Verden forandres 1985-1993 [16] 8203166032, 8203106013, 8203166210, 8203166040

Citation preview

ASCHEHOUGS VERDENSHISTORIE B ind 16

Verden forandres 1985-1993 A v Jarle Sim ensen og Sven T ågil Redaktører Knut Helle, Jarle Simensen, Sven Tågil, Kåre Tønnesson

Nasjonalbiblioteket D ep o tb i bl io te k e t

FORLAGT AV H. ASCHEHOUG & CO (W. NYGAARD) OSLO 1993

Sidene 10-81 er oversatt fra svensk av Svein O. Mogan på grunnlag av forfatterens manuskript

Tekstredaksjon: Øivind Blom Billedredaksjon: Gil Dahlstrom, Ingrid Morejohn Layout: Maj-Lis Lindblad, Mimi Belfrage Mohlin Kart: Roger Petersson Følgende konsulenter er rådspurt: Vegard Bye, Svein Dahl, Hans Otto Frøland, Olav Gjærevoll, Fridthjov Haavardsson, Rune Johansson, Klas Goran Karlsson, Geir Lundestad, Per Maurseth, Harald Munthe-Kaas, Arve Ofstad, Magnus Persson, Tore Tingvoll Petersen, Rune Skarstein, Gudmund Stang, Odd Arne Westad, Borhanedin Yassin.

Sats: Bokstaven AB, Goteborg Reproduksjon: KSB Repro, Ångelholm Trykk: Brepols, Belgia Papir: 135 gr Bio gloss ISBN 82-03-16603-2 (bd. 16, ib.) ISBN 82-03-10601-3 (kpl., ib.) ISBN 82-03-16621-0 (bd. 16, skinn) ISBN 82-03-16604-0 (kpl., skinn)

Innhold

Verden forandres

Sven Tdgil:

1989 - et historisk vendepunkt......10

Sovjetunionens oppløsning Glasnost og perestrojka nye signaler i et fastlåst imperium . . . 13 Problemer i det sovjetiske sam fu n n et......... 14 Sovjetisk økonomi ......................................... 15 De første reform forsøkene........................... 16 Perestrojkaens tilhengere og motstandere . 18 Det etniske dilemma ..................................... 19 Regionale protester - B altikum ................... 22 Kaukasus - et nasjonalt problemområde .. 24 De nasjonale konfliktene spres ................... 25 Den muslimske utfordringen....................... 26 Ukraina og Hviterussland de slaviske søsterrepublikkene ............... 27 Den russiske bjørnen v å k n e r....................... 28 Et systems undergang................................... 30

Øst-Europa - dominobrikkene faller Hvem angår Polens affæ rer?...................... 35 Øst-Tyskland korthuset som raste sammen ................... 36 Den tyske gjenforeningen............................. 38 Tsjekkoslovakias annen v å r ......................... 39 Den ungarske v e ie n ....................................... 41 En diktators fall i Romania ......................... 42

Den bulgarske palassrevolusjonen ............. 43 Jugoslavia: den etniske og religiøse splittelsen ......... 44 Fra politisk sentralisme til føderalisering .. 47 Albania - den siste utposten faller ............48 Øst-Europa ved skilleveien .........................50

Integrasjon og samarbeid i Vest-Europa EF-prosjektet .............................................. 53 Det andre Vest-Europa: EFTA-sammenslutningen.........................55 De fire frihetene ...........................................56 EF-politikkens konkrete innhold ............... 57 På vei mot et forent Europa E Ø S -avtalen...............................................58 I skyggen av Maastricht ...............................59

Europa - gamle og nye identiteter Hvem skal få høre til E u ro p a ? ..................63 Motkreftene: nasjonalstatene ..................... 65 Tyskland den sentrale maktfaktoren i Europa . . . . 65 Frankrikes "europeiske hus” ....................... 67 Storbritannia den motstrebende samarbeidspartneren 68 Italia spørsmålstegn ved de gamle strukturene 70 Europas sørvestflanke: Den iberiske h alvøy..................................71 Mistroiske naboer i sørøst: Hellas og T yrkia....................................... 72

De veletablerte: Belgia, Nederland og Luxem bourg........74 De nøytrale landenes dilemma: Utenfor eller innenfor fellesskapet? . . . . 75 Norden og Europa, et tema med variasjo n er........................... 76 Danmark - EFs re b e ll................................... 77 Svensk kuvending i Europa-spørsmålet . . . 77 Norge og EF et nygammelt stridsspørsmål ................... 78 Finland på vei mot E u ro p a ........................... 79 Regionenes E u ro p a ....................................... 79 De historiske regionenes utfordringer . . . . 80

Mot en ny internasjonal orden? 1980-årenes trusselbilde endres ................83 Veien til internasjonal avspenning ............. 84 Slutten på den kalde k rig e n ......................... 86

Enhet og splittelse i Midtøsten Islamsk tankegang og strategi ..................89 Økonomi og samfunn ................................... 91 Oljens betydning for økonomisk utvikling . 92 Manglende d em okrati................................... 93 Konflikten mellom israelere og arabere . . . 95 Den palestinske intifadaen........................... 96 Golfkrigen I - mellom Irak og Iran ........... 96 Golfkrigen II Saddam Hussein og K u w a it..................... 97 Verdenssamfunnet mot Saddam Hussein ....................................... 99 Operasjon "Ørkenstorm” ........................... 100 Nederlagets etterdønninger i Irak ............. 101

Golfkrigen Ils ettervirkninger i araberverdenen ....................................102 Israel og palestinerne etter Golfkrigen II . 102 Den muslimske verden foran 2000-tallet . 104 Går vi mot en ny internasjonal orden? . . . 105

Jarle Simensen:

Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene Den økonomiske maktbalansen: USAs reduserte rolle .......................... 106 USA i vekst eller f a ll? .................................108 Stormakt, pengepolitikk og spekulasjon .. 110 Teknologiens nøkkelrolle ........................... 111 Årsakene til ”det japanske under” ........... 113 Japansk kultur og omverdenen ................. 115 Flernasjonale selskaper og nasjonal politikk .................................116 Frihandel eller beskyttelse? Marked eller stat? ...................................119 Vest-Europa som økonomisk stormakt . . . 121 GATT-forhandlingene om frih an d e l......... 122 Pengekarusellen i 1980-årene ..................... 125 Den globale gjeldskrisen............................. 126

Den tredje verden Et avleggs begrep? .................................... 128 Et nytt verdensbilde ...................................129 Hvilke spørsmål skal vi stille? ..................130

Asia 130 De asiatiske "tigrene” i nye sprang Årsaker til veksten...................................... 134 "Autoritære demokratier”? ...................... 135 De sosialistiske baktropper: Burma og Nord-Korea .......................... 138 138 Kina: "sosialistisk markedsøkonomi” Den politiske undertrykkelsen.................. 140 Det konfusianske alternativ ...................... 142 India: "Nehru-sosialismen” tar s l u t t ........ 143 Indias "demokratiske paradoks” .............. 145 Pakistan og Bangladesh.............................. 147

Latin-Amerika Fra diktatur til demokrati ....................... 150 Gjeldskrise .................................................. 153 Økonomisk reform .................................... 154 Mexicos nye a n s ik t...................................... 155 Frihandelsområder. Nye am bisjoner........ 156 Fremgang og fattigdo m .............................. 157 USAs politikk. Narkotikakrigen .............. 158 160 Indianerreisning og geriljabevegelser Nicaragua og Cuba .................................... 162 Demokratiets fremtid ................................ 164 Sosialistisk nytenkning .............................. 165

Afrika Afrikansk fallitt. Ytre årsaker ...............166 Indre årsaker til krisen ..............................169

Formynderstyre under Verdensbanken? . 172 Den demokratiske b ø lg en ........................... 147 Etniske motsetninger og statsoppløsning . 176 Pessimisme eller optimisme ....................... 177 Sør-Afrika mot kokepunktet ..................... 178 Forhandlinger om maktdeling og flertallsstyre......................................... 180

Globale problemer og alternative løsninger Fattigdommen blir "gjenoppdaget” . . . . 183 Befolkningsøkning og AIDS ..................... 184 S u lt................................................................. 187 Folkevandring og flyktninger..................... 189 Miljøproblemene blir avdekket .................189 Brundtland-kom m isjonen........................... 191 Rio-konferansen........................................... 193 Globale løsninger......................................... 195 Sosialisme og "grønn økonomi” ............... 196

Avslutning Supermakt og m arkedsøkonom i..............199 Demokratiets seier? ................................... 202 Industrilandenes p ro b lem er....................... 202

Verden forandres

Våren 1986 ble siste hånd lagt på manuskrip­ tet til bind 15 av Aschehougs Verdenshis­ torie, som omhandlet den samtidshistoriske utviklingen i perioden 1965-1985. I den pe­ rioden var det to hovedperspektiver som stod fram som sentrale, det ene ideologisk og maktpolitisk - vest mot øst - det andre øko­ nomisk og fordelingspolitisk - nord mot sør. To supermakter, U SA og Sovjetunionen, do­ minerte den internasjonale scenen, og takket være supermaktenes atomvåpen og sterke militærapparat holdt de resten av verden som gisler i en tilsynelatende jevn terrorbalanse. Samtidig ble kløften stadig bredere mellom den utviklede, rike verden og majoriteten av u-land i den tredje verden som hevdet at den internasjonale økonomiske verdensordenen ensidig begunstiget de allerede rike og hin­ dret de fattige i å få ta del i velstandsutvik­ lingen. Helt til våren 1986 bestod dette bildet av fastlåste posisjoner som et stabilt fundament for den internasjonale utviklingen. Det fan­ tes ingen tydelige tegn på at noen av super­ maktene var beredt til å gjøre noen som helst innrømmelser overfor m otparten i den kalde krigen, som hadde pågått uavbrutt siden slut­ ten av Den annen verdenskrig. Samtidig på­ gikk det en massiv opprustning i store deler av den tredje verden, med økende fare for krig og vold i spesielt utsatte kriseområder, først og fremst i Midtøsten. Bare noen få år senere var det internasjo­ nale bildet totalt endret. E tter at det meste

stort sett hadde stått på stedet hvil i flere tiår mens de to blokkene mistenksomt voktet si­ ne posisjoner, begynte det å hende saker og ting som i stadig aksellererende tempo end­ ret forutsetningene. Den ene militære super­ makten - Sovjetunionen - oppgav både sin samfunnsideologi og internasjonale posisjon på en måte som ingen hadde trodd var mulig bare noen få år tidligere. Konsekvensene ble store og temmelig vanskelige å bedømme. Hva var det som skjedde, bokstavelig talt rett for øynene på oss? H oldt verden på å rase sammen? Hva var det som utløste lavinen, og hvordan kommer dramaet til å ende? Dyptgående historiske forandringer har sjelden bare en enkel forklaring. Normalt pleier det å være en hel rekke forklarende faktorer på flere plan og med ulik tyngde som må veies inn i den historiske analysen. Slik er det også med de verdenshistoriske endringe­ ne som vi opplevde i årene rundt 1990, en periode som av fremtidens historikere helt sikkert kommer til å bli bedøm t som én av de viktigste milepælene i menneskehetens historie. Et utgangspunkt for å forklare endringene i Øst-Europa kan være partilederskiftet i Moskva i 1985, da Mikhail Gorbatsjov tok over som Sovjetunionens øverste leder. I bind 15 stilte vi spørsmålet: ”Om Mikhail Gorbatsjov, som i 1985 avløste Tsjernenko, skal bli mannen som gjennomfører mer grunnleggende reformer av det stivnede sov­ jetiske samfunnet, gjenstår fremdeles å se.”

______________9

Sju år senere, da bind 16 ble skrevet i 1993, hadde vi ikke bare vært vitne til hvordan Gorbatsjovs reformpolitikk satte i gang kref­ ter som den nå detroniserte opphavsmannen hverken ønsket eller kunne forutse, men og­ så hvordan et helt samfunnssystem har falt sammen, og hvordan verdenspolitikken har fått et helt nytt innhold. I et europeisk perspektiv er følgene av kommunismens undergang og Sovjetunio­ nens oppløsning allerede blitt store. Fornek­ telsen av de kommunistiske planløsnings­ modellene i Øst-Europa ble fulgt av splitt­ elsestendenser som har vært fordelaktige for nasjonalstatstanken, med en folkelig mobili­ sering basert på etniske identiteter. I VestEuropa har hovedtendensen samtidig vært å skape integrasjon og samarbeid i større en­ heter, først og fremst manifestert i de over­ statlige, europeiske fellesskapene - EF. Bak begge disse utviklingslinjene - oppsplittingen i øst og integrasjonen i vest - lig­ ger fundamentale økonomiske endringer som berører hele verden. Den vestlige m ar­ kedsmodellen hadde demonstrert sin over­ legenhet over konkurrerende ideologier. I Europa, Japan og USA var den teknologis­ ke utviklingen gått inn i en ekspansiv fase, som gjorde gamle strukturer ulønnsomme, ja, totalt umulige. Modellen som baserte seg på sofistikert høyteknologi og en avansert tjenesteproduksjon, ble ikke bare en nød­ vendighet i den allerede utviklede delen av verden, men også et forbilde såvel for de tid­ ligere planøkonomiene i øst som for utvik­ lingslandene i den tredje verden. Nord-sør-perspektivene endret seg sterkt i den samme perioden. D et gikk en bølge av økonomisk liberalisering og demokratisering over den tredje verden. Den hang åpenbart sammen med kommunismens sammen­ brudd, men vokste også fram av indre årsa­ ker, til dels i forkant av utviklingen i ØstEuropa. Hva var forholdet mellom indre og ytre årsaker i denne utviklingen? Et annet slående trekk var at den økonomiske utvik­ lingen foregikk med ulik fart i den tredje ver­ den, både verdensdelene imellom og mellom de ulike regionene innen den enkelte ver­ densdel. D en raske fremgangen for de nyin­ dustri aliserte landene i Asia, og for Kina og delvis India, gjorde hele begrepet om ”den

tredje verden” problematisk. På den annen side ble Latin-Am erika og Afrika rammet av gjeldsproblemer, og Afrika gikk inn i en dyp krise. Hva var årsakene til disse forskjellene? Men også industrilandene opplevde nye problemer i 1990-årene, med stagnasjon, fi­ nanskriser, arbeidsløshet og skjerpet handelskonkurranse. Japan utfordret USAs økonomiske lederrolle og vant større m ar­ kedsandeler over hele verden. Hva var for­ klaringen på dette? For mange av de spørs­ målene som tidligere ble tatt hånd om av det internasjonale systemets viktigste aktører, statene, tvinger det seg fram overordnede løsninger på stadig flere områder, for eksem­ pel miljø, sikkerhet, m enneskerettigheter og befolkningseksplosjonen, med stadig sterke­ re krav om en rimelig levestandard for alle. De stadig minkende avstandene på kloden, både rent geografisk på grunn av utviklingen av bedre kommunikasjoner, og mentalt på grunn av mediarevolusjonen, har ført til at menneskene er blitt mer mobile. Mange bry­ ter opp og flykter i flokk og følge fra krig, fat­ tigdom og undertrykking i sine hardt ramme­ de hjemland. I m ottakerlandene får denne prosessen en rekke negative følger, med ra­ sisme og fremmedfiendtlighet som de mest åpenbare utslagene. Slutten på den kalde krigen har ikke um iddelbart ført til en sikrere og lykkeligere verden. I dette bindet gjør vi et forsøk på å ana­ lysere noen av vår tids viktigste utviklings­ tendenser i en samtidshistorisk sammen­ heng. I tid ligger vår analyse meget tett opp til de begivenheter som biir skildret. Mye av det som skjer er fremdeles ufullstendig doku­ m entert, og man kan derfor forvente at det først biir fremtidens historikere som vil klare å gi et mer kom plett bilde av det som skjedde de dramatiske og turbulente årene rundt 1990. På den annen side er jo nettopp nær­ heten i tid, og det faktum at vi selv fikk være med og iaktta begivenhetenes gang, en stor fordel. Det vi i første rekke har behov for, er en strukturering av et komplisert utviklings­ mønster som nærmest kan oppfattes som ka­ otisk. Historie er viktig, både for at vi skal kunne forstå vår egen samtid bedre, og for at vi skal kunne stille de relevante spørsmålene om hvordan fremtiden vil komme til å arte seg.

Verden forandres

10

1989 - et historisk vendepunkt? Om kvelden den 9. november 1989 kunngjorde den østtyske regjering at Berlin-muren skulle åpnes, og at øst­ tyske borgere fritt skulle få forlate D D R dersom de ønsket det. Beslut­ ningen var blitt tatt i en meget presset situasjon for myndighetene. Tusenvis av desperate østtyskere hadde allerede ad forskjellige veier klart å ta seg ut av landet gjennom utallige smutthull i jernteppet, i første rekke via Ungarn. Ungarske myndigheter hadde trappet ned overvåkingen av grensen mot Østerrike; en overvåking som tidligere hadde vært meget streng. De østtyske myndighetenes beslutning førte til en umiddelbar reaksjon fra berlinernes side. Allerede samme kveld samlet det seg store folkemengder på begge sider av grensen, og neste morgen ble det første hullet slått i den muren som det østtyske regi­ met kalte for ”bolverket mot fascismen”. På vest­ siden gikk den bare under navnet "Skammens mur”. Etter drøyt 28 år med påtvunget atskillelse kunne berlinerne i øst og vest endelig rekke hverandre hån­ den. Selve symbolet på det splittede Europa var i ferd med å forsvinne. Berlin-murens fail høsten 1989 var en begivenhet som ble fulgt av millioner fjernsynsseere i hele ver­ den. Hva var det som egentlig skjedde rett for øyne­ ne på oss? Var dette bare en ny variant av folkelig protest mot et regime som hadde mistet all legitimi­ tet i folkets øyne? Eller var vi faktisk vitne til en ver­ denshistorisk begivenhet, et avgjørende vende­ punkt i den internasjonale utviklingen?

Dette var det selvfølgelig ingen som kunne vite nøyaktig høsten 1989. Først etter en tid ville konse­ kvensene komme til syne. Prosessen var imidlertid ikke uventet; det uforutsette var farten alt skjedde med og de ringvirkningene som ble skapt. Murens fall og konsekvensene av det har imidlertid en for­ historie som er viktig dersom man vil forstå de om­ veltninger som skjedde og som vi ennå ikke har sett enden på. Muren gjennom Berlin var til å begynne med en enkel konstruksjon av murstein eller betong, men ble med tiden stadig utbygd og forsterket med elek­ tronisk overvåkede minefelter, vakttårn med konti­ nuerlig bemanning, piggtråd og andre hindre. Den var blitt selve symbolet på den kalde krigen som ble innledet etter Den annen verdenskrig, mellom to maktblokker med ulike ideologier anført av de to militære supermaktene USA og Sovjetunionen. Da byggingen av den første Berlin-muren startet i all hast natten til 13. august 1961, var situasjonen for den østtyske staten minst like prekær som i 1989. I begynnelsen av 1960-årene hadde tusenvis av østtys­ kere flyktet til Vesten, og myndighetene var redde for at tapet av menneskelige ressurser ville bli så stort at DDR kunne gå i full oppløsning. Noe radi­ kalt måtte gjøres for å hindre at landet forblødde, og etter langvarige konsultasjoner med sovjetiske myn­ digheter, ble det bestemt at grensen mot vest skulle tettes igjen, raskt og effektivt. Berlin ble en delt by, med Øst-Berlin som hovedstad i DDR og VestBerlin som en isolert øy omgitt av østtysk terri­ torium. Samtidig var Vest-Berlin en fremskutt kapi­ talistisk forpost og en spydspiss rett inn i den sosia­ listiske verden. Delingen, som ble fullført med en forsterkning av hele grensen mot vest - jernteppet fra slutten av 1940-årene - skulle vise seg å fungere som en effek­ tiv barriere mellom de to maktblokkene. Mange menneskelige tragedier er knyttet til dette jern­ teppet, men fra et sikkerhetspolitisk synspunkt var grensen stabil og effektiv. I ly av barrieren hadde

11

Sovjetunionen, med hjelp av lokale kommunistpar­ tier i de østeuropeiske satellittstatene, bygd opp en ideologisk enhetlig blokk, med sentralisert styring av både menneskelige og økonomiske ressurser, og med sovjetiske våpen som den endelige garanti for stabilitet og orden. I samme periode hadde Vest-Europa videreut­ viklet et markedssystem basert på frivillig samar­ beid statene imellom. Både ideologisk og sikker­ hetspolitisk var det en følelse av samhørighet og interessefellesskap i Vest-Europa. Denne samhørig­ heten gav seg militært utslag i forsvarsalliansen NATO, og økonomisk i sammenslutninger og orga­ nisasjoner som EF og EFTA. Disse to verdenene øst og vest - kom til å utvikle seg parallelt, men fra forskjellige utgangspunkter. Oppdelingen av Euro­ pa i to verdener virket som en endelig løsning etter 1961. Delingen av Europa var skjedd over hodene på befolkningene, som aldri var blitt rådspurt om det som skulle skje. For Sovjetunionen hadde de sikker­ hetspolitiske aspektene vært avgjørende, men den store sikkerhetssonen som kommunistene hadde satt seg fore å skape tvers igjennom de sentrale dele­ ne av Europa, viste seg å innbefatte en stor grad av usikkerhet. Trass i alle forsikringer om det motsatte, fikk de sovjetstyrte regimene i Østblokken aldri no­ en virkelig oppslutning av innbyggerne i de respekti­ ve landene. Ved flere tilfeller trosset folket det partidominerte kontrollapparatet og gjorde oppstand, i Øst-Tyskland allerede i 1953, i Ungarn i 1956, i Tsjekkoslovakia i 1968 og i Polen i 1980. Så lenge den sovjetiske militærmakten ikke var rokket, var sjansene små for at disse opprørene skulle kunne en­ dre den fastlåste situasjonen. Med Leonid Bresjnev og hans etterfølgere i ledelsen i Det øverste sovjet, Jurij Andropov og Konstantin Tsjernenko, fast i sa­ len som bevarerne av Pax Sovietica, fremstod Øst­ blokken helt opp til midten av 1980-årene som en stabil maktenhet, ikke det minste interessert i å ta hensyn til folkets krav om større personlig frihet og bedre levevilkår. Da "ungdommen” Mikhail Gorbatsjov - i hvert fall i det øverste sovjetiske maktapparatet - overtok styringen i Sovjetunionen i 1985, var den ytre maktfasaden fremdeles uberørt. Bresjnev-æraen, som hadde vart i nesten to tiår, var riktignok også preget av stagnasjon og motvilje mot tilsynelatende helt nødvendige reformer. Men utad var det ikke så mye som kom til syne av det forfallet som med tiden kom til å underminere Sovjetunionens muligheter til å bevare sin posisjon som supermakt. Berlin-murens fall høsten 1989 var hverken be­ gynnelsen eller slutten på den prosessen som skulle føre til det kommunistiske systemets oppløsning i Sovjetunionen og Øst-Europa. De dramatiske hen­ delsene i Berlin kan likevel være et godt utgangs­ punkt for en analyse av den utviklingen som førte til Sovjetunionens nederlag i den kalde krigen, og til det sovjetiske imperiets fall og oppløsning.

Berlin-muren faller. Rivingen av muren som hadde delt Vest- og ØstBerlin i mer enn 28 år og som hadde forårsaket så mange menneskelige tra­ gedier, begynte den 9. november 1989, etter at hundre tusenvis av øst­ tyskere allerede hadde tatt seg over til vest via andre fluktveier. Rase­ ringen av den velbefestede muren ble et første skritt i nedbyggingen av hele det sosialistiske sys­ temet, som ikke hadde noe å sette opp imot den sterke folkelige motstan­ den.

12

Sovjetunionens oppløsning Etter Tsjernenkos død i mårs 1985 ble Mikhail Gorbatsjov valgt til general­ sekretær i det sovjetiske kom m unist­ partiet. Maktskiftet foregikk uten dra­ matikk. Allerede ved maktover­ tagelsen fremstod Gorbatsjov som en mer dynamisk, besluttsom og initia­ tivrik leder enn forgjengerne, og helt fra begynnelsen annonserte han refor­ mer innenfor rammen av det sovjetis­ ke systemet. Stagnasjonen under

Moskva, høsten 1990. På Den røde plass, neden­ for luksushotellet Rossija, har hjemløse mennes­ ker slått opp sine telt for å demonstrere mot mis­ forholdene i samfunnet.

Bresjnev ble kritisert, og det ble åpnet for et langt friere debattklima, men selv gikk Gorbatsjov til å begynne med fram med forsiktighet. Han ville ikke i utrengsmål provosere "nomen­ klaturaen ” - de konservative kom m u­ nistene og de mange menneskene i maktposisjoner, som hadde hele sin eksistens knyttet til kommunistpartiet og dets maktmonopol.

I det første året som toppleder fremstod ikke Gor­ batsjov som noen trussel mot partiet og dets ledende rolle. Det virket mer som om han var fast bestemt på å gjennomføre en grundig reform og effektivisering av partistrukturen. De første tiltakene hans ble da også rettet mot åpenbare misforhold i det sovjetiske samfunnet - korrupsjon, ineffektivitet, mangelen på arbeidsmoral og en utbredt alkoholisme. På alle ni­ våer i det fastlåste byråkratiet skjedde det en trinn­ vis fornyelse, og udyktige og handlingslammede em­ betsmenn og tjenestemenn måtte vike plassen for nye koster, som var uten ballast fra Stalin-tidens grusomheter eller Bresjnev-æraens stagnasjon. Det første gjennombruddet som partiets og sta­ tens fornyer - om enn ikke som visjonær - fikk Gor­ batsjov på partiets 27. kongress, som ble avholdt i februar 1986. Diskusjonene var hardere og mer åpenhjertige enn noen gang tidligere i partiets his­ torie. Et nytt partiprogram og en ny femårsplan ble til slutt enstemmig vedtatt, og på en rekke punkter for­ utsatte programmet økonomiske reformer som tok sikte på å heve den materielle standarden. Gorba­ tsjov fikk til og med støtte for en langtidsplan som trakk opp retningslinjene for politikken fram til årtusenskiftet. Denne planen var imidlertid holdt i temmelig runde vendinger, og det påfallende var at det ikke var noen konkret diskusjon om hvilke strukturelle reformer av det sovjetiske systemet som ville bli nødvendige.

Glasnost og perestrojka - nye signaler i et fastlåst imperium Partikongressen i 1986 ble det endelige gjennom­ bruddet for Gorbatsjovs reformpolitikk, som ble lan­ sert med de to slagordene glasnost og perestrojka. Glasnost betyr "gjennomsiktighet” eller ”offentlighet”, og henspilte på behovet for å få i stand en mer åpen debatt om politikkens og økonomiens innhold. Med Gorbatsjovs egne ord stod perestrojka for ”bekjempelse av stagnasjonen, oppheving av alle brem­ sende krefter og tilrettelegging av effektive stimu­ lerende tiltak for sosial og økonomisk utvikling, og fremme av en større dynamikk”. Til å begynne med var det ingen presisering av hva dette egentlig innebar. Gorbatsjov beskrev pere­ strojka som en ny strategi for økonomi, samfunn, politikk og moral, men uten at han ville gi slipp på Lenins prinsipper, hverken teoretisk eller praktisk. Kjernen i den nye strategien, hevder Gorbatsjov i boken Perestrojka, som ble utgitt i 1987 og var skre­ vet like mye for verdenssamfunnet som for hjem­ memarkedet, lå i sammensmeltingen av sosialismen og demokratiet. Hvilke praktiske konsekvenser det­ te ville få for samfunnssystemet, virker det ikke som om hverken opphavsmannen eller hans nærmeste rådgiver har hatt klart for seg i denne første fasen av perestrojkaen.

13 Sovjetunionens oppløsning

I det gamle Sovjetunio­ nen eksisterte det offisielt ingen arbeidsledighet. Etter som oppløsningen av sovjetsamfunnet skred fram, ble synet av ar­ beidsløse, som var tvun­ get til å tigge til livets opphold, et stadig van­ ligere innslag i gatebildet.

De sovjetiske avisene, både før og under glasnosttiden, hadde ikke plass til annonser på den måten som vi er vant til i Vesten. Den beste måten å bytte bolig på er derfor å sette opp en meddelelse på en passende "byttevegg”, som her i Lenin­ grad høsten 1989.

Babusjkaen, den mørkkledde konen med sitt blomstrede skjerf med knute under haken, har spilt en viktig rolle i mange sovjetfamiliers daglige liv. Det er hun som har hatt tid til å stå i alle køene i stormagasi­ ner og butikker som sel­ ger livsnødvendigheter, alltid i for små kvanta. Det er også hun som nå tvinges ut for først å tig­ ge til seg en slant før da­ gens innkjøp er sikret.

14

Sovjetunionens oppløsning

Den skadede kjernekraftreaktoren i Tsjerno­ byl etter ulykken i 1986. Misdannet smågris med skader som kan stamme fra kjernekraftulykken i Tsjernobyl våren 1986.

Problemer i det sovjetiske samfunnet Den 26. april 1986 skjedde det en rekke eksplosjo­ ner i en av reaktorene i det sovjetiske kjernekraftanlegget i Tsjernobyl i Ukraina, og det oppstod brann. I løpet av et par uker truet katastrofen med å utvikle seg til en større nedsmelting av kjernen i reaktoren, noe som ville ha fått uante økologiske konsekven­ ser. Virkningene av brannen var imidlertid alarme­ rende nok. 100 000 mennesker ble evakuert fra den nærmeste omegnen, og radioaktivt støv ble ført med vinden langt utenfor Sovjetunionens grenser og falt ned over store deler av Europa. Forhøyde verdier av radioaktivitet ble målt så langt borte som i Japan. Et stort antall mennesker i Tsjernobyls nærhet ble ram­ met av stråleskader, og de langsiktige følgene av dette er det ennå ikke mulig å si noe om med sikker­ het, men etter alt å dømme vil de bli meget store. De første dagene etter katastrofen hersket det en total taushet i sovjetiske massemedia. Den første in­ formasjonen om ulykken kom faktisk fra en måle­ stasjon ved det svenske kjernekraftverket i Forsmark. Den nyhetsmessige mørkleggingen viste at glasnost ennå ikke hadde slått igjennom i Sovjet­ unionen. Den heftige kritikken fra det internasjona­ le samfunnet ble i første omgang avfeid som ”antisovjetisk” propaganda av Gorbatsjov. Etter det første sjokket og forvirringen ble det oppnevnt en ny sovjetisk regjeringskommisjon som

fikk i oppgave å utarbeide en fullstendig rapport om kjernekraftulykken. Komiteens resultat ble disku­ tert ved et internasjonalt symposium, som ble orga­ nisert av det internasjonale atomenergiorganet IAEA (International Atomic Energy Agency). Den sovjetiske kommisjonen forklarte ulykken som et resultat av feil teknisk personale hadde begått i for­ bindelse med testing, men internasjonale eksperter påpekte også spesielle tekniske feil og mangler ved de sovjetiske reaktorene.

15 Flere år etter Tsjernobyl-ulykken rapporteres det fortsatt om stråleskader på både mennesker og dyr, først og fremst i Hviterussland som tok imot 70 prosent av avfallet. Piken i den lille byskolen i Strelitsjovo må ta til takke med å se på veggtapetene med levende skog. Ved den virkelige skogen utenfor skolen står det "Adgang forbudt”-skilt.

tene i forskjellige massemedia om Aralsjøens skjeb­ ne. Den enorme innsjøen er raskt i ferd med å tørke inn, som resultat av at altfor mye av vannet fra elve­ ne som renner ut i innsjøen, blir tappet av til kunstig vanning av jordbruksarealet. Aralsjøens nær fore­ stående død, som vil resultere i enorme saltørkener der ingen levende vesener kan bo, er en økologisk katastrofe for befolkningen i et stort område rundt innsjøen. Debatten om Tsjernobyl og Aralsjøen kan tjene som eksempler på det nye samfunnsklimaet som var en forutsetning for, og som ble direkte oppmuntret av, Gorbatsjovs glasnost-program. Men én ting var å få i gang en samfunnskritisk debatt, noe helt annet å komme fram med konkrete forslag til oppretting av de åpenbare misforholdene.

Sovjetisk økonomi

Katastrofen i Tsjernobyl, som var den til da mest omfattende ulykken i den fredelige kjernekraftens historie, påvirket den internasjonale debatten om sikkerheten ved denne formen for energi. Debatten fikk også følger for det sovjetiske samfunnet ved at det ble satt søkelys på alvorlige mangler både når det gjaldt det tekniske nivået i Sovjetunionen og myndighetenes evner og muligheter til å håndtere nasjonale krisesituasjoner. Dessuten ble Tsjernobyl et symbol i kampen for et bedre miljø. Ødeleggelsen av naturen hadde gått lenger i Sovjetunionen enn i Vestens industriland, og mindre ressurser var blitt satt av til å gjøre noe med misforholdet. Store land­ områder, ikke bare i nærheten av industrisentrene, var ødelagt på grunn av industriutslipp og luftfor­ urensninger. Følgene for menneskenes helse var al­ lerede blitt bekymringsfulle, men likevel hadde ikke myndighetene vist noen som helst handlekraft eller vilje til å gjøre noe for å løse problemene. Med glasnostprinsippet økte mulighetene til å kri­ tisere misforholdene i det sovjetiske samfunnet. Følgen ble at miljøproblemene havnet i fokus for en debatt som hadde vært utenkelig i det sovjetiske samfunnet inntil ganske nylig. Det var mulig å hen­ vise direkte til Gorbatsjovs oppfordring om økt kri­ tikk og selvkritikk som en forutsetning for perestroj­ kaen. Som et eksempel på den nye åpenheten i sam­ funnsdebatten kan man se på reportasjene og debat­

Det økonomiske systemet som ble bygd opp etter den kommunistiske revolusjonen, hvilte på prinsip­ per som hadde sine røtter hos Karl Marx, og som se­ nere ble videreutviklet under Lenin og Stalin. Revo­ lusjonen hadde egentlig funnet sted i ”feil” land. Den var ikke skjedd i et kapitalistisk, industrialisert og velutviklet land slik Marx hadde spådd, men i et primitivt bondesamfunn som tsarens rike hadde vært. Et hovedpoeng i den sovjetiske ideologien og po­ litikken ble derfor at man i første omgang måtte sat­ se på en industrialisering som var basert på en streng sentralisert styring og planøkonomi for at den skulle kunne bli rask og effektiv nok. I stedet for å la mar­ kedskreftene styre produksjonen og prisene på det som ble produsert, slik det vestlige, kapitalistiske

De sovjetiske myndig­ hetene reagerte sent og ineffektivt på kjernekraftulykken i Tsjerno­ byl våren 1986. De første signalene om økte strålingsverdier i atmosfæ­ ren kom fra målestasjo­ ner i vest. Bildet viser hvordan franske grønnsakdyrkere måler det ra­ dioaktive nedfallet for å se om de dyrkede pro­ duktene i Frankrike kan brukes som føde.

Uttørkingen av Aralsjø­ en har gjennom et par tiår utviklet seg til en na­ turkatastrofe som påvir­ ker store områder i Ka­ sakhstan og Usbekistan. Stadig mer av det til­ strømmende vannet av­ ledes for vanning av risog bomullsavlinger, og det som blir igjen, tørker bort og etterlater seg salt etter hvert som grunnvannsnivået synker. Ør­ kenen seirer over levende sjø.

16

Et av verdens største anlegg for jern- og stålpro­ duksjon ble bygd i Magnitogorsk i nærheten av Uralfjellene. Lenge ble rykende skorsteiner ansett som et tegn på utvikling og velstand. 1 dag har mange storin­ dustrier problemer med å drive lønnsomt, når planøkonomien erstattes av markedsøkonomi og det begynner å stilles krav til et bedre miljø.

Russisk mote introdu­ seres på verdensmarke­ det. Overgangen fra planøkonomisk styring til fri næringsvirksomhet der enkeltindivider for­ ventes å ta initiativ, vise kreativitet og ta sjanser, har vært vanskeligere enn forkjemperne hadde forestilt seg.

systemet la opp til, ble alt dirigert fra sentralt hold med omhyggelige planer. Ønsket om en rask indu­ strialisering innebar at tungindustrien ble prioritert, mens produksjonen av konsumvarer ble hengende etter. Tanken var at Sovjetunionen ikke bare skulle innhente forspranget de store industrilandene i Ves­ ten hadde fått, men også gå forbi dem. Uten tvil var det slik at Sovjetunionens industria­ lisering til å begynne med fremstod som meget vel­ lykket i internasjonalt perspektiv. Utviklingen førte riktignok til store ofre, først og fremst for bonde­ standen, som enten ble eliminert eller drevet inn i en gigantisk kollektiviseringsprosess, men også for de fleste arbeiderne var tilværelsen hard og utbyttet lite. Så lenge borgerne i Sovjetunionen kunne tro og håpe at fremtiden ville gi belønning for de ofrene som var blitt avkrevd dem, lot det seg gjøre å opp­ rettholde arbeidsmoralen ved hjelp av denne ”gulroten”. Men når håpet begynte å avta, måtte makt­ eliten i landet ty til undertrykkelse for å få folket til å holde ut slavetilværelsen. Under Stalin ble det ut­ viklet en såkalt kommandoøkonomi, der alt ble styrt med direktiver fra toppen - fra det såkalte Gos-

plan, det øverste organ for økonomisk planlegging og der det ikke var plass til individuelt initiativ nedenfra. Ulempene med et slikt økonomisk system var blitt åpenbare allerede mens Stalin levde. Problemet var bare at når systemet først var blitt utbygd, var det vanskelig eller umulig å forandre. Under Bresjnevs og hans to etterfølgeres tid på makttoppen ble stag­ nasjonen svært merkbar. Bedriftene ble ikke utsatt for noen form for konkurranse, hverken når det gjaldt priser eller kvalitet, slik som bedriftene i Ves­ ten. Og det fantes heller ikke noe incitament til å øke lønnsomheten eller produksjonen. Produk­ sjonsøkning førte forresten bare til at målene for den neste planperioden ble oppjustert. Til syvende og sist lå systemets svakhet i at plan­ leggerne ikke klarte hovedoppgaven med å koordi­ nere produksjon og distribusjon. De fordelene som en planøkonomi fremdeles kunne oppvise under Den annen verdenskrig - da det gjaldt å satse alle ressurser på fellesmål som det var lett å definere fungerte ikke lenger i en fredsøkonomi som også måtte ta hensyn til mengder av varer og tjenester som blir etterspurt i et moderne samfunn. Resulta­ tet ble kaos: På den ene side var det mangel på det meste av det som menneskene oppfatter som livets nødvendigheter, på den annen side var det sløseri med ressurser og fortsatt produksjon av ting som be­ folkningen ikke ville ha. Psykologisk gjorde også de negative konsekvensene seg gjeldende på ulike må­ ter i samfunnslivet. Blant annet kom de til uttrykk i mangel på engasjement, faktisk i ren apati, og i det som så treffende er blitt beskrevet som menneske­ nes ”indre emigrasjon”. Var det realistisk å tro at et slikt samfunnssystem som også deformerte mennes­ kene, virkelig skulle la seg reformere?

D e første reformforsøkene I de første årene fremgikk det klart av Gorbatsjovs politikk at det var økonomien som var det bekym­ ringsfulle, og at nye, friske tiltak var nødvendig for å bryte stagnasjonen. En del av årsaken til dette lå utenfor sovjetledernes umiddelbare rekkevidde, for eksempel sterkt fallende priser på verdensmarkedet for olje fra midten av 1980-årene, hvilket førte til re­ duserte sovjetiske eksportinntekter. Problemet var likevel for det meste rent internt. En effektiv pere­ strojka innenfor økonomien var ikke mulig, dersom det ikke ble ofret en del hellige, ideologiske kyr først. Et eksempel var den grunnleggende marxistis­ ke oppfatningen om at naturens ”gratis goder” luft, vann, mineraler, voksende skog - var tilgjen­ gelige for og kunne utnyttes av alle. Denne opp­ fatningen hadde ført til en voldsom rovdrift på naturressursene og få eller ingen krav til rensetiltak og vern av miljøet. Miljøødeleggelsene hadde lenge vært en tidsinnstilt bombe, og spørsmålet gjaldt bare når smertegrensen var nådd.

17 Kontrastenes Moskva. Etter kommunismens fali ble det plutselig mulig for en ny klasse forret­ ningsmenn å skape seg en privat formue. Som en iøynefallende gjenspeiling av nyrikdommen blant dette fåtall kan man se det lysskim­ rende kasinoet i Moskva, en tidligere hesteveddeløpsbane. Forskjellene mellom rike og fattige vokser fort. Samtidig som den nye overklassen spiller bort en del av sin overflod i kasinoet, er fattige Moskva-borgere tvunget til å lete i avfallshaugene etter noe som man til nød kan gjøre bruk av.

Feil og mangler kom også i stadig økende grad til syne på andre områder i samfunnet. Befolkningens levevilkår var elendige, det var ikke nok boliger, og de som fantes var altfor dårlige. Konsumvarene had­ de enten dårlig kvalitet eller glimret fullstendig ved sitt fravær. Sovjetunionen var et mangelsamfunn: å stå i kø for å få tak i det aller nødvendigste til livets opphold ble et hverdagsproblem som virket som en stor belastning på den alminnelige borger. Resultatet av år med forsømmelser og manglende interesse fra myndighetenes side ble en økende fru­ strasjon og fremmedgjøring ute blant folket. Til­ gjengelig statistikk viser at helsetilstanden i landet ble dårligere, og antallet alkoholikere økte, akkurat som antallet skilsmisser. Kriminaliteten steg foruro­ ligende. Samtidig var det åpenbart at de ressursene samfunnet hadde å sette inn for å motvirke de øken­ de problemene, var totalt utilstrekkelige. Sykehus og aldershjem holdt ikke mål, og man hadde altfor få ressurser til å kunne vedlikeholde og forbedre infrastrukturen. Det er mot denne bakgrunnen av alvorlige sam­ funnsproblemer at Gorbatsjovs perestrojka må vur­ deres. Når det gjaldt økonomien, var reformpolitik­ ken noe utydelig til å begynne med, og det virket ikke som om den grep fatt i de grunnleggende pro­ blemene. Det ble vedtatt forskjellige lover som skul­ le oppmuntre til privat initiativ, for eksempel å opp­ rette mindre bedrifter og serviceinstitusjoner. De statlige selskapene ble gitt større frihet når det gjaldt å prissette sine egne produkter, og ble opp­ muntret til å kaste seg ut i konkurransen på det inter­ nasjonale markedet. Samtidig ble monopolstillingen opprettholdt, noe som gjorde det vanskelig å innføre det effektive, konkurranseutsatte systemet som ville ha tvunget fram de nødvendige reformene. Den strenge planhusholdningen forsvant uten at den ble erstattet med et marked som fungerte. Omstillingen skulle vise seg å bli langt vanskeligere enn perestroj­ kaens opphavsmenn hadde maktet å forestille seg.

Sovjetunionens oppløsning

Mercedes, et statussym­ bol for den postsovjetiske overklassen, men fortsatt like uoppnåelig for gjennomsnittsborgeren som under kommunisttiden.

Da Gorbatsjov kom til makten i 1985, spådde han at det ville ta tre år å gjennomføre perestrojkaprogrammet. Dette var ikke bare en overoptimistisk og feilaktig tidsprognose. Selve prosessen - å erstat­ te et sentralt planlagt, økonomisk system med et blandingsøkonomisk, desentralisert system - fikk ingen vellykket start. Beslutninger som ble fattet sentralt, nådde aldri ut til de store massene slik at de

18

Sovjetunionens oppløsning

kunne bli gjennomført. Til tross for omfattende ommøbleringer både i partihierarkiet og i forvaltningen satt man igjen med en tydelig motstand mot både ny­ tenkningen og reformpolitikken fra grupper og en­ keltmennesker som oppfattet det bestående som en garanti for egen trygghet. Det var en nødvendig forutsetning for perestroj­ kaen at selskapene skulle drives etter økonomiske lønnsomhetsprinsipper, at planleggingen skulle skje etter initiativ fra bedriftsledelsen, at innkjøp og salg skulle skje på selskapenes eget ansvar og at bedrifts­ ledelsen skulle få anledning til både å ansette og avskjedige medarbeidere. Alt dette forutsatte imid­ lertid både nye kunnskaper og en ny tenkemåte som ganske enkelt ikke eksisterte, hverken i byråkratiet eller hos dem som hadde vært bedriftsledere til da. Viljen og evnen til å ta ansvar hadde ikke hatt gun­ stige betingelser i et kommandosystem som det sov­ jetiske. Det er mange som mener at den eldre gene­ rasjon av sovjetborgere må anses som ”fortapt” i denne henseende. Kanskje manglet også den nød­ vendige drivkraften, for eksempel forståelsen for at private kunne eie produksjonsmidlene slik det alltid har vært i kapitalistiske økonomier, og en forståelse Høsten 1992 fikk alle borgere i den russiske republikken anvis­ ninger som kunne brukes til å kjøpe aksjer i privatiserte stats­ bedrifter. Overgangen til kapitalismen ble dog betraktet med skepsis av mange russere, opplært som de var i en annen slags økonomisk tankegang, og privatiseringen gikk langsomt og uten større synlig entusiasme. Børsen i Moskva i 1991, et betydelig stillferdigere sted enn dens vestlige motsvarigheter.

av hvor grensene mellom politisk makt og økonomi­ ens virkningsområde går.

Perestrojkaens tilhengere og motstandere Gorbatsjovs reformprogram var et initiativ som kom ovenfra, fra en elite som innså at det ikke lenger gikk an å kjøre i de gamle hjulsporene. Gorbatsjov selv var både velutdannet og kunnskapsrik, og som agronom og lokal partisekretær hadde han tidlig skapt seg et navn som en fornyer innen jordbruket, som var havnet i bakleksa. Noen radikal reformmaker hadde han ikke vært, og de første tiltakene hans etter maktovertagelsen viste tydelig, som vi allerede har sett, at målet hans var å reformere kom­ munismen, ikke avskaffe den. Gorbatsjov fremstod utad som initiativtageren til programmet, og har åpenbart spilt en betydelig per­ sonlig rolle selv for lanseringen av de nye ideene. Bak denne politikken stod også en gruppe velut­ dannede fagfolk fra forskjellige fagområder, samt­ lige fullt på det rene med behovet for reformer. En viktig etappe i perestrojkapolitikken ble kom­ munistpartiets konferanse sommeren 1988. Forut for konferansen hadde det vært hard kamp om plas­ sene mellom konservative og reform vennlige, og plenumsesjonene ble preget av åpenhet med en in­ tens meningsutveksling og mediadekning som var noe helt nytt i sovjetisk politikk og samfunnsliv. Po­ litisk ble kongressen en seier for partilederen, som

19 Sovjetunionens oppløsning

fikk støtte for stort sett hele perestrojkapolitikken, og for en fortsatt demokratisering av det sovjetiske samfunnet. Gorbatsjovs stilling i 1988, etter de to første årene av perestrojkaen, var tilsynelatende ubestridt. Det var riktignok utbredt misnøye med levevilkårene i Sovjetunionen. Dette kunne Gorbatsjov se ved selv­ syn under sine mange reiser og kontakter med van­ lige mennesker, noe som i seg selv var noe nytt i sov­ jetisk politikk. Fremdeles ble ikke kritikken rettet mot perestrojkaprogrammet som sådant, men jo mer tiden gikk uten at folk kunne se noen konkrete resultater i form av høyere levestandard, desto stør­ re ble faren for at programmet skulle havarere. Arbeidere og funksjonærer som mente at de kom ut på minussiden, ved at de måtte arbeide mer for sam­ me lønn, sluttet seg også til de misnøyde. Og selv om man hadde penger nok, fantes det stadig mindre å kjøpe for dem i butikkene. Frustrasjonen bare vok­ ste og vokste. Alt dette var problemer som var blitt grundig drøftet på partikonferansen sommeren 1988. Men løsningen, som Gorbatsjov selv understreket i sin oppsummering av konferansen, lå fremdeles innen­ for kommunistpartiets ramme: Partiet skulle styr­ kes, og dets leninistiske karakter skulle befestes, bå­ de når det gjaldt ideologiens innhold og metodene. Partiet skulle reformeres, demokratiseres og moder­ niseres, men ikke få mindre makt. Byråkratiet der­ imot, som ble oppfattet som det største hinderet for endringer, skulle bekjempes, som Gorbatsjov selv uttrykte det.

De vanlige statuene og bildene av Lenin som tidligere fantes overalt på offentlige steder, løftes bort i takt med nedbyg­ gingen av kommunis­ men. Men for mange borgere var Lenin frem­ deles et idol og et for­ bilde.

D et etniske dilemma Det spørsmålet som til slutt ikke bare skulle velte Sovjetunionen ned fra posisjonen som supermakt, men også føre til at hele unionen gikk i oppløsning, var nasjonalitetsproblemet. Kunne det statsbærende kommunistpartiet klare å beholde tilstrekkelig autoritet og legitimitet i det multietniske imperiet, der den russiske folkegruppen utgjorde omtrent halvparten av befolkningen, og resten bestod av folk med annen nasjonalitet, eller ulik etnisk og språklig bakgrunn? I henhold til folketellingen i 1989 fantes det hele 128 forskjellige etniske grupper innenfor unionens grenser, men med mindre strikte kriterier, spretter tallet på etniske grupper fort opp i det mangedobbelte. På grunn av både historiske og rent tallmessige år­ saker, hadde de etniske russerne hatt en ledende rolle innen Sovjetunionen. De var ikke bare å finne i den russiske unionsrepublikken, men gjorde seg og­ så sterkt gjeldende i alle de andre republikkene og satt ofte i ledende stillinger. Den russiske dominan­ sen i offiserskorpset og statsapparatet var heller for­ sterket etter at Gorbatsjov kom til makten. På litt sikt ble denne dominansen undergravd når det gjaldt befolkningstall: Antallet nyfødte i Russland

var vesentlig lavere enn i resten av unionen - med unntak for esterne og letterne - og innen en ikke alt­ for fjern fremtid risikerte russerne tallmessig å hav­ ne på under 50 prosent av den totale befolkningen. De mange folkegruppene i Sovjetunionen, med skiftende kulturelle og historiske erfaringer, var blitt innordnet i et administrativt system av Stalin. Dette systemet var basert på kriteriene etnisitet og territorium, og hadde fire hierarkiske nivåer: Øverst var det 15 unionsrepublikker, deretter fulgte 20 autonome republikker, så 8 autonome områder, og nederst var det 10 autonome kretser, det vil si, til sammen 53 forskjellige territoriale enheter. Ytterligere et stort antall etniske grupper manglet egne administrative områder. Mange sovjetborgere levde dessuten utenfor sine egne territorier, noe som ofta skapte motsetninger der de slo seg ned. Spesielt følsomt var forholdet mellom innflyttede russere, som ble betraktet som privilegerte, og den ikke-russiske lokalbefolkningen ute i republikkene. Det russiske språket fungerte som kommunika­ sjonsmiddel i samtlige republikker, men russerne trengte ikke å lære seg språkene der de slo seg ned.

De politiske sceneskifte­ ne har skapt forvirring og usikkerhet blant inn­ byggerne i det postsov­ jetiske samfunnet, og de­ monstrasjoner både for og imot avløser hverand­ re. For gammelkommu­ nister kan, som det frem­ går av bildet, til og med Stalin-portrettet hentes fram fra fortiden.

20 Sovjetunionen var en fleretnisk stat, organisert etter etniske og territori­ elle prinsipper. De et­ niske russerne, som ut­ gjorde omtrent halv­ parten av den totale befolkningen, hadde spilt en dominerende rol­ le innen unionen. De største folkegruppene hadde hatt sine egne re­ publikker, men innenfor hver republikk fantes det selvstyrende områder og etniske minoriteter. In­ nenfor dette komplisert oppbygde systemet her­ sket det store motsetnin­ ger folkegrupper imel­ lom, som bare med nød og neppe ble kamuflert under det undertrykken­ de sovjetstyret.

Det etniske mangfoldet ble altså ikke gjenspeilt i den administrative strukturen, som i første rekke syntes å gagne den russiske folkegruppen og der­ etter de regionale majoritetene, de såkalte titulærnasjonalitetene. Det fantes derfor mange potensielt misnøyde grupperinger: I hele unionen dreide det seg om alle ikke-russere, i republikkene var det spe­ sielt de ikke-territoriale minoritetene som var utsatt for den største assimileringsfaren. Rotløsheten i sovjetsamfunnet hadde ytterligere en dimensjon. Antagelig av sikkerhetsmessige hen­ syn hadde Stalin iverksatt enorme folkeforflytnin­ ger, der hele folkegrupper ble rykket opp med roten og omplantet i helt nye omgivelser. Dette gjaldt for eksempel krimtartarene som ble tvangsforflyttet til Sentral-Asia under Den annen verdenskrig. De var

blitt kollektivt anklaget for landsforræderskt sam­ arbeid med den tyske okkupasjonsmakten. En an­ nen folkegruppe som det også gikk ille, var de såkal­ te volgatyskerne, en tysk minoritet som hadde bodd i Volga-bekkenet og ved Svartehavet siden Katarina den stores dager. Over 400 000 volgatyskere ble de­ portert østover før de tyske styrkene nådde fram til volgatyskernes bosetningsområder under Hitlers felttog i Sovjet. Den krimtyske befolkningen fikk en tilsvarende skjebne. Den volgatyske unionsrepu­ blikken, som ble etablert i 1924, ble oppløst i 1941. Flere av disse massedeportasjonene ble senere fordømt av Khrusjtsjov i forbindelse med hans opp­ gjør med stalinismen mot slutten av 1950-årene. Det ble imidlertid ikke gjort noe for å løse den vanske­ lige sosiale situasjonen for de forfulgte folkegruppe­

ne, eller for å la dem vende tilbake til sine opp­ rinnelige bosteder. I henhold til marxist-leninistisk ideologi hadde det sovjetiske samfunnet en gang for alle overvun­ net alle nasjonale spenninger. Offisielle dogmer vil­ le ha det til at slikt bare fantes i de kapitalistiske klassesamfunnene, ikke i sosialistiske, formelt klas­ seløse stater som Sovjetunionen. Så lenge det mili­ tære, politiet og sikkerhetstjenesten holdt befolk­ ningen under streng overvåking, fikk ingen enkelt­ individer eller grupper anledning til å bryte den påbudte uniformiteten. Etniske og nasjonale kon­ flikter ble effektivt feid under teppet. Etnisitet ble nærmest et folkloristisk begrep som bare hadde sin berettigelse i harmløse kulturelle sammenhenger som folkedans og lignende. Helt siden unionen ble til, hadde de sovjetiske myndigheter satt seg det mål å skape en overordnet sovjetisk identitet som skulle favne alle ulike nasjo­ naliteter i et klassebasert, sosialistisk fellesskap. Dette var fremdeles den offisielle retorikken de

Det åpnere og friere debattklimaet som fulgte med glasnost, skulle få store konsekvenser for sam­ holdet i den multinasjonale Sovjetunionen. Da sen­ tralmaktens grep om befolkningen samtidig glapp, viste det seg at gamle etniske motsetninger ikke på noen måte var avskaffet av sovjetsystemet, og at nye etniske konflikter raskt kom til syne. På kort tid ble Sovjetunionen et nasjonalt kriseområde, uten at man kan si at konfliktene overalt fulgte det samme mønsteret. Ifølge den offisielle mytedannelsen var etniske konflikter et sekundær­ problem, en slags "urealistiske” konflikter, der år­ sakene til konfliktene lå på et annet plan enn det som var synlig utenfra. I noen tilfeller hadde åpenbart denne tesen gyl­ dighet: Den sosiale frustrasjonen og misnøyen med dårlig miljø og dårlige levevilkår for øvrig kunne lett tolkes som om man var utsatt for en bevisst etnisk diskriminering fra de sentrale myndighetenes side, fra Moskva og dermed også fra Russland og det russiskpregede styringsapparatet. Moskva styrte og

første årene etter at Gorbatsjov kom til makten. ”Alle samfunnsbevisste borgere av Sovjetunionen kaller seg sovjetmennesker, uavhengig av nasjonali­ tet,” het det i en offisiell versjon av den sovjetiske nasjonalitetspolitikken fra 1988. Dette propagandabildet var åpenbart usant. Sov­ jetunionen hadde aldri bestått av fri og likestilte re­ publikker slik forfatningen hevdet. Den russiske do­ minansen hadde vært så sterk at selv de slaviske slektningene i Hviterussland og Ukraina hadde følt seg undertrykket. Til tross for 70 år med bevisst sov­ jetrussisk propaganda og sentralstyrt indoktrinering hadde man ikke klart å skape en overordnet sov­ jetisk identitet, selv om det fantes noen tilløp til det under Den annen verdenskrig i den felles striden mot Nazi-Tyskland.

stelte med selskaper og næringsstruktur ute i pro­ vinsene, uten å ta hensyn til lokalbefolkningens øns­ ker. Skylden for det meste av miljøødeleggelsene kunne derfor lett skyves over på den russiske sen­ tralstyringen. Mange steder gav denne frustrasjonen seg uttrykk i en antirussisk innstilling som bare ven­ tet på å få utløp. Men ikke alle minoriteter var antirussiske. Flere av folkene innenfor unionen hadde etter de russiske revolusjonen hilst etableringen av Sovjetunionen velkommen med tilfredshet, og mange hevdet fak­ tisk at den kunne oppfattes som en god løsning på gamle nasjonalitetsproblemer. Under slike omsten­ digheter fremstod ikke Moskva og den russiske do­ minansen alltid som den største trusselen mot deres egen selvrealisering.

21 Sovjetunionens oppløsning

22

I Litauens hovedstad Vilnius åpnet sovjetiske tropper ild mot ubevæp­ nede demonstranter som i januar 1991 hadde sam­ let seg utenfor TV-tårnet. 14 litauere ble drept og flere hundre skadet. Be­ gravelsen ble en nasjonal manifestasjon og protest mot den sovjetiske okku­ pasjonsmaktens brutali­ tet. Sangfestival i Estlands hovedstad Tallinn som­ meren 1991. Folkemu­ sikk og tradisjonelle sanger, fremført under massemøter med tusenvis av deltagere, spilte en viktig samlende rolle da esterne brøt seg løs fra sovjetstyret.

I disse tilfellene var andre konflikter langt mer sentrale, for eksempel religiøse motsetninger som ikke fikk komme til uttrykk under det ateistiske sovjetstyret. Problemer av forskjellig slag, skjult bak etniske og nasjonale talemåter, fikk en ny sjanse til å komme til uttrykk, etter årtier med undertrykking. Glasnost førte til at en virkelig Pandoras eske ble åpnet, noe flere forskere har understreket. Etniske og nasjonale konflikter var altså ikke bare ”liksomhendelser”, men høyst reelle og farlige trusler mot den indre sikkerheten og mot Sovjetunionens eksis­ tens.

Regionale protester - Baltikum De første og heftigste protestene mot den sovjetiske enhetsstaten kom fra unionens randområder, fra re­ publikker som opprinnelig var blitt tvunget inn i unionsfellesskapet. Dette hadde enten skjedd al­ lerede i 1920-årene eller som en følge av territoriale erobringer under Den annen verdenskrig. I henhold til den sovjetiske forfatningen var sammenslutnin­ gen frivillig, og alle republikkene hadde formelt sett rett til å trekke seg fra unionen dersom befolknin­ gen i vedkommende republikk ønsket det. Før Gor­ batsjov kom til makten, var det vel ikke en eneste sovjetleder som kunne ha drømt om at noen av unionsmedlemmene ville påberope seg denne para­ grafen. Men det var faktisk akkurat det som skjedde på flere kanter, aller først og mest konsekvent i de baltiske republikkene Estland, Latvia og Litauen. Disse statene hadde frigjort seg fra Russland i for­ bindelse med bolsjevikrevolusjonen, og deretter hadde de fått oppleve en kort historie av selvsten­ dighet i mellomkrigstiden. Som en følge av noen hemmelige tilleggsprotokoller i pakten mellom Tyskland og Sovjetunionen i 1939 kunne Stalin året etter okkupere alle de tre baltiske statene. Etter

noen års tysk okkupasjon under Den annen verdens­ krig kom Den røde armé tilbake og besatte repu­ blikkene på nytt, og de fikk status som unions­ republikker innenfor Sovjetunionen. Under sovjetstyret ble de baltiske folkenes liv påvirket på en gjennomgripende måte. I Stalinperioden ble titusenvis av baltere deportert til Sibir, og samtidig begynte en massiv innvandring av rus­ sere og andre sovjetiske borgere. Disse innvandrer­ ne var dels mennesker som ble forflyttet til de baltis­ ke statene med det militære, eller sendt for å fylle behovet for arbeidskraft i industrien, dels individu­ elle innvandrere. De siste ble lokket til de tre lande­ ne av de temmelig gode materielle betingelsene i Baltikum, iallfall sammenlignet med normale sov­ jetiske forhold. Den nasjonale balansen ble ikke forstyrret på samme måte i alle de tre baltiske republikkene. I Estland medførte innvandringen at esternes andel av befolkningen sank til omkring 60 prosent. Aller størst var forandringene i de større byene, og i Tal­ linn og visse nyindustrialiserte områder kom faktisk de innvandrede russerne i majoritet. I Latvia hadde innvandringen gått enda lenger, og de etniske latvierne fryktet at de mot slutten av 1980-årene ville bli en minoritet i sitt eget land. Minst påvirket av innvandringen var Litauen, der li­ tauerne i den samme perioden var i klar majoritet med ca. 80 prosent av befolkningen i republikken. Russerne utgjorde bare 9 prosent av totalbefolk­ ningen. Til gjengjeld hadde Litauen en relativt stor polsk minoritet (ca.7 prosent), og forholdet mellom litauere og polakker har av historiske årsaker vært temmelig spent. Årsaken til at Litauen fikk minst innvandring av de tre baltiske republikkene, henger sammen med at landet ikke har vært gjenstand for like intens in­ dustrialisering som de to andre og derfor heller ikke har hatt samme behov for importert arbeidskraft.

23 I begynnelsen av 1990 ble det holdt frie valg til parlamentet i Litauen, hvor folkefronten Sajudis gikk av med en stor seier. Kort tid etterpå er­ klærte parlamentet at Li­ tauen nå var en uavhen­ gig stat. Folkefrontens leder, Vytautas Landsbergis, ble som landets president et symbol på den kompromissløse motstanden mot sovjetmakten og spilte en vik­ tig politisk rolle under selvstendighetens første år.

Relativt sett var Litauen mer isolert fra det sov­ jetiske samfunnet enn de to nabolandene. Men alle ble utsatt for den samme russifiseringen, russisk var obligatorisk som språk nr. 2, mens russerne selv ikke behøvde å lære seg folkespråkene i republikke­ ne. Faren var overhengende for at den kulturelle ensrettingen helt ville kvele de gamle nasjonale kul­ turene. De første tegnene til en reaksjon mot undertryk­ kelse kom allerede i det første året av perestrojkaen - 1986. Det som da utløste kritikken, var de raske miljøødeleggelsene som ble oppfattet som direkte livstruende. I Estland gjaldt det blant annet oljeskiferdagbruddene i den nordøstlige delen av landet og en planlagt utbygging av fosforittbruddene, som utvilsomt også ville føre til nye alvorlige miljø­ skader. I Latvia ble folkets misnøye rettet mot for­ urensningen av Rigabukta, og i Litauen vokste uro­ en for at det skulle skje et uhell i kjernekraftverket i Ignalina, en reaktor med den samme risikable kon­ struksjonen som ulykkesreaktoren i Tsjernobyl. I alle de tre republikkene ble miljøtrusselen koblet sammen med redselen for en økende russifisering av samfunnet. Til å begynne med lød det bare en og annen kritisk røst, men snart kom de misnøyde sammen i raskt voksende protestbevegelser. I 1987 var det omfat­ tende demonstrasjoner i alle de tre hovedstedene - i Tallinn, Riga og Vilnius - og året etter ble motstan­ den organisert i såkalte folkefronter. De fikk snart stor betydning som pressgrupper. Selv i kommunist­ partiene i republikkene ble det lagt opp til en mer nasjonal politikk under nye ledere. Gamle nasjonale symboler kom igjen til syne, og på kulturlivets om­ råde ble det den rene renessansen for de folkelige språkene og verdiene i alle de baltiske republik­ kene. Den nasjonale vekkelsen innebar samtidig pro­ blemer for russerne og andre innvandrere i Balti­ kum. Mange sympatiserte i stillhet med protest­ bevegelsene, men majoriteten opplevde prosessen som en trussel mot sine egne fordeler, og dannet så­ kalte interfronter. Dermed ble konflikten ytterli­ gere polarisert, mellom på den ene siden russerne som ønsket å opprettholde det sovjetiske systemet, og de baltiske folkene på den andre. De sistnevnte hadde fremdeles bevart det kollektive minnet om selvstendighet og nasjonal egenart, selv etter nesten et halvt århundres sovjetkommunistiske indoktri­ nering. Kritikken mot det sovjetiske systemet, mot miljø­ ødeleggelsene og mot russifiseringen ble til slutt konkretisert i et krav om å få trekke seg ut av Sovjet­ unionen. Estlands Øverste sovjet var først ute med en prinsipiell suverenitetserklæring i november 1988, og våren etter vedtok parlamentene i alle de baltiske republikkene at de ville gå sine egne veier mot friheten. Estland og Latvia ønsket å forhandle med sovjetiske myndigheter om de nærmere vilkåre-

De baltiske folkene - es­ tere, latviere og litauere - valgte en fredelig, reforminnstilt og målbe­ visst vei mot frigjøring fra den sovjetiske sen­ tralmakten. I omfattende demonstrasjoner - som her i Vilnius - krevde balterne nasjonal frihet og opphevelse av den nesten et halvt århundre­ lange sovjetiske okkupa­ sjonen. Båndene til Sov­ jetunionen skulle klippes over.

24 Sovjetunionens oppløsning Det kaspiske

Svartehavet

r av

Hl S ■ B E H 0

Abkhasia Kabardino-Balkaria Tsjetsjenia Georgia Nord-Ossetia Dagestan Sør-Ossetia Adsjaria Armenia H Nakhitsjevan Nagorno-Karabakh Aserbajdsjan

ne for løsrivelsen, mens Litauen valgte ensidig å proklamere sin selvstendighet. Våren 1990 var usik­ kerheten stor når det gjaldt hvordan Moskva ville reagere. Var det virkelig mulig at de sovjetiske myn­ dighetene uten motstand ville oppgi de baltiske re­ publikkene? Det viste seg snart at svaret hang nøye sammen med utviklingen i andre deler av Sovjet­ unionen. Rundt omkring i Sovjet­ unionen ble statuene av Lenin som fantes over­ alt, veltet eller demon­ tert. Mange sovjetbor­ gere med partimedlem­ skap rev i stykker sine partibøker. Det som i sovjettiden hadde vært en inngangsbillett til for­ deler og privilegier, var med ett blitt en ulempe og en belastning. Bildet er tatt under en demon­ strasjon i Aserbajdsjans hovedstad Baku i 1990.

Kaukasus - et nasjonalt problemområde Til tross for alle innbyrdes ulikheter med hensyn til språk, kultur, religion og historie, hadde esterne, latvierne og litauerne opptrådt som en enhetlig front mot en felles motstander, den sovjetiske re­ gjeringen i Moskva. For alle de tre baltiske republik­ kene var det om å gjøre å føre frihetskampen med fredelige midler. Utviklingen ble en helt annen i områdene rundt Kaukasus. Også der hadde det vært utbredt misnøye

med det sovjetiske regimet og dets vanstell av øko­ nomien og miljøet. Men der fantes det også gamle etniske motsetninger som bare med nød og neppe hadde latt seg holde under kontroll i Stalin-tiden og under Bresjnev-æraen. Et slikt gammelt motset­ ningsforhold hersket mellom kristne armenere og sjiamuslimske aserbajdsjanere. Begge disse folke­ gruppene var blitt tildelt egne sovjetrepublikker av Stalin i 1936. Selv om den sovjetiske ensrettingen også i høy grad hadde rammet Armenia og Aser­ bajdsjan, hadde den folkelige kulturen overlevd, og da undertrykkingen lettet, dannet denne kulturen grunnlaget for en politisk nyvekkelse. Det alvorligste motsetningsforholdet mellom disse to transkaukasiske folkeslagene dreide seg om den armenske enklaven Nagorno-Karabakh i Aserbajdsjan, et såkalt autonomt område (oblast) som administrativt var underlagt den aserbajdsjanske unionsrepublikken. Spørsmålet om NagornoKarabakhs stilling hadde vært et stridens eple under hele den sovjetiske epoken. Fra armensk side ble det med henvisning til historiske og nasjonale år­ saker hevdet at området måtte legges under Arme­ nia, noe som ble kategorisk avvist av Aserbajdsjan, som henviste til både historiske og spesielt økono­ miske og strategiske argumenter. Ved inngangen til 1988 tok konflikten en alvorliI takt med den kommunistiske samfunnsoppløsningen minket kontrollen med og beskyttelsen av Den røde armés våpenlagre. Mange våpen, også tyngre, havnet altfor lett i uvedkommendes hender.

25

gere vending, og uroligheter med oppløp, mord og demonstrasjoner fulgte i begge republikkene. Store skarer av flyktninger forlot hjemmene sine, og de materielle skadene etter kampene var betydelige. Det var bare de sovjetiske troppenes nærvær som hindret at det brøt ut regulær borgerkrig i området, men de sentrale myndighetene hadde ingen patent­ løsning på konflikten. Forsøk på å sette det auto­ nome området under sentral administrasjon ble mislykket, og tjente bare til å forsterke aserbajdsjanernes misnøye med det sovjetiske regimet. Da så Det øverste sovjet besluttet at området skulle le­ veres tilbake til Aserbajdsjan, protesterte armener­ ne like heftig. Ved siden av de baltiske problemene ble kon­ flikten om Nagorno-Karabakh en ny anstøtsstein for Gorbatsjov. Hvor lenge ville han klare å holde det sovjetiske imperiet samlet når det først hadde be­ gynt å knake i sammenføyningene?

De nasjonale konfliktene spres Sammen med Georgia hadde Aserbajdsjan og Ar­ menia opprinnelig inngått i en felles transkaukasisk republikk, som tidlig i 1920-årene var blitt delt opp i tre separate republikker. I et par år hadde de da fun­ gert som selvstendige stater. Den etniske bevisst­ heten var også blitt bevart i Georgia, trass i forsøk fra de sentrale styresmaktene, spesielt i 1970-årene, på å eliminere alt som da gikk under betegnelsen "borgerlig sjåvinisme”. Da det sovjetiske presset begynte å avta mot mid­ ten av 1980-årene, ble det fritt spillerom for både nasjonale og antikommunistiske strømninger. De første offentlige demonstrasjonene i Georgia mot det sovjetiske styret ble slått ned med stor voldsom­ het, men det forhindret ikke at selvstendighetsbevegelsen fortsatte å vinne terreng. I Georgia ble si­ tuasjonen ytterligere komplisert av interne etniske motsetninger, fremfor alt mellom de ortodokse ge­ orgierne (drøyt 2h av befolkningen) og flere mindre folkegrupper, blant andre abkhasere og sør-osseter, som begge motsatte seg en separat georgisk stats­ dannelse. Et annet kriseområde i den europeiske delen av Sovjetunionen var Moldavia, der den dominerende folkegruppen bestod av rumensktalende moldavere. Området hadde vært omstridt og hadde i ulike epo­ ker tilhørt enten tsarens Russland eller Romania, men etter Den annen verdenskrig hadde Moldavia vært unionsrepublikk innenfor Sovjetunionen. Moldaverne hadde flere grunner til å være misfor­ nøyd med den sovjetiske overhøyheten. Én av årsa­ kene var den prisen som moldaverne mente de had­ de måttet betale for den avholdskampanjen som Gorbatsjov hadde innledet sin reformperiode med, og som ikke bare tok sikte på å bringe vodkakonsumet ned. Den nådeløse ødeleggelsen av den moldaviske republikkens vingårder rammet en gammel

tradisjon som ble oppfattet som en sentral del av den nasjonale kulturarven. Også i Moldavia - eller Moldova som republikken ble omdøpt til - ble situasjonen ytterligere kompli­ sert på grunn av interne etniske motsetninger. De mange russerne (ca.20 prosent) i den sørlige delen protesterte mot den moldaviske frihetskampen,ak­ kurat som gagauserne (ca. 4 prosent). Også blant de rumensktalende var meningene delte. En mindre del tok til orde for en tilknytning til Romania og lan­ dets lite tiltrekkende Ceau§escu-regime, mens and­ re betraktet dette som en uønsket løsning. Felles for både Georgia og Moldavia var at de ut­ fordret det sovjetiske imperiet og stilte Gorbatsjov overfor vanskelige taktiske vurderinger. Hvilken handlingsfrihet hadde egentlig den sovjetiske lede­ ren til å forhindre fortsatt oppløsning av Sovjetunio­ nen? Spredningseffekten gjorde at flere og flere re­ gioner ble dratt med, og nasjonalitetsspørsmålet hektet seg sammen med alle de andre problemer som truet hele sovjetsystemet.

Den etniske konflikten mellom kristne armenere og muslimske aserbajd­ sjanere utviklet seg til en blodig borgerkrig, som myndighetene i Moskva ikke klarte å stanse, tross våpeninnsats fra Den røde armés side.

Demonstrasjon i Moldavias hovedstad i august 1989. Moldavere protes­ terer mot sovjetstyret og krever uavhengighet. Vindruene symboliserer en gammel vindyrkingstradisjon som var nær ved å bli utryddet under den edruelighetskampanjen som Gorbatsjov inn­ ledet, og som ikke bare rettet seg mot vodkaforbruket.

26

Spesielt alvorlige konsekvenser for samholdet i Sov­ jetsamveldet fikk utviklingen i de muslimske unionsrepublikkene Kasakhstan, Turkmenistan, Usbekistan, Kirgisia og Tadsjikistan. Dette områ­ det, som før revolusjonen var kjent som Russisk Turkestan, var i 1920-årene blitt inndelt i unions­ republikker og autonome republikker av sovjetiske myndigheter etter den vanlige modellen. Men på grunn av de etniske og religiøse særegenhetene had­ de området i sin helhet vært temmelig isolert fra det øvrige Sovjetunionen. Sammenlignet med resten av imperiet var de muslimske områdene fattigere og dårligere utviklet, men levestandarden der var tross alt høyere enn i de muslimske nabolandene i sør.

I hver eneste av de muslimske republikkene fantes det en dominerende etnisk gruppe, en såkalt titulær­ befolkning som hadde gitt navn til sitt spesielle om­ råde. Unntaket var Kasakhstan, der kasakherne i 1989 bare utgjorde omtrent 40 prosent av befolk­ ningen. Innvandrede russere var for en stor del sys­ selsatt i industrien i den nordlige delen av området og utgjorde mot slutten av 1980-årene ca. en tred­ jedel av befolkningen. I samtlige republikker fantes det etniske minoriteter, både gamle og nyinnflyttede. I de større byene fantes det dessuten overalt godt med russere. Men sammenlignet med forholde­ ne i de baltiske republikkene, var faren for en øken­ de russifisering av de muslimske områdene mindre akutt, noe som blant annet kom av at den opp­ rinnelige befolkningen hadde en markert høyere fødselshyppighet enn russerne. Den etniske blandingen skapte grobunn for kon­ flikter mellom de opprinnelige majoritetsbefolknin­ gene og innvandrergrupper. De gjaldt ikke bare rus­ serne, men også de folkegrupper som var blitt tvangsflyttet til regionen som ofre for Stalins brutale befolkningspolitikk. Så fort den sovjetiske under­ trykkingen begynte å lette under Gorbatsjov, fikk de undertrykte etniske motsetningene fritt spille­ rom. Allerede i midten av desember 1986 flammet opprøret opp i den kasakhiske hovedstaden Alma Ata, etter at de sovjetiske myndighetene hadde byt­ tet ut den lokale kasakhiske partisjefen med en et­ nisk russer. Utskiftingen, som ble iverksatt fra Moskva, hadde et rasjonelt motiv: å forsøke å kom­ me en enorm korrupsjon og et lokalt økonomisk vanstyre til livs. Likevel ble tiltaket oppfattet som et rent sovjetrussisk maktovergrep av kasakherne. Hendelsene i Kasakhstan fremkalte en reaksjon i Moskva. Sentralkomiteen behandlet saken i et møte i januar 1987, og visse feil ble innrømmet når det gjaldt den nasjonalpolitikken som var blitt ført til

&a/oifpa171

Demonstrasjon i Tadsjikistans hovedstad Dusjanbe høsten 1991. Historisk har det vært motsetninger mellom de to største befolknings­ gruppene i republikken, persisktalende tadsjiker og tyrkiskspråklige usbeker.

27

Sovjetunionens oppløsning

Koran-skole i Usbekis­ tan 1990. Som andre ste­ der i Sentral-Asia vokser islams innflytelse, og det er blitt fremført krav om at de sunnimuslimske usbekerne skal benytte det arabiske alfabetet i stedet for det kyrilliske, som gjaldt under sovjettiden.

da. Som det er blitt understreket tidligere, viste hverken Gorbatsjov eller regjeringen for øvrig noen dypere forståelse for de nasjonale spørsmålene og betydningen av å bevare den nasjonale orden som Lenin selv en gang hadde lagt til grunn for det fler­ nasjonale Sovjetunionen, ble stadig understreket. Helt til sommeren 1989 da partiet endelig kunne presentere sin plan for hvordan en føderativ union av mer likestilte nasjoner skulle kunne skapes, gikk man aldri så langt som til å vurdere en føderalisering av kommunistpartiet også. Situasjonen fortsatte å være labil i de muslimske sovjetrepublikkene. Selv om misnøyen med den sentralstyrte økonomien, miljøødeleggelsene og korrupsjonen var stor, var opposisjonen splittet. Det fantes ikke som i Baltikum noen lokal elite som kunne utforme politiske alternativer og stille seg i spissen for lokale reformbevegelser. Til det kom at det var en rekke tradisjonelle etniske motsetninger som ytterligere sørget for å splitte republikkene, for eksempel mellom kirgiser og usbeker i Kirgisia, mellom forskjellige klaner i Tadsjikistan og mellom usbeker og meskheter i Usbekistan. Utsiktene til at de muslimske republik­ kene skulle kunne rive seg løs fra Sovjetunionen og danne selvstendige stater var - muligens med unn­ tak for Kasakhstan - ikke spesielt lyse. Til å begynne med fortsatte derfor føderasjonstanken å være et alternativ i den stadig raskere oppløsningsprosessen.

Ukraina og Hviterussland - de slaviske søsterrepublikkene Ved siden av den russiske unionsrepublikken har Hviterussland (Belarus) og Ukraina spilt en spesiell rolle i Sovjetunionens historie. Språklig og kulturelt

har det vært mange bånd til russerne, og i den sen­ trale sovjetiske makteliten har også et stort antall ukrainere og hviterussere gjort seg gjeldende. Den kulturelle nærheten har imidlertid også be­ tydd at de nasjonale kulturene har vært sterkere ut­ satt for russifiseringen. Av de to søsterrepublikkene var Ukraina av størst betydning for unionen, bare i kraft av sin folkemengde - drøyt 50 millioner, hvor­ av 3/4 var etniske ukrainere. Ukrainas stilling i unionen var temmelig kompli­ sert av forskjellige årsaker. På den ene siden var det ukrainske kommunistpartiet den største enkelte en­ heten i Sovjetunionen - ettersom den russiske unionsrepublikken ikke hadde en egen partiorgani­ sasjon - og ukrainske kommunister var også godt re­ presentert både i unionens partitopp og i minister-

28 Sovjetunionens oppløsning

Katolsk prosesjon i Ukraina høsten 1989. Den religiøse splittelsen mellom kirker i landet er stor. Majoriteten av ukrainerne er ortodokse og tilhører enten den ukrainske ortodokse kir­ ken eller den såkalte uniatiske kirken. Selv en autokefal (selvstendig), ortodoks kirke kan nå igjen virke fritt i landet. I vestre Ukraina har den katolske kirken tradisjo­ nelt hatt et sterkt grep på innbyggerne.

rådet i Moskva. På den annen side fantes det en ninger. Sterkest stod disse gruppene i de vestlige de­ sterk følelse av kulturelt ukrainsk fellesskap i Ukrai­ lene av Ukraina, med sentrum i byen Lviv (Lvov påna, en følelse som årtier med undertrykking og ens­ russisk) der den ukrainske folkefronten Ruch hadde retting ikke hadde klart å utrydde. I Stalins dager størst støtte. Opposisjonen var mer splittet i Ukrai­ ble det også drevet en bevisst politikk med fysisk ut­ na enn i for eksempel de baltiske republikkene, og rydding av ukrainere, i tillegg til hungerkatastrofer dette gjorde det lenge mulig for den regionale kom­ som rammet ytterligere millioner av Ukrainas be­ munistledelsen å legge kjelker i veien for den nasjo­ nale mobiliseringen. folkning. Heller ikke i Ukraina gikk det i lengden an å stå I Ukrainas tilfelle har de historiske erfaringene sterkt påvirket den nasjonale identiteten. Dette lan­ imot en utvikling som var i full sving i andre deler av det - med et navn som betyr grense/grenseområde - Sovjetunionen. Mot slutten av 1989 fikk den uniatis­ har alltid ligget i skjæringspunktet mellom forskjel­ ke kirken igjen tillatelse til å drive på lovlig vis, og lige erobreres aksjonsområder, de siste århundrene året etter fattet Ukrainas Øverste Sovjet et prinsipp­ vekselsvis dominert av Polen-Litauen og tsarens vedtak om at republikken skulle være selvstendig. Selv i Hviterussland, den minste av de tre slaviske Russland, og i en kort periode - 1918-1921 - vært selvstendig stat. Tidligere tilhørte deler av Ukraina unionsrepublikkene, kom den nasjonale oppvåknin­ statene Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Roma­ gen relativt sent til uttrykk. Her hadde russifiseringen gått lengst, åpenbart på grunn av det nære slekt­ nia. Også når det gjelder religion har Ukraina vært et skapet som eksisterte mellom språk og kultur i splittet land langs en gammel frontlinje mellom ka­ Russland og Hviterussland. Men Hviterussland ble tolsk og ortodoks kristendom. Øst-Ukraina har tra­ også revet med i den nasjonalistiske bølgen som rul­ disjonelt vært ortodoks, Vest-Ukraina for det meste let over Sovjetunionen mot slutten av 1980-årene. I katolsk. Den såkalte uniatiske kirken - med katolsk 1989 dukket det opp folkelige demonstrasjonstog lære og ortodoks liturgi - hadde hatt en sterk posi­ også i hviterussiske byer, med demonstranter som sjon i de vestlige områdene, helt til dens medlem­ viftet med tradisjonelle hviterussiske flagg og sym­ mer ble tvunget inn i den russisk-ortodokse kirken. boler. Hva var det egentlig igjen av den multinasjo­ Under overflaten fantes det derfor utallige årsaker nale unionen som sovjetpropagandaen så lenge had­ til det ukrainske folkets misnøye med samboerfor­ de beskrevet som ’Torbund av frie og likestilte holdet i Sovjetunionen. Glasnost gjorde det mulig å nasjoner”? føre misnøyen opp i dagen i en offentlig debatt. Atomkatastrofen i det ukrainske Tsjernobyl i april 1986 ble den utløsende faktor, og i årene som fulgte Den russiske bjørnen våkner ble det ene samfunnsproblemet etter det andre tatt opp til livlig debatt. Sterke folkelig protester mot Den russiske unionsrepublikken inntok en særstil­ atomkraften kom til uttrykk, bortimot halvparten av ling i Sovjetunionen, historisk fordi revolusjonen all sovjetisk kjernekraftproduksjon hadde vært lo­ hadde hatt sitt utspring i Russland, geografisk ved at det russiske territoriet omfattet omkring 80 prosent kalisert i Ukraina. På forskjellige måter understreket opposisjons­ av unionens flateinnhold, og demografisk ved at rus­ gruppene betydningen av å redde den ukrainske kul­ serne stod for drøyt halvparten av den samlede be­ turen før den ble helt absorbert av den russiske. I folkningen. Den russiske befolkningsandelen var praksis ble de derved preget av antirussiske hold­ imidlertid stadig synkende. I 1923 hadde russerne utgjort 72 prosent av totalbefolkningen, men på grunn av senere annekteringer var prosentandelen sunket. Demografiske eksperter regnet med at an­ tallet av russere, med sine lave fødselstall, om ikke lenge ville ha sunket til under 50 prosent av be­ folkningstallet i hele imperiet. Kulturelt hadde russerne en stor fordel av at det russiske språket fungerte som et slags universalspråk i hele Sovjetunionen. Russiske kulturelemen­ ter hadde også gjennomsyret den sovjetiske kul­ turen på forskjellige måter, noe som alle de ikke-russiske folkeslagene i unionen var blitt tvun­ get til å leve med helt siden revolusjonens dager. I deler av den russiske befolkningen fantes det samti­ dig misnøye med at også den ekte russiske kulturen var blitt utarmet av sovjetiseringen, og at den ”proletære internasjonalismen” som ble fremhevet av re­ volusjonens fedre, også hadde gått ut over nasjonale russiske særtrekk. Mange russere som var seg sin

spesielle stilling innenfor imperiet bevisst, hadde en følelse av at de hadde måttet ofre sine egne interes­ ser for å hjelpe de mindre utviklede folkeslagene. Den russiske nasjonalismen var likevel ingen en­ hetlig foreteelse. Isteden kan det sies at den repre­ senterer et helt spektrum, fra russiske patrioter av den tradisjonelle sorten til nasjonale bolsjeviker. En helt spesiell variant utgjorde Pamjat, en sammen­ slutning av antiliberale og antisemittiske elementer som hovedsakelig var virksomme i Moskva og Le­ ningrad. For Gorbatsjov betydde den stadig voksende na­ sjonale bevegelsen i Russland et spesielt problem. På én måte var hans regime ingen trussel mot den russiske dominansen: Det fantes for eksempel flere russere enn noensinne i toppsjiktet i administrasjo­ nen. Den russiske nasjonalismen representerte en sterk sentrumssøkende kraft som ble motvirket av de samtidig sentrifugale kreftene blant alle de ikkerussiske folkeslagene. I den situasjonen valgte Gor­ batsjov å forsøke å løse - eller rettere sagt dempe én konflikt om gangen, i stedet for å ta et samlet grep om nasjonalitetsspørsmålene. Den russiske nasjonalismen behøvde - når vi ser bort fra innslagene av antisemittisme - ikke å føre til konflikt med andre etniske grupper slik det skjedde i så mange andre deler av Sovjetunionen. De etniske russernes misnøye var i mye større utstrekning rettet mot grunnleggende økonomiske og materielle spørsmål, ikke minst mot mangel på mat og andre livsnødvendigheter. Jo mer oppmerksomheten svingte vekk fra glasnost, som ble hilst med allmenn tilfredshet, til perestrojkaen, som ikke fungerte og gav synlige resultater, desto mer kritisk ble situa­ sjonen i Russiand. Sommeren 1989 innledet gruvearbeiderne i Sibir en streik, som snart ble fulgt av andre protestaksjo­ ner. Disse aksjonene tvang Gorbatsjov til å innføre I et femten måneders forbud mot alle streiker. Den russiske misnøyen kom også til uttrykk i mange av de ikke-russiske republikkene, der russerne følte at stillingen deres ble stadig mer utsatt. Dette førte til en omfattende migrasjon (folkeforflytting) av rus­ sere tilbake til Russland, spesielt fra de muslimske områdene. I mai 1990 ble Boris Jeltsin valgt til president i den russiske unionsrepublikken, og allerede i juni sam­ me år ble Russiands selvstendighet erklært. Russ­ land sluttet seg dermed til rekken av republikker som hadde fulgt Estlands eksempel i november 1988 og besluttet å si adjø til Sovjetunionen. I et siste desperat forsøk på å holde Sovjetunionen samlet, en union som raskt var i ferd med å gå i opp­ løsning, fikk Gorbatsjov Det øverste sovjet til å ved­ ta en ny unionsavtale i desember 1990. Den godtok alle republikkenes selvstendighet, men bevarte de sentrale myndighetenes ansvar for utenrikspolitikk, forsvar og økonomi. Forslaget kom imidlertid for sent. Utviklingen hadde allerede passert det punk­ tet der det fremdeles hadde vært mulig å redde Sov-

29

Gorbatsjovs m islykkede reformprogram E tter alle årene med stagnasjon i Sovjet­ unionen lanserte den nye lederen, Mikhail Gorbatsjov, en serie slagord mot slutten av 1980-årene. Disse slagordene skulle legges til grunn for en om strukturering og ny start for hele det sovjetiske samfunnet. Likevel skulle alt holdes innenfor ram m en av det eksisterende system et som hvilte på ideene til Marx og Lenin. Med glasnost (åpenhet, of­ fentlighet), novoe mysjlenie (nytenkning) og perestrojka (omstrukturering) skulle samfun­ net reformeres, og sovjeterne innstilles med en ny ånd, i et ”nytt” samfunn der initiativ, kreati­ vitet og effektivitet ville bli belønnet. Resulta­ tet ble ikke som forventet. Glasnost førte i ste­ det til at det ble satt spørsmålstegn ved hele det sovjetiske systemet. Perestrojka kom til å inne­ bære at de rådende økonomiske strukturene ble avviklet, men uten at noe konstruktivt nytt kom i deres sted. Nytenkningen betydde at man vendte ryggen til unionstanken og valgte å satse på gamle etniske og nasjonale identiteter som hadde ført en slumrende tilværelse under det kommunistiske kommandosystemet. Stikk i strid med hva de fleste politikerne og viten­ skapsfolkene hadde trodd, falt det sosialistiske korthuset sammen uten at noen egentlig for al­ vor satte seg imot det. Ingen syntes heller å ha noen klar oppfatning av hva det var som skulle til for å få satt opp et nytt hus.

Gorbatsjov og Jeltsin. Selv om Gorbatsjov for­ melt ble gjeninnsatt som Sovjetunionens leder et­ ter det mislykkede stats­ kuppet i august 1991, hadde han utspilt sin rol­ le politisk. Sovjetunio­ nen forsvant og Gorba­ tsjov med den. Det gikk ikke lenge før det blåste kraftig også rundt Boris Jeltsin som Russlands president, og han ble ut­ fordret av konservative krefter i parlamentet.

30

Sovjetunionens oppløsning

jetunionen. Gorbatsjovs stilling som president i hele unionen var blitt så underminert at det fordums sov­ jetiske imperiet ved begynnelsen av 1991 fortonte seg som en koloss helt uten styring.

E t systems undergang En av grunntankene i marxismen-leninismen hadde vært at det kapitalistiske systemet før eller senere ville ramle sammen, og at sosialismen til sist ville seire. Mange av samfunnsforskerne i Vesten hadde hevdet at kapitalismen på grunn av sin tilpasnings­ dyktighet, kreativitet og dynamikk ville kunne fort­ sette med å by sosialismen og kommunismen mot­ stand. Det er temmelig påfallende at ingen av de to filosofiene, hverken den marxistiske planhushold­ ningens eller den vestlige markedsøkonomiens tals­ menn, egentlig hadde skjenket den andre utvik­ lingsmuligheten mange tanker, nemlig at det sosia­ listiske systemet skulle rase sammen uten noen særlig motstand. Likevel var det nettopp det som skjedde i årene omkring 1990. Kaoset rådet omtrent på alle om­ råder, og hvert forsøk fra de sentrale myndighetenes side på å rette opp misforholdene, strandet på deres manglende evne til å gjennomføre beslutningene. Imperiets periferi lyttet ikke lenger til direktiver fra sentrum. Det altoverskyggende problemet var de sentrale myndighetenes manglende evne til å formulere et økonomisk reformprogram som kunne gjøre over­ gangen fra planhusholdning til markedsøkonomi lettere uten at menneskenes levevilkår samtidig ble forverret. Under tvil tok Gorbatsjov avstand fra den såkalte Sjatalin-planen som faktisk hadde kommet med konkrete, men antagelig urealistiske forslag I forbindelse med det mislykkede statskuppet mot Gorbatsjov i august 1991 spilte den russiske republikkens president Boris Jeltsin en fremtre­ dende rolle. Helterollen bleknet imidlertid snart da samfunnsøkonomien brøt sammen og regje­ ringsmakten mistet kon­ trollen over begivenhete­ nes gang.

Boris Jeltsin - et postkom m unistisk mellomspill? Det mislykkede statskuppet i august 1991 førte til en rekke raske sceneskift i Sovjet­ unionen. Kommunistpartiet mistet sin maktposisjon, og unionen ble erstattet med et noe diffust samvelde. Mikhail Gorbatsjov, perestrojkaens arkitekt, ble tvunget til å forlate scenen, og i hans sted kom august­ kuppets seierherre, Russlands president Boris Jeltsin, fram i rampelyset. I en perio­ de skulle han spille rollen som bobestyrer i det postkommunistiske konkursboet. Hel­ ler ikke Jeltsin hadde noen løsning på de gi­ gantiske omstillingsproblemene, og på sam­ me måten som Sovjetunionen hadde gått i oppløsning, var Russland på stø kurs mot fragmentering og kaos.

om hvordan en slik overgang skulle skje i løpet av en 500-dagers periode. Det sovjetiske samfunnets øko­ nomiske sammenbrudd falt dermed sammen med den politiske oppløsningen. Gorbatsjovs egen stra­ tegi gikk ut på å styrke sin egen maktposisjon, samti­ dig som han ble tvunget til å balansere mellom de mer radikale kreftenes krav om raskere forandrin­ ger, og de konservatives stadig mer åpenlyse de­ monstrasjoner av motvilje mot hele perestrojkaprogrammet. Da kommunistpartiets 28. kongress kom sammen sommeren 1990, virket det fremdeles som om Gor­ batsjovs maktposisjon var usvekket, ikke minst for­ di han fremstod som den eneste kompromisskandidaten for både liberale og konservative. Det tidligere så mektige kommunistpartiets stilling ble

31 Sovjetunionens oppløsning

R U SSLA N D OG SIB IR

Tsjuktsjia

Tajmyria

slikken

Dudinka

Jam aloNenetsia Jakutia-Sakha

Jevenkia

m ty-M ansia hanty-Mansijsk

Jakutsk •

Khakasii Burjatia

•(Abakan

Birobidzj;

Mongolia Vladivostol

radikalt forandret våren 1990, etter at en paragraf i forfatningen var blitt opphevd. Den hadde garantert partiets ledende rolle i samfunnsutviklingen. Der­ med åpnet det seg muligheter for å danne forskjelli­ ge politiske partier, et viktig skritt i utviklingen mot demokrati i et land som helt manglet slike tradisjo­ ner. Samtidig med at kommunistpartiets makt ble svekket, forsøkte Gorbatsjov på ulike måter å styrke det sentrale maktapparatet. Den nyopprettede Folkekongressen ble et viktig forum for politisk de­ batt, og i mårs 1990 ble Gorbatsjov den første inne­ haveren av et presidentembete med vidtrekkende fullmakter. Ved sin side etablerte Gorbatsjov et presidentråd med 16 medlemmer, personlig håndpluk­ ket av presidenten.

Maktkonsentrasjonen var nok mer illusorisk enn reell. Uansett hvilke beslutninger som ble tatt av presidenten og sentrale myndigheter, ble stadig fle­ re av mulighetene til å gjennomføre beslutningene borte. Oppløsningen av Sovjetunionen og av det sovjetiske samfunnssystemet gikk tilsynelatende uforstyrrelig videre. Risikoen for totalt anarki var åpenbar, med en økonomi i ruiner, et byråkrati uten styring, en handlingslammet maktelite - akkurat som det militære maktapparatet som på overflaten virket intakt - og en splittet og desperat befolkning. Våren og sommeren 1991 gikk maktkampen mel­ lom Gorbatsjovs tilhengere og hans konservative kritikere inn i en avgjørende fase. Opposisjonsgrup­ pen, med statsminister Valentin Pavlov, forsvarsmi­ nister Dmitrij Jasov, innenriksminister Boris Pugo

32

Det kommunistiske sys­ temet falt sammen, men ikke alle sovjetborgere var innstilt på å gi opp sine kommunistiske ide­ aler. Under demonstra­ sjoner i Moskva høsten 1992 kunne man igjen se Sovjet-flagg og Leninportretter.

og KGB-sjefen Vladimir Krjutsjkov i spissen, for­ søkte å få Det øverste sovjet med på en reform som skulle overføre viktige deler av presidentens full­ makter til regjeringen, men da dette ikke lyktes, be­ stemte gruppen, som nå var blitt utvidet med vise­ presidenten Gennadij Janajev, å styrte Gorbatsjov ved et statskupp. 19. august 1991 slo kuppmakerne til. Samtidig med at tunge panserstyrker rullet inn i Moskva, erklærte den selvoppnevnte komiteen unntakstilstand der all makt midlertidig var overført til åttemannsjuntaen. Den lovlige presidenten, Mikhail Gorbatsjov, som oppholdt seg på sitt sommersted ved Svartehavet, ble avsatt og plassert i husarrest. Det viste seg temmelig raskt at kuppet var meget dårlig planlagt og at kuppmakerne ikke fikk den støtten de åpenbart hadde regnet med, først og fremst fra det militære og KGB. Isteden vakte stats­ kuppet en bølge av protester både i Sovjetunionen og i verden for øvrig. Store menneskemasser trosset portforbudet i Moskva og slo en levende ring rundt den russiske parlamentsbygningen, der den russiske unionsrepublikkens president, Boris Jeltsin, hadde forskanset seg. Jeltsin stilte seg i spissen for motstanden mot kuppmakerne, og etter et par kritiske døgn oppløste den dramatiske situasjonen seg i hovedstaden, etter at de militære styrkene hadde nektet å bruke våpen mot de demonstrerende menneskemassene. Etter tre dager kunne Gorbatsjov vende tilbake til Moskva, formelt gjeninnsatt i sitt embete med Jelt­ sins velvilje, men i realiteten som taperen og politi­ keren som virkelig var blitt overkjørt og passert av utviklingen. Deretter fulgte Gorbatsjovs retrett skritt for skritt. Han gikk av som kommunistpartiets general­ sekretær og lot Sentralkomiteen oppløse, han ble tvunget til å anerkjenne de baltiske statenes selv­ stendighet, etter at Jeltsin hadde gitt sin og russer­ nes sanksjon til prosessen. Kommunistpartiets posi-

Etter kommunismens fall i Sovjetunionen ble det rom for gamle guders tilbakekomst. Kirker som enten hadde forfalt eller var blitt brukt til verdslige formål, ble igjen tatt i bruk til gudstjenes­ ter. For første gang siden bolsjevikrevolusjonen i 1917 dukket det også opp portretter av tsar Nikolai 2. under demonstrasjoner, som her i Moskva.

Moskva, den 19. august 1991. Enheter fra Den røde armé med kampklare stridsvogner rullet inn i byens gater, hvor de ble møtt av sivile Moskva-borgere som forsøkte å overtale soldatene til ikke å stille opp på kuppmakernes side.

33

sjon var totalt underminert, og i den russiske unionsrepublikken ble det forbudt å fortsette virk­ somheten. Maktens sentrum var definitivt flyttet fra de unionelle organene til republikkene, og da fremfor alt til den største og mektigste av dem alle, Russland, der Jeltsin satt ved makten. En sluttstrek i den langvarige, men i sluttfasen så dramatiske sovjetiske undergangsprosessen, ble satt den 5. september 1991, da folkekongressen i Moskva formelt erklærte Sovjetunionen oppløst. En epoke var lagt i graven, men ingen visste i den situasjonen hvordan etterkommerne skulle oppføre seg når de ble stilt overfor den tilsynelatende håp­

løse utfordringen med å erstatte et totalhavarert samfunnssystem med en ny samfunnsmodell, som befolkningen ikke hadde noen som helst erfaringer med. Gorbatsjovs avgang fra presidentembetet i slutten av 1991 endret ingenting i denne sammen­ hengen. Dannelsen av en ny, løsere sammenslutning av de gjenværende republikkene, et samvelde av uavhengige stater, kunne ikke betraktes som en jevnbyrdig arvtager til det tidligere Sovjetunionen. I stedet for en superstat skulle nå over ett dusin tid­ ligere sovjetrepublikker forsøke å finne veien inn i fremtiden som selvstendige stater, et samfunnseksperiment av samme omfang som det det marxist­ leninistiske en gang hadde vært.

En sovjetisk soldat bren­ ner det sovjetiske flag­ get. De første dagene et­ ter kuppforsøket den 19. august 1991 var situasjo­ nen i den russiske ho­ vedstaden kritisk. A v­ gjørende for utviklingen ble den militære ledel­ sens beslutning om ikke å la Den røde armé ta parti for kuppmakerne. Moskva, 23. august 1991. Statuen av Dsersjinskij, som skapte det forhatte hemmelige politiet, KGB, demonteres fra sokkelen på torget foran KGBs hovedkvarter i sentrum av Moskva. Under den kalde krigens dager hadde Sovjetunio­ nen bygd opp et mektig krigsapparat for å kunne spille rollen som global supermakt. Til arsenalet hørte en flåte med atomvåpenbestykkede ubåter som hadde verdenshave­ ne som virkeområde. Et­ ter oppløsningen av Sov­ jetunionen har store de­ ler av flåten ligget stille i havn, hvor den sakte, men sikkert ruster i styk­ ker og forfaller.

34

Gorbatsjovs reformprogram ble lansert fo r å tilfredsstille Sovjetunionens egne behov, ikke fo r å løse Øst-Europas problemer i sin helhet. Signalene hans hadde i hvert fall vært tydelige nok: Hver eneste stat innenfor østblokken hadde ansvaret fo r sin egen utvikling. Sovjetunionen hadde hverken ressur-

Gorbatsjov sammen med den østtyske kommunistlederen Erich Honecker i 1989, to forskjellige personligheter og representanter for to forskjellige politiske programmer, til tross for deres felles kommunistiske grunninnstilling.

ser eller vilje til å intervenere som i tidligere tider. Samtidig sendte pere­ strojka- og glasnostpro gr ammene vik­ tige impulser til satellittene. M ye av det som M oskva nå fremstilte som nødvendige reformer i det stivnede sovjetiske samfunnet, var tidligere blitt fordøm t av de sovjetiske lederne og bekjempet m ed alle midler. Gorbatsjov hadde slett ikke hatt til hensikt å rasere det kom m unistiske systemet i Sovjetunionen. Han hadde heller ikke fra begynnelsen regnet med at kom m unism en skulle gå under i resten av Øst-Europa og at dette skulle innebære slutten på den sovje­ tiske æraen der. Da prosessen først var i gang, fantes det ingen motkrefter som kunne stoppe den. Og da Berlin­ muren revnet høsten 1989, var dette en oppsiktsvekkende bekreftelse på at et systemskifte var i ferd m ed å skje i den østeuropeiske politikken. Veien dit hadde imidlertid en forhistorie som var forskjellig fra land til land. Metodene som ble tatt i bruk var fo r­ skjellige, akkurat som landenes foru t­ setninger var det. Frigjøringsproses­ sen kan derfor betraktes som et tema med flere variasjoner.

35

Hvem angår Polens affærer? I den sovjetiske sikkerhetsfilosofien etter Den an­ nen verdenskrig hadde Polen stått fram som et rela­ tivt svakt ledd. Landets geografiske beliggenhet kunne likevel betraktes som en beroligende faktor for de sovjetiske strategene. Polen var klemt inne mellom den sovjetiske supermakten på den ene si­ den, en supermakt som hadde passet på å legge be­ slag på store landområder i det østlige Polen under krigen, og på den andre siden den mest trofaste av alle de sovjetiske vasallstatene, DDR, som i sin tur hadde måttet avstå territorier øst for Oder-Neisselinjen til den gjenoppståtte polske staten. Jerntep­ pet hadde avsondret Polen fra det Europa som po­ lakkene i hele mellomkrigstiden hadde hatt så man­ ge tilknytninger til, samtidig som landet var blitt tvunget inn i et avhengighetsforhold til sine slaviske naboer i øst. Disse naboene hadde polakkene tradi­ sjonelt alltid betraktet med skepsis. Den sovjetiske kommunismen i dens russiske utforming hadde der­ for fått problemer da den skulle tilpasses i Polen, og det stalinistiske systemet hadde for eksempel aldri ført til det samme skrekkveldet der som i andre land i den kommunistiske verden. Polens kommunistiske etterkrigshistorie har vært fylt av kriser: en kontinuerlig økonomisk krise og en rekke politiske kriser, der opposisjonen mot syste­ met har kommet åpent til uttrykk ved gjentatte til­ feller - i 1956,1970 og 1980. Opposisjonen mot kom­ munistregimet var aldri enhetlig. Intellektuelle og arbeidere hadde protestert hver for seg, og det var ikke før sommeren 1980 at protestbevegelsen fikk en bredere basis i og med dannelsen av den uavhengige fagforeningsbevegelsen Solidaritet. Den ferske fag­ organisasjonen under ledelse av Lech Walesa opp­ nådde raskt bred støtte både blant arbeidere og intellektuelle, og på bare et knapt år hadde den vokst til å omfatte bortimot ti millioner medlemmer. Solidaritet var raskt blitt en alvorlig trussel mot lan­ dets kommunistiske regjering. Situasjonen i Polen ble stadig mer kritisk, og høs­ ten 1981 fryktet mange polakker en gjentagelse av det som hadde skjedd i Ungarn i 1956 og i Tsjekko­ slovakia i 1968: at Bresjnev-doktrinen nok en gang skulle tillempes og at også Polen skulle utsettes for Sovjetunionens og de andre Warszawapakt-medlemmenes håndgripelige irettesettelser. En militær in­ tervensjon i Polen ville helt sikkert ikke ha kunnet gjennomføres uten omfattende blodsutgytelser og materielle ødeleggelser. Det var tydelig at de sov­ jetiske lederne nølte foran disse utsiktene. Under alle omstendigheter ble det besluttet av Polens egen regjeringssjef og nyutnevnte partileder, general Wojciech Jaruzelski, at landets egne militære styr­ ker skulle gripe inn. Tidlig om morgenen 13. desem­ ber 1981 rullet stridsvognene gjennom gatene. Unn­ takstilstand ble innført, fagforeningslederne ble kastet i fengsel, og Solidaritet ble tvunget underjor­ den.

Militæraksjonen resulterte i at den så håpefullt innledede veien mot en reformering av det stivnede polske samfunnet ble blokkert. Kommunistene i landets ledelse fikk dermed sitte på nåde en stund til, men regimet var samtidig isolert og mislyktes to­ talt i sine forsøk på å løse det stadig mer altover­ skyggende problemet med å få økonomien på rett kjøl igjen. Følgelig fortsatte samfunnsoppløsningen, og sta­ dig flere polakker foretrakk svartebørshandelen med både varer og valuta fremfor konstruktiv arbeidsinnsats. Miljøødeleggelsene fortsatte også i et stadig økende tempo som truet alle betingelser for liv, spesielt i industriområdene i det sørvestlige Polen. Den eneste samlende kraft som fikk lov til å virke fritt i disse kriseårene, var den katolske kir­ ken. Dens stilling ble til og med forsterket i ned­ gangstidene. Spesielt ble dette tydelig etter at den

Øst-Europa dominobrikkene ____________ Hller

polskfødte paven Johannes Paul besøkte hjemlandet sitt, et besøk som førte til et oppsving for den nasjo­ nale mobiliseringen og en ytterligere forringelse av kommunistregimets legitimitet. Gorbatsjovs maktovertagelse i Sovjetunionen fikk derfor stor betydning for det kriserammede Po­ len. I denne sammenhengen betydde glasnostprinsippene mindre, ettersom det polske samfunnet al­ lerede nøt en større åpenhet, med for eksempel en betydelig og innflytelsesrik underjordisk publiseringsvirksomhet som myndighetene bare halvhjertet hadde forsøkt å stanse. Perestrojkaprogrammet ble derimot betraktet som en reell mulighet også for Polen, i hvert fall av alle polakker utenfor den stadig minkende kretsen av tilhengere av regimet. Polen ble også det første av folkedemokratiene i Øst-Europa som markerte en vilje til å rive seg løs fra den sovjetiske avhengig­ heten.

Ved presidentvalget i Po­ len i 1990 var fagfor­ eningsbevegelsen Soli­ daritet splittet i to fraksjoner, den såkalte Borgerrettsbevegelsen for demokratisk aksjon under Tadeusz Mazowiecki og Sentrumsalliansen under den stridslyst­ ne streikelederen i 1980 Lech Walesa. Først i andre valgomgang lyktes det Walesa å sikre seg de nødvendige stemmene. Den nye presidenten sa at han ville knytte landet til mellomkrigstidens polske stat og slå en strek over både de tyske okkupasjonsårene og den kommunistiske fol­ kerepublikken.

36

Øst-Europa dominobrikkene faller

Utenfor Krakow hadde det polske kommunist­ regimet bygd opp et enormt industrikompleks rundt jern- og s tålverket i Nowa Huta. Her arbei­ det over 20 000 polske industriarbeidere, og an­ legget ble av regimet an­ sett som en stor seier for den sosialistiske model­ len. Hele det sterkt indu­ strialiserte området i Slask (Schlesien) vest for Krakow ble rammet av en alvorlig miljøødeleg­ gelse. De uløste miljø­ problemene i det gamle Øst-Europa er blitt en tikkende bombe i de postkommunistiske sam­ funnene.

Da prosessen vel var kommet i gang, skjedde alt lynraskt. I begynnelsen av 1989 innledet kommunistregjeringen forhandlinger med opposisjonen, og Solidaritet fikk igjen lov til å drive sin virksomhet fritt og uten restriksjoner. Parlamentsvalget den sommeren ble en katastrofe for kommunistpartiet, til tross for innskrenkende valgregler. Etter en må­ neds ventetid ble regjeringsmakten overlatt til Soli­ daritet, som stilte seg i spissen for en samlings­ regjering. Innenfor den tidligere østblokken var dette den første samlingsregjeringen der kommunis­ tene ikke var i majoritet. Kommunismen hadde ut­ spilt sin rolle i Polen, og på en ekstraordinær parti­ kongress i begynnelsen av 1990 ble partiet formelt oppløst. Fra Sovjetunionen kom det ingen reaksjon. Den nye regjeringen under Tadeusz Mazowiecki innledet umiddelbart en radikal kursomlegging som gikk ut på å erstatte planøkonomien med markeds­ økonomi, med alt det som dette innebar i form av fri konkurranse og fri prisdannelse, av privatisering og liberalisering av næringslivet. Samtidig skulle man også forsøke å mestre problemene med arbeidsløs­ het, inflasjon og varemangel. Kapitalmangelen for­ søkte regjeringen å motvirke ved utenlandslån, i første rekke fra den tyske forbundsrepublikken. Overgangen til markedsøkonomi ble ingen dans på roser, og det manglet ikke på folkelige protester mot tilstrammingstiltakene. Den politiske enighe­ ten fra kampen mot kommunismen lot seg ikke opp­ rettholde, noe som gav seg utslag i at en rekke nye politiske partier deltok i valgkampen om presidentembetet mot utgangen av 1990. Kampen førte til at den legendariske streikelederen fra Leninverftet i 1980, Lech Walesa, ble valgt til det postkommunis­ tiske Polens første president. Med presidentens egne ord hadde Polen nå definitivt lagt sovjetkom­ munismen bak seg og tatt steget inn i en ny æra med ”normale forhold”.

I oktober 1989 feiret DDR sitt 40-årsjubileum i nærvær av blant andre sovjetlederen Gorba­ tsjov. Men tribunen had­ de allerede begynt å vak­ le under den østtyske kommunistlederen Erich Honecker. Gorbatsjovs advarsel til Honecker ”den som kommer for sent, straffes av livet” skulle vise seg å stemme. En måned senere var ik­ ke bare Honecker detro­ nisert, men de reformvennlige kommunistene som hadde forsøkt å red­ de noe av den østtyske arven, var feid av banen.

Øst-Tyskland - korthuset som raste sammen Den kommunistiske DDR-staten var blitt skapt på ideologisk grunnlag og uten noen som helst naturlig nasjonal eller territorial identitet eller avgrensning. Det østtyske regimet hadde i det meste av sin maktperiode lydhørt, hardhendt og stivbeint opprett­ holdt de sovjetkommunistiske ideene. Sammenlig­ net med befolkningen i resten av den kommunis­ tiske verden, inklusive Sovjetunionen, hadde like­ vel østtyskerne hatt en bedre materiell levestandard, selv om planøkonomien ikke hadde kunnet tilfreds­ stille alle menneskers krav om bedre boliger og flere forbruksvarer. DDR ble ofte - selv på enkelte hold og kanter i Vesten - betraktet som et eksempel på at det faktisk var mulig å bygge opp en fungerende in­ frastruktur også på sosialismens premisser. Kulturelt var forholdene faktisk mye verre, og myndighetene hadde aldri nølt med å gå hardt fram mot det minste tegn til protester mot partiets opp­ trukne linje. Den personlige friheten var sterkt inn­ skrenket, og sikkerhetstjenesten Stasi hadde bygd opp et kjempeapparat for å kunne kontrollere alle tenkelige og utenkelige detaljer i innbyggernes liv. Under slike omstendigheter hadde det vært vans­ kelig for opposisjonen mot regimet å organisere seg. Den evangeliske kirken hadde i en viss utstrekning fungert som tilfluktssted også for kritikere av regi­ met. Ved siden av den virkelighetsflukten - Undre emigrasjon” - som mange frustrerte østtyskere tyd­ de til i stedet for åpen opposisjon, hadde tusenvis av DDR-borgere kunnet forlate landet til tross for jern­ teppet og utreiserestriksjoner. Når det gjaldt oppo­ sisjonelle som åpent hadde stått fram mot regimet, skjedde utreisen også med myndighetenes velsignel­ se. Men som sikkerhetsventil var ikke dette tilstrek­ kelig. Ved inngangen til 1989 fremstod Øst-Tyskland i store trekk fremdeles som et stabilt samfunn, og det kommunistiske ledersjiktet satt tilsynelatende trygt i salen. Etter at den østtyske lederen Erich Honec-

37

ker ble mottatt i Bonn høsten 1987, var det tatt et viktig skritt mot normalisering av relasjonene mel­ lom de to tyske statene. Det som endret forut­ setningene for de østtyske kommunistene, var Gor­ batsjovs reformprogram og de nye signalene fra Sovjetunionen. DDR-lederne iverksatte en hel del tiltak for å forhindre at den reformistiske smitten skulle spre seg til deres eget land. Impulsene fra Sov­ jet var derfor i seg selv ikke nok til å utløse en prosess maken til den som hadde funnet sted i Polen. Sensommeren 1989 ble disse forutsetningene for­ andret på en drastisk måte. Ungarns beslutning om å åpne grensen mot Østerrike gav plutselig østtys­ kere på ferie muligheter til å ta seg over til Vesten i store skarer. Samtidig steg opinionstrykket i DDR med blant annet massedemonstrasjoner som ikke lenger lot seg stoppe av regimet. Deretter fulgte hendelsene slag i slag. Honecker ble tvunget til å gå av, regjeringen ble omdannet i reformvennlig ret­ ning, og endelig, den 9. november, ble grensen mot Vest-Berlin åpnet og rivingen av muren tok til. Der­ med var prosessen i full gang, og regimet kunne ikke gjøre noe som helst for å forhindre den raske scene­ forandringen.

Stasi I det gamle Øst-Tyskland hadde innbyggerne levd under streng overvåkning. Ansvaret for den nitide kontrollen var lagt på det hemme­ lige politiet Stasi (Ministerium flir Staatssicherheit). Stasi var en stat i staten, med 85 000 heltidsansatte, og med et langt større antall ”uoffisielle” informanter. Overalt var det Stasi-spioner, i hver boligblokk og på hver eneste arbeidsplass. 1000 Stasi-ansatte gjorde ikke annet enn å avlytte telefonsamtaler, 2000 åpnet og leste igjennom private brev og 5000 skygget vanlige borgere helkontinuerlig. Alle mulige slags opplysninger ble møysommelig samlet inn og lagret i Stasis enorme arkiv, der over halvparten av alle innbyggerne i landet var registrert med personlige saksmapper. Da DDR falt sammen, forsøkte ledelsen i Stasi å ødelegge arkivet, men rasende folkemasser stormet det hemmelige politiets hovedkvarter og klarte å forhindre det. Avsløringene av et­ terretningsvirksomheten utløste et sjokk blant innbyggerne, og mange personlige tragedier fulgte i kjølvannet av sammenbruddet. Opp­ lysninger fra Stasi-arkivene er også blitt be­ nyttet i den politiske striden. Flere politikere i ledende stillinger er blitt tvunget til å gå av, et­ ter at det har sivet ut opplysninger om at de har samarbeidet med den forhatte etterretnings­ organisasjonen.

Høsten 1989 var DDR et samfunn i dyp krise etter at samfunnsøkonomien var brutt fullstendig sam­ men. For mange østtyskere virket en gjenforening med den tyske forbundsrepublikken som den eneste muligheten til å få økonomien i orden igjen. På vest­ tysk side var det opprettet en beredskap for å dis­ kutere slike spørsmål, og mot slutten av november presenterte den vesttyske forbundskansleren Hel­ mut Kohl en plan for hvordan en forening skulle kunne virkeliggjøres. Skulle den gamle drømmen om en tysk gjenforening - ”Wiedervereinigung” endelig bli realisert? Og i så fall, ville omverdenen virkelig akseptere gjenforeningen? Da den østtyske kommunistregjeringen senhøsten 1989 følte at den var tvunget til å gjennomføre visse reformer, så mange øst­ tyskere en mulighet til å ta seg over til Vest-Tyskland via et tredje land. Bildet viser hvordan store flokker av østtyskere forsøkte å få komme inn i den vesttyske ambassaden i Praha for å få tilla­ telse til å reise inn i Vest-Tyskland.

Grenseovergangen i Ber­ lin mellom vest og øst, den såkalte Checkpoint Charlie, som ble nøye bevoktet og var vanske­ lig å passere, hadde mis­ tet sin berettigelse etter Berlin-murens fall. Her forsvinner nok et symbol på det delte Tyskland, til berlinernes åpenbare til­ fredshet.

38

Den tyske gjenforeningen

Skifte av nasjon kan skje på mange forskjellige måter. Denne østtyske bileieren kunne markere forandringen ved noen enkle streker på bilskil­ tene!

Den 1. juli 1990 trådte en valutaunion mellom Østog Vest-Tyskland i kraft: Den vesttyske D-marken, en av verdens sterkeste valutaer på den tiden, ble betalingsmiddel i hele Tyskland. De umiddelbare virkningene ble store. Etter å ha levd i et sentralstyrt samfunn, der det var mangel på de fleste av de for­ bruksvarene som naboene i vest lenge hadde be­ traktet som en naturlig del av hverdagen, fikk nå 16 millioner østtyskere med ett pennestrøk adgang til det overdådige tilbudet på det vesttyske markedet. Kjøpeorgien, hvor lystbetont den enn måtte fortone seg for østtyskerne, hadde også en bakside, og det varte ikke lenge før den første lykkerusen hadde måttet vike for ettertankens bakrus. Trabant, den østtyske plastbilen som ble til overs da DDR ble slått sammen med Vest-Tyskland. Plutselig var det ingen etter­ spørsel etter østtyske produkter; heller en brukt vesttysk bil enn en foreldet østmodell, tenkte østtyskerne.

Allerede før den politis­ ke sammenslåingen mel­ lom Vest- og Øst-Tyskland ble det sommeren 1990 innført en valuta­ union. Den mindre ver­ difulle østmarken ble av østtyskerne vekslet inn mot hard valuta i form av D-mark, som ble den felles valuta i det gjen­ forente Tyskland.

3. oktober 1990. Tidligere på høsten var den gamle delstatsinndelingen blitt gjeninnført i Øst-Tyskland, og ved sammenslåingen ble seks østtyske delstater (Lander) medlemmer i den nye forbundsrepublik­ ken Tyskland, som tidligere hadde bestått av ti vest­ tyske delstater. En rask og fredelig prosess hadde ført fram til den formelle overgangen. På den vesttyske siden hadde de regjerende kristeligdemokratene med forbunds­ kansler Kohi i spissen vært pådriver, mens kritiske røster mot en altfor rask sammenslåing i første rek­ ke kom fra det vesttyske sosialdemokratiske partiet. Selv den vesttyske riksbanksjefen hadde advart mot risikoen for den tyske økonomien dersom valuta­ Østtyskerne brukte og lånte dessuten penger til å reformen ble gjennomført i én jafs, men han fikk tilfredsstille det oppdemte behovet for forbruks­ ikke gehør for synspunktene sine. Omvandlingen av det østtyske næringslivet stop­ varer. Samtidig fikk det østtyske næringslivet store problemer. Østtyskerne var jo ikke vant til markeds­ pet tidlig opp av forskjellige grunner. Mange av be­ økonomiens krav til effektivitet, konkurranse og driftene, de fleste av dem storbedrifter, var forelde­ lønnsomhet. Valutaunionen hadde medført en kraf­ de, nedslitte, miljøødeleggende og lite effektive, tig overvurdering av den østtyske valutaen til giede mens mindre bedrifter manglet nesten helt. For for forbrukerne i Øst-Tyskland, men til stor skade mange av disse bedriftene fantes det ingen alternati­ for den østtyske eksporten til de tidligere så viktige ver til nedleggelse, med massepermitteringer som eksportmarkedene i Øst-Europa. Disse statene had­ resultat. Til tross for en betydelig innsats med om­ de ikke lenger råd til å importere østtyske varer til skolering, beredskapsarbeider og førtidspensjone­ de nye, høyere prisene. Dette førte til at østtyske ring var omtrent halvparten av alle yrkesaktive uten bedrifter måtte nedlegges samt at arbeidsløsheten reelt arbeid vinteren 1991. Det direkte ansvaret for omstruktureringen av de raskt økte - den hadde offisielt aldri forekommet i folkeeide østtyske bedriftene ble overlatt til en ny­ det gamle DDR. Den akutte økonomiske krisen påskyndte den po­ dannet organisasjon, Treuhandanstalt, som blant litiske utviklingen. I parlamentsvalget i mårs 1990 annet skulle selge ut og privatisere det som tidligere hadde østtyskerne i første rekke gitt stemmene sine var kollektivt eid. Treuhand måtte gå en vanskelig til de partiene som ble oppfattet som mest positive balansegang mellom strengt bedriftsøkonomiske til en gjenforening. Etter valutareformen vokste krav om en umiddelbar nedleggelse av ulønnsomme opinionstrykket for en sammenslåing. Etter intense virksomheter og sosiale hensyn til å opprettholde i forhandlinger mellom de to lands regjeringer og et­ hvert fall en del av sysselsettingen. På område etter ter at seierherrene fra Den annen verdenskrig hadde område tårnet omstillingsproblemene seg opp. Det gitt sin velsignelse, ble overenskomsten som defini­ gjaldt for eksempel tilbakelevering av eiendom til tivt befestet den tyske gjenforeningen, undertegnet alle de mange tyskerne som både før og etter DDR-

39

Praha-våren, men som deretter var blitt forfulgt av regimet med alle tenkelige midler. Det tok derfor sin tid før den tsjekkoslovakiske regjeringen begynte å ymte frempå om behovet for økonomiske reformer for å få fart på en økonomi i en så dyp krise som den den tsjekkoslovakiske øko­ nomien befant seg i midt i 1980-årene. På overflaten hersket ro og orden i landet. Sammenlignet med borgerne i andre sosialiststater kunne innbyggerne nyte en ganske bra levestandard. Nederlaget i 1968 for ”den menneskelige kommunismen” hadde vært en dyp skuffelse for mange mennesker, som etterpå hadde valgt å vende politikken ryggen og var blitt passivert. En ganske liten gruppe intellektuelle innenfor den såkalte Charta 77-bevegelsen, hadde med sin åpne kritikk utfordret regimet og dessuten fungert som en slags kollektiv samvittighet som fikk oppmerksomhet også utenfor Tsjekkoslovakias grenser. Da regjeringen langt om lenge så seg tvunget til å gjøre noe med den katastrofale økonomiske situa­ sjonen, kom tiltakene altfor sent og var altfor halv­ hjertede. Flere tiårs forsømmelser fordret radikale tiltak. Industrien var nedslitt og umoderne, miljøet alvorlig ødelagt med omfattende luft- og vannfor­ urensninger og en omfattende skogdød. Åpenbart regimet hadde forlatt landet, og som nå fremmet krav om erstatning. De rettslige prosessene som føl­ ger i kjølvannet av dette, kommer til å trekke ut i tid, og for en stor del av eiendomsmarkedet kommer den usikre tilstanden til å bestå lenge ennå. Og sist, men ikke minst kommer også den menta­ le omstillingen, både for kollektivet og for enkelt­ menneskene, til å ta sin tid. 40 år med ulike sam­ funnssystemer har satt sine spor, selv om det felles grunnlaget når det gjelder språk, kultur og eldre his­ torie kan slå bro over mange av kløftene. De største kravene stilles til de tidligere østtyskerne. De biir nå tvunget til en radikal omlegging av tenkemåten og til å tilpasse seg det vesttyske samfunnssystemet med dets verdier og normer. De materielle byrdene for å få Øst-Tyskland på fote igjen avhenger samtidig i høy grad av vesttyskerne, noe som i stor utstrekning kan komme til å bestemme den fortsatte utviklingen i et forent Tyskland.

Tsjekkoslovakias annen vår I ett land i det gamle Øst-Europa ble Gorbatsjovs reformprogram betraktet med spesielt stor mistro av det regjerende kommunistpartiet. I Praha styrte nemlig representanter for den nesten stalinistiske skolen som hadde påtatt seg oppgaven med å fjerne ethvert spor etter den reformkommunistiske virk­ somheten i 1968. Mange av de tankene som Gorbat­ sjov nå førte til torgs, hadde mye til felles med ideer som først hadde vært aktuelle under den såkalte

På slutten av 1989 ble re­ formkritikeren Vaclav Havel valgt til president i Tsjekkoslovakia, bare et halvt år etter at han ble sluppet ut av fengselet der han hadde sittet innesperret av politiske år­ saker. Havel var kjent som en av forfatterne av Charta 77, manifestet mot kommunistisk un­ dertrykkelse og diktatur.

Praha 1989: ”Ingenting varer evig” står det på skiltet rundt halsen på den skamferte Stalinbysten. I begynnelsen av desember var turen kom­ met for Gustav Husak, Praha-vårens banemann i 1968, til å forlate den politiske scenen og vike plassen for en helt ny ge­ nerasjon politikere som anså kommunismen som en ond drøm.

var også den allmenne helsetilstanden blitt svært dårlig. Det som til slutt satte skredet i bevegelse i Tsjek­ koslovakia var tross alt ikke de interne kriseproblemene, men impulser utenfra. Begivenhetene i Ber­ lin i begynnelsen av november 1989 fikk som følge at tsjekkoslovakene drog ut på gatene i omfattende de­ monstrasjoner. Et synlig vendepunkt var et masse­ møte på Våclavské nåmesti (Wenzelplassen) i sen­ trum av Praha den 21. november. En av de mest kjente dissidentene, forfatteren Våclav Elavel, holdt tale til folket uten at regimet våget å stoppe ham. Forsøkene som kommunistlederne gjorde for å møte kravene om fornyelse - partilederen ble for ek­ sempel skiftet ut sammen med medlemmene av politbyrået - var ikke lenger nok, og overfor trus-

40

Øst-Europa dominobrikkene faller

Wenzelplassen i hjertet av Praha den 21. novem­ ber 1989. Massedemonstrasjoner tvinger kom­ munistledelsen til å innlede forhandlinger med opposisjonen.

selen om generalstreik i desember, gikk hele re­ gjeringen av og Havel ble utpekt til president etter den detroniserte og kompromitterte Gustav Husak. Begivenhetene i Tsjekkoslovakia kan karakteriseres som en revolusjon med fredelige midler. I de første frie valgene sommeren 1990 fikk protestbevegelsen "Borgerforum” og den slovakiske varianten ”Borgere mot vold” flertall sammen. Den politiske situa­ sjonen var imidlertid splittet, og til tross for er­ klæringer om en rask innføring av markedsøkonomi og privatisering, viste det seg snart at det var vans­ kelig å bli enige om den praktiske utformingen av politikken. Den videre veien for Tsjekkoslovakia ble pro­ blematisk. På den ene siden var landet det eneste in­ nenfor den gamle østblokken som hadde en demo­ kratisk førkrigstradisjon å falle tilbake på. Helt bevisst knyttet den nye tsjekkoslovakiske ledelsen an både til mellomkrigstidens frihetsideologi og til landets geografiske posisjon midt i Europa med gode forbindelser til nabolandene. Utenlandsk ka­

Det tyske Volkswagenkonsernet sikret med sitt kjøp av Skoda-verkene i 1990 en fortsatt produk­ sjon av biler i Tsjekko­ slovakia.

pital ble ønsket velkommen, noe som blant annet førte til viktige tyske investeringer med oppkjøpet av Skoda-fabrikken som et fremtredende eksempel. For Tsjekkoslovakia fremstod deltagelse i det vest­ europeiske samarbeidet som et viktig mål. Andre faktorer pekte imidlertid i en mindre gun­ stig retning for Tsjekkoslovakia. Innenfor den tsjek­ koslovakiske staten fantes det også etniske motset­ ninger som etter kommunismens fall begynte å flyte opp til overflaten, akkurat som i det øvrige tidligere Øst-Europa. Spesielt tydelig var kløften mellom den dominerende tsjekkiske befolkningsdelen og den slovakiske. Bare det å finne et navn på den nye sta­ ten frembrakte opphissede diskusjoner mellom tsjekkere og slovaker før de ble enige om den offisi­ elle betegnelsen ”Den tsjekkiske og slovakiske føderative republikk”. De tradisjonelle motsetningene mellom tsjekkere og slovaker var ikke den eneste etniske komplika­ sjonen. I Slovakia bodde det over en halv million un­ garere, som følte seg stadig mer diskriminert, særlig fordi det slovakiske parlamentet hadde innført språklover som ensidig begunstiget det slovakiske språket. Det splittede etniske bildet i Tsjekkoslovakia er nok et eksempel på hvor vanskelig det har vært - og er - å tillempe nasjonalstatsmodellen i denne delen av Europa. I 1992 ble det klart at den tsjekkoslova­ kiske føderasjonen ikke ville holde. Slovakia valgte å gå sin egen vei, en løsning som ikke virker særlig fornuftig fra et økonomisk synspunkt, og som med stor sannsynlighet kommer til å føre til nye vanske­ ligheter. Kan et samarbeid i større regioner i Europa bli redningsplanken også for smånasjoner som har oppstått ved knoppskyting etter slovakisk modeil?

41

Det første frie valget i Ungarn på fire tiår kun­ ne holdes våren 1990. Den sovjetiske militære invasjonen i 1956 var noe ungarerne ikke ville komme til å glemme. Den 23. oktober 1989 samlet 100 000 ungarere seg i Budapest for å min­ nes opprøret som ble knust i 1956. Samme dag ble den sosialistiske re­ publikken Ungarn om­ døpt til republikken Ungarn.

Den ungarske veien Ungarn var det eneste av folkedemokratiene i ØstEuropa som hilste Gorbatsjovs perestrojka med åpenbar entusiasme. Selv hadde faktisk Ungarn lang erfaring og innsikt i hvor nødvendig det var å reformere det stivbeinte kommunistiske økonomis­ ke systemet. På en forsiktig, pragmatisk måte - for ikke å uroe Sovjetunionen - hadde den ungarske kommunistledelsen under Jånos Kådår, gjennom­ ført økonomiske reformer som i praksis hadde be­ tydd lettelser for næringslivet. Et visst privateie i bedrifter ble i noen utstrekning tillatt, likeledes samarbeid med utenlandske forretningsfolk, alt in­ nenfor rammen av et reformprogram som ble kalt Den nye økonomiske mekanismen og ble lansert allerede i 1968. Det var ikke bare på det økonomiske området at ungarerne hadde en friere stilling enn folk andre ste­ der i kommunistverdenen. Ungarsk kulturliv nøt den samme friheten, og stimulert av de nye signale­ ne fra Sovjetunionen økte nå også kravene til en po­ litisk demokratisering. I den ungarske kommunist­ ledelsen fikk de progressive kreftene en stadig sterkere stilling, og i 1988 ble de gamle lederne byt­ tet ut med nye, mer radikalt reformvennlige ledere. Åpent lanserte de ideer om å demokratisere sam­ funnet ved å tillate frie politiske partier og frie fag­ foreninger. Den reformkommunistiske ledelsen søkte støtte for sitt økonomiske program blant annet ved å spille på nasjonalistiske strenger, fullt klar over hvilket ge­ hør dette vant hos ungarere i alminnelighet. I mot­ setning til i de andre øststatene var det ingen større etniske minoritetsproblemer i Ungarn. Derimot

bodde det mange etniske ungarere i nabolandene, bortimot to millioner i Romania, over en halv mil­ lion i Tsjekkoslovakia og nesten like mange i Jugo­ slavia. Forfølgelsene av den ungarske folkegruppen i Romania var et meget følsomt spørsmål for Un­ garn. Av utenrikspolitiske årsaker hadde det ungar­ ske regimet lenge valgt å lukke øynene for lands­ mennenes utsatte posisjon i nabolandet, men en voksende opinion, spesielt blant ungarske intellek­ tuelle, tvang til slutt fram et klarere standpunkt fra myndighetenes side, og førte til at Ungarn begynte å ta imot folk som flyktet fra undertrykkelsen i nabo­ landet i øst. Humanitære hensyn førte også til at Ungarn i mai 1989 begynte å rive sin del av jernteppet mot Øster­ rike og samtidig tillot ungarerne østtyskere på flukt fra DDR å fortsette sin ferd til det forlokkende Vesten. I løpet av 1989 skjedde det en drastisk opinionsendring, og den reformkommunistiske ledelsen klarte ikke lenger å stå imot demokratiseringsbøl-

Ungarske soldater be­ gynte våren 1989 å de­ montere sin del av jern­ teppet, grensen mot Østerrike. Konsekvense­ ne ble store, fremfor alt for mange østtyskere, som nå fikk åpnet en fluktvei mot det forlok­ kende vest.

42

Øst-Europa dominobrikkene faller

gen. Bit for bit falt det en gang så mektige ungarske kommunistpartiet sammen, og på en ekstraordinær generalforsamling den 7. oktober, ble det formelt vedtatt å oppløse partiet, og omdanne det til et sosi­ alistisk parti som bekjente seg til demokrati, parla­ mentarisme og markedsøkonomi. Også i Ungarn hadde systemskiftet skjedd med fredelige midler. Selv om ungarerne på mange må­ ter hadde vært mentalt forberedt på omstillingen, viste det seg snart at de praktiske problemene med å få markedsøkonomien til å fungere også her, var store. I det første frie parlamentsvalget i det nye Ungarn fikk det borgerlige, nasjonalistiske partiet Demokratisk forum flest stemmer, og dannet re­ gjering sammen med et par andre borgerlige partier. Oppgaven med å lose Ungarn inn i markedsøkono­ miens Europa kommer ikke til å bli løst på kort sikt, til det er komplikasjonene for store. Det økonomis­ ke nivået ligger under det vesteuropeiske, levestan­ darden er lavere og gjelden høyere, samtidig som befolkningens forventninger har økt. For Ungarn står en plass i et ”felles europeisk hus” som en fremtidsdrøm.

En diktators fail i Romania I I Romania var ikke forutsetningene for en fredelig overgang fra kommunisme til demokrati like gunsti­ ge. Rumenerne hadde ingen demokratiske tradisjo­ ner å falle tilbake på etter årtier med brutalt dikta­ tur og økonomisk misere under diktatoren Nicolae Ceau§escu. Et helt spesielt trekk ved det rumenske kommunistiske systemet var det nesten orientalske trekket med å la Ceau§escu-familien besette alle viktige maktposisjoner. Mot midten av 1980-årene var Romania et sam­ funn i dyp krise. Alt overskudd gikk til å betale lan­ dets utenlandsgjeld. Levestandarden lå på et nivå som kunne sammenlignes med levestandarden i den tredje verden. Lave lønninger og dårlige boliger, elektrisitetsrasjonering og matvaremangel gjorde li­ vet vanskelig å leve for alle, bortsett fra den privile­ gerte klikken med lederskikkelser. Da Gorbatsjov lanserte reformprogrammet sitt, stilte Ceau§escu seg naturlig nok helt likegyldig til det. Ennå mot slutten av 1989, da den antikommunistiske lavinen rullet fram over hele det østlige Europa, kunne Ceau§escu på partikongressen åpent ta avstand fra alle forslag om liberalisering. Det skulle imidlertid vise seg at Ceau§escu grovt hadde feilberegnet sin egen og regimets maktposi­ sjon. Begivenhetene i det øvrige Øst-Europa høsten 1989 hadde påvirket situasjonen i Romania også. En gruppe som var spesielt misfornøyd med sin stilling, var den ungarske befolkningen i Transilvania og den rumenske delen av det såkalte Banatet, et område som før Den første verdenskrig hadde vært en del av det habsburgske imperiet. På ulike måter var disse ungarerne blitt diskriminert i det rumenske sam-

Etter et mislykket fluktforsøk ble Romanias diktator Nicolae Ceau§escu og hans hustru grepet den 22. desember 1989, dømt til døden etter en summarisk "rettergang” og henrettet 1. juledag.

I Copsa Mica, en liten by i Nord-Romania, blir alt farget svart av sot og nedfall fra industrianlegg uten rensing. Helsetilstanden for de 7000 innbyggerne er katastrofal, og håpet om nødvendige forbedringer av miljøet etter kommunismens fall har hittil stran­ det på manglende økonomiske ressurser.

Folkets hus i sentrum av Bucuresti, et av Ceauqescu-regimets mange ”skrytebygg ” som det aldri lot til å mangle penger til.

funnet, og de opplevde sin kultur og etniske identi­ tet som alvorlig truet. Blant annet var ungarske landsbyer bokstavelig talt blitt jevnet med jorden av bulldosere i forbindelse med gjennomføringen av kommunistregimets omfattende landsbygdprogram, som krevde at befolkningen ble tvunget til å flytte fra hus og hjem til nyoppførte, men dårlige boligkom­ plekser i helt nye omgivelser. Det var også i områdene som først og fremst var befolket av ungarere, at de første protestbevegelse­ ne kom åpent til uttrykk. I midten av desember 1989 demonstrerte en stor folkemasse i byen Timisoara mot forvisningen av en populær prest som hadde vå­ get å utfordre regimet. Demonstrasjonen ble møtt av skuddsalver fra de utkommanderte styrkene fra det fryktede sikkerhetspolitiet Securitate. Urolighetene spredde seg raskt til andre deler av Romania. Men det var det som skjedde i hovedsta­ den Bucuresti som skulle få avgjørende betydning. Om kvelden 21. desember skulle Ceau§escu holde en fjernsynsoverført tale for en utkommandert folke­ mengde. I stedet for å komme med de vanlige bifallsropene som diktatoren pleide å få høre ved slike til­ stelninger, begynte tilhørerne å pipe og bue og på andre måter la sitt mishag komme til uttrykk. Ceau§escu ble tvunget til å avbryte talen. Samme dag for­ lot han presidentpalasset i helikopter, samtidig som urolighetene fortsatte i Bucurestis gater. Sikker­ hetsstyrkene forsøkte å stoppe opprøret og åpnet ild mot demonstrantene, men etter et døgns avventen­ de passivitet tok de militære styrkene parti med opp­ rørerne. I den kaotiske situasjonen som oppstod etter dik­ tatorens flukt, grep en gruppe som kalte seg Den na­ sjonale redningsfronten initiativet, og dannet en provisorisk regjering. Denne gruppen bestod av tid­ ligere ledende kommunister. Ceau§escu og hans hu­ stru ble tatt til fange like etter flukten, dømt til døden og henrettet etter en summarisk rettssak. I Bucuresti ble to av redningsfrontens ledende politi­ kere, Ion Iliescu og Petre Roman utnevnt til hen­ holdsvis president og statsminister. Den første opp­ gaven til den nye regjeringen var å avvæpne Securi­ tate og gjenopprette fredelige tilstander i landet. Når det gjaldt regjeringens politiske kurs, rådet det stor usikkerhet. Formelt bekjente de nye lederne seg til demokratiet, og kommunistpartiets makt­ monopol ble opphevet. Streikene og urolighetene fortsatte likevel de føl­ gende to årene, og den dyptgående kløften mellom landets intellektuelle og arbeidere satte fortsatt sitt preg på samfunnsutviklingen, akkurat som de et­ niske motsetningene. I de første frie valgene i mai 1990 fikk Den nasjonale redningsfronten bortimot I2/3 av stemmene, og i presidentvalget vant Iliescu en enda større seier. Diktaturets fall i Romania hadde foregått med andre fortegn enn den tilsvarende prosessen i resten av de gamle folkedemokratiene i Øst-Europa. I Ro­ mania hadde ikke overgangen skjedd med fredelige

midler, og dessuten var det kommunistene selv, om enn i nye roller, som hadde hatt hånd om prosessen. Det er for eksempel aldri blitt fullstendig klarlagt om statskuppet ble iscenesatt av kommunistledere som var misnøyde med Ceau§escus måte å håndtere makten på, eller om de bare passet på å utnytte en gunstig situasjon i forbindelse med den spontane folkereisningen. Kommunismens fall i Romania var således en pro­ sess som reiser en mengde spørsmål som det fore­ løpig ikke har vært mulig å få besvart. Det nye regi­

mets legitimitet er ikke ubestridt, de økonomiske problemene er fremdeles ikke løst, og veien til et de­ mokrati av vanlig europeisk modell synes fortsatt tornefull.

Den bulgarske palassrevolusjonen I Bulgaria hadde den gamle kommunistlederen Todor Sjivkov styrt landet eneveldig som partisjef siden 1954, og som president fra begynnelsen av 1970-årene. Hele tiden hadde han vært meget lydhør overfor den offisielle sovjetiske politikken. Da Gor­ batsjov rett etter at han kom til makten lanserte sitt perestrojkaprogram, var det ikke så merkelig at den bulgarske kommunistlederen kastet seg på den nye trenden. Dette skjedde mest med ord, og de for­ siktige reformene på det økonomiske området som i virkeligheten ble forsøkt allerede før maktskiftet i Kreml, ble bare et halvhjertet forsøk. Levestandar­ den fortsatte å synke, og miljøproblemene ble stadig verre i den gammeldagse og nedslitte tungindustrien som preget det bulgarske landskapet. Det var antagelig for å avlede bulgarernes mis­ nøye med de materielle levevilkårene at regimet sat­ te i gang en nasjonalistisk kampanje i 1985 rettet mot de ikke-slaviske minoritetene i landet, særlig den

43 Øst-Europa dominobrikkene faller

Urolighetene i Romania fortsatte også etter Ceau§escus død. Den nasjo­ nale redningsfronten, som for en stor del be­ stod av folk fra kommu­ nistpartiet som ble opp­ løst i begynnelsen av 1990, regjerte med støtte av en majoritet i det nye parlamentet, men ble møtt av nye folkelige protester. 1 et par tilfeller tilkalte regimet gruve­ arbeidere som gikk løs på demonstrantene, for en stor del opposisjonel­ le studenter. Sommeren 1991 vendte imidlertid gruvearbeiderne seg mot regjeringen og krevde statsminister Petre Ro­ mans avgang.

44 Øst-Europa dominobrikkene faller

tyrkisktalende, muslimske folkegruppen med om­ kring 800 000 medlemmer. Dette var en folkegruppe som også tidligere hadde vært utsatt for diskrimi­ nering og forfølgelser. Nå intensiverte regimet bulgariseringen av den tyrkiske folkegruppen, en grup­ pe som ikke ble anerkjent som etnisk minoritet ved folketellingen i 1985. De følgende årene flyktet an­ tagelig titusenvis av tyrkere fra hjemstedene sine for å unnslippe forfølgelsene. De fleste søkte over gren­ sen til Tyrkia, som snart ble tvunget til å stenge grenseovergangene. Tappingen av de menneskelige ressursene førte til nye forstyrrelser i Bulgarias økonomi, blant annet fikk jordbruket og bygningsindustrien problemer med å fylle hullene etter tyrkerne som hadde flyk­ tet. Til tross for at Bulgaria var relativt isolert fra det øvrige Øst-Europa utenfor Sovjetunionen, klarte ikke Sjivkov-regimet helt å stenge perestrojkasmitten ute. Den 10. november 1989, dagen etter at rivin­ gen av Berlin-muren begynte, ble Sjivkov avsatt ved et kupp som var satt i scene av utenriksministeren Petur Mladenov, handelsministeren Andrej Lukanov og forsvarsministeren Dobri Dsjurov. Mladenov ble landets nye president og Lukanov regjeringssjef. Kommunistpartiet ble omdøpt til Sosialistpartiet og avstod fra rollen som den ledende kraften i en sosia­ listisk samfunnsutvikling. Heretter skulle Bulgaria være et politisk demokrati med markedsøkonomi etter vanlig vestlig modeil. Heller ikke i Bulgarias tilfelle viste det seg lett å omstille seg til de nye prinsippene. Streiker og uro­ ligheter fortsatte med å sette sitt preg på hverdagen, men situasjonen for de etniske minoritetene er lang­ somt i ferd med å bedre seg. Kommunistene spilte fortsatt en viktig rolle, selv om makten rent formelt var delt mellom en rekke mindre partier. Akkurat som i Romania kunne altså kommunistene beholde en del innflytelse. I det første frie valget etter makt­ skiftet, sommeren 1990, fikk det omdøpte kommu­ nistpartiet flertall for sin politikk. Den politiske splittelsen er stor, de sosiale spenningene fortsetter å øke og fremtiden for det fattige landet i Europas utkant kan derfor trygt karakteriseres som proble­ matisk.

Jugoslavia: den etniske og religiøse splittelsen 11980 døde Josip Bros Tito, Jugoslavias president og samlende kraft helt siden Den annen verdenskrig. I disse 35 årene hadde han klart å frigjøre Jugoslavia fra den sovjetiske innflytelsen. Dessuten hadde han fått utviklet en egen jugoslavisk, markedssosialistisk samfunnsmodell med arbeiderstyrte bedrifter og en langt fremskreden desentralisering, i hvert fall på visse områder. Den kalde krigen hadde vært en grunnleggende forutsetning når det gjaldt å gi ham det spillerommet han trengte for med suksess å kun­ ne balansere mellom de to maktblokkene.

Så lenge Tito var i live, hadde han på et vis klart å opprettholde den heterogene statsdannelsen, men da han døde, tok de splittende kreftene snart over­ hånd. Ved inngangen til 1990-årene stod Jugoslavia overfor en fullstendig oppløsning. Hvilken forkla­ ring kan vi finne på denne aksellererende proses­ sen? Den etniske splittelsen har alltid vært en viktig fak­ tor i den jugoslaviske staten. De seks republikkene Slovenia, Kroatia, Serbia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro og Makedonia - ved siden av de to så­ kalte autonome provinsene Vojvodina og Kosovo, begge innenfor den serbiske republikken, har alle hver for seg representert regionale og etnisk baserte interesser, men identitetsgrunnlaget har samtidig variert fra område til område. Slovenia har vært et etnisk og religiøst homogent område, med en relativt høy økonomisk utviklingsgrad. Republikken har alltid hatt spesielle kulturel­ le bånd til det området som før Den første verdens­ krigen ble kalt Sentral-Europa, takket være lang tilknytning til den østerrikske delen av Habsburgmonarkiet. Kroatia er så langt fra like enhetlig og veldefinert. Denne republikken har også en fortid i det habsburgske imperiet, men da som en del av den ungar­ ske grenen av dobbeltmonarkiet. En del av det kroa-

Etnisk rensing Uttrykket etnisk rensing fikk en skremmende aktualitet i forbindelse med borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina i 1991. Selve hendelsen forsøket på å fordrive store befolkningsgrup­ per med makt fra sine hjem for derved å oppnå etnisk homogene stater - er ikke av ny dato. Gjennom historien har mange lignende over­ grep skjedd mot grupper av mennesker som et­ nisk skiller seg fra majoriteten. I en del tilfeller har etnisk rensing ført til rene folkemord, slik det skjedde i forbindelse med nazistenes an­ strengelser for å utrydde alle jøder og sigøyne­ re. Senere har lignende hendelser utspilt seg på forskjellige hold og kanter i den tredje ver­ den, der ulike urbefolkninger er truet av ut­ ryddelse. I Bosnia er det først og fremst de muslimske bosnierne som blir rammet av sys­ tematiske voldtekter, mord og fordriving fra århundregamle bosteder. Tanken bak den et­ niske rensingen i Bosnia har vært å skape sam­ menhengende regioner med etnisk homogen befolkning, i stedet for den mosaikken av et­ niske bosetninger som hittil har preget om­ rådet. For enkeltmennesker har resultatet vært katastrofalt.

45

tiske området, Dalmatia og Istria, hadde vært underlagt østerrikerne på 1800-tallet, og i enda tid­ ligere århundrer hadde disse områdene tilhørt den venetianske kulturkretsen. Gjennom tidene har det kroatiske kjerneområdet hatt karakter av å være grenseområde mellom ulike kulturer. Helt siden den kirkelige delingen i 1054 har kroatene vært kato­ likker med paven i Roma som det åndelige over­ hodet, mens serberne havnet under den ortodokse kirken. Til tross for den felles opprinnelsen, utviklet serbere og kroater seg i tidens løp til to forskjellige folkeslag med ulike historiske erfaringer og med hver sin identitet. Ved siden av den kroatiske majoritetsbefolknin­ gen finnes det i den kroatiske republikken en rela­ tivt stor andel serbere, både i Slavonia og i det såkal­ te Militærgrenseområdet som en gang ble anlagt som beskyttelse mot de muslimske ottomanene. I visse områder er serberne til og med i flertall. Tradi­ sjonelt har det vært motsetninger mellom disse to befolkningsgruppene, konflikter som til sine tider har økt til religiøs undertrykking og heftige for­ følgelser av annerledestenkende. Samtidig hadde kroater og serbere gjennom århundrene utviklet en form for modus vivendi - en måte å leve sammen på - i lokalsamfunnet. Heller ikke for kroatene utgjorde republikkens grenser en klar delingslinje. I naborepublikken Bosnia-Hercegovina har det bodd et stort antall ka­ tolske kroater. Deres erfaringer preges ikke bare av sameksistensen med de serbiske ortodokse, men og­ så av en lang felles historie med muslimer. I Bosnia-

Sarajevo 1992: Under borgerkrigen i Bosnia ble sivilbefolkningen hardt rammet. Ikke minst Sarajevo ble utsatt for langvarig granatild som la byen i ruiner og forårsaket mange men­ neskers død.

Hercegovina var nemlig identitetsforholdene enda mer komplisert; islam, katolisisme og ortodoksi hadde en sterk stilling, religionen bidrog til å skape etnisk identitet, og det fantes samtidig en sosial lag­ deling som ble styrket av de religiøse båndene. I Bosnia-Hercegovina var ingen spesiell etnisk grup­ pe i majoritet. I den jugoslaviske staten har republikken Serbia spilt en hovedrolle på ulike måter. Serberne har vært den største folkegruppen i Jugoslavia og har hatt en sterk innflytelse på politikken og samfunnsutvik­ lingen i staten som helhet. Religiøst og kulturelt har Serbia vært preget av århundrer under muslimsk, ot­ tomansk styre, men også av en historie som selv­ stendig stat, dels før den ottomanske invasjonen, dels under perioden fra 1878 fram til den jugoslavis­ ke staten ble etablert da Den første verdenskrigen sluttet.

Dubrovnik 1991. Under borgerkrigen ble den kroatiske byen utsatt for tunge granatangrep fra den serbiskdominerte fø ­ derale armeen. Disse forårsaket store materiel­ le skader, også i den kul­ turhistorisk verdifulle gamle bydelen.

46

Og endelig, i den sørligste av de jugoslaviske re­ publikkene, Makedonia, har også det etniske bildet vært sterkt splittet. Her hadde den osmanske hån­ den hvilt tyngre enn mange andre steder på Balkan, og her var den religiøse og språklige splittelsen stor. Det makedonske territoriet var heller ikke spesielt godt avgrenset. Serberne betraktet området som serbisk, og både Bulgaria og Hellas, som begge had­ de makedonske områder innenfor sine landegren­ ser, har hatt ulike meninger om hva som egentlig burde betraktes som Makedonia og hva makedonsk identitet egentlig stod for. Ingen steder i Europa var altså det etniske mang­ foldet større enn i den sosialistiske, føderative re­ publikken Jugoslavia som ble opprettet etter Den annen verdenskrig under Titos og kommunistparti­ ets ledelse. I hele perioden fra 1945 har etniske mot­ setninger truet samholdet i staten. Den kanskje vik­ tigste faktoren når det gjelder å skape nye nasjoner pleier å være tiden. I Jugoslavias tilfelle holdt det ikke med 45 år til å lege sårene etter de bitre opp­ gjørene under Den annen verdenskrig, bygge bro over etniske ulikheter og skape legitimitet for den felles statsdannelsen. Det lot seg for eksempel gjøre å skape et serbokroatisk språk - som riktignok aldri fikk offisiell status som jugoslavisk riksspråk - men

Franjo Tudjman, presi­ dent i Kroatia. Landets selvstendighet ble pro­ klamert sommeren 1991, men regjeringen mangler fremdeles kontroll over hele sitt territorium.

Slobodan Milosevic, pre­ sident i Serbia, represen­ terte ideen om en samlet jugoslavisk stat, men et­ ter hvert som forutset­ ningene for en slik løs­ ning falt bort, fremstod han først og fremst som en serbisk nasjonalist.

De nåværende (1993) grensene til republikken Serbia stemmer heller ikke overens med de historis­ ke. Det serbiske kjerneområdet var opprinnelig Kosovo, som i dag har en stor albansk, muslimsk ma­ joritet (bortimot 90 prosent). Kosovo, som ble inn­ lemmet i Serbia i 1913 etter århundrer med otto­ mansk styre, fikk stilling som autonom provins i konstitusjonen av 1974. Den albanske majoriteten var ikke fornøyd med den faktiske avhengigheten av Serbia, og arbeidet med å gjøre Kosovo til en egen republikk. Serberne på sin side fryktet at dette kun­ ne føre til en sammenslutning med Albania. 1 1980-årene vokste motsetningene helt til det ble åpent brudd i 1990 etter at Serbias president Slobo­ dan Milosevic hadde redusert Kosovos særrettig­ heter og innført direkte serbisk styre. Særbehand­ lingen utviklet seg senere til ren undertrykking. I den nordlige delen av Serbia fantes det en annen autonom provins, Vojvodina, med en helt annen et­ nisk sammensetning. Det er neppe noe annet sted i den tidligere Jugoslaviske staten der befolkningen er mer heterogen. I tillegg til serberne bor det også ungarere, tyskere og rumenere der, og historisk har området hatt en nær tilknytning til i første rekke Un­ garn. Også i Vojvodina har motsetningene tilspisset seg i forbindelse med at den serbiske sentralregje­ ringen fratok det dets selvstyre. Ved siden av religionen har også den historiske tradisjonen hatt betydning for utviklingen av etnisitet. Spesielt er dette tydelig i Montenegro, der be­ folkningen i århundrer med hell hadde klart å holde de osmanske erobrerne stangen, samtidig som de bevarte sin ortodokse tro.

’Tilioque” - et tusen år gam m elt stridsspørsm ål Allerede i tidlig middelalder ble Europa splittet religiøst, mellom en katolsk kirke i vest, med paven i Roma som overhode, og en ortodoks i øst. Religiøst stam m er splittelsen fra et tolkningsspørsmål og et tillegg til den nikenske trosbekjennelsen som de vestlige kirkefedrene hadde væ rt opphav til. Spørs­ m ålet gjaldt om Den hellige ånd var u tg ått både fra Faderen og Sønnen (Filioque) - som den vestlige kirken hevdet - eller bare fra Fa­ deren - som de ortodokse og orientalske krist­ ne stadig holder fast ved. Den deling av den kristne kirken som ble endelig slått fast i 1054, fikk store konsekvenser for den kulturelle ut­ viklingen i Europa. Et meget tydelig eksempel på filioque-grensens historiske tyngde, ser vi i det oppløste Jugoslavia: Kroatene, som i 1054 havnet innenfor den katolske kirkens innflytelsessfære, er fremdeles katolikker den dag i dag og skriver med latinske bokstaver, mens serberne har vært trofaste mot den ortodokse troen og fremdeles skriver med kyrilliske bok­ staver. De ulike historiske erfaringene har bi­ dratt til å gjøre de to folkene til bitre fiender, til tross for at de før levde i fred og harmoni med hverandre.

47

man klarte ikke å skape en serbokroatisk nasjon og langt mindre en jugoslavisk. Det meste man kunne vente å oppnå, var etnisk sameksistens, ikke inte­ grasjon og sammensmelting.

Fra politisk sentralisme til føderalisering I etterkrigstidens Jugoslavia fantes det også krefter som egentlig burde ha virket i retning av integrasjon og enhet. Titos fremgangsrike utenrikspolitikk med frigjøring fra avhengigheten av Sovjetunionen, for­ søkene på å skape et felles jugoslavisk marked og en enhetlig økonomisk politikk, sammen med den be­ visste sekulariseringsprosessen som gikk ut på å re­ dusere de religiøse spenningene, burde alt sammen ha bidratt til å bygge en jugoslavisk nasjon. Etter partisankrigens dager nøt dessuten det kommunis­ tiske partiet en prestisje som kunne ha gjort det til en samlende faktor, spesielt ettersom konkurreren­ de bevegelser som det kroatisk-fascistiske Ustasja og de serbisk-monarkistiske tsjetnikerne var blitt slått ut. Det jugoslaviske kommunistpartiet hadde imid­ lertid ikke noe enhetlig syn på hvordan staten skulle være organisert. For mange i ledersjiktet var idealet en sterkt sentralisert stat, der alle regionale for­ skjeller skulle utjevnes og et så ensartet sosialistisk forklare de sentrifugale kreftene i den jugoslaviske samfunn som mulig bli skapt. Andre kommunister staten. Fordi økonomien hang så tett sammen med mente at målet måtte være å bevare de ulike regio­ de politiske institusjonene i de forskjellige republik­ nenes særart, selv om behovet for en samordning på kene, fikk de føderale myndighetene problemer høyeste nivå i de fleste tilfeller ble ansett som nød­ med å drive igjennom overordnede beslutninger. Og vendig. Ulike oppfatninger i slike grunnleggende ute i republikkene var det de regionale kommunist­ maktspørsmål førte til kompromisser som ikke rik­ partiene som både hadde det økonomiske ansvaret og den politiske makten. Jugoslavia hadde i reali­ tig tilfredsstilte noen av partene. På litt sikt viste det seg at de regionale inter­ teten ingen planøkonomi, bare flere regionale øko­ essene, også innenfor kommunistpartiet, var ster­ nomier med innslag av både plan og marked. Det var nettopp i dette at svakheten lå. Like lite kere enn de sentralistiske. Dette avspeilte seg i den nye konstitusjonen som ble vedtatt for Jugoslavia i som den sosialistiske planøkonomien i lengden 1974 og gav de enkelte republikkene større innflytel­ kunne fungere i Sovjetunionen og det øvrige Østse, for eksempel over sin egen økonomi. Dette for­ Europa, kunne den jugoslaviske desentraliserte va­ sterket de regionale forskjellene ytterligere. De rianten gjøre det, enten det var på det føderale pla­ rikere republikkene fikk stadig mindre interesse av å net eller ute i republikkene. Fra begynnelsen av være med på å finansiere de fattigere delene av 1980-årene var den jugoslaviske økonomien i alvor­ Jugoslavia, og de fattigere områdene kunne i sin tur lig krise. Levestandarden sank drastisk, selv i de klage over manglende solidaritet og investeringsvil­ mer utviklede republikkene, og i de fattigere om­ je, fra både mer utviklede republikker og fra før- rådene i sør steg arbeidsløsheten opp mot 50 pro­ derale myndigheter. Interessen for å holde den sent. De stadig økende økonomiske problemene be­ føderale staten sammen avtok, spesielt i de mer ut­ tydde samtidig en krise for kommunistene og meto­ viklede republikkene Slovenia og Kroatia. Av de forskjellige delrepublikkene var det bare dene deres - eller rettere sagt, mangel på metoder Serbia som relativt helhjertet støttet den føderale for å løse de jugoslaviske samfunnsproblemene. staten. Serberne hadde den største spredningen Misnøyen med kommuniststyret rettet seg mot dem over hele landet, og de var allerede godt represen­ som i første rekke ble betraktet som de ansvarlige tert i alle føderale sammenhenger, takket være stør­ for nedgangen, det vil si mot lederne i de regionale relsen på befolkningen. Spesielt gjorde dette seg kommunistpartiene. Mot slutten av 1980-årene var gjeldende i det militære. Føderale beslutninger ble kommunistene på retrett overalt; det begynte i Slo­ derfor oppfattet av alle ikke-serbere som uttrykk for venia og Kroatia der kommunistpartiene døpte seg om til demokratiske reformpartier. Samtidig vedtok storserbisk nasjonalisme. Økonomien er altså en viktig faktor når man skal myndighetene at det skulle være tillatt å danne nye,

Alija Izetbegovic, presi­ dent i Bosnia-Hercegovina, hvor historiske motsetninger mellom serbere, kroater og bos­ niske muslimer utviklet seg til en bitter borger­ krig i 1992.

48 Øst-Europa dominobrikkene faller

Borgerkrigen i BosniaHercegovina forårsaker menneskelige tragedier og materiell ødeleggelse. Hovedstaden Sarajevo er blitt utsatt for granatan­ grep og snikskyttere som har slått blindt til mot si­ vilbefolkningen.

Den gamle kvinnen i Kukunjevac har mistet sitt hjem og alle sine ei­ endeler i et granatangrep som ikke har noe mili­ tært mål, men har til hensikt å fordrive byens innbyggere av den ene grunn at de er av ”feil” etnisk opprinnelse.

Borgerkrigen i Bosnia driver store menneske­ mengder på flukt. For mange innebærer flyktningetilværeisen trøsteløs venting i overfylte leirer. Vil det noen gang bli mulig for dem å vende tilbake til sine hjemtrak­ ter?

ikke-kommunistiske politiske partier. Ved parla­ mentsvalgene våren 1990 seiret borgerlige koalisjo­ ner både i Slovenia og Kroatia. Like før hadde det jugoslaviske kommunistpartiet offisielt frasagt seg sitt maktmonopol. Ved siden av de tradisjonelle skillelinjene i Jugo­ slavia - etniske, religiøse og kulturelle - hadde det i begynnelsen av 1990-årene utkrystallisert seg en ny, ideologisk skillelinje: De mer utviklede republikke­ ne valgte først en demokratisk, markedsøkonomisk linje, mens regimene i de mindre utviklede republik­ kene holdt fast ved planøkonomien. Den sterkeste støtten både til føderalismen og kommunismen fan­ tes i Serbia. Med så mange uforenlige målsetninger kunne den jugoslaviske føderasjonen ikke fungere. Slovenia og Kroatia valgte først å bryte ut av det jugoslaviske fel­ lesskapet og utrope seg selv til selvstendige stater. Så fulgte Bosnia-Hercegovina og Makedonia etter. Utenom Serbia var Montenegro den eneste av de gjenværende republikkene som fortsatt tok til orde for en jugoslavisk løsning. I begge disse republikke­ ne beholdt de omdøpte kommunistpartiene makten i de første frie valgene i 1990. Den viktigste kløften gikk etter denne tiden mel­ lom Kroatia og Serbia. Slovenias separasjon hadde føderalistene i realiteten ikke klart å gjøre noe sær­ lig med. Det kroatiske tilfellet var mer komplisert, i første rekke på grunn av befolkningssituasjonen og de uklare grensene. Den serbiske minoriteten i Kroatia aksepterte ikke denne republikkens selv­ stendighet, men utropte sine egne autonome pro­ vinser, som fikk støtte fra Serbia. Motsetningene ble ytterligere skjerpet i 1991 og utviklet seg til en blodig borgerkrig med omfattende materielle ødeleggel­ ser. Krigens voldsomhet og de mange overgrepene fra begge sider avspeilte en uforsonlig innstilling og et utbredt folkehat som utenforstående meglere, som EF og USA, hittil ikke har klart å trenge igjen­ nom. I 1992 opphørte Jugoslavia å eksistere som stat. Slovenias, Kroatias og Bosnia-Hercegovinas selv­ stendighet ble akseptert av verdenssamfunnet, mens Makedonia måtte vente på godkjennelse på grunn av blokkering fra Hellas’ side. Også i Bosnia brøt det ut full borgerkrig i 1992, med enda alvorligere overgrep og ødeleggelser som rammet alle de involverte. Fra omverdenen lød det kraftige protester mot den taktikken som ble be­ nyttet - såkalt etnisk rensing - som særlig rammet muslimene meget hardt uten at det førte konflikten noe nærmere en løsning. Det er bare med inter­ nasjonal intervensjon at freden kan gjenopprettes på Balkan.

Albania - den siste utposten faller Akkurat som Jugoslavia hadde gjort allerede i 1948. klarte Albania å rive seg løs fra den sovjetiske

49 Befolkningsgrupper i det tidligere Jugoslavia

□ Slovener Kroater Muslimer

□ Serbere S

Montenegrinere

□ Albanere ■ Makedonere Bulgarere

■

Ungarere Ingen majoritet

BosniaH ercegovina fø r borger­ krigen 1992

BosniaH ercegovina tidlig 1993

I | Serbere

□

H8 Kroater

f~] Kroater

B l Muslimer ^

I

Serbere

Muslimer

Ingen majoritet

Det kommunistiske sam­ menbruddet i Albania ble fulgt av streiker, opp løp og menneskers for­ tvilte forsøk på å skaffe seg det daglige brød.

maktsfæren i 1961. Den endelige bekreftelsen på at de hadde lyktes med frigjøringen, fikk albanerne i 1968, da landet trakk seg ut av det militære samar­ beidet i Warszawa-pakten. Under Enver Hoxha hadde diktaturet vært strengt og kompromissløst, og det var aldri blitt noe av et oppgjør med stalinismen. Da Hoxha døde i 1985, førte det ikke til noen synlig endring utad i så måte; den nye kommunistlederen Ramiz Alia fortsatte uanfektet den harde stalinistis­ ke linjen som forgjengeren hadde personifisert. Al­ bania, Europas fattigste land, hadde også vært det mest isolerte samfunnet i denne delen av verden. Det var bare få opplysninger om forholdene som trengte ut fra det godt bevoktede landet, og Al­ banias egen befolkning fikk vite svært lite om for­ holdene utenfor Albania. Isoleringen og den fullstendige kontrollen med massemedia gjorde at landet heller ikke fikk noen nærmere opplysninger om Gorbatsjovs perestrojkaprogram gjennom det albanske jernteppet. For Alia

50

Øst-Europa dominobrikkene faller____________

og de albanske kommunistlederne var det svært lenge siden Sovjetunionen opphørte med å være deres forbilde. Ikke engang i et så lukket land som Albania gikk det an å holde folket nede i total uvitenhet i evig tid. Problemet var landets økonomi, som mot slutten av 1980-årene ble raskt dårligere. Den allerede lave levestandarden ble presset ned til et nivå som var nærmest uutholdelig, og regimet ble tvunget til å gjøre flere innrømmelser. Sommeren 1990 kom det til voldsomme demonstrasjoner i hovedstaden Tirana, og Alia benyttet anledningen til å ommøblere både partiledelsen og regjeringen. De første skritte­ ne på veien mot å bryte Albanias selvalgte isolasjon ble tatt da landet søkte om å bli tilknyttet den euro­ peiske sikkerhetskonferansen, KSSE, og ved at de

Den katastrofale økono­ miske og sosiale situa­ sjonen i Albania etter kommunistdiktaturets fali førte til at tusenvis av yngre mennesker med al­ le midler forsøkte å komme seg ut av landet, først og fremst til Italia. Forferdelige scener ut­ spant seg, som her i den italienske havnebyen Brindisi, når det viste seg at Italia ikke var for­ beredt på å ta imot de landflyktige.

diplomatiske forbindelsene med Sovjetunionen ble gjenopprettet etter nesten tre tiårs polarkulde mel­ lom de to landene. Visse reformer for liberalisering av økonomien ble også gjennomført, for eksempel ble det nå tillatt av myndighetene å starte en viss pri­ vat forretningsvirksomhet. Det var imidlertid tydelig at reformene ikke strakk til. Den albanske kommunistledelsen fikk også erfare at det var umulig å stoppe en folkelig protestbevegelse når den først har fått vind i seilene. 1 1991 fortsatte oppløsningstendensene i det alban­ ske samfunnet med gjentatte massedemonstrasjoner og rene hungersopprør. Streiker og protester lamslo næringslivet, og tusenvis av albanere forsøkte å flyk­ te fra den katastrofale situasjonen i hjemlandet ad forskjellige fluktveier, blant annet med skip over til Italia. Først i 1992 ble kommunistene i Albania tvunget til å gi fra seg makten. Også i dette landet hadde det sosialistiske eksperimentet spilt fallitt. 45 års dikta­ tur hadde endt med økonomisk kaos og et samfunn i fullstendig oppløsning.

Øst-Europa ved skilleveien 1989 skulle vise seg å bli et viktig vendepunkt i ØstEuropas historie. Kommunismen forsvant som ideo­ logi og styreform, og territorialstaten ble vekket til live igjen, både som ideal og virkelighet, i sporene etter alle fagre ord om proletær internasjonalisme og sosialistisk fellesskap. I ett tilfelle - Øst-Tyskland - førte prosessen til at en hel stat opphørte å eksis­ tere ved at den ble slått sammen med Europas ster­ keste stat, Den tyske forbundsrepublikken. I to and­ re tilfeller, Sovjetunionen og Jugoslavia, ble fler­ nasjonale statsdannelser oppløst, etterfulgt av gjenoppvekte eller nyskapte etno-territoriale enheter, som alle gjorde krav på nasjonal uavhengighet. Oppgjøret med kommunismen skjedde med fre­ delige midler, med noen få unntak, der Romania stod i særklasse. De fleste steder klarte gammel­ kommunistene bare å hale ut prosessen en smule, og det vanlige mønsteret var at partiledelsen først for­ søkte med noen forsiktige reformer på det økono­ miske området, men når det ble åpenbart at dette ikke var nok, gikk de uoppfordret fra sine roller som ledere av utviklingen. Som regel ble ikke engang partinavnet tilbake. De store problemene oppstod først når de nye le­ derne skulle utforme en ny politikk, der de påberopte seg verdier som demokrati, flerpartisystem, markedsøkonomi og privat eiendomsrett. Best gikk det til å begynne med i de delene av Øst-Europa som lenger tilbake i historien hadde hatt forbindelser med kontinentets hovedstrømninger. For Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Slovenia og Kroatia var det naturlig å forsøke å gjenopplive båndene med Sentral-Europa. Dette området fikk nå ny aktualitet etter å ha vært utslått og lammet i et halvt århundre, først på grunn av den tyske nazismens herjinger og deretter av det sovjetiske systemet som isolerte disse landene i forhold til Europa for øvrig. I Sentral-Euro­ pa - som er mer et kulturelt begrep enn en geografisk betegnelse - hadde det en gang i tiden vært en felles overliggende kultur, symbolisert av det habsburgske dobbeltmonarkiet. Samtidig kan man merke seg at dette SentralEuropa har en religiøs enhet som ett av den katolske kirkens kjerneområder. De katolske områdene i de vestlige delene av Ukraina og i Litauen hadde også, i likhet med protestantismens befestninger i resten av Baltikum, vært lenket til den europeiske historien før den sovjetkommunistiske fasen, med renessan­ se, humanisme, opplysning og andre vesterlandske idéstrømninger som den ortodokse verden ikke var blitt utsatt for på den samme måten. Den ortodokse, mer autoritære tradisjonen er av noen fremhevet som en viktig bakgrunn for å forstå både folks hang til å underkaste seg en herskende klasse og deres beredvillighet når det gjelder å akseptere en kultureli ensretting. Forklaringer av denne generelle typen ligger på et nivå som er vanskelig å underbygge med konkrete

beviser. Når det gjelder spørsmålet om den vestlige kulturen har hatt et fortrinn fremfor den ortodokse verden, kan det på den annen side hevdes at det vestlige Europa ikke bare har stått for ideer om de­ mokrati og parlamentarisme, men også har vært arnestedet for nasjonalistisk intoleranse, krig og fascisme. Mange av problemene i det gamle Øst-Europa var felles for hele området. Ingen av de tidligere satel­ littstatene var interessert i å beholde kollektive løs­ ninger fra den sovjetiske æraen, noe som førte til oppløsning av både Comecon og Warszawa-pakten. Da i stedet den klassiske nasjonalstaten fremstod som en modell det var verd å etterstrebe, kunne det­ te føre til økt nasjonalisme og forverrede vilkår for etniske minoriteter. Som vi har sett, var det nettopp

økonomiske og sosiale utviklingen i den tidligere østblokken snart viser tegn til tydelige forbedringer, er det fare for at det gamle jernteppet (minus det tid­ ligere tysk-tyske) på nytt kommer til å gjenoppstå om enn i andre former, for eksempel som et fattig­ domsteppe. Drømmen om et europeisk hus for alle europeere kan bli vanskeligere å realisere enn man vanligvis innbilte seg i 1989.

51 Øst-Europa dominobrikkene faller

Flyktninger Krig og forfølgelser har alltid skapt flykt­ ningestrømmer. Mange mennesker er blitt tvunget til å bryte opp fra sine hjem for å søke tilflukt utenfor sitt hjemlands grenser. I henhold til FNs flyktningekommissariat UNHCR, var det i begynnelsen av 1990-årene omkring 15 millioner flyktninger i ver­ den, de fleste i Afrika og Asia. Mennesker som flykter fra sitt hjemland ”på grunn av frykt for forfølgelse grunnet rase, nasjonali­ tet, samfunnsklasse, religiøs overbevisning eller politisk oppfatning” nyter spesielle rettigheter i henhold til internasjonale ove­ renskomster. Ved siden av disse såkalte konvensjonsflyktningene finnes det også dette som skjedde for slovaker og ungarere i Tsjek­ koslovakia, for ungarere i Romani a og for tyrkere i Bulgaria. I Sovjetunionen og Jugoslavia førte de et­ niske spenningene til borgerkrig og oppsplitting av staten i mindre enheter med stort sett de samme pro­ blemene som de større enhetene hadde hatt. Det har vært vanskelig å forandre østeuropeernes økonomiske tankegang, spesielt ettersom overgan­ gen til markedsøkonomi innledningsvis krevde store ofre av innbyggerne. I både det oppløste Sovjet­ unionen og i de gamle satellittstatene, har kriminali­ teten økt urovekkende, og det finnes tegn til at mafialignende forbryterorganisasjoner og -syndika­ ter allerede har overtatt makten over viktige sek­ torer i det avsosialiserte næringslivet. En fortsatt fredelig utvikling i det tidligere kom­ munistdominerte Øst-Europa kommer til å være av­ hengig av de nye regimenes muligheter til å opp­ rettholde et minimum av lov og orden, og av deres evne til å skape tilstrekkelig økonomisk stabilitet. Det sistnevnte målet kan antagelig ikke nås uten en betydelig hjelpeinnsats fra Vesten. Hvis ikke den

såkalte ”de facto-flyktninger”, det vil si mennesker som har forlatt sitt hjemland på grunn av krig og innbyrdes konflikter, men hvis rettslige stilling er svakere. Enda flere flyktninger, kanskje mellom 20 og 30 millio­ ner, er tvunget på flukt innenfor sitt eget lands grenser, men denne gruppen står utenfor all internasjonal beskyttelse. Sam­ tidig som antallet flyktninger i verden sti­ ger, forsøker også de landene som blir mot­ takerland for flyktningene å beskytte seg mot altfor store og tyngende forpliktelser. I fremtiden biir det antagelig enda vanske­ ligere for flyktningene å finne et fristed, uansett hvilken kategori de tilhører.

Østtyskere på besøk i vest etter at grensen er åpnet mellom de to tyske stater. For det store fler­ tallet av østtyskere gjaldt at man kunne se, men ikke hadde råd til å kjø­ pe.

52

Integrasjon og samarbeid i Vest-Europa danne sin egen stat, førte i Europa til Gjennom tidene har Europas historie at en rekke såkalte nasjonalstater ble vært preget av både mangfold og splittelse. På et relativt lite område har dannet, enten ved at flernasjonale sta­ et stort antall folkeslag, språk og kul­ ter ble oppløst, eller ved at ett og sam ­ turer eksistert side om side, av og til i me folkeslag som tidligere hadde fredelig sameksistens, men ofte i ko n ­ bodd i forskjellige stater, ble slått sammen i nye statsdannelser. E ksem ­ flikt og krig. Bare på 1900-tallet har pler på nasjonalitetsprinsippets oppverdensdelen vært skueplass fo r to splittende tendens kan hentes fra verdenskriger med gjennomgripende perioden ved slutten av Den første konsekvenser fo r alle innbyggerne. verdenskrig, da de habsburgske, Det er også i Europa at det fra og romanovske og ottomanske imperiene med 1800-tallet har vokst fram en ble stykket opp, mens samlingen av nasjonalistisk ideologi som ikke bare har satt sitt preg på europeisk historie. Tyskland og Italia på 1800-tallet kan tjene som eksempler på at prinsippet Nasjonalitetsprinsippet, i betydningen også kan virke integrerende. av at ethvert folkeslag har rett til å

Den blå kua med EFs tolv stjerner kan tolkes som et symbol på den europeiske integrasjonen - men samtidig også som en påminnelse om at jordbrukspolitikken har vært et av de vanskeligste hindrene på veien mot et forent Vest-Europa.

Til tross for alle forsøk på å skape etnisk og nasjo­ nalt homogene stater i Europa hadde dette ikke lyk­ tes, ganske enkelt fordi mennesker med samme et­ niske bakgrunn ikke bodde i avgrensede områder, men var spredd utover og hadde blandet seg med hverandre i ulike mønstre. Dette gjaldt ikke minst i de nye statene i sentrale og østlige deler av Europa, som så dagens lys da Den første verdenskrig sluttet. Her skapte fredsmakerne minst like mange nye et­ niske og nasjonale problemer som de trodde de had­ de klart å løse. Aller dårligst fungerte nasjonalitetsprinsippet på Balkan, der den etniske splittelsen var størst og de historiske erfaringene mest omskiftende. Som vi al­ lerede har sett, er det nettopp i denne delen av Eu­ ropa at de nasjonale problemene fremdeles tårner seg opp, uten at det kan skimtes noen løsning på flo­ kene. Nasjonale motsetninger har imidlertid ikke bare vært begrenset til den østlige delen av Europa. Noen av de verste resultatene av nasjonalisme i dens mest aggressive og sjåvinistiske form rammet nettopp Vest-Europa, med den historiske motsetningen mellom de to dynamiske stormaktene Tyskland og Frankrike, og to ødeleggende verdenskriger som de tydeligste eksemplene. Oppdelingen av Europa i to ideologiske og makt­ politiske blokker etter Den annen verdenskrig end­ ret radikalt forutsetningene for Europa-politikken i den vestlige delen av kontinentet, som var dominert av markedsøkonomien. For etterkrigstidens leden­ de politikere i Vest-Europa var det tydelig at en kraftinnsats måtte til for å rydde av veien tradisjo­ nelle motsetninger og i stedet legge grunnlaget for samarbeid og varig fred. Stikkordet var integrasjon. Det vesteuropeiske samarbeidet har berørt for­ skjellige områder som økonomi, sikkerhetspolitikk og kommunikasjoner, men disse ulike prosessene I behøver ikke nødvendigvis å være sammenfallende, og det finnes heller ingen automatikk i utviklingens gang. I visse tilfeller ble fordelene med integrerin­ gen oppfattet som selvsagte, i andre tilfeller har nasjonale særinteresser stått fram som viktigere. Den vesteuropeiske samtidshistorien blir derfor ik­ ke fullstendig hvis ikke også motstrømningene til hovedtendensen påvises. Den siste delen av etterkrigstiden har vært kjen­ netegnet dels av økt internasjonalt samarbeid og dels av opprettelsen av overnasjonale strukturer. Disse har overtatt mye av den beslutningsprosessen som det internasjonale systemets hittil viktigste ak­ tører - statene selv - utøvde tidligere. Samtidig har I mange stater også vært utsatt for press innenfra, fra gjenstridige regioner og fra etniske minoriteter. Spørsmålet om hvordan denne prosessen kommer til å utvikle seg og hva sluttmålet kommer til å bli, kan ikke besvares med noen form for sikkerhet. Kommer vi til å få et forent Vest-Europa i form av en ny superstat? Eller kommer det neste århundret til å bli regionenes Europa? Vil også Øst-Europa bli

dratt inn i integreringsprosessen? Eller vil alt forbli stort sett som det hittil har vært, et Europa der de enkelte statene fortsatt kommer til å være de viktig­ ste aktørene? *Før vi gjør forsøk på å besvare disse spørsmålene, må de aktuelle utviklingstendensene og forutsetningene i Vest-Europa drøftes.

Integrasjonsalternativet: EF-prosjektet Det første forsøket etter Den annen verdenskrig på å samle Europas stater i et felles forum var Europa­ rådet. Det ble opprettet i 1949, med blant andre Danmark, Sverige og Norge som opprinnelige med­ lemmer. Blant opphavsmennene fantes det noen som håpet at rådet skulle kunne være kimen til et Europas Forente Stater, og dermed en garanti mot flere ødeleggende kriger i denne verdensdelen. Det var bare noen få av de langtrekkende ambisjonene som kunne realiseres, hvilket ikke må tolkes dit hen at Europarådets virksomhet har vært uten betyd­ ning. På ett område har rådets initiativ hatt spesielt stor betydning: vernet om menneskerettighetene. Den europeiske domstolen for menneskelige rettig­ heter, som ble etablert av rådet ved siden av Europa­ kommisjonen, ble et viktig organ som enkeltindivi­ der fra samtlige medlemsland kunne henvende seg til med klager om overgrep fra sine egne myndig­ heters side. BESLU TN IN G SPR O SESSEN I EF

ca.130 arbeidsgrupper Arbeidsgangen i samarbeidet mellom EFs institusjoner og de nasjonale regjeringene. Tallene viser gangen i beslutningsprosessen.

53 Integrasjon og samarbeid i Vest-Europa

54

Europa består av en mengde kulturer, språk, nasjoner og etniske grupper. Til og med for­ bruket av alkohol ser forskjellig ut i de for­ skjellige deler av ver­ densdelen. Det finnes dem som mener at man kan skille ut et vodkabelte i nord, et ølbelte i Mellom-Europa og et vinbelte i sør - en gene­ ralisering som kan være vanskelig både å bevise og å motbevise.

Av etterkrigstidens økonomiske samarbeidspro­ sjekter har hittil EF - De europeiske fellesskap vært det mest fremgangsrike. Opprinnelig bygde dette prosjektet på tre grunnpilarer. Den første er Det europeiske kull- og stålfellesskap (ECSC), som ble etablert allerede i 1951 i den hensikt å få inter­ nasjonal kontroll over selve grunnlaget for rust­ ningsindustrien. Den viktigste grunnpilaren var Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC), som ble skapt i 1957 ved at de samme statene som stod bak ECSC - Vest-Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg - også undertegnet den såkalte Romatraktaten. Det primære målet var å skape et felles marked med felles tollmurer mot res­ ten av verden. På lengre sikt var hensikten betydelig mer langtgående: en integrert økonomi og en eller annen form for politisk union. Den tredje pilaren i fellesskapet var Det europeis­ ke atomenergifellesskap (EURATOM), som ble grunnlagt samtidig med EEC og hadde til oppgave å støtte kjernekraftutviklingen i etterkrigstidens Vest-Europa. Samarbeidet innenfor De europeiske fellesskap EF - ble i de første tre tiårene ført videre med ut­ byggingen av et felles maktapparat, og ved at nye saksområder ble overført til felles beslutningsorga­ ner. Samarbeidet har også fått en bredere basis etter at man i tillegg til de seks opprinnelige signatarmak­ tene Frankrike, Italia, Vest-Tyskland, Belgia, Ne­ derland og Luxembourg har fått med seks nye: Stor­ britannia, Irland og Danmark i 1973, Hellas i 1981, samt Spania og Portugal i 1986. Flere vesteuropeiske

land står også i kø for å få medlemsskap. Til denne gruppen hører de landene som i 1992 gjenstod av kjernen i EFTA - Finland, Norge, Sverige og Øster­ rike - og i tillegg kommer noen av de omdannede, tidligere kommuniststatene i Øst-Europa, pluss et par stater i periferien av verdensdelen - Kypros, Malta og Tyrkia. Midt i 1980-årene var det blitt utbygd et kjempe­ stort og komplisert EF-maskineri rundt det viktigste utøvende organet, Kommisjonen , som har til opp­ gave å iverksette Ministerrådets beslutninger. Men kommisjonen har samtidig såkalt initiativmonopol, det vil si at den setter fram forslag for det samme Ministerrådet. Sentrum for det administrative EFapparatet er i Brussel, som med tiden mer og mer er blitt Europas hovedstad. Utenom Ministerrådet, som formelt er det høyes­ te besluttende organet i EF og består av en fagminister fra hvert av medlemslandene, har fellesskapene også utviklet et frittstående råd, Det europeiske råd , som består av regjeringssjefene fra elleve av med­ lemslandene pluss Frankrikes president, samt EFkommisjonens formann. Dette rådet, som altså ikke må forveksles med det tidligere nevnte Europarådet i Strasbourg, har i realiteten påtatt seg oppgaven som et toppmøte innenfor EF, og det er der noen av de viktigste initiativene - og kompromissene - har sin opprinnelse når det gjelder fellesskapenes over­ ordnede utviklingslinjer. Ved siden av det utøvende organet - Kommisjonen - har EF også en rådgivende forsamling, Europa­ parlamentet eller Forsamlingen, der medlemmene fra og med 1979 innvelges direkte og etter visse kvo­ teringsregler i de enkelte medlemslandene. I prin­ sippet er forsamlingens mandat å være en rådgiven­ de, ikke en beslutningsfattende forsamling, men på noen områder, for eksempel i miljøspørsmål og i saker vedrørende energi- og regionalpolitikk, har forsamlingen i virkeligheten bestemmelsesretten. Forsamlingen kan også påvirke fordelingen av EFs utgifter, men det er Kommisjonen som fastsetter taket for utgiftene. I Europaparlamentet sitter de valgte medlemme­ ne ikke som nasjonale delegasjoner, men fordeler seg i politiske eller ideologiske grupperinger på tvers av landegrensene, for eksempel sosialistene for seg, de konservative for seg og miljøbevegelsenes representanter for seg. Selv om parlamentets ar­ beidsform har mye til felles med de nasjonale, parla­ mentariske forsamlingene, så har parlamentet ikke noen tilsvarende lovgivende makt. Dette pleier gjer­ ne å bli kalt EFs "demokratiske underskudd”. Av hovedorganene i EF er det Europadomstolen som har den tydeligste overstatlige funksjonen, nemlig å overvåke at EFs retts- og regelsystem blir opprettholdt både fra EF-organenes side og når det gjelder de enkelte medlemslandenes opptreden. EF-domstolen er altså både en helt selvstendig for­ fatningsdomstol og en viktig medspiller som pådri­ ver for integrasjonsarbeidet. I takt med den på-

55

gående integrasjonen har domstolens betydning økt og kan forventes å bli ytterligere utvidet i fremtidens Europa. Midt i 1980-årene var EFs formelle struktur opp­ bygd hovedsakelig etter de intensjoner som ble truk­ ket opp allerede i Romatraktaten av 1957. De over­ statlige institusjonene hadde i realiteten overtatt mange av de ansvarsområder som tradisjonelt hadde ligget under statenes regjeringer og parlamenter. Til å håndtere denne maktutøvelsen var det dessuten bygd opp et omfattende administrativt apparat med horder av tjenestemenn på alle nivåer, med kommi­ sjoner, komiteer og ekspertgrupper for mange for­ skjellige spørsmål og med fire store fond som sty­ ringsmidlerfor politikken: ett for jordbruket, ett for den regionale utviklingen, ett for sosiale spørsmål og ett for bistandspolitikken. Grenseoppgangen mellom de forskjellige EForganenes kompetanseområder har aldri vært krys­ tallklar, og felleskapenes historie til dags dato har vært krydret med stridigheter vedrørende innflytel­ se, ikke bare mellom ministerrådet, kommisjonen, parlamentet og domstolen, men også mellom nasjo­ nale særinteresser, mellom politikere og byråkrater og mellom topporganene og mangfoldet av komite­ er og samarbeidsorganer på lavere nivåer. Kjernen i EFs beslutningsprosess har hittil vært den overstatlige Kommisjonen, først og fremst på grunn av dens mandat når det gjelder å ta initiativ til tiltak, men også på grunn av retten til trekke tilbake forslag som etter behandling og kompromisser i EFmaskineriet har fått en utforming som gjør at kom­ misjonen ikke vil føre saken videre. Selve beslutningsprosedyren er komplisert. Kom­ misjonen innhenter synspunkter fra forskjellige eks­ pertgrupper både innenfor og utenfor den formelle strukturen. I Brussel er det for eksempel et stort an­ tall profesjonelle lobbyister som har til oppgave å ivareta særinteresser og påvirke beslutningsproses­ sen i den ene eller andre retningen. I alle viktige spørsmål pleier kommisjonen på forhånd å forankre sine forslag både nasjonalt og politisk/ideologisk, slik at behandlingen i ministerrådet ikke skal bli alt­ for komplisert. I tillegg til alle nasjonale, politiske, ideologiske og administrative komplikasjoner har vi også språk­ spørsmålet. I parlamentet har hver representant rett til å benytte sitt eget morsmål, og hvert innlegg må simultantolkes til de andre EF-språkene, for tiden (1992) åtte andre språk. På samme måte går det mye tid og møye med til oversettelser av beslutninger og lovtekster til alle de ni medlemsspråkene.

D et andre Vest-Europa: EFTA-sammenslutningen I EFs grunndokument, Romatraktaten fra 1957, fan­ tes det ved siden av beslutningen om tollunion også prinsipielle beslutninger om å få til ikke bare et fel­

les marked, men også en politisk union i forlengelsen av det. For mange stater som befant seg utenfor den opprinnelige kretsen av EF-land, fremstod en slik visjon som mindre forlokkende. I første rekke hadde dette utenrikspolitiske årsaker. Det kunne være den atlantiske bindingen og hensynet til im­ periet som i Storbritannias tilfelle, eller nøytralitets­ hensyn som for Sveits, Østerrike og Sverige. Som en motvekt til de meget vidtrekkende EF-planene ble det i 1960 opprettet en frihandelsavtale mellom de ”ytre sju” - Danmark, Norge, Portugal, Sveits, Storbritannia, Sverige og Østerrike. The European Free Trade Association - EFTA - som organisasjo­ nen ble kalt, hadde en noe løsere struktur enn EF. Det fantes ingen overstatlige organer med spesielle mandater, ingen felles lovgivning og ingen ambi­ sjoner om å skape et felles marked, og langt mindre noen politisk sammenslåing av de syv medlemslan­ dene i organisasjonen. Toll mellom medlemslande­ ne ble avskaffet, faktisk raskere enn planlagt, men hvert medlemsland måtte selv fastsette sine tolltarif­ fer overfor resten av verden. Jordbruksprodukter var ikke med i avtalen. EFTA og EF kan betraktes som to visjoner av hvordan det fremtidige Europa skulle se ut - på den ene siden en union med overstadig målsetning, på den andre et løsere samarbeid mellom selvstendige stater. Noe direkte motsetningsforhold mellom EF og EFTA var det likevel ikke tale om, blant annet fordi initiativtakerne til EFTA betraktet organisa­ sjonen som en plattform for videre forhandlinger

Integrasjon °g samarbeid i _____ Vest-Europa

E F -E F T A

$

EF, opprinnelig medlem

•

EF, nytt medlem

y

0 0 EFTA, opprinnelig medlem

•

EFTA, nytt medlem

JØ EFTA

Frankrike Italia Vest-Tyskland Belgia Nederland Luxembourg Storbritannia Irland Danmark Hellas Spania Portugal Norge Sveits Sverige Østerrike Finland Island Lichtenstein

EEC/EF

1957 1957 1957 1957 1957 1957 1960-M 973 1973 1960-»-1973 1981 1986 1960-»-1986 1960 1960 1960 1960 1970 1970 1991

56

i det kontinentale samarbeidet, og valgte for eksem­ pel å stille seg utenfor det monetære samarbeidet. De nye EF-medlemmene Danmark og Irland, med jordbruksbaserte økonomier, skapte faktiske flere komplikasjoner innenfor en sektor som EF til da hadde hatt størst problemer med å håndtere, nemlig jordbrukspolitikken. Disse problemene ble ytterli­ gere forsterket da Hellas, Spania og Portugal ble medlemmer, tre land med økonomier som i utgangs­ punktet var langt mindre utviklet enn økonomiene i de øvrige medlemslandene, men der politiske hen­ syn heller enn de økonomiske hadde vært avgjøren­ de for EFs beslutning om å utvide organisasjonen.

De fire frihetene

Jacques Delors, fransk sosialistpolitiker, ble i 1985 president i EFkommisjonen, hvor han ble en dynamisk og ener­ gisk talsmann for en ras­ kere integrasjon mellom EF-landene.

med EF. 1 1960-årene ble alle forsøk på å bygge bro mellom de to organisasjonene blokkert, i første rek­ ke på grunn av de Gaulles motstand mot britisk medlemsskap i EF. 1 1973, etter de Gaulles avgang, ble britene sluppet inn i EF, sammen med Danmark og Irland. Etter en dramatisk folkeavstemning sa Norge nei til medlemsskap, og under sterk tvil trakk deretter Sverige sin åpne søknad om medlemsskap tilbake. Senere - i 1986 - forlot Portugal EFTA og ble isteden opptatt som medlem i EF. Til erstatning for de medlemmene som hadde for­ latt organisasjonen, fikk EFTA Finland som assosi­ ert og Island som medlem i 1970. I 1991 ble Liech­ tenstein selvstendig medlem i organisasjonen, som dermed hadde samme antall medlemmer som i ut­ gangspunktet, nemlig sju: Finland, Island, Liech­ tenstein, Norge, Sveits, Sverige og Østerrike. Storbritannias og Danmarks beslutning om å for­ late EFTA til fordel for EF, innebar selvsagt en svek­ kelse av den førstnevnte organisasjonen. Dette ble delvis kompensert med en serie frihandelsavtaler som i begynnelsen av 1970-årene ble inngått mellom EF og de enkelte EFTA-landene, og som omfattet industriprodukter, men ikke landbruksvarer. I reali­ teten innebar avtalen at hele Vest-Europa kom til å fungere som ett stort frihandelsområde for industri­ en. Begge sammenslutningene trakk fordeler av denne ordningen, EFTA-landene ved å få tilgang til ti ganger så mange konsumenter innenfor EF, og EF ved at EFTA ble EFs viktigste handelspartner uten­ for gruppen av egne medlemsland. Med den utvide­ de frihandelen i Vest-Europa ble forholdet mellom EF og EFTA avdramatisert, og resten av 1970-årene kan betraktes som en relativt rolig periode med en fordelaktig økonomisk utvikling innenfor begge sammenslutningene, men med stort sett stillstand når det gjaldt samarbeidet på det politiske område. Storbritannias medlemsskap i EF innebar heller ingen dramatisk endring av forutsetningene for inte­ grasjonen i Vest-Europa. Britene holdt en lav profil

11970-årene var integrasjonstakten innenfor EF for­ holdsvis lav. Tollunionen fungerte riktignok temme­ lig bra, men hindringene for et felles marked fantes stort sett fremdeles, i og med at lovstiftning og re­ gelsystemer i siste instans ble vedtatt av medlems­ landene selv. Det ble gjort flere forsøk på å få i stand en felles valutapolitikk, i første rekke ved å stabili­ sere vekslingskursene innenfor EF og innføre en fel­ les monetær avregningsenhet - ECU (European Currency Unit). En fullstendig valutaunion med fel­ les sentralbank lå på den tiden fremdeles i en usik­ ker fremtid. I midten av 1980-årene begynte den nesten soven­ de integrasjonsprosessen til å skyte ny fart. I 1985 fikk EF-kommisjonen en ny energisk president i den tidligere franske sosialistlederen Jacques Delors. For ham og andre ledende representanter for EF var det viktig å få brutt stagnasjonen - ”Eurosclerosis” ved å ta nye initiativ. Sommeren 1985 presenterte kommisjonen en hvitbok med forslag til hvordan målet konkret - et felles indre marked - skulle nås. Nærmere 300 punkter sammenfattet de hindringene som måtte ryddes av veien og de beslutninger som måtte tas for å skape et sammenhengende marked, slik at varer, tjenester, mennesker og kapital skulle kunne bevege seg fritt og uhindret av landegrenser og nasjonale restriksjoner. Viktig var også den ti­ meplanen som ble lagt til grunn: Senest innen ut­ gangen av 1992 skulle markedsmålet være nådd og de ”fire frihetene” gjennomført. Allerede i Roma­ traktaten av 1957 var dette prinsipielt slått fast. I perioden 1985-1992 utarbeidet EF-kommisjonen en serie forslag, som deretter ble vedtatt av Rådet med kvalifisert majoritet og overlevert til de nasjo­ nale parlamentene for å innlemmes i medlemslande­ nes nasjonale lovgivning. Beslutningsgangen forut­ satte endret myndighet og endrede rutiner for EF-maskineriet, noe som ble oppnådd med den så­ kalte Enhetsloven (Single European Act), som tråd­ te i kraft i 1987. For medlemmene av EF var denne regeltilpasningen ingen enkel prosedyre. Når det gjaldt varer, skulle det fastsettes normer som var ge­ nerelt gyldige i hele markedsområdet. Varer som

57

Écu - symbolet på europeisk enhet Fremdeles bruker tyskerne mark som be­ talingsmiddel, franskmennene franc og bri­ tene pund. Hvert EF-land har hittil holdt fast på sine tradisjonelle betalingsmidler, la­ det som de er med historisk tyngde og nasjo­ nale følelser. Men allerede i dag fungerer écu som en felles valutaenhet innenfor EF, og Europa-tilhengernes drøm er at écu én dag skal bli tegnet på at Europa endelig er forent. Écu er egentlig en forkortelse av Eu­ ropean Currency Unit - altså en forkortelse av et engelskspråklig uttrykk - men i mid­ delalderen fantes det et tilsvarende ord på fransk, en myntenhet som faktisk het écu. Det latinske opprinnelsesordet er scutum (skjold), et ord som også gjenfinnes i den portugisiske myntenheten escudo. Verdien av 1 écu utregnes etter den såkalte ”kurven” , der de forskjellige EF-valutaene veies sam­ men. Hittil har den tyske marken veid tyngst i kurven.

ÉCU, det europeiske fellesskapets egen mynt, har til nå fungert som valutaenhet innenfor EF. Noen gyldige mynter eksisterer fo­ reløpig ikke, men kanskje kommer de til å se ut som denne bel­ giske modellen.

var godkjent etter disse normene i ett EF-land skulle dermed kunne selges fritt i alle de andre medlems­ landene. Derfor måtte alle regiene harmoniseres, enten det gjaldt rensing av eksosutslipp eller alskens viktige og mindre viktige sikkerhetsforskrifter. For at et varebytte skulle kunne skje relativt fritt og uhindret, måtte også skatte- og avgiftssystemene være noenlunde enhetlige. Ingen av medlemslande­ ne måtte avvike for mye fra resten når det gjaldt for eksempel merverdiavgift og punktskatter. Banker og forsikringsselskaper skulle kunne fungere over hele området uten hindringer. For sosialbidrag vil det bli fastlagt en minimumsstandard. På denne må­

ten biir de eksisterende landegrensene ikke lenger barrierer mellom statene, grensestasjonene mellom landene kan avvikles og en stor del av tollpersonalet kan omskoleres til andre oppgaver. Samtidig med at denne avviklingen skjer internt i EF, blir EFs gren­ ser mot landene utenfor fellesskapene viktigere. En gjennomføring av de fire frihetene antas å gi medlemslandene store økonomiske fordeler. En un­ dersøkelse som ble gjort på oppdrag av EF-kommisjonen - den såkalte Cecchini-rapporten - kom fram til at EFs totale BNP ville øke med nærmere 6 pro­ sent. Dette skulle dels skje straks ved at alle teknis­ ke handelshindringer ble fjernet, dels indirekte ved forskjellige dynamiske virkninger. Alle slike bereg­ ninger er imidlertid temmelig usikre.

Integrasjon og samarbeid i Vest-Europa

EF-politikkens konkrete innhold EFs fremgang de første tre tiårene lå på det økono­ miske området, og i første omgang var det handels­ politikken som var mest fremgangsrik. Det økono­ miske samarbeidet som fikk en vitamininnsprøyting i 1979, da EMS (European Monetary System) ble innført, var fra starten bare ment å gjelde for veks­ lingskurspolitikken. Etter hvert er samarbeidet sta­ dig utvidet, helt til enhetsloven i 1987 institusjonali­ serte valutasamarbeidet i en egen EF-institusjon. I virkeligheten var det dermed tatt et stort skritt mot et nytt overstatlig organ, og det ble ytterligere be­ kreftet av medlemslandenes regjeringssjefer da de i 1990 lanserte forslaget om å opprette EMU (Economic and Monetary Union). Målsetningen for EMU kan i korthet oppsummeres i tre punkter: en økono­ misk union, en felles valuta og en felles sentralbank. Den økonomiske unionen skulle først være gjen­ nomført nærmere årtusenskiftet. Det gjenstod man­ ge vanskelige hindringer før den nye valutaen, ECUen, kunne bli hvermannseie. På andre områder har integrasjonen vært enda

Innen EF-samarbeidet har jordbrukspolitikken voldt store problemer, først og fremst fordi ulikhetene mellom EFlandenes jordbruk har vært så store. Jordbruksspørsmålene har vært gjennomregulerte og samtidig utgjort den største posten på EFbudsjettet. Især i Frank­ rike har bøndenes pro­ tester vært høylytte. Bil­ det viser en bondedemonstrasjon i Paris høsten 1991.

58

Integrasjon og samarbeid i Vest-Europa

mer problematisk. EF-diskusjonene om jordbruks­ politikken, der avvikene fra frihandelsprinsippet helt fra starten var størst, har vært som en føljetong. Innen fellesskapet hersker det store forskjeller i for­ utsetningene for jordbruk, dels mellom de høyproduktive landene i nord og de mindre utviklede jord­ brukene i Sør-Europa, dels også regionalt innenfor de enkelte medlemslandene. Bøndene og interesse­ organisasjonene deres, som har en sterk posisjon in­ nenfor hvert EF-land, har energisk motsatt seg endringer som kom til å ramme de nasjonale jordbruk­ ene. I stedet for å la markedsmekanismen styre jordbruksprisene har EF subsidiert produksjonen og detaljregulert prisene. Resultatet er overproduk­ sjon med store utgifter for fellesskapet og problemer med å få avsatt produksjonsoverskuddet på en rime­ lig måte. For å kunne gjennomføre markedsmålet i 1992 var det nødvendig å finne en løsning på jordbruksspørsmålene først. Etter lange og vanskelige forhand­ linger lyktes det til sist å få i stand en prinsippavtale som innebar redusert støtte til jordbruket, blant annet ved innføring av kvotepriser. Dette betydde at det ikke lenger ville lønne seg for den enkelte bon­ den å øke produksjonen utover en viss fastlagt kvo­ te. Bønder som la jorden sin brakk, ville også få direkte støtte. En annen virksomhet som har vært like strengt re­ gulert som jordbruket, var fiskeriene. I EFs første tid hadde det vært betydelige motsetninger mellom enkelte medlemsstater der fiskerinæringen var spe­ sielt viktig. Etter flere års harde forhandlinger kom ministerrådet i 1983 fram til enighet om en felles fis­ keripolitikk, med i prinsippet fritt fiske for alle med­ lemslandene, men med kystfisket innenfor en 12 mils grense reservert for lokale fiskere. På andre områder gikk det lettere å bli enige. EFborgernes rett til fri bevegelse mellom landene, som innebar at alle kan søke arbeid innenfor hele felles­ skapet, er fremdeles ikke utnyttet i større grad. De språklige og kulturelle barrierene har hittil satt en stopper for store folkeforflytninger, og i den grad arbeidskraftvandring har forekommet, har den hovedsakelig skjedd fra sør mot nord. For å jevne ut forskjellene i økonomisk utvikling mellom forskjellige regioner har EF etablert store fond og programmer som hittil har tatt sikte på å en­ dre umoderne strukturer og gjøre noe med arbeids­ løsheten. Områder der bruttoregionalproduktet bare når opp til 3/4 av EFs gjennomsnitt, er berettiget til støtte fra EF-fond. Hele stater som Irland, Hellas og Portugal utgjør slike støtteområder. Flere støtte­ regioner ligger i Sør-Europa og gjelder Sør-Italia med Sardinia og Sicilia, større deler av Spania uten­ for Madrid-området og Katalonia, samt Korsika, men også Nord-Irland hører til de støtteberettigede regionene. Regionalstøtten, som er et viktig tilskudd til de enkelte EF-landenes egne utviklingsprogrammer, kommer til å bli drastisk redusert etter 1992, og

spørsmålet er derfor om det virkelig er mulig å opp­ nå en jevnere utvikling i Europa, slik som EF-landene har etterstrebet. Sett fra den enkelte innbyggers synspunkt, er de reelle forskjellene mellom med­ lemslandene når det gjelder levestandard og sosial trygghet, fremdeles markante. Sosialpolitikken ble til å begynne med ikke ansett som et viktig område for EF, og det er først i løpet av det siste tiåret at de sosiale spørsmålene er blitt fokusert, ikke minst tak­ ket være EF-kommisjonens formann Jacques Delors. Det var han som tok initiativet til en ”sosial di­ alog” med såvel arbeidsgiver- som fagforeningsorganisasjoner. Dialogen førte imidlertid ikke fram til noe bindende vedtak. I stedet fikk sluttkommunikeet i 1989 form av en "høytidelig erklæring”, som til sjuende og sist også manglet Storbritannias under­ skrift. På område etter område har EF kunnet fremvise ambisiøse forsøk på å legge grunnlaget for den inte­ grasjonen som har vært det underliggende mål helt fra Romatraktaten. Prosessen er så langtfra avslut­ tet, og det er fremdeles ikke mulig å spå noe om sluttresultatet. Dessuten skal man heller ikke un­ dervurdere de kreftene som motarbeider dette må­ let. Ett av spørsmålstegnene blir stilt ved den "sosia­ le dimensjonen”, et annet ved det "demokratiske underskuddet”. Det politiske slagordet er "subsidiaritet”, et slags "nærhetsprinsipp” som skal overføre makt og kompetanse fra høyeste sentrale nivå til landene og regionene og dermed nærmere vanlige mennesker. Men dette slagordet er like uklart som motbegrepet: sentraliseringen innenfor EF-apparatet. Motkreftene mot hovedstrømningene i Europa har i visse tilfeller vært tydelige og vel artikulert. For noen mennesker med en enda videre referanseram­ me enn den europeiske, har trusselen om en slags "Festning Europa” med skarpe grenser mot resten av verden, fremfor alt mot utviklingslandene, for­ tonet seg som en uønsket fremtidsvisjon. Den gamle nasjonalitetsmodellen har, som vi allerede har sett, fremdeles sine trofaste tilhengere, samtidig som lo­ kalsamfunnene og mer oversiktlige politiske og kul­ turelle fellesskap er idealet for andre - de ”små enheters verden”.

På vei mot et forent Europa - EØS-avtalen Etter at EFTA-landene og EF i 1970-årene inngikk flere avtaler om frihandel, fortsatte utviklingen in­ nenfor de to handelsblokkene stort sett i parallelle baner. Begge partene tjente på det samarbeidet som hadde skapt verdens største marked for industripro­ dukter. EFTA/EF-samarbeidet foregikk imidlertid ikke bare på bilateralt grunnlag mellom EFTA-land og EF-apparatet. Også som organisasjon begynte EFTA etter hvert å profilere seg. Våren 1984 ble det holdt et møte mellom de to blokkenes handelsmini­ stre i Luxembourg, og resultatet ble en felles er-

59 Integrasjon og samarbeid i Vest-Europa

I desember 1992 stemte sveitserne over om man skulle akseptere den så­ kalte EØS-avtalen EEE, VEspace Economique Européen, på fransk - og dermed ta et første skritt på veien mot et fullt medlemskap i EF. En majoritet trodde åpenbart ikke på ja-sidens forhåpningsfulle vei til lykken, men stemte nei, som mannen på denne nei-plakaten med sekk over hodet!

klæring som presiserte hvilke ytterligere områder som skulle samordnes. Etter at EF offentliggjorde sin såkalte Hvitbok med programmet for det fortsat­ te integrasjonsarbeidet innen fellesskapet, ble også EFTA-landenes interesse rettet mot en mer syste­ matisk tilpasning av regler og bestemmelser på for­ skjellige handelsområder. Forhandlingene mellom EFTA og EF ble gjen­ opptatt i 1989, igjen på initiativ fra Jacques Delors. De ble ført på forskjellige nivåer, men alle hadde samme mål: å få i stand en direkte avtale om økono­ misk samarbeid. Forhandlingene ble avsluttet høs­ ten 1991, da den såkalte EØS-avtalen ble under­ tegnet (EES = European Economic Space, på norsk EØS = Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde). Etter at avtalen ble prøvd for EF-domstolen og god­ kjent av de enhelte EFTA-landene, skulle den tre i kraft samtidig med at EFs indre marked ved inn­ føring av de ”fire frihetene” ble virkeliggjort 1. janu­ ar 1993. Timeplanen for innføringen av EØS-avtalen måtte imidlertid endres etter at sveitserne i en folke­ avstemning høsten 1992 sa nei til forslaget. EØS-avtalen kommer til å føre Vest-Europa enda et skritt nærmere et integrert marked. 18 forskjellige land, med en samlet befolkning på 380 millioner, var på vei mot et felles mål: et integrert Vest-Europa. Men denne avtalen synes ikke å kunne bli stort mer enn en etappe på veien, ettersom de fleste av med­ lemmene i EFTA også har søkt om fullt medlems­ skap i EF.

I skyggen av Maastricht En av de grunnleggende tankene i Europa-samarbeidet da EF ble til, var å forhindre en ny ødeleg­

gende stormaktskrig i Europa. Ved siden av opp­ rettelsen av et felles marked forutsatte dette også et politisk samarbeid om utenrikspolitikk og felles sik­ kerhet. Tankene om en politisk union var lenge vagt formulert, noe som også avspeilte opinionen i med­ lemslandene. Den sterkeste støtten for gjennom­ føringen av en politisk union fantes i de tunge med­ lemslandene Frankrike, Italia og Tyskland, mens for eksempel Storbritannia, Danmark og Irland hadde en betydelig lunknere innstilling til spørs­ målet. Etter hvert som den økonomiske integrasjonen kom nærmere en endelig løsning, ble de rene politis-

Den danske utenriksmi­ nisteren Uffe EllemannJensen, en varm tals­ mann for et integrert Eu­ ropa, etter danskenes nei i folkeavstemningen vå­ ren 1992.

60

Det første EF-flagget hadde 15 stjerner, men i 1955 var antallet sunket til 12. Da Spania og Portugal var kommet til i 1986, til­ svarte antall stjerner antallet medlemsstater - en hendelse som kunne se ut som en tanke.

EF-toppen - 15 menn og ingen kvinne-leder arbeidet for et inte­ grert Europa.

ke spørsmålene stadig mer påtrengende. I den så­ kalte enhetsloven som trådte i kraft i 1987, ble det fastslått at målet var å skape en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk for alle EF-medlemslandene, og de siste årene har faktisk EF i mange spørsmål ført en temmelig enhetlig linje, for eksempel når det gjelder politikken overfor de nye statene i ØstEuropa etter kommunismens undergang. I andre til­ feller har nasjonale særinteresser fortsatt splittet EFs utenrikspolitikk, Dette ble konstatert i forbin­ delse med håndteringen av Iraks invasjon av Kuwait sommeren 1990, og også senere da EF skulle ta stil­ ling til krisen i et Jugoslavia som befant seg i opp­ løsning. Etter mange og lange forspill var EF-landenes stats- og regjeringssjefer endelig fremme ved en avgjørelse i desember 1991. De to regjeringskon­ feransene som hadde hatt til oppgave å forberede en økonomisk og valutamessig union samt et integrert utenrikspolitisk samarbeid, avsluttet da arbeidet med et toppmøte i den nederlandske byen Maa­ stricht. Diskusjonene hadde gått høyt om hvordan den politiske integrasjonen skulle organiseres, hvor­ dan beslutningsprosessen skulle se ut og hvilke spørsmål som skulle være med i det utbygde felles­ skapets arbeidsområde. Til slutt ble delegatene eni­ ge om å signere en traktat om en europeisk union. Traktaten skulle tre i kraft så snart den var blitt god­ kjent og ratifisert av alle medlemslandene. Maastricht-avtalen kan betraktes som en slags ramme for en overordnet forfatning for de 12 med­ lemsstatene, men den er ingen direkte erstatning for landenes egne forfatninger. Derimot er den en videreutvikling av det dokumentet som til da hadde vært organisasjonens grunnpillar - Romatraktaten. En rekke nye oppgaver for fellesskapet ble presi-

sert; på det økonomiske området gjaldt det gjen­ nomføringen av en felles økonomisk politikk og inn­ føringen av en felles valuta. Faren for at det skulle låse seg når det gjaldt den politiske unionen var stor, men i stedet for å bli sit­ tende fast i ufruktbare diskusjoner om hvordan det utenrikspolitiske apparatet burde se ut, avstod man fra å skape et nytt EF-organ for utenrikspolitikk. Man stoppet til slutt opp ved en pragmatisk modeil, der Det europeiske råds stilling som overordnet unionsmyndighet blir fastslått. Den bevisste vag­ heten i ordlyden gjorde det mulig for alle delegatene å sette navnene sine under, selv britenes statsmini­ ster John Major som hadde tatt til orde for en tradi­ sjonell britisk "minimalisme” i spørsmålet om å ska­ pe en overstadig myndighet. Maastricht-traktaten bar flere spor av tidspress og kompromisser. Det er for eksempel vanskelig å få et klart begrep om enkelte detaljer, og den innbyrdes sammenhengen er ikke umiddelbart logisk og hevet over innvendinger. Dokumentets karakter som vei­ viser for et allment veivalg er derimot klinkende klar. Målet er en union som, når den er utbygd, kommer til å redusere medlemsstatenes tradisjonel­ le selvstendighet. EF-organene får derved en ster­ kere maktposisjon enn de har i dag, ved at flere vik­ tige beslutningsområder overføres fra nasjonale organer. For i noen grad å motvirke en altfor stor maktkonsentrasjon, skal det såkalte subsidiaritetsprinsippet tillempes, altså prinsippet om at beslut­ ninger skal tas på lavest mulig nivå, så nær "gras­ rota” som det er teknisk mulig å få til. Også fordelingen av makten innenfor EF-apparatet blir påvirket av Maastricht-beslutningen, blant annet får Europaparlamentet en vesentlig sterkere stilling enn det hittil har hatt. På andre måter har og­

så oppmerksomheten vært rettet mot det å korrigere åpenbare mangler når det gjelder demokratisk kon­ troll med maktutøvelsen. Resultatet av Maastricht-møtet ble altså en euro­ peisk union med overstatlige innslag, ikke en ny Europa-stat og ikke en føderasjon. Det var ikke mu­ lig å forutse unionsforslagets skjebne den nærmeste tiden. Traktaten skulle godkjennes av samtlige med­ lemsland. På forsommeren 1992 avholdt Danmark folkeavstemning om godkjenning av unionsforsla­ get, og en knapp majoritet (51 prosent) stemte nei. Etter avstemningsresultatet rådde det stor usikker­ het med hensyn til hvordan den fortsatte prosedyren skulle se ut - en videreutvikling av unionsplanen, men uten Danmarks deltagelse, en omforhandling av traktatbestemmelsene eller en tilbakegang til situasjonen før Maastricht? Usikkerheten var for­ ståelig nok stor også foran den franske avstemnin­ gen høsten 1992. Her ble resultatet en like knapp overvekt av ja-stemmer. Noen av spørsmålstegnene som fremdeles gjør seg gjeldende foran den fortsatte europeiske integra­ sjonsprosessen, lot seg fjerne ved EF-toppmøtet i Edinburgh mot slutten av 1992. Danmark fikk fort­ satt plass i samarbeidet ved at de andre landene ved­ tok innrømmelser og unntak fra noen av bestem­ melsene i Maastricht-avtalen. Både Danmark og Storbritannia kommer til å avstå fra å ta det siste skrittet inn i valutaunionen, men de øvrige ti med­ lemslandene ble enige om å fortsette på den opp­ trukne veien. I mai 1993 sa Danmark i en ny folkeav­ stemning ja til unionen, med de unntak som ble innrømmet i Edinburgh. Men ved integrasjonspro­ sessens skjebne, som også omfatter det vesteuro­ peiske forsvarssamarbeidet, stilles det tross alt en rekke spørsmålstegn.

61 Integrasjon og samarbeid i Vest-Europa

Foran folkeavstemningen i Frankrike om godkjen­ nelse av Maastricht-av­ talen var usikkerheten stor, men ja-siden seiret med meget liten margin. Bildet avspeiler feststem­ ningen blant ja-tilhengerne i Paris kvelden etter den viktige avstem­ ningen i september 1992.

62

Europa - gamle og nye identiteter Et av de merkeligste funn i menneskehetens historie ble gjort i 1991, da en tysk turist oppda­ get et menneske som var frosset fast i en isbre ved den Østerriksk-italienske grensen. Da vitenskaps­ mennene hadde under­ søkt funnet, viste det seg å være en godt bevart kropp av et mer enn 5000 år gammelt steinaldermenneske foruten forskjellige redskaper og klær som den døde had­ de båret på seg, alt sam­ men en arkeologisk sen­ sasjon av første rang.

Historiske endringer følger forskjellige på en dypere og mer gjennomgripen­ de måte. Visse endringer er resultat av tidsskjemaer . Noen endringer går så langsomt at de først lar seg oppdage i et våre egne bevisste handlinger, andre er uforutsette eller uønskede. En del svært langt ettertidsperspektiv. Andre går så raskt at hendelsesforløpet opp­ av dem er irreversible; det synes ikke fattes som revolusjonært av samtidens å være mulig å stoppe eller oppheve medspillere og av ettertidens historike­ dem. I andre tilfeller synes vi å se re. Historiske endringer kan få betyd­ hvordan historien gjentar seg, omtrent som et tema m ed variasjoner, eller ning fo r menneskene på ulike måter. med andre sammenligninger - som en En del gjelder ytre og lett iakttagbare pendel eller en syklisk bevegelse. fenomener, andre berører mennesker

Hvordan skal vi da bedømme de to prosessene vi har forsøkt å beskrive i denne fremstillingen, og som tilsynelatende er både omfattende og omveltende: på den ene siden kommunismens fali i Sovjetunio­ nen og Øst-Europa, og på den andre integrasjonen i Vest-Europa? Begge eksemplene demonstrerer hvor vanskelig det er å analysere riktig en begivenhetskjede som ennå ikke er avsluttet, og der den fortsatte bevegelsesretningen heller ikke kan av­ gjøres med absolutt sikkerhet. Først i et ettertids­ perspektiv kan vi følge hendelsesforløpet i dets hel­ het og utelukke de utviklingsveier som ikke ble til virkelighet, og de handlingsalternativer som ikke ble realisert. Var egentlig de omveltende hendelsene i Europas historie i årene rundt 1990 totalt overraskende og dermed umulige å forutse, selv for ekspertene? Beg­ ge prosessene som vi har skildret her, hvor ulike de enn kan virke innbyrdes, var usedvanlig vanskelig å bedømme, og mange eksperter gikk skikkelig i baret. Mistakene har vært av ulik art. Samfunnsviterne, som hevder at de sitter med det teoretiske verktøyet for å kunne blottstille samfunnsmessige prosesser, overvurderte i stor utstrekning det kom­ munistiske systemets styrke, og undervurderte sam­ tidig de tegn til endringer som tidlig kom til syne i kommunistlandene. På den annen side tok histori­ kerne feil, dels når det gjaldt å forutse når den revo­ lusjonære prosessen ville komme i gang på alvor ”før-eller-senere-teorier” - og deretter da de skulle bedømme utviklingens hastighet. Allerede etter et par år, da kommunismens fali var et faktum i hele det gamle kommunistdominerte Øst-Europa, stod det imidlertid klart at vår samtid hadde fått oppleve én av historiens viktigste omveltninger. Uansett hvordan det i fortsettelsen lykkes de etterfølgende regimene å løse sine vanskelige oppgaver med å byg­ ge opp de nye samfunnene, virker det helt utelukket at det skulle komme et tilbakefall til det gamle kom­ munistiske systemet. Det er heller ikke lett å bedømme den fortsatte styrken i den pågående integrasjonen i Vest-Europa. Selv om bevegelsesretningen i begynnelsen av 1990årene synes å gå mot en stadig mer fullstendig inte­ grasjon, kan ingen med sikkerhet forutse hvordan prosessen kommer til å ende. Selv om de kreftene som virker integrerende, synes spesielt sterke ak­ kurat nå, kan man ikke se bort fra de forskjellige motkreftene som samtidig gjør seg gjeldende, fra de gamle nasjonalstatene, fra historiske regioner, fra etniske og nasjonale minoriteter eller fra helt nye hold og kanter, for eksempel miljøbevegelser, kvin­ neorganisasjoner og særinteresser av ulike slag. Usikkerheten er fremdeles stor når det gjelder Europas fortsatte utvikling, og visjonene er mange. Det samme gjelder forhåpningene, men også uroen og frykten for det ukjente og uprøvde. I en slik situa­ sjon blir historien mer relevant enn noensinne. Hvil­ ket Europa som kommer til å bli en realitet, kan først diskuteres når man kjenner til de handlings­

alternativer som finnes, og de politiske, økonomis­ ke og sosiale realiteter som skjuler seg bak dem.

Hvem skal få høre til i Europa? ”Europa” er opprinnelig et geografisk begrep og stort sett bare navnet på en verdensdel. Kontinen­ tets grenser i nord, vest og sør er naturlige i den for­ stand at der ligger havet. I eldre tider hadde ikke vann alltid en atskillende virkning, noe som ble demonstrert med Middelhavets rolle som sammen­ bindende element i Romerriket i antikken. Det fin­ nes heller ingen grunn til å betrakte Middelhavet som gjeldende grense for Europa for all fremtid. Europa er i dag en veritabel magnet for arbeids­ søkende mennesker fra Midtøsten og Nord-Afrika, og til tross for innreiserestriksjoner finnes det allere­ de en meget stor innvandrerbefolkning fra disse om­ rådene, i første rekke i Spania, Frankrike og Italia. I en viss forstand har Europa like lite hatt en stengt grense mot vest. Det atlantiske sambandet, som ikke minst er blitt aktualisert i sikkerhetspoli­ tiske termer, har i hele etterkrigstiden spilt en viktig rolle i verdensdelens historie, med forsvarsorganisa­ sjonen NATO som det mest åpenbare eksemplet. Alle EF-landene unntatt Irland er med i NATO. Frankrike deltar riktignok bare i det politiske arbei­ det, ikke i den rent militære strukturen. Selv den såkalte Europeiske sikkerhetskonferan­ sen, KSSE, som ble etablert i forbindelse med den internasjonale avspenningen i 1980-årene, har hatt en atlantisk tilknytning ved at både USA og Cana­ da, foruten 35 stater i Europa, var tilknyttet i 1990. Hvis vi setter det litt på spissen, kan vi med be­ legg i dette si at det europeiske sikkerhetsområdet strekker seg fra Vladivostok og helt vest til Van­ couver. Også av andre grunner har Europas vestgrense vært åpen. Flere av verdensdelens gamle koloni­ makter har opprettholdt kontakter med sine tid­ ligere kolonier. Spania og Portugal har kulturelle kontakter med Latin-Amerika, og Frankrike har viktige økonomiske og kulturelle forbindelser med sine tidligere kolonier. Mest uttalt er britenes inter­ esse av å understreke samhørigheten i den engelsk­ språklige verden, både med de britiske samvelde­ landene og med USA. Dette engasjementet har i visse situasjoner satt sitt preg også på viljen og evnen til å fordype samarbeidet på rent europeisk grunnlag. Europas grense i øst har alltid vært vag. Så lenge Sovjetunionen eksisterte, bestod dette kjemperiket av både en europeisk kjerne og vidtrekkende om­ råder i Asia. Historisk har grensen mellom Europa og Asia vært trukket på ulike måter, men i Sovjet­ unionen lot man de siste årene grensen gå like øst for Uralfjellene. Etter oppløsningen av Sovjetsamvel­ det har spørsmålet om en grenseoppgang i øst fått fornyet aktualitet. Ikke bare de nye statene som er

63 Europa - gamle og nye identiteter

64 Europa - gamle og nye identiteter

JXJ £N S

To perspektiver på Euro­ pa. På Isidoros verdens­ kart fra 700-tallet utgjør Middelhavet Europas grense mot Afrika og el­ ven Don (Tanais) gren­ sen mot Asia. Det ligger 1300 år mellom dette kartbildet og satellittfotografiet av vår verdensdel. Den moderne romforsk­ ningen har gjort det mu­ lig å registrere og kart­ legge jordoverflaten med stor nøyaktighet og for mange formål. I dag fin­ nes dels de såkalte geostasjonære satellitter for sivil bruk, som i 36 Q00 kilometers høyde følger jordens rotasjon og regi­ strerer samme jordom­ råde, og dels polære sa­ tellitter som fra vesentlig lavere høyde registrerer jordoverflaten i særskilte strøk.

dannet i kjølvannet av Sovjetunionen - og som til­ feldigvis befinner seg vest for den fiktive, rent geo­ grafiske skillelinjen mellom Europa og Asia - har heftig understreket at de tilhører Europa, også flere av de asiatiske forhenværende sovjetrepublikkene har gitt uttrykk for det samme. Akkurat som Russiand i dag har et vidstrakt, di­ rekte tilstøtende territorium i Asia, har Tyrkia en grenseoverskridende posisjon i det sørøstlige hjør­ net av Europa. I den kalde krigens dager ble Tyrkia dratt inn i en vestlig allianse på grunn av landets strategiske beliggenhet, og ble medlem av NATO al­ lerede i 1952. Tyrkia har søkt om medlemsskap i EF, men fikk avslag i 1989 med begrunnelsen at landet ikke oppfylte de politiske og økonomiske minimum­ skravene som EF setter til nye medlemmer. Selv stater som ligger helt utenfor det geografiske

Europa, har på forskjellige måter markert sin sam­ hørighet, enten med den vesteuropeiske økonomien - som Marokko, som fikk sin søknad om assosiering med EF avslått under henvisning til geografien eller med ”europeiske verdier” - noe som Israel pleide å fremheve i forskjellige forbindelser i de første tiårene av landets historie: den jødisk-kristne kulturens felles vakthold mot islam. Begrepet "Europa” kan altså oppfattes på mange forskjellige måter, som en institusjonell og politisk struktur, eller som et uttrykk for en spesiell kultur med felles grunnverdier. Det kan defineres ut fra historiske erfaringer, som et kjerneområde, men uten faste grenser utad. Det nåværende kjerneom­ rådet i Vest-Europa faller territorialt svært nær sam­ men med den statsdannelsen som Karl den store skapte omkring år 800. I middelalderen ble Europa nærmest ensbetydende med den vestlige kristen­ dommens utbredelsesområde. Utenfor dette kjer­ neområdet havnet da det ortodokse Bysants, og grenselinjen mellom katolsk og ortodoks kristen­ dom ble allerede omkring år 1000 trukket fra nord til sør gjennom Europa, stort sett i de samme om­ rådene som i dag. Grensen mellom vestlig og østlig kristendom kan betraktes som et eksempel på i hvilken grad gamle kulturelle delingslinjer har beholdt sin gyldighet helt opp i vår tid. Utviklingen i Øst-Europa de siste årene har vist at slike kulturgrenser fremdeles har politisk betydning, noe som ble spesielt tydelig de­ monstrert i oppløsningsprosessen i Jugoslavia. En annen historisk delelinje i Europa, basert på motsetningen mellom den katolske og den protes­ tantiske varianten av vestlig kristendom, spiller ikke den samme rollen i dag som i tidligere århundrer. Fremdeles kan slike religiøse motsetninger ha sin betydning i visse typer konflikter, som i Nord­ irland, der nasjonale motsetninger har fått næring av og er blitt forsterket av både religiøse og sosiale konfliktfaktorer. Den historiske motsetningen mel­ lom katolikker og protestanter på det europeiske kontinentet kan muligens også komme til å påvirke pågående forsøk på å skape en felles europeisk iden­ titet i mangfoldets Europa, til tross for alle sekulari­ seringstendenser på ulike hold. De forskjellige kristne kirkene har tross alle his­ toriske motsetninger i bunn og grunn et felles verdi­ system som har forent dem mot en - som man gjerne oppfatter det - felles, ytre fiende: islam. På den ibe­ riske halvøya ble muslimene tvunget vekk allerede før 1400-tallet var omme, men på Balkan spiller is­ lam fremdeles en viktig rolle. 1 1989, 600 år etter at middelalderens serbiske kongedømme ble knust av de muslimske tyrkerne i det berømte slaget ved Trostmarkene i Kosovo, trakk den daværende ser­ biske kommunistlederen Slobodan Milosevic fram det historiske minnet, og sammenlignet det med samtidens motsetninger i Kosovo mellom muslimer og serbere: ”en kamp for Europa” mot en aggressiv islamsk lære.

Begrepet "Europa” har altså mange fortolknin­ ger, ikke alle like innbyrdes forenlige. Akkurat som betydningen har vekslet i forskjellige historiske epo­ ker, blir spørsmålet om hvordan den fortsatte iden­ titetsdannelsen vil arte seg, også i dag til sjuende og sist et spørsmål om politisk vilje.

Motkreftene: nasjonalstatene I Europa har vårt eget århundres historie fram til i dag på flere viktige områder vært preget av de su­ verene territorialstatene som de viktigste aktørene. Det europeiske statssystemet har sin røtter langt til­ bake i middelalderen. Siden den tiden har det ut­ viklet seg i en langsom prosess. Idealmodellen fra 1800-tallet - nasjonalstaten der statens og folkets, nasjonens, grenser faller sammen - var det de fleste steder i Europa umulig å få til. Forsøkene på å gjen­ nomføre nasjonalitetsprinsippet til tross for disse problemene har fått katastrofale følger for verdens­

som udiskutabel. Begge de prosessene som ble analysert i det foregående - oppløsningen i Øst- og Sentral-Europa og integrasjonen i Vest-Europa rammet statene på ulike måter, enten som en opp­ løsning innenfra, eller som påtrykk utenfra. Mot en slik bakgrunn er det grunn til å stille spørs­ målet om statene i sin nåværende form har utspilt sin rolle som Europas viktigste aktører. I Øst- og Sentral-Europa er åpenbart nasjonalstatsfilosofien så langtfra oppgitt. Det er ofte blitt stilt spørsmåls­ tegn ved de nåværende statenes legitimitet ut fra et­ nisk og nasjonalt utgangspunkt, samtidig som de nye regimene på sin side har forsøkt å bygge opp sin legitimitet på tidligere, historisk utviklede identite­ ter. Når det gjelder Vest-Europa, har integrasjonspro­ sessen ovenfor vært skildret i et overstatlig perspek­ tiv. Det er nå på sin plass å se litt nærmere på ut­ viklingen også på nasjonalplanet. I hvilken utstrek­ ning har enkelte stater spesielt vært pådrivere av utviklingen mot integrasjon? Hvilke særinteresser har samtidig vært virksomme? I første omgang ret­ tes oppmerksomheten mot de sterkeste nasjonale aktørene innenfor EF: Tyskland, Frankrike og Stor­ britannia, deretter mot den lange rekken av mid­ delsstore og mindre territorialstater i Vest-Europa, som hver på sitt vis sett påvirker utviklingen.

Tyskland den sentrale maktfaktoren i Europa

delen vår. Nasjonalismen, den ideologien som har gitt seg uttrykk i en ekstrem hevdelse av egen nasjon selv på bekostning av andre folkeslags rettigheter, har for vår verdensdel resultert i to verdenskriger. At nasjonalismen ennå ikke har utspilt sin rolle, viser utviklingen de siste årene, både i Øst- og Sentral- og Vest-Europa. Forskningen har alltid lagt sterk vekt på forholdet mellom industrialiseringen og etableringen av na­ sjonalstater. I sin nåværende form er nemlig de fles­ te statene i Europa relativt moderne skapninger. Selv om grensene er flyttet flere ganger, ofte som re­ sultat av kriger, er statene i moderne tid blitt opp­ fattet som stabile forvaltere av de velutviklede indu­ strisamfunnene. Den store forandringen i de siste årene er at statene ikke lenger har kunnet bevare den varighet og integritet som tidligere ble oppfattet

Gjenforeningen av Tyskland etter det kommunistis­ ke sammenbruddet i DDR har vært den altoverskyg­ gende hendelsen for dagens tyskere. Det som mange mennesker i begge de tyske statene ikke hadde trodd kunne være politisk mulig, skjedde med stor fart og gjennomslagskraft. Selv oppgaven med å smelte de to økonomiene sammen, den ene frem­ gangsrik og den andre på konkursens rand, viste seg, som vi har sett i det foregående, å være langt mer ressurskrevende og vanskelig å administrere enn det som forbundskansler Helmut Kohl og den vesttyske regjeringen hadde regnet med.

65 Europa - gamle og nye identiteter

Når tunnelen under Den engelske kanal åpnes for trafikk mellom Storbri­ tannia og kontinentet, har en gammel drøm gått i oppfyllelse. I to parallelle tunneler på 50 km hver skal jernbane­ trafikken gå, og en tredje tunnel skal brukes til servicefunksjoner. Selve borearbeidet tok ikke stort mer enn tre år, men både planleggingen og selve ferdigstillelsen har vært tidkrevende, selv om bortimot 10 000 men­ nesker har vært engasjert i byggingen.

En sterk økning av inn­ vandringen til Tyskland sammen med en omfat­ tende arbeidsledighet blant ungdom, især i den østtyske delen, har gitt grobunn for en voksende fiendtlighet overfor ut­ lendinger. Samtidig har høyreekstremistiske og nynazistiske grupper medvirket til opptrapp­ ingen av volden. Mord­ branner på flyktninge­ mottak, overfall og mishandling skjedde i 1992 og 1993 uten at det tyske rettssamfunnet lot til å ha noe effektivt mot­ tiltak å gripe til.

66

Europa - gamle og nye identiteter

Rundt om i Tyskland fo­ rekom det masseprotester som rettet seg mot den voksende fiendtligheten overfor utlendinger. En mørk desemberkveld 1992 samlet det seg et par hundre tusen men­ nesker med levende lys i Hamburg og dannet en lang kjede for å uttrykke sin medfølelse med nynazismens ofre.

Med tanke på den nærmest gigantiske oppgaven med å føre den økonomiske, politiske og psykolo­ giske gjenforeningen i havn, burde man ha forventet at Tysklands krefter i første rekke ville ha vært kon­ sentrert om innenlandske problemer. Ikke desto mindre har regjeringen Kohi fortsatt som en aktiv pådriver i integrasjonsspørsmålene i EF, og under Maastricht-møtet i desember 1991 var Kohi selv en aktiv talsmann for en så maksimal integrasjon som overhodet mulig. Forslaget som ble lansert av Kohi og Frankrikes president Mitterrand om å skape en europeisk forsvarsstyrke i tillegg til NATO, kan også betraktes som en markering av at Tyskland fortsatt prioriterer Europa-spørsmålene. Det finnes flere årsaker til at Tyskland kommer til å fortsette i denne pådriverrollen. Den vesttyske industrien har vært avhengig av eksport til utlandet, og det østtyske markedet er ingen erstatning i så henseende, til tross for et oppdemmet behov for for­ bruksvarer blant østtyskerne og en uttalt forkjærlig­

Den vesttyske forbundskansleren Helmut Kohi spilte en fremtre­ dende rolle ved sammenslåingen av de to tyske stater. I den al­ minnelige begeistringen var det ingen som lyttet til de advarende ord om at gjenforeningen gikk altfor fort. Det gikk imidlertid ik­ ke lang tid før kritikken vokste, parallelt med at avgrunnsdypet i den østtyske økonomien ble oppdaget og arbeidsledigheten steg til rekordhøyder.

Tyskland som en kjempemagnet, og i Tyskland fin­ nes det til gjengjeld interesserte kapitaleiere som gjerne vil være med på å åpne nye markeder, noe som for eksempel Volkswagens oppkjøp av de tsjek­ kiske Skodaverkene har demonstrert. Med den tys­ ke tilknytningen får begrepet Sentral-Europa en konkret betydning, etter at det lenge mest hadde vært en slags besvergelse som folk øst for jernteppet hadde brukt for å markere sin tilhørighet til den europeiske kultursfæren. Når det gjelder Europa, har Tyskland vært - og vil trolig også fortsatt komme til å bli - en økonomisk motor, selv når man tar hensyn til de enorme in­ vesteringsbehovene i de østlige delene av landet. Omkostningene ved gjenforeningen ble vesentlig høyere enn ekspertene hadde regnet med. Særlig steg arbeidsløsheten betydelig mer enn noen hadde forutsett. Produksjonen i de østtyske distriktene var redusert med 40 prosent to år etter sammenslåin­ gen, og utregnet per individ produserte da en østtys­ ker rundt regnet xh så mye som den gjennomsnittlige vesttyskeren. Å rette opp slike skjevheter kommer til å ta et ytterligere antall år, og først rundt årtusenskiftet regner ekspertene med at det er skapt balanse mellom de østlige og de vestlige delene av det tyske riket. I mellomtiden kan det oppstå store problemer på andre områder. De kan skyldes østtyskernes frustra­ sjon over at de forventede fordelene av sammen­ het fra deres side for ”vestlige” produkter. I prinsip­ slåingen uteblir eller, alternativt, vesttyskernes mis­ pet finner man den samme innstillingen hos naboe­ nøye med uventede, økende omkostninger i for­ ne i de tidligere kommunistlandene Polen, Tsjekko­ bindelse med gjenforeningen. En del slike varsel­ slovakia og Ungarn. Tidligere kjøpte disse landene signaler er allerede kommet til syne, blant annet i østtyske produkter, men økonomien strekker ikke form av økt voldelighet hos de såkalte ”skinheads” i lenger til for å holde etterspørselen oppe. Dermed øst overfor minoritetsgrupper som flyktninger, ut­ er de indirekte med på å påskynde omstrukturerin­ lendinger, homoseksuelle og andre. Selv nynazistis­ ke grupper har i senere tid stått åpent fram både i øst gen av den østtyske industrien. For de fleste nye statene i øst fungerer det nye og vest i Tyskland. Faren for fremtidige konflikter

også mellom ”Ossis” og ”Wessis” - østtyskere og vesttyskere - kan man heller ikke se bort ifra. Hvis ikke det tidligere Øst-Tyskland skal tømmes helt for mennesker på grunn av spontan utflytting, må den forsømte østtyske infrastrukturen bygges opp igjen fra grunnen: veier, jernbaner, renseanlegg, skoler, boliger, energiforsyning og mye annet. Det første utbyggingsprogrammet kalkulerte med omkring 140 milliarder DM i direkte investeringsomkostninger. En slik restaurering fra grunnen av er ikke bare et spørsmål om økonomiske ressurser, men i like stor grad om den mentale beredskapen og den politiske viljen på begge sider. Den tyske gjenforeningen kom ikke i stand på grunn av en programfestet nasjonal politikk i hver­ ken DDR eller Forbundsrepublikken, men som en følge av sovjetkommunismens sammenbrudd og Sovjetunionens abdikasjon fra sin rolle som militær kontrollmakt i Øst-Europa. Heller ikke nabostate­ ne eller stormaktene i Vest-Europa kunne gjøre noe annet enn å akseptere det gjenforente Tyskland som et fullbyrdet faktum. Tysklands samtidige rolle som Europa-integrasjonens fremste forkjemper har i denne sammenhengen vært en beroligende faktor. Faren for at et nasjonalistisk Tyskland skulle gjen­ oppstå, er vurdert som liten, og fordelene med et forent, sterkt tysk rike i det geografiske sentrum av verdensdelen blir ansett som en fordel for fredelig og positiv utvikling for hele kontinentet. De fire seiersmaktene fra Den annen verdenskrig var alle eni­ ge om dette spørsmålet, selv om Sovjetunionen til å begynne med sa nei til at det forente Tyskland skulle få være med i NATO. Det rådet også en viss usikker­ het i Polen når det gjaldt landets grense mot Tysk­ land, men i november 1990 undertegnet utenriks­ ministrene i de to statene - Hans-Dietrich Genscher og Krzysztof Skubiszewski - en avtale som én gang for alle bekreftet Oder-Neisse-grensen. Arkitekten for sammenslåingen, forbundskansler Helmut Kohl, hadde akkurat som utenriksminister Genscher stadig hevdet at Tysklands-spørsmålet måtte betraktes i en internasjonal og spesielt euro­ peisk sammenheng. Kohls parti, kristeligdemokra­ tene (CDU), vant det første alltyske parlaments­ valget i desember 1990, men allerede i april året etter gikk partiet på et braknederlag i delstatsvalget i Rheinland-Pfalz. CDUs maktposisjon ble svekket, og den borgerlige majoriteten i forbundsrådet gikk tapt. Tysklands fremtidige utvikling er ikke uten pro­ blemer sett i middels langt tidsperspektiv. Vil Tysk­ land orke å bære sin økonomiske lederrolle? Tysk­ land oppfattes ikke lenger av omverdenen som en trussel mot sikkerheten i Europa, om man ser bort fra de problemer som for eksempel de nynazistiske gruppene allerede har stelt i stand. For de land og folkeslag i det gamle Øst-Europa som i store deler av etterkrigstiden har vært omfattet av den sovjetis­ ke sikkerhetssonen, som ikke minst var rettet mot Vest-Tyskland, fremstår den forente stormakten i

Europas sentrum mer som et håp og løfte enn som en trussel. Overalt er det behov for og etterspørsel etter tysk kapital og fagkunnskap. Tyskland betrak­ tes også som brobyggeren som skal kunne slå en bro over kløften mellom øst og vest og føre alle inn i et forent Europa.

67 Europa - gamle og nye identiteter

Frankrikes ”europeiske” hus Frankrike i 1980-årene hadde på mange måter vært den sosialistiske presidenten Franfois Mitterrands æra. Samarbeidet mellom sosialister og kommunis­ ter, som banet veien for Mitterrands overtagelse av presidentembetet i 1981, sprakk etter tre år, etter at kommunistene hadde nektet å godkjenne den sosia­ listiske regjeringens tilstrammingsbudsjett. I begyn­ nelsen av 80-årene steg arbeidsløsheten til omkring 10 prosent, og forsøkene på å skape flere arbeids­ plasser gjennom arbeidsdeling og forkortet arbeids­ tid, gav ikke tilstrekkelig godt resultat. Franqois Mitterrand, Frankrikes president si­ den 1981, gjorde seg til talsmann for en aktiv Europa-politikk. Den franske konstitusjonen gav presidenten utstrakte rettigheter i utenrikspoli­ tiske spørsmål. På det innenrikspolitiske plan fikk den sosialistiske presidenten stadig større problemer, og parla­ mentsvalget i 1993 inne­ bar en stor seier for de konservative krefter.

Den sosialistiske majoriteten i nasjonalforsamlin­ gen gikk tapt i 1986, da en konservativ koalisjon sei­ ret i parlamentsvalget og åpnet veien for en ny re­ gjering under ledelse av gaullisten Jacques Chirac. De skarpe motsetningene som mange hadde fryktet ville oppstå mellom en venstreorientert president og en høyreorientert statsminister, ble ikke så markert i konkrete politiske spørsmål. Den viktigste for­ skjellen var at den nye regjeringen forsøkte å få fart

68

Paris’ nye kontorsentrum i forlengelsen av Champs Elysées, La Défense, der 100 000 men­ nesker arbeider, men få bor, avsluttes av en triumfbue tegnet av den danske arkitekten Johan Otto von Spreckelsen: ingen trafikk, men heller ikke mange ruslende mennesker; ingen fortauskafeer, men heller ikke mange tegn på et sosialt fungerende liv.

Euro-Disneyland, et byggeprosjekt til mange milliarder 30 km øst for Paris, forsøker å lokke europeerne med et styk­ ke typisk amerikansk popkultur tuftet på den samme filosofi som har gjort tilsvarende anlegg i California og Florida til en så stor publikumssuk­ sess.

på den franske økonomien ved hjelp av mer om­ fattende stimulerende tiltak overfor næringslivet, privatiseringer og dempet inflasjon, samtidig som arbeidsløsheten fortsatt ble liggende på et høyt nivå. 11988 beseiret Mitterrand motkandidaten Chirac i presidentvalget, og under parlamentsvalget ble det i praksis dødt løp mellom sosialistene og den konser­ vative valgunionen. Den sosialistiske regjeringen, først under Michel Rocard, deretter under Edith Cresson og Pierre Bérégovoy, tok over regjerings­ makten og fortsatte med en moderat økonomisk po­ litikk, som ikke var spesielt annerledes enn den som ble ført av den tidligere borgerlige regjeringen. Den økonomiske veksten i Frankrike fikk nyte godt av den langvarige høykonjunkturen i perioden 1983-1990. Men Frankrike ble akkurat som store de­ ler av den industrialiserte verden, rammet av den in­

ternasjonale lavkonjunkturen da den satte inn i be­ gynnelsen av 1990-årene. Samtidig ble innenriks­ politikken preget av økende motsetninger mellom franskmenn og innvandrere. Slike stemninger er blitt utnyttet av Jean-Marie Le Pen og hans høyreekstremistiske parti Nasjonal front, og partiets inn­ flytelse har gjort seg gjeldende flere steder i landet der innvandrerkonsentrasjonen er stor. Ettersom Frankrike er et av de tunge medlemme­ ne i EF, har landets økonomi i hele perioden vært påvirket av og hatt innflytelse på det europeiske fellesskapet. Som det tidligere er understreket, har Frankrike på ulike måter spilt en sentral rolle som pådriver for det europeiske samarbeidet. Sammen med tyskernes forbundskansler Kohi, krevde Mit­ terrand våren 1990 at den europeiske økonomiske integrasjonen skulle følges opp med en politisk union. Mitterrands uttalelse markerte at Frankrikes politiske ideal ikke lenger var identisk med de Gaulles visjon av et "fedrelandenes Europa” (Europe des patries). Noe av den tidligere franske patriotismen ble litt etter litt overført til Europa, det vil si, til EF. Dette forutsatte at EF ble utviklet til en ny ”superstat”, fortsatt med sterk fransk innflytelse og med Tyskland og Frankrike som parhester når det gjaldt å fullføre den europeiske integrasjonen. Det nølen­ de ja til denne politikken ved folkeavstemningen høsten 1992, må bare tas til etterretning. I Frankrike finnes det - akkurat som så mange andre steder i Europa - en viss forskjell på det de herskende vil og det som folket kunne tenke seg å være med på.

Storbritannia den motstrebende samarbeidspartneren 11975 ble Margaret Thatcher valgt til partileder i det konservative partiet i Storbritannia. Hun var den første kvinnen i britisk historie som innehadde dette vervet. Fire år senere ble hun også historisk som den første kvinnelige statsministeren i Storbritannias historie. Politisk representerte den konservative re­ gjeringen Thatcher en markedsliberal og på visse områder småborgerlig ideologi. Den britiske øko­ nomien var hardt presset da regjeringen tiltrådte, med lav veksttakt, uroligheter på arbeidsmarkedet og høy inflasjon. Oppskriften var å redusere statens utgifter og øke sparingen, investere mer i industrien og senke skattene. Til å begynne med så Thatcher-modellen ikke særlig fremgangsrik ut, bortsett fra at inflasjonen raskt ble redusert. Regjeringen kom i konflikt med fagforeningsbevegelsen, og tilstramningene og be­ sparingene ble av mange oppfattet som en sosial nedrustning. Kritikerne snakket også om en til­ tagende kløft mellom klassene i det britiske sam­ funnet. Først etter flere år begynte den stramme økonomiske politikken å gi resultater, selv om vel­ standsutviklingen viste seg å bli noe ujevnt fordelt. Best gikk det i de rikere områdene i Sør-England,

69

der de konservative også hadde den sterkeste støt­ ten, mens Nord-England og Skottland ble hengende lenger og lenger etter. 11973 var også Storbritannia tatt opp som medlem i EF, og i en folkeavstemning i 1975 erklærte 2/3 av be­ folkningen at de var for medlemskapet. Som stats­ minister innledet Margaret Thatcher en kraftig kri­ tikk mot vilkårene for det britiske EF-medlemskapet. Det viktigste ankepunktet var EFs jord­ brukspolitikk, med høye subsidier på jordbruks­ produkter. De høye tilskuddsutbetalingene førte til stor overproduksjon. For britene, som dels hadde et eget effektivt jordbruk, dels importerte halvparten av sitt behov, blant annet fra samveldelandene, var de kunstig høye EF-prisene et alvorlig irritasjons­ moment som forarget de britiske forbrukerne. Britiske særinteresser, både båndene til samvel­ delandene og det nære forholdet til USA, gjorde at Margaret Thatcher bare viste en lunken entusiasme for et utvidet europeisk samarbeid. I 1988 hadde hun i en oppsiktsvekkende tale i Briigge advart mot en europeisk superstat, sentralstyrt av byråkratene i Brussel, og da Kohi og Mitterrand i 1990 lanserte sitt forslag til en europeisk union, stilte hun seg direkte avvisende. Den stort sett avvisende innstillingen til et utvidet politisk fellesskap i Europa, førte til sist også til Margaret Thatchers fall. Enigheten bak den negati­ ve innstillingen til EF var siett ikke total. I for ek­ sempel Skottland og Wales ble Thatcher-linjen be­ traktet som et utslag av engelsk, ikke britisk, nasjonalisme. Derfor mente skotter og walisere at deres kultur lettere ville kunne overleve i europeisk sammenheng enn i britisk. I det minste resonnerte skotske og walisiske nasjonalister på denne måten. Høsten 1989 hadde finansminister Nigel Lawson forlatt regjeringen etter uoverensstemmelser med statsministeren, og ett år senere gikk også visestats­ ministeren, Sir Geoffrey Howe, av etter økende motsetninger om EF-politikken. I november 1990

ble Margaret Thatcher tvunget til å forlate statministertaburetten, etter at hun ikke hadde fått tilstrek­ kelig støtte i partiledelsen. Etterfølgeren, John Major, hadde en mer kompromissvennlig holdning, selv om han også i bunn og grunn var motstander av en europeisk føderasjon. Den britiske holdningen kom klart til uttrykk un­ der Maastricht-møtet i desember 1991, der britene ikke ble stående helt alene. Både Italia og Neder­ land støttet dem i kravet om at NATO-alliansen måtte bevares. Den britiske motstanden mot økono­ misk, valutamessig og politisk union holdt på å tor­ pedere det endelige avtaleutkastet, som likevel ble undertegnet i siste minutt. Da var de mest kontro­ versielle sakene ganske enkelt blitt fjernet fra trak­ taten. Forhandlingsresultatet var en betydelig suksess for John Major, som hadde fått gehør for de aller fleste av britenes krav. Således behøvde ikke britene å delta i EF-arbeidet om en felles sosialpolitikk eller binde seg for en felles valuta. Åpenbart mente de europeiske føderalistene og unionstilhengerne at det var så viktig å ha med britene i det første skrittet mot en føderasjon at de likevel kunne betrakte kompromissresultatet som en suksess.

Margaret Thatcher gikk av som britisk statsmini­ ster i november 1990 et­ ter mer enn elleve år som konservativ regjerings­ sjef. Innenrikspolitisk hadde hun gjort seg kjent som en hardhendt representant for nylibe­ ralisme og utenrikspoli­ tisk som kritiker av unionsplanene innen EF. Thatchers etterfølger som toryleder og stats­ minister, John Major, hadde en mykere frem­ treden enn "Jernlady’en”. Sammenlignet med en enda tidligere forgjenger, Winston Churchill, som stirrer bistert ned fra veggen, kan Major rett og siett virke påfallende fargeløs. Under EFtoppmøtet i Maastricht i desember 1991 viste Ma­ jor seg imidlertid som en dyktig forhandler og re­ presentant for de britiske særinteresser.

I oktober 1992 foreslo statsminister Major ned­ leggelse av en stor del av den britiske kullindustri­ en. Etter voldsomme protester fra gruvearbei­ derne - nå bare en fjer­ dedel så mange som i 1984 da gruvearbeider­ nes fagforeningsleder Arthur Scargill utfordret regjeringen Thatcher ble regjeringen tvunget til en kraftig moderering av sitt forslag.

70

Italia spørsmålstegn ved de gamle strukturene Umberto Bossi, leder for den lombardiske ligaen, en regional bevegelse i Nord-Italia, der mange protesterer både mot det politiske etablissement i Roma og mot å ha noe å gjøre med det fattige SørItalia.

I mai 1992 ble den sicili­ anske dommeren Giovanni Falcone sprengt til døde i et bombeattentat på veien fra Palermos flyplass og inn til byen. Falcone hadde gjort seg kjent som en av den itali­ enske mafiaens fremste motstandere, og attenta­ tet var en typisk mafia­ handling. Mafiaen, den organiserte kriminalite­ ten med forgreninger inn i den politiske verden, har utviklet seg til en svøpe fremfor alt i SørItalia, hvor viktige deler av samfunnslivet i dag styres av kriminelle syn­ dikater. Men også mot­ standen mot mafiaen har økt de senere år, og i 1993 er det oppstått en veritabel folkebevegelse med det mål å fremkalle en moralsk opprustning i alle sektorer av det of­ fentlige liv.

Italias etterkrigspolitikk ble fastlagt ved valget i april 1948, da majoriteten stemte på det katolske partiet, den eneste politiske maktfaktoren som var tilstrekkelig sterk til å by den kommunistdominerte og sosialistiske blokken virkelig motstand. Valget ble betegnet som å ”ta stilling til fordel for sivilisa­ sjonen”, og etterdønningene ble store. Kommunis­ tene ble forvist til en tilsynelatende evig rolle som opposisjonsparti, mens det katolske partiet ble kjer­ nen i en rekke koalisjonsregjeringer. Fellesnevneren for alle disse regjeringene var viljen til å tilhøre vest­ verdenen, til å la seg økonomisk integrere i det vest­ lige, liberale frihandelssystemet, samt til å være medlem i det vestlige forsvarssamarbeidet. Til tross for alle indre partistridigheter - etter slutten av Den annen verdenskrig har over femti for­ skjellige koalisjonsregjeringer sittet med makten har Italia i europeisk sammenheng vist en sterk vilje til å fremme samarbeid og integrasjon. Symbolsk nok var det i Roma at EFs grunnleggende dokument ble undertegnet 25. mars 1957. Da hadde allerede det sosialistiske partiet begynt å fjerne seg fra realsosialismen, og i 1963 var sosialistene blitt akseptert som samarbeidspartnere i regjeringskoalisjonen gjennom den såkalte ”åpningen til venstre”. I 1970-årene skjedde det også en forandring in­ nenfor kommunistpartiet, som under ledelse av En­ rico Berlinguer utviklet sin egen variant av den kommunistiske ideologien i tilknytning til den så­ kalte eurokommunismen, som var helt atskilt fra sovjetkommunismen. Italias plass i Vest-Europa var allment akseptert av befolkningen, og til og med Berlinguer hevdet under den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 at han kjente seg tryggere som medlem av NATO. Til tross for den synlige stabiliteten når det gjaldt utenrikspolitikk, og den borgerlige sentrum-vens-

tre-dominansen i innenrikspolitikken, har etter­ krigstidens Italia vært et land med mange krisetegn. De politiske partiene har ikke bare fungert som valgapparat, men har ofte også gjort tjeneste som redskap for korrupsjon og nepotisme. Offentlige midler og nyopprettede stillinger i det offentlige har på forskjellige måter kommet partimedlemmer til gode og hindret muligheter både til å effektivisere statsforvaltningen og til å holde utgiftene nede. Disse misforholdene ble heller forsterket i 1980årene ved at sosialistene fikk en sterkere stilling i koalisjonene og dermed mente at de burde få en større bit av den tradisjonelle kaken. Til dette bildet av den italienske politikkens legitimitetskrise kan også føyes den rent kriminelle infiltrasjonen som mafiaorganisasjoner har klart å gjennomføre mange steder. Men fremfor alt er det den tradisjonelle poli­ tiske eliten som har fungert som bremsekloss når det gjelder forandringer av den politiske strukturen. De siste årene har kritikken hjemme mot hele det politiske etablissementet stadig økt, blant annet fra regionale grupperinger. I Nord-Italia finnes det for eksempel mange som varmt har tatt til orde for en deling av Italia; i nord oppleves den søritalienske Mezzogiorno mest som en belastning. Også utenfor Italia har bekymringene for landets politiske frem­ tid økt, og kritiske røster har advart om faren for at Italia skal bli en innfallsport for et lignende kaos som det som har oppstått i postkommunismens ØstEuropa. Det finnes oppløftende tegn til en viss for­ nyelse av de fastlåste partistrukturene og til et opp­ brudd fra de tradisjonelle klientforholdene som har kjennetegnet italiensk etterkrigspolitikk. Heller ikke mangler landet ressurser til en vel­ lykket modernisering. Mot midten av 1980-årene ble Italia og Canada opptatt i den eksklusive gruppen av rike nasjoner, som derved måtte endre navn fra G5 til G7, og et par år senere hadde Italia tatt igjen Storbritannia når det gjaldt BNP pr. innbygger. Næringslivet, spesielt i Nord-Italia, er allerede ef-

71

fektivt og velutviklet i mange bransjer. Den italien­ ske industrien er sterkt eksportavhengig, og dette taler for at Italia stadig kommer til å tilhøre kretsen av land som står bak den fortsatte integrasjonen i Europa.

Europas sørvestflanke: D en iberiske halvøy 1. januar 1986 ble Spania og Portugal opptatt som medlemmer i EF. Det foregående tiåret hadde beg­ ge landene kastet av seg diktaturet og med hell til­ passet seg de demokratiske prinsippene som har preget den vesteuropeiske utviklingen etter Den an­ nen verdenskrig. I EF var det en positiv innstilling til å støtte den demokratiske utviklingen på Den iberiske halvøy. Men samtidig lot visse særinteresser høre fra seg, for eksempel de franske bøndene som fryktet konkurransen fra det spanske jordbruket. I 1982 hadde det spanske sosialistpartiet overtatt regjeringsansvaret, og under Felipe Gonzålez klarte partiet å beholde makten med seier i valgene i 1986 og 1989. Ved det sistnevnte valget var det en ytterst knapp seiersmargin. Gonzålez hadde loset Spania inn i EF, og det neste skrittet ble å la folket stemme over det kontroversielle spørsmålet om NATOmedlemskap. Resultatet av folkeavstemningen var at 52 prosent av befolkningen sa ja til medlemskap. Det var en seier for statsministeren, som under valg­ kampanjen hadde hevdet at de to spørsmålene hang nøye sammen, og at Spania dermed hadde valgt sin vei inn i de vestlige fellesskapene. Spørsmålet om USAs baser i Spania var fortsatt et irritasjonsmo­ ment, men i 1988 ble det inngått et kompromiss etter at USA hadde gått med på å redusere de styrkene landet hadde hatt i Spania helt siden Franco-tiden. Under sosialistpartiets ledelse har den spanske in­ nenrikspolitikken den siste tiårsperioden vist en på­ fallende stabilitet. Den politiske linjen kan sies å re­ presentere en middelvei. Det har blant annet gitt seg uttrykk i omstrukturering av moderne industri, be­ kjempelse av inflasjonen og forskjellige tiltak for å fremme økonomisk vekst. På minussiden har denne politikken ført til stor arbeidsløshet med opptil 20 prosent av arbeidsstyrken uten arbeid i perioder. Den ujevne sysselsetningen har rammet enkelte mennesker spesielt hardt, men som helhet har den spanske økonomien de siste årene vært i fremgang og av og til blitt betegnet som et ”under”. Den sterke regionalismen har vært et problem for spanske myndigheter, og de såkalte historiske pro­ vinsene har med forskjellige metoder forsøkt å hev­ de sin egenart. Den økonomisk velutviklede pro­ vinsen Katalonia har med suksess praktisert en pragmatisk politikk, som under Jordi Pujols ledelse har åpnet seg mot Europa og europeisk samarbeid uten å sette spørsmålstegn ved Spanias territorielle integritet. Den baskiske separatismen har bydd på langt større problemer for den spanske sentral­ regjeringen. Baskernes terrorhandlinger og stadige

bombeattentater, som ble iverksatt av den ekstremt nasjonalistiske, forbudte organisasjonen ETA, har hele tiden vært rettet mot sentrale myndigheter. Medlemskapet i EF har vært til fordel for Spania, som dermed også må regnes med i kretsen av på­ drivere i den europeiske integrasjonsprosessen. Akkurat som Spania søkte Portugal om medlem­ skap i EF våren 1985. Det var da gått knapt ti år siden det portugisiske diktaturet var styrtet ved et militærkupp. De første årene med demokrati hadde

Verdensutstillingen i Se­ villa 1992, et år som gav spanierne flere anlednin­ ger til historiske tilba­ keblikk: 500 år siden Columbus på spansk oppdrag ”oppdaget” Amerika, men også si­ den jøder og muslimske maurere av religiøse grunner ble tvunget til å forlate Den iberiske halvøya.

Fra åpningen av de olympiske leker i Bar­ celona i 1992. OL var et løft for den katalanske byen, som ligger i et av Europas mest ekspansive områder.

72

med EF, og landets overgang til EF-siden ble av de andre medlemslandene ikke oppfattet som like pro­ blematisk som Spanias tilslutning. Ved inngangen til 1990-årene virket det som om både Spania og Portugal hadde overvunnet de nega­ tive følgene av langvarige diktaturer og autoritære styresett. Men den materielle fremgangen har vært ulikt fordelt. Mest dynamisk har utviklingen vært i regionen rundt Barcelona. Andre deler av Spania - i likhet med hele Portugal - har ennå et sterkt behov for regional støtte, som for en stor del kommer fra EF.

Tyrefekting i Spania ut­ øves vanligvis av menn. På bildet ses landets eneste kvinnelige tyrefek­ ter, Christina Sanches, idet hun angriper tyren etter regler som er utvik­ let gjennom flere hundre år.

Mistroiske naboer i sørøst: Hellas og Tyrkia ikke på noen avgjørende måte endret leveforholde­ ne for vanlige portugisere, som fremdeles hadde en lav levestandard etter europeiske forhold. I motset­ ning til utviklingen i Spania i den samme perioden hadde forskjellige partier vekslet om å ha makten i Portugal. Sosialistene, under ledelse av Mario Soares, tapte valget i 1985, og en borgerlig koali­ sjonsregjering, under ledelse av sosialdemokraten Anibal Cavaco Silva, overtok makten. Det portugi­ siske sosialdemokratiske partiet PSD, som nærmest kan karakteriseres som liberalt, fikk ren majoritet under valget i 1987, og dannet deretter egen regjering. I Portugal, med en relativt tilbakeliggende øko­ nomi, ble EF-medlemskap ansett som en forutset­ ning for landets økonomiske utvikling. Som EFTAmedlem hadde Portugal allerede en frihandelsavtale

Som alle moderne stor­ byer lider også den gres­ ke hovedstaden Athen av alvorlige miljøproble­ mer. Bilavgasser ødeleg­ ger de antikke minnes­ merkene, og myndig­ hetenes forsøk på å be­ grense biltrafikken har til nå ikke vært effektive nok.

Den greske innenrikspolitikken i 1980-årene hadde for en stor del vært preget av det sosialistiske Pasokpartiet, som seiret i valget i 1981. Med Andreas Papandreou som regjeringssjef hadde partiet regje­ ringsmakten i åtte år. Det nest største partiet, det konservative Ny Demokrati, som hadde hatt an­ svaret for det demokratiske gjenoppbyggingsarbei­ det etter juntaens fall, havnet dermed i en mange­ årig rolle som opposisjonsparti, før folkeopinionen nok en gang svingte og åpnet for Ny Demokratis gjeninntreden i regjeringsposisjon i 1990. Hele det siste tiåret har Hellas’ store innenriks­ politiske problem vært økonomien, og landets poli­ tikere mente tidlig at en tilknytning til EF var den beste måten å få til en stabil økonomisk utvikling og en bedret levestandard. Dette krevde imidlertid samtidig en stram økonomisk politikk, som til å be­ gynne med ble møtt med protester fra folket. Et av den sosialistiske regjeringens omdiskuterte tiltak var å dele ut jord til fattige bønder. Denne jorda hadde tilhørt den avsatte monarken, kong Konstan­ tin, og den greske kirken. Til tross for heftige pro­ tester fra kirken, vedtok parlamentet i 1987 en lov om ekspropriasjon. I de siste årene under Pasok-regjeringen ble parti­ et rystet av skandaler som skadet partiets anseelse. I 1989 ble Papandreou tvunget til å gå av. Etter tre valg i løpet av en ti måneders periode og et kompli­ sert politisk spill, klarte Ny Demokrati til slutt å ero­ bre regjeringsmakten med minst tenkelig margin og med avgjørende støtte fra et lite sentrumsparti med én eneste parlamentarisk representant. Den konservative regjeringen som tiltrådte i april 1990 under ledelse av Konstantin Mitsotakis, iverk­ satte umiddelbart tiltak for å redde den elendige økonomien. Trass i den skjøre parlamentariske stil­ lingen og omfattende protester og streiker klarte re­ gjeringen å få igjennom store deler av programmet sitt. Den fikk en ikke uvesentlig hjelp til å trekke lasset fra EF, som i begynnelsen av 1991 stilte et lån på over 2 milliarder ECU til rådighet. Den positive innstillingen til den europeiske inte­ grasjonsprosessen kan også ses i lys av landets geo­ grafiske beliggenhet og forholdet til nabolandene.

73

Spesielt har forbindelsene med Tyrkia vært an­ strengte, selv om begge de to landene innimellom har vist visse tegn til å ville bringe nedarvede mot­ setninger til en slutt. Begge landene er medlemmer av den samme forsvarsorganisasjonen, NATO, og fra tyrkisk side har ønsket om å bli medlem av EF helt sikkert ført til en forsiktigere holdning vis-å-vis Hellas, som jo har vært medlem siden 1981. I be­ gynnelsen av 1988 møttes Papandreou og den tyrkis­ ke regjeringssjefen Turgut Ozal, og de to ble i av­ spenningens tegn enige om å nedsette komiteer for å løse de ennå aktuelle motsetningene landene imel­ lom. Den mest kompliserte tvisten har hele tiden

dreid seg om Kypros, som i lang tid har vært delt i en gresk-kypriotisk og en tyrkisk-kypriotisk del. Det så ut som om en løsning på tvisten var nær i 1991, men nok en gang ble den skjøvet ut i fremtiden. Visse etniske spørsmål har også påvirket Hellas’ forhold til nabolandene. Den muslimske, tyrkisk­ talende minoriteten i Thrakia, har klaget over be­ handlingen fra greske myndigheters side, og denne saken er blitt en ytterligere belastning på forholdet mellom Tyrkia og Hellas. Enda følsommere har det makedonske spørsmå­ let vært for grekerne. Opprettelsen av en selvstendig makedonsk stat i forbindelse med Jugoslavias opp-

”Makedonia er gresk” er et slagord som praktisk talt alle grekere støtter opp om. Bildet er hentet fra en demonstrasjon i Athen i desember 1992 med anslagsvis over én million deltagere. Gre­ kerne har ikke villet an­ erkjenne Makedonia som en selvstendig stat nord for Hellas i forbin­ delse med oppløsningen av Jugoslavia. Grekerne anser navnet som en urettmessig bemektigelse av gresk kulturarv og historie. For dem er nav­ net Makedonia forbun­ det med Aleksander den store og grekernes egne forfedre, ikke med sla­ vere som først innvan­ dret på 600-tallet og hvis etterkommere i dag re­ presenterer staten Make­ donia.

Istanbul, byen der to kontinenter møtes, kan i dag på samme måte som gjennom en lang historie ses som en bro mellom to forskjellige kulturer. Fra bydelen Galata på den europeiske siden har man utsikt over såvel det gamle Konstantinopel (til høyre på den andre siden av bukten Det gyl­ ne horn) som over byde­ len Uskiidar, hvor Asia begynner, i bakgrunnen på den andre siden av den viktige sjøleden Bosporus.

74 Europa - gamle og nye identiteter

Manneken Pis, Brussels mest kjente innbygger, her i EF-kostyme, kan symbolisere mange bel­ gieres drøm om Brussel som hele Europas ho­ vedstad.

løsning vakte meget blandede følelser i Hellas. Gre­ kerne fryktet en oppblomstring av irredentisme bevegelse for å forene minoritetsbefolkning under fremmed styre med moderlandet - i den nordlige de­ len av Hellas, der det finnes en makedonsk, slavisk minoritet, noe som grekerne har vanskelig for å er­ kjenne offentlig. På ulike måter har Hellas motar­ beidet den nye makedonske staten og betraktet både navnet og det historiske kravet som urettmessig. Utviklingen i Albania har også påvirket de mel­ lomstatlige forholdene på Balkan. Under oppløsningsperioden flyktet et stort antall etniske grekere fra Albania, noe som skapte et helt spesielt flykt­ ningproblem i Hellas og spente relasjoner landene imellom. Utviklingen i nabolandene er blitt tolket som for­ uroligende tegn av grekerne, som frykter en terri­ toriell isolering fra resten av Europa dersom det skulle bli en ytterligere tilnærming mellom Tyrkia, Makedonia og Albania. Denne usikkerheten er nok en årsak til Hellas’ interesse av å utdype samhørig­ heten med EF, som blir oppfattet som en garanti både for landets sikkerhet og dets fortsatte økono­ miske utvikling. Tyrkias geografiske plassering har gitt landet en strategisk posisjon i skjæringspunktet mellom Asia og Europa. Historiske og religiøse årsaker har med­ virket til at dette landet har kunnet utvikle spesielle relasjoner til det islamske Midt-Østen, samtidig som tyrkerne også har vært oppsatt på å utvikle kontakte­ ne med Europa. I hele den annen halvpart av 1980-årene er Tyrkia blitt styrt av et konservativt parti, ledet av Turgut Ozal. Valgsystemets utforming har vært en klar for­ del for de konservative under valgene. De innenriks­ politiske problemene har vært store, og på flere må­ ter har demokratiet hatt trange kår. Amnesty International har rettet kritikk mot tyrkiske myndig­ heter for å benytte tortur, og represjonen (under­ trykkelsen) har spesielt rammet kurderne i de øst­ lige delene av landet. Kurderne er ikke anerkjent som en egen etnisk gruppe og regimet har utsatt dem for en nådeløs forfølgelse uten at tvangsassimilerin­ gen har lyktes. I 1987 sendte Tyrkia søknad om medlemsskap i EF, og etter lange overveielser og stor tvil vedtok or­ ganisasjonen å utsette avgjørelsen til 1993.1 mellom­ tiden har Tyrkia styrt stadig nærmere USA, noe som blant annet kom til uttrykk under Golfkrigen II i 1990-1991. Tyrkias til tider anstrengte forhold til nabostaten Hellas har vært berørt. Forholdet til Bulgaria har og­ så noen ganger vært spent, spesielt i annen halvdel av 1980-årene, da den tyrkiske folkegruppen i Bul­ garia ble utsatt for diskriminering med utvisninger og masseflukt som resultat. Oppløsningen av Sovjetunionen ble også fulgt med stor oppmerksomhet fra tyrkisk side. I de tid­ ligere sovjetrepublikkene i Asia fantes det flere tyr­ kiske folkegrupper som kan ha spesiell interesse av

kontakt med Tyrkia. I slike sammenhenger kan Tyr­ kias rolle komme til å vokse med tiden. Spørsmålet om Tyrkia kommer til å få plass i det europeiske samarbeidet, er det også vanskelig å si noe om. På den ene side kan EF ha interesse av å sta­ bilisere utviklingen i grenseområdet i sørøst, men på den annen side er ikke Tyrkia hittil blitt ansett som helt akseptabelt selskap sett med vestdemokratiske øyne. Etter valget høsten 1991 ble det dannet en koa­ lisjonsregjering under Siileyman Demirel, med re­ presentanter både for både høyrepartiet Den rette veiens parti og sosialdemokratene. Det er vanskelig å si hvordan den fortsatte politiske utviklingen kom­ mer til å bli, med alvorlige samfunnsmessige motset­ ninger mellom sekulariserte og tradisjonalistiske muslimer, og mellom den tyrkiske majoriteten og etniske minøriteter.

De veletablerte: Belgia, Nederland og Luxembourg Blant de fremste tilhengerne av de europeiske fel­ lesskapene finner vi Belgia, Nederland og Luxem­ bourg, som allerede under Den annen verdenskrig hadde tatt de første skrittene mot et økonomisk samarbeid etter initiativ av landenes eksilregjeringer. Hensikten med Benelux var helt fra begynnel­ sen å skape en form for union, men de tre landenes forutsetninger og økonomiske utvikling var altfor forskjellig til at de kunne gjennomføre denne mål­ setningen på egen hånd. EF ble derfor et initiativ som de tre landene kunne slutte opp om. Aller tydeligst er denne positive innstillingen til Europa kommet til uttrykk i Belgia, der hovedsta­ den Brussel allerede er blitt sentrum for EFs ad­ ministrasjon. Den positive innstillingen til en over­ statlig organisasjon kan også ses mot bakgrunn av at Belgia som stat har fått stadig større problemer med å fungere effektivt, takket være at vallonene i Vallonia og flamlenderne i Flandern så sterkt identifi­ serer seg med sine respektive regioner. Etter hvert er landet blitt splittet etter språktilhørighet, med se­ parate organer for hver del av riket og med Brussel som en fransktalende øy i et flamsktalende distrikt.

Denne sterke regionaliseringen og faktiske opp­ delingen av den belgiske staten har møtt problemer i internasjonale sammenhenger og blant annet ført til at EF flere ganger har utdelt advarsler og påtaler for brudd på EF-reglene. Problemer har også oppstått i kommunene rundt Brussel. Utflyttingen fra hoved­ staden har økt sterkt og ført til protester fra flamsk hold mot sterkt økte eiendomspriser, og fra fransk hold mot at det ikke finnes noe kommunalt service­ tilbud på dette språket. Integrasjonen i Belgia har altså i høy grad fulgt de etniske og språklige skille­ linjene. På felles riksplan er splittelsen et faktum, blant annet i form av gjentatte regjeringskriser. Også de to andre Benelux-landene har profilert seg som forkjempere for en utbygd integrasjon i Eu­ ropa. I Nederland har forskjellige koalisjonsregeringer vekslet om makten, med hyppige regjeringsWim Kok, nederlandsk arbeiderleder. Vallonia og Flandern har hver si­ ne politiske partier, og det finnes for eksempel et vallonsk sosialistisk parti (PS) og et flamsk (SP) og to kristelig­ demokratiske partier, henholdsvis PSC og CVP.

kriser forårsaket av den nasjonale splittelsen. Som så mange andre regjeringer i Europa i vår samtid, uansett partifarge, har også de nederlandske vært tvunget til å føre en stram økonomisk politikk med nedskjæringer i den offentlige sektor og dårligere vilkår på det sosiale området for mange innbyggere. Folks misnøye med denne politikken, gav seg blant annet uttrykk i omfattende demonstrasjoner høsten 1991, spesielt rettet mot arbeiderpartiet, som var én av koalisjonspartnerne, og mot partilederen Wim Kok, som også var kommet på kant med fagforeningsbevegelsen. Innen EF har Luxembourg hatt en sentral plass, noe som førte til at flere forskjellige EF-organer er blitt lagt dit. Landet har i etterkrigstiden hatt stor økonomisk fremgang, og flere banker, forsikrings­ selskaper og investeringsfond har flyttet hovedkon­ torene sine dit, lokket av de gunstige skattemessige vilkårene og av det liberale økonomiske klimaet. Men nettopp disse privilegiene har vist seg å skape problemer i EF-sammenheng. Det ble stilt krav fra EF om at Luxembourg bedre måtte tilpasse seg de reglene som gjelder for hele fellesskapet. Hvis vi kan si at Benelux helt fra starten har til­ hørt EFs kjernetropper, kan dette også sies om de tre landenes politikk foran Europa-integrasjonens neste skritt. Benelux kommer til å utvide sitt lille Europa til fordel for den aktuelle storunionen, til­ synelatende uten et øyeblikks nøling.

De nøytrale landenes dilemma: Utenfor eller innenfor fellesskapet? Et av de viktigste spørsmålene i den europeiske inte­ grasjonsprosessen har dreid seg om nøytralitetsproblematikken: Er det mulig å være medlem av EF og beholde sin nøytralitet? For noen land har spesielt dette vært det viktigste spørsmålet, men det er blitt besvart på forskjellige måter. I Irland hadde nøytralitetspolitikken sammen­ heng med forholdet til Storbritannia. Frigjøringen fra Storbritannia i mellomkrigstiden og delingen av øya var begivenheter som hadde preget irsk uten­ rikspolitikk. En selvvalgt nøytralitet fungerte som et innenlandsk bindemiddel som sveiset befolknin­ gen sammen på grunn av den markerte distansen til alt britisk. Samtidig var Irlands økonomi i høy grad avhengig av det britiske markedet, spesielt når det gjaldt irenes muligheter til å få avsetning for sine jordbruksprodukter. Da Storbritannia i 1973 ble medlem i EF, hadde Irland i realiteten ikke noe an­ net valg enn å følge britene inn i fellesskapene. Nøytralitetspolitikken ble satt på spissen midt i 1980-årene, da det politiske samarbeidet innenfor EF fikk et mer konkret innhold etter vedtaket av den såkalte europeiske enhetsloven av 1987, og i en påfølgende folkeavstemning godkjente det irske fol­ ket en grunnlovsendring for å tilpasse seg de felles regler i Romatraktaten. Hensynet til det irske jordbruket og andre eks­ portinteresser hadde veid tyngre enn den tradisjo­ nelle nøytraliteten. Som EF-medlem har jordbruks­ politikken fortsatt å være til bekymring for irene, blant annet gjennom reduksjoner av statlige sub­ sidier og annen tilpasning til fellesskapets regler. Innenrikspolitisk har Irland i 1980-årene for det meste vært styrt av koalisjonsregjeringer. I begyn­ nelsen av 1987 forlot fire labourmedlemmer regje­ ringen, som ble ledet av Fine Gael-lederen Garret FitzGerald. Men i det følgende valget kom det gam­ le Fianna Fåil-partiet tilbake til makten, etter 1989 i koalisjon med det progressive demokratiske partiet

75 Europa - gamle og nye identiteter

Mary Robinson ble valgt til president i Irland i 1990, som den første kvinne i rekken av mannlige forgjengere.

76

Europa - gamle og nye identiteter

PD. I presidentvalget høsten 1990 ble Fianna Fåils kandidat beseiret av den uavhengige sosialistkandidaten Mary Robinson. Hun brøt dermed rekken av Fianna Fåil-presidenter, som hadde vært ubrutt si­ den krigens dager. De fleste av presidentene var ik­ ke blitt direkte valgt til embetet, men utpekt etter overenskomster mellom partiene. For andre nøytrale land har nøytraliteten bydd på større hindringer. I både Sveits og Østerrike er nøy­ traliteten bundet av internasjonale overenskomster. Den sveitsiske går helt tilbake til Wienkongressen i 1815, mens den østerrikske bygger på en traktat fra 1955. Sveitserne selv har tolket sin bundne nøy­ tralitet så snevert at landet ikke engang ble medlem av FN etter Den annen verdenskrig. Spørsmålet om FN-medlemskap ble tatt opp til folkeavstemning i 1986, da 3/4 av de stemmeberettigede sa nei til at Sveits skulle med i FN. Sveitserne, som kunne feire den sveitsiske kon­ føderasjonens 700-årsjubileum som fri og uavhengig stat i 1990, havnet i en problematisk valgsituasjon mot slutten av 1980-årene, da EF-prosessen igjen skjøt fart. Selv om enkelte representanter for næringslivet tok til orde for at Sveits også måtte hen­ ge seg på toget, håpet den sveitsiske regjeringen, Forbundsrådet, at den nødvendige integrasjonen kunne skje ved en sammenslåing mellom EFTA som Sveits var medlem av - og EF. Da en rekke av EFTA-landene - Sverige, Finland, Norge og Øster­ rike - helt i begynnelsen av 1990-årene kom med se­ parate utspill som tok sikte på landenes enkeltvise tilknytning til fellesskapene, ble også den sveitsiske regjeringen tvunget til å tenke seg om. Men en folkeavstemning like før utgangen av 1992 gav nei til medlemskap i EØS. Da Den annen verdenskrigs seierherrer i 1955 av­ sluttet okkupasjonen av Østerrike, ble landets per­ manente nøytralitet tatt inn som en forutsetning i selve overenskomsten. Den kalde krigens slutt og endringene i Øst-Europa mot slutten av 1980-tallet fikk umiddelbare følger for Østerrike, og åpnet dø­ ren for en livlig intern diskusjon, også vedrørende nøytralitetspolitikken. Den østerrikske regjeringen, en koalisjon mellom sosialistpartiet og det konser­ vative Folkepartiet, la sommeren 1989 inn en søknad om medlemskap i EF, men med krav om å få be­ holde sin nøytrale status. Det østerrikske forbeholdet skapte store disku­ sjoner mellom EF-landene. Noen av dem mente at det var nok med ett nøytralt land - Irland - i felles­ skapene. Da svaret fra EF endelig kom, sommeren 1991, var det likevel positivt i prinsippet. Det gjen­ stod imidlertid å avklare en del problemer i for­ bindelse med nøytraliteten, jordbruket og tran sit­ trafikken før forhandlingene om medlemskap etter planen kunne komme i gang etter utgangen av 1992. Da Østerrike aksepterte en EØS-avtale mellom EF­ TA-landene og EF, tok landet i prinsippet det av­ gjørende skritt mot et farvel til den tradisjonelle nøytraliteten.

Norden og Europa, et tema med variasjoner Akkurat som da det etter Den annen verdenskrig gjaldt å løse de militære sikkerhetsspørsmålene i Norden, valgte de enkelte nordiske landene for­ skjellige fremgangsmåter og løsninger når det gjaldt den europeiske integrasjonen. Det var britenes søknad om medlemskap i 1973 som kom til å bli det store vannskillet, også på den nordiske arenaen. Etter en folkeavstemning fulgte danskene britene inn i fellesskapene i 1973, mens Norge etter en opprivende folkeavstemningsprosess avslo å ratifisere en avtale om medlemskap. Sverige vaklet mellom ønsket om å få være med i den dyna­ miske, økonomiske prosessen som EF-sammenslutningen stod for, og hensynet til den tradisjonelle al­ liansefriheten og nøytraliteten, som ble betraktet som en garanti for at Sverige skulle klare å holde seg utenfor de utenrikspolitiske spenningsområdene i Europa. For Finlands del spilte hensynet til Sovjet­ unionen en avgjørende rolle. For alle de tre landene ble løsningen spesielle separate frihandelsavtaler med EF. Deretter gikk Norge, Sverige og Finland sine egne veier i Europa-politikken. For Norge, som allerede var militært knyttet til samarbeidet innenfor NATO, betydde ikke nøytralitetsproblematikken noe som helst, men både for Finland og Sverige var det nett­ opp dette spørsmålet som spilte den største rollen. På en avgjørende måte hadde Finlands etterkrigspo­ litikk vært knyttet til et tillitsfullt forhold til supermaktnaboen Sovjetunionen. Da Mikhail Gorbat­ sjov høsten 1989 besøkte Finland, kom han med en offisiell uttalelse der Finlands nøytralitet uttrykke­ lig ble anerkjent. Oppløsningen av Sovjetunionen har deretter grundig endret forutsetningene for fin­ nene, selv om de til å begynne med valgte å fortsette med den tradisjonelt lave profilen i utenrikspolitiske sammenhenger. Til forskjell fra for eksempel den sveitsiske og øs­ terrikske nøytraliteten var den svenske fullstendig selvvalgt og grunnlagt på politiske beslutninger. I motsetning til Finland og Østerrike - men i likhet med Sveits - har Sverige uten ytre restriksjoner kun­ net satse på et eget, sterkt militært forsvar, som sam­ tidig tjente til å underbygge den internasjonale an­ erkjennelse av nøytralitetspolitikken. Da den kalde krigen var slutt, ble selve grunnforutsetningene for alliansefriheten og nøytraliteten endret - det fantes ikke lenger to blokker som man kunne være nøytral mellom. Warszawa-pakten var oppløst, og NATO hadde mistet sin hovedmotstander. Å være for EF behøvde derfor ikke bety at man var mot noen annen. Det er mot denne bakgrunnen vi må se Norges, Sveriges og Finlands endrede innstilling til EFmedlemskap, noe som tydelig kom til uttrykk fra og med slutten av 1980-årene. Hvert av de tre landene førte sin egen debatt, ut fra egne erfaringer og be­ hov.

77 Danmark vant overras­ kende VM i fotball 1992 ved å slå det seierstippede tyske mesterlaget med 2-0 i finalen. Den rødhvite seieren ble feiret i løsslupne former i Kø­ benhavn av fotballgale fans. Idrettens betydning som skaper av nasjonal identitet - og motsetnin­ ger - bør ikke undervur­ deres.

Danmark - EFs rebell

Svensk kuvending i Europa-spørsmålet

Av de nordiske landene er det bare Danmark som I det selvvalgt nøytrale Sverige kom EF mot slutten hittil har erfaringer fra deltagelse i EF-samarbeidet. av 1980-årene i fokus for en debatt som satte tradi­ Noen rask snarvei til en forbedring av den danske sjonelle svenske verdinormer og standpunkter helt økonomien, som ennå i begynnelsen av 1980-årene ut av spill. EFs beslutning om enhetsloven, som kjempet med balanseproblemer, kunne ikke med­ trådte i kraft i 1987, ble en vekkerklokke for de sven­ lemskapet tilby. Den borgerlige ”firkløverregjerin- ske beslutningstagerne: Sverige skulle øke sitt sam­ gen” under ledelse av Poul Schliiter hadde tiltrådt i arbeid med Europa, selv om det ikke nødvendigvis 1982 og klart å holde på makten til tross for svikten­ behøvde å innebære en direkte tilknytning til EF. de parlamentarisk grunnlag gjennom hele tiåret. Et­ Mot slutten av 1987 la den sosialdemokratiske ter desembervalget i 1990 kunne den nå konserva- regjeringen under Ingvar Carlsson fram sin proposi­ tivt-liberale koalisjonsregjeringen kontrollere bare sjon om Sverige og den vesteuropeiske integrasjo­ drøyt V3 av setene i Folketinget. Regjeringen ble nen, og under riksdagens vårsesjon i 1988 ble den tvunget til å føre en stram økonomisk politikk, med vedtatt med bred majoritet. Det var bare kommu­ harde nedskjæringer innen den offentlige sektor, nistene og Miljøpartiet som stemte imot. Beslut­ men uten å gripe til devaluering. Etter 1985 begynte ningen innebar at Sverige på en lang rekke punkter den såkalte ”kartoffel-kuren” å gi resultater, infla­ ensidig tilpasset seg de normer som gjaldt innenfor sjonen sank, og konkurransesituasjonen ble forbed­ EF. På visse områder gikk tilpasningen meget langt. ret, men arbeidsløsheten ble fremdeles liggende på Spesielt viktig var det at kapitalbevegelsen ble slup­ et høyt nivå. pet fri, noe som innebar at Sverige ikke lenger kun­ Blant EFs medlemsland er Danmark alltid blitt ne føre en økonomisk politikk som avvek for mye fra betraktet som én av minimalistene, positiv til mar­ den økonomiske politikken til de europeiske han­ kedsintegrasjonen, men heller negativ til politiske delspartnerne. Det lot seg for eksempel ikke gjøre å unionsideer. I opinionsundersøkelser i 1990 erklær­ forhindre at svenske storbedrifter og selskaper flyt­ te en majoritet av danskene at de var for EF-sam- tet deler av virksomheten til EF-land, eller at de slo arbeidet. Da så danskene med knappest mulig fler­ seg sammen med utenlandske selskaper. ASEA ble tall i en folkeavstemning våren 1992 tok stilling mot slått sammen med det sveitsiske Brown Boweri til den unionen som med så store problemer var blitt ABB, og Volvo gikk sammen med franske Renault, forhandlet fram i Maastricht i desember 1991, vakte bare for å nevne to fremtredende eksempler. Våren resultatet stor oppstandelse i hele fellesskapet. Selv 1988 var det fremdeles knapt noen som på alvor sat­ for den danske regjeringen, som umiddelbart etter te spørsmålstegn ved den tradisjonelle nøytralitetsMaastricht hadde uttrykt sin tilfredshet med trakta­ doktrinen. ten, ble folkeavstemningsresultatet en forvirrende Omveltningene i Sovjetunionen og Øst-Europa opplevelse. Like før utgangen av 1992 klarte likevel og den tyske gjenforeningen endret imidlertid raskt Danmark å få i stand en overenskomst med de andre forutsetningene for denne doktrinen. I desember EF-medlemmene som i realiteten innebar at landet 1990 vedtok riksdagen at Sverige skulle søke om fikk en særstilling innenfor fellesskapet. medlemskap i EF, og 1. juli 1991 ble søknaden lagt på

78

1992 ble regjeringen tvunget til å gi avkall på den fas­ te ECU-tilknytningen, og den økonomiske krisen i landet ble forverret.

Under tidligere epoker i historien har kvinnelige regenter og toppolitikere vært unntaket. Mestepar­ ten av historien dreier seg om menn og har vært skrevet av menn. Det siste tiåret har for­ andret noe på dette tem­ melig ensidige bildet. / for eksempel de nordiske landene satt det i 1992 kvinner i mange ledende posisjoner, som dron­ ning i Danmark (Mar­ grethe!.), som president i Island (Vigdis Finnbogadottir), som statsmini­ ster i Norge (Gro Har­ lem Brundtland), som utenriksminister i Sveri­ ge (Margaretha af Ugglas) og som forsvars­ minister i Finland (Elisabeth Rehn). Formell likestil­ ling for kvinner innen forskjellige deler av sam­ funnslivet har likevel en­ nå ikke resultert i faktisk like vilkår for begge kjønn.

Norge og EF - et nygammelt stridsspørsmål Den opprivende folkeavstemningen om EF i 1972 hadde satt dype spor i norsk politikk og fjernet i en lang periode spørsmålet om den pågående integra­ sjonen i Vest-Europa fra dagsordenen. Da proble­ met til tross for dette ble påtvunget nordmennene mot slutten av 1980-årene, var det forhold utenfor landet som utløste debatten. I første rekke var det den nye ordningen i Øst-Europa og den tyske gjen­ foreningen, men også den interesse de andre EFTAlandene - særlig nabolandet Sverige - viste og det ønske de hadde om å binde seg til EF, som spilte en avgjørende rolle. Debatten skjøt fart etter valget i

bordet i Brussel. Nøytraliteten var plutselig ikke lenger en hindring for å søke om medlemskap. Det siste ordet skulle imidlertid det svenske folket få, gjennom en avgjørende folkeavstemning i forbindel­ se med riksdagsvalget høsten 1994. Det er ikke bare kuvendingen i EF-spørsmålet som har markert en ny politisk æra i Sverige. En strømkantring i opinionen førte i 1991 til et makt­ skifte, og den sosialdemokratiske regjeringen ble avløst av en borgerlig firepartiregjering under ledel­ se av formannen for det konservative partiet Moderaterna, Carl Bildt. Den nye regjeringen hadde ingen egen majoritet i riksdagen, Miljøpartiet var forsvunnet, og et nytt høyrepopulistisk parti, Ny demokrati, var blitt tungen på vektskålen i riksfor­ samlingen, noe som skulle vise seg å bli besværlig for regjeringen. Den meget stramme økonomiske politikken som regjeringen gjorde seg til talerør for, ble meget merkbar på forskjellige måter, ikke minst fordi den internasjonale lavkonjunkturen viste seg mer langvarig enn noen hadde forestilt seg. Høsten

1989, da en borgerlig minoritetsregjering under statsminister Jan P. Syse avløste arbeiderpartiregje­ ringen. Men det var nettopp uenighet i EF-spørs­ målet som førte til at den borgerlige trepartiregje­ ringen falt ett år senere, da Høyre gikk i bresjen for fullt medlemskap, mens Senterpartiet og Kristelig Folkeparti gikk inn for en løsere tilknytning via EFTA. Den sprukne borgerlige fronten bante veien for en ny Arbeiderparti-regjering med Gro Harlem Brundtland som statsminister. Akkurat som i Sverige er EF-spørsmålet fremdeles ikke i havn for Norges del heller. Den norske opinionen har vært splittet, og i en meningsmåling i februar 1993, erklærte 44 prosent av befolkningen seg mot medlemskap, mens 28 prosent sa ja, og resten var usikre. Denne tvilen var også blitt bekreftet av resultatene ved kommu­ ne- og fylkestingsvalget i september 1991, da Arbei­ derpartiet gikk tilbake, mens EF-motstanderne Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk fram. Etter at Arbeiderpartiet på senhøsten 1992 hadde

stilt seg bak en søknad om medlemskap i EF, stilte også Norge seg i køen av aspiranter til et integrert Europa. Men som i Sverige skulle spørsmålet om EF-medlemskap avgjøres ved folkeavstemning når det forelå et forhandlingsresultat.

Finland på vei mot Europa Ingen av de andre nordiske landene ble så påvirket av de dramatiske endringene i Sovjetunionen som Finland. Hele den finske etterkrigspolitikken har vært preget av hensynet til supermakt-naboen. Den­ ne politikken fikk i utlandet betegnelsen "finlandisering”, et uttrykk som finnene selv tok avstand fra. I virkeligheten hadde finnenes utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske valgmuligheter vært begrenset, og i henhold til en avtale med Sovjetunionen fra 1948 - den såkalte vennskaps-, bistands- og samar­

hele det finske samfunnet. Industriproduksjonen sank kraftig og mange industribedrifter ble tvunget til å nedlegge, med stor arbeidsløshet og sosial uro som resultat. For å få bukt med de akutte probleme­ ne ble den borgerlige koalisjonsregjeringen under Esko Aho tvunget til harde nedskjæringer på bud­ sjettet for det offentlige for 1991, noe som også gikk ut over den sosiale velferdspolitikken. Ved flere til­ feller økte trykket på den finske valutaen så sterkt at regjeringen ble tvunget til ekstraordinære tiltak. Både den internasjonale utviklingen og de innen­ rikspolitiske problemene danner bakgrunnen for at finsk utenrikspolitikk skiftet kurs i begynnelsen av 1980-årene. 1 1990 ble Finland enig med Sovjetunio­ nen om en revisjon av pakten fra 1948, og noe senere kom det også en erklæring om at Paris-avtalen fra 1947, som hadde innebåret visse restriksjoner for det finske forsvaret, ikke lenger kunne anvendes for Finland, fordi landet var blitt medlem av FN. Parallelt med dette ble Finlands innstilling til det vesteuropeiske samarbeidet endret. Landet har søkt om medlemskap i EF, og når det gjelder sikkerhets­ politikken, er kursendringen like tydelig. Veien inn i Europa synes å ligge åpen foran finnene.

Regionenes Europa Integrasjonsprosessen i Vest-Europa etter Den an­ nen verdenskrig ble innledet og videreutviklet med

beidsavtalen - var Finland bundet til å konsultere sovjeterne i alle viktige utenrikspolitiske spørsmål. Samtidig hadde Finland bygd ut handelen med Sovjetunionen. For Finlands del hadde dette betydd at landet fikk tilgang til sovjetisk olje og gass i bytte mot finske industriprodukter. I den første halvpar­ ten av 1980-årene hadde Finland en høy veksttakt i økonomien, samtidig som arbeidsløsheten lå på et relativt høyt nivå etter nordiske forhold. Mot slutten av tiåret begynte imidlertid uværsskyene å samle seg. Sovjetunionen ble tvunget til å skjære ned på importen, noe som rammet Finland hardt. Fra å ha ligget på omkring 25 prosent av landets eksport i 80årene, sank handelen med Sovjetunionen til rundt 10 prosent av totaleksporten i 1990, og i løpet av 1991 døde handelen omtrent helt ut. Det var om å gjøre for Finland å finne erstatninger for den kullseilte russerhandelen, og det fort. På grunn av den rådende lavkonjunkturen i hele vest­ verdenen, skulle det vise seg å bli vanskelig. Den finske økonomien ble rammet av en krise som rystet

79 Europa - gamle og nye identiteter

80

Oktoberfest i Miinchen. I Bayern, som i de fleste andre regioner med sin egen historie, identifi­ serer man seg i sterk grad med hjemstedet. Majoriteten av innbyg­ gerne føler seg i første rekke som bayrere, der­ nest som tyskere.

Dronning Elizabeth fei­ ret sitt 40-årsjubileum som regjerende monark, her sammen med sin mann prins Philip og fargerike vakter i Tower. Det tradisjonsrike britis­ ke kongehuset har hatt sine bekymringer de se­ nere år, og dronningen omtalte selv 1992 som et ”annus horribilis”, et forferdelig år.

Pelotaspillere i Basker­ land. Innbyggerne i den spanske provinsen Bas­ kerland har et utstrakt selvstyre, men mange er likevel misfornøyd med sin stilling innenfor den spanske staten. De mest militante gruppene har benyttet terrormetoder for å fremme sin sak, og situasjonen i Baskerland har vært ustabil i hele et­ terkrigstiden.

utgangspunkt i statene som til da hadde vært de vik­ tigste internasjonale aktørene. EF-sammenslutningen har formelt bestått av medlemsland, og den overnasjonale maktstrukturen er bygd opp for å ta seg av felles spørsmål som har oppstått fordi med­ lemslandene har avstått myndighet og gitt avkall på oppgaver som de tradisjonelt har håndtert selv. Det pågår allerede en livlig diskusjon om statene i sin nåværende form vil eksistere i fremtiden, det vil si dersom og når EF blir fullstendig utbygd. De sta­ ter som først risikerer å forsvinne, er i så fall slike som har en svak legitimitet og der den nasjonale en­ heten er mer eller mindre fraværende. I slike tilfeller kan hovedtendensen - integrasjon på overstatlig nivå - følges av en regionalisering som kan true statens eksistens innenfra. Det er mot en slik bakgrunn at diskusjonen om et regionenes Europa av og til biir ført. Regionsbegrepet kan også stå for flere forskjellige ting. En region kan omfatte flere land - som Norden - eller deler av to land - for eksempel Oresunds-området i Danmark og Sverige - eller deler av flere land - som Nordkalotten - for å nevne noen nærliggende ek­ sempler. I andre tilfeller kan en region ligge helt in­ nenfor grensene til et eneste land og være mer eller mindre lett å skille ut fra den omgivende helheten, som Skottland, Bayern og Katalonia. Det forutsettes at en region har en eller annen form for egen identitet, som opprettholdes av inn­ byggerne i regionen. Grunnlaget for utviklingen av en slik identitet er et utstrakt fellesskap av et eller annet slag over tid: felles økonomiske interesser, felles kultur eller en felles historie - ofte en kombi­ nasjon av flere slike faktorer. Utviklingen av en regional identitet behøver ikke å innebære noen trussel mot nasjonen som sådan, i hvert fail ikke så lenge regionens og nasjonens inte­ resser er sammenfallende. Identitetene kan ses som hierarkisk oppbygd. Én og samme person kan for eksempel identifisere seg som bergenser, nord­ mann, skandinav og europeer uten at dette behøver å innebære noen konflikt. Først i situasjoner der in­ dividene tvinges til å velge, kan det oppstå identi­ tetsproblemer. Spesielt stor synes faren for slik kon­ flikt å være i tilfeller der innbyggerne i én region har en annen etnisk identitet og kultur enn majoritets­ samfunnet som omgir dem. Slike konflikter kalles gjerne etno-regionale og har i de siste årene vist en tendens til å bli stadig flere og heftigere rundt om­ kring i verden.

De historiske regionenes utfordringer Utviklingen i Sovjetunionen, Jugoslavia og Tsjek­ koslovakia har vist hvor sterke de etno-regionale identitetene kan være når de har utviklet seg gjen­ nom historien, og hvordan dette har gått ut over sta­ ter med liten eller ingen legitimitet og autoritet. Lig­ nende tendenser til oppsplitting har imidlertid vært

registrert også i visse deler av Vest-Europa. Et ek­ sempel er Belgia, der samfunnsstrukturen i stadig større utstrekning går i retning av en oppdeling i to deler, etter etniske skillelinjer og der staten mister stadig mer av sin legitimitet. For både flamlendere og valloner fremstår det europeiske fellesskapet som et mål som er verdt å strebe etter og som er for­ enlig med at man samtidig prioriterer sin egen region på statens bekostning. Også i Storbritannia har staten i de siste årene vært utsatt for påtrykk både utenfra, fra integra­ sjonsprosessen i EF, og innenfra, fra de såkalte kel­ tiske periferiene, Nord-Irland, Wales og Skottland. I Nord-Irland har protestantene og lojalistene nor­ malt vært motstandere av EF, mens katolikkene og republikanerne hovedsakelig har vært for, i første rekke fordi de sistnevnte har sett EF som en mulig­ het til utvidet samarbeid med republikken Irland. Ikke engang majoriteten av katolikkene har villet velge å bryte båndene med Storbritannia, som i rea­ liteten har subsidiert Nord-Irland på mange ulike måter. I både Wales og Skottland skjedde det en politisk vinddreining i 1980-årene når det gjelder innstil­ lingen til EF. De nasjonalistiske partiene, Plaid Cymru i Wales og Scottish National Party i Skott­ land, oppfordret velgerne sine til å si nei til fortsatt britisk medlemskap foran folkeavstemningen i 1975. Resultatet av folkeavstemningen i Wales og Skott­ land ble likevel en seier for EF-tilhengerne, og beg­ ge de nasjonalistiske partiene endret deretter sin po-

81

litikk og drev propaganda for en utvidet integrasjon. Tanken var at walisisk og skotsk kultur ville bli side­ stilt med den engelske i et integrert Europa, ikke underordnet slik både walisere og skotter mener til­ fellet var under Thatchers styre. Dette spesielle walisiske og skotske synet på den europeiske inte­ grasjonsprosessen sammenfaller ikke nødvendigvis med det som EF-kretsene i Brussel oppfatter som den ideelle løsningen. Et ”Regionenes Europa” var fra deres synspunkt ikke noe bedre alternativ enn det hittil rådende "Statenes Europa”. Også i Spania har de historiske regionene stått fram som politisk gangbare alternativer til det nasjonalstatsidealet som Madrid-regjeringen og den kastiljanske eliten hadde arbeidet for. Både Pais Vasco - Baskerland - og Cataluna - Katalonia - har i dag en autonom stilling innenfor rammen av den desen­ traliserte spanske stat. Selv om det i begge regione­ ne finnes grupper som vil at regionene helt skal bryte med den spanske staten, har den politiske hovedlinjen vært at man aldri har satt spørsmålstegn ved den spanske stats berettigelse. Spesielt i Catalu­ na er denne pragmatiske innstillingen kommet til ut­ trykk, blant annet gjennom forsøk på å utvide det økonomiske samarbeidet i den ekspansive regionen av Europa som ligger innenfor trekanten Barcelona, Lyon og Milano.

De europeiske regionene er, som vi har vist oven­ for, langt fra å være en enhetlig gruppe. I Tyskland, som er det EF-landet som mest konsekvent har stått for et føderativt system, har de enkelte forbundssta­ tene en skiftende struktur seg imellom. De vesttyske delstatene ble skapt etter Den annen verdenskrig, med utgangspunkt i den vestallierte soneinndelin­ gen. Bestanddelene kunne være regioner som var utviklet gjennom historien, for eksempel Baden og Wurtemberg, men sammenkoblingen til en felles delstat - Baden-Wurtemberg - var en nykonstruks­ jon. En nyskapning var også Nordrhein-Westfalen, som ble til helt bevisst på bekostning av det tidligere Preussen. Det var bare Bayern som fikk leve videre stort sett innenfor de samme territoriale grensene som tidligere, og her finnes det fremdeles en sterk regional identitet. Fram til 1980-årene har imidlertid tendensen vært at sentralmakten er blitt styrket på bekostning av delstatene. Da DDR ble oppløst, kom det ytterligere fem delstater i tillegg: Mecklenburg-Vorpommern, Brandenburg, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thiiringen. I DDR-tiden var disse delstatene erstattet av en nyskapt regionoppdeling i såkalte Bezirke, i et forsøk på å fjerne faren for his­ torisk forankrede opposisjonsbevegelser mot DDRstaten. Hverken innenstatlige eller mellomstatlige regioner har hittil spilt noen større rolle i den euro­ peiske integrasjonsprosessen. Dette bildet er nå i ferd med å bli endret, og flere regioner innenfor den enkelte stats grenser, som for eksempel de tyske del­ statene og Spanias historiske regioner, er blitt stadig mer aktive og har tatt egne initiativer til direkte samarbeid med andre regioner uten å gå omveien om sine respektive sentralregjeringer. Et eksempel på dette er det trilaterale (tresidige) samarbeidet som er innledet direkte mellom Cataluna, BadenWurtemberg og Lombardia. Det ”Nye Hansaforbundet” i Nord-Tyskland er et annet initiativ av samme type, opprinnelig lansert i Schleswig-Holstein, en tysk region med visse økonomiske utvik­ lingsproblemer innenfor den tradisjonelle tyske for­ bundsstatsrammen . Det er tydelig at integrasjonsprosessen i EF blir oppfattet som noe positivt i de fleste vesteuropeiske regionene. EF-kommisjonen ser på sin side også po­ sitivt på regionene, og har blant annet tilsatt et regionalpolitisk byrå og skapt et rådgivende organ med representanter fra en rekke forskjellige regio­ ner. Maastricht-avtalen stadfester EFs målsetning om å fortsette utjevningen mellom ulike regioner, og i Brussel har man spesielt understreket viljen til å støtte slikt regionalt samarbeid på tvers av nåværen­ de statlige grenser. Når disse grensene fra og med 1993 ikke lenger utgjør økonomiske barrierer, kan en bivirkning bli økt regionalt samvirke. EFs prin­ sipp om subsidiaritet (statlig støtte til lokalfunksjoner, men ikke sentraldirigering) kan ytterligere komme til å fremme en slik utvikling, selv om EFs regioner ikke nødvendigvis faller sammen med de historisk utviklede regioner.

Den klassiske nasjonalstatsmodellen - ”ett folk, én stat" - er unntagelsen i Europa, der de fleste stater er flernasjonale. I Øst-Europa har ny nasjo­ nalisme og separatisme ført til oppløsning av be­ stående stater, men også Vest-Europa har de se­ nere tiår opplevd en et­ nisk nyvekkelse som i en del tilfeller har vært kombinert med at statens legitimitet er dratt i tvil. I Nord-lrland, Basker­ land, på Korsika og andre steder har nasjo­ nale grupper brukt vold for å fremme sine inter­ esser. På Korsika, som bildet er hentet fra, har nasjonalistiske protester mot det franske styret gitt seg så voldsomme ut­ trykk at for eksempel turismen er blitt skadeli­ dende.

Overalt i Catalonia kan man se de katalanske fargene. Provinsen fikk selvstyre innenfor den spanske staten i 1979, med egne institusjoner, egen president, egen re­ gjering og eget parla­ ment, det såkalte Generalitat.

Mot en ny internasjonal orden? Store maktforskyvninger i historien orden som skulle bli dominert av to har ofte vært resultatet av store kriger. supermakter m ed hver sin krets av til­ I første halvdel av vårt århundre førte hengere innenfor to blokker. to verdenskriger til så store omveltnin­ Disse blokkene kom til å bli stående ger i maktbalansen at det virket som mot hverandre i en tilstand av gjen­ om historien ble penset inn på nye sidig mistro og mistenksomhet, som spor. I ettertid er det bare å konstatere til sjuende og sist var basert på redse­ at maktforskyvningene likevel ikke len fo r en ny krig - denne gangen ble varige. Etter at fredsoppgjøret et­ med atomvåpen som den optimale ter Den første verdenskrig var over, trusselen mot hele sivilisasjonen. gikk det ikke mye mer enn to tiår fø r På denne måten ble menneskene store deler av Europa og resten av tvunget til å leve i en tilstand som fik k verden ble trukket m ed i en ny styrke­ benevnelsen ”den kalde krigen”, men prøve med enda mer gjennomgripen­ der hovedmotstanderne behendig unn­ de følger for hele menneskeheten. gikk å bli dratt inn i direkte konfron­ Som kjent sluttet ikke Den annen ver­ tasjoner, og ofte overlot lokale m ili­ denskrig med et fredsoppgjør m ed ta­ tære oppgjør til sine klienter, såkalt perne. I stedet fik k vi en internasjonal ”krig ved hjelp av stedfortreder”. Den internasjonale orden som ble etablert etter slutten av Den annen verdenskrig, viste seg å være påfallende stabil. Terrorbalansen holdt blokkene at­ skilt i sine respektive verdener, og for Europas del ble jernteppet tvers gjennom kontinentet det mest påtagelige eksempel på at verden var delt i et Vesten og et Østen med innbyrdes uforenlige interesser, men der menneskene på begge sider var innstilt på fortsatt eksistens innenfor de rammene som de re­ spektive samfunnssystemene tillot. Som vi har sett raste hele dette verdensbildet sam­ men i løpet av noen dramatiske måneder høsten 1989. Den orden som hadde virket så stabil og sikker i mer enn fire tiår, og som de fleste mennesker had­

de trodd ville fortsette å eksistere i overskuelig tid, ble rasert uten at et eneste skudd ble avfyrt mellom de to hovedmotstanderne i den kalde krigen. Selve grunnlaget for dette motsetningsforholdet ble iste­ den ryddet av veien ved at den ene parten oppløste seg selv. Kommunismens fall i Sovjetunionen og Øst-Europa innebar slutten på en epoke og inn­ ledningen til en ny tidsalder med helt nye forut­ setninger. Var det da så umulig å forutse denne dramatiske oppløsningen av den kalde krigen? Var den sov­ jetiske oppløsningsprosessen helt avhengig av inter­ ne faktorer, et ”umulig” system som ganske enkelt ikke kunne fungere i lengden? Eller kan man se den

sovjetiske utviklingen som avhengig av fremfor alt eksterne faktorer, som har hatt med supermaktsrollen og den internasjonale kapprustningen å gjøre? Satt på spissen er følgende spørsmål relevant, nemlig om Sovjetunionens interne kollaps førte til slutten på den kalde krigen, eller tvert imot, om den faktiske kapitulasjonen i kapprustningsprosessen førte til at hele det sosialistiske systemet brøt sam­ men?

1980-årenes trusselbilde endres I første halvdel av 1980-årene eksisterte fremdeles det gamle bildet av de to supermaktene som sto steilt mot hverandre. Etter 1970-årenes hendøende dialoger om atomvåpenspørsmål var det ikke skjedd stort som kunne ruske opp i stillstanden. Sovjet­

sider, Warszawa-pakten og NATO - var uforstyrret. Begge sidene hadde flere atomvåpen på lager enn de som skulle til for helt å utrydde motstanderen. Sov­ jets kvantitative overlegenhet, både når det gjaldt mannskaper og våpen, ble mer enn oppveid av USAs kvalitative overlegenhet. Det var ikke særlig lett for noen å danne seg et klart bilde av styrkefor­ holdet, og de gjensidige trusselbildene ble ytterli­ gere komplisert av usikkerheten om hva slags krig som kunne bli en virkelighet i det fryktede ”worst case” - i aller verste tenkbare tilfelle. Trusselen for­ tonte seg ulikt i Moskva og Washington - og fra vest­ europeiske utsiktsposter. Samtidig var USAs og Sovjetunionens geopolitis­ ke og strategiske situasjon helt forskjellige. USA hadde ingen militær trussel i sin umiddelbare nær­ het, og den vestlige halvkulen var dominert av ame­ rikanerne med selvbestaltede rettigheter, helt i

83 Mot en ny internasjonal orden?

USAs president Ronald Reagan møter sin sov­ jetiske kollega Mikhail Gorbatsjov i Reykjavik i 1986, et møte som inne­ bar en begynnende is­ smelting i de gamle, dyp­ frosne forbindelsene mellom de to supermak­ tene.

unionens beslutning om å bytte ut sine mellom­ distanseraketter med mer moderne våpen og USAs svar, som kunngjorde at amerikanerne skulle ut­ plassere nye krysserraketter hos sine allierte innen­ for NATO, hadde tvert imot ført til en stigende in­ ternasjonal spenning. President Reagans budskap om at USA ville satse på å utvikle et helt nytt romvåpensystem - ”det strategiske forsvarsinitiativet” (SDI) eller "stjernekrig” - vakte uro, ikke bare blant de sovjetiske lederne, men også mange steder i Vest-Europa, der befolkningen mer eller mindre følte seg som gisler i et supermaktspill, bokstavelig talt over hodene på seg. Midt i 1980-årene virket det som om den rent mili­ tære balansen mellom de to blokkene - i Europa representert av forsvarsorganisasjonene på begge

overensstemmelse med den 150 år gamle Monroedoktrinen. Samtidig hadde USA opprettet støtte­ punkter over praktisk talt hele verden. Den eneste reelle militære trussel mot USA kom via rommet i form av Sovjetunionens strategiske atomvåpen. For Sovjetunionen var stillingen langt mer sårbar. Europa hadde beskyttelse av det sterke NATOforsvaret, som med sine mellomdistanseraketter di­ rekte kunne true de europeiske delene av Sovjet­ unionen. I verdenshavene, og spesielt i farvannene nord for Sovjetunionen, patruljerte amerikanske ubåter med atomvåpen om bord. Langs grensene i sør, mot Kina, India og det muslimske Sørvest-Asia, hadde Sovjetunionen et sikkerhetsproblem med mange usikre faktorer. Den sovjetiske følelsen av å være omringet kan forklare landets enorme satsning

84

Mot en ny internasjonal orden?

stater i Europa pluss USA og Canada - førte etter flere år på stedet marsj fram til en avtale i september 1986. Sluttdokumentet fra Stockholms-konferansen som den ble kalt, var på de fleste områder preget av kompromisser. Alle de deltagende statene forplik­ tet seg til ikke å gripe til vold for i fremtiden å løse eventuelle mellomstatlige konflikter. En viktig opp­ gave var å rydde unna all gammel mistro ved å frigi flere opplysninger om egne militære forhold og til­ late inspeksjon ved for eksempel alle større militære øvelser. Betydningen av slike tillitskapende tiltak ble i første rekke understreket fra de vestlige statenes side, mens østblokkens representanter også forsøk­ te å få inn konkrete nedrustningsspørsmål i disku­ sjonene, dog uten å vinne gehør for det. Den mangehodede KSSE-forsamlingen var neppe det best egnede forum for å løse den typen problemer.

Veien til internasjonal avspenning

Sovjetiske tropper for­ later Afghanistan i 1988 etter en langtrukken krig som kostet alle berørte parter store ofre og vold­ te materiell ødeleggelse. For Sovjetunionens ved­ kommende betydde kri­ gen også tap av interna­ sjonal prestisje.

på det militære forsvaret som det så seg tvunget til å opprettholde, og som på lengre sikt fikk skjebne­ svangre konsekvenser for landets økonomi. En ikke ubetydelig del av forsvarsutgiftene gikk dessuten med til å opprettholde sovjetisk kontroll over satel­ littstatene i Øst-Europa. President Reagans beslutning om ytterligere å øke forsvarsbudsjettet gjennom den bebudede satsnin­ gen på helt nye våpensystemer, stilte sovjetlederne overfor en viktig avgjørelse: Skulle de enda en gang forsøke å henge med i rustningskappløpet, eller skulle de forsøke å gjenoppta forhandlingene om begrensninger i arsenalene på begge sider? Til for­ del for det sistnevnte alternativet talte også det fak­ tum at opinionen i Vest-Europa viste seg stadig mer likegyldig til de amerikanske planene, som ble be­ traktet som et forsøk fra USAs side på å redusere det direkte engasjementet i den vesteuropeiske sik­ kerhetspolitikken og prioritere en overordnet ame­ rikansk sikkerhetsinteresse. Selv om den viktigste skillelinjen i den internasjo­ nale politikken gikk mellom de to supermaktdominerte blokkene, var det i midten av 1980-årene visse tegn på at frontene ikke lenger var så enhetlige som man forsøkte å gi skinn av utad. Diskusjonene in­ nenfor rammene av den Europeiske sikkerhetskon­ feransen (KSSE) - et forum for stort sett samtlige

Tiden skulle imidlertid vise seg moden også for di­ rekte kontakter mellom de to supermaktene om vå­ pen og opprustning. En viktig årsak til dette var maktskiftet i Sovjetunionen i 1985, da Mikhail Gor­ batsjov tiltrådte som partisjef og landets øverste le­ der. Fred, sikkerhet og nedrustning var fra første stund viktige deler av hans politiske program. Allerede i september det året møttes Gorbatsjov og Reagan i Genéve. Dermed la de grunnlaget for en helt ny atmosfære i det tidligere så kjølige for­ holdet mellom supermaktene. Fremdeles fantes det anstøtssteiner, ikke minst amerikanernes motvilje mot å gi avkall på det strategiske romforsvars­ programmet. Etter nye toppmøter og forhandlinger - spesielt oppsiktsvekkende var et møte mellom Reagan og Gorbatsjov på Island høsten 1986 - kom de fram til en viktig overenskomst i 1987. Avtalen ble oppfattet som den virkelige isløsningen mellom USA og Sovjetunionen, fordi de for første gang tok skritt til ikke bare å begrense kapprustningen, men faktisk å få til en virkelig reduksjon av våpenarsenalene. Avtalen, som ble undertegnet under et nytt møte mellom Gorbatsjov og Reagan i desember 1987, in­ nebar at begge supermaktene skulle kassere alle sine landbaserte atomvåpen. Selv om dette bare be­ rørte en mindre del av det totale antallet atom­ våpen, var avtalen viktig. Dette gjaldt ikke minst for europeerne som så lenge hadde levd med trusselen fra alle mellomdistanserakettene hengende over seg - sovjetiske missiler med siktene innstilt mot VestEuropa, og NATO-raketter klare til avfyring mot mål i øst. Med beslutningen om å eliminere hele denne våpenkategorien ble også det stridsspørs­ målet fjernet som hadde blokkert veien mot av­ spenning i hele første halvdel av 1980-årene: Sovjets SS-20-raketter og NATOs Pershing Il-raketter og krysserroboter.

Tar vi et tilbakeblikk på det som skjedde, er det åpenbart at fremfor alt Gorbatsjov var en drivende kraft for å få til en overenskomst om begrensning av opprustningen. Sovjetunionen hadde ganske enkelt ikke råd til å henge med lenger i det ressurskrevende kappløpet, og fikk stadig dårligere muligheter til å opprettholde rollen som en internasjonal stormakt. Heller ikke amerikanerne hadde ubegrensede res­ surser, og det tidligere bebudede romforsvarspro­ grammet ville kreve så store investeringer at det ble stilt spørsmål om prosjektet i det hele tatt lot seg gjennomføre. Den stadig økende avspenningen mellom super­ maktene kom også til uttrykk på andre måter. 11987 innledet de sovjetiske troppestyrkene en tilbake­ trekning fra Afghanistan, etter en okkupasjon som hadde vart i åtte år og hadde medført store sov­ jetiske tilbakeslag. Okkupasjonen hadde vært res­ surskrevende og bundet store styrker for Sovjet­ unionen, samtidig som hele foretagendet hadde vært en belastning for landet på den internasjonale scenen. Innen Sovjetunionen hadde kritikken mot krigen begynt å anta store proporsjoner, i takt med at tapene av menneskeliv var blitt merkbare også på sovjetisk side. Gorbatsjovs beslutning kan derfor ses som et nødvendig skritt både for å få gjennomført perestrojka-programmet hjemme og for samtidig å gjø­ re det lettere å fortsette dialogen med amerikanerne. Også for Gorbatsjovs motpart på den amerikan­ ske siden, president Reagan, fantes det gode grun­ ner til å ta imot den utstrakte hånden. I 1987 ble Reagan-administrasjonen rystet av den såkalte IranContras-skandalen, som i første rekke rammet noen av presidentens nærmeste rådgivere og til slutt også

presidenten selv. Hele affæren hadde sin opprinnel­ se i et våpensalg til Khomeini-regimet i Iran, som på alle andre områder var boikottet av USA. Fortjenes­ ten fra dette illegale våpensalget ble like illegalt overført som støtte til Contras-geriljaen i Nicaragua. Presidenten hadde etter dette behov for å fremstå som en fredens mann. USAs økonomiske stilling, med et stadig stigende budsjettunderskudd, fordret også en viss tilbakehol­ denhet når det gjaldt forsvarsbevilgninger og en re­ duksjon av de mange internasjonale engasjemente­ ne. Reagan hadde også en personlige ambisjon om å avslutte sin presidentperiode med en utenrikspoli­ tisk suksess. Bekreftelsen på den nye enigheten mellom super­ maktene var avtalen om Afghanistan, som de to su­ permaktene, sammen med de direkte berørte af­ ghanske partene, ble enige om i Genéve våren 1988. Dermed var en av de vanskeligste knutene løst for supermaktene, men for den håpløst splittede be­ folkningen i Afghanistan ble i realiteten landet lagt vidt åpent for en fortsettelse av krigen i form av ufor­ sonlige etniske motsetninger og borgerkrig. En gryende samstemmighet når det gjaldt det en­ delige målet - en kraftig reduksjon av de to partenes atomvåpenarsenaler - betydde ikke at partene også var enige om den beste og raskeste veien dit. Med en viss forenkling kan man si at Sovjets hovedinteresse var å redusere de strategiske atomvåpnene, mens USA - akkurat som landets europeiske allierte in­ nen NATO - ville begynne med å redusere de kon­ vensjonelle styrkene, et område der den sovjetiske siden antagelig hadde en viss overvekt, og der euro­ peerne mente at den største trusselen lå.

85 Mot en ny internasjonal orden?

Balterne så sovjetiske tropper i Estland, Latvia og Litauen som bevis på at deres land var okku­ pert. Hjemsendelsen av de militære enhetene til restene av Sovjetunionen ble vanskeliggjort av bo­ ligmangel og andre pro­ blemer i et samfunn i oppløsning.

86

Mot en ny internasjonal orden?

Amerikanske tropper forlater Berlin våren 1992, nok et tegn på at den kalde krigen var over.

og Warszawapakten, den såkalte CFE-avtalen (Conventional Forces in Europa) som innebarenbetydelig nedrustning av de konvensjonelle styrkene i Europa. Begge partene forpliktet seg til å redusere antallet tropper og våpen, men fordi Sovjetunionens og de øvrige Warszawapakt-medlemmenes styrker var de langt største, skulle deres reduksjoner være større enn NATOs. I henhold til avtalen skulle begge sider få beholde 20 000 stridsvogner, noe som innebar en kraftig nedskjæring på østsiden fra de eksisterende 60 000, mens NATO bare behøvde å kassere 2000 av sine stridsvogner for å komme ned i det avtalte an­ tallet. Den samme reduksjonen skulle også prinsipi­ elt gjelde for artillerienheter, kampfly og militære helikoptre. De sovjetiske innrømmelsene var i vir­ keligheten enda større, ettersom Warszawapakten samtidig gikk mot fullstendig oppløsning. Paris-avtalen innebar altså ikke en total avrust­ ning når det gjelder konvensjonelle våpen, men for alle de europeerne som etter slutten av Den annen verdenskrig har levd med redselen for en overras­ kelseskrig i den gjensidige mistroens tegn både i øst og vest, var avtalen en stor lettelse. Spesielt i Sentral-Europa, der spenningen har vært høyere enn i verdensdelens utkanter, fikk avtalen umiddel­ bare konsekvenser. Her ble våpen- og troppereduksjonene størst, mens nord- og sørflankene ble minst berørt. Dette ble notert med en viss uro i Nor­ den, der man fryktet at Sovjetunionen i stedet skulle benytte anledningen til å overføre ytterligere trop­ per og våpen til de allerede godt befestede om­ Slutten på den kalde krigen rådene ved Østersjøen og på Kolahalvøya. Også etter overenskomstene om reduksjoner av Mot slutten av 1980-årene stod det klart at Sovjet­ unionens rolle som internasjonal stormakt, og spesi­ de landbaserte atomvåpnene og de konvensjonelle elt som overvåker av den sovjetiske innflytelses- styrkene og våpnene i Europa, satt begge sider igjen sfæren i Øst-Europa, var ferdigspilt. Det eneste med et betydelig militært potensial. Det gjenstod alternativet som gjenstod for Gorbatsjov, var å for­ mange problemer av praktisk art når det gjaldt å søke å vinne Vestens støtte for reformprosessen som gjennomføre den tross alt meget omfattende ned­ pågikk i Sovjetunionen, noe som automatisk inne­ rustningen, blant annet problemet med hvordan bar en fortsettelse langs nedrustningsveien, selv om Sovjetunionen skulle kunne organisere hjemsendel­ det skulle bety ensidige innrømmelser fra russernes sen av alle troppestyrkene fra det tidligere Warszawaside. Sovjetunionen avstod av interne årsaker fra pakt-området. Etter den tyske gjenforeningen ble rollen som Vestens hovedmotstander. Offisielt ble det inngått en bilateral avtale mellom Tyskland og nå USA fremstilt som Sovjetunionens "samarbeids­ Sovjetunionen, der tyskerne lovte Sovjetunionen partner” i kampen for internasjonal fred og sikker­ store kreditter til bygging av boliger i hjemlandet, mot løfter om at Sovjetunionen skulle hente hjem het. Det endelige nådestøtet fikk den kalde krigen da 380 000 soldater fra det tidligere Øst-Tyskland før den europeiske sikkerhetskonferansen kom sam­ utgangen av 1994. Våren 1991 ble den allerede sovende Warszawa­ men i Paris i slutten av november 1990. Ved den an­ ledningen ble flere viktige avtaler undertegnet, og pakten også formelt oppløst. Rollen som det sov­ bak sluttdokumentet stod et enig Europa med 34 jetiske systems forsvarer var over, etter at Gorbat­ medlemsland innen KSSE, inklusive USAs presi­ sjov hadde forlatt Bresjnev-doktrinen til fordel for dent George Bush og Sovjetunionens leder Mikhail dens motstykke som var kjent under navnet SinatraGorbatsjov, samt FNs generalsekretær Javier Pérez doktrinen ("Doing it my Way”). Denne doktrinen de Cuellar og EF-kommisjonens formann Jacques overlot ansvaret for å finne sin egen måte å realisere Delors. Dokumentet er blitt betegnet som den en­ sosialismen på til de enkelte nasjonene. Svaret han delige erstatning for den fredsavtalen som ikke ble fikk fra den kanten ble som bekjent at landene helt tok avstand fra den tidligere påtvungne sovjetiske inngått da Den annen verdenskrig var over. I forbindelse med KSSE-møtet i Paris ble det også modellen, nettopp det som Warszawapakten var inngått en avtale mellom medlemslandene i NATO blitt bygd opp for å forsvare.

87

I sovjetisk militær tenkning var frykten for en tysk revansjisme anført som grunn for en høy militær be­ redskap. En slik trussel ble mindre gyldig etter hvert som forholdet mellom Sovjetunionen og Tyskland bedret seg. For Gorbatsjov var behovet for tysk øko­ nomisk støtte viktigere enn noen gang tidligere, der­ som han skulle ha noen som helst mulighet til å gjen­ nomføre perestrojkaprogrammet. Sist, men ikke minst, skulle en avtale med Vesten befri Sovjetunionen for behovet for å satse bortimot lA av nasjonalinntekten på militær opprustning. I vir­ keligheten hadde det likevel vært umulig å holde tritt med USA og Vesten for øvrig, både når det gjaldt romforsvarsvåpen (SDI) og den nye genera­ sjonen av høyt utviklede, elektroniske våpensyste­ mer. De sistnevnte skulle senere få demonstrert sin effektivitet under Golfkrigen II, men opprinnelig var de i første rekke tenkt som motmiddel mot an­ grep med konvensjonelle panserstyrker i en hypote­ tisk krig i Europa. Oppløsningen av den østlige militæralliansen in­ nebar en helt ny situasjon også for NATO. For­ svarsalliansens eksistens og berettigelse ble gjen­ stand for diskusjoner i den vestlige leiren. Slutt­ resultatet ble enighet om at NATO-alliansen hadde en oppgave når det gjaldt å bevare stabiliteten i Europa, men nå mer som beskyttelse for den demo­ kratiske utviklingen i hele verdensdelen. Hvordan dette skulle fungere i praksis, er ikke helt klart en­ nå, og NATO har hatt tydelige problemer med å fin­ ne formen på sin nye rolle. Bildet er ikke blitt noe klarere etter at også tidligere kommunistland som Polen, Ungarn og Albania søkte om medlemskap i NATO. Det er også stor uklarhet i spørsmålet om hvordan

EF kommer til å håndtere militære og sikkerhets­ politiske spørsmål i fremtiden innen rammen av den såkalte Vesteuropeiske union, og hvordan denne virksomheten skal forholde seg til NATO-samarbeidet. Dertil kommer også til slutt det alleuropeiske samarbeidet innenfor rammene til den europeiske sikkerhetskonferansen KSSE. Virksomheten til denne konferansen var blitt stadig fastere organi­ sert, med regelmessige møter i ministerrådet og et permanent sekretariat i Wien. Med den økende enigheten på det internasjonale plan er trusselen om en global atomvåpenkrig sterkt redusert, særlig etter at russere og amerikanere også ble enige om å ta med de strategiske atomvåpnene i nedrustningsprosessen. Det betyr ikke at alle konfliktårsaker dermed er ute av verden. Spørsmålet om de tidligere sovjetiske atomvåpnene i Hviterussland, Ukraina og Kasakhstan er fremdeles ikke besvart. Dessuten er stabiliteten i for eksempel Sentral- og Øst-Europa heller redusert, men nå av helt andre årsaker enn de som rådde i den kalde kri­ gens dager. Faren for en opptrapping av lokale og regionale konflikter i forbindelse med etniske mot­ setninger og grensekonflikter som har fått ny aktua­ litet, kan ingen se bort fra i denne delen av verden. Det samme gjelder de tradisjonelle konfliktene i for eksempel Midtøsten som gang på gang blusser opp igjen. I dag har mange mennesker i stedet et be­ rettiget håp om at FN, i den nye enighetens tegn, skal kunne oppfylle den oppgaven som verdensorga­ nisasjonen en gang ble tildelt, men som den aldri har klart å realisere: å skape en effektiv, internasjonal beskyttelse for fred, sikkerhet og menneskerrettigheter.

Mot en ny internasjonal orden?

Etter årevis med kapprustning hadde begge militærblokkene samlet seg opp krigsmateriell som ikke lenger ble an­ sett som nødvendig: Sovjetbygde stridsvogner kasseres i Strelna i 1993.

88

_____________________________________________________________________________________________

Enhet og splittelse i Midtøsten Den 2. august 1990 angrep Irak over­ raskende sin nabo ved Den persiske bukt, Kuwait. På noen timer hadde den iranske diktatoren Saddam Husseins tropper fått fu ll kontroll over det arealmessig knøttlille sjeikdømmet. Den regjerende emiren Jabir alA hm ad al-Sabah ble tvunget til å fly k ­ te til Saudi-Arabia, og Kuwait ble degradert fra suveren stat til iraksk provins. Iraks overfall fik k store konsekvenser, ikke bare fo r kuwaiterne og den til

Kuwait etter befrielsen i februar 1991.

stadighet kriserammede regionen o m ­ kring Persiabukta, men også fo r hele verdenssamfunnet på grunn av alle følgene av denne uvanlig frekke og brutale tilsidesettelsen av internasjona­ le regler og normer. Krigen som fu lg ­ te var også unik i den forstand at det var et arabisk land som overfalt et arabisk broderland, og bemerkelses­ verdig fordi det dreide seg om musli­ mer som grep til vold m ot trosfeller. I det minste så det slik ut fra et vestlig synspunkt.

Det irakske overgrepet ble møtt med en nesten enstemmig fordømmelse fra hele verden. For første gang etter at den kalde krigen var slutt, viste FN seg å fungere noenlunde på den måten som opphavs­ mennene hadde tenkt seg. FNs sikkerhetsråd stilte Saddam Hussein overfor et ultimatum om umiddel­ bar tilbaketrekking av de irakske styrkene og gjen­ oppretting av Kuwaits suverenitet, med frist til 15.januar 1991. Saddam unnlot å følge dette kravet, og FN førte an i en koalisjon med USA som hoved­ aktør. I en seks uker lang luftoffensiv knuste de full­ stendig den irakske krigsmaskinen, som tidligere var ansett som én av de sterkeste i verden etter stor­ maktenes. Konflikten ved Persiabukta - forspillet, den irak­ ske okkupasjonen, Saddam Husseins nederlag og FN-koalisjonens knusende seier - kan tjene som ut­ gangspunkt for en analyse av utviklingen i en del av verden som har stått fram som særlig konfliktram­ met og problemfylt: Midtøsten. I dette området lig­ ger det en rekke stater med visse fellestrekk, men hele samfunnslivet. Med en slik innstilling blir islam også med ulikheter og motsetninger. Islam spiller en både en samfunnsideologi og et juridisk/politisk sys­ nøkkelrolle når det gjelder å forstå områdets his­ tem, slik som det tydelig er blitt demonstrert i Iran torie, og fordi islam engang hadde sin opprinnelse i etter at sjahen ble styrtet i 1979. Arabia og arabisk fremdeles er islams språklige ut­ Til tross for felles utgangspunkt og tankegods har trykksmiddel - Koranens hellige språk - blir derfor den islamske verden i dag ingen felles autoritativ araberverdenen i en viss utstrekning ramme for den­ tolkning av Koranen som blir akseptert av alle mus­ ne analysen. limer. Følgen er at det er stor splittelse mellom flere Til regionen Midtøsten - opprinnelig en euro­ konkurrerende tankemønstre og handlingsstrategi­ peisk betegnelse - hører Tyrkia, Kypros, Israel, er. En slik skillelinje har lenge eksistert mellom sun­ Iran, samt de arabisktalende landene øst for Mid­ nitter og sjiitter. Den bygger på ulike tolkningsdelhavet og på Den arabiske halvøy. Egypt blir også tradisjoner og går tilbake til forholdene i den aller gjerne regnet med til regionen, akkurat som Libya, første ledergenerasjonen etter Muhammeds død. Sudan og Afrikas Horn. Det underliggende spørsmålet om hvilke autoriteter og retningslinjer som skal veilede troende muslimer, spiller den dag i dag en avgjørende rolle. Sunnittene har hatt en dominerende stilling i alle araberlandene Islamsk tankegang og strategi På en avgjørende måte setter islam sitt preg på sam­ funnet, ikke bare religiøst og kulturelt, men også so­ sialt, politisk og økonomisk. Den guddommelige lo­ ven, shari’a, har gjennom århundrene påvirket muslimsk livsstil på en temmelig ensrettende måte, og dermed skapt forutsetninger for at det oppstod en særegen islamsk identitet. Trass i at levereglene som detaljstyrer muslimenes liv, i utgangspunktet er ens, er det i tidens løp blitt utviklet store forskjeller når det gjelder samfunnsstruktur og politikk i den islamske verden. Religionen har prinsipielt en helt annen stilling i islamske land enn den i dag har i vestlige, sekulari­ serte samfunn. For de aller fleste muslimer er reli­ gionen noe mer overgripende enn en privatsak, selv om det også finnes mange blant muslimene som oppfatter sin religion i første rekke som et privat an­ liggende. Det finnes også enkelte land, som Tyrkia, som bevisst skiller religion fra det borgerlige sam­ funn. Men for mange muslimer har målet vært å oppheve forskjellen mellom religion og samfunn, og de har bevisst latt islam bestemme og gjennomsyre

89 Enhet og splittelse i Midtøsten

Den religiøse revolusjo­ nen i Iran hadde gitt le­ deren Khomeini stor makt, både i samsvar med den nye islamske forfatningen og som en følge av hans religiøse karisma. Da han døde i 1989, utspilte det seg sterke scener i hovedsta­ den Teheran da tilhen­ gere gav uttrykk for sin sorg.

90

Enhet og splittelse i Midtøsten

ReviewGu th e f reed o m of literatu re b e a b ro g a te d w ithout ot h er f re e d o m s being jeo p a rd isc d ? Gl

Den indisk-britiske for­ fatteren Salman Rush­ dies bok Sataniske vers ble av fundamentalistis­ ke muslimer oppfattet som en alvorlig bespot­ telse av profeten Mu­ hammed og islam. 11989 utstedte den iranske reli­ giøse lederen, ayatollah Khomeini, en dødsdom over forfatteren, som deretter ble tvunget til å føre en flerårig under­ jordisk tilværelse for å redde sitt eget liv.

En bokutgivelse med langtrekkende konsekvenser Høsten 1988 utgav den indiskfødte forfatte­ ren Salman Rushdie, nå bosatt i England, romanen Sataniske vers. Innholdet ble av muslimer oppfattet som en grov krenkelse av deres religion. I februar 1989 avsa Irans leder, ayatollah Khomeini, dødsdom over forfatte­ ren, og det ble satt en pris på hans hode. Dette betydde at Rushdie måtte gå underjorden, og det var ikke nok for ayatollah Khomeini at han stod offentlig fram og bad om unnskyldning for de skader boken hans kunne ha forårsaket. De internasjonale konsekvensene, spesielt for forholdet mellom den islamske verden og Ves­ ten, ble betydelige. Samme sommer døde Khomeini, men etterfølgeren hans, Rafsanjani, opprettholdt dommen - for Salman Rush­ die fantes det ingen nåde. Våren 1993 var Rushdie fremdeles tvunget til å leve i skjul for å unngå at en eller annen rettroende skulle gjøre det som blir oppfattet som en plikt - ta livet av ham.

bortsett fra Syria og Oman. Majoriteten av befolk­ ningen i Irak er sjiittisk, selv om regimet tradisjonelt har vært sunnittisk. Totalt sett dominerer sunnittene den islamske verden med omkring 90 prosent av alle troende. Sjiittene har ofte opplevd å være en minori­ tet i sine egne samfunn, og dette har bidratt til å gi dem et preg av en slags motstandsbevegelse og radi­ kalisme. Utenfor araberverdenen kan Iran nevnes som et eksempel på en sjiamuslimsk stat, og halv­ parten av alle sjiitter bor i Iran. Andre skillelinjer har spilt en vel så stor rolle for den politiske utviklingen. De rene tradisjonalistene, de som på forskjellige måter tar avstand fra alt i det moderne samfunnet, ikke minst vesterlandske pro­ dukter og verdinormer, og som i stedet har tatt flere skritt bakover til en mer opprinnelig og ekte islam, har hatt stor innflytelse på den islamske identitets­ utviklingen. Som oftest har de stilt seg utenfor den politiske prosessen. Avstandstagen fra vesterlandsk innflytelse har og­ så gitt seg andre og tydeligere uttrykk. For de såkal­ te modernistene har det ikke dreid seg om å gjøre re­ ligionen til en privatsak, slik sekularistene har gjort det, eller til en lite tidsmessig livsstil, slik som hos tradisjonalistene. Modernistene gikk også tilbake til den opprinnelige islam. De gjorde det ikke for sla­ visk å følge de opptrukne formene, men for å prøve å gjenopplive de underliggende verdinormene, de som modernistene anser for å ha blitt forvansket av historiens gang. Modernistenes nytolkning av islam gav plass til ulike verdinormer og handlingsstrategier som har fått stor gjennomslagskraft i det politiske livet man­ ge steder i den islamske verden. Den tradisjonelle almissen som Koranen foreskriver som en plikt for alle muslimer, kan for eksempel bli en skatt som brukes til forskjellige sosiale formål. Det er prinsip­ pet, ikke formen, som er avgjørende. Modernistene anser at det er fullt mulig å ta imot den tekniske utviklingen og skille ut den ”rene” tek­ nikken fra de underliggende verdinormene som har med den vesterlandske opprinnelsen å gjøre. Poli­ tisk ble modernismen uttrykt i nye ideologier som for eksempel den egyptiske nasserismen, en form for islamsk sosialisme, utviklet i Egypt av president Nasser og hans etterfølgere fra og med 1960-årene. En annen variant er den såkalte Baath-ideologien, representert av Baath-partiet (fullt navn: Det ara­ biske sosialistiske gjenfødelsesparti) i Syria og Irak, en arabisk-nasjonalistisk ideologi som har hentet litt både fra arabisk kultur og fra vesterlandsk tenk­ ning. ”Enhet, frihet og sosialisme” er baathistenes parole. Trass i felles ideologi har Baath-partiene i de to landene havnet på politisk kollisjonskurs med hverandre. Dette er ett av flere eksempler på hvor vanskelig det kan være å skape stabilitet og integra­ sjon i Midtøsten. De ulike tendensene både til å koble religionen fri fra samfunnslivet, som sekularistene arbeider for, og til å omtolke islam slik at læren blir mer forenlig

91

med de krav det moderne samfunnet stiller, møter økende motstand fra de såkalte fundamentalistiske muslimene. De mener tvert imot at islam både er en samfunnsorden og et juridisk system, og at tolk­ ningen helt skal overlates til religiøse autoriteter, Ulamå. Det er de som tolker Koranen og Sunna profetens ord og handlinger - og det de kommer fram til, kan det ikke settes spørsmålstegn ved. Fun­ damentalistenes mål er å skape en stat som er islamsk tvers igjennom. Iran etter revolusjonen i 1979 er det hittil mest konsekvente forsøk på å få til et slikt samfunn, men fundamentalismen har også slått rot i mange andre islamske områder og har der­ med økt den indre spenningen i så forskjellige land som Pakistan, Algerie og Afghanistan. Fundamentalismen oppfattes som en sterk trussel mot mange av regimene i regionen, enten de er se­ kulære, tradisjonalistiske eller sosialistiske. De iranske ayatollahene så det som sin plikt å spre sin lære til alle muslimer. Denne misjonerende virk­ somheten, den aggressive atferden og den radikale innstillingen hos fundamentalistene, oppfattes som en farlig trussel mot stabiliteten. Som oppsummering kan vi si at de ulike tolk­ ningene av islam, koblet til den politiske virkelig­ het, kan få stor betydning både for den indre sam­ funnsutviklingen og for de mellomstatlige forhold i den islamske verden.

Økonomi og samfunn Økonomisk, sosialt og kulturelt befinner de fleste landene i Midtøsten seg i en brytningstilstand mel­ lom tradisjonell livsstil og moderne utviklingsstrate­ gier, med store forskjeller både mellom de enkelte land og innenfor disse samfunnene. Befolkningsøkningen har i moderne tid vært stor i hele regionen, vanligvis over 4 prosent pr. år. Akkurat som i andre deler av den tredje verden er befolkningen ung, og i araberverdenen er omkring halvparten barn. Den sterke befolkningsveksten skyldes dels redusert barnedødelighet - selv om va­ riasjonene landene imellom er stor - og dels familie­ mønsteret, som har begunstiget flerbarnsfamilier. Flere av de små sjeikdømmene har bevisst satset på befolkningsøkning. Irak har for eksempel sett stør­ relsen på befolkningen som en viktig forutsetning for å kunne fuliføre regimets stormaktsambisjoner. I andre deler av regionen blir derimot den raske befolkningsøkningen regnet som et problem. I Egypt, der befolkningen øker med over én million mennesker i året, er det i dag 55 millioner innbyggere, sammenlignet med omkring 10 millioner ved århundreskiftet. Arbeidsløsheten er stor, og fle­ re millioner egyptere tvinges til å forsøke seg som gjestearbeidere for å skaffe seg utkomme. Fram til slutten av 1980-årene drog jobbsøkende egyptere først og fremst til Irak og sjeikdømmene ved Persiabukta.

Bildet av overbefolkningen kombinert med ar­ beidsløshet er i prinsippet det samme i størstedelen av Nord-Afrika. Palestinerne hører også med til gruppen migrantarbeidere, og fra Maghreb-statene (araberlandene i vest - Marokko, Algerie, Tunis og Libya) går det en jevn strøm av arbeidssøkende til Sør-Europa. Også på andre måter er den muslimske verden i Midtøsten og Nord-Afrika splittet. De tradisjonelle nomadesamfunnene som helt til for et par tiår siden omfattet omkring 10 prosent av befolkningen i Midt­ østen, har på kort tid redusert sin andel til et par prosent. De fleste nomadene, omkring en halv mil­ lion mennesker, finnes nå i Saudi-Arabia. Som så mange andre steder i verden vokser byene med vold­ som fart. Kairo er den største byen i både Middel-

Tradisjon og historie spiller en viktig rolle i muslimenes forestillings­ verden. Sjiamuslimene markerer fortsatt minnet om mordet på kalifen Alis sønn Hussein ved Kerbala i 680. Bildet vi­ ser pilegrimer i sjiittenes hellige by Qom i Iran.

Basargate i Kairo, Egypts hovedstad og et kommersielt sentrum for hele Midtøsten.

92 Vanningskanal i Oman, Mer enn halvparten av landets befolkning har sitt utkomme av jord­ bruk, som fordrer kun­ stig vanning.

Vann - en viktig ressurs i M idtøsten Da Tyrkia tidlig i 1989 stengte vanntilfør­ selen i E ufrat for å fylle sine egne m agasiner i den enorme A taturk-dam m en i Anatolia, førte det til heftige protester i nabolandene Syria og Irak. Strid om vann i Midtøsten er ikke noe nytt, og mange forsøk på å komme til enighet i det livsviktige vannspørsm ålet h ar bokstavelig ta lt rent u t i sanden. Vannet h ar også spilt en stor rolle i konflikten mel­ lom Israel og de arabiske nabostatene, med Jordan-elva som fokus for tvisten. Israel for­ bruker fem ganger så mye vann pr. inn­ bygger som naboene, og viktige vannledninger er anlagt for å skaffe vann til både Tel Aviv og nydyrkningsarealer i Negevørkenen. Israelerne gjør også store an ­ strengelser for å få til gjenbruk av vannet, og for å avsalte sjøvann. For fremtiden er det viktig at det lar seg gjøre å få i stand en over­ nasjonal løsning på vannproblemene, slik at det kan skje en jevnere fordeling mellom de vannrike områdene i nord og de tørre delene av regionen. havs-området og Afrika med sine 10 millioner inn­ byggere, Teheran har seks millioner og Bagdad bortimot fire. Selv om urbaniseringen har skapt de vanlige problemene med slumbebyggelse og ar­ beidsløshet, har det også utviklet seg en kjøpmannsklasse i byene. Ettersom den direkte beskatningen er lav eller ikke finnes i det hele tatt, har denne kjøpmannsklassen skaffet seg posisjoner som også kan utnyttes politisk. Denne klassen spilte for ek­ sempel en viktig rolle under monarkiets fali i Iran. Byene i Midtøsten er også blitt tilholdssted for en voksende gruppe utenlandske intellektuelle og vel­ utdannede som i hjemlandene ikke har klart å finne egnet sysselsetting i forhold til utdannelsen. Dette gjelder i første rekke palestinere, men også egyptere og syrere, som utførte viktige oppgaver i den offent­ lige forvaltningen for eksempel i sjeikdømmene ved Persiabukta. I visse tilfeller er de derfor blitt be­ traktet som en trussel mot regimene i disse fyrstestatene, som fremdeles styres i henhold til gamle tradisjoner, og der familiebåndene og stammetilhørigheten fremdeles regnes som samfunnets viktig­ ste grunnvoller.

Oljens betydning for økonomisk utvikling Regionens oljeinntekter har spilt en viktig rolle for samfunnsutviklingen i moderne tid. Olje er imid­

lertid ikke jevnt fordelt. Noen land har utrolig rike oljekilder, mens andre helt mangler slike ressurser. De store endringene i oljeøkonomiene inntraff i 1970-årene, da OPEC - organisasjonen av oljepro­ duserende stater - under den første oljekrisen i 1973-1974 omtrent firedoblet oljeprisen. Den neste betydelige prisøkningen fant sted rundt 1980, blant annet på grunn av at Irans oljeproduksjon sank kraf­ tig i forbindelse med utbruddet av krigen mellom Iran og Irak. Den utrolige økonomiske fremgangen som OPEClandene opplevde i 1970-årene, lot seg ikke kopiere det neste tiåret. Den vestlige verdens avhengighet av oljen fra Midtøsten ble sterkt redusert da flere nye land begynte å produsere olje, blant annet i Europa, takket være Nordsjøoljen. Energisparepro­ grammer og en systematisk overgang til alternative energikilder har også hatt sin virkning på oljeetterspørselen. OPECs forsøk på å holde prisene oppe ved hjelp av frivillige begrensninger av de enkelte landenes oljeproduksjon, ble lite effektive, fordi fle­ re av medlemslandene overskred sine tildelte kvo­ ter. Råoljeprisen, som i begynnelsen av 1980-årene lå på over 30 amerikanske dollar pr. fat, var midt i ti­ året sunket til under halvparten. OPEC-landenes totale produksjon ble i den samme perioden redu­ sert med rundt 40 prosent. De usikre oljekonjunkturene fikk store konse­ kvenser for Midtøsten. I de gode årene var ambi-

93

siøse utviklingsprogrammer blitt satt i gang, i første rekke i land som hadde egen oljeproduksjon, men også i land som fikk inntekter takket være oljeledninger som for eksempel førte oljen fra Irak til ol­ jehavner i den østlige delen av Middelhavet. En del av oljeinntektene gikk også som lån til de araberlan­ dene i regionen som ikke var så heldige å ha lett til­ gjengelige oljeforekomster, men som til gjengjeld ofte hadde overskudd på arbeidskraft som nå kunne tilbys sysselsetting i oljeindustrien. Når så oljeinntektene begynte å minke, oppstod det problemer med å få fuliført den raske utbyggin­ gen av infrastrukturen. Dette betydde fortsatt poli­ tisk ustabilitet i regionen. Selv om Midtøstens olje i 1980-årene ikke lenger spilte den viktige rollen for den vestlige industriverdenen som den hadde spilt tidligere, var stabiliteten i regionen og garantiene for en uhindret oljetilførsel til verdensmarkedet fremdeles av stor utenrikspolitisk interesse for USA, Japan og Europa. Midtøsten fortsatte derfor å være et kritisk område, der faren for storkrig hele tiden var til stede.

Manglende demokrati Vesterlandske kommentatorer har ofte hevdet at mangelen på demokrati er et grunnleggende pro­ blem for den islamske verden. Det er åpenbart at demokrati, slik det oppfattes i Vesten, har vært vanskelig å forene med den dominerende islamske religionsforståelsen. Av de rundt 30 selvstendige na­ sjonene i Nord-Afrika og Midtøsten var det egentlig ikke et eneste land som man ved inngangen til 1990årene kunne karakterisere som tvers igjennom de­

mokratisk. Noen steder, blant annet i Tyrkia, ut­ viklet det seg likevel formelt demokratiske struk­ turer. Selv her har demokratiet åpenbare mangler, for eksempel når det gjelder respekten for mennes­ kerettighetene, og i de siste par tiårene har militære styrker ved tre anledninger grepet inn i den politiske prosessen. I de fleste landene har det personlige lederskapet spilt en vesentlig rolle, og lederen har basert sin makt på støtten fra visse grupper i samfunnet, enten religiøse eller grupper med tilknytning til stamme eller slekt, aller helst en kombinasjon. Som eksem­ pel kan nevnes Iraks leder Saddam Hussein. Hans diktatoriske maktposisjon bygger på et grunnlag av uformelle grupperinger, familien og klanen, med røtter i Tikrit nord for Bagdad. Familien hans, alMajid, har besatt alle ledende stillinger i det re­ gjerende Baath-partiet, i statsapparatet, forsvaret og sikkerhetstjenesten. Samtidig er rivaliserende fa­ milier og klaner systematisk skjøvet til side. Tikritklanen har utnyttet Baath-partiet som et middel til å beherske staten. De sterke familiebåndene har fun­ gert som en effektiv beskyttelse for Hussein, og det er påfallende at diktatoren med klanens hjelp har klart å holde seg ved makten, selv etter det knusen­ de nederlaget i Golfkrigen. Prinsipielt finner vi igjen det samme mønsteret i mange andre stater i Midtøsten, om enn ikke med den samme skjebnesvangre konsekvensen som i Irak. I mange land på den arabiske halvøy sitter gamle fyrstefamilier i uforstyrrelig og opphøyd ro og styrer sine land på gammeldags, patriarkalsk vis uten å ta større hensyn til folkeviljen. I SaudiArabia hersker kongefamilien med hjelp av 5000 prinser, som samtlige nyter omfattende privilegier. I Kuwait har familien al-Sabah i takt med ut­ byggingen av oljeøkonomien skaffet seg en sterk po­ litisk stilling. Denne stillingen er basert på en makt­ deling med kjøpmannsklassen, som er skjenket store økonomiske privilegier mot at de ikke blander

Det personlige lederskap spiller en stor rolle man­ ge steder i Midtøsten. I Libya har Muammar alGaddafi ønsket å fremstå som en leder som kunne forene islamsk rettroenhet med sosialisme. Han har ved flere anledninger vært på kollisjonskurs med Vesten, som har an­ klaget ham for å støtte internasjonal terrorisme.

Over halvparten av ver­ dens kjente oljeforekom­ ster finnes i området rundt Persiabukta. Oljeinntektene har gitt samfunnene i regionen en enestående mulighet til en rask modernisering og velstandsutvikling.

94

Etter et par års opphold i slutten av 1980-årene strømmer igjen iranske pilegrimer i store meng­ der til Mekka i SaudiArabia. En del av disse pilegrimene benytter an­ ledningen til å demon­ strere mot at amerikan­ ske militære får lov til å bli i Saudi-Arabia til tross for at Kuwait-krigen er over.

gen - ikke parlamentet - som bestemte hvem som skulle sitte i regjeringen. Etter 1989 har demokrati­ seringen gått ett skritt videre, og et flerpartisystem er i ferd med å bli utviklet. Samtidig avsløres sterke spenninger av politisk, sosial og religiøs natur. Et annet eksempel på eksperimentering med de­ mokrati i araberverdenen er Algerie, der president Chadli Benjedid etter demonstrasjoner og sterk uro i samfunnet høsten 1988 tok initiativet til en ny for­ fatning som skulle åpne for et flerpartisystem. Også i Egypt er det innført visse former for demo­ krati, som flerpartisystem og en relativt fri presse. Parlamentet har imidlertid begrenset makt, og pre­ sidentens stilling er tilsvarende sterk. Ofte har militæret blandet seg opp i den sivile sty­ ringen, og militærkupp og militærregimer har satt sitt preg på politikken mange steder i Midtøsten. Monarkier og dynastier er avløst av republikanske styreformer, blant annet i Egypt, Libya og Irak. Noen større forskjell med hensyn til folkets inn­ seg for mye i politikken. Siden 1962 har Kuwait hatt flytelse på styre og stell i disse landene har det ikke en grunnlov som blant annet gir rom for en nasjonal­ vært. Den autoritære lederen har vanligvis beholdt forsamling som er valgt av et par prosent av be­ kontrollen over alle viktige sektorer av samfunnet. Opposisjonen mot de autoritære regimene har i folkningen og bare har mannlige delegater. De de­ mokratiske innslagene i grunnloven er begrenset og mange tilfeller ikke kommet fra demokratiske grup­ gjelder bare for innfødte kuwaitere, ikke for den peringer, men fra religiøse fundamentalister. For­ store gruppen innvandrere som siden begynnelsen søk på åpen opposisjon fra slike grupperinger er av 1960-årene har utgjort over halvparten av hele imidlertid blitt møtt med nådeløs strenghet. Syrias landets befolkning. 1 1986 ble det imidlertid heftige diktator Hafez al-Assad knuste opposisjonen i sitt protester da emiren, Jabir al-Sabah, oppløste parla­ land i 1982 med en massakre i Hama som kostet an­ mentet. Og etter Kuwaits frigjøring fra den irakske slagsvis 20 000 sivilpersoner livet. I Irak har Saddam okkupasjonen hadde han ikke særlig hastverk med å Hussein med alle tilgjengelige midler undertrykt de gjeninnføre parlamentarismen. Først i oktober 1992 opposisjonelle kurderne, uansett hvilken politisk ble det lenge etterlengtede parlamentsvalget av­ ideologi de har bekjent seg til. Det samme har han holdt, og opposisjonen fikk flertall. Om og hvordan gjort mot den store sjiamuslimske befolkningen sør i landet. dette flertallet vil bli utnyttet, gjenstår å se. I den islamske verden er det politiske bildet altså I det gammeldagse, konservative Saudi-Arabia lovte kongen som da nylig var tiltrådt, Fahd ibn- splittet. Undertrykkelsen fra de autoritære regime­ Abdulaziz Ibn Saud, i 1982 at han ville opprette en ne er ikke like tung overalt, og individenes frihet er såkalt Majlis as-shura, et slags rådgivende organ et­ dermed betydelig større i land som Jordan og Egypt ter islamsk tradisjon. Heller ikke han hadde særlig enn i de totalitære, Baath-styrte landene Syria og hastverk med å oppfylle løftet. I 1992 gjentok han Irak. Den religiøse ensrettingen kan samtidig gå det, og utvidede samfunnsmessige rettigheter for langt i land som er så forskjellige som ayatollahenes befolkningen ble stilt i utsikt. En nasjonalforsam­ Iran og det wahhabittiske konge- og klanstyrte Saudi-Arabia. ling med 60 delegater ble innført i mårs 92. Utviklingen det siste tiåret kan ikke sies å ha gått Både Saudi-Arabia og de øvrige golfstatene styres altså av ledere med mer eller mindre absolutt makt, mot et større innslag av demokrati i den muslimske monarkier som ofte har stått fram som forsvarere av verden, kanskje med unntak av Tyrkia. I den arabis­ tradisjonelle og konservative verdier. Andre steder i ke verden generelt er ikke bildet særlig lyst. Borger­ regionen har andre typer av politisk styring gjort seg krig og utenlandsk innblanding har satt en stopper gjeldende. Jordan biir av og til trukket fram som ek­ for demokratisk utvikling i Libanon. I Jordan og sempel på at også araberverdenen kan ha innslag av Egypt er, som vi har sett, parlamentenes muligheter demokrati i styringssystemene. Høsten 1983 ble det til å sette sitt preg på den politiske utviklingen sterkt gjennomført parlamentsvalg i Jordan under tilnær­ begrenset. I Algerie ble de første famlende skritt met frie former, og parlamentet viste også at det mot demokrati som president Chadli forsøkte våren hadde integritet nok til å påtale åpenbare mangler i 1991, brått stoppet av trusselen om at den funda­ det jordanske samfunnet. Men den demokratiske mentalistiske islamske redningsfronten (FIS) skulle friheten hadde sin tydelige begrensning. Kong Hus­ vinne valget. Det eneste gjenstående eksemplet på sein gav ikke slipp på noe av kontrollen han hadde en formell, demokratisk styreform i Midtøsten biir over utenriks- og forsvarspolitikken, og det var kon­ dermed den eneste ikke-arabiske nasjonen, Israel,

95

områdene, som de betraktet som viktige av strate­ giske årsaker. I siste halvdel av 1970-årene skjedde det imidlertid en tilnærming mellom Israel og Egypt som muliggjorde en israelsk tilbaketrekking fra Si­ nai. Golan-høydene derimot, ble formelt innlem­ met i Israel i 1981. På Vestbredden kom det flere og flere israelske nybyggere, noe som araberne betraktet som en fak­ tisk okkupasjon. Trass i sterke fordømmelser og protester, fra palestinerne, fra araberverdenen ge­ nerelt og fra store deler av verdenssamfunnet, fort­ satte israelerne ufortrødent på den opptrukne vei­ en: ingen kompromisser med palestinerne, ingen anerkjennelse av den palestinske frigjøringsbeve­ gelsen PLO som forhandlingsmotpart og ingen inn­ rømmelser i territoriespørsmålet. Fredsoppgjøret mellom Israel og Egypt i 1979 ble det eneste unntaket i regionen. På de øvrige fronte­ ne fortsatte de uforsonlige motsetningene: Israel nektet å levere tilbake de okkuperte områdene og å forhandle med palestinerne, og naboene nektet å anerkjenne den israelske stats eksistens og beretti­ gelse. Palestinske opprør, for eksempel på Vestbredden i begynnelsen av 1980-årene, ble slått ned av den is­ raelske hæren, samtidig som palestinske motstands­ grupper markerte sin ubøyelige innstilling med ter­ roraksjoner i et forsøk på å få verdenssamfunnets øyne rettet mot seg. 11970-årene hadde PLO, under der likevel de uforsonlige motsetningene mellom jøder og arabere i realiteten setter en stopper for at demokratiet skal fungere fullt og helt.

Konflikten mellom israelere og arabere Den mest langvarige og dyptgående konflikten i regionen har hersket mellom Israel og landets ara­ biske naboer. Hverken nabolandene eller den ara­ biske befolkningen som bodde i det som israelerne hevder er israelsk territorium og som nå kalier seg palestinere, anerkjenner den israelske stat. Begge sider oppfatter konflikten som en kamp på liv og død. Israel har satset på et sterkt militær­ ledelse av Yassir Arafat, stått fram som den sam­ apparat, bevoktede grenser og en streng kontroll lende politiske kraft blant palestinerne, og araber­ med den store palestinske befolkningsgruppen. Dis­ statene gav derfor sin støtte til organisasjonen. Også se palestinerne har fått som mål å befri det territori­ i andre internasjonale sammenhenger styrket PLO et som de anser som sitt. Konflikten er blitt frem­ sin stilling. hevet som et eksempel på en såkalt nullsum-konPLO har imidlertid også hatt alvorlige tilbake­ flikt, det vil si at partenes mål er uforenlige og en slag. I 1970 hadde kong Hussein latt soldatene sine løsning som tilfredsstiller begge, tilsynelatende er slå til mot PLOs baser i Jordan - en aksjon kjent un­ umulig å oppnå. der navnet Svart september. Det førte til at PLO I junikrigen i 1967 erobret Israel landområder fra flyttet virksomheten sin til Libanon, der palestiner­ Syria, Jordan og Egypt: Golan-høydene, Vestbred­ ne kom til å bli innblandet i borgerkrigen i en stat i den (den vestlige elvebredden av Jordan-elva), full oppløsning. Gaza-området og Sinai-halvøya. Arabernaboene I 1982 ble Libanon invadert av israelske styrker. fikk derved den hovedoppgave å gjenerobre om­ Hensikten var å slå ut PLOs militære baser én gang rådene som ble okkupert av israelerne. Israel så det for alle. Dette målet ble nådd, selv om prisen var som en like viktig oppgave å forsvare de erobrede høy. Flere tusen palestinere ble tvunget til å forlate

Israelske bosetninger på den okkuperte Vestbred­ den skaper motsetninger mellom arabere og jøder i Israel, men vekker også protester internasjonalt.

Jerusalem er en hellig by for både jøder, muslimer og kristne. På Tempel­ berget ligger to islamske helligdommer, Al-Aqsamoskeen og Klippemos­ keen, valfartssteder for mange muslimer. Høsten 1990 kom ortodokse jø ­ der og palestinere i dis­ putt om et tempelbygg, hvorpå det israelske mi­ litæret grep inn og skjøt 21 palestinere og såret et større antall. Bildet viser muslimske kvinner som kysser de blodige håndavtrykkene på veggen et­ ter massakren.

96

Yasir Arafat, som har le­ det den palestinske fri­ gjøringsorganisasjonen PLO siden 1969, har et­ ter hvert fremstått som en forholdsvis moderat talsmann for kravet om palestinsk selvstendighet. Etter Kuwait-krigen i 1991, da Arafat og PLO gav sin moralske støtte til Saddam Hussein, har hans innflytelse minsket betraktelig.

Steinkastende palestinske ungdommer mot israel­ ske militære under den såkalte intifadaen, som til nå har kostet fremfor alt palestinerne store tap i form av menneskeliv og sårede. Israel brukte ver­ nepliktige soldater, og deres metoder hadde innslag av brutal vold som førte til sterke reak­ sjoner både i det israel­ ske samfunnet og i ver­ densopinionen.

Libanon, og PLO-ledelsen flyttet hovedkvarteret sitt til Tunis. Et par år senere trakk Israel seg ut av et Libanon som var blitt lagt øde, samtidig som Syria økte sin innflytelse der. Heller ikke Tunis ble noe fristed for PLO; i 1985 slo det israelske flyvåpenet til og bombet organisasjonens hovedkvarter der. Etter hvert som tiden gikk og palestinerne ikke klarte å rokke ved Israels posisjon, samtidig som ingen andre kunne gjøre noe som helst for å bringe Palestina-konflikten nærmere en løsning, ble det stadig vanskeligere å holde de forskjellige palestin­ ske grupperingene sammen under felles ledelse. Yassir Arafat ble en stadig mer isolert leder, og kun­ ne heller ikke forhindre at ekstremistiske palestin­ ske terrorgrupper førte kampen videre med bombe­ attentater og kapringer. Israelerne på sin side svarte like programmessig med kompromissløse motaksjo­ ner, og i 1988 ble for eksempel Arafats nærmeste medarbeider, Abu Jihad, myrdet i Tunis av en israelsk spesialstyrke. Konfrontasjonspolitikken hadde ikke ført palesti­ nerne ett skritt nærmere et oppgjør med Israel. Høs­ ten 1988 kom det imidlertid en bekreftelse på at det hadde skjedd en viss oppmykning av den palestinske grunnholdning. PLO godtok da offisielt resolusjon 242, datert 1967, fra FNs sikkerhetsråd, som in­ direkte innebar at organisasjonen aksepterte Israels rett til å eksistere som selvstendig stat. Arafats noe mer forhandlingsvillige holdning, som var motivert av hans behov for å forbedre forholdet til USA, kom best til uttrykk i en tale til FN i Genéve i desember 1988, da PLO-lederen ikke bare anla en mer forson­ lig tone, men åpent erkjente Israels rett til å eksis­ tere. Samtidig tok Arafat avstand fra terrorisme. Den palestinske anerkjennelsen styrket Arafats in­ ternasjonale anseelse, men den israelske koalisjons­ regjeringen under Yitzhak Shamir var ikke rede til å anerkjenne PLO eller godta forhandlinger med sikte på å levere tilbake de okkuperte territoriene i bytte med fred.

Den palestinske intifadaen I desember 1987 brøt det ut spontant opprør blant palestinerne i Gaza-området og på Vestbredden. Opprøret ble raskt kjent under den arabiske be­ tegnelsen intifada, og førte til en langvarig konflikt mellom den israelske hæren og palestinske ungdom­ mer som kastet stein på soldatene. Soldatene slo hardt tilbake uten å vise hensyn - blant annet tok de i bruk gummi- og plastkuler - samtidig som ulike kollektive avstraffelsesmetoder ble rettet mot den palestinske befolkningen. Intifadaen skjerpet fiend­ skapet mellom de to befolkningsgruppene ytterli­ gere, og mange overgrep og voldsdåder ble begått på begge sider. For palestinerne var den psykologis­ ke virkningen av intifadaen betydelig, fordi den samlet palestinerne i en felles front. Under et møte i Algerie i november 1988 stilte de ulike palestinske organisasjonene seg bak en felles proklamasjon om et uavhengig Palestina med hovedstad i Jerusalem. Den palestinske intifadaen og palestinernes gry­ ende fremgang når det gjaldt å bryte den internasjo­ nale isoleringen, stilte den israelske regjeringen i et problematisk dilemma. I henhold til meningsmå­ linger var over halvparten av israelerne for forhand­ linger med PLO, og de var også under visse om­ stendigheter beredt til å levere tilbake landområder mot å få fred. Landets politiske ledelse var splittet, men etter at Likud-partiet i 1989 dannet regjering alene, og var blitt parlamentarisk avhengige av eks­ tremistgrupper på høyresiden, ble det satt en stop­ per for forhandlingsmulighetene. I stedet ble mot­ setningene ytterligere skjerpet da den israelske boligministeren Ariel Sharon lanserte tiltak for å på­ skynde bosettingen i de okkuperte områdene. Sommeren 1990 befant forholdet mellom Israel og araberne seg på et absolutt bunn-nivå, og det var ingen tegn til at situasjonen kunne bli lysere. I den­ ne situasjonen kom Saddam Husseins overfall på Kuwait, noe som med ett slag endret situasjonen i Midtøsten. Også den israelsk-arabiske konflikten gikk inn i en ny fase. Derfor er det grunn til å stoppe litt opp også ved utviklingen i andre deler av regio­ nen, før tiden er inne til å trekke noen slutninger om hvordan det kommer til å gå for israelerne og pales­ tinerne.

Golfkrigen I - mellom Irak og Iran Fra 1980 til 1988 - lå to av de regionale stormaktene i Midtøsten, Irak og Iran, i krig med hverandre. Det meste av tiden lå landenes styrker i stillingskrig, men i perioder forekom det også heftige trefninger. Totalt krevde krigen store ofre i form av menneske­ liv og hardt sårede, samtidig som de materielle øde­ leggelsene på begge sider var omfattende. Økono­ misk var krigen en katastrofe for begge parter, ikke minst på grunn av reduserte oljeinntekter. Både i Irak og Iran var nye ledere kommet til

97

makten i 1979. Saddam Hussein og ayatollah Kho­ meini representerte to helt forskjellige ideologier og politiske systemer. I Irak hadde det arabiske sosialistiske Baathpartiet hatt en dominerende maktposisjon på hele 1970-tallet. Baath-ideologien var i grunnen panarabisk, men under Saddam Husseins lederskap ble i praksis den irakske identiteten prioritert. Staten Irak, som opprinnelig var en kolonialistisk nyskap­ ning, var egentlig ingen naturlig basis for en statsnasjonalisme av den typen som Saddam Hussein ar­ beidet for. Folkeflertallet var riktignok arabisk (ca.

70 prosent), men samtidig religiøst splittet i en sun­ nittisk, statsbærende del i den midterste delen av landet og et sjiamuslimsk flertall i sør. Den kurdis­ ke, sunnittiske befolkningen i nord var ikke arabisk og var dermed i realiteten satt utenfor en statsnasjonalistisk politikk som sterkt fremhevet det panarabiske element. For Saddam Hussein ble krigen mot Iran et viktig hjelpemiddel til å holde det split­ tede landet sammen, særlig etter at han 1982 trakk de irakske styrkene tilbake til en forsvarskrig langs grensen. Trass i Khomeinis forsøk på å få de ho­ vedsakelig sjiittiske araberne i Sør-Irak til å gjøre opprør mot Saddam Hussein, valgte de isteden å stille opp for Saddam i det som de oppfattet som en iraksk og arabisk forsvarskrig. Samtidig spilte Sad­ dam Hussein på sunnimuslimsk fellesskap ved å søke støtte hos sunnittiske nabostater, blant annet Kuwait og Saudi-Arabia, som begge stilte opp med bidrag og lån. Også for ayatollah Khomeini i Iran fungerte kri­ gen som et middel til å holde sammen et land som var splittet, dels religiøst gjennom ulike gruppers motstand mot den fundamentalistiske omdannelsen av samfunnet, dels etnisk fordi det i landet befant seg en rekke ikke-persiske folkegrupper, i første rekke kurdere i nordvest og arabere sør i landet. Krigen mellom Iran og Irak fikk dermed preg av bå­ de religiøs maktkamp og etnisk/nasjonalt oppgjør. Det fantes også realpolitiske motsetninger mel­

lom de to landene. Den kanskje viktigste gjaldt kon­ trollen av seilingsleia Shatt al-Arab, utløpet for el­ vene Eufrat og Tigris i Persiabukta. Denne leia var Iraks eneste forbindelse med verdenshavene og den viktigste forutsetningen for den irakske oljeekspor­ ten fra Basra. I 1975 var Irak blitt tvunget til å gi avkall på Shatt al-Arab som kompensasjon for at sjahen av Iran stengte grensen mot Kurdistan, sam­ tidig som sjahen også kuttet ut hjelpen til de irakske kurderne. Dermed ble kurderne fratatt sine mulig­ heter til å fortsette kampen mot Iraks daværende leder, Ahmad Hasan al-Bakr. Sommeren 1989 døde ayatollah Khomeini. Ledel­ sen av staten Irak gikk deretter over til Ali Akbar Rafsanjani, og den åndelige ledelsen til Khameini, to ledere med ulike syn på den iranske politikken. Under Khomeini var Iran havnet på kollisjonskurs med nesten alle andre nasjoner. Den islamske revo­ lusjonen var blitt fremstilt som en eksportvare, og målet var å eksportere fundamentalismen til alle muslimske stater som ikke bekjente seg til den sam­ me fundamentalistiske innstillingen til religionen som det iranske presteskapet, og som dessuten ble anklaget for å ha en provestlig innstilling. Iran støt­ tet forskjellige islamske motstandsbevegelser i Midt­ østen, fra den sjiamuslimske Hizbollah i Libanon til de muslimske broderskapene i Egypt. Allerede før Khomeini døde, var det innledet vå­ penhvile i Golfkrigen I, etter at begge partene had­ de akseptert et meklingsinitiativ fra FN. Sommeren 1990 kom de fram til en overenskomst som skulle be­ ty slutten på ti års krig. 15. august ble fredsavtalen undertegnet. Den innebar at irakerne måtte oppgi omtrent alt de tilsynelatende hadde vunnet under hele krigen. Det mest bemerkelsesverdige var at Saddam Hussein anerkjente at Shatt al-Arab ble værende på iranske hender. Denne saken hadde jo vært én av de viktigste årsakene til at irakerne i det hele tatt gikk til krig. Forklaringen på denne retretten fra Saddam Hus­ seins side var at han nok allerede hadde bestemt seg for at Kuwait skulle betale for det som var skjedd. Da oppgjøret med Iran kom i gang, stod allerede irakske tropper inne i Kuwait. Men okkupasjonen av Kuwait, et land som hadde vært en av de viktigste bidragsyterne til Saddam Husseins krigsinnsats i 1980-årene, hadde en forhistorie som først må for­ telles. Saddam hadde oppdaget en snarvei til Persia­ bukta som syntes langt enklere og gav muligheter for større utbytte for Irak enn å stange hodet til blods mot en så jevnbyrdig motstander som Iran.

Golfkrigen II - Saddam Hussein og Kuwait For verdensopinionen kom det irakske angrepet på Kuwait 2. august 1990 totalt overraskende. Hadde Saddam Hussein fulgt et øyeblikks innskytelse og trodd at et lynraskt overfall som med ett slag ut­ raderte en vennligsinnet, arabisk brodernasjon,

Ali Khamenei, Irans ån­ delige leder etter Kho­ meinis død i 1989. I Nord-Irak har kurder­ ne kjempet hardt mot Saddam Husseins regi­ me. Flere tusen kurdiske landsbyer er jevnet med jorden, og et langt større antall kurdere har mistet livet. Bildet viser graver som er funnet i Kur­ distan, der sivile ofre for Saddam Husseins eksekusjonspelotonger er stedt til hvile.

Ali Akbar Rafsanjani et­ terfulgte Khomeini som president i Iran i 1989. Hans målsetting har vært å fortsette arbeidet med å skape en stat som er gjennomsyret av islam­ ske verdier, men med mer pragmatiske meto­ der enn forgjengeren.

98

Enhet og splittelse i Midtøsten

skulle kunne passere ustraffet uten at andre araber­ land eller verdenssamfunnet for øvrig reagerte? I virkeligheten var den irakske aggresjonen en vel kalkulert risiko, en bevisst handling med utgangs­ punkt i det som Saddam Hussein mente han kunne forsvare med henvisning til historien. Allerede da Kuwait ble selvstendig i 1961 hadde irakerne pro­ testert og hevdet at Kuwait var en rettmessig del av Irak. Under osmanene var Kuwait i henhold til offi­ siell iraksk oppfatning innlemmet i det osmanske imperiet som en del av vilayeten Basra. Etter det osmanske rikets fall sørget Folkeforbundet og det bri­ tiske mandatstyret for at de tre provinsene (vilayetene) Basra, Bagdad og Mosul ble slått sammen til en mesopotamisk stat, som senere ble til den selvsten­ dige staten Irak. Kuwaits stilling i det osmanske ri­

ket hadde imidlertid vært mer komplisert enn som så, og kan kanskje best karakteriseres som et løsere føydalforhold. Iraks påstand om at landet hadde lovlig krav på Kuwaits territorium er dermed ikke holdbart. Trass i protestene da den selvstendige sta­ ten Kuwait ble opprettet i 1961, anerkjente irakske myndigheter to år senere den nye statens uavhen­ gighet. Men dette stoppet altså ikke Saddam Hus­ sein sommeren 1990. Under hele Golfkrigen I i 1980-årene mellom Irak og Iran, hadde Saddam Hussein gjort gode miner til slett spill når det gjaldt Kuwait, noe som blant annet betydde at visse grensekonflikter dem imellom var blitt skrinlagt inntil videre. I takt med ødeleggelsen av Iraks økonomi på grunn av den langvarige krigen med Iran blomstret Kuwaits økonomi som aldri før. Den omfattende bistanden til Irak i 1980-årene (over 10 milliarder dollar) ble av kuwaiterne be­ grunnet med sikkerhetspolitiske argumenter: Lan­ det fikk beskyttelse mot den sjiittiske smitten og mot en fryktet iransk ekspansjon ved Persiabukta, samtidig som Saddam Hussein ble holdt sysselsatt på andre fronter enn den kuwaitiske.

Saddam Hussein Saddam Husseins vei til maktens tinde i Irak har vært preget av vold og terror. Da han ble utsett til president i 1979, ble hans første embetsgjerning å henrette 20 av sine fremste rivaler til makten. I tillegg til å være presi­ dent var han også generalsekretær i det re­ gjerende Baath-partiet, et arabisk-nasjonalistisk parti med et visst innslag av sosialis­ me. I 1970-årene hadde partiet tilrevet seg omtrent all kontroll med statsapparatet i Irak. Hæren, som også hadde spilt en sentral rolle, ble nok et redskap for diktatoren, som også var formann i Revolusjonsrådet, lan­ dets formelt høyeste maktorgan. Med til dels svært grusomme metoder holdt flere hem­ melige sikkerhetsorganisasjoner oppsyn med befolkningen for å hindre at noen satte spørsmålstegn ved regimet. Saddam stolte ikke på noen utenfor den kretsen av nære slektninger som i likhet med hans egen fami­ lie, al-Majid, hadde sine røtter i Tikrit nord­ vest for Bagdad. De sterke klansbåndene, som minner om mafiaens grep på sine tilhen­ gere, og den nesten umulige oppgaven som eventuelle opposisjonelle ville få med å or­ ganisere motstanden, forklarer hvorfor Sad­ dam Hussein har klart å klamre seg til mak­ ten, også etter slike nederlag og katastrofer som de i Kuwait i 1991.

Også på andre måter forsøkte Kuwait å øke sik­ kerheten. Et viktig redskap i så måte var det såkalte Golfstatenes samarbeidsråd (GCC), som ble opp­ rettet i begynnelsen av 1980-årene med SaudiArabia og Kuwait som pådrivere. Etter hvert kom GCC, som opprinnelig først og fremst hadde hatt økonomiske og politiske oppgaver, til å fungere som militær sikkerhetsallianse med begrensning til re­ gionen rundt Persiabukta. Det opprinnelige mål, som var å holde stormaktene utenfor ble oppgitt da Iran ved midten av 1980-årene begynte å angripe tankfartøyer som hentet olje fra kuwaitiske oljekil­ der. Kuwaits pragmatiske utenriks- og sikkerhets­ politikk kom til uttrykk ved at landet opprettholdt gode forbindelser med begge supermaktene. Et an­ net viktig moment var at Kuwait - og GCC - etab­ lerte nære kontakter med Egypt, som dermed igjen ble trukket mer aktivt med i Midtøsten-politikken. Da Irak invaderte Kuwait, var den irakske økono­ mien kjørt helt til bunns. Krigsgjelden etter Golf­ krigen I beløp seg til anslagsvis 50-100 milliarder dollar, arbeidsløsheten var omfattende og inflasjo­ nen høy. Krigen med Iran hadde vært totalt mis-

99

lykket, og ingen av irakernes opprinnelige mål var nådd. Saddam Husseins beslutning om å annektere Kuwait som erstatning for tapene hadde imidlertid også andre årsaker enn bare å løse Iraks akutte øko­ nomiske problemer. Aksjonen mot Kuwait kan også ses mot bakgrunn av rivaliseringen om kontrollen over hele Golf-området med alle de fristende oljekildene. Saddam Husseins ambisjoner om å gjøre Irak til den mektig­ ste militære faktor i regionen var tydelig nok. En stor del av landets tilgjengelige ressurser var blitt satset på våpen og annet militært utstyr. Anslagsvis hadde kjernekraftprogrammet alene slukt mer enn 10 prosent av Iraks BNP. Saddam Husseins stormaktsambisjoner ble ikke sett på med blide øyne av naboene. Syria, som ble styrt av en annen gren av Baath-partiet, var tradisjo­ nelt mistenksom overfor Irak. GCC-statene med Saudi-Arabia i spissen fulgte også den irakske uten­ rikspolitikken med oppmerksomhet. Spenningen mellom Irak og Egypt hadde også steget, og de to landene representerte etter hvert to alternative holdninger i den tradisjonelle arabiske motstanden mot Israel, med Egypt som den forsonlige og samar­ beidsvillige og Irak som den uforsonlige. Det irakske angrepet på Kuwait bygde på en serie feilkalkuleringer, i første rekke fra Saddam Hus­ seins side, men også fra Kuwaits. Kuwaiterne feilbedømte både Iraks militære kapasitet etter den langtrukne krigen mot Iran og Saddam Husseins be­ sluttsomhet når det gjaldt å kaste landet sitt inn i en nytt militært foretak. Saddam Hussein på sin side feilbedømte den internasjonale reaksjonen og først og fremst den nye situasjonen som var oppstått etter at den kalde krigen var slutt. Iraks vennskapsavtale med Sovjetunionen var ikke lenger noen garanti for automatisk sovjetisk støtte i en konflikt som så i sterkt berørte USA og den øvrige vestlige verden. Saddam Hussein hadde kalkulert med at vestver­ denen ville oppfatte Iraks annektering av Kuwait som en intern arabisk affære og at den i verste fall ville utløse verbale protester, men ingen konkrete mottiltak. I 80-årenes krig mot Iran hadde Irak fått støtte fra vestmaktene, som da betraktet Saddam Hussein som det minste av to onder. Opprustningen av Irak hadde derfor skjedd med full medvirkning fra Vesten, og USAs holdning had­ de ikke vært minst utydelig. Saddam Hussein inn­ bilte seg til og med at han fra den amerikanske am­ bassadøren i Bagdad hadde fått signaler som han tolket dit hen at amerikanerne ikke ville stikke kjep­ per i hjulene for en mer aktiv iraksk utenrikspoli­ tikk. I forkant av det irakske angrepet på Kuwait, had­ de det altså vært en rekke feilbedømmelser, i første rekke fra den hovedansvarlige angriperens side, men også fra offerets, de arabiske nabostatenes og omverdenens side. Resultatet ble da også katastro­ falt, i første omgang for Kuwait, men til sjuende og sist gikk det nok verst for Irak.

Verdenssam funnet mot Saddam Hussein

Enhet og splittelse i Midtøsten

Den internasjonale reaksjonen på det irakske over­ grepet kom umiddelbart og heftig. Det tok ikke mange timene før FNs sikkerhetsråd fordømte in­ vasjonen (resolusjon 660), og like etter ble det iverk­ satt en omfattende handelsembargo mot Irak. Ikke én stemme hevet seg til Iraks forsvar. Begge super­ maktene var enige i sine fordømmelser, og fremfor alt fikk president George Bush’ understreking av at amerikanske sikkerhetsinteresser var truet, stor betydning for den kommende oppladningen mot Saddam Hussein. USAs første oppgave ble å få i stand en inter­ nasjonal koalisjon mot Irak. Det første spørsmåls­

tegnet i denne forbindelsen gjaldt Sovjetunionens holdning. Det ble fjernet ganske raskt under uten­ riksminister James Bakers besøk i Moskva, der begge supermaktene i fellesskap fordømte Iraks handlin­ ger. Også Iraks muslimske naboer, Tyrkia og Iran, sluttet seg til den internasjonale fordømmelsen av Saddam Hussein. Den største usikkerheten gjaldt de arabiske landene, der mistenksomheten mot vestverdenen mange steder var stor. Avgjørende be­ tydning fikk derfor innstillingen til de viktigste ara­ berstatene i regionen. Saudi-Arabia, Egypt og Syria sluttet seg også til koalisjonen mot Irak. Skrittet fra en diplomatisk koalisjon til militært samarbeid for å stabilisere situasjonen i Golfom­ rådet innebar visse faremomenter. Fra første stund var det åpenbart at det militære ansvaret for en stor del kom til å hvile på USAs skuldre. Storbritannia og Frankrike bidrog også med militære kontingen­ ter, mens de økonomiske stormaktene Tyskland og Japan av konstitusjonelle årsaker var forhindret fra å delta med militært personell. De fikk imidlertid være med og betale for gildet, sammen med Kuwait og Saudi-Arabia.

Iraks diktator Saddam Hussein brukte mange metoder for å fremme si­ ne mål. Han spilte på den islamske samhørig­ heten, på de allarabiske følelsene, på sosialistiske programpunkter og på familie- og klanforhold. TV og andre massemedi­ er i Irak stod helt under hans kontroll. Under Kuwait-krisen høsten 1990 ble en del vestlige borgere holdt tilbake som gisler i Irak, blant andre den lille gutten som diktatoren klappet på hodet i et TV-program, med den hensikt å påvirke verdensopinio­ nen.

100 Den amerikanske gene­ ralen Norman Schwarzkopf hadde den militære overkommandoen ved den forente aksjonen for å drive irakerne ut av Kuwait. Etter den mili­ tært vellykkede operasjo­ nen ble generalen og de amerikanske soldatene mottatt som helter i USA, som her ved vel­ komstfesten i Tampa vå­ ren 1991.

Krigen for å befri Ku­ wait ble en ujevn affære. FN-koalisjonen var totalt overlegen på de fleste områder. Det var bare når det gjaldt antall stridsvogner at irakerne hadde et tallmessig over­ tak, men det lot seg ikke utnytte på grunn av de alliertes totale luftherre­ dømme.

Det mest følsomme spørsmålet var hvorvidt ara­ berstatene kunne tenke seg å delta i et militært sam­ arbeid med vestmaktene mot et araberland på ara­ bisk territorium. Kong Fahd av Saudi-Arabia, som fryktet at landet hans ville bli det neste offeret for Saddam Husseins maktpolitikk, gav sin velsignelse til koalisjonen, som fikk benytte saudiarabisk terri­ torium til de nødvendige forberedelsene. Andre araberland sendte også troppestyrker til koalisjo­ nen. Det militære mål gikk etter hvert over fra å være defensivt til å bli offensivt. Spørsmålet dreide seg mer og mer om hvordan irakerne skulle kunne tvinges ut av Kuwait. Samtidig med at den militære oppladningen på­ gikk høsten 1990, ble det også gjort forsøk på å løse konflikten med politiske midler, for eksempel ved å la de vedtatte sanksjonene få virke fullt ut. Alle for­ søk på å få Saddam Hussein til frivillig å trekke seg tilbake fra Kuwait ble resultatløse på grunn av hans absolutt kompromissløse innstilling. Heller ikke det irakske forsøket på å koble Kuwait-spørsmålet sam­ men med et krav om israelsk tilbaketrekning fra alle områder som var okkupert av israelerne - og der­ med drive en kile inn i den tilsynelatende heterogene motstandsfronten - ble kronet med hell. Nettet strammet seg hele tiden til rundt den irakske dikta­ toren, som nå var internasjonalt isolert. I en ny reso­ lusjon slo FNs sikkerhetsråd fast at siste frist for Sad­ dam Husseins frivillige tilbaketrekking fra Kuwait var 15. januar 1991.

Operasjon ”Ø rkenstorm” To dager etter den fastlagte fristen innledet FNkoalisjonen, under ledelse av USA, en militær ak­ sjon for å drive irakerne ut av Kuwait, den såkalte operasjon "Ørkenstorm”. Kampen ble ujevn, først og fremst på grunn av FN-koalisjonens totale over­ legenhet i luften. Allerede den første dagen ble det

irakske flyvåpenet satt ut av spill, og deretter fort­ satte de allierte med å bombe militære mål hos mot­ standeren, omtrent uten egne tap. De intensive luftangrepene hadde til oppgave å knuse motstandernes militære installasjoner, kom­ munikasjoner og stridsledelse. En viktig oppgave var derfor å spore opp og ødelegge de Scud-rakettene som Saddam Hussein rådde over og som man fryktet for at han ville utstyre med gass- eller atomstridshoder. Det viste seg imidlertid vanskelig å komme de mobile utskytningsrampene for rakette­ ne til livs, og usikkerheten med hensyn til disse våp­ nene fortsatte med å være en kilde til bekymring for koalisjonen. Flere Scud-raketter ble også avfyrt mot Israel i et desperat forsøk fra Saddam Husseins side på å trekke israelerne med i kampen og dermed eventuelt klare å slå sprekker i motstandernes til­ synelatende solide front. Under luftkrigen mellom 17. januar og 23. februar ble for første gang en helt ny militær teknikk ut­ prøvd. Datamaskiner og avanserte våpensystemer spilte en helt avgjørende rolle. Nattsikter, laserstyrte bomber og målsøkende roboter gjorde sitt til at

koalisjonens fly kunne operere med stor effektivitet og treffsikkerhet og uten større risiko for å møte al­ vorlig motstand. Også mindre avanserte våpen ble tatt i bruk, med vesentlig dårligere treffsikkerhet og dermed større tap av menneskeliv blant sivilbefolk­ ningen. Be materielle skadene etter de massive bombeangrepene ble omfattende, og en stor del av Iraks elektrisitetsforsyning ble for eksempel slått ut. I midten av februar kunne den allierte øverstkom­ manderende, den amerikanske generalen Norman Schwarzkopf, konstatere at det militære mål med luftkrigen var oppfylt, og at tiden nå var inne til en avgjørende offensiv på bakken. 24. februar innledet koalisjonen den omhyggelig forberedte bakkeoffensiven mot de irakske styrke­ ne, som for en stor del lå nedgravd i stillinger i Kuwait og den sørlige delen av Irak. Det viste seg at den irakske motstanden var langt svakere enn ven­ tet. Demoralisert av den lange uvirksomheten og de stadige luftangrepene deserterte irakske soldater i store flokker. Før irakerne forlot Kuwait, satte de fyr på de kuwaitiske oljekildene. Under den kaotis­ ke flukten nordover mot hjemlandet ble de flykten­ de styrkene utsatt for allierte flyangrep, som førte til store irakske tap. 28. februar, etter nøyaktig 100 timers bakkekam­ per, avblåste president George Bush offisielt krigs­ operasjonene. På iraksk side var da flere titusentalls soldater drept, mens koalisjonens tap begrenset seg til 150, hvorav en stor andel skyldtes ulykker og egne feil. Samme dag hadde Saddam Hussein meddelt at Irak aksepterte alle de FN-resolusjonene som var rettet mot landet. Diktatoren hadde tilsynelatende lidd et fullstendig nederlag.

med på at FN fikk sende personale for å overvåke at Irak overholdt betingelsene. Overfor omverdenen syntes den irakske kapitula­ sjonen å være total. Dette forhindret imidlertid ikke Saddam Hussein fra å bruke sin gjenværende krigs­ makt til å befeste sitt regime overfor opposisjonelle innenfor landets grenser. Motstanden kom fra to kanter, fra sjiamuslimene i Sør-Irak og fra kurderne i nord, befolkningsgrupper som i årevis hadde levd under terror og undertrykking, og som nå endelig så en mulighet til å kaste av seg åket og det forhatte regimet. I den sjiamuslimske regionen brøt det ut spontant opprør flere steder uten innbyrdes koordinering. Opprørerne fikk en viss hjelp fra Iran-støttede eksilgrupper, men omverdenen for øvrig forholdt seg passiv. Det tok ikke lang tid før også kurderne i NordIrak hevet opprørsfanen, og på kort tid fikk den kur­ diske geriljaen, Peshmerge, stor fremgang. I denne situasjonen viste det seg at Saddam Hussein hadde ressurser nok til å slå opprørerne ned med våpen­ makt. Med de divisjonene som var blitt holdt i be­ redskap under Golfkrigen II, vendte han seg først mot sjiittene og druknet opprøret deres i blod. I nord flyktet mye over en million kurdere mot gren­ sen til Irak og Tyrkia i et desperat forsøk på å kom­ me vekk fra de overlegne styrkene til Saddam Hussein.

101 Enhet og splittelse i Midtøsten

Nederlagets etterdønninger i Irak Det offisielle mål for FN-koalisjonen hadde vært å befri Kuwait. Emiren og al-Sabah-familien kunne vende tilbake til landet sitt, som var nesten helt øde­ lagt og der røyken fra de brennende oljekildene fremdeles formørket himmelen. Da bakkeoffensi­ ven ble avblåst, var den irakske hæren riktignok til­ føyd store tap, men den irakske krigsmaskinen var likevel ikke helt utslått. I Bagdad-regionen fantes det reserver, og elitetroppene i den såkalte Nasjo­ nalgarden var stort sett intakt. Og sist, men ikke minst: Saddam Hussein satt fremdeles ved makten, til tross for nederlaget og alle lidelsene han hadde påført det irakske folk. Den militære seieren var for en stor del USAs sei­ er. USA hadde spilt en dominerende rolle innenfor FN-koalisjonen. Etter krigen gjenstod den vanske­ lige oppgaven med å skape virkelig fred og sikkerhet i regionen. Sikkerhetsrådets krav til Irak var stren­ ge. Sanksjonene ble opprettholdt, erstatning skulle betales til Kuwait og lagrene av kjemiske og bio­ logiske våpen skulle ødelegges, det samme gjaldt raketter og nukleært materiale. Irak måtte også gå

Den irakske offensiven mot kurderne senvinteren 1991 førte til at mer enn en million flyktning­ er ble trengt mot nord, der de samlet seg i enor­ me flyktningeleirer ved grensen mot Tyrkia.

102

1 Kuwait-krigen ble det utprøvd en rekke nye, høyteknologiske våpen, blant andre det ameri­ kanske angrepsflyet Stealth, som med sin unike utforming kunne unngå å bli oppdaget på motstanderens radar.

Fra omverdenen kom det ingen hjelp. USA og de øvrige allierte ville bare betrakte konflikten som et internt iraksk oppgjør, og etter deres mening ville en intervensjon føre til fullstendig oppløsning av den irakske staten, noe som bare ville skape nye kaotis­ ke tilstander i Midtøsten. Både Tyrkia og SaudiArabia kom med advarsler om de uforutsigbare føl­ gene av et fritt Kurdistan, med tanke på antall land som ville bli berørt, og om faren for en iranskdominert, sjiittisk utbryterstat i Sør-Irak, med tanke på de følger en slik stat kunne få for oljehandelen rundt Persiabukta. Først etter kompliserte diploma­ tiske forhandlinger med vesteuropeerne som pådri­ vere ble Saddam Hussein tvunget til å godta at en mindre politistyrke fra FN fikk være til stede i de kurdiske områdene. Lenger var ikke FN beredt til å gå, men overens­ komsten med Irak innebar tross alt at kurderne kun­ ne vende tilbake til hjemtraktene sine, dog uten at deres sikkerhet på lengre sikt var garantert. Sjiittene i sør ble derimot overlatt fullstendig til sin skjeb­ ne, dobbelt rammet av regimets undertrykking og de fortsatte internasjonale sanksjonene mot Irak. Den underliggende hensikten med disse sanksjone­ ne - å eliminere Saddam Hussein og Baath-regimet - var derimot totalt mislykket. Situasjonen i Irak og i den øvrige regionen rundt Persiabukta, var dermed fremdeles ustabil.

Iraks fortsatte utenrikspolitiske kurs fremdeles le­ vende. Samtidig hadde krisen snarere forsterket splittelsen i araberverdenen, noe som blant annet gav seg uttrykk i en fortsatt handlingslammelse i Den arabiske liga. Krigen hadde vært en konflikt mellom muslimer noe som er forbudt i henhold til Koranen - og også mellom arabere, noe som direkte innebar en motset­ ning til den gamle, men mange steder fortsatt leven­ de drømmen om arabisk enhet. Den arabiske pro­ pagandaen på begge sider henspilte på disse omsten­ dighetene. Saddam Hussein, som først åpent hadde tilsidesatt prinsippet om ”haram” (det forbudte), kunne brennemerkes som anti-islamsk av motstan­ derne. På sin side utnyttet Saddam de vestlige trop­ pestyrkenes tilstedeværelse på arabisk territorium til å fordømme motstandersidens arabere, i første rekke Saudi-Arabia, for uislamsk oppførsel. Golfkrigen II var også noe helt spesielt fordi flere araberstater hadde stilt seg på samme side som vest­ maktene. Foruten Saudi-Arabia, som hadde tatt imot de utenlandske styrkene, gjaldt dette blant an­ net Egypt, som forsøkte å ta tilbake ledelsen i den arabiske verden, og Syria som under krigen styrket sin stilling i Libanon. I bytte med sin støtte til FNalliansen kunne disse landene nå regne med økono­ misk bistand fra USA og de andre allierte, blant annet i form av store avskrivninger på utenlands­ gjelden. For Jordan hadde krigen derimot voldt store kva­ ler. Landet var avhengig både av adgang til det irak­ ske markedet og av bistand fra de rikere brødrene i oljestatene. Det var derfor bare etter sterkt press fra den anti-irakske fronten at kong Hussein til slutt bøyde seg for kravet om å delta i de internasjonale sanksjonene mot Saddam Hussein. For regimene i araberstatene hadde altså Golf­ krigen II innebåret vesentlige endringer. Samtidig ble det tydelig at Saddam Hussein hadde større sym­ pati på et mer folkelig plan i store deler av den ara­ biske verden. Dette gjorde seg gjeldende ikke bare i Jordan, men også i land som Algerie, Tunis, Sudan og Yemen. I Syria var regimet til og med tvunget til å slå ned slike folkelige meningsytringer med vold. Etter krigen var splittelsen stor i den arabiske ver­ den, og visjonen om en forent arabisk verden måtte nok en gang skyves inn i fremtiden.

Israel og palestinerne etter Golfkrigen II Golfkrigen Ils ettervirkninger i araberverdenen Iraks invasjon av Kuwait og den etterfølgende kri­ gen for å befri Kuwait fikk store følger på mange plan. For den muslimske verden spesielt hadde Golfkrigen II gjort verdensbildet komplisert. På grunn av Saddam Husseins forhalingspolitikk var nabolandenes mistenksomhet og usikkerhet overfor

I Saddam Husseins strategi hadde et av hovedmåle­ ne vært å bryte opp enigheten på motstandernes side. En mulighet til å oppnå dette mente Hussein ville være å trekke Israel med i krigen. Under krigen beordret derfor Saddam Hussein sine tropper til å sende i vei et antall Scud-raketter mot mål i Israel, åpenbart for å få israelerne etter vanlig mønster til å gå til umiddelbare mottiltak. Fra iraksk side ble det også gjort forsøk på å koble sammen en løsning av

103

Kuwait-spørsmålet med andre uløste problemer i Midtøsten, spesielt slike som hadde med palestiner­ nes stilling å gjøre. USA, som på sin side var oppsatt på å bevare koa­ lisjonen intakt, klarte imidlertid å avverge et fryktet israelsk motangrep ved å la israelerne få ”låne” antirakettvåpen av typen Patriot, slik at Israel fikk spe­ siell beskyttelse mot terrorbombingen. Den israel­ ske regjeringen forstod alvoret i situasjonen, og for første gang avstod Israel fra å gjøre gjengjeld på egen hånd. Ved siden av dem som ble direkte rammet av krigshandlingene, var det palestinerne som fikk be­ tale den høyeste prisen for okkupasjonen. Mange av dem hadde følelsesmessig tatt Saddam Husseins parti, selv om de ikke direkte likte hans regelrette okkupasjon av Kuwait. PLOs og Yassir Arafats standpunkt i saken betydde at golfstatene trakk til­ bake sin økonomiske støtte til palestinerne. Dess­ uten ble de mange palestinske fremmedarbeiderne i Kuwait og Saudi-Arabia tvunget til å forlate ar­ beidsplassene sine for en usikker tilværelse i flyktningeleirer, i første rekke i Jordan. Palestinernes sympati for Saddam Hussein hadde ytterligere styr­ ket israelerne i deres oppfatning av at det ikke var mulig å forhandle med dem etter prinsippet land for fred. På et vesentlig punkt var imidlertid forutsetninge­ ne for Israels beslutning å holde på den uforsonlige linjen blitt svekket. I alle tidligere situasjoner hadde Israel alltid kunnet stole på støtten fra USA, og ved flere anledninger hadde USA blokkert resolusjoner som gikk Israel imot i FNs sikkerhetsråd. Men USAs samarbeid med flere av Israels arabis­ ke naboland under krigen, og mulighetene for å kunne fortsette dette samarbeidet åpnet nå helt nye perspektiver for at amerikansk politikk skulle kun­ ne fungere som en balanserende faktor i den tradi­ sjonelle konflikten mellom arabere og israelere. USA la et sterkt press på Israel for å tvinge dem til å delta i en fredsprosess som også omfattet palestiner­ ne. En av de største hindringene var de fortsatte is­ raelske bosetninger på Vestbredden. Den strie strømmen av jødiske innvandrere fra Sovjetunionen - 200 000 mennesker bare i 1990 - innebar også øko­ nomiske problemer som israelerne trengte amerika­ nernes hjelp for å klare. Til slutt var det hovedsakelig på grunn av ameri­ kanernes anstrengelser at israelere og arabere høs­ ten 1991 kunne sette seg ned ved det samme for­ handlingsbordet under fredskonferansen i Madrid. Når det gjaldt motsetningene mellom araberstatene og Israel, virket det som om meningsforskjellene på begge sider var like uforsonlige. Særlig stod israeler­ ne og syrerne steilt mot hverandre, og det var neppe mange som trodde på forsoning og fred innen over­ skuelig fremtid. Den eneste tydelige endringen på arabisk side stod den jordansk-palestinske delegasjonen for. Un­ der Madrid-møtet var det ikke Yassir Arafat og den

tradisjonelle PLO-ledelsen som talte palestinernes sak. De nye talsmennene - én av dem en kvinne, Hanan Ashrawi - vant økt forståelse for palestiner­ nes sak i verdensopinionen, men oppnådde ingen konkrete resultater i form av innrømmelser fra is­ raelsk side. På lengre sikt kan likevel den åpningen i en tidligere bunnfrosset forhandlingsposisjon som Madrid-møtet representerte, gi visse håp. På begge sider finnes det en økende overbevisning om at hverken israelere eller palestinere i lengden kan leve med sine uløste problemer på samme måte som hittil. På palestinsk side er det dessuten en økende for­ ståelse for at intifadaen kanskje ikke er den beste veien til fred i området. Så lenge Likud-partiet do­ minerte regjeringens politikk i Israel, var enhver an­ tydning om at israelerne skulle oppgi de okkuperte territoriene utenkelig, men etter arbeiderpartiets valgseier sommeren 1992 og med Yitzhak Rabin som

De israelske palestiner­ nes internasjonalt be­ rømte talskvinne, Hanan Ashrawi, i sitt hjem i Ramallah i 1991, sammen med en gruppe israelske kvinner. Den uforsonlige konflik­ ten mellom israelere og palestinere fortsatte. I en teltleir i grensetraktene mellom Israel og Liba­ non bor en del palesti­ nere som ingen vil ta imot, etter at de ble ut­ vist fra Israel. Enkelt mennesker må betale en høypris fordi ingen av partene er villige til å komme fram til en løs­ ning som ikke bare fa­ voriserer den ene siden.

104

Enhet og splittelse i Midtøsten

leder for en Mapai-dominert regjering er det opp­ stått en ny situasjon. Rabins programerklæring in­ neholdt løfter om fortsatte anstrengelser for å gi palestinerne autonomi, om ikke å fortsette den om­ fattende nybyggingspolitikken i de okkuperte terri­ toriene og om å gjenopprette det gode forholdet til USA. Særlig den siste programerklæringen er en livsnødvendighet for Israel.

Den muslimske verden foran 2000-tallet Golfkrigen II førte til omveltninger i Midtøsten på flere måter. Det gamle, sentrale problemet hvorvidt religion, etnisitet eller territorium skulle utgjøre grunnlaget for identiteten til de ulike statene som hadde vokst fram i regionen i historiens løp, var kommet enda tydeligere til uttrykk. Stundom har ett slik grunnelement slått ut alle konkurrerende identitetsgrunnlag, stundom har det vært mulig å forene flere slike elementer i en felles overideologi. Golf­ krigen I - Iraks krig mot Iran - ble i deler av araber­ verdenen oppfattet som et oppgjør mellom arabere og persere, derfor valgte de å stille opp på den ara­ biske side. Da Libya gav sin støtte til Iran, kunne det tvert imot tolkes som et uttrykk for at religiøse fak­ torer ble tillagt større verdi, og da det sekulariserte Syria valgte å samarbeide med det fundamentalistis­ ke Iran, mot baathistene i Irak, viste det at hverken etnisitet eller ideologi kunne slå ut rent maktpolitis­ ke og statsnasjonalistiske hensyn. I Midtøsten har den panarabiske tankegangen et­ ter Golfkrigen II mistet aktualitet. Den viktigste de­ lelinjen i den arabiske delen av regionen ble i stedet flyttet, slik at den nå går mellom dem som stilte seg på Saddam Husseins side, og dem som valgte mot­ partens. Den tapende part omfatter ikke bare Irak, Med inntekter som stort sett kom fra oljen kunne stater som Kuwait bygge opp et velferdssamfunn for innbyggerne sine. En del av den nye rikdom­ men ble også investert i luksus og prangende byggverk.

men også palestinerne, Jordan og Yemen, som alle ble rammet av at subsidiene ble trukket tilbake og at de mistet fremmedarbeiderinntektene. En annen skillelinje har også gjort seg gjeldende mellom de rike og de fattige araberstatene. Et ut­ trykk for den nye maktsituasjonen i Midtøsten er den sikkerhetsordningen som kom til uttrykk våren 1991, med den såkalte Damaskus-erklæringen. I denne erklæringen gikk de seks økonomisk velstå­ ende GCC-landene sammen med de militært sterke landene Syria og Egypt. Om en slik konstellasjon virkelig kan føre til sikkerhet ved Persiabukta, vil bare tiden vise. Også i den vestlige delen av den arabiske verden, Maghreb, ble etterdønningene etter Golfkrigen II merkbare. Som det eneste Maghreb-landet hadde Marokko sendt troppestyrker til den koalisjonen som ble anført av USA. Algerie hadde derimot inn­ tatt en strengt nøytral holdning, samtidig som Tuni­ sia og Libya direkte tok avstand fra både okkupasjo­ nen av Kuwait og fra koalisjonen. Trass i de ulike standpunktene blant regimene, var den allmenne opinionen i hele Maghreb hovedsakelig på Iraks side, noe som ble meget merkbart etter at USA en­ gasjerte seg aktivt i kampene. Den islamske verden er - som tidligere under­ streket - ikke begrenset til araberverdenen. De mest omfattende endringene i den islamske innflytelsessfæren har skjedd nord for arabernes område, i Tyrkia, Iran, Afghanistan og de tidligere sovjetiske republikkene i Kaukasus og Sentral-Asia. Av disse landene har Tyrkia fått en nøkkelstilling i regionen etter Sovjetunionens oppløsning og split­ telsen i araberverdenen. Tyrkerne var det første muslimske folket som fra 1920-årene bevisst satset på modernisering og sekularisering, selv om veien etterpå har vært lengre og mer problematisk enn

105

opphavsmennene engang hadde tenkt seg. Selv om Tyrkia nå også opplever noe av en religiøs revitali­ sering, har ikke dette fått politiske følger som i for eksempel Iran og Algerie. På én måte er Tyrkias rolle som noe av en regional stormakt forsterket. I statene som er etablert i Sentral-Asia etter Sovjetunionens oppløsning, har islam fått en merkbar renessanse, ikke minst blant de mange tyrkiske folkeslagene som føler et språklig og kulturelt fellesskap med tyrkerne i Tyrkia. I en­ kelte områder kan slike interesser komme i konflikt med iranske ambisjoner, i første rekke i Tadsjikis­ tan, der majoriteten av folket er persisktalende, men også i andre områder der fundamentalisme av iransk modeli kan vise seg å være attraktiv. De sentralasiatiske muslimske landene har store utviklingsmuligheter, men også store problemer. Det finnes håp om å få til et utvidet samarbeid med de muslimske nabolandene Tyrkia, Iran og Pakis­ tan, men også med Europa, spesielt etter at de sen­ tralasiatiske landene er blitt medlemmer av KSSE. Etniske motsetninger kan fremdeles vise seg ster­ kere enn religiøst trosfellesskap. Denne frykten gjør seg også gjeldende i Afghanistan, der den sovjetiske okkupasjonen ble fulgt av en dyp etnisk splittelse mellom ulike folkegrupper og klaner. Til slutt kan også nevnes at islams rolle i Europa kan komme til å bli aksentuert, både på Balkan der religionen tradisjonelt har fungert som en etnisitetsdannende faktor, og i mange andre deler av Europa med en omfattende innvandring av muslimer de sis­ te årene.

de krigen satte en effektiv stopper for handlings­ mulighetene. Den gjenværende supermakten USAs rolle som verdens politistyrke var blitt demonstrert på en meget tydelig måte. Andre mektige stater hadde stilt opp, enten med militære troppestyrker eller for å delta i finansieringen av operasjonen. Var dette et enestående éngangstilfelle, eller var det snakk om varig brudd på en trend der FN kunne skaffe seg en ny og mer effektiv rolle som samordner av internasjonal innsats for å bevare freden og sikkerheten? President George Bush betraktet det som skjedde som en innledning til en Ny Verdensorden, men uten å presisere hvordan en slik kursendring skulle kunne følges opp. FN-organisasjonen var fremdeles oppbygd av suverene stater som nøye voktet på sin territoriale integritet, og en aktiv FN-politikk kolli­ derer ofte med prinsippet om folks selvbestemmel­ sesrett, en annen grunnpilar i det internasjonale samarbeidet. Selv om USA nå er alene igjen i rollen som militær supermakt, var amerikanerne henvist til å ta hensyn til økonomiske realiteter, noe som in­ nebar en ny rolle for verdens sju sterkeste økono­ miske stormakter, den såkalte G7-gruppen (USA, Japan, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Canada og Italia). Ved siden av å ta på seg ansvaret for den internasjonale økonomien kan denne stormaktgruppen i fremtiden også gi seg i kast med andre inter­ nasjonale spørsmål, men hittil har G7 alltid henvist til FN som fredens og sikkerhetens høyeste over­ våker. Et spørsmål som FN under de nye omstendig­ hetene burde ha fått bedre muligheter til å over­ våke, er forsvaret av menneskerettighetene. Inter­ nasjonal katastrofehjelp, som i tilfellet med Somalia fra slutten av 1992, kan komme til å bli etterfulgt av lignende aksjoner andre steder i verden.

G år vi mot en ny internasjonal orden? Golfkrigen II fikk betydning ikke bare for de nær­ meste involverte landene i Midtøsten. Den vellyk­ kede gjennomføringen av den militære operasjonen og det internasjonale samfunns oppslutning om FNkoalisjonen fikk også ettervirkninger på det globale plan. FN hadde spilt akkurat den aktive rollen som organisasjonen opprinnelig var tiltenkt, før den kal­

Somalia, et av verdens fattigste land, er hardt plaget av borger­ krig der ulike klaner og klanhøvdinger kjemper mot hverandre. Som vanlig i slike sammenhenger er det sivilbefolkningen det går ut over. Trass i FNs innsats for å lindre nøden og gjenopp­ rette et minimum av ro og orden, synes fremtiden meget mørk for dette landet som er i nesten total oppløsning.

Kabul, våren 1992. Den sovjetiske utmarsjen fra Afghanistan førte ikke til at afghanerne fikk fred. Den fortsatte borgerkri­ gen ødelegger landet sakte, samtidig som kri­ gen fortsetter å kreve si­ ne ofre i form av men­ neskeliv og sårede.

I Nord-Irak hadde den kurdiske geriljaen, Peshmerge, sterk fremgang umiddelbart etter Sad­ dam Husseins nederlag i Kuwait. I midten av mårs 1991 hadde geril­ jaen kontroll over en stor del av det irakske Kur­ distan, før den irakske diktatoren nok en gang samlet sine styrker for å straffe de opprørske kur­ derne.

Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene En vanlig borger i de industrialiserte land kunne ved begynnelsen av 1990årene få en følelse av at verden var gått av lage. Etter en jevn fremgang gjennom hele etterkrigstiden og en hektisk pengerikelighet i 1980-årene, meldte det seg problemer på alle kanter, med valutauro, bankkrise, nedleggelse av bedrifter og økende arbeidsledighet. Verdensøkonomien var åpenbart inne i en overgangsfase, og det ble et påtrengende spørsmål å finne ut av hvilke krefter som var i sving og som grep så direkte inn i den enkeltes hverdag.

President Ronald Reagan (1980-1988). USAs populære, men omstridte leder i siste fase av den kalde krigen.

Sikkerhetspolitikken hadde dominert under den kalde krigen. Da den tok slutt, kom de økonomiske spørsmål i forgrunnen i internasjonal politikk. I slut­ ten av 1980-årene ble det klart at det var i ferd med å skje en grunnleggende maktforskyvning i verdens­ økonomien. Japan utfordret USAs lederstilling, og Det europeiske fellesskapet (EF) fremstod som en tredje økonomisk stormakt. I stedet for en stabil verden med to supermakter kom en usikker situa­ sjon med tre poler og nye spenninger. Verdensøko­ nomien ble preget av en mangel på stabilitet. I forsøkene på å forklare det som skjedde, spilte den såkalte ”hegemoni-teorien” en viktig rolle. En­ kelt sagt gikk den ut på at en stabil verdensøkonomi ikke kan eksistere uten en ledende stormakt eller ”hegemon” som garantist. Før Den første verdens­ krig var det Storbritannia som spilte denne rollen, og som blant annet garanterte de faste valutakurse­ ne ved å knytte pundet til en gullstandard. Krisen i

mellomkrigstiden med sammenbruddet i verdens­ handelen hang sammen med Storbritannias reduser­ te styrke og USAs manglende vilje til å ta en inter­ nasjonal ledelse.

D en økonom iske m aktbalansen: USAs reduserte rolle Etter Den annen verdenskrig var det USA som gikk inn i rollen som ledende stormakt. Det vokste fram et tett samarbeid i den ikke-kommunistiske verden,

107

preget av en ny utvikling mot større frihandel. USA var drivkraften i de internasjonale organisasjonene som ble bygd opp: Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, Den generelle avtalen for toll og handel (GATT) og fra 1948 Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OEEC) - se­ nere utvidet under navnet OECD. En viktig del av denne nye verdensordenen var at USA bandt dollaren til en gullstandard og hadde dermed sikret seg et stabilt internasjonalt betalings­ middel. Sammenhengen med USAs egne interesser var klar. Etter 1945 hadde amerikanerne et kraftig teknologisk og økonomisk forsprang, og de ønsket å gjøre verdensmarkedet til sitt frie virkefelt. Men i tillegg til dette gav USAs ideologiske appell og ame­ rikanernes overveldende militære mobilisering i kampen mot kommunismen også landet en spesiell autoritet. Høydepunktet i George Bush ’ presidentperiode (1988-1992): Besøk hos soldatene under Golf­ krigen i januar 1991. USA står igjen som den seierrike, eneste super­ makt.

President Reagan Reagan var 73 å r da han ble gjenvalgt for en ny fireårsperiode i 1984. H an førte videre sin ”hokus-pokus-økonomi”: Store skatte­ lettelser skulle skape ny vekst som ville øke de offentlige inntekter. Da det ikke slo til, fulg­ te de gigantiske låneopptakene som pantsatte USAs fremtid. Sentralregjeringens rolle ble redusert under slagordet "staten er problemet, ikke løsningen”. Resultatet var økende for­ skjeller, mellom delstater, klasser og raser. Noen talte om "latinamerikaniseringen av USA”. Men Reagans selvtillit, humør og suve­ rene evne til kontakt (”the Great Communicator”) - og den lånte velstanden - gjorde ham til en av de mest populære presidenter i amerikansk historie. Mange vil også si en av de største: Kombinasjonen av opprustning og for­ handlingsvilje gav seier i den kalde krigen. Hva betydde et budsjettunderskudd målt mot denne historiske triumfen?

Førti år senere var USAs økonomiske lederstil­ ling svekket. Landets andel av verdensproduksjonen var halvert, fra nær 50 prosent i 1945 til under 25 prosent i 1990 (med sterke forbehold om usikre be­ regninger). Et klart uttrykk for svekkelsen var de store underskuddene på statsbudsjettet fra begynnel­ sen av 1980-årene, hele 360 milliarder dollar for året 1992. Samlet var statsgjelden da på ca. 4000 milliar­ der dollar. Underskuddet på handelsbalansen , spe­ sielt i varebyttet med Japan og Europa, var et ut­ trykk for den samme tendensen. Hva var grunnen til USAs problemer?

President Bill Clinton som symbol på "den amerikanske drøm”: En småbygutt fra trange kår i Little Rock, Arkansas, via guvernørembetet til Det hvite hus i 1992. Et generasjonsskifte, en ny stil - og en ny politikk?

Nedgangen var relativ og et stykke på vei en na­ turlig følge av gjenoppbyggingen av Japan og Euro­ pa. Etter 1970 var nedgangen i USAs andel av verdensproduksjonen moderat. USA hadde fortsatt økonomisk vekst, men med unntak av Reaganboomen i 1982-88 var den lavere enn hos konkurren­ tene, bare Storbritannia lå bak. Den teknologiske nyskapingen i USA var ikke så sterk som før; i 1986 innførte USA for første gang mer høyteknologi fra Japan enn de utførte til det samme landet. Men fort­ satt hadde USA i 1992 det overlegent største sam­ lede nasjonalprodukt, nesten dobbelt så stort som

108

Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene

Den tredje verdens fat­ tigdom - pluss vold og narkotika - i Den første verdens rikeste by: "Tony” fra Puerto Rico, alkoholiker, hjemløs, New York City 1992.

Japan og like stort som alle EF-landene tilsammen. Og i gjennomsnittsinntekt, regnet i reell kjøpekraft, lå landet på en overlegen førsteplass, ifølge FNs ut­ viklingsprogram (UNDP). Som forklaring på den reduserte veksten og det store budsjettunderskuddet la noen vekt på den kortsiktige forbrukermentaliteten som grep om seg i Amerika. Den private sparingen var i 1990 lavere enn i de fleste industriland, ca. 3 prosent mot 14 pro­ sent i Tyskland og 20 prosent i Japan. President Reagan fridde i sine to perioder fra 1980 til 1988 uten hemninger til denne velgermentaliteten gjennom sine underskuddsbudsjetter og store låneopptak som holdt skattene nede. Tvert imot de amerikanske nybyggertradisjoner satte landet tæring foran næring, og president Bush førte sin valgkamp i 1988 med de berømte ord: ”Les mine lepper: Ingen flere skatter.” Samtidig økte de offentlige utgiftene, blant annet til de store trygdeprogrammene (”Medicaid”, ”Medicare”) som ble bygd opp og som for første gang gav de fleste amerikanere et sosialt sikkerhetsnett. Andre programmer for tiltak mot fattigdommen og hjelp til ressursfattige grupper krevde sitt - og mer enn den gjennomsnittlige skattebetaler i middel­ klassen var villig til å ofre. Var ikke USA landet der enhver hadde sjansen til å sørge for seg selv? Men de sosiale problemene lot seg ikke tildekke. Det var en tankevekker at fattigdommen i USA økte etter midten av 1970-årene (selv om en østeuropeer eller asiat nok kunne si at den amerikanske defini­ sjonen av fattigdom var generøs). 11990 var antallet fattige etter amerikanske mål nådd opp i 32 millio­ ner, det vil si 13 prosent av befolkningen. Et særlig problem var den utbredte fattigdommen blant de svarte, som i konkurransen med nye innvandrere fortsatt ble liggende tilbake. 11992 var 31 prosent av de svarte, 26 prosent av de spansktalende og 10 pro­ sent av de hvite fattige. Mer enn halvparten var ens­ lige mødre. Bitterheten og frustrasjonen kom dra­ matisk til uttrykk under opptøyene i Los Angeles våren 1992. Kunne et land med slike sosiale spen­ ninger i lengden bevare den respekt som trengtes for å inneha en ideologisk lederstilling i verden? For­ fallet i deler av infrastrukturen og skolevesenet var også en kilde til bekymring, selv om amerikanske universiteter fortsatt var verdens beste. En annen forklaring på USAs problemer var at det kostet å være hegemon. Forsvarsutgiftene ut­ gjorde opptil 10 prosent av nasjonalproduktet under den kalde krigen. Vietnamkrigen (1963-73) etterlot dype sår i amerikansk økonomi, internasjonal an­ seelse og selvtillit. Hovedgrunnen til det store buds­ jettunderskuddet i 1980-årene var at president Rea­ gan ville tvinge Sovjet i kne gjennom nye omdrei­ ninger på rustningsspiralen. Forsvarsbudsjettet ble nesten tredoblet i hans periode. Reagan lyktes i å knekke Sovjet, men prisen var den finansielle svek­ kelsen av USA gjennom de enorme låneopptakene i utlandet. I 1980-årene ble spørsmålet stadig oftere

reist om USA hadde strukket seg lenger i militære forpliktelser enn økonomien kunne bære.

USA i vekst eller fall? Historikeren Paul Kennedy satte i 1987 fart i denne debatten med sin bok om "Stormaktenes vekst og fall. Økonomisk endring og militær konflikt fra 1500 til 2000”. Kennedy behandlet habsburgernes, Stor­ britannias og USAs rolle i moderne verdenshistorie og mente han kunne finne en lovmessighet: En øko­ nomisk sterk nasjon fikk normalt også en ledende politisk og militær rolle. Men tendensen var at de militære forpliktelser vokste ut over de økonomiske evner. Økonomiske problemer undergravde i sin tur den militære styrken, og stormakten gikk sin ned­ gang i møte med en tvingende historisk logikk. Ken­ nedy reiste spørsmålet om USA nå var inne i en slik utvikling, parallelt til det som hadde skjedd med Storbritannia på begynnelsen av 1900-tallet og med habsburgerne i tidligere århundrer. Kennedys tese vakte en voldsom oppsikt og de­ batt. Kritikerne (Nye, Rostow, Huntington) hevdet at USAs økonomi egentlig var sunn og sterk, og at man bare hadde et politisk problem: Underskudd og gjeld var skapt av Reagans politikk; med beskjedne skatteøkninger kunne disse problemene lett over­ vinnes. I forhold til nasjonalproduktet var USAs budsjettunderskudd mindre enn gjennomsnittet i Europa; 3 prosent mot 3,5 prosent. Og i februar 1993 foreslo president Clinton å innføre nye skatter på bensin og olje samt å øke marginalskatten fra 31 til 36 prosent. Kennedys kritikere kunne vise til at Japans vekstkraft heller ikke var uendelig, det demonstrerte den finanskrisen som rammet landet i 1992. Også den tyske fremgangen avtok i 1990årene, hele EF-området innstilte seg på en utvikling med nullvekst i 1993. Da var det til USA man igjen satte sitt håp om drakraft i verdensøkonomien; der var prognosen en oppgang til 3 prosent vekst med lav inflasjon i 1993. USAs andel av verdensproduksjonen hadde igjen begynt å øke.

Alt i alt var det grunn til å spørre om ikke hele Kennedy-debatten var sterkt preget av tradisjonell amerikansk selvkritikk, av valgkampmotsetningene i 1988 og av forfatterens britiske bakgrunn som gjorde ham overdrevent opptatt av parallellene til Storbri­ tannia. Konklusjonen for optimistene var at USA siett ikke behøvde å gå samme vei som tidligere stor­ makter. Golfkrigen i 1991 demonstrerte landets over­ veldende militære makt og evne til å mobilisere inter­ nasjonal støtte. Den amerikanske livsstil - det åpne og folkelige masseforbrukersamfunnet - hadde en enorm tiltrekningskraft over hele verden. Det var en kulturform der alle kunne finne seg en plass. Hva kunne Japan by i sammenligning - lukket, med en imperialistisk fortid og en rasepreget innvandrings­ politikk?

Som et åpent, demokratisk samfunn sammensatt av innvandrergrupper fra hele verden, hadde USA en egen evne til fornyelse. Den store asiatiske inn­ vandringen i 1980-årene tilførte landet nye ressurser av talent og tiltaksevne. Forholdet til Latin-Ameri­ ka fikk en ny start da den kalde krigen tok slutt og kommunistspøkelset forsvant. Delstatene i sørvest utviklet en ny blandingskultur påvirket av spansk­ talende innvandrere. I en verden med etnisk krig­ føring - i India, Sør-Afrika, den tidligere Sovjet­ unionen og Jugoslavia - frembød USA et eksempel på at folk av alle raser kunne leve sammen i et lov­ ordnet fellesskap. '’Bestemt til å lede” (Bound to Lead) var tittelen på Joseph Nyes bok i denne de­ batten. Men uansett indre styrke var det ikke til å komme forbi at slutten på den kalde krigen, da den felles ytre trussel forsvant, gjorde at både Japan og Euro­ pa nå hadde mindre hemninger mot å la sine økono­ miske særinteresser komme til uttrykk. Hvor mye det betydde for USAs militære lederrolle når det kom til stykket, var en annen sak.

Opprør i Los Angeles Ghetto-oppstanden og herjingene i Los An­ geles i april 1992 overrasket ikke dem som hadde fulgt med i am erikansk populærkul­ tur. En rekke hip hop-artister, hardrockere og rappere hadde sunget om livet i storbyghettoene: Ice Cube, Ice-T, Niggers W ith At­ titude. De beskrev et sykt samfunn: fattig­ dom, familieoppløsning, narkotika, gjengkamper, vold, drap og h at mot politi og myn­ digheter. Spike Lees film ”Do the right thing” handlet nettopp om et betent ghetto­ miljø som bare trengte en liten gnist for å eksplodere. Gnisten i Los Angeles ble den hvite juryen som frikjente politiet for mis­ handlingen av den arresterte Rodney King, til tross for videofilmen av de 56 kølleslage­ ne. Oppstanden reiste det grunnleggende spørsmålet: ”Kan vi klare å leve sammen?” A ntallet innsatte i amerikanske fengsler ble tredoblet fra 1974 til 1989, tre ganger mer enn i England og Frankrike i forhold til fol­ ketallet.

109 Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene

56 kølleslag: Politiets mishandling av den far­ gede Rodney King, tatt for råkjøring, Califor­ nia, mars 1991. Politiet ble frikjent av en hvit jury (med et asiatisk og et spansktalende med­ lem) april 1992. I april 1993 ble to av politimen nene funnet skyldig av en ny jury.

Etter dommen i Rodney King-saken: To døgn med ildspåsettelse, vold og plyndring - i stor grad rettet mot asiater i ghettoområdet South Central i Los Angeles, mai 1992. Men det store flertall av hvite og svarte tok avstand fra både politivolden og frikjennelsen.

110

Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene

Anklage om seksualpress på jobben: Juristprofes­ soren Anita Hill under senathøringen av Clarence Thomas - kandidat til USAs Høyesterett, september 1991. Høringen ble årets TV-program i USA, men Thomas ble utnevnt til høyesterettsdommer.

Stormakt, pengepolitikk og spekulasjon Et eksempel på sammenhengen mellom USAs redu­ serte rolle og den nye uroen i verdensøkonomien finner vi i pengepolitikken. Den sterke, stabile dol­ lar var en søyle i den internasjonale økonomien etter 1945; andre land bandt sin valuta opp mot dollar (in­ nen visse marginer), og Det internasjonale penge­ fondet trådte til når noen fikk alvorlige problemer med betalingsbalansen. Som ledende stormakt had­ de USA mange fordeler av dette, men der var også ulemper. Den høye dollarkursen gjorde blant annet importen billig, og dette bidrog til at amerikansk in­ dustri fikk større problemer med konkurransen fra utlandet. Avgjørende var det at USA etter hvert føl­ te sin handlefrihet innskrenket fordi landet måtte føre en økonomisk politikk som bevarte tilliten til dollaren. I 1971 kom så president Nixons beslutning: Han fjernet gullgarantien og gjennomførte en økning av innførselstollen for å beskytte amerikansk industri. USA førte fra nå av en mer kortsiktig, egoistisk poli­ tikk. Hensynet til nasjonal handlefrihet hadde igjen vunnet over internasjonal orden. De flytende valu­ takursene sammen med firedoblingen av oljeprisen i 1973 og den nye tredoblingen i 1979 bidrog til at den globale inflasjonen kom ut av kontroll. Dollar var fortsatt det viktigste internasjonale betalingsmid­

del, men stabiliteten var borte. Utover i 1970-årene finansierte USA mer av sine statsutgifter ved å tryk­ ke opp flere penger, dollarkursen sank og renten var lav. Etter protester, særlig fra Tyskland, mot at USA på denne måten eksporterte inflasjon til andre land, ble kursen lagt om i 1979, da USA i stedet begynte å låne penger i utlandet for å dekke sine budsjett­ underskudd. Resultatet var stigende dollarkurs og kraftig renteøkning (omkring en fordobling) på det internasjonale markedet, noe som rammet alle lån­ takere. Uroen i pengemarkedet økte da de fleste land fjernet den nasjonale kontrollen på valutahandelen i 1980-årene ("internasjonaliseringen av kapitalmar­ kedet”). Det var naturlig at den økende handelen og

trafikken mellom landene også krevde en friere han­ del med valuta. Men resultatet ble en sterk økning i valutahandel ut fra rent spekulative formål. Svim­ lende beløp ble kastet fram og tilbake over lande­ grensene for å hente gevinst av kursoppgang eller nedgang i de enkelte land. Ny kommunikasjons­ teknikk og elektroniske datamaskiner økte mulig­ hetene for lynraske forflytninger. 11985 var verdien av vareeksporten i verden knapt to billioner dollar, mens valutahandelen nådde over 35 billioner! "Kas­ ino-kapitalisme” var tittelen på en bok Susan Stran­ ge skrev om dette emnet. Men bak kurssvingningene og spekulasjonene lå også økonomiske realiteter: Noen land brukte mer enn de hadde råd til, og utlandet mistet troen på at de kunne forsvare sin pengeverdi. Dette var en av grunnene bak valutakrisene i Europa, inkludert Fin­ land, Sverige og Norge, høsten 1992.1 massepolitikkens tidsalder hadde interesseorganisasjonene en dominerende innflytelse, og de hadde en tendens til å presse fram større lønnsøkninger, subsidier og vel­ ferdsgoder enn produksjonsøkningen gav grunnlag for. Resultatet var inflasjon og svekket tillit til ved­ kommende lands valuta. Det var et av demokratiets dilemmaer at det hadde problemer med å holde finansiell disiplin, noe den østerriksk-amerikanske økonomen Joseph Schumpeter hadde forutsett al­ lerede i 1920-årene. Men særproblemer lå også bak

111

devalueringene i de enkelte land: Finlands tap av eks­ portmarkedet i Sovjetunionen, Sveriges store indu­ striinvesteringer i utlandet, Norges oljeavhengighet og bekymring for konkurranseforholdet til Sverige, for eksempel i treforedling. Alternativet til en dominerende stormakt som ga­ rantist i verdensøkonomien var internasjonale av­ taler. Skadevirkningene av de flytende kursene var så store at alle innså behovet for en samordning. Den såkalte fem-nasjonsgruppen, G-5, var etablert allerede i 1970-årene, og ble siden utvidet til G-7 (USA, Japan, Tyskland, England, Frankrike, Italia, Canada). Både finansministre og sentralbankledere ble med i dette nye samarbeidsorganet sammen med statslederne. De kom med årlige erklæringer om fel­ les strategi for finanspolitikken, men avgjørelsen lå fortsatt hos de enkelte nasjonale regjeringene. Kri­ tikere begynte å argumentere for å gjeninnføre nasjonale valutareguleringer. Selv finansminister Brady i USA bad høsten 1992 om å få utredet mulig­ hetene for å skille ut og legge bånd på den rent spe­ kulative valutahandelen. Andre foreslo en avgift på all valutahandel. Hovedproblemet i begynnelsen av 90-årene var å trekke i gang ny vekst i verdensøkonomien. Til det trengtes en lavere rente og et høyere pengeforbruk. Men redselen for sterk inflasjon satt så dypt at både Japan, USA og EF nølte med å ta risikoen ved å være motor i en ny oppgang. Tyskland fikk etter 1989 store utgifter i gjenoppbyggingen i det tidligere Øst-Tyskland, og satte renten høyt for å sikre kapi­

taltilgangen. Og nettopp i Tyskland satt den his­ toriske lærdommen så dypt at tapte man kontrollen over pengepolitikken - slik det hadde skjedd etter Den første verdenskrig - så var ikke bare økonomi­ en, men også demokratiet i fare.

Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene

Teknologiens nøkkelrolle Bak de store omkastningene, både innen det enkel­ te samfunn og i styrkeforholdet mellom nasjonene, lå grunnleggende teknologiske endringer. Enkelte mente å se en lovmessighet, en "dialektikk” i ut­ viklingen: Teknologiske nydannelser oppstår i "kla­ ser” i bestemte miljøer og geografiske områder. Deretter skjer det en spredning ved at kapitalen sty­ rer teknologien dit den har nye vokstervilkår på grunn av "komparative fortrinn” som for eksempel lavere lønninger, rikere naturressurser, gunstigere politiske betingelser. "Den første industrielle revolusjonen”, bygd på jern og damp, oppstod i England og spredte seg til kontinentet, der Tyskland etter hvert ble den store utfordreren. I "den annen industrielle revolusjon”, bygd på stål, elektrisitet, kjemi og masseforbruksvarer, ble USA i vårt århundre den ledende driv­ kraft. Når den amerikanske veksten flatet ut i 1970og 80-årene, var årsakene at spredningen av "den amerikanske teknologien” var kommet så langt at nye konkurrenter, spesielt Japan og Tyskland, be­ gynte å ta sine deler av markedet. G-7 ("Group of Seven”), de sju økonomiske stor­ maktene pluss EF under møtet i Houston, Texas, juli 1990. Det viktigste - men ikke vellykkede organ for samordning av finans- og valutapoli­ tikk.

112 Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene

Fra innsiden på en data­ maskin. De små brikke­ ne med et ”nervenett ” av integrerte kretser er hjernecellene i data­ maskinene.

Siste nytt i 1993: En tele­ fon, faks og en pennestyrt datamaskin i ett apparat.

Til høyre: Regnskogsforskning (Kamerun) med en opp­ blåsbar arbeidsplattform som senkes ned på tre­ toppene fra et ballongfartøy.

Mot slutten av 1980-årene avtegnet det seg et knippe av vitenskapelige og teknologiske gjennom­ brudd som kunne kalles ”den tredje industrielle re­ volusjon”. Biologien hadde en ledende stilling, sær­ lig cellebiologi og molekylærbiologi. Etter at koden for DNA-molekylet - som bærer arveanleggene ble knekket, ble det mulig å eksperimentere med le­ vende organismer på en grensesprengende måte. De praktiske resultatene var store innen medisin, far­ masi og jordbruk. Bioteknologi ble en vekstindustri. Innen fysikken skjedde det en revolusjon i materialutviklingen: Halvledere som kunne brukes i de ørsmå såkalte ”integrerte kretser” (”chips”) som var byggesteinene i datamaskinene; fiberoptikk som in­ nebar en helt ny kapasitet for overføring av infor­ masjon; nye materialer for elektriske ledninger (polymer, keramikk) som for eksempel kunne er­ statte kobber; en rekke lette materialer som redu­ serte avhengigheten av stål og dermed vekten på alle typer industriprodukter, fra kjøleskap til fly. Den mest synbare nyvinningen skjedde innen in­ formasjonsteknologien , der datamaskinene i 1980årene revolusjonerte forskning, industri, militær teknologi og alle tjenestenæringer. Sammen med den nye kommunikasjonsteknikken - satellitter, fiberoptikk - skapte datamaskinene informasjons­ nettverk som omspant hele kloden. Vi har nevnt virkningene for den internasjonale pengehandelen. 11990 hadde verden også fått sin første globale, hel­ kontinuerlige TV-stasjon, ”Cable News Network”, CNN. Nasjonalstaten hadde definitivt mistet kon­ trollen med informasjonsstrømmen. Verden var i ferd med å bli den "globale landsby” som Marshall McLuhan hadde forutsagt i sin bok Understanding Media fra 1964. Både innen bioteknologi og fysikk beholdt USA sin ledelse. Innen informasjonsteknologien hadde USA dominert helt fram til 1980-årene, dette var blant annet en forutsetning for den militære over-

legenheten under den kalde krigen. Men situasjo­ nen var en annen for den vanlige forbrukerelektronikken, så som radio, fjernsyn, båndopptakere, transistorer, bærbare radioer, videokassettopptakere. Det meste av dette var riktignok oppfunnet i USA, men fra ca. 1970 hadde tyngdepunktet for pro­ duksjonen forflyttet seg til Japan og andre asiatiske land med konkurransefortrinn i billig og disiplinert arbeidskraft. 1 1990 satt USA igjen med mindre enn 5 prosent av dette markedet! Også innen informasjonsteknologien rykket Ja­ pan fram. 1 1976 satte det japanske "Ministeriet for handel og industri” (MITI) i gang et storstilt pro­ gram for datateknologi (”Very Large Scale Inte­ gration Programme”) med særlig sikte på å støtte in­ dustrien i å utvikle og produsere integrerte kretser (”chips”). 11986 hadde Japan tatt 65 prosent av ver­ densmarkedet på dette området, mens USAs andel var redusert til 30 prosent. For kjempe-chips på én megabyte hadde Japan i 1988 tatt 85 prosent av mar­ kedet, mot 8 prosent for USA. Det innebar blant an­ net at de store amerikanske datasystemene som for­ svaret og romfartsindustrien brukte, var avhengige av japansk datakraft. Det var naturlig at japanerne ikke lenger følte det var nødvendig å holde en un­ derlegen tone i forholdet til USA. En tidligere ja­ pansk minister, Shintaro Ishihara, skrev i 1989 en bok om den nye situasjonen med tittelen ”Japan som kan si nei. Hvorfor Japan vil bli den første blant likemenn”. Man behøvde ikke være marxist for å innse at nye ”produktivkrefter” av et slikt omfang måtte skape

113

store omkastninger, ikke bare internasjonalt, men også innen det enkelte land. Ny teknologi betydde arbeidsbesparelser, for lønnstakerne tap av arbeids­ plasser. De amerikanske storkonsernene - General Motors, Boeing, IBM, Sears and Roebuck - rasjo­ naliserte bort hundretusener av ansatte i 1990årene. 1992 var et rekordår for oppsigelser i Frank­ rike; i alt 534 000 arbeidstakere ble sagt opp på grunn av rasjonalisering. Menneskene rykket ut, og roboter, skjermterminaler og EDB-anlegg rykket inn. Man fikk glimt av en science fiction-verden når et metrotog kjørte uten vognfører. Og i motsetning til Japan klarte ikke Frankrike å skape nye arbeids­ plasser i stort nok tempo, smidigheten var for liten og produktivitetsøkningen større enn den veksten som kunne skapt nytt arbeid. Slik var de teknologiske nyvinningene en direkte årsak, men ikke den eneste, til den arbeidsløsheten som i 1990-årene ble det største samfunnsproblem i de vestlige land. Men på lengre sikt åpnet teknologi­ en for nye vekstmuligheter. Behov var det nok av i samfunnet, men å overføre den ledige arbeidskraf­ ten til ny sysselsetting var en besværlig prosess, både økonomisk, politisk og personlig. Spørsmålet man stilte i 1993 var: Når ville omslaget komme?

Årsakene til ”det japanske under” Japans fremrykning innebar en kraftig forandring i maktforholdene i verdensøkonomien. På seks år, fra 1986 til 1992, fordoblet landet sitt nasjonalpro-

Fiberoptikk: Jordkloden skrumper Det gamle telenettet bestod av kobberka­ bler som formidlet elektriske impulser. De var uhyre kostbare og hadde begrenset ka­ pasitet. En samtale over Atlanteren var dyr. Fiberoptikken som ble tatt i bruk i 1980årene, bestod av tynne glasstråder på ca. 0,1 mm tykkelse som formidlet forbindelsen di­ gitalt (i dataspråk) gjennom lysimpulser. Trådene kunne legges flere i hver kabel, var billige (en stadig større del av kostnadene lå i grøften inn til den enkelte abonnent!) og hadde en meget stor kapasitet. Forbindelse på tvers av kloden kostet egentlig ikke mer enn lokaltelefonen. Et seiskap i New York kunne betjene en skandinavisk kunde like billig som det lokale televerk. Det åpnet for en tidligere utenkelig utvikling av alle muli­ ge teletjenester. Tid og avstand ble i praksis opphevet i et globalt nettverk for samtidig informasjon.

dukt. Det enorme handelsoverskuddet med utlan­ det (135 milliarder dollar i 1992) gjorde Japan til ver­ dens største finansmakt. I 1990 hadde landet de ti største bankene i verden og omsetningen på Tokyobørsen var nesten dobbelt så stor som på New Yorkbørsen. Japan var et eksempel på hvordan et land kunne skape seg fordeler fremfor andre land gjennom ut­ danning, organisasjon og en smidig næringspolitikk. Oppskriften var hele tiden å ligge i forkant av den teknologiske utviklingen. I tur og orden satset lan­ det etter Den annen verdenskrig på de ledende vekstsektorene: først skipsbygging, så bilproduk­ sjon, deretter elektronikkindustri. Årsaken til ”det japanske under” lå dypt i landets kultur og langt tilbake i historien. Viktige stikkord var politisk enhet, disiplin, nøysomhet og en er­ faring i å kjempe for å overleve på magre naturres-

Concordeflyets arvtaker, ATSF-3, planlagt av Bri­ tish Aerospace og det franske Aerospatiale. Superfly med opptil 800 passasjerer og en flytid på 4-6 timer over Stille­ havet kunne være klar for produksjon etter år 2000. Men kunne fly­ trafikken bare fortsette å vokse?

Kommunikasjonssatelitten ” Intelsat”. Jorden er blitt ett marked for radio, TV og informa­ sjon.

114

”Kvalitet”: Kapital og kunde i forening

Japanske barn med data­ spill i et butikksenter for japanske varer i New Jersey, USA. En åpen holdning til teknologiske endringer var en av for­ utsetningene for Japans fremgang.

surser. En direkte forutsetning for suksessen i data­ teknologien i 1980-årene var det store antallet elektroingeniører. Japan utdannet flere slike enn noe vestlig land, omtrent 50 prosent mer hvert år enn USA. Som bedriftsledere var japanerne ikke bundet i gamle tradisjoner, men de tok store om­ stillinger som naturlige utfordringer. Japanske ar­ beidere viste liten frykt for ny teknologi, de hadde som regel en god grunnutdannelse i matematikk og naturvitenskap, og de var garantert arbeid på livstid innen de største konsernene. Bedriftene la stor vekt på stadige omskoleringsprogrammer. Alt dette fremmet smidighet og nyskaping. Sammenlignet med i USA var staten en langt mer aktiv støttespiller for næringslivet i Japan. Ved slut­ ten av 1980-årene hadde Japan en større samlet inn­ sats innen næringsrettet forskning og utvikling enn USA, dersom en holder militærsektoren utenfor. Ja­ panske forskningslaboratorier bygde på den aller nyeste kunnskap og teknikk, mens USA ofte satt med eldre bygninger og utstyr. Dette var et eksem­ pel på ”senkommerens komparative fordeler”. Vi må også ta med at amerikanske forskningsresultater gjennom de åpne universitetene var langt lettere til­ gjengelige for japanerne enn japanske forsknings­ resultater var for amerikanerne. Og japanerne var overlegne når det gjaldt rask anvendelse av forsk­ ningsresultatene. Grovt regnet tok Japan i 1980årene hvert år i bruk like mange roboter i industrien som resten av verden til sammen, og forspranget i datastyrte verkstedmaskiner var enda større. Det in­ nebar en kombinasjon av effektivitet, omstillings­ evne og sikkerhet i produksjonen. ’Total kvalitets­ ledelse”, nært opp til kundens behov, var en lede­ tråd. Fra midten av 1970-årene begynte Japan også å satse på de tjenesteytende næringer som et lovende vekstområde, og de viste den samme evnen til kon-

’Total kvalitetsledelse” (TKL) ble i 1990-årene et slagord for næringslivet; en egen ”Verdenskvalitetsdag” ble grunnlagt i 1989. Amerikaneren W. Edward Deming (f. 1901) var en av opphavsmennene til "kvalitetslæ ren”, men det var japanerne som gjorde den sentral i sine anstrengelser får å vinne nye markeder. En norsk industrileder defi­ nerte begrepet slik: T o tal kvalitetsledelse dreier seg om m ålrettet forbedring, om sta­ dig å lære mer om hva mer som kan gjøres og hvordan det kan gjøres og hvordan det kan gjøres bedre i den hensikt å begeistre kun­ den .. . Totalkvalitet betyr hele tiden å be­ strebe seg på å gi kunden det han forventer til en overkommelig og fornuftig pris . . . TKL er også lagånd og solidaritet, kvalitet og samarbeid mellom ansatte og ledere, menneskeorientering, utdannelse og fag­ kunnskap . . . TKL er etikk og sam funns­ ansvar.” Var dette retorikk eller var det uttrykk for realiteter i en ny fase av kapita­ lismens utvikling? (Aftenposten, 12.11.1992.) sentrert innsats her som i industriproduksjonen. I 1990 fant man japanske firmaer innen hele spekteret av tjenesteytelser på alle kanter av verden: bank, forsikring, reklame, turisme, bygg- og anlegg, form­ giving og moter, konsulentfirmaer, investeringer i fast eiendom, forlag, film og fjernsynsprogrammer. Verdens seks største handelsfirmaer var japanske og omsluttet hele kloden med et overlegent effektivt informasjonsnett som også stod til rådighet for and­ re japanske virksomheter. Det var en tett sammen­ kobling mellom de store industrikonsernene og han­ dels-, service- og finansfirmaene. Den ene trakk den andre med. Det spesielle ved Japan var at landet satset så en­ sidig på eksport. Overskudd ble pløyd tilbake i nye investeringer hjemme og ute, med sikte på å slå un­ der seg stadig større deler av verdensmarkedet. Arbeidslønningene var lenge moderate, og den in­ nenlandske sparingen som nevnt svært høy i forhold til hva den var i andre land. Forbrukerne var også med på å betale ved at prisene på japanske varer ofte ble holdt høye på hjemmemarkedet for å bygge opp bedriftene til større slagkraft internasjonalt. En slik tyngdeforskyvning i verdensøkonomien måtte nødvendigvis skape gnisninger. Når japanske varer vant fram i en periode da veksten i verdens­ økonomien flatet ut, tok de samtidig markedsan­ deler og dermed arbeidsplasser fra sine konkurren­ ter i USA og Europa. Det sterkeste uttrykket for

115

dette var at japanerne i 1992 hadde vunnet ca. 30 prosent av bilsalget i USA. USA importerte for tre ganger så mye fra Japan som de eksporterte. Og det japanske handelsoverskuddet med Europa ble for­ doblet på fem år etter 1986. Nå hadde USA vært frihandelens forkjemper, men deres ankepunkt mot Japan var at konkurran­ sen ikke var åpen. De japanske myndighetene beskyttet hjemlige bedrifter på områder der de enda ikke var konkurransedyktige gjennom såkalte "uformelle handelshindringer”: Trenering av søkna­ der, påbud om varestandarder som diskriminerte mot utlendinger, vanskeligheter med tomter, lisen­ ser og agenturer. De japanske risbøndene var sterkt subsidiert og tollbeskyttet; amerikanerne kunne le­ vert ris i Japan til en sjuendedel av prisen de japan­ ske forbrukerne måtte betale dersom det hadde vært fri handel. Detaljhandelen var dominert av småbutikker som gjerne var direkte knyttet til japanske bedrifter. Det var nesten umulig å få etablert et amerikansk supermarked i dette systemet!

Japansk kultur og omverdenen Problemet stakk dypt. Japan var det første ikkeeuropeiske land som var blitt industrialisert og had­ de gitt Vesten konkurranse, og det utlendingene et­ ter hvert måtte innse, var at de møtte en fremmed samfunnsordning og til dels en lukket kultur. Den vestlige forestillingen om samfunnet som en samling av frie enkeltindivider under en nøytral lov og åpen

Elektronisk musikk Også musikkverdenen fikk merke den ri­ vende utviklingen innen datateknologi. 1980-årenes keyboard-baserte popmusikk ble etter hvert avløst av en dansemusikk med tunge, fengende rytm er og gjentagelser av spesielle temaer, ”house”- og ”teknomusikk”. Sentralt i denne musikktypen stod teknologiske nyvinninger som samplere, sequensere og synthesizere, der musikken var skapt og lagret i dataspråk som på en per­ sonlig datam askin, og dermed kunne tas fra hverandre i sine enkelte stemmer og rytm e­ elem enter og koples i nye variasjoner. Disk­ jockeyene kunne nå selv skape musikk "live” ved a t riff fra diverse sanger som var lagt inn på samplere og sequensere, kunne hentes fram og mikses på forskjellige vis. Utallige m uligheter lå i den nye teknolo­ gien, og dansem usikken ble av mange reg­ net for å være den m est progressive innen populærmusikken.

administrasjon var fremmed for japanerne. Under overflaten levde det gamle maktsystemet med røtter tilbake til det føydale Japan. Mektige familier her­ sket gjennom uoversiktlige koalisjoner, også i det industrielle Japan, og de bygde i stor grad sitt her­ redømme på personlige forbindelser og gjensidige fordeler. En virkelig uavhengig opposisjon var vanskelig å etablere i dette systemet. I praksis hadde landet et ettpartisystem under Det nasjonal-liberale parti, som stadig var plaget av skandalesaker der politi­ kere hadde skaffet seg personlige fordeler av for­ bindelsen til næringslivet. Uavhengige forbruker­ organisasjoner, som kunne ha tjent på å slippe til utenlandske konkurrenter, fantes ikke. Det var tungt for utlendinger å drive opinionspåvirkning i et så lukket system, språket alene var en barriere. Likevel ble det skjemtende sagt at USA var landets eneste opposisjonsparti gjennom den kritikken amerikanerne holdt gående! Til sammenligning kunne japanerne bruke millioner av dollar på poli­ tisk markedsføring i USA, både gjennom reklame­ firmaer og amerikanske agenter for japanske inte­ resser i Washington. For å forstå den sterke reaksjonen på de ameri­ kanske kravene om større åpenhet, må vi se på ja­ pansk historie og verdensoppfatning. Den første handelsavtalen med Japan ble påtvunget landet av den amerikanske kanonbåtkapteinen Perry i 1854. Den forserte moderniseringen under Meiji-perioden etter 1870 var en desperat anstrengelse for å vin­ ne styrke til å stå imot de vestlige kolonimaktene. Den japanske imperialismen under mellomkrigsti­ den og Den annen verdenskrig hadde som ett motiv å vinne kontroll over råvaretilførsel og handelsom­ råder i en verden der stormaktene rådde. Forestil­ lingen om Japans utsatte stilling i en usikker verden lå også under den økonomiske politikken etter Den annen verdenskrig: Økende andeler av verdensmar­ kedet var nasjonens sikkerhetspolitikk. Utlendinge-

Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene

”Juliana Tokyo”, en disco-klubb kjennetegnet av teknomusikk, skri­ kende farger og minimote. Ville de bli like disiplinerte, oppofrende arbeidere som sine forel­ dre?

116

ned med 20 prosent, og aksjekursene med 60 pro­ sent. Industriproduksjonen falt 8 prosent på ett år, og store selskaper som Sony, NEC og Matsushita fikk sin fortjeneste nesten halvert. Japansk kapital ble trukket tilbake fra utlandet, og de japanske stor­ bankene ble noe redusert på det internasjonale mar­ kedet. Spørsmålet var om dette bare var foreløpige til­ bakeslag før nye sprang, eller om det var tegn på mer grunnleggende problemer. Med høyere rente og høyere lønninger var to av Japans viktigste kom­ parative fordeler forsvunnet. Og holdninger endret seg. Toppsjefen i Sony-kompaniet, Akio Morita, an­ tydet at det trengtes en ny lederfilosofi som ikke bare la vekt på effektivitet og eksport. Fagforenin­ ger gav uttrykk for at man også skulle nyte livet! Og i 1993 var det tegn til at Japan ville legge om til større offentlig forbruk; regjeringen satte da i gang det største utgiftsprogram i noe lands historie for å sti­ mulere etterspørselen. Tidligere statsminister Noburo Takeshita av­ høres av en parlaments­ komité om bestikkelser fra næringslivet og for­ bindelser med den krimi­ nelle underverdenen (november 1990). Japansk politikk var pre­ get av stadige skandaler.

nes - og spesielt amerikanernes - kritikk ble opp­ fattet som en arrogant og rasistisk preget reaksjon mot tap av egne fordeler. Og Japan aktet ikke å være hakkekylling i det internasjonale selskap. Pessimistene fryktet ved begynnelsen av 1990-årene at konflikten mellom Japan og USA ville ende i en handelskrig, og at Japan ikke ville gi seg før de hadde tatt over som ledende økonomisk stormakt. Da president Bush besøkte Japan i januar 1992, ble det riktignok gjort avtaler om å fjerne av en del av de såkalte "uformelle handelshindringene” og om yt­ terligere frivillig å begrense den japanske ekspor­ ten. Men dette berørte knapt hovedproblemet, nemlig at hele det japanske økonomiske og politiske systemet stod i veien for åpen konkurranse. I USA var bitterheten stor, og japanerne fremstod som syn­ debukker for USAs økonomiske problemer. Også i EF, spesielt i Frankrike, var man sterkt opptatt av å verge seg mot ”den japanske fare”. Optimistene derimot mente at den tette sammen­ flettingen mellom japansk og amerikansk økonomi, særlig gjennom de store japanske investeringene i USA, gjorde begge parter interesserte i å unngå åpen konflikt. De mente utviklingen gikk den rette veien: Sakte, men sikkert reduserte Japan sine han­ delshindringer. Fønningene steg kraftig etter 1986, og det betød at importen også økte. Og i bunnen lå de militære maktforhold: Etter nederlaget i 1945 var Japan under den amerikanske sikkerhetsparaplyen, de sparte penger på det og var ikke interesserte i å utfordre den amerikanske godvilje. Og den japanske økonomien var ikke usårlig. I 1992 kom et tilbakeslag; også Japan fikk sin finans­ krise. Den raske oppgangen i 1980-årene hadde blant annet ført til kunstig høye eiendomsverdier, som igjen ble brukt som grunnlag for en overdreven opplåning - en form for finansiell vekstsyke som var vel kjent også i Europa og USA. "Japan har levd på stereoider og fått kunstige muskler”, sa en kommen­ tator. Da omslaget kom, gikk eiendomsverdiene

Flernasjonale selskaper og nasjonal politikk Hovedaktørene i verdensøkonomien i 1990-årene var de internasjonale storselskapene som hadde av­ delinger i mange land og verdensdeler og ble kalt med forskjellige navn: "multinasjonale”, "flernasjo­ nale”, ”transnasjonale”. Definisjonen varierte, i USA forutsatte man virksomhet i minst seks land utenom hjemlandet, i Norden to. Selskapene kunne være bygd opp vertikalt (for eksempel med datter­ selskap for råvareforsyning eller salg av ferdigvarer i andre land) eller horisontalt (med produksjon av de samme varer i flere land). Felles for de flernasjonale selskapene var at de var i fronten for å utnytte ny teknologi og nye markedsmuligheter. Deres sikte­ mål om rasjonell og konkurransedyktig produksjon lå bak mange av omkastningene både i styrkefor­ holdene mellom nasjonene og innen det enkelte land. Virksomheten til disse selskapene økte enormt i 1980- og 90-årene, mer enn både folkeopinion og politikere syntes å være klar over. I 1988 fantes det anslagsvis 7500 flernasjonale selskaper med minst 27 000 avdelinger i ulike land. De stod for vel 30 pro­ sent av verdensproduksjonen og ville ved år 2000 kanskje ha kommet opp i langt over halvparten! Blant de hundre største økonomiske enhetene i ver­ den - nasjonalstatene inkludert - var det 40 flerna­ sjonale selskaper. General Motors hadde en større samlet produksjon enn Sverige, oljeselskapet Exxon større enn Norge. Nesten 800 av disse selskapene produserte hver for seg mer enn noen av de 42 fattig­ ste land. Europeiske selskaper hadde fra koloniti­ den en tradisjon for å etablere virksomhet i andre verdensdeler. De store oljefirmaene, Texaco, Shell, BP, Exxon osv., var de første verdensomspennende selskapene med virksomhet over hele skalaen fra rå­ varer via foredling til markedsføring og distribu-

117

sjon. Etter 1945 ekspanderte amerikanske storfir­ maer av alle slag, først i Europa og senere i Asia, og spesielt på felter der USA hadde et teknologisk for­ sprang, så som bilproduksjon og informasjonstek­ nologi (Ford og IBM). I Europa var motivet å nå et rikt marked ved å hoppe over tollhindringer. I Asia var det den billige arbeidskraften som lokket. I den store bølgen av internasjonalisering i 1980årene var det ekspansjonen til de japanske seiskape­ ne som tiltrakk seg mest oppmerksomhet. Også de søkte billigere arbeidskraft ved å legge delproduksjon ut til de sørøstasiatiske nabolandene. I Ameri­ ka og Europa kom japanskeide bedrifter i nært sam­ spill med lokale produsenter og forbrukere og utnyttet fordelene i de enkelte land: Fra Hondafabrikkene i Spania som hadde billigere arbeidskraft, rullet "biltogene” nordover til de sentrale europeis­ ke markedene. I sentrum av Diisseldorf tronet et imponerende japansk finans- og handelskvartal med representanter for firmaer innen hele spekteret av tjenesteytende næringer. Skandinaviske storfirmaer - Nitro Nobel, Asea, Alfa-Laval, Hydro - bygde også etter hvert opp av­ delinger i andre verdensdeler. Nordisk ferdigvareindustri begynte i 1970-årene å flytte ut produksjon til Øst-Asia for å spare lønnsutgifter (Viking, Tretorn, Jotun). Etter at EF kom i stand, økte de direkte in­ vesteringene på kryss og tvers innen Europa. I stor grad skjedde dette gjennom oppkjøp og sammen­ slutninger ("fusjoner”) som kunne utnytte de nye teknologiske og markedsmessige mulighetene bed­ re. Nesten en tredjedel av aksjene i de seiskapene som var registrert på den norske børsen i 1993, var utenlandsk eid, og dette var langt mer enn de norske investeringene i utlandet. For Sverige var det om­ vendt: Svenske bedrifter ekspanderte kraftig i ut­ landet i 1970- og 80-årene, både gjennom egne datter­ selskap, oppkjøp og fusjoner (Volvo, Asea/BrownBoweri). I 1993 foregikk bare 35 prosent av vare­ produksjonen i svensk-eid industri i Sverige! De

Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene

Multinasjonale mat­ vaner: Det amerikanske storselskapet Macdonald etablerer seg i Kina i 1992 - etter å ha inntatt Moskva på samme tid.

nordiske land opplevde altså de flernasjonale sel­ skapene både fra "avsender”- og ”mottaker”-siden. Forholdet mellom nasjonalstatene og de flerna­ sjonale selskapene var et stadig diskusjonstema. Sett fra "avsenderlandets” side var det mange for­ deler ved at egne firmaer ble internasjonale; det sik­ ret flere ben å stå på for bedriften, og fortjeneste i utlandet betydde velkommen valutainntjening. Men det var ikke alltid lett for hjemlandet å føre kontroll; selskapene kunne unndra seg skatt ved å bokføre fortjeneste i andre land og manipulere prisene i den indre handelen mellom egne avdelinger i ulike land (ca. en tredjedel av verdenshandelen var slik "indre handel" innen flernasjonale selskaper). Alt dette ble godt illustrert i den evige diskusjonen mellom oljeselskapene og de amerikanske myndighetene. Men den alvorligste innvendingen var at inves­ teringer i utlandet kunne sette hjemlige arbeids­ plasser i fare. Vi har for eksempel sett at mye av elektronikkindustrien i USA ble flyttet ut; 2A av IBMs produksjon av bærbare datamaskiner - som var et av selskapets flaggskip - foregikk i Asia. Teks­ tilindustrien i Norden forsvant til Asia. Fagforenin­ gene hevdet at bedriftene i slike tilfelle flyktet fra anstendige lønnsvilkår, utbygde velferdsordninger

De største multinasjonale selskapene (rangert etter investeringer i utlandet, i mrd. $) S e ls k a p

1 Royal Dutch Shell

B ra n sje

Olje

H je m la n d

I n v e st,

T o ta l

S a lg

% av

i u ti.

in v e s t.

i u ti.

to t . s a lg

Storbrit./ Nederland

106,3

56,0

49

2 Ford Motor

Biler

USA

55,2

173,7

47,3

48

3 General Motors

Biler

USA

52,6

180,2

37,3

31

4 Exxon

Olje

USA

51,6

87,7

90,5

86

5 IBM

Data

6 British Petroleum Olje 7 Nestlé

USA

45,7

87,6

41,9

61

Storbrit.

39,7

59,3

46,6

79

S e ls k a p

9 Asea Brown Boveri

8 Unilever Nærings­ Storbrit./ midler Nederland

_

27,9

33,0

98

24,8

16,7

42

H je m la n d

I n v e st,

T o ta l

S a lg

% av

i u t i.

in v e s t.

i u ti.

to t . sa lg

30,2

22,7

85

30,6

28,6

93

Sveits/ Elektrisk Sverige

10 Philips Electro­ Elektro­ nikk nics 11 Alcatel TeleAlsthorn komm. 12 Mobil Olje 13 Fiat

Nærings­ midler Sveits

B r a n sje

Biler

Nederland

_

38,2

17,7

67

USA

22,3

41,7

44,3

77

Italia

Frankrike

19,5

66,3

15,8

33

14 Siemens Elektrisk Tyskland

-

50,1

15,1

40

15 Hanson

Diverse

Storbrit.

-

27,7

5,6

46

16 Volks­ wagen

Biler

Tyskland

_

41,9

27,5

65

Akito Morita, grunnleg­ geren av Sony-selskapet og skaperen av "walk­ man ”. Japanske storsel­ skaper dominerte ver­ densmarkedet for elek­ troniske forbruksvarer.

Matra-Renaults ”200m ” bybil, med sjåførantrekk som antyder fremtids­ visjon: Lite plassbehov, lite energi, lite eksos.

118

Produktivitet og kvalitet hos bilproducenter i Japan, U SA og Europa, 1989

Japansk produksjon i Japan Japansk produksjon i Nord-Amerika Amerikansk produksjon i Nord-Amerika Amerikansk og japansk produksjon i Europa Europeisk produksjon i Europa

Produktivitet: Arbeidstimer pr. enhet

Kvalitet: Feil pr. enhet

16,8 timer 20,9 timer 24,9 timer 35,3 timer 25,5 timer

52,1 54,7 78,4 * 76,4

*Mangler oppgave Kilde: J. Womack: The Machine that Changed the World

og høyt skattenivå, og at investeringene i andre re­ gioner bare var en ny versjon av kapitalens utbytting av arbeidskraften. "Mottakerlandene” for flernasjo­ nale selskap, inkludert de nordiske, hadde også en tvetydig holdning. Utenlandsk kapital ble ønsket velkommen, men mange var skeptiske. Hvilke mu­ ligheter fikk myndighetene nå for nasjonal kontroll? Hva var motivet for oppkjøpene? Ville de lokale be­ driftene og arbeidsplassene bli sikrere ved at de inn­ gikk i kapital- og teknologisterke internasjonale en­ heter, eller ville de bli nedlagt som brysomme kon­ kurrenter? Fagforeningene kunne gå imot oppkjøp i frykt for nedleggelse (Viking-Askim) eller de var for, ut fra en tillit til at arbeidsplassene ble sikrere når en gikk inn i større enheter (Freia). Kompetanse hos eierne - som kunne sikre internasjonal konkur­ ransedyktighet - ble da viktigere enn nasjonalitet. Det var særlig mottakerlandene i Den tredje ver­ den som hadde grunn til å innta en tvetydig hold­ ning. På den ene siden var de sultne etter å få uten­ landske bedrifter til å etablere seg, de var en hoved­ kilde til kapital, teknologi og ekspertise. Frem­ Det italienske ”United Colours of Benetton ”, et flernasjonalt selskap innen klesbransjen. Reklamekampanjen på 1990-tallet som utnyttet bilder av verdens elen­ dighet, vakte stor disku­ sjon - noe som trolig var hensikten.

gangen i Sørøst-Asia viste hvilken løftestang de flernasjonale selskapene kunne være. Det samme gjaldt Latin-Amerika, men her kunne man også se ulempene ved den sterke utenlandske innflytelsen både i økonomi og politikk. I Afrika var utlendinger en forutsetning for moderne utvikling og avhen­ gigheten desto større. Gjennom konsesjonsvilkår kunne myndighetene prøve å sikre at selskapene vir­ ket mest mulig til fordel for lokal utvikling, og trus­ selen om nasjonalisering var alltid et maktmiddel. Denne risikoen kunne selskapene redusere ved å gå i kompaniskap med lokal kapital i såkalte "joint ventures”. Dette ble da også stadig mer alminnelig i u-landene i 1980- og 90-årene, som alternativ til fullt eierskap. De flernasjonale selskapene med det omfang de hadde fått i 1990-årene var noe helt nytt i verdens­ historien. De flyttet kapital, ekspertise og arbeids­ plasser på tvers av landegrensene ut fra rene lønnsomhetskriterier. De satte den dagsorden som preget næringslivet i alle land: omstilling, effektivi­ sering, konkurranseevne, kostnadsbevissthet. Hva var det som foregikk? Var det fremveksten av et in­ ternasjonalt "oligopoli”, et fåmannsvelde, i strid med befolkningens virkelige behov, slik Marx og Lenin hadde hevdet? Eller var det en utfoldelse av produktivkreftene til beste for alle, i samsvar med den liberale tenkning? Ett var sikkert: Kapitalen var maktesløs uten forbrukeren og kunden. Etterspør­ selen etter bedre og billigere varer og tjenester, uan­ sett nasjonalt opphav, var en nødvendig forutsetning for virksomheten til de flernasjonale selskapene. De politiske virkningene av de flernasjonale sel­ skapene kunne tolkes ulikt. Ville konkurransen sel­ skapene imellom øke spenningen, eller var sam­ menflettingen av den internasjonale økonomien et bidrag til å sikre verdensfreden? Nasjonalstatenes

119

Arbeidsløsheten Årsakene til den økende arbeidsledigheten i 1990-årene var omdiskutert: • ny teknologi som erstattet arbeid • det økende antall kvinner som kom u t på arbeidsm arkedet • de store omstillingene i verdensøkono­ mien på grunn av internasjonalisering av produksjon, handel og kapital • svekkelsen av nasjonale myndigheter og mangel på internasjonale og overnasjo­ nale regulerende organer • lønnsøkninger og sosiale kostnader som drev fram ytterligere rasjonalisering, arbeidsmiljølover som brem set mobiliteten i arbeidskraften • regjeringens politikk: burde de øke penge­ forbruket og ta sjansen på høyere infla­ sjon eller var det å skyve problemene over på neste generasjon?

ikke lenger bare om varer (industrivarer), men også om fri valutahandel, fri bevegelse av kapital og der­ med i praksis fri etablering for de flernasjonale sel­ skapene. Når grensene ble åpnet også på disse om­ rådene, minket mulighetene for å drive en uavhen­ gig nasjonal planøkonomi. Men internasjonaliseringen og liberaliseringen vekket også motkrefter. Over hele den industriali­ serte verden kunne man se hvordan staten mot slut­ ten av 1980-årene ble brukt for å dempe omstillings­ problemene. Fagforeninger og lokale myndigheter kjempet mot forflytting og nedlegging av konkur­ ranseutsatte arbeidsplasser og for støtte til tradisjo­ nelle næringer. Den voksende arbeidsløsheten la et press på regjeringene, og det var en allmenn bekym­ ring over at de sosiale forskjellene vokste etter hvert som rasjonaliseringen skred fram; i USA falt real­ lønnen for ufaglært arbeidskraft med 20 prosent i 1980-årene - mye som en følge av at industri og ar­ beidsplasser ble flyttet ut til lavkostland - mens lønnen for folk med høyere utdanning økte med 8 prosent. Det var et tegn i tiden at den konservative britiske regjeringen under John Major slo retrett i oktober 1992 da de møtte en nasjonal protestbølge mot nedleggelse av 31 kullgruver som gikk med un­

Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene

makt minket når de flernasjonale selskapene vok­ ste. "Suvereniteten mot veggen”, ”De hemmelige makthavere”, ”Storforetakene tar makten”, var tit­ telen på noen av de bøkene som ble skrevet om em­ net. Om svaret på utfordringen var også meningene delte: Kunne og burde nasjonalstaten gjenvinne kontrollen, eller måtte det overnasjonale organer til? Mye av EF-diskusjonen dreide seg om dette spørsmålet. Men problemet var at de største multinasjonale firmaene også gikk på tvers av grensene mellom EF, USA og Japan. 1 1993 så man til og med muligheten for at de største av dem kunne gå sammen i verdens­ omspennende allianser, slik som når det amerikan­ ske Boeing, den europeiske Airbus og det japanske Mitsubishi begynte å planlegge samarbeid for å ut­ vikle en ny Super-Jumbojet.

Frihandel eller beskyttelse? M arked eller stat? Det var en ny fase i det historiske dramaet om mar­ ked og stat som utspilte seg i 1990-årene, og virk­ ningene for den vanlige borger var så direkte at han/ hun kunne føle seg mer som deltaker enn tilskuer. Enkelt sagt var utviklingen etter 1945 preget av mer frihandel mellom statene og mer planøkonomi in­ nen det enkelte land. Dette kunne forlikes så lenge utenrikshandelen var begrenset. Men i 1990 var fri­ handelen kommet så langt at den grep inn i store de­ ler av det nasjonale næringslivet. I USA økte utenrikshandelens andel av nasjonalproduktet fra 10 prosent til 25 prosent på vel ti år. Og det dreide seg

derskudd. Etter mer enn ti år med en sterkt mar­ kedsøkonomisk linje under Margaret Thatcher god­ tok regjeringen at statlige midler måtte settes inn, dels for å subsidiere arbeidsplasser i en overgangs­ periode, men fremfor alt for å skape nye, for eksem­ pel gjennom utbygging av kommunikasjoner, skoler og annen statlig virksomhet. Dette var et interessant tegn i tiden. Fagøkono­ mer, selv i private virksomheter, begynte i 1990årene å snakke med en viss ironi om de "rettroende” liberalister som satte kampen mot inflasjonen og en stram budsjettpolitikk over alle andre hensyn. John Maynard Keynes’ argumenter fra 1930-årene ble igjen tillagt vekt: Når det var lavkonjunktur, måtte

Toleranse overfor homo­ seksualitet og legalise­ ring av homoseksuelle parforhold vant fram i de vestlige land på 1980tallet. Men en ameri­ kansk undersøkelse i 1993 tydet på at den homoseksuelle legning var langt mindre utbredt enn tidligere antatt.

120

Underholdningsmarke­ det: ”Break-dance”, skapt i gatelek og discodans, gav viktige impul­ ser til profesjonelle dan­ sere i jazzballet, hip-hop og pop-grupper (Michael Jackson). Musikkvideo­ en ble den viktigste frem­ føringsform.

Underholdningsmarke­ det: Den amerikanske pop-dronningen Madon­ na. Hun provoserte til­ vante holdninger til an­ trekk og dans og spilte hemningsløst på sex i sin markedsføring. Under­ holdning var USAs nest største eksportprodukt etter fly.

staten ta sjansen på budsjettunderskudd for å pum­ pe penger ut i samfunnet. Amerikanerne hadde sin egen tradisjon av økonomer som mente at planøko­ nomi og marked måtte utfylle hverandre (Thorstein Vebien, Wesley Mitchell, Alvin Hansen). Hele ver­ den ventet spent på hvilken linje president Clinton ville velge i disse spørsmålene. Selv om tollgrensene falt, kunne staten praktisere såkalte ”ikke-tollmessige handelshindringer” for å beskytte hjemlige bedrifter. Vi har sett hvilke pro­ blemer byråkratiske tiltak skapte for amerikansk eksport til Japan. Men USA kunne svare med sam­ me mynt: Når japanerne flyttet bilproduksjon til USA, satte de amerikanske myndighetene grenser for hvor mange av bildelene som kunne komme fra Japan. Japan klaget over at EF bevisst satte standar­ der for størrelser og kvalitet som diskriminerte ja­ panske konkurrenter. Bruken av slike ”ikke-tollmessige” handelshindringer økte etter hvert som de formelle tollgrensene minsket. Alle stater forsøkte dessuten å støtte eksport­ næringene i den skjerpede konkurransen på ver­ densmarkedet. Det kunne skje gjennom direkte eksportsubsidier, kredittgarantier, skattelette for spesielle industrier og subsidiert energi. Det var dette som lå bak de gjensidige anklagene om ”dumpingeksport”, norsk oppdrettsfisk til EF og svensk stål til USA. - Dessuten la alle stater mer vekt på å utvikle en samlet industripolitikk av den typen som hadde gjort Japan sterk. Den kunne omfatte både utdanning, forskning og grunnlagsinvesteringer for å styrke industrien. Også her var det flytende gren­ ser mot direkte ”konkurransevridende tiltak”, for eksempel når man gav nasjonale firmaer fortrinn ved offentlige innkjøp. EF og USA åpnet en ube­ hagelig konflikt om dette i januar 1993. I slutten av 1980-årene ble det stadig mer vanlig

med tosidige avtaler om handelsmengden for be­ stemte vareslag, for eksempel mellom USA, Japan og EF. Den japanske bileksporten til USA og Euro­ pa var det mest typiske eksempel (Japan fikk en kvote på 30 prosent av det amerikanske og 10 pro­ sent av det europeiske markedet). For visse typer tekstiler (multifiberavtalen) og for olje og stål nådde

121 Fritidsmarkedet: Økoturisme: Opplevelsereiser med vekt på natur, sta­ dig mer populært som alternativ til solreiser med disco-kvelder.

Fritidsmarkedet: strikkhopping. Jappesport, en stadig jakt etter mer spenning.

man fram til internasjonale avtaler om en deling av verdensmarkedet ("kartellisering”). I slik politisk styring av handelen var naturligvis de store nasjone­ ne sterkest, og de små landene underlegne. Alt i alt ble det ved begynnelsen av 1990-årene anslått at ca. 50 prosent av verdenshandelen var "politisk styrt” i en eller annen form. Å finne ut av disse spenningene mellom frihandel og regulering ble kanskje den viktigste oppgave i in­ ternasjonal politikk etter at den kalde krigen tok slutt. Hovedproblemet var om "nyproteksjonis­ men” ville føre til handelskrig og sammenbrudd i verdensøkonomien, slik som i 1930-årene, eller til bedre kombinasjoner av frihet og trygghet, av stat og marked, enn den rene frihandelen kunne gi. Det tyske sosialdemokratiets slagord antydet en linje: "Så mye marked som mulig, så mye regulering som nødvendig.”

ger av den typen som hadde tappet Europas økono­ miske kraft på 1900-tallet. Både i USA og Japan var man opptatt av de store fremtidsmulighetene som lå i europeisk samling: Vest-Europa alene ville bli ver­ dens største marked med ca. 350 millioner innbyg­ gere mot USAs 250 millioner og Japans 124. Tok man med Sentral-og Øst-Europa som et oppland, ville man komme godt over 800 millioner! Og de øst­ europeiske landene var løfterike samarbeidspart­ nere - hvis de politiske forholdene ble stabilisert; de hadde høy utdanning, rike naturressurser og et un­ derernært, enormt marked for forbruksprodukter, biler, elektronikk, landbruksmaskiner osv. VestEuropa hadde både god infrastruktur, høyt utdan­ ningsnivå og et kulturelt mangfold som kunne bli en ressurs i det fremtidige forbrukerrettede verdens­ markedet. Økonomen Lester Thurow (USA) spåd­ de at EF ville bli den nye økonomiske supermakt.

Vest-Europa som økonomisk stormakt

Inflasjon: Sam funnsråte

Den nye store aktør i verdensøkonomien i 1990årene var Det europeiske fellesskapet (EF). Det var etablert som et felles indre marked fra l.januar 1993 og hadde planene klare for tilkobling av EFTA-landene i 1993 gjennom avtalen om Europeisk økono­ misk samarbeid (EØS). Den europeiske integrasjo­ nen er beskrevet i et tidligere kapittel; her ser vi EF mer utenfra og spør etter dets virkninger i verdens­ økonomien og dets profil i balansen mellom stat og marked. Det europeiske fellesskapet virkeliggjorde en gammel idé, nemlig føderalismen som et alterna­ tiv til en maktbalansepolitikk. Statene avgav deler av sin suverenitet for å fremme sine interesser på et annet nivå. Ett hovedmotiv for EF-samarbeidet var kanskje lettere å se på avstand: Aldri mer indre kri­

Lenin skal h a sagt a t den sikreste måte å ødelegge kapitalism en på var å undergrave pengeverdien. John M aynard Keynes, som hadde lan sert læ ren om a t staten m åtte øke pengeforbruket i nedgangstider for å stimulere økonomien, advarte også mot inflasjonen: ”Lenin hadde rett. Det finnes ingen mer raffi­ nert og sikker vei til å ødelegge et samfunns grunnlag enn å vanne ut pengeverdien. Det mobiliserer alle økonomiens skjulte krefter på ødeleggelsens side, og det på en måte som ikke én mann av en million klarer å forstå fullt ut” (Economist, 6.2.1993, s.29).

122

Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene

Felles indre marked betydde i all enkelhet fri be­ vegelse for kapital, varer, tjenester - og i prinsippet også personer - på samme måte som tidligere innen det enkelte land. Men regelverket for næringsvirk­ somheten - forskriftene for standarder, miljøkrav, spilleregler og løsninger på tvistemål - var ikke mindre omfattende enn det hadde vært i det enkelte land, snarere tvert i mot, byråkratiet i Brussel ble anklaget for overdreven reguleringsiver. Forskjellen var at den politiske kontrollen nå var løftet fra den enkelte stat til det europeiske nivå. Hovedsaken var at reglene ble standardisert og felles og at det der­ med skulle bli umulig å praktisere ”ikke-tollmessige handelshindringer” mot hverandre. Når handelen økte og bedriftene fritt kunne velge hvor de ville legge produksjonen, tvang det seg også fram en viss gjensidig tilpasning av skatter, avgifter og næringspolitikk, ellers ville konkurranseforhol­ dene bli ulike og bedriftene flytte fra dårlige til gode rammevilkår. Behovet for stabile valutakurser og pengepolitisk samarbeid gjorde det ønskelig med en viss harmonisering av budsjettpolitikken med begrensninger på underskudd som kunne sette penge­ verdien i fare. Det var slike hensyn som lå bak av­ talen om valutasamarbeid (ERM) og prinsippved­ taket i Maastricht i 1991 om en valutaunion og felles sentralbank i løpet av 1990-årene. Men valutasam­ arbeidet bestod ikke prøven under krisen høsten 1992, da fem av EF-valutaene ble kraftig devaluert i forhold til den tyske mark og Storbritannia forlot hele valutasamarbeidet. Maastrichtavtalen syntes å ha en usikker fremtid. EFs styringsmakt var betydelig på en rekke om­ råder. Jordbruket ble skjermet og regulert, over halvparten av EF-budsjettet gikk til jordbrukssubsidier. Distriktsfond, "strukturfond” og program­ mer for små og mellomstore bedrifter skulle dempe omstillingene som storbedriftene og forbrukerne i et fritt marked ville drive fram. "Cohesion”, det vil si "sammenheng/samhold” var en formålsparagraf som kom foran økonomisk vekst i Romatraktaten, av naturlige grunner, EF var et "fellesskap” og ikke bare et "marked”. Maastrichtavtalen inneholdt et eget "sosialt charter”, som blant annet skulle sikre lønnstakernes rettigheter. Storbritannia avstod, og i 1993 besluttet Hoover å flytte en fabrikk fra Dijon i Frankrike til Skottland fordi arbeiderne der var vil­ lige til å gå ned i lønn og avstå fra sin streikerett. Dette var eksempel på såkalt "sosial dumping”. I 1992-93 lanserte EF et program mot arbeidsløs­ heten og planla et eget charter med tiltak mot "ute­ stengning” av det økende antall særlig unge mennes­ ker som falt utenfor i de rike land. Utad, i konkurransen på verdensmarkedet, opp­ førte EF seg som enhver nasjonalstat og praktiserte ”ikke-tollmessige handelshindringer” og "nypro­ teksjonisme” av ulike slag. Hensikten var å styrke egen konkurranseevne og fremme eksporten. Be­ kymringen over handelsunderskuddet i forholdet til USA og Japan var stor, henholdsvis 15 milliarder og

32 milliarder dollar i 1992. Kommisjonspresidenten, Jacques Delors, la i 1992 fram et utkast til en felles industripolitikk der fire områder ble blinket ut for konsentrert støtte: Bil-, forsvars-, tekstil- og elektronikkindustriene, som alle hadde tapt stort over­ for USA og Japan. Delors ønsket å legge forholdene til rette for slagkraftige europeiske "transnasjonale selskaper”, med deltakere fra flere EF-land, for å hevde seg på verdensmarkedet. Alt i alt var det ikke enkelt å tegne en klar profil av EF i spenningen mellom stat og marked. EF var en prosess, og etter vedtaket i Maastricht kom en ny tendens til desentralisering i 1992-93 som var styrket av det danske nei, før det endelig ja i mai 1993. Det var vanskelig å gi en historisk beskrivelse av situa­ sjonen som alle kunne godta. Oppfatningene var på­ fallende ulike: Margaret Thatcher fryktet EF som et instrument for sosialistisk dirigering, skandinaviske motstandere fremstilte det som en seier for "nyli­ beralismen”. Sosialdemokrater betraktet EF som en mulighet til å gjenvinne politisk kontroll på det samme plan der de multinasjonale selskapene ope­ rerte. I alle land økte ensidigheten i oppfatningene etter hvert som den politiske striden skjerpet seg til omkring godkjenning av Maastricht og opptak av nye medlemsland.

GATT-forhandlingene om frihandel Det viktigste organ for å fremme frihandel og mot­ virke nyproteksjonismen var GATT, Den generelle toll- og handelsavtalen fra 1947. 1 1986 startet en ny forhandlingsrunde ("Uruguay-runden”), og 1992-93 var preget av dramatiske sluttforhandlinger. Noen hevdet at GATT egentlig stod for "General Agreement to Talk and Talk”! Men avtaleverket omfattet ca. 90 prosent av verdenshandelen, og det var store interesser som stod på spill. Her kom det klart fram hvor tett de internasjonale handelsordningene be­ rørte de indre forhold i det enkelte land. GATT var opprinnelig avgrenset til industrivarer. Tollen var i 1947 gjennomsnittlig ca. 40 prosent, men gjennom flere store forhandlingsrunder (Kennedyrunden, Tokyo-runden) var den brakt ned til knap­ pe 5 prosent i 1985. GATT hadde altså lyktes i kam­ pen mot ”den gamle proteksjonismen”. Uruguayrunden gikk løs på vanskeligere problem, nemlig de ”ikke-tollmessige handelshindringene” og ”ny-proteksjonismen”. Felles regler for offentlige innkjøp var med i avtaleforslaget i 1992, og det ble foreslått regler for å hindre ensidige tiltak mot "dumpingeksport” av subsidierte varer. USA hadde gitt seg selv rett til å sette i verk slike tiltak ved en egen handels­ lov, og den ble praktisert både mot svensk stål og norsk oppdrettslaks. Dette var David mot Goliath, og det var ikke tvil om hvem som hadde størst inter­ esse av å få felles spilleregler. Nytt var det også at tjenestenæringene nå kom inn i GATT-forhandlingene for fullt. Ca. lA av verdens-

123

Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene

EKSPO RT FRA U -L A N D VARESLAG,1988 (i prosent av total verdi)

100H

B Matvarer □ Andre jordbruksprodukter

B

Industralisert jordbruk, Kansas, USA, et skrekkbilde for europeiske bønder. Friere handel med jordbruksvarer var en del av GATT-forhandlingene.

Malm og metaller

B Industrivarer

Merk: Data for Afrika sør for Sahara innbefatter ikke Botswana og Lesoto. Kilde: Verdensbanken 1990.

handelen i 1990 foregikk innen servicenæringer: bank- og forsikring, kommunikasjon, konsulent­ virksomhet, film, TV og såkalte kunnskapsproduk­ ter. Hvem kjente ikke Word Perfect? For de ledende land, spesielt USA som hadde 70 prosent av sitt nasjonalprodukt innen denne sektoren, var det vik­ tig å beskytte patenter og sikre et åpent marked i al­ le land. Men dette grep inn i selve nervenettet i den moderne verdensøkonomien, og alle land ønsket å beskytte egen kompetanse og kultur. ”GATT må dø,” skrev en fransk bedriftsleder innen elektronikkindustrien og argumenterte for EF-beskyttelse mot den japanske og amerikanske utfordring. Men det vanskeligste spørsmålet var handelen med jordbruksvarer som nå for første gang ble truk­ ket inn i GATT-forhandlingene. I alle land var dette et følsomt spørsmål, under stikkord som matvare­ sikkerhet, bosetting, landskapspleie, kultur og livs­ form. I sluttfasen av GATT-forhandlingene i 199293 var det forholdet mellom USA og EF som ble snubletråden. Både tollbeskyttelse og indre subsidi­ er til jordbruket lå høyere i EF enn vanlig inter­ nasjonalt, kanskje med unntak av Japan. Overpro­ duksjonen økte, og eksporten ble kraftig subsidiert. Det var en uholdbar situasjon. USA hadde et tek­ nologisk langt høyere utviklet jordbruk og ville tje­ ne på friere konkurranse, selv om også de hadde mange støtteordninger. GATTs forslag overfor EF var 20 prosent reduksjon av indre subsidier over seks år og 24 prosent reduksjon av volumet på subsidiert eksport. Men EF hadde lite å gi: Franske bønder, særlig kornbøndene, var rasende og talte om "folke­ mord”. Mitterrand tenkte på valget i 1993. U-landene var helt fra begynnelsen misfornøyd med GATT-avtalen fordi den hovedsakelig konsen­

trerte seg om industrivarer. GATT godtok riktignok at de enkelte industriland kunne gi spesielle tolllettelser på import fra u-land ("Special and Differentiated Treatment”), men i praksis dekket slike lettelser bare 12-18 prosent av importen. EF for­ lenget senere sin liste i tilknytning til den såkalte Lomé-avtalen til fordel for afrikanske land. Under Uruguay-runden var u-landene betenkt over kravet om fri adgang for de internasjonale stor­ selskapene innen tjenestenæringene. Det gjaldt i første rekke mer fremskredne u-land som Brasil, som hadde sin egen elektronikkindustri (og flyproduksjon) i konkurranse med den amerikanske. Men u-landenes viktigste sak var å få bort i-landenes toll-

Soldrevet TV i Nigeria 1984. Fjernsynet gjorde hele verden til ett mar­ ked for informasjon og reklame, og dermed også for moderne forbruks­ varer og tjenester.

124

Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene

Tokyobørsen under Golfkrigen, 18. januar 1992. Verdien på aksjer og eiendommer var kunstig oppblåst på slutten av 1980tallet, og nedgangen i 1991-92 gav store tap i alle industriland.

Hvem er spekulantene? De fleste som "spekulerte mot kronen” i 1992 var av hjemlig opphav: firmaer og be­ drifter som fremskyndet sine vanlige forretningsoppgjør med utlandet - større konser­ ner eller offentlige institusjoner som innfrid­ de utenlandslån eller omplasserte kapital til fremmed valuta mens kronen var sterk (både SAS og Bergen kommune skjøttet sine inter­ esser vel i denne situasjonen) valutaavdelingene i forretningsbankene som speku­ lerte i kurssvingningene både fra time til time og på lengre sikt, og som dessuten tjen­ te på den økte valutaomsetningen og de sto­ re rentesvingningene (i Norge var bankene de største vinnerne i valutakrisen i 1992) internasjonale banker, finansselskaper el­ ler enkeltpersoner med store formuer som drev ren spekulasjon (de spilte liten rolle i de nordiske valutakrisene, men ryktet gikk om a t den amerikanske finansm annen George Sorso hadde tjent en milliard dollar på å spekulere mot pundet høsten 1992).

barrierer mot import av jordbruksvarer. Ett anslag gikk ut på at u-landene tapte mer enn 400 milliarder dollar pr. år på slike tollhindringer, mange ganger verdien av den samlede utviklingshjelp. De store jordbrukseksportørene (Argentina, Brasil, Chile, Uruguay, Colombia, Mexico, Filippinene, Malay­ sia, Indonesia, Thailand) hadde mest å tjene hvis tollhindringene ble fjernet. Men også FN-konferansen for de 40 ”minst utviklede land” i 1990 nevnte "størst mulig liberalisering av toll og ikke-tollmessige handelshindringer” blant de mest sentrale ønske­ mål. Følgene av et sammenbrudd i GATT-forhandlingene kunne bli skremmende: En rekke tvistemål lå klare for GATT-domstolen, en serie av nasjonale straffetiltak med påfølgende motaksjoner pekte mot mer proteksjonisme. USA innførte i januar 1993 kraftige tolløkninger mot stål fra EF og satte forbud mot offentlige innkjøp fra europeiske elektrofirmaer, det siste som svar på lignende tiltak fra EFs side. En handelskrig mellom tre proteksjonistiske blok­ ker - EF, USA og Japan - kunne bli resultatet. Pa­ rallellen til mellomkrigstiden spøkte i bakhodet til pessimistene. På den annen side var den antatte ge­ vinsten ved en fullført avtale stor: Verdien av ver­ denshandelen var på 3,5 billioner dollar, og det ble anslått at en ny avtale kunne gi en økning på 100 mil­ liarder. Det ville i så fall skape mange nye bedrifter og arbeidsplasser og bringe konkurranse inn i inef­ fektive lommer av næringslivet, til fordel for forbru­ kerne. Men kravene til omstilling ville bli en utford­ ring til tidligere beskyttede næringer. Toppmøtet av lederne for de sju største industri­ landene (G7) tok et nytt skritt mot fullføring av GATT-avtalen i Tokyo i juli 1993.

125

Pengekarusellen i 1980-årene Omkastningene i verdensøkonomien ved begynnel­ sen av 1990-årene ble forsterket av bankkrise og børsnedgang etter en hektisk oppgangsperiode i 1980-årene, kjent som jappetiden. Dette var en ny variant av et gammelt fenomen i kapitalismens his­ torie, nemlig konjunktursvingninger og spekula­ sjon. Pengerikeligheten i 1980-årene var dels skapt av produksjonsøkning, dels av lønnstillegg og fortje­ nester ut over det produksjonsveksten gav grunnlag for og dels av den allmenne inflasjon. Men aller vik­ tigst var trolig avreguleringen av bankvesenet, slik at bankene nå kunne låne ut så mye de ville. I Norge var dette kombinert med at myndighetene fortsatte rentereguleringen og satte renten lavt, samtidig med at man beholdt skattefradrag for renteutgifter. I et­ tertid er det vanskelig å forklare hvordan en så ufor­ svarlig politikk kunne fortsette så lenge; var politi­ kernes egeninteresser som låntakere også en del av forklaringen? Resultatet ble i alle land store gevin­ ster til dem som lånte penger, og optimismen førte til at både bedrifter og privatfolk lånte opp mot grensen av det inntektene kunne tåle. Bankene reg­ net med sikkerhet i eiendomsverdiene, som stadig steg. Kapitalrikeligheten hos banker og finansie­ ringsselskap gjorde at de konkurrerte om lånekun­ dene. Ofte gav mange banker lån uten god dekning. På børsen kom optimismen til syne ved at aksjekur­ sene steg kraftig. En rekke offentlige institusjoner (for eksempel pensjonsfondene), banken, bedrifter og privatfolk gav seg med på karusellen. En rekke aksjer og eiendommer firedoblet sin verdi i 1980årene. Den 19. oktober 1987 kom et børskrakk over hele den industrialiserte verden ('"Black Monday”). Alle visste det var grenser for kursstigninger uten til­ svarende vekst i økonomien, og veien var kort fra optimisme til pessimisme på aksjemarkedet. Men kursene tok seg opp igjen, inntil de på ny begynte å falle i 1991-92. Tapene fikk vide ringvirkninger, spe­ sielt når aksjene var kjøpt for lånte penger og ban­ kene ble dratt med i fallet. Problemene forverret seg da eiendomsverdiene, også på privatboliger, begyn­ te å synke, slik at sikkerheten bak lånene ble svek­ ket og folk som måtte selge, led store tap. Virkelig krise i finansvesenet ble det da bedrifter begynte å gå over ende som en følge av de store for­ andringene i teknologi og markedsforhold og den økende konkurransen. Da kom banktapene for al­ vor. Størst dimensjon var det over krisen i de ameri­ kanske sparebankene ("’Savings and Loans”), der midlene for det meste var brukt til uansvarlig speku­ lasjon. Men til forskjell fra krisen i 1929 garanterte staten nå de private spareinnskuddene og satte inn store midler til støtte. I Norge gikk alle de største forretningsbankene i realiteten over til å bli statseid i 1991-92. Det var en sosialisering uten diskusjon! Denne gigantiske offentlige reparasjonen av finans­

B YTTEFO R H O LD U -L A N D /I-L A N D Eksportpriser mot importpriser 1980 = 100

systemet sugde opp mange midler som ellers kunne gått til utvikling i næringslivet og styrking av de of­ fentlige tjenester, så som utdanning, helse og infra­ struktur. Enkeltpersoner kunne bli rammet fra flere kanter i denne situasjonen, av oppsigelser når bedrifter gikk over ende eller det ble gjennomført innskrenkninger, av renteforhøyelser når staten ville forsvare kroneverdien og hindre kapitalflukt. "Gjeldsofrene” ble et sosialt problem. Igjen var det staten som måtte tre til med hjelpetiltak for de hardest ramme­ de.

Våpenkjøp og gjelds­ krise: Fra en salgsutstillingfor kinesisk våpen­ industri i 1988. Kina var en stor eksportør av militærutstyr. Mange uland brukte en urimelig stor del av sine utenlandslån til opprustning, i gjennomsnitt ca. 25 prosent.

126

Verdensøkonomi og stormakter. Industrilandene

Wall Street, New York. Et symbol på ameri­ kansk kapitalmakt. En­ kelte amerikanske stor­ banker stod i fare på grunn av gjeldskrisen i Mexico, 1982.

Den globale gjeldskrisen Den internasjonale gjeldskrisen hørte med blant de rystelser som rammet verdensøkonomien i 1980årene. I dette kapitlet skal vi i første rekke se krisen fra långivernes, det vil si fra industrilandene side. Virkningen for u-landene blir særlig behandlet i kapitlene om Latin-Amerika og Afrika. Lånekapitalen har alltid spilt en viktig rolle i ut­ videlsen av verdensmarkedet. Fram til 1914 var det England som var den ledende finansmakt som gjen­ nom lån og investeringer i koloniene og i LatinAmerika bidrog til å bygge ut infrastruktur (jern­ baner, havner) og fremme råvareproduksjon. Etter 1945 var amerikansk kapital dominerende, også gjennom Det internasjonale pengefondet og Ver­ densbanken. I 1970-årene økte den internasjonale lånekapitalen enormt da OPEC-landene plasserte sine nye store oljeinntekter etter prisstigningene i 1973 og 1979 i private banker i USA og Europa. Dis­ se bankene fikk oppgaven med å resirkulere kapita­ len og dermed dempe det sjokket som oljeprisøkningen hadde påført verdensøkonomien. Det førte til at bankene drev en pågående, til dels uansvarlig utlånspolitikk i tiden som fulgte, en parallell i ver­ densmålestokk til det som skjedde i den vanlige bankvirksomheten i det enkelte land. Og de internasjonale storbankene fant villige, op­ timistiske låntakere: USA tok en stor del for å dek­ ke sine økende underskudd på statsbudsjettet. ØstEuropa tok en annen del og ble dermed koblet sam­

men med det kapitalistiske verdensmarkedet på en helt ny måte, noe som fikk betydning for den senere politiske krisen. Den tredje delen av utlånsbølgen gikk til u-landene, det meste til land med såkalt ”øvre middels inntekt” (Algerie, Argentina, Brasil, Mexico, Venezuela), samt til Sørøst-Asia, Kina og India. Det var bare en mindre del som gikk til de fat­ tigste land. Gjeldsøkningen var altså et globalt fenomen, men i forhold til yteevnen ble den et særlig problem for ulandene, i første rekke i Latin-Amerika og Afrika. Disse landene tok opp sine lån i en periode i slutten av 1970-årene med høye råvarepriser, lav dollarkurs og et rimelig rentenivå. Vi har omtalt hvordan USAs finanspolitikk fra 1979 kastet om på disse for­ utsetningene ved at dollarkursen og rentenivået be­ gynte å stige kraftig. Samtidig sank råvareprisene; for Afrika sør for Sahara forverret bytteforholdene seg med 15 prosent og for Latin-Amerika med 12 prosent i 1980-årene. Økningen i oljeprisene var en viktig grunn til for­ verringen for mange. La man hovedvekten på disse ytre årsakene, var u-landene uforskyldt blitt ”gjeldsofre” i internasjonal målestokk. Men de indre år­ sakene var også mange: lav produktivitet, sammen­ brudd for den statsdirigerte økonomi, politisk ustabilitet, korrupsjon, vanstyre og kapitalflukt. Slik var gjeldskrisen også et symptom på en dypere indre krise. Dette tar vi opp i kapitlene som følger. De fleste latinamerikanske og afrikanske land var i 1980-årene havnet i en gjeldsfelle. Store deler av eksportinntektene, mellom 25 og 50 prosent i de verste tilfellene, gikk med til renter og avdrag (gjen­ nomsnittstallene var i 1990 ca. 20 prosent for Afrika sør for Sahara, ca. 15 prosent for Øst-Asia og ca. 25 prosent både for Sør-Asia, Midtøsten/Nord-Afrika og Latin-Amerika). Boblen brast først i Mexico i 1982 da landet stop­ pet alle tilbakebetalinger og i realiteten erklærte seg fallitt. Landet hadde da en utenlandsgjeld på nær­ mere 100 milliarder dollar. De ni største amerikan­ ske bankene hadde 44 prosent av sine utenlandske utlån plassert i Mexico. Skulle Mexicos eksempel bre seg, ville hele det internasjonale finanssystemet vak­ le. Resultatet ble en redningsaksjon av store dimen­ sjoner: De private bankene, den amerikanske re­ gjeringen og Det internasjonale pengefondet (IMF) gikk sammen om å gi Mexico direkte tilskudd og nye lån på lettere vilkår. Her fylte USA sin oppgave som hegemon - i egen interesse. Pengefondet og Ver­ densbanken forhandlet senere om gjeldsordninger av ulike slag med en rekke latinamerikanske og afri­ kanske land, noe som også innebar at deler av gjel­ den til de private bankene ble slettet (Baker-planen 1986, Brady-planen 1989). Dermed var gjeldskrisen stort sett under kontroll sett fra de private bankenes og i-landenes side. De asiatiske landene, inkludert India og Kina, hadde hele tiden betjent sine lån og var egentlig ikke inte­ ressert i gjeldssanering som kunne ødelegge deres

127

tillit på det internasjonale markedet. I Latin-Ameri­ ka snudde også kapitalstrømmen etter 1991, da de viktigste landene igjen fikk gjelden under kontroll og gikk inn i en økonomisk vekst. Men gjeldskrisen fikk dype virkninger for den in­ dre utviklingen i u-landene. Når Pengefondet trådte inn med valutastøtte, var deres første krav en opp­ rydning i statsfinansene som kunne gjenskape til­ liten, både innenlands og utenlands. På lengre sikt, og for å få lån i Verdensbanken, krevdes en om­ legging til en mer åpen og eksportorientert økonomi som kunne skaffe inntekter til å betjene lånene. Innad ble det krevd en liberalisering i retning av mer markedsøkonomi med sikte på å øke produktivite­ ten ("strukturtilpasning”). For de radikale kritikerne av frihandel og mar­ kedsøkonomi var gjeldskrisen og den liberale re­ formpolitikken i u-landene et bittert tilbakeslag. Pengefondet og Verdensbanken ble den store sky­

teskiven, ikke minst i skandinavisk u-landsdebatt. Ifølge denne oppfatningen var hovedsaken i "struk­ turtilpasningen” å legge u-landene åpne for de inter­ nasjonale markedsskreftene, i første rekke de multi­ nasjonale selskapene. En av de mest kjente kritikerne, den amerikanske forskeren og publisisten Susan George ("A Fate Worse than Debt", "The Debt Boomerang”), lan­ serte en konspirasjonsteori: Gjeldskrisen var bevisst påført u-landene for å legge dem i Vestens bånd. Golfkrigen viste at de mest gjeldsbundne også var de mest politisk lydige. De vanligste punktene i kri­ tikernes forslag til løsninger var: mer fattigdoms­ orientering i "strukturreformene”, mer ettergivelse av gjeld, mer folkelig innflytelse på gjeldsspørsmålet i det enkelte u-land og mer innflytelse for ulandene i Verdensbanken. Alle disse spørsmålene skal vi betrakte fra u-landenes side i kapitlene som følger.

Sløsing og gjeldskrise: Katedralen i Yamoussoukro på Elfenbens­ kysten, president Houphouet-Boignys fødested. Bygd som en kopi av Peterskirken i Roma med plass til 18 000 per­ soner, innviet av paven i 1990, bestemt til å bli presidentens gravsted.

Den tredje verden

Begrepet ”den tredje verden” var skapt under den kalde krigen, da ”den annen verden”, kommunist­ landene, stod fram som en motpol til de vestlige in­ dustriland. Det var i utgangspunktet et politisk be­ grep, og realiteten lå i at mange av disse landene hadde en fortid som kolonier, at en rekke av dem var tilsluttet den alliansefrie bevegelsen og at de fleste sluttet opp om en felles politikk i FN. Da ”den an­ nen verden” forsvant i og med kommunismens sam­ menbrudd, falt også noe av grunnlaget for begrepet om ”den tredje verden” bort. Det ble likevel fortsatt brukt som en økonomisk betegnelse, ensbetydende med ”de fattige land” i motsetning til ”de rike land”, ”Nord” i motsetning til ”Sør”. Man talte om ”kløften” mellom de to verdener som stadig økte.

Et avleggs begrep? For landene i Asia, Afrika og Latin-Amerika var 1980- og begynnelsen av 1990-årene en revolusjo­ nerende periode. Et viktig trekk var at forskjellen mellom verdensdelene endret seg sterkt. Enkelt sagt gikk det svært bra i Asia, dårlig, men deretter bedre i Latin-Amerika og svært dårlig i Afrika. Det gjorde at det ble problematisk å snakke om ”den tred­ je verden” og ”Nord-Sør” som sekkebegrep. Nyindustrialiserte stater i Asia kunne måle seg med vestlige nasjoner i velstand og hadde tilsvarende lite til felles med de fattigste afrikanske land. Også innenfor den enkelte verdensdel, for eksempel i Latin-Amerika, ble forskjellen mellom vekstlandene og de tilbakeliggende land større. Ved å konsentrere seg om de fattigste land fra alle verdensdeler - slik det ofte skjedde i skandinavisk u-landsdiskusjon - kunne man skape et bilde av en todelt verden som ikke len­ ger var i samsvar med virkeligheten. Verdensbanken opererte i 1992 med fire grupper land ut fra størrelsen av nasjonalproduktet pr. inn­ bygger: ”Høyinntektsland” fra 32 000 dollar til 9500 dollar (der også Singapore og Hongkong var med),

land med ”øvre middels inntekt” fra 7000 dollar til 2500 dollar (der Hellas og Portugal var med, sam­ men med arabiske, østeuropeiske og noen latin­ amerikanske land), land med ” lavere middels inn­ tekt” fra 2500 dollar til 630 dollar (en rekke latin­ amerikanske, noen asiatiske og to østeuropeiske land) og endelig "lavinntektsland” fra 600 dollar til 80 dollar (med et flertall av afrikanske, samt de fat­ tigste asiatiske og latinamerikanske land). FNs Ut­ viklingsprogram (UNDP) nøyde seg med en tre­ deling mellom ”høy”, "middels” og ”lav”. Men i begge tilfeller viste inntektstabellene en sammen­ hengende skala uten noen markerte sprang fra land til land. Tok man derimot gjennomsnittet for hver gruppe, ble det naturligvis markerte sprang fra gruppe til gruppe: Lavinntektsland 350 dollar, la­ vere middels 1530 dollar, øvre middels 3400 dollar, høyinntektsland 19 600 dollar - det siste spranget var altså langt det største. Men selve utgangspunktet for sammenligningene, nemlig tallene for "nasjonalinntekt pr. innbygger”, var ytterst problematisk. La oss ta forholdet mellom Kenya og Norge som eksempel. Sammenlignet man dollarverdien av nasjonalinntekt pr.innbygger, ble forholdet som 1 til 63 (370 dollar mot 23 120 dollar). Men skal dette brukes som mål på levestandard, må en se på kjøpekraften i forhold til lokale priser. Iføl­ ge FNs omregning til ”reelt nasjonalprodukt pr. inn­ bygger” blir forholdet mellom Kenya og Norge da som ca. 1 til 14 (1010 dollar mot 13 820 dollar, basert på årene 1985-88). Men "nytteverdien” av inntekten med tanke på levestandard er avhengig av mange andre forhold som for eksempel klima. I Norden går mye av produksjonen med til isolering av hus, opp­ varming, varme klær, samt til arbeidsreiser, trafikk­ skader osv. som ikke har mye med levestandard å gjøre. FNs Utviklingsprogram (UNDP) har forsøkt å legge inn et mål for slik redusert nytteverdi av økende inntekt, og forholdet mellom Kenya og Nor­ ge blir da som 1 til 5 (1010 dollar mot 5 016 dollar). I tillegg til dette kommer så all usikkerhet ved de

129 IN N TEK TSN IVÅ ET I VER D EN 1990

BRUTTO NASJONALPRODUKT pr. innbygger, verdi i dollar etter offisiell kurs

I

l Lav inntekt (inntil $ 610) Middels inntekt ($611-7919) Høy inntekt (over $ 7 920) d ] Data ikke tilgjengelig

LJ

Sil

tallene en først tar utgangspunkt i. De fleste u-land mangler kapasitet og mulighet til å lage grundig sta­ tistikk, og metodene kan være grove og ikke alltid sammenlignbare mellom land. Dessuten kommer forhold som ingen statistikk kan få tak på: En stor del av produksjonen i et land som Kenya, kanskje 20-30 prosent, foregår i den ”uformelle” eller ”svarte” økonomien - til dels i form av byttehandel - og kan bare anslås. Mye av jordbruksproduksjonen er til selvforsyning, og økonomene kan bare gjette seg til verdien av dette når de setter opp tall for nasjo­ nalproduktet. Eksportvarer smugles ut av landet (anslagsvis opp mot 20 prosent i nabolandet Tan­ zania) og kommer heller ikke inn i statistikken. I ka­ pitlene som følger burde det vært gitt kommentarer til alle tall, men dette er naturligvis ikke mulig. Le­ seren må nøye seg med å ha in mente forbehold av den typen som er nevnt.

E t nytt verdensbilde FNs program for internasjonal sammenlignende sta­ tistikk (ICP) forsøker nå å skape sikrere grunnlag for sammenligning ved hvert femte år å beregne na­

sjonalinntekt pr. innbygger basert på lokal kjøpe­ kraft (”purchasing power parities”, PPP). Også den­ ne regnemåten har sine problemer, men både Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken hen­ ter nå sine tall fra ICP. Ved begynnelsen av hvert av de tre følgende kapitler - om Asia, Latin-Amerika og Afrika - finnes en tabell som viser ”reell gjen­ nomsnittsinntekt” for 1993. Disse tallene er basert på Verdensbankens rapport for 1993 og viser store forskjeller fra den tidligere regnemåten, som bare oversatte lokale inntekter til dollar etter offisiell kurs. Det er et nytt verdensbilde som begynner å av­ tegne seg. Det mest slående er at u-landenes andel av verdensproduksjonen går opp fra 18 prosent til 34 pro­ sent, mens i-landenes andel faller fra 73 prosent til 54 prosent. (Prosenttallene fra The Economist, 15. mai 1993.) Det største utslaget skyldes de nye talle­ ne for Asia, som øker sin andel fra 10 til 18 prosent. Hvor gal den gamle regnemåten var, illustreres av at den gav Asia en nedgang fra 7,9 prosent i 1985 til 7,2 prosent i 1990, til tross for at enhver kunne se at vek­ sten der var sterkest. Grunnen var ganske enkelt at mange asiatiske valutaer falt sterkt i verdi i forhold til dollar i denne perioden.

Tallene for inntektsnivået i u-landene er usikre og endrer seg raskt, særlig i Asia. Omregning til lo­ kal kjøpekraft pr. 1993 viser at Indonesia, Egypt og Sri Lanka nærmer seg middelinntektsgruppen, Kina og India gjorde et sprang opp­ over, mens Senegal, Elfenbenskysten og Kamerun går ned til lav­ inntektsgruppen.

130 Økonomisk vekst pr. innbygger 1980-1989, og prognose 1990-2000

T

■ 1980-1989 ■ 1 9 9 0 -2 0 0 0 Kilde: Verdensbanken 1990

Regnet i forhold til lokal kjøpekraft steg nå Kinas andel av verdensproduksjonen til det tredobbelte, nemlig 6 prosent, landet ble verdens tredje største økonomi etter USA (22,5 prosent) og kom nesten på høyde med Japan (7,6 prosent). Det innebar for ek­ sempel at gjennomsnittsinntekten i Kina gikk opp fra 370 til over 2 040 dollar. Det samsvarte også bed­ re med kinesisk statistikk, som viste at 81 prosent av alle husholdninger i byene hadde vaskemaskin og 70 prosent fargefjernsyn. Andre land som gjorde sprang fremover etter den nye regnemåten, var Thailand, fra 1 420 til 5 270 dollar og det folkerike Indonesia (180 millioner), som økte fra 650 til 2 720 dollar pr. innbygger. Selv India økte fra 350 til 1 900 dollar. Mot denne bakgrunnen måtte forestillingen om en allmenn krise i verdensøkonomien vike. Om det var stillstand i i-landene, var det en vekst på 5 pro­ sent pr. år i u-landene sett under ett, med enda høy­ ere tall for Asia. Det innebar at kløften mellom uland og i-land minket, og at u-landene ved år 2000 kanskje ville stå for over halvparten av verdenspro­ duksjonen. Dette ville få følger for maktfordelingen i verden. G-7-landene var ikke lenger noen selvsagt gruppering. Regnet i samlet nasjonalprodukt var Kina i 1993 større enn Tyskland. India kom inn foran Frankrike og Italia, og både Brasil og Mexico var større enn Canada. Riktignok stod i-landene fortsatt for 76 prosent av eksporten i verden, og deres valutaer do­ minerte de internasjonale pengemarkedene - de hadde dermed en uforholdsmessig stor innflytelse på verdensøkonomien. Men det begynte etter hån­ den å virke urimelig at representanter for land som stod for mer enn halvparten av verdensproduksjo­ nen fremdeles skulle holdes utenfor de økonomiske toppmøtene (G7).

Det er i et slikt perspektiv av et nytt verdensbilde at vi i de følgende kapitlene skal ta for oss utvik­ lingen i de enkelte verdensdeler.

Hvilke spørsmål skal vi stille? Hensikten med det foregående avsnittet er ikke å trylle bort forskjellen mellom rike og fattige land, men å få fram at landene befinner seg på en sam­ menhengende skala, at det finnes en betydelig "middelklasse” av land og at det er store forskjeller mellom verdensdelene. Med alle reservasjoner står det likevel fast at 21 av de 24 "høyinntektslandene” hørte hjemme i Europa, Nord-Amerika og Japan. En betydelig andel av verdensbefolkningen levde i "lavinntektslandene” - der de folkerikeste land i Sør-Asia, Kina, India, Pakistan, Bangladesh, ut­ gjorde hovedtyngden. Afrika sør for Sahara skilte seg ut ved at de aller fleste land i denne regionen lå i "lavinntektsgruppen”. Avstanden mellom disse rike og fattige gruppene utgjorde det største problem i verdenssamfunnet. For en besøkende fra en annen klode måtte det ha fortont seg som en ubegripelighet at så store forskjeller kunne eksistere på en så li­ ten planet! I det følgende vil vi bruke begrepet ”u-land” sam­ let for lav- og middelinntektslandene, og begrepet "fattige land” hovedsakelig om lavinntektslandene. Vi vil spørre etter årsakene til at utviklingen skjøt så ulik fart i de forskjellige regioner og trekke sam­ menligninger underveis for å finne svar. Kunne de fremgangsrike statene i Sørøst-Asia bli en modeli for resten av u-landene? Gjennom alle verdensdeler gikk det en bølge av demokratisering og økonomisk liberalisering i 1980og begynnelsen av 1990-årene, og dette biir også ho-

Noen mål på utvikling

Levealder Andel voksne som kan lese og skrive Barnedødelighet (under 5 år) pr. 1000 Utviklingshjelpens andel av BNP BNP pr. inn­ bygger i $ "Reell” BNP pr. innbygger *

Afrika sør for Sahara 52

* justert for lokal kjøpekraft Kilde: Human Development Report 1991

Midtøsten og NordAfrika 62

SørAsia 58

Hele Asia 168

LatinAmerika 67

Alle u-land 63

Industri­ land 75

45

53

42

72

82

70

97

179

106

151

57

72

116

18

9,2

U

1,7

0,8

0,4

1,3

470

1820

390

530

1830

710

12510

1180

3290

1090

2540

4300

2170

14350

131

vedtemaene i de følgende kapitlene. Hva var driv­ kreftene bak denne utviklingen? Her må vi skille mellom ytre og indre årsaker. Vi har sett hvordan gjeldskrisen og Verdensbanken virket i retning av li­ beralisering i u-landene, det samme gjorde naturlig­ vis sammenbruddet for statsøkonomiene i ØstEuropa. Demokratiseringen ble styrket av de sam­ me grunner. Men i mange land, både i Latin-Ame­ rika og Asia, begynte demokratisering og liberalise­ ring lenge før sammenbruddet i Øst-Europa og påvirkningen fra Verdensbanken; her var det altså avgjørende indre årsaker til det som skjedde. Vi må også stille spørsmålet om hvor nær og nød­ vendig sammenhengen mellom markedsøkonomi og demokrati egentlig var: Førte mer markedsøkonomi automatisk til krav om mer demokrati, slik det så ut til å gjøre i Kina? Var politisk frihet en forutsetning for vellykket økonomisk utvikling? Virket Verdens­ banken også for demokratisering i tillegg til økono­ misk liberalisering? Hver region og hvert land had­ de sin egen variant av denne utviklingen, der de ytre påvirkningene koblet seg sammen med de indre for­ utsetningene. Når vi setter demokratisering som tema, må vi væ­ re klar over at demokrati ikke er en pakke man en­ ten har eller ikke har. Vi må heller tale om demokra­ tiske "elementer” og grader av demokrati. Ett skille, som vi også kan finne i historien til de skandi­ naviske demokratiene, går mellom den "politiske frihet” (flerpartivalg, parlamentarisme) og den "borgerlige frihet” eller "personlige frihet” (tale- og trykkefrihet, forsamlingsfrihet, rettssikkerhet un­ der et uavhengig rettsvesen). Borgerlige friheter kan eksistere i betydelig grad også under autoritære regimer, slik det gjorde under det opplyste enevel­ det i Europa. Og det kan være ulike grader av poli­ tisk frihet: Valg kan være mer eller mindre frie, stemmeretten mer eller mindre allmenn, regjerin­ gen mer eller mindre ansvarlig for den valgte for­ samling. Tilsvarende kan det være ulike grader og ulike kombinasjoner av de borgerlige friheter. Vik-

Gjennomsnittsinntekt, utvalgte land. Dollar­ Kjøpekraftparitet, 1992 paritet, 1993 370 2 040 Kina India 275 1900 2,525 4 180 Brasil 3,700 5190 Mexico Indonesia 650 2 720 6,790 Sør-Korea 10 070 Thailand 1,780 3 780 Pakistan 400 1570 Argentina 6,870 5 840 Nigeria 275 1900 Egypt 655 3 140 Filippinene 820 2 900 Malaysia 2,980 6 530 K ild e: V e r d e n sb a n k e n 1992 o g 1993

tige elementer i et demokrati er også politisk kon­ troll av de militære og et livskraftig nett av frivillige organisasjoner ("det sivile samfunn”). Noe tilsvarende gjelder for den økonomiske li­ beraliseringen, også her er det tale om ulike ele­ menter og om gradsforskjeller: Friere utenrikshan­ del, mindre prisregulering, mindre subsidier, mer privatisering av statsbedrifter osv. Ingen land gjorde en dreining på 180 grader fra statsregulering til mar­ kedsøkonomi. Også i Pengefondets og Verdensban­ kens politikk har vi sett at det var ulike elementer: De liberalistiske elementene dominerte i Pengefon­ det, mens Verdensbanken også la vekt på planleg­ ging og statsregulering. Det er umulig å gi en fremstilling av utviklingen i Asia, Latin-Amerika og Afrika i 1980- og 90-årene som alle kan være enig i. Det finnes neppe noe om­ råde der oppfatningene er så motstridende, styrt av ulike økonomiske teorier og politiske ideologier. Spørsmålene er enorme, og det er lett å plukke det som passer ut fra forutbestemte oppfatninger. I ulandsdebatten kan vi grovt skille mellom tre ulike modeller. Den liberale modellen preges av ideene fra Adam Smith: Alle vil tjene på fri handel i et åpent verdens­ marked, hvert land vil utnytte sine fortrinn, og kapi­ tal fra de rike land vil spre moderne teknikk til de fattige regioner og etter hvert skape en velstand i hele verdenssamfunnet. Slik er det en grunnleggen­ de interesseharmoni mellom i-land og u-land. Tilbakeliggenheten i u-land skyldes hovedsakelig indre årsaker. Den radikale modellen har røtter dels i marxis­ men og dels i den "underutviklingsteori” som ble ut­ formet i Latin-Amerika og USA etter 1945. Ifølge denne modellen er det interessekonflikt i den kapita­ listiske verdensøkonomien: Frihandel og markeds­ økonomi vil føre til at sentrumslandene utbytter peri­ ferien og skaper "underutvikling” i betydningen ensidig økonomi basert på råvareeksport og ferdigvareimport. Ifølge "underutviklingsteorien” skyl­ des tilbakeliggenheten derfor hovedsakelig ytre år­ saker. Den marxistiske varianten legger mer vekt på indre klasseforskjeller i u-landene. En tredje oppfatning kan vi kalle en blandingsmo­ dell, sosialdemokratisk eller "sosial-liberal”. Den går ut fra både harmoni og konflikt i forholdet mel­ lom u-land og i-land. Den ser kapitalismen som en progressiv kraft, men mener markedsøkonomi og frihandel må ha en politisk motvekt i form av regu­ leringer og overføringer. Spørsmålet blir da hvor tyngdepunktet skal ligge. Interne og internasjonale reformer må følges ad. En slik inndeling er naturligvis forenklet, en mo­ deli er en abstraksjon. I virkelighetens verden griper oppfatningene over i hverandre. Men ulike politiske holdninger kommer alltid til syne i så store spørs­ mål. Også historiske fremstillinger er preget av det­ te, inkludert den som følger, men det biir gjort opp­ merksom på ulike synspunkter underveis.

Nasjonalprodukt i lokal kjøpekraft (1000 mrd dollar) 0

1 2

3

4

5

6

Data for Russiand mangler Kilde: The Economist 15.5.1993.

Asia

De østasiatiske landene ble i 1980-årene verdens kraftigste vekstområde. For første gang etter Japans moderni­ sering på slutten av 1800-tallet kunne man se at en ny ikke-vestlig region in­ dustrialiserte seg ut av tilbakeliggen-

DRAGON r o r a

In a stumbling world economy, East Asia sets a booming pace

heten. Dette var et vendepunkt av ver­ denshistorisk betydning. Mens Middelhavet var sentrum i oldtiden og Atlanterhavet i moderne tid, ville kan­ skje Stillehavet bli den dominerende region i verden i det nye århundret? Mens veksten i de gamle industrilandene flatet ut ved begynnelsen av 1990-tallet, fortsatte den å stige i Øst-Asia. De fire opprinnelige ”dragene” eller "tig­ rene” - Sør-Korea, Taiwan, Hongkong og Singapore - hadde en årlig vekst på nær 7 prosent i 1980-årene. Det var nesten tre ganger så høyt som gjennom­ snittet for de industrialiserte landene og innebar mer enn en fordobling av inntekten pr.innbygger på ti år. Hongkong og Singapore hadde gått forbi land som Spania, Irland, Hellas og Portugal i inntekt pr. innbygger. Eksporten fra disse to landene alene var i 1991 større enn fra hele Latin-Amerika. Taiwan, med sine 20 millioner innbyggere, hadde på samme tid opparbeidet verdens største valutareserve på drøyt 80 milliarder dollar. De investerte systematisk i elektronikkindustrien i USA og Storbritannia og kjøpte i 1992 40 prosent av jetproduksjonen i den amerikanske flyfabrikken McDonnel Douglas. Det var åpenbart ingen mening lenger i å regne disse lan­ dene til ”den tredje verden”.

De asiatiske ”tigrene” i nye sprang

"Dragene" i Øst-Asia trer inn i verdenshistorien.

Omkring 1990 fikk de opprinnelige fire tigrene følge av tre nye: Indonesia, Thailand og Malaysia. De skilte seg fra sine forløpere ved at de var rike råvare­ land og ved at de hadde en mer mangfoldig sammen­ satt befolkning, til dels med sterke etniske motset­ ninger. De var ikke deler av den konfusianske sivilisasjon. Malaysia og Indonesia hørte til det ma-

133

Asia Folketall

"Reell” BNP pr. innb. i $

1,4 Bhutan Burma (Myanmar) 41,6 106,7 Bangladesh Nepal 18,9 8,5 Kam bodsja 112,4 Pakistan 849,5 India Laos 4,1 1133,7 Kina 17,0 Sri Lanka 178,2 Indonesia Filippinene 61,5 Thailand 55,8 17,9 Malaysia 42,8 Sør-Korea 3,4 New Zealand Hongkong 5,8 3,0 Singapore 17,1 Australia

620 690 990 770 1 000 1 570 1 900 1 930 2 040 2 580 2720 2 900 3 740 653 0 10070 12 660 14 470 15 760 15 820

Land

'U N D P 1991 Kilde: Verdensbanken 1993

New Zealand

layiske kulturområdet, og hadde islam som den do­ minerende religion. Indonesia, med sine 175 millio­ ner innbyggere, var åpenbart et fremtidsland av dimensjoner og hadde i 1993 en gjennomsnittsinn­ tekt pr. innbygger omtrent på samme nivå som Egypt. Thailand var preget av en blanding av kine­ sisk, burmesisk og kambodsjansk kultur, 90 prosent av folket var buddhister. Men minioriteter av kine­ siske forretningsfolk spilte en viktig rolle også i disse landene. I Indonesia eide 3 prosent kinesere halv­ delen av den registrerte aksjekapitalen, i Thailand kontrollerte 12 prosent kinesere 90 prosent av den nasjonale industri. I Malaysia utgjorde kineserne 35 prosent av befolkningen. De nye tigrenes sprang fremover var like imponerende som forgjengernes, med en årlig vekst på 6-8 prosent mellom 1987 og 1992. Hongkong, Singapore, Taiwan og Sør-Korea had­ de fulgt Japans eksempel. De hadde bygd seg opp gjennom masseproduksjon innen tekstil, plastikk, billige forbruksvarer og etter hvert også motorkjøre­ tøyer. Lave lønnskostnader, disiplinerte arbeidere, høy sparing og aktive, stabile regjeringer var deres viktigste fortrinn. Men fra slutten av 1980-årene var de på rask vei oppover den teknologiske stigen, med kraftige satsninger innen elektronikk og fiberoptikk. Men veksten førte i sin tur til lønnskrav fra mer selvbevisste arbeidere, i et land som Sør-Korea var lønnsstigningen 15 prosent pr. år mellom 1986 og 1988. Dermed ble konkurransefortrinnet redusert, og de fire opprinnelige tigrene kunne kjenne pusten

Hongkong, et finans- og handelssentrum med be­ tydning for hele verden. 20 mill. flypassasjerer pr. år. En storflyplass med en ny bydel på 200 000 innbyggere skal stå ferdig i 1997.

Container-havna i Singa­ pore illustrerer omfanget av eksporten fra ”dragelandene”. Utførselen fra Hongkong og Singapore var i 1990 større enn fra alle latinamerikanske land tilsammen.

134

Oljeleting med helikop­ ter over regnskogen på Ny Guinea. Verdens mest isolerte og teknisk tilbakestående folke­ grupper tar plass i mo­ derne høyteknologi.

Vietnam: Tradisjonell markedshandel på Mekong-floden. Et eksem­ pel på det intense han­ delsliv under alle forhold i Øst-As ia.

i nakken av de nye sørøstasiatiske konkurrentene, Indonesia, Thailand og Malaysia. Malaysia var i 1992 blitt verdens største produsent av mikrochips og verdens tredje største produsent av halvledere, det vil si nøkkeldeler til datamaskinene. Det var særlig japansk kapital som var drivkraften i denne utviklingen, de la ut stadig mer av delproduksjonen under egen industri til disse landene med billigere arbeidskraft. Det var den industrialiserte verdens­ økonomiens logikk som nå gjorde seg gjeldende i et nytt område. Mellom 1986 og 1990 gjorde japanske firmaer ca. 2500 investeringer i de tre nye ”tigerlandene” samt Singapore, i noen tilfeller bygde de opp hele industriområder. Men i 1992 regnet man at "utenlandskinesere”, særlig fra Hongkong, stod for nesten like stor andel av investeringene i Malaysia, Thailand og Indonesia som Japan. 11992 gikk de sørøstasiatiske landene - Malaysia, Indonesia, Filippinene, Thailand, Brunei og Singa­ pore - sammen i et frihandelsforbund, AFTA. Tid­ ligere hadde de hatt et løsere samarbeid i ASEAN (Association of South East Asian Nations), dannet som en motvekt mot trusselen fra Vietnam og Kina i Vietnamkrigens dager. Nå forpliktet de seg til å byg­ ge ned tollsatsene på industrivarer til under 5 pro­ sent over en 15 års periode. Målene var de samme som for den økonomiske integrasjonen i Europa og i Nord-Amerika: å legge til rette for en bedre ut­ nyttelse av de samlede ressursene i regionen og ikke minst - trekke til seg utenlandsk kapital i kon­ kurranse med andre regioner. Naturrikdommene fortalte om fremtidsmuligheter, og det samme gjor­ de folketallet på 330 millioner, det vil si nesten like mye som i EF. Det ble planlagt et felles energi­ system, bygd på naturgass, ført fram gjennom et gi­ gantisk rørledningsnett. I alle land ble det satset på store programmer for utbygging av infrastruktur, fra telefonnett og jernbaner til veier, havner, flyplasser og nye boligområder. Enkelte hadde større visjoner. Malaysias stats­ minister, Mahathir Mohamed, mente at hele ØstAsia, inkludert Japan og Australia, burde gå inn i ett handelsforbund som en motvekt mot det han kal­ te "proteksjonistiske handelsblokker i Europa og Amerika”. Men både andre AFTA-land og Japan betraktet dette som farlig konfrontasjonspolitikk.

Også de tidligere kommunistlandene Vietnam, Kambodsja og Laos stod i kø for å knytte seg til AFTA-landene. De store vannkraftreservene i Mekong-deltaet kunne gi Laos og Kambodsja mulig­ heter for tilkobling som energileverandører. I Viet­ nam lå økonomien ved begynnelsen av 1990-årene i ruiner etter at den sovjetiske hjelpen falt bort. Men landet hadde åpenbart et stort potensiale for økono­ misk vekst, med billig, flittig og opplyst arbeidskraft og et folketall på 67 millioner. Vietnam signaliserte at de ville liberalisere økonomien. For Japan var dette et drømmeland for fremtidige investeringer. Det ble sagt at 10 000 japanske forretningsfolk be­ søkte landet i 1991, og vestlige land, inkludert de nordiske, opprettet handelskontorer i økende an­ tall. Man ventet på startskuddet i form av at ameri­ kanerne opphevet handelsblokaden av Vietnam fra den kalde krigens dager. Det ville også bety grønt lys for et etterlengtet medlemskap i Det internasjo­ nale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Men også de sørøstasiatiske nabolandene lå klare i startgropa for investeringer i Vietnam. Japan rådde ikke lenger grunnen alene.

Å rsaker til veksten Utviklingen i Sørøst-Asia var i hovedtrekk i samsvar med den liberale utviklingsmodellen. Valutakurse­ ne ble holdt på et realistisk, stabilt nivå, lønnsøk­ ningene og de sosiale ytelsene ble knyttet til økning i produktivitet, prisstigningen var lav. Statsbedrifter

135

ble gjort uavhengige og delvis privatisert. For de utenlandske investorene var det avgjørende at det ble lagt til rette for en fri valutahandel, slik at forretningsoppgjør, investeringer og hjemføring av for­ tjeneste kunne skje uten store hindringer. Suksessen for denne utviklingsmodellen måtte gjøre inntrykk i alle u-land, særlig når den falt sammen med sam­ menbruddet for den sosialistiske statsøkonomien i Øst-Europa. En viktig forutsetning for veksten var at de sørøstasiatiske landene hadde hjemlige kapitalister som var i stand til å gripe de nye mulighetene som bød seg, alene eller i samvirke med utenlandske in­ vestorer. Både Sør-Korea og Taiwan hadde i 1950og 60-årene gjennomført jordreformer som avskaf­ fet godseiendommer og la til rette for et mer effek­ tivt jordbruk bygd på selveiende bønder, slik som i Japan. Det skapte et marked for industrien og en hel klasse av små entreprenører som bidrog til den øko­ nomiske veksten. Det næringsdrivende borgerska­ pet i de østasiatiske landene, med kinesiske minori­ teter i spissen, viste en kombinasjon av tiltak og disiplin. De la vekt på å bygge opp egenkapital i be­ driftene og unngå for sterk opplåning. Regjeringene lånte også med måte, for eksempel fra Verdensban­ ken. Bare Filippinene kom i alvorlig gjeldskrise i 1980-årene og måtte hjelpes av Det internasjonale pengefondet. Den politiske stabiliteten hadde stor betydning. Folk med penger hadde tillit til staten og satte sine sparemidler i hjemlige verdipapirer, aksjer og ban­ ker, uten frykt for vilkårlig beslagleggelse eller verdi­ forringelse gjennom en ukontrollert inflasjon. Når vi sammenligner med forholdene i Latin-Amerika og Afrika, kan vi se hvor viktig dette politiske tillits­ forholdet var; der flyktet hjemlig kapital ut av lan­ dene i strie strømmer. For de utenlandske investore­ ne var den politiske stabiliteten helt avgjørende. I tillegg til den store eksporten førte velstandsøk­ ningen etter hvert til et blomstrende hjemmemar­ ked med en masseforbrukskultur etter japansk og amerikansk mønster. For andre u-land var det særlig denne siden ved den asiatiske fremgangen som vir­ ket overveldende og tillokkende.

Men de som så verden i lys av underutviklingsteoriene, hadde en annen tolkning. For det første var det ikke noen ren markedsøkonomi som hadde ført disse landene til topps. Tvert i mot hadde staten spilt en meget viktig rolle både ved å beskytte indu­ strien i startfasen og ved å drive en aktiv industripo­ litikk etter japansk mønster. For det andre hadde USAs konflikt med Kina og den amerikanske krig­ føringen i Korea og Vietnam ført til at enorme bi­ standsmidler og investeringer i forsyningsindustri av ulike slag ble pumpet inn i regionen. På Filippinene utgjorde inntektene fra de amerikanske basene 10 prosent av hele nasjonalproduktet. Verdensøkono­ mien hadde dessuten vært i rask vekst da tigrene gjorde sitt store sprang. Og hvilke sjanser hadde andre u-land til å komme på banen når de øst­

Asia

Protestaksjon i Seoul, Sør-Korea, 1991, med blomster som våpen mot opprørspolitiet. Folkelige protester var en viktig år­ sak til demokratiseringen i mange østasiatiske land.

asiatiske landene allerede hadde monopolisert mas­ seproduksjonen av billige forbruksvarer? Det var også grunn til å spørre om hvordan den nye rikdommen skulle fordeles. Indonesia, for ek­ sempel, hadde en raskt voksende middelklasse, men over 30 millioner mennesker - av en befolkning på 180 millioner - levde under fattigdomsgrensen. Den tyngste innvendingen var kanskje den økologiske: Hvis et land som Indonesia skulle eksportere like mye pr. person som Singapore, ville det bety ca. 75 prosent økning av den totale verdenshandelen! Ikke alle utviklingsland kunne gjøre et slikt sprang, verdensproduksjonen og verdenshandelen kunne ikke vokse i det uendelige, miljøet og atmosfæren ville ikke tåle den belastningen.

"Autoritære dem okratier”? Det er lett å glemme hvor dystert det så ut for demo­ kratiet i Øst-Asia i 1950-60-årene. Man talte om fa­ rene for en "dominoeffekt”: Falt Vietnam, ville kommunismen velte over ende regimene i hele re­ gionen. 1 1990-årene hadde brikkene begynt å falle den andre veien. De ytre årsakene var klare nok: Kombinasjonen av den langsiktige amerikanske inn-

Drømmen om egen mo­ torsykkel. Saigon (Ho Chi Minh-byen) 1992. Suget etter moderne for­ bruksvarer var en driv­ kraft bak den raske ut­ viklingen i Øst-Asia.

136

Corazon Aquino som seierherre etter den de­ mokratiske revolusjonen på Filippinene i 1986. Et særegent land i den sørøstasiatiske familien, tidligere spansk og amerikansk koloni, først ute i demokratibølgen.

Til høyre: Kinesere i Hongkong britiske undersåtter protesterer i 1989 mot at Storbritannia har gjort avtale om å overgi Hongkong til Kina i 1997.

En del av skosamlingen til Imelda Marcos. Et uskyldig, men slående eksempel på griskheten under president Marcos (1972-1986). 356 mili. dollar ble funnet på Marcos’ sveitsiske konti, trolig bare en liten del av hans utenlandske formue.

flyteisen og sammenbruddet for den kommunistiske modellen ved slutten av 1980-årene. Men de indre årsakene var langt mer betydningsfulle. Det var en historisk triumf for USA å plante inn en demokratisk forfatning i Japan etter krigsneder­ laget i 1945. Det japanske eksemplet virket med stor kraft i resten av Øst-Asia, særlig fordi det var knyt­ tet sammen med bildet av den materielle forbrukerfrihet. Dette var aller tydeligst i Sør-Korea og Tai­ wan, som på alle felter hadde amibisjoner om å måle seg med Japan. Politisk opposisjon ble riktignok lenge undertrykt ut fra kommunistfrykt, men frie valg ble gjennomført i Sør-Korea i 1987 og på Taiwan i 1992 da landet fikk sin første innfødte president som ikke hørte til ledersjiktet fra Nasjonalistpartiet som hadde flyktet fra fastlandet i 1948. Dermed had­ de både Taiwan og Sør-Korea ”brutt den autoritære skorpen”. Mest dramatisk var avviklingen av diktaturet på Filippinene i 1986. Filippinene var ikke fullt med på den asiatiske økonomiske suksesshistorien. I 1980årene havnet de i uhåndterlige gjeldsproblemer, mer likt de latinamerikanske land. På den annen side var den politiske kulturen mer demokratisk, påvirket av kristendom (den offisielle religion) og amerikansk samfunnsideologi fra kolonistyret fram til 1946. Dette var en interessant kontrast til de konfusianske nabolandene.

Landets største problem var de sterke indre mot­ setningene: Muslimske krav om selvstyre i sørprovinsene, en etnisk selvstendighetshær på Cordilleraøyene og en sterk kommunistisk geriljabevegelse. Et godseieraristokrati voktet sine privilegier, de mi­ litære fikk en dominerende stilling og den katolske kirke manøvrerte i rørt politisk farvann. Igjen var det mange likheter med Latin-Amerika. Revolusjonen i 1986 var en følge av både indre og ytre årsaker. Filippinene hadde fått en demokratisk forfatning da det amerikanske kolonistyret ble av­ viklet i 1946, men USA hadde godtatt Ferdinand Marcos’ statskupp i 1972, blant annet for å holde den kommunistiske geriljabevegelsen i sjakk. I 1986 fremstod imidlertid Marcos’ vanstyre og de mange bruddene på menneskerettighetene et hinder for en langsiktig stabilitet i landet, og amerikanerne lot re­ gimet falle. Moderne media var med for fullt under revolusjonen. Befolkningen i Manila ble mobilisert gjennom opposisjonens radio, og hele verden fulgte med på TV da Marcos ble styrtet av en allianse av middelklassen, den katolske kirke og grupper av mi­ litære som ønsket et maktskifte. 1 1983 hadde oppo­ sisjonen fått sin martyr i Benigno Aquino, og hans enke, Corazon Aquino, tok i 1986 over som presi­ dent. Men Filippinene illustrerte demokratiets problem i et land med sterke etniske og sosiale spenninger. Corazon Aquino bedret situasjonen for menneske­ rettene, men klarte ikke å samle nasjonen i sin presidentperiode fram til 1992. Reformer som utfordret de sterkeste sosiale gruppene - godseierne og stor­ borgerskapet - lot seg ikke gjennomføre. Forso-

137

ningspolitikken overfor geriljabevegelsene førte til kraftige reaksjoner og flere kuppforsøk fra høyre­ orienterte militære. Den nye presidenten fra 1992, general Fidel Ramos - som også var Corazon Aquinos kandidat - var lojal mot forfatningen av 1987. Men det grunnleggende spørsmålet bestod: Var au­ toritært styre med sterk militærmakt nødvendig for å holde staten samlet? I de konfusianske landene støtte demokratiet mot dypere kulturelle barrierer. Selv om land som SørKorea, Taiwan, Singapore og Hongkong holdt frie valg på president og parlament, var makten sentrali­ sert og opposisjonen fikk ikke mye spillerom. Ad­ gang til media kunne være et problem, og kraftige protestytringer kunne føre til arrestasjoner. Denne tradisjonen støttet seg på konfusianske ideer om respekt for de eldre og myndighetene og betydnin­ gen av disiplin i samfunnslivet. Enkeltmennesket opplevde et enormt sosialt og politisk press i retning av lydighet i familien, lojalitet på arbeidsplassen og underordning under myndighetene. Det var vanske­ lig å forene en slik tenkning med de vestlige ideene om individualisme, politisk mangfold ("pluralis­ me”) og maktfordeling mellom lovgivende, utøven­ de og dømmende myndigheter. Det var i realiteten tale om mykere former for ettpartisystem, "auto­ ritære demokratier”. Regjeringspartiet i Singapore, PAP, som hadde sittet med makten uavbrutt i 36 år, viste til at det hadde tatt Storbritannia 150 år å ut­ vikle flerpartisystemet. Etter denne logikken skulle PAP fortsatt ha 114 år igjen! I Indonesia og Thailand hadde de militære en spe­ siell maktstilling, med en oppfatning om at eliten av offiserer og embetsmenn hadde en moralsk rett til maktmonopol. Ingen av de asiatiske landene, kan­ skje med unntak av Filippinene, hadde den flora av frivillige, uavhengige organisasjoner - det "sivile samfunn” - som i Vesten underbygger det offentlige demokratiet. Men den eksplosive økonomiske utviklingen måt­ te få politiske følger. På tre tiår hadde landene i Øst- og Sørøst-Asia gjort unna en utvikling som i Vesten hadde tatt flere århundrer. Et resultat var, liksom i Vesten, at det ble skapt en sterkere middel­ klasse av selvstendige næringsdrivende, offentlige funksjonærer, folk i frie yrker, studenter og intellek­ tuelle. Gjennom utdanning, handel, reiser og om­ gang med utlendinger fikk de innsikt i vestlige de­ mokratiske ideer. Med den selvtillit som økonomisk fremgang gav, var det naturlig at de også krevde større politisk frihet og innflytelse. Dette kom særlig klart fram under den politiske oppstanden i Thai­ land i mai-juni 1992. For den voksende og mer selvbevisste middelklas­ sen i Thailand var militærkuppet etter valget i 1991 en provokasjon, de militære hadde allerede fra før en dominerende stilling både i administrasjon og økonomi, særlig i statsselskapene. Etter voldsomme sammenstøt i Bangkoks gater i mai 1992, der de mili­ tære skjøt inn i menneskemengden, drepte 50 og

Asia

Forsoning etter opptøye­ ne i Bangkok, mai 1992. Kong Bhumipol kaller inn hærsjefen Suchinda Krapayoon og opposi­ sjonslederen Chamlong Srimuang til tradisjonell forsoning, overført på TV. Seremonien kunne minne om operetten ”The King and / ” /

såret 700, grep kongen inn og forkynte en kompro­ missløsning: Parlamentarisme og ytringsfrihet skul­ le sikres, ingen militære skulle straffeforfølges, en forretningsmann og tidligere diplomat med tillit blant de militære, Anand Panyarachun, ble utnevnt til ny statsminister. Det var et interessant eksempel på liberalisering innen rammen av tradisjonell poli­ tisk kultur, en løsning der ingen mistet ansikt. Krisen i Thailand avdekket også de politiske virk­ ningene av den tette økonomiske forbindelsen til det kapitalistiske verdensmarkedet. Politisk uro var dårlig business! Børsen i Bangkok svingte opp og ned med utsiktene til en politisk liberalisering. Na­ bolandene i ASEAN sa fra om sine bekymringer for det fremtidige frihandelssamarbeidet hvis Thailand lukket seg inne i et militærdiktatur.

Demonstranter med mobiltelefon Moderne kommunikasjonsteknologi var vik­ tig under oppstandene i Thailand. Folk brukte mobiltelefoner og telefaks for å sam­ ordne demonstrasjonene. Pressen talte om en mob mua thue, en ”mobiltelefonmobb” ! Under sammenstøtene med politiet kjørte demonstrantene stadig om igjen opptak av politivold på videokameraer med strøm fra bilbatterier for å hisse opp deltakerne. En bankkasserer bad en amerikansk journalist om å sende en faks til president Bush og be ham sende marinesoldatene. Massemedia ble også effektivt brukt under forsoningen: Kongen stod fram på TV med militærsjefen og opposisjonslederen bøyd på kne i ydmyk positur, i samsvar med tradisjonelle seremo­ nier.

138

Aung San Suu Kyi: Overvinne frykten

Aung San Suu Kyi, dat­ ter av Burmas frigjøringshelt, leder for opposisjonen mot det sosialistiske militærregi­ met, i husarrest siden 1989, vinner av Nobels fredspris 1991. En helstøpt og fryktløs person­ lighet.

Aung San Suu Kyi talte på en måte som min­ net om opposisjonen under kommunismen i Øst-Europa: ”1 et system som fornekter de mest grunnleggende menneskeretter, er frykt som oftest en del av hverdagen. Frykt for fengsling, frykt for tortur, for å dø, for å miste venner, familie, eiendom og arbeid . . . En særlig lumsk form for frykt er den som gir seg ut for å være sunn fornuft eller til og med visdom, og som fordømmer som tåpelige, ubesindige . . . alle de små daglige, modige handlinger som bidrar til å bevare mennes­ kenes selvrespekt og naturlige verdighet . . . Og likevel - selv under det mest knusende statsapparat - reiser motet seg igjen og igjen . . . Begreper som sannhet, rettferdig­ het og medlidenhet kan ikke avfeies som ba­ nale når disse ofte er det eneste vern mot hensynsløs maktbruk” (Frihet fra frykt, Oslo 1991, ss. 18-19).

De sosialistiske baktropper: Burm a og Nord-Korea

Kommunistisk person­ kultus i Nord-Korea: Den 20 m høye bronsestatuen av president Kim Il Sung, "den største av alle store menn i histori­ en ”. Men Sovjets fali skapte store problemer for Nord-Korea.

To sosialistiske regimer prøvde, hver på sin kant, å stenge døren for all reform. Myanmar (det tidligere Burma) hadde siden statskuppet under Ne Win i 1962 lukket seg inne med sin "egen vei til sosialis­ men” tuftet på brutal undertrykkelse av all oppo­ sisjon. En begrunnelse for militærstyret var nødven­ digheten av å nedkjempe geriljabevegelser i fjell­ strøkene og grenseområdene mot Thailand (Karenregionen). Etter omfattende uroligheter i hoved­ staden Rangoon i 1988 - startet av studentene - gikk regimet med på valg til en grunnlovgivende for­ samling. Men da opposisjonspartiet under Aung San Suu Kyi fikk 60 prosent av stemmene, ble valget ignorert og Suu Kyi satt i husarrest. Hun fikk Nobels fredspris i 1991, men regimet forble upåvirket. USA trakk tilbake sin bistand, og Japan reduserte sine forbindelser. Men uten oppslutning om straffetiltak fra Kina og Thailand - landets fremste støttespillere og handelspartnere - ble ikke regimet alvorlig ram­ met. De sørøstasiatiske nabolandene var også inn­ stilt på dialog og sterkt interesserte i å få være med og utnytte Burmas naturrikdommer, spesielt oljen. I Nord-Korea fremstod det stalinistiske regimet under Kim II Sung stadig mer som en historisk lev­ ning. Økonomien var på nedtur fra midten av 1980årene og stupte bratt etter at Sovjetunionen trakk sin støtte i 1990; de hadde stått for 50 prosent av utenrikshandelen og 80 prosent av oljeleveransene. Nord-Korea var i realiteten blant de mest avhengige

land i verden, kanskje med Cuba som en rival på den andre siden av kloden. Som i andre kommunistiske land kunne regimet vise til gode resultater når det gjaldt lesekyndighet, helsevesen og infrastruktur. Men i 1990-årene begynte knappheten å bli kritisk, selv på nødvendighetsartikler. Kim II Sung hadde bare en vei å vende seg for å få kapital og teknologi til å komme over krisen, nemlig til sine kapitalistis­ ke fiender, i første rekke Sør-Korea. En avtale i 1992 kunne peke mot en fremtidig gjenforening. Men USA satte som vilkår at Nord-Korea stanset ut­ viklingen av egne atomvåpen som også kunne bli en populær eksportvare. Landet produserte allerede Scud-raketter til Midtøsten. Men det stalinistiske skuespill fortsatte som en blanding av tragedie og farse, med en hysterisk førerkultus og et sikkerhets­ politi av en type man gjenkjente fra DDR og Roma­ nia.

Kina: ”Sosialistisk markedsøkonomi” Liberaliseringen i Kina fra Maos død i 1976 til for­ kynnelsen av den "sosialistiske markedsøkonomi” på partikongressen i 1992 kunne få like store his­ toriske følger som sammenbruddet for kommunis­ men i Øst-Europa. Kina var ikke lenger et fyrtårn for motstanderne av den vestlige utviklingsmodell, hverken for geriljagrupper i den tredje verden eller venstreradikale intellektuelle i europeiske land. Kina hadde på en dramatisk måte gjennomlevd ulike utviklingsmodeller: den sovjetiske i 1950-årene og en ytterliggående variant av "selvberging” i 1960- og 70-årene. Kulturrevolusjonen ble sluppet løs blant annet for å knuse motstanden mot denne politikken, feie rent for den gamle kulturarven og bygge opp ”det nye mennesket”. Resultatet var øko­ nomisk stagnasjon og tilbakegang. For de politikerene som tok over etter Maos død i 1976, med den senere leder Deng Xiaoping i spissen, var konklusjonen klar: Ikke noe land kunne utvikle seg ved å stenge dørene til omverdenen. De nye le­ derne som gradvis vant fram mot de maoistiske retttroende, hadde et pragmatisk syn på Marx: Hans mangler måtte bøtes på gjennom reform tilpasset den endrede historiske virkelighet. Kommunismen måtte ikke hindre utviklingen av produktivkreftene! I Deng Xiaopings ord: ”Om en katt er svart eller hvit spiller liten rolle så lenge den fanger mus.” Re­ volusjonens mål ble nå å gjøre Kina "rikt og stort”, heller enn ideologisk korrekt. Reformene etter 1976-78 tok sikte på en gradvis utbygging av markedsøkonomien innen en sosialis­ tisk ramme. Det overordnede målet var ”de fire mo­ derniseringer” av industri, jordbruk, vitenskap og forsvar. Et middel var en forsiktig åpning mot det kapitalistiske verdensmarkedet. Mest radikalt var opprettelsen av i alt 18 såkalte "frisoner” - med toll­ frihet, lave skatter og i noen tilfelle endog visafrihet - for å bygge opp eksportindustri med utenlandsk

139

Maos helteglorie forsvinner: En Mickey Mus-figur og Mao i skjønn forening på et restaurantskilt i en av de kapitalistiske kystsonene i Kina. Men Mao dukket opp igjen i kinesisk folke­ tro på linje med andre husguder, til vern mot ulykke og vond­ skap.

kapital, etter hvert også fra Hongkong og Taiwan. Noen talte om "Taiwans endelige seier over Kina”! Oppsiktsvekkende var det også at Kina i 1980-årene søkte og fikk medlemskap i Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. I 1988 var det inngått ca. 6000 avtaler om felles foretak (”joint ventures”) med utenlandske firmaer. Kina var blitt verdens 16. største eksportland. Strømmen av utenlandske tu­ rister økte, og ca. 20 000 kinesere studerte i ut­ landet, for en stor del barn av den politiske eliten. De indre reformene innebar store sosiale nydan­ nelser. Kollektivene på landsbygda ble brutt opp, bøndene kunne inngå kontrakter om privat drift og

fikk selge sine avlinger på det private marked. Pro­ duksjonen skjøt i været, bøndenes inntekter økte med 70 prosent på fire-fem år etter 1978. Vareindu­ strien fikk større selvstendighet og kunne overtas av arbeidere eller private entreprenører. De fleste pris­ kontrollene ble fjernet. Fra ca. 1985 fikk lokale myndigheter stor frihet til selv å legge opp sin utviklingspolitikk, og i byene i Sør-Kina - som for eksempel Shenzhen i Guandongprovinsen - blomstret privatkapitalismen i nært samspill med Hongkong mer intenst enn noen kun­ ne forutsett. Etterspurt arbeidskraft, så som elek­ troingeniører, ble lokket med villa, høye gasjer og andre privilegier. ”Samtidig velstand for alle er umulig. For å oppnå effektivitet må vi ha en rimelig økning i inntektsforskjellene,” het det på partikon-

Suksess i det nye Kina ”De tre høye”, ”de åtte store” , ”de fire små” - dette var de spøkefulle slagord for målet på suksess i det nye Kina. ”De fire små” var toppen av hva en kunne drømme om under Mao: En sykkel, en radio, en klokke, en sy­ maskin. I Deng Xiaopings verden var de er­ stattet av ”de åtte store”: En farge-TV, et kjøleskap, en stereo, et fotoapparat, en mo­ torsykkel, et møblement, en vaskemaskin og en elektrisk vifte. ”De tre høye” var det en mann trengte for å erobre en kvinne: høy lønn, høy utdannelse og en høyde på over 1,70! gressen i 1992. Det var en frodig materialisme som utfoldet seg, sulten på de moderne forbruksgoder som var kapitalismens kjennemerke og viktigste dragkraft. "Feite katter” var folkevittighetens navn på de nye rike. Tiggere og prostituerte dukket opp igjen i gatene. Helsevesenet, som hadde vært knyt­ tet til de gamle folkekommunene, fikk store pro­ blemer. Overgangen til markedsøkonomi forutsatte endringer i hele den kinesiske statsorganisasjonen. Det måtte bygges opp et nytt rettssystem som be­ skyttet privat eiendom, regulerte kontrakter i ar­ beids- og handelsliv og - ikke minst - bygde inn internasjonal rett når det gjaldt det økonomiske for­ holdet til utlandet. Kina fikk en ny sivil lovbok i 1986. Byråkrati og hær måtte også reformeres med sikte på å skape profesjonelle, spesialiserte tjeneste­ menn i motsetning til det tidligere vilkårlige partistyret. En ny lov fra 1990 gav endog den enkelte bor­ ger rett til å reise sak mot myndighetene; i kinesisk tradisjon var dette revolusjonerende. Men korrup­ sjon, gjensidig beskyttelse og personlig berikelse fortsatte å ri det kinesiske kommunistpartiet som en mare. 150 000 partitjenestemenn ble straffet for kor­ rupsjon i det ene året 1987.

Belønning for personlig innsats: På vei til en fer­ je over Yangzijang med en nyinnkjøpt vaske­ maskin på ryggen. Også i Kina var drømmen om moderne forbruksvarer en økonomisk drivkraft.

Risplanting i Sichuanprovinsen, Kina 1989. Omleggingen til privat salgsjordbruk var en vik­ tig del av reformpro­ grammet i Kina. Pro­ duksjonen og bøndenes inntekter økte sterkt.

140

Hovedpersonen fravæ­ rende, men usynlig til stede. Partiformann Deng Xiaopings tomme stol under Den nasjonale folkekongressen i april 1992. Sin høye alder til tross (f. 1904) holdt Deng alle tråder i sin hånd.

Kinesisk mentalitet ”Den avskyelige kineser” , het en kritisk, sa­ tirisk pamflett som sirkulerte i Kina etter 1986. Forfatteren, en Taiwan-kineser med pseudonymet Bo Yang, gav en besk beskri­ velse av den kinesiske mentalitet: ’Trangsynthet og mangel på velvilje overfor andre kan skape en ubalansert personlighet som stadig svinger mellom to ytterpunkter: en kronisk underlegenhetsfølelse og ekstrem arroganse. I sin underlegenhet er kineseren en slave, i overlegenhet en tyrann. Sjelden har han eller hun en sunn følelse av selv­ respekt. I den underlegne stemning er alle bedre enn ham, og desto nærmere han kom­ mer til folk med innflytelse, desto bredere biir det smiskende smilet. Tilsvarende, i den arrogante stemning finnes det ikke en annen person som er verdt ett øre. Resultatet er et merkelig vesen med en splittet personlig­ het”. (Jonathan D. Spence: The Search for Modern China, London 1990, s.720).

Den politiske undertrykkelsen Forholdet mellom økonomisk liberalisering og de­ mokratisering ble spesielt spenningsfylt i Kina, et­ tersom kommunistpartiet nektet å løsne sitt grep. For lederskapet av gamle veteraner fra borgerkri­ gens dager var det utålelig å tenke seg at partiets makt, revolusjonens viktigste resultat, skulle settes på spill. De ”fire kardinalprinsipper” var hellige: "Sosialisme”, ”Folkets demokratiske diktatur”, "Kommunistpartiets lederskap” og ”Den marxistisk-leninistisk-maoistiske tenkning”. Men marxis­

ter burde være de første til å forutse at når økonomi­ en skapte nye sosiale grupper, ville de også fremme politiske krav. Mønsteret var i mangt det samme som vi har sett i Thailand, men studentenes og de in­ tellektuelles rolle var enda viktigere i Kina, i sam­ svar med en lang tradisjon i landet. I 1986 demonstrerte 30 000 studenter i Shanghai for frie valg: ”Uten demokrati, ingen modernise­ ring”. Ideen var at ytringsfrihet var en forutsetning for nyskaping og fremgang både i vitenskap og øko­ nomi. Det var en gjenklang av studentenes parole om ”Hr. Vitenskap og Hr. Demokrati” fra 4.maibevegelsen i 1919-1927. Men regimet reagerte aller­ gisk, fordømte demonstrasjonene som "borgerlig li­ beralisme” og gjorde kommunistpartiets sekretær, veteranen Hu Yaobang til syndebukk for å ha vist forståelse for studentene. I mai-juni 1989 kom så studentdemonstrasjonene over hele Kina, og særlig på ”Den himmelske freds plass”. Foranledningen var Hu Yaobangs død. De­ monstrasjonene var i hovedsak spontane, men se­ nere opplysninger tyder på at de også spilte en rolle i den indre maktkampen innen kommunistpartiet. Det var barn av folk i toppledelsen i partiet fra ”kadreuniversitetet” i Beijing som startet det hele, trolig oppmuntret av fedre som ønsket en anti-korrupsjonskampanje for å ramme de konservative. Kan­ skje stod selve partisekretæren, Zhao Zi Yang, bak. Kravene var mer demokrati innen partiet, ikke de­ mokrati etter vestlig mønster. Men det hele gled ut av kontroll. Da studentene ble lagt under press av ordensmakten, sluttet også andre grupper - lærere, journalister og arbeidere - seg til. På det meste de­ monstrerte kanskje en million på Tiananmen-plassen. Gorbatsjovs besøk i Beijing på samme tid gjorde at studentene fikk hele verdens mediakraft til sin rå­ dighet, en sjanse som ble dyktig utnyttet. Plakater og transparenter på engelsk begynte å dukke opp. Kinesiskfødte PR-folk fra California hjalp til, og det var en intens faks-trafikk mellom studentene og ki­ nesere i USA. Ytterligheter spilte utviklingen i hen­ dene på de konservative. Da studentene startet sin sultestreik og utfordret regimet i ordelag som var uhørt i kinesisk tradisjon, ble veteranavdelinger fra hæren med stridsvogner og pansrete kjøretøyer satt inn. Tiananmen-plassen ble fredelig evakuert den 3.juni, men de tilstøtende gatene ble rensket med stor brutalitet foran øynene på et globalt publikum av fjernsynsseere. Straffetiltakene var nådeløse, spesielt mot de arbeiderne som hadde deltatt. I den store kinesiske bondebefolkningen fant studentpro­ testen aldri gehør. Verden ble på ny minnet om at Kina, liksom Stalin-tidens Sovjetunionen, hadde sitt eget system av straffe- og arbeidsleirer der kri­ minelle og politiske fanger ble behandlet - og til dels mishandlet - som slaver. Men Deng Xiaoping holdt fast ved det økonomis­ ke reformprogrammet. I en tale til de militære leder­ ne etter aksjonen i Beijing slo han fast at ”vi må aldri

141

igjen gjøre Kina til et lukket land” og ”aldri gå til­ bake til den gamle vane med å trampe økonomien til døde”. Han ønsket mer utenlandsk kapital ”selv om dette betyr en tung utenlandsgjeld”. Den langsiktige strategien var preget av kinesisk tålmodighet og rea­ lisme: Nasjonalproduktet var allerede fordoblet på tolv år fra 1977 til 1989.1 de neste tolv år, fram til tu­ senårsskiftet, skulle det fordobles igjen, og først i en tredje fase på 50 år med en beskjeden, men jevn vekst på to prosent pr. år kunne Kina håpe å nå et ni­ vå som "moderat utviklet land”. En grunn til å øns­ ke en moderat vekst var at det da ble lettere å sikre politisk kontroll og stabilitet. Men på partikongressen i oktober 1992, da den "sosialistiske markedsøkonomi” ble fastlagt som partiets offisielle politikk, hørte man mindre om moderasjon. Tvert imot var det ”den magiske virk­ ningen” av økonomisk suksess som nå skulle sikre den politiske lojalitet. Kongressen understreket be­ hovet for en gjennomgripende økonomisk "struk­ turendring”. Mange elementer i dette minnet om Verdensbankens program for "strukturell tilpas­ ning”. Deng Xiaopings forutgående rundreise til de blomstrende byene og frisonene i Sør-Kina tok preg av en signingsferd for markedsøkonomien. Den økonomiske veksten skjøt bare raskere fart; i 1992 pekte den mot mer enn 10 prosent på årsbasis, 20 prosent for industrien, høyest i kystområdene, langt lavere i innlandet. Med en slik utvikling ville Kina i løpet av en generasjon ha et nasjonalprodukt på størrelse med USA. Det virket som om partiledel­ sen kvidde seg for å innrømme disse veksttallene, de var langt bedre enn ønskelig!

På den samme partikongressen skjedde det et ge­ nerasjonsskifte i partiledelsen; omtrent halvparten av sentralkomiteen gikk av, og yngre teknokrater kom inn i større antall. Men dogmet om partiets mo­ nopol på makten stod fortsatt fast, og sterke krefter var motstandere av liberaliseringen. Viseformannen for Det nasjonale økonomiske råd, Chen Yun, argu­ menterte åpent for å gjeninnføre sentralisert styring av økonomien og statlig eierskap av produksjons­ midlene. Og hæren - med tyngdepunkt i Nord-Kina - var ikke automatisk markedsøkonomiens soldater. Det var ingen sikkerhet for at den historiske pende­ len ville legge seg til ro for alltid på den nye linjen partiet hadde slått inn på.

Asia

Skrekken som maktmid­ del: Demonstrant med glattbarbert hode frem­ stilles på TV før henret­ telsen umiddelbart etter studentdemonstrasjonene i mai-juni 1989. Hæren og landsbygdbefolkningen sluttet opp om regi­ met.

Blodige demonstranter i skrekk og fortvielse etter hærens aksjon på Den himmelske freds plass 3. juni 1989. En oppspilt frihetsbevegelse var knust foran øynene på et TV-publikum over hele verden.

142

D et konfusianske alternativ

Lee Kuan Yew, Singa­ pores tidligere statsmini­ ster, forkynte på 1990tallet sitt budskap for hele Øst-Asia: ”Det et land trenger for å utvik­ les er disiplin, heller enn demokrati”. Først øko­ nomisk fremgang, der­ etter politisk frihet. Sov­ jet gjorde galt, Kina rett!

Farfar og sønnesønn (Naxi-folket i Kina, 1992). Ifølge den konfusianske lære skal farsønn-forholdet være mønster for all samfunnsordning.

Deng Xiaopings refleksjoner omkring forholdet mellom økonomisk og politisk endring var ytterst interessante. I talen til de militære etter student­ opprøret i 1989 slo han fast, i samsvar med mar­ xistisk dialektisk tenkning, at protesten var "uunn­ gåelig og uavhengig av enkeltindividers hand­ linger”. Han erkjente at en åpen politikk innebar risiko for ”uheldig innflytelse fra Vesten” og fare for "borgerlig liberalisering”. Men med politiske og moralske virkemidler kunne disse uheldige virknin­ gene bremses. Partiets kontroll måtte bevares, en maktdeling etter vestlig mønster kunne ikke komme på tale. Og gjennom en "enkel livsstil” skulle man "unngå den onde innvirkning fra USA”. - Om dette var marxisme eller konfusianisme, var ikke lett å av­ gjøre. Det minnet om keiserstyrets ønskedrømmer om økonomisk modernisering uten kulturelle virk­ ninger på slutten av 1800-tallet. Deng Xiaopings strategi fikk indirekte støtte fra Singapores tidligere statsminister, Lee Kuan Yew, som selv var av kinesisk opphav. Etter at han gikk av, reiste han Asia rundt som en høyt respektert statsmann med en vellykket politisk og økonomisk bakgrunn. Hans klare bud var at politisk reform måtte komme etter økonomisk liberalisering: først "perestroika”, så "glasnost”. Her mente han at Gor­ batsjov hadde tatt feil av rekkefølgen, med skjeb­

nesvangre følger for Sovjetunionen. Lee fryktet åpenbart at britene i Hongkong kunne gjøre stor skade ved å innføre et vestlig demokratisk system i stor hast. Var de ute etter å skape en trojansk hest som kunne lage problemer når kolonien ble en del av Kina i 1997? Men under et besøk i Kina i 1992 kom Lee med en advarsel også den veien: Enhver be­ folkning hadde krav på ikke å bli behandlet med grusomhet og brutalitet. Og på ett punkt aksepterte Lee den liberale oppskriften uten forbehold: Jo mer utenlandsk kapital og jo flere utenlandske eksper­ ter, desto bedre. Det var i omgang med utlendinger at folk fortest kunne lære utviklingens hemmelig­ heter. Med de enorme økonomiske fremskritt i ØstAsia, langt raskere enn i de vestlige land, kunne det ikke forbause at det vokste fram en sterkere be­ vissthet om en egen asiatisk kulturell arv og identi­ tet. Kanskje var ikke menneskerettene universelle verdier, men snarere uttrykk for en vestlig arrogan­ se i forhold til andre kulturer? Lee Kuan Yew talte om en egen "asiatisk politisk modell” som kombi­ nerte kapitalismen, den sterke stat og konfusianis­ men. Konfusianismen la vekt på familiebånd, res­ pekt for de eldre, gruppesamhold fremfor indivi­ dualisme, lojalitet overfor staten, hardt arbeid og utholdenhet. Dette sikret politisk stabilitet og mot­ virket samfunnsoppløsning av den type som truet de vestlige land. Ut fra denne tankegangen var det uheldig bare å tale om "menneskeretter” og ikke om "menneskep/zTtter”. Men Vestens erfaring var at forbrukersamfunnet som også kineserne ønsket - automatisk skapte indi­ vidualisme, og at individualisme skapte krav om de­ mokrati. Viste ikke demokratiseringsbølgen i ØstAsia, fra Filippinene, via Burma og Thailand til Den himmelske freds plass det samme? Nettopp på Filip­ pinene, med en bakgrunn i kristendom og ameri­ kansk samfunnsideologi, møtte Lee motbør da han talte til parlamentet. I pressen ble hans konfusianis­ me kalt ”en lære for aldrende autokrater”. I spørsmålet om en felles østasiatisk bevissthet kom Japan i en nøkkelrolle. Da landet satset på mo­ dernisering på slutten av 1800-tallet, brukte de slag­ ordet "Bort fra Asia”. Den japanske imperialismen i mellomkrigstiden og kampen mot kommunismen etter Den annen verdenskrig økte motsetningene i Asia. Singapores informasjonsminister hevdet i 1992 at det var på tide å "avmystifisere” japansk kultur og innse at den var en del av den konfusianske østasia­ tiske sivilisasjon. Da kunne Japan komme til for­ soning med Kina og Korea og skape en felles østasi­ atisk identitet som også var åpen mot verden. Spørsmålet om en samlende østasiatisk identitet hang sammen med sikkerhetspolitikk. Og her kom sammenknytningen med USA som den domineren­ de stillehavsmakt i dagen. Japan kunne og ville ikke overta denne rollen. Det var skrevet inn i landets grunnlov at militærutgiftene ikke måtte overstige et visst nivå, og at japanske styrker ikke kunne brukes

143

i utlandet (endret i 1992 for å tillate japansk delta­ kelse i FN-styrkene i Kambodsja). Filippinene fikk i 1992 igjennom at de amerikanske basene i landet skulle fjernes, men alle sørøstasiatiske land ønsket fortsatt USA som sikkerhetsgarantist. Tilbud om al­ ternative basemuligheter kom blant annet fra Singa­ pore. Men Kina var en militær stormakt, og det var mange uløste grenseproblemer i forholdet til nabo­ landene. Nord-Korea skapte uro med sin våpenin­ dustri og sine atomplaner. Situasjonen i regionen var ikke stabil, og de østasiatiske landene var i 1990årene blant de største kunder på det internasjonale våpenmarkedet.

India: ”Nehru-sosialismen” tar slutt India kom i skyggen av den dramatiske utviklingen i Øst-Asia. Men folketallet alene antydet landets in­ ternasjonale betydning; det var like stort som i Afri­ ka og Latin-Amerika til sammen. India hadde alltid hatt en ledende stilling blant de tidligere koloni­ land, både under avkoloniseringen, i den allianse­ frie bevegelsen under den kalde krigen og i ulands­ gruppen i FN. Under den såkalte ”Nehru-sosialismen” hadde India satset på en innadrettet og sterkt statsregulert økonomisk utvikling. Resultatene var til dels impo­ nerende, med den ”grønne revolusjon” i jordbruket og en kraftig industrialisering bak høye tollmurer.

L

T

■

pi

w

w

/ ;1

'Æw t

Gjennomsnittlig hadde India 5 prosent vekst pr. år i 1980-årene. Nivået i forskning og utviklingsarbeid var meget høyt. Innen atom- og rakett-teknologi, datateknikk og bioteknologi kunne India måle seg med mange vestlige land. Men den indiske planøkonomien nådde gradvis en grense på 1970-tallet, den var stivnet til og truet av stagnasjon. Byråkratiet vokste enormt og pro­ duserte et mylder av lammende reguleringer. Kor­ rupsjonen var et alvorlig problem. Subsidieringen skapte store underskudd på statsbudsjettet. Staten eide ca. % av industrien, og mange av disse be­ driftene var overdimensjonerte, overbemannede og ineffektive. En grunn var åpenbart mangelen på konkurranse. Utrolig nok hadde India bare halv­ parten så stor utenrikshandel som Norge. Dette var klassiske problemer ved den sosialistiske "autono­ me” utviklingsmodellen. Tilbakeliggenheten i forhold til den kraftige vek­ sten i Sørøst-Asia var et tankekors. Og sammen­ bruddet for planøkonomien i Sovjetunionen, der In­ dia hadde hentet både eksempler og utviklingshjelp, fikk konsekvenser. "Liksom Sovjetunionen har In­ dia nådd sitt sannhetens øyeblikk. Nehru-modellen har uttømt sine muligheter for godt,” skrev Times o f India i 1990. Allerede Indira Gandhi løsnet noe på importbe­ grensningene, både for å gi middelklassen mer ad­ gang til vestlige forbruksgoder og industrien tilfør­ sel av utenlandsk teknologi. Etter 1985 kom en kraftig økning i produksjonen av varige forbruks­ goder, så som TV, radio, personbiler, motorsykler, sykler, kjøleskap. De sosiale virkningene av denne utviklingen var revolusjonerende: Middelklassene vokste sterkt - til 150-200 millioner avhengig av regnemåten. An­ slagsvis 150 millioner hevet seg opp over fattigdomsgrensen. Landet var inne i en "transformasjon”, en dyptgripende samfunnsendring. TV ble alminnelig utbredt og skapte nye utsyn og forventninger. Den nye middelklassen etterspurte mer forbruksvarer og et rikere liv: "De som pleide å gå, vil nå ha en syk­ kel. De som hadde en sykkel, ønsker en bil,” sa en

Rajiv Gandhis bålferd, mai 1991. Myrdet av politiske fanatikere, lik­ som sin mor, statsmini­ ster Indira Gandhi i 1984. Voldstradisjonen i det uavhengige India lar seg ikke stoppe.

Dalai Lama, den åndeli­ ge leder for de om lag 100 000 tibetanere i eksil. En effektiv talsmann for tibetanernes sak, Nobels fredspris 1989. Okkupa­ sjonen av Tibet var en internasjonal belastning for Kina.

144

Det nye India: Familie fra den raskt voksende middelklassen i fornøyelsepark i New Delhi. India hadde sterk øko­ nomisk fremgang.

Det gamle India: Høs­ ting av sukkerroer, med tradisjonell transport. Indisk matproduksjon holdt tritt med folke­ økningen.

av de optimistiske bedriftslederne. Men det var lett å overdrive; samlet hadde India et nasjonalprodukt noe mindre enn Nederland, og stordelen av ”middelklassen” måtte snarere sammenlignes med fatti­ ge søreuropeere. Men problemet med en industrireisning som kun­ ne erstatte importen, var at den krevde valuta til det produksjonsutstyret som måtte importeres. Dette var et klassisk problem i utviklingsdebatten. Impor­ ten måtte enten finansieres med økt eksport eller med lån. Indisk industri hadde problemer med å øke eksporten vesentlig ut over de gamle standardvarene, te og tekstiler, og måtte følgelig låne stadig mer. Landet havnet i den typiske gjeldsfellen: I 1991 var utenlandsgjelden på 70 milliarder dollar, og V* av eksporten gikk med til å betale renter og avdrag.

Den eneste utvei var å gå til Det internasjonale pen­ gefondet og Verdensbanken. De måtte ha tilbake­ betaling i fremmed valuta, og satte følgelig India under press for å effektivisere økonomien og øke eksporten. Dette var den indiske varianten av gjeldskrisen. Det var den nye statsministeren, V. P. Narasimha Rao, som etter maktskiftet i juli 1991 satte i verk det økonomiske reformprogrammet. Om drivkraften først og fremst var indre behov eller ytre press fra Verdensbanken, er et åpent spørsmål. Med Raos eg­ ne ord: ”Når du ikke har valgmuligheter, er det lett å ta en avgjørelse.” Valutakrisen kunne brukes til å sette i verk reformer og innsparinger som lenge skul­ le vært foretatt. Det ble ryddet opp i jungelen av statsreguleringer. En rekke statsbedrifter ble helt eller delvis privatisert. Tollbarrierene mot utenland­ ske industrivarer ble redusert. Rupien ble devaluert med 22 prosent og valutahandelen ble gjort smidi­ gere. Både myndighetene og næringslivet gikk på frierføtter til internasjonale selskaper som kunne bi­ dra til en teknologisk opprustning av indisk industri. Tilkoblingen til verdensmarkedet skulle tjene som en motor for vekst, i samsvar med den liberale ut­ viklingsmodellen og forbildet fra nabolandene i Øst-Asia. Virkningene av reformene varierte. De store private industrikonsernene fikk friere armslag, og mange vant ny styrke gjennom sammenkoblingen i ”joint ventures” med internasjonale storselskaper. De første ni måneder etter at reformene ble lansert, kom 900 fellesprosjekter med utenlandske firmaer på beina, General Motors, Coca Cola, Pepsi Foods og IBM fra USA, BMW og Shell fra Europa, Lucky Goldstar fra Sør-Korea, Suzuki, Fujitsu og C.Itoh fra Japan. Men de ulønnsomme statsselskapene kunne fryk­ te den utenlandske konkurransen når tollbeskyttel­ sen falt bort. Her dukket de første streiker og pro­ tester opp i 1991-92. Kapitalismens skyggesider ble demonstrert da en omfattende skandalesak rammet Bombay-børsen våren 1992. Den politiske oppslut­ ningen om reformpolitikken i fremtiden kunne ikke tas for gitt. Våren 1993 ble statminister Rao anklaget av en politisk motstander for å ha tatt imot en større pengesum. Den folkelige skepsis mot politikerne økte - også i India. Men reformene i India var et gradsspørsmål. Alle var enige om at det fortsatt trengtes en sterk stat, ik­ ke minst for å få gjennomført spesielle offentlige til­ tak for de fattige. Og her betydde det indiske demo­ kratiet at regjeringen var følsom for press, spesielt i valgtider. Sammen med liberaliseringen fortsatte derfor offentlige støtteprogrammer, så som sesong­ messige sysselsettingstiltak, målrettede matvaresub­ sidier og billige lån til småbrukere og håndverkere. India var et eksempel - lite omtalt i den vestlige ut­ viklingsdebatten - på at kampen mot fattigdommen nyttet. Andelen av absolutt fattige i befolkningen gikk kraftig ned, selv om grunnlaget for ulike stati­ stikker kunne diskuteres.

145

Indias ”dem okratiske paradoks” India ble kalt "verdens største demokrati”. Det var en merkverdighet at et så sammensatt og konflikt­ fylt land bevarte så mange demokratiske elementer i sin styreordning: Valg med allmenn stemmerett og flere partier, parlamentarisk styre, uavhengig retts­ vesen, en profesjonell hær som holdt seg unna poli­ tikken. Det meste av dette hadde røtter i det britiske kolonistyret, som tidlig gav rom for valgte organer. Den lange, ikke-voldelige uavhengighetskampen med Mahatma Gandhi som leder bidrog også til å grunnfeste viktige demokratiske holdninger. Det dominerende Kongresspartiet var grunnlagt allere­ de før århundreskiftet. Men det indiske demokratiet hadde også sine kla­ re begrensninger. Kongresspartiet var opprinnelig en koalisjon mellom den administrative elite og det næringsdrivende borgerskap, og under Nehru-Gandhi-dynastiet ble det ledet på en autoritær måte. Det var for eksempel ikke organisasjonsmessige valg i partiet på 20 år, mellom 1972 og 1992. Det var en knallhard konkurranse om politiske posisjoner, som var en nøkkel til økonomiske fordeler og herre­ dømme over ansettelser. Kritikere hevdet at India under Kongresspartiet i realiteten var et ettpartisystem, gjennomsyret av beskytter/klientforhold. Men i mange delstater var det opposisjonspartier som hadde makten.

I kampen mot etniske og religiøse grupper som ville bryte ut av staten - i Assam, Punjab og Kashmir - ble rettsvernet av individet ofte satt til side. Men her var det tale om terrororganisasjoner og krig: Det ble anslått at 20 000 var drept i konflikten med sik­ hene i Punjab og 10 000 i sammenstøtene mellom muslimske opprørere og sikkerhetsstyrker i Kash­ mir i 1980-årene. Mordet på Indira Gandhi i 1984 og sønnen Rajiv i 1991 var alvorlige anslag mot stabiliteten i det indis­ ke demokratiet. Ved valgene i 1991 ble også Kon­ gresspartiet utfordret på to fronter som tidligere hadde vært tabu. V.P Singh stilte seg i spissen for en Nasjonal Front som med støtte fra de største lokale kommunistpartiene tok opp de såkalte "tilbakeliggende kastenes” sak (midtsjiktet av handelsmenn og

Ordenspoliti - med skjold og brystvern av bambus - i kamp med hindu-demonstranter, 1990. De radikale hindu­ enes mål var en "ren hindustat”, en parallell til den muslimske funda­ mentalisme i andre land. Til venstre: Opprørte muslimer etter at fanatiske hinduer har ødelagt moskeen i Ayodhya i 1992. India hadde ca. 100 millioner musli­ mer, og religionsstriden var også en kamp om materielle fordeler.

En student brenner seg selv i protest mot en lov om kvoter til fordel for lavkastene i offentlige jobber. Anslagsvis 18 % av hindubefolkningen hørte i 1992 til de ”uberørbare” grupper (de laveste, "urene” yrker), 52 % til lavkastene (bøn der, håndverkere, tjene­ re), 14 % til de høyere kaster (jordeiere og for­ retningsfolk) og 6 % til den øverste kaste, ”brahmanene” (prester og embetsmenn).

146 Asia

Personlige forbindelser som vilkår for et levebrød ”1 India er [en betydelig del] av alle utenom jordbruket sysselsatt i den offentlige sektor, som direkte eller indirekte kontrolleres av politikerne . . . resultatet av 40 års statsplanlegging og statsbedrifter [er] at delstatene kontrollerer enorme ressurser. Både rike og fattige indere har en overbevisende og grun­ dig forståelse av dette sentrale forhold. Van­ lige problemer med å skaffe seg en inntekt til livets opphold vil derfor ofte spilles ut på den politiske arena: Å få barna inn på en skole, å få et lån til å kjøpe en vannpumpe, å få arbeid på et nytt offentlig anlegg, å hjelpe en slektning med å få en stilling i kommunen - å finne en løsning på alle disse problemene krever innflytelse fra noen som har m akt.” (Internasjonal Politikk, 4, 1992, s.422).

bønder, vaiskyaene og sudraene). De var på vei opp­ over i samfunnet og utfordret den gamle høykasten ( brahmanene) som dominerte Kongresspartiet. Bunnsjiktet i samfunnet, de kasteløse og "stamme­ folkene”, stemte tradisjonelt med Kongresspartiet. Den andre utfordringen kom fra hindunasjonalismen, organisert i Bharatyia Janata-partiet (BJP). De spilte på hatet mot muslimene og en motvilje mot Kongresspartiets importerte vestlige ideologier -

Narasimha Rao, Indias statsminister etter 1991. Litteraturskjønner, poet og politiker. En mild personlighet som over­ rasket med sin beslutt­ somhet.

sosialismen og sekularismen. I slagordet om "Rama Rajya” lå et krav om å gjenskape et rent hindusamfunn, slik det opprinnelig hadde vært under guden Rama. Vi gjenkjenner den samme søken etter et al­ ternativ til den vestlige livsform som kom til uttrykk i konfusianismen i Øst-Asia og blant de muslimske fundamentalistene. Valget i 1991 var et merkeskille også for Kongress­ partiet. ”Sosialisme”-begrepet ble tatt ut av valg­ programmet som en følge både av sammenbruddet i Sovjetunionen og den hjemlige liberaliseringen. Den nye partilederen, Narasimha Rao, gjennom­ førte en mer demokratisk arbeidsmåte i partiet; det kunne gi en bredere kontaktflate med den voksende middelklassen. Men de voldsomme opptøyene i de­ sember 1992, da hindunasjonalister stormet og ra­ serte den muslimske moskeen i Ayodhya, satte re­ formprogrammet i fare og kunne skremme bort utenlandske investorer. Og den aggressive hindunasjonalismen så ut til å vokse heller enn minske i 1993. Spørsmålet var om India kunne bevare sitt ”demokratiske paradoks”: frie valg og flerpartisystem i et samfunn med svake institusjoner og sterke sosiale og etniske motsetninger. Svaret hadde betydning for synet på demokratiets fremtid i hele den ikke-vestlige verden. Det ble ført en interessant diskusjon om det lokale kulturelle grunnlaget for demokratiet: In­ dia hadde en tradisjon preget av respekt for den en­ keltes dharma (skjebne, virke, ansvar). Lokal poli­ tikk var fra gammelt av bygd på valg i landsbyene og frivillige koalisjoner mellom interessegrupper i åp­ ne småkongedømmer. Dette var helt ulikt den konfusianske tradisjonen som var utformet i det sentral­ styrte kinesiske keiserriket. Kanskje ville en løsere

147

føderal stat i India passe bedre med den tradisjonel­ le kulturen og redusere de etniske motsetningene? Eller ville desentralisering bare øke den etniske ag­ gressiviteten? De samme spørsmål ble diskutert i Afrika og Latin-Amerika.

Asia

Pakistan og Bangladesh I asiatisk sammenheng kom Pakistan og Bangladesh i annen rekke når det gjaldt politisk og økonomisk betydning. I mange trekk lignet de mer på Midtøs­ ten enn på Øst-Asia. Folketallet gav en pekepinn om mulig fremtidig betydning; nærmere 112 millio­ ner i Pakistan og 106 millioner i Bangladesh i 1992, blant verdens ti mest folkerike land. I motsetning til India hadde Pakistan og Bangla­ desh militærstyre under det meste av uavhengighetsperioden. Det hadde sammenheng med indre mot­ setninger: I Pakistan var det et konstant press for selvstyre - og endog uavhengighet - fra de etniske gruppene som dominerte de store provinsene, Sindh, Baluchistan, Nordprovinsene og Punjab. Det var også store sosiale motsetninger; godseierklassen hadde behov for en sterk ordensmakt som sikring for sine enorme eiendommer. Ytre konflikter førte også til militær oppbygging: Grensestridene mellom Pakistan og India helt fra uavhengigheten (med Kashmir som det mest brennende problem), krigen da Bangladesh rev seg løs fra Pakistan i 1971, trus­ selen fra Sovjetunionen mot Pakistan etter invasjo­ nen i Afghanistan i 1979. I 1980-årene tok Pakistan imot opptil tre millioner afghanske flyktninger, og landet ble den viktigste plattform for amerikansk støtte til motstandsstyrkene i Afghanistan; general

General Zia ul-Haq. Gjorde statskupp i Pakistan i 1977, avsatte og henrettet statsminister Ali Bhutto, iverksatte en fundamentalistisk lov­ givning, døde i flyulykke 1988.

Zia ul-Haq var en verdifull alliert, og det ble ikke stilt ubehagelige spørsmål om styreformen. Det samme gjaldt general Hussain Ershads militærregi­ me i Bangladesh etter kuppet i 1982. Et annet særtrekk ved Pakistan og Bangladesh var religionens betydning i statslivet, dette var ”muslimenes hjemland” på det indiske sub-kontinent (selv om India fortsatt hadde en muslimsk befolkning på ca. 100 millioner). Den "religiøse rensningen” i grenseområdene etter uavhengigheten - med enor­ me flyktningestrømmer begge veier i forholdet til India - og alle de senere religiøse konfliktene mel­ lom hinduer og muslimer intensiverte de religiøse følelsene og gav grobunn for den islamske funda­ mentalisme. Islamsk lov (sharia) ble gradvis innført som gjeldende offentlig rett i begge land, og i 1993

Bangladesh, Tongi, januar 1991: Tog med troende på hjemvei fra en muslimsk verdens­ kongress. Det muslimske Pakistan ble utskilt fra India i 1947 og Bangla­ desh fra Pakistan i 1971.

148

Asia Benazir Bhutto. Datter av Ali Bhutto, seierherre ved valget i 1988 og stats­ minister inntil 1990.

vedtok regjeringen i Pakistan å innføre et identitets­ kort der den religiøse tilhørigheten ble påført. Det var en ”religiøs stat” av denne typen hindunasjonalistene i India siktet mot, men som myndighetene avviste. Det er et interessant spørsmål og forklarer hvorfor demokratiet stod så vidt sterkt i India og svakt i Pakistan og Bangladesh. Men fra midten av 1980-årene begynte demokra­ tiske krefter å bryte seg fram. Det hadde sammen­ heng med at den kalde krigen gikk mot slutten: Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan, USAs interesse minket og militærregimene ble sårbare for indre press. Det er et mønster vi kjenner også fra Latin-Amerika og Afrika. General Zia tillot politis­ ke partier i 1986, og etter at han omkom ved en fly­ ulykke i 1988, ble det åpnet for demokratiske valg. Det var dette som førte den 35 år gamle Benazir Bhutto, datter av den politiske leder som general Zia hadde styrtet i 1977, til makten - den første kvinnelige statsminister i et muslimsk land. Det var en egen medieglans over dette maktskiftet, men Be­ nazir Bhutto ble snart anklaget for korrupsjon - hun hørte til et landeierdynasti i Sindh - og for mang­ lende handlekraft i utenrikspolitikken. Ved valget i 1990 ble en ny sivil leder, industrimannen Nawas Sharif, statsminister. En lignende demokratisering skjedde i Bangla­ desh etter 1986. Det var stadige oppstander mot Ershads militærdiktatur, og i 1990 kom det til omfatten­

Khaleda Zia, statsmini­ ster i Bangladesh fra 1991, enke etter Ziaur Rahman, helten fra fri­ hetskampen. Hun ut­ gjorde sammen med Benazir Bhutto, Indira Gandhi - og Corazon Aquino - en oppsikts­ vekkende rekke av kvin­ nelige ledere i de største asiatiske land. Én for­ klaring er den monarkis­ ke, dynastiske tradisjon i politikken.

de studenturoligheter og streiker. Resultatet ble demokratiske valg og regimeskifte i 1991; også her trådte en kvinnelig statsminister inn på scenen, Begum Khaleda Zia, datter av lederen for den seierrike uavhengighetskampen i 1971. Men felles for de nye politiske regimene i Pakistan

og Bangladesh var at både de islamske fundamenta­ listene og de militære fortsatt hadde stor innflytelse, de militære særlig gjennom presidentembetet, som hadde en sterk uavhengig stilling i forhold til parla­ ment og statsminister. Hele 38 prosent av statsut­ giftene i Pakistan gikk til forsvaret. Et særtrekk var

149

at de militære etter tiår ved makten også hadde vik­ tige sivile oppgaver, i utdanning og forskning, of­ fentlig byggevirksomhet og i statsbedrifter - noe som kunne minne om latinamerikanske land. Det var i 1993 ennå ingen grunn til å tale om en seier for demokratiet, men heller om at enkelte demokratiske elementer hadde slått gjennom i det politiske liv. Den viktigste endringen på lang sikt var trolig den økonomiske liberaliseringen som ble gjennomført i 1990-årene, etter samme mønster som i India og med de sørøstasiatiske naboene som forbilde; større armslag for privat virksomhet, større anstrengelser for å trekke inn utenlandsk kapital. Pakistan var en av verdens største eksportører av jordbruksproduk­ ter som ris og bomull, og industrialiseringen skjøt også ny fart. Middelklassene vokste, som i India, og det kunne gi en bredere plattform også for den de­ mokratiske utviklingen. Landet hadde fra slutten av 1980-årene en jevn, årlig vekst på over fem prosent, høyere enn India. Og det åpnet seg interessante markedsmuligheter mot vest: Pakistan, Iran og Tyr­ kia utvidet i 1992 sin økonomiske samarbeidsorgani­ sasjon, ECO, til å omfatte de muslimske republikke­ ne i den tidligere Sovjetunionen samt Afghanistan. Det var det ikke-arabiske, muslimske Vest-Asia som sluttet seg sammen, med spennende fremtidsut­ sikter og en samlet befolkning på 320 millioner. Bangladesh hadde derimot store økonomiske pro­ blemer, på grunn av overbefolkning, sårbarhet for

naturkatastrofer (tre firedeler av landet ble satt un­ der vann under syklonen i 1988) og mangel på en ef­ fektiv og stabil utviklingspolitikk. Landet ble sterkt avhengig av u-hjelp, i et omfang som det hadde pro­ blemer med å forvalte. Både Bangladesh og Pakis­ tan fikk dessuten alvorlige gjeldsproblemer i 1990årene og ble avhengig av Det internasjonale penge­ fondet og Verdensbanken.

Oversvømmelser i Bang­ ladesh i 1988, et av ver­ dens fattigste og tettest befolkede land. Stordelen av landet består av deltaområdene til elvene Ganges og Brahmaputra og er stadig herjet av flom. Men trafikken i hovedstaden, Dacca, går sin gang, og noen kan holde seg tørrskodde!

Latin-Amerika

Demokratisk valgte le­ dere kommer: President Patricio Aylwin i Chile tar over. Chile biir et mønsterland i LatinAmerika.

De militære diktatorer faller. General Augusto Pinochet, Chile, på vei ut som president i 1988.

1980-årene var Latin-Amerikas ”tap te tiår”. Det var her den internasjonale gjeldsbomben først eksploderte. Sam­ tidig skjedde en politisk omveltning, en bølge av overgang fra militære dik­ taturer til demokratisk valgte regimer. Konflikter fra den kalde krigens dager ble avløst av nye utfordringer, med USA i en annen rolle. 1 1990-årene opplevde Latin-Am erika igjen økono­ m isk vekst. Hva var demokratiets ut­ sikter? Hadde sosialismen utspilt sin rolle? I Norden samlet oppm erksom ­ heten seg om de problemfylte landene i Mellom-Amerika, men det gav et mangelfullt bilde av kontinentet som helhet.

av Fidel Castro fra Cuba og Haitis militærdiktator. Hvert land hadde sin egen variant av demokrati­ seringen, i så måte var Latin-Amerika som et poli­ tisk laboratorium.

Fra diktatur til demokrati Det er problematisk å behandle Latin-Amerika un­ der ett. Forskjellene er enorme, fra smålandene i Karibia og Mellom-Amerika, via de tilbakeliggende Andesrepublikkene (Peru, Bolivia, Ecuador og Co­ lombia) til mega-landet Brasil (150 mill.) og innvandrerlandene i sør (Argentina, Uruguay og Chile) som lenge kunne måle seg med søreuropeiske land i velstandsnivå. Mexico hadde kapasitet til å arran­ gere en olympiade og hadde ambisjoner om å løfte seg ut av den tredje verden i et frihandelsområde med USA og Canada. I begynnelsen av 1980-årene var de aller fleste latin­ amerikanske land styrt av militærregimer. Men da 19 presidenter i juli 1992 møttes med sine kolleger fra Portugal og Spania i Madrid for å feire 500-årsjubileet for Columbus, var alle valgte ledere, med unntak

Det var et påfallende trekk at overgangen fra militær­ diktaturer til valgte regimer skjedde på fredelig vis, gjennom forhandlinger og avtaler mellom militære og politiske ledere. Men som regel var slike forhandlin­ ger tvunget fram gjennom press fra politisk opposi­ sjon, fagforeninger eller geriljabevegelser som gikk over til ordinær politisk virksomhet. I Paraguay ble den beryktede militærdiktatoren Alfredo Stroessner i 1989 avsatt av sine egne generaler, som senere begynte å forberede overgang til sivilt styre. Hvor­ for gav de militære fra seg makten uten blodsut­ gytelser? Det første svar er at de sjelden gav fra seg all makt. Overgangen illustrerte at demokrati er et gradsspørsmål; det skjedde ingen politisk revolu­ sjon. De nye forfatningene gav presidentene full-

151

Latin-Amerika

Land

Folketall

"Reell” BNP pr. innb. i $

6,5 7,2 10,6 3,9 9,2 5,1 5,2 4,3 21,7 10,3 7,1 2,4 32,7 150,4 2,8 2,4 86,2 13,6 3,1 32,3 19,7

1 220 2 260 2 500* 2 500 2 600 2 670 2 750 2 900 2 930 3 950 5 840 4 050 4 080 4 180 4 320 5 030 5 190 5 380 5 690 5 840 6 990

Haiti Bolivia Cuba Nicaragua Guatemala Honduras El Salvador Paraguay Peru Ecuador Dominikanske rep. Jamaica Colombia Brasil Costa Rica Panama Mexico Chile Uruguay Argentina Venezuela

Falklandøyene

*UNDP 1991 Kilde: Verdensbanken 1993

M ilitærdiktaturet i Chile tar slutt Militærstyret i Chile hadde i særlig grad fanget den internasjonale oppmerksomhet etter kuppet i 1973, da hæren under ledelse av general Augusto Pinochet styrtet presi­ dent Salvador Allendes sosialistiske regi­ me. Den radikale opposisjonen ble forfulgt med en brutalitet som vakte internasjonal avsky. Men den demokratiske tradisjonen lot seg ikke kvele; politiske grupper, fag­ foreninger og menneskerettsforkjempere fortsatte å virke. Og i 1985 gikk den ameri­ kanske ambassadøren ut med åpen støtte til kravene om sivilt styre. Pinochet søkte da

tilslutning direkte fra folket, men ved folke­ avstemningen i oktober 1988 avviste velger­ ne fortsatt militærstyre. Generalen bøyde seg for dette, og i 1989 ble det arrangert valg under en ny forfatning der Pinochet var kandidat, men hvor kristelig-demokraten Patricio Aylwin med sosialistenes støtte ble valgt til ny president. Igjen godtok de mili­ tære valgets tale, men satte som vilkår at Pinochet skulle fortsette som hærsjef og at ingen offiserer skulle bringes til doms for brudd på menneskerettighetene i den 16årsperioden de hadde sittet med makten.

152 Militærparade, Chile 1990. De militære hadde en spesiell rolle i latin­ amerikansk histore, styr­ ket av den kalde krigen. Forsvarere av nasjonal enhet - og eiendomsbesitternes interesser.

General Manuel Noriega som fange i USA, an­ klaget for narkotika­ handel, overgav seg un­ der den amerikanske invasjonen i Panama i 1990.

Panama 1989: Visep resi­ dentkandidat Guillermo Ford angripes av general Noriegas voldsmenn et­ ter et valg der opposisjo­ nen seiret, men Noriega nektet å godkjenne val­ get og gi fra seg makten.

makter til å omgå de valgte nasjonalforsamlingene, styre gjennom dekreter og fortsatt bruke militære mot streiker og bondeuro. Ytterst få av de nye sivile regimene hadde full kontroll over de militære. Det var typisk at den gamle diktatoren, general Augusto Pinochet fortsatte som hærsjef under det demokra­ tiske regimet i Chile etter 1989. I mange land hadde de militære i praksis veto i viktige politiske saker, selv når det gjaldt sammensetningen av de sivile re­ gjeringene. De krevde amnesti for tidligere forbry­ telser, slik som i Chile, kontrollerte gjerne fortsatt etterretnings- og sikkerhetstjenesten og hadde le­ dende stillinger i de statlige industribedriftene. En­ kelte brukte betegnelsen "militariserte sivile regi­ mer” eller ”fasadedemokrati”. De rike som hadde følt militærstyrene som en garanti for sin eiendom, kunne fortsatt være trygge. Det hadde skjedd ”et kompromiss mellom fortid og fremtid”. Likevel var det grunnleggende endringer som fant sted, ikke bare på toppen i samfunnet. Utvidelsen av de personlige rettigheter (ytringsfrihet, organisa­

sjonsfrihet, rettssikkerhet) gav rom for en fornyelse av demokratiet på grasrotnivå gjennom frivillige or­ ganisasjoner og grupper av alle slag: Fagforeninger, kvinnegrupper, foreninger for bønder og for de jordløse. Livskraften i dette ”sivile samfunn” illu­ strerte en grunnleggende forskjell fra den politiske kultur i de konfusianske land i Asia, der det var langt mindre av uavhengig foreningsliv. Optimistisk kunne man tale om en ”politisk renessanse”, en gjenfødelse som gav Latin-Amerika en sterkere demokratisk profil enn noen gang tidligere. Den store antallet militærregimer i 1960- og 1970årene hang sammen med den kalde krigen. Kommu­ nisttrusselen via Cuba og lokale terrorhandlinger politiske mord, kidnappinger, marxistiske gerilja­ grupper - satte en skrekk ikke bare i rikfolket, men også i brede lag av middelklassen. De militære kun­ ne da gripe makten som en sikkerhetsgaranti. Ame­ rikanerne støttet denne utviklingen på direkte og in­ direkte vis, for eksempel under kuppet i Chile i 1973. Da den kalde krigen ebbet ut, ble denne be­ grunnelsen for militærstyret svekket. I Argentina tapte de militære ansikt da de forsøkte å erobre Falklandsøyene i 1982 og led et fullstendig nederlag. Etter dette måtte de godta frie valg, og president Alfonsin gikk systematisk inn for å pulverisere de militæres makt. Dette fikk virkninger for de mili­ tæres prestisje over hele Latin-Amerika. Latin-Amerika hadde en lang demokratisk tradi­ sjon. De tidligere spanske og portugisiske koloniene vant uavhengighet gjennom frihetskampene etter Napoleonskrigene; arven av europeiske frihetsideer var levende, og mange av landene (Argentina, Chi­ le, Uruguay, Venezuela, Costa Rica) hadde i lange perioder av sin historie hatt en demokratisk styre­ form. De militære regimene kunne til dels gi en øko­ nomisk begrunnelse for sin lederstilling: Det pro­ fesjonelle offiserskorpset var vel utdannet, til dels i USA, og kunne hevde at de hadde spesielle forut­ setninger for å føre an i moderniseringen av sine land (patriotisme, disiplin, teknisk kyndighet, organisasjonsevne). Men også de militære var påvirket av den demokratiske tradisjon, og argumentet om sikkerhet og økonomisk ledelse kunne bare gjelde for en tid, som en formynderideologi. I prinsippet erkjente de militære som regel at den ideelle politis­ ke ordning var demokratisk styre. Derfor var de føl­ somme overfor krav om valg og tilbøyelige til å god­ ta også et uønsket valgresultat. I alt dette skilte de seg både fra asiatiske og afrikanske militærregimer, som ikke hadde det samme forhold til den europeis­ ke idétradisjon, og fra de kommunistiske diktaturer som avskrev demokratiet som et borgerlig narrespill. De sterke båndene til den vestlige verden innebar at de militære var sårbare for internasjonal kritikk. Den internasjonale katolske kirken var en støtte for demokratiseringsarbeidet, selv om det ofte var alli­ anser mellom kirkelige og militære ledere på toppplan i de enkelte land. Kritikken fra menneskerettig-

153

hetsorganisasjoner som Amnesty International var en ubehagelig belastning og en viktig støtte for opp­ osisjonen. USAs holdning, som den dominerende økonomiske partner, var i mange tilfeller avgjøren­ de for å tvinge fram frie valg, enten gjennom løfte om bistand eller gjennom trussel om straffetiltak. Og USAs holdning endret seg i 1980-årene, slik vi har sett det i Chile. Men den viktigste årsak til at grunnlaget for mili­ tærregimene sviktet, var utvilsomt de økonomiske problemene og gjeldskrisen i begynnelsen av 1980årene.

Gjeldskrise Økonomisk var 1980-årene et tilbakeslag for LatinAmerika. I gjennomsnitt for hele regionen sank nasjonalproduktet pr. innbygger med nesten 10 pro­ sent. Bak dette skjulte det seg store forskjeller, fra ca. 30 prosent nedgang i Bolivia til en sterk vekst i Chile. Uten den kraftige veksten i det tallmessig do­ minerende Brasil i første halvdel av 1980-årene ville nedgangen for kontinentet sett enda verre ut. Det meste av perioden etter Den annen verdens­ krig hadde de fleste latinamerikanske land satset på industrireisning bak høye tollmurer med utstrakt statsregulering og en stor sektor av statsbedrifter. Et mål var å gjøre seg mindre avhengig av vareimport (”import-substituerende industri”). Vi kjenner igjen trekk fra Nehru-sosialismen i India. Motivene kun­ ne være blandet: Skuffelse over at den tidligere ut­ advendte økonomien ikke hadde ført til mer indu­ strialisering, skepsis mot utenlandsk innflytelse og ikke minst - et ønske om å bruke statskontroll som middel til å belønne egne tilhengere. Populistiske regimer, der den sterke leder satset på støtte fra bre­ de befolkningslag, innvilget lønnsøkninger, subsidi­ er og velferdsordninger. President Juan Peron i Ar­ gentina (1946-55 og 1973-74) var en leder av denne typen. Denne strategien hadde lenge fremgang, med en vekst på mellom 30 og 40 prosent pr. tiår i 1960- og 1970-årene. Men etter hvert oppstod de klassiske problemene ved en lukket og sterkt statsregulert økonomi: Overbemanning både i statsbedrifter og byråkrati, ineffektivitet, høy pris og lav kvalitet på industriproduktene på grunn av manglende konkur­ ranse. Strategien var også avhengig av stadig til­ førsel av utenlandsk kapital. I slutten av 1970-årene skjedde dette gjennom enorme låneopptak basert på stor optimisme og rikelig tilgang på kreditt, sær­ lig fra de store forretningsbankene i USA. Men det lyktes ikke å få opp en eksportproduksjon som kun­ ne skaffe inntekter til å betjene lånene. Statens pengeproblemer ble dekket gjennom sed­ delpressen, med en astronomisk inflasjon til følge. Gjennomsnittlig var prisstigningen på 1200 prosent pr. år i perioden 1989. Rekorden holdt Bolivia, med en prisstigning på 24 000 prosent. Da ble det gitt nye

kursnoteringer hvert tiende minutt! En slik inflasjon var i realiteten en dødsdom over den politikk som var ført. Ikke minst skapte den en utålelig situasjon for alle lønnstakere. Sammenbruddet for denne politikken kom til ut­ trykk i den store latinamerikanske gjeldskrisen. Samlet for Latin-Amerika ble gjelden tredoblet mellom 1978 og 1982. I begynnelsen av 1980-årene steg både dollarkursen og det internasjonale rente­ nivået, og tilbakebetalingen ble dermed tyngre enn forventet. Råvareprisene hadde en tendens til å syn­ ke slik at valutainntektene ble mindre, unntatt i oljelandene (Venezuela, Mexico). Gjeldsrenter kunne i enkelte tilfeller løpe opp i 50 prosent av eksportinn­ tektene, og nye lån gikk med til å betale gamle. Det­ te var den såkalte latinamerikanske ”gjeldsfellen”. Situasjonen ble forverret ved at bekymrede penge­ folk og bedrifter førte pengene sine over til konti i USA eller Sveits. Samlet var denne kapitalflukten

Latinamerikansk arbei­ derklasse: Skogsarbei­ dere i Brasil. Avhengig av at regnskogen biir utnyttet uten begrens­ ninger.

154

Latin-Amerika

Carlos Salinas, president i Mexico fra 1989. Indre liberalisering og frihan­ delsforbund med USA som et middel til å løfte Mexico ut av u-landenes rekker.

President Carlos Menem, Argentina 1989, sønn av en syrisk inn­ vandrer, populist med luksus. ”Argentina har aldri vært underutviklet, bare dårlig styrt”.

trolig like stor som den offentlige gjelden! Som vi tidligere har beskrevet (s. 126), var den latinamerikanske gjeldskrisen en krise for hele det internasjonale finanssystemet. Det var derfor sjokkvirkningene var så store da Mexico i 1982 erklærte seg selv konkurs og gav opp å betale renter og av­ drag. Landet hadde da en utenlandsgjeld på nær­ mere 100 milliarder dollar. Dette var forklaringen på den storstilte rednings­ aksjonen der de amerikanske storbankene, USAs regjering og Verdensbanken gikk sammen om å ber­ ge Mexico over krisen ved å gi direkte tilskudd og nye lån på lettere vilkår. Senere ble det forhandlet gjeldsordninger av ulike slag med en rekke latin­ amerikanske land. Ordningene omfattet utsettelser (moratorier), omgjøring til langsiktige og billigere lån - spesielt i Verdensbanken - veksling av lån i lo­ kale statsobligasjoner, veksling av lån til andeler i privatiserte statsbedrifter og i siste omgang også gjeldsnedskrivninger. Dette kom særlig de største landene - Mexico, Chile, Argentina og Venezuela til gode. For disse landene utgjorde nedslagene SO­ SS prosent. Men samlet for hele Latin-Amerika fort­ satte gjelden å øke, i 1990 var den på 430 milliarder dollar. Og ettersom tilførselen av ny kapital stanset opp, var resultatet i slutten av 1980-årene at det gikk mer penger ut av Latin-Amerika enn inn.

Økonom isk reform Gjeldskrisen førte Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken inn i latinamerikansk økonomi på en helt ny måte. Pengefondet gav øyeblikkelig valutahjelp, og Verdensbanken gav langsiktige lån på gunstigere vilkår enn de private bankene hadde gjort. Men de internasjonale finansinstitusjonene stilte sine betingelser (”kondisjonalitet”). Deres økonomiske reform ("strukturtilpasning”) - slik den senere ble presentert også for afrikanske og asiatiske land - var i samsvar med den liberale utviklingsmodellen. Ho­ vedelementene var: Devaluering, en streng penge­ politikk, innstramninger på budsjettet, privatisering av (i Chile ble antallet statsbedrifter redusert fra 421 til 22 på ti år), mindre statsreguleringer, redusert tollbeskyttelse. Målet var først å få orden på stats­ finansene og så legge grunnlaget for ny vekst gjen­ nom mer markedsøkonomi og frihandel. Særlig var det viktig med økt eksport som kunne gi valutainn­ tekter, blant annet for å betjene lånene. Utenland­ ske selskaper skulle bringe inn ny kapital og tek­ nologi og skape konkurranse for ineffektive hjem­ lige bedrifter. Alt dette innebar en kraftig snuoperasjon. En om­ legging av den økonomiske politikken måtte trolig ha kommet før eller senere, uavhengig av Verdens­ banken; underskudd og hyperinflasjon kunne ikke fortsette i evighet. Selv det sosialistiske sandinistregimet i Nicaragua annonserte i 1988 innstramningstiltak av skir økonomisk nødvendighet: Statsutgifte­ ne skulle reduseres med 40 prosent, 30 000 statsan­ satte skulle sies opp. Inflasjonen var da på 20 000 pro­ sent i året. Og sammenbruddet i Øst-Europa under­ gravde troen på den sterkt statsregulerte utviklings­ modellen, uansett politisk farge. Hvilke virkninger fikk så den økonomiske utvik­ lingen for den politiske? Krisen for den gamle poli­ tikken - særlig den enorme inflasjonen - var natur­ ligvis helt ødeleggende for tilliten til militærregi­ mene, også i de ledende samfunnslag av jordeiere, næringsdrivende borgerskap, byråkrater og offise­ rer. Ingen regjeringer, uansett land og verdensdeler, kunne bevare sin legitimitet under slike forhold. Men vekselvirkningen mellom demokratiseringen og den økonomiske liberaliseringen var komplisert. Strukturreformene under Verdensbanken ble i de fleste land påbegynt under militærregimene i første halvdel av 1980-årene. Den påla befolkningen - spe­ sielt offentlig ansatte og fattigfolk - nye byrder som økte den politiske misnøyen. Mange av de lederne som kom til makten ved de demokratiske valgene i slutten av 1980-årene hadde i valgkampen spilt på denne misnøyen. Det gjaldt for eksempel Alberto Fujimoro i Peru, Carlos Saul Menem i Argentina, Carlos Andres Perez i Venezuela. Men i regjerings­ posisjon så de seg nødt til å videreføre reformene om ikke annet så av hensyn til de utenlandske lån­ giverne - med den påkjenning det innebar i for­ holdet til velgerne.

155

President Menem temmet etter 1989 de mektige peronistiske fagforbundene i Argentina og brukte sine presidentfullmakter til å sette igjennom upopu­ lære sparetiltak. Han talte om nødvendigheten av "operasjon uten bedøvelse” for å få statsfinansene på fote og skape økonomisk vekst. Og hvilke alter­ nativer fantes? Som en tidligere geriljaleder i Co­ lombia uttrykte det: ”Vi har prøvd proteksjonisme, det virket ikke. Vi prøvde populisme og marxisme på Cuba, det virket ikke heller. Nå lever vi ut noe som ikke er prøvd før”. Da så han riktignok bort fra at liberalismen hadde vært dominerende helt opp til krisen i mellomkrigstiden. Når det ikke ble flere protester, skyldtes det trolig at folk flest betraktet undertrykkelsen og den ødeleggende inflasjonen under militærregimene som et større onde og var vil­ lige til å gi de nye valgte regimene en sjanse.

Mexicos nye ansikt Liberaliseringen i Mexico fremtrer i særlig skarp profil på bakgrunn av den sosialistiske arven fra revo­ lusjonen i 1911. Valget i 1989 var det første med virke­ lige politiske alternativer siden revolusjonen. Carlos Salinas de Gortari sikret seieren for det gamle statspartiet (PRI) med den knappest mulige margin, og la ganske snart om den økonomiske kursen på en dra­ matisk måte. Pengefondet og Verdensbanken hadde tidligere krevd opprydning i statsfinansene, men de økonomiske reformene etter 1989 sprang hoved­ sakelig ut av indre behov for et kursskifte. For Salinas var det overgripende målet å skape et mer produktivt næringsliv som kunne løfte Mexico ut av u-landenes rekker. Revolusjonens viktigste re­ sultat var jordreformen, som stykket opp storgodse­ ne og gav bøndene bruksrett til kooperativt organi­ serte småbruk (ejidos-systemet). Men det var vanskelig å se hvordan småbrukere med 3-4 mål jord noen gang skulle komme ut av fattigdommen. Pro­ duksjonen pr. mål av mais lå for eksempel på ca. Vs av USAs avlinger, og landet var nødt til å importere store mengder av korn, tørrmelk og andre jord­ bruksprodukter. I desember 1991 avskaffet kongressen ejidos-sys­ temet og gav 2,6 millioner bønder full eiendomsrett til sine bruk, med frihet til salg, utleie eller part­ nerskap med næringsmiddelindustri, også når det gjaldt utlendinger. Det åpnet muligheter for større driftsenheter og dermed for mekanisering. Kongres­ sen bevilget samtidig tre milliarder dollar til jordbrukskreditter, maskinutstyr og vanningsanlegg. I enkelte tilfeller førte dette til en flerdobling av familieinntekten. ”Før ble vi betraktet som fattige, dum­ me bønder,” uttalte en av deltakerne, ”nå er vi for­ retningsmenn. Reformen gir oss fremgang.” - Men kritikerne fryktet for den sosiale tryggheten og sta­ biliteten på landsbygda, og for at det kunne vokse fram en ny generasjon av store jordeiere som ut­ byttet bøndene slik det skjedde før revolusjonen.

Salinas’ program for privatisering av statsbedrif­ tene hadde en tilsvarende offensiv begrunnelse: De måtte tvinges ut på markedet for dermed å utsettes for konkurranse og presses til effektivisering. Selv den helligste av alle kyr, det statlige oljeselskapet PEMEX, ble angrepet. Det fremstod som et erkeeksempel på en ineffektiv statsbedrift, med et oppblåst byråkrati, lønns- og velferdsprivilegier, overmek­ tige fagforeninger, mangelfulle regnskapssystemer og innslag av korrupsjon. Produksjonen pr. ansatt lå på Vi av tilsvarende selskap i Venezuela og Vvo av Aramco i Saudi-Arabia. Utrangerte anlegg ble ned­ lagt, mer enn 50 000 av 210 000 ansatte ble oppsagt og hundrevis av bensinstasjoner solgt til små for­ retningsmenn. Utenlandske firmaer fikk kontrakter innen oljedrilling og petrokjemisk foredling, men det var fortsatt innskrevet i grunnloven at utenland­ ske eiere var utelukket fra selve oljeproduksjonen. Derimot fikk store internasjonale, særlig ameri­ kanske firmaer slippe til innen handel og andre tje­ nesteytende foretak. Virkningene preget det økono­ miske landskapet: I det glitrende "Interomas”, kjø­ pesenteret i utkanten av Mexico City, kunne man langs de overbygde, marmorbelagte gatene finne Arbus roastbeef, Radio Shack Electronics, Shakeys Pizza og Nintendo videospill, og i den nærmeste om­ krets lå David’s Cookies, Benetton og Kentucky Fried Chicken. Meksikanske entreprenører svingte seg opp innenfor disse bedriftene, som førte med seg velprøvd markedsføring og innkjøpspolitikk, opp­ læringsprogram og importert teknologi. - Men loka­ le smårestauranter stod i fare, 25 000 ble nedlagt mellom 1986 og 1992. Selv en nasjonal spesialitet som Taco-kioskene ble utfordret av storfirmaet Taco Bell fra California! I årene 1989-92 oppnådde Mexico en vekst på gjennomsnittlig 3,8 prosent pr. år. Statsbudsjettet ble for første gang balansert i 1992. Men de sosiale forskjellene vokste under den nye kursen. Salinas

Omreisende tannleger tilbyr billig tannlege­ tjeneste, organisert av Det interkontinentale universitet, Mexico City 1986.

156 Økonomisk oppsving i Latin-Amerika. Forside­ bilde i ”The Economist”: Latinamerikaner­ ne svinger seg opp!

var klar over de sosiale og dermed politiske kost­ nadene ved de økonomiske reformene. Han satte i gang et omfattende sosialprogram, "Solidaritet”, som gav offentlig arbeid, jord, vann og elektrisitet til fattige grupper. Ved valgene i august 1991 vant Salinas 62 prosent av stemmene, mens det venstreori­ enterte opposisjonspartiet bare fikk 8 prosent, mot 31 prosent ved valgene i 1989.

Frihandelsområder. Nye ambisjoner Under: Fattigdom: Mexico City 1986. Store familier bor ofte i ett rom i slum­ strøkene. Rikdom: Mexico City 1986. Tetid hjemme hos bankieren Antonio Saldivar.

Sammen med indre liberalisering og åpningen utad i latinamerikanske land gikk en tendens til sammen­ slutning i større frihandelsområder. De samme mo­ tiver lå bak dannelsen av frihandelsområdet i Sørøst-Asia: Komme seg ut av trange nasjonale økono­ mier, utnytte hverandres fortrinn, skape større mar­ keder for ny virksomhet og tiltrekke utenlandsk kapital. Sør på kontinentet gjorde Brasil, Argentina, Uru­ guay og Paraguay i 1991 en dristig avtale om å etab­ lere et fullt fellesmarked, ”Mercosur”, etter EFs modell allerede i 1995. Realismen i timeplanen kun­ ne diskuteres, men både lokale forretningsfolk og flernasjonale selskaper gjorde seg klar til å utnytte de nye mulighetene. En gigantisk transportvei ble planlagt fra Brasil, gjennom Uruguay og vestover til Chiles havnebyer, noe som ville gi åpninger mot Stillehavs-området og Japan. "Mercosur” omfattet nesten 200 millioner innbyggere, altså nesten like mange som i USA. De fem Andes-landene - Peru, Bolivia, Ecuador, Colombia og Venezuela - prøvde under de demokra­ tiske regimene å vekke til live ”Andespakten” fra 1960. Også disse landene hadde hastverk: Planen var frihandel i 1992, felles ytre tollgrenser i 1994 og et fullt fellesmarked i 1995. Men her var det enda stør­ re grunn til å spørre etter realisme, tatt i betraktning de store indre problemene og forskjellene i utvik­ lingsnivå. Mye av utenrikshandelen i området var dessuten narkotikahandel. Også de fattige smålandene i Mellom-Amerika søkte å utvide sine markeder ved hjelp av indre toll­ reduksjoner og felles avtaler både med Mexico i nord og Venezuela i sør. Selv ”Caricom”, klubben for de engelsktalende karibiske øyene, siktet mot en felles ytre tollpolitikk samordnet av et sekretariat i Guyana - der telefonsystemet ikke virket. Det virkelig epokegjørende skritt ble tatt da Mex­ ico i 1992 sluttet seg til frihandelsavtalen mellom USA og Canada fra 1988. Amerikanske firmaer så store muligheter i Mexico, både når det gjaldt pro­ duksjon med billig arbeidskraft og eksport til et marked med økende kjøpekraft. Fagorganisasjone­ ne i USA fryktet naturligvis konkurransen fra lavt­ lønte meksikanske arbeidere, men denne trusselen fantes allerede i form av den ukontrollerbare flom­ men av innvandrere fra sør. Kunne Mexico løftes

økonomisk, ville denne trusselen minke. Dette lig­ net på den japanske politikken i Asia med å flytte kapitalen til arbeidskraften og ikke omvendt. EF hadde det samme problemet i forholdet til ØstEuropa. For Mexico var håpet at frihandelsavtalen ville bli en vei ut av underutviklingen og inn i den industrialiserte verden. Frihandelsområdene var uttrykk for nye ambi­ sjoner. For de mest utviklede latinamerikanske lan­ dene var det tale om å gjenvinne en posisjon som respekterte og attraktive medlemmer av verdens­ samfunnet. Tidligere i århundret hadde land som Chile og Argentina målt seg med Sør-Europa, Cana­ da og Australia. Nå var utfordringen å konkurrere med Sørøst-Asia og Øst-Europa om internasjonale investeringer og lånekapital. Satt på spissen ble det sagt at valget stod mellom ”å havne i Asias eller Afrikas klasse”. Planene for de nye frihandelsom­ rådene var at de også skulle bygge ned sine ytre toll­ murer for å sikre mest mulig integrering i verdens­ økonomien. Det var typisk at alle søkte en form for tilslutning til det nordamerikanske frihandelsom­ rådet.

Fremgang og fattigdom Omleggingen av den økonomiske politikken gav re­ sultater. Etter ”det tapte tiår” kom ny økonomisk vekst i 1990-årene - 2,7 prosent i gjennomsnitt for hele kontinentet i 1991, 7-9 prosent i land som Vene­ zuela og Chile. Eksportmengden økte kraftig, og en økende del av dette var industrielle ferdigvarer. In­ teressant var også det betydelige innslaget av mer spesialiserte jordbruksprodukter i tillegg til tradi­ sjonelle eksportvarer som sukker og kaffe. Frem­ gangen i Chile hadde begynt allerede under general Pinochet, som på 1970-tallet med hjelp av amerikan­ ske økonomer (Chicago-skolen) hadde gjennomført reformer av den type som Verdensbanken senere krevde. Med en vekst på mellom 5 prosent og 10 pro­ sent over en årrekke fremstod Chile som et ”modellland”. Det ble spurt om dette kunne bli LatinAmerikas første ”tiger”, etter asiatisk mønster. Inflasjonen kom under en viss kontroll i de fleste land, og det ble på ny mulig å planlegge fremtiden både for staten og husholdningene. Utlendinger økte sine investeringer, og latinamerikansk kapital som var plassert i utlandet, begynte å vende hjem, blant annet gjennom kjøp av andeler i privatiserte statsbedrifter. 1 1992 hadde Latin-Amerika igjen en betydelig netto tilførsel av kapital fra utlandet, og børsene blomstret i Mexico, Colombia, Venezuela og Chile, de fire landene som tok 70 prosent av kapi­ talen. Men kritikerne av den liberale strategien tvilte på at frihandel kunne fremme industrialisering. Riktig­ nok kunne amerikanske bedrifter lokkes til Mexico på grunn av lavere arbeidslønninger, men da ville de i mange tilfeller konkurrere ut lokale produsenter.

Den samme virkningen ville fri import av utenlandske industrivarer ha. Viste ikke erfaringene fra Sør­ øst-Asia at en aktiv stat og tollbeskyttelse var en for­ utsetning for industrialisering i en startfase? De radikale kritikerne var særlig opptatt av den skjeve fordelingen av veksten. Det var først og fremst pengefolk og næringsdrivende som hentet gevinster. Overrislingen (”trickle-down”) til de lavere sam­ funnslag gikk sakte. På landsbygda kunne den li­ berale politikken kritiseres for ”eksportmani”. Et eksempel var Mexico, der 60 prosent av jordbruks­ støtten gikk til driftige bønder i nord som drev fruktog grønnsakproduksjon for eksport. Maisbøndene

Latin-Amerika

Gatebarn og borgerkrig Brasils gatebarn kom i søkelyset i forbindel­ se med den store miljøkonferansen i Rio de Janeiro i 1992. Gjenger i tusentall ernærte seg av kriminell virksomhet, nabolag og for­ retningsfolk organiserte til tider mordgrupper for å kvitte seg med plagen. Den radika­ le pedagogen Ligia Costa Leite tolket det som skjedde som en sosial protest: "Gate­ barna er geriljakrigerne i denne uerklærte borgerkrigen mellom rike og fattige. De kan ikke lese og skrive, men de mestrer overle­ velsens vanskelige kunst. De kan narre dø­ den på tusen forskjellige måter, de bryter alle regler og normer for god oppførsel. De skryter av at deres far drikker eller er ar­ beidsløs og voldelig, at deres mor ble myrdet under dramatiske omstendigheter og at de har ti mindre søsken å forsørge. De synes likefrem stolte over at samfunnet frykter og forakter dem”. (Utvikling, nr.2,1992, NORAD, Oslo.) ---------------------------------------------------------------------------------

-----

Gatebarn i Rio de Janeiro, Brasil 1991.

158

Latin-Amerika

Barstemning fra Serra Pelada, Brasil 1991: Sli­ ten og drukken gruve­ arbeider med prostituert i bakgrunnen.

ble derimot utsatt for en drepende konkurranse fra de effektive nordamerikanske produsentene. Resul­ tatet var økt arbeidsløshet og innvandring til den overoppsvulmede Mexico City. I Brasil eide 2 pro­ sent av jordeierne 60 prosent av jorda, og det var særlig godseierne som tjente på eksportsatsingen. Kreditt-tilgangen for selveiende småbønder ble hel­ ler redusert under tilstramningspolitikken. Ingen region i verden hadde så store forskjeller mellom fattige og rike. Ifølge FNs kommisjon for Latin-Amerika utgjorde ”de fattige” i 1991 62 pro­ sent av befolkningen. Beregningsmåten kunne rik­ tig nok variere sterkt, selv innen det enkelte land, i Venezuela svingte f.eks. fattigdomsprosenten fra 14 til 40 på ett år. Budsjettinnstramningene forverret forholdene for de fattige, og tallet på fattige fortsat­ te å øke til tross for den nye veksten. Verdensban­ ken og de lokale myndighetene kunne anklages for sosial ufølsomhet. Svaret var at der penger ikke fan­ tes, kunne de heller ikke bevilges. Men "Solidaridad”- programmet til president Salinas i Mexico var et eksempel på at spesielle tiltak for de fattige grup­ per kunne forlikes med økonomisk reform etter den liberale modellen, men selv der fortsatte den sosiale ulikheten å øke. I Chile gjennomførte president Aylwin et tilsvarende fattigdomsprogram og presenterte sin politikk som ”sosial markedsøkonomi”, til for­ skjell fra de rent økonomiske reformene under for­ gjengeren, general Pinochet. Fattigdomskrisen i de latinamerikanske byene

kunne avleses i helsesituasjonen: Sykdommer som kolera (som kom tilbake for første gang på 100 år), tyfus, meslinger og tuberkulose var igjen i frem­ gang. Men her var det ikke nok å skylde på den øko­ nomiske politikken. Hovedgrunnen var befolk­ ningsøkningen, som hadde tredoblet folketallet i Latin-Amerika på 50 år. Tilstrømningen til byene var enorm. I 1970 bodde 70 prosent av Brasils be­ folkning på bygda, 30 prosent i byene. 11990 var for­

holdet nøyaktig omvendt. Brasil alene måtte regne med en folketilvekst på 40 millioner de neste ti åre­ ne, en vekst på størrelse med hele Argentinas be­ folkning! ”Vi kan ikke makte å betjene et nytt Ar­ gentina på ti år,” sa en av landets helseeksperter. En forutsetning for å kunne bøte på de sosiale problemene var å innføre et bedre skattesystem som kunne trekke inn direkte skatter fra middel- og overklassen. De indirekte skattene var forholdsmes­ sig tyngst for de brede befolkningslag. Det var et tegn på statens klassekarakter at en skattereform syntes nesten umulig å få til, det økonomiske re­ formprogrammet økte de indirekte skattene. Et tegn på statens svakhet var omfanget av den ”svarte økonomien” - håndverkere, tuskhandlere og små­ bedrifter i det skjulte, fattigfolk som gjorde tjenes­ ter av ulike slag, ofte på kanten av loven. De ble kalt ambulantes i Peru, buhoneros i Venezuela, camelos i Brasil og sobre vivientes, det vil si "overlevere”, i Mexico. I Brasil ble det anslått at disse gruppene stod for en inntekt på ca. 20 prosent av nasjonalpro­ duktet. Skatteinntekter ble det ikke fra denne grup­ pen, men de var et naturlig og nødvendig tilsvar på økonomisk nød, byråkratisk trakassering og sosial urettferdighet.

USAs politikk. Narkotikakrigen Slutten på den kalde krigen betydde starten på en ny politikk fra USA overfor Latin-Amerika. President Reagan var besatt av kampen mot Cuba og faren for kommunistisk smitte til andre latinamerikanske land. Den direkte militærstøtten til Contras-styrkene i Nicaragua, til dels på tvers av Kongressens ved­ tak, var et drastisk uttrykk for dette. Den førte også amerikanerne inn i en hengemyr av allianser med re­ aksjonære regimer i nabolandene El Salvador, Hon­ duras og Guatemala. Planen til president Oscar Arias i Costa Rica i 1986 for fred i Mellom-Amerika ble aktivt motarbeidet av USA. President Bush fjernet seg etter 1988 en del fra denne politikken og satset på politiske løsninger i samarbeid med moderate la­ tinamerikanske land og Organisasjonen for ameri­ kanske stater (OAS). Men en helhetlig amerikansk strategi som så de politiske og sosiale problemene i Latin-Amerika i sammenheng, lot vente på seg. Nye avhengighetsbånd ble skapt mellom Nord- og Sør-Amerika på en rekke områder. Vi har omtalt gjeldskrisen. Direkte følbar for den vanlige ameri­ kaner var den økende innvandringen og ”latinamerikaniseringen” av de sørvestlige statene i USA. Miljøproblemene (de tropiske regnskogene), demo­ kratiseringen og menneskerettene i Latin-Amerika opptok også opinionen i USA. Og de økonomiske relasjonene endret seg: USAs interesser bestod ikke lenger bare i å beskytte firma­ er som tok hjem råvarer - metaller og tropiske jord­ bruksprodukter - men like mye i å utnytte LatinAmerika som et kjøpekraftig marked. Oppsvinget

159

etter 1990 førte straks til større amerikansk eksport. Frihandelsavtalen med Mexico var det klareste eksemplet. Enkelte amerikanere hadde store visjo­ ner om at USA burde "slippe taket i skjørtekantene til Europa” og ta ledelsen i å samle hele det amerikan­ ske kontinentet til et nytt ”Midtens rike” i verdens­ politikken! De latinamerikanske frihandelsområ­ dene kunne bli knutepunkter i et slikt nettverk. Da den kalde krigen avtok, tok ”narkotikakrigen” dens plass. Peru, Bolivia og Colombia produserte nesten all den kokain som ble levert i USA. Nervesenteret for omsetningen, finansieringen og transporten lå i de tre store kokainkartellene i Colombia: Medellin, Cali og Gocha. De hadde sine egne væpnede av­ delinger og dødsskvadroner, og kunne kjøpe opp personell både i politiet, hæren, byråkratiet og end­ og i domstolene. Da de colombianske myndighete­ ne - delvis under press fra USA - for alvor tok opp kampen, startet en periode med regulær "narkoterrorisme”. Landets forsvarsminister ble myrdet i 1984, høyesterett ble invadert av en væpnet gruppe i 1985 og statsadvokaten drept i 1988. Hundrevis av personer fra alle samfunnslag falt som ofre for narkobaronene. USAs strategi var å knekke produksjon og eks­ port av narkotika med pengestøtte til lokale regjeringer. Etterretningstjenestene dannet en felles or­ ganisasjon, "Tactical Analysis Team” (TAT), som tok både radar og satellitt i bruk for å overvåke nar­ kotikatransporten fra hemmelige flystriper i Ama-

Kampen mot narkotika­ handelen: 12 tonn beslag­ lagt kokain i Columbia, mai 1990, etter en militær operasjon mot Medellinkartellet.

Desperat seilas på flukt fra fattigdommen: Båtflyktninger fra Haiti til USA, 1991. Et vanskelig politisk problem for amerikanerne.

160

Miljøødeleggelser i regn­ skogen: Slagghauger fra gruvedrift etter jernmalm i Carajas i Brasil.

zonas-jungelen og på hurtiggående båter i Det kari­ biske hav. Det ble gjort avtaler om utlevering av narkoforbrytere til amerikanske domstoler, og ved invasjonen i Panama i 1990 ble president Noriega tatt til fange for medvirkning i narkotikahandelen. Men kokainproduksjonen fortsatte å øke, og narkomafiaen fant nye veier, i småtransporter på tusen sti­ er i naboland som Argentina og Brasil og landeveien gjennom Mexico til USA. Konklusjonen var at krigen mot narkotikaproduksjonen måtte koples sammen med en kamp mot fattigdommen på landsbygda. Fortjenesten fra and­ re avlinger kunne aldri måle seg med den som nar­ kotikaen gav. Bøndene fortsatte derfor dyrkingen, og opprenskning ett sted førte bare til oppblomst­ ring et annet. Dessuten var det klart at hovedfron­ ten i denne krigen lå et annet sted, nemlig i etter­ spørselen i USA.

lag 20 millioner høylandsindianere i Andes-republikkene Peru, Ecuador og Bolivia, vel 9 millioner levde i Sør-Mexico, ca. 4 millioner i Guatemala og resten i mindre grupper i 11 andre stater. Bare i Boli­ via og Guatemala var mer enn halvparten av folket indianere. Det store flertallet i de fleste land var mestiser, det vil si folk av blandingsrase - spansk­ talende , katolske og innlemmet i den spanske kultur­ tradisjon. Chile hadde for eksempel 95 prosent mes­ tiser. I Uruguay og Argentina var derimot mer enn 90 prosent av befolkningen "hvite”, i Costa Rica 75 prosent, i Brasil 60 prosent, i Colombia 20 prosent. I de andre landene utgjorde de hvite et fåtallig sjikt innen de høyere samfunnsklasser. Ladinos, det vil si "latinere”, var en fellesbetegnelse for mestiser og hvite. Under 500-årsjubileet for Columbus i 1992 førte indianerne sine problemer fram i det internasjonale søkelyset under slagordet ”500 års kamp”. Aksjons­ formene varierte, fra spontane streiker og blokader til lokal og nasjonal organisering og internasjonale kampanjer. Bredden i reisningen ble demonstrert på et møte i Quetzaltenango i Guatemala i oktober 1991 der 50 000 representanter fra alle de indianske orga­ nisasjonene i Latin-Amerika satte hverandre stev­ ne.

Indianerreisning og geriljabevegelser Klassemotsetningene i Latin-Amerika ble særlig bit­ re i land der de i stor grad falt sammen med rasegrenser. Dette var arven fra kolonierobringen, slave­ handelen og den europeiske innvandringen. Behand­ lingen av gatebarna i Brasil er vanskelig å forstå uten å ta med et element av rasisme; 10 prosent av folket i dette landet var negroide som normalt hørte til un­ derklassene. Størst oppmerksomhet vakte de mili­ tæres rasistiske terror overfor den indianske landsbygdbefolkningen i land med geriljabevegelser, som for eksempel Guatemala. Latin-Amerika er raseblandingens kontinent, og det er vanskelig å trekke klare skillelinjer. Som indi­ anere regner man de som taler indianske språk og bevarer en særegen indiansk livsform. Det totale an­ tallet ble i 1992 anslått til ca. 34 millioner, det vil si 7 prosent av kontinentets befolkning. Av disse var om

Indianermor og barn, festkledt til forsvar for sine rettigheter i regnskogen på møtet i Altamira, Brasil 1989. Mediadekningen var indianernes viktigste våpen og ble dyktig utnyttet.

161

kunst. Tradisjonell religion - forfedretro, jordånder og religiøse gruppesymboler - ble tatt i bruk i det politiske arbeidet. Indianerreisningen vant sterk internasjonal gjen­ klang: Urbefolkning, kulturell identitet, menneske­ retter, økologi og antiimperialisme - alt dette traff ti­ dens toner. Massemedia i den vestlige verden stod klar til å spille på det indianske drama. Indianernes form - lavmælt, men verdig, uten de store slagord og fakter - vant sympati. Geriljabevegelsene i Sør-Amerika hadde hatt en spesiell grobunn blant indianergrupper i en desperat situasjon i Andes-republikkene og Mellom-Amerika. Revolusjonshelten Che Guevara fra Cuba valg­ te i 1965 Bolivia som sitt virkefelt. Geriljakrig er ter­ ror og motterror, og brutaliteten fra sikkerhetsstyr­ kenes side var spesielt intens når det kommunistiske spøkelset dukket opp. Verst var terroren i Guate­ mala. Av de 90 000 "forsvinningene” som var blitt rapportert fra Latin-Amerika i 1970- og 1980-årene, var halvparten fra dette landet. Høyere tall var også i omløp. Enkene etter disse ofrene dannet egen or­ ganisasjon, CONAVIGUA, som fikk internasjonal oppmerksomhet. Nobelprisen til Rigoberta Menchu i 1992 var et håndslag til hele indianerbevegelsen i Latin-Amerika. Motstanderne var lette å identifisere. Det var godseierne som presset på for å utnytte sine føydale rettigheter overjord og arbeidskraft; gruver og olje­ selskaper som skar opp de indianske landsbygd­ områdene med veier og anlegg; storkonserner og sultne bønder som hugde seg inn i regnskogområdene i Amazonas-bekkenet. Og endelig: Stats­ apparatet, som med sin militære tvangsmakt syste­ matisk tjente de næringsinteressene som motarbei­ det indianernes interesser. Indianernes hovedmål var nå som tidligere å for­ svare sin jord og sine territorielle rettigheter. Det nye var at de stilte sterkere politiske krav: I Ecuador pre­ senterte indianernes fellesorganisasjon, CONAIE, et program for en "flernasjonal stat” med indre selv­ styre for landets 11 indianske "nasjoner”! Avmilitarisering av statsapparatet var et annet radikalt krav. Det ble appellert til menneskerettighetene, særlig sosiale rettigheter, som rett til jord og arbeid, bolig, utdanning og helse. Og de økologiske hensyn ble fremhevet: Indianernes tradisjonelle nærings­ former - spesielt i regnskogområdene - bevarte ba­ lansen i naturen: "Vi har alternative løsninger for dagens problemer, fordi vi er jordas folk.” Nytt var også det sterke kulturelle og religiøse innholdet i reisningen: "Vi er blitt nektet våre rettig­ heter, man har hevdet at andre verdier var bedre enn våre, og at andre mennesker dermed var oss over­ legne. Derfor er det ikke bare våre samfunnstradisjoner som er i oppløsning. Det er selve mennes­ ket.” For å gjenvinne identitet og selvrespekt ble det lagt vekt på hjemlige språk, musikk, drakter og

Oslo, 16. oktober 1992: ”Den Norske Nobelkomité har besluttet at Nobels fredspris for 1992 skal tildeles Rigoberta Menchu fra Guatemala for hennes arbeid for sosial rettferdighet og etnisk-kulturell forso­ ning basert på respekt for urbefolkningens ret­ tigheter”.

Geriljaen i Peru ”Den lysende sti”var en av de få marxistiske geriljabevegelsene i Latin-Amerika som fortsatt var aktive i 1990-årene. Peru var fattigere og med skarpere klasse- og raseskiller enn de fleste land. Geriljalederen, fi­ losofilæreren Abimael Guzman ("president Gonzales”) kalte seg "kommunismens fjerde sverd" (etter Marx, Lenin og Mao) og hadde vært i Kina under kulturrevolusjonen. I le­ delsen var det et stort innslag av lærere, stu­ denter og kvinner. For de fattige tilhengerne fremstod Guzman i skikkelse av en religiøs profet: Det urettferdige samfunn skulle ra­ seres og et nytt paradis bygges på jorda, forestillinger vi gjenkjenner fra "primitive opprørere” over hele verden (se b.12, s.70). Det var en tro som begrunnet en hysterisk persondyrkelse, voldsforherligelse, kidnap­ ping av barn til geriljastyrkene og de gru­ somste torturmetoder for å tvinge fram skatt og tilslutning fra bondebefolkningen. Sikkerhetsstyrkenes mottiltak var tilsva­ rende brutale, men mange landsbysamfunn organiserte også egne forsvarsgrupper til vern mot geriljaen. Guzman ble tatt til fange i september 1992, men krigen var neppe over så lenge de desperate samfunnsforhol­ dene bestod.

Geriljalederen Abimael Guzman ("Den lysende sti”) i fengsel i Lima, september 1992.

162 Latin-Amerika

Regimeskifte i Nicara­ gua: Violetta Chamorro etter valgseieren i april 1990. Valgets overraske­ de taper, sosialistlederen Daniel Ortega, til høyre på bildet.

De tomme butikkhyller, en viktig årsak til sandinistregimets valgnederlag i Nicaragua. Prisstig­ ningen i 1988 var astro­ nomisk.

Med slutten på den kalde krigen og overgangen til demokratisk valgte regimer ble geriljabevegelsene sterkt redusert. Cuba og Nicaragua kunne ikke len­ ger bidra med penger og våpen, for eksempel til ge­ riljaen i El Salvador. Resultat ble fredsslutning i 1992. Også i Colombia ble enkelte av geriljabevegel­ sene gjennom forhandlinger gradvis absorbert i den normale politikken, til dels organisert som egne partier. I Guatemala kom det ny fart i fredsarbeidet etter fredspristildelingen i 1992. Men i Peru førte den marxistisk-maoistiske geriljaen ”Lysende sti” kampen videre med hensynsløs terror og religiøs fa­ natisme.

Nicaragua og Cuba Det sosialistiske sandiniststyret i Nicaragua under president Daniel Ortega fikk stor oppmerksomhet i 1980-årene. Det lille landet (3 millioner innbyggere) var en viktig brikke i et av de store spillene under den kalde krigen: Kunne den kubanske revolusjo­ nen få fotfeste på det latinamerikanske fastlandet? USAs støtte til den militære motstandsbevegelsen, ”Contras”, splittet amerikansk opinion sterkere enn noe internasjonalt spørsmål etter Vietnamkrigen, inntil Kongressen i 1989 satte punktum for videre militær hjelp. Men den kvelende handelsblokaden fortsatte. I de skandinaviske land møtte sandinist­ styret stor velvilje og ble et hovedland for u-hjelp på grunn av sitt sosiale reformprogram og til tross for sitt flekkete rulleblad når det gjaldt frihet for poli­ tisk opposisjon. Statslederne i nabolandene i Mellom-Amerika trakk i fellesskap opp en plan for forhandlinger, som i 1989-90, etter mange tilbakeslag, førte til en freds­ avtale med Contras. Nye valg skulle arrangeres un­ der internasjonalt tilsyn i 1990. Det kom som en to­ tal overraskelse både for president Ortega og for internasjonal opinion da sandinistene tapte med et valgskred som gav den liberale Violeta Chamorro makten. Velgerne hadde fått nok av krig, autoritært styre og en virkelighetsfjern økonomisk politikk. Sandinistene skyldte på nordamerikansk påvirkning (”det beste valg som kan kjøpes for penger”). Som vi har sett hadde Ortega på slutten av sitt sty­ re begynt å redusere velferdsutgiftene, minske byrå­ kratiet og søke investeringer fra kapitalistiske land. Chamorro satte i gang et fullt program for "struktur­ tilpasning” etter Verdensbankens oppskrift. Men USAs interesse for å hjelpe dalte da den kalde kri-

163

gen tok slutt. De sosiale kostnadene ved innstramningstiltakene - 60 prosent arbeidsløshet i 1993 tærte på den politiske popularitet. Chamorro måtte dessuten gi store innrømmelser til den sandinistkontrollerte hæren. Daniel Ortegas bror, Humberto, fortsatte som hærsjef med vide fullmakter. Også i Nicaragua - liksom i andre latinamerikanske land fortsatte altså de militæres innflytelse under det de­ mokratisk valgte regimet, men her som radikal mot­ vekt og alternativ. Både tidligere Contras og sandinistsoldater i et antall på flere tusen tok opp igjen våpnene i misnøye med fredsordningen og den kom­ pensasjon (jordtildeling) de var lovet. Det demokra­ tiske regimet balanserte som på en knivsegg. For Cuba var Sovjetunionens sammenbrudd og slutten på den kalde krigen en katastrofe. Landet hadde under Fidel Castro spilt en storpolitisk rolle, både av egen ideologisk kraft og som håndlanger for Sovjet; de store militære innsatsene i Afrika var et eksempel på dette. Ifølge FN hadde i alt 377 000 ku­ banske soldater og 65 000 sivile gjort tjeneste i An­ gola i perioden 1975-90. Men Castro hadde gjort seg ekstremt avhengig av "arbeidsdelingen mellom de sosialistiske land”, 80 prosent av handelen gikk den veien, hovedsakelig sukker i bytte for olje. Da forbindelsene med Øst-Europa tok slutt, brøt den kubanske økonomien nærmest sammen. Noen anslag gikk ut på at nasjonalproduktet skrumpet med ca. 40 prosent mellom 1988 og 1993 med drastiske virkninger for folks levekår: Forbruksvarer - inklu­ dert viktige matvarer - ble rasjonert, fabrikker ble lukket, elektrisitetsforsyning og transport sviktet, heste- og oksevogner dukket opp i gatene, kinesiske sykler erstattet biler. Sviktende import, blant annet av reservedeler, førte til store problemer både i in­ dustri og jordbruk. Arbeidsløshet, løsgjengeri, kri­ minalitet og prostitusjon økte. Svartebørsen blom­ stret. - Men vestlige venner av Cuba bevarte en optimisme: Kanskje ville landet under sin nye plan for enklere teknologi og redusert forbruk (”En spesialperiode i fredstid”) vise vei til et mer økologisk tilpasset samfunn? Cuba - liksom Sovjetunionen - vurderte fra mid­ ten av 1980-årene å gi mer frihet i økonomien og byg­ ge ut forbindelsene til Vesten. Krisen etter 1989 gjor­ de det tvingende nødvendig for å bringe inn kapital og ny teknologi. Innen turisme, bioteknologi, teks­ tiler og næringsmiddelindustri slapp da også uten­ landske selskaper til og fikk spesielle fordeler, ofte i kompaniskap med kubanske statsbedrifter. Men de ble kapslet inn som egne kapitalistiske ghettoer. Dette kunne ligne på første fase i den kinesiske re­ formpolitikken med isolerte "frisoner” i enkelte kystbyer, men på Cuba gikk ikke reformprosessen videre. Forslag om frie markeder for jordbruksvarer og private småhandlere ble for eksempel avvist av frykt for at økonomisk frihet ville skape krav om po­ litisk frihet. Politisk falt Castro tilbake på en marxistisk funda­ mentalisme etter 1989. Den politiske undertrykkel-

Latin-Amerika

Fidel Castro i alvorlige vansker etter Sovjets sammenbrudd.

”Cuba - FRI!” ”Den største leder” (Lider Maximo), Fidel Castro, kjempet for å overleve etter at Sovjet­ unionen kuttet den økonomiske og militære hjelpen i 1991. En sen nattetime kunne han i samtale med utenlandske journalister uttryk­ ke resignasjon:”Jeg blir et vindpust i histo­ rien . . . støv. Få vil huske meg, hvem husker støv?” - Nyttårsnatten 1991 kunne man høre en pop-kassett fra eksilmiljøet i Miami, ”Our Day”, klinge gjennom åpne vinduer i Havanas gater. Salsa-stjernen Willy Chirino ropte: "Ni­ caragua” - og koret svarte: ”FRI”. Så fulgte hele rekken: Polen, Tsjekkoslovakia, Roma­ nia, Øst-Tyskland - og etter en pause: ”Cuba FRI!” Ville sangen noen gang bli spilt på Ra­ dio Havana? (Newsweek, 10.8.1992).

sen økte, landet hadde i 1992 anslagsvis 200 politiske fanger og ble regelmessig kritisert for brudd på men­ neskerettighetene. En av landets meste populære generaler, Arnaldo Ochoa, lederen for de kubanske styrkene i Angola, ble dømt til døden sammen med fire kamerater i 1989. Anklagen lød på narkotika­ smugling, men frykt for politisk opposisjon lå ut­ vilsomt under. Angiveri på arbeidsplassene, forbud mot frie diskusjoner på universitetet, arrestasjon av opposisjonelle - alt fortsatte og minnet om ØstEuropa under sikkerhetspolitiets regime. Ca. 1,5 millioner mennesker hadde flyktet til USA av en be­ folkning på vel 10 millioner. Den politiske eliten handlet i sine dollarbutikker, og det ble hevdet at det gikk regelmessige ruter til luksusforretninger på fastlandet. Stemningen ble oppsummert slik: "Dette kan ikke vare, men det er ingen ende å se.”

164

Latin-Amerika

Oppfatningene om det som skjedde på Cuba var sterkt ulike, også i forskermiljøene. Men alle innså at det ikke bare var undertrykkelse som forklarte at Castros regime bestod. Den vanlige kubaner måtte spørre om alternative­ ne: Var det de reaksjonære Cuba-flyktningene i Mi­ ami? Var det kaos av den type som preget Russland? Man følte fortsatt en nasjonal stolthet over hva Cuba hadde oppnådd: Analfabetismen var nede i 2 prosent, levealderen ble oppgitt til 75 år, de fleste kubanere hadde sin egen bolig, Cuba var en stor­ makt i sportens verden. Men det viktigste av alt var utvilsomt at så lenge USA var fienden og holdt fast på den totale handelsboikotten, ville all opposisjon kunne anklages for å gå ”yankienes” ærend. En dia­ log med USA var derfor en forutsetning for at de­ mokratiseringen skulle kunne komme i gang. Li­ berale røster i USA (Robert MacNamara, Arthur Schlesinger) gikk i 1992 inn for en normalisering (som i forholdet til Kina under president Nixon). Spørsmålet var om Castro ønsket normalisering, eller om han trengte USA som fiende for å beholde sin makt.

Demokratiets fremtid President Fernando Collor de Mello, Brasil, ble tvunget til å gå av i janu­ ar 1993 etter stevning for høyesterett på grunn av korrupsjonsanklager. Et demokrati i vanskelig­ heter.

President Alberto Fujimoro, Peru. Av japansk herkomst, med et india­ nersjal om skuldrene etter valgseieren i 1990. Avskaffet demokratiet i 1992.

De latinamerikanske landene hadde vært i forkant av den demokratiseringsbølgen som senere gikk over alle verdensdeler. Men i begynnelsen av 1990årene kunne man også notere seg de første tilbake­ slaget.

Kuppet i Peru i 1992, der president Alberto Fujimori gjorde felles sak med sine oberster og oppløste nasjonalforsamlingen, hadde stor tilslutning i en be­ folkning som var lei av det politiske rotet og den fortsatte trusselen fra geriljaen. Venezuela, som var et av de mest velstående landene og hadde de leng­ ste demokratiske tradisjonene, opplevde i februar 1992 et kuppforsøk som nesten lyktes og som hadde bred folkelig støtte. De demokratiske valgene hadde skapt nye for­ ventninger. Nå førte innstramningene til at real­ lønnen gikk kraftig ned, mens den økonomiske vek­ sten bare så ut til å ville gagne det øvre samfunnslag i næringsliv og politikk. Demokratiet ble av kritiker­ ne betraktet som en farse, et ”partidiktatur”. I mai 1993 ble president Perez tiltalt for korrupsjon og midlertidig avsat. Venezuela illustrerte et generelt problem ikke bare i Latin-Amerika, men også i Øst-Europa: Når svake demokratiske regimer skulle gjennomføre økonomiske reformer som innebar innstramninger og effektivisering, kom de i en klemme: Etablerte interesser, fra statsbyråkrati til fagforeninger, måtte utfordres, og forverring av levekårene kunne skape politisk misnøye. Samtidig måtte statsøkonomien bringes i orden slik at tilliten ble opprettholdt over­ for Verdensbanken og utenlandske investorer. Det var derfor en hårfin balansegang slike land måtte føre. I en slik situasjon var det lett for en obérst eller en president å stå fram som den sterke mann som kunne løse de problemene politikerne hadde skapt. Men samtidig var det håp for demokratiseringen. Ikke minst i middelklassene og blant de intellektuel­ le var det et intenst behov for et åpnere politisk sys­ tem, personlige friheter og større muligheter til kon­ troll med de styrende. Utfordringen lå i å skape institusjoner, blant annet politiske partier, som kun­ ne sikre disse idealene. Og en ny utvikling var i gang. Brasils president, Fernando Collor de Mello, gikk av i januar 1993 et­ ter at nasjonalforsamlingen hadde vedtatt å stille ham for høyesterett på grunn av anklager om kor­ rupsjon. Noe lignende hadde aldri skjedd i Brasils historie. ”Det er den første seieren og den viktigste for min generasjon. Det betyr at landets eliter ikke lenger ustraffet kan gjøre hva de vil,” sa en repre­ sentant for Arbeiderpartiet i gledesrusen etter av­ stemningsresultatet. Ett var sikkert: Skulle demokratiseringen gå vi­ dere, måtte det skje i form av et sosialt demokrati. En av Violeta Chamorros medarbeidere i Nicaragua uttrykte det slik: "Demokrati er ikke et begrep fra Nord. Det er en allmennmenneskelig lengsel... Vi må finne ut hvordan vi skal skape vårt eget system og håndtere de følsomme og viktige interessene til de fattige. For oss må utvikling og demokrati gå sammen.” Demokrati uten sosiale reformer kunne simpelthen bety mer frihet for de rike til å gjøre seg rikere.

165

Sosialistisk nytenkning Men hva var utsiktene for slike løsninger? Her fore­ gikk det i 1990-årene en ideologisk nyorientering som kunne få allmenn betydning for sosialismens ut­ vikling i den tredje verden etter kommunismens sammenbrudd. I juli 1990 møttes 48 radikale partier, organisasjoner og bevegelser fra hele kontinentet i Såo Paulo i Brasil med det mål å ”fornye den venst­ reorienterte tenkningen”. Siden ble det holdt årlige fellesmøter, samtidig med at en ekspertkommisjon på femti medlemmer hamret ut et handlingspro­ gram. Hovedkonklusjonen var at de venstreorienterte i Latin-Amerika nå måtte bestemme seg for å arbeide innenfor rammen av det kapitalistiske verdensmar­ ked og det parlamentariske demokrati. Betenkelig­ hetene ved å gå over fra revolusjonær sosialisme til reformsosialisme, eller "ministersosialisme”, var de samme som i europeisk historie. Blant de nye prin­ sippene som ble fastslått, var følgende: Revolusjon og demokrati må ikke skilles at, samfunnsomformingen må skje med tilslutning fra folkeflertallet gjennom valg og med respekt for de personlige fri­ heter. Voldsromantikk - av den typen som var in­ spirert fra Cuba - må forkastes, geriljabevegelser må sikte mot normal politisk virksomhet. Partiets absolutte lederrolle (leninismen) må avvises, det politiske arbeidet må bygge på allianser mellom fle­ re klasser og ulike typer av organisasjoner (kvinneI grupper, fagforeninger, miljøorganisasjoner, kirker, slumbeboere, fattigfolk).

Såo Paulo-forumet hevdet at de økonomiske re­ formene under Verdensbankens overoppsyn var i ferd med å skape helt nye sosiale fronter i LatinAmerika. Drivkraften i utviklingen var de multi­ nasjonale selskapene og det næringsdrivende bor­ gerskapet. ”Et nytt høyre” av moderne kapitalister vokste fram. Den nye høyresiden var helt forskjellig fra det gamle fåmannsveldet av godseiere, rikfolk og militære. Oppgaven til ”Det nye venstre” var å ska­ pe et troverdig alternativ til nyliberalismen som bedre tjente de brede befolkningslag. Kampen måt­ te føres innen det enkelte land, men også inter­ nasjonalt, etter som kapitalinteressene var interna­ sjonale. Vi kjenner igjen argumentet fra EF-diskusjonen i Europa. Venstrekreftene var ikke uten politiske sjanser. I Chile delte Sosialistpartiet regjeringsmakten med kristelig-demokratene. Både i Mexico og Brasil var arbeiderpartier nær ved å vinne ved valgene i 1988 og 1989. En radikal grasrotbevegelse på Haiti feide ved valgene i 1990 Jean-Bertrand Aristide til makten (avsatt igjen ved et militært statskupp i 1991). Geriljabevegelsene i Guatemala, El Salvador og Colom­ bia var med på å forme den nye politiske ordningen i disse landene gjennom forhandlinger. Radikale lo­ kale allianser vant makten i hovedstedene i Uruguay og Paraguay i 1989-90. Men faren for at demokratiet ville stivne til uten sosiale reformer var vel så store. Og at det kunne skje et tilbakefall til autoritære regi­ mer var ikke utelukket. For de rike var de militære fortsatt en garanti mot innføring av radikale refor­ mer.

Latin-Amerika

Aktive venstrepartier: Det argentiske kommu­ nistpartiet deltar i en massedemonstrasjon i 1990 mot amnesti for mi­ litære ledere ("indulto”) på den berømte Plaza de Mayo i Buenos Aires, der mødre av forsvunne ofre for militærdiktaturet hadde demonstrert i åre­ vis.

Afrika

A frika sør fo r Sahara fik k en spesiell oppm erksom het i de nordiske land på grunn av u-hjelpen. Allm enne forestil­ linger om u-landene bygde gjerne på afrikanske eksempler. Men dette var uholdbart: Kløften mellom A frika og de mest vellykkede landene i Asia var større enn mellom disse og Europa.

Det var vanskelig å begripe dybden i den afrikanske krisen. Verdens­ bankens engasjement lignet på et internasjonalt formynderstyre. Kunne økonom isk reform og demokratise­ ring gi nytt håp? Ville et demokratisk Sør-Afrika bli en motor fo r vekst? De afrikanske statene var de yngste i verdens­ samfunnet, de fleste av dem trådte fram gjennom av­ koloniseringen omkring 1960. Den aller yngste, Na­ mibia, ble uavhengig i mars 1990, i nær sammenheng med avviklingen av den kalde krigen: Sovjet la om sin utenrikspolitikk, de kubanske styrkene ble truk­ ket ut av Angola, og Sør-Afrika gikk da med på en fredsplan for Namibia under FN-tilsyn. Optimismen i de uavhengige statene var stor og oppskriften enkel: Kolonistyret hadde skylden for tilbakeliggenheten, uavhengigheten skulle gi rask fremgang gjennom planøkonomi og utviklingshjelp fra de rike land. Den sovjetiske modellen hadde høy prestisje, spesielt i land med sosialistiske regimer så som Guinea, Benin, Madagaskar, Etiopia under Mengistu (1977-1991), Angola, Mosambik og Zim­ babwe. De tre siste hadde fått våpenhjelp fra øst­ statene under frigjøringskampen.

Afrikansk fallitt. Ytre årsaker

Nærbilde i Afrika: Ung­ jente i flyktningeleir i Somalia. Lengsel etter et bedre liv på et kontinent i krise.

Ved begynnelsen av 1990-årene var de fleste afrikan­ ske land fallitt. Tall fra Afrika var ytterst usikre, men de gav en pekepinn og et visst grunnlag for sam­ menligning over tid. Tendensen var tydelig. I 1960årene steg nasjonalproduktet pr. innbygger, i 1970årene stagnerte det og i 1980-årene gikk det kraftig nedover, 20-25 prosent i Afrika sør for Sahara. Sam­ tidig hadde Afrika den sterkeste befolkningsøknin-

167

Afrika

Namibia blir selvstendig i 1990. Valgmøte for SWAPO, et bilde på op­ timismen ved uavheng­ igheten i Afrika.

gen av alle verdensdeler, ca. 3,1 prosent pr. år. Ved begynnelsen av 1990-årene var resultatet i de fleste land at afrikanerne etter en generasjon i uavhen­ gighet var fattigere enn da kolonistyret tok slutt. Mest foruroligende var det at veksten i jordbruks­ produksjonen flatet ut; i 1985 var den på 1,6 prosent, under halvparten av veksten i folketallet. Det inne­ bar at ca. 20 prosent av matvarene måtte dekkes gjennom import. Mye av importen var subsidierte vestlige jordbruksprodukter som konkurrerte med lokale varer, slik at importbehovet ble større i neste omgang. Det var en vond sirkel. Enhver besøkende kunne se hvordan infrastruk­ turen gikk i oppløsning: nedslitte veier, sviktende forsyning av vann, kloakk og elektrisitet, telefon som ikke fungerte, et postvesen preget av slurv og forsinkelser, busser som rustet, bibliotekhyller uten bøker. De fremskritt som var gjort i helse- og skole-

168___ Afrika

Drømmen om kolonitiden Under krisen i Afrika kunne fortiden for­ tone seg romantisk: ”Jeg skulle ønske brite­ ne kom tilbake. Kolonitiden var en god tid; britene visste å holde orden på sakene,” suk­ ker Martha Chipasha (75) og folder hendene i fanget mens hun ser seg om i det nedslitte huset. Fra radioen på bordet roper en opp­ hisset politiker. Zambia forbereder seg på valg. ”Det finnes ikke arbeid, det finnes ikke penger, snart ikke noen ting. Ingen ting fungerer i dette landet lenger,” fortsetter Martha Chipasha, og ser mot tunet utenfor, der familien hennes sitter i skyggen og prø­ ver å få tiden til gå. ( Utvikling, Oslo, 5/91). vesen i den første perioden etter uavhengigheten, stod i ferd med å tæres bort. Begrepet ”utviklingsland” kunne synes meningsløst. Selv koloniperio­ den kom i et nytt lys i denne situasjonen; man kunne spørre om kolonistyret - når det først var etablert var blitt avviklet for tidlig? Det var forståelig at en fattig bonde spurte: ”Når skal uavhengigheten ta slutt?” Men det fantes unntak: Botswana hadde en årlig vekst på 8 prosent i 1980-årene, Kongo (Brazzaville) 4 prosent og Lesoto 3 prosent. I alle disse landene var gruveinntekter viktige. Mauritius - det lille øyTørkebølgene på 1970og 80-tallet var en av år­ sakene til den afrikanske krisen; kombinert med krig og flyktningeproblemer inntrådte sultkata­ strofer.

mm

landet i Indiahavet - gjorde et sprang fremover, et­ ter mønster av de nyindustrialiserte landene i Asia. Her var det en tiltaksom middelklasse som spilte ho­ vedrollen. Men for kontinentet under ett ble det et påtrengende spørsmål hva som var årsakene til til­ bakegangen. En velstående koloni som Ghana (Gullkysten) hadde i 1950 et nasjonalprodukt pr. innbygger omtrent på høyde med Sør-Korea; i 1990 var koreanernes levestandard minst fem ganger høyere. I skandinavisk u-landsinformasjon ble det særlig lagt vekt på de ytre årsakene. Man var tilbakeholden med kritiske analyser av indre misforhold, dels ut fra en misforstått finfølelse og dels ut fra ideologisk standpunkt. Forskningen var dominert av den radi­ kale retningen i utviklingsstudiene, som særlig la skylden på det kapitalistiske verdenssystem. Nigeri­ as president, Babangida, kritiserte tendensen til å gi andre skylden for alt som gikk galt i Afrika: ”Helt si­ den de fleste av våre land ble selvstendige i 1960årene, har vi oppført oss som om verden skulle være forpliktet til å gi oss et levebrød.” Mangelen på en skarp og allsidig diskusjon om Afrikas problemer bi­ drog til å bevare illusjoner som kunne være utviklingens verste fiender. Men de ytre årsakene var alvorlige. Bytteforhol­ dene for de fleste afrikanske land forverret seg i 1980-årene. Sammenlignet med 1972 måtte Zambia eksportere tre ganger så mye kobber for å kjøpe den samme mengde varer fra utlandet i 1990. Råvarepro­ dusentene i de ulike verdensdeler konkurrerte seg imellom og presset prisene ned. Alt i alt er det an-

169

Afrika

AIDS AIDS rammet i annen halvdel av 1980-årene Afrika med full kraft. Dårlig hygiene og en seksualatferd der det var vanlig å ha mange partnere, påskyndet spredningen. Vandre arbeidere, soldater og langtransportsjåfører i hyppig kontakt med prostituerte var de far­ ligste smittesprederne. ”Vår befolkning er moralsk korrupt, og derfor har AIDS spredt seg så raskt hos oss,” sa president Musweni på et folkemøte i Uganda i 1990. Enkelte medisinske forskere antydet i 1992 at be­ stemte egenskaper ved immunforsvaret hos afrikanere gjorde dem spesielt sårbare for HIV-smitte. I 1990 ble det anslått at 5-20 prosent av de voksne i storbyene i det øst­ lige, sentrale og sørlige Afrika kunne være HIV-smittet, i de verst utsatte distriktene opp til 30-40 prosent. Barn av HIV-smittede mødre hadde 30-40 prosent sjanse for å bli født med smitten i seg. De mest pessimistis­ ke anslagene gikk ut på at et land som Ugan­ da kunne få en nedgang i befolkningsutvik­ lingen i løpet av ti år. Kampen mot AIDS tok så mye av de magre helseressursene at de forebyggende arbeidet mot andre folkesyk­ dommer som malaria, tuberkulose og diaré ble svekket. slått at Afrika tapte minst 50 milliarder dollar på svekkede råvarepriser i 1986-90. Renteøkningen og den høye dollarkursen i 1980-årene som gjorde låne­ forpliktelsene mye tyngre, var en urimelig og ufor­ skyldt belastning for de afrikanske land, som for de latinamerikanske. Når renter og avdrag ikke kunne betales, ble det også vanskeligere å få nye lån. Sam­ tidig flatet u-hjelpen fra de rike landene ut, delvis fordi Afrika hadde mindre maktpolitisk interesse et­ ter at den kalde krigen var over. Det var slutt på den internasjonale kurtisen. De private investeringene fra utlandet sank til omtrent det halve i 1980-årene. FNs storslagne Afrika-plan fra 1986 ble aldri virke­ liggjort. Alt i alt førte dette til at strømmen av renter og av­ drag ut fra Afrika i perioden 1982-90 var omtrent like stor som kapitalstrømmen inn (Afrika sør for Sahara hadde fortsatt en netto kapitaltilførsel på 65 milliarder dollar i den samme perioden). I tillegg kom så kapitalflukten fra korrupte politikere, vel­ stående private og bedrifter som plasserte sine pen­ ger i utlandet. Alle disse ytre forholdene bidrog sterkt til at Afrika i 1980-årene havnet i en gjelds­ krise av samme type som den i Latin-Amerika, men for Afrika sør for Sahara ble den mer enn dobbelt så tyngende sett i forhold til nasjonalproduktet i 1992.

AIDS i Uganda, 1986. En pest på toppen av de andre afrikanske pro­ blemer.

Indre årsaker til krisen I krisediskusjonen etter 1990 ble det lagt større vekt på indre årsaker, blant annet med et sideblikk til de sørøstasiatiske land som hadde så stor fremgang. I et slikt perspektiv var hovedproblemet den lave pro­ duktiviteten i alle afrikanske land. Dette var blant annet grunnen til at de mistet terreng i konkurran­ sen om markedsandeler. Hadde Afrika holdt oppe sin andel av markedet for råvarer, ville det tilsvart omtrent verdien av de årlige gjeldsbetalingene. Utenlandske investorer nølte fordi avkastningen i Afrika var for liten; 2,5 prosent i gjennomsnitt i 1980-årene mot 23 prosent i Asia. Bak avhengigheten av råvareprisene lå en mang­ lende evne til å bygge opp et mer allsidig næringsliv med konkurransedyktig industri. Nigeria og Indo­ nesia var begge rike oljeland. Indonesia hadde i 1980-årene en rask industriutvikling, mens 90 pro­ sent av Nigerias eksport i 1992 fortsatt var olje. Hva var forklaringen på den lave produktiviteten? Naturgitte problemer var alvorlige: Tørken i savan­ neområdene og i Øst-Afrika, det sårbare jordsmon­ net på savannen, sykdomstrusselen både for dyr og mennesker (sovesyke, malaria, bilharzia) og med AIDS som en ny kraftsugende pest i 1980-årene (se rute). Utviklingen i Asia illustrerte at politisk stabi-

170

Afrika

Helbredelse gjennom re­ ligiøst rituale, Soweto 1987. Forfedretro, magi og heksefrykt var ele­ menter i afrikanske åndereligioner.

litet var en nødvendig forutsetning for økonomisk vekst. Flere av de asiatiske landene kunne bygge på sterke rikstradisjoner som hadde skapt store kultur­ fellesskap gjennom historien (Kina, Japan, Thai­ land, Vietnam, India). Kolonistyret hadde også trengt dypere i de fleste asiatiske land, både under europeisk, amerikansk og japansk herredømme. Afrika var derimot det mest etnisk splittede av alle kontinenter, språkforskerne regnet med 800 for­ skjellige språk, 150 bare i Nigeria. Den indre split­ telsen preget Afrika før kolonistyret, og probleme­ ne dukket opp igjen med ny kraft etter uavhengig­ heten. De mange borgerkrigene (i Biafra, Etiopia, Sudan, Somalia, Mauretania, Liberia, Angola og Mosambik) lammet næringslivet og skapte flyktnin­ gestrømmer som betydde en helt uhåndterlig be­ lastning for økonomien. Kunne man også snakke om en afrikansk mentali­ tet som skapte problemer i forhold til den moderne utvikling? De sterke familie- og stammebåndene og den svake nasjonalfølelsen åpnet for korrupsjon på alle plan. Holdningene fra det tradisjonelle bonde­ samfunn med åndetro og høvdingestyre var fortsatt sterke. Magi og heksefrykt var utbredt, også blant

En afrikansk høvding, Adansihene, i konge­ dømmet As hanti, Ghana. Parasoll, sverd, hersker­ stav, saluttgevær, gullsmykker og to 10-kilos elefanter av rent guil symboliserer hans ver­ dighet. Også moderne ledere var påvirket av høvdingeidealer av den­ ne typen, og lot seg ofte velge som høvdinger i sine hjemdistrikter.

folk med utdanning, spesielt i krisetider. Moderne embetsmenn ble i en viss forstand betraktet som høvdinger det gjaldt å knytte personlige forbindel­ ser med. Veien til myndighetene gikk gjennom slektskap, bekjentskap og politiske kontakter, sna­ rere enn regulær saksgang gjennom offentlige kon­ torer. Økonomisk utvikling fordrer langsiktig planleg­ ging, disiplin, punktlighet og pålitelighet i forhold til reglement og regnskap. Mye av dette gikk på tvers av tradisjonell afrikansk kultur. Effektiv or­ ganisasjon og ledelse ("management”) var Afrikas største mangelvare, uansett hvilken politikk man ønsket å sette ut i livet. Dette var en viktig grunn til at man stadig hadde behov for utenlandsk "eks­ pertise” både i stat og næringsliv. Det var deres

administrative pålitelighet, like så mye som deres fagkyndighet, man trengte. Dette stod i stor kontrast til den disiplin som var formet i asiatiske samfunn under innflytelse av kon­ fusianismen. Men holdninger formes i et vekselspill med samfunn. En svak stat betydde mindre effektiv kontroll gjennom revisjon og mindre kapasitet til et­ terforskning av embetsmisbruk. Knapphet og øko­ nomisk krise økte presset fra familie og klienter. Og når månedslønna knapt rakk til husleien, ble lojali­ teten til staten som arbeidsgiver undergravd. Hold­ ninger er ikke medfødte egenskaper, man må vokte seg for rasetenkning. Man må også vokte seg for å generalisere: I alle afrikanske land kunne man møte embetsmenn og funksjonærer som gjorde en an­ stendig og tapper jobb under de vanskeligste for­ hold. Håndteringen av tørken og matvarehjelpen i det sørlige Afrika var ett eksempel. Men i det nye klimaet fra slutten av 1980-årene ble det mulig åpent å diskutere spørsmålet om holdningssvikt. Den afri­ kanske selvkritikken kunne være skarp. I europeisk historie var det en løpende diskusjon om betyd­ ningen av kultur og religion som forklaring på øko­ nomisk fremgang.

171

Den mest umiddelbare indre årsaken til krisen i 1980-årene var den økonomiske politikken som var ført. ”Vi ble uavhengige på det verst tenkelige tids­ punkt,” uttalte den nye statsministeren i Benin, Nichephore Soglo, i 1989, ”på et tidspunkt da våre universitetslærere var gjennomsyret av en marxis­ tisk og sosialistisk kultur.” Ved begynnelsen av 1990-årene vant den samme erkjennelsen fram i Afrika som i Latin-Amerika og India, nemlig at overdreven statsdirigering og proteksjonisme hem­ met produktiviteten, og at myndighetene selv i stor grad var årsak til den krisen som var oppstått. Nå var det gode grunner til å satse på en statsstyrt, sosialistisk utvikling etter uavhengigheten dersom man ønsket å fremme industrialisering og vinne større nasjonal økonomisk uavhengighet. Men sosi­ alisme er avhengig av en pålitelig og effektiv admini­ strasjon som kan gjennomføre reguleringene, og det var nettopp dette som manglet. Ett eksempel på det var Tanzanias 300 halvstatlige selskaper ("parastatals”), som skulle ta seg av markedsføring, trans­ port, utenrikshandel og industrireisning. De ble pla­ get av de velkjente symptomene, byråkratisering, overbemanning, ineffektivitet og korrupsjon. Det

President Mobutu i Zaire talte på partikon­ gressen i 1977 om "Zaires sykdom”: "Alt er til salgs, alt kjøpes i vårt land. Hver liten bit av offentlig makt utgjør rett og slett bytte­ middel som kan veksles inn i penger eller andre varer og skaffe fritak for ulike plikter. Og enda verre, for å oppnå sine selvskrevne rettigheter må en person betale denne usyn­ lige skatten som åpenlyst går i lomma til tje­ nestemenn . . . for å oppnå en audiens, skri­ ve barnet inn i skolen, få et vitnesbyrd, ad­ gang til medisinsk behandling, plass på et fly, en importlisens, et diplom. Slik risikerer vårt samfunn å miste sin statsorganisasjon og bli en enorm markedsplass, styrt av de mest primitive lover for kjøpslåing og utbytting.” - Mobutus egne eiendommer i Europa ble allerede i 1978 verdsatt til ca. 25 mill. dollar og hans kontantbeholdning i sveitsiske ban­ ker til ca. 70 mill. dollar.

grove vanstyret kunne bare overses dersom en luk­ ket øynene. Den alvorligste virkningen av denne politikken var at jordbruket ble skadelidende. De statsregulerte prisene på jordbruksvarer lå langt under mar­ kedsverdien, og de offentlige oppkjøps- og eksport­ monopolene skummet overskuddet. Og bøndene fikk minst igjen i form av skole- og helsetilbud. Re­ sultatet var at de fikk mindre motiv for å produsere for salg; det ble anslått at 60-70 prosent av jord­ bruksproduksjonen i Afrika sør for Sahara gikk til selvforsyning. Både i Europa og i Øst-Asia hadde en modernisering av jordbruket vært det første steg på veien mot industrisamfunnet; slik ble det skapt ka­ pital til investeringer og kjøpekraft til industrivarer. I Afrika ble dette steget forsømt.

”Klasseinnholdet” i den politikken som ble ført, var åpenbar. Det var koalisjonen av den politiske eliten og bybefolkningen som tjente, både på de kunstig høye valutakursene (som gav billige import­ varer), på matvaresubsidiene, på kontrollen over ansettelser, importlisenser osv. og på de spesielle godene for tjenestemenn (hus, bilgodtgjørelse). By­ ene og særlig hovedstaden fungerte som en suge­ pumpe, i Nigeria regnet de at ca. 75 prosent av eks­ portinntektene ble forbrukt i Lagos-området. Over hele kontinentet var utgiftene til militær­ utstyr en urimelig belastning på de magre valutatil­ gangene. Nigeria kjøpte i 1991 stridsvogner for 300 millioner dollar! Der staten gikk i oppløsning under borgerkriger, som i Somalia og Liberia, skjedde det en uhyggelig spredning av både håndvåpen og tyn­ gre skyts til tilfeldige grupper, ungdomsgjenger og kriminelle. Det er anslått at 20-25 prosent av gjelden i den tredje verden gikk til våpenkjøp. I hovedsak ble disse styrkene brukt til kontroll av egen be­ folkning. Det var klasseregimer av en særegen, afri­ kansk art som hadde vokst fram. Den nigerianske forfatteren og nobelprisvinneren Wole Soyinka var knusende i sin dom: ”De afrikanske folk er sviktet, først og fremst av sine egne ledere.” Det var et tankekors at vestlige u-hjelpsorganer i stor grad hadde bidratt til å befeste slike regimer. U-hjelpen hjalp regimer til å holde det gående som ellers ville ha gått fallitt og måttet ta det fulle ansvar for sine feilgrep. 30-40 prosent av Tanzanias stats­ budsjett i 1992 bestod av bistandsmidler. U-hjelpen bidrog til en utbygging av statsadministrasjon og vel­ ferdsordninger langt ut over det landets egen øko­ nomi kunne bære, og hele statsadministrasjonen til-

Korrupsjon

President Mobutu Sese Seko, Zaire 1991. En korrupt tyrann og en råtnende samfunns­ moral.

President Yoweri Museweni, Uganda 1986, prø­ ver å bringe landet på fote etter Idi Amins voldsstyre 1971-79: ”En­ kelte mener afrikanerne ikke kan styre seg selv. Noen ganger undres jeg om det kanskje er sant”.

President Julius Nyerere, Tanzania 1989. En feil­ slått økonomisk politikk hadde på 1990-tallet gjort landet totalt avhen­ gig av u-hjelp.

172

sjon av varer og tjenester gjorde prisreguleringer til papirbestemmelser. Smugling gikk på tvers av gren­ sene til de markeder der behovet - for eksempel for matvarer - var størst og prisene best. Privat penge­ veksling sikret valuta til markedspris, på tvers av myndighetenes kunstige kurser og forsøk på re­ guleringer. Tuskhandlerne i byene, for eksempel markedskvinnene i Vest-Afrika, skaffet nødvendig­ hetsvarer til veie, og den knivskarpe konkurransen hindret urimelige priser. Alt i alt: Den svarte økono­ mien var av de få ting som virkelig fungerte. Kunne det tenkes en utviklingsstrategi som i større grad ut­ nyttet denne kraftkilden?

Afrika

Wole Soyinka, Nigeria. Nobelprisvinner i littera­ tur 1986. Han benytlet temaer fra lokal kultur (yoruba), var og en uredd samfunnskritiker. Fengslet i to år under Biafra-krigen.

Markedskvinne i Burki­ na Faso, 1992, anretter grønnsaker hun har dyr­ ket for salg. Regimene etter uavhengigheten for­ sømte jordbruket, men den ”svarte økonomi” førte matvarer fram. Kvinnene dominerte markedshandelen i VestAfrika.

Formynderstyre under Verdensbanken? passet seg denne enorme innstrømningen i stedet for å lære å stå på egne ben. Etter flere tiår som Skandinavias viktigste bistandsland (650 millioner kroner fra Norge i 1992), var Tanzania fortsatt et av de aller fattigste land i verden. Den finansielle disiplin var svak, importen var tre ganger så stor som eksporten, det private forbruket utgjorde i 1990 ca. 100 prosent av nasjonalproduktet. Det var et paradoks at den økonomiske og særlig politiske utvikling i bistands­ landene i Afrika på så mange punkter stod i motstrid til den nordiske historiske utviklingsmodell, som hadde startet med bondereisning, en sparsommelig stat, en tiltaksom middelklasse og en fri fagbevegel­ se. Men under og ved siden av den økonomien som ble registrert i offentlig statistikk levde en "parallell økonomi” (”svart økonomi”, ”uformell økonomi”), kanskje enda mer sprudlende og tiltaksom enn i Latin-Amerika. Svartebørshandel og skjult produk­

Gjeldskrisen i Afrika var både et symptom på hva som hadde gått galt og en årsak til at det gikk verre. De årlige betalingene til renter og avdrag i 1992 var omtrent 20 prosent av eksportinntektene - i Uganda over 50 prosent - selv etter at det var gitt betydelige lettelser og avslag. Slike lettelser skjedde gjennom den såkalte "Pariserklubben”, der långiverne sa­ mordnet sin nedsettelse, i gjennomsnitt ca. 30 pro­ sent på statsgaranterte lån til de fattigste land. Kolonitiden i Afrika var begrunnet som et formvnderstyre "inntil folkene kan stå på egne ben i den moderne verden”, som det het i mandatord­ ningen under Folkeforbundet og senere FN. Det in­ ternasjonale pengefondets og Verdensbankens rolle i Afrika ble i 1990-årene så inngripende at man kun­ ne snakke om en gjeninnføring av en form for inter­ nasjonalt formynderstyre. De landene som bad om hjelp, ble liksom en bedrift etter konkurs satt under ulike former for administrasjon. Mer enn halvparten

av de 46 afrikanske statene hadde i 1992 forhandlet seg fram til ordninger med de internasjonale finans­ institusjonene. Rollefordelingen mellom Pengefondet og Ver­ densbanken var tydelig i Afrika. Pengefondet kom inn for å gi førstehjelp i valutakrisen og tok de første harde forhandlinger om en opprydding i statsfinans­ ene. Kravene til reform ("strukturtilpasning”) var de samme som vi kjenner fra Latin-Amerika: Deva­ luering og sparetiltak som kunne redusere budsjett­ underskuddene og bremse den galopperende infla­ sjonen; stimulering av jordbruket, særlig med sikte på eksport; slanking av byråkratiet; avvikling av de statlige oppkjøpsmonopolene og opprydding i stats­ selskapene, blant annet gjennom privatisering; re­ duksjon av statsdirigeringen både i innenriks- og utenriksøkonomien; reduserte tollsatser og lettere vilkår for utenlandske bedrifter og investeringer. Senere kom delegasjoner fra Pengefondet med jev­ ne mellomrom for å kontrollere oppfølgingen. Verdensbankens oppgave var å fremme økono­ misk vekst. Den etablerte en egen administrasjon i det enkelte land med folk som tjenestegjorde i flere år og ble vel kjent med de lokale forhold. - Fra Ver­ densbankens ruvende hovedkvarter på et åsdrag i utkanten av Accra i Ghana ble det lagt direkte in­ ternlinjer til regjeringskontorene, og partene hadde jevnlige møter for å hamre ut retningslinjene for den økonomiske politikken. I enkelte land ble funksjo­ nærer fra Verdensbanken satt direkte inn i finans­ departementet og sentralbanken. Det var tale om en innflytelse med en viss takt og stil, ofte med asiatis­ ke og afrikanske internasjonale tjenestemenn i le­ dende roller. Fordi man arbeidet med langsikti­ ge prosjekter, var Verdensbanken av nødvendighet opptatt av planlegging og statsregulering, selv om

det fantes ulike fraksjoner innen Banken i synet på forholdet mellom stat og marked. I Afrika var det heller ikke til å unngå at Verdens­ banken ble opptatt av de sosiale problemene inn­ stramningen førte med seg. I Ghana utarbeidet ban­ ken fra 1987 et program for å bøte på ”de sosiale kostnader ved strukturell reform”. Verdensbankens Afrika-rapport fra 1989 (”Fra krise til bærekraftig utvikling”) og de senere årsrapportene la vekt på den såkalte "menneskelige utvikling”, det vil si in­ vestering i helse og utdanning, spesielt i tekniske og naturvitenskapelige fag, samt på miljøspørsmål. Statens ansvar i økonomien ble sterkt understreket i alle disse rapportene. Reformpolitikken fikk ulike følger for de forskjel­ lige samfunnsklassene. En hovedhensikt var å til­ godese bøndene. Det var særlig den gamle "bykoalisjonen” som nå måtte bære nye byrder. Men for­ delingen av byrdene var myndighetenes egen sak, og den politiske eliten forsvarte sine interesser så lenge det var mulig. Bevilgninger til de fattige måtte veies mot subsidier til ulønnsomme statsbedrifter, løn­ ninger til statsbyråkratiet og uttellingene til de mili­ tære. 1 1992 var det ennå tidlig å ha sikre meninger om virkningen av de økonomiske reformene. Erfaringe­ ne fra Skandinavias viktigste samarbeidsland i det østlige og sørlige Afrika viste at flere av dem hadde klart å følge opp reformprogrammet og igjen fått en viss vekst, ikke minst i eksporten. I Ghana, som var et modelland for Verdensbanken, fikk kakaobøndene endelig en rimelig andel av eksportprisen og økte produksjonen til det dobbelte etter at reformpro­ grammet startet i 1983. Men prisen på verdensmar­ kedet falt til en tredjedel i den samme perioden, kanskje påvirket av den ghanesiske produksjons­ økningen. Gullgruvene i Ghana ble derimot en blomstrende forretning. Veier, havner og telefon­ nett ble satt i stand. Men et hovedproblem i alle afri­ kanske land var at reformtiltakene og de nye offent­ lige investeringene ikke førte til en selvbærende vekst, drevet fram av hjemlige og utenlandske priva­ te forretningsfolk. For de radikale kritikerne av Verdensbanken vir­ ket dens politikk i Afrika - innstramninger midt i fattigdommen - opprørende. I deres øyne var det hovedsakelig den næringsdrivende middelklassen og de internasjonale storselskapene som tjente. Selv ikke bøndene var klare vinnere, ettersom importer­ te redskaper ble dyrere etter devalueringen og de hjemlige prissvingningene større etter at statsmono­ polene var tatt bort. De økonomiske reformene var fulgt opp med store finansinnsprøytninger, og det var grunn til å spørre om det var disse eller selve re­ formene som gav litt høyere vekst etter 1985. Meningsløst var det når liberaliseringen av utenriks­ handelen førte til en kraftig økning i importen av vestlige forbruksvarer. Det virket som en sløsing med fremmed valuta, og slo i enkelte tilfeller ut lo­ kale bedrifter. Etter kritikernes mening kunne det

173 Afrika

Høsting av kakaobønner i Ghana, barna hjelper til. Ghana er en av ver­ dens store kakaoprodusenter, og produksjonen økte sterkt under det økonomiske reformpro­ grammet. Men på 1990tallet falt prisene kraftig på verdensmarkedet og det kunne bety mindre penger til videre skole­ gang for barna.

174 Afrika

bare være et tidsspørsmål før man svingte over på ”en økonomi med økte og mer hensiktsmessige re­ guleringer”. For å få til en slik politikk trengtes det en ny mobilisering av den gamle bykoalisjonen som kunne gjenreise den nasjonale planøkonomien fra den første uavhengighetstiden. Men liksom i Latin-Amerika var det åpenbart at en omlegging av den økonomiske politikken ville ha tvunget seg fram, Verdensbanken eller ei. Både Tanzania og Zambia forsøkte i perioder i 1980-årene med "strukturreformer” under egen styring, men de maktet ikke å få finansene på fote og så seg nødt til å vende seg til Pengefondet og Verdensbanken.

Den demokratiske bølgen ”Det er lite sannsynlig at nye afrikanske demokrati­ er blir skapt i de nærmeste år,” skrev den amerikan­ ske Afrika-eksperten Henry Bienen i 1989. Da had­ de 38 av 45 afrikanske stater ettpartistyre eller mi­ litærregimer. To år senere var 31 afrikanske land blitt flerpartistater med valgte forsamlinger, og ut­ viklingen pekte i samme retning i flere land. Hva er forklaringen? Vi gjenkjenner mange årsaker fra Latin-Amerika, men det var også viktige forskjeller. De fleste afrikanske land startet uavhengigheten med flerpartistyre og folkevalgte forsamlinger. Men de uavhengighetslederne som vant makten, oppfør­ te seg som erobrere: Opposisjonen ble etter hvert

hindret og forbudt, personlige friheter ble innskren­ ket og avskaffet, fagforeninger og bondesamvirke ble underordnet parti-og statsapparat. Det var ens­ rettede, autoritære stater som vokste fram, først ettpartiregimer og deretter - i de fleste land - militær­ styre. I alt fant det sted ca. 80 vellykkede militær­ kupp i Afrika fram til 1992. Bare fire land - Bot­ swana, Gambia, Mauretania og Senegal - hadde en sammenhengende historie med flerpartivalg. Men ethvert politisk tyranni avler motstand, så også i Afrika. Den demokratiske tradisjon viste seg motstandsdyktig. Kirkefolk, fagforeningsledere j u ­ rister og studenter utviste stort mot i forsvar for fri­ het og rettssikkerhet. Afrikanske opposisjonelle kunne kritisere omverdenen for en "taushetens sam­ mensvergelse” i forhold til den politiske undertryk­ kelsen, den internasjonale kritikken var ensidig konsentrert om Sør-Afrika. Også skandinavisk u-landsinformasjon og u-landsforskning var påfal­ lende tolerante overfor ettpartiregimene i hovedsamarbeidslandene Tanzania, Zambia, Zimbabwe og Mosambik. Det var afrikanske opposisjonelle, som forfatteren Ngugi Wa Thiongo i Kenya og biskop Desmond Tutu i Sør-Afrika, som påtalte dobbelt­ moralen i å kritisere hvit, men ikke svart under­ trykking. Situasjonen endret seg da den kalde krigen tok slutt. Sovjetunionen trakk i 1990-årene tilbake sin penge- og våpenhjelp og diplomatiske støtte fra Etiopia, Angola og Mosambik. TV-bildene fra sam-

Fallitt og folkelig protest

Opptøyer i Zaire 1990. Folkelig protest sammen med ytre press tvang fram demokratiske refor­ mer.

Den økonomiske fallitt utløste politiske pro­ testaksjoner som sprang ut av en dyp folkelig misnøye. Et eksempel var Elfenbenskysten, der Houphouet-Boigny hadde sittet tretti år ved makten. Økonomiske tilstramninger et­ ter Verdensbankens oppskrift førte i februar 1990 til lønnsnedslag, rykter om oppsigelser i statsbedriftene og innsparinger på universi­ tetene. Det utløste streikeaksjoner, og elek­ trisitetsforsyningen til hovedstaden ble stop­ pet. Studentene gikk til aksjon med røykbomber og bussbrenning og krevde at utdan­ ningsministeren måtte gå av. Forfulgt av po­ litiet tok de deretter tilflukt i den gigantiske St.Pauluskatedralen der biskopen bad om nåde på deres vegne. Da myndighetene krev­ de en "solidaritetsskatt” for å klare utenlandslånene, svarte fagforeningslederen i presidentens nærvær at regjeringen kunne hente hjem de store pengesummene som lan­ dets ledere hadde plassert på private konti i utlandet. Protestaksjonene pekte fram mot krav om et mer åpent, ansvarlig og demokra­ tisk styre.

175

B

Etiopias marxistiske dik­ tator, Haile Mengistu, 1974-1991: Sosial revolu­ sjon, krig mot Eritrea, politisk tyranni - med et sikkerhetspoliti opplært av det østtyske Stasi.

menbruddet i Øst-Europa gjorde inntrykk, i Afrika som i resten av verden. USA begynte å bruke sin innflytelse mot de verste tyrannene. 11991 gikk USA åpent ut mot president Mobutu i Zaire, og kopier av den amerikanske erklæringen var straks i omløp på gatene. Den amerikanske ambassadøren i Kenya, Smith Hempstone, vakte oppsikt da han i 1991 of­ fentlig kritiserte president Arap Moi. Det hjalp lite at myndighetene kalte ham ”rasist” og "slaveeier”. Det ytre presset var langt viktigere for demokrati­ seringen i Afrika enn i andre verdensdeler. Når en statsleder søkte Verdensbanken om hjelp, ble han også mer avhengig av vestlig opinion. Ettpartistyre og krenking av menneskerettighetene var dårlig PR i Vesten. Slike hensyn var åpenbart avgjørende når marxistiske regimer i Etiopia, Benin, Angola, Mo­ sambik og Madagaskar etter 1990 lettet på under­ trykkelsen og lovte flerpartisystem; da var de på vei til Washington med lånesøknader. Også u-hjelpsorganisasjonene satte fra slutten av 1980-årene men­ neskerettigheter på dagsordenen i forhandlinger med mottakerlandene. Både Frankrike, England og EF gav klar beskjed om at fortrinn ville gis til land som innførte flerpartisystem og sikret menneskeret­ tighetene. Verdensbankens rolle viser et interessant samspill mellom ytre og indre årsaker til demokratiseringen. Dens mål var ikke i første rekke demokratisering, banken var opptatt av stabilitet og samarbeidet ut­ merket med autoritære regimer, både høyreorien­ terte som i Elfenbenskysten og venstreorienterte som i Ghana under president Rawlings. Men fra slutten av 1980-årene satte også Verdensbanken de­ mokrati på sitt program, ut fra argumentet om at po­ litisk frihet var en forutsetning for økonomisk vekst. Skulle frivillige organisasjoner få en viktigere rolle i økonomien, kunne de ikke samtidig ligge under en knugende stats- og partikontroll. Skulle private en­ treprenører være virksomme, trengte de også poli­

tisk ytringsfrihet. Og når banken krevde budsjettsanering i samsvar med de økonomiske realiteter, fikk det kraftige politiske virkninger. I en rekke land blusset det opp folkelige pro­ testaksjoner og oppstander i byene i sammenheng med innstramningspolitikken (Sudan, Nigeria, Al­ gerie, Ghana, Zambia, Egypt, Sierra Leone, Li­ beria, Benin, Zaire). Brodden i aksjonene var tvety­ dig, dels mot regjeringen i forbitrelse over korrup­ sjon og maktarroganse, dels mot sparetiltakene un­ der strukturreformene og dels mot Verdensbanken som organ for utenlandsk innflytelse. Slik var det også et betydelig press nedenfra, fra misfornøyde folkemasser, bak kravene om politiske reformer. Og smittevirkningen fra de folkelige oppstandene i ØstEuropa og Kina kunne merkes. I Benin ble stedet der det ble skutt på demonstranter kalt ’Tienanmen” (”Den himmelske freds plass”) og i Kamerun fikk politiet oppnavnet ”Securitate”! Det første afrikanske land der den gamle presi­ denten ble skiftet ut gjennom frie valg var Zambia i 1991. President Kaunda ble overrasket av kritikken da han i mårs 1990 kalte sammen en Nasjonalkongress for å diskutere politisk reform. Selv forsvarte han ettpartisystemet og kom med en særegen tolk­ ning av det som hadde skjedd i Øst-Europa, der han mente folket egentlig ønsket seg et system som i Zambia! Men Kaunda viste åpenhet og lovte folke­ avstemning. En "Nasjonal konferanse for flerparti­ system” ble dannet med tidligere ministre og leden­

___________Afrika

Bi lg

de fagforeningsfolk i spissen. Fagforeningene appel­ lerte til kolleger i utlandet, inkludert Skandinavia, og i vestlige land. Verdensbanken truet med å holde tilbake bistandsmidler dersom Zambia ikke innførte flerpartisystem. Resultatet var seier for opposisjo­ nen ved valget høsten 1991, der fagforeningslederen

Demokratiske valg un­ der internasjonalt tilsyn i Angola 1992. Tilhengere av den sittende president, Don Santos, demonstre­ rer. Men UNITA åpnet borgerkrigen på ny.

176

Etniske motsetninger og statsoppløsning

Leninstatuen faller også i Etiopia i 1991. Marxismen stod sterkt i mange afrikanske land etter uavhengigheten, og skapte mange av de sam­ me problemer som i Øst-Europa.

Anarki i Liberia, 1990: Opprøreren Charles Taylors "uovervinnerlige rock-and-roll hær”, ut­ styrt med erobrede uni­ former eller stjålne klær og bevæpnet med alt fra AK47 til maskingevær.

Frederick Chiluba ble valgt til ny president. Kaunda fulgte lojalt valgets tale og trakk seg tilbake med verdighet. En foreløpig milepæl for demokratiseringsproses­ sen i hele verdensdelen ble nådd da Organisasjonen for afrikansk enhet, OAU, på møte i Addis Abeba i juli 1990 vedtok en erklæring om å styrke demokra­ ti og menneskeretter. Man kunne ha sine tvil om oppriktigheten hos alle deltakerne var like stor, mø­ tet unngikk for eksempel å ta avstand fra ettparti­ staten. Begrepet "afrikansk demokrati” ble lansert: De styrende måtte stå til ansvar for befolkningen, men ”la oss gjøre dette på vår egen måte før vi biir tvun­ get til det fordi det settes som enda en betingelse for å kunne oppnå utenlandsk bistand og ettergivelse av gjeld”.

"Problemet er ikke å få til et godt styre, problemet er å få til et statsstyre overhodet,” skal Kong Fuzi ha sagt. En forutsetning for demokrati er et minimum av stabilitet, bygd på godkjenning av statens enhet. Dersom opposisjonen tar sikte på å sprenge staten i stykker, kan demokratiet vanskelig fungere. Ingen verdensdel har så store problemer med et­ niske motsetninger ("stammekonflikter”) som Afri­ ka. Samtidig med den nye demokratiutviklingen fra slutten av 1980-årene foregikk noen av de blodigste indre strider som Afrika hadde opplevd. Liberia ble lagt i ruiner av en barbarisk borgerkrig, til tross for at de vestafrikanske nabolandene grep inn med en felles fredsstyrke (ECOWOG), den ble selv etter hvert en part i krigen. Den 20 år gamle borgerkrigen i Etiopia endte i mai 1991 med nederlag for Mengistu-regimet, den eritreiske frigjøringsfronten opp­ rettet en midlertidig regjering, og oromoene i sør krevde også mer selvstyre. I Angola og Mosambik fortsatte geriljakrigene mot de marxistiske regimene i 1980-årene, med uli­ ke former for sørafrikansk støtte, i Angola også med amerikansk støtte til UNITA. Disse konfliktene kunne nedbygges da den kalde krigen tok slutt og den sovjetiske og kubanske støtten ble trukket til­ bake. 33 000 kubanske soldater forlot Angola i 198990 og avsluttet dermed den største utenlandske mili­ tære intervensjon som noen gang hadde vært iverk­ satt i Afrika sør for Sahara. Men forsoningen mellom de stridende partene ble en vanskelig pro­ sess. Frie valg under FNs oppsyn ble holdt i høsten 1992, men UNITA i Angola nektet i første omgang å godta sitt valgnederlag og åpnet krigen på ny i de­ sember 1992. REN AMO i Mosambik fremstod som kontinentets mest destruktive geriljabevegelse. Men portugisiske forretningsfolk og funksjonærer begynte å vende tilbake i så stort antall at det ble talt om en "rekolonisering”. En farlig religiøs dimensjon fikk borgerkrigene langs frontlinjene mot det muslimske Afrika, tvers igjennom statene i Sahel-området, Mali, Niger, Tchad og Sudan. De muslimske gruppene hadde støtte fra nord, særlig fra Libya, og fikk i 1990-årene ny næring fra den aggressive fundamentalismen i den islamske verden. Borgerkrigen i Sudan mellom det islamske militærstyret i nord og de kristne folke­ gruppene i sør, blusset opp igjen med ny styrke i be­ gynnelsen av 1990-årene, og kombinert med tørke og hunger skapte krigen en katastrofe av uhyggelige dimensjoner. Det etniske spørsmålet var ytterst komplisert, i Afrika som i Øst-Europa. Det kunne hevdes at mot­ setningene var skjerpet fordi de uavhengige statene hadde lagt lokket på og gjort "stammeproblemet” til det store spøkelset. Nye tanker dukket opp i 1990årene: Kanskje den etniske samfølelsen kunne bli en positiv kraft dersom den ble riktig utnyttet? Da måtte de afrikanske nasjonalstatene mykes opp og

177

de etniske gruppene få mer lokalt selvstyre og an­ ledning til å dyrke sin kultur. Kanskje burde man godta desentralisering, grenserevisjoner, nye stats­ dannelser og regionalt samarbeid mellom nabosta­ ter som en naturlig prosess? Faren var at dette ville åpne for politisk kaos, som i Jugoslavia. For Organi­ sasjonen for afrikansk enhet (OAU) var grensene fra kolonitiden urørlige. Ingen steder ble statsoppløsningens redsler klare­ re avdekket enn i Somalia etter at det kommunistis­ ke ettpartiregimet under Siad Barre var styrtet gjen­ nom opprør i 1991. Her var store mengder våpen pøst inn - først fra Sovjetunionen og deretter USA som ledd i den kalde krigens spill om allianser på Det afrikanske horn. Tre store, slektsbaserte en­ heter ("klaner”) trådte fram som uavhengige her­ skergrupper i en innbitt indre strid. Her var det altså ikke etniske motsetninger som slo ut, alle somaliere hørte til samme ”nasjon”. De offentlige tjenestene i Mogadishu brøt sammen, jordbruk og annen næring ble ødelagt av flyktningestrømmene og samfunnet var motstandsløst da en ny tørkebølge satte inn i 1992. Dermed oppstod etterkrigstidens største sultkatastrofe i verdensmålestokk, i en internasjonal si­ tuasjon der opinionen var nedslitt av afrikansk elen­ dighet og opptatt av krisene i Golfen og Jugoslavia. Men FN førte en offensiv politikk og vedtok i de­ sember 1992 en ”humanitær intervensjon”, i hoved­ sak utført av en amerikansk-fransk militærstyrke på 20-30 000 mann, for å sikre at nødhjelpen kom fram.

Dette var et eksempel på FNs mer aktive rolle under den ”nye verdensorden” etter at den kalde krigen tok slutt. Ville ville dette bli begynnelsen på en leng­ re kontrollperiode? Kunne FN etablere et formyn­ derstyre på det politiske området, på samme vis som Verdensbanken hadde gjort på det økonomiske? Langt farligere for stabiliteten i Afrika enn feiden mellom klanene i Somalia var i 1992 faren for en ny borgerkrig i Zaire. Landet var født i borgerkrig i 1960, med stormaktsmotsetninger, utbrytingsforsøk (Katanga) og FN-intervensjon. Oberst JosephDesiré Mobutu tok deretter over og overlevde som politisk balansekunstner i 20 år. Men slutten på den kalde krigen betydde at støtten fra de vestlige land falt bort, støtten fra befolkningen forsvant etter hvert som økonomien i det rike landet gikk i opp­ løsning. Ny statsminister (Tshisedeki) var valgt i 1991, men to ganger underkjent av presidenten. Opposisjonen bad om utenlandsk intervensjon, men FN hadde sine hender fulle. Zaire lå i hjertet av Afrika, med grenser til ni land. Fikk denne staten ri­ ve seg selv i stykker ved borgerkrig, kunne flykt­ ningestrømmer og innblandinger fra naboland sette stabiliteten i hele det sentrale Afrika på spill. Borgerkrigene avdekket at det politiske grunn­ problemet i Afrika lå langt dypere enn spørsmålet om demokratisk styre. Her dreide det seg om å ska­ pe et ordnet, fungerende samfunn.

Pessimisme eller optimisme Demokratibølgen i Afrika gikk videre, i 1993 regnet man med at ca. 20 nye land stod for tur. Noen talte om "Afrikas andre frigjøring”. Hvordan så regn­ skapet for demokratiet ut ved midten av denne pro­ sessen? Var det grunn til optimisme eller pessimis­ me? La oss ta Kenya som eksempel.

Afrika

Unggutt som soldat i borgerkrigen i Somalia: ”Min klan mot stammen, min familie mot klanen, jeg og min bror mot fa­ milien, jeg mot min bror" (et somalisk ord­ tak). Amerikansk intervensjon i Somalia på bakgrunn av FN-vedtak, desember 1992. ”Land som ikke er i stand til å sørge for sine borgere, mister sitt krav på suverenitet” (Washington Post, de­ sember 1992).

178

Kenyas diktator, Arap Moi, 1984. Brøt den dip lomatiske forbindelsen med Norge i 1990 etter norsk støtte til opposi­ sjonspolitikeren Koigi wa Wamwere.

Valg i Kenya etter press fra utlandet, 1992. Den demokratiske valgallian­ sen, FORD, gikk i opp­ løsning og president Arap Moi ble valgt, men med en sterk opposisjon i parlamentet.

Afrikansk suksess! Kameruns fotballag i VM, Italia 1990.

De utenlandske lån- og bistandsgiverne hadde presset president Arap Moi til å tillyse valg. I 1991 holdt de tilbake støtte til en verdi av over 400 millio­ ner dollar med krav om respekt for menneskerettig­ hetene og gjennomføring av frie valg. Valgkampen førte med seg ny etnisk uro, til dels egget fram av opposisjonen for å svekke regjeringen. Men op­ posisjonspartiene klarte ikke å holde sammen i den felles front (FORD) som de dannet. I mange di­ strikter ble opposisjonens kandidater mobbet av myndighetene, hindret i å holde møter og diskrimi­ nert i media. Opposisjonen brukte de samme midler der den hadde overtaket. Penger ble brukt til å kjø­ pe stemmer. Identitetskort, som trengtes for å stem­ me, ble holdt tilbake av myndighetene; opp til en million velgere kan ha blitt berøvet sin stemmerett på denne måten. På selve valgdagen var de inter­ nasjonale observatørene klar over mange former for fusk: trusler i valglokalene, tukling med valgurnene med påfyll av stemmesedler, fjerning av opposisjonsstemmer, juks under opptellingen. Resultatet ble seier for Moi, med 1,9 millioner stemmer mot 3,3 millioner fordelt på de tre opposisjonspartiene. Om et valg uten fusk ville endret resultatet er uvisst. Alt dette fortalte om de grunnleggende politiske problemene i de afrikanske land: de etniske motset­ ningene, makthavernes sterke egeninteresser og en utbredt fattigdom og analfabetisme som gjorde det lett å manipulere og kjøpe velgerne. Og hvis selve valget ikke kunne gjennomføres på en redelig måte, hvordan kunne da flerpartisystemet fungere etter valget? Fra land etter land kom det rapporter om at opposisjonen nektet å godta valgresultatene på grunn av anklager om fusk, som i noen tilfeller sik­ kert var overdrevne. Demokrati krevde også evne til å tåle tap og føre en konstruktiv opposisjon. Pessimistene kunne hevde at flerpartivalg splittet folket, og at de nye lederne viste den samme grisk­ het på maktens goder som de gamle. ”Så mye foran­ dring og likevel alt det samme,” slik ble situasjonen i Zambia oppsummert ett år etter presidentskiftet. President Chiluba ble anklaget for å favorisere sin egen etniske gruppe, bembaene, og la private for­ retningsfolk få dominere i regjeringen. Sett neden­ fra var det bare en omfordeling på toppen som had­ de funnet sted. Bitterheten i Zambia førte til en serie streiker i den offentlige sektor, og det nye re­ gjeringspartiet mistet opp til 80 prosent av stemme­ ne sine i to tilleggsvalg i 1992. Tilbakefall til auto­ ritære regimer eller militærstyre kunne ikke ute­ lukkes. ”De militære gutta kommer tilbake, vær sikker på det,” sa en kjøpmann i Lagos. ”De har fått smaken på politikk og vet at pengene ligger der.” Alle var enige om at innføring av mer rettssikker­ het, innsyn i statsadministrasjonen, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet var en riktig utvikling. Men mange, også i vestlige land, spurte om det var klokt straks å slippe flerpartisystemet løs. Begeistringen for "Afrikas andre frigjøring” kjølnet når stabilite­ ten ble truet.

Men de overbeviste demokratitilhengerne, i Afri­ ka som i Vesten, hevdet at ytrings- og organisasjons­ friheten måtte innebære at man også fikk organisere politiske partier. Den endelige garanti mot makt­ misbruk lå i at et regime kunne kastes ved frie valg. Og optimistene kunne peke på den imponerende oppslutningen fra velgerne - 67 prosent i Kenya, i noen distrikter opp mot 90 prosent. ”Det var en vir­ kelig fin sak. Folk var ivrige etter å få et valg med flere partier til å virke,” sa en kenyansk arbeider som stod seks timer i regnet i kø for å stemme. Lik­ som i India var det blant vanlige folk i de afrikanske landsbyene en dyptfølt oppfatning at autoritet - fra familien og oppover i samfunnet - måtte bygge på frivillig tilslutning. Europeerne hadde ikke mono­ pol på ideen om folkestyre. Og situasjonen i Kenya ble forandret. Parlamentet fikk nå en opposisjons­ gruppe på 88 av 200 som kunne tjene som vakt­ hunder mot maktmisbruk. 15 av Mois statsråder var kastet. Valgene hadde virket, men de viste at veien fram til fullt demokrati kunne være lengre i Afrika enn enkelte hadde trodd. Generelt var det i 1990-årene grunn til å advare mot at tidligere Afrika-begeistring skulle svinge over til det motsatte (”de har skuffet våre forvent­ ninger”). De dagsaktuelle problemene måtte ses i et lengre historisk perspektiv. Det var den mest tilbakeliggende region i verdenssamfunnet som skulle koble seg inn i den globale utviklingen. Afrika var rammet av særegne, uheldige omstendigheter i 1980årene, med tørke og AIDS som de verste eksempler. På lengre sikt var det befolkningsbomben som ut­ gjorde den alvorligste grunn til engstelse; Tanzania ville for eksempel vokse fra 25 millioner innbyggere i 1990 til anslagsvis 64 millioner i 2025 - hvordan kunne de brødføs? Hvordan kunne miljøet bære en samlet anslått økning fra 650 millioner afrikanere i 1990 til 1,6 milliarder i 2025? Vi vender tilbake til disse spørsmålene under kapitlet om "Globale pro­ blemer”.

Sør-Afrika mot kokepunktet Et av de sterkeste frihetsbilder fra vår periode er bil­ det av løslatelsen i februar 1990 av Nelson Mandela etter 27 års fengselsopphold på Robben Island uten­ for Cape Town. Samtidig ble 33 ulike organisasjo­ ner, inkludert Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC), tillatt å gjenoppta sin virksomhet. Et his­ torisk drama - apartheidstaten fra 1948 - gikk mot sin slutt, og et nytt - overgangen til flertallsstyre var i sin begynnelse. Hovedpersonen bak sceneskif­ tet var president Frederick Willem de Klerk. Situa­ sjonen egnet seg for personifisering, og løslatelsen ble sendt "live” på TV-stasjoner over hele verden. I Norden var det tidligere skapt et inntrykk av at vol­ delig kamp var den eneste mulige løsning i SørAfrika. Det ble en oppgave å forklare omslaget til fredelige forandringer.

179 Nelson Mandela frisatt 1990 etter 28 år i fengsel! En ny start for Sør-Afri­ ka. Men Winnie Mande­ las stjerne sank på grunn av selvdyrkelse og dom for deltagelse i politisk kriminaliet.

Også i Sør-Afrika må vi spørre etter sammenhen­ ger mellom den økonomiske og politiske utviklin­ gen. Den politiske hovedpilaren i apartheid var at den svarte befolkningen formelt sett var borgere av sine respektive etniske "hjemland” (”homelands”), uavhengige eller selvstyrte områder som Ciskei, Transkei, Bophutswana. Ordningen var absurd, sett mot den økonomiske virkeligheten; "hjemlandene” utgjorde bare 15 prosent av landets flateinnhold. 3/4 av den svarte befolkningen bodde i det hvite SørAfrika, og den kraftige folkeflyttingen til byene i 1970- og 80-årene undergravde systemet stadig mer. For regjeringen ble situasjonen forverret ved at "hjemlandene” utviklet seg til korrupte militærregi­ mer og ettpartistater. Det formelle raseskillet i arbeidslivet (”job reser­ vation”) ble direkte sabotert av moderne bedrifter som trengte arbeidskraft på alle nivåer uten hensyn til hudfarge. Handelsnæringen og bedrifter som pro­ duserte for hjemmemarkedet var på sin side interes­ sert i å øke kjøpekraften blant de svarte. Raseskillet i skoler og på universiteter gav den sørafrikanske økonomien et handikap, ettersom det bremset ut­ danningen av nødvendig teknisk og vitenskapelig ekspertise. Den internasjonale boikotten og kapital­ flukten fra landet forverret situasjonen. Selv ut fra en marxistisk analyse ble det vanskelig å hevde at apartheid tjente de hvites umiddelbare klasseinte­ resser (i den grad de hvite kunne sies å utgjøre en klasse). Den sterkt økende politiske uroen var den andre viktige årsaken til de Klerks snuoperasjon. SørAfrika fikk i begynnelsen av 1980-årene merke pro­ blemene i verdensøkonomien og måtte gjennomføre innstramninger av samme type som Verdensbanken krevde i andre afrikanske og latinamerikanske land. Prisstigningen og arbeidsløsheten som fulgte gikk særlig ut over den ikke-hvite befolkningen, som i ti­ året før hadde opplevd en betydelig fremgang. Pro­ testene mot innstramningene og mot apartheid var av samme type som lenger nord på kontinentet, men tok i Sør-Afrika mer voldelige former, blant annet med angrep på svarte som samarbeidet med myndig­ hetene. De Klerks forgjenger, president Botha, svarte i 1984-86 med å løsne på apartheidsystemet.

Han lot fargede ("coloureds”) og indere bli repre­ sentert i Parlamentet i egne kamre, tillot folk fra uli­ ke raser å gå sammen i politiske organisasjoner, opphevet loven mot blandede ekteskap og kjønnslig omgang på tvers av rasegrensene og fjernet raseskil­ let på offentlige steder (parker, badestrender, jern­ bane etc.). De såkalte "kosmetiske forandringene” i apart­ heid gav nye muligheter for regimets motstandere. Opposisjonsgrupper av alle raser sluttet seg sammen i "United Democratic Front”(UDF), og fagforenin­ gene vokste seg sterkere under den nasjonale sam­ menslutningen "Confederation of South African Trade Unions”(COSATU). Men streiker, protest­ aksjoner og økende vold i de svarte bydelene gjorde at lokket ble lagt på i form av en unntakstilstand i 1986.1 lengden var dette en uholdbar situasjon, også fordi den gav sikkerhetsstyrkene stadig mer spil-

President Frederick Willem de Klerk sammen med antiapartheidledere, bl.a. Nobelprisvinneren biskop Desmond Tutu og den fargede kirke­ lederen Alan Boesak (t.h.), 1989. Forbere­ delse til samarbeid.

180

Afrika

lerom til å etablere seg som en stat i staten. Både de reformerte boerkirkene og det hemmelige "Broederbond” av boerledere gikk nå inn for å avskaffe apartheid. De Klerks avgjørelse i 1989 om å skjære igjennom, sette Mandela fri og oppheve unntakstil­ standen var et dristig grep for å vinne ny kontroll over situasjonen og sikre den politiske stabiliteten i samarbeid med ANC.

Forhandlinger om maktdeling og flertallsstyre ANC hadde fra sitt hovedkvarter Zimbabwe i 1989 sendt ut signal om forhandlingsvilje (Harare-erklæringen). Væpnet kamp var ikke lenger et realistisk

Svart indrestrid: Ciskeisoldater skyter mot inn­ trengende ANC-demonstranter, september 1992. 28 drepte og 400 sårede. Vold mellom svarte var en utfordring til Mande­ la og de Klerk om felles lederskap.

alternativ, og ANC hadde et sterkt behov for å kom­ me på den politiske banen i selve Sør-Afrika. Med Sovjetunionens fall hadde ANC mistet sin sterkeste støttespiller. Etter løslatelsen bandt de Klerk og Mandela seg til et skjebnefellesskap i en erklæring fra Groote Schur ved Cape Town i mai 1990 om å finne en for­ handlingsløsning på Sør-Afrikas fremtid. Forhand­ lingene begynte i 1991 innen rammen av en bred ”Convention for a Democratic South Africa” (CODESA), med 9-10 ulike politiske grupper på hver side av bordet, anført av ANC under Mandela og Nasjonalistpartiet under de Klerk (med de to indis­ ke partiene og fem "hjemlands”- delegasjoner på sin side). Både Mandela og de Klerk løp en risiko i forhold de ytterliggående gruppene på venstre og høyre fløy. Det sørafrikanske kommunistpartiet var en del av ANC og hadde hatt en meget sterk stilling i ledel­ sen (23 av 33 styremedlemmer). Men den kalde kri­ gen var over, og Moskvas nye linje var å oppmuntre til forhandlinger. Likevel kunne man så sent som i 1990 se en ANC-leder som Govan Mbeki bekjenne

sin tro på at man var inne i en overgangsfase fra ka­ pitalismen til kommunismen! Men partiformannen, Joe Slovo, åpnet for en ideologisk selvkritikk som kunne minne om den latinamerikanske bevegelsen for en demokratisk sosialisme (Såo Paulo-forumet). Vanskeligere var ANCs forhold til de svarte nasjo­ nalistene i Den panafrikanske kongressen, og aller vanskeligst kontrollen med de voldelige aktivist­ gruppene i de svarte bydelene som forventet en rask overgang til svart flertallsstyre. De Klerk ble utfordret av høyrefløyen blant boer­ ne (”Det konservative partiet”) og av sterke grup­ per innen hær og politi. Hærsjefen, George Meiring, førte en offentlig polemikk mot presidenten. Men de Klerk styrket sin stilling ved en folkeavstemning i mai 1992 som gav ham solid flertall for å fortsette forhandlingene. En undersøkelseskommisjon under høyesterettsdommer Goldstone avdekket i novem­ ber 1992 at grupper innen politiet og sikkerhets­ styrkene hadde ført sin egen krig mot opposisjonen, både gjennom agenter i utlandet og egne dødsskva­ droner som opererte under den voldelige uroen i de svarte bydelene. - De direkte forhandlingene med ANC var et slag i ansiktet på regjeringens tidlige­ re svarte allierte, zulubevegelsen ’Tnkatha” under høvdingen Mangosuthu Buthelezi, som det viste seg hadde mottatt direkte pengestøtte fra myndighete­ ne. Forhandlingene i CODESA brøt sammen og star­ tet igjen, påvirket av gjensidige anklager om mang­ lende besluttsomhet når det gjaldt å få slutt på den politiske volden i de svarte bydelene. Men i novem­ ber 1992 gjorde ANC og Nasjonalistpartiet en direk­ te avtale ("hemmelig protokoll”) over hodet på de andre delegasjonene om en timeplan for den fremti­ dige utviklingen. Den innebar maktdeling i en overgangsregjering som skulle etableres i løpet av 1993, valg til en grunnlovgivende forsamling i 1994-96 og deretter videre samarbeid i overgangsregjeringen inntil vanlige valg til parlament under den nye grunnloven kunne holdes, neppe før årtusenskiftet. Dette var et langt sprang fra "flertallsstyre nå”. Men også Joe Slovo godtok høsten 1992 at Nasjona­ listpartiet måtte få en langsiktig "solnedgangsord­ ning”. Det som tvang fram en slik løsning, var utvilsomt redselen for borgerkrig og statsoppløsning - som i Libanon. Aller blodigst var kampene mellom Inkatha og ANC-tilhengere innen zulubefolkningen i Na­ tal, forverret av provokatører fra sikkerhetsstyrkene og kriminelle gjenger. I alt ble det anslått at ca. 8000 mennesker hadde mistet livet under slike sammen­ støt fra 1989 til 1993. ANC hadde ikke kontroll over denne utviklingen, deres medlemstall var beskje­ dent, ca. 470 000 i en befolkning på ca. 30 millioner svarte. Regjeringen på sin side trengte ANCs rygg­ dekning for å ta et eventuelt oppgjør med Inkatha. En annen forutsetning for tilnærmingen mellom de Klerk og Mandela var en underforstått enighet om at Sør-Afrika fortsatt måtte ha en blandet, kapi­

181

talistisk økonomi. Nasjonalistpartiet hadde begynt å privatisere statsbedriftene, kanskje med tanke på at de skulle unngå å havne i hendene på et svart fler­ tallsstyre. Men den liberalistiske vinden som gikk over resten av verden, gjorde også sin virkning i SørAfrika. Apartheid hadde i realiteten vært et gigan­ tisk eksperiment i statsregulering. ANC lot sitt pro­ gram om nasjonalisering ligge og godtok at den pri­ vate sektor måtte være "lokomotivet for vekst”. Det ledende diamantselskapet De Beer flyttet i 1991 sitt hovedkvarter fra Sør-Afrika til Sveits, det var et sig­ nal om hva som kunne skje hvis det private nærings­ livet følte seg truet. Blant den svarte befolkningen hadde det vokst fram en betydelig middelklasse som var interessert i å samarbeide med de hvite i en mar­ kedsøkonomi. Det store spørsmålet var hvordan den nye grunn­ loven skulle se ut. For Nasjonalistpartiet - og de fleste hvite - var visse garantier mot et svart ”flertallsdiktatur” over det hvite mindretallet et absolutt krav. Det kunne skje under en desentralisert stats­ form som den amerikanske med et overhus/senat, og det kunne skje gjennom en eller annen form for ”gruppeveto” når det gjaldt følsomme spørsmål i økonomi og utdanning. Hensikten var, ifølge en høytstående nasjonalistpolitiker, å hindre at "uopp­ lyste bønder og fattigfolk tok kontrollen over en høyt utviklet økonomi”. For boerne var også vern om eget språk og egen kultur et viktig hensyn. For ANC var målet ”én mann én stemme” og parlamen­ tarisk styre i en sentralisert stat. Men de slo fast at menneskerettighetene måtte gjelde uavkortet. Et håp for den demokratiske utviklingen og en sjanse til å unngå skarpe blokkdelinger lå i det yrende og engasjerte foreningslivet i Sør-Afrika. Det vitnet om

en større politisk modenhet enn i de langt ferskere statene lenger nord på kontinentet. Sør-Afrikas økonomiske potensiale var stort. Landet hadde en tredel av all produksjon i Afrika sør for Sahara, en utstrakt handel med andre afri­ kanske land og en mangesidig ekspertise som kunne komme resten av det afrikanske kontinent til gode. 32 prosent av eksporten og 12 prosent av utenlandsinvesteringene fra Sør-Afrika gikk til andre afrikan­ ske land. Sammen med vekstland som Nigeria, Egypt og Kenya kunne Sør-Afrika bli en plattform for internasjonal kapital på vei inn i det afrikanske kontinentet. Men forventningene til hva Sør-Afrika kunne bety for resten av Afrika var trolig over­ drevne, dertil hadde landet selv for store økonomis­ ke problemer. Liksom i Latin-Amerika var sosiale reformer et vilkår for en stabil utvikling, både politisk og øko­ nomisk. Gjennomsnittslønnen for de hvite var i 1992 ti ganger så høy som for de svarte. Enkelte anslag i 1992 gikk ut på at opptil 40 prosent av befolkningen levde i fattigdom, og at mer enn 30 prosent av arbeidsstyrken var ledig. Parallelt med forhandlin­ gene på toppen begynte i 1990 forberedelsen til lokale reformer som blant annet skulle slå sammen hvite og svarte byer og bydeler (som Johannesburg og Soweto) til felles kommuner. Dette reiste straks spørsmålet om likebehandling når det gjaldt velferd og lønner, og gjorde det nødvendig for regjeringen å vedta en rekke tiltak for sosial utjevning. En hær av utålmodig ungdom presset på, 42 prosent av befolk­ ningen var under 15 år. Ble de skuffet og forbitret, kunne ingen enighet på toppen mellom Mandela og de Klerk sikre en fredelig utvikling. Terror, borger­ krig og militærstyre var fortsatt truende alternativer.

Afrika

Søndagspromenade ved Shareworld nær Johan­ nesburg, 1988. Den vok­ sende og til dels velstå­ ende afrikanske middel­ klassen var støttespillere for en moderat reform­ politikk.

Badestranden i Durban ble åpnet for alle raser i januar 1990. En ”kosme­ tisk reform” eller en dy­ pere forandring?

Globale problemer og alternative løsninger Den økonom iske veksten og frem gan­ gen fo r demokratiet over store deler av verden i tiden omkring 1990 kunne gi grunnlag fo r optimisme. Men sam ­ tidig kom menneskehetens grunnleg­ gende problemer sterkere i forgrun­ nen: Den skrikende fattigdommen, den tilsynelatende ustoppelige befolknings­

”Det daglige brød. . . ” Den dypeste bønn hos alle fattige, og det frem­ ste mål for en anstendig verden.

økningen og den tiltagende miljøforu­ rensningen som truet med å ødelegge levevilkårene på Jorden. Mennesker på flu k t fra nød og krig i sine egne land eller på jakt etter bedre levekår i andre land dramatiserte problemene. Fantes det løsninger, eller styrte ”R om ­ skipet Jorden ” m ot en katastrofe?

183

I det lange historiske perspektiv var fattigdommen i verden det normale. Men veksten etter industrirevolusjonen gav håp om at den kunne overvinnes. Etter Den annen verdenskrig ble denne optimismen ut­ videt til å gjelde hele verden gjennom ideen om ”utvikling” i u-landene etter i-landenes forbilde. Og utviklingen var oppmuntrende: På én generasjon, i tiden mellom 1965 og 1990, var gjennomsnittsinn­ tekten i u-landene blitt nesten fordoblet! Den gjen­ nomsnittlige levealderen steg med hele 15 år, og lesekyndigheten økte fra 46 prosent til 60 prosent. Aldri før i historien hadde så mange mennesker for­ bedret sin materielle levestandard så drastisk på så kort tid. Men dette var gjennomsnittstall som skjulte store forskjeller mellom u-land og enda større for­ skjeller innen det enkelte land.

Fattige i utviklingsland, 1985-2000

Region

Prosent 1985 2000

Antall (mill.) 2000 1985

Alle utviklingsland Sør-Asia Øst-Asia Afrika sør for Sahara Midt-Østen og Nord-Afrika Øst-Europa* Latin-Amerika og Karibia

30,5 51,8 13,2 47,6 30,6 7,1 22,4

1051 532 182 184 60 5 87

24,1 36,9 4,2 49,7 30,6 5,8 24,9

1107 511 73 304 89 4 126

* O m fa tte r ik k e tid l. S o v je tu n io n e n . K ild e: R a v a llio n , D a tt o g C h e n 1992.

Fattigdommen blir ”gjenoppdaget” I slutten av 1980-årene måtte man likevel innrømme at økonomisk vekst alene ikke fjernet fattigdoms­ problemet. Fattigdommen ble "oppdaget” på ny og satt på den internasjonale dagsorden. Det var typisk at Verdensbankens årsrapport i 1990 hadde tittelen "Fattigdom”. Til dels var dette uttrykk for en global samvittighetskrise; verden var blitt så liten at massefattigdommen føltes som en uanstendighet. Til dels var man bekymret for den internasjonale stabilite­ ten; etter at den kalde krigen med atomfaren var over, stod fattigdommen igjen som den alvorligste trusselen mot sikkerheten både i det enkelte land og i verdenssamfunnet. I FN-systemet ble fattigdomsgrensen satt til 375 dollar i årsinntekt, men som vi har drøftet ovenfor [kapitlet ”Den tredje verden”] var en en slik tallfes­ ting ytterst problematisk. All inntektsstatistikk i uland var usikker, og en slik sum kunne ha helt ulik verdi fra land til land, fra distrikt til distrikt og fra bygd til by. Hvordan skulle for eksempel produk­ sjon til selvforsyning uttrykkes i pengeverdi? Og hvilken mening gav det å omregne lokal inntekt til dollarverdi? I dollarens verden kunne ingen eksis­ tere på 375 dollar i året. - En enkel definisjon var følgende: Under fattigdomsgrensen ville et mennes­ ke møte sult, økt sykdomsfare og sterkt redusert levealder. Hvert enkelt av disse begrepene var også tøyelige. Men reservasjonene til tross: Den absolut­ te fattigdommens ansikt kunne alle gjenkjenne. Det samlede antall fattige i verden var i 1992 an­ slått til ca. 1,2 milliarder, det vil si 20 prosent av menneskeheten. De fleste fattige fantes, logisk nok, innen de folkerikeste land, 630 millioner i India og Kina. Et stort antall fattige fantes i "lommer” innen de "middels utviklede” land, i Midtøsten og LatinAmerika. Bare ca. 5 % av u-landenes fattige fantes i de "minst utviklede” land - selv om de fattige ut­ gjorde en større andel av befolkningen i disse lande­ ne. Både FN og Verdensbanken fryktet at tallet ville fortsette å stige noe, til 1,3 milliarder i år 2000 og

kanskje 1,5 milliarder i 2025. En hovedgrunn var at folkeøkningen var sterkest der fattigdommen var mest utbredt. I Asia ville antallet fattige synke, mens det ville øke kraftig i Afrika sør for Sahara til mer enn 50 prosent ved århundreskiftet. Det var en tendens til at fattigdommen ble mer konsentrert til bestemte områder og grupper: ut­ kantstrøk, overbefolkede områder på landsbygda, slummen i storbyene, og sosiale og etniske utgrup­ per, så som lavkastene i India, indianerne i LatinAmerika og urbefolkningen i alle verdensdeler. Alle steder var kvinner, spesielt enslige mødre utsatt, jevnt over var deres inntekter i u-landene av men­ nenes. I den internasjonale diskusjonen, slik den ytret seg i rapportene fra FN-organene, var det stor enig­ het om strategien i kampen mot fattigdommen. Økonomisk vekst var en forutsetning for en endelig

Sult og verdenssamvittig­ het: Rockesangeren Bob Geldorf i spissen for inn­ samlingsaksjonen for de sultrammede i Afrika. 1985 ("Live Aid").

184

Globale problemer og alternative løsninger_________

løsning. Men i tillegg trengtes en tredobbelt strategi siktet direkte inn mot de fattige: For det første måtte man sette i gang arbeidsintensive tiltak som utnyttet de fattiges største ressurs, nemlig arbeidskraften. For det andre måtte man sørge for et minimum av sosiale goder - helsetilbud og utdanning - som kun­ ne sette de fattige i stand til bedre å utnytte arbeids­ mulighetene. Og for det tredje trengte man mål­ rettede hjelpeprogrammer for å avhjelpe nøden blant de mest ressursfattige; syke, gamle, familier uten forsørgere, nødstilte distrikter. Det var en slik politikk vi har sett at India gjennomførte med godt resultat. Her kunne også u-hjelpen spille en rolle med "fattigdomsorienterte” hjelpeprogrammer. FNs Utviklingsprogram (UNDP) introduserte i sine rapporter i 1990-årene en såkalt ”indeks for

Nye spisevaner i Asia

Rickshaw-løper i fattig­ dommens høyborg, Cal­ cutta, India. Et liv som trekkdyr, ofte i forned­ relse under en vogneier, i grenselandet mot narko­ tika, prostitusjon og kri­ minalitet. Men et ekso­ tisk bilde for turisten.

Fra Bangkok til Tokyo - over hele det asia­ tiske kontinent - vokser barna sine foreldre over hodet. Veksten skyldes mer ernæringsrik mat, men bedre og mer vestlige spiseva­ ner gjør også stadig flere overvektige. "Amerika begikk alle feilene, og vi følger et­ ter,” sier Mimi Sham, lederen for ernæringsorganisasjonen i Hongkong. - I den indiske delstaten Kerala har gjennomsnittshøyden for barn mellom tre og ni år økt med 11,4 centimeter den siste tiårsperioden. Gjennomsnittsvekten for ti år gamle gutter i Tai­ wan har økt fra 53,1 kilo i 1981 til 61 kilo ti år senere!

menneskelig utvikling”, som i tillegg til inntekt også tok med utdanning og levealder som mål for ut­ viklingsnivå. Dette gav interessante utslag på ver­ densstatistikken. Et land som Tanzania rykket for eksempel opp 30 plasser på grunn av sitt helse- og skolestell. Men 26 land, blant dem oljelandene og mange muslimske land i Afrika, lå langt lavere på den nye indeksen enn på tabellen over nasjonalpro­ dukt pr. innbygger. Det viste at de ikke hadde klart å utnytte de økonomiske mulighetene de tross alt hadde til å bedre levekårene for befolkningen. Det var rom for omfordelinger innenfor de eksisterende budsjettene, for eksempel fra subsidiering av ulønn­ somme statsbedrifter og overbemannede byråkrati­ er og over til skole, helse og fattigdomsprogram. Militærutgiftene var urimelig store. De velstående kunne beskattes mer. Politisk frihet - en fri presse og frie valg med allmenn stemmerett - var viktige i denne sammenhengen, ved at den gav makt til de fattige. Som vi har sett var dette noe av bakgrunnen for fattigdomspolitikken i India. Men ingen land kunne fordele seg ut av fattig­ dommen, spesielt ikke når befolkningen økte. Vekst og fordeling måtte gå sammen, slik det hadde gjort i Europa. Fattigdomsproblemet var - enkelt sagt - ut­ viklingsproblemet sett nedenfra.

Befolkningsøkning og AIDS Under utviklingsoptimismen etter Den annen ver­ denskrig var man forsiktig med å ta opp til diskusjon den eksplosive befolkningsøkningen i u-landene av frykt for å bli anklaget for formynderholdninger el­ ler i verste fall rasisme. For den katolske kirke var barnebegrensning tabu. Men i 1980-årene var be­ folkningsutviklingen på nytt kommet i forgrunnen, dels på grunn av de energiske tiltakene for familiebegrensning i land som Kina og India, dels på grunn av den nye miljøbevisstheten og de skremmende prognosene for den fremtidige utviklingen. Be­ grepet en "befolkningsbombe” var ikke bare en frase. Tallene var overveldende: FNs beregninger pekte mot en verdensbefolkning på 8,5 milliarder i 2025 og en stabilisering på ca. 11,5 milliarder henimot år 2100. Igjen var usikkerheten stor. Den mest optimis­ tiske modellen gav en stabilisering på ca. 10 milliar­ der, den mest pessimistiske på over 20 milliarder. Det avgjørende var hvor tidlig fødselsraten kunne begynne å synke. Prognoser av denne typen bygde på historiske er­ faringer om regelmessige faser i befolkningsutvik­ lingen. Først ville moderne medisin redusere døde­ ligheten, mens fødselsraten fortsatt holdt seg høy og den økonomiske veksten lav. De fattigste u-lande­ ne, særlig i Afrika og Latin-Amerika, var fortsatt in­ ne i denne fasen. I neste fase ville økonomisk vekst og opplysning føre til frivillig barnebegrensning som reduserte fødselsraten.

185

Erfaringene i Asia viste hvor raskt fødselsraten kunne reduseres, både gjennom statlig familiepoli­ tikk og endrede holdninger på grunn av materiell ut­ vikling. I Singapore var man i 1990 bekymret over at folke­ tallet kunne begynne å synke. I enkelte av de mest fremgangsrike landene i Latin-Amerika begynte og­ så fødselstallene å synke raskere enn ventet. Forel­ dre ønsket bedre kår for færre barn, kvinner i arbeid ønsket mindre byrder. Utvikling var det sikreste middel til å redusere folkeøkningen! Ved midten av 2000-tallet ville dødelighet og fød­ selsrate trolig være i balanse, men ettersom en ufor­ holdsmessig stor del av befolkningen fremdeles vil være yngre mennesker som etter hvert kom i frukt­ bar alder, vil folketallet stadig stige en del.

Globale problemer og alternative løsninger

Opiumsdyrking i Nord-Thailand. "Det gylne triangel” i de vanskelig tilgjengelige grenseområdene mellom Burma, Thai­ land og Laos var verdens største opiumsleverandør. Til høyre: Narkotika og fattigdom: Rusen som en flukt fra mistrøstigheten i USAs fattige bydeler.

Befolknings kontroll: Smårollinger fra barne­ hage i Beijing på lufte­ tur, 1992. Kinas "Ettbarn-politikk” var vel­ lykket, folkeøkningen begynte på 1990-tallet å flate ut.

186

A ntatt befolkningsutvikling 1990-2025 og 2100 OMRÅDE 1990 2000

2025

2100

Afrika Latin-Amerika Nord-Amerika Asia Europa Oceania Tidl. Sovjetunionen

642 448 276 3 113 498 26 289

867 538 295 3 713 510 30 308

1597 757 332 4 912 515 38 352

2 962 864 328 6 288 473 44 370

Verden

5 292

6 261

8 504

11330

I-land U-land

1207 4 086

1264 4 997

1354 7150

1310 10 020

K ilde : Alltid fattig? (O slo 1992)

Igjen var det store forskjeller mellom verdens­ delene. Vestens andel av verdensbefolkningen ville synke kraftig, fra 20 prosent i 1990 til 7 prosent i 2025. Få kunne betvile at dette ville få virkninger for maktforholdene i verden. Av u-landene ville Asia øke minst. Og her ville India gå forbi Kina som det største landet, fra 850 millioner i 1990 til 1,5 milliar­ der i 2025. Den strenge statlige politikken for barne­ begrensning i Kina gav kraftige utslag allerede i 1980-årene, mens en tilsvarende iherdig politikk fra AIDS-kampanjen i sine ytterligheter: Kondomer som øredobber!

AIDS (fransk: SIDA) gjorde innhogg i folketil­ veksten i visse afrikanske land, og truet på 1990tallet også India og nabolandene. Men pla­ katen på venterommet er optimistisk: ”En ver­ densanstrengelse vil overvinne den

myndighetenes side i India ikke hadde tilsvarende virkning. Var det mentaliteten, de sosiale forhold eller styreformen som kunne gi forklaringen på for­ skjellen? Mest dramatisk var vekstprognosene for Afrika, fra 650 millioner i 1990 til 1,6 milliarder i 2025. Det var vanskelig å forestille seg hva dette ville inne­ bære. Nigeria alene ville få et folketall på 255 millio­ ner i 2025. Tanzania ville vokse fra 25 til 64 millio­ ner! Allerede i 1980-årene ble det sagt at folketallet i Nigeria lå på grensen til hva miljøet kunne tåle. Afrika var altså kommet kortest i den demografiske faseutviklingen. Nivået innen økonomi og utdan­ ning lå lavere enn i de andre verdensdelene, alder­ dommen var usikker, en større del av befolkningen bodde på landsbygda, der barn hadde verdi som arbeidskraft. Kulturelle forhold, som flerkoneri, fruktbarhetstenkning og mangel på organisasjon og disiplin i den vestlige betydning av begrepet, måtte også være en del av forklaringen. I alle verdensdeler var tendensen at befolknings­ økningen var størst i byene. Fremveksten av ”megapoler” - gigantbyer på mer enn 10 millioner inn­ byggere - stilte i 1990-årene statene overfor helt nye utfordringer som kunne synes uhåndterlige i ulandssammenheng. I år 2000 ville hele 18 av verdens 24 megapoler ligge i u-landene, med de to største Mexico City og Såo Paulo - på ca. 24 millioner inn­ byggere hver. Man manglet historiske erfaringer for hvordan slike samfunn kunne fungere, men det var ikke vanskelig å danne seg skremmebilder av sam­ menbrudd i vann-, kloakk- og elektrisitetssystem og

Er du kledd for enhver anledning?

AIDS overfares ved seksuell kontakt - kondom beskytte».

AIDS-kampanjene i de vestlige land gjorde det mulig å bryte gamle tabuer i seksualundervisning og offentlig opplysning. Tegning fra en norsk kampanje 1989.

187

Global informasjon: CNN Globale problemer ble avspeilet i en global TV: Cable News NetWork, CNN, som ble grunnlagt av Ted Turner som en 24 timers nyhetstjeneste i 1980, og hadde erobret ver­ den ti år senere. En av de tekniske forut­ setninger var senderutstyr som kunne pak­ kes i en koffert, rigges opp og nå en satelitt fra hvor som helst på kloden. Begivenheter kunne nå følges mens de skjedde, og det var mange eksempler på at denne øyeblikkelige informasjonen kunne få følger for den videre utviklingen, for eksempel under demokrati­ seringsbølgen over hele verden i slutten av 1980-årene og Golfkrigen i 1991. Diplomati­ et fikk nye muligheter når alle parter samti­ dig hadde den samme informasjon. ”Jeg læ­ rer mer av CNN enn av C IA ,” sa president Bush. En kardinal i Vatikanet fortalte at han startet dagen med CNN ”for å vite hva han skulle be for” . - Forretningssuksessen fikk en romantisk glans da Turner i 1990 giftet seg med filmstjernen Jane Fonda.

katastrofale miljøproblemer. Det var påfallende at u-hjelpsorganene i de vestlige land interesserte seg så lite for disse byproblemene. Beregningene omkring folkeøkningen på jorda tok ikke med muligheten for epidemier som kunne gjøre store innhugg i folketallet, man regnet med at den tiden var forbi. AIDS-eksplosjonen i Afrika omkring 1990 ble i så måte en tankevekker. Som vi har sett, regnet FN-organene med at folkeøkningen i de verst rammede land i Øst-, Sentral- og SørAfrika ville bremses kraftig, men ikke stoppe opp på grunn av AIDS. Spredningen av AIDS til Asia gikk også langt ras­ kere enn man hadde ventet, spesielt til land som Thailand (der man anslo at 15 prosent av de pro­ stituerte var smittet i 1991) og India. Trolig ville Asia i år 2000 ha flere HIV-smittede enn Afrika. ”1 India ser jeg alle ingrediensene til den verste epidemien i verden,” sa lederen for AIDS-organisasjonen for Asia og Stillehavsområdet, John Dwyer. I de vest­ lige land kunne man vente en utflating av AIDSkurven ved midten av 1990-årene, men for u-landene samlet var det grunn til å frykte at AIDS ville bli den viktigste dødsårsaken for voksne i deres mest pro­ duktive alder. Globalt ble det anslått at 8-10 millio­ ner mennesker var HIV-smittet i 1992. Verdens hel­ seorganisasjon antok at dette ville øke til det fire­ dobbelte i år 2000, men nyere beregninger kunne tyde på at dette tallet var for lavt. Sikre kunnskaper var mangelvare i dette følsom­ me spørsmålet. Optimismen tiisa at den moderne

medisin ville finne botemiddel også mot denne epidemisykdommen. Og selv med de mest pessimistis­ ke tall ville det samlede antall smittede i verden i år 2000 være mindre enn halvparten av den årlige be­ folkningstilveksten på ca. 90 mili.

Sult Thomas Malthus lanserte i 1798 sin teori om at be­ folkningen alltid ville vokse raskere enn matproduk­ sjonen, og at det store flertall av menneskeheten derfor var dømt til å leve på eksistensminimum. Industrirevolusjonen gjorde hans spådommer til skamme i den vestlige verden. Men i enkelte u-land spesielt i Afrika, kunne man spørre om ikke Malt­ hus ville få rett, ut fra et pessimistisk syn på for­ holdet mellom befolkningsvekst og ressursgrunn­ lag. Etter 1985 var det tegn til at fremgangen i matpro­ duksjonen i verden flatet ut, fra en anslått vekst på 3 prosent ned til 1 prosent pr. år i global målestokk. I deler av India, Pakistan og Kina støtte bøndene mot grenser for produksjonsøkningen: Forsuring av jorda på grunn av fordampning fra overrislede mar­ ker, et synkende grunnvannsnivå, redusert utbytte av kunstgjødsling. Én prosent vekst var mindre enn folkeøkningen, og India måtte igjen importere mat. En annen grense lå i tilgangen på ny dyrkbar jord. Regnet man verden sett under ett, nærmet man seg denne grensen, med unntak av områder som lå brakk eller udyrket i Europa, USA og Sør-Amerika. Vanntilførselen var et nøkkelspørsmål for økning av matproduksjonen i deler av Sør-Asia, Midtøsten og Afrika. Pessimismen fikk ny næring under den tørkebølgen som gikk over verden i slutten av 1980årene. Særlig i det østlige og sørlige Afrika ble virk­ ningene katastrofale. Selv hos tradisjonelle matva­ reeksportland som Zimbabwe og Sør-Afrika, ble

CNN, den globale nyhetstjeneste. Her på begge sider av fronten i Golf-krigen 1991. Repor­ teren i Bagdad, Peter Arnett, ble av noen be­ traktet som en forræder.

188 Globale problemer og alternative løsninger

Pessimisme: Hungers­ nød, offer for borgerkrig og tørkekatastrofe i flyktningsleir i Somalia. Optimisme: Matvare­ marked i Chichicastenango, Guatemala, 1992. Optimistene mente land­ bruksforskning og gen­ teknologi kunne løse matproblemene i verden.

enkelte områder uttørket og ubeboelige. Limpopoelva gikk enkelte steder som en bekk og åkrene rundt lå som støvete landeveier. Det ble anslått at nærmere 30 millioner mennesker, det vil si V* av be­ folkningen i disse landene, var truet av sult eller un­ derernæring. Malthus’ spøkelse stod for mange lys levende. Men pessimismen kunne overdrives. Et eksempel var forørkningen: Sahara som rykket mot sør og slukte stadig mer beitemark og dyrket jord. På FNkonferanser om problemet ble det hevdet at 25-30 prosent av jordas landoverflate var truet. Det var overbefolkning og overbeiting som knekket vegeta­ sjonen under tørkeperioder. Men nyere forskning tydet på at problemet var overdramatisert. I his­ torisk perspektiv var tørkebølgene gjengangere. Ør­ kenen trakk seg tilbake igjen i normale nedbør­ perioder, og både naturen og jordbrukssamfunnene viste en overraskende evne til å gjenvinne fruktbar­ heten. De store sultkatastrofene i Afrika - Sudan, Etiopia, Somalia, Mosambik - var først og fremst skapt av krig og flyktningestrømmer, på toppen av en feilslått sosialistisk jordbrukspolitikk. Og politis­ ke problemer kunne løses med politiske midler. Med tro på fortsatte teknologiske fremskritt kun­ ne optimismen bevares. Bioteknologien åpnet sta­ dig nye muligheter. Krysninger av plantevarianter produserte mer motstandsdyktige og fruktbare arter av hvete, hirse, mais, erter og soyabønner. Ved det internasjonale instituttet for tropisk landbruk i Ni-

189

geria utviklet de omkring 1990 en type kassava som fordoblet avkastningen av denne Afrikas viktigste matplante. Samtidig klarte man langt på vei å knek­ ke en plantepest som truet kassavaen. Ved å kombi­ nere flere avlingsslag på åkrene kunne man redusere de lange brakkperiodene i afrikansk landbruk kraf­ tig. En rekke institutter arbeidet for å ta knekken på tsetseflua, som spredte sovesyken og blokkerte for husdyrhold over store deler av Afrika. Kombinert husdyr- og åkerbruk kunne gi store gevinster. Den aller nyeste utviklingen innen genteknologi­ en åpnet for svimlende perspektiver. I USA ble det eksperimentert med hormonbehandlinger som kun­ ne styre kjøttveksten på storfeet og øke melkeytelsene med 30 prosent. Ren laboratorieproduksjon (in vitro) av en rekke matvarer ble praktisert i begyn­ nelsen av 1990-årene (kunstige søtstoffer, vanilje, appelsinsaft), og teknikken var bare i sin begynnel­ se. Men var dette en fremtidsvei for u-landene? Den grønne revolusjonen i 1960- og 70-årene var enkel nok å gripe for den vanlige bonde. Men bioteknolo­ gien i 1990-årene var en høyt spesialisert virksom­ het, hovedsakelig i kapitalsterke flernasjonale be­ drifter, med effektiv patentbeskyttelse. Det var ikke lett å se hvordan disse teknikkene kunne spres til bondemassene i u-landene.

Folkevandring og flyktninger I det pessimistiske skremmebildet ville befolknings­ økning, fattigdom og sult føre til et press av massevandring mot den rike verden. Temaet egnet seg for dramatikk og ble blåst opp i virkningsfulle mediaprogrammer, så som TV-filmen "Marsjen” av Wil­ liam Nichelson fra 1990. Susan George skrev i 1992 sin bok om ”Gjeldsboomerangen”, der massevan­ dringer var en av de fem farlige følger av gjelds­ krisen som hun mante fram. Innvandringspresset fra nærområdene til de rike land var reelt nok: Fra Mexico, Haiti og Puerto Rico mot USA, fra Nord-Afrika og Sør-Asia mot VestEuropa. Men bortsett fra de politiske flyktningene var det sjelden de mest nødstilte som utvandret. Det var mennesker med økonomisk fremdrift, folk av samme type som i sin tid hadde utvandret fra Euro­ pa til andre verdensdeler. For europeiske og ameri­ kanske myndigheter ble det et alvorlig problem å håndtere denne typen innvandrere. Men sett fra ulandenes side - i forhold til den enorme folketil­ veksten på ca. 90 millioner pr. år - var utvandringen til den rike verden for ingenting å regne. Folkepresset mot ressursene kunne ikke lettes på denne måten. Av helt andre dimensjoner var flyktningeproblemene i utviklingslandene , som et resultat av krig, undertrykkelse og etnisk forfølgelse. I alt hadde FNs høykommissær for flyktninger registrert ca. 17 millioner flyktninger utenfor sine hjemland i 1990, derav ca. 6 millioner i Afrika sør for Sahara og 7,4

Global litteratur Litteratur og musikk avspeilet den nye ver­ denssituasjonen preget av flyttinger og kul­ turblanding. Den indisk-engelske forfatte­ ren Salman Rushdie med romanen "Satan­ iske vers” fra 1989 (se rute i kapitlet om islam) var typisk for en ny generasjon av for­ fattere på engelsk med en flernasjonal bak­ grunn: Derek Walcott fra Karibia, Ben Okri fra Nigeria, Michael Ondaatje fra Sri Lanka, Vikran Seth fra India - og Kasuo Ishiguro fra Japan. De tok med seg sin hjemlige fol­ kelige stil og fortellertradisjon inn i en "ma­ gisk realisme” som fornyet det engelske språk. De brakte temaer fra alle verdens­ deler inn i litteraturen og gav skildringer av familieliv og politikk, nød og håp fra alle verdensdeler. Men først og fremst var de på leting etter seg selv (identitet) i en mangekulturell verden, omskiftelig, grenseløs, dy­ namisk. Store deler av deres leserkrets var migranter som dem selv: Anslagsvis 300 mil­ lioner mennesker levde i 1990 i andre land enn der de var født, ved enkelte amerikan­ ske universiteter var en tredjedel av studen­ tene fra familier som ikke hadde engelsk som morsmål. millioner i Asia. I Afrika var det i alt ca. 20 land som hadde et stort antall flyktninger fra nabolandene, et slående uttrykk for de etniske motsetninger og poli­ tiske stridigheter som preget dette kontinentet. I Asia var det ca. Vi millioner kambodjanere i flyktningeleirer i grenseområdet mot Thailand, 4-5 mil­ lioner afghanere i Pakistan og Iran og hundretuse­ ner av tamiler fra Sri Lanka i Sør-India. I tillegg til flyktningene i fremmede land kom de såkalte "inter­ ne fordrevne” i eget land. Disse tallene var enda større, Afrika var på topp med inntil 14 av i alt 24 millioner. Blant disse var nøden ofte størst. De gru­ somme bildene fra flyktningeleirer i Sudan, Etiopia, Somalia og Mosambik rystet med jevne mellomrom verdensopinionen. I slike land kunne det samlede flyktningeproblemet bli den byrden som, spesielt i kombinasjon med tørke, fikk et skjørt livsgrunnlag i lokalsamfunnene til å bryte sammen. Slik represen­ terte flyktningene et fattigdoms- og miljøproblem av store dimensjoner, og de ble en prøve på FN-systemets evne som redskap for global anstendighet.

Miljøproblemene blir avdekket Kjernen i den optimistiske verdensoppfatningen et­ ter Den annen verdenskrig var troen på fortsatt øko­ nomisk vekst både i i-land og u-land. De fattige land

Globale problemer og alternative løsninger

190 Globale problemer og alternative løsninger

Anshon stål- og jernverk i Mandsjuria, Kina, 1992. Den største fremti­ dige miljøutfordringen kunne bli industrialise­ ringen i u-landene.

Tømmertransport i Himalaya, Sichuanprovinsen i Kina. Også i Kina skapte den nye økonomiske veksten mil­ jøproblemer.

ble omdøpt til "utviklingsland”, og i dette lå en for­ ventning om at de skulle løftes til samme nivå som ilandene. Etter hvert som de globale miljøprobleme­ ne ble avdekket, ble det nødvendig å tenke anner­ ledes om disse spørsmålene. Dette kom fortettet til uttrykk i "Verdenskommisjonen for miljø og ut­ vikling” i 1987 og Rio-konferansen om samme tema i 1992. Dette var utvilsomt verdenshistoriske be­ givenheter som fortjener en noe utførlig omtale. Essensen i miljøproblemene var enkel: I den industrialiserte del av verden slapp man ut store mengder av forurensninger til luft, vann og jord.

Det gav problemer som sur nedbør, drivhuseffekt og ozon-nedbrytning. Den virksomheten som gav høy levestandard, skapte samtidig miljøproblemer av en slik størrelse at de truet den menneskelige eksistens. I de fattige landene var fattigdommen i seg selv ressursødeleggende og stilte menneskeheten overfor to store økologiske problemer, forørkning og regnskogødeleggelser. Men alvorligst var spørsmålet om hva som ville skje dersom disse landene skulle få samme vekst som de rike, med tilsvarende energi­ forbruk og utslipp. Miljøødeleggelsene hadde fulgt industrien fra dens barndom. Helt fram til 1970-årene ble for­ urensningene likevel betraktet som lokale proble­ mer, selv om dimensjonene etter hvert fanget inter­ nasjonal oppmerksomhet. 3000 mennesker ble drept og 250 000 skadet da giftstoffabrikken til Union Carbides i Bhopal i India eksploderte i 1984. Internasjonaliseringen av miljøproblemene opp­ stod i første rekke gjennom svovel- og nitratutslippene som forurenset store luftmasser på tvers av landegrensene og skapte problemene med sur ned­ bør, skogsdød og forsuring av ferskvann. Da jern­ teppet raknet ved slutten av 1980-årene, åpnet det seg i Øst-Europa en verden av forurensning som få kunne ha forestilt seg. Tsjernobyl-ulykken i 1986 av­ slørte den uansvarlige utbyggingen av atomkraftver­ kene og demonstrerte det internasjonale skjebnefel­ lesskapet i miljøspørsmål: Det ville gå tiår før radioaktiviteten var sunket til normalnivå i MidtSkandinavia! Globaliseringen av miljøproblemene skjedde ved midten av 1980-årene som en følge av trusselen om

191

klimaendringer på grunn av den såkalte "drivhus­ effekten”. Her gjaldt det selve grunnlaget for den industrielle sivilisasjon, nemlig det store energifor­ bruket. Ca. 80 prosent av energiforbruket i verden kom fra fossile kilder, det vil si fra forbrenning av stoffer dannet i klodens tidligere historie - kull og olje. Det var gassene fra denne forbrenningen, i første rekke karbondioksyd, C 0 2, som la seg i atmo­ sfæren, reduserte varmeutstrålingen fra jorda og kunne bidra til temperaturstigning på lang sikt. Utslippene av C 02ble omtrent firedoblet mellom 1950 og 1993. Det var særlig den kolossale veksten i oljeforbruket som lå til grunn. 1 1950-årene ble olje viktigere enn kull i USAs samlede energiforbruk, og de andre industrilandene fulgte etter. Årsaken var først og fremst bilparken, som ble sjudoblet mellom 1950 og 1986, fra 53 millioner kjøretøyer til 386 mil­ lioner. Kinas utslipp var bare Å av USAs, regnet pr. innbygger, og de fleste u-land lå langt lavere. Driv­ husproblemet var altså entydig skapt av de rike land. FNs klimapanel, IPCC, anslo at dersom energi­ forbruket og C 02-utslippene fortsatte å øke i takt med veksten i økonomien - og denne veksten fort­ satte som før - ville den globale temperaturøknin­ gen pr. tiår bli på 0,3 °C, med visse usikkerhetsmarginer. Ut i neste århundre kunne dette få katastrofale virkninger, dels ved at viktige jord­ bruksområder ville tørke ut og dels fordi havnivået ville stige på grunn av avsmelting på Grønland og i Antarktis. Havstigningen kunne bli på mellom 30 og 100 cm i år 2100, og det var lett å regne seg til hva som da ville skje med land som Egypt og Bangla­ desh. I tillegg til karbondioksyd kom utslippene av de såkalte KFK-gassene (klor-fluor-karboner) - fra sprayflasker, kjøleskap og luftavkjølere - som an­ grep ozonlaget i atmosfæren. I slutten av 1980-årene ble det observert økende hull i dette laget over pol­ områdene, spesielt i sør. Dette ville slippe igjennom ultrafiolette stråler som kunne øke faren for hud­ kreft og andre hudsykdommer. Slike tall rystet folkeopinionen. De rørte ved overlevelsesinstinktet: Var menneskearten i ferd med å skape sin egen undergang? Forholdet mellom menneske og natur hadde i sin dypeste grunn noe hellig ved seg, og miljøproblemene kunne vekke et nesten religiøst engasjement hos mange mennesker. De som stod kritisk til det vestlige samfunnssystem og den vestlige livsform, fant også sterke argumen­ ter i de økologiske problemene. Men forskningen omkring utslippene var ikke en­ tydig. Bare en liten brøkdel av C 0 2-utslippene, kan­ skje 3 prosent, skyldtes menneskelig virksomhet, resten kom fra naturen selv, for eksempel fra vulka­ ner og forråtnelse. Det meste av de samlede ut­ slippene ble igjen absorbert av skog og hav. Til­ veksten av C 0 2 i atmosfæren var derfor langsom, 10 prosent fra 1900 til 1950,15 prosent fra 1950 til 1984, også dette omdiskuterte tall. Og de menneskeskapte

utslippene utgjorde bare 60 prosent av denne til­ veksten. Selv med en halvering av de menneske­ skapte C 0 2-utslippene - noe som ville innebære en total omlegging av samfunnsøkonomien og det pri­ vate forbruk - ville tilveksten bare kunne reduseres med 30 prosent. Kritikerne hevdet dessuten at an­ slagene for temperaturstigning og issmelting var yt­ terst usikre. - Selv når det gjaldt ozonuttynningen var det forskere som hevdet at sammenhengen med KFK-utslippene bare var en mulighet, og ikke sik­ kert bevist. Men selv om man lyttet til skeptikerne og holdt seg til minimumstallene, måtte konklusjonene bli alvorlige. Menneskelige utslipp utgjorde i alle fall mer enn halvparten av C 0 2-tilveksten i atmosfæren. All tilvekst økte drivhuseffekten, og det stod altså i menneskelig makt å redusere den noe. Og all usik­ kerhet i forskningen burde tilsi begrensninger (”Føre-var-prinsippet”). De ekstreme værutslagene i 1980- og 90-årene forsterket mistanken om at det kunne ligge menneskeskapte klimaendringer oppå de naturlige. En skandinav kunne fryse på ryggen ved tanken på hva som ville skje dersom tempera­ turendringer skulle påvirke de havstrømninger som styrte Golfstrømmens kurs.

Bmndtland-kommisjonen Allerede i 1972 sammenkalte FN den første mil­ jøkonferansen i Stockholm. Her ble FNs miljøorgan, UNEP, dannet. I tiden som fulgte, grodde det opp et mylder av statlige organer, frivillige orga­ nisasjoner og aksjonsgrupper av ulike slag for å håndtere miljøproblemene. En rekke land fikk egne miljøvernministre, det var slik Gro Harlem Brundt­ land kom inn i politikken. Det nye ved Brundtland-kommisjonen, som ble oppnevnt av FN i 1983, var at den koblet sammen miljø og utvikling, og at flertallet av medlemmene kom fra utviklingsland. U-landenes stilling var kom­ met i nytt lys av to grunner. For det første fremstod regnskogødeleggelsen som et globalt problem, blant annet fordi den nye bioteknologien var avhengig av regnskogens genressurser. Den tropiske regnskogen

Produksjon av solenergi, Kramer Junction, Cali­ fornia, 1990. 600 000 speil fanger opp solstrå­ lene og varmer opp vann som brukes til å drive dampturbiner. Effekt: 275 megawatt. Hvert speil sparer ett fat olje (159 liter) pr. år.

192 Globale problemer og alternative løsninger

Landsby på Filippinene nedstøvet av aske etter utbrudd av Pinatubovulkanen, juni 1991. Ca. 2 mill. tonn slagg og aske ble kastet ut i atmosfæren og over landskapet. 97 % av de årlige C 0 2-utslippene kommer fra naturen selv.

rommet sannsynligvis like mange arter som alle and­ re økosystemer i verden tilsammen, den var et skatt­ kammer av arvestoffer som kunne brukes til å ut­ vikle nye produkter innen jordbruk, medisin, far­ masi og kjemi. I-landene hadde en sterk økonomisk interesse av å bevare regnskogene. For det andre: Dersom drivhuseffekten satte et tak for videre industriutvikling, hva da med det enorme utviklingsbehovet i u-landene? Bare for å tilfredsstille de grunnleggende behov for befolk­ ningsmengden i det neste århundre ville det trolig UTSLIPP AV K A R B O N D IO K SID 1965 OG 1989

□

Lavinntektsland

■

Middelinntektsland

H Høyinntektsland

Kilde: Verdensbanken 1992

kreves en dobling av matproduksjonen og kanskje en fem- til tidobling av industriproduksjonen. Skulle u-landene nå samme levestandard som USA med den tilgjengelige teknikk, ville det innebære en 21dobling av utslippene, det vil si man ville få 21 nye industrialiserte verdener. Dette var en umulighet. Den mest nærliggende og brutale konklusjon på alt dette syntes å være at i-landene måtte redusere veksten og gå ned i levestandard og at de fattige land måtte gi opp å nå samme velstand som de rike. Skul­ le det siktes mot likhet i verden, ville det kreve en radikal omfordeling fra rike til fattige land. Men dette var sprengstoff som Brundtland-kommisjonen av politiske grunner ikke kunne detonere. I stedet overvant - noen vil si tilslørte - den problemet med sitt nøkkelbegrep om en "bærekraftig utvikling”: Videre vekst måtte skje på en måte som ikke skadet miljøet og som tærte minst mulig på ressurser som ikke kunne fornyes. U-landene måtte tilføres mer penger og ekspertise for å drive miljøvern og over­ vinne fattigdommen. Hvordan dette skulle kunne skje i praksis, kunne kommisjonen bare antyde. Rapporten holdt seg i hovedsak på det generelle plan. Men kommisjonen skapte en ny åpenhet i dis­ kusjonen ved at miljøhensyn ikke automatisk ble stilt opp mot økonomisk vekst. Om dette var logikk eller retorikk ville fremtiden vise. Ut fra en radikal, kritisk analyse var Verdens­ kommisjonens rapport nok et eksempel på den do­ minerende vestlige verdensoppfatning, på linje med de tidligere Nord-Sør-rapporter (Pearson 1969, Brandt 1980 og 1983). Etter denne oppfatningen var det industrilandenes interesser som styrte Verdens­ kommisjonen, det var tale om reform innen rammen av det kapitalistiske verdensmarked og de inter­ nasjonale institusjoner som industrilandene kon­ trollerte. Den grunnleggende fordelingskonflikten

193

mellom Nord og Sør ble nå innkapslet i et problem alle kunne være enige om, nemlig miljøproblemet. Kommisjonsmedlemmene var hovedsakelig ”nordlige sosiale og liberale demokrater og medlemmer fra det offisielle Sør”. Det var elitenes allianse, ut­ viklingsspørsmål ble bare tatt med for å vinne ulandenes tilslutning. En rekke miljøtrusler i Nord ble lettvint behandlet for at de ikke skulle vekke an­ støt: de multinasjonale selskapene, de militære, atomkraften. Miljøproblemene ble avpolitisert og i stor grad gjort til et teknisk spørsmål. (William D Graf).

Rio-konferansen

1970-2030 Millioner fat olje pr. dag 400

0 1970

Verdenskommisjonens rapport vakte stor oppmerk­ somhet da den ble offentliggjort i 1987. Nasjonale programmer for oppfølging ble iverksatt, og mange av målene ble innarbeidet i virksomheten til FNorganene og Verdensbanken. En serie av konferan­ ser fulgte med sikte på å forberede den store "Ver­ denskonferansen om miljø og utvikling” i Rio i juni 1992. Både de forberedende møtene og selve Riokonferansen avslørte at det skjulte seg dype inter­ essemotsetninger under formuleringen ”Vår felles framtid”. U-landenes sterkeste kort var regnskogen. De fremmet krav om betaling for de ressursene som ble eksportert, og rett til andel i forskningsresultater og nye produkter. Og de kjørte dessuten hardt på kra­ vet om større direkte pengeoverføringer. Konferan­ sens formann, kanadieren Maurice Strong, satte regningen til 125 milliarder dollar pr. år, det vil si en dobling av den eksisterende u-hjelpen. Enkelte av skoglandene anklaget i-landene for dobbeltmoral: Hadde ikke nordamerikanere og europeere selv

Globale problemer og alternative løsninger

ENERGIFORBRUK: FR E M T ID S U T S IK TE R

□

m m

1980 OECD-land Øst-Europa U-land

1990

2000

2010

2020

2030

Kilde: Verdensbanken 1992

hugd ut skogen for å bygge opp sin rikdom? Snauhugsten i statsskogene i Oregon i USA så verre ut enn de ødelagte områdene i Amazonas. Med hvil­ ken rett kunne de da forby u-land å gjøre det sam­ me? USA var som alltid skeptisk til internasjonalt resolusjonsmakeri. Som industriell stormakt kunne de vise til fremskritt i kampen mot forurensningene, og den senere visepresident Al Gore var en fremtre­ dende representant for miljøbevegelsen. Men i spørsmålet om klimagassene forsvarte president Bush ”den amerikanske livsstil” bygd på privat­ bilismen og viste til de motstridende oppfatninger hos ekspertene om C 02-utslippene. USA ønsket to­ talforbud mot hugst i regnskogene, men avslo kate­ gorisk u-landenes krav om andel i de flernasjonale selskapenes utnyttelse av denne genbanken. Alle

Samtale med en medtatt klode: På badestranden i Rio ved åpningen av ”Verdenskonferansen for miljø- og utvikling”, juni 1992. 30 000 deltakere fra 178 land møttes for å diskutere jordens frem­ tid.

194 Globale problemer og alternative løsninger

”Grønn bevegelse” bokstavelig talt: jakke og lue av gress! Nesten en million mennesker sam­ let seg i New Yorks Cen­ tral Park 11. april for å markere ”Jordens dag”.

"Ozon-hullet”: Fargelagt satellittbilde av uttynnet ozonlag (hvit og lilla farger) over Sydpolen, oktober 1991. Alle ut­ slipp av KFK-gasser ville bli forbudt fra 1996.

kunne enes om energisparing, men ingen ville gå foran med høyere energiavgifter som kunne forverre konkurranseevnen for deres egen industri. Her var nok et eksempel på at uten USA som aktivt ledende stormakt ("hegemon”) ble det problemer med frem­ driften i det internasjonale samarbeidet. Kritikerne kunne hevde at Rio-konferansen ho­ vedsakelig produserte ord, ikke handlinger. Den prinsippielle "Rio-erklæringen”, var svært generell, men pekte fram mot forpliktende formuleringer i selve FN-charteret. Det store programdokumentet, "Agenda 21” (på 750 sider), trakk opp perspektive­ ne for det 21. århundre og omtalte behovet for pen­ geoverføringer i generelle ordelag. Bare noen få land gav konkrete løfter om beskjedne ekstratilskudd til miljøvern i u-landene. Men det ble også oppnådd bindende avtaler. "Klimakonvensjonen” fastslo målet om stabilisering av C 0 2-utslippene på 1990-nivå ved århundreskiftet, vagt nok til å vinne enstemmighet. Mange u-land var redde for at denne konvensjonen ville sette tak på deres egen vekst, og oljelandene fryktet for sine markeder. En alternativ ordning var at alle land fikk kvoter for utslipp i samsvar med folketallet, og at u-landene da kunne selge av sine kvoter til industri­ landene. "Konvensjonen om biodiversitet” ble ved­ tatt mot USAs stemme, men president Clinton slut­ tet seg til i 1993. Den erkjente blant annet at u-landene hadde rett til andel i forskningsresultater og ny teknologi som bygde på ressursene fra regn­ skogene. Rio-møtet oppnådde ingen bindende skogkonvensjon, men derimot en "Prinsipperklæring om skog” som formulerte strenge vernekrav. U-landene avviste en egen "skogkonvensjon” som ville begren­ se deres rett til utnyttelse. Et oppmuntrende trekk var at trusselen mot ozon­ laget ble møtt med handling. På en konferanse i København høsten 1992 ble det vedtatt å gjøre slutt på alle utslipp av KFK-gasser før 1996.

Men det fundamentale spørsmålet gjenstod: Var det mulig å frikoble økonomisk vekst fra økt for­ bruk av olje, kull og andre ikke-fornybare ressur­ ser? Energi- og materialsparing kunne gi store ge­ vinsten Det ble antatt at USA kunne halvere sitt energi- og materialforbruk på denne måten ved hjelp av eksisterende teknikk. Gjenbruk av avfall og mer organisk jordbruk kunne spare energi. Den nye teknologiske revolusjonen, med datamaskiner, syn­ tetiske materialer, forbedret telekommunikasjon og høyhastighetstog var også sterkt energisparende. Japan var ledende, og gjennomsnittet for industri­ landene viste at energiforbruket bare økte med 0,4 prosent når nasjonalproduktet økte med 1 prosent i perioden 1970-85. Industrien innså at miljøteknolo­ gi kunne bli et nytt vekstområde. En europeisk kon­ feranse av ledende firmaer formulerte i 1992 et "mil­ jøcharter” for privat industrivirksomhet som gikk lenger enn de gjeldende offentlige forskriftene. Men skulle veksten i i-landene fortsette og u-land­ ene løftes opp mot Vestens velstandsnivå uten at utslippsgrensene ble sprengt, krevdes det nye, ikkefossile energiformer. Teknologisk forskning var på fullt driv inn i feltet: Varmepumper, jordvarme, bøl­ gekraft, fusjonsenergi, sikrere atomkraft og sol­ energi stod på programmet. Energipotensialet var i prinsippet ubegrenset. For optimistene var det et tidsspørsmål når forskningen fant praktiske løsnin­ ger. De fleste miljøspørsmål stod fortsatt uløst etter Rio-konferansen. Men den miljøbevisstheten som var skapt, gav en ny ramme for all økonomisk og po­ litisk tenkning, og den hadde også dype kulturelle og psykologiske virkninger. Det ble stilt spørsmål ved hele den industrialiserte livsform. I så måte var menneskeheten kommet til et veiskille.

195

Globale problemer og alternative løsninger

FN-flagget vaier i en flyktningeleir for soma­ liere i Mandera, Kenya. FNs mer aktive rolle, bå­ de i nødhjelp, utviklings­ arbeid og fredsbevarende operasjoner, var et av de mest håpefulle trekk i verdenssituasjonen på 1990-tallet.

regulering av globale problemer. Brundtland-kommisjonen illustrerte grunntonen i denne tenkningen; Miljøproblemene var eksempel på spørsmål som den var optimistisk og trodde på løsninger ut fra fel­ åpenbart ikke kunne løses bare ved hjelp av frihan­ les interesser. Tittelen på rapporten var typisk: "Vår del og markedets "usynlige hånd”. 11980-årene stod felles framtid”. liberalismen sterkt, med Margaret Thatcher og Ro­ Det var interessant at også Verdensbankens poli­ nald Reagan som ledende talsmenn i Vesten. Også tikk ved begynnelsen av 1990-årene gikk mer i ret­ Det internasjonale pengefondet var preget av en ning av en blandingsmodell, særlig etter at den satte ganske rendyrket markedsøkonomisk tenkning. fattigdom og miljø på programmet. Det var ikke Men i 1990-årene var det, som vi har sett, en klar unaturlig at ekspertene i Verdensbanken, som kom tendens til å legge mer vekt på politikkens "synlige fra alle deler av verden (men mest fra USA), tenkte hånd”, også i internasjonal økonomi. Vi kan trekke som byråkrater og teknokrater og la vekt på statens ut tre modeller som avtegnet seg som alternativer til rolle og internasjonale reguleringer i tillegg til det liberalismen, nemlig en blandingsmodell av sosial­ frie markedet. En kritisk amerikansk kommentator, demokratisk eller "sosialliberal” type, en fornyet Jane Kirkpatrick, hevdet at "de fleste topptjenestesosialisme og en "grønn økonomi”. En slik inn­ menn i de internasjonale finansorganene er sosialis­ deling er naturligvis skjematisk, og det er mange ter med en tvetydig holdning til markedssystem og overlappinger. "Grønne” elementer trengte mer inn frie entreprenører". Verdensbankens årsrapport fra i alle politiske ideologier. Det er vestlige modeller vi 1992, "Utvikling og miljøet”, gikk lenger enn Rioher holder oss til; i andre verdensdeler fantes andre konferansen i kravet om statlige reguleringer. Vur­ alternativer (islamsk fundamentalisme, konfusia­ deringer av miljøpolitikken ville fra nå av bli en fast nisme). del av bankens årlige gjennomgang av alle lands De skandinaviske land var typiske representanter økonomier; det betydde i realiteten begynnelsen på for en blandingsmodell, og særlig for de sosialdemo­ en internasjonal overvåkning. "Menneskelig utvik­ kratiske partiene var det naturlig å overføre ideene ling” fikk også en bredere plass, kanskje påvirket av fra velferdsstaten og planøkonomien til det inter­ FNs rapporter om dette temaet fra 1990 (UNDP: nasjonale samfunnet. Programmet for "Ny økono­ "Human Development Report”). Verdensbanken misk verdensorden” som ble utformet i FN-sam- var i 1993 den største enkelte bidragsyter til opp­ menheng i 1970-årene, var i samsvar med denne bygging av primærhelsetjenester og grunnutdanning tenkningen; det forutsatte for eksempel internasjo­ i utviklingsland. Skandinaviske representanter i nal regulering av råvaremarkedet og større over­ Verdensbanken arbeidet for denne utviklingen. føringer fra rike til fattige land. Hele FN-systemet De internasjonale kirkeorganisasjonene hadde virket i retning av en blandingsmodell, de store kon­ alltid hatt et sterkt u-landsengasjement og stod også vensjonene, for eksempel havrettskonvensjonen og i stor grad for en blandingsmodell. Typisk var pa­ miljøkonvensjonene fra Rio, siktet mot en politisk vens store erklæringer ("encyklikaer”) om den tred-

Globale løsninger

196 Globale problemer og alternative løsninger

Pave Johannes Paul 2 i Afrika, 1980. Hans sosi­ ale og politiske engasje­ ment kom sterkt til ut­ trykk i pavebrevene (”encyklikaene”) om den tredje verden (1987) og om slutten på den kalde krigen (1989). Men av­ visningen av prevensjon var et hinder i arbeidet med å minske folke­ økningen.

je verden fra 1987 og om slutten på den kalde krigen fra 1989. Den siste inneholdt skarpe formuleringer: Sosialismens fall betydde ikke kapitalismens triumf. Det lå en fare i at man gikk fra partiets til profittens diktatur. For mye stat og for lite stat var begge deler like ille. Markedet måtte ikke bli en ny avgud. Paven godtok at privat eiendom og profitt var middel til økonomisk vekst, men kapitalismen måtte virke in­ nen en ramme av lover og reguleringer som stilte den i tjeneste for hele mennesket, inkludert de mo­ ralske og religiøse behov.

Sosialisme og ”grønn økonomi” Det andre alternativet til markedsliberalismen var fortsatt sosialismen i ulike avskygninger, men med marxismen i bunnen. Etter sammenbruddet i ØstEuropa og den krappe kursendringen i Kina var so­ sialister over hele verden på tilbaketog, i beste fall en ”ordnet retrett”, slik vi har sett i det latinameri­ kanske ”Såo-Paulo-forumet”. Betydningen av de­ mokratiske metoder ble understreket, og det økolo­ giske perspektivet slo sterkt igjennom i de venstresosialistiske partier i de vestlige land. Overgangen mot de "grønne partier” ble glidende. Bare i SørAfrika, i geriljabevegelser i latinamerikanske land (”Den lysende sti” i Peru), på Cuba og i Nord-Korea ble den kommunistiske lære bevart i sin rene form. Men sosialistene stod fast på den grunnleggende

Grønnfarge i blått parti: Det tyske CDU Utkastet til ny tt partiprogram for Den kristelig-demokratiske union (CDU) i 1992 gikk langt i retning av ”grønn økonomi”: "Indu­ strilandene må oppgi sin høye levestandard og sine forbrukervaner basert på sløseri for å sikre en langsiktig, bærekraftig utvikling. Det trengs en ny ’velstandsforståelse’ og en vilje til å dele med de fattige land, bl.a. ved bedre handelsordninger. Frihet må ikke ba­ re defineres som uavhengighet fra ytre be­ grensninger, men også som frihet til ’selvvalgte bindinger’, frihet må virkeliggjøres i ansvar.” Programmet vendte seg mot ego­ isme og mangel på solidaritet, mot sosial kulde og albuementalitet, mot den økende vold. Det kritiserte overbyråkratisering, pri­ vat isolering, vegring mot ansvar og tenden­ sen til å velte problemer over på den neste generasjon. - Hvor mye av dette var gammel konservatisme, hvor mye var lokketoner i velgerkonkurransen med ”De grønne” og hvor mye var ekte ideologisk nyorientering?

197

marxistiske oppfatningen om at kapitalens fremste mål var å formere seg ("akkumulasjon”), og at den derfor ville fortsette å produsere de problemer som i sin tid gav kommunismen grobunn: fattigdom, kon­ junktursvingninger, arbeidsløshet, utbytting av den tredje verden. Det ville i sin tur skape nye protester. Sosialismens første fase, den kommunistiske, var forbi, men en ny fase ville komme. Løsningen var, som Marx hadde foreskrevet, å "nasjonalisere kapitalen” og legge den under demo­ kratisk kontroll. Når det gjaldt utviklingslandene, hevdet en rekke sosialister at det krevdes mer fra­ kobling fra verdensmarkedet for å få til en utvikling ut fra "indre behov”, med en "demokratisk styring” av økonomien. Det var naturligvis et tankekors at i mange land som hadde forsøkt denne veien, var bå­ de økonomien og demokratiet ruinert. Og det forble et ubesvart spørsmål hvordan man skulle vinne kon­ troll over den internasjonale økonomien, som stadig sterkere grep inn i hverdagslivet til vanlige mennes­ ker i alle land. Som et tredje svar på de globale problemene kan vi føre opp "de grønne bevegelsene”, et samlebeg­ rep som rommer en rekke grupper: Organisasjoner for "Ny livsstil”, forskningsprogrammer for "Alter­ nativ framtid”, politiske partier som "De grønne” i Tyskland, naturvern-aktivister som "Greenpeace”. Det felles utgangspunkt var miljøkrisen, som man mente fortalte om en samfunnsutvikling på avveie. De sosiale problemene i industrisamfunnet - en­ somhet, utestengning, vold, økende selvmordshyp­ pighet - pekte mot den samme konklusjon: De øko­ nomiske og politiske systemene var blitt større enn både miljøet og menneskenaturen kunne tåle. Det trengtes en grunnleggende kursendring, en omvelt­ ning like stor som den industrielle revolusjon i sin tid. La oss som et eksempel på en variant av den grøn­ ne bevegelsen ta programmet for "Ny økonomi”, formulert blant annet av den engelske økonomen Paul Ekins i boka Fra vekst til utvikling i 1991. "Ny økonomi”- forkjemperne mente at både kommunis­ men og kapitalismen hadde utspilt sin rolle med sin tro på den sentraliserte stat, høyteknologi og de sto­ re økonomiske enheter. Alternativet var en organi­ sering i mindre enheter, "lokalsamfunn”, der per­ sonlig frihet kunne kombineres med kollektiv trygghet og hensyn til miljøet. Slike lokalsamfunn måtte legge større vekt på selvforsyning og egenpro­ duksjon i husholdningene, og de kunne da klare seg med en enklere teknologi. Arbeid måtte defineres på en ny måte, slik at det også omfattet omsorg i uli­ ke former. En "borgerlønn” til alle ville redusere ulikheter og fjerne begrepet arbeidsløshet. "Egenvirksomhet” ("own-work”) av ulike slag, utenom det organiserte arbeid, kunne bidra til fellesskapet. Samlet ville dette gi en ny livsstil, mindre preget av spesialisering, konkurranse og hysterisk varefor­ bruk og mer av ekte menneskelig tilfredsstillelse. Stabilitet, måtehold og oversikt over egen livssitua­

sjon var andre stikkord. I "Ny økonomi” merket man påvirkninger fra feminismen: Kvinnelige dyder som omsorg, kreativitet og smidighet ville komme i forgrunnen og mannlige egenskaper som aggressivi­ tet, maktvilje og prestasjonslyst i bakgrunnen. Alternativbevegelsene var søkende, vi gjenkjen­ ner trekk fra den utopiske sosialismen, fra anarkis­ men og syndikalismen. Og vi ser de samme ube­ svarte spørsmålene: Hvordan skulle storsamfunnet brytes ned? Hvor stort skulle et "lokalsamfunn” væ­ re? Hvordan skulle forholdet bli mellom rike og fat­ tige lokalsamfunn? Hvordan skulle det internasjo­ nale samkvem ordnes? Og mest grunnleggende: Var det optimistiske synet på mennesket som et spon­ tant samarbeidende vesen realistisk? - Tilsvarende ideer om et enklere liv i kontrast til den vestlige sivi­ lisasjon var fremført tidligere, av Gandhi i India, av Tolstoj i Russland. Det opprinnelige budskap i de store verdensreligionene gikk i samme retning. Spørsmålet var om miljøkrisen nå ville gi dem større slagkraft. Vi må gjenta at denne inndelingen i tre ulike idéretninger er en abstraksjon fra en mangfoldig og skiftende verden av politiske og ideologiske opp­ fatninger. De tradisjonelle politiske partiene i Ves­ ten, basert på gamle skillelinjer mellom liberalisme og sosialisme, mellom høyre og venstre, tok opp nye ideer og forandret seg under inntrykk fra den nye in­ ternasjonale virkeligheten. "Bortenfor stat og mar­ ked” var tittelen på en konferanse fra denne tiden, tittelen kunne like gjerne vært "Bortenfor sosialis­ me og liberalisme”.

Den internasjonale miljøorganisasjonen ”Greenpeace” i aksjon, her mot testing av rakettutskyting fra militære u-båter. Jakt på publisitet, om nødvendig med ulovlige midler i den gode saks navn.

Globale problemer og alternative løsninger

Avslutning

FNs Barnekonvensjon (1989) var et gjennom­ brudd for ideen om barns rettigheter: - Barn har samme menneske­ verd som voksne. - Barn har rett til å bli hørt i saker som angår dem. Barn har rett til utdan­ ning. - Barn skal ha den beste medisinske behandling som samfun­ net kan gi. - Funksjons­ hemmede barn har rett til å leve et fullverdig og anstendig liv.

199

Begivenhetene omkring 1990 gav en følelse av å oppleve et verdenshistorisk vendepunkt, globale endringer med dype røtter og veldige virkninger for fremtiden. Vi har fulgt sammenbruddet i ØstEuropa, de revolusjonerende endringene i Asia, den nye kurs i Latin-Amerika og Afrika og de store omstillingene i den industrialiserte verden. Kan vi til avslutning finne felles mønstre som knytter det hele sammen?

Supermakt og markedsøkonomi Samler vi oppmerksomheten om internasjonal poli­ tikk og militære maktforhold blir sammenbruddet i Sovjetunionen og Øst-Europa den dominerende be­ givenheten. Et nytt globalt maktmønster avtegnet seg da den kalde krigen tok slutt: USA stod igjen som den eneste militære supermakt, men viste en økende vilje til å virke i samspill med FN, slik det skjedde i Golfkrigen i 1991.1 Vest-Europa førte slut­ ten på den kalde krigen til samlingen av Tyskland og en ny tyngde for Tyskland og for Det europeiske fel­ lesskap (EF) i internasjonal politikk. I den tredje verden minket spenningene i konflikter der USA og Sovjetunionen hadde støttet hver sin part, så som Afghanistan, Angola, Mosambik og fremfor alt i Latin-Amerika. USA så seg ikke lenger tjent med å støtte diktatoriske regimer som hadde vært med­ spillere i kampen mot kommunismen. De tidligere alliansefrie landene i Asia, Afrika og Latin-Amerika mistet sin mulighet for å spille på motsetningen mel­ lom to supermakter og ble mer avhengige av de vest­ lige land. Om dette betydde en ”ny verdensorden” eller en ny uorden i verden var et åpent spørsmål. Etniske og religiøse konflikter slo ut med større kraft i alle regioner. Samler vi oppmerksomheten om den økonomiske utviklingen , er det mulig å se dypere sammenhenger. En hovedlinje i moderne verdenshistorie har vært utvidelsen av det kapitalistiske verdensmarked til stadig nye områder."Moderniseringen” i andre ver­ densdeler fulgte det vestlige forbilde, med økende markedsøkonomi bygd på privat eiendom og ut­ strakt frihandel. I en slik åpen tilkobling startet nye land som periferi, med råvareleveranser og ferdigvareimport. Utfordringen ble å overvinne denne en­ sidigheten og utvikle en allsidig industriøkonomi. Dette hadde vært veien for de skandinaviske land, men kunne Russland og de ikke-europeiske land gå den samme veien? Et alternativ til den vestlige utviklingsmodellen ble utformet gjennom kommunismen, først i Sov­ jetsamveldet etter revolusjonen i 1917 og deretter i Øst-Europa og Kina etter Den annen verdenskrig. En sentralisert statsøkonomi som beskyttet mot konkurranse fra det kapitalistiske verdensmarked skulle bli en snarvei til industrialisering og økono­ misk selvstendighet. Etter avkoloniseringen innfør­ te en rekke asiatiske og afrikanske land også en lig­

nende modell, til dels etter sovjetisk forbilde. I La­ tin-Amerika satset nasjonalistiske og populistiske militærregimer på en statsdirigert og tollbeskyttet utvikling. Grovt sagt innebar begivenhetene i 1980og begynnelsen av 1990-årene at dette alternativet brøt sammen, og at den vestlige utviklingsmodellen i en åpen verdensøkonomi igjen ble dominerende. Et historisk eksperiment var til ende. Det kom uventet på de fleste at dette skjedde så brått, men det lå en lengre utvikling bak: I en første fase, under oppbyggingen av tungin­ dustri og militær styrke, hadde den statsdirigerte modellen hatt fremgang, i Øst-Europa, Kina og India og som modell i Latin-Amerika og Afrika. Men fra 1970-årene av var en "tredje industriell revo­ lusjon” i gang i Vesten og Japan. Den teknologiske utviklingen innebar at den nye veksten særlig skjed­ de innen datastyrt produksjon, forbrukssvareindustri, kulturproduksjon og tjenesteytende næringer. Slik vekst fordret nærhet til forbrukeren, markeds­ orientering og smidighet. Her var den sentraliserte statsøkonomien fullstendig underlegen, og dette ble erkjent av lederne i Sovjet og Kina i 1980-årene. Deng Xiaoping og Gorbatsjov innrømmet at den kommunistiske kommando-økonomien var selve hovedårsaken til manglende vekst. Også i Latin-Amerika og Afrika gikk de stats­ dirigerte, beskyttede økonomiene mot krise i 1980årene. Gjeldskrisen, både i Øst-Europa og den tred­ je verden, var et uttrykk for manglende evne til pro­ duktivitet og eksport under den statsdirigerte modellen. Det internasjonale pengefondet og Ver­ densbanken stod igjen som de eneste aktuelle långivere, og de stilte markedsøkonomi og frihandel som betingelser. Verdensbanken ble dermed en hoved­ aktør i det historiske drama som utspilte seg. Slik ble avviklingen av det statsøkonomiske alter­ nativet i alle verdensdeler preget av indre årsaker, spesielt manglende produktivitet. Men ytre årsaker spilte også en rolle, og er med og forklarer at av­ viklingen kom så brått og samtidig. I den tredje ver­ den mistet de radikale regimene forbilder og støtte­ spillere da Sovjet og Øst-Europa brøt sammen. Verdensbanken gjorde sin tunge påvirkning gjelden­ de, samtidig og på samme vis i alle verdensdeler. Den nye, tette mediaforbindelsen virket også med: TV viste fram den kapitalistiske forbrukerkulturen som i et utstillingsvindu til hele verden og økte mis­ nøyen med den grå ensformighet i sosialistiske land. Smittevirkningen var stor når de sosialistiske regi­ mer først begynte å rase. Spørsmålet var om den nye tilkoblingen til det kapitalistiske verdensmarkedet ville bety underordning og ensidighet eller mulig­ heter for vekst, som i de ny-industrialiserte landene i Asia. På lang sikt var kanskje Øst-Asias oppgang en vik­ tigere historisk utvikling enn kommunismens fall, og den særegne kombinasjonen av sterk stat, kapitalis­ me og konfusiansk moral det mest interessante alter­ nativet til den vestlige modellen.

Avslutning

200

de krigen fremstod i denne tolkningen som det poli­ tiske og militære uttrykk for den ideologiske kam­ pen. Kinas nye kurs og Sovjets fall innebar at fyrtårnene sluknet. Idealet om den liberale stat med garanti for menneskerettene hadde dermed vunnet en global seier, selv om den ennå mange steder var ufullstendig virkeliggjort. Var ikke Hegels historie­ tolkning dermed bekreftet? Var det ikke bevist at demokratiet var grunnfestet i universelle menneske­ lige og samfunnsmessige behov? I dette spørsmålet om politisk og ideologisk ut­ vikling er det ikke lett å avveie indre og ytre årsaker. Politiske ideer spres, og den demokratiseringsbøl­ gen som gikk over verden i 1980- og 1990-årene må til en viss grad forklares med at frihetssmitten spred­ te seg som en farsott via radio og TV. Den viktigste indre forutsetningen lå i at de sosialistiske og auto­ ritære regimene mistet sin oppslutning og legitimitet på grunn av det økonomiske sammenbruddet. Bi­ standsorganer og Verdensbanken var først og fremst opptatt av stabilitet, men utøvde etter hvert også et ytre press for demokratisering. Mer markedsøkono-

FNs barnekonvensjon: Barn har rett til å bli beskyttet mot økonomisk utbytting og seksuell utnyttelse. - Barn skal ikke utsettes for tortur eller nedverdigende straff. - Barn har rett til lek og rekreasjon og til å delta i kunst- og kultur­ liv. - Statene skal gjøre sitt ytterste for å sikre barns rettigheter, men det er også et internasjo­ nalt ansvar.

Demokratiets seier? Men begivenhetene omkring 1990 kunne også for­ klares med vekt på den ideologiske utviklingen. Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama skrev i 1989 om "historiens slutt”, den endelige seier for frihetsideene i historien. Han grep tilbake til den tyske filosofen Hegel som tolket historien som en kamp mellom ideer, virkeliggjort i stadig mer fullkomne samfunnsordninger. I den moderne tyske (prøyssiske) stat etter den franske revolusjon hadde historien ifølge Hegel nådd sitt mål: Frihetsideen var virkelig­ gjort gjennom menneskerettene og den demokratis­ ke samfunnsordning, rotfestet i frie valg. Men det skulle vise seg at den ideologiske kampen ikke var over, i det 20. århundre ble verden rystet av an­ grepene mot frihetsideene fra fascismen og kommu­ nismen. Fascismen led nederlag i Den annen ver­ denskrig, men marxismen fortonte seg deretter som et livskraftig globalt ideologisk alternativ. Den kal­

______ 201

mi og demokrati fremstod som to sider av samme sak, nemlig den tettere tilkoblingen til den vestlige verden. Men det indre politiske og kulturelle jordsmonnet for demokratiet har vi sett var sterkt varierende i de ulike regioner. Noen demokratiske elementer, f.eks. flerpartivalg, kunne slå gjennom uten at and­ re, f.eks. rettssikkerhet og organisasjonsfrihet, ble virkeliggjort. Sterke hindringer stod i veien for vi­ dere demokratisering. I Russiand og Kina forsvarte store deler av den gamle kommunistiske eliten fort­ satt den gamle ideologi, og med økende økonomis­ ke problemer var det ikke gitt at det nye demokrati­ et ville bestå. Sterke nasjonalistiske og populistiske strømninger brøt fram i hele Øst-Europa og gav nye muligheter for autoritære regimer. De islamske fun­ damentalister avviste den vestlige demokratimodel­ len kategorisk. I de øst- og sørøstasiatiske landene ble konfusianismen fremhevet som et alternativ til en ubegrenset individuell politisk frihet etter vestlig mønster, der var det en form for "autoritære demo­ kratier” som vokste fram. Latin-Amerika hadde en

lang demokratisk tradisjon, men her skapte de store sosiale forskjellene allianser mellom overklasse og militære som var skeptiske til fullt folkestyre. Og de militære bevarte en sterk politisk innflytelse i de fleste av de nye demokratiene i 1980-årene, i noen tilfeller talte man om "militariserte demokratier”. I Afrika gav det liten mening å snakke om demokrati i stater som var herjet av etniske motsetninger og bor­ gerkrig. Men innføringen av flerpartivalg i mange afrikanske land i 1990-årene viste at det var en bred folkelig oppslutning for ideen om medvirkning og ansvarlig styre. Et hovedproblem både i Øst og Sør var at demo­ kratiet ble innført i en periode da de nye regimene samtidig skulle rydde opp i fallittboet etter de sen­ traliserte statsøkonomiene. Sparetiltakene for å få finansene i orden betydde en forverring som tærte på den politiske tilslutningen. Mer markedsøkono­ mi kunne føre til større sosiale ulikheter; i ØstEuropa var det spekulanter og mafialignende grup­ per som var de første som benyttet seg av den øko­ nomiske friheten. Misnøyen kunne så åpne veien for nye sterke ledere, eventuelt militære regimer.

Industrilandenes problemer Det var også et ugunstig sammentreff at tilkoblin­ gen til Vesten, både økonomisk og politisk, skjedde i en periode da de industrialiserte landene var inne i en periode med store omkastninger. Vi har drøftet årsakene til uroen: de teknologiske endringene, de flernasjonale selskapene, de nye markedssammen­ slutningene, USAs reduserte stilling som ledende økonomisk stormakt, valutaspekulasjonene og det frie internasjonale pengemarkedet. Mange av kapi­ talismens grunnleggende problemer - konjunktur­ svingninger og arbeidsløshet - bestod, selv om det var en blandingsmodell med sterke innslag av vel­ ferdsstat og planøkonomi som rådde i de vestlige land. Det store spørsmål i 1990-årene var å finne fram til den rette balanse mellom stat og marked i internasjonal, ikke bare nasjonal økonomi, og å ut­ vikle de nødvendige organer for dette formålet. Kapitalismen, fascismen og marxismen var egent­ lig varianter av den samme hovedretningen i moder­ ne verdenshistorie, nemlig "modernisering”, med økonomisk vekst som det sentrale siktepunktet. Det hadde til tider vært visjoner om andre utviklings­ veier som ikke skulle kopiere vestlig kultur, i Kina under det gamle keiserriket, hos de nasjonalistiske "slavofilene” i Russland, i Gandhis bevegelse i In­ dia, hos islamske fundamentalister. Men ingen av disse visjonene hadde fått en praktisk utforming som gjorde dem til aktuelle politiske alternativer. Vil FNs barnekonvensjon noen gang få betydning for denne afri­ kanske verdensborgeren?

Avslutning

202

Avslutning

Barn og sommerfugler på stranden. "Leg vår verdens sår/gjør den trygg for våre barn ” (Michael Jackson).

I 1990-årene kunne man spørre om virkelig ve­ sensforskjellige alternativer til den vestlige utvik­ lingsmodellen kanskje ville oppstå innenfra i Ves­ ten. Hvor langt kunne moderniseringen føres uten at natur og menneske ble overbelastet? Miljøproble­ mene gav opphav til de grønne bevegelsene, som og­ så ofte innebar en dypere kulturkritikk. Selv om teknologien kunne mestre de ytre problemene, gjenstod spørsmålet om hvor langt menneskenatu­ ren kunne tåle omstillinger, flyttinger og effektivi­

sering i stadig større omfang og tempo. Kunne indi­ vidualiseringen og friheten som fulgte med den moderne utvikling i sin ytterste konsekvens føre til tomhet - med en fånyttig trøst i den kommersialiser­ te underholdningen foran TV-apparatene? Kunne mennesket klare seg uten de små enheter og de nære fellesskap, med de forpliktelser som gav den person­ lige friheten mening? Bevegelser for en alternativ livsstil søkte svar på disse spørsmålene, og i dette fant de kontaktpunkter i ikke-vestlige kulturer.

204

Litteratur

Av lett forståelige grunner finnes det ennå ingen studier, begge utgitt av det svenske Utrikespolitiska verdenshistorisk oversikt der utviklingen blir ført institutet. En oversikt over den ettersovjetiske ut­ fram til dagen i dag. Også en fremstilling som den vikling gis i Sven Gustavsson - Ingvar Svanberg foreliggende må for en stor del bygge på materiale i (red.): Gamla folk och nya stater (1992). kalendarier og årbøker. En slik verdifull kilde er Keasing’s Contemporary Archives (Robert Frased, ed.), som uke for uke registrerer viktige hendinger i Øst- og Mellom-Europa verden, gruppert etter regioner og land, på grunnlag av en rekke prestisjetunge aviser rundt om i verden. Angående den politiske forandring i Øst-Europa, se Det finnes også årbøker av globalt tilsnitt, men de for eksempel Klas-Goran Karlsson (red.): Det for­ er ofte konsentrert om avgrensede sektorer. For vandlade Osteuropa (Fontes 1993). Temaet Mellomutenrikspolitiske spørsmål henvises til The Year- Europa behandles i Kristian Gerner: Centraleuro­ book o f World A f f airs, for politiske hendinger og pas återkomst (2. oppl. 1992). Se også S. Tågil (ed.): forhold til Political Handbook for the World. Opp­ Europa. Historiens återkomst (1992), hvor også ut­ lysninger om internasjonalt samarbeid kan for ek­ viklingen på Balkan og særlig i Jugoslavia analy­ seres, samt Uffe Østergaard: Europas ansigter. Na­ sempel hentes fra Yearbook o f the United Nations. Encyclopædia Britannicas Book o f the Year gir år­ tionale stater og politiske kulturer i en ny, gammel lige oversikter over den globale utvikling, oppdelt verden (1992). på regioner, men også spesialartikler om ulike em­ neområder. Også flere nordiske årbøker, for eksem­ pel Hvem Hva Hvor og Annø(svensk) har som ambi­ Vest-Europa sjon å dekke internasjonale forhold ved siden av mer Perspektiver på de nåværende hovedutviklingslinjer hjemlige emner. Det viktigste løpende kildemateriale til samtids­ i Europa - integrering og splittelse - i S. Tågil (ed.): historien er dagsaviser og tidsskrifter. Blant de Europa. Historiens återkomst (1992). Angående EFinternasjonale tidsskrifter som har vært viktige for integreringen, se for eksempel Johan Lagerkranz kapitlene om verdensøkonomien og den tredje ver­ Ulla Nordlof-Lagerkranz: EG-boken (1992). Maasden er Transnational Corporations, Third World tricht-avtalen gjengis og kommenteres av Steen Quarterly, Economist, Times, Newsweek og Month- Clausen - Peter L. Vesterdorf: Traktaten fra Maas­ tricht (1992). Økonomi: Se for eksempel A. Moberg: ly Review. I det følgende vil vi for de enkelte kapitler vise til EES - det europeiska ekonomiska samarbetet (1991). noen få standardframstillinger som har vært brukt Utviklingen i de enkelte regioner og stater kan føl­ og som kan anbefales for dem som ønsker å gå ges i forskjellige tidsskrifter som for eksempel Aussenpolitik, Politica, Foreign A f f airs eller nordiske videre. som Varldspolitikens dagsfrågor og Internationella studier. Oppløsningen av det sovjetiske system Mikhail Gorbatsjovs egen fremstilling av ideene om fornyelse av Sovjetunionen, Perestrojka, ble utgitt i en engelsk versjon i 1987. Forskjellige deler av oppløsningsprosessen er blitt analysert i skriftserier av typen Varldspolitikens dagsfrågor og Internationella

Slutten på den kalde krigen Om NATOs og Warszawapaktens endrede roller, se for eksempel Nato and the WP in the 1990s (ed. Lars B. Wallin 1991). Om slutten på den kalde krigen:

John Lewis Gaddis: The United States and the End o f the Cold War (1992).

Asia

Midtøsten

Walden Bello and Stephanie Rosenfeld: Dragons in Distress. Asia’s Miracle Economics in Crisis (Lon­ don 1992). Jonathan D.Spence: The Search for M o­ dem China (London 1990). Jens Lerche og Neil Webster (red.): 1990ernes Indien (Center for Udvik­ lingsforskning, København 1992).

For forståelsen av sosiale, kulturelle og politiske forhold i den islamske verden, se Jan Hjårpe: Islams vårid (1990). Den politiske utviklingen i Midtøsten analyseres i J. Bill - R. Springborg: Politics in the Middle East (1990). Angående konfliktutviklingen, se J. Bulloch-H. Morris: Saddam's War (1991) og S. Tågil (ed.): Konflikt och samarbete vid Persiska viken (1992).

Verdensøkonomi og stormakter Robert Gilpin: The Political Economy o f Internatio­ nal Relations (Princeton 1987). Paul Kennedy: The Rise and Fail o f the Great Powers (New York 1987). Yausuke Murakami og Hugh T. Patrick, red.: The Political Economy o f Japan, b.1-2 (Stanford 19871992). Mira Wilkins (red.): The Groxvth o f Multinationals (Aldershot 1991). Belinda Coote: The Tra­ de Trap. Poverty and the Global Commodity Market (Oxford 1992). Susan George: A Fate Worse than Debt (London 1989).

Den tredje verden? World Development Report (World Bank, 1990-9192). Human Devlopment Report (United Nations Development Program, 1990-91). N.Harris: The End o f the Third World. Newly Industrializing Countries and the End o f an Ideology (London . . .). En bok som foregrep kritikken av 3. verden-begrepet er P.T.Bauer: Dissent on Development (London 1976). Francis Fukuyama: ”The End of History”, i The National Interest, Summer 1989.

Latin-Amerika Larry Diamond e.a. (red.): Demoeracy in Developing Countries: Latin America (London 1989). Det er to andre bind i serien, ett om Afrika og en syntese kalt Persistence, Failure and Renewal. Dankwart A. Rustow og Kenneth P.Erickson (red.): Comparative Political Dynamics. Global Research Perspectives (New York 1991).

Afrika Sub-Saharan Africa. From Crisis to Sustainable Growth (World Bank Report 1989). Jarle Simensen: Afrikas historie - Nye perspektiver (rev. utg. Oslo 1990). Peter Gibbon e.a. (red.): Authoritarianism, Demoeracy and Ajustment. The Politics o f Reform in Africa (Uppsala, Nordiska Afrikainstitutet 1992). Basil Davidson: The Black M an’s Burden. Africa and the Curse o f the Nation State (London 1992).

Globale problemer og alternative løsninger Our Common Future. The World Commission on Environment and Development (Oxford 1987). The Challenge to the South. The Report o f the South Commission (Oxford 1990). Svein Gjerdåker e.a. (red.): Den uoverstigelige grense. Tanke og handling i miljøkampen (Cappelen 1990) og samme red.: A ll­ tid fattige? (Cappelen 1992). Hartvig Sætra: Jamvektsamfunnet (Oslo 1990). Susan George: The Debt Boomerang (London 1992).

206

Dette er et saksregister. Hvis det står en b etter sidetallet, henvises det til en billedtekst, en r henviser til en rutetekst. En f efter tallet henviser også til følgende side, f f til flere påfølgende sider.

b ø lg e k r a ft 194

d h a r m a 146

b ø r s k r a k k 125

d ia le k tik k 111

b ø r s n e d g a n g 125

d ia r é 169r

B a a th - p a r tie t 9 0 ff , 9 7 f f

d is ip lin 152 D is tr ik ts fo n d 122 D N A - m o le k y l 112

A

B

a fr ik a n sk m e n t a lite t 170

b a b u sjk a 13b

A g e n d a 2 1 ,1 9 4

B a k e r -p la n e n 126

C

A I D S 169r, 178

b a k k e o ffe n s iv e n 101

c a m e lo s 158

A I D S - k a m p a n je n 186b

b a n k k r is e 1 0 6 ,1 2 5

C a r ic o m 156

a k k u m u la s jo n 197

B a r n e k o n v e n s jo n 198b

C e a u s e c u -r e g im e t 2 5

a lk o h o lis m e 13

b a s k is k s e p a r a tis m e 71

C e c c h in i-r a p p o r te n 5 7

a m b u la n t e s 158

b e fo lk n in g s b o m b e n 1 7 8 ,1 8 4

C h a r ta -7 7 3 9

E

A m n e s t y I n te r n a tio n a l 7 4 , 1 5 3

b e f o lk n in g s e k s p lo s jo n 9

C h ic a g o - s k o le n 157

E C O 149

a n a lf a b e tis m e 164

b e fo lk n in g s k o n tr o ll 185b

C is k e i-s o ld a te r 180b

E C O W O G 176

a n a r k i 31

b e fo lk n in g s p o litik k 2 6

C N N 112, 187r

E C S C 54

A N C 178

b e fo lk n in g s u t v ik lin g e n 184

C O D E S A 180

E C U 5 6 , 72

A n d e s p a k t e n 156

b e fo lk n in g s ø k n in g 9 1 ,1 5 8 ,1 8 4

C o m e c o n 51

E E C 54

a n n e n v e r d e n s k r ig , D e n 8 ff, 16, 2 0 f,

B e r lin -m u r e n 1 0 , 11b, 3 4 , 3 7 b , 4 4

C O N A I E 161

E E S 59

B e z ir k e 81

C O N A V I G U A 161

E F 9 ff , 5 4 , 1 1 6 , 121ff, 1 3 4 , 1 5 6 , 175,

B h a r a ty ia J a n a ta D a l-p a r t ie t 146

C o n tr a s 85

B ia fr a k r ig e n 172b

C O S A T U 179

35, 46, 53, 70, 74, 7 6 , 79 a n n e n in d u s tr ie lle r e v o lu s j o n , d e n 111

d o m in o e f f e k t 135 d r iv h u s e ff e k t 1 9 0 ,1 9 1 d ø d s s k v a d r o n e r 161

199 E F - k o m m is j o n e n 5 6

a n t iim p e r ia lis m e 161

b ilh a r z ia 169

E F - la n d 122

a n t ir a k e t tv å p e n 103

b ilp r o d u k s jo n 117

E F -o m r å d e t 108

a n t is e m it t is k e e le m e n t e r 2 9

b io lo g is k e v å p e n 101

E F - v a lu t a e n e 122

a p a r th e id s t a te n 178

b io t e k n o lo g i 188

E F T A 11, 5 4 f, 7 6 ff, 121

arabere 97

B la c k M o n d a y 125

a r b e id s le d ig h e t 1 3 b , 3 6 , 4 7 , 6 5 b , 91,

b la n d in g s m o d e ll 131

D

b o e r n e 180f

D -m a r k 3 8

e k s p o r tm a n i 157

A S E A N 1 3 4 ,1 3 7

b o ls je v ik e r 2 9

D a m a s k u s -e r k læ r in g e n 104

e le k tr is ite ts fo r s y n in g 101

a s ia tis k e tig r e , D e 132

b o ls je v ik r e v o lu s jo n e n 2 2 , 3 2 b

d a t a r e v o lu s jo n 112b

e le k tr o n ik k 133

a s tr o n o m is k in fla sjo n 153

B o m b a y -b ø r s e n 144

d e fir e fr ih e t e n e 5 6 , 59

e le k t r o n is k e v å p e n s y s t e m e r 8 7

A t a tu r k -d a m m e n 92 r

B o r g e r fo r u m 4 0

d e fire m o d e r n is e r in g e r 138

e m ir e n 101

a te is tis k 2 2

b o r g e r k r ig 5 1 ,1 5 7 ,1 7 6

d e fire s m å 139r

E M S 57

a to m k a ta s tr o fe 28

b o r g e r lig s jå v in is m e 25

d e tre h ø y e 139r

E M U 57

a t o m v å p e n 8 2 ff

b o r g e r lig fr ih e t 131

d e å tte s to r e 139r

e n c y k lik a e r 195

a u t o n o m e k r e ts e r 19

b o r g e r r e tts b e v e g e ls e n 3 5b

D e g r ø n n e 197

e n e r g ifo r b r u k 19 0 f

a u t o n o m e o m r å d e r 19

B r a d y -p la n e n 126

d e m o k ra ti 50

e n e r g is p a r in g 194

a u t o n o m e r e p u b lik k e r 19

b r a h m in e n e 146

d e m o k r a t is e r in g 9 , 1 3 1 , 1 5 8 , 1 7 5

e n g e ls k e k a n a l, D e n 6 5 b

a u t o n o m u t v ik lin g s m o d e ll 143

B r e s jn e v -d o k tr in e n 3 5 , 86

d e m o k r a t is e r in g s b ø lg e n 2 0 2

E n h e t s lo v e n 5 6

a u to ritæ re d e m o k r a t ie r 1 3 7 , 2 0 2

B r e s jn e v -æ r a e n 11, 2 4

d e m o k r a t is k s a m fu n n s o r d n in g 2 0 2

E R M 122

a v a n s e r te v å p e n s y s t e m e r 100

B r o e d e r b o n d 180

d e m o k r a t is k sty r in g 197

e r t e r 188

a v k o lo n is e r in g 199

B r u n d tla n d -k o m m is jo n e n 1 9 1 ,1 9 5

d e n a m e r ik a n s k e liv s stil 193

E T A 71

b u d d h iste r 133

d e n k a ld e k r ig e n 7 6 , 8 2

e t n is it e t 2 1, 4 6

b u h o n e r o s 158

D e n rød e arm é 2 2 , 2 5 b , 32b

e t n is k k r ig fø r in g 109

119r, 197

e j y id o s - s y s t e m e t 155 e k s is t e n s m in im u m 187

b u r m e s is k k u ltu r 133

D e n r ø d e p la s s 12b

e t n is k e h je m la n d 179

b y rå k r a ti 1 3 , 1 9 ,1 4 3

D e n a r a b is k e lig a 102

e t n is k e m o t s e tn in g e r 2 0 2

b æ r e k r a ftig u tv ik lin g 192

D e t ø v e r s te s o v je t 2 5 , 2 9 , 3 2

e t n o - r e g io n a l id e n t it e t 8 0

207

E U R A T O M 54

fo lk e t s d e m o k r a tis k e d ik ta tu r 140

g j e ld s b o m b e 150

h ø y la n d s in d ia n e r 160

e u r o k o m m u n is m e 7 0

F O R D 178

g je ld s k r is e 1 2 6 , 1 5 3 , 1 5 8 , 1 7 2 , 1 9 9

h ø y t e k n o lo g i 9 , 1 0 7 , 134b

E u r o p a d o m s t o le n 7 0

fo r d e lin g s k o n flik t 192

g je ld s o fr e 125 g je ld s s a n e r in g 126

E u r o p a p a r la m e n te t 5 4 , 61

fo r s k n in g s la b o r a to r ie r 114

E u r o p a r å d e t 53

fo r s u r in g av fe r sk v a n n 190

g je n b r u k 194

E u r o p a s F o r e n te S ta te r 53

fo r ø r k n in g 190

g la s n o s t 1 3, 2 8 , 1 4 2

E u r o p a s h o v e d s ta d 5 4

fo s fo r ittb r u d d 23

g lo b a le lø s n in g e r 195

e u r o p e is k in t e g r a s jo n 5 2 b

fo s s ile k ild e r 191

g lo b a lis e r in g 190

I

e u r o p e is k f ø d e r a s jo n 69

F r a n c o -tid e n 71

g lo b a lt p r o b le m 191

I A E A 14

e u r o p e is k e f e lle s s k a p , D e 5 4 ,1 0 6

fr e d s a v ta le 97

G o lf k r ig e n 9 3 , 1 0 7 b , 1 0 9 , 1 2 4 b , 127,

e u r o p e is k e r å d , D e t 5 4

fr ig jø r in g s p r o s e s s e n 3 4

E u r o s c le r o s is 5 6

fr ih a n d e l 5 8 ,1 2 7 , 1 54ff

G o lf k r ig e n I 9 6 ff, 104

E Ø S 7 6 ,1 2 1

fr ih a n d e ls a v ta le 5 5 , 7 6 ,1 5 9

G o lf k r ig e n II 7 4 , 9 7 , lO lff

E Ø S - a v t a le n 5 8

fr ih a n d e ls fo r b u n d 154b

g o lf s t a t e n e 9 4

fr ih a n d e ls o m r å d e 5 6 , 1 5 0 , 15 6 f

G o lf s t a t e n e s s a m a r b e id s r å d 9 8

im p o r t -s u b s titu e r e n d e in d u stri 153

fr ih a n d e ls p r in s ip p e t 58

G r e e n p e a c e 197

in v itr o 189

fr ih e ts k a m p 2 4

g r ø n n r e v o lu s j o n 143

in d isk e s u b -k o n tin e n t, D e t 147

fr is o n e r 138

g r ø n n ø k o n o m i 195

in d re h a n d e l 117

F u jits u 144

g u lls ta n d a r d 106

F fa s a d e d e m o k r a ti 152 fa s c is m e 5 1, 2 0 2

187r, 199

fu n d a m e n ta lis m e 97

id e o lo g is k u tv ik lin g 2 0 2 ik k e -fo r n y b a r e r e s su r se r 194 I M F (d e t in t .p e n g e f o n d e t ) 107ff, 126f, 1 3 4 , 1 3 9 , 1 4 4 , 1 4 9 , 154f, 172, 1 9 5 ,1 9 9

in d re b e h o v 197 in d re e m ig r a sjo n 16, 3 6

fu n d a m e n ta lis tis k is la m s k r e d n in g s ­

in d u s tr ia lis e r in g 15

fr o n t 9 4

in d u s tr ir e is n in g 153

f a t tig d o m 1 8 3 ,1 9 7

fu n d a m e n ta lis tis k e m u slim e r 9 0

fa t tig d o m s k r is e n 158

fu s jo n e r 117

fa t t ig d o m s t e p p e 51

fu s jo n s e n e r g i 194

H

f e lle s s e n tr a lb a n k 122

fy s ik k 112

H a b s b u r g e r n e 108

in f o r m a s j o n s t e k n o lo g i 11 2 ,1 1 7

fe lle s m a r k e d 156

fø d e r a lis m e 121

h a lv le d e r e 1 1 2 ,1 3 4

in fra str u k tu r 1 2 6 , 1 3 4 ,1 3 8 , 1 6 7

fe m in is m e 197

fø d e r a tiv t s y s te m 81

h a n d e ls b lo k a d e 162

In k a th a 180

F e s tn in g E u r o p a 5 8

fø r s te in d u s tr ie lle r e v o lu sjo n ,

h a n d e ls b o ik o t t 164

in n str a m m in g s tilta k 163

h a n d e ls e m b a r g o 9 9

in te g r a s jo n 6 5

h a n d e ls k r ig 116

in t e g r a s jo n s ta k t e n 5 6

fib e r o p t ik k 112f, 133 F ilio q u e 46 r fir e k a r d in a lp r in s ip p e r , d e 140

d e n 111 fø r s te v e r d e n s k r ig 4 2 , 4 5 , 5 2 , 8 2 ,

in d u s tr iu ts lip p 15 in e ff e k tiv it e t 1 3 ,1 5 3 in fla sjo n 3 6 , 121r

H a r a r e - e r k læ r in g e n 180

in te g r e r t m a r k e d 5 9

F IS 94

h a v r e tts k o n v e n s jo n e n 195

106

fis k e r ip o lit ik k 5 8

h a v s tig n in g 191

in te g r e r te k r e ts e r 112 I n te ls a t 113b

fle r n a s jo n a l 116

h e g e m o n 1 0 6 ,1 0 8 ,1 9 4

in te r n a s jo n a le p e n g e f o n d e t , D e t (s e

fle r p a r tis y s t e m 5 0

h e g e m o n i- t e o r ie n 106

IM F )

f ly k tn in g e p r o b le m 188b

G

h im m e ls k fr e d s p la s s , D e n 1 4 0 ff

F N 8 7 , 9 6 ,1 0 2 ,1 2 8 ,1 6 3 ,1 7 2 ,1 8 4 ,

G -5 111

h in d u n a s jo n a lis t 146

I n te r o m a s 155

G -7 7 0 ,1 0 5 ,1 1 1 ,1 3 0

h ir s e 188

in tifa d a 9 6

fle r p a r tiv a lg 131, 2 0 2

1 9 1 ,1 9 9

h e ls e v e s e n 138

in te r n a s jo n a lise r in g 1 1 7 ,1 9 0 in te r n fr o n te r 23

F N - a llia n s e n 102

g a g a u s e r 25

H I V -s m itte 169r, 187

I P C 129

F N - k o a lis j o n e n 89

g a te b a r n 1 5 7 ,1 6 0

H iz b o lla h 9 7

I P C C 191

F N - k o n f e r a n s e 124

G A T T 1 0 7 ,1 2 2

h o k u s - p o k u s - ø k o n o m i 107

Ir a n -C o n tr a s -s k a n d a le n 85

F N - v e d ta k 165b

G C C 9 8 ,1 0 4

h o m e la n d s 179

ir r e d e n tis m e 7 4

F N s B a r n e k o n v e n s jo n 198b

g e n b a n k 112b

h u m a n is m e 5 0

is la m 4 5 , 6 4 , 8 9 ,1 3 3

F o lk e f o r b u n d e t 9 8

g e n e r a ls tr e ik 4 0

h u m a n itæ r in t e r v e n s jo n 177

is la m s k fu n d a m e n t a lis m e 1 4 8 ,1 7 6 ,

fo lk e f o r f ly tn in g 2 0

g e n te k n o lo g i 188b

h v e te 188

f o lk e f r o n t e n R u c h 2 8

g e r ilja b e v e g e ls e r 1 5 0 ,1 6 0 ,1 6 5

h y p e r in f la s j o n 154

is la m s k lo v 147

f o lk e k o n g r e s s e n 31

g e r ilja k r ig 161

h y s te r is k p e r s o n d y r k e ls e 161

is la m s k r e v o lu sjo n 97

F o lk e t in g e t 7 7

g h e tt o -o p p s ta n d e n 109r

h ø y in n t e k t s la n d 128

195, 2 0 2

208

J

k o s m e tis k e fo r a n d r in g e r 179

m e s lin g e r 158

n ø y t r a lite ts h e n s y n 55

k r im ta rta re r 2 0

m e s o p o t a m is k sta t 9 8

n ø y t r a lite ts p r o b le m a tik k e n 75

k r im ty s k e r e 2 0

m e s tis e r 160

ja p a n sk im p e r ia lis m e 115

k r y s s e r r o b o te r 8 4

m id d e lin n te k ts la n d 130

ja p a n sk e u n d e r , d e t 113

K S S E 5 0 , 8 4 , 8 7 , 105

m ig r a n ta r b e id e r e 91

ja p a n sk e fa r e , d e n 116

k u b a n s k e s ty r k e r 163

m ig r a sjo n 2 9

J e rn la d y 6 9 b

k u ltu r e ll id e n t ite t 161

m ik r o c h ip s 134

J e r n te p p e t 10, 3 6 , 51, 66

k u ltu r r e v o lu s jo n e n 1 3 8 ,1 6 1

m ilitæ r d ik ta tu r 1 3 7 ,1 5 0

jo r d b r u k sp o litik k 58

k u rd ere 7 4 ,9 7

m ilitæ r re g im e 1 5 0 ,1 5 4

o O A S 158

jo r d b r u k ss u b sid ie r 122

m ilitæ r u tg ifte r 184

O A U 1 7 6 ,1 7 7

jo r d r e fo r m 155

m iljø 9

o b la s t 2 4

jo r d t ild e lin g 163

m iljø k o n v e n s jo n e n 195

O d e r - N e is s e - a v t a le n 67

jo r d v a r m e 194

m iljø p r o b le m e r 1 5 8 , 1 8 7 ff

O d e r - N e is s e - lin j e n 35

jø d e r 9 5 b

L

m iljø te k n o lo g i 194 m iljø tr u s se l 23

o lig o p o li 118

jø d is k e in n v a n d r e re 103

L a D é fe n s e 68b

m il j ø ø d e le g g e ls e r 16

o lje 9 2

la b o r a to r ie p r o d u k s j o n 189

M in is te r r å d e t 5 4

o lj e e k s p o r t 9 7

la d in o s 160

M IT I 112

o lj e in n t e k t e r 93

la n d b r u k s fo r s k n in g 188b

m o d e r n is te r 9 0

o lj e la n d e n e 153

L a n d e r 38

M o n r o e - d o k t r in e n 8 3

o lj e le t in g 134b

la n g s ik tig b æ r e k r a ftig u tv ik lin g 196r

m o r a to r ie r 154

o lje s k ife r d a g b r u d d 23

la s e r s ty r te b o m b e r 100

m u ltifib e r a v ta le n 120

O P E C 92

k a k a o b ø n n e r 173b

la tin a m e r ik a n is e r in g 1 0 7 ,1 5 8

m u ltin a s jo n a l 116

O P E C - la n d e n e 126

k a ld e k r ig e n , d e n 1 1 ,1 0 6 ,1 5 8 ,1 6 2 ,

la v p r o d u k tiv ite t 169

m u slim e r 9 5 b

O p e r a s j o n Ø r k e n s to r m 100

la v in n te k ts la n d 128

m u slim sk f u n d a m e n t a lis m e 145b

o p iu m d y r k n in g 185b

k a m b o d s ja n s k k u ltu r 133

L e n in v e r fte t 2 6

m u s lim s k e o p p r ø r e r e 145

o p iu m s le v e r a n d ø r 185b

k a p ita lis m e 2 0 2

lib e r a lis e r in g 9 , 1 4 4

m å ls ø k e n d e r o b o te r 100

o p p d r e t ts la k s 122

k a p ita lm a n g e l 36

lib e r a lis m e 155

M a a str ic h t-a v ta le n 6 0 , 8 1 ,1 2 2

o r g a n is a s j o n s e v n e 152

k a p p r u stn in g 8 3 , 8 7b

L id e r M a x im o 163r

o r g a n is a s j o n s f r ih e t 1 5 2 , 2 0 2

k a r b o n d io k s y d 191

litte r a tu r 189r

o r g a n is k jo r d b r u k 194

k a r te llis e r in g 121

lo m b a r d is k e lig a , d e n 7 0 b

o r to d o k si 45

k a s in o 17b

L o m é -a v ta le n 123

K a s in o -k a p ita lis m e 110

lu ftfo r u r e n s n in g e r 15

k a ssa v a 189

ly s e n d e s ti, D e n 1 6 1 ,1 9 6

k a t o lis is m e 45

ly s im p u ls e r 113

ju n ik r ig e n 95

K 196

N

O E C D 107

o s m a n s k e r ik e t, D e t 9 8 O s s is 6 7 o t t o m a n e n e 45

n a r k o m a fia e n 160

o z o n - n e d b r y t n in g 190

k a t o ls k e k ir k e , d e n 1 5 2 ,1 8 4

n a r k o te r r o r ism e 159

o z o n la g e t 191

K e n n e d y - r u n d e n 122

n a r k o tik a k r ig e n 159

k e r a m ik k 112

N a s j o n a l F r o n t 145

K G B 32

n a s jo n a le ø k o n o m is k e r å d , d e t 141

k id n a p p in g 152

M

k in e s is k k u ltu r 133

M a h g r e b -la n d e n e 104

N a s j o n a lg a r d e n 101

k ir g ise r 27

m a is 188

N a s j o n a lis tp a r tie t 180

P a le s tin a -k o n f lik t e n 9 6

k je m isk e v å p e n 101

M a jlis a s -sh u r a 9 4

n a s jo n a lite ts p r in s ip p e t 5 2 , 65

p a le s tin e r e 9 5 , 1 0 4

k j e r n e k r a fta n le g g 14

m a k tb a la n s e p o lit ik k 121

n a s jo n a lite ts p r o b le m 19

p a le s t in s k e te r r o r g r u p p e r 9 6

k j ø p e o r g ie 38

m a k te lite 31

n a s jo n a ls ta t e n e 65

P a m ja t 2 9

k la s s e m o ts e tn in g e r 160

m a k ts k ifte 12

n a s s e r is m e 9 0

p a n a fr ik a n s k e k o n g r e s s e n , D e n 180

k lim a g a ss e r 193

m a la r ia 169r

N A T O 11, 6 6 ff, 7 6

p a r a s ta ta ls 171

K lim a k o n v e n s jo n e n 194

m a la r ia 169r

n a ttsik te r 100

P a r is -a v ta le n 7 9

K lip p e m o s k e e n 9 5 b

m a n g e ls a m f u n n 17

n a tu r g a ss 134

P a r is e r k lu b b e n 172

k o b b e r 168

m a r k e d s lib e r a lis m e 196

n a z is m e 5 0

p a r la m e n t a r is m e 51, 4 ,1 3 1 ,1 3 7

k o k a in 159b

m a rk ed sø k o n o m i 30, 36, 50, 53,

N e h r u -G a n d h i- d y n a s tie t 145

p a r tih ie r a r k i 18

N e h r u -s o s ia lis m e 1 4 3 ,1 5 3

p a r tile d e r s k ift e 8

K h o m e in i-r e g im e t 85

k o k a in k a r te lle n e 159

1 2 7 ,1 3 9 ,1 5 4 , 2 0 2

n a s jo n a le f o lk e k o n g r e s s e n , d e n 140b

P

k o le r a 158

m a r x is m e 1 4 2 , 2 0 2

N e w Y o r k -b ø r s e n 113

P a trio t 103

k o m m a n d o ø k o n o m i 16

m a r x is tis k g e r ilja 1 5 2 ,1 6 1

n itr a tu ts lip p 190

p a t r io t is m e 152

K o m m is j o n e n 54

m a r x is tis k -le n in is tis k -m a o is tis k

N o b e ls fr e d sp r is 1 4 3 b , 161b

P ax S o v ie t ic a 11

n o m a d e s a m f u n 91

P E M E X 155

k o m m u n ik a s jo n s te k n ik k 112

te n k n in g 140

k o m m u n is m e 2 0 2

m a r x is tis k -le n in is tis k id e o lo g i 21

n o m e n k la tu r e n 12

p e r e s tr o ik a 1 3 ,1 7 , 4 1 ,1 4 2

k o m m u n is m e n s s a m m e n b r u d d 9

m a r x is tis k -m a o is tis k g e rilja 162

n o r d - s ø r -p e r s p e k tiv e t 9

p e r o n is tis k fa g f o r b u n d 155

k o m m u n istp a r tie ts le d e r s k a p 140

m a s s e fo r b r u k e r s a m fu n n e t 109

N o r d -S ø r -b e g r e p e t 128

P e r sh in g I l- r a k e t t e r 8 4

k o n d is jo n a lite t 154

m e d ia r e v o lu s jo n 9

N o r d -S ø r -r a p p o r t 192

p e r s o n lig fr ih e t 131

k o n d o m e r 186b

M e d ic a id 108

N o r d s j ø o lje 9 2

p o litis k e m o r d 152

k o n fr o n ta s jo n s p o litik k 96

M e d ic a r e 108

n o v o e m y s jle n ie 29 r

p o ls k m in o r ite t 2 2

k o n fu s ia n is m e 1 4 2 ,1 9 5 , 2 0 2

m e g a p o le r 186

n u k le æ rt m a t e r ia le 101

p o ly m e r 112

k o n fu s ia n s k tr a d isjo n 146

M e iji-p e r io d e n 115

N y V e r d e n s o r d e n 1 0 5 ,1 9 9

p r e s id e n tr å d 31

k o n fu s ia n s k s iv ilis a sjo n 132

m e llo m d is ta n s e r a k e tt e r 83

N y D e m o k r a ti 72

P R I 155

K o n g r e ss p a r tie t 145

M e n g is t u -r e g im e t 176

N y e H a n s a fo r b u n d e t 81

p r iv a t e ie n d o m s r e t t 5 0

k o n ju n k tu r s v in g n in g e r 197

m e n n e s k e p lik t 142

n y lib e r a lis m e 122

p r iv a tise r in g 155

k o n v e n s jo n e lle sty r k e r 85

m e n n e s k e r e t t 9 , 5 2 , 1 4 2 ,1 5 8 , 1 6 1 ,

n y n a z is te r 6 7

p r o le tæ r in t e r n a s jo n a lis m e 5 0

n y p r o t e k s jo n is m e 1 2 1 ,1 2 2

p r o te k s jo n is m e 155

K o n v e n s jo n e n o m b io d iv e r s ite t 194

202

K o r a n -s k o le n 2 7 b

m e n n e s k e r e t ts o r g a n is a s jo n e r 152

n æ r in g s r e tte t fo r s k n in g 114

K o r a n e n 89

M e r c o s u r 156

n ø y t r a lite t 7 6 , 7

k o r r u p sjo n 1 3 , 1 5 5 , 1 6 4 , 171r

m e s k h e te r 27

209

R

s je ik d ø m m e n e 91

te m p e r a tu r s tig n in g 191

v a lu ta u r o 106

sjiitter 89

te r r ito r ia le e n h e t e r 19

v a n n 92 r

S k a m m e n s m u r 10

te r r ito r ia ls t a te n 5 0

va rem a n g el 36

r a d io a k t iv t n e d fa ll 15b

s k in h e a d s 66

te r r o r b a la n se 8 2

v a r m e p u m p e r 194

r a d io a k t iv t s tø v 14

s k o g k o n v e n s jo n 194

te r r o r h a n d lin g 152

V a tik a n e t 187r

R a m a 146

s k o g s d ø d 190

tit u læ r b e fo lk n in g 2 6

v e k s tp r o g n o s e n e 186

r a sis m e 160

s la v o file r 2 0 2

tit u læ r n a s jo n a lit e t 2 0

V e r d e n s b a n k e n 1 0 7 , 1 2 6 , 1 3 4 , 139ff,

r e f o r m p r o g r a m 18, 2 9 r, 3 4

s o b r e v iv ie n t e s 158

t j e n e s te p r o d u k s j o n 9

1 4 9 , 152ff, 1 6 4 , 1 7 2 , 1 8 3 , 1 9 3 ff,

r e g io n a l id e n t ite t 80

s o le n e r g i 194

T o k y o - b ø r s e n 1 1 3 , 124b

r e g io n a ls t ø t t e 58

S o lid a r id a d 158

T o k y o -r u n d e n 122

v e r d e n s b e f o lk n in g e n 184 V e r d e n s k o m m is jo n e n s r a p p o r t 192

199, 2 0 2

R e g io n e n e s E u r o p a 81

S o lid a r ite t 35

to llm u r e r 153

r e g n s k o g 1 3 4 b , 1 5 3 b , 1 9 0 ff

s o lid a r ite ts s k a tt 174r

to t u r m e t o d e r 161

v e r d e n s ø k o n o m i 1 2 1 ,1 2 5

r e g n s k o g s fo r s k n in g 112b

s o ln e d g a n g s o r d n in g 180

T o ta l k v a lit e t s le d e ls e 114r

V e s te u r o p e is k u n io n 8 7

r e g n s k o g s ø d e le g g e ls e r 190

s o s ia l d u m p in g 122

T ra b a n t 3 8 b

V ie tn a m k r ig e n 162

r e lig iø s s ta t 148

s o s ia l m a r k e d s ø k o n o m i 158

tr a d is jo n a lis t e r 9 0

v ila y e t e n e 9 8 v o d k a k o n s u m 25

R E N A M O 176

s o s ia le r e ttig h e te r 161

tr a n s k a u k a sis k f o lk e s la g 2 4

ren essa n se 50

s o s ia lis m e 1 4 0 ,1 4 6

tr a n s k a u k a sis k r e p u b lik k 2 5

v o ld s fo r h e r lig e ls e 161

r e t ts s ik k e r h e t 152, 2 0 2

s o s ia llib e r a l 131

tr a n s n a s jo n a l 116

v o lg a ty s k e r e 2 0

r e v o lu s j o n 135

s o s ia lt c h a r te r 122

tr a n s n a s jo n a le s e ls k a p e r 122

R io -e r k læ r in g e n 194

s o v e s y k e 169

tr e d je v e r d e n , d e n 9 , 1 0 8 b , 118, 128

R io - k o n f e r a n s e n 1 9 0 ,1 9 3

s o v je tm e n n e s k e r 21

tr e d je in d u s tr ie lle r e v o lu s j o n ,

r o b o te r 1 1 3 ,1 1 4

s o y a b ø n n e r 188

R o m a tr a k t a te n 5 5 , 5 8 , 6 0 , 7 5 ,1 2 2

S S -2 0 -r a k e tte r 8 4

R o m e r r ik e t 63

S ta lin -p e r io d e n 2 0 ff, 140

ts a r e n s r ik e 15

W

R u p i 144

S ta m m a -fo lk e t 146

T s j e r n o b y l-u ly k k e n 190

W a r sz a w a -p a k te n 3 5 , 4 9 ff, 7 6 , 8 3 ,

r u s s if is e r in g 23

s ta m m e k o n flik t 176

ts je tn ik e r 4 7

r u ssisk m o t e 16b

S ta si 175b

t u b e r k u lo s e 1 5 8 , 169r

W e ss is 6 7

r u s tn in g s k a p p lø p e t 84

S ta te n e s E u r o p a 81

ty fu s 158

W ie n k o n g r e s s e n 7 6

r u s tn in g ss p ir a le n 108

s ta ts k u p p 2 9 b

r ø r le d n in g s n e tt 134

s ta ts r e g u le r in g 153

r å v a r e tilfø r s e l 115

s tje r n e k r ig 83 S t o c k h o lm s -k o n fe r a n s e n 84 str a te g isk e a to m v å p e n 8 3 ff

s

str u k tu r fo n d 122

d e n 112, 119 T r e u h a n d a n sta lt 3 8

u

s tr u k tu r tilp a s n in g 1 2 7 ,1 5 4 ,1 6 2 , 1 7 3

U D F 179

s tr å le s k a d e r 14

u f o r m e lle h a n d e ls h in d r in g e r 115

s tu d e n to p p r ø r e t 142

U N D F 108

S å o P a u lo -fo r u m e t 1 8 0 ,1 9 6

su b s id ia r ite t 58

U N D P 1 2 8 , 1 8 4 , 195

86

Y y tr in g s fr ih e t 1 3 7 , 140, 152

z

S a ju d is 2 3 b

s u d r a e n e 146

U N H C R 51

s a m f u n n s o p p lø s n in g e n 35

s u lt 187

u n ia tis k e k ir k e n , d e n 2 8

s a m lin g s r e g je r in g 35

s u ltk a ta str o fe 188

u n ifo r m ite t 21

s a m v e ld e la n d e n e 69

s u n n itte r 89

u n io n s r e p u b lik k e r 19

z u lu b e f o lk n in g e n 180

s a n d in is t r e g im e t 154, 162b

s u p e r m a k t 3 3 b , 8 3 ,1 9 9

U N I T A 175b

z u lu b e v e g e ls e n I n k a th a 180

s a te llitt 112

su r n e d b ø r 190

u n iv e r s a ls p r å k 2 8

S c u d -r a k e tte r lOOff, 138

s u v e r e n ite tse r k læ r in g 23

u n n ta k s tils ta n d 35

S D I 8 3 , 87

sv a rt fle r ta lls d ik ta tu r 181

u r b a n is e r in g 9 2 u r b e fo lk n in g 161, 183

S e c u r ita te 43

S vart s e p te m b e r 95

s e n tr a lis e r t s t a ts ø k o n o m i 199

s v o v e lu ts lip p 190

U r u g u a y -r u n d e r 122

S e n t r a lk o m it e e n 3 2

S W A P O 167b

u sb ek er 27

0

S e n t r u m a llia n s e n 35

U sta sja 47

ø k o lo g i 161

s e p a r a t is m e 81b

u t e n la n d s k in e s e r e 134

ø k o lo g is k e h e n s y n 161

s h a r i’a 8 9 , 1 4 7

u tslip p 190

s ik h e n e 145 s ik k e r h e ts a llia n s e 98

T

s ik k e r h e t s p o lit ik k 106

T a k r it-k la n e n 93

s ik k e r h e ts r å d e t 8 9 ff

ta m ile r 189

S in a tr a -d o k tr in e n 8 6

T A T 159

s ik k e r h e t 9

s ja h e n 9 7

ø k o n o m is k lib e r a lis e r in g 131 ø k o n o m is k p o litik k 171 ø k o s y s t e m e r 192 Ø k o t u r is m e 121b

V

te k n is k k y n d ig h e t 152

v a is k y a e n 146

T e m p e lb e r g e t 9 5b

v a lu t a u n io n 3 8 , 5 6 , 122

Ø s tb lo k k e n 11 ø v e r s te s o v je t, d e t 11

B e r g e n 124r

C h ile 1 2 4 , 1 5 0 b , 1 5 2 ff, 160

B e r lig u e r , E n r ic o 7 0

C h ilu b a , F r e d e r ic k 1 7 5 ,1 7 8

B e r lin 10, 3 7 b , 3 9 , 8 6 b

C h ip a s h a , M a rth a 168r

B h o p a l 190

C h ir a c , J a c q u e s 6 7

B h u m ip o l, k o n g 137b

C h ir in o , W illy 163r

B h u t t o , B e n a z ir 148b

C h u r c h ill, S ir W in s t o n 6 9

B h u t t o , A li 147b

C is k e i 179

B ie n e n , H e n r y 174

C lin t o n , B ill 1 0 7 b , 1 2 0 ,1 9 4

B ild t , C a r l 7 8

C o lo m b ia 1 2 4 , 1 5 0 , 1 5 5 f, 159

A

A r m e n ia 2 4

B o Y a n g 140r

C o lu m b u s 7 1 b , 1 5 0 ,1 6 0

A s e r b a jd s ja n 2 4 f

B o e s a k , A la n 179b

C o p s a M ic a 4 2 b

A s h a n ti 170

B o ig n y , H o u p h o u e t 127b

C o r d ille r a - ø y e n e 136

A c c r a 173

A s h r a w i, H a n a n 103

B o liv ia 1 5 0 , 1 5 2 , 15 9 f

C o s t a R ic a 1 5 2 , 1 5 8 ff

A d a n s ie n e , h ø v d in g 170

A s ia 9 , 5 lr , 7 3 b , 1 1 7 , 128f

B o p h u ts w a n a 179

C r e s s o n , E d it h 6 8

A d d is A b e b a 176

A s s a m 145

B o s n ia - H e r c e g o v in a 4 4 , 4 7 b

C u b a 1 3 8 , 1 5 0 ,1 5 5 , 1 5 8 ,1 6 1 , 1 6 5

A fg h a n is t a n 8 4 b , 9 1 ,1 0 4 ,1 4 9

A th e n 72b

B o sp o ru s 73b

C u e lla r , J a v ie r P é r e z d e 8 6

A fr ik a 9 , 51r, 9 2 , 1 26ff, 1 3 5 ,1 6 6

A tla n te r h a v e t 132

B o s s i, U m b e r t o 7 0 b

A fr ik a s H o r n 89

A u n g S a n S u u K y i 138r

B o ts w a n a 168

A h o , E sk o 79

A u s tr a lia 1 3 4 ,1 5 7

B r a n d e n b u r g 81

a l- A s s a d , H a fe z 9 4

A y lw in 158

B ra sil 12 3 ff, 1 5 3 ff, 164

a l-B a k r , A h m a d H a s s a n 97

A y o d h y a 145

B r a z z a v ille 168

Dette er et person- og stedsnavnregister. Ved transskribering av kinesiske navn er det moderne og konsekvente pinyin-systemet brukt. Bokstaven b ved et sidetall henviser til en billedtekst, bok­ staven r til en rutetekst. Står det f etter sidetallet henvises det også til følgende siden, mens f f henviser til flere følgende sider.

a l-G a d d a fi, M u a m m a r 9 3 b

B r e s jn e v , L e o n id l l f

D

a l-M a jid 93

B r iig g e 6 9

D a la i L a m a 143b

a l-S a b a h 102

B r u n d t la n d , G r o H a r le m 7 8 b , 191

D a lm a t ia 4 5

a l-S a b a h , Jab ir a l-A h m a d

B r u n e i 134

D a n m a r k 5 3 , 5 5 , 5 9 ff , 7 7 , 8 0

B r u s s e l 5 4 , 6 9 , 7 4 b , 7 8 , 8 1 ,1 2 2

D D R 10, 3 5 , 3 6 b , 4 1, 6 5 ff, 8 1 ,1 3 8

B u c u r e s ti 4 2 b

d e G a u lle s , C h a r le s 5 6

a l-S a b a h F a h d , k o n g 100

B

A lb a n ia 4 6 ff, 7 4 , 87

B a b a n g id a 168

B u lg a r ia 4 3 ff

D e lo r s , J a c q u e s 5 6 b , 5 8 , 8 6 , 1 2 2

A le k s a n d e r d e n sto r e 73

B a d e n -W iir t e m b e r g 81

B u r m a 1 3 8 ,1 4 2

D e m in g , W . E d w a r d 114r

A lf o n s in 152

B a g d a d 9 2 f, 9 8

B u s h , G e o r g e 9 9 , 1 0 5 ff, 137r, 1 5 8 ,

D e m ir e l , S iile y m a n 7 4

A lg e r ie 91, 9 6 , 1 0 2 ,1 0 4 , 1 2 6

B ak er, Jam es 99

A lia , R a m iz 49

B a k u 24

B u t h e le z i, M a n g o s u th u 180

A m a z o n a s -b e k k e n e t 161

B a lk a n 4 6 , 5 3 , 6 4 , 7 4 , 105

B y s a n ts 6 4

A m a z o n a s -ju n g e le n 160

B a ltik u m 2 2 f, 2 7 , 5 0

D e t a fr ik a n sk e h o r n 177

A m e r ik a 7 1 b , 108

B a lu c h is ta n 147

D ij o n 122

A m in , Id i 171

B a n a te t 4 2

D o n (T a n a is ) 6 4 b

A n a t o lia 92r

B a n g k o k 137b B a n g la d e s h 1 4 7 ,1 9 1

A n d r o p o v , Jurij 11

B a r c e lo n a 7 1 b , 81

C

D sju ro v , D o b r i 44

A n d e s - r e b u lik k e n e 161 A n g o la 1 6 3 , 1 6 6 , 1 7 4 ff

B a r r e , S ia d 177

C a lc u tta 184b

D u sja n b e 26b

A n ta r k t is 191

B a s k e r la n d 8 0 b , 81

C a lifo r n ia 1 0 9 b , 1 4 0 ,1 5 5

D iis s e ld o r f 117

A q u in o , C o r a z o n 1 3 6 b , 148b

B a sr a 9 7 f

C a n a d a 6 3 , 7 0 , 8 4 , 1 1 1 ,1 3 0 ,1 5 7

D w y e r , J o h n 187

A q u i n o , B e n ig n o 136

B a y e r n 8 0 , 81

C a p e T o w n 178

A r a b ia 89

B e ijin g 1 4 0 , 185b

C a str o , F id e l 1 5 0 , 1 6 0 b , 163

a r a b is k e h a lv ø y , D e n 89

B e la r u s 2 7

C e a u s e s c u , N ic o la i 4 2

A r a fa t, Y a ssir 9 5 f, 103

B e lg ia 5 4 , 7 4 , 8 0

C h a m o r r o , V io le t a 162

A r a ls j ø e n 15

B e n e lu x 74

C h a m p s E ly s é e s 6 8

A r g e n t in a 1 2 4 , 1 2 6 , 150ff, 160

B e n in 1 6 6 ,1 7 1

C h e G u e v a r a 161

A r ia s , O s c a r 158

B e n je d id , G h a d ji 9 4

C h e n Y u n 141

E c u a d o r 1 5 0 ,1 6 0

A r k a n s a s 107b

B é r é g o v o y , P ie r r e 68

C h ic h ic a s te n a n g o 188b

E d in b u r g h 61

8 8 , 9 3 f, lOOff

193

D e n ty s k e fo r b u n d s r e p u b lik k 3 6 , 5 0 , 67 D e n g X ia o p in g 1 3 8 ff, 199

D u b r o v n ik 4 5 b D u r b a n 181b

T T

b

^

j

211

E g y p t 8 9 f, 9 4 , 9 7 ff, 133, 18 1 ,1 9 1

G o lf e n 177

I n d ia h a v e t 1 2 4 , 1 3 0 ,1 3 2 , 1 6 8

K a u k a su s 2 4 , 1 0 4

E l S a lv a d o r 1 5 8 ,1 6 2

G o n z å le z , F e lip e 71

Ira k 8 8 , 9 0 , 9 2 r, 9 3 , 9 7 , 9 9

K a u n d a , K e n n e th 175

E lf e n b e n s k y s t e n 1 27b , 174r

G o r b a ts jo v , M ik h a i 1 1 , 1 5 , 17f, 2 2 ff,

I rla n d 5 4 , 5 8 , 6 3 , 7 5 , 8 0 ,1 3 2

K e n n e d y , P au l 108

I sh ig u r o , K a s u o 189r

K e n y a 1 2 8 , 1 7 4 , 1 7 8 b , 181

3 5 ff, 4 2 , 4 9 , 8 3 b , 8 6 ,1 4 2 ,1 9 9

E liz a b e t h 2 . , d r o n n in g 8 0 b E lle m a n n - J e n s e n , U f f e 5 9 b

G o r e , A l 193

I s h ih a r a , S h in ta r o 112

K e r a la 184r

E n g la n d 111

G o r ta r i, C a r lo s S a lin a s d e 155

I s id o r o 6 4 b

K e y n e s , J o h n M a y n a r d 119

E r s h a d , H u s s e in 147

G r o o te S c h u r 180

I sla n d 5 6 , 8 4 , 9 6

K h a m e in i 9 7

E s t la n d 2 2 b , 2 3 , 2 9 , 8 5 b

G r ø n la n d 191

Isr a e l 8 9 , 9 4 ff , 9 9 ff

E t io p ia 1 6 6 ,1 7 4 , 176b , 1 8 8 f

G u a n d o n g 139

Ista n b u l 7 3 b

K h o m e in i, a y a to lla h 9 0 b , 9 7 K h r u sjtsjo v 2 0

E u fr a t 9 7

G u a te m a la 1 5 8 ff

Istr ia 4 5

K im II S u n g 138

E u r o p a 9 , 1 4 , 4 0 , 5 2 , 8 2 , 8 4 , 9 2 f,

G u in e a 166

I ta lia 5 0 ff , 5 9 , 6 9 ff, 1 1 1 ,1 3 0

K in a 9 , 8 3 , 109r, 117b, 1 2 6 ,1 3 0 ,

G u llk y s te n 168

I z e t b e g o v ic , A lija 4 7 b

1 0 7 , 1 1 4 ,1 2 6 ,1 4 4

G u z m a n , A b im a e l 161r

139r, 1 4 2 ,1 6 1 ,1 6 4 , 1 8 6 , 2 0 2 K in g , R o d n e y 109r K ir k p a tr ic k , J a n e 195 K le r k , F r e d e r ic k W ilh e lm d e 178

F F a lc o n e , G io v a n n i 7 0 b

K o h i, H e lm u t 3 7 f, 6 5 ff

H

J

K o k , W im 75

J a c k s o n , M ic h a e l 1 2 0 b , 2 0 3

K o n g o 168

K o la h a lv ø y a 8 6

F a lk la n d s ø y e n e 152

H a iti 1 5 0 , 159b

J a n a jev , G e n n a d ij 3 2

K o n s ta n tin , k o n g 7 2

F ilip p in e n e 1 2 4 , 134f, 1 4 2 , 192b

H a m a 94

J a p a n 9 , 9 3 , 9 9 ,1 0 6 ,1 1 1 , 1 2 1 ,1 2 4 ,

K o n s ta n tin o p e l 7 3 b

F in la n d 7 6 ff, 110

H a n s e n , A lv in 120

F in n b o g a d o ttir , V ig is 7 8 b

H a v e l, V a c la v 3 9 b

J a r u z e lsk i, W o jc ie c h 35

K o r sik a 5 8 , 81b

F it z G e r a ld , G a r r e t 75

H e lla s 4 6 ff, 5 4 , 5 8 , 7 4 ,1 3 2

J a so v , D m itr ij 31

K o r s o v o 4 4 ff, 6 4

F la n d e r n 7 4

H e m p s t o n e , S m ith 175

J e lts jin , B o r is 2 9 b , 3 2 b

K rakow 36b

F o n d a , J a n e 187r

H im a la y a 190b

J e r u s a le m 9 6

K r ju tsjk o v , V la d im ir 3 2

F o r d , G u ille r m o 152b

H it le r 20

J o h a n n e s P a u l, p a v e 3 5 , 196b

K r o a tia 4 4 , 4 6 b , 4 ff K u r d ista n 9 7

1 3 0 , 1 3 5 , 1 4 2 ff, 1 5 6 , 189r

K o r e a 142

F o r s m a r k 14

H o C h i M in h C ity (S a ig o n ) 135b

J o h a n n e s b u r g 181

F r a n k r ik e 15 b , 5 3 f, 5 7 b , 5 9 , 6 3 , 9 9 ,

H o n d u r a s 158

J o r d a n 1 0 2 ff

K u w a it 8 8 , 9 3 f, 9 8

H o n e c k e r , E rich 3 4 b , 3 6 b

J o r d a n - e lv a 9 2 r, 95

K y e n e s 121r

F u jim o r o , A lb e r t o 154, 164

H o n g k o n g 1 2 8 , 1 3 2 , 1 3 9 , 1 4 2 , 184r

J u g o s la v ia 4 4 , 51, 6 0 , 6 4 , 7 3 , 8 0

K y p r o s 5 4 , 7 3 , 89

F u k u y a m a , F r a n c is 2 0 2

H o u s t o n 111b

l l l f f , 1 1 6 ,1 2 2 ,1 3 0

K ø b e n h a v n 194

H o w , S ir G e o ffr e y 69 H o x h a , E n v er 49 H u s a k , G u s ta v 3 9 b , 4 0

G

H u u Y a o b a n g 140

K

H v ite r u s s la n d 15 b , 2 7 , 87

K å d å r , J å n o s 41

H u s s e in , S a d d a m 9 4 , 9 7 ff

L

G a la t a 7 3 b

K a ir o 91b

L a g o s 171

G a n d h i, M a h a tm a 145

K a m b o d s ja 1 3 4 ,1 4 3

L a n d s b e r g is , V y ta u ta s 2 3 b

G a n d h i, R a jiv 143b

K a m e r u n 112b

L a tin - A m e r ik a 9 , 6 3 , 1 0 9 , 1 1 8 , 1 2 6 ff,

G a n d h i, I n d ir a 1 4 3 , 148b

K a m e r u n 1 7 8 , 196b

1 3 5 ,1 5 0

K a n s a s 123b

L a tv ia 2 2 , 8 5 b

G e n é v e 84, 96

I

K a r ib ie n 1 5 0 , 189r

L a w s o n , N ig e l 6 9

G e n s c h e r , H a n s -D ie tr ic h 67

ib e r is k e h a lv ø y , D e n 6 4 , 71

k a r ib isk e h a v , D e t 160

L e P e n , J e a n -M a r ie 6 8

G e o r g e , S u sa n 1 2 7 ,1 8 9

Ib n S a u d , F a h d ib n -A b d u la z iz 9 4

K a s a k h s ta n 1 5 b , 2 7

L e e K u a n Y e w 142b

G e o r g ia 25

I g n a lin a 23

K a sh m ir 145

L e it e , L ig ia C o s t a 157r

G h a n a 1 6 8 ,1 7 3

I lie s c u , I o n 43

K a ta lo n ia 5 8 , 7 1, 8 0

L e n in g r a d 1 3 b , 2 9

G o la n - h ø y d e n e 95 G o lf - o m r å d e t 99

I n d ia 9 , 8 3 , 1 0 9 ,1 2 6 , 1 3 0 , 1 4 3 ,1 4 7 ,

K a ta n g a 177

L e s o t o 168

K a ta r in a d e n s to r e 2 0

L ib a n o n 9 4 ff

G a z a -o m r å d e t 95

153, 186, 189r

212 L ib e r ia 171, 176b L ib y a 8 9 ff, 9 3 b , 104

M o sk v a 11b. 17, 18b , 21, 2 4 , 2 9 , 3 2 b , 3 4 , 8 3 , 117b

P a v lo v , V a le n tin 31

S c h le s in g e r , A r th u r 164

P e r e z , C a r lo s A n d r e s 1 5 4 , 164

S c h le s w ig -H o ls te in 81

L ie c h t e n s t e in 56

M o su l 98

P e r o n , J u a n 153

S c h liite r, P o u l 77

L im a 161b

M uham m ed 90b

P e r sia b u k ta 8 8 ff, 9 3 b , 9 7

S c h u m p e te r , J o s e p h 110

L im p o p o - e lv a 188

M u n ch en 80b

P eru 1 50, 1 5 9ff

S c h w a r z k o p f, N o r m a n 101

L ita u e n 2 2 b , 2 3 , 5 0 , 8 5 b

M u s w e n i, Y o w e r i 169r, 171b

P h ilip , p r in s 8 0 b

S e k o , M o b u t o S e z e 171b

P in a tu b o 192b

S e n t r a l- A s ia 2 0 , 2 7 b

L ittle R o c k 107b L o s A n g e le s 108

P in o c h e t , A u g u s t o 1 5 0 b , 1 5 2 ,1 5 7

S e n t r a l- E u r o p a 4 4 , 8 6 , 121

L u b b e r s , R u u d 75

P o le n 2 8 , 3 5 , 6 6 f, 87

S e o u l 135b

L u k a n o v , A n d r e j 44

P o r tu g a l 5 4 f, 5 8 , 6 0 b , 6 3 , 7 1 ,1 3 2 ,

S e r b ia 4 4 f f

L uxem b ou rg 54, 58, 74f L y o n 81

M

N

150

S erra P e la d a 158

P raha 37b

S e t, V ik r a n 189r

N a g o r n o -K a r a b a k h 24

P r e u s s e n 81

S e v illa 71b

N a m ib ia 166

P u e r to R ic o 108b

S h a m M im i 184r

N a ss e r 9 0

P u g o , B o r is 31

S h a m ie r , Y itz h a k 9 6

N a ta l 180

P u jo l, J o r d i 71

S h a n g h a i 140

N a z i-T y sk la n d 21

P u n ja b 145, 147

S h a rif, N a w a s 148

N e d e r la n d 5 4 , 6 9 , 74

S h a ro n , A r ie l 9 6

M a a str ic h t 7 7 ,1 2 2

N e g e v - ø r k e n e n 92 r

S h a tt a l-A r a b 9 7

M a c N a m a r a , R o b e r t 164

N e w Y o r k C ity 1 0 8 b , 126b

S ib ir 2 2

M a d a g a s k a r 166

N e w D e lh i 144b N e w J e r s e y 114b

M a d r id 1 0 3 ,1 5 0

N ic a r a g u a 1 5 4 ,1 5 8 ,1 6 2

Q

S ic h u a n 190b

M a d o n n a 120b M a g h r ib -s ta te n e 91

N ic h e ls o n , W illia m 189

Q o m 91b

S in a i-h a lv ø y a 95

M a g n ito r s k 16b

N ig e r 176

Q u e t z a lt e n a n g o 160

S in g a p o r e 1 2 8 , 132ff, 185b

M a jo r , J o h n 61, 6 9 ,1 1 9

N ig e r ia 1 2 3 b , 169ff, 1 8 1 , 1 8 6 , 189r

S jik o v , T o d o r 4 3 , 4 4

M a k e d o n ia 4 4 ff, 7 3 b , 74

N ik o la i 2. 3 2 b

S k a n d in a v ia 175

M a la y s ia 1 2 4 , 1 3 2 ff

N ix o n 110, 164

S k o ttla n d 6 9 , 8 0 ,1 2 2

M a li 176

N o r d -A fr ik a 9 1 ff N o r d -A m e r ik a 130

M a lt h u s , T h o m a s 187

N o r d -E n g la n d 69

R

S la sk ( S c h le s ie n ) 3 6

M a lta 5 4 M a n c h u r ia 190b

N o r d -I r la n d 5 8 , 6 4 , 80

R a b in , Y itz h a k 103

S lo v o , J o e 180

M a n d e la , N e ls o n 1 7 8 ,1 8 0

N o r d -I ta lia 7 0 b

R a c h m a n , Z ia u r 148b

S m it, A d a m 131

M a n d e la , W in n ie 179b

N o r d -K in a 141

R a fs a n ja n i, A li A k b a r 9 0 r, 97

S o a r e s , M a r io 72

M a n ila 136

N o r d -K o r e a 138, 1 3 8 b , 143

R a m o s , F id e l 137

S o g lo , N ic h e p h o r e 171

M a o Z e d o n g 139r, 161r

N o r d -T h a ila n d 185b

R a n g o o n 138

S o m a lia 1 6 6 b , 1 7 1 ,1 7 7 , 188, 188b

M a r c o , I m e ld a 136b

N o r d -T y sk la n d 81

R a o , V .P . N a r a sim h a 1 4 4 , 146b

S o r s o , G e o r g e 124

M a r g r e th e 2 . , d r o n n in g 78b

N o r d e n 7 6 , 8 0 , 116

R e a g a n , R o n a ld 8 3 f, 1 0 6 b , 1 0 8 ,1 5 8 ,

S o v j e t u n io n e n 8 ff, 16, 2 1 ff, 3 4 , 41,

M a r o k k o , 6 4 , 9 1 ,1 0 4

N o r d p r o v in s e n 147

M a u r itiu s 168

N o r d r h e in -W e s tfa le n 81

R e h n , E lis a b e th 7 8 b

M a z o 36

N o r g e 5 3 ff, 7 6 , 1 1 0 ,1 1 6 , 1 2 5 , 1 2 8 ,

R e y k ja v ik 8 3 b

S o w e t o 1 7 0 ,1 8 1

195

S ic ilia 5 8 S ilv a , A n ib a l C a v a c o 7 2

S lo v a k ia 4 0 S lo v e n ia 4 4 , 4 7 ff

4 7 , 5 0 , 6 3 , 7 7 ff, 1 0 3 , 1 0 9 ,1 2 9 , 1 3 8 , 1 4 2 .1 4 9

R h e in la n d -P fa lz 67

S o y in k a , W o le 171

M b e k i, G o v a n 180

N o r ie g a , M a n u e l 152b , 160

R ig a b u k ta 2 3

S p a n ia 5 4 , 5 8 , 6 0 b , 71, 7 2 b , 117,

M c L u h a n , M a rs h a ll 112

N o w a H u ta 3 6 b

R io d e J a n e ir o 157r, 193b

M e c k le n b o u r g -V o r p o m m e r n 81

N y e , J o s e p h 109

R o b b e n I sla n d 178

S r i-L a n k a 189r

M e ir in g , G e o r g e 180

N y e r e r e , J u liu s 171b

M a z o w ie c k i, T a d e u s z 3 5b

1 4 3 ,1 4 7

1 3 2 .1 5 0

R o b in s o n , M a ry 7 5 b , 76

S ta lin 1 5 ,1 6 , 2 0 ff

M ek k a 94b

R o c a r d , M ic h e l 68

S t ille h a v e t 132

M e k o n g - d e lt a e t 134

R o m a 4 5 , 7 0 b , 127b

S t ille h a v s o m r å d e t 156

M e l lo , F e r n a n d o C o llo r d e 164b

R o m a n , P e tr e 4 3

S t o c k h o lm 191r S to r b r ita n n ia 5 4 ff, 6 5 b , 7 5 , 8 0 , 9 9 ,

M e n e m , C a r lo s S o l 154b

O

R o m a n ia 2 5 , 2 8 , 41, 4 3 b , 138 R u s s is k T u r k e sta n 2 6

S tr a n g e , S u sa n 110

M e n g is t u , H a ile 166, 175b

O c h o a , A r n a ld o 163

R u s s ia n d 19ff, 2 5 , 2 8 ff, 6 4

S tr a sb o u r g 5 4

M e x ic o 1 2 4 , 1 26b , 1 3 0 , 1 5 0 ,1 5 4 ,1 6 0

O k r i, B e n 189r

S tr e litsjo v o 15b

M e x ic o C ity 1 5 5 ,1 5 8

O m an 9 0 , 92b

S tre ln a 8 7 b

M ia m i 163r

O n d a a tje , M ic h a e l 189r

S tr o e s sn e r , A lf r e d o 150

M id d e lh a v e t 6 3 , 8 9 , 9 3 ,1 3 2

O r e g o n 193

S tr o n g , M a u r ic e 193

M id t ø s t e n 8 , 8 7 ff, 1 0 4 ,1 3 8

O r te g a , H u m b e r t o 163

M ila n o 81

O r te g a , D a n ie l 162

M e llo m - A m e r ik a 150 M e n c h u , R ig o b e r ta 161r

R u s h d ie , S a lm a n 9 0 b , 189r

1 0 6 , 1 0 9 ,1 1 1 , 1 2 2 ,1 3 2

S

S v a r te h a v e t 2 0 , 3 2

M ilo s e v ic , S lo b o d a n 4 6 b , 64

S a c h s e n 81

S v e its 5 5 , 7 6

M it c h e ll, W e s le y 120

S a c h s e n - A n h a lt 81

S v e r ig e 5 3 ff, 7 6 f, 8 0 ,1 1 0 ,1 1 6

M it s o t a k is , K o n s ta n tin 72

S a h a ra 1 2 6 ,1 6 6 ,1 7 1 ,1 8 1

S y ria 9 0 , 9 2 r, 9 4 , 9 9

M itte r a n d , F r a n c o is 6 6 f, 123

S a h e l- o m r å d e t 176

S y s e , J a n P. 7 8

S a ig o n ( H o C h i M in h C ity ) 135b

S ø r -A fr ik a 1 0 9 ,1 6 6

S u dan 8 9 ,1 0 2 ,1 7 6 ,1 8 8 ,1 8 9

M o b u t u , J o s e p h -D e s ir é 175ff

P

S a ld iv a r , A n t o n io 156b

S ø r -E n g la n d 6 8

M o g a d is h u 177

P a k ista n 9 1 ,1 3 0 , 147

S a lin a s , C a r lo s 1 5 4 b , 158

S ø r -E u r o p a 5 8 , 91

M o h a m a d , M a h a th ir 134

P a lestin a 9 6

S a n c h e s , C h r istin a 7 2 b

S ø r -I n d ia 189

M o i, A r a p 1 7 5 , 178b

P a n a m a 11, 5 2 b , 60

S a o P a u lo 165

S ø r -Ir a k 97

M o ld a v ia 25

P a n y y a ra c h u n , A n a n d 137

S a r a je v o 4 5 b , 4 8 b

S ø r -I ta lia 5 8 , 7 0 b

M o ld a v a 25

P a p a n d r e o u , A n d r e a s 72

S a r d in ia 5 8

S ø r -K in a 141

M o n te n e g r o 4 4 , 48

P aragu ay 1 5 0 ,1 5 6

S a u d i A r a b ia 6 7 , 8 8 , 91ff, 9 9 , 155

S ø r -K o r e a 1 35, 1 4 4 ,1 6 8

M o r ita , A k io 116

Paris 5 7 b , 8 6

S c a r g ill, A r th u s 6 9 b

S ø r v e s t -A s ia 83

S c h le s ie n (S la sk ) 3 6

S ø r ø s t - A s ia 1 1 8 ,1 2 6

M la d e n o v , P etu r 4 4

M o s a m b ik 1 6 6 ,1 7 4 ,1 7 6 ,1 8 8

z

T

T u n is 9 5 , 1 0 2 ff

V e s t - B e r lin 10, 3 7

T u r k m e n is ta n 2 6

V e s t- E u r o p a 11, 6 3 , 7 8 , 8 3 ,1 2 1

T u rn er, T e d 187r

V e st-T y s k la n d 3 8 , 5 4

T a d sjik ista n 8 7 ,1 0 5

T u tu , D e s m o n d 1 7 4 , 179b

V e s t - U k r a in a 2 8

Z a ir e 1 7 1 , 17 4 b , 175

T a iw a n 1 3 2 , 1 3 5 ,1 3 9

T y rk ia 4 4 , 5 4 , 7 3 f, 8 9 , 9 2 r, 9 3 , 9 4 ,

V e s tb r e d d e n 9 5 ,1 0 3

Z a m b ia 168r, 1 7 2 ff

T a k e s h ita , N o b u r o 116b T a k rit 93

99 T y sk la n d 2 2 , 5 3 , 5 9 , 6 5 , 81, 8 6 , 9 9 ,

V e s te n 1 0 , 3 7 , 4 1, 5 1 ,1 1 5

Z h a o Z i Y a n g 140

V ie t n a m 134

Z i a u l - H a q 147b

V iln iu s 2 2 b

Z ia , K h a le d a 148b

T a n z a n ia 1 2 9 , 171f, 186

V la d iv o s t o k 6 3

Z im b a b w e 1 6 6 ,1 8 0

T a y lo r , C h a r le s 176b

V o jv o d in a 4 4

T c h a d 176

V o lg a - b e k k e n e t 2 0

T a llin n 2 2 b

T eh eran 89b T e l A v iv 9 2

1 08ff, 130

u

213

0

T h a tc h e r , M a r g a r e t 6 8 , 1 1 9 ,1 2 2 ,1 9 5

U g a n d a 169r

T h io n g o , N g u g i W a 174

U g g la s , M a r g a r e th a a f, 7 8 b

T h r a k ia 73

U k r a in a 14, 21, 2 7 , 5 0 , 87

w

Ø s t - A s ia 1 1 7 ,1 4 2

T h iir in g e n 81

U n g a r n 10, 2 8 , 3 5 , 3 7 , 41, 5 0 , 6 6 , 8 7

W a lc o tt, D e r e k 189r

Ø s t-B e r lin 10

T h u r o w , L e s te r 121

U r a lfje lle n e 16b , 63

W a le s 6 9 , 8 0

Ø s t-E u r o p a 8 , 3 4 , 4 1, 4 7 , 5 1, 6 0 ff,

T ia n a n m e n -p la s s e n 140

U r u g u a y 1 2 4 ,1 5 0 ,1 5 6

W a le s a , L e c h 3 5

T ib e t 143b

U S A 8 ff, 4 8 , 6 3 , 6 9 , 8 3 f, 9 9 ff, 114ff,

W a ll S t r e e t 126b

T h a ila n d 1 2 4 , 132ff, 1 3 8 ,1 4 2 ,1 8 9

T ig r is 9 7

199ff, 1 3 2 , 138ff, 1 5 3 ,1 6 0

Ø s t-A fr ik a 169

8 2 ff, 1 2 1 , 1 2 9 , 138r Ø s t-T y s k la n d 3 6 ff, 8 6 ,1 1 1

W a m w e r e , K o ig i W a 178b

Ø s t-U k r a in a 2 8

W a s h in g to n 8 3 ,1 1 5

Ø s te r r ik e 10, 3 7 , 4 1 ff, 5 5 , 7 6

T ir a n a 5 0

W ie n 8 7

Ø s te r s jø e n 8 6

T it o , J o s ip B r o s 4 4 , 4 7

W iir te m b e r g 81

O z a l, T u rg u t 73

T im is o a r a 4 3

U s b e k is t a n 15b , 2 7 b

T r a n silv a n ia 4 2 T ra n sk ei 179 T s h is e d e k i 177 T s j e k k o s lo v a k ia 11, 2 8 , 3 5 , 3 9 ff, 5 0 f, 66, 70, 80

V V å c la v sk é n å m e s ti ( W e n z e lp l.) 3 9

Y

T s j e r n e n k o , K o n s ta n tin 8 , l l f

V a n c o u v e r 63

T s j e r n o b y l 14

V e b ie n , T h o r s te in 120

Y a m o u s o u k r o 127b

T u d jm a n , F r a n jo 4 6 b

V e n e z u e la 1 2 6 , 153ff, 164

Y a n t s e f lo d e n 139b

V e s t- A s ia 149

Y e m e n 1 0 2 ,1 0 4

214

Billedliste side

11 11 11 12 13 13 13 14 14 15 15 15 16 16 17 17 17 18 18. 19 19 20 20 20 20 20 21 21 21 22 22 23 24 24 25 25 26 27 28 29 30 32 32 32 33

ø. m. n. ø. m. n. ø. n. V.

ø.h. n.h. ø. n. ø. m. n. V.

h. 0n. ø.v. ø.m. ø.h. n.v. n.h. V.

m. h. V.

h. V. V.

h. ø. n.

ø.v. ø.h. n. ø.v.

IBL, Ljungbyhed: Leon Schadeberg/Rex Features IBL, Stockholm: Patrick Piel/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Deutsche Presse-Agentur IBL, Stockholm: Alexis Duelos/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Jens Assur IBL, Stockholm: Gritsyuk - Zoja Pictures/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Vassili Korneyev - EPA/A.F.P. Pressens Bild, Stockholm: Fotokhronika TASS Pressens Bild, Stockholm: Lars Granstrand Pressens Bild, Stockholm: Susanne Wahlstrom IBL, Stockholm: D. Gutekunst/Gamma IBL, Stockholm: Gilles Saussier/Gamma IBL, Stockholm: Swersey/Gamma IBL, Ljungbyhed: Daniel Geeraerts/Gamma Europa-Press, Stockholm: Gianni Giansanti/Sygma IBL, Stockholm: Swersey/Gamma Europa-Press, Stockholm: Gianni Giansanti/Sygma Europa-Press, Stockholm: East News Europa-Press, Stockholm: Laski/Sipa Press IBL, Stockholm: Porter Gifford/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Michael Evstafiev/A.F.P. IBL, Stockholm: B. Laval/Gamma Sport IBL, Stockholm: Gilles Saussier/Gamma IBL, Stockholm: BG. Presse/Gamma IBL, Stockholm: Gilles Mingasson/Gamma IBL, Stockholm: M. Giovannangeli/Gamma IBL, Stockholm: Novosti/Gamma IBL, Stockholm: Gilles Saussier/Gamma IBL, Stockholm: Novosti/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Andre Durand/A.F.P. Pressens Bild, Stockholm: Ints Kalnins/Lehtikuva Oy IBL, Stockholm: Chip Hires/Gamma (båda) IBL, Stockholm: Blanche/Gamma IBL, Stockholm: Vlastimir Shone/Gamma IBL, Stockholm: Somovski - Zoja Pictures/Gamma IBL, Stockholm: Zoja Pictures/Gamma Europa-Press, Stockholm: Pascal Le Segretain/Sygma IBL, Stockholm: Reza/Gamma IBL, Stockholm: Shone/Gamma IBL, Stockholm: Shone/Gamma Europa-Press, Stockholm: Epix/Sygma IBL, Ljungbyhed: Swersey/Gamma Europa-Press, Stockholm: Laski/Sipa Press Pressens Bild, Stockholm: Evstaviev/A.F.P. Pressens Bild, Stockholm: A.F.P.

33 33 34 35 36 36 37 37 38 38 38 39 39 40 40 41 41 41 42 42 42 43 45 45 46 46 47 48 48 48 49 50 51 52 54 54 54 56 57 57 59 59 59 60 60

ø.h. n.

V.

h. ø. n. ø.v. n. ø.h. ø. n. ø. n. ø.v. n. ø.h. ø. m. n. ø. n. ø. n. ø. m. n.

ø.v. ø.h. n. V.

h. ø.v. ø.h. n. ø. n.

IBL, Stockholm: George Merillon/Gamma IBL, Ljungbyhed: Novosti/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Deutsche Presse-Agentur Europa-Press, Stockholm: Chesnot/Sipa Press IBL, Stockholm: Bruno Barbey/Magnum IBL, Stockholm: Patrick Piel/Gamma IBL, Stockholm: Patrick Piel/Gamma IBL, Stockholm: Marc Deville/Gamma IBL, Stockholm: Patrick Piel/Gamma Europa-Press, Stockholm: Sacha/Sipa Press Pressens Bild, Stockholm: Deutsche Presse-Agentur Europa-Press, Stockholm: Chesnot/Sipa Press Europa-Press, Stockholm: Alfred/Sipa Press IBL, Stockholm: Eric Bouvet/Gamma IBL, Stockholm: De Keerle - U.K. Press/Gamma IBL, Stockholm: Christian Vioujard/Gamma IBL, Ljungbyhed: Jean Gaumy/Magnum IBL, Ljungbyhed: Abbas/Magnum IBL, Stockholm: Gamma IBL, Stockholm: Leon Schadeberg/Rex Features IBL, Stockholm: Merillon, Viouj ard/Gamma IBL, Stockholm: Stevens/Gamma Europa-Press, Stockholm: Jon Jones/Sygma Pressens Bild, Stockholm: A.F.P. Pressens Bild, Stockholm: Jan Collsioo IBL, Stockholm: Chip Hires/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Lotta Ogren Pressens Bild, Stockholm: T. Andersson Pressens Bild, Stockholm: A.F.P. Pressens Bild, Stockholm: Stig A. Nilsson Pressens Bild, Stockholm: Mladen Antonov, EPA/A.F.F IBL, Stockholm: Anticoli, Micozzi/Gamma IBL, Stockholm: S. Ferry/Gamma IBL, Stockholm: Roger Job/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Michael Wiking Pressens Bild, Stockholm: Malcolm Hanes Pressens Bild, Stockholm: Dan Kullberg Europa-Press, Stockholm: Richard Melloul/Sygma IBL, Stockholm: Michel Baret/Rapho IBL, Stockholm: Gamma IBL, Ljungbyhed: Alain Morvan/Gamma IBL, Ljungbyhed: Alain Morvan/Gamma Svenskt Pressfoto, Stockholm: Yvonne Åseil IBL, Stockholm: Roger Job/Gamma IBL, Stockholm: Piquemal-Figaro/Gamma

215 61 62 64 64 65 65 66 67 68 68 69 69 69 70 70 71 71 72 72 73 73 74 75 75 77 78 78 78 79 79 80 80 80 81 81 83 84 85 86 87 88 89 90 91 91 92 93 93 94 95 95 95 96 96

ø. n. V.

h.

0 ..

n. ø.v. n. ø.h. V.

h. ø. n. ø. n. øn. V.

h. ø. n.v. n.h. V.

h. ø.v. n. ø.h. h. V.

øn. ø. n. ø.v. ø.h. n. ø. n.

IBL, Stockholm: Alain Buu/Gamma IBL, Stockholm: Hanny Paul/Gamma BBB:s arkiv, Hoganås IBL, Ljungbyhed: NRSC Ltd./Science Photo Library IBL, Ljungbyhed: Rex Features IBL, Stockholm: N. Quidu, A. Reid/Gamma IBL, Stockholm: Patrick Piel/Gamma (båda) IBL, Stockholm: Gamma IBL, Ljungbyhed: Color Point IBL, Ljungbyhed: Ferdinando Scianna/Magnum Europa-Press, Stockholm: Terry O’Neill/Sygma IBL, Ljungbyhed: Brendan Beirne/Rex Features IBL, Stockholm: Nils Jorgensen/Rex Features IBL, Ljungbyhed: M. Sestini/Gamma Pressens Bild, Stockholm: ASNA Pressens Bild, Stockholm: Toni Sica IBL, Stockholm Pressens Bild, Stockholm: Desmond Boyland/Reuter Pressens Bild, Stockholm: Hans T. Dahlskog IBL, Ljungbyhed: Ioannis Stergiuo/Gamma Ingrid Morejohn, Helsingborg IBL, Stockholm: Y. Smets - Photo News/Gamma Pressens Bild, Stockholm: ANP Cor Mulder/WWG Pressens Bild, Stockholm: Jens Assur Pressens Bild, Stockholm: Shaun Botterill/Allsport Svenskt Pressfoto, Stockholm: Angeli Pressens Bild, Stockholm: Matti Bjorkman/Lehtikuva Oy Pressens Bild, Stockholm: Folke Hellberg Pressens Bild, Stockholm: Leif Engberg Svenskt Pressfoto, Stockholm: Jack Mikrut IBL, Ljungbyhed: Comnet IBL, Stockholm: E. Sander - Pool/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Reuters IBL, Stockholm: Gilles Bassignac/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Peter Lidengren Svenskt Pressfoto, Stockholm IBL, Stockholm: Robert Nickelsberg/Gamma Svenskt Pressfoto, Stockholm: Yvonne Åseli Pressens Bild, Stockholm: Deutsche Presse-Agentur Pressens Bild, Stockholm: Zamir Uzmanov - Rufo/Lehtikuva Oy Pressens Bild, Stockholm: Roger Turesson Europa-Press, Stockholm: R. Bossu/Sygma IBL, Stockholm: Abbas/Magnum IBL, Ljungbyhed: Abbas/Magnum IBL, Stockholm: Giraud, Noel - Figaro/Gamma IBL, Stockholm: Christian Vioujard/Gamma IBL, Stockholm: A. Denize/Gamma IBL, Stockholm: Christian Vioujard/Gamma IBL, Ljungbyhed: Abbas/Magnum Pressens Bild, Stockholm: Kohav Yaacov/A.F.P. IBL, Stockholm: Esaias Baitel/Gamma Europa-Press, Stockholm: D. Aubert/Sygma Pressens Bild, Stockholm: Mochrabi/A.F.P. IBL, Stockholm: P. Aventurier/Gamma

97 V . 97 ø.h. 97 ø.v. 99 100 m. 100 n.v. 100 n.h. 100 ø. 101 V . 101 h. 102 103 ø. 103 n. 104 105 ø.h. 105 ø.v. 105 n. 106 107 ø. 107 n. 108 109 V . 109 h. 110 V . 111 112 0 . 112 n.h. 112 n.v. 113 ø. 113 n. 114 115 116 117 ø. 117 m. 117 n. 118 119 120 ø.v. 120 n. 120-121 121 123 ø. 123 n. 124 125 126 127 132 133 V . 133 h. 134 ø. 134 n. 135 V . 135 h.

IBL, Ljungbyhed: Susan Meiselas/Magnum Europa-Press, Stockholm: M. Shandiz/Sygma IBL, Ljungbyhed: Jean Gaumy/Magnum IBL, Stockholm: Gamma Pressens Bild, Stockholm: A.EP. Pressens Bild, Stockholm: Roger Turesson Pressens Bild, Stockholm: A.EP. IBL, Stockholm: Orlando Sentinel/Gamma IBL, Stockholm: Marc Deville/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Nabil Ismail/A.F.P. Europa-Press, Stockholm: Randy Joly/Sipa Press IBL, Stockholm: Esaias Baitel/Gamma IBL, Ljungbyhed: Mohamed Azakir/Gamma IBL, Stockholm: K. Arkell - Spooner/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Michel Porro/A.F.P. Europa-Press, Stockholm: Golestan/Sipa Press IBL, Stockholm: Benoit Gysembergh/Camera Press IBL, Stockholm: Duelos/Gamma IBL, Stockholm: Walker/Gamma Europa-Press, Stockholm: Christopher Brown/Sipa Press IBL, Stockholm: Christophe Ling/Gamma Europa-Press, Stockholm: John Mantel/Sipa Press IBL, Stockholm: Barr/Gamma Pressens Bild, Stockholm: A.F.P. (båda) IBL, Stockholm: Russell/Gamma Europa-Press, Stockholm: Sygma IBL, Stockholm: Setsumasa/Gamma IBL, Stockholm: Kermani/Gamma Europa-Press, Stockholm: Aerospatiale/Sipa Press IBL, Stockholm: Gamma IBL, Stockholm: Rotolo/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Takahashi/Pana Photo Pressens Bild, Stockholm: Yamaguchi/Pana Photo Pressens Bild, Stockholm: A.F.P. IBL, Stockholm: Réglain/Gamma IBL, Stockholm: Gamma IBL, Stockholm: Rex Features IBL, Stockholm: Alistair - Spooner/Gamma IBL, Ljungbyhed: Charles Steiner/Camera Press IBL, Stockholm: Eugene Abebari/Rex Features IBL, Stockholm: Knut Gielen/Rex Features IBL, Ljungbyhed: Grosset/Rex Features Europa-Press, Stockholm: J.P. Laffont/Sygma IBL, Stockholm: Chiasson/Gamma IBL, Stockholm: Wada/Gamma IBL, Stockholm: Andersson/Gamma Europa-Press, Stockholm: Keri Pickett/Sipa Press IBL, Stockholm: Yann Arthus Bertrand/Gamma BBB:s arkiv, Hoganås IBL, Stockholm: Wendy Chan/Gamma IBL, Stockholm: MC Tressin/Gamma Pressens Bild, Stockholm: George Steinmetz/Onyx Ingrid Morejohn, Helsingborg Ingrid Morejohn, Helsingborg IBL, Stockholm: Kim Chon-Kil/Gamma

216 136 ø. 136 n.h. 136 n.v. 137 138 138 139 140 141 141 142 142 143 143 144 144 145 145 145 146 147 147 148 148 149 149 150 150 152 152 152 153 153 154 154 155 156 156 156 157 158 159 159 160 160 161 161 162 162 163 164 164 165 166

ø. n.

ø. n. ø. n. ø. n. ø. n. ø. n.v. n.h. ø. n. ø. n. ø. n. v. h. ø. m. n. ø. n. ø. n. ø. m. n.

ø. n. ø. n. v. h. ø. n. ø. n.

Europa-Press, Stockholm: A. Tannenbaum/Sygma IBL, Stockholm: Richard Tomkins/Gamma Europa-Press, Stockholm: Haley/Sipa Press Europa-Press, Stockholm: Mounir - Images TV/Sipa Press Pressens Bild, Stockholm: David Brunnstrom/Reuter IBL, Stockholm: Jasmin/Gamma Ingrid Morejohn, Helsingborg (samtliga) Pressens Bild, Stockholm: A.F.P. Europa-Press, Stockholm: P. Durand/Sygma Pressens Bild, Stockholm: Torbjørn Andersson IBL, Stockholm: Nils Jorgenson/Rex Features Ingrid Morejohn, Helsingborg IBL, Stockholm: Marc Deville/Gamma Europa-Press, Stockholm: G. Dambier/Sygma Europa-Press, Stockholm: Haley/Sipa Press The Seeing Eye, Veybystrand: Anders Blomqvist Pressens Bild, Stockholm Pressens Bild, Stockholm: Douglas Curran/A.F.P. Pressens Bild, Stockholm: A.F.P. Europa-Press, Stockholm: Tom Haley/Sipa Press IBL, Stockholm: Raghu Rai/Magnum Pressens Bild, Stockholm: Mufty Munir IBL, Stockholm: Chip Hires/Gamma Europa-Press, Stockholm: Miladinovic/Sipa Press Europa-Press, Stockholm: A. Nogues/Sygma Europa-Press, Stockholm: Baldev/Sygma Europa-Press, Stockholm: Bocke/Sipa Press IBL, Stockholm: Alexis Duclos/Gamma IBL, Stockholm: Eric Brissaud/Gamma IBL, Stockholm: Richards/Gamma Europa-Press, Stockholm: Sygma IBL, Ljungbyhed: Abbas/Magnum IBL, Stockholm: Ghislaine Morel/Gamma IBL, Stockholm: Jordan/Gamma Europa-Press, Stockholm: Sclar/Sipa Press IBL, Ljungbyhed: Abbas/Magnum BBB:s arkiv, Hoganås IBL, Stockholm: Abbas/Magnum IBL, Stockholm: Abbas/Magnum IBL, Stockholm: J.L. Bulcao/Gamma Pressens Bild, Stockholm: Jerome Delay/A.F.P. Europa-Press, Stockholm: Sygma IBL, Stockholm: US Coastguard/Gamma IBL, Ljungbyhed: Rio Branco/Magnum IBL, Stockholm: Alexandre Sassaki/Gamma IBL, Stockholm: Russell/Gamma Europa-Press, Stockholm: Wesley Bocke/Sipa Press IBL, Stockholm: Bosio/Gamma Europa-Press, Stockholm: D. Goldberg/Sygma IBL, Stockholm: Feliberto Carrie/Gamma Europa-Press, Stockholm: Diego Goldberg/Sygma Europa-Press, Stockholm: Bocke/Sipa Press IBL, Stockholm: Rafael Wollman/Gamma IBL, Ljungbyhed: Patrick Aventurier/Gamma

167 168 169 170 170 171 171 171 172 172 173 174 175 175 176 176 177 177 178 178 178 179 179 180 181 181 182 183 184 185 185 185 186 186 186 187 188 188 190 190 191 192 193 194 194 195 196 197 198 200 200 201 202

v. h. ø.h. v. n.h. ø. n.

v. h. ø. n. v. h. ø. m. n. v. h. h. v.

v. h. n. ø.v. n.v. h. ø. n. ø. n.

ø. n.

v. h.

Pressens Bild, Stockholm: Markku Ulander/Lehtikuva Oy Europa-Press, Stockholm: S. Franklin/Sygma IBL, Stockholm: S. Neveu/Gamma IBL, Stockholm: Peter Magubane/Gamma IBL, Stockholm: Maron/Gamma IBL, Stockholm: Alexis Duclos/Gamma Europa-Press, Stockholm: W. Campbell/Sygma IBL, Stockholm: Ivan Meacci/Camera Press IBL, Stockholm: Aventurier/Gamma IBL, Stockholm: Stuart Franklin/Magnum IBL, Ljungbyhed: Marion Kaplan/Camera Press IBL, Stockholm: Ken Oosterbroek/Gamma IBL, Stockholm: Sagansky - Spooner/Gamma IBL, Ljungbyhed: Peterson/Gamma Pressens Bild, Stockholm: A.F.P. IBL, Stockholm: Karim Daher/Gamma IBL, Stockholm: Benoit Gysembergh/Camera Press Europa-Press, Stockholm: Alfred/Sipa Press IBL, Stockholm: Sagansky - Spooner/Gamma IBL, Ljungbyhed: C. Steel - Perkins/Magnum Pressens Bild, Stockholm: Billy Stickland/Allsport IBL, Stockholm: Eric Bouvet/Gamma Europa-Press, Stockholm: J. Kuus/Sipa Press IBL, Stockholm: Magubane/Gamma IBL, Stockholm: D. Barritt/Gamma Europa-Press, Stockholm: Mark Peters/Sipa Press Europa-Press, Stockholm: Patrick Robert/Sygma IBL, Stockholm: Rex Features The Seeing Eye, Vejbystrand: Anders Blomqvist IBL, Stockholm: Nevell/Gamma IBL, Stockholm: Copaken/Gamma Ingrid Morejohn, Helsingborg IBL, Stockholm: Zigy Kaluzny/Gamma Europa-Press, Stockholm: Torregano/Sipa Press IBL, Stockholm: Alain le Bot/Gamma IBL, Stockholm: Video Printer/Gamma IBL, Stockholm: J.M. Turpin/Gamma IBL, Stockholm: Du Boisberranger - Figaro/Gamma IBL, Stockholm: Hiroji Kubota/Magnum Ingrid Morejohn, Helsingborg IBL, Ljungbyhed: Hank Morgan/Science Photo Li­ brary Europa-Press, Stockholm: J. Durieux/Sipa Press IBL, Stockholm: Antonio Ribeiro/Gamma IBL, Ljungbyhed: Paul Fusco/Magnum IBL, Ljungbyhed: NASA/Science Photo Library IBL, Stockholm: Alain Buu/Gamma IBL, Stockholm: Francois Lochon/Gamma IBL, Stockholm: Bailey - Florida Today/Gamma Europa-Press, Stockholm: Patrick Robert/Sygma Europa-Press, Stockholm: José Nicolas/Sipa Press Ingrid Morejohn, Helsingborg Pressens Bild, Stockholm: Joel Robine/A.F.P. IBL, Ljungbyhed: H. Silvester/Rapho