128 88
Norwegian Pages 175 Year 2003
Globalisering og individualisering Krig og terror
Ulrich Beck
Globalisering og individualisering Bind j - Krig og terror
Oversatt av Are Eriksen
ABSTRAKT FORLAG AS
GL0BALISER1NG OG INDIVIDUALISERING Bind i - Modernisering og globalisering
Bind 2 - Arbeid og frihet Bind 3 - Krig og terror
Innhold 9 Hvordan naboen blir jøde Den politiske konstruksjon av den fremmede i det refleksive moderne 13 Ambivalens som eksistens 29 Fabrikkert usikkerhet og universell fremmedhet 37 Sivil og statlig konstruksjon og kontroll
45 Fabrikkerte fiendebilder
59 Staten uten fiender Militærvesen og demokrati etter den kalde krigen 65 Fiendebildets sosiologi
70 Den kalde krigens sosiologi 74 Krigsfaren over:
individualiseringen av samfunnet 78 Staten uten fiender: fem fremtidsscenarier
9i Den postnasjonale krig Folkerett, menneskerettigheter og militær humanisme 96 Krigens moralsk-rettslige grunnlag
101 Krigens militaristiske handlingslogikk
in Ordenes taushet - om terror og krig Tale til den russiske duma 116 Hva forstår vi ved globalt risikosamfunn?
126 Terror og krig 134 Økonomisk globalisering og nyliberalisme
143 Stat og suverenitet
150 Det globale risikosamfunnets muligheter
155 Make law, not war! Internasjonal terrorisme og kosmopolitisk despotisme 158 Krigen mot terror og pluralismens død 162 Ny fundamentalisme og nye fiendebilder 167 Ondskapens akse og Orwells 1984
Hvordan naboen blir jøde Den politiske konstruksjon av den fremmede i det refleksive moderne
i boka Aus Nachbam wurden Juden skriver Hazel Rosenstrauch: Da makten ble gitt til Hitler og NS DÅP, var livet til
den jødiske minoriteten i langt større grad bestemt
av tilpasning til omgivelsene enn av fellesskapet
som hadde oppstått gjennom århundrer med for følgelse. Bak betegnelsen «jøde» skjuler det seg
et mangfold av ideologiske, religiøse og regionalt betingede forskjeller.1 [...] Riksforbundet av jødiske frontsoldater, jødiske sosia lister, jødiske tilhengere av DVP, de (også for assimi lerte jøder) eksotiske jødene fra øst - alle disse for
skjellene, motsetningene og uforenelige motsigelsene måtte en
12
KRIG OG TERROR
bevisst se bort fra før «jøde» kunne bli nazipropagandaens mest vellykkede symbol. [...] Det tyske
samfunn skapte tross alt kun svært kunstig, svært kortvarig og kun formelt en «nasjonal enhet». «Den enhetlige jøde» er en variant av lengselen etter
nasjonal enhet. «Det tyske folkefellesskap» oppstod
først og fremst i affekt overfor alt en mistrodde,
overfor det heterogene ved et demokratisk samfunn
med alle sine konflikter.2 Dette aspektet kan generaliseres på et bestemt vis: Vi snakker selv i dag om «sigøynere», «tyrkere» og
«asylanter», og også om «tyskere», «franskmenn», «svensker», «russere» osv., ikke bare i betydningen
statsborgerlig identitet, men også i betydningen kul turell identitet, som om det skulle betegne noe sub
stansielt, noe entydig som lar seg bestemme og avgrense. Disse substantivene (og andre substantiver)
rommer (allerede i språket) en essensialistisk vans kelighet som undertrykker og fortier uskarpheter og
ambivalenser - mer presist de kulturelle identitetenes karakter av å være sosiale og politiske konstruk
sjoner.
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
Hvordan naboene ble jøder, er godt dokumentert.3 Hvordan naboene blir jøder i samtiden og fremtiden, eller mer generelt formulert; hvordan naboene blir
fremmede ogfiender, er temaet for denne artikkelen. Jeg
vil drøfte disse spørsmålene i fire trinn: 1) Hva betyr kategorien «fremmed» sosiologisk sett? 2) Hvordan skal overgangen mellom det enkle og det
refleksive moderne forstås? 3) Hvordan endrer den sosiale konstruksjon avfremmede seg i det refleksive moderne'?
4) Hvordan blir forestillinger om fremmede, flendebilder? [...]
Ambivalens som eksistens Hva betyr kategorien «fremmed»? La oss starte med noen eksempler. Fremmede - det er ikke prøysserne
i Preussen, men prøysserne i Bayern (eller omvendt folk fra Miinchen i Berlin). Fremmede, det er ikke tyrkerne i Tyrkia, men tyrkerne i Berlin-Kreuzberg.
Fremmede, det er tyske tyrkere, tyrkiske barn som er født i Tyskland, har vokst opp og gått på skole der, som
kanskje opprinnelig snakker Munchen-dialekt, men
|
13
14
KRIG OG TERROR
reiser med tyrkisk pass og føler seg som turister i sitt «fedreland» Tyrkia. Fremmede, det er afrotyske som
med sitt språk, sin identitet, sin forkjærlighet for tysk
jul og tysk kjøkken, er «tyske», om enn ikke i ett sosi alt svært viktig henseende: De er sorte i huden og blir av den grunn tilsnakket og behandlet slik den almin nelige tysker tiltaler og behandler sorte: «Do forstå?»
Fremmede er imidlertid også kinesiske amerikanere som er stolte av sin etniske identitet, ikke har den
minste peiling på Kina, men som på gata stadig vekk må svare på spørsmålet om hvor nærmeste kinarestau-
rant ligger.
Fremmede, det er tyske jøder som med begeistring dro i krigen for Tyskland i første verdenskrig - og falt, men som først nå er blitt hedret for det med en kransenedleggelse fra en tysk forsvarsminister. Frem
mede er også tyske jøder som ble tatt til fange med ordenene de mottok under første verdenskrig på brys
tet, og lot seg føre til konsentrasjonsleirene, da de ikke kunne tro at patrioter kunne gjøre dette mot pat rioter. Fremmede, det er mennesker som i sin selv
forståelse er jøder, føler seg fremmede i Tyskland og
Europa og har funnet sin (skjøre) identitet på basis
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
av denne fremmedheten. En dag havner de i Kina og
oppdager til sin forbauselse, ja forferdelse, at kate gorien jøde er fullstendig intetsigende i Kina. Her blir de plassert i den store sekkekategorien «euro
peer», «hvit», sammen med sine tyske motstandere, noe som gjør at de havner i en alvorlig identitets krise. På den annen side skriver en afrotysker: Jeg har aldri mislikt å være «mulatt», heller ikke i den vanskelige tiden under nasjonalsosialismen.
Jeg har taklet det godt å være dels sort, dels hvit. Jeg
minnes hvordan en kollega i de vanskelige 1940årene en gang spurte om jeg var svært ulykkelig
over å måtte leve som mulatt. Jeg svarte: Nei, vet du, det jeg allerede har opplevd på grunn av min
avstamning, kommer du ikke til å oppleve i løpet av et helt liv.4
Ikke ulykkelig, selv der hvor det å være fremmed og det å være på et fremmed sted i henhold til stereo
typen betyr ulykke. Jøde der man ønsker å være tys ker. Jøde og tysker, det vil si «hvit», når man er blant
15
KRIG OG TERROR
kinesere. Bli tiltalt som kineser når man føler seg som
amerikaner, ja nærmest som urinnvåner. Den assi milerte prøysser i Miinchen. Frankeren som plutselig oppdager at han ikke er bayersk, at Munchen-bayrerne
utnytter ham, alltid har utnyttet ham. Hva er da den
kategoriale fellesnevneren? Finnes det ett eller flere begrepslige kjennetegn som gjør det mulig å identifi
sere dette plenarmøte av utroverdigheter, av mennes ker med flere identiteter, som under- og mellomkate
gorier av «fremmede»? Jo, det gjør det! Den som ønsker å forstå kate gorien «fremmed», må gjøre seg fortrolig med mot
sigelsen.5 Allment kan man si at kategorien fremmed
så å si springer ut fra det indre av ordningskategoriene og ordningsstereotypene for den lokale verden (de loka-
les verden). Fremmede passer ikke i noen av rubrik kene de skulle passe i. Nettopp i dette ligger det
en uhyre irritasjon. Annerledes uttrykt: Fremmede er det som i henhold til den sosiale ordens stereo
typer egentlig er utelukket. De er jøder når de skulle ha vært tyskere, og tyske når de skulle ha vært jøder. De er lykkelige når de skulle ha vært ulykkelige (og
omvendt). De er født der, hører til annen generasjon,
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
er lokale, selv om de lokale holder dem utenfor som «fremmede». I hvor høy grad «fremmede» i henhold til eget selv
bilde er lokale, naboer - selv om disse streber dem etter livet og de selv må bekjempe dem som fiender - tydeliggjør Jean Améry ettertrykkelig i sin bok Jenscits von Schuld und Silhne. Han skriver om en ube
hagelig episode som motstandsmann under nasjonal sosialismen:
En dag følte tyskeren som bodde under skjuleste det vårt, seg forstyrret av at vi snakket og roms
terte under ettermiddagshvilen hans. Han kom opp, banket hardt på døra og trådte buldrende over dørterskelen: av alle mennesker, en SS-mann med
sikkerhetstjenestens sorte jakkeslag og påsydde
emblemer! Vi var alle dødsbleke av skrekk, for i værelset ved siden av stod utstyret vi brukte i propa-
gandaarbeidet vårt, som dessverre ikke kunne sies å representere noen trussel mot rikets fortsatte eksi stens. Mannen [...] fremførte sin klage - og dette
var for meg det virkelig forskrekkende ved situa sjonen - på den helt lokale dialekten der jeg kom
|
17
l8
|
KRIG OG TERROR
fra. Det var lenge siden jeg hadde hørt dette tone fallet, og derfor oppstod det et desperat ønske i meg
om å svare ham på hans egen dialekt. Jeg befant meg i en paradoksal, nesten pervers sinnstilstand
av rystende angst og fremvellende fortrolig hengi venhet på samme tid.6 Dette eksempelet motbeviser en begrepslig stereotyp som ofte, også innenfor vitenskapene, anses for å være
helt avgjørende for kategorien fremmed: kontrasten til de lokale. Varianter av påstanden om at den gjen
sidige identitetsformingen for så vel sosial som poli
tisk handling beror på de polære begrepene «vi-de», «lokale-fremmede», dukker til stadighet opp. Der med forveksles kategorien «fremmed» med katego
rien «utlending». Utlendinger - franskmenn, engelsk menn, indere, sørafrikanere - vet hvor de hører til, selv
når de er hos oss. De lystrer verdens nasjonalstatlige ordningslover. Fremmede er tvert imot franskmenn og
afrikanere hos oss. De er naboer. Det betyr fremfor alt: De er nære. «Jeg har ikke noe imot fremmede. Mine
beste venner er fremmede. Men denne fremmede er herfra,» sier Asterix. Kategorien fremmed betyr: å dis-
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
lansere segfra nære utfra nærhet, som slett ikke behøver
å resultere i gjensidig forståelse.
Georg Simmel formulerer det på denne måten:
Enheten av nærhet og fjernhet skal forstås slik når det gjelder fremmede: Avstand betyr at den nære er
fjern, å være fremmed at den ferne er nær [kursivert
av Ulrich Beck], [...] Innbyggerne på Sirius er ikke egentlig fremmede for oss, [...] de eksisterer over hodet ikke for oss, de befinner seg hinsides fjern og nær. Den fremmede er et element i gruppen selv,
på samme måte som de fattige.7 Den fremmedes nærhet forutsetter dermed imidlertid også (tilnærmet) ro rundt og enighet om de «lokale» livsformene, først da er den fremmede «vandreren som kommer i dag og blir i morgen».8 Annerledes uttrykt: I en mobil verden finnes det, om en tenker
ordentlig etter, enten ingen fremmede lenger, eller så
er alle fremmede. Fremmede er altså naboer som det sies følgende om
(nå kommer det): De er ikke som «oss»! I henhold til kategorien utgjør fremmede dermed en dobbelt pro
19
20
KRIG OG TERROR
vokasjon: De er lokale, men lystrer ikke de stereotyper som de lokale selv utvikler og pleier.
Hazel Rosenstrauch forteller hvor lett det kan være for de lokale - og det er fornuftens ironi - å ta feil av det lokales kjennetegn: Fra Det tredje rikes første tid, da jødiske barn fort
satt kunne gå i tysk folkeskole, finnes det tallrike
fortellinger om barn som ble kalt fram som illustrasjonsobjekt, hvordan kjennetegnene på den nor diske rase ble forklart ut fra barnets fysiognomi, og
hvordan elevene bare så vidt klarte å holde latteren tilbake siden SA-mannen hadde ropt fram et jødisk
barn. [...] Stilt overfor en Goebbels, Goring eller Hitler må det ha vært vanskelig å tro på den ariske
rasens overlegenhet og skjønnhet.9 Verken nærhet eller det egnes egenart er noen natur tilstand, men må sosialt konstrueres i lys av motset
ninger. Hun snakker Miinchen-dialekt og er sort. I dette ligger det en ytterligere irritasjon: Når en sort
Miinchen-borger ikke bare er mulig, men virkelig og levende, da motbeviser alene denne eksistens ved sitt
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
blotte nærvær det naturlige ved de grenser og stereoty per som de lokale har bygd sin sosiale verden og sosiale orden på. Fremmede er i denne forstand en levende
gjendrivelse av de tilsynelatende entydige grensene og det naturlige grunnlag som definerer tilhørighet og identitet i nasjonalstater.
Nær knyttet til dette andre kjennetegnet, at frem mede er levendegjøringen av det utelukkede, det som
faller mellom kategoriene, kan man peke på et tredje kjennetegn: det relative - det fremmedes fremmedhet. Hvorvidt noe eller noen oppfattes som «fremmed» ut fra eget eller andres perspektiv, avhenger - på banalt vis og likevel ikke på banalt vis - av det selvsagtes
referanserammer, som forutsettes uten at det stilles
spørsmål ved dem. Den enkelte må bare passere en
eller annen grense for å havne i den fremmedes rolle. La meg imidlertid tydeliggjøre det prinsipielle med en fortelling. I Paris på slutten av 1930-tallet snakker to
jødiske emigranter sammen om sine planer. Den ene vil utvandre til Uruguay. «Så langt vekk?» måper den andre. «Langt vekk fra hvor?» spør den første tilbake.
Dette spørsmålet - Langt vekk fra hvor? - identifi
serer blikket som den fremmedes blikk. Han har mis-
21
2.2.
|
KRIG OG TERROR
tet det referansepunktet som han kan være nærmere eller fjernere i forhold til. Han har mistet sitt refe
ransepunkt for nærværet, det hjemlige. Det finnes innlendinger og utlendinger, venner og fiender - og det
finnes fremmede som ikke passer i disse sjablonkate-
goriene, som saboterer, trosser og irriterer disse mot setningene. Det fremmedes relativitet oppstår også, det blir her tydelig, fordi fremmed er et begrep uten noe
begrepslig motstykke. En afrotysker forteller om sitt forsøk på å finne sin identitet i Afrika:
En dag jeg spaserte langs stranda, så jeg barn som åpenbart lette etter noe som kunne brukes, i en søppelhaug. De ropte etter meg: «Hvit, hvit.» Jeg var
på nytt stemplet og følte meg brennemerket. Jeg hadde trodd at jeg skulle kunne tilegne meg en sort,
en afrikansk identitet, og så ble jeg møtt av tilrop
om at jeg var hvit. Jeg var rystet og kunne heller ikke snakke med noen om det. Først lenge etter fant jeg en forklaring på hendelsen: Min oppførsel, den
betraktende distansen, hadde forrådt meg. Jeg var på den ene side for distansert og på den annen side
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
for interessert til bare å være en innfødt som gikk
forbi. Væremåten hadde avslørt meg som europeer. Da klisjeen tilsier at europeeren er hvit, var jeg i samme moment blitt hvit. Hvit var i dette tilfellet en
sosial kategori, på samme måte som det forholder seg med klassifiseringen av «sorte».10
Rase som sosial konstruksjon: Den tyske sorte blir utskjelt av afrikanske sorte som hvit. Denne omsnuingen klargjør ikke bare hva som ligger i det fremme-
des relativitet, den tydeliggjør også i hvor liten grad
fremmede og fremmedhet kan forstås og identifiseres naturalistisk-biologisk.
Hvordan skal en så forstå dette funnet teoretisk?
Reinhart Koselleck foreslår at en på feltet politisk hand
ling og politisk historie bør skille mellom symmetriske og asymmetriske begrepslige motstykker. Til de første reg
ner han alminnelige motstillinger som venn og fiende, til de andre asymmetriske begrepslige motstykker
som grekere-barbarer, kristne-hedninger, overmennesker-undermennesker. Disse er kjennetegnet ved at
deres motstykke er kontrært på en uensartet måte. En kan og må her spørre hvordan de motsatte posisjonene
|
23
24
|
KRIG OG TERROR
- barbarer, hedninger, undermennesker - blir negert
i hvert enkelt tilfelle. Etter min mening er det viktig å erkjenne at katego
rien fremmed nettopp unndrar seg slike begrepslige
motstykker. Koselleck skiller mellom ulike ordnings-
begreper for det sosiale, snart symmetriske, snart
asymmetrisk-hierarkiske. Kategorien fremmed nege
rer derimot alle typer ordningsbegreper. Fremmed er nettopp ikke - i det minste ut fra det perspektivet jeg har presentert her - det begreps
lige motstykket til begrepet lokal. Fremmede er lokale (naboer), og de er samtidig i visse henseender (under
tiden sett fra eget ståsted, undertiden bare sett fra de lokales fremmede ståsted) allikevel ikke lokale. Uttrykt mer generelt: Kategorien «fremmed» er det begreps lige motstykket (eller det kontrære begrepet) til alle sosi
ale ordningsbegreper. Og deri ligger det irriterende, det provoserende ved kategorien fremmed - allerede som
begrep."
Denne angrepsvinkelen reflekterer at fremmede nettopp ikke er utlendinger av en eller annen nasjona
litet som holder fast ved den nasjonalstatlige ordens
stereotyper. Satt på spissen er selv fiender i en viss for
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
stand mindre truende enn fremmede, fordi de lystrer den etablerte orden for det egnes og det fremmedes
stereotyper. Zygmunt Bauman skriver: Alene ved sitt nærvær, som nettopp ikke passer i noen av de etablerte kategoriene, benekter frem mede gyldigheten av aksepterte motsetninger. Slik
berøver de motsetningene deres «naturlige» karak
ter, avslører deres vilkårlighet og blottlegger deres skjørhet.12
Fremmede er med andre ord et veritabelt bevis for at det «naturlige» ved den lokale orden er kunstig, kon
vensjonelt. Gjennom den motsigelsen som de (målt med den sosiale ordens rådende selvbilder) legemlig-
gjør, beviser fremmede stadig vekk på nytt at verden kunne også ha vært annerledes.13 At fremmede er lokale, og nettopp ikke fremmede
som lokale mener, vekker følgende erindring hos Michael Landmann:
25
26
KRIG OG TERROR
I mitt barndomshjem eksisterte det ikke engang rester av jødisk religionsutøvelse. [...] Det tre gene rasjoner hadde gjort oss til, definerte oss i ster
kere grad enn vårt fjerne, falmende opphav, som vi etterhånden kun kjente intellektuelt. Vi var jøder
i langt mer uttalt grad i omgivelsenes øyne enn i egne øyne. [...] Etter Hitlers vanvittige nedslakting
av seks millioner jøder var jeg fortsatt bare én ting: jøde. [...] Smilet er omsider igjen på plass. Troen
på livet og menneskene har jeg aldri helt fått til bake. [...] Ett ble oss allikevel forunt: Ingen lov
hindrer vår smertelige og dype kjærlighet til tysk
væremåte.14 Jeg gjentar denne setningen: «Ingen lov hindrer vår
smertelige og dype kjærlighet til tysk væremåte.» Kort
sagt: Fremmede er ambivalens som eksistens.15
Den som vil klarlegge, bringe klarhet i kategorien «fremmed», må i alle fall ikke la seg forføre av samti dens praksis med å likestille og identifisere fremmede
med utlendinger, med asylsøkere - med den nedvurde ring som ligger i dette. Fremmede kan være det berik ende, det som igjen og igjen sprenger grensene for
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
det egne og dets bornertheter. Fremmede vekker nys
gjerrigheten, åpner nye verdener og perspektiver. Det
gjelder selv på det banale plan: Den thailandske restau ranten rundt hjørnet, så vel som turistindustrien, er i
denne forstand «fremmedvirksomhet». De markeds
fører fremmedhet, lever av det kollektive ønsket om i «årets flotteste dager» å nyte det fremmede som var det ungdomskilden.
Tyskere er begge deler: særdeles bidragsvillige, gav
milde overfor mennesker fra andre kulturer og land som er havnet i nød - stikkord Russlandhjelpen der
hele tog med nødhjelp rullet østover med folks delta
kelse - men også tyskere kaster molotovcocktailer på hjelpeløse ofre som de rubriserer som «fremmede». Det hender at en og samme person gjør begge deler.
Den som nettopp har tømt klesskapet for å hjelpe rus
serne gjennom vinteren, mobiliserer mot asylmotta ket i nabolaget. Hvordan henger dette sammen? Her krysses to sosiale hensyn: den hjelptrengende «utlen
dingen» langt borte og den «fremmede» i nabolaget
med krav på offentlig sosialhjelp. Viljen til å hjelpe vokser med kvadratet av avstanden. Uviljen overfor
fremmede og fremmedhatet vokser etter hvert som de
27
28
KRIG OG TERROR
fremmede mister sin fremmedhet og - til forskjell fra betalende turister - oppleves å konkurrere om knappe
statlige sosialytelser.
For å sammenfatte: Det merkverdige ved begrepet
«fremmed» er at det er et bagrep uten noe begrepslig
motstykke. Fremmede bestemmes nettopp ikke ved at
de lar seg avgrense i forhold til andre, de bestemmes snarere ved at de underminerer alle polære ordnings-
kategorier for det sosiale og sprenger dem innenfra. Fremmede er verken fiender eller venner, verken inn-
lendinger eller utlendinger. De er nære og ikke nære,
fjerne, men her. De er naboer som ekskluderes fra naboskapet som ikke-naboer - som fremmede. De
fremmedes fremmedhet virker foruroligende og for lokkende. Fremmede er like langt fra viten som ikke-viten.
For fremmede er der, til stede i egen vitens- og for-
ståelseshorisont. Samtidig forutsetter de fremmedes fremmedhet imidlertid generaliserende ikke-viten. Fremmedes atferd reduseres stereotypt til avindividualiserte kollektive kjennetegn - tyrkerne, sigøy
nerne, jødene, kvinnene osv. - og ikke til individu elle motiver, grunner og omstendigheter, til personens
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
historie. Egen atferd og likesinnedes atferd blir der
imot - i tråd med stereotypen - nettopp omvendt fortolket og forklart individualiserende. Her handler
hver enkelt som person og ikke som representant for
kollektivet.
Rekken av motstillinger kan forlenges. Grunnprin sippet består: Det spesielle ved kategorien «fremmed» lar seg nettopp ikke gripe innenfor den sosiale ordens
motstillinger, men ligger i motstillingen til alle mot stillinger, som på sin side ikke kjenner noen motstil-
ling. Kategorien «fremmed» betyr med andre ord det som går på tvers, det som rett og slett faller mellom
alle stoler: ambivalens som eksistens.
Fabrikkert usikkerhet og universell fremmedhet Denne definisjonen av den fremmede som ambiva lens forutsetter imidlertid en verden som fortsatt er
relativt enkel: For det første har en her et «vi» som lar seg avgrense mer eller mindre klart fra «dem».
For det andre er «de lokale» i klart flertall. Frem mede er i ordets virkelige forstand en «flyktig» mino-
|
29
3°
KRIG OG TERROR
ritet. Dette, vil jeg få understreke, er konstellasjo nen i det enkle moderne. Den sosiale konstruksjon av den fremmede foregår her i en relativt entydig kon
tekst: De lokale har sin plass innenfor den sosiale ordens struktur, som «fremmede» blir avgrenset og
utgrenset fra.
Det er nettopp denne strukturen for hovedsake lig nasjonalstatlig tenkte grenser og tilhørigheter som
undermineres og forandres innad så vel som utad
gjennom prosesser for «refleksiv modernisering»: innad ved at det egnes identitet - regionalt, nasjonalt
og individuelt - blir uskarp, usikker og mikset på nytt
gjennom mangfoldige mobilitetsprosesser; utad ved at de overnasjonale og internasjonale forbindelsene og
konstellasjonene forsterkes - fra økonomien via infor masjonsnettverk og telekommunikasjon til naturøde-
leggelser og grenseoverskridende spredning av gift stoffer i luft, vann og næringsmidler. Dette stadiet,
der modernisering endrer rammebetingelsene og ordningskategoriene for industrisamfunnets modernise
ring, kaller jeg «refleksiv modernisering». Hva som
menes med dette, kan forklares teoretisk ved hjelp av tre prinsipper:
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
For det første fabrikkert usikkerhet. Dette teoremet
sier ikke at vår tilværelse nødvendigvis er blitt mer risi kabel på det individuelle eller kollektive plan. Bakgrun
nen for og rekkevidden av risikoene har imidlertid end ret seg. Konsekvensene av den tekniske og industrielle
utvikling reiser tvil om standarden for - rasjonaliteten
bak - håndteringen av den så langt (stikkord: hinsides det en selv kan forsikre seg mot). Fabrikkert usikker
het er altså ikke bare et resultat av menneskelig inter vensjon i de samfunnsmessige og naturlige betingel
sene for tilværelsen. Denne intervensjonen krenker den «sikkerhetskontrakten» som industrisamfunnets fremskrittskonsensus har vært basert på.16 Slike sivi-
lisatoriske faresituasjoner kan ikke lenger forstås og takles lokalt eller nasjonalt.
For det andre: globalisering. Det som menes med
dette, er ikke - eller er ikke bare - et økonomisk
fenomen, og det ville også være feilaktig å likestille globalisering med fremveksten av et «verdenssystem» eller et «verdenssamfunn». Med «globalisering» for
står jeg (i tilslutning til Anthony Giddens) handlinger over avstand - en utvikling som blant annet oppstår
gjennom transformasjon av rom og tid som konse-
|
31
KRIG OG TERROR
kvens av globale kommunikasjonsmedier og masse-
transportmuligheter.17 På denne måten dannes ikke
bare verdensomspennende nettverk, men lokale og personlige erfaringshorisonter blir sprengt, endret
innenfra. Våre daglige aktiviteter blir mer og mer
påvirket av hendelser på den andre siden av kloden. Omvendt har lokale livsstiler verdensomspennende
virkninger og spres verden over. Globalisering er slik sett en kompleks prosess som produserer konflik ter og nye skillelinjer. Fremveksten av lokal nasjonal
isme og aksentueringen av lokale etniske identiteter skal eksempelvis ubetinget forstås som konsekvenser av globaliseringen, som tilsynelatende er i strid med
dette. Denne sammenhengen ser man i dag godt i
Russland. For det tredje avlradisjonalisering og individualise
ring. Det som menes med dette er svekkelsen, opp løsningen og avfortryllelsen av industrisamfunnets kollektive og gruppespesifikke kilder til identitet og
mening (etnisk identitet, klassebevissthet, fremskrittstro), som langt inn på 1960-tallet trygget de vestlige
demokratier og samfunnsøkonomier. Konsekvensen er at alle defmisjonsforsøk bebyrdes individene selv.
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
Det er et viktig aspekt ved «samfunnsmessig individu alisering».
Hva skiller dette «individualiseringsteoremet» fra de parallelle fortolkningene som Georg Simmel, Émile
Durkheim og Max Weber la fram i begynnelsen av det 20. århundre? I dag blir menneskene ikke befridd fra
standssamfunnets religiøs-kosmologiske vissheter til industrisamfunnets verden, men fra det nasjonalstat-
lige industrisamfunn til det globale risikosamfunns turbulensen Menneskene blir altså bebyrdet et liv med de mest forskjelligartede, gjensidig motstridende glo bale og personlige risikoer.18 Individualisering betyr ikke bare oppløsning av,
men muliggjør omvendt også oppfinnelsen av tradi sjoner. Idyllen - bestemors eplekake, forglemmegei og
kommunitarisme - har høykonjunktur. Fabrikkert usikkerhet, globalisering og individuali
sering kan dermed utvikles som delmomenter i en
teori om «refleksiv modernisering».19 Det som menes
med dette, er ikke refleksjon over moderniseringen, men «refleksivitet» i betydningen utilsiktet og ofte også ubemerket selvproblematisering, selvforandring,
selvopphevelse. Modernisering undergraver - og for-
|
33
34
KRIG OG TERROR
åndrer! - forutsetningene og rammebetingelsene for
industrisamfunnets modernisering, nettopp i form av fabrikkert usikkerhet, globalisering og individuali sering. Disse har ett felles: De oppstår i den enkle
moderniseringens forlengelse, og står dermed i den klassiske sosiologiens tradisjon, men opphever, idet
de opphever grunnlaget for den nasjonalstatlige indu strikapitalismen, også grunnlaget for de gamle sosiologier, de gamle sosiologiske kontroverser. At sosiolo
gien står i fare for å bli industrisamfunnets antikvariat, skyldes paradoksalt nok altså moderniseringen av det
moderne, som sosiologien så langt har manglet begre pene og teoriene for. Under den refleksive moderniserings betingelser kan den sosiale konstruksjon av den fremmede ikke
lenger basere seg på kulturelle selvfølgeligheter i luk
kede sosiale sirkler. Fremfor alt blir bestemmelsen av det egne problematisk. For individualisering betyr: Ens egen kultur splintres, differensieres. En som er
født i Ostfriesland, går kanskje på skole i Miinster
og Hameln, arbeider i Bamberg og gifter seg med noen fra Freiburg, mens ektemannen jobber i Leipzig.
Ferien tilbringer de på Tenerife eller på de greske øyer,
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
og i arbeidet har de mye å gjøre dels med skandina
viske, dels med østeuropeiske land og språk. Det vil si: Individualisert eksistens er en mobil eksistens av per
manent rotløshet - i livsløpets lengde- og tverrsnitt.
Sighart Neckel formulerer konsekvensen slik: Det Georg Simmel så som kjennetegnet på den fremmede - «vandreren som kommer i dag og blir i morgen» - er i individualiseringens tids
alder selv i ferd med å bli den alminnelige livs form.20 Med andre ord: Det refleksive moderne allmenngjør kategorien den fremmede. Ett av dets sentrale kjen
netegn er universell fremmedhet. Stadig flere mennes
ker mister sin sosiale entydighet knyttet til herkomst og stilling. Identitetene blandes. Grensene holder avgrenser og begrenser - ikke lenger. Folk lever sam
men med fremmede som de er fremmede for.
35
36
|
KRIG OG TERROR
Moderne samfunn kan derfor bare allmenngjøre fremmedhet ved samtidig å avskaffe fremmedhet som en særlig status, slik at alle er fremmede. Para
doksalt uttrykt: Det er kun der det ikke lenger fin nes noen fremmede, at alle kan være fremmede.21
Spørsmålet er altså ikke lenger: Hvordan omgås «vi»
med «fremmede»? I stedet lyder spørsmålet: Hvordan
omgås fremmede av det ene eller andre slaget hver andre? Og hvordan forskyves og forvandles kategorien
fremmed og situasjonen til fremmede når det å være fremmed blir det normale?
Erving Goffman er en av dem som har undersøkt konsekvensene av at fremmedhet allmenngjøres. Når det moderne setter seg igjennom i menneskenes hver-
dagsrelasjoner, sier han, erstattes «vi» og «de», mis tro og frykt, av «civil inattention» - sivil likegyldighet, sivil uoppmerksomhet. For øvrig en høyst aktiv hold
ning som omhyggelig må etableres, opprettholdes og
avbalanseres. I det flernasjonale, flerspråklige Sveits (kanskje et mønsterland for allmenngjort fremmedhet, et mini-,
et lommeeuropa i sveitsisk format) snakker man om
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
«tolerant ignoranse» eller «ignorant toleranse». Her
ligger sikkert også en viktig årsak til den moralske like
gyldighet som tillater så mange offentlige overgrep og voldshandlinger mot «fremmede». Det handler imid lertid også om et svært skjørt atferdsmønster som lett
går i stykker, som hviler på gjensidighet, og som bare
lar seg praktisere i begrenset grad i metropolenes sta
dig mer voldelige jungel.
Sivil og statlig konstruksjon og kontroll Betyr det at forholdet til fremmede blir uproblematisk
i det refleksive moderne? Nei, det motsatte er tilfellet. Konsekvensene av refleksiv modernisering demon
strerer dette i detalj. Individualisering betyr også at det egnes identitet blir utydelig. Globalisering betyr
fremfor alt at murene som sikrer avstand, bryter sam men. Stadig flere fremmede og fremmedheter havner
innenfor det egne livs horisont. Fabrikkert usikkerhet betyr blant annet: Overalt lurer farer, og ingen gjør noe
med det. Én mulig konsekvens er dette: Mange men nesker opplever at deres egen verden, som er blitt glo bal, trues av universell fremmedhet. På alle nivåer og i
|
37
38
|
KRIG OG TERROR
alle avkroker av samfunnet mobiliseres det imidlertid mot dette. En får en politisering av sikkerhetsspørsmålet
som berører hele samfunnet.22 Fremmede gjør derfor lurt i, råder Ronald Hitzler, å bevege seg i ukjent ter reng «med og ikke uten fordommer» overfor det som
truer dem.
Å sperre eller lukke seg inne, gå i bunkeren, det har inntil nå imidlertid vært de mest utbredte måtene for å reagere på angsten overfor det som utspiller seg «der ute», det som synes å true en i mangfol
dige forkledninger. Dørsperrer, hengelåser, doble
og triple låser og sikkerhetssystemer, alarmanlegg og overvåkingskameraer brer seg fra de velhavendes villaer til vanlige boligkvarterer: En bor bak
en vegg av utestengningsmekanismer og elektro niske beskyttelsesanordninger. Signalfløyter, pep
persprayer, tåregasspistoler og elektrosjokkvåpen
er en del av det individuelle overlevelsesutstyret
i byene.23 Det oppstår en multikultur av «egoisme, etnosen trisme, sneversynthet, mistro, misunnelse, krangling,
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
krav og protester, en multikultur av virksomme skille linjer og ignorant intoleranse».24 Men dermed forand
res konteksten, aktørene, instansene og ressursene for den
sosiale konstruksjon av fremmede. Agnes Heller forteller fra USA:
I det siste er retorikken omkring «det sosiale spørs mål» erstattet av en «raseretorikk». Det innebæ rer at bestemte spilleregler er blitt institusjonalisert
også i rasespørsmål. Disse institusjonelle språk reglene for rase- og kjønnsspørsmål er til og med
forpliktende i privatsfæren. Ikke engang i sitt eget hjem, blant sine venner, bør man ytre forbudte ord eller fortelle vitser (om sorte, jøder, homoseksuelle),
da det kan tolkes på feil måte. Og den som blir anmeldt, kan lett miste jobben. [...] Heretter gjelder kun gruppens egen selvfremstilling som legitim
form for fremstilling av nettopp denne gruppen.
Enhver fremstilling gjennom andre (for eksempel hvites fremstilling av sorte, menns fremstilling av
kvinner, heteroseksuelles fremstilling av homosek suelle) er per definisjon «rasistisk» og «sexistisk».
Det eneste legitime samkvem mellom rasene (og
39
40
|
KRIG OG TERROR
kjønnene) er kampen. Alternativet er gjensidig selvisolering og normaliseringen av dette. De moderne
rasistene gjentar de gamle rasistiske argumentene:
Den andre kan ikke føle det vi gjør, han har en
annen erkjennelsesteori, han kan ikke engang for stå hva vi tenker, hvordan vi lider (under ham) osv. MacKinnnon, som ser sensur som nøkkelen til
rettskaffenhet, «vet» (hvorfra, kan man spørre) at menn (selvsagt kun menn) konsumerer pornogra
fiske produkter, og tenker på pornografi selv mens de underviser. Hent tankepolitiet!25
Den nye avgrensningen av verden, atskillelsen og
konsolideringen av det egne og det fremmede, dri ves her fram nærmest som globale borgerinitiativer,
i subpolitisk regi, med sivilsamfunnets midler og in
stanser. Det handler om disiplinering og straff. Og om kon troll. Man overvåker seksualiteten, språkvanene,
atferden og anskuelsesformene - og det i minste detalj - ettersom uregelmessigheter fører til tap av
arbeidsplass, medietilgang, demonstrasjonsmulig-
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
het m.m. Allerede på et svært tidlig tidspunkt, da kun få ytret seg om dette, bemerket Foucault at de
mest ødeleggende maktdiskurser i vår tid ikke er utløst av den moderne stat, men snarere er frem
brakt og styrt av krefter og instanser i det «sivile» samfunn. Det «sivile» samfunn fremstår med dette som fullstendig usivilt.26
I Europa, der samfunnet aldri dominerte staten, men staten samfunnet, skjer det et scene- og strategiskifte - forenklet sagt - fra kulturelt til byråkratisk konstru erte fremmede. Til forskjell fra «den kulturelt frem mede» er «den byråkratisk fremmede» ikke ubestemt og kategorialt ugripelig. Det er ingen opprinnelig kul
turell, men en byråkratisk kategori. Dette kommer eks emplarisk til uttrykk i det nye tyske hatbegrepet «asy
lant». Dette begrepet (som eksempelvis ikke har noe motstykke på engelsk, i FNs språkbruk er det snakk
om «refugees», flyktninger) er skapt i forvaltningen, i retts- og embetstysk. Her skilles det mellom «asylsø kere» og «asylberettigede». Dermed dreier det seg om
offisielt definerte og kasernerte grupper av fremmede. Det er interessant at begrepet «flyktning» i Forbunds
41
42
KRIG OG TERROR
republikkens juridiske og politiske språk er reservert
for tyskere. En flyktning er per definisjon tysker. Diana Wong skriver: 1 fraværet av muligheten for en presis juridisk og
sosiologisk bestemmelse går begrepet «asylant»,
om man kan uttrykke det på den måten, amok i samfunnsdiskursen. Hvem som menes med begre pet, forblir uklart og selvmotsigende. En får ulike svar: aksepterte asylsøkere, ikke-aksepterte asyl
søkere, alle asylsøkere, eller alle utenlandske flykt ninger. Hva som menes med begrepet, forblir også uklart og selvmotsigende: virkelig politisk for
fulgte, fattigdomsflyktninger, økonomiske flyktnin ger, utenlandske kriminelle, sorte narkotikahandlere. Begrepets semantiske gjennomslagskraft øker
gjennom tallrike suggestive, slående orddannelser som det tjener som grunnbegrep for, orddannelser
som ved nærmere øyesyn imidlertid viser seg å være
innholdstomme, slik som asylantbølge, asylantstrøm, asylantkatastrofe, asylturisme, skinnasylant.
Å forkorte asylanter til «Assi», som asosiale omta
les som på folkemunne, er nærliggende.27
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
Erfaringene med «asylsøkere» er statlig regissert, orga nisert. Det er erfaringer knyttet til utlendingskontor, sosialkontor, folkeregister osv., men fremfor alt med
de tildelte boligblokkene og boligmaskinene i eget nabolag. På feltet for utlendingers og flyktningers rettighe
ter har en foregrepet hva som truer overalt: «den sterke stats nye politikk» (Heribert Prantl).
Termen «organisert kriminalitet» benyttes som en universalnøkkel som åpner og rokker ved alt - et
hvert tabu, enhver grunnleggende rettighet. Rettsbeskyttelsessystemet som er bygd opp i de siste 45
årene, svekkes. Ikke bare i strafferetten, men også
i forvaltningsretten reises krav om «rettsfrie rom». Konservativ politikk ser på omfattende offentlig
kontroll som irriterende formynderskap. Grunn
leggende rettigheter faller bort når den sterke stat mener at det går «bedre» uten dem.28 Det vil si: Risikosamfunnets forståelses- og handlings ramme blir overtatt av «den liberale stats sivilisasjons-
risikoer» (Ronald Hitzler). Økologiske farer erstattes
43
44
KRIG OG TERROR
av en generell mistanke om anomi. Slik grunnlaget for den industrielle produksjon ble forhandlet på ny,
blir nå grunnlaget for den liberale rettsstat forhandlet
på ny.
Politikken dreier seg dermed om å utvikle en ny stat: I sikkerhetsstaten ved år 2000 vil det ikke len
ger dreie seg om å forfølge straffbare handlinger og forebygge konkrete farer, men om å unngå selv
potensielle risikoer. I denne staten blir derfor hver enkelt borger betraktet og behandlet som en risi
kofaktor. En slik stat, som forstår seg som en orga nisasjon som skal unngå risikoer, vil tillate befolk ningen stadig færre friheter. Befolkningens angst
for kriminalitet er, i likhet med angsten for flykt
ninger, en statlig produsert angst. Resultatet er at enhver statlig forholdsregel får allmenn tilslutning
så lenge den bare lover mer sikkerhet. Mennes kene i en slik stat innbiller seg til å begynne med at de befinner seg i en godt bevoktet ferieklubb,
og merker for sent at det dreier seg om et eks
klusivt fengsel. Den typen «fellesskapsfølelse» som den konservative politikken i det siste har begynt
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
å forlange av dem, er avpasset til dette, og inne
bærer å gi avkall på individualitet og den enkeltes
rettigheter.29
Fabrikkerte fiendebilder En viktig konsekvens følger av argumentasjonen så langt. Den som i likhet med Karl Otto Hondrich for
klarer voldsbølgen og renasjonaliseringstendensene i Europa med undertrykkelse, etnisk identitet, folkelig
kultur eller folkelig språk,30 begår i det minste to kategorimistak: For det første essensialiserer han kul
turell identitet, og for det andre forveksler han dette
med fiendebildenes kalkulerte krafi. Her ligger det også
en prinsipiell innvending mot «in-group-out-group»logikken som kjennetegner ikke bare sosiobiologiske og etologiske teorier om aggresjon og konflikt, men
også er blitt brukt i sosiologien fra Émile Durkheim
via Georg Simmel og Max Weber til interaksjonismens og eksistensialismens gruppeteorier: Disse sier ingen
ting om spesifikke fiendebilders sosiale konstruksjon og dramaturgi.
I tilknytning til spørsmålet om hvordan bildene av
45
46
KRIG OG TERROR
fremmede blir konstruert kulturelt, sosialt, politisk og byråkratisk, er det derfor nødvendig å skille klart mel
lom (hverdagens) fremmedstereotyper på den ene side og fiendebilder på den annen side. Spørsmålet som rett ferdiggjør dette skillet, lyder: Hvorfor blir bare bestemte
kulturelle identiteter, og ikke andre, dramatisert til
nasjonale og statlige fiendebilder? Og hvorfor skifter
fiendebilder og vennebilder ofte så raskt? I det førrevolusjonære Amerika var «moderlandet» England
(samme språk, samme etniske identitet, samme politisk-republikanske grunnoverbevisning) «den natur
lige fienden», senere - i det 20. århundre - «den natur lige allierte» i to verdenskriger. Hva som i et bestemt sosialt rom, en bestemt epoke, går for å være «eget»
og «fremmed», er ikke naturlig gitt, men vanskelig å forutse og forutsi. Det er et empirisk og historisk
spørsmål. Gottfried Benn noterer under stikkordet «historiens
innhold»: For å bli klokere slår jeg opp i en gammel skolebok, den såkalte lille Ploetz. [...] Jeg slår vilkårlig opp på
en side, det er side 337, den handler om året 1805.
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
Her finner jeg ett vunnet sjøslag, to våpenstillstander, tre allianser, to koalisjoner. Noen marsjerer,
noen allierer seg med noen, noen samler sine trop per, noen forsterker noe, noen rykker fram, noen
inntar noe, noen trekker seg tilbake, noen erobrer
en leir, noen går av, noen mottar noe, noen grunn legger noe enestående, noen blir tatt som krigsfan ger, noen holder noen skadesløs, noen truer noen,
noen marsjerer mot Rhinen, noen marsjerer gjen
nom Ansbach-området, noen marsjerer mot Wien, noen blir drevet tilbake, noen blir henrettet, noen tar livet av seg - alt dette på én eneste side - det
hele er utvilsomt de forryktes anamnese.31
Nettopp «de forryktes anamnese» gjendriver slutnin gen fra et sosiobiologisk (etologisk eller antropologisk)
diagnostisert konfliktpotensial til den til enhver tid gjeldende hakke- eller kakkeorden. Eksempelvis har
tyske utvandrere, som kom fra det føydale Europas
knugende og beklemmende standssamfunn, levd som gode naboer med sorte i USA, har inngått, tolerert
og forsvart blandingsekteskap i et av demokratiets opprinnelsesland, hvor slaveri den gang fortsatt var
|
47
48
KRIG OG TERROR
beskyttet ved lov. Det er ikke mulig å slutte fra sosi
ale fremmed- og egenstereotypers sosiobiologi eller sosiologi til fiendebildenes samfunnshistorie. Fiende bildene må ses og forstås i sammenheng med stat, nasjonalstat og militærvesen, altså ut fra deres betyd
ning for legitimeringen av det statlige maktmonopol. Og likevel har denne legenden bevart sin fulle kraft
til denne dag: Det egne må avgrense og avsondre seg
fra det fremmede for at det skal finne og forsvare sin identitet. En kunne kalle den for den territoriale teori
om identitet. Teorien forutsetter et rom sikret av (men tale) gjerder som tillater utvikling av selvbevissthet. Dersom en løsriver denne forestillingen fra konteks
ten den er oppstått i, nemlig nasjonalstaten, mister den imidlertid enhver troverdighet. Denne villfarel
sen, som gjentatte ganger er blitt kodifisert og er blitt tårevåt historie, kunne man kalle fengselsvillfarelsen om
identitet. En er ikke nødt til, heller ikke i nasjonens
vide rom, å isolere menneskene fra hverandre, orien tere og organisere dem mot hverandre, for at de skal
bli bevisste og trygge på seg selv. Det er de modemes hottentott-tro. Om hottentottene har sverget til den,
er imidlertid høyst tvilsomt. Hvorfor skulle man bare
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
kunne møtes trygt og på like fot, og forholde seg til hverandre, i statlige fengselsceller? Nettopp det å slippe «fangene» ut og blande dem gir et vell av mate riale for og rik anledning til identitetssøking og iden titetsdannelse.
Her blir en annen brist i resonnementet tydelig, en brist som fremfor alt Zygmunt Bauman har gjort opp
merksom på: Identitetens avgrensningslogikk forblir
fortsatt fanget innenfor den entydighetsmetafysikk som det moderne er besjelet av. En forutsetter at iden
titet er entydig identitet, et enten-eller, noe tredje er utelukket! Mulighetene for en ambivalent identitet, for å tilkjempe seg og bygge opp det egne gjennom å blande flerhet og fremmedhet, blir nesten fullstendig
oversett.32 Fengselsteorien om identitet kjenner også lite til den rikdom det fremmede representerer for det
egne og dets forvandling til noe fremmed. «Fiendebilder» er dramaturgisk forsterkede, kultu
relt frembrakte og legitimerte (fritt tilgjengelige) for dommer og fremmedstereotyper som tas i bruk i opp
byggingen og utbyggingen av det statlige makt- og militærapparat. Til forskjell fra fremmedstereotyper
og rasefordommer muliggjør fiendebilder en omvur
|
49
5°
KRIG OG TERROR
dering av verdier. Her tillates, og kreves (i krigssitua
sjoner) drap. For fiendebilder eksisterer det ingen fbrliksinstans, ingen domstol. Fiendebilder representerer
en annen, para-, utenom-, ja antidemokratisk kilde til legitimitet for den moderne (nasjonal)stat. Nett
opp vanskelighetene forbundet med demokratisk kon-
sensusdannelse gjør denne kilden til legitimitet mer attraktiv for statlige aktører.
Konsekvensen er at vi er kulturelt og samfunns vitenskapelig avskåret fra å gripe tilbake til tradisjo
ner eller etniske identiteter for å legitimere fremmed-
het og «in-group-out-group»-forskjeller. Annerledes
uttrykt: Etnisitet er ingen naturgitt variabel for sosial dif ferensiering. Det er helt og holdent en politisk og byråkra tisk konstruksjon.33 En kan ikke slutte fra en eller annen
definert kulturell annerledeshet, fra ulike oppfatnin
ger om det egne og fremmede, til den politiske drama turgi for og konstruksjon av fremmed- og fiendebilder.
Denne iscenesettelsen smykker seg med det naturlige, herkomsten, det opprinnelige og substansielle, men
iverksetter i virkeligheten beslutninger, valg og kon
struksjoner som må regnes som påhitt. I det refleksive moderne blir konstruksjonen av det
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
fremmede politisert i dobbelt forstand: For det første
mobiliseres kontrollinstrumentene til det sivile sam funn og den sterke stat gjennom politiseringen av
sikkerhetsspørsmålet. For det andre erstattes den kul turelt fremmede med figuren den byråkratisk konstru erte fremmede. Diskursen om kulturell annerledeshet
blir oppgradert til en diskurs om fiendebilder som skal legitimere oppbyggingen og utbyggingen av den pre
ventive sikkerhets- og beskyttelsesstat. Alt pratet om «in-group-out-group»-logikk innen for samfunnsvitenskapenes (og sosiobiologiens) teoriog forskningstradisjoner skjuler denne utvelgelses-,
fabrikkerings- og politiseringsprosessen. Her kunne en også sette inn en kritikk av det systemteoretiske
snakket om eksklusjon/inklusjon: Det trivielle ved
tankefiguren tildekker det gemene ved de særskilte
utgrensningsprosessene i det administrative og poli tiske system, i medieoffentligheten osv. Dermed usyn-
liggjøres den viktige rollen som også intellektuelle har i
etableringen og tilretteleggingen av legitimeringsram-
mene som gjør det mulig å fremstille silhuetten av den fremmede og sette prototypen i massefabrikasjon.
Denne utvelgelsesprosessen kan påvises også når «in-
51
52
KRIG OG TERROR
group-out-group»-relasjoner identifiseres med nasjo nal identitet (patriotisme, nasjonalisme): Hvorfor ikke
kombinere regionale identiteter med en europeisk
selvbevissthet? Hvorfor ikke blande eksempelvis frankisk separatisme med yrkesfaglig stolthet og en sivilisatorisk identitet som henter sin selvbevissthet fra
betoningen av teknisk og rettslig rasjonalitet? Jeg sier ikke at alt lar seg kombinere med alt. Men jeg påstår
at med mangfoldiggjøringen, individualiseringen og globaliseringen av de sosiale verdener som det egne
liv er viklet inn i, oppstår det en tilnærmet uendelig
mosaikk av avgrensningsmuligheter. Dermed blir det naivt (muligens strategisk naivt) å snakke om «inklu sjon» og «eksklusjon». I stedet bør en spørre etter det forskjellsløse ved forskjellen mellom inklusjon og
eksklusjon. Dette er horisonten som spørsmålet om den sosiale
og politiske definisjon og konstruksjon av fremmede og fiendebilder åpner så vel samfunnsvitenskapelig som politisk. Den tar høyde for realismen i det kultu
relle voldspotensialet, uten av den grunn å hjemfalle til politisk fatalisme. Fokuset må dreies over på de dag
ligdagse, offentlige, politiske og administrative kon
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
struksjonsprosessene - og deres awergelse. Som sagt: hvordan naboene blir (gjort til) jøder. Dette «blir» er
for det første ikke passivt, men aktivt ment, det uteluk ker for det andre bevisst fortidsformen «ble», henviser altså til aktuelle trusler, og oppfordrer for det tredje til
et betimelig og frimodig forsvar av og en videreutvik ling av det åpne samfunn og den liberale rettsstat.
Noter 1
Hazel Rosenstrauch (1988:11) Aus Nachbarn wurden Juden. Berlin.
2
Ibid:i6f.
3
«Slik begynte det: fra jødeparagrafene til jødestjerna. Fra
uke til uke fra 1933 av ble særlovgivningen for jøder
skjerpet. En dokumentasjon av hvordan de systematisk ble gjort rettsløse, noe alle tyskere den gang opplevde,» sammenstilt av Armin von Manikowsky i Der Stcrn 01. 02.1979(6). Se også dokumentasjonen hos Hazel Rosen
strauch (1988:31): «Det var altså ikke tilfeldige «bander»
eller kriminelle gjenger - som mange av dagens minnesteiner på steder hvor det tidligere stod synagoger, vil
ha en til å tro - som ødela jødiske butikker og inven
tar allerede før den såkalte krystallnatta. For å ivareta det
53
54
KRIG OG TERROR
tusenårige rikets anseelse og sikre «økonomien ro» måtte
Rikskanselliet gripe regulerende inn når overfallene gikk betydelig lenger enn de planlagte opptøyene. [...] Først med en stadig mer perfekt definisjon av hva som var
, hva som var og , og først etter at den tyske befolkning og utlan det var med på notene, satte nasjonalsosialistene til side
hensyn som kompliserte fiendebildet.»
4
«Faren vår var kameruner, moren vår østprøysser, vi er
mulatter. Søstrene Frieda P. og Anne G. forteller om sine
liv», i K. Oguntoye et al. hrsgs. (1992:84) Farbe bekennen. Frankfurt am Main.
5
Den bestemte artikkel - den fremmede eller de fremmede - er dermed helt malplassert, ettersom den vender det
kategorialt ubestemte ved begrepet til det motsatte.
6
Jean Améry (1977:85) Jenseits von Schuld und Suhne.
Stuttgart.
7
Georg Simmel (1958:509) «Exkurs iiber den Fremden», i Georg Simmel (1958) Soziologie. Untersuchungen uh er die
Formen der Vergesellschaftung. Berlin. 8
Ibid.
9
Hazel Rosenstrauch (1988:32).
10
E. Wiedenroth (1992:169^ «Was macht mich so anders
in den Augen der Ånderen?», i K. Oguntoye et al. hrsgs. (1992).
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
11
Denne irritasjon kommer også til uttrykk i det latinske ordet «hostis», som betyr fiende og gjest.
12
Zygmunt Bauman (1990:55) Thinking Sociologically. Cam bridge, MA: Basil Blackwell.
13
Dette gjelder eksempelvis også for homoseksuelle, om
enn mer direkte for biseksuelle. 14
Michael Landmann (1978:116, i2of) «Mein Judentum», i H.J. Schultz hrsg. (1978) Mein Judentum. Miinchen.
15
Denne eksistensielle ambivalensen lar seg så absolutt generalisere. Den bestemmer eksempelvis også striden
mellom feminister og postfeminister: Hva er kvinnelig
het? Med økende likestilling mellom menn og kvinner går også det entydige ved å være kvinne tapt. Kanskje blir
«ambivalens som eksistens» et biografisk kjennetegn på «det refleksive moderne».
16
Det jeg her kaller «fabrikkert usikkerhet», har jeg i utgi
velser helt siden Gegengifien (Frankfurt am Main 1988) kalt «(store) farer», til forskjell fra «risikoer». Begrepet
«fabrikkert usikkerhet» er likevel videre. Det omfatter ikke bare tekniske utviklinger, men også eksempelvis
økonomiske omveltninger, erosjonen av sosialstaten, det
politiske system og den borgerlige retts- og sikkerhets stab Om dette, se eksempelvis Frangois Ewald (1993) Der
Vorsorgestaat, Frankfurt am Main; Wolfgang Bonss (1993)
«Unsicherheitals soziologisches Problem», i MittelwegjG
|
55
56
KRIG OG TERROR
(februar/mars 1993); Anthony Giddens (1994) Beyond Lefi and Right, Cambridge.
17
Anthony Giddens (1990/1997) The Consequences of Modernity / Modemitetens konsekvenser. Stanford/Oslo.
18
Ulrich Beck & Elisabeth Beck-Gernsheim hrsgs. (1994) Riskante Freiheiten - Individualisierung in modernen Gesell-
schaften. Frankfurt am Main.
19
Ulrich Beck (1993) Die Erfindung des Politischen - Zu
einer Theorie reflexiver Modernisierung, Frankfurt am Main; Ulrich Beck, Anthony Giddens & Scott Lash (1996) Reflex-
ive Modernisierung - Eine Kontroverse, Frankfurt am Main. 20
Sighart Neckel (1994:47^ «Gefahrliche Fremdheit», i
Åsthetik und Kommunikation 85/86 (mai 1994).
21
A. Hahn (1994:162) «Die soziale Konstruktion des Fremden», i W.M. Sprondel hrsg. (1994) Die Objektivitdt der
Ordnungen und ihre kommunikative Konstruktion. Frank furt am Main. 22
Med det altomfattende begrepet «usikkerhet» blander en samtidig sammen det som på engelsk med god grunn
skilles gjennom bruken av begrepene insecurity og unsafety: engstelse som følge av oppløsningen av tradisjo
nelle livsstiler og faren for hemningsløs vold og krimi nalitet. Den bevisste dramatiseringen av verdiforfallet og
(den organiserte) kriminaliteten gir dessuten nynasjonalismen mulighet til å vokse i Europa.
HVORDAN NABOEN BLIR JØDE
23
Ronald Hitzler (i994:58f) «Mobilisierte Biirger», iÅsthe-
tik und Kommunikation 85/86 (mai 1994). Se også Ronald
Hitzler (1995) Der gemeine Machiavellismus. Frankfurt am Main.
24
Ibid.
25
Agnes Heller (1995:25) «Die Zerstbrung der Privatsphåre
durch die Zivilgesellschaft», i Ronald Hitzler (1995) Der gemeine Machiavellismus. Frankfurt am Main.
26
Ibid:z6.
27
Diana Wong (1992:410^ «Fremdheitsfiguren im gesell-
schaftlichen Diskurs», i Joachim Matthes hrsg. (1992) Zwischen den Kulturen? Gbttingen. 28
Heribert Prantl (i994(i86):V2/27) «Es wird ungesund
in Deutschland», i Suddeutsche Zeitung 13.-14.08.1994, Wochenendbeilage.
29
Ibid. Se også Hans Hesse (1994) Der Schutzstaat, Baden-
Baden; Fran^ois Ewald (1993) Der Versicherungsstaat, Frankfurt am Main. 3°
Karl Otto Hondrich (1994(5)14) «Grenzen gegen die Gewalt», i Die Zeit 28.01.1994.
31
Gottfried Benn (1989:362) Essays und Reden. Frankfurt
am Main.
32
Zygmunt Bauman (1992) Moderne und Ambivalenz - Das Ende der Eindeutigkeit. Hamburg.
33
Jf. S. Neckel (1994) Politische Ethnizitat. Berlin.
|
57
Staten uten fiender Militærvesen og demokrati etter den kalde krigen
den som
MENERå kunne forklare samtiden, er sus
pekt. Vi gjennomlever en forvirrende tid som nærmest
gir tankesperre. Likevel vil jeg gjerne spørre: Hva har de til felles, den fredelige revolusjonen i Øst-Tyskland,
Sovjetunionens oppløsning, det jugoslaviske drama, reformeringen av Bundeswehr og NATO, og tilskuer nes stilltiende samtykke til, det tause flertalls passive
delaktighet i, de brutale overgrepene mot menneske
rettighetene i Tyskland? Mitt forsøksvise svar er dette: Dette er symptomer på et nytt fenomen - staten uten
fiender. Dette er ikke en stat uten fiendebilder, snarere en stat som jakter på den tapte fiende. Min problem stilling er denne: Hvilke teoretiske og politiske perspektiver oppstår med staten uten fiender, dette fore
løpig siste evolusjonære resultat av en lang krigersk historie?
62
|
KRIG OG TERROR
Den tyske forsvarsminister Volker Ruhe sa nylig at
«Tyskland er omringet av venner». «Omringet» er en
treffende beskrivelse, ettersom et land som er oppstått gjennom sammenslåingen av det tidligere Vest-Tysk-
land og Øst-Tyskland, som begge ble bygd opp som
fiendebilder i striden mellom øst og vest, må erfare dette nye fraværet av fiender som dypt foruroligende. Moskva ønsker å gå inn i NATO. DDRs Volksarmee
gjør tjeneste i Bundeswehr. Kommunister hyller kapi talismen. Samtidig får vi også sjokkerende nyheter om
borgerkriger, atomvåpen på avveie, om hærer uten sta ter, nye stater med uklare grenser og delte hærer, osv. Det virker som om historien aldri har kikket i noen
lærebok i sosiologi. Dette er konsekvensene av sam
menbruddet for en verdensorden. Disse dype bekym ringene verken kan eller bør skjule at i det minste
Vest-Europa ikke lenger har noen ytre fiender. Pogro mene mot utlendinger er også en reaksjon på det
nye fraværet av fiender. Dette er historisk uten side stykke. Alle stater har ført krig i gjennomsnitt halvparten
av tiden, har den britiske sosiologen Michael Mann regnet ut.1 Det varierer fra en tredel (Preussen) til
STATEN UTEN FIENDER
to tredeler (Spania etter 1476). Det 18. århundre var
ekstremt krigersk, det 19. århundre uvanlig fredelig.
Det 20. århundre overgår alle tidligere århundrer med hensyn til krigsredsler. Og nå dette antatt aller største lykketreff: fremveksten av staten uten fiender i Europa.
Hvilke motsigelser kommer til syne med denne brå overgangen fra demokratiet i frontstater til demokra tiet uten fiender? Tre teorier avtegner seg i horisonten:
For det første den tidlige borgerlige teori om pasi
fistisk kapitalisme (Comte, Schumpeter). Den sier at den fredelige erobringen av verdensmarkedene er
alle andre erobringer overlegen. Tidligere erobret kri
gerske folk handelsfolkene, i dag er det omvendt. DDRs inntreden i Forbundsrepublikken er det fers keste eksemplet. Dessuten etablerer økonomien inter
nasjonale handelsforbindelser som undergraver og overvinner nasjonal sneversynthet. Kapitalismen er altså en kosmopolitisk skole.
Teorier om militær kapitalisme viser derimot til
sameksistensen av krig og verdenshandel til denne
dag. Industrien har profittert på krigen og krigen på
industrien. Verdenskrigene brøt som kjent ut mel
lom høyt utviklede industriland. Og middelalderens
64
KRIG OG TERROR
såkalt krigerske stater var rent ut fredelige dersom en som målestokk benytter de horrible militærbudsjettene i det Schumpeter kaller de «essensielt ukri-
gerske» moderne statene. Denne svært utbredte teorien om at krig, militær vesen og opprustning er en integrert del av kapitalis
men, overser imidlertid det som Martin Shaw kaller
den militære sosialisme, «den totale krigs sosialis
me»:2 Når Sovjetunionen og Øst-Europa ble kommu nistisk, så er dette i hovedsak et resultat av første og
annen verdenskrig, og slett ikke (slik marxistisk teori
ville ha det til) et resultat av industrialiseringen i hvert enkelt land. Våpnene og ikke argumentet, soldaten og
ikke proletaren, la grunnlaget for den reelt eksister
ende sosialismens seier. Jeg ønsker for det tredje å utvikle teorien om det
militært halverte moderne. Denne henter argumenter
fra begge, men relativiserer dem og knytter dem sam
men samfunnsteoretisk og samfunnshistorisk. Tillat
meg å lansere tre teser i forkant:
1)
I det 19. århundre skjer demokratisering og militarisering tilnærmet parallelt. Fiendebilder inte
grerer nettopp samtidig det moderne samfunn,
STATEN UTEN FIENDER
begrenser demokratiet og bemyndiger staten til å
handle. 2)
Den kalde krigen var et system for denasjona-
lisering av nasjonalstatene. Atomopprustningen muliggjorde paradoksalt nok en avmilitarisering av samfunnet.
3)
I staten uten fiender kommer motsetningene mel lom militærvesen og demokrati til syne. Individu aliseringen i velferdsstaten opphever - om en ten ker det igjennom - krigsfaren. Dermed får den tidlige borgerlige teori - nå i form av en påtvunget
pasifistisk kapitalisme - en ny teoretisk og politisk betydning.
En merknad om anvendelsesområdet: Jeg snakker i hovedsak om landene i Vest-Europa. For det tidligere
Øst-Europa må en foreta modifikasjoner som jeg her ikke kan redegjøre for.
Fiendebildets sosiologi Oppbruddet mot det moderne, opphevelsen av føydale herredømmeformer, erstatningen av en gudgitt orden
|
65
66
KRIG OG TERROR
med en menneskegitt orden - parlament, maktfor deling, muligheten til å velge en annen regjering alle disse landevinningene ble gjennomført i det 19.
århundre parallelt med innføringen av allmenn ver neplikt. Allmenn stemmerett og allmenn verneplikt
(begge deler for menn) er tvillinger, de kommer til ver den omtrent samtidig. På samme vis går oppbyggin gen av industrien hånd i hånd med industrialiseringen
av krigføringen. Våpenproduksjon blir masseproduk sjon. Utbyggingen av kommunikasjonsnettet tjener
både den sivile og den militære planlegging. Motset
ningene mellom politisk og militær mobilisering blir
opphevet til det ugjenkjennelige gjennom det indre nærvær av en ekstern instans: fiendebilder.
I alle hittidige demokratier har det eksistert to for mer for autoritet, den ene utgår fra folket, den andre
utgår fra fienden. Fiendebilder integrerer. Fiendebilder
bemyndiger. Fiendebilder har høyest konfliktprioritet. De gjør det mulig å dekke over og forene alle andre samfunnsmessige motsetninger. Fiendebilder repre
senterer så å si en alternativ energikilde for konsen
sus, et alternativ til et råstoff som blir knapt med det modernes utbredelse. De muliggjør en fristilling fra
STATEN UTEN FIENDER
demokratiet med demokratiets samtykke. Nettopp det moderne perfeksjonerer den militære form for mak
tens og byråkratiets selvlegitimering. Militærvesen,
krigsfare osv. er altså ikke bare geostrategiske og uten rikspolitiske begreper. De sikter også mot en indre,
ikke-militær, militærlignende organisasjonsform for
samfunnet i alle dets deler: produksjon, arbeid, juss,
vitenskap, innenrikspolitikk, offentlighet. Med andre
ord: Alle demokratier er militært halverte demokratier. Den militære konsensus begrenser den demokratiske
konsensus, og omvendt: Det virkeliggjorte demokrati
opphever krigsberedskapen.
Jeg vet ikke om det modernes eksperiment er mulig: å ta fornyelsens berg- og dalbane uten fiendebilder. I
praksis har imidlertid denne miksen av demokratise ring, industrialisering og militarisering blitt det van
lige i Europa, og er det fortsatt. Sammenhengen mel
lom nasjonalisme og politisk frigjøring blir forståelig når en setter statens maktkonsentrasjon og fraværet av noen overinstans, det vil si nasjonal hensynsløshet og
vilkårlighet, i sammenheng med den permanente opp
hevelsen av den gamle samfunnsorden, som nettopp
derved fullbyrdes. Slik oppstår den integrerende sen-
68
KRIG OG TERROR
tralstat som utøver voldsmonopol, finansierer sin per manente hær og sitt byråkrati gjennom skattlegging og etablerer et enhetlig retts- og utdanningssystem innen for sine grenser. Dialektikken mellom militær trussel og militær motstand rettferdiggjør oppbyggingen av
et maktapparat - og det på flere måter: som mobili sering av innenrikspolitisk konsensus (uforblommet sagt: som en pisk som tillater en å temme de ulmende
industrielle klassekonfliktene) og som skalkeskjul for krigsforberedelsen og krigføringen. Truende kriger
har - hvor bitter denne innsikten enn forekommer en - stabilisert den primære industrialiseringens verden.
Dette kjennetegnet er ekstremt viktig: Fiendebilder har evnen til å bekrefte seg selv. Fiendskap produserer fiendskap. Fiendebilder provoserer, avgrenser, sårer,
baner veien for vold, frembringer angst, inntil det de
uttrykker, skjer: Naboer, mennesker med andre tunge mål og kulturer blir først fremmede, deretter fiender.
Fiendebilder har den fryktelige evnen til å virkeliggjøre seg selv, ettersom de setter i gang en spiral av forsvar og
gjensvar som i foregripelsen av angsten hele tiden gir ny næring til enhver angst. «I begynnelsen var Ordet.»
Denne setningen fra skapelsesberetningen gjelder vel
STATEN UTEN FIENDER
ikke noen steder så grufullt direkte som i voldens ver den. Den skapes gjennom ordet «fiende». Fiendebildenes virkelighetsskapende evne er den
andre siden av statlig suverenitet. Når naboer krangler,
kommer politiet, og dommeren megler og dømmer.
Statlige kamphaner har alle roller: anklager, gjernings mann, dommer og bøddel. Den manglende maktfor
delingen i forholdet mellom stater gjør fiendebilder så virkelighets nære, så krigshissende, fordi stater som
strides, ikke kan bringes til fornuft gjennom prosessreglenes og rettsinstansenes kjølige saklighet. En sammenligning med det moderne kjærlighets forhold trenger seg på. I likhet med den avtradisjo-
naliserte kjærligheten som heller ikke kjenner og
anerkjenner noen overordnet beslutningsinstans, er
også fiendskap i stor grad gjenstand for fortolkning.
Selv kommunikasjonssvikt kan i konfliktsituasjoner
ha katastrofale konsekvenser. Forskjellen mellom pri vate ekteskapelige kriger og mellomstatlige kriger er
imidlertid at stater kan rettferdiggjøre sine handlinger
på sirkulært vis. De opptrer og slår i bordet med alle legitimitetens insignier. De har alltid sin juss, sitt par
lament, stort sett også sitt folk på sin side. Som alle
7°
KRIG OG TERROR
rede sofistene visste, er rettferdighet og makt i denne kyniske forstand ett og det samme. Derfor er elitenes
og massemedienes rolle så viktig for den sosiale kon
struksjon eller destruksjon av fiender. Fiendebilder er intellektuelle våpen, metavåpen: ord som innenfor
sin horisont gjør volden selvsagt. De gjør det mulig å velte noe over på noe ytre som i det minste medproduseres i det indre. Den andre, den fremmede, fien
den har skylden, og berøves for øvrig alt eksternt -
gud, natur.
Den kalde krigens sosiologi Den kalde krigen - i etterkant kan, bør og må det sies - var en guds gave. Den ga orden til en verden som
uforvarende hadde havnet i atomalderen, nærmere
bestemt en skrekkens orden, som imidlertid tillot den å velte indre kriser over på ytre årsaker: fiender. Den kalde krigen virkeliggjorde et delt verdenssamfunn
bygd på fiendebilder. Vennligst spar meg for kald krignostalgien! En må likevel ha lov til å spørre hvordan
dette urverket som verden tikket etter, fungerte. Den sovjetiske imperialismen var også en venn-
STATEN UTEN FIENDER
skapshandling overfor Vesten. For det første avkjølte den et klassisk urosenter i Europa. I hvor stor grad det kommunistiske diktatur her gjorde livet lettere for
Vesten, blir i dag tydelig hvor verken EU eller FN er i stand til å gjøre slutt på krigskonfliktene i det øde
lagte Jugoslavia. Sovjetimperialismen klarte - ut fra
imperialistisk egeninteresse - det som Vesten ikke lenger klarer.
For det andre ble sosialisme dermed fremstilt som imperialisme: et eksperiment i frivillig selvimøtegåelse. At Vesten ble antikommunistisk, er en gave fra kom
munismen i øst. Før annen verdenskrig eksisterte det sterke sosialistiske og kommunistiske bevegelser i de høyt utviklede industristatene. Etter annen verdens krig ble Øst-Europa det ugjendrivelige bevis for kapi
talismens nødvendighet, noe kapitalismen med dens kriser og oppløsningstendenser selv aldri ville ha kun net føre noe endelig bevis for.
De sovjetiske rakettene produserte Vesten. Sosio logien har hittil stort sett basert sin forskning på at statlige grenser også er kausale grenser. Den kalde
krigen kan imidlertid bare forstås som grenseovergripende kausalitet. Vestens indre særtrekk - særegenhe
71
72
KRIG OG TERROR
ter i partilandskapet, den sosiale strukturen, rettsfel-
tet, borgernes holdning i svært ulike land - er også et produkt av trusselen fra øst og dens innenriks
politiske og utenrikspolitiske iscenesettelse. Mange såkalte immanente utviklinger i «fremskredne indu
strisamfunn», «senkapitalismen», «velferdsstaten» og «det postmoderne» kommer nok i fremtiden til å vise seg å være et produkt av den kalde krigen. Harmoni
seringen av heterogene stater og tradisjoner i Vestens
leir vitner i alle fall om den omfattende tvangen til denasjonalisering. Den «frivillige» normaliseringen og vestliggjøringen av opposisjonspartiene på venstre siden er et tydelig eksempel på dette: Først etter eden
i Bad Godesberg til den vestlige alliansen og dens økonomiske spilleregler er SPD blitt «statsskikket». Først under vestlige seil kunne østpolitikken få vind i
seilene. Vesten var et system basert på halv suverenitet, på den nasjonale suverenitetens selvbegrensning og
selvubemyndigelse, ikke gjennom erobring - slik som
i Øst-Europa - og heller ikke gjennom verdier, over enskomster og markeder, men gjennom den innen rikspolitisk fremstilte og fabrikkerte kommunistiske
STATEN UTEN FIENDER
farens allestedsnærvær. Sett fra motpartens side: En viktig grunn til destabiliseringen av Østblokken var trolig tapet av fiendebildet, og ikke bare det: dets for
vandling til ønskebilde gjennom virkningen av vestlige massemedier. De nye sosiale bevegelsene er oppstått nettopp i
opposisjon til denne blokktvangen, denne blokkonsen-
susen (i vest som i øst, med ulike utfoldelsesmulig-
heter). Dette er den kalde krigens barn.
Slik har den kalde krigen presset en skrekkens orden på det ustabile Europa, en orden som ikke len
ger eksisterer. Det eksisterer ikke lenger noe europeisk
sikkerhetssystem, ettersom de kontraktpartene som
sluttet overenskomstene, ikke lenger eksisterer, heller ikke de politiske territoriene som de refererte til, og heller ikke de interessene som de skulle forlike. Det vil først nå vise seg om avtaler, europeiske institusjo
ner, markeder og «demokratiets internasjonale» kan
være tilstrekkelig bindende til å tøyle verdensøkono miens sentrifugale krefter, nasjonal egoisme og histo
riske vennskap og fiendskap uten en felles fiende. Motsetningen mellom øst og vest var en kollek tiv bevissthet i Durkheims forstand, sågar en global
73
74
KRIG OG TERROR
bevissthet, som har organisert tenkning og handling,
og det overalt på kloden. Det moderne produserer altså
også sitt motstykke: en antisivilisasjon av voldsrelasjo-
ner basert på fiendebilder og kjernefysisk selvutslettelse som lyser hele verden i bann.3
Krigsfaren over: individualiseringen av samfunnet Så paradoksalt det enn måtte lyde: Atomkappløpet muliggjorde en avmilitarisering av samfunnet. Tekno logi erstatter arbeidskraft. Elektronisk krigføring blir
spesialistenes domene. Det høye rustningsnivået slu ker ressurser, penger, teknologi og vitenskap, men
muliggjør en demobilisering, til og med en sivilisering av samfunnet. Slik kan militarisering og demokratise
ring fremmes samtidig. Jeg ønsker å fortolke teorien om individualisering
i denne sammenheng. Velferdsstatens individualiseringsdynamikk oppløser ikke bare klassekulturer og
kjernefamilien, men også storsamfunnets siste bas tion: fiendebilde-samfunnet. Alle har sin fiende, men
nettopp derfor ikke lenger den ene, felles, sammen-
STATEN UTEN FIENDER
holdende fienden. Dette er tesen: Individualisering opphever krigsfaren (i Carl Schmitts ortodokse uten
rikspolitiske forstand). Denne kulturelle siviliseringen skjer uforvarende, som bivirkning av en dyptgripende
endring som sosiologene setter i sammenheng med arbeidsdelingen (Durkheim), med kalvinismens indre
askese (Max Weber), med pengeøkonomien (Marx,
Simmel), men som, slik jeg har forsøkt å vise, har
fått et spesielt og permanent preg med velferdsstatens utvikling siden 1960-årene. Med tiltagende individua
lisering stemmer for første gang i historien setningen: Stater som bjeffer, biter ikke.
Det er mangt «individualisering» ikke betyr av det som mange - for å kunne imøtegå det bedre - mener at det betyr: atomisering, autonomisering, ensomhet
- selv om enpersonhusholdningene nå utgjør over
femti prosent av husstandene i storbyene. Individua lisering betyr for det første oppløsning, for det andre
avløsning av tradisjonelle kollektive livsformer gjen nom livsformer der den enkelte, også innenfor kjerne
familien, selv må holde fast ved og sammenflikke sin biografi.4 Nettopp søkingen, lengselen etter kollektive
identiteter som vi nå opplever, motsier ikke, men er et
75
76
KRIG OG TERROR
produkt av individualiseringens anomiske utslag. På
den ene siden dreier menneskene under markedsrelasjonenes diktat om aksen for sitt eget liv. På den annen side romantiserer de en familie som andre besverger
undergangen for, avslører det esoteriske, det overskueliges identitet, fører en innbitt kamp mot djevelens
gift eller bekjenner med aggressiv lyst: Jeg er stolt av å være tysker. Hvordan man enn bedømmer denne pro sessen: Her oppstår det motsetningsforhold, men ikke
en ny enhet. Terrorbalansen erstattes av kverulantenes
likevekt - alle er uenige om alt og med alle. Det er ikke lenger den evige fred, men den evige strid som ikke
tillater den store konsensus om krigsfaren. Anvendt på dagens situasjon: En hører ofte at en yrkeshær ikke vil ha de legitimeringsproblemer som melder seg om en setter inn Bundeswehr utenfor Tysklands grenser. Det er nok en illusjon. Se for deg følgende: Det gamle Bundeswehr hadde alle konsensusfordeler på sin side. Forsvar, altså selvforsvar mot
en synlig, anerkjent «erkefiende». Ved bruk av styrker
utenfor landets grenser er det unektelig ikke snakk om forsvar. Her må angrep - selv om de skjer innenfor rammen av «fredsmisjoner» (Orwell hilser) - rettfer
STATEN UTEN FIENDER
diggjøres under kritikkens kryssild. Dette forutsetter
at gårsdagens handelspartner på troverdig vis kan gli inn i rollen som den onde. Dermed blir målene for et slikt foretakende alltid mangeartede og omtvistelige. Og alt dette i et land som - dersom opinionsunder
søkelsene ikke tar feil - ønsker å bli en grønn repub likk, eller mer presist: et grønt Stor-Sveits. Og i en ver den som sitter på en kjernefysisk kruttønne. Spør du
meg, så er dette nettopp det antatt største permanente
stridstema. Sammenlignet med dette var det gamle tyske hjem
mevernet (Bundesheimwehr) en konsensusbiotop, så
gar en kilde til konsensus som andre kunne nyte. Det
nye tyske verdensvernet (Bundesive/twehr) vil bli nøy aktig det motsatte: en kilde til ustoppelig strid. Parti
enes samtykke til en adekvat grunnlovsendring er én ting. Et annet problem er dette: Vil et tysk verdens-
vern overhodet kunne oppnå allmenn aksept? Individualiseringsteoriens prognose er nei. Enhver innsats
av styrker vil utsette landet for en indre styrkeprøve. For å tydeliggjøre det enda en gang: Det er ikke
pasifismen, men anomien som avverger krigsfaren.
Risikosamfunnet er sosialt eksplosivt selv i fredelige
77
78
KRIG OG TERROR
tider. I kombinasjon med sammenbruddet for en
verdensorden blir turbulenser av alle slag mulig, inklu
dert vold. Den som iscenesetter ikke-iscenesatte vi-
følelser mot dette (Karl Otto Hondrich), bedriver sort
romantikk. Også USAs nye talsmenn for fellesskap kommunitaristene - formaner i stedet for å analysere.
Dette er flukten inn i en problemfri verden frembrakt
av den kaputte verden.
Staten uten fiender: fem fremtidsscenarier Velstandsvekstens fete år i Tyskland gikk hånd i hånd med en politisk sultediett. Politikk skrumpet inn til sosialpolitikk. Det vestlige Tyskland hadde innrettet
seg i den solfylte nisjen skapt av motsetningene mel
lom øst og vest, og nøt sin harmløshet, sin voldsforsakelse, sitt forbilledlige demokrati og sin velkjente dyktighet, og som en følge av dette, sin andre teknisk-
økonomiske seiersgang. Med murens fall er disse fest
ningsverkene for en ikke-politikk, en moralpolitikk, en
fredspolitikk, brutt sammen. Den gamle Forbundsrepublikken var ikke noen poli
tisk formasjon i den forstand at den gjorde krav på
STATEN UTEN FIENDER
og utformet en egen politikk og en egen suvereni
tet. En kan absolutt si at Forbundsrepublikkens man gel på politikk var grunnen til dens moralitet. Tys kerne kunne være så gode fordi de politisk lot fanene
vaie i den vestlige vind. Den manglende suverenitet la grunnlaget for og tillot utfoldelsen av den økono
miske ærgjerrighet, som forkledde seg som alminne
lig godvilje. Deres fredsforsikringer, deres løfter om hjelp og deres troskapseder overfor alle naboer stam
met - de facto - fra impotensens sedelighet. Nå har
alt dette falt bort på én gang. Talemåtene lever fort satt, blir sågar med angsten og rådløsheten som gri
per om seg, nærmest relikvier som får nytt liv og går fra munn til munn, men de skaper ikke lenger noen
virkelighet. Også den vestlige politikken har mistet
ror, kompass og fyr. Seieren rystet det tidligere Ves ten. Av knuste skår begynner det på nytt å danne seg noe så gammeldags, glemt og fortrengt som nasjonale
interesser, geopolitiske situasjoner, urostiftere, mis
tro, grenser som utelukker og som i nødsfall, altså
stadig, må forsvares. Det kreves ikke noe mindre enn å støpe om de politiske parolene fra etterkrigs tiden - som: Fra tysk jord skal det aldri mer startes
79
8o
KRIG OG TERROR
noen krig! - til nye former for fredsstiftende, freds bevarende politikk.
Det er ikke bare tyskernes naboer som frykter et øko nomisk mektig Tyskland i nasjonskrangelen innenfor
et fortsatt fiktivt Europa. Denne angsten for Tyskland
hos de andre blir nok fortsatt stilt i skyggen av mange tyskeres angst for Tyskland. Slik de tyske kommu
nistene pønsket ut et tvangssystem av utdanning og utspionering for å befri tyskerne fra tyskerne, søker
mange tilflukt til Europa stilt overfor gjenetablerin gen av fortiden, som bare blir mulig med et suve
rent, økonomisk mektig Tyskland i Europas sentrum.
Denne sammenligningen, denne parallellen mellom den påtvungne antifascismen i det tidligere DDR og det «nyrike» Tysklands tilflukt til Europa, er etter alt
å dømme feilaktig, allerede av den enkle grunn at det for alle stater i Europa til syvende og sist ikke finnes noe alternativ til et europeisk statsforbund. Det forblir
imidlertid et merkelig fenomen at tyskerne vil flytte
inn i det nybygde europeiske hus av frykt for seg selv,
mens de andre nasjonene nettopp omvendt frykter at de må ofre sin suverenitet.
Det går et spøkelse over Tyskland, Tysklands spøk
STATEN UTEN FIENDER
else. Denne eksistensielle nervøsiteten, denne bland ingen av hat og frykt, denne usikkerheten om egne muligheter og avgrunner, forklarer også den under
trykte spenningen som gjør at en nærmest paraly sert aksepterer brannbombene mot hybelhusene for utlendinger (som disse gamle unge tyskerne nettopp
også detonerer i de fortrengte minnene). Seiersmaktene var ikke bare seiersmakter, de var også beskyttelsesmakter, selvbeskyttelsesmakter for Tyskland, eller mer presist for to Tyskland, mot seg selv. Europa
blir dermed en selvbeskyttelsesmakt som i de gamle beskyttelsesmaktenes sted skal beskytte tyskerne mot Tyskland.
Håndteringen av «asylproblemet» dreier seg for mange tyskere omvendt om den stimulerende erfarin gen at vi er så fantastiske at vi må skjerme oss mot til
strømningen fra alle kanter av verden. Slik forstått er
fremmedhat ikke bare en følelse hardt pressede men nesker har, men tyskernes nytelse ved igjen å kunne briske seg overfor andre med sin fortrengte og knuste nasjonalbevissthet.
Politikken som var stivnet i øst/vest-tenkning og
-handling, kastes ut i et nytt system av muligheter. Fem
81
82
KRIG OG TERROR
scenarier som på ingen måte utelukker hverandre, kan
her bare antydes:
1)
Jakten på den tapte fiende
2)
Påtvunget pasifisme: «nedrustningen» av demo
kratiet i frontstatene 3)
Den store økologiske konsensus: fra staten uten
fiender til den økologiske stat
4)
Den nye nasjonalismen og prinsippet om selv bestemmelse
5)
Rundebordsstaten: subpolitiseringen av sam funnet
1. Jakten på den tapte fiende Å ikke ha fiender er ikke det samme som å ikke ha fiendebilder. Tvert imot oppstår det et umettelig behov
for nye fiendebilder. Hvem kan benekte at blodige kon flikter bryter ut overalt etter den kalde krigen? Det er
imidlertid påfallende at det nettopp i et land som for første gang i sin krigerske historie føler seg «omrin get av venner», blomstrer en så livlig handel med alle mulige og umulige fiendebilder under ivrig deltakelse
av intellektuelle av alle meningsavskygninger.
STATEN UTEN FIENDER
Trenden går fra konkret til utskiftelig fiende. For det første har vi den mobile fiende. Her erstattes den store fienden av utbyttbare midlertidige fiendebilder
(islamsk fundamentalisme, den tredje verden, Irak, Serbia osv.). For det andre, dersom regjeringer eller
religioner er i kikkertsiktet, blir disse erstattet av en
abstrakt fiende i form av diffuse samlebetegnelser (asylsøkere, fremmede, migranter) eller til og med av
alminnelige anomier i det moderne (narkotikahan del, organisert voldskriminalitet). Endelig kan for det
tredje den aktuelle mangelen på en fiende også kom penseres gjennom prinsipielle overveielser, eksempel vis ved å fremstille fiendskap som noe en ikke kan
få bukt med. Denne antropologiske fiendebildefleksibiliteten muliggjør fiendebilder uten fiender. Jo mer
ugjenkallelig og uoversiktlig trusselen er, desto større og mer mangfoldig blir fremtidens markeder for sik
kerhet og militærteknologi verden over.
2. Påtvunget pasifisme Innenrikspolitisk kunne demokratiet i frontstatene
«ruste ned». Yrkesforbudet for venstreradikale er ek
|
83
84
KRIG OG TERROR
sempelvis blitt unødvendig og kan erstattes av sitt mot stykke: et dekret som lokker mennesker med sivilt
mot, nytenkere og realistiske fantaster inn i offentlig tjeneste for å løse de utfordringene som ligger for
an oss. Heri inkludert at venstresiden reviderer sitt fiendebilde av kapitalismen. Kritikken av «senkapitalismen», som nesten er blitt ung igjen, blir spenstigere og mer virkningsfull dersom man ikke demoniserer den som kilden til alt ondt (nasjonalisme, militarisme, patriarkat), men avdekker dens læreevne. Da blir det nemlig politisk mulig å innløse og utvikle det som
står på fremtidens dagsorden: en økologisk reform, en feministisk fornyelse, en sivilisering av det militært
halverte moderne.
3. Fra staten uten fiender til den økologiske stat Når fiendebildene avvikles, truer oppløsning. Men som tilfeldighetene vil det: Av det utviklede modernes
forsømmelser og feil oppstår en ny kilde til konsensus - den store økologiske konsensus. I likhet med den gamle forsvarskonsensusen er den klasseovergripende, ja
forstørres sågar til det overnasjonale. Staten uten fien
STATEN UTEN FIENDER
der kan gjennomgå en metamorfose til den økologiske stat. Ikke bare for å redde naturen, men for å gi stat lig politisk handling konsensus og en fremtid. Selv-
begrensningens etikk, som det økologiske spørsmål
forankrer i folks hjerter, kan dermed også tas i bruk på
andre politikkområder, slik som sosialstatens grenser og kostnadseksplosjonen i helsevesenet.
En økonomi som oppdager det økologiske verdens
markedet og blir i stand til å lære, splittes. Denne splittelsen tillater i sin tur etableringen av læringsevne
med politiske midler. Slik lilleputtfyrstene ble spilt ut mot hverandre av paver og keisere, åpner fordelingen
av vinnere og tapere for et maktspill med bransjer, virksomheter, skatter og kontroller. Dette tillater at det smis koalisjoner for og mot som spilles ut mot hver andre. Kort sagt: En liten håndbok i økologisk machia-
vellisme kunne lette og fremskynde overgangen fra en
økologisk moral til en økologisk politikk.
|
85
86
|
KRIG OG TERROR
4. Den nye nasjonalismen og prinsippet om selv bestemmelse Med svekkelsen av det voldsbaserte sentralistiske stats apparatet får politiske nøkkelbegreper en ny betyd
ning. Det mest fremtidspotente eksempel på dette er
prinsippet om selvbestemmelse. Dette prinsippet, som mange smiler av som en levning av en gammel dags borgeretikk, viser seg, etter at militærblokkene er borte, å være et skarpt, tveegget sverd i relasjonene
innenfor og mellom Europas stater og mellom dem og verden. Det bare kriger klarte tidligere, å forskyve gren
sene mellom stater eller oppheve maktbalansen for en hel hemisfære, kan i dag oppnås like fredelig som
effektivt ved at etniske grupper og delstater krever og iverksetter sin fundamentale demokratiske rett til selv
bestemmelse. Minner en seg selv om hvordan selv sta tene i Vesten ble holdt sammen av det ytre trykket fra
den kommunistiske trussel, kan en forestille seg hvor dan den etniske autonomiens sentrifugale krefter kan
og vil få dynamikk. Også de gamle stormaktene i VestEuropa - Frankrike, England, Belgia, Spania osv. - kan
fort bli offer for prinsippet om selvbestemmelse, som
STATEN UTEN FIENDER
de hyller. Kanskje oppstår det i denne forvirringen en europeisk mosaikk, et europeisk maktpuslespill, som
gjør Europas politiske atlas rikere på stater? Dersom monopolet på voldsmidler oppheves og de samfunnsmessige konfliktene bevæpner seg, har vi et skrekkscenario: libanoniseringen av store deler av
verden.
5. Subpolitiseringen av samfunnet I en stat som mister sitt særkjenne, det «intime» for
holdet til makten (Max Weber), åpner det politiske seg på nytt, men utenfor det politiske system. Svekkelsen
av staten ledsages av en styrking av andre samfunns
aktører, eksempelvis massemedier, men også organi sasjoner, yrkesgrupper, borgerinitiativer osv. Avstatliggjøringen av staten betyr to ting: for det ene en
«subpolitisering» av samfunnet, for det andre kan det i heldigste fall bety oppfinnelsen av forhandlingsstaten, rundebordsstaten, hvor innenrikspolitiske og interna
sjonale konflikter drøftes.
Dette kan tydeliggjøres med økonomien som ek sempel. Den militært handlingslammede stat griper
87
88
|
KRIG OG TERROR
til boikotten som våpen og gjør dermed økonomien til
krigens fortsettelse med fredelige midler. Med skift
ende fiendskap fører dette imidlertid til at utenriks politikken styrer de internasjonale handelsforbindel
sene. Jeg siterer Gottfried Benn fra året 1942:
Ønsker for Tyskland: Nye begrepsbestemmelser av «helt» og «ære». Likvidering av alle personer som
de neste hundre årene sier Preussentum eller Reich.
Forvaltningen av historien overlatt til byråkrati ets midtsjikt, men formelt underlagt en europeisk myndighet hva retning og prinsipper angår. Barn
i alderen seks til seksten år oppdras etter foreldre nes valg i Sveits, England, Frankrike, Amerika eller
Danmark på statens bekostning.5 Etter min mening burde en tilføye: Ferier ved Starn-
berger See er mulig.
STATEN UTEN FIENDER
Noter 1
Michael Mann (1984:31) «Capitalism and Militarism», i Martin Shaw ed. (1984) War, State, and Society. New York.
2
Martin Shaw (1988) The Dialectics of War. London.
3
«De internaliserte sivilisasjonsnormene,» skriver Philipp Reemtsma, «er jo [...] til for å hindre den gru-
somhetens eksesser - imidlertid gjør det samme og mer til, bare nettopp . I den
grusomheten griper sivilisasjonen til sine egne regler i et angrep på seg selv. Den allierer seg med seg
selv mot seg selv.» (Philipp Reemtsma (1992:22) «Ver-
gangenheit als Prolog», i Mittelweg 39.) 4
For en mer utførlig behandling av individualiserings-
debatten, se Ulrich Beck & Elisabeth Beck-Gernsheim hrsgs. (1994) Riskante Freiheiten - Individualisierung in modernen Gesellschaften, Frankfurt am Main; Ulrich Beck
(1995) «Vom Verschwinden der Solidaritåt», i Ulrich Beck
(1995:31-41) Die Feindlose Demokratie - Ausgewdhlte Aufsdtze, Stuttgart; Peter A. Berger (1995) Statusunsicherheit and Erfahrungsvielfalt - Sozialstrukturelle Individualisierungsprozesse and Fluktuationsdynamiken in der Bundes-
republik Deutschland, Opladen.
5
Gottfried Benn (1989:366b) Essays und Reden. Frankfurt am Main.
89
Den postnasjonale krig Folkerett, menneskerettigheter og militær humanisme
hva er kosovo-dramaet-enkrig,
en ikke-krig,
en udefinerbar krig? Etter min mening har vi vært vitne til den postnasjonale krigs fødsel. Alt det som
gjør NATOs angrep på Jugoslavia så forvirrende (il)legitimt, kan lett bli en normalisering av en ny form for krig i den globale tidsalder. Denne krigen er post-
nasjonal (og kan dermed ikke lenger gripes med den
clausewitzske begrepslighet), da den verken føres ut fra nasjonal interesse - «politikkens fortsettelse med andre midler» - eller kan forstås ut fra gamle rivaliseringer mellom mer eller mindre fiendtlige nasjonalsta
ter. Det som gjør Kosovokrigen «postnasjonal», er sna rere nettopp omvendt den globale undermineringen
av den nasjonalstatlige suverenitetsorden, svekkelsen, ja barbariseringen av staten som har gjort seg skyldig i fordrivelse av og folkemord på sine borgere, samt troen
94
KRIG OG TERROR
på menneskerettighetenes moralstiftende kraft. «Krig er fred» (Orwell). Den postnasjonale krig fødes faktisk
med en implodering av klassiske skiller mellom krig og fred, mellom indre og ytre, angrep og forsvar, rett og urett, morder og offer, sivilsamfunn og barbari.
Den statsvitenskapelige neorealismen som baserer seg på den nasjonalstatlige interessekalkylens domi
nans, bryter sammen ettersom den ikke kan forstå og tyde det nye verdenssamfunnsmessige maktspillet.
Den som tror at verdenspolitiet USA kun simulerer denne rollen for å realisere uramerikanske økono
miske og geopolitiske interesser på Balkan, Europas kruttønne, tar ikke bare fullstendig feil av situasjonen, men overser også i hvilken grad menneskerettighets
politikk (på tilsvarende måte som virkeliggjøringen av «fri markedsøkonomi») er blitt FNs sivile religion, dets tro på seg selv. I Report of the Commission on Global Govemance,
utgitt av FN, blir det forklart at de overnasjonale orga
nisasjonenes politikk ikke bare tar sikte på å styre den økonomiske globaliseringen, men at det samtidig i
vesentlig grad dreier seg om å drive igjennom en ny etikk for globalt demokrati og globale menneskeret
DEN POSTNASJONALE KRIG
tigheter. Mange kan ha tatt dette for bare å være tale
måter. Den amerikanske utenriksminister Madeleine
Albright etterlater imidlertid ingen tvil om at det er
oppriktig ment: Menneskerettighetsstøtten er noe mer enn en form for internasjonalt sosialt arbeid. Den er nødven
dig for vår sikkerhet og for vårt velbefinnende. For regjeringer som ignorerer sine egne borgeres ret
tigheter, kommer sannsynligvis ikke til å respek tere andres rettigheter. I det 20. århundre er så å
si alle større internasjonale aggresjonshandlinger blitt utført av regimer som undertrykte politiske rettigheter. Slike regimer utløser som regel også uroligheter gjennom å forfølge minoriteter, skjule
terrorister, smugle narkotika eller i hemmelighet produsere masseødeleggelsesvåpen.1
Den postnasjonale krigs typus kan utvikles og begripes
ut fra på den ene side dens moralsk-rettslige grunnlag, på den annen side dens egen militaristiske handlings
logikk:
95
96
|
KRIG OG TERROR
Krigens moralsk-rettslige grunnlag Med en utenrikspolitikk fokusert på menneskerettig hetene, slik Albright foreslår, kaster en om på det alt
lenge spenningsfylte forholdet mellom folkesuvereni tet og menneskerettigheter som de to kildene til statlig
legitimitet. Dette får enorme konsekvenser. For med et eklatant brudd på menneskerettighetene innenfor sitt eget territorium overfor egne borgere, kan en
regjering miste den folkerettslige anerkjennelsen av sin suverenitet. Overgangen fra en nasjonalstatlig til en kosmopolitisk verdensorden kan altså forstås som en svært betydningsfull omprioritering fra folkerett til
menneskerettigheter. Det rådende prinsipp i det nasjo-
nalstatlige første moderne om at folkeretten går foran menneskerettighetene, erstattes av det andre modernes
verdenssamfunnsmessige prinsipp om at menneske
rettighetene går foran folkeretten, et prinsipp som i sine
konsekvenser ennå ikke er tenkt til bunns. Konsekven sene er revolusjonære: De skillene som verdensord ningen så langt har vært basert på, skillene mellom
krig og fred, innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, bry ter sammen.
DEN POSTNASJONALE KRIG
Prinsippet om at folkeretten går foran menneske rettighetene kjennetegner det mellomstatlige koordi natsystem i det første moderne. Det bygger på prin
sippene om fellesskap, territorialitet og grense. Bak grunnen for, tanken bak folkeretten var at den skulle
tjene freden. Den regulerer forholdet mellom stater, det vil si mellom kollektive subjekter, ikke mellom
individer. Slik så Hugo Grotius det, slik ser ennå i dag paragrafene i FN-pakten og OSSE-sluttakten det.
De fine ordene i preambelet til Menneskerettighets
erklæringen av 1948 om «fremveksten av en verden» med «frihet fra frykt og nød [...] som folkenes høyeste mål», kunne derfor av folkerettslige grunner ikke lede
til noen handlinger mot viljen til de berørte stater. Hel
ler ikke Sikkerhetsrådet, dersom det selv hadde hånd tert Kosovo-saken, ville etter ordlyden i FN-pakten hatt
fullmakt til straks å gi de hardt prøvede menneskene i Kosovo hjelp, men kun å «opprettholde internasjonal
fred og sikkerhet».
Prinsippet om at menneskerettighetene går for
an folkeretten henviser derimot til de mellomstatlige forbindelser i det andre modernes verdenssamfunnsmessige paradigme. Det første modernes prinsipper
|
97
98
KRIG OG TERROR
om fellesskap, territorialitet og grense erstattes av et koordinatsystem der individualisering og globalisering
blir koblet direkte sammen. De som har menneske
rettigheter, er individer (og ikke kollektive subjekter som «folk» og «stat»). Menneskerettigheter er først og
fremst subjektive rettigheter. Disse rettighetene gir in
dividene rettslig spillerom for egensindig handling.
Det avgjørende punktet er: De fritar individene fra moralske påbud og befalinger. Alt dette skaper og sik
rer utfoldelsesrommet for en institusjonalisert indivi dualisme.
Samtidig må menneskerettighetene slett ikke bare tenkes som individualiserte, men også som globali-
serte. Er de likevel utenkelige uten en universalistisk
gyldighets fordring som tilkjenner alle individer disse rettighetene uavhengig av stand, klasse, kjønn, nasjo nalitet og religion?
Hvis det i relasjonene mellom statene utvikles nor
mer og rettsoppfatninger som tilsier at menneskeret
tighetene ikke lenger regnes til de «forhold som etter sin natur tilligger en stats egen kompetanse», så er dette mer revolusjonerende, da det ville være en nyfortolkning av FN-paktens artikkel 2. Da ikke bare kan en,
DEN POSTNASJONALE KRIG
da må en intervenere. For dermed vender folkeretten, over hodet på stater og folkeslag, seg direkte til den
enkelte og postulerer i samsvar med dette et rettsforpliktende verdenssamfunn av individer.
Slik forstår en det som blir konstatert i kjølvannet
av globaliseringsprosesser av de mest forskjellige slag,
som en politisk og konstitusjonell maktberøvelse av nasjonalstaten. Men undergraves den nasjonale suve
renitet, faller den tradisjonelle folkeretten ut av hen
dene på dens klassiske subjekter. Hvor fjernt målet for denne prosessen enn måtte være, allerede i dets
fluktlinje vil den utenrikspolitiske folkeretten videre
utvikle seg gjennom utformingen av en global innenriks politikk. Subjektive menneskerettigheter lar seg ikke
skille fra innenrikspolitiske rettsfordringer. De krever ingen grensevakter mellom individene, slik den gamle folkeretten gjorde. De avskjediger dem. I tråd med
dette krever Jiirgen Habermas en verdensborgerrett2 -
slik at innsatsen for forfulgte mennesker og folkeslag ikke bare blir et spørsmål om moral.
Da veien til helvete som kjent er brolagt med gode
forsetter, gjelder det tidlig å spørre seg: Hvilke skygge sider kan allerede i dag overskues ved en slik kobling
99
IOO
KRIG OG TERROR
mellom global etikk og politikk? Hvilke mareritt blir sanne samtidig med drømmen om det fredelige ver-
densborgersamfunnet? Utbruddet av Kosovokrigen
gjør dette klarere: Det oppstår en ny, postnasjonal politikk i form av militær humanisme - med innsats
av overnasjonale militærstyrker som skal virkeliggjøre
målet om å respektere menneskerettighetene på tvers av nasjonale grenser. Den gode er den dårlige nyheten: Den hegemoniske makt bestemmer hva som er rett,
hva som er menneskerettigheter. Krig blir moralens fortsettelse med andre midler. Nettopp av den grunn blir det desto vanskeligere å sette en politisk stopper for krigens opptrappingslogikk.
«Tyskland er omringet av venner,» sa tidligere for svarsminister Volker Riihe etter slutten på de militære
konfrontasjonene i Europa. Følelsen av å være omrin
get bringer paradokset ved trusselen, etter bortfallet av
samme, til punktet som den vestlige verden hadde blitt overmannet av. Det er ingen tvil om at demokratiene i
Vesten som plutselig er blitt uten fiender, og samtidig ansvarlige både for indre og internasjonale regulerin
ger innenfor rammen av nasjonale og overnasjonale institusjoner (som EU, NATO og FN), trenger nyere
DEN POSTNASJONALE KRIG
og fornyende legitimeringskilder. Disse må sette dem i stand til å rettferdiggjøre handlinger i globaliserin-
gens tidsalder og la resultatene tale for seg selv.
For å uttrykke det svært så forsiktig: Den mili tære humanismen som Vesten har skrevet på sine
faner ved å forsvare menneskerettighetene, fyller dette
vakuumet på en forbilledlig måte idet den gir institu
sjonene uten fiender en kosmopolitisk misjon. En tar neppe for hardt i om en snakker om demokra tiske korstog der Vesten i fremtiden også vil kjempe for
å fornye sin egen selvlegitimering. Av Kosovokrigen
kan man lære hvor virkningsfullt de gjenværende pasi-
fistenes argumenter er blitt vendt mot dem. Og dette skyldes i stor utstrekning det epokale skillet mellom
en Clausewitz-krig og en postnasjonal krig.
Krigens militaristiske handlingslogikk Dette skillet berører først og fremst typen aktører. Postnasjonale kriger oppstår av oppløsningen eller erosjonen av statlige strukturer, og ikke som Clause-
witz hevder, av konfrontasjonen mellom ekspansjons-
lystne stater. Denne oppløsningen av statsmakten har
IOI
102
KRIG OG TERROR
mange årsaker og symptomer: skuffelse over sosialis
men og kapitalismen, despotisme, korrupsjon, økono
misk sammenbrudd, dannelsen av paramilitære grup per; i Jugoslavia eksempelvis raseriet til de beryktede
«Tigrene» under ledelse av serberen Arkan, og «tsjetnikerne» under ledelse av den ekstreme nasjonalisten
Vojislav Seselj. Arkan var en kjent figur i Beograds
underverden. Han eide en kjede av iskafeer der det
også ble solgt narkotika, før han ble leid inn av det jugoslaviske militæret for å utføre «etnisk rensing».
Også krigsmålene er i strid med den nasjonale inte-
ressekalkyle. Postnasjonale kriger næres av indre identitetspolitikk - partikulære grupper som erobrer det
statlige maktapparat, grupper som avgrenser seg mot andre gjennom «kulturell identitet» (etnisk, rasistisk, religiøs, språklig etc.) og «utgrenser» (i ordets bok
stavelige betydning) disse med statlig-militære mid
ler. Det dreier seg altså ikke om ekspansjon eller geostrategiske interesser, slik Clausewitz hevder. Det
dreier seg om fortsettelsen av etniske konflikter med andre, med statlig-militære midler. Samtidig utvis kes grensene mot organisert kriminalitet, ikke minst for å finansiere de paramilitære gruppenes røver- og
DEN POSTNASJONALE KRIG
mordtokter. Siden målet ofte er å destabilisere og for drive hele befolkningsgrupper, og ikke å undertvinge
en klart definert motstander, er de klassiske krigenes bivirkninger blitt det egentlige målet for kampinnsat-
sen i den postnasjonale krig. Vestens politikk som er
orientert mot menneskerettigheter, havner på den ene
eller andre måten i den situasjon at det må treffes uavgjørbare avgjørelser. Overalt snakker en om at en ikke har noe valg. Hva er så alternativene? Ett svar på postnasjonale kriger er å nærme seg og
behandle dem på samme måte som Clausewitz-kriger - at de krigerske fraksjonene, selv om de ikke repre senterer stater, likevel representerer kvasistater - for
på denne måten å tilveiebringe en forhandlingsløs
ning «fra oven». Eksempler på dette er Dayton-avtalen (der det ble «skapt fredelige tilstander» i Bosnia) og Oslo-avtalen (som skulle bane vei for fred mellom
israelere og palestinere). Det andre alternativet er å se «interne» folkemord innenfor «suverene stater» som et tilbakefall til det førmoderne barbari, som kravet om menneskerettigheter preller av på som om det kom
fra en annen planet. Slik rettferdiggjøres ikkeintervensjonspolitikken - og byggingen av festningsmurer for
|
lO}
104
KRIG
og terror
å beskytte Europa en gang for alle mot «det bloddryp
pende Balkan».
Begge svarene er helt urealistiske. Forvekslingen av den nasjonale med den globale epoke fører til urett
ferdige og midlertidige våpenstillstander, som allerede med neste krigsutbrudd ødelegger de internasjonale
institusjonenes legitimitet og troverdighet. I det andre
tilfellet undervurderer en de nye krigenes overnasjo nale karakter. Å forbli tilskuer er av den grunn hel ler ikke mulig, ettersom flyktningstrømmer, interna sjonal kriminalitet og religiøse minoriteter i eget land
ikke tillater dette. Det er paradoksalt nok nettopp dette
dilemmaet - å se vekk gjør en like skyldig som å gripe
inn - som i fremtiden kommer til å gjøre postnasjo
nale kriger mulige, virkelige og til slutt kanskje til og med til det normale.
Som en følge av den nye vestlige politikken for etisk og økonomisk globalisering uthules retten til suve
renitet i det nasjonalstatlige moderne, samtidig som det åpnes for å ta «globalt ansvar». Nettopp fordi den
globale innklagingen av grunnleggende rettigheter er høyst legitim, og tilhørende intervensjoner, som i
Kosovo, går for å være uselviske, innser en ofte ikke at
DEN POSTNAS JONALE KRIG
de nettopp derfor passer som hånd i hanske til de for
eldede målene for den imperialistiske verdenspolitik ken (FN-utspill, mentor- og klientrelasjoner etc.). Sam tidig lykkes en innad med å etablere scener og roller som tillater tafatte mennesker - politikere og militære
- å sole seg i glansen av ny aktivitet og legitimitet:
Det globale sivilsamfunns (også det er et paradoks) og pasifismens temaer forsyner ikke bare det globalt hand lende Vesten med det ideologiske verktøy for militære intervensjoner, en kunne til og med snakke om mira
kelkuren militær pasifisme, som kan få skrantende og snublende politikere på beina. For en sosialdemokrat
er det kanskje til og med lettere å støtte NATOs bom bardement av det tidligere Jugoslavia enn å få av seg
vottene, for omsider - som lovet - å senke arbeidsløs
heten og reformere pensjonsordningen. Den militære humanismen, den nye blandingen av humanitær uselviskhet og imperial maktlogikk, blir
forberedt, normalisert og generalisert via utviklinger som man kan betegne som en globaliseringssirkel: Med erosjonen av territorialstatens makt innvarsles «det
globale ansvar». Globalisering (uansett hvordan man forstår globalisering) svekker nasjonalstatenes suve-
|
IO5
IO6 |
KRIG OG TERROR
renitet og de statlige strukturer. Sammenbruddet for
nasjonalstatlige institusjoner har på 1990-tallet sågar
ført til virkelig alvorlige menneskelige tragedier og kri ger, senest i det tidligere Jugoslavia, og før det i Somalia
og Vest-Afrika så vel som i deler av det tidligere Sovjet
unionen. Det samme truer nå, med finanskrisen i Sørøst-Asia, eksempelvis Indonesia. Selv når svekkelsen
av den statlige sentralmakt ikke alene eller primært kan føres tilbake på det globale markedets nye innfly
telse, viser det seg likevel at et skjult statlig makt- og
legitimitetsvakuum kan forsterkes eller komme for en dag på denne måten. Herunder også at nasjonalstat lige kompromisser mellom etniske grupper mister sin sammenholdende kraft slik at de latente konfliktene
til slutt utløser «borgerkriger». Men da dette utspiller seg for øynene på den globale offentlighet, stilles en stadig på nytt overfor dilemmaet - gripe inn eller se
vekk? - og Vestens militære humanisme havner på skråplanet. I et verdenssystem av svake stater, som det som følge av en nyliberal verdenspolitikk propagande
res og arbeides for, står derfor ikke lenger det imperiale misbruk av den kosmopolitiske misjon i veien. Det ønsker - i dag - ingen.
DEN POSTNASJONALE KRIG
Av alt dette fremgår det hvor stor den forvirringen er som den globale tidsalder skaper på samfunns-, retts-
og politikkfeltet. Den militære humanismens grense løse selvbemyndigelse er ytterst farlig. Kompetansen
til å gå løs på andre stater med moralske krav kan bli
kilden til et nytt korsriddervelde for menneskerettig hetene. I en verden full av diktatorer er dette en invi tasjon til evig krig, et fribrev på misbruk. Og dette i en tid med en kirurgisk militærteknologi som forespeiler
en operativ kontroll med krigene i det globale risikosamfunn. Og likevel kan spørsmålet - hvorfor i Kosovo, hvor
for ikke i Asia eller Afrika? - besvares: Med NATOs bombardement av forbundsrepublikken Jugoslavia ble
på en måte også den militære euro innført. Etter forhandlingsfiaskoen måtte Europa, enten det ville eller
ei, bevise sin handlingsevne eller selv strekke våpen. Og på samme måte som innføringen av euro nærmest
gjorde den politiske samling av Europa tvingende nød vendig, skjenker og påtvinger den felles militæraksjo nen mot folkemordet i Kosovo Europa et stykke poli
tisk identitet. Språket som bombene paradoksalt nok
også taler, er dette: Kosovo er en del av Europa. Når
107
IO8
KRIG OG TERROR
europeere her dreper europeere, så er dette et europe isk indre anliggende. Den militære innsatsen forvand
ler, idet en foregriper en europeisk politikk, utenriks politiske grenser til innenrikspolitiske grenser. I bunn
og grunn forkynnes kravet om et Europa med indre
fred, og dermed også kravet på et europeisk voldsmonopol, overfor det sønderrevne nasjonalstatlige volds-
monopol.
Noter 1
Madeleine Albright (1998) «Menschenrechte und Aus-
senpolitik», sitert etter Amerika-Dienst 1998(25)12. 2
Se Jurgen Habermas (2000:57) «Bestialitåt und Huma-
nitåt», i Reinhard Merkel hrsg. (2000:51-65) Der KosovoKrieg und das Vdlkerrecht. Frankfurt am Main.
Ordenes taushet - om terror og krig Tale til den russiske duma
ii.
september
2ooi kommer til å stå for mye i men
neskehetens historie, blant annet for språkets svikt, språkets taushet overfor denne hendelsen: «Krig»,
«forbrytelse», «fiende», «seier» og «terror» - «begre pene oppløses i munnen som råtten sopp» (Hugo von
Hofmannsthal). NATO har tydd til musketer-eden i paktens § 5, men det dreier seg verken om et angrep utenfra eller om
en suveren stats angrep på en annen suveren stat. 11. september er dermed heller ikke noe nytt Pearl Harbour. Angrepet var nemlig ikke rettet mot USAs
militære maskineri, men mot uskyldige sivile. Gjer ningen taler det genocide hatets språk, som ikke kjen ner noen «forhandling», noen «dialog», noe «kompro
miss», og dermed heller ikke noen «fred». Tilsvarende er selv begrepet «fiende» misvisende, ettersom det
KRIG OG TERROR
stammer fra en forestillingsverden hvor hærer seirer
eller blir beseiret i slag som besegles med «våpenstillstander» og «fredsslutninger». Terrorangrepene er imidlertid heller ikke bare en «forbrytelse», ingen sak for «den nasjonale justis». «Politiets» begreper og
institusjoner egner seg like lite for gjerninger som fører til ødeleggelser som i omfang minner om mili tære slag. Politiet er dessuten ute av stand til å sette
ut av spill en kader av gjerningsmenn som åpenbart ikke frykter noe. Følgelig mister «sivil katastrofebeskyttelse» enhver mening osv. osv.: Vi lever, tenker og
handler med begreper som er historisk foreldede, men som fortsatt styrer vår tenkning og handling. Svarer
militæret, som er fanget i den gamle begrepsverden,
med konvensjonelle midler, eksempelvis teppebombing, er det grunn til å frykte at dette vil virke mot sin hensikt: Det vil avle nye Bin Laden-er.
Dette gjør at selvmordsterrorangrepet, selv måne der etter at det har skjedd, fortsatt er ubegripelig: De skillene som vårt verdensbilde bygger på, skil
lene mellom krig og fred, militærvesen og politi, krig
og forbrytelse, indre og ytre sikkerhet, ja i det hele tatt mellom innenfor og utenfor, er opphevet. Hvem
ORDENES TAUSHET
hadde trodd at eksempelvis Tysklands indre sikkerhet noen gang skulle forsvares i de mest avsidesliggende
dalene i Afghanistan? Igjen et feilaktig begrep: «for
svares»! Heller ikke skillet mellom forsvar og angrep er lenger entydig. Kan en fortsatt si: USA «forsvarer»
sin indre sikkerhet på andre lands jord, i Afghani
stan osv.? Men når alle disse begrepene er feilaktige, når språket svikter i møte med denne virkeligheten,
hva har så egentlig skjedd? Det er det ingen som vet. Men ville det ikke i dette tilfellet vært modigere å tie? Eksplosjonen av Twin Towers i New York ble etter
fulgt av en eksplosjon av snakkesalig taushet og intet
sigende handling. For igjen å sitere Hugo von Hofmannsthal:
Det lyktes meg ikke lenger å gripe virkeligheten
med vanens forenklede blikk. Alt falt fra hverandre i deler for meg, delene igjen i deler, og intet lot seg lenger omfatte av noe begrep. De løsrevne ordene fløt rundt meg, rant sammen til øyne som stirret på
meg, og som jeg må stirre tilbake på.1
Il6 |
KRIG OG TERROR
Denne ordenes taushet må nå brytes, derom bør vi ikke
lenger tie. Dersom det i det minste lykkes å sette ord på de enkelte begrepenes taushet, å måle avstanden
mellom begrep og virkelighet, og forsiktig slå broer av
forståelse over i den nye og hittil ukjente virkeligheten som er en konsekvens av våre sivilisatoriske handlin
ger, ville sannsynligvis ikke mye, men likevel noe være
vunnet. Jeg vil i dette foredraget forklare begrepet det globale risikosamfann og ut fra dette perspektivet kri
tisere og forsøke å omdefinere en rekke begreper, for
det første begrepene terror og krig, for det andre begre
pene økonomisk globaliseringog nyliberalisme, og for det tredje begrepene stat og suverenitet.
Hva forstår vi ved globalt risikosamfunn? Hva har så ulike tildragelser og trusler som Tsjernobyl, klimakatastrofen, diskusjonen om humangenetikk, den asiatiske finanskrisen og den aktuelle trusselen
om terrorangrep felles? De illustrerer den diskrepans mellom språk og virkelighet som jeg kaller «det glo bale risikosamfunnet». Hva jeg mener med det, vil jeg
forklare med et eksempel:2
ORDENES TAUSHET
For noen år siden ga den amerikanske kongressen
en vitenskapelig kommisjon i oppdrag å utvikle et språk eller en symbolikk som skulle opplyse om faren
forbundet med de amerikanske deponeringsplassene for radioaktivt avfall. Problemet som skulle løses, var
dette: Hvordan må begreper eller symboler utformes for å videreformidle samme budskap til de som lever
om ti tusen år?
Kommisjonen var sammensatt av fysikere, antro pologer, lingvister, hjerneforskere, psykologer, mole-
kylærbiologer, gerontologer, kunstnere osv. De måtte
først besvare det uviktige spørsmålet: Eksisterer fort satt USA om ti tusen år? Svaret var selvinnlysende for
regjeringskommisjonen: USAforever! Hovedspørsmå let, hvordan det i dag er mulig å innlede en samtale
med fremtiden ti tusen år lenger fremme, viste seg imidlertid etterhånden å være uløselig. Man lette etter forbilder i menneskehetens eldste symboler, studerte
oppbygningen av Stonehenge (1500 f.Kr.) og pyrami dene, gransket resepsjonshistorien til Homer og Bibe
len, gjorde seg kjent med livssyklusen for dokumenter. Men alt dette lå i beste fall noen få tusen, ikke ti tusen
år tilbake i tiden. Antropologene anbefalte dødning-
I
117
118
|
KRIG OG TERROR
hodet som symbol. En historiker minnet imidlertid
om at dødninghodet betyr gjenoppstandelse for alky mistene, og en psykolog gjennomførte eksperimenter
med treåringer: Satt dødninghodet på en flaske, ropte de engstelig «gift»; hang det på en vegg, ropte de be geistret «pirater»!
Andre forskere foreslo rett og slett å brolegge grun
nen rundt deponeringsplassene med keramikk-, jern-
og steinplaketter som skulle inneholde alle mulige slags advarsler. Språkforskernes dom var imidlertid
entydig: Det vil høyst kunne forstås i to tusen år!
Nettopp den vitenskapelige grundighet som kommi
sjonen la for dagen, blottla hva begrepet det globale risikosamfunn betegner, avdekker og gjør begripelig: Språket vårt strekker ikke til overfor oppgaven å skulle informere fremtidige generasjoner om farene vi har brakt inn i verden ved å ta i bruk bestemte teknolo
gier. Den moderne verden forstørrer, i takt med den teknologiske utvikling, den enorme forskjellen mel
lom de kvantifiserbare risikoenes språk som vi tenker og handler i, og verdenen av ikke-kvantifiserbar usik kerhet som vi også skaper. Med fortidens beslutninger
om kjernekraften og dagens beslutninger om å utnytte
ORDENES TAUSHET
genteknikken, humangenetikken, nanoteknologiene, datavitenskapene osv. utløser vi uforutsigelige, ukon trollerbare, ja til og med ukommuniserbare konsekven
ser som truer livet på jorda. Hva er så egentlig det nye ved risikosamfunnet? Har ikke alle samfunn, alle mennesker, alle epoker, alltid
vært omgitt av farer? Og var det ikke nettopp behovet
for å verge seg mot farer som gjorde at en i det hele tatt sluttet seg sammen i samfunn? Risikobegrepet er et
moderne begrep. Det forutsetter beslutninger og for søker å gjøre de uforutsigelige konsekvensene av sivili-
satoriske beslutninger forutsigelige og kontrollerbare. Når man eksempelvis sier at faren for kreft blant røy
kere er så og så høy, og at risikoen for en katastrofe ved et atomkraftverk er så og så høy, så betyr det: Risikoer er unngåelige negative konsekvenser av beslutnin
ger som i kraft av sykdoms- og uhellssannsynligheter fremstår som beregnelige - og følgelig ikke naturkata
strofer. Det nye ved det globale risikosamfunnet er at vi med våre sivilisatoriske beslutninger kan utløse glo
bale følgeproblemer og farer som radikalt motsier det institusjonaliserte kontrollspråket, forsikringene om å ha kontroll, noe katastrofesituasjoner (som Tsjerno
I
119
120
KRIG OG TERROR
byl, men nå også terrorangrepet i New York og Was hington) har belyst for hele verden. Nettopp her lig
ger det globale risikosamfunnets politiske sprengkraft. Den har sitt sentrum i den massemediale offentlig
het, i politikken, byråkratiet og økonomien, og ikke nødvendigvis i begivenhetenes sentrum. Den politiske
sprengkraften lar seg verken beskrive eller måle i risi koenes språk, i tallene på døde og sårede, eller i natur vitenskapelige formler. Her «eksploderer» - hvis en
kan tillate seg å bruke denne metaforen - ansvarlig
het, rasjonalitetsfordringer og legitimeringer i møte
med virkeligheten. For den andre siden av erkjennel sen av samtidens farer er fiaskoen til institusjonene
hvis berettigelse hviler på deres påståtte mestring av faren. Derfor er en global fares «sosiale fødsel» en
like usannsynlig som dramatisk, ja traumatisk begi venhet som ryster verdenssamfunnet. Med masseme
dienes fokus på sjokkerfaringen blir det i et verdenssekund mulig å erkjenne at ordenes taushet eller -
etter en radering av Goya - «fornuftens søvn føder et
uhyre». En kan skille mellom tre faredimensjoner i det glo
bale risikosamfunnet, som alle følger ulike konflikt-
ORDENES TAUSHET
logikker, virvler opp eller fortrenger ulike temaer, styrter eller innsetter prioriteter: for det første øko logiske kriser, for det andre globale økonomiske kri ser og for det tredje - etter n. september - terroris-
tiske farer knyttet til internasjonale terrornettverk. På tvers av forskjellene viser alle tre faredimensjonene
det samme mønster av politiske muligheter og kon
flikter i det globale risikosamfunnet: I en tid da troen på Gud, klasse, nasjon og regjering forsvinner, forand
res farens erkjente og anerkjente globalitet til et opp
komme av bindinger som åpner for nye globale poli tiske handlingsmuligheter. Terrorangrepene har brakt
statene nærmere hverandre og skjerpet forståelsen av
hva globalisering også betyr: globalt skjebnefellesskap stilt overfor voldelig ødeleggelsestrang. Hvordan blir så politikk mulig i globaliseringens tidsalder? Mitt svar
lyder: Ved å dra nytte av farenes globalitet, som gjør det tilsynelatende urokkelige system for internasjonal
og nasjonal politikk flytende og formbart. Slik skaper
frykten en kvasirevolusjonær situasjon, som riktignok kan utnyttes på svært ulike måter. Igjen og igjen ble det spurt og diskutert: Hva kan
forene verden? Det forsøksvise svaret lød: Et angrep fra
121
122
KRIG OG TERROR
Mars. Denne terrorismen er et angrep fra «det indre
Mars». I et kort historisk øyeblikk er de stridende leirer og nasjoner forent mot en felles fiende, den globale
terrorismen.
Nettopp universaliseringen av den terroristiske trus sel mot verdens stater gjør kampen mot den globale terror til en utfordring for storpolitikken. Nye allian
ser smis på tvers av fiendtlige blokker, og regionale
konflikter dempes. De storpolitiske kortene stokkes på nytt. Inntil for kort tid siden preget planene om
et nasjonalt rakettforsvarssystem fortsatt den politiske tenkning og handling i Washington. Det snakker en
ikke lenger om. I stedet synes den innsikten å bre seg at selv det mest perfekte rakettforsvarssystem ikke
ville ha kunnet forhindre dette angrepet, og at USAs indre sikkerhet følgelig ikke kan sikres gjennom ensi
dig nasjonale tiltak, men bare gjennom en global alli
anse. I denne alliansen spiller relasjonene mellom de tidligere motstanderne fra den kalde krigen, Moskva
og Washington, en avgjørende rolle. I det globale risi
kosamfunnet feiler USAs unilateralisme. Nasjonale ambisjoner og nødvendigheten av å samarbeide kan altså understøtte hverandre - og styrke relasjonene
ORDENES TAUSH ET
mellom statene i det globale risikosamfunnet. Det er umulig for USA å pågripe Bin Laden i en isolert aksjon fra CIA og Pentagon mot resten av verden. Det glo bale risikosamfunnet fremtvinger en multilateralisme
der Russlands rolle som beiler avløses av rollen som ombeilet. Den russiske presidentens beslutning om
helt utvetydig å stille seg på det angrepne siviliserte
modernes side stilt overfor den globaliserte terrorens
utfordringer, har gitt ham nye makt- og påvirknings muligheter som en viktig partner i den globale alli
ansens multipolære kraftfelt. Også innenfor Europa utviskes motsetningene, og erkjennelsen av at demo
kratiets og frihetens fremtid bare kan sikres i felles skap, er voksende. Det er dårlige tider for euroskeptikerne! Og det rette tidspunktet for Storbritannia å bli
med i euroverdenen! Dette bør imidlertid ikke få en til å glemme at krigen mot terror underhånden kan forvandles og utvides til
en krig mot islam, en krig som ikke beseirer terroris men, men nærer og styrker den. Dessuten kan det føre
til en innskrenkning av viktige friheter, en fornyelse av proteksjonismen og nasjonalismen, og en demonisering av de kulturelt andre.
123
124
KRIG OG TERROR
Annerledes uttrykt har de erkjente farenes globali
tet et janusansikt: Globaliteten skaper nye former for politisk risikofellesskap og samtidig regionale ulikhe ter med tanke på dem som blir berørt av farene. At eksempelvis sammenbruddet for de globale finans markedene eller forandringen av klimasonene får høyst ulike virkninger i de ulike regionene, endrer ikke det at alle i prinsippet kan bli rammet - og at hånd
teringen av problemene gjør det nødvendig med glo
bale politiske anstrengelser. Slik kan klodens miljø problemer, som den globale oppvarmingen, føre til at jordens befolkning (nåværende og fremtidige genera
sjoner) erkjenner sitt «skjebnefellesskap». Dette skjer imidlertid slett ikke uten konflikter, for spørsmålet
reises om industrilandene kan kreve at utviklingsland tar vare på viktige globale ressurser som regnskogene,
samtidig som industrilandene selv gjør krav på meste parten av energiressursene. Men allerede slike kon flikter skaper fellesskap ved at de tydeliggjør at vi må finne globale løsninger, og at disse ikke kan komme i
stand eksempelvis gjennom krig, men bare gjennom
forhandlinger. Dermed er det ikke sagt at det kun finnes ett svar på
ORDENES TAUSHET
utfordringene i det globale risikosamfunnet. Veiene inn i det globale risikosamfunnet er like forskjellige for europeiske og ikke-europeiske stater og kulturer som
veiene ut av det globale risikosamfunnet kan være og vil bli. Slik aner en allerede i dag at det i fremtiden kan komme til å eksistere mange moderniteter side
om side. Debattene om et asiatisk moderne, et kine sisk, russisk, søramerikansk og afrikansk moderne er
bare i sin begynnelse. Slike diskurser tydeliggjør at det europeiske monopolet på modernitet definitivt er
brutt i det globale risikosamfunnet. Slik sett fødes den
radikale modernitetskritikken i det utenomeuropeiske rom av «eksessiv individualisme», av tapet av «kultu rell identitet og verdighet», kort sagt av «McDonaldiseringen av verden», ikke som en simpel avvisning av det moderne, men snarere som forsøk på å utforme og
utprøve andre moderniteter, som selektivt trekker veks ler på modellen for det vestlige moderne. «Det globale risikosamfunnet» som hverdagslig
erfaringsrom oppstår altså ikke ut fra kjærlighet til alt og alle. Det oppstår og består i erkjennelsen av den nød som er en global konsekvens av sivilisatorisk hand
ling - uavhengig av om resultatet, globaliteten, pro
I25
126
KRIG OG TERROR
duseres av informasjonsteknologiske nettverk, fmans-
strømmer, naturkatastrofer, kulturelle symboler, den truende klimakatastrofen eller den terroristiske trus
selen. Det er følgelig det globale risikosamfunnets
refleksivitet som for det første bryter ordenes taushet og gjør oss smertelig bevisst om det globale i egen livssammenheng, og for det andre skaper nye konfliktlin jer og allianser. Det som har vist seg å holde stikk for
moderne nasjonalstater, at de bare kan opprettholdes
gjennom vedvarende kommunisering av truslene mot dem, synes dermed også å gjelde for det globale risiko-
samfunn.
Dermed kommer jeg til mitt andre spørsmål: Hvor dan endres betydningen av begrepene «terror» og «krig» innenfor det globale risikosamfunnets hori
sont?
Terror og krig Også begrepet «terrorist» dekker i virkeligheten over det nye ved trusselen, da det forespeiler en fortrolig
het med de nasjonale frigjøringsbevegelsenes motiver som slett ikke passer på disse selvmordere og masse
ORDENES TAUSHET
mordere. Det er nemlig simpelthen ubegripelig for en vestlig iakttaker hvordan fanatisk antimodernisme og antiglobalisme og moderne global tenkning og hand
ling her regelrett er smeltet sammen. Hannah Arendt utmyntet termen «ondskapens
banalitet» med den fascistiske massemorderen Eich-
mann for øye. Tilsvarende kan vi forestille oss helt igjennom onde teknokrater som er familiemennesker,
men ikke vestlig gifte terrorister i Guds navn med tysk ingeniørutdanning og forkjærlighet for vodka som i
årevis i det stille planlegger og deretter kaldblodig
utfører sitt teknisk perfekte gruppeselvmord i form av massemord. Hvordan skal man forstå denne ondska
pens uselviskhet, som samtidig både er arkaisk og har
dype røtter i det moderne? Mens det militære blikk tidligere var rettet mot like sinnede, altså mot andre nasjonalstatlige militærorga nisasjoner og forsvaret mot disse, er det nå transna-
sjonale trusler fra substatlige aktører og nettverk som utfordrer hele den statlige verden. Slik en tidligere
gjorde på det kulturelle område, erfarer vi dermed på det militære område avstandens død, ja slutten på det statlige voldsmonopol i en sivilisatorisk verden der til
127
128
KRIG OG TERROR
slutt alt kan bli en rakett i hendene på besluttsomme fanatikere. Det sivile samfunns fredelige symboler kan
forvandles til helvetes instrumenter. Det er - i prin sippet - ikke nytt, men nå allestedsnærværende som skjellsettende erfaring.
Med skrekkbildene fra New York har terrorgrup
per med ett slag etablert seg som nye globale aktø
rer i konkurranse med stater, økonomien og det sivile samfunn. Terroristnettverkene er på en måte «volds-
NGO-er». De opptrer i likhet med ikke-statlige orga nisasjoner (Non Governmental Organizations) deterritorialt, desentralt, altså på den ene side lokalt, på den
annen side transnasjonalt. Mens eksempelvis Green
peace angriper statene for miljøkrisen og Amnesty International angriper dem for menneskerettighets -
krisen, opphever terrorist-NGO-ene statenes volds-
monopol. Det betyr imidlertid: For det første er denne formen for internasjonal terrorisme ikke forbeholdt
islamsk terrorisme, men kan forenes med alle mulige mål, ideologier og fundamentalismer. For det andre
må en skille mellom nasjonale frigjøringsbevegelsers terror, som er territorialt og nasjonalt forankret, og de nye internasjonale terroristnettverkene som opere-
ORDENES TAUSHET
rer deterritorialt, altså uavhengig av grenser, og som av den grunn med ett slag gjør militærets og krigens
nasjonale grammatikk verdiløs. Tidligere tiders terrorister forsøkte å redde sine egne
liv etter aksjonen. Med den målrettede ofringen av sine egne liv skaper selvmordsterrorister en uhyre destruk-
tivkraft. Selvmordsattentatmannen er så å si det mest radikale motstykke til homo oeconomicus. Han er øko
nomisk og moralsk totalt uten hemninger og i så måte
inkarnasjonen av absolutt grusomhet. Handlingen og selvmordsattentatmannen er i streng forstand singu-
lær. Gjerningsmannen kan ikke begå selvmordsatten tat to ganger, og det trengs ingen statlig myndighet for å påvise hans skyld. Denne singulariteten beseg-
les med samtidigheten av handling, tilståelse og selvutslettelse.
Nærmere bestemt behøver stater altså slett ikke ettersøke selvmordsterrorister for å bevise at de er skyldige i handlingen. Gjerningsmennene har avslørt
og dømt seg selv gjennom handlingen. Antiterror-
alliansen vil derfor ikke gripe gjerningsmennene fra New York og Washington, de har pulverisert seg selv,
men deres antatte «bakmenn», «dukkeførere», stat
|
I29
130
KRIG OG TERROR
lige mesener. Men der gjerningsmennene har dømt seg selv, forsvinner og fordamper kausalitetene. Det
sies at stater er nødvendige for oppbyggingen av inter nasjonale terrornettverk. Men kanskje skaper statsløsheten, fraværet av fungerende statlige strukturer, gro
bunn for terroristisk virksomhet? Kanskje stammer forestillingen om stater og bakmenn som gir ordrene,
nå som før fra den militære tenkning, mens vi står på terskelen til en individualisering av krigen, der ikke
lenger bare stater, men også individer kan føre «krig» mot stater?
Terrorhandlingers betydning øker i kraft av en rekke
betingelser: vår sivilisasjons sårbarhet, terrorfarens
globale massemediale nærvær, den amerikanske pre sidentens påstand om at «sivilisasjonen» er truet av
disse gjerningsmennene, og gjerningsmennenes vilje til å utslette seg selv. Endelig mangedobles terror-
faren eksponentielt med den tekniske utvikling. Med
fremtidens teknologier - genteknikken, nanoteknologien og robotikken - åpner vi «en ny Pandoras eske»
(Bill Joy). Genmanipulasjon, kommunikasjonstekno logi og kunstig intelligens, som endog smeltes sam
men, undergraver det statlige monopol på voldsmid-
ORDENES TAUSHET
ler og baner til slutt - dersom det ikke internasjonalt snart settes en effektiv stopper for dette - vei for en individualisering av krigen.
Slik kunne en genetisk frembrakt pest, som etter en
lengre inkubasjonstid direkte truer bestemte popula
sjoner, altså en genteknisk miniatyratombombe, frem stilles av alle og enhver uten altfor store anstrengelser.
Og det er bare ett eksempel av mange muligheter. For skjellen i forhold til atomvåpen og biologiske våpen
er bemerkelsesverdig. Det dreier seg om vitensbaserte teknologiske nyskapninger som lett kan spres og hele tiden revolusjonerer seg selv, slik at muligheten for
statlig kontroll og monopol faller bort. Med ABC-våpen
var denne muligheten knyttet til bestemte materia ler og ressurser (anriket uran, kostbare laboratorier). Denne bemyndigelsen av individene på bekostning av statene ville politisk innlede en ny verdensæra: Det er ikke bare de hittidige murene mellom det militære og
det sivile samfunn som rives ned, men også murene
mellom uskyldige og skyldige, mellom mistenkte og ikke mistenkte. Hittil har retten her skilt svært skarpt.
Men når individualiseringen av krigen truer, må borge ren bevise at han ikke er farlig, for under disse omsten
I
131
132
KRIG OG TERROR
dighetene havner til slutt enhver under mistanke om å
være en potensiell terrorist. Alle må derfor finne seg i å bli kontrollert «av sikkerhetshensyn», uten noen kon
kret foranledning. Dermed ville individualiseringen av krigen til slutt føre til demokratiets død. Regjeringer måtte alliere seg med andre regjeringer mot borgerne
(og omvendt borgerne mot regjeringene!) for å holde
i sjakk de farene som truer dem fra borgerne. Tenkes denne tanken til ende, vil det også medføre bortfallet av en verdipremiss i den hittidige diskusjo
nen om terrorisme, nemlig skillet mellom «gode» og «onde» terrorister: nasjonalister som man respekterer
og fundamentalister som man må forakte. De rettferdiggjørelser for slike vurderinger og skiller som man fortsatt muligens kunne finne i det nasjonalstatlige
modernes tidsalder, blir i det terroristiske globale risi-
kosamfunn, ansikt til ansikt med muligheten for en
individualisering av krigen, til en moralsk og politisk perversjon.
Finnes det overhodet politiske svar på denne utford ringen? Ett prinsipp vil jeg gjerne nevne, og det er
rettsprinsippet: Det som i en nasjonal kontekst strider mot den siviliserte verdens rettsoppfatning, nemlig at
ORDENES TAUSHET
attentatets ofre opptrer som både anklager, dommer og utøvende makt, denne formen for «selvjustis» må også overvinnes i internasjonal sammenheng. Selv om
relasjonene mellom statene ennå ikke er kommet så langt, må den globale alliansen mot terroren bygge på
retten. Av dette følger: Det må utarbeides og ratifiseres en internasjonal konvensjon mot terrorisme, en kon
vensjon som ikke bare avklarer begreper, men også leg ger et rettslig fundament for den mellomstatlige forføl gelse av terrorister, altså skaper et enhetlig, universelt rettsrom - noe som blant annet forutsetter at den inter nasjonale domstolens statutter ratifiseres av alle stater,
også U SA.3 Målet må være å gjøre terrorisme straffbart verden over som en forbrytelse mot menneskeheten. Stater som nekter å undertegne denne konvensjonen,
må gjøre regning med de øvrige statenes samlede
sanksjonspotensial. Ville ikke dette være et anliggende som Europa og Russland på bakgrunn av sin historie
kunne engasjere seg i for å skjerpe sin politiske profil
i den globale alliansen og bidra til å gjøre kampen mot terrorismen til en suksess, i kontrast til den militære
egendynamikk? Dermed er jeg kommet til mitt tredje spørsmål:
133
134
KRIG OG TERROR
Hvordan forskyves betydningen av begrepene «økono
misk globalisering» og «nyliberalisme» innenfor det globale risikosamfunnets horisont?
Økonomisk globalisering og nyliberalisme La meg begynne med en anekdote. Når jeg hører ordet
globalisering, ser jeg straks følgende politiske vittighetstegning for meg: De spanske erobrerne - conqui-
stadorene - går i land i den nye verden med skinnende rustninger, hester og våpen. «Vi er kommet til dere,» står det i taleboblen, «for å snakke med dere om Gud,
sivilisasjon og sannheten». En flokk forfjamsede inn
fødte svarer: «Naturligvis, hva er det dere vil vite?» Scenen kan lett overføres på samtiden. I det postsovjetiske Moskva stiger økonomiske eksperter fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefond, kon sernsjefer, jurister og diplomater ut av et interkonti
nentalt fly. I en taleboble står det: «Vi er kommet til
dere for å snakke med dere om demokrati, menneske rettigheter og fri markedsøkonomi.» En velkomstdelegasjon svarer: «Naturligvis, hvordan håndterer tys kerne den åpne volden mot fremmede i sine gater?»
ORDENES TAUSHET
Muligens gjengir denne karikaturen gårsdagens situasjon, som ikke lenger gjelder i dag. Terrorangre
pene og miltbrannfaren aktualiserer et spørsmål som
ikke lenger kan feies under teppet: Er økonomiens tri
umf allerede historie? Blir politikkens primat gjenopp
daget? Er nyliberalismens tilsynelatende ustoppelige seiersgang plutselig brutt?
Faktisk kan utbruddet av global terror ses som globaliseringens Tsjernobyl. Ble der kjernekraftens vel
signelser stedt til hvile, så blir her nyliberalismens løfte om lykke gravlagt. Selvmords- og massemordsattentatmennene har ikke bare avdekket den vestlige
sivilisasjons sårbarhet, men samtidig også gitt oss en forsmak på hvilke typer konflikter den økonomiske
globaliseringen kan lede til. I en verden av globale
risikoer mister nyliberalismens devise om å erstatte politikk og stat med økonomi raskt sin overbevis-
ningskraft. Privatiseringen av flysikkerheten i USA har her en spesiell symbolsk betydning. Hittil har en ikke ønsket
å snakke så mye om det, for tragedien n. september var til dels hjemmelaget. Ja, ikke nok med det: USAs sår
barhet har i høy grad noe med landets politiske filosofi
*35
136
KRIG OG TERROR
å gjøre: USA er en gjennomført nyliberal nasjon som
ikke er villig til å betale prisen for offentlig sikkerhet. Endelig har man lenge visst at USA er målet for ter-
roristiske angrep. Men til forskjell fra i Europa ble flysikkerheten i USA privatisert, altså ivaretatt av «jobb-
mirakelet» ytterst fleksible deltidsansatte med en lønn som til og med ligger under lønna til de ansatte i fast-
food-bransjen, nemlig ca. seks dollar i timen. Disse nøkkelposisjonene i kontrollsystemet for den sivile indre sikkerhet ble besatt med personer som bare får noen få timers «utdanning», og som i gjennomsnitt ikke er i disse fast-food-lignende sikkerhetsjobbene
mer enn seks måneder. Før man innskrenker alle bor
gernes grunnleggende rettigheter for å beskytte seg mot terror, og dermed truer rettsstaten og demokratiet,
burde man gjøre noe mer nærliggende, organisere og profesjonalisere flysikkerheten på statlig basis. Det er bare ett av mange eksempler.
Det er altså USAs nyliberale selvforståelse - statens
gjerrighet på den ene side og treenigheten av deregule ring, liberalisering og privatisering på den annen side
- som gjør USA så sårbar for terrorisme. I den utstrek
ning denne erkjennelsen vinner fram, undergraves
ORDENES TAUSHET
den hegemoniale makt som nyliberalismen har opp
nådd innenfor tenkning og handling de siste årene. Slik rommer skrekkbildene fra New York det ennå ikke
dechiffrerte budskap: En stat, et land kan også nylibe-
ralisere seg til døde. Næringslivskommentatorene i de store dagsavisene verden over aner dette og forsikrer: Det som var sant
før 11. september, kan ikke være galt etter n. septem
ber. Med andre ord: Den nyliberale modell vil stå seg også etter terrorangrepene, da det ikke finnes noe alter nativ til den. Men nettopp dette er feilaktig. Det er
uttrykk for tenkningens mangel på alternativer. Ny
liberalismen har for lengst kommet i vanry for å være
en godværsfilosofi som kun fungerer når det ikke duk ker opp noen eklatante konflikter og kriser. Ja, det nyliberale imperativ går ut på at for mye stat og poli
tikk, det vil si byråkratiets regulerende hånd, er den
direkte årsaken til globale problemer som arbeidsløs het, fattigdom og økonomiske sammenbrudd. Nyliberalismens seiersgang skyldtes løftet om at økonomien
straks den var frigjort fra staten, og globaliseringen av markedene, ville løse menneskehetens store proble mer, at det å slippe egoismen løs ville bekjempe glo-
|
I37
i38
KRIG OG TERROR
bal ulikhet og slik sørge for global rettferdighet. Men
de kapitalistiske fundamentalistenes tro på markedets
forløsende kraft har i hvert fall nå vist seg å være en farlig illusjon.
I krisetider har nyliberalismen åpenbart ikke noe politisk svar. Tilbøyeligheten til bare å gi en enda kraf tigere dose av den bitre økonomiske medisinen for å
korrigere for de uheldige konsekvensene av globaliseringen når sammenbruddet truer eller er et faktum,
bygger på virkelighetsfjern teori som nå kvitteres ut. Den terroristiske trusselen gjør tvert imot at vi igjen
blir oss bevisst elementære sannheter som den ny-
liberale seiersgangen har fortrengt: Det er umulig å koble verdensøkonomien fra politikken. Uten stat og
offentlige tjenester ingen sikkerhet. Uten skattlegging ingen stat. Uten skattlegging ingen utdanning, ingen
betalt helseomsorg, ingen sosial sikkerhet. Uten skatt legging intet demokrati. Uten offentlighet, demokrati og sivilt samfunn ingen legitimitet. Uten legitimitet igjen ingen sikkerhet. Av dette følger: Uten foraer og
former for rettslig regulert (det vil si anerkjent og ikke
voldelig) konfliktløsning på nasjonalt plan, i fremtiden fremfor alt også på globalt plan, vil det til slutt ikke
ORDENES TAUSHET
eksistere noen verdensøkonomi, det være seg av den ene eller andre typen!
Hvor ligger så alternativet til nyliberalismen? I hvert fall ikke i nasjonal proteksjonisme. Vi trenger et utvi det politikkbegrep som er i stand til å regulere krise-
og konfliktpotensialet i den frie verdensøkonomien på en adekvat måte, og vi trenger en forståelse av det
aktive sivile samfunn og borgernes samfunn, av de sosiale bevegelsene som tar denne transformasjonen i egne hender. Hvor blir disse bevegelsene fra den postsovjetiske æra av i Russland og Øst-Europa, bevegel
sene som kan gi forandringen visjoner og vinger? På
samme måte som det ikke dannes et Europa ovenfra,
vil det heller ikke oppstå et kosmopolitisk Russland fra oven. Tobin-skatten på utøylede kapitalbevegelser som
kreves av stadig flere partier i Europa og verden over, er derfor kun et første programmatisk skritt. Nyliberalis
men har insistert på at økonomien må bryte ut av det nasjonalstatlige bur og etablere transnasjonale regler for seg selv. Samtidig gikk den ut fra at staten fortsatte
sitt gamle spill og opprettholdt sine nasjonale gren
ser. Etter terrorangrepet oppdager nå også statene den
I39
I4O I
KRIG OG TERROR
muligheten og den makten som ligger i overnasjonalt samarbeid, om enn i første omgang kun på området indre sikkerhet. Plutselig er antitesen til nyliberalis
men, prinsippet om statens nødvendighet, igjen alle stedsnærværende, og det i den eldste, hobbeske vari
anten - som garanti for sikkerhet. Det som for kort tid tilbake var utenkelig, en europeisk arrestordre som
setter seg ut over den hellige nasjonale suvereniteten i retts- og politispørsmål, har rykket betraktelig nær mere. Men kanskje vil vi allerede snart oppleve et lig nende samarbeid i forbindelse med verdensøkonomi ens mulige kriser. Økonomien må innstille seg på nye
regler og rammebetingelser. De tider da alle gjør det
de kan best og har lyst til, er definitivt forbi. Den terroristiske motstanden mot globalisering har
i så måte ført til det stikk motsatte av det den søkte å oppnå - den har innledet en ny æra i den poli
tiske og statlige globalisering: den overnasjonale opp
finnelse av det politiske gjennom nettverk og samar beid. På denne måten har vi endelig fått bekreftet den
selsomme lovmessighet som offentligheten ennå ikke har registrert, nemlig at motstanden mot globalisering - frivillig eller ufrivillig - akselererer globaliseringens
ORDENES TAUSHET
motor. Det gjelder å forstå delte paradokset: Globali
sering er navnet på en merkverdig prosess som dri ves fremover og virkeliggjøres langs to motsatt rettede veier, enten man er for eller imot. Globaliseringsmot-
standerne har ikke bare de globale kommunikasjons-
mediene til felles med globaliseringsforkjemperne.
De opererer også på grunnlag av globale rettigheter,
globale markeder, global mobilitet og globale nettverk. Likeledes tenker og handler de i globale kategorier som de skaffer global offentlighet og oppmerksomhet
om med sine handlinger. En bør eksempelvis merke seg med hvilken presisjon terroristene av 11. septem
ber iscenesatte sin handling i New York på fjernsy nets premisser som Hve-katastrofe, som direktesendt
massemord. De kunne regne med at ødeleggelsen av det andre tårnet med passasjerflyet som var forvand
let til en rakett, ville bli formidlet live til hele verden
via de i mellomtiden allestedsnærværende fjernsyns kameraene. Er globaliseringen nødvendigvis årsaken til terror
angrepet? Dreier det seg kanskje til og med om en forståelig reaksjon på den nyliberale dampveivals som
ifølge kritikerne vil gjøre hver krok av verden flat? Nei,
I
141
142
KRIG OG TERROR
det er vrøvl. Ingen årsak, ingen abstrakt idé, ingen gud kan rettferdiggjøre eller unnskylde disse angre
pene. Globaliseringen er en ambivalent prosess som
ikke kan reverseres. Nettopp mindre og svake stater oppgir sin nasjonale autarkiske politikk og presser på for å komme inn på verdensmarkedet. Hvordan slo
en stor dagsavis i Ukraina opp besøket til den tyske forbundskansleren? «Vi tilgir korsfarerne og venter på
investorene.» I virkeligheten er det bare én ting som
er enda verre enn å bli valset ned av utenlandske inve
storer - ikke å bli valset ned av utenlandske investorer. Det er imidlertid nødvendig å koble den økonomiske globaliseringen sammen med en politikk for kosmo
politisk forståelse. Menneskenes verdighet, deres kul
turelle identitet, de andres annerledeshet, må i frem tiden tas mer på alvor. Ville det ikke da være fornuftig
å reise en ny pilar i alliansen mot terror, nærmest slå
en kulturell bro i form av en dialog mellom kultu rene i landenes indre og ytre relasjoner, især med den
islamske verden, men også med landene i den såkalte tredje og fjerde verden som oppfatter seg som ofre for globaliseringen? Og kunne ikke her et kulturelt utadvendt Europa, fremfor alt Tyskland, igjen spille en
ORDENES TAUSHET
toneangivende rolle, da Tyskland ikke er så belastet av
en kolonial fortid, og samtidig kjenner seg forpliktet på denne dialogen på grunn av Holocaust? Det aktualiserer det fjerde og siste spørsmålet:
Hvordan og i hvilken utstrekning endrer begrepene «stat» og «suverenitet» seg i det globale risikosamfun-
nets æra?
Stat og suverenitet For å foregripe konklusjonen: Terrorangrepet styrker staten, men svekker dens viktigste historiske form:
nasjonalstaten. Nasjonal sikkerhet - det er den viktige
lærdommen av terrorangrepet - er ikke lenger nasjo nal sikkerhet i de stedsløse risikoenes tidsalder. Selv
sagt har det alltid eksistert allianser. Den avgjørende forskjellen er imidlertid at globale allianser i dag er
nødvendige ikke bare for den ytre, men også for den indre sikkerhet. Tidligere var utenrikspolitikk et spørs mål om valg, ikke om nødvendighet. I dag dominerer derimot et nytt og hittil ukjent både-og: Utenrikspoli
tikk og innenrikspolitikk, nasjonal sikkerhet og inter nasjonalt samarbeid griper umiddelbart inn i hver-
143
144
i
KRIG OG TERROR
andre. Stilt overfor den truende globaliserte terroren
(men også de økonomiske krisene, klimakatastrofen og den organiserte kriminaliteten) er overnasjonalt
samarbeid den eneste veien til nasjonal sikkerhet. Føl
gende paradoksale prinsipp gjelder: Ut fra nasjonal
interesse må stater denasjonalisere og transnasjonali-
sere seg selv, altså gi avkall på deler av sin autonomi, for å kunne håndtere sine nasjonale problemer i en
globalisert verden. Erobringen av nye handlings- og suverenitetsrom for politikkutøvelse, altså utvidelsen
av politisk suverenitet og styring, betales med aktiv «selv-denasjonalisering». Svekkelsen av den nasjonale
autonomi og styrkingen av den nasjonale suverenitet utelukker på ingen måte hverandre rent logisk, og kan
til og med forsterke og fremskynde hverandre. Nullsumspillets logikk som gjaldt for imperier, stormakter,
kolonialisme, økonomisk og kulturell imperialisme, uavhengige nasjonalstater og militærblokker, mister
sin forklaringskraft. Det er derfor viktig å innføre et skille mellom suve
renitet og autonomi. Nasjonalstaten bygde på at suve renitet og autonomi er ett og det samme. Ut fra dette synet fører økonomisk avhengighet, kulturell diver-
ORDENES TAUSHET
sifisering og militært, rettslig og teknologisk samar beid mellom stater automatisk til tap av autonomi og
dermed til tap av suverenitet. Dersom man derimot
måler suverenitet ut fra politisk påvirkningsevne, altså bedømmer suvereniteten ut fra statens evne til å pro filere seg og oppnå innflytelse på den verdenspolitiske scene og øke sine borgeres sikkerhet og velstand,
da resulterer økende samrøre og samarbeid, altså tap
av autonomi, i en suverenitetsgevinst. Med andre ord beror den globale innflytelsen til en stat som Russland ikke lenger - slik det gjorde under den kalde krigen på evnen til konfrontasjon, men på evnen til samarbeid, på Russlands posisjon i de mellomstatlige forbindelser og på verdensmarkedet, samt på tilstedeværelse i over
nasjonale organisasjoner. Delt og sammenføyd suve renitet reduserer altså ikke, det potenserer tvert imot den enkelte stats suverenitet. Det er ikke den globale
terroristiske trussel alene, men snarere det globale risikosamfunn som helhet som åpner en ny æra for over
nasjonalt og multilateralt samarbeid og suverenitet -
muligheter som stater ut fra misforstått nasjonal inter esse historisk kan forsømme og forspille.
Sovjetunionens, Jugoslavias og Tsjekkoslovakias
|
I45
I46 |
KRIG OG TERROR
oppløsning har som kjent avfødt et stort antall nasjo nalt definerte nye stater hvor etniske, nasjonale og
statsborgerlige tilhørigheter konfliktfylt dels overlap per, dels utelukker hverandre. Denne nyvakte og ny-
tente etnisiteten i landene og statene i Mellom- og Øst-
Europa, som ønsker å tilbakeføre nasjonalstaten til en partikularistisk «etnisk stat», synes ved første blikk å
stå i motsetning til etableringen og utviklingen av sam arbeidende transnasjonale stater i lys av det globale risikosamfunnets utfordringer. Det motsatte er riktig:
Disse utfordringene kan bidra til å temme de grense løse nasjonale og etniske spenningene i den postsovjetiske statsverden. Dersom disse landene definerer sin
situasjon på samme måte, slik at de står overfor de samme historiske oppgavene, blir det mulig og nød
vendig å finne fram til politiske rammer og koordina ter for å avstemme nasjonale løsninger og suvereni-
tetskrav til betingelsene for overnasjonalt samarbeid. Dette erfares og blir nå tydelig i de geopolitiske dis
kusjonene om den grenseløse «indre sikkerhet» i sta ter som overlapper hverandre etnisk og nasjonalt. Det kan imidlertid også overføres på det regionale glo
bale økonomiske samarbeidet, håndteringen av glo
ORDENES TAUSHET
bale fmansrisikoer, den truende klimakatastrofen og miljørisikoene, fattigdommen, og ikke minst mennes
kerettighetene. Med andre ord: I de erkjente og aner kjente truslene mot fremtiden ligger det kanskje til og med en nøkkel til i fellesskap å mildne den statlig
organiserte etnisitetens historiske voldserfaringer og voldsberedskap, ikke bare i det postsovjetiske maktområde, men også i landene i «den tredje verden» og
andre steder. Det avtegner seg to idealtyper for transnasjonalt statlig samarbeid - overvåkningsstater og verdensvendte stater - der den nasjonale autonomi innskrenkes for
å fornye og utvide den nasjonale suverenitet i det glo bale risikosamfunnet. Med den nye samarbeidsmak-
ten står overvåkningsstater i fare for å bli bygd ut til
festnings stater der sikkerhet og militærvesen blir det sentrale, mens en ikke lenger tar det så nøye med fri
het og demokrati. Snart vil ropet lyde om at samfun nene i Vesten, som er bortskjemt med fred og vel
stand, mangler den nødvendige grad av skarpskåren
venn-fiende-tenkning og viljen til å ofre den forrang som menneskerettighetenes underverk hittil har hatt,
for de motstandstiltak som nå er nødvendige. Dette
147
I48
KRIG OG TERROR
forsøket på å konstruere en vestlig festning mot de kulturelt andre ses overalt og vil trolig intensiveres i årene som kommer. Av dette vil det kunne smis en
(etnisk) statlig autoritarismepolitikk som utad tilpas
ser seg verdensmarkedene og innad er autoritær. For globaliseringens vinnere er nyliberalismen rett medi sin, for globaliseringens tapere forskriver man terro
rist- og fremmedfrykt og doserer rasismens gift. Det
ville være ensbetydende med en seier for terroristene, ettersom de moderne landene dermed berøver seg selv
det som gjør dem attraktive og overlegne: frihet og
demokrati. I forhold til dette blir det i fremtiden viktig å stille spørsmålet: Hvorfor slåss de, slåss vi, når det dreier seg
om å bekjempe internasjonal terrorisme? Et kosmopo litisk statssystem basert på anerkjennelsen av de and
res annerledeshet må være beredt til å svare på dette. Nasjonalstater som lukker seg utad og innad, vil til slutt ha vanskeligheter med å håndtere sprengkraf
ten som ligger i overlappende og avsondrede etniske og nasjonale identiteter. Kosmopolitiske stater betoner
derimot nødvendigheten av å koble nasjonal selvbe
stemmelse sammen med ansvar for andre, for frem
ORDENES TAUSHET
mede innenfor og utenfor de nasjonale grensene. Det
handler ikke om å si nei til eller sågar fordømme selv bestemmelse. Tvert imot: Det handler om å befri den fra nasjonal enøydhet og forene den med en åpning for verdens interesser. Verdensvendte stater kjemper ikke bare mot terror, men også mot årsakene til ter
roren i verden. De henter og fornyer det politiskes
påvirknings- og overbevisningskraft fra løsningen av
akutte globale problemer som synes uløselige for den enkelte nasjon. Kosmopolitiske stater er grunnlagt på prinsippet om
statens nasjonale indifferens. Slik Freden i Westfalen
gjorde slutt på det 16. århundres religiøse borgerkri ger gjennom å skille stat og religion, kunne - det er tesen - det 20. og begynnende 21. århundres nasjo
nale verdens (borger) kriger besvares med å skille stat og nasjon. Slik den areligiøse stat muliggjør utøvelsen
av ulike religioner, måtte kosmopolitiske stater garan tere sameksistensen av etniske, nasjonale og religiøse
identiteter på tvers av grensene ut fra prinsippet om
konstitusjonell toleranse. En kunne og måtte dermed nytenke det politiske
Europas eksperiment som et eksperiment i kosmopo
149
KRIG OG TERROR
litisk statsdannelse. Et kosmopolitisk Europa av selv
bevisste nasjoner, som henter sin politiske kraft fra den verdensvendte bekjempelsen av terrorismen - det
kunne være eller bli en fullt ut realistisk utopi.
Det globale risikosamfunnets muligheter Mine ærede damer og herrer, jeg nærmer meg slutten.
Det er nesten overflødig å si det: Taleren er håpløst
forankret i opplysningstidens tradisjon, som riktignok er selvkritisk. I denne ånden har han på høyst util strekkelig og foreløpig vis forsøkt å skissere hvordan
en politisk grammatikk som tilsynelatende var utfor
met for evigheten, oppløses og omformes innenfor det
globale risikosamfunnets horisont. Kanskje har dere
i likhet med meg selv undret dere over at den fryk ten for farene som lammer oss, sperrer utsynet til de svært vidtrekkende politiske perspektivene som sam tidig åpner seg. Jeg har pekt på tre av de kun tilsyne
latende paradoksale mulighetene i det globale risiko samfunnet:
For det første forekommer det meg mulig og nød vendig å etablere et internasjonalt rettsgrunnlag for
ORDENES TAUSHET
alliansen mot terror, et antiterrorregime som regule rer så vel spørsmål om etterforskning i skattesaker som spørsmål om utlevering av gjerningsmenn, mili
tære beføyelser, domstolenes kompetanse osv. Bare
på denne måten kan den langsiktige utfordringen
effektivt takles i skiftende historiske og politiske
kontekster. For det andre ville det være nødvendig å innfri alli ansens løfte om ikke bare å satse på militære midler,
i form av en troverdig politisk dialog - først og fremst
i forhold til den islamske verden, men også i forhold
til andre kulturer som føler at deres verdighet trues av globalisering. Bare på denne måten kan en for øvrig
forhindre det som militæraksjonene fremprovoserer, nemlig at det lykkes terroristene å alliere seg med
den islamske befolkning verden over. Kanskje er det
kulturelt og utenrikspolitisk sett mer dialogorienterte Europa bedre i stand til dette enn det kulturelt sett mer
innadvendte USA? For det tredje kunne det globale risikosamfun nets farer forvandles til muligheter for å skape re
gionale samarbeidsstrukturer mellom kosmopolitiske
multinasjonale stater. Det å trekke Moskva inn i NATOs
152 |
KRIG OG TERROR
beslutningsstrukturer - også uten formelt medlem
skap - er bare det foreløpig siste eksemplet på dette. For øvrig er det globale risikosamfunnets farer også en kilde til globalt og lokalt handlende sosiale bevegelser, som kan sette de nødvendige samfunnsmessige for andringer i gang.
Tillat en intellektuell å glede seg over tanken om
at disse målene kan inspirere til samarbeid mellom det landet hvis språk jeg taler, Tyskland, og det lan det hvor jeg har hatt den ære å holde dette foredraget,
Russland.
La meg derfor slutte med et sitat av Immanuel Kant: o
A tenke seg selv som et ifølge statsborgerretten for
pliktet medlem av verdensborgersamfunnet er den høyeste idé mennesket kan ha om sin bestemmelse. Den kan ikke tenkes uten entusiasme. Jeg takker hjertelig for oppmerksomheten.
ORDENES TAUSHET
Noter 1
Hugo von Hofmannsthal (2ooo:5if) Der Brief des Lord Chandos. Stuttgart.
2
Jf. Gregory Benford (2000) Deep Time - How Humanity Communicates Across Millenia, Avon; samt Frank
Schirrmacher (2000) «Zehntausend Jahre Einsamkeit», i Frankfurter Allgemeine Zeitung 08.09.2000, som jeg skyl
der stor takk for dette eksemplet. 3
Baltasar Garzon (2001:11) «Die einzige Antwort auf den
Terror», i Die Zeit 25.10.2001.
153
Make law, not war! Internasjonal terrorisme og kosmopolitisk despotisme
globale
risikoerkjennelser gir rom for nye transnas jo-
nale maktmuligheter. USAs president Bush har slett ikke benyttet the moment of decision til å våge å tre inn
i et kosmopolitisk statssystem. I stedet har han, basert på den politiske makt som den erkjente terroristiske trusselen gir, begynt å bygge opp transnasjonale over-
våkningsstater der en legger vekt på sikkerhet og mili tærvesen og ikke tar det så nøye med frihet og demo
krati. Nøkkelspørsmålet lyder: Hvem definerer hva en «internasjonal terrorist» er? USA er ikke bare offe ret for terrorangrepet, men også den globale sheriff,
anklager, dommer, jury og bøddel i samme «person». Dermed stimulerer terrorfaren maktens promiskuitet.
Selv i demokratiske militærmakter og stater synes ter rorfaren å utstede en nærmest ubegrenset jaktlisens på
terrorister, det vil si de gir seg selv jaktrett for å avverge
158
KRIG OG TERROR
«trusselen mot menneskeheten». Ut fra slutningsrekken om at terrorister ikke handler isolert,1 men
trenger støtte fra «onde» stater, utvikler USAs presi dent Bush en ny militær doktrine, der opsjonen på å gå til væpnet intervensjon mot stater som truer U SA, blir
rettferdiggjort ut fra retten til selvforsvar. Ja, Washing ton har gått så langt som til ikke lenger å utelukke det utenkelige, førsteslag med såkalte «miniatomvåpen»
mot stater som er mistenkt for terrorisme.
Krigen mot terror og pluralismens død Hva er målet for «krigen mot terrorismen»? Uklare
begreper om målet - utryddelsen av «de onde», av
terrorens røtter - kjenner ingen grenser, ikke noe mulig sluttpunkt, er følgelig ensbetydende med en
generdl fullmakt. Fundamentale skiller mellom krig og fred, angrep og forsvar oppheves. Mistanken om ter
rorisme radikaliserer konstruksjonen av fiendebilder og gjør den mer fleksibel. Slik konserner produserer
uavhengig av lokalisering, kan nå også mektige stater konstruere skiftende fiendebilder. Ingen krigserklæ
ring fra staten som er fienden, men den truede sta
MAKE LAW, NOT WAR!
tens egenmektige dom bestemmer hvem som er (den neste) fienden, og hvem som må regne med militær
intervensjon. Denne fleksible bruken av et deterritorialisert, privatisertJiendebegrep tillater altså for det første
en global bruk av våpenmakt for «indre forsvar» (av
USA, men også Russland, Tyskland, Israel, Palestina, India, Kina osv.), for det andre en utsatt universell krigserklæring overfor stater uten å ha blitt angrepet
av disse, for det tredje normaliseringen og institusjonaliseringen av «unntakstilstanden» innad og utad, for det fjerde rettsberøvingen av ikke bare internasjo
nale relasjoner og terroristiske fiender, men også egen
rettsstat og fremmede demokratier. For øvrig svekker privatiserte fiendebildekonstruksjoner også fasttømrede militærpolitiske allianser
(som NATO), ettersom disse er tilpasset statlige fiende bilder. De erstattes av antiterrorallianser som reagerer
fleksibelt på de aktuelle terroristiske fiendebildekonstruksjonene, som imidlertid igjen og igjen må smis på nytt, og derfor inspirerer diplomatiet og tvinger en til å bryte med blokk- og alliansetenkningen.
Terroristiske fiendebildekonstruksjoner «dreper» samfunnets og ekspertrasjonalitetenes pluralisme,
J59
l6o
KRIG OG TERROR
domstolenes uavhengighet og menneskerettighetenes
ubetingede gyldighet. De gir statene og de hemmelige
tjenestene fullmakt til å føre en politikk som svekker demokratiet. Risikopersepsjonens makt viser seg ikke minst ved at grunnleggende sivile og politiske rettig
heter plutselig kan velges bort, og blir valgt bort, selv
innenfor utviklede demokratier, og det med tilslutning fra et overveldende flertall av den demokratisk skolerte befolkningen. Stilt overfor alternativet sikkerhet eller
frihet, beslutter regjeringer, parlamenter, partier og
offentligheter, som ellers konkurrerer med hverandre og blokkerer hverandre, like unisont som ekspeditt
å svekke fundamentale friheter. Samtidig blir nasjo nal suverenitetsrett hva gjelder politi og militærvesen (mer eller mindre unilateralt) ofret ut fra nødvendig
heten av internasjonalt samarbeid for å bekjempe den
militante terrorismen.
Det forklarer at den globale erkjennelsen av de glo
bale sivilisasjonsrisikoene utløser en politisk refleksivitet som bryter igjennom den nasjonale ortodoksien,
åpner det politiske handlingsrommet og muliggjør et kosmopolitisk skifte av synsvinkel.
Dette gjelder (som vist) for den erkjente faren for
MAKE LAW, NOT WAR!
terrorisme. Det stemmer imidlertid også for globalt
erkjente økologiske og økonomiske farer. En kunne formulere noe i retning av loven om den kontrære poli
tiske verdi av globale økonomiske risikoer og globale sivilisasjonsrisikoer. Globale økonomiske risikoer kan indi vidualiseres og bidrar dermed til en renasjonalisering;
økologiske sivilisasjonsrisikoer kan derimot kosmopolitiseres. «Globalitet» betyr ut fra dette erkjennelsen av
den sivilisatoriske selvtrussel og klodens forgjengelig
het, som opphever den plurale motstillingen av folk og stater og skaper et sammenhengende handlings
rom av intersubjektivt forpliktende alvor. Globale øko
nomiske risikoer - slik eksempelet med Asia-krisen
i 1997/98 viser - lar hele befolkningsgrupper synke ned i arbeidsløshet og fattigdom, men kommer først
og fremst til uttrykk, da det handler om ødeleggelse
av eiendom og inntektsmuligheter, gjennom millio ner av «enkeltskjebner». På den annen side henviser de sivilisatoriske farenes globalitet til den hverdags
lige bevissthet i et kosmopolitisk skjebnefellesskap. De åpner dermed et nytt og hittil ukjent erfarings-
rom, som følgende gjelder for: Det er på én og samme
tid globalt, individuelt og lokalt og etablerer på denne
|
l6l
162 I
krig og terror
måten (under visse omstendigheter!) kosmopolitiske bevissthets- og handlingssammenhenger. Denne kosmopolitiseringen av sivilisasjonsrisikoer er et sentralt startpunkt for forsvarsstrategiene til sivilsamfunnets bevegelser.
Ny fundamentalisme og nye fiendebilder Den som undersøker de verdenspolitiske begivenheter
etter terrorangrepet n. september 2001, kommer til
følgende erkjennelse: En bør ikke uten videre overlate den kosmopolitiske idé til staten, for staten benytter
sine utvidede kosmopolitiske handlingsmuligheter til å styrke sitt hegemoni og til en transnasjonal utbyg
ging av overvåkningsstater. Trusselargumentet åpner
døra på vidt gap for en verdenspolitisk fundamenta lisme for forebygging av farer. Kosmopolitisk despo tisme betyr: Den verdenspolitiske instrumentalisering
av kosmopolitiske farer truer med et tilbakefall til førmoderne tid, ved at barnet kastes ut med badevannet.
Det vil si: Med det første modernes basale institusjon - det nasjonalstatlige demokrati - blir det modernes
grunnleggende prinsipp, demokratiets sentralitet, opp-
MAKE LAW, NOT WAR!
hevet på global basis. Det utvikles ulike refleksive fun-
damentalismer - en global, antidemokratisk popu
lisme for awergelse av farer, men også former for
selvrettferdiggjørelse ut fra effektivitet og menneske
rettigheter, som samtidig overser og overbyr utbredel sen av og prosedyrene for demokratisk legitimering. Det hører til de kosmopolitiske farenes fundamentale
ambivalenser at de i glansen av demokratiet og med demokratiets midler i det stille arbeider for og legiti
merer avskaffelsen av demokratiet. For å forstå med
hvilken kraft dette skjer, er det nødvendig å finne nøk kelen til farens fascinasjon.
Globale farer reiser tvil om menneskehetens over
levelse og åpner derved globale handlingsmuligheter.
Prognosen er nærliggende: Århundret for klodens selvtrussel kommer i langt større grad enn tidligere århundrer til å være århundret for «én verden». Viss
heten om at vår tids tragedier hva opphav og utbre
delse angår, alle er globale, gjør at det oppstår en kos mopolitisk erfarings- og forventningshorisont. Det er
en økende erkjennelse av at vi lever i en global ansvarssammenheng som ingen kan snike seg unna. Slik sett
har ii. september tydeliggjort for offentligheten (og det
164
KRIG OG TERROR
for første gang på femti år) at Vestens fred og sikkerhet
ikke lenger er forenlig med eksistensen av konfliktsentre i andre deler av verden og deres årsaker. Det er
dette transnasjonale aspektet som gjør det nødvendig
å samarbeide på tvers av grensene for å løse «egne» problemer. Sammenbruddet for de globale finansmar
kedene eller klimaendringene har selvsagt helt for skjellige konsekvenser for de ulike verdensregionene.
Men det endrer ikke noe ved at alle er berørt og at alle i fremtiden potensielt kan bli, og blir, rammet langt
hardere. Derfor etablerer den globale erkjennelsen av
globale farer til slutt en felles nasjonal-global inter esse i alle land. Det er ikke vanskelig å forutsi at definisjonsstridene knyttet til disse titaniske problemene vil utløse nye og hittil ukjente konflikter. Det er imid
lertid like viktig å erkjenne at nettopp disse konflik
tene også har en integrerende funksjon, ettersom og så lenge som de innskjerper overfor alle at en må finne globale løsninger og at disse, når det kommer til styk ket, ikke kan finnes gjennom krig, men bare gjennom
forhandlinger og avtaler.
Hippiegenerasjonen satte sitt stempel på 70-tallet i forrige århundre med slagordet: «Make love, not war!»
MAKE LAW, NOT WAR!
Hva kunne slagordet for den utviklede faresivilisasjonen på begynnelsen av det 21. århundre være? Kan
skje: «Make law, not war!» (Mary Kaldor) Det adekvate svaret på den terroristiske trusselen er ifølge kosmopolitismen å si at alle blant oss, hvem vi måtte være og hvor vi måtte være, har rett til å leve,
til å elske, til å drømme og lengte etter en verden der alle har disse rettighetene. Det vil være en verden der
terrorismens plager, men også fattigdommens plager,
plagene knyttet ril etnisk forfølgelse, analfabetisme,
urettferdighet, sykdommer og menneskelige skrøpeligheter bekjempes, en verden der terroren ikke klarer å slå røtter og sette knopp. Det lumske er nå at denne
vakre ideen anvendes best og kan vendes rundt for å
virkeliggjøre det eksakt motsatte. I USA har det utviklet seg en merkverdig debatt
der det «verdiløse» begrepet «Empire» blir omvurdert til et verdibegrep. I henhold til denne debatten bevi
ser ii. september det utilstrekkelige ved det ameri kanske engasjementet og det amerikanske nærværet
i verden. Løsningen er å spre amerikanske verdier -
the American way of life - besluttsomt og effektivt til hele verden. Ideen bak synes å være at det er nødven-
|
165
l66
KRIG OG TERROR
dig å forvandle alle mennesker til amerikanere, slik
at amerikanerne kan leve i sikkerhet i en verden uten grenser.
Den terroristiske trusselen har rystet USAs kultu relle nervesystem i dets innerste og utløst en storm av patriotisme. Dette kaster - ut fra innenrikspolitikkens
primat - USAs regjering ut i et utenrikspolitisk enga sjement for å fjerne den indre fienden utenlands -
den terroristiske faren som plutselig truer overalt. Ter
rorangrepene gjør at USAs forsvars- og utenrikspoli tikk får tilbake fiendebildet en lenge har savnet, noe som tillater en å etablere et klart fokus for mobilise ringen av tilslutning og støtte innad og utad, på tvers
av partigrenser og partiblokker, statsgrenser og statsblokker. Dessuten gjør dominansen av militære syns punkter det mulig å styre denne koalisjonsdannelsen
ut av tåka av allmenn tilslutning (eller kritikk) og inn på den klare veien til et enten-eller. Dermed åpnes det muligheter for å smi nye koalisjoner mellom tradisjo
nelle motstandere, altså trekke Russland og Kina med i en «allianse mot terrorismen». Dette lykkes desto bedre ettersom begge disse landene på denne måten samtidig mottar det fribrevet de lenge har savnet, på å
MAKE LAW, NOT WAR!
gå hensynløst fram mot sine terrorister uten anklager
utenfra om brudd på menneskerettighetene.
For realistisk å kunne bedømme disse mulighetene for selvbemyndigelse som plutselig åpner seg for sta
tene med terrorfaren, er det viktig å skille mellom konvensjonelle fiendebilder stater imellom på den ene side og transnasjonale terroristfiendebilder på den annen side, som primært ikke gjelder stater, men grup
per, nettverk og individer. Det er nettopp transnasjo-
naliteten, altså delokaliseringen, deuniformeringen, privatiseringen og terrornettverkenes og de tilhørende
steds- og gruppefleksible «fiendebildenes» potensielle
omnipresens, som muliggjør konsolideringen og for nyelsen av de maktfulle statenes hegemoni. Nøkkel-
spørsmålet lyder: Hvem definerer ut fra hvilke krite rier hvem som er en «internasjonal terrorist», og hvem som ikke er det?
Ondskapens akse og Orwells 1984 I dagens situasjon gjør verken dommere eller interna sjonale domstoler dette, men maktfulle regjeringer og stater. De bemyndiger på denne måten seg selv, idet
167
l68
KRIG OG TERROR
de - uten kontroll - avgjør hvem som er deres terrorist, deres Bin Laden. Slik fastslår USAs president George Bush at Irak, Iran og Nord-Korea utgjør «ondskapens
akse». Disse landenes regjeringer må enten styrtes
eller berøves sine muligheter for å produsere masse ødeleggelsesvåpen som truer US A og andre land. Sam
tidig forkynner han at det eksisterer Al Qaida-leirer og Al Qaida-nettverk «i minst et dusin land», at altså «ti
tusener av potensielle terrorister må settes ut av spill».
Dessuten tar han ofte også med alle grupper og per soner som på en eller annen måte kan settes i sam
menheng med Al Qaida-medlemmer. «Vi vil ikke til
late de farligste regjeringer og regimer i verden å true
oss med verdens farligste våpen,» sier Bush. Han demonstrerer på denne måten hvordan det ved hjelp av politisk konstruerte terroristiske farer lykkes å mobilisere den amerikanske nasjon på permanent
basis og samtidig rettferdiggjøre den enorme veks
ten i militærutgiftene. Den krigslignende retorikken til USAs president fanger fiendens anonymitet i nær mest metafysiske begreper: Fienden er «det onde» -
ikke eksempelvis en gruppe av terrorister og de regje ringer som støtter den. Dermed får han hele tiden det
MAKE LAW, NOT WAR!
paradokset med på kjøpet, at med universaliseringen
av den terroristiske trussel får de terroristiske grup
pene det sterkt etterlengtede dokumentet som aner
kjenner deres globale makt, overrakt av fienden. Idet alle mulige og umulige terroristiske angrep igjen og
igjen på nytt utmåles og belyses offentlig, idet den
engstelige offentlighet på denne måten igjen og igjen
blir forklart hvor beskjedne de midlene er som - dyktig anvendt - truer alle, og hvor forsvinnende små mulig
hetene er for et statlig forsvar mot dette, blir den glo bale erkjennelsen av fare en naturlig del av hverdags
livet og dets affærer. Alt dette har samme effekt: Det globaliserer angst kulturen. Man venter ikke lenger på en hjemlig sosial
reform eller den neste store oppfinnelsen, men fryk ter - ja, hastig foregriper - de nye farene som derved
oppstår. I risikosamfunnene, som har mistet naturens og tradisjonens etablerte sikkerheter, skaper angsten
et nytt, skjørt fellesskapsbånd. Det vi ser oppstå, er angstfellesskapenes affekter og irrasjonaliteter, som
kan gi god grobunn for radikale utslag og isolasjo
nistiske bevegelser. Den politisk-militære definisjo nen av terrorismetrusselen kanaliserer og fokuserer
169
I70 |
KRIG OG TERROR
denne angsten og sikrer følgelig at opinionsbølger til
støtte for en krig mot hvem det måtte være innenfor eller utenfor egne grenser, hele tiden står til rådig
het. Engstelige mennesker er, uten å stille spørsmål og uten motstand, beredt til å finne seg i inngrep i
sitt livsgrunnlag som det tidligere ville ha vært uten kelig selv å kreve. For nesten 250 år siden advarte Benjamin Franklin
om at de som «oppgir essensielle friheter for å oppnå en smule midlertidig sikkerhet, verken fortjener frihet eller sikkerhet». Denne setningen fremstår som håp
løst gammeldags i en globalisert angstkultur der viljen øker til å betale for den tapte sikkerhet med frihetens
gode vare. Politikken etter 11. september har bevist at og hvor dan en med lett hjerte ofrer fundamentale friheter på den terroristiske farens alter. USA har gitt en på ingen måte ironisk ment «Patriotic Act», som blant annet
intensiverer den høyteknologiske overvåkningen, lovs
form. Dersom denne tendensen fortsetter, vil det snart
ikke eksistere en eneste telefon i Frihets statuens land som ikke er avlyttet. Politiet får også tillatelse til å over våke e-post og internettbruk. Uncle Sam vil finne ut
MAKE LAW, NOT WAR!
hvem og hvor heltene og skurkene er. Det er ikke til å undres over at verdens øvrige stater følger dette eksem
pelet og bygger ut sitt elektroniske overvåkningsherredømme. Alt dette blir gjort og rettferdiggjort i antiterrorismens navn, men maktens vekst kan anvendes for
alle mulige formål. Det er gode grunner til å tvile på om verden som
en følge av disse tiltakene mot terrorismen, i virkelig
heten er blitt sikrere. Det er også grunn til å tvile på om den perfeksjonerte overvåkningsstaten virkelig finner
dem som er gått under jorda fast bestemt på å handle på tvers av grensene. Det vil neppe være nødvendig å smugle terroristene inn i landet som illegale innvand
rere. De kommer til å reise med alle legale midler, kunne legitimere seg med pass. Vi vet at vi ikke kan
hindre dem innreise, og at vi neppe kommer til å opp
dage eller avsløre dem når de er her. Vi vet også at Inter
nett og alle andre kommunikasjons medier ikke bare
knytter sammen forretnings-, vennskaps- og familie-
forbindelser i nettverk av sosial nærhet på tvers av
kontinentene. For hver million ekstra som kobler seg til Internett, blir det mindre nødvendig å møtes på bestemte steder for å avtale aksjoner. Disse konspira
172 I
KRIG OG TERROR
tive møtene oppløses i de nye kommunikasjonsstrøm-
mene til «the liquid modernity» (Bauman). Men likevel blir Orwells overvåkningsstat etablert internasjonalt med kontroll som argument. I Wash ington fastholder en at trusselen er enorm og at mobi liseringen må være permanent. Militærbudsjettet vok
ser kraftig, sivile friheter innskrenkes, og kritikere som protesterer mot dette, blir intimidert og isolert som «upatriotiske». Hvem beskytter menneskene mot
disse forløperne for en kosmopolitisk despotisme som
fjerner det modernes grunnverdier for å beskytte dem?
Note i
Denne beslutningen bryter med den praksisen som pre sident Clinton innførte. Han fastslo at terroristiske hand
linger må tilskrives individer og ikke stater.
«Hvordan naboen blir jøde» er oversatt fra Ulrich Beck (1995:131-162) Die feindlose Demokralie. Ausgewdhlle Aufsdlze. © Philipp Reclam jun. GmbH & Co. Stuttgart.
«Staten uten fiender» er oversatt fra Ulrich Beck (1995:163-181) Die feindlose Demokralie. Ausgewdhlle Aufsdlze. © Philipp Reclam jun. GmbH & Co. Stuttgart. «Den postnasjonale krig» er oversatt fra Ulrich Beck (2000) «Uber den postnationalen Krieg», i Reinhard Merkel hrsg. (2000:232-241) Der Kosovo-Krieg und das Vblkerrechl. © Suhrkamp Verlag Frankfurt am Main.
«Ordenes taushet - om terror og krig» er oversatt fra Ulrich Beck (2002) Das Schweigen der Wbrler. Uber Terror und Krieg. Rede vor der Staalsduma Moskau, November 2001. © Suhrkamp Verlag Frankfurt am Main. «Make law, not war!» er oversatt fra Ulrich Beck (2002:35-38, 425-430) Machl und Gegenmacht im globalen Zeilaller. Neue wellpolilische Okonomie. © Suhrkamp Verlag Frankfurt am Main.
Tekstutvalg ved Torben Hviid Nielsen og Are Eriksen.
© Abstrakt forlag AS 2003
Omslag: Designlaboratoriet Omslagsillustrasjon: Mario Sironi, Le Passant, 1923, olje på lerret, 58 x 64 cm Satt med Scala 10,9/16 pkt hos AIT Trondheim AS 2003 Trykk og innbinding: AIT E-dit AS Alle henvendelser om denne boka kan rettes til Abstrakt forlag AS Kristian IVs gate 15 Postboks 6952 St. Olavs plass 0130 Oslo
Telefon: 23 35 79 40 Faks: 23 35 79 41 [email protected] www.abstrakt.no
Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven og fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
ISBN 82-7935-063-2