Globalisering og individualisering 2 : Arbeid og frihet [2] 8279350624

Citation preview

Globalisering og individualisering Arbeid og frihet

Ulrich Beck

Globalisering og individualisering Bind 2 - Arbeid og frihet

Oversatt av Are Eriksen

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

ABSTRAKT FORLAG AS

GLOBALISERING OG INDIVIDUALISERING Bind i - Modernisering og globalisering

Bind 2 - Arbeid og frihet Bind j - Krig og terror

Innhold 7

Antitesen til arbeidssamfunnet

11

Den greske polis - eller ufrihet gjennom arbeidet Moderne arbeids demokrati - eller frihet gjennom arbeidet Arbeidets fremtid og politisk handling

12 16

23 Hinsides arbeidssamfunnet Hvor går vi etter at full sysselsetting er historie? 26 46 80 93 103 123

Tre fremtidsmodeller for full sysselsetting Det vanskelige farvel til full sysselsetting A arbeide i det andre moderne: risikoregimet Skapende ulydighet: ideen om borgerarbeid Det plurale virksomhetssamfunn Perspektiv

139 Frihetens barn Denne evinnelige klagesangen over verdiforfallet 145 Simpel uteblivelse: ungdommens praktisering av en ekstremt politisk fornektelse av politikken 154 Det som fordømmes som verdiforfall, produserer verdiorienteringer for det andre moderne 162 Den kortvarige drømmen om varig velstand 170 Politiske svar: nyliberalisme, kommunitarisme og verdensborgerlig republikanisme 174 Omdefineringen av det lokale i globaliseringens

tidsalder 180 Av nysgjerrighet overfor det ukjente samfunn vi lever i

Antitesen til arbeidssamfunnet

om fremtidens skikkelse må set­ tes på spissen, ikke for radikalitetens skyld, men for å bryte skinnet av selvsagthet, naturlighet og evighet som det bestående ikler seg som et panser mot alle angrep. Nåtiden trenger antitesen for å klarlegge hvor langt dens herredømme fortsatt rekker, altså hvor noe annet begynner. Men hva er motstykket, antitesen, til arbeidssamfunnet? Det sies at lønnsarbeidet er i ferd med å forsvinne, men mange mener det erstattes av familiearbeid, foreldrearbeid, økologisk tilpasset arbeid for det felles beste eller arbeid som man virkelig ønsker å utføre. Hvor langt arbeidet i det europeiske moderne har smeltet sammen med menneskets væren, moral og selvbilde, ses tydelig av at arbeidet i den vestlige kul­ turkrets for lengst er blitt den eneste relevante kilde

alle spørsmål

IO

I

ARBEID OG FRIHET

og eneste gyldige målestokk for vurderingen av men­

nesket og dets virksomhet. Bare det som godtgjøres, gjenkjennes og anerkjennes som arbeid, betraktes som verdifullt: Antitesen til arbeidssamfunnet synes

å innebære faneflukt. Arbeidet er blitt så allmektig at det i virkeligheten ikke lenger finnes noe motstykke til det. Dette med­

fører at alle forsøk på å bryte ut av arbeidets totalitære verdisirkei utsetter seg for anklagen om kynisme. For et samfunn uten arbeid synes å være et samfunn uten midte, et samfunn som i stort så vel som i smått, i folks hverdag så vel som i politikken, økonomien og jussen, har mistet sitt sentrale orienteringspunkt og sine koordinater. En visjon verdt betegnelsen må nett­ opp derfor tre ut av arbeidets tryllekrets, bryte tabuet og gi seg i kast med spørsmålet om antitesen til arbeids­ samfunnet. Å skulle skissere arbeidets fremtid handler dermed om å åpne og skjerpe blikket for fremtiden hinsides arbeidssamfunnet. Først da kan en systematisk be­

svare spørsmålet om hvorvidt vi fortsatt, eller ikke len­ ger, lever i et normalarbeidssamfunn. Historisk kan en skille mellom tre epoker eller -

ANTITESEN TIL ARBEIDSSAMFUNNET

bedre - tre modeller for forholdet mellom arbeid og frihet, arbeid og politisk handling: for det første den greske polis; for det andre det første modernes arbeidsdemokrati, hvis ideer går langt tilbake, men som det skulle vise seg først ble virkeliggjort i Europa etter annen verdenskrig; og for det tredje nettopp spørsmå­ let om hvordan frihet og politikk er mulig hinsides arbeidssamfunnet. 1 det følgende presenteres en høyst skjematisk, nesten uforsvarlig kort skisse som bare har ett formål: å tydeliggjøre den radikale endringen i vurderingen av arbeidet ved overgangen fra antikken til nyere tid.

Den greske polis - eller ufrihet gjennom arbeidet I antikkens Hellas og Roma ble frihet ikke minst - ja, faktisk først og fremst - definert som frihet fra arbeid. Den som måtte arbeide, var ikke bare ufri, han eller hun ble ikke regnet som medlem av samfunnet. Sam­ funn bestod og oppstod i offentlig politisk handling. Hinsides arbeidet begynte altså ikke «fritidens» rike. Samfunnet ble definert som motverdenen til arbeidet

II

12

ARBEID OG FRIHET

og fylt med det offentlige ordskiftets kunst, atspredel­

ser og politisk handling. Polisen forutsatte riktignok

et stumt og upåklagelig nødvendighetens rike i form av et ikke-menneskelig slavesamfunn og undertrykk­ elsen av kvinnene. Her bygde friheten til de få på ufri-

heten til de mange, ja på utelukkelsen av de mange fra

samfunnet.

Moderne arbeidsdemokrati - eller frihet gjennom arbeidet Om arbeid den gang utelukket menneskene fra sam­

funnet, så er arbeid i dag blitt moderne samfunns nær­

mest enerådende verdi- og integrasjonskjerne.1 Det gamle hierarkiet mellom «lawerdig» og «høy­ verdig» virksomhet, mellom nyttige eller nødvendige gjøremål og meningsfylt, fri og aktiv individualitet (som i de fleste europeiske språk uttrykkes i form av begrepspar som ponos-ergon, labor-opus, labour-work, Muhe-Werk), ble snudd om med det modernes frem­ vekst, stilt på føttene eller på hodet, alt etter syns­ vinkel. I så måte innebærer det moderne en virke­ lig revolusjon. Fra nå av definerer mennesket seg ut

ANTITESEN TIL ARBEIDSSAMFUNNET

fra det som i oldtiden utelukket det fra samfunnet: arbeidet. Denne radikale omvurderingen av arbeidet ble fullført med reformasjonens seier, den borgerlige revolusjon og den politiske økonomi. Ordet «indu­ stri», som med begrepet «industrisamfunn» ga epo­ ken dens navn, stammer, som en kan lese hos dets skaper Saint-Simon, fra industria og betyr det «flittige» samfunn. I så måte var dette epokebegrepet et kampbegrep som vendte seg mot den uproduktive adelens herredømme. Arbeidsmennesket begynte å demonisere de uvirksomme og helliget seg til vekstideologien. Dette igjen førte inn i tankeburet nødvendighetens rike.

«Gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg syssel­ satt,» heter det da også i Hieronymus’ preken. Med det borgerlige arbeids samfunnets seiersgang vokser mistroen mot lediggang. Gjennomslaget for borger­ lig arbeidsmoral må imidlertid ikke forveksles med full sysselsetting. «Historisk sett har høy arbeidsløs­ het eller undersysselsetting vært det normale.»2 Rundt 1800 var ca. to tredeler av yrkesbefolkningen, den såkalte underklassen, uten regelmessige eller sikre inntektskilder. Daglønnere måtte gå omtrent halvpar­

*3

14

ARBEID OG FRIHET

ten av tiden uten inntekter, og opptil en femdel av den

arbeidsdyktige befolkningen dro rundt i landet som tiggere og vagabonder, undertiden også som tjuver og røvere.

Ivan Illich påviser i historiske studier at det borger­ lige samfunns oppvurdering av arbeidet svarte til en

dobbelt oppfinnelse: Det å tilby betalt arbeid blir det avgjørende instrument både i bekjempelsen av fattig­ dom og innlemmingen av menneskene i den sam­

funnsmessige orden. Arbeidssamfunn betyr følgelig et ordnet samfunn. Det er fortsatt slik at den som

skaffer arbeid, avskaffer fattigdom, stoffavhengighet, kriminalitet osv. Arbeidets daglige rytme, dets disi­ plin, dets verdier og dets tanke om personlig ansvar og samarbeid innfrir dermed også en herredømmefordring, nemlig arbeidsherrens krav om kontroll over sine arbeidere og ansatte. Arbeidssamfunnets krav om orden gjelder fortsatt, ja er blitt oppvur­ dert og naturalisert til en antropologisk selvforståelse hos mennesket, som til syvende og sist kun former sin identitet og personlighet i arbeidet. Den bibelske forbannelse om at kun den som arbeider, spiser, får spise, er blitt den arbeidsmoral som begrunner men­

ANTITESEN TIL ARBEIDSSAMFUNNET

neskets væren: Kun den som arbeider er - et men­ neske. Arbeidsløshet og undersysselsetting - eller skjønnmalt på moderne vis: skiftende, konsentrerte og mid­ lertidige arbeids- og inntekts former - var altså histo­ risk sett regelen. Ja, ikke nok med det: Det fantes ingen arbeidsløshet, ettersom det ikke fantes noen norm om arbeid. Et mindretall hadde en fast og sikker plass i samfunnet, sosial mobilitet var unntaket. Fattigdom og håpløshet var «den gudgitte skjebne» til store deler av befolkningen. Daglønner, tigger og kriminell var eksistensformer som ofte var vanskelige å holde fra hverandre, og som var eneste kilde til livsopphold for en betydelig del av befolkningen. Ideen om demokrati oppstod i Europa og USA i nyere tid som arbeidsdemokrati - i den forstand at et levende demokrati forutsetter aktiv deltakelse i arbeidslivet. Borgeren ble forstått som arbeidsborger. Det var i alle fall det politiske prosjektet etter annen verdenskrig, hvor katastrofeerfaringen med fascismen og motbildet til kommunismen kommer til uttrykk. Arbeidsborgeren måtte tjene sine penger på en eller annen måte for å fylle de politiske frihets rettigheter

15

l6

|

ARBEID OG FRIHET

med kjøtt og blod. Lønnsarbeid har hele tiden begrun­ net ikke bare den private, men også den politiske eksi­

stens. Således handler det ikke «bare» om millioner arbeidsløse, og heller ikke bare om velferdsstaten eller

om å hindre fattigdom og utstøting, men også om fremtiden for politisk frihet og demokrati i Europa. Vestens forbindelse mellom kapitalisme og grunn­ leggende politiske, sosiale og økonomiske rettigheter er ikke en «sosial velgjerning» som man kan beskjære i knappe tider. Kapitalismens sosiale buffer er snarere opplysningen omsatt i handling. Den beror på føl­

gende innsikt: Bare mennesker som har en bolig og en sikker arbeidsplass, og dermed en materiell frem­ tid, er eller blir borgere som kan internalisere demo­ kratiet og gjøre det levende. Den enkle sannhet lyder: Uten materiell sikkerhet, ingen politisk frihet. Altså

intet demokrati, men nye og gamle totalitære regimer

og ideologier som truer alle.

Arbeidets fremtid og politisk handling Det synes åpenbart at arbeidssamfunnet teknologisk som økologisk er i ferd med å nå sin grense. I den

ANTITESEN TIL ARBEIDSSAM FUNNET

forbindelse aktualiseres et paradoks som tidlig var be­ stemmende for utviklingen av arbeidssamfunnet: På den ene side blir arbeid påstått å være samfunnets omdreiningspunkt; alt og alle er sentrert om arbeidet og innretter seg etter det. På den annen side blir alt gjort for å kondensere arbeidet så mye som overho­ det mulig. En produktivitet verdt navnet betyr bestan­ dig også avskaffelse av menneskelig arbeid. At dette utløser en dynamikk som selvstendiggjør seg, der vita activa mister sin sentrale betydning, hvis det da ikke allerede er overflødig, skyldes den paradoksale logikk i et samfunn sentrert om arbeidet. «Vil firmaet øke omsetningen ved hjelp av nye pro­ dukter?» - spørsmålet rettes til styrelederen i Hoechst AG, Jiirgen Dormann. «Vil det også bety nye arbeids­ plasser?» «Nei,» svarer han. «Hvis det ikke skapes nye jobber selv i en høyteknologisk bransje som den farmasøytiske industrien, hvor skal de da kunne ska­ pes?» «Det er et godt spørsmål,» svarer Dormann, og tilføyer: «Jeg orker ikke lenger den skinnhelligheten som florerer overalt. Vårt mål er å opprettholde dagens arbeidsstokk. Skal vi klare det, må vi oppnå ekstremt gode resultater.»

|

17

l8

|

ARBEID OG FRIHET

Utnyttelsen av ny innsikt, ny eller i det minste omstrukturert viten, har nådd et omfang og en hastig­

het som ligner det å ta en ny naturressurs i bruk. På samme måte som mennesket ved overgangen fra jeger- og sankersamfunnettil jordbrukssamfun­ net begynner å se jorda, som det i uminnelige tider

har vandret på, som en ressurs, og fossile energikil­ der sorn har eksistert i millioner av år, begynner å spille en helt ny rolle ved overgangen fra jordbruks­ samfunnet til industrisamfunnet, får den mennes­ kelige viten en ny kvalitet gjennom de endrede

forutsetningene for kunnskapens dannelse, sam­ menkobling, overføring og anvendelse. Mennesket har selvsagt alltid utnyttet sin viten for å gjøre arbei­ det lettere for seg, men tidligere var den bare et hjel­ pemiddel. Nå erstattes det arbeidende menneske av viten, og mennesket blir kunnskapens tjener. For­ holdet mellom flytende arbeid i menneskets skik­ kelse og størknet arbeid i skikkelse av viten er kastet om. Kunnskap innenfor og utenfor menneskehjernen tar over raskt voksende andeler av verdiskap­ ningen.3

ANTITESEN TIL ARBEIDSSAMFUNNET

Et snikende ubehag melder seg om at den arbeidsetos som hjalp kapitalismen å seire, er basert på en util­ strekkelig forestilling om automasjon. Og hva verre er: I det sene arbeidssamfunnets forsøk på å gjenvinne det tapte paradis med full sysselsetting kommer også angsten for friheten til uttrykk. En kan se det i stort som i smått. Overalt starter jakten på arbeidsintensive produksjonsformer og tjenesteytelser. Dermed faller øynene på produksjonsgrener med lav produktivitet og de såkalte «enkle» tjenesteytelser som rengjøring, pass og lufting av hunder, pass og trilling av barn, inn­ kjøp og annen tyendevirksomhet som i det minste i Europa hittil har vært besørget av familiens medlem­ mer. Angsten for friheten gjør altså at man griper til en proteksjonistisk produktivitetssenkende politikk. Ropet på enkle tjenesteytelser, som er kjennetegnet ved lav produktivitet og lave lønninger, vitner om dette. En rolle spiller her sikkert også det sene arbeidssam­ funnets fornemmelse av at dets ordningsmodell og dets herredømmemoral er like historisk foreldet som riddermoralen og håndverkets standsetikk. Samtidig avtegner det seg i Tyskland en ny modell for bekjempelse av arbeidsløshet, som skriver seg

19

20

ARBEID OG FRIHET

fra ulike kilder av liberal, grønn og kommunitaristisk art. Grunnideen i dette prosjektet er forestillin­

gen om et dualt (eller pluralt) virksomhetssamfunn.

Det handler ikke lenger om igjen å oppnå full syssel­ setting i klassisk forstand, der frihet, politisk hand­ ling og demokrati muliggjøres, domineres og begren­ ses av lønnsarbeid. Det handler snarere - som André

Gorz formulerer det - om «å erobre større rom for

autonomi på siden av og fra apparatkomplekset, rom som er unndratt den samfunnsmessige logikk, set­ ter seg til motverge mot den, og tillater en nærmest ubegrenset utfoldelse av den individuelle eksistens».4

Det politiske mål defineres her som det som (også) er mulig: å åpne og sikre nye utfoldelsesrom for friheten ved siden av nødvendighetens rike, der et mangfold av virksomheter - familiearbeid og borgerarbeid - kan

utvikles. Så lenge en med dette ikke forstår en ren omfor­ deling av mangelen — ut fra mottoet «Alle mann ril kjøkkenbenken!» - er vi her faktisk vitne ril en visjons dannelse: Arbeidssamfunnets endelikt og forfalls- og depresjonsstemningen, som blant annet er en følge av teknologisk befordret arbeidsproduktivitet og økende

ANTITESEN TIL ARBEIDSSAMFUNNET

bevissthet om potensialet for økologisk ødeleggelse, blir vendt til et oppbrudd mot et selwirksomt politisk samfunn.

Noter 1

Se Christian Meier (2000) «Das Problem der Arbeit in seinen Zusammenhången» og Konrad Paul Liessmann

(2000) «Im Schweisse deines Angesichtes - Zum Be-

griff der Arbeit in den anthropologischen Konzepten der Moderne», begge i Ulrich Beck hrsg. (2000:67-84; 85-107) Die. Zukunft von Arbeit und Demokratie. Frankfurt

am Main.

2

Meinhard Miegel (1994:133) «Diskussionsbeitrag», i Alfred-Herrhausen-Gesellschaft fur Internationalen Dia­ log hrsg. (1994) Arbeit der Zukunft, Zukunft der Arbeit.

Stuttgart.

3

Meinhard Miegel (1998:141-142) «Sozialstaat Deutsch­ land», i Hermann Glaser & Rainer Lindemann hrsgs.

(1998) Arbeit in der Krise - von der Notwendigkeit des Umdenkens. Cadolzburg. I økonomisk teori blir «job-killer-

synspunktet» diskutert som en «frigjøringshypotese» som dukker opp med jevne mellomrom (i debatten om maskineri på 1820-tallet, i debatten om automatisering

21

22

ARBEID OG FRIHET

på 1960-tallet, osv.). Den blir oftest satt opp mot «kom-

pensasjonshypotesen» som hevder at det hele tiden ska­ pes et tilstrekkelig antall nye sysselsettingsmuligheter til

å holde tritt med det teknologiske fremskritt. Se Bern­ hard Jagoda (1998) «Technologischer Fortschritt und

Beschåftigung», i Hermann Glaser & Rainer Lindemann hrsgs. (i998:248ff). Se også især første og andre frem-

tidsscenario («Scenario 1: Fra arbeidssamfunn til kunn­

skapssamfunn», «Scenario 2: Kapitalisme uten arbeid») i Ulrich Beck (1999:42-48/2002:47-54) Schone neue

Arbeitswelt - Vision: Weltbiirgergesellschaft / Fagre nye arbejdsverden. Frankfurt am Main / København.

4

André Gorz (1980/1981:81) Adieu au proletariat / Farvel til proletariatet. Paris/Oslo.

Hinsides arbeidssamfunnet Hvor går vi etter at full sysselsetting er historie?

å ha et svar på arbeidsløsheten, snakker usant. I den offentlige debatt undervurderer en ofte i hvilken utstrekning landene i Europa, også Forbundsrepublikken Tyskland, allerede har virkelig­ gjort arbeidsgivernes drøm om et investeringsparadis. Næringslivets konkurranseevne er blitt forbedret gjen­ nom en rekke planmessige tiltak: Selskapsbeskatnin­ gen er redusert, tariffoppgjørene har i årevis kun opp­ rettholdt eller endog redusert reallønningene, og de sosiale ytelsene er redusert. Inflasjonen er gjennom­ gående lav, og ikke minst er hindringer for handelen i det europeiske indre marked fjernet med euroen og åpningen av et felles økonomisk område. Som regn­ skapene til de store selskapene viser - eksempelvis Siemens, BMW og VW - har denne strategien kommet «det tyske næringslivet» til gode, men ikke de arbeids­ den som hevder

26

|

ARBEID OG FRIHET

løse. Det sysselsettingspolitiske regnskapet som egent­ lig er formålet med alt dette, er og blir katastrofalt: EUlandene har i de siste tjue årene blitt 50-70 % rikere.

Økonomien har vokst langt raskere enn befolkningen. På tross av dette har EU i dag 20 millioner arbeidsløse, 50 millioner fattige og 5 millioner hjemløse.

Tre fremtidsmodeller for full sysselsetting Hvordan skal en forklare denne situasjonen? Har vi for

lengst gått inn i en fase der lønnsarbeidssamfunnets suksess opphever grunnlaget for lønnsarbeidssamfunnet? Nei, svarer noen irritert, vi må bare øke dosen av den bitre, markedsliberale medisin. Nei, skyter andre inn, vi trenger en helt annen terapi. Da - og dette er de to posisjonene enige om - vil det kun forbigående skrantende, klassiske arbeidssamfunnet oppleve sin annen vår i form av et jobbmirakel. En kan ut fra dette skille mellom tre fremtidsmo­ deller som lover å nå samme mål - å vende tilbake til

det tapte paradis med full sysselsetting - ad ulike veier. Her gjelder det å unngå en debatt om feilaktige alter­ nativer. Jeg påstår ikke at sysselsettingen tar slutt, men

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

at det er slutt på full sysselsetting-samfunnet. Med et «full sysselsetting-samfunn» forstår jeg et samfunn der de sentrale institusjonene er basert på full syssel­ setting i form av regulært arbeid, og der mønsteret for den individuelle normalbiografi er basert på uselvstendig lønnsarbeid.1 To prosent arbeidsløse, sosial sikker­ het og status definert gjennom yrket, normale arbeids­ forhold som regelen - dette er historie.

Fremtid 1: Europa som investeringsparadis o

A lære av USA er å lære å overvinne arbeidsløsheten, forkynner talsmennene for deregulering. De drømmer om en fremtid der arbeidsgivernes initiativ, uhindret av statlig lovregulering av arbeidslivet så vel som sosi­ alt og økologisk ansvar, skaper nye markeder, produk­ ter og tjenester, og dermed til slutt arbeidsplasser til alle. Som kongeveien til igjen å oppnå full sysselset­ ting foreskrives her en resept med stabil pengeverdi, moderat lønnsvekst og tilnærmet arbeidsfred, kombi­ nert med en minimal stat som nøyer seg med å skape sosiale og konkurransestimulerende rammebetingel­ ser som overlater det meste av ansvaret til borgerne

^7

28

ARBEID OG FRIHET

og de næringsdrivende. Innenfor rammene av denne strategien går en velferdsstatlig sysselsettingspolitikk (sysselsettingsprogrammer, utbygging av statlige ytel­

ser, osv.) for å være djevelens verk, da den bare fører til en forbigående bedring på arbeidsmarkedet, og der­ etter får arbeidsløshetstallene til å skyte ytterligere i

været - slik internasjonale sammenligninger angivelig viser.2 Stater som har lyktes med å bekjempe arbeids­ løsheten, som USA, Norge, New Zealand og Portugal,

og i den senere tid mye roste Nederland, kjennetegnes av en beskjeden offentlig sektor, lavt skatte- og avgifts­ nivå, høyt investeringsnivå, synkende lønnskostnader pr. produsert enhet, få streiker og en høy andel deltids­

arbeid. Alles fremtid - og all samfunnsmessig rikdom - ligger altså i investorenes hender. Vi lever i tidsalderen for den statistiske konstruksjon av virkeligheten, og da er det unektelig en borgerplikt å være skeptisk til internasjonale sammenligninger. For her handler det ikke uten videre om arbeidsløse mennesker, men nettopp om politisk-statistiske kon­ struksjoner med svært tvilsom utsagnskraft når det gjelder folks faktiske livssituasjon og ved sammenlig­ ning av enkelttilfeller. Hvert land har sine egne meto­

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

der for å registrere arbeidsløse. Det er eksempelvis omstridt hvem som skal regnes som arbeidsløs. I Tysk­ land regnes enhver som arbeidsløs som registrerer seg på arbeidskontoret som arbeidsløs, selv om ved­ kommende ikke har krav på dagpenger eller arbeids­ ledighetstrygd. Deltidsansatte med en månedsinntekt på mindre enn 620 mark (520 mark i tidligere ØstTyskland) regnes likeledes som arbeidsløse dersom de ønsker å arbeide mer enn 18 timer i måneden. Den som i Tyskland søker en deltidsjobb og mel­ der seg på arbeidskontoret, registreres som arbeids­ løs. I Frankrike må en derimot være interessert i en fulltidsjobb for å dukke opp i arbeidsløshetsstatistikken. I Storbritannia gjelder igjen en annen logikk: Her omfatter kategorien arbeidsløs bare de som har gjort seg fortjent til å motta statlig understøttelse, og det blir stadig færre takket være skjerpede retningslinjer for godkjenning av støtteberettigede. Siden 1979 er tellemåten på de britiske øyer endret rundt 30 ganger, som regel med det resultat at de dystre arbeidsløshetstallene i etterkant så litt penere ut.3 Den som priser jobbmiraklet i USA, må imidler­ tid ikke glemme fangemiraklet. Som de amerikanske

29

30

|

ARBEID OG FRIHET

arbeidssosiologene Bruce Western og Katherine Beckett viser i en grundig studie, er tallet på innsatte blitt

tredoblet fra 1980 til 1996.4 1,6 millioner hovedsake­ lig unge, overveiende svarte, sitter inne, og er havnet utenfor arbeidsmarkedet. zA.ndelen innsatte i USA var ved utgangen av 1994 fire ganger høyere enn i Canada,

fem ganger høyere enn i Storbritannia og fjorten gan­ ger høyere enn i Japan. Bare det postkommunistiske Russland hadde flere av sine borgere bak lås og slå. I Tyskland er antall innsatte bare 80 pr. 100 000 voksne, mens antallet i US A er over 500. Dessuten er sannsyn­ ligheten for at en svart skal havne i fengsel, sju ganger så høy som for en hvit. Denne uhørte andelen fengslede stiller jobbmiraklet i et nytt lys, representerer enorme offentlige kostna­ der som systematisk forties, og forteller en trist histo­ rie om den indre tilstanden i samfunnet. Til tross for påstanden om en eurosklerose på den ene side og en vellykket deregulering av USAs arbeidsmarked på den annen side, ligger arbeidsløsheten blant amerikanske menn i tidsrommet 1975-1994 over gjennomsnittet for Europa, har forfatterne regnet ut. Arbeidsløshetstallene for USA må oppjusteres to prosentpoeng.

HINSIDES ARBEIDSSAMfUNNET

En enkel sammenligning mellom den amerikanske og den europeiske modellen lar seg heller ikke gjen­ nomføre, ettersom forskjellene innad i Europa er så store. Som den britiske økonomen Stephen Nickell viser, varierer arbeidsløshetstallene i de europeiske OECD-landene i tidsrommet 1983-1996 fra 1,8 % i Sveits til over 20 % i Spania.5 30 % av OECD-landene hadde i dette tidsrommet en lavere arbeidsløshet enn USA (når en ikke justerer for den høye andelen inn­ satte i USA). Interessant nok kjennetegnes landene med lavest arbeidsløshet - Østerrike, Portugal, Norge, Danmark - nettopp ikke av dereguleringer av arbeids­ markedet etter forbilde av USA. Den sterkt kritiserte rigiditeten i arbeidsmarkedet - som streng arbeidslovgivning - påvirker ikke i vesentlig grad arbeidsløshe­ ten, konkluderer Nickell. Etter hans oppfatning henger høy arbeidsløshet blant annet sammen med sjenerøse sosiale ytelser av varig karakter og elendige vilkår for og elendig kvalitet på utdanningen for den nedre delen av arbeidsmarkedshierarkiet - altså der hvor utdanning perverterer til utdanning i det å være utenfor, i Tysk­ land på grunnskoletrinnet. Men heller ikke antakelsen om at sjenerøse sosiale

|

JI

32

ARBEID OG FRIHET

ytelser er årsaken til ulik sysselsettingssituasjon, har

generell gyldighet. Danmark og Nederland er parade-

eksemplene på unntak. Her råder korporativismen. Fagforbundene er sterke, de sosiale ytelsene høye og lønnsforskjellene moderate. Nederlenderne arbeider også mye deltid. I en avtale som ble inngått for 17 år siden, godtok fagforeningene lønnsreduksjon for å oppnå arbeidstidsforkortelse. Som en følge av dette har

lønnskostnadene i de siste ti årene sunket med mer enn 30 %. En har skapt flere jobber med færre timer

i stedet for å holde fast ved idealet om fulltidsarbeidsplassen. Samtidig fungerer den nederlandske model­ len bare fordi det eksisterer et offentlig pensjonssys­

tem og et offentlig helsevesen der de sosiale ytelsene ikke er koblet til yrkesvirksomheten. (I Tyskland sik­

rer mange seg økonomisk trygghet ved å søke om

sosialhjelp eller arbeidsløshetstrygd. På dette grunn­ laget blomstrer en lang rekke aktiviteter. Det blir for­ dømt som misbruk, men fungerer innovativt.) Også i Danmark tar en stille farvel med full sysselsetting-

samfunnet. Jobbparadiset i USA har ytterligere nattsiden USA er ikke et land der et velstående flertall ser med ube-

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

hag på en underklasse av håpløst fattige og utelukkede. Nei, angst og økonomisk usikkerhet råder blant flertallet. USA er det eneste økonomisk fremskredne land der produktiviteten i de siste tjue årene stadig har økt samtidig som inntektene til flertallet - åtte av ti har stagnert eller falt. Den gjennomsnittlige ukelønna for 80 % av de yrkesaktive amerikanerne har falt med 18 % fra 1973 til 1995, fra 315 dollar til 258 dollar. I samme periode, fra 1979 til 1989, økte reallønna for toppledere med 19 %. Utopien om det frie marked, skriver den britiske sosialteoretikeren John Gray, er ikke bare et konservativt prosjekt, det er programmet for en økonomisk og kulturell kontrarevolusjon som med Amerikas misjonære iver ønsker å gjøre hele ver­ den lykkelig.6 Uavhengig av hvilken vei de landene har valgt som har hatt en mer vellykket sysselsettingspoli­ tikk enn Tyskland, så er de enige om det avgjø­ rende spørsmål. De erkjenner at lønnsarbeidet ikke lenger er hva det en gang var, at dets betydning for verdiskapningen minker. I USA og i Storbri­ tannia slår dette betydningstapet ganske umiddel­

33

34

ARBEID OG FRIHET

bart ut i langt lavere reallønn pr. time, i Danmark og Nederland mer indirekte gjennom erstatningen av omfattende, trygt og varig fulltidsarbeid med svært usikre arbeidsforhold, ledsaget av synkende inntekter. Resultatet av de to fremgangsmåtene er

temmelig likt. Med unntak av USA tilflyter en sta­

dig mindre andel av nasjonalinntekten befolknin­ gen i OECD-landene via lønnsarbeid, eller uttrykt i nasjonaløkonomiske termer: Lønnsandelen synker,

og i USA forblir den stabil bare fordi amerikanerne arbeider stadig mer for samme lønn.7 Uttrykt annerledes: Et overbevisende alternativ til den

britiske, nederlandske eller amerikanske strategi om å betale for lav arbeidsløshet med lav inntekt og beskjedne sosiale ytelser, kan ikke øynes noe sted.

Fremtid 2: Den tredje vei Markedsøkonomi ja, markedssamfunn nei: Slik har den franske statsminister Jospin stukket ut sin versjon av den tredje vei. En kan undre seg over og harselere over dette og andre definisjonsforsøk - Hvorfor ikke

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

den tjuesjuende vei? (Ralf Dahrendorf); Den tredje veien hvorhen? - men vi trenger mål, skriver Inter­ national Herald Tribune. Gammel vin på nye flasker, brummer Le Monde Diplomatique. Det handler imid­ lertid utvilsomt, og av mange grunner, om en nødven­ dig, substansiell debatt, blant annet fordi den reiser spørsmålet om en ansvarlig globalisering. Fra det kontinentale Europas ståsted, der man er bekymret for sosialstaten, undervurderes lett ett for­ hold: Med politikken for den tredje vei knyttes tals­ mennene for den, Bill Clinton og Tony Blair, sammen i en avstandtaken fra laissez-faire-kapitalismen repre­ sentert ved «Reaganomics» i USA og «Thatcherism» i Storbritannia. Det er ingenting som hindrer politiske intellektuelle i å vende ambisjonen om dette mot den politiske praksisen til talsmennene for den tredje vei. I debatten om den tredje vei tar en ny, transatlantisk venstreside over ordførerskapet i debatten om spørs­ målet: Hvordan er sosialt og økologisk demokrati mulig i globaliseringens tidsalder? Ettersom politikken for den tredje vei også forbindes med en, om enn nølende, bejaing av økonomisk globa­ lisering, utsettes den for en stigmatiserende mistanke

35

36

|

ARBEID OG FRIHET

om at den ved hjelp av venstreretorikk - globalisering med et menneskelig ansikt - bare smører forgjengernes politikk bedre, ettersom handlingsrommet for et

reelt politisk alternativ uansett mangler. Men denne fordømmelsen kommer til å overbevise stadig færre i fremtiden. Krisene i Asia, Sør-Amerika og Russland blir mer og

mer til en krise for en verdensomspennende, reguleringsfiendtlig markedsfundamentalisme. Selv tilhen­ gere av et fritt marked gir stadig mer utilslørt uttrykk for mistanken om at den frie markedsøkonomien

etter kommunismens kollaps bare har én gjenværende fiende - den utøylede frie markedsøkonomien som har ristet av seg ansvaret for demokrati og samfunn og kun handler ut fra maksimen om kortsiktig profitt­ maksimering. Det er overraskende paralleller mellom atomreaktorkatastrofen i Tsjernobyl og den asiatiske finanskrisen. Stilt overfor globale risikoer bryter systemene for regulering og oppdemming sammen. Millioner av arbeidsløse og fattige kan ikke holdes økonomisk skadesløse; det gir ingen mening å skulle forsikre seg mot konsekvensene av en global krise. Samtidig blir

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

den sosiale og politiske sprengkraften i globale markedsrisikoer håndgripelig. Regjeringer faller, borger­ kriger truer. Når risikoer erkjennes offentlig, melder også spørsmålet om ansvar seg. Denne dynamikken fører til en invertering av den nyliberale politikken: ikke økonomifisering av politikken, men politisering av økonomien. «En burde alvorlig overveie å opprette et økonomisk sikkerhetsråd innenfor FN,» oppfordrer Anthony Giddens, rådgiver for Tony Blair og Bill Clinton. Mange problemer, eksempelvis reguleringen av valutamarkedet og håndteringen av økologiske risi­ koer, kan ikke løses uten kollektiv handling med medvirkning fra flere land og grupper. Ikke engang den mest liberaliserte nasjonale økonomi funge­ rer uten makroøkonomisk koordinering. Hvorfor skulle en anta at det forholder seg annerledes med verdensøkonomien?8

Gerhard Schrbder vil mislykkes som partileder og tysk forbundskansler dersom han ikke lykkes med å for­ ene tilsynelatende motsetninger: å overvinne de pro­

37

38

ARBEID OG FRIHET

teksjonistiske refleksene i parti og samfunn, altså åpne

Tyskland for verdensmarkedets og verdenssamfun­ nets utfordringer, og samtidig legge et nytt grunnlag

for det sosiale og det demokratiske i den globale epoke. Bare den som vinner sosialdemokratiets sjel for frem­

tidens spørsmål, kan klare å få partiet og samfunnet til å ta den bitre nyliberale medisin. Tyskland er ikke Storbritannia, Schrbder ikke Blair. De tyske sosialdemokratene må reformere denne føde­ rale staten med sitt mangfold av organiserte inter­ esser. Det finnes ikke noen «blueprint» for «den tredje vei» som lar seg kopiere. Det hersker ingen tvil om at en politikk for sosial utjevning og sosial samvittighet i globaliseringens tidsalder havner i en høyst ubeha­ gelig klemme: Uten en reduksjon av de sosiale ytel­ sene, lønnskostnadene og de sosiale utgiftene stiger arbeidsløshetstallene; uten nye arbeidsplasser truer imidlertid hele systemet av sosiale sikringsordninger basert på lønnsarbeid med å bryte sammen. Mange på venstresiden foreslår en vei ut av dette dilemmaet, som er en blindgate, å fornekte det som dette dilem­ maet bare bidrar til å fremme: globalisering. Globaliseringen påstås å være et spøkelse som den slemme

HINSIDES ARBEIDSSAM FUNNET

kapitalen har diktet opp for å sette sine interesser igjennom.

Forkjemperne for venstreproteksjonismen og sosialstatsnostalgien vil ikke innrømme at velferdssyste­ mets krise ikke er av konjunkturell art. En epoke går mot sin slutt, en epoke som begynte med Bismarcks sosiallovgivning og som helt mot slutten ga inntrykk av at den store oppgaven faktisk var løst, å sikre det store flertall et liv i frihet og sikkerhet basert på deltakelse i yrkeslivet. Denne løsningen på «det sosiale spørs­ mål» er nå på sin side blitt det sosiale problem. Men det betyr: Den som, stilt overfor de forventede forskyv­ ningene i befolkningens alderssammensetning og den minkende mengden lønnsarbeid i den digitale kapita­ lismen, holder den økende etterspørselen etter lønns­ arbeid som en følge av individualiseringen av sosialstaten, for å være hellig, truer det hele. Den som der­ imot vil forandre noe, må være «urettferdig», beskjære rettigheter og avvise krav, støtte det personlige initia­ tiv, altså hårdnakket propagandere og kjempe for en annen logikk, en annen moral for sosialpolitikken. I et føderalt og korporativistisk organisert system av interessemotsetninger blir imidlertid enhver politisk

|

39

4°

ARBEID OG FRIHET

idé, ethvert reformtilløp, revet i filler av motstridende interesser nærmest før det når ut i offentligheten. Ikke styring, men kompromiss er altså den politiske

resept for å løse «det andre modernes» problemer.9 Her er «i liten grad administrative kompetanser, sna­

rere kommunikative spillerom» (Dieter Rulff), avgjø­ rende. Hvis politikk i det hele tatt fortsatt har en kjerne,

så er det denne mobiliseringen av samtykke under motstridende premisser, hvor samtykke gis med for­ behold, midlertidig og betinget av oppfyllelsen av en

rekke krav. Av dette kan en nå fram til et svar på spørsmålet om hvordan det nysosialdemokratiske verdensbilde på den ene side kan åpnes for den økonomiske globaliseringens utfordringer, og på den annen side avgrenses mot den nyliberale ideologiens verdensmarkedsauto-

ritarisme. Nyliberalismen forveksler politikk med øko­ nomi og overser dermed denne «lille» forskjellen: Ansatte er bundet av instrukser og kan avskjediges, men ikke velgere. Nyliberalismens seier i politikken ble følgelig overalt kvittert ut med valgnederlag og maktberøvelse — se hva som skjedde med Thatcher. Ikke i noe demokrati i verden vil velgerne stemme for

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

sin kollektive abdikasjon - i så fall måtte man tro på den myndige borgers demokratiske masochisme. Det eksisterer altså et skjult valgslektskap mellom spørsmålet om makt og spørsmålet om rettferdighet. Dette er ingen ny sosialromantikk, men den realis­ tiske kjerne som kanskje makter å tvinge igjennom en politisk fornyelse av det sosiale demokrati. Om ikke for sosialdemokratiets sjel, så for velgeroppslutningens skyld, og for å holde på makten, gjelder det aktivt å utnytte og utvikle denne sammenhengen. Uttrykt annerledes: Schrbder og hans tilhengere vil måtte svelge ytterligere valgnederlag dersom de ikke omsider går i gang med den store oppgaven: igjen å sette det sosiale og demokratiske opp mot økonomi­ ens primat på en troverdig måte. Lafontaine-spørsmålet om hvordan en politisk skal kunne demme opp for de ukontrollerte risikoene forbundet med verdens­ omspennende kapitalstrømmen stiller også Schroders SPD seg. Hvorfor ikke gjøre begge deler: stramme ubønnhørlig inn og politisere politikken på transnasjonalt, det vil si europeisk plan, for slik å legge grunn­ laget for utviklingen av globale markeder? I så fall måtte globalisering gå hånd i hånd med en bedre

4I

42

ARBEID OG FRIHET

internasjonal koordinering av politikken, bedre over­ nasjonal overvåkning av banker og finansinstitusjoner,

en reversering av mellomstatlig skattedumping, et tet­ tere samarbeid i transnasjonale organisasjoner og en

styrking av disse organisasjonene i betydningen større

politisk handlingsrom og større demokratisk legiti­ mitet. De transnasjonale selskapenes legitimitetsvakuum

er stort, og de er bekymret for den skjørheten i marke­ dene som følger av dette. Å unnlate å betale skatt og å nedlegge arbeidsplasser burde i lengden ikke være til­

strekkelig til å skape ny tillit og stabilisere markedene. Hvorfor da ikke gjøre begge deler: redusere arbeids­ giveravgiften og offentlig brette ut spørsmålet om hvor økonomiens bidrag Hl fremtidens demokrati egentlig ligger, en økonomi som med stadig mindre arbeid søker å oppnå stadig større profitt? Hvorfor ikke erkjenne selvstendighetens usikre og mangfoldige former og samtidig gjøre denne usikker­ heten synlig og håndterlig for folk gjennom en sosi­ alpolitikk basert på basissikringer (yrkesuavhengig helseomsorg og pensjonsordning finansiert av alle)? Hvorfor ikke på den ene side gi folk mer selvstendig-

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

het, jevne veien dit for dern og skape rammebetingel­ sene, og på den annen side ikke svekke den statlige politikken i nyliberal retning, men styrke den og igjen etablere en demokratisk kultur?

Fremtid 3: Det økologiske økonomiske mirakel De ulike samfunnsvisjonene er fullstendig enige om kjernen i problemet: flere arbeidsløse, flere pensjo­ nister og mindre betalt arbeid. Sosialforsikringssystemene utsettes for en permanent styrkeprøve. For inn­ tektene er like avhengig som statens skatteinngang av tallet på ordinært sysselsatte. Mer enn 40 % av brutto­ inntekten i dagens Tyskland må settes av til pensjons-, arbeidsløshets-, pleie- og sykeforsikringer. Disse høye sosiale utgiftene belaster bedriftenes konkurranse­ evne og fører dessuten inn i en ond sirkel: Overalt blir det rasjonalisert også av den grunn - noe som hele tiden gjør sosialforsikringen enda dyrere. En kan abso­ lutt si at de høye sosiale utgiftene er en «mekanisme» som det normale arbeidssamfunnet undergraver sitt eget grunnlag med: Ansetter et firma medarbeidere, blir det straffet for det av staten. Erstatter firmaet der­

|

43

44

ARBEID OG FRIHET

imot arbeidere med maskiner og energi, blir det beløn­

net av staten; da går nemlig skatter og sosiale utgifter mot null. Denne sammenhengen skaper en skjebnesvanger

dynamikk: Stadig færre sysselsatte må finansiere sta­

dig flere arbeidsløse, og av den grunn må skattene og

de sosiale utgiftene hele tiden økes, og dette med en befolkningsutvikling der andelen eldre vokser - med den forutsigbare konsekvens at hele systemet bryter

sammen. For å komme ut av dette dilemmaet har De grønne i Tyskland utviklet en modell som fremstår som sir­ kelens kvadratur: Beskatning av forbruk av naturres­ surser blir koblet sammen med billigere arbeidskraft. Ideen går ut på at staten senker de sosiale utgiftene (pensjonsinnskudd osv.) og kompenserer for dette gjennom en ny avgift på energiforbruk - en økologisk skattereform. Dermed vil to helt sentrale problemer bli løst samtidig - arbeidskraft blir billigere, energi dyrere, med økt sysselsetting og mer miljøvern som resultat! Likevel vil denne modellen samlet sett ikke inne­ bære ekstra kostnader for næringslivet. Skatte- og

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

avgiftstrykket blir utelukkende omfordelt, for - som sagt - å muliggjøre to ting samtidig: et sosialt og økolo­ gisk jobbmirakel og et sosialt og økologisk økonomisk mirakel.10 I denne økologiske vekstsamfunnsmodellen fore­ nes altså det som synes å utelukke hverandre - gjen­ opprettelsen av full sysselsetting og en plan for en bærekraftig utvikling og en bærekraftig økonomi. En søker nye rammebetingelser der økologisk akseptable levesett skal få bedre vilkår enn før. Dermed blir øko­ logi knyttet sammen med forestillinger om en tekno­ logipolitikk som har fjernet alle rester av teknologitvil for å undersøke spillerommet for en «økologisk» anvendelse av ny teknologi. Det oppstår et marked der det tidligere ikke eksi­ sterte noe marked - et marked som frembringer økonomisk effektive løsninger, stimulerer miljø­ verntiltak og garanterer konkrete økologiske for­ deler.11

En slik sosial og økologisk fornyelse kan absolutt regne med å skape splittelser på arbeidsgiversiden. Dyrere

45

46

|

ARBEID OG FRIHET

energi skaper nemlig ikke bare tapere, men også øko­

nomiske vinnere. Til taperne hører trolig fremfor alt (i det minste delvis) de store aktørene innenfor kjemisk industri, stålindustrien og kraftforsyningsindustrien, som fortsatt har det avgjørende ord i arbeidsgiverfor­

eningene. Til vinnerne hører derimot eksempelvis pro­ dusentene av ved til husholdningene, produsentene

av energisparende biler, vaskemaskiner og kjøleskap, selv om disse industrigrenene og deres talsmenn i dag fortsatt tar resolutt avstand fra den lykken som vinker til dem i det fjerne ved økologisk skattlegging. Alle­ rede i 1994 kom Deutsche Institut fur Wirtschaftsforschung, på oppdrag fra Greenpeace, til det resultat

at økologisk skattlegging ikke vil skade økonomien, og at det ville kunne skapes ca. 500 000 arbeidsplasser. Dermed er det riktignok fortsatt ikke sagt noe om tapet av arbeidsplasser og det midlertidige ved dette «øko­ logiske jobbmiraklet».12

Det vanskelige farvel til full sysselsetting Alle disse tre fremtidsmodellene for samfunnet — «investeringsparadiset», «den tredje vei» og «det øko­

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

logiske økonomiske mirakel» - stemmer overens på et sentralt punkt: Full sysselsetting vil kunne gjenska­ pes med god vilje og forente anstrengelser. At dette er politisk uoverlagt, ja sågar uansvarlig, lar seg etter min mening vise ved hjelp av følgende motstridende trender, vurderinger og problemstillinger:

Den tvilsomme forutsetningen om en ny turbovekst Disse tre internt motstridende og omstridte veiene til full sysselsetting bygger på et felles prinsipp: troen på uomgjengeligheten av en ny turbovekst, noe som også muliggjør en politisk gjennomgang av alle sider ved arbeidssamfunnet. Samtidig kan en ikke unngå å registrere hvordan den nagende tvilen på vekstreligionen overdøves av «moralsk opprustning». For den som satser på vekst for å redde arbeidssamfunnet, sat­ ser økologisk og sosialt sett samtidig på «årsakene» til at arbeidssamfunnet trues. Forsoningen mellom øko­ nomi og økologi, nord og sør, rik og fattig, kan ikke oppnås ved en simpel fornyelse av den lineære vekstideologien.

47

48

|

ARBEID OG FRIHET

Dette viser seg allerede i form av en enkel lov:

Produktiviteten fortærer sitt opphav. Bare dersom øko­

nomien vokser betydelig sterkere enn arbeidernes effektivitet, skapes det nye arbeidsplasser. Arbeidspro­ duktiviteten i tysk næringsliv har økt betydelig mer enn gjennomsnittet internasjonalt. Ifølge en bereg­

ning som Institut der deutschen Wirtschaft la fram i begynnelsen av 1998, økte den fra 1980 til 1994 med 38 %, sammenlignet med kun 17 % i USA. Samtidig

gikk sysselsettingen i Tyskland ned med 2 %. Dette viser at veksten i tysk økonomi ikke engang er tilstrek­ kelig til å opprettholde sysselsettingen med gjeldende produktivitetsøkning - for ikke å snakke om det å øke

tallet på arbeidsplasser. Alle politikere og arbeidsgiverorganisasjoner lover nye arbeidsplasser ved hjelp av ulike tiltak, men ingen kan fortelle hvor de skal oppstå. Tvangsoptimismen som forkynner en renessanse for det klassiske lønns­ arbeidet, den normale fulltidsjobben, forleder til skinnhellighet. Ingen har mot til å fortelle folk at ligningen mer vekst er lik flere arbeidsplasser, ikke lenger gjelder, ettersom veksten beror på kraftige teknologiske sprang. Styrelederen i Hoechst AG har

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

nylig påpekt at en kan forvente at antall arbeidsplasser i den farmasøytiske industrien vil gå kraftig ned i frem­ tiden, og at dagens sysselsettingsnivå bare vil kunne opprettholdes dersom en lykkes å selge en mengde produkter verden over. Hvis det ikke lenger kan ska­ pes nye arbeidsplasser selv i en slik høyteknologisk bransje, hvor skal de da kunne skapes? Alle lover arbeidsplasser. Ingen forteller offentlig­ heten sannheten om den forestående nedbyggingen av antall arbeidsplasser.

Tjenesteytende virksomhet forsvinner At industrijobbene forsvinner, benektes ikke lenger av noen. Men fornyerne av arbeidssamfunnet håper på og bønnfaller om at den radikale nedbyggingen av arbeidsplasser i industrien — bare i denne sektoren har Tyskland mistet 625 000 av 7 720 000 arbeidsplasser siden 1994 - skal oppveies av et jobbmirakel innenfor tjenesteytende virksomhet. Skal full sysselsetting igjen kunne oppnås, så kan dette - med et næringsliv tyn­ get av høye arbeidskostnader - bare lykkes dersom en prioriterer sysselsettingsområder som er vanskelige å

49

5°

ARBEID OG FRIHET

rasjonalisere, slik tilfellet er med personlig tjeneste­

yting som rådgivning og omsorg og en rekke former for kulturtilbud. Når det gjelder denne utveien, går det imidlertid

vanligvis upåaktet hen at det skyller en rasjonaliseringsbølge uten sidestykke over tradisjonell tjeneste­ ytende virksomhet: I løpet av de neste ti årene kan opptil 6,7 millioner arbeidsplasser falle bort innenfor

tjenesteytende bransjer.13 På samme måte som auto­ masjon og datastøttede systemer har ført til at «arbei­ det har forsvunnet» i produksjonssektoren, så vil bruken av ny informasjonsteknologi føre til en «minimering av tjenesteytende virksomhet som kan tekni­ fiseres», altså til tap av millioner av arbeidsplasser i tjenesteytende sektor. I bankene har denne prosessen allerede startet - omtrent halvparten av arbeidsplas­ sene i bankene kommer til å falle bort i fremtiden. Det samme gjelder også på mange andre områder - fra handel via transport og forsikring like til lege­ praksiser og offentlig forvaltning, ikke minst utdan­ ningsvesenet. Med andre ord: Mange søker rednin­ gen for arbeidssamfunnet i tjenesteytingssamfunnet, men tildekker dermed at tjenesteytende virksomhet for­

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

svinner som følge av informasjonsteknologisk rasjona­ lisering.

Den nye syntesen av sysselsetting og arbeidsløshet: usikker underbeskjeftigelse De som fortsatt satser på full sysselsetting, vil stort sett ikke innrømme at ideen om arbeidssamfunnet bare kan holdes kunstig i live gjennom en rask devalue­ ring og omdefinering av arbeidssamfunnets nøkkelkategori sysselsetting. Som «sysselsatt» regnes også den som uten et tilstrekkelig sikret eksistensmini­ mum er fleksibelt «undersysselsatt» på tusen forskjel­ lige måter.

Det som vanligvis tilsløres i internasjonale sammen­ ligninger, er hvor raskt fulltids arbeidsplasser erstat­ tes av romlig, tidslig og avtalefestet fleksibel under­ sysselsetting. På begynnelsen av 1970-tallet gikk det i Tyskland fortsatt fem ordinært sysselsatte på hver ikkeordinært sysselsatt. På begynnelsen av 1980-tallet var forholdet fire til én, på midten av 1980-tallet allerede tre til én. På midten av 1990-tallet ligger det på to til én. Med en fremskrivning av denne trenden vil for­

51

ARBEID OG FRIHET

holdstallet mellom ordinært sysselsatte og ikke-ordinært sysselsatte være én til én om femten år. Bare halv­

parten av de uselvstendig sysselsatte vil da fortsatt ha varige, arbeidsrettslig og sosialrettslig sikrede fulltids arbeidsplasser, uten at det samlede antallet arbeids­ plasser har økt. Denne tilstanden - 50 % med regulært arbeid og 50 % deltidsarbeidere, midlertidig ansatte,

tilsynelatende selvstendige, uten forsikringsordninger

- gjelder allerede i dag for «jobbmiraklet» USA.14 Dette «samfunnet av usikkert sysselsatte», som gri­

per raskt om seg i statistisk ly av full sysselsetting-samfunnet, bryter imidlertid med de tradisjonelle reglene for arbeidssamfunnet. Det oppstår en ny taylorisme som knuser det regulære arbeidets tidslige og rettslige form og strategisk svekker arbeidernes og fagforenin­ genes makt: Næringsliv og politikk erkjenner og utnyt­ ter fordelene ved en omforming av full sysselsetting til plural, fleksibel underbeskjeftigelse. På den ene side kan arbeidskraften utnyttes bedre til lavere kostnad, på den annen side mildnes konsekvensene av den reelle eller truende massearbeidsløsheten. Full sysselsetting-samfunnet blir altså fiktivt ad to veier: gjennom den usminkede arbeidsløsheten - som

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

er et faktum i Tyskland og Frankrike - og gjennom dereguleringen av arbeidsmarkedet - representert ved USA og Storbritannia. Undersysselsettingssamfunnet, som griper om seg, havner dermed i en nedadgå­ ende spiral: Individuelt er det nødvendig å kompensere inntektstapet ved å jobbe mer, men kollektivt praktisert ødelegger denne atferden for alle. For på denne måten blir det samlede tilbudet av fleksibel arbeidskraft større og den kollektive stillingen til de som tilbyr arbeids­ kraft ytterligere svekket, noe som gjør nye lønnsreduk­ sjoner mulig. «Mangler det mekanismer som setter en nedre grense for hvor langt arbeidskraftselgerne kan underby hverandre i konkurransen,»15 oppstår faren for en selvforsterkende forarmingsprosess - for øvrig, også det er helt sentralt, ikke uten, men med arbeid. Det som tidligere utelukket hverandre, opptrer nå sam­ men: arbeid og armod - working poor. Samtidig er underbeskjeftigelse ofte nedverdigende, da mange mennesker, utover plikten til å ta tildelt arbeid, er nødt til å finne arbeid for sin egen skyld. I så måte er økende underbeskjeftigelse et ettertrykkelig vitnesbyrd om et arbeids samfunn der arbeidet forsvin­ ner: Kynisk nøyer det seg i sine siste år med et tomt

53

54

ARBEID OG FRIHET

skall av arbeid, med å klamre seg til «uthulede» stil­

lingsbetegnelser som like fullt påføres identitetskortet. De gjentatte besvergelsene av jobbveksten beror for

en stor del (uheldigvis) på en vekst i antall junk-jobber, som verken gjør det mulig å forsørge seg selv eller er tilstrekkelig meningsfylte.

Det nyføydale tjenersamfunnet Staten, som holder fast ved målet om full sysselset­ ting, har havnet i et uføre: På den ene side får den menneskene til å gjøre lønnsarbeidet til omdreiningspunktet for livsplanlegging og livsførsel. Dette skjer ved at staten knytter alt som sikrer den enkelte mot livets omskiftelser, ved sykdom og arbeidsløshet, ved ulykker, fattigdom i alderdommen og pleiebehov, opp mot det å ha lønnet arbeid. På den annen side må den hele tiden redusere sin rolle som arbeidsgiver i lys av en stadig tommere statskasse og overlate hovedoppga­ ven i forhold til samfunn og demokrati - sikringen av

arbeidsplasser - til næringslivet. Som en vei ut av dette uføret foreslås det nå tverr­ politisk en politikk for enkle tjenester, som også er i

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

ferd med å settes ut i livet. Denne politikken skal åpne for at slike billige jobber varig subsidieres av sta­ ten («kombilønn»), især med henblikk på mennesker med få kvalifikasjoner, med andre ord dem som først og fremst trues av arbeidsløshet i fremtiden. Ifølge denne politikken ligger arbeids samfunnets fremtid i rengjøring, klesvask, matlaging og innkjøp, i barne­ pass, hjemmehjelp for eldre, sesongpregede kelnerjobber, koffertbæring, pass av skiheiser og det stadig besvergede og stadig beklagede «skopusserriket», etter forbilde av USA. Dette er personlige tjenester - idea­ let om «å tjene» blir på ny besverget fra talestolene for en demokratisk legitimert politikk - den typen arbeid som berøver «arbeidssamfunnets herrer», de globale lederne, deres kostbare tid og som derfor mer enn gjerne overlates til «tjenestefolkene» i bytte mot pen­ ger, plikter og pålitelighet: «Visjonen» om det nyføydale tjenersamfunnet skal befri oss fra marerittet om full sysselsetting-samfunnet uten arbeid. Disse tjenestene er «enkle» i den forstand at folk kan yte dem uten å måtte dokumentere spesielle kvalifika­ sjoner. Samtidig har de lav produktivitet og blir - når de tilbys via markedet - tilsvarende lavt betalt. Slik tje­

|

55

56

|

ARBEID OG FRIHET

nesteytende virksomhet skal «løftes økonomisk» gjen­ nom statlige inntektstilskudd. Dessuten truer politi­

kerne med «hungerens svøpe» (Max Weber): Den som i fremtiden «uten tungtveiende grunn» avslår tilbud om slikt dårlig betalt arbeid, må regne med redusert

eller ingen sosialhjelp. Ingen sosiale ytelser uten syn­ lig motytelse! - det er det grunnleggende prinsipp som arbeidssamfunnet akter å forsvare seg med mot undergravingen av dets arbeidsmoralske kontrollme­

kanismer. Kombilønn og arbeidsplikt for sosialhjelpsmottakere skal få folk «vekk fra gata» og flikke på arbeidssamfunnets arbeidsmoral der den synes å være varig truet: i sektorer der mange har få kvalifikasjoner eller rett og slett er ukvalifiserte. Dermed manøvrerer imidlertid staten seg inn i en

«ny» motsigelse: Med arbeidsplikten etablerer staten på den ene side på en måte alles rett til arbeid, en rett som den alltid har benektet og i stadig mindre grad kan innløse. Når arbeidet blir så deklassert, mister folk på den annen side redselen for arbeidsløshet. Et arbeid påtvunget en av staten vil alltid bli bedømt som min­ dreverdig i et markedsbasert samfunn der individets ansvar for eget liv skattes høyt.

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

Gjennom plikten til å ta en dårlig betalt og nær­ mest meningsløs jobb, blir lønnsarbeidet igjen hva det var i århundrer: en plage, en byrde. Det frem­ står ikke lenger som det høyeste gode, som gir livet mening, bringer anerkjennelse og gir den enkelte en status i fellesskapet.16 Arbeidssamfunnets arbeidsideologi vendes til sitt motstykke: Å ha arbeid regnes som et lyte, arbeids­ løshet blir etterstrebelsesverdig. Statlig delfinanisert arbeidsplikt for alle betyr: «Tunnelen i enden av lyset» (Claus Offe) for det arbeidsfrie arbeidssamfunn, mun­ ner ut i et nyføydalt tjenersamfunn.

Stadig flere mennesker presses ut i lønnsarbeid I den offentlige debatt settes den høye arbeidsløshe­ ten nesten uten unntak i sammenheng med økono­ miske årsaker som produktivitetssprang, sosiale utgif­ ter, betingelser for og konsekvenser av økonomisk globalisering, osv. Dermed overser en at stadig flere mennesker presses ut i lønnsarbeid av dyptgripende sosiokulturelle årsaker. Det er fremfor alt denne voks­

57

58

ARBEID OG FRIHET

ende, høye yrkesdeltakelsen som øker arbeidsløsheten og får det til å virke usannsynlig at regulær full syssel­ setting blir mulig i fremtiden.17 Dermed glemmer en, som Heide Simonis konsist bemerker, at full sysselset­

ting i den «gylne» æra alltid kun var full sysselsetting for menn.18 Forutsatte en at kvinnene var hjemmevær­ ende og tok seg av gjøremålene i familien? Når den

andre halvdelen av menneskeheten av samme gode grunner som mennene etterstreber lønnsarbeid, blir

full sysselsetting fullstendig illusorisk. Det betyr at det klassiske arbeidssamfunnet er et «halvert» samfunn basert på skillet mellom «mannsverdenen jobb» og «kvinneverdenen familie». Bak kappløpet om arbeidsplasser skjuler det seg i virkelig­ heten en grunnleggende endring som det i sosiolo­ gien er blitt vanlig å kalle «individualisering». Det som menes med dette er en institusjonelt programmert individualisme. Rettsstaten og sosialstaten bygger på individuelle rettigheter, det samme gjelder arbeids­ markedet. På denne måten blir stadig flere mennes­ ker i dag tvunget til å leve sitt «eget» liv. I lys av høye skilsmissetall kan kvinner på samme måte som menn i stadig mindre grad basere seg på at ekteska­

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

pet sikrer at de er forsørget så lenge de lever. Siden alt etterstrebelsesverdig - materiell trygghet, sosial anerkjennelse, status og identitet - bare kan oppnås via nåløyet lønnsarbeid, presses alle ut på arbeids­ markedet. De fleste gifte mødre tar i det minste del­ tidsarbeid senest samtidig med at det siste barnet når skolealder. Det er ikke tilstrekkelig til å sikre seg til livets opphold og med henblikk på alderdom­ men. Da menn dessuten stadig sjeldnere har arbeid eller kan forsørge en hel familie med sin inntekt, blir par også i fremtiden i økende grad avhengig av to inntekter. Selv når den materielle eksistens er sik­ ret - det gjelder mange av dem som er kommet litt opp i årene - fører lønnsarbeidets monopol på å gi mening til at disse igjen er å finne på arbeidsmarke­ det. Dermed øker også andelen pensjonister i lønnet arbeid. Dette betyr: En rekke historisk nye påvirkningsfak­ torer - utdanningseksplosjonen, generelt høyere leve­ standard, geografisk og sosial mobilitet, virkeliggjø­ ringen og internaliseringen av grunnleggende sivile, politiske og sosiale rettigheter, markedsavhengighet, stigende skilsmissetall, osv. - som i Vest-Europa kul-

59

6o

ARBEID OG FRIHET

minerer på 1960- og 1970-tallet, fører samlet sett til at

stadig flere mennesker frigjøres fra tradisjonelle bind-

inger som sosial klasse, kjernefamilie og kjønnsrolle, og tvinges - via arbeidsmarkedets mellomkomst - til å planlegge, forme og etablere et «eget liv» nettopp innenfor ekteskap og familie. Uavhengig av hvordan en finner en løsning på, og ser på, denne institusjonaliserte tvangen til, i forstå­ else med andre, å forme og ta ansvaret for «eget liv», så er én konsekvens helt sentral: Individualisering forutsetter deltakelse på arbeidsmarkedet. Det betyr: Som følge av individualiseringsprosesser ønsker flere et yrke, samtidig som ønskene er svært ulike - to utvik­ linger som ikke bare setter fokus på sosiokulturelle «årsaker» til arbeidsløshet, men også stiller nye krav til bedriftene, og i enkelte tilfeller gir dem mulighe­ ter for å ta i bruk arbeidskraft på hittil knapt utprøvde vilkår (eksempelvis erstatte materielle med immateri­ elle avlønningsformer). A snu, eller om så bare stoppe, denne sekulære trenden med arbeidsmarkedsindividualisering politisk, ville eksempelvis bety å presse kvinnene ut av utdanningssystemet, forby skilsmisser, øke lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, helst

H I NS I D ES ARB EI D SSAM FU N N ET

også samtidig avskaffe kvinners rett til å stemme og bli valgt. I kontrast til den offentlige klagesangen over verdiforfallet fremmer individualisering unektelig frem­ tidsrettede egenskaper: Det oppstår et sosiokulturelt miljø der ansvar for eget liv og rett til å bestemme selv vurderes høyt og oppøves, altså egenskaper og hold­ ninger som er vesentlige for å avlaste (sosial) staten. I tråd med dette er det fremfor alt kvinner som fra 1960-tallet av har profittert på utdanningseksplosjo­ nen og tilkjempet seg eller krevd grunnleggende ret­ tigheter. Kvinner er blitt mer opptatt av å tjene penger, mens menn er blitt mindre opptatt av dette (selv om de fortsatt ser på det som viktig). Individualiseringen av kvinnelige livssammenhenger (eksempelvis tvinger høye skilsmissetall dem til å sikre seg materielt, alenemødre er overrepresentert i den offisielle fattigdomsstatistikken) kommer til uttrykk gjennom et voksende ønske om å tjene penger, men også gjennom økende yrkesdeltakelse (selv om andelen kvinner i arbeidslivet fortsatt er betydelig lavere enn andelen kvinner som tar utdanning). Likevel ligger Vest-Tyskland på sisteplass i Europa når det gjelder andelen kvinner i yrkeslivet.

|

6l

62

ARBEID OG FRIHET

Hadde de vesttyske kvinnene her vært på linje med

de østtyske, ville andelen arbeidsløse i Tyskland ha økt med flere prosentpoeng. I tillegg til kvinnene stormer ungdommen ut på

arbeidsmarkedet. De betrakter inntekt som en forut­ setning for å leve et «eget liv», og søker meningsfylte aktiviteter. Her oppstår det en paradoksal effekt: Den

høye arbeidsløsheten tvinger de unge til forutseende og foregripende deltakelse på arbeidsmarkedet - selv om den faktiske deltakelsen i arbeidslivet blir kor­ tere som følge av at utdannelsen blir lengre. Allment gjelder tommelfingerregelen: Jo høyere kvalifikasjonsnivå, desto mer opptatt er en av yrket, og desto større tilgang på denne typen arbeidskraft. Hvor opptatt en er av å delta i yrkeslivet og tjene

penger, er avhengig av hvilke alternativer til lønnsarbeid

som står dl disposisjon. Jo mer tallrike og attraktive alternativene er, desto mindre vil en være opptatt av å delta i yrkeslivet og tjene penger. Med «alternativer» skal en her ikke bare forstå husarbeid og gjøremål i fa­ milien, men også ulønnede tillitsverv, deltakelse i gras­ rotbevegelser og fremfor alt «borgerarbeid»'9. Hvor attraktive alternativene til lønnsarbeid er, blir utvil­

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

somt nøkkelspørsmålet for en strategi mot arbeidsløs­ het som sprenger og kvitter seg med det tankeburet som en politikk for full sysselsetting representerer. En bør merke seg to ting: Sammenlignet med menn har kvinner langt flere motiver. Ønsket om et yrke kon­ kurrerer med ønsket om å få barn og fortsatte forplik­ telser i hjemmet. Menn derimot deltar fortsatt relativt lite i husarbeidet og andre gjøremål i familien. Her er det tydelig at mentale forandringer er nødvendig. En mann som triller barnevogna i parken midt på dagen, må sett med egne og andres øyne gjøre noe helt nor­ malt. Uttrykt annerledes: Arbeidsmarkedet blir lettere ved at menn og mannsrollen tar ansvar - også sett med kvinners øyne! - for barn og familie. En motivmiks der ulønnede tillitsverv spiller en rolle, opptrer stort sett bare i kombinasjon med suk­ sess i arbeidslivet. Det har som konsekvens at langtidsarbeidsløse trekker seg ut av slike verv. For varig arbeidsløse er ulønnede tillitsverv (foreløpig) ingen erstatning. Alt i alt øker viljen til å bryte med det monogame yrkesliv og (avhengig av livsfase) utprøve og oppleve et mangfold av virksomhetsformer. Også skatteråd-

64

|

ARBEID OG FRIHET

givere, ingeniører og advokater vil fra tid til annen bestemme seg for å anvende sin kunnskap til beste for

grasrotbevegelser. En politikk som bygger ned barrie­ rene mellom ulike virksomhetsformer og materielt og sosialt oppvurderer aktiviteter hinsides lønnsarbeidet,

aktiverer hittil skjulte skarer av frivillige.20 Og likevel finnes det bare én fasit: Stadig flere mennesker presses ut i et arbeidsmarked hvor det blir stadig mindre arbeid å fordele. Ingen har ennå noe svar på denne bekymrings­ fulle utviklingen. Ja, en seriøs diskusjon om dette har ikke engang begynt. Samtidig blir det tydelig at bare dersom det skapes et virkelig attraktivt alternativ til lønnsarbeidet, som ikke bare ivaretar behovet for grunnleggende materi­ ell trygghet, men også tilfredsstiller de økende kravene om autonomi, kreativitet og mening i arbeidet, kan arbeidsløshetsveksten bremses tross økende etterspør­ sel etter lønnsarbeid.21

De lykkelige arbeidsløse Arbeidsløse - slik lyder den samfunnsmessige stereo­ typen - har å være svært ulykkelige og fremfor alt uten

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

noen form for arbeid. At mange av dem like fullt både har for mye å gjøre og er lykkelige, fordi de har tid til å gjøre det de alltid har ønsket å gjøre, er ifølge den herskende mening en skandale. «Trygdemisbruker!» lyder anklagen mot dem som bryter tjenerproletariatets monopol på å være fornøyde og nyter perioder med arbeidsløshet som personlig «time out». I Berlin har initiativet «De lykkelige arbeidsløse» tatt ordet. I sitt manifest skriver de: For tjue år siden kunne arbeiderne fortsatt kritisere arbeidet dag må de, utelukkende fordi de ikke er arbeidsløse, hykle at de er tilfredse, og de arbeids­ løse må, utelukkende fordi de ikke har noe arbeid, hykle at de er utilfredse. Kritikken av arbeidet er altså avløst av tilfredshet. Den lykkelige arbeidsløse hever seg over denne infantile utpressing.22 «Arbeid gjør glad» er pliktideologien i det sene arbeidssamfunnet, der attraktivt lønnsarbeid, som muliggjør både rikdom, trygghet, anerkjennelse og personlig utfoldelse, er blitt mangelvare. Jo mer arbeidet mis­ ter sin evangeliske tiltrekning, desto mer ettertrykke-

|

65

66

ARBEID OG FRIHET

lig pukker arbeidssamfunnets herrer på at kun lønns­

arbeidet gjør ikke bare fri, men også glad. Et full sysselsetting-samfunn der tidslig, romlig og avtalefestet fleksibelt ikke-normert arbeid blir nor­

men, setter nye standarder for hva en med rimelig­ het kan kreve når en tvinger folk til det de stadig har mindre av: arbeid. «De lykkelige arbeidsløse» bry­

ter med dette offentlig forordnede hykleriet. De har Hannah Arendt på sin side, som allerede i 1958 i boka Vita Activa snakket om «utsiktene ril et arbeidssamfunn der arbeidet har forsvunnet, altså den virksom­ heten som samfunnet fortsatt forstår seg selv ut fra». Og hun tilføyer: «Hva kunne være mer skjebnesvan­ gert?»23 I dag, da denne tilstanden er blitt virkelighet, er den bitre ironien i dette spørsmålet fortsatt knapt nok registrert. «De lykkelige arbeidsløse» vekker erindringen om kritikken av «det fremmedgjorte arbeidet», som med tvangsjubelen «arbeid gjør glad» skal gå i glemme­ boka. I sine tidlige skrifter, Parisermanuskriptene, utvik­ ler arbeidets apologet, Karl Marx, sin egen teori om arbeidssamfunnets endelikt:

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

Produksjonen av menneskelig virksomhet som arbeid, altså som en helt fremmed virksomhet for mennesket og naturen, og dermed for bevisstheten og livsytringene, menneskets abstrakte eksistens som blott arbeidsmenneske, som derfor hver dag kan styrte ned i det absolutte intet fra sin tilfredse ikkeeksistens [...] - denne motsetningen satt på spissen er nødvendigvis kulminasjonen for, høydepunktet for, og undergangen for hele forholdet.24 Et annet sted heter det: «Arbeideren føler seg derfor som seg selv først utenfor arbeidet, og føler seg uten­ for seg selv i arbeidet.»25 Og i opposisjon til ideologien i det sene arbeids­ samfunnet, som likestiller arbeid og lykke, arbeidsløs­ het og ulykke, viser «De lykkelige arbeidsløse» til at de viktige spørsmål i samfunnet er stilt galt på grunn av feil svar, altså må de slynges ut på nytt og over­ vinne det tilsynelatende kjentes tyngdekraft. Hva skju­ ler seg egentlig bak etikettene «(full) sysselsetting» og «arbeidsløshet» i et full sysselsetting-samfunn som er blitt fiktivt?

68

ARBE I D OG FRIHET

Den «tjenesteytende» sektor sysselsetter bare tje­

nere og datamaskinvedheng som ikke har noen

grunn til å være stolte. Selv en lege fungerer nå bare som salgsrepresentant for farmasøytiske kon­

serner. Hvem kan i dag fortsatt hevde at det han

gjør er nyttig? Det avgjørende er ikke lenger hva noe er nyttig for, men hvor mye man kan tjene på det. [...] Nettopp fordi penger og ikke samfunnsmessig

nytte er målet, har vi arbeidsløshet. [...] Alle arbeids­ løse råder i det minste over én ting verdt prisen: tid. Å ha muligheten til å leve et fornuftig, fredfylt og gledefylt liv er kanskje et historisk lykketreff: Vårt mål kan beskrives som en gjenerobring av tiden. Likevel er den lykkelige arbeidsløse et aktivt men­ neske. Nettopp av den grunn har han ikke tid til å arbeide.26

En tar neppe mye feil om en erkjenner at det ikke er mangelen på arbeid, men mangelen på penger som er det egentlige problemet. Men da dette ikke kan sies rett ut, er alle tvunget til å vise en glupende appetitt på ofte meningsløst arbeid for å avverge den skjebnen som egentlig truer: pengemangel.

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

I et arbeidssamfunn der lønnet arbeid som samti­ dig er morsomt, er en sjeldenhet, blir de som arbei­ der tvunget til å simulere arbeidsglede. De blir glade «arbeidsmannekenger» (Treusch-Dieter) som blir i arbeidslivet til de må gå av, og slik viser at de vil være der, nærmest slik man tidligere erklærte sin underdanighet. Omvendt er mange arbeidsløse opptatt på full tid - og mer enn det - eksempelvis med å gi såkalte «rehabiliteringskurs» for oppsagte «arbeids­ takere» (arbeidsmarkedssjargong!). Nettopp dette skil­ ler dem fra det nyføydale tjenersamfunnets jublende arbeidere. «De lykkelige arbeidsløse» er i stedet opptatt av uttrykt i Karl Marx’ termer - «menneskelig livsvirksomhet», «bevisst virksomhet» og «fri virksomhet». I deres manifest heter det:

For 300 år siden så bøndene misunnelig på fyrstens slott. Med rette følte de seg utestengt fra hans rik­ dom, hans fornemme atspredelser, hans hoffkunstnere og kurtisaner. Hvem kunne i dag tenke seg å leve som en stresset leder, hvem ønsker å ha hodet fullt av hans meningsløse tallrekker, knulle hans

70

ARBEID OG FRIHET

blonderte sekretærer, drikke hans falske bordeaux og krepere med hans hjerteinfarkt? [...] Vi ønsker en

annen form for innlemming. [...] Som du nå kan­

skje har forstått, er vår fritid svært krevende, teore­

tisk og praktisk, alvorlig og lekende, lokal og inter­

nasjonal.27

I Leipzig har en tredel av de arbeidsdyktige sosialhjelpsmottakerne trukket tilbake sine søknader om dagpenger, fordi de skulle tvinges til å ta arbeid. Hvor­ dan - og fremfor alt: av hva - lever disse mennes­ kene? Det er det ingen som vet. De rådende arbeidsløshetsklisjeene skjuler at ingen vet hva arbeidsløshet i dag betyr for den enkelte. Alt vi har, er de månedlige tallene fra Niirnberger Bundesanstalt fur Arbeit(slosigkeit). Hvor fri og ufri, glad og trist, gjør arbeid og arbeidsløshet i et full sysselsetting-samfunn der det regulære arbeidet forsvinner? «De lykkelige arbeids­ løses» provokasjon består i at de bryter med lønns­ arbeidets totaliserende paradigme om at alle sfærer av menneskelig gjøren og laden, nettopp også ikkearbeidets sfære - også de arbeidsløse! - er underlagt den herskende arbeidsmorals verdiimperialisme, som

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

samtidig mister sitt historiske grunnlag. De «arbeids­ løse» som bryter forpliktelsen til å være ulykkelige som arbeidsløse, er prøvesteinen på toleransen i full sysselsetting-samfunnet uten full sysselsetting: Hvor­ dan behandles «de indre fremmede», de kanskje slett ikke bare ulykkelige «arbeidsløse»? Hvordan hånd­ teres ikke-arbeidets voksende andel av levetiden og livssfæren?

Hvorfor arbeidet aldri forsvinner i arbeidssamfunnet: om arbeidet som altomfattende verdimålestokk På den ene side blir det stadig mindre arbeid. På den annen side vokser mengden arbeid uopphørlig. Hvordan kan dette forenes, forklares? Ganske enkelt: Alt vi gjør, presses inn i det eneste saliggjørende, det betalte arbeidets verdisentrum som gir anerkjennelse - eller regnes ikke med. Den som mottar penger for det han gjør, selv om det han gjør er høyst tvilsomt, «arbeider» naturligvis: Han eller hun kan forurense miljøet eller tolke verdensbegivenhetene sosiologisk, bruke sine evner til å forføre folk til å kjøpe ting som

71

72

ARBEID OG FRIHET

de ikke har bruk for, eller nedlesse byen med dum­ dristige valgplakater - han eller hun blir uten ytter­ ligere undersøkelser tatt opp i hedersskaren av ar­ beidende dersom det betales for det vedkommende gjør. Men også de som ikke får betalt for det de

gjør, de som steller hjemme, utfører arbeid: husar­

beid. Den som drøfter med partneren spørsmålet om

erotisk litteratur fra århundreskiftet er å foretrekke som seksuell stimulans fremfor videoen, utfører

relasjonsarbeid. Den som i digitaliseringens tids­ alder likevel ønsker å stimulere sine barn til å lese, utfører - om enn sannsynligvis forgjeves - oppdra­ gelsesarbeid. Den som ønsker å ta seg av bestemor i stedet for å få henne lagt inn på aldershjem, utfø­ rer omsorgsarbeid. Den som [...] på grunn av stress på jobben flykter til alpine strøk for å få helse til å takle nytt stress, utfører naturligvis [...] regenerasjonsarbeid.28

En kan trekke to konklusjoner av dette: Det finnes ikke noe hinsides arbeidet. Og: Vi arbeider stadig mer, etter­

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

som vi arbeider i alle sammenhenger, i alle situasjo­ ner. Uttrykt annerledes: Innenfor arbeids samfunnets lukkede krets med dets verdiimperialisme kan vi ikke la være å arbeide. For først når det lykkes oss å godt­ gjøre overfor andre og oss selv at det vi holder på med er arbeid, virker det som om vi gjør noe verdifullt og meningsfullt. Arbeidet som i den greske antikken, eksempelvis hos Sokrates og Platon, gikk for å være uverdig for mennesker, og derfor ble utført av slaver, er for lengst blitt eneste relevante kilde og eneste gyldige målestokk for verdsettelsen av oss selv og andre. Arbeidssamfunnets pretensjon om å ha monopol på mening, ryker altså historisk sett først og fremst på at arbeidet i his­ toriens løp har gjennomgått en slags «tallerkenvaskerkarriere»: Det har svingt seg opp, er blitt omvurdert, fra å være en skavank, et utelukkelseskriterium, til å bli samfunnets uerstattelige meningssentrum. Det betyr også: Bevisstheten om å være uomgjengelig, som det sene arbeidssamfunnet forklarer og forsvarer sitt menneskebilde og sine verdipremisser med, er histo­ risk skjermet opprykksideologi. Denne ideologien kan sprekke ved første anledning, i lys av oldtidens - eller

73

74

|

ARBEID OG FRIHET

andre kulturers - selvinnlysende, motsatte sannheter,

og gå over i selvfbrblindelse. Christian Meier skriver:

Mangelen på arbeid som i dag sterkt beklages, og med god grunn, ville ikke ha plaget noen i antik­

ken - forutsatt at en viss inntekt var sikret for det

nødvendigste (og så vidt mulig noe utover det); noe som i dag stort sett er tilfellet (om vi tar med svart arbeid) i vår del av verden. [...] Aristoteles er ikke bare imot utdanning av håndverkere (som den gang stort sett ble kalt filistere) fordi håndverket hensetter kroppen i en dårligere forfatning, og imot enhver form for lønnsarbeid «fordi det berøver tenknin­ gen tid og gir den en tarvelig retning», men finner sågar at selv «vitensobjekter som i seg selv ikke er uverdige for en fri mann», bør man «bare gi seg i kast med i en viss utstrekning». En altfor grundig beskjeftigelse med slike objekter ville nemlig lede til de samme onder som lønnsarbeid: dårlig fysisk forfatning, fravær av fri tid, tenkningen ledes i en tarvelig retning. God tid derimot, frihet fra alt det nødvendige, er målet ikke bare for arbeidet, men også for den rette innretning av byen.29

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

I kontrast til dette er arbeid blitt eneste saliggjørende verdi, simpelthen målestokk for anerkjennelse, i det vestlige modernes sentra. Kun den som arbeider, spiser - er\ Marx har fått mer rett enn han noensinne trodde var mulig, og er dermed gjendrevet: Det finnes ikke lenger noen arbeiderklasse, ettersom alle mennesker i alle sammenhenger, i alle livssituasjoner, er arbeidere. Arbeidssamfunnet hvor det blir knapphet på (godt betalt) lønnsarbeid, er altså på den annen side sam­ tidig arbeidssamfunnet som forvandler all virksomhet til arbeid. Denne siden ved det paradoksale arbeids­ samfunnet, at det var uavvendelig at arbeidet ble verdi­ målestokk, avdekket ironisk nok Friedrich Nietzsche allerede for mer enn hundre år siden. I Die frohliche Wissenschafi skriver han under stikkordet «Fri tid og lediggang»; Det er en indianeraktig, indianerblodpreget, vill­ skap over måten amerikanerne trakter etter gull på: Og deres heseblesende hastverk i arbeidet - den nye verdens virkelige last - begynner allerede å antenne det gamle Europa og bre en på alle måter underlig åndløshet over det.3°

|

75

76

ARBEID OG FRIHET

Her har vi Nietzsche som den første kritiker av den

amerikanske nyliberalismens pretensjon om å gjøre hele verden lykkelig, den første kritiker av the american way of work.

En skammer seg allerede over stillheten. Den lange ettertenksomheten fører nesten til samvittighets­ nag. En tenker med uret i hånden mens en spiser

middag med øynene festet på børstidende.3' Og så fortsetter Nietzsche, den lykkelige arbeidsløse: «Heller gjøre et eller annet enn intet» - også dette prinsippet er et høytidelig løfte om å gjøre det av

med all dannelse og all smakfullhet.32

Å hevde at denne arbeidsmoralen gjelder for all menneskeværen og menneskevorden, har sin pris. Det grenseløse arbeidssamfunnets restløse arbeidsmen­ neske har utslettet den estetiske forstand. Og på samme måte som alle former umiskjennelig går til grunne med arbeidernes hastverk, går også

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

følelsen for selve formen, øret og øyet for beve­ gelsens melodi, til grunne. Beviset på dette ligger i den plumpe tydelighet som nå forlanges overalt, i alle situasjoner hvor mennesket fremdeles vil være rettskaffent overfor mennesker, i samkvem med venner, kvinner, slektninger, barn, lærere, elever, ledere og fyrster - en har ikke lenger tid og kref­ ter til seremoniene, forpliktelsene underveis, alle åndfullhetene i samtalene og i det hele tatt ethvert otium.33 Arbeids jaget sluker ikke bare alle andre livsaktiviteter, blokkerer alle andre tilganger til verden og alle andre måter å se den på. Det forleder også til hykleri i hver­ dagen - til kollektivt selvbedrag.

For livet på jakt etter vinning tvinger en hele tiden til å anstrenge sin ånd inntil den utmattes, gjennom stadig å forstille seg, overliste noen eller komme noen i forkjøpet: Den virkelige dyd er nå å gjøre noe på kortere tid enn en annen. Og dermed blir øyeblikkene av tillatt rettskaffenhet sjeldne. Da er man imidlertid trett og ønsker ikke bare å få være

77

78

|

ARBEID OG FRIHET

i fred, men å strekke seg så lang og bred og plump

man er.34 Selv arbeidets motstykke - fritid - er det motsatte av

fri tid. Fritiden er snarere arbeids-, perfeksjons-, mekaniserings- og rasjonaliseringsvillfarelsens fortsettelse med andre, private, midler. Det jag og den larm som den såkalte «fritid» overalt fylles, konsumeres og plan­

legges med, er et uttrykk for flukten fra den tomhet som hersker hinsides det grenseløse arbeidssamfun­

net. «Fritid» er - i beste fall - arbeidstid med omvendt fortegn.

Finnes det fortsatt en glede i samfunnet og kuns­

ten, så er det en glede som ligner den hos trette og utslitte slaver som gjør seg klare for dagens dont. Ve denne fordringsløse «gleden» hos våre dannede og udannede! Ve denne voksende mistenkeliggjøring

av all glede!35 Nietzsche er en samfunnsbedrager. En som forfører ungdommen. Han forguder det som er moro og for­ dømmer arbeidet. Arbeidets gode samvittighet stiller

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

(verdi)verdenen på hodet: «Bare» å vandre med tanker og venner skaper allerede samvittighetsnag. Arbeidet får i stadig større utstrekning all god sam­ vittighet på sin side. Hangen til glede kalles alle­ rede «behov for hvile» og begynner å skamme seg over seg selv. «Man skylder helsen det» - sier man, når man blir grepet av et landskap. Ja, det kan snart komme så langt at man ikke kan gi etter for hangen til vita contemplativa (det vil si vandre med tanker og venner) uten selvforakt og dårlig samvit­ tighet.36

Den som istemmer arbeidssamfunnets høysang, der det godt betalte meningsstiftende arbeidet forsvinner, fortrenger og bekjemper det stadig viktigere spørs­ målet om de historiske og fremtidige alternativene til lønnsarbeidet: Hvordan skal det bli mulig å gi ikkearbeidets livsformer, virksomhetsformer og globale forståelsesformer deres egensindighet og verdighet til­ bake, skienke dem dette på nytt? Hvor vanskelig dette er, kan anskueliggjøres med et av de tilsynelatende motbegrepene til det å arbeide

|

79

8o

ARBEID OG FRIHET

- å leke eller spille. På den ene side er spill og det

å spille i dag på alles lepper. De grenseløse finans­ markedene lokker en eksempelvis til «gevinstspill». Å være «Kaiser» forutsetter at en er «fotballspiller» og

heter Franz Beckenbauer. Og så har en den uende­ lige mengden avhengighetsskapende «dataspill» som

barna fortaper seg i. På den annen side: Handler dette plutselige allestedsnærværet av det «lekende» eller «spillende» om et farvel til arbeidssamfunnets disiplin eller om arbeidsimperialismens utvidelse til sfæren for

sitt motstykke, spillet om «arbeidsspill», som gjør det å spille til hardt arbeid og spillerne til veltrente, frem­ tidig tilsynelatende selvstendige i data- og fornøyelses-

industrien?

Å arbeide i det andre moderne: risikoregimet Hvordan skal en sosiologisk og systemisk forstå den endringen av «arbeidets» og «sysselsettingens» betyd­

ning og grunnlag som vi her har skissert? I den viten­ skapelige og offentlige debatten om strukturforvand­ lingen av lønnsarbeidet domineres scenen av stikkord

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

som «postindustrialisme», «posttaylorisme», «postfordisme», «neofbrdisme» osv. Her skal vi bare gå inn på denne debatten for så vidt som den utgjør en bak­ grunn for det andre modernes arbeidsteori og arbeids­ sosiologi. For å ty til Michel Agliettas nøkkelbegreper handler det om akkumulasjonsregimer (vekstregimer), som er nær forbundet med, og hele tiden blir, domi­ nerende reguleringsmodi.37 Begrepet akkumulasjonsregime brukes om perioder med økonomisk vekst som kjennetegnes ved at det som blir produsert, i prin­ sippet svarer til det som blir konsumert. Eksempelvis beror «det fordistiske regime» på prinsippet om stan­ dardisert masseproduksjon og massekonsum. Arbei­ det er innrettet med tanke på storskalaproduksjon av høyt standardiserte modeller (biler, frysere, vaskema­ skiner o.l.), som muliggjør rask produktivitets- og profittøkning, og på denne måten også stimulerer masse­ konsumet via omveien om stigende lønninger. Denne sterkt standardiserte formen for produksjon, arbeid og konsum skapte et velorganisert samfunn der folks liv var like standardiserte som stålplatene bilene ble svei­ set sammen av.

8l

82

ARBEID OG FRIHET

Pia Hinz’ mor levde i et ekteskap som ble synkroni­

sert av bilfabrikken. Morgenskift betydde: Om mor­ genen kjørte Christel Hinz og hennes mann sam­ men til fabrikkens parkeringsplass og gikk sammen gjennom tunnelen, om ettermiddagen gikk de sam­ men fra fabrikkporten tilbake til parkeringsplassen. Kveldsskift betydde: det samme, bare senere. Lør­ dag fri, søndag fri, familien dro ut til Østersjøen.

[...] «Det var så flott ordnet» - alle sluttet samtidig, og alle hadde felles pauser. Når båndene stod stille

for en halvtimes spisepause, kom mannen hennes, som jobbet i den andre hallen, over. Han satte seg på en av trekassene i oppholdssonen, og Christel

Hinz kokte kaffe.38 Men det fordistiske vekstregimet med masseproduk­ sjon, massearbeid og massekonsum svarte ikke bare til det normerte samfunns standardiserte livsmodell med dets «faste tider», som utgjorde ryggraden i samlivet i familie, nabolag og kommune. Det ble samtidig styr­ ket og formet gjennom en «reguleringsmodus» som underbygde vekstregimet kulturelt, politisk og juri­ disk. Med reguleringsmodus menes et bredt spekter

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

av strategier, aktører og vilkår som binder eksempel­ vis bedriftsledere, banker, fagforeninger, politiske par­ tier og regjeringer til en relativt enhetlig vekstfilosofi og en tilhørende tiltakspakke med lovende oppskrifter. Reguleringsregime omfatter i så måte politisk-kulturelle målforestillinger: «arbeidsborger», ansattes for­ ventninger, økende levestandard og sikker jobb, ulike former for medbestemmelse, fri forhandlingsrett og sterke fagforeninger, samt statlige intervensjoner og ikke minst keynesiansk politikk. Keynes mente at svikt­ ende etterspørsel var årsaken til konjunkturnedgan­ gen og den høye arbeidsløsheten. I samsvar med dette skulle staten ikke spare, men øke de offentlige utgif­ tene, og arbeidsgiverne ble ansporet til å øke lønnin­ gene for igjen å stimulere den innenlandske etterspør­ selen. Vokser etterspørselen, slik lyder grunnregelen i keynesiansk politikk, vil bedriftene igjen investere og skape nye arbeidsplasser. Under fordismen utgjorde altså den institusjonaliserte forventning om vedvar­ ende økonomisk vekst, økende forbruk og levestan­ dard, samt økende offentlig velstand og sosial trygg­ het, regimets «sosiale kitt». Samtidig muliggjør og fremtvinger en slik regule-

I

83

84

|

ARBEID OG FRIHET

ringsmodus, som preger og holder sammen en hel æra, ulike fremtredelsesformer og veier, avhengig av

om det dreier seg om USA, Japan, Frankrike, Tysk­ land, Sverige eller Storbritannia. Alle finner sin egen vei til fordismen. Nasjonens historie, dens kulturelle og politiske særegenheter så vel som dens spesielle stilling på verdensmarkedet knyttes sammen til nasjo-

nal-kulturelle vekstregimer. Med fare for å forenkle mer enn godt er, vil jeg fore­ slå følgende skille: Den evinnelige debatten om den fordistiske masseproduksjonens vekst og fall, om mas­

sekonsum og regulær full sysselsetting og - og i sam­

svar med dette - om bildet av det fordistiske samfunn og den keynesianske politiske resept, tilhører det første modernes paradigme. I det andre moderne dominerer derimot risikoregimet, og det så vel på økonomiens ulike områder - produksjon, arbeid, konsum — som i samfunn og politikk.39 Det adekvate skillet går altså ikke mellom den industrielle og den postindustrielle økonomi eller mellom den fordistiske og den postfordistiske økonomi, men mellom det første modernes sikkerheter, vissheter og klare nasjonale og sektorielle grenser og det andre modernes usikkerheter, uvisshe-

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

ter og grenseutviskinger. Det som menes med dette, er den prinsipielle uskarphet som preger bildet av arbeid, samfunn og politikk i det andre moderne - selv om de sosiale strukturene som er forbundet med dette, og de individuelle, samfunnsmessige og politiske svarene, fremdeles ikke egentlig kan overskues, langt mindre avleses.

Mens det fordistiske regimet skapte standardiserin­ gen av arbeidet, fører risikoregimet til en individua­ lisering av arbeidet. Mens fordismen tilslørte økolo­ giske konsekvenser og ødeleggelser, blir spørsmålet om hvordan kapital og arbeid håndterer velstandsproduksjonens økologiske nattside, et sentralt spørsmål under risikoregimet.

Fordismen passet for et regulert samfunn. Med risi­ koregimet forventes individuelle livsutkast, mobilitet og ulike former for selvhjelp. Samfunnets nye midt­ sjikt blir en prekær kategori. Fattigdom «dynamiseres», det vil si stykkes opp i livsavsnitt og fordeles skjevt. Fattigdom blir en «normal» erfaring - og stadig oftere er den mer enn bare forbigående også for dem som befinner seg i samfunnets midtsjikt. Mens fordis­ men og den keynesianske politikken bygde på nasjo­

85

86

|

ARBEID OG FRIHET

nalstatens grenser, altså på den nasjonale politikkens og nasjonalsamfunnets forståelse og styringspoten-

sial, blir denne ordningsforestillingen opphevet under risikoregimet, og samfunn og politikk tvinges til å

invadere og gjøre seg gjeldende i verdensmarkedet og

verdenssamfunnet. Svarmulighetene og arrangementsmulighetene på

det yrkesmessige, individuelle, samfunnsmessige og politiske plan blir langt flere og mer varierte. Tilsva­ rende munner arbeidets beskaffenhet, som oppstår

historisk, ut i det nøyaktige motbildet til den kvasinaturalistiske visjon om det postindustrielle tjeneste­

ytende samfunn, som i grunnen bygde på en ameri­ kansk etnosentrisme. Risikoregimet betyr: Arbeidets fremtid kjennetegnes av mer enn én utviklingsretning mellom og innenfor ulike dimensjoner. Forestillingen om at én enkelt dominerende økonomisk dynamikk, eksempelvis digitalisering eller fleksibel produksjon, er i stand til å omforme den globale økonomien i samsvar med et enhetlig skjema og med henblikk på et enhetlig mål, hører hl det første modernes forestillingsverden, som for lengst er rullet over av den øko­ nomiske dynamikk. Risikoregime betyr altså tvangen

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

til å ta avgjørelser og tvangen til individualisering og pluralisering mot en bakgrunn av produserte usikkerheter og uvissheter.

Risikoregimer er nettverksregimer som krysser sek­ tor- og faggrenser, og stiller spørsmålet om samfunnet på en ny måte. Dette er følgelig problematikken, etter­ som det hender at «arbeidsmarkedsfjerne» utviklin­ ger umiddelbart synes være av langt større betydning for arbeidets fremtid enn de demografiske forskyvnin­ gene som det allerede lenge har vært mulig å forut­ se, og de like forutsigelige krisene for den foreldede industrien. Slik kan økologiske katastrofer med ett slag endre rammebetingelsene for hele nasjonaløkonomier. Like alvorlige konsekvenser har nye grenseverdier og bestemmelser om giftige stoffer, men også verdiendringer, strukturforvandlinger i sosiale og kul­ turelle miljøer, endringer i arbeidsdelingen mellom kjønnene og i familien, og plutselige forskyvnin­ ger i de globale politiske maktkonstellasjonene. At slike «arbeidsmarkedsfjerne» momenter, som slet­ ter alle økonomiske «ceteris paribus»-forbehold, får

87

88

|

ARBEID OG FRIHET

stadig større betydning, blir i de nyere diskusjo­

nene mye lettere akseptert enn strategier for plan­ legging og risikohåndtering som bygger på standar­ diserte økonomiske kriterier, og det selv om disse blir stadig mer perfeksjonert, ettersom det dermed blir helt umulig å oppnå ønsket økonomisk trygg­ het.40

Risikoregimet, det vil si usikkerhetens, uvisshetens og grenseutviskingens politiske økonomi, kan under­ søkes langs følgende dimensjoner: arbeidets globalisering, økologisering, digitalisering, individualisering og politisering. Globalisering: Mens det under det fordistiske regi­ met kun ble arbeidet og produsert stedbundet, set­ ter risikoregimet i gang en sosial avromliggjøring av arbeid og produksjon, og dermed i gang en dialek­ tikk mellom globalisering og lokalisering, som vi i dag fortsatt på ingen måte er i stand til å overskue konsekvensene av. Det skjer en slags «indre globali­

sering», «indre mobilitet» av stedlig forbundne nettverksproduserende virksomheter. En har også forsøkt å gripe dette med adjektivet «virtuell»: den virtuelle

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

virksomhet, det virtuelle produkt, det virtuelle arbeid og samarbeid. «Virtuell» skal imidlertid ikke for­ stås som «fiktiv», men som en ny stedsovergripende, sosial-romlig organisering av produksjon og arbeid. Globaliseringsrisiko kommer eksempelvis ikke bare til uttrykk ved at konsekvensene av denne stedsdiffuse arbeidsmåten er uforutsigelige, men også ved at risikoene forbundet med transnasjonale kapitalstrømmer kan forutses hovedsakelig å ramme det kulturelt stedbundne arbeidet, slik at grunnlaget for samfunn og stat trues. Millioner av nye arbeidsløse og fattige i Indonesia og andre sørøstasiatiske land vitner om dette.

Økologisering. Den som offentlig utmåler teknolo­ giske og økologiske risikoer i det risikofølsomme Ves­ ten, ødelegger markeder, minsker verdien av kapital og får eksperter og yrkesgrupper til å tape ansikt, havner på den offentlige anklagebenk. Konkret: Øko­ logiske risikoer forvandles til kapitalrisikoer, arbeidsmarkedsrisikoer og yrkes risikoer. Samtidig forårsa­ ker de en omfordeling av markedsmuligheter mellom kapital og arbeid. Slik oppstår nye yrkesforestillinger, arbeidsplasser, produksjonsgrener, produktkjeder og

90

|

ARBEID OG FRIHET

kjeder av tjenesteytelser som omsetter risikodefinisjoner i nye markeder - fra avfallssorterere og landskapsplanleggere, via eksportsuksessen miljøteknologier, til mer eller mindre «grønne» næringsmidler, byggema­

terialer og møbler, altså innretninger og innstillinger

for hverdagslivet. Økologisering og globalisering forutsetter og for­ sterker hverandre. I de to siste tiårene har den frie

verdensmarkedsideologien spredt seg over hele klo­

den, med følgende konsekvens: 1 ly av nyliberalismens seier har miljøødeleggelsene økt omtrent like mye som under den sovjetiske planøkonomien under den kalde krigen. Mot et bakteppe av frihandelssoner, slik de ble skapt med GATT og NAFTA, er forbruket i de rikeste landene nærmest kommet ut av kontroll.

Ifølge FN er det seksdoblet på mindre enn 25 år. De rikeste 20 % av menneskeheten forbruker med andre ord rundt regnet seks ganger så mye næringsmidler, energi, vann, transport, olje og mineraler som deres foreldre gjorde. Digitalisering: Også den fremtvinger, ja muliggjør, globalisering (og individualisering). Den globale digi­ taliseringen og nettverksøkonomien peker i retning av

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

en økonomi som er i stand til å arbeide som én enhet i sann tid på globalt plan. Digitalisering er til syvende og sist en ny form for analfabetisering: Den som ikke behersker datamaskinspråket, utelukkes fra plattfor­ men for samfunnsmessig kommunikasjon. Samtidig preger den digitale teknologiens «grammatikk» ikke bare verdensoppfatningen. Den bestemmer også rek­ kevidden av og målene for fleksibiliseringen, virtualiseringen og rasjonaliseringen av arbeidet. Det opp­ står en ny type vitensarbeidere: «hitech-nomader». En kunne kalle dem nettilkoblede arbeidsnomader. Med den nye teknologien utvikler de evnen til så å si sam­ tidig å være her og der, de opphever altså rommets tyngdekraft og tidens lover. De er samtidig på jobben og hjemme, isolerte og arbeider like fullt sammen med andre og for andre - i avstandsløse rom på tvers av grenser og kontinenter, men likevel konkret oppkoblet her og nå. Individualisering: Individualiseringen av arbeidet er kanskje den viktigste konsekvensen av arbeidets fleksibilisering. Her faller tre forhold sammen: livsverde­ nens avtradisjonaliseringsprosess, der normalbiografien blir til valg- og brikolørbiografi, til risikobiografi;

91

92

ARBEID OG F RI H ET

arbeidet blir tidslig og avtalemessig «stykket opp»; konsumet blir individualisert, det oppstår individuelt tilpassede produkter og markeder. Politisering: Her er det nødvendig å skille mellom to

perspektiver og utviklingslinjer. På den ene side hand­ ler det om subpolitiseringen av økonomi og arbeid. Subpolitiseringen oppstår ved at de nettopp nevnte

dimensjonene ved risikoregimet fører til at det settes spørsmålstegn ved de helt grunnleggende selvfølgelighetene for tidligere arbeid og liv, men også ved at ingen lenger kan peke på entydige løsninger når det gjelder spørsmål om utformingen av produksjon og arbeid. I så måte fører altså den vitenskapelig frem­ brakte og erkjente uvisshet, og det faktum at alterna­ tive løsningsmodeller og ekspertvurderinger konkur­

rerer med hverandre på praktisk talt alle handlingsfelt,

til en subpolitisering av økonomi og arbeid. På den annen side omfatter «den fordistiske konsensus» det økonomisk-politiske kompromisset «arbeidsborger». Med troen på økende levestandard la arbeidsborgeren klassekampretorikken igjen i garderoben på job­ ben og beflittet seg på et (dosert) demokratisk enga­ sjement på politikkens arenaer utenfor arbeidet. Men

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

som en følge av globaliseringen og individualiseringen av arbeidet blir det materielle grunnlaget nå revet vekk under føttene på denne fordistiske arbeidsborger, som dermed politiseres. Det betyr at spørsmålet om hvor­ dan demokrati blir mulig hinsides full sysselsettingsamfunnet, blir et helt sentralt spørsmål. Hvordan skal retten til diskontinuerlig lønnsarbeid utformes og sik­ res sosialt? Hvordan og i hvilken utstrekning kan et utviklet og grunnfinansiert selvansvarlig borgersamfunn helt eller delvis overta statlig-politisk monopoli­ serte oppgaver?

Skapende ulydighet: ideen om borgerarbeid Spørsmålet om hvordan full sysselsetting-samfunnet skal kunne fornyes, er derfor resolutt blitt møtt av mot­ spørsmålet: Finnes det noe alternativ til arbeidssam­ funnet? Hvor går vi etter at full sysselsetting er his­ torie? I avsnittene ovenfor har vi gitt et riss av det sene arbeidssamfunnets paradokser: På den ene side blir det stadig mindre lønnsarbeid og overflod av lønns­ arbeid, på den annen side har lønnsarbeidet et kul­

93

94

ARBEID OG FRIHET

turelt bestemt monopol på å gi eksistensiell selvre­ spekt. Mot denne bakgrunnen kan den basale ideen om «borgerarbeid» lanseres: Målet med dette forsla­ get er på den ene side å gi «arbeid» en ny rolle hinsides stat og marked, i den frivillige sektor som ikke er profittorientert, men opptatt av det felles beste. På den annen side er borgerarbeid ikke-arbeid

og dermed et skritt i retning av å anerkjenne borgerarbeidet som arbeid, som felles politisk hand­ ling. Borgerarbeid som fellesskapsstiftende handling er en mellomform som gjør at et samfunn som i de

siste to tusen år har opphøyd arbeid til antropologisk vesenskjennetegn på det å være menneske, kan ta et første selvbevisst skritt ut av lønnsarbeidets verdiimperialisme og i retning av en ny type selvansvarlighet. Borgerarbeid må ikke forveksles med siviltjeneste. Her oppstår nye, attraktive arbeidsplasser i mellom­ rommet mellom stat og privat næringsliv, som skaper en eksperimentell kultur, muliggjør skapende ulydig­ het, etablerer sosial identitet og stimulerer hverdagsdemokratiet. Borgerarbeid kan eksempelvis motvirke forfallet i bykjernene og det offentlige rom, påvise

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

måter å spare energi på, oppmuntre til en brikolørkultur for teknologisk innovasjon, og redusere konflikter med fremmede, kort sagt koble sammen virketrang og opptatthet av det felles beste. I borgerarbeidet samarbeider de som ellers knapt gjør det: ulike yrkesgrupper og inntektsgrupper, unge og gamle, osv. Altså ikke bare arbeidsløse, men frem­ for alt yrkesaktive som for én gangs skyld ønsker å gjøre noe annet, eller ferske pensjonister som endelig kan gjøre det de alltid har ønsket å gjøre. Borgerarbeidets anseelse og attraktivitet avhenger sågar sterkt av dette. På denne måten kan borgerarbeid supplere, ikke erstatte, lønnsarbeid, og bli et nytt sentrum for sosial inklusjon og samfunnsfornyelse. Dette forslagets innretning kan forklares ved å se på den fatale situasjonen i de nye tyske delstatene, der arbeidsløshet og håpløshet, nettopp også blant ung­ dom, skaper grobunn for en ny, voldelig høyreradikal­ isme i hverdagen. Det er unektelig en skandale når «utdanning» perverterer til «utdanning i det å være utenfor», slik situasjonen er blitt i den nederste delen av utdanningshierarkiet, på grunnskoletrinnet. Jeg synes Tony Blairs idé er overbevisende, det vil si å koble

95

96

|

ARBEID OG FRIHET

et kompetansetilbud sammen med en jobbgaranti for den delen av ungdommen som stanger hodet i veggen

når de skal ut i arbeidslivet, og forplikte næringslivet

til å delta i opplegget. Men det er ikke tilstrekkelig å skaffe ungdom en utdanning. Politikken kan og må gjøre mer. Min idé om borgerarbeid41 er nettopp et forsøk på å la men­

neskene i de nye tyske delstatene få gjøre det som de

synes er viktig, slik at de erfarer at demokrati ikke er et totalitært system, men åpner handlingsmuligheter, enten det dreier seg om å starte et band eller etablere

et kultursenter eller en kafé. «Gjerne som et supplement, herr Beck,» svarer Ber­ lins arbeidsminister fru Bergmann, «men ikke som alternativ. Hvis jeg skulle si til folk at dere har riktignok ingen utdanning, men hvorfor ikke starte et band, så ville det oppfattes som en provokasjon.»42 Er det virkelig slik at en bare kan stimulere en demo­ kratisk kultur, som åpenbart mangler i de nye tyske delstatene, ved hjelp av lønnsarbeid? Er ikke henvis­ ningen til at vi i overskuelig fremtid ikke er i stand til å skaffe alle arbeid, grunn god nok til å forsøke noe nytt? Det er skremmende hvor fjernt selv de som har

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

jobb, står fra en demokratisk kultur. Følelsen av at man er medansvarlig når noe er skjevt i samfunnet, er ikke til stede. Hva hindrer oss egentlig i å gjøre alt for å skaffe nye arbeidsplasser, men samtidig gjøre hverda­ gens levde demokrati mer attraktivt for folk gjennom en avtale om borgerarbeid':1 For det haster med å klarlegge hvordan demokrati blir mulig hinsides full sysselsetting. Og internasjonalt viser erfaringene: Det ligger også en mulighet i kri­ sen. Vi lever i en tid som samtidig er individualistisk og moralsk. Jo høyere det å realisere seg selv range­ rer, desto mer ønsker mennesker som velger dette, å engasjere seg for andre. Den tilsynelatende selvmot­ sigelsen - å leve sitt eget liv og å være til stede for andre - er målet for stadig flere mennesker.43 Den offentlige klagingen over egosamfunnet er falsk, blok­ kerer innsikten i at det er i ferd med å oppstå en «altruistisk individualisme», som det selvorganiserte, prosjektorienterte borgerarbeidet - og ikke det hierar­ kiske, støvete og ulønnede tillitsvervet — har en avgjø­ rende mulighet for å erobre og virkeliggjøre. Borger­ arbeid behøver ikke, og får ikke, føre til at det oppstår en lavlønnssektor (noe forbildet Storbritannia viser).

97

98

ARBEID OG FRIHET

Men det må åpnes og sikres et eksperimentelt rom for en innholdsmessig fornyelse av de sosiale tjenestene. Den som ønsker å redde sosialstaten, må bygge den radikalt om. Den er ikke bare for dyr. Den er også uso­ sial. Middelklassen forsyner seg. Den stenger de fat­ tige, funksjonshemmede og evneveike ute.44 Velferd behøver ikke alltid og utelukkende bety velferdsstat. Folk må selv stille opp. «Søkes: Den karismatiske nabo med visjoner, lyst

til å eksperimentere og til pragmatisme, som kan anspore andre til å gjøre noe som de aldri ville ha gjort på egen hånd. Starthjelp og grunnfmansiering stilles til rådighet. Lønn etter avtale.» Omtrent slik kunne en stillingsannonse for en helt ny ledertype se ut: «entreprenøren for det felles beste». Han spil­ ler en avgjørende rolle i konseptet for borgerarbeid. I hans regi skal frivillig sosialt engasjement kanalise­ res og avpasses behovene og etterspørselen i kommu­ nene. Et eksempel fra England: En kirke har et byg­ ningskompleks til overs. I Tyskland ville man solgt det. I England lar man noen initiativrike få overta det. Og etter fem år er det et blomstrende kultursent­ rum som integrerer gamle og for lengst avskrevne

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

arbeidsløse, delvis finansiert av kommunen, delvis av næringslivet. Og penger kaster det til og med av seg. Kan velforeninger og miljøvernorganisasjoner, men fremfor alt entreprenører for det felles beste, skape virksomhet og sosial anerkjennelse der marked og stat svikter? Realiteten er at det lenge har eksistert en «tredje sektor». Et skyggemarked med et forbløffende mangfold. Men også fullt av feller.

Tvang eller frivillighet. Det gjør hele forskjellen. Der sosialhjelpsmottakere selv kan finne seg lavlønnsjobber i allmennyttige foreninger og institusjoner, er disse attraktive selv med så lav timelønn som ti kroner. I Berlin arbeider de eksempelvis som bud for kulturforeninger, som vaktmestere på skoler, dørvakter på ungdomssentre, hos utlendingsombud og i foreninger for alenemødre. Her kan også folk med alkoholproblemer eller psykiske proble­ mer sy sammen arbeidsoppgaver som passer, som ikke krever for mye av dem.45

99

IOO

ARBEID OG FRIHET

Disse menneskene i statlig subsidiert «enkel tjeneste­ yting» er det langt vanskeligere å finne plass til i det

private næringsliv. Der er miljøet langt tøffere. Borgerarbeid innebærer altså - i et individualisert samfunn - at en selv må søke oppgaver, samarbeid og

livets mening. I et samfunn som grunnfinansierer bor-

gerarbeidet og verdsetter dette høyt sosialt, oppheves ikke tvangen til lønnsarbeid, den settes bare midler­ tidig ut av kraft og suppleres gjennom erfaringen av

selvbestemt mangfold, som gjør det mulig for alle - i

tillegg til lønnsarbeidet - eksempelvis å oppleve gle­ dene og slitet ved å være foreldre eller engasjere seg i og bryne seg på prosjekter. Modellen forutsetter altså

lønnsarbeid, erstatter det ikke, men supplerer det med andre sosialt anerkjente og oppvurderte virksomhets­ områder. Det finnes to hovedmodeller for å fordele lønns­ arbeid og borgerarbeid og relatere de to arbeidstypene til hverandre. Først klassemodellen: Ifølge denne model­ len splittes det fremtidige samfunnet i de som har en arbeidsplass - de som arbeider for mye, og tjener godt - på den ene side og de som i hovedsak er ute­ stengt fra lønnsarbeidet og varig må friste tilværelsen

HINSIDES ARBEIDSSAMFUNNET

i den tredje sektor med «frivillig borgerarbeid» på den annen side. Denne sektoren blir dermed en fattigsektor og «borgerarbeid» en navnesvindel for å dekke over dette.

Den alternative modellen til denne renessansen for klassesamfunnet, med varig og eksklusiv fordeling (til­ deling) av lønnsarbeid og borgerarbeid, kommer til syne hvis lønnsarbeid, borgerarbeid, familiearbeid osv. fordeles likt eller på tvers, slik at - idealtypisk sett - alle tar del i alle arbeids- og virksomhetsformer, altså kan eller må veksle mellom ulike virksomhetstyper. Alter­ nativet til arbeidssamfunnet er altså ikke borgerarbeid, men et samfunn med et mangfold av virksomheter, der materiell trygghet, sosial anerkjennelse, mening i hverdagen, identitet og integrasjon ikke lenger kun kan oppnås gjennom nåløyet lønnsarbeid. Spørsmå­ let «Hva vil jeg bli?» må ikke lenger besvares ved å velge mellom ulike yrker, men rommer muligheter mellom lønnsarbeid på den ene side og familiearbeid, eget arbeid og fremfor alt borgerarbeid på den annen side. Retten til arbeid kan settes opp mot retten til fritid, retten til et liv, retten til glede, osv., der det å søke å

IOI

102

ARBEID OG FRIHET

oppnå flest mulig statlig garanterte «retter» blir absurd

for den bevisste selvvirksomhet. Den som svermer for å leve i evig lediggang, avslører at han eller hun er tynget av arbeidsåket. Atspredelser uten ende og uten resultat ville for de fleste mennesker raskt bli en sub­ lim helvetesstraff. «Vi er ikke her for å ta for oss, men for å koke noe i hop,» skriver Ernst Bloch. «Nyter gjør man senere og til slutt. Menneskets her og nå, uten noe å gjøre, smaker ikke, ikke minst fordi det kunne være så fortreffelig, og ikke er det.»4