Sosiologi og sosialantropologi 8205242372

Citation preview

Annett Arntzen, Olav Jacob Kringen og Sidsel Solbrække

Sosiologi og sosialantropologi Bokmål

NB Rana

Depotbiblioteket

GYLDENDAL UNDERVISNING

Gyldendal Norsk Forlag ASA, 1998 I. utgave, 1. opplag Læreboka er godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter i september 1998 til bruk i videregående skole på studieretning for allmenne og administrative

fag i samfunnskunnskap (2SK). Godkjenningen er knyttet til fastsatt læreplan

av august 1996 og gjelder så lenge læreplanen er gyldig.

Redaktør: Trond Petter Hinrichsen Bilderedaktør: Sissel Biong Omslag: Randi Hoen

Grafisk formgivning: Torunn Berge Grafiske illustrasjoner: Anders Daae Printed in PDC Tangen 1998

ISBN: 82-05-24237-2

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings­ ansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Illustrasjoner: Omslagsfoto: Bruno Ehrs/BILDHUSET; 8 Kim Hart/SAMFOTO; 9 Auguste Rodin; 10 Marianne Grøndahl/Mira/SAMFOTO; 11 Nat Farbman; 13 The Far Side by Gary Larson (C) FarWorks Inc, ; 14OH Erik Johansen/SCANFOTO; 14OV Espen Egil Hansen/SCANFOTO; 14M NTB; 14N SCANFOTO; 15OH NTB; 15OV Knut Snare/SCANFOTO; 15N Line Møller/ SCANFOTO; 18,19 The Far Side by Gary Larson (C) FarWorks, Inc.; 21 David Popenoe: Sociology 7th Edition; 22V Roman Vishniac; 22M Jan Harings; 22H Werner Bischof; 23V The Far Side by Gary Larson (C) FarWorks Inc.; 23H Boris Drucker from The Cartoon Bank. Inc.; 24V Rene Burri/Magnum/NTB; 24H Ken Hayman/Photoresearchers/NPS; 25 Michael Kagan/Monkmeyer Press; 27 The Far Side by Gary Larson (C) FarWorks Inc.; 28 Knut Falch/SCANFOTO; 30 Brian Cooke Image Manipulation; 33 Kari Rolfsen; 40 Randy Hall; 44 Fred Friberg/NN/SAMFOTO; 46 Paul Almasy; 48 NTB; 50 Yoshikazu Tsuno/Epa/SCANFOTO; 51 Nils Baunbaek/Polfoto/SCANFOTO; 520 Supri/Reuters/SCANFOTO; 52N Tor Richardsen/SCANFOTO; 53 Fredrik Barth; 54 Marianne Grøndahl/Mira/SAMFOTO; 55 Fredrik Barth; 59 Age/ NPS; 60 Ray Ellis/Photoresearchers/NPS; 62 DeVore/ Anthrophoto; 63 Ulf Huett Nilsson/Mira/SAMFOTO; 68 Sonja Iskov/ 2.maj/SAMFOTO; 69 Guy Thouvenin/Age/NPS; 70 Pedro Coll/Age/NPS; 73 Finn Graff; 74 Espen Bratlie/SAMFOTO; 75 Foto: Rune Aakvik/Oslo Bymuseum; 79 Michael Yassukovich/Camera Press/SCANFOTO; 80 Superstock/NTB; 87 Popper/SCANFOTO; 89 SAMFOTO; 900 Tegnestua i Krumgata 2 v/ Liu & Gro; 90N Henrik Saxgren/2.maj/SAMFOTO; 91 Topham/SCANFOTO; 92 Esbin-Anderson Photography/Age/NPS; 95 Bruno; 1000 Ame Gjone/SCANFOTO; 100N Ben Aris/Camera Press/SCANFOTO; 101 Havakuk Levison/Reuters/SCANFOTO; 102 Anette Faltin/SAMFOTO; 103 Trond Solberg/SCANFOTO; 104 Kari Rolfsen; 106 Francesca Yorke /NPS; 107 Leonardo da Vinci; 108 Ivar Bjørklund; 109 Fredrik Barth; 110 Annick Prieur; 113 Fredrik Naumann; 115,116 J.Peoples and G.Bailey «Humanity» s. 146,180; 119,122 George Henriksen «Hunters in the Barrens»; 127 App/SCANFOTO; 128 Bandphoto Agency/NfB; 129 Ame Dedert/ Epa/SCANFOTO; 130 SAMFOTO; 134 David Guttenfelder/Ap/NTB; 135 Inge Grødum; 139 John Myhre/ SCANFOTO; 141 Odd R. Andersen; 144 NTB; 147 Terje Gustavsen/SCANFOTO; 153 Camera Press/SCANFOTO; 158 Bulls Pressetjeneste; 161 Paul Weinberg; 166 Trygve Bolstad/SAMFOTO; 167,168,170N Bulls Pressetjeneste; 172 Harry O.Hansen; 174 NTB; 178 Kari Rolfsen; 179 Bjørn Erik Larsen/Adresseavisa; 188 Thomas Raupach/Argus/ SAMFOTO; 190 J.B.Olsen/ R.Sørensen/NN/SAMFOTO; 192 Trygve Bølstad/SAMFOTO; 194 Corinne Dufka/Reuters/ SCANFOTO; 198 Megan Lewis/Reuters/SCANFOTO; 199 John Eeg/NTB; 200 Odd Wentzel; 202 Berit Roald/SCANFOTO; 203 NTB; 205 Tone Georgsen/SCANFOTO; 206 Daniel Mordezinski/Sipa/NTB; 207 Harald Henden/SCANFOTO; 211 Michael Tamborrino/ NPS; 212 Camera Press/SCANFOTO; 215 SCANFOTO; 219 Svein-Erik Dahl/SAMFOTO; 221 V.C.L/NPS; 222 Trond Solberg/SCANFOTO; 223 Sipa/NTB; 231 NTB; 236 Bernt Eide/SAMFOTO; 241 Knut Snare/ SCANFOTO; 2430 Ron Rovtar/NPS; 242N Perrti Nisonen/ Gorilla/SAMFOTO; 245 Espen Røysamb/SAMFOTO; 247 Library ofCongress; 249 Dagbladet Grafikk/1998/Anna Martine Nilsen; 250 Camera Press/SCANFOTO; 257 Kari Rolfsen; 264 Mark Håkansson/ NTB; 270,275,278,279 Kari Rolfsen

Innhold

1: HVA ER SAMFUNNSFAG? Forholdet mellom individ og samfunn Samfunnsfagenes historie De ulike samfunnsfagene

8 11 12 13

2: GENERELLE BEGREPER I SOSIO­ LOGI OG SOSIALANTROPOLOGI 17 Sosial samhandling 17 Kommunikasjon er nødvendig for sosial samhandling 19 Hva er språk, ord og samtaler? 20 Ord og samtaler 21 Normer, verdier og forventninger 24 Det finnes ulike typer normer 25 Sosialt avvik 26 Det finnes ulike typer avvik 28 Sanksjoner 29 Det finnes ulike typer sanksjoner 29 Sosiale roller 30 Rolleatferd 32 Komplementære roller 33 Rollekonflikt 33 Kjønnsroller 34 Sosial organisering 36 Det finnes ulike typer grupper 36 Store og små grupper 37 Permanente og midlertidige grupper 37 Primær- og sekundærgrupper 38 Formelle og uformelle grupper 38 Referansegrupper 39 3: SOSIALE SYSTEMER OG INSTITUSJONER Mikro- og makrososiologi Restauranten som sosialt system Sosialt system og sosial struktur

44 45 45 47

Sosiale konflikter Sosial kontroll Hva har vi funnet ut? Institusjonene i samfunnet Religionens plass i samfunnet

48 49 49 50 52

4: HVA FORMER INDIVIDET? Sosialisering Er spedbarnet avhengig av mors sosiale kontakt? Primær og sekundær sosialisering Formell og uformell sosialisering Internalisering Indoktrinering Tradisjon Utviklingen over tid Ulike sosialiseringsfaktorer Familien Verdiorienteringer Språkstil Venner Skolen Skoleliv og familieliv Skolen mellom familieliv og yrkesliv Kan skolen rette opp sosiale skjevheter? Massemedier Andre sosialiseringsfaktorer

58 58

5: KJØNN, SEKSUALITET OG FAMILIE Kjønnsforskjeller: natur eller oppdragelse Kjønnssosialisering Hva er det som gjør at vi føler oss som menn og kvinner?

3

60 62 62 63 64 64 64 65 66 66 67 68 69 70

71 72 73 74

78 78 80 81

Er mannsdominans et universelt fenomen Seksualitet: natur eller oppdragelse? Seksualitet i vestlig kultur Seksualatferd Homoseksualitet Prostitusjon Ekteskap og familie Et forhold mellom grupper Monogami og polygami Kjærlighet og romantikk

6: KULTURVARIASJON Hva er kultur? Kultur og samfunn Har Norge én kultur? Hvordan kan vi forstå andre kulturer? Samme fenomen - ulike konklusjoner To tilnærmingsmåter for å studere fremmede kulturer Sammenlikning Kulturrelativisme Feltarbeid: Metoden for å få kunnskap om fremmede kulturer En reise i en ukjent og spennende verden Feltarbeid i Norge To tradisjonelle kulturer i en moderne verden Kung san-folket Næringsgrunnlag Arbeidsdeling og sosial organisering Hvordan blir beslutninger tatt? Kontakten med det moderne samfunnet Naskapi-indianerne Næringsgrunnlag Arbeidsdeling og sosial organisering Hvordan blir beslutninger tatt? Kystlivet og kontakten med det moderne samfunnet

4

83 86 86 87 89 91 92 93 94 94

99 99 101 102 104

106 108 108 109

111 111 112 113 114 114 115 117

118 118 119 119 121

121

7: EN VERDEN-MANGE KULTURER 127 Globalisering 128 Mønstre i globaliseringsprosessen 129 Innvandring til Norge 130 Omfang 131 Hva er en innvandrer? 132 Ulike grupper innvandrere 133 Innvandrernes økonomiske bidrag 135 Vårt forhold til minoriteter 136 Hva er rasisme? 137 Diskriminering 138 Innvandrernes og nordmenns oppfatninger av hverandre 139 Norge har alltid vært et flerkulturelt samfunn 142 Samer 143 Samisk identitet 146 8: SAMFUNNSFAGENES KLASSIKERE 152 Emile Durkheim - arbeidsdeling og samhold 152 Karl Marx - klassekamp 153 Max Weber- utviklingen av kapitalismen og byråkratiteori 155 Talcott Parsons - fire grunnfunksjoner som gjelder for alle sosiale systemer 156 Jiirgen Habermas - språk og fornuft 157 9: PRODUKSJON OG ARBEIDSLIV 160 Hva er en produksjonsform? 160 Jegere og sankere 161 Hagebrukere og jordbrukere 162 Pastoralister 163 Den føydale produksjonsformen 163 Det industrielle samfunnet 163 Framveksten av det moderne samfunnet 165 Kunnskaps- og informasjonssamfunnet 166 Hva er en arbeidsorganisasjon? 167 Arbeidsorganisasjonen - formalisering - mål og arbeidsdeling 167 Scientific management-teorien 168

Byråkratiskolen 169 Human relations-tradisjonen 170 Demokratisering av arbeidslivet 172 Organisasjonskultur - «Vi gjør det på denne måten» 173 Norsk arbeidsliv 174 Arbeidsmarkedet 174 Utviklingen på arbeidsmarkedet 175 Kvinner i arbeidslivet 177 Hva regulerer norsk arbeidsliv? 179 Arbeidsgiver- og arbeidstaker­ organisasjoner 179 Lønnsdannelse, inntektsfordeling og arbeidskonflikter 181 Demokratisering, arbeidsmiljøreform og medbestemmelse 183 Det utvidete miljøbegrepet 185 Det fysiske arbeidsmiljøet 185 Arbeidsmiljøarbeid 187 Konsekvenser av moderne produksjon 188 Spiser vi for å leve, eller lever vi for å spise? 189 Det private og offentlige forbruket 190 Den globale ressurs- og miljø­ situasjonen 191 Bærekraftig utvikling 192 10: MAKT OG KONFLIKT 197 Hva er makt? 197 Innflytelse 198 Autoritet 199 Tvang 199 Makt på ulike nivåer 199 Makt er et vanskelig begrep 200 Hva er konflikt? 201 Hva er en sosial konflikt? 201 Ytre og indre konfliktfaktorer 202 Forholdet mellom verdi- og interessekonflikter 203 Viktige konfliktlinjer i Norge 204 Konfliktregulering og instituering av konflikter 206 Et samfunn i konflikt og harmoni? 208

11: KRIMINALITET OG RETTS­ VESEN 211 Hva er kriminalitet? 211 Kriminalitet er en form for sosialt avvik 211 Straffeloven og spesiallover 213 Forbrytelser og forseelser 214 Hva vet vi om kriminaliteten i samfunnet? 214 Kriminalitetens mørketall 215 Tradisjonell kriminalitet 217 Hvem blir utsatt for tradisjonell kriminalitet 218 Holdninger til kriminalitet i befolkningen 220 Moderne kriminalitet 221 Når kriminaliteten oppdages 224 Domstolenes oppbygning og rolle 227 De norske domstolene 227 Hvem blir straffet for forbrytelsene? 228 Den onde sirkelen 229 Hvorfor blir noen veskenappere og andre speidere? 231 Kriminelle subkulturer 231 Mulighetsteorien 232 Stemplingsteorien 233 Straffens sosiale funksjon 233 Offisielle grunner til straff 234 Uoffisielle grunner til straff 235 Kriminalomsorgen i Norge 236 Fengselsvesenet 236 Kriminalomsorg i frihet 236 Alternative straffemetoder: samfunnstjeneste 237 12: FORDELING AV SAMFUNNS­ GODENE 241 Sosial ulikhet 242 Analyser av sosial ulikhet 242 Hvordan blir folk delt inn i sosiale grupper? 243 Materielle kriterier 244 Lagdeling 244

5

Ideologiske kriterier Sosial mobilitet Fysiologiske kriterier Kan vi snakke om sosiale klasser i dagens samfunn? Hvilke prosesser opprettholder ulikhet? Hvorfor velger noen høyere utdanning? Reduserer eller vedlikeholder skolen sosial ulikhet? Ulike likhetsbegrep Formallikhet Ressurslikhet Kompetanselikhet Resultatlikhet Global ulikhet og fordeling Verden etter 1945: Avkolonisering og fattigdom Eksempelet Afrika Økonomi Årsakene til fattigdommen Bistand som fordeling av goder? Ulikhetene øker

245 246 246 247

250 251

253 254 254 255 255 258 259 260 261 261 262 263 264

13: SAMFUNNSVITENSKAPELIGE 268 METODER 268 Vitenskapsteoretiske tradisjoner Positivisme - lovmessigheter i 268 samfunnet

6

Fenomenologi - det unike ved sosiale fenomener 269 Kritisk teori - hvordan ting bør være 269 270 Hva er metode? To hovedtyper: Kvantitativ og 270 kvalitativ metode 271 Hva er data? 271 Sekundærdata 272 Primærdata 274 Innsamling av primærdata 274 Observasjon og eksperiment 275 Intervjuundersøkelser Survey- og spørreskjemaundersøkelser Utvalgsundersøkelser Analyse av innsamlede data Har vi målt det vi tror, og er målingene nøyaktige nok? Gyldighet og pålitelighet Hvordan bedre nøyaktigheten? Undersøkelseseffekter: Blir det vi undersøker, påvirket? Representativitet og generalisering

276 278 279

281 281 283 283 284

Læreplan

291

Forslag til videre lesning

294

Register

295

Forord Ny læreplan for studieretningsfaget samfunns­ kunnskap har vært retningsgivende for inndeling og emner i denne læreboka i sosiologi og sosial­ antropologi. Boka omfatter alle temaene i lære­ planen. Vi har valgt å gå mer i dybden på enkel­ te emner enn andre, for eksempel kultur og kjønn. Faglige valg og vurderinger har motivert dette arbeidet. Denne boka er derfor ikke verdifri. Forfatternes «briller» har innvirket på «sann­ heten» i framstillingen, på hva som er viktig, og hvordan sammenhenger bør forstås. Vi har ønsket å skrive en bok som kan medvirke til at du som leser den, får lyst til å stille kritiske spørsmål til meninger og informasjon som ofte framstår som «fakta» eller «sannhet» om sam­ funnet. Det ligger i fagenes vesen at det alltid finnes flere oppfatninger og tolkninger av sam­ funnslivet. Hva du ser, avhenger av hvilke «briller» du har på deg. Likevel er det noen sammenhenger i samfunnet som er fastere og mer repeterende enn andre. Disse sammen­ hengene skriver vi også om. Sosiologi og sosialantropologi handler om den situasjonen du lever i. Det handler om hvor­ for jenter velger andre yrker enn gutter, og hvor­ for noen tar utdanning og andre ikke. Det hand­ ler også om hvorfor vi kler oss som vi gjør, hvorfor noen blir satt i fengsel for sine ulovlig­ heter, mens andre slipper fri. Boka starter med en forklaring av «stammespråket». Alle fag har sine egne ord og uttrykk. De sosiologiske og sosialantropologiske grunn­ begrepene som presenteres, legger grunnlaget for forståelsen av resten av boka. Selv om det sosiologiske språket kan virke utilgjengelig til å begynne med, belønnes innsatsen når du har

stridd deg gjennom de første tunge lesestundene. Du vil oppdage at begrepene danner et bakteppe for forståelse av resten av boka. Det er de nære forbindelsene mellom menneske­ ne i samfunnet som presenteres i de første kapitlene. Deretter setter vi fokus på kultur og kulturvariasjon. Vi gir deg også en kortfattet oversikt over sentrale samfunnsfag]ige teoretikere. I siste halvdel av boka presenterer vi de mer gjennomgripende sammen-hengene i samfunnet. Avslutningsvis introduseres for­ skjellige metoder og tilnærmingsmåter å samle inn kunnskap om samfunnet på. Fakta om samfunnet foreldes fort, og det som var «sannhet» i går, er kanskje historie i dag. Mye av det statistiske materialet som presente­ res i boka, er derfor ikke så rykende ferskt som det burde være. Vi oppfordrer lærere og elever til å bruke Internett for å få tak i de nyeste stati­ stikkene og sentrale publikasjoner, og på den måten supplere boka der det er nødvendig. Vi viser også til faglige ressurser på http://www.gyldendal.no/undervisning/

Alle kapitlene avsluttes med faktaspørsmål og oppgaver. Spørsmålene skal dekke det du bør kunne fra kapitlet. Bruk dem som sjekkliste på hva du kan. Hvis du i tillegg drøfter emnene som oppgavene åpner for, enten i timene eller i kollokviegrupper, står du godt rustet når opp­ gjørets time kommer i slutten av skoleåret.

Lykke til!

Forfatterne

November 1998

7

Hva er samfunnsfag? Vi skal først forsøke å si noe om hva samfunnsfag er. Hva er det egentlig vi lærer om? Vi har følgende stikkord for kapittelet:

• • • •

Hva er samfunnsfag? Hvordan forstår vi samfunnet? Samfunnsfagenes historie De ulike samfunnsfagene

Samfunnsfag dreier seg om oss selv. Det er menneskenes liv i fellesskapet vi undersøker i samfunnsfagene. Siden vi selv også deltar i dette fellesskapet, vet vi en del om det samfunnsfagene skal lære oss noe om. Vi er faktisk nødt til å ha kunnskaper om fellesskapet for i det hele tatt å funge­ re som mennesker. Det finnes eksempler på barn som har vokst opp tilsynelatende uten noen kontakt med andre mennesker og som ikke har noe språk. Det viser seg svært vanskelig å få disse til å fungere sammen med andre men­ nesker. Selv etter flere års trening vil de ha problemer med å kommunisere med andre og å inngå i sosiale fellesskap. Den utviklingen som gjør oss til en del av et samfunn, begynner med en gang vi blir født. Mye av det vi lærer, og som gjør at vi kan fungere i et fellesskap, vet vi nesten ikke

Sosiologi og sosial­ antropologi er opptatt av menneskenes liv i fellesskapet.

8

selv at vi vet. Det er der som en slags skjult kunnskap som vi bruker hver dag. Enten vi er sammen med familien, med venner eller med andre, klarer vi stort sett å gjøre oss for­ stått, og vi vet hvordan vi skal oppføre oss i ulike grupper og situasjoner. Når vi studerer samfunnsfag, bruker vi all denne kunn­ skapen, men vi gjør også noe mer. Vi gjør denne kunnska­ pen til gjenstand for vår oppmerksomhet på en ny måte. Vi prøver nemlig også å se oss selv fra «utsiden». Vi gjør ikke bare det vi oppfatter som «naturlig» ut fra de situasjonene vi er i, men vi ser på det vi gjør, våre oppfatninger og våre verdier som eksempler, som noe tillært, og som noe som kunne vært annerledes. Dette fugleperspektivet på oss selv og andre har vi også med oss i hverdagen. Vi har oppfat­ ninger om hverandre og det samfunnet vi er en del av. I samfunnsfagene prøver vi å gjøre dette på en mer systema­ tisk og gjennomtenkt måte.

Om å forstå samfunnet: Tanker, språk, handling og samhandling Formuleringen «ren i tanke, ord og gjerning» kjenner vi kanskje igjen fra Bibelen. Når vi tenker etter, fanger formuleringen ganske effektivt opp det meste av menneskelivet. Og det er nettopp menneskers tanker og ord og gjerninger som er temaer for samfunnsfagene. Hva skjer inni oss? Hva sier vi? Hva gjør vi? Så enkelt kan det oppsummeres.

Vi skal ta for oss disse elemen­ tene: • Gjennom tanken lager vi oss bil­ der av verden, vi skaffer oss kunn­ skaper og tilegner oss verdier, ønsker og følelser. I tankene danner vi også hensikter, planer og mål.

9

Kommunikasjon er så selvfølgelig at en stort sett ikke legger merke til kommunikasjon før det oppstår misforståelser.

• Gjennom språket kommuniserer vi med andre. Vi for­ midler tanker og prøver å gjøre oss forstått. Gjennom språket forsøker vi også å forstå andre. Hva betyr orde­ ne, mener vi det samme med dem? Men vi setter også navn på fenomener i verden gjennom språket. At vi deler tanker, ønsker og hensikter med andre, fører til samtaler og felles handlinger. • Og vi handler på grunnlag av våre forestillinger, kunn­ skaper, følelser, verdier og mål. Handlinger i dagliglivet kan være nærmest rutinepregede, og det kan virke som

10

det ikke ligger noen bevisst tanke bak. Men handlinger kan også være målrettet; noe vi gjør i en bestemt hen­ sikt. Handlinger er viktig for fellesskapet med andre. Uten felles hand­ linger og samarbeid ville vi ikke ha noe samfunn.

Riktignok kan dette virke avgrenset til hver enkelt av oss, mens samfunnsfagene jo i stor grad handler om hva som skjer mellom men­ nesker. Men til sjuende og sist er det hver og en av oss som eksisterer, og ikke noe slags abstrakt «mellom­ rom». Vi snakker ofte om «samfunnet» og «systemet». Men systemer verken tenker, snakker eller handler. Vi må alltid ha et blikk for enkelt­ mennesket. Likevel går hovedfokus i samfunnsfagene alltid ut over det enkelte mennesket, de tar for seg hva som skjer mellom mennesker, hvilke sosiale prosesser som utspiller seg, hvilke rammer vi handler innenfor, og hva som påvir­ ker oss.

Et eksempel på en målrettet handling.

Forholdet mellom individ og samfunn Du har sikkert vært med på diskusjoner om kriminelle ale­ ne skal lastes for sine ugjerninger, eller om også samfunnet må ta sin del av ansvaret. Det er også ganske vanlig med diskusjoner om jenter og kvinner har de samme mulighe­ tene i samfunnet som gutter og menn. Felles for mange av disse diskusjonene er at individet ofte blir plassert på den ene siden og samfunnet på den andre. Hvilke valgmulighe­ ter har du og jeg? Hvilket ansvar har individet? Hvor sterke er de ulike føringene og rammene i samfunnet? Hva avgjør til sjuende og sist hvordan enkeltmennesket handler, og hvordan samfunnet utvikler seg?

11

Samfunnsfagenes historie Doktor Livingstones bøker om Afrika gjorde ham til en svært berømt person på 1800-tallet. Slavemarkedet i Zanzibar skildrer han slik i 1865: Tennene blir undersøkt, en løfter på klærne så de nedre lem­ mer kan undersøkes, en kaster en stokk som slaven må hente, slik at ganglaget kan stude­ res.

12

Det er umulig å si akkurat når og hvor samfunnsfagene oppstod. Mennesker har alltid vært opptatt av å forstå sam­ funnet og seg selv, og innenfor alle skriftkulturer finner vi beskrivelser av samfunnet og det sosiale livet. Allerede i antikkens Hellas ser vi eksempler på systematiske studier w likheter og forskjeller mellom de mange greske bysta­ tene. Det er likevel vanlig å se opprinnelsen til samfunns­ fagene i sammenheng med at de moderne naturvitenska­ pene utviklet seg på 1600-tallet. Naturen ble gjenstand for systematiske studier, der en brukte observasjonsteknikker, eksperimenter og matematiske modeller. Perioden var også preget av oppdagelsesreiser og handelsvirksomhet over et stadig større geografisk område. Til sammen gav dette stø­ tet til en oppblomstring av histo­ riske og samfunnsfaglige beskri­ velser og studier. Men samfunns­ fagene var ennå ikke etablert som egne fag ved universiteter og skoler, og det var gjerne filo­ sofer, teologer eller oppdagelses­ reisende som skrev bøker om ulike samfunn. Etter hvert ble de samfunnsfaglige studiene mer frigjort fra religionen og filoso­ fien og rettet seg i større grad mot den sosiale virkeligheten slik en kunne observere og stu­ dere den. Det var likevel ikke uvanlig i denne perioden, og fak­ tisk helt fram til 1900-tallet, å se på samfunnet som skapt av Gud, eller som en del av en naturlig og uforanderlig orden. De moderne samfunnsfagene slik vi kjenner dem i dag, vokste fram for fullt fra ca. 1850. Sam­ funnet ble studert som mennes­ kets eget skaperverk og som et resultat av det menneskene gjorde, og måten de levde på.

Sosiologi og sosialantropologi er to av mange ulike fag som har mennesker og samfunn som tema. Vi skal nedenfor se litt på noen av disse fagene. Sosiologi og sosialantropologi er to nær beslektede fag. «Sosio» og «sosi­ al» stammer fra det latinske ordet socius, som her betyr samfunn, mens «antro» kommer av det greske ordet anthropos, som betyr menneske. Endelsen logi kommer av det greske ordet logos og vil i denne sammenhen­ gen si «læren om». Vi ser da at navnet på disse fagene har nøyaktig den sam­ me betydningen, nemlig læren om menneskene og den sosiale virkelighe­ ten de lever i. Likevel har det altså blitt to fag. De moderne samfunnsfagene ble som nevnt etablert på 1800-tallet. Det var en periode med store teknologiske, politiske, økonomiske og sosiale endringer i vår del av ver­ den. Industrialiseringen brakte med seg nye produksjons­ former og nye typer arbeid, byer vokste fram og ekspander­ te, folk flyttet, dagliglivet endret seg, osv. Sosiologene var opptatt av disse endringene og av å forklare hvorfor de kom nå, hvordan de artet seg, og hvordan ulike fenomener i samfunnet hang sammen. Sosiologien handler derfor om mellommenneskelige og sosiale forhold i samfunnet og i mindre grupper. Sosialantropologien vokste fram samtidig med sosiolo­ gien, men hadde et annet interesseområde. For antropolo­ gene var det de små, enkle og eksotiske samfunnene i andre verdensdeler som fanget interessen. Utfordringen var å klarlegge alle de utallige variasjonene i levemåte som fantes, og prøve å finne ut hvordan en kunne forstå og for­ klare disse variasjonene. Disse forskjellene har fortsatt å prege de to fagene. Sosiologer er gjerne orientert mot moderne, vestlige og industrialiserte samfunn, mens antropologer gjerne oppsø­ ker andre verdensdeler på jakt etter det «fremmede» og eksotiske. Men disse forskjellene har blitt mindre tydelige i de senere år. Sosiologer har i større grad begynt å interes-

© FarWorks Inc. Used with permission. .4/1 Rights Reserved.

De ulike samfunnsfagene

«Ant h ropogo lis ts! «A nthropogolists!

13

Sosiologen Vilhelm Aubert.

Psykologen Åse Gruda Skard.

Pedagogen Helga Engh.

14

sere seg for ikke-vestlige sam­ funn, og det har etter hvert blitt mer vanlig at antropologer stude­ rer samfunn i vår egen del av verden. Vi skal til slutt i dette kapittelet se litt på de andre samfunnsfagene og noen andre fag som kan ha litt med samfunnsfag å gjøre. Psykologien blir ikke alltid regnet som et av samfunns­ fagene, men er like fullt nær Sosialantropologen beslektet med dem. Å forstå Unni IVikan. psykologiske mekanismer og fenomener kan være viktig for forståelsen av samfunnet. Psykologien som fag er likevel mer rettet mot enkeltmen­ nesket og hvordan du og jeg tenker, føler og handler. Psy­ kologien er også opptatt av de mentale forstyrrelsene hos mennesker og hvordan de kan behandles. Den delen av psykologien som vi kaller sosialpsykologi, er nær beslektet med sosiologi og sosialantropologi. Sosialpsykologer stu­ derer normer, roller, grupper, vennskap, lederskap og en rekke andre temaer som har med sosialt samspill å gjøre. Pedagogikken har oppdragelse og læring som sitt hoved­ tema. Hvordan blir barn oppdratt? Hvilken oppdragelse er den beste? Hvordan lærer vi nye ting? Hva slags undervis­ ning er mest effektiv? Hvordan kan vi få en skoleklasse til å fungere sammen? Alt dette er spørsmål som pedagogik­ ken er opptatt av. Pedagoger ser også oppdragelse og læring i et større samfunnsperspektiv, for eksempel: Hvordan blir samfunnet påvirket av barneoppdragelsen? Eller omvendt? Hvilken funksjon har skoleverket i samfunnet? Hvilke kunnskapskrav blir stilt i ulike samfunn, og hvordan kan de innfris? Statsvitenskapen er studiet av politikk og politiske pro­ sesser og beslutninger. I statsvitenskapen er en blant annet opptatt av politiske partier og valgatferd: Hvem stemmer på hvilke partier, og hvorfor? Hvilket verdigrunnlag har de ulike partiene? Hvilken rolle spiller de store? Hva er det som bestemmer den politiske dagsordenen og beslutnings­ prosessene? Hvor stor makt har interesseorganisasjonene, politikerne, næringslivet, forvaltningen, eller folk flest? Sosialøkonomien handler om økonomiske systemer og prosesser. Sosialøkonomene arbeider med spørsmål som:

Hvordan fungerer et marked? Hva regulerer prisnivået i samfun­ net? Hvordan forstår vi forholdet mellom tilbud og etterspørsel? Hva er betingelsene for økono­ misk vekst? Virkninger av statens økonomiske politikk er også et sentralt tema i sosialøkonomien. I tillegg til disse sentrale sam­ funnsfagene er det også flere andre fag som berører samfunns­ fagene. I jussen studerer en retts­ Statsviteren Stein regler, hvordan de blir til, hvordan Rokkan. de bør formuleres, hvordan ulike lovverk henger sammen, og hvordan lovverket skal fortol­ kes og forstås. Hvilken betydning lovverket har i samfun­ net, er dessuten et tema i jussen: Er for eksempel lover en god måte å gjennomføre politiske målsettinger på? Historie er også et fag som har samfunnet som tema. Forskjellen fra samfunnsfagene er at historikere gjerne ser lenger bakover i tid. De forsøker å beskrive hvordan folk levde før, og forklare histo­ riske utviklingstrekk. Dette gjør blant annet at historikere i større grad må benytte seg av skriftlige kilder. Et siste fag vi bør nevne, er filosofi. Filosofi er på mange måter et slags «superfag». I filo­ sofien stiller en de grunnleg­ gende spørsmålene om hvordan verden er, hvordan vi kan forstå den, hva det vil si å vite noe i det hele tatt, hvordan vi kan gå fram for å skaffe oss sann kunn­ skap, og hvilke krav vi bør stille til vår måte å tenke og argumen­ tere på. Filosofer er også opptatt av hva som er riktig og galt, godt og ondt, og hvilke krav vi bør stille til våre oppfatninger om dette. På denne måten er fi­ losofien relevant og viktig uan­ sett hvilke fag vi studerer.

Sosialøkonomen Trygve Haavelmo.

Filosofen Arne Næss.

15

SAMMENDRAG Samfunnsfag handler om menneskets tanker, språk og hand­ linger innenfor sosiale fellesskap. Alle er en del av dette felles­ skapet, og vi oppfatter ofte det som skjer i samfunnet rundt oss, som naturlig. Når vi studerer samfunnet, må vi derfor sette oss litt på «sidelinjen»; vi forsøker å se hvilke regler som gjel­ der, og hvordan folk handler, og vi forsøker å finne forklaringer på dette. Mennesker har alltid vært opptatt av å studere sam­ funnet. De moderne samfunnsfagene oppstod imidlertid først mot slutten av 1800-tallet.

SPØRSMÅL 1 2 3 4 5 6 7

8 9

Hva mener vi med skjult kunnskap? Når vokste de moderne samfunnsvitenskapene fram? Hvilke to faktorer var av særlig betydning for framveksten av den moderne samfunnsvitenskapen? Hva mener vi med at vitenskapen skilte lag med teologien? Redegjør for forholdet mellom tanker, språk og handling. Pek på noen rutinepregede og noen målrettede handlinger. Hvilke likheter og hvilke forskjeller er det mellom sosiologi og sosialantropologi? Hva mener vi med at filosofi er et slags «superfag»? På sidene 14-15 er det avbildet noen sentrale personer fra norske fagmiljøer. Finn ut hva de har arbeidet med.

OPPGAVER 1 2

3

16

Diskuter forskjellen på å gjennomføre en plan som stort sett gjel­ der deg selv, og en plan som krever samarbeid med andre. Mener du at det er samfunnet, oppvekstvilkårene eller moralen til lovbryteren som forklarer hvorfor han eller hun bryter lovene? Diskuter i grupper. Ta for deg et tema, for eksempel innføringen av skole for seks­ åringer. Prøv å skrive noen ord om hvilke forhold de ulike sam­ funnsfagene vil være opptatt av ved denne reformen.

Generelle begreper i sosiologi og sosialantropologi

I dette kapittelet skal du lære noen sentrale generelle begre­ per i sosiologi og sosialantropologi. Vi bruker begrepene som et hjelpemiddel til å forstå hvorfor vi oppfører oss som vi gjør i ulike situasjoner, og til å forstå samfunnet vårt bedre. Det vi skal se nærmere på, er: • Sosial samhandling og kommunikasjon • Normer, verdier og forventninger • Avvik og sanksjoner • Roller, rolleatferd, komplementære roller og kjønnsroller • Sosial organisering

Sosial samhandling Når to mennesker kommer mot hverandre på gata, veksler de raske blikk og registrerer kanskje hva den andre har på seg. Når de passerer hverandre, ser de en annen vei og unn­ går øyekontakt. Dette skjer millioner av ganger hver dag, over hele verden. Det å ikke virke for interessert i folk vi ikke kjenner, er ikke det samme som å overse dem. Men det er ikke normalt å stirre lenge på dem vi ikke kjenner. Dem vi har blikkontakt med lenge, er som regel familie­ medlemmer, nære venner eller kjærester. Selv venner må være oppmerksom på hvordan de ser på hverandre når de prater sammen. At vi lytter, viser vi ved at vi ser på hverandre regelmessig, men vi stirrer ikke. Ser du for intenst på den du prater med, kan det bli oppfattet som at du ikke tror på hva den andre sier, eller vedkommende kan tolke det som at du ikke skjønner hva han eller hun sier. 17

© Far Works Inc. Used with permission. All Rights Reserved.

Hvis du derimot ikke møter blikket i det hele tatt, kan du bli oppfattet som uinteressert, svært sjenert eller rett og slett merkelig. Sosial samhandling mellom to eller flere personer inne­ bærer at en tar hverandres hensikter og handlinger i betraktning når en omgås. Hvordan vi oppfører oss i hverdagen, forteller mye om sosial samhandling', det sosiale samspillet mellom mennes­ ker. Til daglig er vi nesten hele tiden i samspill med andre, og vi får mye kunnskap om både strukturer og mønstre i vårt sosiale liv ved å studere dette samspillet. Livet vårt er organisert rundt repetisjoner av det samme atferdsmønsteret dag etter dag, uke etter uke, år etter år. Bare tenk på hva du gjorde i går og i forgårs! Hvis begge dagene var hverdager, er det sannsynlig at du stod opp omtrent på samme tid. Du spiste frokost, drog på skolen, hadde undervisning, spiste maten din med noen venner, 18

hadde undervisning. Senere drog du hjem, kanskje gjorde du lekser, møtte noen venner etterpå osv. Selvfølgelig er ikke de rutinene vi gjør hver dag, helt like, og mønsteret er forskjellig i helger og ukedager. Det skjer også forandring­ er i livet vårt og med rutinene våre når vi for eksempel slutter på skolen og begynner å studere eller jobbe. Det er ofte nødvendig å endre de daglige rutinene, men etter en forandring etablerer vi fort nye rutiner igjen.

Kommunikasjon er nødvendig for sosial samhandling

How nature says, «Do not touch.» © FarWorks Inc. Used with permission. All Rights Reserved.

Sosial samhandling innebærer en rekke ulike former for kommunikasjon. Ikke-verbal kommunikasjon er det vi uttrykker med kroppen som gester, ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser, altså kroppsspråket. Er det slik at kroppsspråket er likt uansett hvor i verden vi bor? Innbyggerne i et lite lokalsamfunn på NyGuinea som nesten ikke har hatt kontakt med andre, fikk se bilder av seks for­ skjellige ansiktsuttrykk: glede, sorg, anger, overras­ kelse, avsky og frykt, og de kjente igjen disse ansikts­ uttrykkene. Er det da slik at følelsesuttrykk i ansikte­ ne våre er nedarvet i oss? En annen studie viser at barn som er født blinde og døve, smiler når de holder på med ting de liker, hever øyebrynene når de er over­ rasket, og rynker pannen når de får en gjenstand de ikke liker. Og de har ikke sett og lært disse ansiktsut­ trykkene. Men til tross for disse eksemplene er de følelsesmessige ansiktsut­ trykkene våre bestemt dels

19

av nedarvede egenskaper, dels av individuelle, sosiale og kulturelle forskjeller. Vi smiler når det er noe vi liker, men måten vi smiler på, er svært forskjellig. Og ingen gester er helt like i alle kulturer. I noen kulturer nikker de når de mener nei, og det å peke har svært ulik betydning. Vi bruker kroppsspråket hele tiden når vi samhandler med andre. «Kroppsspråket lyver ikke» er et ordtak, og det er jo slik at vi rødmer når noen smigrer oss, og vi grøsser når det er kaldt. En naturlig gest eller mine varer ikke lenge, bare fire-fem sekunder. Lar vi gesten vare lenger, blir det lett en parodi. Blir vi overrasket, viser vi det helt automatisk. Men lar vi det overraskede uttrykket vare lenge, signaliserer det at vi slett ikke ble overrasket. I dagliglivet bruker vi mye tid på det vi kaller «å holde maska». Vi griner ikke på nesa hvis vi må samarbeide med noen vi ikke liker. Det blir forventet av oss at vi bruker takt og tone, og vi gjør det. Derfor er ikke hverdagslivet bare noe som skjer med oss, men vi har kontroll over ansiktsut­ trykkene våre og kroppsspråket vårt. Hvordan tror du det er å være diplomat? Ville du ha klart å ikke vise avsky hvis du hadde arbeidet i et regime der menneskerettighetene stadig ble brutt på en grov måte? Kan du finne eksempler på ikke-verbal kommunika­ sjon?

Hva er språk, ord og samtaler? Språket er det viktigste kommunikasjonsmiddelet når vi er sammen med andre. Ordene er symboler for ting, men har ulik betydning i forskjellige situasjoner og kan oppfattes forskjellig. Når en lærer vil si noe til deg, er det læreren som er sen­ deren, mens du er mottakeren. Først må læreren vite hva hun vil si, og hvordan hun vil si det. Hvordan hun formule­ rer seg, har stor betydning for hvordan du oppfatter det hun sier. Hun formulerer budskapet sitt i forhold til det ordfor­ rådet som hun tror eller vet at du som mottaker har. Budskapet blir formulert i ord og så overført til impulser som mottakeren oppfatter som lyd. Når lyden blir oppfattet, blir den tolket til ord og ordene tolket til innhold. Hvordan du forstår de ordene læreren bruker, er selvføl­ gelig svært viktig. Hvis hun snakker gresk og du ikke kan det språket, er kommunikasjonsproblemene helt åpenbare. 20

Likevel er det vanskeligere når dere begge snakker norsk, men legger ulik betydning i ordene. For da tror dere at dere forstår hverandre, uten at dere egentlig gjør det. Slikt blir det lett misforståelser av. Ord og

Kroppsspråket er en viktig og naturlig del av sosial samhandling.

samtaler

Vi har mange ord for samme ting. En ung person av han­ kjønn kan være gutt, guttunge, lømmel, guttebass, pjokk, pode osv. Det er ofte situasjonen vi er i, som bestemmer hvilke ord vi bruker. En av de viktigste evnene menneskene har, er å kunne kategorisere ord. Det vil si at vi opererer med grupper av ting eller begreper. Det finnes ca. sju millioner fargenyanser som vi kan skille fra hverandre. Men det vi gjør, er å gruppere dem. Vi benytter oss av rundt ti farger og legger eventuelt til noen nyanser når det er nødvendig. Vi pleier å si at et folk har det språket det trenger. Og språket avspeiler kulturen. Derfor har araberne i sitt språk omtrent 6000 ord som har med kameler å gjøre, og eskimo­ ene har mange ord som betegner ulike typer snø. Hvordan vi sier noe, og hvilken situasjon vi er i når vi sier det, er helt avgjørende for forståelsen av det som blir sagt: A: B: A: B:

Jeg har en 14 år gammel datter. Ja, men det er greit. Jeg har en hund også. Åj, det var verre.

21

Redsel, glede og gråt. Ikke-verbal kommunika­ sjon kan være svært tydelig.

Hvilket forhold tror du A og B har til hverandre? Når vi vet at dette er en samtale mellom (B) en huseier og (A) en som skal leie hybel i underetasjen, forstår vi samtalen bedre. Ordene vi bruker i dagligtale, har ikke alltid en presis mening. Maria spør Tom: «Hva gjorde du i går?» Det er ikke noe selvfølgelig svar på dette spørsmålet hvis vi bare ser på ordene. For å gjette hva Tom kommer til å svare, må vi vite hva slags forhold det er mellom Tom og Maria, hvilket tone­ fall hun spør i, og hva hensikten med spørsmålet er. Maria vil nok ikke vite alt Tom gjorde i går, og det vil være ulogisk for Tom å svare «Tja, jeg stod opp kl. 07.00, kl. 07.05 gikk jeg i dusjen etter å ha vært på do, så tørket jeg meg med det blå håndkleet...» Dersom vi kjenner Maria og vet i hvilke sammenhenger hun og Tom pleier å være sammen, og hva Tom vanligvis pleier å gjøre, kan vi anta hva han vil svare. Det er gjort eksperimenter med å «ta folk på ordet». I et tilfelle oppstod dette: A: Hei, hvordan har du det? B: Hvordan jeg har det i forhold til hva da? Mener du helsa mi, økonomien min, skolearbeidet mitt eller med seksual­ livet mitt? A (helt rød i ansiktet): Du! Jeg prøvde bare å være høflig. Berit, jeg blåser i hvordan du har det.

Hvorfor blir folk så opprørt når bare slike små samtaler ikke går som forventet? Jo, for da forstyrres stabiliteten og det som gir oss mening i det daglige sosiale livet. Det som ved første øyekast ser ut til å være en helt ubetydelig samtale, er altså egentlig svært viktig for oss. 22

q

//i ' uoisspu.iod yjiM pos^ Jii[ pMjJSO}]

Hvis vi trår på noe og mister balansen, sier vi helt auto­ matisk «oops!» Men vi gjør det sjelden når vi er alene. Og vi sier det bare for et lite uhell, ikke når det skjer et alvorlig fall. Sier vi det når et lite barn detter, sier vi kan­ skje «oopsann». Dette er kulturelt betinget. I Russland bru­ ker de et ord på samme måte, men de sier «ayee». Disse or­ dene har ingen betydning og er ikke en del av en samtale, men de er viktige i de sosiale samhandlingene. Mye av det vi foretar oss i hverdagslivet, gjelder for alle uansett kultur. Men andre ting er spesielt for den moderne verdenen og er svært forskjellig fra tradisjonelle samfunn. Vi har hele tiden samhandling med folk, til og med dem vi verken ser eller møter. Vi har for eksempel bare indirekte kontakt med banken gjennom minibanken. Og gjennom Internett kan vi kommunisere indirekte med folk tusen mil borte fra oss. Kan du finne flere eksempler på indirekte kontakter? Det er lett for oss å bruke e-mail, telefon, telefaks o.l. Men hvorfor bruker vi ikke dette når vi skal kontakte ven­ ner eller kollegaer på jobben? Forretningsfolk flyr jorda rundt for å treffe hverandre, men hvorfor kan de ikke bare ha telefonmøter?

‘Joanne? Oh! I was hoping to get your answering machine. ‘ © 1996 Boris Drucker from The Cartoon Bank, Inc.

ri s

Hvorfor er øyekontakt og kroppsspråk så viktig for

oss? ?

8

Diskuter disse ordtakene: «the eyes - the window of the soul» og «the body never lies».

23

Normer, verdier og forventninger Det er først når vi er ute og reiser til andre land, eller når vi treffer folk fra andre kulturer, at vi virkelig oppdager hvor forskjellige vi mennesker er. Hvorfor er det egentlig slik at det som blir regnet som normalt hos oss, gjerne er unor­ malt i en annen kultur? Jo, det er fordi ulike kulturer har forskjellige normer, forventninger og verdier.

• Normer kan defineres som et sett av forventninger til hvordan vi skal oppføre oss. • En forventning er en forestilling om hvordan en bestemt samhandling bør og vil foregå. • Verdier kan defineres som alt som blir verdsatt av noen.

I en stamme på Filippinene har de en forestilling om at ingen menn kan holde på hemmeligheter. Manusfolket antar at det bare er menn som liker å leke med små barn. Todafolket mener at husarbeid er for hellig for kvinner. Araphesene påstår at kvinnene har et kraftigere hode enn mennene. Mundugumorer betrakter det å fiske som en kvinnelig oppgave. Puberteten er et biologisk faktum. Men mens en kultur over­ ser den fullstendig, gir en annen kultur seksualopplysning til de unge, en tredje kultur har omfattende ritualer for jentene, mens en fjerde kultur har riter både for jentene og guttene.

24

Hver kultur er et system av forestillinger som en gruppe individer har felles. Det gjelder hele livsførselen vår. Kultur er med andre ord de vanene vi har: At vi må spise, er et biologisk faktum. Men hva vi spiser, hvordan vi spi­ ser, og når vi gjør det, er det kulturen som bestemmer. I vår kultur sier vi «hei» eller «goddag» når vi treffer noen kjen­ te, i andre kulturer omfavner folk hverandre, løfter albuen eller gnir nesene mot hverandre. Det gir en trygghetsfølelse at vi har samme oppfatning om hvordan vi for eksempel skal hilse. Når samfunnet har felles normer, verdier og for­ ventninger til hvordan vi skal oppføre oss, vet vi for det første hvordan vi skal opptre i en rekke situasjoner. For det andre vet vi på forhånd hva andre kommer til å gjøre. Når vi sier at en kultur har felles normer og verdier, betyr det at hver kultur har regler som det blir forventet at medlemmene skal følge. Normene representerer det vi «gjør» og «ikke gjør» i det sosiale liv. De angir retnings­ linjer for hvordan vi skal oppføre oss, og ikke bare hva som er rett og galt, men også hva som er verdifullt for oss, og som handlingene våre bør rette seg etter.

Det finnes ulike typer normer Én type oppførsel er passende i én situasjon, men kanskje upassende i en annen situasjon. Når en forventning eller et sett av forventninger blir gjentatt regelmessig i bestemte situasjoner, er det et tegn på at det foreligger en norm. En norm kan uttrykkes negativt (tråkk ikke på plenen)

Ulike kulturer har for­ skjellige normer, for­ ventninger og verdier. Ulike måter å hilse på er et svært tydelig uttrykk for dette.

25

9 a

Hvilke formelle og uformelle normer gjelder på skolefester? Er disse normene positive eller negative, universelle eller spesifikke?

eller positivt (du bør hjelpe til hjemme). Noen normer er universelle, det vil si at de gjelder for alle (du må ikke slå i hjel). Andre normer er spesifikke, det vil si at de bare gjel­ der for noen personer i spesielle situasjoner (for eksempel hvordan leger eller kjørelærere skal oppføre seg). Vi skiller også mellom formelle og uformelle normer. Det formelle normsystemet er uttrykt i lovgivningen, som i straffeloven eller veitrafikkloven. De formelle normene er universelle når de gjelder for alle. Lovverket har en slik karakter. Normene er spesifikke når de gjelder bare for noen, for eksempel de formelle reglene ved et regjeringsskifte. De uformelle normene er uskrevne regler, som moralnormer, religiøse normer, skikk og bruk og vaner. Et eksempel på en moralnorm er å ikke være utro mot kjæresten sin. Utroskap er ikke forbudt ved lov, men for de fleste er det uakseptabelt. Et annet eksempel på en uformell norm er at vi ikke snyter oss i gardinene. Det er ikke forbudt ved lov, men virker frastøtende på de fleste. Normene prøver altså å trekke opp grenselinjer mellom det som er forbudt og tillatt og mellom akseptabel og uakseptabel atferd. Det kan ofte være konflikter mellom de formelle norme­ ne og moralnormene. Visse overtredelser av skatteloven og veitrafikkloven blir akseptert av noen. Og i noen spesielle grupper blir også kriminelle handlinger sett på som tøft, og de er kanskje en forutsetning for å bli akseptert i gruppen. Hva er det som gjør at vi følger noen normer, men bryter eller overser andre?

Sosialt avvik Vi er avvikere hvis vi ikke oppfører oss i overensstemmelse med normene i et samfunn. Det vil si at vi oppfører oss annerledes enn det som blir forventet av oss. Det vi kaller sosialt avvik, er brudd på rådende normer i et samfunn. Nå er det ikke alltid så lett å si hva avvikende atferd er, fordi de fleste av oss bryter normer en gang imellom. Noen har kanskje tatt en liten ting i en butikk uten å betale for den, andre har tatt med seg noen penner, ark eller en limstift hjem fra jobben for å bruke det privat. Noen har prøvd å røyke marihuana eller brukt illegale narkotiske stoffer, drukket alkohol før de er 18 år, eller hatt sex før de er 16 år. De som har gjort noe av dette - er de avvikere? 26

© FarWorks Inc. Used with permission. All Rights Reserved.

Spillerommet for hva som blir opp­ fattet som avvik, er svært stort og varie­ rer blant folk. Den amerikanske mangemillionæren Howard Hughes var en framgangsrik forretningsmann. Han lyk­ tes med en kombinasjon av hardt ar­ beid, oppfinnsomme ideer og utradisjo­ nelle avgjørelser. Dette stemmer godt overens med hva vi mener skal til for å bygge opp en suksessfull bedrift. Men på sine gamle dager bodde han isolert og hadde en enkel levestandard. Han lot hår og skjegg gro, noe som gjorde at han så mer ut som en bibelsk person enn en forretningsmann. Han var svært suk­ sessfull, men også svært avvikende i måten å leve på. Ted Bundy er et annet eksempel. Han så ut som en vanlig mann og oppførte seg helt normalt. Han var aktiv i menigheten og virket både vellykket og snill. Men en dag ble han tatt for å ha begått en rekke grusomme mord. En kan altså se normal ut og oppføre seg vanlig i forhold til reglene og normene i sam­ funnet, men være en ekstremt avvikende person. Det er ikke bare enkeltpersoner som kan være avvikere. Grupper kan også ha aktiviteter som er avvikende. Hare Krishna-kulturen er en religiøs gruppe, der medlemmene både tror på og lever helt forskjellig fra de fleste andre i USA. Bevegelsen ble etablert i New York i 1965, da Sril Prabhupada kom fra India for å spre bevissthet om Krishna. Han valgte først og fremst å utbre sin religion til ungdom som brukte narkotiske stoffer. Han fortalte dem at de kunne oppdage evig lykke ved å følge hans lærdom. Fra slutten av 1960-årene ble Hare Krishna-medlemmer et vanlig syn for mange, de danset i gatene og levde på en måte og gjorde mange ting som avvek fra de vanlige amerikanske norme­ ne. Men de ble behandlet tolerant av de fleste til tross for den avvikende oppførselen. I dag har bevegelsen bare få medlemmer, men de har greid seg relativt lett i det store samfunnet. Avvikene i denne gruppen blir sett på som svært forskjellige fra andre avvikergrupper, for eksempel de hjemløse, som tilbringer livet på gata, bor i parker eller i offentlige bygninger som biblioteker eller jernbane­ stasjoner.

Q Vi tolererer avvikene i noen grupper, men ikke i andre. Hvorfor tror du det er slik?

27

Det finnes ulike typer avvik

Øverst i den formelle sanksjonspyramiden sitter Høyesterett. Disse sanksjonene (lovene) er universelle. Samfunnet forventer at alle skal følge dem.

28

Alle aktivitetene våre ville ha kollapset hvis vi ikke hadde hatt normer for hvordan vi skal oppføre oss. Men de fleste av oss bryter normer en gang imellom. Vi kjører kanskje fortere enn den lovlige fartsgrensen eller parkerer ulovlig. Vi vurderer også avvik på forskjellige måter. Når vi bryter fartsgrensene på motorveier eller kjører i 80 km/t på en vei der fartsgrensen er satt til 70 km/t, blir ikke det regnet som svært avvikende eller kriminelt. Men å kjøre i 90 km/t i et tettbygd boligstrøk blir sett som et alvorlig brudd. Det å bryte trafikkreglene blir også vurdert forskjellig alt etter hvor vi er. I Nord-Europa kjører vi annerledes enn i SørEuropa. Måten de bryter trafikkreglene på i Italia, kan bli sett på som hårreisende hos oss. I Brasil blir ikke trafikklys eller andre trafikkskilt sett på som bindende regler. Å røyke hasj er avvikende i Norge, men å drikke alkohol er det ikke. I Midtøsten er det vanligere å røyke marihuana enn å drikke alkohol. Det er ingen som bryter alle regler og normer. Selv eks­ treme avvikere som Ted Bundy fulgte normene i de grup­ pene han var medlem av. Vi er selv med på å lage normer. Det er for eksempel svært synlig i noen motorsykkelgj enger. Der har de klare regler og koder for medlemmene når det gjelder hva som er rett og galt i gjengen, og de som avviker fra dette, blir enten straffet eller utestengt.

Som vi har sett, er det mange typer avvik, og vi reagerer forskjellig på dem. Hvordan vi ser på avvikende oppførsel, er forskjellig alt etter om avviket er selvforskyldt (for eksem­ pel det å kjøre bil i beruset tilstand), eller om det er noe en ikke kan noe for (for eksempel en mental sykdom). Men vurderingen av hva en kan ta ansvar for selv eller ikke, varierer og har også variert gjennom tidene og fra sted til sted.

Sanksjoner Om vi lever i overensstemmelse med en norm, er ofte avhengig av om vi blir straffet dersom vi bryter den, eller om vi får belønning for å følge den. Vi sier gjerne at normsystemet blir opprettholdt av sanksjoner. Sanksjon kan defi­ neres som belønning for å følge en norm eller strafffor å bryte den. Sanksjonene kan være positive eller negative. Det kan være et løfte om belønning (for eksempel ros, smil eller aksept) eller en trussel om straff (for eksempel fengsels­ straff, bot, en knyttet neve, kritikk eller utestenging). Sanksjoner er derfor et middel som regulerer handlingene våre. Bryter vi en formell norm, er sanksjonene stort sett negative i form av straff. Overtredelser av de uformelle normene i en familie kan føre til for eksempel kjeft. Det finnes ulike typer sanksjoner

Formelle sanksjoner er de sanksjonene domstolene kan bruke. I lovverket står det hvilke formelle sanksjoner sam­ funnet har for lovovertredelse. Disse lovene er universelle når det er forventet at alle i prinsippet skal følge dem. Der det finnes lover, er det også kriminalitet, fordi kriminalitet betyr at vi gjør noe som bryter med lovene. Hvordan sam­ funnet bedømmer lovbrudd, kan vi se i lovene. Kjører du for fort, kan du få bot eller miste sertifikatet, men kjører du i beruset tilstand, havner du i fengsel. Disse formelle sank­ sjonene er negative. Men i andre sammenhenger har vi positive formelle sanksjoner. Vi får medalje hvis vi har gjort noe spesielt heltemodig, og vi får diplom hvis vi tar en doktorgrad, eller premier når vi er spesielt flinke i idrett. Uformelle sanksjoner, positive eller negative, er vanlige i alle sammenhenger. Daglig gir vi ros, smiler, kjefter eller stønner.

29

Mennesket som sosialt vesen er rollebærer. Vi opplever samfunnet gjennom roller, og roller må læres. Læring betyr tilpasning og formidles ved straff belønning og internalisering.

Sosiale roller Begrepet rolle er lånt fra skuespillerkunsten. Ordet stam­ mer fra den rullen der teksten var skrevet ned for skuespil­ lerne i gamle dager. I dagligtalen bruker vi rollebegrepet i den betydningen at vi spiller en annen enn oss selv. Vi snakker også om «å spille sin rolle», «å fylle en rolle», «gå opp i rollen med liv og lyst» osv. Vi kan definere en rolle som et sett av forventninger som blir rettet mot en person i en bestemt situasjon. Det finnes ikke bare normer for og forventninger om hvordan vi skal oppføre oss, men også for hvordan vi skal oppføre oss i forhold til hvilke oppgaver vi skal utføre, eller hvilken stilling eller posisjon vi har. Vi kan tenke oss en dame som kommer kjørende mot byen en morgen (rollen som trafikant). Hun kjører innom en barnehage og leverer barna (rollen som mor). Der treffer hun blant annet avdelingslederen i barnehagen, som informe­ rer henne om en sak som skal behandles på neste foreldre­ møte (rollen som foreldrerepresentant). Hun kjører videre til skolen hvor hun arbeider. Ved kaffetrakteren slår hun av en prat med et par kollegaer (rollen som kollega). Deretter går hun inn på kontoret, henter noen papirer og går inn i et klasserom og holder en forelesning (rollen som lærer). 1 klasserommet oppfører hun seg helt annerledes enn hun gjorde ved frokostbordet før hun drog hjemmefra. Da 30

hadde hun kommet opp i en diskusjon med mannen om hvem som skulle være med sønnen til tannlegen kl. 13.00. Begge hadde mye å gjøre på jobben den dagen. Hun skulle ha undervisning, hadde avtaler med flere elever som skulle ha veiledning, og skulle i et møte (rollekonflikt mellom morsrollen, lærerrollen og fagpersonalrollen). Ved frokost­ bordet hadde hun snakket i munnen på mannen og vist visse tegn på opphisselse og aggresjon. Men så hadde en av ung­ ene veltet melkeglasset og blitt våt, og hun måtte på badet for å hjelpe til med å skifte klær. En genser med hette ble i travelheten tatt på bak fram, det så unektelig litt komisk ut, og alt endte med latter. I klasserommet kan ingen se noen irritasjon hos henne, selv om det kan være mer enn nok å ergre seg over. Det er heller ikke noe som tyder på at hun kommer til å begynne å le hvis noen av elevene ser komiske ut i klesveien. Gikk vi ut fra at hun var seg selv ved frokostbordet, ville vi si at hun deltar i et slags skuespill i klasserommet. Der spiller hun rollen som en rolig og avbalansert lærer. Du har kanskje en bestemt oppfatning av hvordan en lærer «er», idet du bygger på erfaringer du har gjort i time­ ne. Men å være lærer er bare en av de rollene han eller hun spiller. Din vurdering av læreren ville ha blitt riktigere hvis du hadde kjent vedkommende i familiesituasjonen, som medlem av idrettsforeningen eller et jazzband, som nabo eller som ivrig båtpusser i mai.

VÅRT ROLLESPILL TIL DAGLIG

Sosiologen Erving Goffman (1922-82) mener at vi mennesker i stor grad blir styrt av den situ­ asjonen vi til enhver tid står i. Vi blir bestemt av det sosiale spillet vi driver sammen med andre mennesker. Vi er aktører som trer inn på en scene (selve livets scene), der det finnes (eller noen ganger ikke finnes) andre aktører. Scenen setter grenser for hva og hvem det er mulig å framstille i en gitt situasjon. Aktøren framfører en rolle, en forestilling med eller uten medak­ tører og for et publikum. Det viktigste for å avgjøre utfallet av teaterstykket er om publikum godkjenner eller ikke godkjenner forestillingen og den rolleskikkelsen aktøren har laget. Publikum har en sentral rolle hos Goffman og har derfor mye makt. Den kommunikasjonen aktøren har med publikum, er minst like viktig for spillet som kommunikasjonen med medak­ tørene. Men i virkelighetens verden er det ikke alltid mulig å skille ut hvem som er publikum, og hvem som er medaktører. Fordi Goffman ser på det sosiale livet som teater, deler han det inn i to hovedområder, «på scenen» og «bak scenen». Bak scenen lever vi innenfor hjemmets fire vegger og blant våre aller nærmeste. Der forbereder vi oss til rollespillet ute på scenen og til å gi andre det bildet av oss selv som vi ønsker å presentere.

31

10 bud for vore damer. 1. En dame bør ikke være likegyldig med hvordan hun ser ut enten hun saa er styg eller pen, ung eller gams mel, rik eller fattig. En vel soignert dame gjør selv det enkleste hjem eller det svarteste kontor til et trives lig sted for omgivelseme. Det er til en viss grad enhver dames t ligt ved sin persons gratie og tils talende ydre at gjøre livet saa trives lig for sine nærmeste som mulig. Skjænk om mulig bate et minuts glæde og skjønhetssans 1 Husk at flekkete og skidne bluser er uappetitlige. Pardon! 4. Tænk nøie paa hvad De mest bes høver og hvad som passer Dem, før De gjør Deres indkjøp. 5. Vælg en yndlingsfarve, som klær Dem bedst. Det gir en viss personlig stil som utprægede modedamer gjerne sætter pris paa.

Forventninger til kvinne­ rollen for 100 år siden.

6. Det er dumt at «bli kjed» av sine plagg. Garderoben skal slet ikke være en babylonisk forvining i klædesveien. 7. Vogt Dem for stadig nye indfald! Tænk alle de penger man sløser bort ved at kjøpe snart en meter baand, snart en krave, snart et slips! 8. La Dem ikke friste for meget av et eller andet godtkjøpstilbud. Da er det let at komme til at kjøpe ting som man godt kan undvære. Simpel pynt er værre end ingen. La dragterne virke ved stilfuld dyrtida enkelhet. Husk at nutidens altfor klare bluser kræver rent og pent undertøi. Vær ellers ikke bange for at bære et tætsittende trikotliv under, det skjus ler mange synder. Det er ikke bra at virke altfor gjens nemsigtig, særlig paa gaten.

Rolleatferd Vi oppfører oss ulikt avhengig av hvem vi er sammen med. Vi tilpasser atferden vår etter den rollen vi har, og den situ­ asjonen vi er i. Rolleatferd kan defineres som den måten en rolleinnehaver lever opp til eller spiller rollen sin. En ungdom oppfører seg annerledes overfor sine jevn­ aldrende enn overfor besteforeldrene, og samspillet mellom læreren og elevene er forskjellig fra samspillet mellom elevene innbyrdes og lærerne innbyrdes. Når en ikke står ansikt til ansikt med lærerne, er det svært alminnelig å snakke nedlatende om dem. I servicebransjen blir kunder behandlet høflig, mens de kan bli latterliggjort, sladret om, karikert og kritisert når de ikke er til stede. Og som kunder mener vi ofte vårt; både ved middagsbordet hjemme eller på lunsjrommet på jobben kan vi betrakte servicepersonalet som hodeløse grønnsaker, pengegriske dyr e.l. Men når læ­ reren og elevene eller servicepersonalet og kunden snakker direkte med hverandre, viser vi hverandre gjensidig respekt og er ganske hyggelige mot hverandre. Mennesker som ikke varierer atferden sin etter hvem de er sammen med, virker ofte nokså merkelige. Rollen er et sett av forventninger, mens rolleatferden er den måten vi opptrer på når vi har denne rollen. Friheten til å utforme de rollene vi har, varierer i forhold til personlig­ heten vår og til den posisjonen rollen er knyttet til. Noen roller gir lite rom for personlig utforming, for eksempel by­ råkratiske eller militære roller. I disse rollene er improvisa-

32

sjonsmulighetene redusert. Men rollen som klesdesigner gir stor grad av frihet i utformingen.

Komplementære roller Rollebegrepet forutsetter at det er samspill mellom men­ nesker. En rolle forutsetter alltid flere andre roller, og mange roller får først mening når vi ser dem i forhold til andre roller. Vi kan for eksempel ikke snakke om lærere hvis vi ikke har elever. Komplementære roller kan derfor forstås som roller som er knyttet sammen med et gjensidig system av rettigheter og plikter. En sosial rolle blir gjerne formet i samspillet med en an­ nen motsvarende rolle, der den ene rollens plikter er den andre rollens rettigheter og omvendt. Det er vanskelig å tenke seg en lege uten pasienter eller en kjøpmann uten kunder. Rolleparene mann - kone, foreldre - barn, fange fangevokter er også eksempler på komplementære roller.

Rollekonflikt Begrepet rollekonflikt bruker vi både når det er en konflikt mellom de ulike rollene en person har, og når det er kon­ flikter innenfor en og samme rolle. Rollekonflikt betyr altså at det er kryssende forventninger til de rollene en person har Noen ganger er de forventningene som blir stilt til de ulike rollene vi har, så forskjellige at vi opplever en rolle-

Familie og venner kan gi svært ulike signaler til en rolle.

33

s

Opplever du noen rolle­ konflikter mellom elevrollen, kameratrollen, kjæresterollen eller andre roller du har?

? » Kan du finne eksempler på roller som det blir stilt ulike forventninger til, og som du kan tenke deg kan fore til rollekonflikt?

konflikt. Et typisk eksempel er en mann som har et kre­ vende arbeid og samtidig har ansvaret for hus, hjem og barn. De samlede forventningene som blir stilt til han i de to rollene, er så store at resultatet kan bli en følelse av utilstrekkelighet i begge rollene. Det kan også bli rollekonflikt når det blir stilt ulike for­ ventninger til den samme personen i en bestemt rolle fra forskjellige grupper. En lege kan ha sin egen datter som pasient, eller en lærer kan ha sin datter som elev. Dette kan de oppleve som en rollekonflikt mellom den formelle yrkesrollen og den uformelle foreldrerollen. Et annet eksempel kan være en lege som mener at det er viktig å bruke mye tid sammen med pasientene. Men på sykehuset er det travelt, og avdelingspersonalet krever at legen gjør mange andre ting som ikke lar seg forene med det å bruke mye tid på å snakke med pasientene. Legen opplever dette som en rollekonflikt innenfor legerollen, og resultatet er ofte en følelse av utilstrekkelighet. Innholdet i rollekonflikter er ofte at en ikke har tid nok til å oppfylle forventningene som blir stilt til den rollen eller de ulike rollene en har. Men rollekonflikter fører ikke nødvendigvis til en følelse av utilstrekkelighet. En løsning kan være å prøve å endre på rollene. Kampen for likestil­ ling på arbeidsmarkedet og i hjemmet er et eksempel på det.

Kjønnsroller Normer, verdier og forventninger kan være ulike for menn og kvinner. Kjønnsroller er de normene, verdiene og for­ ventningene som er knyttet til hvert kjønn. Begrepet kjønnsrolle viser både til en biologisk rolle og en sosial rolle. Det er biologiske forskjeller på gutter og jenter. Vi har ulike kjønnsorganer, og bare kvinner kan føde barn og amme. Ulik biologi ligger til grunn for kjønnsfor­ skjellene, men biologiske forskjeller er ikke hele forkla­ ringen på hvorfor kjønnsrollene er så forskjellige. Det som blir oppfattet som tradisjonelle kjønnsroller i samfunnet vårt, kan være helt annerledes i andre kulturer. Det er med andre ord mange måter å være kvinne eller mann på. Det blir stilt ulike forventninger til gutter/menn og jenter/kvinner. En regner med at gutter skal være pågående, aktive og fysisk sterke. Jenter skal være mer beskjedne og

34

tilpasningsvillige. Gutter og jenter har ofte ulike verdier. Jentene er vanligvis rause med å gi hverandre en klem og vise følelser, mens guttene må vente til det blir scoring på fotballbanen, eller til de får en kjæreste før de kan gjøre det. Også normene er forskjellige for gutter og jenter. Normen om «den kjønnsbestemte arbeidsdelingen» sier noe om hvordan kvinner og menn bør handle forskjellig. I og med at det blir stilt ulike krav og forventninger til de ulike kjønnsrollene, oppdras gutter og jenter ulikt. Reklame og massemediene henvender seg også til gutter/menn og jenter/kvinner på forskjellige måter. Det er med andre ord mange faktorer som er med på å oppretthol­ de det tradisjonelle kjønnsrollemønstret. Men selv om det fortsatt er langt igjen til full likestilling, har kjønnsrollene endret seg med tiden. Det har skjedd store forandringer i synet på hva som er passende oppførsel for hvert kjønn.

På vei til karneval: Kjønnssosialiseringen begynner ofte tidlig.

Tror du det er en kjønnsbestemt arbeidsdeling i fa­ milien din? Hvordan er fars­ rollen, morsrollen og ungdomsrollen i familien?

35

Sosial organisering Vi skiller gjerne mellom to måter å være sammen på: seri­ en og gruppen. Kødannelse er en serie. Alle står i rekke og rad, og det hadde vært mest fordelaktig for alle om de andre ikke var der. En ville også ha en fordel av å ikke være der selv. Dermed er alle på en måte overflødige i en serie. En busskø er et eksempel på en serie. Men sett at de som stod i busskøen, gikk på bussen og den kjørte i grøfta: Er det da en serie? Nei, for busspassasjerene ville da ha fått en felles oppgave med å få bussen på veien igjen, og det gjør at de blir en gruppe. En gruppe er et antall mennesker som har et eller flere felles trekk, felles interesser eller fel­ les aktiviteter. Mennesker organiserer seg raskt i grupper. I dette tilfel­ let måtte noen ha tatt i foran på bussen og andre bak, de sterkeste måtte ha tatt de tyngste løftene, noen måtte ha holdt de minste ungene unna, osv. Men selv om alle her skulle gjøre forskjellige oppgaver, er de likevel et felles­ skap, fordi de ulike arbeidsoppgavene sikter mot det målet de har felles, nemlig å få bussen på veien igjen. Vi danner grupper når vi får noe felles, noe som angår oss alle. For at vi skal lage en gruppe, må det foregå et samspill mellom oss, for ellers er vi bare en serie eller en forsamling. En sosial gruppe er mennesker som har noe direkte med hverandre å gjøre, og som samhandler regelmessig. Sosiale grupper danner en slags enhet, ofte med en identitet som er knyttet til gruppefellesskapet. Familier, foreninger, gjenger, skoleklasser osv. kan vi regne som sosiale grupper.

Det finnes ulike typer grupper Hva slags grupper det er snakk om, har med størrelse, varighet og kontaktform å gjøre. Det finnes med andre ord mange ulike typer grupper. For å kunne beskrive hva som kjennetegner de ulike gruppetypene, må vi blant annet vite hvordan gruppen har blitt til, for eksempel om det er ytre omstendigheter som bestemmer om en er medlem av gruppen, eller om det er avgjort ved personlig valg. Vi må vite om gruppemedlem­ mene kan skiftes ut uten at det påvirker gruppen. Vet vi hvor godt medlemmene i gruppen kjenner hverandre, og

36

hvordan og hvor mye de samhandler med hverandre, blir det enklere å si hva slags gruppe det er. De ulike gruppetypene reagerer også forskjellig på press utenfra. Noen grupper får sterkere samhold når de blir utsatt for press, mens andre grupper går i oppløsning. Måten en gruppe reagerer på overfor svake medlemmer, er også et kjenne­ tegn ved gruppen. Viser den støtte og solidaritet, eller rea­ gerer den med avvisning? Om gruppen er permanent eller har en kortvarig eksistens, er et annet viktig kjennetegn på hva slags gruppetype det er. Store

og små grupper

Et eksempel på en stor gruppe kan være en nasjon (Norge) eller en kommune (Bodø). Selv om medlemmene er for­ skjellige, har de visse fellestrekk. Nordmenn har et eget språk og felles historiske erfaringer, og det finnes en egen norsk kultur. De som bor i Bodø, har en egen dialekt, og de har fellestrekk i levekår og livsstil. Alle kjenner ikke hver­ andre i en stor gruppe, men det er likevel mulig å vite hvem medlemmene er. I eksempelet nasjon er et norsk pass eller språket en måte vi kan bruke for å finne ut om en per­ son tilhører nasjonen Norge. Nasjoner og kommuner har også markerte fysiske grenser. Typiske eksempler på små grupper er familien, skole­ klassen eller håndballaget. Det som kjennetegner en liten gruppe, er at en vet hvem alle medlemmene er. Permanente og

midlertidige grupper

Vi kan kalle nordmenn en permanent gruppe selv om gruppen forandrer seg ved fødsler, dødsfall, innvandring og utvandring. Familien er også en permanent gruppe selv om den endrer sammensetning ved barnefødsler og når barna flytter hjemmefra. Familien er en permanent og varig grup­ pe inntil den blir oppløst på grunn av dødsfall eller skils­ misse. En skoleklasse er en nokså permanent gruppe, men den har en begrenset varighet. Pasienter som bor på det samme rommet på et sykehus, utgjør en liten gruppe som normalt har en kortvarig varighet, og de blir derfor en midlertidig gruppe. Vi kan også skille mellom grupper som frivillig holder sammen, eller grupper som er tvunget sammen. Pasient­ grupper blir holdt sammen dels fordi medlemmene står i et motsetningsforhold til de friske, dels fordi de har felles erfaringer som syke. Noen ekstremistgrupper, for eksempel

37

nynazistene, blir holdt sammen ved at medlemmene har et felles hat mot innvandrere med mørk hudfarge. Grupper av fanger er et eksempel på at det kan danne seg grupper ved at andre tvinger noen mennesker sammen.

Primær- og sekundærgrupper Primærgruppen er liten og stabil, og alle kjenner hverandre godt. Primærgruppen samhandler på mange forskjellige områder og er følelsesmessig avhengig av hverandre. Gruppemedlemmene støtter hverandre ofte i vanskelige situasjoner. En kan ikke uten videre bli medlem av en primærgruppe. Vi kan altså definere en primærgruppe som en liten gruppe med lang varighet og hyppig, nær kontakt mellom medlemmene. Typiske eksempler på en primær­ gruppe er familien, de nærmeste vennene eller en liten gruppe arbeidskollegaer. Det er i slike grupper vi vanligvis får omsorg og oppdragelse, og der får vi tilfredsstilt de følelsesmessige og sosiale behovene våre. Vi kan aldri være knyttet til mange primærgruppen Derimot kan vi være medlem av mange sekundærgrupper. En sekundærgruppe kan defineres som en stor gruppe med kortere varighet eller hyppig bytte av medlemmer og med sjeldnere personlig kontakt. Selv om gruppemedlemmene i en liten sekundærgruppe vet hvem medlemmene er, behøver de ikke å kjenne hver­ andre godt. Og solidariteten blant medlemmene er ofte langt svakere enn den er i en primærgruppe. En sekundær­ gruppe er også mye mindre følsom overfor utskiftninger av medlemmer enn det primærgruppen er. Sekundærgruppene har ofte blitt til på grunn av ytre omstendigheter. Grensen mellom primærgrupper og sekundærgrupper er flytende, og det er for eksempel et vurderingsspørsmål om en skole­ klasse er en primærgruppe eller en sekundærgruppe. Formelle og

uformelle grupper

Et annet skille er mellom formelle og uformelle grupper. Primærgruppene er ofte uformelle fordi det ikke finnes for­ melle regler for samspillet mellom gruppemedlemmene. Selv om det i en familie ofte er faste vaner når det gjelder arbeidsfordeling, det å ta initiativ osv., er ikke disse vanene formelt regulert. Vi har en ekteskapslovgivning, men regle­ ne der gjelder for familiens relasjon til samfunnet for øvrig

38

Kjennetegn ved primær- og

sekundærgrupper

PRIMÆRGRUPPER

SEKUNDÆRGRUPPER

Nærhet i rom: hyppig kontakt. Få medlemmer. Varighet.

Sjeldnere og tidsbestemt kontakt. Flere (mange) medlemmer. Flyktighet i relasjonene.

SOSIALE RELASJONER

Verdifellesskap. Relasjonen et gode i seg selv. Vurdering av hele personen. Intimitet og følelsespreg. Spontanitet. Uformell kontroll.

Interessefellesskap. Relasjonen ledd i mål/middelsammenheng. Vurdering av spesifikke trekk ved personer. Formalitet og følelsesnøytralitet. Tilbakeholdenhet. Formell kontroll.

EKSEMPLER PÅ RELASJONER

Foreldre/barn Lærer/elev Venn/venn

Sosionom/klient Offiser/menig Artist/tilskuer Funksjonær/funksjonær

EKSEMPLER PÅ GRUPPER

Familie Arbeidsgruppe Grend Gjeng

Trygdekontor Kommunestyre Bedrift med 30 ansatte Foreldreforening

YTRE BETINGELSER

og blander seg ikke inn i familiens interne liv. Formelle grupper er oftest sekundærgrupper. Maktfordeling og arbeidsdeling i sekundærgruppen er regulert ved mer eller mindre presise regler.

Referansegrupper I praksis er en og samme person medlem av flere ulike grupper. De sosiale normene er forskjellige i hver gruppe, og dermed vet vi også hvordan vi skal oppføre oss i en rek­ ke situasjoner. En gruppe som gir viktige normer for atfer­ den vår, og som vi forsøker å etterlikne, kaller vi gjerne en referansegruppe. Familien er referansegruppen for de fleste barn. Senere i livet kan gjengen, foreninger, protestbevegelser e.l. tjene som referansegruppe for mange. Men vi behøver ikke være medlem av referansegruppen. Referansegrupper er sam­ linger av individer som vi sammenlikner oss med, uten at disse individene nødvendigvis samhandler. Det er for

39

eksempel vanlig at en som holder på å utdanne seg, ser på dem som er ferdig utdannet, som sin referansegruppe. Tilknytningen til en referansegruppe kan være både positiv og negativ, noe å strebe mot eller noe å unngå. Hvis en referansegruppe er positiv, betyr det at vi aksepterer de normene, verdiene og målene denne gruppen har. En nega­ tiv referansegruppe fungerer derimot som «et skrekkens eksempel», noe vi sammenlikner oss med, men tar avstand fra. Et eksempel på det kan være familieforsørgere som «drikker opp lønna».

Referansegruppe og selvoppfatning Den gruppen vi velger som referansegruppe, har mye å si for den innstillingen vi har til oss selv. Vi skal vise det med en samtale mellom en skolejente og moren: Mor: Hvordan gikk det på prøven i går? Datter: Bra, jeg fikk 23 poeng. Mor: Hva hadde Per? Datter: 29 Mor: Og Eva? Datter: 37 Mor: Og så synes du 23 er bra? Datter: Du skal nå alltid sammenlikne meg med geniene. Jeg er mye bedre enn Guro og Tom, de hadde 14.

En nordmann som oppfatter seg selv som fattig, har trolig hele eller deler av den norske befolkningen som referanse­ gruppe. For sammenliknet med hele befolkningen i verden er enhver som bor i Norge, velstående. Det som foregår i ulike grupper, er viktig for sosiologi­ en, fordi gruppene ofte fungerer som et bindeledd mellom hver enkelt og samfunnet. Et individ blir nemlig formet av de gruppene det tilhører. Vi kan si at gruppene på mange måter fungerer som agenter for det større samfunnet når det gjelder oppdragelse og miljøforming. En annen ting er at gruppene utgjør de minste sosiale enhetene vi ser på som selvstendige sosiale systemer. Og sosiale systemer er tema­ et for det neste kapittelet.

40

SAMMENDRAG SOSIAL SAMHANDLING er det sosiale samspillet mellom mennesker. Til daglig er vi nesten hele tiden i samspill med andre. Når vi samhandler med andre, bruker vi en rekke ulike former for KOMMUNIKASJON. Språket er det viktigste kom­ munikasjonsmiddelet vi har. Ordene er symboler for ting, men ordene har ulik betydning i forskjellige situasjoner og kan også oppfattes forskjellig. Ikke-verbal kommunikasjon er det vi kaller kroppsspråket. Når vi sier at en kultur har felles NORMER OG VERDIER, betyr det at hver kultur har regler som det FORVENTES at vi skal følge. UNIVERSELLE normer gjelder for alle, men de SPESIFIKKE normene gjelder bare for noen personer i spesiel­ le situasjoner. Hvis vi ikke oppfører oss i overensstemmelse med normene eller med det som forventes av oss, er vi AVVIKERE. Det finnes mange ulike typer avvik, og vi reagerer forskjellig på dem. Vi sier gjerne at normsystemet opprettholdes av SANKSJONER. Sanksjoner kan være positive eller negative. Det finnes normer for og forventninger til hvordan vi skal oppføre oss i forhold til hvilke oppgaver vi skal utføre. En ROLLE er settet av forventninger som rettes mot en person i en bestemt situasjon. Og ROLLEATFERDEN varierer både i for­ hold til hvilken rolle vi har, og hvilken situasjon vi er i. Mange roller får først mening når vi ser den i forhold til andre roller. Rollen som lege og rollen som pasient er et eksempel på det vi kaller KOMPLEMENTÆRE ROLLER. Begrepet ROLLEKONFLIKT brukes når det er konflikt mellom de ulike rollene en person har, og når det er konflikter innen en og samme rolle. Når de nor­ mene, verdiene og forventningene vi stiller, er forskjellig for gutter/menn og jenter/kvinner, snakker vi om KJØNNSROLLER. Det dannes GRUPPER når vi mennesker får noe felles, noe som angår oss alle. For at vi skal danne en gruppe, er det nød­ vendig at det foregår et samspill mellom oss, ellers utgjør vi bare en forsamling. Hva slags grupper det er snakk om, har med STØRRELSE, VARIGHET og KONTAKTFORM å gjøre. PRIMÆRGRUPPEN er liten og stabil, og alle kjenner hverandre godt. De er ofte UFORMELLE fordi det ikke finnes formelle regler for samspillet mellom gruppemedlemmene. SEKUNDÆRGRUPPER er større grupper med kortere varighet eller hyppig bytte av medlemmer og med sjeldnere personlig kontakt. REFERANSEGRUPPER er grupper vi ønsker å identifi­ sere oss med og bli akseptert i.

41

SPØRSMÅL På hvilken måte forteller vår oppførsel i dagliglivet oss mye om sosial samhandling? 2 Hva er ikke-verbal kommunikasjon? 3 Vi har mange ord for samme ting. Finn flere ord for foreldre. 4 Hva mener vi med at mennesker kategoriserer ord? 5 Hva er normer? 6 Finn eksempler på ulike typer av normer. 7 Hva er forventninger? 8 Hvilke forhold påvirker våre forventninger? 9 Hva er en sosial avviker? 10 Hva kjennetegner en positiv og en negativ sanksjon? Gi eksempler. 11 Hva er en rolle, rolleatferd, komplementær rolle, rollekonflikt, kjønnsrolle? 12 Hva kjennetegner en sosial gruppe? 13 Gjør rede for ulike typer av grupper. 14 Gjør rede for hvilke sekundærgrupper du er medlem av. 1

ARBEIDSOPPGAVER Beskriv det sosiale samspillet som skjer når læreren kommer inn i klasserommet til timene. 2 Er det riktig å vurdere en persons personlighet utelukkende ut fra kjennskap til en av rollene vedkommende har? Begrunn sva­ ret. 3 Kartlegg dine egne daglige, ukentlige og årlige rutiner. 4 Bruk begrepene fra dette kapittelet til å sette navn på egenska­ per ved et samhandlingsforhold du/dere kjenner. 5 Finn eksempler på at motivene dine for samhandling er endret over tid i sosiale relasjoner du inngår i. 6 Sønnen har tenkt å be faren om 50 kroner for å gå på kino, men da han kommer inn til faren som sitter og arbeider og ikke legger merke til ham, trekker han seg tilbake. Hvorfor det? 7 Andre ord for «privat initiativ» kan være «personlig initiativ», «den enkeltes foretaksomhet», «fritt initiativ», «fri konkurranse», «libe­ ralisme». Kan du finne flere ord? 8 Plukk ut en eller to gode venner og kall dem ved feil navn flere ganger i løpet av en dag. Legg merke til deres reaksjoner. Hva forteller dette deg? 9 Se på loven om inngåelse og oppløsning av ekteskap og finn noen eksempler på normer og (positive og negative) sanksjoner. 10 Drøft tiltak som kunne føre til reduksjon av butikktyverier. 11 Finn eksempler på sivil ulydighet og drøft hvilke normer ulydig­ heten samsvarer med, og hvilke den strider imot. 12 Ta utgangspunkt i normen «du skal ikke bryte ekteskapet» og 1

42

drøft toleransegrensen for den i et religiøst miljø og i et ung­ domsmiljø. Varierer grensene mye? 13 Hvordan tror du den sosiale kontrollen kan fungere i et lite lokal­ miljø? 14 Finn eksempler fra litteraturen på en primærgruppe (spør even­ tuelt norsklæreren). Drøft mulige forhold og påvirkninger som kunne føre til at gruppen ble oppløst. 15 Gjør rede for dine ulike roller. Hvilke mulige rollekonflikter inne­ bærer det, og hvordan kan du leve med dem? 16 Finn eksempler fra reklamen i tv, aviser og ukeblader på a) det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret b) reklame som bryter med det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. 17 Se på barne-tv eller et typisk ungdomsprogram på tv. Hvordan framstilles forholdet mellom kjønnene? 18 Følg med i hovedavisen i den regionen du bor i. Hva slags kjønnsrollemønster er det som framstilles? (Legg en ukes avisut­ gaver til grunn for svaret). 19 Drøft påstanden: Om tretti år vil de kulturelle forskjellene mellom menn og kvinner være borte.

ORDFORKLARINGER Forventninger: En forestilling om hvor­ dan en bestemt samhandling bør og vil foregå.

Gruppe: Et antall mennesker som har noen felles trekk, felles interesser eller fel­ les aktiviteter. Ikke-verbal kommunikasjon: Kroppsspråket.

Kjønnsroller: De normene, verdiene og forventningene som er knyttet til det enkelte kjønn.

Rolleatferd: Måten en rolleinnehaver lever opp til eller spiller rollen. Rollekonflikt: Kryssende forventninger til en persons roller.

Sanksjon: Belønning for å følge en norm eller straff for å bryte den.

Sekundærgruppe: Større grupper med kortere varighet eller hyppig bytte av medlemmer og med sjeldnere personlig kontakt. Sosialt avvik: Brudd på normer.

Komplementære roller: Roller som er knyttet sammen med et gjensidig system av rettigheter og plikter. Normer: Et sett av forventninger til hvor­ dan vi skal oppføre oss.

Primærgruppe: Små grupper med lang varighet og hyppig, nær kontakt. Referansegruppe: En gruppe vi sam­ menlikner oss med.

Sosial gruppe: En gruppe som består av individer som samhandler. Sosial rolle: Settet av forventninger som rettes mot en person i en bestemt situa­ sjon. Sosial samhandling: Sosialt samspill mellom mennesker. Verdier: Alt som verdsettes av noen.

43

Sosiale systemer og institusjoner

I dette kapittelet skal du lære om sosiale systemer og insti­ tusjoner. Vi skal komme inn på begrepene:

• • • • •

Sosialt system Sosial funksjon og sosial struktur Sosiale konflikter og sosial kontroll Samfunnets institusjoner Religionens plass i samfunnet

Hva er et sosialt system ? Når mennesker samhandler, så oppstår det sosiale systemer. Små sosiale systemer er for eksempel familien, vennegrup­ per, arbeidslag, klubber, skoleklasser eller nabolag. Store sosiale systemer er større organisasjoner, bedrifter, skoler eller nasjoner. Vi skal begynne med å se på en definisjon av sosialt system: Familien er det første sosiale systemet vi møter, og den er en viktig normformidler. Hvor sterkt familien star som sosialt system, kan imidlertid va riere fra kultur til kultur.

44

Et sosialt system er et sett av roller som står i et gjen­ sidig definert forhold til hverandre. Systemet kjennetegnes ved varighet og felles interesser, og det kan avgrenses fra omgivelsene. Sosiologi og sosialantropologi handler ofte om analyser av det som skjer i ulike sosiale systemer.

Mikro- og makrososiologi Sosiologer og sosialantropologer er opptatt av å studere sosial atferd og samspillet mellom mennesker. Vi er inter­ essert i det som er felles for forholdene mellom personer i grupper og samfunn. Målet er å få kunnskap om mønstrene og prosessene i det sosiale livet. For få denne kunnskapen kan vi enten ta utgangspunkt i små sosiale systemer og se hvordan de påvirker samfunnet, eller i store sosiale syste­ mer og se hvordan de påvirker oss. Studier av vår oppførsel i hverdagslivet og små sosiale systemer kaller vi mikrososiologi. Slike studier er nødven­ dige for at vi skal forstå mønstrene i større sosiale systemer. Samhandling som foregår ansikt til ansikt, er grunnlaget for all sosial organisering. Vi kan for eksempel få mye kunnskap om en stor bedrift når vi studerer direktørens samspill med de ansatte og de ansattes samspill med hver­ andre. Gjennom slike studier får vi ikke vite alt om bedrif­ ten, men vi får greie på hvordan organisasjonen fungerer. Makrososiologi er analyser av større sosiale systemer, slik som politiske systemer, store organisasjoner og bedrif­ ter. Makrostudier er også opptatt av forandringer som skjer over tid, for eksempel hvordan et samfunn endrer seg med mer og mer bruk av teknologi. Gjennom slike studier får vi vite hvordan store sosiale systemer påvirker dagliglivet vårt.

Restauranten som et sosialt system Vi skal ta en restaurant som eksempel på et sosialt system. Vi skal bruke begrepene du lærte i kapittel 2, men du skal også lære noen nye begreper. Gjennom dette eksempelet får du innblikk i hvordan sosiologer kan gå fram når de studerer sosiale systemer. Hvorfor vet vi så mye om restauranter i Norge, selv om 45

En restaurant er et sosialt system. Innenfor dette systemet finner vi ulike roller, forvent­ ninger og normer.

46

vi langt fra har vært på alle eller kjenner dem som arbeider der? Jo, fordi de stort sett er bygd opp på samme måte, og vi vet hvilke roller som finnes i restaurantsystemet. På en res­ taurant er det vanligvis en sjef, kokker, servitører og gjester. Restaurantene er ganske like hverandre fordi de har felles oppgaver: Gjestene skal bli mette, og da må de få mat. For å fylle denne oppgaven må restaurantene ha roller som utfyller hverandre (komple­ mentære roller). Servitøren har plikt til å ser­ vere, og gjestene har rett til å få den maten de bestiller. At rollene er gjensidig avhengig av hverandre, vil si at det er klart hvilke retter og plikter rolleinnehaverne har overfor hverandre. Gjestene har ikke bare rett til å få servert maten, men også plikt til å betale for den. I og med at gjestene plikter å betale, har de også rett til å kreve en viss kvalitet på maten og serveringen. Men det er mange måter å lage mat, servere, spise og drive en restaurant på. forventningene våre varierer mellom ulike typene av restauranter. Som gjester har vi normer for hvordan vi skal oppføre oss på de ulike restau­ rantene, og de som arbeider der, har normer for hvordan de skal utføre jobben. For det meste er det kanskje uskrevne normer som gjelder i en restaurant, men det finnes formelle normer også. Det er blant annet ikke lov til å servere alko­ hol til dem som er under 18 år, gjestene har ikke lov til å ta med seg bestikk og glass hjem, og restauranteieren må betale de ansatte lønn. Det kan oppstå rollekonflikter på en restaurant, kanskje fordi kokker og servitører eller servitører og gjester har ulike forventninger til hverandre. Grunnen kan også være at kommunikasjonen mellom de ulike rolleinnehaverne i restauranten ofte er muntlig. Da kan det lett oppstå misfor­ ståelser, spesielt i rushtiden.

Sosial funksjon og sosial struktur I dagligtalen brukes gjerne ordet funksjon synonymt med oppgaver. Og alle sosiale systemer har sine funksjoner. Familiens funksjon er blant annet sosialisering(se kap. 4). Mange vil også si at familien har mistet mange av sine funksjoner, blant annet fordi mye av sosialiseringen nå foregår utenfor familien. En restaurant har også mange funksjoner. For samfunnet som helhet har kanskje restaurantene den positive funksjo­ nen at de er et kontrollerbart samlingssted. For oss har de den funksjonen at det er en lettvint måte å få mat på og et hyggelig sted for sosial kontakt. Og restaurantene gir arbeid og lønn til dem som jobber der. Skal vi kunne si noe om et sosialt systems funksjoner, så må vi også se på hvordan det er bygd opp. Vi må studere systemets sosiale struktur. Sosial struktur kan defineres som et sett av enheter som er ordnet i forhold til hverandre etter et bestemt mønster. Vi skal nå se litt nærmere på hva det egentlig vil si å studere et systems sosiale struktur. Vi kan tenke oss at vi er sosiologer som har fått i opp­ gave å undersøke hvorfor det ofte oppstår problemer i en restaurant. Først må vi finne ut noe om selve restaurantstrukturen. De fleste restauranter er bygd opp på en slik måte at de er mest mulig effektive. Arbeidsdelingen er derfor ordnet slik at noen lager mat, noen serverer den, noen spiser den, og en eller flere koordinerer disse oppgavene. Dette er den for­ melle strukturen. Alle har sin funksjon innenfor systemet. Men arbeidsdelingen forteller oss også noe om autoritetsfordelingen: Kokkene er underordnet kjøkkensjefen, og kjøkkensjefen er underordnet eieren. Når rollene er plassert over og under hverandre i en pyramide, kaller vi det en hierarkisk struktur. Jo høyere opp i systemet vi kommer, desto færre roller er det. Restauranten vi undersøker, ser vanlig ut i den formelle strukturen, slik at det kanskje ikke er her problemene først og fremst ligger. Hva gjør vi da videre? Kanskje er det fornuftig å se hva som skjuler seg bak fasaden. Vi må se om det finnes noen uformelle strukturer i restauranten, for det er ofte der den faktiske oppbygningen og rollemønstrene viser seg, og der vi kan finne ut om den faktiske autoritetsfordelingen av47

viker fra den formelle. Det er viktig å vite noe om dette hvis vi skal finne ut noe om de problemene restauranten har. Formelt står kokker og servitører likt. De har omtrent like lang utdanning, arbeidstiden er lik, og lønna er nokså lik. Spørsmålet for oss er om de også faktisk blir belønnet likt. Får servitørene mye drikkepenger? Har de høyere sta­ tus fordi de har kontakt med gjestene og går penere kledd enn kokkene? Spiller det noen rolle at det er de som mottar rosen for maten kokkene har laget? Men vi vet også at kok­ kene har den største reelle makten. Det er servitørene som står ansikt til ansikt med gjestene og skal oppfylle ønskene deres. Servitøren er derfor avhengig av kjøkkenets velvilje. Vi finner kanskje ut at restauranten belønner servitørene høyere enn kokkene når det gjelder inntekt og status, men lavt når det gjelder makt. Denne ulikheten kan være en kil­ de til problemer som selvfølgelig kan virke negativt for restauranten som sosialt system.

Sosiale konflikter Sosiale systemer er ofte sammensatt av forskjellige parter som er i konflikt med hverandre. I restaurantundersøkelsen vår må vi derfor vite hvem som har makt og kontroll over sanksjonsmidlene. Skulle vi ta utgangspunkt i et makroperspektiv, kunne vi undersøke om de ansatte var underbetalt og hadde dårlige arbeidsforhold, eller om de hadde liten mulighet til å orga­ nisere seg. Alt dette kan påvirke forholdene mellom dem i det daglige arbeidet. Eller kanskje er det så tøft i restau­ rantbransjen at motsetninger mellom eieren og dem som Hvem har makt og kon­ troll over sanksjonsm idlene?

48

arbeider der, fører til arbeidspress og dårlig arbeidsmiljø? Men problemene kan også ha å gjøre med den interne maktfordelingen. Hva om kokkene somler i rushtiden? Det kan være en interessekonflikt mellom kokker og servitører om bruken av tid. Servitørene har kanskje som ideal å betjene kundene så raskt som mulig, mens kokkene har sine kokekunstidealer, som ofte innebærer at det tar lang tid å lage maten akkurat slik. Slike konflikter kaller vi verdikonflikter (se kapittel 10 om konflikter).

Sosial kontroll Hvordan kan restaurantsystemet fortsette å fungere på tross av interesse- og verdikonflikter? En mulig forklaring er at kokkene og servitørene bruker sanksjoner eller truer med sanksjoner overfor hverandre, slik at dette oppveier eller balanserer forholdet mellom dem. De kan bruke kjeft eller si opp jobben. Men også sjefen kan bruke sanksjoner, for eksempel oppsigelser, selv om denne typen sosial kontroll må brukes med forsiktighet. For sjefen er det vanskelig å skaffe nye folk, og det er vanskelig å få ny jobb når en har blitt oppsagt. For å forstå restaurantens problemer til bunns må vi som sosiologer kanskje også foreta en undersøkelse av arbeidsmarkedet i restaurantbransjen? Hva har

vi funnet ut?

For det første har vi samlet stoff slik at vi kan beskrive pro­ blemene i restauranten. Vi har prøvd å finne ut om det er noe galt med maktrelasjonene mellom partene. Vi har undersøkt om det forekommer misforståelser mellom rolleinnehaverne (informasjonssvikt), eller om det er konflikter i selve restaurantstrukturen (rollekonflikter, interessekon­ flikter eller verdikonflikter). For det andre har vi spurt om grunnene til det vi observerer, kan ligge i et misforhold mellom ytelser og belønninger. For det tredje har vi sett på muligheten av at problemene kan ligge utenfor systemet, for eksempel at konkurransen i markedet fører til urimelige krav til effektivitet. Det finnes sikkert mange andre forklaringer på proble­ mene i restauranten enn dem vi har undersøkt. Men vi har gitt noen eksempler på hovedtypene. Hvis vi nå tenker oss at vi fant de faktiske grunnene til problemene i restauran­ ten, hva tror du en kunne gjøre med dem?

9 « Ta utgangspunkt i et pro­ blem i et sosialt system eller en gruppe dere kjen­ ner. Diskuter grunner til at dette problemet har opp­ stått og fortsetter å eksiste­ re. Forsøk eventuelt å ta ut­ gangspunkt i noen av

begrepene fra kapittelet.

49

Institusjonene i samfunnet

En form for skole- og ii tdann ingssys tem fin nes i alle moderne samfunn. Hvordan det er bygd opp, hvilke nonner som formidles osv., varierer imidlertid sterkt. Det er for eksempel store for­ skjeller på utdannings­ systemet i Norge og i Japan. Norge er blant annet preget av sen seleksjon. Det betyr at elevene holdes sammen i samme skoleslag og klasse ut grunnskolen, uavhengig av skolepre­ stasjoner og fagplaner. 50

Samfunnet har noen grunnleggende ordninger og strukturer som «limer» det sammen. Disse ordningene og strukturene kaller vi institusjoner. I dagligtalen bruker vi gjerne begrepet institusjon når vi snakker om et aldershjem eller en behand­ lingsinstitusjon. Det hender også at vi kaller personer for en institusjon, for eksempel en bestemor som gjennom genera­ sjoner er familiens samlingspunkt, en stamgjest på kafeen eller initiativtakeren og festgeneralen i lokalmiljøet. Institusjonene i samfunnet er ikke spesielle bygninger eller personer, men sosiale strukturer som gjennomsyrer hele samfunnet. Familien og slektskapssystemet er en sen­ tral sosial institusjon i alle samfunn. Innholdet i familie­ relasjoner varierer sterkt i de ulike samfunnene, men også innenfor et samfunn. Selv om variasjonene er større i 1990årene enn de var for 50 år siden her i landet, er det tydelige fellestrekk ved måter å bo på og ordne hjem og familie på. Skole- og undervisningssystemet er en annen av de sosiale institusjonene i samfunnet. Denne institusjonen står for den mest omfattende og formaliserte sekundærsosialiseringen hos oss. Gjennom politiske beslutninger blir driften og inn­ holdet i undervisningen fastsatt i detalj. Overføringen av de grunnleggende verdiene i samfunnet fra generasjon til generasjon blir tatt hånd om gjennom skolesystemet. Mange av de funksjonene skolen som institusjon har, gjelder

også for den religiøse institusjonen. Den omfatter forhold i samfunnet som går langt ut over det organiserte kirke- og menighetslivet. Skolegang var opprinnelig basert på religi­ øs opplæring, og spørsmålet om kristen formålsparagraf i førskolen er et etterslep etter denne tradisjonen. Den øko­ nomiske institusjonen omfatter arbeids- og produksjons­ livet. Det handler om hvilken produksjonsform som preger samfunnet, eller hvilke eiendoms- og inntektsforhold som er gjeldende til enhver tid. Staten og den politiske institu­ sjonen tar beslutninger for samfunnet som helhet. Statens legitime makt bunner i de garantiene borgerne har når det gjelder ytringsfrihet, stemmerett og forsamlingsfrihet. Staten garanterer i tillegg et minimum av økonomisk vel­ ferd gjennom skolegang og sosial- og trygdevesen. Alle samfunn har ordninger for familie og slektskap, skole, religion, arbeid og produksjon, stat og politikk. Institusjonene påvirker hverandre gjensidig og omfatter grunnleggende forhold i et samfunn. Økonomien bearbei­ der politikken, som påvirker familien, som virker inn på

Økonomiske forhold har i de siste tjue årene blitt svært globalisert.

Over: For de som tror gir religionen viktige normer for atferd. Men hva folk tror på, og hvordan ritualene er varierer.

politikken, som virker på religionen, som berører skolen, som igjen beveger økonomien, osv. i en sammenhengende og endeløs samfunnsutvikling. Institusjonene er kulturelt betinget. Familien, skolen, religionen, økonomien, staten og politikken har ulik betydning og organisering i forskjel­ lige typer samfunn og kulturer.

Religionens plass i samfunnet Den religiøse institusjonen har i alle samfunn en spesi­ ell posisjon. Innholdet i religiøse trosforestillinger og ritualer varierer sterkt fra samfunn til samfunn. De blir overført fra slekt­ ledd til slektledd gjennom

52

Religiøs leder i et primitivt samfunn.

sosialiseringen. For de troende gir religionen normer for riktig atferd i forskjellige situasjoner. Interessen for reli­ gion og moral er ofte sammenfallende fordi moralnormer ofte blir begrunnet med religiøse trosforestillinger. Den kristne kirken er en sentral normkilde i samfunnet vårt, selv om det er vanskelig å peke på en bestemt moral som er særegen for kristendommen. Kristendommen forsvarer og styrker moralnormer som er godtatt av folk flest og i tillegg har støtte hos myndighetene. Vanligvis tilpasser kirken seg til endringene i sosiale normer som finner sted i samfunnet, men den tar som regel ikke selv initiativ til slike endringen Et eksempel på konflikt mellom Den nor­ ske kirkes moral og myndighetenes moral er holdninger til loven om kvinners rett til selvbestemt abort. Loven gir kvinner rett til svangerskapsavbrudd i først tredjedel av svangerskapet, men ledelsen for kirken hevder at dette stri­ der mot det ufødte livs hellighet. Kirken godtar abort i nødstilfeller, men mener at den grensen nå er overskredet. Offisiell kristen holdning når det gjelder kjønnsmoral

Nederst på forrige side: Stortinget har den lov­ givende funksjonen i den politiske institusjonen i Norge. Vet du hvem som har den utøvende og den dømmende funksjonen ?

53

Nesten halvparten av befolkningen har bare kontakt med kirken i forbindelse med overgangsriter

og homofili, skiller seg også fra holdningene hos folk flest. Den norske kirke bekjenner seg til den evangelisk-lutherske tro og er den største formelle organisasjonen i samfun­ net vårt. Omtrent 95 % av befolkningen er medlemmer, og de fleste av dem som ikke er det, tilhører andre kristne kirke­ samfunn, for eksempel pinsebevegelsen, Den evangelisklutherske frikirke, Metodistkirken, Den romersk-katolske kirke og Det norske baptistsamfunn. Den norske stats offi­ sielle religion er den evangelisk-lutherske bekjennelse, og det står i den norske grunnloven. Den norske kirke repre­ senterer derfor den norske staten. Kongen er Den norske kirkes øverste forvaltningsmyndighet. Presteskapet i kirken er embetsmenn, og de blir ansatt og lønnet over statsbud­ sjettet. Medlemskapet i Den norske kirke er for mange en formsak. Kontingenten blir betalt gjennom skatten. Selv om du står utenfor alle kirkesamfunn, betaler du kirkeskatt. Nesten halvparten av befolkningen er religiøst passive og har bare med kirken å gjøre i forbindelse med overgangs­ ritualer: barnedåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Dette er seremonier som markerer betydningsfulle stadier på livets vei. Den norske kirke blir av folk flest oppfattet som en seremonimester i samfunnslivet. Historisk sett har religionen hatt mange funksjoner. Den grunnleggende funksjonen er å gi folk en mening med livet

54

Overgangsriter kan være så mangt. Her ser vi fra ritualene i forbindelse med at unge baktamaner skal tre inn i de voksnes rekker.

og å redusere angst og usikkerhet. Religionen fungerer også samlende rundt felles verdier i samfunnet, og den danner sosiale strukturer som er mer varige enn de politis­ ke strukturene de periodevis har vært knyttet til. Et godt eksempel på det er den katolske kirken. Religion i betyd­ ningen felles oppfatninger om virkeligheten, felles verdier og normer som styrer våre følelser og våre handlinger, har stor innvirkning på dagliglivet til folk. Religionen utgjør fremdeles et kraftsentrum i samfunnet vårt. I noen samfunn står religiøs autoritet over statlig og sivil lov, og religiøs fundamentalisme styrer landet. Mange nasjonale og inter­ nasjonale konflikter har hatt og har utgangspunkt i religion.

55

SAMMENDRAG Sosiologer og sosialantropologer er interessert i det som er fel­ les for forholdene mellom personer i grupper og samfunn. Målet er å få kunnskap om mønstrene og prosessene i det sosiale livet. For å få denne kunnskapen kan vi enten ta utgangspunkt i små sosiale systemer og se hvordan de påvir­ ker samfunnet, eller vi kan ta utgangspunkt i store sosiale sys­ temer og se hvordan de påvirker oss. Vi vet mye om ulike sosiale systemer fordi de stort sett er bygd opp på samme måte, og de har felles oppgaver. Vi vet også hvilke ROLLER som finnes innenfor systemene. Et sosialt system fyller mange SOSIALE FUNKSJONER. Skal vi studere et bestemt sosialt system, må vi også vite noe om STRUKTUREN; altså hvordan det sosiale systemet er bygd opp. Arbeidsdelingen i en restaurant er ordnet slik at noen lager mat, noen serverer den, noen spiser den, og en eller flere koor­ dinerer disse oppgavene. Dette er den FORMELLE STRUK­ TUREN. Vi kaller det en hierarkisk struktur når rollene er plassert over og under hverandre i en pyramide. Studerer vi UFORMELLE STRUKTURER, ser vi på hva som skjuler seg bak fasaden. Sosiale systemer er ofte sammensatt av forskjellige parter som er i KONFLIKT med hverandre. Det kan for eksempel være en INTERESSEKONFLIKT mellom kokker og servitører på en restaurant om bruken av tid i rushtiden, eller en verdikonflikt, som når servitøren har som mål å betjene kundene så raskt som mulig, mens kokken ønsker å bruke lang tid på å lage maten for å få den best mulig. For å finne ut noe om konflikter er det viktig å vite hvem som har den SOSIALE KONTROLLEN i det sosiale systemet, altså hvem det er som har makt og kon­ troll over SANKSJONSMIDLENE. Samfunnet er sammensatt av følgende fem basisinstitusjoner: familien og slektskapssystemet, skole- og undervisningssy­ stemet, den religiøse institusjonen, den økonomiske institusjo­ nen og den politiske institusjonen. Institusjonene er sosiale strukturer som griper gjennom hele samfunnet

SPØRSMÅL 1 2 3 4

5 6 7

56

Hva kjennetegner et sosialt system? Hva kjennetegner det sosiologiske mikro- og makroperspektivet? Hvorfor kan vi uttale oss om sosiale systemer uten å ha direkte kjennskap til dem? Din skole er et sosialt system, hva slags formelle og uskrevne normer finnes der? Kan du gi eksempler på rollekonflikter som kan oppstå på en skole? Hvorfor er sosiologer opptatt av sosiale funksjoner? Når vi skal studere sosiale systemer, hvorfor er det da viktig å vite noe om strukturen i det sosiale systemet?

8 9 10 11 12

Har skolen en hierarkisk struktur? Begrunn svaret. Finnes det en uformell struktur på skolen? Hva kjennetegner en interessekonflikt? Gi noen eksempler. Hva kjennetegner en verdikonflikt? Gi noen eksempler. Hva mener vi med begrepet sosial kontroll?

OPPGAVER 1

2 3

4 5

Ta utgangspunkt i et problem i et sosialt system eller en gruppe dere kjenner. Drøft grunner til at dette problemet er oppstått og fortsetter å eksistere. Gjør rede for funksjoner og struktur i en bedrift. Beskriv et forhold som skaper problemer i den skolen du går på, og som du antar gjelder andre videregående skoler også. Prøv å forklare dette problemet ved hjelp av begrepene vi har gjennom­ gått i dette kapittelet. Beskriv verdimotsetninger og interessekonflikter på skolen din. Danner de en stabil struktur? Nevn samfunnets fem basisinstitusjoner og drøft forholdet mellom dem.

ORDFORKLARINGER Institusjon: Sosiale strukturer som griper gjennom hele samfunnet og kjennetegnes ved gjentakelse, vane og treghet.

stand av spenning eller fiendtlighet mellom to eller flere samhandlingsparter. Sosial kontroll: Bruk av sanksjoner.

Interessekonflikt: En konflikt om tilgangen på det samme knappe gode. Partene er eni­ ge om hva som er et gode.

Makrososiologi: Studier av store sosiale systemer. Studier av større sosiale enheter og institusjoner, for eksempel utdannings­ systemet, nasjonen eller verdenssamfunnet.

Mikrososiologi: Studier av små sosiale sys­ temer. Studier av mindre sosiale enheter og fenomener slik som roller og relasjoner mel­ lom et fåtall individer. Samhandling: Vekselvirkning og gjensidig på­ virkning mellom personer som kommuniserer. Sosial funksjon: Positiv eller negativ konse­ kvens av et element i et sosialt system. Sosial konflikt: Sosial motsetning, dvs en til­

Sosialt mønster: Observerbar regelmessig­ het i forholdene mellom individer, grupper, organisasjoner, nasjoner eller andre sosiale enheter. Sosial prosess: Bestemt forløp i en sam­ handling mellom mennesker.

Sosial struktur: Et sett enheter som er ordnet i forhold til hverandre i et bestemt mønster.

Sosialt system: Et sett av roller som står i et gjensidig definert forhold til hverandre. Systemet kjennetegnes ved varighet, felles interesser og det kan avgrenses fra omgivel­ sene.

Verdikonflikt: En konflikt om grunnleggende verdiprioriteringer og livsmål. Partene er uenige om hva som er et gode.

57

Hva former individet? I dette kapittelet skal vi se på hva som gjør mennesket til menneske. For selv om barns oppførsel eller væremåte kan virke aldri så «naturlig», er den likevel ikke naturlig i betydningen av å være uten sosialt preg. Det er det bare dyrenes væremåte som er. De bygger reir eller hi, jakter på mat, de parer seg og innser farer som truer dem. Og alt dette er fastlagt av arvelige faktorer. Men det er de sam­ funnsmessige erfaringene som gjør mennesket til mennes­ ke. I det følgende skal vi komme nærmere inn på: • Begrepet sosialisering • Ulike sosialiseringsfaktorer

Sosialisering Sosialisering kan defineres som en prosess der vi får for­ ståelse for, kunnskap om og oppdragelse til de sosiale normene i samfunnet. Når vi i samfunnsfagene snakker om sosialisering i ste­ det for å bruke ordet oppvekst, oppdragelse eller opplæring, er ikke det fordi vi liker å bruke vanskelige ord på enkle ting. Det er for å få fram at et barn ikke begynner å snakke, føle, tenke, le osv. på samme måte som når det vokser i rent kroppslig forstand. Pedagogiske tanker om at barn skal behandles som blomster og få utfolde seg fritt, er derfor litt villedende. Blomster er ikke avhengig av samhandling med andre blomster for å gro. Det finnes ikke i menneskebarna naturgitte spirer som utvikler seg uavhengig av samfunns­ påvirkning. Alt etter hvordan påvirkningen fra samfunnet er, tar barnets utvikling forskjellige retninger. Vi mennes­ ker vokser inn i samfunnet blant annet ved at omverdenen behandler oss på en bestemt måte, ved at andre behandler oss som lillebror, skoleelev, lærer, odelsjente eller kokk. Handlingene våre er ikke noe uunngåelig og selvfølge­ lig. En gutt kan for eksempel vokse opp i ulike kulturer. Vokser gutten opp i et vestlig samfunn, kommer han sann­ synligvis til å innstille seg på et liv i en kjernefamilie. Men dersom han hadde blitt tatt fra vogga og sendt til et frem-

58

Mennesket blir født med et stort register av atferdsmuligheter. Alt etter hvordan påvirk­ ningen fra samfunnet er, utvikler barnet seg i for­ skjellige retninger.

med land, kunne han etter hvert for eksempel hatt flere koner i et arabisk land eller vært en fornøyd ektemann i et mannlig harem i Tibet. Derfor lurer vi oss selv, eller blir lurt av samfunnet, om vi ser på handlingene våre som noe uunngåelig og selvfølgelig. Mennesket blir født med et stort register av forskjellige atferdsmuligheter, men det utvikler en væremåte som pas­ ser til skikk og bruk og de verdiforestillingene som er akseptable innenfor den samfunnsgruppen det tilhører. Det er denne prosessen vi kaller sosialisering. Uttrykket sosiali­ sering betegner rett og slett det å oppdra barn til skikkede, voksne medlemmer av det samfunnet de tilhører.

59

Er spedbarnet avhengig av mors sosiale kontakt?

Tidlig samspill og læring.

60

Menneskets organer utvikler seg i mors liv, men ved fød­ selen er mennesket helt hjel­ peløst. Det er utenfor mors liv menneskene fullfører sin utvikling, og den omsorgen barnet får etter fødselen, er livsnødvendig. Det er vist at barn som vokste opp i et barnehjem uten et minstemål av morsomsorg, bare hadde små sjanser til å overleve selv om de fikk mat, husly og vask. Barnehjemsbarna ble skilt fra moren tre måneder etter fødselen, og de første reaksjonene de hadde, var gråt og kravfull atferd. Etter to måneder gikk gråten over i skriking, kroppsvekten gikk ned, og de utviklet seg saktere enn normalt. Fra den tredje måneden av klynket de bare, avviste kontakt, fikk ikke sove og gikk enda mer ned i vekt. De ble lettere syke, ansiktsuttrykket ble stivt, og bevegelsene ble stadig langsommere. De utviklet seg ikke, og mot slutten av det andre leveåret var utviklingen bare 45 % av det normale. Mot slutten av det fjerde leveåret kunne barna med få unntak verken sitte, stå, løpe eller snakke. Mange av dem døde. En morløs dyreunge kan vokse opp ved hjelp av tåteflas­ ke, men det å få mat er ikke nok for spedbarnet. Mennesker utvikler seg bare dersom de også får sosial kontakt. Det som styrer menneskets atferd, er ikke medfødte instinkter og reflekser, men resultatene av sosiale læringsprosesser. Likevel er det galt å si at den første sosiale kontakten med moren er nødvendig for at et spedbarn skal utvikle seg til menneske. Iakttakelser fra to stammer på Ny-Guinea peker i en annen retning:

Ulike

forhold mellom mor og barn

ARAPESHENE behandler spedbarnet som et sart, sårbart og verdifullt lite vesen som må vernes, næres og stelles. Begge foreldrene får en beskyttende rolle, og etter fødselen slutter faren å arbeide. Moren bærer barnet under brystet i en myk bæresele. Der ligger barnet sammenkrøpet som det gjorde i mors liv. Når barnet vil spise, blir det matet med kjærlig omsorg. Når barnet begynner å gå og det klarer seg i lengre perioder uten å die, overlater moren barnet til faren eller nære slektninger slik at hun kan arbeide. Når hun er hjemme, har hun barnet på fanget hele tiden, lar det drikke og leke så mye det vil, slik at barnet får trygghetsfølelsen tilbake. Når barnet blir så stort at det kan leke med brystene hennes, begynner hun å amme på en mer aktiv måte. Hun beveger brystvorten blidt fram og tilbake mellom leppene til barnet. Hun puster i barnets ører eller napper det i øreflippene, klapper det mildt på kjønnsorganene eller kiler det under føttene. For barnet er ammingen en lang og behagelig lek. Her blir ikke et fullt påkledd barn rakt en kald, hard flaske som må drikkes opp fort, slik at moren skal slippe bryet med å holde den. I sju-åtteårsalderen er grunntrekkene i arapeshbarnets personlighet fastlagt. Det blir hevdet at både arapesher og barna deres har en vennlig, tillitsfull holdning til livet, og at de føler hengivenhet overfor alle dem de har kontakt med. De ser på aggresjon som noe forskrekkelig, for de har blitt opplært til å respektere andre mennesker. MUNDUGUMOR-kvinnene avskyr svangerskapet og liker i det hele tatt ikke barn. Barna blir båret i harde, mørke kurver som skraper opp huden deres, og senere på skuldrene til moren, langt borte fra brystet. Mødrene står mens de ammer barna, og skyver dem bort så snart de er halvmette. Barna utvikler en ilter og grådig personlighet. Allerede i femårsalderen blir mundugumor-guttene sendt ut som spioner til andre stam­ mer. Mundugumor-mennene er så fiendtlig innstilt mot alle andre menn og så brutale mot alle kvinner at de ville få svært store problemer i et annet samfunn. Men innenfor sitt eget samfunn er mundugumorene livsdyktige. Disse beskrivelsene viser for det første at det er urimelig å snakke om menneskets karakter, temperament og begavelse som noe som skulle være nedarvet. For det andre viser de at relasjonene mellom mor og barn er svært forskjellig i ulike fol­ keslag. Selv samfunn som ligger geografisk nær hverandre, har forskjellig innstilling til barn, hvordan og hvor lenge de skal ammes, stelles og oppdras. Men det er de forskjellige mor-barn-relasjonene som fører til at det vokser opp barn med helt forskjellig karakter og atferd, og som gjør sitt til at hvert samfunn får sitt særpreg.

61

Primær- og sekundærsosialisering I løpet av det første leveåret utvikler barnet seg til å bli et sosialt vesen. Men sosia­ liseringsprosessen foregår hele livet. I de første leve­ årene er det moren og fami­ lien som er viktigst for bar­ net (primærsosialisering). Senere er det jevnaldrende og forskjellige samfunnsin­ stitusjoner som er de viktig­ ste sosialiseringsfaktorene (sekundærsosialisering). Primærsosialisering fore­ går først og fremst i famili­ en. Gjennom kontakt med foreldre, søsken, besteforel­ dre og andre slektninger lærer barnet seg mange fer­ digheter. Familien sosialise­ rer barna til roller i de nær­ meste sosiale systemene (primærgruppene). Forholdet mellom medlem­ mene i primærgruppen er preget av kroppslig nærhet, av samhørighet og kjennskap, og den sosiale samhandlingen varer i lengre tid. Litt grovt kan vi si at sosialiseringen av nyfødte og små barn er primærsosialisering, og sosialisering av større barn og voksne er sekundærsosialisering. Gjennom sekundær­ sosialisering lærer vi oss spesielle ferdigheter innenfor et samfunn. Sekundærsosialiseringen går ut på å føre sam­ funnsmedlemmene inn i de spesifikke rollene de kommer til å få i sekundærgrupper. Skolen står for den mest omfatten­ de sekundærsosialiseringen i samfunnet vårt. Formell og

uformell sosialisering

Primærsosialiseringen er uformell, mens sekundærsosiali­ seringen ofte er formell. Det finnes for eksempel retnings­ linjer for hvordan en skole skal drives, og for innholdet i

62

Venneflokkens sekundærsosialisering kan være sterk. Ungdom er ikke hare passive motta­ kere av de rolleforventninger skolen, familien og nærmiljøet har. De er også regissører av eget liv. Gjennom å leve deler av sitt liv skjult for de voksne definerer ung­ dom sin egen humor, klesmote og musikk­ smak, sine egne verdier og idoler og sitt eget syn på hva som er viktig. På områder som musikk, klær, stil, seksualitet og kjønnsroller er de unge ofte de som skaper trendene.

undervisningen. Men også den uformelle sosialiseringen er viktig i skolen. Skolen underviser i et «skjult pensum», som elevene ikke skal ha noen formelle prøver i. Men alt dette andre vi lærer på skolen, er kanskje vel så viktig å kunne som det formelle lærestoffet?

Internalisering Gjennom sosialisering får vi både kunnskaper og forståelse for samfunnets normer. Når disse normene blir internalisert, blir de en del av personligheten vår. Internalisering er den prosessen som foregår når samfunnet blir en del av oss selv, og vi blir en del av samfunnet. Språk, kroppsspråk og stemmebruk blir intemalisert uten at voksne eller barn behøver å merke det. Primærsosialiseringen er derfor ofte ikke noen bevisst inn­ arbeidelse av kunnskaper og ferdigheter. Vi overtar språket ved å lære å snakke, vi får vår egen form for humor ved selv å spøke og le og vår moral ved selv å kjenne skam, og vi arver vår teknologi ved selv å bruke tekniske gjenstan­ der. Samvittigheten vår er et resultat av intemaliseringen av

63

ønsker og krav fra omgivelsene. Vi får dårlig samvittighet når vi svikter eller gjør ulovlige ting. God samvittighet har vi når vi oppfører oss i samsvar med de normene og verdie­ ne vi har intemalisert. Indoktrinering

Indoktrinering skjer når normene blir innlært uten at indi­ videt selv er aktivt med på å vurdere innholdet, eller til tross for at individet ønsker å forkaste dem. Sosialisering av små barn har preg av indoktrinering. Men også i voksen alder er vi ofte avhengig av og stoler på andre menneskers vurderinger. Tradisjon

Når vi lærer normene, verdiene og forventningene i sam­ funnet, blir vi tatt opp i en tradisjon, og sosialiseringen sik­ rer dermed at tradisjonene i samfunnet blir holdt i hevd. Vi overfører til neste generasjon de normene, verdiene og atferdsmåtene som er akseptert som «normale». I alle sam­ funn med politisk og økonomisk herredømme har de her­ skende lag interesse av en samfunnsordning som opprett­ holder den makten og de privilegiene de har. Det skjer ved at det er normene og verdiene deres som blir overført til den oppvoksende slekt. Sosialiseringen tjener til å holde ved like samfunnet slik det er. Derfor fungerer sosialise­ ringsprosessen ikke bare som et redskap til å gjøre barn til sosiale vesener eller til medlemmer i et bestemt samfunn, men også til å bevare samfunnsstrukturen fra slektsledd til slektsledd. Vi er ofte ikke klar over det forholdet at sam­ funnsstrukturen mer eller mindre setter sitt preg på indivi­ dets sosialisering. Utviklingen

over tid

Dersom vi skal karakterisere endringene som har skjedd i sosialiseringsprosessen, kan vi si at det har foregått en for­ skyvning fra primærsosialisering til sekundærsosialisering. Tidligere var familieliv, arbeidsliv, fritid og læring på disse områdene i stor grad blandet sammen. Den sosialiseringen som skjer i skolen, har relativt liten tilknytning til familie­ liv, arbeidsliv og fritid. Utviklingen har gjort naboskap og arbeidsfellesskap 64

mindre viktige enn de var Mediedøgnet i I 997 før. Arbeidsfellesskapet slik vi kjenner det fra byg­ desamfunnene, er redusert, og arbeidet foregår nå mer isolert enn før i bedrifter og på kontorer. Tidligere var det også mer kontakt mellom generasjonene på grunn av bofellesskap, men nå bor de ulike generasjo­ nene hver for seg. Vi har fått en drastisk utvikling av lyd- og bildemediene. Mens barn og ungdom før brukte mye tid Tid brukt en gjennomsnittsdag på uike medier i 1997.Tilsammen 317 minutter, eller 5 timer og til å være sammen med 17 minuttter. Intervjuundersøkelsen er foretatt blant 2 196 personer i alderen 9 til 79 år. foreldre, besteforeldre og slektninger, er de nå heller opptatt av musikkmaskiner, fjernsyn, kino og data. Denne utviklingen har ført til et høyere utdannings- og informasjonsnivå enn før og større effektivitet i produksjo­ nen. Men vi har også fått flere disiplinproblemer i skolen, konsentrasjons vansker blant barn og unge, psykiske proble­ mer blant ungdom, vandalisme og økende stoffmisbruk. En god del av årsakene til denne utviklingen ligger nok i at kvaliteten på sosialiseringen har endret seg. Når de sosiale nettverkene forsvinner og primærkontrollen blir svakere, mangler også direkte sanksjoner fra personer som er vikti­ ge normsendere for enkeltindividet.

Ulike sosialiseringsfaktorer «Vi lærer så lenge vi lever» er et kjent munnhell, eller som lærere ynder å si: «Vi lærer så lenge vi har elever.» Begge disse uttrykkene forteller at sosialiseringsprosessen foregår hele livet. Vi blir dessuten utsatt for påvirkning fra flere og flere personer og grupper etter hvert som vi blir eldre. 65

Familien Selv om det er store variasjoner familiene imellom, tilbring­ er de fleste barn i Norge de første leveårene i en familie. 1 dag består den vanligste familieformen av mor, far og søs­ ken. Men familiemønsteret er mangfoldig. Flere og flere barn vokser opp med bare en av foreldrene, noen har to par mødre og to par fedre (skilte foreldre og steforeldre). Mange mødre går ut i yrkeslivet når barna er små, og da er det andre slektninger, en dagmamma eller en barnehage som tar seg av barnet store deler av dagen. Men uansett er familien den vik­ tigste sosialiseringsfaktoren de første leveårene. Før i tiden gikk den sosiale posisjonen til familien i arv, men slik er det ikke i dag. Likevel må vi si at både hvor du er født, og hvilken familie du er oppvokst i, påvirker hvor­ dan du er. Grunnen til det er at barn tar etter og lærer av foreldrene eller andre i nabolaget eller lokalsamfunnet de oppholder seg i. Familien og miljøet du bor i, er derfor med på å bestemme hvordan livet arter seg for deg. Verdiorienteringer

Det finnes ulike mønstre for barneoppdragelse og disiplin og ulike verdier og forventninger til barn. Foreldres syn på hva barn bør lære, og hvordan de bør være, er forskjellig i ulike familiekulturer. Noen foreldre legger størst vekt på at barna skal bli selvstendige og uavhengige, andre ønsker først og fremst at barna skal være lydige og vise respekt og høflighet. Oppdragelse til lydighet legger vekt på at barna skal høre på de voksne uten å kreve en forklaring på hvor­ for de må gjøre som de blir bedt om. Barna skal stole på foreldrenes vurderinger, og foreldrene tar det fulle ansva­ ret. Oppdragelse til selvstendighet legger vekt på at barna selv skal godta og forstå hvorfor de må gjøre som de blir bedt om. Da må foreldrene begrunne de avgjørelsene de tar, og diskutere det med barna. På den måten blir barna oppmuntret til å tenke selv, være fantasifulle og yte sitt beste - og gjeme litt mer, mens oppdragelsen til lydighet nøyer seg med at forventningene blir innfridd. Det viser seg at disse to oppdragelsesmønstrene er typiske i to forskjellige samfunnslag. Foreldre som er i underordne­ de stillinger i yrkeslivet, prøver oftest å oppdra barna sine til lydighet, mens foreldre som har en mer overordnet stilling, gjeme prøver å oppdra barna til å bli selvstendige. Det vil si at alle foreldre prøver å formidle til barna de erfaringene de

66

har fra arbeidslivet, og lærer dem den væremåten som blir forventet av dem dersom de skal følge i foreldrenes fotspor. Språkstil

Det har også vist seg at språkstilen som blir brukt i ulike familiekulturer, varierer. Og hvordan foreldrene snakker med barnet, har igjen stor betydning for hvordan det selv utvikler de språklige evnene sine. Noen samværsformer er umiddelbare, for eksempel at moren reagerer på noe barnet gjør, med kroppsbevegelser og gester i stedet for å gi ros eller ris muntlig. Skjer dette ofte, lærer barnet å reagere mer på kroppsspråket enn på det som er formet som setninger. Da blir det som ikke sies, ofte viktigere enn det som blir sagt. Derfor kan barnet bli mindre i stand til å forstå hensikten med bestemte restrik­ sjoner, og det blir vanskeligere for det å omgås ting ved hjelp av språk. Barn utvikler derfor en svært ulik språkfor­ ståelse og talemåte. Dette har overhodet ikke noe med intelligens å gjøre, men er rett og slett bestemt av det mil­ jøet og den språkbruken barnet har vokst opp med. Språkstil

og begrepsforståelse hos barn

Det er gjort eksperimenter med ulik språkstil og begrepsforståel­ se hos barn. Noen tiåringer fikk i oppgave å gjenfortelle en histo­ rie som het «Elgkalven». Her er to av stilene: «De tok den med ut i skogen. Der bygde barna seg en hytte. De laget noe å spise. Da løp elgkalven sin vei. Da løp barnet etter den. Da så de at hytta brant. De slo ilden med grener.» «Det var en gang en elgkalv som stadig holdt til i nærheten av et bondehus. En morgen åpnet bondekona vinduet. Der stod kalven igjen foran huset. Denne gangen gikk til og med kalven inn i huset. Der så den et dekket bord og snuste litt på alt. Mens den gjorde det, puffet den til og med et egg ned fra bordet. Hundene som lå i sin kurv, kikket forbauset på. Da elgkalven til og med spiste opp blomstene, tenkte hunden sannsynligvis: Slikt er uforskammet. Tenk å ete konas blomster og attpåtil skubbe eggene ned på gulvet. Da den var mett, la den seg ned og ville sannsynligvis fordøye maten. Mens den lå slik, banket det på døra. Der stod to barn utenfor. De kom med en flaske melk til elgkalven. Med melkeflasken lokket de elgkalven ut i skogen. Der bygde de to barna en hytte av granbar. Så laget de leirild og stekte speilegg på den. Kalven gikk imens til hytta og begynte å ete opp granbaret. Det merket barna, de løp til og fikk den fra å gjøre det. Men de tenkte ikke mer på ilden. Etter en stund la piken merke til at ilden allerede hadde bredt seg.»

9M Forskjellene i det språklige uttrykket er tydelige. Hvorfor tror du det er det slik?

67

Venner Det er ulike faser i et menneskeliv, fasene som spedbarn, barn, ung, ungdom, ung og gammel voksen og eldre. Alle beveger seg gjennom disse fasene individuelt, men også som grupper. Hver aldersgruppe eller generasjon har egne normer og verdier, rettigheter og plikter. Og forventningene til oss for­ andrer seg etter hvert som vi blir eldre. I mange kulturer er det ofte spesielle seremonier og ritualer som markerer overgangen fra en aldersgruppe til en annen. Hos oss mar­ kerer konfirmasjonen en slags overgang fra barn til «vok­ sen». Når vi blir 18 år, får vi stemmerett, kan få førerkort eller kjøpe øl i butikken. I det moderne samfunnet tilbringer vi mye tid sammen med jevnaldrende. Fra vi er fire-fem år, er vi mye sammen med venner som er like gamle. Siden vi bruker mer og mer tid i barnehagen og på skolen, får jevnaldrende stor innfly­ telse på hverandre. Ofte betyr det kanskje mer hva vennene sier og mener, enn det foreldrene og lærerne sier. Spesielt i ungdomstiden har jevnaldringsgruppen stor betydning for både oppførselen, atferden, holdningene og væremåten. Men jevnaldringsgruppen er viktig for oss hele livet. Noen er kanskje med i den samme klikken eller beholder de sam­ me vennene hele livet. Jernalder betyr lik alder, og vennskapet i disse gruppene pleier å være tett, nært og likeverdig. Forholdet mellom

I skarp kontrast til tidligere og til mer stille­ stående kulturer hvor framtiden lå som en ferdig tråkket sti, fram­ trer tenåringer i dag som aktører på flere scener. På de ulike scenene varierer stil, roller, språk og identitet.

68

medlemmene i gruppen er ofte mye mer demokratisk enn det er mellom barn og foreldre. I familien har for­ eldrene makt over barna. Enkelte i gjengen er selv­ følgelig mer dominerende enn andre, men forholdet mellom medlemmene er mye basert på å gi og ta. Du kan aldri bytte ut fami­ lien din, men medlemmene i gjengen kan skiftes ut.

Skolen Årene etter 1960 blir kalt perioden med «utdannings­ eksplosjonen». Fra 1997 har alle barn i Norge rett og plikt til ti års skolegang i grunnskolen, og fra 1993 fikk alle elever rett til å gå tre år på videregående skole. Hvorfor har det vært en så kraftig vekst i utdanningssystemet? Det er nok mange og ulike grunner til det, og vi skal nevne noen av dem. Mange økonomer har ment at kunn­ skapsnivået til befolkningen er viktigere for økonomisk vekst enn det tekniske utstyret. Etterspørselen etter utdan­ net arbeidskraft har økt, og for oss er utdanning veien til høyere stillinger og høyere lønn i samfunnet. Vi kan der­ med se på utdanning som en økonomisk investering for hver enkelt elev. Samfunnslivet har blitt mer og mer preget av sekundærgrupper og formaliserte relasjoner, og det har skapt et behov for mer formalisert sekundærsosialisering. Videre har oppbevaringsfunksjonen skolen har, blitt vikti­ gere. Og endelig har både utbyggingen og endringene i skolevesenet vært preget av et ønske om å skape sosial utjevning. Alt dette er grunner til at utdanningssystemet har blitt mye mer omfattende. Men for oss er det ikke bare økonomiske motiver som ligger bak et ønske om mer utdanning. Lærere og syke­ pleiere har for eksempel ingen stor økonomisk gevinst av utdanningen sin. Den sosiale og kulturelle arven fra den eldre til den yngre generasjonen er viktig. Og foreldrenes utdanning og yrke har trolig mer å si for hva slags og hvor mye utdanning barna tar, enn mye annet. Vi kan også nevne

Familien som institusjon står sterkt i de fleste kulturer.

69

Utdanningssystemet er viktig for kultur- og ideologioverføring, og det skal kvalifisere for viktige roller i samfunnet.

utdanning som statussymbol, og mange ønsker seg et gode som tidligere var forbeholdt noen få. Skoleverket er med på å forme det samfunnet som den kommende generasjonen skal leve i, samtidig som skolen selv blir formet av konflikter og endringer i samfunnet. Fordi skolen er så sterkt politisk styrt, er det offentlige sterkt involvert både når det gjelder oppbygging og inn­ hold. Reformer i skoleverket (for eksempel skolestart for seksåringer) eller når det gjelder enkelte trekk ved inn­ holdet i undervisningen (for eksempel valg av språkform, bruk av karakterer eller kristendomsfagets stilling), kan føre til skarpe politiske konflikter. Skoleliv

og familieliv

Den kanskje viktigste oppgaven skolen har, er å sosialisere for medlemskap i et annet samfunn enn det familiens opp­ dragelse stiler mot. Du lærer både på skolen og i familien, men forskjellige ting. Du opplever nok både foreldre og lærere som autoritetspersoner fordi de har mer erfaringer enn deg. Begge har ansvar for deg og prøver å formidle bestemte atferdsmåter og ferdigheter. Men måten de gjør det på, er forskjellig. Familien har en personlig, følelsesladet struktur, der barna internaliserer foreldrenes rolleforventninger og gjør dem til sine. I skolen må læringsprosessen selvsagt foregå på en mye mindre følelsesmessig måte. Grunnen til det er ikke bare at klassen er større, men lærerne oppfatter opp­ dragerrollen sin som et fag. De har også retningslinjer å forholde seg til, ikke bare følelser. Lærerne er bare sam­ men med barna en kort periode, og de kan erstattes.

70

Foreldrene kan ikke skiftes ut. Lærerne har også mange midler de kan bruke for å få elevene til å oppfylle krav (karaktersetting, straffelekse eller refsing). Men verken lærere eller elever møter hverandre i skolen med hele sin personlighet. De har bare begrensede roller. Skolen mellom familieliv og yrkesliv

Skolen er en mellomstasjon i livet, og skolen er forskjellig fra både familien og yrkeslivet. Det er også mens du er ung at du må gå på skolen, og ungdomstiden er grenselandet mellom barn og voksen. Både i familien og i samfunnet ellers er du sammen med mennesker i ulike aldersgrupper. Barna og de voksne tar del i familielivet, og yngre og eldre arbeider side om side. Skolen derimot avgrenser jevn­ aldrende ungdommer fra resten av samfunnet. I og med at flere og flere tilbringer lengre og lengre tid på skolen, styr­ ker dette grunnlaget for en særegen ungdomskultur. Skolen utfyller familien på to viktige måter: På skolen gjelder de samme normene for alle, uansett personlig leg­ ning, mens det i familien blir lagt vekt på det særegne og blir stilt forskjellige krav og forventninger til hver enkelt. Gjennom undervisningen får elevene også kunnskaper og lærer seg vurderinger som er begrunnet i tenkning, ikke i følelser. Skolens kunnskap skal være nøytral i forhold til følelsesmessige bånd og private forestillinger. På den måten lærer elevene seg holdninger som er grunnleggende i sekundærgruppene i samfunnet. Skolen skiller seg også fra yrkeslivet. I gamle dager var det vanlig at barn og ungdom arbeidet ved siden av skole­ gangen. Men nå er det å gå på skolen en hovedbeskjeftig­ else. Oppmøteplikt og utvidet lesetid har styrket skolen som oppdragende institusjon, men det har også gjort det vanskelig å forene skolegang med arbeid. Hensikten med reformene på slutten av 1800-tallet var å gi barna bedre opplæring og holde dem borte fra helseskadelig arbeid. Men det skarpere skillet mellom skole og arbeidsliv kan også tolkes på en sosiologisk måte: I arbeidslivet er det kontrakter mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Arbeids­ takerne har for eksempel rett til lønn, rett til å organisere seg og rett til å forhandle med arbeidsgiveren. Forholdet mellom skolen og elevene er motsatt. Elevene er pliktige til å gå på skolen, de har ikke noe krav på lønn for sin innsats, og de skal være innstilt på å forandre seg som elever. Skolen oppdrar elevene etter sine retningslinjer, og skolens

71

normer er annerledes enn normene som gjelder i arbeidsli­ vet. Men det at skolen har levd så isolert fra arbeidslivet, har fått økt oppmerksomhet de siste 20 årene. Gjennom klasseråd, elevråd og representasjon i skolens samarbeids­ utvalg får elevene trening i å være med på å ta beslutning­ er, og gjennom «praktisk, sosialt og kulturelt arbeid» eller utplassering i yrkeslivet prøver skolen å bøte på isolasjonen. Den viktigste oppgaven skolen har, er å formidle kunn­ skaper. Det har vært mye strid om den først og fremst skal være allmenndannende eller legge hovedvekten på mer yrkesrettet utdanning. Det vil si om den skal legge hoved­ vekten på at elevene skal vokse inn i rollen som samfunns­ medlemmer eller inn i spesielle yrkesroller. Som regel ønsker vi å lære noe vi har nytte av, om det er å kjøre bil, legge fliser eller bruke Internett. Det er ikke så mange som kommer til å løse andregradslikninger eller bruke reglene for tysk konjunktiv etter at de har forlatt skolen. Men like­ vel er ikke det vi lærer på skolen, overflødig. For selv om skolefagene er forskjellige, gir alle fagene kulturell kunn­ skap. I tillegg til talespråket er skriften og tallene de viktig­ ste «språkene» i samfunnet vårt, og vi må kunne dem for å være et «fullt medlem» i samfunnet. Kan skolen rette opp

sosiale skjevheter?

Sosialiseringen i de ulike familiene er forskjellig både i verdiorientering og språkstil. Er det da slik at skolen er i stand til å rette opp disse skjevhetene? Skolen er jo obliga­ torisk for alle og basert på likhetsidealet: like muligheter for alle. Barn som kommer fra lite privilegerte familiefor­ hold, har da kanskje en sjanse til å bevege seg oppover både sosialt og økonomisk hvis de lykkes på skolen? Eller er det slik at skolen holder ved lag ulikhetene mel­ lom folk? Noen barn får kanskje lite støtte, hjelp og moti­ vasjon hjemme til å gjøre det bra på skolen. Det kan nok være slik hvis foreldrene er fiendtlig innstilt til skolen eller ikke er enige i skolens målsettinger. Kan eller bør skolen gjøre noe med det? Noen steder er skolene svært nedslitte eller har flere elever per klasse og færre lærere enn andre steder. Det er selvsagt urettferdig. Men hvorfor er det slik? Noen blir også utsatt for mobbing på skolen og opplever et fiendtlig miljø der. Andre synes det de lærer på skolen, ikke har noe å gjøre med deres liv verken mens de går på skolen eller når det gjelder hva de kan tenke seg å gjøre etter den obligatoriske skolegangen. Hva kan skolen gjøre med det? 72

Også eventyrene har sine åpenbare og mer skjulte temaer. Selv klas­ sikere har blitt beskyldt for skadelig påvirkning på barn og unge.

Massemedier Virkningene av eventyr, film, tegneserier og fjernsyn har vært gjenstand for mye debatt de siste årene, og flere er redde for at massemediene kan ha skadevirkninger. Men vi må heller ikke glemme at også i gamle dager mente flere at klassikere som eventyrene til brødrene Grimm og H.C. Andersen var skadelig lesning for unge på grunn av voldstemaer og mishandling av barn. Men hvem i våre dager ville legge skylden for angst hos barn på disse forfatterne? Mange sosiologer har studert hvordan innholdet i fjern­ synsprogrammene påvirker oss, men de er ikke enige når det for eksempel gjelder hvordan voldelige filmer virker inn på atferden til barn og unge. Det som er helt klart, er at mediene har mye å si for hvordan vi ønsker å se ut. Det fantes mange aviser, ukeblader og tidsskrifter i de vestlige samfunn fra slutten av 1800-tallet, men det var ikke så mange som leste dem da. Det var først godt ut på 1900-tallet at dette skriftlige materialet ble en del av daglig­ livet til millioner av mennesker. Overgangen til elektronisk kommunikasjon har gått fort. I dag svarer den tiden engel-

73

ske barn i gjennomsnitt bruker foran fjernsynet, til 100 skoledager. Voksne ser nesten like mye på fjern­ syn som unge. Det viser seg også at hvis en nyhet blir presentert på for­ skjellig måte i fjernsynet og i avisa, er det mer enn dobbelt så mange som tror at det som blir vist og sagt på fjernsynet, er sant. Er det det? Det er få samfunn i dag, selv blant de mest tradisjonelle kulture­ ne, som ikke er berørt av masseme­ diene. Elektronisk kommunikasjon er tilgjengelig selv for dem som ikke kan lese og skrive. Og i de mest isolerte områdene i den tredje ver­ den er det vanlig at folk har radio eller fjernsyn. Aviser, bøker, radio, fjernsyn, film, musikk og populærmagasiner gjør at vi blir kjent med nye ting, og gir oss erfaringer vi aldri kunne ha fått uten dem.

En dansk undersøkelse skiller ut tre hovedtyper av seere: Hedonisten ser på fjernsynet som posi­ tivt og planlegger ikke seingen så nøye. Moralisten oppfatter fjernsynet som en frist­ else en helst hør unngå. Dersom en ser på, bør det helst være planlagt, og en må være konsen­ trert om et bestemt pro­ gram. Pragmatikeren har en uhøytidelig, men positiv holdning til fjernsynet.

74

Andre sosialiseringsinstanser I alle kulturer er arbeidsplassen et sted der sosialiserings­ prosessen foregår. Det er bare i industrialiserte samfunn et stort antall mennesker arbeider hver dag andre steder enn hjemme. I mer tradisjonelle samfunn arbeider folk nærme­ re hjemmet eller har arbeidsplassen sin i tilknytning til hjemmet. Arbeid i slike samfunn er ikke en klart atskilt aktivitet slik det er for de fleste i mer moderne samfunn. Der er det å gå ut i arbeidslivet en mye større forandring i livet enn i tradisjonelle samfunn. I arbeidslivet er miljøet ofte mer formelt og stiller ofte krav til hvordan vi skal opp­ føre oss, og hva vi skal ha på oss. Lokalsamfunnet har mistet mye av sin betydning i sosia­ liseringsprosessen i moderne samfunn, men det er fortsatt en viktig faktor. Selv i store byer er det godt utviklede nabolagsgrupper og organisasjoner som idrettsforeninger, politiske lokallag, klubber eller menigheter. Disse gruppe­ ne har ofte stor innflytelse på medlemmenes holdninger og aktiviteter.

Utbyggingen av drabant­ byer, særlig fra 1945 og utover, er en unik fase i norsk boligbygging. Områder endret totalt karakter i løpet av noen få år. Lambertseter 1957. © Arne Stenseng/BONO 1998

Språket er

menneskets viktigste redskap

George Herbert Mead (1864-1929) var en av de første som satte språket i sentrum i sosialiseringsprosessen. Det er språ­ ket som gjør mennesket til et sosialt vesen. Menneskets bevissthet vokser fram gjennom en sosial prosess. Når er lite barn oppdager seg selv som et vesen med egne initiativ og hensikter, skjer dette gjennom kommunikasjon og samhand­ ling med andre. Det er først som en motsetning til voksne at barnet ser seg selv som barn. En liten jente oppdager seg som en jente først som en motsetning til pappaen og som samme kjønn i forhold til mammaen. Hele den intellektuelle utviklingen hos barnet er basert på de relasjonene det inngår i. Det er på denne måten barnet etter hvert utvikler en identitet. I denne utviklingsprosessen er språket det viktigste. Barn har et språk helt fra fødselen, de ler, gråter eller gurgler, og de voksne besvarer dette språket på forskjellig måte ved at de hermer de språklige uttrykkene barnet kommer med. Disse situasjonene er utgangspunktet for det som Mead kaller rolleovertaking. Rolleovertaking gjør at omverdenen etter hvert får en mening. For barnet er det først foreldrene, deretter andre mennesker og til sist andre ting som får mening. Meningen blir knyttet til det vi kaller symboler. Barnet lærer å kjenne og tilpasse seg sym­ bolene i omverdenen gjennom sosialiseringsprosessen.

75

SAMMENDRAG Menneskene fødes med et stort register av forskjellige atferdsmuligheter, men de utvikler en væremåte som passer til det samfunnet de tilhører. Det er denne PROSESSEN vi kaller SOSIALISERING. Sosialiseringsprosessen foregår hele livet. I de første leveårene er det familien som er viktigst for barnet, det vi kaller PRIMÆRSOSIALISERING. Senere er det jevn­ aldrende og forskjellige samfunnsinstitusjoner som er de viktig­ ste SOSIALISERINGSFAKTORENE, det vil si SEKUNDÆR SOSIALISERING. Gjennom sosialisering får vi både kunnska­ per og forståelse for samfunnets NORMER. Vi sier at normene er INTERNALISERT når de blir en del av vår personlighet. Før i tiden gikk familiens sosiale posisjon i arv, men slik er det ikke i dag. Likevel er det slik at både HVOR du er født, og hvilken familie du er oppvokst i, påvirker hvordan du er. I dagens samfunn tilbringer vi mye tid sammen med JEVN­ ALDRENDE. Spesielt i ungdomstiden har jevnaldringsgruppen stor betydning for både vår oppførsel, atferd, holdninger og væremåte. MASSEMEDIENE påvirker både hver enkelt av oss og samfunnet. Veksten i massemediene fra skriftlig materiale til elektronisk kommunikasjon har gått fort. Skolen er en svært viktig sosialiseringsfaktor. Skolens vik­ tigste oppgave er å formidle kunnskap. Og det du lærer på skolen, er forskjellig fra det du lærer både i familien og yrkes­ livet. I tradisjonelle samfunn har folk ofte arbeidsplassen sin i tilknytning til hjemmet, mens i et moderne samfunn er arbeidet en klart atskilt aktivitet. Lokalsamfunnet har mistet mye av sin betydning i sosialiseringsprosessen, men det er fortsatt en vik­ tig faktor.

SPØRSMÅL uMm

1 2 3 4 5 6 7 8

76

IHHMHHi

Hva er sosialisering? Er menneskets karakter nedarvet eller sosialt lært? Hva er forskjellen på primær og sekundær sosialisering? Hva betyr det at normene er internalisert? Hva er indoktrinering? Hvordan oppstår tradisjoner? Karakteriser endringene over tid i sosialiseringsprosessen. Hva kjennetegner sosialiseringen i a) familien, b) skolen, c) arbeidsplassen, d) massemediene?

OPPGAVER 1

2 3 4

5 6

Beskriv sosialiseringsformene blant elevene på den skolen du går nå. Hvilke forventninger særpreger elevrollen, og hvordan møter nye elever disse forventningene fra ulike normsendere? Drøft hva ulike sosialiseringsfaktorer betyr for ungdommen. Drøft massemedienes påvirkningskraft. Ta for deg et par nummer av dagsaviser og finn eksempler på stoff som har tilknytning til sosialisering. Drøft: Er skolen i stand til å rette opp eventuelle sosiale skjevheter? Diskuter på hvilken måte nærmiljøet kan påvirke hvordan du er.

ORDFORKLARINGER Indoktrinering: Når normene innlæres uten at individet selv er aktivt i vurdering av inn­ holdet, eventuelt til tross for at individet ønsker å forkaste dem.

Sekundærsosialisering: Samfunnsmedlemmene føres inn i de spesi­ fikke rollene de vil få i sekundærgrupper.

Internalisering: Når samfunnet blir en del av oss selv, og vi blir en del av samfunnet.

Sosialisering: Vi får forståelse for, kunnskap om og oppdras til samfunnets sosiale nor­ mer.

Primærsosialisering: Familien sosialiserer barna til roller i de nærmeste sosiale syste­ mer.

Tradisjon: Når vi lærer samfunnets normer, verdier og forventninger. Sosialiseringen sik­ rer dermed samfunnets tradisjoner.

Kjønn, seksualitet og familie Hva vil det si å være en mann og en kvinne? På engelsk bruker de ordet «sex» for å beskrive biologiske og fysiske forskjeller mellom menn og kvinner og «gender» for å beskrive psykiske, sosiale og kulturelle forskjeller mellom kjønnene. I det norske språket har vi ikke to ulike ord for kjønn, men svært mange forskjeller mellom menn og kvinner er ikke biologiske. Derfor snakker sosiologer også om det sosiale kjønnet. I dette kapittelet skal du lære mer om: • • • •

Kjønnsforskjeller Mannsdominans Seksualitet Ekteskap og familie

Kjønnsforskjeller: natur eller oppdragelse? Menn og kvinner oppfører seg ulikt. Tror du dette kommer av biologiske eller sosiale forskjeller? Det finnes kjønnsforskjeller i alle kulturer. Som regel er det mennene som for eksempel jakter og kriger. Noen mener at det er biologisk bestemt, at det er mer naturlig for menn å krige fordi de har mer aggresjon enn kvinner. Andre mener at denne forskjellen kommer av ulik sosial læring. Det er vanlig at kvinnene har omsorgen for de små barna. Derfor kan de ikke forlate familien for å jakte eller krige.

78

Masaikrigere. Hvorfor

jakter menn?

De som mener at dette er biologisk bestemt, har studert det mannlige kjønnshormonet testosteron og ser en sammenheng mellom dette hormonet og aggressivitet. Dyreforsøk med aper har vist at når de blir kastrert ved fødselen, blir de mindre aggressive enn normale hunnaper. Aper som er mer aggres­ sive og dominerende enn normalt, har også mer av dette mannlige kjønnshormonet. Men på den andre siden er det også vist at hvis en gir hannapene gode muligheter til å være aggressive og dominerende, øker testosteronmengden. Aggressiv oppførsel har derfor en sammenheng med produk­ sjonen av kjønnshormonet, men det kan ikke bevises at hor­ monet i seg selv øker aggressiviteten. Vi kan selvfølgelig ikke gjøre forsøk på samme måte med mennesker. Men i et tilfelle skjedde det en alvorlig skade hos en enegget tvillinggutt. (Eneggede tvillinger har samme sett med gener.) Skaden førte til at han fikk rekonstruert kjønns­ organet sitt til et kvinnelig kjønnsorgan. Etter dette behandlet alle ham som en jente. Da tvillingparet ble seks år, viste den ene en typisk gutteatferd og den andre en typisk jenteatferd. Jenta likte å leke med dukker, hjelpe til i huset og ønsket å bli gift når hun ble stor. Gutten lekte med biler og skulle bli politi eller brannmann.

79

Kjønnssosialisering

Hjemmets lime arne på 1950-tallet. Mor har fått ny komfyr.

80

En måte å forstå kjønnsforskjeller på er å studere sosialise­ ringsprosessen. Kanskje er det slik at vi lærer oss ulike kjønnsroller fordi vi blir behandlet ulikt som gutter og jenter? Ser vi en baby på seks måneder i grønne klær, er det vanskelig å vite om det er en gutt eller en jente. Men hvis ungen er kledd i rosa og vi får vite at hun heter Eva, kan vi plutselig tydelig se at det er en jente. Barn lærer kjønnsforskjeller allerede i spedbarnsalderen. De merker at voksne oppfører seg ulikt overfor dem. De lærer å se forskjeller på menn og kvinner fordi vi har ulike klær, hårfasong, utseende og stemme. Fra toårsalderen får barna en forståelse av hva kjønn er. De vet om de er gutt eller pike, og de kan også vanligvis bestemme andres kjønn. Men ikke før ved fem-seksårsalderen for­ står barn at kjønn er noe de ikke kan forandre på. Etter hvert erfarer barna gjennom leker, bildebøker og fjernsynsprogram at det er forskjeller mellom gutter og jenter. I leketøyskataloger er lekene inndelt etter gutteleker og jenteleker. Alt dette er med på å opprettholde det tradisjo­ nelle kjønnsrollemønsteret. Undersøkelser av skolebøker viser at gutter og jenter blir framstilt ulikt. Det er flere histo­ rier om gutter og flere bilder av gutter, og eksemplene som blir brukt, er ofte hentet fra guttenes hverdag. De kjenner seg lettere igjen enn jentene. Aktivitetene til gutter og jenter blir også framstilt på forskjellig måte. Guttene er interessert i vågale ting og i utendørsaktiviteter som krever både mot, uavhengighet og styrke. Jentene blir framstilt som mer passive, og interessene deres er begrenset til innendørsaktiviteter. Det er klart at kjønnssosialiseringen er sterk, og å utfordre den kan virke forvirrende. For

Om kjønnsforskjeller: Boka Egal i as døtre av Gerd Brantenberg skil­ drer et samfunn hvor mye er snudd på hodet, men likevel så likt noe vi kjenner. Her er det kvin­ nene som bestemmer, mennene er de svake: Det er tross alt menn som avler barn. Mennene er husfedre, pynter seg i kjoler med penisholdere (PH) i tyll utenpå, har begrensede yrkesmuligheter, i hvert fall når det blir barn, for da må jo de være hjemme. Dessuten er det viktig at de er jomherrer når de møter sin utkårede. På bildet fra teateroppsetningen ser vi noen yndige herrer omkranset av staute sjøkvinner.

selv om både foreldrene og skolen ønsker å være kjønns­ nøytrale, forventer samfunnet for øvrig at vi skal oppføre oss som jenter/kvinner og gutter/menn.

Hva er det som gjør at vi føler oss som menn og kvinner? Kjønn er mer enn det å være gutt eller jente eller oppføre seg som gutt eller jente. Vi føler oss som menn og kvinner fordi kjønnsforskjeller er noe vi lever med hver dag. En kvinne og en mann som er glade i hverandre, viser ikke samhørighet med samme fysiske signaler. Går de omslynget nedover gata, ligger armen hans om skulderen hennes og armen hennes om livet hans. Eller de kan gå «arm i arm» - han med hånden i lomma, hun med armen hektet i armkroken hans. Hvis en kvinne går med armen 81

Også i intime situasjo­ ner gjør kjønnsrollene seg gjeldende. Coitus © Gustav Vigeland/ Vigelandsmuseet/BONO 1998.

rundt skuldrene hans og han med armen rundt livet hennes, ser folk rart etter dem. Hvis en kvinne går med hånden i lomma, mens en mann har hånden sin hektet inn i armkroken hennes - eller hun har armen om skuldrene til en mann som går med hendene i lomma - er det rimelig å anta at kvinnen er mor og mannen sønnen hennes. Nå vil du kanskje si: Vi gjør dette fordi mannen vanlig­ vis er den høyeste, og derfor er det upraktisk for mannen og kvinnen å bytte positur. Men det samme er også obser­ vert når mannen er den laveste: Er han for kort til å legge armen rundt kvinnens skuldre, velger de ikke den omvend­ te løsningen, men går hånd i hånd. Dessuten forventer sam­ funnet vårt at mannen skal være høyere (og eldre, rikere og smartere), nettopp fordi det gir ham rammen som beskytte­ ren, en med høyere status. Også i intime situasjoner gjør kjønnsrollene seg gjelden­ de. Når en mann og en kvinne legger seg sammen, legger han seg ofte rett ut på ryggen, mens hun ligger på siden med kroppen inntil hans. Hun legger hodet på skulderen hans, og armen hans ligger rundt henne. Daglig inntar menn og kvinner automatisk sine posisjoner, og det rituelle i dem er en kilde til trygghet og velvære. Det føles riktig og godt, fordi det er velkjent og harmonerer med det vi til stadighet ser på bilder og i det virkelige livet. Kjønnsrollemønsteret er så knyttet til våre liv at vi mer­ ker dem ikke før de blir borte eller forandrer seg. Det er viktig å få med seg at kjønn er noe sosialt som både blir skapt og forandret gjennom vårt forhold til andre. Derfor er det viktig for samfunnsforskere å studere kjønnsforskjeller i familien, religionen, yrkeslivet, det politiske systemet osv.

82

Er mannsdominans et universelt fenomen ? Det er altså ikke gitt fra naturens side hvordan forholdet mellom kjønn skal være, hvem som gjør hva, hvem som bestemmer over hvem, eller hvem som verdsettes høyest. Mange studier viser at kvinners bidrag til husholdet (målt i næringsverdi) er mye viktigere enn det menn bidrar med. I de fattige landene er det ofte kvinner som arbeider mest, når vi summerer alle nødvendige gjøremål. Likevel blir menns bidrag ofte høyere verdsatt. Også i vårt eget samfunn finner vi lønnsforskjeller mellom kvin­ ner og menn, selv for samme type arbeid. En annen ting er at de typiske kvinneyrkene ofte er mye lavere lønnet. Er det slik at industriarbeidere og ingeniører yter viktigere bidrag enn sykepleiere og førskolelærere? I mange tradisjonelle stammesamfunn er det slik at jakt­ byttet som mennene skaffer, blir verdsatt høyere enn de hageproduktene kvinnene bidrar med, selv om jaktbyttet bare utgjør en mindre andel av næringsgrunnlaget. Antropologer som har studert slike samfunn, sier at jakt­ byttet er viktig nettopp fordi det er mennene som jakter. Kanskje finner vi det samme fenomenet hos oss: Industriarbeidere og ingeniører blir sett på som viktigere nettopp fordi det tradisjonelt har vært menn som har hatt disse yrkene. Akkurat som jegere kan gi inntrykk av at jak­ ten er det folket lever av, kan vel bygningsarbeidere si at det er viktigere å bygge sykehusene enn å pleie pasientene? Forholdet mellom kjønnene dreier seg ikke bare om verdsetting eller status. Det dreier seg også om hvem som bestemmer hva og hvem som har mest makt (ofte henger jo disse to tingene sammen). Også når vi studerer makt og beslutninger finner vi som regel at mannen er den domine­ rende. Kvinner har riktignok ofte en del å si innenfor fami­ lien, men når vi ser samfunnet som helhet, er det et flertall av menn i viktige posisjoner. Tverrkulturelle studier viser at mannsdominans er et universelt fenomen. Forskere har lenge vært på jakt etter et såkalt matriarkat, det vil si et kvinnedominert samfunn, men jakten har ikke lyktes helt. Det ser ut som om alle kjente samfunn er styrt av menn i større grad enn av kvin­ ner. Likevel er myten om et tidligere kvinnedominert sam-

Khasistammen i den indiske delstaten Meghalaya er en av få grupper i verden som har et matriarkalsk sam­ funnssystem. «Vi er blitt redusert til avlsokser og barnevakter liten noen virkelig plass i samfun­ net,» sier lederen for mennenes organisasjon. Or this way © Morten Magnus/BONO 1998.

83

funn kjent flere steder. Men overalt gjentar historien seg: Mytene forteller om mennenes makterobring og om opp­ rettelsen av et patriarkalsk samfunn, det vil si et samfunn der mennene er de dominerende. Hvordan skal vi forklare et så universelt fenomen? Denne modellen har hatt stor gjennomslagskraft i det sam­ funnsfaglige miljøet: Kvinner: biologi -^bam/amming/omsorg —>husholdsnære -^privat sfære -^underordning -»partikularistiske —»anomi

Menn:

biologi —>ffavær av bindinger -»mobilitet/jakt/krig -^offentlig sfære -^dominans -^universalistisk—>orden

Forklaringen er slik: Kvinner føder barn. De ammer barn og har som regel hovedansvaret for pass og stell de første leveårene. Dette binder dem til den «private sfæren», det vil si til boplassen, husholdet og kjernefamilien. Menn har ingen slike bindinger, i hvert fall ikke når det gjelder føds­ ler og amming. Derfor har menn en større «radius»; de må skaffe mat, beskytte familien og gruppen og håndtere for­ holdet til omverdenen. De blir i større grad knyttet til den «offentlige sfæren», og det er i den offentlige sfæren at beslutninger blir tatt og makt fordelt. Ifølge denne model­ len er kvinner mer partikularistiske: De tar seg av de små tingene, enkelthetene, stykkene og bitene i dagliglivet. Menn har derimot en universalistisk orientering. De er opptatt av helhet, orden og de store linjene. Kvinnepers­ pektivet kan derfor oppfattes som mer oppstykkende (anomi), mens mannsperspektivet virker samlende og helhetlig. Men det finnes eksempler som modifiserer modellens generelle gyldighet. Disse har naturlig nok vært gjenstand for mye oppmerk­ somhet fra antropologer. Hopi-indianeme i Nord-Amerika er blant dem. Her har kvinner en klar egenforståelse av å være viktigst - rett og slett fordi de er mødre. Det er de som bringer liv, og som sørger for at slekten og menneske­ heten blir ført videre. Vi ser på mange områder i vårt eget samfunn at det gror fram nye perspektiver og praksiser i forholdet mellom kjønnene. Sammenlikner vi med modellen ovenfor, ser vi også at vi et stykke på vei klarer å overskride de biologiske 84

Mannlige og kvinnelige arbeidsoppgaver i 150 samfunn Aktiviteten er utført

Aktivitet/ oppgave 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25. 26. 27. 28. 29. 30. 31. 32. 33. 34. 35. 36. 37. 38. 39. 40.

jakt på store havdyr Metallutvinning Metallarbeid Tømmerhogst Jakt på store landdyr Skogsarbeid Fuglefangst Produksjon av musikkinstrumenter Fangst av små landdyr Båtbygging Tillaging av steinprodukter Tillaging av produkter av bein, horn og skjell Gruvearbeid og steinbryting Leddbehandling og kirurgi Slakting Rydding av jord Fiske Husbygging Jorddyrking Preparering av skinn Sanking av små landdyr etc. Planting og såing Innhøsting Stell av grønnsaker og åker Melking Kurvfletting Bæring av varer/produkter Tilvirking av kjøtt og fisk Veving Sanking av små sjødyr Sanking av brensel Tilvirking av klær Produksjon av krukker og kar Sanking av ville matvekster Laging av melkeprodukter Spinning Klesvask o.l. Vannbæring Matlaging Tilberedning av grønnsakmat

Utelukkende av menn

Hovedsakelig av menn

Likt

Hovedsakelig av kvinner

48 37 85 135 139 159 132 83 136 84 67 71 31 34 122 95 83 105 66 39 27 27 10 22 15 37 18 18 24 II 25 16 14 6 4 7 5 4 0 3

0 0 1 4 5 3 4 3 12 3 0 7 1 6 9 34 45 30 27 4 3 35 37 23 2 9 12 2 0 4 12 4 5 4 0 3 0 4 2 1

0 0 0 0 0 1 3 1 1 3 6 2 2 4 4 6 8 14 14 2 9 33 34 24 8 15 46 3 6 1 12 II 6 18 0 4 4 8 2 4

0 0 0 0 9 1 0 0 1 0 0 0 0 0 4 3 5 9 17 5 13 26 34 30 2 18 34 3 8 12 23 13 6 42 0 5 8 13 63 21

Utelukkende av kvinner 0 0 0 0 0 0 0 1 0 1 0 2 1 0 4 1 2 20 10 31 15 20 26 32 21 51 36 40 50 27 94 78 74 65 24 72 49 131 117 145

Kilde: G.R Murdock & C. Provost: Foctors in the Division of Labor by Sex, Ethnology. 12 no 2, 1973, s. 207

bestemte rammene. Vi har hjelpemidler (tåteflasker og bamegrøt), støtteordninger (barnehager og dagmammaer) og handlingsmønstre (pappaperm og hjemmeværende fedre), og vi har ideologier (likestilling er best og riktigst for barn og voksne). I mange sammenhenger er det nå kvinner som blir framhevet som de samlende og helhetstenkende, mens fagidiotene, sektormenneskene, de familieoppsplittende karrierejegere, ja, til og med krigshisseme stort sett er menn!

85

Seksualitet: natur eller oppdragelse? Seksualiteten er noe naturlig og biologisk. Men det er store variasjoner i seksualiteten hos mennesker. Kvinner og menn har forskjellig anatomi, derfor er også seksualiteten til menn og kvinner forskjellig. Tror du ulik seksualatferd kommer av biologiske eller sosiale forskjeller? For å lage barn på en naturlig måte er heteroseksualitet en forutsetning, og derfor er denne formen for seksualitet den vanligste i de fleste samfunn. Men det finnes mange andre former for seksualitet: lesbiske kvinner, homofile menn, biseksuelle kvinner og menn, transvestitter (kvinner som kler seg i mannsklær eller omvendt) og transseksuelle (kvinner eller menn som foretar kjønnsskifte). Seksualatferden varierer, og noe blir regnet som nor­ malt, noe som umoralsk og noe som forbudt. En mann eller en kvinne kan ha et seksuelt forhold til andre menn, kvin­ ner eller begge deler. Det kan skje to og to, eller tre eller flere kan delta. En kan ha sex med seg selv eller leve i søli­ bat. Noen bruker pomografi for å få tilfredsstilt seksuelle lyster, andre praktiserer sadomasochisme, noen har sex med dyr, mens pedofile føler seksuell tiltrekning til små barn. Hva som er akseptabel kjærlighet, varierer også i de ulike kulturene. Det viser at seksualatferden er noe som er sosialt lært, den er mer enn bare biologi.

Seksualitet i vestlig kultur Kristendommen har preget synet på seksualiteten i vår kul­ tur. Tidligere var de vanligste normene at seksuell omgang var noe en hadde for å få barn, og at sex derfor var noe som hørte ekteskapet til. På 1800-tallet satte også medisi­ nen sitt preg på de seksuelle normene. Det ble hevdet at seksuell aktivitet uten forplantningsmessige hensyn kunne føre til sykdom. På 1800-tallet var det mye hykleri rundt seksualiteten. «Ærbare» kvinner skulle ikke vise seksuelle lyster og skul­ le møte ektemannens tilnærmelser bare for å tjene ham. Prostitusjon var ofte både åpent og tolerert. Gifte menn

86

Kjønnsidentitet

og penismisunnelse

Psykologen Sigmund Freud har den mest innflytelsesrike og omstridte teorien om kjønnsidentitet. Freud mener at et barn forstår om det er jente eller gutt når det oppdager om det har en penis eller ikke. Det å ha penis er det samme som «jeg er en gutt». Ifølge Freud vil en gutt ved fire-femårsalderen føle seg truet av lydigheten faren forlanger av ham. Gutten fantaserer om at faren skal ta fra ham penisen. Gutten har erotiske følel­ ser for moren og ser på faren som en konkurrent om morens oppmerksomhet. Når gutten undertrykker de erotiske følelsene for moren og aksepterer faren som den overlegne, identifiserer han seg med faren og blir klar over sin mannlige identitet. Gutten gir slipp på sine følelser for moren ut fra en ubevisst frykt for å bli kastrert av faren. Freud tror at jenter misunner guttene penisen. Småjenta får mindre respekt for moren fordi hun mangler penis, og fordi hun ikke klarer å skaffe seg en. Når jenta identifiserer seg med moren, overtar hun morens underdanige rolle som nest best. Når denne perioden i opp­ veksten er over, har både jente- og guttebarnet lært seg å undertrykke erotiske følelser. Fra femårsalderen og fram til puberteten er seksuelle aktiviteter uaktuelle, men de biologiske endringene i forbindelse med puberteten aktiviserer de erotis­ ke følelsene på nytt.

Sigmund Freud (1856-1939).

som brukte prostituerte eller hadde elskerinner, ble behand­ let mildt av samfunnet, mens kvinner som hadde elskere, vakte skandale. Litt av denne dobbeltmoralen finner vi kanskje i dag også? Før 1960 var det rådende synet at det var uakseptabelt å ha sex før ekteskapet, og alt annet enn heteroseksualitet ble sett som unormalt. Men i dag er det et mer liberalt syn på seksualitet. I filmer, i blader og på fjernsynet kan vi lese, se og høre om seksuelle handlinger, og det ville ha vært uten­ kelig for noen år siden.

Seksualatferd Det er lett å snakke om samfunnets normer for seksualitet, men vi vet lite om privat praksis. Alfred Kinsey var den første som gjorde undersøkelser på seksualatferd i USA på 1940- og 1950-tallet. Resultatene var overraskende og sjok­ kerte mange, nettopp fordi det var stor avstand mellom den

87

offentlige oppfatningen av hvordan den seksuelle atferden var, og det som kom fram gjennom hans studier. Han fant blant annet ut at 70 % av mennene hadde oppsøkt prostitu­ erte og 84 % hadde seksuelle erfaringer før ekteskapet. Blant kvinnene hadde 50 % hatt sex før ekteskapet, men de fleste hadde hatt sex med dem som senere ble deres ekte­ menn. Gapet mellom det som var offentlig akseptert, og den reelle aktiviteten var klar. Men seksualatferden har endret seg siden 1950-årene, og det er vanligere å snakke åpent om sex i våre dager. I 1960-årene var det sterke sosiale bevegelser. Hippie­ kulturen og livsstilen der brøt med de tidligere seksuelle normene. Hippiene var for seksuell frihet, og seksualiteten til kvinnene ble ikke knyttet til reproduksjon. Kvinner ville ha sine egne seksuelle verdier på egne premisser, og de kri­ tiserte dobbeltmoralen. I 1980 ble det på nytt gjort en studie i USA for å se om seksualatferden hadde forandret seg siden Kinsey-rapportene. Det viste seg at den seksuelle debutalderen var lavere, og de unge hadde et like variert seksualliv som de voksne. Det eksisterte fortsatt en dobbeltmoral, men den var ikke så tydelig som før. Kvinner ville tilfredsstilles like så mye som menn. Men det viste seg også at menn hadde fått økt prestasjonsangst. At så mange menn følte seg seksuelt util­ strekkelige, er litt rart, for i samfunnet ellers fortsatte de å dominere. Flere menn enn kvinner var voldelige, og volde­ lig atferd kunne brukes som et kontrollmiddel. Noen menn brukte seksualiteten mer som tvang enn fornøyelse. Ikke bare kvinner, men også menn ville vinne på å ikke bruke seksualiteten som et kontrollmiddel. I 1994 ble det igjen foretatt en seksualvanestudie i USA. Til manges overraskelse viste det seg nå en seksuell kon­ servatisme. Troskap i ekteskapet var det vanligste. Bare 10 % av kvinnene og 25 % av mennene hadde hatt et utenomekteskapelig forhold. En gjennomsnittsamerikaner hadde hatt tre partnere i løpet av livet. Men de fleste hadde hatt seksuell erfaring før ekteskapet - hele 95 % av de som giftet seg, hadde hatt sex tidligere.

88

Homoseksualitet Homoseksualitet finnes i alle kultu­ rer, og det har vært og er store vari­ asjoner i synet på homofili. Mange steder har homofili vært forbudt og kunne bli straffet med døden. Dødsstraff for «unaturlig oppfør­ sel» ble avskaffet i USA i 1776 og i Europa på slutten av 1800-tallet. Men inntil for noen tiår siden ble homoseksualitet oppfattet som et seksuelt avvik og noe kriminelt. Den norske kirke aksepterer fort­ satt ikke homoseksualitet. Så sent som i 1998 bryter kirken arbeids­ miljøloven og nekter homofile vigslede stillinger i kirken. I noen kulturer er homofili akseptert, og enkelte steder blir det også oppfordret til homofile for­ hold. Batak-folket tillater for eksempel homoseksualitet før ekte­ skapet. I andre samfunn rundt Stillehavet blir også homoseksuali­ tet akseptert før ekteskapet, men bare blant menn. Forholdene er åpne og akseptert av sam­ funnsmedlemmene. Undersøkelser viser at det er mange som har homosek­ suell erfaring (både kvinner og menn) uten å være erklært homoseksuelle. Noen prøver ut homofil sex helt tilfeldig, og det har som regel ingen betydning verken for nåværen­ de eller senere seksuell legning. En annen type homofili er situasjonsbetinget. Av og til har en ikke muligheter til å ha seksuelt samkvem med det annet kjønn, for eksempel i et fengsel. En tredje gruppe er bevisst sin seksuelle legning, men de lever i et miljø der det ikke er tolerert å være homofil. For andre er homoseksualitet en livsstil, og de lever åpent ut sin seksuelle legning. De søker gjeme sam­ men i grupper og er opptatt av det å være homofile. Det å erklære seg homofil er en vanskelig prosess for mange. Likevel kan åpenhet gi et bedre liv. Intoleransen overfor homofile har vært sterk gjennom tidene, og det er først de siste årene at mytene har blitt

Det har vært og er store variasjoner i synet på homofili.

89

imøtegått. Homoseksualitet er verken en sykdom eller et tegn på psykisk ubalanse. Mange mener at det å være homofil ikke er noe en selv velger, men at det er naturskapt. Derfor er det ikke mulig å få en homofil til å «omvende» seg, som å få vedkommende til å gi avkall på å elske en annen av det samme kjønn. Samfunnet fokuserer mye mer på mannlig homoseksua­ litet enn på kvinnelig. Lesbiske grupper er ofte mindre og dårligere organisert, og de lesbiskes kamp har også vært mye kvinnekamp. Flere land i Europa, som Danmark, Sverige og Norge, har partnerskapslover som gjør at homofile par har nesten de samme rettighetene som par i «vanlige» ekteskap. Hvorfor tror du dette var så viktig å få til for de homofile, når det ser ut som om tradisjonelle ekteskap delvis har mis­ tet sin betydning? De vil rett og slett bare ha de samme rettigheter og plik­ ter som andre. Ekteskapet er på mange måter en emosjonell handling. Men fra statens side innebærer ekteskapet at en har arverett til hverandre, en har rett til ektefellens pensjon, og det gir partnere spesielle rettigheter ved sykdom.

Transvestitter: Ordet defineres som seksuelt avvik som består i trang til å kle seg som eller bruke ting som er typisk for det motsatte kjønnet.

90

Fra filmen «Pretty woman» med Richard Gere og Julia Roberts. Den vakre og uskyldige prostituerte møter drømmeprinsen. Hollywood har alltid vært opptatt av prostitusjon -på film.

Prostitusjon Prostitusjon kan defineres som en handling der den ene parten tilbyr seksuelle tjenester mot penger. Ordet prostitu­ ert ble vanlig først på 1700-tallet, og prostitusjonen var nær knyttet til den økte urbaniseringen. I tradisjonelle småsam­ funn er kontrollen sterkere og samfunnet mer gjennomsik­ tig, så derfor ville det være vanskelig å etablere et prostitusjonsmiljø der. Noen kvinner selger seg for en kortere periode, for sene­ re sjelden eller aldri å gjøre det igjen. Andre har det som hovedinntektskilde i mange år. Arbeidet blir utført på for­ skjellige steder. En gateprostituert treffer kundene på gata. En callgirl får kontakt over telefon og besøker kundene hjemme eller tar selv imot besøk. Det finnes også rene bor­ deller, og noen arbeider i spesielle helse- eller solstudioer. I Norge er det forbud mot organisert prostitusjon, gateprostitusjon og barneprostitusjon, men lovverket rammer sjelden horekundene. En studie av barneprostitusjon i USA, England og Tyskland viser at de fleste barna som havner i denne situasjonen, er barn som har rømt hjemme­ fra og tyr til prostitusjon for å tjene til livets opphold. I land som Filippinene og Thailand er barneprostitusjon en del av sexturistindustrien. Mange europeiske land har lover som forbyr sine innbyggere pedofile handlinger også i utlandet, men lovene er vanskelig å håndheve. Prostitusjon uttrykker på mange måter en maktbalanse mellom kvinner og menn og mellom voksne og barn. Det understreker bildet av menn som ser på kvinner som rene objekter.

9« Hvorfor tror du prostitusjon er så utbredt?

91

Ekteskap og familie

/ vår kultur er det knyt­ tet sterke romantiske forestillinger til ekteska­ pet; men vi skal ikke gå så veldig langt tilbake i tidfør familien og hen­ synet til sosial status ofte spilte en stor rolle.

92

En eller annen form for ekteskap finnes i alle kjente sam­ funn. Det er likevel svært store variasjoner når vi tenker på hvilke regler og hvilken praksis som gjelder, og det gjør det litt vanskelig å gi begrepet en fullgod definisjon. 1 et ekteskap slik vi kjenner det fra vårt eget samfunn, er det en kvinne og en mann som bor og lever sammen i et hushold, og de har gjerne ett eller flere barn. De har frivillig valgt hverandre, oftest ut fra en gjensidig følelsesmessig tiltrek­ ning, og de har inngått en formell og uformell kontrakt med en rekke rettigheter og plikter i forhold til hverandre, til andre familiemedlemmer og til samfunnet. Ser vi på ekteskapet i et tverrkulturelt perspektiv, er det trolig bare det at det er en gjensidig kontrakt som spesifiserer rettig­ heter og plikter mellom parter, som gjelder generelt. Knytter vi disse ret­ tighetene og pliktene til henholdsvis sek­ sualitet og barn, nærmer vi oss en definisjon av be­ grepet. I sin mest generelle form kan vi derfor si at ekte­ skapet er en sosial institusjon som defi­ nerer partenes rettig­ heter og plikter i forhold til hver­ andres seksualitet og/eller hverandres barn. Men en slik «min­ ste felles multiplumdefinisjon» utelater samtidig viktige sider ved den betyd­ ningen og funksjonen ekteskapet har i ulike samfunn. Hos oss er for eksempel sterke romantiske forestillinger knyttet til ekteskapet, og eksotiske «avvik» fra vårt eget mønster som flerkoneri og «ufrivillige» eller «arrangerte» ekteskap virker lite forlokkende. I tradisjonelle småsamfunn og i store deler av verden er det som regel helt andre forhold ved ekteskapet som er vik­

tige. Det kan vi finne igjen i de reglene som gjelder for hvordan ekteskapene skal inngås, hvordan de skal leves, og hvordan de skal avvikles. Som vi kan se nedenfor, er det ett særtrekk som står sentralt.

Et forhold mellom grupper Et ekteskap er i større grad et forhold mellom grupper enn et forhold mellom individer. Det betyr at gruppehensyn er viktigere for partnervalget enn individuelle hensyn. Slike gruppehensyn kan ikke alltid forklares entydig. Vi må se på ekteskapets funksjon innenfor en større sosial, økono­ misk og politisk sammenheng; her blir det fokusert på blant annet den betydningen ekteskapskontrakter har for sosial integrasjon, som ledd i dannelse av allianser mellom grup­ per, som del av et system for bytte av goder eller verdier, eller som en mekanisme for å regulere reproduksjon og sosialisering. Ekteskap som forsvarsallianse Yanomamoindianerne lever i små landsbyer i regnskogene i Amazonas. De har en svært enkel teknologi og lever hoved­ sakelig av hagebruk og jakt. Yanomamoene er et krigerfolk, og de er til stadighet på krigertokt eller må forsvare seg mot angri­ pere. Noe av hensikten med krigertoktene er å røve kvinner og materielle goder. Det er hele tiden skiftende allianser og fronter mellom de ulike landsbyene. På grunn av de stadige truslene om angrep, men også for å bedre sin egen angrepsstyrke, er det viktig å ha dyktige og pålitelige alliansepartnere. Dersom de skulle lide fullstendig nederlag, kan de som har blitt igjen i landsbyen, søke tilflukt hos en alliansepartner. Der får de mat og beskyttelse inntil de igjen klarer å etablere seg i et nytt område. Ekteskap står sentralt i disse allianseformasjonene. Et første utspill i forsøket på å etablere en allianse kan være å opprette «handelsforbindelser». Det kan begynne med et besøk i en annen landsby der de tilbyr eller etterspør ulike goder (buer, spyd, hengekøyer, leirpotter o.l.). Alliansemotivet er helt tydelig, for de kan utmerket godt skaffe og lage disse godene på egen hånd. Dersom alt går bra og tilliten er etablert, inviterer de hverandre til fester. Dersom også dette går greit, begynner de å utveksle kvinner. Kvinnene som blir byttet, tilhø­ rer mannens slektsgruppe. Når denne utvekslingen er fullført, blir alliansen betraktet som «sikker».

93

Uansett hvordan vi forklarer ulike ekteskapsskikker, hører det med en rekke uttrykte normer som regulerer valget av partner. Men graden av valgfrihet som følger med disse normene, varierer. I noen systemer gir normen en klar anvisning for hvilke personer som kan inngå ekteskap, mens andre systemer gir en viss valgfrihet innenfor avgren­ sede grupper. Slektstilhørighet er ofte avgjørende. Det kan for eksempel være slik at ekteskap må inngås med noen innenfor samme slektsgruppe. Dette kaller vi endogami. Det motsatte er eksogami, det vil si at partneren må velges utenfor egen slektsgruppe. Det gir ofte flere mulige partnervalg, men det betyr ikke at det er opp til partnerne selv å velge. Siden ekteskap er et forhold mellom grupper, blir avgjørelser om ekteskap tatt av familieoverhoder, gjeme i samråd med andre medlemmer av slekten og/eller gruppen.

Monogami og polygami Ekteskap blir gjeme delt i to typer, monogami og polyga­ mi. Monogame ekteskap, slik vi kjenner dem som ekteskap mellom en mann og en kvinne, er mest utbredt og finnes i hele den vestlige verden, Australia, store deler av SørAmerika, Afrika og Asia. Polygami opptrer i to former: enten ved at en mann gifter seg med to eller flere kvinner, eller ved at en kvinne gifter seg med to eller flere menn. Den første typen er den klart vanligste av polygame ekte­ skap. Polygami finnes særlig i Afrika.

Kjærlighet og romantikk Det er selvsagt ikke slik at romantiske og nære ekteskapsbånd er en vestlig oppfinnelse. Men at fritt valg av ektefelle er nødvendig for å oppleve kjærlighet i ekteskapet, er kan­ skje en tanke som er typisk for vestlige samfunn. Hos baktamanene på Ny-Guinea blir ekteskap bestemt av slektsgruppen. Kvinner og menn bor hver for seg i mannshus og kvinnehus, og mann og kone spiser aldri sammen. Vanlig­ vis treffer de hverandre når de arbeider i hagene. Fredrik Barth, som gjennomførte et års feltarbeid blant baktamanene, forteller likevel om samliv som var fylt med forel­ skelse, blyghet, kjærlighet, trofasthet og sjalusi. Følelsene fikk riktignok andre former og var preget av den spenning-

94

Fra en buddhistisk bryllupsseremoni i Japan. Fi ser at folk i ulike kulturer gjør ting på forskjellige måter.

en som lå i den avstanden de hadde til hverandres liv. De hadde en sterkt erotisk og seksuell kjærlighetspoesi, og både menn og kvinner laget sine egne og ofte svært person­ lige dikt. Om erotikken og kjærligheten er universell, er kanskje ikke romantikken det i samme grad, hvis vi med romantikk også mener det å stadig lengte og drømme om noe eller noen som er bedre, annerledes og mer perfekt. Drømmen om det uoppnåelige, der bildet og forestillingen om det eller den vi ønsker, blir skapt i vårt eget hode, er antakelig et fenomen som i særlig grad kjennetegner vårt eget sam­ funn.

95

SAMMENDRAG Det finnes kjønnsforskjeller i alle kulturer. En måte å forstå kjønnsforskjeller på er å studere sosialiseringsprosessen. Barn lærer kjønnsforskjeller allerede i spedbarnsalderen. Etter hvert erfarer barna gjennom lek, bildebøker og tv-program at det er forskjeller mellom gutter og jenter. Vår kjønnsidentitet blir dan­ net tidlig i livet. Vi føler oss som menn og kvinner fordi kjønns­ forskjeller er noe vi lever med hver dag. Selv om både foreldre og skolen ønsker å være kjønnsnøytrale, forventer samfunnet for øvrig at vi skal oppføre oss som jenter/kvinner og gutter/ menn. Kjønn er noe sosialt som både skapes og forandres gjen­ nom vårt forhold til andre. Det er derfor viktig for samfunnsfor­ skere å studere kjønnsforskjeller både i familien, i religionen, i yrkeslivet, i det politiske systemet osv. Det er nemlig ikke gitt fra naturens side hvordan forholdet mellom kjønn skal være, hvem som gjør hva, hvem som bestemmer over hvem, eller hvem som verdsettes høyest. Likevel blir ofte menns bidrag høyere verdsatt, og tverrkulturelle studier viser at mannsdomi­ nans er et universelt fenomen. Seksualiteten er noe naturlig og biologisk. Men det er store variasjoner i menneskers seksualitet. Noe regnes som normalt, noe som umoralsk og noe som forbudt. Det er lett å snakke om samfunnets normer for seksualitet, men vi vet lite om privat praksis. Homoseksualitet finnes i alle kulturer, men det har vært og er store variasjoner i synet på homofili. Prostitusjon uttrykker på mange måter en maktbalanse mellom kvinner og menn og mellom voksne og barn. Det understreker bildet av menn som ser på kvinner som rene objekter. Vi er vant til å tenke på ekteskap som et romantisk forhold mellom to som velger hverandre frivillig. Men i de fleste sam­ funn vi kjenner til, dreier ekteskap seg i større grad om forhol­ det mellom grupper.

96

SPØRSMÅL 1 2 3 4 5 6

7 8 9 10

Hva taler for at forskjellene mellom menn og kvinner har å gjøre med a) biologi b) vår oppdragelse? På hvilken måte kan vi lære mer om kjønnsforskjeller ved å studere sosialiseringsprosesser? Hva er kjønnsidentitet? Gjør rede for teorien som forsøker å forklare hvorfor manns­ dominans er et universelt fenomen. Er det noen sammenheng mellom kvinners og menns næringsmessige og økonomiske bidrag og den statusen de har i samfunnet? Forklar hva som kjennetegner henholdsvis et patriarkalsk og et matrialkalsk samfunn. Hvordan kan ekteskap defineres? Hva vil det si at ekteskap er et forhold mellom grupper? Gi eksempler. Hva mener vi med endogami og eksogami? Hva mener vi med polygami og monogami?

OPPGAVER 1

2 3 4

5

6

7 8 9

10

11 12

Sitt sammen i grupper, med jenter og gutter hver for seg. Finn eksempler fra hverdagen som viser forskjeller i kjønnsrollemøn­ steret mellom gutter og jenter. Diskuter deretter samlet. Er dere enige om de samme tingene? Se på hvordan gutter og jenter blir framstilt i noen av lærebøkene dine, og sammenlign gjerne med eldre lærebøker. Vurder spørsmålet: «Er Norge et patriarkalsk samfunn i dag?» Hvis ja, på hvilken måte? Diskuter: Er det avstand mellom ungdommens normer for seksu­ alitet og de voksnes normer for ungdomsseksualitet? Drøft påstanden: «Gutter som har hatt sex med mange, blir sett opp til, mens for jenter er det negativt.» Ta utgangspunkt i det du har lært om kjønnssosialisering, rolleforventninger og kjønnsroller. Jentene diskuterer dette: Mannen din har besøkt prostituerte mens dere fremdeles er gift. Er det skilsmissegrunn? Guttene diskuterer dette: Er det viktig at jenta du skal gifte deg med, ikke har hatt mange partnere før deg? Diskuter: Er det fortsatt slik at kristendommen har stor innflytelse på samfunnets syn på seksualitet? Drøft denne påstanden: «I vårt samfunn at det oftest slik at det jenter/kvinner gjør, er mindre verdsatt enn det menn gjør.» Hva kan årsaken være til at typiske kvinneyrker er lavere lønnet enn typiske mannsyrker? Drøft tabellen på side 85 over arbeidsdelingen mellom menn og kvinner i 185 samfunn. Diskuter påstanden: «Ekteskap bør alltid være frivillig fra begge parter. Myndighetene bør derfor sørge å forhindre at det inngås arrangerte ekteskap.»

97

ORDFORKLARINGER Sosialt kjønn: Et begrep som brukes for å beskrive psykiske, sosiale og kulturelle forskjeller mellom kjønnene.

Ekteskap: En sosial institusjon som defi­ nerer partenes rettigheter og plikter i for­ hold til hverandres seksualitet og/eller hverandres barn.

Matriarkat: Et kvinnedominert samfunn. Patriarkat: Et mannsdominert samfunn.

Monogami: Ekteskap mellom en mann og en kvinne.

Prostitusjon: En handling der den ene parten tilbyr seksuelle tjenester mot penger.

Polygami: Ekteskap mellom en mann og flere kvinner, eller en kvinne og flere menn.

98

Kulturvariasjon Vi lever i en verden med over fem milliarder mennesker, og de fleste av dem lever tilsynelatende svært forskjellig fra oss. De lever under andre naturforhold, har andre produk­ sjonsformer, andre verdier og normer og andre oppfatning­ er om verden. Vi skal i dette kapittelet se nærmere på den­ ne variasjonen, hvordan vi kan studere den, og hvordan ulike samfunn og kulturer er bygd opp og fungerer. Vi skal ta opp følgende emner:

• • • •

Hva er kultur? Hvordan kan vi forstå andre kulturer? Ulike tilnærmingsmåter til å studere andre kulturer Feltarbeid som en metode for å få kunnskap om andre kulturer • Beskrivelser av to folkegrupper som lever som jegere og sankere

Hva er kultur? Vi bruker gjeme ordet i dagligtalen som en betegnelse på fenomener som litteratur, bildekunst, museer, film, teater og musikk. Det er en forståelse av kulturbegrepet som er preget av at vi tenker i sektorer; kultur tilhører kultursekto­ ren. Men vi kan også bruke ordet kultur når vi omtaler sær­ preg ved sosiale grupper; eksempler er «bygdekultur», «ungdomskultur» og «kvinnekultur». Vi mener da gjeme at disse gruppene har visse egenskaper felles som kjenneteg­ ner måter å tenke og handle på. Et slikt kulturbegrep omfatter alle de normene, verdiene, oppfatningene, kunn­ skapene og handlingsmønstrene som særpreger menneske­ lige fellesskap, og det blir langt på vei en sekkebetegnelse for svært mange av de fenomenene vi studerer i samfunns­ fagene. På mange måter kan vi si at kultur er det motsatte av natur. Lovmessighetene i naturen er noe vi ikke kan foran­ dre, mens kultur er menneskeskapt. Kultur er langt på vei

99

det som kjennetegner oss som mennesker, og som gjør oss forskjellige fra dyr. Et sosialt fellesskap er samtidig en for­ utsetning for kultur. At kultur er menneskeskapt, står ofte i kontrast til et vanlig syn blant mange folkeslag (også hos oss), nemlig at deres egen kul­ tur er den eneste «naturlige» (og riktige). Men det som først og fremst kjennetegner men­ nesker, er nettopp hvor mange ulike former for sosiale og kulturelle fellesskap det finnes.

Kultur som særpreg ved sosiale grupper; finkultur og ungdomskultur.

100

Kultur og samfunn Kultur er en måte å avgrense et fellesskap på. En slik avgrensning kan falle sammen med et sosialt fellesskap, men trenger ikke å gjøre det. Jøder i hele verden er del av en felles jødisk kultur, det vil si at det er visse verdier, opp­ fatninger, kunnskaper og handlingsmønstre som jøder kjen­ ner og har en identitet i forhold til. Jødiske høytider feires på omtrent samme måte i New York, i London og i Tel Aviv. Men alle jøder danner ikke ett sosialt fellesskap. De bor i ulike land og tar del i samfunnslivet sammen med andre grupper. De bærer naturligvis også preg av de kultur­ tradisjonene de lever innenfor. Gjennom opprettelsen av staten Israel i 1948 fikk jøder et felles hjemland der både det kulturelle og det sosiale fellesskapet blir kombinert. Det er ikke slik at ulike samfunn og kulturer eksisterer som isolerte øyer side om side, eller at vi lett kan skille «et folkeslag» fra et «annet». Samfunn og kulturer er innvevd i hverandre. Mennesker handler, kriger, kommuniserer, flyt­ ter, gifter seg osv., og de kan være del av kulturtradisjoner som går langt ut over regioner og landegrenser. Vi finner ofte de samme kulturtradisjonene i ulike deler av verden, men de er satt sammen på forskjellig vis og blandet med lokale særpreg. Folk som bor i Indonesia, i

Jødene har gjennom generasjoner ivaretatt et sterkt kulturelt felles­ skap, selv om det jødiske folket har vært spredt i mange land.

101

Tyrkia, i Libya eller i Sudan, kan ha et fellesskap i islamsk religion, men har ofte en rekke andre særtrekk som gjør dem svært forskjellige. Også måten de tolker Koranen og den muslimske læren på, kan variere dramatisk. Men også innenfor et land, et samfunn eller en gruppe finner vi ofte store variasjoner.

Har Norge én kultur? Det blir ofte sagt at Norge er et homogent samfunn. Med det mener vi rett og slett at nordmenn er like hverandre, og at vi lever under noenlunde de samme livsvilkår. På mange måter er det riktig. Vi er del av en vestlig, kristen, huma­ nistisk kulturtradisjon. De aller fleste innbyggerne har sam­ me etniske bakgrunn, er lyse i huden, snakker samme språk, har en felles historie, deler en del verdier og følger langt på vei de samme normene og handlingsmønstrene i dagliglivet. Folket her tror på demokrati, medbestemmelse og rettssikkerhet og er stort sett enige om en del grunnleg­ gende krav til hva et velferdssamfunn skal være. Det er også stor oppslutning om nasjonale begivenheter, som 17. mai eller ulike idrettsarrangementer. Dette er også med på å markere at befolkningen har en felles identitet som nord­ menn. Men hva omfatter egentlig denne felles identiteten eller kulturen? De fleste nordmenn kan kommunisere med hver­ andre uten problemer. Men det finnes også uenighet, mis­ forståelser og konflikter. I mange sammenhenger føler nok mange nordmenn seg ganske forskjellige fra en del andre nordmenn.

102

Ofte snakker vi om kultur i entall, som et slags kjenne­ tegn ved en bestemt gruppe, for eksempel et folkeslag, en nasjon, en region, en organisasjon, en aldersgruppe, og vi bruker uttrykk som samisk kultur, norsk kultur, amerikansk kultur og bedriftskultur. Men det er ikke alltid like lett å finne felles kjennetegn som alle mennesker i en gruppe deler eller er en del av. Ofte kan begrepet «kulturen» gi et misvisende bilde av at det er en slags helhet eller enhet. I de fleste samfunn eller «kulturer» finner vi både likheter og forskjeller mellom folk. Da er det altfor generelt å bare snakke om «kultur» i entall. Som vi var inne på, er kultur et sekkebegrep, og vi må derfor se nærmere på hva det er vi måler likhet og ulikhet i forhold til. Kultur er heller ikke noe som står stille. Alle de elemen­ tene vi putter inn i kulturbegrepet, som verdier, normer, tenkemåter og handlingsmønstre, utvikler seg stadig og endrer seg over tid. Den norske antropologen Marianne Gullestad har intervjuet en rekke nordmenn i ulike aldrer for å finne ut av nordmenns leve- og tenkemåter før og nå. Det viser seg at det har vært betydelige endringer. Mens

Under OL på Lillehammer ble det lagt stor vekt på å vise fram norsk kultur. Men det som kanskje ble stående i utlendingenes minne, var publikum, som ble omtalt som en av «seier­ herrene».

103

folk tidligere var opptatt av å «gjøre sin plikt», «oppføre seg ordentlig» og «ofre seg for andre», er vi nå mer opptatt av å «finne oss selv», «finne ut av hvem vi er», og finne ut hvilke valg vi skal ta for oss selv. Vi har med andre ord blitt mer individualistiske og opptatt av vår egen identitet.

Hvordan kan vi forstå andre kulturer? De første beretningene om andre folkeslag fikk vi fra opp­ dagelsesreisende, misjonærer og handelsfolk. Mot slutten av 1800-tallet var det etter hvert samlet et betydelig skrift­ lig materiale om «fremmede kulturer». To perspektiver konkurrerte om den riktige forståelsen av de nye og ukjente verdener og dem som bodde der. På den ene siden hadde folk en forestilling om «den edle vil­ le». Det var et bilde av de innfødte som rene, ukorrupte, uskyldige og gode, som ikke var ødelagt av en moderne sivilisasjon preget av grådighet, krig og umoral. Denne forestillingen var inspirert av den franske filosofen JeanJacques Rousseau. Han tenkte seg at mennesket fra natu­ rens side var et ærlig, hjelpsomt og uegoistisk vesen. Ond­ skapen kom inn i verden ved at en ikke klarte å bevare disse egenskapene innenfor det moderne vestlige samfun­ net. De innfødte, eller «naturfolkene», var på en måte nær­ mere det opprinnelige gode ved mennesket. Disse samfun­ nene var så tette og små at de ikke hadde gjort folk fremmede for hverandre - og dermed egoistiske eller fiendtlige. Den andre forestillingen var stikk motsatt. Dersom en i det hele tatt kunne kalle disse vesenene for mennesker, var de av en laverestående art enn oss. De hadde utviklet verken fornuft Et legemiddelfirma ville markedsføre en hode­ pinetablett i områder i Nord-Afrika hvor an­ alfabetismen er utbredt. Skriftkulturen var ara­ bisk, der en leser fra høyre mot venstre. Det gjelder også tegneserier.

104

eller moral. Uttrykk som «villmenn» er betegnende for hvordan folk så på disse «nyoppdagede» skapningene. Forskere forsøkte etter hvert å frigjøre seg fra slike for­ enklede forhåndsoppfatninger og tok heller sikte på å beskrive de ulike folkeslagene på en mest mulig nøytral og vitenskapelig måte. Vi skal først se hvordan franskmannen Lucien Levi-Bruhl i begynnelsen av vårt århundre vurderte de «primitive». Han mente at de var preget av overtro og vrangforestillinger: «Den verden de primitive lever i, er en mystisk verden. Der er ikke et vesen, ikke en ting, ikke et naturlig fenomen i deres forestillingsverden som framstår slik som det fram­ står for oss. Nesten alt vi oppfatter, oppfattes ikke av dem eller er dem likegyldig, På den andre siden oppfatter de mange ting som vi overser.» Mange antropologer har i ettertid forsøkt å motbevise denne oppfatningen. Edward Evans-Pritchard, en kjent engelsk antropolog, var blant dem som argumenterte sterkest. Han hevdet at de fleste antropologiske feltarbeider og funn viste at de «primitive» i hovedsak er opptatt av dagligdagse praktiske gjøremål som jakt, fiske, dyrking og dyrehold, av sosiale relasjoner som familie, slekt, venner og naboer, og

Et eksempel på

ulike tolkninger av noe fremmed

I de fleste samfunn forklarer en graviditet som en følge av seksuell aktivitet. Men det finnes samfunn der graviditet blir forklart på andre måter, og der en til og med benekter at det har noe som helst med seksuell aktivitet å gjøre. I slike samfunn kan det være ulike forklaringer på hvordan kvinner blir gravide. Ifølge Tully River-folket (australske innfødte) kan kvinner bli gravide dersom de har drømt at de blir det, eller dersom de har fanget en spesiell frosk eller har stekt en bestemt fisk. Den utpekte man­ nen aksepterer uten nøling sitt farskap. Disse hendelsene er nemlig alle tegn på at en barneånd fra hans farsslekt har tatt bolig i kvinnens liv. Dette utløste en debatt blant antropologer om hva Tully River-folket egentlig mente, og hvordan en skulle tolke graviditetsteorien deres. Var teorien fornuftig, eller var menneskene overtroiske og uvitende? Noen mente at Tully River-folket forstod at samleie var en forutsetning for graviditet, men at dette ikke var så viktig for dem. Det viktige var forholdet mellom slektskapsgrupper og ektefolk. Derfor var det ikke unaturlig å knytte graviditet og fødsel til forholdet mellom slektsgrupper og ekteskapsbånd; det var tross alt viktigere enn seksuelle forhold. Det er jo vanligvis slik at vi legger mer vekt på det vi oppfatter som det vesentlige når vi skal forklare noe. Andre mente at Tully River-folket faktisk trodde på sine egne forklaringer om at graviditet var knyttet til drømmer, froskejakt og steking av fisk, og at de ikke kjente til sammenhengen mellom samleie og graviditet. Når alt kom til alt, var det jo ingen ting i deres erfaring som «motbeviste» denne forklaringen. Og videre: Hvorfor skulle de benekte at graviditet var forår­ saket av samleie hvis de faktisk trodde det var en sammenheng?

105

av politiske spørsmål om lederskap, makt, konflikter, krig­ føring, osv. Faktisk hevdet han at de «langt fra å være slike bam av fantasien som vi gjør dem til, har mindre sjanse til det enn oss; for de lever nærmere naturens barske realiteter, som sikrer overlevelse bare til dem som lar seg styre av observasjon, eksperiment og fornuft». Det er ofte en tendens til å overdrive forskjeller mellom ulike kulturer og å framstille «de andre» som mer anner­ ledes enn de egentlig er. Vi ser etter det som er ulikt, sært, spesielt og eksotisk. Samme fenomen -

ulike konklusjoner

I denne diskusjonen brukte antropologene de samme feno­ menene til å «bevise» helt motsatte konklusjoner. Tully River-folket kunne for eksempel observere paring blant større pattedyr, og at det resulterte i graviditet og fødsel. For noen forskere ble dette et bevis for at de selvsagt skjøn­ te sammenhengen også når det gjaldt mennesker. Men den andre gruppen forskere viste tvert imot til deres tro på at mennesket var dyrene overlegne, at fødsel og liv hos men­ nesker var noe mer enn primitive drifter og formering. Det ble også pekt på religiøse trosforestillinger. I den første gruppen mente de at fenomenet langt på vei kunne sammenliknes med kristendommens forestilling om jom­ frufødsel: at Jesus var Guds sønn, og at Maria, moren, var

1 de fleste kulturer forklarer en graviditet som en følge av seksuell aktivitet.

106

Bibelens beretning om jomfrufødsel er et spørsmål om tro, ikke om viten eller erfaring.

jomfru. Dette er et spørsmål om tro og ikke om viten eller erfaring. I den andre gruppen ble dette tvert imot tatt til inntekt for det motsatte syn. Bibelens jomfrufødsel er jo nettopp et eksempel på mirakelet som viser Guds allmekti­ ge vesen og som bekrefter troen. Blant Tully River-folket var jo «jomfrufødsler» det normale og ikke noe mirakel. Selv om kristne kan tro på Bibelens beretning om jomfru­ fødsel, vet de jo hvordan barn normalt blir til! På denne måten forsøkte forskere i begge leirer på ulike vis å forstå og forklare Tully River-folkets oppfatninger og forestillinger og trenge inn i deres måte å tenke på. Ofte er det slik at jo mer forskjellige slike oppfatninger og forestillinger ser ut til å være fra våre egne, desto større behov har vi for å finne forklaringer på hvorfor de oppstår og videreføres. 107

Det skjulte folket: Den norske sosialantropolo­ gen Ivar Bjørklund opp­ daget for noen år siden et nomadefolk på tun­ draen i Russland. I over 80 år hadde de klart å unngå kontakt med rus­ siske myndigheter ved å flytte seg rundt på den enorme tundraen.

To tilnærmingsmåter for å studere andre kulturer Sammenlikning Vi har i dag mye kunnskap om andre kulturer og samfunn. Det finnes neppe noen levende kulturtradisjon eller noe enkeltsamfunn som ikke har vært studert. Men samfunns­ fagenes mål er ikke bare å samle inn faktakunnskaper om ulike kulturer. Et viktigere mål er det å sammenlikne ulike samfunn og levemåter: Hva er likt, og hva er ulikt? Hvordan er familier sammensatt og organisert? Hvordan blir barn oppdratt? Hvordan blir beslutninger tatt, og hvem bestemmer over hvem? Hvordan blir samfunnsgodene pro­ dusert og fordelt? Når vi stiller de samme spørsmålene og studerer de samme problemstillingene i ulike samfunn, får vi et sammenlikningsgrunnlag. Da kan vi se om det finnes mønstre eller noen typiske eller mer generelle trekk. Videre kan vi studere forhold i samfunnet i sammenheng, det vil si om noen egenskaper ved samfunnet henger sammen med andre egenskaper. Hvis vi har kunnskaper om flere sam­ funn, kan vi lettere oppdage om det finnes mer generelle mønstre. Siden vi i samfunnsfagene har få muligheter til å eksperimentere for å prøve ut antakelser, må vi gjennom systematiske studier av ulike samfunn forsøke å finne fram til teorier.

108

Kulturrelativisme Når vi studerer andre kulturer, må vi innta det vi kaller en kulturrelativistisk posisjon, det vil si at vi studerer andre kulturer på disse kulturenes egne pre­ misser. Det kan bety to ting. Den mest vanlige betydningen innebærer at vi ser på en annen kultur som likeverdig vår egen. Vi kan ikke ta utgangspunkt i egne verdier og nonner og deretter «måle» verdien av andre kulturer mot vår egen. En annen beslektet betydning av ordet kulturrelativisme er at vi ikke kan forstå andre kulturer med utgangspunkt i egne begreper og oppfatninger. Vi må trenge inn i andre menneskers oppfatninger og handlingsmønstre og prøve å forstå hvordan deres virkelig­ het ser ut fra deres eget ståsted. Når vi for eksempel stude­ rer ekteskap, kan vi ikke definere ekteskap ut fra våre egne kriterier, nemlig at to mennesker forelsker seg, lover hver­ andre evig troskap i en kirke eller hos en byfogd, flytter under samme tak, reiser på ferie sammen osv. Ekteskap har mange former, men har likevel noe felles på tvers av kultu­ rer som gjør av vi velger å kalle dem ekteskap. Det kan nok være vanskelig å skille disse to betydninge­ ne av ordet kulturrelativisme, men det de har felles, er at vi må se andre samfunn og kulturer fra deres egne forutset­ ninger. Vi kan si at den førstnevnte betydningen fokuserer på verdier, at vi ikke må bedømme andre kulturer ut fra det vi selv mener er riktig og galt eller godt og ondt. Den sist­ nevnte betydningen fokuserer mer på vår forståelse, at vi ikke fortolker og forklarer kjennetegn og sammenhenger ut fra det vi selv er vant med fra vår egen kultur. Det motsatte av kulturrelativisme blir gjeme kalt etno­ sentrisme. Det vil si at vi (1) oppfatter vår egen kultur som overlegen og som mer verdt enn andre kulturer, og/eller (2) at vi forstår og fortolker andre kulturer utelukkende i lys av vår egen kultur. Det er selvsagt vanskelig og kanskje umulig å tilfreds­ stille et kulturrelativistisk ideal. Kanskje er det heller ikke ønskelig i alle sammenhenger. Ser vi på den første betyd­ ningen av ordet, kan det lett by på problemer for oss der­ som vi skulle betrakte alle normer og skikker (barnedrap,

Den norske sosialantro­ pologen Fredrik Barth sammen med baktamanenes yppersteprest.

109

Feltarbeid er en ofte benyttet framgangsmåte for å samle inn data. Her ser vi den norske sosiologen Annick Prieur som gjennomfør­ te en undersøkelse blant transvestitter i Mexico by. Ved siden av det fag­ lige utbyttet satt hun igjen med sterke opp­ levelser.

omskjæring av kvinner) som likeverdige og ikke ha noen selvstendig moralsk oppfatning. Det vil også alltid være slik at vi forklarer fenomener i andre samfunn ved hjelp av vårt eget språk og våre gene­ relle samfunnsfaglige begreper. Men det er selvsagt ikke de samme begrepene som deltakerne i samfunnet selv bruker. Vi har derfor alltid med oss noen forhåndsoppfatninger, enten det er verdier eller forståelsesrammer. Et hovedpoeng med en kulturrelativistisk posisjon er likevel at vi ikke lar slike overbevisninger komme i veien for en dypere forståelse av den kulturen vi står overfor. Det er nemlig ikke alltid slik at vaner og skikker som umiddel­ bart kan virke uforståelige for oss, fortsetter å være det der­ som vi ser dem i lys av andre forhold i samfunnet. Vi kan likevel nærme oss en forståelse av andre kulturer ved å for­ søke å se på det nye og ukjente med så få fordommer eller forhåndsoppfatninger som mulig. Den norske antropologen Fredrik Barth har sagt at for å leve oss inn i og forstå andre folkeslag og kulturer, må vi bli som barn. Så langt det er mulig må vi legge bak oss alt vi har lært om hvordan verden er, og om hva som er riktig. Vi må la mennesker fra den kulturen vi ønsker å studere, lære oss hvordan de lever; de skal være våre læremestrer. Dette er ikke noen enkel utfordring, men det er nettopp dette sosialantropologene prøver å gjøre når de gjennom­ fører feltarbeid i andre kulturer.

110

Feltarbeid: Metoden for å få kunnskap om andre kulturer Den vanlige måten å samle inn antropologiske data på er gjennom feltarbeid. Det betyr at forskerne skaffer seg data gjennom direkte kontakt med dem de studerer, aller helst ved at de bor sammen med dem. Gjennom slik direkte kon­ takt kan forskerne observere handlingsmønstre, hvem som gjør hva med hvem, hvordan verdier og normer kommer til uttrykk, og hvordan de forstår seg selv. Dersom det er nød­ vendig, må forskerne lære seg språket deres eller skaffe seg pålitelige og dyktige tolker. Feltarbeiderne skal både delta og observere. En slik deltakende observasjon betyr at de ikke bare står passivt på sidelinjen, men at de inntar en plass i samfunnet og prøver å gjøre ting på den måten som er vanlig og akseptert. Men det er vel bare slik alle andre også ville gjøre på et nytt sted og i et nytt miljø? Siden felt­ arbeiderne også skal skaffe seg mest mulig kunnskaper om sosiale og kulturelle forhold, må de også følge nøye med på alt som skjer. De må spørre og grave og helst snakke med så mange som mulig, og de må undersøke ting som for de «studerte» er selvsagt. Feltarbeiderne må ha nærhet slik at det er mulig å få den kontakten og informasjonen som er nødvendig. Samtidig må de ha tilstrekkelig distanse slik at de ikke blir helt «oppslukt» i samfunnet, for det kan gå ut over observa­ sjonsevnen.

En reise i en ukjent og spennende verden Feltarbeidet er på mange måter en reise i en ukjent og spennende verden, en ferd som gir både positive og negati­ ve opplevelser. En får lære å kjenne et fremmed samfunn, og mange får venner for livet. Flere opplever også perioder med sosial isolasjon, hjemlengsel, angst, sykdommer og til og med trusler. En risikerer hele tiden å føle seg misfor­ stått, og en kan også ha følelsen av at en heller aldri helt forstår. Også omgivelsene kan by på mange praktiske og person­ lige utfordringer. Et feltarbeid kan være et liv i tett jungel, i stekende ørken, på iskald tundra eller i en storbygetto, og

111

oftest har en ikke de tekniske og praktiske hjelpemidlene en er vant med. Mat og drikke kan være både uvant og uappetittlig. Antropologer har etter hvert erfart at det er i de daglige gjøremålene at de først og fremst skaffer seg kunnskap om levesett og kultur. Da nytter det ikke å stå passivt på side­ linjen og tro at informasjon og data kommer av seg selv. Det beste er rett og slett å være til stede der det sosiale livet utspiller seg. Informanter kan riktignok være til stor hjelp siden det ikke er all kunnskap og informasjon som er lett «synlig» i daglige situasjoner, for eksempel slektskapsfor­ hold, vennskap, fiendskap, allianser og myter. Gode infor­ manter kan hjelpe til med å forklare hva som foregår. Vi nærmer oss her noe av begrunnelsen for å drive felt­ arbeid. Bare gjennom deltakelse og observasjon kan vi fin­ ne ut om det er samsvar mellom det folk sier og det de gjør, og hvordan ulike normer, verdier og oppfatninger kommer til uttrykk i språk og handling. Målet for et feltarbeid er at vi i størst mulig grad skal lære å se verden slik de vi stude­ rer, selv ser den. Det skjer ikke fordi vi gjerne vil bli som dem, men rett og slett fordi vi gjeme ønsker å forstå dem på deres egne premisser. Eller som en kjent antropolog har sagt: Oppgaven er å finne ut hva søren det er de driver med!

Feltarbeid i Norge Feltarbeid er ikke bare en metode som gir kunnskap om fremmede samfunn og kulturer, men kan også brukes for at vi skal få kunnskap om ulike kulturer i vårt eget samfunn. Slik forteller den norske sosiologen Katrine Fangen om starten på feltarbeidet blant norske snauskaller: «Rundt vindusbordet ved inngangen sitter en gjeng gut­ ter i alderen 20-30 år. De drikker øl. Noen prater og ser muntre ut, andre skuler og sier ingenting. De fleste har glattbarbert skalle eller svært kort hår, jeans, boots, enkelte har grønn bomberjakke på, andre har t-skjorte med vikingfigur. Jeg går forbi gjengen og bort til bardisken. Der setter jeg meg og bestiller en øl. Jeg titter forsiktig bort på gjen­ gen og merker at de uhemmet betrakter meg tilbake. Altså strammer jeg meg opp og går med faste skritt bort til dem. «Er dere skinheads?» spør jeg, oppmerksom på hvor naivt det kan høres. Gutten jeg henvender meg til, smiler bredt og svarer «ja!». Jeg forteller at jeg skal skrive en bok om

112

skinheads i Norge, og spør om det er greit at jeg setter meg ned og prater med dem. Etter guttens «ja, det er greit det», er jeg i gang.» Fangen deltok senere i feltarbeidet på både møter, sam­ linger, utflukter og konserter. I tillegg intervjuet hun flere av deltakerne og besøkte dem også hjemme. Men i et slikt miljø blir muligheten for aktiv deltakelse gjeme opplevd som mer begrenset. De fleste ønsker ikke aktivt å represen­ tere en livsstil og et verdisyn som de egentlig tar avstand fra. Fangen definerte seg mer som en observatør, men var likevel avhengig av å bli akseptert i miljøet slik at deltaker­ ne gav henne den informasjonen og kunnskapen hun var ute etter.

Oslo, 11. februar 1995. 73 ungdommer ble pågrepet -flere kjent som høyreradikale og nasjonalister. Fangen skrev en rapport fra sitt arbeid i miljøet: «Skinheads i rødt, hvitt og blått - en sosiologisk studie fra ‘innsiden '.» Fangens framstilling av nasjonalistm iljøet vakte oppsikt i mediene. Det utløste også en debatt om hvorvidt hun fram­ stilte disse ungdommene mer uskyldige og ufar­ lige enn de egentlig var.

lo tradisjonelle kulturer i en moderne verden Vi skal nå gå fra mer generelle forhold til å forsøke å se på levemåten til to folkeslag i et helhetlig perspektiv. I menneskehetens historie finner vi mange former for til­ pasning mellom mennesker og natur. Men ser vi stort på det, har de fleste mennesker på jorda levd som jegere og sankere. Inntil for 10 000-15 000 år siden var dette den eneste kjente tilpasningsformen. I dag er det ikke mange folkeslag som lever slik. Bare i enkelte ørkenområder, i

113

arktiske områder og i de tropiske regnskogene finner vi noen få grupper av jegere og sankere. Men også de blir mer og mer påvirket av de moderne samfunnene. Siden dette er mennesker som lever et totalt forskjellig liv fra vårt eget, skal vi se nærmere på to slike grupper: san-folket i det sør­ lige Afrika og naskapi-indianere på Amerikas nordøstkyst. Når vi nå skal gi en såpass utførlig beskrivelse av to fol­ kegrupper, er det selvsagt ikke fordi det er viktigere å kjen­ ne akkurat disse enn hvilke som helst andre folkeslag. Det som er viktig, er blant annet • å se hvor annerledes folk kan leve sine liv, og at de betrakter sine egne levemåter som de mest naturlige og riktige i verden • å vise at en etnografisk beskrivelse må ta for seg alle sidene ved et folks levemåte: de naturlige omgivelsene, hva de lever av, hvordan de bor, den sosiale organisasjo­ nen deres, slektskap, familie osv., hvordan de skaffer seg, produserer og fordeler goder, hvilke verdier og nor­ mer som gjelder, hva slags atferd som er forventet og akseptert, hvordan beslutninger blir fattet, religiøse opp­ fatninger osv. • å vise at selv de mest isolerte grupper ikke er statiske samfunn, men i stadig endring, og at særlig kontakt med andre folkegrupper og ikke minst det moderne storsam­ funnet kan føre til dramatiske endringer

Kung san-folket Kung san-folket tilhører den gruppen som tidligere ble omtalt som buskmenn, men som nå blir kalt san-folk. Totalt finnes det antakelig om lag 100 000 san-folk, stort sett i Kalahari-området i Namibia og Botswana. I 1960årene var det fremdeles 20 % av befolkningen som levde som jegere og sankere, men allerede i tiåret etter var denne andelen nede i under 5 %. Næringsgrunnlag

Til tross for mye ørkenliknende landskap er området også rikt på trær og vegetasjon. Årlige regntider sørger normalt for gode vekstvilkår, og en rekke dyrearter lever i området. Kung-folket kjenner og har navngitt nesten 500 ulike arter av dyr og planter og har et mye større næringsgrunnlag enn

114

det de trenger for å overleve. De kan derfor tillate seg å være kresne når det gjelder mat, og velger de plante- og dyreartene de liker best. Jakt- og sankeaktiviteter er heller ikke særlig tidkrevende totalt sett. To-tre fulle arbeidsdager i uka er nok til å skaffe seg det de trenger. Resten av tiden bruker de til rengjøring, rydding, matlaging, hvile, samvær og besøk i andre leirer. Noen antropologer har brukt beteg­ nelsen «opprinnelig overflod» for å karakterisere dette behagelige livet som de faktisk mener er typisk for mange jeger- og sankerfolk. Arbeidsdeling og

Kungfolket bruker mye av sin tid på hvile og samvær.

sosial organisering

Sankingen er det stort sett kvinnene som står for, mens jak­ ten er bare for menn. Utover det er det ingen spesiell arbeidsdeling. Leiren og slekten er grunnlaget for den sosi­ ale organiseringen. Kung-folket bor i leirer som til enhver tid består av mellom 10 og 30 personer, men disse persone­ ne trenger ikke være de samme hele tiden. Kjernen i en leir består av en søskengruppe og deres barn. De har en slags eiendomsrett til leirens vannhull, men det betyr egentlig bare at de har bodd der lenger enn de andre i leiren. En familie kan ha tilknytning til mange leirer. Det som ofte styrer måten leirene er sammensatt på, har blant annet å gjøre med fordelingen av kvinner og menn. Det bør ikke være for mange av samme kjønn i en leir, siden det ville forstyrre fordelingen av arbeid mellom sankere (hoved­ sakelig kvinner) og jegere (bare menn). 115

Kung-folket har et særegent navnesystem. I alt har de bare 70 personnavn, og av dem er omtrent en firedel spesi­ elt ofte brukt. Det er alltid en del personer i egen eller andre leirer som har samme navn. Kung-folket mener at alle som bærer et bestemt navn, nedstammer fra den opp­ rinnelige bæreren av det samme navnet. Det er altså et slags slektskap mellom alle med samme navn, og det gjør at det uten videre kan etableres relasjoner mellom personer fra de fleste leirer. Navnesystemet gjør den sosiale og geo­ grafiske organiseringen fleksibel. Det er visse regler for hvem som ikke kan gifte seg med hverandre, for eksempel folk som er i slekt. Utover dette står hver enkelt nokså fritt når det gjelder å velge egen ektefelle. Det er ikke uvanlig å prøve flere partnere før en bestemmer seg. Likevel er skilsmisser vanlig, særlig der­ som ekteskapet er arrangert av foreldrene. Både kvinner og menn kan velge å skilles. Kvinner kan gjøre det dersom mennene er utro, dersom de er voldelige, eller dersom de ønsker å ta flere koner (polygami er tillatt). Skilsmisse er relativt ukomplisert, siden det er få eiendeler som skal for­ deles; mindre barn blir oftest værende hos moren. Skils­ misse fører sjeldnere enn hos oss til fiendskap eller bitter­ het mellom partene. Ofte kan de fortsette å bo i samme leir, selv om en av dem får en ny ektefelle. En leir er helt åpen, uten vegger eller gjerder. Små grashytter fungerer bare som lagerplass for mat og eiendeler. Alt foregår utendørs og er synlig for alle andre: soving, matlaging, familiesamtaler og oppdragelse. Dette er et liv preget av nærhet og intimitet som er ganske fremmed for Lederskap er knyttet til personlige egenskaper. Det er to kjennetegn som særpreger daglig­ livet: likhet og åpenhet.

116

oss. Kommunikasjonen er direkte, uten de mange høflighetsfrasene og forsiktige formuleringene vi gjeme omgir oss med. Og de fleste temaene angår alle. Hvis en stakkars mann blir impotent, risikerer han å måtte få sin skjebne dis­ kutert av hele leiren. Hvordan

blir beslutninger tatt?

1 kung san-samfunnet er det er ingen rangordning, ingen klasseforskjell, ingen formelle ledere og ingen privat eien­ domsrett til land. Selv om noen hevder en eiendomsrett til vannhullet i leiren, begrenser ikke det andres tilgang til vannet. Denne likheten gjelder også i forholdet mellom kvinner og menn. Det eneste lederskapet vi finner, er knyt­ tet til personlige egenskaper som dyktighet og overtalelsesevne. Men ikke under noen omstendighet kan beslutninger bli tvunget på andre mot deres vilje. På spørsmål om de hadde noen leder eller høvding, svarte en mann dette: «Selvfølgelig har vi ledere; vi er alle ledere over oss selv.» Fravær av autoriteter og ledere fører likevel ikke til noe anarki. Som vi allerede har sett, er det visse regler og møn­ stre som styrer handlinger og sosiale relasjoner. Det kan selvsagt oppstå konflikter, og alvorlige konflikter ender gjeme med at en av partene forlater leiren. Høylydt krangel og slåsskamp forekommer også. Men konflikter resulterer aldri i feider eller kriger mellom grupper. Det kommer blant annet av at de ulike slektskaps- og navnebåndene krysser nesten alle konfliktlinjer, og at det er vanskelig å etablere entydig sammensatte grupperinger. Det er også få knappe goder som kan utløse alvorlige, permanente konflikter. Normer om likhet preger også fordelingen av goder, særlig mat. Gjerrighet blir ikke akseptert. Deling og gene­ røsitet blir sett på som så selvfølgelig at folk heller ikke uttrykker takknemlighet når de får «andres» mat. Å dele er rett og slett bare alminnelig folkeskikk. Vi ser at to kjennetegn særpreger dagliglivet, likhet og åpenhet, eller sagt på en annen og mer «sosiologisk» måte: Sosiale relasjoner er utpreget egalitære, og nesten alt sosi­ alt liv foregår i det offentlige. Det fører til at atferd som sosial tilbaketrekning, skryt og arroganse blir strengt sank­ sjonert. Menneskene kan derfor virke både brutale overfor einstøinger og lite rause overfor dem som har prestert noe. Dersom en mann har drept en stor antilope, blir alle tegn til stolthet avbrutt med nedsettende kommentarer: «for et elen­ dig stykke skinn og bein!», «kaller du dette et dyr!?» e.l. 117

Kontakten

med det moderne samfunnet

San-folk har ikke bare levd av jakt og sanking. Blant annet gjennom kontakt med ulike nabofolk er nye næringsveier som jordbruk og dyrehold introdusert. Utbyttet av kveg­ driften har likevel aldri blitt så stort at de har vært i stand til å etablere seg som selvstendige kvegbønder. Jordbruk har også blitt en stadig viktigere næringsvei. Med disse nye tilpasningsformene opplever san-folket ofte at de står i en underlegen posisjon sammenliknet med andre grupper, at de har få maktmidler og ressurser for å bedre sine kår, og at de derfor ofte må godta at livsvilkårene deres blir dårligere. I løpet av 1960- og 1970-årene ble san-folk også engasjert i mer vanlig lønnsarbeid, gjeme på større farmer og gårds­ bruk eller i tilknytning til kjøp og salg av kveg. Langpendling til gullgruver og kobbergruver ble mer og mer vanlig. Både lønninger og arbeidsvilkår for øvrig har vært svært dårlige. Tilgangen på kjøpevarer har økt gradvis. Det har kom­ met butikker der det blant annet blir solgt sukker og mel. Introduksjonen av penger har hatt en dramatisk innvirkning på livet til san-folket. Kvinner kjøper sukker i butikken og lager øl på bær og humle, som de deretter selger på marke­ det. Men kjøp og salg av varer bryter med den tradisjonelle delingskulturen. Som i mange andre tradisjonelle samfunn er det en tendens til å dele inn økonomien i sfærer, det vil si at visse goder bare sirkulerer innenfor visse sfærer etter bestemte moralske regler. Å bytte på tvers av slike sfærer fører ofte til ulike former for sanksjoner. Hos moderne sanfolk er det en tendens til å holde goder som kjøpes og sel­ ges for penger, innenfor en egen pengesfære. De tradisjo­ nelle bytteformene, der deling av goder står sentralt, er i stor grad beholdt. Vi kan derfor oppleve at etter at en sankvinne har solgt unna alt ølet til kundene sine, deler hun ut «gratis» de godene hun har sanket på tradisjonell måte.

Naskapi-indianerne Vi skal nå forflytte oss fra tropiske ørkenområder sør for ekvator til den iskalde tundraen i det nordvestlige Canada. Her lever naskapi-indianerne. På tross av store forskjeller i klima og naturgrunnlag skal vi likevel se at det er mange fellestrekk ved levemåten til disse to folkene.

118

Næringsgrunnuxg

Naskapiene beveger seg innenfor et område på 20 00025 000 km2. Området er i stor grad golde og lite fruktbare vidder i innlandet, der temperaturen kan komme ned i - 40-50 grader om vinteren. Nærmere kysten er det mer skog og et atskillig mildere klima, med opptil 30 grader om sommeren. I innlandet er det innsjøer, og flere elveløp går ut mot havet. Området er kjennetegnet av at det er få arter av dyr og planter, men mange individer i hver art. Derfor blir menneskene svært avhengige av nettopp disse artene og sårbare overfor økologiske endringer (sammenlikn kung-folket, som har en rekke ulike arter å velge i). Den viktigste næringskilden er amerikanske reinsdyr og dessuten mindre dyrearter og fugler som pinnsvin og fjell­ rype. Arbeidsdeling og sosial

Jakten regulerer livet både sosialt og geogra­ fisk. Når våren kommer, reiser naskapiene til kysten.

organisering

Om vinteren holder naskapiene til i innlandet. Som kungfolket bor de i små leirer, gjeme basert på slektskapsnærhet. Reinsdyrjakten er helt sentral og er forbeholdt menn. Den regulerer livet både sosialt og geografisk. Naskapiene er ikke bofaste i én leir. Alt etter jaktmulig119

hetene kan de leve i en leir fra noen dager til flere uker. Sammensetningen av leiren kan variere en god del. Noen drar, og andre kommer, og av og til flytter hele leiren sam­ men til et annet sted. Reinsdyrjakten er som sagt en viktig del av naskapienes liv. Tidlig om morgenen drar jegerne ut enkeltvis, i par eller i mindre grupper. Hver ny dag er det ganske åpent hvem som eventuelt skal jakte sammen. Noen har kanskje avtalt på forhånd, men ellers foregår det gjeme slik at én tar initiativ til å dra av gårde. Dersom noen velger å bli med, blir førstemann leder for jaktlaget. Det er selvsagt mest populært å gå sammen med de flinkeste jegerne. Reglene for deling av byttet varierer med omstendighetene, men det er én hovedregel: Den som skyter dyret, dispone­ rer det ikke selv. Dersom flere går sammen, blir byttet delt mellom dem; den som går alene, varsler leiren slik at dyret kan hentes. Tilbake i leiren blir byttet delt ut til dem som trenger, og som regel uten at noen spør. Verdien av å dele blir uttrykt i ordspråk som: «De som er sultne, må gis mat» og «de som ikke har mokasiner, må gis skinn.» Fravær av eiendomsrett til reinsdyret er knyttet til troen på dyreånder. Dyret tilhører ånden, ikke menneskene. Dersom byttet ikke blir delt, kan det skade forholdet til dyreånden og ødelegge for jaktlykken. Reglene om deling gjelder i særlig grad reinsdyret, men også andre goder. Når det gjelder kjøpte varer, blir ikke de delt automatisk i samme grad, men de kan bli gitt bort på forespørsel (selv om det ikke er god tone). Til tross for at naskapiene verdsetter deling, setter de også pris på det å ha (et av paradoksene eller dilemmaene i samfunnet). Men det er ingen mulighet for at noen kan samle opp rikdom og goder. Naskapiene har det vi med et faguttrykk kaller generali­ sert bytte, det vil si at forpliktelsen om å gi gjelder alle, ikke bare til den en nettopp har fått noe av. Derfor blir det ikke ført noe regnskap mellom enkeltpersoner eller grup­ per. Men det å gi er likevel forbundet med prestisje; det å motta kan bety tap av prestisje dersom en til stadighet er den som får noe. Det henger også sammen med en annen sentral verdi hos naskapiene, nemlig uavhengighet og selv­ bestemmelse. Det kommer til uttrykk på en rekke områder. Å motta for mye kan redusere selvbestemmelsen til et men­ neske og kan gi inntrykk av at det ikke klarer seg på egen hånd.

120

Hvordan

blir beslutninger tatt?

Betydningen av selvbestemmelse er også tydelig i forhold til makt og autoritet. Naskapiene har ingen formelle ledere. Alt lederskap er situasjonsbestemt, som når en mann får følge på jakt. Dagen etter kan det være en annen som får følge, og da er det han som er lederen. Lederskap oppstår i det hele tatt ofte i nettopp de situasjonene der noen tar ini­ tiativ. Lederen er rett og slett den som til enhver tid er «før­ stemann». Den som for eksempel tar initiativ til å flytte lei­ ren, blir lederen under flyttingen og reisen og til dels i den nye leiren, men uten at ledervervet gir så mye makt, som for eksempel å påtvinge andre sin vilje. Det er altså ingen rangposisjoner hos naskapiene utover det situasjonsbestemte og det som andre til enhver tid er villige til å godta. Som hos kung-folket er det selvsagt slik at noen nyter større anerkjennelse enn andre, og som oftere enn andre får lederposisjoner, enten det gjelder dyktige jegere eller raske sledekjørere. Det gir en viss innflytelse, men ingen mulighet for å organisere noen permanent tilhengerskare. Alle forsøk på å markere autoritet eller over­ legenhet blir sanksjonert. Ingen gir hverandre ordrer, og en er til og med nølende når det gjelder å gi andre råd. Dersom det likevel skjer, kan det ende med splittelse, og oftest er det den svake parten som velger å forlate leiren. Denne vekten på selvbestemmelse fører ofte til lange, omstendelige og litt «usynlige» beslutningsprosesser, enten det gjelder å dra på jakt eller flytte leiren. Alle er litt forsik­ tige med å være for mye «frampå», og alle nøler med å si det de mener. Kystlivet og kontakten

med det moderne samfunnet

Når våren kommer, reiser naskapiene til kysten, og gjen­ nom hele sommeren er de bofaste. Etter hvert har telt blitt erstattet med enkle små hytter. Her finnes det også en misjonærstasjon og en butikk med et statlig velferdskontor. Næringsgrunnlaget er hovedsakelig fiske, selfangst og litt jakt. Kystlivet skiller seg på mange måter dramatisk fra innlandslivet. Det sosiale fellesskapet og det aktive livet blir på en underlig måte forvandlet til et liv som er preget av tiltaksløshet, krangel, uvennskap og stort alkoholforbruk. Næringsgrunnlag som fisk og sel blir minimalt utnyttet. Misjonærene har i mange år prøvd å omvende naskapie­ ne. Det har ført til interne splittelser ettersom ulike misjo-

121

Det å være en dyktig jeger gir prestisje.

nærer har forsøkt å lage allianser med enkeltpersoner og grupper. Ved siden av å prøve å omvende naskapiene har misjonærene også forsøkt å bekjempe forbruket av alkohol. I tillegg til de rent åndelige virkemidlene har misjonærene også kunnet tilby materielle goder, tilbud om helsehjelp og andre privilegier. Men forsøkene både på å omvende dem og få dem til å slutte med drikkingen har i stor grad vært mislykket. Introduksjonen av penger, og dermed en felles målestandard for ulike verdier, har gjort sitt til at delingsøkonomien delvis er brutt sammen. Det er heller ikke knyttet like ster­ ke nonner til deling av den typen goder som kystlivet fører med seg. Varer fra butikken blir i stor grad sett på som per­ sonlig eiendom som de ikke er forpliktet til å dele. Det er en generell tendens til at de i større grad følger egne behov, på bekostning av den delingsøkonomien de praktiserer på vidda om vinteren. Både økonomisk støtte, boform og næringsveier bidrar til å gjøre dette mulig. Men noen verdi­ er, særlig de som er knyttet til reinsdyrjakten og innlandslivet, blir likevel holdt utenfor. Det blir sett på som både frekt og upassende å skulle kjøpe eller selge reinkjøtt, akkurat som vi ville synes at det var upassende å ta beta­ ling av middagsgjester. Økonomien til naskapiene har vært basert på deling og bytte, uten nøyaktige målinger av verdi. Introduksjonen av penger har bidratt til å skape forvirring og uenighet og krangel. Det kan være vanskelig å forstå de dramatiske forskjel­ lene mellom innlandslivet om vinteren og kystlivet om 122

våren. Vi har vært inne på en faktor, nemlig «forstyrrelser» i byttesystemet med blant annet introduksjonen av penger som betalingsmiddel. Det er noe som selvsagt også påvir­ ker folks forhold til hverandre, og hva de opplever som meningsfullt. Det har også blitt påpekt at naskapiene rett og slett ikke opplever kystlivet som like meningsfylt. Få akti­ viteter ved kysten blir tillagt noen verdi. Det er viktig å være en dyktig jeger, men å være en god fisker har lavere prestisje. De skaffer seg ikke nødvendige kunnskaper om fisketeknikker, og det er dessuten en næringsform som kre­ ver mer utstyr og teknologi. Det økonomiske tilskuddet fra velferdskontoret og muligheten til å kjøpe mat gir dem også mindre grunn til å utnytte næringsgrunnlaget mer aktivt. Både fisk og sel kan selges for penger, og det kunne ha gitt dem gode inntekter. Men de utnytter ikke denne muligheten. En grunn til at de ikke er så aktive i fiske og selfangst, kan være at det i større grad er aktiviteter som krever organisert samarbeid. Vi har jo tidligere sett hvor stor vekt naskapiene legger på selvbestemmelse, og hvor vanskelig det er å ta beslutninger. Når høsten kommer, begynner de å glede seg til reisen tilbake til vidda. De snakker mye om hvor fint det skal bli, og hvor mye bedre livet er der. På mange måter lever de i to verdener. Det er likevel jaktlivet på vidda som gir dem mest identitet, og de snakker lite om kystlivet om vinteren.

123

OPPSUMMERING I dette kapittelet har vi gjennomgått kulturbegrepet. Vi har sett på hvordan vi kan forstå mennesker og folkeslag med andre skikker og tenkemåter enn våre egne. Vi forsøker å bruke en kulturrelativistisk tilnærming, det vil si at vi studerer andre fol­ keslag mest mulig på deres egne premisser. Feltarbeid er en vanlig framgangsmåte i slike studier, det vil si at man opphol­ der seg en periode i det samfunnet en vil studere. Når man studerer et samfunn i et helhetlig perspektiv, må man beskrive både naturgrunnlag, overlevelsesmåter, teknologi, arbeid, for­ deling av goder, makt og beslutninger, normer og regler, og ikke minst: folks tenkemåter og oppfatninger om verden.

SPØRSMÅL 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11

124

Hva mener vi med begrepet kultur? Hva er forskjellen på et samfunn og en kultur? Hva mener vi med uttrykket «den edle villmann»? Redegjør for to tilnærmingsmåter for å studere fremmede kulturer. Hva mener vi med begrepet etnosentrisme? Gjør rede for feltarbeid som metode. Hva mener vi med deltakende observasjon? Nevn noen temaer som det er viktig å gå inn på når vi skal beskrive et samfunn. Redegjør for tre viktige kjennetegn ved kung san-folket. Redegjør for tre viktige kjennetegn ved naskapi-indianerne. Hva ligger i begrepet generalisert bytte?

OPPGAVER

1

2

3

4

5

6

7

8

Hvordan er nordmenn like, og hvordan er vi ulike? Finnes det noe som er «typisk norsk»? Det sies ofte at nordmenn har en utpreget likhetsideologi. Stemmer dette? Sammenlikn med eksemplene fra kung sanfolket og naskapi-indianerne. Diskuter påstanden: «Jo mer forskjellige andre folks oppfatning­ er og forestillinger synes å være, desto større behov har vi ofte for å finne forklaringer på hvorfor de oppstår og videreføres.» Kan dere finne eksempler på dette fenomenet fra dagliglivet? Er kristendommens oppfatning om jomfrufødsel et eksempel på overtro? Diskuter. Dere husker eksempelet fra snauskallemiljøet. Diskuter om det var lettere i denne sammenhengen å gjennomføre feltarbeidet for en jente enn for en gutt. I løpet av sitt feltarbeid fikk Fangen kjennskap til planer om et angrep på Blitz-huset i Oslo, antirasistenes «hovedkvarter». Skulle hun rapportere om dette til politiet, eventuelt varsle Blitzungdommene? Hun valgte å la være. Hadde hun gjort det, ville det ha betydd slutten på feltarbeidet, og verken hun eller opp­ dragsgiverne (Barne- og familiedepartementet) ville få den rap­ porten og de kunnskapene om miljøet som de ønsket. Hun ville også brutt et tillitsforhold til snauskallene. De hadde tross alt sluppet henne inn i miljøet mot at hun ikke røpet interne hemme­ ligheter og strategier. Det hører med til saken at hun selv fortalte om denne situasjonen etter at feltarbeidet (og bombeangrepet) var avsluttet. Hun fikk selvsagt også hard medfart for at hun ikke hadde sagt fra. Handlet hun riktig? Drøft. Tenk deg at en antropolog fra en helt annen kultur enn vår egen ønsket å gjennomføre noen måneders feltarbeid på skolen. Vedkommende har lite kunnskaper om Norge og norsk væremå­ te, spesielt norsk ungdom. Han lurer på følgende: Hvilke roller og hvilke sosiale relasjoner finnes på skolen, hvem tar beslut­ ninger, hvem har makt, hva er viktig for elevene: å lykkes på skolen, å lykkes blant venner, å skaffe seg kjærester, eller alt på en gang? Hvordan burde han oppføre seg, hvordan skulle han bli kjent, og hvordan kunne han skaffe seg den kunnskapen han var ute etter? Droft dette utsagnet av Fredrik Barth: «For å leve oss inn i og forstå andre folkeslag og kulturer, må vi bli som barn.»

125

ORDFORKLARINGER Kultur: Normer, verdier, oppfatninger, kunnskaper og handlingsmønstre som særpreger menneskelige fellesskap. Kulturrelativisme: Å forstå andre kulturer på deres egne premisser og mest mulig slik deltakerne i denne kulturen selv for­ står og verdsetter den.

Etnosentrisme: Å forstå og bedømme andre kulturer og etniske grupper bare ut fra ens eget kulturelle ståsted.

126

Deltakende observasjon: En samfunns­ vitenskapelig metode som går ut på å studere sosiale grupper ved å delta i deres dagligliv, og samtidig observere det som skjer ut fra samfunnsfaglige begreper og perspektiver.

Generalisert bytte: At byttegjenstander og tjenester «flyter i sirkel» innenfor en gruppe; gjengjeldelse skjer ikke direkte til den som har gitt, men balanserer over tid ved at mange gir til mange og mange får fra mange.

En verden - mange kulturer Verden er i stadig endring, og endringsprosessene går sta­ dig raskere. Informasjon, kunnskap, varer, mennesker og kapital flyter i strie strømmer over hele kloden. Kulturer møtes, og vi står overfor mange utfordringer med å skape nye fellesskap, også i vårt eget land. I dette kapittelet skal vi høre mer om disse temaene:

• • • •

Globaliseringsprosessen Innvandring til Norge Forholdet mellom majoritet og minoritet Samene og storsamfunnet

Moderne data- og kom­ munikasjonsteknologi er en viktig forutsetning for globaliseringen. Her ser vi den europeiske A rianeraketten klar til opp­ skyting med to tvs atellitter.

127

Globalisering

Bildet er fra en kjent daglig såpeopera. Folk i ulike verdensdeler og land vil nikke gjenkjen­ nende til bildet.

128

Utviklingen i etterkrigstiden har generelt vært preget av hva vi ofte kaller globalisering. Med dette mener vi flere ting. Vi skal ta noen eksempler. På fjernsynsskjermen har vi lenge kunnet følge med på begiven­ heter fra alle land: fra sultka­ tastrofer i Sudan til president­ valg i USA og borgerkriger på Balkan. Gjennom moderne telekommunikasjon kan vi på sekunder komme i kontakt med mennesker nesten uansett hvor de måtte befinne seg. Gjennom Internett kan vi lese dagens aviser i Jerusalem eller New Delhi. Amerikanske såpeoperaer blir slukt intenst i Buenos Aires og i Bergen. Coca-cola og hamburgere fra MacDonald’s kan vi kjøpe i alle verdens storbyer. På noen timer kan vi bevege oss fra en iskald norsk vinter til en solfylt badestrand i Nord-Afrika. I vårt eget land bor det mennesker med ulik kulturell bakgrunn og fra alle verdens­ deler. Klærne og skoene vi har på oss, er nesten garantert ikke produsert i Norge. Økonomien vår blir ikke bare styrt av staten eller av vårt eget næringsliv; renter, priser og valutakurser blir bestemt av forhold som stadig blir mer internasjonale. Arbeidsplasser og fabrikker blir flyttet fra en verdensdel til en annen ved et styrevedtak i et flernasjo­ nalt konsern. En rekke politiske spørsmål kan ikke bare avgjøres innenfor nasjonalstatene. Internasjonale organer er etablert over hele verden og begrenser enkeltlandenes beslutningsrom. Men globaliseringen har også mer drama­ tiske sider. Krigføring og militære operasjoner får nye dimensjoner og omfang. Internasjonalt organisert krimina­ litet og narkotikasmugling er et stadig økende problem. Ved siden av olje er våpenteknologi og narkotika de største internasjonale handelsvarene. Miljøproblemer og forurens­ ning angår hele verden, og sur nedbør er ikke et nasjonalt problem. Utslipp av klimagasser i nord truer øysamfunn i sør med utslettelse og har dramatiske konsekvenser for hele verden når det gjelder klimaet.

Mønstre i globaliseringsprosessen Langt på vei er det riktig å si at globaliseringsprosessen følger visse mønstre. Kommunikasjonskanaler, kulturpå­ virkning, flyttestrømmer, markedsstyrke, makt og innflytel­ se går i bestemte retninger som blant annet uttrykker styr­ keforhold mellom land og regioner. De rike landene har de best utbygde kommunikasjonssystemene og den største produksjonen av informasjon som når ut gjennom masse­ medier og andre kanaler. Kulturpåvirkning foregår i stor grad som en enveisprosess fra de rikeste til de fattigere og fattigste landene. Det er bønder i Afrika som følger ameri­ kanske fjernsynsserier og ser amerikanske nyheter. Europeere er ikke utsatt for nevneverdig innflytelse fra sør­ amerikanske indianere utover et tilfeldig møte med en og annen folkemusikkgruppe på et torg. Det er fra børsene i Tokyo, New York og London at de internasjonale penge­ transaksjonene blir styrt. De flernasjonale selskapene er styrt fra Japan, USA og Europa, men fatter beslutninger som angår millioner av mennesker over hele verden. Det er to viktige unntak når det gjelder retningen på dis­ se «strømmene»: penger og folk. Her går strømmen den motsatte veien. Selv om vi tar hensyn til bistandsover­ føringer fra rike til fattige land, viser nettotallene at det strømmer mer penger den andre veien. I stor grad kommer det av de enorme gjeldsproblemene i de fattige landene, som fører til store renteutbetalinger hvert år til vestlige banker. Dersom vi i tillegg skulle ta med de andre ressurse­ ne som går fra fattige til rike, for eksempel billige råvarer og billig arbeidskraft, ville regnestykket vise en enda større

Globaliseringens pris: På de store internasjo­ nale børsene skjer det mye som påvirker dagliglivet vårt.

129

ubalanse i samlet flyt av verdier. I tillegg har vi flyt av folk. Befolkningsstrømmer og migrasjon går stort sett fra de fat­ tigere til de rikere landene. Selv om de største flyttestrømmene har foregått innenfor hvert land, altså fra landsbygde­ ne til byene, har det også vært en betydelig flyttestrøm fra Afrika, Asia og Latin-Amerika til Europa og Nord-Amerika. Denne flyttestrømmen begynte i 1950- og 1960-årene. Industrilandene var inne i kraftige vekstperioder og trengte mer arbeidskraft. Men utover i 1970-årene ble den økono­ miske veksten mindre, og flere land fikk etter hvert over­ skudd snarere enn underskudd på arbeidskraft. Følgelig ble det innført strenge innvandringsregler. Likevel har et visst tilsig av innvandring ikke vært til å unngå. Med en samlet befolkning på omtrent 240 millioner mennesker var det i 1986 rundt 16 millioner lovlige og ca. 1 million ulovlige innvandrere i Europa.

Innvandring til Norge Etter de store flyttestrømmene til Amerika på 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet var det i mange år balanse mellom innflytting og utflytting her i landet. Men fra slut­ ten av 1960-årene har det imidlertid vært flere innflyttere enn utflyttere. Dette hadde liksom i resten av Europa sam­ menheng med et økende behov for arbeidskraft. I 1975 inn­ førte myndighetene en såkalt innvandringsstopp. Behovet for arbeidskraft var ikke lenger til stede, og man ønsket der­ for å begrense denne arbeidsinnvandringen. Dette betydde

Tidlig på 1970-tallet skulle innvandringen avhjelpe mangelen på arbeidskraft. Mange innvandrere har etablert egne næringer, særlig innenfor dagligvare- og res ta uran tbransjen.

130

ikke at grensene ble stengt, men bare at kravet til oppholds­ tillatelse ble strengere. I praksis har likevel gjennomsnittlig årlig nettoinnvandring (innflytting minus utflytting) vært større i perioden etter 1975. Dette skal vi se nærmer på. Innvandrerne har kommet fra alle deler av verden. Til å begynne med kom det flest fra andre vestlige land, men fra 1970-årene og fram til i dag er det særlig innvandringen fra Afrika, Asia og Latin-Amerika som har økt. La oss se litt på innvandringens omfang i de siste årene.

Omfang Fra 1986 til 1996 har det vært en nettoinnvandring på totalt 95 000 utenlandske statsborgere, dvs. ca 8 500 pr år i gjen­ nomsnitt. Av disse har mer enn 60 000 personer hatt flukt som årsak til innvandringen. Det betyr at flyktninger og deres nære familiemedlemmer har stått for godt over 60 prosent av nettoinnvandringen det siste tiåret. Tabellen nedenfor viser en samlet oversikt over nettoinn­ vandring de siste 30-^10 årene.

Inn- og utvandring i Norge 1961 -1995

SUU&ffl., Innflytting

Utflytting

------ *----- Netto

Kilde: Befolkningsstatistikk, SSB

li

Vi ser at den gjennomsnittlige årlige nettoinnvandringen i perioden 1960-75 var mindre enn 3 000 personer. I peri­ oden 1975-85 lå den på litt over over 5 000. Hovedårsaken til økningen fra midten av 1980-tallet var at vi fikk en økning i antallet asylsøkere. Før vi går videre, skal vi se nærmere på hva vi egentlig mener med innvandring, og hva som ligger i begrepet inn­ vandrer. 131

Hva er en innvandrer? Den offisielle definisjonen på innvandrere er personer som er utenlandsfødte, som er fast bosatt i Norge og har forel­ dre som er født i utlandet. De som er født i Norge, omfattes derfor ikke av denne definisjonen, selv om begge foreldre­ ne er utenlandske. Denne gruppen utgjorde ved inngangen til 1996 4,4 prosent av befolkningen i landet. Av og til brukes imidlertid begrepet innvandrer også som en fellesbetegnelse på alle personer med utenlandsk bakgrunn som bor i Norge. Det kan være utenlandsadopterte med norske foreldre; det kan være personer som er født i Norge, men der en eller begge foreldrene er innvandrere; og det kan være personer født i utlandet, selv om en eller begge foreldrene er norske. Inkluderer vi hele denne store gruppen, snakker vi av og til også om personer med inn­ vandrerbakgrunn. Det er likevel viktig å være oppmerksom på at mange bruker begrepet innvandrer som en sekkebe­ tegnelse for alle disse gruppene. I 1996 utgjorde innvandre­ re og andre personer med bakgrunn fra utlandet om lag ni prosent av befolkningen i Norge, dvs. nesten 400 000 per­ soner. På grunn av ulik og litt uklar bruk av innvandringsbegrepet, er det viktig å lese både teksten og tallene nøye når du ser oversikter over innvandring til Norge. I tabellen neden­ for finner du en oversikt over de ulike gruppene vi har nevnt.

Befolkning med bakgrunn fra utlandet. I. januar 1996

Antall personer Innvandrere Annen bakgrunn fra utlandet Norskfødte med to utenlandske foreldre Norskfødte med én utenlandsk forelder Utenlandskfødte med én norskfødt forelder

Utenlandsadopterte Utenlandsfødt med norskfødte foreldre Befolkning med bakgrunn fra utlandet Kilde: Befolkningsstatistikk, SSB

132

191.945

3 1.852 I 24.508 19.790 I 1.270 17.279 396.644

Ser vi på fordelingen av innvandrere etter hvor de kommer fra, får vi følgende mønster: Innvandrere og barn av innvandrere etter landbakgrunn. I. januar 1996 Inn­ vandrere

Født i Norge

Danmark

16.992

I.238

Tyskland

6.897

378

Sverige

15.204

590

Sri Lanka

6.094

1.460

Pakistan

II.778

7.639

Tyrkia

6.062

2.305

Bosnia-Hercegovina

10.825

465

Polen

5.II7

586

Vietnam

10.684

3.I35

Chile

5.043

956

Storbritannia

I0.I80

507

Filippinene

4.092

573

Jugoslavia

7.932

I.674

Andre

60.008

9.282

USA

7.832

282

Iran

7.205

782

Totalt

I9I.945

31.852

Inn­ vandrere

Kilde: Befolkningsstatistikk, SSB

1

.

.

Født i Norge

.....

Ulike grupper innvandrere Vi skiller mellom følgende typer innvandring, eller grupper innvandrere:

• • • •

Arbeidsinnvandring Familiegjenforening Asylsøkere Flyktninger

Det var hovedsakelig den første typen innvandring, arbeidsinnvandring, som innvandringsstoppen tok sikte på å begrense. Norge hadde ikke lenger behov for utenlandsk arbeidskraft, det vil si at vi hadde ikke behov for hvilken som helst slags arbeidskraft. Etter innvandringsstoppen ble arbeidstillatelse bare gitt til eksperter og spesialister som kunne dokumentere at de hadde en kompetanse som var ønsket av en arbeidsgiver i Norge. Men etter at Norge undertegnet EØS-avtalen i 1993, endret dette seg noe. Nå kan alle borgere fra land innenfor EU søke jobb i Norge på lik linje med norske statsborgere. Men manglende kompe­ tanse og språkferdigheter vil ofte gjøre at de likevel havner bak norske søkere til de samme jobbene. Den andre gruppen innvandrere er de som kommer til landet for å bli gjenforent med sin familie. Den personen som befinner seg i Norge, må ha lovlig opphold her, enten som norsk statsborger eller på annen måte. Normalt gjelder 133

Når sultkatastrofer fører folk på flukt, er det som regel naboland eller andre regioner og om­ råder i eget land som får belastningen.

134

familiegjenforening ektefeller eller barn under 18 år. I peri­ oden 1990-93 kom det årlig cirka 3500 personer til Norge av familiegrunner. En flyktning er rett og slett en person på flukt. Flukten kan ha med krig, trusler om overgrep, forfølgelse o.l. å gjøre. Ifølge FNs flyktningkonvensjon er en flyktning en person som trenger beskyttelse i et annet land fordi han eller hun blir forfulgt av myndighetene i hjemlandet på grunn av «rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spe­ siell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning». Det er nærmere 20 millioner flyktninger i verden, i tillegg til 25 millioner internt fordrevne. De rike landene tar imot bare en mindre andel av verdens flyktninger. Og av de rike land er Norge blant dem som tar imot færrest. Vi har to typer flyktninger i Norge. Den første gruppen er det vi kaller overføringsflyktninger. Det er personer som har godkjent flyktningstatus gjennom FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). De har ofte sittet lenge i ulike flyktningleirer og venter på å få varig opphold i et land. Norge har i de siste årene tatt imot en kvote på om lag 1000 overføringsflyktninger hvert år. Den andre gruppen flyktninger kommer til Norge på egen hånd og får i første omgang status som asylsøkere. Kriteriene for å oppnå

flyktningstatus eller asyl etter Utlendingsloven er svært like de som står i FNs flyktningkon­ vensjon. Norge har i de senere årene innvilget svært få slike asylsøknader, det vil si under 100 i året. I tillegg har vi også en tredje gruppe. Det er asylsøkere som får avslag på søknaden sin, men som myndighetene likevel ikke velger å sende tilbake av huma­ nitære årsaker. De får såkalt opphold på humanitært grunn­ lag fordi de befinner seg i en flyktningliknende situasjon. I gjennomsnitt ble det årlig gitt ca 2300 slike tillatelser i årene 1993-96. En fjerde kategori er de som får det vi kaller kollektiv beskyttelse. I begynnelsen av 1990-årene fikk mange bosniske flyktninger kollektiv beskyttelse i Norge på grunn av krigen i det tidligere Jugoslavia. Etter kri­ gens slutt har mange av disse flyktningene vendt tilbake. De to sistnevnte gruppene er ikke flyktninger i rettslig for­ stand, dvs. i henhold til Utlendingsloven.

Utlendingsloven av 1988 med tilhørende forskrif­ ter regulerer utlendingers innreise og opphold i Norge.

Innvandreres økonomiske bidrag Vi har i de senere årene hatt en debatt om hva innvandring­ en koster samfunnet, og hva innvandrerne bidrar med øko­ nomisk. Undersøkelser viser at det økonomiske bidraget til landet som innvandrerne står for, har en markert økning med økende botid. Det tyder på at om forholdene blir lagt til rette, kan innvandrerne etter hvert bidra i tilsvarende grad som resten av befolkningen. Det er svært mye å hente dersom en utnytter innvandrernes arbeidskraftressurser i større grad enn i dag. At det er høyere nettoutgifter for inn­ vandrere, kan i hovedsak forklares ut fra forskjeller i yrkes­ aktivitet, alderssammensetning og botid i Norge. Viktige utfordringer i innvandringspolitikken er derfor å

135

gjøre det lettere for innvandrere å komme i arbeid. Språkopplæring, kvalifisering og godkjenning av kompe­ tanse er viktige satsningsområder i denne sammenheng. Samtidig er arbeidsgiveres holdninger viktige for at perso­ ner med innvandrerbakgrunn skal ha de samme mulighete­ ne til å bli ansatt som andre kvalifiserte søkere. Den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere var i mai 1997 på 9,9 prosent. Til sammenlikning var den regis­ trerte ledigheten i hele befolkningen på 3,2 prosent. Arbeidsledigheten blant innvandrerne ligger altså langt over gjennomsnittet.

Vårt forhold til minoriteter Myndighetenes forhold til minoriteter var lenge preget av forestillingen om at Norge som nasjonalstat ideelt sett skal bestå av ett folk med felles historie, språk, tro og kultur. Norske myndigheter forsøkte å hindre innvandring av visse grupper som ble oppfattet som uønskede. Dette gjaldt for eksempel sigøynere og jøder. Selv innvandring fra naboland prøvde en å begrense fordi de ville konkurrere med nordmenn om knappe goder som arbeid og husrom. Både innvandrere og andre minoritetsgrupper ble møtt med krav om fornorsking og ensidig tilpasning til storsam­ funnet. Mange så den gang fornorsking som en forutset­ ning for at disse gruppene skulle kunne delta i samfunnet som likeverdige medborgere. Språket og kulturen til mino­ ritetsgrupper ble nedvurdert og til dels forsøkt utslettet. Men i løpet av 1900-tallet, og særlig etter den andre ver­ denskrigen, har forholdet til innvandring, minoriteter og kulturelt mangfold endret seg mye. Selv om Norge fortsatt har en streng regulering av innvandringen, har vi nå en mer aktiv politikk, spesielt overfor flyktninger. Det er også et klart ønske fra de aller fleste partier og grupper at minorite­ ter skal behandles med respekt og anstendighet. Utfordrin­ gen for myndighetene har vært å legge til rette for at mino­ ritetsbefolkningen skal tilpasse seg det norske samfunnet slik at de skal klare seg selv, og samtidig bevare noe av sin egenart. Vi bruker av og til begrepene segregering, assimi­ lering og integrering for å beskrive et lands politikk overfor minoriteter.

136

Segregering, assimilering og integrering Segregering: Segregering betyr at ulike etniske grupper lever atskilt fra hverandre. Ofte brukes begrepet om et lands politikk for å utestenge minoritetsgrupper fra likeverdig deltakelse i storsamfunnet. Assimilering: Assimilering betyr å gjøre lik, dvs. at ulike etnis­ ke minoritetsgrupper skal tilpasse seg majoriteten og storsam­ funnet ved at de oppgir sine egne kulturelle særpreg, som f.eks. sitt eget språk og sin egen religion. Integrering: Integrering betyr på sett og vis det motsatte av både segregering og assimilering. En integreringspolitikk inne­ bærer at ulike minoriteter tilpasser seg storsamfunnets grunn­ leggende normer og regler, bl.a. slik de er fastsatt gjennom lover. Den tar også sikte på at minoritetene deltar i samfunns­ livet på lik linje med majoritetsbefolkningen. Men en integre­ ringspolitikk legger vekt på minoritetens rett og mulighet til å bevare sitt kulturelle særpreg og sosiale fellesskap.

Hva er rasisme? Rasisme en forestilling om at mennesker er inndelt i ulike raser, og at noen raser er overlegne og andre er underlegne. Overlegenhet og underlegenhet er knyttet til biologisk nedarvede egenskaper som har synlige ytre kjennetegn, spesi­ elt hudfarge. En slik rasisme tar ofte til orde for at «raser

137

ikke må blandes», for eksempel gjennom ekteskap. 1 en enda mer ekstrem form for rasisme blir ikke de mindrever­ dige rasene sett på som fullverdige mennesker; de kan behandles som dyr, forfølges og til og med utryddes. Denne snevre rasismen er særlig kjent fra det tyske nazi­ regimet før og under den andre verdenskrigen. 1 etterkrigs­ tiden er det ikke mange som offentlig har tatt til orde for denne formen for rasisme. Begrepet rase har også mistet sin verdi som grunnlag for vitenskapelig klassifisering av mennesker. Med unntak av visse ytre kjennetegn viser det seg at forskjellene mellom mennesker innenfor en «rase» er større enn forskjeller mellom «rasene». I enkelte antirasistiske miljøer bruker de ofte en svært vid definisjon av rasisme. Alle holdninger, handlinger og ytringer som uttrykker noe negativt i forhold til innvandre­ re, kan bli stemplet som rasistiske. Om en mener at innvan­ dring må begrenses, at enkelte muslimer undertrykker kvinner, at innvandrere mottar for mye sosialhjelp o.l., blir det sett på som uttrykk for rasisme. Men dersom vi skal operere med et så vidt rasismebegrep, kan det bli enda van­ skeligere å diskutere forholdet mellom etniske grupper og forholdet mellom minoriteter og majoritet. De færreste ønsker å bli stemplet som rasister, og de fleste må vel inn­ rømme at de ikke bare har positive oppfatninger om alle sider ved innvandreres kultur eller om alle innvandrere. Det er like «normalt» å ha negative oppfatninger om enkel­ te innvandrere og sider ved andre kulturer som det er å ha negative oppfatninger om enkelte nordmenn eller sider ved norsk kultur og samfunn.

Diskriminering Det de fleste likevel oppfatter som negativt, er diskrimine­ ring. Diskriminering vil si at vi ser ned på eller behandler folk ulikt fordi de tilhører en annen etnisk gruppe enn oss selv. Etter denne definisjonen er det ikke diskriminerende å kritisere andre etniske grupper fordi de følger visse skikker, har bestemte holdninger eller gjør bestemte ting. Men denne kritikken må ikke bunne i det at de har en annen hudfarge eller kommer fra et annet land. Når vi kritiserer andre, må det skje på like vilkår. Da inkluderer vi samtidig de andre i et fellesskap. Vi behandler dem verken som mindre utviklet eller som ufeilbarlige. Samtidig må vi se på 138

summen av egenskaper ved oss selv og de andre. Hvilke gode og dårlige egenskaper er det ved etniske nordmenn sammenliknet med folk med en annen etnisk bakgrunn? Dersom vi summerer opp, finner vi kanskje ut at det alt i alt ikke er noen grunn til å rangere etniske grupper. De fleste har både positive og negative sider. Og dessuten: Det vil i mange sammenhenger være mer rimelig å forhol­ de seg til individer enn til grupper. Ingen er utelukkende et «produkt» av sin kultur. Det er ingen grunn til å tro at folk med en annen etnisk bakgrunn er mer like hverandre enn det nordmenn er.

Innvandreres og nordmenns oppfatninger av hverandre Vi skal nå se på hvordan noen innvandrergrupper selv opp­ fatter nordmenns holdninger og atferd. Den norske antropologen Inger Lise Lien har fulgt ulike pakistanske miljøer i Oslo gjennom snart 20 år. Hun har også besøkt Pakistan og studert hvilken bakgrunn noen av disse innvandrerne har fra sitt hjemland. Det viser seg at pakistanske innvandrere har en ganske stor toleranse over­ for nordmenn, og det er svært sjelden at de oppfatter nord­ menns holdninger og atferd som rasistisk. Selve ordet

Innvandrerne har satt sitt klare preg på enkelte bydeler i Oslo.

139

«rasistisk» er også ofte ukjent for dem, og de må oversette det til begreper i sitt eget språk som «likner». Det nærmes­ te de kommer er «å ikke like». De sier at enkelte nordmenn «ikke liker dem». Det skulle ofte nokså mye til før pakista­ nerne var villige til å betegne noe som rasisme. Vi skal se på et eksempel. På et seminar om innvandreres deltakelse i norsk poli­ tikk skjedde dette: Lien stod sammen med Mohammed, en «vellykket» innvandrer med god kontakt med nordmenn og medlem av kommunestyret i hjemkommunen. En nord­ mann passerte dem og sa høyt mens han så på Mohammed: «Huff, så mange utlendinger det er her. Se og kom deg til­ bake dit du kom fra! Vi vil ikke ha dere her!» Mohammed kvakk til, men sa etterpå at han ikke brydde seg så mye om det: «Du vet, jeg treffer så mange nordmenn som jeg er venner med. De liker meg. Jeg samarbeider med dem. Vi har mye felles. Jeg er mye ute blant folk, og da treffer jeg forskjellige typer. Noen er slik som denne mannen, som misliker innvandrere uansett om de kjenner dem eller ikke. Om slike folk tenker jeg at de er dumme og ignorante. Slike mennesker finnes i alle land, også i mitt eget. Men hva betyr det vel for meg å møte en sånn mann, når jeg treffer så mange andre som er greie og hyggelige?» Denne holdningen viser seg å være ganske typisk for de pakistanske innvandrerne. Nordmenn flest er greie og ordentlige. Det er noen få unntak, men de er ikke å regne med og er i hvert fall ikke «typiske» nordmenn. Pakista­ nere er nokså nyanserte i sin omtale av nordmenn og ser på alle mennesker som forskjellige. Nordmenn har både gode og dårlige egenskaper, men det har også pakistanere. Det er mange sider ved nordmenn og det norske samfunnet som de vurderer høyt. De setter pris på nordmenns dyktighet, ærlighet og pålitelighet, og de verdsetter det norske vel­ ferdssamfunnet, likhetsidealene våre og måten samfunns­ godene blir fordelt på. Når pakistanske innvandrere setter pris på det norske samfunnet, er det blant annet fordi de sammenlikner med forholdene i Pakistan, der det ofte er dype konflikter, mot­ setninger og ulikheter mellom folk fra forskjellige kaster. Men pakistanske innvandrere har ikke bare positive opp­ fatninger om Norge og nordmenn. Særlig på to områder blir nordmenn oppfattet som umoralske. Det er i forholdet til alkohol og til seksualitet. Etter muslimsk tro er det ikke tillatt å drikke alkohol, og nordmenns alkoholforbruk ser 140

Blitz-miljøet mobiliserer mot rasisme.

de på som dypt umoralsk. Dette kan i mange sammenheng­ er føre til at pakistanere blir ekskludert fra sosiale sammen­ komster der de kan møte nordmenn. Nordmenn blir også vurdert som umoralske når det gjelder forholdet til seksua­ litet og forholdet mellom kjønnene mer generelt, for eksempel at norske ungdommer stadig skifter partnere, at ekteskap blir oppløst, og at det er mye utroskap. Dette kan også bidra til å redusere kontakten mellom nordmenn og pakistanske innvandrere. Når ungdommer når en viss alder, møter de en norsk ungdomskultur der det er vanlig å ha fle­ re kjærester, som ofte også innebærer flere sexpartnere. Pakistanske ungdommer opplever ofte et krysspress ved at foreldrene motsetter seg at de deltar i denne ungdomskultu­ ren, mens de samtidig selv ønsker å opprettholde vennskap med andre norske ungdommer. I mange sammenhenger ønsker foreldrene også å påvirke ungdommenes partnervalg direkte. Det blir forventet at jenter skal føye seg etter foreldrenes ønsker. Det kan bety at de må ofre egen utdan­ ning og yrkeskarriere for å gå inn i rollen som «god kone», ofte med en ektemann som er oppvokst i hjemlandet. At ektefeller blir valgt fra hjemlandet, gjør også sitt til å for­ sinke integreringen i det norske samfunnet. Også på andre områder kan det oppstå konflikter og mis­ forståelser. Pakistanske innvandrere har ikke alltid den samme måten å skille mellom ulike typer av sosiale rela­ sjoner på. De pakistanske fellesskapene er ofte preget av nære og intime relasjoner basert på slektskap. Dette nære fellesskapet innebærer ofte hyppig kontakt og gjensidige

141

tjenester og tjener som «modell» for andre typer relasjoner. Nordmenn kan ofte være mer «profesjonelle» eller distan­ serte i sitt forhold til andre, og vi kan i større grad forholde oss til andre uten at vi inngår noe nært fellesskap. I møtet med det offentlige systemet kan dette føre til misforståel­ ser. En sosialarbeider eller en lærer kan bli betraktet som en personlig venn, inntil det viser seg at de i realiteten bare utfører sine profesjonelle roller. Er pakistanske innvandrere typiske når det gjelder for­ holdet mellom etniske nordmenn og andre innvandrergrup­ per? Vi skal se på noen andre eksempler. En undersøkelse blant innvandrere fra Tyrkia og Midtøsten kan tyde på at disse i større grad opplever nega­ tive holdninger fra nordmenn, og at de også selv utvikler negative holdninger mot nordmenn. Mange av disse inn­ vandrerne har vært utsatt for vold og negative reaksjoner; det kan være på gata, på skoleveien, på utesteder eller i hjemmemiljøet. Ofte gir slike erfaringer grobunn for et generelt bilde av hvordan nordmenn oppfatter dem. Slik kan også nordmenn oppfattes som negative og rasistiske selv om de egentlig ikke er det. På grunn av misforståelser, språkproblemer og ulike kulturelle verdier oppstår det kom­ munikasjonsproblemer og barrierer i forhold til nordmenn. Denne gruppen innvandrere har derfor liten kontakt med nordmenn. Dette er med på å lage en ond sirkel: Liten kon­ takt gjør at det heller ikke utvikler seg noe felles kommunikasjonsgrunnlag. Ingen gjør noe for å utvikle felles forståel­ se, bedre samhandling eller oppklaring av misforståelser.

Norge har alltid vært et flerkulturelt samfunn I Norge har vi ulike minoritetsgrupper utover de store gruppene av innvandrere som har kommet siden 1960-årene. Samer, kvener, sigøynere og til dels også tatere (reisen­ de) og jøder blir oppfattet som etniske minoriteter. Med unntak av samer og delvis tatere har disse gruppene opp­ stått gjennom innvandring. Det er vesentlige forskjeller mellom disse minoritetsgrup­ pene og de nye innvandrerne når det gjelder historie, tilknyt­ ning til Norge og folkerettslig status. Men på et par viktige områder er det fellestrekk som har betydning for utforming­

142

en av en politikk for integrering i et flerkulturelt Norge: Alle minoritetsgrupper kan rammes av rasisme og dis­ kriminering, Det internasjonale regelverket på dette områ­ det skiller som regel ikke mellom ulike grupper. Alle men­ nesker skal beskyttes mot diskriminering på grunnlag av «rase», hudfarge, trosbekjennelse og etnisk eller nasjonal opprinnelse. Alle de omtalte gruppene er i større eller min­ dre grad opptatt av å kunne ta vare på og videreutvikle eget kulturelt og religiøst særpreg. Den rollen språket spiller for identitet og tradisjonsformidling, er et annet viktig punkt, og dermed kommer vi inn på utdanningsspørsmål, tolketjeneste, religiøst liv og kulturutfoldelse. Også på disse områdene er det visse folkerettslige minimumsrettigheter som gjelder alle, det vil si retten til å nyte godt av sin kul­ tur, til å bekjenne seg til og utøve sin religion og til å bruke sitt språk. Det internasjonale regelverket sier at statene ikke skal legge hindringer i veien for at personer med minoritets­ bakgrunn har disse rettighetene.

Verdens

urbefolkninger

Verdens urbefolkninger (den fjerde verden) har de siste årene opplevd et stadig sterkere press mot sin kultur og levemåte. I stor grad kommer det av at de moderne industrisamfunnene har trengt inn på områdene deres, eller at de på annen måte har blitt utsatt for ytre påvirkninger. I 1975 ble Verdensrådet for urbefolkninger (WCIP - World Council of Indigenous Peoples) stif­ tet i Canada, og verden har nå blitt mer oppmerksom på situasjonen til disse folkene. ILOkonvensjon nr. 169 (ILO = International Labour Organization) definerer urbefolkninger som fol­ kegrupper som har bebodd et landområde før det ble dannet noen nasjonalstat, og som atskiller seg fra majoritetsbefolkningen gjennom egne sosiale og kulturelle særpreg og egne økonomiske og politiske institusjoner. Urbefolkningene gis gjennom konvensjonen rettigheter til land, ressurser og kulturbevaring i samsvar med sine tradisjoner og interesser. Perioden 1995-2005 er utpekt av FN som urbefolkningenes tiår.

Samer Vi regner med at det i dag finnes rundt 70 000 samer i ver­ den. Både i Sverige, Finland og Russland bor det samer, men Norge har den største samiske befolkningen, med mel­ lom 40 000 og 45 000 samer. De fleste av disse, ca. 25 000, bor i Finnmark. Samenes historie går flere tusen år tilbake. De tradisjo­ nelle samiske leveveiene har vært jakt, fiske, sanking og reindrift. 1 tidligere tider levde samene på nomadisk vis 143

Kong Harald åpner Sametinget etter valget i 1997.

144

ved at de flyttet etter årstider, fangstmuligheter og reinens bevegelser. Etter hvert ble de mer bofaste og utviklet blant annet tamreinhold som en viktig levevei. Tradisjonelt har samene levd i små, slektskapsbaserte grupper uten sterke ledere eller politisk sentralisering. Bruksretten til land og vann har vært basert på hevd og kollektive rettigheter. Kontakten med storsamfunnet går flere hundre år tilba­ ke. Allerede på 1600-tallet ble det satt i gang misjonsvirk­ somhet i samiske områder. De samiske områdene ble opp­ fattet som den norske statens eiendom, og samene ble pålagt skatter og avgifter fra staten. Den nasjonalistiske politikken på 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet var grovt diskriminerende overfor samer. Samisk kultur, samisk språk og den samiske rein­ driften ble på ulike måter fortrengt og undertrykt. Myndig­ hetene og storsamfunnet (majoriteten) hadde lenge en ned­ latende holdning til samer og det samiske. Men disse holdningene begynte å endre seg i 1950- og 1960-årene, i alle fall slik det kom til uttrykk gjennom myndighetenes samepolitikk.

Samiske

rettigheter

I begynnelsen av 1950-årene kom de første tospråklige lære­ bøkene. Selv om undervisningen fortsatt foregikk på norsk, kun­ ne elevene nå lære samisk parallelt. De lærte således å beherske begge skriftspråkene, selv om de ennå ikke fikk skrivetrening i samisk. Dette har vært viktig for utviklingen av samisk identitet og for samekulturens vilkår. Dette gav nemlig samene et ståsted i begge samfunn, både det norske og det samiske. De som tidli­ gere valgte å ta høyere utdanning, endte nemlig ofte med å for­ late både samiske områder og å fjerne seg fra samisk kultur. Det var en naturlig følge av at undervisningen i skolen utelukkende hadde foregått på norsk, og at den videre utdanningen stort sett kvalifiserte for arbeid i det norske storsamfunnet. Tospråklig undervisning bidrog til at de med utdanning beholdt sterkere bånd til det samiske samfunnet. 11967 ble samisk formelt god­ kjent som undervisningsspråk. I løpet av 1960-årene ble det gjennomført kulturelle, sosiale og økonomiske tiltak for den samisktalende befolkningen, slik at den skulle få bedre levekår. Likevel ble det rundt 1980 en skarp konflikt mellom myndig­ hetene og samebefolkningen i forbindelse med planene om regulering av Alta-Kautokeino-vassdraget. Konflikter om retten til land og vann har alltid vært av stor betydning for forholdet mellom nordmenn og samer, men i denne saken ble konflikten satt på spissen. I etterkant fikk den stor betydning for både samenes identitet som et eget folk og for myndighetenes syn på samiske rettigheter. Det ble satt i gang utredninger om his­ toriske og juridiske forhold vedrørende den samiske befolk­ ningen. Da ble det akseptert at samene er en urbefolkning, og at staten Norge er etablert på territoriet til to folk. Norge har senere sluttet seg til internasjonale avtaler (ILO-konvensjonen), som tar for seg urbefolkningers rettigheter innenfor nasjonal­ statene. 11987 ble den såkalte sameloven vedtatt i Stortinget. Her blir det slått fast at samene har rett til å utvikle sin kultur, sitt språk og sitt samfunnsliv. I 1988 fikk vi en egen paragraf i Grunnloven som fastslår samenes særlige rettigheter som urbefolkning. Generelt har samene den samme beskyttelsen som andre kulturelle eller språklige minoriteter. I tillegg har de som urbe­ folkning krav på vern om sitt spesielle materielle kulturgrunn­ lag, knyttet til det tradisjonelle samiske næringslivet. Sameloven sier videre at samene skal ha et «eget lands­ omfattende sameting, valgt av og blant samene». Det første ordentlige Sametinget ble åpnet av Kongen i Karasjok 9. okto­ ber 1989. Sametinget har riktignok begrenset makt og er i mange saker underlagt Stortinget og regjeringen. Men same­ tinget skal også fungere som Stortingets og regjeringens råd­ givende organ i saker som angår den samiske befolkningen, samtidig som det har myndighet til å ta avgjørelser på områder som angår samisk kultur og næringsdrift.

145

Samisk identitet Hvordan oppfatter samene seg selv som samer og som etnisk gruppe? Det er umulig å gi noe generelt svar på et slikt spørsmål. I virkeligheten er det store ulikheter mellom hver enkelt same og mellom ulike samiske befolknings­ grupper. I mange innlandskommuner i Finnmark er det en høy andel samer, i noen kommuner opptil 80 %. Bevisstheten om samisk identitet og kultur er tydelig i disse områdene, og de verner om den. Men i de fleste områder og kommu­ ner er samene i mindretall, for eksempel de mer kystnære områdene og områder lenger sør. I disse områdene har samene alltid vært en marginal gruppe, og presset fra den norske majoriteten om assimilering og fornorsking har vir­ ket så sterkt at mange til og med nekter for at de er samer. Samisk språk og samisk kultur har virket som et hinder for aktiv samfunnsdeltakelse, og ved å «gjøre seg» mest mulig norske har samene hatt større mulighet til å skaffe seg arbeid, velferdsgoder, innflytelse og likeverdig behandling. Vi ser også i dag at deltakelsen i sametingsvalg relativt sett varierer nokså mye mellom de ulike kommunene med samisk befolkning. De siste årene har det imidlertid blitt en økende bevisst­ het om samisk identitet også i de områdene der samene er i mindretall. Særlig gjelder det blant en del yngre samer. Samisk identitet kommer til uttrykk på mange måter: klesdrakt, kunst og musikk, mytologi og religion, og i typiske samiske næringer som reindrift, samisk håndverk og til dels fiske og jordbruk. Vi har allerede nevnt språket, som kanskje er det viktigste uttrykket for et folks kulturelle identitet. Gjennom språket formidles samiske kunnskaps­ tradisjoner videre; mange ord og uttrykk er helt spesielle og bidrar til å understreke samisk særpreg. Hvorfor er kulturell identitet viktig for mange samer? Er det viktigere for samer enn for andre nordmenn? Disse spørsmålene må vi se i sammenheng med samenes rolle som urbefolkningsminoritet. Som vi har sett, har samene vært under press fra det norske storsamfunnet i mange generasjoner. Det viser seg ofte at følelsen av å tilhøre en kultur og å være del av et kulturelt fellesskap er spesielt viktig for marginale grupper og minoriteter. Jo mer utsatt denne kulturen er for press utenfra, desto viktigere blir det

146

ofte å bevare sin egenart. Felles historie, felles språk og fel­ les land er blant de mest grunnleggende faktorer for men­ nesker som betrakter seg som ett folk. Disse faktorene vektlegges derfor sterkt innenfor aktive samiske miljøer. Opprettelsen av Sametinget har vært en viktig markering av samiske rettigheter. I 1986 fikk samene også et eget flagg. I noen sammenhenger snakkes det om en samisk nasjon, men det er helst i betydningen felles historie, felles språk, felles kultur og felles land. Krav om en egen samisk stat har ikke vært noe uttalt krav fra de sentrale samiske organi­ sasjonene. De aller fleste samer betrakter seg som nord­ menn og ser ingen konflikt mellom det å være same og det å være norsk. I en del sammenhenger vil likevel samenes status som et eget folk være et grunnlag for å fremme samiske interesser som går utover det andre befolknings­ grupper kan gjøre. Men dette er en naturlig følge av at vi aksepterer samenes særskilte posisjon som en urbefolkningsminoritet. Og som vi har vært inne på: Det følger

Fra Maze (Masi), bygda som ble et symbol på samenes rettigheter på 1970-tallet. Vassdrags­ vesenet ville demme ned bygda. Befolkningen møtte myndighetene i en taus demonstrasjon: « Vi kom først».

147

også av de internasjonale konvensjonene som Norge har sluttet seg til, og av de lovfestede rettigheter samene har. Som nevnt er det også store variasjoner i den samiske befolkningen. I dag er det bare et mindretall av samene som driver reindrift. Samer lever et moderne liv. De fleste har vanlige yrker og levemåter som ikke skiller seg fra andre nordmenns. Og vi finner samer over hele landet. Ikke alle samer ønsker å engasjere seg aktivt i samiske spørsmål eller gi uttrykk for sin kulturelle tilhørighet. Likevel er bevisstheten om egen bakgrunn og kultur viktig for mange samer, uansett bosted, yrkesvalg, dagligspråk eller levesett for øvrig. Den sosiale og politiske utviklingen i Norge de siste 30-40 årene har gitt samene helt andre vilkår for å delta i samfunnslivet på like vilkår med andre nordmenn og på samme tid bevare og gi uttrykk for sin kulturelle identitet. Samtidig er minoritetsgrupper alltid utsatt for påvirkning og press fra storsamfunnet og fra majoritetsbefolkningen. Samisk særpreg og kultur må derfor aktivt videreføres og videreutvikles av nye generasjoner for at ikke en av våre få etniske minoritetskulturer skal gå tapt.

148

OPPSUMMERING Globaliseringprosessen i verden går stadig raskere og får et stadig større omfang. Følgende områder er særlig sentrale: kommunikasjon og informasjonsspredning, økonomi og han­ del, kultur og folk, politikk og makt, konflikter og kriminalitet, samt forurensning og miljøproblemer. Norge møter denne utviklingen bl.a. gjennom innvandring. Vi har i perioden 1986-96 hatt en gjennomsnittlig årlig nettoinnvandring på ca. 8500 personer. I 1996 var 4,4 % av befolkningen rene innvan­ drere etter en snever definisjon av begrepet. Vi skiller mellom ulike typer innvandring: arbeidsinnvandring, familiegjenforening, asylsøkere og flyktninger. Norges holdning til innvandring og minoriteter har endret seg mye siden andre verdenskrig. I dag er hovedmålet å arbeide mot diskriminering og å sikre integrering i den norske samfunnet, det vil si at minoriteter til­ passer seg samfunnet uten at de oppgir sitt kulturelle særpreg. Forholdet mellom majoritetsbefolkningen og de ulike minoritets­ gruppene er et viktig spørsmål. Mer gjensidig kunnskap om hverandre vil bidra til å forebygge fordommer og misforståelser mellom ulike etniske grupper. Samene er Norges eneste urbefolkningsminoritet. Norske myndigheter har i stadig større grad anerkjent samene som et eget folk, med egen kultur og identi­ tet. 11987-88 fikk vi egne samelover som sikrer bedre ivareta­ kelse av samiske interesser, bl.a. gjennom opprettelsen av Sametinget i 1989. Ca. 25 prosent av den samiske befolkning­ en deltok ved siste sametingsvalg.

SPØRSMÅL 1 2 3

4 5 6

7

Hva mener vi med begrepet globalisering? Hva kjennetegner «strømretningene» i globaliseringsprosessen? Hva er den snevre definisjonen av begrepet innvandrer, og hvor mange slike innvandrere er det i Norge? Hva er den vide forståelsen av uttrykket «personer med bak­ grunn fra utlandet», og hvor mange slike er det i Norge? Hvilke er de tre største innvandrergruppene? Hva er forskjellen på en flyktning (i rettslig forstand) og en asyl­ søker? Hva forklarer de store flyktningstrømmene på begynnelsen av 1990-tallet?

149

8 9 10 11

12 13

Hva mener vi med begrepet assimilering? Gjør rede for innholdet i den snevre og den vide definisjonen av rasisme. Hva ligger i begrepet diskriminering? Hva kjennetegner pakistanske innvandreres holdninger til nord­ menn? Gi eksempler. Gjør rede for noen hovedtrekk ved myndighetenes samepolitikk. Hva mener vi med samisk identitet, og hvordan kommer den til uttrykk?

OPPGAVER

1

2

3

4

5

6 7

8 9 10

150

I innledningen til kapittelet har vi listet opp en del eksempler på fenomenet globalisering. Sett klassen sammen i grupper. La gruppene konkurrere om hvem som i løpet av ti minutter klarer å lage den lengste listen med ytterligere eksempler. Noter i stikk­ ord. Diskuter deretter i klassen noen av de mest interessante eksemplene eller trendene. Repeter det som står om «strømmene» i globaliseringsproses­ sen. Hvorfor tror dere at disse strømmene har de retningene de har? Drøft: Bør vi ta imot flere eller færre innvandrere, eller eventuelt grupper av innvandrere (f.eks. flere flyktninger, færre arbeidsinnvandrere osv.)? Vi har de siste årene hatt en debatt om hvorvidt det er riktig å diskutere innvandreres økonomiske bidrag til landet. Noen mener det er umoralsk å regne på dette i kroner og øre. Er dere enige eller uenige i det? Som dere har sett, er det ulike forståelser av begrepet rasisme. Hvilken av disse er den mest fruktbare, og hvordan bør vi forstå begrepet for å sikre en god kommunikasjon? Er all diskriminering det samme som rasisme? Drøft. Noen mener at innvandrere og minoriteter ikke skal diskrimine­ res i negativ forstand, dvs. at de skal ha de samme fordeler og rettigheter, og møtes med de samme holdninger, som majori­ tetsbefolkningen. Noen mener at innvandrere og minoriteter ikke skal diskrimineres i positiv forstand, det vil si at de ikke skal gis «særfordeler», f.eks. morsmålsundervisning. Diskuter disse opp­ fatningene. Drøft på hvilken måte pakistanske ungdommer kan oppleve et krysspress mellom det pakistanske og det norske miljøet. Hva tror dere forklarer den lave deltakelsen i sametingsvalget? Hvor viktig er det for Norge at vi bevarer den samiske kulturtra­ disjonen, og på hvilken måte tror dere samer er i stand til å bevare sitt særpreg i årene som kommer?

ORDFORKLARINGER Globalisering: Økte forbindelser over lande­ grensene. Det som skjer ett sted i verden, får i sterk grad og etter kort tid betydning i andre land. Innvandrer: En person som er utenlandsfødt, er fast bosatt i Norge og har foreldre som er født i utlandet. Flyktning: En person som av ulike årsaker har følt sin livssituasjon så vidt truet, at vedkommende har ansett det tvingende nødvendig å forlate sitt hjemsted og søke tilflukt et annet sted.

Etnisk gruppe: En etnisk gruppe kjenne­ tegnes ved at de oppfatter seg eller opp­ fattes av andre som et fellesskap på bak­ grunn av ulike kulturelle (etniske) kjenne­ tegn. Slike kjennetegn kan være felles språk, felles historie, felles verdier, skikker og levemåter. Familiegjenforening: Betegnelse på perso­ ner som får opphold i et land fordi de er nære familiemedlemmer til en person som har fått innvilget oppholdstillatelse. I Norge er det i hovedsak ektefelle og barn under 18 år som får opphold gjennom familie­ gjenforening.

Asylsøker: En person som anmoder myn­ dighetene i et annet land enn hjemlandet om beskyttelse og erkjennelse som flykt­ ning. Betegnelsen asylsøker brukes inntil søknaden om asyl er avgjort.

Opphold på humanitært grunnlag: Det kan gis oppholdstillatelse til personer som ikke fyller kravene for asyl, men hvor ster­ ke menneskelige hensyn taler for at de får bli i landet.

Kollektiv beskyttelse: Innvilgelse av opp­ hold etter en gruppevurdering, som regel i en situasjon med masseflukt. Oppholdstillatelsen er midlertidig. Rasisme: En forestilling om at mennesker er inndelt i ulike raser, og at noen raser er overlegne og andre er underlegne.

Diskriminering: Det å se ned på eller behandle folk ulikt fordi de tilhører en annen etnisk gruppe. Urbefolkning: Folkegrupper som har bebodd et landområde før det ble dannet noen nasjonalstat, og som atskiller seg fra majoritetsbefolkningen gjennom egne sosiale og kulturelle særpreg og egne økonomiske og politiske institusjoner.

Overføringsflyktning: Flyktninger som kommer til et land etter et organisert uttak, vanligvis fra flyktningleirer i andre deler av verden.

151

Samfunnsfagenes klassikere I dette kapittelet skal vi presentere noen klassiske sosiolo­ ger. Når vi kaller dem klassikere, er det fordi de har lagt grunnlaget for ulike teoretiske retninger innenfor sosiologi­ en. Vi skal se nærmere på:

• Émile Durkheim og hans teori om arbeidsdelingen i samfunnet og om årsakene til selvmord. • Karl Marx og hans syn på historiens utvikling og på drivkreftene i denne. • Max Weber som var opptatt av årsakene til kapitalismens framvekst og utviklingen av det moderne byråkratiet. • Talcott Parsons og hans teori om fire funksjoner som finnes i alle sosiale systemer. • Jiirgen Habermas og hans teori om den fornuften som alltid er til stede når vi kommuniserer.

Émile Durkheim (1858-1917) Arbeidsdeling og samhold Durkheim var fra Frankrike. Han var opptatt av samholdet i samfunnet og hvordan den stadig økende arbeidsdelingen virket inn på samholdet mellom menneskene. Durkheim så på arbeidsdelingen som samfunnets nøkkelprosess. Arbeidsdeling betyr stadig økende spesialisering i samfun­ net, og flere og flere blir spesialister. Han mente at arbeids­ delingen overtok religionens plass som selve «limet» i samfunnet. Durkheim betraktet alle samfunnets sider fra samholdets synsvinkel. Han mente blant annet å kunne påvise at det var flere selvmord blant protestanter enn blant katolikker. Forskjellen kunne forklares som virkningen av at samhol­ det er større i katolske trossamfunn enn i protestantiske trossamfunn, og selvmord er en virkning av svekket sam­ hold mellom menneskene. Durkheim understreket at arbeidsdelingens viktigste

152

funksjon i moderne samfunn er å styrke samholdet, og han mente at det finnes to typer av samhold: mekanisk og orga­ nisk solidaritet. Grunnlaget for mekanisk solidaritet ligger i straffelovene. Organisk solidaritet blir uttrykt gjennom den delen av lovverket som ikke straffer, for eksempel lovene som gjelder for arbeidslivet. Samarbeidet kommer i hovedsak av arbeidsdelingen og den økende spesialisering­ en. Organisk solidaritet betyr samhold ved gjensidig avhengighet, og samholdet er nødvendig fordi spesialise­ ringen gjør hver enkelt yrkesutøver eller yrkesgren uunn­ værlig for at helheten skal bestå. Alle trenger hverandre i langt høyere grad i et samfunn med utstrakt spesialisering enn i et samfunn der hver enkelt kan greie seg selv og er selvberget.

Karl Marx (1818-83) Marxismen er en av 1900-tallets mest betydningsfulle tan­ keretninger, og den har spilt en viktig rolle innenfor filosofi og samfunnsteori. Marxismen har også hatt stor politisk innflytelse, og den er knyttet til arbeiderklassens politiske organisering og kamp. Karl Marx ble født i Tyskland, men måtte dra i eksil i 1840-årene, og fra 1849 og til sin død bodde han i London. Sammen med Friedrich Engels (1821-95) skrev han boka Den historiske materialisme. Her redegjorde de for den historiske utviklingen i samfun­ net og drivkreftene der. De mente at det ikke er menneske­ nes politiske og åndelige utvikling som har endret histori­ en, men deres forhold til produksjonsmidlene (redskaper, råstoffer, jord, skog, maskiner, kommunikasjonsmidler og driftsbygninger). Produksjonsmidlene er den viktigste form for eiendom i samfunnet. Historien utvikler seg i det spenningsforholdet som opp­ står mellom to dimensjoner i menneskets historie. Først kommer produksjonsforholdene'. Det vil si eiendomsforhol­ dene og klasseforholdene. Den andre dimensjonen er bestemt ved den måten menneskene tilfredsstiller sine sta­ dig voksende behov på, det vil si hvordan de arbeider, og hva de arbeider med. Dette kaller Marx produktivkreftene. Disse kreftene er i stadig endring, og etter hvert kommer de dominerende produksjonsforholdene til å bli til hinder for 153

Ideologiens plass i samfunnet I de fleste vestlige land er de største politiske partiene knyttet til ideologier som sosialisme, kommunisme, liberalisme eller konservatisme. Ideologi viser til virkelighetsoppfatninger i samfunnet. Karl Marx hevder at virkelighetsoppfatningen vår uttrykker samfunnsmessige forhold. Det vil si at måten vi ten­ ker på, er knyttet til klasseforholdene. Ideologi kan derfor for­ stås som bevissthet skapt av samfunnet. Bevisstheten eller tenkningen er sosialt og historisk betinget og viser til interesse­ forhold. Det vil si at bestemte tanker er nyttige for visse grup­ per. Et allmenngyldig utsagn, for eksempel «vi må følge love­ ne», kan favorisere interessene til en samfunnsklasse, for eksempel borgerskapet. En viktig side ved klassekampen er derfor kampen mot den herskende ideologien.

----------------------------154

at produktivkreftene skal kunne utvikle seg videre. Det blir et stadig voksende press for å endre på eiendoms- og klasseforholdene. Marx og Engels hevdet at mennesket er den viktigste produktivkraften, for det er menneskenes arbeid som ska­ per verdiene. Samfunnsdeltakeme kan deles i grupper alt etter om de eier eller ikke eier produksjonsmidler, og disse grupperingene kaller Marx samfunnsklasser. I alle kjente historiske samfunn har alt arbeidet blitt utført av en klasse, som blir utbyttet av en annen klasse som ikke arbeider. Gjennom sin produksjonserfaring lærer menneskene seg stadig nye og bedre teknikker, og nye redskaper og maski­ ner blir oppfunnet. Men utviklingen av produktivkreftene er avhengig av hvilke produksjonsforhold som råder. Det kommer til et punkt der produksjonsforholdene hemmer utviklingen, og da blir motsetningene mellom samfunns­ klassene skjerpet. Årsaken til det er eiendomsforholdene i samfunnet. De som eier produksjonsmidlene, ønsker ikke å gi fra seg sine fordeler og gå med på forandring. De ønsker ikke å tilpasse produksjonsforholdene til fordel for en ytterligere utvikling av produktivkreftene. Det er på bak­ grunn av denne forståelsen at Marx presenterte påstanden om en uunngåelig revolusjon når tiden var moden. Et hovedpunkt hos Marx er teorien om samfunnsforma­ sjonens forskjellige deler, basis og overbygning, og det inn­ byrdes forholdet mellom dem. Basis består av produktiv­ kreftene, arbeidskraften og produksjonsforholdene og er det økonomiske grunnlaget i samfunnet. Arbeidsdelingen i det kapitalistiske systemet legger til rette for undertrykking

og utbytting fordi arbeideren for å overleve må selge sin arbeidskraft til kapitalistene, som eier produksjonsmidlene. Uforsonlige motsetninger er uunngåelige. Overbygningen i samfunnet består av religion, kirkesam­ funn, filosofi, kunst, litteratur, politikk, partier, organisasjo­ ner, samfunnsinstitusjoner som rettsapparatet, familien, sta­ ten osv. Overbygningen er i hovedsak en gjenspeiling av det som til enhver tid foregår i basis, sier Marx. Hovedverket til Marx, «Kapitalen», ble publisert første gang i 1867. Her la Marx fram teorien om merverdien, som forklarer hvordan kapitalismens utrolige økning av rikdom var mulig. Akkurat som slaveeieme brukte slaver og adelen utnyttet livegne bønder, bygger kapitalens akkumulasjon under kapitalistisk produksjonsmåte på at lønnsarbeiderne arbeider mer enn de trenger for å forsørge seg selv. Dette merarbeidet blir skjult ved at arbeiderne får en lønn som tilsynelatende ser ut som den dekker hele deres arbeidsinn­ sats. Men i virkeligheten skaper de en større verdi enn det de selv får ut i lønn. Denne ekstraverdien, merverdien, er bakgrunnen for kapitalismens veldige utvikling.

Max Weber (1864-1920) Utviklingen av kapitalismen og byråkratiteori Max Weber er ofte kalt grunnleggeren av moderne sosiolo­ gi. Han ble født i Tyskland og hadde professorater ved for­ skjellige tyske universiteter. Webers utgangspunkt er klart: Det viktigste i sosiologien er menneskets handlinger. Han var skeptisk til begreper som struktur, funksjon og system. Webers livsmål var å forstå egenarten ved Vestens sivili­ sasjon. Han var særlig opptatt av kapitalismen, hvordan den hadde utviklet seg, og konsekvensene den hadde for livs­ førselen vår. Det mest kjente arbeidet hans her er den berømte analysen av Den protestantiske etikk og kapitalis­ mens ånd (1904-05). Hovedtanken er at protestantismen, særlig gjennom kalvinistene, gav viktige impulser til den gryende kapitalismen i Vesten i 1500- og 1600-årene. Det skjedde ved at det ble utformet en «etikk» som framhevet verdien av arbeidsdisiplin, flid, oppsparing og streng livs­ førsel. For kalvinistene ble arbeidet en hellig gjerning,

155

yrket et «kall» fra Gud og økonomisk framgang et tegn på at de tilhørte den utvalgte del av de frelste. Weber er byråkratiteoriens far. Han var svært bekymret på det moderne samfunnets vegne. Han understreket at den omfattende byråkratiseringen førte til at individet ble redu­ sert til en liten brikke i det store spillet. Det moderne, byrå­ kratiske industrisamfunnet minte Weber om et «jernbur», og han så lite håp for de innesperrede. «Jernburet er vår skjebne,» er Webers konklusjon. Weber setter byråkratiet inn i en historisk sammenheng og skiller ut tre former for herredømme: Det tradisjonelle herredømmet, som springer ut av over­ leverte trosforestillinger som har eksistert fra gammelt av. Det karismatiske herredømmet, som er en spesiell form for autoritet som spesielle personer nyter godt av i kraft av sin personlighet. Det rasjonelt-legale herredømmet, som viser til autoritetsgrunnlaget i moderne byråkratier. Personer blir rangordnet i overordnete og underordnete, og plikten til å følge ordrer er knyttet til posisjon.

Talcott Parsons (1902-79) Fire grunnfunksjoner som gjelder for alle sosiale systemer Talcott Parsons hadde sterk innflytelse på sosiologien etter den andre verdenskrigen, og teoriene hans stod i sentrum for debatten i sosiologisk teori fram til midten av 1970-årene. Parsons’ mål var å utvikle et begrepsskjema som kunne brukes til å analysere alle sosiale systemer. Han går ut fra at et system ikke kan fungere uten at visse grunnleggende problemer blir løst. Han skiller ut fire funksjoner som gjel­ der for alle systemer: Systemet må kunne tilpasse seg sitt ytre miljø, den til­ passende funksjonen. Systemet må kunne nå de målene som er definert som følge av strevet mot tilpasning, den måloppfyllende funk­ sjonen. Systemet må ha tilstrekkelig indre samhold og samord­ ning for at målet skal nås, den integrerende funksjonen. Den indre samordningen må bevares og gjenskapes ved 156

at medlemmene internaliserer systemets normer, den mønsterbevarende funksjonen. Disse fire grunnfunksjonene blir tatt hånd om av visse institusjoner og systemer i samfunnet. Det systemet som skal tilpasse samfunnet til omgivelsene, er økonomien. Måloppfyllelsen blir håndtert av de politiske institusjonene. Integrasjonen blir ivaretatt av institusjoner som håndterer den sosiale kontrollen (rettsvesenet) og den felles kulturen (religionen). Den mønsterbevarende funksjonen blir tatt hånd om av de sosialiserende institusjonene, som familien og skolen.

Jurgen Habermas (1929-) Språk og fornuft Jiirgen Habermas er en av nåtidens fremste filosofer. Habermas er født i Tyskland og er blant annet kjent for sitt ståsted innenfor den retningen som blir kalt kritisk teori (se kapittel 13). Habermas er svært opptatt av språket og ser på språket som det som skiller mennesket fra naturen. Språket er der­ for av grunnleggende betydning for utviklingen av samfun­ net. Han analyserer språket som kommunikasjonsmiddel mellom mennesker, hvilke forutsetninger språket bygger på, og hva vi må kunne for å snakke uanstrengt med hver­ andre. Grunnlaget i teoriene til Habermas er troen på den for­ nuftige samtalens muligheter. Han mener at samfunnet beveger seg i retning av stadig større grad av fornuft. Normer for hvordan vi samhandler, blir ikke lenger tatt for gitt, men må rettferdiggjøres. Vi har blitt mer kritiske. Habermas mener at det finnes en type fornuft som alltid er virksom når vi snakker sammen. For å forstå den fornuf­ ten som ligger i kommunikasjonen, har Habermas utviklet en teori hvor det vi sier, kan analyseres ved hjelp av begre­ pene sannhet, riktighet og sannferdighet. For at en samtale skal gjennomføres, kreves det at deltakerne kan forstå det som blir sagt, og at deltakerne deler forutsetningene for samtalen. I enhver samtale forutsetter vi sannhet, riktighet og sannferdighet. Vi forutsetter med andre ord at folk ikke lyver om fakta, gir blaffen i rådende normer eller holder til-

157

bake opplysninger. Forventningene om sannhet, riktighet og sannferdighet blir aktivisert hver gang vi snakker sam­ men. I dette ligger språkets dypeste mening, sier Habermas. Gjennom fornuftig kommunikasjon strever menneskene etter å forstå hverandre. Fornuften ligger ikke i å bruke språket for å nå visse mål, men at vi gjennom språket blir tvunget til å streve etter å oppnå forståelse. /£H6QO!M7M£SM/('

MMUYTTEfi

OPPSUMMERING I kapittel 8 har vi sett på noen sentrale sosiologer. É. Durkheim fokuserte på samhold og arbeidsdeling. Han mente blant annet å kunne påvise at selvmord hadde sammenheng med svekket samhold mellom menneskene. Han skilte mellom to typer av samhold: mekanisk og organisk solidaritet. Karl Marx la vekt på forholdet mellom produksjonsforholdene og produktivkrefte­ ne. Det kommer til et punkt der produksjonsforholdene hemmer utviklingen av produktivkreftene, og motsetningen mellom klas­ sene i samfunnet blir da skjerpet. Marx gjør også et skille mel­ lom BASIS OG OVERBYGNING. Basis er samfunnets økono­ miske grunnlag, mens overbygningen knyttes til forhold som religion, politikk, samfunnsinstitusjoner, familien, staten o.l. Max Weber var blant annet opptatt av kapitalismens utvik­ ling. Han så på protestantismen som viktig i denne sammen­ hengen. Weber utviklet også en byråkratiteori. I denne sam­ menhengen skilte han ut tre former for herredømme. Talcott Parsons forsøkte å utvikle et redskap som kunne brukes til å analysere alle sosiale systemer. Han skilte ut fire funksjoner som han mente gjaldt for alle systemer. Jurgen Habermas fokuserer på språket. Han mener at samfunnet beveger seg i retning av stadig større fornuft ved at vi er blitt mer kritiske. For at vi skal forstå en samtale, må vi ha visse for­ utsetninger felles. Forventningene om sannhet, riktighet og sannferdighet blir aktivisert hver gang vi snakker sammen.

158

SPØRSMÅL 1 2 3 4 5 6 7

8 9 10 11

12 13

Hva mener vi med arbeidsdeling? Gjør rede for Durkheims syn på arbeidsdelingen. Hva mener Durkheim er årsaken til selvmord i vestlige samfunn? Hvordan forklarer Durkheim forskjellen på mekanisk og organisk solidaritet? Hva legger Marx i begrepene produksjonsforhold og produktivkrefter? Hva er produksjonsmidler? Ifølge Marx består samfunnsformasjonen av basis og overbyg­ ning. Hva mener han med det? Se videre på s. 50-55 om sam­ funnets institusjoner. Hvilke av disse vil du knytte til henholdsvis basis og overbygning? Marx sier at merverdien er bakgrunnen for kapitalismen. Hvordan oppstår merverdi? Hvordan forklarer Weber framveksten av kapitalismen? Weber skilte ut tre former for herredømme. Hvilke? Hvilke fire funksjoner mener Talcott Parsons gjelder for alle sam­ funn? Pek på institusjoner i det norske samfunnet som er med på å «dekke» disse fire funksjonene. Forklar hva Habermas mener med forventningene om sannhet, riktighet og sannferdighet. Forklar hva Habermas mener med at samfunnet beveger seg i retning av en større grad av fornuft.

ORDFORKLARINGER Mekanisk solidaritet: Samhold gjennom en kollektiv bevissthet som følger av likhet mellom samfunnsmedlemmene. Organisk solidaritet: Samhold gjennom forskjellighet og gjensidig avhengighet og som uttrykkes gjennom arbeidsdelingen.

Produksjonsforhold: Knyttes til eiendomsforholdene i samfunnet. Produktivkrefter: Reflekteres i hvordan det arbeides og hva det arbeides med.

Produksjonsmidler: Alt som skal til for å produsere.

Basis: Samfunnets økonomiske grunnlag og en syntese av produktivkreftene, arbeidskraften og produksjonsforholdene. Overbygning: Samfunnets grunnleggende institusjoner. Herredømme: Å kunne befale noen i kraft av legitim autoritet.

159

Produksjon og arbeidsliv

I dette kapittelet skal du lære om hvordan arbeid og pro­ duksjon har utviklet seg fra tidligste tiders enkle levemåter til hvordan arbeidslivet er organisert i dagens moderne, norske samfunn. Du skal få kjennskap til: • • • • •

Produksjonsformer Ulike måter å forstå arbeidsorganisasjoner på Norsk arbeidsliv Regulering av norsk arbeidsliv Konsekvenser av moderne produksjonsformer

Hva er en produksjonsform ? Med produksjonsform mener vi hvordan mennesker tilpas­ ser seg sitt naturgrunnlag, hvordan de skaffer seg sitt leve­ brød og andre goder, hva slags teknologi som blir brukt, og hvordan produksjonslivet er organisert. Vi kan knytte pro­ duksjonsformen i et land til seks forhold. Med produksjonen i et samfunn mener vi framstillingen av de godene vi mennesker trenger: mat, klær, boliger, utdanning, helsevesen og annet som er nødvendig for å opprettholde den levestandarden som til enhver tid er gjel­ dende i samfunnet. Produksjonsmidlene avhenger av hvilke redskaper, mas­ kiner og drivstoffer som er tilgjengelige. Råstoffene (metal­ ler, gummi og olje) er grunnlaget for framstilling av produk­ sjonsmidler og bygging av produksjonsanlegg. Fordelingen er også en del av produksjonen, men dreier seg om distri­ busjon av det som er produsert. Offentlige tjenester er alle de virksomhetene som knytter seg til ordensvern, under­ visning, helsevesen, trygdevesen, samferdsel osv. Reproduk­ sjon betyr å bringe fram, opprettholde og omplassere arbeidskraft. Enklere sagt er reproduksjon å føde barn og gi dem omsorg, sørge for mat og klær til barn og voksne slik at de kan arbeide, og stelle syke og gamle.

160

Produksjonsformene endrer seg med den teknologiske utviklingen. I et samfunn der yrkeslivet blir mer og mer spesialisert, sier vi at samfunnslivet blir differensiert. Det viktigste uttrykket for det er arbeidsdelingen. Med begre­ pet arbeidsdeling tenker vi først og fremst på måten arbeids­ oppgavene i samfunnet er delt opp på. Arbeidsdelingen er et grunnleggende trekk ved samfunnslivet. Grovt sett kan vi dele de ulike produksjonsformene hos menneskene i sju typer:

Jegere og sankere Det som først og fremst kjennetegner jegere og sankere, er at de i liten grad bearbeider naturen, og at teknologien oftest er svært enkel. Siden de ikke dyrker jorda, må de hele tiden flytte etter matressursene, enten det er dyr eller planter. Som regel følger flyttemønsteret ulike sesongvaria­ sjoner. Det er sjelden at naturgrunnlaget på ett sted er godt nok til at gruppene blir større enn 40-50 personer, og disse gruppene består gjeme av flere familier med ulike slektskapsbånd. Hyppige flyttinger og enkel teknologi gir få eiendeler og små ulikheter mellom menneskene. Vi sier

De egentlige naturvernerne: Sanfolket har tilpasset sin livsstil til naturen og dens syklus. De har ingen erfaring i å undertvinge seg eller manipulere naturen. De er avhengig av å jakte og samle mat i naturen. Dette forutsetter en utrolig kjennskap til vekster og dyreliv. Også det beskjedne jordbruket drives på naturens betingelser.

161

gjeme at samfunnene er egalitære. Ulikhet er gjeme knyt­ tet til enten alder eller kjønn. Som regel er det menn som jakter, og kvinner som sanker. I dag har jegere og sankere gradvis blitt presset ut i områder der det ikke har vært mulig med andre produksjonsformer, som tropiske regn­ skoger, arktisk tundra, tørre savanner og ørkenområder. Dette har gitt få muligheter for større faste bosettinger og for overskudd av mat og andre goder.

Hagebrukere og jordbrukere Vi skiller gjeme mellom hagebruk og jordbruk. Forskjellen mellom dem er knyttet til hvordan og hvor mye menneske­ ne dyrker. Jordbruk har større utnyttelsesgrad, særlig det mekaniserte jordbruket som vi kjenner fra vårt eget sam­ funn. Hagebrukere har en svært enkel teknologi, der gravestokker og hakker er de viktigste redskapene. Hagene er sjelden særlig store, og landsbyene kan ha fra 50 til 200 innbyggere. Hagebruk gir et mer stabilt næringsgrunnlag enn jakt og sanking, og hagebrukere er i større grad bofas­ te. Men ofte er jorda utpint etter noen sesonger, og gruppe­ ne må flytte til nye områder. Hagedyrkeme har andre pro­ duksjonsformer i tillegg til hagedyrkingen, for eksempel jakt, fiske, sanking og enkelt dyrehold. Vi finner ofte et mer komplisert produksjonssystem sammenliknet med jegere og sankere. Det er rett og slett flere ting å holde styr på. Stort sett er også disse samfunnene egalitære, siden kjønn og alder er grunnlag for ulikhet.

Fra det tidlige mekani­ serte jordbruket i Norge.

162

Pastoralister Pastoralister lever av å stelle og gjete dyr. Det kan være alt fra sauer og geiter til kameler og hester. I dag finner vi pas­ toralister først og fremst i deler av Afrika, Midtøsten og Sentralasia. Områdene er gjeme grassletter, fjell eller ørken. Liksom jegere og sankere flytter pastoralister vanlig­ vis i takt med sesongvariasjoner for å sikre best mulig beite for dyrene. Siden de kan bruke dyrene som transportmid­ del, kan de både ha med seg mer og reise lenger. Handels­ virksomhet kan inngå som en del av næringsgrunnlaget. Dyrene gir en stabil næringskilde, og pastorale samfunn er ofte langt større enn jeger- og sankergrupper.

Den føydale produksjonsformen Den føydale produksjonsformen preget Mellom-Europa i tidsrommet 800-1200 e.Kr. Livegenskap ogpliktarbeid for dem som dyrket jorda, var kjennetegnet på føydalismen. De som eide jorda, var herskere og utgjorde et hierarki av lens­ herrer, vasaller og undervasaller. De var det vi kaller adelen. Adelen var en krigerstand som skulle beskytte produsentene mot ytre fiender. Som betaling mottok adelen pliktige jordbruksgaver fra undersåttene sine. Bøndene forpliktet seg til å jobbe på eiendommene til herrene et visst antall dager eller timer i året. Bøndene eide selv sine redskaper og be­ stemte selv hvordan de ville arbeide. De styrte altså selv over produksjonsprosessen, men rådde ikke over produktene. Håndverk var en viktig aktivitet i byene i føydalsamfun­ net. Håndverkerne eide selv sine produksjonsmidler. Produksjonen deres var rettet mot et varemarked og var ikke en forpliktelse overfor en føydalherre. De kunne ansette lærlinger og hjelpere, men sluttet ikke å arbeide selv. De regulerte produksjonen gjennom å opprette laug, som vi best kan forklare som ulike fagsammenslutninger innenfor de forskjellige håndverksgrenene.

Det industrielle samfunnet Den industrielle utviklingen hadde sitt gjennombrudd i Storbritannia i andre halvdel av 1700-årene. I tiårene som fulgte, ble det bygd fabrikker med maskiner og store

163

Fra Charlie Chaplins film «Modem Times» fra 1936. Chaplin spiller en industriarbeider som blir drevet til vanvidd av en maskin.

164

arbeidsstokker i hele Vest-Europa. Eierne ledet fabrikkene, og de som utførte arbeidet, var rene lønnsarbeidere. Uten noen form for medbestemmelse i bedriften levde de fra dag til dag ved å selge sin arbeidskraft for pengelønn. De øko­ nomiske forholdene ble utrygge og uberegnelige. Det førte også til en rovdrift på arbeidskraften og uverdige arbeids­ forhold med barnearbeid, 12-14 timers arbeidsdag for kvinner og menn, lave lønninger og helsefarlig arbeid. En grunnregel var at markedet skulle styre produksjonen og distribusjonen, helst uten reguleringer fra enkeltpersoner, myndigheter eller andre sammenslutninger. Det skulle være såkalt fri konkurranse, og utviklingen av den kapitalistiske produksjonsfomen begynte. Økonomiens deltakere, også lønnsarbeiderne, var formelt sett/rze, det vil si rettslig uav­ hengige og selvstendige. Den industrielle produksjonsformen forandret det gamle jordbrukssamfunnet helt. Fabrikkene produserte landbruksmaskiner og gjorde jordbruksarbeidere arbeidsløse. Fabrikkene trengte arbeidskraft, og overflødig arbeidskraft fra landsbygda forflyttet seg inn til de nye industribyene. Bøndene, som til nå hadde produsert for selvforsyning, begynte å produsere for salg. Arbeidsdelingen økte, og nye yrker vokste fram, først og fremst innenfor handel, sam­ ferdsel og industri.

Sysselsatte etter næring Prosent. Årsgjennomsnitt. 1996 Tjenester ellers (4,3 %)

Varehandel, hotell- og restaurantv. (18,3 %)

Helse- og sosialtj. (17,5 %)

Olje- og gassutv., industri, bergverk mv.( 17,0%)

Framveksten av det moderne samfunnet Framveksten av det moderne samfunnet kan først og fremst knyttes til endringer i næringsstrukturen. Når vi snakker om næringsstruktur, mener vi hvordan fordelingen mellom de ulike næringsgruppene er i et samfunn. Produksjons­ formene i det moderne samfunnet er knyttet til tre nærings­ grupper:

• Primæmæringer (jordbruk, skogbruk, fiske og fangst) • Sekundæmæringene (industrien) • Tertiærnæringene (ulike former for offentlig og privat tjenesteyting) Det er i dag en vanlig oppfatning at industrisamfunnets epoke er over, og at vi lever i en etterindustriell tidsalder. De vestlige land har vært igjennom en utvikling fra jord­ brukssamfunn til industrisamfunn og deretter fra industri­ samfunn til tjenestesamfunn. Den siste overgangen har skjedd et godt stykke ut i etterkrigstiden. Men det er imid­ lertid viktig å understreke at dette bare gjelder et begrenset antall land, og at de ligger sentralt plassert i Europa. Uten­ for Europa har det aldri eksistert et eneste land der indus­ trien har vært den største sysselsettingssektoren (med unn­ tak av Sovjet i en begrenset del av etterkrigstiden). Det

165

Også industrisektoren har endret seg. De ufag­ lærte arbeiderne finnes det få av.

finnes også noen få land i Europa der industrisekto­ ren aldri har vært den største sysselsettingssektoren, og et av dem er Norge. Det er tre hovedtenden­ ser i endringene i nærings­ strukturen i Norge i det tjuende århundret. For det første er andelen syssel­ satte i primærnæringene dramatisk redusert. Den andre trenden er industri­ samfunnets vekst og stagnasjon. Industrialiseringen gikk langsomt de første tiårene, den økte etter krigen, men stagnerte helt rundt 1970. Den tredje tendensen er veksten i tertiærnæringene. Tjeneste­ sektoren har i etterkrigstiden alltid vært større enn industri­ sektoren målt i andel samlet sysselsetting.

Kunnskaps- og informasjonssamfunnet Det blir hevdet at informasjonsyrkene ved siden av infor­ masjonsteknologien er grunnlaget for en ny samfunnstype, informasjonssamfunnet. Informasjonsnæringen er en del av den tjenesteytende næringen og er rettet både mot person­ lige forbrukere og produsenter. Den omfatter opplysninger i form av symboler, ord, tall og bilder, for eksempel under­ visning, forretningstjenester og finansinstitusjoner. De mest kompetansetunge informasjonsyrkene er kalt kunnskapsyrker og omfatter ingeniører, undervisningspersonell, råd­ givere og yrker innenfor administrasjon og ledelse. Produksjonsformen er avgjørende for hvordan samfun­ net blir utformet. Overgangen fra bondesamfunn til indus­ trisamfunn førte til oppløsning av storfamiliene og utvik­ ling av kjernefamilien. Det har igjen ført til endring i synet på eldre og oppdragelse av barn. Det offentlige har overtatt mye av det omsorgsansvaret som storfamilien tok seg av tidligere. Uansett hva vi skal foreta oss i dag, er vi henvist til en eller annen formell organisasjon. Det gjelder alt fra sykehus, skoler, foreninger og eldreinstitusjoner til fabrik­ ker og kontorer. Vi blir født, lever og dør i organisasjoner.

166

Hva er en arbeidsorganisasjon? Vi lever i dag i det vi kaller et organisasjonssamfunn. Når vi i avisene leser om organisasjoner, er det ofte fag- eller næringsorganisasjoner det handler om. For dem bruker vi ofte fellesbetegnelsen interesseorganisasjoner. Med ideelle organisasjoner mener vi for eksempel Røde Kors og Amnesty International. Vi har også religiøse og politiske organisasjoner. Uttrykket arbeidsorganisasjon går imidlertid på tvers av alle bransjer og næringer og på tvers av skillet mellom offentlig og privat sektor. Arbeidsorganisasjoner blir ofte delt inn i private enheter, som vi kaller bedrifter, og offent­ lige enheter, for eksempel institusjoner eller kontorer. Vi skal nå se litt nærmere på hva en arbeidsorganisasjon egentlig er, og noen sentrale teorier om organisering av arbeidsorganisasjoner.

Arbeidsorganisasjon - formalisering, mål og arbeidsdeling En arbeidsorganisasjon er en form for gruppedannelse som vi kan karakterisere med tre sentrale begreper: formalise­ ring, mål og arbeidsdeling. Formalisering vil si skrevne regler, instrukser og organisasjonsplaner. Mål betyr at alle aktiviteter er innrettet mot å nå bestemte og ofte tallfestede mål. Målene er knyttet til produksjon, salg og marked, arbeidsmiljø, utvikling av nye produkter, rutiner, teknologi og forskning. Arbeidsdeling vil si at ansvar og arbeid er oppdelt i håndterlige jobber og fordelt etter kunnskaper, talenter eller krefter. Lik maurene i en maurtue, der 167

arbeidsoppgavene er fordelt etter størrelsen og dermed kreftene på mauren, har menneskene for lenge siden opp­ daget fordelene ved å spesialisere seg og finne den riktige oppgaven for hver enkelt person eller gruppe.

HÅREK

Scientific management-teorien Scientific management-teorien eller teorien om «vitenska­ pelig bedriftsledelse» er den teoretiske retningen som har hatt mest å si for organisering og ledelse av arbeidsorgani­ sasjoner i vår tid. Frederic Taylor (1911) er opphavsman­ nen til scientific management-tenkningen, og ideene hans har fremdeles en sterk posisjon i arbeids- og samfunnsliv. Taylor konsentrerte seg om arbeiderne og effektiviteten deres. Utgangspunktet for Taylor var at arbeideren har sen­ trale trekk felles med maskinen. Hvis det bare skapes nok klarhet og orden, kan hver arbeider fungere som om han var en styrbar maskin. Dette ledet fram til et spesielt syn på hva som var riktige metoder for styring av arbeiderne, og dannet grunnlaget for disse sju prinsippene:

• Oppgaven hver enkelt har, må beskrives så spesifisert og klart som mulig. For å kartlegge oppgavene brukte en tids- og metodestudier systematisk. • Oppgaven til hver enkelt må beskrives individuelt. • Jobben til hver enkelt må være så spesialisert som mulig. Jo mer innsnevret jobben er, desto lettere og hur­ tigere når en det maksimale produksjonsnivået. • En må finne fram til en måte å kontrollere arbeiderne på som virker hele tiden. • Kommunikasjonen må ikke gå mellom arbeiderne, men gjennom en overordnet. 168

• Alle uforutsette problemer må håndteres av en overordnet. • Økonomiske belønninger skal brukes i direkte forbin­ delse med oppgaveutførelsen. Akkordlønnssystemet ble innført nå, og arbeiderne fikk bare betalt for det de gjorde. Taylors ideer var svært omdiskutert, og de voksende fag­ foreningene så på Taylor som arbeidernes fiende. Taylor forsvarte seg med at metodene førte til økt produktivitet og dermed til bedre vilkår ikke bare for bedriftseierne, men også for de ansatte og nasjonen som helhet. Ideene hans fikk voldsom gjennomslagskraft, og de er også mye brukt i dag, ikke minst fordi forenklede og standardiserte jobber gir flere fordeler: • Når arbeiderne gjentar enkle operasjoner, blir opp­ læringskostnadene redusert, arbeiderne blir flinkere, og arbeidet blir raskere utført. • Rekrutteringen blir billigere og lettere fordi nesten hvem som helst kan lære forenklede oppgaver, og fag­ lært arbeidskraft blir unødvendig. • Planlegging, styring og kontroll kan bli mer effektiv fordi en har klare produksjonsnormer å basere seg på.

Byråkratiskolen Begrepet byråkrati forbinder vi først og fremst med Max Weber (se kap. 8 s. 156). Weber var opptatt av arbeidsorga­ nisasjonenes evne til å eksistere uforandret selv om medar­ beidere og ledere ble byttet ut. Forklaringen finner Weber i det han kaller byråkratiseringen av organisasjonene. I byrå­ kratiet er nemlig bruken av regler grunnlaget for styring og kontroll, og det er en av de sosiale strukturene som er aller vanskeligst å forandre. Vi har tidligere sett at Weber så på det byråkratiske industrisamfunnet som et «jernbur». Det byråkratiske apparatet umuliggjør endringer som ikke er nøye planlagt og vedtatt. En «revolusjon» er så å si umulig, for hvis det blir nye makthavere, fungerer et byråkratisk system knirkefritt videre i «fiendens» hånd. Begrepet om «taushetsplikt» er byråkratiets spesielle oppfinnelse, og ingen ting forsvarer byråkratiet så fanatisk som nettopp taushetsplikten, som rent saklig ikke kan begrunnes utenfor områder der det er snakk om personvern, industrihemmeligheter eller rikets sikkerhet. Makt og ansvar i byråkratiske

9K Undersøk om det finnes retningslinjer for lojalitet for ansatte i administrasjonen i din hjemkommune.

169

organisasjoner er nøye knyttet til kunnskapen om og bruken av reglene. Spesielt store arbeidsorganisasjoner har en tendens til å oppfylle disse kjennetegnene. Byråkratiet er den mest kjente organisasjons­ formen vi har i dag, og hele den offentlige sek­ toren er strengt byråkratisk organisert. Dette gjelder både undervisning, helse- og trygde­ vesen, stat og kommune. Store, eldre bedrifter er også ofte byråkratisk organisert.

Human relations-tradisjonen Human relations-tradisjonen er det andre store trinnet i utviklingen av teorier om arbeidsorga­ nisasjoner og framstår som et motstykke til sci­ entific management-tenkningen. Tradisjonens far, Elton Mayo, står bak et av de mest omfat­ tende sosialvitenskapelige eksperimentene som noensinne er foretatt, Hawthorne-forsøkene, som startet i 1924. Eksperimentene førte til store foran­ dringer i oppfatningen av hva som er viktig for mennesket i arbeidssituasjonen. Nå ble de sosiale behovene til mennes­ ket satt i sentrum. Forsøkene ved Hawthome-bedriften handlet om å finne ut hvilken virkning belysningen hadde på produktiviteten. Ideen var at jo bedre belysningen var, desto høyere ble pro­ duktiviteten. Bedriften hadde tidligere forsøkt å måle dette, men ikke vært i stand til å finne noen klar sammenheng mellom produktivitet og forbedret belysning. Forsøkene ble denne gangen utvidet til å omfatte forandringer i lengden på hvilepausen, muligheter for selvstyring og medvirkning, økonomiske belønninger o.l. Produktiviteten gikk opp i hele perioden uten hensyn til de ytre forbedringer som ble foretatt, enten forbedringene var til det bedre eller til det HÅREK

170

verre. Produktiviteten gikk også opp hos de arbeiderne som ikke ble berørt av forandringene. Den forklaringen Mayo og hans kolleger kom til, var at produktiviteten gikk opp fordi forsøkene innebar et sam­ arbeid mellom arbeiderne. De følte i motsetning til tidligere at det var noen som interesserte seg for dem og deres situa­ sjon (forskerne), og det førte til produktivitetsøkningen. Dette ble siden kalt Hawtho rne-effektens sosiale forklaring. En helt annen forklaring er at arbeiderne under forsøkene fikk større mulighet for deltakelse og selvstyring i arbeids­ situasjonen. Dette kaller vi Hawthorne-effektens politiske forklaring. Erfaringene fra Hawthome ledet til en avgjørende foran­ dring i oppfatningen av hvilke faktorer som er viktige for mennesket i arbeidssituasjonen. Ventilasjon, belysning, leng­ de på hvilepausen og fordeling er viktige nok, men ikke helt sentralt. Det er menneskets sosiale behov som en først må ta hensyn til. Mayo sa det slik: «Behovet for arbeidsfellesskap med medmennesker er det mest framtredende kjennetegnet ved mennesket. For oss kommer følelsen av trygghet og sik­ kerhet alltid fra trygt medlemskap i en gruppe.» Human relations-tenkningen vant hurtig innpass i indus­ trien. Det vokste også fram et syn på ledelse som var knyt­ tet til denne tradisjonen. En viktig følge var at det ble opp­ rettet stillinger som personalsjef i industribedriftene i de fleste land i årene rundt den andre verdenskrigen. Synet på ledelse hadde disse hovedtrekkene: • Vis personlig interesse for dine underordnede. • Gi den underordnede informasjon om jobben han har, og om bedriften «hans». • Få medarbeideren til å føle at han er betydningsfull. • Hør på hva medarbeideren har å si, og forstå synspunk­ tene hans. • Gi den underordnede en følelse av medansvar.

Opprettelsen av ulike velferdsordninger i bedrifter er kan­ skje det viktigste human relations-ideene har bidratt til. Human relations-tenkningen var preget av troen på at det er mulig å gjøre forandringer på hver arbeidsplass uten at en kommer inn på mer grunnleggende spørsmål om demokra­ tisering.

Q ■ Finnes det trekk fra noen av organisasjonsteoriene på din skole?

171

Demokratisering av arbeidslivet Ideene fra human relations-tradisjonen har mye av æren for at arbeidslivet etter hvert ble mer demokratisert. Konkrete erfaringer fra den engelske gruveindustrien var viktig for denne utviklingen. Vi kan lett tenke oss hvor vik­ tig samholdet mellom arbeiderne var i de mørke gruve­ gangene dypt under jordoverflaten, og det å lede arbeids­ oppgavene var en selvstyrt gruppeprosess. Men da det ble innført ny teknologi, ble selvstyringen av arbeidet redusert, og produktiviteten sank. Endringene ødela grunnlaget for samhold i arbeidsgjengene i tillegg til at det ble vanskelig å lede arbeidet. Den nye metoden førte til at hver gruppele­ der bare hadde ansvaret for en liten del av den totale pro­ duksjonen. Etter en stund gjeninnførte en de tidligere selvstyrte arbeidsgruppene på en slik måte at de kunne fungere i forhold til den nye teknologien. De nye metodene ble en stor suksess for gruveselskapet, både økonomisk og sosialt. Under stikkordet selvstyrte arbeidsgrupper fikk den for­ men for arbeidsorganisering stor praktisk gjennomslags­ kraft, i første omgang i «Det norske samarbeidsprosjektet LO/NAF» (nå NHO), senere i Sverige, Japan og USA. Målet med samarbeidsprosjektet var å gi arbeidstakerne økt jobbtilfredsstillelse og større muligheter for læring og til å fatte beslutninger i egen arbeidssituasjon. Spesielt gjaldt det måten å organisere arbeidet på. Dette var et vik­ tig skritt i utviklingen av bedriftsdemokrati i Norge. Selvstyring i en arbeidsgruppe er et spørsmål om hvor sto­ re muligheter det er for valg og selvstyring innenfor disse områdene:

• • • • • • •

172

hvilke arbeidsmetoder som skal brukes hvem som skal være leder hvem som skal være medlemmer av arbeidsgruppen fordeling av arbeidet når gruppen skal arbeide hva som skal produseres om gruppen skal ta på seg tilleggsoppgaver avlønning på gruppebasis

Organisasjonskultur - «Vi gjør det på denne måten» Organisasjonskultur er en betegnelse for de sett av felles delte normer, verdier og virkelighetsoppfatninger som blir utviklet i en arbeidsorganisasjon når medlemmene sam­ handler med hverandre og med omgivelsene. Organisa­ sjonskultur er derfor menneskeskapt, og den befinner seg først og fremst i medlemmenes hoder og påvirker måten folk oppfører seg på. Etter hvert blir den tatt for gitt, gjen­ nomsyrer alle hverdagens gjøremål og oppstår i det vi kal­ ler organisasjons vaner. «Vi gjør det på denne måten her hos oss.» «Hva ler vi av, og hva ler vi ikke av her hos oss?» De daglige, ukentlige, månedlige og årlige rutinene, prose­ dyrene og rapportene som blir gjentatt, gjør livet forutsigbart og trygt. Ritualer har den samme virkningen på folk som rutiner. Julebord, julegratiale, firmafester og tilstelninger ved nytilsettinger er ritualer som rydder opp i hver­ dagen. Fysisk utforming og arkitektur er også en del av kulturen. Hvordan møter bygningenes utforming kunder, klienter, nyansatte og besøkende? Hva kommuniserer den fysiske utformingen: åpenhet, seriøsitet, lukkethet eller skjødesløs­ het? Et åpent kontorlandskap påvirker for eksempel direkte mulighetene for åpen kommunikasjon mellom medarbeide­ re. Men det kan også virke forstyrrende og hemmende for folk som trenger fred og ro når de arbeider. Tenk på den fysiske utformingen av et vanlig klasserom. Hvilke muligheter for likeverdig kommunikasjon gir den? Elevene sitter som regel på rad og rekke som i en kinosal eller i et stort orkester for å følge med på det som foregår der framme, og der framme står «dirigenten». Elevene blir oppfordret til å delta i diskusjoner og til å svare på spørs­ mål. «Dirigenten» legger premissene for hva som skal fore­ gå, og det er god anledning til å tie stille eller til å «forsvin­ ne» i klassen. Klasserommene kunne vært møblert med pultene i sirkel slik at alle måtte se på hverandre og læreren var en del av sirkelen, altså hadde lik plassering som de andre. Kunne noen stikke seg bort da? Ville læreren få en like enerådende dirigentposisjon?

173

Norsk arbeidsliv

I Norge har vi til tider brukt store ressurser på tiltak rettet mot syssel­ setting. Den såkalte ungdomsgarantien skal for eksempel sikre utdanning eller jobb til arbeidsledige unge mel­ lom 16 og 24 år dersom de går ledig lenger enn seks måneder.

174

Vi skal nå gå nærmere inn på tre sentrale områder i norsk arbeidsliv:

Arbeidsmarkedet Arbeidsgivere og arbeidstakere er aktørene på arbeidsmar­ kedet. På arbeidsmarkedet selges ikke varer og tjenester, men arbeidstakernes arbeidskraft. Det omsettes ikke ting, men ferdigheter og kunnskaper. Jo lengre tid det har tatt å tilegne seg disse kunnskapene, desto høyere er som regel prisen på arbeidskraften (lønningene). Fordelingen av inn­ tektene i samfunnet foregår på arbeidsmarkedet. Alle undersøkelser som er gjort blant arbeidsledige, viser at det får alvorlige både øko­ nomiske og velferdsmessige konsekvenser å bli utestengt fra arbeidsmarkedet. En arbeidsledig forteller at etter hvert som han ikke klarte å betale avdragene på gjelda, måtte han selge både leiligheten og bilen. Han sa videre: «I løpet av to år søk­ te jeg på 217 stillinger uten hell. Helt jævli. Trodde ikke noen hadde bruk for meg i det hele tatt. Når det var på det verste, gikk jeg i parken om natta og samla flasker. Mangla femti kroner en gang til en togbillett for å få besøkt døtrene mine. Måtte ut og pante flasker. Litt av en far.» (Mari Pettersvold: Arbeidsledighet og nyeta­ blering, 1992) Jo lenger en er utestengt

fra arbeidsmarkedet, desto vanskeligere er det å komme inn igjen fordi kravene til kvalifikasjoner endrer seg, for eksempel kravene til utdanning. Før ble hjemmeværende kvinner kalt en reservearbeidskraft, men i dag består reservearbeidsstyrken først og fremst av ungdom og innvandrere som mangler den utdanningen og erfaringen som er nød­ vendig for å skaffe seg jobb. Mange yrker har også blitt borte på grunn av data-teknologien. Det gjelder alt fra kvinnene på «telegrafen» til typografer og bankpersonale. Samtidig er tendensen slik at de som har arbeid, jobber mer enn tidligere fordi jobbene er fordelt på færre enn før. Arbeidsmarkedet kan splittes opp i delmarkeder. Mulig­ hetene for å få jobb er avhengig av hvor du bor, hvilken utdanning du har, om du er mann eller kvinne, og hvor gammel du er. Arbeidsmarkedet er både aldersdelt og kjønnsdelt. Kvinner har tradisjonelt valgt innenfor færre yrker enn menn, og det er lettere for en 35-åring å få jobb enn for en 5 5-åring. Arbeidsmarkedet er også geografisk delt. Det er lettere å få jobb i byene enn på landsbygda.

Utviklingen på arbeidsmarkedet I Norge ble retten til arbeid grunnlovfestet i 1954. Å bevare full sysselsetting har derfor blitt sett på som et sentralt poli­ tisk mål. Arbeidsledighetstallene fungerer som indikator på hvor dyktig en regjering er, og i hvilken grad den fortjener oppslutning. Det sterke ønsket om å holde tallet på arbeids­ ledige nede har ført til at store summer er bevilget til arbeidsmarkedstiltak. Når vi studerer ledighetsutviklingen, kan det derfor være hensiktsmessig å skille mellom bruttoledighet (omfatter dem som er på tiltak) og nettoledighet (ledigmeldte). Normen om full sysselsetting har likevel fle­ re forbehold hvis vi tar alle de arbeidsføre og arbeidsvillige i befolkningen med i regnestykket. Den blir begrenset av forbudet mot barnearbeid og av skoleplikten for barn og unge opp til 16 år. Retten til arbeid gjelder heller ikke dem som har nådd pensjonsalderen, men som ønsker å arbeide videre, eventuelt med nedsatt arbeidsmengde. Endelig gjel­ der ikke retten til arbeid alle dem som ikke er i stand til å delta fullt ut i arbeidslivet på linje med andre, men som hadde kunnet arbeide på en vernet arbeidsplass med redu­ sert arbeidstid og arbeidstempo. I hovedsak blir disse men­ neskene trygdet. En del hjemmearbeidende kvinner kan 175

også betraktes som reservearbeidskraft. Det vil dessuten alltid være en viss ledighet blant annet når folk skifter arbeid. Jevnt over skifter omtrent 15 prosent av alle norske arbeidstakere jobb i løpet av et år. Det er litt lavere mobilitetsnivå enn i de fleste andre land. Personer 25-66 år. Status på arbeidsmarkedet etter utdanning. I.II.1994 Sysselsatte

Registrert arbeidsledighet

Under utdanning Uføre, sosialhj., hjemmev. m. m.

0,0%

20,0%

40,0%

60,0%

80,0%

100,0%

i*—- Universitet/høyskole Videregående nivå II (2 og 3 år) Grunnskole, vg. I år, uoppgitt

Antall personer i arbeidsstyrken etter kjønn og alder Årsgjennomsnitt

Alder

I prosent av personer i hver gruppe

Menn

Kvinner

I alt

77

66

16— 19 20-24 25-29 30-39 40-49 50-54 55-59 60-66 67-69 70-74

43 75 88 95 93 90 83 55 I6 7

4I 68 77 83 84 79 69 42 8

Kilde: Arbeidskraftundersøkelsene

176

Sysselsettingen i Norge i årene etter krigen har tydelige trekk. 1950- og 1960-årene var en periode med sterkere og mer stabil økonomisk vekst enn i noen tidligere eller senere periode. Inntil 1982 hadde Norge nærmest full sysselset­ ting. Men 1980-årene ble et brudd med denne idyllen, selv om Norge fram til slutten av perioden hadde lav arbeidsløs­ het sammenliknet med andre land. I 1980-årene økte også omfanget av deltidsarbeid og midlertidig ansatte, der ung­ dom og kvinner utgjorde den største gruppen. Fra 1970 og fram til 1988 var arbeidsledigheten gjennomgående høyere for kvinner enn for menn, men fra og med 1989 har menn hatt høyere ledighet. Veksten i sysselsettingen av kvinner har i stor grad kommet i offentlig sektor, særlig i helse og omsorg. Det var to arbeidsløshetstopper, en i begynnelsen og en i slutten av 1980-årene. Oljeinntektene gav Norge en handle­ frihet som andre land ikke hadde, men etter at oljeprisene falt i 1986 og det ble en påfølgende innstramming av den økonomiske politikken, økte arbeidsledigheten sterkt fra 1987 til 1989. Denne økningen fortsatte fram til 1996. En opptrapping av arbeidsmarkedstiltakene bidrog til at økningen i den registrerte ledigheten ikke ble enda større. Selv om ledigheten fortsatt var lavere enn gjennomsnittet for europeiske land, ble situasjonen i norsk økonomi nå mer lik den mange andre industriland har opplevd siden

midten av 1970-årene. Men 1997 ble vendepunktet i denne utviklingen. På grunn av rekordlav rente og ny økonomisk vekst økte etterspørselen etter arbeidskraft. Arbeidsledig­ heten begynte sakte, men sikkert å avta. Målet i norsk poli­ tikk har vært å få arbeidsledigheten ned mot 3,5 prosent i løpet av 1990-årene, og i løpet av 1997 hadde en nådd dette målet og vel så det. En generell tendens ved sysselsettingen er at gjennom­ snittsalderen for arbeidsstokken øker, og at tilgangen på yngre arbeidskraft er redusert. Andelen for aldersgruppen 15-24 år er beregnet til å gå ned fra 25,8 prosent i 1980 til 19,7 prosent i år 2000. Det er særlig aldersgruppen 25-54 år som har økt sin prosentandel i samme tidsrom, fra 59,9 prosent til 64,9 prosent (OECD Demographic Data File). Det foregår en stadig økende utstøtning fra arbeidslivet i Norge. Eldre arbeidstakere forsvinner ved ordninger med førtidspensjon og tidlig uføretrygd. I løpet av 1980-årene var det sterk økning i antallet personer i yrkesaktiv alder som fikk midlertidige eller varige stønader fra folketryg­ den. Antall uføretrygdede har økt kraftig. Økningen har inntil nylig vært sterkere enn det vi kan forklare ved endringer i aldersfordeling og helseforhold. Rundt 250 000 personer mottar uføretrygd i dag. Hvis vi også tar med dem som får arbeidsledighetstrygd, er det omtrent 500 000 per­ soner i yrkesaktiv alder som for kortere eller lengre tid er ute av arbeid, og som får inntektene sine fra folketrygden.

Kvinner i arbeidslivet Kvinnenes yrkesdeltakelse har økt spesielt de siste 25 åre­ ne. Tidligere var det først og fremst de ugifte kvinnene som var yrkesaktive, og i 1970-årene var det de gifte kvinnene uten barn som gikk ut i arbeidslivet. Den neste markerte økningen i kvinnenes yrkesdeltakelse kom i løpet av 1980årene. I denne perioden var det kvinner med små barn som økte yrkesaktiviteten. Ved inngangen til 1990-årene var tre av fire mødre med barn under skolealder yrkesaktive, og stadig flere av dem jobber heltid. 1 1970-årene arbeidet kvinnene i hovedsak deltid. 1980årene endret på dette, og flertallet av de yrkesaktive kvin­ nene jobber nå heltid. Det er særlig kvinner mellom 25 og 39 som har heltidsarbeid, altså den gruppen kvinner som er i den mest belastede omsorgsperioden. Det er særlig kvin-

1 det private nærings­ livet er det fortsatt svært få kvinner i ledende job­ ber. Kultur og tankemønstre som det tar lang tid å forandre, er nok en mulig årsak. Bare fire prosent av topplederne i det private næringsliv er kvinner, mens det er tolv prosent i staten. ner med høyere utdanning som har økt yrkesaktiviteten, og som i større grad fortsetter å være yrkesaktive i småbamsfasen. Det er flere årsaker til at kvinnene har blitt mer yrkes­ aktive. En viktig årsak er nok ønsket om å realisere seg i utdanning og yrke. Valgfriheten er viktig. Mange kvinner fullfører nå utdanningen før de får barn. De er eldre når de gifter seg, og skilsmissetallene er høyere. Derfor må kvin­ ner være mer økonomisk uavhengige. I større grad enn tid­ ligere mener mange at de må ha to inntekter for å kunne ha den levestandarden de ønsker. En annen viktig faktor er de mulighetene arbeidsmarkedet gir for fleksible arbeidstids­ ordninger, særlig innenfor tjenestesektoren. Til tross for den store økningen i heltidsarbeid blant gif­ te kvinner med barn er fremdeles en stor andel av yrkes­ aktive kvinner deltidsarbeidende. Mange småbarnsmødre jobber deltid og er borte fra yrket i de årene barna er små. Dette er en måte kvinner med barn tilpasser seg arbeids­ livet og familien på. Det er særlig de typiske kvinneyrkene som gir muligheter for deltidsarbeid. Kvinner innenfor mannsdominerte yrker jobber oftere heltid, de får færre barn og får barna på et senere tidspunkt enn kvinner i kvinnedominerte yrker. Den norske likestillingspolitikken prøver å sikre kvinner de samme mulighetene og vilkårene som menn har på arbeidsmarkedet. 1 utgangspunktet kan en arbeidsgiver ansette den han eller hun ønsker, men likestillingslovens § 4 forbyr å utlyse en stilling bare for det ene kjønnet. Stillingsannonser skal være kjønnsnøytrale. Det er likevel i orden at det står i en utlysingstekst at kvinner blir oppfor­ dret til å søke. Til tross for aktiv likestillingspolitikk i mange år og en massiv kvinneinnmarsj i lønnet arbeid

178

dominerer fortsatt det gamle kjønnsrollemønsteret i arbeids­ livet. Mennene troner som regel i de mest kvalifikasjonskrevende yrkene på toppen av yrkeshierarkiet. Kan vi gjøre noe for å bryte dette mønsteret? Et viktig poeng å peke på er imidlertid at kvinner er i et lite flertall på for eksempel medisinske og juridiske studier og i høyskole og universi­ tetets systemer generelt.

Hva regulerer norsk arbeidsliv? Av sosiale, politiske og økonomiske årsaker er arbeidsmar­ kedet i sterkere utstrekning enn andre markeder underlagt lover og regler. Det innebærer stabile og forutsigbare betingelser for dem som er sysselsatt. Vi skal nå se på hva som regulerer norsk arbeidsliv:

Arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner Sammenliknet med andre industrialiserte land er det i norsk arbeidsliv en høy grad av fagorganisering. I Norge er de fleste yrkesaktive organisert i en eller annen form for fagforbund. For å styrke innflytelsen sin i forhandlinger er forbundene samlet i sentrale organisasjoner. Slike sammen­ slutninger kaller vi interesseorganisasjoner, til forskjell fra politiske partier eller trossamfunn. Et politisk parti prøver å få oppslutning om et omfattende samfunnssyn, men inter­ esseorganisasjonene har et mye snevrere mål. De samler seg om forhold som har med yrkesutøvelsen å gjøre, og fremmer det vi kaller særinteresser.

Bildet er fra jentedagen ved NTNU. For å få opp andelen kvinner ved datastudiene blir alle jenter som har fått tilbud om plass, invitert til Trondheim for å se på forholdene. En OECDrapport fra 1998fram­ hever at norske kvinner velger mer tradisjonelt enn kvinner i de øvrige OECD-landene. Og så mange som 48 prosent av kvinnene arbeider deltid.

179

De første fagforeningene kom i 1870-årene, og Lands­ organisasjonen i Norge (LO) ble stiftet i 1899 som Arbei­ dernes faglige Landsorganisasjon. Helt fram til midten av 1930-årene var det strid om arbeiderne hadde rett til å dan­ ne fagforeninger og gjøre spesielle avtaler. Hovedavtalen av 1935 markerte nye og vesentlige forandringer i norsk arbeidsliv. Den innebar en gjensidig anerkjennelse av ret­ tigheter mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Den største interesseorganisasjonen er LO, som tar hånd om interessene for 28 landsomfattende fagforbund. Akade­ mikernes Fellesorganisasjon (AF) og Yrkesorganisasjone ­ nes Sentralforbund (YS) er de største sammenslutningene utenom LO. YS og AF er partipolitisk uavhengige, mens LO har nær forbindelse til Arbeiderpartiet. AF organiserer personer med høyere utdanning, mens mange medlemmer av YS kommer fra såkalte «hvitsnippyrker» i bank, forsik­ ring og offentlig forvaltning. Sammen med Norsk Bondeog Småbrukarlag tar Norges Bondelag seg av jordbruker­ nes økonomiske interesser med forhandlingsrett overfor Staten gjennom sin hovedavtale. Norges fiskarlag er yrkes­ fiskernes interesseorganisasjon. Andre yrkesgrupper har også opprettet hovedavtaler. Interesseorganisasjonenes medlemstall per I.januar 1997

Landsorganisasjonen i Norge

Akademikernes Fellesorganisasjon Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund Norges Bondelag Norges Bonde- og småbrukarlag Norges Fiskarlag

8I4 I72 237 445 223 524 65 329

I2 065 I3 000

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er hovedorgani­ sasjonen for arbeidsgivere. NHO ble dannet som et mot­ stykke til Landsorganisasjonen i 1900. NHO hadde 13 451 medlemsbedrifter i 1997, som igjen utgjør 379 925 årsverk I tillegg finnes det en rekke mindre arbeidsgiverforeninger i ulike næringer. Mellom LO og NHO er det en anerkjent interessemot­ setning. Forholdet dem imellom er regulert gjennom et omfattende avtaleverk som i praksis er partenes spilleregler. De viktigste delene av dette avtaleverket er Hovedavtalen og tariffavtalene. Hovedavtalen fra 1935 har blitt omarbei­ det flere ganger. Spesielle tilleggsavtaler, for eksempel 180

arbeidsmiljøloven, spesifiserer samarbeidsformer for vikti­ ge områder som bedriftsutvikling og teknologiske foran­ dringer. Lønnsspørsmål blir holdt utenfor Hovedavtalen. Arbeidsgiverforeningen for den kommunale sektoren er Kommunenes Sentralforbund (KS). Arbeids- og adminis­ trasjonsdepartementet er arbeidsgiver og forhandlingspart for en stor del av statens virksomhet. Forhandlingene i KS omfatter omtrent 370 000 ansatte, mens hovedoppgjøret i staten omfatter rundt 275 000 ansatte, inklusive ca. 80 000 kommunalt og fylkeskommunalt undervisningspersonale.

Lønnsdannelse, inntektsfordeling og arbeidskonflikter Tariffavtalen regulerer lønnsforhold og andre forhold på arbeidsplassen, for eksempel arbeidstid, og den blir inngått som en ettårig eller toårig avtale mellom arbeidsgiverorga­ nisasjonene og fagforbundene. Dels forhandler hvert fag­ forbund for seg (forbundsvise oppgjør), dels skjer tariffor­ handlingene sentralt gjennom LO og NHO. Forhandlingene munner ut i et forslag til en bindende tariffavtale, som blir sendt ut til avstemning blant medlemmene. Hvis det ikke lykkes å komme fram til et forslag begge parter kan godta, og offentlig mekling ikke fører fram, kan staten oppnevne en lønnsnemnd (tvungen lønnsnemnd) som utarbeider en avtale (et kompromissforslag) begge parter må bøye seg for. Formen på lønnsoppgjøret har betydning for lønnsutvik­ lingen. Forhandlingene mellom hovedorganisasjonene sen­ tralt gir gode muligheter for å ta overordnete samfunnsmes­ sige hensyn, men ulempen med sentrale lønnsoppgjør er en større stivhet i lønnsdannelsen (alle får det samme). Lokale forhandlinger åpner for mer variert lønnsfastsettelse. I Norge har lønnsoppgjørene i den private sektor i stor grad vært sentralisert, men med lokale forhandlinger i til­ legg. Betydningen av de lokale oppgjørene, den såkalte lønnsglidningen, har inntil nylig økt. Lønnsglidning betyr at hver enkelt arbeidsgiver får en sum å fordele etter lokale forhandlinger med de tillitsvalgte. Dette har åpnet for det vi kan kalle «trynetillegg», der personlig innsats og egnet­ het blir vurdert av arbeidsgiver før det blir gitt ekstra lønns­ tillegg. I perioden 1980-87 stod lønnsglidningen for 70 prosent av den totale lønnsveksten. Lønnsveksten har vært markert sterkest i etterkrigstiden

181

Oppsigelse av tariffavtale

Partene utveksler krav og tilbud | Forhandlinger

Ikke enighet

Enighet

Resultatet til uravstemning

Kollektiv oppsigelse.

Forslaget

Forslaget vedtas i

Melding til

forkastes

uravstemning.

Ny tariffavtale

riksmeklingsmannen

Mekling

Mekling

Enighet.

resultatløs

Resultatet til uravstemning

♦

Brudd.

Forslaget

Forslaget vedtas i

Mulig arbeidsstans

forkastes

uravstemning.

Ny tariffavtale

Lønnsnemd Tvungen lønnsnemd

Frivillig lønnsnemd.

vedtas av Stortinget.

Ny tariffavtale

Ny tariffavtale

182

og la grunnlaget for en sterk forbedring i levestandarden for alle lag av befolkningen. Lønnsutjevningen var derimot sterkest i tiden fra århundreskiftet og fram til 1940.1 denne perioden ble inntektsforskjellene mellom ulike middelklasseyrker og industriarbeidere svært mye redusert. I etter­ krigstiden har lønnsutjevningen i Norge vært nokså beskje­ den, og i det siste tiåret har vi sett tendenser til at inntektsforskjellene øker igjen. På verdensbasis er Norge likevel preget av en nokså jevn fordeling av inntekter. Konfliktnivået i arbeidslivet forteller om variasjoner i forholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, og dette nivået er gjennomgående lavere i dag enn i mellomkrigsti­ den. Dagens streiker er nok større fordi flere arbeidstakere er involvert, men de varer ofte mye kortere enn streikene i mellomkrigstiden. Begge disse tendensene er uttrykk for at motsetningene mellom arbeidsgivere og arbeidstakere er gjennomregulert. Den moderne streiken blir raskt avsluttet fordi forhandlingsapparatet blir koplet inn, eller fordi det blir tvungen lønnsnemnd. Konflikter som oppstår i avtaletiden, og som en av parte­ ne mener er i strid med avtaleverket, for eksempel usaklige oppsigelser, kan sendes til Arbeidsretten som dømmer i sakene.

Demokratisering, arbeidsmiljøreform og medbestemmelse Utvikling av bedriftsdemokrati og samarbeidsforhold er et område der Norge ligger langt foran de fleste land. Fram mot 1960 var det en heftig diskusjon om bedriftsdemokratisering. Som ledd i et nytt industrielt demokrati ble det opprettet produksjonsutvalg i bedriftene, bransjeråd og «Det økonomiske Samordningsråd» på nasjonalt nivå. Parallelt med dette ble det laget en utredning om lov­ bestemt deltakelse for de ansatte i bedriftens beslutnings­ organer. Dette resulterte i aksjeloven fra 1973, der de ansatte fikk representasjonsrett i bedriftens styre og rett til å velge en tredel av styrerepresentantene. I Norge er arbeidervernlovgivningen viktig i det fore­ byggende helsearbeidet. Fra 1890-årene har den inneholdt bestemmelser om arbeidsmiljø, arbeidstid og arbeidskon­ trakter. Denne lovgivningen var det første offentlige inn183

grepet i eiernes styringsrett. Fra slutten av 1960-årene og Landsorganisasjonen i Norge og utover i 1970-årene økte Norsk Arbeidsgiverforening ble aktiviteten og engasjementet inngått. når det gjaldt arbeidsmiljø 1945 Partienes Fellesprogram foreslo opprettelse av Rådgivende og helse på grunnplanet i produksjonsutvalg av arbeidere, fagbevegelsen. Dette førte funksjonærer og arbeidsgivere. fram til arbeidet med en ny 11962 Samarbeidsprosjektet LO/NAF satt " i gang. arbeidsmiljøreform og inn­ 11972 Det ble vedtatt lovendringer i føringen av den nye arbeids­ Aksjeloven mht. ansattes representasjonsrett i private miljøloven i 1977. En sen­ aksjeselskapers styre og/eller tral målsetting med den nye bedriftsforsamling. loven var å legge forholdene j 1980 Prinsippet om bedriftsdemokrati ble grunnlovfestet av Stortinget. til rette for større lokal akti­ vitet i miljøarbeidet. Loven representerte noe helt nytt fordi den la opp til at økt medbestemmelse fra arbeidsta­ kernes side er en forutsetning for å løse arbeidsmiljøproblemer. Denne intensjonen har kommet klart fram i lovens formålsparagraf, § 1:

Historisk utvikling av medbestemmelse og innflytelse i norsk arbeidsliv I873

I899

I900 I907

I920

Marcus Thrane starter den første norske arbeiderforening. Den første norske tariffavtalen ble inngått mellom arbeidsgiverne og Den Typografiske Forening i Christiania. Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon ble stiftet. Norsk Arbeidsgiverforeniging ble stiftet. Den første landsomfattende tariff­ avtale - Verkstedsoverenskomsten av I907 - ble inngått. Midlertidig lov om arbeiderutvalg i industrielle bedrifter ble vedtatt av Stortinget.

Formålsparagraf 1 1 Å sikre et arbeidsmiljø som gir arbeidstakerne full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger og med en verneteknisk, yrkeshygienisk standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet. 2 Å sikre trygge tilsettingsforhold og en meningsfylt arbeidssitua­ sjon for den enkelte arbeidstaker. 3 Å gi grunnlag for at virksomhetene selv kan løse sine arbeidsmiljøproblemer i samarbeid med arbeidslivets organisasjoner og med kontroll og veiledning fra offentlig myndighet.

Arbeidsmiljøloven gjelder for nesten hele arbeidslivet. Unntatt fra loven er sjøfart, fangst og fiske og dessuten militær luftfart, som blir omfattet av luftfartsloven. I offshorevirksomhet gjelder loven bare delvis. Det er vanlig at en stat regulerer arbeidsforhold for å beskytte de ansattes liv og helse. Men norske lover går videre enn det. I norsk arbeidsliv er selvstyring og medvirkning lovfestet gjen­ nom arbeidsmiljøloven. En arbeidsgiver har i kraft av sin gene­ relle styringsrett hovedansvaret for miljøarbeidet på alle plan i bedriften. Det blir forutsatt at det er arbeidsgiveren som har bevisbyrden for at miljøet ikke er farlig.

184

Det utvidede miljøbegrepet Når du arbeider, blir kroppen din utsatt for ulike typer påvirkninger eller belastninger. Skjelett og muskler, sanse­ organer, nervesystemet, indre organer, kroppsvæskene alle delene av kroppen blir påvirket under arbeid. Er belast­ ningene større enn det kroppen tåler, snakker vi om over­ belastninger. Hva som er et akseptabelt belastningsnivå, varierer fra person til person. Alle de betingelsene som har noe å si for det arbeidet vi gjør, og som påvirker oss, går inn under begrepet arbeidsmiljø. Arbeidsmiljøbegrepet omfatter derfor ikke bare fysiske forhold, men også forhold som har betydning for den psykiske helsen. Verdens helseorganisasjon (WHO) har gitt denne defini­ sjonen av helsebegrepet: «Helse er en tilstand av fullsten­ dig fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom.» Legger vi dette helsebegrepet til grunn, om­ fatter arbeidsmiljøet også forhold som fremmer god helse. Det er viktig å fjerne skadelige belastninger, men det er også viktig å se på de sidene ved arbeidsmiljøet som kan skape en positiv utvikling. Denne definisjonen har spilt en sentral rolle i utformingen av § 12 i arbeidsmiljøloven. Hovedmålsettingen med § 12 er å gjøre dårlige jobber om til gode eller i alle fall bedre jobber. Selve miljøbegrepet er også utvidet. Det har vært vanlig å skille mellom fysisk og psykososialt arbeidsmiljø. Det psykososiale arbeidsmiljøet omfatter de psykiske virkningene av arbeidet. § 12 skal ivareta det psykososiale arbeidsmiljøet.

Det fysiske arbeidsmiljøet Vi kan dele det fysiske arbeidsmiljøet inn i to hovedgrup­ per: fysiske og kjemiske miljøfaktorer. De fysiske miljø­ faktorene omfatter støy, vibrasjon, klima (temperatur, trekk, luftfuktighet og varmestråling), belysning, ioniserende stråling (alfa-, beta- og gammastråling), ikke-ioniserende stråling (ultrafiolett lys, synlig lys, infrarødt lys, laser, mikrobølger og radiobølger) og den fysiske utformingen av arbeidsplassen. De kjemiske miljøfaktorene omfatter kjemi­ kaler, luftforurensning (støv, røyk, gasser og damp). Mange av yrkesskadene på grunn av kjemiske miljø­ faktorer som finnes blant arbeidere i dag, kommer av eksponering av helseskadelige stoffer i arbeidsmiljøet i

185

ARBEIDSMILJØLOVEN § 12 GENERELLE KRAV Teknologi, arbeidsorganisasjon, arbeidstidsordninger og lønns­ systemer skal legges opp slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger. Forholdene skal legges til rette for at arbeidstakerne gis rimelig mulighet for faglig og personlig utvikling gjennom sitt arbeid. UTFORMING AV ARBEIDET Ved planlegging og utforming av arbeidet skal det tas hensyn til den enkelte arbeidstakers mulighet for selvbestemmelse og faglig ansvar.

SÆRLIG OM STYRINGS- OG PLANLEGGINGSSYSTEMER Arbeidstakerne og deres tillitsvalgte skai holdes orientert om systemer som nyttes ved planlegging og gjennomføring av arbeidet, herunder om planlagte endringer i slike systemer.

SÆRLIG OM ARBEID SOM MEDFØRER SIKKERHETSRISIKO a Prestasjonslønnssystemer skal ikke brukes i arbeid hvor dette kan ha vesentlig betydning for sikkerheten. b Utføring av arbeidsoppgaver med særlig fare for liv og helse skal ha egen arbeidsinstruks om hvordan arbeidet skal ut­ føres, og hvilke sikkerhetsforanstaltninger som skal iakttas, særlig om instruksjon og tilsyn. c Hvis det er fare for katastrofe eller katastrofelignende ulyk­ ker i forbindelse med arbeidet, skal det utarbeides planer for førstehjelp, rømningsveier og redningstiltak, og registre­ ring av hvem som oppholder seg på stedet. d Arbeidstakere skal gjøres kjent med forskrifter og sikker­ hetsregler osv. på angående område, og med planer og til­ tak som er omhandlet under punkt c. e Når det ikke på annen måte kan tas forholdsregler for å oppnå tilfredsstillende vern om liv og helse, skal hensikts­ messig personlig verneutstyr stilles til arbeidstakernes rådighet. Det skal gis opplæring i bruken av utstyret og, om påkrevd, påbys å bruke det.

186

1950-, 1960- og 1970-årene. Langtidspåvirkninger av orga­ niske løsemidler er etter alt å dømme et hovedproblem i norsk arbeidsliv. Et større antall arbeidstakere går omkring med uhelbredelige skader som følge av omgang med kje­ miske stoffer. De vanligste stoffene blir særlig brukt til avfetting og rensing og som løsemidler i maling-, lakk-, lim- og plastindustri og i grafisk industri. Spesielt utsatte yrkesgrupper er malere og andre håndverkere, billakkerere og laboratorieteknikere. Eksempler på alvorlige yrkessyk­ dommer på grunn av kjemiske stoffer er ulike krefttyper, nyre- og leverskader, hjerneskader og mulige skader i arve­ anleggene og forplantningsevnen. Men støy er likevel årsa­ ken til den vanligste yrkesskaden, nemlig hørselstap.

Arbeidsmiljøarbeid Det er Arbeidstilsynet som forvalter arbeidsmiljøloven. Arbeidstilsynets lokale avdelinger driver veiledning og kontroll. Kontrollvirksomheten består i å fastslå - på fore­ spørsel eller eget initiativ - om loven og forskriftene er fulgt. Arbeidsmiljøloven blir fulgt opp av Statens arbeids­ tilsyn og lokale og regionale arbeidsmiljøutvalg. I alle virksomheter som er omfattet av arbeidsmiljø­ loven, skal de ansatte velge verneombud. I virksomheter med mindre enn ti arbeidstakere kan partene skriftlig avtale en annen ordning. Hvor mange verneombud det skal være, blir fastsatt i forhold til størrelsen på virksomheten, hva slags arbeid det er, og arbeidsforholdene ellers. Virksom­ heter med mer enn ett verneombud skal ha minst ett hovedvemeombud, som har ansvar for å samordne verne­ ombudenes aktiviteter. Verneombudene skal spesielt passe på at • • • •

ansatte ikke blir utsatt for fare verneutstyr er tilgjengelig det blir gitt nødvendig opplæring arbeidet blir lagt til rette slik at det kan utføres forsvarlig

Verneombudet skal tas med på råd når det blir planlagt endringer som kan ha betydning for arbeidsmiljøet. Der­ som verneombudet mener at det foreligger umiddelbar fare for arbeidstakernes liv eller helse, og faren ikke straks kan avverges på annen måte, kan arbeidet stanses inntil

187

Arbeidstilsynet har tatt stilling til om arbeidet kan fort­ sette. I alle virksomheter der det jevnlig er mer enn 50 arbeidstakere, skal det opprettes et arbeidsmiljøutvalg, der arbeidsgiveren, arbeidstakerne og verne- og helsepersona­ let er representert. Et arbeidsmiljøutvalg er et samarbeids­ organ som skal gjennomføre arbeidsmiljølovens intensjo­ ner gjennom blant annet å kartlegge miljø og forbedringstiltak.

Konsekvenser av moderne produksjon Store industribedrifter bygger kjempemessige skorsteiner slik ut røy­ ken føres med luftstrøm­ mene til områder som ligger langt vekk fra utslippsstedet.

188

Veksten i forbruk og produksjon av varer og tjenester er drevet fram uten noen bevisst tanke om ressursuttaket kan fortsette i det uendelige. Vi skal nå gi en oversikt over for­ bruket og den ressurs- og miljøsituasjonen vi har fått på grunn av det.

Spiser vi for å leve, eller lever vi for å spise? Etter den andre verdenskrigen har landet vårt vært preget av velstandsvekst. Den generelle inntektsøkningen i sam­ funnet blir brukt til bedre boliger, feriereiser eller andre fri­ tidsaktiviteter, mens det går med mindre til å dekke pri­ mærbehov som mat og klær. Det blir ofte satt likhetstegn mellom levestandarden og nivået på forbruket hos hver enkelt. I naturalhusholdninger henger produksjon og for­ bruk av produktene nøye sammen. I det moderne samfun­ net blir det produsert varer og tjenester som ofte ikke er beregnet for bestemte kjøpere, men som skal dekke behov og interesser som er samfunnsskapt. Dagens samfunn blir ofte kalt forbrukersamfunnet nettopp av den grunn. Varer og tjenester har en verdi ut over det at de skal gi oss krefter til arbeidet dagen etter. De har en symbolverdi i seg selv. Vi spiser og kler oss ikke lenger bare for å overleve, men for å vise oss fram, for å nyte og for å oppleve. Men har vi blitt lykkeligere av den grunn? Vi forbruker først og fremst de varene og tjenestene vi kjøper. Likevel har en del husholdninger et betydelig for­ bruk av varer og tjenester som ikke blir kjøpt og solgt, men som blir produsert privat og utvekslet mellom husholdning­ ene. I tillegg til dette tilbyr også det offentlige tjenester enten gratis eller til sterkt subsidierte priser (skoletilbud, helsetjenester, pleie- og omsorgstjenester, transporttjenes­ ter o.l.j.

Utgift pr. husholdning pr. år, etter vare- og tjenestegruppe, 1980-1994 1994-priser I980-82

I983-85

1986-88

I989-9I

1992-94

I alt

159,2

170,5

201,6

I96,l

199,8

Matvarer

30,5 7,8 I3,l 29,9 I2,5 3,5 3I,4 I7,5 I2,2

29,2 7,8 13,0 35,2 I3,l 3,7

28,0 8,3 I4,2 49,3 I5,4 4,3 46,3 I9,6 I6,3

27,8

27,8 7,7 I2,9

Drikkevarer og tobakk

Klær og skotøy

Bolig, lys og brensel Møbler og husholdningsartikler Helsepleie

Reiser og transport Fritidssysler og utdanning

Andre varer og tjenester

36,8 I8,l I2,8

8,l I2,6 52,1 I5,4 5,l 38,0 2I,5 I5,7

50,6 I6,8 4,7 40,1 2I,9 I7,3

189

De tre største utgiftspostene for husholdninger går til bolig, lys og brensel, reiser og transport og matvarer. Til sammen utgjør dette rundt 55 prosent av husholdningenes totalutgif­ ter. For alle husholdningene har utgiftene til mat gått kraf­ tig ned, mens både bolig, lys og brensel og reiser og trans­ port har økt sin andel av totalutgiftene i perioden 1980-94. At det blir brukt forholdsvis mindre på matvarer, har blant annet å gjøre med det at husholdningene består av færre personer enn tidligere.

Det private og det offentlige forbruket

Bare de norske hushold­ ningene produserer 800 000 tonn avfall hvert år, i tillegg kom­ mer industrien.

190

For alle private hushold­ ninger sett under ett var forbruket de siste tiårene fram mot 1980-årene mindre enn inntekten. Folk sparte noe av inntek­ ten. Rundt midten av 1980-årene økte forbru­ ket kraftig, mens inntektsøkingen lå på samme nivå som før. Det førte til at forbruket ble høyere enn inntekten. Det ble slutt på sparingen, og folk finansierte det økte forbruket med lån. Det private låneopptaket økte kraftig i dis­ se årene. Lånefinansiert forbruk er vanligst for familier i etableringsfasen og for studenter. Fordi husholdningene brukte mer enn de tjente, økte andelen av husholdninger med økonomiske problemer på slutten av 1980-årene, og vi ble kjent med begrepet gjeldsoffer. Det ble vanlig med en gjeld som var to ganger inntekten i disse årene. Både for­ bruket og inntektene nådde toppunktet i 1986 før det store økonomiske krakket førte til at forbruket ble kraftig redu­ sert. Etter 1989 har forbruket igjen stadig økt, men ikke nok til å nå opp på nivået fra 1986. Forbruket har utviklet seg ganske likt i mange grupper i samfunnet, men pensjonistene har imidlertid hatt en jevne­ re og samlet sett mer positiv vekst enn resten av befolk­ ningen. De eldres forbruk ligger likevel fortsatt klart lavere enn andre grupper. Enslige under pensjonsalder har hatt

den svakeste forbruksveksten, mens middelaldrende par uten barn har hatt størst forbruksvekst. Det offentlige forbruket har økt mer enn privat forbruk. Det kommer de private husholdningene til gode ved at de kan bruke gratis eller subsidierte offentlige tjenester som undervisning og helse- og sosialtjenester. De husholdning­ ene som bruker disse tjenestene, får en stor velferdsgevinst. Alt i alt økte det offentlige forbruket med 34 prosent fra 1980 til 1991, mens det private forbruket økte med bare 15 prosent i denne perioden. Moderne produksjon og jakten på stadig økende leve­ standard har ført til omfattende ressurs- og miljøproblemer i hele verden. Vi skal nå se litt nærmere på dette problemet.

Den globale ressurs- og miljøsituasjonen Det har i de siste årene kommet en betydelig dokumenta­ sjon om den globale ressurs- og miljøsituasjonen. Denne dokumentasjonen gir klare signaler om at vi kan ha betyde­ lige økologiske problemer i vente dersom vi ikke gjør noe med problemene. Vi kan nevne disse eksemplene på pro­ blemer: 1 Reduksjonen av det beskyttende ozonlaget rundt jorda fører til ultrafiolett stråling. Det kan gi mer hudkreft, redusert jordbruksproduksjon og svekket menneskelig immunforsvar. 2 Utslippet av drivhusgasser har ført til en temperaturstig­ ning over hele verden. Det kan gjøre sitt til at havnivået stiger, med de katastrofale følger det vil ha. 3 Mangfoldet i biosfæren blir redusert ved at dyr og plan­ ter blir utryddet, ikke minst gjennom nedhoggingen av de tropiske regnskogene. 4 Sur nedbør ødelegger skog og vann og virker sterkt negativt på det nære miljøet vårt. 5 En årlig folkevekst i verden på over Tysklands størrelse, det vil si ca. 91 millioner mennesker i 1992 (mot 37 mil­ lioner i 1950), gjør at presset på ressursene og miljøet på jorda øker sterkt. Bøndene og fiskerne klarer ikke å øke matproduksjonen i samme takt som befolkningen øker. Ordet økologi er hentet fra det greske ordet oikos, som betyr sted å bo, og vi kan si at økologi er læren om vårt jordiske hjem. Det finnes knapt et stabilt og helhetlig øko-

191

Det har vært mye fokus på reduksjonen av ozon­ laget i de senere årene. Det er en viss faglig uenighet om hvor alvor­ lig dette er. Men en ting er i hvert fall sikkert: overdreven soling er ikke så lurt.

system. I stedet for helhet og stabilitet er det mer riktig å fokusere på forstyrrelser, for eksempel som følge av klima­ endringer, uvær, skogbranner og plutselige oppblomstring­ er av mikroorganismer. Ulike arter blir ofte forstyrret så mye at de blir utryddet, og i dag er menneskene i større grad enn tidligere årsaken til slike forstyrrelser. Kulturland­ skapet er et økosystem som raskt kan endre seg hvis vi ikke pleier og forvalter det på en god måte. Utviklingen er likevel ikke bare negativ. Vi er i stand til å endre atferd. Vi bruker mindre olje, kull og kjernekraft. I stedet bruker menneskene mer naturgass, og en satser mer på teknologi for å utnytte vind- og solenergi.

Bærekraftig utvikling Siden ressurs- og miljøproblemene er et resultat av men­ neskelig aktivitet, er det grunn til å tro at endret menneske­ lig atferd kan redusere ressursforbruket og miljøskadene. Brundtlandkommisjonen kaller dette å skape en bærekraftig utvikling. En bærekraftig utvikling «er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov». Bærekraftbegrepet til Brundtlandkommisjonen stiller krav om rettferdighet både mellom og innen generasjoner. Rettferdighet mellom generasjoner betyr at vår generasjon

192

ikke skal bruke ressursgrunnlaget på en slik måte at vi sikrer oss levekår som blir en umulighet for framtidige generasjoner. Men hva slags regel må vi følge når vi skal forvalte ressursgrunnlaget? Ressurs- og miljøproblemene er knyttet til ideologi og praksis om det produksjons- og forbruksmønsteret vi har i dag. Skal vi løse problemene med en bærekraftig utvikling, som både gjelder den globale fordelingen og fordelingen mellom generasjoner, må vi bygge handlingene våre på et element av altruisme. Å opptre altruistisk vil si at hand­ lingene våre har som mål å hjelpe andre og ikke som mål å oppnå egen fordel. Vi kan observere altruistisk atferd når vi ser på hvordan en familie tilpasser seg. Familien vil raskt sprekke dersom hvert enkelt medlem bare hadde sine egne individuelle mål for øye. Det samme vil gjelde for et land eller for verden som helhet. På denne bakgrunnen har en stilt spørsmålet om vår form for demokrati kan hanskes med de økologiske problemene vi står overfor. Kan de indi­ viduelle rettighetene i samfunnet, som vi hittil har tatt som en selvfølge eller hatt som høye idealer, i virkeligheten forenes med de kravene som kommer til uttrykk i forbin­ delse med ressurs- og miljøvern? Dette gjelder både spørs­ mål om retten til å bestemme størrelsen på egen familie og retten for hver enkelt til å skaffe seg så mye inntekt som mulig og å bruke den på en suveren måte. Det er mye uenighet om hvordan den globale ressurs- og miljøsituasjonen virkelig er, og hva som vil skje framover. Vi kan dele denne uenigheten i to grunnleggende temaer:

Kan produksjons- og forbruksveksten, og dermed ressurs­ uttaket og forurensningen, fortsette som nå? • Hvilke verdier skal hver enkelt av oss og samfunnet bygge på? •

Er det riktig at vi setter oss som mål at veksten i det mate­ rielle forbruket skal fortsette slik den er i dag, eller er det helt andre mål som bør være viktige for oss, mål som lyst, lykke og trivsel?

193

Forbrukersamfunnets problemer opptar mange, andre tenker mer på om de i det hele tatt får nok næring.

SAMMENDRAG Arbeid og produksjon har utviklet seg fra den enkleste produk­ sjonsformen blant jegere og sankere til det moderne samfunnet vi har nå. Produksjonsformene endrer seg med den teknologiske utviklingen og er avgjørende for hvordan samfunnet blir utformet. Samfunnslivet blir mer differensiert gjennom en stadig økende arbeidsdeling. Det moderne samfunnet er et gjennomregulert organisasjonssamfunn. Det finnes flere teorier om hva arbeids­ organisasjoner egentlig er, og hvordan de skal ledes og organise­ res. Scientific management-tenkningen konsentrerer seg om organiseringen av arbeiderne og ser på dem som maskiner. Byråkratiskolen utdyper hvordan makt og ansvar er nøye knyttet sammen med bruken av regler. Human relations-tradisjonen set­ ter menneskets sosiale behov i sentrum og ble grunnlaget for nye ideer om ledelse og medvirkning. Ideene fra human relationstradisjonen har hatt stor betydning for framveksten av selvstyrte arbeidsgrupper og fokusering på økt jobbtilfredsstillelse. Det er på arbeidsmarkedet fordelingen av inntektene i samfunnet foregår. Normen om full sysselsetting står sterkt i Norge, og store summer er bevilget til arbeidsmarkedstiltak de siste ti årene for å holde den registrerte ledigheten nede. Kvinnenes yrkesdeltakelse har økt betydelig de siste 25 årene. Arbeidsmarkedet er underlagt lover og regler for å gi stabile og forutsigbare betingelser, og Hovedavtalen, tariffavtalene og arbeidsmiljøloven er viktigst her. For å få ivaretatt sine særinteresser i forhandlinger er de fleste yrkesaktive organisert i fagforbund. Moderne produksjon og sta­ dig økende forbruk truer den globale ressurs- og miljøsituasjonen, og noe må gjøres raskt for å sikre levekårene for framtidige gene­ rasjoner.

194

SPØRSMÅL Hva er en produksjonsform? Redegjør for likheter og forskjeller mellom ulike produksjonsformer. Hva er arbeidsdelingen i et samfunn uttrykk for? Hva mener vi når vi sier at vi lever i et organisasjonssamfunn? Hva er en arbeidsorganisasjon? Redegjør for scientific management-teorien. Redegjør for byråkratiskolen. Redegjør for human relations-tradisjonen. Redegjør for noen av de viktigste prosessene som foregår på arbeidsmarkedet. 10 Redegjør for utviklingen på arbeidsmarkedet de siste 20 årene. Legg vekt på å forklare årsaken til utviklingen. 11 Forklar hva arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner er. 12 Redegjør for gangen i et lønnsoppgjør. 13 Hva er ment med organisasjonskultur? 14 Hva mener vi med demokratisering og medbestemmelse i arbeidslivet? 15 Hva mener vi med «det utvidede miljøbegrepet»? 16 Hva er spesielt med § 12 i arbeidsmiljøloven? 17 Forklar forskjellen mellom psykososialt og fysisk arbeidsmiljø. 18 Hva er ment med «bærekraftig utvikling»? 1 2 3 4 5 6 7 8 9

OPPGAVER 1 2 3

4 5 6

7 8

Drøft grunner til endringene i næringsstrukturen i det norske samfunnet. Drøft likheter og forskjeller mellom ulike teorier om arbeidsorga­ nisasjoner. Hvilken innvirkning har de forskjellige organisasjonsteoretiske retningene hatt for forståelsen av organisering og ledelse av arbeidsorganisasjoner? Drøft dette utsagnet: «Kvinnens plass er i hjemmet.» Drøft årsaker til kvinnenes økende yrkesdeltakelse. Drøft denne påstanden: «Ledere bør ha større lønnsvekst enn andre arbeidstakere.» Drøft grunner til menneskenes stadig økende forbruk. Drøft denne påstanden «Arbeid mindre, lev mer!»

195

ORDFORKLARINGER Produksjonsform: Hvordan mennesker til­ passer seg sitt naturgrunnlag, skaffer seg levebrød, hva slags teknologi som benyttes og hvordan produksjonslivet er organisert.

Arbeidsdeling: Måten arbeidsoppgavene i samfunnet er delt opp på. Næringsstruktur: Fordeling mellom ulike næringsgrupper.

Arbeidsorganisasjon: Gruppedanning kjenne­ tegnet ved formalisering, mål og arbeidsdeling. Selvstyrte arbeidsgrupper: Måte å organisere arbeid på som gir arbeiderne muligheter for selv å bestemme over egen arbeidssituasjon. Arbeidsmarkedet: Arena for salg av arbeids­ kraft, ferdigheter og kunnskaper, og fordeling av inntekter.

Sysselsetting: Andel lønnsarbeidere i for­ hold til befolkningens mulige arbeidstakere.

196

Interesseorganisasjoner: Arbeidsgiverog arbeidstakerorganisasjoner.

Lønnsdannelse: Reguleres gjennom tariffavtalen ved forbundsvise oppgjør, tvungen lønnsnemnd og lønnsglidning.

Arbeidskonflikt: Åpne motsetninger mel­ lom arbeidsgiver og arbeidstaker f.eks. streik.

Arbeidsmiljø: Omfatter alle forhold som fremmer god helse, både fysisk og psy­ kisk. Forbrukersamfunnet: Vi forbruker mer varer og tjenester enn vi trenger for å leve. Økologi: Læren om vårt jordiske hjem.

Bærekraftig utvikling: Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å øde­ legge mulighetene for å dekke kommende generasjoners behov.

Makt og konflikt I dette kapittelet skal vi se nærmere på fenomenene makt og konflikt. Vi skal se på ulike former for makt og hva som kjennetegner disse. Vi skal også se nærmere på ulike typer av konflikter. Vi skal fokusere på følgende temaer:

• • • • • • • • •

10

Hva er makt? Ulike former for makt Makt på ulike nivåer Sosiale konflikter Ytre og indre konfliktfaktorer Verdi- og interessekonflikter Viktige konfliktlinjer i Norge Konfliktregulering og instituering av konflikter Et samfunn i konflikt eller harmoni?

Hva er makt? • • • • • • •

En offiser gir en soldat en ordre. En lærer setter karakter på en eksamensbesvarelse. En far gir sin sønn husarrest. En kommunepolitiker avgir stemme i et kommunestyre. En lege stiller diagnose og behandler en pasient. En bankraner truer til seg penger med pistol. En sjef fordeler arbeidsoppgaver på en arbeidsplass.

I hvilke av disse situasjoner utøves det makt? Svaret på det spørsmålet avhenger i stor grad av hvordan vi forstår begrepet makt. Det er mange måter å definere makt på. En vanlig defini­ sjon er at makt er den muligheten en person eller en grup­ pe har til å fremme sine interesser eller få gjennomført sine ønsker overfor andre personer eller grupper, selv om det strider mot de interessene eller ønskene disse andre har.

197

Makt dreier seg om for­ hold mellom personer eller parter. Noen har større mulighet enn andre til å få det som de vil.

Makt dreier seg med andre ord om forhold mellom per­ soner eller parter. Definisjonen sier også noe om at noen har større mulighet enn andre til å få det som de vil. Ofte er det slik at de som står i en maktposisjon, har maktmidler de kan bruke for å få det som de vil. Det er også slik at det med maktposisjoner ofte følger ressurser som en benytter for å utøve makt. Slike ressurser kan være kunnskaper, materielle og økonomiske midler, mange eller sterke til­ hengere, fysiske tvangsmidler o.l. Vi skal nå gå litt inn på ulike former for makt. Vi gjør et skille mellom innflytelse, autoritet og tvang.

Innflytelse Innflytelse betyr at noen har mulighet til å påvirke andre uten direkte bruk av tvangsmidler. Innflytelse kan utøves på mange måter. Noen har innflytelse ved at de blir sett opp til, for eksempel idoler eller idrettsstjemer. Noen har inn­ flytelse ved at de kan fatte beslutninger som får konsekven­ ser for andre, for eksempel en bedriftsleder eller et kom­ munestyre.

198

Autoritet Vi sier at det foreligger autoritet når beslutninger blir god­ tatt av dem som blir berørt av den, enten fordi den som utøver autoriteten, er akseptert, eller fordi selve beslutning­ en blir akseptert. I slike tilfeller sier vi gjeme at «makten» som blir utøvd, har legitimitet. Vi kan altså si at autoritet er det samme som legitim maktutøvelse. Når Stortinget fatter en beslutning i en sak, har denne beslutningen legitimitet i de flestes øyne, selv om beslutningen kan stride mot egne ønsker og interesser. Det er nettopp fordi vi anser Stortinget som et organ som har rett til å ta avgjørelser på samfunnets vegne.

Tvang Tvang foreligger når noen tar i bruk virkemidler som sterkt reduserer andres muligheter til å handle i samsvar med egne interesser eller ønsker. Typiske eksempler på slik makt kan være voldtekt, væpnet bankran, fengsling eller krigshandlinger. Men det finnes også tvangssituasjoner hvor det ikke direkte brukes fysiske maktmidler. Et vitne­ mål fra videregående skole kan tvinge en elev til å velge andre studier enn hun egentlig hadde tenkt seg. Tvangs­ situasjoner kan også oppstå hvis noen blir tvunget til å selge huset fordi en har mistet jobben.

D lever i et demokrati. Når Stortinget vedtar en lov, oppfatter de fleste den som legitim selv om den strider mot egne ønsker og interesser. Men det er ikke alltid slik. Børre Knutsen og hans kampfeller oppfat­ ter for eksempel ikke loven om selvbestemt abort som legitim.

Makt på ulike nivåer Vi finner maktforhold på ulike nivåer i samfunnet. Også innenfor familien og i vennekretsen vil vi finne tydelige maktforhold. I storsamfunnet og i lokalsamfunnet finner vi maktforhold mellom innbyggere, politikere, næringsdriven­ de og mange andre grupper. I demokratiske land har folket makt ved at de selv kan velge sine ledere. Dette bidrar til å gi våre politiske ledere legitimitet. Dels fordi vi selv har valgt dem, men også fordi vi godtar det demokratiske systemet. Men maktforholdene i et moderne samfunn er ganske sammensatte og uoversikt­ lige. Det er mange som arbeider for å fremme egne interes­ ser. Vi kan oppleve at stortingsvedtak blir motarbeidet eller mangler gjennomslagskraft fordi andre viktige interesse-

199

En gruppe unge protes­ terer mot et utvisnings­ vedtak. Organisering og felles kamp kan gi makt - men ikke alltid.

grupper også har stor makt. Arbeidstakerorganisasjoner kan for eksempel vise sin makt ved å gå til streik for å fremme medlemmenes lønnskrav. Et moderne samfunn er svært komplisert, og det er ikke alltid så lett å finne partene i en maktsituasjon. Samfunnet legger en rekke rammer og føringer for vare liv. Det er ikke alltid så lett å si at dette er et resultat av bestemte handling­ er og beslutninger, eller at bestemte personer og grupper står bak. Vi snakker derfor av og til om strukturell makt. Dette betyr at maktkanalene er kompliserte og uoversikt­ lige, og at man ikke står overfor noen klar og entydig mot­ part.

Makt er et vanskelig begrep Det er svært mange forhold som innebærer makt, men ikke alle samfunnsforskere er enige om hvilke forhold som går under betegnelsen makt. La oss ta eksempelet med eleven som ikke fritt kan velge videre studier. Vi antydet at dette var en tvangssituasjon. Men i hvilken grad har eleven selv bidratt til en slik situasjon, for eksempel ved at hun ikke har gjort sitt beste for å oppnå et godt resultat? Endrer dette i tilfelle på vår tolkning av dette som en tvangssituasjon? 200

Noen vil si at alle forhold der interesser og ønsker står mot hverandre, og der den ene parten er sterkere, er makt­ forhold. Andre vil si at makt bare foreligger der den svake parten aktivt uttrykker egne interesser og ønsker, og samti­ dig motsetter seg den makten som blir utøvd. Andre vil si at makt også foreligger der det ikke er noe synlig uttrykk for motstridende interesser og ønsker. Det er tilstrekkelig at det den ene parten gjør, ikke er i den andre partens interesse.

Hva er konflikt? Alle vet hva konflikter er. Konflikter blir ofte opplevd som noe beklagelig, som en forstyrrelse av fred og ro. Men av og til kan vi også sammenlikne konflikter med tordenværet som rensker lufta, og som bryter en trykkende stillhet. Du skal nå bli bedre kjent med begrepet konflikt:

Hva er en sosial konflikt? Når det rår en eller annen form for uenighet mellom men­ nesker, sier vi at det foreligger en sosial konflikt. Konflikt er en sentral del av all samhandling mellom mennesker og kan oppstå både mellom personer, grupper av personer, organisasjoner og samfunn. Selv om det er allmenne likhe­ ter mellom ulike typer av sosiale konflikter, er det proble­ matisk å sammenlikne en ekteskapskrangel, lønnstvister, geriljakrig og atomkrig. Konflikter kan defineres etter de sammenhengene de oppstår i, for eksempel klassekonflikter, familiekonflikter og økonomiske, politiske eller kulturelle konflikter. Vi skiller mellom konflikter som er forholdsvis åpne (manifeste), og konflikter som er mer skjulte (latente). Når konflikter er åpne, blir både uenigheten og motstanderne tydelige. Ved skjulte konflikter ligger uenigheten «i lufta». Resultatet er at både temaet for konflikten og motstanderne blir utydelige, og det blir vanskeligere å løse konflikten. Det er en vanlig oppfatning at konflikt er noe negativt, uønsket og ubehagelig. En vanlig menneskelig reaksjon i vidt forskjellige kulturer er å prøve å unngå konflikt. Det er lett å tillegge konflikter bare negative konsekvenser, men de sosiale konsekvensene av en åpen konflikt kan også 201

være positive. Konflikter kan styrke samholdet i en gruppe eller mellom to personer. Mens konflikten pågår, retter deltakerne oppmerksomheten mer mot hverandre, og dersom konflikten blir løst, blir deltakerne mer sammensveiset enn før. Konflikter med noen betyr ofte allianser med andre, og gjennom allian­ sene skaper konfliktene nye bånd mel­ lom de involverte. Konflikter har altså både positive og negative konsekvenser. Både samarbeid og konflikt har samlende virkninger i et sosialt system.

Ytre og indre konfliktfaktorer

Åpen interessekonflikt: Fra en firetimers poli­ tisk streik pa havna i Oslo i 1997.

202

Vi skiller mellom ytre og indre faktorer som basis for konflikt. En viktig ytre faktor er knapphet på goder, det vil si at det ikke er nok goder til å tilfreds­ stille interessene hos alle. De årlige tariffoppgjørene er et godt eksempel på det. Hvem skal få det lønnstillegget de mener er rimelig: sykepleiere, lærere, industriarbeidere, leger eller ledere? Skal noen grupper få lønnstillegg og andre ikke, eller er det ikke penger til lønnsforhøyelse for noen? En annen ytre faktor er forskjellige personlige eller kol­ lektive egenskaper. Kjønn, etnisitet, styrke, intelligens og utseende er jo ikke den samme hos alle og kan være grunn­ lag for ødeleggende forskjellsbehandling. Samtidig som kjønnsforskjeller er grunnlaget for reproduksjon av men­ nesket, er kjønnskonflikter til stede i alle samfunn. Strid mellom forskjellige folkegrupper er en viktig faktor i gruppekonflikter og kan ofte ha voldelig karakter, for eksempel ved etniske utrenskninger. Ytre faktorer er konfliktskapende bare hvis personer eller grupper av personer oppfatter knapphet på goder og forskjeller som et konflikttema. Det er måten en tolker ytre forhold på, som er avgjørende. Slike tolkninger kaller vi indre faktorer. En forutsetning for konflikt er at partene kjenner igjen noe som et konfliktområde, og mange kon-

flikter har derfor et subjektivt utgangspunkt. Hvis en per­ son eller gruppe av personer mener at noe er et konflikttema og dette er gjensidig, oppstår det en konflikt.

Forholdet mellom verdi- og interesse­ konflikter Når det er kamp om folks verdigrunnlag, snakker vi om en verdikonflikt. Når det oppstår konflikter fordi flere aktører er interessert i den samme knappe verdien (godet), kaller vi det en interessekonflikt. I begge tilfeller handler det altså om uforenlige verdier. Mange konflikter er en blanding av verdi- og interesse­ konflikter fordi de fleste verdiprioriteringene henger sam­ men med de interessene folk har. En årsak til konflikt er at en person bruker makten sin for å hindre en annen i å nå målene sine eller for å få gjennom egne interesser. Religionskriger har ikke bare vært ført på ideenes vegne. Språkstriden i Norge har vært en kamp om nasjonal og regional makt. Den politiske konflikten om selvbestemt abort i Norge var både en kamp om interessene til kvinner og menn, verdier og et ledd i kampen om stemmer ved valgene. En interessekonflikt betyr ikke nødvendigvis at det er uenighet mellom aktørene om verdier. Konkurranse forut­ setter at det er enighet om verdien av et knapt gode. Sjalusi Språkdebatten har vært en kime til konflikt i Norge gjennom mange år. Umiddelbart kan det kanskje synes merkelig at for eksempel preteritumsbøyninger er en del av en verdikonflikt. Men språk er viktig. Det er en del av vår identitet. Her ser vi et bilde fra aksjo­ nen mot samnorsk på 1950-tallet.

203

bunner i at rivalene er enige om verdien av en mann eller kvinne. Konkurranse om ledige stillinger eller skoleplasser ville ikke ha oppstått om ikke mange vurderte verdien av stillingen eller skoleplassen nokså likt. I selve grunnlaget for en interessekonflikt ligger det derfor en spire til gjen­ sidig forståelse og til løsning av konflikten. Konfliktforhold kan altså være preget av dels motstridende, dels felles interesser. Ved verdikonflikter er det ofte vanskelig å komme fram til løsninger fordi det ikke lar seg gjøre å finne gylne middelveier. I religionsstrider finnes det neppe en «mellomreligion» som partene kan bli enige om. I strid mellom politiske ideo­ logier er det også vanskelig å tenke seg kompromisser i sær­ lig mange tilfeller. Partene vil heller sikre sin maktposisjon slik at de kan forsvare og kjempe for sine ideer, og makt er et knapt gode.

Viktige konfliktlinjer i Norge Det er særlig to verdimessige konfliktlinjer som har vært sentrale i Norge på 1900-tallet. Den ene er konflikten mel­ lom nasjonale verdier og mer danskpreget eller europeisk kultur. Denne konflikten ser vi tydeligst i striden mellom nynorsk- og riksmålstilhengere. I den andre grunnleggende konflikten står moralsk restriktive verdioppfatninger og moralnormer på den ene siden og mer frisinnede holdning­ er på den andre. Innholdet i denne konflikten er splittelsen rundt saker som kristendomsundervisning i skolen, selv­ bestemt abort, alkohollovgivning, homofili og seksuell lavalder. Når det gjelder interessekonflikter, er det spesielt tre konfliktlinjer som har vært viktige i Norge på 1900-tallet. Den ene er konflikten på arbeidsmarkedet, eller motset­ ningen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Emnene i denne konflikten har vært og er fremdeles arbeidstidens lengde, lønn, arbeidsmiljø, permisjonsordninger, pensjons­ ordninger o.l. En annen interessekonflikt går på tvers av konflikten på arbeidsmarkedet, nemlig konflikten på varemarkedet. Denne konflikten dreier seg om priser på landbruksproduk­ ter, subsidier til jordbruk og fiske og andre spørsmål om primærnæringens stilling i norsk økonomi og samfunnsliv. Det er også vanlig å trekke fram en tredje konfliktlinje. 204

Motsetningen mellom utkant og sentrum kan av og til bli utløst av til­ synelatende små saker. / 1997 ville Telenor fjerne telefonboksen i bygda Bjørke ved Hjørundfjorden. Lokalbefolk­ ningen mobiliserte. Her har de hentet steiner fra fjellet og tjoret boksen fast i håp om å få behol­ de den.

Denne konflikten foregår på landsbygda med store gård­ brukere og skogeiere på den ene siden og småbrukere, jord­ bruksarbeidere og fiskere på den andre. De interessekonfliktene som er antydet ovenfor, har til en viss grad vokst ut av den opprinnelige kløften i norsk partipolitikk, nemlig motsetningen mellom utkant- og bygdeinteresser og sentrums- og byinteresser. Denne kløf­ ten var opphavet til de to første politiske partiene i Norge, Venstre og Høyre i 1880-årene. Det er påvist geografiske forskjeller i politisk innstilling og aktivitet i Norge. Noen av forskjellene kan vi forklare med at personer med like holdninger i kulturelle og økono­ miske spørsmål er konsentrert i bestemte geografiske områder. Det er en overvekt av moralsk restriktive og til­ hengere av nynorsk på Sørlandet og Vestlandet. Interesser som er knyttet til primærnæringene, finner vi først og fremst på landsbygda. I tillegg er det mulig å identifisere en mer grunnleggende geografisk konfliktlinje. Her står utkantinteresser og by- og sentrumsinteresser sterkt mot hverandre. Næringslivets ønske om industrietablering i sen­ trale strøk, i nærheten av markedene og med lette mulig­ heter for transport, står i direkte motsetning til behovet for arbeidsplasser ute i distriktene. Det er en rekke latente konfliktlinjer i samfunnet, og de er også temaer i den offentlige og politiske debatten. Men aktørene er ofte for ressursfattige til å gjøre seg gjeldende nasjonalt, for eksempel innvandrere og samer. Det er ellers tre sosiale kjennetegn som kan tenkes å være grunnlag for en utskilling av politiske konfliktgrupper, nemlig kjønn, 205

alder og sivilstand. Disse gruppene har så tydelige egen­ interesser at vi kan kalle dem politiske interessegrupper: kvinnebevegelsen og forskjellige kvinneorganisasjoner, foreninger for eldre og interesseorganisasjoner for enslige.

Konfliktregulering og instituering av konflikter

Norge har i de siste årene vært en sentral mekler i konflikten i Midt-Østen.

206

Om det er mulig å regulere konflikter, er avhengig av en utenforstående makt som kan påtvinge partene regler, for­ handlinger og uønskede løsninger, eller av et frivillig ønske hos partene om å få hjelp til å ta en avgjørelse de ellers ikke kommer fram til. Om konfliktregulering er ønskelig, kan vi ikke svare prinsipielt ja eller nei på. Det er avhengig av hva hver enkelt konflikt handler om. Det er også et spørsmål om hvem vi vil være på parti med. Det kan ofte være slik at en part tjener på at konflikten fortsetter, mens den andre parten ønsker å få slutt på den. Det er mange muligheter for konfliktbehandling eller konfliktregulering. Det kan være regler som bestemmer hva som er riktig eller galt, lovlig eller forbudt, for eksempel tariffavtaler og framgangsmåter i fredsmekling. Det er også regler som sier noe om under hvilke betingelser en kan

Riksmeklingsmannen er en viktig faktor i konfliktbehandlingen i det norske samfunnet. Her ser vi riksmeklingsman­ nen med partene på hver sin side av forhandlings­ bordet.

peke ut vinnere og tapere. Konfliktregulering er noe annet enn konfliktløsning. Konfliktregulering betyr å godta at en må leve med en konflikt, og at en gir avkall på forsøk på å komme fram til en løsning. Mange konflikter blir løst ved forhandling. Partene kan finne fram til en tredje person som skal være mekler eller dommer i forholdet. Utfallet av mange konflikter er derfor en kompromissløsning der partene har justert seg i forhold til hverandre. Slik er det når Forbrukerrådet blir koplet inn i en markedskonflikt, eller når internasjonale konflikter blir brakt inn for FNs Sikkerhetsråd. Ekteskapskonflikter blir lagt fram for folk begge parter stoler på, eller havner i for­ liksrådet. Jo mer grunnleggende en konflikt er, desto større er sjansen for at den allerede er brakt inn i faste former. Særlig velkjent er konfliktene på arbeidsmarkedet. Kon­ fliktgrunnlaget her er kampen om knappe økonomiske goder mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Det er vanlig å kalle denne konflikten en klassekonflikt. Overgangen fra klassekamp til konfliktregulering kan vi kalle instituering av klassekonflikten. Konflikten blir ikke lenger utkjempet på gata i demonstrasjonstog eller i streiker, men i forhandlingslokaler. Temaet er ikke lenger herredømme i samfun­ net, men lønnsøkning. Instituering av konflikter betyr der­ for at en har laget spilleregler for hvordan uenighet mellom partene skal ordnes på en forholdsvis fredelig måte. Spontane konflikter i arbeidslivet er få, og de blir kraftig sanksjonert av partene som har monopol på konfliktregule­ ring. Nils Christie kaller dette for konflikttyveri, og tyvene

207

hans er konflikteksperter som jurister, samfunnsvitere og organisasjonspamper. Ansvaret for konfliktene blir overført til ekspertene, og på den måten mister partene sine egne muligheter for å handle og for å lære.

Et samfunn i konflikt eller harmoni? I et samfunn er det som regel nokså stor enighet om hvilke goder det er verdt å jakte på, selv om oppfatningen skifter om hva som er nødvendig. Men uenigheten blir større når det gjelder midlene til å skaffe seg disse godene. Fordi res­ sursene oftest er knappe, vil det alltid være en balanse mel­ lom motstridende ønsker og krav. Uenighet og sosial kon­ flikt er en del av selve samfunnslivet fordi det er ulike interesser knyttet til fordelingen av samfunnsgodene. Hvis vi spør oss om ulikheten i samfunnet er for stor, har vi en tilbøyelighet til å svare med utgangspunkt i vår egen situasjon. Den som har lite, svarer ja, og den som har mye, svarer nei. Likevel er de fleste av oss ikke helt fastlåst i vårt private perspektiv; vi klarer å se at spørsmål om for­ deling ikke bare kan ta utgangspunkt i våre egne behov.

SAMMENDRAG Makt dreier seg om forhold mellom personer eller parter. Det fin­ nes mange typer av ressurser som kan brukes som maktmidler. Vi skiller mellom tre former for makt: innflytelse, autoritet og tvang. Innflytelse er muligheten til å påvirke uten bruk av tvang. Autoritet foreligger når den som utøver makt, er akseptert som maktutøver. Ved tvang benyttes ulike tvangsmidler for å fremme ønsker eller interesser. Makt er et vanskelig og omdiskutert feno­ men i samfunnet. Konflikt er en sentral del av all samhandling mellom mennesker. Vi skiller mellom konflikter som er åpne, og konflikter som er mer skjulte. De sosiale konsekvensene av en konflikt kan være positive for eksempel ved at de styrker samholdet i en gruppe. Vi skiller også mellom indre og ytre faktorer som basis for en konflikt. Et annet sentralt skille er verdi- og interessekonflikter. En verdikonflikt har vi når det er uenighet om folks verdigrunn­ lag, for eksempel abortstriden. Interessekonflikt har å gjøre med at flere aktører er interessert i det samme knappe godet. Det fin­ nes mange muligheter for konfliktregulering. Konfliktregulering betyr at en må godta å leve med en konflikt.

208

SPØRSMÅL 1 2 3 4 5 6 7 8 9

Hvordan kan vi definere makt? Nevn tre hovedformer for makt og gi eksempler. Hva er legitimitet? Hvilke ressurser er viktige i maktforhold? Hva mener vi med strukturell makt? Forklar forskjellen mellom åpne og skjulte konflikter. Forklar forholdet mellom ytre og indre konfliktfaktorer. Forklar forskjellen mellom verdi- og interessekonflikter, og drøft forholdet mellom dem. Gi en oversikt over viktige konfliktlinjer i Norge.

OPPGAVER 1

2 3 4 5 6

Gå tilbake til eksemplene i innledningen. Diskuter hvilke av disse situasjonene dere vil betegne som maktsituasjoner. Velg ett eller to eksempler som dere mener er et uttrykk for et maktforhold, og forklar hvorfor. Drøft: Er det slik at det bare foreligger makt der den svake parten aktivt uttrykker egne interesser og ønsker? Når skolen utviser en elev på grunn av ordensforstyrrelser, er dette et uttrykk for innflytelse, autoritet eller tvang? Diskuter. Drøft denne påstanden: «Det er en rekke latente konfliktlinjer i Norge.» Hva mener vi med konfliktregulering og instituering av konflikter? Drøft hva Nils Christie mener med konflikttyveri.

209

ORDFORKLARINGER Makt: Den muligheten en person eller en gruppe har til å fremme sine interesser eller å få gjennomført sine ønsker overfor andre personer eller grupper, selv om det strider mot de interessene eller ønskene disse andre har. Innflytelse: Muligheten til å påvirke andre uten direkte bruk av tvangsmidler.

Autoritet: Autoritet er det samme som legitim maktutøvelse. Beslutninger blir godtatt av de som blir berørt av den. Den som utøver autoriteten, er akseptert, eller selve beslutningen blir akseptert. Sosial konflikt: En eller annen form for uenighet mellom mennesker. Konflikt er en sentral del av all samhandling mellom mennesker. Konflikter kan for eksempel oppstå mellom personer, grupper av per­ soner, organisasjoner og samfunn.

210

Ytre konfliktfaktorer: Knapphet på goder, personlige eller kollektive egen­ skaper.

Indre konfliktfaktorer: Personers eller gruppers fortolking av ytre konflikt­ faktorer. Verdikonflikt: Kamp om personers verdi­ grunnlag. Interessekonflikt: Flere personer er inter­ essert i det samme knappe godet.

Konfliktregulering: Utenforstående part påtvinger eller hjelper partene fram til kompromissløsninger gjennom regler og forhandlinger.

Konfliktinstituering: Utvikling av spille­ regler for hvordan uenighet mellom parter skal ordnes på en fredelig måte.

Kriminalitet og rettsvesen

11

Temaet i dette kapittelet er kriminaliteten i samfunnet. Vi går nærmere inn på disse områdene:

• • • • • • • • •

Hva kriminalitet er Hva vi vet om kriminaliteten i samfunnet Tradisjonell kriminalitet Moderne kriminalitet Når kriminaliteten oppdages Hvem som straffes for forbrytelsene Hvorfor noen blir veskenappere og andre speidere Straffens sosiale funksjon Oversikt over kriminalomsorgen i Norge

Hva er kriminalitet? Folk flest har meninger om hva krimi­ nalitet er. Enkelt kan vi si at det er brudd på gjeldende rettsregler. Mer korrekt kan vi kanskje definere krimi­ nalitet slik: Kriminalitet er alle de handlingene som bryter med en eller flere lover med straffebestemmelser. Vi skal nå se litt på hva kriminalitet egent­ lig er.

Kriminalitet er en form for sosialt avvik Vi kan dele inn sosiale avvik i mange typer. En norm eller en lov setter gren­ ser for hva som kan tolereres. I sonene utenfor disse grensene finnes de sosiale avvikerne. Det å slå i hjel for egen vin211

Den engelske forfatteren Oscar Wilde var en fei­ ret og anerkjent forfat­ ter - inntil det ble kjent at han var homofil. Han ble stemplet som en per­ vers avviker i samtiden.

212

nings skyld er et avvik som blir sterkt fordømt både i befolkningen generelt og i lovverket. Men i spørsmålet om aktiv dødshjelp varierer toleransegren­ sen i befolkningen, men ikke i lovver­ ket. Kriminelle, originaler, narkomane, alkoholikere, innvandrere, kommunis­ ter, nasjonalister, handikappede, negrer, homofile, sinnssyke, helter og snobber har det til felles at de er avvikere. Det å bedømme noe som avvik er avhengig av hvilken sammenheng vi setter det inn i. Pakistanere er innvandrere i Norge, men ikke i Pakistan. Alkoholikere og narkomane er avvikere i storsamfunnet, men ikke blant sine egne. Å kalle noe avvik forutsetter derfor nonner for gjennomsnittlighet (utseen­ de, helse og livsstil) ellerforbudsnormer (skikk og bruk, rettferdighetssans og straffeloven). Uten gjeldende normer og lover er ingen avvikere. Hva som er avvik, blir altså et spørsmål om folks reaksjon i like stor grad som et spørsmål om hvem som handler i strid med normer, regler eller lover. Vi stempler ikke skattesny­ teri, smugling, svart arbeid og hjemmebrenning særlig sterkt, spesielt ikke hvis det ikke blir oppdaget, påtalt eller dømt. Uten at det foreligger stempling, for eksempel på grunn av fordommer, er ikke homofile avvikere. Et samfunn kan ikke på en enkel måte deles opp mellom dem som følger normene, og dem som avviker fra norme­ ne. De fleste mennesker har ved spesielle anledninger brutt aksepterte normer for atferd, for eksempel tatt en liten ting i en butikk uten å betale eller skrivepapir og annen kontor­ rekvisita med hjem fra jobben. Svært mange har røykt hasj, drukket alkohol eller praktisert sex før lovlig alder. Rammene for sosialt avvik er altså svært vide. Makten til å definere det normale er en sentral del av den sosiale kontrollen i samfunnet. Lovene er normer som er definert av Stortinget. Vi kan derfor se på kriminalitet som en resultattavle, og på denne tavla står resultatet av kampen om hva som skal være riktig og galt, akseptabelt og uakseptabelt.

Er det i • • • • • • • •

•

orden at...... ?

Er det i orden at en lærer fiker til en uskikkelig elev? Er det i orden å stjele i butikker? Er det i orden å rane en bank? Er det i orden å gå til sengs med en person av samme kjønn? Er det i orden å ha sex med personer under 16 år? Er det i orden å kjøpe prostituerte? Er det i orden at boligløse okkuperer tomme hus? Er det i orden å legge ned en bedrift som har gått med økono­ misk overskudd når nedleggelse betyr økonomisk ruin for arbeidstakerne? Er det i orden at banker i rike land påfører fattige land store gjeldsrenter? Skal vi svare ja eller nei på disse spørsmålene? Skal de straffes som gjør det vi sier nei til? I tilfelle, hvor mye og hvordan skal vi straffe dem? Det er dette kampen står om. Hva som blir regnet som kriminalitet, gir derfor et bilde av makten i samfunnet. Lovgivningen viser hva de med mest makt har valgt å kontrol­ lere og straffe, for hvilke handlinger som skal velges ut og straffes, er ikke gitt av seg selv. Lovene blir forandret over tid og er forskjellige fra samfunn til samfunn.

Straffeloven og spesiallover Kriminaliteten på resultattavla i dag og som vi hører mest om, er beskrevet i den borgerlige straffeloven. Straffeloven regulerer den tradisjonelle kriminaliteten som tyveri, legemskrenkelser og sedelighetslovbrudd. I kjølvannet av samfunnsutviklingen følger nyere lov­ brudd, som vi kaller moderne kriminalitet. Komplisert tek­ nologi, organisasjon og arbeidsdeling åpner for handlinger som er skadelige både for samfunnet som helhet og for enkeltpersoner. Moderne lovbrudd blir regulert av spesial­ lovgivningen utenfor straffeloven. Dette gjelder veitrafikk­ loven, loven om merverdiavgift, byggelovgivningen og ikke minst arbeidsmiljøloven. Den offentlige kontrollen av forbrytelser er for det meste rettet mot tradisjonelle lovbrudd som tyverier, voldsforbry­ telser og sedelighetslovbrudd. De fleste forbrytere blir dømt og straffet etter straffeloven. Det er også disse forbry­ terne som får de strengeste straffene. Men den moderne kriminaliteten ser vi derimot mindre til.

213

Vi blir mer liberale! Nordmenns holdninger til ulike typer handlinger

I982

I990

I996

l,4 l,2

l,4 l,4 l,5

l,6 l,4

o

A kreve offentlige goder som du ikke har rett til Kjøpe noe du vet er stjålet At noen tar imot bestikkelser i sin jobb Homoseksualitet

Prostitusjon Abort

Skilsmisse Dødshjelp, dvs. å forkorte livet til en uhelbredelig syk

Selvmord

Antall personer som har svart

l,3 3,6 l,9 5,0 4,8 2,8 2,2 I OSI

4,l

2.I 5,0

5,3

4,2

2,6 I 239

l,3 5,7

3,0 5,6 5,9 5,3 2,6 I I27

Kilde: Verdiundersøkelsen 1996, Statistisk sentralbyrå

Forbrytelser og forseelser Lovbrudd med en maksimumsstraff på over tre måneders fengsel blir regnet som forbrytelser, mens forseelser er lov­ brudd med en lavere strafferamme. Det finnes forseelser i straffeloven og forbrytelser i spesiallovene, men likevel kan vi si som en grov regel at straffeloven regulerer forbry­ telsene og spesiallovene regulerer forseelsene. Eksempler på forbrytelser er tyveri, voldtekt og andre legemskrenkel­ ser. Forseelser kan være fartsovertredelser, promillekjø­ ring, hjemmebrenning og nasking.

Hva vet vi om kriminaliteten i samfunnet? Har vi mye kriminalitet? Øker kriminaliteten? Kan vi vente mer kriminalitet, eller kan vi regne med en nedgang i kri­ minaliteten? Dette er spørsmål vi kan svare slik på: Det vet vi ikke. Det har vi aldri visst. Det vil vi aldri få vite. Så lenge det ikke finnes en alminnelig akseptert målestokk for kriminalitet, kan vi ikke vite dette. Hvilken del av kriminalitetens resultattavle velger vi å henge opp og lage statistikk av? Fokuserer vi helst på bestemte deler av det totale kriminalitetsbildet? Hvilke kri-

214

minelle handlinger skal vi ta med? Nye lovbrudd kommer til, mens gamle lovbrudd forsvinner. Tyveri av hest går ut, mens promillekjøring og hasjrøyking kommer inn. Hestetyveri er lett å registrere, mens promillekjøring og hasjrøyking er det verre med. Vi kan gjøre det enkelt. Selv om det er vanskelig å svare på spørsmålet om kriminaliteten i landet har økt eller min­ ket, kan vi spørre om det er mange registrerte lovbrudd og lovbrytere i samfunnet vårt. Straffeloven setter en mal for hva som er forbrytelser. Anmeldelsesstatistikken sier hvor mange forbrytelser som er registrert. Gjerningsmennene finner vi i reaksjonsstatistikken. Vi teller og måler og mener at vi vet noe som kan gi oss svar på de innledende spørs­ målene. Men hva vet vi egentlig? Det eneste vi vet, er hvil­ ke lovbrudd som blir registrert.

Kriminalitetens mørketall Det utvalget av straffbare handlinger som politiet kjenner til, og som blir registrert, kaller vi registrert kriminalitet. De straffbare handlingene politiet ikke registrerer, er den skjulte kriminaliteten. Det er to måter politiet kan få kunnskap om lovbrudd på: 1 Noen anmelder noe de mener er kriminelt. 2 Politiet oppdager kriminelle forhold gjennom overvåking og etterforskning.

En alvorlig handling, men også registrert kri­ minalitet som er synlig i alle statistikker.

215

De fleste brudd på straffeloven får politiet kjennskap til fordi ofrene anmelder dem. Mørketallet er derfor stort for lovbrudd som sjelden blir anmeldt av ofrene, for eksempel narkotikaforbrytelser, moderne kriminalitet og brudd på veitrafikkloven. For voldsforbrytelser, sedelighetsforbrytelser og mis­ handlingssaker er også mørketallene svært store. Offeret opplever overgrepene som personlig belastende, og en anmeldelse føles ofte som en tilleggsbelastning. En grunn til det er blant annet at offeret må møte gjerningsmannen ansikt til ansikt hvis det blir rettssak. Betegnelsen husbråk er fremdeles noe politiet bruker for å skjule at det har fore­ gått konemishandling. De kvinnelige ofrene lyver også ofte om de skadene de har, og skjuler at det dreier seg om kone­ mishandling. Barnemishandling blir regnet som en de mest avskyelige handlingene i samfunnet vårt. Vold mot barn blir skjult bak husets fire vegger, slik at det også her er store mørketall. Ved politivold er mørketallene svært store. Her er ofrene oftest unge menn i alderen 15-19 år. De er ressurssvake, og mange er uten fast arbeid og har lav status. Prostituerte, løsgjengere og narkomane anmelder også sjelden voldshandlinger. Det har ikke bare å gjøre med at volden er et resultat av en kriminell livsstil. Måten politiet møter denne gruppen på, har også sitt å si. En bryr seg i liten grad, og volden blir borte på politikammeret. Offeret og gjerningsmannen i den gruppen skiller seg ut ved at de tilhører det absolutte bunnivået på samfunnsstigen. Ran og grovt ran er en blanding av vold og vinningskri­ minalitet. Ran har en høy oppklaringsprosent, og tapte ver­ dier blir ofte erstattet gjennom forsikringer. Når det gjelder mindre vinningsforbrytelser som tyveri fra bedrifter, kon­ torer eller butikker, er mørketallene store. I motsetning til dette går tyverier fra bil eller bolig, biltyverier, sykkel- og motorsykkeltyverier ut over privatmennesker, og en regner med at omtrent 85 prosent av disse tyveriene blir anmeldt. Mørketallene er store i forseelsessaker, det viser blant annet undersøkelser blant rekrutter i militære. De aller fles­ te har gjort få og små lovbrudd, ingen er «helt hvite» og ingen «helt svarte». Når kriminalitet får stor oppmerksomhet i mediene, øker registreringen. Den blir mindre tabubelagt. Økningen i tal­ let på sedelighetsforbrytelser fram til 1993 har trolig å gjø­ re med at mediene fokuserte på slike saker og oppfordret 216

sterkt til at en skulle anmelde dem. Etter 1993 var det en markert nedgang i sedelighetsanmeldelser, og det kan skyl­ des den såkalte Bjugn-saken, der politiets håndtering førte til at nesten et helt lokalsamfunn var under mistanke om overgrep mot barn. Vi ser også at voldtekt, både i og utenfor samliv, blir anmeldt oftere enn før på grunn av mer åpenhet omkring kvinnelig seksualitet og stadige diskusjoner om temaet.

Tradisjonell kriminalitet Tradisjonell kriminalitet rommer grovt sett tyveri, vold og narkotikaforbrytelser. 1 1996 ble det anmeldt litt over 410 000 lovbrudd til politiet. Drøyt 290 000 av dem var forbrytelser, mens resten var forseelser. Forseelsene er få, fordi veitrafikkforseelser og mindre smuglingssaker blir gjort opp på stedet og blir ikke anmeldt. De vanligste vinningsforbrytelsene er simpelt tyveri, men grove tyvener er det lovbruddet som blir oftest regis­ trert her i landet. Den typiske norske vinningsforbryteren er altså tyven. Tallet på voldsforbrytelser har økt betraktelig de siste årene, og økningen er så markert at den vanskelig bare kan tilskrives en lavere toleransegrense for vold. Vold er alt fra puffmg, mobbing og seksuelle forgripelser til påsatt brann. Det er forbrytelser mot liv, legeme og helbred. Av den syn­ lige kriminaliteten utgjør voldskriminaliteten omtrent 4 prosent. En del av voldsøkningen kan ha å gjøre med at flere kvinner enn tidligere melder fra at de har vært utsatt for vold. Det er viktig å understreke at kvinner oftest er offer for vold i eget hjem, og at både der og i andre sammen­ henger er gjerningsmannen et nært familiemedlem. Narkotikakriminalitet fikk først i 1980-årene betydning på statistikken, og siden 1975 er etterforskede narkotika­ saker nesten tjuedoblet. Noe av økningen kan vi forklare med at lovgivningen er skjerpet, samtidig som politiet har fått større ressurser til å bekjempe denne kriminaliteten. Selv om grove narkotikaforbrytelser har økt betydelig, er det særlig bruk av narkotika som gir utslag i statistikken. 1 1995 utgjorde de grove narkotikaforbrytelsene mindre enn 4 prosent av det samlede antall anmeldte narkotikalov­ brudd.

217

Anmeldte lovbrudd etter lovbruddskategori, 1996 b

Prosent

Økonomisk kriminalitet Annen vinningskriminalitet Voldskriminalitet Sedelighetskriminalitet Narkotikakriminalitet Skadeverk Miljøkriminalitet Trafikk-kriminalitet Annen kriminalitet Kilde: Statistisk sentralbyrå, 1996b

..................

Voldtekt: 1991

1992

1993

1994

1995

1996

1997

Anmeldte voldtekter

387

429

357

369 309

424*

326 97 72

366 349

423

Etterforskede voldtekter

395 379 105 76

83 57

62

338 54 30

28*

Tiltaler i voldtektssaker j

Utviklingen 1991 -97

Domfelt for voldtekt

101 53

36

|| Kilde: Statistisk sentralbyrå/*Kripos — .....

„ ,.

■. L L n- ■ ■ ■ u ul -- ------ --------------------- -------- - -- i___ . ■

Andelen utsatte for vold i forskjellige grupper, 1995 Prosent

Kilde: Levekårsundersøkelsen 1995, Statistisk sentralbyrå

Hvem blir utsatt for tradisjonell kriminalitet? Det er visse fellestrekk ved ofrene for voldsforbrytelser. De er ofte svakere enn gjerningsmannen både fysisk, psykisk og posisjonsmessig. De er relativt unge og bor i byer eller tettsteder. Med unntak av familievold og seksualisert vold er det flest gutter og menn som er utsatt, og de har ofte et nært forhold til gjerningsmannen. Offeret har lite å vinne på en anmeldelse fordi etterforskning og rettssak er en stor belastning.

218

Vold skaper angst i mye større grad enn vinningskriminalitet og kanskje all annen kriminalitet overhodet. I pressen blir det fokusert på gamle damer som er ranet, om menn som voldtar og dreper, om knivdesperadoer og ukontrollerte skytedramaer. Undersøkelser viser at eldre mennesker er redde for å gå ut alene, at kvinner er generelt mer engstelige enn menn, og at angsten er størst i de store byene. Gjennom store avis­ oppslag og sterk fokusering på voldsfaren har mediene klart å spre en frykt som ikke er reell. Det er ikke de mest voldsutsatte gruppene som er mest engstelige. Tyveri og skadeverk rammer flere unge enn eldre. Folk med høye inntekter og som bor i Oslo, er mer utsatt enn andre. Ved narkotikaforbrytelser er det ofte slik at offer og gjerningsmann er den samme, med unntak av dem som bare selger narkotika for egen fortjeneste. Angsten når det gjelder narkotikaforbrytelser, er på samme måte som vold skapt av mediene og har en negativ innvirkning både på brukerne og forholdet folk har til dem. Et særtrekk ved trafikkulykker er at gjerningsmannen ofte blir offer for sine egne handlinger. Det er ikke med dette sagt at alle ulykker kommer av brudd på veitrafikk­ loven, men ulykkesrisikoen har likevel en klar sammen­ heng med kjøreatferd. De fleste av de skadede og drepte i trafikken er menn, og menn påfører andre trafikanter skader oftere enn kvinner. Offer og gjerningsmann er også en og samme person ved andre forseelser. Spesielt tydelig blir det når det gjelder loven om løsgjengeri og drukkenskap. Det er som regel menn aller nederst på rangstigen som blir rammet av denne loven, menn som ofte ikke har andre steder å gjøre av seg i velferdssamfunnet enn i offentlige parker, trappeoppgang­ er, portrom og T-banestasjoner. De er ofre både for statens løsgjengerpolitikk og for vår allmenne forargelse og utstøt­ ning fra det gode selskap. Hjemmebrenneren, spritsmugleren og den som forbryter seg mot den militære straffeloven, er også en mann i de aller fleste tilfellene. Derimot bryter nasking i butikker med det dominerende mønsteret. Her er kvinneandelen stor, og det er den litt eldre, hjemmeværende og gifte kvin­ nen som nasker. Kriminalitet er ikke en konstant faktor, og det er heller

Løsgjengere og mange narkomane blir nokså tydelige avvikere i sam­ funnet.

219

ikke offeromfanget. Det finnes ikke offerregistre, og derfor vet vi nokså lite om hvem som blir rammet av de forskjelli­ ge lovbruddene.

Holdninger til kriminalitet i befolkningen Kriminalitet der gjerningsmannen ikke handler aktivt og direkte overfor en annen person, blir vurdert mildere enn andre forbrytelser. Forbrytelser der offeret er det offentlige, blir også vurdert mildere enn når offeret er en privatperson. Folks holdninger til tyveri er også avhengig av den fram­ gangsmåten som blir brukt. Oversikt over noen moralske spørsmål Kjønn

Inntekt

Alder

Totalt Mann Kvinne 15-24 25-39 40-59 Over 60

Onder 200 000- Over 200 000 400 000 400 000

Ikke betale på buss eller trikk? Kan ikke godtas Under tvil Kan godtas

78 16 5

78 16 5

78 17 5

47 36 16

72 22 6

87 10 2

92 5 2

80 14 6

79 16 5

76 18 5

53 37 10

52 36 12

53 38 7

24 50 26

40 46 13

60 36 4

76 20 2

59 33 8

52 37 10

48 41 10

85 10 5

81 12 6

88 8 3

69 17 13

79 14 7

89 9 2

96 2 1

87 9 5

86 9 5

82 13 5

76 19 4

73 21 5

79 17 3

57 31 II

68 26 6

84 14 2

88 10 1

79 17 3

75 20 5

76 20 4

67 23 9

66 24 10

69 22 8

27 43 29

54 35 10

81 16 2

91 7 1

74 19 7

66 24 9

63 27 10

73 22 4

68 25 6

79 18 2

69 24 7

68 26 5

74 21 4

81 16 2

77 19 3

73 22 4

71 24 4

91 7 2

88 9 3

94 5 1

85 II 5

91 7 2

93 6 1

92 5 1

91 6 2

91 7 2

91 7 2

46 35 18

34 39 26

57 31 12

41 32 27

35 39 26

45 38 17

64 28 7

54 32 14

43 35 21

42 39 20

Beholde penger som er funnet? Kan ikke godtas Under tvil Kan godtas

Røyke hasj eller marihuana? Kan ikke godtas Under tvil Kan godtas

At noen oppgir for stort tap til forsikringsselskapet ved skade eller tyveri? Kan ikke godtas Under tvil Kan godtas

Beholde pengene hvis en får for mye i en butikk? Kan ikke godtas Under tvil Kan godtas

Unnlate å oppgi skattbar inntekt? Kan ikke godtas Under tvil Kan godtas

Bilkjøring med lav, men ulovlig promille? Kan ikke godtas Under tvil Kan godtas

i Hjemmebrenning? I Kan ikke godtas j Under tvil Kan godtas Kilde: Dagbladet 31 .januar 1998

Hvorfor har så mange et temmelig frynsete syn på det å begå lovbrudd, hvis en ikke blir tatt vel å merke? Så lenge offeret ikke er en navngitt person, det vil si at det har hatt nærkontakt med forbryteren, vekker ikke lovbruddet all­ menn forargelse.

Moderne kriminalitet Moderne kriminalitet blir ofte kalt økonomisk kriminalitet fordi den alltid har økonomisk begrunnelse. Den omfatter et vidt spekter, for eksempel brudd på miljøvemlovgivning og arbeidsmiljølovgivning og lovbrudd i forbindelse med skatter, avgifter, valuta og markedsføring. Moderne krimi­ nalitet kan defineres som «vinningsforbrytelser begått i for­ bindelse med privat eller offentlig næringsvirksomhet som for øvrig er lovlig». Det er vanskelig og kanskje umulig å få øye på den økonomis­ ke forbryteren. Det er ikke den unge, uflidde og rusede lømmelen, løsgjengeren eller ungdomsgjeng­ en som forstyrrer den offentlige ro og orden. Det er heller ikke koneplageren eller drapsmannen. Derimot likner de økonomiske for­ bryterne kanskje litt på trafikklovbryteme ved at de tilhører en stor og mangfoldig gruppe mennesker på alle nivåer i samfunnshierarkiet, og at de oftest er menn. De omfatter alt fra direktører og kon­ sernsjefer til rådmenn, butikkeiere og rørleggere. Mye av den økonomiske krimi­ naliteten blir ikke rammet av straf­ feloven, men av en hel rekke av særlover. Det betyr i praksis at den blir kontrollert av andre myndig­ heter enn det den tradisjonelle kriminaliteten blir. Ofte er det stat-

Det er vanskelig og kanskje umulig å få øye på den økonomiske forbryteren.

221

Ofte er det miljøvern­ organisasjoner som oppdager miljø­ kriminalitet.

222

lige eller kommunale organer med dårlig bemanning og små res­ surser. Tallene i kriminal­ statistikken er derfor ueg­ net som mål på hvor omfattende den moderne kriminaliteten egentlig er, og det er grunn til å tro at det bare er toppen av isfjellet som er synlig. De store selskapene og orga­ nisasjonene kan bedrive lovbrudd uten at noen merker det, fordi de er så store og er bygd opp på så spesi­ elle måter. De ulovlige handlingene er ofte kompliserte og skjer innenfor en velorganisert ramme. Lovbruddene det er snakk om, spenner over et vidt spekter: Arbeidsmiljøloven griper inn i forholdet mellom arbeids­ taker og arbeidsgiver. Grove overtredelser av denne loven kan straffes med inntil to års fengsel, men Arbeidstilsynets mest brukte metode er pålegg. Praksis viser at trusselen om anmeldelse og straff hvis pålegget ikke blir fulgt, har liten virkning. Miljøkriminalitet er et nytt begrep selv om problemer med forurensning har vært kjent lenge. Forurensningsloven fra 1983 skal beskytte individ og samfunn mot både kort­ siktige og akutte miljøskader. I tillegg skal den beskytte mot uoversiktlige, langtidsvirkende og uopprettelige over­ grep mot mennesker og natur. Denne kriminaliteten er knyttet til kloakkutslipp fra store bedrifter, kommunale institusjoner og private husstander og til «landbrukere», som uten hensyn belaster naturlige miljøer for egen kort­ siktig profitt eller for å «spare» penger ved å overse og unngå påbud om renseanlegg. Sentralt i denne sammenhen­ gen er både vannforurensning, dumping av giftige avfalls­ produkter og kjemikaler, oljesøl, ulovlige tilsetningsstoffer i matvarer, salg av fordervede eller uholdbare matvarer, salg av matvarer i lokaler som ikke er godkjent av nærings­ middelkontrollen, bruk av forbudte kjemikaler i landbru­ ket, uforsvarlig mye støy og forurensning fra trafikk og byggeplasser og sjenerende og ulovlig søppeldeponering. Et annet viktig område for miljøkriminalitet er ulovlig utnyttelse og overforbruk av naturressurser.

Fra Bhopal-katastrofen i India i 1984. Byen ble rammet av en av histori­ ens verste industrikatastrofer. Det lekket ut blåsyre fra Union Carbides fabrikk for plan tevern midler. Rundt 1750 omkom straks, men når en tar med senskader, døde ca. 7000. En regner med at 200 000 har fått varige men. Ulykken skyldtes blant annet dårlig ved­ likehold, noe som førte til store erstatningskrav mot bedriften. Det er vanskelig å si så mye konkret om omfanget av miljøkriminaliteten, bortsett fra at det i løpet av de siste årene er avslørt stadig nye graverende eksempler på ulovlig virksomhet. Det har sammenheng med at både kontrollen og straffeutmålingen ble skjerpet i begynnelsen av 1990årene. I kriminalmeldingen som regjeringen la fram i 1992, blir det understreket at miljøkriminalitet er et økende pro­ blem. Bakgrunnen for det var at miljøvernorganisasjoner som Greenpeace, Naturvernforbundet, Bellona og Natur og Ungdom intensiverte aktivitetene sine både når det gjaldt å avsløre forurensning og stille harde krav om skjerpet kon­ troll og strengere regler. Særlig Bellona og Greenpeace har dessuten gjennomført flere omfattende og ofte militante aksjoner mot bedrifter som forurenser. Ofte er det bare eksperter innenfor det samme fagområ­ det som forbrytelsen har skjedd, som kan forstå slik moder­ ne kriminalitet. De ulovlige handlingene kan strekke seg over tid, kanskje flere år, og det kan være vanskelig å peke ut en ansvarlig person. Styrkeforholdet i en eventuell retts­ sak er annerledes enn i rettssaker med tradisjonell krimina­ litet. Den tiltalte har flere advokater i ryggen med bedre kjennskap til saken enn det aktor har. Forbryterne i moderne kriminalitet blir kalt hvitsnippforbrytere. De økonomiske kostnadene ved moderne krimina­ litet er mange ganger høyere enn kostnadene ved den tradi­ sjonelle kriminaliteten, som gjeme blir betegnet som det kriminelle problemet i samfunnet.

223

Når kriminaliteten blir oppdaget En av de sentrale oppgavene for politiet er å oppklare lov­ brudd. En forbrytelse blir regnet som oppklart når politiet har funnet minst en person å sikte, det vil si at en mener å ha bevis for at denne personen har begått forbrytelsen. 24 prosent av registrerte forbrytelser ble oppklart i 1995. Oppklaringsprosenten er svært forskjellig for de ulike typene av forbrytelser: Oppklaringsprosent for forskjellige forbrytelser, 1995

Kilde: Kn mi nal statistikk, Statistisk sentralbyrå

Ved de fleste forbrytelsene finner ikke politiet en bestemt person å sikte, og forbrytelsen forblir uoppklart. Forbrytel­ sen kan også henlegges av andre grunner, for eksempel hvis gjerningsmannen er under 14 år, eller på grunn av «bevisets stilling». Politiet legger fram forslag til videre behandling når et lovbrudd er ferdig etterforsket. Påtalemyndigheten avgjør om det skal reises tiltale. Påtalemyndigheten er et hierarki med kongen øverst, så kommer riksadvokaten, statsadvoka­ tene og politiet. Statsadvokatene og politiet tar flest beslut­ ninger for påtalemyndigheten.

224

Hva skjer når et lovbrudd blir begått? En grov skisse av et lovbrudds gang gjennom rettsapparatet.

225

Avsluttet etterforskning og reaksjoner UTEN RETTSSAK fra domstolene: PÅTALEUNNLATELSE er en formell advarsel som ikke blir ført inn i strafferegisteret. OVERFØRING TIL BARNEVERNSNEMND er en mulighet for påtalemyndigheten hvis en lovbryter er under 18 år. FORELEGG blir brukt i mindre straffesaker for å ilegge bot. Hvis den siktede vedtar boten, blir det ingen rettssak. FORENKLET FORELEGG kan avgjøres på stedet etter faste bøtesatser ved mindre trafikkforseelser. KONFLIKTLØSENDE RÅD kan brukes når lovbryteren er mellom 14 og 18 år og lovbruddet er rettet mot en privatperson. I rådet møtes lovbryteren og offeret til en diskusjon om saken og mulige løsninger.

Avsluttet etterforskning og reaksjoner når SAKEN BLIR REIST for domstolene:

FRIFINNELSE hvis den tiltalte blir dømt IKKE SKYLDIG. BOT er en pengestraff som tilfaller statskassen. Størrelsen på boten er avhengig av hvor grovt lovbruddet er, og av den økono­ miske situasjonen til lovbryteren. Det blir alltid gitt en alternativ fengselsstraff til bot. FENGSELSSTRAFF kan vare fra 14 dager til 21 år. Denne straf­ fen kan være enten BETINGET eller UBETINGET. Ved betinget straff blir soningen utsatt med en prøvetid på fra to til fem år. Det blir ofte satt spesielle betingelser til en betinget dom, for eksem­ pel at den dømte ikke skal nyte alkohol eller narkotika. Hvis lov­ bryteren ikke blir tatt for et nytt lovbrudd i prøvetiden og ikke begår grove brudd på betingelsene, faller soningen bort. En ube­ tinget straff må sones i fengsel. Fangen kan løslates på prøve når soningen har vart i minst to måneder. Vanligvis skjer prøveløslatelsen etter at to tredeler av straffen er sonet. SAMFUNNSTJENESTE kan være et alternativ til fengselsstraff. Se eget punkt. SIKRING kan idømmes som et tillegg til straffen eller alene. En bruker sikring overfor mennesker som har fått diagnosen «men­ talt avvikende.» Lovbrytere som dømmes sinnslidende i gjerningsøyeblikket, kan bare få sikring, ikke straff. Sikringsdømte blir plassert i psykiatriske institusjoner eller i egne sikringsanstal­ ter, som likner svært mye på fengsler. Vanlige fanger soner ofte fengselsstraff i sikringsanstalter. ANDRE REAKSJONER kan blant annet være inndragning av ver­ dier, for eksempel har vi eksempler på kronisk promilledømte som blir fratatt bilen.

Forseelser er det vanligste bruddet på veitrafikkloven. Ni av ti for­ seelser ender med vedtatt forelegg eller bot ved dom. Forseelser blir sjelden straffet med harde straffer. Unntaket er promillekjø­ ring. Ved forbrytelser er ubetinget fengsel vanlig.

226

Domstolenes oppbygning og rolle Domstolene avsier dommer både i straffesaker og sivile saker. I sivile saker løser domstolene strider som er opp­ stått mellom parter, for eksempel avtaler, kjøp og salg, ekteskap og erstatning. Domstolene dømmer etter lov og rett og de bevisene som foreligger i hver enkelt sak. I straf­ fesaker plikter det offentlige å reise sak og bevise at den mistenkte er skyldig. Det offentlige tar også hånd om ret­ tighetene til den mistenkte.

De norske domstolene By- og herredsrettene er den domstolen der behandlingen av en sak begynner. Det er i alt 93 by- og herredsretter i Norge. By- og herredsretten behandler i regelen alle typer saker. Det er også andre navn på by- og herredsretten alt etter hva saken gjelder: skjønnsrett, skifterett, forhørsrett og namsrett. Lagmannsrettene er det neste nivået. Det er seks lagmannsretter i Norge. De avgjør anker på dommer og kjen­ nelser fra by- og herredsrettene. Høyesterett har sitt sete i Oslo og består av en justitiarius og 18 dommere. Høyesterett er den øverste domstolen i Norge. Den dømmer i siste instans, og dommene fra Høyesterett er endelige dommer og kan ikke ankes. Det er bare hvis det har kommet fram nye beviser, at Høyesterett kan behandle en sak på nytt. Noen saker kommer aldri helt til Høyesterett, for kjæremålsutvalget må samtykke i at en sak bringes inn for Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg er et spesielt utvalg av Høyesterett. Det består av tre høyesterettsdommere og kan også ta endelige avgjørelser i saker.

Forliksrådet: Forliksrådet er den laveste rettsinstansen i Norge, og kan behandle de fleste sivile saker. Unntatt er saker etter ekte­ skapsloven, barneloven, straffesaker samt saker mot stat og kommune. I forliksrådet sitter det tre forliksmenn som ikke er jurister. De skal prøve å mekle mellom de uenige. Hvis det ikke blir forlik, kommer saken opp for neste rettsinstans som er byretten eller herredsretten.

227

Hvem blir straffet for forbrytelsene? I Norge er det formell likhet for loven. Tidligere har vi sagt noe om at de fleste av oss bryter loven på forskjellige områder i løpet av livet. Vi skal nå likevel se at det er spesi­ elle grupper som blir straffet for sine kriminelle handlinger. Alle samfunn er i større eller mindre grad organisert til fordel for dem som sitter med makten, og til beskyttelse av dem med høy status. Alle de lovene som tar for seg straff for vinningsforbrytelser, retter seg naturlig nok mest mot dem som står lavest på rangstigen. Folk med lavest status har mest å vinne og minst å tape ved et lovbrudd. Dette gjelder først og fremst den store mengden av vinningsfor­ brytelser der gevinsten er svært beskjeden. Selv om de fleste menn, kvinner, unge, gamle, byfolk, bygdefolk, fattige og rike har begått lovbrudd, er det til slutt en «utvalgt» gruppe som blir straffet. De aller fleste er menn og er mellom 15 og 30 år gamle. De fleste er fattige, de fleste kommer fra byene, og de fleste har vært straffet før. Kvinners og menns andel av straffede for forskjellige forbrytelser, 1995

Kilde: Kriminalstatistikk 1995, Statistisk sentralbyrå

De typiske ungdomsforbrytelsene er tyveri, skadeverk og innbrudd, og det er oftest snakk om mindre alvorlig krimi­ nalitet. Voksne menn på over 25 år begår de grovere voldsog sedelighetsforbrytelsene, underslag og bedragerier. 228

Nærmere 20 prosent av ungdom under 25 år begår krimina­ litet sammen med andre, mens de voksne som regel opptrer alene (Kriminalstatistikk 1995: SSB). Kvinneandelen blant de straffede har siden regelmessige kriminalstatistikker begynte å bli utgitt, aldri vært større enn 24 prosent, og den har vært synkende de siste hundre årene. Grunnen til det er først og fremst nedgangen i spesi­ elle lovbrudd og særlig de gamle sedelighetslovene. De sis­ te 30 årene har kvinneandelen ligget mellom 6 og 12 pro­ sent. Kvinnekriminaliteten steg i perioden 1959-71. Tallet på kvinner som ble tatt for nasking, steg kraftig i de årene. I 1972 ble naskeri omgjort fra forbrytelse til forseelse, og kvinnenes andel av forbrytelsene sank igjen. Fra 1980 har kvinneandelen igjen vært økende, og i dag er den på 12 prosent. Kriminaliteten kvinnene står for, er vanligvis min­ dre alvorlig enn mennenes.

Den onde sirkelen Selv om de fleste både unge og eldre bare blir straffet én gang, er en liten gruppe ungdommer ansvarlig for mye av den registrerte kriminaliteten. Tilbakefallet blant fanger er stort og klart størst blant unge menn. De fleste gjenganger­ ne begår nye kriminelle handlinger i løpet av det første året etter siste siktelse. Det er narkotikalovbrytere og tyvene som har det største tilbakefallet, og det er størst for dem som er dårligst stilt når det gjelder inntekt, arbeid og utdan­ ning. De registrerte flergangskriminelle er på alle måter en spesielt belastet gruppe. De kommer oftere enn andre fra lavere sosiale lag og konfliktfylte familiesituasjoner og kla­ rer seg dårlig på skolen. Tilbakefall i en femårsperiode blant straffede, 1987

Kilde: Møglestue. 1996

229

Det høye tilbakefallet blant lovbrytere har stor innvirkning på den totale kriminaliteten. I Norge har vi i liten grad eksperimentert med alternative tiltak overfor lovbrytere for å redusere tilbakefallene. 1 USA er det derimot gjort flere eksperimenter med alternative straffemetoder, der mer enn 2 millioner lovbrytere har deltatt. En har trukket tre hoved­ konklusjoner ut fra disse eksperimentene (Høigård og Balvig 1988):

• Unge som blir satt i fengsel eller behandlingshjem, faller oftere tilbake til ny kriminalitet enn unge som blir be­ handlet i frihet. • Ulike behandlingsprogrammer har hatt liten suksess. Det kan til og med se ut som om tilbakefallene er størst for dem som har gjennomgått et behandlingsprogram. • Det som gir størst utslag når det gjelder å redusere taflet på tilbakefall, er direkte hjelp i form av økonomisk støtte, utdanning og muligheten til arbeid.

Stein og Ivar Stein er 16 år. Om kvelden henger han på senteret sammen med kameratene sine, til stor forargelse for voksne som kom­ mer forbi. «Dem ser på oss med stygge auer,» sier Stein. Han og kameratene hans er sjelden helt edru der de står. Rusen kan skyldes hasj, øl eller begge deler. Det kommer an på hva som er for hånden i øyeblikket. Stein er godt kjent av politiet på stedet. Han er «tauet inn» atskillige ganger, og han er tatt for både biltyverier og innbrudd. «Hvor skal en ellers få penger fra?» sier Stein. Ivar er like gammel som Stein. De har gått i den samme klas­ sen på skolen og bor like i nærheten av hverandre. «Dem er sløve,» sier Ivar om gjengen til Stein, som han ofte går forbi på vei til fritidsklubben. Ikke det at Ivar er avholdsmann. Han tar seg både en og ti øl når det er fest på lørdagskvelden. Men han drikker ikke sånn til hverdags. Og hasj holder han seg unna. Det hender at Ivar og vennene hans tyvlåner en moped eller rasker med seg et klesplagg eller noen kassetter fra en butikk. Men de gjør aldri noen «alvorlige greier». Det er mest for spenningens skyld. Stein og Ivar har helt ulike forhold til rusmidler og kriminalitet.(Historien er hentet fra Ericsson m.fl. 1985)

Diskuter hvorfor Stein er slik som han er, og hvorfor Ivar er slik som han er. Hvorfor havner noen ungdommer i stoffmisbruk og kriminalitet, mens andre styrer unna?

230

Hvorfor blir noen veskenappere og andre speidere?

De fleste gjengangerne begår nye kriminelle handlinger i løpet av det første året etter siste siktelse.

Vi har tidligere sett at kriminaliteten varierer med kjønn, alder, utdanning og geografiske forhold. Dette antyder mulige årsaker til kriminalitet. Nå skal vi se litt nærmere på tre teorier om årsakene til kriminalitet:

Kriminelle subkulturer I amerikansk forskning om ungdomskriminalitet har begre­ pet kriminell subkultur stått sentralt. Kriminell subkultur betyr at medlemmene i denne kulturen har sine egne stan­ darder når det gjelder atferd, normer og verdier, og dette er standarder som skiller seg ut fra standardene ellers i sam­ funnet. Noen ungdommer, de som blir speidere, lærer seg at 231

gamle damer skal hjelpes over gaten. Andre ungdommer, de som blir lovbrytere, lærer at de kan nappe vesken fra gamle damer. Ungdommene er sosialisert inn i hvert sitt kulturelle mønster og følger normene i tråd med det. En viktig årsak til at ungdommer blir kriminelle, er at de blir sosialisert inn i et annet kulturelt mønster enn andre ung­ dommer. Studier i amerikanske storbyer viser en klar sammen­ heng mellom gjengdanning og kriminalitet i slumområdene. I de velstående områdene i byene var det bare lite gjengdanning og kriminalitet. Ungdommene i slumområdene hadde bare fattigdommen og den manglende sosiale kontrollen felles, ellers hadde de ulik etnisk, sosial og kulturell bakgrunn. Gjengdanning erstatter andre sosiale systemer som familien, skolen og naboskapet. Teorien om kriminell subkultur forklarer likevel ikke den kriminaliteten der lovbryteren ikke er knyttet til en gjeng. Mulighetsteorien forsøker å fange både gjengkriminalitet og annen kriminalitet.

Mulighetsteorien Mye av kriminaliteten kan historisk knyttes til klassefor­ skjeller i samfunnet. De som ikke hadde penger til mat, måtte stjele maten for å overleve. Mulighetene til å skaffe seg de materielle godene som er verdsatt i et velferdssam­ funn, er ulikt fordelt også i dag. Når de fleste kan skaffe seg disse godene på lovlig måte, blir det ekstra vanskelig å være fattig. Det er tre muligheter for mennesker som tilhø­ rer de fattigste i samfunnet: De kan akseptere at de er fat­ tige, og være fornøyd med å overleve. De kan arbeide hardt for å komme høyere på den sosiale rangstigen. De kan skaffe seg godene de ønsker, ved å stjele dem og bli krimi­ nelle. Sett i sammenheng med at de sosiale forskjellene er størst i storbyene, samtidig som den sosiale kontrollen er dårligere, kan mulighetsteorien forklare hvorfor kriminali­ teten øker med størrelsen på byene. Det er imidlertid bare enkelte i de laveste sosiale lagene som blir kriminelle. Mulighetsteorien forklarer verken det­ te eller hvorfor det er flere menn enn kvinner som blir kri­ minelle. Da er vi tilbake til den innledende diskusjonen i dette kapittelet: For å bli avviker må du stemples. 232

Stemplingsteorien Hva som er normalt i samfunnet, er resultatet av en kamp om definisjoner om hva som kan aksepteres. Kriminalitet er uttrykk for det de som sitter med makten, har valgt å kontrollere og straffe. Mennesker fra visse miljøer, men­ nesker med spesiell hudfarge og annerledes tenkende blir sett på som mulige avvikere eller kriminelle. Blir du tidlig utsatt for stempling og utpekt som avviker eller kriminell, kan det gjøre at du går videre med kriminelle handlinger. Vi har lett for å si: «En gang kriminell, alltid kriminell.» En dom for et lite lovbrudd i ungdomstiden kan gjøre at du blir utestengt, som igjen kan føre til nye kriminelle hand­ linger. Stemplingsteorien tar utgangspunkt i en spesiell situa­ sjon og kan heller ikke forklare alle lovbrudd. Den sier for eksempel ikke noe om alle de skjulte lovbruddene og de skjulte avvikerne. Samlet kan disse tre teoriene forklare noen av årsakene til kriminalitet, men slett ikke alle. Det er ikke bare én årsak til at noen mennesker blir kriminelle eller mer krimi­ nelle enn andre. I dag er en mest opptatt av å finne risiko­ faktorer som inkluderer både individuelle og samfunns­ messige forklaringer. Individuelle risikofaktorer er for eksempel oppvekstkår, familiebakgrunn, bomiljø, skole­ gang, bruk av rusmidler og arbeidsledighet. Risikofaktorer som har å gjøre med samfunnsforhold, kan være forskjeller mellom by- og bygdemiljø og mulighetene for arbeid. Årsakene til kriminalitet er et samspill mellom mange risi­ kofaktorer. Et lovbrudd kan også være en ren impulsiv handling som verken kan forklares på den ene eller på den andre måten.

Straffens sosiale funksjon Straff er et tilsiktet onde, og straffens idé er at den skal være pinefull. Den skal gjøre vondt og skape smerte og lidelse hos dem som blir utsatt for straffen. På neste side følger en diskusjon om to hovedbegrunnelser for straff:

233

Offentlig tortur og hen­ rettelser var en relativt vanlig straffereaksjon fram mot ca. 1800.

Offisielle grunner til straff Den offisielle begrunnelsen for straff er å få folk til å rette seg etter lovene. Straffen skal hindre framtidige lovbrudd, og samfunnet og innbyggerne skal beskyttes. Straffens offi­ sielle formål blir begrunnet på to måter: Straffen skal være både individualpreventiv og allmennpreventiv. Utgangspunktet for individualprevensjon er mennesket som blir straffet for lovbruddet, og at lovbryteren er syk eller syndig. Straffen blir knyttet til egenskaper ved perso­ nen og ikke til den straffbare handlingen. Individual­ prevensjon kan virke ved at lovbryteren blir uskadeliggjort, avskrekket eller helbredet. Siden 1950-årene har individu­ alprevensjon som grunnlag for straff vært kritisert kraftig, og i Skandinavia er denne begrunnelsen for straff i stor grad forlatt. I teorien om allmennprevensjon er det sentrale å påvirke andre enn lovbryteren selv, og det er dette som dominerer begrunnelsene for straff i dag. Forbrytere blir straffet for sine kriminelle handlinger for å påvirke andre mennesker til å være lovlydige. Allmennprevensjonen skal virke

234

gjennom avskrekking, moraldannelse og vanens makt. Det er en viktig innvending mot allmennprevensjon som begrunnelse for straff. Strafferetten er ikke bygd opp slik at budskapet til folk om hva som er lovlig og ulovlig, er klart og entydig. Det er tvert imot. Lovene er uklare og vage, og dommerne dømmer ulikt i samme type saker. Det finnes mange sovende lover, det vil si lovbestemmelser som sjel­ den blir fulgt opp av rettsapparatet, og dette gjelder særlig moderne kriminalitet. Lovverket er uoversiktlig og oppda­ gelsesrisikoen er lav. Dessuten blir de vanligste straffesake­ ne sjelden nevnt i massemediene. Det er volds- og mord­ saker som blir brettet ut på forsidene.

Uoffisielle grunner til straff Straff og straffetrusler gir små muligheter til å påvirke kri­ minaliteten i et samfunn. Det er ofte helt andre forhold i samfunnet og i enkeltmenneskets situasjon som er avgjø­ rende for om et menneske begår en lovstridig handling. Hvorfor har vi da straff? Og hvorfor er utvalget av dem som blir straffet, så skjevt? Straff har en viktig symbolfunksjon i samfunnet. Myndighetene og politikerne kan på en synlig og lett for­ ståelig måte demonstrere overfor en engstelig befolkning at de virkelig gjør noe for å bekjempe kriminaliteten. Lovene blir symboler på verdier som store grupper i befolkningen deler. Verdiene er anerkjente, og de blir tatt på alvor. Men ulike grupper i et samfunn har forskjellige interesser og verdier. For at rettssystemet skal fungere for alle disse befolkningsgruppene, må det være så flertydig, vagt og uoversiktlig som det er. En strafferett som var opptatt av å avskrekke folk fra å begå de samfunnsfarlige lovbruddene, ville ha fokusert på andre enn de tradisjonelle lovbryterne nederst på den sosia­ le rangstigen. For en strafferett som den vi har i Norge, der jakten på syndebukker er sentral, nærmer dagens utvalg av lovbrytere og særlig fengselsfanger seg det perfekte. Straff har også er renovasjonsfunksjon, og det gjelder spesielt fengselsstraffen. Gatene blir rensket for personer som er en ubehagelig påminnelse om at samfunnet ikke tar like godt vare på alle sine medlemmer. Ved at en får fanget opp narkomane, alkoholikere, arbeidsløse og andre med sto­ re sosiale problemer, virker straffens renovasjonsfunksjon.

235

Kriminalomsorgen i Norge Vi skal nå se litt på de viktigste områdene i kriminalomsorgen her i landet.

Fengselsvesenet

Den franske filosofen Michel Foucault mener at mellom ca. 1750 og ca. 1825 ble straffereak­ sjonene i Europa endret dramatisk. Offentlig tor­ tur eller henrettelser forsvant mer eller min­ dre. Det ble utviklet et fengselssystem med en kontroll som kan opp­ leves som mer grusom enn noen fysisk avstraf­ felse.

236

Fengselsvesenet og friomsorgen gjennomfører de strafferettslige reak­ sjonene som blir fastsatt av påtale­ myndigheten og domstolene. Fengselsvesenet tar seg av ubetinget fengselsstraff og sikring i anstalt, og det har et bredt soningstilbud fra luk­ kede anstalter og avdelinger med svært høyt sikkerhetsnivå til åpne anstalter, frigangshjem, behandlings­ institusjoner og hybelhus. Soningen blir lagt opp mot gradvis mer frihet. Målet er at alle som soner lenger enn seks måneder, skal få anledning til en individuelt tilpasset soningsplan. I 1996 sonte omtrent 50 prosent av alle med soningstid på 6 måneder, det vil si med en dom på minst 9 måneder, med utgangspunkt i en slik soningsplan.

Kriminalomsorg i frihet Kriminalomsorg i frihet, også kalt friomsorgen, er en strafferettsetat på linje med domstol, påtalemyndighet, politi og fengselsvesen. Etaten har sitt utspring i private organisasjo­ ner, og den første ble etablert i 1849. Friomsorgsforeningene i landet samlet seg i en felles organisasjon i 1923, og i 1980 overtok Justisdepartementet den administrative og faglige ledelsen av virksomheten. Kriminalomsorg i frihet utfører personundersøkelser, administrerer samfunnstjeneste og tilsyn, driver hybelhus og yter bistand til innsatte i fengsler uten egen sosialtjenes­

te. Etaten kontrollerer at særvilkår som er pålagt av dom­ stol, påtalemyndighet eller fengselsmyndighet, blir over­ holdt. Friomsorgen koordinerer og formidler også kontakt mellom domfelte og hjelpeapparatet i samfunnet, og den sikrer straffedømte de samme rettigheter og tilbud som andre, for eksempel når det gjelder helse og undervisning.

Alternative straffemetoder: Samfunnstjeneste Samfunnstjeneste er en ny straffereaksjon og på linje med fengsler og bøter. Lovbrytere som blir idømt samfunnstje­ neste, får innskrenket friheten sin i stedet for å bli berøvet den, samtidig som de utfører samfunnsnyttig arbeid. Samfunnstjenesten foregår på fritiden med maksimum 360 arbeidstimer og blir gjennomført normalt på mellom 120 dager og ett år. Den domfelte skal utføre slikt arbeid i offentlige institusjoner eller ideelle organisasjoner. Samfunnstjeneste forutsetter at lovbruddet kan straffes med fengsel i inntil ett år, unntaksvis lenger, og at den dømte overbeviser retten om sin vilje til å gjennomføre samfunnstjenesten. Denne straffereaksjonen krever aktiv innsats der friomsorgen kontrollerer. Kriminalomsorg i fri­ het er også pålagt å melde fra til politiet ved vilkårsbrudd. Den domfelte skal utføre samfunnsnyttig arbeid og må overholde arbeidsplikten. Vedkommende må også holde seg borte fra ny kriminalitet. Den domfelte kan bo hjemme, passe sitt vanlige arbeid og ha normal kontakt med familie og venner. Samfunnstjenesten blir avbrutt hvis den domfel­ te begår ny kriminalitet i tjenestetiden, eller ved skulk, slurv, rus eller liknende i tjenesten. Dersom den domfelte bryter reglene, risikerer han eller hun dom med ubetinget fengselsstraff.

237

SAMMENDRAG Kriminalitet er en form for sosialt avvik, og den blir delt i to hovedgrupper, den tradisjonelle og den moderne. Tradisjonell kriminalitet omfatter tyveri, vold og narkotikaforbrytelser og er beskrevet i den borgerlige straffeloven. Moderne kriminalitet har alltid økonomisk begrunnelse og blir ofte kalt økonomisk krimi­ nalitet. Den er regulert av spesiallovgivningen og omfatter miljø­ vern, arbeidsmiljø og lovbrudd i forbindelse med skatter, avgif­ ter, valuta og markedsføring. Som en hovedregel regulerer straffeloven forbrytelsene og spesiallovene forseelsene. Det er vanskelig å si noe om kriminaliteten i samfunnet øker, minker eller endrer karakter. Vi vet bare hvilke lovbrudd som er registrert. Kriminaliteten har store mørketall som varierer med lovbruddene og endrer seg over tid. Flest unge menn bosatt i byer er utsatt for voldsforbrytelser. Unntaket er familievold og sedelighetsforbrytelser. Tyveri og skadeverk rammer flest unge, folk med høye inntekter og folk bosatt i Oslo. Ved de fleste for­ brytelsene finner ikke politiet en bestemt person å sikte, og for­ brytelsen blir ikke oppklart. Det er en «utvalgt» gruppe som blir straffet for forbrytelsene. De fleste er unge, fattige menn som bor i byene, og de fleste har vært straffet før. Kvinnekriminalitetens andel har økt de siste tiårene, men kvinnenes kriminalitet er vanligvis mindre alvorlig enn mennenes. En liten gruppe ung­ dommer er ansvarlig for mye av den registrerte kriminaliteten. Tilbakefallet er størst for de dårligst stilte når det gjelder inntekt, arbeid og utdanning. Den offisielle begrunnelsen for straff er at den både skal være individualpreventiv og allmennpreventiv. Den uoffisielle begrun­ nelsen er at straffen har en viktig symbolfunksjon i samfunnet. Myndighetene gir inntrykk av å gjøre noe for å bekjempe krimi­ naliteten, og de rensker gatebildet for ubehagelige personer.

238

SPØRSMÅL 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15

16

Definer kriminalitet. Hva er forholdet mellom kriminalitet og sosialt avvik? Hvorfor er noen handlinger kriminelle og andre ikke? Hva er straffeloven? Forklar forskjellen mellom forbrytelser og forseelser. Forklar forskjellen mellom tradisjonell og moderne kriminalitet. Forklar hvorfor det kan være vanskelig å sammenlikne kriminali­ tet over tid. Hva er forskjellen mellom registrert og skjult kriminalitet? Hva er påtalemyndigheten? Beskriv domstolenes oppbygning og rolle. Gjør greie for behandlingen av et lovbrudd gjennom hele retts­ apparatet. Hvem blir straffet for forbrytelsene? Pek på noen generelle fellestrekk ved ofrene for voldsforbrytelser. Forklar hva vi mener med «den onde sirkelen» når det gjelder kriminalitet? Hva ligger i begrepene individualprevensjon og allmennprevensjon? Gi en oversikt over kriminalomsorgen i Norge.

OPPGAVER 1 2 3 4 5 6 7

Diskuter hvorfor voldskriminalitet sjelden blir anmeldt. Drøft forskjellen mellom ofrene for den tradisjonelle og ofrene for den moderne kriminaliteten. Drøft hvilke holdninger du har til kriminalitet og straff. Drøft hvorfor kvinners kriminalitetsandel jevnt over er mye lavere enn menns. Drøft årsaker til kriminalitet. Diskuter uoffisielle grunner til straff. Drøft risikofaktorene for kriminalitet.

239

ORDFORKLARINGER Kriminalitet: Handlinger som bryter med en eller flere lover med straffebestemmel­ ser.

Forbrytelse: Lovbrudd med en maksi­ mumsstraff på over tre måneders fengsel. Forseelse: Lovbrudd med lavere straffe­ ramme. Tradisjonell kriminalitet: Tyveri, vold og narkotikaforbrytelser. Kriminalitet beskre­ vet i den borgerlige straffeloven. Moderne kriminalitet: Vinningsforbrytel ­ ser begått i forbindelse med privat eller offentlig næringsvirksomhet som for øvrig er lovlig. Kriminalitet regulert av spesial­ lovgivningen.

Kriminalitetens mørketall: Kriminalitet som ikke anmeldes eller som ikke opp­ dages.

240

Påtalemyndigheten: Den instans som avgjør om tiltale skal reises etter at politiet er ferdig med etterforskingen av et lov­ brudd. Domstolene: Den instans som avsier dommer både i straffesaker og sivile saker.

Straff som individualprevensjon: Straffen knyttes til egenskaper ved perso­ nen som straffes og ikke til den straffbare handlingen. Straff som allmennprevensjon: Straffen skal påvirke andre enn lovbryteren selv fra å begå straffbare handlinger.

Samfunnstjeneste: Lovbrytere utfører samfunnsnyttig arbeid og blir ikke berøvet friheten.

Fordelingen av samfunnsgodene

12

Velferdsstaten er et system av offentlige tiltak der målet er å redusere både private og offentlige forskjeller. Det er både vilje og enighet på tvers av de politiske partiene om at sosiale skjevheter bør reduseres eller fjernes. Men hvorfor er det da slik at samfunnsgodene er ulikt fordelt, og hva er det som gjør at disse ulikhetene opprettholdes? Skolen har også som mål å fremme likhet og gi alle like sjanser. Men kanskje er det slik at skolen både bevarer og skaper ulik­ het? Dette er noe av det vi skal se på i dette kapittelet:

• • • •

Sosial ulikhet Hvordan folk deles inn i sosiale grupper Ulike likhetsbegrep Global ulikhet og fordeling

Samfunnsgodene er ulikt fordelt.

241

Sosial ulikhet Sosial ulikhet er et viktig kjennetegn ved de fleste sosiale systemer. Det kan være snakk om forskjeller mellom individer, roller, grupper, sosiale klasser, inntektsgrupper, landsdeler, nasjoner eller verdensdeler. Når vi i dette kapittelet snakker generelt om sosial ulik­ het, viser det til en fordeling med en eller flere av disse egenskapene:

- Den er knyttet til en sosial og økonomisk fordeling som lar seg rangordne. - Den er skapt av sosiale krefter. - Den er ikke oppstått på grunn av et fritt valg. - Den er uønsket og urettferdig. Derfor kan og bør det gjøres noe med den.

Analyser av sosial ulikhet Bruker vi et individorientert perspektiv i analysene, er det de individuelle forskjellene vi ønsker å si noe om. Kan uli­ ke skoleprestasjoner for eksempel komme av intelligensforskjeller mellom elevene, eller kan vi se på disse forskjel­ lene som en av årsakene til at det finnes lønnsulikheter? Mange av Statistisk sentralbyrås rutineundersøkelser kart­ legger hvordan den norske befolkningen fordeler seg når det gjelder helse, utdanning, levekår, boligforhold og inn­ tekt. Analyser av slike data kan vise hvordan disse forde­ lingene henger sammen. Er det slik at de som har høy utdanning, ikke bare har en jobb, men også en godt betalt jobb, høy prestisje, de beste boligforholdene, en stor bil, skoleflinke barn og god helse? Et annet perspektiv blir kalt systemperspektivet. Har vi dette som utgangspunkt, deler vi gjeme samfunnet inn i to grupper: de som har, og de som ikke har. Et av de viktigste kjennetegnene ved dem som har, er at de har makt. Denne makten kan brukes til å holde de svake nede og oppretthol­ de egen maktposisjon. I slike analyser ønsker vi ofte å sammenlikne ulike sosiale systemer. 242

Hvordan blir folk delt inn i sosiale grupper? Når vi skal analysere sosial ulikhet, må vi bruke ulike kri­ terier for å dele individer eller systemer inn i sosiale grupper. Hvilke kriterier kan vi bruke? Tradisjonelt var det materielle og ideologiske (religion) krite­ rier som ble brukt. I dag bru­ ker vi økonomisk velstand, makt og politisk innflytelse, yrke, utdanning, inntekt, kjønn og rase. Det var først på 1970-tallet at det ble vanlig å bruke fysiologiske inndelingskriterier som rase og kjønn. Arbeid er en faktor som gir grunnlag for innde­ ling i sosiale grupper.

243

Materielle kriterier Vi kan dele inn sosiale grupper på et materielt grunnlag. En måte å gjøre det på er å bruke klasseteori, som ofte bygger på Karl Marx. Klassebegrepet hans er et redskap til å tolke og forklare hvordan vi handler, hvorfor det er sosia­ le konflikter, og hvordan konfliktene oppstår. Da må vi vite hvilken sosial klasse folk tilhører. Marx deler det kapitalistiske samfunnet inn i to klasser: kapitalister og arbeidere. Kapitalistene eier produksjons­ midlene, mens arbeiderne bare eier sin arbeidskraft. Det spesielle med klasseinndelingen til Marx er at det er folks forhold til produksjonsmidlene (om de eier eller ikke eier dem) som avgjør hvilken klasse de tilhører, ikke statusfor­ skjeller, utdanningsforskjeller eller inntektsforskjeller. Men denne toklassemodellen strekker ikke helt til i dagens sam­ funn, fordi mange er verken kapitalister eller arbeidere, og de fleste tilhører det vi kaller middelklassen. Marx ser et motsetningsforhold mellom de to klassene. De som eier produksjonsmidlene og kapitalen, har makt og muligheter til å kontrollere og utnytte arbeiderne, og kam­ pen mellom de to klassene er et sentralt tema for å kunne forstå samfunnet. Lagdeling

Lagdelingsteoriene ser forholdene på en annen måte. Ordet lagdeling kommer opprinnelig fra geologien og betegner det at forskjellige steinarter ligger oppå hverandre, i lag på lag. Lagdelingsmodellen ser på hvordan samfunnet er ord­ net i et hierarki av sosiale lag. Med dette perspektivet sammenlikner vi de ulike sosiale lagene når det gjelder hvordan forskjellige goder er fordelt. Det er altså ikke bare forskjeller mellom dem som eier eller ikke eier produksjonsmidlene, som er av interesse. Vi ser også på ulikheter i status, ære, prestisje, anseelse, politisk makt og innflytelse. I en lagdelingsanalyse står vi fritt til å velge det utgangspunktet vi vil, og vi kan for eksempel ta utgangspunkt i maktforskjeller eller statusforskjeller. Hva vi velger, er avhengig av hvilke normer og verdier som dominerer i det samfunnet eller i de gruppene vi skal stud­ ere. Hvis du skulle gjøre en undersøkelse i Sør-Afrika, hva ville det da være naturlig å ta utgangspunkt i?

244

Ideologiske kriterier Ideologiske kriterier kan også brukes når vi skal dele folk inn i ulike grupper. Religion er et gammelt inndelingskriterium, og religiøs overbevisning har ligget til grunn for mange stri­ digheter, både mellom land og ulike grupper i et land. Det er også slik at økonomiske og sosiale forskjeller har falt sam­ men med religionstilhørighet, og det har vært med på å for­ sterke konfliktene. Om motset­ ningene ikke alltid har vært like framtredende, har de alltid lig­ get der og med jevne mellom­ rom slått ut i blodige konflikter. Disse konfliktene er ikke bare begrenset til motsetninge­ ne mellom de store religionene. Innenfor hver enkelt religion har også grupper stått i konkur­ ranseforhold til hverandre. Vi kan jo bare tenke på konflikten mellom protestanter og katolikker i Irland, Midtøsten-konfliktene og krigen i det tidligere Jugoslavia og de vidtrek­ kende konsekvensene de har hatt for menneskene der. Religiøs overbevisning er derfor et svært sentralt kriterium for å dele folk inn i sosiale grupper. Nasjonalitet er et annet ideologisk kriterium. Fra slutten av 1700-tallet ble tanken om å tilhøre en bestemt nasjon sentral. Fra historieundervisningen kjenner du sikkert til at det å samle et folk med felles språk, kultur, religion og for­ tid i en og samme stat aldri har vært konfliktfritt. I dag kan materielle og ideologiske kriterier forandre seg, mens tidligere gikk sosial posisjon i arv. Da ble du født enten som adelig, borger eller bonde, og det var små muligheter til å forandre på denne tilhørigheten. Men på 1800- og 1900-tallet ble det større bevegelse mellom sosi­ ale grupper (sosial mobilitet). En kunne «arbeide seg opp» eller «falle ned» mellom klassene. Mennene kunne for eksempel gjøre dette gjennom egen arbeidsinnsats, mens

Religion er et kriterium for å dele folk inn i grupper.

245

kvinnene gjorde det ofte gjennom gifter­ mål. Det er også mulig å konvertere (skifte) fra en religion til en annen, og det er heller ikke umulig å skifte nasjonalitet. Sosial

mobilitet

Før vi går over til de fysiologiske kri­ teriene, skal vi se på begrepet sosial mobilitet. Det er nemlig det begrepet vi bruker i sosiologien når vi snakker om de mulighetene vi har til å skifte sosial gruppe. Sosial mobilitet kan defineres som bevegelse opp eller ned på den sosiale rangstigen. Vi skiller mellom horisontale og vertikale bevegelser. Horisontal mobilitet vil for eksempel si at en flytter (geo­ grafisk mobilitet), eller at en skifter arbeidsplass. Disse for­ andringene innebærer ikke at en samtidig forandrer status. Den vertikale mobiliteten fører derimot til at en person bytter status eller beveger seg fra en samfunnsklasse til en annen. Den sosiale mobiliteten kan være oppadgående eller nedadgående. Vi skiller også mellom to former for sosial mobilitet. Den kan dels være et spørsmål om bevegelser mellom generasjoner. Det vi da gjør, er å sammenlikne mellom generasjonene. Vi ser for eksempel på hva slags sosial status faren har, og sammenlikner den med sønnens sosiale status. Men vi kan også se på de bevegelsene folk gjør i løpet av livet, om de beveger seg oppover eller ned­ over i statushierarkiet.

Fysiologiske kriterier 1 alle samfunn avspeiler både lovverket, normer og verdier et hierarki mellom sosiale grupper. Litt enkelt kan vi si at en økonomisk sterk gruppe står høyere i hierarkiet enn en økonomisk svak gruppe, at hvite mennesker står sterkere enn fargete, og at menn står sterkere enn kvinner. I USA stod en økonomisk sterk, hvit mann på toppen av hierarkiet og en økonomisk svak, farget kvinne på bunnen. Blant de økonomisk sterke hadde den hvite mannen et fortrinn fram­ for den fargete mannen på grunn av rase og et fortrinn framfor den hvite kvinnen på grunn av kjønn.

246

På 1960-tallet begynte amerikanske studenter og yngre universitetslærere å etterlyse kunnskap de ikke fant i pen­ sum. De ønsket «black studies» og «women’s studies» fordi det nesten ikke fantes pensumstoff som var skrevet av svar­ te amerikanere eller av kvinner. De som studerte historie, spurte: «Hvordan ville fortiden se ut dersom vi forsøker å se den fra de svartes eller kvinnenes ståsted?» Sosiologene stilte liknende spørsmål når det gjaldt å forstå hvordan dagens samfunn fungerte. Kritikken gikk på at den hvite mann hadde blitt oppfattet som representativ for alle andre grupper i samfunnet. Studentene stilte krav om at etnisk tilhørighet og kjønn også skulle tas med som kriterier når de studerte forskjeller mellom folk. Rase og kjønn er naturlige og medfødte egen­ skaper, og nettopp derfor burde det være en selvfølge å bruke dem i studier av ulikhet.

Hvordan ville for eksem­ pel historien ha sett ut hvis den var skrevet fra ståstedet til svarte plan­ tasjearbeidere i 1800årene?

Kan vi snakke om sosiale klasser i dagens samfunn? Noen mener at det er meningsløst å gjøre klasseanalyser i dagens samfunn, blant annet fordi det ikke finnes klare klasseskiller lenger. Før var mulighetene til sosial mobilitet små, men i dag er de store for de fleste. Vi har også en vel-

247

ferdsstat som sikrer oss gode livsvilkår, og dessuten har kvinner fått en annen stilling i samfunnet enn de hadde tidligere. Andre mener at det fortsatt er viktig med klasseanalyser, men de er uenige om hvilke kriterier de skal bruke når folk skal deles inn i klasser eller sosiale grupper. Spesielt har kriteriet for plassering av kvinnene vært problematisk. Nesten alle studier om sosial ulikhet tok utgangspunkt i yrket til familiens hovedforsørger når de skulle dele folk inn i sosiale klasser. Men det betyr at en kvinnes klassetilhørighet ble bestemt av den sosiale statusen mannen hadde (hvis hun var gift), eller farens sosiale status (hvis hun var ugift), fordi familiens hovedforsørger vanligvis var en mann. Klassetilknytningen til en kvinne ble dermed fastsatt uavhengig av hennes egen yrkesstatus, uansett om hun var hjemmeværende, sekretær, ingeniør eller professor. Dette ble oppfattet som kvinnediskriminerende og urettferdig.

248

Før var arbeidslivet det vi kaller kjønnsdelt. Det var kla­ re skiller mellom lønnet og ulønnet arbeid. Hvis det bare var en i familien som var i lønnet arbeid, var det naturlig å ta utgangspunkt i denne personen når familiens sosiale status skulle bestemmes. Men fra 1960-årene har det blitt mange flere gifte kvinner i lønnet arbeid, slik at i Norge i 1995 var kvinner med på å forsørge økonomisk i ca. 96 % av alle familier. Derfor er det meningsløst å ikke ta hensyn til yrkene til både menn og kvinner i analysene. I tillegg vet vi at det er et økende antall eneforsørgere i alle vestlige land, for eksempel skilte kvinner med barn eller familier der det er en arbeidsledig mann og en yrkesaktiv kvinne. Vi vet også at kvinners yrkesaktivitet vil fortsette. Kvinner har etter hvert lang yrkeserfaring, stadig flere er i ledende stillinger, og yngre kvinner tar lengre utdanning. Klassemodeller som ikke tar med kvinner, gir derfor bare et bilde av det mannli­ ge klassesamfunnet. Dermed gir slike analyser både et uriktig og et begrenset bilde av både yrkesstrukturen, klassemobiliteten og klassebaserte ulikheter. Da får vi heller

En undersøkelse av de sosiale forholdene i Oslo hadde som tittel «Den delte byen». Undersøkelsen viste at det faktiskfinnes store forskjeller mellom øst og vest.

249

Fra en engelsk kostsko­ le. I England virker fort­ satt skolesystemet svært sementerende på forhol­ det mellom klassene. Det å ga på en prestisje­ skole som Eton sier mye om hvor du kommer fra, og ikke minst om hvilke muligheter du har.

250

ikke fram skillelinjer i samfunnet som har å gjøre med hvem som arbeider i offentlig og privat sektor, eller om kvinner ofte har andre typer yrker enn menn.

Hvilke prosesser opprettholder ulikhet? Sosiologer er ikke bare interessert i å registrere eller beskrive forskjellene mellom ulike sosiale lag. De må også våge å gå inn i de prosessene som holder ulikhetene ved like. Vi kan for eksempel se på arbeidsmarkedet og de prosessene som virker der. Det er ikke så lenge siden det stort sett var slik at men­ nene tjente best og satt i ledende og prestisjefylte jobber. En måte å forklare dette på er å se på hvordan den ulike arbeidsdelingen mellom kjønnene i familien og den ulike arbeidsdelingen mellom kjønnene i yrkeslivet gjensidig bygget opp om hverandre. Dette kan vi se ut fra både et systemperspektiv og et individperspektiv. Et mønster som i høyeste grad var virksomt i en svært nær fortid, var følgen­ de: Tar vi individperspektivet, kan vi grovt sett si at dette skjedde på denne måten: Fordi kvinner som regel hadde ansvaret for barna i oppveksten og når de var syke, ble de

Fars status, sønnens evnenivå og lengden av sønnens utdanning.

Stidiagram

Pilene på figuren viser antatte årsakssammen­ henger.

en mindre stabil arbeidskraft enn menn. Fordi de var en mindre stabil arbeidskraft, var arbeidsgiveren mindre inter­ essert i å gi kvinnene ansvarsfullt og dermed bedre lønnet arbeid. Fordi kvinner fikk mindre lønn, var det lønnsomt for familien at de fikk ansvar for barna. Fordi menn hadde viktigere jobber og bedre karriereutsikter enn kvinner, var det lønnsomt for familien at kvinner fulgte med når menne­ nes opprykk på jobben førte til at de måtte flytte. Det gjor­ de også sitt til at kvinnelig arbeidskraft ble mindre stabil. Alt dette gjorde det mindre lønnsomt for en arbeidsgiver å investere i spesialopplæring på jobben for kvinner. Men når kvinner dermed hadde dårligere utsikter enn menn, hadde de også mindre igjen for selv å koste på seg en lang utdanning, siden det sannsynlige utbyttet ble mindre. Fordi mennene jevnt over hadde høyere utdanning, var det ofte karrierene deres som ble prioritert. Derfor vurderte arbeids­ giverne menn som mer kvalifisert og mindre risikofylt arbeidskraft, og derfor fikk de også de jobbene der de kun­ ne lære mer og bli enda bedre kvalifisert. Dette er en pro­ sess som nok har endret seg. Det er nok å peke på et for­ hold som at kvinner er i flertall innenfor høyere utdanning, og det er blitt vanlig at begges yrkeskarriere skal ivaretas.

Hvorfor velger noen høyere utdanning? Det viser seg at det fortsatt er sosiale forskjeller, både når det gjelder rekruttering til høyere utdanning og skolepre­ stasjoner. Mange sosiologiske teorier forsøker å forklare dette, og vi skal se på to av dem: 251

Verditeorien legger vekt på betydningen av normer og verdier for utdanningsatferd. Det blir hevdet at det er for­ skjeller mellom ulike sosiale lag når det gjelder holdninger til utdanningssystemet. Motivasjonen er ulik, og interessen for det å yte noe innenfor skolesystemet varierer mellom klassene. Det å klare å utsette tilfredsstillelse av behov varierer mellom de ulike sosiale lagene. De som kommer fra høyere sosiale lag, har størst evner til å planlegge og utsette tilfredsstillelse i øyeblikket til fordel for senere belønning. Derfor kan iveren etter å komme ut i arbeidsli­ vet etter obligatorisk skolegang føre til at en havner i dårlig betalte jobber med små framtidsutsikter. De som venter, ved at de tar utdanning, blir derimot belønnet på lengre sikt. De som kommer fra høyere sosiale lag, blir ikke opp­ fattet som mer intelligente, men de handler og velger ulikt rett og slett fordi de har andre typer normer og verdier enn lavere sosiale lag. Kulturteorien legger vekt på betydningen av ulik sosiali­ sering i tidlig alder, og det gir barn ulik mengde med intel­ lektuell ballast. Barn fra familier med små intellektuelle ressurser kommer derfor til å tape i skolesystemet. At sko­ len behandler alle elever mest mulig likt, bidrar heller ikke til å svekke ulikhetene. Tvert imot vil lik behandling av elever som er ulike i utgangspunktet, føre til at ulikhetene øker i løpet av skoletiden. Andre hevder at skolen formid­ ler en kultur som en må være sosialisert inn i for å kunne lykkes innenfor. De som befinner seg ijemt fra denne kul­ turen sosialt og/eller geografisk, kan lett oppleve kunn­ skapsformidlingen i skolen som formålsløs og virkelighets­ fjern. Grunnen til det er ikke at de er mer «ressurssvake» enn barn fra høyere sosiale lag, men at de har en annen kulturell bakgrunn.

252

Reduserer eller reproduserer skolen sosial ulikhet? Før gikk plass og posisjon i samfunnet i arv. Selv om det formelt var lik adgang til utdanningsinstitusjonene, funger­ te det ofte ikke slik i praksis. Men når barn fra ulike sosiale lag av og til kom i samme skoleklasse, fikk dette en viktig bivirkning. Når en elev fra arbeiderklassen fikk de beste karakterene, mens det var mer tungnemme elever fra høye­ re sosiale lag som fikk ta videreutdanning, ble dette etter hvert opplevd som svært urettferdig. Før den andre ver­ denskrigen ble det gjort lite eller ingen ting for å rette opp disse synlige skjevhetene. En formelt sett lik adgang til skolesystemet var altså ikke nok, og en måtte finne andre virkemidler. Det kom forslag om at elever og studenter som ikke klarte utdan­ ningsutgiftene ved egen eller familiens hjelp, skulle få støt­ te av staten til utdanning. Etter den andre verdenskrigen hadde arbeiderbevegelsen en baktanke med dette: Utdan­ ning var ikke bare et gode som skulle fordeles mer rettfer­ dig, men også et «våpen» mot selve klassestrukturen. Utdanningssystemet reproduserer hos barna de sosiale ulikhetene en finner mellom foreldrene. De ferdighetene som elevene får i skolen, kan omsettes i status og inntekt på arbeidsmarkedet. Dette opprettholder status- og inn­ tektsforskjellene mellom familier. Inntrykket er altså at skolen ikke reduserer, men reproduserer ulikheten i sam­ funnet omkring. Dette ser vi både når det gjelder oppnådde karakterer og høyere utdanning. Det offentlige bruker omtrent like mye penger per elev Arbeidsledighet etter utdanningsnivå, 1985-95. Prosent av arbeidsstyrken

253

uansett bakgrunn og mer penger jo høyere opp i utdan­ ningssystemet en kommer. Vi må derfor kunne si at folk fra lavere sosiale lag som har barn som ikke tar høyere utdanning, er med på å subsidiere videregående utdanning for de bedrestiltes barn. Samtidig ser jo skolen ut til å være den offentlige institu­ sjonen som behandler grupper minst ulikt. Men forskjellene er altså skjult bak likhetsideologien. Da må vi spørre: Hvor­ for er det slik at et system som produserer ulikhet, og som er med på å gjøre status «arvelig» fra generasjon til genera­ sjon, likevel virker rettferdig, likebehandlende og demokra­ tisk? Svaret er kanskje at det likhetsbegrepet som dominerer i utdanningssektoren, fører til at en aksepterer ulikhet i arbeidslivet og belønningsforskjeller i samfunnet ellers.

Ulike likhetsbegrep Den tidligere utdanningsministeren og den som stod bak alle de nye reformene, Gudmund Hernes, har i den utdan­ ningspolitiske debatten skilt mellom forskjellige likhets­ begreper i skolen.

Formallikhet Bestemmelsen om at all videregående utdanning skulle bygge på den sjuårige folkeskolen som var åpen for alle, gav alle formelt lik adgang til videregående utdanning. Men utdanning kostet penger. Derfor var denne likheten lite verd når det økonomiske grunnlaget manglet. Det ble også tydelig at økonomisk evne var utslagsgivende for om folk fikk gå videre på skolen eller ikke. Innvendingene mot formallikhet gikk på to ting. For det første reproduserte den helt klart ulikheter og skjevheter i arbeidslivet, nettopp fordi foreldre med god økonomi kun­ ne sørge for at deres barn fikk den utdanningen de måtte ha for å kunne overta foreldrenes posisjoner i arbeidslivet. Den plassen på samfunnsstigen barna fikk, var dermed den foreldrene hadde råd til å kjøpe. For det andre kunne en

254

hevde at et irrelevant kriterium ble brukt når det skulle avgjøres hvem som skulle gå til den høyere skolen: Det var ikke de beste, men de rikeste.

Ressurslikhet Kritikken mot et skolesystem basert på formallikhet kom ikke før etter den andre verdenskrigen. Den grunnleggende filosofien som lå til grunn for kritikken, var forestillingen om ressurslikhet. Den er i dag like selvfølgelig som den var radikal da den kom. Foreldrenes økonomiske evne skulle ikke virke inn på hvordan barna skulle få det i livet. Staten skulle tre inn med et nettverk av støtteordninger, fra gratis skolemateriell til gratis reisebidrag, borteboerstipend, sub­ sidierte boliger og studielån til lav rente. Til grunn for politikken om å bruke like mye ressurser per elev ligger forestillingen om at alle blir født med en intelligens som er uavhengig av sosial tilhørighet, og den kan måles ved karakterer. Ressurslikhet vil si at alle får delta i konkurransen, at alle får forsøke seg, og at like store offentlige økonomiske midler skal brukes på alle elever på samme nivå.

Kompetanselikhet Et annet prinsipp kan også brukes, nemlig kompetanselik­ het. Det betyr at ressurser som settes inn, øker med at ele­ venes kompetanse eller ferdigheter øker. Det offentlige gir størst tilskudd til dem som når det høyeste utdanningsnivå­ et. En bruker mer penger på den videregående skolen enn på grunnskolen og mest på studentene. Det betyr at de bes­ te får mest etter hvert som de stiger i utdanningshierarkiet. Til tross for velferdsideologien er det slik at de ressurs­ sterke får mest. Når alle får prøve seg i den samme skolen på det samme grunnlaget og med offentlig støtte, kan de som får dårlig eksamen og ikke kommer videre, bare anklage seg selv. Den utsilingen som skjer på grunnlag av prestasjoner, blir grunngitt med individuelle årsaker: manglende evne, manglende vilje eller karakterløshet. De fleste skoletapeme kommer fra lavere sosiale lag. Siden de ikke har noe å stille opp med i skoleverket, er det 255

også klart at de må akseptere at vinnerne i skolen blir over­ ordnede i produksjonslivet. Skolen skaper en aksept for ulikhetene i arbeidslivet, og dermed godtar vi at taperne aldri vil oppnå mange av livets goder. Særlig gjennom karaktersettingen blir det produsert ulikhet. Det er derfor vi kan si at skolen har som en viktig funksjon å trene folk i å tape, fordi den legitimerer ulikhetene i samfunnet. At en viss andel fra lavere sosiale lag går til topps i utdannings­ systemet, er også med på å legitimere dette, for da kan skolesystemet framtre som åpent og rettferdig for alle. Ut fra dette har den politikken som er basert på resultat­ likhet, heller bidratt til å holde den sosiale lagdelingen ved like mer enn å oppheve virkningene av den. Så lenge elever fra de lavere sosiale lagene ikke fantes i utdanningsinstitu­ sjonene, kunne de angripe systemet. Etter at de har sluppet inn i et system som de ikke kommer igjennom, kan de bare anklage seg selv. Så lenge det er store forskjeller i familieinntektene, er den økonomiske støtten som ressurslikhet innebærer, selv­ sagt nødvendig for at lavstatusbam skal få høyere utdan­ ning. Poenget er at en slik politikk ikke er tilstrekkelig der­ som de skal få de samme reelle utdanningsmulighetene. Dette kommer dels av at de støtteordningene som eksiste­ rer, ikke fullt ut kompenserer forskjeller i familieinntekt, dels av at mange ikke har skikkelig oversikt over de støtte­ ordningene som finnes, de utdanningsveiene som er åpne, eller hvilke yrker de fører fram til. Det er også mer fristen­ de for dem å hoppe av fordi de allerede har nådd et høyere utdanningstrinn enn foreldrene. Interessen for dette temaet har vært konsentrert om det som skjer i selve skolen, for det er jo der lærerne og peda­ gogene er. Det er kanskje vondt for oss som underviser, å innrømme det, men det er et faktum at det som foregår utenfor skolen, er mye viktigere for barnas prestasjoner enn det vi kan gjøre med dem innenfor. Det er store forskjeller i den evnen familier i ulike sam­ funnslag har til å utruste barna sine for skolegang. Slik skoleverket er i dag, er det ikke i stand til å oppheve disse forskjellene. En politikk som er basert på bare ressurslik­ het, kan derfor ikke føre til like utdanningssjanser. Tvert imot reproduserer den ulikhet både i og utenfor utdan­ ningssystemet. Rett nok er det foreldrenes intellektuelle utrustningsevne som er utslagsgivende, ikke inntekten deres. Men inntektsfordelingen faller i stor grad sammen

256

med foreldrenes evne til å utruste barna intellektuelt. Derfor kan denne politikken bygge opp under den oppfat­ ningen at fisker-, bonde- og arbeiderbam er dummere enn andre, siden de ikke klarer å utnytte utdanningstilbudet. Dermed er ringen sluttet. Viktige deler av barnas utrustning hjemmefra for skole­ gang er mottakerevne og motivasjon. Mottakerevnen er betinget av det som barna har lært hjemme, de språklige evnene og forholdet til problemløsning. Det er viktig at barna har lært å se problemer i omgivelsene, å oppfatte verden som noe vi kan gjøre noe med, og å bruke andre for å løse problemer de blir stilt overfor. (Jamfør kapittel 4.) Når det gjelder motivasjon, er det klart at barn som skal forsvare den samme statusen som hos foreldrene, har det lettere enn barn som skal oppnå en status foreldrene mang­ ler. De første vet hva de går til, og kan bruke foreldrene som ressurspersoner. Virkningen en familie har, er derfor størst når de trekker i samme retning som skolen. For sko­ len er ikke nøytral: Den søker i stor utstrekning å fremme nettopp de verdiene som middelklassen og de øvre lagene står for. Derfor kan de også lettere bruke skolen. Geografisk avstand er også diskriminerende når elever må flytte hjemmefra og dermed få belastningen ved å være borte fra familien. Utkantungdommer utdanner seg også for en stor del til et arbeidsmarked som ikke finnes på hjemstedet. Når de reiser fra foreldrene for å ta utdanning, flytter de fra dem geografisk, men etter skolegangen har de også forlatt dem sosialt. Nest etter foreldrene er det kameratflokken som betyr mest for skolemotivasjonen. Foreldre med samme sosiale status bor gjeme i samme skolekrets. Høystatusbam får ressurslikheten i nærmiljøet som ekstra bonus, mens lav-statusbam får ressursmangelen i nærmiljøet som ekstra belastning.

/ de senere årene har det skjedd en viktig endring i norsk utdan­ ning. Det er nå flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning.

257

Resultatlikhet Ønsker vi at barn fra forskjellige sosiale miljøer skal få omtrent samme ferdigheter og like sjanser i livet, må de behandles ulikt. Resultatlikhet innebærer at ressursinnsat­ sen blir dimensjonert slik at ikke bare gjennomsnittet heves, men at også forskjellene reduseres. Et viktig kjenne­ tegn ved resultatlikhet, til forskjell fra ressurslikhet, er at ansvaret for forbedring blir ført over fra individet selv til den institusjonen det er i. Dermed blir skolen den som ville få karakterer. I skolevesenet har foreldre med god økonomi til en viss grad på personlig grunnlag kunnet oppnå resultatlikhet ved å kjøpe privatundervisning til barna eller betale utenlands­ opphold for dem slik at de kan lære språk bedre. Men slike tiltak bidrar bare til en utjevning i de øvre sosiale lagene, ikke mellom samfunnslagene. Innføring av spesialskoler og spesialtiltak for barn som stiller spesielt svakt, trenger heller ikke være noen god idé. Det kan nemlig indirekte ha den virkningen at barna blir sosialt brennemerket i omgangsmiljøet. Måten en organise­ rer utdanningssystemet på, er derfor helt avgjørende der­ som det er resultatlikhet en skal oppnå. En som er god i engelsk, behøver ikke være god i mate­ matikk. En anerkjent kunstner klandrer ikke seg selv for at

258

han er en dårlig fotballspiller. Det gjør heller ikke en sosio­ log for at han ikke kan kvantemekanikk. Vi må kanskje tenke oss en mulighet for å sideordne grupper i et samfunn slik at ingen står på toppen av de andre. Reform 94 har et slikt idégrunnlag.

Global ulikhet og fordeling Du har sikkert hørt betegnelsene «den tredje verden», «u-land», ikke-industrialiserte land, fattige land osv. Det vi ofte omtaler med en av disse fellesbetegnelsene, omfatter i virkeligheten en lang rekke land og kulturer som innbyrdes er svært forskjellige. Det de har felles, er snarere egenska­ per som de mangler; det vil si at de ikke har gjennomgått den samme industrialiserings- og moderniseringsprosessen som land i nord og vest. Det som kjennetegner verden i dag og utviklingen de siste årene, er at gruppen av industrialiserte land stadig øker. Særlig i Sørøst-Asia finner vi nå land som for eksem­ pel Sør-Korea og Indonesia, som langt på vei kan måle seg med de vestlige industrialiserte land når det gjelder tekno­ logi, produksjonsformer og økonomisk utvikling. Blant annet på grunn av disse nyere utviklingstrekkene kan det være mer dekkende å skille mellom henholdsvis lavvelferdsland, mellomvelferdsland og høyvelferdsland. Inndelingen bygger på velferdskriterier utviklet i FNs utviklingsprogram (UNPD). Disse kriteriene tar først og fremst for seg økonomisk velferd, utdanningsnivå og helse (forventet levealder). En totalvurdering av hvert enkelt land gir dette bildet: Lavvelferdsland: Omfatter de fleste landene i Afrika sør for Sahara, Sør-Asia og enkelte andre svært fattige land. Forventet levealder er i disse landene gjennomsnittlig 56 år. Folk har i snitt 2 års skolegang, og 47 % kan lese. Brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger ligger på 1 170 dollar. Mellomvelferdsland: Omfatter de fleste landene i LatinAmerika, Nord-Afrika, Midtøsten, Sentral-, Øst- og SørøstAsia. Forventet levealder er i gjennomsnitt 68 år. Folk har i snitt 4,8 års års skolegang, og 80 % kan lese. BNP per inn­ bygger ligger på 3 420 dollar. Høyvelferdsland: Omfatter de fleste landene i Europa og Nord-Amerika og noen land i Øst-Asia, Midtøsten og

259

Levekår i noen utvalgte land Land

BNPpr. innbygger (iUS$)

Gjennomsnittlig forventet levealder I900-95

Sveits Norge USA Sør-Korea Argentina Iran Brasil Botswana India Kenya Etiopia

36 4I0 26 340 24 750 7 670 7 290 4 750 3 020 2 590 290 270 I00

78 78 76 7I 7I 67 66 6I 60 6I 47

Daglig energiAnalfa­ Antall inntak betisme mennesker pr.lege (kilokalorier pr.dag) (i prosent) 1988-91 585 309 420 I 205 329 3 300 847 4 762 2 439 I0 000 32 500

3 379 3 244 3 732 3 285 2 880 2 860 2 824 2 266 2 395 2 075 I 6I0

I I I 0,8 4 2,2 I8 33 50 35,2 67

Latin-Amerika. Forventet levealder er i disse landene gjen­ nomsnittlig 74 år. Folk har i snitt 10 års skolegang, og så å si alle kan lese og skrive. BNP per innbygger ligger på 14 000 dollar.

Verden etter 1945: Avkolonisering og fattigdom Ved århundreskiftet kontrollerte de europeiske kolonimak­ tene stort sett hele verden. Kontrollen var både økonomisk og politisk. Den lokale koloniadministrasjonen hadde den politiske makten og regulerte samtidig handelen inn og ut av landene. Store europeiske selskaper dominerte nærings­ livet, i hovedsak ved at råvarer ble eksportert til Europa. Men den europeiske dominansen var også kulturell og ide­ ologisk. Europeerne mente at de var overlegne på de fleste områder. Dette gjaldt ikke bare teknologisk overlegenhet, for ikke-vestlige samfunn var rett og slett mindre avansert sosialt og kulturelt. Mange i Vesten mente at de andre også var rasemessig underlegne. Etter den andre verdenskrigen var Europa sterkt svekket. Europeerne hadde nok å gjøre med indre problemer og gjenoppbyggingen etter krigsødeleggelsene. I koloniene begynte samtidig flere å sette fram krav om uavhengighet. Ulike nasjonalistbevegelser ble dannet, og den kanskje mest kjente av dem ble ledet av Gandhi i India. En etter en ble koloniene avviklet. Men den nye friheten hadde mange ansikter, og vi skal bruke Afrika som eksempel. 260

Eksempelet Afrika Ser vi på et kart over Afrika, virker det nærmest som om de fleste landegrensene er streket opp med linjal. Det er heller ikke langt fra sannheten. Da de gamle kolonimaktene delte landområder mellom seg, skjedde det på denne måten. Stammer og kongedømmer ble delt, og innenfor samme stat måtte folkegrupper med helt ulik sosial og kulturell bakgrunn og tilhørighet leve sammen. Da kolonimaktene trakk seg ut av Afrika, stort sett i perioden 1950-65, etter­ lot de seg ikke moderne nasjonalstater slik vi kjenner dem. Riktignok fantes mange av de funksjonene og institusjone­ ne som vi forbinder med nasjonalstater: et politisk system, et formelt lovverk, et rettsapparat og en offentlig forvalt­ ning. Men bak fasaden virket ikke disse systemene slik de skulle. Politiske allianser, slektskap, vennskap, etnisk tilhø­ righet og stammemedlemskap kunne i mange sammen­ henger være avgjørende for makt, innflytelse og tilgang på goder. Vi er vant med at alle skal behandles likt i det offentlige systemet og ut fra fastlagte regler. Vi kan ikke kjøpe oss et sertifikat, snike i en offentlig helsekø eller fri­ finnes i en rettssak fordi vi kjenner datteren til dommeren. Hos oss blir politikere og offentlige tjenestemenn fulgt nøye av journalister og revisorer, slik at ingen kan snike til seg fordeler ut fra sin «plassering i systemet». Men mange av disse forutsetningene for en velfungerende nasjonalstat manglet i det nye, uavhengige Afrika. Borgerne hadde ikke sin lojalitet til staten, men til stammen, til slektsgruppen, til landsbyen osv., og det kunne gjelde helt opp til de øverste posisjoner i politikken og forvaltningen. Mye av grunnen var at statsdannelsene og det offentlige apparatet var nye og uferdige «oppfinnelser», og at de heller ikke hadde noen forankring i det tradisjonelle afrikanske samfunnet. De var skapt av fremmede kolonimakter og ble møtt med mistenk­ somhet og protest av afrikanere. ØKONOMI

Perioden med avviklingen av kolonistyret og etableringen av de nye og uavhengige statene var preget av økonomisk vekst og framgang på flere samfunnsområder, i alle fall målt etter vestlige standarder. Industriproduksjonen økte, pro­ duksjonen og eksporten av landbruksvarer økte, infrastruk­ turen ble bygd ut (transport, veier, elektrisitet osv.), analfa­ betismen ble redusert og helsevesenet utbygd. Men utover i 261

1970- og 1980-årene stoppet veksten opp. Samtidig økte folketallet raskt, blant annet på grunn av en bedring av hel­ setjenestene. I mange land opplevde de etter hvert en reell tilbakegang og økt fattigdom. Oppmuntret av veksten og av vestlige land og banker hadde flere av de afrikanske lande­ ne pådratt seg store gjeldsforpliktelser, som nå slo hardt til­ bake, både fordi deres egen betalingsevne sank, og fordi det internasjonale rentenivået steg. Årsakene til tilbake­ gangen lå dels utenfor landene selv, først og fremst fordi prisene på råvarene gikk ned, mens oljeprisene steg. Men det var også indre årsaker. Industrien var ikke lønnsom nok, ofte fordi den baserte seg for mye på utenlandsk ekspertise og bistand. Den offentlige forvaltningen var preget av mangel på styring. Ministrer plasserte venner og slektninger i viktige stillinger, det ble krevd penger under bordet for konsesjoner og tillatelser, og det var ikke uvan­ lig med underslag i forbindelse med utenlandshandel eller bistandsmidler som ble kontrollert av staten. Samtidig eksisterte det en uformell, «svart» økonomi som var knyt­ tet til de tradisjonelle ervervsformene og produksjonsvirk­ somhetene. Jordbruksvarer og håndverksvarer ble produ­ sert og omsatt på lokale markeder uten skattlegging eller offentlig regulering. I noen tilfeller regnet en denne økono­ mien som like stor som den offisielle. Tørkeperioder, kon­ flikter og flyktningstrømmer bidrog også til forverringen. Kapital til u-landene (i milliarder US-dollar)

Offentlig bistand Privat kapitaltilstrømning Kilde: Verdensbanken

1995

1996

45,7

53,0

161,3

184,2

40,8 243,8

1990

1994

56,3 44,4 .......... .

. . . . - ---

Årsakene til fattigdommen Det har lenge vært en debatt om årsakene til fattigdommen i de tidligere koloniene. Noen har lagt skylden på at koloni­ maktenes utbytting bidrog til å rasere de tradisjonelle leve­ veiene. Folk ble enten slaktet ned, gjort til slaver og tjenere, til leverandører av billige jordbruksprodukter eller til billig arbeidskraft i gruver og plantasjer. Det blir hevdet at denne avhengigheten fortsatte også etter at kolonistyret var avvik­

262

let, blant annet fordi landene var så integrert i det økono­ miske verdenssystemet. Fattigdommen blir i dette perspektivet forklart som et resultat av ujevn fordeling av ressurser, goder og makt. Mot dette synet blir det hevdet at fattigdommen i stor grad må forklares som et resultat av internt vanstyre, innbyrdes konflikter og «naturlige» forhold som tørkekatastrofer og befolkningsvekst. Antakelig er det mest rimelig å se fattigdomsproblemene i et helhetlig perspektiv, der alle disse faktorene er medvirkende årsaker.

Bistand som fordeling av goder? Hensikten med bistand er for de fleste land at den skal bidra til sosial og økonomisk utvikling. Det kan skje i mange former, for eksempel ved overføring av kompetanse, penger og teknologi og bidrag til å bygge opp infrastruktu­ ren, som sykehus, veier og elektrisitet. I tillegg kommer den spontane bistanden i form av nødhjelp i forbindelse med krig og sultkatastrofer. I mange sammenhenger blir også bidrag til utvikling av handelsforbindelser og støtte til private investeringer i lokalt næringsliv regnet som en del av et lands bistands­ politikk. Det er blandede erfaringer etter mange år med vestlig bistand til den tredje verden. Målet om sosial og økono­ misk utvikling i mottakerlandene er ofte ikke innfridd, og det ser snarere ut til at avstanden mellom de rike og fattige landene bare øker. Det er mange årsaker til det, og feilslått bistandspolitikk er antakelig ikke den viktigste. Viktigere er det at disse landene har blitt tettere integrert i et globalt økonomisk system, der de bare har en svært marginal plass. I mange sammenhenger fungerer landene i sør som leverandører av råvarer til landene i nord. Det dreier seg om alt fra næringsmidler som kaffe, nøtter, matolje og kjøttvarer til ulike mineraler som gull, kobber og bauksitt. Dermed blir de svært avhengige av prisene på råvarene sine, og siden det alltid er flere tilby dere, står de i en svak forhandlingsposisjon og må ofte ta til takke med lave pri­ ser. Dette er ingen tilfeldig utvikling, men et resultat av koloniperioden. Mye av bakgrunnen for de rike landenes interesser og politikk var et ønske om å utnytte de veldige ressursene i de fattige landene, og en god del av det utvik-

263

Vi ser en kvinne fra det halvnomadiske himbafolket i Namibia. Norad var lenge engasjert i et vannkraftprosjekt som truet dette folket. Planen var at det skulle bygges en stor dam som førte til at mange himbaer måtte flytte fra sine tradisjo­ nelle områder. Motstanderne har kalt planen om utbygging for et varslet folkemord. Norad trakk seg etter hvert ut av prosjektet.

lingsarbeidet som ble gjennomført, henger sammen med dette. Ser vi for eksempel på ulike investeringer som er gjort i denne perioden, er de innrettet for å sikre handel med og frakt av mat og råvarer til havnebyer og derfra med skip nordover, ikke mellom land eller regioner i sør. I de første fasene var den vestlige bistanden preget av teknologioverføring. Ofte ble avansert utstyr introdusert over natten, og lite ble gjort for å kartlegge lokale kunnska­ per og forutsetninger. Traktorer ble stående fordi de mang­ let drivstoff, eller fordi ingen kunne skaffe reservedeler eller reparere dem. Folk hadde vanskeligheter med å tilpas­ se seg kontrollregimene i moderne industri med faste arbeidstider, oppsplittede arbeidsprosesser og liten kontroll med egen arbeidssituasjon. Vestlige bistandseksperter var generelt lite interessert i lokal kultur og lokale kunnskaper. «Utvikling» var ikke mulig fra «innsiden»; den måtte «overføres». Og når ny teknologi og nye produksjonsmåler var «overført», ble det ikke alltid gitt tilstrekkelig opplæ­ ring. Dermed ble folk enda mer avhengige av de vestlige ekspertene. Ensartet og mekanisert jordbruk erstattet varierte og manuelle dyrkingsmetoder. Det nye jordbruket var ofte inn­ rettet på råvaresalg av bestemte etterspurte varer til vestlige konsumenter, for eksempel kaffe, kakao, sukker, oljer og nøtter. Det bidrog til å skaffe utenlandsk valuta, men for­ trengte samtidig matproduksjonen til eget forbruk og gjor­ de bøndene sårbare overfor pris variasjoner i det internasjo­ nale råvaremarkedet.

Ulikhetene øker Selv om forskjellene mellom de aller fattigste og de rikeste i verden har økt, har andelen av de absolutt fattige blir min­ dre. Likevel regner vi med at det finnes over en milliard absolutt fattige i verden, det vil si personer som lever nær sultegrensen. Det ser likevel ut til at fattigdomsmønsteret har endret seg litt. Blant annet har flere av de svært fattige landene i Asia arbeidet seg ut av de verste krisene, og et land som India har i dag et overskudd av både mat og andre varer. Det er alvorligere i en del afrikanske land sør for Sahara. Her øker fattigdommen, blant annet på grunn av krig, interne konflikter, svake statsdannelser og store gjeldsbyrder. 264

SAMMENDRAG SOSIAL ULIKHET er et viktig kjennetegn ved de fleste sosiale systemer, uansett om det er snakk om likheter og forskjeller mellom individer, roller, grupper, sosiale klasser, inntektsgrup­ per, landsdeler, nasjoner eller verdensdeler. Bruker vi et INDIVIDORIENTERT PERSPEKTIV i analysene, er det de individuelle forskjellene vi ønsker å si noe om. Bruker vi SYSTEMPERSPEKTIVET, ønsker vi ofte å sammenlikne ulike sosiale systemer. Når vi skal analysere sosial ulikhet, må vi bru­ ke ULIKE KRITERIER for å dele individer eller systemer inn i sosiale grupper. Vi kan bruke materielle, ideologiske eller fysio­ logiske kriterier. KLASSETEORIEN bygger på Karl Marx. Marx ser et motset­ ningsforhold mellom de to klassene: kapitalister og arbeidere. LAGDELINGSMODELLEN ser på hvordan samfunnet er ordnet i et hierarki av sosiale lag. Da sammenlikner vi de ulike sosiale lagene i forhold til hvordan FORSKJELLIGE GODER er fordelt. Vi ser da på ulikheter i status, ære, prestisje, anseelse, politisk makt og innflytelse. SOSIAL MOBILITET er det begrepet som brukes i sosiologien når vi snakker om mulighetene vi har til å skifte sosial gruppe. Det betyr bevegelser opp eller ned på den sosiale rangstigen. Vi skiller mellom HORISONTAL og VERTIKAL mobilitet. Noen mener at det er meningsløst å gjøre klasseanalyser i dagens samfunn fordi det ikke finnes klare klasseskiller lenger. Andre mener at det fortsatt er viktig med klasseanalyser, men de er uenige i hvilke kriterier som skal brukes når folk skal deles inn i sosiale grupper. Sosiologer er interessert i å registrere eller beskrive forskjelle­ ne mellom ulike sosiale lag, men også de PROSESSENE som vedlikeholder ulikhetene. Når det gjelder utdanningsforskjeller, legger VERDITEORIEN vekt på forskjeller mellom ulike sosiale lag når det gjelder holdninger til utdanningssystemet og motiva­ sjon for å ta utdanning. KULTURTEORIEN legger vekt på betyd­ ningen av ulik SOSIALISERING i tidlig alder. Bestemmelsen om at all videregående utdanning skulle bygge på den sjuårige folkeskolen som var åpen for alle, gav alle for­ melt lik adgang til videregående utdanning. RESSURSLIKHET innebærer at alle får delta i konkurransen, at alle får forsøke seg, og at like store offentlige økonomiske midler brukes på alle ele­ ver på samme nivå. KOMPETANSELIKHET betyr at ressurser som settes inn, øker med at elevenes kompetanse eller ferdig­ heter øker. Det offentlige yter størst tilskudd til dem som når høyest utdanningsnivå. RESULTATLIKHET innebærer at res­ sursinnsatsen dimensjoneres slik at ikke bare gjennomsnittet heves, men at også forskjellene reduseres. De fleste av skoletaperne kommer fra lavere sosiale lag. Siden de ikke har noe å stille opp med i skoleverket, er det også klart

265

at de må akseptere at vinnere i skolen blir overordnede i pro­ duksjonslivet. Skolen skaper en aksept for ulikhetene i arbeidsli­ vet, og dermed aksepterer vi at taperne aldri vil oppnå mange av livets goder. Det er store ulikheter i verden når vi ser på fordeling av vel­ ferdsgoder og økonomisk fordeling. Vi kan skille mellom lav-, mellom- og høyvelferdsland. Koloniperiodene har bidratt til for­ skjellene i verden, men det er også årsaker som ligger i de fatti­ ge landene selv. Ustabile og underlegne markedsposisjoner sammen med mangelfull politisk styring gjør det vanskeligere for mange fattige land å endre utviklingen. Antallet fattige i verden har økt de siste 30 årene. Bistand har bare delvis bidratt til en positiv utvikling. I de senere årene har mange forsøkt å gjøre bistanden mer effektiv og tilpasset behov i mottakerlande­ ne.

SPØRSMÅL 1 2

3 4 5 6 7

8 9 10

11 12

266

Hva mener vi med sosial ulikhet? Hva innebærer et individorientert og et systemorientert perspek­ tiv i analyser av sosial ulikhet? Hvilke kriterier har vi for å dele folk inn i sosiale grupper? Hva betyr sosial mobilitet? Redegjør for verditeorien og kulturteorien. Hva ligger i begrepene formal-, ressurs-, kompetanse- og resul­ tatlikhet? Hvor stor forskjell er det mellom høyvelferdsland og lavvelferds­ land (i gjennomsnitt) når det gjelder a) BNP per innbygger, b) for­ ventet levealder, c) gjennomsnittlig analfabetisme? Hva slags sammenheng er det mellom etniske og nasjonale grenser i Afrika? Hva menes med at nasjonale myndigheter har legitimitet? På hvilken måte blir landene i Afrika påvirket av internasjonal økonomi? Nevn noen viktige årsaker til fattigdom. Hvilke ulike erfaringer har vi med bistandsarbeid?

OPPGAVER 1

2 3

4

5 6

7

Ta utgangspunkt i tilgjengelig statistikk. Hvilke mønstre finnes i Norge i dag for menns og kvinners valg av utdanning? Hvilke årsaker tror du ligger til grunn for mønsteret du har funnet? Gjør rede for geografisk og sosial mobilitet. Vis ved eksempler hvordan denne sammenhengen kan variere fra yrke til yrke. Diskuter: Forskjellene mellom ulike sosiale lag gir seg utslag i hva slags mat de spiser, og hvordan de møblerer og dekorerer boligene. Drøft hvordan forskjeller i arbeidstilbudet mellom by og land og mellom de ulike strøk av landet (regionene) - dvs. hva slags job­ ber som er å få - skaper ulike sjanser for arbeid for kvinner sam­ menliknet med menn, personer med småbarn sammenliknet med de barnløse, personer med høy utdanning sammenliknet med personer med lav utdanning og unge sammenliknet med eldre. Drøft om de økonomiske forskjellene i verden blir større eller mindre. Drøft om det gir mening å snakke om sosiale klasser i dagens velferds-Norge. Ta utgangspunkt i de fire likhetsbegrepene, og drøft om det er slik at skolen legitimerer ulikhet i samfunnet.

ORDFORKLARINGER Sosial ulikhet: En ulik fordeling av sam­ funnsgoder mellom f.eks. individer, roller, grupper, sosiale klasser, landsdeler, nasjo­ ner eller verdensdeler. Sosial klasse: Et begrep som beskriver maktforskjeller som finnes mellom ulike sosiale grupper på grunn av eiendomsfor­ holdene til produksjonsmidlene. Sosial mobilitet: Bevegelse opp eller ned på den sosiale rangstigen. Individorientert perspektiv: Brukes hvis vi ønsker å si noe om individuelle forskjeller.

Systemperspektiv: Brukes hvis vi sammen­ likner ulike sosiale systemer.

Formallikhet: Vil si at alle i utgangspunktet

har de samme rettighetene. For eksempel bestemmelsen om at all videregående utdan­ ning skulle bygge på den sjuårige folkeskolen som var åpen for alle. Dette gav alle formelt lik adgang til videregående utdanning. Ressurslikhet: Alle blir behandlet likt, uten hensyn til bakgrunn og forutsetninger. Det offentlige gir for eksempel den samme støt­ ten til alle elever og studenter. Foreldrenes økonomi får ingen betydning for støtten.

Kompetanselikhet: De ressursene som set­ tes inn, øker med at elevenes kompetanse og ferdigheter øker.

Resultatlikhet: Målet med resultatlikhet er å redusere forskjeller mest mulig. For eksem­ pel å skattlegge hardest dem som tjener mest.

267

Samfunnsvitenskapelige metoder

I dette kapittelet skal du arbeide med samfunnsvitenskape­ lige metoder, det vil si hvordan vi skaffer oss informasjon om den sosiale virkeligheten. Vi skal gjennomgå disse punktene: • • • •

Vitenskapsteoretiske tradisjoner To hovedtyper av metode Innsamling av data Analyse av data

Vitenskapsteoretiske tradisjoner Vitenskapsteori handler om grunnleggende prinsipper for hvordan vitenskap bør drives. Disse prinsippene ligger for­ ut for de valgene samfunnsforskerne tar når de skal velge metoder. Det betyr at de tre tradisjonene vi skal behandle her, er knyttet til ulike holdninger til hva samfunnsviten­ skap er, og på hvilken måte vi kan skaffe oss kunnskap om samfunnet.

Positivisme - lovmessigheter i samfunnet Positivismen har som forutsetning at samfunnet fungerer på samme måte som naturen og den fysiske omverdenen. Samfunnet blir sett på som en «ting» eller en maskin, som kan måles, veies og beskrives uavhengig av den som obser­ verer. I naturvitenskapen er en opptatt av å finne lover om hvordan ting henger sammen. Tilhengerne av positivismen mener at det også er mulig å finne lovmessigheter i samfun­ net. De ser på naturvitenskapen som idealet for samfunns­ vitenskapen. Det avgjørende er hvordan «ting» er, og ikke

268

hvordan de burde \æxQ. Målbare fakta er det eneste som teller. Det vitenskapelige forbildet er Émile Durkheim og Talcott Parsons.

Fenomenologi - det unike ved sosiale fenomener For fenomenologien er ikke samfunnet en maskin og noe vi kan finne lovmessigheter i. Her legger en vekt på det unike ved sosiale fenomener. Fenomenologien er opptatt av hvor­ dan folk fortolker seg selv, hverandre og den situasjonen de befinner seg i, og derfor må forskerne leve seg inn i folks situasjon. Fenomenologien blir ofte kalt hverdagsforskning fordi den handler om den verden folk lever og virker i. På samme måte som positivismen er den opptatt av hvordan «ting» er, og ikke hvordan de burde være. Men det er enkeltmenneskenes egen fortolkning av situasjonen som er «sann». Denne kunnskapen kan ikke testes fordi vi ikke kan teste folks opplevelser av egen situasjon. Når en begrenser seg til mindre og avgrensete miljøer, kan en hen­ te inn dypere og mer helhetlig kunnskap direkte fra de menneskene og miljøene en ønsker å si noe om. Det viten­ skapelige forbildet er Max Weber, men både George Herbert Mead og Ervin Goffman er typiske teoretikere innenfor den fenomenologiske tradisjonen.

Kritisk teori - hvordan ting bør være I kritisk teori setter en gjeme fokus på forhold som sosial ulikhet, undertrykking, konflikt, sosiale endringer, forde­ ling av inntekt og makt. Kritiske sosiologer vil vite hvordan folk oppfatter sine problemer, slik at de deretter kan si noe om hvordan «ting» bør være. En kartlegger og drøfter hvordan samfunnsforhold kan og bør utformes på best mulig måte. For å kunne si noe om hvordan den sosiale vir­ keligheten bør være, må en få spesifisert standarder som virkeligheten kan måles i forhold til. Arbeidsmiljølovens § 12 er en slik standard, og den sier noe om hvordan arbeidsmiljøet på norske arbeidsplasser bør være. Det vitenskapelige forbildet er først og fremst Karl Marx, og den mest brukte kritiske sosiologen i dag er Jiirgen Habermas. 269

Hva er metode? Det finnes ikke noe entydig svar på hva den sosiale virke­ ligheten er, og det finnes heller ingen måte vi kan bruke for å finne sannheten om samfunnet. Men det vi kaller metode, gir samfunnsforskerne råd om hvordan de kan samle inn, behandle og analysere data om samfunnet. De ulike metodene vi benytter, har et felles formål: De tar sikte på å bidra til en bedre forståelse av det samfunnet vi lever i. Men selv om de ulike metodene har det samme formålet, er det tydelige forskjeller mellom dem.

To hovedtyper: kvantitativ og kvalitativ metode Vi kan skille mellom to hovedtyper når gjelder metoder. Den kvantitative metoden handler om å kvantifisere. Først skaffer en seg opplysninger om det en skal undersøke. Så uttrykker en disse opplysningene ved hjelp av tall eller mengdestørrelser, og til slutt analyserer en tallmaterialet. Den kvalitative metoden handler om å karakterisere. Ordet kvalitativ viser til egenskapene ved fenomener. Kvalitative metoder beskriver nyansert «det som finnes», og er mindre opptatt av hvor ofte det finnes. En type eksamen er å lage en lang rekke spørsmål og gi fem forskjellige svarmuligheter til hvert spørsmål. Elevene blir bedt om å sette et kryss ved det svaret de mener er det riktige. Dette er et eksempel på kvantitative eller «harde» data. Fordelen med denne eksamensformen er at alle eleve­ ne får de samme spørsmålene, og besvarelsene blir vurdert

setnt-KeaMee -

270

på samme måte. Antall kryss ved riktig svar blir talt opp, og dette kan lett omsettes til en tallkarakter. En svakhet ved denne eksamensformen er at den bare måler faktakunnskap. Elevenes evne til selvstendige vurderinger eller framstilling­ er av mer kompliserte saksforhold kommer ikke fram. Et motstykke til denne eksamensformen er den tradisjo­ nelle muntlige eksamen. Da får hver elev et spørsmål som blir utgangspunktet for eksaminasjonen. Eksaminatoren har ofte ikke på forhånd fastlagt hvordan eksaminasjonen skal forløpe, men vurderer det underveis i forhold til elevens prestasjoner. Alle elevene blir undersøkt, men ut fra ulike spørsmål. Her er eksamensprestasjonene et uttrykk for kvali­ tative eller «myke» data. En ulempe er at noen elever kan føle seg urettferdig behandlet, fordi de enten fikk et vanske­ lig spørsmål i begynnelsen, eller fordi eksaminatoren var uenig i elevens vurderinger. Ved muntlig eksamen er det de felles vurderingene sensoren og eksaminatoren tar av elevens prestasjoner som danner grunnlaget for tallkarakteren. Det foreligger ikke noe standardisert vurderingsgrunnlag. Hvis administrasjonen på skolen skal lage en eksamensstatistikk, bruker den tallkarakterene som ble gitt til eksa­ men. Tallkarakterene er da kvantitative data, uansett hvilken eksamensform elevene har hatt. Denne statistikken sier ingen ting om innholdet eller forløpet av eksamen, men gir bare en oversikt over resultatene. Tallkarakterene kan behandles statistisk, og resultatet kan formidles ved hjelp av tall. Kvantitative og kvalitative metoder har sine fordeler og ulemper. Derfor kan det være en fordel å studere samme fenomen gjennom ulike metoder. Å kombinere metoder gir et bredere datagrunnlag og et sikrere grunnlag for tolkning­ en av resultatene. Elevene får for eksempel en mye riktige­ re karakter hvis den endelige karakteren blir satt på grunn­ lag av både muntlige og skriftlige prestasjoner.

Hva er data? Det finnes to hovedtyper av data.

• Sekundærdata kan defineres som data som har kommet fram uavhengig av undersøkelsen. • Primærdata er data som er samlet inn spesielt for den aktuelle undersøkelsen. 271

Sekundærdata

Det finnes en rekke offi­ sielle publikasjoner som kan hjelpe med nyttige sekundærdata.

Når vi skal gjøre en undersøkelse, kan vi bruke data som allerede fore­ ligger. Eksempler på sekundærdata er personlige dokumenter som bre­ ver, dagbøker eller biografier. Det kan være materiale fra massemedier eller offisielle og uoffisielle publi­ kasjoner. Som eksempler på det kan vi nevne publikasjoner fra Statistisk sentralbyrå: Statistisk årbok med opplysninger om folketall og yrke, Historisk statistikk og Levekårs­ undersøkelsene. I Norge har vi også mange og ulike typer av registre, for eksempel ulykkesregistret eller kreft­ registret. Gjennom slike dataarkiver får vi tilgang til data andre forskere har samlet inn. Fordelen med sekundærdata er at vi kan utnytte data mer effektivt. Det går fort å få tak i dem, og det er billig. For noen problemstillinger kan det i tillegg være den eneste mulige datakilden. Det gjelder for eksempel dersom vi ønsker å sammenlikne for­ holdene i ulike land eller studere en utvikling over tid. Men det er selvfølgelig ikke sikkert at det finnes sekundærdata som belyser problemstillingen vår, og da må vi samle inn egne data.

Primærdata Disse dataene ville ikke ha eksistert dersom forskeren ikke hadde sørget for at de ble samlet inn som et ledd i undersø­ kelsen. Vi kan foreta observasjoner som gir data om hvor­ dan visse sosiale situasjoner forløper, eller kontakte bestemte personer og intervjue dem eller sende dem et spørreskjema i posten. Ved intervjuer og spørreskjemaer er det verbal atferd som blir registrert som data, i det første tilfellet muntlig, i det andre skriftlig. Ved observasjon er det også mulig å registrere ikke-verbal atferd. 272

Problemstilling og metode Hvilke metoder det er mest hensiktsmessig å bruke, må vi vur­ dere i forhold til problemstillingen som undersøkelsen tar sikte på å belyse. Det vil si hvilket tema undersøkelsen handler om, eller hvilke spørsmål undersøkelsen skal prøve å svare på. Det er for eksempel vanskelig å være mange steder på en gang. Derfor er det begrenset hvilke typer av problemstillinger vi kan studere ved hjelp av observasjon: Hvis problemstillingen din er å utdype kriminaliteten i Vestfold, kan du ikke stille deg opp på et gatehjørne i Tønsberg og vente på at noen skal kom­ me og gjøre et brekk. Selv om du er plassert utenfor en stor gullsmedforretning, blir det et sterkt misforhold mellom den vide problemstillingen din (som handler om omfanget av krimi­ nalitet) og mulighetene du har for observasjon. Med en slik problemstilling bør du heller sette deg inn i relevant kriminal­ statistikk eller lage en representativ spørreundersøkelse. Du kan også intervjue personer som har oversikt over kriminalite­ ten i fylket, for eksempel politi, folk som arbeider i rettsvese­ net, eller kriminelle.

Gangen i en kvantitativ forskningsprosess

Valg og utforming av problemstilling

2.

3.

4.

5.

6.

Tolking av resultatene

7.

Presentasjon/Formidling

273

Innsamling av primærdata Kvantitative undersøkelser er preget av strukturering. Det vil si at opplegget er fastlagt før datainnsamlingen begyn­ ner, og det kan ikke endres i løpet av undersøkelsen. Hensikten med struktureringen er at alle som er med i undersøkelsen, skal behandles likt. Dette er viktig for å få mest mulig sammenliknbare data. Kvalitative undersøkelser er preget av fleksibilitet. Opplegget kan endres i løpet av datainnsamlingen. Dersom vi i løpet av undersøkelsen finner ut at noen spørsmål er glemt eller stilt på en gal måte, retter vi på det. Det kan også være aktuelt å gå tilbake og be om tilleggsintervjuer med dem vi først snakket med, nettopp fordi det kanskje har meldt seg nye spørsmål underveis.

Observasjon og eksperiment I noen tilfeller observerer vi det vi er interessert i å under­ søke, i sin naturlige sosiale sammenheng. I andre tilfeller foregår observasjonen i omgivelser som er spesielt arran­ gert for undersøkelsen. Det første kaller vi gjeme felt­ undersøkelser, det andre laboratorieundersøkelser. Som vi har beskrevet tidligere, benytter sosialantropolo­ gene seg ofte av feltundersøkelser (kapittel 6), mens natur­ vitenskapene ofte bruker observasjoner og eksperimenter. Astronomien er utelukkende bygd på observasjoner, og i fysikk, kjemi og moderne legevitenskap spiller eksperi­ mentet en sentral rolle. Skal vi studere normer, skjer det stort sett ved at vi undersøker hvilken atferd som fører til sanksjoner fra omgivelsene. I kapittel 2 så vi hvordan dette fungerte når en ikke svarer som forventet på spørsmålet «Hvordan har du det?» På den måten avslører omgivelsene normstrukturen. Skal vi studere trafikkatferd, er det mer hensiktsmessig å observere den direkte enn å spørre folk om hvordan de kjørte i går. Men skal vi studere hva folk vet om trafikklovgivning, er det derimot mer fornuftig å spørre. Enkelte for­ mer for atferd er det vanskelig eller umulig å studere ved direkte observasjon. Hva folk stemte ved siste valg, er etter loven hemmelig. Det er ikke lov å observere hvor velgerne setter kryss, men det er lov å spørre bakover i tid om hva 274

de stemte ved siste valg. Seksuell atferd kan normalt heller ikke observeres direkte. Dersom en observatør er til stede, vil nok det påvirke atferden kraftig. En har forsøkt å løse pro­ blemet med at observatøren påvirker situasjonen, ved å bruke skjult observasjon, for eksempel med tv-overvåkning, enveisspeil eller skjulte mikrofoner som de en stude­ rer, ikke kjenner til. Det er imidlertid viktige etiske innven­ dinger mot slike framgangsmåter. Ved deltakende observasjon er observatøren selv medlem av den gruppen som skal studeres. Det gir mulighet for en dypere innsikt, men samtidig er det fare for at observatøren kan påvirke dem som blir studert.

Intervjuundersøkelser Ved intervjuer får en fram data ved at en person (intervjue­ ren) stiller spørsmål til en annen (informanten), og inter­ vjueren registrerer svarene. Et intervju kan foregå på mange forskjellige måter, og det er problemstillingen som avgjør hva slags type intervju en velger. Er vi opptatt av sammenhenger, er et strukturert intervju med mange infor­ manter nærliggende (kvantitative opplegg). Legger vi deri­ mot hovedvekten på mer spesifikke ting, kommer vi sann­ synligvis lenger med mer dyptgripende samtaler (kvalitativt opplegg). Strukturert intervjuing er vanlig i kvantitative opplegg. Intervjueren stiller da spørsmål fra et spørreskjema. Informanten kan enten svare fritt på spørsmålet (åpne svar­ alternativ), eller intervjueren leser opp svaralternativene (faste svaralternativ). Men dette er en unaturlig situasjon for de fleste. Informasjonen vi får på denne måten, blir der­ for både annerledes og mer begrenset enn den vi ville ha fått fram i en mer naturlig situasjon. Uformell intervjuing er samtaler mellom intervjueren og informantene. Da er verken spørsmålene eller svaralternati­ vene fastlagt på forhånd. Hvert nytt spørsmål er langt på vei avhengig av det foregående svaret. Intervjueren bruker ofte en intervjuguide som gir generelle retningslinjer for

Skjult og deltakende observasjon.

275

+

hvordan samtalene skal være, men ofte er det bare emnene for samtalen som er bestemt på forhånd. Det forutsetter at intervjueren klarer å tolke informan­ tenes svar og improvisere nye spørsmål mens samtalen pågår. Men svarene kan bli feiltolket, og en må passe på å ikke stille ledende spørsmål. Vanligvis er forskeren selv inter­ vjuer når det dreier seg om uformelle intervjuer. Det har ikke bare å gjøre med at innsamlingen av data er van­ skelig å gjennomføre, men også at tolkningen av datamaterialet i stor grad er basert på de inntrykkene og den innlevelsen som en får gjennom selve feltarbeidet. Hvor gode data en får fra uformelle intervjuer, er først og fremst avhengig av hvor god intervjueren er. Han eller hun må også ha evne til å sette seg inn i situasjonen til den som blir inter­ vjuet. I tillegg er det viktig at intervju­ situasjonen er basert på frivillighet, og at den som skal intervjues, på forhånd er informert om hva samtalen skal dreie seg om. En må bruke et forståelig språk, og atmosfæren rundt intervjuet må være god. Svarene en får, er avhengig av disse forhol­ dene og selvsagt også av hva folk husker, og hva de er vil­ lige til å prate om.

|26. Husstandens boligtype?

Dersom du har planer om å flytte til et annet område/strøk:________________

Kun ett kryss mulig

Enebolig......................................... 0 1 Rekkehus/tomannsbolig............... 02 Leilighet......................................... O 3

23. Hva er den viktigste årsaken til at du planlegger å flytte fra det området du bor Flere kryss er mulig

'»

|27. Eier eller leier husstanden bolig?

Dårlige oppvekstforhold for barn og ungdom.................................... Forurensning (støy, luft, vann ol) Trafikksikkerheten i strøket......... Flytte nærmere arbeidsplass........ Utbyggingsprosjektet................... Annet.............................................

0 • 02 03 04 □5 06

’#

Kvinne............................................ D 1 Mann.............................................. 0 2

24. Er du medlem i noen av de følgende typer foreninger/organisasjoner?

Velforening................................... Naturvern org./miljøvem org...... Politisk parti................................. Andre lag/foreninger................... Ikke medlem av foreninger/ organisasjoner...............................

O 02 03 04

'»

|29. Hvor gammel er du ?

1'*

|30. Hva er din høyeste fullførte utdanning? | Kun ett kryss mulig

05

25. Hvor mange personer er det i husstanden i alt?_______________________ Kun elt kryss mulig

1 person........................................ 0 ■ 2 personer..................................... 02 3 personer..................................... 0 3 4 personer..................................... 0 4 5 personer eller flere.................... 0 5

Eier.................................................. O 1 Leier............................................... 0 2

'*

Grunnskoleutdanning................... 01 Videregående utdanning............... 0 2 Universitet/høyskoleuldanning.... 0 3 |31. Er du (i hovedsak)... Kun ett kryss mulig

I inntektsgivende arbeid............... Uten fast arbeid............................. Elev/pensjonist.............................. Trygdet........................................... Hjemmeværende........................... Annet..............................................

Takk for hjelpen! Skjemanr.:

W — Norsk Gallup Institutt A/S

Utdrag av et spørreskje­ ma fra Norsk Gallup Institutt A/S.

’»

01 02 O3 Q4 05 06

•#

Survey- og spørreskjemaundersøkelser Ordet survey betyr overblikk. I en surveyundersøkelse får vi data ved systematisk og strukturert utspørring av et stort antall personer. I en slik undersøkelse er det viktig å kunne sammenlik­ ne og gruppere svarene på de ulike spørsmålene som blir stilt. Ved innsamling av kvantitative data er det et viktig prinsipp at datamaterialet bygger på sammenliknbarhet mellom alle som er med i undersøkelsen. Derfor skal alle spørsmålene stilles på samme måte og i samme rekkefølge til alle. Tanken er at dette skal gi likeverdige svar, noe det

276

gjør når informantene er like, men ikke når de er ulike. Grunnen til det er at informanter med forskjellige egenskaper blant annet kan oppfatte samme spørsmål ulikt. Data fra en surveyundersøkelse gjør det mulig å sammenlikne svarene fra et stort antall informanter og utarbeide statistikk for ulike grupper. Det er statistikken som gir overblikket. Bruken av datamaskiner har vært avgjørende for utviklingen og utbredelsen av slike undersøkelser. Datamaterialet til en surveyundersøkelse kan samles inn på flere måter. Grovt sett kan vi gruppere innsamlingsmetodene i tre typer: besøksintervjuet, der en står ansikt til ansikt med informantene, telefonintervjuet, der en har kon­ takt med informantene over telefon, og spørreskjemaet, der informantene selv leser og noterer sine svar på et spørre­ skjema. Det er fordeler og ulemper ved hver av metodene. Spørreskjemaundersøkelser passer for store utvalg med stor geografisk spredning. Metoden er billig, og den krever ingen stor stab. En annen fordel er at informantene kan svare i det tempoet som passer dem, og slipper belastning­ en med å svare en intervjuer som venter. Informantene blir heller ikke påvirket av intervjueren. Og ikke minst gir metoden mulighet for absolutt anonymitet. Men datainnsamlingen ved spørreskjemametoden er tid­ krevende fordi oppfølgingen foregår gjennom purringer. Det er ofte vanskelig å motivere folk til å fylle ut spørre­ skjemaet og deretter returnere det. Resultatet av slik selvutfylling er avhengig av at informantene har en viss lese­ ferdighet, orienteringsevne og skriveferdighet. Metoden gir ingen mulighet for å kontrollere om det er riktig person som fyller ut og svarer på spørsmålene. Det er også fare for at svar på ett spørsmål blir påvirket av svar som er gitt på andre spørsmål. En må begrense antall spørsmål, og spørsmålene og skjemaet må være tilpasset alle grupper i utvalget.

277

Det er ofte helt umulig å observere, intervjue eller sende et spørreskjema til alle som er omfat­ tet av problemstillingen, men det er heller ikke nødvendig. Hvis vi for eksempel ønsker å undersøke hvilken holdning nordmenn har til innvandrere, kan vi trekke ut et tilfeldig utvalg av innbyggerne på for eksempel 2000 personer og få resultater som representerer hele den norske befolkningen. Det er mange måter å trekke ut utvalg på. Ved tilfeldig utvelging har alle samme sjanse for å bli trukket ut, og utvelgingen kan for eksempel skje ved loddtrekning. Ved systematisk utvelging benytter en seg av et fast prinsipp for uttrekning. Hvis en for eksempel ønsker et utvalg på 3 % av en bybefolkning, kan en velge ut et tall mellom 1 og 30. Lar en utvalget bestå av alle som er født på denne dagen, har en et systematisk utvalg. Men hvis en skal undersøke hvordan aviser dekker sportsstoff, og en ved systematisk utvelging bare trekker ut mandagsaviser, hva vil /£EJz£>£ ' skje da? Slike feilkilder kaller Xf^v/U/6/ j x"

w® å) X «sSå

278

vi systematiske skjevheter. Ved klyngeutvelging velger en grupper av perfå wJ) soner som bor i de samme -------- geografiske områdene. Ved skjønnsmessig utvelging velger forskeren selv dem som skalvære med i undersøkelsen, etter hvor typiske de er i for­

hold til hele populasjonen, eller for å sikre seg et variert utvalg eller å gjøre datainnsamlingen mer lettvint. Hvilket utvelgingsopplegg en velger, er gjeme avhengig av sikkerhet og kostnader. Hvor godt vil resultatene fra utvalgsundersøkelsen samsvare med hele populasjonen, og hvor dyrt vil det være å trekke ut og kontakte utvalget?

Analyse av innsamlede data Kvantitative data blir uttrykt med tall, og derfor kan de lett behandles ut fra matematiske og statistiske prinsipper. Slike analyseteknikker gir dermed presise svar. Men spørs­ målene i et spørreskjema må begrenses slik at de passer for alle dem som er med i undersøkelsen. Relevant informa­ sjon må derfor kanskje utelukkes fordi spørsmålene ikke fungerer i forhold til alle som er med i undersøkelsen, og dermed kan datamaterialet fra slike undersøkelser lett bli overflatisk. Kvantitative analyser har sin styrke i det at de tar sikte på å gi en mest mulig representativ oversikt over generelle forhold. Slike analyser blir gjeme brukt i forbindelse med

279

testing av hypoteser og teorier. Resultatene er ofte svært oversiktlige, men de gir ikke særlig godt grunnlag for for­ ståelsen av prosesser og samhandling. Datamaterialet kan derimot si noe om hvor mange av informantene som har en viss egenskap. Dermed kan det også avgjøres hvordan de fordeler seg på ulike egenskaper, og hvordan forskjellige egenskaper henger sammen. I kvantitative undersøkelser foregår analysen og tolk­ ningen vanligvis etter datainnsamlingen, og resultatene blir vanligvis dokumentert ved hjelp av tabeller. Tabellene fun­ gerer effektivt når det gjelder å sammenfatte og forenkle store mengder informasjon, og de gir en oversiktlig fram­ stilling. På den andre siden kan dette føre til at den infor­ masjonen en formidler, blir unyansert. I en kvalitativ undersøkelse er det gjeme få som er med, men den retter til gjengjeld søkelyset mot et stort antall egenskaper ved dem. Kvalitative dataanalyser legger vekt på innlevelse og innsikt. Analysene egner seg dermed godt til å utvikle teorier og hypoteser. Men disse analysene har likevel klare begrensninger når det gjelder å vurdere om de hypotesene og teoriene som blir utviklet, er holdbare i mer omfattende sammenhenger. Det henger sammen med den manglende tilknytningen materialet har til større grupper eller større områder. I og med at forskeren er i direkte kontakt med informan­ tene i et kvalitativt opplegg, gir analysene gode muligheter for tolkninger. Datainnsamlingen kan styres slik at en garanterer seg dekkende informasjon. Men hvis forskeren har benyttet seg av mulighetene til fleksibilitet og endret opplegget mye underveis, er det større fare for at det blir forskjellige typer informasjon fra de ulike informantene. Tolkningene kan dermed bli lite enhetlige og få begrenset gyldighet. Den vanligste presentasjonsformen i forbindelse med kvalitative data består i å illustrere ved hjelp av sitater. Generelle poenger, resonnementer, begreper eller kategori­ er blir eksemplifisert, utdypet og forklart ved at relevante sitater fra datamaterialet blir valgt ut og stilt sammen på den mest hensiktsmessige måten. Gjennom sitater kan beskrivelsene både bli detaljerte og nyanserte, men fram­ stillingen kan også virke uoversiktlig og omstendelig. Kvantitative data gir god innsikt, mens kvalitative data gir god oversikt. Grunnen til det er at kvalitative data tar sikte på å gi en mer eller mindre helhetlig forståelse.

280

Har vi målt det vi tror, og er målingene nøyaktige nok? Vi måler temperaturen i en kopp kaffe ved å stikke et ter­ mometer ned i koppen. Så leser vi av termometeret og sier at vi kjenner temperaturen til kaffen. Men vet vi hvordan et termometer virker, kan vi få betenkeligheter. Vi vet blant annet at termometeret også registrerer sin egen temperatur, og vi må gå ut fra at termometerskalaen er korrekt. Disse problemene får vi i alle måleprosedyrer. I eksempelet med kaffen er det imidlertid lett å finne mulige feilkilder. Vi kan dermed stille krav til målingen, for eksempel at termo­ meteret skal være korrekt justert, og at det skal ha stått et visst tidsrom i koppen med kaffe før vi leser av. I forbindelse med sosiologiske målinger kan det være tilsvarende problemer, men det er ofte vanskeligere å finne feilkildene. Det er heller ikke så lett å fastslå hvor mye feil­ kildene har å si. Det er vanskeligere å måle holdninger og væremåter enn for eksempel temperatur, og derfor er resul­ tater av sosiologiske målinger ofte gjenstand for intense diskusjoner. I alle undersøkelser kan det forekomme tilfeldige unøy­ aktigheter. Intervjueren kan misforstå et svar eller krysse av i gal rubrikk på et spørreskjema. Under databehandling­ en kan en både kode galt og trykke på gal tast når en legger inn data. Forskere legger derfor stor vekt på å gjøre inn­ samlingen av data mest mulig pålitelig. De ønsker også at det målet de benytter, skal fange opp den egenskapen de er interessert i. Det vil si at målingen har gyldighet. En tredje feilkilde under måleprosessen er at de som har blitt under­ søkt, kan bli påvirket av selve undersøkelsen.

Gyldighet og pålitelighet Gyldighet sier noe om at måleprosedyren måler det den er ment å måle. Vi kan for eksempel tenke oss at en forsker bruker antall fraværsdager som mål på vantrivsel på skolen. Her kan vi innvende at selv om fravær kan komme av van­ trivsel, er grunnen som regel sykdom eller andre ting som har lite å gjøre med om en trives på skolen eller ikke. En elev kan derfor ha høyere fravær enn en annen og likevel trives bedre. I dette tilfellet føler vi umiddelbart at målet som er valgt, ikke dekker den egenskapen vi ønsker å stu-

281

Noen ledd i forskningsprosessen som kan gi opphav til svekket pålitelighet utsending av spørreskjema

Blir ens intensjoner med spørsmålene forstått?

Hvilken situasjon er svareren i? Blir svaret plassert rett i spørreskjemaet?

Kommer mønsteret i materialet til uttrykk i vår gruppering av svarene?

------- Er en nøyaktig?

Har en lest mer ut av dataene enn de gir grunnlag for?

dere. Mangel på gyldighet kan ha å gjøre med at målet vi bruker, er for vidt eller for snevert. Når det er for vidt, fanger det opp flere egenskaper enn det vi er interessert i. Er det for snevert, dekker det bare deler av det vi er interes­ sert i å fange opp. Pålitelighet sier noe om i hvilken grad måleprosedyren er stabil i ulike målesituasjoner. I et kvantitativt opplegg vil det si om den gir samme svar uansett hvor og når den blir utført. Et spørsmål er mest pålitelig når variasjoner i svarfordelinger over tid kan komme av tilfeldigheter og ikke måten spørsmålet er formulert eller utformet på. Når det gjelder påliteligheten til data, undersøker vi hvor store utslag unøyaktigheter kan ha gitt. Unøyaktigheter når det gjelder innsamling og bearbeiding av data, kan vi avsløre når vi gjentar målingene og ser om vi får det sam­ me resultatet. Når det gjelder gyldigheten, er spørsmålet om vi måler det vi er interessert i å få vite noe om. Det blir et vurderingsspørsmål, og forskeren må stole på sitt eget skjønn.

282

Hvordan bedre nøyaktigheten? Risikoen for at det skal bli unøyaktigheter, er avhengig av kvaliteten på det måleinstrumentet en bruker. I en intervju­ undersøkelse er for eksempel utformingen av spørsmålene viktig. Dersom intervjueren spør om inntekten til infor­ mantene, kan ulike intervjuere oppfatte på forskjellig måte hva som ligger i inntekt, og dermed få ulike svar fra de samme informantene. Hvis det derimot blir presisert at spørsmålet gjelder netto skattbar inntekt for hele husstan­ den som informanten tilhører, er spillerommet for person­ lig skjønn hos intervjueren langt mer begrenset. Dermed øker sjansen for at ulike intervjuere kommer fram til sam­ me resultat. En presis definisjon av hva en er ute etter, er derfor ofte nødvendig. For det andre er nøyaktigheten i målingene avhengig av hvor godt opplært og trenet medarbeiderne i en undersøkel­ se er. Det blir stilt større krav til intervjuerne når de bruker åpne spørsmål, enn når spørsmålene har faste svaralternati­ ver. Erfaringer fra norske meningsmålinger har vist at intervjuere ofte gir seg liten tid til å skrive svarene ned slik informantene formulerer dem. Ofte registrerer de bare stikkord, slik at de som skal klassifisere svarene etterpå, får problemer, og det er lett å gjøre feil. Når utvalget er lite, får unøyaktigheter under innsam­ lingen og bearbeidingen av data store konsekvenser for resultatene av undersøkelsen. Men er utvalget stort, regner vi med at feil i en retning gjeme blir oppveid av andre målefeil i en annen retning.

Undersøkelseseffekter: Blir det vi undersøker, påvirket? En har oppdaget at de som blir undersøkt, kan endre sin oppførsel og bli påvirket av det å være med i en undersø­ kelse. En av de første gangene en så det, var ved den ame­ rikanske bedriften Hawthorne, som vi leste om i kapittel 7. Undersøkelsen der gikk ut på å se om arbeidsforholdene hadde betydning for produktiviteten. En oppdaget at uan­ sett hva som skjedde med arbeidsforholdene, så bare økte produktiviteten. Det som i første rekke påvirket ytelsene til arbeiderne, var selve undersøkelsessituasjonen. En slik undersøkelseseffekt blir ofte kalt «Hawthome-effekten». 283

I intervjuundersøkelser har vi flere typer av mulige påvirkninger. Intervjueren kan gjennom sin oppførsel eller gjennom ytre kjennetegn påvirke svarene som blir gitt. Vi kan vel tenke oss at hvis intervjueren har på seg palestinaskjerfet sitt når han eller hun er ute og intervjuer om hold­ ninger til konflikten i Midtøsten, kan det påvirke de svare­ ne folk gir. Dette kaller vi intervjueffekter. Spørsmålseffekt eller ledende spørsmål vil si at måten spørsmålet er formu­ lert på, øker sjansen for å få et bestemt svar.

Representativitet og generalisering Gjennom sosiologiske undersøkelser ønsker en ofte å få kunnskap om store grupper i samfunnet, men det kan være vanskelig å undersøke alle personene i gruppen. Derfor blir en slik undersøkelse gjeme en utvalgsundersøkelse. Det kan reise spørsmål om hvor representativt utvalget er for befolkningen som helhet. Har en trukket ut et tilfeldig utvalg, går en ut fra at utvalget avspeiler forholdene i hele befolkningen. Det er også mulig ved statistiske metoder å fastslå med hvor stor sikkerhet resultatene fra utvalgsun­ dersøkelsen avspeiler forholdene i hele befolkningen. Har en derimot trukket ut et ikke representativt utvalg, ved for eksempel å bruke telefonkatalogen eller ved å intervjue folk på gata, har en ingen mulighet for å vite i hvilken grad resultatene avspeiler forholdene i hele befolkningen. Ikke alle har telefon, og de som ikke har det, er ikke et tilfeldig utsnitt av befolkningen. Heller ikke alle er like mye ute på gata, og dermed oppfyller heller ikke et slikt utvalg krave­ ne til representativitet. Ved generalisering mener vi at resultatene fra en under­ søkelse blir tillagt gyldighet ut over de personene som er undersøkt. Men gyldighetsområdet kan ikke trekkes for vidt. Levekårsundersøkelsen i Norge er for eksempel ikke gyldig for Danmark eller England. Mulighetene for å gene­ ralisere er på denne måten ofte mye mer begrenset ved sosiologiske undersøkelser enn ved fysiske eller kjemiske undersøkelser. Det er ingen grunn til å tro at sølv har for­ skjellige egenskaper i New York og Oslo.

284

SAMMENDRAG Vitenskapsteori handler om grunnleggende prinsipper for hvor­ dan vitenskap bør drives. Disse prinsippene ligger forut for val­ gene samfunnsforskerne tar når de skal velge metoder. POSITIVISMEN har som forutsetning at samfunnet fungerer på samme måte som naturen og den fysiske omverden. Samfunnet ses på som en «ting» eller som en maskin, som kan måles, veies og beskrives uavhengig av den som observerer. FENOMENOLOGIEN legger vekt på det unike ved sosiale feno­ mener. Fenomenologien er opptatt av hvordan folk fortolker seg selv, hverandre og den situasjonen de befinner seg i. I KRITISK TEORI settes gjerne fokus på forhold som sosial ulikhet, under­ trykkelse, konflikt, sosiale endringer, fordeling av inntekt og makt. Kritiske sosiologer vil vite hvordan folk oppfatter sine pro­ blemer, for deretter å kunne si noe om hvordan «ting» bør være. Metodelæren gir samfunnsforskeren råd om hvordan data om samfunnet kan samles inn, behandles og analyseres. Vi skiller mellom to hovedtyper av metode: KVANTITATIV og KVALITATIV metode. Problemstillingene i et kvantitativt opplegg dreier seg ofte om ulike typer STATISTISKE GENERALISERINGER. Formålet er gjerne å gi en oversikt over større grupper. Opplegget for kvanti­ tative opplegg er fastlagt før datainnsamlingen starter, og det kan ikke endres i løpet av undersøkelsen. I et kvalitativt opplegg er formålet ofte å beskrive totale situasjoner, og opplegget kan endres i løpet av datainnsamlingen. Forskerne har gjerne et nært forhold til kilden i et kvalitativt undersøkelsesopplegg. SEKUNDÆRDATA er data som er frambrakt uavhengig av undersøkelsen. PRIMÆRDATA er data som er samlet inn spesi­ elt for den aktuelle undersøkelsen: En kan foreta observasjoner som gir data om hvordan visse sosiale situasjoner forløper, eller oppsøke bestemte personer og intervjue dem eller sende dem et spørreskjema i posten. Det vil ofte være helt umulig å observere, intervjue eller sende et spørreskjema til alle som inngår i problemstillingen. Derfor må det trekkes UTVALG. Vi kan for eksempel benytte oss av tilfeldig utvelging, systematisk utvelging, KLYNGEUTVELGING eller skjønnsmessig utvelging. GYLDIGHET sier noe om at måleprosedyren måler det den er ment å måle. PÅLITELIGHET sier noe om i hvilken grad målepro­ sedyren er stabil i ulike målesituasjoner. Med GENERALISERING mener vi at resultatene fra en undersøkelse tillegges gyldighet utover de personene som er undersøkt.

285

SPØRSMÅL 1 2 3 4

5 6 7 8 9

10 11

12

13 14 15

Hva er vitenskapsteori? Forklar hva som menes med at tilhengerne av positivismen ser på naturvitenskapen som idealet for samfunnsvitenskapen. Forklar hvorfor fenomenologien ofte blir kalt hverdagsforskning. I kritisk teori er en opptatt av hvordan «ting» bør være. Forklar hva som menes med dette. Hva er metode? Hva kjennetegner a) kvalitative data b) kvantitative data? Gi noen eksempler på sekundærdata. Hvis du ønsker å benytte primærdata i en undersøkelse, hvilke framgangsmåter kan du benytte da? Hva er fordelene og ulempene ved kvantitative undersøkelses­ opplegg? Hva er fordelene og ulempene ved kvalitative undersøkelses­ opplegg? Nevn noen sentrale krav til spørsmålsformuleringen i intervjuer og spørreskjemaer. Forklar hvorfor en ofte bare undersøker et utvalg av de undersø­ kelsen tar sikte på å si noe om. Redegjør også for de ulike type­ ne av utvalg vi kan benytte oss av. Har kvantitative data sin styrke i pålitelighet eller gyldighet? Hva ligger i begrepet undersøkelseseffekter? Hva er generalisering?

OPPGAVER 1

2

3

286

Du skal undersøke problemstillingen: Er det noen forskjell mel­ lom jenter og gutter når det gjelder å sitte i russestyret? Hvem (eller hva) ville du bruke som informanter? Hva ville du samle inn data om? Hvilken framgangsmåte ville du benytte? Du har fått i oppdrag å gjennomføre en undersøkelse av hvor mange av elevene i ungdomsskolen som røyker. Oppdragsgiveren foreslår at det legges ut skjemaer på alle sko­ ler, og at elevene oppfordres til å ta dem med hjem og fylle dem ut. Drøft hvilke svakheter du ser ved et slikt opplegg. Du planlegger en undersøkelse av tv-seervaner, som du vil gjen­ nomføre ved hjelp av telefonintervjuing. Det skal trekkes tilfeldig telefonnummer fra katalogen, og den personen som sist hadde fødselsdag blant alle familiemedlemmene over 15 år, skal inter­ vjues. Under intervjuingen hender det ofte at den personen som skulle intervjues, ikke er til stede. Vurder hvordan det kan tenkes å påvirke sammensetningen av utvalget og resultatene hvilken framgangsmåte som velges i denne situasjonen:

4

5

6

Du ringer tilbake flere ganger inntil du treffer den som egentlig skulle vært intervjuet (ingen erstatning). Du intervjuer en annen person i samme familie (erstatning innen­ for familien). Du ringer nye nummer inntil du treffer hjemme den personen som hadde fødselsdag sist (erstatning med ny familie). Drøft mulige fordeler og ulemper ved bruk av foreliggende mate­ riale. Gjør rede for noen hovedtyper av opplegg for datainnsamling ved hjelp av observasjon. Drøft mulige fordeler og ulemper ved å bruke aktiv i stedet for passiv observasjon. En gruppe studenter vil undersøke om mannlige og kvinnelige elever opptrer ulikt under gruppearbeid når det gjelder å ta initia­ tiv, gi kritikk, uttrykke ros osv. Vurder hva slags opplegg de skal bruke. Skisser hvordan denne problemstillingen kunne undersøkes ved hjelp av ikke-deltakende, passivt deltakende og aktivt deltakende observasjon. Hvilket opplegg mener du gir best mulighet for å unngå undersøkelseseffekter? Hva slags opplegg for intervju eller spørreskjema mener du ville være best egnet for å samle inn data for å belyse hver av pro­ blemstillingene nedenfor: mannlige elevers holdning til likestilling mellom kjønnene i yrkesog familieliv. hvordan medlemmer av ulike befolkningsgrupper disponerer fritiden sin.

FELTOPPGAVER 1

Kinokulturer Kinoen er ofte karakterisert som «drømmefabrikken», en arena der publikum gjennom sterke visuelle virkemidler drømmer seg bort fra hverdagen til fjerne eksotiske miljøer eller til opplevelser som ligger fjernt fra deres egen hverdag. Noen vil kanskje hevde at kinofilmen først og fremst er et middel til å oppnå innsikt og forståelse og til å bevisstgjøre om viktige temaer. Andre går på kino for å få spenning eller la seg underholde. Det er vanlig å gå ut fra at ulike filmsjangere tiltrekker seg for­ skjellig publikum. Ulike filmer tiltrekker seg folk fra ulike sosiale miljøer, alt etter hvilke motiver de har for å gå på kino. Vi kan derfor også anta at publikums vurderinger av og forventninger til filmen de velger, varierer mellom ulike filmsjangere. Dere skal bruke intervju som metode (gjerne i kombinasjon med observasjon) og sammenlikne publikum ved to eller flere ulike filmsjangere. Undersøk antakelsene ovenfor og diskuter pro­ blemstillinger, spørsmålsformuleringer og framgangsmåter. Til slutt skal dere legge fram for klassen erfaringer og problemer fra feltstudien sammen med funn og konklusjoner av undersø­ kelsen.

287

288

2

Motiver for valg av fag Den videregående skolen tilbyr flere ganske ulike retninger, både når det gjelder det faglige innholdet og yrkesmuligheter. Vi kan anta at de store forskjellene mellom studieretningene også viser seg i forskjeller mellom elevene, for eksempel når det gjelder motiver for valg av fag, forventninger til fagene og til framtidige studie- og yrkesmuligheter. Dere skal bruke intervju som metode og sammenlikne elever ved to ulike studieretninger på videregående skole (for eksempel yrkesfaglig og allmennfaglig). Undersøk antakelsene ovenfor og diskuter problemstillinger, spørsmålsformuleringer og fram­ gangsmåter. Til slutt skal dere legge fram for klassen erfaringer og problemer fra feltstudien sammen med funn og konklusjoner av undersø­ kelsen.

3

Syn på «dagens ungdom» Det er en nokså vanlig oppfatning at eldre opplever dagens ung­ dom som «uhøflige, uflidde og støyende», og at ungdommen da de selv var unge, var høflige kvinner og menn som spilte penere musikk og gikk penere kledd. Er dette bare en utslitt myte, eller har eldre faktisk litt negative holdninger til dagens ungdom? Hva mener unge selv om dagens ungdom og dagens ungdomskultur? Dere skal bruke intervju som metode for å studere forskjeller mellom de oppfatningene unge og eldre har av «dagens ung­ dom» og av dagens ungdomskultur. Undersøk antakelsene ovenfor og diskuter problemstillinger, spørsmålsformuleringer og framgangsmåter. Til slutt skal dere legge fram for klassen erfaringer og problemer fra feltstudien sammen med funn og konklusjoner av undersø­ kelsen.

4

Sosiale normer Kafeer, konditorier, gatekjøkken og puber er eksempler på noen sosiale arenaer som dekker mange ulike behov: tilfredsstillelse av sult og tørst, sosialt samvær, møtested, flørting, et sted å lese avisa osv. Alt etter de ulike grunnene til at folk går på slike sosia­ le møtesteder, kan vi forvente ulik oppførsel. Vi kan likevel gå ut fra at det finnes noen mer eller mindre tydelige faste normer for samvær på de ulike kafeene eller gatekjøkkenene (på grunn av ulik aldersfordeling, ulik kjønnsfordeling osv.). Dere skal bruke observasjon som metode for å studere de domi­ nerende normene for sosialt samvær på to eller flere på forhånd antatt ulike, sosiale møtesteder. Diskuter problemstillinger og ulike framgangsmåter. Til slutt skal dere legge fram for klassen erfaringer og problemer fra feltstudien sammen med funn og konklusjoner av undersø­ kelsen.

5

Sjekking og flørting Diskoteker og andre utesteder er en kjent arena for sjekking og flørting blant ungdom. Vi kan gå ut fra at det er en forskjell mel-

lom hvordan jenter og gutter sjekker og flørter, og hvordan de prøver å tiltrekke seg hverandres oppmerksomhet. Er det for eksempel en ulik kultur blant gutter og blant jenter på dette området? Dere skal bruke observasjon som metode for å studere forskjel­ ler mellom måten gutter og jenter flørter og sjekker på. Finn ut om det er ulike normer blant guttene og blant jentene for hvor­ dan en nærmer seg det motsatte kjønn, og for hvordan en prø­ ver å tiltrekke seg oppmerksomhet. Diskuter problemstillinger og ulike framgangsmåter. Til slutt skal dere legge fram for klassen erfaringer og problemer fra feltstudien sammen med funn og konklusjoner av undersø­ kelsen.

289

ORDFORKLARINGER Positivismen: En vitenskapsteori som har som utgangspunkt at det er mulig å finne lovmessigheter i samfunnet. Målbare fakta er det viktigste, og naturvitenskapen er idealet for samfunnsvitenskapen.

Fenomenologi: En vitenskapsteori som legger vekt på det unike ved sosiale fenomener. Den er opptatt av enkelt­ menneskets egen fortolkning av situasjonen og ikke av målbare fakta.

Kritisk teori: En vitenskapsteori som fokuserer på hvordan folk oppfatter sine problemer. Den er ikke bare opptatt av å finne ut hvordan noe er, men vil også si noe om hvordan forhold i samfunnet bør være. Metode: En metode er et redskap, en fram­ gangsmåte og et middel for å løse problemer og komme fram til ny kunnskap. Et hvilket som helst middel som tjener dette formålet, hører med i arsenalet av metoder. Kvantitativ metode: En metode som fokuserer på målbare opplysninger som uttrykkes ved hjelp av tall eller mengdestørrelser. Til slutt analyseres tallmaterialet.

Kvalitativ metode: Ordet kvalitativ viser

290

til egenskapene ved fenomener. Kvalitative metoder beskriver nyansert «det som finnes», og er mindre opptatt av hvor ofte det finnes (tallmateriale).

Sekundærdata: Data som har kommet fram uavhengig av en undersøkelse. Dette kan for eksempel være data som er sam­ let inn av Statistisk sentralbyrå.

Primærdata: Data som er samlet inn spesielt for en undersøkelse. Utvalgsundersøkelse: Ofte vil det være umulig å observere, intervjue eller sende spørrreskjema til alle som er omfattet av problemstillingen. Da må en trekke et utvalg som er representativt.

Representativitet: Hvis en for eksempel foretar en utvalgsundersøkelse av 2000 personer, mens den gruppen en ønsker å si noe om, er hele Norges befolkning. Da er det viktig at gruppen på 2000 personer er representativ for hele Norges befolkning. Generalisering: Resultatene fra en under­ søkelse blir tillagt gyldighet ut over de personene som er undersøkt.

Læreplan: 2SK Sosiologi og sosialantropologi Innledning

Toleranse, kritisk sans, reflekterte hold­ ninger, evne til å treffe bevisste valg og delta aktivt i samfunnslivet er viktige ele­ menter i samfunnskunnskap. Videre er det et mål for faget at elevene skal kunne engasjere seg i samfunnsproblemer som de kan kjenne igjen fra sin egen virkelig­ het eller fra nyhetsbildet, og som berører sentrale verdier. Faget skal gi grunnleg­ gende kunnskaper og samtidig være åpent for diskusjon og vurdering av den løpende samfunnsdebatten. En forutset­ ning er at elevene kan benytte kildemate­ riale, og at de får opplæring og øvelse i å bruke informasjonsteknologi. Opplæringen i samfunnskunnskap (2SK), sosiologi og sosialantropologi, skal gi forståelse for hvorfor vi handler

som vi gjør, hvordan vårt eget og andres samfunn er bygd opp, og hvordan sentrale samfunnsoppgaver blir løst i ulike sam­ funn. Sosiale systemer som familie, skole og bedrifter ivaretar slike samfunnsopp­ gaver og setter grenser for menneskers handling, men samtidig kan menneskene også påvirke og forandre måten de sosia­ le systemene fungerer på. Alle samfunn bygger på et felles grunnlag av normer og verdier som alltid vil være i endring. Dessuten vil det alltid forekomme ulike former for avvik. Menneskelig samkvem er basert på bytte og fordeling av goder og byrder, og i denne fordelingsprosessen kan det oppstå sosiale konflikter, der de grupper som har størst innflytelse som oftest vil få ivaretatt sine interesser.

Felles mål for studieretningsfaget samfunnskunnskap Elevene skal: • ha kunnskaper om begreper, modeller og arbeidsmetoder som er sentrale i samfunnsfagene • kunne drøfte samfunnsspørsmål ut fra ulike politiske, økologiske, kulturelle, økonomiske og etiske perspektiver • utvikle evne til å se og formulere problemstillinger og kunne finne og strukturere informasjon ut fra en problemstilling • ha kunnskaper om hvordan samfunn er bygd opp, ha innsikt i viktige samfunnsprosesser og kunne sammenligne ulike kulturer • kunne påvise sammenhenger mellom politiske beslutninger lokalt, nasjonalt og globalt • ha kunnskaper om samspillet mellom individ og samfunn, kunne drøfte hvordan mennesket kan forme egen utvikling og ta samfunnsansvar • utvikle evne til å forstå og møte konflikter som oppstår mellom mennesker med ulik etnisk bakgrunn • kunne delta i diskusjoner om sentrale samfunnsspørsmål og utvikle evnen til kritisk tenkning • utvikle gode arbeidsvaner og kunne ta ansvar for egen læring og kunne samarbeide med andre • kunne bruke samfunnsvitenskapelige metoder i praktisk feltarbeid for å samle, bearbeide, organisere og presentere stoff som belyser viktige samfunnsspørsmål • kunne bruke informasjonsteknologi som hjelpemiddel til å få kunnskap om faglige problem­ stillinger

291

Samfunnskunnskap (2SK) - sosiologi og sosialantropologi

MÅL1

2d

Elevene skal kjenne samfunnsvitenskapelige tenkemåter og metoder, kunne bruke de arbeidsredskapene som samfunnsfagene benytter og kunne ta stilling til etiske proble­ mer i samfunnsforskningen

Hovedmomenter Elevene skal 1 a ha kjennskap til framveksten av samfunns­ vitenskapene nasjonalt og internasjonalt 1b ha kunnskap om noen sentrale forklarings­ modeller og teorier i samfunnsvitenskape ­ ne 1c kunne bruke samfunnsvitenskapelige metoder til å gjennomføre mindre undersø­ kelser og kunne peke på feilkilder ved slike undersøkelser 1 d kunne kritisk vurdere resultater av under­ søkelser

MÅL 2 Elevene skal ha kunnskaper om hvordan sosialiseringsprosessen former individets personlige og sosiale utvikling. De skal ha kjennskap til samspillet mellom individ og samfunn og kunne vurdere ulike former for avvik

Hovedmomenter Elevene skal 2a kunne bruke grunnleggende begreper knyttet til sosialisering 2b kunne drøfte hvordan sosial adferd kan være knyttet til ulike former for kommuni­ kasjon 2c ha kunnskap om og kunne forstå hvordan familie, venner, skole, massemedia, arbeidsplass og religiøse samfunn påvirker og former individet

292

2e

2f

2g

2h

kunne drøfte hvordan sosialiseringsfakto­ rer som subkulturer, organisasjoner, gjeng­ er og nærmiljø kan forme individet kunne drøfte hvordan enkeltmennesket kan påvirke sine sosiale omgivelser ha kunnskaper om hvorfor sosial konflikt og sosialt avvik oppstår og kunne drøfte ulike måter å møte sosiale konflikter på kunne gjøre rede for ulike former for krimi­ nalitet og kjenne til samfunnets reaksjons­ system overfor kriminelle kunne drøfte virkninger av ulike straffemetoder og kunne gjøre rede for ulike former for kriminaiforebyggende tiltak

MÅL 3 Elevene skal ha kunnskaper om hvordan uli­ ke samfunn er bygd opp og endrer seg og kunne sammenligne ulike kulturer Hovedmomenter Elevene skal 3a ha kunnskaper om hvordan ulike samfunn ivaretar grunnleggende menneskelige behov og kunne gjøre rede for hvordan disse kan bli ivaretatt av sosiale systemer i ulike kulturer 3b kunne gjøre rede for faktorer som kan bidra til å opprettholde og endre et sam­ funn 3c kunne gjøre rede for religionenes, ideologi­ enes og vitenskapens samfunnsmessige betydning 3d kunne gjøre rede for ulike oppfatninger av begrepet kultur og hvordan kulturbegrepet kan brukes til å forstå og analysere sosiale relasjoner innen og mellom grupper 3e kjenne til framveksten av Norge som et flerkulturelt samfunn og kunne drøfte årsa­ ker til dannelse av fordommer 3f kunne drøfte forholdet mellom storsamfun­ net og samer i Norge

MÅL 4 Elevene skal kunne vurdere sammenhengen mellom produksjon og samfunnsendring og kunne drøfte arbeid og produksjon i et inter­ nasjonalt, økologisk, økonomisk og sosialt perspektiv Hovedmomenter Elevene skal 4a ha kjennskap til sammenhengen mellom ressurstilgang, produksjon og teknologi og kunne gjøre rede for miljømessige konse­ kvenser av vår tids produksjons- og forbrukermønster 4b ha kjennskap til framveksten av kunnskaps- og informasjonssamfunnet og kun­ ne gjøre rede for virkninger av utviklingen 4c kjenne til hovedtrekkene ved arbeidsliv og arbeidsmarked i Norge og kunne se hjem­ lige forhold i et internasjonalt perspektiv 4d ha kjennskap til hvordan lønnsdannelse skjer og kunne drøfte hvordan lønnsskiller oppstår og opprettholdes 4e ha kjennskap til kvinners rolle i arbeids­ livet og kunne drøfte kjonnsdeling i arbeidsmarkedet 4f kunne gjøre rede for sentrale organisa­ sjonsteorier 4g kunne vurdere hva som kjennetegner et godt arbeidsmiljø

Vurdering i samfunnskunn­ skap Standpunktkarakter

Det gis én standpunktkarakter i sosiologi og sosialantropologi, én i norsk og inter­ nasjonal politikk og én i sosialkunnskap. Vurdering av prosjektarbeid skal inngå i standpunktkarakteren.

Eksamen i samfunnskunn­ skap (2SK): Elevene kan trekkes ut til muntlig eksa­ men. Eksamensoppgavene utarbeides lokalt etter sentrale retningslinjer.

MÅL 5 Elevene skal ha kunnskaper om makt- og bytteforhold og forstå hvordan sosial ulikhet oppstår Hovedmomenter Elevene skal 5a ha kjennskap til ulike oppfatninger av makt og former for maktanvendelse på ulike nivåer i samfunnet 5b kjenne til ulike prinsipper for fordeling og kunne se fordeling som en grunnleggende politisk og økonomisk prosess knyttet til makt og beslutninger 5c kunne bruke lagdelings- og klassemodeller i analyse av sosial ulikhet og mobilitet 5d kunne gjøre rede for sosial ulikhet ut fra kjønn, alder, etnisk og sosial tilhørighet

293

Forslag til videre lesing KAPITTEL 2 Goffman, Erving (1992): Vårt rollespill til daglig. Oslo; Pax Forlag. Østerberg, Dag (1994): Sosiologiens nøkkelbegreper. Oslo; Cappelen. KAPITTEL 3 Engelstad, Fredrik og Østerberg, Dag (1995): Samfunnsformasjon. Kapittel 1 og 2. Oslo; Universitetsforlaget. Martiniussen, Willy (1991): Sosiologisk analyse. Del II. Oslo; Universitetsforlaget. KAPITTEL 4 Mead, George Herbert (1976): Medvetandet, jaget och samhållet. Lund; Argos. Nielsen, Harriet Bjerrum (1981): Små piger, søde piger, stillepiger. Om pigesosialisering. Sosiologi i dag nr. 3 4. KAPITTEL 5 Giddens, Antony (1997): Sociology. Kapittel 5, Gender and Sexuality. Cambridge; Polity Press. Tennen, Deborah (1992): Det er ikke det jeg sier! Oslo; Cappelen.

KAPITTEL 6 Fredrik Barth: Andres liv og vårt eget. Gyldendal 1995. Ame Martin Klausen: Kultur. Mønster og kaos. Ad Notam Gyldendal. 1995. Thomas Hylland Eriksen: Små steder - store spørsmål. Universitetsforlaget 1993. KAPITTEL 7 Norge som flerkulturelt samfunn. Et undervisningsopp­ legg, Kommunaldepartementet/Utlendingsdirektoratet, 1992. Flyktninger i Norge. Myter, fakta, følelser, (undervisningsopplegg for videregående skole). Utlendingsdirektoratet, 1996. Fakta om innvandrere ogflyktninger 1997, Utlendingsdirektoratet 1997. Inger Lise Lien: Ordet som stempler djevlene, Aventura 1997. Long Litt Woon: Fellesskap til besvær. U-forlaget 1995. Bakke & Saugstad: Innvandring, fakta og problemer. Ad Notam Gyldendal, 1993. Odd Mattis Hætta: Samene. Historie, kultur, samfunn. Grøndahl Dreyer Forlag, 1994.

KAPITTEL 8 Durkheim, Émile (1993): Selvmordet. Oslo; Gyldendal Norsk Forlag. Birkeland, Åsmund (1992): Karl Marx. Arbeid.

294

Kapital. Fremmedgjøring. Oslo; Falken Forlag. Weber, Max (1995): Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Oslo; Pax Forlag A/S. Ritzer, George (1992): Sociological Theory. Kapittel 7, Talcott Parsons' Structural Functionalism. New York; McGraw-Hill, Inc. Habermas, Jiirgen (1990): Komunikativt handlande. Tekster om språk, rationalitet och samhålle. Del IV. Goteborg; Daidalos. KAPITTEL 9 Elden, Max m.fl. (1987): Mennesker i arbeid. Oslo; Universitetsforlaget. Vennerød, Christian (1983): Arbeid mindre - lev mer. Oslo; Universitetsforlaget.

KAPITTEL 10 Aubert, Vilhelm (1987): Sosiologi 1. Sosialt samspill. Konflikt, kapittel 10. Oslo; Universitetsforlaget. Coser, Lewis (1984): Konflikt som integrasjon. I: Dag Østerberg (red.): Handling og samfunn. Oslo; Pax Forlag A/S. Hernes, Gudmund (1990): Makt og avmakt. Oslo; Universitetsforlaget. Weber, Max (1990): Makt og byråkrati. Oslo; Gyldendal Norsk Forlag. KAPITTEL 11 Christie, Nils (1993): Hvor tett et samfunn? Oslo; Universitetsforlaget. Ericsson, Kjersti (1984): Mors nest beste barn. Ungdom, rusgift og kriminalitet. Oslo; Universitetsforlaget. Ericsson, Kjersti (1982): Alternativ konfliktløsning. Oslo; Universitetsforlaget. Foucault, Michel (1977): Det moderne fengslets historie. Oslo; Gyldendal Norsk Forlag.

KAPITTEL 12 Hernes, Gudmund (1974): Om ulikhetens reproduk­ sjon. Side 231-252. I: Iforskningens lys. NAVF. Nordli Hansen, Marianne (1991): Sosiale utdannings­ forskjeller. Hvordan er dette forklart? Hvordan bør de forklares? I: Tidsskrift for samfunnsforskning. 1991:5. KAPITTEL 13 Hellevik, Ottar (1995): Sosiologisk metode. 2. revider­ te utgave. Oslo; Universitetsforlaget. Grønmo, Sigmund (1985): Datakombinasjoner og analysestrategier. I: Willy Martiniussen m.fl.: Metode på tvers. Trondheim; Tapir. Wadel, Cato (1991): Feltarbeid i egen kultur. FlekkeQord; Seek A/S.

Register allmenndannede 72 allmennprevensjon 234 alternativ straffemetode 237 analyse av sosial ulikhet 242 antirasistisk 138 antropolog 83, 105, 112, 115,139 Araphes 24,61 arbeidervemlovgivningen 183 arbeidsdeling 115,161, 164, 167 arbeidsfellesskap 64,65 arbeidsgiver 174 arbeidsinnvandring 133 arbeidskonflikt 181 arbeidsledighet 136 arbeidsmarkedet 174, 175 arbeidsmarkedstiltak 175 arbeidsmiljøarbeid 187 arbeidsmiljøloven 186,222 arbeidsmiljøutvalg 188 arbeidsorganisasjon 167 arbeidstaker 71, 174 arbeidstakerorganisasjon 200 assimilering 136, 137, 146 asylsøker 134 atferdsmulighet 59 atferdsmønster 18 autoritet 121, 199 avkolonisering 260 avvik 17,29 avviker 26

Barth, Fredrik 94, 110 bedri ftsdemokrati 18 3 Bellona 223 biologisk rolle 34 bistand 263 Brundtlandkommisjonen 192 by- og herredsrett 227 byråkratisk system 169 byråkratiskolen 169 byråkratiteori 156 bærekraftig utvikling 192 Christie, Nils

den onde sirkelen 229 direkte sanksjon 65 diskriminering 138, 143 Durkheim, Emile 152,269 egalitær 162 eksogami 94 ekteskap 78, 90, 92, 93 endogami 94 endring i næringsstruktur etnisk bakgrunn 102 etnisk gruppe 138 etnisk tilhørighet 261 etnosentrisme 109 Evans-Pritchard, Edward

111,275

105

familie og slektskapssystem 50 familie 39, 52, 64, 66, 69, 70, 71,72, 78, 82, 83 familiens funksjon 47 Fangen, Katrine 112 fellesskap 8 feltarbeid 99, 105, 111 feltundersøkelse 274 fengselsvesenet 236 fenomenologi 269 filosofi 15 flerkulturelt samfunn 142 flyktning 134 forbrukersamfunnet 189 fordeling 241 Forliksrådet 227 formalisert sekundærsosialisering 69 formallikhet 254 formell organisasjon 166 formell sanksjon 29 formell struktur 47 forventning 34,46 Freud, Sigmund 87 funksjon 47 fysiologisk kriterie 246 fysisk arbeidsmiljø 185 fysisk maktmiddel 199 føydal produksjonsform 163

207

delingsøkonomi 122 deltakende observasjon demokratisering av arbeidslivet 172

165

generalisering 284 generalisert bytte 120 global fordeling 193 global ulikhet 241,259 globalisering 128, 129

globaliseringsprosess 127 Goffman, Ervin 31,269 Greenpeace 223 gruppe 36, 37, 39, 92 Gullestad, Marianne 103 gyldighet 281

Habermas, Jiirgen 157,269 hagebruker og jordbruker 162 handlingsmønster 102 Hare Krishna-kultur 27 Hawthome-effektens politiske forklaring 171 Hawthome-effektens sosiale forklaring 171 Hawthome-forsøkene 170 hetroseksualitet 87 hierarkisk struktur 47 historie 15 historisk materialisme 153 holdning til kriminalitet 220 homoseksualitet 89 horisontal mobilitet 246 Hovedavtalen 180 human relations-tradisjonen 170, 171, 172 hvitsnippforbryter 224 høyesterett 227

ideell organisasjon 167 ideologisk kriterie 245 ikke-verbal kommunikasjon 19 individperspektiv 242,250 individualprevensjon 234 indoktrinering 64 industrialisert samfunn 13 industriell utvikling 163 informasjonssamfunn 166 innvandrer 131, 138, 142 innvandrerbakgrunn 132 innvandring 127 innvandringspolitikk 135 innvandringsstopp 130 instituering av konflikt 197,206 Institusjon 50 integrerende funksjon 156 integrering 136, 137 interessekonflikt 49,203 interesseorganisasjon 167, 179 intemalisere 63,70 intervjuundersøkelse 275

295

jeger og sanker 161 jeger-og sankergruppe jevnaldrende 68 jus 15

163

kapitalistisk produksjonsform 164 karismatisk herredømme 156 Kinsey, Alfred 87 Kinsey-rapporten 88 kjernefamilie 58 kjønnsforskjell 78, 82 kjønnsidentitet 87 kjønnsnøytral 81 kjønnsrolle 17,34,35 kjønnsrollemønster 82 kjønnssosialisering 80 klasseanalyse 247,248 klassekonflikt 207 klassemodell 249 klasseskille 247 klasseteori 244 kollektiv beskyttelse 135 kommunikasjon 17,19,46,158 kommunikasjonskanal 129 kommunikasjonsmiddel 157 kommunisere 23, 101 kompetanselikhet 255 komplementær rolle 17,33 konflikt 53,206 konflikten på arbeidsmarkedet 204 konflikten på varemarkedet 204 konfliktregulering 197,206 kriminalitet 211,214 kriminalomsorg i frihet 236 kriminell subkultur 231,232 kritisk teori 269 kroppsspråk 19,20,63,67 kryssende forventning 33 krysspress 141 kultur er menneskeskapt 99 kultur 24,25,68,99,100,101, 102, 103, 139,231,260 kulturelt betinget 23 kulturelt mangfold 136 kulturrelativisme 109 kulturteori 252 kulturtradisjon 101 kung san-folket 114 kvalitativ metode 270 kvalitativ undersøkelse 280 kvantitativ analyse 279 kvantitative data 279 kvantitativ metode 270 kvantitativ

296

undersøkelse 274,280 kvinneperspektiv 84 lagdelingsteori 244 lagmannsrett 227 Landsorganisasjonen 180 Levi-Bruhl, Lucien 105 Lien,Inger Lise 139 likestillingspolitikk 178 lønnsarbeider 164

makrososiologi 45 maksimumsstraff 214 makt 121 maktbalanse 91 maktrelasjon 49 mannsdominans 78 mannsperspektiv 84 Manusfolket 24 Marx, Karl 153,244,269 massemedie 73,74 materielt kriterie 244 matriarkat 83 Mayo, Elton 170 Mead, Georg Herbert 75, 269 mekanisk solidaritet 153 metode 270 midlertidig gruppe 37 mikrososiologi 45 miljøkriminalitet 222 miljøproblem 128 miljøvern 193 minoritet 136 moderne kriminalitet 221 monogami 94 mulighetsteori 232 Mundugumorfolket 24 mønster 18,45,47 mønsterbevarende funksjon 157 måloppfyllende funksjon 156

Naskapi-indianer 114,118 Natur og Ungdom 223 Naturvernforbundet 223 negativ sanksjon 25, 29 nettoinnvandring 131 norm 25, 26, 28, 34, 46, 72, 102,252 norm, verdi og forventning 17 normen om full sysselsetting 175 normkilde 53 normstruktur 274 Ny-Guinea 60,94 næringsgrunnlag 162 Næringslivets Hoved­ organisasjon (NHO) 180 næringsstruktur 166

observasjon 274 observasjonsteknikk 12 offentlig forbruk 190 offentlig tjeneste 160 offisiell grunn til straff 234 oppbevaringsfunksjon 69 oppdragelsesmønster 66 opphold på h um an i tært grunn lag 135 organisasjon 103 organisasjonskultur 173 organisk solidaritet 153 overbygning 154 overføringsflyktning 134 overgangsritual 54 Parsons, Talcott 156,269 partnerskapsloven 90 partnervalg 93 pastoralist 163 patriarkat 84 pedagogikk 14 permanent gruppe 37 politisk institusjon 51 politisk system 82 polygami 94 positiv sanksjon 26, 29 positivisme 268 primærdata 272,274 primærgruppe 38 primærnæring 165 primærsosialisering 62,63 produksjon 160 produksjonsforhold 153 produksjonsform 13, 160, 161, 166 produksjonsmiddel 153, 160, 244 prosess 45 prostitusjon 91 psykologi 14 psykososialt arbeidsmiljø 185 pålitelighet 282 påtalemyndighet 224

rangordning 117 rasisme 137, 138, 139 rasjonelt-legale herredømme referansegruppe 39,40 registrerte lovbrudd 215 religiøs institusjon 51,52 representativ oversikt 279 representativitet 284 reproduksjon 160 ressurslikhet 255 resultatlikhet 258

156

ritual 24, 173 rolle 17,30,32,33,45 rolleatferd 17,32 rollebegrep 33 rolleinnehaver 32,46 rollekonflikt 33, 34, 46, 49 rollespill 31 Rousseau, Jean Jacques 104

same 127, 142, 143 sametinget 147 samfunnets institusjoner 44 samfunnsfag 8, 9, 11. 12, 13 samfunnsgruppe 59 samfunnsinstitusjon 155 samfunnsklasse 154 samfunnsstruktur 64 samfunnstjeneste 237 samfunnsvitenskapelig metode 268 samhandle 36,39 samisk identitet 146 samisk kultur 144,146 sammenlikning 108 sanksjon 17,29,49 sanksjonsmiddel 48 scientific managementteorien 168, 170 segregering 136, 137 seksualatferd 86, 87, 88 seksualitet 78,86 sekundærdata 271 sekundærgruppe 38 sekundærnæring 165 sekundærsosialisering 62 selvmord 152 skjult observasjon 275 skole- og undervisningssystem 50 skoleverket 70 slektskap 261 slektstilhørighet 94 sosial bevegelse 88 sosial enhet 40 sosialt fellesskap 100,101 sosial forskjell 78 sosial funksjon 44, 47 sosial gruppe 36,99,241, 243,244 sosial klasse 247 sosial konflikt 44, 48, 197, 201 sosial kontakt 60 sosial kontroll 44, 49 sosial læringsprosess 60 sosial mobilitet 245, 246 sosial norm 58

sosial organisering 17,36,115 sosial prosess 11 sosial rolle 30, 34 sosial samhandling 17, 18, 19 sosial struktur 44, 47, 55 sosial ulikhet 241,242 sosial utjevning 69 sosialantropologi 13,45 sosiale behov 170 sosialisering 47, 58, 59, 63, 64, 72 sosialiseringsinstanser 74 sosialiseringsprosess 64,65, 74, 80 sosialt avvik 26,211,212 sosialt fellesskap 8,100,101 sosialt system 40, 44, 45, 48 sosialøkonomi 14 sosiolog 49 sosiologi 13,45,155,156 spesiallov 213 spørreskjemaundersøkelse 277 statsvitenskap 14 stemplingsteori 233 storsamfunn 144, 148 straffebestemmelse 211 straffeloven 213 straffens sosiale funksjon 211,233 struktur 18 strukturell makt 200 strukturert intervjuing 275 survey-undersøkelse 276,277 symbol 75 symbolfunksjon 235 sysselsettingssektor 165 systematisk utvelging 278 systemperspektiv 242,250 Taylor, Frederic 168 tertiærnæring 165 tilfeldig utvelging 278 tilpassende funksjon 156 to hovedbegrunnelser for straff 233 Todafolket 24 tradisjon 64 tradisjonell kriminalitet 213, 217 tradisjonelt herredømme 156 tradisjonelt samfunn 74, 92 Tully River-folket 105,106,107 tvang 199 tverrkulturelt perspektiv 92

uformell sanksjon 29 uformell struktur 47 ulik sosialisering 252 ulik sosialiseringsfaktor 58 ulik type avvik 28 ulik type gruppe 36 ulike former for makt 197, 198, 199 ulike likhetsbegrep 241,254 undersøkelseseffekt 283 ungdomskultur 71 universell 26 uoffisiell grunn til straff 235 urbefolkning 143, 146, 147 utdanningseksplosjon 69 utdanningssystem 253 Utlendingsloven 135 utvalgsundersøkelse 278 velferdsstaten 241 Verdens helseorganisasjon (WHO) 185 verdi 25, 34, 252 verdi- og interessekonflikt verdiforestilling 59 verdikonflikt 49,203 verdiorientering 66 verditeori 252 verneombud 187 viktige konfliktlinjer i Norge 204 vinningsforbrytelse 221

197

WCIP - World Council of Indigenous Peoples 143 Weber, Max 155,169,269 Yanomamoindianer 93 yrkesliv 71,82 ytre og indre konfliktfaktor 197, 202 økologi 191 økonomisk institusjon 51 økonomisk kriminalitet 221 økosystem 192 årsak til fattigdom

262

uformell gruppe 38 uformell intervjuing 275 uformell norm 26

297