Invitasjon til sosiologi : et humanistisk perspektiv 8253015275

Citation preview

Peter L. Berger

INVITASJON TIL SOSIOLOGI Et humanistiskpersperktiv

Oversatt av

Hans Bendiksby

Al

Pax Forlag A/S, Oslo 1991

Originalens tittel: INVITATION TO SOCIOLOGY © Copyright 1963 Peter L. Berger © Copyright første norske utgave 1967 PAX FORLAG A/S Omslag: Mette Tronsen

Trykk: Valdres Trykkeri, Fagernes Printed in Norway ISBN 82-530-1527-5

INNHOLD:

Forord.............................................................................

7

1. Sosiologi som tidsfordriv for den enkelte .... 10 2. Sosiologi som en form for bevissthet................ 34 3. Fotnote: Veksling og biografi (eller: Hvordan man skaffer seg en ferdiglaget fortid)......... 62 4. Sosiologisk perspektiv — mennesket i samfunnet 74 5. Sosiologisk perspektiv — samfunnet i mennesket 100 6. Sosiologisk perspektiv — samfunnet som drama 129 7. Fotnote: Sosiologisk machiavellianisme og moral (eller: Hvordan få skrupler og likevel fortsette med lureriet) ................................................. 157 8. Sosiologi som et humanistisk fag......................... 170

Bibliografiske kommentarer........................................

182

Stikkord- og personregister ...................................... 191

Forord

Denne boka er beregnet på alminnelige lesere, ikke sosiologistudenter. Den er ingen lærebok, og heller ikke noe forsøk på å bygge opp et teoretisk system. Den er ment som en invitasjon til en tankeverden som jeg selv finner både vesentlig og spennende. For å begrunne en slik in­ vitasjon er det nødvendig å skissere den tankeverden som leseren inviteres til, men det bør gjøres klart at den som virkelig vil ta invitasjonen alvorlig, må gå lenger enn denne boka kan føre ham. Med andre ord: denne boka henvender seg til dem som av en eller annen grunn er begynt å interessere seg for og stille spørsmål om sosiologi. Blant disse regner jeg med at det finnes noen som leker med tanken på å ta fatt på sosiologien for alvor, så vel som viderekomne medlemmer av den noe mytiske gruppe som kalles «den informerte almenhet». Jeg har også regnet med at noen sosiologer vil bli tiltrukket av boka, selv om den kan si dem svært lite som de ikke vet fra før. Ikke desto mindre finner vi alle en viss forfengelig tilfredsstillelse i å se på bilder av oss selv. Siden boka henvender seg til et bredt publikum, har jeg forsøkt å unngå så mye som mulig av den tekniske fag-sjargong som har skaffet sosiologene tvilsomt rykte. Samtidig har jeg prøvd å unngå å senke nivået bare for å bli forstått — mest fordi jeg synes at det i seg selv er en forkastelig holdning, men også fordi jeg ikke har særlig lyst til å invitere til dette spillet folk, medregnet studenter, som bare kan be­ gripe forenklinger og forflatninger. Jeg skal åpent inn­ rømme at jeg regner sosiologien som et «kongelig spill» 7

blant dagens akademiske disipliner — og til en sjakktumering inviterer man nå ikke folk som knapt kan mestre ludo. Det er uunngåelig at et slikt forsøk må avsløre for­ fatterens fordommer når det gjelder hans eget fag. Det­ te må også innrømmes åpent allerede nå. Hvis andre sosiologer, særlig i Amerika, skulle lese denne boka, er det uunngåelig at noen vil bli irritert over dens tendens, være uenig i en del av argumentasjonen og mene at vik­ tige ting er utelatt. Til dette kan jeg bare svare at jeg har forsøkt å være trofast mot en vesentlig tradisjon som skriver seg fra fagets klassikere, og at jeg har en sterk tro på den fortsatte gyldigheten av denne tradisjonen. Mitt faglige spesialfelt har vært religions-sosiologi. Det vil gå fram av de eksemplene jeg bruker — jeg har valgt slike som har falt meg inn først. Men bortsett fra dette, har jeg forsøkt å ikke legge særlig vekt på mitt spesialfelt. Det har vært min hensikt å invitere lese­ ren til et større land, ikke bare til min spesielle landsby. Da jeg skrev denne boka, sto jeg overfor valget mel­ lom å putte inn tusenvis av fotnoter, eller å sløyfe alle. Jeg valgte det siste, fordi jeg mente at det var lite å vinne på å la boka se ut som en tysk doktoravhandling. I teksten oppgis navnene på sosiologer som står for ideer og påstander som det ikke er alminnelig faglig enighet om. Disse navnene blir tatt opp igjen i de biblio­ grafiske kommentarene til slutt. Her vil leseren også finne noen råd om videregående lesning. Jeg står i en enorm takknemlighetsgjeld til min lærer Carl Mayer for alt jeg har prestert på det område jeg har valgt meg. Skulle han lese denne boka, er jeg redd for at han vil finne avsnitt som vil få ham til å heve et øyenbryn. Men jeg håper at han ikke vil synes at det sosiologibegrepet som blir presentert her, bare er en parodi på det han har bibrakt sine studenter. I et av de følgende kapitler hevder jeg at alle livssyn og store ide­ ologier er resultatet av sammensvergelser. Det samme kan sies om helhetssyn på akademiske disipliner. Derfor vil jeg til slutt takke tre personer som har vært mine medsammensvome gjennom mange samtaler og diskusjo-

8

ner: Brigitte Berger, Hansfried Kellner og Thomas Luckmann. De vil finne igjen resultatene av vår sam­ mensvergelse mer enn en gang på de følgende sider.

Hartford, Connecticut.

P. L. B.

1. Sosiologi som tidsfordriv for den enkelte.

Det er svært få vitser som handler om sosiologer. Dette er skuffende for sosiologene, særlig hvis de sammenligner seg med sine mer populære tremenninger psyko­ logene, som i stor grad har overtatt den plassen i ameri­ kansk humor som tidligere var besatt av presteskapet. En person som blir presentert som psykolog i et sel­ skap, vil med en gang bli gjenstand for stor oppmerk­ somhet og brysom munterhet. En sosiolog vil under de samme omstendigheter ikke møte større reaksjon enn en forsikringsagent. Han må anstrenge seg for å vekke oppmerksomhet, akkurat som alle andre. Dette er plag­ somt og urettferdig, men samtidig lærerikt. Mangelen på vitser om sosiologer viser selvsagt at de ikke har fått den framtredende plass i folkefantasien som psykolo­ gene har inntatt. Men kanskje det også viser at det er en viss tvetydighet ved de bilder folk har dannet seg av dem. Det kan derfor være et godt utgangspunkt for vår bedømmelse å se litt nærmere på disse bil­ dene. Hvis man spør studenter hvorfor de tar sosiologi som fag, får man ofte til svar «fordi jeg liker å arbeide med mennesker». Hvis man så fortsetter med å spørre om hvordan de tenker seg sitt framtidige yrke får man høre at de vil drive med sosialt arbeid. Mer om dette om et øyeblikk. Andre svar kan være mer vage og al­ minnelige, men alle peker på at vedkommende student heller vil stelle med mennesker enn med ting. De yrker som blir nevnt i denne sammenheng inkluderer personal­ arbeid, samarbeidsproblemer og mellommenneskelige for­ hold i industrien, public relations og reklame, byplanleg­ ging eller religiøs legmannsvirksomhet. Den felles forut­

10

setning er at i alle disse forskjellige virksomheter kan man «gjøre noe for folk», «hjelpe mennesker», «gjøre samfunnsnyttig arbeid». Det bildet av sosiologen som ligger til grunn her kan beskrives som en sekularisert versjon av en liberal protestantisk prest, muligens med KFUM-sekretæren som et slags bindeledd mellom den åndelige og verdslige godgjørenhet. Sosiologien blir sett på som en moderne versjon av det klassiske amerikanske temaet «løftelse». Sosiologen blir regnet som en som er yrkesmessig engasjert i oppbyggelig virksomhet for både den enkelte og hele samfunnet. I den aller nærmeste framtid må det skrives en stor amerikansk roman om den fryktelig skuffelse som den­ ne typen motivering vil møte i de fleste av de nevnte vitksomheter. Det er noe gripende og patetisk ved skjebnen til disse menenskevenner som går inn i personalarbeid, og så for første gang møter den sosiale virkelighet i en streik der de må slåss på den ene siden av en skarpt truk­ ket frontlinje; de som går inn i public relations-virksom­ het og oppdager hva man venter at de skal gjøre i det fag som eksperter kaller «å framstille samtykke»; de som begynner i kommunaladministrasjon bare for å få en brutal leksjon i politikken omkring eiendomsspekulasjon. Men vårt emne er ikke knust uskyld. Vi skal i stedet ta for oss en spesiell oppfatning av sosiologien — et bilde av den som er unøyaktig og villedende. Det er selvfølgelig sant at enkelte speidergutt-typer er blitt sosiologer. Det er også sant at en uselvisk interesse for andre mennesker kan være utgangspunkt for sosiolo­ giske studier. Men det er viktig å gjøre klart at en ond­ skapsfull og menneskefiendtlig holdning kan tjene som et Eke godt utgangspunkt. Sosiologisk viten er nyttig for enhver som skal gjøre noe som angår andre mennesker. Men det de skal gjøre behøver ikke være særlig humani­ tært. Noen amerikanske sosiologer er engasjert av regje­ ringen for å planlegge bedre samfunn å leve i. Andre amerikanske sosiologer er ansatt på regjeringskontorer hvor man forsøker å finne den beste måten til å utrydde fiendtlige samfunn, når og hvis det skulle bli nødvendig. Uansett de moralske konsekvenser av disse respektive

11

virksomheter, er det ingen grunn til at man ikke kan gjennomføre interessante sosiologiske studier innenfor dem begge. På samme måte har man innen kriminologien, et spesialområde innenfor sosiologi, avdekket verdifulle fakta om hvordan kriminalitet oppstår i det moderne samfunn. Disse fakta er like verdifulle for dem som for­ søker å bekjempe kriminaliteten, som for dem som er in­ teressert i å fremme den. Det faktum at politiet har an­ satt flere kriminologer enn gangsterne, kan delvis tilskri­ ves kriminologenes egne moralske skrupler, delvis poli­ tiets public relations-virksomhet og kanskje også at gangsterne mangler vitenskapelig skolering. Det har intet å gjøre med selve vitenskapens karakter. «Å arbeide med mennesker» kan altså både bety å hjelpe folk bort fra slummen og å få satt dem i fengsel, å gi dem propa­ ganda og å lure fra dem pengene (enten det foregår på lovlig eller ulovlig måte), å få dem til å lage bedre biler og å gjøre dem til bedre bombeflyvere. Denne fra­ sen er altså ikke dekkende som beskrivelse av sosiologe­ nes virksomhet, selv om den nok kan tjene til å beskrive det ønske som har fått en del mennesker til å interessere seg for sosiologi. Det er nødvendig med noen tilleggsbemerkninger i for­ bindelse med et beslektet bilde av sosiologen som en slags teoretiker for sosialt arbeid. Dette bildet må for­ stås på bakgrunn av sosiologiens spesielle utvikling i Amerika. Man kan finne en av røttene til den ameri­ kanske sosiologien i sosialarbeideres bekymringer da de ble stilt overfor de enorme problemer som fulgte den in­ dustrielle revolusjons gjennombrudd — rask vekst av storbyer med slum, masse-immigrasjon, store folkeflyt­ tinger, sammenbrudd for tradisjonelle livsformer, og som resultat rotløshet og forvirring blant de individet som var fanget inn av disse prosessene. Denne type bekym­ ring har gitt støtet til mye sosiologisk forskning. Og der­ for er det fremdeles ganske vanlig at studenter tar sosialt arbeid som en del av forberedelsene til eksamen i sosio­ logi. I virkeligheten er «teorien» bak amerikansk sosialar­ beid mye mer influert av psykologi enn av sosiologi.

12

Dette forhold er sannsynligvis ikke uten sammenheng med det som tidligere er sagt om forholdet mellom sosio­ logi og psykologi i folks omdømme. Sosialarbeidere har lenge slåss hardt for å bli anerkjent som «profesjonelle», og for å få den prestisje, makt og (ikke minst) betaling som følger med en slik anerkjennelse. Når de søkte et­ ter et «profesjonelt» forbilde å etterligne, fant de at psykiateren var den mest naturlige. Altså mottar den moderne sosialarbeider sine «klienter» på et kontor, har en times «klinisk intervju» med dem, lager et referat i fire eksemplarer og diskuterer det med en gruppe «råd­ givere». Ettersom de har tatt opp psykiaternes utvendige effekter, har de naturligvis også etterlignet deres ide­ ologi. Følgelig består «teorien» bak moderne amerikansk sosialarbeid hovedsakelig av en noe utvannet versjon av psykoanalyse — en slags fattigmanns-freudianisme som tjener til å legitimere sosialarbeiderens påstand om at han hjelper folk på en «vitenskapelig» måte. Vi skal ikke her ta opp spørsmålet om holdbarheten av denne kun­ stige læren. Vårt poeng er at den ikke bare har svært lite å gjøre med sosiologi; den representerer en ene­ stående forflatning av den sosiale virkelighet. Det fak­ tum at mange mennesker identifiserer sosiologi med so­ sialt arbeid må karakteriseres som et utslag av en «kulturell overlevning», som skriver seg fra den tiden da de «før-profesjonelle» sosialarbeidere bekjempet fattig­ dom i stedet for seksuell frustrasjon, og det uten hjelp av diktafon og sekretær. Men selv om ikke amerikansk sosialarbeid hadde hengt seg på populær-psykologismens triumfvogn, ville likevel oppfatningen av sosiologen som sosialarbeiderens teore­ tiske rådgiver vært feilaktig. Sosialt arbeid, uansett hvil­ ken teoretisk bakgrunn det har, er en viss praksis i sam­ funnet. Sosiologi er ikke praksis, men et forsøk på å for­ stå. Denne forståelsen kan selvsagt være til nytte i prak­ sis. For den saks skyld kan vi hevde at et grundigere kjennskap til sosiologi ville være til stor nytte for sosialarbeideren, og at et slikt kjennskap ville gjøre det overflødig for ham å dukke ned i «underbevissthe­ tens» mystiske dyp for å forklare ting som åpenbart

13

hører hjemme i bevissthetens verden — ting som er enklere, og i bunn og grunn sosiale problemer. Men det er intet ved selve den sosiologiske virksomhet — å forsøke å forstå samfunnet — som nødvendigvis fører til denne eller noen annen praksis. Sosiologisk kunnskap kan anbefales til sosialarbeidere, men også til handelsreisende, sykepleiersker, predikanter og politikere — i det hele tatt til alle som har interesse av å mani­ pulere med mennesker, uansett deres formål og moralske begrunnelse. Denne oppfatningen av sosiologisk virksomhet er ut­ trykt i en klassisk uttalelse av Max Weber, en av de viktigste enkeltpersoner i fagets historie, om at sosiolo­ gien er «verdi-fri». Siden det blir nødvendig å vende til­ bake til dette flere ganger senere, kan det være like bra å utdype det litt mer allerede på dette stadium. Uttalel­ sen betyr på ingen måte at sosiologen ikke har eller skal ha verdinormer. Det er omtrent umulig for et menneske­ lig vesen å eksistere uten noen som helst verdinormer, selv om det selvsagt kan være enorme variasjoner mel­ lom de verdier folk er tilhengere av. Sosiologen vil nor­ malt ha mange normer som borger, privatmenneske, med­ lem av et kirkesamfunn eller en annen sammenslutning. Men i selve hans virke som sosiolog eksisterer det bare én verdi — den vitenskapelige integritet. Selv der vil selvfølgelig sosiologen, som ethvert annet menneske, måt­ te regne med sine overbevisninger, fordommer og følel­ ser. Men det er en del av hans intellektuelle trening at han skal forsøke å forstå og kontrollere dem, at de er tilbøyeligheter som han så godt som mulig må forsøke å eliminere fra sitt arbeid. Det er klart at dette ikke alltid er lett, men det er slett ikke umulig. Sosiologen forsø­ ker å finne ut noe. Han kan ha sin personlige frykt el­ ler sine håp om hva han vil finne. Men han vil forsøke å se klart, uten hensyn til sin egen frykt eller sine håp. Sosiologien streber med andre ord etter ren iakttagelse, i den grad begrensede menneskelige evner tillater det. En sammenligning kan klargjøre dette litt mer. I en­ hver politisk eller militær konflikt er det en fordel å få tak i de opplysninger som motpartens etterretningstjeneste 14

sitter inne med, fordi god etterretning er saklig. Hvis en spion bare rapporterer det som stemmer med hans overordnedes ideologi og ønsker, er hans rapporter uten verdi både for fienden, om de skulle fange ham, og for hans egen side. Det har vært hevdet at en av svakhe­ tene ved totalitære staters spionasje er at spionene ikke forteller det de får vite, men det deres oppdragsgivere gjerne vil høre. Det er innlysende at dette er dårlig spion­ asje. Den gode spion rapporterer det han ser og hører. Andre avgjør hva som kan gjøres på grunnlag av infor­ masjonene. Sosiologen er på samme måte en slags spion. Hans oppgave er å gi en så nøyaktig beskrivelse som mu­ lig av et visst samfunnsmessig terreng. Hvilke bevegelser som skal foretas i dette terrenget må avgjøres av andre, eller av ham selv — men da ikke i egenskap av sosiolog. Vi vil sterkt understreke at når vi sier dette betyr det ikke at sosiologen ikke har plikt til a spørre etter sine oppdragsgiveres hensikter, eller ikke har ansvar for hva de bruker hans opplysninger til. Men dette er ikke sosiologiske spørsmål. Det er spørsmål som ethvert men­ neske bør stille seg selv om rekkevidden og konsekven­ sen av egne handlinger. Biologisk kunnskap kan på sam­ me måte bli brukt både til å helbrede og til å drepe. Det­ te betyr ikke at biologen er uten ansvar for hva han blir brukt til. Men når han spør seg selv om sitt ansvar, stiller han ikke et biologisk spørsmål. En annen oppfatning av sosiologen, beslektet med den to vi allerede har drøftet, ser ham som en sosialreformator. Denne oppfatningen har også sin historiske bak­ grunn, både i Amerika og i Europa. Auguste Comte, en fransk filosof fra begynnelsen av det nittende århundre, som først ga sosiologien navn, tenkte seg den som en framskrittsdoktrine, en verdslig etterfølger til teologien som herre over vitenskapene. Etter denne teorien spiller sosiologen rollen som megler og hersker over all kunnkunnskap, til beste for menneskene. Denne forestilling, om enn uten sine mest fantastiske pretensjoner, var spe­ sielt seiglivet i fransk sosiologi. Men den ga gjenlyd også i USA, som f.eks. den gang i amerikansk sosiolo­ gi s barndom da noen transatlantiske Comte-disipler i et

15

brev til rektor ved Brown University foreslo at alle fa­ kulteter og fag ved universitet skulle omorganiseres og legges under sosiologiseksjonen. I dag vil svært få sosi­ ologer, og sannsynligvis ingen i USA, oppfatte sin egen rolle på en slik måte. Men noe av denne oppfatningen overlever så lenge det ventes av sosiologene at de skal komme med ferdige løsninger på hvert eneste sosialt spørsmål. Ut fra visse verdinormer (deriblant noen av forfatte­ rens) er det tilfredsstillende at sosiologisk innsikt i flere tilfelle har tjent til å bedre forholdene for en gruppe mennesker ved å avsløre moralsk sjokkerende tilstander, ved å klare opp i almene illusjoner eller ved å vise at sosialt ønskelige resultater kunne oppnås på en mer hu­ man måte. Man kan f.eks. peke på en viss anvendelse av sosiologisk kunnskap i strafferettspleien i vestlige land. Eller man kan vise til den bruk av sosiologiske un­ dersøkelser som ble gjort i høyesterettsdommen om raseskille i skolene i USA i 1954. Eller man kan se på an­ vendelsen av andre sosiologiske undersøkelser i byplan­ legging. En moralsk og politisk følsom sosiolog vil ganske visst føle tilfredsstillelse ved dette. Men det er igjen viktig å ha klart for seg at det vi her står over­ for, ikke er sosiologisk viten som sådan, men en bestemt anvendelse av denne viten. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan den samme viten kan brukes i stikk motsatt hensikt. Således kan den sosiologiske forståelse av driv­ kreftene i rasefordommer brukes like effektivt av dem som vil fremme hat mellom forskjellige grupper, som av dem som vil spre toleranse. Og den sosiologiske for­ ståelse av menneskelig solidaritet kan bli tatt i bruk av både totalitære og demokratiske regimer. Man blir mer nøktern av å erkjenne at de samme prosesser som fram­ bringer samtykke kan benyttes av en gruppeleder i en ungdomsleir og av en kommunistisk hjernevasker i en fangeleir i Kina. Man kan gjerne medgi at sosiologen kan bli bedt om råd når det gjelder å forandre visse sosiale tilstander som ikke er ønskelige. Det er imidler­ tid like feilaktig å se på sosiologen som en slags sosialreformator som å oppfatte ham som en sosialarbeider. 16

Om disse oppfatninger av sosiologene alle har et ele­ ment av «kulturell overlevning» ved seg, kan vi nå vende oss mot noen andre oppfatninger av nyere dato, som skriver seg fra fagets senere utvikling. En av disse opp­ fatninger ser sosiologene som samlere av statistikk om menneskelig gjøren og laden. Sosiologene blir her sett som hjelpegutter for IBM-maskinen. De drar ut med spørreskjemaer, intervjuer tilfeldig utvalgte folk, gar sa hjem og overfører sine opptegnelser til utallige hullkort, som så blir matet inn i en maskin. Til alt dette har de selvfølgelig hjelp av en stor stab og et rommelig budsjett. Innbefattet i bildet er den slutning at resultatet av all denne innsatsen er ubetydelig; en pedantisk repetisjon av det alle vet fra før. Som en eller annen så treffende bemerket: en sosiolog er en person som bruker 100.000 dollars for å finne veien til et horehus. Denne oppfatning av sosiologene er blitt styrket i pub­ likums bevissthet av virksomheten til de mange byråer som vi kan kalle parasosiologiske, som hovedsakelig er beskjeftiget med meningsmålinger og markedsundersø­ kelser. Meningsmåleren som utesker folks oppfatning om alt far utenrikspolitikk til toalettpapir, °er blitt en velkjent figur i Amerika. Siden meningsmåler-instituttene bruker metoder som har stor likhet med sosiologisk forskning, er det forståelig at denne oppfatning av sos­ iologene brer seg. Kinsey-undersøkelsene av amerikansk seksualliv har økt utbredelsen av denne oppfatningen. Det viktigste, grunnleggende sosiologiske spørsmål, en­ ten emnet er førekteskapelig kjønnslig samkvem, repu­ blikanske stemmer eller forekomsten av bandeslagsmål, blir alltid antatt å være «hvor ofte?» eller «hvor mange?» Det kan nevnes at de svært få vitser som fin­ nes om sosiologer, vanligvis henspiller på dette «statis­ tiske bilde». Nå må det, om enn motstrebende, innrømmes at denne oppfatningen av sosiologene og deres geskjeft ikke bare er et fantasiprodukt. Like etter den første verdenskrig vendte amerikansk sosiologi seg bort fra teoretisering til en intensiv fordypelse i snevert begrensede empiriske undersøkelser. I sammenheng med dette har sosiologene 2 — Inv. til sosiologi

17

stadig forbedret sine undersøkelsesmetoder, og blant dis­ se har naturligvis statistiske metoder hatt en framtre­ dende plass. Siden midt i 1940-årene har det igjen vært økende interesse for sosiologisk teori, og mye tyder på at denne tendensen bort fra en snever empirisme vinner fram. Det er imidlertid fortsatt sant at en vesentlig del av den sosiologiske virksomhet i USA består av småstudier av obskure deler av samfunnslivet, løsrevne deler som er irrelevante i en større teoretisk sammenheng. Den politiske og økonomiske struktur i amerikansk akademisk liv fremmer denne tendensen, ikke bare i so­ siologi. Colleger og universiteter blir ofte administrert av opptatte mennesker som ikke har tid til å grave seg ned i de dypsindigheter som produserers av deres lærde an­ satte. Likevel kreves det av disse administratorer at de skal ta avgjørelser om ansettelse og oppsigelse, forfrem­ melse og andre vilkår for sitt fakultetspersonale. Hvilke kriteria skal de bruke for slike avgjørelser? Man kan ikke forlange at de skal lese det som professorene skri­ ver, når de hverken har tid til det og dessuten mangler de nødvendige kvalifikasjoner til å bedømme et slikt ma­ teriale, særlig i de mer teknisk pregede fag. Meningene til vedkommedne professors nærmeste kolleger er mis­ tenkelig a priori, fordi en vanlig akademisk institusjon er en jungel av bitre feider mellom faglige fraksjoner, der man ikke kan tiltro noen å gi en objektiv bedømmelse av hverken tilhengere eller motstandere. Det ville være enda mer usikkert å spørre om studentenes mening. Så­ ledes står administratorene tilbake med en rekke like util­ fredsstillende muligheter. De kan gå ut fra det prinsipp at hele institusjonen er som en lykkelig familie, der hvert medlem avanserer trutt og sikkert uten hensyn til kvali­ fikasjoner. Dette har vært prøvd ofte nok, men det blir stadig vanskeligere å gjennomføre i en tid preget av har­ dere konkurranse både om publikums gunst og om de forskjellige fonds og stiftelsers økonomiske nåde. En annen valgmulighet er å støtte seg til råd fra en be­ stemt, mer eller mindre rasjonelt valgt klikk. Dette skaper åpenbare politiske vansker for den som skal administrere en gruppe som er i konstant forsvarsposi­ 18

sjon for sin uavhengighet. Den tredje muligheten — den mest vanlige i dag — er å falle tilbake på _1' duktivitets-kriterium, hentet fra næringslive en eller annen måte forsøke å finne ut 1 vedkommende har hos sine fordomsfrie k som administratoren selv ikke kan bedømn tet innenfor et for ham ukjent område. Så $ fra at denne kollegiale status kan leses ul bøker eller artikler som vedkommende har forleggere og redaktører i vitenskapelige Dette tvinger vitenskapsmenn til å konsentrere seg om oppgaver som lettvint og raskt kan omsettes i en pas­ sende liten artikkel, som har muligheter for å bli antatt i en vitenskapelig tidsskrift. For sosiologer betyr det en liten empirisk undersøkelse av et snevert avgrenset emne. I de fleste slike tilfelle vil det være nødvendig å bruke statistikk, og ettersom de fleste vitenskapelige tidsskrif­ ter er mistenksomme overfor artikler som ikke inneholder i hvert fall litt statistisk materiale, så blir denne tenden­ sen ytterligere bestyrket. Og derfor tilføres vi en stadig strøm av små statistiske studier av studentenes kjærlig­ hetsliv, distriktets politiske oppfatninger eller klasse­ strukturen i en eller annen landsby, fra ivrige unge sosiologer som er havnet ved provinsuniversiteter, og som lengter til de bedre universiteters grønne grasganger. Det kan tilføyes at dette systemet ikke er så ille som det kan synes for en utenforstående, fordi den ri­ tuelle framgangsmåten er velkjent for alle i faget. Resul­ tatet er at fornuftige mennesker bare leser bokanmeldel­ ser og nekrologer i sosiologiske tidsskrifter, og bare går på sosiologiske møter dersom de er ute etter jobb el­ ler har andre intriger å fremme. Statistikkens framtredende plass i amerikansk sosiologi i dag har altså visse rituelle funksjoner som er forståe­ lige i lys av det maktsystem som de fleste sosiologer må gjøre sin karriere innenfor. I virkeligheten kan de fleste sosiologer bare litt statistikk til husbruk, og behandler statistikken med omtrent den samme blanding av ære­ frykt, uvitenhet og fryktsomt lureri som en fattig landsbyprest ville omgås den mektige latin i thomistisk teo­ 19

logi. Men når man er blitt klar over dette, er det greit at man ikke kan dømme sosiologien etter slike villfarel­ ser. Man blir da så å si mer sosiologisk raffinert i sitt syn på sosiologien, og blir i stand til å se under over­ flaten etter de verdier som måtte skjule seg der. Statistiske data alene er ikke sosiologi. De blir først sosiologi når de blir tolket sosiologisk, når de blir plas­ sert i en teoretisk referanseramme som er sosiologisk. Enkel opptelling er ikke sosiologi, og det blir ikke en­ gang sosiologi om man setter de forskjellige ting som telles i sammenheng med hverandre. Det finnes så å si ingen sosiologi i Kinsey-rapportene. Det innebærer ikke at dataene i disse undersøkelsene ikke er riktige, eller at de ikke kan være sosiologisk relevante. De er råmateria­ lene som kan brukes i en sosiologisk fortolkning av de samme fenomener. Men fortolkningen må gå lenger enn disse data gjør. Sosiologen kan ikke stoppe ved ta­ beller over hyppigheten av før-ekteskapelig kjønnslig om­ gang eller utenom-ekteskapelige kjønnslige avvik. Disse oppregningene får bare betydning for ham i forbindelse med de slutninger de kan føre til, den bredere forståelse de kan gi av institusjoner og verdier i vårt samfunn. For å nå fram til en slik bredere forståelse er sosiolo­ gen ofte nødt til å anvende statistikk, særlig når han be­ handler massefenomener i moderne samfunnsliv. Men sosiologi består like lite av statistikk som filologi består av å bøye uregelmessige verb, eller kjemi av å lage vond lukt i reagensglass. En annen vanlig oppfatning av sosiologene, som er nokså nær beslektet med statistiker-oppfatningen, er den som ser dem som hovedsakelig opptatt med å ut­ vikle en vitenskapelig metode som kan brukes på men­ neskelige fenomener. Denne oppfatningen er utbredt blant folk i de humanistiske fag, og blir brukt til å vise at sosiologi er en slags intellektuelt barbari. En del av kritikken mot sosiologien fra disse littérateurs består ofte av en bitende kommentar til den merkverdige sjar­ gong i mye sosiologisk litteratur. Disse kritikere fram­ stiller selvsagt seg selv som den rake motsetning, som vok­ tere av de klassiske tradisjoner i humanistisk lærdom.

20

Det ville være lett å besvare en slik kritikk med sam­ me mynt. Intellektuelt barbari synes å være nokså like­ lig fordelt i de akademiske disipliner som behandler fe­ nomenet «menneske». Det er imidlertid uverdig a svare med samme mynt, og derfor skal vi gjerne medgi at selv­ følgelig er det mye som i dag går under betegnelsen sos­ iologi som med rette kan kalles barbarisk, om dette or­ det brukes for å betegne uvitenhet om historie og filosofi, snever fagidioti uten videre horisonter, for stor vekt pa rent tekniske ferdigheter og manglende språkfølelse. Også disse elementene kan forstås sosiologisk, som føl­ ger av moderne akademisk liv. Konkurransen om pre­ stisje og oppgaver på områder som blir mer og mer komplisert, tvinger fram en spesialisering som altfor ofte fører til sneversynthet. Men det ville ikke være rik­ tig å identifisere sosiologien alene med denne omfat­ tende intellektuelle tendensen. Sosiologien har fra begynnelsen av sett på seg selv som en vitenskap. Det har vært mye diskusjon om hva som egentlig ligger i denne definisjonen. Tyske sosiolo­ ger har f.eks. lagt mye større vekt på forskjellen mellom naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene enn deres franske og amerikanske kolleger. Men sosiologenes tro­ skap mot den vitenskapelige holdning har over alt be­ tydd at de har vært villig til å rette seg etter visse vi­ tenskapelige regler. Hvis sosiologene skal være trofaste mot sitt kall, må de komme fram til sine slutninger etter regler for bevisførsel som er slik at andre kan kontrollere resultatene og bruke dem som grunnlag for videre forsk­ ning. Det er denne vitenskapelige disiplin som beretti­ ger å sette et sosiologisk arbeid opp mot f.eks. en roman som beskriver de samme forhold på en langt mer virk­ ningsfull og overbevisende måte. Da sosiologene skulle utarbeide sine vitenskapelige regler for bevisførsel, var de nødt til å tenke gjennom metodologiske problemer. Derfor er metodologi en nødvendig og vesentlig del av sosiologisk virksomhet. Det er imidlertid også sant at noen sosiologer, særlig i Amerika, er blitt så opptatt av metodologiske spørsmål at de helt har sluttet å interessere seg for samfunnet. 21

Dette har resultert i at de ikke har funnet ut noe av be­ tydning om noen del av samfunnslivet, for både i viten­ skap og kjærlighet vil for stor konsentrasjon om teknik­ ken som oftest føre til impotens. Mye av denne fikserin­ gen ved metodologien kan forklares som utslag av et relativt nytt fags behov for å bli vitenskapelig akseptert. Ettersom vitenskap er et nesten hellig begrep blant ame­ rikanere, og særlig blant amerikanske akademikere, er ønsket om å etterligne de eldre naturvitenskapers fram­ gangsmåter sterkt blant nykommerne på lærdommens marked. Ved å gi etter for dette ønsket har f.eks. eksperimental-psykologene lykkes i en slik grad at deres vitenskapelige arbeid ofte ikke har noe som helst forbin­ delse med hva menneskelige vesener er eller gjør. Ironien i dette ligger i at naturvitenskapen selv har gitt opp den positivistiske dogmatisme som deres etterlignere strever med å tilegne seg. Men vi skal ikke oppta oss med dette. Det er nok å slå fast at sosiologene har lykkes å unngå noen av de mest groteske overdrivelser denne «metodologismen» har ført til i andre beslektede fag. Når de blir mer sikre på sin vitenskapelige status, er det grunn til å vente at dette metodologiske mindreverdskompleks vil forsvinne. Påstanden om at sosiologene skriver et barbarisk språk må også godtas, om enn med lignende reservasjo­ ner. Enhver vitenskapelig disiplin må utvikle sin termino­ logi. Dette er helt innlysende når det gjelder en viten­ skap som f.eks. kjernefysikk, som steller med ting som er ukjente for de fleste — ting som dagligtalen ikke har ord for. Men terminologien er kanskje enda viktigere i samfunnsvitenskapene, nettopp fordi deres emner er vel­ kjente og fordi det finnes ord for dem. Fordi vi er så vant til de sosiale institusjoner vi er omgitt av, blir vår oppfatning av dem upresis og ofte feilaktig. På samme måte vil de fleste av oss ha store vanskeligheter med å gi en nøyaktig beskrivelse av våre foreldre, ektefeller, barn eller nære venner. Når vi snakker om sosiale reali­ teter er våre begreper også (og kanskje heldigvis) vage og forvirrede. Ta for eksempel begrepet klasse, som er meget viktig i sosiologien. I dagligtalen må dette ordet ha 22

dusinvis av forskjellige betydninger — inntektsgrupper, raser, nasjoner, maktklikker, intelligensgrupper og mange andre. Det er klart at sosiologen må ha en pre­ sis, utvetydig definisjon av begrepet om hans arbeid skal oppnå et minstemål av vitenskapelig klarhet. I lys av dette kan man forstå at noen sosiologer er blitt fristet til å finne på helt nye ord for å unngå dagligtalens semantiske feller. Vi vil derfor hevde at noen av disse nye ordene har vært nødvendige. Men vi vil også hevde at mesteparten av det som skrives av sosiologi med litt anstrengelse kan formes pa en forståelig mate,, og at en god del av den moderne «sosiologisering» må ses som en bevisst mystifisering. Her blir vi imidlertid igjen stilt overfor et intellektuellt fenomen som også gjør seg gjel­ dende på andre områder. Vi kan se en forbindelse med den sterke innflytelsen fra tysk akademisk liv under en formende periode i utviklingen av de amerikanske uni­ versitetene. Vitenskapelig dypsindighet JdIc malt etter uforståeligheten i det vitenskapelige spraket. Dersom et vitenskapelig skrift var ubegripelig for andre enn en sne­ ver krets av innvidde, var dette ipso facto bevis på dets høye intellektuelle standard. Fremdeles ser mange lærde amerikanske skrifter ut som oversettelser fra Jysk. Dette er selvsagt beklagelig. Det har imidlertid lite a gjøre med berettigelsen av sosiologisk virksomhet som sadan. La oss til slutt ta for oss en oppfatning av sosiologen som ikke så mye ser ham i hans yrkesrolle, men som gar ut fra at han er en bestemt type menneske. Det er bil­ det av sosiologen som en tilbaketrukket, sardonisk iakttager og kald menneske-manipulatør. Denne oppfatnin­ gen representerer kanskje en ironisk triumf for sosiologe­ nes egne anstrengelser for a bli akseptert som ekte vi­ tenskapsmenn. Sosiologen blir her en person som har utpekt seg selv til overmenneske; som star utenfor den varme livskraft i vanlig, menneskelig eksistens-, som ikke finner sin tilfredsstillelse i å leve selv, men i kjølig å vur­ dere andres liv; som kategoriserer dem i små skuffer, og derfor sannsynligvis går glipp av det vesentligste ved det han iakttar. Videre er det forestillingen om at når sosiologen lar seg involvere i sosiale prosesser i det

23

hele tatt, så er det som en uengasjert teknolog som stil­ ler sine manipuleringsevner til disposisjon £or maktha­ verne. Denne siste oppfatningen er ikke særlig vanlig. Den deles hovedsakelig av folk som av politiske grunner er opptatt av virkelig eller mulig misbruk av sosiologien i moderne samfunn. Det er ikke stort å si for å tilbake­ vise denne oppfatningen. Som en alminnelig karakteri­ stikk av våre dagers sosiologer er den riktignok en grov fordreining. Den passer på svært få personer som man kan treffe i dag. Men spørsmålet om samfunnsforskerens politiske rolle er ikke desto mindre reellt og viktig. Ansettelsen av sosiologer i visse grener av næringslivet og administrasjonen reiser f.eks. moralske spørsmål som bør tas opp på bredere grunnlag enn det hittil er gjort. Dette er imidlertid moralske problemer som angår alle som sitter i ansvarsfulle stillinger i et moderne samfunn. Oppfatningen av sosiologene som iakttagere uten med­ følelse og manipulatører uten samvittighet behøver vi ikke oppholde oss lenger ved. Stort sett frambringer hi­ storien få Talleyrand’er. Når det gjelder moderne sosio­ loger, så mangler dessuten de fleste de følelsesmessige forutsetninger for en slik rolle, selv om de skulle aspi­ rere til det i sine feberfantasier. Hvordan skal vi da oppfatte sosiologene? Under gjen­ nomgåelsen av de forestillinger om sosiologene som er framherskende i det alminnelige omdømme, har vi alle­ rede brakt fram visse elementer som må inngå i vår defi­ nisjon. Vi kan nå sette dem sammen. Når vi gjør det, skal vi konstruere det som sosiologene selv kaller en «ideal-type». Dette betyr at det vi skisserer ikke finnes fullstendig i virkeligheten. I stedet vil man finne tilnær­ melser til det og avvikelser fra det, i forskjellige grader. Det er heller ikke et empirisk gjennomsnitt. Vi vil ikke engang påstå at alle de som nå kaller seg sosiologer uten reservasjoner vil gjenkjenne seg selv i vårt begrep, og vi vil heller ikke frakjenne dem som ikke gjør det, retten til å bruke denne betegnelsen. Det er ikke vår oppgave å utstøte noen. Vi tror imidlertid at vår «ideal­ type» svarer til den oppfatning de fleste sosiologer som 24

står innenfor hovedstrømningene i faget, har av seg selv; både historisk sett (i alle fall i dette århundret) og i dag. o Sosiologen er altså en person som er opptatt av a for­ stå samfunnet på en faglig, ordnet måte. Faget er av vi­ tenskapelig natur. Dette innebærer at det sosiologen fin­ ner og uttaler om sosiale fenomener forekommer innenfor en viss strengt definert referanseramme. Et av de vik­ tigste kjennetegn ved denne vitenskapelige referanse­ ramme er at forskningen bindes til visse regler for bevis­ førsel. Sosiologen forsøker å være objektiv som viten­ skapsmann, å kontrollere sine personlige ønsker og for­ dommer, å oppfatte klart heller enn å dømme normativt. Denne tilbakeholdenheten omfatter selvsagt ikke hele sosiologens eksistens som menneske, men er begrenset til hans handlinger qua sosiolog. .Sosiologen gjør heller ikke krav på at hans referanseramme er den eneste som kan brukes for å studere samfunnet. For den saks skyld er det meget få vitenskapsmenn som i dag ville kreve at man bare skulle betrakte verden vitenskapelig. Botanike­ ren som studerer en påskelilje har ingen grunn til å be­ stride dikterens rett til å betrakte det samme objekt på en helt annen måte. Det er mange måter å spille på. Hovedsaken er at man ikke fornekter andres spillereg­ ler, men er helt klar når det gjelder sine egne. I sosiolo­ genes spill brukes altså vitenskapelige regler. Derfor må sosiologen ha helt klart for seg hva disse reglene inne­ bærer. Det betyr at han må befatte seg med metodolo­ giske spørsmål. Metodologien i seg selv er ikke hans måk Målet er — la oss gjenta det — forsøket på å forstå samfunnet. Metodologien hjelper til a na dette malet. For å forstå samfunnet, eller den delen av det som han for øyeblikket studerer, bruker sosiologen en rekke for­ skjellige midler. Blant disse er statistikk. Statistikk kan være meget nyttig til å skaffe svar på visse sosiologiske spørsmål. Men statistikken alene utgjør ikke sosiologien. Som vitenskapsmann må sosiologen være opptatt av den nøyaktige betydning av de termer han bruker. Dvs. han må være forsiktig med terminologien. Dette behøver ikke å bety at han må lage sitt eget nye språk, men det betyr 25

at han ikke rett og slett kan bruke dagligtale i viten­ skapelig arbeid. Og endelig: sosiologens interesse er ho­ vedsakelig av teoretisk art. Han er interessert i å forstå for forståelsens egen skyld. Han kan være klar over og til og med opptatt av de praktiske anvendelser og konse­ kvenser av sine oppdagelser, men på dette punkt forla­ ter han sin sosiologiske referanseramme og beveger seg inn i verdistandpunktenes, troens og ideologienes ver­ den, der han står på like fot med andre, som ikke er sosiologer. Vi tror det er alminnelig enighet om denne definisjo­ nen innenfor faglige kretser i dag. Men her vil vi gjerne gå litt videre og stille et mer personlig (og derfor utvil­ somt mer ømtålig) spørsmål. Vi vil gjerne spørre ikke bare etter hva sosiologen gjør, men også hva som får ham til a gjøre det. Eller for å bruke et uttrykk Max Weber brukte i en lignende sammenheng: vi vil vite litt om sosiologens onde ånd. Vi skal da framkalle et bilde av sosiologen som ikke er særlig ideal-typisk i den ovenfor nevnte betydning, men som har mer karakter av en per­ sonlig betroelse. Vi vil igjen understreke at vi ikke er ute etter å ekskludere noen. Spillet sosiologi blir spilt på en rommelig plass. Vi skal bare gi en litt nærmere beskri­ velse av dem som vi gjerne vil ha med i vårt spill. Vi vil da si at sosiologen (altså den som vi virkelig gjerne vil ha med i vårt spill) er en person som er in­ tenst, uopphørlig og skamløst interessert i menneskers gjøren og laden. Hans naturlige virkefelt er all verdens menneskelige samlingsplasser — overalt hvor mennesker kommer sammen. Sosiologen kan være interessert i mange andre ting. Men hans altoppslukende interesser ligger i menneskenes verden, i deres institusjoner, deres historie, deres lidenskaper. Og ettersom han er interes­ sert i mennesker, kan ingenting som mennesker foretar seg være kjedelig for ham. Han vil være naturlig interes­ sert i de hendelser som berører menneskenes grunnleg­ gende tro, i deres øyeblikk av fortvilelse, storhet og ek­ stase. Men han vil også bli fascinert av det vanlige, det hverdagslige. Han vil kjenne ærefrykt, men denne ære­ frykt vil ikke hindre ham i å ønske å se og forstå. Han

26

vil av og til føle motvilje eller forakt. Men heller ikke dette vil stoppe ham i å søke svar på sine spørsmål. I sin jakt etter forståelse beveger sosiologen seg gjennom menneskenes verden, uten respekt for de vanlige demar­ kasjonslinjer. Storhet og nedverdigelse, makt og glem­ sel, intelligens og tåpelighet — det er like interessant for ham, uansett hvor ulikt det er etter hans personlige vurdering og smak. Slik kan hans spørsmål føre ham til alle mulige lag i samfunnet, de mest kjente og de mest ukjente steder, de mest respekterte og de mest foraktede. Og om han er en god sosiolog, vil han befinne seg på alle disse steder fordi hans egne spørsmål har tatt slik makt over ham at han ikke har annet valg enn å søke et­ ter svarene. Dette kan sies på en mindre storslagen måte. Vi kun­ ne si at sosiologen er en person som — hadde det ikke vært for hans akademiske rang og rett — hører på slad­ der, som er fristet til å kikke i nøkkelhull, til å lese andres brev, til å åpne lukkede skap. Men la oss skynde oss å si at vi her bruker analogier, før en eller annen arbeids­ løs psykolog setter i gang med å lage en tilpasningstest for sosiologer på grunnlag av en hypotese om sublimerte kikkertendenser. Det kan godt hende at en og annen li­ ten gutt som har vært oppslukt av nysgjerrighet etter å se på sin unge tante i badet, senere er blitt en uforbeder­ lig sosiolog. Dette er helt uinteressant. Det som interess­ erer oss er den nysgjerrighet som griper enhver sosiolog når han hører menneskestemmer bak en stengt dør. Om han er en god sosiolog vil han ønske å åpne døren for å forstå hva stemmene sier. Han vil forestille seg en ny side av menneskelivet gjemt bak hver stengte dør, en side som ennå ikke er oppdaget og forstått. Sosiologen vil oppta seg med ting som andre finner for hellige eller for frastøtende til at de vil underkaste dem saklig undersøkelse. Han vil finne samværet med såvel prester som prostituerte givende, uavhengig av hva han personlig foretrekker, men ikke av de spørsmål han for øyeblikket søker svar på. Han vil også interessere seg for ting som andre finner kjedelige. Han vil være interessert i det menneskelige samspill man finner i for-

27

bindelse med krigføring eller med store intellektuelle oppdagelser, men også i forholdene mellom de ansatte i en restaurant, eller innen en gruppe småpiker som leker med dukkene sine. Han retter ikke storparten av sin oppmerksomhet mot den endelige mening med mennes­ kers handlinger; men mot handlingen i seg selv, som nok et eksempel på den uendelige rikdommen i mennes­ kelig opptreden. Så mye om bildet av vår medspiller. På disse ferder gjennom menneskenes verden vil sosi­ ologen uunngåelig støte på andre profesjonelle nøkkelhull-kikkere. Av og til vil disse reagere negativt, fordi de føler at han driver jakt på deres område. Noen ste­ der vil sosiologen støte på økonomen, andre steder på statsvitenskapsmannen, på atter andre steder vil han treffe psykologen eller etnografen. Men det er gode sjan­ ser for at de spørsmålene som har ført ham til de sam­ me steder, er forskjellige fra de som har satt de andre fredsforstyrrerne i gang. Sosiologens spørsmål er i ho­ vedsaken alltid de samme: «Hva gjør folk med hver­ andre her?» «Hva er deres forhold til hverandre?» «Hvordan er disse forhold organisert i institusjoner?» «Hva er de felles ideer som setter mennesker og institu­ sjoner i bevegelse?» Sosiologen vil selvfølgelig behandle saker av økonomisk og politisk natur når han forsøker å besvare disse spørsmålene, men han vil gjøre det på en måte som skiller seg fra økonomens og statsvitenskapsmannens metoder. Den scene han betrakter er den sam­ me som disse andre forskerne er opptatt av. Men sosio­ logens synsvinkel er en annen. Når dette er forstått, blir det klart at det er liten mening i å stake opp ett spesielt område der sosiologen skal få drive med sitt i fred. Som Wesley må sosiologen bekjenne at hans misjonsfelt er hele verden. Men i motsetning til en del moderne Wesley’er vil han gladelig dele sitt felt med andre. Det er imidlertid en reisende hvis vei sosiologen må krysse oftere enn noen annens på sin ferd. Det er historikeren. Så snart sosiologen vender seg fra nåtiden til fortiden, blir det meget vanskelig å skille hans emne­ område fra historikerens. Vi skal imidlertid vente med dette forholdet til seinere i våre drøftinger. La det imid-

28

lertid være sagt at sosiologen ville tape meget på å miste den stadige konversasjonen med denne spesielle reisekameraten. Enhver intellektuell aktivitet blir spennende fra det øyeblikk den blir en oppdagelsesferd. På noen vitenska­ pelige områder betyr det oppdagelsen av tidligere utenkte og utenkelige verdener. Dette er den spenning som føles av astronomen eller kjernefysikeren på motsatte grenser av den virkelighet som mennesket er i stand til å fatte. Men den samme spenning kan føles i bakteriologi eller geologi. På en annen måte kan denne spenningen føles av lingvisten som oppdager nye riker av menneskelige uttrykksformer, eller av antropologen som undersøker menneskelige skikker i fjerne land. Når slike oppdagel­ ser gjøres med den rette lidenskap, finner det sted en ut­ videlse, ja noen ganger en veritabel forandring av be­ visstheten. Universet viser seg å være mer fylt av un­ dere enn man noensinne hadde drømt om. Spenningen ved sosiologisk forskning er av et annet slag. Riktignok hender det av og til at sosiologen trenger inn i verdener som tidligere hadde vært helt ukjente for ham — f.eks. kriminaliteten, eller en eller annen bisarr religiøs sekts verden, eller den verden som formes av en lukket, eks­ klusiv gruppe som medisinske spesialister, militære le­ dere eller reklamefolk. Mye av tiden beveger imidlertid sosiologen seg på erfaringsområder som er velkjente for ham og de fleste i hans samfunn. Han undersøker sam­ menslutninger, institusjoner og aktiviteter som man kan lese om i avisene hver dag. Og likevel ligger det en an­ nen slags oppdager-spenning i hans undersøkelser. Det er ikke spenningen ved å finne det helt ukjente, men hel­ ler spenningen ved å finne at det kjente får en helt ny mening. Det fascinerende ved sosiologien ligger i det faktum at den lar oss se selve den verden vi har levd hele vårt liv i, i et nytt lys. Dette innebærer også en forandring av vår bevissthet. Dessuten er denne forand­ ringen mer eksistensielt relevant enn den vi opplever i mange andre intellektuelle disipliner, fordi det er van­ skeligere å skille den ut i et spesielt område av bevisst­ heten. Astronomen lever ikke i fjerne solsystemer, og

29

atomfysikeren kan utenfor laboratoriet spise og le og gifte seg og avgi stemme uten å tenke på atomenes inn­ hold. Geologen ser på steiner bare til bestemte tider, og lingvisten snakker engelsk med sin kone. Sosiologen le­ ver i samfunnet, både på jobben og i fritida. Hans eget liv blir uunngåelig en del av hans forskningsobjekt. Slik som menneskene nå engang er, så klarer sosiologene også å skille sine vitenskapelige kunnskaper fra sine dagligdagse gjøremål. Men det er en heller vanskelig oppgave å gjøre dette i god tro. Sosiologen beveger seg i menneskenes felles verden, opptatt av den daglige virkelighet. De kategorier han be­ nytter i sine analyser er bare presiseringer av de kate­ gorier andre mennesker lever i — makt, klasse, status, rase, folk. Derfor er det en farlig enkelthet og forståe­ lighet ved noen sosiologiske studier. Man leser dem, nik­ ker til det som er velkjent, bemerker at man har hørt alt dette før, og har ikke folk nyttigere ting å gjøre enn å kaste bort tiden på alminneligheter — inntil man plut­ selig blir gitt en innsikt som radikalt rokker ved alt man tidligere hadde trodd om dette velkjente emne. På dette punkt begynner man å føle spenningen ved sosiologi. La oss ta et spesielt eksempel. La oss tenke oss en sosiologiforelesning ved et sørstats-universitet hvor alle studentene er hvite. La oss tenke oss at forelesningen handler om raseforhold i sørstatene. Foreleseren snak­ ker her om noe som har vært kjent for studentene fra deres tidligste barndom. Det kan til og med hende at de er mer kjent med systemets detaljer enn han er. Derfor kjeder de seg. Det virker for dem som om foreleseren bare bruker mer pretensiøse ord til å beskrive det de allerede vet. Således kan det være at han bruker ordet «kaste», som er mye brukt av amerikanske sosiologer for å beskrive rasesystemet i sørstatene. Men for å illustrere dette ordet går han over til å snakke om det tradisjonelle hindusamfunnet. Han fortsetter med å analysere den magiske tro på kastesystemets taburegler, den sosiale dynamikk i økonomisk avhengighet og i ekteskapsreglene, de økonomiske interesser som er skjult i systemet, på hvilken måte den religiøse tro står i forhold til tabu­ 30

ene, kastesystemets virkninger på den industrielle utvik­ lingen av samfunnet og vice versa — og alt i India. Men plutselig er India slett ikke så langt unna. Forelesningen dreies så over til sitt egentlige tema — sørstatene. Det velkjente synes ikke lenger fullt så velkjent. Det blir stilt nye spørsmål; muligens stilt i sinne, men likevel stilt. Og i alle fall noen av studentene har begynt å forstå at i rasesysternet er det innebygd funksjoner som de ikke har lest om i avisene (i hvert fall ikke i hjembyens aviser), og som deres foreldre ikke har fortalt dem om — delvis fordi hverken foreldrene eller avisene kjenner til dem. Det kan sies at dette er sosiologiens første lærdom — ting er ikke slik de synes å være. Dette er også en farlig enkel uttalelse, men etter en stund slutter den å virke en­ kel. Det viser seg at den sosiale realitet kan forstås på mange måter. Hver gang man oppdager en ny måte å forstå den på, endrer det helhetssynet. Antropologer bruker begrepet «kultursjokk» for å be­ skrive virkningen av møtet med en fullstendig ny kul­ tur. I et ekstremt tilfelle vil en vestlig oppdagelses­ reisende erfare det når han midt i middagen får vite at han spiser den hyggelige gamle damen som han pratet med dagen før — et sjokk med betydelige psykologiske, om ikke også moralske konsekvenser. De fleste oppda­ gelsesreisende finner ikke lenger kannibalisme. Men det første møtet med polygami, pubertetsritualer eller til og med måten som nasjoner kjører bil på, kan bli litt av et sjokk for en amerikanske besøkende. Med sjokket følger ofte ikke bare motvilje eller avsky, men også en følelse av opphisselse over at det virkelig er så forskjel­ lig fra hjemme. I hvert fall til en viss grad, er dette den spenning alle føler på sin første utenlandsreise. Erfaringene ved sosiologiske oppdagelser kan beskrives som «kultursjokk» uten geografisk forflytning. Med andre ord, sosiologen reiser hjemme — med sjokke­ rende resultater. Han finner neppe ut at han spiser en snill, gammel dame til middag. Men for eksempel opp­ dagelsen at hans kirke har investert betydelige summer i rakettindustrien, eller at det i nabolaget fins mennesker som deltar i kult-orgier, kan gjøre nesten like stort følel-

31

sesmessig inntrykk. Likevel vil vi ikke påstå at sosiolog­ iske oppdagelser alltid eller ikke engang vanligvis vir­ ker provoserende på moralske oppfatninger. Langt ifra. Det de har felles med oppdagelser i fjerne land, er den plutselige belysningen av nye og uventede sider ved men­ neskets liv i et samfunn. Dette er grunnlaget for opphis­ selsen, og som vi seinere skal forsøke å vise, den human­ istiske berettigelsen for sosiologisk virksomhet. Mennesker som vil søke å unngå sjokkerende oppda­ gelser, som foretrekker å tro at samfunnet er som de lærte i søndagsskolen, som liker sikkerheten ved regler og læresetninger av typen som Alfred Schuetz har kalt «å ta verden for gitt», slike mennesker burde holde seg borte fra sosiologi. Folk som ikke føler seg fris­ tet foran stengte dører, som ikke er nysgjerrige etter å vite hvordan andre mennesker lever, som er fornøyde med å beundre utsikten uten å undre seg over de men­ neskene som bor i husene på den andre siden av elva; de burde muligens også holde seg unna sosiologien. De ville finne den ubehagelig, eller i det minste lite givende. Folk som bare interesserer seg for mennesker dersom de kan forandre, omvende eller reformere dem bør også ad­ vares, fordi de vil finne sosiologien mindre nyttig enn de hadde håpet. Og folk som hovedsakelig er interessert i sine egne begrepskonstruksjoner bør like godt gå over til å studere små hvite mus. Sosiologien kan i det lange løp bare tilfredsstille dem som ikke kan tenke seg noe mer henrykkende enn å betrakte mennesker og forstå menneskelige ting. Det bør nå være klart at vi med hensikt har uttrykt oss litt forsiktig i forhold til titelen på dette kapitlet. Selvsagt er sosiologi et individuelt tidsfordriv i den be­ tydning at det interesserer noen mennesker og kjeder andre. Noen liker å studere mennesker, andre å eksperi­ mentere med mus. Verden er stor nok for alle, og det er ingen logisk begrunnelse for å prioritere en interesse framfor en annen. Men ordet «tidsfordriv» er for svakt til helt å dekke det vi mener. Sosiologi er mer av en li­ denskap. Det sosiologiske perspektiv er mer som en ånd som man blir besatt av, en ånd som igjen og igjen tvin-

32

ger en til å stille dens egne spørsmål. En introduksjon til sosiologien vil derfor være en invitasjon til en helt spesiell form for lidenskap. Ingen lidenskap er uten fa­ rer. Den sosiolog som selger sine varer bør derfor straks frasi seg ansvaret for kundens eventuelle skuffelse.

3 — Inv. til sosiologi

2. Sosiologi som en form for bevissthet.

Dersom hensikten med det foregående kapitel er opp­ nådd, er det nå mulig for leseren å akseptere at sosiologi er en intellektuell virksomhet som interesserer bestemte individet. Det ville imidlertid være usosiologisk å stanse her. Selve det faktum at sosiologien oppsto som aka­ demisk disiplin på et visst stadium i vestens historie burde tvinge oss til å spørre videre, om hva som gjør det mulig for disse personer å beskjeftige seg med den, og hva som er forutsetningene for denne beskjeftigel­ sen. Sosiologisk forskning er med andre ord hverken tidløs eller en tvingende nødvendighet for menneskesin­ net. Hvis dette kan aksepteres, reises med logisk nødven­ dighet spørsmålet om de aktuelle omstendigheter som gjorde den til en nødvendighet for enkelte. Det kan så menn være at intet intellektuelt foretagende er tidløst el­ ler nødvendig. Men religion har for eksempel satt i gang intens mental virksomhet over hele verden gjennom hele historien, og forsøk på å tenke ut løsninger på de økono­ miske problemene har vært en nødvendighet i de fleste menneskelige kulturer. Dette betyr selvsagt ikke at teo­ logi eller økonomi i moderne betydning er universelt til­ stedeværende fenomener i menneskesinnet, men vi er i det minste på sikker grunn om vi sier at det alltid synes å ha foregått tankevirksomhet omkring de problemene som nå utgjør emnet for disse fagene. Men om sosiologi kan man ikke engang si såpass. Den presenterer seg som en utpreget moderne, vestlig tenkemåte, og som vi skal forsøke å vise i dette kapitlet, springer den ut av en spesiell moderne form for bevissthet. Det særegne ved det sosiologiske perspektiv kan klar­ gjøres med noen bemerkninger om begrepet «sam-

34

funn», betegnelsen på fagets objekt par excellence. Som de fleste ord som sosiologene bruker, er også dette tatt fra dagligtalen, der det har en noe upresis betydning. Av og til betyr det en spesiell sammenslutning av men­ nesker (som i «Samfunnet til Dyrenes Beskyttelse»), ved andre anledninger blir det ganske enkelt brukt til å betegne en eller annen form for samvær (som i setnin­ gen «i disse år led han sterkt under mangel på samfunn med andre mennesker»). Det er også andre, mindre van­ lige betydninger av ordet. Sosiologen bruker ordet i en mer presis betydning, selv om det selvsagt brukes på forskjellige måter også innenfor faget. Sosiologen tenker på «samfunn» som betegnelse på et stort kompleks av mellom-menneskelige forbindelser, eller for å formulere det i et mer teknisk språk: som betegnelse på et interaksjonssystem. Det er vanskelig å spesifisere ordet «stort» i denne sammenhengen. Sosiologen kan snakke om «sam­ funn» som omfatter millioner av mennesker (f.eks. «det amerikanske samfunn»), men han kan også bruke ordet om et tallmessig mye mindre kollektiv (f.eks. «samfunnet av annet års studenter her ved universitetet»). To som står og prater på et gatehjørne vil neppe utgjøre et «samfunn», i motsetning til tre mennesker som er stran­ det på ei øy. Man kan derfor ikke bestemme anvende­ ligheten av begrepet ut fra bare kvantitative kriterier. Vi kan heller si at det kan anvendes når et kompleks av mellommenneskelige forbindelser er tilstrekkelig konsist og omfattende til at det kan analyseres for seg, forstås som en selvstendig enhet, settes opp mot andre av sam­ me slag. På samme måte må adjektivet «sosial» gjøres skarpere for sosiologisk bruk. I vanlig tale kan det også betegne forskjellige ting; det kan bety noe bortimot altruistisk («en sosial holdning») eller rett og slett «samfunnsmes­ sig», og flere andre mindre brukte betydninger. Sosiolo­ gen vil bruke ordet i en snevrere og mer presis betyd­ ning, for å betegne kvaliteten av interaksjon, mellom­ menneskelige forhold, gjensidighet. To karer som prater på et gatehjørne er altså ikke noe «samfunn», men det som foregår mellom dem er avgjort noe «sosialt». «Sam­

35

funn» består av et kompleks av slike «sosiale» hendelser. Skal man ha en eksakt definisjon av det «sosiale», er det vanskelig å finne en som er bedre enn Max Webers: en «sosial» situasjon er en situasjon der mennesker orienterer sine handlinger mot hverandre. Det vev av meninger, forventninger og handlinger som er resultatet av slik gjensidig orientering, utgjør stoffet for sosiologisk analyse. Men denne finslipingen av terminologien er likevel ikke nok til å vise det eiendommelige ved den sosiolo­ giske synsvinkel. Vi kan komme den nærmere ved å sammenligne den med perspektivet i andre vitenskaper om menneskelige handlinger. Økonomen er for eksem­ pel opptatt av å analysere prosesser som finner sted i samfunnet, prosesser som kan kalles sosiale. Disse pro­ sessene har å gjøre med de grunnleggende problemer i økonomisk aktivitet — fordelingen av varer og tjenes­ ter innen et samfunn. Økonomen vil være opptatt av hvordan prosessene oppfyller eller unnlater å oppfylle denne funksjon. Sosiologen må naturligvis også ta med i betraktningen deres økonomiske formål når han undersø­ ker de samme prosessene. Men hans spesielle interesse­ felt omfatter ikke nødvendigvis disse formål. Han vil interessere seg for menneskelige forbindelser og interak­ sjoner som kan forekomme i forbindelse med disse pro­ sessene, og som kan være helt irrelevante for de økonom­ iske mål det er spørsmål om. Økonomisk virksomhet medfører således maktrelasjoner, prestisje, fordommer og hendelser som kan analyseres uten annet enn spar­ som henvisning til den egentlige økonomiske funksjon av virksomheten. Sosiologen finner sitt emne i all slags menneskelig ak­ tivitet, men ikke alle aspekter av disse aktiviteter utgjør hans emne. Sosial interaksjon er ikke en spesielt avgren­ set del av det som mennesker gjør mot hverandre. Det er snarere et spesielt aspekt ved alle disse handlingene. En annen måte å si det på er at sosiologen utfører en spesiell form for abstrahering. Som forskningsobjekt er ikke det sosiale en adskilt del av menneskelig virksom­ het. Snarere er det (for å låne et uttrykk fra luthersk 36

teologi) til stede «i, med og under» mange forskjellige felter av slik virksomhet. Sosiologen studerer ikke feno­ mener som ingen andre vet om — han ser på de samme fenomener, men på en annen måte. Som et annet eksempel kan vi ta juristens synsvinkel. Her finner vi faktisk synspunkter med bredere perspek­ tiv enn hos økonomen. Nesten alle områder av mennes­ kelig aktivitet kan en eller annen gang falle inn under juristens virkeområde. Det er dette som er fascinerende ved jus. Her finner vi igjen en meget spesiell framgangs­ måte ved abstraheringen. Fra den veldige rikdom og va­ riasjon av menneskelige handlinger og holdninger velger juristen ut de aspekter som er relevante (eller «materiel­ le» som han ville si) for hans spesielle referanseramme. Kriteriene for hva som er relevant eller irrelevant legalt sett, vil ofte vekke stor forbauselse hos dem som er ho­ vedpersoner i saken, det vet alle som har vært innblan­ det i en rettssak. Men dette behøver ikke å bekymre oss nå. Vi vil heller påpeke at den juridiske referanseramme består av flere nøye definerte modeller av menneskelig virksomhet. Således har vi klare modeller av plikt, ansvar og lovbrudd. Før en empirisk handling kan plasseres i en av disse kategoriene, må bestemte betingelser være opp­ fylt, og disse betingelsene er slått fast i skrevne regler eller gjennom presedens. Når disse betingelsene ikke er oppfylt, er angjeldende handling legalt sett irrelevant. Juristens ekspertise består i å kjenne de reglene som disse modellene er bygd opp etter. Innenfor sin refe­ ranseramme vet han når en forretningskontrakt er bin­ dende, når en bilfører kan sies å ha opptrådt uaktsomt, eller når voldtekt kan sies å ha funnet sted. Sosiologen kan studere de samme fenomener, men hans referanseramme er helt forskjellig. Den viktigste forskjellen består i at hans perspektiv på disse fenome­ ner ikke kan finnes i skrevne statutter eller i tidligere rettspraksis. Det sosiologisk interessante ved de forbin­ delser som blir til i en forretningstransaksjon har intet å gjøre med den legale gyldighet av kontrakten som er blitt undertegnet, like lite som sosiologisk interessante seksuelle avvik kan plasseres i noen juridisk kategori.

37

Fra juristens synspunkt er den sosiologiske undersøkel­ sen uvedkommende for den juridiske referanseramme. Man kan kalle sosiologens virksomhet underjordisk i forhold til den begrepsmessige oppbygning av lov og rett. Juristen er opptatt av det man kan kalle den offi­ sielle oppfatning av situasjonen. Sosiologen opererer ofte med svært uoffisielle oppfatninger. For juristen er det vesentligste å finne ut hvordan loven ser på en viss type forbrytere. For sosiologen er det like viktig å finne ut hvordan forbryterne ser på loven. Det er altså en forutsetning for å stille sosiologiske spørsmål at man er interessert i å se et stykke lenger enn til de alminnelig aksepterte eller offisielt definerte mål for menneskelige handlinger. Det forutsetter en fø­ lelse av at menneskelige hendelser kan forstås på flere måter, og at noen tolkninger ikke ligger like opp i da­ gen. Det kan til og med forutsette en viss mistro til den måten slike hendelser blir tolket på av autoritetene, en­ ten de er politiske, juridiske eller religiøse. Hvis man er villig til å gå så langt, vil det synes innlysende at ikke alle historiske omstendigheter er like gunstige for utvik­ lingen av sosiologisk perspektiv. Det ser derfor ut til å være sannsynlig at sosiologiske tanker vil ha de beste utviklingsmuligheter i en tid som er preget av alvorlige rystelser i selvbevisstheten, spe­ sielt for de offisielle, autoritative og alminnelig aksep­ terte oppfatninger i en kulturkrets. Det er bare under slike omstendigheter at vidsynte mennesker vil bli mot­ ivert til å se lenger enn denne selvbevisstheten og trekke autoritetene i tvil. Albert Salomon har på en overbevi­ sende måte hevdet at begrepet «samfunn», i sin moderne sosiologiske betydning, bare kunne oppstå da kristen­ dommens og senere Vanden regimes normative systemer falt sammen. Vi kan da oppfatte «samfunnet» som en skjult bygning, med en fasade som gjemmer den fra publikum. I den middelalderske kristendommen ble «samfunnet» gjort usynlig ved en imponerende religiøspolitisk fasade som utgjorde verden for det europeiske menneske. Etter at reformasjonen hadde brutt ned kri­ stendommens enhet, fikk den mer verdslige politiske fa38

sade i enevoldsstaten den samme funksjon, som Salomon har pekt på. Da enevoldsstaten brøt sammen fikk man øye på den underliggende rammen, «samfunnet» — det vil si den verden av motiver og krefter som ikke kom fram i de offisielle tolkninger av den sosiale realilitet. Det sosiologiske perspektiv kan altså forstås ved hjelp av uttrykk som «gjennomskue», «se bak» — i den betydning disse uttrykkene brukes i dagligtalen — «gjennomskue hans spill», «se bak kulissene» — med andre ord: «ikke la seg bløffe». Vi er ikke på avveier om vi ser sosiologisk tenkning som en del av det Nietzsche kalte «mistroens kunst». Nå ville det være en grov forenkling å tro at denne kunst bare har eksistert i moderne tid. Det å «gjennomskue» tingene er antagelig en vanlig funksjon av intelligens, selv i svært primitive samfunn. Den amerikanske antro­ pologen Paul Radin har gitt oss en levende beskrivelse av skeptikeren som mennesketype i en primitiv kultur. Vi har også materiale fra andre sivilisasjoner enn det mo­ derne vesten som vitner om former for bevissthet som godt kan kalles protososiologiske. Vi kan for eksempel peke på Herodot eller Ibn-Khaldun. Det er til og med bevart tekster fra det gamle Egypt, som viser en dyp misnøye med en politisk og sosial ordning som har fått ord på seg for å ha vært en av de best sammentømrede i historien. Denne form for bevissthet blir imidlertid sterkere i vesten ved inngangen til den moderne tid, den blir konsentrert og systematisert, den setter merke etter seg i tenkningen hos et økende antall vidsynte mennes­ ker. Dette er ikke stedet for en detaljert drøfting av den sosiologiske tenknings forhistorie, et felt hvor vi skylder Salomon mye. Her vil vi ikke engang sette opp noe slags intellektuelt stamtre for sosiologien, vise dens forbindelse med Machiavelli, Erasmus, Bacon, det syttende århund­ res filosofi og det attende århundres b elles lettres — det er blitt gjort andre steder og av folk som er mer kvalifi­ serte enn forfatteren. Det får klare seg med å påpeke nok en gang at den sosiologiske tenkning markerer slutten på en rekke intellektuelle utviklingslinjer som har sin sær­ lige plass i moderne vestlig historie. 39

La oss i stedet vende oss til den påstand at det sosio­ logiske perspektiv innebærer en «gjennomskuing» av den sosiale strukturs fasader. La oss sammenligne det­ te med en vanlig erfaring hos folk som lever i storbyer. En av de fascinerende ting ved en storby er den veldige variasjon av menneskelig virksomhet som finner sted bak de tilsynelatende anonyme og uendelig like husrekkene. En person som bor i en slik by vil fra tid til annen få en overraskelse, eller til og med et sjokk, når han oppdager de merkelige ting som enkelte mennesker fore­ tar seg i all beskjedenhet, i hus som utenfra ser ut som alle andre hus i gata. Har man gjort denne erfaringen en eller to ganger, vil man siden stadig undre seg på hva som foregår under lyset som skinner fram bak nedrullede gardiner, når man går gjennom ei gate seint om kvelden. Er det en ordinær familie som sitter og prater med kaffegjester? Er det desperasjon, sykdom eller død? Eller utsvevelser og fordervelse? Kanskje det planleg­ ges en farlig sammensvergelse? Husenes fasader kan ikke gi oss svar — de forteller ikke om annet enn arki­ tektenes tilpasning til smaken hos en gruppe eller klasse som kanskje ikke lenger bor i denne gata. De sosiale mysterier ligger bak fasadene. Ønsket om å trenge inn i disse mysteriene er lik den sosiologiske nysgjerrighet. Ønsket kan plutselig bli oppfylt i noen byer som blir rammet av en katastrofe. Den som har opplevd krigsbombing kjenner til de plutselige møter med uventede (og av og til utenkelige) leieboere i leiegårdens til­ fluktsrom. Eller de kan gjenkalle i hukommelsen det oppskakende syn av et hus som er bomberammet om natta, et hus delt i to, med fasaden revet bort og dets skjulte indre ubarmhjertig avslørt i dagslys. Men nor­ malt er det ens egen nysgjerrige påtrengenhet som får en til å trenge inn bak fasaden. På samme måte gis det historiske situasjoner hvor samfunnets fasader blir revet brått vekk, og alle uten de mest likegyldige blir tvunget til å se at det hele tiden var en virkelighet bak fasadene.. Men vanligvis hender ikke slikt, og fasa­ dene står mot oss med tilsynelatende klippefast stødighet. Det kreves derfor en større intellektuell an-

40

strengelse for å få øye på virkeligheten bak fasa­ dene. Noen eksempler på hvordan sosiologien «ser bak» den sosiale strukturens fasader kan tjene til å klargjøre vårt resonnement. Ta for eksempel et samfunns politiske or­ ganisasjoner. Om man ønsker å finne ut hvordan en mo­ derne amerikansk by blir styrt, er det meget lett å få of­ fisielle informasjoner om det. Byen vil ha sine statutter, som igjen retter seg etter lovene for staten. Med litt rett­ ledning fra kyndige personer, kan man slå opp i for­ skjellige vedtekter og regler som tilsammen utgjør lo­ vene for byen. Man kan således finne ut at denne be­ stemte byen har et slags rådmannsstyre, eller at de lokale valg ikke går etter parti-skillelinjer, eller at byen har del i et større regionalt vannverk. På samme måte kan man ved litt avislesning få kjennskap til de offisielt anerkjente politiske problemene i dette samfunnet. Man kan lese at byen planlegger å overta et forstadsområde, eller at det er foretatt en forandring i planleggingen av industriut­ byggingen på en annen kant, eller til og med at et bystyremedlem er blitt beskyldt for å bruke sin stilling til personlig fordel. Alle slike ting foregår nå på det syn­ lige, offisielle eller almene stadium av det politiske liv. Det måtte imidlertid være en svært naiv person som trodde at dette ga ham et fullstendig bilde av den poli­ tiske realitet i samfunnet. Sosiologen vil søke å avdekke sammensetningen av den «uformelle maktstruktur» (som den er blitt kalt av Floyd Hunter, en amerikansk sosiolog som har drevet med slike undersøkelser), som er en for­ masjon av personer og makt som ikke finnes i noen ved­ tekter, og som man sannsynligvis ikke kan lese om i avi­ sene. Statsvitenskapsmannen eller juristen vil finne det interessant å sammenligne denne byens vedtekter med reglene for andre lignende samfunn. Sosiologen er langt mer opptatt av å finne ut hvordan mektige interesse­ grupper influerer eller kontrollerer det som gjøres av dem som er valgt til tillitsverv i henhold til disse ved­ tektene. Disse interessegruppene finner man neppe i råd­ huset, men heller i direktørkontorene i firmaer som kan­ skje ikke engang holder til i byen, i de private hjem til 41

en håndfull mektige menn, kanskje i visse fagforenings­ kontorer, eller i noen tilfelle endatil i hovedkvarteret til kriminelle organisasjoner. Når sosiologen er opptatt av maktforholdene, ser han «bak» de offisielle mekanismer som skal regulere makten i samfunnet. Dette innebærer ikke nødvendigvis at han regner de offisielle mekanis­ mene som totalt ineffektive, eller at han ser på deres juridiske definisjon som en ren illusjon. Men han vil i det minste hevde at det også er en annen virkelighet i dette spesielle maktsystemet som må undersøkes. I noen tilfelle blir han nødt til å trekke den konklusjon at det ville være et selvbedrag å lete etter virkelig makt på de offentlig anerkjente steder. Ta et annet eksempel. De forskjellige protestantiske kirkesamfunn i USA har svært forskjellige «forfatnin­ ger», det vil si den offisielle styreformen for kirkesam­ funnet. Man kan snakke om en episkopal, en pres­ byteriansk eller en kongregasjonalistisk «forfatning», (og med dette mener man ikke de kirkesamfunn som bru­ ker disse navnene, men de forskjellige former for eklesiastisk styre som de forskjellige kirkesamfunn har felles — f.eks. den episkopale form som er felles for den episkopale kirke og metodistene, den kongregasjonalistiske form som er felles for kongregasjonalistene og bap­ tistene). I nesten alle tilfelle er et kirkesamfunns «for­ fatning» resultat av en lang historisk utvikling, og er ba­ sert på en teologisk forklaring som dogmatikerne stadig krangler om. Men en sosiolog som studerer styreformene i amerikanske kirkesamfunn ville gjøre best i å ikke opp­ holde seg for lenge med disse offisielle definisjonene. Han vil snart finne ut at de viktigste spørsmål om makt og organisasjon har lite å gjøre med «forfatningen» i teologisk betydning. Han vil oppdage at den grunnleg­ gende organisasjonsform i alle større kirkesamfunn er byråkratisk. Den administrative opptreden er bestemt av byråkratiske prosesser, og er bare ytterst sjelden resulta­ tet av spesielle episkopale eller kongregasjonalistiske synsmåter. Den sosiologiske forsker vil da raskt gjen­ nomskue mengden av forvirrende terminologi som be­ tegner de forskjellige tillitsmenn, og identifisere dem som 42

sitter med den virkelige makt, enten de nå kalles «bisko­ per», «kontorister» eller «menighetsforstandere». Hvis sosiologen ser på kirkesamfunnenes organisasjoner som en underavdeling av den store gruppen «byråkrati», vil han lettere kunne begripe de prosessene som finner sted innen organisasjonene, og lettere få øye på de indre og ytre former for press som blir satt inn mot dem som teoretisk sitter med makten. Bak en «episkopal forfat­ nings» fasade vil sosiologen med andre ord se en byrå­ kratisk maskin, som ikke virker svært forskjellig i meto­ distkirken, i et statlig departement, i General Motors el­ ler i bilarbeiderforbundet. Eller ta et eksempel fra næringslivet. Personalsjefen i en industribedrift vil gjeme lage fargelagte plansjer som viser oppbygningen av apparatet som angivelig skal administrere produksjonen. Hver mann har sin bestemte plass, hver person i organisasjonen vet hvem han skal motta ordrer fra og hvem han skal gi dem videre til, hvert team har sin bestemte rolle i produksjonens store drama. I virkeligheten er det sjelden at tingene virker på denne måten — og det vet enhver god personalsjef. Over organisasjonens offisielle program ligger det et mye fi­ nere nett av grupper, med sin egen lojalitet, sine fordom­ mer, antipatier og (aller viktigst) sine egne regler, som er langt vanskeligere å få øye på. Industri-sosiologien er full av data om hvordan slike uformelle nett virker, om deres forskjellige grader av tilpasning til eller konflikt med den offisielle maktstrukturen. Overalt hvor men­ nesker arbeider sammen eller lever sammen i et disipli­ nert system, finner man denne sameksistens mellom den formelle og den uformelle maktstruktur — enten det er i militære organisasjoner, fengsler, sykehus, skoler; som kan følges helt tilbake til de mystiske forbund barn dan­ ner seg imellom, og som deres foreldre sjelden oppda­ ger. Nok en gang forsøker sosiologen å trenge gjennom det røykteppe som de offisielle (formannens, offiserens eller lærerens) utlegninger av virkeligheten har lagt, og forsøker å få tak i de signaler som kommer fra «under­ verdenen» (fra arbeideren, rekrutten, skoleeleven). La oss ta nok et eksempel: I vestlige land, og særlig i 43

Amerika, går man ut fra at menn og kvinner gifter seg fordi de er forelsket. Det er en utbredt, folkelig tro på kjærligheten som en voldsom, uimotståelig følelse som slår ned tilfeldig, et mysterium som er målet for de fleste unge mennesker, og ofte også for dem som ikke er så unge lenger. Så snart man begynner å undersøke hvem som egentlig gifter seg med hverandre, finner man imid­ lertid at Amors piler ser ut til å bli styrt i bestemte ret­ ninger, etter klasse, inntekt, utdannelse, rasemessig og sosial bakgrunn. Om man deretter trenger litt lenger inn i den før-ekteskapelige opptreden som går under den vil­ ledende betegnelsen «kurtise», finner man interaksjonskanaler som kan være strenge som et ritual. Da begyn­ ner det å demre en mistanke om at det som oftest ikke er så mye kjærlighet som skaper en bestemt forbindelse, men at omhyggelig definerte og ofte planlagte forbin­ delser fører fram til denne ønskede følelsen. Med andre ord, når visse betingelser er oppfylt, tillater man seg selv å «bli forelsket». Sosiologen som undersøker våre for­ mer for «kurtise» og giftermål oppdager snart en innvik­ let vev av motiver som på mange måter henger sammen med hele den institusjonelle struktur som individet lever sitt liv i — klasse, karriere, økonomiske ambisjoner, trang til makt og prestisje. Kjærlighetens mirakel begyn­ ner nå å virke noe kunstig. Dette behøver imidlertid ikke i noe tilfelle å innebære at sosiologen erklærer den ro­ mantiske tolkningen for å være en illusjon. Men nok en gang vil han se lenger enn de umiddelbart gitte og of­ fentlig godtatte tolkninger. Om han studerer et par som ser på månen, behøver ikke sosiologen å føle seg tvunget til å benekte den følelsesmessige betydningen av denne scenen. Men han vil ha for øye de faktorer som har med­ virket i frambringelsen av situasjonens «ikke-månelige» aspekter — prisen på bilen som paret studerer månen fra, de regler for smak og taktikk som bestemmer deres påkledning, hvordan deres språk og oppførsel plasserer dem sosialt, m.a.o. hele foretagendets sosiale plassering og hensikt. Det bør nå være klart at de problemene som interes­ serer sosiologen ikke nødvendigvis er det som andre

44

mennesker kaller «problemer». Den måten offentlige tjenestemenn og aviser (og til og med enkelte lærebøker i sosiologi) snakker om «sosiale problemer» på, tjener til å tilsløre dette faktum. Folk snakker vanligvis om et «sosialt problem» når et eller annet i samfunnet ikke går som det skal etter reglene. De venter så at sosiologen skal studere «problemet» slik de har definert det, og komme med en «løsning» som vil greie opp i sakene til alles tilfredsstillelse. Som motvekt mot den slags for­ ventning er det viktig å forklare at et sosiologisk pro­ blem er noe helt annet enn et «sosialt problem» i denne betydningen. Det er for eksempel naivt å gå løs på for­ brytelser som et «problem» fordi politiet definerer det slik, eller på skilsmisser fordi de er et «problem» for ekteskapsmoralister. Det er enda klarere at formannens «problem» med å få arbeiderne til å arbeide mer effek­ tivt, eller feltoffiserens «problem» med å få sine tropper til å angripe med større entusiasme, slett ikke behøver å være det minste problematiske for sosiologen (om vi for øyeblikket ser bort fra den nærliggende mulighet at den sosiologen som er blitt bedt om a studere slike «pro­ blemer» er ansatt av bedriften eller av forsvaret). Det sosiologiske problemet består alltid i a forstå hva som her foregår av sosial interaksjon. Det sosiologiske pro­ blem er således ikke hvorfor noe «går galt» for autoritetetene og de som skal styre den sosiale scene, men først og fremst hvordan hele systemet virker, hva dets forut­ setninger er, og hvordan det hele blir holdt sammen. Det fundamentale sosiologiske problem er ikke forbrytel­ sene, men loven, ikke skilsmissene, men ekteskapene, ikke rasediskrimineringen, men den rasebestemte lag­ deling, ikke revolusjon, men regjering. Dette poeng kan belyses bedre ved et eksempel. Ta en ungdomsklubb som forsøker å få ungdommen i et slumdistrikt bort fra den ålment mislikte bandevirksomheten. Den referanseramme som sosialarbeidere og polititje­ nestemenn definerer situasjonens «problemer» i, er hen­ tet fra middelklassens verden, fra dens respektable, ål­ ment godtatte verdinormer. Det er et «problem» om ten­ åringer kjører rundt i stjålne biler, og det er en «løsning»

45

om man i stedet får dem til å spille bordtennis i ung­ domsklubben. Men hvis man bytter referanseramme og ser på situasjonen fra bandelederens synspunkt, blir «problemene» snudd på hodet. Det er da et «problem» for solidariteten i gjengen dersom medlemmene blir lok­ ket bort fra slik virksomhet som gir prestisje til gjengen i dens sosiale verden, og det ville være en «løsning» om sosialarbeiderne dro til helvete tilbake til de finere by­ deler som de kom fra. Det som er et «problem» for ett sosialt system, vil være tingenes normale orden for et annet system, og vice versa. Lojalitet og illojalitet, soli­ daritet og avvik blir definert på motsatte og uforenlige måter av de to systemenes representanter. Nå kan det hende at sosiologen ifølge sine egne verdinormer regner middelklassens respektabilitet som mest ønskelig, og at han derfor vil hjelpe ungdomsklubben, som er middel­ klassens utpost in partibus infidelium. Dette rettferdig­ gjør imidlertid ikke at man identifiserer klubblederens hodepine med sosiologiske «problemer». De «problemer» som sosiologen ønsker å løse, angår en forståelse av hele den sosiale situasjonen, normene og handlingsmåtene innen begge, systemer, og hvordan de to systemene eksi­ sterer ved siden av hverandre i tid og rom. Selve den­ ne evnen til å bruke konkurrerende tolkningssystemer som et gunstig utgangspunkt til å studere en situasjon, er som vi seinere skal se et kjennetegn på den sosi­ ologiske bevissthet. Vi vil altså hevde at det ligger en trang til å avsløre i den sosiologiske bevissthet. Selve fagets logikk vil sta­ dig drive sosiologen til å avsløre de sosiale systemer han studerer. Denne demaskerende tendensen behøver ikke skyldes sosiologens temperament eller lyster. Det kan til og med hende at sosiologen føler seg tvunget til å gå løs på det som alle rundt ham tar for gitt, selv om han per­ sonlig er av en forsonlig natur, uten noen trang til å forstyrre de komfortable forutsetninger som ligger til grunn for hans egen sosiale eksistens. Vi vil med andre ord si at den sosiologiske avsløringstrangen ikke har psykologiske, men metodologiske røtter. Det å søke etter en annen virkelighet enn den offisielle, er innebygd i selve 46

den sosiologiske referanseramme, og dette fører logisk til at sosiologen må fjerne masken fra propagandaen og pretensjonene som mennesker bruker til a dekke sine handlinger. Denne demaskerende tendensen er et av de kjennetegn ved sosiologien som særlig springer ut av var moderne tids åndelige klima. Avsløringstendensen i sosiologisk bevissthet, kan illu­ streres ved en rekke eksempler fra fagets utvikling. Et av hovedtemaene i Webers sosiologi er for eksempel de utilsiktede, uforutsette konsekvenser av menneskers handlinger i og for samfunnet. Webers mest berømte verk, «Den protestantiske etikk og kapitalismens and», der han viser sammenhengen mellom visse konsekvenser av protestantiske moralnormer og utviklingen av den kapitalistiske etos, er ofte blitt misforstått av hans kriti­ kere, nettopp fordi dette hovedtema har gått dem forbi. Slike kritikere har pekt på at de protestantiske tenkeré som Weber siterer, aldri hadde ment at deres lære skulle brukes til å framkalle spesielle økonomiske resultater. Weber hevdet f.eks. at den kalvinistiske predestinasjonslæren førte til at folk opptrådte pa det han kaller en «indre asketisk» måte, dvs. at de ble intenst, systema­ tisk og uselvisk opptatt av denne verdens ting, spe­ sielt med økonomisk virksomhet. Webers kritikere har så pekt på at intet kunne være fjernere fra Calvin og de andre lederne av den kalvinistiske reformasjon. Men We­ ber hadde aldri hevdet at kalvinistisk teologi hadde til hensikt å fremkalle slike økonomiske handlingsmønstre. Tvert imot, han visste godt at hensikten var en helt an­ nen. Konsekvensene kom, uten hensyn til hva hensiktene var. Webers verk (og ikke bare den berømte del av det som vi har nevnt) gir oss med andre ord et levende bilde av ironien ved menneskelige handlinger. Webers sosi­ ologi utstyrer oss således med en radikal antitese til et hvilket som helst syn som oppfatter historien som en virkeliggjørelse av visse ideer, eller som en frukt av individers eller kollektivers bevisste anstrengelser. Dette betyr slett ikke at ideer ikke er viktige. Det betyr at re­ sultatet av ideene ofte er svært forskjellig fra det som ideologene fra først av hadde håpet og planlagt. En

47

slik bevissthet om de ironiske aspekter ved historien gjør en mer nøktern — den er en sterk motgift mot all slags revolusjonær utopisme. Sosiologiens avsløringstendens ligger implisitt i alle sosiologiske teorier som legger vekt på de sosiale prosessers selvstendige karakter. Emile Durkheim, grunnlegge­ ren av den viktigste retning i fransk sosiologi, la'for ek­ sempel vekt på at samfunnet var en virkelighet sui generis, dvs. en virkelighet som ikke kan reduseres til psy­ kologiske eller andre faktorer på forskjellige stadier av analysen. I Durkheims studier av forskjellige fenomener har dette ført til at han suverent ser bort fra individuelle motiver og hensikter. Dette blir kanskje klarest vist i hans undersøkelse av «selvmord», der de individuelle motiver hos dem som begår eller forsøker å begå selv­ mord blir helt utelatt fra analysen til fordel for stati­ stikker angående forskjellige sosiale karakteristika ved disse individer. I det durkheimske perspektiv betyr det å leve i samfunnet å være dominert av samfunnets egen logikk. Menneskene følger svært ofte denne logikk uten å vite det. Sosiologen må derfor ofte se bort fra de svar som skuespillerne på samfunnets scene selv gir, og lete etter forklaringer som er skjult for dem, dersom han vil oppdage samfunnets indre dynamikk. Denne durk­ heimske måte å nærme seg problemene på, er nå blitt vi­ dereført i den teoretiske retning som kalles funksjonal­ isme. I en funksjonell analyse blir samfunnets egne virkemåter og tendenser analysert, tendenser som ofte er usynlige eller dunkle for dem som selv er virksomme in­ nenfor systemet. Den nålevende amerikanske sosiologen Robert Merton har gitt et godt uttrykk for denne retnin­ gen med sine begrep «manifeste» og «latente» funksjo­ ner. De første er de bevisste og tilsiktede funksjoner av de sosiale prosesser, de siste er de ubevisste og utilsiktede funksjoner. Således kan den «manifeste» funksjon av lover mot hasardspill være å fjerne spillebulene; de­ res «latente» funksjon å skape et illegalt domene for spillesyndikatene. Eller: kristen misjonsvirksomhet i Afrika har «manifest» forsøkt å omvende afrikanere til kristendommen, «latent» har den hjulpet til å ødelegge

48

den innfødte stammekulturen, og dermed bidratt vesent­ lig til en rask sosial omveltning. Eller: hensikten med kommunistpartiets kontroll over alle deler av sam­ funnslivet i Russland var «manifest» a sikre den revolu­ sjonære etos’ fortsatte dominans; «latent» skapte den en ny klasse av byråkrater, meget borgerlig i sine aspirasjo­ ner, og stadig mer uvillig til bolsjevikisk selvoppofreise. Eller: den «manifeste» funksjon av mange frivillige sam­ menslutninger i Amerika er selskapelig samvær eller of­ fentlig veldedighet; deres «latente» funksjon er a være statussymboler for dem som får være med. Begrepet «ideologi» som er sentralt i endel sosio­ logiske teorier, kan tjene som en annen illustrasjon av den avsløringstendensen vi snakker om. Sosiologer bru­ ker uttrykket «ideologi» når de snakker om syn som tjener til å rasjonalisere en spesiell gruppes interesser. Det er vanlig at slike syn forvrenger den sosiale virke­ lighet, omtrent på samme måte som et individ nevrotisk benekter, forvrenger eller omtolker ubehagelige sider av livet. Den italienske sosiologen Vilfredo Paretos viktige retning legger stor vekt på dette perspektivet, og som vi skal se i et seinere kapitel er begrepet «ideologi» ve­ sentlig for den retning som kalles «kunnskapssosiologi». I slike analyser blir de ideer som menneskene forklarer sine handlinger med, avslørt som selvbedrag, reklame, den slags «ærlighet» David Riesman sa treffende har beskrevet som sinnstilstanden hos en person som tror på sin egen propaganda. Vi kan snakke om «ideologi» i denne betydning, når vi analyserer den utbredte tro blant mange amerikanske leger på at helsestandarden vil synke om offentlig trygdekasse blir innført, eller begravelsesbyrå-innehaveres overbevisning om at billige be­ gravelser viser manglende hengivenhet for avdøde, eller «spørrelek-lederes» definisjon av sin egen virksomhet i fjernsynet som «folkeopplysning». Forsikringsagentens bilde av seg selv som en faderlig rådgiver for unge fami­ lier, nakendanserinnen som ser seg som kunstner, propagandisten som ekspert på massemedia, bøddelen som en offentlig tjenestemann — alle disse innbilningene er bare personlig lindring av skyldfølelse eller snobberi; 4 — Inv. til sosiologi

49

ikke desto mindre utgjør de offisielle selv-fortolkninger for hele sosiale grupper, og de er obligatoriske for med­ lemmene av disse grupper, om de ikke vil sette seg selv utenfor. Sosiologen må passe seg for ikke å bli som de historikere, om hvem Marx sa at enhver kolonikjøpmann var dem overlegne når det gjaldt å se forskjellen på hva et menneske er og hva det hevder å være, når han skal forsøke å avdekke ideologiske pretensjoners sosiale funk­ sjon. Sosiologiens avsløringsmotiv består i å trenge gjen­ nom et verbalt røykteppe til de forbudte og ofte ubeha­ gelige hovedkilder for menneskers handlinger. Vi har ovenfor antydet at den sosiologiske bevissthet sannsynligvis blir til når det oppstår tvil om de alminlig aksepterte eller autoritativt kunngjorte fortolknin­ ger av samfunnet. Det er som vi allerede har nevnt, gode grunner for å se på sosiologiens opprinnelse i Frankrike (fagets moderland) som et forsøk på å hamle opp med følgene av den franske revolusjon, ikke bare den store omveltningen i 1789, men med det som de Tocqueville kalte fortsettelsen av revolusjonen i det nit­ tende århundre. I Frankrike er det ikke vanskelig å se sosiologien på bakgrunn av de raske endringer i det moderne samfunnet, fasadenes sammenbrudd, den reli­ giøse sekularisering og gjennombruddet for nye, skrem­ mende krefter i samfunnet. I Tyskland, det andre euro­ peiske land der en betydelig sosiologisk bevegelse opp­ sto i det nittende århundre, ser det annerledes ut. For å sitere Marx nok en gang, så hadde tyskerne en tendens til å utføre i professorale studier de revolusjoner som franskmennene kjempet på barrikadene. Minst én av re­ volusjonens akademiske røtter, og kanskje den viktigste, kan finnes i den omfattende skole som kalles «historis­ men». Dette er ikke stedet for en gjennomgåelse av den­ ne bevegelsen. Det er nok å si at den representerer et forsøk på å drøfte filosofisk en overveldende følelse av alle verdiers historiske relativitet. Bevisstheten om denne relativiteten var et nesten nødvendig resultat av den vel­ dige opphopningen av tysk historisk lærdom på alle ten­ kelige områder. Behovet for å skape orden og forståelse, i stedet for det inntrykk av kaos som denne mengden av

50

historiske kunnskaper ga enkelte iakttakere, er i hvert fall en av grunnene til at den sosiologiske tenkning opp­ sto. Det er imidlertid unødvendig å understreke at da Tyskland ble kastet inn i den industrielle revolusjon og ble samlet til én stat i den siste halvparten av det nit­ tende århundret, ble samfunnet rundt den tyske sosiolog underkastet like store omveltninger som hans franske kollegas samfunn. Vi skal imidlertid ikke forfølge disse spørsmålene. Om vi vender oss til Amerika, landet hvor sosiologien ble mest akseptert, finner vi atter andre om­ stendigheter, men også denne gang mot en bakgrunn av raske og dyptgripende sosiale forandringer. I denne ame­ rikanske utviklingen kan vi oppdage et annet motiv i sosiologien, nært beslektet med det avslørende motiv, men ikke identisk med det — dens opptatthet av det urespektable syn på samfunnet. I hvert fall i hvert eneste vestlig land kan man skille mellom respektable og mindre respektable sektorer. I så måte står ikke USA i noen særstilling. Men den ameri­ kanske respektabiliteten har noe spesielt gjennomtren­ gende ved seg. Dette kan kanskje delvis tilskrives de gjenværende følger av den puritanske livsform. Sann­ synligvis har det mer å gjøre med bursjoasiets domine­ rende rolle i dannelsen av den amerikanske kultur. Uan­ sett hvilken historisk forklaring som er den rette, så er det ikke vanskelig å se på sosiale fenomener i Amerika og plassere dem greit i en av disse to sektorer. Vi kan tenke oss det offisielle, respektable Amerika, symbolsk representert av handelskammeret, kirkene, skolene og andre sentra for de borgerlige ritualer. Men ansikt til ansikt med denne respektable verden er det et «annet Amerika», i hver eneste større by; et Amerika som har andre symboler og snakker et annet språk. Dette språ­ ket er sannsynligvis dets sikreste kjennemerke. Det er biljardrommets og pokerspillets, barenes, bordellenes og kasernenes språk. Men det er også det språket som to handelsreisende med lettelse slår over i, mens de tar en drink sammen i spisevogna på reise forbi søndagsstille landsbyer i Midt-Vesten, der renvaskede innbyggere samler seg i kirker og bedehus. Det er et sprak som ikke 51

brukes i damers og geistliges nærvær, et språk som har overlevd fordi det har gått fra munn til munn, fra en generasjon av Huckleberry Finn’er til en annen (om enn språket i de seinere år har fått litterær anvendelse i bø­ ker med den hensikt å more damer og geistlige). Det «andre Amerika» som snakker dette språket kan man finne overalt hvor mennesker er satt utenfor, eller har satt seg selv utenfor middelklassens anstendige verden. Vi finner det i de deler av arbeiderklassen som ennå ikke er kommet for langt på borgerliggjøringens vei, i slum­ strøk, havnekvarter og strøk som by-sosiologer kaller «gjennomgangsområder». Vi finner det uttrykt med stor styrke i den amerikanske negers verden. Vi treffer også på det i underverdenen, blant dem som av en eller annen grunn har trukket seg frivillig bort fra hovedgatene — i beatnikenes, de homoseksuelles og andre av samfunnets «grensegjengeres» verden, disse verdener som er gjemt trygt unna de gater hvor pene mennesker lever, arbeider og morer seg en familie (om enn disse verdener av og til kan være svært tiltrekkende for de mannlige medlem­ mer av arten «pene mennesker», spesielt når han er så heldig å være sans familie). Den amerikanske sosiologien ble tidlig akseptert både i akademiske kretser og blant dem som steller med sosial velferd, og derfor ble den fra begynnelsen av satt i for­ bindelse med det «offisielle Amerika», med dem som stakk ut kursen for samfunn og nasjon. Dagens sosio­ logi opprettholder disse respektable bånd med universi­ tetene, forretningslivet og regjeringskretser. Benevnelsen «sosiologi» får neppe noen til å heve et øyenbryn, unn­ tatt blant rasefanatikere i sørstatene som er så intellek­ tuelle at de har lest fotnotene til høyesterettsavgjørelsen fra 1954 om opphevelse av raseskillet i skolene. Det bør imidlertid også framheves at en viktig understrøm i ame­ rikansk sosiologi har satt den i forbindelse med det «andre Amerika», med ufint språk og uaksepterte livs­ former, med den sinnstilstand som nekter å la seg im­ ponere, forvirre eller bli beveget av de offisielle ideolo­ gier. Disse urespektable synspunkter på det amerikanske 52

samfunn kan man best se hos Thorstein Veblen, en av de viktigste tidlige sosiologer i Amerika. Hans egen livs­ historie viser en mann på kanten av samfunnet: en van­ skelig, gretten type; født på en norsk farm i nybygger­ land i Wisconsin; lærte engelsk som et fremmed språk; hele sitt liv opptatt av moralsk og politisk suspekte per­ soner; en akademisk vandrende svenn; en uforbederlig forfører av andres kvinner. Det bilde av Amerika som ble til fra denne synsvinkel kan gjenfinnes i den avslø­ rende satire som går som en rød tråd gjennom Veblens verk, særlig i hans «Theory of the Leisure Class», den­ ne nådeløse studie av realitetene bak det amerikanske haute bourgeoisiet pretensjoner. Veblens samfunnssyn kan lettest forstås som en serie motsigelser av borger­ skapets syn — hans forståelse av «conspicuous consumption» i motsetning til middelklassens entusiasme for «fi­ nere ting», hans analyse av økonomiske prosesser som manipulasjon og sløseri i motsetning til den amerikanske produktivitets-etos, hans forståelse av eiendomsspekulantenes renkespill i motsetning til den amerikanske samfunnsånd, og mest bittert hans beskrivelse av akademisk liv (i «The Higher Learning in America») som tomhet og bedrag i motsetning til den amerikanske utdannelseskulten. Med dette vil vi hverken assosiere oss med en viss neo-veblenisme som er kommet pa moten blant en del yngre amerikanske sosiologer, eller hevde at Veblen var en gigant i fagets historie. Vi vil bare peke på hans uærbødige nysgjerrighet og klarsynthet som kjennemer­ ker på et perspektiv man får fra de steder hvor man star opp og barberer seg midt på dagen på søndager. Vi vil heller ikke påstå at klarsynthet er et alminnelig trekk ved urespektabilitet. Sannsynligvis er dumhet og forgrovet tankegang noenlunde likelig fordelt gjennom hele det so­ siale spektrum. Men der hvor det er intelligens, og hvor den klarer å se over respektabilitetens skjermbrett, kan vi vente et klarere syn på samfunnet enn i de tilfelle da veltalende fantasi blir forvekslet med det virkelige liv. Flere utviklingslinjer i amerikansk sosiologisk forsk­ ning vitner om denne samme opptatthet av det urespektable syn på samfunnet. Om vi for eksempel ser tilbake 53

på den mektige utvikling av by-studier som University of Chicago begynte på i 1920-åra, blir vi slått av den åpenbart uimotståelige tiltrekningskraft som samfunnets skyggesider hadde på disse forskerne. Det råd som Ro­ bert Park, utviklingens viktigste skikkelse, ga sine stu­ denter om at de skulle skitne til hendene med forskning, betydde ofte bokstavelig talt en intens interesse for slike ting som de gode borgere på North Shore ville kalle «skitne». I mange av undersøkelsene merker vi spennin­ gen ved å oppdage storbyens underverden — i studier av slummen, av landstryker-herbergenes triste liv, av Skid Row, av kriminalitet og prostitusjon. Sosiologiske yrkes­ undersøkelser har vært en av sidegrenene til denne «Chicago-skolen», for en stor del takket være det pionerarbeid som ble utført av Everett Hughes og hans studenter. Her finner vi også en opptatthet av enhver tenkelig verden som mennesker lever og tjener sitt brød i, ikke bare de respektable yrkers verden, men også dansepikens, portnerens, proff-bokserens og jazz-musikerens. Den samme tendens kan man finne blant de mange amerikanske undersøkelsene av små samfunn som fulgte i kjølvannet på Robert og Helen Lynds berømte «Middletown»-undersøkelser. Det var uunngåelig at disse un­ dersøkelsene måtte gå ut over de offisielle versjoner av småbylivet, at de måtte se på den sosiale virkelighe­ ten ikke bare fra rådhusets, men også fra kretsfengslets synsvinkel. En slik sosiologisk framgangsmåte er ipso facto en tilbakevisning av den respektable forutsetning som går ut på at bare bestemte synspunkter kan tas al­ vorlig. Vi bør ikke gi overdrevne inntrykk av den virkning som slike undersøkelser har på sosiologens bevissthet. Vi er oppmerksomme på de elementer av romantikk og trang til å rydde opp i politiske skandaler som ligger i noe av dette. Vi vet at mange sosiologer har like stor del i den respektable Weltanschauun^ som alle sine na­ boer i boligbyggelaget. Vi vil ikke desto mindre holde fast ved at sosiologisk bevissthet gjør en mottagelig for forståelse av andre verdener enn den respektable mid­ delklasses, en forståelse som allerede innebærer spiren til 54

intellektuell urespektabilitet. Ekteparet Lynd gir i sin andre «Middletown»-undersøkelse en klassisk analyse av tenkemåten hos middelklasse-amerikanere i seriene med «selvfølgelig-utsagn» — dvs. utsagn som uttrykker en så sterk overbevisning og alminnelig enighet, at sva­ ret på alle spørsmål som angår dem vanligvis vil begyn­ ne med ordet «selvfølgelig». «Har vi en fri markeds­ økonomi?» «Selvfølgelig!» «Blir alle våre viktige beslut­ ninger til etter en demokratisk prosess?» «Selvfølgelig!» «Er monogamiet den naturlige form for ekteskap?» «Selvfølgelig!» Uansett hvor konservativ og konformistisk sosiologen kan være privat, sa vet han likevel at man kan stille spørsmål ved alle disse «selvfølgelig-utsagnene». Selv denne viten alene bringer ham til urespektabilitetens terskel. . . . , , k Dette urespektable motiv i sosiologisk bevissthet behø­ ver ikke å innebære en revolusjonær holdning. Vi vil til og med gå lenger enn det, og uttrykke den mening at sosiologisk forståelse står i motsetning til revolusjonære ideologier, ikke fordi den har noen slags konservativ ten­ dens; men fordi den ikke bare gjennomskuer illusjonene i status quo, men også illusjonene i forventninger om en mulig framtid, slike forventninger som er åndelig næring for revolusjonære ideologier. Vi ville verdsette denne ikke-revolusjonære og modererende nøkternhet ved sosi­ ologien ganske høyt. Moralsk sett er det større grunn til å beklage det faktum at sosiologisk forståelse ikke i seg selv fører til større toleranse overfor menneskehetens svakheter. Man kan se pa den sosiale virkelighet medfølelse eller kynisme, og begge holdninger er fullt forenlige med klarsynthet. Men enten sosiologen . kan føle sympati for de fenomener han undersøker eller ikke, så vil han i en viss grad sta fjernt fra de holdninger som ellers i samfunnet blir tatt for gitt. Urespektabilitet må forbli en mulighet i sosiologens tanker, uansett hvilke forgreninger den har i hans følelser og vilje. Den kan være skilt fra resten av hans liv, dekket over av daglig­ livets rutinemessige sinnstilstand, til og med ideologisk benektet. Men absolutt respektable tanker vil uunngåe­ lig bety sosiologiens død. Dette er en av grunnene til at

55

ekte sosiologi raskt forsvinner fra scenen i totalitære land, slik det skjedde i nazi-Tyskland. Sosiologisk for­ ståelse vil alltid være en potensiell fare for politimenns og andre ordensvokteres sinn, fordi den alltid vil ha en tendens til å relativisere det krav på absolutt rett som slike sinn liker å falle til ro i. Før vi avslutter dette kapitlet, vil vi enda en gang se på fenomenet relativisering, som vi allerede har berørt et par ganger. Vi vil nå hevde eksplisitt at årsaken til at sosiologien er så godt på linje med den moderne tids temperament, er at den gir uttrykk for den menneskelige bevissthet i en verden der verdiene har gjennomgått en radikal relativisering. Denne relativismen er i den grad blitt en del av våre daglige tanker, at det er vanskelig for oss å forstå fullt ut hvor lukkede og absolutt bin­ dende samfunnssynene har vært i andre kulturer, ja til en viss grad ennå er på enkelte steder. I sin undersø­ kelse av våre dagers Midt-Østen («The Passing of Traditional Society») har den amerikanske sosiologen Daniel Lerner gitt oss et levende bilde av hva «modern­ isme» kan bety, som en helt ny form for bevissthet i disse landene. For et tradisjonsbundet menneske er man hva man synes å være; og det er ikke engang tenkelig at noe kunne være annerledes. Det moderne menneske er derimot bevegelig, det interesserer seg for mennes­ ker i andre kulturer, og kan godt tenke seg å skifte oppholdssted og livsform. Således fant Lerner blant sine undersøkelsesobjekter noen analfabeter som bare lo av spørsmålet om hva de ville gjøre hvis de ble satt i sine herskeres sted, og de ville ikke engang overveie spørs­ målet om under hvilke omstendigheter de kunne tenke seg a forlate sitt hjemsted. En annen måte å uttrykke dette på, er at tradisjonelle samfunn tildeler sine med­ lemmer en definitiv og permanent identitet. I de moderne samfunn er selve identiteten usikker og ustadig. Man er ikke riktig sikker på hva som kreves og ventes av en som hersker, som mor eller far, som et kultivert men­ neske, eller som et seksuelt normalt menneske. Det er ganske typisk at man venter at forskjellige eksperter skal kunne fortelle en dette. Redaktøren av bokklub-

56

ben forteller hva kultur er, interiørarkitekten avgjør hva slags smak vi skal ha, og psykoanalytikeren bestemmer hvem vi er. Det å leve i det moderne samfunn betyr at man lever i sentrum av et kaleidoskop med stadig nye

roller. o r i Her må vi igjen unngå fristelsen til a ga for langt, siden det ville føre oss bort fra vårt tema og inn i en alminnelig drøftelse av en sosialpsykologisk analyse av det moderne menneskes eksistens. Vi vil heller legge vekt på det intellektuelle aspekt av denne situasjonen, fordi vi i dette aspektet kan se en viktig dimensjon i den sosiologiske bevissthet. Den enestående grad av geogra­ fisk og sosial mobilitet som vi finner i det moderne^ sam­ funnet, betyr at man blir utsatt for en like enestående mengde forskjellige måter å se verden på. Kunnskaper om andre kulturer, som man før bare fikk ved a reise, blir nå brakt inn i ens egen stue gjennom massemedia. En eller annen definerte engang urban verdensvanthet som evnen til å forbli ganske uforstyrret ved synet av en mann kledt i turban og lendeklede, med en slange kveilet rundt halsen og en tiger i band, som slo pa en tam-tam tromme foran ens egen oppgang. Det er selv­ sagt grader av slik verdensvanthet, men ethvert barn som ser på fjernsyn far en dose av den. Det er heller ingen tvil om at denne verdensvantheten ofte bare er et overflatefenomen, og at den ikke strekker seg til noen virkelig forståelse av forskjellige livsformer. Ikke desto mindre bærer de økte reisemuligheter, bade i virkeligheten og i fantasien, i seg kimen til en forståelse av at ens egen kulturform med dens grunnleggende verdier er relativ i tid og rom. Sosial mobilitet, dvs. bevegelse fra et sosialt sjikt til et annet, øker denne relativiserende virkning. Overalt hvor industrialisering finner sted, kommer det en ny dynamikk i det sosiale systemet. Store folkemasser begynner å skifte sosial posisjon, gruppevis eller som individet. Og denne forandringen har vanligvis tendens «oppover». På grunn av denne bevegelsen vil et individs livshistorie ofte være som en reise, ikke bare gjennom flere sosiale grupperinger, men gjennom de intellektuelle univers som så å si henger

57

sammen med disse forskjellige grupperinger. Når den baptistiske postfunksjonæren som pleide å lese «Det Beste» bli underdirektør, får ban «The New Yorker» som sitt lesestoff og den episkopale som sin kirke, og kona til universitetslektoren som blir professor, avanse­ rer fra bestsellerne til Proust og Kafka. I lys av denne livssynenes flytende tilstand i det mo­ derne samfunn, bør det ikke forundre noen at vår tid er blitt karakterisert som omvendelsenes tidsalder. Det bør heller ikke forundre at særlig de intellektuelle synes å forandre sine livssyn radikalt og hyppig. Det er kom­ mentert flittig om den intellektuelle tiltrekningskraft ved tilsynelatende sterke, teoretisk lukkede tankesystemer som katolisismen eller kommunismen. Psykoanalysen i alle sine forskjellige former kan ses som en institusjonali­ sert omvendelsesmekanisme, der individet ikke bare endrer sitt syn på seg selv, men også på omgivelsene. Den popularitet som oppnås av en mangfoldighet av nye trosretninger og tankesystemer, framlagt i forskjellige grader av intellektuelt raffinement avhengig av klien­ tellets utdannelsesnivå, er et annet tegn på våre samtidiges tilbøyelighet til omvendelse. Det ser nesten ut til at det moderne menneske, og særlig det moderne utdannede menneske, er i konstant tvil om sin egen og omgivelse­ nes natur. Med andre ord; kunnskapen om relativitet, som gjennom historien bare har vært en liten gruppe intellektuelles eiendom, er i dag et alminnelig kulturelt faktum som har virkninger langt ned i de lavere sosiale lag. Vi vil ikke gi inntrykk av at denne følelsen av relativi­ tet og tilbøyeligheten til å endre hele sin «Weltanschauung» tyder på intellektuell eller følelsesmessig umodenhet. Selvsagt bør man ikke ta enkelte av representantene for denne tendens for alvorlig. Men vi vil likevel påstå at selv den alvorligste intellektuelle virksomhet får en nesten lik skjebne. Det er umulig å ha full bevissthet om den moderne verden uten å være klar over at mo­ ralske, politiske og filosofiske forpliktelser er relative, at det som er sant på den ene siden av Pyreneene er galt på den andre, for å sitere Pascal. Intense

58

studier av de mest utarbeidede tankesystemer som er tilgjengelige i vår tid, gir en virkelig skremmende for­ ståelse av hvordan disse systemene kan gi en helhetstolkning av virkeligheten, inkludert en tolkning av de andre systemene, og av hvordan overganger fra det ene til det andre systemet finner sted. Katolisismen kan ha en teori om kommunismen, men kommunismen returnerer komplimentet og legger fram en teori om katolisismen. For den katolske tenker lever kommunisten i et mørke av materialistiske villfarelser om livets virkelige mening. For kommunisten er hans katolske motstander hjelpeløst fanget i en borgerlig mentalitets «falske bevissthet». Psykoanalytikeren vil si at bade katolikken og kommun­ isten bare reflekterer intellektuelt de ubevisste impulser som virkelig dirigerer dem. Og for katolikken kan psy­ koanalysen bare være en flukt fra syndens realitet, for kommunisten et forsøk på a unnga den samfunnsmes­ sige virkelighet. Dette betyr at individets valg av livs­ syn vil avgjøre hvordan han ser pa sin egen livs­ historie. Amerikanske krigsfanger som ble «hjernevas­ ket» av kinesiske kommunister endret totalt sitt syn på sosiale og politiske spørsmål. For dem som vendte tilbake til Amerika representerte denne forandringen en slags sykdom forårsaket av ytre press, omtrent som man ser tilbake på et mareritt. Men for deres tidligere fange­ voktere er denne endrede bevissthet et kort glimt av vir­ kelig forståelse mellom lange perioder av uvitenhet. Og for de fangene som bestemte seg for ikke a vende til­ bake, kan omvendelsen fortsatt være den avgjørende overgang fra mørke til lys. I stedet for å snakke om omvendelse (et ord med en viss religiøs betydning) vil vi foretrekke a bruke det mer nøytrale ordet «veksling» for a beskrive dette fenome­ net. Den intellektuelle situasjon som vi nettopp har be­ skrevet, bringer muligheten for at et individ kan veksle fram og tilbake mellom logisk motsigende systemer. Hver gang vil det tankesystem han «melder seg inn i», utstyre ham med en tolkning av hans egen eksistens og av omverdenen, og inkludert i tolkningen er det en forklaring av det system han har forlatt. Systemet gir

59

ham også våpen til å bekjempe sin egen tvil. Den ka­ tolske bekjennelsesdisiplin, den kommunistiske «selvkri­ tikk» og psykoanalysens teknikk for å bryte ned «mot­ stand»; alle oppfyller de den samme hensikt — å hindre frafall fra angjeldende system, å la individet tolke sine tvil i systemets egne termer for derved å kunne be­ holde ham innenfor systemet. På lavere intellektuelle nivå blir det også brukt forskjellige midler for å stanse spørsmål som kan true den enkeltes trofasthet mot syste­ met, midler som man kan se i den dialektiske akrobatikk selv i så enkle ideologier som hos Jehovas Vitner eller Black Muslims. Hvis man imidlertid kan motstå fristelsen til å aksep­ tere slike dialektiske krumspring, og er villig til å møte ansikt til ansikt den følelsen av relativitet som fenomenet ideologisk veksling gir, da kommer man i besittelse av nok en viktig dimensjon i den sosiologiske bevissthet — klarheten over at ikke bare identiteter, men ogsså ideer er relative til sosiale omstendigheter. Vi skal i et senere kapitel se hvor viktig denne klarheten er for sosiologisk forståelse. Her er det nok å si at dette relativiserende motiv er en annen av de viktigste drivkreftene for sosio­ logisk virksomhet. I dette kapitlet har vi forsøkt å tegne omrisset av den sosiologiske bevissthet gjennom å analysere tre motiver — avsløringsmotivet, det urespektable og det relativise­ rende motiv. Til disse tre vil vi til slutt føye et fjerde, som ikke har så omfattende implikasjoner, men som like­ vel er nyttig for å runde av bildet — det kosmopolitiske motiv. Om vi går tilbake til oldtiden, finner vi at det var i storbyene det ble utviklet en åpenhet mot verden, mot andre tenkemåter og handlingssett. Enten vi tenker på det gamle Aten eller Alexandria, middelalderens Paris eller renessansens Firenze, eller på de forskjellige stormsentra i moderne historie, så kan vi finne igjen en viss kosmo­ politisk bevissthet, som var spesielt karakteristisk for bykulturen. Et individ som er preget av dette, vil uansett hvor sterkt han er bundet til sin hjemby, ferdes over hele verden på sine intellektuelle reiser. Hans sinn, om ikke hans kropp og følelse, vil føle seg hjemme overalt 60

hvor det finnes tenkende mennesker. Vi vil antyde at den sosiologiske bevissthet er preget av den samme kosmopolitanisme. Derfor er en snever bornerthet i interesse­ feltet alltid et faresignal for sosiologisk virksomhet (et faresignal som vi dessverre ville heise for en del sosiolo­ giske undersøkelser i Amerika i dag). Det sosiologiske perspektiv er et bredt, åpent, frigjort utsyn over men­ neskelig liv. Sosiologen er på sitt beste et menneske med sans for andre land, i sitt indre åpen for den umåtelige rikdom av menneskelige muligheter, ivrig etter å oppdage nye horisonter og nye verdener av menneskelig betyd­ ning. Det er antagelig ikke nødvendig med flere ord for å si at denne mennesketype kan spille en svært nyttig rolle i våre dager.

Fotnote: Veksling og biografi (Eller: Hvordan man skaffer seg en ferdiglaget fortid)

I forrige kapitel forsøkte vi å vise hvordan det er sann­ synlig at en sosiologisk bevissthet oppstår i en kulturell situasjon som er preget av det vi benevnte «veksling», dvs. muligheten for å velge mellom forskjellige og av og til uforenlige livssyn og tankesystemer. Før vi går over til den viktigste delen av vår drøftelse — et forsøk på å skissere visse nøkkelpunkter av det sosiologiske perspek­ tiv på menneskelig eksistens, vil vi gjeme oppholde oss litt til ved fenomenet «veksling», ta en liten avstikker og stille spørsmålet om hvilken betydning dette fenomenet kan ha for et individ som forsøker å forstå sin egen livshistorie. Dette sidespranget kan tjene til å gjøre det klarere at sosiologisk bevissthet ikke bare er et spennende historisk fenomen som man kan studere med utbytte, men at den også innebærer en aktuell mulighet for et individ som ønsker å ordne hendelsene i sitt eget liv på en forståelig og meningsfyllt måte. Etter et vanlig snusfornuftig syn lever vi gjennom en viss rekkefølge av hendelser, noen mer og noen mindre viktige, og summen av dem er vår livshistorie. Å lage en biografi vil da bestå i å gjengi disse hendelser i kronolo­ gisk rekkefølge, eller sortert etter sin betydning. Men selv en rent kronologisk gjenfortelling reiser spørsmålet om akkurat hvilke hendelser som skal tas med, ettersom det er klart at man ikke kan dekke absolutt alt gjenfor­ tellingens subjekt har foretatt seg. Selv en rent krono­ logisk fortelling tvinger oss med andre ord til å stille spørsmål om den relative betydning av forskjellige hen62

deiser. Dette blir særlig klart når man skal avgjøre det historikere kaller «periodisering». Akkurat når begynte «middelalderen» i de vestlige sivilisasjoners historie? Og ved hvilket tidspunkt i et menneskes livshistorie kan man si at ungdommen var slutt? Det er ganske typisk at slike avgjørelser fattes på grunnlag av hendelser som histori­ kerne eller biografene mener har vært «vendepunkter» — f.eks. kroningen av Karl den store, eller den dagen Jensen bestemte seg for å begynne å gå i kirken og forbli trofast mot sin kone. Men selv de mest optimis­ tiske historikere og biografer (og like viktig: selvbiografer) har øyeblikk da de tviler på valget av nettopp disse hendelser som de virkelig avgjørende. Kanskje var det ikke Karl den stores kroning, men hans seier over sakserne som utgjorde det store vendepunkt, kan de si. Eller kanskje det var den dagen Jensen ga opp sine am­ bisjoner om å bli forfatter, som burde markere begyn­ nelsen på hans middelalder. Det er innlysende at valget av én hendelse framfor en annen er avhengig av ens egen referanseramme. Dette faktum er ikke helt skjult for vanlig tankegang. Det blir tatt vare på i forestillingen om at man må ha nådd en viss alder og modenhet før man kan forstå hva livet har dreid seg om. Denne modne bevissthet om seg selv har deretter så å si en erkjennelsesteoretisk privile­ gert posisjon. Den middelaldrende Jensen, som har akseptert det faktum at hans kone ikke vil bli penere, og at jobben som assisterende bokholder ikke vil bli mer in­ teressant, ser tilbake på sin fortid og slutter at hans tid­ ligere håp om å få mange vakre kvinner eller skrive den avgjørende roman om sin tid, var aldeles umodne. Mo­ denhet er den sinnstilstand som har slått seg til ro, som har kommet overens med status quo, som har gitt opp ville drømmer om eventyr og fullkommenhet. Det er ikke vanskelig å se at et slikt modenhetsbegrep har som psy­ kologisk funksjon å gi vedkommende en rasjonalisering av at han har «senket blikket» og slått av på kravene til seg selv. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg at den unge Jensen ville tatt avstand fra sitt eldre selv, som et bilde på nederlag og desperasjon, om vi kan

63

tenke oss at han kunne se inn i framtida. Vi vil med andre ord hevde at begrepet modenhet unngår spørs­ målet om hva som er viktig og mindre viktig i ens historie. Det som fra en synsvinkel kan se ut som overbærende modenhet, kan for andre være et feigt kompromiss. Det er dessverre ikke så at det å bli eldre med nødvendighet fører til større visdom. Og da­ gens perspektiv har ingen erkjennelsesteoretisk forrang framfor fjorårets. I forbifarten kan nevnes at det er nett­ opp erkjennelsen av dette som gjør at de fleste histori­ kere i dag er mistenksomme overfor begreper som fram­ gang eller utvikling. Det er altfor lett å se vår sivilisa­ sjon som det fremste mennesket inntil nå har frambrakt, slik at alle andre perioder kan plasseres på en framskrittsskala, etter hvor nær eller fjernt de står det sta­ dium vi har nådd. Kanskje den avgjørende hendelse i menneskehetens historie på denne planeten fant sted en stille ettermiddag i året 2405 f.Kr., da en egyptisk prest våknet opp av middagsluren og plutselig visste det ende­ lige svar på tilværelsens gåte, og derpå prompte utåndet uten å få fortalt det til noen. Kanskje alt som har hendt siden, ikke har vært noe annet enn et uvedkommende et­ terspill. Ingen vet, unntatt muligens gudene, og deres meddelelser er dessverre tvetydige. Men la oss gå over fra metafysisk spekulasjon til bio­ grafiens problemer. Det ser altså ut til at den rekke av hendelser som utgjør vårt liv kan være gjenstand for forskjellige tolkninger. Dette gjøres ikke bare av uten­ forstående, slik at rivaliserende biografer krangler om den virkelige betydning av dette eller hint som vi har sagt eller gjort, etter at vi er død. Vi selv tolker og omtolker vårt eget liv. Som Henri Bergson har vist, er selve hukommelsen en gjentatt tolking. Når vi husker fortida, rekonstruerer vi den i samsvar med våre nå­ værende ideer om hva som er viktig og hva som ikke er så viktig. Det er dette psykologene kaller «selektiv persepsjon», men de bruker vanligvis dette begrepet om nåtida. Dette innebærer at vi i enhver situasjon, med nesten uendelig mange ting som vi kunne legge merke til, bare oppdager det som er viktig for våre øyeblikke64

lige formål. Resten overser vi. Men i nåtida kan de ting vi har oversett bli tvunget på vår bevissthet ved at en eller annen påpeker dem for oss. Dersom vi ikke er bokstavelig talt gale, må vi da innrømme at disse tin­ gene er der, selv om vi kan hevde at de ikke interesserer oss noe særlig. Men de ting i fortida som vi har bestemt oss for å ignorere er mer hjelpeløse overfor vår utslettende glemsel. De er ikke her, slik at de kan bli vist oss mot vår vilje, og det er bare i sjeldne tilfelle (som f.eks. i kriminalsaker) at vi blir stilt overfor bevis om ikke kan benektes. Dette betyr at vanlig fornuft tar feil når den går ut fra at fortida er fiksert, uforanderlig, uten varia­ sjon, i motsetning til den flytende foranderlighet i nåti­ das smeltedigel. Fortida er tvert imot føyelig og flek­ sibel, i hvert fall i vår bevissthet; den forandres ustanse­ lig etter hvert som vi i minnet omtolker og omforklarer det som har hendt. Vi har således like mange liv som vi har meninger. Vi omtolker vår livshistorie like mye som stalinistene omskrev historien, når de kalte fram noen hendelser til avgjørende betydning, mens andre ble dømt til vanære og glemsel. Vi kan trygt gå ut fra at dette å forandre fortida (som kanskje ligger i selve språket) er et fenomen like gammelt som homo sapiens, om ikke hans menneskelig­ nende forfedre, og at det har hjulpet til å forkorte det lange mellomrom da mennesker ikke foretok seg noe mer spennende enn å skaffe seg mat med steinøkser. Enhver overlevering er en historisk tolkning, og enhver vis gam­ mel mann har teorier om historiens utvikling. Men det som er spesielt for vår moderne tid er hyppigheten av slike omtolkninger i mange individets liv, og den stadig mer vanlige situasjon at forskjellige tolkningssystemer fritt kan velges i dette spillet som går ut på å omskape verden. En av hovedårsakene er den økte geografiske og sosiale mobilitet, som vi pekte på i forrige kapitel. Noen eksempler kan bedre illustrere dette. Folk som er i fysisk bevegelse, er også ofte i beve­ gelse i sin forståelse av seg selv. Se på de enorme endringer av identitet og selvfølelse som kan bli resultatet av en ganske enkel forandring av oppholdssted. Visse 5 — Inv. til sosiologi

65

steder har tjent som klassiske plasseringer av slike for­ andringer, steder der forandringene frambringes nes­ ten på rekke og rad. Man kan for eksempel ikke forstå Greenwich Village uten å forstå Kansas City. Siden dets opprinnelse som samlingssted for folk som var interes­ sert i å skifte identitet, har Greenwich Village tjent som et sosiopsykologisk apparat, der menn og kvinner går som gjennom en magisk kvern — inn som pene mennes­ ker fra Midt-Vesten og ut som fæle avvikere. Det som var passende før, er upassende nå, og vice versa. Det som før var tabu blir de rige ur, det som var innlysende blir latterlig, og det som før var ens verden blir det som må overvinnes. Det er innlysende at en slik forandring innebærer en omtolkning av fortida, og det en meget radikal omtolkning. Man blir nå klar over at fortidas store følelsesmessige opprør bare var barnslige pirringer, at mennesker som man før syntes var betydningsfulle, aldri har vært annet enn innskrenkede provinsboere. Hendelser som man før var stolt av, er nå flaue episo­ der i ens forhistorie. De kan til og med trenges bort fra minnet, om de står altfor sterkt i strid med det bilde man nå helst vil ha av seg selv. Således kan den strå­ lende dagen da man holdt avskjedstale på klassens vegne bli trengt tilside i ens rekonstruerte livshistorie til fordel for den tidligere så uvesentlige kvelden da man for første gang forsøkte å male, og i stedet for å regne en ny tid fra den dagen man aksepterte Jesus på en kri­ stelig ungdomsleir, regner man fra en annen dag, tid­ ligere husket man med skam, men nå som avgjørende for ens frigjøring, da man mistet sin jomfrudom i baksetet på en bil. Gjennom livet omformer vi stadig vår kalen­ der over hellige dager, vi setter opp og river ned igjen tegn som skal markere vår framgang gjennom tiden mot en stadig omdefinert fullbyrdelse. Det skulle nemlig nå være klart at ingen magi har så sterk kraft at den ikke kan overvinnes av en annen magi. Greenwich Village kan senere bli til nok en fase i ens liv, nok et eksperiment, til og med nok en feiltagelse. Gamle merkesteiner hentes fram fra ruinene av en kassert tidsalder. Omvendelsen i den kristelige ungdomsleiren kan f.eks. senere vise seg å 66

være det første usikre forsøk på å gripe en sannhet som man nå har realisert fullt ut ved å bli katolikk. Og den samme fortida kan ordnes i helt nye kategorier. Således kan man f.eks. i psykoanalysen oppdage at både om­ vendelsen og den første seksuelle erfaring, både de ting man har vært stolt over og de man har skammet seg over, både ens tidligere og ens senere tolkninger av disse hendelser, var forskjellige sider av samme nevrose. Og så videre ad infinitum og ad nauseam. For ikke å gi de foregående setninger preg av vikto­ riansk roman har vi vært sparsomme i bruken av anfør­ selstegn. Det bør likevel være klart at det var med re­ servasjon vi brukte uttrykk som at det ble «realisert» el­ ler det ble «oppdaget». Den «sanne» forståelse av for­ tida er avhengig av hvordan man vil se den. Og det er innlysende at vår mening om den kan endre seg. «Sannhet» er altså ikke bare et spørsmål om geografisk plassering, men også om tidspunkt. «Forståelse» i dag blir «rasjonalisering» i morgen og omvendt. Sosial mobilitet (bevegelse fra et lag av samfunnet til et annet) har lignende konsekvenser for omtolkning av ens liv som den geografiske mobilitet. Se hvordan et menneskes selvfølelse forandres når det klatrer oppover den sosiale stige. Det sørgeligste aspekt ved denne for­ andringen er kanskje hvordan det nå omtolker sitt for­ hold til mennesker og begivenheter som før sto det nært. Alt som er forbundet med barndommens italienerstrøk, gjennomgår en ondskapsfull mutasjon når det blir sett fra den forstadsvillaen som man omsider har albuet seg fram til. Ungdommens drømmepike blir til en pen, men dum bondejente. Vennskap fra guttedagene blir irrite­ rende påminnelser om en fortid man føler seg brydd over, og som man har lagt langt bak seg sammen med gamle ideer om ære, magi og gatepatriotisme. Selv Mamma, som pleide å være aksen resten av universet dreide seg om, er blitt en tåpelig gammel italienerkvinne, som fra tid til annen må beroliges med en falsk frem­ visning av et gammelt selv som ikke lenger eksisterer. I dette bildet finner vi igjen elementer som sannsynligvis er like gamle som menneskeheten, fordi slutten på bam67

dommen alltid har betydd at gamle guder blir stilt i skyggen. Det nye er at så mange barn i vår samfunns­ type ikke bare går inn i de voksnes verden, men at de derved går inn i sosiale verdener langt utenfor deres foreldres rekkevidde og forståelse. Dette er en uunngåe­ lig følge av stor sosial mobilitet. Det amerikanske sam­ funn har hatt høy mobilitet gjennom lang tid, og mange amerikanere bruker tilsynelatende år av sitt liv til å omtolke sin egen bakgrunn, og forteller om og om igjen (til seg selv og til andre) historien om hva de har vært og hva de er blitt — og i denne prosessen dreper de sine foreldre, som en slags hellig sinnets handling. Det er unødvendig å føye til at uttrykkene «hva de har vært» og «hva de er blitt» hører hjemme i anførselstegn! Det er ikke til å undre seg over at den freudske myto­ logi om fadermord har funnet en ivrig menighet i det amerikanske samfunn, og særlig i dets ferske middelklasselag, der en omskrivning av ens egen livshistorie er en sosial nødvendighet for å begrunne en hardt til­ kjempet status. Eksempler på geografisk og sosial mobilitet illustre­ rer bare desto klarere en prosess som foregår i hele samfunnet og i mange forskjellige sosiale situasjoner. Den bekjennende ektemann som om tolker kjærlighets­ affærene i sin fortid for at de skal passe inn i en oppadstigende linje med ekteskapet som kulminasjonen; den nylig fraskilte frue som omtolker sitt ekteskap ab initio slik at hvert stadium tjener til å forklare den endelige fiasko; den uforbederlige sladrekjerring som omtolker sine forskjellige forbindelser hver gang han skal slarve med nye mennesker (forklarer sitt forhold til A på en bestemt måte til B, for at det skal se ut som om B er hans virkelig fortrolige, for deretter å snu om og sladre om B til A, og så videre); mannen som har oppdaget svik hos en han alltid har stolt på og nå forsøker å inn­ bille seg at han har hatt ham mistenkt hele tiden — alle disse er opptatt av det samme evige tidsfordriv: å rette på skjebnen ved å omskape historien. Nå — i de fleste av disse tilfellene er omtolkningen bare delvis og sjelden mer enn halvveis bevisst. Man retter bare på fortiden når 68

man må, og rører ikke ved det som kan innpasses ufor­ andret i ens nåværende bilde av seg selv. Og disse kon­ tinuerlige modifikasjoner og tilpasninger i ens biograftiske tableau er sjelden del av en klar, konsistent defini­ sjon av ens eget selv. De fleste bestemmer seg aldri for å sette i gang med å male et stort, fullstendig bilde av seg selv. Vi snubler heller som fyllikker over vår selvfortolknings ujevne lerret, slenger fra oss litt maling her, vasker bort noen streker der, uten noensinne å stoppe for å se etter om det vi har skapt ligner originalen. Vi kan med andre ord akseptere det eksistensialistiske be­ grep at vi skaper oss selv, dersom vi tilføyer at meste­ parten av denne skapelsesakten skjer tilfeldig, og aldri mer enn halvveis bevisst. Det er imidlertid tilfelle når omtolkningen av ens egen fortid er en del av en overlagt, fullt bevisst og intellektuellt integrert aktivitet. Dette forekommer når omtolkingen av ens biografi er et aspekt ved omvendelsen til en ny religiøs eller ideologisk Weltanscbauung, dvs. av et universelt fortolkningssystem der ens biografi kan inn­ gå. Således kan den nyomvendte forstå sitt før-religiøse liv som en av forsynet bestemt bevegelse fram mot det øyeblikk da tåken forsvant fra hans øyne. Klassiske be­ retninger om dette er Augustins Confessiones eller Newmans Apologia Pro Vita Sua. Omvendelse inne­ bærer at man begynner en ny tidsregning —f.Kr. og e.Kr., før-kristen og kristen, før-katolikk og katolikk. Tiden før den begivenheten som nå blir utpekt som den avgjørende, må uunngåelig tolkes som en forberedelse. Den gamle tilstands profeter blir utpekt til forløpere og spåmenn om den nye. Omvendelsen er med andre ord en handling som dramatisk forandrer fortiden. Satori, den opplevelse av forklarelse som blir etterstrebt i Zen-buddhismen, er blitt beskrevet som å «se ting med nye øyne». Det er godtatt at dette gjelder for religiøse omvendelser og mystiske metamorfoser, men også moderne ikke-religiøse trosretninger gir lig­ nende opplevelser til sine tilhengere. Det å bli kom­ munist innebærer f.eks. en dramatisk nyvurdering av ens egen fortid. Akkurat som den nyomvendte kristne 69

ser sitt tidligere liv som en eneste lang syndens natt, da han sto langt fra den frelsende sannhet; slik vil den unge kommunisten se sitt tidligere liv som et fangenskap i en borgerlig mentalitets «falske bevissthet». Tidligere hendelser må gjennomgå en radikal omtolkning. Det som før var uskyldig moro blir nå klassifisert som synd; det som før var personlig integritet blir nå sett på som borgerlig sentimentalitet. Følgelig må også gamle forbindelser vurderes på nytt. Til og med kjær­ lighet til ens egne foreldre må legges av, som en fri­ stelse til frafall eller som svik mot partiet. Psykoanalysen byr for mange mennesker i vårt sam­ funn på en metode til å ordne sine kaotiske livshistoriefragmenter i et meningsfullt skjema. Denne metoden har sin særlige funksjon i det komfortable middelklassesamfunn, der man er «vokst fra» det modige engasje­ ment som kreves av religionen eller revolusjonen. For­ di psykoanalysen har et utarbeidet og tilsynelatende vitenskapelig system for å forklare all menneskelig opp­ treden, byr det sine tilhengere den luksus å skape et overbevisende bilde av seg selv, uten å stille hverken moralske krav eller forstyrre deres sosio-økonomiske klatring. Dette er åpenbart en teknisk forbedring av omvendelsen, sammenlignet med kristendommen og kommunismen. Bortsett fra dette, foregår nytolkingen av fortiden på lignende måte. Fedre, mødre, brødre, søstre, hustruer og barn blir en for en kastet i begre­ penes store, sorte gryte, og kommer opp forandret til figurer fra det freudske typegalleri. Ødipus tar Jocasta med på kino, og skuer Urfaderen tvers over frokost­ bordet. Og igjen synes alt å stemme. Denne opplevelsen av omvendelse til et tolkningssystem som kan ordne ens spredte biografiske data, er befriende og dypt tilfredsstillende. Kanskje har dette sine røtter i en dyp, menneskelig trang til orden, hen­ sikt og forståelse. Men en demrende idé om at den ene eller andre omvendelse ikke nødvendigvis må være en­ delig, at man kan omvendes igjen og igjen; det er en av de mest skremmende tanker for et menneske. Opp­ levelsen av det vi har kalt «veksling» (som nettopp

70

innebærer å se speilbildet av seg selv i en lang rekke av speil, som alle gir et forskjellig bilde) fører til kvalme, til en metafysisk følelse av agorafobi, stilt overfor en uendelig rekke av forskjellige, mulige tilvæ­ relser som griper inn i hverandre. Det ville være svært velkomment om vi nå kunne servere sosiologien som en slags magisk pille til å svelge, hvorpå alle tilværelsene umiddelbart falt på plass. Men om vi gjorde det, ville vi simpelthen bare føye nok en mytologi til alle de andre som lover redning fra «erkjennelsesplagene» ved «vekslings-sykdommen». Sosiologen qua sosiolog kan ikke tilby noen frelse (han kan gjerne være en guru i sin fritid, men det har intet med dette å gjøre). Han står i samme situasjon som alle andre, i og med at han eksisterer i en situasjon der opplysninger om tingenes endelige betydning er mangelvare, ofte falske og kan­ skje aldri overbevisende. Han har ingen erkjennelsesteoretiske mirakler til salgs. Den sosiologiske referanse­ ramme er ikke annet enn nok et system for tolkning av eksistensen, som igjen kan overgås av et annet forsøk på biografisk tolkningslære. Likevel kan sosiologen gi en meget enkel, og derfor nyttig innsikt til dem som forsøker å finne fram i jun­ gelen av konkurrerende livssyn. Det er kunnskapen om at alle disse livssyn har en sosial bakgrunn. For å si det på en litt annen måte, så er enhver Weltanschauung en konspirasjon. Konspiratørene, det er dem som frambringer en sosial situasjon der angjeldende livssyn blir tatt for gitt. Et individ som befinner seg i denne situasjonen blir hver dag mer tilbøyelig til a godta dens grunnleggende forutsetninger. Dette betyr at vi endrer vårt livssyn (og dermed våre tolkninger og omtolknin­ ger av vårt eget liv) etter som vi flytter fra en sosial verden til en annen. Bare den gale eller geniet kan bo helt i sin egen tankeverden. De fleste av oss får våre meninger fra andre mennesker, og vi trenger deres sta­ dige støtte for å kunne fortsette å tro på disse menin­ gene. Kirkesamfunnene er midler til gjensidig styrkelse av tolkningssystemer. Beatniken må ha sin beatnik-underkultur, det samme må pasifisten, vegetarianeren og

71

pinsevennen. Men den veltilpassede, modne, fornuftige, avbalanserte, gylne middelvei-tilhenger av en forstadsboer trenger også en spesiell sosial' kontekst som bifal­ ler og opprettholder hans livsform. I virkeligheten refe­ rerer hvert av disse uttrykkene — «tilpasset», «moden», «avbalansert» osv. — til sosialt relative situasjoner, og de blir meningsløse uten tilknytning til slike situasjoner. Man tilpasser seg et bestemt samfunn. Man modnes ved å venne seg til dette samfunn. Man er fornuftig om man deler samfunnets erkjennelsesmessige og nor­ mative forutsetninger. Individer som endrer sine tolkningssystemer må der­ for endre sine sosiale forbindelser. Mannen som om­ definerer seg selv ved å gifte seg med en spesiell kvin­ ne, må gi avkall på gamle venner som ikke passer til den nye definisjonen. En katolikk som gifter seg med en ikke-katolikk setter sin katolisisme i fare, akkurat som en beatnik setter sin ideologi i fare ved å spise lunsj for ofte med sin høyst borgerlige forlegger. Tolkningssyste­ mer er sosialt konstruert. Den kinesiske «hjernevasker» ‘konspirerer med sitt offert for å gi ham en nye livs­ historie, akkurat som psykoanalytikeren med sin pasient. I begge tilfelle tror offeret/pasienten at han «oppda­ ger» sannheter om seg selv, fakta som var der lenge før konspirasjonen startet. Sosiologen vil i det minste stille seg svært skeptisk til denne overbevisningen. Han vil ha sterke mistanker om at det som ser ut som opp­ dagelser, i virkeligheten er oppfinnelser. Og han vet at oppfinnelsens troverdighet er direkte avhengig av styr­ ken i den sosiale situasjon der oppfinnelsen blir bryg­ get sammen. I et senere kapitel skal vi trenge lenger inn i denne brysomme forbindelsen mellom hva vi tror og hvem vi spiser middag med. I denne fotnoten har vi bare forsøkt å vise at opplevelsen av relativisme og «veksling» ikke bare er et globalt historisk fenomen, men et virkelig eksistensielt problem i individets liv. Sosiologisk kunn­ skap om opplevelsens sosiale bakgrunn kan være en ma­ ger trøst for dem som ønsker et filosofisk eller teologisk svar på dette pinefulle problemet. Men i vår verden, der 72

åpenbaringer er strengt rasjonerte, bør man være takk­ nemlig for små tjenester. Det sosiologiske perspektiv, med dets irriterende spørsmål: «Hvem sier det?» i den store debatt mellom Weltan sch auungen, bringer inn et element av nøktern skepsis, som i hvert fall kan være nyttig til å hindre alt for raske omvendelser. Den sosiologiske bevissthet beveger seg innenfor en refe­ ranseramme som gir mulighet til å se sin egen livs­ historie som en bevegelse innenfor og mellom forskjel­ lige sosiale verdener med hver sine tolkningsystemer. Dette løser på ingen måte sannhetsproblemet. Men det gjør oss mindre skikket til å bli innfanget av den første den beste misjonær som vi møter på vår vei.

4.

Sosiologisk perspektiv — mennesket i samfunnet.

Barn i en viss alder kan more seg med å plassere seg selv på et kart. De synes det er en fremmed og merkelig tanke at hele deres liv i familiekretsen faktisk har fore­ gått innenfor et område avgrenset av upersonlige (og hittil ukjente) koordinater på overflaten av et kart. Barnets utrop «Jeg var der!» eller «Nå er jeg her!» vi­ ser forundringen over at sommerens feriested, som har fått sin plass i minnet som stedet der man fikk sin første hund eller laget en hemmelig samling av rare mark, skal ha spesielle lengde- og breddegrader, fastsatt av frem­ mede mennesker som hverken kjenner hunden, markene eller barnet selv. Dette å plassere seg selv i en sammen­ heng som er fastsatt av andre, er en viktig side ved det som, kanskje noe feilaktig, kalles «å bli voksen». Man får del i de voksnes virkelige verden ved å ha en adresse. Barnet som nylig sendte brev adressert til «Bestefar», kan nå informere en marksamler-kollega om sin nøyaktige adresse — gate, by, fylke og alt sam­ men — og finner sin prøvende tiltro til de voksnes ver­ den overbevisende rettferdiggjort når brevet kommer fram. Etter hvert som barnet fortsetter med å akseptere dette synet på verden, fortsetter han også å samle ad­ resser — «Jeg er seks år», «Mitt navn er Brown, akku­ rat som moren min, og det er fordi foreldrene mine er skilt», «Jeg er baptist», «Jeg er amerikaner», og kanskje til og med «Jeg går i spesialklasse for flinke barn, fordi min IQ er 130». Verdens horisonter slik de voksne defi­ nerer dem, er bestemt av ukjente kart-makeres koordi­ nater. Barnet kan lage seg andre identifikasjoner, f.eks. 74

ved å være far når man leker familie, eller ved å være indianerhøvding eller Davy Crockett, men hele tiden vet det likevel at dette bare er lek, og at den virkelige sannhet om det selv er den som står i skolemyndighe­ tenes protokoller. Vi sløyfer anførselstegnene, og der­ med røper vi at vi også er blitt fanget av den sunne fornuft i vår barndom — vi skulle selvsagt plassert alle nøkkelordene i anførselstegn — «vet», «virkelig», «sannhet». Det fornuftige barn er det barn som tror på det som står i skolebøkene. Den normale voksne er den som holder seg innenfor sine tildelte koordinater. Det vi kaller et sunt og fornuftig syn, er i virkelighe­ ten ikke annet enn det som en voksen tar for gitt. Det er skoleprotokollene som er blitt selve Sannheten om verden. Man aksepterer nå som en selvfølge sin tilvæ­ relse slik den er blitt utpekt på det sosiale kart. I neste kapitel skal vi gå nærmere inn på hva dette betyr for vår identitetsfølelse og vår ideer. Det som for øyeblik­ ket interesserer oss er hvordan denne sosiale plasserin­ gen forteller et individ akkurat hva han kan gjøre, og hva han kan vente seg av livet. Det å være plassert i samfunnet betyr å befinne seg i skjæringspunktet mel­ lom forskjellige sosiale krefter. Ignorerer man disse kreftene, er det på egen risiko. Man beveger seg i sam­ funnet innenfor omhyggelig definerte makt- og prestisjesystemer. Og når man vet hvordan man skal plas­ sere seg selv, så vet man også at det er ikke stort man kan gjøre for å forandre denne plasseringen. Måten folk fra underklassen bruker pronomene «de» og «dem» på, uttrykker på en fin måte denne avhengig­ heten og hjelpeløsheten i ens liv. «De» har ordnet tin­ gene på en bestemt måte, «de» bestemmer og «de» av­ gjør. Man bør ikke være for snar til å sette dette be­ grepet «dem» lik bestemte individer oller grupper. Det er «systemet», kartet som er laget av fremmede, som man er tvunget til å kravle seg fram over. Men det ville være nokså ensidig å se på «systemet» som et be­ grep som mister sin betydning når man kommer til sam­ funnets høyere lag. Der finner man ganske visst en større følelse av bevegelsesfrihet og valgmuligheter, og

75

det er ikke uten grunn. Men fremdeles er de grunnleg­ gende koordinater, som man må bevege seg og treffe sine avgjørelser innenfor, trukket opp av andre, de fleste av dem ukjente for oss; mange av dem døde for lenge siden. Selv den absolutte diktator møter stadig motstand, ikke nødvendigvis politisk, men motstand fra vaner, skikk og bruk. Institusjoner har et innebygd treghetsprinsipp, som kanskje i siste omgang hviler på den menneskelige dumhets faste klippe. Selv om ingen våger å trosse tyrannen, så vil han igjen og igjen finne at hans befalinger blir verdiløse, ganske enkelt på grunn av treghet hos undersåttene. Samfunnsbygningen, som er laget av andre enn diktatoren, står seg selv mot terror. Men la oss forlate spørsmålet om tyranni. På de stadier der de fleste mennesker, inkludert forfatteren og (det tør vi påstå) storparten av leserne befinner seg, inne­ bærer plasseringen i samfunnet et sett av regler som må adlydes. Det vanlige dagligdagse syn på samfunnet forstår dette, som vi tidligere har sett. Sosiologen motsier ikke denne forståelsen. Han skjerper den, analyserer dens grunnlag, og av og til utvider eller begrenser han den. Vi skal seinere se at det sosiolgiske perspektiv til slutt går videre enn den dagligdagse forståelse av «syste­ met» og hvordan vi er fanger i det. Men i de fleste sosiale situasjoner som sosiologen gir seg til å under­ søke, vil han finne at det er liten grunn til å krangle med den oppfatning at «de» har bukta og begge en­ dene. Tvertimot: «de» vil ruve sterkere og mer omfat­ tende over våre liv enn vi trodde før den sosiologiske analyse. Dette aspektet ved det sosiologiske perspek­ tiv kan klargjøres ved å undersøke to viktige forskningsområder — sosial kontroll og sosial stratifikasjon (lagdeling). Sosial kontroll er et av de mest brukte begrep i sosio­ logien. Det betegner de forskjellige midler et sam­ funn bruker for å bringe sine oppsetsige medlemmer til­ bake i rekkene. Intet samfunn kan eksistere uten sosial kontroll. Selv en liten gruppe, som bare møtes av og til, må utvikle sine kontrollmekanismer om ikke gruppen 76

skal falle fra hverandre etter kort tid. Det er vel ikke nødvendig å si at metodene for sosial kontroll kan va­ riere sterkt fra den ene sosiale situasjon til den andre. Motstand mot den linje en forretningsorganisasjon føl­ ger, kan føre til det som personalsjefen kaller et avslut­ tende møte med ledelsen, i en gangsterbande kan det føre til en avsluttende biltur til et øde sted. Kontroll­ metodene skifter med hensikten og arten av angjeldende gruppe. I begge de nevnte tilfelle var kontrollmekanis­ menes oppgave å eliminere uønsket personale og (som kong Christophe av Haiti så klart uttrykte det da han lot hver tiende mann i sine tvangsarbeiderbataljoner henrette) «å oppmuntre de andre». Det endelige og uten tvil eldste middel til sosial kon­ troll er fysisk vold. I barns brutale verden er det fort­ satt viktigst. Men selv i det moderne dannede demokrati er vold det endelige argument. Ingen stat kan eksistere uten en politistyrke eller annen tilsvarende væpnet makt. Dette endelige argument blir kanskje sjelden brukt. Det kan være utallige forholdsregler før det kom­ mer så langt, i form av advarsler og reprimander. Men om alle advarsler blir oversett, selv i et så ubetydelig forhold som å betale en trafikkbot, så vil det til slutt ende med at et par politifolk kjører opp med svarte­ marja foran døra. Selv den høflige amerikanske tra­ fikkonstabelen som skriver ut parkeringsboten, bærer pistol — for alle tilfelles skyld. Og i de land hvor han ikke gjør det, vil han fa en hvis det skulle bli nødvendig. I de vestlige demokratier, der det legges slik ideolo­ gisk vekt på frivillig tilpasning til de lovregler som fol­ ket selv har pålagt seg, blir tilstedeværelsen av den of­ fentlige vold undervurdert. Det er derfor desto vikti­ gere å være klar over dens betydning. Vold er grunn­ muren i enhver politisk ordning. Folk flest er klar over dette, og det har nok innflytelse på den utbredte folkekelige motstand mot å oppheve dødsstraffen (selv om den i kanskje like stor grad kommer av dumhet, over­ tro og en medfødt grusomhet som jurister har felles med storparten av sine medborgere). Pastanden om at. den politiske ordning i siste omgang bygger på vold er imid-

77

lertid like sann i samfunn som har avskaffet dødsstraf­ fen. Under visse omstendigheter har statspolitiet i Con­ necticut lov til å bruke våpen, og i denne staten er det den elektriske stol som — til statspolitiets uttalte til­ fredshet — utfører lovens strengeste straff; men de­ res kolleger i Rhode Island har den samme mulighet, og her må politi og fengselsmyndigheter klare seg uten dette hjelpemidlet. Det er ikke engang nødvendig å på­ peke at i land med en mindre demokratisk og humanist­ isk ideologi er man atskillig mindre varsomme med å vise fram — og ta i bruk — voldelige midler. Siden konstant voldsanvendelse ville være upraktisk og dessuten lite effektivt, må de offentlige organer for sosial kontroll sette sin lit til den skremmende virkning av at muligheten for voldsanvendelse er ålment kjent. Dette er av forskjellige grunner tilstrekkelig i ethvert samfunn som ikke befinner seg på randen av en kata­ strofal oppløsning (f.eks. i en revolusjonær situasjon, ved et militært nederlag eller en naturkatastrofe). Den viktigste årsaken til dette er at selv i rene politistater med terrorregimer, vil det være en tendens til at regi­ met blir akseptert og endatil vinner tilslutning, simpelt­ hen ved at tida går. Her er ikke plass til å gå nærmere inn på den sosiopsykologiske dynamikken i dette. I de­ mokratiske samfunn vil man i hvert fall finne en ten­ dens til at de fleste deler de verdier som voldsmidlene blir anvendt til fordel for (dette betyr ikke at disse ver­ diene behøver å være moralsk høytstående — majorite­ ten av den hvite befolkningen i sørstatene kan f.eks. være tilhengere av at politiet bruker vold for å opprett­ holde rasediskrimineringen — men det betyr ikke at den­ ne voldsanvendelsen godtas av en majoritet av hele be­ folkningen). I alle samfunn blir vold brukt sparsomt, som en siste utvei, og bare truselen om endelig vold er tilstrekkelig for å utøve den daglige sosiale kontroll. Det viktigste, som må understrekes i denne drøftelsen, er at nesten alle mennesker lever i sosiale situasjoner der det offisielt og lovlig kan anvendes vold mot dem, dersom det ikke nytter med andre overtalelsesmidler. Om voldsanvendelsens rolle for den sosiale kontroll

78

blir forstått slik, så blir det klart at som oftest er de «nest siste» overtalelsesmidler viktigere for de fleste mennesker. Selv om det er en viss fantasiløs likhet ved de skremselsmetoder som jurister og politi har tenkt ut, så viser de før-voldelige midler til sosial kontroll stor va­ riasjon og noen ganger fantasirikdom. Etter politisk og legal kontroll kunne man kanskje plassere økonomiske pressmidler. Få overtalelsesmidler er så effektive som de som truer vårt levebrød og var fortjeneste. Bade ar­ beidsgivere og arbeiderbevegelsen bruker effektivt den­ ne truselen som et middel til sosial kontroll i vart sam­ funn. Men økonomiske kontrollmidler kan være like effektive også utenfor det vi til vanlig kaller det økon­ omiske liv. Universiteter og kirkesamfunn bruker økon­ omiske sanksjoner minst like effektivt, for a avholde sitt personell fra en avvikende oppførsel som de respektive autoriteter mener går over streken for det akseptable. Det behøver ikke nettopp å være direkte ulovlig for en prest å forføre organisten, men truselen om å bli ute­ stengt fra sitt yrke for alltid, vil virke som en sterkere kontroll over denne fristelsen enn en mulig fengsels­ straff. Det er utvilsomt ikke ulovlig for en prest å si sin mening om saker som hans geistlige overordnede helst vil ha begravd i stillhet, men muligheten for å måtte tilbringe resten av livet i dårlig lønnede kall på landet er et meget sterkt argument for å tie stille. Slike argument blir naturligvis brukt mer åpent innenfor de egentlige økonomiske institusjoner, men når det gjelder det endelige resultat er ikke de økonomiske sanksjoner innenfor kirkelivet og universitetene så veldig forskjel­ lige fra det økonomiske livs. Der mennesker lever eller arbeider sammen i faste grupper, hvor de er personlig kjent med de andre med­ lemmene, og bundet til denne gruppen av personlige lojalitetsfølelser (slike grupper som sosiologene kaller primærgrupper), blir det anvendt mektige og samtidig meget subtile kontrollmekanismer mot den aktuelle eller potensielle avviker. Disse mekanismene består av over­ talelse, hån, sladder og bebreidelser. Det er oppdaget at i gruppediskusjoner som pågår over lengre tid, modi79

fiserer deltagerne sine opprinnelige meninger slik at de stemmer overens med gruppens norm, som samsvarer med et slags gjennomsnitt av alle de meninger som finnes innen gruppen. Sammensetningen av gruppen bestemmer hvor denne normen skal ligge. Om man f.eks. forestiller seg at tjue kannibaler og en ikke-kannibal di­ skuterer kannibalisme, er det gode sjanser for at ikkekannibalen til slutt vil innse at de andre har rett, og at han — bortsett fra noen reservasjoner for å redde ansikt (f.eks. angående fortæringen av nære slektninger) — vil gå helt over til de andres standpunkt. Men om man har en gruppedebatt mellom ti kannibaler som mener at menneskekjøtt eldre enn seksti år er for seigt for en kultivert feinschmecker, og ti andre som er så kresne at de setter grensen ved 50 år, er det en god sjanse til at man til slutt enes om femti-fem år som kriteriet for sortering av fanger i dejeuner og débris. Slik er gruppedynamikkens vidunder. Det som ligger under dette til­ synelatende uimotståelige konformitetspress er kanskje en dyptgående menneskelig trang til å bli akseptert, uansett hvilken gruppe det gjelder. Dette ønsket kan det manipuleres ganske effektivt med, noe gruppe-terapeu­ ter, demagoger og andre spesialister på enighet og sam­ stemmighet utmerket godt kjenner til. I alle typer primærgrupper er hån og sladder mek­ tige redskaper for den sosiale kontroll. Mange samfunn bruker hån som det viktigste middel til kontroll over barna — barnet bøyer seg ikke av frykt for straff, men for ikke å bli ledd ut. Innenfor vårt større samfunn har «erting» av denne typen vært et viktig disiplinær-middel blant negre i sørstatene. Men de fleste mennesker har i en eller annen situasjon opplevd den kalde skrekk for å gjøre seg latterlig. Sladder, som ikke tren­ ger nærmere beskrivelse, er særlig effektiv i små sam­ funn, der folk ikke så lett kan skjule seg for sine na­ boer. I slike samfunn er sladderen en av de viktigste kommunikasjonskilder, og nødvendig for å holde sam­ funnet sammen. Såvel hån som sladder kan brukes med hensikt av en hvilken som helst person med innsikt i og tilgang til deres kommunikasjonskanaler. 80

En av de mest ødeleggende former for straff som et samfunn kan bruke mot et av sine medlemmer, er syste­ matisk utskjelling og boikott. Det er litt ironisk å tenke på at dette er et av de kjæreste kontrollmidler i grupper som prinsipielt er imot vold. Et eksempel på dette er «isoleringen» blant mennonittene. Den som bryter et av gruppens viktigste tabuer (f.eks. innleder et seksuelt forhold til en utenforstående) blir «skydd». Dette inne­ bærer at selv om vedkommende får fortsette å arbeide og bo i samfunnet, vil aldri noen der snakke et ord med ham. Det er ikke lett å forestille seg en mer grusom straff. Men slik er pasifismens undere. Et aspekt ved den sosiale kontroll som bør under­ strekes, er at den ofte er grunnet på falske krav. Vi skal seinere ta opp hvilken betydning en forståelse av falskhet har for en forståelse av alt menneskelig liv; her vil vi bare understreke at begrepet sosial kontroll er ukomplett og således villedende om ikke dette ele­ mentet blir tatt med. En liten gutt kan utøve betydelig kontroll over en gruppe jevnaldrende, dersom han har en eldre bror som om nødvendig kan tilkalles for å jule opp eventuelle motstandere. Men om han mangler en slik bror, så kan han finne opp en. Det vil så bli et spørsmål om den lille guttens public relations-talent om han klarer å gjøre denne oppfinnelsen til et virksomt kontrollmiddel. Det er i alle fall ikke umulig å klare det. De samme muligheter for bedrageri er til stede i alle de typer av sosial kontroll som vi drøfter. Dette er arsaken til at intelligens har en sjanse til å klare seg mot brutali­ tet, ondskap og større materielle ressurser. Vi skal vende tilbake til dette senere. Det er således mulig å forestille seg at man står i sentrum (dvs. på det stedet hvor det største presset kommer) av flere konsentriske sirkler, som hver for seg representerer et sosialt kontrollsystem. Den ytre ringen kan godt representere det legale og politiske system som man er tvunget til å leve under. Det er dette systemet som, på tvers av vår egen vilje, beskatter oss, innrullerer oss i det militære, får oss til å bøye oss for dets utallige regler og reguleringer, som om nødvendig setter oss i 6 — Inv. til sosiologi

81

fengsel, og som i siste instans kan ta livet av oss. Man behøver ikke befinne seg på høyrefløyen for å føle uro over at dette systemet stadig øker sin makt og innfly­ telse over alle tenkelige sider av vårt liv. Det kan være en nyttig øvelse å notere hvert eneste tilfelle i løpet av en uke, der man kommer i berøring med det legale og politiske systemets krav, medregnet de økonomiske. Man kan avslutte øvelsen med å legge sammen de even­ tuelle bøter og/eller fengselsstraffer som ulydighet mot systemet kunne ført til. Den eneste trøst etter dette er å huske at de institusjoner som skal påse at loven gjen­ nomføres, vanligvis bare har sterkt begrenset effektivi­ tet. Et annet sosialt kontrollsystem som øver press mot den ensomme skikkelsen i ringenes sentrum er moralen, skikk og bruk. Bare de (fra autoritetenes synspunkt) viktigste sider av dette systemet er utstyrt med legale sanksjonsmuligheter. Dette innebærer imidlertid ikke at man trygt kan være umoralsk, eksentrisk eller ha dår­ lige manerer. På dette punkt blir alle de andre sosiale kontrollmidler tatt i bruk. Umoral kan straffes ved at man mister jobben, eksentrisitet ved at man ikke får noen ny jobb, dårlige manerer kan føre til at man ikke blir invitert til grupper som setter gode manerer høyt. Arbeidsløshet og ensomhet kan virke som små straffer sammenlignet med det å bli slept bort av politiet, men de behøver ikke være det for dem som blir rammet. Vårt spesielle samfunn har et ganske raffinert kon­ trollapparat, og helt ekstrem ulydighet mot det som blir regnet for god folkeskikk kan føre til at man samstem­ mig blir definert som «syk». Et opplyst byråkratisk styre (som f.eks. ledelsen for en del protestantiske kirkesamfunn) kaster ikke lenger sine avvikende undersåtter på gata, men tvinger dem i stedet til å gjennomgå psykiatrisk behandling. På den­ ne måten blir det avvikende individ (dvs. den som ikke oppfyller det normalitetskriterium som ledelsen eller bi­ skopen har satt opp) fremdeles truet med arbeidsløshet og tap av sine sosiale bånd, men i tillegg blir han ut­ pekt som en person som faller helt utenfor rekken av 82

ansvarlige mennesker, dersom han ikke viser tegn på an­ ger («innsikt i sin nevrose») og resignasjon («mottake­ lighet for behandling»). Således tjener de utallige «råd­ givende», «veiledende» og «terapeutiske» tiltak på mange felter i vårt moderne institusjonaliserte liv i høy grad til å styrke kontrollapparatet, både i samfunnet under ett, og spesielt der hvor det legale og politiske systems sanksjoner ikke kan tas i bruk. Men i tillegg til disse store tvangssystemer som vi har felles med et stort antall andre kontroll-objekter, er vi også underlagt andre og mindre omfattende kontrollsirkler. En persons valg av yrke (eller rettere sagt det yrke som han til slutt havner i) underlegger ham en rekke forskjellige, ofte meget strenge former for kontroll. Det er den formelle kontroll som utøves av yrkesorganisasjoner og fagorganisasjoner, og ved auto­ risasjon og lisenskrav — og dessuten selvsagt de for­ melle krav som arbeidsgiverne setter opp. Den mer ufor­ melle kontroll som kolleger og andre ansatte påtvinger en, er like viktig. Det er vel neppe påkrevd å bruke alt for mange ord på dette heller. Leserne kan lage sine egne eksempler — om innehaveren av et begravelses­ byrå som annonserer sine billige begravelser, presten som sier at han ikke først og fremst er interessert i den tallmessige størrelsen på menigheten (eller rettere sagt presten som opptrer slik — nesten alle prester sier det), regjerings-byråkraten som ikke bruker opp sin porsjon av budsjettet, fabrikkarbeideren ved samlebåndet som arbeider mer enn den norm kollegene regner som pas­ sende, osv. osv. Økonomiske sanksjoner er selvsagt vanligst og mest effektivt i slike tilfelle — begravelsesbyrå-innehaveren kan bli utstøtt av sin yrkesorganisa­ sjon på grunn av «umoralsk opptreden», presten og regjeringsbyråkraten bør snarest melde seg som frivil­ lige til fredskorpset (f.eks. til New Guinea, hvor det foreløpig er langt mellom de kristne og regjeringsapparatet er så lite at det kan opptre forholdsvis rasjonelt), og industriarbeideren vil oppdage at alt defekt verktøy i hele fabrikken har en tendens til å samle seg hos ham. Men sosial utelukkelse, forakt og hån kan være like

83

harde sanksjoner. Hver eneste yrkesrolle i samfunnet, selv den usleste, har sin egen yrkesetikk som det er svært vanskelig å trosse. Om man vil ha framgang i sitt yrke, er det minst like viktig å rette seg etter denne, som å ha den nødvendige tekniske ferdighet eller kunnskap. Den sosiale kontroll i yrkeslivet er så viktig fordi jobben bestemmer hva man skal bruke resten av sitt liv til — hvilke foreninger man kan bli medlem av, hvilke venner man får, hvor man kan bo. Ved siden av det press man blir utsatt for i sitt yrke, blir man også un­ derlagt andre sosiale kontrollsystemer, ikke alle så harde som i yrkeslivet, men noen enda mer ubarmhjer­ tige. Reglene som bestemmer medlemskap i mange klub­ ber og frivillige organisasjoner kan være like strenge som reglene for hvem som kan bli direktør i et stort industriforetagende (enkelte ganger kan reglene være de samme, til lettelse for en plaget kandidat). Mindre eksklusive sammenslutninger har mer løse regler, og det er sjelden at man blir kastet ut, men livet kan gjøres så surt for en halstarrig nonkonformist at fortsatt del­ tagelse i praksis blir umulig. Innholdet i slike uskrevne regler vil naturligvis variere sterkt. De kan omfatte på­ kledning, språk, estetisk smak, politisk eller religiøs overbevisning, eller ganske enkelt bordskikk. I hvert til­ felle innebærer de imidlertid en effektiv begrensning av individets handlingsmuligheter i den spesielle situasjo­ nen. Endelig utgjør den gruppe av mennesker hvor man lever sitt såkalte privatliv, dvs. familiekretsen og per­ sonlige venner, et kontrollsystem. Man ville gjøre seg skyldig i en alvorlig feil om man antok at dette er det svakeste av dem alle, bare fordi det ikke har noen av de formelle overtalelsesmidler som de andre systemene har. Det er til denne gruppen at individet vanligvis har sine sterkeste sosiale bånd. Misbilligelse, prestisjetap, hån eller forakt er reaksjoner som har langt større psy­ kologisk vekt her enn andre steder. Det kan være en økonomisk katastrofe om sjefen finner ut at man er et verdiløst null, men den psykologiske effekten av en slik 84

bedømmelse vil være uendelig mye større om man opp­ dager at kona er kommet til den samme konklusjon. Dessuten kan dette mest personlige kontrollsystemet sette inn sitt press når man er minst forberedt på det. På jobben er man vanligvis bedre i stand til å stramme seg opp, være på vakt og spille en rolle erm man er hjemme. Den moderne amerikanske «familisme», en oppvurdering av hjemmet som et tilfluktssted fra ver­ dens uro, som et sted hvor man kan være seg selv, bi­ drar sterkt til dette kontrollsystemets effektivitet. Selv om en mann er relativt godt mentalt forberedt til å slå fra seg på kontoret, er han likevel villig til å gjøre nesten hva som helst for å bevare husfreden. Og sist men ikke minst er den sosiale kontroll fra det som tyske sosiologer har kalt «den intime sfære» særlig sterk, på grunn av selve de faktorer som har frambrakt den. Når en mann velger en hustru og en god venn, sa er det en måte å definere seg selv på. Han ma kunne stole pa sine mest intime forbindelser for å kunne bevare de vik­ tigste trekk i det bildet han har dannet av seg selv. Dersom han mister disse forbindelser, risikerer han samtidig å miste en viktig del av seg selv. Det er derfor ikke så merkelig at mang en kontortyrann lydig føyer sin kone, og krymper seg om en av hans venner så mye som hever et øyenbryn. Om vi nå vender tilbake til bildet av individet plas­ sert i sentrum av en rekke konsentriske sirkler, som hver representerer et sosialt kontrollsystem, så kan vi bedre forstå at plassering i samfunnet betyr å finne sin plass i forhold til de mange krefter som holder en tilbake og påvirker en. En person som får en følelse av at hele samfunnet sitter på ham når han tenker på alle de men­ nesker som han må passe på å behage — fra skatte­ fogden til svigermor — bør ikke avvise følelsen som en midlertidig nevrotisk forstyrrelse. Sosiologen vil i hvert fall styrke ham i denne troen, uansett hva andre rådgivere måtte si. Et annet viktig felt for den sosiologiske analyse som kan tjene til å forklare den fulle betydning av plasse­ ring i samfunnet, er den sosiale lagdeling. Begrepet lag85

deling viser til det faktum at ethvert samfunn består av deler som står i et overordnet-underordnet forhold til hverandre, enten det gjelder makt, privilegier eller pre­ stisje. Sagt på en enklere måte: lagdeling betyr at et­ hvert samfunn har en rangordning. Noen lag rangerer høyere, andre lavere. Summen av dem alle utgjør dette samfunnets lagdelingssystem. Lagdelingsteori er et av de mest kompliserte felter i sosiologisk tenkning, og det ville være helt utenfor vårt formål å gi noen slags innføring på dette område. Det er nok å si at de kriterier som brukes til å plas­ sere individet på forskjellige stadier, kan variere svært fra samfunn til samfunn, og at forskjellige lagdelingssystemer som bruker forskjellige kriterier, kan eksistere side om siden innenfor samme samfunn. Det er klart at det er svært forskjellige faktorer som bestemmer en persons posisjon i lagdelingsskjemaet i et tradisjonelt hinduistisk kastesamfunn og i et moderne vestlig sam­ funn. Og det hender ofte at de tre viktigste kjennetegn på sosial posisjon — makt, privilegier og prestisje — ikke faller sammen, men eksisterer side om side i forskjellige lagdelingssysterner. I vårt samfunn fører rikdom ofte, men ikke nødvendigvis, til politisk makt. Det finnes også mektige personer som ikke er rike. Og prestisje kan henge sammen med virksomhet som ikke har noen forbindelse med økonomisk eller politisk rang. Disse be­ merkningene kan tjene til advarsel, når vi nå tar til med å undersøke hvordan lagdelingssystemet påvirker vår samfunnsmessige plassering, og hvilken enorm inn­ flytelse det har på vårt liv. Den viktigste type av lagdeling i det moderne vestlige samfunn er klassesystemet. I likhet med de fleste be­ grepet i lagdelingsteori er klassebegrepet blitt definert på forskjellige måter. Til vårt formål er det tilstrekke­ lig å forstå klassedelingen som en form for lagdeling der vår posisjon i samfunnet stort sett blir bestemt av økonomiske kriterier. I et slikt samfunn er det typisk at den rang man til slutt oppnår er viktigere enn den rang man er født til (selv om de fleste vil innrømme at den siste har stor innflytelse på den førstnevnte).

86

Dessuten er en høy grad av sosial mobilitet typisk for et klassesamfunn. Det betyr at sosiale posisjoner ikke er uforanderlige, at mange mennesker forandrer posisjon til bedre eller verre i løpet av sin levetid, og at følgelig ingen posisjon er helt sikker. Resultatet er at det symbolske utstyr som følger med vår sosiale posisjon får stor betydning. Ved a bruke forskjellige symboler (slik som materielle ting, visse former for god oppførsel, smak og sprak, visse menneskelige for­ bindelser og til og med «passende» meninger) viser man hele tiden resten av verden hvor langt men er kom­ met. Det er dette sosiologene kaller status-symbolisme, og det har en viktig plass i undersøkelser av lagdeling. Max Weber har definert klasse som de forventnin­ ger man med rimelighet kan ha om sitt framtidige liv. Den klasseposisjon vi har, gir med andre ord bestemte sjanser og muligheter for var skjebne i samfunnet. Alle er enige om at dette holder stikk pa det strengt økono­ miske område. En person fra den høyere middelklasse i f.eks. tjuefemårs-alderen har mye bedre sjanse til å bli villaeier, til å få to biler og hytte ved sjøen om ti ar, enn sine samtidige i den lavere middelklasse. Dette be­ tyr ikke at de sistnevnte ikke har noen sjanse til å opp­ nå alt dette, det betyr bare at de starter med et statistisk handicap. Dette kan neppe forbause noen, fordi klasse jo ble definert økonomisk, og fordi den normale ^økono­ miske prosess sørger for at de som har, skal fa.° Men klassemessig posisjon avgjør våre sjanser i livet på om­ råder som går langt ut over det strengt økonomiske. Vår klassemessige stilling bestemmer hvor mye utdan­ nelse våre barn sannsynligvis kan få. Den avgjør ^hvilken standard av medisinsk omsorg man kan oppnå, og således våre livssjanser i bokstavelig forstand. De høyere klasser i vårt samfunn spiser bedre, bor bedre, får bedre utdannelse og lever lenger enn sine mindre heldige medborgere. Dette kan se ut som banaliteter, men de gjør større inntrykk om man ser at det er statis­ tisk samsvar mellom årsinntekt og det antall ar man kan vente å heve gasje på denne jord. Men betydningen av vår plass i klassesystemet går enda lenger enn dette. 87

De forskjellige klasser i vårt samfunn lever ikke bare kvantitativt, men også kvalitativt på forskjellig måte. En sosiolog som er verdt sitt salt, skal bare på grunn­ lag av de to grunnleggende kriterier på klassemessig posisjon — inntekt og yrke — være i stand til å sette opp en lang liste med forutsigelser for vedkommendes liv, selv om han ikke får noen andre opplysninger. Som alle andre sosiologiske spådommer vil også disse være statistiske. Dvs. at de ville være forutsigelser om mu­ ligheter og ha en viss feilmargin. De kan ikke desto mindre gjøres med forholdsvis stor sikkerhet. Om han får disse to opplysninger om en person, vil sosiologen være i stand til å gjette ganske godt om hvor vedkom­ mende bor, såvel som om hvordan hans hjem ser ut og hvor stort huset eller leiligheten hans er. Han vil også være i stand til å gi en generell beskrivelse av hvor­ dan huset ser ut innvendig, gjette hva slags bilder som henger på veggene, og hva slags bøker og blad som sannsynligvis finnes i hyllene i stua. Han vil videre være i stand til å gjette hva slags musikk vedkommende liker, og om han går på konserter, hører på grammo­ fon eller radio. Men sosiologen kan gå enda lenger. Han kan forutsi hvilke foreninger vedkommende står tilsluttet, og hvilket kirkesamfunn han hører til. Han kan så noenlunde fastslå vedkommendes ordforråd, og i grove trekk gjøre rede for hvilke syntaksregler han føl­ ger og gi andre beskrivelser av hans språkbruk. Han kan gjette hvor vedkommende står politisk og hvilke meninger han har om en rekke offentlige spørsmål. Han kan gjette hvor mange barn vedkommende er opphav til, og om han har seksuell omgang med sin kone med lyset på eller av. Han vil kunne uttale seg om sann­ synligheten for at vedkommende vil komme til å lide av forskjellige sykdommer, fysiske så vel som mentale. Som vi allerede har sett, vil han være i stand til å plas­ sere vedkommende i et skjema over rimelige forventnin­ ger til framtiden. Og om sosiologen endelig skulle ønske å verifisere alle sine gjetninger og be vedkommende om å få et intervju, så vil han kunne beregne sjansene for at denne anmodningen eventuelt skulle bli avslått. 88

Mange av de elementer vi har nevnt, blir i ethvert gitt klassemiljø bestemt av «utvendig» kontroll. En under­ direktør som ikke har den «riktige» adresse og en «pas­ sende» kone, vil bli utsatt for et betydelig press for å skifte ut begge deler. En person fra arbeiderklassen som skulle finne på å slutte seg til en høyere middelklasse-kirke, ville i meget klare vendinger få vite at han «ville bli lykkeligere andre steder». Og et barn fra den lavere middelklasse med sans for kammermusikk, ville bli utsatt for et sterkt press for å endre på dette musi­ kalske avvik til å stemme bedre med sin familie og sine venners smak. I de fleste slike tilfelle er det imid­ lertid unødvendig å ta i bruk pressmidler, fordi det sim­ pelthen er meget liten sjanse til at avvik skal forekom­ me. De fleste personer som har sjanse til å bli direktør finner seg instinktivt den «rette» typen hustru (den ty­ pen som David Riesman har kalt «stasjonsvogntypen»), og de fleste barn i de lavere middelklassegrupper får tidlig formet sin musikalske smak på en slik måte at de er relativt immune mot kammermusikkens fristelser. Ethvert klassemiljø former sine medlemmers personlighet, ved hjelp av innflytelser som tar til a virke ved fødselen og fører fram til man er ferdig med folke­ skolen eller forbedringsanstalten — alt ettersom. De sosiale kontrollmekanismer behøver ikke å tre i funksjon før disse formende innflytelser på en eller annen mate ikke har oppfylt sin hensikt. Når vi undersøker hvilken vekt klassedelingen har, så studerer vi ikke bare en an­ nen side av den sosiale kontroll, men vi begynner så smått å få en anelse om hvordan samfunnet trenger inn i selve vår bevissthet, noe vi skal drøfte nærmere i neste kapitel. Det bør kanskje understrekes at disse bemerkninger om klassedelingen ikke er ment som en indignert for­ dømmelse av vårt samfunn. Selvsagt er det noen sider av klasseforskjellene som kan modifiseres ved sosiale reformer, slik som klassediskriminering i utdannelsen og klasseforskjeller i helsesektoren. Men ingen sosial entre­ prenørvirksomhet kan endre det grunnleggende faktum at forskjellige sosiale miljøer utsetter sine medlemmer

89

for forskjellige former for press, og at noen av disse for­ mer for press har bedre evne enn andre til å bringe vedkommende suksess — slik dette spesielle samfunn definerer suksess. Det er grunn til å tro at noen av de viktigste kjennetegn ved et klassesystem, som vi nettopp har berørt, kan finnes i alle samfunn som har gjen­ nomgått eller gjennomgår en industrialisering, også i de samfunn som beherskes av sosialistiske regimer som offisielt benekter at det eksisterer klasser innenfor de­ res samfunn. Men dersom plassering i ett sosialt lag i motsetning til et annet, har så langtrekkende konse­ kvenser i et samfunn så relativt «åpent» som vårt, så kan man lett se hva konsekvensene må være i mer «lukkede» systemer. Her kan vi igjen vise til Daniel Lerners instruktive analyse av tradisjonelle samfunn i Midt-Østen, der den sosiale plassering bestemmer ens identitet og forventninger (selv i fantasien) i en grad som vestlige iakttagere har vanskelig for å fatte. Likevel var ikke de europeiske samfunn før den industrielle re­ volusjon særlig forskjellige fra Lerners tradisjonelle modell, i hvert fall ikke i de fleste sosiale lag. I slike samfunn kan man med et blikk på hans sosiale posi­ sjon, plukke opp en manns hele tilværelse, akkurat som man kan kaste et blikk på en hindus panne og se hans kastemerke. Selv i vårt samfunn, avleiret som det er på klassesysternet, finnes det imidlertid andre lagdelingssystemer som er enda mer rigide, og derfor har langt større betydning for vårt liv enn klassesystemet. I det ameri­ kanske samfunn har vi et bemerkelsesverdig eksempel på dette i rasesystemet, som de fleste sosiologer ser som en variasjon av kastesystemet. I et slikt system blir en persons grunnleggende sosiale posisjon (dvs. hans tilhørighet til sin kastegruppe) fiksert ved fødselen. Teoretisk har han ingen mulighet til å endre denne posi­ sjonen så lenge han lever. Han kan bli så rik han øn­ sker; han vil fortsatt være neger. Eller han kan synke så dypt det er mulig å komme; han vil fortsatt være en hvit mann. Et individ blir født i sin kaste, og det må leve hele sitt liv i den og med de begrensninger som

90

dette innebærer. Og det må selvsagt gifte seg og for­ mere seg innenfor denne kasten. I virkeligheten er det, i hvert fall i vårt rasesystem, visse muligheter for «unnaluring» — nærmere bestemt ved at lyshudete neg­ rer «går for» hvite. Men slike muligheter endrer ikke stort på systemets virkninger. De nedslående fakta ved det amerikanske rasesystemet er alt for velkjente til at det er nødvendig med noen videre utdypning her. Det er klart at den sosiale plassering av en person som neger (i større grad i sør enn i nordstatene, men med mindre forskjell enn selvrettferdige hvite fra nord vil ha det til) medfører at­ skillig mindre utvalg av eksistensmuligheter enn klassesystemet. En persons muligheter for klassemobilitet blir i virkeligheten endelig avgjort ved hans rasemessige plassering, fordi noen av de sterkeste ulemper ved den­ ne er av økonomisk karakter. Således blir et menneskes oppførsel, tanker og psykiske identitet formet på en langt mer avgjørende måte av rase enn av klassemessig plassering. Hvor tvingende denne sosiale plassering kan være i sin reneste form (om et slikt adjektiv kan brukes, selv i en høyst ikke-kjemisk betydning, om et så frastøtende fenomen) kan vi se i reglene for omgang mellom rasene i sørstatene, der hver eneste forekomst av interaksjon mellom medlemmer av de to kaster er regulert til et sti­ lisert ritual, som er omhyggelig utformet til å ære den ene part og ydmyke den andre. Ved det aller minste avvik fra ritualet risikerer en neger fysisk avstraffelse og en hvit mann almen forakt. Ens rase bestemmer for alltid hvor man kan bo og hvem man kan omgås med. Den bestemmer hvordan man skulle snakke, bevege seg, hvilke vitser man kan tillate seg å komme med; den trenger til og med inn i ens drømmer om frelse. I et slikt system blir lagdelingskriteriene til fikse ideer — som i tilfellet med overklassefruen som uttalte at hen­ nes negerkokk var så snill at han var sikker pa å kom­ me til de fargedes himmel. Et ålment akseptert begrep innen sosiologien er situasjons-definisjon. Det ble først anvendt av den ameri­ 91

kanske sosiologen W. I. Thomas, og betyr at en sosial situasjon er slik den blir forstått av dem som er invol­ vert i den. For sosiologen er virkeligheten med andre ord et definisjonsspørsmål. Derfor må sosiologen i fullt alvor undersøke mange sider av menneskelig opptreden som i seg selv kan virke absurde og vill-ledende. I det eksemplet fra rasesystemet som vi nettopp har sett, ville en biolog eller antropolog bare kaste et blikk på hvite sørstatsfolks raseoppfatning og erklære disse oppfat­ ningene helt feilaktige. Han kan så avvise dem som nok en mytologi skapt av folks dumhet og onde vilje, pakke sammen og reise hjem. Men sosiologens oppgave tar først til her. Det er ikke den minste hjelp for ham å avvise sørstatenes raseideologi som en dumhet. Mange sosiale situasjoner blir kontrollert av denslags dumhet, av en slik definisjon av situasjonen. Derfor må selve den tåpeligheten som definerer situasjonen bli et emne for den sosiologiske undersøkelsen. Derfor blir sosiolo­ gens begrep «virkelighet» nokså spesielt, noe som vi skal komme tilbake til seinere. For øyeblikket er det bare viktig å peke på at man ikke kan gjøre seg ferdig med de ubønnhørlige mekanismer som den sosiale plas­ sering kontrollerer vårt liv med, bare ved å avvise og avsløre de tanker som understøtter denne kontrollen. Dette er heller ikke hele historien. Vårt liv blir ikke bare dominert av våre samtidiges, men også av for lengst avdøde menneskers tåpeligheter. Og enda verre blir det ved at tåpelighetene får økt tiltro og ærefrykt jo eldre de blir. Som Alfred Schuetz har pekt på, inne­ bærer dette at enhver sosial situasjon vi befinner oss i, ikke bare er definert av våre samtidige, men også av våre forgjengere. Og ettersom man ikke kan diskutere med sine forfedre, så er det vanligvis verre å bli kvitt deres dårlige tankekonstruksjoner enn dem som er blitt til i vår egen tid. Dette faktum er uttrykt i Fontenelles aforisme om at de døde er mektigere enn de levende. Det er viktig å understreke dette, fordi det viser oss at selv på de områder hvor samfunnet tilsynelatende gir oss visse valgmuligheter, er fortidens mektige hånd til stede og innsnevrer valgmulighetene ytterligere. La oss

92

som eksempel ta en scene vi har brukt før: et elskende par sitter sammen i måneskinnet. La oss videre anta at denne scenen viser en avgjørende hendelse — et frieri blir gjort og akseptert. Nå vet vi imidlertid at samfun­ net setter snevre grenser for et slikt valg — det letter veien til ekteskap for par som passer inn i de samme sosio-økonomiske kategorier, og stikker kjepper i hjulet for dem som ikke gjør det. Men det er like klart at selv om «de» nålevende ikke har gjort noe bevisst for­ søk på å begrense valgmulighetene for deltagerne i det­ te spesielle drama, så har «de» døde for lengst skrevet manuskriptet for så og si hver bevegelse de kan gjøre. Forestillingen om at seksuell tiltrekning automatisk kan omsettes til romantiske følelser, ble kokt sammen av balladesangere som kildret fantasien hos adelsdamer i det tolvte århundre eller der omkring. Den idé at en mann skulle fiksere sine seksuelle lyster for alltid til en bestemt kvinne, som han så skulle dele seng, bade­ rom og kjedsommeligheten ved tusen sårøyde frokoster med, ble laget av menneskefiendtlige teologer noe tidli­ gere. Og antagelsen om at mannen skulle ta initiativet når det gjaldt å få i stand dette vidunderlige arrange­ mentet, mens kvinnen grasiøst skulle gi etter for hans hissige beilen; den skriver seg fra før-historisk tid, da ville krigere gikk til angrep på fredelige matriarkalske landsbyer og slepte deres skrikende døtre avsted til ektesengen. Akkurat som alle disse forlengst avdøde har fastlagt den grunnleggende rammen som vårt eksemplariske pars lidenskaper vil utvikle seg innenfor, så er hvert skritt i deres kurtise definert på forhånd, ferdiglaget, — «fiksert» om man vil si det slik. Det er ikke bare det at man regner med at de vil bli forelsket og gå inn i et monogamt ekteskap, der hun gir opp sitt navn og han sin gode økonomi; at denne forelskelsen må frem­ bringes, koste hva det koste vil, ellers vil ekteskapet sy­ nes usikkert for alle det angår; og at staten og kirken vil vokte på dette ménagt med engstelig oppmerksom­ het så snart det er blitt opprettet — alt dette er grunn­ leggende forutsetninger som ble fastlagt lenge før pa-

93

ret ble født. Hvert skritt i deres kurtise er også fastlagt i et sosialt ritual, og selv om det gis et visst spillerom for improvisasjon, sa vil alt for mange selvstendige på­ funn kunne sette det hele overstyr. På denne måten skrider vårt par fram som ventet (de gjør det man kan kalle «rimelige framskritt»); fra å gå på kino sammen, til å gå i kirken sammen, til å møte hverandres fami­ lier; fra a holde hverandre i hånden, til visse famlende forsøk, til det de egentlig skulle ventet med til etter giftermålet; fra å planlegge for en kveld sammen til å planlegge hvordan eneboligen skal bli; med måneskinnsscenen passende plassert i denne rekkefølgen. Ingen av dem har selv funnet opp dette spillet eller noen del av det. De har bare avgjort at de heller vil spille det med hverandre enn med andre mulige partnere. De har hel­ ler ikke så forferdelig mange valgmuligheter etter at de tradisjonelle spørsmål og svar er utvekslet. Familie, venner, geistligheten, gullsmeder og livsforsikringsagenter, blomsterhandlere og interiørarkitekter passer på at også resten av spillet følger de vedtatte regler. Disse tradisjonens voktere behøver ikke engang øve sær­ lig press på spillets deltakere, fordi de forventninger som deres sosiale omgivelser setter til dem, allerede er innebygd i deres framtidsmål — de ønsker selv nettopp det som samfunnet venter av dem. Om dette holder stikk for de mest personlige anlig­ gender for vår eksistens, så er det lett å se at det hol­ der stikk i nesten hver eneste sosial situasjon vi møter i vår levetid. Spillets gang er for det meste bestemt lenge før vi melder oss på scenen. Det eneste som vanligvis gjenstår for oss, er å spille spillet med større eller mindre entusiasme. Læreren som stiller seg opp foran en klasse, dommeren som avsier en dom, predikanten som formaner sin menighet, offiseren som beordrer sine tropper i kamp — alle disse er engasjert i handlinger som allerede er fastlagte innenfor meget snevre grenser. Og imponerende kontrollsystemer og sanksjoner vokter disse grensene. På bakgrunn av disse betraktningene kan vi komme fram til en mer raffinert forståelse av hvordan sosiale

94

strukturer fungerer. Et brukbart sosiologisk begrep å basere denne forståelsen på, er begrepet «institusjon». En institusjon blir vanligvis definert som et selvstendig kompleks av sosiale handlinger. Vi kan således si at rettsvesenet, klassene, ekteskapet eller den organiserte religionsutøvelse er institusjoner. En slik definisjon sier oss likevel ingen ting om hvordan institusjonen står i forhold til de handlinger som foretas av involverte per­ soner. Den moderne tyske samfunnsforskeren Arnold Gehlen har gitt et tankevekkende svar på dette. Gehlen ser institusjonene som regulerende krefter, noe som kanaliserer menneskelige handlinger omtrent på samme måten som instinktene kanaliserer dyrenes handlinger. Med andre ord: institusjonene gir anvisning på mønstre som menneskelig opptreden blir formet etter og veier som vi blir tvunget til å gå — i den retning samfunnet anser for ønskelig. Og dette oppnår man ved å få det til å se ut som om denne retning er den eneste det er mulig å følge. La oss ta et eksempel. Siden katter ikke må læres opp til å fange mus, så ser det ut til å være noe med­ født hos katta (et instinkt, om man Uker det ordet) som får den til å gjøre det. Man kan derfor gå ut fra at når en katt ser ei mus, så er det noe inne i den som sier: Spis! Spis! Spis! Katta velger ikke akkurat å adlyde denne indre stemme, den følger ganske enkelt lovene for sin indre natur og setter etter den ulykkelige musa (som antagelig har en indre stemme som gjentar: Løp! Løp! Løp!). Den kan ikke annet, akkurat som Luther. Men la oss nå vende tilbake til det unge par hvis kurtise vi nettopp har diskutert med så lite godvilje. Den gang vår unge mann for første gang skuet piken som var ut­ sett til å framkalle måneskinns-handlingen (eller om ikke første gang, så en eller annen gang senere), så hørte han også en indre stemme gi en klar beskjed. Og hans senere oppførsel viser at han også fant stemmen uimotståelig. Nei, denne beskjeden gikk ikke ut på det leseren antagelig tenkte seg — den beskjeden har den unge mann fått i arv, i likhet med hankatter, sjimpan­ ser og krokodiller, og det er ikke den som for øyeblik-

95

ket interesserer oss. Den beskjeden vi tenker på er den som sier: Gift deg! Gift deg! Denne beskjeden, eller trangen, er nemlig ikke medfødt hos den unge mann. Det er samfunnet som har gitt ham den, styrket av utallige former for påtrykk fra familien, den moralske oppdragelse, religionen, massemediaene og reklamen. Ekteskapet er med andre ord ikke et instinkt, men en institusjon. Den måten den leder handlingene inn i be­ stemte retninger på, er likevel svært lik instinktene, der de bestemmer. Dette blir klarere om vi forsøker å tenke oss hva den unge mann ville gjort uten dette institusjonale im­ perativ. Han kunne selvsagt gjøre nesten utallige ting. Han kunne innlede et seksuelt forhold til piken, forlate henne og aldri se henne mer. Eller han kunne vente til hun fikk sitt første barn, og så be hennes onkel om å ta seg av det. Eller han kunne slå seg sammen med tre kompiser, og spørre om de ikke ville overta piken som felleshustru. Eller han kunne gi henne en plass i sitt harem sammen med de andre tjue-tre kvinnepersoner som allerede befant seg der. Med andre ord: med sin kjønnsdrift og med sin interesse for nettopp denne pi­ ken ville han være i litt av et dilemma. Selv om vi går ut fra at han hadde studert antropologi og visste at de nevnte alternativ regnes for normale i noen kulturer, så ville han likevel få vansker med å bestemme hva som ville være det beste i dette tilfelle. Nå kan vi se hva det institusjonale imperativ gjør for ham. Det beskytter ham mot dette dilemmaet. Det utelukker alle andre mulig­ heter til fordel for den som samfunnet har valgt for ham. Det utelukker til og med disse andre mulighetene fra hans bevissthet. Det gir ham et fast formular — å begjære er å elske er å ville gifte seg. Alt han behøver å gjøre er å gå den veien som allerede er gjort klar. Dette kan nok by på vanskeligheter, men disse vanske­ lighetene er av et helt annet slag enn dem som møter urmannen som treffer urkvinnen i urjungelen, og på egen hånd må forsøke å komme fram til et modus vivendi med henne. Ekteskapsinstitusjonen tjener med andre ord til å kanalisere vår unge manns opptreden,

96

til å få ham til å oppføre seg etter reglene. Samfunnets institusjonelle struktur gir oss rammen for våre hand­ linger. Det er bare meget, meget sjelden at vi kommer fram til nye alternativer. Som oftest har vi ikke valg mellom annet enn A og B, begge bestemt for oss a priori. Vi kan således velge å bli kunstner i stedet for forretningsmann. Men i begge tilfelle møter vi klare be­ stemmelser om hva vi kan gjøre. Og ingen av de to livs­ former er oppfunnet av oss selv. Vi må understreke nok en side ved Gehlens institusjons-begrep, fordi det vil bli av betydning senere: beskjedens eller imperativets tilsynelatende uunngåelighet. En vanlig ung mann i vårt samfunn' avviser ikke bare mulighetene for polyandri eller polygami — han finner disse samlivsformer bokstavelig talt utenkelige, i hvert fall for seg selv. Han tror at den institusjonalt fastlagte vei er den eneste han kan gå, den eneste han kan tenkes å være i stand til å følge. Antagelig ville katta komme til det samme resultat, om den begynte å tenke over sin forfølgelse av musa. Forskjellen er at katta ville ha rett i sin konklusjon, mens den unge man­ nen tar feil. Etter det vi vet, ville en katt som nektet å fange mus være et biologisk monstrum, muligens et resultat av en ondartet mutasjon, og absolutt en forræ­ der mot selve kattedommen. Men vi vet meget godt at det å ha flere hustruer, eller å være en av flere ekte­ menn til samme hustru, ikke innebærer noe forræderi mot menneskeheten i noen biologisk betydning, og hel­ ler ikke mot manndommen. Og når vi vet at polyandri er biologisk mulig for tibetanere og polygami for ara­ bere, så må det også være biologisk mulig for vår unge mann. Vi vet til og med at dersom han var blitt tatt fra vogga og sendt til et fremmed land tidlig nok, ville han ikke vokst opp til den kjernemelk-sunne, sentimentale yngling i våre måneskinnsscene; han kunne tvert imot blitt en vellystig polygamist i Arabia eller en fornøyd ektemann i et mannlig harem i Tibet. Han lurer seg selv (eller rettere sagt: han blir lurt av samfunnet) om han ser på sine handlinger i denne saken som uunngåelige og selvfølgelige. Dette betyr at enhver institusjonell 7 — Inv. til sosiologi

97

struktur må bygge på et bedrageri, og at all samfunns­ messig eksistens bærer i seg et element av uærligher. Dette lysglimt av forståelse kan til å begynne med sy­ nes nokså nedslående, men som vi senere skal se gir det oss det første glimt av et syn på samfunnet som er litt mindre deterministisk enn det vi hittil har fått. For øyeblikket har imidlertid våre betraktninger av det sosiologiske perspektiv ført oss til et punkt der sam­ funnet ligner mer på et gigantisk botsfengsel enn på noe annet. Vi har beveget oss fra den barnslige glede over å ha en adresse, til den voksnes viten om at mesteparten av posten inneholder noe ubehagelig. Og den sosiolo­ giske forståelse har bare hjulpet oss til å identifisere alle de personer, døde og levende, som har satt seg på oss. Den måte å nærme seg sosiologien på som ligger nær­ mest dette samfunnssynet, er den retning man forbin­ der med Émile Durkheim og hans skole. Durkheim la vekt på at samfunnet er et fenomen sui generis, dvs. at det konfronterer oss med en massiv virkelighet som ikke kan reduseres eller oversettes til andre termer. Han hevdet da at sosiale fakta er «ting», at de har en objek­ tiv, selvstendig eksistens utenfor oss, akkurat som tin­ gene i naturen. Den viktigste grunnen til at han hevdet dette, var at han ville trekke opp en grense — hindre at sosiologien ble slukt av imperialistisk innstilte psyko­ loger, men begrepet er viktig også ut over dette meto­ dologiske område. En «ting», det kan for eksempel være en stein, noe som man kan berøre, som man ikke kan få til å forsvinne ved å ønske at det ikke eksisterte eller at det så annerledes ut. En «ting» er noe som man for­ gjeves kan kaste seg mot, noe som er der trass i alle ens ønsker og håp, noe som en til slutt kan få i ho­ det og bli drept av Det er i denne betydning at sam­ funnet er en samling «ting». Rettsvesenet illustrerer kanskje klarere enn noen annen institusjon denne egen­ skapen ved samfunnet. Om vi altså skal følge Durkheim, så møter samfunnet oss som et objektivt faktum. Det er der, det er noe man ikke kan se bort fra, noe man må ta med i regningen. Samfunnet er utenfor oss selv. Det omringer oss, det

98

omgir livet vårt på alle kanter. Vi er i samfunnet, plas­ sert i spesielle sektorer i det sosiale system. Denne plas­ seringen er forutsetningen for, og bestemmer nesten alt vi foretar oss og omgir oss med, fra språket til reg­ lene om høflighet, fra vår religion til sannsynligheten for at vi skal begå selvmord. Den sosiale plassering blir ikke avgjort etter våre egne ønsker, og vår motstands­ kraft mot det samfunnet foreskriver eller forbyr oss har liten vekt. Samfunnet som objektivt faktum utenfor oss selv, møter vi særlig i form av tvang. Samfunnets insti­ tusjoner bestemmer retningen for våre handlinger, og skaper til og med våre forventninger om framtida. De belønner oss i den grad vi spiller vår tildelte rolle. Og dersom vi går utenfor denne rollen, så har samfunnet til sin rådighet utallige midler til kontroll og tvang. Samfunnets sanksjoner er når som helst i stand til å isolere oss fra våre medmennesker, til å utsette oss for hån, til å ta fra oss vårt levebrød og vår frihet, og i siste instans til å ta vårt liv. Rettsvesenet og samfunns­ moralen kan utarbeide rettferdiggjørelser for alle disse sanksjoner, og de fleste medmennesker vil samtykke i at de blir brukt som straff for vårt avvik. Endelig er vi ikke bare plassert i samfunnet i rom, men også i tid. Vårt samfunn er en historisk enhet som varer lenger enn noe individs livshistorie. Samfunnet er eldre enn oss, og det vil overleve oss. Det var der før vi ble født, og vil være der når vi er døde. Våre liv er bare episoder i samfunnets majestetiske marsj gjennom tiden. Sam­ funnet er, kort sagt, murene rundt vårt fengsel i histo­ rien.

99

5.

Sosiologisk perspektiv — samfunnet i mennesket.

I foregående kapitel kan vi ha kommet i skade for å gi leseren grunn til å slutte at sosiologien står klar til å overta tittelen som den «dystre vitenskap» fra økonom­ ien. Etter å ha gitt leseren et bilde av samfunnet som et avskrekkende fengsel, bør vi nå peke på et par flukt­ muligheter fra denne mørke determinismen. Men før vi gjør det, må vi imidlertid formørke bildet enda litt. Inntil nå har vi stort sett studert samfunnets kon­ trollsystemer, og dermed har vi sett individ og samfunn som to motstående enheter. Vi har gitt et bilde av sam­ funnet som en utvendig virkelighet, som øver press og tvang på individet. Dersom ikke dette bildet ble mo­ difisert noe, ville vi sitte igjen med et feilaktig inntrykk av det faktiske forhold — med et inntrykk av en men­ neskemasse som konstant rykker i sine lenker, som ten­ nerskjærende gir etter for kontrollautoritetene, som av frykt for straff blir tvunget til lydighet. Men såvel van­ lig viten om samfunnet som sosiologisk analyse sier oss at dette ikke stemmer. For de fleste av oss er samfunnets åk lett å bære. Hvorfor? Ganske sikkert ikke fordi sam­ funnets makt skulle være mindre enn vi pekte på i for­ rige kapitel. Hva er da grunnen til at vi ikke plages mer av denne makten? Vi har allerede antydet det sosiolo­ giske svaret på spørsmålet — at det er fordi vi selv stort sett ønsker akkurat det samfunnet venter av oss. Vi vil adlyde reglene. Vi vil spille den rollen samfunnet har tildelt oss. Og dette er igjen mulig, ikke fordi samfun­ net har mindre, men tvert imot fordi det har større makt enn vi hittil har hevdet. Samfunnet bestemmer ikke bare hva vi gjør, men også hva vi er. Den samfunnsmessige 100

plassering avgjør med andre ord både vår eksistens og vår opptreden. For å utdype dette viktige element i det sosiologiske perspektiv skal vi nå se nærmere på tre andre områder for forskning og tolkning — rolle-teori, kunnskaps-sosiologi og referansegruppe-teori. Rolle-teorien er nesten utelukkende utviklet i Ame­ rika. Dens første spirer går tilbake til William James, men dens egentlige foreldre er to andre amerikanske tenkere, Charles Cooley og George Herbert Mead. Plassen tillater oss ikke å gi noe riss av denne interessante del av amerikansk åndshistorie. Vi skal heller starte mer systematisk, med å begynne vår drøfting av rolle-teo­ rien med å kaste nok et blikk på Thomas’ begrep situasjonsdefinisjon. Leseren vil huske Thomas’ oppfatning av en sosial situasjon som en slags virkelighet som framkommer som en ad hoc enighet blant dem som deltar i den, eller ret­ tere sagt dem som definerer situasjonen. For den en­ kelte deltager betyr dette at enhver situasjon han kom­ mer opp i, stiller ham overfor visse forventninger, og krever at han gir visse svar på disse forventningene. Sterke pressmidler sikrer at de riktige svarene kommer i en hvilken som helst sosial situasjon, som vi allerede har sett. Samfunnet kan bestå, på grunn av det faktum at folks definisjoner av situasjonene stort ett faller sam­ men. Motivene til forleggeren og til forfatteren av den­ ne boka kan være svært forskjellige, men den måten disse to definerer den situasjonen der denne boka blir skrevet, trykt og distribuert, faller sammen i tilstrekke­ lig stor grad til at det felles tiltaket er mulig. På sam­ me måte kan det være svært forskjellige interesser til stede i et klasserom, og noen av dem kan ha liten til­ knytning til den utdannelsesaktiviteten som foregår, men i de fleste tilfelle kan disse interessene (f.eks. at én student er der for å lære noe om emnet, mens en annen bare går på de samme forelesninger som en pike han er forelsket i) eksistere sammen i situasjonen uten å ødelegge den. Svaret på forventningene har med andre ord et visst spillerom, for at en situasjon kan være sosiologisk levedyktig. Om definisjonene av situa­

101

sjonen er altfor forskjellige, vil selvsagt en eller annen form for sosial konflikt eller kaos bli resultatet — om f.eks. noen studenter oppfatter forelesningen som et sel­ skap, eller om en forfatter ikke har noen annen hensikt med å skrive en bok enn å bruke sin kontrakt med én forlegger til å presse en annen. Mens et vanlig menneske møter svært forskjellige forventninger på forskjellige områder i sitt liv i samfun­ net, så faller de situasjoner som frambringer disse for­ ventningene i visse grupper. En student kan følge fore­ lesninger hos to forskjellige professorer i to adskilte fag, med sterkt varierende forventninger i de to situasjoner (f.eks. med hensyn til det formelle eller uformelle i for­ holdet mellom professorer og studenter). Ikke desto mindre vil situasjonene være tilstrekkelig like hverandre og andre klasseroms-situasjoner, til at studenten hoved­ sakelig kan klare seg med erfaringer fra lignende situa­ sjoner. I begge tilfelle vil han med andre ord kunne spille studentens rolle, med noen få modifikasjoner. En rolle kan da defineres som et svar som er typisk for en viss type situasjoner. Det er samfunnet som har bestemt situasjonstypene. For å bruke teaterspråk, som vi har tatt begrepet rolle fra, kan vi si at samfunnet har laget manuskriptet for hele dramatis personae. Den enkelte skuespiller har altså ikke annet å gjøre enn å gå inn i de rollene som er tildelt ham før teppet går opp. Og så lenge de følger manuskriptet, kan samfunnets skuespill, det sosiale drama, gå som planlagt. Rollen angir et mønster som den enkelte skal handle etter i den spesielle situasjonen. Det kan være stor va­ riasjon mellom de forskjellige roller etter hvor nøyak­ tige og detaljerte instrukser de gir skuespilleren, såvel i samfunnet som på teatret. Om vi f.eks. tar yrkesroller, så ser vi at instruksene for søppeltømmere er forholds­ vis lite detaljerte, mens derimot leger, geistlige og offi­ serer må legge seg til alle slags bestemte manerer, tale­ måter og vaner, slik som militær holdning, skinnhellige talemåter eller evnen til å virke oppmuntrende ved sykesenga. Man ville imidlertid gå glipp av en viktig side av rollene om man bare så dem som et regulerende 102

mønster for ytre, synlige handlinger. Man føler seg mer lidenskapelig ved å kysse, mer ydmyk ved a knele og sintere ved å knytte nevene. Kysset uttrykker med andre ord ikke bare gløden; det skaper den. Rollene medfører både visse handlinger, og de følelser og holdninger som hører til disse handlingene. En professor som foretar seg et eller annet som skal tyde på visdom, føler seg vis. Predikanten begynner å tro på det han forkynner. Sol­ daten føler seg tapper når han få på seg uniformen. Selv om denne følelsen også var der før man begynte a spille rollen, så vil dette i hvert tilfelle føre til at den uunn­ gåelig blir styrket. I mange tilfelle er det god grunn til å regne med at det slett ikke var noen forløper for den­ ne rollen i skuespillerens bevissthet. Man blir med andre ord vis av å bli utnevnt til professor, troende ved å engasjere seg i en virksomhet som forutsetter tro, og kampvillig ved å marsjere i sluttet tropp. La oss ta et eksempel. En mann som nettopp er blitt utnevnt til offiser, vil til å begynne med føle seg litt brydd over at de menige gjor honnør for ham, særlig hvis han selv kommer fra de meniges rekker. Han vil kanskje besvare hilsenene på en kameratslig, nesten unnskyldende måte. De nye vinklene og stjernene på uniformen er fortsatt noe som han bare har hengt pa seg, nesten en slags forkledning. Den nye offiseren kan til og med si til seg selv og andre at innerst inne er han fortsatt den samme, men at han bare har fått mer an­ svar (blant annet plikten til a motta militær hilsen fra rekruttene). Denne innstillingen vil sannsynligvis ikke vare særlig lenge. For a kunne utføre sin nye rolle som offiser, må han legge seg til en bestemt holdning. Den­ ne holdningen har ganske bestemte konsekvenser. Trass i alt det hykleri som er vanlig i såkalte demokratiske forsvar, slik som det amerikanske, så er det en grunn­ setning at en offiser er et høyere vesen, med krav på lydighet og respekt på grunn av sin overlegenhet. Hver eneste honnør som en med lavere rang gir til en overordnet, er en form for ærbødighet, og blir tatt som en selvfølge av mottageren. Hver eneste honnør som blir avgitt og besvart, vil derfor (sammen med

103

hundrevis av andre seremonier som bekrefter hans nye status) styrke vår mann i hans nye holdning og dens forutsetninger. Han ikke bare oppfører seg som en offi­ ser, han føler seg som en. Borte er flauheten og den unnskyldende holdningen, borte er jeg-er-bare-en-avgutta smilet. Dersom det en eller annen gang skulle hende at en rekrutt ikke hilser med den passende iver, eller endatil begår det utenkelige å unnlate å hilse, så vil ikke vår offiser bare straffe et brudd på det militære reglement. Hver fiber i ham vil skrike på oppreisning for en fornærmelse mot selve ordningen i hans kosmos. Det er viktig å understreke at det er bare ytterst sjel­ den at denne prosessen foregår bevisst og reflektert. Vår mann satte seg ikke ned og tenkte ut hva den nye rollen innebar, hvilke ting han burde tro og føle. Prosessens styrke kommer nettopp av at den foregår ubevisst og ureflektert. Han er blitt en offiser i sinn og skinn like lett som han vokste opp til en person med blå øyne, brunt hår og en høyde på 1,80 m. Det er hel­ ler ikke riktig å si at vår mann må være ganske dum, og litt av en unntagelse blant sine kamerater. Det er tvert imot unntagelsen som tenker over sine roller og rolleskifter (en type som forresten er lite egnet til offiser). Selv meget intelligente mennesker vil, om de blir stilt overfor tvil på sin samfunnsmessige rolle, heller enga­ sjere seg dobbelt så sterkt i den betvilte aktivitet, enn å trekke seg tilbake til refleksjon om den. Teologen som tviler, vil be mer og gå oftere i kirken; forretningsman­ nen som begynner å føle kvalme over statusjaget vil begynne å gå på kontoret på søndagene også; og ter­ roristen som lider av mareritt vil melde seg som frivil­ lig til en eksekusjonspeletong. Og dette er selvsagt helt korrekt av dem alle sammen. Hver rolle har sin indre disiplin. Rollen former og gir mønsteret for både hand­ lingen og skuespilleren. Det er i lengden vanskelig å gå rundt og «late som» her i verden. Man blir normalt den man spiller. Hver eneste rolle i samfunnet har fått en spesiell identitet. Som vi har sett er noen av disse identitetene ganske trivielle og bare midlertidige, som i visse yrker 104

som bare krever små modifikasjoner i sine utøveres ve­ sen og væremåte. Det er ikke vanskelig å skifte fra søppeltømmer til nattevakt. Det er atskillig mer vanske­ lig å skifte fra prest til offiser. Det er meget, meget vanskelig å bytte fra å være neger til å bli hvit. Og det er nesten umulig å skifte kjønn. Disse vanskelighetene ved å skifte rolle bør ikke gjøre oss blinde for det fak­ tum at selv den rolle som vi mener er vart egentlige se v, er blitt tildelt oss av samfunnet. Akkurat som man kan erverve og bli identifisert med rase-roller, sa er 5~et også seksuelle roller. Det å si «Jeg er en mann» er like mye å uttrykke en rolle som a si «Jeg er oberst i De forente staters hær.» Vi er alle klar over hvilket kjønn vi er født til, men selv den mest humørløse militarist tror ikke at han ble satt til verden med en gylden ørn på lua og vinkler på armen. Men det a være en mann biologisk sett, er langt fra det samme som den spesifike, sosialt bestemte (og selvsagt sosialt relative) rolle som blir uttrykt i utsagnet «Jeg er en mann». Et gutte­ barn behøver ikke å læres opp til å få ereksjom Men han må læres å være aggressiv, å ha ambisjoner, å kon­ kurrere, og å se med mistanke pa sine egne ømme røle ser. Såvel mannsrollen som den mannlige identitet kre­ ver imidlertid i vårt samfunn alle disse tingene, som må læres. Det er ikke nok å få ereksjon — om så var, ville hele regimenter med psykoterapeuter bli arbeidsløse. Rolleteoriens betydning kan oppsummeres slik: i et sosiologisk perspektiv kan vi si at det er sosiale arsaker som bestemmer, opprettholder og forandrer identiteten. Eksemplet med mannen som ble offiser kan tjene til a illustrere hvordan en identitet kan bestemmes og for­ andres hos voksne. Også roller som i langt større grad er fundamentale for det psykologene kaller vår person­ lighet, enn slike som spesielt har sammenheng med .akti­ viteter i vårt voksne liv, blir imidlertid bestemt pa lig­ nende måte gjennom sosiale prosesser. Dette er gjen­ tagne ganger påvist i undersøkelser av sakalt sosialise­ ring — den prosess som gjør et barn til deltager i sam­

funnet. i Den mest dyptpløyende undersøkelse av denne pro105

sessen er kanskje den som Mead har gitt oss, der selvets fødsel blir oppfattet som det samme som oppda­ gelsen av samfunnet. Barnet finner ut hvem det er når det lærer hva samfunnet er. Det lærer å spille sine roller ved å lære «å ta det andres rolle», som Mead uttrykker det — noe som forresten er det samme som den sosiopsykologiske funksjonen av lek der barna maskerer seg til en rekke forskjellige sosiale roller, og gjennom dette oppdager sin rolles betydning. Dette skjer, og kan bare skje, i samspill med andre mennes­ ker, enten det nå er foreldrene eller andre som opp­ drar barnet. Barnet tar først opp sine roller i forhold til dem som Mead kaller «de betydelige andre», dvs. de personer som det har intim forbindelse med, hvis hold­ ninger er avgjørende for barnets oppfatning av seg selv. Seinere lærer barnet at dets rolle ikke bare har betyning for denne intime krets, men står i forbindelse med de forventninger som det store samfunnet stiller. Dette høyere abstraksjonsnivå i det sosiale svar, kaller Mead for oppdagelsen av den «generaliserte andre». Det er ikke bare barnets mor som ønsker at det skal være snilt, rent og sannferdig; hele samfunnet gjør det. Først med dette omfattende begrepet om samfunnet er bar­ net i stand til å fa et klart begrep om seg selv. «Selv» og «samfunn» er i barnets erfaring to sider av samme sak. Identitet er med andre ord ikke noe «gitt», men blir bestemt gjennom sosial anerkjennelse. Vi blir den vi blir tatt for å være. Den samme tanke er uttrykt i Cooleys velkjente beskrivelse av selvet som et speilbilde i et brilleglass. Dette betyr selvsagt ikke at et individ ikke er født med visse karakteristika, nedarvede trekk som gir seg bestemte utslag uansett de sosiale omgivelser. Vi har for lite kunnskap om den menneskelige biologi til å kunne gi et sikkert bilde av i hvor stor grad dette gjel­ der. Vi vet imidlertid at de sosiale innflytelser får me­ get fritt spillerom innenfor disse genetiske grensene. Men selv om disse biologiske spørsmålene må stå ube­ svarte, kan vi si at det å være et menneske, er å bli anerkjent som et menneske, akkurat som det å være en

106

viss type menneske vil si at omverdenen anerkjenner en som dette. Et barn som vokser opp uten ømhet og omsorg blir dehumanisert. Et barn som møter respekt vil respektere seg selv. En liten gutt som blir regnet som en feiging, blir en feiging, akkurat som en voksen som blir behandlet som en fryktinngydende ung krigsgud, begynner å se på seg selv og opptre som det søm­ mer seg en slik figur — og derved lar sin identitet smelte sammen med den identitet han møter i disse forventningene. Identitet blir sosialt bestemt. Den må også støttes og opprettholdes av sosiale årsaker, og det nokså regel­ messig. Man kan ikke være menneske helt for seg selv, og man kan tydeligvis heller ikke beholde en spesiell identitet helt alene. En offisers oppfatning av seg selv som offiser kan bare opprettholdes i en sosial sammen­ heng der andre er villige til å anerkjenne denne offisersidentiteten. Om denne anerkjennelsen forsvinner, tar det vanligvis ikke lang tid før selvoppfatningen faller sam­ men. Enkelte tilfelle der samfunnets anerkjennelse plutse­ lig blir borte kan lære oss mye om identitetens sosiale karakter. En mann som i løpet av en natt blir forandret fra fri borger til fange, blir for eksempel gjenstand for et massivt angrep på sin tidligere selvoppfatning. Han kan desperat forsøke å beholde den, men uten noen i den umiddelbare nærhet som kan understøtte hans gamle identitet, blir det nesten umulig å holde på den i bevisstheten. Han vil til sin egen forskrekkelse snart oppdage at han oppfører seg slik en fange ven­ tes å gjøre, og at han føler alle de ting som en fange ventes å føle. Vi ville komme galt av sted om vi så på denne prosessen som et tilfelle av en personlighet som faller fra hverandre. Det er riktigere å se på denne pro­ sessen som en form for reintegrering av personligheten, en prosess som i sin sosiopsykologiske dynamikk ikke er forskjellig fra integreringen av den gamle identite­ ten. Tidligere ble vår mann behandlet som en ansvarlig, verdig, forsiktig og pertentlig person av alle som telte i hans omgangskrets. Derfor var han i stand til å være 107

alt dette. Nå har fengselsmurene lukket ham ute fra alle dem som gjorde ham i stand til å vise disse trekk. I stedet er han nå omgitt av mennesker som behandler ham som uansvarlig, som et svin som bare tenker på seg selv, og som gir blaffen i sitt utseende om han ikke blir tvunget til orden og renslighet ved konstant påpasselighet. Disse nye forventningene får sitt svar i fangerollen, akkurat som de gamle forventningene ble integrert i et annet handlingsmønster. I begge tilfelle blir identiteten formet av oppførselen, og oppførselen kommer som svar på en spesiell sosial situasjon. Ekstreme eksempler på hvordan en person blir full­ stendig fratatt sin gamle identitet, illustrerer enda kla­ rere de prosesser som foregår i det vanlige liv. Vi lever vårt hverdagsliv i en mangfoldig vev av anerkjennelse og ikke-anerkjennelse. Vi arbeider bedre når vi får oppmuntring av våre overordnede. Det er vanskelig å unngå en pinlig opptreden under omstendigheter der vi på forhånd vet at vi blir regnet som klosset. Vi blir vittige når folk venter at vi er morsomme, og interess­ ante når vi vet at vi har fått et slikt rykte på oss. In­ telligens, humør, fingerferdighet, religiøs hengivenhet og til og med seksual-potens besvarer like villig de and­ res forventninger. Dette hjelper oss til å forstå hvorfor mennesker velger sin omgangskrets for å kunne be­ holde sin selvfortolkning, noe vi tidligere har vært inne på. For å si det mer konsist: hvert valg av sosial tilhø­ righet og sosiale forbindelser innebærer et valg av iden­ titet. Og omvendt: enhver identitet krever visse sosiale forbindelser for å kunne overleve. Fugler av samme fa­ milie flokker seg sammen av nødvendighet, ikke for hyggens skyld. Den intellektuelle blir en slamp etter at hæren har kidnappet ham. Teologistudenten mister sta­ dig mer av sin humoristiske sans etter som ordinasjo­ nen nærmer seg. Arbeideren som sprenger alle normer, vil normalt sprenge enda flere etter at ledelsen har til­ delt ham en medalje. Ynglingen som tviler på sin mann­ dom blir en kjempe i senga når han finner en pike som ser ham som en reinkarnasjon av Don Juan. For å sette disse bemerkningene i sammenheng med

108

forrige kapitel, kan vi si at individet plasserer seg selv i samfunnet innenfor sosiale kontrollsystemer, og hver av disse inneholder en identitets-skapende mekanisme. Individet vil, så langt det er i stand til det, forsøke å regulere sine sosiale forbindelser og tilknytninger (og spesielt de mer intime) på en slik mate at de styrker den identitet som tidligere har gitt ham tilfredsstillelse _ ved å gifte seg med en pike som synes han har noe vesentlig å si, ved å velge venner som synes han er un­ derholdende, ved å finne seg et yrke der han virker lo­ vende. I mange tilfelle er det selvsagt ikke mulig å ma­ nipulere på denne måten. Man ma da gjøre det beste ut av den identitet man har fått. Et slikt sosiologisk synspunkt på identitetens karak­ ter og vesen kan tjene til a gi oss dypere forståelse av fordommenes betydning. Som resultat far vi det skrem­ mende inntrykk at fordommene ikke bare angår offer­ ets ytre skjebne i undertrykkernes hender, men også hans bevissthet, slik den blir skapt av deres forventnin­ ger. Det verste en fordom kan gjøre mot et menneske, er å få ham til å bli slik som fordommene sier at han er. En jøde i et antisemittisk miljø må kjempe hardt for ikke å bli som antisemittenes stereotype bilde av jøden, akkurat som negeren i en rasistisk sosial situasjon. Det er viktig at kampen mot fordommenes virkning bare kan bli vunnet dersom individet blir beskyttet av det vi kan kalle mot-anerkjennelse i sine nærmeste omgivelser. Den ikke-jødiske verden ser ham bare som nok en for­ aktelig, ubetydelig jøde, men denne manglende aner­ kjennelse blir oppveid av at det jødiske samfunn ser opp til ham som f.eks. den største Talmud-kjenner i Latvia. I lys av den sosiopsykologiske dynamikken i dette dødsens alvorlige spill om anerkjennelse, bør det ikke forundre noen at problemet med en «jødisk identitet» først oppsto blant moderne vestlige jøder da assimileringen i det ikke-jødiske samfunn hadde begynt å svek­ ke det jødiske samfunnets makt, ved at den ga. medlem­ mene en ny identitet, i stedet for den identitet anti­ semittismen hadde påtvunget dem. Et individ som er tvunget til å se seg selv i et speil som er slik at han 109

ser ut som et skulende monstrum, må febrilsk søke et­ ter andre mennesker med andre speil, om han ikke skal glemme at han noensinne har sett annerledes ut. For å si dette på en annen måte: menneskelig verdig­ het er et spørsmål om samfunnets godkjennelse. Man kan se det samme forholdet mellom samfunn og identitet i tilfelle der et individs identitet av en eller annen grunn blir drastisk forandret. Identitetens for­ andring er akkurat som dens fødsel og opprettholdelse en sosial prosess. Vi har allerede pekt på hvordan en­ hver omtolkning av fortiden, enhver «veksling» fra én selv-fortolkning til en annen, forutsetter at en gruppe gå sammen om å frambringe forandringen. Det antro­ pologene kaller «overgangsritual» innebærer en avvis­ ning av en gammel identitet (f.eks. det å være barn) og innvielsen i en ny (det å være voksen). Det moderne samfunn har mildere ritualer, som f.eks. forlovelsesinstitusjonen, der individet blir varsomt ledet fra ungkarsfriheten til ekteskapets fangenskap, ved hjelp av en sammensvergelse av alle som saken angår. Om det ikke var for denne institusjonen, ville mange flere bli grepet av panikk i siste øyeblikk ved tanken på det enorme skritt de sto i ferd med å ta. Vi har også sett hvordan «veksling» hjelper til å for­ andre identiteter i slike sammensatte situasjoner som re­ ligiøs opplæring eller psykoanalyse. Om vi igjen tar det siste som en passende illustrasjon, så ser vi at det inne­ bærer en intensiv sosial situasjon der individet ledes til å fornekte sin tidligere selv-fortolkning og ta en ny identitet, nemlig den som den psykoanalytiske ideologi har gjort klar til ham. Det psykoanalytikerne kaller «overføring» (transference), den intense sosiale forbin­ delse mellom analytikeren og den analyserte, er hoved­ sakelig framkalt av et kunstig sosialt miljø der den­ ne forandringens magi kan virke troverdig for indivi­ det. Jo lenger denne forbindelsen varer og jo mer in­ tens den blir, desto sterkere blir individet knyttet til sin nye identitet. Og endelig; når han er «kurert», er den­ ne identiteten blitt hans nye selv. Det er derfor ikke nok å avvise med en marxistisk hånlatter psykoanalytike­

110

rens påstand om at behandlingen er mer effektiv om pasienten oppsøker ham ofte og gjennom et lengre tidsrom, og betaler et betydelig honorar. Selv om det åpenbart er i analytikerens økonomiske interesse a hevde dette, så er det likevel sosiologisk plausibelt at på­ standen er korrekt. Det som i virkeligheten «skjer» i psykoanalyse er at en ny identitet blir konstruert. Indi­ videt blir åpenbart sterkere knyttet til denne ^nye iden­ titeten desto lenger og mer smertefullt han gårenn for å frambringe den. Selvsagt er hans mulighet til å avvise hele greia som en bløff blitt temmelig liten, etter at han har brukt flere år av sitt liv og investert tusenvis av møysommelig opptjente kroner i foretagendet. Samme slags «magiske» omgivelser blir etablert i «gruppeterapi»-situasjoner. Gruppeterapiens nåværende popularitet i amerikansk psykiatri kan ikke bare tolkes som en økonomisk rasjonalisering. Den har sin soiologiske basis i den helt korrekte forståelse at gruppepress er meget effektivt for å få et individ til å ak­ septere det nye bilde av ham selv som man vil gi ham. Den nålevende sosiologen Erving Goffman har gitt oss en livfull skildring av hvordan slike press virker innenfor et mental-sykehus, der pasientene til slutt «gir etter» for den psykiatriske fortolkning av de­ res eksistens, som er den «terapeutiske» gruppens fel­ les referanseramme. Det samme skjer overalt hvor en hel gruppe av indi­ videt «brytes ned» for at dens medlemmer skal aksep­ tere en ny definisjon av seg selv. Det skjer i grunn­ opplæringen på rekruttskolene, og enda mer intenst gjø­ res det i opplæringen av fast militært personell, f.eks. ved krigsskolene. Det gjøres ved totalitær indoktrinering, f.eks. hos det nazistiske SS eller kommunistpartiets elite; Det har gjennom århundrer skjedd blant noviser i munkeordener. Det har i det siste fatt en vitenskapelig utforming i de teknikker for «hjernevasking» som tota­ litære staters hemmelige politi bruker overfor fanger. Det voldsomme i en slik framgangsmåte, sammenlignet med samfunnets mer rutinepregede innvielser, kan. for­ klares sosiologisk med at en meget radikal identitets-

111

forandring er ønsket, og at den forandrede identitet må være sikret mot nye «vekslinger». Om vi forfølger rolleteorien til dens logiske konklusj°n, gir den oss mer enn bare en brukbar terminologi for beskrivelse av forskjellig samfunnsmessig virksom­ het. Den gir oss en sosiologisk antropologi, dvs. et menneskesyn basert på menneskets eksistens i samfun­ net. Dette synet sier oss at menneskene er tildelt drama­ tiske roller i samfunnets store skuespill, og at mennes­ ket er, sosiologisk talt, den scenefigur det er satt til å spille. Nå kommer også den menneskelige person til syne i den dramatiske sammenheng, i stil med ordets opprinnelse (persona er den tekniske betegnelse på skuespillernes masker i det klassiske teater). Personen blir oppfattet som et rolle-repertoar, og hver rolle som utstyrt med en viss identitet. Et individs rekkevidde kan måles etter hvor mange roller det er i stand til å spille. En persons livshistorie står nå for oss som en uavbrutt rekke av scene-opptrinn, spilt for forskjellig publikum, av og til med drastiske kostymeskiftninger, og alltid med det krav at skuespilleren er den han spiller. Et slikt sosiologisk syn på personligheten betyr en langt mer radikal utfordring til vår vanlige selvoppfat­ ning enn de fleste psykologiske teorier. Det utfordrer radikalt en av våre mest blåøyde forestillinger om selvet — forestillingen om dets kontinuitet. Om vi ser sosiologisk på selvet, så er det ikke lenger en solid, gitt enhet som går fra en situasjon til en annen. Det er heller en prosess, som skapes og omskapes i hver sosial situasjon man går inn i, en prosess som bare hol­ des sammen av hukommelsens tynne tråd. Hvor tynn denne tråden er, har vi sett under vår drøftelse av «om­ tolkning av fortiden». Innenfor denne rammen er det heller ikke mulig å finne tilflukt i at det underbevisste er den «virkelige» bærer av selvet, fordi den antatte underbevissthet selv er like mye et produkt av sosiale omstendigheter som det såkalte bevisste. Mennesket er med andre ord ikke også et sosialt vesen; men det er sosialt i alle de sider av sin eksistens som er åpne for 112

empirisk undersøkelse. For a forbli i det sosiologiske språk, så kan vi si at svaret på et spørsmål om hvem et individ «virkelig» er i dette kaleidoskop av roller og identiteter, bare kan bli en oppsummering av de situa­ sjoner der det er en ting, og de situasjoner der det er noe annet. Nå, det er klart at slike forandringer ikke kan fort­ sette 'ad infinitum, og at noen foregår lettere enn andre. Et individ blir så vant til visse identiteter at han har vanskelig for å holde følge med de nye forventninger som blir stilt til ham når den sosiale situasjon blir for­ andret. De vanskelighetene som friske og aktive in­ tellektuelle møter når de blir tvunget til a trekke seg tilbake fra yrkeslivet, viser dette meget klart. Selvets foranderlighet avhenger ikke bare av den sosiale sammenhengen, men også av graden av tilvenning til den tidligere identitet, og kanskje ogsa av visse nedarvede trekk. Selv om disse modifikasjonene av modellen er nødvendig for at vi ikke skal komme med alt for radi­ kale påstander, så svekker de ikke i særlig grad den diskontinuiteten i selvet som den sosiologiske analysen har avslørt. Om denne lite oppbyggelige antropologiske modellen ligner noe annet, så må det være den modell den tid­ lige buddhistiske psykologi i India anvendte, der selvet ble sammenlignet med en lang rekke lys, som alle ten­ ner på nabolysets veke og selv slokner i samme øye­ blikk. De buddhistiske psykologer brukte dette bildet for å bekjempe den hinduistiske tro pa sjelevandring, og meningen med det var at det ikke fantes noe som ble overlevert fra det ene lyset til det andre. Men dette bil­ det passer også godt i vår antropologiske modell. Man kan få det inntrykk av dette at det ikke er noen vesentlig forskjell mellom folk flest og mennesker som har det psykiaterne kaller «en splittet personlighet». Om man gjentar ordet «vesentlig», ville sosiologen være enig i påstanden. Den virkelige forskjellen består imid­ lertid i at «normale» mennesker (dvs. de som blir god­ tatt som normale av sitt samfunn) er utsatt for sterkt press for indre sammenheng mellom de forskjellige rol8 — Inv. til sosiologi

113

lene de spiller og de identiteter som hører til disse rol­ lene. Dette presset er både av ytre og indre art. Det ytre press skapes av de andre, som man må oppføre det sosiale skuespill med, og hvis anerkjennelse ens egen rolle er avhengig av; de som forlanger at man i hvert fall viser en tilsynelatende konsekvent fasade overfor omverdenen. En viss uoverensstemmelse mel­ lom rollene er tillatt, men dersom toleransegrensene overskrides, vil samfunnet trekke tilbake sin anerkjen­ nelse av vedkommende individ og definere ham som en moralsk eller psykologisk avviker. Således kan samfun­ net tillate en mann å være en pave på arbeidsplassen og en slave i sitt hjem, men det vil ikke tillate ham å spille en falsk rolle som politioffiser eller la ham gå med klær som er beregnet på det andre kjønn. Et indi­ vid kan bli tvunget til kompliserte manøvrer for å holde den ene rollen ut fra den andre, om det skal holde seg innenfor de grensene som er satt for maskeraden. Paverollen på kontoret kan settes i fare om kona plutselig skulle dukke opp under-et direksjonsmøte, eller rollen som en fullendt raconteur kan bli truet ved at noen fra en annen bekjentskapskrets, der man blir regnet som en tørrpinne, trenger seg inn. Vår moderne bykultur gir oss stadig bedre muligheter for en slik adskillelse av de forskjellige roller, med dens anonymitet og dens raske transportmidler, men selv her er det en fare for at folk med forskjellige oppfatinnger av en selv kan treffes og sette hele regien overstyr. Kona og sekretæren kan tref­ fes til kaffe, og redusere både ens hjemme-ego og kontor-ego til et usselt kadaver. Når det er kommet så langt, trengs det minst en psykoterapeut for å sette sammen en ny Olsen. Det er også et indre press for enhet og konsekvens — antagelig basert på en dyptliggende psykologisk trang til å oppfatte seg selv som et hele. Selv den moderne, urbane maskekunstner, som spiller innbyrdes uforenlige roller på de forskjellige områder i livet, kan føle en indre spenning, selv om han lykkes i å kontrollere den ytre ved å holde sine forskjellige mises en scene fra hverandre. For å unngå slike ubehageligheter, foretar

114

de fleste et skille både i sin bevissthet og i sin opptre­ den. Med dette mener vi ikke at de «undertrykker» sine motstridende identiteter i et eller annet «under­ bevisst», for vi har all grunn til å se med mistanke på den slags begreper i vår modell. Vi vil heller si at de retter sin oppmerksomhet utelukkende mot den spesielle identitet som så og si trengs akkurat da. De andre iden­ titeter blir glemt så lenge denne handlingen pågår. En illustrasjon av dette kan være å vise til hvordan sek­ suelle handlinger som ikke er godtatt av samfunnet, ejler andre moralsk tvilsomme handlinger, blir utskilt i var bevissthet. En mann som f.eks. driver med homosek­ suell masochisme har en egen, omhyggelig konstruert identitet reservert for dette. Når handlingen er over, skifter han så å si identitet i porten på vei ut, og kom­ mer hjem som en kjærlig far, ansvarlig ektemann, kan­ skje til og med som en lidenskapelig elsker i forholdet til sin kone. På samme måte vil en dommer som avsier dødsdom, skille ut dommer-identiteten fra resten av sitt liv, der han er et vennlig, tolerant og følsomt men­ neske. Konsentrasjonsleir-kommandanten som skriver sentimentale brev til sine barn, er bare et ekstremt til­ felle av noe som bestandig forekommer i samfunnet. Dersom leseren nå tror at vi legger fram et bilde av verden der alle utpønsker snedige trick og bevisst ifø­ rer seg forskjellige masker for å lure sine medmennes­ ker, så har han misforstått fullstendig. Tvertimot,. rol­ lene og de identitetsskapende prosessene er i alminne­ lighet ureflekterte og slett ikke planlagte, men nærmest noe som skjer automatisk. Det psykologiske behovet for enhet i selv-oppfatningen sikrer det. Bevisst svindel forutsetter en grad av psykologisk selvkontroll som de fleste mennesker ikke har. Derfor er uærlighet oftest et sjeldent fenomen. De fleste mennesker er ærlige, fordi det er lettest mentalt. Dvs. de tror på sine egne handlin­ ger, glemmer passende det som gikk forut, og gar lyk­ kelige gjennom livet i tro på at de er ansvarlige i all sin ferd. Ærlighet er bevisstheten hos et menneske som tror på sine egne handlinger. Eller som David Riesman har uttrykt det: et ærlig menneske er et menneske som

115

tror på sin egen propaganda. I lys av den sosio-psykologiske dynamikk som vi nettopp har drøftet, er det mer sannsynlig at nazistiske krigsforbrytere er ærlige når de framstiller seg som uskyldige byråkrater, som ble satt til visse ubehagelige plikter som i virkeligheten var dem helt motbydelige; enn at de dikter opp alt dette for å gjøre inntrykk på sine dommere. Deres humane anger er antagelig like ærlig som deres tidligere grusomhet. I ethvert morderhjerte finnes det et sted som alltid er rent og uskyldig, som den østerrikske dikteren Robert Musil har sagt. Livets årstider følger på hverandre, og man må skifte ansikt som man skifter skjorte. For øye­ blikket er vi ikke interessert i de psykologiske vanske­ ligheter eller den moralske betydning av en slik «karaktersvikt». Vi vil bare understreke at det er et ålment trekk. For å trekke forbindelsen fra det vi nettopp har sagt om rolleteori til forrige kapitel om kontrollsystemer, skal vi refere til det Hans Gerth og C. Wright Mills har kalt «person-utvelgelse» («person selection»). En­ hver sosial struktur velger ut de personer den trenger til sine funksjoner, og eliminerer dem som på en eller annen måte ikke passer. Om det ikke er noen tilfreds­ stillende personer tilgjengelige, så må de finnes opp — eller rettere sagt, de blir formet etter samfunnets spe­ sifikasjoner og krav. Gjennom sine sosialiserings- og «formings»-mekanismer skaper samfunnet på denne måten det personale som trengs for at det skal kunne eksistere. Sosiologen snur opp ned på den alminnelige forestilling om at institusjoner oppstår som følge av at det finnes visse personer med bestemte evner og be­ hov. Tvertimot: gode krigere framkommer fordi det skal føres en krig, fromme menn fordi det skal bygges kir­ ker, vitenskapsmenn fordi universitetene trenger folk, mordere fordi det er drap å begå. Det er ikke korrekt at hvert samfunn får de medlemmer det fortjener. Man kan heller si at hvert samfunn frambringer de mennes­ ker det trenger. Det er litt trøst å finne i det faktum at denne frambringelsesprosessen av og til kommer ut for tekniske vanskeligheter. Vi skal senere se at det også

116

er mulig å sabotere den. For øyeblikket kan vi imidler­ tid se at rolleteorien og de tanker som melder seg i forbindelse med den, legger en viktig dimensjon til vårt sosiologiske perspektiv på menneskelig eksistens. Rolleteorien ga oss innsikt i hvordan samfunnet er til stede i mennesket, og vi kan oppnå mye av den samme innsikt fra et helt annet utgangspunkt, nemlig fra den såkalte kunnskapssosiologien. Til forskjell fra rolle­ teorien er den av europeisk opprinnelse. Uttrykket ble først brukt i 1920-årene av den tyske filosofen Max Scheler. En annen europeisk tenker, Karl Mannheim, som tilbrakte sine siste år i England, må få hovedæren for å ha brakt denne nye disiplin inn i angelsaksisk åndsliv. Denne boka er ikke egnet til en gjennomgåelse av kunnskapssosiologiens røtter, som omfatter Marx, Nietzsche og den tyske historisismen. Kunnskapssosiolo­ gien passer inn i vår drøftelse fordi den viser oss at ideene, i likhet med menneskene, er samfunnsmessig bestemt og har sin plass i den sosiale struktur. Og dette kan faktisk tjene som en definisjon av denne displinen, — kunnskapssosiologien er opptatt av ideenes sam­ funnsmessige plassering. Bedre enn noen annen gren av sosiologien gjør kurmskapssosiologien det klart hva som menes med at sosio­ logen er en person som spør: «Hvem sier det?». Den avviser at tankevirksomhet er noe som kan ses isolert fra det samfunn som omgir dem som tenker. Selv når det gjelder svært abstrakte ideer, som tilsynelatende ikke har noen sosial tilknytning, forsøker kunnskaps­ sosiologien å trekke en linje fra tenkeren til hans^sosi­ ale omgivelser. Denne linjen er lettest å få øye på der hvor tankene tjener til å legitimere en gitt sosial situa­ sjon, dvs. når idéene eller tankene forklarer, rettferdig­ gjør og helliger denne situasjonen. La oss konstruere en enkel illustrasjon. La oss anta at et primitivt samfunn bare kunne skaffe seg visse nød­ vendige næringsmidler ved å reise og hente dem, gjen­ nom farlig farvann fullt av haier. To ganger i^året drar stammens menn ut i sine smekre kanoer for a få tak i maten. La oss nå anta at dette samfunnets religion 117

inneholder en trosartikkel som sier at de menn som ikke drar ut på denne reisen vil miste sin manndom, unntatt prestene, som får beholde sin manndom ved daglige of­ fer til gudene. Denne troen gir et motiv til dem som utsetter seg for farene, og samtidig legitimerer den at prestene kan bli hjemme. Det er unødvendig å nevne at man kan mistenke prestene for å ha funnet opp denne troen. Vi vil med andre ord anta at vi står overfor en presteideologi. Men dette innebærer ikke at den er unyt­ tig for resten av samfunnet — når alt kommer til alt, måtte noen dra avsted, ellers ville alle sulte i hjel. Vi snakker om en ideologi når en viss idé eller et sett av ideer tjener spesielle samfunnsinteresser. Svært ofte, men ikke alltid, forvrenger ideologiene systematisk den sosiale virkelighet for å komme fram til et resultat som er funksjonelt og nyttig for disse interesser. Da vi drøftet de kontrollsystemer som visse yrkesgrupper eta­ blerer, fikk vi se hvordan ideologi kan legitimere slike gruppers virksomhet. Ideologisk tenkning er imidlertid i stand til å dekke langt større menneskelige sammen­ slutninger. Rasemytologien i de amerikanske sørstatene tjener f.eks. til å legitimere et sosialt system som prak­ tiseres av millioner mennesker. Ideologien om «fri kon­ kurranse» tjener til å kamuflere store amerikanske sel­ skapers monopolistiske praksis, selskaper som ikke har andre trekk til felles med den gammeldagse, initiativ­ rike forretningsmann enn en fast vilje til å bedra det store publikum. Den marxistiske ideologi på sin side, tjener til å legitimere det tyranni som praktiseres av kommunistpartiets apparat, et apparat som ikke har flere interesser felles med Karl Marx enn biskop Smemo har med apostelen Paulus. I begge tilfelle har ideo­ logien som oppgave både å forklare og legitimere det som gjøres av den gruppe hvis interesser den tjener, og å tolke den sosiale virkelighet på en slik måte at denne forklaringen kan virke troverdig. Forklaringen kan ofte synes bisarr for en utenforstående som ikke «forstår problemene» (dvs. som ikke deler denne gruppens in­ teresser). Sørstats-rasisten må på samme tid hevde at hvite kvinner føler en dyp avsky mot selve tanken på 118

seksuell omgang med en neger, og at selv de mest uskyldige former for kontakt mellom rasene vil føre til slik omgang. Og monopol-direktøren må påstå at hans forsøk på å låse prisene fast er et ledd i arbeidet med å bevare markedets frihet. Og funksjonæren i kommun­ istpartiet har en forklaring som går ut på at når folk bare får stemme på kandidater som er godkjent av par­ tiet, så er dette et uttrykk for ekte demokrati. Det bør i denne forbindelsen understrekes at de som setter fram slike påstander svært ofte kan være helt ærlige. Den moralske anstrengelse ved å lyve bevisst er for stor for de fleste. Det er mye lettere å lure seg selv. Derfor må vi holde begrepet ideologi klart fra slike ting som løgn, bedrag, propaganda og taskenspillerknep. En løgner vet pr. definisjon at han lyver. Ideolo­ gen vet det ikke. Det er ikke vår oppgave å finne ut hvem av de to som har den høyeste moral. Vi bare understre­ ker nok en gang hvor ureflektert og planløst samfun­ net normalt opererer. De fleste konspirasjonsteorier overvurderer konspiratørenes intellektuelle forutseen­ het. Ideologiene kan også fungere «latent», for å benytte Mertons uttrykk fra en annen sammenheng. La oss vende tilbake til de amerikanske sørstatene som et ek­ sempel. Det er interessant å legge merke til at det så­ kalte «Svarte belte» faller geografisk sammen med det såkalte «Bibelbeltet». Dvs. at omtrent det samme områ­ det hvor sørstatenes rasesystem blir praktisert i sin mest primitive form, også har den største konsentrasjon av ultrakonservative, bokstavtro protestanter. Dette sam­ mentreffet kan forklares historisk, ved å peke på hvor­ dan protestantismen i sørstatene har vært isolert fra andre religiøse tankestrømninger helt siden kirkene ble splittet på slaverispørsmålet i tiden før borgerkrigen. Sammentreffet kan også tolkes som uttrykk for intellek­ tuelt barbari. Vi skal ikke gi oss til å diskutere med noen av oppfatningene, men vil hevde at en sosiologisk for­ klaring med vekt på ideologienes funksjon vil føre oss nærmere en forståelse av fenomenet. Selv om ortodoks protestantisme er svært opptatt av

119

begrepet synd, så har den en merkelig avgrensning av dette begrepet. Vekkelsespredikanter som tordner mot verdens ondskap fester seg bestandig ved et temmelig begrenset utvalg av moralske forbrytelser — utukt, drikk, dans, hasardspill, banning. Ja, det blir lagt så stor vekt på den første av disse, at i den protestantiske moralismes lingua franca er ordet «synd» nesten ens­ betydende med det mer presise uttrykket «seksuell for­ gåelse». Hva man ellers kan si om denne katalogen over fordervelige handlinger; det de nevnte misgjerninger har felles er deres hovedsakelige private karakter. Om en vekkelsespredikant i det hele tatt nevner offent­ lige anliggender, så er det vanligvis for å påpeke øvrighetspersoners dårlige moralske vandel. Statsfunksjonæ­ rer stjeler, og det er ille. Dessuten driver de med utukt, drikk og spill, og det er enda verre. Nå ser vi at denne begrensningen av kristen moral til private synder har sin klare funksjon i et samfunn, hvis vesentligste sosiale ordninger må virke mildt sagt tvilsomme om de blir konfrontert med visse læresetninger i Det nye testa­ mente, og med den utpreget egalitære trosbekjennelse i samfunn som hevder å ha sine åndelige røtter i denne bok. Denne private karakter av moralbegrepet hos «bi­ beltro» protestanter konsentrerer oppmerksomheten om handlinger som er irrelevante for at samfunnet skal be­ stå, og trekker oppmerksomheten bort fra de områder hvor en nærmere moralsk inspeksjon ville få samfun­ nets hjul til å knirke. Med andre ord: den ortodokse protestantismen er ideologisk funksjonell til å bevare og stabilisere det sosiale systemet i de amerikanske sørsta­ tene. Vi behøver ikke å gå så langt som til de tilfelle der den direkte legitimerer systemet, som f.eks. når det blir hevdet at raseskillet er en ordning fastsatt av Gud. Selv uten en slik «manifest» legitimering, virker den reli­ giøse tro i dette tilfellet «latent» til å bevare systemet. Selv om en slik analyse av ideologier illustrerer godt hva vi mener med ideenes sosiale plassering, så har den ennå for snevert utgangspunkt til å kunne vise be­ tydningen av kunnskaps-sosiologien i dens fulle bredde. Denne disiplinen befatter seg ikke bare med idéer som 120

skal tjene bestående interesser eller som forvrenger den sosiale virkeligheten. Kunnskaps-sosiologien vil heller se på hele tankeverdenen som sitt område, men kan selv­ sagt ikke sette seg opp til dommer om sant og galt J det vifie være stormannsgalskap); dens oppgave er å ut­ rede hvordan alle tankeformer har sitt grunnlag i sam­ funnet. Dette innebærer ikke (som i en marxistisk for­ tolkning) at all menneskelig tankevirksomhet er en di­ rekte «refleks» av den sosiale struktur, og heller ikke at idéene ikke har noen innflytelse på det som skjer i sam­ funnet. Men det betyr at alle ideer må gjennomgå en omhyggelig undersøkelse for å se hvordan de er plas­ sert i den samfunnsmessige tilværelse hos den eller de som opprinnelig tenkte dem. Til en viss grad er det, der­ for riktig å si at kunnskaps-sosiologien har en anti-idealistisk tendens. Ethvert samfunn kan ses i lys av sin sosiale struk­ tur og sine sosiopsykologiske mekanismer, og også i lys av det syn på verden som er utbredt blant samfunnets medlemmer. Synet på verden varierer sosialt, fra et samfunn til et annet, og mellom forskjellige lag i det samme samfunn. Det er i denne betydning man kan si at en kineser «lever i en annen verden» enn en vest­ europeer. Om vi bruker litt tid på dette eksemplet, så kan det være av interesse å peke på at Marcel Grånet, en fransk sinolog som er sterkt influert av durkheimsk sosiologi, har analysert kinesisk tenkning nettopp under dette perspektivet — å forsøke å bringe fram dens «an­ nen verden». Forskjellene er selvsagt tydelige i slike ting som politisk filosofi, religion og etikk. Men Grånet hev­ det at man også kan finne grunnleggende forskjeller i slike kategorier som tid, rom og tall. Lignende påstan­ der er kommet fram i andre analyser av denne art, f.eks. i sammenligninger mellom oldtidens Hellas og Det gamle testamentes Israel, eller den tradisjonelle hinduismes «verden» sammenlignet med det moderne vestens. Religionssosiologien arbeider på et av de mest frukt­ bare områder for den slags undersøkelser, delvis fordi paradokset ved samfunnsmessig plassering virker sær­ lig tvingende her. Det er tilsynelatende svært upassende 121

a pasta at tanker om guder, kosmos og evigheten kan plasseres i menneskenes sosiale system, knyttet til om­ stendigheter som er avhengige av forskjeller i geografi og historie. Dette har vært en av de store følelsesmes­ sige vanskeligheter for teologien, spesielt når den har befattet seg med det den kaller Sitz im Leben (ordrett oversatt «plass i livet» — omtrent det vi har kalt sosial plassering) for visse religiøse fenomener. En ting er å debattere den kristne tros tidløse bekjennelse, en ganske annen ting er det å undersøke hvordan disse troserklæringer står i forhold til de meget tidsbestemte fru­ strasjoner, ambisjoner og konflikter som fantes i visse sosiale lag i kosmopolitiske byer i det romerske kei­ serriket, dit de første kristne misjonærer brakte sitt budskap. Enda mer nøyaktig kan man plassere selve fenomenet religion ved å peke på visse funksjoner, som å legitimere den politiske autoritet eller å avlede sosialt opprør (noe Weber kalte å «se lidelsen som en gud­ dommelig nåde» — dvs. at religionen gir selve lidelsen verdi, og derved forvandler den fra en kilde til revolu­ sjon, til et redskap for frelse). Religionens almene ut­ bredelse er så langt fra noe bevis på dens metafysiske gyldighet, men kan forklares nettopp med en henvisning til slike sosiale funksjoner. Dessuten kan endringer i det religiøse mønster ned gjennom tidene også tolkes sosio­ logisk. Ta som eksempel hvordan religiøs tilknytning er for­ delt i det moderne vesten. I mange vestlige land står graden av religiøs tilknytning i nesten perfekt korrela­ sjon med klassetilknytning, slik at f.eks. religiøs virk­ somhet er et kjennetegn på middelklassestatus, mens mangel på slik aktivitet kjennetegner arbeiderklassen. Det ser med andre ord ut til å være en sammenheng mellom vår tro på treenigheten (eller i hvert fall vår ytre bekjennelse til denne tro) og vår årsinntekt — under en viss lønnsklasse ser det ut til at treenigheten ikke er troverdig, mens den nærmest er en selvfølge i høyere lønnsklasser. Kunnskapssosiologien vil spørre hvordan denne forbindelsen mellom lønnsstatistikk og frelse er blitt til. Svarene vil selvsagt være sosiologiske — de vil

122

dreie seg om religionens funksjon i det ene eller det andre sosiale miljø. Sosiologen vil naturligvis ikke kun­ ne si noe om de teologiske spørsmål i og for seg, men han vil kunne vise at disse spørsmålene neppe har opp­ stått i et sosialt vakuum. Om vi vender tilbake til vårt tidligere eksempel, så kan vi se at sosiologen aldri vil kunne gi folk råd om de bør slutte seg til protestantisk ortodoksi eller en mindre konservativ versjon, men han vil være i stand til å vise dem hvordan begge retninger fungerer sosialt. Han vil heller ikke kunne avgjøre om folk bør la sine barn døpe eller om de skal vente med dette til senere, men han vil kunne opplyse dem om hvilke forventninger i så måte de vil møte i forskjellige sosiale lag. Han kan heller ikke si noe om det er rimelig å tro på et liv etter døden, men han kan si i hvilke yrker og karrierer det vil lønne seg, om ikke annet så å late som om man har en slik tro. Ut over problemene med den sosiale fordeling av re­ ligiøsiteten har noen moderne sosiologer (f. eks. Helmut Schelsky og Thomas Luckmann) reist spørsmålet om den personlighetstype som den moderne industrisivilisasjonen frambringer, i det hele tatt tillater at det tradi­ sjonelle religiøse mønster fortsetter, og om den vest­ lige verden, av forskjellige sosiologiske og sosiopsykologiske årsaker, ikke allerede befinner seg på et etterkristent stadium. Det ville imidlertid føre for langt om vi skulle ta opp dette emnet her. De religiøse ek­ semplene vi har nevnt er tilstrekkelige til å peke på hvordan kunnskaps-sosiologien plasserer ideer i sam­ funnet. Individet får altså sitt livssyn bestemt sosialt omtrent på samme måten som det får sine roller og sin identi­ tet. Våre følelser og vår selv-fortolkning er med andre ord forutbestemt av samfunnet, akkurat som våre hand­ linger, og vår erkjennelse av universet omkring oss. Det­ te faktum har Alfred Schuetz tatt på kornet i uttrykket «verden tatt for gitt» — som betegner det system av påstander om verden som er selv-innlysende og beviser seg selv, som ethvert samfunn frambringer i løpet av

123

sin historie. Dette sosialt bestemte syn på verden er del­ vis gitt allerede i det språket som samfunnet bruker. Visse lingvister kan ha overdrevet betydningen av den­ ne faktoren når det gjelder å skape et gitt syn på ver­ den, men det kan ikke være tvil om at språket påvirker vårt forhold til virkeligheten. Og språket har vi selvsagt ikke valgt selv, det er tvunget på oss av den samme sos­ iale gruppe som har hånd om vår opprinnelige sosiali­ sering. Samfunnet har fastlagt det grunnleggende symbol-apparat som vi fatter verden med, som vi ordner vår erfaring og tolker vår egen eksistens med. På samme vis får vi våre verdier, vår logikk og våre informasjoner, kort sagt alt som utgjør vår «kunnskap», fra samfunnet. Meget få mennesker er i stand til å vur­ dere det som er tvunget på dem på denne måten, og de som er det, kan bare gripe fatt i fragmenter av det. I virkeligheten føler ikke folk noe behov for nyvurde­ ring, fordi den verden de er blitt sosialisert inn i, synes å være selvinnlysende riktig. Og da dette også er opp­ fatningen hos nesten alle som de vil komme i kontakt med i sitt eget samfunn, så beviser livssynet seg selv. Dets «bevis» ligger i at den samme erfaring høstes av andre mennesker som også tar samfunnet for gitt slik det er. For å uttrykke dette perspektivet ved kunnskaps­ sosiologien i en knapp setning: Virkeligheten er sosialt konstruert. Med denne setningen hjelper kunnskaps­ sosiologien til å avrunde Thomas’ påstand om styrken i den sosiale bestemmelse, og kaster mer lys over sosiolo­ giens bilde av virkelighetens usikre og tvilsomme natur. Rolleteorien og kunnskapssosiologien representerer svært forskjellige retninger innen sosiologien. Den vik­ tige innsikt de begge gir oss i sosiale prosesser er faktisk ennå ikke blitt teoretisk integrert, muligens med unn­ tak for Talcott Parsons moderne sosiologiske system, som er alt for komplisert til å kunne gjennomgås her. Den såkalte referansegruppeteorien gir oss imidlertid et relativt enkelt bindeledd, og den er igjen en amerikansk utvikling. Begrepet referansegruppe ble først brukt av Herbert Hyman i 1940-årene, og er siden videre-utviklet av flere amerikanske sosiologer (de viktigste er Ro­ 124

bert Merton og Tamotsu Shibutani). Det har vært nyt­ tig for forskningen av forskjellige organisasjoners funk­ sjon, som militære og industrielle organisasjoner, men dette interesserer oss ikke her. Man skiller mellom de referansegrupper man er med­ lem av, og de man orienterer sine handlinger mot. Det er i den siste betydningen vi skal bruke begrepet her. En referansegruppe i denne betydningen er det kollek­ tiv hvis meninger, overbevisninger og handlingsmøn­ ster er avgjørende for utformingen av våre egne menin­ ger, overbevisninger og handlingsmønster. Referanse­ gruppen gir oss en modell som vi stadig kan sammen­ ligne oss med. Den gir oss et spesielt synspunkt på den sosiale virkelighet, et syn som både kan være og ikke være ideologisk i den tidligere nevnte betydning, men dette synet vil i alle fall være en del av vår tilknytning til gruppen. For en tid siden sto det en tegning i The New Yorker som viste en velkledd ung student, og en langhåret pike som demonstrerte med en plakat hvor det sto at bombeprøver måtte forbys. Teksten var omtrent slik: «Jeg an­ tar at dette betyr at jeg ikke ser deg i Unge Høyre i kveld». Denne lille vignetten kan passende vise hvilket valg av referansegrupper som en student i dag står over­ for. Ethvert større universitet vil romme mange slike grupper å velge mellom. En student som lengter etter å slutte seg til noen, kan velge en eller annen politisk gruppe, eller han kan orientere seg mot beatnikene, el­ ler han kan kaste seg ut i en klikk av sosietetsløver, el­ ler han kan bare henge sammen med den gruppen som har dannet seg rundt en spesiell professor i engelsk. Det er ikke engang nødvendig å si at i hvert tilfelle vil det bli stilt visse krav til hans påkledning og opptre­ den — han må krydre sin konversasjon med venstre­ orientert sjargong, eller boykotte den lokale frisør, eller bære nedknappede snipper og diskrete slips, eller gå barfot etter midten av mars. Men gruppevalget med­ fører også forskjellige intellektuelle symboler, som helst bør framvises som et tegn på engasjement — man må lese National Review eller Dissent (alt etter omstendig-

125

hetene), man må sette pris på å høre Allen Ginsbergs dikt lest høyt til akkompagnement av avansert jazz, man må kjenne fornavnene på direktørene i en rekke firmaer som man har festet sitt blikk på, eller legge for dagen en ubeskrivelig forakt for alle som innrømmer at de ikke kjenner de store Metafysiske Poetene. Goldwaterkonservatisme, trotskisme, Zen eller ny-kritikk — alle disse ærverdige Weltanschauung-m\jåig^tcn^ kan øke eller utslette ens sjanser hos den elskede, forgifte for­ holdet til hybelkameraten eller bh grunnlaget for tro­ fast vennskap med personer som man før unngikk som pesten. Og så oppdager man at noen jenter kan erobres med sportsbil og noen med moderne poesi. Men det er naturligvis bare en ondsinnet sosiolog som vil påstå at valget mellom Jaguar-linjen og poesi-linjen avgjøres ut fra slike strategiske behov. Referansegruppe-teorien peker på at sosial tilknyt­ ning eller brudd normalt medfører et visst erkjennelsesmessig engasjement. Man slutter seg til en gruppe, og dermed «vet» man at verden er slik og slik. Man for­ later en gruppe til fordel for en annen, og «vet» at man tok feil. Enhver gruppe som man selv orienterer seg mot, har en gunstig posisjon i universet. Enhver rolle har et livssyn som vedheng. Når man velger mellom spe­ sielle mennesker, velger man samtidig en spesiell ver­ den man vil leve i. Om kunnskapssosiologien gir oss et bredt syn på hvordan virkeligheten er konstruert sosialt, så viser referansegruppe-teorien oss de mange små verk­ steder der grupper av univers-byggere hamrer ut sine kosmos-modeller. Den sosiopsykologiske dynamikken bak denne prosessen er antagelig den samme som vi allerede har sett i forbindelse med rolleteorien — men­ neskets opprinnelige trang til å bli akseptert, til å høre til et sted, til å leve i en verden sammen med andre. Noen av de eksperimentene som sosialpsykologer har foretatt for å undersøke hvordan gruppens mening på­ virker selv vår oppfatning av fysiske objekter, gir oss en følelse av hvor uimotståelig denne trangen er. Et in­ divid som ble vist en gjenstand som er f.eks. 30 cm lang, vil etter hvert modifisere sin opprinnelig korrekte 126

bedømmelse av lengden, om han blir plassert i en eksperimentgruppe der alle de andre hårdnakket påstår at den er omlag 10 cm. Det vil følgelig ikke overraske oss om gruppemeningene i politiske, etiske eller este­ tiske saker har enda større gjennomslagskraft, ettersom et individ som blir utsatt for press på disse områder ikke har et målebånd til hjelp. Og om han skulle for­ søke det, så vil gruppen ganske enkelt benekte at han bruker riktige mål. Det som er kjennetegnet på sannhet i en gruppe er et symbol på åndelig formørkelse for en annen. Kriteriene for kanonisering og bannlysing kan skifte. Man velger guder ved å velge lekekamerater. I dette kapitlet har vi trukket fram enkelte trekk i sosiologisk tenkning som viser oss hvordan samfunnet eksisterer i mennesket, og utvidet vårt perspektiv på mennesket i samfunnet. Vårt bilde av samfunnet som et stort fengsel er ikke lenger tilfredsstillende, om vi ikke utfyller det med fangegrupper som er travelt opptatt med å holde murene vedlike. Vi er blitt fanget i sam­ funnet like mye av krefter i oss selv, som av utenforlig­ gende krefter. Et mer dekkende bilde av den sosiale virkelighet finner vi i dukketeatret, der teppet går opp for små dukker som spreller i enden av usynlige tråder, og lykkelig utfører de små roller de har fått i det tragikomiske stykke som oppføres. Men denne analo­ gien går ikke langt nok. Dukketeatrets Pierrot har hver­ ken vilje eller bevissthet. Men den sosiale scenes Pier­ rot vil ikke annet enn den skjebne som er bestemt for ham i teksten — og han har et helt filosofisk system til å bevise at denne skjebne er den beste. Sosiologene bruker nøkkelordet internalisering for å refere til de fenomener vi har drøftet i dette kapitlet. Det som skjer når et barn blir sosialisert, er at den sosiale omverden blir internalisert i barnet. Den samme prosessen, om enn kanskje ikke så sterk, finner sted hver gang en voksen blir innvidd i en ny sosial gruppe eller sosial sammenheng. Samfunnet er altså ikke bare noe «der ute» i durkheimsk betydning, det er også noe «her inne» — en del av vårt innerste vesen. Bare en forståelse av internaliseringen kan hjelpe oss til å fatte 127

det i og for seg utrolige faktum at den ytre kontroll klarer å kontrollere mesteparten av folket mesteparten av tida. Samfunnet kontrollerer ikke bare våre hand­ linger — det skaper vår identitet, våre tanker og fø­ lelser. Samfunnets struktur blir strukturen i vår egen bevissthet. Samfunnet stanser ikke ved hudoverflaten vår. Samfunnet gjennom trenger oss like mye som det omhyller oss. Vårt slaveri i samfunnet blir ikke til ved tvang, men ved en hemmelig forståelse. Selvsagt hen­ der det at vi blir tvunget til underkastelse. Men som of­ test blir vi fanget av vår egen sosiale natur. Fengsels­ murene var der før vi kom på scenen, men de blir sta­ dig reparert og gjenoppbygd av oss selv. Vi er blitt lurt inn i fangenskapet med vår egen medvirkning.

6.

Sosiologisk perspektiv — samfunnet som drama.

Om vi har oppnådd vår hensikt med de to foregående kapitler, så sitter leseren nå igjen med en følelse som best kan beskrives om sosiologisk klaustrofobi. Vi kan godt innrømme at han har en viss moralsk rett til å for­ lange at forfatteren gjør litt for å avhjelpe denne til­ standen, i form av en bekreftelse av friheten trass i all sosial determinisme. En slik bekreftelse stiller oss imid­ lertid a priori overfor vanskeligheter innenfor rammen av en sosiologisk drøftelse. Det er nødvendig a kaste et blikk på disse vanskelighetene før vi fortsetter. Friheten er ikke tilgjengelig ad empirisk vei. Eller ret­ tere sagt: selv om vi kan føle frihet som et faktum på linje med andre empiriske fakta, så kan ikke friheten påvises ved filosofiske metoder basert på ren tankevirk­ somhet. Om vi blir stående ved spørsmålet om den empiriske tilgjengeligheten, så oppdager vi at frihets­ begrepets flyktighet i forhold til en vitenskapelig for­ ståelse ikke så mye ligger i dets mystiske karakter (fri­ heten kan være mystisk, men den er tross alt et myste­ rium vi står overfor hver eneste dag), som i de viten­ skapelige metoders begrensede omfang og rekkevidde. En empirisk vitenskap må operere med visse forutsetnin­ ger, og en av dem er at alt har en årsak. Ethvert objekt for vitenskapelig analyse antas å ba en forutgående arsak. Et objekt eller en hendelse som er sin egen år­ sak ligger utenfor rekkevidden av vitenskapelig under­ søkelse. Men friheten har nettopp denne egenskapen. Av denne grunn vil man aldri kunne finne et fenomen som kan betegnes som fritt ved vitenskapelig forskning. Alt som for et individs subjektive bevissthet kan virke 9 — Inv. til sosiologi

129

fritt, vil finne sin plass i det vitenskapelige skjema som et ledd i en årsakskjede. Frihet og årsak er ikke to logisk uforenlige begreper. De tilhører imidlertid to helt forskjellige referanseram­ mer. Det er derfor unyttig å vente at man ved viten­ skapelige metoder skal kunne oppdage friheten gjen­ nom en slags eliminasjonsprosess — ved å grave fram årsak etter årsak, inntil man til slutt kommer til et feno­ men som ikke synes å ha noen årsak, og som derfor kan erklæres for fritt. Frihet er ikke noe som er uten årsak. På samme måte kan man ikke komme fram til frihet ved å feste seg ved tilfelle der en vitenskapelig forutsigelse ikke slår til. Frihet er ikke det samme som at man ikke kan forutsi noe. Om dette var riktig ville den gale vært det frieste menneske, som Weber har vist. Et individ som er seg sin frihet bevisst, står ikke utenfor enhver årsak, men ser sin egen vilje som en spesiell kategori av årsaker, forskjellig fra de andre årsaker han må ta hen­ syn til. Denne forskjellen kan imidlertid ikke påvises vitenskapelig. Her kan en sammenligning være til hjelp. Akkurat som frihet og årsak ikke er uforenlige, men forskjellige begreper, så står begrepene nytte og skjønnhet i samme forhold. Det ene utelukker ikke det andre. Men man kan ikke påvise det ene ved å påvise det andre. Det er mulig å ta for seg et objekt, f.eks. et møbel, og påvise at det har en viss nytte for levende mennesker — til å sitte på, spise på, sove i, eller hva man vil. Men uan­ sett hvor stor nytteverdi man kan påvise, så vil man ikke komme noe nærmere spørsmålet om stolen, bordet eller senga er pen. Nytte og estetisk verdi kan med andre ord ikke måles med samme mål. I sosialvitenskapelig metode står vi overfor en tenk­ ning som a priori går ut fra at den menneskelige ver­ den er et årsaksmessig lukket system. Metoden ville ikke være vitenskapelig om den gikk ut fra noe annet. Frihet som en spesiell slags årsak er a priori utelukket fra det­ te systemet. Samfunnsforskeren må gå ut fra at sosiale fenomener har en uendelig rekke av årsaker, og at in­ gen av disse årsakene har noen privilegert ontologisk 130

status. Om han ikke kan forklare årsaken til et feno­ men ved hjelp av ett sett sosiologiske kategorier, vil han forsøke et annet. Om politiske årsaker ikke synes å gi den fulle forklaring, vil han forsøke økonomiske årsa­ ker. Og dersom ikke engang hele det sosiologiske be­ grepsapparatet strekker til for å forklare fenomenet, kan han gå over til et annet begrepsapparat, f.eks. det psykologiske eller biologiske. Men selv om han gjør det, vil han fortsatt befinne seg innenfor det vitenska­ pelige kosmos — dvs. han vil finne nye årsaksrekker, men han vil ikke treffe på friheten. Det er intet mid­ del til å oppdage frihet, unntatt gjennom en subjektiv indre visshet som oppløses så snart man går løs på den med den vitenskapelige analyses verktøy. Intet kunne være fjernere fra forfatteren enn å kom­ me med en trosbekjennelse til den positivistiske retning som fremdeles er på moten blant noen amerikanske sam­ funnsforskere, som bare tror på de fragmenter av den sosiale virkelighet som kan behandles vitenskapelig. En slik positivisme resulterer uunngåelig i en eller annen form for intellektuelt barbari, slik vi så tydelig har fått demonstrert ved den senere utvikling i den behaviouristiske psykologien her i landet. Ikke desto mindre må man holde seg til den ortodokse jødiske diettregel om ikke ens intellektuelle næring skal bli bedervet — man må ikke helle den subjektive innsikts melk over den vi­ tenskapelige fortolknings kjøtt. En slik adskillelse be­ tyr ikke at man ikke skal nyte begge former for mat, bare at man ikke skal ha dem på samme tallerken. Om vår drøftelse skulle holde seg strengt innenfor den sosiologiske referanseramme, som er vitenskapelig, kunne vi følgelig ikke snakke om frihet i det hele tatt. Vi ville da overlate til leseren selv å finne midler til å komme ut av dette hjørnet. Men siden disse linjer hel­ digvis ikke skal stå i et sosiologisk tidsskrift, og heller ikke leses opp i et faglig forum, er det slett ikke nød­ vendig å være så asketisk. I stedet skal vi følge to ret­ ninger. For det første skal vi, ved å holde oss til den modellen av menneskelig eksistens som selve det sosio­ logiske perspektiv gir, forsøke å vise at kontrollen, både

131

den ytre og den indre, ikke behøver å være så ufeilbar­ lig som det hittil har sett ut til. For det andre skal vi gå utenfor den strengt vitenskapelige referanserammen, og postulere frihetens realitet, hvoretter vi skal se hvordan vår sosiologiske modell tar seg ut fra denne gunstige utsiktspost. For det første skal vi utdype vårt sosiolo­ giske perspektiv. For det andre skal vi forsøke å få et perspektiv på det sosiologiske perspektiv. La oss vende tilbake til det punkt, i slutten av forrige kapitel, der vi hevdet at vår egen medvirkning er nød­ vendig, om vi skal bringes inn i det sosiale fangenskap. Hvilken natur har dette samarbeidet? Et mulig svar på dette spørsmålet får vi ved å ta opp igjen Thomas’ be­ grep situasjons-definisjon. Vi kan så hevde at uansett hvor sterkt samfunnets ytre og indre press er, så må vi selv i siste instans medvirke til å definere situasjonen det gjelder. Uansett hva forhistorien til denne situasjo­ nen er, så er altså samarbeid med oss nødvendig for å opprettholde den spesielle definisjon av situasjonen. Et annet svar på det samme spørsmålet kan vi få ved å gå over til et annet sosiologisk begrepsapparat, nemlig Webers. Vi tror at den weberske måten å nærme seg pro­ blemene på kan tjene som en nyttig motvekt mot det durkheimske perspektiv på menneskelig eksistens. Talcott Parsons har stilt den weberske sosiologien opp mot andre retninger ved å kalle den «voluntaristisk». Selv om Webers oppfatning av vitenskapelig me­ tode var alt for kantsk til at han kunne slippe begre­ pet frihet inn i systemet, så karakteriserer Parsons med dette den vekt Weber la på den sosiale handlings intensjonalitet, i motsetning til Durkheims mangel på inter­ esse for denne siden. Som vi har sett, legger Durkheim vekt på den sosiale virkelighets utvendighet, objektivi­ tet og «tinglige» karakter (man er nesten fristet til å bruke den skolastiske betegnelsen «tingenes egentlige vesen»), I motsetning til dette legger Weber alltid vekt på de subjektive meninger, hensikter og fortolkninger som blir brakt inn i enhver sosial situasjon av dem som deltar i den. Weber peker selvsagt også på at det som faktisk hender i samfunnet kan være svært forskjellig

132

fra det som disse aktørene hadde ment. Men han hev­ der at denne rent subjektive dimensjon også må tas med i betraktning for å oppnå en adekvat sosiolo­ gisk forståelse. (Verstehen er den tekniske termen for denne — og det er gått inn i det internasjonale sosiolo­ giske fagspråk.) En sosiologisk forståelse innebærer med andre ord en fortolkning av de meninger som er til stede i samfunnet. Ifølge dette syn blir hver sosiale situasjon opprett­ holdt av den vev av meninger og betydninger som legges i den av deltagerne. Det er selvsagt klart at et enkeltindivid kan ikke endre stort med en avvikende definisjon i en situasjon hvis betydning er bestemt av tradisjon og alminnelig enighet. Men han kan i det minste ta avstand fra situasjonen. Muligheten for å eksistere på kanten av samfunnet er allerede en indika­ sjon på at den alminnelige enighet ikke er allmektig i sin overtalelsesevne. Mer interessant er imidlertid de til­ feller hvor et individ lykkes i å få så mange med, seg at deres avvikende fortolkning av verden blir den rådende, i hvert fall i denne kretsen av enige. I sin teori om «nådegaver» (gr. karisma} utvikler We­ ber denne muligheten for å bryte gjennom et samfunns «verden tatt for gitt». Begrepet er hentet fra Det nye testamente (hvor det imidlertid blir brukt i en helt an­ nen betydning), og betegner hos Weber en autoritet som ikke er basert på tradisjon eller legalitet, men mer på en individuell leders ekstraordinære innflytelse. Den re­ ligiøse profet som trosser samfunnsordningen i navn av en absolutt autoritet som han har fått ved befaling fra en gud, er prototypen på den karismatiske leder. Man kan bare tenke på slike historiske figurer som Buddha, Jesus eller Muhammed. Karisma kan også opptre på verdslige områder, spesielt i politikken. Man kan tenke på skikkelser som Cæsar eller Napoleon. Et typisk eksempel, ja nesten et mønster på hvordan en slik karismatisk autoritet setter seg opp mot samfunns­ ordenen, kan man finne i en påstand som Jesus stadig kom med: «— dere har hørt sagt. . . men jeg sier til dere». I dette «men» ligger kravet på å ha rett til å

133

trenge til side alt som tidligere har vært ansett for bin­ dende. Det er typisk at karisma utgjør en voldsom, lidenskapelig utfordring til de fastsatte definisjoners herredømme. Den erstatter gamle meninger med nye, og gir en radikal omvurdering av forutsetningene for menneskelig eksistens. Karisma må ikke forstås som et slags mirakel, som ikke har noen forbindelse med det som har hendt før eller med den sosiale sammenheng som den forekommer i. I historien er det ingen ting som er uten forbindelse med fortiden. Dessuten er det sjelden at den ekstraordi­ nære, lidenskapelige styrken i en karismatisk bevegelse overlever en generasjon, som Weber detaljert har vist i sin karisma-teori. Uten unntak blir karisma det Weber kaller «rutinisert», dvs. integrert i samfunnsstrukturen i moderert form. Profetene blir fulgt av paver, revolu­ sjonære av administratorer. Når en religiøs eller poli­ tisk revolusjon er over, og folk slår seg til ro med det man tror er en ny samfunnsordning, så viser det seg alltid at forandringen ikke er så total som man trodde fra først av. Straks den revolusjonære glød tar til å kjølne, tar økonomiske interesser og politiske ambisjoner over. De gamle vaner tar til å hevde seg, og den nye samfunnsordning som den karismatiske revolusjonen har opprettet begynner i foruroligende grad å få likhet med det ancien regime som er blitt omstyrtet med vold. Man kan beklage eller finne trøst i dette faktum, ut fra forskjellige moralske vurderinger. Det som interesserer oss er imidlertid ikke at historien viser at revolusjonene er svake på lang sikt, men det at de i det hele tatt fore­ kommer. I denne forbindelsen er det verd å notere at Weber så på karisma som en av de viktigste grunner til bevegelse i historien, trass i at han var klar over at karisma i seg selv er et meget kortvarig fenomen. Men uansett hvor mye de gamle former dukker opp på nytt når karisma blir «rutinisert», så blir verden aldri helt den samme igjen. Selv om forandringene ble mindre enn de revolu­ sjonære hadde håpet og ventet, så har det ikke desto mindre skjedd forandringer. Noen ganger kan bare ti­

134

den vise hvor dypt forandringene har gått. Dette er grunnen til at nesten alle forsøk i historien på total kontra-revolusjon slår feil, noe slike tiltak som Trentkonsilet og Wien-kongressen illustrerer. Den lærdom vi kan trekke av dette for vårt sosiologiske perspektiv er enkel, nesten banal, men ikke desto mindre viktig for å få et balansert bilde: at det er mulig å utfordre de grunnleggende definisjoner. Eller for å uttrykke det negativt, men med ord som vi har brukt før: Det er mulig å la være å samarbeide med historien. Det ubønnhørlige inntrykk som det durkheimske og beslektede samfunnssyn gir, kommer delvis av at de ikke vier nok oppmerksomhet til selve den historiske pro­ sess. Ingen sosial struktur, uansett hvor massiv den kan synes å være, har vært like massiv fra tidenes mor­ gen. En eller annen gang er hvert av dets framtredende trekk blitt satt sammen av mennesker, enten de var karismatiske seere, dyktige kjeltringer, erobrere, eller simpelthen individer med makt, som fant på en bedre måte å drive det på. Ettersom alle sosiale systemer er blitt laget av mennesker, så følger det at de kan for­ andres av mennesker. En av de viktigste begrensninger ved de retninger vi tidligere har behandlet (som imid­ lertid, det må understrekes, gir oss et godt perspektiv på den sosiale virkelighet), er nettopp at det er vanske­ lig å forklare forandringer innenfor deres referanse­ ramme. Det er her den weberske retnings historiske orientering gjenoppretter balansen. Den durkheimske og weberske måte å se samfunnet på er ikke logisk uforenlige. De er bare antitetiske, fordi de fester seg ved forskjellige sider av den sosiale virkelighet. Det er helt riktig å si at samfunnet er et objektivt faktum, som påvirker og til og med skaper oss. Men det er også riktig at våre egne meningsfylte hand­ linger støtter opp om samfunnsbygningen, og at de i en­ kelte tilfelle kan hjelpe til å forandre den. Disse to på­ stander viser nettopp paradokset ved den sosiale eksi­ stens: at samfunnet definerer oss, men at vi igjen de­ finerer samfunnet. Vi har antydet dette paradokset før, når vi har snakket om vår underhånden-forståelse og

135

samarbeid med samfunnet. Men så snart vi ser sam­ funnet på denne måten, virker det mer skrøpelig enn fra det andre utsiktspunktet. Vi trenger samfunnets anerkjennelse for å kunne være menneskelige, for å ha et bilde av oss selv, for å ha en identitet. Men samfun­ net trenger anerkjennelse fra mange som oss for i det hele tatt å kunne eksistere. Det er med andre ord ikke bare vi, men også samfunnet som eksisterer ved hjelp av en definisjon. Det avhenger av vår samfunnsmes­ sige plassering om det skal ha særlig betydning at vi nekter å anerkjenne det. Det hjelper ikke slaven stort om han nekter å anerkjenne sin slave tilstand. Det vil være noe helt annet om en av herrene gjør det. Slavesysterner har imidlertid alltid reagert voldsomt mot slike utfordringer, selv fra sine ynkeligste ofre. Det ser altså ikke ut til at samfunnets makt er total, og heller ikke at noen av dets medlemmer er totalt maktesløse. Sam­ funnets herrer kjenner dette faktum, og innretter sine kontrolltiltak deretter. En følge av dette er at kontrollsystemene stadig må stadfestes og bekreftes av dem som skal kontrolleres. Det er flere mulige måter å la være å gi denne bekref­ telsen. Hver av dem innebærer en trusel mot samfunnet slik det defineres offisielt. De muligheter som her må tas i betraktning er forandring, tilbaketrekning og manipule­ ring. Allerede da vi snakket om karisma pekte vi på hvor­ dan forandringer av de sosiale definisjoner kan bli til. Karisma er selvsagt ikke den eneste faktor som kan be­ virke forandring i samfunnet. Enhver sosial forandringsprosess har sammenheng med nye definisjoner av virkeligheten. Herren venter et bukk fra sin slave, og i stedet får han en knyttneve i ansiktet. Det vil selvfølge­ lig avhenge av hvor ofte slike hendelser forekommer om vi skal kalle det individuelle «avvik» eller sosial «disorganisering», for å bruke vanlige sosiologiske termer. Når et individ nekter å godta samfunnets definisjon av økonomiske rettigheter, står vi overfor en forbry­ telse, et tilfelle av den slags handlinger som er oppført i FBIs statistikker som «forbrytelser mot eiendom».

136

Men når store folkemasser under politisk ledelse enga­ sjerer seg i samme slags nektelse, står vi overfor revo­ lusjon (enten det nå er i form av et nyetablert sosialist­ isk regime, eller noe mildere i form av et radikalt nytt skattesystem). Den sosiologiske forskjellen mellom in­ dividuelle avvik som forbrytelser, og den fullstendige dis- og reorganisering av et helt sosialt system som en revolusjon representerer, er innlysende. Begge er imid­ lertid av betydning for vår drøftelse, fordi de demon­ strerer muligheten for motstand mot de ytre og (nød­ vendigvis ) også de indre former for kontroll. Om vi ser på revolusjonene, vil vi finne at de ytre handlinger ret­ tet mot det gamle system alltid følger etter at den indre troskap og lojalitet har brutt sammen. Kongens prestisje faller før tronen. Episoden med dronningens halsbånd før den franske revolusjon og Rasputin-saken før den russiske illustrerer hvordan folkets herskerbegrep blir ødelagt, som Albert Salomon har vist. Sørstat-negrenes opprør mot rasediskrimineringen ble på samme må­ ten innledet av en lang prosess der den gamle defini­ sjon av deres rolle først ble diskreditert i hele nasjonen og fullstendig ødelagt i deres egen bevissthet (en pro­ sess hvor forresten samfunnsforskere, inkludert hvite fra sørstatene, spilte en ikke ubetydelig rolle). Med andre ord: lenge før samfunnssystemer blir styrtet ved vold, er de ved almen forakt blitt fratatt sitt ideologiske grunnlag. Ikke-godtagelse og alternative definisjoner av de sosiale normer er alltid en potensiell revolusjo­ nær kraft. Vi kan imidlertid også i langt mer rutinepregede sa­ ker finne tilfelle der spesielle sosiale situasjoner blir forandret eller i det minste sabotert av at noen nekter å godta deres fastsatte definisjon. Om vi kan tillate oss en noe uvitenskapelig henvisning, ville vi peke pa den engelske humoristen Stephen Potters verk som en ut­ merket lærebok i den fine kunst som heter sosial sabo­ tasje. Det som Potter kaller «ploy» er nettopp teknikken med å omdefinere en situasjon pa tvers av de alminne­ lige forventninger — og å gjøre det på en slik måte at det kommer helt uventet på de andre deltagerne i si-

137

tuasjonen, som følgelig er hjelpeløse og ikke kan gå til motangrep. Pasienten som avtaler telefonsamtaler slik at legekontoret blir forandret til hans eget forretnings­ kontor; den amerikanske turisten i England som belærer sin engelske vert om Londons fortidsminner; week-endgjesten som ikke liker å gå i kirken om søndagen, og som snur opp ned på sitt kirkegående vertskaps planer ved å hentyde til sin strenge, sekteriske religiøse tilknyt­ ning som ikke tillater ham å slå følge med dem — de er alle tilfelle av det man kan kalle vellykket mikrososiologisk sabotasje, ubetydelige i forhold til den store revolusjonæres prometevske bouleversements, men ikke desto mindre avslørende for samfunnets medfødte usik­ kerhet. Om hans moralske fordommer tillater det, kan leseren selv forsøke den potterske oppskrift på sosiolo­ gisk ødeleggelse (som forsåvidt godt kan kalles å skape uenighet). Om han f.eks. later som han er en tolerant, men bestemt avholdsmann i et finere cocktail-party, el­ ler grunnlegger av en mystisk kult på en søndagsutflukt i en misjonsforening, eller psykoanalytiker på en forretningslunsj — i hvert tilfelle vil han finne at innførin­ gen av en dramatisk karakter som ikke passer inn i det­ te spesielle stykket, er en alvorlig trusel mot rollene til alle dem som passer inn. Slike opplevelser kan føre til at vårt syn pa samfunnet blir snudd plutselig om — fra a se ut som en fryktinngydende bygning av massiv granitt til et lekehus av papier måcbé. Mens denslags oppdagelser kan være rystende for folk som før trodde at samfunnet var stabilt og rettferdig, så kan de også virke befriende for dem som er mer tilbøyelige til å se samfunnet som en kjempe som har satt seg oppå dem, og det slett ikke noen vennligsinnet kjempe. Det er da en lettelse å oppdage at kjempen plages med nervøse rykninger. Selv om man ikke kan sabotere eller forandre sam­ funnet, kan man foreta en indre tilbaketrekning, eller avsondring, fra det. Tilbaketrekning har vært anvendt som motstand mot sosial kontroll i hvert fall siden Lao Tse, og ble utformet til en motstandsteori av stoikerne. Den person som trekker seg tilbake fra den sosiale scene

138

til det religiøse, intellektuelle eller kunstneriske domene han selv har skapt seg, bærer fortsatt med seg i sitt selwalgte eksil det språk, den identitet og det kunnskapsforråd som han opprinnelig fikk fra samfunnet. Ikke desto mindre er det mulig, om enn med store psy­ kologiske omkostninger, å bygge seg en festning i egen bevissthet, der samfunnets daglige krav nesten helt kan ignoreres. Og når man gjør det, vil etter hvert denne festningen mer og mer bli ens egen intellektuelle fram­ bringelse, snarere enn et produkt av omgivelsenes ideo­ logier. Hvis man får andre til å slutte seg til, kan man virkelig skape et alternativt samfunn, hvis forbindelse med det andre «legitime» samfunn kan reduseres til et diplomatisk minimum. I slike tilfelle kan den psykolo­ giske byrde som tilbaketrekningen medfører bli sterkt redusert. Slike alternative eller anti-samfunn, basert på avvi­ kende og tilbaketrukne definisjoner, eksisterer i form av sekter, kulter, «indre sirkler» eller andre grupper som sosiologene kaller underkulturer. Om vi skal un­ derstreke det som normativt og erkjennelsesmessig skil­ ler slike grupper ut, kan ordet underverden være mer betegnende. En underverden ekisterer som en øy av av­ vikende meninger i samfunnets sjø, for å låne en velta­ lende beskrivelse Carl Mayer brukte om religiøs sek­ terisme. Den som kommer inn i en slik underverden utenfra, føler veldig sterkt at her snakker man om og interesserer seg for helt andre ting enn utenfor. Eksen­ trisk religiøsitet, samfunnsfiendtlig politikk, ukonvensjonelt kjønnsliv, forbudte gleder — alle disse områder er i stand til å skape en underverden som er omhyggelig vernet mot samfunnets ideologiske og fysiske kontroll. I en moderne amerikansk by kan det være underjor­ diske verdener av teosofer, trotskister, homoseksuelle eller narkotikere, godt skjult for almenhetens øyne^ som skaper sitt eget språk, og som bygger et univers på sine egne betingelser, med helt andre meninger og betydnin­ ger enn i deres medborgeres verden. Selve anonymite­ ten og friheten i det moderne storbylivet letter dannel­ sen av slike underverdener.

139

Det bør imidlertid framheves at også mindre opp­ rørske former for bevissthetskonstruksjoner i stor grad kan frigjøre et individ fra samfunnets definisjonssystem. En mann som lidenskapelig vier sitt liv til studiet av den rene matematikk, teoretisk fysikk, assyriologi eller san­ skrit kan tillate seg å ta minimale hensyn til rutinemes­ sige sosiale krav, så lenge han økonomisk kan klare å fortsette sine studier. Og enda viktigere er det at de tankeretninger som denne forskningen vil føre ham inn i, nettopp har en meget stor grad av autonomi vis-åvis de rutinepregede intellektuelle tankebaner som pre­ ger vedkommendes samfunn. Man kan her trekke fram den skål som ble utbrakt i en forsamling av matemat­ ikere: «Til den rene matematikk — måtte den aldri kom­ me til nytte for noen!» Til forskjell fra de eksemplene vi tidligere har nevnt, oppstår ikke denne type under­ verdener på grunn av et opprør mot samfunnet som så­ dant, men de fører ikke desto mindre til et autonomt intellektuelt univers, der et individ kan eksistere i olym­ pisk tilbaketrukkethet. For å si det på en annen måte, så er det mulig for mennesker, alene eller gruppevis, å konstruere sine egne verdener, og trekke seg tilbake til den fra den verden de opprinnelig ble sosialisert inn i. Diskusjonen av «ploying» har allerede brakt oss i nærheten av den tredje hovedveien bort fra samfun­ nets tyranni — manipulering. Her forsøker individet hverken å forandre samfunnsstrukturen eller å fjerne seg fra den. Han benytter seg heller av den, på måter som samfunnets voktere ikke har forutsatt, lager seg en sti gjennom den sosiale jungel etter sitt eget kart og kompass. I sin analyse av «innsatte» (i mentale syke­ hus, fengsler eller andre overtalelsesinstitusjoner) har Erving Goffman gitt oss levende eksempler på hvordan det er mulig å «bruke systemet», dvs. å benytte seg av det på måter som ikke er forutsatt i reglementet. Fan­ gen som arbeider i fengslets vaskeri og bruker maski­ nene til å vaske sine egne strømper, pasienten som får tilgang til stabens kommunikasjonssystem og bruker det til å sende personlige budskap, soldaten som transpor­ terer kjæresten i militære kjøretøyer — alle disse «bru-

140

ker systemet», og derved hevder de sin egen relative uavhengighet av systemets tyranni. Det ville være for­ hastet å avvise slike manipuleringer som patetiske og ineffektive opprørsforsøk. Det har forekommet instruk­ tive tilfelle av at underoffiserer med ansvar for forlegningens motorkjøretøyer har brukt disse til a drive re­ gelrette call-girl-ringer, at sykehuspasienter har brukt sentralbordet som veddeløpssentral, og at denslags har foregått gjennom lengre tid pa underjordisk mate. Industrisosiologien har nok av eksempler på at arbeiderne bruker fabrikkens organisasjon og verktøy til formål som avviker fra og noen ganger direkte strider mot le­ delsens hensikter. Den oppfinnsomhet som menneskene kan legge for dagen når det gjelder å omgå og bryte ned selv det mest utmeislede kontrollsystem, er en forfriskende motgift mot sosiologistisk depresjon. Den sympati vi kan føle for svindleren, bedrageren og sjarlatanen (i hvert fall så lenge vi ikke blir svindlet selv) kan ses som en let­ telse over et hull i den sosiale determinisme. Disse ty­ pene symboliserer en samfunnsmessig machiavellianisme som forstår samfunnet tvers igjennom, og ° som så, uhemmet av illusjoner, finner en metode til å manipu­ lere samfunnet til egen fordel. I litteraturen har vi fi­ gurer som André Gides Lafcadio og Thomas Manns Felix Krull, som illustrerer dette. Fra det virkelige liv kan vi peke på en mann som Ferdinand Waldo Demara jr., som lurte en lang rekke eminente spesialister pa flere områder til å akseptere ham som kollega, ved at han med stort hell spilte universitetsprofessor, offiser, strafferettsekspert og til og med kirurg. Når vi ser hvor­ dan en svindler kan få forskjellige roller i det respek­ table samfunn, kan vi lett komme til a trekke den ube°hagelige slutning at også de som har fatt sin status pa «legitim» måte, har fulgt en framgangsmåte som ikke er så forferdelig forskjellig fra den som svindleren benyt­ ter. Og dersom man kjenner til den svindel, humbug og albuebruk som forekommer i f.eks. en akademisk karri­ ere, kan man komme farlig nær den konklusjon at hele samfunnet er en svindel fra begynnelsen av. Vi er alle

141

bedragere, på den ene eller den andre måten. Den dum­ me spiller lærd, kjeltringen spiller ærlig, skeptikeren gir et skinn av overbevisning — og intet normalt univer­ sitet kunne eksistere uten det første tricket, ingen forretningsbedrift uten det andre og ingen kirke uten det tredje. Et annet begrep utviklet av Goffman kan også være til hjelp i denne forbindelsen — det begrepet han kal­ ler «rolleavstand». Med dette mener Goffman å be­ skrive en rolle som man spiller bevisst, uten at man selv tror på den. Enhver situasjon som innebærer sterk tvang vil frambringe dette fenomenet. Den «innfødte» under­ sått spiller opp til sin pukka sahibs forventninger, mens han bare planlegger den dagen da alle hvite struper skal skjæres over. Negerhushjelpen spiller en nedver­ digende klovnerolle, den vernepliktige spiller militærfanatiker, men begge gjør seg tanker som er diametralt motsatte av den mytologi som er forutsetningen for at deres roller skal ha noen mening — en mytologi som de altså egentlig vraker. Dette dobbeltspillet er nødven­ dig for at man skal kunne beholde en viss grad av menneskelig verdighet i slike situasjoner, i det minste i sin egen bevissthet, som Goffman har pekt på. Men Goffmans begrep kan også anvendes på alle tilfelle hvor en rolle blir utført fullt bevisst, men uten indre identifisering, med andre ord de tilfelle der skuespille­ ren har skapt en indre avstand til den rollen han spil­ ler. Slike tilfelle har den største betydning for det sosio­ logiske perspektiv, fordi de avviker fra den vanlige tendensen. Denne alminnelige tendens er, som vi om­ hyggelig har påpekt, at rollene blir utført ureflektert, som et øyeblikkelig og nesten automatisk svar på situ­ asjonens forventninger. Her blir plutselig denne ubevissthetens tåke blåst bort. I mange tilfelle behøver ikke dette å påvirke hendelsesforløpet, men denne «av­ standtagen» utgjør likevel en kvalitativt forskjellig form for eksistens i samfunnet. «Rolleavstanden» markerer det punkt der dukketeatrets klovn blir Bajaccio, — dukketeatret blir forandret til et vanlig teater. Selv­ sagt har man fortsatt manuskript, regissører, instruktø­

142

rer og teater-sjefer, og et repertoar som innbefatter ens egen rolle. Men nå spiller man sin rolle fullt bevisst. Og når dette hender, står man straks overfor den fryk­ telige mulighet at Bajaccio kan forlate sin rolle og be­ gynne å spille en tragisk helt — eller at Hamlet skal begynne å stupe kråke og synge grove viser på scenen. La oss gjenta vår tidligere påstand om at alle revolu­ sjoner begynner med forandringer i bevisstheten. I denne forbindelsen kan begrepet «ekstase» være nyttig. Med dette mener vi ikke noen slags abnorm hevning av bevissthetsnivået i mystisk betydning, men ganske bokstavelig det å stå utenfor eller bevege seg ut av (gr. ekstasis) det som blir tatt for gitt i samfunnet. Allerede under drøftingen av «veksling» berørte vi en viktig form for «ekstase» i vår betydning, nemlig den som finner sted når en person blir i stand til a hoppe fra en sosial verden til en annen. Selv uten et «slikt skifte av universer er det imidlertid mulig a oppna av­ stand og upartiskhet vis-b-vis ens egen verden. Så snart en rolle blir spilt uten engasjement, enten det foregår med hensikt eller man blir lurt til det, befinner skuespilleren seg i en ekstatisk tilstand i forhold til sin «verden tatt for gitt». Det de andre oppfatter som skjebnen, ser han som visse faktorer som han må ta hensyn til etter hvert som de dukker opp. Det de andre oppfatter som den egentlige identitet, ser han som en nyttig forkledning. «Ekstase» forandrer med andre ord ens oppfatning av samfunnet slik at «det gitte» blir «det mulige». Selv om dette begynner som en form for bevissthet, er det klart at det før eller senere vil få konsekvenser for ens handlinger. Om man ser det fra ordensvokternes side, vil det være farlig a ha gående løs alt for mange personer som spiller det sosiale spill med slike indre reservasjoner. Drøftingen av «rolleavstand» og «ekstase» som mu­ lige elementer i samfunnsmessig eksistens reiser et in­ teressant kunnskapssosiologisk spørsmål, nemlig om det er sosiale sammenhenger eller grupper som i særlig grad letter framkomsten av en slik bevissthet. Karl Mannheim, som var en sterk tilhenger av en slik utvikling ut

143

fra etiske og politiske motiver (noe mange vil være uenig i), brukte mye tid på å lete etter dens mulige sosi­ ale bakgrunn. Hans syn på den «frittstående intelligensia» (dvs. et sjikt av intellektuelle som er minimalt in­ volvert i de forskjellige interesser i samfunnet) som de beste bærere av denne frigjorte bevissthet, kan diskute­ res. Det kan likevel ikke være stor tvil om at visse for­ mer for intellektuell trening og virksomhet er i stand til å føre til «ekstase», som vi pekte på da vi drøftet for­ skjellige former for tilbaketrekning. Vi kan gjøre andre forsøksvise generaliseringer. «Ekstasen» kan oppstå lettere i en bykultur enn på lan­ det (jfr. bvenes klassiske rolle som sentra for tankefrihet og politisk frihet); lettere i grupper som står i ut­ kanten av samfunnet enn blant dem som befinner seg i sentrum (se historien om de europeiske jøders forbin­ delse med forskjellige intellektuelle frigjøringsbevegel­ ser — eller for å ta et svært forskjellig eksempel, hvor­ dan omflakkende bulgarske håndverkere brakte det manikeiske kjetteri tvers over hele Europa til Provence); akkurat som det er mer sannsynlig i grupper som har en usikker sosial posisjon enn blant dem som føler seg trygge (jfr. hvordan avslørende ideologier er oppstått blant nye klasser som har måttet kjempe mot den eta­ blerte samfunnsorden; det franske borgerskaps vekst i det syttende og attende århundre gir oss det beste ek­ sempel). En slik samfunnsmessig plassering av feno­ menet minner oss igjen om at selv ikke det absolutte opprør finner sted i et forutsetningsløst, sosialt vakuum. Selv nihilisme har sin forutsetning i det den føler seg tvunget til å fornekte — før man kan få ateisme må det være gudstro. Enhver frigjøring fra sosiale roller fin­ ner med andre ord sted innenfor grenser som selv er sosialt bestemt. Ikke desto mindre har vår drøftelse av forskjellige former for «ekstase» nå gitt oss en utvei fra det deterministiske hjørne som vi tidligere ble trengt opp i. Etter å ha sett samfunnet som fengsel og som dukke­ teater, kommer vi således fram til et tredje bilde: sam­ funnet som en scene befolket med levende skuespillere.

144

Dette tredje bilde gjør ikke de to foregående overflø­ dige, men det er mer dekkende for de sosiale fenomen vi nå har sett på. Det «dramatiske» samfunnsbilde vi nå har skissert benekter ikke at skuespillernes frihet på scenen blir begrenset både av regissørens utvendige kontroll, og av den kontroll som er innebygd i selve rol­ len. Likevel har de forskjellige valgmuligheter — de kan spille sin rolle entusiastisk eller motvillig, de kan utføre den med indre overbevisning eller med «av­ stand», og noen ganger kan de nekte å spille i det hele tatt. Om vi ser på samfunnet ved hjelp av denne drama­ tiske modellen, skjer det store forandringer med vårt sosiologiske perspektiv. Den sosiale virkelighet synes nå å balansere nokså usikkert på et samarbeid mellom mange individuelle skuespillere — eller kanskje et mer treffende bilde vil være akrobater som holder på med en farlig balanseakt, mens de holder den vaklende sam­ funnsstrukturen mellom seg. Scene, teater, sirkus og til og med karneval, det er bil­ ledspråket i vår dramatiske modell, det gir en oppfatning av samfunnet som noe usikkert, ubestemmelig, ofte umu­ lig å forutsi. Selv om samfunnets institusjoner faktisk begrenser og tvinger oss, så framtrer de samtidig som dramatiske konvensjoner, ja til og med som fiksjoner. De er oppfunnet av tidligere regissører, og framtidens iscenesettere kan komme til å hive dem tilbake til for­ glemmelsen. Mens vi spiller det sosiale drama later vi som om disse usikre konvensjonene er evige sannheter. Vi spiller som om det ikke skulle være noen annen måte å være mann, politisk subjekt, religiøst troende eller yrkesutøver på — men selv den mest omtåkete av oss blir av og til streifet av den tanke at vi kunne gjøre svært, svært forskjellige ting. Om den sosiale virkelig­ het er en teaterframbringelse, så må den også kunne forandres. På denne måten åpner den dramatiske mo­ dellen en utvei fra den rigide determinisme som sosio­ logisk tenkning opprinnelig førte oss inn i. Før vi legger vår egentlige sosiologiske drøftelse bak oss, skulle vi gjerne peke på et klassisk bidrag som er meget relevant til det foregående — teorien om omgjen10 — Inv. til sosiologi

145

gelighet, som ble skapt av den tyske sosiologen Georg Simmel, en samtidig av Max Weber, men svært forskjel­ lig fra denne. Simmel hevdet at omgjengelighet (i or­ dets vanlige betydning) er den sosiale interaksjons ut­ trykksform eller spilleform. I et selskap «leker man sam­ funn», dvs. man hengir seg til mange former for sosial interaksjon, men uten det sedvanlige alvor. Omgjengeligheten forandrer alvorlig kommunisering til uforplik­ tende prat, eros til flørt, moral til manerer, estetikk til smak. Som Simmel påviser er omgjengelighetens ver­ den en ustabil og kunstig frambringelse som når som helst kan ødelegges ved at en eller annen nekter å følge spillereglene. En person som hengir seg til lidenskape­ lig diskusjon i et selskap ødelegger spillet, akkurar som den som driver flørten til åpen forførelse (et selskap er ikke en orgie) eller den som åpent fremmer sine for­ retningsinteresser under dekke av harmløst småprat (selskapelig konversasjon må i hvert fall tilsynelatende være uegennyttig). De som deltar i en ren omgjengelighets-situasjon, legger midlertidig av seg sine «alvor­ lige» identiteter og går inn i en forbigående tilstand av forstillelse, som blant annet består i det muntre på­ funn at de berørte personer er blitt befridd for vekten av posisjon, eiendom og sterke følelser som de vanlig­ vis bærer på. Enhver som bringer inn «alvorlige» og tungtveiende utenforliggende interesser, ødelegger øye­ blikkelig dette skjøre byggverket av innbilning. Dette er forresten grunnen til at virkelig omgjengelighet bare er mulig blant sosialt likeverdige, ellers vil forstillelsen lett bli brutt — noe enhver firmafest ofte gir pinlige be­ vis for. Vi er ikke spesielt interessert i fenomenet omgjenge­ lighet for dets egen skyld, men vi kan nå sette det Sim­ mel hevder, i forbindelse med Meads teori om at sosiale roller blir lært gjennom lek. Vi vil påstå at omgjengeligheten snart ville blitt avslørt som det knep den er, om ikke selve samfunnet hadde hatt en like kunstig karak­ ter. Omgjengelighet er med andre ord et særtilfelle av det å «leke samfunn», mer bevisst uekte, og mindre knyttet til ens påtrengende yrkesmessige ambisjoner —

146

men likevel et stykke av et mye større sosialt nett. Som vi har sett er det nettopp gjennom slik lek at barnet læ­ rer å spille sine «alvorlige» roller. I omgjengeligheten vender vi for en kort stund tilbake til barndommens «late som»-lek — det er vel derfor vi finner fornøyelse i det. Men det ville være for mye å påstå at den «alvor­ lige» verdens masker er så forferdelig forskjellig fra lekens verden. Man leker myndig raconteur i selskaps­ livet og viljesmenneske på kontoret. Takt i selskapslivet kan lett bli til politisk finesse, og dyktighet i forretnin­ ger til elegant omgang med selskapslivets former. Det er, om man vil uttrykke det slik, et bindeledd mellom sosial eleganse og sosial dyktighet. Begrunnelsen for opplæring av diplomater og unge piker av god familie i selskapslivets kunst, ligger i dette faktum. Ved å «leke samfunn» lærer man å bli en skuespiller andre steder i samfunnet. Og dette er mulig bare fordi hele samfun­ net har karakter av et skuespill. Som den nederlandske historikeren Johan Huizinga så klart har vist i sin bok Homo ludens, er det umulig å forstå menneskelig kultur i det hele tatt om vi ikke ser den sub specie ludi — som lek. Med disse tanker har vi kommet til grensene for det som det ennå er mulig å si innenfor en sosialvitenskapelig referanseramme. Innenfor denne kan vi ikke na lenger i arbeidet for å lette den deterministiske bvrde som vår tidligere drøftelse har lagt på leseren. Sam­ menlignet med denne drøftelsen, må det som er sagt i dette kapitlet virke heller svakt og langt fra overbevi­ sende. Dette er uunngåelig. For å gjenta våre egne ord, så er det umulig a priori å komme fram til friheten i dette ordets fulle betydning ved vitenskapelige hjelpe­ midler, eller innenfor et vitenskapelig univers i det hele tatt. Det nærmeste vi er kommet, er at vi har påvist en viss frihet fra sosiale kontrollmekanismer i visse situa­ sjoner. Vi kan ikke ved vitenskapens hjelp oppdage fri­ het til å handle. Selv om vi sosiologisk kunne finne hull i kausalitetsrekken, så ville bare psykologen, biolo­ gen eller en annen som selger årsaksforklaringer kom­

147

me og lappe hullet med biter fra sin determinisme-vev. Men siden vi i denne boka ikke har gitt noe løfte om å holde oss strengt til det vitenskapelige, skal vi nå nærme oss den samfunnsmessige eksistens fra en helt annen kant. Vi har ikke lykkes å finne friheten ad sosiologisk vei, og vi er klar over at det er umulig. La gå med det. La oss nå i stedet se hvordan vi kan betrakte selve vår sosiologiske modell fra et annet gunstig utsiktspunkt. Som vi tidligere har bemerket, kan bare en intellek­ tuell barbar finne på å hevde at virkeligheten er det som kan forklares med vitenskapelige metoder. Siden vi håpefullt har forsøkt å holde oss utenfor denne katego­ rien, så er vår sosiologisering utført på bakgrunn av et annet syn på den menneskelige eksistens, som i seg selv hverken er sosiologisk eller på annen måte vitenskape­ lig. Dette synet er heller ikke særlig merkelig, det repre­ senterer heller et felles (om enn uttrykt på forskjellige måter) menneskesyn, en antropologi for dem som hev­ der at mennesket har evne til frihet. Det er klart at en filosofisk gjennomgåelse av en slik antropologi fullsten­ dig ville bryte rammen for denne boka, og dessuten ligge over denne forfatters kompetanse. Men selv om vi ikke her skal gjøre noe forsøk på å gi en filosofisk inn­ føring i spørsmålet om menneskets frihet, så er det like­ vel nødvendig å peke på hvordan det er mulig å tenke sosiologisk uten å gi avkall på begrepet frihet, og mer enn det: hvordan et menneskesyn som innbefatter idéen frihet kan bli beriket av den sosiale dimensjon. Vi vil hevde at vesentlige områder for dialog mellom filoso­ fien og sosialvitenskapene fremdeles er jomfruelig land. Vi vil peke på Alfred Schuetz’ verk og virksomheten til Maurice Natanson i vår tid, som indikatorer på i hvil­ ken retning denne dialogen kan bevege seg. Våre egne bemerkninger på de følgende sider vil nødvendigvis bli noksa overfladiske. Men vi håper at de vil være til­ strekkelige til å gi leseren forståelsen av at sosiologisk tenkning ikke nødvendigvis må ende i en positivistisk sump. Vi skal nå begynne med postulatet om at mennesket er fritt, og derfra skal vi vende tilbake til det samme

148

problemet om menneskelig eksistens. Vi skal benytte oss av en del begreper som er utviklet av eksistensialistiske filosofer (men vi skal bruke dem uten noen doktrinære bihensikter). Herved er leseren invitert til å foreta en erkjennelsesteoretisk saltomortale — og når den er full­ ført, å vende tilbake til emnet. La oss gå tilbake til det punkt hvor vi drøftet Gehlens teori om institusjoner. Disse blir som vi husker fortolket av Gehlen som midler til å kanalisere menneskelige handlinger på samme måte som instinktene kanaliserer dyrenes. Da vi drøftet dette, bemerket vi at det imidler­ tid er en viktig forskjell mellom de to former for kanali­ sering: dersom dyret tenkte over om det skulle følge sine instinkter, ville det si «jeg har ikke noe valg». Når mennesker forklarer hvorfor de følger institusjonenes påbud, sier de det samme. Forskjellen er at dyrene ville si sannheten, mens menneskene bedrar seg selv. Hvor­ for? Fordi de faktisk kan si «nei» til samfunnet, og ofte har gjort det. Om de gjør det, kan det få ubehagelige følger. Det kan hende at de ikke engang tror det er mulig, fordi de tar sin egen lydighet for gitt. De trekk som institusjonene har gitt dem, kan være den eneste identitet de kan tenke seg, noe annet synes å være den rene galskap. Dette endrer ikke det faktum at uttalelsen «jeg må» er et selvbedrag i nesten alle sosiale situasjo­ ner. Fra vårt nye utsiktspunkt innenfor en antropologisk referanseramme som anerkjenner mennesket som fritt, kan vi dra nytte av å anvende det begrepet som JeanPaul Sartre har kalt «ond tro» på problemet. For å si det meget enkelt, så er «ond tro» å late som om noe er nød­ vendig, mens det i virkeligheten er frivillig. «Ond tro» er således en flukt fra friheten, en uredelig omgåelse av «val­ gets kval». «Ond tro» kommer til syne i utallige situa­ sjoner, fra de mest dagligdagse til de mest katastrofale. Kelneren som går sine faste runder i kaféen er i «ond tro» i den grad han later som om kelnerrollen utgjør hans egentlige eksistens, at han er kelneren, om så bare for de timene han er på jobb. Kvinnen som lar seg for­ føre gradvis mens hun fortsetter å føre en uskyldig kon-

149

versasjon, er i «ond tro» i den grad hun later som om hun ikke har kontroll over det som hender med hennes kropp. Terroristen som dreper og* unnskylder seg med at han ikke hadde noe valg fordi partiet befalte ham å drepe, er i «ond tro» fordi han later som om hans eksi­ stens nødvendigvis er bundet til partiet, mens dette bånd i virkeligheten er valgt av ham selv. Det er lett å se at «ond tro» dekker samfunnet som en film av løg­ ner. Men selve muligheten for «ond tro» viser oss fri­ hetens virkelighet. Mennesket kan bare være i «ond tro» fordi det er fritt og ikke ønsker å bli stilt ansikt til an­ sikt med denne friheten. «Ond tro» er frihetens skygge. Dens forsøk på å unnslippe friheten er dømt til tap. For som Sartre sier i en berømt setning: «Vi er dømt .til fri­ het». Om vi anvender dette begrepet på vårt sosiologiske perspektiv, blir vi brått stilt overfor en forbløffende konklusjon. Den mangfoldighet av roller som vi befin­ ner oss i, blir plutselig til en veldig mengde av «ond tro». Hver rolle bærer i seg muligheten for «ond tro». Enhver som sier «jeg har ikke noe valg» når han snak­ ker om hva hans sosiale roller krever, er i «ond tro». Na, vi kan lett tenke oss omstendigheter der en slik be­ kjennelse ville være sann, i den forstand at det ikke fantes noe valg innenfor denne spesielle rollen. Ikke desto mindre har man muligheten for å gå ut av rollen. Det er sant at under visse omstendigheter har ikke en forretningsmann «noe annet valg» enn brutalt å øde­ legge en konkurrent, om han ikke selv skal bli banke­ rott, men det er han selv som velger brutaliteten fram­ for bankerotten. Det er sant at en mann ikke har «an­ net valg» enn å svikte en homoseksuell venn om han skal kunne beholde sin posisjon i det respektable sam­ funn, men det er han selv som foretar valget mellom respektabilitet og lojalitet mot vennen. Det er sant at i visse tilfelle har en dommer «ikke noe annet valg» enn å dømme en mann til døden, men når han gjør det, vel­ ger han å fortsette som dommer, et yrke han har valgt fullt vitende om at det kunne føre til dette, og han vel­ ger ikke å gå av når han blir stilt overfor denne side

150

av sine plikter. Menneskene er ansvarlige for sine hand­ linger. De er i «ond tro» når de gir en jernhard nød­ vendighet skylden for det de selv velger å gjøre. Selv lov og rett, «den onde tros» hovedfestning, har begynt å anerkjenne dette i sin behandling av nazistiske krigs­ forbrytere. Sartre har gitt en mesterlig beskrivelse av «ond tro» på det mest ondskapsfulle i sitt portrett av anti-semitten som mennesketype. Anti-semitten er et menneske som fanatisk identifiserer seg med mytologiske begreper («nasjon», «rase», «Volk») og dermed forsøker han å kvitte seg med kunnskapen om sin egen frihet. Anti­ semittisme (og vi kan føye til enhver annen form for rasefanatisme eller sjåvinisme) er «ond tro» par excel­ lence fordi den identifiserer hele et menneskes totalitet med dets sosiale karakter. Selve menneskeligheten blir blottet for frihet. Så kan man elske, hate og drepe innenfor en mytologisk verden der alle mennesker er sin samfunnsmessige rolle, akkurat som SS-mannen er det som står på lueskyggen, og jøden er det symbolet på forakt som er sydd på konsentrasjonsleiruniformen hans. «Ond tro» i form av denne ytterste ondskap er imid­ lertid ikke begrenset til nazismens og dens totalitære slektningers Kafka-verden. Den eksisterer i vårt eget samfunn som lignende former for selvbedrag. Det er bare som en lang serie handlinger i «ond tro» at døds­ straff fortsatt eksisterer i vårt angivelig humanistiske samfunn. Våre torturister framstiller seg i likhet med nazistene som samvittighetsfulle tjenestemenn, med en ulastelig om enn middelmådig privat moral, som mot­ strebende overvinner sin svakhet for å gjøre sin plikt. Vi skal ikke her gå inn på de etiske implikasjoner av slik «ond tro». Vi skal heller gjøre det ganske kort i den fotnoten som kommer etter dette kapitlet. Vi skal heller vende tilbake til det forbløffende og kanskje skrem­ mende bilde av samfunnet som vi nå har fått som en følge av disse betraktningene. Da samfunnet består av et nett av sosiale roller som alle kan bli et midlertidig eller varig alibi for ikke å påta seg ansvar, kan vi si at

151

bedrag og selvbedrag er selve hjertet i den sosiale vir­ kelighet. Dette er ikke en tilfeldighet som f.eks. kunne utryddes ved en eller annen slags moralsk reformasjon. Bedraget er innebygd i den sosiale struktur, og funge­ rer som en befaling. Samfunnet kan bare bestå dersom dets fiksjoner (dets «som om»-karakter, for å bruke Hans Vaihingers uttrykk) blir tildelt en ontologisk sta­ tus av i hvert fall en del av samfunnets medlemmer en del av tiden — eller la oss si samfunnet så langt vi kjenner dets historie. Samfunnet stiller til disposisjon for individet en kjempemessig mekanisme som det kan bruke til å gjem­ me seg for sin egen frihet. Men samfunnets karakter av en enorm sammensvergelse av «ond tro» er likevel bare et uttrykk for den mulighet til frihet som eksisterer i kraft av samfunnet. Vi er sosiale vesener, og vår eksi­ stens er bundet til spesielle samfunnsmessige plasserin­ ger. De samme sosiale situasjoner som kan være feller av «ond tro» kan også være frihetens øyeblikk. Enhver sosial rolle kan utføres blindt eller med åpne øyne. Og i den grad den utføres med åpne øyne, kan den bli et redskap for våre egne beslutninger. Enhver sosial insti­ tusjon kan bli et alibi, et instrument for fremmedgjø­ ring fra friheten. Men i hvert fall noen institusjoner kan også være en beskyttelse for frie menneskers hand­ linger. På denne måten behøver ikke en forståelse av «ond tro» å føre til at vi ser samfunnet som et illusjo­ nenes rike, men at den i stedet kaster bedre lys over den sosiale eksistens’ paradoksale og meget usikre karakter. Et annet begrep fra eksistensfilosofien som vi kan ha nytte av i vår drøftelse er Martin Heideggers das Man. Det brukes på tysk omtrent som «man» eller «en» på norsk i en setning som «slikt gjør man ikke» («Man tut das nicht»). Det franske ordet on betyr det samme, og Jose Or tega y Gasset har grepet Heideggers mening godt på spansk med sitt begrep lo que se hace. Man brukes med andre ord om en bevisst vag alminnelighet av mennesker. Det er ikke den mannen som ikke vil gjøre dette, heller ikke denne mannen, eller du eller jeg; det er på en eller annen måte alle mennesker, men

152

sagt så generelt at det like godt kan bety ingen som helst. Det er på denne vage måten et barn får høre at «man piller seg ikke i nesen så folk ser det.» Dette konkrete barn, med sin konkret kløende nese, blir under­ lagt en anonym masse uten ansikt — som likevel har stor innflytelse på barnets oppførsel. Heideggers Man har faktisk (og dette bør få oss til å stoppe opp en god stund) en uhyggelig likhet med det Mead har kalt «den generaliserte andre» («generalized other»). I Heideggers tankesystem blir begrepet Man sett i sammenheng med hans drøfting av det ekte (auten­ tiske) og det uekte (inautentiske). Det å eksistere au­ tentisk er å være fullt bevisst om at ens egen individua­ litet er ulik alle andre, at den ikke kan erstattes av el­ ler sammenlignes med noen andre. Inautentisk eksistens er derimot å tape seg selv i das Mans anonymitet, a oppgi sin eneståenhet til en sosialt bestemt abstraksjon. Dette er spesielt viktig når man blir stilt overfor døden. Den virkelige sannhet er at det alltid er et eneste, en­ somt menneske som dør. Men samfunnet trøster de et­ terlatte, som selv skal dø, ved å innordne hver død i alminnelige kategorier som tilsynelatende lindrer redse­ len. En mann dør, og vi sier «Vel, den veien skal vi alle engang». Dette «vi alle» er en nøyaktig overset­ telse av das Man — det er alle og således ingen som helst, og ved å plassere oss selv i denne kategorien gjemmer vi oss unna det faktum at vi ogsa skal dø, alene og ensomme. Heidegger har selv vist til Tolstoys novelle «Ivan Iljitsjs død» som det beste litterære ut­ trykk for inautentisitet stilt overfor døden. Som en illu­ strasjon av pinefull autentisitet vil vi peke på Federico Garcia Lorcas uforglemmelige dikt om en tyrefekters død. «Klagesang for Ignacio Sånchez Mejias». Heideggers begrep das Man er ikke relevant for vart syn på samfunnet så mye pa grunn av dets normative, som på grunn av dets erkjennelsesmessige aspekter. I lys av «ond tro» har vi sett samfunnet som en fluktmekanisme fra friheten. I lys av das Man ser vi sam­ funnet som et forsvarsverk mot redselen. Samfunnet gir oss en struktur som blir tatt for gitt (vi kunne bruke

153

uttrykket («en OK-verden»), og så lenge vi følger dens regler blir vi beskyttet mot den nakne skrekk som vi el­ lers ville føle ved vår tilstand. Denne «OK-verden» or­ ganiserer redselen i rutiner og ritualer på en slik måte at vi kan møte den med en viss sinnsro. Alle de ritualer som regulerer overgang fra en til­ stand til en annen illustrerer denne funksjonen. Fød­ selens mirakel, begjærets mysterium, dødens redsel — de er alle omhyggelig kamuflert, mens vi forsiktig fø­ res over den ene terskelen etter den andre, tilsynela­ tende i en naturlig og selv-innlysende rekkefølge, vi blir alle født, vi begjærer og vi dør, og således kan vi alle bli beskyttet mot det utenkelige under ved disse hendelsene. Das Man gjør oss i stand til å leve inautentisk ved å forsegle de metafysiske spørsmål som vår eksistens stiller. Mens vi styrter gjennom det korte tids­ rom vårt liv varer, henimot den uunngåelige døden, er vi omgitt av mørke på alle kanter. Det pinefulle spørs­ mål «Hvorfor?» som nesten alle mennesker en eller an­ nen gang føler, når det for et øyeblikk blir seg sin til­ stand bevisst, blir raskt forstummet av de klisjé-svar som samfunnet til enhver tid har på rede hånd. Sam­ funnet forsyner oss med ferdiglagede religiøse syste­ mer og sosiale ritualer som befrir oss for den slags spørsmål. Vi kan plassere vår inautentisitet til «verden tatt for gitt», den sosiale verden som sier oss at alt er OK. La oss ta en mann som våkner opp om natta fra et slikt mareritt der man mister all følelse av identitet og plassering. Selv i det øyeblikk han våkner, synes hans egen eksistens og hans daglige virkelighet å være et drømmelignende blendverk som kan forandres eller forsvinne bare han blunker med øynene. Man ligger i sin seng i en slags metafysisk lammelse, og føler seg bare et skritt fra den utslettelse som nylig truet i drøm­ men. I løpet av noen korte øyeblikk med pinefull klar bevissthet synes man nesten å kunne lukte døden som langsomt nærmer seg, og med den intetheten. Så gri­ per man etter en sigarett og «vender tilbake til virkelig­ heten», som det heter. Man husker sitt eget navn, ad­

154

resse og yrke, og planene for neste dag. Man går rundt i huset som er fullt av bevis på nåværende og tidligere identitet. Man lytter til larmen fra byen. Kanskje vek­ ker man kona og barna, og blir beroliget av deres pro­ tester. Snart kan man le bort den dumheten som har forsvunnet, gå i kjøleskapet etter en matbit, eller i skjen­ ken etter en dram å sove på, og legge seg igjen, fast be­ stemt på å drømme om neste forfremmelse. Så langt er alt vel. Men hva er nå den «virkelighe­ ten» som man nettopp har vendt tilbake til? Det er «virkeligheten» i ens sosialt konstruerte verden, den «OK-verden» der metafysiske spørsmål alltid er latter­ lige om de ikke er fanget og kastrert i en «tatt for gitt» religiøs ritualisme. Sannheten er at denne «virkelighe­ ten» er meget usikker. Navn, adresse, yrker og hustruer kan forsvinne. Alle planer ender i intet. Alle hus blir tomme. Og selv om vi lever hele livet uten å måtte møte den pinefulle sannhet om alt vi er, gjør og kan bli, så må vi til slutt vende tilbake til det øyeblikk i mare­ rittet da vi følte oss fratatt alle navn og identiteter. Og dessuten vet vi dette — og det utgjør det inautentiske i vårt jag etter noe å dekke oss under. Samfunnet gir oss navn for å beskytte oss fra intetheten. Det gir oss en verden å leve i, og beskytter oss således fra det kaos som omgir oss på alle kanter. Det utstyrer oss med et språk og med meninger og betydninger som gjør denne verden troverdig. Og det bidrar med et kon­ stant kor av stemmer som støtter våre meninger og stil­ ler vår underliggende tvil. I denne noe forandrede sammenheng vil vi gjenta hva vi tidligere har sagt om «ond tro». Det er riktig at sam­ funnet, sett i lys av das Man, er en konspirasjon som tar sikte på å frambringe inautentisk eksistens. Samfun­ nets murer er Potemkins kulisser som er reist foran ek­ sistensens avgrunn. Deres oppgave er å beskytte oss fra redselen, å skape et meningsfylt kosmos der vårt liv blir forståelig. Men det er også sant at en autentisk eksistens bare kan finne sted innenfor samfunnet. Alle meninger og betydninger blir overført gjennom sosiale prosesser. Man kan ikke være menneskelig, hverken

155

autentisk eller inautentisk, unntatt i samfunnet. Og selv de veier som fører til undrende kontemplasjon av væ­ ren, har en samfunnsmessig plassering, enten de er re­ ligiøse, filosofiske eller estetiske. Akkurat som samfun­ net kan være en flukt fra friheten eller en mulighet til frihet, kan det begrave våre metafysiske spørsmål eller gi oss mulighet til å forfølge dem. Vi kommer igjen til det ubevegelige paradoks som vår sosiale eksistens stil­ ler. Likevel kan det ikke være særlig tvil om at samfun­ net oftere fungerer som et alibi og som Potemkins kulis­ ser enn som en vei til frigjøring. Dersom vi holder fast ved at autentisitet i samfunnet er mulig, så hevder vi ikke derved at de fleste mennesker gjør bruk av denne muligheten. Hvor vi enn er plassert i samfunnet vil et blikk rundt oss kunne overbevise om det motsatte. Med disse betraktningene er vi igjen kommet til kan­ ten av etiske problemstillinger som vi vil utsette til en annen anledning. Vi vil imidlertid understreke at «ek­ stase», slik vi har definert det, har en metafysisk så vel som en sosiologisk betydning. Bare ved å gå utenfor samfunnets rutiner blir det mulig for oss å stå ansikt til ansikt med menneskets betingelser, uten trøstende mys­ tifikasjoner. Dette innebærer ikke at bare et menneske på kanten av samfunnet eller opprøreren kan være au­ tentisk. Det innebærer at frihet forutsetter en viss fri­ gjøring av bevisstheten. Vi kan ikke bli klar over hvilke muligheter til frihet vi har om vi fortsetter å gå ut fra at samfunnets «OK-verden» er den eneste verden som fins. Samfunnet stiller til vår rådighet varme og ganske komfortable huler der vi kan klynge oss sammen med våre likemenn og slå på trommer som overdøver de hy­ lende hyener i mørket utenfor. «Ekstase» er å gå ut av hulene, alene, ansikt til ansikt med natten.

156

Fotnote: Sosiologisk machiavellianisme og moral. (Eller: Hvordan få skrupler og likevel fortsette med lureriet).

Forfatteren har et annet sted brukt en del plass på å drøfte visse etiske implikasjoner i sosiologisk tenkning. Dette ble gjort under særlig henvisning til et kristent menneskesyn. Hensikten med denne boka er imidlertid ikke å prakke på leserne forfatterens religiøse menin­ ger. Det er tilstrekkelig for ett bind å invitere til verds­ lig nedbrytende virksomhet og tankegang, om man ikke skulle føye til en slik fordervelse av de offentlige sann­ heter som en åndelig fordypelse kan føre til. En disku­ sjon av de moralske spørsmål kan heller ikke bli annet enn ganske kort i en bok som denne. Vi har imidlertid berørt viktige etiske spørsmål flere ganger underveis, særlig i forrige kapitel, og leseren har rett til å få i det minste en pekepinn om hvordan disse spørsmålene kan besvares. Det er sagt nok på de foregående sider til at det er berettiget å trekke den konklusjon at det sosiologiske perspektiv ikke nettopp fører til et optimistisk «opp og fram» syn på livet, men snarere til at man ikke lenger blir tilfreds med den tolkning av den sosiale virkelighet som gis i søndagsskolen og samfunnslæretimene. Dette gjelder enten vi fortsetter til det dramatiske syn på samfunnet som vi nettopp har drøftet, eller vi stanser ved den mer dystre, deterministiske modell vi kom fram til tidligere. Fra et offisielt standpunkt sett er det vel snarere verre å se samfunnet som et stort karneval enn å se det som et fengsel. De machiavelliske mulighe-

157

ter som ligger i denne sosiologiske desillusjonisme er åpenbare. Selv om den positivistiske drøm om at kunn­ skap alltid fører til makt er noe utopisk, så er det like­ vel sant at klarsyntbet kan føre til at man får kontroll. Dette er i særlig grad sant om klarsynthet i sosiale sa­ ker, noe Machiavelli kjente til og skrev. Bare den som kjenner spillets regler kan fuske. Hem­ meligheten ved å vinne består i ikke å være oppriktig. Den som spiller alle sine roller oppriktig, i den for­ stand at de er et ureflektert svar på forventninger som ikke blir underkastet nøyere gransking, er ikke i stand til «ekstase» — og av samme grunn kan reglenes og or­ denens voktere være helt trygge på ham. Vi har for­ søkt å vise hvordan sosiologien kan være et forspill til «ekstase», og dermed også en leksjon i å vinne over systemet. Ingen bør være for snar til å si at slike lys­ ter alltid er moralsk klanderverdige. Det er når alt kommer til alt avhengig av ens moralske vurdering av det system det gjelder. Ingen har noe å innvende mot at ofrene for et tyranni forsøker seg med noen tricks bak tyrannens rygg. Det ligger likevel en moralsk fare i det å kjenne reglene for godt. En del av den alminnelige mistro til samfunnsvitenskapene bygger på den korrekte om enn uartikulerte anelse av denne muligheten. I den­ ne betydningen kan enhver sosiolog like gjeme være en potensiell sabotør eller svindler som en hjelper for undertrykkerne. Som vi tidligere har pekt på, deler samfunnsforskeren dette moralske dilemma med sine kolleger i naturviten­ skapene, noe den politiske utnyttelse av kjernefysikken tydelig har vist i de seinere åra. Tanken på politisk kontrollerte vitenskapsmenn som arbeider på begge si­ der av jernteppet er ikke behagelig. Mens fysikerne er travelt opptatt med å legge alt til rette for verdens un­ dergang, kan samfunnsforskerne bli betrodd den min­ dre oppgaven å frambringe verdens samtykke. Likevel vil vel alle være enig i at problemet ikke løses ved å lyse fysikken i moralsk bann. Problemet ligger ikke i viten­ skapens, men i vitenskapsmannens karakter. Det sam­ me gjelder for sosiologen og de krefter han kan mestre,

158

om de enn kan synes usle ved siden av naturvitenska­ pens djevelske arsenal. Machiavellianisme, enten den er politisk eller sosio­ logisk, er en måte å se på som i seg selv er ideologisk nøytral. Den blir først negativ i moralsk forstand når den blir brukt av mennesker uten skrupler eller sam­ vittighet. I sin historie om politisk machiavellianisme har Friedrich Meinecke på en overbevisende måte vist at raison cTétat, i den betydning den store italienske diagnostiker av politikkens vesen brukte uttrykket, kan kombineres med det mest alvorlige moralske engasje­ ment. Sosiologisk machiavellianisme er ikke annerledes. Max Webers liv viser f.eks. hvordan den mest hen­ synsløse sosiologiske forståelse kan kombineres med utrettelige forsøk på å realisere etiske idealer. Dette minsker ikke faren for at makten i en machiavelliansk forståelse av samfunnet kommer i hendene på mennes­ ker med umenneskelige hensikter, eller folk med ingen andre hensikter enn å tjene makthaverne. Anvendelig­ heten av sosiologisk kunnskap i politisk propaganda el­ ler militær planlegging her i landet er nok til å få det til å gå kaldt nedover ryggen. I en totalitær stat ville det være et mareritt. Tanken på en viss anvendelse av sosiologi i moderne industriledelse, public relations og reklame er heller ikke videre oppbyggelig. Det faktum at mange sosiologer ikke kan innse at dette i det hele tatt reiser moralske spørsmål, er tilstrekkelig bevis for at det sosiologiske perspektiv ikke ipso facto fører til noen økt moralsk følsomhet. En fullstendig kynisk forsker vil dessuten ofte være mer nøyaktig i sine un­ dersøkelser enn en kollega som er tynget av skrupler og moralsk dårlig fordøyelse, simpelthen fordi den sist­ nevnte kan vike tilbake fra enkelte ting han oppdager i løpet av sine undersøkelser. Man kan ikke engang trøste seg med at det er de beste samfunnsforskerne (de beste i vitenskapelig henseende) som er mest opptatt av moralske spørsmål. I denne sammenheng er det interessant å legge merke til hvordan selve den sosiologiske forståelse kan bli et redskap for «ond tro». Dette skjer når en slik for-

159

ståelse blir et alibi for ikke å ta ansvar. Vi har allerede berørt denne muligheten i første kapitel, da vi drøftet bildet av sosiologen som en ufølsom, uengasjert betrak­ ter. En sosiolog i sørstatene kan f.eks. starte med en sterk personlig motvilje mot rasediskrimineringen, og han kan forsøke å uttrykke dette ved en eller annen form for sosial eller politisk handling. Men etter en stund blir han så ekspert qua sosiolog på rasemotsetninger. Nå mener han at han virkelig forstår systemet. På dette stadium vil man av og til se at det blir inn­ tatt en annen holdning til de moralske problemene — en kjølig, vitenskapelig kommenterende holdning. Sosio­ logen mener nå at hele hans forhold til problemet består i denne forståelsen, som derfor befrir ham fra forplik­ telsen til å foreta seg noe som involverer ham person­ lig. I slike tilfelle oppstår det et forhold mellom vi­ tenskapelig objektivitet og subjektive moralske følelser som kan beskrives ved en analogi som Søren Kierke­ gaard brukte for å beskrive hegeliansk tenkning — man bygger et strålende palass, et under å skue, men fort­ setter å leve i en rønne ved siden av. Her er det viktig å understreke at det er ikke noe moralsk forkastelig ved vitenskapelig nøytralitet i og for seg, og det er sannsynlig at i enkelte situasjoner kan en moralsk enga­ sjert sosiolog finne at han kan yte sitt mest verdifulle bidrag nettopp i denne rollen. Det moralske spørsmål oppstår først når denne rollen opptar hele plassen til det personlige engasjement i sosiologens eksistens. I et slikt tilfelle kan man snakke om «ond tro» i Sartres be­ tydning. Vi kan innrømme sosiologiens kritikere at det er grunn for ekte moralsk bekymring her. Ikke desto mindre vil vi påstå at det er viktige moralske mulighe­ ter som bygger direkte på en sosiologisk forståelse. Det må straks gjøres klart at vi ikke kan akseptere el­ ler gjenopplive Comtes gamle håp, og således fortsette i den durkheimske tradisjon i fransk sosiologi, som går ut på at den sosiologiske vitenskap vil være i stand til a frambringe en objektiv moral (det som franskmen­ nene ville kalle en science des moeurs), som man der-

160

etter kan bygge en slags verdslig katekisme på. Den slags håp, som har fått en viss grobunn i Amerika, må nødvendigvis briste, fordi de ikke tar hensyn til den fundamentale forskjellen mellom vitenskapelige og mo­ ralske vurderinger. Vitenskapelige metoder er like lite i stand til å avgjøre hva som er godt og ondt, som de er i stand til å finne friheten. Om man venter slike resul­ tater fra vitenskapen misforstår man hva som er dens egentlige innhold. Skuffelsen ved å oppdage dette gjør det vanskeligere å finne de verdifulle bidrag den like­ vel kan gi. Vi vil i stedet holde fast ved at sosiologien kan hjelpe den enkelte til å få en mer human forståelse av den sosiale virkelighet. Dette blir sagt med atskillig om­ tanke og forsiktighet, fordi det allerede er innrømmet at det ikke følger som en nødvendighet. Dersom man imidlertid kan akseptere drøftelsen av det sosiologiske perspektiv i de foregående kapitler, blir denne human­ iseringen i hvert fall en intellektuell mulighet. På grunn av paradokset mellom samfunnets overveldende styrke og dets usikkerhet dukker den sosiologiske forståelse °PP på ny og på ny. Vi gjentar at samfunnet define­ rer mennesket, og mennesket definerer samfunnet. Det­ te paradokset berører det vesentlige ved menneskets til­ stand. Det ville være meget forbausende om dette per­ spektivet ikke hadde noen moralsk betydning, noe som bare kunne være tilfelle dersom moral ble oppfattet som et område helt adskilt fra den empiriske verden vi le­ ver i. Det vi her kaller humanisering kan illustreres ved tre eksempler som virkelig har en viss aktuell betyd­ ning — spørsmålene om rase, homoseksualitet og døds­ straff. I hvert av disse tilfelle kan man se hvordan en sosiologisk forståelse kan gi et bidrag til klargjøring av problemene, på et mer overfladisk stadium. Sosiolo­ gien har faktisk gitt viktige bidrag på dette stadium i hvert av disse tre spørsmålene. Sosiologene har gjort en stor innsats for å avsløre mytologien omkring rasebegrepet, ved å vise hvilken funksjon denne mytologien har for å støtte den ene rasens utbytting av den andre, 11 — Inv. til sosiologi

161

ved å påvise hvordan rasesystemet i Amerika virker og derved gi noen ideer om hvordan det kan forandres. I tilfellet med homoseksualitet har sosiologene stort sett overlatt selve fortolkningen av fenomenet til psykiaterne og psykologene, men de har samlet data som viser dets utbredelse og sosiale organisasjonsformer, og derved har de avslørt den moralistiske definisjonen av homosek­ suelle som en gjeng degenererte personer, og satt spørsmålstegn ved de lovregler som gjelder dem. I til­ fellet dødsstraff har sosiologene vist at den ikke har den avskrekkende virkning som er hensikten, og at av­ skaffelse av dødsstraffen ikke fører til de forferdelige konsekvenser som dens tilhengere påstår. Det kan ikke være tvil om at disse bidragene har hatt meget stor betydning for en intelligent tilnærming til disse problemene. De ville i og for seg være til­ strekkelige til å begrunne sosiologens påstand om at hans virksomhet har moralsk verdi. Vi kan imidlertid hevde at i alle de tre nevnte spørsmål har sosiologien et mer dyptgripende bidrag å gi, et bidrag som har nær sammenheng med det vi har kalt humanisering og som direkte bygger på den paradoksale forståelse av den sosiale virkelighet som vi nettopp har drøftet. Sosiologien viser at mennesket er det samfunnet har gjort det til, og at det svakt, nølende, av og til liden­ skapelig forsøker å være noe annet, noe det selv har valgt. Sosiologien avdekker den uendelige usikkerheten ved alle sosialt tildelte identiteter. Derfor vil det sosio­ logiske perspektiv slik vi forstår det, alltid være i kamp med meninger som gjør menneskene identiske med de­ res sosiale identiteter. For å si det på en annen måte, så skulle sosiologen være alt for kjent med maskineriet bak scenen til å la seg lure av det som foregår på sce­ nen. Han kjenner til hvordan skuespillerne har fått på seg sine forskjellige kostymer, og dette skulle gjøre det vanskelig for ham å gi maskeraden noen slags ontolo­ gisk status. Sosiologen burde derfor ha vanskelig for å godta et sett kategorier som setter navn på folk — «negrer», «hvite», eller for den saks skyld «jøder», «kristne», «amerikanere», «vesterlendinger». På en el-

162

ler annen måte, og med større og mindre grad av ond­ skapsfullhet, blir alle slike benevnelser til «ond tro»; nemlig så snart de blir belastet med en ontologisk be­ tydning. Sosiologien lar oss forstå at en «neger» er en person som blir betegnet slik av samfunnet, at denne be­ tegnelsen setter i gang visse former for press, som vil ha en tendens til å forme ham etter et bestemt bilde, men også at dette presset er vilkårlig, ufullstendig, og mest viktig: at det kan forhindres. Å behandle et menneske utelukkende qua «neger» er en handling i «ond tro», uansett om den begås av en rasefanatiker eller en liberaler. Det er verd å under­ streke at de liberale faktisk kan være like fanget i slike fiksjoner som deres politiske motstandere; de bare gir fiksjonene en forskjellig moralsk verdi. De som får til­ delt slike negative identiteter har for den saks skyld en tendens til å akseptere de kategorier som deres under­ trykkere har konstruert, med den enkle forandring at de erstatter fortegnet minus med et pluss. Jødiske reak­ sjoner på anti-semittisme gir klassiske illustrasjoner av denne prosessen, der jødenes definisjoner av sin egen identitet bare snur opp ned på de anti-semittiske kate­ gorier, uten å stille spørsmål ved disse kategorienes be­ rettigelse. For å vende tilbake til eksemplet med nege­ ren, så tar denne prosessen her karakter av en «rasestolthet» i stedet for den tidligere skamfølelsen, og på denne måten oppstår det en svart rasisme som bare er et speilbilde av den hvite prototypen. En sosiologisk forståelse vil derimot gjøre det klart at selve rasebegrepet ikke er annet enn en fiksjon fra begynnelsen av, og kanskje være en hjelp til å finne ut at det virkelige pro­ blemet består i å være menneske. Med dette vil vi ikke benekte at «rasestolthet» kan være nyttig for å bygge opp motstand mot undertrykkelsen, og at den i likhet med andre myter kan ha en viss politisk gyldighet. Men den bygger likevel på «ond tro», og det hevner seg når de som endelig har oppnådd «rasestolthet» oppda­ ger at nyvinningen tross alt var temmelig verdiløs. Sosiologien fører altså til en eksistensiell holdning som knapt er forenlig med rasefordommer. Dette betyr

163

dessverre ikke at den utelukker slike fordommer. Men en sosiolog som beholder slike fordommer gjør det med en dobbelt porsjon «ond tro» — først den «onde tro» som er en del av enhver rasistisk holdning, og dernest sin egen spesielle «onde tro» som tjener til å skille hans sosiologiske forståelse fra resten av hans liv i samfunnet. Den sosiolog som ikke skiller sitt intel­ lekt fra sitt liv, og som forstår hvor tilfeldig de sosiale kategorier er sammensatt, vil strebe mot moralske og politiske posisjoner som ikke er fiksert for evig og alltid til ett sett av kategorier. Han vil med andre ord ta alle sosiale identiteter med en klype salt, medregnet sin egen identitet. Det samme resonnement kan brukes på homoseksua­ litet. Den moderne vestlige holdning til homoseksuali­ tet, med dens avleiringer i moralen og loven, er basert på en antagelse om at de seksuelle roller er naturgitte, at ett seksuelt adferdsmønster er normalt, sunt og øn­ skelig, mens et annet er unormalt, sykt og avskyelig. Nok en gang vil en sosiologisk forståelse sette spørs­ målstegn ved denne antagelsen. De seksuelle roller blir til med den samme alminnelige tilfeldighet som kjenne­ tegner hele det sosiale mønster. Sammenligninger mel­ lom flere kulturer gir oss et overbevisende bilde av den nesten uendelige variasjonsrikdom på dette området. Det som er normalt og modent i en kultur, er sykt og tilbakestående i en annen. Denne relativisme i forståel­ sen av kjønnsroller befrir selvsagt ikke den enkelte fra å finne sin egen moralsk forsvarlige vei. Det ville være et annet eksempel på «ond tro», om den objektive relativisme ble en unnskyldning for ikke å ta stand­ punkt i slike spørsmål som angår hele ens liv. Det er f.eks. fullt mulig å være klar over det relative og tilfel­ dige i de måter hvorpå folk organiserer sitt seksualliv, og likevel leve i et trofast og monogamt ekteskap. En slik opptreden har imidlertid ikke behov for noen slags ontologisk understøttelse. Den betyr at man våger å velge og handle, og nekter å legge valget over på na­ turen eller nødvendigheten. Forfølgelsen av homoseksuelle er en funksjon av

164

den samme slags «onde tro» som rasefordommer eller diskriminering. I begge tilfelle blir ens egen vaklende identitet styrket ved bildet av den foraktelige gruppe. Man legitimerer seg selv ved å hate den figuren man har satt opp som ens egen motsetning, noe Sartre har vist i sin beskrivelse av anti-semitten. Den hvite forak­ ter negeren, og dermed bekrefter han sin egen identitet som en som har rett til a vise forakt. Pa samme maten blir man bestyrket i troen på sin egen tvilsomme virili­ tet ved å spytte på den homoseksuelle. Om den mo­ derne psykologi har vist noe, sa er det den kunstige karakter ved 1’homme sexuel moyens virilitet, denne selvsamme erotiske Babbitt som liker a spille Torquemadas rolle i forfølgelsen av seksuelt kjetten. °Man trenger ikke store psykologiske kunnskaper for a fa øye på den iskalde panikk som lurer bak slike typers barske mandighet. Den «onde tro» bak forfølgelsen av homo­ seksuelle har de samme røtter som all «ond tro» flukten fra ens egen frihet, medregnet den skremmende frihet (i hvert fall skremmende for forfølgeren) til å be­ gjære en mann i stedet for en kvinne. Det ville igjen være naivt å hevde at sosiologer ikke er i stand til en slik inautentisitet. Vi vil imidlertid påstå, at et. sosiolo­ gisk perspektiv på disse fenomenene samtidig vil relati­ visere og humanisere dem. Det vil bringe inn skepsis til det begrepsapparat som samfunnet bruker for å sende noen ut i mørket og noen til lys (medregnet den moderne modifisering av apparatet som identifiserer mørket med «sykdom»). Det vil føre til forståelsen av at alle mennesker kjemper mot overmakten for a skaffe seg en stadig truet, og derfor desto mer verdifull, iden­ titet i løpet av det korte tidsrom de har fatt seg tildelt. Dødsstraffen kan tjene som eksempel pa kombina­ sjonen av «ond tro» og umenneskelighet, for hvert ledd i denne opprørende prosessen, slik den fortsatt blir praktisert i vårt land, er en handling i «ond tro», der de sosialt bestemte roller blir brukt som alibi for per­ sonlig feighet og grusomhet. Anklageren påstår at han undertrykker sin sympati for a utføre sin tunge plikt, akkurat som jurymedlemmene og dommeren. I det

165

dramaet som foregår i en sak som kan ende med døds­ straff, utfører alle de som forbereder tiltaltes even­ tuelle henrettelse en bedragersk handling — og bedra­ geriet består i at de ikke handler som individer, men qua den rolle de har fått seg tildelt i rettsvesenet. Det samme bedrageriet blir videreført i dramaets sluttscene, selve henrettelsen, der de som gir ordre om drapet, de som overvåker det og de som fysisk utfører det blir be­ skyttet mot personlig ansvar ved hjelp av en fiksjon om at det ikke er dem som er innblandet i disse handlin­ gene, men anonyme vesener som representerer «loven», «staten» eller «folkeviljen». Så sterk appell har disse fiksjonene at folk til og med føler sympati for de stak­ kars fangevoktere og fengselsadministratorer som «må» gjøre slike ting som en del av sin plikt. Slike mennes­ kers unnskyldning om at de «ikke hadde noe valg», er den fundamentale løgnen som all «ond tro» hviler på. De offisielle morderne i nazistenes skrekkvelde brukte den samme unnskyldning, og den er bare kvantitativt forskjellig. En dommer som påstår at det er nødvendig å henrette en mann, er en løgner, akkurat som fengsels­ betjenten som foretar henrettelsen og embetsmannen som nekter å utsette den. Sannheten er at en dommer kan ta avskjed, betjenten kan nekte å adlyde ordre, og embetsmannen kan stå på sin humanisme på tvers av loven. Den «onde tros» marerittaktige karakter i til fei let dødsstraff ligger ikke så mye i graden av bedra­ geri (den kan være like stor på andre områder) som i den funksjon bedrageriet her fyller — nemlig å drepe et menneske med omhyggelig bestialitet, og på en slik måte at ingen skal føle seg ansvarlig. Den overbevisning mange mennesker i våre dager har om at dødsstraff er en opprørende umenneskelighet som ligger utenfor grensene av det man kan aksep­ tere, har sitt utspring i et menneskesyn som selvsagt ikke faller sammen med et sosiologisk perspektiv. Det bygger på et grunnleggende skille mellom hva som er menneskelig og hva som er «anti-menneskelig», for å bruke et uttrykk fra Martin Buber i hans veltalende an­ grep på dødsdommen over Adolf Eichmann. Det er

166

det samme moralske valg som under visse omstendighe­ ter kan tillate at man dreper motvillig — av nødvendig­ het, men aldri at man utfører tortur. Det er kort sagt å sette likhetstegn mellom dødsstraff og tortur. Vi skal ikke her drøfte hvordan et slikt menneskesyn blir til. Det kan selvsagt ikke tilskrives sosiologien. Vi kan imidlertid hevde at denne har en mer beskjeden, men likevel viktig oppgave. Sosiologisk forståelse kan ikke lære noen medfølelse, men den kan kaste lys over de mystifikasjoner som dekker over mangel på denne fø­ lelsen. Sosiologen forstår at alle sosiale strukturer er konvensjoner, gjennomboret av falskhet. Han vil gå med på at noen av disse konvensjonene er nyttige, og ikke være særlig tilbøyelig til å endre dem. Men han burde ha noe å si når konvensjonene blir til mordredskaper. Det er kanskje sagt nok til å vise at om det er noe slikt som en sosiologisk antropologi, så kan det også være noe som heter sosiologisk humanisme. Sosiologien alene kan ikke føre til humanisme, akkurat som den ikke alene kan frambringe en tilstrekkelig antropologi (forrige kapitel burde ha klargjort dette). Men sosiolo­ gisk forståelse kan være en viktig del av en spesielt mo­ derne form for medfølelse, som kan danne grunnlaget for en ekte humanisme. Den humanismen som sosiolo­ gien kan bidra til, er ikke en humanisme som marsje­ rer på gatene med faner og flagg, men som er mistenk­ som overfor altfor stor entusiasme og sikkerhet. Den er urolig, usikker, nølende; klar over sin vanskelighe­ ter og forsiktig med moralske utsagn. Men det betyr ikke at den ikke kan vise et lidenskapelig engasjement når dens fundamentale innsikt i menneskelig eksistens blir berørt. De tre spørsmål som vi har nevnt ovenfor kan være gode veivisere i tilfelle der dette skjer. Den­ ne humanismen blir til protest, motstand og opprør når noen mennesker blir dømt til uverdighet på grunn av rase eller seksuelle tilbøyeligheter, og andre blir dømt til døden. Det er selvsagt også andre tilfelle der en slik medfølelse kan bli grunnlaget for revolusjon mot umenneskelige systemer som holdes oppe ved hjelp av

167

mytedannelser. I de fleste andre tilfelle, hvor den men­ neskelige verdighet er mindre alvorlig berørt, har imid­ lertid den sosiologiske humanisme som vi antyder en tendens til å innta en mer ironisk holdning. Det kan være passende å avslutte med noen betraktninger om det. Sosiologisk forståelse fører til at man blir nokså desillusjonert. Et desillusjonert menneske er lite verd både for konservative og revolusjonære bevegelser; for de konservative fordi det ikke lenger er i stand til å tro på status ^wo-ideologien, for de revolusjonære fordi det alltid vil være skeptisk til de utopiske drømmer som er åndelig næring for slike bevegelser. Men denne ubrukeligheten i kadrene for såvel nåværende som framtidige regimer, behøver ikke føre det desillusjon­ erte menneske til en utenforstående, kynisk holdning. Det kan gjøre det — det er ganske sikkert. Og vi fin­ ner nettopp en slik holdning blant en del yngre sosiolo­ ger i USA, folk som blir drevet til å stille radikale diag­ noser for samfunnet, uten å være i stand til å engasjere seg politisk. Dette gjør dem hjemløse alle andre steder enn i deres egen masochistiske dyrkelse av selve av­ sløringen, mens de forsikrer hverandre om at det kan overhodet ikke bli verre. Vi vil påstå at denne kynismen i seg selv er naiv, og oftest skriver seg mer fra mangel på historisk perspektiv enn noe annet. Sosial kynisme er ikke den eneste mulighet ved siden av godtroende konformisme til dagens samfunn, og like godtroende tiltro til at det skal bli bedre i framtida. Vi tror en annen holdning vil være det mest sann­ synlige resultat av en sosiologisk forståelse, en hold­ ning som kombinerer medfølelse, begrenset engasjement og en følelse av det komiske i menneskenes sosiale karneval. Dette vil lede til en holdning vis-cl-vis sam­ funnet som bygger på at man ser det som en komedie, der menneskene beveger seg opp og ned i sine fjollete kostymer, skifter titler og hatter og denger hverandre med stokker som de enten har eller klarer å innbille sine med-aktører at de har. Et slikt komisk perspektiv overser ikke det faktum at slag fra ikke-eksisterende

168

stokker kan få blodet til å flyte, men likevel behøver det ikke falle i den felle å ta feil av Potemkins kulisser og Herrens stad. Dersom man ser samfunnet som en komedie, vil man ikke nøle med å gjøre narr, om det kan lindre litt smerte her og gjøre livet litt lysere der. Man nekter å ta spillets regler alvorlig, unntatt når disse reglene beskytter mennesker og skaper menneske­ lige verdier. Sosiologisk machiavellianisme er således det motsatte av kynisk opportunisme. Det er en måte å virkeliggjøre friheten i sosial handling.

8.

Sosiologi som humanistisk disiplin.

Sosiologien har helt fra begynnelsen av regnet seg for vitenskap. Foran i boka drøftet vi noen av de metodolo­ giske konsekvenser en slik oppfatning måtte få. I disse sluttbemerkningene er vi ikke opptatt av metodologi, men av de rent menneskelige følger det har at det fin­ nes et slikt akademisk fag som sosiologi. I de fore­ gående kapitler har vi forsøkt å skildre hvordan det sosiologiske perspektiv kan kaste lys over menneskets sosiale tilværelse. I den siste fotnoten stilte vi ganske kort spørsmålet om en del av de etiske implikasjonene ved et slikt perspektiv. Vi avslutter nå med å kaste nok et blikk på sosiologien som ett fag blant flere, i det hjørnet av det sosiale karneval som kalles lærdom. En viktig ting som sosiologene kan lære av sine kol­ leger naturvitenskapsmennene, er en viss uhøytidelig holdning til sitt eget fag. Naturvitenskapen er med al­ deren kommet til et stadium der forskerne er i stand til å se at deres egne, høyt utviklede metoder tross alt er relative og har et begrenset anvendelsesområde. Samfunnsforskerne har fremdeles en tendens til å se nokså humørløst på sin vitenskap; de trekker fram ut­ trykk som «empirisk», «data», «gyldighet» og til og med «fakta» som en voodoo-trollmann bruker sine kjæreste amuletter. Etter hvert som samfunnsvitenskapene vok­ ser fra sitt entusiastiske pubertetsstadium til en mildere modenhet, kan man vente en lignende avstand i forhold til spillet, ja man kan allerede finne tegn på dette. Man ser da sosiologien som et spill blant mange andre, som viktig, men neppe det siste ord om menneskelivet; og da får man ikke bare råd til å tolerere, men også å vise interesse for andres kunnskaps-underholdning.

170

En slik modning av selvforståelsen har i seg selv en menneskelig betydning. Man kan til og med hevde at en ironisk skepsis overfor egne resultater i en intellek­ tuell disiplin, er et kjennetegn på disiplinens humanis­ tiske karakter. Dette er særlig viktig i samfunnsviten­ skapene, fordi de behandler de merkelig latterlige feno­ mener som utgjør samfunnets «menneskelige komedie». Det kan faktisk hevdes at den samfunnsforskeren som ikke ser denne komiske dimensjonen i den sosiale virke­ lighet, går glipp av vesentlige trekk ved den. Man kan ikke begripe den politiske verden dersom man ikke oppfatter den som et spill om tillit, eller lagdelingssystemet om man ikke ser dets likhet med et kostyme­ ball. Man kan ikke få noen sosiologisk forståelse av religiøse institusjoner dersom man ikke husker hvordan man som liten skremte sine lekekamerater ved å si «bø». Man kan ikke forstå noe av det erotiske om man ikke ser dets grunnleggende karakter av opera bouffe (noe som spesielt bør understrekes overfor alvorlige unge sosiologer som gir kurs i «kurtise, ekteskap og fami­ lie», med et dystert alvor som neppe passer til studiet av et område der alt skriver seg fra den del av men­ neskekroppen som det er vanskeligst å ta alvorlig). Og ingen sosiolog kan forstå rettsvesenet om han ikke hus­ ker jussen hos en viss dronning i Alice i eventyrland. Det er vel unødvednig å si at det ikke er hensikten a sverte alvorlig samfunnsforskning med disse bemerknin­ gene, men bare å antyde at denne forskning vil styrkes ved den slags forståelse som man bare får når man ler. Sosiologien har særlig god grunn til ikke å låse seg fast i en humørløs vitenskapelig holdning som er døv og blind for narrestrekene på den sosiale scene. Om den gjør det, kan det komme til å oppdage at den har utviklet en vanntett metodologi, men mistet av syne den fenomenenes verden som den opprinnelig foresatte seg å utforske — en skjebne like trist som magikerens; han som endelig hadde funnet trylleformularet som slapp ånden ut av flaska, men oppdaget at han hadde glemt hva det egentlig var han ville be denne ånden gjøre. Om han skyr scientismen, vil imidlertid sosiologen kun­

171

ne oppdage menneskelige verdier som bør være en del av den vitenskapelige framgangsmåte både i samfunns­ vitenskapene og naturvitenskapene.. Slike verdier er yd­ mykhet overfor den veldige variasjonsrikdommen i den verden man forsker, en selvutslettende holdning i letin­ gen etter forståelse, redelighet og presisjon i meto­ dene, respekt for resultater som er framkommet på skik­ kelig vis, tålmodighet og vilje til å la seg overbevise om at man har tatt feil, og sist men ikke minst, samar­ beid med andre som deler disse verdier. Den vitenskapelige framgangsmåte som sosiologene bruker, forutsetter visse verdier som er spesielle for det­ te faget. En slik verdi er den nitide oppmerksomhet som blir ofret på ting som andre forskere ville finne dag­ ligdagse og uverdig den ære å bli gjenstand for viten­ skapelig undersøkelse — noe man nesten kan kalle et demokratisk trekk ved det sosiologiske interesseområde. Alt som menneskene er eller gjør, uansett hvor daglig­ dags det måtte være, kan bli viktig for en sosiologisk undersøkelse. Et annet særdrag ved denne vitenskapen ligger i at sosiologen er nødt til å lytte til andre uten å legge fram sin egen mening. Kunsten å lytte, stille og med full oppmerksomhet, er noe enhver sosiolog må til­ egne seg om han skal drive empirisk forskning. Selv om man ikke skal overdrive betydningen av noe som ofte bare er en undersøkelsesteknikk, så er det i hvert fall en mulighet for at dette kan få en viss verdi, særlig i en så nervøs og snakkesalig tid som vår, der nesten ingen har tid til å konsentrere seg om å lytte til andre. Ende­ lig ligger det en menneskelig verdi i sosiologens ansvar og plikt til å vurdere sine funn i forhold til sine egne fordommer, sympatier og antipatier, håp og frykt, så godt som han psykologisk er i stand til det. Dette an­ svaret har han selvsagt felles med alle vitenskapsmenn. Men det byr på større vanskeligheter i et fag som i så stor grad berører menneskelige følelser. Det er så at dette målet ikke alltid nås, men selve forsøket på å nå det, har en moralsk verdi som man ikke bare skal blåse av. Dette blir særlig tiltalende når man sammenligner sosiologens lyttende holdning til verden, uten at han

172

straks skal gi til kjenne sine egne oppfatninger av godt og ondt, med framgangsmåten i de normative fag som teologi og juss, der man møter et konstant krav om a presse virkeligheten inn i den trange rammen av egne verdidommer. Sammenlignet med dem synes sosiologien å være den rettmessige viderefører av Descartes krav om «klar og tydelig iakttagelse». I tillegg til disse menneskelige verdier som ligger i selve den sosiologiske virksomhet, så har faget andre trekk som gir det en plass i nærheten av de humanis­ tiske fag, om ikke blant dem. I de foregående kapitler har vi omhyggelig forsøkt å forklare disse trekk, som kan oppsummeres med å si at sosiologien nar alt kom­ mer til alt er opptatt av nettopp det som er emnet for de humanistiske fag — nemlig betingelsene for mennes­ ket i verden. Nettopp fordi det sosiale er en så viktig dimensjon i et menneskes tilværelse, så behandler sosio­ logien det grunnleggende spørsmål om hva det vil si a være menneske, og hva det vil si a være menneske i en bestemt situasjon. Dette kan ofte bli takelagt av vi­ tenskapens forskjellige effekter og av det blodfattige vokabular som sosiologien har utviklet for å legitimere sin vitenskapelige status. Men sosiologiens data er hentet så nær selve margen i menneskelivet at spørsmålet dukker opp igjen og igjen, i hvert fall hos de sosiologer som er følsomme overfor den rent menneskelige betyd­ ning av det de driver med. En slik følsomhet er ikke bare en likegyldig egenskap som han kan ha i tillegg til de rent faglige kvalifikasjoner (slik som godt gehør el­ ler særlige evner i matlagning) — den har som vi har hevdet en direkte betydning for selve den sosiologiske betraktningsmåte. En slik forståelse av sosiologiens humanistiske plass forutsetter åpenhet og fordomsfrihet. Det bør straks innrømmes at en slik holdning kan komme pa bekost­ ning av streng, lukket logikk i oppbyggingen av et sosi­ ologisk system. Vår egen drøftelse er en avslørende illustrasjon av denne svakheten. Tankegangen i kapit­ lene 4 og 5 i denne boka kan plasseres logisk i et teore­ tisk sosiologistisk system (dvs. et system som tolker

173

all menneskelig virkelighet konsekvent og utelukkende i sosiologiske termer, og som ikke anerkjenner andre årsaksfaktorer enn de som hører til systemet, og ikke tillater noen som helst smutthull i sine årsakskjeder). Slike systemer er nette, ja til og med estetisk behage­ lige. De er lukkede og logisk en-dimensjonale. At den slags byggverk er tiltrekkende for mennesker med ordenstrang vises ved den popularitet som de forskjellige former for positivisme har nytt siden retningens fød­ sel. Marxismens og freudianismens appell har lignende røtter. Å utføre en sosiologisk drøftelse, og så skifte retning rett foran den tilsynelatende tvingende sosiologistiske konklusjon kan synes inkonsekvent og løsaktig, noe leseren kanskje mente da vi begynte å følge våre egne spor bakover i kapitel 6. Det kan vi gjeme inn­ rømme — men vi vil legge til at inkonsekvensen ikke skyldes forfatterens feilaktige tenkning, men selve li­ vets paradoksale mangesidighet, det samme liv som sosiologen skal beskrive. En slik åpenhet overfor men­ neskelivets veldige rikdommer gjør det umulig å hevde sosiologismens blytunge konsekvens, og tvinger sosiolo­ gen til å tillate «huller» i veggene på sitt teoretiske skjema, åpninger der man kan få øye på andre hori­ sonter. Denne åpenheten mot sosiologiens humanistiske side forutsetter dessuten en stadig kommunisering med de andre vitenskapene som er opptatt av å utforske men­ neskets tilstand. De viktigste er historie og filosofi. En­ sidigheten og forenklingen i en del sosiologiske arbei­ der, særlig her i USA, kunne lett vært unngått med litt kjennskap til disse områder. Selv om de fleste sosiolo­ ger, enten av temperament eller på grunn av faglig spesialisering, stort sett er opptatt av samtiden, så er det å overse den historiske dimensjon en synd, ikke bare mot det klassiske vestlige sivilisasjons-ideal, men mot selve den sosiologiske tenkning. En humanistisk for­ ståelse av sosiologi fører til et nesten symbiotisk forhold til historien, om ikke til en oppfatning av sosiologien som et historisk fag (en oppfatning som fortsatt er fremmed for de fleste amerikanske sosiologer, men

174

ganske vanlig i Europa). Større kjennskap til filosofi ville ikke bare være en hjelp mot enkelte sosiologers metodologiske naivitet, det ville også kunne føre til en mer adekvat forståelse av selve de fenomener som sosi­ ologen vil undersøke. Dette bør ikke tolkes som en nedvurdering av statistiske metoder og annet utstyr som sosiologien har hentet fra ikke-hum anis tiske kilder. Men disse teknikker kan brukes på en mer raffinert og (om det er tillatt å si det) mer sivilisert måte på bakgrunn av en humanistisk bevissthet. Begrepet humanisme har siden renessansen vært sterkt bundet til begrepet intellektuell frihet. Det som er sagt på de foregående sider er nok til å berettige et krav fra sosiologien på en plass i denne tradisjonen. Til slutt må vi imidlertid stille spørsmålet om hvordan den sosiologiske virksomhet her i landet (som nå selv utgjør en sosial institusjon og en faglig underkultur) kan utføre denne humanistiske oppgave. Spørsmålet er ikke nytt, og det er blitt stilt meget skarpt av sosiologer som Florian Znaniecki, Robert Lynd, Edward Shils og andre. Men det er så viktig at vi må ta det opp før vi kan ayslutte denne drøftelsen. En alkymist som blir sperret inne av en røverhøvding for å lage gull i en fart, har små sjanser til å få sin arbeidsgiver interessert i opphøyede filosofiske proble­ mer. Sosiologer som er ansatt av forskjellige regjerings­ kontorer og industrier vil ofte stå i samme stilling. Det er ikke lett å innføre en humanistisk dimensjon i en forskning som skal finne ut hvordan man best kan sette sammen mannskapet på et bombefly, eller hvordan man skal få trege husmødre i en selvbetjeningsbutikk til å ta ett bakepulver framfor et annet, eller gi rad til personal­ sjefer om hvordan man best kan undergrave fag­ foreningens innflytelse i en fabrikk. Selv om sosiologer i denslags samfunnsgagnlig virksomhet kan overbevise seg selv om at det ikke er noe moralsk tvilsomt ved en slik anvendelse av deres kunnskaper, så ville det være litt av en ideologisk tour de force å betegne det som humanistisk aktivitet. På den andre siden skal man ikke være for snar til å avvise at det kan komme humanist­

175

iske resultater av å benytte samfunnsvitenskap i regje­ ringens eller industriens tjeneste. Sosiologenes plass i forskjellige programmer for helsevesen, velferdsplanlegging, bysanering, eller i regjeringskontorer som ar­ beider med avskaffelse av raseskillet, bør forhindre oss fra å slutte altfor raskt at offentlig ansettelse må bli et sjelløst fangenskap i politisk pragmatisme for en sosiolog. Selv i industrien kan det hevdes at den mest intelligente og framsynte nytenkning i ledelsen (spesielt innenfor personalledelsen), har hatt stor nytte av sosio­ logiske bidrag. Om man kan se sosiologen som en machiavelliansk figur, så kan hans talenter tas i bruk både til nedverdi­ gende og frigjørende virksomhet. Om vi kan tillate oss et noe fargerikt bilde, så kan man se på sosiologen som en condottiere for sosial innsikt. Noen condottieri kjemper for undertrykkerne, andre for frigjørerne. Om man ser seg omkring både innenfor og utenfor Amerikas grenser, så vil man finne nok grunner til å tro at det er plass for den sistnevnte typen condottieri i dagens ver­ den. Upartiskheten ved den sosiologiske machiavellian­ isme er et ikke uveesentlig bidrag i situasjoner der men­ nesker er splittet i stridende fanatismer som har ett vik­ tig trekk felles — deres ideologiske forvirring om sam­ funnets natur. Det å være motivert av menneskelige behov heller enn av politiske programmer, å velge hvor man vil engasjere seg og økonomisere med sine evner heller enn å ofre seg for en totalitær tro; å være samvit­ tighetsfull og skeptisk på samme tid; å forsøke å forstå uten fordommer — alt dette er eksistensielle muligheter for den sosiologiske virksomhet, som knapt kan over­ vurderes i mange situasjoner i vår tid. På denne må­ ten kan sosiologien bidra til å høyne det politiske nivå, ikke fordi den har en ny ideologi å tilby, men nettopp fordi den ikke har det. Sosiologien kan særlig være til hjelp for dem som er blitt desillusjonert av den mest glødende politiske rettroenhet i vår tid, ved å peke på muligheter for politisk engasjement som ikke krever at man ofrer sin sjel og humoristiske sans. Det er imidlertid fortsatt slik at de fleste sosiologer i

176

USA er ansatt i akademiske institusjoner. Dette vil sannsynligvis fortsette i overskuelig framtid. Alle be­ traktninger om sosiologiens humanistiske muligheter må derfor ta opp den akademiske sammenheng der storpar­ ten av den amerikanske sosiologi befinner seg. Påstan­ den fra enkelte akademikere om at bare de sosiologer som hever gasje i politiske og økonomiske organisasjoner får les mains sales er urimelig, og dessuten en ideologi som tjener til å legitimere akademikerens egen stilling. Økonomien for vitenskapelig forskning er i dag slik at selv den akademiske verden er gjermomsyret av disse utenforstående organisasjonenes pragmatiske interesser. Selv om det er mange sosiologer som ikke spiser av re­ gjeringens og næringslivets overflødighetshorn (for det meste til deres egen store ergrelse), så sørger det som universitetsadministratorer kaller «frie fonds» (noe uhøvisk benevnt som «sigarkasse-metoden») for at selv de mest selsomme professorale interesser kan hente næ­ ring fra de krummer som faller fra nevnte overflødig­ hetshorn. Om vi ser nærmere på den egentlige akademiske forskning, så ser vi imidlertid at det er liten grunn for universitetsansatte sosiologer å sette nesa i været. Sta­ tusjaget og albuebruken ved universitetet kan være har­ dere enn i næringslivet, selv om den kamufleres av kollegial høflighet og pedagogisk idealisme. Når man i ti år har strevd for å komme vekk fra et tredjerangs junior-college og til et av de kjente universiteter, eller forsøkt å beholde et midlertidig professorat like lenge ved et av de sistnevnte, så vil sosiologiens humanis­ tiske innhold være like tynnslitt som under næringsli­ vets beskyttelse. Man vil skrive de ting som har mulig­ het for å bli publisert på de rette steder, man vil for­ søke å treffe de mennesker som befinner seg i nærhe­ ten av kildene til akademisk framgang, man vil forsøke å fylle hullene i sine vita med samme flid . som en juniorsjef på vei oppover, og man vil mislike sine kolle­ ger og studenter med en medfanges intensitet. Sa mye for akademiske pretensjoner. Det står likevel fast at sosiologien har en humanis12 — Inv. til sosiologi

177

tisk karakter, og at dette vil måtte vise seg i det aka­ demiske miljø, om så bare av rent statistiske grunner. Vi vil hevde at trass i de lite smigrende betraktninger vi nettopp kom med, så er dette en realistisk mulighet. Universitetet lar seg forføre av verdens mektige like lett som kirken. Men akkurat som kirkens menn, utvikler universitetsfolk et skyldkompleks etter at forførelsen har funnet sted. Den gamle vestlige tradisjon at univer­ sitet skal være et sted for frihet og sannhet, en tradi­ sjon forsvart både med blod og blekk, har en tendens til å hevde seg på nytt i en urolig samvittighet. Innen­ for denne hardnakkete akademiske tradisjonen kan sosiologiens humanistiske impulser få livsrom i vår situa­ sjon. Det er innlysende at man står overfor forskjellige problemer ved en læreanstalt der man utdanner en ny generasjon sosiologer på et høyt faglig nivå, og der man bare gir innføringskurs i sosiologi. I det første til­ felle er problemet relativt enkelt. Forfatteren mener na­ turligvis at det sosiologi-begrepet som er utviklet her burde ha sin plass i «formingen» av framtidens sosiolo­ ger. Konsekvensene for denne utdannelsen av det vi har sagt om sosiologiens humanistiske dimensjon er åpen­ bare. Det er ikke plass til å utvikle dem videre her. Det får klare seg å si at den veien vi vil peke på, er human­ istisk kunnskap på bekostning av rent teknologisk profesjonalisme. Det er klart at ens sosiologibegrep vil være avgjørende for hvordan man mener at sosiologer skal utdannes. Men uansett hvilket sosiologibegrep man har, så vil det bare være relevant for et begrenset an­ tall studenter. Alle kan gudskjelov ikke bli sosiologer. Om man aksepterer våre teorier, vil den som blir det, måtte betale skuffelsens pris og finne sin egen vei i en verden som lever på myter. Vi har sagt nok til å vise hvordan vi mener det er mulig. Problemet er åpenbart et annet på et lavere faglig nivå. Om en sosiolog virker som lærer på et slikt nivå (og det gjør de fleste), så vet han at meget få av stu­ dentene vil fortsette med sosiologi. Det er til og med trolig at selv de som fortsetter, vil gå ut i sosialt ar­

178

beid, journalistikk, næringslivet eller et annet yrke hvor en «sosiologisk bakgrunn» blir ansett som nyttig. En sosiologilærer i et gjennomsnittlig college, som kas­ ter et blikk ut over sin klasse med unge menn og kvin­ ner som alle er innstilt på å karre seg fram i samfun­ net; som ser dem kjempe seg oppover gjennom fagene; som forstår at det ville vært ett fett for dem om han hadde lest høyt av telefonkatalogen, bare de får sitt avgangsvitnesbyrd — en slik sosiolog ma før eller sei­ nere undre seg over hva slags kall han egentlig har fått. Selv en sosiolog som virker i mer dannede omgi­ velser, som gir intellektuelt tidsfordriv for folk hvis framtidige status allerede er gitt, og hvis° utdannelse mer er et privilegium enn et redskap til å nå denne sta­ tus, kan godt komme til å lure på hvilken hensikt egent­ lig sosiologien, av alle fag, har i denne situasjonen. Både i stadige universiteter og i de beste private, er det selvsagt noen få studenter som forstår og er interessert, og man kan alltid undervise bare med tanke på dem. Dette er imidlertid frustrerende i det lange løp, særlig hvis man tviler på den pedagogiske nytten av det man underviser i. Og dette er nettopp det spørsmålet en moralsk følsom sosiolog bør stille seg, når han under­ viser på et elementært nivå. Problemet med å undervise studenter som går på col­ lege fordi de trenger en eksamen for å bli ansatt i det firma de har sett seg ut, eller fordi man venter det av dem i deres sosiale situasjon, har sosiologen felles med sine kolleger i andre fag. Vi kan ikke gå nærmere inn på det her. For sosiologen er det imidlertid et spesielt problem som har sammenheng med sosiologiens avslø­ rende karakter, noe vi tidligere har behandlet. Vi kan godt spørre hvilken rett han har til å spre slike intellek­ tuelt farlige saker i unge sinn, som sannsynligvis vil misforstå og misbruke det perspektiv han forsøker å bringe dem. En ting er å gi sosiologisk gift til videre­ komne studenter som allerede har gjort seg avhengige av den, og som i løpet av intense studier kan føres til en forståelse av giftens helbredende muligheter. En an­ nen sak er det å slenge den fritt ut blant dem som hver-

179

ken har noen sjanse til eller ønske om å fortsette til en dypere forståelse. Hvilken rett har noe menneske til å ryste opp i andres «tatt for gitt-meninger»? Hvorfor ut­ danne unge mennesker til å se usikkerheten i det de har trodd var absolutt solid? Hvorfor føre dem inn i kritisk tenknings subtile undergravning? Hvorfor ikke ganske enkelt la dem være i fred? Det er innlysende at i hvert fall en del av svaret lig­ ger i lærerens ansvar og dyktighet. Man sier ikke det samme på et grunnkurs som på et seminar for videre­ komne studenter. Man kan gi et annet delvis svar ved å si at den gitte samfunnsstruktur er alt for dypt rotfestet i bevisstheten til at den kan bli særlig rystet av et par forelesninger. Det er ikke så lett å framkalle «kultur­ sjokk». De fleste mennesker som ikke er forberedt på en slik relativisering av det livssyn de tar for gitt, vil ikke tillate seg selv å gripe sosiologiens fulle implikasjo­ ner, og vil i stedet se den som en interessant intellektuell lek som foregår på sosiologikurset, akkurat som man kan leke at man diskuterer om et objekt er der når man ikke ser på det i filosofi-timene — dvs. man leker uten et øyeblikk å tvile på gyldigheten av ens snusfornuft. Dette delvise svar har sine fortrinn, men det er neppe tilstrekkelig til å rettferdiggjøre sosiologenes undervis­ ning, fordi det bare gjelder i den grad undervisnin­ gen er mislykket. Vi hevder at undervisning i sosiologi er berettiget i den grad man antar at en fri utdannelse har mer enn rent språklig forbindelse med intellektuell frigjøring. Der denne forutsetningen ikke er til stede, der utdan­ nelse forstås på rent teknisk eller profesjonell måte, der bør sosiologien gå ut av fagkretsen. Den vil bare være til bry, forutsatt at den da ikke er kastrert i henhold til det syn på utdannelse som er rådende i slike situa­ sjoner. Der hvor imidlertid forutsetningen ennå er gyl­ dig, begrunnes sosiologi-undervisningen av troen på at det er bedre å være bevisst enn ubevisst, og at bevisst­ het er en betingelse for frihet. Det medfører en viss li­ delse og risiko å nå et høyere bevissthetsnivå og dermed større frihet. En utdannelse som forsøker å unngå det-

180

te blir en rent teknisk opplæring, og har ikke lenger noen forbindelse med sivilisering av menneskesinnet. Vi vil påstå at i vår tid må det være en del av et sivili­ sert sinn å komme i berøring med den utpreget moderne, tidsbestemte form for kritisk tenkning som vi kaller sosi­ ologi. Selv de som ikke finner sin lyst i denne intellek­ tuelle virksomhet, vil ved en slik kontakt bli litt mindre fasttømret i sine fordommer, litt mer forsiktig med sitt engasjement og litt mer skeptisk til andres engasjement — og kanskje vise litt mer medfølelse på sin vei gjen­ nom samfunnet. La oss nok en gang vende tilbake til bildet av dukketeatret som vi tidligere mante fram. Vi ser dukkene danse på miniatyrscenen, bevege seg opp og ned når det blir trukket i trådene, og følge den foreskrevne kurs i sine forskjellige små roller. Vi lærer a forstå dette teatrets logikk, og vi ser oss selv i handlingen. Vi ser vår samfunnsmessige plassering, og gjenkjenner var stil­ ling der vi henger i enden av usynlige tråder. For et øyeblikk ser vi oss virkelig som dukker. Men så for­ står vi at det er en avgjørende forskjell mellom dukketeatret og vårt eget drama. Til forskjell fra dukkene har vi mulighet for å stanse, se oss rundt og få øye på det maskineriet som beveger oss. I denne handlingen ligger det første skritt mot friheten. Og i denne samme handling ser vi sosiologiens berettigelse som en human­ istisk displin.

181

Bibliografiske kommentarer.

Denne boka har vært en invitasjon til et selskap. Det er ikke vanlig å sende med invitasjonen en liste over alle de andre som er innbudt. Ikke desto mindre vil mange ønske å finne ut mer om disse menneskene, eller i det minste hvor man kan henvende seg for mer opp­ lysning. Det ville være urimelig å avslutte denne boka med en enorm bibliografi over de forskjellige sosiolog­ iske retninger som er nevnt underveis. Den leser som er blitt fristet til å se litt nærmere på sakene bør imidler­ tid få noen bibliografiske opplysninger. Hensikten med disse vil bare være å antyde enkelte punkter der vide­ regående undersøkelser best kan starte. Dessuten har vi på de foregående sider nevnt forskjellige navn uten nærmere opplysninger. Disse kommentarene vil derfor ta for seg disse navnene og gi dem en litt bredere pre­ sentasjon. Det er klart at det er opp til leseren å avgjøre hvor langt han vil strekke seg i å akseptere invitasjo­ nen. Han er allerede advart om at det ikke er uten farer.

Om kapitel 1 : Leseren kan ha en dyp aversjon mot å bruke lærebøker for å nærme seg et nytt emne, om han ikke er student — ja, muligens da også. Denne aversjonen er ofte fullt begrunnet. Det er imidlertid viktige unntagelser. En klassisk lærebok i sosiologi er «Society» av Robert M. Mclver (New York 1937); fremdeles meget lesverdig. Av senere forsøk på å lage gode lærebøker er «Society» av Ely Chinoy (New York 1961) særlig klar. Max Weber (1863-1920) er en av de største i sosiologiens historie, og hans innflytelse strekker seg frem­ deles langt ut over hans hjemlands grenser, selv om

182

hans tenkning har sine røtter i datidas tyske intellek­ tuelle miljø. Webers sosiologi utmerker seg spesielt ved sitt solide filosofiske grunnlag, sin omfattende histor­ iske kunnskap, og sin bredde når det gjelder å trekke inn mange forskjellige kulturer i de omhyggelig begrun­ nede analyser man finner i hans verk. Alfred Schuetz (1899-1959) var en filosof i den feno­ menologiske skole som brukte storparten av sitt livsverk til å undersøke det filosofiske grunnlag for sosiologien som vitenskap. Han ble født i Østerrike, men forlot sitt fedreland etter nazistenes okkupasjon, og var til sin død lærer ved New School for Social Research i New York. Hans innflytelse på moderne sosiologer er frem­ deles begrenset, men vil utvilsomt øke etter hvert som hans verk blir mer tilgjengelig. Om kapitel 2: Et konsist uttrykk for Albert Salomons syn på sosiolo­ giens historiske opprinnelse i Frankrike, kan man finne i hans bok «The Tyranny of Progress» (New York 1955). Paul Radin var en amerikansk antropolog som skrev en rekke bøker om primitive samfunn. En god be­ gynnelse for å gjøre seg kjent med hans verk er «Primi­ tive Man as Philosopher» (New York 1927). Et stan­ dardverk om samfunnsvitenskapenes, inkludert sosiolo­ giens, historie er Howard Becker og Harry E. Barnes «Social Thought from Lore to Science» (Washington D.C. 1952). En kortere introduksjon til utviklingen av sosiologisk tenkning finner man i «Sociological Theory» av Nicholas S. Timasheff (Garden City, New York, 1955). I forbindelse med den sosiologiske trang til å se un­ der tepper kan leseren tenkes å ha interesse av «Com­ munity Power Structure» av Floyd Hunter (Chapel Hill 1953), og Paul M. Harrisons «Authority and Po­ wer in the Free Church Tradition» (Princeton 1959) om forholdet mellom protestantisk menighetsorganisasjon og byråkrati. Webers bok om den protestantiske etikk og kapitalis­ mens ånd er et av de viktigste sosiologiske verk som

183

er skrevet. Det har ikke bare hatt en avgjørende inn­ flytelse på sosiologiens utvikling, men det har også vært av stor betydning for historikere som har vært opptatt av forholdet mellom kultur og økonomi i det moderne vesten. Her har Webers teorier om forholdet mellom kapitalisme og protestantisme vært et viktig element i kritikken av den marxistiske økonomiske de­ terminisme. Boka bli først utgitt i Tyskland i 1905. Den er tilgjengelig i billigutgave på engelsk. Émile Durkheim (1858-1917) var den viktigste per­ son i fransk sosiologis grunnleggende år. Han dannet en skole rundt tidsskriftet «Année sociologique», som arbeidet på flere felter innen samfunnsforskningen, og som fortsatte etter hans død. Durkheims sosiologi står i samme tradisjon som Comtes positivisme, og karak­ teriseres ved den vekt den legger på sosiale fenomeners ikke-subjektive karakter, ved sin pionérvirksomhet i å bruke statistiske data, sin nære tilknytning til etnogra­ fisk virksomhet og sin ideologiske affinitet til fransk republikamsme. En klar oversikt over Durkheims sosiologi-begrep kan man finne i hans programmatiske verk «Les regler de la methode sociologique», som også er utgitt på engelsk. Sammen med Talcott Parsons ved Harvard-universitetet er Robert K. Merton ved Columbia-universitetet den fremste teoretiker i moderne amerikansk sosiologi. Mertons drøftelse av «manifeste» og «latente» funksjoner, sammen med andre viktige uttrykk for det han mener utgjør den funksjonalistiske retning i sosiologien, kan finnes i hans «Social Theory and Social Structure» (Chicago 1957). Begrepet ideologi ble skapt av den franske filosofen Destutt de Tracy, og brukt i en strengere sosiologisk betydning av Marx. I senere sosiologi er imidlertid be­ grepet blitt sterkt modifisert fra den marxistiske proto­ typen. Vilfredo Pareto (1843-1923), en italiensk viten­ skapsmann som virket som lærer i Sveits i mange år, huskes spesielt for at han skapte et sosiologisk system som hovedsakelig bygger på begrepet ideologi. Paretos hovedverk er tilgjengelig i en fire binds engelsk utgave

184

under tittelen «The Mind and Society» (New York 1935), litt av et stykke å sette tennene i, men vel verd en modig lesers anstrengelser. Den leser som ikke greier Paretos luksuriøse prosa, vil finne en konsis presentasjon og drøftelse av Paretos viktigste tanker i Parsons bok «The Structure of Social Action». Begrepet ideologi er i våre dager viktigst i den såkalte kunnskapssosiologien, som vi er inne på i kapitel 5. Den viktigste referanse er her Karl Mannheims «Ideology and Utopia», som kom i billigutgave i New York i 1955. Norsk-amerikaneren Thorstein Veblen (1857-1929) var en av de mest fargerike personligheter i den tidlige amerikanske sosiologien. Hans sosiologi karakteriseres ved sin hensynsløse avsløring, sin konsentrasjon om de øko­ nomiske faktorer for sosial utvikling, og en sterk affinitet til radikal kritikk av det kapitalistiske samfunn. «The Theory of the Leisure Class» (New York 1934), opprin­ nelig en analyse av de amerikanske overklasser, er blitt Veblens mest innflytelsesrike verk i alminnelig sosiologisk teori. «The Higher Learning in America» (New York 1918) er en av de bitreste sosiologiske avhandlinger som noensinne er skrevet, bokstavelig talt dryppende av gift på hver side, et velformet vitnesbyrd om Veblens bru­ tale skuffelse over amerikansk universitetsliv. Begge disse bøker er utgitt i billigutgave. Den såkalte «Chicago-skolen» var en bevegelse grup­ pert rundt Robert Park ved University of Chicago, som produserte en mengde undersøkelser av bysam­ funnet i 1920-årene. Den har hatt varig innflytelse på by-sosiologi, studier av små samfunn og sosiologisk yrkes-analyse. Man kan finne en god drøftelse av Parks retning i «The Eclipse of Community» av Mau­ rice R. Stein (Princeton 1960). De viktigste ameri­ kanske samfunnsstudier er de to undersøkelsene av li­ vet og levemåten i Muncie, Indiana, som Robert S. og Helen Lynd foretok like før og etter den store økon­ omiske depresjonen — «Middletown» (New York 1929) og «Middletown in Transition» (New York 1937). En verdig etterfølger til ekteparet Lynds mål­ bevisste graving under småbyens ideologiske ferniss er

185

«Small Town in Mass Society» av Arthur J. Vidich og Jo­ seph Bensman (Princeton 1958, billigutgave New York 1960), en bitter og ironisk reise gjennom baksiden av den sosiale struktur i ei landsbygd i staten New York. Daniel Lerner er lærer i sosiologi ved Massachusetts Institute of Technology. Han har skrevet ei bok sammen med Lucille W. Pevsner, «The Passing of Traditional Society» (Chicago 1958), som ikke bare gir et ut­ merket sosiologisk overblikk over den senere utvikling i Midt-Østen, men har sin største generelle betydning p.g.a. sine teorier om hvordan det moderne sinn utvik­ ler seg fra det tradisjonelle mønster. Om kapitel 3: Bokas forfatter må ta skylden, på godt og vondt, for det meste i denne fotnoten. Betraktningene er imidler­ tid sterkt influert av Alfred Schuetz og delvis av Mau­ rice Halbwachs. Om kapitel 4: Det er en rik litteratur om lagdeling i moderne sosio­ logi. Det kan lønne seg for leseren å begynne med en antologi — «Class, Status and Power» av Reinhard Bendix og Seymour M. Lipset (Chicago 1953). En kon­ sis oversikt over forskjellige lagdelings-spørsmål kan man finne i Kurt B. Mayers «Class and Society» (Gar­ den City, New York, 1955). William I. Thomas var en amerikansk sosiolog som sammen med Florjan Znaniecki skrev .den gigantiske un­ dersøkelsen av immigrasjon, med titelen «The Polish Peasant in Europe and America», hvis første del ble utgitt i 1919 (Boston). Mange av Thomas’ bidrag til sosiologisk teori finnes i fotnoter og tillegg til dette monumentale opus, en sjarmerende om ikke alltid lett­ vint plassering av slike bidrag. Denne undersøkelsen ble forresten begynnelsen til en hovedsakelig empirisk periode i amerikansk sosiologi (hvis sneverhet hverken skyldes Thomas eller Znaniecki). Arnold Gehlen er en nålevende tysk samfunnsforsker og filosof. Sammen med Helmut Schelsky har han hatt

186

innflytelse på gjenoppbygningen av sosiologien i Tysk­ land etter den andre verdenskrig. Om kapitel 5: Charles Horton Cooley var en av de tidlige amerikanske sosiologer, sterkt teoretisk orientert og influert av euro­ peisk tenkning. Hans viktigste verk er «Human Nature and the Social Order» (New York 1922). George Her­ bert Mead var antagelig den viktigste figur i utviklin­ gen av amerikansk sosialpsykologi. Han virket i mange år som lærer ved University of Chicago, og hans vik­ tigste verk ble publisert kort etter hans død — «Mind, Self and Society» (Chicago 1934). Mead er en van­ skelig forfatter å gi seg i kast med, men vesentlig for en forståelse av rolleteoriens grunnlag. For seinere beskri­ velse av rolleteorien og dens mer generelle implikasjo­ ner kan leseren vende seg til følgende verk: «Character and Social Structure» av Hans H. Gerth og C. Wright Mills (New York 1953), «The Presentation of Self in Everyday Life» av Erving Goffmann (Garden City, New York 1953), «Mirrors and Masks» av Anselm L. Strauss (New York 1959). Goffmans sterkt suggestive analyse av presset i gruppeterapi kan man finne i «Asylums» (Garden City, New York, 1961). Max Scheler var en tysk filosof, også sterkt influert av fenomenologien, som utviklet ideen om en kunn­ skapssosiologi (som han kalte Wissenssoziologie) i 1920årene. Karl Mannheim var sterkt influert av Scheler. Hans viktigste arbeid «Ideologie und Utopie». allerede envnt ovenfor, ble utgitt i Tyskland i 1929. Mannheim dro til England etter at nazismen slo igjennom i Tyskland, og fikk stor innflytelse på den akademiske sosiologien der. Leseren vil finne en utmerket introduksjon til kunnskaps­ sosiologien i den boka av Robert Merton som vi har nevnt ovenfor. Kunnskapssosiologien får en bredere framstilling i «The Sociology of Knowledge» av Werner Stark (Chicago 1958). Helmut Schelsky, som nå er lærer ved universitetet i Miinster, har skrevet flere artikler om det moderne menneskes religiøse bevissthet, som ikke bare har vakt

187

interesse blant samfunnsforskere, men gjort furore i teo­ logiske sirkler i Tyskland. Thomas Luckmann er lærer ved New School of Social Research, og han har skrevet et meget suggestivt verk om samme emne, som snart skal utgis. Talcott Parsons er blitt grunnleggeren av den vik­ tigste skole i amerikansk sosiologisk teori i dag. Parsons har satt seg fore å forene den klassiske teori for euro­ peisk sosiologi med teoriene i andre samfunnsvitenska­ per, spesielt antropologi, psykologi og økonomi. Par­ sons’ tankesystem, som er blitt kjent som «handlingsteorien», er gjenstand for stor oppmerksomhet og debatt i amerikansk sosiologi. Parsons har vært en flittig skri­ bent, men den beste oppsummering av hans tanker fin­ ner man i «The Social System» (Chicago 1951). En utmerket introduksjon til referansegruppe-teorien og dens bredere sosiologiske implikasjoner kan man fin­ ne i Mertons bok, som vi har nevnt ovenfor. Nærmest en forståelse av referansegruppe-teorien som et forbindelsesledd mellom rolleteorien og kunnskapssosiolo­ gien, som vi har antydet, kommer en retningsgivende artikkel av T. Shibutani: «Reference Groups as Perspectives» i «American Journal of Sociology» 1955.

Om kapitel 6: En av de beste introduksjoner til sosiologiens metod­ ologiske problemer er Felix Kaufmanns «Methodology of the Social Sciences» (New York 1944) Parsons’ drøfting av forholdet mellom Webers og Durkheims sosiologi finnes i den allerede nevnte «The Structure of Social Action». Noe av det Weber skrev om karisma finnes i en anto­ logi redigert av Hans H. Gerth og C. Wright Mills: «From Max Weber» (New York 1958). Carl Mayer er lærer i sosiologi ved New School for Social Rese­ arch. Hans verk om religiøse sekter ble utgitt i Tyskland tidlig i 1930-årene. Goffmans tolkning av «den innsattes» skjebne finnes i hans tidligere nevnte verk «Asylums». Hans begrep

188

«rolleavstand» er blitt videre utviklet i «Encounters» (Indianapolis, 1961). George Simmel (1858-1918) var en annen klassisk tysk sosiolog. Hans verk karakteriseres av en sterk filo­ sofisk interesse sammen med fordomsfrihet i analysen av forskjellige sosiologiske problemer. Simmel er blitt regnet som grunnleggeren av den såkalte formalistiske retning i sosiologien, som etter hans død er blitt videre­ ført i Tyskland av Leopold von Wiese og andre. En god antologi på engelsk over Simmels verk er «The Sociology of Georg Simmel» redigert av Kurt H. Wolff (Chicago 1950). Simmels teori om omgjengelighet fin­ nes også i denne boka. En billig engelsk utgave av Johan Huizingas provo­ serende bok «Homo ludens» ble utgitt i Boston 1955. Maurice Natanson, en tidligere student hos Alfred Schuetz, er nå lærer i filosofi ved University of North Carolina. En samling artikler av ham er nettopp utgitt — «Litterature, Philosophy and the Social Sciences»

Om kapitel 7: I teksten blir det vist til en bok av denne forfatter, «The Precarious Vision» (Garden City, New York, 1961). I tillegg til en drøftelse av sosiologisk tenkning sett fra et kristent synspunkt, utvikler den videre noen av de moralske spørsmål som blir berørt i denne fotno­ ten, med særlig henblikk på hvordan disse problemene reiser seg i forbindelse med religionssosiologien.

Om kapitel 8: For en viktig drøftelse av sosiologiens rolle som viten­ skapelig disiplin i den moderne verden, kan leseren gå til «Knowledge for What?» av Robert Lynd (Princeton 1939) og til Florian Znaniecki: «The Social Role of the Man of Knowledge» (New York 1940). Andre uttalelser om samme emne, som ligger nær de meninger som er lagt fram her (selv om de kanskje ikke ville gå så langt som denne forfatter i å presentere sosiolo-

189

gien som et humanistisk fag) finnes i «The Calling of Sociology» av Edward A. Shils, i en antologi redigert bl.a. av Talcott Parsons: «Theories of Society» (New York 1961).

Stikkord- og personregister A AHHemisk liv (amerikansk), 18—19; tysk innflytelse på, 23; sosiologer i, 176—181. Akseptering, 80, 126. Alternative samfunn ,139. Amerika (USA), sosiologi i, 12, 17—18, 21—22, 51. Anerkjennelse, 107—110; behovet for, 136; rolle-sammeheng, 114. Ansvar, menneskets, 151. Anti-semittisme, 109; jødisk reaksjon på, 163; Sartre om, 151. Avslørings-motivet, 46, 47, 49—50, 51, 144, 179. Avstand, 143. Se også «Tilbaketrekning».

B Barnes, Harry E., «Social Thought from Lore to Science», 183. Berker, Howard, «Social Thought from Lore to Science», 183. Bedrag, 151—152. Bendix, Reinhard, «Class, Status and Power», 186. Bensman, Joseph, «Small Town in Mass Society», 186. Berger, «Precarious Vision», 189. Bergson, Henri, 64. Biografi: veksling, 62—73; rolleteori, 112. Black Muslims, 60. Buber, Martin, 166. Buddha, 133. By-studier, 54, 185; «ekstase», 144; adskillelse av roller, 114; sosiologi og, 16; underverdener, 139.

c «Chicago-skolen», 54, 185. Chinoy, Ely, «Society», 182. Christophe, konge av Haiti, 77. Comte, Auguste, 15, 160; positivismen, 184. Cooley, Charles H., 101; «Human Nature and the Social Order», 187; beskrivelse av selvet, 106.

D De Tocqueville, Alexis, 50. Definisjon: situasjons-, 91—92, 101—102, 132; definisjon av samfunnet og sosiale endringer, 135—137. Demara, Jr., Ferdinand W., 141. Desillusjon, sosiologisk forståelse, 168—169. Drama, samfunnet som, 129—156.

191

Durkheim, Émile, 48, 98, 121, 127, 135, 160; biografi, 184; objektivitet, 132; «Rules of Sociological Method», 184. Døden, das Man-begrepet, 152—153. Dødsstraff, 165—166.

E Eichmann, Adolf, 166. Eksistensialisme, 69, 149—150. «Ekstase», 158; begrepet, 143—144; betydningen av, 156; sosio­ logi som forspill til, 158. Ekteskap, 43—44; institusjonen, 96—97; fortida og, 92—94. Europa: klassesystem, 90; sosiologi, 174—175; kunnskapssosiologi,

F Fadermord, 68. Falskhet, betydningen av, 81. «Familisme», sosial kontroll, 85. Fasader, 40—45. Filosofi, sosiologi og, 174—175. Forandringer, hyppigheten av, 113 ff.; av sosiale definisjoner, 136. Forbindelser: identitet og, 108; referansegruppe-teorien og sosial tilknytning, 125—126. Forbrytelse, definert, 136—137. Fordom, 109—110, 163—164. Foreldre og barn, manglende forståelse, 67—68. Forskning, området for den sosiologiske, 172—173. Fortida, omskaping av, 64—65. Frankrike: den durkheimske skole, 48; sosiologi, 15, 21, 50, 160, 183. Freudianisme, tiltrekning ved, 174. Frihet, 129—131; bevissthet, 156, 180; menneskets valg, 149—150, 152; realitet, 132; fra sosial kontroll, 147. Følelse, rolle og, 103.

G Garcia Lorca, Federico, 153. Gehlen, Arnold, 186; teori om institusjoner, 95, 97, 149. Geografisk mobilitet, 65—66, 67. Gerth, Hans, 116; «Character and Social Structure», 187; «From Max Weber», 188. Gide, André, 141. Gjennomgangsområder, 52. Goffman, Erving, 111, 140, 142, «Asylums», 187, 188; «Encounters», 189; «The Presentation of Self in Everyday Life», 187. Grånet, Marcel, 121. GruPgPe: dynamikk, 80; meninger, 127; primær-, 79; -terapi, 111, Grupper, se «Referansegruppe-teori».

192

H Halbwachs, Maurice, 186. Harrison, Paul M., «Authority and Power in the Free Church Tradition», 183. Heidgeger, Martin, «das Man»-begrepet, 152—154. Hindu: kastesystem, 90; sjelevandring, 113; syn på verden, 121. Historie: ironiske aspekt, 47—48; og sosiologi, 174—175; for­ bindelse med fortida, 134. Historikere: og begrepet evolusjon, 64; «periodisering», 62; og sosiologer, 28. «Historisisme», 50. Hjernevasking, 59, 72, 112. Holdning, rolle og, 103—104. Homoseksualitet: «ond tro», 164—165; forståelse av, 162, 164— 165. Hughes, Everett, 54. Huizinga, Johan, «Homo ludens», 147, 189. Hukommelse, 112. Humanisering, 161, 162. Humanisme, 175; sosiologi og, 167—168. Se også «Humanistisk fag». Humanistisk fag, 170—181. Hunter, Floyd, 41; «Community Power Structure», 183. Hyman, Herbert, 124. Høyesterett i De forente stater, dommen om raseskille i skolene (1954) 16, 52. Hån, 79, 80, 83, 84, 99.

I Idéer, sosial plassering, 117. Se «Kunnskapssosiologi». Identitet, 56—57; og forbindelser, 108; bestemmelsen av, 105— 107; karakter, 107, 109; sammenheng, 113; i psykoanalyse, 110; anerkjennelse og, 136; rolle, 104—105; skille i bevisstheten, 114—115; opprettholdelse av, 105, 107—108; forandring av, 65—66, 105, 110. Se «Rolleteori». Ideologi, 118—119; småsamfunn, 185; begrepet, 49, 119, 184; definert, 118; «latent» funksjon, 119—120; marxistisk begrep, 184. Industri-sosiologi, 43; humanisme, 175; manipulering, 141. Instinkter og institusjoner, likhet, 95—96. Institusjoner: definert, 95; imperativ, 96; og instinkter, 95—96; «person-utvelgelse», 116; teori, 149. Intellektuelle og omvendelse, 58. Internalisering, 127.

J James, William, 101. Juristens og sosiologens forskjellige perspektiv, 37—38. Jøder, «ekstase», 144; fordommer, 109. Se «Anti-semittisme».

193

K Karisma: teori, 133—134, 136; skrifter om, 188. Katolisisme, 59—60; omvendelse til, 66—67; intellektuell til­ trekningskraft ved, 58. Kaufmann, Felix, «Methodology of the Social Sciences», 188. Kierkegaard, Søren, 160. Kinesiske kommunister, 59. Kinsey-undersøkelsene, 17, 20. Kirkesamfunns «forfatninger», 42. Klasse-systemet: begrepet, 86—90; avvik fra, 89. Kommunisme, 59, 60; omvendelse til, 69—70; intellektuell til­ trekningskraft ved, 58. Kommunistpartiet: gruppeindoktrinering, 111; marxistisk ideo­ logi, 118. Kontroll: feilbarlighet av, 131—132; frihet fra, 147; individets og massens avvik fra, 136—137; motstand mot, 136 ff. Se også «Sosial kontroll». Kontroll-systemer, 100; behovet for bekreftelse, 136; rolleteori og, 116. Kosmopolitisk motiv, 60—61. Kristendommen, omvendelse til, 70. «Kulturell overlevning», 13, 17. Kunnskapssosiologi, 41, 101, 117—124, 126, 143, 187; definert, 117; opprinnelse, 117; betydning, 120; anti-idealistisk tendens, 121.

L Lagdeling: klassesystemet, 86; litteratur om, 186; definisjon, 85— 86; systemer, 86, 171; teori, 86. Se «Sosial lagdeling». Lek: sosiale roller, 146—147; den sosiopsykologiske funksjon av, 106. «Leke samfunn», 146—147. Lerner, Daniel, 56; «The Passing of Traditional Society», 56, 186; «Society of Middle East», 90. Lipset, Seymour M., «Class, Status and Power», 186. Litteratur, om manipulering, 141. Livssyn: individuelt, 123; roller og, 126. Luckmann, Thomas, 123, 188. Luther, Martin, 95. Lynd, Helen, 54, 55, 185. Lynd, Robert, 54, 55, 175; «Knowledge for What?», 189; «Middletown», 54, 55, 185; «Middletown in Transition», 54, 55, 185. Lytte, kunsten å, 172.

M Machiavellianisme, 176; moral og, 157—169. Man, das, 155; Heideggers begrep, 152—154.

194

«Manifest» funksjon, begrepet, 48—49. Manipulering, 136, 140—143. Mann, Thomas, 141. Mannheim, Karl, 143, «Ideology and Utopia», 185, 187. Marx, Karl, 50, 117, 118; ideologi, 118, 184. Marxisme, 184; tiltrekning ved, 174. Mayer, Carl, 139, 188. Mayer, Kurt B., «Class and Society», 186. Mclver, Robert M., 182. Mead, George H., 101, 106; biografi, 187; «den generaliserte andre», 153; «Mind, Self and Society»/ 187; omgjengelighet, 146—147. Medvirkning, til det «sosiale fangenskap», 128, 132, 135, 136. Meinecke, Friedrich, 159. Meningsmålinger, 17. Menneske: trang til underkastelse, 100; i samfunnet, 74—99; samfunnet i, 100—128. Merton, Robert, 48, 119, 124—125; «Social Theory and Social Structure», 184, 187, 188; teoretiker, 184. Metodologi, 21—22, 25. Mills, C. Wright, 116; «Character and Social Structure», 187; «From Max Weber», 188. Mobilitet, 57—58. Se «Sosial mobilitet». Modenhet, 63—64, 72. Moral: og machiavellianisme, 157—169; og vitenskapelig nøy­ tralitet, 159—160, i sosial kontroll, 82. Motstand, teorier, 136, 138—139. Musil, Robert, 116.

N Natanson, Maurice, 148, 189; «Literature, Philosophy and the Social Sciences», 189. Naturvitenskapsmenn, 170. Neger, 52; fordommer, 109; opprør, innledning til, 137; for­ ståelse, 162—163. Se «system» under «Rase». Nietzsche, Friedrich, 39, 117. Nihilisme, definert, 144.

O Omgjengelighet, teori, 146, 189. Omvendelse, 58—59; intellektuelle og, 58; religiøs, 66, 67, 69, 70. «Ond tro», 149—150, 151, 152, 155; «sette navn på» som form for, 162; forståelse og, 159—160. Oppførsel, definert, 108. Ortega y Gasset, José, 152. «Overføring» (transference), 110. Se «Veksling». Overtalelse, 79.

195

Pareto, Vilfredo, 49; «Mind and Society», 184—185. Park, Robert, 54, 185. Parsons, Talcott, 124, 132; biografi, 188; «The Social System», 188; «The Structure of Social Action», 185, 188; «Theories of Society», 190; teoretiker, 184, 188. Periodisering, 63; omvendelse og, 69. Personlighet, sosiologisk syn på, 112. Se også «Rolleteori». «Person-utvelgelse», 116. Perspektiv, sosiologisk, 34—36, 37, 38, 39, 40. Pevsner, Lucille W., «Passing of Traditional Society», 56, 186. Plassering; menneskets, i samfunnet, 74—99, 109; regler, 76; sosial, 100—101. «Ploy», 137. Positivisme, tiltrekning ved, 174. Potter, Stephen, 137. Prestisje, 86. Problemer, sosiologiske, 44 46. Protestantisme: ortodoksi, 119—120, 123; sørstats-, 119. Se også «Weber, Max». Psykoanalyse, 58—60; veksling, 110—111; biografi og, 70; og omvendelse, 58; identitet i, 110; overføring, 110. Psykolog, 27; eksperimental-, 22; populær oppfatning av, 10—11; selektiv persepsjon, 64. Psykologi: behaviouristisk, 131; buddhistisk, 113; populær opp­ fatning av, 13; sosialt arbeid, 12—14.

R Rase: begrepet, 163; sosiologi-forelesning, 30—31; system, 90—92; forståelse av, 161—162; teori, 118, 119, 120. Radin, Paul, 39; «Primitive Man as Philosopher», 183. Referansegruppe-teori, 101, 124—127, 188. Regjering, humanisme i, 175. Relativisering, 56—60, 180; bevisshet om, 58; eksistensielt pro­ blem, 52 ff.; av ens egen kultur, 57. Religion: menneskets bevissthet om, 187; litteratur om, 189; sosial plassering av, 121—122; -sosiologi, 121—123, 189. Revolusjon: definert, 137; forspill til, 137; forandring av bevisst­ heten, 143. Riesman, David, 49, 89, 115. Rikdom, 86. Rolle: forandring, 104—105; barn og, 105—106; definert, 102; identitet og, 104—105; indre disiplin, 104—105. «Rolle-distanse», begrepet, 142, 143, 145, 188—189. Rollespilling: «ond tro», 149—150; metoder, 152. Rolleteori, 101—117, 124, 187; automatisk karakter, 115; sam­ menheng, 113—115; og kontroll-systemer, 116—117; betyd­ ningen av, 105. Russiske revolusjon, 137.

196

s Salomon, Albert, 38, 39, 137; «The Tyranny of Progress», 183. Samfunn: autentisitet i, 155—156; «ond tro», 149—152, 153; som komedie, 168; kontrollsystemer, 100; som drama, 129—156; i mennesket, 100—128; mennesket i, 74—99; betydningen av ordet, 34—36; i middelaldersk kristendom, 38; som moderne begrep, 38—39; «OK-verden», 153—156; «person-utvelgelse», 116; plassering, 127—128; makt, 100; frambringer de personer det trenger, 116; sabotasje av, 137—138; «ting», 98. Samfunnsforsker, 170 ff. Samfunnsvitenskap, 176. Sartre, Jean Paul, 149—150; om anti semittisme, 151, 165; om «ond tro», 159—160. Scheler, Max, 117, 187. Schelsky, Helmut, 123, 186, 187. Schuetz, Alfred, 32, 92, 123, 148, 186, 189; biografi, 183. Selektiv persepsjon, 64—65. Selvet: buddhistisk psykologi, 113; selvbedrag, 152; beskrivelse av, 106. Selvmord, Durkheim om, 48. Sette navn på, «ond tro», 162. Shibutani, Tamotsu, 125; «Reference Groups as Perspectives», 188 Shils, Edward, 175; «The Calling of Sociology», 190. Simmel, Georg, 146, 189. Situasjon, 101—102, 137—138. Sjelevandring, 113. Sladder, 79, 80. Sosialarbeid, 10, 11, 12, 13, 14, 16, 45-46. Sosiale forbindelser, 72. Sosial eksistens, paradokset ved, 135. Sosialisering, definert, 105. Sosial kontroll, 76—85; maktøkning, 82; frihet fra, 147; falskhet som grunnlag for, 81; institusjonalisert rådgivning, 83; me­ kanismer, 76—81, 82, 89; motstand mot, 138. Sosial lagdeling, 76, 85 ff.; fortiden og, 92—93. Sosial mobilitet, 65, 67—69; klassesamfunnet og, 86—87; konse­ kvens av, 68. Sosial posisjon, kjennetegn på, 86. Sosialreformator, 15—16. Sosial virkelighet, 121; bedrag, 151—152; human forståelse av, 161—162; perspektiv på, 135; selvbedrag, 151—152. Sosiolog: handling, 28; områder, 11—12; forhold til historikeren, 28; «ideal-type», 24; bildet av, 10—12, 15, 17—18, 20, 23—24; interesse, 26—28; natur, 26—27; sosial-reformator, 15—16. Sosiologi: anvendelsen av, 15—16, 25; spenningen ved, 29—32; som form for bevissthet, 34—61; som et humanistisk fag, 170—181; humanistisk begrunnelse for, 32; virksomhet, 162— 163, 164; grunnleggende spørsmål, 173; metodologi, 20—22;

197

lidenskap, 32; hensikt, 25—26; som vitenskap, 21; selv-fortolkning, 170 ff.; sosialarbeid, 10; studiet av, 10—12; under­ visning i, 176—181; teori, 17; definert som forsøk på å forstå, 13—14; «verdi-fri», 14—15. Sosiologisk bevisshet, 47, 50, 54, 55, 62; dimensjon i, 60; refe ranseramme, 73. Sosiologisk perspektiv, 73; og moralsk følsomhet, 159; mennesket i samfunnet, 74—99; sosial kontroll, 76—85; sosial lagdeling, 76, 85 ff.; samfunnet i mennesket, 100—128; samfunnet som drama, 129—156. Sosiologisk tenkning, 39. Sosiologisme, definert, 173—174. Stark, Werner, «The Sosiology of Knowledge», 187. Statistiske metoder, 18—20, 25. Statsvitenskapsmann, 28. Status-symbolisme, 87. Stein, Maurice R., «The Eclipse of Community», 185. Stoikerne, 138. Strauss, Anselm L., «Mirrors and Masks», 183. «Systemet*, begrepet, 75, 76.

Teologi, nødvendigheten av, 34; normativt fag, 173. Terminologi, 22—23, 25, 34—36. Thomas, William I., 91; situasjonsdefinisjon, 91, 101, 124, 132; «The Polish Peasant in Europe and America», 186. Tilbaketrekning, 135, 138—140, 144. Se også «Avstand». Tilpasning, 72. Timasheff, Nicholas S., «Sociological Theory», 183. Totalitarianisme: spionasje i, 15; gruppe-indoktrinering, 111; sosio­ logi og, 55—56. Tyskland: historisisme, 117; innflytelse på amerikansk akademisk liv, 23; nazister, 56, 111, 115, 116, 151, 166; etter den 2. verdenskrig, 187; sosiologi, 21, 50, 85.

U Under-kulturer, 139, 175. Universiteter, 176—177; likhet med kirker, 177; Veblen om, 185. Se «Akademisk liv». Urespektable motiv, 51—55, 60. Vaihinger, Hans, 152. Vanære og bebreidelse, som sosial kontroll, 79, 81, 83—84. Veblen, Thorstein, 53; biografi, 185; «The Higher Learning in America», 53, 185; «The Theory of the Leisure Class», 53, 185. Veksling, 59—60; biografi og, 62—73; definisjon av, 70—71; ekstase, 143; identitet, 110—111. Se også «Omvendelse». Verdier, ved sosiologisk virksomhet, 172—173.

198

Verdighet: dobbeltspill og, 142; samfunnets godkjennelse, 110. Vidich, Arthur J., «Small Town in Mass Society», 186. Vinne, hemmeligheten ved å, 158. Virkelighet: «OK-verden», 153—155, 156; positivisme, 131; for­ ståelse av, 92. Se «Sosial virkelighet». Vitenskapelig disiplin, 189. Vitenskapelig framgangsmåte, 172. Vitenskapsmenn, 25. Vold, 77—79.

W Weber, Max, 14, 26, 47—48, 122, 130, 146; biografi, 159, 182— 183; karisma-teorien, 133—134; definisjon av klassebegrepet, 87; historisk orientering, 135; «The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism», 47, 183—184; «sosial» situasjon, 36; sosiologi, 47; subjektivitet, 132. Weltanschauung, 54, 58, 69, 71, 126. Wiese, Leopold von, 189. Wolff, Kurt H., «The Sociology of Georg Simmel», 189.

Y Yrke: kontroll i, 83, 84; sosiologiske undersøkelser av, 54.

Z Zen-buddhisme, 126; Satori, 69. Znaniecki, Florjan, 175; «The Polish Peasant in Europe and Ame­ rica», 186; «The Social Role of the Man of Knowledge», 189.

Æ Ærlighet, definert, 115—116.

0 Økonomer, 28, 36, 37; og sosiologers forskjellige perspektiv, 36. Økonomi, «den dystre vitenskap», 100; nødvendigheten av, 34; økonomiske sanksjoner som sosial kontroll, 79, 83.

A Årsakslover, 129—130.

199