en rekke mindre skur, en gate og noen brønner. Dette kan me­ get godt ha vært det stedet der markedsherren bodde, og det er også meget mulig at dette var det sentrum som den permanente byen senere vokste opp rundt. Mot midten av 800-tallet må Ribes berømmelse og betydning ha økt nok til å friste Ansgar til å reise dit for å besøke byen. På det tidspunktet ser det ut til at det har vært gravd en grøft som omgav et område på om lag 12 hektar og markerte byens yttergrense. Den var altfor smal og grunn til å være et forsvarsverk, og var antakelig en tollgrense eller en annen markering av et juridisk skille. Det var først på 900-tallet at denne grøften ble erstattet av et virkelig forsvarsverk; en mye større vollgrav og en jordvoll. Før det må Ribe ha vært meget sårbar for angrep. Vi vet mindre om Ribe på 900-tallet enn vi gjør om byens tidligere historie. Deler av forsvarsverkene er blitt avdekket, men vi har ennå ikke oppdaget hvor gatene gikk og bygningene langs dem lå. Men fra do­ kumentariske kilder vet vi at den første biskopen av Ribe ble utnevnt i 948. Dette kan ha vært den anled­ ning da storparten av bosettingen ble flyttet fra nord­ bredden til sørsiden av Ribe Å, rundt det området der domkirken nå står. Gjennom hele middelalderen fort­ satte Ribe å være det viktigste kirke- og handelssente­ ret på vestkysten av Jylland. Den er den eneste byen i Skandinavia som har vært bebodd uavbrutt fra 700tallet til i dag. En vikingby i Sverige I 829 satte Ansgar seil for å dra til Birka i Midt-Sve­ rige som svar på en invitasjon til å bringe den kristne misjon til «svearnes land». Det skulle bli en farefull ferd. Et sted ble skipet hans angrepet av sjørøvere 84

som tok alle hans eiendeler (kirkemøbler og bøker) og tvang ham og hans reisefeller til å forlate skipet. Likevel kom de frem til Birka, der de ble hilst velkom­ men av kong Bjorn og Herigar, som var kongens re­ presentant i byen (praefectus som Ansgars biograf Rimbert kaller ham). Til å begynne med hadde han en viss fremgang med sine omvendelsesforsøk, og Herigar ble døpt. Om lag 18 måneder senere vendte Ansgar tilbake til Tyskland og etterlot seg en biskop og noen prester. Han vendte tilbake til Birka i 850årene, da han fikk tillatelse til å bygge en kirke og ble tildelt en tomt der han kunne reise et hus til preste­ skapet sitt. Vi vet fra arkeologiske utgravninger at Birka, som ligger på Bjorko i Målaren, var en blomst­ rende boplass under Ansgars første besøk. Byen ble grunnlagt en gang rundt midten av 700-tallet og fort­ satte å eksistere i over 200 år. Så ble plassen forlatt, og dens funksjoner som handels- og administrasjonssentrum ble overtatt av Sigtuna, en by som var blitt anlagt et kort stykke unna, på nordbredden av Måla­ ren mot slutten av 900-tallet. I dag finnes det ingen by på Bjorko. Det er en grønn og vakker øy, der de gresskledde markene er fulle av blomster om våren. Her og der står det klynger av bjørketrær og einerbusker. Men det finnes fortsatt spor etter fordums storhet. Vollen til en borg står på en steinete høyde i nærheten av sjøen, en annen voll løper fra nordbredden, og over 3000 gravhauger mar­ kerer stedene der vikingene begravde sine døde. Over 1000 av disse haugene ble gravd ut på 1800-tallet, og helt til nylig har de fortalt oss det meste av det vi vet om Birka i vikingtiden. Gravene viste at Birka stod på toppen av sin rik­ dom sent på 800-tallet og på 900-tallet og at den på det meste hadde 900 innbyggere, innbefattet et stort antall utlendinger. De var antakelig kjøpmenn fra landene øst for Østersjøen, ettersom gravgods i form av tilbehør til klesdrakter og amuletter av østlig type peker i den retning. Sølv og silke fra Bysants og Østen ble importert hit og byttet med råstoffer fra NordSkandinavia, særlig skinn og dun. Det var stor etter­ spørsel etter disse varene også blant det rike aristo­ kratiet i Vest-Europa. Varene ble antakelig ført med skip hit via Hedeby, som Birka hadde nære forbindel­ ser med. Birka huset også håndverkere som produser­ te slike ting som kammer og smykker av støpebronse. Her som i Hedeby gikk storparten av disse varene an­ takelig til det nære opplandet i bytte mot landbruks­ produkter, fordi øya ikke var stor nok til å fremskaffe all den maten som befolkningen der trengte. Noen matvarer, som hvete og frukt, kan også ha blitt im­ portert fra fjerne steder. Det er langt fra klart hvorfor Birka ble forlatt. Den synes ikke å ha blitt ødelagt av angrep utenfra, slik Hedeby ble. Den geografiske beliggenheten kan ha vært en viktig faktor for nedgangen. Under vikingti­ den kunne man komme til Birka fra nord over land langs ruter som fulgte den nord-sør-løpende morenekanten, eller over vann. Dengang var ikke Målaren en innsjø, slik den er i dag, men en vik av Østersjøen, og skipene kunne komme gjennom det lange og trange sundet som når den fra sørøst, der byen Sodertålje ligger i dag. Dette sundet ble avskåret fra innsjøen av en smal odde, og skipene til Birka måtte derfor trek­ kes over et spesielt bygd slepested. Skipene må ha vært temmelig små og kan ikke ha stukket for dypt når de kunne trekkes med håndkraft på denne måten. Da Birka ble grunnlagt, gikk vannet om lag 5 meter høyere enn i dag, men landet har stadig steget, og mot

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

Dette flyfotoet viser utsikten over Tjølling i sørvestre Vestfold, ut mot 800-tallets handelssted Kaupang, med havet utenfor. Ved Klåstad i forgrunnen, er det funnet et vrak av et langskip fra vikingtiden. Emner for brynesteiner var del av lasten. Årringsanalyser viser at Klåstadskipet ble bygd rundt år 1000.

slutten av 900-tallet var det blitt vanskelig å bruke slepestedet, samtidig som skipene ble større og tyng­ re. Det måtte finnes en annen vei inn til Målaren, gjennom det stredet der Stockholm nå ligger. De ski­ pene som brukte denne passasjen, måtte følge en snirklet rute mellom et utall av øyer og skjær, og denne veien førte dem ikke lenger direkte til Bjorko, men lenger nord, til munningen av Fyrisån, der den nye byen Sigtuna lå. Birka mistet dermed sin viktigste livline og sin økonomiske betydning.

Markedsplassene Markedsplassene - eller emporia - steder der det fo­ regikk produksjon og handel, men ikke var noen fast bosetting eller bymessig organisasjon, var mye mer

utbredt enn byene (og beskrives noen ganger feilaktig som byer). Den første bebyggelsen i Ribe, med dens midlertidige boder og verksteder, kan ha vært en slik plass. En av de få skrevne beretningene vi har om dis­ se handelssentrene, kommer fra en engelsk kilde fra 800-tallet som beskriver hvordan den norske han­ delsmannen Ottar besøkte hoffet til Alfred den store av Wessex i England. Han underholdt sin vert med fortellinger om sine reiser, og Alfred sørget for å få dem nedtegnet. Der får vi høre om en reise som Ottar foretok til Hedeby fra det fjerne Nord-Norge med verdifull last, som hvalrosstenner og huder. På veien var han innom en havn som kalles Sciringesheal i den gamle engelske beretningen, og lå fem dagers seiltur nord for Hedeby. 85

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK Under: Selv om glassperler var en yndet del av kvinnedrakten, var glass et eksotisk råstoff i vikingtidens Skandinavia. Disse spillbrikkene i glass er funnet i en grav i Birka, men er antakelig laget i Russland. En av figurene kan forestille en «konge», men ser mer ut som en bjørn.

Birka

Under. En stor nedgravd skatt bestående av sølvmynter, smykker og opphakkede biter av sølv ble funnet i området ved Birka allerede i 1872.1 vikingtidens Skandinavia foregikk betaling etter sølvvekt, og denne skatten, som veier over 2 kilo, må ha vært den samlede rikdommen til en meget velstående mann, kanskje en handelsmann fra øst. Alle de 450 myntene med unntak av én er av arabisk opphav og ble preget i forskjellige deler av den islamske verden i tidsrommet mellom 718 og 977. Den ene ikke-arabiske mynten ble preget i Bysants en gang mellom 948 og 959. Resten av skatten består for det meste av armringer i sølv, men det er også noen små anheng og øreringer. Denne skatten illustrerer hvor nære kontakter det var mellom Birka og Østen frem til midten av 900-tallet, da forsyningene av arabiske mynter begynte å tørke inn

Man visste lite om byen Birka på Bjorko i Målaren helt til det i 1990 ble foretatt nye undersøkelser i det såkalte svartjordområdet - et området der jorden er blitt mørkere på grunn av innholdet av organiske res­ ter fra to hundre år med menneskelig bosetting. De første viktige arkeologiske undersøkelsene ble fore­ tatt her i andre halvdel av 1800-tallet, men gravene på gravplassene rett øst for byen (Hemlandet) og litt sør for den viste seg å være et mer interessant område å undersøke; over en tredjedel av Birkas 3000 graver ble nå gravd ut, ofte med oppsiktsvekkende resulta­ ter. Gravgodset fra disse gravene er blitt en uvurderlig informasjonskilde for arkeologene og har gjort det mulig å opprette en kronologi for vikingtiden, finne ut hvilke land Birka hadde handelsforbindelser med, og til og med rekonstruere de klærne som innbygger­ ne i byen bar for 1000 år siden. Men det er først i 1990-årene at arkeologene har fått et visst kjennskap til bygningene i Birka. Byen var delt opp i forskjellige tomter som var skilt fra hverandre med gjennomfartsveier flankert av vanngraver. En tomt kunne inneholde ett eller to små trehus, om lag 5x8 meter store, og flere uthus - verk­ steder eller lagerbygninger. Bygningene hadde tømmerrammer med vegger av leirklinte flettverksmatter imellom. Takene var vanligvis av tre eller halm, men noen ganger ble det brukt torv. De gjenstandene som er funnet på disse tomtene, forteller oss at noen av dem som bodde i Birka, var håndverkere - smykkemakere og metallarbeidere. Noen preparerte også skinn av rev og ekorn, som ble brukt til besetning på klær. Svært mange var handelsmenn, noe vi kan se av de store mengdene med arabiske mynter og umyntet sølv som er funnet.

Over: Den tidligst kjente fremstillingen av Kristus i Skandinavia er dette lille filigrankorset i støpt sølv, funnet i en grav i Birka fra 900-tallet. Kristusfiguren har bukser og er bundet til korset med tau. Til høyre: Dette er et forsøk på å rekonstruere bosettingen i Birka i Sverige på 900-tallet. Byens tømmerbygninger er trengt sammen innenfor en forsvarsvoll som løper sammen med vollen rundt fjellborgen, som rager opp over byen i sør. Havnen er også forsvart med et pæleverk som snevrer inn innløpet til bukta. Brannfaren i en by der de fleste husene var laget av tømmer, kan sees her; det stiger opp røyk fra fire brennende hus midt i bosettingen.

86

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK Under: Vikingbyen Birka i nord vestenden av Bjorko dekket på sitt største ca. 13 hektar, men på 900-tallet ble det bygd en voll som omgav bare 7 hektar. Da vikingene bodde her, var øya mindre enn den er i dag, fordi strandlinjen er blitt forandret ved at landet har hevet seg.

Til høyre: «Svartjordområdet» i Birka er i dag åpent jordbruksland på begge sider av et tråkk som går fra stranden der havnen lå, til våre dagers tettsted ved skogholtet i bakgrunnen. Skogområdet bak er Grono, som var en egen øy i vikingtiden.

87

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

Sciringesheal (Skiringsal) er blitt identifisert med Kaupang i Vestfold både på grunnlag av Ottars be­ skrivelse og ut fra de arkeologiske funnene som er gjort der. Stedsnavnet Kaupang er betydningsfullt i seg selv. Det forekommer i forskjellige former over hele vikingverdenen, også i det angelsaksiske Eng­ land. I Sverige dukker det opp som koping (som i Loddekoping) og i England som ceap (Cheapside i London) eller ceping eller cieping (Chipping Sodbury). I sin grunnbetydning betyr det marked eller handelsplass, og det er nettopp hva Kaupang ser ut til å ha vært. Navnet Kaupang er nå knyttet til en gård, og det er ingen synlige tegn til bosettingen fra 800-tallet, selv om de mange gravhaugene i nærheten hovedsakelig stammer fra 800-tallet. I dag skråner en eng slakt ned mot en fjord som er godt beskyttet mot åpent hav av øyer og skjær. Utgravninger i mindre målestokk har avdekket en klynge på seks bygninger som ligger om­ trent parallelt med stranden. Funn av jern- og bronseslagg, smeltedigler og avfall fra produksjon av glassperler tyder på at i hvert fall noen av bygningene var verksteder der det ble laget jernredskaper og enkle smykker, men mangelen på husarner og hus­ holdningsavfall gjør det tvilsomt om noen av bygnin­ gene var permanent bebodd. Det er også oppdaget rester av et verksted for reparasjon av skip, antakelig har det ytt tjenester for reisende, som Ottar, som fikk skader på skipet under den strabasiøse ferden langs Norges vestkyst. Minst to trebrygger stakk ut i van­ net. Den delen som var festet til land, hadde et steinfundament. Her er det også funnet et rep som har vært brukt til å fortøye båter. Kaupangs handelsvirksomhet kan ikke ha vært på størrelse med Ribes, Hedebys eller Birkas, men har utvilsomt vært omfattende og vidtrekkende. Det er funnet keramikk fra Rhin-området, de britiske øyer og østersjølandene, sammen med vekter, som var helt nødvendig utstyr for en kjøpmann. Importvarene ble antakelig byttet mot lokale råstoffer, spesielt skifer og kleberstein. Ved Klåstad, et sted ved kysten ca. 15 ki­ lometer unna, har man funnet vraket av et skip med en last som bestod av brynesteiner av skifer. Selv om bare en meget liten del av området er blitt gravet ut, er det allmenne inntrykket at dette var en sesongpreget plass som bare ble brukt om sommeren til pro­ duksjon og handel. Der er ingen av kjennetegnene på en by, som organisert planlegging av gater og hus. Kaupang skiller seg fra virkelige byer også på andre viktige felter; stedet ble aldri utstyrt med forsvarsver­ ker, antakelig fordi det ikke lenger ble brukt da beho­ vet for forskansninger oppstod på 900-tallet, og det ble ikke erstattet av en senere by. At Kaupang ble for­ latt rundt 900, kan skyldes at vannstanden forandret seg eller at stedet mistet sin betydning da den danske innflytelsen i Sør-Norge minsket (stedet hadde klare forbindelser med handelsnettet fra Hedeby). Kaupang er ikke enestående. Det eksisterte også et sesongmarked i Skuldevig på nordkysten av Sjælland i Danmark, utvilsomt fordi den beskyttede beliggen­ heten sikret en høvelig havn. Det er funnet tegn på pe­ riodisk bosetting fra 700-tallet til 1100-tallet, men det er ikke noe som tyder på at det noen gang har stått noen bygninger der. Utearner og grunne leireforede fordypninger er alt som er igjen av dette korttidsmarkedet; de leireforede fordypningene kan ha dannet gulvet i midlertidige leskur eller telt som ble reist når markedstiden nærmet seg. Fordi det er så vanskelig å identifisere de sparsom­ 88

me restene av slike uvarige strukturer, har vi ingen mulighet til å avgjøre hvor mange andre sentra av dette slaget som eksisterte på beskyttede steder langs Skandinavias kyster. Men fra Skåne, som nå ligger i Sverige men dengang var en del av Danmark, kjenner vi to slike steder med noe bedre bevarte levninger Åhus og Loddekoping. Åhus på nordbredden av Helgaå ble grunnlagt i første halvdel av 700-tallet som et sesongmarked som spesialiserte seg på håndverksarbeid, spesielt fremstilling av glassperler. Oppdagelsen av noen små sølvmynter eller skatter av samme type som det er funnet så store mengder av i Ribe, viser at stedet hadde stor betydning som handelssenter, men det er ingen ting som tyder på at det noen gang ble or­ ganisert permanent bosetting der. De få sporene som er etter bygninger, er av skur med nedsenket gulv som det var lett å reise, og var antakelig aldri beregnet på permanent bruk. Etter om lag 50 år ble plassen i Åhus forlatt og an­ lagt på nytt på jomfruelig mark noen få hundre meter lenger ned langs elven. Dette stedet dekket et område på rundt 10 hektar og fortsatte å eksistere fra andre halvdel av 700-tallet til tidlig på 800-tallet, da også det ble forlatt, antakelig for å bli flyttet til et annet sted. Den andre plassen var langt mer utviklet enn den første, med mange bygninger, og det økonomiske grunnlaget bygde i stor grad på bronsearbeider. Skår av keramikk fra den sørlige østersjøkysten og Rhinområdet viser hvor omfattende handelsforbindelsene var. Likevel fikk Åhus aldri bypreg. Det samme gjelder Loddekopinge ved Loddeå i Vest-Skåne, der en gruppe bygninger med nedsenket gulv fra 800-tallet er samlet på et lite område innen­ for en beskyttende buktning på elven. Utgravningene har klart vist at disse bygningene ble brukt fra tid til annen, kanskje bare i et kort tidsrom hvert år eller kanskje med enda lengre intervaller. Det er ting som tyder på at handel var den viktigste beskjeftigelsen dengang, ettersom gjenstander fra både Vest-Europa og østersjøområdet er blitt funnet her. Plassen ble forlatt ca. 900, og det kom da permanent bosetting i en landsby, ikke en by, i nærheten. Paviken på Gotland synes å ha vært en annen sesongpreget markedsplass. Utgravningene har ikke avdekket spor etter store, permanent bebodde byg­ ninger, men det er mange bevis på handels- og pro­ duksjonsvirksomhet. Arabiske mynter og vekter ty­ der på at stedet hadde kontakter med Østen, og små tesserae av glass, som ble importert fra Nord-Italia og brukt til fremstilling av glassperler, er også funnet. I tillegg hadde plassen et verft der skip ble reparert, og skal vi dømme etter all den fiskeredskapen som er funnet, var den et travelt fiskevær. Selv om det fantes andre liknende plasser på Gotland, som hadde han­ delsforbindelser med Sverige og den østlige delen av østersjøområdet, har ingen gitt oss så mange funn som Paviken. Noen få kilometer sør for Paviken ligger Våstergarn, som er omgitt av en halvsirkelformet voll. Den kan ha vært ment som et forsvar for Pavi­ ken, som ikke hadde noen forsvarsverker, men de få utgravningene som er gjort her, gir ikke noe sikkert svar på det. Vi vet også at det har eksistert sesongmarkeder i Finland. Nylige utgravninger i Håmeenlinna (Tavastehus) på bredden av Vanajavesi, en innsjø i den sør­ vestlige delen av landet, har avdekket et område på om lag 6 hektar med bygninger, en havn og en voll. Stedet var i bruk fra rundt 800 til slutten av 1200-tallet, og de funn som er gjort, viser klart at det tjente

Produksjon og håndverk Den økende velstanden i Skandinavia i vikingtiden førte til økt etterspørsel etter ferdigvarer, både nytteartikler og pyntegjenstander som spenner, glassperler og beslag til seletøy. Byer og sesongåpne handelsplasser var de viktigste produksjonssentrene, der håndverket utviklet seg for å dekke den økende bybefolkningens og de omliggende landdistriktenes behov. Utgravningene har vist at det også fantes andre steder der det foregikk produksjon av redskaper, våpen og gjenstander i edle metaller. Hit hører blant annet verkstedene i de danske kongeborgene fra 900tallet. Også noen bondegårder - for eksempel Lundbjårs og Frojel på Gotland - hadde håndverkere som bodde på stedet. Disse to gårdene spesialiserte seg på spenner med dyrehoder som var meget etterspurt blant kvinnene på Gotland. Den vanligste formen for kvinnesmykker var ovale brosjer eller spenner, som det er funnet veldig mange av i det meste av Skandinavia, mens runde spenner oftest forekom i Finland og Mellom-Sverige. I mange bysentra er det funnet store mengder leireformer som er brukt til støping av bronsesmykker. Noen dagligdagse ting, som kammer av hjorte- eller elggevir, ble antakelig laget av omvandrende håndverkere som reiste fra sted til sted og lagde ting på oppdrag. Dette kan forklare hvorfor formen og mønstrene på kammene er praktisk talt identiske over hele vikingverdenen. Et av de viktigste håndverkene må ha vært skipsbygging, men det er gjort få arkeologiske funn som forteller om dette. Men vi kjenner en rekke skipsreparasjonsverft, for eksempel fra Kaupang og Fribrødre Å. Noen få myntverksteder ble opprettet rett før år 1000, antallet økte betydelig på 1000-tallet da kongemakten ble sentralisert.

Treskurd

Tre var det naturlige råmaterialet å arbeide med for skulptører i vikingtiden. Kniver må alltid ha vært lette å få tak i, men det krevdes et langt større utvalg av håndverks verktøy - hoggjern, hulmeisler og filer for å kunne utføre noen av de mesterverkene av tre­ skurd fra denne perioden som det er funnet noen ganske få eksemplarer av. Fremst blant disse funnene står de mange forskjellige tregjenstandene fra Oseberg-graven fra begynnelsen av 800-tallet. Det store mangfoldet i vikingenes treskurd gir oss et lite inn­ blikk i hvor dyktige de kunstnerne som arbeidet med tre på den tiden, virkelig var. Studier av Oseberg-gjenstandene viser at de er utført av flere forskjellige eksperter på treskurd, og at de antakelig stammer fra ett enkelt verksted under kongelig beskyttelse i Sørøst-Norge. To eller flere ge­ nerasjoner synes å ha arbeidet side om side, for noen av utskjæringene har et gammeldags preg, mens and­ re ligger i fremste rekke av den stilistiske fornyelsen som bestemte moten i skandinavisk kunst lang tid fremover på 800-tallet. Noen viser en moderasjon i utførelsen som er uvanlig i vikingkunst, mens andre har skåret innviklede relieffer der det ene mønsteret synes gjennom det andre. Overflatene var noen gan­ ger glatte og fulle av fine detaljer, noen ganger ut­ smykket med fremspringende ornamenter av metall eller motivene ble fremhevet med maling. Det mest brukte ser ut til å ha vært ornamenter med stiliserte dyr eller fugler. Dekorasjoner av dette slaget sees tydelig på selve skipet og på sledene. Seremonivognen har elementer av en mer kompleks bil­ ledbruk, men den enestående serien på fem dyrehodefigurer stiller oss overfor en enda større gåte. De har ingen åpenbar funksjon, og antas vanligvis å ha vært kultgjenstander. At fire av dem er plassert i selve gravkammeret, kan meget vel bety at de hadde be­ skyttende kraft. Til høyre: Stavnen på Oseberg­ skipet krøller seg elegant til et slangehode, som gjør skipet til en veritabel «sjøorm». Både for- og akterstavn er utskåret over vann­ linjen med friser av forvridde dyr, der hvert og et skiller seg litt fra det neste, som det vikler seg inn i. Få skip kan ha vært så utsøkt dekorert som dette; det var antakelig en kongelig lystbåt som var beregnet for bruk i smult farvann. Nye årringsdateringer viser at Osebergskipet ble bygd mellom 815 og 820.

90

Til høyre: Dette er det ene av et par stolper med dyrehoder som ble funnet sammen med to andre i gravkammeret i Oseberg. Hjørnetennene er dekket med metallplater, og det samme er øynene, mens utskjæringene som fyller resten av stokken, er ytterligere dekorert med en mengde fortinnede nagler. Dyreornamentet er ikke begrenset til det underliggende mønsteret med oval paneling, men vrir seg avgårde på en måte som gjør det vanskelig å forstå mønsteret, selv om det faktisk hele tiden er under kontroll. Denne karakteristiske kraftfulle stilen kom til å avløse den stilen man finner på selve skipet.

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

som markedsplass for distriktene omkring. Det er ikke noe som tyder på at plassen noen gang utviklet videre handelsforbindelser. Men to markedsplasser på kysten - Turku (Åbo) og Uusikaupunki (Nystad) ble trukket inn i et større handelsnett fordi de lå så nær Sverige. Likeledes hadde Alandsøyene midt i Bottenviken, halvveis mellom Sverige og Finland, omfat­ tende handel med fastlands-Sverige, Estland og Got­ land. Men selv om det var en markedsplass her i vi­ kingtiden, oppstod det her ingen virkelige byer før tidlig i nyere tid. Vikinghåndverk Foruten å være bønder, sjøfolk, handelsmenn og røvere var vikingene også dyktige håndverkere som i tillegg til å lage gjenstander til daglig bruk - også fremstilte flotte smykker, elegante og praktiske våpen, meget forseggjort treskurd og utskårne stei­ ner. Måten de behandlet mange forskjellige materi­ aler, fra edle metaller til horn og bein, viser hvor dyk­ tige de var som håndverkere. De fleste arkeologiske funn forteller oss at håndverksarbeid hovedsakelig ble utført i byene og på markedsplassene, og et stort mangfold av fag ble utøvd. Lær ble garvet og brukt til sko, slirer og skjeder, belter og andre ting. Ull og lin ble vevet til stoffer på stående vevstoler og sydd opp til klær. Tre ble skåret til en mengde gjenstander til daglig bruk, spesielt boller og andre kjørler, og brukt til kister og tiner, ofte utstyrt med låser og forsterket og dekorert med metallbeslag. I motsetning til senere perioder ble keramikk lite brukt, det er bare i Hedeby vi har funnet sikre bevis for bymessig pottemakervirksomhet, men noe kan ha blitt laget på en meget primitiv måte. I mange hjem var de karene som ble brukt til matlaging, fremstilt av kleberstein. Den ble brutt i Norge og antakelig grovhogd i selve steinbrud­ dene, for så å bli ferdigprodusert på de stedene som steinblokkene ble eksportert fra.

Over: Denne figurscenen er skåret ut på en av langsidene av Oseberg-vognen (på forsiden finnes en annen). Billedfremstillinger er sjeldne i vikingkunsten, og vi vet ikke hvilken betydning de hadde. Denne scenen viser en myndig kvinne med flagrende hår og et forseggjort halssmykke. Hun hindrer en væpnet mann i å angripe en rytter som er fulgt av en hund. Resten av vognen er dekorert med båndformede dyr som er flettet inn i hverandre slik at de danner dekorative friser.

Til venstre: Et av fire utskårne halvnaturalistiske mannshoder som danner endestykkene i de bukkene som bar vognkassen på Oseberg-vognen. Både tredimensjonal treskurd og menneskefremstillinger var sjeldne i vikingkunsten. Selv om mannens maskeliknende ansikt har et fryktinngytende utseende med sine stirrende øyne, er det utstyrt med hengebarter og velpleid skjegg, mens en tettsittende lue dekker håret. En egenartet kunstnerpersonlighet kan spores i utformingen av disse fire hodene, som alle er forskjellige. Men vi kjenner i dag ikke deres betydning.

Jernarbeider Jern var ytterst viktig for vikingene, som brukte det til å lage redskaper og våpen, til skipsbygging og mange andre formål. Den jernmalmen som ble funnet i my­ rer og innsjøer, var ofte av heller dårlig kvalitet, men utgjorde likevel en verdifull råstoffkilde. Malmen ble smeltet i enkle smelteovner i nærheten av kilden. Det råjernet de da fikk, ble så formet til barrer og trans­ portert til sentra enten i byer eller på landet der sme­ der gjorde det om til redskaper og andre gjenstander. I Måstermyr på Gotland er det funnet en verktøykasse i tre som viser at smedene hadde et rikt utvalg av verktøy. De fremstilte nagler og klinker som må ha vært meget etterspurt på skipsverftene, der noen av de aller dyktigste av vikingenes håndverkere arbeidet. Våpensmedene stod det aller størst respekt av. De­ res sterke, skarpe og smidige sverd og elegante, men dødelige spyd avgjorde seier eller nederlag for vikin­ ger i kamp. Våpensmedene, som arbeidet med gjen­ stridige materialer under vanskelige forhold, hadde høyest status av alle vikingenes håndverkere og må ha blitt godt belønnet for sitt slit og sin dyktighet. De ar­ beidet ofte for en enkelt herre og forsynte ham og hans hjelpere med nye våpen og pusset opp og slipte de gamle. Dessverre er det ennå ikke blitt funnet noen våpensmie, så vår viten om deres teknikk og dyktig­ het kommer fra selve de ferdige produktene. Våpensmedene visste nøyaktig hvilke egenskaper de materialene de arbeidet med, hadde. De valgte én type jern til våpenkjernen, en annen type til eggen, og 91

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

smidde ofte strimler med forskjellig hardhetsgrad sammen for å øke klingens smidighet, spesielt til sverd. Denne teknikken med mønstersmidde våpen ble mest anvendt i første delen av perioden.

Gull-, sølv- og bronsearbeider Gull og sølv ble brukt til å lage smykker og andre prydsaker til høytstående medlemmer av samfunnet. Gull ble høyere verdsatt enn sølv fordi gull var sjeld­ nere og ble fremskaffet ved at man smeltet ned smyk­ ker (og kanskje mynter) som opprinnelig kom fra kontinentet. I århundrene før vikingtiden hadde gullmynter fra sen romertid kommet til Skandinavia i store mengder, spesielt til Gotland og Sønderjylland, og noen av dem kan ha blitt brukt av gullsmeder i vi­ kingtiden til å lage halsringer og armringer og dess­ uten spenner, som ble fint dekorert med filigransar­ beidet og granulering. Sølv ble brukt til innfelling av mønstre i andre me­ taller, særlig jern, som på Mammen-øksen, og ble også brukt til spenner, anheng og kjeder, hals- og armringer i forskjellige standardvekter, som rett og slett tjente som et slags betalingsmiddel på en tid da myntpreging var lite brukt. De fleste er funnet i sølvdepoter, mange er enkle, mens andre består av flettede og omhyggelig tvinnede sølvtråder. De utallige bitene av opphogde ringer (kjent som hakkesølv) som det er rikelige funn av, peker også i retning av at forretningstransaksjoner ble betalt i sølv etter vekt. Kjøpmannsvekter, som ble brukt til å veie avskårne biter av sølv, finnes ofte i graver fra vikingtidens Skandinavia. Helt frem til midten av 900-tallet kom det meste av 92

sølvet som ble ført til Skandinavia, fra sølvgruvene i Transoxiana i Sentral-Asia, som dengang var en del av et stort område som ble styrt av muslimske arabere og strakte seg fra Bagdad til Indias grenser. Sølvet ble som oftest brakt til Skandinavia i form av mynter. De er kjent som kufiske mynter på grunn av skrifttypen (oppkalt etter byen Kufah i våre dagers Irak) som ble brukt til inskripsjonene, og de ble så smeltet om. Noe sølv kom til Skandinavia i form av ferdige smykker, som Perm-ringene som ble importert fra Volga-området i Russland. Mot slutten av vikingtiden ble disse forsyningene erstattet av sølv fra gruver i MellomEuropa. Under de øvre lag av samfunnet måtte menn og kvinner nøye seg med smykker av mindre edle metal­ ler, vanligvis bronse, som noen ganger ble forgylt for å få dem til å se finere ut. En rekke steder, spesielt i Ribe, Hedeby og Birka, er det funnet deler av leireformer som har vært brukt til bronsestøping, og det kan tyde på at bronsesmedene for det meste bodde i byene. De må ha vært viktige medlemmer av produsentfellesskapet. De laget ikke bare bronsesmykker, men også and­ re dagligdagse gjenstander som nåler, spenner, nøkler og låser og ble tilkalt av de mer velstående medlemme­ ne av samfunnet for å lage beslag til seletøyet deres og plater til trekister og liknende. Men produktene deres var stort sett ikke av særlig høy kvalitet og var anta­ kelig beregnet på lokale forbrukeres behov. De beste bevis vi har for hvilke produksjonsmeto­ der de brukte, skriver seg fra Ribe, der det er funnet mange rester av bronsesmier fra rundt 800. Her, og antakelig andre steder, arbeidet bronsesmedene uten­ dørs, bare beskyttet mot dårlig vær av en skrøpelig

Over: Dette er et lite utvalg av alt verktøyet i en eikekiste som er funnet i Måstermyr på Gotland. Her var det utstyr til både smed- og tømmermannsarbeid. Kisten inneholdt også noen uferdige emner og halvferdige og ferdige produkter - i alt over 200 gjenstander. Eieren var tydeligvis en smed som kunne bearbeide både jern og bronse, snekre hus og lage hjul. Det kan ha vært en omreisende håndverker som mistet verktøykisten da han krysset en stor myr.

Til høyre: Sølvsmedene smeltet om mynter og sølvskrap for å lage ringer og spenner og andre smykketyper. Mange av hals- og armringene er laget av vridde eller til og med flettede tråder, slik vi ser noen eksempler på i denne samlingen fra et funn fra Sejrø i Danmark. Legg også merke til de filigrandekorerte skiveformede brosjene og noen biter av opphakket sølv, som ble brukt som betaling etter vekt. Sejrø-skatten inneholdt også 146 mynter av forskjellige slag, de fleste arabiske (fra Sentral-Asia). De gjør at vi kan datere depotfunnet til andre halvdel av 900-tallet.

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

vindskjerm. Det var lite utstyr som trengtes; en liten esse (vanligvis bare en grop) som ble varmet opp med trekull, der smeden smeltet bronsebarrene eller skrapmetall i en smeltedigel, og en tilstøtende arne, der stø­ peformen kunne holdes varm mens den smeltede bronsen ble helt opp i den. Bronsesmedens bærbare utstyr bestod av smeltedigler, former, modeller av fer­ dige produkter, tenger til å holde de rødglødende dig­ lene med og små filer og meisler til å finpusse det fer­ dige produktet etter at det var blitt avkjølt og tatt ut av formen.

Smeltediglene ble laget av leire som var blandet med sand for at de skulle tåle den intense heten som måtte til for å smelte bronsen. De var vanligvis nesten sylindriske i formen og hadde en liten hank nær tuten, slik at det skulle være lett å holde i den med tengene. Det trengtes en fast og stødig hånd for å helle det smeltede metallet inn i halsen på formen (innløpet) slik at det fylte alle de forseggjorte mønsterlinjene som var blitt preget inn i leiren, og unngå at det dannet seg luftbobler. Formen ble så satt til grad­ vis avkjøling ved siden av arnen. Når metallet i for-

93

Prydgjenstander i metall

Mange prydgjenstander i metall, spesielt kvinnespenner, ble masseprodusert i vikingtiden. Vanligvis krev­ de det en rekke støpeformer i leire, laget av en felles matrise. Hver form ble brukt bare én gang. Det skyld­ tes at vanlige leireformer måtte slås i stykker for å fri­ gjøre metallgjenstanden før den kunne finpusses med hånd (se nedenfor). En slik form kunne lages enten av en nyskapt mo­ dell, eller oftere av en allerede ferdig gjenstand. Men det er gjort funn fra siste del av vikingtiden som viser at det da også foregikk masseproduksjon av pryd­ gjenstander i metall ved at samme form, skåret ut i horn eller til og med tre, ble brukt flere ganger. Slike former kunne brukes til støping av blylegeringer (hvitmetall), som hadde så lavt smeltepunkt at de ikke ødela selve formen. De billige spennene som ble laget på denne måten, synes å ha funnet et villig mar­ ked i de byene som vokste frem. En annen form for masseproduksjon ble brukt av de smykkemakerne som arbeidet for velstående per­ soner, som hadde råd til gull eller sølv. En pregeplate ble brukt til å presse ut folier med et grunnmønster i relieff, som så ble dekorert med utsøkt filigramarbeid. Slike prydgjenstander, som var blant de dyktigst lagde produktene som vikingtidens metallarbeidere fremstilte, kan uten tvil innta en plass ved siden av de fineste smykkene fra middelalderen.

Under: Ovale spenner er den vanligste typen vikingsmykker. De ble brukt parvis til å feste skulderstroppene på kvinnedrakter. De fleste var masseprodusert, støpt i bronse i todelte leireformer som ble slått i stykker etter bruk, slik som disse fra et smykkeverksted i Ribe i Danmark.

Til høyre: Denne runde spennen i gull (sterkt forstørret) er en av to som er funnet i Hornelund i Danmark (ca. 1000). Den er laget av to plater, den øvre ble presset med et pregestempel før den ble dekorert med filigransarbeid; planteornamentet er påvirket av stilarter fra Vest-Europa. Under nederst til høyre: En smykkemakers pregestempel (patrise) av den typen som ble brukt til fremstilling av filigranssmykker i gull, som det anhenget fra Hedeby som er vist til høyre.

Til venstre: Til å fremstille et par ovale spenner trengtes to leireformer til hver spenne. Først ble en gammel spenne (eller en nylaget i voks) presset inn i en matriseform som ble brukt til å støpe et par voksmodeller (1), som så ble dekket med leire (2). Voksen ble smeltet og helt ut, så ble noen vokstapper felt inn til festet av nålen (3). Deretter (4) ble et stykke tøy gjennomtrukket av voks presset inn i formen for å bestemme tykkelsen på den ferdige spennen; baksiden ble så bygd opp med leire over tøystykket (5), formen ble varmet opp slik at voksen kunne helles ut og tøystykket fjernes; til slutt ble de to delene satt sammen igjen (6) og gjort klar til bruk. Det smeltede metallet ble helt inn i den varme formen (7), som ble brutt i stykker når den var avkjølt (8), og spennen ble så fjernet for å fullføres (9).

94

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

men var blitt avkjølt og stivnet, ble formen fjernet fra arnen og brutt opp slik at innholdet kom frem. Den ny støpte spennen eller platen ble så gjort ferdig ved at mulig overflødig metall ble slipt bort. På dette stadiet kunne gjenstandene også utstyres med andre dekora­ tive elementer. Hvis en gjenstand skulle forgylles, skjedde også det på dette tidspunktet. De istykkerslåtte bitene av formene ble vanligvis bare kastet på bakken rundt arnen. Det er funnet tu­ senvis av slike biter under utgravninger, og de fortel­ ler oss hvordan formene ble laget. En modell (ofte en ferdig spenne eller brosje eller en prototype i bly) ble presset inn i en leiv av bearbeidet leire, eller tynne lag av leire ble lagt på overflaten slik at det ble dannet en matrise. Så ble flytende voks helt inn i matrisen og fjernet når den kjølnet og ble hard. Det kunne lages en rekke identiske vokspositiver fra én matrise. Den øverste delen av formen ble laget ved at det ble presset leire rundt vokspositiven, og så ble leiren varmet opp. Når voksen smeltet, stod mønsteret igjen i den herdede leiren. Et stykke ulltøy som var gjennomtrukket av voks, ble plassert i hulrommet i formen, og mer leire ble presset over det slik at den dannet baksiden. Det hele ble varmet opp igjen, og etter at voksen hadde smeltet, ble de to halvdelene skilt fra hverandre og tøystykket fjernet. De to delene av formen ble satt sammen igjen og dekket av en tynn blanding av leire og vann, slik at de skulle feste seg til hverandre. For­ men ble satt til oppvarming i arnen før den flytende bronsen ble helt ned i hulrommet som tøypluggen hadde etterlatt seg. Det hindret at formen sprakk av varmen fra det smeltede metallet. Ved hjelp av denne metoden kunne det lages mange identiske gjenstander fra én modell. De ovale spenne­ ne som det er funnet mange hundre av i gravene til høy ættede kvinner fra 800- og 900-tallet, hørte med til de vanligste bronsesmykkene. Disse spennene ble båret ikke bare som smykker, men var også en nød­ vendig del av høybårne kvinners klesdrakt, ved at de var festet en på hver skulder for å holde drakten sam­ men. Derfor ble det vanligvis laget minst to av samme slag, men det er funnet så mange med identiske mønstre at vi må tro de faktisk ble masseprodusert. Men selv om en enkelt bronsesmed kan ha vært spesi­ elt dyktig til å lage én bestemt type gjenstander, viser funnene fra smiene i Ribe at han kunne fremstille praktisk talt alt som skulle støpes i bronse.

Perlemakerne Det ble også laget tusenvis av glassperler. De fleste funnene fra denne produksjonen stammer fra 700- og 800-tallets byer og markedsplasser - Ribe, Åhus, Paviken og Kaupang - og det var alltid de samme me­ todene som ble brukt. Bruddstykker av glass fra drikkekar, som opprinnelig var importert fra Rhin-området, ble brukt som råstoff (glasskår) til perlene, og små terninger av glass i sterke farger (noen ganger dekket med bladgull) ble tilsatt for å oppnå forskjelli­ ge farger og nyanser. Disse glassterningene, tesserae, ble antakelig laget i Nord-Italia til bruk i kirkemosaikk. De gir et tydelig bevis for at varer ble fraktet over veldige avstander på denne tiden. Det ble også importert grove klumper av blått glass til bruk for perlemakerne. I likhet med bronsesmedene arbeidet perlemakerne antakelig i det fri. Utstyret deres var også enkelt: en arne, noen jernstenger til å forme perlene med og en rekke små metallplater. Glasskårene ble smeltet på arnen, og en liten klump med smeltet glass ble så 95

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

overført til en jernstang. Den ble dreiet rundt mens glasset ble litt nedkjølt, før det ble rullet på en flat overflate slik at det tok form av en sylindrisk eller kuleformet perle, som så ble trillet av stangen for å herde. På dette stadiet kunne tråder av farget glass smeltes inn for at perlene skulle bli flerfargede, og en

mer innviklet teknikk ble brukt for å lage mosaikkperler, som innebar at man smeltet sammen forskjelligfargede glassbiter og så skar dem opp i skiver. Perlemakerverksteder kan kjennes igjen på glassrestene som finnes rundt arnene - det er både klumper og tynne tråder av forskjelligfarget glass som har falt på

Til venstre: Et utvalg halskjeder og anheng funnet på Gotland, blant annet gull, sølv og fargede glassperler. Øverst og nederst er anheng av importert bergkrystall i vakre sølvinnfatninger av slavisk karakter. Settet med 32 «fiskeformede» anheng danner et meget forseggjort halskjede (i midten) og representerer en smykkemote som bare er funnet på Gotland. De er laget av støpt bronse belagt med sølvplater og innfelt niello.

96

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

bakken under produksjonsprosessen. Noen av jern­ stengene er også funnet. I Paviken på Gotland fant man en stang der det fortsatt satt en perle; det er mu­ lig at glasset ble avkjølt og stivnet før det kunne trilles av stangen. Det ble også laget perler av andre materialer, særlig rav, oransje og gyllenbrune klumper av fossil furukvae som ble plukket .opp langs strendene ved Østers­ jøen og (i langt mindre omfang) langs nordsjøkysten av Jylland. Selv om mye rav ble sendt over havet til markeder i vest, er det også funnet mange utskårne ravperler i graver fra vikingtiden. Også spillbrikker, anheng og amuletter ble skåret ut av rav.

Over: Det var et vanskelig yrke å lage kammer. Spor etter spesialiserte kammakerverksteder er blitt funnet i utgravde vikingbyer. Produksjonsmetodene var standardiserte, og formene var stort sett de samme over hele vikingverdenen. Gevir av hjortedyr var det mest brukte råmaterialet på grunn av dets naturlige styrke. Bakstykket og tannplatene ble holdt på plass med jernnagler.

Kammakere Det er funnet et stort antall kammer i alle de utgravde byene fra vikingtiden, og de er også vanlige som gravgods. Alle lag av samfunnet må ha eid kammer; noen er ytterst vakkert dekorert (noen av de fineste har til og med innlagt bronse), mens andre er ganske enkle. Det store antallet som er funnet, tyder på at vikingene alltid hadde en kam med seg og både har brukt og mistet dem ofte. Kammakerne var meget dyktige og spesialiserte håndverkere som alltid må ha hatt et blomstrende marked for varene sine. Kamproduksjon foregikk ho­ vedsakelig i byene, og både råstoffene som kammene ble laget av (hjortegevir i Sør-Skandinavia, elg- eller reingevir lenger nord) og hele kammer, biter av kam­ mer og halvferdige varer er blitt funnet. Kammene ble laget av en rekke forskjellige stykker, og nesten hele geviret ble utnyttet. Et par skinneplater ble formet av lange, rette biter, fikk en lett buet rygg og ble dekorert med geometriske mønstre. Deretter ble de festet på hver sin side av en rekke tynne, rek­ tangulære plater som ble filt til tenner. Uansett hva slags materiale som ble brukt, er skandinaviske kam­ mer forbausende like i form og fremstillingsmåte, og praktisk talt identiske eksemplarer er blitt funnet over det meste av vikingenes verden, fra Dublin i vest til Novgorod i øst. Dette har ført til den antakelse at kammakerne var omreisende håndverkere som drog fra sted til sted for å lage og selge varene sine der det var etterspørsel etter dem.

Kunststiler Vikingene elsket pynt. Alt de laget, innbefattet skip og bygninger, var tettpakket med ornamenter i stadig bevegelse, ofte i form av meget stiliserte dyr. De mest karakteristiske kunststilene bygget på gammel tradi­ sjon, men i vikingtiden gjorde utenlandsk innflytelse seg gjeldende i den forstand at den smeltet sammen med det gamle til en meget original formgivning med typisk skandinavisk preg. Det var først da kristen­ dommen kom, at den europeiske innflytelsen ble do­ minerende og de siste vikingstilene ble fortrengt av vesteuropeisk romansk kunst og arkitektur. Det meste av vår viten om vikingkunsten skriver seg fra de gjenstandene som ble lagt i gravene. Vi har derfor et ganske ensidig bilde, ettersom de tingene som er bevart, for det meste er laget av metall eller stein. Bare noen få eksempler på treskurd og dekorer­ te tekstiler er blitt bevart, og de viser oss at smykkemakerne ikke var de eneste kunstnerne og håndver­ kerne som skapte vakre ting. For studie- og sammenlikningsformål har ekspertene klassifisert vikingenes kunst i forskjellige stiler, oppkalt etter stedet der en gjenstand med det spesielle motivet eller gruppen av motiver som kjennetegner denne spesielle stilen, først

ble oppdaget. Vi kan glede oss over og verdsette vi­ kingenes vakre og barbariske kunst for dens egen skyld, men den er også et meget nyttig redskap for ar­ keologene. De bruker den gradvise utviklingen av sti­ lene som en tidsangivelse til datering av arkeologiske strukturer og trekk. Broa-stilen, oppkalt etter en grav i Broa på Got­ land, preger gjenstander som ble laget og brukt i an­ nen halvdel av 700-tallet og litt innpå 800-tallet. I lik­ het med alle de andre stilene består den av meget stili­ serte dyremotiver, enten i form av bånd som er flettet inn i hverandre, eller med rundere kropper. En ny type har små gripeføtter - et motiv som kalles «gripedyr». Gripedyr forekommer også i Oseberg-stilen, som var på moten fra rundt 800 til 875. Gjenstande­ ne fra Osebergskipet (fra 834) som har gitt denne sti­ len dens navn, omfatter de fleste av de få eksemplene på treskurd som er bevart fra vikingtiden, og gir en viss idé om hvilken rik treskurd som har gått tapt. Noen bronsebeslag til seletøy som er funnet i en gravhaug i Borre i Vestfold, har gitt navn til Borre-stilen, som ble brukt til utsmykking av personlige pryd­ gjenstander i hundre år fra 850 av. Dette er en mer formalisert og geometrisk stil enn de foregående. Et av de typiske motivene er en kjede av sirkler og fir­ kanter som griper inn i hverandre og kalles ringkjede. Stilen er funnet ikke bare i Skandinavia; både den egentlige Borre-stilen og forskjellige varianter av den pryder gjenstander som er oppdaget i vikingenes bosettinger i andre land, fra Island til Russland. Det samme er tilfellet med de fire andre av vikinge­ nes kunststiler, selv om gjenstander som er funnet utenfor Skandinavia, ofte er preget av en forringet og provinsiell form av stilen. Jelling-stilen, fra første halvdel av 900-tallet, har fått sitt navn fra et sølvbeger som ble funnet i graven i den nordligste haugen i Jelling på Jylland (årringdatering fra 958/959). Den kjennetegnes av S-buede, båndformede dyr som er flettet inn i hverandre, og delvis dekker hverandre. En øks som er avdekket i Mammen-graven, også i Dan­ mark, og datert ved hjelp av årringer til 970/971, er typisk for Mammen-stilen fra andre halvpart av 900tallet. I likhet med ringeriksstilen, som for det meste forekommer på stein og er oppkalt etter området nord for Tyrifjorden, der man hentet ut rødlig sand­ stein som ble brukt til utmeislede steinmonumenter, er Mammen-stilen kjent for sine halvnaturalistiske dyr som er nesten helt dekket av planteornamentikk. Den siste stilen fra vikingtiden er Urnes-stilen, som oppstod rundt 1050 og holdt seg i vikingenes verden et stykke inn på 1100-tallet. Den har fått sitt navn etter en stavkirke i Urnes ved Sognefjorden, som med sine praktfulle treskjærerarbeider er nok en påmin­ nelse om hvor dyktige vikingenes håndverkere var. Hovedmotivet er et elegant firbeint dyr som er i kamp med et slangeliknende vesen.

97

Vikingkunst

I vikingtiden var skandinavisk kunst først og fremst dekorativ. Mønstrene bygde på forskjellige stiliserte dyr, men det var også perioder da flettede bånd eller plantemotiver var populære. Vikingkunsten var åpen for innflytelse fra Vest-Europa, men utenlandske ideer ble selektivt lånt og tilpasset skandinavisk smak. Det er lett å se at det i hovedsak var kontinuitet i utviklingen, selv om det ser ut til å ha vært korte perioder med kunstnerisk fornyelse, fulgt av lengre perioder med konservatisme. En periode med forand­ ringer kom på 700-tallet («Broa-stilen») som la grunnlaget for den egentlige vikingkunsten, som be­ gynte med «Oseberg-stilen». En annen slik periode var på 900-tallet, da den såkalte «Mammen-stilen» ble skapt, antakelig under beskyttelse av kong Harald Blåtann og det danske hoffet ved Jelling. I dag er det vanlig å dele vikingkunsten inn i seks stiler som fulgte hverandre: Oseberg-Borre-JellingMammen-Ringerike-Urnes. Men når en ny stil kom på moten, erstattet den ikke øyeblikkelig den gamle. Og mye av de masseproduserte smykkene var neppe midt oppe i hovedstrømningene av den kunstneriske utviklingen. En viktig fornyelse i sen vikingtid var innføringen av steinskulpturer. Tidligere var det bare på Gotland det ble laget billedsteiner. Ellers har få billedscener overlevd fra vikingtidens Skandinavia billedveven fra Oseberg er et viktig unntak.

'w

Ytterst til venstre: Støpte bronsebeslag til seletøy fra slutten av 700-tallet, funnet i Broa på Gotland, viser en blanding av innfødt dyrekunst og andre dyr og fugler innført fra Vest-Europa, spesielt et karakteristisk «gripedyr». Broa-motivene ble brukt til utskjæringene i Oseberggraven, som på skipet (til venstre). De danner grunnlaget for Osebergstilen fra 800-tallet. 98

Over: Et anheng fra et svensk depotfunn fra 940, formet som et «gripedyr» i Borre-stil med maskeliknende hoder og gripeklør. «Gripedyret», som antakelig er av angelsaksisk opphav, gjorde sitt inntog i skandinavisk kunst på 700-tallet og var lenge populært, selv om geometriske, innfiltrede båndmotiver var mest brukt i Borre-stilen.

BYER, HANDEL OG HÅNDVERK

Under til høyre: Den bautasteinen som ble reist for kong Harald i Jelling i 960-årene, var et enestående steinmonument i Danmark på den tiden. Den ble snart etterliknet, og det gjorde også det nye motivet som fyller en av sidene på steinen; en løve som er flettet inn i en slange. Denne nyskapningen - at ett enkelt motiv dominerte - kjennetegner den stilen som har fått sitt navn etter ornamentene på Mammen-øksen og blomstret i annen halvdel av 900-tallet. På dette skrinet fra Bamberg i Tyskland er det utviklet en frodig versjon av denne stilen som sees på de innfelte platene av hvalrosstenner.

Under: Sluttfasen av vikingkunsten kalles Urnes-stilen etter den praktfulle treskurden på Urnes stavkirke i Luster i Norge. Igjen er stiliserte dyr de viktigste motivene og danner grunnlaget for elegante mønstre som ser ut som sammenslyngede ornamenter. Et vakkert eksempel i metall er denne lille sølvspennen fra Lindholm Høje i Danmark. Slike gjennombrutte spenner er funnet over hele Skandinavia. Stilen, som oppstod på midten av 1000-tallet, var i bruk til et stykke innpå 1100-tallet, da moten med europeisk romansk utsmykning spredte seg til Skandinavia.

TIDSOVERSIKT viser tilnærmet varighet over vikingtidens stilarter

Til venstre: Jelling-stilen er oppkalt etter de S-formede dyrene på sølvbegeret fra det kongelige gravkammeret i den nordligste gravhaugen i Jelling i Danmark. Disse båndliknende dyrene er flettet inn i hverandre slik at de danner et åpent sammenflettet mønster, slik vi også ser på et bogtre (over til venstre) fra Mammen i Danmark. Det ender med to dyrehoder med åpent gap, og begge har et «gripedyr» i munnen; hestetømmene går gjennom hullet i midten. Jelling-stilen blomstret i første halvdel av 900-tallet og overlappet både den forutgående Borre-stilen og den påfølgende Mammen-stilen.

Til venstre: Denne værhanen fra Heggen i Norge stammer antakelig fra skroget på et vikingskip; denne siden har to løveliknende dyrefigurer, som er en videreføring av løven fra Jelling-steinen (over i midten), men manen og halen er dannet av tette krøller i tråd med ringeriksstilen, som blomstret på første halvdel av 1000-tallet. Et typisk eksempel er Vang-steinen (til høyre) fra Sørøst-Norge, der dyrene er mindre viktige enn plantemotivene. Bladmønstre av vest-europeisk opphav var dominerende i denne fasen av kunsten fra sen vikingtid.

99

LÆRDOM OG RELIGION

Den muntlige tradisjonen Mennesker som har vokst opp i en boklig kultur, har store vansker med å forstå hvordan litteratur og lær­ dom kan eksistere uten bøker. Men selv om vikingene ikke hadde bøker før de kom under innflytelse av kristendommen, betyr ikke det at de ikke hadde noen litteratur eller lærdom. Are Torgilsson (Are den frode) (Ari Thorgilsson hinn frode, 1067-1148) skrev sin Islendingabok om Islands historie tidlig på 1100tallet og beskrev da hendinger som hadde funnet sted 250 år tidligere. Han hadde ingen skriftlige kilder å øse av, derfor har han, slik han selv forteller, fått stof­ fet «fra det jeg er blitt fortalt av Teit, min fosterfar, den mest kunnskapsrike mann jeg noen gang har møtt, sønn til biskop Isleiv; av min onkel Torkel Gellisson, som husker langt tilbake; og av Turid Snorradottir, som ikke bare visste mye, men også var helt sannferdig». Han bygde med andre ord på det vitner hadde brakt muntlig videre fra generasjon til genera­ sjon, altså den muntlige tradisjon. Islendingen Snorre Sturlason satte også sin lit til folketradisjonen da han skrev sin historie over Nor­ ges konger tidlig på 1200-tallet. I innledningen til kongesagaene forteller han at «hos Harald (Hår­ fagre) [rundt 900] var det skalder, og folk kan ennå kvadene deres og kvadene om alle konger som har vært i Norge siden. Og vi hentet mest kunnskap fra det som er fortalt i de kvadene som ble kvedet for høvdingene selv eller for sønnene deres. Alt det som finnes i disse kvadene om deres ferder og kamper, tok vi for sant. Det er nok skalders vis å prise den mest som de nettopp står fremfor, men ingen ville likevel våge å fortelle en mann selv om verk han skulle ha gjort, når alle som hørte på, visste at det var bare løgn og skryt, og han selv også. Det ville ha vært hån og ikke lovprisning.» Dette er én slags lærdom som dannede vikinger hadde; kunnskap om historien til sitt folks store menn, slik de fortelles i de kvadene som ble fremsagt i kongens sal. Kvadene til skaldene, som var profesjo­ nelle hoffdiktere, hadde en meget komplisert form med innviklede rim, rytmer og bokstavrim. Setnin­ gene grep inn i hverandre, og ordbruken var spesiell, løsrevet fra dagligtalens ord og vendinger. Skaldene viste ofte til de norrøne hedningegudenes dåder og egenskaper, som de forventet at tilhørerne ville gjen­ kjenne. Det var vanskelig å forstå kvadene, og det var meget vanskelig å lage dem. En hoffskald trengte mye undervisning og mange erindrede kunnskaper. Det samme gjaldt for tilhørerne. En annen slags kunnskap var kjennskap til loven. Vikingene var et folk som hadde stor respekt for lo­ ven - selv om det ikke er slik vi vanligvis tenker på dem i dag. Loven ble laget og satt ut i livet på det lo­ kale tinget, og bevart i de eldre tingmennenes hukom­ melse. Loven styrte samfunnet og bremset ærgjerrige stormenn hvis det fantes politisk makt og myndighet til å sette loven gjennom. Hvis vi skal tro de islandske sagaene, var lovprosedyren innviklet og nøyaktig, og domsmetodene i både sivile saker og straffesaker 100

Til venstre: En fryktinngytende maske på en runestein fra Århus i Danmark. Teksten lyder: «Gunulv og Øgot og Aslak og Rolv reiste denne stein til minne om Ful, deres felle. Han møtte sin død da kongene kjempet.»

egentlig var det ikke noen forskjell på dem - var av­ hengige av at man holdt seg strengt til den rette frem­ gangsmåten. Man kunne tape en sak hvis den ble fremlagt i uriktig form, hvis domsmennene var galt valgt eller hvis den ikke ble lagt frem for det rette tin­ get. Den som ville ha rett i sin sak, måtte derfor lære ved å lytte, ikke ved å lese, ved å sitte ved eldre domsmenns føtter, ved å prege inn i hukommelsen enkelt­ hetene i tidligere dommer og studere tingets praksis. Runer Men selv om vikingene ikke hadde bøker, var de like­ vel ikke analfabeter. De brukte et alfabet med skrift­ tegn vi kaller runer. Det er på moten i dag å tillegge runealfabetet all slags magisk kraft, men det er det rene tøv. Runene var bare en enkel alfabetisk skrift

LÆRDOM OG RELIGION

Jarlabankis bro

Under til høyre: Utsyn mot broen fra nordenden, som er flankert av de to runesteinene som ennå står på sin opprinnelige plass, 6,5 meter fra hverandre. Den stående steinen lenger unna er uten innskrift. Andre mindre steiner markerte tidligere broens lengde. Broen er bygd av stein, dekket med et omtrent 30 cm dypt lag av sand og grus.

Jarlabankis bro er en lang, opphøyd vei som går tvers over en leirholdig flatmark mellom Tåby og Vallentuna, om lag 15 km nord for Stockholm. Den har fått navnet etter en lokal jordeier som bygde den på 1000-tallet. Det vet vi fordi Jarlabanki også reiste en gruppe bautasteiner som hyllet hans lokale betydning og bragder. Fire av steinene som er bevart, nevner hans bro. Steinene har åpenbart stått i hver sin ende av veien, to står fortsatt i nordenden av den. De er ut­ styrt med tekster som henger nøye sammen: «Jarla­ banki reiste disse steiner i sin egen levetid, og han bygde denne veien for sin sjels skyld. Alene eide han hele Tåby. Gud bevare hans sjel.» Fra de andre steine­ ne får vi vite at han eide hele området, opprettet en møteplass og ryddet en sti. Han var tydeligvis ivrig etter å nedtegne sin personlige berømmelse og sin kristne barmhjertighetshandling, som var å hjelpe rei­ sende ved å bedre veisystemet i hans område.

til Vallentuna

runesteiner

stående steiner uten tekst Jarlabankis fyllingsvei

10011

Over: En oversikt over Jarlabankis bro, bygd på en arkeologisk nyvei undersøkelse fra 1930-årene. Den er ca. 150 meter lang. Veien fra , . ’ til Stockholm Stockholm til Vallentuna fulgte gammel vei dengang ennå stort sett broen, men er nå avløst av en moderne vei.

Under: Jarlabankis stein er en kristen bauta og har et kors i midten. Inskripsjonen i «danske» runer er hugd inn i to slanger. Teksten er delt i to og begynner ved slangens hode og snor seg rundt til halen.

som kunne brukes til forskjellige ting, som minnesteiner, og til juridiske og praktiske formål. Magi var bare en av mange ting vikingene brukte dem til, og denne bruken var ikke spesielt viktig. Runer var hel­ ler ikke en spesielt norrøn skrift. Det er funnet tidlige runer i forskjellige deler av Europa - i England, Ne­ derland, Tyskland og Mellom-Europa foruten i Nor­ den og den større vikingverdenen. Men det var i nord runene overlevde lengst og hvor det er funnet flest ek­ sempler. Runene dukket opp her lenge før vikingti­ den og var i bruk til lenge etter at kristendommen og latinsk skrift var innført, ja faktisk helt frem til be­ gynnelsen av nyere tid. I Norden utviklet runeskriften også en karakteris­ tisk og meget forenklet bokstavform. Runer består av rette, ikke buede linjer, og de fleste mener at de ble ut­ viklet slik.for å kunne skjæres inn i tre, siden det er let­ tere å skjære rette linjer i et materiale som har harde årringer. Snart ble runer også brukt på andre materi­ aler, som bein, metall og stein. En tid hadde runealfabetet 24 bokstaver, men da vikingtiden begynte, var antallet redusert til 16. Det var ikke nok bokstaver til å uttrykke alle lydene i norrønt mål, og derfor var sta­ vemåten svært spesiell. Det gjør det vanskelig å tolke runetekster fra vikingtiden. De mest slående eksemplene på vikingenes rune­ skrift finner vi på runesteiner. De kan ha form av frittstående, flate oppreiste steiner eller runde kampe­ steiner, fjellsider med innhogde tekster eller grupper av steiner i en eller annen seremoniell formasjon, der en eller flere har inskripsjon. De fleste av tekstene ser ut til å ha minnefunksjon, men moderne forskere an­ tyder at noen av dem også kan ha hatt juridisk betyd­ ning. Det typiske er en runesteinsinskripsjon som kunngjør offentlig at en viktig person er død (ofte langt hjemmefra) og dermed gjør det klart at arvin­ gene overtar eiendommen. Ofte er det en detaljert fortegnelse over all jorden den døde eide, og slektnin­ gene hans navngis og slektsforholdet defineres. En slik inskripsjon er funnet på en stein i Hållestad i Skåne i Sverige: «Asgaur reiste denne stein til minne om sin bror Ærra; og han var Tokis følgesvenn. Nå skal denne steinen stå på haugen.» Men en runetekst kan også være mer omfattende og fortelle detaljer om en manns bragder, hvordan han døde, forholdet til viktige mennesker, omfanget av hans jordeiendommer og så videre. For eksempel sier en runestein fra Dalum i Våstergotland i Sverige: «Toki og hans brødre reiste denne steinen til minne om sine brødre. En av dem møtte sin død i vesterled, den andre i østerled.» Eller den gåtefulle Rada-steinen, også fra Våstergotland: «Torkil satte denne stei­ nen til minne om sin sønn Gunna som møtte sin død da kongene kjempet sammen.» Vi kan bare lure på hvilke konger det var. Noen ganger går runeinnskrifter, særlig fra senere tid, over til vers. En inskripsjon fra Gripsholm, Sodermanland i Sverige, er en del av en gruppe tekster som forteller om et skjebnesvangert vikingtokt til et sted som kalles Serkland (et område med mørkhudede mennesker - antakelig arabisk område), og som slut­ tet med at en rekke eventyrlystne unge menn døde. Den lyder:

Tola fikk reist denne stein til minne om sin sønn Harald, bror av Ingvar: De reiste som menn langt etter gull i øst matet de ørnen de døde i sør, i Serkland. 101

Runer

Det skandinaviske runealfabetet har sin egen spesielle rekkefølge på bokstavene og har fått sitt navn, fut­ hark, etter de første seks runene. I vikingtiden fantes det to hovedversjoner, men de ble ikke holdt strengt atskilt, og former fra den ene futhark brukes noen ganger i den andre. De to typene er kjent som «dans­ ke» runer og stuttruner (også kalt svensk-norske eller kortkvistruner). Fordi runene ble risset inn i tre eller stein og ikke skrevet med penn, er de vanligvis formet av rette streker - en enkelt loddrett stav og en eller flere hellende staver eller buer. Det skjelnes ikke mel­ lom store og små bokstaver. Stuttrunene er enklere enn de «danske» og kan være utviklet til skriving av mindre formelle tekster, som brev, eiertegn, graffiti og liknende. Den eldre runerekken var lite effektiv, fordi den ikke inneholder nok enkeltruner til å representere alle lydene i språket, og de var ikke godt fordelt. Det var for eksempel ingen runer for de to vanlige vokalene o og e, selv om det fantes to varianter av a. Blant kon­ sonantene var det ingen spesiell bokstav for d, g, og p, i stedet ble t, k og b brukt. Runeskriften var derfor upresis, og forskjellige runemestre skrev samme ord på forskjellige måter. Dette gjør det ofte vanskelig å tolke runetekster. Mot slutten av vikingtiden ble man oppmerksom på denne mangelen, og det ble skapt nye runer for å fylle hullene.

Øverst til høyre: Stiliserte tegninger av «danske» runer og stuttruner, også kalt futhark. De formene som skiller dem fra hverandre, er h, n, a, s, t, b og m. «Danske» runer (øverst) ble mest brukt i Danmark og noen andre steder, ofte på minnesmerker, stuttruner mest i Norge og Sverige og deres kolonier. På Isle of Man forekom en blanding av de to typene. Begge typene kalles den korte futhark, utviklet fra den eldre futhark med 24 bokstaver i århundret før vikingtiden. De to runerekkene ble brukt i hele vikingtiden, men ble gradvis avløst av latinske bokstaver da kristendommen ble innført.

102

Til høyre: Denne gruppen steiner fra Bjorketorp i Blekinge i Sverige (tidligere en del av Danmark) står ennå på det opprinnelige stedet. To av dem har ingen inskripsjoner. Den tredje, som er 4 meter høy, har en runetekst der språket viser at den er meget gammel, kanskje fra 600-tallet. Runetegnene har den gamle formen. Vi forstår ikke teksten helt, men den snakker om «maktruner» og en forbannelse mot den som måtte ødelegge bautaen. Hensikten med steinen er ukjent. Under: En kamskinne av hjortegevir fra Lincoln i England, antakelig fra 900- eller 1000-tallet, med en inskripsjon i «danske» runer: Kamb: kofan: kiari: Thorfastr («Thorfastr lagde en god kam»).

Langstavruner

r l\mmiWHTU u

f

b

? o

r

k

hnia

s

t

b

m

R

I

Kortstavruner

f

u

b

? o

rkhniast

b

m

i

R

LÆRDOM OG RELIGION

Noen runesteiner er tydelig hedenske og ender med en setning som «Måtte Tor hellige denne stein». Men det ble laget runesteiner også i kristen tid, og da kan det være en appell til den kristne gud, som på en stein fra Valleberga i Skåne: «Sven og Torgot reiste denne bautastein til minne om Manni og Sveni: måtte Gud bevare deres sjeler, og de ligger i London.» En stormann kunne reise en stein til minne om en i sitt følge som var blitt drept i hans tjeneste, slik en konge gjorde i Hedeby i Sønderjylland: «Kong Svein satte denne stein til minne om Skarthi, hans mann, som hadde reist i vest, men nå møtte sin død i Hedeby.» Dette viser til en situasjon på 1000-tallet da den danske konge Svein beleiret og erobret Hedeby, som var tatt av en fremmed hær. Det hendte også at en mann ikke stolte på at hans etterfølgere eller herre ville reise ham noen bauta og derfor gjorde det selv. I Våsby i Uppland i Sverige er det en stein som forteller at «Ali fikk reist denne stein til sin egen ære. Han tok Knuds danegjeld i England. Gud bevare hans sjel.» A delta i et vikingtokt mot England var neppe noen kristen handling, men Ali mente det var en hending i hans liv som det var verd å nedtegne. For historikerne er dette et viktig vitnesbyrd om at dans­ kekongen Knud hadde svenske leiesoldater i sine rek­ ker. Det var selvsagt ikke bare menn som ble minnet på runesteinene, selv om det sikkert var det vanligste. Den mest storslåtte av de norske runesteinene er fra Dynna i Gran på Hadeland. Det er en høy, slank støtte dekorert med innhogde tegninger av de hellige tre konger, Kristus-barnet og Bethlehemstjernen. Teksten forteller om en kristen barmhjertighetshandling - byggingen av en bro for å hjelpe den slitne rei­ sende: «Gunnvor, Tryriks datter, gjorde bro etter Astrid, datteren sin. Hun var den hendigste møy på Hadeland.» Det finnes innskrifter på andre materialer enn stein, men det er som oftest prosaiske erklæringer om eierforhold, som teksten på en kiste utført i keltisk håndverkstradisjon, funnet i Norge (det er ikke kjent nøyaktig hvor), med teksten «Rannveig eier denne kiste». Mer interessant er teksten på et halskjede i sølv fra en vikinggrav i Senja i Troms. Den lyder: Vz besøkte karene i Frisia Og vi det var som delte byttet fra kampen.

Over: Denne slanke runesteinen, nesten 3 meter høy, kommer fra Dynna på Hadeland. Den har kristne symboler. De hellige tre konger rir under Betlehem-stjernen. Under er fødselscenen med en knelende hest. Runeinskripsjonen, tilegnet en pike ved navn Astrid, står langs kanten av steinen og leses nedenfra og opp.

Runeinskripsjoner er vanlige i noen deler av Skandi­ navia og sjeldne i andre. Hva som er årsaken til det, vet vi ikke. Det kan muligens fortelle oss noe om be­ folkningstettheten, men det gjenspeiler sannsynligvis også de sosiale eller politiske forholdene - noen sam­ funnsklasser kan ha vært bedre i stand til å reise runesteiner enn andre; i noen områder kan det ha vært mer overskudd å bruke på slik luksus. Det er anslått at om lag 2500 runeinskripsjoner fra før 1300 er bevart bare i Sverige, mange færre i Danmark og enda færre i Norge utenfor vikingbyene fra sen vi­ kingtid som nå er under utgravning. Men vikingene etterlot seg inskripsjoner også i noen av de områdene de koloniserte; i Vest-Russland, på den nordtyske kysten, på Orkøyene, Shetland og Hebridene, i Irland og på Isle of Man, samt i visse deler av England og på det skotske fastlandet. Likevel er det forbausende hull, for det synes ikke å være noen runeinskripsjoner fra vikingtiden i Island eller Normandie, selv om det bodde vikinger begge steder. Isle of Man i Irskesjøen er et spesielt tilfelle, for selv om øya er liten, har den

Rok-steinen i Ostergotland er en av Sveriges mest imponerende runesteiner. Den har den lengste kjente teksten og utnytter alle tilgjengelige flater. Den er skrevet med stuttruner og er et uvurderlig

litterært dokument, skrevet av Varin til minne om sønnen Væmod i tidlig vikingtid. Den inneholder et åttelinjet vers og hentydninger til tapte kvad og legender.

omtrent 30 bevarte runesteiner, og navnene som fore­ kommer på dem, tyder på at det var skjedd en blan­ ding av norrøne og keltisktalende mennesker. Også her har runesteinene bevart historisk informasjon som ikke er tilgjengelig fra andre kilder. Runeskriften ble hovedsakelig brukt til praktiske formål, for en viking kunne finne et trestykke overalt og bar alltid kniv i beltet. Bokstavformene er lette å lære og lette å skjære. Men skriften kunne vanskelig brukes til å skrive ned lengre tekster, selv om dikt på opptil åtte linjer en sjelden gang ble risset inn på en stav eller til og med en stein. En minnestein over en dansk leder, funnet i Karlevi på Oland i Sverige, har bevart et dikt i det mest brukte versemål i skaldediktningen, kalt drottkvcett.

De islandske sagaene Selv om «historie» er en av betydningene av det is­ landske ordet saga, har ikke alle de verkene vi nå kal­ ler sagaer, historisk innhold. Men de historiske beret­ ningene vi har fra vikingtidens Skandinavia, kommer stort sett fra de to hovedtypene prosafortellinger, kongesagaene (Konunga sogur) og islendingesagaene (Islendingasogur), som handler om islendingene. De er begge for det meste nedtegnet på 1200-tallet, nes­ ten to århundrer etter at vikingtiden var slutt, og de­ res pålitelighet som historiske vitnesbyrd må derfor vurderes nøye. 103

LÆRDOM OG RELIGION W.

tmijm-}aRKrsvj>»^btø^bwb^ tAtørfij^m. vovi "te W Ur.& v buty avfttøa aUtefuj kalla Tvt\ jXnto JjA) fyvrtø •rftnakktibaUji A ar > twfvtnJviHi^teni eir 1-kipt nf .jamte øjp tette

.yrm, fomnø&u vaptmjnol

8 j^W^vvetnj^amm1>vay>ujrvmWj CTC vetnj vrrw^
ttvkc teWw

fa™ ullbøtnhgA yrdinbuuinbi^ft- w2> flo» Øttftf dthiin f. tftfif fdtttntlpn r øMjtf.f ptii/v h pe|,«yBU lldU8 cvføflttdtr tnu flirtVlhrtbf teitt flb;a»vgmnih^a gtpnihgaØttMlÅlldtr Øithtt rtll tetop dit «dfUitH «iWtt ' • ': _ ,..e p A W» , ..,, ^letiSVlja ^leti^Vljéi ^IrføV ^IrføJ’ rtlk&ultwi^ (føf • geb-fø Cdgføføn. drføføfø' butrføn iæi

bdilailfetri^d nnt / jJ tn& fe tf føtrlirdl Jføibdrfiiatf ^eftiin of eprup purt- nt/øSføinfc pHununi olflpm t dftu tjiø&uir One føtt v trlfv føtnetir fø

^utført‘dtf^ka:iufø^føiral|m

aiktøcti fø geb 0 - Utr frt ljuflr 0T- føpAr Ør • Ttn& fø; dnMbt Clr^ftrfø .uilfø^p K AJCtilft førttufø’ nHnfø- etk føl pebai w iirt -wxna(bmtrf• dV-fti^rtrå‘fø< tnfø ^pirrførf ofø^jn

.-

tnr^f Ég iowf prf kgvføuvftTilu tirpuv uettsjluu cea bértlfø viSltw bapfl fø 'føførføllt-pnlb føurttt ibitfø offø.f iVrfly fø^trctierr - dlhl-ljmr ■ . > rft- tbuir tnfn ■ tøøfc Jf fø jfø» drbcfinøtrføn^^hcp dr fø gæiitfhm rflpir jebuiliiføå^Æ^ifød-afø leK&føitaføa pirtføirafør j A&A&1 ’ a\?M nlh^trtjtn føfø? pir tap 11|> drl7&»r.tr føTføi!» inrrhUlUlt ifør Wlrfir onJiKH ftiføiH rit eti

b>

ttitaø butr- Itøuwty Q&d \'y rfftti dr £ (fe- eAti Ijciid rfrlrf . dfø »nr epFfønii erførplc^ft r i føn fø* Wrliltr- c føtrp up^4fc1néhiTn ^yutwnidåøn prp-pMlcæ

.. . nc . ■ p •yyCølrcnft>edpt AH bttc-tCTX-D‘||Ænyxfc'.r

on*r^-rtj on p^one

yfclmUnøn •

An 8ccc-|ycf f) -1V fopUjtftaedhx! •,kr|4fio|^p

onyi^feapcp -||df nwt AUcpindv en Crni-n^ pUdion L|p)’),on&J

yibpoc fml op ‘|-|ii>poc:|eponCØ. -|oylrtd.pn fvpl •jypdhd.tbpt

-]Vid.pep fint pA- •jonyfolnfnt.iJey-nihx.' ypyrtycnn- r.ihc pe^Crnrrt^ *|dp|^1nytpclhip' yabfritpAn ‘|pyrmu-n-møiiAj? Crnin^ ‘hiybpbpvjv yij^onfrlifip.fr ‘jW y.fpin ontwfin -pnfrUmt jtyiiftnbcn -’.onyK)n&.fj jip atnøn jlthrr tioro ‘jpdbÉhij’ ainutwn yHpøyf-rfpdti hfrthmttnb btyc •jyeUtobpA monn A jfteohti’- ato mitti -Tutrwt. iiW. Crnint, ticKy ArytnbnytiAti

OT-eeptnytc «df*

a-ft -jhtdiÆpnxn 1n^crw«pMyi>ppfriheT-oyt>prh-E.-‘[itr>c,fr

Lcffrt jmt

Neydytllp Jlrron

T

.7,/ hd‘ÅT • CArt diwn

d crhfe n>!b ;i

rptrcp„H.___ Dublin

■UB

/icklow

Irer

• Block Eary

Manx

St. Patrick’s Isle

lArklow

tingsted!

'Limerick

Dor rlish Cashen Suir

MUNSTER

fexford

Braddan

Waterfor Malew Cork

-Skellj

Saltee Islands ^®tøronk ny Merriu

'Cass ny Hawin Chollagh

målestokk 1:570 000

DEN KELTISKE VERDEN

barn begravd på denne måten. Funnene tyder på at de som ble lagt i disse gravene, var medlemmer av de første nybyggergruppene og ikke krigere som var drept i kamp under plyndringstokter. De ovale spen­ nene i en kvinnegrav i Knepp i Lewis, De ytre Hebri­ dene, er blitt reparert, og spenner fra et mye tidligere tidspunkt er tatt med. Dette tyder på at det var arve­ gods kvinnen fikk med seg i graven. Det er gravd ut flere rike graver i Skottland. Noen, som gravene ved Castletown i Caithness og ved Kiloran Bay på Colonsay på Hebridene, regnes som iso­ lerte graver, men i hvert fall noen av dem er deler av større gravgrupper. To fine båtgraver med mannslik, utstyrt med våpen, er blitt gravd ut ved Westness på Orknøyene, og en grav ved Scar på Sanday, også på Orknøyene, inneholdt en enkelt båt med tre døde og meget rikt gravgods, innbefattet en sjelden hvalbeinsplate. Vanligvis regner man med at de fleste gjenstan­ dene i slike graver kommer fra Sørvest-Norge, den tradisjonelle hjemstavnen for de første som slo seg ned i Skottland. Men et langt nordligere opphav er foreslått for platen og spennen fra Scar - kanskje til og med nord for polarsirkelen i Nord-Norge. Som i alle deler av vikingenes verden er det samlede antallet kjente boplasser og graver av skandinavisk opphav langt lavere enn det man skulle vente ut fra antallet personer som må ha slått seg ned i Skottland på denne tiden. Men den kulturelle assimileringen med den innfødte befolkningen som foregikk, gjør det stadig vanskeligere å sile ut skandinaviske graver med sikkerhet bare ut fra gravgodset. På dette feltet er det ennå mye usikkerhet. Isle of Man; rike arkeologiske funn Med sin beliggenhet midt ute i Irskesjøen, utenfor nordvestkysten av England, er Isle of Man godt egnet for kulturpåvirkning fra et stort område. Øya er ikke stor, bare ca. 48 kilometer fra nord til sør og 16 kilo­ meter fra øst til vest. Det indre høylandet er kronet av Snaefell, «Snefjell», et navn vikingene gav det. En stor kystslette ligger i nord, og en forholdsvis fruktbar stripe jord ved kysten omgir hele øya. Den gode dyrk­ bare jorden og de mange naturlige havnene bidrog utvilsomt til at vikingeventyrere ble trukket hit, og dessuten fantes det her flere store klostre, som Maughold, selv om de neppe var så rike som klostrene i Irland eller England. Men de dokumentariske kildene er tause når det gjelder tidlig skandinavisk virksom­ het på Man - et vikingangrep på Inis Patraic («Patricks øy») som er nevnt i Irske annaler for 798, tror man nå viser til en øy med dette navn i Dublinbukta og ikke til St. Patrick’s Isle, Peel, utenfor vest­ kysten av Isle of Man. Likevel er de materielle bevise­ ne på at vikingene okkuperte øya, svært omfattende; den er spesielt rik på arkeologiske funnsteder, som blant annet omfatter våningshus, graver, utmeislede steiner og sølvdepoter. Det kan ikke være tvil om at den keltiske befolk­ ningen på øya som bodde der før vikingene kom, var kristne. Det går tydelig frem av de mange bevarte utmeislede korsene med kristne symboler, blant an­ net en spesielt fin korsplate fra Calf of Man. I tillegg er det funnet et nett av kristne anlegg - små kapeller eller keeils - på øya, flere av dem med tilhørende kir­ kegårder med graver med dekksteiner. I Balladoole er det funnet en båtgrav fra vikingene rett over en tidli­ gere kirkegård. Men bevisene for bosetting før vi­ kingtiden er bare begrenset til noen få steder. Noen vikingbygninger ble reist innenfor allerede eksisteren154

DEN KELTISKE VERDEN Den eneste vikingkirkegården som er fullstendig utgravd i Skottland, ligger i Westness på Roussay på Orknøyene. Der fant man blant annet den rikeste kvinnegraven vi kjenner fra Skottland, og to mannlige båtgraver. I den ene, som er vist her, var for- og akterstavnen fylt med stein som dannet et sentralt kammer for den døde. Blant de andre hedenske gravene i Westness var en kvinnegrav (nederst til venstre). Det er tegn som tyder på at det har vært boret et hull i skallen henne, hun ble begravd med en kam under den høyre armen og en vektskive til en spindel ved siden av seg, samt en sigd og en bronsespenne. Til høyre: Vikinger som slo seg ned på Isle of Man, gikk over til kristendommen på 900-tallet og overtok bruken av minnesteiner. Dette fragmentet av en korsplate fra Andreas har en hedensk scene på den ene siden og en kristen scene på den andre. Her sees Kristi seier over Djevelen: en skjeggprydet skikkelse som holder et kors og en bok, tramper på en slange.

de inngjerdinger av nes, som i Cronk ny Merriu. På andre vikingplasser - for eksempel i Braaid eller Close ny Chollagh - er de karakteristiske runde byg­ gene fra bosetting før vikingene blitt identifisert. Selv om det er blitt hevdet at noen elementer av den tidligere bosettingen fortsatt var i bruk inn i vikingperioden, tyder det overveldende flertallet av norrøne stedsnavn på at befolkningen her, som i det nordlige Skottland, ble fullstendig oversvømmet av vikinginntrengerne. Men det er mulig at mange av disse navne­ ne skriver seg fra en senere periode enn vikingtiden og følger en navnetradisjon som ble innført av skan­ dinavene. Noen elementer i stedsnavnene fra den tid­ ligste fasen av vikingaktiviteten, som -setr og -bolstadr, som finnes mange steder i Skottland, er sjeldne på Man, og det er blitt påpekt at på Man er det gæliske elementet -ærgi (som i Block Eary) mer brukt som betegnelse for «seter». Forekomsten av norrøne topografiske navn er spredd utover hele øya; for ek­ sempel er den flate sletten i nord ennå kjent som Ayres, som er hentet fra norrønt mål, der det betydde en grusslette. Stedsnavn som ender på -by (som Jurby eller Sulby) er også ganske utbredt. Den kjente vikingbosettingen på Man varierer i form. Som allerede nevnt tok man i Cronk ny Merriu på nytt i bruk et anlegg fra jernalderen som lå på et nes. Det inneholder små rektangulære bygninger med benker og et sentralt ildsted. Close ny Chollagh, Cass ny Hawin og Vowlan er liknende steder. Lenger inne i landet er det funnet mer komplekse boplasser. Ved Doarlish Cashen, ca. 210 meter over havet, er det oppdaget gressdekte grunnmurer til tre bygninger som lå rundt et tun. Plassen ble først funnet under le­ ting etter mulige beitemarker eller seterplasser, og dette at et område med marginal landbruksverdi hadde flere synlige bygninger, var av stor interesse. Utgravningene tyder på at minst to av bygningene sannsynligvis var fra norrøn tid. Man fant at et lite, nesten rektangulært våningshus var et bondehus av norrøn type som er typisk for Isle of Man. Selv om

Til høyre: Denne ovale steinsettingen i Balladoole på Isle of Man markerer omrisset av en viktig båtgrav fra vikingtiden. Her lå det tidligere en kristen gravplass som var inngjerdet i jernalderen. Skipet var om lag 11 meter langt og inneholdt skjelettet av både en mann og en kvinne. Men gravgodset - som omfattet både stigbøyler og sporer - viser at dette var en mannsgrav, og kvinnekroppen kan være et bevis på enkebrenning eller kvinneofring kanskje av en trellkvinne. 155

DEN KELTISKE VERDEN Til venstre: En liten borg på forberget i Cronk ny Merriu, Isle of Man, som skuer ut over innløpet til Port Grenaugh, ble bygd første gang i jernalderen. Men dette flyfotoet viser de utgravde restene av et senere norrønt hus som ble bygd bak den solide vollen - en nesten rektangulær bygning med tre innganger, benker langs sidene og en sentral arne.

det var svært ødelagt, var terskelsteinene på plass og viste at det hadde vært to dører i de to langveggene og muligens en tredje i en av kortveggene. Det hadde vært et stort ildsted, og restene av det lå spredd utover det meste av gulvet. Spor av en benk på begge sider av arnen fullførte innredningen av dette lille huset i høyden, som hadde en gårdsplass på den ene siden. Et lite tørkehus for korn ble gravd ut like i nærheten, og de andre bygningene, som bare ble registrert, tydet på at det her hadde vært et større gårdskompleks. En traktliknende inngang til gårdsplassen kunne ha vært til hjelp for å holde orden på buskapen, men funnet av tørkehuset viser at fedrift ikke har vært den eneste virksomheten. Det er ikke tvil om at det fantes tørke­ hus også på andre gårder på øya, men hittil er det ikke funnet flere. Det er blitt hevdet at når våningshuset i Doarlish Cashen er så lite, bare 7 ganger 3 meter, så viser det at dette var en fattig gård, og faktisk er det ikke fun­ net mye under utgravningene som kan forandre på dette synet. Det er funnet mye større bygninger lenger ned i dalene, der det antakelig var mer beiteland og et mindre ekstremt værlag. For eksempel målte et hus i Braaid 21 x 9 meter, og huset ved Cass ny Hawin er også temmelig stort - omtrent 10 x 4,5 meter. Funnstedet i Braaid er noe omstridt, for det har våningshus formet som et solid rundhus i stein (antakelig et inn­ 156

født Man-bygg) med to tilstøtende rektangulære hus. Det er brukt digre steinblokker, langt større enn på noe annet funnsted på Man, og sammen med størrel­ sen på hele komplekset tyder dette på at det har vært noe mer og viktigere enn bare en bondegård. Gravfunnene fra Man er svært interessante. Båtgravene, som i Balladoole og Knock y Doonee, min­ ner om gravene i Westness og Scar på Orknøyene. Båtene er om lag 5 til 6 meter lange og inneholder vanligvis mannsgraver, antakelig av vikinger som kom under den første fasen av bosettingen på øya. Gravhaugene ligger som oftest på et høyt sted med ut­ sikt over havet og over god jordbruksmark, og dette kan være en antydning om hvor de første bondebosettingene fant sted. Det er vanlig å finne spyd og sverd i disse gravene, mindre vanlig er det å finne en kvinnelig følgesvenn, men bevis for enkebrenning, som vi vet er blitt praktisert andre steder i vikingverdenen, er blitt funnet i to graver på Man, i Balladoole og mest gripende i Ballateare, der en ung kvinne hadde en ille tilredt skalle. Det kan ha vært en trell­ kvinne, men de arkeologiske funnene viser bare at hun ble brent uten gravgods i den øvre delen av en haug som ble reist over hennes herres grav. Utgravninger på St. Patrick’s Isle, Peel, har avdek­ ket restene av en gravplass som også inneholdt seks hedenske vikinggraver. Noen av dem er skåret gjen-

DEN KELTISKE VERDEN Til høyre: En forlatt vikinggård i Braaid, Isle of Man, omfatter et stort våningshus med buede vegger og en solid rektangulær bygning. Det kan ha vært en ekstra bolig, men mer sannsynlig en stor stall eller fjøs. Det runde huset like ved, i innfødt Man-stil, var antakelig i bruk da vikingene overtok. Dessverre har ikke utgravningene brakt for dagen noe som kan bidra til tolkningen av denne gården.

nom tidligere kristne steinplategraver, og det viser at det var en gravplass fra tiden før vikingene kom, som fortsatt ble brukt. Blant vikinggravene er den såkalte «Hedenske frue av Peel», oppdaget i en steinplategrav, der hun var omgitt av mye forskjellig gravgods, innbefattet et stekespidd, kam og glassperler. Denne graven er den eneste norrøne kvinnegraven som er funnet på øya til nå, og den utgjør et rikt tillegg til de gravene fra denne perioden som i det hele tatt finnes på de britiske øyene. Lite er kjent om kvinnenes stil­ ling, men gravgodset tyder på at den «Hedenske frue av Peel» var en meget betydningsfull person, kanskje en kvinne som selv var en stor jordeier. Antallet rike mannsgraver på Man peker meget sterkt i retning av at det der fantes et sosialt hierarki av innflytelsesrike jordeiere som alle hadde en oppvartende husstand. Det har pågått stor debatt om hvordan jorden på øya var fordelt i vikingperioden. Man tror at det nåvæ­ rende sognesystemet følger den norrøne fordelingen av jordeiendommene, og den kan igjen til dels ha bygd på et tidligere system. Antakelig var det jordeierne som bestilte noen av de utmeislede stående korsene og de andre steinene som tilhører de mer betydelige elementene i den nor­ røne arven på Isle of Man. I dag står noen av disse steinene i de lokale sognekirkene etter å ha blitt brakt dit fra de omliggende områdene en gang i fortiden. Mange av dem skriver seg fra tiden før vikingene og er bearbeidet med typiske keltiske innviklede ringhodede korsmotiver. Men et stort antall utmeislede kors fra vikingtiden er bevart, hovedsakelig fra 900tallet. Håndverkernes bemerkelsesverdige dyktighet, kombinert med den lokale steinens egenskaper og de rike billedelementene som er brukt, gjør disse steine­

ne til enestående vitnesbyrd om denne perioden. At motiver fra norrøn mytologi, som bilder av Sigurd Fåvnesbane i det han dreper dragen, er brukt på fint utmeislede kristne kors, viser hvor sterk kulturut­ vekslingen med den innfødte befolkningen faktisk må ha vært. Kristendommen var antakelig blitt den do­ minerende religionen blant de skandinaviske nybyg­ gerne på midten av 900-tallet, men noen av dem som tilegnet seg de ytre formene ved kristendommen, må ha funnet det vanskelig å gi opp de kjente fortellinge­ ne om gudene som de hadde hatt med seg fra hjem­ landet (på samme måte som gravgods fortsatt kan ha blitt lagt ned i gravene til mennesker som var kristne i navnet). Det kan til og med være at elementer av he­ denskapet bevisst ble tatt i bruk for å overbringe deler av det kristne budskapet - dragen kunne for eksem­ pel forbindes med Satan. Men uansett hva som måtte være årsaken, fortsatte hedenske temaer å innta en sentral plass i den norrøne kulturen på Isle of Man og skapte noen slående sammenstillinger. For eksempel er det funnet en gravplate i Andreas med bilde av Odin med spyd og ravn, og ved hans fot sees kjeften til Fenrisulven, og dette er stilt opp mot en kristen skikkelse, muligens en geistlig, som holder en bok og et kors. I flere tilfeller utgjør runeinnskrifter et element på korsene, i et av de tidligste eksemplene skryter en mann ved navn Gaut av at han «gjorde dette (antake­ lig korset) og alle på Man». Det er sannsynlig at noen av inskripsjonene ble tilføyd senere. Overalt hvor de dukker opp, danner de en direkte forbindelse mellom den moderne leser og både steinhuggeren og den skrivekyndige skandinaviske nybyggeren som var hans oppdragsgiver. Det er funnet om lag 20 sølvdepoter fra vikingtiden 157

DEN KELTISKE VERDEN

St. Patrick’s Isle

Under: Den eneste norrøne kvinnegraven som er funnet på Isle of Man, befant seg blant en del andre vikinggraver på en kristen kirkegård. Kvinnen var fullt påkledd og var lagt i en grav med rette sider sammen med et rikt utvalg gravgods, som viser at den såkalte «Hedenske frue av Peel» hadde høy status.

St. Patrick’s Isle eller Holmepatrick i Peel er en liten øy eller holme der tidevannet gjør seg sterkt gjelden­ de. Her ligger Peel Castle. Stedet har vært bebodd fra førhistorisk tid, og under den senere delen av viking­ tiden ble det sete for det norrøne bispedømmet Sodor og Man under erkebiskopen av Nidaros i Norge. I likhet med kongeriket Man og øyene (opprettet på 1000-tallet) omfattet bispedømmet alle Hebridene som vikingene kalte Sudreyar. Nylige utgravninger på dette viktige arkeologiske funnstedet har ført til en rekke oppdagelser fra alle perioder, innbefattet en tidlig kristen kirkegård som inneholdt flere velutstyr­ te graver fra vikingtiden.

på Isle of Man. De fleste inneholder både mynter og smykker og ble gravd ned i tidsrommet mellom tidlig 900-tall (sikrest fra 960) til sent på 1000-tallet. Perio­ der med krig og fare for angrep fra andre vikinger i området rundt Irskesjøen - øya kom flere ganger i løpet av 900-tallet under direkte innflytelse av de vi­ kingene som hadde sin base i Dublin - eller simpelt­ hen fra grådige naboer, må ha ført til at folk satte i verk sikkerhetstiltak ved å gjemme verdisakene sine. De depotene som er funnet i våre dager, er selvsagt de som aldri ble hentet opp igjen, og det tyder på at begi­ venhetene altfor ofte fikk et voldsomt og tragisk ut­ fall. Wales; en mellomstasjon for handelen Noen av de vikingene som herjet aktivt i Irskesjøen fra 790-årene av, tok også en avstikker for å angripe Wales, spesielt Anglesey, og fortsatte langs nordkys­ ten og rundt sørvestkysten inn i Bristol-kanalen. På den tiden var den keltiske befolkningen i Wales delt opp i flere kongeriker, blant annet Powys, Gwynedd og Dyfed. Kelterne var for det meste bønder, det er ikke funnet noen byer eller liknende befolkningskon­ 158

Til høyre: I en kort periode på 1000-tallet ble det tydeligvis myntet ut sølvpennies for herskerne på Man, som en etterlikning av den irsk-norrøne myntproduksjonen i Dublin på samme tid. Myntene må ha vært knyttet til et politisk maktsentrum, antakelig på St. Patrick’s Isle i Peel.

Under: Den «Hedenske frue» hadde et staselig halskjede med over 60 glass- og ravperler rundt halsen da hun ble lagt i graven. Ved siden av henne lå et stekespidd av jern, en gåsevinge, en bunt urter og håndarbeidsposen hennes med et par nåler. Hun var utstyrt med kam og saks, som kanskje begge hang ved beltet. Det fantes også kniver i graven; på en av dem var det felt inn sølv i skaftet.

sentrasjoner, og bare et lite antall steder med noe tet­ tere befolkning er blitt oppdaget. Men klostrene hu­ set mange mennesker, og her som i Irland hadde de store jordeiendommer og var sentre for lærdom og håndverk. Rikdommene deres må ha virket som honningkrukker på vikingene, og det foreligger bevis for at noen av de større klostrene, som Carmarthen, Llancarfan, St. David’s, Caldey og Llanwit ble brent og plyndret. Den walisisk-fødte munken Asser, som skrev bio­ grafien over kong Alfred den store, forteller oss at i 878 overvintret en vikingstyrke i Dyfed i sørvest, an­ takelig for første gang. Dette ble begynnelsen på en rekke tokter mot Wales i de neste tiårene. I 914 seilte en større flåtestyrke, ledet av to skandinaviske jarler, nordover fra Bretagne for å plyndre vestkysten. De gjorde noen mislykkede forsøk på å trenge innover i landet. I de neste 40 år var det et opphold, fordi wali­ serne hadde en sterk leder i Hywel Dda (Howell den gode) av Gwynedd, og vikingene holdt seg unna til en stund etter hans død i 950. Men i 980 ble vikingtrusselen større; domkirken ved St. David’s ble plyndret fire ganger mellom 982 og 989, og toktene fortsatte

Til høyre: Innenfor murene av borgen på Peel står den takløse ruinen av St. Germans gotiske katedral, bygd på 1100-tallet. Den gamle kristne kirkegården lå på nordsiden. Den var fortsatt i bruk i hele vikingtiden frem til middelalderen. Det runde tårnet i irsk stil og kirken ved siden av det ble bygd på 900- eller 1000-tallet.

DEN KELTISKE VERDEN

inn i det neste århundret på tross av forsøk på å holde skandinavene i sjakk ved å betale danegjeld. Selv langt ut på 1000-tallet ble St. David’s utsatt for en rekke angrep fra vikingflåter som hadde sitt utgangs­ punkt i Dublin. Wales fikk sin betydning for vikingene på grunn av sin geografiske beliggenheten - som en del av den vestlige skipsleden, nær Irland og Isle of Man - og kom til å danne en mellomstasjon på handelsrutene til de vikingdominerte sentrene i England. Det er sik­ kert ingen tilfeldighet at den største nedgravde sølvskatten som er funnet i Wales, og som sannsynligvis skriver seg fra handelsvirksomhet, ble oppdaget i nærheten av LIandudno, som det var en enkel sak å komme til fra vikingbosettingene i Nordvest-England. De fleste andre sølv- og myntdepotene er fra kystområdene. Blant de eldste er et fra Bangor. Det ble gravd ned en gang rundt 925 og inneholder også arabiske mynter. Isolerte enkeltmynter forekommer mer spredd og er kanskje et bevis for at det har pågått handelsvirksomhet. Irske annaler antyder at vikingkjøpmenn fra Dublin kan ha drevet handel med wali­ siske slaver, hester og antakelig honning og hvete på

900- og 1000-tallet, svært sannsynlig i bytte mot irs­ ke skinn, huder og grove ullstoffer. Det må ha foregått en viss vikingbosetting i Wales, om ikke annet i kystområdene, men vi har ingen bevis for det uten i stedsnavn. Den skandinaviske innflytel­ sen er særlig merkbar i stedsnavnene i Sørvest-Wales. Colby kombinerer for eksempel et personnavn med bosettingselementet -by, og Scollock, Milton og Fishguard har også skandinaviske elementer i seg. Når vi vet at slike stedsnavn er konsentrert i disse områdene, virker det trolig at det ble opprettet handelsplasser på kysten, kanskje i Milford Haven og Swansea, og en viss landsens bosetting i innlandet i Pembrokeshire. Navn på øyer og navigasjonspunkter langs nordkys­ ten av Bristol-kanalen er også tydelig av norrønt opp­ hav. Lundy (som betyr «Lundeøya»), Flat Holm («Flatholmen»), Steepholm og Skokholm (der ele­ mentet holm tydelig står for «holmen»), og Skomer og Caldy Islands faller alle innenfor denne kategori­ en. Nord-Wales har færre norrøne navn, selv om både Bardsey Island, Great Ormes Head, Priestholm og til og med Anglesy («Onguls øy») har skandinavisk opprinnelse. Anglesey, som ligger utenfor nordkys­ 159

DEN KELTISKE VERDEN

ten, må ha vært særlig sårbar for angrep og falt som bytte for vikinger med base på Isle of Man og i Irland. Det er derfor ingen overraskelse at det her er funnet en nedgravd skatt med vikingarmringer i sølv og mu­ ligens en vikinggrav. Wales inneholder en rekke fint bearbeidede steinkors med dekorative motiver som viser hvordan kel­ tisk og skandinavisk innflytelse smeltet sammen rundt Irskesjøen. Noen spesielt fine eksemplarer er funnet i Penmon (Anglesey) og Nevern og Carew (Pembrokeshire). Selv i tiden før vikingperioden var korsplater utmeislet i Wales sterkt influert av irske mønstre. I eksemplene fra vikingtiden er plater med innviklede sammenslyngede mønstre, som minner om stilarter som er funnet på Isle of Man og andre steder, der alle tilgjengelige felter er fylt med utmeislede mo­ tiver, blitt kombinert med de ringhodede korsene som det finnes så mange av i de keltiske områdene rundt Irskesjøen. Vikingene i Irland Ifølge Irske annaler fant det første vikingtoktet på irskekysten sted i 795 på et sted som ble kalt Rechru. De fleste mener i dag at det må ha vært Rathlin Island, som ligger rett utenfor det ytterste nordøstlige neset i Irland. Sporadiske angrep fulgte frem til 820-årene, da angrepene økte i omfang. Bevegelser i innlandet er registrert fra rundt 830, den første overvintringen som er omtalt, fant sted på Lough Neagh i 839, og de første permanente bosettingene (kjent som longphorts) ble opprettet i 841 i Dublin og muligens i Annagassan, Dundalk Bay. Det var mange ting som trakk vikingene til Irland. De største bosettingskonsentrasjonene var klosterkompleksene, som noen ganger er omtalt som «byer». De lå i et landskap med spredte bondegårder. Andre viktige rikdomssentre lå på kunstige, menneskelagde øyer i myrområder eller våtmark. Et av disse stedene, ved Lagore, omtales i Annalene som et kon­ gelig senter som ble utsatt for katastrofal ødeleggelse av vikinger i 934. Selv om den keltiske befolkningen hovedsakelig var sysselsatt med landbruk, viser funn av viktige varer, som steingods fra Vest-Frankrike, som er oppdaget på funnsteder fra kongelige sentre som Lagore og Knowth til mer beskjedne ringborger eller inngjerdede bondegårder, at Irland var en del av et omfattende handelsnett. En rekke steder gir funn av slike ting som avfall fra perleproduksjon, smedredskaper, råmetall og former til bearbeiding av edle me­ taller og glassmakerutstyr, bevis for at det har vært et vidt spekter av produksjonsvirksomhet. Men kloster-«byene» var de viktigste sentrene for håndverksproduksjon. De var store komplekser med vide inngjerdede områder og en rekke kirker som be­ tjente både den geistlige og den lege befolkningen i klostersamfunnene. Fra midten av 900-tallet ble steintårn et typisk trekk ved disse kompleksene. De tjente som klokketårn, men noen har antydet at de også ble bygd som forsvarstårn som reaksjon på vi­ kingenes herjinger. Innenfor klostrene bodde hånd­ verkere - steinhuggere, smykkemakere, glassarbeidere og skrivere som lagde praktfulle håndskrifter deres produksjon er blant den varigste arven fra den rike kulturen innenfor den irske kirken i middelalde­ ren. Disse vakre gjenstandene, som skulle dekke både klosterets og de lokale stormennenes behov, måtte nødvendigvis vekke vikingenes oppmerksomhet. Klostersentrene stod i skarp kontrast til de små, dystre eremittboligene som også var typiske for den 160

keltiske kirken i Irland og mest fantes på den steinete vestkysten (som Church Island eller Skellig Michael i Kerry fylke), men selv de ble ikke spart for vikingenes angrep. Det er klart at mange verdifulle kirkegjenstander ble fjernet fra Irland og fraktet til Skandina­ via under plyndringsperioden, men det er vanskelig å måle omfanget av dette, og vårt syn er faktisk farget av at det er kirkens menn som har gitt oss de skriftlige beretningene. Inntil ganske nylig bygde vår forståelse av vikin­ gene i Irland mest på isolerte funn som var gjort, sam­ men med spredte skriftlige henvisninger. Fra dem vet vi nå at vikingene anla de første virkelige byene i Irland, i Waterford, Wexford, Limerick, Cork og Dublin. Disse stedene fungerte som handelsplasser på den lange sjøruten som forbandt de skandinaviske hjemlandene og deres vestlige kolonier med VestEuropa og Middelhavet. Her ble slike varer som sla­ ver og ulvehunder samlet sammen for eksport i bytte mot sølv. Herskerne i vikingbyene så derfor mer mot havet enn mot land for å skaffe seg inntekter, som de fikk gjennom plyndring og handel rundt Irskesjøen. Det ble opprettholdt nære forbindelser med skandi­ navene på Man og Hebridene. Vikingokkupasjonen av Irland var derfor annerle­ des enn i de andre skandinaviske koloniene. Det ser ut til at det var lite landsens bosetting. Det er mulig at norrøne nybyggere på landsbygda bodde i bygninger som var tilpasset den lokale byggeskikken. Det vil si at arkeologene bare vil kunne identifisere dem om de har etterlatt seg vikinggjenstander. Men slike funn kan også tolkes som kulturkontakter mellom vikin­ gene i byene og lokalbefolkningen, derfor er det van­ skelig å bestemme helt sikkert om det var vikinger eller irer som bodde i husene på landet. Forekomsten av hedenske vikinggraver kan gi en pekepinn om hvor langt den skandinaviske innflytelsen spredde seg utenfor byene i den første tiden av bosettingen. Men bortsett fra store kirkegårder i Kilmainham-Islandbridge i nærheten av Dublin, forekommer graver bare som isolerte funn. En gravhaug i Donnybrook, også i nærheten av Dublin, og en mulig båtgrav i Ballywillin i Natrim fylke representerer enkelte eksempler på tra­ disjoner som har satt langt flere spor etter seg andre steder i området rundt Irskesjøen og i den større vikingverdenen. Det ser ut til at vikingenes innflytelse utenfor byene var begrenset til det nære opplandet, der det må ha foregått betydelig samvirke med landbefolkningen som forsynte folk i byene med ferskmat. I Dublin må for eksempel krøtter ha blitt drevet inn til byene fra landsbygda, og matvekster byttet mot ferdigproduk­ ter. Folket i byene fikk også tømmer til bygging og råmaterialer til håndverksproduksjon fra områdene omkring, slik at varebyttet må ha vært omfattende. Vi kjenner til omtrent 120 depoter av mynter, sølv og gull fra vikingtiden i Irland. 80 av de kjente skattene består av bare mynter, mange av dem er funnet på innfødte irske funnsteder, og det støtter det syn at det eksisterte økonomiske forbindelser mellom vikingene og irene. Irene lagde ikke egne mynter før 1100-tallet, og vikingene i Dublin begynte først omkring 997 å prege sine egne mynter. Derfor består myntdepotene av importerte mynter fra engelske, frankiske og ara­ biske kilder frem til slutten av 900-tallet. Det er også andre ting som peker på et kulturutbytte med den irske lokalbefolkningen. Irenes særpre­ gede ringspenner ble tatt opp av vikingene og produ­ sert i stor målestokk. Det er funnet eksemplarer av

Over: Dette husformede skrinet av ukjent norsk opphav er av irsk type fra 700-tallet, men dekorasjonsstilen tyder mest sannsynlig på at det er laget i skotsk-piktisk område. Det virker som det aldri er blitt gravd ned, mens innholdet viser at det ble brukt til sin opprinnelige funksjon som relikvieskrin i middelalderen. En runeinnskrift nederst som sier at «Rannveig eier dette skrin», viser at det var i norrønt eie rundt år 1000.

DEN KELTISKE VERDEN

slike spenner så langt nord som på Island og så langt vest som Newfoundland. Nesten ringformede spen­ ner, som irene var så dyktige til å lage, ble også ko­ piert av skandinavene, ofte i mye grovere varianter. Vikingene fant også mye annet å trakte etter i Irland, særlig de fine metallarbeidene som de hadde brakt

med seg til Norge fra de tidligste røvertoktene. I den senere vikingperioden ble skandinaviske dekorative stilarter, som ringeriks- og Urnes-stilen, noe endret i irske verksteder. For eksempel har et sverdhjalt fra Smalls reef i Sørvest-Wales utsmykning i den særegne irske Urnes-stilen, og ringeriksstilen kan sees på tre-

Til høyre-. Vikinggraver i Kilmainham og Islandbridge ved elven ovenfor 900-tallets Dublin skriver seg antakelig fra en longphort bygd på Liffey på midten av 800-tallet, mest sannsynlig på området til et irsk kloster. Dette samtidige maleriet viser noe av gravgodset som ble utgravd der på 1800-tallet, blant annet flere sverd med dekorerte skjefter, spyd- og øksehoder, skjoldbuler og kvinnespenner i bronse, sammen med noen spillbrikker.

161

DEN KELTISKE VERDEN

Dublin

Under: Et hårnett i silke, funnet i Fishamble street, er et bevis på hvor omfattende kontakter vikingenes Dublin hadde - tråden og antakelig fremstillingsmåten stammer sannsynligvis fra Bysants eller enda lenger øst.

162

De utgravningene som har pågått siden 1960 i Wood Quay-området i Dublin, på et sted mellom elven Liffey og Kristkirken, har avdekket levninger fra vikingbyen av enestående kvalitet på grunn av den vasstruk­ ne jorden. Det har vært mulig å identifisere noen av trehusene til vikinginnbyggerne. Våningshusene stod på inngjerdede tomter sammen med flere uthus - la­ triner, fjøs, båser, verksteder og lagerbygninger. Bak­ kens myrlendte preg har selvsagt alltid vært et pro­ blem: ødelagte møbler og dører ble lagt ned som gangplanker i gatene mellom tomtene, der det må ha gått kyr som ble drevet inn fra landsbygda omkring. Fordi husene var laget av tre, måtte de bygges om hvert tiende eller tyvende år, og ettersom tomtegren­ sene var uforandret, ble de nye husene bygd på samme sted som de gamle; det ble lagt torv på de gamle fundamentene for å skape et solid underlag.

Det har ført til at det finnes flere bosettingslag oppå hverandre fra vikingperioden (ca. 920 - 1100) - så mange som 13 bare i Fishamble street. Og da anglonormannene innvant jord ved elvebredden på 1200tallet, brukte de husavfall fra vikingbosettingen som fyllmasse. En grundig undersøkelse av alle disse materialene har gitt oss en sjelden innsikt i dagliglivet i byen fra vikingtiden og gitt bevis for forskjellig virk­ somhet som tre- og beinskurd, og lærarbeider. De ri­ keste medlemmene av vikingsamfunnet, som kan gjenkjennes ved at husene deres var større og hadde mange fine gjenstander, ser ut til å ha bodd i området ved domkirken, på en høyde som ikke lett ble over­ svømt.

DEN KELTISKE VERDEN Til venstre: Mange tregjenstander er blitt bevart i den fuktige bakken, som dreide kar og tønnestaver. Denne krumstaven, funnet i Fishamble Street, er mer forseggjort. Den er meget fint bearbeidet i en typisk Dublinversjon av ringeriksstilen som var på moten i Skandinavia på 1000-tallet.

Over: Arkeologer i arbeid i østenden av det som i dag er Dublins High Street - dette er et av flere funnsteder fra vikingtiden; Wood Quai og Fishamble Street ligger like i nærheten. Det er avdekket godt bevarte rester av trebrolegningen fra 1000-tallet, av samme slag som gater fra samme tid som er avdekket i Skandinavia og andre steder i vikingverdenen. Bildet viser klart den tunge, dårlig drenerte leirgrunnen som har bevart så mye av vikingenes Dublin. Denne delen av bosettingen er antakelig stedet hvor håndverkerdelen av byen lå, og det er oppdaget mange forseggjorte gjenstander her.

gjenstander fra Dublin. Selv om utmeislede steindekorasjoner viser tegn på modifiserte irsk-norske ele­ menter, er ikke denne stilen like vanlig i Irland som på den andre siden av Irskesjøen. Men det kan være at tre var et mer foretrukket materiale til utskjæring enn stein og at de derfor ikke er bevart. Enkeltstående runeinskripsjoner på stein, som en som er kjent fra Beginish i Vest-Irland, får rekke til å fylle dette hullet i de materielle bevisene.

Vikingene i Dublin Vi vet mye mer om Dublin enn om noen annen by i vikingtidens Irland, om ikke annet fordi det er der de aller fleste arkeologiske utgravningene er foretatt. Vi­ kingene ble tiltrukket av stedet på grunn av beliggen­ heten ved et viktig vadested over elven Liffey, som dannet grensen mellom kongerikene Brega og Leinster. I 841 opprettet de et longphort på et sted som ikke er lokalisert, men som meget vel kan ha vært det irske klosteret i Kilmainham. Det er ikke oppdaget noe kulturlag fra tiden før 900-tallet under de omfat­ tende utgravningene som har pågått i Dublin siden 1960-årene. Vi vet at vikingene for en tid ble fordre­ vet fra sin første bosetting i Dublin i 902, og at mange av dem da slo seg ned i Nordvest-England og på Isle of Man. De vendte tilbake rundt 917, og det er klart at Dublin da ble anlagt på nytt på det stedet der byen ligger den dag i dag. På 900-tallet vokste Dublin seg rik på handel med andre sentre rundt Irskesjøen, som Chester og Bristol. Utgravningene har avdekket en rekke godt bevarte trebygninger fra vikingtiden. Mange av dem huset verksteder der smeder, lærarbeidere, kammakere og treskjærere utøvde yrkene sine. De rike herskerne i Dublin utnyttet den usikre situasjonen i England på denne tiden til å utvide sin makt tvers over Irskesjøen, og gjorde krav på herredømme over Isle of Man og tok kontrollen over York fra danene. Denne byen holdt de til 952. Men i 980 ble de slått av irene fra Munster i slaget ved Tara, og byen ble tvunget til å betale en stor tributt. Den uroen som fulgte blant vi­ kingene i Irland fikk Waterford-vikingene til å ta kon­ troll over Dublin for en kort tid i 994, og Dublin klar­ te aldri seijére å vinne tilbake den dominerende stil­ lingen byen tidligere hadde hatt blant vikingene i Irland.

Til venstre: Et beinfragment funnet i High Street, omhyggelig utskåret i ringeriksstil som en håndverkets skisse.

163

NORD-ATLANTEREN

Som vi har sett, var det mange av de vikingene som forlot Norge for å plyndre langs kynsten av Skottland og Irland, som ble igjen der og slo seg ned som bøn­ der. Snart begynte noen av dem - eller noen fra and­ regenerasjonen av nybyggere - å se mot vest igjen, denne gangen mot mål i Nord-Atlanteren; Færøyene, Island og til slutt Grønland og Nord-Amerika. Andre foretok reisen direkte fra Norge. Mange vil hevde at hell spilte den største rollen under vikingenes ferd mot vest, men med den historiske avstanden det er mellom dem og oss, er det vanskelig å slå fast i hvil­ ken grad nødvendighet og hensikt drev dem ut på søken etter nytt land, og ikke bare nysgjerrighet og rådende vinder. Det kan ikke være tvil om at sjøreisene krevde vågemot. Skipsmannskapene måtte overvinne NordAtlanterens naturlige farer, som isfjell, og ikke over­ raskende hører vi om skip og mannskap som gikk tapt underveis. Vi vet lite om vikingenes navigasjonsmetoder. I kystfarvann kan de ha brukt kjente lande­ merker til å styre etter, og når de var uten landkjen­ ning, bedømte de antakelig posisjonen i forhold til hjemmehavnen eller bestemmelsesstedet ved hjelp av et slags standardmål, som en kalibreringsstokk eller et håndmål for å måle solens synlige høyde over hori­ sonten om dagen eller Nordstjernens om natten («breddegradsseiling»). Det må gradvis ha vært bygd opp en viss mengde kunnskap om ruter, seilingstid mellom kjente punkter, tidevann, vinder og hav­ strømmer, som ble overlevert muntlig fra generasjon til generasjon, men denne viten hadde ikke de første eventyrerne som krysset ukjent farvann i Nord-Atlan­ teren. Sagaskriverne var ikke i tvil om deres vågemot, mens senere vellykkede ferder ikke ble nedtegnet, for­ di dette da var en dagligdags ting. Til forskjell fra vikingferdene lenger sørover ser det ut til at det viktigste motivet for ferdene vestover tvers over Nord-Atlanteren har vært bosetting - landnåm og jordbruk - og ikke plyndring og herjing. Disse nye landområdene var ubebodde. Det påvirker vårt syn på disse hendingene. Til forskjell fra vikingenes streif­ tog i Vest-Europa, der samtidige kronikører blant lo­ kalbefolkningen var i stand til å beskrive deres røverferder, fantes det ingen som kunne gi en førstehåndsskildring av det som hendte i Nord-Atlanteren. Våre skriftlige kilder er hovedsakelig sagaene, som - slik det er påpekt i tidligere kapitler - ble skrevet ned lenge etter hendingene og mest sannsynlig etter at for­ tellingen var blitt pyntet på under overleveringene. For på tross av sagaenes hyllest til vikingenes våge­ mot var ikke de skandinaviske seilerne de første som nådde frem til øyene i Nord-Atlanteren. Den irske munken Dicuil, som skrev i Frankerriket i 825, fortel­ ler oss i sin Bok om Jordens mål (Liber de Orbis Mensura Terrae) at fra år 700 var det en skikk for visse uforferdede munker å krysse ukjent farvann i sine skrøpelige farkoster (antakelig enkle skinnbåter kjent som currachs), slå seg ned på den første ube­ bodde øya de møtte, og bygge seg enkle munkeceller der de kunne leve som eneboere og vie sitt liv til Gud. 164

NORD-ATLANTEREN Under: Midnattsolen i Island vitner om at landet ligger like ved polarsirkelen. De første innbyggerne på denne fjerne vulkanøya i Nord-Atlanteren var irske eremitter på 700-tallet, men da de norske nybyggerne kom på 800-tallet, flyktet eremittene derfra. På midten av 900-tallet var Island

fullt befolket og organisert som en selvstendig republikk. De første bøndene måtte ta med sine egne husdyr, fordi det bare fantes ett innfødt pattedyr der - polarreven men det var rike forekomster av sjøfugl (og eggene deres), og dette ble en viktig matkilde.

II' 165

NORD-ATLANTEREN

Vikingene, som møtte disse munkene både på Fær­ øyene og på Island, kalte dem papar - fedre. I tråd med sin livsstil flyktet eneboerne åpenbart fra ny­ kommerne; Are Torgilsson forteller oss at de etterlot seg bøker, bjeller og krumstaver. Men det er få ting som vitner om deres tilstedeværelse. Foruten skriftene til Dicuil og Are er det bare noen få stedsnavn som er bevart, og bare funnet noen få arkeologiske levninger.

Fårenes øy Det er Dicuil som gir oss det første historiske glimtet av Færøyene, en klynge brattlendte øyer i Nord-At­ lanteren, midt mellom Shetland og Island:

Det er mange andre øyer i havet nord for Britannia som kan nås fra de nordligste britiske øyer i løpet av to døgns seiling, med fulle seil og jevnt god vind. . . En viss hellig mann har fortalt meg at . . . han kom til å lande på en av dem. På disse øyene hadde eremit­ ter som hadde seilt fra Scotia (Irland) bodd i nærmere hundre år. Men ... på grunn av sjørøvere fra nord er de nå tomme for eneboere, men fulle av utallige sauer og store mengder sjøfugl. Her får vi vite at det fantes sauer på øyene selv før vi­ kingene kom rundt 860-870. Det er derfor ikke over­ raskende at nykommerne kalte øyene Færeyar, Fårøyene. Det er Færeyinga saga som forteller oss hvem de første nybyggerne av vikingætt var: Det var en mann som helt Grim Kamban; han var den første mann til å bosette seg på Færøyene. Men i 166

kong Harald Hårfagres tid flyktet mange mennesker [fra Norge] på grunn av hans hardstyre. Noen slo seg ned på Færøyene og gjorde sine hjem der, mens andre drog videre til ubebodde land.

På tross av sagaskriverens påstand om at Grim var norsk, tyder den keltiske navneformen Kamban på at han kan ha vært en skandinavisk nybygger fra Hebri­ dene eller Irland. En rekke enkelt utskårne korsplater, slik man for eksempel har funnet på Skuvoy, sammen med noen få stedsnavn med elementet papa, er tradisjonelt blitt betraktet som en bekreftelse av Ducuils beretning om at det var irske munker på øyene. Men det er ikke gjort noen arkeologiske funn som kan underbygge dette på stedene med papa-navn, og den enkle formen på korsplatene beviser i seg selv ikke at de skriver seg fra et tidlig tidspunkt. I den senere tid er det blitt hev­ det at pollenprøver fra Mykines viser at det ble dyr­ ket korn på øya på 600-tallet. Men dateringen av pollenprøvene har vært omdiskutert. Hvis alle tre infor­ masjonselementene kunne bekreftes uten tvil, ville faktisk bevisene som kan støtte opp under Dicuils be­ retning, være overbevisende. Men i lys av vår nåvæ­ rende forståelse av de arkeologiske funnene, er det ikke grunnlag for å hevde at det er spor etter boset­ ting på Færøyene før vikingene kom. Færeyinga saga forteller oss navnene på de enkelte kolonisatorene og stedene der de slo seg ned på de forskjellige øyene. For eksempel vet vi at en viss Trånd hadde sitt hjem på Gotu på Eysturoy. Selv om hele kildens pålitelighet nå er trukket i tvil og den

Over: Færøyene, omtrent midtveis mellom Shetland og Island, må ha virket nakne og forblåste på de første norrøne nybyggerne på 800-tallet. Nakne vulkanklipper stiger rett opp fra havet, og øyene er fra naturens side treløse på grunn av den sterke vestavinden og de hyppige stormene. Bosettinger på Færøyene i vikingtiden I vikingtiden - som i dag - var bosettingen stort sett begrenset til øyenes smale kyststripe. Men forekomstene av stedsnavnelementet ærgi, som betyr seter eller fjellbeite, tyder på at en del av bondebefolkningen flyttet til midlertidige boliger om sommeren, da saueflokkene ble satt på fjellbeite. Et forholdsvis stort antall boplasser fra vikingtiden - både enkeltstående gårder og husgrupper - er blitt undersøkt (i de senere år også noen setre), men bortsett fra Topftanes er de forholdsvis fattige på funn fra denne tiden. Vi kjenner bare to grupper hedenske vikinggraver.

NORD-ATLANTEREN

ikke kan brukes som en nøyaktig veileder for den første bosettingsfasen eller landnåm på Færøyene, har de stedene som er nevnt i den, slående likhet med vår tids bosettingsmønstre. Men siden øyene har så bratte skråninger som stiger rett opp fra havet, og det begrenser de beboelige områdene, er det kanskje ikke så overraskende. Dette sammenfallet i bosettings­ mønsteret hjelper arkeologene til å identifisere de for­ skjellige stedene, men det kan også skape problemer, for det er svært få som ivrer etter å ha utgravninger gående i sine egne hus eller hager. Ca. 16 norrøne boplasser på Færøyene er blitt gravd ut, men det er funnet få gjenstander som skri­ ver seg fra den første vikingbosettingen. De fleste gjenstandene som kan tidfestes, tilhører 1000-tallet. Det eldste beviset for bosetting, fra de siste årene av 900-tallet, er funnet i Kvfvfk og Fuglafjørdhur. Men en del av funnstedet i Kvfvik, i nærheten av stranden, er blitt skylt bort av bølgene, og det er blitt antydet at noen av de første boplassene kan ha blitt ødelagt på denne måten. Gården i Kvfvik er den best bevarte av de levninge­ ne fra vikingtiden som kan sees på Færøyene i dag. Den består av et stort, nesten rektangulært vånings­ hus med tykke vegger av stein og torv i omtrent 1 meters høyde, og inneholder et stort sentralt ildsted og en askegrop. Selv om den ene enden av bygningen er tatt av havet, er det bevart en sideinngang i en av de gjenværende veggene. Den fører direkte ut til en bekk i nærheten. Langs med bygningen er det et fjøs, som også er ufullstendig på grunn av haverosjonen. Fjøset må ha huset om lag et dusin kyr i steinbåser. Det er oppdaget spor etter gresstorv og bjørkebark som dan­ net taket - en takkonstruksjon som nybyggerne brak­ te med seg fra Skandinavia og som har vært vanlig på Færøyene helt frem til den senere tid. Karbon-14datering av disse sporene bekrefter at bygningen stammer fra den tidlige bosettingen. På Færøyene ble det også bygd hus med tre- og steinvegger, reist på samme måte som i de skandinaviske hjemland, selv om det krevde import av tre til de treløse øyene. Både Kvfvik og Fuglafjørdhur, som er et liknende, men dårligere bevart gårdsanlegg, ligger innenfor grensene av dagens bosetting. I Toftanes, sør for Leir­ vik på Eysturoy, der et større område var tilgjengelig for undersøkelser, er fire bygninger blitt gravd ut, og noen av dem viste tegn på å ha blitt bygd opp igjen. Disse store utgravningene har i stor grad økt vår for­ ståelse av Færøyenes økonomi i den første bosettings­ fasen. Gårdskomplekset består av et våningshus med et sentralt ildsted, et lagerhus og to bygninger til, en av dem er antakelig et kjøkken. Et uvanlig stort antall funn - cirka 500 i alt - er gjort, innbefattet klebersteinsboller (antakelig brakt over fra Skandinavia), glassperler, brynesteiner av skifer og mest interessant av alt (fordi funnet er så sjelden) - en rekke godt be­ varte tregjenstander, blant annet et brettspill. Karbon-14-dateringer av disse gjenstandene bekrefter at stedet var bebodd på 800- og 900-tallet. De fleste av husdyrene var sauer, slik det fortsatt er på disse øyene, men det er også funnet rester av kyr og griser. Toftanes var åpenbart et gårdskompleks av betyde­ lig størrelse og viktighet. Under vår- og sommermåne­ dene ble husdyrene ført fra gårder som dette opp til høytliggende beitemarker eller setre. Dette systemet for fedrift, som var i bruk i Norge, ble raskt tatt i bruk av vikingbønder i andre fjellrike områder. Vi har alle­ rede sett det praktisert i Skottland og på Isle of Man. For Mans vedkommende kan det keltiske stedsnavn167

NORD-ATLANTEREN

Under: Utgravninger i Kivik på Stremoy har avdekket et klassisk eksempel på en færøysk vikinggård med et ca. 20 m langt våningshus og et vinterfjøs med tykke vegger av stein og jord. Huset har en sidedør som vender mot en elv i nærheten, og et sentralt steinsatt ildsted. Innvendig var veggene dekket med

elementet cergi være et bevis for at det her har vært en seter i vikingtiden, og slik er det også ofte på Færøye­ ne - en indikasjon på at de første nybyggerne kan ha kommet fra Vest-Britannia, slik vi antydet at Grim Kamban kan ha gjort. Nylige arkeologiske undersø­ kelser har vært konsentrert om disse gårdene i høylan­ det. I Argisbrekka er det for eksempel blitt oppdaget en rekke hus laget med torvvegger, en byggemåte som skiller seg svært mye fra andre bygninger fra vikingti­ den på øyene, og det er foreslått at dette kan ha vært midlertidige sommerboliger, mens hovedgården lå i nærheten av Eidhi, den nærmeste landsbyen. Nylig ble det oppdaget en gruppe hedninggraver i Sandur på den sørlige øya Sandoy, og det har gitt nye bevis for tidlig tilstedeværelse av vikinger. Utgravnin­ ger i nærheten av kirken her har avdekket store bygningsrester, innbefattet en viktig rekke med tidlige tømmerkirker. Den eldste av dem forbindes med et myntdepot fra 1000-tallet. Dette funnstedet befinner 168

seg på et område med lavtliggende jord der vannnet fritt renner unna, meget forskjellig fra skråningene på øyene lenger nord, som er bygd opp av ren vulkansk basalt og tuffstein, og det har tydelig hatt bosetting like lenge som noe annet sted på Færøyene. Men på tross av at stedet har en bemerkelsesverdig konsentra­ sjon av levninger fra vikingtiden, er det ikke nevnt i Færeyinga saga. Helt til det ble oppdaget hedenske graver i Sandur, var faktisk det eneste andre kjente stedet med vikinggraver på Færøyene Tjørnuvik på det nordligste punktet av Streymoy. Her er det oppdaget en gruppe graver med steinsetting i et jordrasområde innerst i en vik. De var så dårlig forsynt med gravgods at det er blitt foreslått at de som ble begravet her, kan ha vært ofrene for et skibbrudd. En enkel ringformet bronsespenne av irsk design fra 900-tallet, som var en meget utbredt moteting blant vikingene, bekrefter disse per­ sonenes kulturelle identitet. Forekomsten av slike

panel, og taket av torv og bjørkebark ble holdt oppe av to stolperekker. Her ble det funnet en leketøyhest (til venstre), en gang skåret ut i gran, mens lekebåten av piletre er fra en annen vikingboplass i Argisbrekka på Eysturoy.

NORD-ATLANTEREN

ringspenner fra Newfoundland til Skandinavia er be­ vis på at det var et nett av kulturkontakter som bandt vikingkoloniene i Nord-Atlanteren sammen.

Under: Island har de største isbreene og den største vulkanske aktiviteten i Europa. Det indre av landet består av et ufruktbart platå dekket av is, lava og aske, og derfor er bosettingen stort sett konsentrert om kystområdene, spesielt i sørvest og sør der Golfstrømmen mildner klimaet.

Island - isens land Island ligger midt i Atlanteren, om lag 1200 kilome­ ter fra Norge. Skipene må ha brukt et sted mellom en uke og en måned på å seile fra Skandinavia for å nå dit. Selv om de stoppet underveis på Shetland og Færøyene, må reisen ha vært meget farefull. Islands stort sett ugjestmilde landskap er formet av vulkaner og is; lavafeltene og isbreene dekker nesten tre fjerde­ deler av landets overflate, og den dyrkbare jorden er begrenset til kyststripen og dalene i sør og sørvest. Li­ kevel begynte vikinger å slå seg ned her i stort antall

fra 860 av, i en landnåmsbevegelse som ser ut til å skyldes helt andre omstendigheter enn de som brakte Shetland og Orknøyene eller Færøyene inn under vi­ kingenes innflytelsessfære. Islands middelalderhistorikere mente det var kong Harald Hårfagres nådeløse underkuing av Norges frie bønder som fikk mange av dem til å søke politisk frihet i det nye landet i vest, andre har hevdet at koloniseringen skyldtes jordmangel i hjemlandet. Men det er ingen tvil om at noen av de første nybyggerne kom fra Britannia og Irland. Igjen er det Dicuil som gir oss de første skriftlige be­ retningene om øya. Han er så nøyaktig i beskrivelsen av slike naturfenomener som midtnattssolen at det gir et overbevisende inntrykk av at hans øyenvitnekilder er pålitelige:

169

NORD-ATLANTEREN

Det er nå tretti år siden prestene (clerici) som har levd på den øya fra første dag av februar til første dag av august, fortalte meg at ikke bare ved sommersolverv, men også i dagene på begge sider av det, skjuler den nedgående sol seg i kveldstimene som om den var bak en liten ås, slik at det ikke blir noe mørke i dette tids­ rommet, og alle oppgaver en mann måtte ønske å utføre, om det så er å plukke lus ut av skjorten sin, kan han da klare like godt som i klart dagslys... De tar feil som har skrevet at havet rundt øya er fros­ set.. . men etter en dags seiling nordover derfra fant de islagt hav. Denne og andre dokumentariske henvisninger til de keltiske helgenenes - som St. Brendans - reiser tyder på at det var bebyggelse på «Thule» (nå identifisert som Island) 60 til 70 år før vikingene kom. Men det er ingen sterke arkeologiske bevis som underbygger påstanden om det var mennesker på Island før vikin­ gene kom. Noen få stedsnavn med pÆpÆ-elementet i Sørøst-Island har vært gjenstand for store diskusjo­

170

ner, men nylige utgravninger på øya Papey har ikke brakt for dagen noe spor av bosetting som med sik­ kerhet kan dateres tidligere enn 800-tallet. Funn som man en gang mente viste at det hadde vært virksom­ het på Vestmannaey før vikingene, er nå trukket sterkt i tvil. Tidligere ble det sagt at funn av små bjeller eller klokker i noen hedenske graver var tegn på irsk til­ stedeværelse på Island før vikingene kom, men også det er nå trukket i tvil, fordi det ikke er funnet noen paralleller til det i Irland. Klokkene kan meget vel ha vært amuletter. I alle fall fikk vikingenes ankomst alle papar til å fjerne seg, her som på Færøyene. Vikingenes ankomst til Island er beskrevet i Islendingabok, skrevet av Are Torgilsson, også kalt «den islandske histories far», tidlig på 1100-tallet, men den nevner ikke de skandinavene som har fått æren for å ha oppdaget Island - svenske Gardar Svavarson og nordmennene Naddodd og Floki. Navnene deres er kommet til oss gjennom to tidlige latinske kilder, Norges historie (Historia Norvegiae), skrevet rundt 1170, og Kongeriket Norges eldste historie (Historia

Under: Geysirer og varme kilder (som den på bildet) er et viktig element i Islands varierte landskap, i skarp kontrast til isbreene. Reykjavik («Røykvik»), der en av de første vikingboplassene lå, fikk dette navnet på grunn av dampen fra de mange varme kildene i den sørvestlige delen av landet.

NORD-ATLANTEREN Til høyre: I Island ble det på 1100-tallet skrevet en bemerkelses­ verdig bok, kjent som Landnåmabok. Den var en samlet beretning om de nordmenn og deres familier som bosatte seg i landet på 800- og 900-tallet, hvor de kom fra og hvor på øya de bosatte seg. Den inne­ holder uvurderlig informasjon om landets opprinnelse og tidligste historie, men er nesten bare bevart i senere forandrede og utvidede eksemplarer; denne versjonen ble skrevet ut sent på 1600-tallet. Under til høyre: Denne runde bronsespennen med lange kjeder og anheng - en av flere som er funnet i Island - er av en 900-tallstype som var mest utbredt i det nordlige Skandinavia.

de antiquitate regum Norvagiensium) fra rundt 1180. Det skal ha vært Floki som gav Island dets navn valgt på grunn av den harde vinteren det første året han var der, og drivisen han så komme fra nord. Av denne og andre fortellinger virker det som om det kan ha vært foretatt flere reiser til Island før den vik­ tigste landnåmsperioden. Landndmabok, som opp­ rinnelig ble redigert av Are og andre i første halvdel av 1100-tallet, er den viktigste informasjonskilden vi har om den første bosettingsfasen. Den oppgir navne­ ne og livshistoriene til 430 nybyggere med detaljer om deres krav på jordområder. Dette er således en enestående kilde eller kombinasjon av kilder, og har blant annet vært til stor hjelp for arkeologene ved at den har vist dem hvor de første boplassene må ha lig­ get. Ifølge Landndmabok var det en mann ved navn Ingolf som var den første som slo seg ned på Island for godt. Det fortelles at da han fikk landkjenning, skal han ha kastet på havet de utskårne trestolpene fra høysetet, som han hadde tatt med seg fra sitt hjem i Norge, for å se hvor de ble skylt i land. Det tok ham to eller tre år å finne stedet, men til slutt oppdaget han dem på et sted i Sørvest-Island som i dag kalles Reykjavik. Dette er Islands hovedstad i dag, og det fikk sitt navn, «Røykvik», fra de naturlige varme kil­

dene i nærheten. Selv om utgravninger i hjertet av den gamle byen har avdekket levninger fra vikingtiden, er det ikke noe som forbinder dem direkte med Ingolfs opprinnelige gård. Ifølge Are Torgilssons opplysninger ble bosettingen av Island fullført i løpet av 60 år, fra 870 til 930. Mange av de første nybyggerne var hedninger, og det er oppdaget en rekke graver med fint gravgods. Men det er på langt nær nok til å utgjøre den opprinnelige befolkningen, for det er anslått at ca. 20 000 perso­ ner kom til Island i landnåmstiden, og at befolknin­ gen så økte til rundt 60 000. Hver tomme dyrkbar jord ble tatt i bruk av vikingbøndene, og de som kom etter den egentlige bosettingstiden, hadde bare steder med dårlig jord å velge mellom. En som kom så sent, var Eirik Raude, en morder og politisk utstøtt fra Norge. Fordi så mye av det indre av Island var dekket av ugjestmild is eller lava, ble vikingenes bosetting kon­ sentrert i kyststripen og de brede dalene, spesielt i den sørvestlige delen av landet. Den engang tett befolkede dalen Thjorså er i dag ødemark dekket av et lag vul­ kansk aske fra Hekla, en av Islands største vulkaner. Vi vet at Hekla gikk inn i en aktiv periode mot slutten av vikingtiden, og flere gårder fra vikingtiden og litt senere ligger under et dekke av aske. I mange tilfeller er det mulig å datere ødeleggelsen, fordi de enkelte askelagene er tidfestet til dokumenterte utbrudd, selv om dateringen ikke er så nøyaktig som man en gang trodde. Lenge gikk man ut fra at et av de største ut­ bruddene fant sted i 1104, og at det var det som førte til at gårdskomplekset i Stong i nordenden av Thjorså (første gang utgravd i 1939) ble forlatt. Men senere undersøkelser har vist at det har vært flere påfølgende perioder da gården var bebodd. To bygningsgrupper 171

NORD-ATLANTEREN

172

NORD-ATLANTEREN

Bosettingen i Island i vikingtiden Plasseringen av eiendommene til første generasjon nybyggere fra Skandinavia, omtalt i Landnåmabok, viser at de fleste bosatte seg på kyststripen i sørvest og vest og i de lange elvedalene i nord. Dette stemmer godt med de arkeologiske funnene og forekomstene av graver og utgravde boplasser fra vikingtiden. Den første bosettingen var særlig omfattende i den nedre delen av Thjorså-dalen, som da ennå ikke var dekket med det senere askelaget som skriver seg fra Heklas utbrudd i middelalderen.

ligger under den ene som ble oppdaget under den første utgravningen, og stedet har vært bebodd til 1100- eller 1200-tallet. Et karakteristisk askelag fra et sent utbrudd er bygd inn i en av de øverste bygningene med torvvegger, og i dag er det en utbredt opp­ fatning at den katastrofen som først ble datert til 1104, faktisk kan ha kommet nesten et århundre se­ nere. En av de viktigste sidene ved vikingbosettingen på Island var at det ble opprettet en allmenn lovgivende forsamling, Alltinget. Der møttes alle øyas frie menn i friluft to uker hver sommer på et sted som er blitt kjent som Thingvellir. Alltinget ble ledet av en lovsogemann, som ble valgt av de lokale høvdingene eller godene, og dette var stedet der lover ble laget og kla­ ger behandlet. Ifølge tradisjonen skal det første møtet i Alltinget ha funnet sted i 930, og denne datoen er blitt brukt til åmarkere Islands tilblivelse som en selv­ stendig nasjon, fri for kongelig kontroll av noe slag. Adam av Bremen, som skrev sent på 1000-tallet, sier at «islendingene har ingen annen konge enn lovene». Alltinget var drivkraften i alle de store vedtakene som angikk kolonien som helhet. For eksempel ble kristendommen offisielt innført etter langvarig disku­ sjon på Alltinget i år 1000, selv om vedtakene inne­ bar at de som måtte ønske det, kunne fortsette med hedensk praksis for seg selv. Under Alltinget stod de lokale tingene, som møttes regelmessig for å avgjøre

lokale saker og høre klager. Det var på ett av disse tingene, Thorsnes-tinget, at Eirik Raude, som hadde et vilt temperament som passet til hårfargen, i 980 ble erklært fredløs på Island på grunn av mord.

Grønland Etter å ha blitt forvist fra Island og fordi han ikke kunne vende tilbake til Norge, satte Eirik kursen vest­ over nok en gang for å søke etter mer navnløst land som var blitt observert, men ikke besøkt om lag 60 år tidligere av en mann ved navn Gunnbjorn Ulf-Krakuson, som var blitt blåst ut av kurs av ville stormer på vei fra Norge til Island. Eirik hadde hellet med seg og fant landet. Tre år senere vendte han tilbake til Island og fortalte om et land han kalte Grønland. Han var kommet tilbake for å finne nybyggere som kunne grunnlegge en ny koloni der, og sagaen forteller at han gav landet dette navnet for å gjøre det mer lok­ kende. Dette er blitt kalt det største bondefangerknepet i historien, men de som i dag besøker Grønland om sommeren, slås av hvor mye grønt land som fin­ nes der, særlig langs kystfjordene og innlandsdalene på Sør-Grønland. Kanskje Eirik er blitt svertet litt urettferdig, for sammenliknet med det fattige jord­ stykket han hadde fått seg tildelt i Island, kan Grøn­ land meget vel ha fortjent dette navnet. Vi har fått oss fortalt at Eirik samlet seg nok frivil­ lige til å utstyre en utvandrerekspedisjon på 25 skip, 173

NORD-ATLANTEREN

Brattalid

Under: Grunnplanet til den torv- og steinbygningen som tradisjonelt regnes som Eirik Raudes gård. Veggene er av senere dato, men er bygd på tidligere grunnmurer. De små rommene og tykke veggene skyldes det harde klimaet. Det har kommet noe ekstra varme fra fjøset i enden av hallen, som er den eldste delen av bygningen.

Det var i Brattalid, på en bratt skråning med utsikt over Eiriksfjord, at Eirik Raude bygde sin gård mot slutten av 900-tallet. Den kom til å bli senteret i Austerbygd på Grønland. På et sted som nå er kjent under sitt inuitiske navn Qaggsiarssuk, som betyr «Den lille rare bukta», kan man ennå i dag se restene av tre store gårdskomplekser og en møteplass eller et ting. Selv om en av gårdene på folkemunne kalles «Eirik Raudes gård», stammer de fleste steinbygningene fra 1200- og 1300-tallet, mot slutten av den tiden da Austerbygd var bebodd. Likevel har arkeolo­ gene oppdaget spor av tidligere bygninger under de synlige ruinene. Mer positivt identifisert er torvkirken som Eiriks kone Thjodhild lot bygge etter at hun ble omvendt til kristendommen av sin sønn Leiv den hepne.

Over: Det store gårdskomplekset som hallen til venstre tilhørte, var spredd utover en li med utsikt over Eiriksfjord i Brattalid. De bygningene som kan sees i dag, ble reist gjennom flere århundrer. Kirken ved siden av hallen er den mest imponerende og skriver seg i

sin nåværende form fra 1300-tallet. De andre bygningene er fjøs, staller og inngjerdinger til dyr. Lenger sør, i nærheten av elven, lå den torvkirken som Thjodhild lot bygge på et sted litt unna hovedbosettingen.

Til venstre: Jern var en kostbar vare på det norrøne Grønland, og derfor tok man godt vare på jernredskaper. Denne treesken til en sauesaks ble funnet i et fjøs i Sandnes i Vesterbygd. Til høyre: Grønlands indre fjorder frembød beskyttede steder for de norrøne nybyggerne og mulighet for landbruk. En periode med forholdsvis mildt klima i den nordatlantiske regionen i vikingtiden gjorde at livet den gang var lettere enn nå, og dermed mer fristende for kolonisering.

og rundt år 985 satte de seil for Grønland fra Island. Bare 14 av disse skipene fullførte turen og rundet Kapp Farvel slik at de nådde de beskyttede fjordene i Julianehåb-bukta, som den kalles i dag, der det var trygge havner, godt fiske og beitemarker. Her ble Austerbygd opprettet. Eirik valgte de beste områdene for seg selv, og hans gård i Brattalid innerst i Eiriks­ fjord ble bosettingens politiske senter. Noen medlem­ mer av Eiriks opprinnelige gruppe nybyggere seilte cirka 650 kilometer videre langs kysten til de nådde beskyttede farvann i Godthåbsfjord (også dette er det nåværende navnet). Her grunnla de Vesterbygd, som ligger lenger nord enn Austerbygd. De skriftlige kil­ dene forteller oss at Austerbygd bestod av 190 gårder og Vesterbygd av 90, og mellom dem lå en husklynge på bare 20 gårder, som vi med litt fantasi kan kalle 174

Midtbygd. De senere års omfattende undersøkelser og utgravninger av de norrøne boplassene på Grøn­ land har vist at disse tallene er altfor lave. Bare i Aus­ terbygd er det funnet rester av nesten 450 gårder, og mange av dem tror man eksisterte samtidig. I begge de to hovedbygdene lå vikinggårdene i klynger i de mer beskyttede delene av de indre fjorde­ ne, der de klimatiske forholdene ikke var så ekstreme som ved kysten. Klimatologene tror at den nordatlan­ tiske region som helhet hadde et forholdsvis mildt klima mellom 800-tallet og 1100-tallet, og det gjorde at områder som i dag er uproduktive, kunne brukes til å dyrke forvekster, slik at det var mulig å holde husdyr som overvintret innendørs. Likevel må forhol­ dene i koloniene på Grønland ha vært vanskelige, særlig i den nordligste av dem, Vesterbygd. Bare i

NORD-ATLANTEREN

Over: En vektskive til en vevstol, med Tors hammer risset inn, funnet på en låve på Eiriks gård. Den skriver seg antakelig fra den første tiden gården var bebodd, under overgangstiden fra hedenskap til kristendom.

Til venstre: Utsyn fra Brattalid, tvers over Eiriksfjord, som i dag er islagt fra oktober til mai. Landskapet vikingene fant på Grønland, var treløst, og bygningene ble derfor laget av torv og stein og dekket med panel av drivtømmer.

Austerbygd strakte vikingbebyggelsen seg ned til kys­ ten, og her fant de områder med vennlig bølgende, forholdsvis lavt beliggende beitemarker. Her ser det i hvert fall ut til at forfatteren av Kongsspeilet, som ble skrevet på 1200-tallet, har hatt rett når han skrev at «det er store og fine gårder på Grønland». Et studium av dyreknokler som er funnet på de norrøne gårdene på Grønland, viser sammen med andre bevis at både sauer (som fortsatt holdes på Grønland) og kyr og geiter var vanlige som husdyr, noe som virker overraskende ut fra de begrensningene klimaet legger på landbruket der i dag. Likevel stammer nesten halvparten av de knoklene som er gravd ut på funnstedene i Austerbygd, og over halv­ parten av knoklene fra Vesterbygd, fra sel, spesielt grønlandssel. Det er tydelig at jakt spilte en meget viktig rolle for vikingenes økonomi. Det ble også dre­ vet jakt på det nordamerikanske reinsdyret karibu, og reinkjøtt må antakelig ha supplert sau i vikingenes kosthold. Det ble regelmessig sendt ut jaktekspedisjoner til Nordseta, et jaktområde langt i nord, der ny­ byggerne må ha konkurrert med de infødte inuitiske jegerne og samlerne om naturressursene. De fleste av de funnstedene på Grønland som er blitt undersøkt til nå, tilhører den senere vikingperioden. Men utgravningene av en gård i Narssaq i Aus­ terbygd tyder på at stedet var bebodd under den førs­ te landnåmsperioden. Det er en enkelt bygning som likner færøyske hus fra omtrent samme periode. Det mest berømte stedet på Grønland er Brattalid, som ligger i en fin skråning med utsikt til Eiriksfjord i Aus­ terbygd. Her kan man se en bygning som går under navnet «Eirik Raudes gård», og hustuftene fra to andre gårdsanlegg. Men ingen av disse bygningene kan dateres til Eiriks dager, og det er få eller ingen synlige spor fra den første bosettingsperioden. Midt i bebyggelsen ligger en praktfull kirke. Den kom i ste­ det for den enkle torvbygningen lenger sør, som knapt kan skimtes i dag og har fått navnet «Thjodhilds kirke» etter Eiriks hustru. Hun gikk over til

175

NORD-ATLANTEREN

kristendommen etter at sønnen Leiv vendte tilbake til Grønland fra Norge med det oppdrag fra kong Olav Tryggvason at han skulle innføre den nye troen i kolonien, og hun lot bygge en liten torvkirke til seg selv og noen få tilhengere. Men Eirik nektet å gi opp sin hedenske tro, og Thjodhild nektet å leve sammen med ham etter det, noe som - ifølge sagaskriveren «ergret ham storlig». Bebyggelsen i Brattalid var ikke isolert. En omfattende undersøkelse har avdekket be­ liggenheten til mange gårder, noen med tilhørende kirker, langs dalen Qordlortoq, som ligger litt lenger nord og forbinder Eiriksfjord med Isafjord. En gård som er funnet i Sandnes i det indre fjord­ området av Vesterbygd og er reist før 1100-tallet, er i de senere år blitt viet stor oppmerksomhet av arkeo­ logene. Den består av en gruppe gårdsbygninger, blant annet to meget store fjøs og en smie, samt en liten kirke som nå er oversvømt av fjorden. Det synes klart at Sandnes hadde territoriell makt over et nett av mindre gårder i den indre fjorden. Permafrosten har bevart restene av Sandnes i meget god stand. Gårdsbygningene var laget av torv og stein, som på Island, og bevarte trefragmenter viser at veggene noen ganger var panelt innvendig. Veggene står fortsatt i betydelig høyde. Tregjenstander som er oppdaget på stedet - for eksempel en slire til en saks som er funnet i et av fjøsene - har kastet verdifullt lys over hvordan disse hardføre bøndene levde i disse fjerne norrøne bygdene. 176

Vinlandsbebyggelsen Blant de nybyggerne som seilte med Eirik Raudes første gruppe av nybyggere til Grønland i 985, var foreldrene til en Bjarne Herjolfsson. Senere samme året drog han avsted med en last fra Island for å slutte seg til dem, men skipet ble drevet ut av kurs av den sterke vinden, så han seilte vestover tvers over havet til han fikk øye på et flatt land som var dekket med trær. Han kalte det Markland («Skoglandet»). Bjarne gikk ikke i land, men vendte nordover langs kysten, passerte en fjellrik og steinete ufruktbar strekning, Helluland («Helleland») og gikk så østover for å nå frem til Grønland. Bjarne var antakelig den første viking som fikk øye på Nord-Amerika. Men Leiv den hepne («den heldi­ ge»), sønn av Eirik Raude, ble den første som steg i land der, ti til femten år senere. Ifølge Eirik Raudes saga drog han av gårde for å spore opp Bjarnes reise den motsatte veien. Etter å ha forlatt Austerbygd seil­ te han opp kysten av Grønland, forbi Vesterbygd helt til han nådde Disko Island. Derfra krysset han Davisstredet og nådde Helluland, som nå er identifisert som Baffin Island. Etter å ha vendt sørover fant han kysten av Labrador {Markland), som var skogdekt, slik Bjarne hadde beskrevet det, og seilte så videre i to dager til han nådde odden av et land i sørvest som han kalte Vinland etter de ville druene eller bærene som vokste der. Leiv og hans følge gikk i land og til­ brakte vinteren her før de vendte tilbake til Grøn­ land.

Bosettingen på Grønland i vikingtiden (over) Grønlands lange kyststripe er meget ugjestmild, unntatt der hvor beskyttede fjorder skjærer langt inn i landet. De norrøne kolonistene opprettet derfor tre atskilte bosettinger ganske langt fra hverandre langs vestkysten. Den største, Austerbygd, vokste opp rundt Eiriksfjord, der Eirik Raude hadde grunnlagt sin familiegård i Brattalid. Også biskopsetet i Gardar, opprettet tidlig på 1100tallet, ble jagt til Austerbygd.

Vikingruter rundt Nordatlanteren (til høyre) Vikingene spredde seg gradvis vestover fra Skandinavia til Orknøyene, Shetland, Færøyene og Island ved å «hoppe» fra land til land. Grønland ble først oppdaget da et skip på vei til Island ble blåst ut av kurs. Eirik Raude seilte siden vestover for å få bekreftet at dette nye landet eksisterte, og snart kom koloniseringen i gang. Bjarni Herjolfsson fra Herjolfsnes i Austerbygd var antakelig den første europeer som fikk glimt av NordAmerika da også hans skip ble blåst ut av kurs, og det var Eiriks sønn Leiv som gjentok Bjarnis reise og oppdaget Vinland. Torfinn Karlsefni opprettet siden en kortvarig koloni der.

NORD-ATLANTEREN

Over: Det er hevdet at Vinlandskartet, som er et verdenskart utført med penn og blekk, ble laget på 1400-tallet, men ektheten er svært omstridt. Det avtegner Grønland nesten nøyaktig som en øy og forteller om Bjarnis og Leivs oppdagelse av Vinland, men mange tror nå at det er en forfalskning fra tidlig på 1900-tallet.

Det er nå allment godtatt at vikingene nådde New­ foundland utenfor det nordamerikanske fastlandet. Sagaene forteller om flere enn ett forsøk på å opprette en norrøn koloni her; faktisk prøvde Leivs bror Torvald året etter å lede en ekspedisjon til Vinland, men han ble drept av en pil i en trefning med en gruppe innfødte. Det sies at Torfinn Karlsefni opprettet en bosetting med mellom 60 og 160 personer noen få år senere, men den ser ut til å ha vart i bare tre år. Den fiendtlige holdningen til de innfødte, som vikingene kalte skrælinger, en noe nedsettende betegnelse, spilte utvilsomt inn som en medvirkende årsak til sammen­

bruddet, men det ser også ut til at det har vært for lange forsyningslinjer fra Grønland. Inntil forholdsvis nylig så det ut til at vikingene ikke etterlot seg noe bevis for sin fysiske tilstedevæ­ relse i Nord-Amerika. Så ble det i 1965 gjort et opp­ siktsvekkende funn av et kart som angivelig skrev seg fra 1400-tallet og viste et land som ble kalt Vinland vest for øya Grønland. Det ble hevdet at dette bare kunne ha vært kopiert etter tidligere kart fra norrøne sjøfarere, og dermed var et klart bevis (hvis det treng­ tes) på at de hadde nådd Nord-Amerika. Men mange eksperter reiste tvil om vinlandskartet var ekte og ar­ gumenterte med at ingen andre kjente samtidige kart avbildet Grønland som en øy. Senere prøver viste at et pigment som er brukt i blekket, ikke kom i bruk før etter slutten av 1800-tallet, og de fleste mener nå at dette var en forfalskning fra 1900-tallet. Den begeistringen og senere diskusjonen som vin­ landskartet utløste, avledet oppmerksomheten fra det arkeologiske arbeidet som dengang pågikk og som har brakt ugjendrivelige bevis for norrøn tilstedevæ­ relse på Newfoundland. I 1960-årene begynte Helge Ingstad sammen med sin kone, arkeologen AnneStine Ingstad, å grave ut et funnsted på L’Anse-auxMeadows på nordspissen av Newfoundland. Etter å ha gravd i flere sesonger oppdaget de ved en grunn bukt et lite anlegg av stein- og torvbygninger som lå i en bue ved siden av en liten elv. Karbon-14-dateringer har vist at stedet var bebodd i vikingperioden, og de mange bevisene - ikke minst en rekke norrøne gjenstander, blant annet en ringspenne i bronse - vi­ ser at det var en norrøn boplass. Det var utført jernsmelting og smedarbeid, spesielt fremstilling av jernnagler som var nødvendige for å kunne reparere båter, og de gruppene av innfødte som bodde i dette

177

NORD-ATLANTEREN

L’Anse-aux-Meadows Den norrøne bosettingen i L’Anse-aux-Meadows lig­ ger på Newfoundlands nordligste spiss; den er det eneste beviset vi pr. i dag har å datere vikingenes til­ stedeværelse i Nord-Amerika etter. Historien om hvordan stedet ble oppdaget tidlig i 1960-årene, lik­ ner en moderne saga. Den norske polarforskeren Helge Ingstad, som forsøkte å finne sannheten bak historiene om Leiv den hepnes oppdagelse av Vin­ land, ble overbevist om at de rådende seilforholdene ville ha brakt skip fra Grønland til denne delen av Newfoundland-kysten. Den lokale tradisjon fortalte at det skulle ha vært en gruppe bygninger på et sted i Epaves Bay bak Black Duck Brook. Under undersø­ kelsene fant han tuftene av en rekke torvbygde hus som liknet umiskjennelig på de norrøne bygningene på Grønland og Island.

178

Til høyre: Utsikt over funnstedet mot nord, over Epaves Bay. Konturene av det største av de norrøne husene kan sees i et inngjerdet felt til venstre for bussen til høyre på bildet. Plassen på L’Anse-aux-Meadows må ha virket innbydende på de norrøne sjøfarende etter reisen langs de nakne kystene ved Helluland (Baffin Island) og skogene i Markland (Labrador). Men den innfødte befolkningens fiendtlighet kan ha vært en av grunnene til at bosettingen ble så kortvarig.

NORD-ATLANTEREN

området, brukte ikke metaller sent på 900- og 1000tallet. Også bygningene skilte seg i størrelse, stil og bygningsmåte fra de innfødtes. Men var dette Vinland - landet med ville druer? Det har neppe vokst druer på disse nordlige bredde­ grader, ikke engang under de mildere klimatiske for­ holdene som rådde på 900- og 1000-tallet, selv om de kan ha forekommet i områder ikke mye lenger sør. Men det er reist tvil om navnet Vinland i det hele tatt viser til vindruer, men kanskje til et bærslag, eller kanskje har en helt annen mening. Heller ikke oppda­ gelsen av en enkelt sølvmynt fra den norske konge Olav Kyrre (1066-1093) i Maine, lenger sør, kaster særlig lys over identifikasjonen av Vinland. I likhet med norrøne gjenstander som er funnet i de arktiske regionene av Nord-Amerika, ble også den oppdaget på en innfødt boplass, noe som kan tyde på at det fo­ regikk handelsvirksomhet og ikke bosetting på ste­ det. Den mest sannsynlige antakelsen er at L’Anseaux-Meadows tjente som en «port» til Vinland, men en mer nøyaktig stedfestelse av selve Vinland må vente til det er gjort nye oppdagelser og autentiske norrøne funn i Nord-Amerika. Enten funnstedet på L’Anse-aux-Meadows forblir det eneste beviset på faktisk norrøn tilstedeværelse i Nord-Amerika eller ikke, er det klart at bosettingen i Vinland var liten og bare varte en kort tid. For de kolonistene som bodde her, aller ytterst i vikingenes verden, må livet ha blitt stadig mer usikkert, både for­ di de ikke klarte å oppnå gode forbindelser med de innfødte amerikanerne og fordi viktige forsyningslin­ jer altfor ofte ble forstyrret av dårlig vær. Vi kan lett tenke oss hvilken lettelse de følte da de trakk seg til­ bake til Grønlands relative trygghet og sikkerhet det vil si hvis hjemmene deres ikke var blitt borte på grunn av sult og krig. Det er en liten mulighet for at noen norrøne samfunn kan ha blitt sugd opp i den innfødte befolkningen, men i så fall ville deres særegne materielle kultur raskt ha blitt utvasket uten å etterlate seg spor i form av arkeologiske bevis.

smie

Til venstre: Noen av bygningene i L’Anse-aux-Meadows er blitt rekonstruert i nærheten av boplassen, ut fra de funnene som er gjort. Analyser har vist at torven som ble brukt til å bygge veggene i husene og dekke taket med, var skåret på stedet. Overdekningene av tre og selve dørene var antakelig laget av drivtømmer som det må ha vært mye av langs stranden navnet Epaves Bay betyr «bukten der herreløst gods flyter inn». Spor av den sentrale arnen og benkene langs innerveggene fullendte identifikasjonen med norrøne bygninger andre steder.

Over: Vikingene i L’Anse-auxMeadows valgte en liten, myrlendt bukt da de slo seg ned og bygde boliger og verksteder på den ene siden av en elv og en smie på den andre. Det største huset består av to haller bygd side om side, et «dobbeltarrangement» som var typisk for norrøne bygninger på Grønland og kan ha bidratt til å holde på varmen.

Over: Denne enkle ringspennen i bronse, 7 cm lang, var et av de viktigste funnene på stedet. Den var av norrøn opprinnelse av en type som finnes over hele den vestlige delen av vikingenes verden. 179

Vikingnavigasj on

I over 40 000 år har mennesker seilt over verdensha­ vene for å utforske, kolonisere, handle eller plyndre. De tidligste sjøreisene gikk langs kystene og mellom øyer der land alltid var i sikte. Under slike forhold brukes visuelle navigasjonsteknikker - sjøfareren kontrollerer sine posisjoner i forhold til kjente lande­ merker, som spesielle klipper, elvemunninger eller fremstående nes, eller slike sjømerker ved kysten som grunner og rev. Men rundt 1000 f.Kr. begynte men­ neskene å foreta sjøreiser tvers over åpent hav, uten­ for synsvidden av land. Uten magnetiske kompass eller kart eller noen andre instrumenter brukte disse gamle sjøfarerne navigasjonsmetoder som bygde på miljøet rundt dem for å finne veien tvers over det åpne havet. En form for bestikkregning ble brukt, bygd på beregninger av den kursen som var fulgt, og den far­ ten som ble oppnådd. Retningene ble vurdert ut fra solen og stjernene, vindretningen og dønningene. Far­ ten ble anslått ut fra nedarvet kunnskap og personlig erfaring fra hvordan båter oppfører seg under de for­ skjelligste forhold. Videre var disse sjøfarerne stadig på utsikt etter tegn på værforandringer, skifte i vin­ den og tegn på land bak horisonten. Disse enkle em­ piriske metodene for navigasjon til havs ble brukt i stor utstrekning i flere tusen år av mange maritime si­ vilisasjoner: av kineserne, av fønikerne og grekerne i Middelhavet og av vikingene. Det er en vanlig oppfat­ ning at disse ikke-instrumentale teknikkene dominer­ te helt til det magnetiske sjøkompasset ble innført på 1100-tallet. Men det ser nå ut til at arabiske sjøfolk i Det indiske hav på 800- eller 900-tallet kan ha brukt en enkelt trestav eller plate (kamal) til å måle Nord­ stjernens høyde. Ettersom den har sammenheng med observatørens breddegrad, var det dermed mulig å fo­ reta en form for breddegradsseiling som letter navigasjonsproblemet betydelig. Noen forskere har vært inne på den tanke at også vikingene brukte noen teknikker for breddegradssei­ ling på deres turer over Atlanteren, men vi vet ikke om de hadde enkle instrumenter som arabernes kamal, eller om de kunne bestemme Nordstjernens høyde tilstrekkelig nøyaktig bare med øyet. I senere år har kaptein Søren Thirslund og den danske arkeolo­ gen C.L. Vebæk lagt frem den tanke at vikingene kan ha hatt et enkelt solkompass. Solens tilsynelatende gang fra (nær) øst til (nær) vest avhenger av observa­ tørens breddegrad og av årstiden. Den eneste retnin­ gen som er fast, uansett breddegrad og årstid, er ret­ ningen når solen står på sitt høyeste punkt (senit) i sin daglige bane midt på dagen; denne retningen kaller vi sør. Det er ikke lett å beregne retningen når solen står et annet sted enn rett sør, men på sjøreiser av noen få dagers varighet og med små endringer i breddegraden kan det gjøres med akseptabel nøyaktighet ved at man bruker kunnskapen om solens bevegelser som er innlært på land før reisen. Thirslunds og Vebæks tanke er at vikingenes solkompass gjorde at de kunne foreta mer nøyaktige beregninger av retningen, muli­ gens så nær som pluss/minus 5 grader. 180

Til høyre: Rekonstruksjonen av vikingenes solkompass bygger på denne brukne treplaten av gran eller lerketre fra ca. 1000, utgravd av C. Vebæk i 1946-1948 på et norrønt funnsted nær Uunartocqfjorden i Austerbygd på Grønland. Flere år etter funnet oppdaget kaptein C.V. Sølver at de to linjene som var skåret inn på overflaten, tilsvarer gnomonkurvene - den linjen som toppen av viseren på et solur avtegner mellom soloppgang og solnedgang. Kurven varierer etter breddegraden og årstiden, og de to linjene som er risset inn på den bevarte halvdelen av skiven en rett og en buet linje - ser ut til å passe til solens gang ved jevndøgn og sommersolverv. Under: Opprinnelig må gjenstanden ha vært en fullstendig treskive, ca. 7 cm i diameter. Hakk hele veien rundt kanten markerte kompassets 32 punkter, og gnomon eller viseren kastet skygge fra midten av skiven. For å finne hvilken vei skipet går, dreies skiven til skyggen av viseren berører den riktige kurven, og kursen kan da avleses av hakkene.

NORD-ATLANTEREN Til høyre: Gnomon-kurvene for 60 grader nord, nær den ruten som de norrøne sjøfarerne brukte. Nordsør-aksen finnes ved å trekke en linje som forbinder gnomon og det nærmeste punktet på hver kurve, der skyggen er kortest midt på dagen. Ytterst til høyre: Markeringene på dette trekantformede stykket kleberstein, funnet i Vatnahverfi i Austerbygd, likner gnomenkurven. Hullet kan ha holdt en gnomon og også dette kan ha vært et solkompass. Under: Saga Siglar, en moderne rekonstruksjon av et av skipene som ble funnet i Skuldelev. I 1984 ble det seilt tvers over NordAtlanteren. Det ble da gjort en rekke vellykkede forsøk med bruk av et solkompass maken til det som er funnet i Uunartoq.

181

RUSSLAND OG ØSTEN

Så langt har vi betraktet vikingekspansjonen vest­ over. De skandinavene som seilte i denne retningen, var hovedsakelig fra Norge og Danmark - naturlig nok ut fra deres geografiske beliggenhet og langvarige kulturelle kontakter vestover. Også de svenske vikin­ gene reiste langt i tidsrommet mellom 800-tallet og 1000-tallet, men de så naturlig nok østover, der de møtte svært annerledes kulturer. Foruten de slaviske landene i det sørlige og østlige østersjøområdet (det som i dag er det østlige Tyskland, Polen, Litauen, Lat­ via og Estland), førte reisene deres dem gjennom Finskebukta til de store russiske elvesystemene Volkhov-Lovat-Dnepr og Volga, videre sørover og østover til de rike landene i det bysantinske keiserriket og arabernes abbasidiske kalifat. Derfra kunne de kople seg inn på de gamle handelsrutene som gikk så langt øst som til India og Kina.

Svenskene i det østlige østersjøområdet De hedenske slaviske stammene som bodde rundt de sørlige og østlige delene av Østersjøen, konsoliderte seg på dette tidspunktet som større nasjonale gruppe­ ringer på en måte som i grove trekk liknet det som skjedde i Skandinavia. De vestslaviske stammene innbefattet obotriter, viltser og rugiere på det områ­ det som i dag er det østlige Tyskland, og woliner og pomeranere i Vest-Polen - hadde en rekke kystbosettinger som var av stor betydning for østersjøhandelen. De må ha vært vel kjente for handelsfolk fra ØstSkandinavia og fjernere steder, innbefattet araberne som av og til sendte sendelag og handelsmisjoner langt mot nord. Arkeologien har avdekket mange av disse bosettingene, og det er gjort spesielt viktige funn i Arkona og Ralswiek på Riigen i den sørlige Øster­ sjøen. Her lå hovedstaden til rugierne, og her er det funnet rester av en stor handelsplass, en borg og et av de største hedenske templene i de slaviske landene. Andre markedsplasser på kysten i Menzlin, Rostock, Mecklenburg, Oldenbug (Tyskland) og Wolin, Truso og Kolobrzeg (Polen) er av liknende karakter som de som fantes i Øst-Skandinavia og på Gotland. På Wolin, en øy i munningen av Oder, har arkeolo­ gene for eksempel oppdaget vel bevarte rester av en kystby; trehus og gater omgitt av en voll med palisadeforsvar minner sterkt om de samtidige vikingbyene Hedeby og Birka. Bygningene innholdt avfall fra en lang rekke håndverksvirksomheter, særlig fine var de gjenstandene som var skåret ut i rav fra Østersjøen. Wolin var også et slavisk kultsenter, og det er gravd ut et meget forseggjort tempel som er datert til 966 ved hjelp av årringene. Skandinavene kjente Wolin som Jomsborg, og på 900-tallet kan den ha vært base for det halvlegendariske kriger brorskapet vi kjenner fra sagaene som jomsvikingene. Det virker sannsynlig at det fantes skandinaviske handelsfolk som var fast bosatt på noen av disse handelsplassene ved Østers­ jøen. Det er gravd ut et stort antall vikinggraver uten­ for byen Menzlin ved elven Peene i det østlige Tysk­ land, og det er mulig at en elitegruppe av skandina­ viske krigere var fast bosatt på en av elvebreddene og 184

kontrollerte adgangen til byen derfra. Disse vestslaviske handelsplassene fikk sin betyd­ ning for vikingene ved at de lå nær munningen av Oder og Wisla, de store handelsårene som gav ad­ gang via Donau til Svartehavet og Bysants (middelal­ derens Konstantinopel og våre dagers Istanbul), og dermed til det bysantinske rikets store rikdommer. Det var langs denne ruten flere steder der båtene måtte slepes over land, og mange svenske vikinger valgte å reise til Bysants via en mye lettere rute som gikk gjennom Finskebukta. Underveis støtte de på og bidrog kanskje til å opprette - små handelsplasser langs kysten kontrollert av østslaverne, på steder som Druzno i Øst-Polen, Kaup på Kaliningrad-kysten, Grobin i Latvia og Tallinn i Estland. Så seilte de han­ delsskipene sine opp Neva til Ladoga og munningen av Volkhov-elven. Herfra svingte de sørover til Novgorod ved sjøen limen, og derfra inn i elveveien Lovat-Dnepr som førte til Svartehavet og Bysants.

De russiske bosettingene og Rus-problemet I nordenden av denne ruten, ved innløpet til Ladoga, lå en av de eldste handelsplassene i Øst-Europa; Sta-

Til høyre: Halvmåneformede øreringer var slavisk mote mer enn skandinavisk i vikingtiden, selv om disse er funnet i Sverige. Det er også det halvmåneformede anhenget i midten. Denne typen ble oftest laget i Vest-Russland, men kan også komme fra Polen. Under: Denne sølvtoppen og fire gjennombrutte dusker ble funnet nær hodet på en mann i en 900tallsgrav i Birka i Sverige. De hadde vært festet til en hatt eller lue som i hvert fall delvis var av silke. De geometriske utsmykningene på den koniske toppen er kjennetegnende for sølvarbeider av Kiev-russisk type, og denne høystatus-hatten må antakelig ha vært laget i Dneprområdet. Det har vært antydet at slike luer var belønning for tjeneste i garden til herskerne i Rus.

RUSSLAND OG ØSTEN

Riigen Riigen er en liten øy noen få kilometer utenfor kysten av det nordøstlige Tyskland, midt imot kysten av SørSverige. Hit var det lett å komme fra den gamle vikingbyen Hedeby. I vikingtiden var Riigen et politisk senter og utgangspunkt for handel for rugierne, en mektig slavisk stamme. Utgravninger har avdekket to store boplasser på Riigen. En handelsplass i Ralswiek i Jasmund-bukta på nordsiden av øya var i bruk fra sent på 700-tallet til 900-tallet. Utgravningene har avdekket en permanent bosetting på om lag 20 hus­ tomter, hver med et hovedhus som tjente som bolig og tilhørende verksteder og lagre, anlagt langs vann­ kanten. Hver tomt hadde sin egen brygge, og en rekke enestående skipsdokker var gravd ut på stranden og forsterket med tømmerstokker. Mange forskjellige håndverkere var i sving i Ralswiek, der de produserte ferdigvarer som ble brukt i handelen med fremmede kjøpmenn, og det er funnet importerte gjenstander

186

fra hele østersjøområdet her. På en strand i nærheten lå en liten offerplass, der det kanskje ble foretatt ofring for vellykket seilas eller god handel. Over 400 gravhauger ligger på en høyde øst for bosettingen, og mye av gravgodset tyder på at en betydelig skandina­ visk befolkning bodde side om side med de innfødte slaverne. Den andre store boplassen, tempelborgen i Arkona på et forland i nord, var rugiernes religiøse senter. Her var helligdommen for guden Svantevit, som slaverne bad til for å få gode avlinger og seier i krig. Innhøstingsritene ble også knyttet til et stort marked, og arkeologiske funn tyder på at kjøpmenn fra Vest-Europa var til stede ved disse anledningene fra 800-tallet av. Disse aktivitetene har nok vært rent sesongbetonte - det er ikke noe som tyder på at Arkona har hatt fast bosetting noen gang.

RUSSLAND OG ØSTEN Til venstre: En grunn vik dannet en lun havn i vikingtidens Ralswiek (i dag er den mudret til). En sandbanke beskyttet innløpet til dokkene som hadde plass til flere skip. Bebyggelsen var anlagt omtrent som i skandinaviske byer fra samme tid, med tomter som gikk helt ned til vannkanten.

Til høyre: Et av de flotteste funnene fra Riigen er denne gullskatten fra Hiddensee, antakelig laget i Danmark sent på 900-tallet. De korsformede, gjennombrutte anhengene og mellomstykkene har antakelig vært en del av et større halssmykke. Skatten inneholdt også en rund spenne og en flettet halsring. En annen skatt, funnet i en vevd kurv i et hus i Ralswiek, inneholdt 2270 mynter, de fleste fra 800-tallet, laget i arabiske og asiatiske myntverksteder.

Til venstre: Stedet der tempelborgen i Arkona lå, virker også i dag dramatisk, på toppen av høye klipper som piskes av sjøen. Den massive jordvollen som er bygd tvers over det smale forberget der borgen lå, er godt synlig også i dag. Den var opprinnelig omgitt av en sti med trebrolegging. Man kom til det inngjerdede området gjennom en befestet port med et høyt tårn. Mye av det indre av borgen, deriblant tempelplassen, er nå skylt bort av bølgene.

Over: Selv om det ikke er noe igjen av Svantevit-tempelet i dag, så det antakelig ut som den slaviske kultbygningen som er utgravd i Gross-Raden på det tyske fastlandet. Denne rekonstruksjonen viser en bygning med dobbelte vegger av stående planker med utskårne menneskehoder på toppen, omgitt av et gjerde. Denne rektangulære bygningen er lik den i Arkona som den danske historikeren Saxo Grammaticus beskrev rundt 1200. Han sier at den store statuen av guden stod i det indre rommet, var kledd i rød

kjortel og omgitt av offergaver. Videre beskriver han innhøstingsritualene da prestene ofret mat og drikke til Svantevit, blant annet en spesiell honningkake i mannsstørrelse. Utgravninger i Arkona har avdekket store grøfter med dyreknokler som kan være restene av slike fester. Tempelområdet huset stallen til en stor hvit hest som man trodde Svantevit red på når han førte krig mot rugiernes fiender; guden ble betjent av et eget kompani på 300 ryttere, og deres krigsbytte tilfalt tempelet.

187

RUSSLAND OG ØSTEN

raja (Gamle) Ladoga. Ladoga, som vikingene kalte Aldeigjeborg, var den første anløpshavnen på den lange reisen sørover gjennom hele denne perioden i de skandinaviske landenes kontakt med Russland, og stedet vokste fra å være en liten handelsplass på 700tallet til å bli et stort befestet sted med fyrsteresidens og militær tilstedeværelse på 900-tallet. De arkeolo­ giske undersøkelsene som er gjort i Ladoga og om­ egn, har gitt oss verdifulle nøkler til å forstå hva slags mennesker disse tidlige oppdagelsesreisende var og hvilket forhold de hadde til den innfødte slaviske be­ folkningen. Funn på gravplassene rundt bebyggelsen tyder på at skandinaviske kvinner og menn sannsyn­ ligvis var til stede i Ladoga, og det betyr at de levde et mer bofast og kanskje jordbruksbasert liv enn det som går frem av det bildet som ofte tegnes av vikin­ gene i Russland som en utelukkende mannlig klasse av dristige krigere og handelsmenn. Utgravninger av bygninger i selve byen viser hvordan den utvidet seg i denne perioden, og det kan fortelle oss mye om vikin­ genes virksomhet i Russland på et tidlig tidspunkt. Spørsmålet om i hvilken grad vikingene påvirket dannelsen av den første russiske stat og dens byer, er en av de mest fengslende og kontroversielle sidene ved deres rolle i øst. De skandinavene som drog østover og slo seg ned der, var kjent som rus eller rhos av de folkene de møtte, og det er dokumentariske bevis for at de også selv brukte denne navnet. Ordets mening eller opprinnelse er uklar, men det åpenbare slektska­ pet med navnet Russland («Landet til rus») er en av grunnene til at diskusjonen har vært så intens. Ordet har mest sannsynlig sin rot i det baltisk/finske ordet ruotsi som betyr «svensker», men det igjen er avledet av det svenske ordet rodr, som betyr et mannskap av roere. En slik betegnelse ville det være helt naturlig for de første vikingene å bruke for å beskrive seg selv når de møtte nye folkeslag, fordi deres verden til tider faktisk, må ha synes begrenset til deres egne små skip når de reiste alene i et veldig og ukjent land. Striden om den etniske opprinnelsen til det moderne Russland har rast i arkeologiske og historis­ ke verker i tiår, og har ennå ikke lagt seg helt. Men i dag vil de fleste forskere unngå grove generaliseringer om en spesiell etnisk gruppes rolle og vil i stedet legge vekt på samspillet mellom alle de folkene som var ak­ tive i det østlige østersjøområdet - skandinaver, slavere, bakere og finner - og deres virksomhet i forhold til hverandre. Det er ikke tvil om at den skandinavis­ ke kontakten med de slaviske stammene stimulerte kulturutvekslingen og den oversjøiske handelen i området, men få vil nå hevde (slik tilfellet var tidlige­ re) at vikingene faktisk var ansvarlige for opprettel­ sen av de første russiske byene og bystatene. Det ser mer ut til at utviklingen av de befestede handelsplas­ sene som vokste opp i vikingtiden rundt Østersjøens kyster fra Skandinavia til Russland, kan betraktes som en del av en videre europeisk prosess med stats­ dannelser forbundet med maktsentralisering og utvi­ delse av handelsnettet og markedene. Men av alle fol­ keslagene rundt Østersjøen var skandinavene utvil­ somt de som reiste lengst, og deres innflytelse strakte seg til alle deler av den kjente verden. Den faste boset­ tingen av skandinaver i Russland, som gravplassene i Ladoga er et bevis på, er bare én side av denne større allmenne prosessen. Fra Stara ja Ladoga seilte vikingene sørover opp Volkhov og passerte mange slaviske bosettinger på elvesletten før de nådde frem til det de kalte Holmgard - «byen på øyene» - som lå i våtmarkslandska188

pet ved utløpet av limen. Da de første skandinavene nådde dette området i tidlig vikingtid, fantes det der bare en liten bosetting på en øy sør for dagens Novgorod, kjent som Gorodisjtsje. Utgravninger her har avdekket et blomstrende, befestet handelssted som var bebodd på 800- og 900-tallet av en blandet slav­ isk og skandinavisk befolkning. Stedet hadde han­ delsforbindelser langt mot vest, og ferdigprodukter herfra ble transport dit i bytte for importvarer. På midten av 900-tallet vokste bosettingen til også å om­ fatte den nåværende byen Novgorod (som betyr «Nybyen»), og Gorodisjtsje ser ut til å ha fortsatt som et militært og administrativt senter og residens for fyrstene som styrte Novgorod. Hele det området med øyer og laguner som kalles «Novgorods porter» og kontrollerer adgangen til det bysantinske riket og abbasid-kalifatet gjennom elve­ ne, ble det naturlige senter for den staten som begynte å utvikle seg på grunnlag av bosettingene i det nordli­ ge Rus. Hovedstaden var Novgorod; drabantbebyggelse som Gorodisjtsje og det befestede Gorodok like i nærheten hadde fått spesialiserte roller i utviklingen av den politiske strukturen. Også et religiøst element var til stede, fra det gamle slaviske hedenske tempelet for guden Perun på en øy i nærheten av Gorodisjtsje kanskje det største og viktigste kultstedet av dette sla­ get i øst - til det senere nettet av kristne kirker som ble bygd langs strender og øyer ved Volkhovs kilder. Hvor rik og stor Novgorods maktbase faktisk var er kommet frem gjennom russiske arkeologers utgrav­ ninger i byen gjennom 60 år, i noen av de rikeste funnstedene som er oppdaget noe sted i vikingenes verden. Novgorod var det nordligste av de to viktigste sent­ rene for skandinavisk virksomhet langs den russiske elveruten, det andre var Kiev i dagens Ukraina, som

Skandinavisk påvirkning i Østersjøen og Russland På 800- og 900-tallet var det østlige østersjøområdet en møteplass for mange kulturer. Her bodde slavere (viltsere, rugiere, woliner, pomeraniere og polakker), bakere (litauere, latviere, kurere, livere og estere) og finner. Skandinaviske handelsfolk var hyppige gjester på de mange handelsplassene langs kystene og ser ut til å ha slått seg ned permanent i en rekke av dem side om side med østslaviske stammer - rundt Ladoga og langs Volkhov, Lovat og Dnepr, som sammen med Volga var deres hovedvei til markedene i Bysants og Asia. Slaverne kalte disse reisende fra nord for rus. Mot slutten av 800-tallet var Novgorod ved Volkhov blitt hovedstad i et stort område, den nordlige rus-staten, som noen ganger ble styrt av skandinaver, noen ganger av slavere. Riis-territoriet omfattet mange slaviske stammer; funn i området bekrefter dette kulturelle mangfoldet.

Under: Jelisaveta (norrønt Ellisiv), datter av fyrst Jaroslav den vise av Kiev (1016-1054), er avbildet til venstre på dette murmaleriet fra 1000-tallet i den store Sofiakatedralen i Kiev, bygd under Jaroslav, som vikingene kalte Jarisleiv. Hun ble gift med Harald Hardråde (1015-1066), den kjente vikingeventyreren i øst som tjente i den bysantinske keiserens vaeringgarde før han overtok Norges trone i 1047.

RUSSLAND OG ØSTEN

samer

Onega

Ladoga

finner

Målaren

Beloosero

Åland

Sigtunj

Staraja Ladoga

svensl

Tallinn

estere

menanere Peipus Rus Capital 860

Jaroslav'

Staraya Russa( IzborskO oT^Pskov

ilmenske slavere

butgarefe

liviere

ØSTER SJØEN

•

I

til England og Normandie

Susda'

kurere Moskva