Ti dager som rystet verden 8253001347

Citation preview

John Reed

TI DAGER SOM RYSTET VERDEN Den klassiske øyenvitne-skildringen fra bolsjevik-revolusjonen i 1917

Nasjonalbiblioteket D ep o tb ib lio te k e t

PAX FORLAG A.S., OSLO, 1977 I kommisjon for Danmark: politisk revy

Omslag av Harald Gulli Originalens tittel: Ten days that shook the world Oversatt av Charlie Jansson © første norske utgave Pax forlag 1967 2. opplag 1977 ISBN 82-530-0134-7 Trykt i WSOY:s grafiske anstalter, Borgå, Finland 1977

folkebibliotek

PAX FORLAG A/S er et uavhengig sosialistisk forlag som arbeider på kollektiv basis. Forlaget betrakter seg som et organ for venstrefløyen i norsk politikk og vil utbygge samarbeidet med alle organisasjoner og grupper på venstrefløyen. For å få kontakt med våre lesere gir vi ut PAX-REVY, som forteller om forlaget og om utgivelsene Ved å henvende seg til PAX FORLAG, Gøteborggt. 8, Oslo 5, kan en få gratisabonnement på PAX-REVY. Vi ønsker at kommunikasjonen skal gå begge veier. Skriv til oss. Kom gjerne med kritikk, med kommentarer til utgivelsespolitikken eller med forslag til hye titler.

ANDRE PAXBØKER AV INTERESSE: Fernando Claudin, Krisen i den kommunistiskeverdens bevegelse I pax 498 Santiago Carrillo, I morgen Spania! pax 491 Rosa Luxemburg, Skrifter i utvalg I og 2 pax 343/345 Marx i ett bind pax 355

Innhold

Side Lenins introduksjon............................................

7

Forord ................................................................. 1. Bakgrunn .............................................................

9 14

2. Storm varsel.......................................................... 3. Klokken er sla g e n .............................................

27 48

4. Den provisoriske regjerings f a l l ........................

73

5. Gå p å ................................................................... 104 6. Frelseskomitéen ............................................. 133 7. Den revolusjonære Front..................................... 153 8. Kontrarevolusjon................................................ 170 9. S e ie r..................................................................... 190 10. M oskva................................................................. 210 11. Erobring av statsmakten ................................. 222 12. Bøndenes kongress.............................................

246

Anmerkninger .................................................... 263

Oversatt av Charlie Jansson Omslag av Peter Haars Originalens tittel: Ten Days th a t Shook the W orld Oversettelsen er utført etter utgaven fra det engelske forlaget Lawrence & Wishart 1961, basert på fotostat av en tidligere engelsk ugave fra 1932. I denne første norske utgaven er utelatt enkelte faksimiler av russiske plakater o. 1. og et dokumentarisk tillegg med utsnitt av taler etc. © Copyright første norske utgave 1967 PAX Forlag A /S

John Reed, amerikansk journalist, ble født i Portland i Oregon i 1887 og døde i Moskva i 1920. Han er grav­ lagt i Kreml. Han ble uteksaminert fra Harvard-universitetet i 1910. Artikler som han skrev om Pancho Villas revolusjon i Mexico ga ham ry som en fram ­ tredende radikal journalist. Han var reporter i Europa under den første verdenskrig, og befant seg i Petrograd (nå Leningrad) da bolsjevikene grep makten i 1917. Boka som han skrev om disse hendelsene, Ti dager som rystet verden (1919), blir regnet som den beste øyenvitne-skildring av revolusjonen. I 1917 hjalp han til m ed å grunnlegge det amerikanske kommunistpartiet, og ble tiltalt for oppvigleri i New York 1918, men saken ble henlagt. Reed vendte tilbake til USSR, arbeidet for det sovjetiske propagandabyrået, og ble utnevnt til sovjetisk konsul i New York, men kom aldri til å tjenestegjøre i denne stillingen.

Introduksjon

Med den største interesse har jeg lest John Reeds bok «Ti dager som rystet verden». Uten forbehold anbe­ faler jeg den til arbeidere verden over. D ette e r en bok jeg skulle ønske ble trykt i millionopplag og oversatt til alle språk. Den gir en sannferdig og høyst levende fremstilling av de begivenheter som er så viktige til for­ ståelsen av hva proletariatets revolusjon og proletaria­ tets diktatur egentlig er. Disse problemene er i dag gjenstand for bred diskusjon, for og imot, m en før en kan godta eller forkaste ideene som ligger bak, må en forstå deres fulle betydning. John Reeds bok vil uten tvil bidra til å klargjøre dette spørsmålet som er av så fundamental betydning for den internasjonale arbeider­ bevegelse. NIKOLAI LEN IN (Vladimir Illitch Ulianov)

lovgivende forsamling, Sovjet-statens struktur, og BrestLitovsk-forhandlingenes forløp og resultat. Hvis en skal kunne forstå hvorledes bolsjevikene kom til makten, må en ha for øye de krefter som var i gjære og allerede fra 1915 preget arméen og det økono­ miske liv. De korrupte reaksjonære som dominerte ved tsarens hoff tok bevisst sikte på å svekke Russland for å oppnå separatfred med Tyskland. Mangel på våpen ved fronten var årsak til den store tilbaketrekkingen sommeren 1915, mangel på mat i arméen og de store byene, sammenbruddet i produksjon og transport — alt dette vet vi nå var ledd i en gigantisk sabotasje-offensiv. Mars-revolusjonen fikk stoppet den i siste liten. Under det nye regimets første måneder, da 160 mil­ lioner av de mest undertrykte mennesker i verden plut­ selig fikk sin frihet, bedret faktisk forholdene seg, sam­ tidig som arméens slagkraft økte, på tross av den al­ minnelige forvirring som revolusjonen medførte. Men «hvetebrødsdagene» tok snart slutt. De eiendomsbesittende klasser ønsket bare en politisk revolu­ sjon som ville overflytte makten fra tsaren til dem. De ville at Russland skulle bli en konstitusjonell republikk, som Frankrike eller USA, eller et konstitusjonelt monarki, som England. På den annen side krevde folkemassene et virkelig demokrati i industri og land­ bruk. William English Walling beskriver i sin bok om 1905revolusjonen — Russlands budskap — stemningen blant de arbeidermassene som senere skulle slutte så overveldende opp om bolsjevikene. «De (arbeidsfol­ kene) skjønte at selv under et såkalt fritt styre kunne de risikere å måtte sulte, hvis makten falt i hendene på andre samfunnsklasser. Den russiske arbeider er revo­ lusjonær, men hverken voldsom, dogmatisk eller dum. Han er klar for barrikadene som han kjenner av dyre­ kjøpt erfaring. Han viker ikke tilbake for å bekjempe sine undertrykkere til den bitre slutt. Men han er også klar over at det eksisterer andre klasser. Han forlan­ ger bare at de skal ta parti på den ene eller andre si­ den i det oppgjøret som nærmer seg.

10

Forord

Denne bok er et stykke konsentrert historie — historie som jeg opplevde den. Den utgir seg ikke for å være noe mer enn en detaljert beskrivelse av November­ revolusjonen da bolsjevikene, i spissen for arbeidere og soldater, tok makten i Russland og la den i hendene på sovjetene. Naturlig nok oppholder boken seg mest med «Det røde Petrograd», revolusjonens hovedstad og hjerte. Men leseren må være klar over at det som skjedde i Petrograd, med små variasjoner var det samme som fant sted over hele Russland. I denne bok, som er den første i en rekke jeg arbei­ der med, må jeg begrense meg til å referere de begi­ venheter som jeg selv opplevde eller kan dokumentere. De to første kapitlene skisserer kort bakgrunnen og år­ sakene til November-revolusjonen. Jeg er oppmerksom på at disse kapitlene kan være tung lesning, men de er nødvendige for å forstå fortsettelsen. Mange spørsmål vil melde seg for leseren. Hva er bolsjevisme? Hvilken styreform innførte bolsjevikene? Hvis bolsjevikene støttet den grunnlovgivende forsam­ ling før November-revolusjonen, hvorfor motsatte de seg den med væpnet makt etterpå? Og hvorfor motsatte borgerskapet seg den grunnlovgivende forsamling inn­ til bolsjevikene ble en maktfaktor? Disse og mange andre spørsmål kan det ikke gis svar på her. I et påfølgende bind — «Fra Kornilov tU BrestLitovsk» — skal jeg følge revolusjonen fram til freds­ avtalen med Tyskland. Der skal jeg ta for meg de revo­ lusjonære organisasjoners opprinnelse og funksjoner, folkestemningens utvikling, oppløsningen av den grunn-

9

De (arbeiderne) var enige om at våre (amerikanske) institusjoner var å foretrekke fremfor deres egne, men de var ikke lystne på å bytte ut en despot med en an­ nen (d.v.s. kapitalistklassen.)» Midt under en verdenskrig, og på toppen av en poli­ tisk revolusjon, fant det således sted en sosial revolu­ sjon som skulle kulminere med bolsjevikenes triumf. Mr. A. J. Sack, direktøren for det russiske informa­ sjonsbyrå her i USA — og motstander av sovjet-styret — skriver i sin bok Det russiske demokratis fødsel bl. a.: «Bolsjevikene dannet sin egen regjering med Nikolai Lenin som statsminister og Leon Trotskij som utenriks­ minister. Det uunngåelige i deres maktovertagelse ble tydelig umiddelbart etter Mars-revolusjonen. Bolsje­ vikenes historie etter revolusjonen er historien om deres stadige vekst.» Utlendinger, og ikke minst amerikanerne, er svært opptatt av de russiske arbeideres «uvitenhet». Det stemmer at de mangler den politiske erfaring som er al­ minnelig i vestlige land, inen de har god trening i fri­ villig organisasjonsvirksomhet. I 1917 var det mer enn 12 millioner medlemmer i kooperative foreninger, og sovjetene er et lysende eksempel på de russiske arbei­ deres organisasjonstalent. Dessuten finnes det vel neppe et folk i verden som er så bevandret i sosialis­ tisk teori og praksis. William English Walling karakteriserer dem slik: «Russiske arbeidsfolk er i de fleste tilfeller istand til både å lese og skrive, ikke bare takket være autodidak­ ter i sine egne rekker, men også fordi en stor del av de radikale fra klasser med utdannelse har henvendt seg til arbeiderklassen med sine idéer om sosial og politisk fornyelse.» Mange skribenter motiverer sin fiendtlighet mot Sov­ jet-styret med at revolusjonens siste fase rett og^ slett var de «respektables» forsvar overfor bolsjevikenes brutale angrep. Imidlertid var det de eiendomsbesittende klasser som bestemte seg for å stanse revolusjo­ nen og slå ned de revolusjonære organisasjoner da disse fikk vind i seilene. De tydde til desperate midler

11

for å oppnå dette. Det ble gjort forsøk på å lamme transpor tappar atej, og internasjonale provokasjoner ble satt i verk for å styrte Kerenski-regjeringen og sovjetene. Fabrikker ble stengt og brennstoff og råmaterialer Ødelagt for a knuse arbeiderrådene, og ved fronten ble dødsstraff gjeninnført og fienden sluppet fram for å kunne sla ned på soldaterrådene. Alt dette tjente bare til å styrke bolsjevikenes sak. Bolsjevikene svarte med å forkynne klassekamp og sovjetenes herredømme. Mellom disse to ytterligheter, med hver sine mer og mindre helhjertede tilhengere, sto de såkalte «mode­ rate» sosialister — mensjevikene, de sosial-revolusjonære og en del mindre partier. Disse grupper ble også bekjempet av de eiendomsbesittende klasser, men hadde ikke bolsjevikenes styrke, svekket som de var av tvil og ubesluttsomhet. Stort sett trodde ikke mensjevikene og de sosialrevolusjonære at Russland var økonomisk modent for en sosial revolusjon — bare en politisk revolusjon var muJig, mente de. Videre at massene ikke hadde det nødvendige utdannelsesnivå for å kunne overta makten.^Et forsøk på det ville uunngåelig føre til reaksjon og ap ne mulighetene for hensynsløse opportunister til a gjeninnføre det gamle regime. Derfor torde ikke de «moderate» sosialistene bruke makten i det øyeblikk de ble presset til å ta den. De trodde Russland måtte passere de politiske og økonomiske stadier etter vestlig forbilde, og til slutt nå tram til en fullt ferdig sosialisme sammen med den øv­ rige verden. Derfor var de naturligvis enig med de eien­ domsbesittende klasser i at Russland først måtte få paramentansme skjønt kanskje en noe forbedret utgave av den vestlige. Som en konsekvens av dette insisterte de pa et samarbeid med de eiendomsbesittende i regje­ ringen. Derfra var det bare et skritt til å støtte dem. De «moderate» sosialistene trengte borgerskapet. Men bor­ gerskapet trengte ikke de «moderate» sosialistene. Det resulterte i at de sosialistiske ministrene litt etter litt

12

firte på programmene, mens de eiendomsbesittende klasser ble mer og mer aggressive. Til slutt — da bolsjevikene slo spillet overende — fan t mensjevikene og de sosial-revolusjonære at de var på borgerskapets side. I nesten Hvert eneste land rundt om i verden kan en i dag iaktta det samme fenomen. I stedet for å være en destruktiv faktor, var bolsje­ vikene etter min oppfatning det eneste russiske parti m ed et konstruktivt program og med styrke til å sette d et ut i livet. Jeg er ikke i tvil om at hvis de ikke hadde ta tt makten på det tidspunkt de gjorde, ville tyskerne stått i Petrograd og Moskva før jul, og Russland ville igjen blitt styrt av en tsar. Selv etter et helt år med sovjet-styre er det alminnelig å karakterisere bolsjevikenes opprør som et politisk «eventyr». Et eventyr var det, og det et av de mest stor­ artede verden har opplevd, der de stormet inn i h isto ­ rien i spissen for de arbeidende masser og satset alt pa deres jordnære krav. Programmet for å utstykke jord til bøndene lå klart. Fabrikkrådene og fagforeningene var beredt til å overta fabrikkene. I hver eneste by og landsby, distrikt og provins, fantes det sovjeter som kunne rykke inn i styre og stell. Uansett hva man måtte mene om bolsjevismen, er d e t et faktum at den russiske revolusjon er en av de store begivenheter i menneskehetens historie, og bolsjevikenes maktovertagelse en handling av verdensomfattende betydning. Akkurat som historikerne søker til de detal­ jerte kilder for å få vite hva som skjedde under Pariserkommunen, vil de ha beskjed om Petrograd i november 1917 — ånden som besjelet folket, og hvorledes le­ derne egentlig var, hvorledes de talte og handlet. D et er ut fra dette synspunkt jeg har skrevet denne boken. Min oppfatning av begivenhetene er ikke nøytral. Men i skildringen av disse skjebnesvangre dagene har jeg bestrebet meg på å være en så samvittighetsfull re­ porter som mulig, med det ene mål for øye å bringe sannheten. New York 1. januar 1919.

J.R.

13

1. Bakgrunn

I slutten av september 1917 ble jeg i Petrograd oppsøkt av en utenlandsk sosiologi-professor som gjestet Russ­ land. H an hadde hørt av forretningsmenn og intellektuelle at revolusjonen var på retur. Professoren skrev en artikkel om det. Derpå reiste han rundt i landet, be­ søkte industristrøk og landsbyer hvor han — til sin for­ bauselse — oppdaget at revolusjonen bare syntes å øke pa. Blant lønnsmottakerne og jordbruksarbeiderne var det ^minnelig å høre krav om «all jord til bøndene — alle fabrikker til arbeiderne». Hvis professoren hadde besøkt fronten ville han ha hørt at hele arméen var ot>t> tatt av fred . . . ^ Professoren var forvirret, men hans observasjoner korrekte. De eiendomsbesittende klasser ble stadig mer konservative, folkemassene stadig mer radikale. Blant forretningsmenn og intellektuelle var det en utbredt oppfatning at revolusjonen hadde gått langt nok, at den hadde vart for lenge, at forholdene nå burde stabiliseres. Denne innstilling ble d elt av de do­ minerende «moderate» sosialister, mensjevikene og de sosial-revolusjonære, som alle støttet Kerenskis midler­ tidige regjering. 14. oktober skrev de «moderate» sosialisters offisielle organ: Revolusjonens drama har to akter: Tilintetgjørelsen av det gamle regime og oppbygging av et nytt. Første akt har vart lenge nok. Tiden er inne til å la teppet gå opp for num­ mer to. hom en stor revolusjonær har uttrykt det: La oss bli raskere ferdig med revolusjonen. Den som tøyer den for langt, vil ikke fa høste dens frukter.

14

Arbeider-, soldater- og bondemassene hadde imidler­ tid en bestemt følelse av at «første akt» ennå ikke var ferdigspilt. Ved fronten hadde soldaterrådene nok å gjøre med offiserer som ikke kunne venne seg til å be­ handle de underordnede som mennesker. Bak fronten ble jordrådene, som var valgt av bøndene for å sette regjeringens jordprogram ut i livet, stadig vekk arre­ stert. Og arbeiderne ved fabrikkene var utsatt for svartelister og boikott. Videre: Politiske flyktninger som vendte tilbake ble ofte avvist som «uønskede», og i en­ kelte tilfeller endog tiltalt og innesperret for revolusjo­ nære handlinger begått i 1905. Til den utbredte misnøye blant folket hadde de «moderate» sosialistene ett svar: Vent til den grunnlovgivende forsamling trer sammen i desember. Men mas­ sene slo seg ikke til ro med det. Den grunnlovgivende forsamling var vel og bra, men det var endel konkrete ting revolusjonen skulle rette på, som revolusjonens martyrer råtnet i sine fellesgraver på Marsmarkene for, mål som måtte oppnås konstitusjonelt eller ikkekonstitusjonelt: Fred, jord og arbeidernes kontroll med industrien. Den grunnlovgivende forsamling var blitt utsatt og utsatt, og ville trolig bli utsatt igjen, i håp om at folk roet seg og slo av på kravene. Når alt kom til alt var revolusjonen nå åtte måneder gammel uten å ha satt særlige spor etter seg. I mellomtiden begynte soldatene å løse fredsspørsmålet ved rett og slett å desertere, bøndene satte fyr på herskapshusene og tok over de store eiendommer, arbeiderne saboterte og streiket. . . Som naturlig var, brukte industriherrene, jordeierne og offiserene all sin maktinnflytelse mot ethvert demo­ kratisk kompromiss . . . Den provisoriske regjerings politikk svingte mellom ineffektive reformer og strenge repressalier. En for­ ordning fra den sosialistiske arbeidsminister forbød arbeider-rådene å holde møter i arbeidstiden. Ved fron­ ten ble «agitatorer» fra opposisjonelle partier arrestert, radikale aviser ble stoppet, dødsdommer avsagt over revolusjonære propagandister. Det ble gjort forsøk på å

15

avvæpne De røde garder. Kosakker ble brukt for å holde ro og orden på landsbygda. Disse tiltak ble støttet av de «moderate» sosialister og deres ledere i regjeringen, som fant det nødvendig å samarbeide med de eiendomsbesittende klasser. De mis­ tet raskt støtten i folket til fordel for bolsjevikene som stod for fred, jord, arbeidernes kontroll med industrien og en regjering utgått av arbeiderklassen. I september 1917 oppstod en krisesituasjon. På tross av de faktiske forhold og stemningen blant folket gikk Kerenski og de «moderate» inn i en koalisjonsregjering med de eien­ domsbesittende klasser. Som et resultat av dette mis­ tet mensjevikene og de sosial-revolusjonære sin siste støtte i folket. En artikkel i Rabotcbi Put (Arbeiderens vei) med titelen «Sosialist-ministrene» i midten av oktober ut­ trykte massenes følelser overfor de «moderate» sosialis­ ter: Tseretelli: Avvæpnet arbeiderne ved hjelp av general Pelovtsev, holdt de revolusjonære soldater i sjakk og bifalt dødsstraff i hæren. Skobeliev: Begynte med et forsøk på å skattlegge profittørene 100%, fallerte og avsluttet med å oppløse arbeider­ rådene i verksteder og fabrikker. Avksentiev: Kastet hundreder av bønder og medlemmer av jordrådene i fengsel, forbød dusinvis av arbeider- og soldataviser. Tchernov: Undertegnet det keiserlige dekret som oppløste den finske riksdag. Savinkov: Inngikk en åpen allianse med general Kornilov. Når denne fedrelandets frelser ikke greide å forråde Petrograd, så skyldtes det ikke manglende vilje. Zarudny: Med Alexinskys og Kerenskis bifall kastet han endel av revolusjonens beste arbeidere, soldater og matroser i fengsel. Nikitin: Opptrådte som en vulgær politimann overfor jernbanearbeiderne. Kerenski: Kommentarer overflødige — listen over meritter for lang.

En kongress av delegater fra østersjøflåten samlet i Helsingfors vedtok en resolusjon som begynte slik:

16

Vi forlanger øyeblikkelig fjernet fra den provisoriske re­ gjerings rekker «sosialisten» og den politiske eventyrer Kerenski, idet han har skandalisert og undergravd den store revolusjon, og dermed de revolusjonære masser, med sin skamløse politiske utpressing på vegne av borgerskapet. . .

Det direkte resultat av alt dette var at bolsjevikenes maktovertakelse ble fremskyndet. Siden mars 1917, da en uimotståelig bølge av arbei­ dere og soldater slo mot Vinterpalasset og tvang den motvillige keiserlige duma til å oppgi sin suverene makt over Russland, badde det vært massene av arbeidere, soldater og bønder som presset fram enhver revolusjo­ nær kursendring. De tvang Miliukov, utenriksministe­ ren i den provisoriske regjering, til å gå. De proklamerte gjennom sine sovjeter de russiske fredsbetingelser for all verden: Ingen anneksjoner, ingen erstatninger, fol­ kenes selvbestemmelsesrett. Og på ny — i juli — var det arbeiderne som spontant stormet Vinterpalasset og krevde at styret skulle overlates til sovjetene. Bolsjevikene som da var en liten politisk sekt, tok ledelsen av oppstanden. På grunn av den mislykte ut­ gang fikk de opinionen mot seg, og lederne trakk seg tilbake til Viborg-kvarteret, Petrograds St. Antoine. En forfølgelse av bolsjevikene ble satt i gang, og hundreder ble arrestert. Blant dem var Trotskij, Madame Kollontai og Kamenjev. Lenin og Sinojev gikk i dek­ ning. Bolsjevikavisene ble forbudt. Provokatører og reaksjonære beskyldte bolsjevikene for å være agenter for Tyskland, en anklage som vakte gjenklang rundt om i verden. Men den provisoriske regjering var ikke i stand til a bevise påstandene. Det såkalte bevismateriale viste seg å være forfalskninger, og en for en matte de arresterte bolsjeviker løslates, dels mot kausjon, inntil det bare var seks igjen. Den stadig skiftende regjerings evneløs­ het og ubesluttsomhet var en kjensgjerning som ingen kunne benekte. Bolsjevikene reiste igjen kravet som hadde slik appell til massene: «All makt til sovjetene». Og det ikke bare av opportunisme, for på dette tidspunkt hadde de 2 — T i dager som rystet verden.

17

«moderate» sosialister — deres bitreste fiende — fler­ tallet i de fleste sovjeter. Samtidig var bolsjevikene i stand til å identifisere seg med arbeidernes, soldatenes og bøndenes kompromissløse krav og følelser og utfor­ met av dette de aktuelle paroler. Slik gikk det til at mens mensjevikene og de sosialrevolusjonære innlot seg på kompromiss med borger­ skapet, erobret bolsjevikene raskt massene. I juli var de forraktet og jaget — i september hadde de vunnet sol­ datene, arbeiderne og sjøfolkene i øs ter sjøflåten for sin sak. Resultatet av kommunevalgene i de større byer i september viste klart den nye situasjon. Mensje­ vikene og de sosial-revolusjonære oppnådde bare 18 prosent av stemmene, mot over 70 prosent i juni. Det gjenstår å forklare et paradoks som forvirret utenlands-korrespondentene, nemlig at sovjetenes sen­ trale eksekutivkomité, sentralkomiteen for hær og flåte og endel av fagforbundenes sentralstyrer — særlig post- og telegraf og jernbanearbeiderne — fortsatt be­ kjempet bolsjevikene energisk. Men disse sentrale instanser var blitt valgt tidlig på sommeren, dels før, da mensjevikene og de sosial-revo­ lusjonære hadde enorm oppslutning, og nå trenerte de nyvalg. Ifølge sovjet-konstitusjonen skulle den all-russiske kongress vært holdt i september, men Tsay-eekah (initialene for den all-russiske sentraleksekutivkomité for arbeider- og soldaterråd) nektet å innkalle kongressen. Begrunnelsen var at det bare gjensto to måneder til den grunnlovgivende forsamling skulle møte, og da, ble det antydet, ville sovjetene bli oppløst. I mellomtiden vant bolsjevikene en etter en av de lokale sovjetene utover landet, blant de fagorganiserte, i hæren og marinen. Bøndenes sovjeter forble konser­ vative, dels fordi den politiske bevissthet var treg i de tilbakeliggende landdistriktene, dels fordi de sosialrevolusjonære i en generasjon hadde vært det mest virk­ somme parti blant bøndene. Men selv her var en venstrefløy i emning. Det resulterte i at de radikale blant de sosial-revolusjonære i oktober brøt ut og dan­ net sin egen fraksjon, det sosial-revolusjonære venstre.

18

\

Samtidig kunne en overalt se tegn på at de reak­ sjonære reiste hodet. F.eks. ble en farse ved navn «Tsa­ rens synder» avbrutt ved et Petrograd-teater av monar­ kister som truet med å lynsje skuespillerne for å ha «fornærmet keiseren». Enkelte aviser begynte å sukke etter en «russisk Napoleon». Det var alminnelig blant borgerlige intellektuelle å referere til arbeidernes sov­ jeter som Sabatchikh — «hundenes representanter». 15. oktober hadde jeg en samtale med en stor russisk kapitalist, Stepan Georgevitch Lianozov, kjent som «den russiske Rockefeller» — av politisk farge ka­ dett.* — Revolusjonen, sa han, er en sykdom. Før eller senere må en utenlandsk makt intervenere, akkurat som man må gripe inn for å helbrede et sykt barn, for å få det på beina igjen. Naturligvis vil det ikke være helt legalt, men nasjonen må bli klar over farene ved bolsjevismen og slike forgiftede ideer som «proleta­ riatets diktatur» og «verdensrevolusjonen» . . . Det er en sjanse for at denne intervensjon ikke blir nødvendig. Transportapparatet er brutt sammen, fabrikkene sten­ ger og tyskerne rykker fram. Sult og nederlag kan kanskje bringe det russiske folk til fornuft. — Lianozov gjorde det klart at uansett hva som skjedde, så aktet ikke arbeidsgiverne å godta arbeiderrådene el­ ler noen som helst innblanding. — Når det gjelder bolsjevikene så kan vi gjøre oss ferdig med dem på to måter. Regjeringen kan evakuere Petrograd, erklære unntakstilstand og la militærledelsen ordne opp med disse herrer uten formelle dikkedarier. Eller, hvis f.eks. den grunnlovgivende forsamling skulle vise utopiske tendenser, så kan den bli oppløst ved makt, sa han. Vinteren var i anmarsj — den nådeløse russiske vin­ ter. Jeg hørte forretningsmenn si: Vinteren har alltid vært Russlands beste venn. Kanskje den kan kvitte oss med revolusjonen. Fronten frøs til og den forhutlede arméen fortsatte å sulte og dø, uten entusiasme. Jern­ banene brøt sammen, matforrådene skrumpet inn, fa* Kadetter — forkortelse for konstitusjonelle demokrater.

19

brikkene stengte. Massene anklaget fortvilt borgerska­ pet for sabotasjen som førte til nød og nederlag. Riga måtte oppgis etter at general Kornilov offentlig hadde erklært: Må Riga være prisen for å kunne bringe landet tilbake til pliktens vei? For amerikanerne kan det synes utrolig at klasse­ kampen kunne føre til slike tilstander. Jeg har person­ lig møtt offiserer på nordfronten som åpent har inn­ rømmet at de foretrakk militære ulykker framfor sam­ arbeid med soldaterrådene. Sekretæren i kadett-partiets Petrograd-avdeling fortalte meg at sammenbrudd i lan­ dets økonomiske liv var et ledd i kampen for å kom­ promittere revolusjonen. Dette fikk jeg for øvrig bekref­ tet av en utenlandsk diplomat hvis navn jeg lovte å ikke nevne. Kullgruver ved Kharkov ble satt i brann av eierne og oversvømmet, ved tekstilfabrikker i Moskva ødela ingeniørene maskinene før de dro, jernbanesjefer ble tatt av arbeiderne i ferd med å ødelegge lokomoti­ vene . . . En stor del av den eiendomsbesittende klasse fore­ trakk tyskerne framfor revolusjonen — ja til og med framfor den provisoriske regjering — og skammet seg ikke over å innrømme det. I den russiske familien jeg bodde hos, var tyskernes ventede ankomst «med lov og orden» det faste samtaleemnet ved middagsbordet. Jeg tilbrakte en aften hos en Moskva-kjøpmann, og i løpet av téen ble de elleve tilstedeværende spurt hvor­ vidt de foretrakk keiser Wilhelm eller bolsjevikene. Det viste seg å være ti mot en for keiser Wilhelm. Spekulanter utnyttet den almene oppløsning til å legge seg opp formuer, eller øste ut penger - på fan­ tastiske orgier og bestikkelser av tjenestemenn. Mat og brensel ble hamstret eller smuglet ut til Sverige. I løpet av revolusjonens fire første måneder ble de kommunale reservelagre i Petrograd nesten åpenlyst ranet, slik at korn for to års forbruk skrumpet inn til mindre enn byens månedsforbruk. Ifølge rapport fra den siste forsyningssjefen i Petrograd ble kaffen kjøpt en gros i Vladivostok for to rubler pundet, mens forbrukerne i Petrograd måtte betale tretten rubler. Forretningene i

20

de store byene kunne by på tonnevis av mat og klær, men bare de rike hadde råd til å kjøpe. I en provinsby var jeg blitt kjent med en kjøpmannsfamilie som utelukkende drev med spekulasjon. De tre sønnene i huset hadde ved bestikkelser kommet seg fri av militærtjenesten. En drev svartebørs med mat. En annen solgte smuglergull fra Lena-gruvene til stråmenn i Finnland. Den tredje kontrollerte en sjokolade-fabrikk som bl. a. leverte til de lokale samvirkelagene — på be­ tingelse av at de forsynte ham med alt han trengte. Og mens den jevne mann måtte nøye seg med et kvart pund svart brød på sine rasjoneringsmerker, hadde spekulan­ ten overflod av hvitt brød, sukker, te, slikkerier, kaker og smør. Men når soldatene ved fronten ikke orket å slåss len­ ger på grunn av kulde, sult og utmattelse, skrek fami­ lien indignert opp om «kujoner»! Det var ikke måte på hvor «skamfulle» de var over «å være russere». Og når bolsjevikene omsider oppdaget lagrene og rekvirerte dem, ble de stemplet som «røvere». Under all denne ytre råttenskap opererte de obskure krefter fra tsar tiden fortsatt, hemmelig og intenst, uanfektet av Nikolai 2.’s fall. Agentene for den beryk­ tede Okhrana var i sving, for eller imot tsaren, for eller imot Kerenski, alt etter hvem som betalte best. I ly av mørket var undergrunnsorganisasjoner av forskjellige slag, slike som De svarte hundre, travelt opptatt med å opprettholde reaksjonen i en eller annen form. I denne atmosfæren, så mettet med korrupsjon og halvløgner, lød dag etter dag en klar appell fra det voksende kor av bolsjeviker: All makt til sovjetene! All makt til de direkte representanter for millioner på mil­ lioner av alminnelige arbeidere, soldater, bønder! Jord, brød og slutt på den meningsløse krigen, slutt på det hemmelig diplomati, på spekulasjoner og forræderi . . . Revolusjonen er i fare og med den folkets sak over hele verden. Den kampen som hadde pågått siden mars mellom proletariatet og borgerskapet, mellom sovjetene og regjeringen, holdt nå på å kulminere. Etter at Russland

21

hadde hoppet direkte fra middelalder til det tjuende år­ hundre, var det nå — til verdens forskrekkelse — skue­ plassen for en kamp på liv og død mellom de to sidene i revolusjonen, den politiske og den sosiale. For et revolusjonært kraftoverskudd etter alle disse månedene med sult og skuffelser! Borgerskapet skulle ha kjent sitt Russland bedre. Ennå vil det ta lang tid før den revolusjonære «sykdom» har uttømt sine krefter. Ser en tilbake på Russland før november-oppstanden, virket det utrolig konservativt, som hentet u t av et annet århundre. Forandringen fra den ene dagen til den andre var påfallende. I takt med den generelle poli­ tiske forskyvning til venstre var kadettene plutselig fred­ løse og «fiender av folket». Kerenski ble stemplet som «kontrarevolusjonær», sosialistledeme i sentrum, som Tseretelli, Don, Lieber, Gatz og Avksentiev, ble for «reaksjonære» for sine tilhengere, og menn som Victor Tchernov, ja til og med Maxim Gorki, tilhørte høyre fløy. I midten av desember 1917 avla en gruppe sosialis­ tiske revolusjonsledere et besøk hos den britiske am­ bassadør, Sir George Buchanan, men ba ham holde det hemmelig fordi de var «regnet som altfor høyre­ orientert.» — Tenke seg til, sa Sir George. — For ett år siden ble jeg advart av min regjering mot å ta imot Miliukov fordi han var en farlig venstreradikaler! September og oktober er de to verste månedene i Russland, ikke minst i Petrograd. På de korte dagene pøste regnet ned uten stans fra en grå, trøstesløs him­ mel. Gatene var oppløst i dyp søle, nedtråkket og verre enn vanlig på grunn av administrasjonens sammen­ brudd. En rå vind sto inn fra Finskebukta, og kald tåke fylte byen. Om nettene var det få og dårlige gatelys, dels av sparehensyn, og dels av frykten for zeppelinere (luftskip). Fra klokken seks til tolv om kvelden fikk husholdningene elektrisk strøm, men etter midnatt måtte folk greie seg med det lille forråd som fantes av para­ fin, eller stearinlys. Mørket varte fra klokken tre om ettermiddagen til klokken ti neste dag. Tallene på ran

22

og innbrudd steg. I leiegårdene skiftet mannfolk med skytevåpen på å ha vakt. Dette var under den provi­ soriske regjering. Uke for uke ble det mindre mat. Dagsrasjonen av brød falt fra halvannet pund til et pund, så trekvart, et halvt og ned til et kvart pund. M ot slutten v ar det en uke uten brød i det hele tatt. Av sukker hadde en rett til to pund i måneden, hvis en kunne skaffe seg det, noe som var sjeldent. En sjokoladeplate kostet fra syv til ti rubler. Det fantes ikke melk for mer enn halv­ parten av byens spedbarn, de fleste hoteller og hushold­ ninger så ikke en melkeskvett på månedsvis. I fruktsesongen ble pærer og epler solgt på gatehjørnene for nesten en rubel stykket. For å prøve å få tak i melk og brød, sukker og to­ bakk, måtte folk stå timevis i lange køer i regnværet. Når jeg kom fra nattlige møter, kunne jeg se køene be­ gynne å ta form, flesteparten kvinner, endel med sped­ barn på armen. Carlyle har i sitt verk om «Den franske revolusjon» berømmet franskmennene for deres evne til å stå i kø. Men russerne ligger ikke etter m ed den trening de fikk, mer og mindre fra 1915 under Nikolai den velsignedes regime og fram til sommeren 1917 da køene hørte til dagens orden. Tenk på mennesker som står fra morgen til kveld i Petrograds gater, elendig kledd mot den russiske vinter. Jeg har stått i brødkøer og hørt de bitre bemerkninger som fra tid til annen kunne slå igjennom den ellers beundringsverdige rus­ siske godmodighet. Teatrene spilte naturligvis hver kveld, til og m ed søn­ dager. Karsavina danset i en ny ballett på Marinski, og de ballettelskende russere sto i kø for å få se henne. Shaliapin sang. På Alexandrinski var det reprise på Meyerholds versjon av Tolstoys «Ivan den gmsommes død». I pausene la jeg merke til en ungdom i d en kei­ serlig pasjeskoles uniform som korrekt reiste seg og sto vendt mot den nå tomme keiserlosje hvor ømeemblemet var fjernet. Krivoye zerkalo hadde en p rak t­ full oppsetting av Schnitzlers «Reigen». Skjønt Eremitagen og andre kunstgallerier v ar eva-

23

kuert til Moskva, var det maleriutstillinger hver uke. Foredrag om kunst, litteratur og motefilosofi samlet store tilhørerskarer av kvinnelige intellektuelle. Særlig teosofien var i skuddet den sesongen. Og Frelsesarméen som for første gang hadde fått adgang til Russland, slo opp sine store plakater med innbydelse til evangeli­ ske møter, noe som både moret og forundret det rus­ siske publikum. Typisk for situasjonen fortsatte byens småborgerlige liv stort sett å fungere som før, så uanfektet av revolu­ sjonen som mulig. Poetene skrev vers — m en ikke om revolusjonen. Kunstnerne av den realistiske skole malte bilder med scener fra russisk middelalder-historie — hva som helst, bare ikke revolusjonen. Unge damer an­ kom fra provinsen for å lære fransk og kultivere sine stemmer, og de unge staselige offiserene spradet med karmosinrøde, gullstafferte bashliki og forseggjorte kaukasiske sverd på hotellene. Fruene møttes til ettermiddagste, medbringende sukkerskål i sølv eller gull, et stykke brød i kåpeermet og det fromme ønske om at tsaren snart kom på plass igjen, eller at tyskerne ville komme, eller at det måtte bli en løsning på hushjelpproblemet. . . Datteren til en venn av meg kom en kveld hjem helt hysterisk fordi en kvinnelig trikkekonduktør hadde kalt henne «kamerat». Rundt dem var det store Russland i fødselsveer — en ny nasjon ble til. Tjenestefolkene som h ittil hadde gått for lut og kaldt vann, våknet til bevissthet om men­ neskeverd. E t par sko kostet over hundre rubler, og ettersom lønnen bare utgjorde gjennomsnittlig 35 rubler i måneden, nektet tjenerne å slite ut skoene på 'å stå i kø. Men ikke bare det. I det nye Russland hadde hver mann og kvinne stemmerett, arbeiderklassen hadde sine aviser med nytt og urovekkende stoff. Så var det sov­ jetene og fagforeningene. Drosjesjåførene hadde sin fagforening som var representert i Petrograds sovjet. Kelnere og hotellpersonale var organiserte og avslo drikkepenger. På veggene i restaurantene hang de opp skilter med tekster som: Drikkepenger mottas ikke. El­ ler: Fordi vi livnærer oss ved å servere, er d e t ikke

24

nødvendig å fornærme oss ved å tilby drikkepenger. Ved fronten hadde soldatene sin tautrekking med offiserene og lærte seg selvstyre gjennom sure soldaterråd. Fabrikkrådene, denne i sitt slag enestående russiske organisasjonsform, skaffet seg styrke, erfaring og følelse av historisk ansvar gjennom kampen mot det gamle system. ..... Hele Russland lærte å lese, og l e s t e , politikk, økonomi og historie — fordi folk tørstet etter a f o r ­ s t å I hver eneste by, i de fleste landsbyer, og ved fronten, hadde alle politiske fraksjoner sin egen avis — ofte flere. Hundretusener av brosjyrer og løpesedler ble distribuert av tusener av organisasjoner og sprøytet ut over arméen, landsbyene, fabrikkene, gatene. Den lenge undertrykte trangen til utdannelse tikk med revolusjonen eksplosive utbrudd. Bare fra Smolnyinstituttet kom det hver dag de første seks månedene tonnevis, billaster og toglaster med litteratur for a mette behovet. Russland absorberte lesestoff som ørkensand drikker vann, umettelig. Og det var ikke ^eventyrlesning, forfalsket historikk, oppspedd religion eller billig, korrumperende underholdning — nei, sosiale og økono­ miske teorier, arbeider av Tolstoy, Gogol, Gorki . . . Og så all den muntlige utfoldelse! Foredrag, debat­ ter, taler — i teatrer, sirkus, skoler, klubber, sovjet-møter, fagforeninger, kaserner . . . Møter i skyttergravene, på landsbytorg, i fabrikkene. For et storartet syn a se Putilov-verkenes 40.000 arbeidere strømme ut for a lytte til sosialdemokrater, sosialrevolusjonære^ anarkister, hvem som helst, uansett hva de måtte ha å si, sa lenge de orket å snakke! I månedsvis var hvert gatehjørne i Petrograd, og ellers utover landet, en talerstol. Pa jern­ bane tog og trikker sydet det av spontane diskusjoner, overalt. Og de all-russiske konferanser og kongresser som samlet deltakere fra to kontinenter, — sovjetenes kon­ gress, kooperasjonens, nasjonalisters, presters, bøn­ ders, politiske partiers. Det var den demokratiske konfe­ ranse, Moskva-konfer ansen, Sovjet-republikkenes radsmøte. Det var alltid tre, fire kongresser i gang i Petro-

25

grad samtidig. Og ved hvert eneste m øte ble forsøk på a begrense talertiden stemt ned og enhver innrømmet full ytringsfrihet. Vi ankom til den 12. armé som holdt fronten ved Riga og møtte magre, barbente soldater, preget av syk­ dom i skyttergravssølen. Fillete uniformer kunne ikke skjule de blåfrosne kroppene, men når de så oss ropte de ivrige: Har dere med lesestoff? Revolusjonen ga seg mange ytre tegn og uttrykk. Statuen av Katarina den store foran Alexandrinsky teatret var forsynt med et rødt flagg i hånden, og andre noe falmete flagg vaiet fra alle offentlige bygninger. De keiserlige ørner og monogrammer var enten fjernet eller tildekket. I stedet for det tidligere så fryktede gorodovoye (bypoliti) patruljerte nå vennlige og ubevæp­ nede sivilister. Samtidig kunne en oppleve mange merkelige ana­ kronismer. Peter den stores rangorden som han innførte med jemhånd, var fortsatt i bruk. Nesten alle, fra skolegutter og oppover, bar sine foreskrevne uniformer med de keiserlige symboler og knapper og skulderklaffer. Ved fem-tiden om ettermiddagen ble gatene fylt av eldre herrer i uniform med mapper under armen, på hjemvei fra de digre, kaserneliknende ministerier eller stats-institusjoner, mens de sannsynligvis spekulerte over mulighetene for avansement, pensjon eller kanskje endog St. Annes-ordenen . . . Vi har historien om senator Sokolov som en dag midt under revolusjonen ankom til senatets møte sivilt antrukket og ble nektet adgang fordi han ikke bar den i tsarens tjeneste foreskrevne livré! Det var mot denne bakgrunn av en hel nasjon i gjæ­ ring og oppløsning at massenes opprør rullet fram.

26

2.

Stormvarsel

I september marsjerte general Komilov mot Petrograd for å bli militærdiktator over hele Russland. Bak ham dukket borgerskapets knyttede neve plutselig opp, klar til å knuse revolusjonen. Noen av de sosialistiske mi­ nistrene var implisert, til og med Kerenski var under mistanke. Sovinkov ble innkalt av sitt parti, de sosialrevolusjonære, for å forklare seg, men nektet, og ble ekskludert. Kornilov ble arrestert av soldaterrådene. Generaler fikk avskjed, ministre ble suspendert, og regjeringen falt. Kerenski prøvde å danne en ny regjering som bl.a. skulle omfatte kadettene, borgerskapets partk Hans parti, de sosialrevolusjonære, ga ham ordre om å kvitte seg med kadettene. Kerenski nektet, og truet med å trekke seg tilbake hvis han ikke fikk sin vilje. Imidler­ tid gikk bølgene så høyt at han i øyeblikket fant det best å gi etter og la et direktorat bestående av fem av de gamle ministrene, med Kerenski i spissen, overta til situasjonen var avklart. Kornilov-episoden samlet alle de sosialistiske grup­ per, «moderate» såvel som revolusjonære, i en følelse av selvforsvar. Det måtte ikke bli flere kornilover. Det måtte skapes et nytt styre som var ansvarlig overfor de revolusjonære krefter. Tsay-ee-kah innkalte organisa­ sjonene tU en demokratisk konferanse som skulle hol­ des i Petrograd i september. I Tsay-ee-kah skilte det seg straks ut tre fraksjo­ ner. Bolsjevikene forlangte at den all-russiske kon­ gress av sovjeter skulle innkalles og overlates mak-

27

ten- D,et sosial-revolusjonære «sentrum» under ledelse av Tchernov sluttet seg til Det sosial-revolusjonære venstre som var ledet av Kamkov og Spiridonova, og mensjevik-intemasjonalistene, representert ved Bogdanov og Skobeliev, i kravet om et rent sosialist-styre. seretelli, Dan og Lieber i spissen for høyremensjevikene og Det sosial-revolusjonære bøyre under Avksentiev og Gatz fastholdt at de eiendomsbesittende klasser måtte bli representert i den nye regjering. Nesten straks vant bolsjevikene flertallet i Petrograd sovjet og sovjetene i Moskva, Kiev, Odessa og andre yer fulgte etter. Mensjevikene og de sosial-revolusjo­ nære, som hadde kontrollen over Tsay-ee-kah ble skremt og kom til at de var mindre redde for Komilov enn for Lenin. De reviderte representasjonsopplegget for den demokratiske konferansen ved å øke tallet dele­ gater fra de kooperative foreninger og andre konserva­ tive grupper. Selv denne store og blandede forsamling voterte først ^for et koalisjonsstyre uten kadetter. Bare KerenSkis apne trusel om å gå av, og de «moderate» sosialis­ tenes rop om at «republikken er i fare» fikk konferansen med knepent flertall, til i prinsippet å gå med på en koalisjon med borgerskapet. Videre å godta opprettel­ sen av et slags konsultativt parlament, uten lovgivende myndighet, kalt Det provisoriske råd for de russiske republikker. I den nye regjering hadde de eiendomsbe­ sittende klasser praktisk talt kontrollen, og i Det pro­ visoriske råd besatte de uforholdsmessig mange plasser * I virkeligheten representerte ikke Tsay-ee-kah lenger de menige i sovjetene, og dessuten hadde det helt ulovlig nektet å innkalle til den all-russiske sovjet-kongress som skulle vært holdt i september. Det aktet ikke * tillate at kongressen ble holdt i det hele tatt. Dets offisielle organ, «Izvestia», begynte å antyde at sovje­ tene ikke lenger hadde noen funksjon og at de snart unne oppløses. Pa samme tid gjorde det nye styret som en del av sin politikk kjent at «uansvarlige or­ ganisasjoner», dvs. sovjetene skulle avvikles.

28

Bolsjevikene svarte med å innkalle de all-russiske sovjeter til møte i Petrograd i november for å overta makten. Samtidig trakk de seg ut av rådet for de rus­ siske republikker, idet de erklærte at de ikke ville delta i «et styre som forrådte folket». Bolsjevikenes tilbaketrekking skapte imidlertid ikke ro i det ulykksalige rådet. De eiendomsbesittende klassers maktposisjon gjorde dem hovmodige. Kadettene er­ klærte at regjeringen ikke hadde noen rett til å prokla­ mere Russland som republikk. De forlangte strenge for­ holdsregler i hær og marine for å nøytralisere soldate­ nes og matrosenes råd, og de fordømte sovjetene. På den annen side av kammeret gjorde mensjevikinternasjonalistene og Det sosial-revolusjonære venstre seg til talsmenn for øyeblikkelig fred, jord til bøndene og arbeidernes kontroll over industrien — nesten ord­ rett etter bolsjevikenes program. Jeg hørte Martys svartale til kadettene. Bøyd over talerstolen, som den dødssyke mann han var, og så hes at en nesten ikke kunne oppfatte hva han sa, pekte han mot representantene til høyre: «Dere kaller oss defaitister, men de virkelige defai­ tister er de som venter på et mer beleilig tidspunkt for å slutte fred, til det ikke er mer igjen av den russiske armé, til Russland er blitt en handelsvare mellom de im­ perialistiske makter . . . Dere prøver å påtvinge det russiske folk en politikk som er diktert av borgerskapets interesser. Fredsspørsmålet må bli tatt opp uten ytter­ ligere utsettelse . . . Dere vil da oppdage at virksomhe­ ten til zimmerwaldistene* de såkalte tyske agentene, som i alle land har arbeidet for å vekke de de demo­ kratiske massers samvittighet, ikke har vært forgje­ ves . . . » Teoretisk var alle de sosialistiske partiene stemt for fred snarest mulig på demokratiske vilkår. Allerede i mars 1917 hadde Petrograd sovjet, som da var kontrol­ lert av mensjevikene og de sosial-revolusjonære, prokla* Medlemmer av de europeiske sosialisters radikale fløy, kalt zimmerwaldister på grunn av sin deltakelse i den internasjonale konferanse i Zimmerwald, Sveits 1915.

29

mert sine berømte russiske fredsbetingelser. Kravet var at de allierte skulle møtes til en konferanse for å drøfte krigsmålene. Denne konferansen ble berammet til au­ gust, så utsatt til september, igjen til oktober, og nå fastsatt til 10. november. Den provisoriske regjering foreslo to representanter —- general Alexeyev, reaksjonær militarist, og utenriks­ minister Terestchenko. Sovjetene valgte Skobeliev som sin talsmann og utformet et manifest — det berømte n a k a z. Den provisoriske regjering motsatte seg Sko­ believ og hans n a k a z. De alliertes ambassadører pro­ testerte,^ og i det britiske underhus svarte Bonar Law syrlig på spørsmålet: «Så vidt jeg vet, skal ikke Pariskonferansen diskutere krigsmålene i det hele tatt, bare krigens operative sider. . . » Dette fikk den konservative russiske presse til å juble, og bolsjevikene ropte: «Se hvor mensjevikenes og de sosialrevolusjonæres kompromisser har ført oss!» Langs den tusen-mil lange fronten reagerte millioner av solda­ ter som et opprørt hav, — hundrevis av delegasjoner strømmet til hovedstaden og ropte «Fred! Fred!» Massemøter ble arrangert kveld etter kveld. Jeg reiste over elven til et: møte som ble holdt i Cirque Moderne. Det nakne, triste amfiteatret, bare opplyst av fem lamper som hang i en tråd, var fylt fra gulv til tak — soldater, matroser, arbeidere og kvinner lyttet som om det skulle gjelde livet. oEn soldat fra den 548. divisjon — hva og hvor det nå måtte være — hadde ordet: «Kamerater», ropte han rasende, «herrene på toppen ber oss ofre mer, stadig mer, mens de som har alt, får være i fred. Vi er i krig med Tyskland. Ville vi slippe tyske gene­ raler inn i vår generalstab? Vel, vi er i krig med kapita­ listene også, og allikevel tar vi dem med i vår regje­ ring . . . Soldaten sier: Vis meg hva jeg kjemper for. Er det Konstantinopel eller et fritt Russland? Er det for demo­ kratiet eller de kapitalistiske utplyndrere? Hvis du kan

30

bevise at det er for å forsvare revolusjonen, skal jeg kjempe uten trussel om dødsstraff. Når jorden blir gitt til bøndene, fabrikkene til arbei­ derne, og makten til sovjetene, da vet vi at vi har noe å kjempe for, og vi vil kjempe for det!» I kasernene, i fabrikkene og på gatehjørnene var det en endeløs rekke av soldattalere som forlangte slutt på krigen og advarte, at om det ikke ble gjort større inn­ sats for å skape fred, så ville soldatene forlate skytter­ gravene og reise hjem. En talsmann for den 8. armé sa: «Vi står svakt, vi har bare noen få mann igjen i hvert kompani. Vi trenger mat og støvler og forsterkninger, ellers vil det snart bare være tomme skyttergraver. Fred eller forsyninger — regjeringen må enten få slutt på krigen eller styrke arméen.» For det 46. sibiriske artilleri: «Offiserene vil ikke samarbeide med våre råd, de for­ råder oss til fienden, de bruker dødsstraff mot våre agitatorer, og den kontrarevolusjonære regjering støt­ ter dem. Vi trodde revolusjonen ville bringe fred. Men nå forbyr regjeringen oss til og med å snakke om slike ting, og samtidig nekter de oss mat så vi kan eksistere, eller ammunisjon så vi kan slåss.» Fra Europa kom det rykter om fred på Russlands be­ kostning. Nyheter om hvordan russiske tropper ble behandlet i Frankrike skapte også uro. Den 1. brigade hadde for­ søkt å erstatte offiserene med soldaterråd på samme måte som kameratene hadde gjort hjemme, motsatt seg ordre om å dra til Saloniki, og forlangt å bli sendt hjem til Russland. De var blitt omringet, utsultet, og beskutt med artilleri. Mange ble drept. 29. oktober gikk jeg til Marinsky-palassets sal i mar­ mor og karmosin der republikk-rådet var samlet for å høre Terestchenkovs erklæring om regjeringens uten­ rikspolitikk, en erklæring som et utmattet og fredslengtende folk hadde ventet utålmodig på. En slank, uklanderlig antrukket ung mann med glatte trekk og høye kinnben leste med behagelig stemme opp

31

en upersonlig tale. Det var ingenting. Bare de samme gamle fraser om å knuse den tyske militarisme sammen med de allierte, om Russlands «interesser», om «forvir­ ringen» forårsaket av Skobelievs n a k a z. Han sluttet med det velkjente refreng: — Russland er en stormakt. Russland vil forbli en stormakt, uansett hva som hender. Vi må alle rykke ut til dets forsvar, vi må vise at vi er forsvarere av et stort ideal. Ingen var fornøyd. De reaksjonære ønsket en sterk imperialistpolitikk. De demokratiske partier ønsket en forsikring om at regjeringen ville presse på for å oppnå fred. Jeg gjengir en lederartikkel fra R a b o t c h i i s o l d a t (Arbeider og soldat), organ for det bolsjevikiske Petrograd-sovjetet: REGJERINGENS SVAR TIL SKYTTERGRAVENE. Den mest ordknappe av våre ministre, herr Terestchenkov, har i realiteten meddelt skyttergravene følgende: 1. Vi står fast forent med våre allierte. (Ikke med folket, men regjeringene.) 2. Det har ingen hensikt å diskutere muligheten eller umuligheten av en vinteroffensiv. Det vil bli avgjort av våre alliertes regjeringer. 3. l.juli-offensiven var et utmerket og vellykket foreta­ gende. (Han nevnte ikke konsekvensene.) 4. Det er ikke tilfelle at de allierte ikke tar hensyn til oss. Ministeren kunne vise til viktige erklæringer. (Erklæringer? Hva med realitetene? Hva med den britiske flåtes oppførsel? Fratemiseringen mellom den britiske konge og den kontrarevolusjonære general Gurka i eksil? Ministeren nevnte ikke noe om dette.) 5. Skobelievs nakaz er ikke bra. De allierte liker dem ikke, de russiske diplomater liker dem ikke. På den allierte konfe­ ranse må vi alle «snakke samme språk». Og er dette alt? Dette er alt. Er det noen vei ut av det? Løsningen er tillit til de allierte og Terestchenkov. Når kom­ mer freden? Når det passer de allierte. Dette var regjeringens svar til skyttergravene.

I bakgrunnen av russisk politikk begynte nå kontu­ rene av en alvorlig maktfaktor å reise hodet — kosak­ kene. Gorkis avis, N o v a y a Z h i z n (Nytt liv) gjorde oppmerksom på deres aktivitet:

32

I revolusjonens begynnelse nektet kosakkene å skyte på befolkningen. Da Kornilov marsjerte mot Petrograd nektet de å følge ham. Fra passiv lojalitet mot revolusjonen har kosak­ kene slått om til en aktiv bekjempelse av den. Fra revolusjo­ nens kulisser har de plutselig rykket inn i forgrunnen.

Kaledin, Don-kosakkenes a l a m an, var blitt av­ skjediget av den provisoriske regjering for sin innblan­ ding i Komilov-episoden. Han avslo blankt å trekke seg tilbake og fortsatte med intriger og trusler fra sitt ho­ vedkvarter ved Novotcherkask, beskyttet av tre veldige kosakk-arméer. Hans makt var så stor at regjeringen så seg tvunget til å se gjennom fingrene med oppsetsigheten. Ikke nok med det, men den gikk med på en for­ mell anerkjennelse av rådet for de forente kosakkarméer, og en tilsvarende fordømmelse av den nyopp­ rettede kosakk-seksjon av sovjetene. I begynnelsen av oktober bie Kerenski oppsøkt av en kosakk-delegasjon som arrogant forlangte anklagene mot Kaledin skrinlagt. Samtidig beskyldte de ham for å være ettergivende mot sovjetene. Kerenski gikk med på å la Kaledin være i fred, og skal ha sagt: «I sovjetledemes øyne er jeg en despot og tyrann. Den provi­ soriske regjering er ikke avhengig av sovjetene og be­ klager at de i det hele tatt eksisterer.» På samme tid oppsøkte en annen kosakk-delegasjon den britiske ambassadør og forhandlet frekt med ham som representanter for «det frie kosakk-folket». I Don hadde noe som liknet en kosakk-republikk blitt opprettet. Kuban proklamerte seg selv som uavhen­ gig kosakk-stat. Sovjetene i Rostov og Jekaterinburg ble sprengt av kosakkene, og kullgruvearbeidemes hovedkvarter i Kharkov plyndret. Kosakk-bevegelsen var anti-sosialistisk og militaristisk i alle sine ytrings­ former. Lederne tilhørte adelen og godseierne, som Ka­ ledin, Kornilov, generalene Dutov, Karaulov og Bardizhe, og i ryggen hadde de mektige forretningsmenn og Moskva-banker. Det gamle Russland gikk i oppløsning. I Ukraina, i Finnland, Polen og Hvite-Russland ble nasjonalistene stadig sterkere og modigere. De lokale myndigheter, 3 — Ti dager som rystet verden.

33

kontrollert av de eiendomsbesittende klasser, forlangte selvstyre og nektet å adlyde ordrer fra Petrograd. I Helsingfors nektet sentatet å yte lån til den provisoriske regjering, proklamerte Finnlands selvstendighet og krevde tilbaketrekking av de russiske tropper. Den borgerlige R a d a i Kiev utvidet Ukrainas grenser til de rikeste områder i Sør-Russland, så langt øst som Ural, og begynte så å mobilisere en nasjonal hær. Statsminister Vinnitchenko slo på en separatfred med Tyskland — og den provisoriske regjering var hjelpeløs. Sibir og Kaukasus gjorde krav på egne nasjo­ nalforsamlinger. Og i alle disse områder var en bitter kamp mellom myndighetene og de lokale arbeider- og soldaterråd i gang. Tilstandene ble dag for dag mer kaotiske. Hundre tusener av soldater deserterte fra fronten og drev i store bølger gjennom landet. Bøndene i Tambov og Tver-provinsene var lei av å vente på jord og forbitret over maktovergrep. De satte fyr på herregårder og massakrerte godseiere. Veldige streiker og lockouter rys­ tet Moskva, Odessa og kulldistriktene i Don-områdene. Transporten var lammet, hæren sultet, og i de store byene fantes det ikke brød. Regjeringen pendlet mellom den demokratiske og den reaksjonære fraksjon og stod maktesløs. Når den ble tvunget til å foreta seg noe, var det alltid til støtte for de eiendomsbesittendes interesser. Kosakker ble brukt til å kue bøndene og slå ned streiker. I Taskhent ble sovjetene undertrykt. Det økonomiske råd i Petrograd, som var dannet for å planlegge landets økonomiske oppbygging, ble oppløst av Kerenski på grunn av dra­ kampen mellom arbeid og kapital. Det gamle regimets militære menn, støttet av kadet­ tene, krevde skjerpede forholdsregler for å gjenopprette disiplin i hær og marine. Forgjeves fastholdt marinemimsteren, admiral Verderevsky, og krigsministeren, general Verkhovsky, at bare en ny, frivillig og demo­ kratisk disiplin kunne redde hæren og marinen. Deres råd ble ignorert. De reaksjonære spekulerte i massemisnøye. Retts-

34

saken mot Kornilov nærmet seg. Den borgerlige presse forsvarte ham mer og mer åpent, og omtalte ham som «den store russiske patriot». Burtzevs avis, 0 b s h ic h e e D i e l o (Felles sak), ropte på et diktatur av Kornilov, Kaledin og Kerenski! Jeg hadde en samtale med Burtzev i republikkrådets presselosje. En liten lut skikkelse med rynket ansikt, nærsynte øyne bak tykke brilleglass, uryddig hår og gråsprengt skjegg. «Merk Dem mine ord, unge mann! Hva Russland trenger, er en sterk mann. Vi skulle gjøre oss ferdig med revolusjonen nå, og konsentrere oss om tyskerne. Svindlere ødela for Kornilov, og bak svindlerne finner vi de tyske agentene. Kornilov skulle ha seiret.» På ytterste høyrefløy gikk organene for de dårlig maskerte monarkistene, Purishkevitch’s Narodny Tribun (Folkets talerstol), Novarjo Rus (Nytt Russland) og Zhivoye Slovo (Levende ord), åpent inn for avskaf­ felse av det revolusjonære demokrati. 23 oktober fant det sted en trefning med tyskerne i Rigabukten. Under påskudd av at Petrograd var i fare, la Kerenski planer om å evakuere hovedstaden. I første omgang skulle ammunisjons-bedriftene flyttes utover landet, og så skulle regjeringen ta sete i Moskva. Øyeblikkelig ropte bolsje­ vikene opp om at regjeringen ville evakuere den røde hovedstad for å svekke revolusjonen. Riga var solgt til tyskerne. Nå stod Petrograd for tur. Borgerpressen gledet seg. «I Moskva», skrev kadettavisen Ryetch (Tale) «kan regjeringen arbeide i en roli­ gere atmosfære, uten forstyrrelser fra anarkister. Radzinko som var leder for høyrefløyen i kadettpartiet, er­ klærte i Utro Rossii (Russlands demring) at tyskernes erobring av Petrograd ville være en velsignelse, fordi det ville ta knekken på sovjetene og Østersjø-flåten. Petrograd er i fare (skrev han). Jeg sier til meg selv: Gud bevare Petrograd! Man frykter for at de revolusjonære organisasjoner vil bli ødelagt hvis Petrograd går tapt. Til det svarer jeg at det ville glede meg, for de er bare en ulykke for Russland. Med erobringen av Petrograd vil også Østersjø-flaten bli

35

satt ut av spillet. Men heller ikke det er noe å beklage, for storparten av flåten er fullstendig demoralisert.

Evakueringsplanene reiste en storm av protester og ble oppgitt. I mellomtiden hang den planlagte sovjet-kongressen som en truende sky over Russland. Den ble motarbei­ det, ikke bare av regjeringen, men også av alle «mode­ rate» sosialister. De sentrale soldater- og matrosrådene ledelsen i endel av fagforbundene, bøndenes sovjeter og først og fremst T say-ee-kah skydde ingen midler for å forpurre kongressen. Izvestia og Gilos soldata (Soldatens røst), begge startet av Petrograd sovjet, men nå i hendene på Tsay-ee-kah, angrep den på det voldsomste, og det samme gjorde de sosialrevolusjonæres samlede presse-artilleri, Dielo Naroda (Folkets sak) og Volia Naroda (Folkets vilje). Utsendinger reiste på kryss og tvers i landet og på­ bud ble telegrafert de lokale sovjeter og soldaterråd om å forhindre valg til kongressen. Offentlige resolusjoner, erklæringer om at demokratiet ikke var tjent med en kongress nå da den grunnlovgivende forsamling var forestående. Protester fra alle hold, fra representanter for fronten, fra Zemstvo-forbundet,* bøndenes organi­ sasjoner, de forente kosakk-arméene, offiserene, St. Georgsridderne, Dødsbataljonene . . . Rådet for de rus­ siske republikker var et eneste stort protestkor. Hele det apparat som Mars-revolusjonen hadde bygd opp, blokkerte nå sovjet-kongressen. På den annen side hadde man mottrykket fra prole­ tariatet — arbeidere, alminnelige soldater, fattige bøn­ der. Mange lokale sovjeter var allerede bolsjevikiske. Så var det industriarbeidernes organisasjoner, Fahritchno-Zavodskiye Comititi, fabrikk og verksted-rådene, og de opprørske hær- og flåteorganisasjonene. På en­ kelte steder der medlemmene ble nektet å velge regulære sovjet-delegasjoner, foretok de illegale valg innen sine egne rekker. På andre steder ble de gamle obstruksjons* Zemstvoene — råd på landsbygda av liberal og folkeopplysningsmessig karakter fra tsar-tiden.

36

styrene kastet og nye satt inn. Opprørske utbrudd sprengte igjennom det størknede dekke av lava som hadde lagt seg over revolusjonen de siste månedene. Bare en spontan massebevegelse kunne bringe den allrussiske kongress av sovjeter sammen. Dag etter dag talte bolsjevikene i kaserner og fabrik­ ker og fordømte «denne borgerkrigs-regjeringen». En søndag skranglet vi på en overfylt damp-trikk gjennom hav av søle og mellom dystre fabrikker og store kirker ut til Obukhovsky Zavod, en statsdrevet ammunisjons­ fabrikk i Schliisselburg-området. Møtet fant sted mel­ lom de høye murveggene i en diger, uferdig bygning. Ti tusen mørkkledde menn og kvinner satt pakket sam­ men rundt et podium som var drapert i rødt. Sitteplas­ sene bestod av murstein og trematerialer og stiger, og reaksjonene fra den intenst lyttende forsamlingen var orkanaktige. Gjennom det grå, tunge skydekket brøt solen av og til og kastet rødt lys inn av vindusgluggene og henover mengden av enkle ansikter som var vendt opp mot oss. Lunatsjarski, en slank student-type med en kunstners følsomme ansikt, påviste hvorfor sovjetene måtte ta makten. Ikke noe annet kunne trygge revolusjonen over­ for fienden som bevisst ruinerte landet, undergravde arméen og åpnet mulighetene for en ny Kornilov. En soldat fra dqn rumenske front, tynn, tragisk opp­ glødd, ropte ut: «Kamerater! Vi sulter ved fronten, vi er stive av kulde. Vi dør uten noen mening. Jeg ber vår amerikanske kamerat fortelle i Amerika at russerne ikke oppgir revolusjonen så lenge de er i live. Vi vil fort­ sette med all vår kraft inntil folket rundt om i verden reiser seg og kommer oss til hjelp. Be de amerikanske arbeiderne reise seg og slåss for den sosiale revolu­ sjon!» Så kom Petransky, sped, lavmælt, uforsonlig: «Tiden er inne for handling, ikke ord. Den økono­ miske situasjon er elendig, men vi må venne oss til den. De prøver å sulte og fryse oss i kne. De prøver å provosere oss. Men la dem vite at de kan ga for langt — at hvis de legger hendene på proletariatets or-

37

ganisasjoner så vil vi feie dem vekk som avskum fra jordens overflate!» Bolsjevik-pressen gikk plutselig til utvjdelse. Ved si­ den av de to parti-avisene Rabotchi Put og Soldat, ut­ kom en ny avis for bøndene, Derevenskaya Byednota (Landsbyenes fattigste), i et daglig opplag på en halv million. Fra 17. oktober kom Rabotchi i Soldat. Dens lederartikkel sammenfattet de bolsjevikiske synspunk­ tene slik: En krig på fjerde året vil bety armeens og landets utslet­ telse. Det er fare for Petrograds sikkerhet. . . Kontrarevolusjonære spekulerer i folkets ulykke. . . Bøndene som er brakt til grensen av fortvilelse, svarer med åpent opprør. Gods­ eierne og myndighetene massakrerer dem med sine straffeekspedisjoner. Fabrikker og gruver blir stengt og arbeiderne truet av hungersnød. . . Borgerskapet og dets generaler vil ha tilbake den blinde disiplinen i arméen. . . Støttet av bor­ gerskapet er kornilovene klar til å slå ned på den grunnlovgivende forsamling. Kerenski-regjeringen er mot folket. Den vil ødelegge fol­ ket. Denne avis er for folket, og av folket — de fattige, ar­ beiderne, soldatene, bøndene. Folket kan bare bli reddet ved en gjennomføring av revolusjonen. . . og dette kan bare bli oppnådd ved å gi all makt til sovjetene. Denne avis går inn for følgende: All makt til sovjetene — både i hovedstaden og provinsen. Øyeblikkelig våpenstillstand på alle frontavsnitt. En ærlig fred mellom folkene. Godsene — uten erstatning — til bøndene. Arbeidernes kontroll over industrien. En grunnlovgivende forsamling valgt på ærlig måte.

Det kan være av interesse å gjengi et annet avsnitt fra ‘den samme bolsjevikavisen fordi den ble beskyldt for å gå tyskernes ærender: Den tyske keiser, tildekket av millioners blod, nærer ønske om å sende sine tropper mot Petrograd. La oss appellere til de tyske arbeidere, soldater og bønder, som ønsker fred like sterkt som oss: Reis dere mot denne fordømte krigen! Dette kan bare bli oppnådd av en revolusjonær regjering som med full rett kan tale arbeidernes, bøndenes og soldate­ nes sak over diplomatenes hoder og direkte til de tyske trop­ per, til de tyske skyttergraver, gjennom flygeblad på tysk. . . Våre flygere kan spre denne appellen over hele Tyskland.

38

I republikkrådet ble kløften mellom de to hovedfraksjoner dypere og dypere for hver dag. «De eiendomsbesittende klasser», ropte Karelin fra Det sosialrevolusjonære venstre, «prøver å utnytte det revolusjonære statsapparat for å binde Russland til de alliertes krigsvogn! De revolusjonære partier tar helt av­ stand fra denne politikken.» Gamle Nicholas Tchaikovsky, som representerte de nasjonalistiske sosialister, advarte mot å gi jorden til bøndene, og tok parti for kadettene: «Vi må øyeblikkelig få tilbake streng disiplin i ar­ méen . . . Siden krigens begynnelse har jeg stadig på­ pekt det forbryterske i å innlate seg på sosiale og øko­ nomiske reformer så lenge det hersker krigstilstand. Vi begår denne forbrytelsen, og allikevel er jeg som sosia­ list ikke imot reformer.» Rop fra venstre: «Vi tror deg ikke!» Kraftig applaus fra høyre. Kadettenes AcLzhemov erklærte at det var helt unød­ vendig å forklare soldatene hva de slåss for, all den stund enhver soldat måtte vite at hans første plikt var a fordrive fienden fra russisk jord. Kerenski bønnfalt to ganger lidenskapelig om nasjo­ nal enhet, og brast den ene gangen i gråt. Forsamlingen hørte kaldt på ham og avbrøt med ironiske bemerknin­ ger. Smolny-instituttet, hovedkvarteret for Tsay-ee-kah og Petrograd sovjet, lå flere kilometer fra sentrum, ved bredden av Neva. Jeg kom meg dit ut med en trikk som sneglet seg avsted gjennom oppbløtte og overfylte ga­ ter. Ved endestasjonen reiste Smolny-klosteret seg med sine skjønne kupler i gull og røykblått. Ved siden av lå den kasemeliknende fasaden til Smolny-instituttet, nes­ ten 200 meter lang, tre etasjer høy og fortsatt med det keiserlige våpenskjold i stein over inngangen. Under det gande regime hadde instituttet vært en berømt klosterskole for adelsdøtre, beskyttet av selveste tsarinaen. Nå hadde arbeidernes og soldatenes revolu­ sjonære organisasjoner overtatt bygningen. På dørene til de mer enn hundre store, nakne rommene kunne en

39

besøkende fortsatt lese emaljerte skilter som opplyste at dette var «Kvinnelig klasserom nr. 4», eller «Lærer­ værelse». Men over disse hang håndmalte plakater som vitnet om den nye tid: «Sentralkomiteen for Petrograd sovjet», «Tsay-ee-kah», «Utenriksavdeling», «Sosialis­ tiske soldaters forbund», «Sentralkomitéen for all-russisk handel», «Fabrikk- og verksted-råd», «Sentralråd ror arméen», og videre kontorer og konferanserom for de politiske partier. De lange biiede og sparsomt opplyste korridorer krydde av travle soldater og arbeidere, noen bøyd un­ der store stabler av aviser, proklamasjoner og trykksa­ ker av ethvert slag. Det var en jevn klapring av tunge støvler over tregolvene. Plakater var slått opp overalt: «Kamerater! Ta vare på helsa — vis renslighet!» Ved trappeoppgangen i hver etasje stod lange bord med stabler av litteratur og brosjyrer fra de forskjellige par­ tier til salgs. Den rommelige, lave spisesalen i første etasje var fortsatt spisesal. For to rubler kjøpte jeg en middagsbillett som ga meg rett til å stå i kø med tusen andre for a komme fram til disken der 20 menn og kvinner delte ut kålsuppe, kjøtt og svart brød. Fem kopek for et tinnkrus med te. Fra en kurv grep man en fettet skje. Ben­ kene rundt langbordene var pakket med sultne prole­ tarer som diskuterte og vitset mens de kjørte i seg ma­ ten. Ovenpå var det et 'tnnet spiserom, reservert for Tsay-ee-kah, skjønt hvem som helst gikk dit. Her kunne en få brød med mye smør og utallige glass med te. I søndre ende av annen etasje lå den store forsamlingssalen, før revolusjonen ballsal. To rekker med mek­ tige søyler bar det høye taket, og salen var opplyst av veldige lysekroner med hundrevis av små lys. I den ene enden stod en tronhimmel flankert av to faner og en gullramme hvorfra det keiserlige portrett var fjernet. Ved store anledninger hadde militære og geistlige paradefigurer glimret her, en ramme om grand galla. Tvers over korridoren hadde fullmaktskomitéen for sovjet-kongressen kontorene. Jeg betraktet de nye ut­

40

sendingene som ankom, røslige, skjeggete soldater, ar­ beidsfolk i svarte bluser, noen langhårete bønder. En ung kvinne — medlem av Plekhanovs yedinstvo-gruppe* — forestod kontrollen. Hun smilte foraktelig og sa: «Disse folkene er svært forskjellige fra- delegatene til den første siezd (kongress). Legg merke til hvor grove og uvitende de ser ut! Uopplyste typer». Det var noe i det hun sa. Bunnlagene i Russlands folkemasser var blitt rotet opp, og det var de som nå befant seg øverst. Fullmaktskomiteen, utpekt av det gamle Tsay-ee-kah, bearbeidet utsending etter utsen­ ding for å finne ut om de var lovlig valgt. Karakhan, medlem av den bolsjevikiske sentralkomité, bare smilte: «Bry dere ikke om det», sa han. «Når tiden er inne skal vi sørge for at dere blir anerkjent.» Rabotchi i Soldat skrev: Vi gjør utsendingene til den nye all-russiske kongress oppmerksom på at visse medlemmer av organisasjons-komitéen prøver å forhindre kongressen ved å hevde at den ikke kommer til å finne sted, og at utsendingene gjør best i å for­ late Petrograd. Hør ikke på disse løgnene. . . Begivenhets­ rike dager forestår . . .

Det ble klart at en beslutningsdyktig forsamling ikke kunne trommes sammen til 2. november, og kongressen ble derfor utsatt til 7. november. Men hele landet var nå på vakt. Mensjevikene og de sosial-revolusjonære som oppdaget at de var slått, forandret plutselig taktikk og begynte å telegrafere febrilsk til provins-organisasjonene om å velge så mange «moderate» sosialist-delegater som mulig. Samtidig sammenkalte eksekutiv-komitéen for bøndenes sovjeter til en ekstraordinær kon­ gress 13. desember, for å oppheve hva arbeiderne og bøndene måtte vedta. Hva ville bolsjevikene gjøre? Byen summet av rykter om en væpnet «demonstrasjon» av arbeidere og solda­ ter. Den borgerlige og reaksjonære presse spådde at en oppstand var i emning og oppfordret regjeringen til å * Tilhengere av Plekhanov, sosialdemokratisk pioner i 80årene. En redusert gruppe, til høyre for mensjevikene.

41

arrestere medlemmene av Petrograd sovjet, eller iall­ fall forhindre kongressen. Organer som Novaya Rusoppfordret til likvidering av bolsjevikene. Gorkis avis, Novaya Zlizn, var enig med bolsjevi­ kene i at de reaksjonære ville gjøre et forsøk på å tor­ pedere revolusjonen, og at de om nødvendig måtte mø­ tes med væpnet makt. Det revolusjonære demokratis partier måtte opptre i samlet front. Sa lenge demokratiet ikke har samlet sine hovedkrefter, og så lenge motstanden mot dets innflytelse fortsatt er sterk, er det ingen hensikt i å gå til angrep. Men hvis de fientlige krefter skulle prøve å gripe til våpen, er tiden inne for det revolusjonære demokrati til å kaste seg inn i kampen og ta makten, og beholde den med folkets støtte.

Gorki påpekte at både regjeringens og de reaksjonæres aviser egget bolsjevikene til maktbruk. En opp­ stand ville imidlertid bare åpne veien for en ny Komilov. Han oppfordret bolsjevikene til å dementere kupptyktene. Potressov publiserte i mensjevikenes Dien (Dag) en sensasjonell historie, ledsaget av kart, som foregå a være en hemmelig bolsjevikisk krigsplan. Som ved et trylleslag ble veggene dekket av plaka­ ter fra sentralkomitéene for de «moderate» og konserva­ tive fraksjoner og fra Tsay-ee-kah med advarsler, pro­ klamasjoner og appeller som fordømte alle «demonstra­ sjoner». Arbeidere og soldater ble bønnfalt om ikke å lytte til agitatorer. Her er et opprop fra de sosial-revolusjonæres militærgruppe: Igjen svirrer rykter på byen om et forestående vystuplen nie. Hvor er opphavet for disse ryktene? Hvilken organisa­ sjon tilhører disse agitatorene som preker opprør? Bolsje­ vikene har, pa spørsmål i Tsay-ee-kah, benektet å ha noe med det å gjøre. Men ryktene i seg selv representerer en stor fare. Uansvarlige bråkmakere kan lett provosere deler av massene til opprørske handlinger. . . I denne for Russland så skjebnesvangre tid kan dette resultere i ødeleggelsen av de organisasjoner som proletariatet så møysommelig har bygd opp. De kontra-revolusjonære intrigemakere bare venter på en foranledning til å slå ned revolusjonen, åpne fronten for Wilhelm og forpurre den grunnlovgivende forsam ling. . . Bli på din post!

42

28. oktober traff jeg Kamenjev på Smolny-instituttet, en liten mann med rødlig skjegg og galliske bevegelser. Han var ikke så sikker på at det ville komme nok dele­ gater. »Men hvis det blir noen kongress», sa ban, «sa vil den representere folkeviljen. Og hvis flertallet er for bolsjevikene, hva jeg tror, så vil vi forlange at mak­ ten blir overlatt til sovjetene, og at den provisoriske re­ gjering må gå.» Volodarsky, en høy, blek ungdom med briller og dår­ lig hud, var mer kategorisk. «Hvis kompromiss-makerne skulle lykkes i å forhindre kongressen — vel, så er vi realister nok til ikke å slå oss til tåls med det.» I min notisbok finner jeg følgende notater fra Petrograd-avisene 29. oktober: Moghilev (generalstaben). Konsentrerer lojale garderegimenter, kosakker og dødsbataljoner. Junkerne ved offiserskolen i Pavlovsk beordret av regje­ ringen til Petrograd. Oranienbaum-junkeme ankommer til byen. , Deler av panseravdelingen ved Petrograd garnison for­ lagt i Vinterpalasset. Etter Trotskijs ordre flere tusen rifler fra statens våpen­ fabrikk i Sestroretzk delt ut til representanter for Petrogradarbeiderne. Resolusjon fra møte i nedre Liteiny-kvarterets bymilits forlanger all makt til sovjetene.

Dette er bare noen glimt fra de feberaktige dagene da alle visste at noe ville skje, men ingen riktig hva. På et møte i Petrograd sovjet om kvelden 30. oktober stemplet Trotskij borgerpressens beskyldninger om at sovjetet overveiet væpnet opprør som «et forsøk fra de reaksjonære på å ødelegge sovjet-kongressen». Han er­ klærte: «Petrograd sovjet har ikke vedtatt noen vystuplennie. Men hvis det skulle bli nødvendig vil vi ikke nøle, og vi vil få støtte av garnisonen i P e tro g ra d ... De (regjeringen) forbereder en kontrarevolusjon, og vi skal svare med en motoffensiv som blir nådesløs og avgjø­ rende.» Det stemte at Petrograd sovjet ikke hadde vedtatt noen masseaksjon, men sentralkomiteen i det bolsjevik-

43

iske parti overveide spørsmålet om opprør. Den satt sammen i møte hele natten 23. oktober. Tilstede var alle partiets intellektuelle, lederne — og representanter for arbeiderne og garnisonen i Petrograd. Blant de intel­ lektuelle var bare Lenin og Trotskij stemt for å gå til opprør. Selv de militære medlemmer gikk i mot. En av­ stemning ble foretatt. Opprøret ble stemt ned. Da reiste en kraftig arbeider seg, med ansiktet for­ trukket av sinne: «Jeg snakker på vegne av Petrograds proletarer», sa han hest. «Vi er for opprør. Gjør som dere vil, men jeg advarer dere, hvis dere nå tillater at sovjetene blir slått i stykker så er vi ferdige med dere!» Han fikk støtte av noen soldater. Deretter ble det stemt på ny — opprøret var vedtatt. Imidlertid fortsatte bolsjevikenes høyrefløy under Riazanov, Kamenjev og Sinovjev å agitere mot væpnet oppstand. 31. oktober om morgenen brakte Rabotchi Rut første del av Lenins «Brev til kameratene», et av de dristigste stykker propaganda verden har sett. Her tok Lenin utgangspunktet i Kamenjevs og Riazanovs beten­ keligheter og slo fast argumentene for opprør: «Enten må vi oppgi slagordet om all makt til sovje­ tene», skrev han, «eller vi må gå til opprør. Det finnes ingen middelvei.» Samme ettermiddag holdt Paul Miliukov, kadettenes leder, en flengende tale i republikk-rådet der han stemp­ let Skobelievs nakaz som tyskvennlige, beskyldte «det revolusjonære demokrati» for å ødelegge Russland, raste mot Terestchenko og innrømmet åpent at han foretrakk det tyske diplomati framfor det russiske. Venstrebenkene stod i kok under talen. Pa sin side kunne ikke regjeringen overse den suk­ sess bolsjevikene hadde med propagandaen sin. 29. ok­ tober gjorde et fellesmøte av regjeringen og republikkrådet i all hast to vedtak. Bøndene skulle midlertidig få jord, og anstrengelsene for å oppnå fred skulle skjerpes. Neste dag avskaffet Kerenski dødsstraffen i arméen. «Aksjonsutvalget for styrkelse av det republi­ kanske styre og bekjempelse av anarki og kontra-revolusjon» ble samme dag nedsatt under pomp og prakt

44

— uten å sette det minste spor etter seg i historien. Neste morgen intervjuet jeg sammen med to andre kor­ respondenter Kerenski. Det var siste gangen han mottok journalister. «Det russiske folk», sa han bittert, «lider av økono­ misk utmattelse og skuffelse over sine allierte! Verden tror at den russiske revolusjon er over. Men vær klar over at den russiske revolusjon bare er begynt . . . » Det var mer profetiske ord enn han kanskje selv for­ sto. 30. oktober var jeg til stede på et stormende møte i Petrograd sovjet som varte hele natten. De «moderate» sosialistiske intellektuelle, offiserer, medlemmer av armé-komitéene og Tsay-ee-kah hadde møtt mannsterkt fram. Mot dem stod arbeidere, bønder og alminnelige soldater — enkle og oppglødde. En bonde fortalte om uroen i Tver, som han sa skyld­ tes arrestasjonene av jordrådene. «Denne Kerenski er ikke noe annet enn et skjold for pomieshtchiki (jord­ eierne),» ropte han. «De vet at den grunnlovgivende forsamling vil ta fra dem jorden i alle fall, og derfor prøver de å forhindre den!» En maskinist fra Puilov-verkene beskrev hvorledes ledelsen stoppet den ene avdeling etter den andre med den begrunnelse at det ikke fantes brennstoff og rå­ materialer. Fabrikk- og verkstedrådet hadde, forsikret han, oppdaget store bortgjemte lagre. «Det er en provo catzia», sa han. «De vil prøve å sulte oss u t — eller drive oss til voldshandlinger.» En av soldatene begynte: «Kamerater! Jeg bringer dere en hilsen fra det stedet hvor menn graver sine gra­ ver og kaller dem skyttergraver!» Så reiste en slank ung soldat med gnistrende øyne seg og ble møtt med jubelrop. Det var Tshudnovski som var meldt drept under julikampene og nå gjenopp­ stod fra de døde. «Soldatene stoler ikke lenger på sine offiserer. Til og med armé-komitéene, som avslo å sam­ menkalle sovjetene, forråder oss . . . Soldatene krever at den grunnlovgivende forsamling blir holdt nøyaktig til den tid som var bestemt, og den som våger å komme

45

med utsettelser skal få føle våre forbannelser, og det ikke bare platoniske forbannelser heller, for arméen har våpen også.» Han fortalte om valgkampen for den grunnlovgivende forsamling som nå raste i den 5. armé. «Offise­ rene, og særlig de mensjevikiske og sosialrevolusjonære, prøver bevisst å sette bolsjevikene ut av spillet. Våre aviser får ikke sirkulere i skyttergravene. Våre talere blir arrestet.» «Hvorfor snakker du ikke om mangelen på brød?» ropte en annen soldat. «Mennesket lever ikke av brød alene,» svarte Tshudnovski alvorlig. Etter ham fulgte en offiser, utsending fra Vitebsk sovjet, en mensjevikisk oboronetz. «Det er ikke et spørs­ mål om hvem som har makten. Vanskene skyldes ikke regjeringen, men krigen. Og krigen må bli vunnet før det kan bli noen forandring.» Dette ble mottatt med hujing og ironisk munterhet. «Disse bolsjevik-agitatorene er noen demagoger.» For­ samlingen rystet av latter. «La oss et øyeblikk glemme klassekampen . . . » Men lenger kom han ikke. En stem­ me ropte: «Det skulle du nok ønske!» ^Petrograd frembød et merkelig skue i disse dagene. På fabrikkene var rådsrommene fylt med stabler av geværer, kurerer kom og gikk, røde garder ekserserte. I alle brakker var det helnatts-møter, og om dagen endeløse, glødende diskusjoner. På gatene svulmet tra­ fikken opp utover kvelden, en langsom bølge opp og ned Nevsld, med kamp om ferske aviser. Det var så mange overfall at det var farlig å bevege seg i sidegater. På Sadovaya så jeg midt på ettermiddagen en menneske­ mengde på flere hundre trampe ihjel en soldat som var grepet i tyveri. Rundt køene der kvinnene hutret i timevis for å kjøpe brød og melk, snek ubestemmelige eksistenser som hvis­ ket at jødene hadde hamstret unna maten — og at mens folk sultet, levde sovjet-medlemmene i overflod. Ved Smolny-instituttet var det bevæpnede vakter ved dører og innganger som forlangte å få se legiti-

46

masjon. Det summet av virksomhet dag og natt. Hundrevis av soldater og arbeidere sov på ^golv og overalt der det fantes plass. I ballsalen ovenpå var tu­ sen mennesker trengt sammen til den stormende sesjon i Petrograd sovjet. Spillebuler blomstret hektisk fra skumring til daggry, med flommende champagne og innsatser på tyve tusen rubler. I byens sentrum drev prostituerte iført juveler og kostbare pelser, de fylte kaféene. Monarkist-komplotter, tyske spioner, smuglere med store planer . . . Og i regnet og den bitende oktober-vinden, den store pulserende byen under grå skyer i stadig større hastig­ het på vei mot — hva?

3.

Klokken er slagen

I forholdet mellom en svak regjering og et opprørsk folk kommer det en tid da ethvert skritt fra myndighe­ tenes side bare forbitrer massene, akkurat som enhver unnlatelse vekker forakt. Forslaget om å evakuere Petrograd hadde vakt vold­ som reaksjon. Kerenskis offentlige dementi av at re­ gjeringen hadde slike planer ble møtt med hånsrop. Kjørt opp mot veggen av revolusjonens press (skrev Rabotchi p u t) prøvde den demokratiske regjering å komme seg ut av klemmen med løgnaktige forsikringer om at den aldri hadde tenkt på å rømme Petrograd, og at den ikke aktet å gi opp hovedstaden.

I Kharkov organiserte 30.000 kullgruvearbeidere seg og erklærte at «arbeiderklassen og den herskende klasse ikke har noe til felles». Arbeiderne ble forfulgt av kosakkene. Noen arbeidsgivere sørget for lockout. Ar­ beiderne gikk til generalstreik. Ministeren for handel og industri, Konovalov, ga sin medarbeider Orlov full­ makter til å ordne opp. Orlov var avskydd av gruve­ arbeiderne.^ Men Tsay-ee-kah støttet hans utnevnelse, og nektet å kreve at kosakkene ble trukket u t fra Donbassenget. Sovjetet i Kaluga ble oppløst. Bolsjevikene hadde, et­ ter å ha fått flertall, frigitt noen politiske fanger. Med regjerings-kommisærens godkjennelse kalte den lokale duma inn tropper fra Minsk, og sovjetets hovedkvarter ble beskutt med artilleri. Bolsjevikene måtte gi opp mot­ standen, og da de forlot bygningen ble de angrepet av kosakker som ropte: «Slik skal de få det, alle de andre sovjetene også, i Moskva såvel som Petrograd.» Denne hendelsen vakte en bølge av forbitrelse over Russland.

48

Petrograd ble det avsluttet en regional kongress for de nordlige sovjeter under forsete av bolsjeviken Krylenko. Med overveldende flertall ble det vedtatt at all makt skulle overlates den all-russiske kongress. Det ble sendt hilsener til fengslede kamerater om at frihe­ tens time snart ville slå. På samme måte erklærte den første all-russiske konferanse av fabrikk- og verksteddelegerte sin støtte til sovjetene, og fortsatte: I

Etter å ha frigjort seg politisk fra tsarismen, krever ar­ beiderklassen demokrati også på produksjonsplanet. Dette kan best skje ved arbeidernes kontroll over industrien, et be­ hov som naturlig sprang ut av den økonomiske oppløsning under de dominerende klassers forbryteriske politikk.

Jernbanearbeidernes fagforbund forlangte at sam­ ferdselsminister Liverovski skulle gå av. På vegne av Tsay-ee-kah fastholdt Skobeliev at hans nakaz skulle framlegges på konferansen med de allierte, og han protesterte mot at Terestchenko skulle være ut­ sending til Paris. Terestchenko tilbød å trekke seg. General Verkhovski var ute av stand til å reorgani­ sere arméen og møtte bare sjelden til regjeringsmøtene. 3. november kom Burtzevs Obshtchee Dielo ut med store overskrifter: Borgere! Redd fedrelandet! Jeg har nettopp fått vite at krigsminister Verkhovsky, en av de hovedansvarlige for Kornilovs fall, under et møte i det nasjonale forsvarsråd i går, foreslo å undertegne en separatfred, uavhengig av de allierte. Dette er forræderi mot Russland! Terestchenko forsikret at den provisoriske regjering ikke engang hadde overveid Verkhovskis forslag. «Man skulle tro», sa Terestchenko, «at vi befant oss i et galehus.» Medlemmene av forsvarsrådet var forbløffet over genera­ lens ord. General Alexeyev gråt. Nei! Dette er ikke galskap! Det er verre. Det er direkte forræderi mot Russland! Kerenski, Terestchenko og Nekrassov må øyeblikkelig gjøre klart hvor de står. Borgere, vær på vakt! Landet blir solgt! Redd Russland! 4 — T i dager som rystet verden.

49

Hva Verkhovski i virkeligheten sa var at de allierte rnåtte presses til et fredstilbud fordi Russland ikke or­ ket å kjempe lenger. Både i Russland og i utlandet vakte det voldsom sen­ sasjon. Verkhovski fikk «sykepermisjon» på ubestemt tid og forlot regjeringen. Obshtchee Dielo ble stoppet. Søndag 4. november skulle være en spesiell dag viet Petrograd sovjet, med store massemøter utover landet, angivelig for a samle inn penger til organisasjonen, men i virkeligheten var det en maktdemonstrasjon. Plutselig ble det kunngjort at kosakkene samme dag skulle holde en krestni khod ( korsprosesjon — til minne om ikonet fra 1622 hvis mirakuløse intervensjon hadde drevet Napoleon ut av Moskva). Atmosfæren var ladet — en gnist var nok til å utløse borgerkrig. Petrograd sovjet sendte ut et manifest med titelen «Brødre __ kosakker!» Dere kosakker, settes opp mot oss, arbeidere og soldater. Kains gamle taktikk blir brukt av vår felles fiende, under­ trykkerne, de privilegerte klasser, — generalene, bankene, godseierne, fhv. øvrighetspersoner og tsarens tjenere. . . Vi er hatet av spekulanter, rikmenn, prinser, adelsmenn, p r a i e r , også kosakk-generalene. De er når som helst klar til a ødelegge Petrograd sovjet og knuse revolusjonen. 4. november har en eller annen tillyst en religiøs kosakkprosesjon. Det er opp til enhvers frie samvittighet om han vil delta. Vi blander oss ikke bort i det og skal ikke prøve å formndre noen. Men vi advarer dere, kosakker! Se opp for om ikke deres Kaledin under påskudd av krestni kh o d prøver a sette dere opp mot arbeiderne, mot soldatene.

Prosesjonen ble i all hast avlyst. I kasernene og i arbeiderkvarterene hamret bolsjevi­ kene løs med «All makt til sovjetene», mens agentene for lyssky krefter hisset til utryddelse av jøder, kjøp­ menn og sosialist-ledere. På den ene siden oppfordret monarkist-pressen til blodig undertrykkelse — på den andre siden tordnet Lenins stemme: «Revolusjon! Vi kan ikke vente lenger!» Også borgerpressen var urolig. Birjevya Viedomosti (Børstidende) kalte bolsjevikenes propaganda et an-

50

grep på «samfunnets grunnleggende prinsipper, indivi­ dets sikkerhet og den private eiendomsrett». Men det var de «moderate» sosialistenes organer som var mest fiendtlige. «Bolsjevikene er revolusjonens far­ ligste fiender», erklærte Dielo Naroda. Mensjevikenes Dien skrev: «Regjeringen må forsvare seg selv og for­ svare oss.» Plekhanovs avis Yedinstvo (Enhet) henledet regjeringens oppmerksomhet på det faktum at Petrograd-arbeiderne ble bevæpnet, og forlangte strenge forholdsregler mot bolsjevikene. Regjeringen lot til å bli mer hjelpeløs for hver dag som gikk. Også den kommunale forvaltningen var i opp­ løsning. Morgenavisenes spalter var fylt med meldin­ ger om de mest brutale ran og mord, og forbryterne gikk fri. Det nyttet ikke at bevæpnede arbeidere patrul­ jerte i gatene, bekjempet marodører og beslagla de vå­ pen de kom over. 1. november utstedte den militære kommandant i Petrograd, oberst Polkovnikov, en proklamasjon: På tross av de vanskelige tider landet gjennomlever, set­ ter uansvarlige elementer igang væpnede demonstrasjoner. Blodsutgytelser finner stadig sted, og fra dag til dag brer uro og usikkerhet seg. Disse forhold griper ødeleggende inn i borgernes liv og undergraver regjeringens og de kommunale myndigheters arI full erkjennelse av mitt ansvar og min plikt overfor lan­ det, beordrer jeg: ....................... „ . „ , 1. Enhver militær enhet, i henhold til spesielle fuhmakter og innenfor sitt gamisonsområde, må yte de kommunale myndigheter, kommissærene og militsen den assistanse de matte tre n ge til beskyttelse av offentlige institusjoner. 2. Opprettelse av patruljer som i samarbeid med di­ striktskommandoen og representanter for bymiktsen skal ta de nødvendige forholdsregler for å arrestere kriminelle og desertører. . . , 3. Arrestasjon av alle personer som trenger seg inn i ka­ serner og oppfordrer til demonstrasjoner og blodsutgydelser, samt deres overlevering til hovedkvarteret for byens nest­ kommanderende. 4. Med alle midler å kvele væpnede demonstrasjoner og oppløp i fødselen. , . 5. Å yte assistanse til kommissæren for a forhindre ulov­ lige arrestasjoner og husundersøkelser.

51

6. Uoppholdelig å rapportere alt som skjer innen distrik­ tet til vakthavende stabssjef for Petrograd militærdistrikt. Jeg oppfordrer alle armé-komitéer og organisasjoner til å yte befalet den hjelp de måtte trenge for å utføre sine plikter.

I republikkrådet forsikret Kerenski at regjeringen var fullt oppmerksom på bolsjevikenes forberedelser, men at den hadde maktmidler til å møte enhver situasjon. Han anklaget Novaya Rus og Rabotchi Rut for å drive den samme nedbrytende virksomhet. «Men på grunn av vår uinnskrenkede pressefrihet,» la han til, «kan ikke regjeringen slå ned på de trykte løgnene».* Han sa det var to parallelle former for undergravningsvirksomhet i gang hvis mål var kontrarevolusjonen, og dermed etter de lysskye krefters ønsker. «Jeg nær­ mer meg slutten. Hva som skjer med meg, betyr ikke noe. Derfor kan jeg tillate meg å utpeke bolsjevikene, med deres utrolige provokasjoner, som den andre dri­ vende parten.» 2. november hadde bare 15 utsendinger til sovjetkongressen ankommet. Neste dag var det 100, og mor­ genen etter 175, hvorav 103 var bolsjeviker. Kongres­ sen måtte telle 400 deltakere for å være beslutningsdyk­ tig, og det var bare tre dager igjen. Jeg oppholdt meg mye på Smolny, men det var ikke lenger så lett å komme inn. Vakten ved inngangsporten var fordoblet, og når en kom innenfor var det en lang kø av mennesker som ble nøye kontrollert før de slapp videre. Det ble delt ut legitimasjonskort som ble for­ andret med noen timers mellomrom, på grunn av spio­ nene som stadig lurte seg inn. En dag så jeg Trotskij og hans kone foran meg ved porten. Trotskij lette i lommene, men kunne ikke finne sin legitimasjon. «Ingen råd med det,» sa han tilslutt. «Du kjenner meg. Mitt navn er Trotskij.» «Du har ikke legitimasjon,» svarte soldaten bestemt. «Du kan ikke slippe inn. Navn betyr ikke noe for meg.» * Ikke riktig i overensstemmelse med sannheten. Den provi­ soriske regjering stoppet bolsjevikpressen i juli, og overveide å gjøre det igjen.

52

«Men jeg er presidenten i Petrograd sovjet!» «Vel,» svarte soldaten, «hvis du er en så viktig per­ son må du kunne ha en papirlapp å vise for deg.» Trotskij var svært tålmodig. «Hent øverstbefalende», sa han. Soldaten nølte og mumlet noe om at en ikke kunne forstyrre øverstbefalende for hver en djevel som viste seg. Han vinket på den andre vakten. Trotskij for­ klarte ham saken. «Mitt navn er Trotskij», gjentok han. «Trotskij?» Den andre vakten klødde seg i hodet. «Jeg har hørt det navnet et eller annet sted», sa han tilslutt. «Jeg går ut i fra at det er i orden. Du kan passere, kamerat.» I korridoren møtte jeg Karakhan, medlem av den bolsjevikiske sentralkomité. Han forklarte meg hvor­ dan den nye regjering ville bli. «En smidig organisa­ sjonsform, lydhør overfor folkeviljen slik den kommer til uttrykk gjennom sovjetene, og med full tillit til de lokale organer. I dag saboterer regjeringen den lokale, demokratiske innflytelse, på samme måte som tsaren gjorde. Initiativet i det nye samfunn skal komme ne­ denfra . . . Mønsteret skal være vedtektene for det rus­ siske sosial-demokratiske arbeiderparti. Det nye Tsayee-kah, ansvarlig overfor regelmessige allrussiske sovjet-kongresser, blir parlamentet. De forskjellige ministerier skal ledes av collegia — komitéer — i stedet for som nå av ministre, og blir direkte ansvarlig overfor sovjetene . . . » 30. oktober fikk jeg etter avtale en samtale med Trot­ skij på et kvistværelse i Smolny. Han satt på en pinne­ stol ved et nakent bord midt i rommet. Det var nesten ikke nødvendig for meg å stille spørsmål. Han snakket fort og uten stans i over en time. Innholdet av hva han sa, med hans egne ord, var dette: «Den provisoriske regjering er helt maktesløs. De borgerlige elementer har kontrollen, men denne kontroll er maskert gjennom et tilsynelatende samarbeid med oborontzi-partiene. I revolusjonens løp har vi opp­ levd oppstander av bønder som var lei av å vente på det lovede land. Og over hele landet og i alle arbei-

33

derlag kommer den samme misnøye til syne. Borger­ skapets overtak er bare mulig ved borgerkrigens midler. Kornilov-metoden er den eneste som borgerskapet kan styre etter. Men det er nettopp makt borgerskapet mangler. Arméen står på vår side. Kompromissmakere og pasifister, sosial-revolusjonære og mensjeviker har mistet all autoritet — fordi kampen mellom bønder og godseiere, mellom arbeidere og arbeidsgivere, mellom soldater og offiserer, er blitt bitrere, mer uforsonlig enn noensinne. Bare ved forente masseaksjoner, bare gjen­ nom seier for proletariatets diktatur, kan revolusjonen bli fullført og folket reddet. Sovjetene er folkets fremste organer — fremst i revo­ lusjonær erfaring, fremst når det gjelder ideer og hand­ ling. Bygd direkte på soldatene i skyttergravene, arbei­ derne i fabrikkene, og bøndene på markene, er de revo­ lusjonens ryggrad. Det er gjort forsøk på å skape makt uten sovjetene, men det har bare resultert i maktesløshet. Kontrarevolusjonære planer av alle slag blir nå klekket ut i republikkrådets korridorer. Kadettpartiet representerer den mi­ litære kontrarevolusjon. På den annen side står sovje­ tene som representanter for folkets sak. Mellom disse to leire finnes det ingen grupper av virkelig betydning. . . Det er la lutte finale. Den borgerlige kontra-revolusjonen samler alle sine krefter og venter bare på det rette øyeblikk for a sla til mot oss. Vårt svar vil være av­ gjørende. Vi vil avslutte det arbeid som så smått ble på­ begynt i mars og videreført under Komilov-episoden.» Trotskij gikk over til å snakke om regjeringens uten­ rikspolitikk: «Vår første handling vil være å be om øyeblikkelig våpenstillstand ved alle frontavsnitt og en konferanse for å drøfte demokratiske fredsbetingelser. Summen av det demokrati vi kan oppnå ved en fredsavtale beror på summen av den revolusjonære respons i Europa. Hvis vi skaper en regjeringsform av sovjeter, vil den bli en mektig faktor for øyeblikkelig fred i Europa, fordi den­ ne regjering kan henvende seg direkte til folkene, over

54

hodene på deres regjering, med forslag om våpenstill­ stand. Ved fredsbordet vil den russiske revolusjon veie i vektskålen til fordel for 'Ingen anneksjoner, ingen skadeserstatninger, folkenes selvbestemmelsesrett og Forbundsrepublikken Europa Ved denne krigens slutt ser jeg et Europa gjenskapt, ikke av diplomater, men av proletariatet. Forbunds­ republikken — Europas forente stater — det er målet. Nasjonal selvbestemmelse er ikke lenger tilstrekkelig. Økonomisk evolusjon krever avskaffelse av lande­ grenser. Hvis Europa fortsatt skal være splittet i nasjo­ nale grupper, kan imperialismen gjenoppta sitt spill. Bare en europeisk forbundsrepublikk kan gi verden fred.» Troskij smilte — sitt lille velkjente, ironiske smil. «Men uten innsats fra de europeiske masser kan ikke dette målet bli oppnådd — n å . . .» Mens alle nå ventet at bolsjevikene plutselig skulle dukke opp i gatene en morgen og skyte ned folk med hvite snipper, så begynte den virkelige reisningen helt naturlig og åpent. Den provisoriske regjering planla å sende Petrogradgarnisonen til fronten. Petrograd-gamisonen telte omlag 60.000 mann som alle hadde tatt aktivt del i revolusjonen. Det var dem som hadde snudd strømmen i de avgjørende dager i mars, skapt soldaterrådenes sovjet og hindret Komilov fra å innta Petrograd. En stor del av dem var nå bolsjeviker. Da den provi­ soriske regjering snakket om å evakuere byen, var det Petrograd-gamisonen som sang ut: «Hvis dere ikke er i stand til å forsvare hovedstaden, så slutt fred. Hvis dere ikke er i stand til å slutte fred, så vik plass for folkets regjering som kan greie begge deler.» Det var helt på det rene at ethvert revolusjons-forsøk var avhengig av Petrograd-gamisonens holdning. Regjeringens hensikt var å erstatte garnisons-regimentene med «pålitelige» tropper — kosakker, dødsbataljoner. Armé-komitéene, de «moderate» sosialister og

55

Tsay-ec-kah støttet regjeringen. Agitasjon mot Petrograd-garm sonen ble satt i gang både ved fronten og i hovedstaden. Den gikk ut på at Petrograd-garnisonen gjennom atte måneder hadde ført et liv i lediggang i asemene, mens deres utmattede kamerater i skytter­ gravene sultet og døde. Naturligvis var det noe sant i at soldatene nødig ville bytte sin forholdsvis behagelige tilværelse med en vinterkrigs strabaser. Men det var også andre grunner til at de nektet a bli forflyttet. Petrograd sovjet fryktet regjeringens planer, og fra fronten kom det hundrevis av utsendinger, valgt av soldatene, som sa: «Det er sant at vi trenger forsterkninger, men enda viktigere er det a kunne vite at Petrograd og revolusjonen er godt beskyttet . . . Holder dere flanken bak oss, kamera­ ter, sa skal vi holde fronten.» , 2^- oktober møttes sentralkomiteen i Petrograd sovjet bak lukkede dører for å drøfte opprettelsen av en spesiell mmtærdcomite som kunne ta seg av saken. Neste dag valgte et møte av Petrograd sovjets soldatergruppe en komité som øyeblikkelig proklamerte boikott av den borgerlige presse og fordømte Tsay-ee-kahs motarbeidelse av sovjet-kongressen. Ved åpning av møtet i Pet­ rograd sovjet 29. oktober satte Trotskij fram forslag om formell anerkjennelse av den militære revolusjonskomite. «Vi må skape vår egen organisasjon for å gå til kamp — og om nødvendig dø,» sa han. Det ble vedtatt å sende to delegasjoner til fronten, en fra sovjetet og en fra garnisonen, henholdsvis for drøftinger med soldater-rådene og generalstaben. I Pskov ble sovjet-utsendingene møtt av general I sheremissov, øverstkommanderende på nordfronten, med en stram bemerkning om at han hadde beordret Petrograd-garnisonen til skyttergravene, og det var det hele. Garnisons-delegasjonen ble nektet å forlate Petro­ grad. En delegasjon fra soldatgruppen i Petrograd sovjet ba om å få foretrede for militærstaben i Petrograd. Avslått. Petrograd sovjet forlangte at ingen ordre måtte bli gitt uten soldatgruppens godkjennelse. Avslått. Ut-

56

sendingene fikk klar beskjed: «Vi anerkjenner bare Tsay-ee-kah. Vi anerkjenner ikke dere. Hvis dere bry­ ter loven blir dere arrestert.» 30. oktober vedtok et møte av representanter for alle Petrograd-regimentene en resolusjon der det het: Petrograd garnison anerkjenner ikke lenger den provi­ soriske regjering. Petrograd sovjet er vår regjering. Vi ad­ lyder bare ordre fra Petrograd sovjet gjennom den militære revolusjonskomité.

De lokale militære enheter fikk beskjed om å avvente instrukser fra soldatgruppen i Petrograd sovjet. Neste dag sammenkalte Tsay-ee-kah sitt eget møte, stort sett bestående av offiserer, nedsatte en komité til å samarbeide med militærstaben og utnevnte kommissærer for de forskjellige bydeler. Et massemøte av soldater på Smolny 3. november uttalte: Idet vi hilser opprettelsen av den militære revolusjons­ komité, lover Petrograd-garnisonen den sin støtte til alle ak­ sjoner for å slutte fronten tettere i revolusjonens interesse. Garnisonen lover videre, sammen med det revolusjonære proletariat, å sikre revolusjonens stilling i Petrograd. Ethvert forsøk på provokasjon fra kornilovene og de borgerliges side vil bli slått nådesløst ned.I*

I bevissthet om sin egen makt ga nå revolusjonskomitéen befaling til militærstaben om å underordne seg. Alle trykkerier ble nektet å levere appeller og pro­ klamasjoner som ikke var godkjent av komitéen. Be­ væpnede kommissærer troppet opp på Kronversk-arsenalet og beslagla store mengder våpen og ammunisjon. En skipslast på 10.000 bajonetter, bestemt for kosakklederen Kaldenins hovedkvarter i Novotcherkask, ble stoppet. Regjeringen innså plutselig faren og tilbød fritt leide om bare den militære revolusjonskomitéen ville oppløse seg. For sent. Ved midnatt 5. november sendte Kerenski personlig Malevsky til Petrograd sovjet for å tilby re­ presentasjon i militærstaben. Den militære revolusjons-

57

komité aksepterte. En time senere ble tilbudet trukket tilbake av Manikovsky, fungerende krigsminister. Tirsdag 6. november ble byen opphisset av en pla­ kat, undertegnet «Den militære revolusjonskomité, til­ knyttet Petrograd sovjet av arbeider- og soldaterrepresentanter.» Til Petrograds befolkning! Borgere! Kontrarevolusjonen har reist sitt forbryterske hode. Kornilovene mobiliserer sine krefter for å knuse den allrussiske kongress av sovjeter og forhindre den grunnlovgivende for­ samling. På samme tid vil trolig pogromistene gjøre et for­ søk på å utnytte Petrograds befolkning til uro og blods­ utgytelser. Petrograd sovjet av arbeider- og soldaterrepresentanter påtar seg å verge revolusjonens sak i Petrograd mot alle forsøk fra kontrarevolusjonære og pogromister. Petrograd-gamisonen vil ikke tillate vold eller uro. Be­ folkningen oppfordres til å arrestere bråkmakere og agenter for De svarte hundre og overlevere dem til sovjetkommissæren i nærmeste kaserne. Ved første forsøk fra de lysskye kref­ ter på forbrytersk virksomhet i Petrograds gater, vil de bli feid vekk av jordens overflate. Borgere! Vi ber dere utvise ro og beherskelse! Revolusjo­ nen og samfunnets sak er i sterke hender. Her følger en fortegnelse over regimenter der det er kom­ missærer fra den militære revolusjonskomité . . . 3

3. november hadde bolsjevikledeme hatt et annet historisk møte bak lukkede dører. Etter Zalkinds vink ventet jeg utenfor i korridoren, og Volodarsky kom ut og fortalte meg om det som foregikk. Lenin talte: «6. november vil være for tidlig. Vi må ha et all-russisk grunnlag for oppstanden, men den 6. vil ikke alle utsendingene til kongressen ha ankommet. På den annen side vil 8. november være for sent. Da er kongressen konstituert, og det er vanskelig for en stor, organisert forsamling å opptre raskt og beslutt­ somt. Vi må gå til aksjon den 7., den dagen kongres­ sen trer sammen, så vi kan si til den: Her har dere mak­ ten! Hva vil dere gjøre med den?» I et rom ovenpå satt en langhåret person med smalt ansikt, tidligere offiser i tsarens armé, senere revolusjo­ nær og flyktning, en viss Avseenko, kalt Antonov,

58

matematiker og sjakkspiller. Han utarbeidet omhygge­ lige planer for erobring av hovedstaden. Regjeringen på sin side forberedte seg også. Så ube­ merket som mulig ble enkelte av de mest lojale regi­ menter, fra vidt forskjellige divisjoner, beordret til Petrograd. Junker-artilleriet ble overført til Vinter­ palasset. Kosakk-patruljer viste seg igjen i gatene, for første gang siden julidagene. Polkovnikov utstedte ordre etter ordre med trusler om å slå hardt ned på et­ hvert tilfelle av oppsetsighet. Undervisningsminister Kishkin, det mest avskydde medlem av kabinettet, ble utnevnt til kommissær for ro og orden i Petrograd. Han valgte to som ikke var mindre upopulære til medarbei­ dere, Rutenburg og Paltchinsky. Petrograd, Kronstadt og Finland ble erklært i beleiringstilstand. Dette fikk den borgerlige Novoje Vremja (Nye tider) til å bemerke ironisk: Hvorfor beleiringstilstand? Regjeringen har ikke lenger noen makt. Den har ingen moralsk autoritet og heller ikke det nødvendige apparat for å bruke makt. I beste fall kan den forhandle med den som går med på det. Dens autoritet går ikke lenger.

Mandag morgen 5. november stakk jeg innom Marinsky-paksset for å se hva som skjedde i Rådet for den russiske republikk. Intens debatt om Terestchenkos utenrikspolitikk. Etterdønninger fra Burtzev — Verkhovski-affæren. Alle diplomatene tilstede, unntatt den italienske ambassadør som hadde forfall på grunn av Carso-ulykken. Idet jeg kom inn, leste den sosial-revolusjonære venstrerepresentant høyt fra en leder i London Times der det het: «Medisinen mot bolsjevisme er kuler!» Vendt mot kadettene ropte han: «Det er hva dere mener også!» Stemmer fra høyre: «Ja! Ja!» Hissig svar fra Karelin: «Ja, jeg vet dere mener det, men dere har ikke mot til å prøve!» Skobeliev, som minnet om en kunstner med sitt blonde skjegg og gule, bølgete hår, forsvarte så sine nakaz. Etter ham fulgte Terestchenko, angrepet fra venstre

59

med rop om «Gå åv! Gå av!». Han insisterte på at ut­ sendingene fra regjeringen og Tsay-ee-kah til Paris matte ha felles synspunkter — hans egne. Noen få ord om gjenopprettelse av disiplin i arméen, om seier . Tumulter, og tross hårdnakket motstand fra venstre, gikk forsamlingen over til dagsordenen. Bolsjevikene glimret ved sitt fravær siden den første møtedagen. Da jeg gikk ned trappen hadde jeg følelsen av at tross bitter krangel kunne ingen stemme fra den ytre, reelle verden trenge inn i denne høye, kalde hallen. Den provisoriske regjering lot til å ha strandet på 0 skiæret — kri8 eller ^ed — som gjorde ende pa Miliukov-regjeringen. Dørvakten hjalp meg med frakken og mumlet: «Jeg skjønner ikke åssen det skal gå med det arme Russland. Alle disse mensjeviker og bolsjeviker og trudoviker! Og dette Ukraina og Finland, og de tyske imperialistene og de engelske imperialistene. Jeg er 45 år, men i hele mitt liv har jeg ikke hørt så mye snakk som i dette huset.» 1 korridoren møtte jeg professor Shatsky, en prominent person i kadettpartiet med rottefjes og elegant frakk. Jeg spurte ham hva han trodde om den meget omtalte bolsjevikiske vystuplennie. Han trakk på skulde­ ren og snerret: «Det er noe pakk — canaille,» svarte han. «De våger ikke, og hvis de skulle våge, så vil de snart få grunn til a angre Fra vårt synspunkt ville det ikke være så dumt om de forsøkte seg, for de ville dumme seg ut og ødelegge sine sjanser i den grunnlovgivende forsamling. Men tillat meg, kjære Dem, å sldssere min plan for en ny regjeringsform, et forslag som vil bli forelagt den grunnlovgivende forsamling. De skjønner, jeg er formann i en komité, oppnevnt av denne forsamling, som i samarbeid med den provisoriske regjering skal utar­ beide utkast til en ny grunnlov . . . Vi foreslår en lov­ givende forsamling av to kamre, som i USA. Under­ huset skal bestå av representanter fra de forskjellige landsdeler, mens overhuset skal omfatte representanter for de frie yrker, zemstvoene, kooperativene — og fag­ bevegelsen.»

60

Utenfor blåste det råkaldt, og sølen trengte gjennom skoene. To junker-kompanier marsjerte stivt i sine lange frakker opp Morskaya som gjenlød av en soldatsang fra tsar tiden. Ved første gatekryss la jeg merke til at bymilitsen nå var til hest, bevæpnet med revolvere i skinnende nye hylstre. En liten gruppe stod og betrak­ tet dem i taushet. På hjørnet ved Nevsky kjøpte jeg en brosjyre av Lenin, «Kan bolsjevikene greie å beholde makten?» I mangel av skillemynt betalte jeg med et fri­ merke. Trikker sneglet seg som vanlig forbi med mili­ tære og sivile hengende på utsiden. På fortauene stod desertører i uniform og solgte sigaretter og solsikkefrø. Det begynte å skumre, og oppover Nevsky var det folkeansamlinger som slåss om de siste avisene og prøvde å tyde appeller og proklamasjoner som var klistret opp overalt, fra Tsay-ee-kab, bøndenes sovjet, de «moderate» sosialistpartiene, komitéer. Det var trus­ ler, forbannelser og bønner til arbeidere og soldater om å holde seg hjemme og om å støtte regjeringen. En panserbil patruljerte langsomt fram og tilbake med sirenen på. På hvert gatehjørne stod store grupper av diskuterende soldater og studenter. De sparsomme gatelysene ble tent, det bølget av mennesker. Slik er det alltid i Petrograd før det blir bråk. Byen virket nervøs. Enhver skarp lyd vakte uro. Men det kom fremdeles intet tegn fra bolsjevikene. Solda­ tene holdt seg i kasernene, arbeiderne på fabrikkene. Vi stakk innom en kino i nærheten av Ka2an-katedralen, en italiensk film med lidenskap og blodig intrige. På de første benkeradene satt endel soldater og matro­ ser og stirret på lerrettet i barnslig forundring, som ute av stand til å forstå hvorfor det skulle være så mye vold og forferdelse på denne jord. Jeg ilte videre til Smolny. På rom 10 i toppetasjen satt den militære revolusjonskomité uavbrutt sammen med en 18 års gutt ved navn La2imir som møteleder. Han stanset et øyeblikk i forbifarten og håndhilste en smule sjenert. «Peter Paul-festningen er nettopp gått over til oss,» sa han og smilte fornøyd. «For en stund siden fikk vi

61

henvendelse fra et regiment som regjeringen hadde be­ ordret til Petrograd. Soldatene ble mistenksomme, stop­ pet toget i Gatchina og sendte oss en delegasjon. — Hva er i gjære? spurte de. Hva skal vi foreta oss? Vi har nettopp vedtatt en resolusjon: All makt til sovjetene! — Den militære revolusjonskomité sendte beskjed tilbake: — Brødre! Vi hilser dere i revolusjonens navn. Bli hvor dere er og avvent nærmere ordre!» Alle telefonlinjer var brutt, fortalte han, men forbin­ delsen med fabrikker og kaserner ble opprettholdt ved hjelp av felttelefoner. En jevn strøm av kurerer og kommissærer kom og gikk. Utenfor døren ventet et dusin frivillige, klar til å bringe beskjeder til alle kanter av byen. En av dem, en mann med sigøyneransikt og offisersuniform sa på fransk: «Alt er klart til å settes igang, det er bare å trykke på knappen.» Der passerte den magre, skjeggete sivilisten Podvoiski som utpønsket opprørets strategi; Amtonov, ubarbert og med frynset snipp, huløyet av mangel på søvn; Krylenko med det brede, sammenklemte ansiktet, sine voldsomme gester og sin snublende tale, alltid smi­ lende; og Dybenko, den gigantiske matrosen med skjeg­ get og det fredelige oppsynet. Dette var dagens menn — og morgendagens. Nedenunder på fabrikk- og verkstedrådenes kontor satt Seratov og skrev ut rekvisisjoner på våpen fra regjeringens arsenal — 150 geværer til hver fabrikk. 40 utsendinger sto i kø og ventet. I hallen støtte jeg på noen av de underordnede bolsjeviklederne. En av dem viste meg en revolver. «Spillet er i gang,» sa han, og ansiktet var blekt. «Enten vi slår til eller ei, er motparten klar over oss og vet at det er enten dem eller oss.» Petrograd sovjet satt sammen dag og natt. Da jeg trådte inn i den store forsamlingssalen, holdt Trotskij på å avslutte et innlegg. «Vi blir spurt», sa han, «om vi akter å ha en vystuplennie. Jeg kan gi et kort svar på det. Petrograd sovjet mener at øyeblikket endelig er kommet til å overføre makten til sovjetene. Dette regje-

62

ringsskiftet vil bli stadfestet av den all-russiske kon­ gress. Hvorvidt væpnede aksjoner blir nødvendig be­ ror på dem som ønsker å legge seg oppi kongressen. Vi vet at vårt statsstyre i hendene på medlemmer av det provisoriske kabinett er ynkelig og hjelpeløst. Det mangler bare at historiens feiekost feier det unna for å gi plass til en regjering av folket. Men vi prøver, selv nå i dag, å unngå en konflikt. Vi håper at den all-russiske kongress vil ta på seg ansvaret for folkets organiserte frihet. Men hvis regjeringen skulle ville benytte sin korte levetid — 24, 48 eller 72 timer — til å angripe oss, da skal vi svare med å slå tilbake, slag for slag, stål mot jern!» Under jubel opplyste han at de venstre-sosialistiske revolusjonære var gått med på å sende representanter til den militære revolusjonskomité. Da jeg klokken tre om natten forlot Smolny, ja jeg merke til at to maskingeværer var satt opp, en på hver side av porten, og at mannsterke avdelinger bevoktet gater i nærheten. Bill Shatov* kom byksende opp trap­ pen. «Så er vi i gang,» ropte han. «Kerenski sendte junkere for å stoppe avisene våre, Soldat og Rabotchi Put. Men våre folk rykket ut og brøt seglene, og nå overtar vi de borgerlige avisers kontorer!» Han slo meg opphisset på skulderen og sprang videre. Om morgenen 6.' november hadde jeg et ærend til sensuren som holdt til i Utenriksdepartementet. På alle vegger var det inntrengende appeller om «ro». Polkovnikov utstedte prikaz etter prikaz: Jeg beordrer alle militære enheter til å forbli i sine kaser­ ner og avvente nærmere ordre fra militærstaben. Alle offi­ serer som handler uten ordre fra sine overordnede vil bli stilt for krigsrett, tiltalt for mytteri. Jeg forbyr på det stren­ geste enhver soldat å følge instrukser fra andre organisasjo­ ner.

Morgenavisene meddelte at regjeringen hadde stop­ pet Novaya Rus, Zhivoye Slovo, Rabotchi Put og Sol­ dat og utstedt arrestordre på lederne for Petrograd * Velkjent i amerikansk arbeiderbevegelse.

63

sovjet og medlemmene av den militære revolusjonskomité. Da jeg gikk over slottsplassen kom flere batterier med junkerartilleri skranglende gjennom Den røde portal og svingte opp foran palasset. Det var usedvanlig livlig ved den store røde bygningen der generalstaben holdt til. Flere panservogner sto parkert utenfor, og biler med offiserer kom og gikk. Sensoren var opphisset som en guttunge på sirkus. Kerenski, sa han, hadde nettopp dratt til republikkradet for a søke avskjed. Jeg ilte til Marinsky-palasset der jeg akkurat rakk å høre slutten på Kerenskis liden­ skapelige og utflytende tale, spekket med selvrettferdig fordømmelse av motstanderne: «Jeg vil her sitere noen typiske avsnitt fra en artik­ kelserie i Rabotchi Put av Ulianov Lenin, en ettersøkt statsforbryter. Denne statsforbryter har oppfordret pro­ letariatet og Petrograd-garnisonen til å gjenta det som skjedde 16. - 18. juli, og ivrer for en snarlig væpnet oppstand. Andre bolsjevik-ledere hisser til revolusjon rundt om på møter. Spesielt vil jeg henlede oppmerk­ somheten på aktiviteten til den nåværende president i Petrograd sovjet, Bronstein-Trotskij. Jeg vil også nevne det tankevekkende faktum at inn­ hold og stil i en hel artikkelrekke i Rabotchi Put og Soldat svarer nøye til en tilsvarende serie i Novaya Rus. Det viktigste her er ikke at vi har med det eller det politiske partis aktivitet å gjøre. Det viktige er spekula­ sjonen, den politiske uvitenhet og de kriminelle instink­ ter hos endel av befolkningen. Hensikten er, koste hva det koste vil, a provosere en tøylesløs bølge av ødeleggelser og plyndring. For hvis masseinstinktene slippes løs, vil det resultere i en fryktelig massakre som for alltid vil tildekke det frie Russlands navn med skam . . . Denne Ulianov Lenin innrømmer selv at situasjonen for den ekstreme venstrefløy av sosial-demokrater i Russ­ land er svært gunstig.» (Her siterte Kerenski fra Lenins artikkel):

64

Legg merke til dette: Våre tyske kamerater har bare en Liebknecht, ingen aviser, ingen forsamlingsfrihet, ingen sov­ jeter. De blir bekjempet av alle samfunnsklasser, og likevel prøver de å gjøre noe, å handle. Kan vi, som har et dusin aviser, som har forsamlingsfrihet, flertall i sovjetene, vi, det best stilte proletariat i hele verden, kan vi avslå å støtte de tyske revolusjonære og deres organisasjoner?

Kerenski fortsatte: «De som planlegger opprør, me­ ner altså at Russland byr de beste betingelser, med en provisorisk regjering, ledet av en mann som ifølge par­ tiet er usurpatoren som har solgt seg til borgerskapet, statsminister Kerenski! De som forbereder oppstand kommer ikke det tyske proletariat til hjelp, men de regjerende tyske klasser, og de legger den russiske front åpen for Wilhelm og hans venners knyttede jernnever . . . Disse menneskenes mo­ tiver er av underordnet betydning for den provisoriske regjering, og det er underordnet om de handler be­ visst eller ubevisst. I alle fall vil jeg fra denne taler­ stol, i full erkjennelse av mitt ansvar, stemple en slik framgangsmåte av et politisk parti for en forrædersk handling mot Russland. Jeg slutter meg til de synspunkter som er fremkom­ met fra høyrefløyen og foreslår at det straks blir satt igang etterforskning og foretatt de nødvendige arresta­ sjoner.» (Protester fra venstrefløyen) «La meg snakke ut,» ropte Kerenski med kraftig stemme. «I det øye­ blikk staten er i fare, på grunn av bevisst eller ubevisst forræderi, da foretrekker den provisoriske regjering, og blant andre jeg selv heller å bli drept, fremfor å for­ råde Russlands eksistens, ære og uavhengighet.» En avis ble stukket i hånden på Kerenski. «Jeg har nettopp fått den proklamasjonen de deler ut til regimentene. Der står: Petrograd sovjet av arbeider- og soldaterdeputerte er i fare. Vi ber alle regimenter om å holde seg i alarmberedskap og avvente nærmere ordre. All trenering og sabotasje av denne ordre vil bli betraktet som forræderi mot revolusjonen. Den militære revolusjonskomité. For presidenten, Podvoiski. Antonov, sekretær.5 5 — Ti dager som rystet verden.

65

I virkeligheten er dette et forsøk på å sette mobben opp mot lov og orden, styrte den provisoriske regjering og åpne fronten for Wilhelms jemneve . . . Jeg sier med hensikt mobb, for det bevisste demokrati og dets Tsay-ee-kah, har organisasjonene og alt det et fritt Russland ser opp til, de sunne instinkter, det store rus­ siske demokratis ære og samvittighet — alt protesterer mot dette. Jeg har ikke kommet her for å be om noe, men for å hevde min overbevisning om at den provisoriske regje­ ring som i dette øyeblikk forsvarer vår nye frihet — at den nye russiske stat med en stor framtid i vente, vil få enstemmig tilslutning unntatt av dem som aldri har vå­ get å se sannheten i øynene. Den provisoriske regjering har aldri krenket borger­ nes rett til politiske virksomhet. . . men den erklærer nå: Disse elementer, disse grupper og partier som har våget å løfte hendene mot det russiske folks frie vilje, og på samme tid truet med å åpne fronten for tyskerne, de må straks likvideres! Petrograds befolkning skal vite at den vil møte solid makt. I siste omgang vil kanskje den sunne sans, ære og samvittighet seire hos dem som ennå har et bankende hjerte.» Gjennom hele talen gjenlød salen av overdøvende leven. Statsministeren som var blek og svett, forlot sa­ len med sine offiserer. Den ene etter den andre av venstre- og sentrums-representantene angrep høyre­ fløyen. Til og med den sosial-revolusjonære Gotz sa: «Bolsjevikenes spekulasjon i den almene misnøye er demagogisk og kriminell. Men vi har en hel rekke med vitale krav som ikke er løst. Spørsmålene om fred, jord og demokratisering av arméen burde fått en slik be­ handling at soldatene, bøndene og arbeiderne ikke var i tvil om regjeringens vilje til å løse dem. Vi mensjeviker ønsker ikke å utløse noen kabinettkrise, og vi er villige til å forsvare den provisoriske regjering med all vår energi, til siste blodsdråpe, hvis bare regjeringen i disse spørsmål ville tale med den

66

klarhet og fasthet som folket har ventet så utålmodig på.» . , * En rasende Martov sa: «Statsministerens tale der han tillot seg å bruke uttrykket mobb om viktige — om enn villedede — deler av proletariatet og armeen, er den rene oppfordring til borgerkrig.» Det ble vedtatt en uttalelse fra venstrefløyen. Det var i realiteten en mistillitserklæring. 1 De bevæpnede demonstrasjoner som en tid har vært under forberedelse, og som har som sitt mål et coup d etat, truer med å utløse borgerkrig, skaper grobunn for pogromer og kontrarevolusjon, mobiliserer kontrarevolusjonære krefter, slike som De svårte hundre, forhindrer sammenkalling av den grunnlovgivende forsamling, fremskynder militær katastrofe og revolusjonens undergang, paralyserer landets økonomiske liv og ødelegger Russland. 2 Disse tilstander skyldes manglende tiltak, såvel som de objektive forhold fremkalt av krig og almen oppløsning. Framfor alt er det nå nødvendig øyeblikkelig^ a kunngjøre et dekret som overfører jord til bøndene, og å gå over til en ak­ tiv utenrikspolitikk overfor de allierte med krav om fredsbetingelser og forhandlinger. 3. For å sikre seg mot monarkistenes og pogromistenes virksomhet er det nødvendig å ta øyeblikkelige forholdsreg­ ler for å slå ned disse bevegelser. I Petrograd ma det opp­ rettes en komité til offentlig beskyttelse sammensatt av de lokale myndigheter og organer for det revolusjonære demo­ krati, i kontakt med den provisoriske regjering.

Det er interessant å legge merke til at bade mensjevikene og de sosial-revolusjonære sluttet seg til denne resolusjonen. Men da Kerenski leste den, tilkalte han Avksentiev til Vinterpalasset for å avkreve ham en for­ klaring. Hvis resolusjonen ga uttrykk for mistillit til den provisorisk regjering, ville han be Avksentiev danne ny regjering. Dan, Gotz og Avksentiev, «kompromisslederne», begikk så sitt siste kompromiss. De forsikret Kerenski at det ikke var meningen a kritisere regjerinSCpå hjørnet av Morskaya og Nevsky stod avdelinger av soldater med opplantede bajonetter og stoppet alle private biler. Eierne ble beordret ut og bilene dirigert

67

til Vinterpalasset. En stor tilskuermengde hadde samlet seg. Ingen visste om soldatene representerte regjerin­ gen eller den militære revolusjonskomité. Foran Kazankatedralen foregikk det samme, og bilene måtte snn og kjøre opp Nevsky. Fem-seks muntre og oppglødde ma­ troser med geværer ankom og ga seg i prat med et par av soldatene. På matrosenes luebånd stod det Avrora og Zaria Svobody — navnene på to av de mest kjente bolsjevikiske krysserne i Østersjøflåten. Den ene av dem sa: «Kronstadt er underveis!» Det lød som om noen i Paris’ gater i 1792 hadde sagt: «Nå kommer de fra Marseille!» For i Kronstadt var det 25.000 matroser, overbeviste bolsjeviker som ikke var redde for å dø. Rabotchi i Soldat var nettopp kommet ut med en pro­ klamasjon som dekket hele førstesiden:

Soldater! Arbeidere! Borgere! Folkets fiender gikk i natt over på offensiven. Militærstabens kornilovister prøver å tilkalle junkere og frivillige fra forstedene. Junkerne i Oranienbaum og de fr iv illig e i Tsarskoye Selo nektet å adlyde. Høyforræderi forberedes mot Petrograd sovjet. De kontra-revolusjonæres felttog er rettet mot den all-russiske kongress av sovjeter i det øyeblikk den star foran sin åpning, mot den konstituerende forsamling, mot folket. Petrograd sovjet verner om revolusjonen. Den militære revolusjonskomité leder motangrepet mot konspira­ tørene. Petrograds garnisoner og proletariatet er beredt til å tilføye folkets fiender et knusende slag. Den militære revolusjonskomité påbyr: 1. Alle regiments-, divisjons- og flåteråd, sammen med sovjet-kommissærer og revolusjonære organisasjoner, skal sitte sammen i kontinuerlige møter for å kunne ha alle in­ formasjoner om konspiratørene i sin hånd. 2. Ikke en eneste soldat må forlate sin divisjon uten til­ latelse av rådet. 3. Hver militær enhet og alle sovjeter skal straks sende to representanter til Smolny.4 4. Alle medlemmene av Petrograd sovjet og alle utsen­ dinger til den all-russiske kongress innkalles øyeblikkelig til Smolny til ekstraordinært møte.

68

Kontrarevolusjonen har reist sitt forbryterske hode. En stor fare truer arbeidernes og soldatenes erobringer og håp. Men revolusjonens styrker er større enn fiendens. Folkets sak er i sterke hender. Ingen nøling eller tvil! Fasthet, utholdenhet, disiplin, malbevissthet! Lenge leve revolusjonen! Den militære revolusjonskomitéen.

Petrograd sovjet satt sammen døgnet rundt. Et stormsentrum! Delegatene sovnet på gulvet, reiste seg igjen og kastet seg inn i debatten. Trotskij, Kamenjev, Volodarski talte seks, syv, åtte, elleve timer i døgnet. Jeg gikk ned på rom 18 i første etasje der bolsje­ vikene hadde gruppemøte. En grov stemme durte ivei, taleren druknet i mengden. «Kompromissmakeme sier at vi er isolert. Bry dere ikke om dem. Så snart det be­ gynner, må de bli trukket med, eller selv bli isolert.» Taleren viftet med et stykke papir: «De kommer et­ ter! Vi har nettopp fått en melding fra mensjevikene og de sosial-revolusjonære. De sier at de fordømmer våre aksjoner, men hvis regjeringen skulle angripe oss, så vil de ikke gå imot proletariatets sak!» (Stor jubel.) Utover kvelden ble den store ballsalen fylt av solda­ ter og arbeidere, en uhyre grå masse, summende i en sky av tobakksrøyk. Det gamle Tsay-ee-kab hadde en­ delig bestemt seg for å godkjenne utsendingene til kon­ gressen — noe som skulle bety dets egen undergang, og kanskje undergang for det revolusjonære system det hadde bygd opp også. Imidlertid skulle bare medlem­ mene av Tsay-ee-kah ha stemmerett på dette møtet. Det var over midnatt da Gotz overtok dirigentplassen og overlot ordet til Dan under en stillhet som nes­ ten virket faretruende. «De timene vi nå gjennomlever, fremstår i de mest tragiske farger,» sa han. «Fienden står ved Petrograds porter. Demokratiet prøver å organisere sin motstand, og vi er forberedt på blodsutgytelser i hovedstadens ga­ ter. Ulykker truer med å ødelegge ikke bare vår sammensveisede regjering, men selve revolusjonen. Massene er syke og utmattede. De har ingen inter-

69

esse av opprør. Hvis bolsjeviklederne setter igang noe, vil det bety slutten på revolusjonen». (Tilrop: «Det er løgn!») «De kontrarevolusjonære venter i likhet med bolsjevikene på å få satt igang oppløp og massakrer. En vystuplennie vil bety at det ikke blir noen grunnlovgivende forsamling.» (Rop: «Løgn! Skam!») «Det er utillatelig at Petrograd garnison ikke skal un­ derkaste seg ordrer fra generalstaben innen en krigs­ sone. Dere må adlyde ordrene fra staben og Tsay-eekah som dere selv har vært med på å velge. All makt til sovjetene — det betyr døden! Overfallsmenn og tyver venter bare på sjansen til å plyndre og brenne. Når dere får paroler som «Treng inn i husene og stjel klærne og skoene fra borgerne» . . .» (Tumulter. Rop: «Ingen slike slagord! Løgn! Løgn!») «Vel, det kan begynnq litt annerledes, men det vil ende på den måten! Tsay-ee-kah har makt til å handle, og må adlydes. Vi er ikke redd for bajonetter. Tsay-ee-kah vil forsvare revolusjonen med sitt legeme . . .» (Rop: «Det har lenge vært bare et kadaver!») Øredøvende leven mens Dan ropte og hamret i taler­ stolen. «De som oppfordrer til dette begår en forbry­ telse.» Stemme: «Du begikk en forbrytelse for lenge siden da du tok makten og ga den over til borgerskapet!» Gotz ringte med dirigentklokken: «Stille, ellers blir du kastet ut!» Stemme: «Bare prøv!» (Munterhet og piping) «Hva angår vår fredspolitikk.» (Latter) «Vårt ulyk­ kelige Russland er ikke istand til å fortsette krigen. Det blir fred, men ikke en varig fred, ikke en demokratisk fred . . . For å unngå blodsutgytelser vedtok vi idag i republikk-rådet med øyeblikkelig virkning at bøndene skal få jord og at det skal innledes fredsforhandlin­ ger.» (Latter og rop: «For sent!») Så besteg Trotskij talerstolen på vegne av bolsje­ vikene. Applausen tordnet. Han smilte bitende som en Mefistofeles. «Dans taktikk beviser at massen — den store, trege,

70

indifferente massen — så absolutt er med ham!» (Ustyr­ telig munterhet.) Trotskij snudde seg dramatisk mot dirigenten: «Da vi foreslo å gi bøndene jord var dere imot det. Vi sa til bøndene: Hvis dere ikke får jord, så ta den selv, og bøndene fulgte vår oppfordring. Og nå foreslår dere det samme som vi gjorde for seks må­ neder siden. Jeg tror ikke Kerenskis ordre om å oppheve dødsstraf­ fen i arméen var diktert av idealisme. Jeg tror Kerenski ble tvunget av Petrograd-garnisonen som nektet å ad­ lyde ham. I dag er Dan beskyldt for å ha holdt en tale i republikkrådet som røper at han er bolsjevik. Den tid vil komme da Dan vil si at blomsten av de revolusjonære krefter deltok i oppstandene 16. - 18. juli. Dan nevnte ikke noe i republikkrådet i dag om å skjerpe disiplinen i arméen, skjønt det er et krav i hans partis propa­ ganda . . . Nei. De siste syv månedene har vist at massene har forlatt mensjevikene. Mensjevikene og de sosial-revolusjonære beseiret kadettene, og da de så fikk makten, forærte ,de den til kadettene. Dan forteller dere at dere ikke har noen rett til å gjøre opprør. Men det er alle revolusjonæres rett å gjøre opprør! Når de nedtrampede massene reiser seg er det deres rett.» , Lieber med hesteansiktet og den drepende tungen tok så ordet og ble hilst med grynt og latter. «Engels og Marx hevdet at proletariatet ikke hadde noen rett til å ta makten før det var modent for den. I en borgerlig re­ volusjon som denne betyr massenes maktovertagelse den tragiske slutt på revolusjonen. Trotskij som sosial­ demokratisk teoretiker motsier hva han selv forfekter.» (Rop: «Det er nok! Ned med Lieber!») Martov brøt stadig inn: «Internasjonalistene er ikke imot overføring av makten til demokratiet, men de kan ikke godta bolsjevikenes metoder. Dette er ikke det rette øyeblikk til å gripe makten.» Igjen tok Dan ordet, denne gang angrep han den mi-

71

litære revolusjonskomite som hadde sendt en kommis­ sær til Izvestia for a sensurere avisen. Bevegede scener fulgte. Martov prøvde å komme til orde, men lyktes ikke. Utsendinger fra arméen og Østersjø-flåten reiste seg og ropte at sovjetet var deres regjering. . . Midt i forvirringen foreslo Ehrlich en resolusjon som henstilte til arbeiderne og soldatene å forholde seg ro­ lige og ikke la seg provosere til demonstrasjoner. Reso­ lusjonen foreslo også nedsatt en komité som øyeblikke­ lig skulle innlede fredsforhandlinger og sørge for jord til bøndene. Så spratt Volodarsky opp og ropte hest at Tsay-eekah ikke hadde noen rett til a overta kongressens funk­ sjoner umiddelbart foran dens åpning. Tsay-ee-kah var praktisk talt død, sa han, og resolusjonen var bare et knep for å stive den opp. «Når det gjelder oss bolsje­ viker, sa vil vi ikke stemme for denne resolusjonen.» Hvorpå alle bolsjevikene forlot salen og resolusjonen ble vedtatt. Henimot fire om morgenen møtte jeg Zorin i yttergangen. Han hadde et gevær over skulderen. «Vi er i gang,» sa han rolig, men fornøyd. «Vi tok visejustisministeren og reHgionsministeren. De sitter her nede i kjelleren. Et regiment er på vei for å erobre tele­ fonsentralen, et annet telegrafbygningen og et tredje stasbanken. Den røde garde rykker ut.» I det rakalde mørket utenfor Smolny så vi de første rødegardister, en sammenklemt gruppe av ungdommer i arbeidsklær. De hadde geværer med bajonetter og snakket nervøst sammen. Fjernt over hustakene hørtes geværskudd i vestlig retning, der junkerne prøvde å heise opp bruene over Neva for a forhindre arbeiderne og soldatene fra Viborg-kvarteret å slutte seg til sovjetstyrkene i byens sentrum, mens matrosene fra Kronstadt senket dem igjen. Bak oss lå Smolny funklende av lys. Det summet som en stor bikube.

72

4. Den provisoriske regjerings fall

Onsdag 7. november stod jeg svært sent opp. Middagssalutten drønnet fra Peter Paul idet jeg gikk nedover Nevsky. Det var en rå og kald dag. Foran den lukkede statsbanken stod noen soldater med opplantede bajonet­ ter. «Hvilken side tilhører dere?» spurte jeg. «Regjerin­ gens?» «Ingen regjering lenger,» svarte den ene av dem med et glis. «Slova Bogul Æ re være gud!» Det var alt jeg fikk ut av ham. Trikkene passerte på Nevsky, med menn, kvinner og guttunger hengende overalt. Forretningene var åpne, og det virket som om folk var roligere enn dagen før. En mengde nye advarsler mot opprør var klistret opp i løpet av natten — til bøndene, til soldatene, til Petrograds arbeidere. En av dem lød: Fra Petrograd kommunale duma. Den kommunale duma bekjentgjør for innbyggerne at dumaen på et ekstraordinært møte 6. november har satt ned en komité for offentlig sikkerhet, sammensatt av medlemmer av den sentrale og de distriktsvise dumaer og representanter for følgende revolusjonær-demokratiske organisasjoner: Tsay-ee-kah, den all-russiske eksekutivkomité for Sonderådene, armé-organisasjoner, Tsentroflot, Petrograd sovjet av arbeider- og soldatdeputerte (!), fagforeningenes råd, og andre. Medlemmene av komitéen for offentlig sikkerhet vil stå til tjeneste i den kommunale dumas bygning. Telefoner: 15-40, 223-7, 138-36. 7. november 1917.

73

Jeg kjøpte et nummer av Rabotcbi Put, den eneste avts som var å få, og litt senere betalte jeg en soldat .50 kopek for hans eksemplar av T)ien. Bolsjevikavisen, nå trykt i større format i den erobrede Russkaya Volia, hadde digre overskrifter: ALL MAKT TIL ARBEI­ DERNES, SOLDATENES OG BØNDENES SOV­ JETER! FRED! BRØD! JORD! Lederartikkelen var undertegnet av Sinovjev, Lenins gamle følgesvenn. Den begynte slik: Hver eneste soldat, hver arbeider, hver virkelig sosialist hver oppriktig demokrat, er klar over at det i den foreliggende situasjon bare finnes to alternativer. Enten — vil makten forbli i hendene på den borgerlige bande, hvilket betyr undertrykkelse for arbeidere, soldater og bønder, fortsettelse av krigen, hungersnød og død. . Eller — makten vil bli skiftet over i hendene på de revolu­ sjonære arbeidere, soldater og bønder. I så fall vil det bety en fullstendig tilintetgjørelse av godseiertyranniet, øyeblikj p k o n t r o l l med kapitalistene, omgående forhandlinger om ired. Bøndene er da garantert jord, arbeiderne garantert kontroll over industrien, de sultende garantert brød, og vi er alle garantert en slutt på den meningsløse krigen!

Dwn inneholdt spredte nyheter om nattens begiven­ heter. Bolsjevikenes erobring av telefonsentralen, Østersjøbasen, telegrafbygningen. Peterhof-junkerne ute av stand til a na Petrograd. Kosakkene ubesluttsomme. Arrestasjonene av ministrene. Sjefen for den sivile bymilits — Meyer skutt. Arrestasjoner, motarrestasjoner, trefninger mellom patruljer av soldater, junkere og rødegardister. På hjørnet av Morskaya støtte jeg på kaptein Comberg, mensjevikisk oboronetzy, sekretær i sitt partis mi­ litærgruppe. Da jeg spurte ham om opprøret virkelig var i gang, trakk han trett på skulderen og svarte: «Tchort znajet\ Fanden vet! Vel, kanskje bolsjevikene kan ta makten, men de greier ikke a beholde den i mer enn tre dager. De^ har ikke folk til å overta styret. Kanskje det a dem prøve — det vil gjøre ende på dem.» Militæmotellet pa hjørnet av St. Isaacs plass var be­ voktet av bevæpnede matroser. I hallen var det samlet

74

endel av de smarte offiserene, spaserende frem og tilbake og mumlende til hverandre. Matrosene lot dem ikke slippe ut av hotellet. Plutselig hørtes det skarpe smellet av et geværskudd utenfor, tett fulgt av spredt, knitrende ildgivning. Jeg løp ut. E t eller annet var i gjære ved Marinsky-palasset der republikk-rådet satt samlet. På skrå over den store plassen stod matroser på linje med geværene klare mens de stirret opp mot hotelltaket. «Provocatzial Skyter på oss!» hvislet en av dem, mens en annen løp mot døren. I det vestre hjørnet av palasset var det kjørt opp en svær panserbil med et rødt flagg. Initialene på flagget var nymalte — «S.R.S.D.» {Soviet Rabocbikh Soldatskikh Deputatov). Skytset var rettet mot St. Isaacs-plassen. En barrikade var reist tvers over Novaya Ulitza — kasser, tønner, en gammel sprinkelseng, en vogn. En haug med tøm­ merstokker stengte for enden av Moika-kaien. Stabler av ved fra en brenselsforretning i nabolaget ble brukt til brystvern. «Blir det kamp?» spurte jeg. «Snart, snart,» svarte en av soldatene nervøst. «Fjern deg kamerat, du kan bli skadet. De vil komme fra den kanten,» sa han og pekte mot admiralitetet. «Hvem vil komme?» «Det kan jeg ikke si deg,» svarte han og spyttet. Foran inngangen til palasset stod en klynge soldater og matroser og hørte på en som fortalte om slutten pa republikk-rådet. «Vi skrittet inn,» sa han, «og plas­ serte kamerater ved alle dørene. Jeg gikk rett opp til den kontrarevolusjonære Komilovitz som satt pa presi­ dentplassen — Ikke noe mer rad, sa jeg. Kom deg hjem!» # Det var alminnelig latter. Ved å vifte med forskjellige papirer greide jeg å komme meg fram til presselosjen. Der ble jeg stoppet av en diger, smilende matros, og da jeg viste ham papirene sa han bare: «Ikke om du var selveste St. Mikael, kamerat, kunne du få slippe inn her nå!» Gjennom glassdøren så jeg det fordreide ansiktet og

75

de fortvilte gestene til en fransk journalist som var innestengt. Tilbake ved inngangsdøren så jeg en liten mann med gra mustasje og generalsuniform i en ring av soldater. Han var rød i ansiktet. «Jeg er general Alexejev,» skrek han. «Som deres overordnede offiser og som medlem av republikk-rådet forlanger jeg å få passere!» Vakten klødde seg i hodet og flakket med øynene. I det samme kom en offiser til som ble så forvirret at han gjorde honnør før han fikk tenkt seg om. «Vashe vuisokoprevoskhoditelstvo — Deres høyeksellense,» stammet han fram på det gamle regimes maner. «Ad­ gang til palasset er strengt forbudt, jeg har ikke En bil passerte og jeg så Gotz sitte inne i den og le som om han moret seg hjertelig over noe. Straks etter om en annen bil med baksetet fylt av arresterte medemmer av den provisoriske regjering og med bevæp­ nede soldater i forsetet. Peters, et lettisk medlem av den militære revolusjonskomité, kom ilende. «Jeg trodde dere hadde sikret dere disse herrer i natt», sa jeg og pekte på bilen. «Å,» sa han med en mine som en skuffet skolegutt. «De fordømte toskene lot dem gå igjen før vi hadde bestemt oss». Nedover Voskressensky Prospekt var det samlet en stor masse av matroser, og bak dem kom det marsjerende soldater sa langt øyet kunne se. Vi tok veien om admiralitetet til Vinterpalasset. Alle adganger til slottsplassen var sperret av vakter, og tvers over den vestre enden stod soldater på rekke,’ om­ gitt av nysgjerrige sivilister. Det eneste som skjedde var at noen soldater langt borte så ut til å bære vedtrær ut fra palassets gårdsplass og stable dem opp foran ho­ vedinngangen. Ellers var alt rolig. . Vi kunne ikke avgjøre hvorvidt vaktene var regjeringsvennlige eller sovjetvennlige. Papirene våre fra bmolny hadde imidlertid ingen virkning. Vi prøvde oss et annet sted i soldatrekken, anla viktige miner og viste

76

våre amerikanske pass, mens vi sa «I embets medfør» og trengte oss igjennom. Ved palassdøren stod de samme gamle shveitzari i sine blå uniformer med messingknapper og kraver i rødt og gull. De tok høflig imot våre frakker og hatter og vi gikk ovenpå. I den mørke, dystre korridoren hvor tapetene var avrevet, stod noen av de gamle tjenerne og hang, og foran Kerenskis dør skrittet en ung offiser fram og tilbake mens han gnagde på mustasjen. Vi spurte om vi kunne få intervjue statsministeren. Han slo hælene sammen og bukket. «Jeg beklager,» svarte han på fransk. «Alexander Feodorvitsj er uhyre opptatt akkurat nå.» Han så på oss et øyeblikk. «Faktisk er han ikke tilstede.» «Hvor er han?» «Han er dratt til fronten. Og vet dere hva, det fan­ tes ikke engang nok bensin til bilen hans. Vi måtte sende bud til det engelske sykehuset og låne litt.» «Er ministrene tilstede?» «De er opptatt i møte i et eller annet rom — jeg vet ikke hvor.» «Venter dere bolsjevikene?» «Naturligvis. Det er opplagt de kommer. Jeg venter en telefonbeskjed om det hvert øyeblikk. Men vi er for­ beredt. Vi har junkere. Bak den døren der.» «Kan vi gå inn?» «Nei, absolutt ikke. Det er ikke tillatt.» Plutselig rystet han våre hender og forsvant. Vi så nærmere på den forbudte døren. Den var satt opp mid­ lertidig for å dele korridoren og var låst på utsiden. Fra den andre siden hørte vi stemmer og noen som lo. Ellers var det så stille som i en grav i det gamle palas­ set. En tilårskommen shveitzar kom styrtende. «Nei, barin, dere må ikke gå inn der.» «Hvorfor er døren låst?» «For å holde soldatene inne,» svarte han. Etter en stund sa han noe om at han skulle ha seg en kopp te og forsvant. Vi låste opp døren. Rett innenfor stod et par soldater på vakt, men de sa ingenting. Ved enden av korridoren var det et stort, rikt

77

utsmykket rom med forgylte lister og enorme krystalllysekroner, og bak det igjen en rekke mindre rom med mørkt panel. Pa parkettgolvet lå det rader av skitne madrasser og ulltepper og en og annen henslengt sol­ dat. Rommene fløt av sigarettstumper, brødstykker, klær og tomme flasker av dyrt, fransk merke. Soldater med junkernes røde skulderklaff beveget seg omkring i en stank av tobakksrøyk og urenslighet. En av dem hadde en flaske hvit burgunder, øyensynlig hentet i palassets vinkjeller. De så forbauset på oss der vi trop­ pet forbi, gjennom rom etter rom, inntil vi til slutt endte i en rekke store representasjons-salonger med høye, skitne vinduer ut mot plassen. Veggene var dekket med digre malerier i forgylte rammer — historiske scener. «12. oktober 1812» og lil og med Go/or f e r S ' ’ ° ! T f° r det «amle Tsay-ee-kah, som imidsnart. k° m ,ut under nytt navn, Soldatska Golos, 1 oppiag pa hundre tusen og tordnet: „ P e^ m.enn s?m Ia °PP sitt forræderi om natten og som

V\ikke

^ 1

de folket " v S ndere h ed Landet vil fa vite sannheten!,h°A Det vil vite å vurdere herrer bolsjeviker! Bare vent! vuraere dere,

Da vi kom nedover Nevsky like over middag, var hele gaten foran dumabygmngen full av folk. H er og der stod noen rødegardister og matroser med bajonetter på geværene, omringet av flokker av menn og kvinner kontortster, studenter og butikkeiere som knyttet nevene og slengte skjellsord og trusler. På trappen stod speider gutter og offiserer og delte ut eksemplarer av Soldatski E n ua0rb?lder,m^ et rødt band rundt armen og revolver i handen skalv av sinne der han forsøkte å få utlevert avisene, men ble hindret av mengden. Dette S f næreun°f nytt 1 historien- På den ene siden en handfull arbeidere og menige soldater med våpen i hand, representanter for et seierrikt opprør, men ellers fattigslige a se til. Pa den annen side en rasende hop, bestående av den slags mennesker som fyller fortauene pa 5. avenue ved middagstider, skrikende og huiende«borrædere! Provokatører! Opritchniki\»* Dørene var bevoktet av studenter og offiserer med hvite armbind påtrykt med rødt «Komiteen for offentig sikkerhets milits». Speidergutter kom og gikk. Innenor var det oppstyr. Kaptein Gomberg kom ned trap­ pen. «De vil oppløse dumaen,» sa han. «BolsjevikKommissæren er inne hos borgermesteren nå.» På top* Navnet på Ivan den grusommes beryktede livgarde.

136

pen av trappen møtte vi Riazanov i full fart ut. Han hadde forlangt at dumaen skulle anerkjenne Folkekommissærenes råd, men borgermesteren hadde blankt avslått. I kontorene sydet det av travle mennesker som ropte, gestikulerte og bablet i munnen på hverandre — kommunale funksjonærer, intellektuelle, journalister, utenlandskorrespondenter, franske og britiske offiserer. Kommuneingeniøren pekte triumferende på dem: «Am­ bassadørene anerkjenner bare dumaen som lovlig myn­ dighet. For disse bolsjevikiske røvere og mordere er det nå bare et spørsmål om timer. Hele Russland slutter opp om oss.» I Alexander-salen holdt frelses-komitéen et kjempemøte. Filipovsky som dirigent og Skobeliev igjen på talerstolen med oppgaver over nye organisasjoner som hadde sluttet seg til komiteen. Tordnende applaus for hver som ble referert: Eksekutivkomitéen for bøndenes sovjet, det gamle Tsay-ee-kah, den sentrale armekomité, T sentroflot, mensjeviker, sosialrevolusjonære og frontgruppe, deltakere fra kongressen, mensjevikenes sentralkomité, de sosial-revolusjonære, populistsosialistene, «yedinstvo»-gruppen, bondeforbundet, koopera­ sjonen, zemstvos, kommunale funksjonærer, post- og telegrafforbundet, Vikzhel, republikk-rådet, Forbundet av forbund*, handels- og kjøpmannssammenslutningen . . . «Sovjet-styret er ikke et demokratisk styre, men et diktatur, og ikke et proletariatets diktatur, men rettet mot proletariatet. Alle som har opplevd den revolusjo­ nære begeisring må nå stå sammen om forsvaret av revolusjonen. Problemet i øyeblikket er ikke bare å uskadeliggjøre noen uansvarlige demagoger, men å bekjempe kontra­ revolusjonen. Hvis ryktene snakker sant om at visse generaler i provinsen vil prøve å utnytte situasjonen til å marsjere mot Petrograd, da er det desto større grunn til at vi må skape et styre på bredt demokratisk grunn* Leger, sakførere etc.

137

lag. Ellers vil problemene bare skifte fra venstre til høyre. Garnisonen i Petrograd kan ikke rolig se på at folk som kjøper Golos Soldata og avisgutter som selger Rabotchaya Gazela blir arrestert på gatene . . . Resolusjonenes tid er forbi. La de som ikke lenger har tro på revolusjonen trekke seg tilbake. Betingelsen for å etablere et samlingsstyre, er at revolusjonens an­ seelse blir gjenopprettet. La oss sverge, at enten skal revolusjonen reddes — eller vi gå under!» Forsamlingen reiste seg og jublet med skinnende øyne. Det var ikke råd å få øye på så mye som en eneste proletar. Så talte Weinstein: «Vi må forholde oss rolig og ikke foreta oss noe før frelseskomitéen har sikret seg opinionen — først da kan vi gå over fra defensiv til offensiv taktikk!» Representanten for Vikzhel meddelte at hans organi­ sasjon ville ta initiativet til å få dannet en ny regjering, og spørsmålet ble nå diskutert med Smolny. Opphisset ordveksling: Skulle bolsjevikene få være med i den nye regjeringen? Martov gikk inn for det. Når alt kom til alt representerte de et viktig politisk parti, sa han. Menin­ gene var delte. Mensjevikenes høyre fløy og de sosialrevolusjonære, såvel som populist-sosialistene, de koo­ perative og borgerlige elementer motsatte seg bestemt bolsjevikenes deltakelse. «De har forrådt Russland», sa en taler. «De har satt i gang borgerkrig og åpnet fronten for tyskerne. Bolsje­ vikene må nådeløst knuses.» Skobeliev var stemt for å utelukke både bolsjevikene og kadettene. Vi kom i snakk med en ung sosial-revolusjonær som sammen med bolsjevikene hadde forlatt den demokra­ tiske konferanse da Tseretelli og «kompromissmakeme» påtvang det russiske demokrati en koalisjon. «Er d u her?» spurte vi ham. Øynene hans lynte. «Ja,» ropte han. «Jeg forlot kon­ gressen sammen med mitt parti onsdag kveld. Jeg har

138

ikke satt livet på spill i 20 år for nå å underkaste meg disse tyrannene. Deres metoder går simpelthen ikke an. Men de har ikke regnet med bøndene. Når bøndene setter igang er det bare spørsmål om minutter før de er ferdige». «Men vil bøndene foreta seg noe? Vil ikke jorddekretet stagge dem? Hva mer ønsker de?» «Hå, jorddekretet? Det er vårt eget dekret, hentet fra de sosial-revolusjonæres program. Mitt parti utformet det etter den grundigste undersøkelse av bøndenes egne ønsker. Det hele er skamløst.» «Men hvis det er deres egen politikk, hvorfor går dere da imot den? Hvis det er bøndenes egne ønsker, hvor­ for skulle de så protestere?» «Du skjønner ikke dette. Bøndene vil øyeblikkelig gjennomskue det hele som et trick — at bedragerne har stjålet programmet fra de sosial-revolusjonære!»^ Jeg spurte om det var tilfelle at Kaledin var på marsj nordover. Han nikket og gned seg i hendene med en slags bit­ ter tilfredshet. «Ja. Nå skjønner du kanskje hva disse bolsjevikene egentlig har gjort. De har provosert kontra­ revolusjonen mot oss. Revolusjonen er fortapt. Revolu­ sjonen er fortapt.» «Men vil dere ikke forsvare revolusjonen?» «Naturligvis vil vi forsvare den — til siste blodsdråpe. Men vi vil ikke ha noe med bolsjevikene å gjøre.» «Men hvis Kaledin kommer til Petrograd, og bolsje­ vikene forsvarer byen. Vil dere ikke slutte dere til dem?» «Naturligvis ikke. Vi vil også forsvare byen, men vi vil ikke støtte bolsjevikene. Kaledin er revolusjonens fiende, men det samme er bolsjevikene.» «Hvem foretrekker du, Kaledin eller bolsjevikene?» «Det er det ingen vits i å diskutere,» utbrøt han utålmodig. «Jeg forsikrer deg at revolusjonen er for­ tapt. Og det er bolsjevikene som har skylden. Men hør — hvorfor snakke om dette? Kerenski er underveis. I overmorgen tar vi offensiven. Smolny har alt sendt oss forhandlere med forslag om å danne ny regjering. Men

139

yi har dem nå — de er helt ufarlige. Vi kommer ikke til å samarbeide.» Vi hørte et skudd og løp til vinduene. En rødegardist som tydeligvis var brakt ut av fatning av meng­ den, hadde skutt og såret en ung pike i armen. Vi så henne bli løftet inn i en bil, og hørte de rasende ropene fra mengden som stod rundt. I neste øyeblikk kom en panserbil rundt hjørnet ved Mikhailovsky. Geværene svingte i alle retninger. Øyeblikkelig begynte mengden å løpe og oppføre seg som den pleier i Petrograd. Noen kastet seg rett ned og ble liggende i gaten, andre i en haug i rennestenen eller bak telefonstolpene. Bilen stanset ved trappen til dumaen, og en mann stakk hodet ut og forlangte avisbunkene med Soldatski Golos. Speiderguttene lo hånlig og forsvant inn i bygningen med avisene. Etter en stund trillet bilen videre og for­ svant oppover Nevsky, mens hundrevis av menn og kvinner hjalp hverandre på benene og børstet klærne. Inne i bygningen var det en storartet travelhet av folk som med armene fulle av Soldatski Golos lette etter gjemmesteder. En journalist kom løpende inn og viftet med et papifoi hånden. «Proklamasjon fra Krasnov!» ropte han. «Få det trykt, få det trykt hurtigst og spredd i kaser­ nene!» Etter ordre fra øverstkommanderene er jeg utnevnt til kommandant for de tropper som er konsentrert i Petrograd. Borgere, soldater, tapre kosakker fra Don, fra Kuban’ fra Yenissei, til alle som har forblitt sin ed lojal appellerer jeg, til dere som har sverget å holde kosakk-eden hellig. Jeg ber dere forsvare Petrograd mot anarki, mot ulykker, mot ty­ ranni, og a redde Russland fra den uutslettelige skam som en handfull uvitende menn, kjøpt med Wilhelms gull, prøver å bringe landet i. Den provisoriske regjering, som dere sverget troskap i de ærefulle marsdager, er ikke styrtet, men med makt fordrevet fra den bygning hvor den holdt sine møter. Regjeringen vil imidlertid ved hjelp av den lojale frontarme, ved hjelp av kosakk-radet som rår over de samlede kosakk-styrker, kjent for sin moral, og som i overensstem­ melse med det russiske folks vilje har sverget å tjene lan­ det som deres forgjengere gjorde under de kritiske dager i

140

1612 da Don-kosakkene reddet Moskva, truet av svensker, polakker og litauere. . . Regjeringen deres eksisterer fremdelDen stridende armé betrakter disse forbrytere med avsky og forrakt. Deres vandalisme og plyndrmger deres forbry­ telser, den tyske mentalitet de betrakter Russland med har gjort dem fremmed for resten av folket. Russland er slatt ned men ikke overvunnet. Borgere, soldater, tapre kosakker i Petrograd-garmsonen — send deres representanter til meg sa jeg kan vite hvem som er forrædere mot landet, og hvem ikke, slik at uskyldiges blod kan bli spart.

Samtidig gikk det bud fra gruppe til gruppe om at bygningen var omringet av rødegardister. En offiser med rødt armbind skrittet inn og forlangte å få snakke med borgermesteren. Noen få minutter senere gikk han igjen, og gamle Schreider kom ut fra kontoret, rød i hodet. «Ekstraordinært møte i durnaen,» ropte han. «øye­ blikkelig!» «Hva er på ferde?» , «Vet ikke — vi skal visst arresteres, durnaen skal oppløses.» Slik lød de opphissede kommentarene. I Nikolai-salen var det knapt ståplass igjen. Borger­ mesteren bekjentgjorde at alle utganger var sperret av soldater og at en kommissær hadde truet med a oppløse oa arrestere durnaen. En strøm av opphissede protester fra medlemmene, ja til og med fra galleriet, var svaret. Det folkevalgte bystyret kunne ikke oppløses av noen makt. Borgermesteren og medlemmene var ukrenkelige. Tyrannene, provokatørene, de tyske agentene matte aldri anerkjennes. Med hensyn til truslene, sa la dem prøve seg — bare over våre lik skal denne sal bh erobret, og som de romerske senatorene i sin tid, avven­ ter vi barbarene med verdighet . . . Resolusjon om å underrette dumaene og zemstvoene telegrafisk, resolusjon om at det var umulig for ^bor­ germesteren eller ordføreren i durnaen på noen mate a innlate seg med representanter for den militære revolusjonskomité, eller det såkalte Folkekommissærenes rad Resolusjon til Petrograds befolkning om å reise seg til forsvar av sitt folkevalgte bystyre. Resolusjon om uav­ brutt sesjon i durnaen.

141

Imidlertid kom et medlem med beskjed om at han hadde telefonert til Smolny og at den militære rcvolusjonskomité benektet at det var gitt noen ordre om å omringe dumaen, og at soldatene øyeblikkelig skulle trekkes tilbake. Idet vi gikk ned trappen, kom en opphisset Riazanov i full fart inn hoveddøren. «Skal dere oppløse dumaen?» spurte jeg. «Herregud, nei!» svarte han. «Det hele er en misfor­ ståelse. Jeg forsikret borgermesteren i morges at du­ maen skulle få være i fred.» I skumringen utenfor kom to rekker syklister med ge­ værer over skulderen nedover Nevsky. De stanset, og mengden trengte seg innpå med spørsmål. «Hvem er dere? Hvor kommer dere fra?» spurte en fet gammel herre med sigar i munnen. «12. armé. Fra fronten. Vi kommer for å hjelpe sov­ jetene mot dette fordømte borgerskapet!» «Å!» lød rasende rop. «Bolsjevik-gendarmer! Bolsjevik-kosakker!» En liten offiser i lærfrakk kom løpende ned trappen. «Garnisonen svinger over,» mumlet han inn i øret mitt. «Det er begynnelsen til slutten for bolsjevikene. Vil De være med og se på det? Kom an!» Han småløp opp­ over Mikhailovsky, og vi fulgte med. «Hvilket regiment er det?» «Bronoviki. . .» Det var alarmerende. Bronoviki var panserbil-soldatene, nøkkelen til hele situasjonen. Den som kontrollerte panserbil-soldatene, kontrollerte byen. «Frelseskomitéen og dumaens kommissærer har underhandlet med dem. Det er berammet et møte for å av­ gjøre . . . » «Avgjøre hva? Hvilken side de skal slåss på?» «Å, nei. Det er ikke måten å gjøre det på. De går aldri med pa å slåss mot bolsjevikene. De vil stemme for å holde seg nøytrale, og så vil junkerne og kosak­ kene . . . » Porten til den veldige Mikhailovsky ridehall gapte mot oss. To skiltvakter prøvde å stoppe oss, men vi strøk fort forbi uten å bry oss om deres rasende opp­

142

hevelser. Bare et enslig lys brente oppunder taket av den enorme hallen der 40 søyler og endeløse vindusrekker fortapte seg i halvmørket. Rundt omkring kunne en skimte panserbilenes vanskapte profiler. En av dem stod for seg selv midt på golvet, rett under lyset, og rundt den var det samlet et par tusen gråbrune soldater som nesten forsvant i den keiserlige mamuttbygningen. Et dusin menn, offiserer, tillitsmenn i soldaterrådet og talere, hadde tatt plass på biltaket, og fra kommandotåmet var en soldat midt i en tale. Det var Khanjunov som om sommeren hadde vært president for den allrussiske kongress av bronoviki. En spenstig, velskapt skikkelse i lærfrakk med løytnantsdistinksjoner som ar­ gumenterte veltalende for nøytralitet. «Det er fryktelig,» sa han, «for russere å måtte drepe sine russiske brødre. Det må ikke herske borgerkrig mellom soldater som stod skulder ved skulder mot tsa­ ren, og som slo fienden i slag som vil gå over i histo­ rien. Hva har vi, soldater, å gjøre med de politiske partienes kjegl? Jeg vil ikke påstå at den provisoriske regjering var en demokratisk regjering. Vi ønsker in­ gen koalisjon med de borgerlige — nei. Men vi må ha et styre utgått av det samlede demokrati, ellers er Russ­ land fortapt. Med et slikt styre vil det ikke bli noen borgerkrig og brodermord!» Dette lød fornuftig — og forsamlingen lønnet ham med applaus. En soldat, hvit og fortrukket i ansiktet, kløv opp på bilen. «Kamerater!» ropte han. «Jeg kommer fra den rumenske front for å si dere så inntrengende jeg kan: Det må bli fred! Fred øyeblikkelig! Og uansett hvem som kan gi oss fred, bolsjevikene eller denne nye regje­ ring, så har de vår støtte. Fred! Vi ved fronten kan ikke kjempe lenger! Vi kan ikke kjempe hverken mot tys­ kere eller russere». Dermed hoppet han ned, og en for­ pint, uklar lyd steg opp fra de urolige massene og skif­ tet til noe som liknet raseri da neste taler, en mensjevik prøvde å si at krigen måtte fortsette inntil de allierte hadde seiret. «Du snakker som Kerenski!» ropte en grov stemme.

143

En duma-utsending talte for nøytralitet. Soldatene lyttet, men mumlet urolige — han var ikke en av dem. Sjelden har jeg sett en forsamling anstrenge seg så hardt for å forstå, for å ta en avgjørelse. Soldatene rørte ikke på seg, bare stirret i fortapt oppmerksomhet på taleren, med rynkede øyenbryn og svetteperler i pan­ nen. Røslige og sterke menn med ansikter som store kri­ gere, med barneblikkets uskyld . . . En bolsjevik, en av deres egne, talte voldsomt og hatefullt. De likte ikke ham noe mer enn den forrige. Stemningen var ikke den rette. I øyeblikket var de løftet ut av de vanlige tankebaner og beveget seg blant begreper som Russland, Sosialismen, Verden — som om revolusjonens seier eller undergang stod til dem. Den ene taler avløste den andre, utbrudd vekslet med taushet, bifall med protester: Hva ble det til? Khanjunov kom igjen, overtalende og sympatisk. Men var han ikke tross alt offiser, uansett hvor mye han snakket fred? Så fulgte en arbeidsmann fra Vasili Ostrov, men han ble hilst med: «Men kan du skaffe oss fred, ar­ beidsmann?» I nærheten av der vi stod ble det med endel offiserer i spissen dannet en gjeng for å heie på nøytralitet. De vedble å rope: «Khanjunov! Khanjunov!» og pep når bolsjevikene prøvde å få sagt noe. Plutselig utbrøt det en diskusjon med hissige gestikulasjoner blant offiserer og tillitsmenn på toppen av talerbilen. Det ble ropt til dem for å få beskjed om hva Som var i gjære og forsamlingen kom i bevegelse. Det ble hujet og pepet og ropt om «Prosinl Prosin\ Doloil Fortsett! Fortsett! Ned med ham!» idet folkekommissæren for forsvar kom seg opp på biltaket, hjulpet og hindret av mange. Han stod oppreist et øyeblikk før han kløv ut på radiatoren og stilte seg med hendene på hof­ tene mens han smilende så seg rundt, en undersetsig, kraftig skikkelse, barhodet og uten distinksjoner. Gjengen like ved meg satte i gang med taktfaste rop: «Khanjunov! Vi vil ha Khanjunov! Ned med ham! Hold kjeft! Ned med forræderen!» Hele salen var i

144

opprør. Men så startet noe som minnet om et jordskred i vår retning og noen tøffe karer trengte seg frem. «Hvem er det som prøver å ødelegge møtet?» brølte de. «Hvem er det som piper her?» Og dermed ble «heiagjengen» spredd for alle vinder. «Kamerater og soldater!» begynte Krylenko med en stemme som var hes av utmattelse. «Unnskyld stemmen min, men jeg har ikke sovet på fire netter. Jeg trenger ikke å fortelle dere at jeg er soldat. Jeg trenger ikke å fortelle dere at jeg ønsker fred. Det jeg er kommet for å fortelle dere, er at bolsjevikpartiet som gjennomførte arbeidernes og soldatenes revolusjon tak­ ket være dere og alle andre tapre kamerater som defini­ tivt har slått ned det blodtørstige borgerskapet. . . dette partiet lovte å tilby alle nasjoner fred, og det er alle­ rede gjort — i dag!» Orkanaktig applaus. «Dere blir bedt om å holde dere nøytrale — nøytrale mens junkerne og dødsbataljonene, som aldri er nøy­ trale, skyter oss ned i gatene og hjelper Kerenski eller noen annen av den samme gjengen å komme tilbake. Kaledin er på vei fra Don. Kerenski fra fronten. Komilov vil prøve det samme som i august. Alle disse mensjevikene og sosial-revolusjonære som nå ber dere for­ hindre borgerkrig — har de ikke tviholdt på makten nettopp ved borgerkrig, en borgerkrig som har vart si­ den juli og hvor de hele tiden har stått på borgerska­ pets side, akkurat som de gjør nå? Hvorledes kan jeg overbevise dere, hvis dere allerede har gjort dere opp deres mening? Spørsmålet er svært enkelt. På den ene siden har vi Kerenski, Kaledin, Komilov, mensjevikene, de sosial-revolusjonære, kadettene, dumaen, offiserene . . . De forsikrer oss om sine gode hensikter. På den annen side har vi arbeiderne, solda­ tene, matrosene, de fattigste bøndene. Makten er i hen­ dene på dere som står her. Det er dere som er herrer. Det store Russland tilhører dere. Vil dere gi det fra dere igjen?» Det var tydelig at han holdt seg oppe ved ren vilje­ kraft mens han talte, og den hellige overbevisningen 10 — Ti dager som rystet verden.

145

hans slo gjennom den trette stemmen. Mot slutten vaklet han og holdt på å falle. Mange hender hjalp ham ned, og den veldige hallen ga ekko av hyldestbølgen som slo opp mot ham. Khanjunov prøvde å komme til orde igjen, men ble avbrutt av rop om «Avstemning! Avstemning!» Til slutt måtte han gi opp, og leste en resolusjon som gikk ut på at pansersoldatene skulle trekke seg ut av den militære revolusjonskomité og erklære seg for nøytrale i den på­ gående borgerkrig. Alle som stemte for resolusjonen skulle gå til høyre — alle som stemte mot, til venstre. Et øyeblikk nølte mengden, et øyeblikk hersket det uvisshet, men så be­ gynte den å presse og trenges, hardere og hardere så mange snublet over hverandre på det skitne golvet — mot venstre. I nærheten av oss ble det stående igjen om­ lag et halvt hundre som stemte for, og mens taket nes­ ten løftet seg under seiersbrølene, snudde de om og for­ svant ut av bygningen — noen av dem også ut av revolusjonen. På Smolny lå ikke det nye Folkekommissærenes råd på latsiden. Det første dekretet var allerede gått i pressen. Samme kveld skulle det i tusenvis distribueres på ga­ tene og sendes i bunkevis med alle tog sørover og øst­ over: I den russiske republikks navn, valgt av den all-russiske kongress av arbeider- og soldaterdeputertes sovjeter, med tilslutning av bondedeputerte, proklamerer Folkekommissæ­ renes råd: 1. At valg av grunnlovgivende forsamling skal foregå til fastsatt tid — 12. november. 2. At alle valgkommisjoner, organer for selvstyre, sov­ jeter av arbeider-, soldater- og bondedeputerte og soldaterorganisasjoner skal sørge for frie og trygge valg til den fast­ satte dato. For den russiske republikk. Presidenten i Folkekommissærenes råd. Vladimir Ulianov — Lenin.

I den kommunale bygningen var dumaen i full sving.

146

E t medlem av republikk-rådet talte idet vi kom inn. — Rådet, sa han, betraktet seg ikke som avsatt i det hele tatt, bare midlertidig ute av stand til å utøve sine funk­ sjoner inntil det hadde funnet et nytt møtested. I mel­ lomtiden hadde de eldstes råd besluttet å gå samlet inn i frelseskomitéen . . . Og dette, vil jeg i parentes be­ merke, er siste gang rådet for den russiske republikk forekommer i historien . . . Så fulgte den obligatoriske rekke av representanter for ministeriene, Vikhzel, forbundet for post- og tele­ graf osv., som for hundrede gang gjentok sine tirader om at de nektet å arbeide for de bolsjevikiske usurpatorene. En junker som hadde vært tilstede i Vinterpalasset ga en fargerik skildring av sin egen og kameratenes heroiske innsats og bolsjevikenes skamløse oppførsel. Alt ble tatt for god fisk. En eller annen leste opp en artikkel fra den sosial-revolusjonære avisen Narod som med detaljerte opplysninger fastslo at det var gjort skader for 400 millioner rubler i Vinterpalasset. Fra tid til annen kom en telefonvakt løpende med siste nytt. De fire sosialistministrene var løslatt fra fengslet. Krylenko hadde oppsøkt admiral Verderevsky i Peter Paul og bedt ham overta det forlatte marinedepartementet på vegne av Folkekommissærenes råd, og den gamle sjøulken hadde gått med på det. Kerenski rykket nordover fra Gatchina og bolsjevik-garnisonene vek plassen for ham. Smolny hadde sendt u t et dekret som utvidet by-dumaens myndighet til å omfatte mat­ forsyningen. Dette siste stykke uforskammethet vakte stor forar­ gelse. Han — Lenin, usurpatoren, tyrannen, hvis kom­ missærer hadde overtatt den kommunale garasjen, brutt seg inn i de kommunale varelagre — ville blande seg inn i forsyningsnemnda og dens virksomhet, han tillot seg å trekke opp grensene for det frie, uavhengige, selvstyrende bystyres virkeområde! Et av medlemmene knyttet neven og truet med å legge ned hele greia hvis bolsjevikene våget å blande seg bort i forsynings­ nemnda. En annen, en representant for selveste forsyningsrådet, rapporterte at matvaresituasjonen var me-

147

get alvorlig og ba dumaen sende ut folk for å påskynde forsyningstogcne. Diedonenko meddelte dramatisk at garnisonen vak­ let. Semionovksy-regimentet hadde alt gått med på å ta imot ordre fra det sosial-revolusjonære parti. Beset­ ningen på torpedobåtene på Neva telte på knappene. Syv medlemmer ble øyeblikkelig valgt for å fortsette propagandavirksomheten. Den gamle borgermesteren gikk opp på talerstolen. «Kamerater og borgere! Jeg har nettopp mottatt mel­ ding om at fangene i Peter Paul befinner seg i fare. Fjorten junkere fra Pavlovsk-akademiet er blitt prylt og torturert av de bolsjevik-vak tene. En av fangene er blitt sinnsyk!» Dette ble mottatt med en storm av avsky og indig­ nasjon som bare vokste da en tettbygd liten kvinne i grått forlangte ordet og oppløftet sin harde, metalliske stemme. Det var Vera Slutskaya, revolusjonær veteran og bolsjevik-medlem av dumaen. «Dette må være løgn og provokasjon!» sa hun uanfektet. «Arbeidernes og bøndenes regjering, som har avskaffet dødsstraffen, til­ later ikke den slags. Vi forlanger gransking, øyeblik­ kelig, og hvis det skulle være noe i ryktene vil regjerin­ gen gripe inn.» En kommisjon med borgermesteren og representanter for alle partier ble straks oppnevnt og sendt til Peter Paul for å undersøke forholdene. Idet vi fulgte etter ut, oppnevnte dumaen en annen komité for å møte Kerenski og forhindre blodbad når han rykket inn i hovedsta­ den. Det var midnatt da vi bløffet oss forbi vaktpostene ved festningsporten og fortsatte under spredte, gule lys­ pærer langs den siden av kirken hvor tsarfamiliens gravkammere lå. Fra de slanke, forgylte spirene hadde klok­ kene i månedsvis fortsatt å spille tsaria khrani (Gud bevare tsaren) hver dag ved middagstider. Stedet var øde, og i de fleste vinduene var det ikke engang lys. Av og til dumpet vi borti en skikkelse som snublet avsted i mørket og svarte på våre spørsmål med det van­ lige «Yan nié znayu».

148

Til venstre ruvet det dystre omrisset av Trubetskoibastionen, den levende graven hvor sa mange av frihe­ tens martyrer hadde mistet liv eller forstand i tsarens dager, hvor den provisoriske regjering hadde sperret inne tsarens ministre, for så selv å bli innesperret av bolsjevikene. En forekommende matros førte oss til et lite hus der kommandanten hadde sitt kontor. Et halvt dusin rødegardister, matroser og soldater satt rundt om i et varmt rom hvor det var fullt av sigarettrøyk og en samovar sto og kokte. Vi ble hjertelig mottatt og budt pa te. Kommandanten var ikke tilstede. Han tok seg av en kommisjon av sabotazhniki (sabotører) fra dumaen som påsto at alle junkerne var blitt myrdet. Det så ut til å more dem godt. I en krok for seg satt en liten skallet, åndsfraværende mann i diplomatfrakk med pelskrave og bet seg i mustasjen med et uttrykk som en fanget rotte. Han var nettopp arrestert. En av soldatene kastet et likegyldig blikk på ham og sa han var minister for et eller annet. Den lille mannen lot ikke til å høre det. Han var tydeligvis vettskremt, skjønt soldatene slett ikke viste tegn til fientlighet. Jeg gikk bort og henvendte meg til ham på fransk. «Grev Tolstoy», svarte han og bukket stivt. «Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er arrestert. Jeg gikk over Troitsky-broen på vei hjem da to av disse, av disse personer anholdt meg. Jeg var kommissær for den provisoriske regjering og attasjert generalstaben, men ikke på noen måte medlem av regjeringen.» «La ham gå,» sa en av matrosene. «Han er harml ø s .»

.

,

«Nei,» sa en av soldatene som hadde innbrakt tan­ gen. «Vi må først spørre kommandanten.» «Å, kommandanten!» snerret matrosen. «Hva lager vi revolusjon for? For å fortsette å adlyde offiserer?» En praporshtehik fra regiment Pavlovsky begynte^ å fortelle om hvordan opprøret startet. «Regimentet tje­ nestegjorde ved generalstaben natten til 6. november. Noen av mine kamerater og jeg stod vakt. Ivan Pavlo-

149

vitch og en annen — jeg husker ikke navnet, vel, de gjemte seg bak gardinene i rommet hvor staben hadde møte, og de hørte en masse. De hørte f.eks. ordre om at junkerne fra Gatchina skulle bringes til Petrograd i lø­ pet av natten, og ordre til kosakkene om å være marsjlclare om morgenen. De viktigste stedene i byen skulle inntas før daggry. Så var det problemet med å få åpnet broene. Men da de begynte å snakke om å omringe Smolny, hadde Ivan Pavlovitch fått nok. Akkurat da var det mange som kom og gikk, og han stakk ut og ned i vaktstuen og overlot til kameraten å plukke opp hva han kunne. Jeg hadde allerede mistanke om at noe var i gjære. Bil på bil med offiserer ankom, og alle ministrene var tilstede. Ivan Pavlovitch fortalte meg hva han hadde hørt. Klokken var halv tre om natten. Sekretæren i regimentsrådet var til stede og vi spurte ham om hva vi skulle gjøre. — Arrester alle som kommer og går! sa han. Vi satte igang. I løpet av en time hadde vi samlet sammen endel offiserer og ministre som vi sendte rett opp til Smolny. Men den militære revolusjonskomité var ikke klar, de visste ikke hva de skulle gjøre, og temmelig snart kom det ordre tilbake om at vi skulle slippe løs dem vi hadde og ikke arrestere flere. Vel, vi løp hele veien opp til Smolny, og jeg tror vi la ut for dem en time før de endelig skjønte at det var krig. Klokken var fem da vi kom tilbake til staben, og på det tidspunkt hadde de fleste gått. Men vi fikk fatt i noen få, og garnisonen var i full sving . . . » En rødegardist fra Vasili Ostrov fortalte detaljert om hva som hadde skjedd i hans distrikt under opprøret. «Vi hadde ingen maskingeværer,» sa han og lo, «og vi kunne ikke få noen fra Smolny. Kamerat Zalkind, som var medlem av Uprava (sentralstyret) i dumaen, kom plutselig på at det lå et i styrerommet, et maskingevær som var erobret fra tyskerne. Dermed la han og jeg og en kamerat til i vei dit opp. Mensjevikene og de sosialrevolusjonære satt i møte der. Vel, vi åpnet døren og gikk rett inn der de satt en 12-15 stykker av dem. Da

150

de fikk øye på oss ble det helt stille. Vi gikk rett forbi dem og demonterte maskingeværet. Kamerat Zalkind tok en del på akselen, og jeg den andre, og så spaserte vi rett ut igjen, uten at en eneste kjeft hadde sagt et ord!» «Har du hørt hvordan Vinterpalasset ble erobret?» spurte en tredje, en matros. «Ved elleve-tiden fant vi ut at det ikke fantes flere junkere på Neva-siden. Så vi brøt opp døren og snek oss opp forskjellige trapper, en og en og i små grupper. Da vi nådde toppen ble vi stop­ pet av junkerne som tok fra oss våpnene. Men våre folk fortsatte å komme, inntil vi var i flertall. Da var det vår tur til å avvæpne junkerne . . .» I det samme kom kommandanten, en ung, godlynt underoffiser med den ene armen i bind og mørke ringer under øynene av mangel på søvn. Han vendte seg først mot fangen som straks begynte å forklare seg. «Å, javel», sa kommandanten. «Du var en av dem i staben som nektet å overgi seg onsdag. Imidlertid tren­ ger vi deg ikke, borger. Beklager . . . » Han åpnet døren og slo ut med hånden som tegn på at grev Tolstoy kun­ ne gå. Flere av folkene, særlig rødegardistene, mumlet i protest og matrosen bemerket triumferende: «Vot\ Se! Hva sa jeg!» Kommandanten ga seg i snakk med to av soldatene. De var valgt av festningsgarnisonen for å fremføre en protest. Fangene, sa de, fikk samme maten som vak­ tene, skjønt det ikke var nok til å holde sulten fra dø­ ren. Hvorfor skulle kontrarevolusjonære få så god be­ handling? «Vi er revolusjonære, kamerater, ikke banditter,» svarte kommandanten. Han vendte seg til oss. Vi for­ klarte at det gikk rykter om at junkerne ble torturert og at ministrene ble truet på livet. «Var det mulig å fa hilse på fangene, så vi ble istand til å fortelle ver­ den .. .» «Nei,» sa den unge soldaten irritert. «Jeg forstyrrer ikke fangene nå igjen. Jeg var nettopp nødt til å vekke dem — de trodde vi skulle drepe dem . . . Flesteparten

151

av junkerne er forøvrig løslatt og resten slipper ut i morgen.» «Kan vi få snakke med dumakommisjonen i steden?» Kommandanten, som skjenket seg selv et glass te, nikket. «De er fortsatt ute i gangen,» sa han likeglad. Og det var de, rett utenfor døren, midt inne i en opphisset diskusjon med borgermesteren som midtpunk­ tet. «Herr borgermester,» sa jeg. «Vi er amerikanske journalister. Ville De være så vennlig å si oss resulta­ tet av undersøkelsene?» Han vendte sitt ærverdige ansikt mot oss. «Det finnes ikke grunnlag for ryktene,» sa han lang­ somt. «Bortsett fra episodene da ministrene ble brakt hit, er alle blitt korrekt behandlet. Med hensyn til jun­ kerne, så er ikke et hår blitt krummet på deres hode.» Oppover Nevsky i ettermiddagsskumringen trasket en uendelig rekke av tause soldater — for å ta imot Kerenski. I dystre bakgater ble det flyttet på biler uten lys, og det var fordekt aktivitet i Fontanka 6, hoved­ kvarteret for bøndenes sovjet, i en viss leilighet i en svær bygning på Nevsky, og i Injenierny zamok (den tekniske skole). Dumaen var opplyst. Pa Smolny instituttet arbeidet den militære revolusjonskomité under høytrykk så det gnistret som fra en overbelastet dynamo.

7. Den revolusjonære front Lørdag 10. november.

Borgere! Den militære revolusjonskomité gjør kjent at den ikke vil tåle noe brudd på den revolusjonære ro og orden. Tyveri, ran, overfall og tilløp til uroligheter vil bli strengt straffet. Komiteen vil følge Pariserkommunens eksempel og uten nåde likvidere alle som forsøker seg på plyndring og opp­ vigleri.

Byen lå fredelig. Ikke et hold-up, ikke et ran, ikke engang et fylleslagsmål. Om natten patruljerte væp­ nede vaktgrupper i de stille gatene, og på hjørnene satt soldater og rødegardister rundt sine bål og lo og sang. Om dagen samlet det seg køer på fortauene der det ut­ spant seg endeløse diskusjoner mellom studenter og sol­ dater, forretningsfolk og arbeidere. Folk stoppet hverandre på gaten. «Kommer kosakkene?» « N ei. . .» «Hva er det siste?» «Har ikke hørt noe. Hvor er Kerenski?» «Det sies at han skal befinne seg bare åtte verst fra Petrograd. Er det tilfelle at bolsjevikene har rømt til slagskipet Avrora?» «Det påståes så . . .» Bare fra veggene ble det skreket ut, og fra de få avisene. Fordømmelser, appeller, dekreter. En veldig plakat gjenga det hysteriske manifestet fra eksekutiv­ komiteen for bøndenes sovjeter: De (bolsjevikene) våger å hevde at de har støtte av bøn­ denes sovjeter, og at de snakker på vegne av bøndene. Hele

153

den russiske arbeiderklassen skal vite at dette er en LØGN, og at alle arbeidende bønder og eksekutivkomitéen for bønde­ nes all-russiske sovjet med forakt avviser enhver deltakelse av den organiserte bondestand i denne kriminelle krenkelse av arbeiderklassens vilje.

Fra soldat-gruppen i det sosial-revolusjonære parti: Bolsjevikenes sinnsyke forsøk er i ferd med å bryte sam­ men. Garnisonen er splittet. Departementene streiker, og det blir stadig mindre mat. Alle fraksjoner, unntatt bolsjevikene, har forlatt kongressen. Bolsjevikene står alene. Vi oppfordrer alle ansvarlige krefter til å samle seg om komiteen for fedrelandets og revolusjonens frelse, og å holde seg klar til første signal fra sentralkomiteen.

På en løpeseddel deklamerte republikk-rådet: Stilt overfor bajonettspissene har republikk-rådet vært nødt til å skilles og midlertidig avbryte sine møter. Usurpatorene har med ordene «frihet og sosialisme» på sine lepper opprettet et voldsregime. De har arrestert med­ lemmene av den provisoriske regjering, stoppet avisene, be­ mektiget seg trykkeriene. Dette regime må stemples som en fiende av folket og revolusjonen. Det er ubetinget nødvendig å bekjempe og fjerne det. Republikk-rådet vil, inntil det igjen kan gjenoppta sine plikter, be den russiske republikks borgere fylke seg om de lokale^ komitéer til fedrelandets og revolusjonens frelse. De går nå i spissen for å få fjernet bolsjevikene, og å få dannet en regjering som kan lede landet fram til den grunnlovgivende forsamling.

Dielo Naroda skrev: En revolusjon er en folkeoppstand. Men hva har vi her? Ikke noe annet enn en håndfull stakkars idioter som lar seg narre av Lenin og Trotskij. Deres dekreter og appeller hører hjemme pa et museum for historiske kurositeter.

Og Narodnoye Slovo (Folkets røst — populistsosialistisk): Arbeidernes og bøndenes regjering? Det er bare en dagdrøm. Ingen, hverken i Russland eller utenlands, vil anerkjenne denne «regjering», ikke fienden engang . . .

154

Den borgerlige presse var midlertidig forsvunnet. Pravda hadde et referat fra det første møte i det nye Tsay-ee-kah, nå den russiske republikks nasjonalfor­ samling. Miliutin, kommissær for jordbruk, gjorde opp­ merksom på at bøndenes eksekutivkomité hadde innkalt den all-russiske bondekongress til 15. desember. «Men vi kan ikke vente,» sa han. «Vi må ha bøndenes opp­ slutning. Jeg foreslår at vi innkaller bondekongressen, og det øyeblikkelig.» Det sosial-revolusjonære venstre erklærte seg enig. En appell til Russlands bønder ble straks utformet, og det ble valgt en komité på fem med­ lemmer til å sette vedtaket ut i livet. Spørsmålet om en detaljert plan for jordfordelingen, og spørsmålet om arbeidernes kontroll med industrien, ble utsatt inntil det forelå en ekspertutredning. Tre dekreter ble opplest og vedtatt: Først Lenins «generelle instrukser for pressen» som beordret stoppet alle aviser som oppfordret til motstand og ulydighet mot den nye regjering eller som tilskyndet til kriminelle handlinger eller bevisst forfalsket nyheter. Videre et dekret om moratorium for husleier og et dekret om opp­ rettelsen av en arbeidernes milits. Det ble vedtatt å gi dumaen fullmakt til å rekvirere tomme hus og leilig­ heter, og å dirigere lossing av jernbanevogner for å fremskynde matleveransene og frigjøre hardt tiltrengt vognmateriale. To timer senere kringkastet eksekutivkomitéen for bøndenes sovjet følgende telegram utover Russland: Bolsjevikenes egenmektige organisasjon som kaller seg «arrangementskomitéen for den nasjonale kongress ay bøn­ der», in n byr alle bondesovjeter til å sende delegater til kon­ gressen i Petrograd. Eksekutivkomitéen for bøndenes sovjeter erklærer, i lik­ het med tidligere, at den anser det farlig å trekke kreftene vekk fra landsbygda på et tidspunkt da de trengs for å for­ berede den grunnlovgivende forsamling — arbeiderklas­ sens og landets eneste redning. Vi stadfester den tidligere fastsatte dato for bøndenes kongress, 13. desember.

I dumaen var det travel virksomhet. Offiserer kom og gikk, og borgermesteren konfererte med lederne for frel-

155

seskomitéen. Et bystyremedlem kom styrtende med et eksemplar av Kerenskis siste proklamasjon. Den var i hundrevis kastet ned fra et fly som strøk lavt over Nevsky. Kerenski truet med forferdelige følger for alle som ikke underkastet seg, og beordret soldatene til å legge ned våpnene og øyeblikkelig samle seg på Marsmarken. Statsministeren hadde etter det vi fikk høre, tatt Tsarskoye Selo, og han befant seg nå bare 80 km. unna. Han ville rykke inn i Petrograd neste dag. Sovjet-troppene som fikk kontakt med koaskkene gikk over til den provisoriske regjering, ble det sagt. Tchemov prøvde å organisere «nøytrale» tropper for å stanse borgerkrigen. Videre gikk det rykter om at garnisonen i Petrograd skilte lag med bolsjevikene. Smolny var allerede eva­ kuert. Hele statsapparatet hadde stoppet opp. De an­ satte i statsbanken ville ikke arbeide under kommis­ særene fra Smolny og nektet å utbetale dem penger. Alle privatbanker var stengt. Departementene streiket. En duma-komite samlet inn streikebidrag hos forretnings­ folkene. Trotskij hadde gitt funksjonærene i Utenriksdeparte­ mentet ordre om å oversette fredsdekretet til andre språk, og fått 600 ansattes oppsigelse i ansiktet som svar. Shliapnikov, arbeidskommissæren, påla alle i de­ partementet om å vende tilbake til arbeidet innen 24 ti­ mer om de ikke ville miste jobbene og pensjonsrettig­ hetene. Bare dørvaktene hadde reagert positivt. Noen avdelinger under forsyningsrådet hadde lagt ned ar­ beidet framfor a underordne seg bolsjevikene. Tross generøse løfter om bedre lønn og betingelser nektet ope­ ratørene ved telefonsentralen å koble bolsjevikenes ho­ vedkvarter til nettet. Det sosial-revolusjonære parti hadde vedtatt å eks­ kludere alle medlemmer som ble igjen på kongressen el­ ler som tok del i opprøret. Nytt fra provinsen: Moghilev hadde tatt avstand fra bolsjevikene. I Kiev hadde kosakkene knust alle sovjeter og arrestert opprørslederne. Sovjetet og garnisonen

156

i Luga, 30.000 mann, bekreftet sin lojalitet til den provi­ soriske regjering og oppfordret hele Russland til a slutte opp om den. Kaledin hadde oppløst alle sovjeter og fagforeninger i Don-bassenget, og hans styrker var på vei nordover. En representant for jernbanearbeiderne meddelte: «I går sendte vi telegram til alle kanter av landet om at krigen mellom de politiske partier måtte opphøre og en sosialistisk samlingsregjering dannes. I motsatt fall går vi til streik i morgen kveld . . . I morgen tidlig vil det bli holdt et møte av alle fraksjoner for å drøfte si­ tuasjonen. Bolsjevikene later til å ønske en ordning.» «Hvis det er noe igjen av dem i morgen,» lo by­ ingeniøren, en tykkfallen, rødmusset mann. Da vi kom til Smolny — som ikke var evakuert, der var travlere enn noensinne, med flokker av arbeidere og soldater på vei inn og ut, og dobbelte vakter over­ alt — møtte vi journalister fra de borgerlige og de «mo­ derate» sosialist-avisene. «Vi ble kastet ut!» ropte en mann fra Volia Naroda. «Bonch-Bruevitch fra pressekontoret kom ned og ba oss forsvinne! Han sa vi var spioner!» Alle snakket samtidig. «Det er for grovt! Opprørende! Pressefrihet!» De store bordene i hallen var overfylt av bunker med appeller, proklamasjoner og ordrer fra den militære revolusjonskomité. Arbeidere og soldater vaklet under børene på vei ut til de ventende biler. En begynte slik: TIL GAPESTOKKEN! I denne for de russiske masser så tragiske situasjon har mensjevikene og deres tilhengere og det sosial-revolusjonære høyre forrådt arbeiderklassen. De har stilt seg på parti med Kornilov, Kerenski og Savinkov . . . De trykker forræderen Kerenskis ordre, skaper panikk og sprer de latterligste rykter om overløpernes oppdiktede seire. Borgere! Tro ikke på disse falske rykter. Ingen makt kan nedkjempe folkets revolusjon. . . En rask og velfortjent straff venter Kerenski og hans følgesvenner. Vi plasserer dem i gapestokken. Vi overlater dem til for­ akten fra de arbeidere, soldater, matroser og bønder som de

157

vil prøve å legge i lenker igjen. De vil aldri bli istand til å vaske av seg sporene etter folkets hat og forakt. Skam og forbannelse over folkets forrædere.

Den militære revolusjonskomité hadde flyttet inn i større kontorer på rom nr. 17 i toppetasjen. Rødegardister stod postert ved inngangen. Innenfor, på den trange plassen mellom døren og skranken, var det tett av vel­ kledde personer, pyntelige å se til, men med mord i hjertet. Det var borgere, og blant dem mange utlendin­ ger, som ville ha kjøretillatelser for sine biler, eller passersedler for å kunne forlate byen. Bill Shatov og Peters hadde vakt. De lot køen vente og ga oss de siste ny­ heter. Det 197. reserveregiment ga sin fulle tilslutning. 5000 bryggearbeidere ved Putilov hilste den nye regjering. Sentralkomiteen i landsorganisasjonen — begeistret støtte. Garnisonen og skvadronen ved Reval — valgt militærkomite, avsendt tropper. Militære revolusjonskomiteer kontrollerer Pskov og Minsk. Lykkønskninger fra sovjetene i Tsaritzin, Rovno ved Don, Tchernigovsk, Sevastopol. Den finske divisjon og de 5. og 12. armés nye råd lover lojalitet. Usikre nyheter fra Moskva. Styrker fra den militære revolusjonskomité okkuperer strategiske punkter. To kompanier som tjenestegjør i Kreml over til sovjetene. Arsenalet i hendene på oberst Diabtsev og hans junkere. Den militære revolusjonskomité krevde våpen til arbei­ derne, og Diabtsev forhandlet inntil i morges da han plutselig sendte ultimatum med krav om at sovjetene skulle overgi seg og komitéen oppløses. Kamper i gang. . . I Petrograd underkastet staben seg øyeblikkelig Smolny-kommissærene. Tsen trof lot nektet og ble stor­ met av Dybenko og et kompani Kronstad-matroser. Nytt Tsen troflot dannet, understøttet av krigsskip fra Østersjø- og Svartehavsflåten. Men under alle de friske forsikringer lå det en is­ nende forutanelse, en følelse av usikkerhet. Kerenskis kosakker rykket raskt framover, og de hadde artilleri

158

Shripnik, sekretæren i fabrikk- og verkstedrådene, vir­ ket herjet og utslitt da han forsikret meg at de utgjorde et helt armékorps, men la heftig til: «De skal ikke få tatt oss levende!» Petrovsky lo trett: «I morgen får vi oss kanskje en blund — en lang en.» Lozovsky med det magre, rødskjeggete ansiktet sa: «Hvilke sjanser har vi? Helt alene. En løs flokk mot trenede soldater!» I sør og sørvest hadde sovjetene rømt unna Kerenski, og garnisonene i Gatchina, Pavlovsk, og Tsarskoye Selo var splittet — halvparten ville være nøytrale, mens resten, uten offiserer, i vill uorden trakk seg tilbake mot hovedstaden. I hallen ble det hengt opp bulletiner: FRA KRASNOYE SELO 10. NOV: KL. 8. Til bekjentgjørelse for alle stabssjefer, øverstkommande­ rende, militære befalsmenn, overalt og til alle, alle, alle. Forhv. minister Kerenski har sendt ut et bevisst forfalsket telegram for å gi utseende av at tropper i det revolusjonære Petrograd har lagt ned sine våpen og sluttet seg til den tidli­ gere regjerings styrker, forrædernes regjering, og videre av at soldatene har fått ordre fra den militære revolusjonskomité om å trekke seg tilbake. Et fritt folks tropper hverken trekker seg eller overgir seg. . Våre tropper har trukket seg tilbake fra Gatchina i god orden for å unngå blodsutgytelser med våre kosakk-brødre og for å innta mer strategiske stillinger som i øyeblikket er så sterke at selv om Kerenski og hans våpenbrødre skulle bli ti ganger så sterke, var det ingen grunn til uro. Moralen blant våre tropper er ypperlig. I Petrograd er alt rolig. Øverstkommanderende for Petrograds distrikt og forsvar. Oberstløytnant Muraviov.

Da vi gikk, kom den militære revolusjonskomités Antonov med et papir i hånden. Han så ut som et lik. «Send dette,» sa han. TIL ALLE DISTRIKTS-SOVJETER AV ARBEIDERDEPUTERTE OG FABRIKK-KOMITÉER. ORDRE Kerenskis KorniloV-bander truer innfallsveien til^ hoved­ staden. Alle nødvendige ordrer er gitt for nådeløst å knuse

159

det kontrarevolusjonære anfallet mot folket og dets landevinningcr. Arméens og revolusjonens rødegardister trenger arbeider­ nes øyeblikkelige hjelp. VI BEORDRER SOVJET-STYRENE OG OG VERKSTEDSKOMITEENE:

FABRIKK-

1. Å mobilisere det størst mulige antall arbeidere for å grave skyttergraver, reise barrikader og rigge til piggtrådsperringer. b 2. Hvor det av denne grunn er nødvendig å legge ned arbeidet, ma dette straks gjøres. 3. All tilgjengelig ståltråd og piggtråd må bli samlet sam­ men, og likeledes all redskap som er nødvendig for å grave skyttergraver og reise barrikader. 4. Alle tilgjengelige våpen må medbringes. 5. Den strengeste disiplin må iakttas, og alle må være innstilt på å støtte den revolusjonære armé på enhver måte. Formannen for Petrograd sovjet av arbeidere og soldater rolkekommissær Leon Trotskij. Formannen for den militære revolusjonskomité. . . Øverstkommanderende Podvoiski.

Idet vi kom ut i det grå dagslyset begynte fabrikk­ sirenene a ule rundt hele horisonten, en hes, nervøs lyd, full av tunge varsler. Titusener av arbeidsfolk strømmet ut, kvinner og menn. Titusener av bakgårdenes grå og trøstesløse eksistenser . . . Det røde Petrograd var i fare! Kosakker! Sør og sørvestover strømmet menn, kvinner og barn, med rifler, hakker, spader, piggtråd, patronbelter gjennom bakgatene mot Moskovsky-porten. Aldri har noen by opplevd maken til spontant og kolossalt oppbud. Det var som en rivende strøm, soldatkompanier midt oppi det, kanoner, lastebiler, kjerrer. Det revolusjonære proletariat på vei for å forsvare ho­ vedstaden i arbeidernes og bøndenes republikk! Foran porten til Smolny stod en bil. En spinkel mann lente seg inntil. Han hadde tykke brilleglass som for­ størret de rødkantede øynene og hendene dypt begravd i lommene pa en loslitt regnfrakk. En sværvokst ma­ tros med skjegg og et barns klare blikk slentret rast-

160

løst fram og tilbake mens han distré lekte med en diger, stålgrå revolver. Det var Antonov og Dybenko. Noen soldater prøvde å få surret en sykkel fast til stigbrettet. Sjåføren protesterte sint. Lakken ble øde­ lagt, sa han. Riktignok var han bolsjevik og bilen rekvi­ rert. Og riktignok skulle sykkelen brukes i ordonanstjeneste. Men sjåførens profesjonelle stolthet var kren­ ket. Så det endte med at sykkelen ble fjernet. Folkekommissærene for forsvar og marine skulle avsted for å inspisere den revolusjonære front — hvor det nå var. Kunne vi få bli med? Absolutt ikke. Det var bare plass til fem i bilen — de to kommissærene, de to ordonansene og sjåføren. En russisk bekjent av meg, som jeg vil kafie Trusishka, gikk imidlertid rolig inn og satte seg, og lot seg ikke rikke. Jeg har ingen grunn til å betvile Trusishkas referat fra denne turen. Da de kjørte nedover Suvorovsky, var det en som nevnte mat. De kunne bli borte i tre-fire dager, og i omgivelser hvor en ikke kunne vente det var noen overflod på rasjoner. De stoppet bilen. Pen­ ger? Krigskommissæren rotet gjennom lommene. Han hadde ikke så mye som en kopek. Marinekommissæren var også blakk. Det samme gjaldt sjåføren. Trusiskhak kjøpte provianten. Da de svingte inn på Nevsky, punkterte bilen. «Hva skal vi gjøre nå?» sa Antonov. «Rekvirere en ny bil», foreslo Dybenko og viftet med revolveren. Antonov stilte seg opp midt i gaten og stop­ pet en bil med en soldat ved rattet. «Jeg trenger bilen din,» sa Antonov. «Den får du ikke,» svarte soldaten. «Vet du ikke hvem jeg er?» Antonov fisket frem et papir hvor det stod at han var utnevnt til øverstkom­ manderende for alle Russlands væpnede styrker og at alle skyldte ham ubetinget lydighet. «Jeg gir pokker i om du er fanden selv», sa solda­ ten. «Denne vogna tilhører det 1. maskingevær-regiment og vi transporterer ammunisjon i den.» Problemet ble imidlertid løst ved at det dukket opp en gammel, medtatt drosje med det italienske flagget på 11 — Ti dager som rystet verden.

161

kjøleren. (Det var et velbrukt knep å registrere person­ biler på utenlandske ambassader for å unngå rekvire­ ring.) E t velfødd eksemplar i kostbar pels ble fjernet fra rattet, og selskapet kunne fortsette turen. Ved fremkomsten til Narvskaya Zastava, omtrent 15 kilometer unna, spurte Antonov etter kommandan­ ten for rødegardis tene. Han ble ført til utkanten av byen der noen hundre arbeidere gravde skyttergraver og ventet på kosakkene. «Alt i orden her, kamerat?» spurte Antonov. «Alt i skjønneste orden, kamerat», svarte komman­ danten. «Troppene er i kamphumør. Det er bare det at vi mangler ammunisjon.» «På Smolny har vi to milliarder skudd,» sa Antonov til ham. «Du skal få en rekvisisjon.» Han kjente etter i lommene. «Har noen et stykke pa­ pir?» Dybenko hadde ikke noe, heller ikke ordonansene. Trusishka måtte tilby sin notisbok. «Fan også! Jeg har ingen blyant!» utbrøt Antonov. «Hvem har en blyant?» Naturligvis var Trusishka den eneste. Vi som ikke fikk bli med, gikk for å ta toget til Tsarskoye Selo. På vei til jernbanestasjonen passerte vi marsjerende rødegardister, noen med våpen, noen uten. Vinterskumringen kom tidlig. Med hodene høyt løftet trasket gardistene i sølen oppover Nevsky, fire og fire i ujevne rekker, uten musikk, uten trommer. Et rødt flagg med klossete bokstaver blafret over dem: «Fred! Jord!» De var svært unge. De hadde uttrykket hos menn som vet de skal dø. På fortauene stod beste­ borgerne og betraktet dem med stille hat, halvveis i frykt, halvveis i forakt. På jernbanestasjonen var det ingen som ante hvor Kerenski befant seg eller hvor fronten gikk. Togene gikk imidlertid ikke lenger enn til Tsarskoye. Vår vogn var fullsatt av folk på vei til sine landste­ der eller hjem til landsbyen, og det var pakker og kveldsaviser overalt. Praten dreide seg bare om bolsjevikenes oppstand. Bortsett fra det, var det ingenting

162

som tydet på at en borgerkrig holdt på å kløve det vel­ dige Russland i to og at toget var på vei midt inn i kampsonen. Gjennom vinduene kunne vi i det raskt svinnende dagslyset se soldatermasser der de gestikule­ rende var på vei gjennom sølen mot byen. Et godstog med soldater stod opplyst av bål på et sidespor. Det var det hele. Bak oss kunne en se det svake lysskjæret av byen tape seg i horisonten. En trikk krøp i det fjerne mot en avsides forstadsstasjon. Stasjonen i Tsarskoye Selo lå stille, men grupper av soldater sto rundt om og samtalte lavmælt mens de kik­ ket usikkert langs det tomme sporet i retning av Gatchina. Jeg spurte noen av dem hvilken side de stod på. «Vel,» sa en av dem, «vi vet ikke riktig. Det er ikke tvil om at Kerenski er en provokatør, men vi synes ikke det er riktig at russere skal skyte på russere.» På stasjonsmesterens kontor fant vi en stor, jovial soldat med skjegg og regimentsrådets røde armbind. Papirene våre fra Smolny gjorde ham straks ærbødig. Det var tydelig at han var for sovjetene, men forvirret. «Rødegardistene var her for to timer siden, men de reiste igjen. En kommissær kom i morges, men han re­ turnerte til Petrograd da kosakkene kom.» «Det er kosakker her altså?» Han nikket dystert. «Det har vært kamp. Kosakkene . kom tidlig på morgenkvisten. De tok tilfange 2-300 av våre folk og drepte omlag 25.» «Hvor holder kosakkene til?» «Vel, de kom ikke helt hit. Jeg vet ikke riktig hvor de er nå. I den retning . . . » Han veivet usikkert med ar­ men vestover. Vi spiste middag — en ypperlig middag, bedre og billigere enn vi kunne få i Petrograd — på jembanerestauranten. I nærheten av oss satt en fransk offiser som nettopp hadde kommet til fots fra Gatchina. Alt var rolig der, sa han. Kerenski holdt byen. «Å, disse rus­ sere!» fortsatte han. «De er irriterende! For en borger­ krig! Alt unntatt kamp!» Vi ruslet u t i byen. Ved stasjonsinngangen stod to soldater med geværer og påsatte bajonetter. De var

163

omgitt av en flokk forretningsfolk, statsfunksjonærer og studenter som bombarderte dem med slengord og bi­ tende bemerkninger. Soldatene likte seg ikke, og var ty­ delig støtt, som barn som blir urettferdig refset. En slank ung mann med studentuniform og en over­ legen mine førte an. «Jeg går ut fra at du skjønner», sa han uforskammet, «at ved å løfte våpen mot dine brødre, så lar du deg bruke som et redskap for mordere og forrædere?» «Hør nå her», sa soldaten alvorlig. «Du skjønner, det er to klasser, proletariatet og borgerskapet. V i. . . «Tullprat!» avbrøt studenten brutalt. «En flokk uvi­ tende bønder som deg snapper opp noen floskler. Dere skjønner ikke hva de betyr. Dere bare griper dem som en bunt gulerøtter.» Flokken lo. «Jeg har studert marxisme. Og jeg kan forsikre deg at det er ikke sosialisme dere slåss for. Det er rett og slett protysk anarki!» Soldaten begynte å svette. «De er en mann med ut­ dannelse, det er lett å høre, og jeg har ikke greie på så mye. Men jeg ser det slik . . .» «Jeg antar», avbrøt den andre foraktelig, «at du tror Lenin er en sann venn av proletariatet?» «Ja, det gjør jeg,» svarte soldaten. «Vel, ipin venn, vet du ikke at Lenin reiste gjennom Tyskland i en lukket jernbanevogn? Og at han mottok penger av tyskerne?» «Jeg kjenner ikke stort til dette», svarte soldaten. «Men han sier ting som jeg liker å høre, og mange med meg. Det er altså to klasser, borgerskapet og prole­ tariatet . . . » «Du er en tosk! Vet du, min venn, at jeg tilbrakte to år i Schliisselburg for revolusjonær virksomhet mens du skjøt ned revolusjonære og sang «Gud bevare tsa­ ren»! Mitt navn er Vasili Georgevitch Panyin. Har du ikke hørt om meg?» «Dessverre,» svarte soldaten ydmykt. «Men jeg har altså ingen utdannelse. De er sikkert en stor helt.» «Det er jeg», sa studenten med overbevisning. «Og jeg går mot bolsjevikene som ødelegger vårt Russland, vår frie revolusjon. Hvorledes vil du forklare det?»

164

Soldaten klødde seg i hodet. «Jeg kan ikke forklare det i det hele tatt,» sa han og vred seg. «Men det ser enkelt ut for meg. Jeg har altså ikke noen videre ut­ dannelse, men slik jeg ser det, er det to klasser, prole­ tariatet og borgerskapet . . . » «Der kommer du med de tåpelige frasene igjen!» ropte studenten. « . . . bare to klasser», fortsatte soldaten stedig, «og den som ikke står på den ene siden, er på den andre . . . » Vi gikk oppover gaten. Det var langt mellom lysene og nesten ingen mennesker ute. En truende stillhet hang over stedet — vi følte oss som i en skjærsild mellom himmel og helvete, et politisk ingenmanns-land. Bare barbersjappene var opplyst og fulle av kunder, og det var kø foran det kommunale badet. For det var lørdags­ kveld da alle russere bader og parfymerer seg. Det var ikke tvil i min sjel om at sovjet-soldater og kosakker badet i skjønn forening der inne. Jo nærmere vi kom den keiserlige park, jo mer u t­ dødd ble det i gatene. En forskremt prest pekte ut sovjetets hovedkvarter for oss og skyndte seg videre. Det var i en fløy av et av de storslagne Ducal-palassene, rett mot parken. En soldat med hendene stukket i bukselinningen mønstret oss mistenksomt. «Sovjetet dro for to dager siden», sa han. «Hvor?» Han trakk på skulderen. «Nié znayu. Jeg vet ikke.» Litt lenger fremme lå det en stor, fullt opplyst byg­ ning. Innenfra hørtes lyden av hammerslag. Mens vi stod der og telte på knappene kom en soldat og en matros hånd i hånd nedover. Jeg viste dem passersedlen fra Smolny. «Er dere for eller mot sovjetene?» spurte jeg. De svarte ikke, så bare usikkert på hverandre. «Hva foregår der inne?» spurte soldaten og pekte på bygningen. «Jeg vet ikke.» Soldaten strakte forsiktig ut hånden og åpnet døren på gløtt. Innenfor var det en stor sal med guirlander og papirblomster og rekker av stoler. En scene var un­ der oppføring.

165

En kraftig kvinne med hammer i hånden og spiker i munnen kom ut. «Hva ønsker dere?» spurte hun. «Er det forestilling i kveld?» spurte soldaten nervøst. «Ingen teaterforestilling lørdager,» svarte hun be­ stemt. «Kom dere vekk.» Vi prøvde å få igang en samtale med soldaten og matrosen, men de virket engstelige og ute av humør og forsvant i mørket. Vi slentret videre mot det keiserlige palass — langs den mørke, endeløse parken med sine fantastiske pavil­ jonger, ornamentsmykkede broer og plaskende fontener. E t sted hvor en latterlig støpejemssvane sprutet vann fra en kunstig grotte, merket vi at vi ble iakttatt. Et halvt dusin soldater sto og så ned på oss fra et parkplatå. Jeg gikk opp til dem. «Hvem er dere?» spurte jeg. «Vi er vakten,» svarte en. De så trette og nedtrykte ut, og var det nok også, etter uke ut og uke inn med møter og diskusjoner. «Tilhører dere Kerenskis styrker, eller sovjetene?» Det var stille et øyeblikk mens de så usikkert på hverandre. «Vi er nøytrale,» sa den ene. Vi passerte under portalen til det digre Ekaterinapalasset og spurte en vaktpost etter hovedkvarteret. Han stod utenfor en hvit, rund fløybygning og sa at kommandanten var innenfor. I et vakkert georgiansk rom som ble delt i to av en dobbeltpeis, sto en gruppe offiserer i samtale. De så bleke og åndsfraværende ut og hadde trolig ikke sovet på lenge. Vi viste våre bolsjevikiske papirer til en eldre mann med hvitt skjegg og en masse dekorasjoner som ble utpekt som obersten. Han så overrasket opp. «Hvorledes har dere kommet dere hit uten å bli drept?» spurte han høflig. «Det er livsfarlig å bevege seg i gatene nå. De politiske følel­ ser går høyt i Tsarskoye Selo. Det var kamp i morges, og det kan ventes i morgen også. Kerenski skal rykke inn i byen klokken åtte.» «Hvor er kosakkene?»

166

«Omtrent halvannen kilometer i den retningen.» H an viftet med armen. «Og dere skal forsvare byen mot dem?» «Å kjære, nei!» Han smilte. «Vi holder byen for Kerenski.» Hjertene sank i oss, for papirene våre fast­ slo at vi var vaskeekte revolusjonære. Obersten rensket stemmen. «Med hensyn til papirene deres,» fortsatte han. «Dere er i livsfare hvis dere blir tatt tilfange. Men hvis dere ønsker å se kampen, skal jeg gi dere rekvisi­ sjoner på rom i offisershotellet, og hvis dere vil komme tilbake hit klokken syv i morgen skal dere få ny legiti­ masjon.» «Dere er altså på Kerenskis side?» «Vel, vi er ikke akkurat for Kerenski.» Obersten nølte. «Dere skjønner, flesteparten av soldatene i garni­ sonen er bolsjeviker, og etter trefningene i dag tok de med seg artilleriet og dro i retning av Petrograd. En kan si at ingen av soldatene er for Kerenski, men en del av dem ønsker ikke å kjempe i det hele tatt. Offiserene derimot har så og si hundre prosent sluttet seg til Kerenskis styrker, eller er rett og slett forsvunnet. Vi __ hm — befinner oss, som De skjønner, i en svært vanskelig stilling.» Han trodde egentlig ikke det ville bli kamp. Obersten overlot oss velvillig sin adjutant som eskorte til jernbanestasjonen. Han var sørfra, født av franske emigranter i Bessarabia. «Å,» gjentok han. «Det er ikke farene og påkjenningene som er verst, men det å være så lenge vekk, tre år, fra min mor.» Da vi ulte gjennom den kalde natten mot Petrograd kunne jeg gjennom togvinduet se soldater^ og rødegardister i gestikulerende grupper rundt bålene langs jernbanelinjen. Ved veikryssene var det ansamlinger av panserkjøretøyer, og sjåførene hang u t av skytetåmene og ropte til hverandre. Lederløse soldater virret overalt, mens kommissærer fra den militære revolusjonskomite sprang fra gruppe til gruppe for å prøve å organisere et forsvar. , , , ,. , Tilbake i Petrograd. På Nevsky bølget opphissede folkemengder fram og tilbake. Fra Warszawa-stasjonen

167

kunne vi høre fjern kanonade. Ved junker-akademiens var det febrilsk aktivitet. Duma-medlemmer dro fra ka­ serne til kaserne, argumenterende og overtalende, med redselshistoriene om bolsjevikenes framferd — massak­ ren på junkerne i Vinterpalasset, voldtekten av de kvin­ nelige soldatene, nedskytingen av piken utenfor dumaen, mordet pa prins Tumanov . . . I dumabygningens Alexander-sai hadde komiteen til fedrelandets og revolusjonens frelse ekstraordinært møte. Kommissærer løp ustanselig ut og inn. Alle journalistene som ble vist ut fra Smolny var der, i stor form. De trodde ikke noe på vår rapport om situasjonen i Tsarskoye. Puh __ alle visste at Tsarskoye var på Kerenskis hender, og at kosakkene befant seg i Pulkovo. En komité ble valgt for a møte Kerenski pa jernbanestasjonen neste mor­ gen. En av journalistene betrodde meg, i største hemmelig­ het, at kontrarevolusjonen ville starte ved midnatt. Han viste meg to proklamasjoner. Den ene var undertegnet av Gotz og Polkovnikov og beordret alle junkere, re­ konvalesenter på militærsykehusene og St. Georgsriddere til å bevæpne seg og vente på ordre fra frelseskomiteen. Den andre var fra selve frelseskomitéen og lød: TIL BEFOLKNINGEN I PETROGRAD! Kamerater, arbeidere, soldater og borgere i Petrograd! Bolsjevikene som preker fred ved fronten, puster til bor­ gerkrig bak linjene. Lytt ikke til deres provoserende appeller! Grav ikke skyttergraver! Ned med de forræderske barrikader! Legg ned våpnene! Soldater — vend tilbake til kasernene! Hvis krigen bryter ut i Petrograd, betyr det revolusjo­ nens dødsdom! •i \ fr^ etens>jordens og fredens navn, slutt opp om komiteen til frelse av land og revolusjon!

Da vi forlot dumaen, kom et kompani rødegardister med sammenbitte uttrykk marsjerende nedover den mørke, utdødde gaten med et dusin fanger mellom seg. Det var medlemmer av det lokale kosakkråd, grepet

168

på fersk gjerning mens de planla kontrarevolusjon i ho­ vedkvarteret. En soldat, ledsaget av en gutt med klisterpotte, smørte opp store, glorete plakater: På grunn av den rådende situasjon erklæres Petrograd med nærmeste omegn i unntakstilstand. Alle ansamlinger og møter på gatene og i det fri er forbudt inntil videre. N. Podvoisky... President for den militære revolusjonskomité.

Der vi gikk hjemover, var luften full av forvirrende lyder — bilhorn, rop, fjerne skudd. Byen virket nervøs og hvileløs. I de tidlige morgentimer presenterte et kompani jun­ kere seg ved telefonsentralen rett før vaktavløsning. De var utstyrt som soldater fra regiment Semionovsky, hadde bolsjevikenes passord og overtok uten å vekke mistanke. Noen minutter senere ankom Antonov på inspeksjonsrunde. Han ble tatt til fange og innelåst i et lite rom. Da hjelpen kom, ble den møtt med geværsalver, og mange drept. Kontrarevolusjonen hadde begynt.

8. Kontrarevolusjon

Neste morgen, søndag 11. november, rykket kosakkene inn i Tsarskoye Sek>. Kerenski satt på en hvit hest og alle kirkeklokkene ringte. Det ble ingen kamp. Kerenski gjorde en fatal bom­ mert. Klokken syv om morgenen sendte han ordre til det 2. Tsarskoye Selo infanteriregiment om å legge ned våpnene. Soldatene svarte at de ville forholde seg nøy­ trale, men ikke finne seg i å bli avvæpnet. Kerenski ga dem ti minutters frist. Soldatene ble forbannet. I åtte måneder hadde de styrt seg selv gjennom ^oldaterrådene, og ordren smakte av det gamle regime. Noen minutter senere åpnet kosakkene artilleri-ild mot kaser­ nene og drepte åtte soldater. Fra det øyeblikk av fan­ tes det ikke lenger «nøytrale» soldater i Tsarskoye. Petrograd våknet til geværsalver og trampingen av marsjerende soldater. En kald vind varslet snø. Ved daggry var militær-hotellet og telegrafbygningen erobret av store junker-styrker, men ble blodig gjenerobret. Te­ lefonsentralen ble inntatt av matroser som lå midt i Morskaya bak barrikader av tønner, kasser og blikkplater, eller i dekning på hjørnene av Gorokhovaya og St. Isaacs-plassen og skjøt på alt som beveget seg. Av og til dukket en bil med Røde Kors-flagg opp og fikk pas­ sere. Albert Rhys Williams befant seg på telefonsentralen. Han ble med en Røde Kors-bil som tilsynelatende var full av sårede. Etter en rundttur i byen kjørte den rett til Mikhailovsky junker-akademi, kontrarevolusjonens hovedkvarter. På gårdsplassen ble de tatt imot av en fransk offiser som så ut til å ha kommandoen. Ammuni-

170

sjon og forsyninger ble på den måten smuglet til tele­ fonsentralen. En mengde av disse ambulansene fun­ gerte som kurér- og transportvogner for junkerne. Fem eller seks panserbiler, etterlatt av den britiske panserdivisjon, var på deres hender. Idet Louise Bryant kom gående over St. Isaacs-plassen, rullet en av dem opp fra admiralitetet, på vei til telefonsentralen. R ett framfor henne, på hjørnet av Ulitsa Gogolia, fikk den motorstopp. Noen matroser som lå bak en haug tøm­ merstokker, begynte å skyte. Maskingeværet i kanontåmet svingte rundt og fyrte av en salve mot tømmerhaugen og folkene i nærheten. I portrommet hvor frk. Bryant hadde søkt tilflukt, ble syv mennesker drept, blant dem to små gutter. Med et rop hoppet plutselig matrosene opp og styrtet rett inn i maskingeværilden. De omringet panserbilen og stakk løs med bajonettene inn i åpningene. Føreren lot som om han var såret, og fikk løpe — trolig til dumaen for å fortelle om bolsjevikenes grusomheter. Blant de døde var en britisk offi­ ser. Senere kunne avisene fortelle om en fransk offiser som ble tatt til fange i en av junkernes panserbiler og sendt til Peter Paul. Den franske ambassade benektet dette, men en dumarepresentant bekreftet overfor meg at han personlig hadde utvirket offiserens løslatelse. Uansett de allierte ambassaders offisielle holdning, var franske og britiske offiserer aktive i de avgjørende dagene, og de gikk heller ikke av veien for å opptre som rådgivere under møtene i frelseskomitéen. Hele dagen og på alle kanter av byen var det trefninger mellom junkere og rødegardister. Geværsalver, enkle skudd, og maskingeværenes skarpe knitring kunne høres fjern og nær. Forretningene var åpne som vanlig, men med gitter for utstillingsvinduene. Til og med kinoene — uten reklamelys — spilte for overfylte hus. Trikkene gikk. Telefonnettet fungerte. Når man anropte sentralen, kunne man høre skyting i den andre enden av tråden — Smolny var kuttet ut, men dumaen og frelses­ komitéen stod i konstant forbindelse med alle junkerakademiene og med Kerenski i Tsarskoye.

171

Klokken syv om morgenen kom en patrulje soldater, matroser og rødegardister til Vladimir-akademiet og ga junkerne tyve minutters frist til å legge ned våpnene. Ultimatumet ble avslått. En time senere ville junkerne avmarsjere, men ble drevet tilbake av kraftige geværsalver fra hjørnet av Grebetskaya og Bolshoi Prospect. Sovjet-tropper omringet bygningen og åpnet ild. To panserbiler kjørte fram og tilbake og beskjøt den med maskingeværer. Junkerne telefonerte etter hjelp. Kosak­ kene svarte at de ikke våget å komme fordi en stor styrke matroser med to kanoner hadde tatt stilling uten­ for kasernen. Pavlovsk-akademiet var omringet. Fleste­ parten av Mikhailov-junkerne slåss i gatene. To feltkanoner ankom, men et nytt krav om over­ givelse ble besvart med at junkerne skjøt ned to sovjetforhandlere under det hvite flagg. Nå begynte bom­ bardementet for alvor. Det ble skutt store hull i bygningen. Junkerne forsvarte seg desperat, og bølge etter bølge av rødegardister ble meiet ned og hopet seg opp i gaten. Kerenski telefonerte fra Tsarskoye og forbød all parlamentering med den militære revolusjonskomité. Blinde av raseri over tapene sendte nå sovjet-troppene et sant helvete av ild og stål mot den medtatte junkerbygningen. Deres egne offiserer kunne ikke stagge det fryktelige bombardementet. En kommissær fra Smolny ved navn Kirilov prøvde å bremse på det, men ble truet med lynsjing. Rødegardistenes blod var i kok. Klokken halv tre heiste junkerne det hvite flagg. De var villig til å overgi seg hvis de ble garantert den be­ skyttelse de hadde krav pa som fanger. Dette ble lovt. Tusenvis av soldater og rødegardister ruste hujende inn gjennom vinduer, dører og hull i veggene. Før det kun­ ne stoppes, ble fem junkere slått og stukket ihjel. Res­ ten, omtrent 200, ble under eskorte, og i små grupper for ikke å vekke oppsikt, ført til Peter Paul. På veien kastet pøbel seg over en gruppe og ytterligere åtte jun­ kere ble drept. Over hundre rødegardister og soldater hadde falt. To timer senere fikk dumaen telefonbeskjed om at 172

seierherrene marsjerte mot Injinierny Zamok — den tek­ niske skolen. Et dusin medlemmer la straks avsted for å distribuere de siste proklamasjoner der ute. Flere av dem vendte ikke tilbake Alle de andre akademiene overga seg uten kamp, og junkerne ble trygt transpor­ tert til Peter Paul og Kronstad. Telefonsentralen holdt ut til utpå ettermiddagen da en bolsjevikisk panserbil ankom og matrosene stormet stedet. Forskremte telefondamer sprang hylende om­ kring. Junkerne rev av seg distinksjonene, ^og en av dem tilbød Williams hva som helst for å få låne frak­ ken hans. «De vil drepe oss! De vil drepe oss!» ropte de, for mange av dem hadde gitt sitt ord i Vinterpalas­ set på at de ikke skulle løfte våpen mot folket igjen. Williams tilbød seg å mekle hvis Antonov ble løslatt. Dette ble straks gjort. Antonov og Williams talte til de seierrike matrosene — og atter engang gikk junkerne fri. Alle unntatt noen få som i panikk prøvde å rømme over taket eller gjemme seg på loftet, og som ble funnet og slengt ned i gaten. Trette, blodige og triumferende svermet nå matrosene og arbeiderne inn i sentralbord-rommet, men ved synet av så mange vakre damer stoppet de forlegne opp og ble stående og vri seg. Ikke en eneste av damene ble antastet eller fornærmet. De trengte seg redde sammen i krokene, men da de skjønte at de var trygge, fikk pipen en annen låt. «Huff! Disse skitne, uvitende men­ neskene! Idioter!» Matrosene og rødegardistene ble for­ virret. «Pøbler! Svin!» hylte damene indignerte, mens de fikk på seg kåper og hatter. De hadde hatt sin romantiske besøkelsestid med å lange patroner og for­ binde sår for sine unge, smarte forsvarere, mange av dem av adelig familie, junkerne som kjempet for å gjeninnsette deres elskede tsar! Dette var bare alminne­ lige arbeidere, bønder! En av kommissærene fra den militære revolusjonskomité, lille Vishnik, prøvde høflig å overtale damene til å bli. «Dere har vært dårlig behandlet,» sa han. «Telefonanlegget hører under den kommunale duma. Dere tjener bare 60 rubler i måneden for ti timers ar-

173

beidsdag eller mer. Det skal bli annerledes nå. Regjerin­ gen overveier å legge telefonanleggene inn under depar­ tementet for post og telegraf. Lønningene vil øyeblikke­ lig bli hevet til 150 rubler, og arbeidstiden nedsatt. Vær glad for at dere tilhører arbeiderklassen.» Sa han at de tilhørte arbeiderklassen? Mente han å antyde at det var noen forbindelse mellom dem og disse, disse udyrene! Damene kneiste med hodene og strøk på dør. Bare seks av operatørene ble igjen, sammen med linjefolkene og de andre ansatte. Men sentralbordet måtte betjenes. Telefonen var av avgjørende betydning, og det måtte skaffes frivillige. Omlag hundre meldte seg, matroser, soldater, arbeidere. De seks profesjonelle fikk nok a gjøre med å instruere, hjelpe og bruke munn. Og sa etterhvert begynte det hele å virke, skurrende og hal­ tende til å begynne med, men trådene summet iallfall igjen. Først og fremst gjaldt det å få koblet inn Smolny, dernest å avskjære dumaen og junker-akademiene. Sent på ettermiddagen var telefonkuppet kjent på byen, og hundrevis av småborgere samlet seg ropende utenfor: «Idioter! Djevler! Det vil ikke vare lenge! Vent til kosakkene kommer!» Det begynte å skumre. En gjennomtrengende kald vind feiet nedover den nesten utdødde Nevsky. Bare foran Kazan-katedralen holdt en diskuterende gruppe av soldater, arbeidere, rødegardister, studenter og småborgere ennå stand. «Men Lenin greier ikke å få Tyskland til å slutte fred!» ropte en. «Og hvis feil er det?» svarte en opphisset soldat. «Jo, deres forbannede Kerenski! Til helvete med ham! Vi vil ikke ha noe med ham å gjøre. Vi vil ha Lenin!» Utenfor dumaen holdt en offiser med hvitt armbind på å rive ned plakater mens han bannet høyt. En av dem lød: TIL BEFOLKNINGEN I PETROGRAD! I denne skjebnetime da den kommunale duma burde gjøre

174

alt for å hjelpe befolkningen med å sikre den mat og andre Pvsnødvendigheter, har det sosial-revolusjonære høyre og kadettene glimt sine plikter og i steden ! w et kontrarevolusjonært rede hvor de prøver a s e t t e c i e i e r a v b efoL in gen opp mot resten ved å bane veien for Korm^ ^ s t e d e S o r T g j ø r e sin plikt, bruker det sosial-revolusjonære høyre og kadettene dumaen som en politisk arena fo S L e p På arbeider-, soldater- og .^ndeso^etene^ og på den revolusjonære regjering som arbeider for fred, brø g

hetBorgere av Petrograd - vi, de bolsjevikiske bystyremedlemmer som er valgt av dere — vil dere skal vite at det sosial-revolusjonære høyre og kadettene “ °åt

trarevolusjonær virksomhet, at de ha^ ^ m t ^ne plikter^ de fører befolkningen mot nød og borgerkrig. g med 183.000 stemmer — anser det for vår pbkt a g] Pg merksom på hva som foregår l dumaen og at vi trasKriyer o i eStvert ansvar for de forferdelige, men uunngaeltge konsekvenser.

Langt unna kunne det fortsatt høres enslrge skudd, men byen lå ellers stille og kald, som utmattet av de uroligheter som hadde rystet den. I Nikolai-salen nærmet duma-møtet seg slutten, belv de mest nidkjære duma-medlemmer så litt betenkt ut. En etter en meldte kommissærene fra om tapet av tele­ fonsentralen, av Vladimir-akademiet og om gatekamper. «Dumaen,» sa Trupp, «står på demokratiets «de i kampen mot vilkårlige grusomheter, og uansett hvem som vinner vil dumaen alltid være motstander av lyn" ^ “ eldm kadett med bm .alt ansikt «Når den lovlige regjerings tropper ankommer tf lP srad vil de meie ned disse opprørerne, og det kan ikk kalles lynsjing!» Protester fra hele salen, til og med fra ^ D e^ råd et tvil og pessimisme. Kontrarevolusjonen ble slått ned. Sentralkomitéen i det sosial-revolusjonære parti hadde vedtatt mistillitsvotum mot sine offiserer. Venstrefløyen hadde overtatt ledelsen og Avksemev var gått av. En kurér rapporterte at velkomstkomitéen somSskulle tatt i mot Kerenski pa jernbanestasjonen, var arrestert.

175

Fjern kanontorden kunne høres i sør og sørvest, men .ortsatt kom ingen Kerenski. Bare tre aviser kom ut — Pravda, Dielo Naroda og Slovaya Zhizn. Alle brukte mye spalteplass på den nye «koalisjonsregjering». Den sosial-revolusjonære avisen krevde ^ et ministerium fri for både kadetter og bolsjeviker. Gorki var optimistisk. Smolny hadde gitt konsesjoner. En ren sosialist-regjering begynte å ta form — alle elementer unntatt de borgerlige. Men Pravda snerret: y i finner dem latterlige, disse koalisjonene med politiske partier hvis mest prominente medlemmer er petitjoumalister. Var «koalisjon» består av proletariatet og den revolusjo­ nære armé sammen med de fattige bøndene.

husveggene en selvforherligende bekjentgjørelse fra Vikzhel som truet med streik hvis ikke begge parter ble enige om et kompromiss: . Df som vil gå seierrike ut av disse tumulter, som vil redde vart land fra undergang, er hverken bolsjevikene eller Kerenskis tropper, men vi — jernbanearbeiderforbundet.

Rødegardistene er hjelpeløse når det gjelder å ad­ ministrere et sa komplisert foretagende som jernbanene. Når det gjelder den provisoriske regjering, har den vist seg ute av stand til å holde på makten . . . Vi nekter å stå til disposisjon for noe parti som ikke handler pa vegne av . . . en regjering med støtte i det sam­ lede demokrati.

Smolny fascinerte med sin uuttømmelige vitalitet og innsatsvilje. I det faglige hovedkvarteret presenterte Lozovsky meg for en utsending fra jembanearbeiderne pa Nikolai-banen. Han fortalte om massemøter hvor ledernes politikk ble fordømt. «All makt til sovjetene!» ropte han og slo i bordet. «Lederne i sentralkomiteen driver KomSovs spill. De prøvde å sende en delegasjon til Stavka, men vi arre­ sterte dem i Minsk . . . Var avdeling har forlangt en

176

all-russisk kongress, men de nekter å sammenkalle den.» Den samme situasjon befant armé-komitéene seg i. De demokratiske organisasjonene var i støpeskjeen over hele Russland. Kooperasjonen stod splittet av indre stri­ digheter. Møtet i bøndenes eksekutivråd ble sprengt av stormende oppgjør. Til og med blant kosakkene var det uro. I toppetasjen var den militære revolusjonskomité i full sving, stadig på offensiven. Nye menn kom stadig til, robuste og aktive. Døgnet rundt kastet de seg ut i det forferdelige maskineriet, for å vende tilbake vak­ lende av utmattelse, hese og skitne og falle omkull på golvet og sovne. Frelseskomitéen var erklært fredløs. Store stabler av nye proklamasjoner dekket golvet. Konspiratørene, som hverken har støtte i garnisonene eller i arbeiderklassen, stolte framfor alt på sin overraskelsestaktikk. Deres plan ble i tide oppdaget av underløytnant Blagonravov, takket være den revolusjonære årvåkenhet hos en soldat i den røde garde som skal få sitt navn offentlig­ gjort. Kjernen i komplottet var frelseskomitéen. Oberst Polkovnikov hadde kommandoen over dens styrker, og ord­ ren var undertegnet av Gotz, forhv. medlem av den provi­ soriske regjering, som befinner seg på frifot etter å ha gitt sitt æresord. Etter å ha brakt disse kjensgjeminger til Petrograd-befolkningens kjennskap, beordrer den militære revolusjons­ komité arrestert alle delaktige i konspirasjonen for at de kan stilles for revolusjons-domstolen.

Fra Moskva kom det meldinger om at junkerne og kosakkene hadde omringet Kreml og forlangt at sovjet­ troppene skulle legge ned våpnene. Sovjet-roppene gikk med på det, men da de forlot Kreml ble de angrepet og skutt ned. Små sovjet-styrker var fordrevet fra tele­ fon- og telegrafsentralen. Junkerne holdt byens sen­ trum, men rundt dem samlet sovjet-styrkene krefter. Gatekampene økte på igjen. Alle forsøk på kompromiss slo feil. På sovjetenes side var det 10.000 garnisonssoldater og noen få tusen rødegardister. På regjerin­ gens side 6000 junkere, 2500 kosakker og 2000 hvitegardister. 12 — Ti dager som rystet verden.

177

Petrograd sovjet hadde møte, og i rommet ved siden av satt det nye Tsay-ee-kah samlet for å behandle de dekreter og forordninger som strømmet ned fra folkekommissærenes råd i etasjen over. Det var bl. a. pro­ posisjon om stadfestelse og offentliggjørelse av nye lover, innføring av åtte-timers dag, og Lunatsjarskis mønsterplan for folkeutdannelsen. Bare noen få hundre deltakere var tilstede på de to møtene, og de fleste bevæpnet. Smolny var nesten folketom, bortsett fra vaktene som monterte maskin­ geværer i salens vinduer for å dekke bygningen derfra. I Tsay-ee-kah talte en representant for Vikzhel. «Vi nekter å transportere tropper for noen av partene. Vi har sendt en delegasjon til Kerenski for å meddele ham at hvis han fortsetter fremrykkingen mot Petrograd, så bryter vi hans kommunikasjonslinjer.» Representanten avsluttet med den obligatoriske appell om en konfe­ ranse av alle sosialistpartiene for å få dannet en ny regjering. Kamenjev svarte diplomatisk. Bolsjevikene ville med glede delta i en slik konferanse. Problemet lå imidlertid ikke i sammensetningen av en slik regjering, men i å få godtatt sovjet-kongressens program. Tsay-ee-kah had­ de vurdert erklæringen fra Det sosial-revolusjonære venstre og de sosial-demokratiske intemasjonalister, og hadde godtatt forslaget til representasjonsordning som bl.a. inkluderte arméJkomitéen og bøndenes sovjet. I den store forsamlingssalen rekapitulerte Trotskij dagens hendelser. «Vi ga Vladimir-junkerne en sjanse til å overgi seg,» sa han.» Vi ønsket å komme til en ordning uten blodsutgytelse. Men nå da det først er spilt blod, er det ingen vei tilbake — bare kom­ promissløs kamp. Det ville være barnslig å tro vi kan vinne på noen annen måte. Øyeblikket er avgjørende. Alle må samarbeide med den militære revolusjonskomité og melde fra hvor det finnes forråd av pigg­ tråd, bensin, Våpen . . . Vi greide å ta makten, nå må vi holde på den!» Mensjeviken Yoffe ville lese opp partierklæringen, men Trotskij nektet å gå med på en prinsippdebatt.

178

Soldater fra fronten og fra Gatchina kom med ferske rapporter. En representant fra Dødsbataljonen, 481. ar­ tilleriregiment, sa: «Når skyttergravene hører om dette vil de rope: Dette er vår regjering!» En junker fra Peterhof fortalte at han og to andre hadde nektet å slåss mot sovjetene, og at han var valgt som utsending til Smolny for å stille seg og kameratene til disposisjon for den virkelige revolusjon. Så Trotskij igjen, lidenskapelig, utrettelig, med direktiver og svar på spørsmål. «Småborgerskapet allierte seg gjerne med djevelen selv for å kunne slå ned arbei­ derne, soldatene og bøndene,» sa han. Det hadde vært mye drukkenskap de to siste dagene. «Ikke noe fyll, kamerater! Ingen må oppholde seg på gatene etter klok­ ken åtte uten i tjeneste. Alle steder som kan tenkes å ha brennevin, bør ransakes og brennevinet ødelegges. Ingen nåde for brennevinsselgeme . . . » Den militære revolusjonskomité tilkalte delegasjo­ nene fra Viborg-avdelingen og representantene fra Putilov. De trengte seg klampende ut. «For hver drept revolusjonær,» sa Trotskij, «skal vi drepe fem kontrarevolusjonære!» Over til byens sentrum igjen. Dumaen strålende opp­ lyst og store mengder som strømmet inn. I vestibylen duvende sørgeflor- over en tavle med navnene på de junkerne som var drept i dagens kamper — eller antatt drept, for det viste seg at flesteparten dukket opp igjen i god behold . . . I Alexander-salen var frelseskomitéen i gang. O ffi­ serenes røde og gyldne epåletter glitret og lyste. D er var de kjente ansiktene til de intellektuelle hos mensjevikene og de sosial-revolusjonære, de harde øynene og den distingverte korpulensen hos bankierne og diploma­ tene, embetsmenn fra det gamle regime, velkledde kvin­ ner .'.. Telefondamene vitnet. Dame etter dame på talersto­ len, stivpyntede, i make up og lakksko, stolt rødmende over applausen fra Petrograds «pene mennesker», offi­ serene, de rike, de store navn i politikken. Den ene etter den andre med beskrivelse av sine lidelser i proletaria-

179

tets hender og lojalitetserklæring til alt som var mektig og fastslått fra gammelt av. Dumaen hadde møte i Nikolai-salen. Borgermesteren sa optimistisk at Petrograd-regimentene skammet seg over sin oppførsel. Propagandaen gjorde fremgang. Utsendingene kom og gikk, med rapporter om bolsjevikenes redselsgjerninger, om intervenering for å redde junkerne, om undersøkelser . . . «Bolsjevikene,» sa Trupp, «vil bli overvunnet med moralsk makt, ikke med bajonetter.» I mellomtiden gikk det ikke bare godt på den revolu­ sjonære front. Motstanderne hadde fått fram pansertog med kanoner. Sovjet-styrkene bestod hovedsakelig av ferske rødegardister, uten offiserer og strategisk innsikt. Bare 5000 regulære soldater hadde sluttet seg til dem. Resten av garnisonen var enten travelt opptatt med å slå ned junkerrevolten eller beskytte byen — eller rett og slett ubesluttsomme. Klokken ti om kvelden talte Lenin på et møte med by regimentene. Det var stort fler­ tall for å kjempe. En komité på fem soldater ble valgt til å fungere som generalstab, og i de tidlige morgen­ timer forlot regimentene sine kaserner i fullt kamputstyr. På vei hjem så jeg dem passere, rekrutter og veteraner, i mønstergyldig takt på marsj gjennom utdødde gater i den beseirede by. Samtidig var konferansen mellom sosialistpartiene om dannelse av en ny regjering i gang i Vikzhels ho­ vedkvarter nede på Sadovaya. Abramovitch sa, på vegne av sentrumsmensjevikene, at det hverken skulle være seierherrer eller beseirede, og at det som var gjort skulle være glemt. Alle venstrefraksjonene sluttet seg til dette. Dan stilte på vegne av høyremensjevikene forslag om følgende vilkår for våpenstillstand med bolsjevikene: Rødegardistene skulle avvæpnes og Petrograd-gamisonen stilles under dumaens kommando. Kerenskis trop­ per skulle ikke avfyre et eneste skudd eller arrestere en eneste mann. Et ministerium av alle sosialistpartiene unntatt bolsjevikene. På vegne av Smolny sa Riazanov og Kamenjev at et

180

koalisasjonsministerium av alle partier kunne aksepte­ res, men ikke Dans forslag. De sosial-revolusjonære stod splittet, men eksekutivkomitéen for bøndenes sov­ jet og populistsosialistene avslo blankt å ta med bolsje­ vikene. Etter bittert ordskifte ble det vedtatt å sette ned et uvalg som skulle foreslå en utvei. Utvalget kjeklet hele natten, hele påfølgende dag og en natt til. Det var gjort et tilsvarende koalisjonsforsøk en gang tidligere, den 9. november, ledet av Gorki og Martov. Men Kerenskis anmarsj og frelseskomitéens aktivitet hadde bevirket at mensjevikene, de sosialrevolusjonære og populistsosialistene plutselig trakk seg. Nå hadde junkernes nederlag gjort inntrykk på dem. Mandag 12. november var selve uvisshetens dag. Hele Russlands øyne var rettet mot de grå slettene utenfor Petrograd hvor det gamle system skrapte sam­ men alle tilgjengelige krefter for å møte det nye og uferdige, det ukjente. I Moskva var det inngått våpen­ stillstand og forhandlinger i påvente av hva som ville skje i hovedstaden. Overalt, i den fjerneste krok av Russland, ventet man på det samme. Representantene fra sovjet-kongressen hadde skyndet seg hjem etter lange reiser med hurtigtog, og nyheten om miraklet i Petrograd spredte seg som ringer i vannet. Byer og av­ sides landsbyer kom i kok og ble splittet i to — sovjeter og militære revolusjonskomitéer mot dumaer, zemstvos og regjeringskommissærer, rødegardister mot hvite, gatekamper og lidenskapelige debatter. Begivenhetene i Petrograd ville avgjøre utfallet. Smolny var nå nesten folketom, men i dumaen var det ståk og trengsel. Den gamle borgermester protesterte på sin verdige måte mot erklæringen fra de bolsjevikiske bystyremedlemmer. «Dumaen er ikke et sentrum for kontrarevolusjonær virksomhet,» sa han. «Dumaen tar ikke parti i den på­ gående kamp mellom partiene. Men under omstendig­ heter da det ikke finnes legal myndighet i landet, blir det kommunale selvstyre det eneste organ for samfunns­ orden. Den fredelige del av befolkningen aksepterer

181

denne kjensgjerning. De utenlandske ambassader ak­ septerer bare de dokumenter som er undertegnet av byens borgermester. E tter europeisk tankegang kan andre ordninger ikke godtas, for det kommunale selv­ styre er det eneste organ som er istand til å beskytte borgernes interesser. Byen er forpliktet til vise gjest­ frihet overfor enhver organisasjon som ønsker å utnytte en slik toleranse, og derfor kan dumaen ikke nekte distribusjonen av noen som helst avis innenfor denne bygning. Rammen om vår virksomhet utvides, og vi må kreve full handlefrihet, og våre rettigheter må respek­ teres av begge parter. Vi er fullstendig nøytrale. Da telefonsentralen ble erobret av junkerne ga oberst Polkovnikov ordre om at Smolny skulle kobles ut, men jeg protesterte, og for­ bindelsen ble opprettholdt.» Det hørtes ironisk latter fra bolsjevikbenkene og irri­ tert mumling fra høyre. «Og likevel,» fortsatte Schreider, «betrakter de oss som kontrarevolusjonære og sverter oss overfor befolk­ ningen. De berøver oss våre transportmuligheter ved å ta våre siste biler. Det er ikke vår skyld om det blir hungersnød i byen. Protester er til ingen nytte.» Kobbozev, bolsjevikisk medlem av formannskapet, tvilte på at den militære revolusjonskomité hadde be­ slaglagt de kommunale bilene. Det kunne tenkes det var gjort i en nødssituasjon av en eller annen selvbestaltet enkeltperson. «Borgermesteren,» fortsatte han, «sier at vi ikke må misbruke dumaen til politisk virksomhet. Men hver eneste mensjevik og sosial-revolusjonær her gjør ikke annet enn å drive partipropaganda, og ved dørene di­ stribuerer de sine illegale aviser, Iskri (G nister), Soldatski Golos og Rabotchaya Gazeta, som alle hisser til opprør. Hva om bolsjevikene begynte å spre sine aviser her? Men det kommer ikke til å skje, for vi respekterer dumaen. Vi har ikke angrepet det kommunale selv­ styre, og kommer ikke til å gjøre det. Men dere har sendt ut en appell til befolkningen, og det samme har vi rett til.»

182

Så fulgte kadetten Shingariov som sa at man ikke skulle prøve å komme på talefot med folk som var hjemfalne til tiltale og straff for høyforræderi. Han foreslo på nytt at alle bolsjeviker skulle ékskluderes av dumaen. Det ble ikke tatt alvorlig, for det forelå ingen anklage mot de enkelte medlemmer som var engasjert i kommunal virksomhet. To mensjevik-intemasjonalister erklærte sa at appel­ len fra de bolsjevikiske bystyremedlemmer var en di­ rekte oppfordring til nedslakting. «Hvis alle bebreidel­ ser som rettes mot bolsjevikene er kontrarevolusjonære, da øyner jeg ikke forskjellen på revolusjon og anarki,» sa Pinkevitch. «Bolsjevikene stoler på følelsene hos de tøylesløse masser. Mot dette kan vi bare stille opp vår moralske styrke. Vi vil protestere mot brutalitet og vold på begge sider, og vår oppgave er å finne en fredelig løsning.» «Oppslaget i gatene med overskriften Til gapestok­ ken! som oppfordrer folk til å gå løs på mensjevikene og de sosialrevolusjonære er en forbrytelse som dere bolsjeviker aldri kan vaske av dere!» sa Nazariev. «Gårsdagens redsler er bare en forsmak pa hva et slikt oppslag kan føre t i l . . . Jeg har alltid prøvd a mekle mellom dere og de andre partiene, men na føler jeg bare avsky!» Bolsjevikene spratt opp med skarpe svar, akkompag­ nert av hese, hatefulle stemmer og veivende armer.^ I vestibylen støtte jeg på byingeniøren, mensjeviken Gomberg og tre-fire reportere, alle svært oppglødde. «Der kan du se!» ropte de. «Kujonene er redde for oss. De våger ikke å arrestere dumaen! Deres militære revolusjonskomité tar ikke sjansen på å sende sine kommissærer inn her. Hah! På hjørnet av Sadovaya så vi en rødegardist som prøvde å nekte en avisgutt a selge Soldatski Golos. Gutten bare lo, og mengden truet med å lynsje ham. Det er bare spørsmål om timer nå. Selv om Kerenski ikke skulle komme, så stopper det hele av seg selv. Bolsjevikene har ikke folk til å regjere. Latterlig! De skal til og med ha begynt å slåss innbyr­ des på Smolny.»

183

En sosial-revolusjonær venn av meg trakk meg ti1side. «Jeg vet hvor frelseskomitéen befinner seg i dek­ ning,» sa han. «Har du lyst til å få en prat med dem?» Det begynte å skumre. Byen hadde igjen falt til ro — butikkgitrene var oppe, lysene skinte og folk spaserte og diskuterte ivrig. Ved Nevsky 86 gikk vi inn i et portrom og kom til en gårdsplass omgitt av høye leiegårder. Min venn ban­ ket et bestemt signal på døren til leilighet 229. Det hør­ tes skritt innenfor, en dør ble slått igjen og et kvinneansikt kom tilsyne i sprekken på entredøren. E tter å ha gransket oss en stund, slapp hun oss inn — en middel­ aldrende vennlig kvinne som straks ropte innover lei­ ligheten: «Kyril — det er i orden!» På bordet i spise­ stuen stod en rykende samovar og tallerkener med brød og rå fisk. En mann i uniform kom frem bak gardinene, og en annen, kledd som en arbeider, ut av et kott. De var begeistret over å møte en amerikansk journalist. Med en viss stolthet sa de begge at de var sikre på å bli skutt hvis bolsjevikene fikk fatt i dem. De ville ikke opp­ gi navnene, men begge var sosial-revolusjonære. «Hvorfor skriver dere så mye løgn i avisene deres?» spurte jeg. De ble ikke støtt over spørsmålet, og offiseren svarte: «Jeg er klar over det, men hva kan vi gjøre?» Han trakk pa skulderen. «De må innrømme at det er nødvendig for oss å opprettholde visse forestillinger hos folk.» Den andre avbrøt. «Dette er bare et politisk eventyr for bolsjevikene. De eier ikke intellektuelle blant seg. Departementene nekter å fungere. Fordi vi er klare over at de bare kan holde stillingen noen få dager, har vi sluttet opp om deres sterkeste motstander — Kerenski — for å gjenopprette normale forhold.» «Det er vel og bra», sa jeg. «Men hvorfor samrøre med kadettene?» Mannen som lot som han var arbeider, smilte. «For å si det som det er, så slutter folkemassene på det nå­ værende tidspunkt opp om bolsjevikene. Vi har ingen oppslutning — ennå. Vi kan ikke mønstre så mye som en håndfull soldater. Vi eier ikke våpen. Bolsjevikene

184

har rett — til et visst punkt. Det eksisterer i øyeblikket bare to parter i Russland som det står makt bak, bolsje­ vikene og de reaksjonære som gjemmer seg under kad et­ tenes frakkeskjøter. Når vi har slått bolsjevikene, skal vi vende oss mot kadettene.» «Vil bolsjevikene få bli med i den nye regjeringen?» Han klødde seg i hodet. «Det er et problem», innrøm ­ met han. «Hvis de får bli med, gjør de selvsagt alt dette enda en gang. Iallfall vil de sørge for maktbalanse i den grunnlovgivende forsamling, om det blir noe av den.» «Og dette», sa offiseren, «leder til spørsmålet om kadettene skal få bli med i den nye regjering — og av samme årsak. De kjenner til at kadettene i virkeligheten ikke ønsker noen grunnlovgivende forsamling, ikke hvis bolsjevikene kan bli knust nå.» Han rystet på hodet. «Vi russiske politikere har det ikke lett. Dere ameri­ kanere er født og oppvokst med politikk, mens v i . . .» «Hva mener De om Kerenski?» spurte jeg. «Å, Kerenski må ta skylden for den provisoriske re­ gjerings dumheter,» sa den andre. «Kerenski tvang oss personlig til å godta en koalisjon med borgerskapet. Hvis han hadde gått av, som han truet med, ville d e t be­ tydd en ny regjeringskrise bare 16 uker før den grunn­ lovgivende forsamling, og det ville vi unngå.» «Men ble ikke det likevel resultatet?» «Jo, men hvordan kunne vi vite det? De lurte oss — kerenskiene og avksentievene. Gotz er litt mer radikal. Jeg holder på Tchemov som er en ekte revolusjonær. Så sent som i dag ga Lenin beskjed om at han ikke hadde noe i mot at Tchemov ble med i regjeringen. Vi ønsket også å bli kvitt Kerenski-regjeringen, men fant det best å vente på den grunnlovgivende forsam ­ ling. I begynnelsen av alt dette stod jeg på bolsjevikenes side, men sentralkomiteen i m itt parti gikk med overveldende flertall imot dem, så hva kunne jeg gjøre? Det ble et spørsmål om partidisiplin. I løpet av en ukes tid vil bolsjevikstyret gå i oppløsning. Hvis de sosialrevolusjonære kunne tre til side og vente, ville de få makten rett i hendene. Men hvis vi venter en uke vil for­ holdene i landet være så kaotiske at det blir et le tt bytte

185

for de tyske imperialister. Derfor startet vi vår revolt skjønt vi bare hadde to regimenter, og de vendte seg mot oss. Det gjenstod da bare junkerne.» «Hva med kosakkene?» Offiseren sukket. «De sviktet. Først sa de at de ville komme hvis de fikk infanteristøtte. Men de sa også at de var med Kerenski og tok sin tørn der. Så unnskyldte de seg med at de alltid ble beskyldt for å være demokra­ tiets svorne fiender. — Og endelig ble det til at bolsje­ vikene jo likevel ikke ville ta jorden fra dem , at det ikke var noen fare, at de ville holde seg nøytrale.» I løpet av samtalen var det stor trafikk av folk som kom og gikk, flesteparten offiserer med distinksjonene fjernet. Vi skimtet dem ute i entreen og h ø rte heftige stemmer. Av og til fikk vi gjennom portierene og en åpen dør glimt inn i et badeværelse der en tykkfallen offiser i oberstuniform satt på toalettet og skrev med fanget som underlag. Jeg dro kjensel på oberst Polkovnikov, Petrograds tidligere kommandant, som den mili­ tære revolusjonskomité sikkert ville betalt en formue for å få tak i. o «Vart program?» sa offiseren. «Jorden over til jordrådene. Full representasjon for arbeiderne i bedrifts­ ledelsen. Et energisk fredsprogram, men ikke et ulti­ matum som det bolsjevikene sendte ut. Bolsjevikene kan ikke innfri sine løfter, ikke engang innenlands. Det skal vi sørge for . . . De stjal vårt jcrdprogram for å oppnå bøndenes støtte. Det er ikke ærlig spill. H vis de bare hadde ventet til den grunnlovgivende forsamling.» «Den grunnlovgivende forsamling gjør ingen for­ skjell,» avbrøt den andre. «Vi kan ikke samarbeide med bolsjevikene i noe tilfelle. Kerenski gjorde en stor feil. Han lot bolsjevikene få rede på sine hensikter ved å kunngjøre i republikkrådet at han hadde u tsted t arrest­ ordre på dem.» «Hva akter dere å foreta dere nå?» spurte jeg. De så på hverandre. «Det vil vise seg i løpet av et par dager. Hvis det er nok frontstyrker på vår side blir det ikke tale om å inngå noe kompromiss m ed bolsje­ vikene. Hvis ikke, blir vi kanskje nødt til d et.»

186

Ute på Nevsky igjen hoppet vi på stigbrettet av en trikk. Den var så overfylt og nedtynget at plattformen skrapte bakken der den sneglet seg avsted de lange kilometrene ut til Smolny. I korridoren møtte vi en bekymret Mashkovsky. Strei­ ken i departementene var følbar^ fortalte han. F.eks. hadde Folkekommissærenes råd lovt å offentliggjøre de hemmelige traktater, men Neratov, ansvarshavende for vedkommende avdeling, var forsvunnet og hadde tatt dokumentene med seg. En antok at de var gjemt i den britiske ambassaden. Verst av alt var imidlertid bankstreiken. «Uten pen­ ger er vi hjelpeløse,» sa Menzhinsky. «Jernbanearbeideme og telegraffolkene må få sine lønninger. Men ban­ kene holder stengt , og statsbanken, nøkkelen til det hele, er også stengt. Alle bankfunksjonærer er bestukket for å nekte å arbeide . . . Men Lenin har gitt ordre til å sprenge opp hvelvene i statsbanken med dynamitt, og et nylig utsendt dekret beordrer privatbankene å åpne i morgen, ellers åpner vi dem selv!» Petrograd sovjet var i full sving — tettpakkede plas­ ser med bevæpnede representanter og Trotskij på taler­ stolen med de siste rapporter: «Kosakkene på vikende front i Krasnoye Selo, (ju­ bel ) men kampene er nettopp begynt. Harde kamper ved Pulkovo. Alle tilgjengelige styrker må kastes inn. Fra Moskva dårlige nyheter. Kreml er på junkernes hender, og arbeiderne har lite våpen. Utfallet avhenger av Petrograd. Ved fronten er freds- og jorddekretene mottatt med stor begeistring. Kerenski oversvømmer skyttergravene med historier om Petrograd i blod og ild, at kvinner og barn blir slaktet ned, men ingen tror ham. Krysserne Oleg, Avrora og Respublika har ankret opp på Neva med kanonene rettet mot byen.» «Hvorfor er ikke du ute med rødegardistene?» ropte en grov stemme. «Jeg går nå!» svarte Trotskij og forlot talerstolen. Han var litt blekere enn vanlig der han skyndte seg ut, fulgt av ivrige venner.

187

Kamenjev redegjorde for hvordan det gikk på forsonings-konferansen. Mensjevikenes forslag til fredsbetingelser var blitt forkastet med forakt. Til og med jernbanearbeiderne hadde stemt imot. «Nå da vi har erobret makten og kan notere frem­ gang utover landet, ber de oss om tre ting,» sa han. «1. Å oppgi makten. 2. Å få soldatene til å fortsette krigen. 3. Å få bøndene til å glemme jorden.» Lenin hadde et kort innlegg der han svarte på de sosial-revolusjonæres anklager. «De beskylder oss for å ha stjålet deres jordprogram. Hvis det er så kan vi bare bukke. Det er godt nok for oss.» Møtet fortsatte hektisk videre, med leder etter leder som forklarte, formante og argumenterte, soldat etter soldat, arbeider etter arbeider på talerstolen med det han hadde på hjertet. Forsamlingen skiftet og fornyet seg ustanselig. Med jevne mellomrom ble representan­ ter for den og den enhet ropt opp for å sendes til fron­ ten. Imens strømmet det til av sårede og folk som hadde fått avløsning eller som oppsøkte Smolny for å hente våpen og utstyr. Klokken var nesten tre om morgenen da vi var på vei ut og Holtzmann fra den militære revolusjonskomitéen kom løpende nedover korridoren med et forklaret u t­ trykk. «Det er i orden!» ropte han og grep hendene mine. «Telegram fra fronten. Kerenski er slått. Les dette!» Han holdt frem et stykke papir med utydelig blyantskrift som han ble nødt til å lese høyt for oss: Pulkovo. Staben kl. 2.10 Natten mellom 30.^ og 31. oktober* vil gå over i historien. Kerenskis forsøk på å føre kontra-revolusjonære tropper mot hovedstaden definitivt stoppet. Kerenski trekker seg tilbake, vt rykker framover. Petrograds soldater, matroser og arbei­ dere har med våpen i hånd vist at de kan og vil håndheve demokratiet. Borgerskapet prøvde å isolere den revolusjo* Datoene er gjengitt etter den gamle russiske kalender, 13 dager etter den vestlige. Senere følger en dagsorden etter den nve kalender.

188

nære armé. Kerenski prøvde å knuse den med kosakkenes hjelp. Men begge forsøk led et ynkelig nederlag. Arbeider- og bondedemokratiets opphøyde idealer forente rekkene og stålsatte viljen. Hele landet er fra dette øye­ blikk av overbevist om at sovjet-styret ikke er et midlertidig fenomen, men en uunngåelig kjensgjerning. Tilbakeslaget for Kerenski er et tilbakeslag for jordeierne, borgerskapet og kornilovistene i sin helhet. Kerenskis tilbakeslag er en be­ kreftelse på folkets rett til fredelig eksistens, til jord, brød og makt. Pulkovo-troppenes heroiske innsats bar styrket arbei­ dernes og bøndenes revolusjonære sak. Ingen vei fører til­ bake til det forgangne. Foran oss ligger kamp, motgang, oppofrelse. Men veien er stukket ut og seieren viss. Det revolusjonære Russland og sovjet-styret kan være stolt over sine Pulkovo-tropper, under ledelse av oberst Walden. Evig vil vi minnes de falne! Ære være revolusjonens forsvarere, de soldater og offiserer som forble trofaste mot folket! Lenge leve folkets revolusjonære, sosialistiske Russland! På vegne av rådet. L. Trotskij, folkekommissær.

Idet vi kjørte hjem over Znombensky-plassen så vi en menneskemasse foran Nikolai jernbanestasjon. Det var flere tusen matroser med geværer. På trappen stod en representant for Vikzhel og prøvde å godsnakke med dem. «Kamerater, vi kan ikke transportere dere til Moskva. Vi er nøytrale. Vi kan ikke transportere tropper for noen av partene. Vi kan ikke ta dere til Moskva der en blodig borgerkrig er i gang.» Hele den sydende plassen raste mot ham. Plutselig ble en annen dør slått opp på vidt gap. To eller tre loko­ motivførere, og visstnok en fyrbøter, kom til syne. «Denne vei, kamerater!» ropte den ene. «Vi skal kjøre dere til Moskva — eller Vladivostok, hvor dere vil. Lenge leve revolusjonen!»

189

9.

Seier

Ordre nr. 1. Til troppene i Pulkovo.

13. november 1917. KL 9.39 morgen. oEtter innbitt kamp har styrker fra Pulkovo fullstendig slått kontrarevolusjonære tropper på flukt. De oppga sine stillinger i forvirring og ble drevet tilbake mot Pavlovsk II og Gatchina med unnsetning fra Tsarskoye Selo. Våre fremrykkende enheter inntok de nordøstre deler av Tsarskoye Selo og jernbanestasjonen Alexandrovskaya. Colpinno-troppene var på vår venstre fløy, Krasnoye Selotroppene på vår høyre. Jeg ga Pulkovo-styrkene ordre om å innta Tsarskoye Selo og befeste innfallsveiene, spesielt på Gatchina-siden. Videre å rykke inn og holde Pavlovskoye, befeste dens sørlige side og sikre seg jernbanen så langt opp som til Don. Troppene må ta alle forholdsregler for å sikre de inntatte stillinger, lage skyttergraver og andre forsvarstillinger. De må stå i nær kontakt med avdelingene fra Colpinno og Krasnoye Selo, og også med øverstkommanderenes stab i Petrograd. Øverstkommanderende for alle styrker i kamp mot Kerenskis kontrarevolusjonære tropper.. .

Oberstløytnant Muraviov.

Tirsdag morgen. Hvorledes hadde det gått til?.Bare to dager i forveien hadde Petrograd og omegn vært oversvømmet av bander uten mål og ledelse, uten mat, uten artilleri, uten planer. Hva hadde sveiset denne udisiplinerte masse av rødegardister og soldater uten offiserer sammen til en hær som lydig fulgte sin selvvalgte overkommando, klar til å møte og slå ned truselen fra kanoner og kosakk-kavalleri? Revolusjonens folk trosser militærapparatet på sin egen måte. Den franske revolusjons fillete arméer er

190

ikke glemt — Valny og geleddene ved Weissembourg. Junkere, kosakker, jordeiere, adel, «De svarte hundrer» — trusselen om tsar igjen og sibirske lenker, og ikke å forglemme den tyske fare — alt ble brukt mot sovjetstyrkene. Seier — med Carlyles ord — betydde «apoteose og tusenårsrike!» Søndag kveld, da den militære revolusjonskomités kommissærer fortumlet returnerte fra slagmarken, had­ de Petrograd-gamisonen valgt sin fem-manns komité, sin krigsstab, tre soldater og to offiserer, alle hevet over kontra-revolusjonære mistanker. Oberst Muraviov, ex-patriot, hadde ledelsen — en effektiv mann som man imidlertid måtte holde et øye med. I Colpinno, Abukhovo, Pulkovo og Krasnoye Selo ble det dannet fore­ løpige avdelinger som vokste etter hvert som det strømmet til med omstreifere fra de omliggende distrikter — soldater, matroser og rødegardister, deler av regimenter, infanterister, kavallerister og artillerister hulter til bulte, samt noen få panserbiler. Dagen grydde og Kerenskis kosakk-fortropper kom til syne. Spredte geværsalver og oppfordringer om overgivelse. Over de gråkalde slettene steg kamptum­ melen, nådde de omstreifende flokkene der de satt rundt bålene og ventet. Dette var altså begynnelsen! De satte seg i bevegelse mot kamplinjen. Og arbeider­ massene som veltet utover hovedveiene økte farten. Slik løp de opphissede menneskesvermene sammen ved kampplassene hvor kommissærer tok hånd om dem og anviste poster og oppdrag. Dette var deres kamp, for deres verden, ledet av deres offiserer I denne situasjon ble konglomeratet av viljer forvandlet til én vilje. Deltakere i kampen har beskrevet for meg hvorledes matrosene skjøt, til de ikke hadde flere patroner igjen og så stormet på. Hvorledes arbeidere uten militær erfa­ ring angrep kosakkene og rev dem ned av hestene. Hvorledes anonyme folkemasser som hadde samlet seg i mørket kom som en flodbølge og oversvømmet fienden. Før midnatt mandag var kosakkene slått på flukt og måtte etterlate seg artilleriet, mens proletarenes hær rykket inn i Tsarskoye før fienden rakk å ødelegge re-

191

gjeringens store kringkastingsstasjon. Herfra kunne Smolny-kommissærene nå sende ut sine seiersmeldinger. TIL ALLE

ARBEIDER-

OG

SOLDAT-SOVJETER

I et blodig slag nær Tsarskoye Selo 12. november be­ seiret den revolusjonære armé Kerenskis og Kornilovs kontrarevolusjonære tropper. I den revolusjonære regjerings navn beordrer jeg alle regimenter å ta offensiven mot det revolusjonære demokratis fiender. Videre med alle midler å sørge for Kerenskis arrestasjon og stoppe spekulasjoner som kan true revolusjonens erobringer og proletariatets seier. Lenge leve den revolusjonære armé! Muraviov.

Nytt fra provinsen: I Sevastopol hadde det lokale sovjet tatt makten. Et massemøte av sjøfolk fra krigsskipene på havnen hadde tvunget offiserene til å sverge den nye regjering tro­ skap. I Nisjni Novgorod hadde sovjetet kontrollen. Fra Kazan kom meldinger om gatekamper, junkere og en artilleri-brigade mot bolsjevik-garnisonen. I Moskva var forbitrede kamper i gang igjen. Jun­ kerne og hvitegardistene holdt Kreml og byens sentrum, presset fra alle kanter av den militære revolusjonskomités styrker. Sovjet-artilleriet var stilt opp på Skobeliev-plassen og beskjøt duma-bygningen, prefekturet og hotell Metropole. På Tverskaya og Nikitskaya var bro­ steinen brutt opp for å brukes til skyttergraver og barri­ kader. Maskingeværild bestrøk kvarterene med de store banker og handelshus. Lys og telefon var vekk. Den borgerlige befolkning holdt seg i kjellerne. Siste mel­ ding gikk ut på at den militære revolusjonskomité had­ de overlevert komiteen for offentlig sikkerhet et ulti­ matum om at Kreml hadde valget mellom evakuering eller bombardement. «Bombardere Kreml?» utbrøt småborgerne. «Det vå­ ger de ikke!» Fra Vologda til Chita i det fjerne Sibir, fra Pskov til Sevastopol ved Svartehavet, i storbyer og små lands­ byer, slo borgerkrigen ut i lys lue. Fra tusener av fa­

192

brikker, bondekommuner, regimenter og arméer, og skip på de åpne hav, strømmet hilsningstelegrammer til Petrograd — til folkets regjering. Kosakk-styret i Novotcherkask telegraferte til Kerenski: «Kosakkstyrets tropper innbyr den provisoriske regjering og medlemmene av republikkrådet til, hvis mu­ lig, å komme til Novotcherkask hvor vi i fellesskap kan organisere kampen mot bolsjevikene.» I Finland var det også ting i gang. Helsingfors sovjet og Tsentrobalt (Sentralkomitéen for Østersjøflåten) proklamerte i fellesskap unntakstillstand og er­ klærte at alle forsøk på intervensjon mot bolsjevikstyrkene og all væpnet motstand, ville bli strengt straf­ fet. Samtidig satte det finske jernbanearbeiderforbundet i gang generalstreik for å få gjennomført lovene som i juni 1917 var vedtatt av den sosialistiske riksdag — den som så ble oppløst av Kerenski. Tidlig på morgenen dro jeg ut til Smolny. Da jeg vandret opp det lange fortauet av trelemmer som førte fra den ytre porten, oppdaget jeg de første tynne, nø­ lende snøfnuggene flagre ned fra den grå himmelen. «Snø!» ropte vaktposten ved døren, og gliste av henryk­ kelse. «Fint for helsa!» De lange triste korridorene og de mørke rommene virket helt utdødde. Ikke en sjel var å se i det veldige komplekset. Imidlertid hørtes det en dyp, uregelmessig lyd, og da jeg så nærmere etter, lå det fullt av folk og sov langs veggene og utover golvet. Skitne, røffe ka­ rer, arbeidere og soldater, oversprøytet med søle, en­ keltvis og i dynger, omtrent som om de skulle være døde. Noen hadde fillete og blodige bandasjer. Gevæ­ rer og patronbelter lå strødd omkring. Proletariatets seierrike armé! I kantinen ovenpå lå de så tett at en knapt kunne gå over golvet. Luften var forferdelig. Gjennom de duggete vinduene sivde et svakt, grått lys. En medtatt samovar stod kald på disken, omgitt av glass med teslanter. Ved siden av lå kladden til den militære revolusjonskomités siste bulletin med ubehjelpelig blyantskrift. Det var en eller annen soldats minneord over 13 — Ti dager som rystet verden.

193

kamerater som hadde falt i kampen mot Kerenski, slik han hadde satt dem på papiret før han falt om på gol­ vet og sovnet. Noe fuktig som kunne være tårer hadde gjort skriften utydelig. Alexei Vinogradov. D. Maskvin. A. Voskressensky. D. Leonsky. S. Stolbikov. D. Preobrazhensky. V. Laidansky. M. Berchikov. Disse menn ble innrullert i arméen 15. november 1916. Bare tre er fortsatt i live. Mikhail Berchikov. Alexei Voskressensky. Dmitri Leonsky. Sov, kjempende ørner, sov med fred i sjelen. .. Dere — våre egne — har fortjent lykken og den evige fred. Under gravens jord har dere sluttet rekkene. . . Sov, borgere!

Bare den militære revolusjonskomité sov ikke, men var i full aktivitet. Skripnik dukket opp fra det indre kontor og fortalte at Gotz var arrestert. Han nektet blankt å ha undertegnet proklamasjonen fra frelseskomitéen, og det samme gjorde Avksentiev. Komitéen hadde fraskrevet seg ansvaret for appellen til garniso­ nen. Det hersket fortsatt endel misnøye blant byregimentene, opplyste Skripnik. Volhynsky-regimentet hadde nektet å slåss mot Kerenski. Flere nøytrale avdelinger, med Tchernov i spissen be­ fant seg i Gatchina for å prøve å overtale Kerenski til å stoppe fremmarsjen mot Petrograd. Skripnik lo. «Det eksisterer ikke nøytrale lenger,» sa han. «Vi har seiret!» Det skarpe ansiktet med skjegget lyste i ren religiøs eksaltasjon. «Over 60 utsendinger fra fronten har gitt større garantier som omfatter praktisk talt hele hæren. De eneste vi ikke har hørt noe fra, er troppene på den rumenske fronten. Armé-komitéene har

194

undertrykt nyhetene fra Petrograd, men vi har nå en godt utbygd kurértjeneste.» Kamenjev kom tilsyne nede i korridoren, utkjørt men fornøyd etter nattmøtet i «forsonings-utvalget». «De sosialrevolusjonære overveier nå å la oss bli med i den nye regjeringen,» fortalte han. «Høyrefraksjonene er oppskremte av revolusjons-domstolen, og krever den oppløst før vi går lenger. Vi har godtatt forslaget fra Vikzhel om å danne en ensartet sosialist-regjering, og det arbeides det med nå. Du skjønner, alt skyldes seie­ ren. Da vi var hardt ute, ville de ikke ha oss for noen pris. Nå er alle stemt for en avtale med sovjetene. Det vi trenger er en helt avgjørende seier. Kerenski vil ha våpenstillstand, men han blir nødt til å overgi seg.» Slik var bolsjevikledernes innstilling. Da en uten­ landsk journalist spurte Trotskij hva han hadde å si verden, svarte han: «Den eneste mulige erklæring i den nåværende situasjon må komme gjennom kanonmunningene!» Men selv midt i fremgangen var det en understrøm av engstelse — først og fremst over finansene. I stedet for å åpne bankene, som beordret, hadde bankfunksjo­ nærenes forbund holdt møte og erklært streik. Smolny hadde forlangt omlag 35 millioner rubler av statsban­ ken, men kassereren hadde låst hvelvene og bare be­ talt ut penger til representanter for den provisoriske regjering. De reaksjonære brukte statsbanken som po­ litisk våpen. Da Vikzhel krevde penger til lønninger, ble de henvist til Smolny. Jeg avla et besøk i statsbanken for å hilse på den nye kommissæren, en rødhåret ukrainsk bolsjevik ved navn Petrovitch. Han prøvde å bringe orden i det kaoset de streikende bankfunksjonærer hadde etterlatt seg. I alle kontorer i den store bygningen svettet frivil­ lige arbeidere, soldater og matroser, med tungen ut av munnen bak de lange skrankene. I duma-bygningen var det travelt. Fortsatt ble det reist saker mot den nye regjering, men ikke ofte lenger. Det sentrale jordråd hadde rettet en appell til bøn­ dene og bedt dem ignorere sovjet-kongressens jord-

195

dekret, da det kunne forårsake forvirring og borger­ krig. Borgermester Schreider erklærte at på grunn av opprøret var valgene til den grunnlovgivende forsam­ ling utsatt på ubestemt tid. To spørsmål så ut til å oppta folk mest, oppskremt som alle var over borgerkrigens villskap. For det første å få slutt på blodighetene, og for det andre å få dannet en ny regjering. Det var ikke lenger snakk om å «knuse bolsjevikene» — og nesten ikke om å holde dem uten­ for en regjeringsdannelse, unntatt fra populistsosialistene og fra bonde-sovjetene. Til og med den sentrale armé-komité, Smolnys mest svorne fiende, telefonerte fra Moghilev. «Hvis det for å få opprettet et nytt ministerium er nødvendig å komme til forståelse med bolsjevikene, så går vi med på å la dem utgjøre et mindretall i kabinettet». Pravda ironiserte over Kerenskis «humanistiske føl­ somhet» og gjenga hans beskjed til frelseskomitéen: I overensstemmelse med forslaget fra frelseskomitéen og de tilsluttede demokratiske organisasjoner, har jeg stoppet alle militære operasjoner mot bolsjevikene. En delegat fra komiteen er sendt for å innlede forhandlinger. Ta alle for­ holdsregler for å unngå hensiktsløse utgytelser av blod.

Vikzhel telegraferte til alle kanter av Russland: Forbundet av jernbanearbeidernes konferanse med repre­ sentanter for de to berørte parter, som begge erkjenner nød­ vendigheten av en avtale, protesterer skarpt mot bruken av politisk terror i borgerkrigen, spesielt mellom forskjellige fraksjoner av det revolusjonære demokrati, og vil derfor ut­ tale at politisk terror i enhver form står i strid med tanken bak forhandlingene om en ny regjering.

Konferansen sendte delegasjoner til fronten, til Gatchina. Selve konferansen så ut til å være på nippet til å komme til en endelig løsning. Det var vedtatt å velge et provisorisk folkeråd, sammensatt av omlag 400 med­ lemmer — 75 fra Smolny, 75 fra det gamle Tsay-eekah, og resten fordelt på den kommunale duma, fag­

196

forbundene, jord-rådene og de politiske partier. Tchernov ble nevnt som ny statsminister. Lenin og Trotskij skulle ifølge ryktene holdes utenfor. Ved middagstider befant jeg meg igjen ved Smolny. En ambulansesjåfør skulle avsted til den revolusjonære front. Kunne jeg bli med? Selvsagt! Han var en frivil­ lig, universitetsstudent, og idet vi rullet nedover gaten ropte han over skulderen til meg brokker på pussig tysk. «Also gut! Wir nach die Kasernen zu essen gehen\» Jeg forstod det slik at vi først skulle spise lunsj i en kaserne. På Kirotchnaya svingte vi inn på en diger gårdsplass omgitt av militære bygninger, og kløv opp en mørk trapp til et lavt rom med bare et vindu. Ved et langt bord satt et snes soldater og spiste shtchi (kålsuppe) med treskjeer fra en stor vaskebalje av sink mens de pratet og lo høyt. «Velkommen til bataljonsrådet for 6. ingeniørbataljon!» ropte min venn og presenterte meg som ameri­ kansk sosialist. Hvorpå alle reiste seg og tok meg i hånden. En eldre soldat slo armene rundt meg og ga meg et hjertelig kyss. Jeg fikk en treskje og en plass ved bordet. En ny balje, fylt med kasha — store, svarte brød — ble brakt inn, og naturligvis de uunn­ gåelige tekannene. Alle begynte straks å stille meg spørsmål om Ame­ rika. Var det sant at folk i et fritt land solgte valgstemmene sine for penger? I så fall, hvordan kunne de da få det som de ønsket? Hva med denne «Tammany»? Var det sant at i et fritt land kunne en liten gruppe mennesker kontrollere en hel by, og utbytte den til egen fordel? Hvorfor fant folk seg i det? Selv under tsaren forekom ikke denslags i Russland. Sant nok, det fantes korrupsjon, men tenk å kjøpe og selge en hel by full av mennesker! Og i et fritt land! Hadde ikke folket noen revolusjonære følelser? Jeg prøvde å for­ klare at i mitt land prøvde folk å forandre på tingene ved lov. «Naturligvis,» nikket en ung sersjant ved navn Baklanov som snakket fransk. «Men dere har en høyt

197

utviklet kapitalistklasse? Derfor kontrollerer kapitalistklassen lovverket og domstolene. Hvorledes kan da folket forandre på tingene? Det er mulig jeg tar feil, for jeg kjenner ikke Amerika, men på meg virker det utrolig.» Jeg sa jeg skulle til Tsarskoye Selo. «Jeg også,» sa Baklanov plutselig. «Og jeg . . . og jeg . . . » Hele flok­ ken besluttet seg på stedet for å dra til Tsarskoye Selo. I det samme banket det på døren, og en offiser i oberstuniform kom tilsyne. Ingen reiste seg, men alle ropte en kameratslig hilsen. «Kan jeg komme inn?» spurte obersten. «Prosinl Prosinl» var det hjertelige svar. Han trådte smilende inn, en høy, fornem skik­ kelse i geiteskinnskappe med gullbroderier. «Jeg syntes jeg hørte dere sa dere skulle til Tsarskoye Selo, kame­ rater», sa han. «Kan jeg få bli med?» Baklanov overveiet. «Jeg tror ikke det er noe å gjøre her i dag,» sa han. «Ja, kamerat, hyggelig å ha deg med». Obersten takket og satte seg ned med et glass te. Med lav stemme, for ikke å såre obersten, sa Bakla­ nov til meg: «Du skjønner, jeg er formann i rådet. Vi bestemmer fullt og helt over bataljonen, unntatt i kamp, da bemyndiger vi obersten til å kommandere. I kamp må hans ordre adlydes, men han er ansvarlig overfor oss. I kasernen må han innhente vår tillatelse for å fore­ ta seg noe militært. En kan kalle ham vår utøvende of­ fiser.» Våpen ble fordelt, revolvere og geværer. «Det kan hende vi støter på noen kosakker, vet du.» Alle mann presset seg inn i ambulansebilen sammen med tre store avisstabler bestemt for fronten. Vi skranglet nedover Liteiny, forbi Zagorodny. Ved siden av meg satt en ungdom med løytnantsdistinksjoner som hørtes ut til å beherske de fleste europeiske språk. Han var medlem av bataljonsrådet. «Jeg er ikke bolsjevik,» forsikret han meg. «Jeg til­ hører en gammel adelsfamilie. Selv er jeg nærmest kadett, kan du sL» «Men hvorledes?» begynte jeg forvirret.

198

«Det stemmer at jeg er medlem av rådet, men jeg gjør ingen hemmelighet av min politiske overbevisning. De andre bryr seg ikke noe om det, fordi de vet jeg respekterer flertallet. Jeg har imidlertid nektet å være med i den pågående borgerkrig, jeg vil ikke løfte vå­ pen mot mine russiske brødre.» «Provokatør! Komilovist!» brølte de andre lystig og slo ham på skulderen. Vi passerte under Moskovskys grå steinportal med sine hieroglyfer, tsamavn og mektige ørner, og kom ut på den brede landeveien der snøen begynte å flagre. Vi kjørte i en sammenhengende strøm av syngende og ropende rødegardister på vei til fronten, og andre, skitne og grå i fjeset, på vei hjem. Flesteparten var rene ungguttene. Kvinner med spader, noen med gevæ­ rer og bandolærer, andre med Røde Kors-bind på ar­ men — kvinner fra bakgårdene, preget av slit. Soldatavdelinger i utakt, med kameratslige rop til rødegardistene. Værbitte matroser. Barn med matbylter til mødre og fedre. Alle trasket gjennom sølen som stod tommetykk over brosteinen. Vi passerte skranglende kanoner og ammunisjonsvogner. Lastebiler fylt av sol­ dater kjørte i begge retninger. Ambulanser med sårede returnerte fra slagmarken, og et sted kom en bondekjerre langsomt knirkende med en gutt oppi, hvit i an­ siktet og blodig og sammenbøyd, mens han skrek ens­ tonig. På markene på to sider av veien holdt kvinner og oldinger på med å grave skyttergraver og strekke piggtrådsperringer. Bak oss ble skydekket dramatisk revet opp og en blek sol kom tilsyne. Petrograd glitret i synsranden, — til høyre de hvite, forgylte og fargede kupler og spir, til venstre høye fabrikkpiper med svart røyk. Vi kjørte forbi kirker og klostre. Her og der sto en enslig munk og betraktet proletariatets armé der den dro forbi. Ved Pulkovo delte veien seg, og vi måtte stoppe opp et øyeblikk i krysset. Det kom folk i kø fra tre kanter. Det skulle hilses på venner og kjente, fortelles om sla­ get. Husene var gjennomhullet og jordene nedtrampet

199

så langt vi kunne se. Kampene hadde vært voldsomme akkurat her. En herreløs kosakkhest gikk sulten i ring, for det fantes ikke et gresstrå. En ubehjelpelig rødegardist prøvde å bestige en annen hest, men falt av om og om igjen til kameratenes store forlystelse. Veien til venstre, som restene av kosakkene hadde tatt, førte opp til en liten landsby. Herfra var det en storartet utsikt over de uendelige slettene, med bølgende skyer over menneskemassene fra den keiserlige by. Langt til venstre så vi de lave fjelltoppene ved Krasnoye Selo, sommerleiren for den keiserlige garde, og det keiserlige meieri. Ellers ble ensformigheten bare brutt av noen klostre, fabrikker og fattigslige waisenhus. «Her,» sa sjåføren idet vi passerte noen golde høy­ der, «her var det Vera Slutskaya døde. Hun var bolsjeyik-medlem av dumaen. Det skjedde i morges. Hun satt i en bil sammen med Zalkind og en annen mann. Det hersket våpenstillstand og de var på vei til skytter­ gravene. De lo og snakket da det helt plutselig, fra det selvsamme pansertoget hvor Kerenski befant seg, ble skutt mot bilen. En granatsplint traff Vera Slutskaya og drepte henne.» Og så ankom vi til Tsarskoye Selo som var full av proletarhelter. Palasset hvor sovjetet holdt til, var blitt et travelt sted. Rødegardister og matroser fylte gårds­ plassen, vaktposter sto ved dørene, og kurerer og kom­ missærer kom og gikk i en jevn strøm. I sovjet-salen var det stilt opp en samovar, og minst et halvt hundre ar­ beidere, soldater, matroser og offiserer stod omkring og drakk te og diskuterte. I et hjørne prøvde to mann å få en hektograf til å virke. Ved et bord midt i rommet stod kjempen Dybenko bøyd over et kart hvor han merket av posisjoner med rød og blå blyant. I den le­ dige hånden holdt han som vanlig den digre stålblå revolveren. Nå og da satte han seg til en skrivemaskin og slo med en finger. Med korte mellomrom stoppet han opp, fisket fram revolveren og dreide kjærlig på kamme­ ret. Langs veggen var det en benk og på denne lå en ung arbeider utstrakt. To rødegardister stod bøyd over 200

ham, ingen andre viste noen interesse. Den unge arbei­ deren hadde et gapende sår i brystet, og for hvert hjerteslag pumpet det friskt blod ut. Øynene hans var lukket, og det unge ansiktet grønnhvitt. Han pustet fortsatt, svakt og langsomt, og sukket for hvert ånde­ drett: «Mir boudit! Mir bouditl» (Fred kommer! Fred kommer!) Dybenko fikk øye på oss. «Ah,» sa han til Baklanov. «Kamerat, vil du gå opp til kommandantens hoved­ kvarter og overta? Vent, jeg skal skrive ut en fullmakt.» Han satte seg ved en skrivemaskin og slo ned det nød­ vendige. Sammen med Tsarskoye Selos nye kommandant dro jeg avsted til Ekaterina-palasset. Baklanov var opp­ glødd og stolt. I det samme ornamenterte, hvite rommet drev noen rødegardister på og romsterte, mens min gamle venn obersten stod ved vinduet og bet seg i mustasjen. Han hilste meg som en lenge savnet bror. Ved et skrivebord satt den franske bessarabieren. Bol­ sjevikene hadde beordret ham til å bli og fortsette sitt arbeide. «Hva kunne jeg gjøre?» mumlet han. «Folk som meg kan ikke slåss på noen av sidene i en krig som denne, uansett hvor mye vi misliker pøbelens dik­ tatur. Bare synd at jeg er så langt vekk fra min mor i Bessarabia!» Baklanov overtok formelt kontoret fra kommandan­ ten. «Her er nøklene til skrivebordet,» sa obersten ner­ vøst. En av rødegardistene brøt inn. «Hvor er pengene?» spurte han heftig. Obersten virket overrasket. «Penger? Penger? De mener kassen. Der er den,» sa han. «Akku­ rat som jeg fant den da jeg overtok her for tre dager siden. Nøkler?» Obersten trakk på skulderen. «Jeg har ingen nøkler.» Rødegardisten snerret: «Den er for lettvint.» «La oss bryte opp kassen,» sa Baklanov. «Skaff en øks. Her har vi en amerikansk kamerat. La ham slå opp kassen og skrive opp hva han finner i den.» Jeg svingte øksen. Kassen var tom. «La oss arrestere ham», sa rødegardisten foraktelig. 201

«Han er Kerenskis mann. Han har stjålet pengene og gitt dem til Kerenski.» Baklanov var motvillig. «Nei,» sa han. «Før ham var kornilovistene her. Han skal ikke ha skylden.» «Helvete heller!» sa rødegardisten. «Han er Kerenskis mann, sier jeg. Hvis ikke du vil arrestere ham, så gjør vi det. Vi sender ham til Petrograd og putter ham i Peter Paul hvor han hører hjemme!» De andre rødegardistene gryntet samtykkende. Med et bønnfallende blikk på oss ble obersten ført bort. Foran sovjet-palasset startet en lastebil som skulle til fronten. Et halvt dusin rødegardister, noen matroser og et par soldater under ledelse av en velvoksen arbeider kløv opp på lastelemmen og ropte til meg om å bli med. Rødegardistene, nettopp ankommet fra hovedkvarteret, vaklet under favner med små bølgeblikkbomber fyllt med grubit som de sa var ti ganger så kraftig og fem ganger så eksplosivt som dynamitt. Disse kastet de oppå bilen. En tretommers kanon ble gjort fast bakpå med tau og wire. Vi startet med et rop, og «klampen i bånn» — selv­ sagt. Den tunge lastebilen slang hit og dit, kanonen tip­ pet og grubit-bombene rullet mellom benene våre og slo mot lastelemmen. Rødegardisten som het Vladimir Nicolaievitch, bombarderte meg med spørsmål om Ame­ rika. «Hvorfor gikk Amerika med i krigen? Er de ameri­ kanske arbeidere klar til å styrte kapitalistene? Hvorle­ des ligger det an med Mooney-saken? Vil Berkman bli utlevert til San Francisco?» Disse og en hel rekke andre intrikate spørsmål ble brølt inn i øret på meg for å over­ døve motorlarmen mens vi holdt fast i hverandre og trippet for å unngå bombene som trillet mellom bena på oss. Av og til prøvde en patrulje å stoppe oss. Soldater stilte seg opp i veien med løftet gevær og ropte: «Shtoi\» Sjåføren vørte dem ikke. «Til helvete med dere!» ropte rødegardistene. «Vi stopper ikke for en levende sjel! Vi er rødegardister.» Og den ville ferd fortsatte mens Vladimir Nicolaievitch med tordenstemme inter202

pellerte om internasjonaliseringen av Panama-kanalen og liknende emner. Vi stoppet ved en veipatrulje. «Hvor er fronten, brødre?» En matros klødde seg i hodet. «I morges var den en halv kilometer lengre fremme etter veien», sa han. «Men den fordømte greia er ikke der nå. Vi gikk og vi gikk, men kunne ikke finne den!» De kløv opp til oss, og vi fortsatte. Etter et par kilo­ meter lyttet Vladimir Nicolaievitch intenst og ropte til sjåføren om å stoppe. «Skyting!» sa han. «Hører dere ikke det?» Et øye­ blikk var det stille, men så kom tre salver i rask rekke­ følge, til venstre rett framfor oss. Det var tett skog på begge sider av veien. Vi holdt pusten mens bilen for­ siktig krøp fram til det stedet hvor skytingen kom fra. Der kløv vi forsiktig ned, hver mann med sitt gevær, og listet oss inn i skogen. To mann ble igjen på bilen for å bringe kanonen i stilling og dekke oss. Det var helt stille mellom trærne. Løvet var falt og trestammene stod blekgustne i den lave høstsolen. Den eneste ly­ den var knasing fra frosne vannpytter. Var det et bak­ hold? Vi fortsatte til skogen begynte å tynnes ut. I en lysning rett framfor oss satt tre soldater rundt et lite bål, helt intetanende. Vladimir Nicolaievitch skrittet fram. «Zra’zvuitye, kamerater!» hilste han. Soldatene kom seg fort på beina. «Hva var det for noe skyting som foregikk her?» Soldatene så lettet ut. Og det hadde de jo grunn til __ uten å ane at vi hadde en kanon, tyve geværer og en billast med grubit-bombzt i ryggen. «Vel, vi bare skjøt en kanin eller to, kamerat.» Vi kjørte videre gjennom den klare, tomme dagen mot Romanov. Ved første veikryss sprang to soldater fram og viftet med geværer. Vi bremset opp. «Legitimasjon, kamerater!» Protestkor fra rødegardistene. «Vi er rødegardister. Vi trenger ikke legitimasjon. Kjør pa, bry deg ikke om dem!»

203

Men en av matrosene tok til motmæle. «Dette er ikke bra, kamerater. Vi må vise revolusjonær disiplin. Tenk om endel kontrarevolusjonære kom kjørende her og sa de ikke trengte pass? Disse kameratene kjenner oss ikke». Det ble litt diskusjon. Men en etter en sluttet opp om matrosen. Knurrende fant rødegardistene fram sine skitne bumaga (legitimasjonskort). Alle passene var like, unntatt mitt, som var utstedt av den revolusjonære stab pa Smolny. Vaktene erklærte at jeg måtte følge med dem. Rødegardistene protesterte høylydt, men matrosen insisterte igjen. «Hør, dette er kamerater vi kan stole på,» sa han. «Komitéens ordre må følges. Det kreves revolusjonær disiplin.» For ikke å lage bråk gikk jeg ned av bilen og så den skrangle av sted, mens alle vinket til meg. Solda­ tene konfererte en stund lavmælt, og så førte de meg bort til en jordvegg hvor jeg ble stilt opp. Med et sjokk gikk det opp for meg: De ville skyte meg! Det var ingen andre mennesker å se i noen retning. Det eneste tegn til liv var røyken fra et forfallent hus noen hundre meter oppe på en sidevei. De to sol­ datene gikk ut i veien. Fortvilt løp jeg etter dem. «Men, kamerater! Se her! Dette er den militære revolusj onskomités stempel!» De glodde på legitimasjonen, og så på hverandre. «Det er forskjellig fra de andre,» sa den ene grettent. «Vi kan ikke lese, bror!» Jeg tok ham i armen. «Kom!» sa jeg. «La oss gå opp til det huset. Der er det sikkert noen som kan lese.» De nølte. «Nei», sa den ene. Den andre studerte meg. «Hvorfor ikke?» mumlet han. «Tross alt er det en for­ brytelse å drepe et uskyldig menneske.» Vi gikk opp til huset og banket på. En liten tykkfal­ len kvinne åpnet døren og trakk seg skyndsomt til­ bake, mens hun stammet: «Jeg vet ingen ting om dem! Jeg vet ingen ting om dem!» Den ene vakten holdt fram passet. Kvinnen hylte. «Bare les dette, kamerat.» Nølende tok hun papiret og leste fort:

204

«Innehaveren av dette pass, John Reed, er en represen­ tant for det amerikanske sosialdemokrati, en internasjona­ list . . . »

Nede på veien konfererte vaktene igjen. «Vi må ta deg med til regimentsrådet,» sa de. Vi trasket av sted på de sølete landeveien mens det begynte å skumre. Av og til traff vi på patruljer som stoppet og mønstret meg truende, mens legitimasjonen gikk på rundgang og soldatene lidenskapelig diskuterte hvorvidt jeg skulle skytes eller ei. Det var mørkt da vi nådde fram til det 2. Tsarskoye Selo infanteriregiments kaserner, noen lave bygninger som lå spredd langs veien. Endel soldater som hang omkring inngangen ble straks interesserte. En spion? En provokatør? Vi gikk opp en vindeltrapp og kom inn i en lang sal med en diger ovn midt på gulvet, og rek­ ker med køyer langs veggene. Det var sikkert samlet tu­ sen soldater der, som enten spilte kort, pratet, sang eller sov. I taket var det et gapende hull, lagd av en av Kerenskis kanoner. Jeg sto i døråpningen og det ble plutselig stille. Alle snudde seg og så på meg. Soldatene begynte å bevege seg mot meg, først rolig, men så trengte de seg på med forbitrede uttrykk. «Kamerater! Kamerater!» skrek en av vaktene. «Rådet! Rådet!» Soldatene stoppet nø­ lende. En slank ungdom med rødt armbind akslet seg frem. «Hvem er dette?» spurte han barskt. Vaktene for­ klarte. «Gi meg legitimasjonen!» Han leste den om­ hyggelig, og sendte meg av og til et undersøkende blikk. Så smilte han og leverte meg passet tilbake. «Kamerater, dette er en amerikansk kamerat. Jeg er for­ mann i rådet og ønsker deg velkommen til regimentet.» Mumlingen og summingen gikk over til jubelrop og plutselig skulle alle håndhilse på meg. «Du har ikke spist middag? Her har vi alt spist, men jeg skal følge deg over i offisersklubben hvor det er noen som snakker ditt språk.» Han førte meg tvers over gårdsplassen til en annen bygning. En ungdom med løytnantsdistinksjoner og et

205

aristokratisk utseende var på vei inn. Formannen pre­ senterte meg, tok meg i hånden og gikk tilbake. «Mitt navn er Stepan Georgevitch Morovsky, til tjeneste,» sa løytnanten på perfekt fransk. Vi kom inn i en rikt utstyrt hall hvorfra det førte en pompøs trapp opp. Fra korridoren i 2. etasje åpnet det seg dører til biljardrom, kortrom og bibliotek. Vi gikk inn i spise­ salen der det satt et snes offiserer rundt et bord. Alle var i full uniform og bar sine sølv- og gullskjeftede sverd, sine keiserlige ordener og dekorasjoner. De reiste seg høflig alle som en da jeg kom inn, og det ble gjort plass for meg ved siden av obersten, en impone­ rende skikkelse med grått skjegg. Middagen ble ser­ vert av rutinerte tjenere. Atmosfæren var som i en hvil­ ken som helst offisersmesse rundt om i Europa. Hvor var revolusjonen? «Dere er ikke bolsjeviker,» spurte jeg Morovsky. Et smil gikk rundt bordet, men jeg la merke til at et par så stjålent på tjenerne. «Nei», svarte han. «Bare en av offiserene i dette re­ gimentet er bolsjevik. Han er forøvrig i Petrograd i kveld. Obersten er mensjevik. Kaptein Kherlov over der er kadett. Jeg selv er sosialrevolusjonær, på høyre fløy. Jeg tror nok jeg kan si at flesteparten av offiserene i hæren ikke er bolsjeviker, men i likhet med meg er de demokrater og mener de må følge soldatene.» Etter middagen ble kartene hentet fram, og obersten brettet dem ut på bordet. De andre stilte seg rundt ham. o«Her,» sa obersen og pekte på blyantstreker, «var våre stillinger i morges. Vladimir Kyrilovitch — hvor befinner ditt kompani seg nå?» Kaptein Kherlov pekte. «Ifølge ordre inntok vi stillin­ ger langs denne veien. Karsavin avløste meg klokken fem.» I det samme ble døren åpnet og inn kom formannen i regimentsrådet sammen med en annen soldat. De sluttet seg til gruppen rundt kartet. «Godt», sa obersten. «Kosakkene er altså slått ti kilo­ meter tilbake i vår sektor. Jeg tror ikke det er nødven-

206

dig å rykke lengre fram. Mine herrer, i kveld nøyer vi oss med å holde den nåværende linjen, og ellers styrke posisjonene.» «Unnskyld!» avbrøt formannen i regimentsrådet. «Men ordren går ut på å rykke fram så raskt som mu­ lig og forberede oss på å engasjere kosakkene nord for Gatchina i morgen tidlig. Et knusende gjennom­ brudd er nødvendig. Vennligst foreta de nødvendige disposisjoner.» Det ble stille et øyeblikk. Obersten bøyde seg igjen over kartet. «Javel,» sa han med ny stemme. «Stepan Georgevitch, vil du . . .» Idet han raskt trakk opp lin­ jene med blå blyant, ga han sine ordre, mens en ser­ sjant noterte. Sersjanten trakk seg tilbake, og returnerte etter ti minutter med ordrene maskinskrevet, samt et gjennomslag. Formannen studerte kartet med ordren foran seg. «I orden», sa han og reiste seg. Han brettet sam­ men gjennomslaget og stakk det i lommen, undertegnet ordren, stemplet den med et stempel han hadde i lom­ men, og overrakte den til obersten. Snakk om revolusjon! Jeg returnerte til sovjet-palasset i Tsarskoye i regimentets stabsbil. Den samme trengsel av arbeidere, sol­ dater og matroser ut og inn, rusingen av biler, panser­ biler og kanoner foran dørene, og seiersrusens rop og latter. En gruppe rødegardister kom med en prest mel­ lom seg. Det var fader Ivan, ble det sagt. Han hadde velsignet kosakkene da de inntok byen. Siden hørte jeg at han ble skutt. Dybenko kom og avfyrte ordrer i øst og i vest. I hånden holdt han den digre revolveren. En bil stod klar med motoren i gang. Han satte seg i baksetet alene, og kjørte avsted mot Gatchina — for å arrestere Kerenski. Ved midnattstider nådde han utkanten av byen og fortsatte derfra tilfots. Hva Dybenko sa til kosakkene er det ingen som vet, men resultatet var iallfall at general Krasnov og hans stab og flere tusen kosakker overga seg og anbefalte Kerenski å gjøre det samme. Med hensyn til Kerenski, gjengir jeg et notat av

207

general Krasnov, nedtegnet om morgenen 14. novem­ ber: Gatchina 14. november 1917. I dag ved tretiden (etter midnatt) ble jeg tilkalt av øverst­ kommanderende (Kerenski). Han var meget opphisset, og meget nervøs. «General,» sa han til meg. «De har forrådt meg. Deres kosakker erklærer kategorisk at de vil arrestere meg og ut­ levere meg til matrosene.» «Ja,» svarte jeg. «Det er snakk om det, og jeg kjenner til at De ikke har noen sympati på noe hold.» «Men offiserene sier det samme.» «Ja, det er først og fremst offiserene som er misfornøyd med Dem.» «Hva skal jeg gjøre? Jeg burde begå selvmord». «Hvis De er en mann av ære, drar De straks til Petrograd med et hvitt flagg, oppsøker den militære revolusjonskomité og opptar forhandlinger som sjef for den provisoriske regjering.» «Javel. Jeg skal gjøre det, general.» «Jeg vil gi Dem eskorte, og skal spørre om en matros vil ledsage Dem.» «Nei, nei. Ikke en matros. Vet De om det er sant at Dybenko befinner seg her?» «Jeg vet ikke hvem Dybenko er.» «Han er min fiende.» «Det er ingen ting å gjøre. Den som spiller høyt må vite å ta en sjanse.» «Ja. Jeg drar i natt!» «Det vil være å rømme. Dra åpent og rolig så alle og en­ hver kan se at De ikke rømmer unna.» o «Javel. Men De må gi meg en eskorte som jeg kan stole på.» «Godt.» Jeg gikk ut og tilkalte kosakken Russkov fra det 10. Donregiment og beordret ham å plukke ut ti kosakker til å led­ sage øverstkommanderende. En halv time senere kont han til­ bake og sa at Kerenski ikke var i sitt kvarter, at han hadde rømt. Jeg slo alarm og ga ordre om ettersøking, idet jeg gikk ut i fra at han ikke kunne ha forlatt Gatchina, men han var ikke å finne noen steder.

Og slik rømte Kerenski alene, «forkledd som en matros», og dermed mistet han den siste rest av popula­ ritet han måtte ha hos de russiske massene. Jeg vendte tilbake til Petrograd i forsetet på en laste-

208

bil som ble kjørt av en eldre arbeidsmann og var fylt av rødegardister. Vi manglet parafin, så vi kjørte uten lys. Landeveien var tettpakket av soldater fra proleta­ riatets hær på vei hjem, og av reserver som strømmet til for å fylle lukene. Kjempemessige lastebiler hk vår, ko­ lonner med artilleri og vogner raget opp i natten, uten lys — akkurat som oss. Vi trengte oss hensynsløst fram, snart til venstre, snart til høyre for å unngå kollisjo­ ner som syntes uunngåelige, akkompagnert av hylende dekk og fotgjengernes skjellsord. Over horisonten skinte lysene fra hovedstaden, uten sammenlikning mer strålende ved natt enn ved dag, som et diadem på den golde sletten. Den gamle arbeidsmann som kjørte holdt rattet med en hånd, mens han med den andre i en begeistret be­ vegelse feide over hovedstaden. «Mitt!» ropte han med skinnende ansikt. «Min by nå — Petrograd!»

14 — Ti dager som rystet verden.

10. Moskva

Med glødende energi fulgte den militære revolusjonskomitéen opp seieren: 14. november. Til alle armékorps, til alle arbeider- og soldatersovjeter, bondeutvalg og absolutt alle, alle. I henhold til avtale mellom kosakker, junkere, soldater, matroser og arbeidere er det bestemt å stille Alexander Feodorvitch Kerenski for en folkedomstol. Vi krever i de un­ dertegnede organisasjoners navn Kerenski arrestert og brakt til Petrograd for å fremstilles for domstolen. Kosakkene i 1. divisjon av Ussuri-kavalleriet, Rå­ det for junkerne i Petrograd-avdelingen av franktirører, delegater for den 5. armé. Folkekommissær Dybenko.

Frelseskomitéen, dumaen, sentralkomitéen for det sosialrevolusjonære parti — som stolt påberopte seg Kerenski som medlem — alle protesterte heftig og hev­ det at han bare kunne stilles til ansvar overfor den grunnlovgivende forsamling. 16. november om kvelden stod jeg og betraktet to tu­ sen rødegardister som svingte inn på Zagordny-plassen bak et militærkorps som spilte Marseillaisen. Tonene hilste velkommen hjem igjen de brødrene som hadde forsvart «Den røde Petrograd», og hvor godt sto de ikke til de blodrøde flaggene som vaiet over arbeiderrekkene. De marsjerte forbi i mørke og sno, kvinner og menn under svaiende bajonetter, gjennom dårlig opp­ lyste og sølete gater, iakttatt av et taust borgerskap med forakt og frykt. M e var mot rødegardistene — forretningsfolkene, 210

spekulantene, aksjeeierne, jordeierne, offiserene, politi­ kerne, lærerne, studentene, de frie yrker, kjøpmenn, kontorister, agenter. De andre sosialistpartiene nærte et uforsonlig hat til bolsjevikene. På sovjetenes side stod de menige arbeidere og matroser, soldater som ikke var blitt demoralisert, jordløse bønder og noen få — meget få — intellektuelle. •I den fjerneste krok av Russland, hvor desperate gatekamper fortsatt pågikk, ga meldingene om Kerenskis nederlag og proletariatets seier gjenlyd. Kazan, Saratov, Novgorod, Vinnitza — hvor gatene hadde flytt av blod, Moskva hvor bolsjevikene hadde rettet kano­ nene mot borgerskapets siste støttepunkt — Kreml. «De bombarderer Kreml!» Nyheten gikk som løpeild i Petrograds gater og ble mottatt med forferdelse. Rei­ sende fra «hvite og skinnende lille mor Moskva» for­ talte redselshistorier. Tusen drepte. Det meste av Tverskaya og Kuznetsky i flammer. Vasili Blazhennykirken en rykende ruin. Uspensky-katedralen i ferd med å ramle sammen. Kremls Spasskaya-portal vak­ lende. Dumaen brent ned til grunnen. Ingenting av det bolsjevikene hadde foretatt seg kun­ ne sammenliknes med denne fryktelige blasfemi i hjertet av det hellige Russland. Kanonskuddene lød i de troen­ des ører som knusende slag midt i ansiktet på «den hellige ortodokse kirke», som ødeleggelse av selve den russiske nasjons mest dyrebare skatter. 15. november brøt undervisningenskommissær Lunatsjar ski sammen i Folkekommissærenes råd og styrtet gråtende ut mens han ropte: «Jeg orker det ikke! Jeg holder ikke ut denne meningsløse ødeleggelse av skjønnhet og tradisjon.» Samme ettermiddag gjenga avisene hans avskjeds­ søknad: Jeg har nettopp fått høre av folk som har ankommet fra Moskva hva som har skjedd der. St. Basil den velsignedes katedral og Maria bebudelseskatedral blir beskutt. Kreml — hvor Petrograds og Moskvas mest verdifulle kunstskatter oppbevares, er under artilleriild. Det er tusener av ofre. 211

Den fryktelige striden har nådd et stadium av bestialsk villskap. Hva gjenstår? Hva mer kan skje? Jeg holder ikke dette ut. Begeret er fullt. Jeg er ute av stand til å utholde disse redsler. Det er umulig å arbeide un­ der presset av tanker som driver en til vanvidd! Derfor forlater jeg Folkekommissærenes råd. Jeg er oppmerksom på beslutningens alvor. Men jeg orker ikke me r . . .

Samme dag overga hvitegar dis tene og junkerne i Kreml seg, og fikk marsjere fritt vekk. De hadde inn­ gått en avtale med bolsjevikene som lød: 1. Komiteen til offentlig sikkerhet opphører å eksistere. 2. De hvite garder blir avvæpnet og oppløst. Offiserene beholder sine sverd og håndvåpen ellers. Militærakademiene får bare beholde våpen som er nødvendige av hensyn til un­ dervisningen. Junkerne skal utlevere alle andre våpen. Den militære revolusjonskomité garanterer hver enkelts sikkerhet og frihet. 3. Til å forestå awæpningen, som fastsatt i pkt. 2. ned­ settes en kommisjon bestående av representanter for de par­ ter som har deltatt i forhandlingene. 4. Fra og med undertegnelsen av denne avtale, skal begge parter gi ordre om å innstille alle militære operasjoner, og sørge for at avtalen blir overholdt. 5. Når avtalen er undertegnet, skal begge parter løslate sine fanger.

Bolsjevikene hadde nå hatt kontroll over byen i to dager. Forskremte borgere kom opp av kjellerne for å se om slekt og venner var i live. I stedet for å avta, svulmet imidlertid historiene om Moskvas ødeleggelse opp. Derfor bestemte vi oss for å reise dit og se på tin­ gene. Selv om Petrograd gjennom hundre år har vært hovedsete for regjeringen, er det fremdeles en kunstig by. Moskva er et stykke ekte Russland, Russland som det var og vil forbli, der ville vi bedre kunne føle hva det russiske folk mente om revolusjonen. Den siste tiden hadde den militære revolusjons­ komité, ved hjelp av menige jernbanearbeidere, holdt 212

trafikken oppe på Nikolai-banen og sendt tog på tog med matroser og rødegardister sørvestover. Vi ble for­ synt med passérsedler fra Smolny, uten det kunne in­ gen forlate hovedstaden. Da toget rygget inn på stasjonen, ble det straks stor­ met av hundrevis av forkomne soldater som slo inn vin­ duene og oversvømmet kupeene, fylte korridorene og til og med kløv opp på taket. Tre av oss greide å kom­ me oss inn i en kupé, men i det samme trengte sikkert tyve soldater seg på. Det var bare plass for fire, så vi protesterte og argumenterte og fikk medhold av kon­ duktøren, men soldatene bare lo. Hva rakte noen små­ borgeres komfort dem? Vi viste fram papirene fra Smolny, og straks fikk pipen en annen lyd. «Kom, kamerater», ropte en av dem. «Dette er ameri­ kanske tovoarishtchi. De har kommet 30.000 verst for å se revolusjonen vår, og er naturligvis trette.» Med mange unnskyldninger trakk de seg tilbake. Snart etter hørte vi at de hadde brutt seg inn til to velfødde russere som hadde bestukket konduktøren og låst døren. Klokken var omlag syv om kvelden da vi kjørte ut fra stasjonen, et utrolig langt togsett, trukket av et svakt lite lokomotiv som ble fyrt med ved og hostet av gårde med mange avbrekk. Soldatene på taket sang folke­ sanger og slo takten med hælene, og i korridoren — hvor det var så trangt at en knapt kunne passere — raste politiske diskusjoner hele natten. Konduktøren gikk av gammel vane rundt for å kontrollere billettene, men fant — bortsett fra våre — svært få, og etter en tids fåfengt kjekling løftet han fortvilet armene og for­ svant. Luften var tykk av røyk og utdunstninger, og hadde det ikke vært for de istykkerslåtte vinduene, var vi antagelig blitt kvalt i løpet av natten. Neste morgen var det snøvær og bitende kaldt. Ved middagstider kom en bondekone på med en kurv svarte brødstomper og en stor kanne lunken kaffeerstatning. Toget skranglet videre i rykk og napp med et og annet lengre opphold på stasjoner der passasjerene stormet ut på perrongen og hev seg over det som ble solgt av

213

spiselig. Under et av disse oppholdene støtte jeg på Nogin og Rykov, de avgåtte kommissærer som var på vei til Moskva for å legge fram sine besværinger for sitt eget sovjet. Rett etterpå så jeg også Bukharin — en liten mann med rødt skjegg og fanatiske øyne, «mer radikal enn Lenin», ble det sagt om ham. Så lød de tre klokkeslagene og vi styrtet tilbake til toget for å trenge oss gjennom den tettpakkede og støyende korridoren. Det var et godlynt reiseselskap som tok påkjenningene med humør og tålmodighet og utrettelig diskuterte alt mellom himmel og jord, fra si­ tuasjonen i Petrograd til det britiske fagforeningssystem. Før vi nådde Moskva hadde nesten hver vogn organisert komitéer til å'skaffe og fordele mat, og disse komiteene ble igjen splittet opp i politiske fraksjoner som trettet om prinsipielle spørsmål. Jernbanestasjonen i Moskva var mennesketom. Vi oppsøkte kommissærens kontor for å ordne med billetter for tilbaketuren. Det var en gretten ungdom med løytnantvinkler. Da vi viste ham papirene fra Smolny, mis­ tet han beherskelsen og erklærte at han ikke var bolsje­ vik, men representant for sikkerhetskomitéen. Karak­ teristisk nok for forvirringen under maktovertakelsen var byens hovedjembanestasjon glemt. Ikke en drosje i sikte. Noen kvartaler nede i gaten fikk vi imidlertid vekket en til det groteske påkledd kusk som sto og sov oppetter sleden. «Hvor mye til byens sentrum?» Han klødde seg i hodet. «Dere får ikke rom på noe hotell,» sa han, «men jeg skal kjøre dere rundt for hundre rubler.» Før revolusjonen ville det kostet to! Vi protesterte, men han bare trakk på skulderen. «Det kre­ ves ikke så rent lite mot å kjøre rundt i en slede nå om dagen,» sa han. Vi greide ikke å prute ham under femti. Mens vi kjørte nedover de stille, snøhvite og dårlig opplyste gatene, fortalte han om sine opplevelser under de seks dagene kampene hadde vart. «Plutselig mens jeg kjørte eller stod og ventet på en kunde, så sa det poffl og en kanonkule eksploderte der, og poffl en

214

kanonkule eksploderte der, ratt-tata! fra et maskin­ gevær. Jeg i full gallopp med en helvetes skyting på alle kanter. Avsted til en stille gate for å ta en lur, og plutselig poff! Ny granat, ratt-tata! Helvete! Helvete! Helvete! B-r-r-r-r-!».. Sentrumsgatene lå gjensnødd og stille etter stormen. Bare noen få gatelys skinte over enkelte fotgjengere som ilte av sted på fortauene. Fra de store step­ pene kom en isnende vind som skar like inn til beinet. Ved det første hotellet vi stoppet, stod det to stearinlys på resepsjonsdisken. «Jo, vi har noen meget komfortable rom, men vin­ duene er skutt ut. Hvis selskapet ikke har noe i mot litt frisk luft.» Nedover Tverskaya var butikkvinduene knust og ga­ tene fulle av granathull og oppbrukket kantsten. Hotell etter hotell var overfylt, eller eieren så forskremt at han bare svarte: «Nei, nei, det finnes ikke rom! Det finnes ikke rom!» I de strøkene hvor de store finans- og forretnings­ byggene lå, hadde det bolsjevikiske artilleri vært used­ vanlig effektivt. Som en sovjet-offiser sa senere: «Når vi ikke riktig visste hvor junkerne og hvitegardistene befant seg, så bombarderte vi isteden lommebøkene de­ res.» På det store Hotell National slapp vi endelig inn. Det skyldtes at vi var utlendinger, og at den militære revolusjonskomité hadde lovt å beskytte utlendingenes bosteder. I toppetasjen viste direktøren oss endel vin­ duer som var knust av granatsplinter. «De udyrene!» sa han og knyttet neven. «Men bare vent! Deres tid vil komme. Bare noen dager nå så faller deres latterlige regjering. Og da skal de få igjen!» Middag fikk vi i en vegetarrestaurant med det be­ snærende navn «Jeg spiser ingen» og portrett av Tolstoy på en fremtredende plass, hvorpå vi drev ut i ga­ tene. Hovedkvarteret for Moskva sovjet var i den tidligere generalguvernørens palass, en imponerende hvit byg­ ning mot Skobeliev-plassen. Rødegardister stod vakt

215

ved døren. Etter å ha gått opp en bred, pompøs trapp hvor veggen var fylt med bekjentgjørelser og politiske henvendelser, passerte vi en rekke høyloftede forværelser med malerier i gullrammer og rød skrud. Endelig kom vi til storsalen med blendende krystall-lysekroner og forgylninger. Der summet det av stemmer, akkom­ pagnert av den dypere duren fra symaskiner. Store byl­ ter med rødt og svart tøy lå utrullet over parkettgulvet og bordene, og her satt det et halvt hundre kvinner og klippet og sydde på vimpler og bannere til gravferden for revolusjonens falne. Disse kvinneansiktene var mer­ ket av livets påkjenninger, og mange av dem arbeidet med forgråtte øyne. Den røde armé hadde hatt store tap. Ved et bord i et hjørne satt Rogov, en intelligent mann med briller og skjegg og svart arbeidsbluse. Han inviterte oss til å marsjere sammen med den sentrale eksekutivkomiteen i minneprosesjonen neste morgen. «Det er umulig å få de sosialrevolusjonære og mensjevikene til å forstå noe!» utbrøt han. «De går på akkord av ren og skjær vane. Hva gir du meg! De foreslår oss å arrangere en fellesbegravelse sammen med junkerne!» Gjennom salen kom en mann i fillete soldatfrakk og shapka som det var noe kjent ved. Ganske riktig, det var Melnichansky, eller urmaker George Melcher, fra Bayonne i New Jersey, som jeg hadde kjent siden den store Standard Oil-streiken. Nå var han sekretær i Moskva metallarbeiderforbund, og hadde vært kom­ missær for den militære revolusjonskomitéen under kampene, fortalte han. «Du ser hvordan jeg ser ut!» utbrøt han. «Jeg var i Kreml sammen med gutta da junkerne kom første gan­ gen. De låste meg inn i kjelleren og plukket meg for alt, frakk, penger, klokke, ja til og med ringen på fin­ geren. Dette er alt jeg har å ha på meg!» Han fortalte mange detaljer fra den blodige seksdagers-krigen som hadde kløvd Moskva i to. I motset­ ning til i Petrograd, hadde dumaen i Moskva tatt ledel­ sen over junkerne og hvitegardistene. Borgermester

216

Rudnev og Minor, presidenten i dumaen, hadde stått i spissen for troppene og sikkerhetskomitéen. Bykommandant Riabtsev, en mann med demokratisk legning, had­ de nølt med å motarbeide den militære revolusjonskomité, men dumaen tvang ham. Det var borgermeste­ ren som hadde ivret for å besette Kreml. «De vil aldri våge å skyte på dere der,» sa han. Et garnisonsregiment som var demoralisert av lang inaktivitet, ble angrepet av begge parter. Regimentet holdt møte for å avgjøre hva det skulle foreta seg. Re­ sultatet ble at det skulle forholde seg nøytralt og fort­ sette med sine sysler som besto i å selge filler og solsikkefrø! «Men det verste av alt», sa Melnichansky, «var at vi måtte drive organisasjonsvirksomhet midt under kam­ pene. Motparten visste hva de ville, men på vår side hadde soldatene sitt sovjet, og arbeiderne sitt. Det var et fryktelig kiv om hvem som skulle være øverstkom­ manderende. Noen regimenter diskuterte i dagevis før de kunne bestemme seg, og da offiserene plutselig for­ lot oss, sto vi der uten noen ledelse til å gi ordre.» Melnichansky ga meg levende inntrykk av små og store hendelser. En gråkald dag sto han på hjørnet av Nikitskaya hvor maskingeværilden med jevne mellom­ rom pisket i gaten. Det var samlet en gjeng gutter der — hjemløse gategutter som vanligvis solgte aviser. Hy­ lende og opphisset, som over en ny lek, ventet de til il­ den avtok og prøvde å løpe over gaten. Mange ble drept, men resten danset fram og tilbake og lo og eg­ get hverandre. Sent på kvelden gikk jeg til Dvorianskoya Sobranie —- Adelsklubben — hvor Moskva-bolsjevikene skulle ha møte for å høre rapportene fra Nogin, Rykov og de andre som hadde forlatt folkekommissærenes råd. Forsamlingssalen var et teater hvor det under det gamle regime ble oppført amatørforestillinger av franske komedier for et publikum av offiserer og glitrende da­ mer. Publikum besto først av intellektuelle som bodde nær byens sentrum. Nogin talte, og flesteparten av til-

217

hørerne var tydeligvis enige med ham. Det ble sent før arbeiderne ankom. De bodde i byens utkanter, og det gikk ingen trikker. Men omkring midnatt begynte de å klampre opp trappene i grupper på ti og tyve, store barske karer i grove klær, rett fra kamplinjene, hvor de hadde slåss som djevler og sett kamerater stupe. Neppe var møtet blitt konstituert, før Nogin befant seg i et stormvær av angrep og hånlige rop. Forgjeves prøvde han å argumentere, forklare, men de ville ikke høre på ham. Han hadde forlatt folkekommissærenes råd, han hadde forlatt sin post mens kampen raste. Med hensyn til borgerpressen, fantes det ikke lenger noen slik i Moskva. Til og med den kommunale duma var oppløst. Bukharin reiste seg, lidenskapelig og logisk, med en stemme som pisket og slo, pisket og slo. Ham lyttet de til med skinnende øyne. En resolusjon til støtte for folkekommissærenes råd ble vedtatt med overvel­ dende flertall. Moskva hadde talt. Sent på natten gikk vi gjennom de tomme gatene, under Den iberiske port til den veldige Røde plass foran Kreml. Vasili Blazhenny-kirken ruvet fantastisk opp med sine kulørte og forsirede kupler. Det fantes ikke tegn til ødeleggelser. Langs den ene siden av plas­ sen reiste Kremls dystre tårn og murer seg. Lysskjær flimret mot muren, uten at vi kunne se hvor det kom fra, og lyden av stemmer og hakking og graving nådde oss tvers over plassen. Vi skrådde over. Store hauger av jord og stein var kastet opp nær mu­ ren. Vi kløv opp og så ned i to store jordhull, 10-15 fot dype og 40 meter lange, hvor hundrevis av solda­ ter og arbeidere var i gang med å grave i lyset fra flammende bål. En ung soldat snakket til oss på tysk. «Brorskapsgraven,» forklarte han. «Fem hundre proletarer som falt for revolusjonen skal begraves her i morgen.» Han viste oss ned i graven. Hakker og spader gikk uavbrutt og jordhaugene vokste. Det ble ikke sagt et ord. Over oss var natthimmelen full av stjerner, og tsarveldets historiske Kreml-mur virket endeløs. «Her på dette hellige sted, det helligste i Russland,

218

skal vi begrave våre hellige,» sa soldaten. «Her ved tsarens gravmæler skal vår tsar — folket — sove.» Han bar den ene armen i bind etter et skuddsår. Han så på den. «Dere utlendinger ser ned på oss russere fordi vi si lenge fant oss i et middelaldersk monarki. Men vi inn­ så at tsaren ikke var den eneste tyrann her i verden. Kapitalismen var verre, og i alle land var kapitalismen keiser .. . Russisk revolusjonstaktikk er b e s t. . . » Da vi skulle til å gå, begynte arbeiderne i gravene, trette og våte av svette, å klyve opp. Tvers over den Røde plass kom skarer av nye menn hastende. De duk­ ket ned i jordhullene og satte i gang med arbeidet uten å si et ord. Slik fortsatte frivillige å avløse hverandre hele nat­ ten, uten å slakke av på tempoet, og da det kalde morgenlyset ség innover den enorme hvite plassen og Brorskapgravens brune jordhull, var de ferdige. Vi sto opp før daggry og skyndte oss gjennom ga­ tene til Skobeliev-plassen. Det var ikke et menneske 'å se i den store byen, men det lå en dirrende spenning i luften, som en fjern vind i anmarsj. I det bleke halvlyset var en liten gruppe menn og kvinner samlet foran sovjetets hovedkvarter med en rød transparent med gullbokstaver — Sentraleksekutivkomitéen for Moskva sovjet. Den fjerne, vage summingen ble dypere og vokste i styrke til en brummende bass. Byen våknet. Vi marsjerte ned Tverskaya med bannere vaiende over oss. De små gatekapellene langs ruten var lukket og mørke. Den iberiske jomfrus kapell, som hver ny tsar avla et besøk før han fortsatte til Kreml for å krone seg selv og som ellers var åpent og besøkt natt og dag, strålende med de troendes lysekroner og juvelbesatte ikoner, selv det var nå stengt. For første gang siden Napoleon var i Moskva brant ikke lysene, ble det sagt. Den hellige gresk-ortodokse kirke ønsket ikke å la sitt lys skinne over Moskva, over den uærbødige orme­ yngel som hadde beskutt Kreml. Kirkene la mørke og tomme, prestene var forsvunnet. Det fantes ikke geist­ lige til å forrette ved den røde gravferd, det skulle ikke være noen seremonier for de døde, og heller in­

219

gen bønner ved gravene til de blasfemiske. Tikhon, erkebiskopen av Moskva, skulle snart bannlyse sov­ jetene. Butikkene var også lukket, og borgerskapet holdt seg hjemme — men av andre grunner. Dette var folkets dag, hatet og fryktet. Allerede da følget strømmet gjennom Den iberiske port var det vokst til en levende skog av mennesker, og Den røde plass var fylt av tusener på tusener. Jeg la merke til at da demonstrantene passerte Det iberiske kapell, hvor forbipasserende alltid hadde pleid å korse seg, var det ingen som tok notis av det. Vi trengte oss fram gjennom de tettpakkede massene og stilte oss opp på en av jordhaugene ved Kremlmuren. Mange hadde allerede tatt plass der, bl.a. Muranov, soldaten som var valgt til Moskvas nye kom­ mandant, en kraftig og liketil kar med skjegg. Gjennom alle gatene som munnet ut på Den røde plass strømmet folk na til, tusener og atter tusener med det umiskjennelige preg av slit og fattigdom. Et militærkorps kom marsjerende til Internasjonalen, og sponbegynte massene a synge med, langsomt og høyti­ delig. Fra toppen av Kreml-muren hang det veldige røde bannere med hvite og gyldne inskripsjoner: «Verdens­ revolusjonens første martyrer», og «Lenge leve bror­ skapet mellom verdens arbeidere». En bitende vind feide over plassen og bannerne flag­ ret. Fra byens utkanter begynte nå arbeiderne å an­ komme med sine døde. En kunne se dem på avstand, flaggborgen og den mørkerøde fargen — lik blod __på kistene de bar. Det var enkle kister, laget av uhøvlede bord og oversmurt med rødfarge, båret høyt på akselen av barkede menn som marsjerte med tårene strømmende nedover ansiktet, fulgt av kvinner som hulket eller bare gikk stivt, med hvite, døde ansikter. Noen av kistene var åpne, og lokkene ble båret bak. Andre var dekket av gyldne og sølvfargede slør, eller med en soldatlue fes­ tet på toppen. Kransene var av kunstige blomster. Prosesjonen kom langsomt mot oss, en endeløs strøm 220

av bannere i alle nyanser av rødt med sølv og gullinskripsjoner, med sløyfer og remser av krepp — og noen anarkistflagg, svarte med hvite bokstaver. Orkeste­ ret spilte den revolusjonære sørgemarsj mens tilskuermassene og deltakerne sang med og hulket. Sammen med fabrikkarbeiderne kom også soldatkompaniene med sine kister, kavalleristene til hest, artilleris­ tene med floromvundne kanoner, svart og rødt. Deres bannere sa: «Lenge leve den tredje internasjonale!» eller «Vi krever en ærlig, demokratisk fred!» Langsomt ble kistene båret til graven, og de som bar, gikk ned i jordhullene. Mange av dem var kvinner — sterkbygde arbeidskvinner. Bak de døde fulgte andre kvinner, unge og fortvilete kvinner, eller gamle, ryn­ kede kvinner som klynket som sårede dyr og som fulgte sine menn og sønner til «brorskapsgraven». Hele den lange dagen fortsatte prosesjonen å strøm­ me, inn Den iberiske port og ut Nikolskaya, en skog av røde bannere som ga uttrykk for håp og brorskap og veldige profetier, mot en bakgrunn av 50.000 men­ nesker, til vitnesbyrd for all verdens arbeidere i denne og kommende generasjoner. En etter en ble de 500 kistene lagt i jordhullene. Det begynte å mørkne, men de senkede og vaiende ban­ nerne fortsatte å komme, musikkorpset spilte sørge­ marsjen, mengden sang. Kransene ble hengt i de nakne trærne ved graven og så ut som mangefargede blomster. 200 mann begynte å skuffe i jordhaugene. Gjennom sangen kunne vi høre regndråpene slå mot kistene. Lysene på plassen ble tent. Det siste banner passerte, og de siste hulkende kvinner som så seg tilbake i despe­ rat fortvilelse. Langsomt trakk proletariatets tidevannsbølge seg tilbake fra den Røde plass. Det gikk opp for meg at det troende russiske folk ikke lenger trengte til prestenes forbønn for å finne en himmel. De bygde seg i stedet et rike her på jorden, mer strålende enn noen himmel, og det var en ære å dø for det.

221

11. Erobring av statsmakten

Erklæring om de russiske folks rettigheter Den første sovjet-kongress i juni i år proklamerte selv­ bestemmelsesrett for folkene i Russland Den andre sovjet-kongress, i november, stadfestet disse for Russlands folks umistelige rettigheter mer bestemt og en­ delig. . I overensstemmelse med kongressens vilje har Folkekommissærenes råd lagt følgende prinsipper til grunn for sitt ar­ beid med nasjonalitetsspørsmålet: 1. Likhet og suverenitet for folkene i Russland. 2. Selvbestemmelsesrett for folkene i Russland, med rett til å skille seg ut og danne uavhengige stater. 3. Avskaffelse av alle nasjonale og nasjonalreligiøse pri­ vilegier og fortrinn. 4. En fri utvikling for nasjonale minoriteter og etnografiske grupper innenfor Russlands territorium. Dekreter vil bli utformet umiddelbart etter dannelsen av en kommisjon for nasjonalitetsspørsmålet. I den russiske republikks navn. Eolkekommissær for nasjonaliteter. Ejugashvili-Stalin. President fo r folkekommissærenes råd. V. Ulianov (Lenin)

Den sentrale rada i Kiev proklamerte øyeblikkelig Ukraina som uavhengig republikk. D et samme gjorde Finland, gjennom senatet i Helsingfors. Uavhengige «regjeringer» dukket opp i Sibir og Kaukasus. Den 222

polske militærkomité samlet i all hast de polske styr­ kene fra den russiske armé, avskaffet soldaterrådene og innførte jemdisiplin . .. Alle disse «stater» og «bevegelser» hadde det til fel­ les at de var kontrollert av de eiendomsbesittende klas­ ser som fryktet og avskydde bolsjevismen. Fast og uryggelig, midt i kaoset av radikale omskift­ ninger, hamret folkekommissærenes råd på det sosialis­ tiske byggverket. Dekret om sosial sikkerhet, om arbei­ dernes kontroll i bedriftene, avskaffelse av tider og rangordninger, avskaffelse av domstoler og opprettelse av folketribunaler. Hær og marine sendte deputasjon på deputasjon for å gratulere det nye styret av folket. Foran Smolny så jeg en dag et fillete regiment som kom rett fra skytter­ gravene. Soldatene hadde samlet seg foran inngangen, og tynne og grå i fjeset så de opp mot bygningen som om Vårherre selv skulle bo der inne. Noen pekte på de keiserlige ørner over porten og lo. Rødegardister kom for å avløse vakten. Soldatene fulgte interessert med, nys­ gjerrige som om de bare hadde hørt om rødegardister, aldri sett dem. De lo godmodig og trengte seg fram for å slå dem på ryggen, med halvveis spøkefulle, halv­ veis beundrende bemerkninger. Den provisoriske regjering hadde opphørt å eksistere. 13. november sluttet prestene i alle hovedstadens kir­ ker å be for dem. Men som Lenin sa til Tsay-ee-kab, dette var «bare begynnelsen på makterobringen». Fra­ tatt våpenmakt begynte opposisjonen som fortsatt kon­ trollerte nasjonens økonomiske liv, å organisere oppløs­ ning og forvirring, og det med hele det russiske folks talent for samarbeid. Statsfunksjonærenes streik var godt organisert. Hvert forsøk fra bolsjevikenes side på å overta statsapparatet, ble møtt med motstand. I Utenriksdepartementet nektet funksjonærene å anerkjenne Trotskij, de låste seg inne, og saboterte da dørene ble brutt opp. Han forlangte nøklene til arkivet, men fikk dem ikke før det kom arbeidsfolk for å bryte det opp. Det ble da oppdaget at Nekratov, tidligere

223

viseutenriksminister, hadde tatt med seg de hemmelige traktatene da han forsvant. Shliapnikov prøvde å overta arbeidsdepartementet. Det var bitende kaldt og ingen til å fyre opp i ovnene. Blant de hundrevis av ansatte fantes det ikke en som ville vise ham hvor statsrådens kontor var. Alexandra Kollontay som 13. november ble utnevnt til kommissær for offentlig velferd — departementet for sosialt arbeid — ble ønsket velkommen med en streik som omfattet alle funksjonærene, på førti nær. Snart var bygningen beleiret av storbyens fattige og nødli­ dende, pasienter fra forskjellige institusjoner, sultende krøplinger, hjemløse barn med blåfrosne ansikter. Med tårer i øynene beordret Kollontay de streikende arre­ stert inntil nøklene til kontorer og pengeskap ble u t­ levert. Da hun fikk nøklene, viste det seg at den tidli­ gere minister, baronesse Panina, hadde tatt med seg alle midlene, og nektet å utlevere dem uten etter ordre fra den grunnlovgivende forsamling. I landbruksdepartementet, forsyningsdepartementet og finansdepartementet hersket det tilsvarende forhold. De ansatte fikk beskjed om å vende tilbake til arbeidet, eller de ville miste sine pensjonsrettigheter, men holdt seg fortsatt vekk, eller vendte tilbake bare for å sabo­ tere. Fordi hele intelligentsiaen var imot bolsjevikene, hadde sovjetstyret små muligheter for å skaffe nve folk. Privatbankene holdt stadig lukket, bare med en bak­ dør åpen for spekulanter. Da de bolsjevikiske kommis­ særer ankom, forsvant funksjonærene etter først å ha gjemt bøkene og fjernet midlene. Alle de ansatte i stats­ banken streiket, unntatt de som stod for hvelvene og pengefremstillingen. De avslo alle krav fra Smolny, men privat utbetalte de store summer til frelseskomitéen og den kommunale duma. Ved to anledninger forlangte en kommissær, ledsaget av et kompani rødegardister, utbetalt en større sum til dekning av statsutgifter. Første gangen var dumamedlemmer og mensjevikiske og sosialrevolusjonære le­ dere tilstede i et imponerende antall, og de utmalte

224

konsekvensene i den grad at kommissæren ble skremt. Den andre gangen ankom han med en arrestordre som ble lest opp, men en eller annen gjorde ham oppmerk­ som på at den manglet dato og stempel, og den tradi­ sjonelle russiske respekt for dokumenter tvang ham til retrett. Finansinstituttet ødela alle sine bøker så regnskapene med utlandet gikk tapt. Forsyningskomitéen og admini­ strasjonen for kommunens bedrifter streiket eller sabo­ terte. Og da bolsjevikene, tvunget av befolkningens bitre nød, prøvde å gripe inn i den kommunale virksom­ het, gikk de ansatte øyeblikkelig til streik og dumaen oversvømmet landet med telegrammer om «bolsjevikenes krenkelse av det kommunale selvstyre». Ved militære hovedkvarter og i krigsministeriet, hvor de gamle embetsmenn hadde gått med på å fortsette, ble sovjetene boikottet på alle tenkelige måter, det gikk til og med så langt at troppene ved fronten ble for­ sømt. Vikzhel var fiendtlig innstilt og nektet å transpor­ tere sovjettropper. Hvert troppetog fra Petrograd måtte tas ut med makt, og arrestasjoner foretas — hvorpå Vikzhel truet med generalstreik hvis de arresterte ikke øyeblikkelig ble løslatt. Smolny var tilsynelatende hjelpeløs. Avisene skrev at fabrikkene i Petrograd måtte stenge i løpet av tre uker av mangel på brensel. Vikzhel meddelte at tog­ trafikken ville opphøre fra 1. desember. Det fantes ikke mat i Petrograd for mer enn tre dager, og ingen nye forsyninger kom. Soldatene sultet ved fronten. Frelseskomitéen og de forskjellige sentralkomitéer sendte ut paroler som oppfordret befolkningen utover landet til å ignorere regjeringens dekreter. Og de allierte ambas­ sader var enten kjølig likegyldige eller åpent fiendt­ lige. Opposisjonspressen ble undertrykt den ene dagen, men var på gaten under nye navn neste morgen med en flom av spydigheter over det nye regime. Til og med Novaya Zhisn som karakteriserte det som «en kombina­ sjon av demagogi og evneløshet»! 15 — Ti dager som rystet verden.

225

Fra dag til dag synker folkekommissærenes styre dypere og dypere ned i hastverkets gjørme. Etter lettvint å ha tatt makten, vet ikke bolsjevikene hva de skal gjøre med den. Maktesløse overfor det eksisterende statsapparat, er de samtidig ute av stand til å skape et nytt som kan fungere i overensstemmelse med de sosialistiske eksperimentteorier. For ikke lenge siden hadde ikke bolsjevikene folk nok til å lede sitt eget voksende parti — hvor skal de da finne trenede folk til å utøve de forskjellige og kompliserte statsfunksjoner? Den nye regjering forordner og truer, den oversprøyter landet med det ene dekret mer radikalt og «sosialistisk» enn det andre. Men i denne demonstrasjon av papirsosialisme — som vil få våre etterkommere til å måpe — finnes det hverken evne eller vilje til å løse dagens presserende proble­ mer.

I mellomtiden fortsatte Vikzhel-forhandlingene om en ny regjering natt og dag. Partene var allerede enige om prinsippene for et regjeringsgrunnlag. Sammensetnin­ gen av et folkeråd var under diskusjon. Det forelå ut­ kast til et ministerium med Tchernov som statsminister. Bolsjevikene skulle få være med som en minoritet, men Lenin og Trotskij var utestengt. Sentralkomitéene i det mensjevikiske og sosial-revolusjonære parti uttalte at skjønt de fortsatt fordømte bolsjevikenes «kriminelle po­ litikk» ville de «for å stoppe det brodermorderiske blod­ bad» ikke motsette seg deres deltakelse i folkerådet. Kerenskis flukt og den forbausende fremgang sov­ jetene hadde rundt om, endret imidlertid situasjonen. På et møte i Tsay-ee-kab 1. november forlangte det sosialrevolusjonære venstre at bolsjevikene skulle danne en koalisjonsregjering sammen med de andre sosialist­ partiene. Malkin sa: «Begivenhetene i Moskva hvor våre kamerater dør på begge sider av barrikadene, tvin­ ger oss til å ta opp spørsmålet om maktorganiseringen nok en gang, noe som ikke bare er vår rett, men vår p lik t. . . Vi har gjort oss fortjent til å sitte her bak Smolny-instituttets vegger og stå på denne talersol sammen med bolsjevikene. Etter den bitre, indre parti­ strid vi har hatt, blir vi nødt til — hvis dere avslår å gå med på et kompromiss — å fortsette kampen uten-

226

for. Vi må kunne by demokratiet et akseptabelt kom­ promiss. Etter en pause for å overveie dette ultimatum, vendte bolsjevikene tilbake med en resolusjon som ble lest opp av Kamenjev: Tsay-ee-kah anser det nødvendig at det kommer med i regjeringen representanter for alle de sosialistiske partier som omfatter arbeider-sovjeter og soldater- og bonderåd, og som anerkjenner resultatene av 7. november-resolusjonen — d.v.s. er basert på sovjetstyret, dekretene om fred, jord og ar­ beidernes kontroll med industrien, samt bevæpning av ar­ beiderklassen. Tsay-ee-kah beslutter derfor å foreslå for­ handlinger om opprettelse av et riksstyre med alle partier tilknyttet sovjetene, og fastholder følgende betingelser som grunnlag: Regjeringen er ansvarlig overfor Tsay-ee-kah. Tsay-eekah blir utvidet til 150 medlemmer. Disse 150 representan­ ter fra sovjeter av arbeidere og soldater forøkes med 75 representanter for bonde-sovjeter i provinsen, 80 fra hærog flåteorganisasjoner, 40 fra fagbevegelsen (25 fra de forskjellige all-russiske forbund i forhold til størrelsen, 10 fra Vikzhel og 5 fra post- og telegrafarbeiderne) og 50 re­ presentanter for de sosialistiske partier i Petrograd kom­ munale duma. I selve regjeringen skal minst halvparten av departementene forbeholdes bolsjevikene. Arbeidsdeparte­ mentet, innenriksdepartementet og Utenriksdepartementet må gå til bolsjevikene. Ledelsen for garnisonene i Petrograd og Moskva må forbli i hendene på representanter for sovjetene i Moskva og Petrograd. Regjeringen forestår den systematiske bevæpning av ar­ beiderne over hele Russland. Det er besluttet å fastholde kameratene Lenin og Trotskijs kandidatur.

Kamenjev redegjorde nærmere om dette. Det såkalte Folkerådet, som er foreslått av V7&z£e/-konferansen, ville bestå av omtrent 420 medlemmer, hvorav omtrent 150 bolsjeviker. Resten ville bestå av representanter for det kontrarevolusjonære gamle Tsay-ee-kah, 100 med­ lemmer valgt av den kommunale duma — kornilovister alle sammen — 100 representanter for bøndenes sovje­ ter — utpekt av Avksentiev, og 80 fra de gamle armékomitéer som ikke lenger representerer soldatermassene. «Vi nekter å ta med det gamle Tsay-ee-kah, og like­ ledes representantene for den kommunale duma. Repre-

227

sentantcne for bøndenes sovjeter skal velges av bondekongressen, som vi har sammenkalt, og som samtidig skal velge en ny eksekutivkomité. Forslaget om å eks­ kludere Lenin og Trotskij er et forslag om å halshugge vårt parti, og vi godtar det ikke. Og endelig innser vi ikke nødvendigheten av et såkalt folkeråd i det hele tatt. Sovjetene står åpne for alle sosialistiske partier, og Tsay-ee-kah representerer dem i deres reelle styrkefor­ hold.» Karelin erklærte på vegne av det sosial-revolusjonære venstre at hans parti ville stemme for bolsjevikenes resolusjon, med noen mindre forbehold, slik som bøndenes representasjon, og krevde at landbruksdepar­ tementet skulle forbeholdes Det sosial-revolusjonære venstre. Dette var det enighet om. Senere — på et møte i Petrograd sovjet — svarte Trot­ skij på spørsmål om dannelsen av ny regjering: «Jeg vet ingen ting om det. Jeg er ikke med i forhandlingene . . . Imidlertid tror jeg ikke de er av så stor betydning.» Samme kvelden var det et beveget møte på Vikzhelkonferansen. Representantene for den kommunale duma gikk sin vei. Men i selveste Smolny, midt i bolsjevikenes egne rek­ ker, var en omfattende opposisjon mot Lenin under opp­ seiling. Om kvelden 17. november var det møte i Tsayee-kah og plenumssalen var tettpakket. Bolsjeviken Larin erklærte at valgene til den grunnlovgivende forsamling nærmet seg, og at det var på tide å gjøre seg ferdig med «politisk terrorisme». «Det må lempes på de inngrep som er gjort i pressefri­ heten. De hadde sin berettigelse under kampene, men er nå overflødige. Pressen må ha sin frihet, unntatt til å oppfordre til opprør og opptøyer.» Under hujing og piping foreslo Larin følgende reso­ lusjon: Folkekommissærenes råds dekret angående pressen trek­ kes herved tilbake. Politiske forholdsregler kan bare bli tatt etter avgjørelse

228

i en spesiell domstol valgt av Tsay-ee-kah, og sammensatt etter partienes styrkeforhold, og denne domstol skal også ha myndighet til å vurdere de forholdsregler som allerede er tatt.

Forslaget ble mottatt med tordnende applaus, ikke bare fra det sosial-revolusjonære venstre, men også fra endel av bolsjevikene. På vegne av Lenin-tilhengerne foreslo Avanessov straks at pressespørsmålet skulle utsettes inntil de so­ sialistiske partier hadde nådd fram til et kompromiss. Nedstemt med stort flertall. «Revolusjonen har ikke veket tilbake for å gå løs på privat eiendom, og det er som privat eiendom avisene må vurderes», fortsatte Avanessov, hvorpå han refe­ rerte det bolsjevikiske resolusjonsforslag: Undertrykkelsen av den borgerlige presse var ikke bare diktert av nyttehensyn under opprøret, og for å holde kontrarevolusjonære krefter i sjakk, men er også et nødven­ dig skritt henimot et nytt regime innen pressen — for at kapitalistiske eiere av trykkerier ikke kan være egenmektige og priviligerte opinionsskapere. Vi må gå videre ved å konfiskere privateide trykkerier og papirlagre til fordel for sovjetene, både i hovedstaden og i provinsen, slik at de politiske partier kan nyttiggjøre seg trykkerimulighetene i forhold til styrken av de idéer de re­ presenterer — d.v.s. i forhold til den oppslutning de har. Gjeninnføring av den såkalte «pressefrihet», tilbakeføring av trykkpresser og papir til kapitalistene — forgiftere av menneskesinn — dette ville være et utillatelig knefall for ka­ pitalismen, en oppgivelse av en av revolusjonens viktigste erobringer, med andre ord et skritt av udiskuterbart kontrarevolusjonær karakter. Tsay-ee-kah avviser i henhold til dette kategorisk alle forsøk på å gjeninnføre det gamle regime innen presseverdenen, og støtter reservasjonsløst folkekommissærenes råds syn på dette spørsmål, mot forstillelser og ultimata dik­ tert av småborgerlige fordommer, eller opplagte knefall for det kontrarevolusjonære borgerskaps interesser.

Opplesningen av denne resolusjon ble ledsaget av ironiske rop fra Det sosial-revolusjonære venstre og de opprørske bolsjevikene. Karelin spratt opp og prote­ sterte. «For bare tre uker siden var bolsjevikene presse-

229

frihetens mest brennende forsvarere. Argumentene i den foreslåtte resolusjon minner påfallende om dem som ble brukt av sensuren under tsartiden — da var det også snakk om "forgiftere av menneskesinn’.» Trotskij tok til slutt ordet og anbefalte resolusjonen. Han trakk et skille mellom pressen under borgerkrigen og pressen etter seieren. «Under borgerkrigen har bare de undertrykte rett til å bruke vold (Rop! «Hvem er de undertrykte nå?») — «Seieren over våre forgjengere er ennå ikke i havn,» fortsatte Trotskij. «Under slike forhold er det å forby aviser bare en form for selv­ forsvar.» Om presseproblemet etter seieren, sa han: «Det sosialistiske synet på pressefriheten skulle være det samme som synet på næringsfriheten. Det demokra­ tiske styre som nå blir innført i Russland, krever at det private herredømme over pressen må avskaffes, på samme måte som det private herredømme over indu­ strien. — Sovjet-styret bør konfiskere alle trykkerier». (Rop: «Konfisker Pravdas trykkeri!») «De borgerlige avisers monopolstilling må avskaf­ fes,» sa Trotskij videre. «Ellers har det ingen hensikt å ta statsmakten. Hver enkelt samfunnsgruppe må kunne benytte seg av trykkeriene. De skal først og fremst tilhøre arbeiderne og bøndene, i annen rekke kommer de borgerlige mindretallspartiene. Sovjetenes overtakelse av statsmakten vil frembringe en radikal forandring i selve eksistensgrunnlaget, og denne for­ andring vil nødvendigvis gi seg utslag i pressen. Kan vi nasjonalisere bankene og bare la finansbladene fort­ sette? Det gamle regimet må gå under, det må vi er­ kjenne først som sist.» Applaus og protester. Karelin erklærte at Tsay-eekah Ikke hadde fullmakt til å avgjøre spørsmålet, og at det burde overlates til en spesialkomité. Han krevde igjen at pressen skulle være fri. Så talte Lenin, rolig, med rynket panne, idet han valgte sine ord med omhu og lot dem falle som økse­ hugg. «Borgerkrigen er ennå ikke avsluttet. Fienden be­ finner seg fortsatt blant oss. Derfor er det umulig å oppheve pressekontrollen.

230

Vi bolsjeviker har alltid sagt at når vi fikk makten, ville vi stoppe den borgerlige pressen. Å tolerere de borgerlige avisene ville bety at vi opphørte å være so­ sialister. Man kan ikke lage revolusjon ved å stå på stedet hvil, man går enten framover eller tilbake. Den som nå snakker om pressefrihet, vil gå tilbake og hind­ rer vår marsj mot sosialismen. Vi har kastet av oss kapitalismens åk, på samme måte som den første revolusjon kastet av seg tsarismens åk. Hvis den første revolusjon hadde rett til å undertrykke de monarkistiske avisene, har vi rett til å undertrykke de borgerlige. Det er umulig å skille spørsmålet om pressefrihet ut fra de andre klassekampspørsmålene. Vi har lovt å stoppe disse avisene, og vi skal gjøre det. Det store flertall av folket er enig med oss! Nå da oppstanden er over, nærer vi ingen trang til å undertrykke de andre sosialistpartienes aviser, hvis de ikke oppfordrer til væpnet opprør eller ulydighet mot sovjet-styret. Imidlertid vil vi ikke tolerere dem hvis de under dekke av sosialistisk pressefrihet og hemmelig støtte fra borgerskapet skulle prøve å skaffe seg mono­ pol på trykkpresser, sverte og papir. Disse nødvendig­ heter må tilhøre sovjet-staten og først og fremst stilles til rådighet for de sosialistiske partier i forhold til deres styrke.. . » Det ble så votert. Resolusjonen fra Larin og det sosial-revolusjonære venstre ble nedstemt med 31 mot 32. Lenins forslag ble vedtatt med 34 mot 24 stemmer. Blant mindretallet var bolsjevikene Riazanov og Lozovsky som gjorde det klart at de fant det umulig å stemme for noen innskrenkning av pressefriheten. Det sosial-revolusjonære venstre erklærte nå at de ikke lenger ville være medansvarlige for hva som skjedde, og trakk seg tilbake fra den militære revolusjonskomité og andre fremtredende verv. Fem medlemmer — Nogin, Rykov, Miliutin, Teodorovitch og Shliapnikov — gikk ut av folkekommissærenes råd med denne begrunnelse:

231

Vi gar inn for cn sosialistisk regjering sammensatt av alle partier representert i sovjetene. Vi anser at bare oppret­ telsen av en slik regjering kan garantere clc resultater som er oppnådd gjennom arbeiderklassens og den revolusjonære armés heroiske kamp. I motsatt fall gjenstår det bare en mu­ lighet: Opprettelse av et rent bolsjevikstyre grunnlagt på politisk terror. Denne utvei anvises av folkekommissærenes råd. Vi hverken kan eller vil følge den. Den vil føre til ute­ lukkelse av mange proletarske organisasjoner fra det poli­ tiske liv, til opprettelse av et uansvarlig regime, og til øde­ leggelse av revolusjonen og landet. Vi kan ikke ta ansvaret for en slik politikk, og nedlegger for Tsay-ee-kab våre verv som folkekommissærer.

Flere kommissærer undertegnet erklæringen uten å trekke seg tilbake, Riazanov, Derbychev fra pressekon­ toret, Arbuzov fra regjeringens trykkeri, Yureniev fra Den røde garde, Feodorov fra arbeidsdepartementet, og Larin, sekretær i avdelingen for utarbeidelse av dekre­ ter. Samtidig trakk Kamenjev, Rykov, Miliutin, Sinovjev og Nogin seg tilbake fra sentralkomiteen i det bolsjevikiske parti og offentliggjorde sine grunner: . . . Opprettelse av en slik regjering ( sammensatt av alle sovjet-partier) er tvingende nødvendig for å forhindre at mer blod blir spilt, for a forhindre hungersnød og revolusjo­ nens ødeleggelse av kaledinistene, sikre at den grunnlovgivende forsamling blir avholdt til fastsatt tid, og at det pro­ gram som ble vedtatt av sovjet-kongressen kan settes ut i livet. Vi kan ikke ta ansvaret for sentralkomiteens ødeleggende politikk, tvunget igjennom mot det overveldende flertall av proletarer og soldater som higer etter en snarlig slutt på blodsutgydelsene mellom demokratiets forskjellige partier. Vi gir avkall på våre titler som medlemmer av sentralkomi­ teen for å bli i stand til åpent å kunne si vår mening til ar­ beider- og soldatermassene. Vi forlater sentralkomitéen i seierens øyeblikk. Vi kan ikke rolig se på at lederne av sentralkomitéen driver en poli­ tikk som fører til ødeleggelse av proletariatet og tap av seie­ rens frukter.

Uttalelsen vakte forvirring og uro blant arbeidermas­ sene og garnisonssoldatene. Det ble sendt delegasjoner til Smolny, og til Vikzhel-konferansen hvor spliden in­ nen bolsjevikledelsen var hilst med begeistring. 232

Men Lenin-tilhengeres svar kom raskt og nådesløst. Shliapnikov og Teodorovitch bøyde seg for partidisipli­ nen og vendte tilbake til sine poster. Kamenjev ble fra­ tatt vervet som president i Tsay-ee-kah, og Sverdlov valgt i hans sted. Sinovjev ble avsatt som president for Petrograd sovjet. Om morgenen den 5. inneholdt Pravda en rasende proklamasjon til det russiske folk, forfattet av Lenin og trykt i hundretusener av eksempla­ rer, slått opp på alle vegger og distribuert over hele Russland. Den andre all-russiske kongress av sovjeter ga det bolsjevikiske parti flertallet. Bare et styre preget av dette parti kan derfor være et sovjet-styre. Og det er kjent av alle at sentralkomitéen i det bolsjevikiske parti bare noen få ti­ mer før den nye regjering ble dannet, og før regjeringslisten ble fremlagt på den all-russiske kongress av sovjeter, inviterte tre av de mest fremtredende medlemmer av Det sosial-revolusjonære venstre til sitt møte, Kamkov, Spiro og Karelin, og BA DEM om å delta i den nye regjering. Vi beklager fortsatt at de inviterte kamerater avslo. Vi betrak­ ter deres avslag som utillatelig for revolusjonære og arbeiderveteraner. Vi er til enhver tid villig til å oppta Det sosialrevolusjonære venstre i regjeringen, men vi tror at som det parti som var i majoritet på den andre all-russiske kongress av sovjeter er vi både berettiget og pliktig til å danne regjering. Kamerater! Flere medlemmer av vårt partis sentralkomité og av folkekommissærenes råd, Kamenjev, Sinovjev, Miliutin og noen få andre trakk seg i går, 17. november, fra vårt partis sentralkomité, og de tre siste fra folkekommissærenes råd. Kameratene som forlot oss, har opptrådt som desertører, fordi de ikke bare har forlatt de poster som var betrodd dem, men også har vist direkte ulydighet mot vårt partis pålegg om å avvente avgjørelsene i partiavdelingene i Moskva og Petrograd før de trakk seg. Vi klandrer avgjort slik deserte­ ring. Vi er fast overbevist om at alle bevisste arbeidere, sol­ dater og bønder, enten de er med i partiet eller støtter det, også vil misbillige desertørenes opptreden. Glem ikke, kamerater, at to av disse desertørene, Kamen­ jev og Sinovjev, opptrådte som desertører og streikebrytere allerede før oppstanden i Petrograd ved å stemme mot opp­ røret under det avgjørende møte i sentralkomiteen 23. okto­ ber 1917, og til og med ETTER vedtaket i sentralkomi­ teen fortsatte de sin motstand under et møte av partiarbeidere. 233

Men massenes veldige oppdrift, og millioner av arbeidere, soldater og bønders strålende heroisme, i Moskva, i Petro­ grad, ved fronten, i skyttergravene, i landsbyene, feide til side disse desertører som et jembanetog blåser vekk sag­ mugg. Skam til dem som har så liten tro, som nøler, som tviler, som lar seg skremme av borgerskapet, eller rømmer ved skrå­ let fra sistnevntes direkte eller indirekte medskyldige. Det finnes ikke tegn til nøling blant massene i Petrograd, Moskva og resten av landet. Vi skal ikke gi etter for noe ultimatum fra smågrupper av intellektuelle som praktisk talt bare støttes av komilovister, savinkovister, junkere og andre, uten oppslutning av mas­ sene.

Reaksjonen utover landet kom som et uvær. Opp­ rørerne fikk aldri en sjanse til «å si sin mening åpent til arbeider- og soldatermassene». Massemøtenes avskyresolusjoner mot «desertørene» rullet innover Tsayee-kah som stormbølger. I dagevis framover ble Smolny overrent av delegasjoner og komiteer, fra fronten, fra Volga-distriktet, fra fabrikkene i Petrograd. «Hvorle­ des våget de å forlate regjeringen? Var de betalt av borgerskapet for å torpedere revolusjonen? De må gjøre helomvending og underkaste seg sentralkomitéens av­ gjørelser! » Bare i Petrograd-garnisonen hersket det fortsatt en viss usikkerhet. 24. november ble det holdt et stort soldatmøte med innlegg av representanter for alle par­ tier. E t stort flertall støttet opp under Lenins politiske linje, og det sosial-revolusjonære venstre fikk beskjed om å gå med i regjeringen. Mensjevikene leverte et ultimatum med krav om at alle ministrene og junkerne skulle løslates, at rødegardistene skulle avvæpnes og garnisonen stilles under dumaens kommando. Til dette svarte Smolny at alle de sosialistiske ministrene og alle junkerne på noen få nær, allerede var satt på frifot, at alle avisene, unntatt de bor­ gerlige, fikk komme ut, og at sovjetet ville beholde le­ delsen over de væpnede styrker. Den 19. ble konferan­ sen om en ny regjering oppløst, og en etter en fra opposisjonen stakk etter hvert avsted til Moghilev der

234

den i ly av generalstaben fortsatte å danne regjering på regjering, helt til det siste. I mellomtiden hadde bolsjevikene undergravd Vikzhels makt. Petrograd sovjet oppfordret i en appell jernbanearbeideme til å tvinge Vikzhel til å gi^ fra seg makten. Tsay-ee-kah gikk fram på samme måte som overfor bøndene, og innkalte den 15. en all-russisk kon­ feranse av jernbanearbeidere til den 1. desember. Vik­ zhel berammet straks sin egen konferanse to uker se­ nere. 16. november inntok Vikzhel- representantene sine plasser i Tsay-ee-kah. Ved åpningen av den all-russiske kongress av jernbanearbeidere om kvelden 2. desember, ble Vikzhel av Tsay-ee-kah tilbudt kom­ missariatet for veier og kommunikasjoner — og aksep­ terte. Etter å ha løst striden om makten, vendte bolsjevikene seg til de mer praktiske og administrative oppgaver. Først og fremst måtte byen, landet og arméen ha mat. Avdelinger av matroser og rødegardister gjennomsøkte varehusene, jernbanestasjonene, ja til og med prammene på kanalene, og brakte for dagen store mengder mat som var gjemt av private spekulanter. Utover landet overtok utsendinger sammen med de lokale jordråd de store kornoppkjøpernes lågere. Ekspedisjoner av tungt bevæpnede matroser ble i avdelinger på 5000 sendt avsted med løpende oppdrag om å erobre byer som ble holdt av hvitegardister, opprette ro og orden og skaffe mat. Passasjertrafikken på den transsibirgke jernbane ble innstilt i to uker mens tretten toglaster med klesballer og jembarrer, innsamlet av fabrikk- og verkstedrådene, ble sendt østover i håp om å få korn og poteter fra si­ birske bønder til gjengjeld. Kaledin hadde kontrollen over kullgruvene i Don, og brenselsproblemet ble prekært. Smolny stanset all elek­ trisk belysning i teatre, butikker og restauranter, skar ned tallet av trikker, og konfiskerte private lagre av oppfyringsved i brenselsforretningene. Og da fabrikkene i Petrograd var på nippet til å måtte stenge på grunn av kullmangel, overlot sjøfolkene i Østersjøflåten store kvanta av slagskipenes bunkers til arbeiderne.

235

I slutten av november foregikk «vinpogromen», med plyndring av vinkjeUere. Det begynte med plyndring i Vinterpalassets kjellere. I dagevis var det berusede sol­ dater å se i gatene. Det var tydelig at kontrarevolusjonære hadde en hånd med i dette. Skisser over hvor alkohollagrene fantes, ble spredd i regimentene. Smolnys kommissærer prøvde først med argumenter og over­ talelser, men urolighetene økte og dro med seg slags­ mål mellom soldater og rødegardister. Til slutt sendte en militære revolusjonskomité ut matroskompanier med maskingeværer. Mange ble drept i gatene, og spe­ sielle komitéer utstyrt med økser gikk løs på vinkjele^er sPfengte dem i luften med dynamitt. Disiplinerte og godt lønnede kompanier av rødegardis­ ter tjenestegjorde ved sovjet-oppsynet dag og natt i stedet for den tidligere milits. I alle bydeler opprettet ar­ beiderne og rødegardistene revolusjontribunaler for å ta seg av småforbrytelsene. . -^e. store hotellene der spekulantene fortsatt drev innbringende forretninger, ble omringet av rødegardis­ ter og spekulantene kastet i fengsel. Byens arbeiderklasse var også på vakt og etablerte seg som et stort overvåkingssystem, særlig gjennom tjenerskapene i de borgerlige husholdninger. Alt mis­ tenkelig ble rapportert til den militære revolusjonskomité som uten å nøle slo til med jernhånd. På den måten ble monarkist-komplottet ledet av tidligere duma-medlem Pruishkevitch oppdaget. Sammen med en gruppe adelsmenn og offiserer planla han en offisersoppstand og hadde skriftlig oppfordret Kaledin om å komme til retrograd. På samme måte avslørte man en konspira­ sjon av Petrograd-kadetter som sendte penger og rekrutter til Kaledin. 8 Neratov ble skremt av det almene raseri som hans lukt hadde vakt. Han vendte tilbake og overleverte de hemmelige traktater til Trotskij som begynte å offenthggjøre dem i Pravda og skandaliserte all verden. Presserestriksjonene ble strammet gjennom et dekret som ga de offisielle regjeringsavisene monopol på an­ nonser. De andre avisene svarte med å nekte å bringe

236

offentliggjørelser, eller trosset loven og ble stengt. Det tok tre uker før de bøyde seg. Streiken i departementene og de gamle embetsmen­ nenes sabotasje fortsatte. Smolny hadde bare de store, uorganiserte folkemassene å bygge på, men gjennom dem virket folkekommissærenes råd og ledet masseaksjonene mot fienden. I enkle og slående proklamasjoner som ble spredd over hele Russland, forklarte Lenin revolu­ sjonen og oppfordret folket til å ta makten i sine egne hender, til å bryte ned de eiendomsbesittende klassers motstand og ta over de offentlige institusjoner. Revolu­ sjonært system! Revolusjonær disiplin! Nøyaktig regn­ skap og kontroll! Ingen streiker! Intet dagdriveri! 20. november sendte den militære revolusjonskomité ut en advarsel: De velstående klasser motsetter seg sovjet-styret, arbei­ dernes, soldatenes og bøndenes regjering. Deres sympatisø­ rer hemmer arbeidet i statsinstitusjoner og duma, forårsaker streiker i bankene, og prøver å skape forstyrrelser innen jernbanetrafikken, post og telegraf. Vi advarer dem som leker med ilden. Nasjonen og arméen trues av hungersnød. For å mestre situasjonen må alle grener av offentlig forvaltning fungere. Arbeidernes og bøndenes regjering gjør alt som står i dens makt for å sikre nasjonen og arméen det nødvendige. Sabotasje mot disse be­ strebelser er en forbrytelse mot folket. Vi advarer de vel­ stående klasser og deres sympatisører. Hvis deres sabotasje og provokasjoner mot matvaretransporten ikke opphører, vil de bli de første som får svi for det. De vil bli berøvet sin rett til å få utlevert mat. Alle reserver de måtte ha, vil bli rekvirert. De hovedansvarlige forbryteres eiendom vil bli konfiskert. Vi har pliktskyldig advart dem som leker med ilden. Vi er overbevist om å ha arbeidernes, soldatenes og bøndenes solide støtte hvis det skulle bli nødvendig å bruke hardere midler.

22. november ble det slått opp en stor plakat over hele Petrograd: EKSTRAORDINÆR MEDDELELSE Folkekommissærenes råd har mottatt et iltelegram fra sta­ ben ved nordfronten.

237

o «Det haster — la ikke arméen omkomme av sult. Flæren på nordfronten har ikke mottatt en brødsmule på flere da­ ger. Om få dager er det slutt på kjeksen som nå blir rasjo­ nert ut fra hittil urørte beholdninger. Delegasjoner fra hele fronten overveier nødvendige tilbaketrekninger, idet en for­ utser uunngåelig faneflukt av soldater som er døende av sult, ødelagt av tre år i skyttergravene, syke, mangelfullt kledde, barføtte, drevet til vanvidd av overmenneskelige li­ delser.» Den militære revolusjonskomité b ringer dette til Petrograd-garnisonen og Petrograd-arbeidemes kjennskap, Situa­ sjonen krever øyeblikkelige og effektive tiltak. Samtidig streiker de høyere funksjonærer ved statsinstitusjoner, ban­ ker, jernbaner, post og telegraf, og hindrer derved myndig­ hetene i deres arbeid med å bringe forsyninger til fronten. Hver times forsinkelse kan forårsake tusener av soldaters død. De kontrarevolusjonære funksjonærer oppfører seg svike­ fullt mot sine sultende og døende brødre ved fronten. Den militære revolusjonskomité gir disse forbrytere en siste advarsel. Den minste motstand og opposisjon vil bli møtt med tiltak som svarer til forbrytelsenes karakter og stør­ relse.

Soldat- og arbeidermassene reagerte med et hvitglødende raseri som feide over hele Russland. I hoved­ staden fikk de offentlige funksjonærene og bankfolkene i all hast ut hundrevis av proklamasjoner og appeller hvor de protesterte og forsvarte seg, slik som her: TIL BORGERNES UNDERRETNING Statsbanken er lukket! Hvorfor? Fordi bolsjevikenes maktbruk mot statsbanken har gjort det umulig for oss å arbeide. Folkekommissætenes første handling var å FORLANGE TI MILLIONER RUBLER, og 27. november FORLANGTE DE FEMOGTYVE MIL­ LIONER RUBLER, uten å antyde hva pengene skulle bru­ kes til. Vi funksjonærer kan ikke være med på å plyndre folkets eiendom. Vi nedla arbeidet. Borgere! Statsbankens penger er deres, folkets penger, er­ vervet gjennom deres arbeid, deres svette, deres blod. Bor­ gere! Trygg folkets eiendom mot utplyndring, og oss mot overgrep, og vi skal straks gjenoppta arbeidet.

Ansatte i statsbanken.

238

Fra finansdepartementet, forsyningsdepartementet og den spesielle forsyningskomité kom d et tilsvarende erklæringer om at den militære revolusjonskomité umu­ liggjorde de ansattes arbeid, og med appell til befolk­ ningen om støtte mot Smolny. Men arbeiderne og sol­ datene hørte ikke på det øre. I den alminnelige bevisst­ het hadde funksjonærene ansvaret for sabotasjen, og dermed for at arméen og folket sultet. I gatenes lange, vinterkalde køer fikk ikke regjeringen skylden, som un­ der Kerenski, men tchinovniki, sabotørene, for nå var det deres regjering og deres sovjeter som statsfunksjo­ nærene motarbeidet. I sentrum for opposisjonen stod dumaen og dens kamporgan frelseskomitéen som avviste alle dekreter fra folkekommissærenes råd, og som på ny og på ny stemte mot å anerkjenne sovjet-styret og åpent samar­ beidet med den nye kontrarevolusjonære regjering som var dannet i Moghilev. 17. november henvendte Frelses­ komitéen seg til «alle kommunestyrer, zemstvos og alle demokratiske og revolusjonære organisasjoner utgått av bønder, arbeidere, soldater og andre borgere»: Anerkjenn ikke bolsjevikenes styre og kjemp mot det! Opprett lokale avdelinger av «komitéen til frelse av land og revolusjon» som vil samle alle demokratiske krefter, for derved å støtte Den all-russiske komité til frelse i de opp­ gaver den har .satt seg . . .

I mellomtiden ga valgene i Petrograd til den grunnlovgivende forsamling et slikt overveldende flertall for bolsjevikene at til og med mensjevik-intemasjonalistene påpekte at det burde holdes nye dumavalg, da den nå­ værende sammensetning ikke lenger svarte til den poli­ tiske situasjon i hovedstaden. Samtidig veltet en strøm av resolusjoner fra arbeiderorganisasjoner, militære en­ heter, og tilmed fra bønder i distriktet, inn over dumaen og kalte den for «kontrarevolusjonær og kornilovistisk», med krav om at den skulle gå av. Dumaens siste dager ble stormende, med bitre krav fra kommunearbeiderne om anstendige lønninger, og trusel om streik. Den 23. oppløste Den militære revolusjonskomité

239

ved dekret frelseskomitéen. Og den 29. oppløste folkekommissærenes råd Petrograd duma og beordret ny­ valg. I betraktning av den kjensgjerning at Petrograds sentrale duma definitivt har tapt sin rett til å representere Petrograds befolkning, ute av takt som den er med befolkningens vilje og ønsker, og i betraktning av at flertallet i dumaen — skjønt det har mistet all politisk oppslutning — fortsetter å bruke sine særrettigheter til på en kontrarevolusjonær måte å motarbeide arbeidernes, soldatenes og bøndenes vilje, til å sabotere og obstruere regjeringens arbeid, anser folkekommissærenes råd det som sin plikt å gi hovedstadens befolk­ ning anledning til å avsi sin dom over politikken til organet for det kommunale selvstyre. I dette øyemed beslutter folkekommissærenes råd: 1. Å oppløse den kommunale duma. Oppløsningen trer i kraft 30. november 1917. 2. Alle funksjonærer, valgt eller utpekt av den nåværende duma, skal forbli på sine poster og utføre de plikter som er pålagt dem, inntil deres plasser overtas av representanter for den nye duma. 3. Alle kommuneansatte skal fortsette sitt arbeid. D e som forlater arbeidet ved egen vilje betraktes som avskjedi­ get. 4. Valgene til ny duma for Petrograd kommune er fast­ satt til 9. desember 1917. 5. Petrograds kommunale duma trer sammen 11. desem­ ber kl. 2. 6. De som motsetter seg dette dekret, eller skader eller ødelegger kommunal eiendom, skal straks arresteres og stil­ les for revolusjonsdomstolen.

Dumaen kom sammen i protest og vedtok resolusjo­ ner som gikk ut på at den ville «forsvare sin stilling til siste blodsdråpe», samtidig som den appellerte desperat til befolkningen om å redde «sitt eget folkevalgte by­ styre». Men befolkningen forholdt seg likegyldig eller fiendtlig. Den 31. ble borgermester Schreider og adskil­ lige medlemmer arrestert, avhørt og løslatt igjen. Du­ maen fortsatte å komme sammen, både denne dagen og den neste, av og til avbrutt av rødegardister og matro­ ser som høflig oppfordret forsamlingen om å spre seg. Under møtet 2. desember ankom en offiser og noen matroser til Nikolai-salen mens et bystyremedlem sto

240

på talerstolen. De ga medlemmene beskjed om å forlate salen, hvis ikke ville det bli brukt makt. Forsamlingen protesterte til det siste, men ga endelig etter «for over­ makten». Den nye duma, som ble valgt ti dager senere, kom til å bestå av nesten bare bolsjeviker. «Moderate» sosialis­ ter unnlot å stemme. Det gjenstod flere farlige opposisjonssentra, finske og ukrainske «republikker» viste tydelige anti-bolsjevikiske tendenser. Både i Helsingfors og i Kiev samlet myndighetene tropper som kunne brukes mot bolsje­ vismen og til å avvæpne russiske styrker. Den ukrainske rada hadde tatt makten i hele den søndre del av Russ­ land, og hjalp Kaledin med forsyninger og forsterknin­ ger. Både Finland og Ukraina hadde begynt hemme­ lige forhandlinger med tyskerne, og ble straks aner­ kjent av de allierte regjeringer som lånte dem store pengesummer og hjalp de eiendomsbesittende klasser med å skape kontrarevolusjonære sentra rettet mot Sovjet-Russland. Da bolsjevikene til slutt hadde seiret i begge disse land, tilkalte borgerskapet tyskerne for å få hjelp til å gjenerobre makten. Men den største trusel mot sovjet-styret var interna­ sjonal og tosidig — Kaledin-bevegelsen og staben i Moghilev der general Dukhonin hadde tatt ledelsen. Den allestedsværende Muraviov ble utnevnt til å lede krigen mot kosakkene, og en rød armé ble rekruttert blant fabrikkarbeidere. Hundrevis av agitatorer ble sendt til Don. Folkekommissærenes råd sendte kosak­ kene en proklamasjon og forklarte hva sovjet-styret var, hvorledes de eiendomsbesittende klasser, sabotø­ rene, godseierne, bankene og deres allierte, kosakkprinsene, jordeierne og generalene prøvde å ødelegge revo­ lusjonen og forhindre at deres rikdommer ble konfiskert til fordel for folket. 27. november kom en kosakkdelegasjon til Smolny for å treffe Trotskij og Lenin. De spurte om det var sant at sovjet-styret ikke aktet å utstykke kosakkjorden på bøndene i Stor-Russland? «Nei, det akter vi ikke», svarte Trotskij. Kosakkene funderte litt. «Vel, men ak16 — Ti dager som rystet verden.

241

ter sovjet-styret å konfiskere eiendommene til de store kosakk-godseiere og fordele dem på kosakkene?» spurte de. Til dette svarte Lenin: «Det får bli deres egen sak,» sa han. «Vi vil støtte de arbeidende kosakker på alle måter. Den beste måten å begynne på, er å opprette kosakk-sovjeter. Dere får representasjon i Tsay-ee-kah, og dermed er det deres statsstyre også.» Kosakkene gikk sin vei og tenkte hardt. To uker se­ nere mottok general Kaledin en delegasjon fra sine tropper. «Vil du,» spurte de, «love å dele kosakk-godseiernes store eiendommer mellom de arbeidende kosak­ ker?» «Bare over mitt lik,» svarte Kaledin. Men hæren hans skrumpet sammen, og etter en måned tok han livet av seg. Så var det ute med kosakk-bevegelsen . . . I mellomtiden var Moghilev møtestedet for det gamle Tsay-ee-kah, de «moderate» sosialistledeme — fra Avksentiev til Tchernov — , aktivistene i den gamle armékomité og reaksjonære offiserer. Staben nektet be­ stemt å anerkjenne folkekommissærenes råd. Den had­ de samlet rundt seg «dødsbataljonene», St. Georgs-ridderne og frontkosakkene, og stod i nær og hemmelig kontakt med de allierte militærattasjéer, og med Kaledin-bevegelsen og den ukrainske rada. De allierte regjeringer hadde ikke svart på fredsdekretet av 8. november hvor sovjet-kongressen ba om en almen våpenstillstand. 20. november sendte Trotskij en note til de alliertes ambassader. Jeg har den ære å underrette Dem, herr ambassadør, om at den all-russiske kongress av sovjeter 8. november konsti­ tuerte en ny regjering for de russiske republikker i form av folkekommissærenes råd. Regjeringens leder er Vladimir Ilyitch Lenin. Ledelsen av utenrikspolitikken er betrodd meg som folkekommissær for utenrikspolitikk. Idet jeg henleder Deres oppmerksomhet på den av den all-russiske kongress godkjente tekst med forslag om en våpenstillstand og en demokratisk fred uten anneksjoner eller erstatninger, har jeg den ære å be Dem om å betrakte dette dokument som et formelt forslag om en øyeblikkelig våpen­ stillstand ved alle fronter og innledning av øyeblikkelige fredsforhandlinger, et forslag som de autoriserte styres-

242

makter for de russiske republikker samtidig adresserer til alle krigførende folk og deres regjeringer. Vennligst motta, herr ambassadør, vår oppriktige forsik­ ring om sovjet-regjeringens respekt for Deres folk, som i likhet med alle andre folk, utmattet og tappet etter den me­ ningsløse nedslakting, bare lengter etter fred . . .

Samme kveld telegraferte folkekommissærenes råd til general Dukhonin: Folkekommissærenes råd anser det for tvingende nødven­ dig straks å rette et formelt forslag om våpenstillstand til alle krigførende parter, både allierte og fiender. En offisiell note i overensstemmelse med dette syn er av kommissæren for utenrikspolitikk overrakt de allierte makters representanter i Petrograd. Folkekommissærenes råd beordrer deg, kamerat øverstbefalende, å foreslå for de fiendtlige militære autoriteter straks å innstille fienddighetene og oppta forhandlinger om fred. Idet du pålegges å forestå disse innledende rådslagnin­ ger beordrer Folkekommissærens råd deg: 1. Øyeblikkelig og gjennom direkte linje å underrette Rå­ det om ethvert trinn i forhandlingene med representanter for de fiendtlige arméer. 2. Ikke å undertegne noen våpenstillstandsavtale før den er forelagt folkekommissærenes råd.

De allierte ambassadører mottok Trotskijs note med en blanding av forakt og taushet, og samtidig kunne avisene bringe anonyme intervjuer som oste av spott og hån. Ordren til Dukhonin ble åpent karakterisert som en forrædersk handling. Dukhonin for sin del forholdt seg taus. Natten til 2. november ble han telefonisk forespurt om han aktet å utføre ordren. Dukhonin svarte at det kunne han ikke, medmindre den utgikk fra «en regjering understøttet av arméen og nasjonen». Telegrafisk ble han så avsatt fra sin stilling, og Krylenko utnevnt i hans sted. Lenin benyttet seg av samme taktikk som overfor massene og sendte et radiobudskap til regiments-, divisjons- og korpsråd, til alle soldater og matroser i hær og flåte, og gjorde dem be­ kjent med Dukhonins avslag, samtidig som han ga ordre om at alle regimenter ved fronten skulle .velge

243

representanter til å innlede forhandlinger med fiendt­ lige avdelinger i deres område. Den 23. hadde de allierte militærattasjéer fått in­ strukser fra sine regjeringer, og overrakte Dukhonin en note hvor han høytidelig ble advart mot «å krenke be­ tingelsene i de mellom ententemaktene inngått avtaler». Noten sa videre at hvis det ble inngått en separat våpenstillstand med tyskerne, «ville det medføre de al­ vorligste konsekvenser» for Russland. Denne meddelel­ sen sendte Dukhonin straks ut til alle soldaterrådene. Neste morgen kom Trotskij med en proklamasjon til troppene der han karakteriserte de alliertes note som en flagrant innblanding i Russlands indre anliggender og et utilslørt forsøk pa «med makt å true den russiske armé og det russiske folk til å fortsette krigen etter tsarens inngåtte avtaler». Smolny fyrte løs proklamasjon på proklamasjon med fordømmelse av Dukhonin, de kontrarevolusjonære of­ fiserer rundt ham og de reaksjonære politikere som var samlet i Moghilev. Det utløste en storm av forbitrelse hos millioner av soldater fra den ene ende av den tusenmil-lange fronten til den andre. Samtidig dro Krylenko med tre avdelinger fanatiske og hevngjerrige matroser av sted for å ordne opp med Stavko (Generalstaben). Han ble mottatt av jublende soldater overalt, og det hele artet seg som et triumftog. Den sentrale armékomité sendte ut en erklæring til støtte for Dukhonin. Øyeblikkelig rykket 10.000 soldater mot Moghilev. 2. desember gjorde garnisonen i Moghilev oppstand og tok makten i byen, arresterte Dukhonin og armékomitéen, og marsjerte med røde flagg ut for å fa imot den nye øverstkommanderende. Krylenko gjorde sitt inntog i Moghilev neste morgen og fant en huj ende menneskemasse rundt den jernbanevognen hvor Dukho­ nin satt arrestert. Krylenko holdt en tale der han inn­ stendig ba soldatene ikke å røre Dukhonin, da han skulle føres til Petrograd for å stilles for revolusjonsdomstolen. Da han var ferdig, viste plutselig Dukhonin seg i vinduet som om også han ville si noe til meng-

244

den. Men soldater stormet vognen med et brøl, dro den aldrende general ut på perrongen og slo ham ihjel. Slik endte Stavkas revolte. Sovjet-styret var i høy grad styrket av at det siste be­ tydelige og militære motstandsrede innenlands nå var falt vekk. Nå kunne organiseringen av statsmakten komme igang for alvor. Mange av de gamle funksjo­ nærene gjorde helomvending, og mange fra de andre partiene gikk inn i statstjenesten. De som gjorde det med økonomiske baktanker, ble imidlertid fort kjølnet av dekretet om lønninger for offentlige tjenestemenn, som fastsatte folkekommissærenes inntekter — de høyeste — til 500 rubler (ca. 50 dollars) i måneden. Statsfunksjonærenes streik brøt sammen da understøt­ telsen fra finans- og forretningskretser uteble. Bankfol­ kene vendte tilbake. Med dekretet om nasjonalisering av bankene, med opprettelse av et øverste folkekommissærråd for øko­ nomien, realisering av jordreformen i landsbyene, demo­ kratisering av arméen, og radikale omveltninger i det offentlige og daglige liv — gjennom alt dette, som bare kunne fungere gjennom arbeidernes, soldatenes og bøn­ denes oppslutning, begynte utformingen av det proletariske Russland — skritt for skritt, med mange feilslag og skuffelser. Bolsjevikene hadde ikke vunnet makten ved å gå på akkord med de eiendomsbesittende klasser, eller med de andre politiske lederne, heller ikke ved å stive opp det gamle samfunnsapparatet. De hadde ikke seiret gjen­ nom en liten klikks organiserte maktbruk. Hvis ikke de russiske massene hadde vært modne for revolusjonen, ville den ha slått feil. Forklaringen på bolsjevikenes fremgang lå i det faktum at de greide å lede og smelte sammen folkets enkle og grunnleggende behov, reise det til kamp mot det overlevde, og så — på den ry­ kende branntomt — i fellesskap ta fatt på det nye byggverket.

245

12. Bøndenes kongress

18. november kom snøen. Om morgenen våknet vi i hvitt til langt oppover vinduskarmen, og snøflakene falt så tett at det var umulig å se få meter fremfor seg. Sølen var forsvunnet. Som ved et trylleslag var den dystre byen plutselig hvit og skinnende. DrochkiÆørete i vinterklær gikk over til slede og kjørte lystig gjennom de ujevne gatene, med istapper i skjegget. . . Trass i revolusjonen og alt det ukjente og skrem­ mende ved fremtiden, henga byen seg til snøens enkle gleder. Alle var i godt humør. Folk løp ut i gatene og holdt hendene opp mot de myke, dansende fnuggene og lo. Gjemt var alt det grå og triste, kuplenes og spirenes gull og farger glitret gjennom snøen. Ved middagstider skinte en blek sol. De gufne og giktiske høstmånedene var glemt. Byen ble muntrere, og selv revolusjonen pulserte med raskere slag. Jeg satt en kveld på en traktir — et enkelt vertshus — tvers overfor Smolny, et støyende rødegardistrede som ble kalt «Onkel Toms hytte». Tobakksrøyken lå tykk i det lave lokalet der rødegardistene satt tett i tett rundt bordet med skitne duker og digre tekanner, mens kel­ nerne sprang til og fra og ropte: «Seichass\ Seichass\ Et øyeblikk! Straks!» I en krok satt en kar i kapteinsuniform og skj elite ut forsamlingen som avbrøt ham for hver setning. «Dere er ikke et hår bedre enn mordere!» brølte han. «Skyter ned russiske kamerater i gatene!» «Når gjorde vi det?» spurte en arbeider. «Dere gjorde det sist søndag, da junkerne . . . » «Vel, skjøt ikke de på oss?» En av soldatene løftet

246

opp en arm i bind. «Har ikke jeg fått et minne om dem, djevlene?» Kapteinen skrek for full hals: «Dere skulle holdt dere nøytrale! Dere skulle holdt dere nøytrale! Hvem har gitt dere rett til å ødelegge et lovlig styre? Hvem er denne Lenin? En tysker . . . » «Hvem er du? En kontrarevolusjonær! En provoka­ tør!» Da kapteinen kunne gjøre seg hørt igjen, reiste han seg og sa: «Javel! Dere kaller dere selv det russiske folk. Men det er dere nå ikke. Bøndene er det russiske folk. Vent til bøndene . . . » «Ja,» ropte forsamlingen tilbake, «vent til bøndene har sagt sin mening. Vi vet hva bøndene vil si. Er de ikke arbeidsfolk akkurat som oss?» I det lange løp avhang alt av bøndene. Selv om de hadde vært politisk tilbakeliggende, hadde de allikevel sine spesielle idéer, og de utgjorde 80 prosent av Russlands befolkning. Bolsjevikene hadde forholdsvis liten oppslutning blant bøndene, og et permanent diktatur i Russland av industriarbeidere var utenkelig. Det tradisjonelle bondeparti var det sosial-revolusjonære venstre. Av de partier som nå støttet sovjet-styret, var det dette som naturlig pekte seg ut til å lede bøn­ dene, og det trengte desperat til denne posisjonen, ut­ levert som det var til byproletariatets nåde. Men Smolny hadde ikke forsømt bøndene. Et av de første initiativ det nye Tsay-ee-kah hadde tatt etter jorddekretet, var — over hodet på eksekutivkomitéen for bøndenes sovjeter — å sammenkalle en bondekongress. Noen dager senere ble det sendt ut detaljerte in­ strukser for landsbyenes jordråd, og de ble etterfulgt av Lenins orientering med en lettfattelig omtale av bolsjevik-revolusjonen og det nye styresettet til bøndene. 16. november offentliggjorde Lenin og Miliutin «instruks for utsendinger til provinsen». Sovjet-regjeringen sendte av sted tusener av dem til landsbyene. 1. Ved sin ankomst til det sted hvor han er akkreditert, skal utsendingen sammenkalle den sentrale eksekutivkomité

247

for arbeidernes, soldatenes og bøndenes sovjeter og rede­ gjøre for jordloven, og derpå holde et fellesmøte av sovje­ tene. 2. Han må sette seg inn i distriktets forskjellige jordbruksmessige problemer. a) Er jordeierens eiendom tatt over, i så fall i hvilke om­ råder? b) Hvem administrerer den konfiskerte jorden — de tid­ ligere eiere eller jordrådene? c) Hva er foretatt med jordbruksmaskiner og kveg? 3. Er det areal som bøndene har kultivert blitt forøket? 4- Hvor mye og på hvilken måte avviker det areal jord som na er under kultur fra det areal som myndighetene har satt opp som gjennomsnittlig minimum? 5. Utsendingen må fastholde at bøndene fortest mulig et­ ter overtakelsen må forøke arealet av dyrket jord og snarest sende kornet til byene for å bekjempe hungersnøden. 6. Hvor stort område er planlagt overført, eller allerede overført fra jordeierne til jordrådene og tilsvarende organer utpekt av sovjetene? 7. Det er ønskelig at jordeiendommer som ligger godt tilrette og er godt organisert skal administreres av sovjeter be­ stående av eiendommens faste folk, under ledelse av kompe­ tente agronomer.

Det gjæret rundt om i landsbyene under forandrin­ gene, ikke bare på grunn av jorddekretet, men også etter hvert som tusener av revolusjonært innstilte bondesoldater vendte hjem fra fronten. Særlig disse hilste innkallingen til bøndenes kongress velkommen. På samme måte som det gamle Tsay-ee-kah hadde motarbeidet den andre kongress av arbeider- og soldater-sovjeter, prøvde eksekutivkomitéen å forhindre bondekongressen som ble sammenkalt av Smolny. Da også eksekutivkomitéen innså at det var nyttesløst, be­ gynte den å sende ut hysteriske telegrammer med på­ bud om a velge konservative utsendinger. Villedende meldinger ble spredd om at kongressen skulle holdes i Moghilev, og noen utsendinger dro dit. Men 23. novem­ ber var omlag 400 samlet i Petrograd, og de forbere­ dende partimøter i gang.

248

Første møtesesjon ble holdt i dumaens Alexandersal, og en stemmeoversikt viste at mer enn halvparten av delegatene soknet til det sosial-revolusjonære ven­ stre, mens bolsjevikene bare kontrollerte en snau femte­ del, de konservative en fjerdedel. Resten stod bare sam­ men i felles opposisjon til den gamle eksekutivkomité, dominert av Avksentiev, Chaikovsky og Peshekhonov. Den store salen var tettpakket av folk og gjenlød av krangel. Dyptgående og bitter uenighet skilte grup­ pene. Til høyre satt offiserer og pranget med sine epåletter, dessuten var der bønder med skjeggete, patriarkalske fjes av den gamle sorten. I sentrum var det noen få bønder, underoffiserer og endel soldater, mens mesteparten av delegatene på venstrefløyen var i alminnelige soldatuniformer. De siste tilhørte den nye generasjon som hadde tjenestegjort i arméen. Galleri­ ene var fylt av arbeidere, og i Russland har de ikke glemt at de er av bondeopprinnelse. I motsetning til det gamle Tsay-ee-kah, nektet eksekutivkomitéen under åpningen å godkjenne kongres­ sen som offisiell. Den offisielle kongress var innkalt til 13. desember, og under et lurveleven av protester og applaus erklærte ordstyreren at denne sammenkomst bare var «en ekstraordinær konferanse». Men «den ekstraordinære konferansen» tilkjennega sin mening om eksekutivkomitéen ved å velge Maria Spiridonova, lede­ ren for det sosialrevolusjonære venstre, til hoveddiri­ gent. Mesteparten av første dagen gikk med til voldsom ordveksling om hvorvidt representantene for Volostsovjetene skulle ha sete, eller bare utsendingene fra de lokale avdelinger. Og akkurat som under arbeider- og soldaterkongressen var det overveldende stemning for bredest mulig representasjon. Hvorpå den gamle ekse­ kutivkomité forlot salen. Men snart ble det klart at flesteparten av deltakerne var fiendtlig stemt mot folkekommissærenes styre. Sinovjev som prøvde å tale bolsjevikenes sak, ble pepet ned, og idet han under latter forlot talerstolen, ble det ropt: «Se folkekommissæren i søla!»

249

«Vi venstre-revolusjonære sosialister nekter å aner­ kjenne denne såkalte arbeidernes og bøndenes regje­ ring så lenge bøndene ikke er representert i den,» ropte Na2ariev, en utsending fra landsbygda. «Foreløpig er det bare et diktatur av arbeiderne. Vi krever at det blir dannet en regjering som representerer hele demokratiet!» De reaksjonære deltakerne spilte behendig på denne stemningen og hevdet, under protester fra bolsjevikbenkene, at folkekommissærenes plan enten var å dominere kongressen eller å oppløse den med makt, noe som utløste rasende utbrudd fra bøndene. Tredje dagen besteg Lenin plutselig talerstolen. I ti minutter var salen et galehus. «Ned med ham!» ble det skreket. «Vi vil ikke høre på noen av dere folkekommissærer! Vi anerkjenner ikke deres styre!» Lenin stod der helt rolig, mens han grep med begge hender rundt talerstolen og tankefullt betraktet tumul­ tene. Endelig døde levenet hen, unntatt på høyre side av salen. «Jeg står ikke her som representant for folkekom­ missærenes råd», sa Lenin og ventet igjen på at levenet skulle gi seg, «men som medlem av bols jevikfr aksjo­ nen som er lovlig valgt til denne kongress». Han holdt opp fullmakten så alle kunne se den. «Imidlertid», fortsatte han med den samme stem­ men, «vil ingen benekte at den nåværende regjering i Russland er dannet av bolsjevikpartiet,» han holdt inne et øyeblikk, «så for så vidt går det ut på det samme.» Høyrefløyen satte igang et øredøvende bråk igjen, mens sentrum og venstre lyttet og forlangte stillhet. Lenins argumenter var enkle: «Si meg oppriktig, dere bønder, som vi har gitt pomieshtchikis jord.' Vil dere forhindre at arbeiderne får kontroll over industrien? Dette er klassekamp. Jordbaronene bekjemper selvsagt bøndene, og fabrikkeierne bekjemper arbeiderne. Vil dere tillate at proletariatets menige rekker blir splittet? Hvilken side står dere på? Vi, bolsjevikene, er proletariatets parti — bondeproletariatets såvel som industriproletariatet. Vi, bolsje­ vikene, er sovjetenes beskyttere — bøndenes sovjeter så­ vel som arbeidernes og soldatenes. Det nåværende

250

statsstyre er sovjetenes statsstyre. Vi har ikke bare inn­ budt bøndene til å delta i dette statsstyre, men også oppfordret representanter for det sosial-revohisjonære venstre til å bU med i folkekommissærenes råd. Sovjetene er folkets beste og mest representative organer — for arbeiderne i fabrikker og gruver, for arbeiderne på mark­ ene. Den som prøver å ødelegge sovjetene, gjør seg skyl­ dig i antidemokratisk og kontrarevolusjonær handling. Og jeg gjør dere oppmerksom på en ting, kamerater høyrerevolusjonære sosialister, og dere mine herrer kadet­ ter, at hvis den grunnlovgivende forsamling prøver å øde­ legge sovjetene, så vil vi ikke tillate den grunnlovgivende forsamling å gjøre dette!» Den 25. november om ettermiddagen ankom Tchernov i all hast fra Moghilev, tilkalt av eksekutivkomitéen. Bare to måneder tidligere ble han ansett som en ekstrem revolusjonær og var meget populær blant bøn­ dene. Nå var han tilkalt for å demme opp for kongres­ sens farlige drift til venstre. Ved sin ankomst ble Tchemov arrestert og ført til Smolny, men etter en kort samtale løslatt. Det første han gjorde var å irettesette eksekutiv­ komiteen for å ha forlatt kongressen. Den gikk med på å vende tilbake, og Tchernov gjorde sin entré under velkomstbifall fra flertallet og piping fra bolsjevikene. «Kamerater! Jeg har vært bortreist. Jeg har deltatt i den 11. armés rådslagninger om å avholde en kon­ gress av bondedelegatene på vestfronten, og jeg kjenner svært lite til den oppstand som har funnet sted her.» Sinovjev reiste seg i stolen og ropte: «Ja, du har vært bortreist — i opptil flere minutter!» Spetakkel og rop. «Ned med bolsjevikene!» Tchernov fortsatte. «Beskyldningene om at jeg skulle ha vært med på å reise en hær mot Petrograd sakner et­ hvert grunnlag. Hvor stammer disse beskyldningene fra? Vis meg kildene!» Sinovjev: «Izvestia og Dielo Maroda, dine egne avi­ ser, derfra stammer de!» Tchemovs brede ansikt, med de små øynene, det bøl­ gende håret og det gråsprengte skjegget, ble rødt av

251

sinne, men han behersket seg og fortsatte: «Jeg gjen­ tar. Jeg kjenner praktisk talt ikke noe til hva som har skjedd her, og jeg har ikke ført noen hær unntatt denne hæren (han pekte på bondedelegatene) som jeg er hovedansvarlig for er her!» Latter og bravorop. «Ved min tilbakekomst avla jeg et besøk på Smolny. Ingen slike beskyldninger ble rettet mot meg der. Etter en kort samtale gikk jeg igjen — det er alt! Våger noen tilstedeværende å rette en slik beskyldning mot meg?» Et fryktelig leven fulgte, hvor bolsjevikene og noen av de venstre-revolusjonære sosialistene stod oppreist og skrek med knyttede never, mens resten av forsam­ lingen prøvde å overdøve dem. «Dette er en skandale, ikke noe møte,» ropte Tchernov og forlot salen. Møtet ble utsatt på grunn av bråk og uorden. ^ I mellomtiden opptok spørsmålet om eksekutivkomitéens status alle. Ved å erklære møtet for «en ekstra­ ordinær konferanse» hadde komiteen ment å forpurre valg av ny eksekutivkomité. Men dette slo til to sider. Det sosial-revolusjonære venstre kom til at hvis kon­ gressen ikke hadde noe å si over eksekutivkomitéen. hadde heller ikke eksekutivkomitéen noe å si over kon­ gressen. 25. november vedtok forsamlingen at eksekutivkomitéens myndighet ble overført til den ekstraordi­ nære konferansen. Dermed hadde bare de medlemmer av eksekutivkomitéen som var valgt som delegater, stemmerett. Neste dag ble vedtaket, under bolsjevikenes kraf­ tige motstand, opphevet og alle medlemmene av ekse­ kutivkomitéen fikk både tale- og stemmerett, enten de var valgt eller ei. Den 27. avslørte debatten om jordproblemet forskjel­ len mellom bolsjevikenes program og det sosial-revolu­ sjonære venstre. Kolchinsky fra det sosial-revolusjonære venstre ga en oversikt over jordproblemene under revolusjonen. Den første kongress av bøndenes sovjeter, sa han, had­ de vedtatt en resolusjon om øyeblikkelig overføring av jordeiendommene til jordrådene. Men revolusjonens

252

ledere og de borgerlige elementer i regjeringen hadde motsatt seg at det ble gjort noe med det før den grunnlovgivende forsamling trådte sammen. Revolusjonens annen fase, «kompromissets periode», ble markert da Tchernov kom med i regjeringen. Bøn­ dene var overbevist om at nå ville den praktiske løsning på jordproblemet ta til, men tross pålegget fra den første bondekongress, hadde kompromissmakeme og de reaksjonære i eksekutivkomiteen forhindret at det ble gjort noe med saken. Denne politikken førte til uro og sammenstøt på landsbygda, for bøndene var utål­ modige og tok revolusjonen på ordet. «De siste hendelser», sa taleren, «kan ikke karakteri­ seres som opptøyer eller noe bolsjevik-eventyr, men er tvert imot en virkelig folkereisning, mottatt med sym­ pati over hele landet. Bolsjevikene inntok i det store og hele en korrekt holdning til jordspørsmålet, men ved å oppmuntre bøndene til å ta jorden med makt, begikk de en fundamental feil. Bolsjevikene erklærte fra første dag at bøndene skulle ta over jorden ved «revolusjo­ nære masseaksjoner». Dette er ikke noe annet enn anarki. Overføringen av jorden må organiseres. For bolsjevikene var det viktig at revolusjonens problemer ble løst fortest mulig, men hvilken måte de ble løst på, var ikke bolsjevikene interessert i.» Kolchinsky fortsatte: «Sovjet-kongressens jorddekret er i det vesentlige identisk med vedtaket på den første bondekongress. Hvorfor brukte ikke den nye regjerin­ gen den fremgangsmåten som kongressen anviste? Fordi folkekommissærenes råd ville forsere løsningen av jordspørsmålet slik at den grunnlovgivende forsam­ ling ikke skulle få noe å gjøre. Men også regjeringen innså at det var nødvendig med praktiske tiltak. Der­ for overtok den uten videre jordrådenes instrukser, og skapte dermed en merkelig situasjon. For folkekommis­ særenes råd avskaffet den private eiendomsrett til jor­ den, mens jordrådenes instrukser bygget på privat eien­ domsrett. Imidlertid er ingen skade skjedd, for jordrådene legger ingen vekt på sovjet-dekretene, men bru­ ker sin praktiske sans i overensstemmelse med bøn-

253

denes innstilling. Disse jordrådene prøver ikke å skape en legitim løsning på jordspørsmålet. Det tilkommer alene den grunnlovgivende forsamling. Men vil denne forsamlingen respektere bøndenes vilje? Det kan vi ikke være sikre på. Det eneste vi kan være sikre på, er at bøndenes revolusjonære målbevissthet nå er vakt, og at den grunnlovgivende forsamling blir nødt til å avgjøre jordspørsmålet på den måten bøndene ønsker det. Den grunnlovgivende forsamling vil ikke våge å krenke folkeviljen.» Så fulgte Lenin som nå ble hørt på med spent opp­ merksomhet. «I øyeblikket er vi ikke bare opptatt med å løse jordspørsmålet, men de spørsmål som en sosial revolusjon reiser — ikke bare her i Russland, men over hele verden. F.eks. vil konfiskeringen av jordeiendom­ mer ikke bare fremkalle motstand fra jordeierne, men også fra den internasjonale kapital som de store eien­ dommene er forbundet med gjennom bankene . . . » Jordeierforholdet i Russland danner grunnlaget for en kolossal undertrykkelse, og konfiskasjonen av jord er revolusjonens aller viktigste skritt. Det kan imidler­ tid ikke skilles ut fra andre tiltak, noe som tydelig har vist seg under revolusjonens forskjellige stadier. Første fase var tilintetgjørelsen av eneveldet, og tilintetgjørel­ sen av industrikapitalistenes og jordeiernes makt — de to gruppers interesser er nær sammenknyttet. An­ nen fase var styrkelsen av sovjetene og det politiske kompromiss med borgerskapet. Det sosial-revolusjonære venstre gikk ikke imot kompromisset, og denne feiltakelsen skyldes teorien om at massene ikke var til­ strekkelig politisk bevisst. Hvis sosialismens gjennomf ørelse skal være avhengig av hele folkets intellektuelle nivå, vil vi ikke få opp­ leve noen sosialisme på minst 500 år! Det sosialistiske partiet er arbeiderklassens avantgarde. Det må ikke la seg hefte av massenes mangel på utdannelse, men lede massene ved å bruke sovjeter som organer for det re­ volusjonære initiativ. Men for å kunne lede de vak-

254

lende, må våre venstrerevolusjonære sosialistkamerater selv slutte med å nøle. I juli kom det til en rekke åpne brudd mellom folke­ massene og kompromissmakerne. Men selv nå, i novem­ ber, holder de venstrerevolusjonære sosialistene hån­ den ut til Avksentiev som prøver å trekke folket til seg etter lillefingeren . . . Intet kompromiss med borgerska­ pet er mulig. Dets makt må bli fullstendig tilintetgjort. Vi bolsjeviker har ikke endret vårt jordprogram. Vi akter ikke å gi opp avskaffelsen av privat eiendomsrett til jorden. Vi overtok jordrådenes instrukser — som ikke er basert på privat eiendomsrett — fordi vi ville være i overenstemmelse med folkeviljen og befeste samarbeidet mellom alle de krefter som slåss for den sosiale revolusjon. Vi innbyr det sosial-revolusjonære venstre til å gå med i koalisjonen, men setter som betingelse at det bry­ ter med kompromissmakerne i sitt eget parti og slutter å se bakover. Hva den grunnlovgivende forsamling angår, er det sant som foregående taler sa at dens resultater vil av­ henge av massenes revolusjonære besluttsomhet. Jeg sier: Regn med den revolusjonære besluttsomhet, men glem ikke å ta med revolveren!» Lenin refererte så den bolsjevikiske resolusjonen: Bøndenes kongress støtter fullt ut jorddekretet av 8. november, og slutter opp om arbeidernes og bøndenes regje­ ring for den russiske republikk, dannet på den andre sovjetkongress av arbeider- og soldaterråd. Bøndenes kongress henstiller til alle bønder å støtte jord­ loven fullt ut og snarest sette den i verk. Samtidig opp­ fordres bøndene om til verv og ansvarlige stillinger bare å utse personer som i handling har lagt for dagen sin hen­ givelse for de undertrykte jordbruksarbeidernes sak, sin vilje og evne til å forsvare denne sak mot alle anslag fra de store jordeiere, kapitalister og deres sammensvorne. Bøndenes kongress uttrykker samtidig som sin oppfatning at den fulle gjennomføring av jordloven bare kan skje ved fremgang for arbeidernes sosiale revolusjon som tok til 7. november 1917. Bare den sosiale revolusjon kan garantere den endelige overføring, uten tilbakeslag, av jorden til landarbeiderne, konfiskasjonen av mønsterbruk og deres innlem-

255

meise i landsbykommunene, konfiskasjon av de store jord­ eiernes landbruksmaskiner, avskaffelse av slavelønninger, en regelmessig og planmessig distribusjon av jordbruks- og’ in­ dustriprodukter over hele Russland, overtakelse av bankene (en betingelse, etter opphevelse av den private eiendomsrett, for at jorden skal kunne være hele folkets eiendom), og dess­ uten alle former for offentlig støtte til arbeiderne. Av disse grunner understøtter bøndenes kongress fullt ut revolusjonen av 7. november som en sosial revolusjon, og uttrykker sin ubøyelige vilje til, med de tilpasninger som matte bli nødvendig, men uten å nøle, å sette i verk omfor­ mingen av Den russiske republikk. . Den uomgjengelige forutsetning for den sosiale revolu­ sjons seier, som alene kan sikre de fulle og varige resultater av jorddekretet, er det nære forbund av jord- og industri­ arbeidere med proletariatet i alle avanserte land. Fra nå av må hele administrasjons- og organisasjonslivet i Russland, fra øverst til nederst, bygge på dette forbundet. Bare dette forbund kan sla tilbake alle forsøk, direkte eller indirekte, åpne eller kamuflerte, på å vende tilbake til den borgerlige ettergivelsespolitikk — ettergivelse, dømt av erfaring, over­ for de borgerlige lederne — og sikre sosialismens seier over hele verden.

De reaksjonære i eksekutivkomiteen våget ikke len­ ger a vise seg. Tchernov hadde imidlertid ordet flere ganger, med beskjedne og upartiske innlegg. Han fikk ta sete i presidiet pa podiet. På kongressens annen dag ble det sendt opp en anonym lapp til dirigenten med forslag om å gjøre Tchernov til ærespresident. Ustinov leste lappen høyt, og i samme øyeblikk var Sinovjev på beina og ropte at det var et trick fra den gamle eksekutivkomité for å vinne forsamlingen for seg. Sa­ len stod i et eneste kok av rop og viftende armer. Tcher­ nov forble imidlertid meget populær. Under de stormende oppgjørene om jordspørsmålet og Lenins resolusjon var bolsjevikene to ganger på nippet til å forlate forsamlingen, men ble holdt tilbake av le­ derne. For meg så det ut som om kongressen hadde låst seg håpløst fast. Men ingen av oss kjente til at det allerede var igang en rekke konferanser mellom det sosial-revolusjonære venstre og bolsjevikene på Smolny. Det sosial-revolusjonære venstre hadde først krevd en regjering dannet

256

av alle sosialistpartier i sovjetene, ansvarlig overfor et folkeråd sammensatt av et likt antall representanter fra arbeidernes, soldatenes og bøndenes organisasjoner, og supplert med representanter for den kommunale duma og zemstvoene. Lenin og Trotskij skulle utelukkes, og den militære revolusjonskomité og andre maktorganer oppløses. Onsdag morgen, 28. november, etter et voldsomt opp­ gjør som hadde vart hele natten, var partene kommet fram til en avtale. Tsay-ee-kah, som besto av 108 medlemmer, skulle forøkes med ytterligere 108 medlem­ mer, valgt på bondekongressen etter forholdstallsprinsippet. 100 medlemmer skulle velges direkte fra hær og marine, 50 fra fagforbundene (35 fra de almene for­ bundene, 10 fra jernbanearbeiderne, 5 fra post- og tele­ graf). Dumaen og zemstvoene ble sløyfet. Lenin og Trotskij skulle forbli i regjeringen, og den militære re­ volusjonskomité fortsatte å fungere. Kongressens møter var nå henlagt til hovedkvarteret for bøndenes sovjeter, det forhenværende keiserlige Juristakademi, Fontanka 6. Der trådte forsamlingen sammen onsdag ettermiddag. Den gamle eksekutiv­ komité hadde trukket seg tilbake og holdt sitt eget spe­ sielle konvent med avhopper-delegater og representan­ ter for armékomitéene i en annen sal i samme bygnin­ gen. Tchernov gikk fra den ene forsamlingen til den andre og fulgte nøye med i utviklingen. Han kjente til at det ble underhandlet om en avtale med bolsjevikene, men visste ikke at den nå var i orden. Han talte til ekstra-konventet. «I dag, da alle er stemt for å danne en ren sosialistregjering, er det mange som glemmer det første ministerium, som ikke var noen koa­ lisjon, og hvor det bare satt en sosialist — Kerenski. Det var en regjering som i sin tid var meget populær. Nå anklager folk Kerenski. De glemmer at han ble løf­ tet til makten, ikke bare av sovjetene, men også av folkemassene. Hvorfor har den alminnelige mening om Kerenski svingt slik? Primitive folkeslag har gudebilder som de 17 — Ti dager som rystet verden.

257

ber til, og som de pisker hvis bønnene ikke blir oppfyllt. Det er akkurat det som nå skjer. I går Kerenski, i dag Lenin og Trotskij, i morgen nye navn. Vi har oppfordret både Kerenski og bolsjevikene til å gi fra seg makten. Kerenski har akseptert — fra sitt gjemmested meddelte han i dag at han har trukket seg tilbake som statsminister. Men bolsjevikene vil holde på makten, uten å vite hva de skal gjøre med den. En­ ten bolsjevikene lykkes eller ei, endrer det ikke Russlands skjebne. De russiske landsbyene vet utmerket godt hva de vil, og de har tatt fatt på sin egen måte. Landsbyene vil være vår endelige redning.» I mellomtiden hadde Ustinov i den store salen be­ kjentgjort avtalen mellom bondekongressen og Smolny, en meddelelse som ble mottatt med vill jubel. Plutselig dukket Tchernov opp og forlangte ordet. «Jeg forstår det slik,» sa han, «at det er sluttet en av­ tale mellom bøndenes kongress og Smolny. En slik av­ tale er i tilfelle ulovlig, da den virkelige kongress av bøndenes sovjeter først trer sammen til uken. Videre vil jeg advare dere her og nå — bolsjevikene kommer aldri til å gå med på deres krav . . . » Han ble avbrutt av latter, og da situasjonen gikk opp for ham, forlot han talerstolen og salen og tok populari­ teten med seg. Sent på ettermiddagen torsdag 29. november trådte kongressen sammen til ekstraordinært møte. Det var en følelse av sorgløshet i luften og bare smil å se. Resten av dagsordenen ble feid unna, og så leste gamle Natanson, den hvitskjeggede veteranen på de sosial-revolusjonæres venstre fløy, med skjelvende stemme og tårer i øynene «ekteskapsavtalen» mellom bøndenes-, arbei­ dernes- og soldatenes sovjeter. Hver gang ordet «for­ bund» ble nevnt utløste det begeistret applaus. Da han var ferdig, presenterte Ustinov under ova­ sjoner en delegasjon fra Smolny, ledsaget av represen­ tanter fra Den røde armé. Etter tur besteg en arbei­ der, en soldat og en matros talerstolen og hyldet for­ samlingen. Så fiilgte Boris Reinstein, utsending fra det sosialis­

258

tiske arbeiderparti i USA. «Dagen for forbundet mel­ lom bøndenes kongress og sovjetene av arbeidere og soldater er en av revolusjonens store dager. Den vil gi ekko over hele verden — i Paris, i London og tvers over havet til New York. Dette forbundet vil fylle alle som sliter og strever med glede. En stor tanke har seiret. Vesten og Amerika ventet seg noe skrekkelig av Russland, av det russiske prole­ tariat . . . Vestens proletarer ventet på den russiske re­ volusjon, ventet på de store ting som nå er oppnådd.» Sverdlov, presidenten for Tsay-ee-kab, gestikulerte, og under ropene «Hurra for borgerkrigens slutt!» og «Lenge leve det forente demokrati!» strømmet bøndene ut av bygningen. Det var allerede mørkt, og snøen glitret i månelyset. Langs kanalbredden stod soldater fra Pavlovsky-regimentet oppmarsjert og musikkorpset stemte i Marseil­ laisen. Og til disse tonene og soldatenes sang stilte bøn­ dene seg opp og foldet ut eksekutivkomitéens store røde banner med ny innskrift i gull: «Lenge leve forbundet av de revolusjonære og arbeidende masser!» Andre bannere fulgte, fra distriktssovjetet, og fra Putilowerkene som forkynte: «Vi fylkes under dette flagg for å skape et brorskap av alle mennesker!» Fakler ble tent og flammet med orangelys i mørket og gjenskjær henover snøen. Røyken drev over hodene på den syngende folkemengden som beveget seg nedover Fontanka mellom grupper av tause og forbausede til­ skuere. «Lenge leve den revolusjonære armé! Lenge leve Den røde armé! lenge leve bøndene!» Slik fortsatte toget tvers gjennom byen, mens det stadig vokste og nye bannere med gullinskripsjoner ble foldet ut. To gamle bønder, krokete av slit, leide hver­ andre i hånden mens ansiktene lyste av barnslig glede. «Vel,» sa den ene, «jeg skulle like å se dem som kan ta fra oss jorden igjen n å!» Da toget nærmet seg Smolny stod rødegardister opp­ stilt på begge sider av gaten, ville av begeistring. Den andre gamle bonden sa til sin kamerat: «Jeg er ikke trett. Jeg ha gått på skyer hele veien!»

259

På den brede Smolny-trappen var omlag hundre ar­ beider- og soldater-delegater samlet med sine bannere, mørke mot det blendende lyset fra buegangene. De strømmet ned og kysset og omfavnet bøndene, og samt­ lige strømmet inn gjennom den store døren og opp trap­ pene. I den kolossale hvite salen ventet Tsay-ee-kab, med hele Petrograd sovjet og tusen andre som tilskuere, og alt under den høytidsstemning som kjennetegner store øyeblikk i historien. Sinovjev redegjorde for avtalen med bøndenes kon­ gress, og bifallet som fulgte steg til en storm idet musikken hørtes i korridoren og prosesjonen kom tilsyne i døren. Presidiet reiste seg på podiet og gjorde plass for bøndenes presidium. Alle omfavnet hver­ andre. I bakgrunnen var de to bannerne krysset mot den hvite veggen hvor tsarens portrett var revet ut av rammen. Så ble «triumfmøtet» satt. Eter noen velkomstord av Sverdlov, gikk Maria Spiridonova opp på talerstolen, sped og blek, med briller og håret flatt ned liknet hun en lærerinne fra Ny-England, denne den mektigste og mest beundrede kvinne i hele Russland. «For Russlands arbeidere åpner det seg horisonter som er nye i historien. Alle tidligere arbeiderbevegelser har lidd nederlag. Men vår bevegelse er internasjonal, og derfor uovervinnelig. Det finnes ikke en makt i ver­ den som kan slukke revolusjonens flamme! Den gamle verden smuldrer sammen, en ny reiser seg.» Så Trotskij, full av glød: «Jeg ønsker dere velkom­ men, kamerater bønder! Dere kommer ikke som gjester, men som herrer i dette huset hvor den russiske revolu­ sjons hjerte slår.» Med bitende sarkasme omtalte han de allierte diplo­ matene som fortsatt stilte seg nedlatende til det russiske forslag om våpenstillstand, mens det var godtatt av sentralmaktene. «En ny menneskehet vil stige opp av denne krigen. I denne salen lover vi dyrt og hellig arbeiderne i alle land å forbli på vår revolusjonære post . . . Hvis vi blir

260

slått, skal det skje under forsvaret av disse fanene.» Krylenko fulgte så med en redegjørelse for situasjo­ nen ved fronten hvor Dukhonin gjorde seg klar til å be­ kjempe folkekommissærenes råd. «Dukhonin og de som følger ham, skal vite at vi ikke vil ta med silkehansker på dem som blokkerer veien til fred!» Dybenko hilste forsamlingen på vegne av marinen, og Krushinsky, medlem av Vikzhel, sa: «Fra dette øye­ blikk da forbundet av alle oppriktige sosialister er et faktum, stiller jernbanearbeidernes samlede hær seg til disposisjon for det revolusjonære demokrati.» Så fulgte Lunatsjarski nesten på gråten, og Proshian for det sosial-revolusjonære venstre, og til slutt Saharashvili, på vegne av de forente sosialdemokratiske internasjonalister som omfattet Martovs og Gorkis grupper: «Vi forlot T say-ee-kah på grunn av bolsjevikenes steile po­ litikk, og for å tvinge dem til å gå med på et forbund av det samlede revolusjonære demokrati. Nå da denne union er i havn, anser vi det for vår hellige plikt å gjeninnta våre plasser i Tsay-ee-kah. Vi oppfordrer alle andre som trakk seg til å følge vårt eksempel.» Stachkov, en ærverdig gammel bonde og medlem av presidiet på bøndenes kongress, bukket i alle himmelret­ ninger. «Jeg gratulerer med at et nytt liv og en ny fri­ het er båret til dåpen i Russland.» Gronsky fra det polske sosialdemokrati, Skripnik fra fabrikk- og verkstedrådene, Tifonov fra de russiske sol­ dater i Salonika, og andre hadde ordet og ga uttrykk for sin glede over de håp som nå var gått i oppfyllelse. Sent på natten ble følgende resolusjon enstemmig vedtatt: «T say-ee-kah, samlet til ekstraordinært møte med Petrograd sovjet og Bøndenes kongress, stadfester de­ kretene om jord og fred vedtatt på den andre sovjetkongress av arbeider- og soldaterråd, og videre dekre­ tet om arbeidernes kontroll med industrien, vedtatt av Tsay-ee-kah. Fellesmøtet av Tsay-ee-kah og Bøndenes kongress uttaler som sin faste overbevisning at forbundet av ar­ beidere, soldater og bønder, dette broderlige forbund I

261

av arbeidere og utbyttede, vil befeste den makt de har erobret, og at det vil ta alle revolusjonære skritt for å fremskynde arbeidernes maktovertakelse i andre land og dermed sikre en rettferdig, varig fred og sosialis­ mens seier.»

Anmerkninger

NOEN AV DE POLITISKE PARTIER . Monarkister av forskjellige avskygninger, oktobrister etc. eksisterte ikke lenger åpenlyst, men arbeidet enten «under jor­ den» eller i tilknytning til kadettene som etter hvert i noen grad overtok deres program. Rodzianko og Schulgin hørte til denne gruppen. 2. Kadettene — etter forbokstavene i partinavnet konstitusjo­ nelle demokrater eller «partiet for folkets frihet». Under tsaren et progressivt politisk reformparti. Ved revolusjonen i mars 1917 dannet kadettene den første provisoriske regjering som ble veltet i april etter at partiet hadde uttalt seg til fordel for allierte impe­ rialistisk mål, medregnet tsar-regjeringens imperialistiske mål. Et­ ter hvert som revolusjonen fikk et mer sosialt og økonomisk inn­ hold, ble kadettene mer konservative. Til denne gruppen hørte Miliukov, Vinaver og Shatsky. 2 a. Gruppen av offentlige menn fgroup of public men) ble dannet i Moskva etter at kadettene hadde kompromittert seg ved forbindelse med Kornilovs kontrarevolusjon. Representert i den siste Kerenski-regjeringen. Gruppen erklærte seg partiløs skjønt Rodzianko og Shuglin var blant dens intellektuelle forgrunnsfigurer. Besto for øvrig av «moderne» bankierer, kjøpmenn og fabrikkeiere som var kloke nok til å forstå at bolsjevikene måtte bekjempes med deres eget våpen: økonomisk organisasjon. Typiske talsmenn: Lianozov og Konovalov. 3. Populist-sosialister eller Trudoviki (arbeidergruppen) var et lite og nasjonalistisk parti av forsiktige intellektuelle, samvirkeledere og konservative småbønder. Populistene foregå å være sosialister, men støttet småborgerskapet — funksjonærer, småhandlere osv. Kerenski var leder av Trudoviki i den keiserlige duma da revolusjonen brøt ut i mars i 1917. Talsmenn: Peshekhanov og Chaikovsky. 4. D et russiske sosialdemokratiske arbeiderparti var opprinne­ lig marxistisk og ble splittet på kongressen i 1903 på grunn av taktiske spørsmål. Flertallet (Bolshinstvo) og mindretallet (M enshinstvo) dannet hvert sitt parti, men begge kalte seg det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti. Etter revolusjonen i 1905 var bolsjevikene faktisk i mindretall, men kom atter i fler­ tall i september 1917.

263

(a) Mensjevikene var tilhengere av en naturlig, gradvis ut­ vikling til sosialismen og mente at arbeiderklassen først måtte vinne politisk makt. Sosialistiske intellektuelle med en viss svakhet for de besittende klasser hvorfra de hadde sin utdannelse. Tals­ menn: Dan, Licbcr og Tseretelli. (b) Mensjevik-internasjonalis ter var en radikal fløy som var mot ethvert samarbeid med de besittende klasser. Likevel ville de ikke skille lag med mensjevikene og de var mot et diktatur av ar­ beiderklassen som bolsjevikene gikk inn for. Talsmenn: Martov og Martinov. (c) Bolsjevikene, senere kommunistpartiet, ville at proletariatet omgående skulle ta makten. Med makt skulle de også overta industrien, finansinstitusjonene og naturressurser for å frem­ skynde sosialismen. Hovedsakelig basert på industriarbeidere, men hadde også tilslutning av mange fattige bønder. Talsmenn: Lenin, Trotskij, Lunatsjarsky. (d) De forente sosialdemokratiske internasjonalister, også kalt Novaya Zhizn (Nytt Liv) etter sitt innflytelsesrike partiorgan. Liten gruppe intellektuelle. Motstandere av bolsjevik-taktikk, men ble sittende i sovjet-regjeringen. Talsmenn: Gorki, Avilov, Kramaraov. (e) Yedinstvo, en liten ubetydelig gruppe, personlige tilhen­ gere av Plekhanov, en av pionérene for den russiske sosialdemo­ kratiske bevegelsen i 1880-årene. Den gamle Plekhanov ble svært patriotisk og for konservativ, selv for mensjevikene. Etter bolsjevikenes statskupp forsvant gruppen. 5. Det sosial-revolusjonære parti. Opprinnelig bøndenes og terroristenes revolusjonære parti, men fikk etter mars-revolusjonen tilslutning av mange som ikke hadde vært sosialister. Gikk den gang inn for å oppheve privateiendom av jord, med en eller annen form for erstatning til de gamle eiere. Høsten 1917 ble det dannet et mer radikalt parti av utbrytere: Det sosialrevolusjonære venstre. Moderpartiet ble så kalt høyre sosial-revolusjonære. Talsmenn: Avksentiev, Gotz, Kerenski, Tchernov, «Babuschka» Breshkovskaya. (a) Venstre sosial-revolusjonære var i teorien tilhengere av bolsjeyik-programmet om arbeiderklassens diktatur, men nølte med å følge bolsjevikenes hensynsløse taktikk. Forble likevel (med enkelte avbrytelser) i regjeringen og tok seg særlig av land­ bruksdepartementet. Ble etter hvert det store bondeparti som gikk inn for beslagleggelse av jorden uten erstatning. Talsmenn: Spiridonova, Karelin, Kamkov, Kalagayev. (b) . Maximalistene, bonde-avløper av det sosialrevolusjonære parti i 1905-revolusjonen, men rommet nå bare et fåtall anarkis­ tiske bønder.

264

ANDRE INSTITUSJONER Duma var tien keiserlige nasjonalforsamling med vesentlig råd­ givende myndighet. Forsamlingen fikk en naturlig død i septem­ ber 1917. Også det folkevalgte kommunestyret i Petrograd ble kalt duma, men det mistet sin innflytelse fordi det var mer opptatt av politiske spørsmål enn av de sosiale og økonomiske grunnpro­ blemene. Zemstvo var betegnelsen på organer i landdistriktene som tok seg av bøndenes og senere soldatenes velferd. Utviklet av libe­ rale intellektuelle under tsaren. Kooperativer av forbrukere, startet av liberale og «moderate» sosialister med flere millioner medlemmer før revolusjonen, virket som en konservativ faktor mot bolsjevikene. Tsay-ee-kab — oppkalt etter forbokstavene i «den all-russiske sentrale eksekutivkomiteen av arbeidernes og soldatenes sovjeter» (råd). V ikzhel — oppkalt etter forbokstavene i «den all-russiske sen­ tralkomiteen i jernbanearbeiderforbundet». Røde garder av væpnede oppblomstret i mars 1917. dukket de røde garder opp udisiplinerte, men glødende

arbeidere, først dannet i 1905, gjenI enhver revolusjonær krisesituasjon i gatene. De var uten trening og revolusjonære.

H vite garder — studenter og andre frivillige som i revolusjo­ nens senere fase søkte å beskytte borgerskapets eiendom med vå­ penmakt mot bolsjevikene. Dødsbataljoner ble dannet sommeren 1917 av Kerensky for å styrke hærens kampglød ved eksemplets makt. KILDER Mye av denne boken bygger på mine egne notater. Jeg har lest hundrevis av utvalgte russiske aviser foruten den engelskspråklige avisen Russian Daily News og de to franske avisene Journal de Russie og Entente. Mest verdifull var Bulletin de la Presse som ble utsendt daglig av den franske informasjonstjenesten i Petro­ grad med utførlige utsnitt av russiske aviser. Jeg har en nesten komplett samling fra våren 1917 til slutten av januar 1918. Dess­ uten har jeg tatt vare på nesten alle proklamasjoner, forordnin­ ger og opprop som ble slått opp som plakater i Petrograd fra midten av september 1917 til slutten av januar 1918. Jeg har også regjeringens offisielle kunngjøringer, blant dem de hemmelige traktater m.v. fra tsarens utenriksdepartement.

J. R.

265

S ta v e m å te n følger stort sett forfatteren som ikke pretenderer å ha fulgt noen vitenskapelige regler, bare å gi engelske lesere den tydeligste forståelse av russisk uttale.

ble grunnlagt av Peter den store i 1703 og var Russlands hovedstad 1712-1918. Fra 1914-24 kalt P e tro g ra d , se­ nere L e n in g ra d . O. a. S t. P e te r s b u r g