Globalisering og individualisering 3 : Krig og terror [3] 8279350632

Citation preview

Globalisering og individualisering Krig og terror

Ulrich Beck

Globalisering og individualisering Bind j - Krig og terror

Oversatt av Are Eriksen

ABSTRAKT FORLAG AS

GL0BALISER1NG OG INDIVIDUALISERING Bind i - Modernisering og globalisering

Bind 2 - Arbeid og frihet Bind 3 - Krig og terror

Innhold 9 Hvordan naboen blir jøde Den politiske konstruksjon av den fremmede i det refleksive moderne 13 Ambivalens som eksistens 29 Fabrikkert usikkerhet og universell fremmedhet 37 Sivil og statlig konstruksjon og kontroll

45 Fabrikkerte fiendebilder

59 Staten uten fiender Militærvesen og demokrati etter den kalde krigen 65 Fiendebildets sosiologi

70 Den kalde krigens sosiologi 74 Krigsfaren over:

individualiseringen av samfunnet 78 Staten uten fiender: fem fremtidsscenarier

9i Den postnasjonale krig Folkerett, menneskerettigheter og militær humanisme 96 Krigens moralsk-rettslige grunnlag

101 Krigens militaristiske handlingslogikk

in Ordenes taushet - om terror og krig Tale til den russiske duma 116 Hva forstår vi ved globalt risikosamfunn?

126 Terror og krig 134 Økonomisk globalisering og nyliberalisme

143 Stat og suverenitet

150 Det globale risikosamfunnets muligheter

155 Make law, not war! Internasjonal terrorisme og kosmopolitisk despotisme 158 Krigen mot terror og pluralismens død 162 Ny fundamentalisme og nye fiendebilder 167 Ondskapens akse og Orwells 1984

Hvordan naboen blir jøde Den politiske konstruksjon av den fremmede i det refleksive moderne

i boka Aus Nachbam wurden Juden skriver Hazel Rosenstrauch: Da makten ble gitt til Hitler og NS DÅP, var livet til

den jødiske minoriteten i langt større grad bestemt

av tilpasning til omgivelsene enn av fellesskapet

som hadde oppstått gjennom århundrer med for­ følgelse. Bak betegnelsen «jøde» skjuler det seg

et mangfold av ideologiske, religiøse og regionalt betingede forskjeller.1 [...] Riksforbundet av jødiske frontsoldater, jødiske sosia­ lister, jødiske tilhengere av DVP, de (også for assimi­ lerte jøder) eksotiske jødene fra øst - alle disse for­

skjellene, motsetningene og uforenelige motsigelsene måtte en

12

KRIG OG TERROR

bevisst se bort fra før «jøde» kunne bli nazipropagandaens mest vellykkede symbol. [...] Det tyske

samfunn skapte tross alt kun svært kunstig, svært kortvarig og kun formelt en «nasjonal enhet». «Den enhetlige jøde» er en variant av lengselen etter

nasjonal enhet. «Det tyske folkefellesskap» oppstod

først og fremst i affekt overfor alt en mistrodde,

overfor det heterogene ved et demokratisk samfunn

med alle sine konflikter.2 Dette aspektet kan generaliseres på et bestemt vis: Vi snakker selv i dag om «sigøynere», «tyrkere» og

«asylanter», og også om «tyskere», «franskmenn», «svensker», «russere» osv., ikke bare i betydningen

statsborgerlig identitet, men også i betydningen kul­ turell identitet, som om det skulle betegne noe sub­

stansielt, noe entydig som lar seg bestemme og avgrense. Disse substantivene (og andre substantiver)

rommer (allerede i språket) en essensialistisk vans­ kelighet som undertrykker og fortier uskarpheter og

ambivalenser - mer presist de kulturelle identitetenes karakter av å være sosiale og politiske konstruk­

sjoner.

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

Hvordan naboene ble jøder, er godt dokumentert.3 Hvordan naboene blir jøder i samtiden og fremtiden, eller mer generelt formulert; hvordan naboene blir

fremmede ogfiender, er temaet for denne artikkelen. Jeg

vil drøfte disse spørsmålene i fire trinn: 1) Hva betyr kategorien «fremmed» sosiologisk sett? 2) Hvordan skal overgangen mellom det enkle og det

refleksive moderne forstås? 3) Hvordan endrer den sosiale konstruksjon avfremmede seg i det refleksive moderne'?

4) Hvordan blir forestillinger om fremmede, flendebilder? [...]

Ambivalens som eksistens Hva betyr kategorien «fremmed»? La oss starte med noen eksempler. Fremmede - det er ikke prøysserne

i Preussen, men prøysserne i Bayern (eller omvendt folk fra Miinchen i Berlin). Fremmede, det er ikke tyrkerne i Tyrkia, men tyrkerne i Berlin-Kreuzberg.

Fremmede, det er tyske tyrkere, tyrkiske barn som er født i Tyskland, har vokst opp og gått på skole der, som

kanskje opprinnelig snakker Munchen-dialekt, men

|

13

14

KRIG OG TERROR

reiser med tyrkisk pass og føler seg som turister i sitt «fedreland» Tyrkia. Fremmede, det er afrotyske som

med sitt språk, sin identitet, sin forkjærlighet for tysk

jul og tysk kjøkken, er «tyske», om enn ikke i ett sosi­ alt svært viktig henseende: De er sorte i huden og blir av den grunn tilsnakket og behandlet slik den almin­ nelige tysker tiltaler og behandler sorte: «Do forstå?»

Fremmede er imidlertid også kinesiske amerikanere som er stolte av sin etniske identitet, ikke har den

minste peiling på Kina, men som på gata stadig vekk må svare på spørsmålet om hvor nærmeste kinarestau-

rant ligger.

Fremmede, det er tyske jøder som med begeistring dro i krigen for Tyskland i første verdenskrig - og falt, men som først nå er blitt hedret for det med en kransenedleggelse fra en tysk forsvarsminister. Frem­

mede er også tyske jøder som ble tatt til fange med ordenene de mottok under første verdenskrig på brys­

tet, og lot seg føre til konsentrasjonsleirene, da de ikke kunne tro at patrioter kunne gjøre dette mot pat­ rioter. Fremmede, det er mennesker som i sin selv­

forståelse er jøder, føler seg fremmede i Tyskland og

Europa og har funnet sin (skjøre) identitet på basis

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

av denne fremmedheten. En dag havner de i Kina og

oppdager til sin forbauselse, ja forferdelse, at kate­ gorien jøde er fullstendig intetsigende i Kina. Her blir de plassert i den store sekkekategorien «euro­

peer», «hvit», sammen med sine tyske motstandere, noe som gjør at de havner i en alvorlig identitets­ krise. På den annen side skriver en afrotysker: Jeg har aldri mislikt å være «mulatt», heller ikke i den vanskelige tiden under nasjonalsosialismen.

Jeg har taklet det godt å være dels sort, dels hvit. Jeg

minnes hvordan en kollega i de vanskelige 1940årene en gang spurte om jeg var svært ulykkelig

over å måtte leve som mulatt. Jeg svarte: Nei, vet du, det jeg allerede har opplevd på grunn av min

avstamning, kommer du ikke til å oppleve i løpet av et helt liv.4

Ikke ulykkelig, selv der hvor det å være fremmed og det å være på et fremmed sted i henhold til stereo­

typen betyr ulykke. Jøde der man ønsker å være tys­ ker. Jøde og tysker, det vil si «hvit», når man er blant

15

KRIG OG TERROR

kinesere. Bli tiltalt som kineser når man føler seg som

amerikaner, ja nærmest som urinnvåner. Den assi­ milerte prøysser i Miinchen. Frankeren som plutselig oppdager at han ikke er bayersk, at Munchen-bayrerne

utnytter ham, alltid har utnyttet ham. Hva er da den

kategoriale fellesnevneren? Finnes det ett eller flere begrepslige kjennetegn som gjør det mulig å identifi­

sere dette plenarmøte av utroverdigheter, av mennes­ ker med flere identiteter, som under- og mellomkate­

gorier av «fremmede»? Jo, det gjør det! Den som ønsker å forstå kate­ gorien «fremmed», må gjøre seg fortrolig med mot­

sigelsen.5 Allment kan man si at kategorien fremmed

så å si springer ut fra det indre av ordningskategoriene og ordningsstereotypene for den lokale verden (de loka-

les verden). Fremmede passer ikke i noen av rubrik­ kene de skulle passe i. Nettopp i dette ligger det

en uhyre irritasjon. Annerledes uttrykt: Fremmede er det som i henhold til den sosiale ordens stereo­

typer egentlig er utelukket. De er jøder når de skulle ha vært tyskere, og tyske når de skulle ha vært jøder. De er lykkelige når de skulle ha vært ulykkelige (og

omvendt). De er født der, hører til annen generasjon,

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

er lokale, selv om de lokale holder dem utenfor som «fremmede». I hvor høy grad «fremmede» i henhold til eget selv­

bilde er lokale, naboer - selv om disse streber dem etter livet og de selv må bekjempe dem som fiender - tydeliggjør Jean Améry ettertrykkelig i sin bok Jenscits von Schuld und Silhne. Han skriver om en ube­

hagelig episode som motstandsmann under nasjonal­ sosialismen:

En dag følte tyskeren som bodde under skjuleste­ det vårt, seg forstyrret av at vi snakket og roms­

terte under ettermiddagshvilen hans. Han kom opp, banket hardt på døra og trådte buldrende over dørterskelen: av alle mennesker, en SS-mann med

sikkerhetstjenestens sorte jakkeslag og påsydde

emblemer! Vi var alle dødsbleke av skrekk, for i værelset ved siden av stod utstyret vi brukte i propa-

gandaarbeidet vårt, som dessverre ikke kunne sies å representere noen trussel mot rikets fortsatte eksi­ stens. Mannen [...] fremførte sin klage - og dette

var for meg det virkelig forskrekkende ved situa­ sjonen - på den helt lokale dialekten der jeg kom

|

17

l8

|

KRIG OG TERROR

fra. Det var lenge siden jeg hadde hørt dette tone­ fallet, og derfor oppstod det et desperat ønske i meg

om å svare ham på hans egen dialekt. Jeg befant meg i en paradoksal, nesten pervers sinnstilstand

av rystende angst og fremvellende fortrolig hengi­ venhet på samme tid.6 Dette eksempelet motbeviser en begrepslig stereotyp som ofte, også innenfor vitenskapene, anses for å være

helt avgjørende for kategorien fremmed: kontrasten til de lokale. Varianter av påstanden om at den gjen­

sidige identitetsformingen for så vel sosial som poli­

tisk handling beror på de polære begrepene «vi-de», «lokale-fremmede», dukker til stadighet opp. Der­ med forveksles kategorien «fremmed» med katego­

rien «utlending». Utlendinger - franskmenn, engelsk­ menn, indere, sørafrikanere - vet hvor de hører til, selv

når de er hos oss. De lystrer verdens nasjonalstatlige ordningslover. Fremmede er tvert imot franskmenn og

afrikanere hos oss. De er naboer. Det betyr fremfor alt: De er nære. «Jeg har ikke noe imot fremmede. Mine

beste venner er fremmede. Men denne fremmede er herfra,» sier Asterix. Kategorien fremmed betyr: å dis-

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

lansere segfra nære utfra nærhet, som slett ikke behøver

å resultere i gjensidig forståelse.

Georg Simmel formulerer det på denne måten:

Enheten av nærhet og fjernhet skal forstås slik når det gjelder fremmede: Avstand betyr at den nære er

fjern, å være fremmed at den ferne er nær [kursivert

av Ulrich Beck], [...] Innbyggerne på Sirius er ikke egentlig fremmede for oss, [...] de eksisterer over­ hodet ikke for oss, de befinner seg hinsides fjern og nær. Den fremmede er et element i gruppen selv,

på samme måte som de fattige.7 Den fremmedes nærhet forutsetter dermed imidlertid også (tilnærmet) ro rundt og enighet om de «lokale» livsformene, først da er den fremmede «vandreren som kommer i dag og blir i morgen».8 Annerledes uttrykt: I en mobil verden finnes det, om en tenker

ordentlig etter, enten ingen fremmede lenger, eller så

er alle fremmede. Fremmede er altså naboer som det sies følgende om

(nå kommer det): De er ikke som «oss»! I henhold til kategorien utgjør fremmede dermed en dobbelt pro­

19

20

KRIG OG TERROR

vokasjon: De er lokale, men lystrer ikke de stereotyper som de lokale selv utvikler og pleier.

Hazel Rosenstrauch forteller hvor lett det kan være for de lokale - og det er fornuftens ironi - å ta feil av det lokales kjennetegn: Fra Det tredje rikes første tid, da jødiske barn fort­

satt kunne gå i tysk folkeskole, finnes det tallrike

fortellinger om barn som ble kalt fram som illustrasjonsobjekt, hvordan kjennetegnene på den nor­ diske rase ble forklart ut fra barnets fysiognomi, og

hvordan elevene bare så vidt klarte å holde latteren tilbake siden SA-mannen hadde ropt fram et jødisk

barn. [...] Stilt overfor en Goebbels, Goring eller Hitler må det ha vært vanskelig å tro på den ariske

rasens overlegenhet og skjønnhet.9 Verken nærhet eller det egnes egenart er noen natur­ tilstand, men må sosialt konstrueres i lys av motset­

ninger. Hun snakker Miinchen-dialekt og er sort. I dette ligger det en ytterligere irritasjon: Når en sort

Miinchen-borger ikke bare er mulig, men virkelig og levende, da motbeviser alene denne eksistens ved sitt

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

blotte nærvær det naturlige ved de grenser og stereoty­ per som de lokale har bygd sin sosiale verden og sosiale orden på. Fremmede er i denne forstand en levende

gjendrivelse av de tilsynelatende entydige grensene og det naturlige grunnlag som definerer tilhørighet og identitet i nasjonalstater.

Nær knyttet til dette andre kjennetegnet, at frem­ mede er levendegjøringen av det utelukkede, det som

faller mellom kategoriene, kan man peke på et tredje kjennetegn: det relative - det fremmedes fremmedhet. Hvorvidt noe eller noen oppfattes som «fremmed» ut fra eget eller andres perspektiv, avhenger - på banalt vis og likevel ikke på banalt vis - av det selvsagtes

referanserammer, som forutsettes uten at det stilles

spørsmål ved dem. Den enkelte må bare passere en

eller annen grense for å havne i den fremmedes rolle. La meg imidlertid tydeliggjøre det prinsipielle med en fortelling. I Paris på slutten av 1930-tallet snakker to

jødiske emigranter sammen om sine planer. Den ene vil utvandre til Uruguay. «Så langt vekk?» måper den andre. «Langt vekk fra hvor?» spør den første tilbake.

Dette spørsmålet - Langt vekk fra hvor? - identifi­

serer blikket som den fremmedes blikk. Han har mis-

21

2.2.

|

KRIG OG TERROR

tet det referansepunktet som han kan være nærmere eller fjernere i forhold til. Han har mistet sitt refe­

ransepunkt for nærværet, det hjemlige. Det finnes innlendinger og utlendinger, venner og fiender - og det

finnes fremmede som ikke passer i disse sjablonkate-

goriene, som saboterer, trosser og irriterer disse mot­ setningene. Det fremmedes relativitet oppstår også, det blir her tydelig, fordi fremmed er et begrep uten noe

begrepslig motstykke. En afrotysker forteller om sitt forsøk på å finne sin identitet i Afrika:

En dag jeg spaserte langs stranda, så jeg barn som åpenbart lette etter noe som kunne brukes, i en søppelhaug. De ropte etter meg: «Hvit, hvit.» Jeg var

på nytt stemplet og følte meg brennemerket. Jeg hadde trodd at jeg skulle kunne tilegne meg en sort,

en afrikansk identitet, og så ble jeg møtt av tilrop

om at jeg var hvit. Jeg var rystet og kunne heller ikke snakke med noen om det. Først lenge etter fant jeg en forklaring på hendelsen: Min oppførsel, den

betraktende distansen, hadde forrådt meg. Jeg var på den ene side for distansert og på den annen side

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

for interessert til bare å være en innfødt som gikk

forbi. Væremåten hadde avslørt meg som europeer. Da klisjeen tilsier at europeeren er hvit, var jeg i samme moment blitt hvit. Hvit var i dette tilfellet en

sosial kategori, på samme måte som det forholder seg med klassifiseringen av «sorte».10

Rase som sosial konstruksjon: Den tyske sorte blir utskjelt av afrikanske sorte som hvit. Denne omsnuingen klargjør ikke bare hva som ligger i det fremme-

des relativitet, den tydeliggjør også i hvor liten grad

fremmede og fremmedhet kan forstås og identifiseres naturalistisk-biologisk.

Hvordan skal en så forstå dette funnet teoretisk?

Reinhart Koselleck foreslår at en på feltet politisk hand­

ling og politisk historie bør skille mellom symmetriske og asymmetriske begrepslige motstykker. Til de første reg­

ner han alminnelige motstillinger som venn og fiende, til de andre asymmetriske begrepslige motstykker

som grekere-barbarer, kristne-hedninger, overmennesker-undermennesker. Disse er kjennetegnet ved at

deres motstykke er kontrært på en uensartet måte. En kan og må her spørre hvordan de motsatte posisjonene

|

23

24

|

KRIG OG TERROR

- barbarer, hedninger, undermennesker - blir negert

i hvert enkelt tilfelle. Etter min mening er det viktig å erkjenne at katego­

rien fremmed nettopp unndrar seg slike begrepslige

motstykker. Koselleck skiller mellom ulike ordnings-

begreper for det sosiale, snart symmetriske, snart

asymmetrisk-hierarkiske. Kategorien fremmed nege­

rer derimot alle typer ordningsbegreper. Fremmed er nettopp ikke - i det minste ut fra det perspektivet jeg har presentert her - det begreps­

lige motstykket til begrepet lokal. Fremmede er lokale (naboer), og de er samtidig i visse henseender (under­

tiden sett fra eget ståsted, undertiden bare sett fra de lokales fremmede ståsted) allikevel ikke lokale. Uttrykt mer generelt: Kategorien «fremmed» er det begreps­ lige motstykket (eller det kontrære begrepet) til alle sosi­

ale ordningsbegreper. Og deri ligger det irriterende, det provoserende ved kategorien fremmed - allerede som

begrep."

Denne angrepsvinkelen reflekterer at fremmede nettopp ikke er utlendinger av en eller annen nasjona­

litet som holder fast ved den nasjonalstatlige ordens

stereotyper. Satt på spissen er selv fiender i en viss for­

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

stand mindre truende enn fremmede, fordi de lystrer den etablerte orden for det egnes og det fremmedes

stereotyper. Zygmunt Bauman skriver: Alene ved sitt nærvær, som nettopp ikke passer i noen av de etablerte kategoriene, benekter frem­ mede gyldigheten av aksepterte motsetninger. Slik

berøver de motsetningene deres «naturlige» karak­

ter, avslører deres vilkårlighet og blottlegger deres skjørhet.12

Fremmede er med andre ord et veritabelt bevis for at det «naturlige» ved den lokale orden er kunstig, kon­

vensjonelt. Gjennom den motsigelsen som de (målt med den sosiale ordens rådende selvbilder) legemlig-

gjør, beviser fremmede stadig vekk på nytt at verden kunne også ha vært annerledes.13 At fremmede er lokale, og nettopp ikke fremmede

som lokale mener, vekker følgende erindring hos Michael Landmann:

25

26

KRIG OG TERROR

I mitt barndomshjem eksisterte det ikke engang rester av jødisk religionsutøvelse. [...] Det tre gene­ rasjoner hadde gjort oss til, definerte oss i ster­

kere grad enn vårt fjerne, falmende opphav, som vi etterhånden kun kjente intellektuelt. Vi var jøder

i langt mer uttalt grad i omgivelsenes øyne enn i egne øyne. [...] Etter Hitlers vanvittige nedslakting

av seks millioner jøder var jeg fortsatt bare én ting: jøde. [...] Smilet er omsider igjen på plass. Troen

på livet og menneskene har jeg aldri helt fått til­ bake. [...] Ett ble oss allikevel forunt: Ingen lov

hindrer vår smertelige og dype kjærlighet til tysk

væremåte.14 Jeg gjentar denne setningen: «Ingen lov hindrer vår

smertelige og dype kjærlighet til tysk væremåte.» Kort

sagt: Fremmede er ambivalens som eksistens.15

Den som vil klarlegge, bringe klarhet i kategorien «fremmed», må i alle fall ikke la seg forføre av samti­ dens praksis med å likestille og identifisere fremmede

med utlendinger, med asylsøkere - med den nedvurde­ ring som ligger i dette. Fremmede kan være det berik­ ende, det som igjen og igjen sprenger grensene for

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

det egne og dets bornertheter. Fremmede vekker nys­

gjerrigheten, åpner nye verdener og perspektiver. Det

gjelder selv på det banale plan: Den thailandske restau­ ranten rundt hjørnet, så vel som turistindustrien, er i

denne forstand «fremmedvirksomhet». De markeds­

fører fremmedhet, lever av det kollektive ønsket om i «årets flotteste dager» å nyte det fremmede som var det ungdomskilden.

Tyskere er begge deler: særdeles bidragsvillige, gav­

milde overfor mennesker fra andre kulturer og land som er havnet i nød - stikkord Russlandhjelpen der

hele tog med nødhjelp rullet østover med folks delta­

kelse - men også tyskere kaster molotovcocktailer på hjelpeløse ofre som de rubriserer som «fremmede». Det hender at en og samme person gjør begge deler.

Den som nettopp har tømt klesskapet for å hjelpe rus­

serne gjennom vinteren, mobiliserer mot asylmotta­ ket i nabolaget. Hvordan henger dette sammen? Her krysses to sosiale hensyn: den hjelptrengende «utlen­

dingen» langt borte og den «fremmede» i nabolaget

med krav på offentlig sosialhjelp. Viljen til å hjelpe vokser med kvadratet av avstanden. Uviljen overfor

fremmede og fremmedhatet vokser etter hvert som de

27

28

KRIG OG TERROR

fremmede mister sin fremmedhet og - til forskjell fra betalende turister - oppleves å konkurrere om knappe

statlige sosialytelser.

For å sammenfatte: Det merkverdige ved begrepet

«fremmed» er at det er et bagrep uten noe begrepslig

motstykke. Fremmede bestemmes nettopp ikke ved at

de lar seg avgrense i forhold til andre, de bestemmes snarere ved at de underminerer alle polære ordnings-

kategorier for det sosiale og sprenger dem innenfra. Fremmede er verken fiender eller venner, verken inn-

lendinger eller utlendinger. De er nære og ikke nære,

fjerne, men her. De er naboer som ekskluderes fra naboskapet som ikke-naboer - som fremmede. De

fremmedes fremmedhet virker foruroligende og for­ lokkende. Fremmede er like langt fra viten som ikke-viten.

For fremmede er der, til stede i egen vitens- og for-

ståelseshorisont. Samtidig forutsetter de fremmedes fremmedhet imidlertid generaliserende ikke-viten. Fremmedes atferd reduseres stereotypt til avindividualiserte kollektive kjennetegn - tyrkerne, sigøy­

nerne, jødene, kvinnene osv. - og ikke til individu­ elle motiver, grunner og omstendigheter, til personens

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

historie. Egen atferd og likesinnedes atferd blir der­

imot - i tråd med stereotypen - nettopp omvendt fortolket og forklart individualiserende. Her handler

hver enkelt som person og ikke som representant for

kollektivet.

Rekken av motstillinger kan forlenges. Grunnprin­ sippet består: Det spesielle ved kategorien «fremmed» lar seg nettopp ikke gripe innenfor den sosiale ordens

motstillinger, men ligger i motstillingen til alle mot­ stillinger, som på sin side ikke kjenner noen motstil-

ling. Kategorien «fremmed» betyr med andre ord det som går på tvers, det som rett og slett faller mellom

alle stoler: ambivalens som eksistens.

Fabrikkert usikkerhet og universell fremmedhet Denne definisjonen av den fremmede som ambiva­ lens forutsetter imidlertid en verden som fortsatt er

relativt enkel: For det første har en her et «vi» som lar seg avgrense mer eller mindre klart fra «dem».

For det andre er «de lokale» i klart flertall. Frem­ mede er i ordets virkelige forstand en «flyktig» mino-

|

29

3°

KRIG OG TERROR

ritet. Dette, vil jeg få understreke, er konstellasjo­ nen i det enkle moderne. Den sosiale konstruksjon av den fremmede foregår her i en relativt entydig kon­

tekst: De lokale har sin plass innenfor den sosiale ordens struktur, som «fremmede» blir avgrenset og

utgrenset fra.

Det er nettopp denne strukturen for hovedsake­ lig nasjonalstatlig tenkte grenser og tilhørigheter som

undermineres og forandres innad så vel som utad

gjennom prosesser for «refleksiv modernisering»: innad ved at det egnes identitet - regionalt, nasjonalt

og individuelt - blir uskarp, usikker og mikset på nytt

gjennom mangfoldige mobilitetsprosesser; utad ved at de overnasjonale og internasjonale forbindelsene og

konstellasjonene forsterkes - fra økonomien via infor­ masjonsnettverk og telekommunikasjon til naturøde-

leggelser og grenseoverskridende spredning av gift­ stoffer i luft, vann og næringsmidler. Dette stadiet,

der modernisering endrer rammebetingelsene og ordningskategoriene for industrisamfunnets modernise­

ring, kaller jeg «refleksiv modernisering». Hva som

menes med dette, kan forklares teoretisk ved hjelp av tre prinsipper:

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

For det første fabrikkert usikkerhet. Dette teoremet

sier ikke at vår tilværelse nødvendigvis er blitt mer risi­ kabel på det individuelle eller kollektive plan. Bakgrun­

nen for og rekkevidden av risikoene har imidlertid end­ ret seg. Konsekvensene av den tekniske og industrielle

utvikling reiser tvil om standarden for - rasjonaliteten

bak - håndteringen av den så langt (stikkord: hinsides det en selv kan forsikre seg mot). Fabrikkert usikker­

het er altså ikke bare et resultat av menneskelig inter­ vensjon i de samfunnsmessige og naturlige betingel­

sene for tilværelsen. Denne intervensjonen krenker den «sikkerhetskontrakten» som industrisamfunnets fremskrittskonsensus har vært basert på.16 Slike sivi-

lisatoriske faresituasjoner kan ikke lenger forstås og takles lokalt eller nasjonalt.

For det andre: globalisering. Det som menes med

dette, er ikke - eller er ikke bare - et økonomisk

fenomen, og det ville også være feilaktig å likestille globalisering med fremveksten av et «verdenssystem» eller et «verdenssamfunn». Med «globalisering» for­

står jeg (i tilslutning til Anthony Giddens) handlinger over avstand - en utvikling som blant annet oppstår

gjennom transformasjon av rom og tid som konse-

|

31

KRIG OG TERROR

kvens av globale kommunikasjonsmedier og masse-

transportmuligheter.17 På denne måten dannes ikke

bare verdensomspennende nettverk, men lokale og personlige erfaringshorisonter blir sprengt, endret

innenfra. Våre daglige aktiviteter blir mer og mer

påvirket av hendelser på den andre siden av kloden. Omvendt har lokale livsstiler verdensomspennende

virkninger og spres verden over. Globalisering er slik sett en kompleks prosess som produserer konflik­ ter og nye skillelinjer. Fremveksten av lokal nasjonal­

isme og aksentueringen av lokale etniske identiteter skal eksempelvis ubetinget forstås som konsekvenser av globaliseringen, som tilsynelatende er i strid med

dette. Denne sammenhengen ser man i dag godt i

Russland. For det tredje avlradisjonalisering og individualise­

ring. Det som menes med dette er svekkelsen, opp­ løsningen og avfortryllelsen av industrisamfunnets kollektive og gruppespesifikke kilder til identitet og

mening (etnisk identitet, klassebevissthet, fremskrittstro), som langt inn på 1960-tallet trygget de vestlige

demokratier og samfunnsøkonomier. Konsekvensen er at alle defmisjonsforsøk bebyrdes individene selv.

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

Det er et viktig aspekt ved «samfunnsmessig individu­ alisering».

Hva skiller dette «individualiseringsteoremet» fra de parallelle fortolkningene som Georg Simmel, Émile

Durkheim og Max Weber la fram i begynnelsen av det 20. århundre? I dag blir menneskene ikke befridd fra

standssamfunnets religiøs-kosmologiske vissheter til industrisamfunnets verden, men fra det nasjonalstat-

lige industrisamfunn til det globale risikosamfunns turbulensen Menneskene blir altså bebyrdet et liv med de mest forskjelligartede, gjensidig motstridende glo­ bale og personlige risikoer.18 Individualisering betyr ikke bare oppløsning av,

men muliggjør omvendt også oppfinnelsen av tradi­ sjoner. Idyllen - bestemors eplekake, forglemmegei og

kommunitarisme - har høykonjunktur. Fabrikkert usikkerhet, globalisering og individuali­

sering kan dermed utvikles som delmomenter i en

teori om «refleksiv modernisering».19 Det som menes

med dette, er ikke refleksjon over moderniseringen, men «refleksivitet» i betydningen utilsiktet og ofte også ubemerket selvproblematisering, selvforandring,

selvopphevelse. Modernisering undergraver - og for-

|

33

34

KRIG OG TERROR

åndrer! - forutsetningene og rammebetingelsene for

industrisamfunnets modernisering, nettopp i form av fabrikkert usikkerhet, globalisering og individuali­ sering. Disse har ett felles: De oppstår i den enkle

moderniseringens forlengelse, og står dermed i den klassiske sosiologiens tradisjon, men opphever, idet

de opphever grunnlaget for den nasjonalstatlige indu­ strikapitalismen, også grunnlaget for de gamle sosiologier, de gamle sosiologiske kontroverser. At sosiolo­

gien står i fare for å bli industrisamfunnets antikvariat, skyldes paradoksalt nok altså moderniseringen av det

moderne, som sosiologien så langt har manglet begre­ pene og teoriene for. Under den refleksive moderniserings betingelser kan den sosiale konstruksjon av den fremmede ikke

lenger basere seg på kulturelle selvfølgeligheter i luk­

kede sosiale sirkler. Fremfor alt blir bestemmelsen av det egne problematisk. For individualisering betyr: Ens egen kultur splintres, differensieres. En som er

født i Ostfriesland, går kanskje på skole i Miinster

og Hameln, arbeider i Bamberg og gifter seg med noen fra Freiburg, mens ektemannen jobber i Leipzig.

Ferien tilbringer de på Tenerife eller på de greske øyer,

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

og i arbeidet har de mye å gjøre dels med skandina­

viske, dels med østeuropeiske land og språk. Det vil si: Individualisert eksistens er en mobil eksistens av per­

manent rotløshet - i livsløpets lengde- og tverrsnitt.

Sighart Neckel formulerer konsekvensen slik: Det Georg Simmel så som kjennetegnet på den fremmede - «vandreren som kommer i dag og blir i morgen» - er i individualiseringens tids­

alder selv i ferd med å bli den alminnelige livs­ form.20 Med andre ord: Det refleksive moderne allmenngjør kategorien den fremmede. Ett av dets sentrale kjen­

netegn er universell fremmedhet. Stadig flere mennes­

ker mister sin sosiale entydighet knyttet til herkomst og stilling. Identitetene blandes. Grensene holder avgrenser og begrenser - ikke lenger. Folk lever sam­

men med fremmede som de er fremmede for.

35

36

|

KRIG OG TERROR

Moderne samfunn kan derfor bare allmenngjøre fremmedhet ved samtidig å avskaffe fremmedhet som en særlig status, slik at alle er fremmede. Para­

doksalt uttrykt: Det er kun der det ikke lenger fin­ nes noen fremmede, at alle kan være fremmede.21

Spørsmålet er altså ikke lenger: Hvordan omgås «vi»

med «fremmede»? I stedet lyder spørsmålet: Hvordan

omgås fremmede av det ene eller andre slaget hver­ andre? Og hvordan forskyves og forvandles kategorien

fremmed og situasjonen til fremmede når det å være fremmed blir det normale?

Erving Goffman er en av dem som har undersøkt konsekvensene av at fremmedhet allmenngjøres. Når det moderne setter seg igjennom i menneskenes hver-

dagsrelasjoner, sier han, erstattes «vi» og «de», mis­ tro og frykt, av «civil inattention» - sivil likegyldighet, sivil uoppmerksomhet. For øvrig en høyst aktiv hold­

ning som omhyggelig må etableres, opprettholdes og

avbalanseres. I det flernasjonale, flerspråklige Sveits (kanskje et mønsterland for allmenngjort fremmedhet, et mini-,

et lommeeuropa i sveitsisk format) snakker man om

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

«tolerant ignoranse» eller «ignorant toleranse». Her

ligger sikkert også en viktig årsak til den moralske like­

gyldighet som tillater så mange offentlige overgrep og voldshandlinger mot «fremmede». Det handler imid­ lertid også om et svært skjørt atferdsmønster som lett

går i stykker, som hviler på gjensidighet, og som bare

lar seg praktisere i begrenset grad i metropolenes sta­

dig mer voldelige jungel.

Sivil og statlig konstruksjon og kontroll Betyr det at forholdet til fremmede blir uproblematisk

i det refleksive moderne? Nei, det motsatte er tilfellet. Konsekvensene av refleksiv modernisering demon­

strerer dette i detalj. Individualisering betyr også at det egnes identitet blir utydelig. Globalisering betyr

fremfor alt at murene som sikrer avstand, bryter sam­ men. Stadig flere fremmede og fremmedheter havner

innenfor det egne livs horisont. Fabrikkert usikkerhet betyr blant annet: Overalt lurer farer, og ingen gjør noe

med det. Én mulig konsekvens er dette: Mange men­ nesker opplever at deres egen verden, som er blitt glo­ bal, trues av universell fremmedhet. På alle nivåer og i

|

37

38

|

KRIG OG TERROR

alle avkroker av samfunnet mobiliseres det imidlertid mot dette. En får en politisering av sikkerhetsspørsmålet

som berører hele samfunnet.22 Fremmede gjør derfor lurt i, råder Ronald Hitzler, å bevege seg i ukjent ter­ reng «med og ikke uten fordommer» overfor det som

truer dem.

Å sperre eller lukke seg inne, gå i bunkeren, det har inntil nå imidlertid vært de mest utbredte måtene for å reagere på angsten overfor det som utspiller seg «der ute», det som synes å true en i mangfol­

dige forkledninger. Dørsperrer, hengelåser, doble

og triple låser og sikkerhetssystemer, alarmanlegg og overvåkingskameraer brer seg fra de velhavendes villaer til vanlige boligkvarterer: En bor bak

en vegg av utestengningsmekanismer og elektro­ niske beskyttelsesanordninger. Signalfløyter, pep­

persprayer, tåregasspistoler og elektrosjokkvåpen

er en del av det individuelle overlevelsesutstyret

i byene.23 Det oppstår en multikultur av «egoisme, etnosen­ trisme, sneversynthet, mistro, misunnelse, krangling,

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

krav og protester, en multikultur av virksomme skille­ linjer og ignorant intoleranse».24 Men dermed forand­

res konteksten, aktørene, instansene og ressursene for den

sosiale konstruksjon av fremmede. Agnes Heller forteller fra USA:

I det siste er retorikken omkring «det sosiale spørs­ mål» erstattet av en «raseretorikk». Det innebæ­ rer at bestemte spilleregler er blitt institusjonalisert

også i rasespørsmål. Disse institusjonelle språk­ reglene for rase- og kjønnsspørsmål er til og med

forpliktende i privatsfæren. Ikke engang i sitt eget hjem, blant sine venner, bør man ytre forbudte ord eller fortelle vitser (om sorte, jøder, homoseksuelle),

da det kan tolkes på feil måte. Og den som blir anmeldt, kan lett miste jobben. [...] Heretter gjelder kun gruppens egen selvfremstilling som legitim

form for fremstilling av nettopp denne gruppen.

Enhver fremstilling gjennom andre (for eksempel hvites fremstilling av sorte, menns fremstilling av

kvinner, heteroseksuelles fremstilling av homosek­ suelle) er per definisjon «rasistisk» og «sexistisk».

Det eneste legitime samkvem mellom rasene (og

39

40

|

KRIG OG TERROR

kjønnene) er kampen. Alternativet er gjensidig selvisolering og normaliseringen av dette. De moderne

rasistene gjentar de gamle rasistiske argumentene:

Den andre kan ikke føle det vi gjør, han har en

annen erkjennelsesteori, han kan ikke engang for­ stå hva vi tenker, hvordan vi lider (under ham) osv. MacKinnnon, som ser sensur som nøkkelen til

rettskaffenhet, «vet» (hvorfra, kan man spørre) at menn (selvsagt kun menn) konsumerer pornogra­

fiske produkter, og tenker på pornografi selv mens de underviser. Hent tankepolitiet!25

Den nye avgrensningen av verden, atskillelsen og

konsolideringen av det egne og det fremmede, dri­ ves her fram nærmest som globale borgerinitiativer,

i subpolitisk regi, med sivilsamfunnets midler og in­

stanser. Det handler om disiplinering og straff. Og om kon­ troll. Man overvåker seksualiteten, språkvanene,

atferden og anskuelsesformene - og det i minste detalj - ettersom uregelmessigheter fører til tap av

arbeidsplass, medietilgang, demonstrasjonsmulig-

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

het m.m. Allerede på et svært tidlig tidspunkt, da kun få ytret seg om dette, bemerket Foucault at de

mest ødeleggende maktdiskurser i vår tid ikke er utløst av den moderne stat, men snarere er frem­

brakt og styrt av krefter og instanser i det «sivile» samfunn. Det «sivile» samfunn fremstår med dette som fullstendig usivilt.26

I Europa, der samfunnet aldri dominerte staten, men staten samfunnet, skjer det et scene- og strategiskifte - forenklet sagt - fra kulturelt til byråkratisk konstru­ erte fremmede. Til forskjell fra «den kulturelt frem­ mede» er «den byråkratisk fremmede» ikke ubestemt og kategorialt ugripelig. Det er ingen opprinnelig kul­

turell, men en byråkratisk kategori. Dette kommer eks­ emplarisk til uttrykk i det nye tyske hatbegrepet «asy­

lant». Dette begrepet (som eksempelvis ikke har noe motstykke på engelsk, i FNs språkbruk er det snakk

om «refugees», flyktninger) er skapt i forvaltningen, i retts- og embetstysk. Her skilles det mellom «asylsø­ kere» og «asylberettigede». Dermed dreier det seg om

offisielt definerte og kasernerte grupper av fremmede. Det er interessant at begrepet «flyktning» i Forbunds­

41

42

KRIG OG TERROR

republikkens juridiske og politiske språk er reservert

for tyskere. En flyktning er per definisjon tysker. Diana Wong skriver: 1 fraværet av muligheten for en presis juridisk og

sosiologisk bestemmelse går begrepet «asylant»,

om man kan uttrykke det på den måten, amok i samfunnsdiskursen. Hvem som menes med begre­ pet, forblir uklart og selvmotsigende. En får ulike svar: aksepterte asylsøkere, ikke-aksepterte asyl­

søkere, alle asylsøkere, eller alle utenlandske flykt­ ninger. Hva som menes med begrepet, forblir også uklart og selvmotsigende: virkelig politisk for­

fulgte, fattigdomsflyktninger, økonomiske flyktnin­ ger, utenlandske kriminelle, sorte narkotikahandlere. Begrepets semantiske gjennomslagskraft øker

gjennom tallrike suggestive, slående orddannelser som det tjener som grunnbegrep for, orddannelser

som ved nærmere øyesyn imidlertid viser seg å være

innholdstomme, slik som asylantbølge, asylantstrøm, asylantkatastrofe, asylturisme, skinnasylant.

Å forkorte asylanter til «Assi», som asosiale omta­

les som på folkemunne, er nærliggende.27

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

Erfaringene med «asylsøkere» er statlig regissert, orga­ nisert. Det er erfaringer knyttet til utlendingskontor, sosialkontor, folkeregister osv., men fremfor alt med

de tildelte boligblokkene og boligmaskinene i eget nabolag. På feltet for utlendingers og flyktningers rettighe­

ter har en foregrepet hva som truer overalt: «den sterke stats nye politikk» (Heribert Prantl).

Termen «organisert kriminalitet» benyttes som en universalnøkkel som åpner og rokker ved alt - et­

hvert tabu, enhver grunnleggende rettighet. Rettsbeskyttelsessystemet som er bygd opp i de siste 45

årene, svekkes. Ikke bare i strafferetten, men også

i forvaltningsretten reises krav om «rettsfrie rom». Konservativ politikk ser på omfattende offentlig

kontroll som irriterende formynderskap. Grunn­

leggende rettigheter faller bort når den sterke stat mener at det går «bedre» uten dem.28 Det vil si: Risikosamfunnets forståelses- og handlings­ ramme blir overtatt av «den liberale stats sivilisasjons-

risikoer» (Ronald Hitzler). Økologiske farer erstattes

43

44

KRIG OG TERROR

av en generell mistanke om anomi. Slik grunnlaget for den industrielle produksjon ble forhandlet på ny,

blir nå grunnlaget for den liberale rettsstat forhandlet

på ny.

Politikken dreier seg dermed om å utvikle en ny stat: I sikkerhetsstaten ved år 2000 vil det ikke len­

ger dreie seg om å forfølge straffbare handlinger og forebygge konkrete farer, men om å unngå selv

potensielle risikoer. I denne staten blir derfor hver enkelt borger betraktet og behandlet som en risi­

kofaktor. En slik stat, som forstår seg som en orga­ nisasjon som skal unngå risikoer, vil tillate befolk­ ningen stadig færre friheter. Befolkningens angst

for kriminalitet er, i likhet med angsten for flykt­

ninger, en statlig produsert angst. Resultatet er at enhver statlig forholdsregel får allmenn tilslutning

så lenge den bare lover mer sikkerhet. Mennes­ kene i en slik stat innbiller seg til å begynne med at de befinner seg i en godt bevoktet ferieklubb,

og merker for sent at det dreier seg om et eks­

klusivt fengsel. Den typen «fellesskapsfølelse» som den konservative politikken i det siste har begynt

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

å forlange av dem, er avpasset til dette, og inne­

bærer å gi avkall på individualitet og den enkeltes

rettigheter.29

Fabrikkerte fiendebilder En viktig konsekvens følger av argumentasjonen så langt. Den som i likhet med Karl Otto Hondrich for­

klarer voldsbølgen og renasjonaliseringstendensene i Europa med undertrykkelse, etnisk identitet, folkelig

kultur eller folkelig språk,30 begår i det minste to kategorimistak: For det første essensialiserer han kul­

turell identitet, og for det andre forveksler han dette

med fiendebildenes kalkulerte krafi. Her ligger det også

en prinsipiell innvending mot «in-group-out-group»logikken som kjennetegner ikke bare sosiobiologiske og etologiske teorier om aggresjon og konflikt, men

også er blitt brukt i sosiologien fra Émile Durkheim

via Georg Simmel og Max Weber til interaksjonismens og eksistensialismens gruppeteorier: Disse sier ingen­

ting om spesifikke fiendebilders sosiale konstruksjon og dramaturgi.

I tilknytning til spørsmålet om hvordan bildene av

45

46

KRIG OG TERROR

fremmede blir konstruert kulturelt, sosialt, politisk og byråkratisk, er det derfor nødvendig å skille klart mel­

lom (hverdagens) fremmedstereotyper på den ene side og fiendebilder på den annen side. Spørsmålet som rett­ ferdiggjør dette skillet, lyder: Hvorfor blir bare bestemte

kulturelle identiteter, og ikke andre, dramatisert til

nasjonale og statlige fiendebilder? Og hvorfor skifter

fiendebilder og vennebilder ofte så raskt? I det førrevolusjonære Amerika var «moderlandet» England

(samme språk, samme etniske identitet, samme politisk-republikanske grunnoverbevisning) «den natur­

lige fienden», senere - i det 20. århundre - «den natur­ lige allierte» i to verdenskriger. Hva som i et bestemt sosialt rom, en bestemt epoke, går for å være «eget»

og «fremmed», er ikke naturlig gitt, men vanskelig å forutse og forutsi. Det er et empirisk og historisk

spørsmål. Gottfried Benn noterer under stikkordet «historiens

innhold»: For å bli klokere slår jeg opp i en gammel skolebok, den såkalte lille Ploetz. [...] Jeg slår vilkårlig opp på

en side, det er side 337, den handler om året 1805.

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

Her finner jeg ett vunnet sjøslag, to våpenstillstander, tre allianser, to koalisjoner. Noen marsjerer,

noen allierer seg med noen, noen samler sine trop­ per, noen forsterker noe, noen rykker fram, noen

inntar noe, noen trekker seg tilbake, noen erobrer

en leir, noen går av, noen mottar noe, noen grunn­ legger noe enestående, noen blir tatt som krigsfan­ ger, noen holder noen skadesløs, noen truer noen,

noen marsjerer mot Rhinen, noen marsjerer gjen­

nom Ansbach-området, noen marsjerer mot Wien, noen blir drevet tilbake, noen blir henrettet, noen tar livet av seg - alt dette på én eneste side - det

hele er utvilsomt de forryktes anamnese.31

Nettopp «de forryktes anamnese» gjendriver slutnin­ gen fra et sosiobiologisk (etologisk eller antropologisk)

diagnostisert konfliktpotensial til den til enhver tid gjeldende hakke- eller kakkeorden. Eksempelvis har

tyske utvandrere, som kom fra det føydale Europas

knugende og beklemmende standssamfunn, levd som gode naboer med sorte i USA, har inngått, tolerert

og forsvart blandingsekteskap i et av demokratiets opprinnelsesland, hvor slaveri den gang fortsatt var

|

47

48

KRIG OG TERROR

beskyttet ved lov. Det er ikke mulig å slutte fra sosi­

ale fremmed- og egenstereotypers sosiobiologi eller sosiologi til fiendebildenes samfunnshistorie. Fiende­ bildene må ses og forstås i sammenheng med stat, nasjonalstat og militærvesen, altså ut fra deres betyd­

ning for legitimeringen av det statlige maktmonopol. Og likevel har denne legenden bevart sin fulle kraft

til denne dag: Det egne må avgrense og avsondre seg

fra det fremmede for at det skal finne og forsvare sin identitet. En kunne kalle den for den territoriale teori

om identitet. Teorien forutsetter et rom sikret av (men­ tale) gjerder som tillater utvikling av selvbevissthet. Dersom en løsriver denne forestillingen fra konteks­

ten den er oppstått i, nemlig nasjonalstaten, mister den imidlertid enhver troverdighet. Denne villfarel­

sen, som gjentatte ganger er blitt kodifisert og er blitt tårevåt historie, kunne man kalle fengselsvillfarelsen om

identitet. En er ikke nødt til, heller ikke i nasjonens

vide rom, å isolere menneskene fra hverandre, orien­ tere og organisere dem mot hverandre, for at de skal

bli bevisste og trygge på seg selv. Det er de modemes hottentott-tro. Om hottentottene har sverget til den,

er imidlertid høyst tvilsomt. Hvorfor skulle man bare

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

kunne møtes trygt og på like fot, og forholde seg til hverandre, i statlige fengselsceller? Nettopp det å slippe «fangene» ut og blande dem gir et vell av mate­ riale for og rik anledning til identitetssøking og iden­ titetsdannelse.

Her blir en annen brist i resonnementet tydelig, en brist som fremfor alt Zygmunt Bauman har gjort opp­

merksom på: Identitetens avgrensningslogikk forblir

fortsatt fanget innenfor den entydighetsmetafysikk som det moderne er besjelet av. En forutsetter at iden­

titet er entydig identitet, et enten-eller, noe tredje er utelukket! Mulighetene for en ambivalent identitet, for å tilkjempe seg og bygge opp det egne gjennom å blande flerhet og fremmedhet, blir nesten fullstendig

oversett.32 Fengselsteorien om identitet kjenner også lite til den rikdom det fremmede representerer for det

egne og dets forvandling til noe fremmed. «Fiendebilder» er dramaturgisk forsterkede, kultu­

relt frembrakte og legitimerte (fritt tilgjengelige) for­ dommer og fremmedstereotyper som tas i bruk i opp­

byggingen og utbyggingen av det statlige makt- og militærapparat. Til forskjell fra fremmedstereotyper

og rasefordommer muliggjør fiendebilder en omvur­

|

49

5°

KRIG OG TERROR

dering av verdier. Her tillates, og kreves (i krigssitua­

sjoner) drap. For fiendebilder eksisterer det ingen fbrliksinstans, ingen domstol. Fiendebilder representerer

en annen, para-, utenom-, ja antidemokratisk kilde til legitimitet for den moderne (nasjonal)stat. Nett­

opp vanskelighetene forbundet med demokratisk kon-

sensusdannelse gjør denne kilden til legitimitet mer attraktiv for statlige aktører.

Konsekvensen er at vi er kulturelt og samfunns­ vitenskapelig avskåret fra å gripe tilbake til tradisjo­

ner eller etniske identiteter for å legitimere fremmed-

het og «in-group-out-group»-forskjeller. Annerledes

uttrykt: Etnisitet er ingen naturgitt variabel for sosial dif­ ferensiering. Det er helt og holdent en politisk og byråkra­ tisk konstruksjon.33 En kan ikke slutte fra en eller annen

definert kulturell annerledeshet, fra ulike oppfatnin­

ger om det egne og fremmede, til den politiske drama­ turgi for og konstruksjon av fremmed- og fiendebilder.

Denne iscenesettelsen smykker seg med det naturlige, herkomsten, det opprinnelige og substansielle, men

iverksetter i virkeligheten beslutninger, valg og kon­

struksjoner som må regnes som påhitt. I det refleksive moderne blir konstruksjonen av det

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

fremmede politisert i dobbelt forstand: For det første

mobiliseres kontrollinstrumentene til det sivile sam­ funn og den sterke stat gjennom politiseringen av

sikkerhetsspørsmålet. For det andre erstattes den kul­ turelt fremmede med figuren den byråkratisk konstru­ erte fremmede. Diskursen om kulturell annerledeshet

blir oppgradert til en diskurs om fiendebilder som skal legitimere oppbyggingen og utbyggingen av den pre­

ventive sikkerhets- og beskyttelsesstat. Alt pratet om «in-group-out-group»-logikk innen­ for samfunnsvitenskapenes (og sosiobiologiens) teoriog forskningstradisjoner skjuler denne utvelgelses-,

fabrikkerings- og politiseringsprosessen. Her kunne en også sette inn en kritikk av det systemteoretiske

snakket om eksklusjon/inklusjon: Det trivielle ved

tankefiguren tildekker det gemene ved de særskilte

utgrensningsprosessene i det administrative og poli­ tiske system, i medieoffentligheten osv. Dermed usyn-

liggjøres den viktige rollen som også intellektuelle har i

etableringen og tilretteleggingen av legitimeringsram-

mene som gjør det mulig å fremstille silhuetten av den fremmede og sette prototypen i massefabrikasjon.

Denne utvelgelsesprosessen kan påvises også når «in-

51

52

KRIG OG TERROR

group-out-group»-relasjoner identifiseres med nasjo­ nal identitet (patriotisme, nasjonalisme): Hvorfor ikke

kombinere regionale identiteter med en europeisk

selvbevissthet? Hvorfor ikke blande eksempelvis frankisk separatisme med yrkesfaglig stolthet og en sivilisatorisk identitet som henter sin selvbevissthet fra

betoningen av teknisk og rettslig rasjonalitet? Jeg sier ikke at alt lar seg kombinere med alt. Men jeg påstår

at med mangfoldiggjøringen, individualiseringen og globaliseringen av de sosiale verdener som det egne

liv er viklet inn i, oppstår det en tilnærmet uendelig

mosaikk av avgrensningsmuligheter. Dermed blir det naivt (muligens strategisk naivt) å snakke om «inklu­ sjon» og «eksklusjon». I stedet bør en spørre etter det forskjellsløse ved forskjellen mellom inklusjon og

eksklusjon. Dette er horisonten som spørsmålet om den sosiale

og politiske definisjon og konstruksjon av fremmede og fiendebilder åpner så vel samfunnsvitenskapelig som politisk. Den tar høyde for realismen i det kultu­

relle voldspotensialet, uten av den grunn å hjemfalle til politisk fatalisme. Fokuset må dreies over på de dag­

ligdagse, offentlige, politiske og administrative kon­

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

struksjonsprosessene - og deres awergelse. Som sagt: hvordan naboene blir (gjort til) jøder. Dette «blir» er

for det første ikke passivt, men aktivt ment, det uteluk­ ker for det andre bevisst fortidsformen «ble», henviser altså til aktuelle trusler, og oppfordrer for det tredje til

et betimelig og frimodig forsvar av og en videreutvik­ ling av det åpne samfunn og den liberale rettsstat.

Noter 1

Hazel Rosenstrauch (1988:11) Aus Nachbarn wurden Juden. Berlin.

2

Ibid:i6f.

3

«Slik begynte det: fra jødeparagrafene til jødestjerna. Fra

uke til uke fra 1933 av ble særlovgivningen for jøder

skjerpet. En dokumentasjon av hvordan de systematisk ble gjort rettsløse, noe alle tyskere den gang opplevde,» sammenstilt av Armin von Manikowsky i Der Stcrn 01. 02.1979(6). Se også dokumentasjonen hos Hazel Rosen­

strauch (1988:31): «Det var altså ikke tilfeldige «bander»

eller kriminelle gjenger - som mange av dagens minnesteiner på steder hvor det tidligere stod synagoger, vil

ha en til å tro - som ødela jødiske butikker og inven­

tar allerede før den såkalte krystallnatta. For å ivareta det

53

54

KRIG OG TERROR

tusenårige rikets anseelse og sikre «økonomien ro» måtte

Rikskanselliet gripe regulerende inn når overfallene gikk betydelig lenger enn de planlagte opptøyene. [...] Først med en stadig mer perfekt definisjon av hva som var

, hva som var og , og først etter at den tyske befolkning og utlan­ det var med på notene, satte nasjonalsosialistene til side

hensyn som kompliserte fiendebildet.»

4

«Faren vår var kameruner, moren vår østprøysser, vi er

mulatter. Søstrene Frieda P. og Anne G. forteller om sine

liv», i K. Oguntoye et al. hrsgs. (1992:84) Farbe bekennen. Frankfurt am Main.

5

Den bestemte artikkel - den fremmede eller de fremmede - er dermed helt malplassert, ettersom den vender det

kategorialt ubestemte ved begrepet til det motsatte.

6

Jean Améry (1977:85) Jenseits von Schuld und Suhne.

Stuttgart.

7

Georg Simmel (1958:509) «Exkurs iiber den Fremden», i Georg Simmel (1958) Soziologie. Untersuchungen uh er die

Formen der Vergesellschaftung. Berlin. 8

Ibid.

9

Hazel Rosenstrauch (1988:32).

10

E. Wiedenroth (1992:169^ «Was macht mich so anders

in den Augen der Ånderen?», i K. Oguntoye et al. hrsgs. (1992).

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

11

Denne irritasjon kommer også til uttrykk i det latinske ordet «hostis», som betyr fiende og gjest.

12

Zygmunt Bauman (1990:55) Thinking Sociologically. Cam­ bridge, MA: Basil Blackwell.

13

Dette gjelder eksempelvis også for homoseksuelle, om

enn mer direkte for biseksuelle. 14

Michael Landmann (1978:116, i2of) «Mein Judentum», i H.J. Schultz hrsg. (1978) Mein Judentum. Miinchen.

15

Denne eksistensielle ambivalensen lar seg så absolutt generalisere. Den bestemmer eksempelvis også striden

mellom feminister og postfeminister: Hva er kvinnelig­

het? Med økende likestilling mellom menn og kvinner går også det entydige ved å være kvinne tapt. Kanskje blir

«ambivalens som eksistens» et biografisk kjennetegn på «det refleksive moderne».

16

Det jeg her kaller «fabrikkert usikkerhet», har jeg i utgi­

velser helt siden Gegengifien (Frankfurt am Main 1988) kalt «(store) farer», til forskjell fra «risikoer». Begrepet

«fabrikkert usikkerhet» er likevel videre. Det omfatter ikke bare tekniske utviklinger, men også eksempelvis

økonomiske omveltninger, erosjonen av sosialstaten, det

politiske system og den borgerlige retts- og sikkerhets­ stab Om dette, se eksempelvis Frangois Ewald (1993) Der

Vorsorgestaat, Frankfurt am Main; Wolfgang Bonss (1993)

«Unsicherheitals soziologisches Problem», i MittelwegjG

|

55

56

KRIG OG TERROR

(februar/mars 1993); Anthony Giddens (1994) Beyond Lefi and Right, Cambridge.

17

Anthony Giddens (1990/1997) The Consequences of Modernity / Modemitetens konsekvenser. Stanford/Oslo.

18

Ulrich Beck & Elisabeth Beck-Gernsheim hrsgs. (1994) Riskante Freiheiten - Individualisierung in modernen Gesell-

schaften. Frankfurt am Main.

19

Ulrich Beck (1993) Die Erfindung des Politischen - Zu

einer Theorie reflexiver Modernisierung, Frankfurt am Main; Ulrich Beck, Anthony Giddens & Scott Lash (1996) Reflex-

ive Modernisierung - Eine Kontroverse, Frankfurt am Main. 20

Sighart Neckel (1994:47^ «Gefahrliche Fremdheit», i

Åsthetik und Kommunikation 85/86 (mai 1994).

21

A. Hahn (1994:162) «Die soziale Konstruktion des Fremden», i W.M. Sprondel hrsg. (1994) Die Objektivitdt der

Ordnungen und ihre kommunikative Konstruktion. Frank­ furt am Main. 22

Med det altomfattende begrepet «usikkerhet» blander en samtidig sammen det som på engelsk med god grunn

skilles gjennom bruken av begrepene insecurity og unsafety: engstelse som følge av oppløsningen av tradisjo­

nelle livsstiler og faren for hemningsløs vold og krimi­ nalitet. Den bevisste dramatiseringen av verdiforfallet og

(den organiserte) kriminaliteten gir dessuten nynasjonalismen mulighet til å vokse i Europa.

HVORDAN NABOEN BLIR JØDE

23

Ronald Hitzler (i994:58f) «Mobilisierte Biirger», iÅsthe-

tik und Kommunikation 85/86 (mai 1994). Se også Ronald

Hitzler (1995) Der gemeine Machiavellismus. Frankfurt am Main.

24

Ibid.

25

Agnes Heller (1995:25) «Die Zerstbrung der Privatsphåre

durch die Zivilgesellschaft», i Ronald Hitzler (1995) Der gemeine Machiavellismus. Frankfurt am Main.

26

Ibid:z6.

27

Diana Wong (1992:410^ «Fremdheitsfiguren im gesell-

schaftlichen Diskurs», i Joachim Matthes hrsg. (1992) Zwischen den Kulturen? Gbttingen. 28

Heribert Prantl (i994(i86):V2/27) «Es wird ungesund

in Deutschland», i Suddeutsche Zeitung 13.-14.08.1994, Wochenendbeilage.

29

Ibid. Se også Hans Hesse (1994) Der Schutzstaat, Baden-

Baden; Fran^ois Ewald (1993) Der Versicherungsstaat, Frankfurt am Main. 3°

Karl Otto Hondrich (1994(5)14) «Grenzen gegen die Gewalt», i Die Zeit 28.01.1994.

31

Gottfried Benn (1989:362) Essays und Reden. Frankfurt

am Main.

32

Zygmunt Bauman (1992) Moderne und Ambivalenz - Das Ende der Eindeutigkeit. Hamburg.

33

Jf. S. Neckel (1994) Politische Ethnizitat. Berlin.

|

57

Staten uten fiender Militærvesen og demokrati etter den kalde krigen

den som

MENERå kunne forklare samtiden, er sus­

pekt. Vi gjennomlever en forvirrende tid som nærmest

gir tankesperre. Likevel vil jeg gjerne spørre: Hva har de til felles, den fredelige revolusjonen i Øst-Tyskland,

Sovjetunionens oppløsning, det jugoslaviske drama, reformeringen av Bundeswehr og NATO, og tilskuer­ nes stilltiende samtykke til, det tause flertalls passive

delaktighet i, de brutale overgrepene mot menneske­

rettighetene i Tyskland? Mitt forsøksvise svar er dette: Dette er symptomer på et nytt fenomen - staten uten

fiender. Dette er ikke en stat uten fiendebilder, snarere en stat som jakter på den tapte fiende. Min problem­ stilling er denne: Hvilke teoretiske og politiske perspektiver oppstår med staten uten fiender, dette fore­

løpig siste evolusjonære resultat av en lang krigersk historie?

62

|

KRIG OG TERROR

Den tyske forsvarsminister Volker Ruhe sa nylig at

«Tyskland er omringet av venner». «Omringet» er en

treffende beskrivelse, ettersom et land som er oppstått gjennom sammenslåingen av det tidligere Vest-Tysk-

land og Øst-Tyskland, som begge ble bygd opp som

fiendebilder i striden mellom øst og vest, må erfare dette nye fraværet av fiender som dypt foruroligende. Moskva ønsker å gå inn i NATO. DDRs Volksarmee

gjør tjeneste i Bundeswehr. Kommunister hyller kapi­ talismen. Samtidig får vi også sjokkerende nyheter om

borgerkriger, atomvåpen på avveie, om hærer uten sta­ ter, nye stater med uklare grenser og delte hærer, osv. Det virker som om historien aldri har kikket i noen

lærebok i sosiologi. Dette er konsekvensene av sam­

menbruddet for en verdensorden. Disse dype bekym­ ringene verken kan eller bør skjule at i det minste

Vest-Europa ikke lenger har noen ytre fiender. Pogro­ mene mot utlendinger er også en reaksjon på det

nye fraværet av fiender. Dette er historisk uten side­ stykke. Alle stater har ført krig i gjennomsnitt halvparten

av tiden, har den britiske sosiologen Michael Mann regnet ut.1 Det varierer fra en tredel (Preussen) til

STATEN UTEN FIENDER

to tredeler (Spania etter 1476). Det 18. århundre var

ekstremt krigersk, det 19. århundre uvanlig fredelig.

Det 20. århundre overgår alle tidligere århundrer med hensyn til krigsredsler. Og nå dette antatt aller største lykketreff: fremveksten av staten uten fiender i Europa.

Hvilke motsigelser kommer til syne med denne brå overgangen fra demokratiet i frontstater til demokra­ tiet uten fiender? Tre teorier avtegner seg i horisonten:

For det første den tidlige borgerlige teori om pasi­

fistisk kapitalisme (Comte, Schumpeter). Den sier at den fredelige erobringen av verdensmarkedene er

alle andre erobringer overlegen. Tidligere erobret kri­

gerske folk handelsfolkene, i dag er det omvendt. DDRs inntreden i Forbundsrepublikken er det fers­ keste eksemplet. Dessuten etablerer økonomien inter­

nasjonale handelsforbindelser som undergraver og overvinner nasjonal sneversynthet. Kapitalismen er altså en kosmopolitisk skole.

Teorier om militær kapitalisme viser derimot til

sameksistensen av krig og verdenshandel til denne

dag. Industrien har profittert på krigen og krigen på

industrien. Verdenskrigene brøt som kjent ut mel­

lom høyt utviklede industriland. Og middelalderens

64

KRIG OG TERROR

såkalt krigerske stater var rent ut fredelige dersom en som målestokk benytter de horrible militærbudsjettene i det Schumpeter kaller de «essensielt ukri-

gerske» moderne statene. Denne svært utbredte teorien om at krig, militær­ vesen og opprustning er en integrert del av kapitalis­

men, overser imidlertid det som Martin Shaw kaller

den militære sosialisme, «den totale krigs sosialis­

me»:2 Når Sovjetunionen og Øst-Europa ble kommu­ nistisk, så er dette i hovedsak et resultat av første og

annen verdenskrig, og slett ikke (slik marxistisk teori

ville ha det til) et resultat av industrialiseringen i hvert enkelt land. Våpnene og ikke argumentet, soldaten og

ikke proletaren, la grunnlaget for den reelt eksister­

ende sosialismens seier. Jeg ønsker for det tredje å utvikle teorien om det

militært halverte moderne. Denne henter argumenter

fra begge, men relativiserer dem og knytter dem sam­

men samfunnsteoretisk og samfunnshistorisk. Tillat

meg å lansere tre teser i forkant:

1)

I det 19. århundre skjer demokratisering og militarisering tilnærmet parallelt. Fiendebilder inte­

grerer nettopp samtidig det moderne samfunn,

STATEN UTEN FIENDER

begrenser demokratiet og bemyndiger staten til å

handle. 2)

Den kalde krigen var et system for denasjona-

lisering av nasjonalstatene. Atomopprustningen muliggjorde paradoksalt nok en avmilitarisering av samfunnet.

3)

I staten uten fiender kommer motsetningene mel­ lom militærvesen og demokrati til syne. Individu­ aliseringen i velferdsstaten opphever - om en ten­ ker det igjennom - krigsfaren. Dermed får den tidlige borgerlige teori - nå i form av en påtvunget

pasifistisk kapitalisme - en ny teoretisk og politisk betydning.

En merknad om anvendelsesområdet: Jeg snakker i hovedsak om landene i Vest-Europa. For det tidligere

Øst-Europa må en foreta modifikasjoner som jeg her ikke kan redegjøre for.

Fiendebildets sosiologi Oppbruddet mot det moderne, opphevelsen av føydale herredømmeformer, erstatningen av en gudgitt orden

|

65

66

KRIG OG TERROR

med en menneskegitt orden - parlament, maktfor­ deling, muligheten til å velge en annen regjering alle disse landevinningene ble gjennomført i det 19.

århundre parallelt med innføringen av allmenn ver­ neplikt. Allmenn stemmerett og allmenn verneplikt

(begge deler for menn) er tvillinger, de kommer til ver­ den omtrent samtidig. På samme vis går oppbyggin­ gen av industrien hånd i hånd med industrialiseringen

av krigføringen. Våpenproduksjon blir masseproduk­ sjon. Utbyggingen av kommunikasjonsnettet tjener

både den sivile og den militære planlegging. Motset­

ningene mellom politisk og militær mobilisering blir

opphevet til det ugjenkjennelige gjennom det indre nærvær av en ekstern instans: fiendebilder.

I alle hittidige demokratier har det eksistert to for­ mer for autoritet, den ene utgår fra folket, den andre

utgår fra fienden. Fiendebilder integrerer. Fiendebilder

bemyndiger. Fiendebilder har høyest konfliktprioritet. De gjør det mulig å dekke over og forene alle andre samfunnsmessige motsetninger. Fiendebilder repre­

senterer så å si en alternativ energikilde for konsen­

sus, et alternativ til et råstoff som blir knapt med det modernes utbredelse. De muliggjør en fristilling fra

STATEN UTEN FIENDER

demokratiet med demokratiets samtykke. Nettopp det moderne perfeksjonerer den militære form for mak­

tens og byråkratiets selvlegitimering. Militærvesen,

krigsfare osv. er altså ikke bare geostrategiske og uten­ rikspolitiske begreper. De sikter også mot en indre,

ikke-militær, militærlignende organisasjonsform for

samfunnet i alle dets deler: produksjon, arbeid, juss,

vitenskap, innenrikspolitikk, offentlighet. Med andre

ord: Alle demokratier er militært halverte demokratier. Den militære konsensus begrenser den demokratiske

konsensus, og omvendt: Det virkeliggjorte demokrati

opphever krigsberedskapen.

Jeg vet ikke om det modernes eksperiment er mulig: å ta fornyelsens berg- og dalbane uten fiendebilder. I

praksis har imidlertid denne miksen av demokratise­ ring, industrialisering og militarisering blitt det van­

lige i Europa, og er det fortsatt. Sammenhengen mel­

lom nasjonalisme og politisk frigjøring blir forståelig når en setter statens maktkonsentrasjon og fraværet av noen overinstans, det vil si nasjonal hensynsløshet og

vilkårlighet, i sammenheng med den permanente opp­

hevelsen av den gamle samfunnsorden, som nettopp

derved fullbyrdes. Slik oppstår den integrerende sen-

68

KRIG OG TERROR

tralstat som utøver voldsmonopol, finansierer sin per­ manente hær og sitt byråkrati gjennom skattlegging og etablerer et enhetlig retts- og utdanningssystem innen­ for sine grenser. Dialektikken mellom militær trussel og militær motstand rettferdiggjør oppbyggingen av

et maktapparat - og det på flere måter: som mobili­ sering av innenrikspolitisk konsensus (uforblommet sagt: som en pisk som tillater en å temme de ulmende

industrielle klassekonfliktene) og som skalkeskjul for krigsforberedelsen og krigføringen. Truende kriger

har - hvor bitter denne innsikten enn forekommer en - stabilisert den primære industrialiseringens verden.

Dette kjennetegnet er ekstremt viktig: Fiendebilder har evnen til å bekrefte seg selv. Fiendskap produserer fiendskap. Fiendebilder provoserer, avgrenser, sårer,

baner veien for vold, frembringer angst, inntil det de

uttrykker, skjer: Naboer, mennesker med andre tunge­ mål og kulturer blir først fremmede, deretter fiender.

Fiendebilder har den fryktelige evnen til å virkeliggjøre seg selv, ettersom de setter i gang en spiral av forsvar og

gjensvar som i foregripelsen av angsten hele tiden gir ny næring til enhver angst. «I begynnelsen var Ordet.»

Denne setningen fra skapelsesberetningen gjelder vel

STATEN UTEN FIENDER

ikke noen steder så grufullt direkte som i voldens ver­ den. Den skapes gjennom ordet «fiende». Fiendebildenes virkelighetsskapende evne er den

andre siden av statlig suverenitet. Når naboer krangler,

kommer politiet, og dommeren megler og dømmer.

Statlige kamphaner har alle roller: anklager, gjernings­ mann, dommer og bøddel. Den manglende maktfor­

delingen i forholdet mellom stater gjør fiendebilder så virkelighets nære, så krigshissende, fordi stater som

strides, ikke kan bringes til fornuft gjennom prosessreglenes og rettsinstansenes kjølige saklighet. En sammenligning med det moderne kjærlighets­ forhold trenger seg på. I likhet med den avtradisjo-

naliserte kjærligheten som heller ikke kjenner og

anerkjenner noen overordnet beslutningsinstans, er

også fiendskap i stor grad gjenstand for fortolkning.

Selv kommunikasjonssvikt kan i konfliktsituasjoner

ha katastrofale konsekvenser. Forskjellen mellom pri­ vate ekteskapelige kriger og mellomstatlige kriger er

imidlertid at stater kan rettferdiggjøre sine handlinger

på sirkulært vis. De opptrer og slår i bordet med alle legitimitetens insignier. De har alltid sin juss, sitt par­

lament, stort sett også sitt folk på sin side. Som alle­

7°

KRIG OG TERROR

rede sofistene visste, er rettferdighet og makt i denne kyniske forstand ett og det samme. Derfor er elitenes

og massemedienes rolle så viktig for den sosiale kon­

struksjon eller destruksjon av fiender. Fiendebilder er intellektuelle våpen, metavåpen: ord som innenfor

sin horisont gjør volden selvsagt. De gjør det mulig å velte noe over på noe ytre som i det minste medproduseres i det indre. Den andre, den fremmede, fien­

den har skylden, og berøves for øvrig alt eksternt -

gud, natur.

Den kalde krigens sosiologi Den kalde krigen - i etterkant kan, bør og må det sies - var en guds gave. Den ga orden til en verden som

uforvarende hadde havnet i atomalderen, nærmere

bestemt en skrekkens orden, som imidlertid tillot den å velte indre kriser over på ytre årsaker: fiender. Den kalde krigen virkeliggjorde et delt verdenssamfunn

bygd på fiendebilder. Vennligst spar meg for kald krignostalgien! En må likevel ha lov til å spørre hvordan

dette urverket som verden tikket etter, fungerte. Den sovjetiske imperialismen var også en venn-

STATEN UTEN FIENDER

skapshandling overfor Vesten. For det første avkjølte den et klassisk urosenter i Europa. I hvor stor grad det kommunistiske diktatur her gjorde livet lettere for

Vesten, blir i dag tydelig hvor verken EU eller FN er i stand til å gjøre slutt på krigskonfliktene i det øde­

lagte Jugoslavia. Sovjetimperialismen klarte - ut fra

imperialistisk egeninteresse - det som Vesten ikke lenger klarer.

For det andre ble sosialisme dermed fremstilt som imperialisme: et eksperiment i frivillig selvimøtegåelse. At Vesten ble antikommunistisk, er en gave fra kom­

munismen i øst. Før annen verdenskrig eksisterte det sterke sosialistiske og kommunistiske bevegelser i de høyt utviklede industristatene. Etter annen verdens­ krig ble Øst-Europa det ugjendrivelige bevis for kapi­

talismens nødvendighet, noe kapitalismen med dens kriser og oppløsningstendenser selv aldri ville ha kun­ net føre noe endelig bevis for.

De sovjetiske rakettene produserte Vesten. Sosio­ logien har hittil stort sett basert sin forskning på at statlige grenser også er kausale grenser. Den kalde

krigen kan imidlertid bare forstås som grenseovergripende kausalitet. Vestens indre særtrekk - særegenhe­

71

72

KRIG OG TERROR

ter i partilandskapet, den sosiale strukturen, rettsfel-

tet, borgernes holdning i svært ulike land - er også et produkt av trusselen fra øst og dens innenriks­

politiske og utenrikspolitiske iscenesettelse. Mange såkalte immanente utviklinger i «fremskredne indu­

strisamfunn», «senkapitalismen», «velferdsstaten» og «det postmoderne» kommer nok i fremtiden til å vise seg å være et produkt av den kalde krigen. Harmoni­

seringen av heterogene stater og tradisjoner i Vestens

leir vitner i alle fall om den omfattende tvangen til denasjonalisering. Den «frivillige» normaliseringen og vestliggjøringen av opposisjonspartiene på venstre­ siden er et tydelig eksempel på dette: Først etter eden

i Bad Godesberg til den vestlige alliansen og dens økonomiske spilleregler er SPD blitt «statsskikket». Først under vestlige seil kunne østpolitikken få vind i

seilene. Vesten var et system basert på halv suverenitet, på den nasjonale suverenitetens selvbegrensning og

selvubemyndigelse, ikke gjennom erobring - slik som

i Øst-Europa - og heller ikke gjennom verdier, over­ enskomster og markeder, men gjennom den innen­ rikspolitisk fremstilte og fabrikkerte kommunistiske

STATEN UTEN FIENDER

farens allestedsnærvær. Sett fra motpartens side: En viktig grunn til destabiliseringen av Østblokken var trolig tapet av fiendebildet, og ikke bare det: dets for­

vandling til ønskebilde gjennom virkningen av vestlige massemedier. De nye sosiale bevegelsene er oppstått nettopp i

opposisjon til denne blokktvangen, denne blokkonsen-

susen (i vest som i øst, med ulike utfoldelsesmulig-

heter). Dette er den kalde krigens barn.

Slik har den kalde krigen presset en skrekkens orden på det ustabile Europa, en orden som ikke len­

ger eksisterer. Det eksisterer ikke lenger noe europeisk

sikkerhetssystem, ettersom de kontraktpartene som

sluttet overenskomstene, ikke lenger eksisterer, heller ikke de politiske territoriene som de refererte til, og heller ikke de interessene som de skulle forlike. Det vil først nå vise seg om avtaler, europeiske institusjo­

ner, markeder og «demokratiets internasjonale» kan

være tilstrekkelig bindende til å tøyle verdensøkono­ miens sentrifugale krefter, nasjonal egoisme og histo­

riske vennskap og fiendskap uten en felles fiende. Motsetningen mellom øst og vest var en kollek­ tiv bevissthet i Durkheims forstand, sågar en global

73

74

KRIG OG TERROR

bevissthet, som har organisert tenkning og handling,

og det overalt på kloden. Det moderne produserer altså

også sitt motstykke: en antisivilisasjon av voldsrelasjo-

ner basert på fiendebilder og kjernefysisk selvutslettelse som lyser hele verden i bann.3

Krigsfaren over: individualiseringen av samfunnet Så paradoksalt det enn måtte lyde: Atomkappløpet muliggjorde en avmilitarisering av samfunnet. Tekno­ logi erstatter arbeidskraft. Elektronisk krigføring blir

spesialistenes domene. Det høye rustningsnivået slu­ ker ressurser, penger, teknologi og vitenskap, men

muliggjør en demobilisering, til og med en sivilisering av samfunnet. Slik kan militarisering og demokratise­

ring fremmes samtidig. Jeg ønsker å fortolke teorien om individualisering

i denne sammenheng. Velferdsstatens individualiseringsdynamikk oppløser ikke bare klassekulturer og

kjernefamilien, men også storsamfunnets siste bas­ tion: fiendebilde-samfunnet. Alle har sin fiende, men

nettopp derfor ikke lenger den ene, felles, sammen-

STATEN UTEN FIENDER

holdende fienden. Dette er tesen: Individualisering opphever krigsfaren (i Carl Schmitts ortodokse uten­

rikspolitiske forstand). Denne kulturelle siviliseringen skjer uforvarende, som bivirkning av en dyptgripende

endring som sosiologene setter i sammenheng med arbeidsdelingen (Durkheim), med kalvinismens indre

askese (Max Weber), med pengeøkonomien (Marx,

Simmel), men som, slik jeg har forsøkt å vise, har

fått et spesielt og permanent preg med velferdsstatens utvikling siden 1960-årene. Med tiltagende individua­

lisering stemmer for første gang i historien setningen: Stater som bjeffer, biter ikke.

Det er mangt «individualisering» ikke betyr av det som mange - for å kunne imøtegå det bedre - mener at det betyr: atomisering, autonomisering, ensomhet

- selv om enpersonhusholdningene nå utgjør over

femti prosent av husstandene i storbyene. Individua­ lisering betyr for det første oppløsning, for det andre

avløsning av tradisjonelle kollektive livsformer gjen­ nom livsformer der den enkelte, også innenfor kjerne­

familien, selv må holde fast ved og sammenflikke sin biografi.4 Nettopp søkingen, lengselen etter kollektive

identiteter som vi nå opplever, motsier ikke, men er et

75

76

KRIG OG TERROR

produkt av individualiseringens anomiske utslag. På

den ene siden dreier menneskene under markedsrelasjonenes diktat om aksen for sitt eget liv. På den annen side romantiserer de en familie som andre besverger

undergangen for, avslører det esoteriske, det overskueliges identitet, fører en innbitt kamp mot djevelens

gift eller bekjenner med aggressiv lyst: Jeg er stolt av å være tysker. Hvordan man enn bedømmer denne pro­ sessen: Her oppstår det motsetningsforhold, men ikke

en ny enhet. Terrorbalansen erstattes av kverulantenes

likevekt - alle er uenige om alt og med alle. Det er ikke lenger den evige fred, men den evige strid som ikke

tillater den store konsensus om krigsfaren. Anvendt på dagens situasjon: En hører ofte at en yrkeshær ikke vil ha de legitimeringsproblemer som melder seg om en setter inn Bundeswehr utenfor Tysklands grenser. Det er nok en illusjon. Se for deg følgende: Det gamle Bundeswehr hadde alle konsensusfordeler på sin side. Forsvar, altså selvforsvar mot

en synlig, anerkjent «erkefiende». Ved bruk av styrker

utenfor landets grenser er det unektelig ikke snakk om forsvar. Her må angrep - selv om de skjer innenfor rammen av «fredsmisjoner» (Orwell hilser) - rettfer­

STATEN UTEN FIENDER

diggjøres under kritikkens kryssild. Dette forutsetter

at gårsdagens handelspartner på troverdig vis kan gli inn i rollen som den onde. Dermed blir målene for et slikt foretakende alltid mangeartede og omtvistelige. Og alt dette i et land som - dersom opinionsunder­

søkelsene ikke tar feil - ønsker å bli en grønn repub­ likk, eller mer presist: et grønt Stor-Sveits. Og i en ver­ den som sitter på en kjernefysisk kruttønne. Spør du

meg, så er dette nettopp det antatt største permanente

stridstema. Sammenlignet med dette var det gamle tyske hjem­

mevernet (Bundesheimwehr) en konsensusbiotop, så­

gar en kilde til konsensus som andre kunne nyte. Det

nye tyske verdensvernet (Bundesive/twehr) vil bli nøy­ aktig det motsatte: en kilde til ustoppelig strid. Parti­

enes samtykke til en adekvat grunnlovsendring er én ting. Et annet problem er dette: Vil et tysk verdens-

vern overhodet kunne oppnå allmenn aksept? Individualiseringsteoriens prognose er nei. Enhver innsats

av styrker vil utsette landet for en indre styrkeprøve. For å tydeliggjøre det enda en gang: Det er ikke

pasifismen, men anomien som avverger krigsfaren.

Risikosamfunnet er sosialt eksplosivt selv i fredelige

77

78

KRIG OG TERROR

tider. I kombinasjon med sammenbruddet for en

verdensorden blir turbulenser av alle slag mulig, inklu­

dert vold. Den som iscenesetter ikke-iscenesatte vi-

følelser mot dette (Karl Otto Hondrich), bedriver sort

romantikk. Også USAs nye talsmenn for fellesskap kommunitaristene - formaner i stedet for å analysere.

Dette er flukten inn i en problemfri verden frembrakt

av den kaputte verden.

Staten uten fiender: fem fremtidsscenarier Velstandsvekstens fete år i Tyskland gikk hånd i hånd med en politisk sultediett. Politikk skrumpet inn til sosialpolitikk. Det vestlige Tyskland hadde innrettet

seg i den solfylte nisjen skapt av motsetningene mel­

lom øst og vest, og nøt sin harmløshet, sin voldsforsakelse, sitt forbilledlige demokrati og sin velkjente dyktighet, og som en følge av dette, sin andre teknisk-

økonomiske seiersgang. Med murens fall er disse fest­

ningsverkene for en ikke-politikk, en moralpolitikk, en

fredspolitikk, brutt sammen. Den gamle Forbundsrepublikken var ikke noen poli­

tisk formasjon i den forstand at den gjorde krav på

STATEN UTEN FIENDER

og utformet en egen politikk og en egen suvereni­

tet. En kan absolutt si at Forbundsrepublikkens man­ gel på politikk var grunnen til dens moralitet. Tys­ kerne kunne være så gode fordi de politisk lot fanene

vaie i den vestlige vind. Den manglende suverenitet la grunnlaget for og tillot utfoldelsen av den økono­

miske ærgjerrighet, som forkledde seg som alminne­

lig godvilje. Deres fredsforsikringer, deres løfter om hjelp og deres troskapseder overfor alle naboer stam­

met - de facto - fra impotensens sedelighet. Nå har

alt dette falt bort på én gang. Talemåtene lever fort­ satt, blir sågar med angsten og rådløsheten som gri­

per om seg, nærmest relikvier som får nytt liv og går fra munn til munn, men de skaper ikke lenger noen

virkelighet. Også den vestlige politikken har mistet

ror, kompass og fyr. Seieren rystet det tidligere Ves­ ten. Av knuste skår begynner det på nytt å danne seg noe så gammeldags, glemt og fortrengt som nasjonale

interesser, geopolitiske situasjoner, urostiftere, mis­

tro, grenser som utelukker og som i nødsfall, altså

stadig, må forsvares. Det kreves ikke noe mindre enn å støpe om de politiske parolene fra etterkrigs­ tiden - som: Fra tysk jord skal det aldri mer startes

79

8o

KRIG OG TERROR

noen krig! - til nye former for fredsstiftende, freds­ bevarende politikk.

Det er ikke bare tyskernes naboer som frykter et øko­ nomisk mektig Tyskland i nasjonskrangelen innenfor

et fortsatt fiktivt Europa. Denne angsten for Tyskland

hos de andre blir nok fortsatt stilt i skyggen av mange tyskeres angst for Tyskland. Slik de tyske kommu­

nistene pønsket ut et tvangssystem av utdanning og utspionering for å befri tyskerne fra tyskerne, søker

mange tilflukt til Europa stilt overfor gjenetablerin­ gen av fortiden, som bare blir mulig med et suve­

rent, økonomisk mektig Tyskland i Europas sentrum.

Denne sammenligningen, denne parallellen mellom den påtvungne antifascismen i det tidligere DDR og det «nyrike» Tysklands tilflukt til Europa, er etter alt

å dømme feilaktig, allerede av den enkle grunn at det for alle stater i Europa til syvende og sist ikke finnes noe alternativ til et europeisk statsforbund. Det forblir

imidlertid et merkelig fenomen at tyskerne vil flytte

inn i det nybygde europeiske hus av frykt for seg selv,

mens de andre nasjonene nettopp omvendt frykter at de må ofre sin suverenitet.

Det går et spøkelse over Tyskland, Tysklands spøk­

STATEN UTEN FIENDER

else. Denne eksistensielle nervøsiteten, denne bland­ ingen av hat og frykt, denne usikkerheten om egne muligheter og avgrunner, forklarer også den under­

trykte spenningen som gjør at en nærmest paraly­ sert aksepterer brannbombene mot hybelhusene for utlendinger (som disse gamle unge tyskerne nettopp

også detonerer i de fortrengte minnene). Seiersmaktene var ikke bare seiersmakter, de var også beskyttelsesmakter, selvbeskyttelsesmakter for Tyskland, eller mer presist for to Tyskland, mot seg selv. Europa

blir dermed en selvbeskyttelsesmakt som i de gamle beskyttelsesmaktenes sted skal beskytte tyskerne mot Tyskland.

Håndteringen av «asylproblemet» dreier seg for mange tyskere omvendt om den stimulerende erfarin­ gen at vi er så fantastiske at vi må skjerme oss mot til­

strømningen fra alle kanter av verden. Slik forstått er

fremmedhat ikke bare en følelse hardt pressede men­ nesker har, men tyskernes nytelse ved igjen å kunne briske seg overfor andre med sin fortrengte og knuste nasjonalbevissthet.

Politikken som var stivnet i øst/vest-tenkning og

-handling, kastes ut i et nytt system av muligheter. Fem

81

82

KRIG OG TERROR

scenarier som på ingen måte utelukker hverandre, kan

her bare antydes:

1)

Jakten på den tapte fiende

2)

Påtvunget pasifisme: «nedrustningen» av demo­

kratiet i frontstatene 3)

Den store økologiske konsensus: fra staten uten

fiender til den økologiske stat

4)

Den nye nasjonalismen og prinsippet om selv­ bestemmelse

5)

Rundebordsstaten: subpolitiseringen av sam­ funnet

1. Jakten på den tapte fiende Å ikke ha fiender er ikke det samme som å ikke ha fiendebilder. Tvert imot oppstår det et umettelig behov

for nye fiendebilder. Hvem kan benekte at blodige kon­ flikter bryter ut overalt etter den kalde krigen? Det er

imidlertid påfallende at det nettopp i et land som for første gang i sin krigerske historie føler seg «omrin­ get av venner», blomstrer en så livlig handel med alle mulige og umulige fiendebilder under ivrig deltakelse

av intellektuelle av alle meningsavskygninger.

STATEN UTEN FIENDER

Trenden går fra konkret til utskiftelig fiende. For det første har vi den mobile fiende. Her erstattes den store fienden av utbyttbare midlertidige fiendebilder

(islamsk fundamentalisme, den tredje verden, Irak, Serbia osv.). For det andre, dersom regjeringer eller

religioner er i kikkertsiktet, blir disse erstattet av en

abstrakt fiende i form av diffuse samlebetegnelser (asylsøkere, fremmede, migranter) eller til og med av

alminnelige anomier i det moderne (narkotikahan­ del, organisert voldskriminalitet). Endelig kan for det

tredje den aktuelle mangelen på en fiende også kom­ penseres gjennom prinsipielle overveielser, eksempel­ vis ved å fremstille fiendskap som noe en ikke kan

få bukt med. Denne antropologiske fiendebildefleksibiliteten muliggjør fiendebilder uten fiender. Jo mer

ugjenkallelig og uoversiktlig trusselen er, desto større og mer mangfoldig blir fremtidens markeder for sik­

kerhet og militærteknologi verden over.

2. Påtvunget pasifisme Innenrikspolitisk kunne demokratiet i frontstatene

«ruste ned». Yrkesforbudet for venstreradikale er ek­

|

83

84

KRIG OG TERROR

sempelvis blitt unødvendig og kan erstattes av sitt mot­ stykke: et dekret som lokker mennesker med sivilt

mot, nytenkere og realistiske fantaster inn i offentlig tjeneste for å løse de utfordringene som ligger for­

an oss. Heri inkludert at venstresiden reviderer sitt fiendebilde av kapitalismen. Kritikken av «senkapitalismen», som nesten er blitt ung igjen, blir spenstigere og mer virkningsfull dersom man ikke demoniserer den som kilden til alt ondt (nasjonalisme, militarisme, patriarkat), men avdekker dens læreevne. Da blir det nemlig politisk mulig å innløse og utvikle det som

står på fremtidens dagsorden: en økologisk reform, en feministisk fornyelse, en sivilisering av det militært

halverte moderne.

3. Fra staten uten fiender til den økologiske stat Når fiendebildene avvikles, truer oppløsning. Men som tilfeldighetene vil det: Av det utviklede modernes

forsømmelser og feil oppstår en ny kilde til konsensus - den store økologiske konsensus. I likhet med den gamle forsvarskonsensusen er den klasseovergripende, ja

forstørres sågar til det overnasjonale. Staten uten fien­

STATEN UTEN FIENDER

der kan gjennomgå en metamorfose til den økologiske stat. Ikke bare for å redde naturen, men for å gi stat­ lig politisk handling konsensus og en fremtid. Selv-

begrensningens etikk, som det økologiske spørsmål

forankrer i folks hjerter, kan dermed også tas i bruk på

andre politikkområder, slik som sosialstatens grenser og kostnadseksplosjonen i helsevesenet.

En økonomi som oppdager det økologiske verdens­

markedet og blir i stand til å lære, splittes. Denne splittelsen tillater i sin tur etableringen av læringsevne

med politiske midler. Slik lilleputtfyrstene ble spilt ut mot hverandre av paver og keisere, åpner fordelingen

av vinnere og tapere for et maktspill med bransjer, virksomheter, skatter og kontroller. Dette tillater at det smis koalisjoner for og mot som spilles ut mot hver­ andre. Kort sagt: En liten håndbok i økologisk machia-

vellisme kunne lette og fremskynde overgangen fra en

økologisk moral til en økologisk politikk.

|

85

86

|

KRIG OG TERROR

4. Den nye nasjonalismen og prinsippet om selv­ bestemmelse Med svekkelsen av det voldsbaserte sentralistiske stats­ apparatet får politiske nøkkelbegreper en ny betyd­

ning. Det mest fremtidspotente eksempel på dette er

prinsippet om selvbestemmelse. Dette prinsippet, som mange smiler av som en levning av en gammel­ dags borgeretikk, viser seg, etter at militærblokkene er borte, å være et skarpt, tveegget sverd i relasjonene

innenfor og mellom Europas stater og mellom dem og verden. Det bare kriger klarte tidligere, å forskyve gren­

sene mellom stater eller oppheve maktbalansen for en hel hemisfære, kan i dag oppnås like fredelig som

effektivt ved at etniske grupper og delstater krever og iverksetter sin fundamentale demokratiske rett til selv­

bestemmelse. Minner en seg selv om hvordan selv sta­ tene i Vesten ble holdt sammen av det ytre trykket fra

den kommunistiske trussel, kan en forestille seg hvor­ dan den etniske autonomiens sentrifugale krefter kan

og vil få dynamikk. Også de gamle stormaktene i VestEuropa - Frankrike, England, Belgia, Spania osv. - kan

fort bli offer for prinsippet om selvbestemmelse, som

STATEN UTEN FIENDER

de hyller. Kanskje oppstår det i denne forvirringen en europeisk mosaikk, et europeisk maktpuslespill, som

gjør Europas politiske atlas rikere på stater? Dersom monopolet på voldsmidler oppheves og de samfunnsmessige konfliktene bevæpner seg, har vi et skrekkscenario: libanoniseringen av store deler av

verden.

5. Subpolitiseringen av samfunnet I en stat som mister sitt særkjenne, det «intime» for­

holdet til makten (Max Weber), åpner det politiske seg på nytt, men utenfor det politiske system. Svekkelsen

av staten ledsages av en styrking av andre samfunns­

aktører, eksempelvis massemedier, men også organi­ sasjoner, yrkesgrupper, borgerinitiativer osv. Avstatliggjøringen av staten betyr to ting: for det ene en

«subpolitisering» av samfunnet, for det andre kan det i heldigste fall bety oppfinnelsen av forhandlingsstaten, rundebordsstaten, hvor innenrikspolitiske og interna­

sjonale konflikter drøftes.

Dette kan tydeliggjøres med økonomien som ek­ sempel. Den militært handlingslammede stat griper

87

88

|

KRIG OG TERROR

til boikotten som våpen og gjør dermed økonomien til

krigens fortsettelse med fredelige midler. Med skift­

ende fiendskap fører dette imidlertid til at utenriks­ politikken styrer de internasjonale handelsforbindel­

sene. Jeg siterer Gottfried Benn fra året 1942:

Ønsker for Tyskland: Nye begrepsbestemmelser av «helt» og «ære». Likvidering av alle personer som

de neste hundre årene sier Preussentum eller Reich.

Forvaltningen av historien overlatt til byråkrati­ ets midtsjikt, men formelt underlagt en europeisk myndighet hva retning og prinsipper angår. Barn

i alderen seks til seksten år oppdras etter foreldre­ nes valg i Sveits, England, Frankrike, Amerika eller

Danmark på statens bekostning.5 Etter min mening burde en tilføye: Ferier ved Starn-

berger See er mulig.

STATEN UTEN FIENDER

Noter 1

Michael Mann (1984:31) «Capitalism and Militarism», i Martin Shaw ed. (1984) War, State, and Society. New York.

2

Martin Shaw (1988) The Dialectics of War. London.

3

«De internaliserte sivilisasjonsnormene,» skriver Philipp Reemtsma, «er jo [...] til for å hindre den gru-

somhetens eksesser - imidlertid gjør det samme og mer til, bare nettopp . I den

grusomheten griper sivilisasjonen til sine egne regler i et angrep på seg selv. Den allierer seg med seg

selv mot seg selv.» (Philipp Reemtsma (1992:22) «Ver-

gangenheit als Prolog», i Mittelweg 39.) 4

For en mer utførlig behandling av individualiserings-

debatten, se Ulrich Beck & Elisabeth Beck-Gernsheim hrsgs. (1994) Riskante Freiheiten - Individualisierung in modernen Gesellschaften, Frankfurt am Main; Ulrich Beck

(1995) «Vom Verschwinden der Solidaritåt», i Ulrich Beck

(1995:31-41) Die Feindlose Demokratie - Ausgewdhlte Aufsdtze, Stuttgart; Peter A. Berger (1995) Statusunsicherheit and Erfahrungsvielfalt - Sozialstrukturelle Individualisierungsprozesse and Fluktuationsdynamiken in der Bundes-

republik Deutschland, Opladen.

5

Gottfried Benn (1989:366b) Essays und Reden. Frankfurt am Main.

89

Den postnasjonale krig Folkerett, menneskerettigheter og militær humanisme

hva er kosovo-dramaet-enkrig,

en ikke-krig,

en udefinerbar krig? Etter min mening har vi vært vitne til den postnasjonale krigs fødsel. Alt det som

gjør NATOs angrep på Jugoslavia så forvirrende (il)legitimt, kan lett bli en normalisering av en ny form for krig i den globale tidsalder. Denne krigen er post-

nasjonal (og kan dermed ikke lenger gripes med den

clausewitzske begrepslighet), da den verken føres ut fra nasjonal interesse - «politikkens fortsettelse med andre midler» - eller kan forstås ut fra gamle rivaliseringer mellom mer eller mindre fiendtlige nasjonalsta­

ter. Det som gjør Kosovokrigen «postnasjonal», er sna­ rere nettopp omvendt den globale undermineringen

av den nasjonalstatlige suverenitetsorden, svekkelsen, ja barbariseringen av staten som har gjort seg skyldig i fordrivelse av og folkemord på sine borgere, samt troen

94

KRIG OG TERROR

på menneskerettighetenes moralstiftende kraft. «Krig er fred» (Orwell). Den postnasjonale krig fødes faktisk

med en implodering av klassiske skiller mellom krig og fred, mellom indre og ytre, angrep og forsvar, rett og urett, morder og offer, sivilsamfunn og barbari.

Den statsvitenskapelige neorealismen som baserer seg på den nasjonalstatlige interessekalkylens domi­

nans, bryter sammen ettersom den ikke kan forstå og tyde det nye verdenssamfunnsmessige maktspillet.

Den som tror at verdenspolitiet USA kun simulerer denne rollen for å realisere uramerikanske økono­

miske og geopolitiske interesser på Balkan, Europas kruttønne, tar ikke bare fullstendig feil av situasjonen, men overser også i hvilken grad menneskerettighets­

politikk (på tilsvarende måte som virkeliggjøringen av «fri markedsøkonomi») er blitt FNs sivile religion, dets tro på seg selv. I Report of the Commission on Global Govemance,

utgitt av FN, blir det forklart at de overnasjonale orga­

nisasjonenes politikk ikke bare tar sikte på å styre den økonomiske globaliseringen, men at det samtidig i

vesentlig grad dreier seg om å drive igjennom en ny etikk for globalt demokrati og globale menneskeret­

DEN POSTNASJONALE KRIG

tigheter. Mange kan ha tatt dette for bare å være tale­

måter. Den amerikanske utenriksminister Madeleine

Albright etterlater imidlertid ingen tvil om at det er

oppriktig ment: Menneskerettighetsstøtten er noe mer enn en form for internasjonalt sosialt arbeid. Den er nødven­

dig for vår sikkerhet og for vårt velbefinnende. For regjeringer som ignorerer sine egne borgeres ret­

tigheter, kommer sannsynligvis ikke til å respek­ tere andres rettigheter. I det 20. århundre er så å

si alle større internasjonale aggresjonshandlinger blitt utført av regimer som undertrykte politiske rettigheter. Slike regimer utløser som regel også uroligheter gjennom å forfølge minoriteter, skjule

terrorister, smugle narkotika eller i hemmelighet produsere masseødeleggelsesvåpen.1

Den postnasjonale krigs typus kan utvikles og begripes

ut fra på den ene side dens moralsk-rettslige grunnlag, på den annen side dens egen militaristiske handlings­

logikk:

95

96

|

KRIG OG TERROR

Krigens moralsk-rettslige grunnlag Med en utenrikspolitikk fokusert på menneskerettig­ hetene, slik Albright foreslår, kaster en om på det alt

lenge spenningsfylte forholdet mellom folkesuvereni­ tet og menneskerettigheter som de to kildene til statlig

legitimitet. Dette får enorme konsekvenser. For med et eklatant brudd på menneskerettighetene innenfor sitt eget territorium overfor egne borgere, kan en

regjering miste den folkerettslige anerkjennelsen av sin suverenitet. Overgangen fra en nasjonalstatlig til en kosmopolitisk verdensorden kan altså forstås som en svært betydningsfull omprioritering fra folkerett til

menneskerettigheter. Det rådende prinsipp i det nasjo-

nalstatlige første moderne om at folkeretten går foran menneskerettighetene, erstattes av det andre modernes

verdenssamfunnsmessige prinsipp om at menneske­

rettighetene går foran folkeretten, et prinsipp som i sine

konsekvenser ennå ikke er tenkt til bunns. Konsekven­ sene er revolusjonære: De skillene som verdensord­ ningen så langt har vært basert på, skillene mellom

krig og fred, innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, bry­ ter sammen.

DEN POSTNASJONALE KRIG

Prinsippet om at folkeretten går foran menneske­ rettighetene kjennetegner det mellomstatlige koordi­ natsystem i det første moderne. Det bygger på prin­

sippene om fellesskap, territorialitet og grense. Bak­ grunnen for, tanken bak folkeretten var at den skulle

tjene freden. Den regulerer forholdet mellom stater, det vil si mellom kollektive subjekter, ikke mellom

individer. Slik så Hugo Grotius det, slik ser ennå i dag paragrafene i FN-pakten og OSSE-sluttakten det.

De fine ordene i preambelet til Menneskerettighets­

erklæringen av 1948 om «fremveksten av en verden» med «frihet fra frykt og nød [...] som folkenes høyeste mål», kunne derfor av folkerettslige grunner ikke lede

til noen handlinger mot viljen til de berørte stater. Hel­

ler ikke Sikkerhetsrådet, dersom det selv hadde hånd­ tert Kosovo-saken, ville etter ordlyden i FN-pakten hatt

fullmakt til straks å gi de hardt prøvede menneskene i Kosovo hjelp, men kun å «opprettholde internasjonal

fred og sikkerhet».

Prinsippet om at menneskerettighetene går for­

an folkeretten henviser derimot til de mellomstatlige forbindelser i det andre modernes verdenssamfunnsmessige paradigme. Det første modernes prinsipper

|

97

98

KRIG OG TERROR

om fellesskap, territorialitet og grense erstattes av et koordinatsystem der individualisering og globalisering

blir koblet direkte sammen. De som har menneske­

rettigheter, er individer (og ikke kollektive subjekter som «folk» og «stat»). Menneskerettigheter er først og

fremst subjektive rettigheter. Disse rettighetene gir in­

dividene rettslig spillerom for egensindig handling.

Det avgjørende punktet er: De fritar individene fra moralske påbud og befalinger. Alt dette skaper og sik­

rer utfoldelsesrommet for en institusjonalisert indivi­ dualisme.

Samtidig må menneskerettighetene slett ikke bare tenkes som individualiserte, men også som globali-

serte. Er de likevel utenkelige uten en universalistisk

gyldighets fordring som tilkjenner alle individer disse rettighetene uavhengig av stand, klasse, kjønn, nasjo­ nalitet og religion?

Hvis det i relasjonene mellom statene utvikles nor­

mer og rettsoppfatninger som tilsier at menneskeret­

tighetene ikke lenger regnes til de «forhold som etter sin natur tilligger en stats egen kompetanse», så er dette mer revolusjonerende, da det ville være en nyfortolkning av FN-paktens artikkel 2. Da ikke bare kan en,

DEN POSTNASJONALE KRIG

da må en intervenere. For dermed vender folkeretten, over hodet på stater og folkeslag, seg direkte til den

enkelte og postulerer i samsvar med dette et rettsforpliktende verdenssamfunn av individer.

Slik forstår en det som blir konstatert i kjølvannet

av globaliseringsprosesser av de mest forskjellige slag,

som en politisk og konstitusjonell maktberøvelse av nasjonalstaten. Men undergraves den nasjonale suve­

renitet, faller den tradisjonelle folkeretten ut av hen­

dene på dens klassiske subjekter. Hvor fjernt målet for denne prosessen enn måtte være, allerede i dets

fluktlinje vil den utenrikspolitiske folkeretten videre­

utvikle seg gjennom utformingen av en global innenriks­ politikk. Subjektive menneskerettigheter lar seg ikke

skille fra innenrikspolitiske rettsfordringer. De krever ingen grensevakter mellom individene, slik den gamle folkeretten gjorde. De avskjediger dem. I tråd med

dette krever Jiirgen Habermas en verdensborgerrett2 -

slik at innsatsen for forfulgte mennesker og folkeslag ikke bare blir et spørsmål om moral.

Da veien til helvete som kjent er brolagt med gode

forsetter, gjelder det tidlig å spørre seg: Hvilke skygge­ sider kan allerede i dag overskues ved en slik kobling

99

IOO

KRIG OG TERROR

mellom global etikk og politikk? Hvilke mareritt blir sanne samtidig med drømmen om det fredelige ver-

densborgersamfunnet? Utbruddet av Kosovokrigen

gjør dette klarere: Det oppstår en ny, postnasjonal politikk i form av militær humanisme - med innsats

av overnasjonale militærstyrker som skal virkeliggjøre

målet om å respektere menneskerettighetene på tvers av nasjonale grenser. Den gode er den dårlige nyheten: Den hegemoniske makt bestemmer hva som er rett,

hva som er menneskerettigheter. Krig blir moralens fortsettelse med andre midler. Nettopp av den grunn blir det desto vanskeligere å sette en politisk stopper for krigens opptrappingslogikk.

«Tyskland er omringet av venner,» sa tidligere for­ svarsminister Volker Riihe etter slutten på de militære

konfrontasjonene i Europa. Følelsen av å være omrin­

get bringer paradokset ved trusselen, etter bortfallet av

samme, til punktet som den vestlige verden hadde blitt overmannet av. Det er ingen tvil om at demokratiene i

Vesten som plutselig er blitt uten fiender, og samtidig ansvarlige både for indre og internasjonale regulerin­

ger innenfor rammen av nasjonale og overnasjonale institusjoner (som EU, NATO og FN), trenger nyere

DEN POSTNASJONALE KRIG

og fornyende legitimeringskilder. Disse må sette dem i stand til å rettferdiggjøre handlinger i globaliserin-

gens tidsalder og la resultatene tale for seg selv.

For å uttrykke det svært så forsiktig: Den mili­ tære humanismen som Vesten har skrevet på sine

faner ved å forsvare menneskerettighetene, fyller dette

vakuumet på en forbilledlig måte idet den gir institu­

sjonene uten fiender en kosmopolitisk misjon. En tar neppe for hardt i om en snakker om demokra­ tiske korstog der Vesten i fremtiden også vil kjempe for

å fornye sin egen selvlegitimering. Av Kosovokrigen

kan man lære hvor virkningsfullt de gjenværende pasi-

fistenes argumenter er blitt vendt mot dem. Og dette skyldes i stor utstrekning det epokale skillet mellom

en Clausewitz-krig og en postnasjonal krig.

Krigens militaristiske handlingslogikk Dette skillet berører først og fremst typen aktører. Postnasjonale kriger oppstår av oppløsningen eller erosjonen av statlige strukturer, og ikke som Clause-

witz hevder, av konfrontasjonen mellom ekspansjons-

lystne stater. Denne oppløsningen av statsmakten har

IOI

102

KRIG OG TERROR

mange årsaker og symptomer: skuffelse over sosialis­

men og kapitalismen, despotisme, korrupsjon, økono­

misk sammenbrudd, dannelsen av paramilitære grup­ per; i Jugoslavia eksempelvis raseriet til de beryktede

«Tigrene» under ledelse av serberen Arkan, og «tsjetnikerne» under ledelse av den ekstreme nasjonalisten

Vojislav Seselj. Arkan var en kjent figur i Beograds

underverden. Han eide en kjede av iskafeer der det

også ble solgt narkotika, før han ble leid inn av det jugoslaviske militæret for å utføre «etnisk rensing».

Også krigsmålene er i strid med den nasjonale inte-

ressekalkyle. Postnasjonale kriger næres av indre identitetspolitikk - partikulære grupper som erobrer det

statlige maktapparat, grupper som avgrenser seg mot andre gjennom «kulturell identitet» (etnisk, rasistisk, religiøs, språklig etc.) og «utgrenser» (i ordets bok­

stavelige betydning) disse med statlig-militære mid­

ler. Det dreier seg altså ikke om ekspansjon eller geostrategiske interesser, slik Clausewitz hevder. Det

dreier seg om fortsettelsen av etniske konflikter med andre, med statlig-militære midler. Samtidig utvis­ kes grensene mot organisert kriminalitet, ikke minst for å finansiere de paramilitære gruppenes røver- og

DEN POSTNASJONALE KRIG

mordtokter. Siden målet ofte er å destabilisere og for­ drive hele befolkningsgrupper, og ikke å undertvinge

en klart definert motstander, er de klassiske krigenes bivirkninger blitt det egentlige målet for kampinnsat-

sen i den postnasjonale krig. Vestens politikk som er

orientert mot menneskerettigheter, havner på den ene

eller andre måten i den situasjon at det må treffes uavgjørbare avgjørelser. Overalt snakker en om at en ikke har noe valg. Hva er så alternativene? Ett svar på postnasjonale kriger er å nærme seg og

behandle dem på samme måte som Clausewitz-kriger - at de krigerske fraksjonene, selv om de ikke repre­ senterer stater, likevel representerer kvasistater - for

på denne måten å tilveiebringe en forhandlingsløs­

ning «fra oven». Eksempler på dette er Dayton-avtalen (der det ble «skapt fredelige tilstander» i Bosnia) og Oslo-avtalen (som skulle bane vei for fred mellom

israelere og palestinere). Det andre alternativet er å se «interne» folkemord innenfor «suverene stater» som et tilbakefall til det førmoderne barbari, som kravet om menneskerettigheter preller av på som om det kom

fra en annen planet. Slik rettferdiggjøres ikkeintervensjonspolitikken - og byggingen av festningsmurer for

|

lO}

104

KRIG

og terror

å beskytte Europa en gang for alle mot «det bloddryp­

pende Balkan».

Begge svarene er helt urealistiske. Forvekslingen av den nasjonale med den globale epoke fører til urett­

ferdige og midlertidige våpenstillstander, som allerede med neste krigsutbrudd ødelegger de internasjonale

institusjonenes legitimitet og troverdighet. I det andre

tilfellet undervurderer en de nye krigenes overnasjo­ nale karakter. Å forbli tilskuer er av den grunn hel­ ler ikke mulig, ettersom flyktningstrømmer, interna­ sjonal kriminalitet og religiøse minoriteter i eget land

ikke tillater dette. Det er paradoksalt nok nettopp dette

dilemmaet - å se vekk gjør en like skyldig som å gripe

inn - som i fremtiden kommer til å gjøre postnasjo­

nale kriger mulige, virkelige og til slutt kanskje til og med til det normale.

Som en følge av den nye vestlige politikken for etisk og økonomisk globalisering uthules retten til suve­

renitet i det nasjonalstatlige moderne, samtidig som det åpnes for å ta «globalt ansvar». Nettopp fordi den

globale innklagingen av grunnleggende rettigheter er høyst legitim, og tilhørende intervensjoner, som i

Kosovo, går for å være uselviske, innser en ofte ikke at

DEN POSTNAS JONALE KRIG

de nettopp derfor passer som hånd i hanske til de for­

eldede målene for den imperialistiske verdenspolitik­ ken (FN-utspill, mentor- og klientrelasjoner etc.). Sam­ tidig lykkes en innad med å etablere scener og roller som tillater tafatte mennesker - politikere og militære

- å sole seg i glansen av ny aktivitet og legitimitet:

Det globale sivilsamfunns (også det er et paradoks) og pasifismens temaer forsyner ikke bare det globalt hand­ lende Vesten med det ideologiske verktøy for militære intervensjoner, en kunne til og med snakke om mira­

kelkuren militær pasifisme, som kan få skrantende og snublende politikere på beina. For en sosialdemokrat

er det kanskje til og med lettere å støtte NATOs bom­ bardement av det tidligere Jugoslavia enn å få av seg

vottene, for omsider - som lovet - å senke arbeidsløs­

heten og reformere pensjonsordningen. Den militære humanismen, den nye blandingen av humanitær uselviskhet og imperial maktlogikk, blir

forberedt, normalisert og generalisert via utviklinger som man kan betegne som en globaliseringssirkel: Med erosjonen av territorialstatens makt innvarsles «det

globale ansvar». Globalisering (uansett hvordan man forstår globalisering) svekker nasjonalstatenes suve-

|

IO5

IO6 |

KRIG OG TERROR

renitet og de statlige strukturer. Sammenbruddet for

nasjonalstatlige institusjoner har på 1990-tallet sågar

ført til virkelig alvorlige menneskelige tragedier og kri­ ger, senest i det tidligere Jugoslavia, og før det i Somalia

og Vest-Afrika så vel som i deler av det tidligere Sovjet­

unionen. Det samme truer nå, med finanskrisen i Sørøst-Asia, eksempelvis Indonesia. Selv når svekkelsen

av den statlige sentralmakt ikke alene eller primært kan føres tilbake på det globale markedets nye innfly­

telse, viser det seg likevel at et skjult statlig makt- og

legitimitetsvakuum kan forsterkes eller komme for en dag på denne måten. Herunder også at nasjonalstat­ lige kompromisser mellom etniske grupper mister sin sammenholdende kraft slik at de latente konfliktene

til slutt utløser «borgerkriger». Men da dette utspiller seg for øynene på den globale offentlighet, stilles en stadig på nytt overfor dilemmaet - gripe inn eller se

vekk? - og Vestens militære humanisme havner på skråplanet. I et verdenssystem av svake stater, som det som følge av en nyliberal verdenspolitikk propagande­

res og arbeides for, står derfor ikke lenger det imperiale misbruk av den kosmopolitiske misjon i veien. Det ønsker - i dag - ingen.

DEN POSTNASJONALE KRIG

Av alt dette fremgår det hvor stor den forvirringen er som den globale tidsalder skaper på samfunns-, retts-

og politikkfeltet. Den militære humanismens grense­ løse selvbemyndigelse er ytterst farlig. Kompetansen

til å gå løs på andre stater med moralske krav kan bli

kilden til et nytt korsriddervelde for menneskerettig­ hetene. I en verden full av diktatorer er dette en invi­ tasjon til evig krig, et fribrev på misbruk. Og dette i en tid med en kirurgisk militærteknologi som forespeiler

en operativ kontroll med krigene i det globale risikosamfunn. Og likevel kan spørsmålet - hvorfor i Kosovo, hvor­

for ikke i Asia eller Afrika? - besvares: Med NATOs bombardement av forbundsrepublikken Jugoslavia ble

på en måte også den militære euro innført. Etter forhandlingsfiaskoen måtte Europa, enten det ville eller

ei, bevise sin handlingsevne eller selv strekke våpen. Og på samme måte som innføringen av euro nærmest

gjorde den politiske samling av Europa tvingende nød­ vendig, skjenker og påtvinger den felles militæraksjo­ nen mot folkemordet i Kosovo Europa et stykke poli­

tisk identitet. Språket som bombene paradoksalt nok

også taler, er dette: Kosovo er en del av Europa. Når

107

IO8

KRIG OG TERROR

europeere her dreper europeere, så er dette et europe­ isk indre anliggende. Den militære innsatsen forvand­

ler, idet en foregriper en europeisk politikk, utenriks­ politiske grenser til innenrikspolitiske grenser. I bunn

og grunn forkynnes kravet om et Europa med indre

fred, og dermed også kravet på et europeisk voldsmonopol, overfor det sønderrevne nasjonalstatlige volds-

monopol.

Noter 1

Madeleine Albright (1998) «Menschenrechte und Aus-

senpolitik», sitert etter Amerika-Dienst 1998(25)12. 2

Se Jurgen Habermas (2000:57) «Bestialitåt und Huma-

nitåt», i Reinhard Merkel hrsg. (2000:51-65) Der KosovoKrieg und das Vdlkerrecht. Frankfurt am Main.

Ordenes taushet - om terror og krig Tale til den russiske duma

ii.

september

2ooi kommer til å stå for mye i men­

neskehetens historie, blant annet for språkets svikt, språkets taushet overfor denne hendelsen: «Krig»,

«forbrytelse», «fiende», «seier» og «terror» - «begre­ pene oppløses i munnen som råtten sopp» (Hugo von

Hofmannsthal). NATO har tydd til musketer-eden i paktens § 5, men det dreier seg verken om et angrep utenfra eller om

en suveren stats angrep på en annen suveren stat. 11. september er dermed heller ikke noe nytt Pearl Harbour. Angrepet var nemlig ikke rettet mot USAs

militære maskineri, men mot uskyldige sivile. Gjer­ ningen taler det genocide hatets språk, som ikke kjen­ ner noen «forhandling», noen «dialog», noe «kompro­

miss», og dermed heller ikke noen «fred». Tilsvarende er selv begrepet «fiende» misvisende, ettersom det

KRIG OG TERROR

stammer fra en forestillingsverden hvor hærer seirer

eller blir beseiret i slag som besegles med «våpenstillstander» og «fredsslutninger». Terrorangrepene er imidlertid heller ikke bare en «forbrytelse», ingen sak for «den nasjonale justis». «Politiets» begreper og

institusjoner egner seg like lite for gjerninger som fører til ødeleggelser som i omfang minner om mili­ tære slag. Politiet er dessuten ute av stand til å sette

ut av spill en kader av gjerningsmenn som åpenbart ikke frykter noe. Følgelig mister «sivil katastrofebeskyttelse» enhver mening osv. osv.: Vi lever, tenker og

handler med begreper som er historisk foreldede, men som fortsatt styrer vår tenkning og handling. Svarer

militæret, som er fanget i den gamle begrepsverden,

med konvensjonelle midler, eksempelvis teppebombing, er det grunn til å frykte at dette vil virke mot sin hensikt: Det vil avle nye Bin Laden-er.

Dette gjør at selvmordsterrorangrepet, selv måne­ der etter at det har skjedd, fortsatt er ubegripelig: De skillene som vårt verdensbilde bygger på, skil­

lene mellom krig og fred, militærvesen og politi, krig

og forbrytelse, indre og ytre sikkerhet, ja i det hele tatt mellom innenfor og utenfor, er opphevet. Hvem

ORDENES TAUSHET

hadde trodd at eksempelvis Tysklands indre sikkerhet noen gang skulle forsvares i de mest avsidesliggende

dalene i Afghanistan? Igjen et feilaktig begrep: «for­

svares»! Heller ikke skillet mellom forsvar og angrep er lenger entydig. Kan en fortsatt si: USA «forsvarer»

sin indre sikkerhet på andre lands jord, i Afghani­

stan osv.? Men når alle disse begrepene er feilaktige, når språket svikter i møte med denne virkeligheten,

hva har så egentlig skjedd? Det er det ingen som vet. Men ville det ikke i dette tilfellet vært modigere å tie? Eksplosjonen av Twin Towers i New York ble etter­

fulgt av en eksplosjon av snakkesalig taushet og intet­

sigende handling. For igjen å sitere Hugo von Hofmannsthal:

Det lyktes meg ikke lenger å gripe virkeligheten

med vanens forenklede blikk. Alt falt fra hverandre i deler for meg, delene igjen i deler, og intet lot seg lenger omfatte av noe begrep. De løsrevne ordene fløt rundt meg, rant sammen til øyne som stirret på

meg, og som jeg må stirre tilbake på.1

Il6 |

KRIG OG TERROR

Denne ordenes taushet må nå brytes, derom bør vi ikke

lenger tie. Dersom det i det minste lykkes å sette ord på de enkelte begrepenes taushet, å måle avstanden

mellom begrep og virkelighet, og forsiktig slå broer av

forståelse over i den nye og hittil ukjente virkeligheten som er en konsekvens av våre sivilisatoriske handlin­

ger, ville sannsynligvis ikke mye, men likevel noe være

vunnet. Jeg vil i dette foredraget forklare begrepet det globale risikosamfann og ut fra dette perspektivet kri­

tisere og forsøke å omdefinere en rekke begreper, for

det første begrepene terror og krig, for det andre begre­

pene økonomisk globaliseringog nyliberalisme, og for det tredje begrepene stat og suverenitet.

Hva forstår vi ved globalt risikosamfunn? Hva har så ulike tildragelser og trusler som Tsjernobyl, klimakatastrofen, diskusjonen om humangenetikk, den asiatiske finanskrisen og den aktuelle trusselen

om terrorangrep felles? De illustrerer den diskrepans mellom språk og virkelighet som jeg kaller «det glo­ bale risikosamfunnet». Hva jeg mener med det, vil jeg

forklare med et eksempel:2

ORDENES TAUSHET

For noen år siden ga den amerikanske kongressen

en vitenskapelig kommisjon i oppdrag å utvikle et språk eller en symbolikk som skulle opplyse om faren

forbundet med de amerikanske deponeringsplassene for radioaktivt avfall. Problemet som skulle løses, var

dette: Hvordan må begreper eller symboler utformes for å videreformidle samme budskap til de som lever

om ti tusen år?

Kommisjonen var sammensatt av fysikere, antro­ pologer, lingvister, hjerneforskere, psykologer, mole-

kylærbiologer, gerontologer, kunstnere osv. De måtte

først besvare det uviktige spørsmålet: Eksisterer fort­ satt USA om ti tusen år? Svaret var selvinnlysende for

regjeringskommisjonen: USAforever! Hovedspørsmå­ let, hvordan det i dag er mulig å innlede en samtale

med fremtiden ti tusen år lenger fremme, viste seg imidlertid etterhånden å være uløselig. Man lette etter forbilder i menneskehetens eldste symboler, studerte

oppbygningen av Stonehenge (1500 f.Kr.) og pyrami­ dene, gransket resepsjonshistorien til Homer og Bibe­

len, gjorde seg kjent med livssyklusen for dokumenter. Men alt dette lå i beste fall noen få tusen, ikke ti tusen

år tilbake i tiden. Antropologene anbefalte dødning-

I

117

118

|

KRIG OG TERROR

hodet som symbol. En historiker minnet imidlertid

om at dødninghodet betyr gjenoppstandelse for alky­ mistene, og en psykolog gjennomførte eksperimenter

med treåringer: Satt dødninghodet på en flaske, ropte de engstelig «gift»; hang det på en vegg, ropte de be­ geistret «pirater»!

Andre forskere foreslo rett og slett å brolegge grun­

nen rundt deponeringsplassene med keramikk-, jern-

og steinplaketter som skulle inneholde alle mulige slags advarsler. Språkforskernes dom var imidlertid

entydig: Det vil høyst kunne forstås i to tusen år!

Nettopp den vitenskapelige grundighet som kommi­

sjonen la for dagen, blottla hva begrepet det globale risikosamfunn betegner, avdekker og gjør begripelig: Språket vårt strekker ikke til overfor oppgaven å skulle informere fremtidige generasjoner om farene vi har brakt inn i verden ved å ta i bruk bestemte teknolo­

gier. Den moderne verden forstørrer, i takt med den teknologiske utvikling, den enorme forskjellen mel­

lom de kvantifiserbare risikoenes språk som vi tenker og handler i, og verdenen av ikke-kvantifiserbar usik­ kerhet som vi også skaper. Med fortidens beslutninger

om kjernekraften og dagens beslutninger om å utnytte

ORDENES TAUSHET

genteknikken, humangenetikken, nanoteknologiene, datavitenskapene osv. utløser vi uforutsigelige, ukon­ trollerbare, ja til og med ukommuniserbare konsekven­

ser som truer livet på jorda. Hva er så egentlig det nye ved risikosamfunnet? Har ikke alle samfunn, alle mennesker, alle epoker, alltid

vært omgitt av farer? Og var det ikke nettopp behovet

for å verge seg mot farer som gjorde at en i det hele tatt sluttet seg sammen i samfunn? Risikobegrepet er et

moderne begrep. Det forutsetter beslutninger og for­ søker å gjøre de uforutsigelige konsekvensene av sivili-

satoriske beslutninger forutsigelige og kontrollerbare. Når man eksempelvis sier at faren for kreft blant røy­

kere er så og så høy, og at risikoen for en katastrofe ved et atomkraftverk er så og så høy, så betyr det: Risikoer er unngåelige negative konsekvenser av beslutnin­

ger som i kraft av sykdoms- og uhellssannsynligheter fremstår som beregnelige - og følgelig ikke naturkata­

strofer. Det nye ved det globale risikosamfunnet er at vi med våre sivilisatoriske beslutninger kan utløse glo­

bale følgeproblemer og farer som radikalt motsier det institusjonaliserte kontrollspråket, forsikringene om å ha kontroll, noe katastrofesituasjoner (som Tsjerno­

I

119

120

KRIG OG TERROR

byl, men nå også terrorangrepet i New York og Was­ hington) har belyst for hele verden. Nettopp her lig­

ger det globale risikosamfunnets politiske sprengkraft. Den har sitt sentrum i den massemediale offentlig­

het, i politikken, byråkratiet og økonomien, og ikke nødvendigvis i begivenhetenes sentrum. Den politiske

sprengkraften lar seg verken beskrive eller måle i risi­ koenes språk, i tallene på døde og sårede, eller i natur­ vitenskapelige formler. Her «eksploderer» - hvis en

kan tillate seg å bruke denne metaforen - ansvarlig­

het, rasjonalitetsfordringer og legitimeringer i møte

med virkeligheten. For den andre siden av erkjennel­ sen av samtidens farer er fiaskoen til institusjonene

hvis berettigelse hviler på deres påståtte mestring av faren. Derfor er en global fares «sosiale fødsel» en

like usannsynlig som dramatisk, ja traumatisk begi­ venhet som ryster verdenssamfunnet. Med masseme­

dienes fokus på sjokkerfaringen blir det i et verdenssekund mulig å erkjenne at ordenes taushet eller -

etter en radering av Goya - «fornuftens søvn føder et

uhyre». En kan skille mellom tre faredimensjoner i det glo­

bale risikosamfunnet, som alle følger ulike konflikt-

ORDENES TAUSHET

logikker, virvler opp eller fortrenger ulike temaer, styrter eller innsetter prioriteter: for det første øko­ logiske kriser, for det andre globale økonomiske kri­ ser og for det tredje - etter n. september - terroris-

tiske farer knyttet til internasjonale terrornettverk. På tvers av forskjellene viser alle tre faredimensjonene

det samme mønster av politiske muligheter og kon­

flikter i det globale risikosamfunnet: I en tid da troen på Gud, klasse, nasjon og regjering forsvinner, forand­

res farens erkjente og anerkjente globalitet til et opp­

komme av bindinger som åpner for nye globale poli­ tiske handlingsmuligheter. Terrorangrepene har brakt

statene nærmere hverandre og skjerpet forståelsen av

hva globalisering også betyr: globalt skjebnefellesskap stilt overfor voldelig ødeleggelsestrang. Hvordan blir så politikk mulig i globaliseringens tidsalder? Mitt svar

lyder: Ved å dra nytte av farenes globalitet, som gjør det tilsynelatende urokkelige system for internasjonal

og nasjonal politikk flytende og formbart. Slik skaper

frykten en kvasirevolusjonær situasjon, som riktignok kan utnyttes på svært ulike måter. Igjen og igjen ble det spurt og diskutert: Hva kan

forene verden? Det forsøksvise svaret lød: Et angrep fra

121

122

KRIG OG TERROR

Mars. Denne terrorismen er et angrep fra «det indre

Mars». I et kort historisk øyeblikk er de stridende leirer og nasjoner forent mot en felles fiende, den globale

terrorismen.

Nettopp universaliseringen av den terroristiske trus­ sel mot verdens stater gjør kampen mot den globale terror til en utfordring for storpolitikken. Nye allian­

ser smis på tvers av fiendtlige blokker, og regionale

konflikter dempes. De storpolitiske kortene stokkes på nytt. Inntil for kort tid siden preget planene om

et nasjonalt rakettforsvarssystem fortsatt den politiske tenkning og handling i Washington. Det snakker en

ikke lenger om. I stedet synes den innsikten å bre seg at selv det mest perfekte rakettforsvarssystem ikke

ville ha kunnet forhindre dette angrepet, og at USAs indre sikkerhet følgelig ikke kan sikres gjennom ensi­

dig nasjonale tiltak, men bare gjennom en global alli­

anse. I denne alliansen spiller relasjonene mellom de tidligere motstanderne fra den kalde krigen, Moskva

og Washington, en avgjørende rolle. I det globale risi­

kosamfunnet feiler USAs unilateralisme. Nasjonale ambisjoner og nødvendigheten av å samarbeide kan altså understøtte hverandre - og styrke relasjonene

ORDENES TAUSH ET

mellom statene i det globale risikosamfunnet. Det er umulig for USA å pågripe Bin Laden i en isolert aksjon fra CIA og Pentagon mot resten av verden. Det glo­ bale risikosamfunnet fremtvinger en multilateralisme

der Russlands rolle som beiler avløses av rollen som ombeilet. Den russiske presidentens beslutning om

helt utvetydig å stille seg på det angrepne siviliserte

modernes side stilt overfor den globaliserte terrorens

utfordringer, har gitt ham nye makt- og påvirknings­ muligheter som en viktig partner i den globale alli­

ansens multipolære kraftfelt. Også innenfor Europa utviskes motsetningene, og erkjennelsen av at demo­

kratiets og frihetens fremtid bare kan sikres i felles­ skap, er voksende. Det er dårlige tider for euroskeptikerne! Og det rette tidspunktet for Storbritannia å bli

med i euroverdenen! Dette bør imidlertid ikke få en til å glemme at krigen mot terror underhånden kan forvandles og utvides til

en krig mot islam, en krig som ikke beseirer terroris­ men, men nærer og styrker den. Dessuten kan det føre

til en innskrenkning av viktige friheter, en fornyelse av proteksjonismen og nasjonalismen, og en demonisering av de kulturelt andre.

123

124

KRIG OG TERROR

Annerledes uttrykt har de erkjente farenes globali­

tet et janusansikt: Globaliteten skaper nye former for politisk risikofellesskap og samtidig regionale ulikhe­ ter med tanke på dem som blir berørt av farene. At eksempelvis sammenbruddet for de globale finans­ markedene eller forandringen av klimasonene får høyst ulike virkninger i de ulike regionene, endrer ikke det at alle i prinsippet kan bli rammet - og at hånd­

teringen av problemene gjør det nødvendig med glo­

bale politiske anstrengelser. Slik kan klodens miljø­ problemer, som den globale oppvarmingen, føre til at jordens befolkning (nåværende og fremtidige genera­

sjoner) erkjenner sitt «skjebnefellesskap». Dette skjer imidlertid slett ikke uten konflikter, for spørsmålet

reises om industrilandene kan kreve at utviklingsland tar vare på viktige globale ressurser som regnskogene,

samtidig som industrilandene selv gjør krav på meste­ parten av energiressursene. Men allerede slike kon­ flikter skaper fellesskap ved at de tydeliggjør at vi må finne globale løsninger, og at disse ikke kan komme i

stand eksempelvis gjennom krig, men bare gjennom

forhandlinger. Dermed er det ikke sagt at det kun finnes ett svar på

ORDENES TAUSHET

utfordringene i det globale risikosamfunnet. Veiene inn i det globale risikosamfunnet er like forskjellige for europeiske og ikke-europeiske stater og kulturer som

veiene ut av det globale risikosamfunnet kan være og vil bli. Slik aner en allerede i dag at det i fremtiden kan komme til å eksistere mange moderniteter side

om side. Debattene om et asiatisk moderne, et kine­ sisk, russisk, søramerikansk og afrikansk moderne er

bare i sin begynnelse. Slike diskurser tydeliggjør at det europeiske monopolet på modernitet definitivt er

brutt i det globale risikosamfunnet. Slik sett fødes den

radikale modernitetskritikken i det utenomeuropeiske rom av «eksessiv individualisme», av tapet av «kultu­ rell identitet og verdighet», kort sagt av «McDonaldiseringen av verden», ikke som en simpel avvisning av det moderne, men snarere som forsøk på å utforme og

utprøve andre moderniteter, som selektivt trekker veks­ ler på modellen for det vestlige moderne. «Det globale risikosamfunnet» som hverdagslig

erfaringsrom oppstår altså ikke ut fra kjærlighet til alt og alle. Det oppstår og består i erkjennelsen av den nød som er en global konsekvens av sivilisatorisk hand­

ling - uavhengig av om resultatet, globaliteten, pro­

I25

126

KRIG OG TERROR

duseres av informasjonsteknologiske nettverk, fmans-

strømmer, naturkatastrofer, kulturelle symboler, den truende klimakatastrofen eller den terroristiske trus­

selen. Det er følgelig det globale risikosamfunnets

refleksivitet som for det første bryter ordenes taushet og gjør oss smertelig bevisst om det globale i egen livssammenheng, og for det andre skaper nye konfliktlin­ jer og allianser. Det som har vist seg å holde stikk for

moderne nasjonalstater, at de bare kan opprettholdes

gjennom vedvarende kommunisering av truslene mot dem, synes dermed også å gjelde for det globale risiko-

samfunn.

Dermed kommer jeg til mitt andre spørsmål: Hvor­ dan endres betydningen av begrepene «terror» og «krig» innenfor det globale risikosamfunnets hori­

sont?

Terror og krig Også begrepet «terrorist» dekker i virkeligheten over det nye ved trusselen, da det forespeiler en fortrolig­

het med de nasjonale frigjøringsbevegelsenes motiver som slett ikke passer på disse selvmordere og masse­

ORDENES TAUSHET

mordere. Det er nemlig simpelthen ubegripelig for en vestlig iakttaker hvordan fanatisk antimodernisme og antiglobalisme og moderne global tenkning og hand­

ling her regelrett er smeltet sammen. Hannah Arendt utmyntet termen «ondskapens

banalitet» med den fascistiske massemorderen Eich-

mann for øye. Tilsvarende kan vi forestille oss helt igjennom onde teknokrater som er familiemennesker,

men ikke vestlig gifte terrorister i Guds navn med tysk ingeniørutdanning og forkjærlighet for vodka som i

årevis i det stille planlegger og deretter kaldblodig

utfører sitt teknisk perfekte gruppeselvmord i form av massemord. Hvordan skal man forstå denne ondska­

pens uselviskhet, som samtidig både er arkaisk og har

dype røtter i det moderne? Mens det militære blikk tidligere var rettet mot like­ sinnede, altså mot andre nasjonalstatlige militærorga­ nisasjoner og forsvaret mot disse, er det nå transna-

sjonale trusler fra substatlige aktører og nettverk som utfordrer hele den statlige verden. Slik en tidligere

gjorde på det kulturelle område, erfarer vi dermed på det militære område avstandens død, ja slutten på det statlige voldsmonopol i en sivilisatorisk verden der til

127

128

KRIG OG TERROR

slutt alt kan bli en rakett i hendene på besluttsomme fanatikere. Det sivile samfunns fredelige symboler kan

forvandles til helvetes instrumenter. Det er - i prin­ sippet - ikke nytt, men nå allestedsnærværende som skjellsettende erfaring.

Med skrekkbildene fra New York har terrorgrup­

per med ett slag etablert seg som nye globale aktø­

rer i konkurranse med stater, økonomien og det sivile samfunn. Terroristnettverkene er på en måte «volds-

NGO-er». De opptrer i likhet med ikke-statlige orga­ nisasjoner (Non Governmental Organizations) deterritorialt, desentralt, altså på den ene side lokalt, på den

annen side transnasjonalt. Mens eksempelvis Green­

peace angriper statene for miljøkrisen og Amnesty International angriper dem for menneskerettighets -

krisen, opphever terrorist-NGO-ene statenes volds-

monopol. Det betyr imidlertid: For det første er denne formen for internasjonal terrorisme ikke forbeholdt

islamsk terrorisme, men kan forenes med alle mulige mål, ideologier og fundamentalismer. For det andre

må en skille mellom nasjonale frigjøringsbevegelsers terror, som er territorialt og nasjonalt forankret, og de nye internasjonale terroristnettverkene som opere-

ORDENES TAUSHET

rer deterritorialt, altså uavhengig av grenser, og som av den grunn med ett slag gjør militærets og krigens

nasjonale grammatikk verdiløs. Tidligere tiders terrorister forsøkte å redde sine egne

liv etter aksjonen. Med den målrettede ofringen av sine egne liv skaper selvmordsterrorister en uhyre destruk-

tivkraft. Selvmordsattentatmannen er så å si det mest radikale motstykke til homo oeconomicus. Han er øko­

nomisk og moralsk totalt uten hemninger og i så måte

inkarnasjonen av absolutt grusomhet. Handlingen og selvmordsattentatmannen er i streng forstand singu-

lær. Gjerningsmannen kan ikke begå selvmordsatten­ tat to ganger, og det trengs ingen statlig myndighet for å påvise hans skyld. Denne singulariteten beseg-

les med samtidigheten av handling, tilståelse og selvutslettelse.

Nærmere bestemt behøver stater altså slett ikke ettersøke selvmordsterrorister for å bevise at de er skyldige i handlingen. Gjerningsmennene har avslørt

og dømt seg selv gjennom handlingen. Antiterror-

alliansen vil derfor ikke gripe gjerningsmennene fra New York og Washington, de har pulverisert seg selv,

men deres antatte «bakmenn», «dukkeførere», stat­

|

I29

130

KRIG OG TERROR

lige mesener. Men der gjerningsmennene har dømt seg selv, forsvinner og fordamper kausalitetene. Det

sies at stater er nødvendige for oppbyggingen av inter­ nasjonale terrornettverk. Men kanskje skaper statsløsheten, fraværet av fungerende statlige strukturer, gro­

bunn for terroristisk virksomhet? Kanskje stammer forestillingen om stater og bakmenn som gir ordrene,

nå som før fra den militære tenkning, mens vi står på terskelen til en individualisering av krigen, der ikke

lenger bare stater, men også individer kan føre «krig» mot stater?

Terrorhandlingers betydning øker i kraft av en rekke

betingelser: vår sivilisasjons sårbarhet, terrorfarens

globale massemediale nærvær, den amerikanske pre­ sidentens påstand om at «sivilisasjonen» er truet av

disse gjerningsmennene, og gjerningsmennenes vilje til å utslette seg selv. Endelig mangedobles terror-

faren eksponentielt med den tekniske utvikling. Med

fremtidens teknologier - genteknikken, nanoteknologien og robotikken - åpner vi «en ny Pandoras eske»

(Bill Joy). Genmanipulasjon, kommunikasjonstekno­ logi og kunstig intelligens, som endog smeltes sam­

men, undergraver det statlige monopol på voldsmid-

ORDENES TAUSHET

ler og baner til slutt - dersom det ikke internasjonalt snart settes en effektiv stopper for dette - vei for en individualisering av krigen.

Slik kunne en genetisk frembrakt pest, som etter en

lengre inkubasjonstid direkte truer bestemte popula­

sjoner, altså en genteknisk miniatyratombombe, frem­ stilles av alle og enhver uten altfor store anstrengelser.

Og det er bare ett eksempel av mange muligheter. For­ skjellen i forhold til atomvåpen og biologiske våpen

er bemerkelsesverdig. Det dreier seg om vitensbaserte teknologiske nyskapninger som lett kan spres og hele tiden revolusjonerer seg selv, slik at muligheten for

statlig kontroll og monopol faller bort. Med ABC-våpen

var denne muligheten knyttet til bestemte materia­ ler og ressurser (anriket uran, kostbare laboratorier). Denne bemyndigelsen av individene på bekostning av statene ville politisk innlede en ny verdensæra: Det er ikke bare de hittidige murene mellom det militære og

det sivile samfunn som rives ned, men også murene

mellom uskyldige og skyldige, mellom mistenkte og ikke mistenkte. Hittil har retten her skilt svært skarpt.

Men når individualiseringen av krigen truer, må borge­ ren bevise at han ikke er farlig, for under disse omsten­

I

131

132

KRIG OG TERROR

dighetene havner til slutt enhver under mistanke om å

være en potensiell terrorist. Alle må derfor finne seg i å bli kontrollert «av sikkerhetshensyn», uten noen kon­

kret foranledning. Dermed ville individualiseringen av krigen til slutt føre til demokratiets død. Regjeringer måtte alliere seg med andre regjeringer mot borgerne

(og omvendt borgerne mot regjeringene!) for å holde

i sjakk de farene som truer dem fra borgerne. Tenkes denne tanken til ende, vil det også medføre bortfallet av en verdipremiss i den hittidige diskusjo­

nen om terrorisme, nemlig skillet mellom «gode» og «onde» terrorister: nasjonalister som man respekterer

og fundamentalister som man må forakte. De rettferdiggjørelser for slike vurderinger og skiller som man fortsatt muligens kunne finne i det nasjonalstatlige

modernes tidsalder, blir i det terroristiske globale risi-

kosamfunn, ansikt til ansikt med muligheten for en

individualisering av krigen, til en moralsk og politisk perversjon.

Finnes det overhodet politiske svar på denne utford­ ringen? Ett prinsipp vil jeg gjerne nevne, og det er

rettsprinsippet: Det som i en nasjonal kontekst strider mot den siviliserte verdens rettsoppfatning, nemlig at

ORDENES TAUSHET

attentatets ofre opptrer som både anklager, dommer og utøvende makt, denne formen for «selvjustis» må også overvinnes i internasjonal sammenheng. Selv om

relasjonene mellom statene ennå ikke er kommet så langt, må den globale alliansen mot terroren bygge på

retten. Av dette følger: Det må utarbeides og ratifiseres en internasjonal konvensjon mot terrorisme, en kon­

vensjon som ikke bare avklarer begreper, men også leg­ ger et rettslig fundament for den mellomstatlige forføl­ gelse av terrorister, altså skaper et enhetlig, universelt rettsrom - noe som blant annet forutsetter at den inter­ nasjonale domstolens statutter ratifiseres av alle stater,

også U SA.3 Målet må være å gjøre terrorisme straffbart verden over som en forbrytelse mot menneskeheten. Stater som nekter å undertegne denne konvensjonen,

må gjøre regning med de øvrige statenes samlede

sanksjonspotensial. Ville ikke dette være et anliggende som Europa og Russland på bakgrunn av sin historie

kunne engasjere seg i for å skjerpe sin politiske profil

i den globale alliansen og bidra til å gjøre kampen mot terrorismen til en suksess, i kontrast til den militære

egendynamikk? Dermed er jeg kommet til mitt tredje spørsmål:

133

134

KRIG OG TERROR

Hvordan forskyves betydningen av begrepene «økono­

misk globalisering» og «nyliberalisme» innenfor det globale risikosamfunnets horisont?

Økonomisk globalisering og nyliberalisme La meg begynne med en anekdote. Når jeg hører ordet

globalisering, ser jeg straks følgende politiske vittighetstegning for meg: De spanske erobrerne - conqui-

stadorene - går i land i den nye verden med skinnende rustninger, hester og våpen. «Vi er kommet til dere,» står det i taleboblen, «for å snakke med dere om Gud,

sivilisasjon og sannheten». En flokk forfjamsede inn­

fødte svarer: «Naturligvis, hva er det dere vil vite?» Scenen kan lett overføres på samtiden. I det postsovjetiske Moskva stiger økonomiske eksperter fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefond, kon­ sernsjefer, jurister og diplomater ut av et interkonti­

nentalt fly. I en taleboble står det: «Vi er kommet til

dere for å snakke med dere om demokrati, menneske­ rettigheter og fri markedsøkonomi.» En velkomstdelegasjon svarer: «Naturligvis, hvordan håndterer tys­ kerne den åpne volden mot fremmede i sine gater?»

ORDENES TAUSHET

Muligens gjengir denne karikaturen gårsdagens situasjon, som ikke lenger gjelder i dag. Terrorangre­

pene og miltbrannfaren aktualiserer et spørsmål som

ikke lenger kan feies under teppet: Er økonomiens tri­

umf allerede historie? Blir politikkens primat gjenopp­

daget? Er nyliberalismens tilsynelatende ustoppelige seiersgang plutselig brutt?

Faktisk kan utbruddet av global terror ses som globaliseringens Tsjernobyl. Ble der kjernekraftens vel­

signelser stedt til hvile, så blir her nyliberalismens løfte om lykke gravlagt. Selvmords- og massemordsattentatmennene har ikke bare avdekket den vestlige

sivilisasjons sårbarhet, men samtidig også gitt oss en forsmak på hvilke typer konflikter den økonomiske

globaliseringen kan lede til. I en verden av globale

risikoer mister nyliberalismens devise om å erstatte politikk og stat med økonomi raskt sin overbevis-

ningskraft. Privatiseringen av flysikkerheten i USA har her en spesiell symbolsk betydning. Hittil har en ikke ønsket

å snakke så mye om det, for tragedien n. september var til dels hjemmelaget. Ja, ikke nok med det: USAs sår­

barhet har i høy grad noe med landets politiske filosofi

*35

136

KRIG OG TERROR

å gjøre: USA er en gjennomført nyliberal nasjon som

ikke er villig til å betale prisen for offentlig sikkerhet. Endelig har man lenge visst at USA er målet for ter-

roristiske angrep. Men til forskjell fra i Europa ble flysikkerheten i USA privatisert, altså ivaretatt av «jobb-

mirakelet» ytterst fleksible deltidsansatte med en lønn som til og med ligger under lønna til de ansatte i fast-

food-bransjen, nemlig ca. seks dollar i timen. Disse nøkkelposisjonene i kontrollsystemet for den sivile indre sikkerhet ble besatt med personer som bare får noen få timers «utdanning», og som i gjennomsnitt ikke er i disse fast-food-lignende sikkerhetsjobbene

mer enn seks måneder. Før man innskrenker alle bor­

gernes grunnleggende rettigheter for å beskytte seg mot terror, og dermed truer rettsstaten og demokratiet,

burde man gjøre noe mer nærliggende, organisere og profesjonalisere flysikkerheten på statlig basis. Det er bare ett av mange eksempler.

Det er altså USAs nyliberale selvforståelse - statens

gjerrighet på den ene side og treenigheten av deregule­ ring, liberalisering og privatisering på den annen side

- som gjør USA så sårbar for terrorisme. I den utstrek­

ning denne erkjennelsen vinner fram, undergraves

ORDENES TAUSHET

den hegemoniale makt som nyliberalismen har opp­

nådd innenfor tenkning og handling de siste årene. Slik rommer skrekkbildene fra New York det ennå ikke

dechiffrerte budskap: En stat, et land kan også nylibe-

ralisere seg til døde. Næringslivskommentatorene i de store dagsavisene verden over aner dette og forsikrer: Det som var sant

før 11. september, kan ikke være galt etter n. septem­

ber. Med andre ord: Den nyliberale modell vil stå seg også etter terrorangrepene, da det ikke finnes noe alter­ nativ til den. Men nettopp dette er feilaktig. Det er

uttrykk for tenkningens mangel på alternativer. Ny­

liberalismen har for lengst kommet i vanry for å være

en godværsfilosofi som kun fungerer når det ikke duk­ ker opp noen eklatante konflikter og kriser. Ja, det nyliberale imperativ går ut på at for mye stat og poli­

tikk, det vil si byråkratiets regulerende hånd, er den

direkte årsaken til globale problemer som arbeidsløs­ het, fattigdom og økonomiske sammenbrudd. Nyliberalismens seiersgang skyldtes løftet om at økonomien

straks den var frigjort fra staten, og globaliseringen av markedene, ville løse menneskehetens store proble­ mer, at det å slippe egoismen løs ville bekjempe glo-

|

I37

i38

KRIG OG TERROR

bal ulikhet og slik sørge for global rettferdighet. Men

de kapitalistiske fundamentalistenes tro på markedets

forløsende kraft har i hvert fall nå vist seg å være en farlig illusjon.

I krisetider har nyliberalismen åpenbart ikke noe politisk svar. Tilbøyeligheten til bare å gi en enda kraf­ tigere dose av den bitre økonomiske medisinen for å

korrigere for de uheldige konsekvensene av globaliseringen når sammenbruddet truer eller er et faktum,

bygger på virkelighetsfjern teori som nå kvitteres ut. Den terroristiske trusselen gjør tvert imot at vi igjen

blir oss bevisst elementære sannheter som den ny-

liberale seiersgangen har fortrengt: Det er umulig å koble verdensøkonomien fra politikken. Uten stat og

offentlige tjenester ingen sikkerhet. Uten skattlegging ingen stat. Uten skattlegging ingen utdanning, ingen

betalt helseomsorg, ingen sosial sikkerhet. Uten skatt­ legging intet demokrati. Uten offentlighet, demokrati og sivilt samfunn ingen legitimitet. Uten legitimitet igjen ingen sikkerhet. Av dette følger: Uten foraer og

former for rettslig regulert (det vil si anerkjent og ikke­

voldelig) konfliktløsning på nasjonalt plan, i fremtiden fremfor alt også på globalt plan, vil det til slutt ikke

ORDENES TAUSHET

eksistere noen verdensøkonomi, det være seg av den ene eller andre typen!

Hvor ligger så alternativet til nyliberalismen? I hvert fall ikke i nasjonal proteksjonisme. Vi trenger et utvi­ det politikkbegrep som er i stand til å regulere krise-

og konfliktpotensialet i den frie verdensøkonomien på en adekvat måte, og vi trenger en forståelse av det

aktive sivile samfunn og borgernes samfunn, av de sosiale bevegelsene som tar denne transformasjonen i egne hender. Hvor blir disse bevegelsene fra den postsovjetiske æra av i Russland og Øst-Europa, bevegel­

sene som kan gi forandringen visjoner og vinger? På

samme måte som det ikke dannes et Europa ovenfra,

vil det heller ikke oppstå et kosmopolitisk Russland fra oven. Tobin-skatten på utøylede kapitalbevegelser som

kreves av stadig flere partier i Europa og verden over, er derfor kun et første programmatisk skritt. Nyliberalis­

men har insistert på at økonomien må bryte ut av det nasjonalstatlige bur og etablere transnasjonale regler for seg selv. Samtidig gikk den ut fra at staten fortsatte

sitt gamle spill og opprettholdt sine nasjonale gren­

ser. Etter terrorangrepet oppdager nå også statene den

I39

I4O I

KRIG OG TERROR

muligheten og den makten som ligger i overnasjonalt samarbeid, om enn i første omgang kun på området indre sikkerhet. Plutselig er antitesen til nyliberalis­

men, prinsippet om statens nødvendighet, igjen alle­ stedsnærværende, og det i den eldste, hobbeske vari­

anten - som garanti for sikkerhet. Det som for kort tid tilbake var utenkelig, en europeisk arrestordre som

setter seg ut over den hellige nasjonale suvereniteten i retts- og politispørsmål, har rykket betraktelig nær­ mere. Men kanskje vil vi allerede snart oppleve et lig­ nende samarbeid i forbindelse med verdensøkonomi­ ens mulige kriser. Økonomien må innstille seg på nye

regler og rammebetingelser. De tider da alle gjør det

de kan best og har lyst til, er definitivt forbi. Den terroristiske motstanden mot globalisering har

i så måte ført til det stikk motsatte av det den søkte å oppnå - den har innledet en ny æra i den poli­

tiske og statlige globalisering: den overnasjonale opp­

finnelse av det politiske gjennom nettverk og samar­ beid. På denne måten har vi endelig fått bekreftet den

selsomme lovmessighet som offentligheten ennå ikke har registrert, nemlig at motstanden mot globalisering - frivillig eller ufrivillig - akselererer globaliseringens

ORDENES TAUSHET

motor. Det gjelder å forstå delte paradokset: Globali­

sering er navnet på en merkverdig prosess som dri­ ves fremover og virkeliggjøres langs to motsatt rettede veier, enten man er for eller imot. Globaliseringsmot-

standerne har ikke bare de globale kommunikasjons-

mediene til felles med globaliseringsforkjemperne.

De opererer også på grunnlag av globale rettigheter,

globale markeder, global mobilitet og globale nettverk. Likeledes tenker og handler de i globale kategorier som de skaffer global offentlighet og oppmerksomhet

om med sine handlinger. En bør eksempelvis merke seg med hvilken presisjon terroristene av 11. septem­

ber iscenesatte sin handling i New York på fjernsy­ nets premisser som Hve-katastrofe, som direktesendt

massemord. De kunne regne med at ødeleggelsen av det andre tårnet med passasjerflyet som var forvand­

let til en rakett, ville bli formidlet live til hele verden

via de i mellomtiden allestedsnærværende fjernsyns­ kameraene. Er globaliseringen nødvendigvis årsaken til terror­

angrepet? Dreier det seg kanskje til og med om en forståelig reaksjon på den nyliberale dampveivals som

ifølge kritikerne vil gjøre hver krok av verden flat? Nei,

I

141

142

KRIG OG TERROR

det er vrøvl. Ingen årsak, ingen abstrakt idé, ingen gud kan rettferdiggjøre eller unnskylde disse angre­

pene. Globaliseringen er en ambivalent prosess som

ikke kan reverseres. Nettopp mindre og svake stater oppgir sin nasjonale autarkiske politikk og presser på for å komme inn på verdensmarkedet. Hvordan slo

en stor dagsavis i Ukraina opp besøket til den tyske forbundskansleren? «Vi tilgir korsfarerne og venter på

investorene.» I virkeligheten er det bare én ting som

er enda verre enn å bli valset ned av utenlandske inve­

storer - ikke å bli valset ned av utenlandske investorer. Det er imidlertid nødvendig å koble den økonomiske globaliseringen sammen med en politikk for kosmo­

politisk forståelse. Menneskenes verdighet, deres kul­

turelle identitet, de andres annerledeshet, må i frem­ tiden tas mer på alvor. Ville det ikke da være fornuftig

å reise en ny pilar i alliansen mot terror, nærmest slå

en kulturell bro i form av en dialog mellom kultu­ rene i landenes indre og ytre relasjoner, især med den

islamske verden, men også med landene i den såkalte tredje og fjerde verden som oppfatter seg som ofre for globaliseringen? Og kunne ikke her et kulturelt utadvendt Europa, fremfor alt Tyskland, igjen spille en

ORDENES TAUSHET

toneangivende rolle, da Tyskland ikke er så belastet av

en kolonial fortid, og samtidig kjenner seg forpliktet på denne dialogen på grunn av Holocaust? Det aktualiserer det fjerde og siste spørsmålet:

Hvordan og i hvilken utstrekning endrer begrepene «stat» og «suverenitet» seg i det globale risikosamfun-

nets æra?

Stat og suverenitet For å foregripe konklusjonen: Terrorangrepet styrker staten, men svekker dens viktigste historiske form:

nasjonalstaten. Nasjonal sikkerhet - det er den viktige

lærdommen av terrorangrepet - er ikke lenger nasjo­ nal sikkerhet i de stedsløse risikoenes tidsalder. Selv­

sagt har det alltid eksistert allianser. Den avgjørende forskjellen er imidlertid at globale allianser i dag er

nødvendige ikke bare for den ytre, men også for den indre sikkerhet. Tidligere var utenrikspolitikk et spørs­ mål om valg, ikke om nødvendighet. I dag dominerer derimot et nytt og hittil ukjent både-og: Utenrikspoli­

tikk og innenrikspolitikk, nasjonal sikkerhet og inter­ nasjonalt samarbeid griper umiddelbart inn i hver-

143

144

i

KRIG OG TERROR

andre. Stilt overfor den truende globaliserte terroren

(men også de økonomiske krisene, klimakatastrofen og den organiserte kriminaliteten) er overnasjonalt

samarbeid den eneste veien til nasjonal sikkerhet. Føl­

gende paradoksale prinsipp gjelder: Ut fra nasjonal

interesse må stater denasjonalisere og transnasjonali-

sere seg selv, altså gi avkall på deler av sin autonomi, for å kunne håndtere sine nasjonale problemer i en

globalisert verden. Erobringen av nye handlings- og suverenitetsrom for politikkutøvelse, altså utvidelsen

av politisk suverenitet og styring, betales med aktiv «selv-denasjonalisering». Svekkelsen av den nasjonale

autonomi og styrkingen av den nasjonale suverenitet utelukker på ingen måte hverandre rent logisk, og kan

til og med forsterke og fremskynde hverandre. Nullsumspillets logikk som gjaldt for imperier, stormakter,

kolonialisme, økonomisk og kulturell imperialisme, uavhengige nasjonalstater og militærblokker, mister

sin forklaringskraft. Det er derfor viktig å innføre et skille mellom suve­

renitet og autonomi. Nasjonalstaten bygde på at suve­ renitet og autonomi er ett og det samme. Ut fra dette synet fører økonomisk avhengighet, kulturell diver-

ORDENES TAUSHET

sifisering og militært, rettslig og teknologisk samar­ beid mellom stater automatisk til tap av autonomi og

dermed til tap av suverenitet. Dersom man derimot

måler suverenitet ut fra politisk påvirkningsevne, altså bedømmer suvereniteten ut fra statens evne til å pro­ filere seg og oppnå innflytelse på den verdenspolitiske scene og øke sine borgeres sikkerhet og velstand,

da resulterer økende samrøre og samarbeid, altså tap

av autonomi, i en suverenitetsgevinst. Med andre ord beror den globale innflytelsen til en stat som Russland ikke lenger - slik det gjorde under den kalde krigen på evnen til konfrontasjon, men på evnen til samarbeid, på Russlands posisjon i de mellomstatlige forbindelser og på verdensmarkedet, samt på tilstedeværelse i over­

nasjonale organisasjoner. Delt og sammenføyd suve­ renitet reduserer altså ikke, det potenserer tvert imot den enkelte stats suverenitet. Det er ikke den globale

terroristiske trussel alene, men snarere det globale risikosamfunn som helhet som åpner en ny æra for over­

nasjonalt og multilateralt samarbeid og suverenitet -

muligheter som stater ut fra misforstått nasjonal inter­ esse historisk kan forsømme og forspille.

Sovjetunionens, Jugoslavias og Tsjekkoslovakias

|

I45

I46 |

KRIG OG TERROR

oppløsning har som kjent avfødt et stort antall nasjo­ nalt definerte nye stater hvor etniske, nasjonale og

statsborgerlige tilhørigheter konfliktfylt dels overlap­ per, dels utelukker hverandre. Denne nyvakte og ny-

tente etnisiteten i landene og statene i Mellom- og Øst-

Europa, som ønsker å tilbakeføre nasjonalstaten til en partikularistisk «etnisk stat», synes ved første blikk å

stå i motsetning til etableringen og utviklingen av sam­ arbeidende transnasjonale stater i lys av det globale risikosamfunnets utfordringer. Det motsatte er riktig:

Disse utfordringene kan bidra til å temme de grense­ løse nasjonale og etniske spenningene i den postsovjetiske statsverden. Dersom disse landene definerer sin

situasjon på samme måte, slik at de står overfor de samme historiske oppgavene, blir det mulig og nød­

vendig å finne fram til politiske rammer og koordina­ ter for å avstemme nasjonale løsninger og suvereni-

tetskrav til betingelsene for overnasjonalt samarbeid. Dette erfares og blir nå tydelig i de geopolitiske dis­

kusjonene om den grenseløse «indre sikkerhet» i sta­ ter som overlapper hverandre etnisk og nasjonalt. Det kan imidlertid også overføres på det regionale glo­

bale økonomiske samarbeidet, håndteringen av glo­

ORDENES TAUSHET

bale fmansrisikoer, den truende klimakatastrofen og miljørisikoene, fattigdommen, og ikke minst mennes­

kerettighetene. Med andre ord: I de erkjente og aner­ kjente truslene mot fremtiden ligger det kanskje til og med en nøkkel til i fellesskap å mildne den statlig

organiserte etnisitetens historiske voldserfaringer og voldsberedskap, ikke bare i det postsovjetiske maktområde, men også i landene i «den tredje verden» og

andre steder. Det avtegner seg to idealtyper for transnasjonalt statlig samarbeid - overvåkningsstater og verdensvendte stater - der den nasjonale autonomi innskrenkes for

å fornye og utvide den nasjonale suverenitet i det glo­ bale risikosamfunnet. Med den nye samarbeidsmak-

ten står overvåkningsstater i fare for å bli bygd ut til

festnings stater der sikkerhet og militærvesen blir det sentrale, mens en ikke lenger tar det så nøye med fri­

het og demokrati. Snart vil ropet lyde om at samfun­ nene i Vesten, som er bortskjemt med fred og vel­

stand, mangler den nødvendige grad av skarpskåren

venn-fiende-tenkning og viljen til å ofre den forrang som menneskerettighetenes underverk hittil har hatt,

for de motstandstiltak som nå er nødvendige. Dette

147

I48

KRIG OG TERROR

forsøket på å konstruere en vestlig festning mot de kulturelt andre ses overalt og vil trolig intensiveres i årene som kommer. Av dette vil det kunne smis en

(etnisk) statlig autoritarismepolitikk som utad tilpas­

ser seg verdensmarkedene og innad er autoritær. For globaliseringens vinnere er nyliberalismen rett medi­ sin, for globaliseringens tapere forskriver man terro­

rist- og fremmedfrykt og doserer rasismens gift. Det

ville være ensbetydende med en seier for terroristene, ettersom de moderne landene dermed berøver seg selv

det som gjør dem attraktive og overlegne: frihet og

demokrati. I forhold til dette blir det i fremtiden viktig å stille spørsmålet: Hvorfor slåss de, slåss vi, når det dreier seg

om å bekjempe internasjonal terrorisme? Et kosmopo­ litisk statssystem basert på anerkjennelsen av de and­

res annerledeshet må være beredt til å svare på dette. Nasjonalstater som lukker seg utad og innad, vil til slutt ha vanskeligheter med å håndtere sprengkraf­

ten som ligger i overlappende og avsondrede etniske og nasjonale identiteter. Kosmopolitiske stater betoner

derimot nødvendigheten av å koble nasjonal selvbe­

stemmelse sammen med ansvar for andre, for frem­

ORDENES TAUSHET

mede innenfor og utenfor de nasjonale grensene. Det

handler ikke om å si nei til eller sågar fordømme selv­ bestemmelse. Tvert imot: Det handler om å befri den fra nasjonal enøydhet og forene den med en åpning for verdens interesser. Verdensvendte stater kjemper ikke bare mot terror, men også mot årsakene til ter­

roren i verden. De henter og fornyer det politiskes

påvirknings- og overbevisningskraft fra løsningen av

akutte globale problemer som synes uløselige for den enkelte nasjon. Kosmopolitiske stater er grunnlagt på prinsippet om

statens nasjonale indifferens. Slik Freden i Westfalen

gjorde slutt på det 16. århundres religiøse borgerkri­ ger gjennom å skille stat og religion, kunne - det er tesen - det 20. og begynnende 21. århundres nasjo­

nale verdens (borger) kriger besvares med å skille stat og nasjon. Slik den areligiøse stat muliggjør utøvelsen

av ulike religioner, måtte kosmopolitiske stater garan­ tere sameksistensen av etniske, nasjonale og religiøse

identiteter på tvers av grensene ut fra prinsippet om

konstitusjonell toleranse. En kunne og måtte dermed nytenke det politiske

Europas eksperiment som et eksperiment i kosmopo­

149

KRIG OG TERROR

litisk statsdannelse. Et kosmopolitisk Europa av selv­

bevisste nasjoner, som henter sin politiske kraft fra den verdensvendte bekjempelsen av terrorismen - det

kunne være eller bli en fullt ut realistisk utopi.

Det globale risikosamfunnets muligheter Mine ærede damer og herrer, jeg nærmer meg slutten.

Det er nesten overflødig å si det: Taleren er håpløst

forankret i opplysningstidens tradisjon, som riktignok er selvkritisk. I denne ånden har han på høyst util­ strekkelig og foreløpig vis forsøkt å skissere hvordan

en politisk grammatikk som tilsynelatende var utfor­

met for evigheten, oppløses og omformes innenfor det

globale risikosamfunnets horisont. Kanskje har dere

i likhet med meg selv undret dere over at den fryk­ ten for farene som lammer oss, sperrer utsynet til de svært vidtrekkende politiske perspektivene som sam­ tidig åpner seg. Jeg har pekt på tre av de kun tilsyne­

latende paradoksale mulighetene i det globale risiko­ samfunnet:

For det første forekommer det meg mulig og nød­ vendig å etablere et internasjonalt rettsgrunnlag for

ORDENES TAUSHET

alliansen mot terror, et antiterrorregime som regule­ rer så vel spørsmål om etterforskning i skattesaker som spørsmål om utlevering av gjerningsmenn, mili­

tære beføyelser, domstolenes kompetanse osv. Bare

på denne måten kan den langsiktige utfordringen

effektivt takles i skiftende historiske og politiske

kontekster. For det andre ville det være nødvendig å innfri alli­ ansens løfte om ikke bare å satse på militære midler,

i form av en troverdig politisk dialog - først og fremst

i forhold til den islamske verden, men også i forhold

til andre kulturer som føler at deres verdighet trues av globalisering. Bare på denne måten kan en for øvrig

forhindre det som militæraksjonene fremprovoserer, nemlig at det lykkes terroristene å alliere seg med

den islamske befolkning verden over. Kanskje er det

kulturelt og utenrikspolitisk sett mer dialogorienterte Europa bedre i stand til dette enn det kulturelt sett mer

innadvendte USA? For det tredje kunne det globale risikosamfun­ nets farer forvandles til muligheter for å skape re­

gionale samarbeidsstrukturer mellom kosmopolitiske

multinasjonale stater. Det å trekke Moskva inn i NATOs

152 |

KRIG OG TERROR

beslutningsstrukturer - også uten formelt medlem­

skap - er bare det foreløpig siste eksemplet på dette. For øvrig er det globale risikosamfunnets farer også en kilde til globalt og lokalt handlende sosiale bevegelser, som kan sette de nødvendige samfunnsmessige for­ andringer i gang.

Tillat en intellektuell å glede seg over tanken om

at disse målene kan inspirere til samarbeid mellom det landet hvis språk jeg taler, Tyskland, og det lan­ det hvor jeg har hatt den ære å holde dette foredraget,

Russland.

La meg derfor slutte med et sitat av Immanuel Kant: o

A tenke seg selv som et ifølge statsborgerretten for­

pliktet medlem av verdensborgersamfunnet er den høyeste idé mennesket kan ha om sin bestemmelse. Den kan ikke tenkes uten entusiasme. Jeg takker hjertelig for oppmerksomheten.

ORDENES TAUSHET

Noter 1

Hugo von Hofmannsthal (2ooo:5if) Der Brief des Lord Chandos. Stuttgart.

2

Jf. Gregory Benford (2000) Deep Time - How Humanity Communicates Across Millenia, Avon; samt Frank

Schirrmacher (2000) «Zehntausend Jahre Einsamkeit», i Frankfurter Allgemeine Zeitung 08.09.2000, som jeg skyl­

der stor takk for dette eksemplet. 3

Baltasar Garzon (2001:11) «Die einzige Antwort auf den

Terror», i Die Zeit 25.10.2001.

153

Make law, not war! Internasjonal terrorisme og kosmopolitisk despotisme

globale

risikoerkjennelser gir rom for nye transnas jo-

nale maktmuligheter. USAs president Bush har slett ikke benyttet the moment of decision til å våge å tre inn

i et kosmopolitisk statssystem. I stedet har han, basert på den politiske makt som den erkjente terroristiske trusselen gir, begynt å bygge opp transnasjonale over-

våkningsstater der en legger vekt på sikkerhet og mili­ tærvesen og ikke tar det så nøye med frihet og demo­

krati. Nøkkelspørsmålet lyder: Hvem definerer hva en «internasjonal terrorist» er? USA er ikke bare offe­ ret for terrorangrepet, men også den globale sheriff,

anklager, dommer, jury og bøddel i samme «person». Dermed stimulerer terrorfaren maktens promiskuitet.

Selv i demokratiske militærmakter og stater synes ter­ rorfaren å utstede en nærmest ubegrenset jaktlisens på

terrorister, det vil si de gir seg selv jaktrett for å avverge

158

KRIG OG TERROR

«trusselen mot menneskeheten». Ut fra slutningsrekken om at terrorister ikke handler isolert,1 men

trenger støtte fra «onde» stater, utvikler USAs presi­ dent Bush en ny militær doktrine, der opsjonen på å gå til væpnet intervensjon mot stater som truer U SA, blir

rettferdiggjort ut fra retten til selvforsvar. Ja, Washing­ ton har gått så langt som til ikke lenger å utelukke det utenkelige, førsteslag med såkalte «miniatomvåpen»

mot stater som er mistenkt for terrorisme.

Krigen mot terror og pluralismens død Hva er målet for «krigen mot terrorismen»? Uklare

begreper om målet - utryddelsen av «de onde», av

terrorens røtter - kjenner ingen grenser, ikke noe mulig sluttpunkt, er følgelig ensbetydende med en

generdl fullmakt. Fundamentale skiller mellom krig og fred, angrep og forsvar oppheves. Mistanken om ter­

rorisme radikaliserer konstruksjonen av fiendebilder og gjør den mer fleksibel. Slik konserner produserer

uavhengig av lokalisering, kan nå også mektige stater konstruere skiftende fiendebilder. Ingen krigserklæ­

ring fra staten som er fienden, men den truede sta­

MAKE LAW, NOT WAR!

tens egenmektige dom bestemmer hvem som er (den neste) fienden, og hvem som må regne med militær

intervensjon. Denne fleksible bruken av et deterritorialisert, privatisertJiendebegrep tillater altså for det første

en global bruk av våpenmakt for «indre forsvar» (av

USA, men også Russland, Tyskland, Israel, Palestina, India, Kina osv.), for det andre en utsatt universell krigserklæring overfor stater uten å ha blitt angrepet

av disse, for det tredje normaliseringen og institusjonaliseringen av «unntakstilstanden» innad og utad, for det fjerde rettsberøvingen av ikke bare internasjo­

nale relasjoner og terroristiske fiender, men også egen

rettsstat og fremmede demokratier. For øvrig svekker privatiserte fiendebildekonstruksjoner også fasttømrede militærpolitiske allianser

(som NATO), ettersom disse er tilpasset statlige fiende­ bilder. De erstattes av antiterrorallianser som reagerer

fleksibelt på de aktuelle terroristiske fiendebildekonstruksjonene, som imidlertid igjen og igjen må smis på nytt, og derfor inspirerer diplomatiet og tvinger en til å bryte med blokk- og alliansetenkningen.

Terroristiske fiendebildekonstruksjoner «dreper» samfunnets og ekspertrasjonalitetenes pluralisme,

J59

l6o

KRIG OG TERROR

domstolenes uavhengighet og menneskerettighetenes

ubetingede gyldighet. De gir statene og de hemmelige

tjenestene fullmakt til å føre en politikk som svekker demokratiet. Risikopersepsjonens makt viser seg ikke minst ved at grunnleggende sivile og politiske rettig­

heter plutselig kan velges bort, og blir valgt bort, selv

innenfor utviklede demokratier, og det med tilslutning fra et overveldende flertall av den demokratisk skolerte befolkningen. Stilt overfor alternativet sikkerhet eller

frihet, beslutter regjeringer, parlamenter, partier og

offentligheter, som ellers konkurrerer med hverandre og blokkerer hverandre, like unisont som ekspeditt

å svekke fundamentale friheter. Samtidig blir nasjo­ nal suverenitetsrett hva gjelder politi og militærvesen (mer eller mindre unilateralt) ofret ut fra nødvendig­

heten av internasjonalt samarbeid for å bekjempe den

militante terrorismen.

Det forklarer at den globale erkjennelsen av de glo­

bale sivilisasjonsrisikoene utløser en politisk refleksivitet som bryter igjennom den nasjonale ortodoksien,

åpner det politiske handlingsrommet og muliggjør et kosmopolitisk skifte av synsvinkel.

Dette gjelder (som vist) for den erkjente faren for

MAKE LAW, NOT WAR!

terrorisme. Det stemmer imidlertid også for globalt

erkjente økologiske og økonomiske farer. En kunne formulere noe i retning av loven om den kontrære poli­

tiske verdi av globale økonomiske risikoer og globale sivilisasjonsrisikoer. Globale økonomiske risikoer kan indi­ vidualiseres og bidrar dermed til en renasjonalisering;

økologiske sivilisasjonsrisikoer kan derimot kosmopolitiseres. «Globalitet» betyr ut fra dette erkjennelsen av

den sivilisatoriske selvtrussel og klodens forgjengelig­

het, som opphever den plurale motstillingen av folk og stater og skaper et sammenhengende handlings­

rom av intersubjektivt forpliktende alvor. Globale øko­

nomiske risikoer - slik eksempelet med Asia-krisen

i 1997/98 viser - lar hele befolkningsgrupper synke ned i arbeidsløshet og fattigdom, men kommer først

og fremst til uttrykk, da det handler om ødeleggelse

av eiendom og inntektsmuligheter, gjennom millio­ ner av «enkeltskjebner». På den annen side henviser de sivilisatoriske farenes globalitet til den hverdags­

lige bevissthet i et kosmopolitisk skjebnefellesskap. De åpner dermed et nytt og hittil ukjent erfarings-

rom, som følgende gjelder for: Det er på én og samme

tid globalt, individuelt og lokalt og etablerer på denne

|

l6l

162 I

krig og terror

måten (under visse omstendigheter!) kosmopolitiske bevissthets- og handlingssammenhenger. Denne kosmopolitiseringen av sivilisasjonsrisikoer er et sentralt startpunkt for forsvarsstrategiene til sivilsamfunnets bevegelser.

Ny fundamentalisme og nye fiendebilder Den som undersøker de verdenspolitiske begivenheter

etter terrorangrepet n. september 2001, kommer til

følgende erkjennelse: En bør ikke uten videre overlate den kosmopolitiske idé til staten, for staten benytter

sine utvidede kosmopolitiske handlingsmuligheter til å styrke sitt hegemoni og til en transnasjonal utbyg­

ging av overvåkningsstater. Trusselargumentet åpner

døra på vidt gap for en verdenspolitisk fundamenta­ lisme for forebygging av farer. Kosmopolitisk despo­ tisme betyr: Den verdenspolitiske instrumentalisering

av kosmopolitiske farer truer med et tilbakefall til førmoderne tid, ved at barnet kastes ut med badevannet.

Det vil si: Med det første modernes basale institusjon - det nasjonalstatlige demokrati - blir det modernes

grunnleggende prinsipp, demokratiets sentralitet, opp-

MAKE LAW, NOT WAR!

hevet på global basis. Det utvikles ulike refleksive fun-

damentalismer - en global, antidemokratisk popu­

lisme for awergelse av farer, men også former for

selvrettferdiggjørelse ut fra effektivitet og menneske­

rettigheter, som samtidig overser og overbyr utbredel­ sen av og prosedyrene for demokratisk legitimering. Det hører til de kosmopolitiske farenes fundamentale

ambivalenser at de i glansen av demokratiet og med demokratiets midler i det stille arbeider for og legiti­

merer avskaffelsen av demokratiet. For å forstå med

hvilken kraft dette skjer, er det nødvendig å finne nøk­ kelen til farens fascinasjon.

Globale farer reiser tvil om menneskehetens over­

levelse og åpner derved globale handlingsmuligheter.

Prognosen er nærliggende: Århundret for klodens selvtrussel kommer i langt større grad enn tidligere århundrer til å være århundret for «én verden». Viss­

heten om at vår tids tragedier hva opphav og utbre­

delse angår, alle er globale, gjør at det oppstår en kos­ mopolitisk erfarings- og forventningshorisont. Det er

en økende erkjennelse av at vi lever i en global ansvarssammenheng som ingen kan snike seg unna. Slik sett

har ii. september tydeliggjort for offentligheten (og det

164

KRIG OG TERROR

for første gang på femti år) at Vestens fred og sikkerhet

ikke lenger er forenlig med eksistensen av konfliktsentre i andre deler av verden og deres årsaker. Det er

dette transnasjonale aspektet som gjør det nødvendig

å samarbeide på tvers av grensene for å løse «egne» problemer. Sammenbruddet for de globale finansmar­

kedene eller klimaendringene har selvsagt helt for­ skjellige konsekvenser for de ulike verdensregionene.

Men det endrer ikke noe ved at alle er berørt og at alle i fremtiden potensielt kan bli, og blir, rammet langt

hardere. Derfor etablerer den globale erkjennelsen av

globale farer til slutt en felles nasjonal-global inter­ esse i alle land. Det er ikke vanskelig å forutsi at definisjonsstridene knyttet til disse titaniske problemene vil utløse nye og hittil ukjente konflikter. Det er imid­

lertid like viktig å erkjenne at nettopp disse konflik­

tene også har en integrerende funksjon, ettersom og så lenge som de innskjerper overfor alle at en må finne globale løsninger og at disse, når det kommer til styk­ ket, ikke kan finnes gjennom krig, men bare gjennom

forhandlinger og avtaler.

Hippiegenerasjonen satte sitt stempel på 70-tallet i forrige århundre med slagordet: «Make love, not war!»

MAKE LAW, NOT WAR!

Hva kunne slagordet for den utviklede faresivilisasjonen på begynnelsen av det 21. århundre være? Kan­

skje: «Make law, not war!» (Mary Kaldor) Det adekvate svaret på den terroristiske trusselen er ifølge kosmopolitismen å si at alle blant oss, hvem vi måtte være og hvor vi måtte være, har rett til å leve,

til å elske, til å drømme og lengte etter en verden der alle har disse rettighetene. Det vil være en verden der

terrorismens plager, men også fattigdommens plager,

plagene knyttet ril etnisk forfølgelse, analfabetisme,

urettferdighet, sykdommer og menneskelige skrøpeligheter bekjempes, en verden der terroren ikke klarer å slå røtter og sette knopp. Det lumske er nå at denne

vakre ideen anvendes best og kan vendes rundt for å

virkeliggjøre det eksakt motsatte. I USA har det utviklet seg en merkverdig debatt

der det «verdiløse» begrepet «Empire» blir omvurdert til et verdibegrep. I henhold til denne debatten bevi­

ser ii. september det utilstrekkelige ved det ameri­ kanske engasjementet og det amerikanske nærværet

i verden. Løsningen er å spre amerikanske verdier -

the American way of life - besluttsomt og effektivt til hele verden. Ideen bak synes å være at det er nødven-

|

165

l66

KRIG OG TERROR

dig å forvandle alle mennesker til amerikanere, slik

at amerikanerne kan leve i sikkerhet i en verden uten grenser.

Den terroristiske trusselen har rystet USAs kultu­ relle nervesystem i dets innerste og utløst en storm av patriotisme. Dette kaster - ut fra innenrikspolitikkens

primat - USAs regjering ut i et utenrikspolitisk enga­ sjement for å fjerne den indre fienden utenlands -

den terroristiske faren som plutselig truer overalt. Ter­

rorangrepene gjør at USAs forsvars- og utenrikspoli­ tikk får tilbake fiendebildet en lenge har savnet, noe som tillater en å etablere et klart fokus for mobilise­ ringen av tilslutning og støtte innad og utad, på tvers

av partigrenser og partiblokker, statsgrenser og statsblokker. Dessuten gjør dominansen av militære syns­ punkter det mulig å styre denne koalisjonsdannelsen

ut av tåka av allmenn tilslutning (eller kritikk) og inn på den klare veien til et enten-eller. Dermed åpnes det muligheter for å smi nye koalisjoner mellom tradisjo­

nelle motstandere, altså trekke Russland og Kina med i en «allianse mot terrorismen». Dette lykkes desto bedre ettersom begge disse landene på denne måten samtidig mottar det fribrevet de lenge har savnet, på å

MAKE LAW, NOT WAR!

gå hensynløst fram mot sine terrorister uten anklager

utenfra om brudd på menneskerettighetene.

For realistisk å kunne bedømme disse mulighetene for selvbemyndigelse som plutselig åpner seg for sta­

tene med terrorfaren, er det viktig å skille mellom konvensjonelle fiendebilder stater imellom på den ene side og transnasjonale terroristfiendebilder på den annen side, som primært ikke gjelder stater, men grup­

per, nettverk og individer. Det er nettopp transnasjo-

naliteten, altså delokaliseringen, deuniformeringen, privatiseringen og terrornettverkenes og de tilhørende

steds- og gruppefleksible «fiendebildenes» potensielle

omnipresens, som muliggjør konsolideringen og for­ nyelsen av de maktfulle statenes hegemoni. Nøkkel-

spørsmålet lyder: Hvem definerer ut fra hvilke krite­ rier hvem som er en «internasjonal terrorist», og hvem som ikke er det?

Ondskapens akse og Orwells 1984 I dagens situasjon gjør verken dommere eller interna­ sjonale domstoler dette, men maktfulle regjeringer og stater. De bemyndiger på denne måten seg selv, idet

167

l68

KRIG OG TERROR

de - uten kontroll - avgjør hvem som er deres terrorist, deres Bin Laden. Slik fastslår USAs president George Bush at Irak, Iran og Nord-Korea utgjør «ondskapens

akse». Disse landenes regjeringer må enten styrtes

eller berøves sine muligheter for å produsere masse­ ødeleggelsesvåpen som truer US A og andre land. Sam­

tidig forkynner han at det eksisterer Al Qaida-leirer og Al Qaida-nettverk «i minst et dusin land», at altså «ti­

tusener av potensielle terrorister må settes ut av spill».

Dessuten tar han ofte også med alle grupper og per­ soner som på en eller annen måte kan settes i sam­

menheng med Al Qaida-medlemmer. «Vi vil ikke til­

late de farligste regjeringer og regimer i verden å true

oss med verdens farligste våpen,» sier Bush. Han demonstrerer på denne måten hvordan det ved hjelp av politisk konstruerte terroristiske farer lykkes å mobilisere den amerikanske nasjon på permanent

basis og samtidig rettferdiggjøre den enorme veks­

ten i militærutgiftene. Den krigslignende retorikken til USAs president fanger fiendens anonymitet i nær­ mest metafysiske begreper: Fienden er «det onde» -

ikke eksempelvis en gruppe av terrorister og de regje­ ringer som støtter den. Dermed får han hele tiden det

MAKE LAW, NOT WAR!

paradokset med på kjøpet, at med universaliseringen

av den terroristiske trussel får de terroristiske grup­

pene det sterkt etterlengtede dokumentet som aner­

kjenner deres globale makt, overrakt av fienden. Idet alle mulige og umulige terroristiske angrep igjen og

igjen på nytt utmåles og belyses offentlig, idet den

engstelige offentlighet på denne måten igjen og igjen

blir forklart hvor beskjedne de midlene er som - dyktig anvendt - truer alle, og hvor forsvinnende små mulig­

hetene er for et statlig forsvar mot dette, blir den glo­ bale erkjennelsen av fare en naturlig del av hverdags­

livet og dets affærer. Alt dette har samme effekt: Det globaliserer angst­ kulturen. Man venter ikke lenger på en hjemlig sosial

reform eller den neste store oppfinnelsen, men fryk­ ter - ja, hastig foregriper - de nye farene som derved

oppstår. I risikosamfunnene, som har mistet naturens og tradisjonens etablerte sikkerheter, skaper angsten

et nytt, skjørt fellesskapsbånd. Det vi ser oppstå, er angstfellesskapenes affekter og irrasjonaliteter, som

kan gi god grobunn for radikale utslag og isolasjo­

nistiske bevegelser. Den politisk-militære definisjo­ nen av terrorismetrusselen kanaliserer og fokuserer

169

I70 |

KRIG OG TERROR

denne angsten og sikrer følgelig at opinionsbølger til

støtte for en krig mot hvem det måtte være innenfor eller utenfor egne grenser, hele tiden står til rådig­

het. Engstelige mennesker er, uten å stille spørsmål og uten motstand, beredt til å finne seg i inngrep i

sitt livsgrunnlag som det tidligere ville ha vært uten­ kelig selv å kreve. For nesten 250 år siden advarte Benjamin Franklin

om at de som «oppgir essensielle friheter for å oppnå en smule midlertidig sikkerhet, verken fortjener frihet eller sikkerhet». Denne setningen fremstår som håp­

løst gammeldags i en globalisert angstkultur der viljen øker til å betale for den tapte sikkerhet med frihetens

gode vare. Politikken etter 11. september har bevist at og hvor­ dan en med lett hjerte ofrer fundamentale friheter på den terroristiske farens alter. USA har gitt en på ingen måte ironisk ment «Patriotic Act», som blant annet

intensiverer den høyteknologiske overvåkningen, lovs

form. Dersom denne tendensen fortsetter, vil det snart

ikke eksistere en eneste telefon i Frihets statuens land som ikke er avlyttet. Politiet får også tillatelse til å over­ våke e-post og internettbruk. Uncle Sam vil finne ut

MAKE LAW, NOT WAR!

hvem og hvor heltene og skurkene er. Det er ikke til å undres over at verdens øvrige stater følger dette eksem­

pelet og bygger ut sitt elektroniske overvåkningsherredømme. Alt dette blir gjort og rettferdiggjort i antiterrorismens navn, men maktens vekst kan anvendes for

alle mulige formål. Det er gode grunner til å tvile på om verden som

en følge av disse tiltakene mot terrorismen, i virkelig­

heten er blitt sikrere. Det er også grunn til å tvile på om den perfeksjonerte overvåkningsstaten virkelig finner

dem som er gått under jorda fast bestemt på å handle på tvers av grensene. Det vil neppe være nødvendig å smugle terroristene inn i landet som illegale innvand­

rere. De kommer til å reise med alle legale midler, kunne legitimere seg med pass. Vi vet at vi ikke kan

hindre dem innreise, og at vi neppe kommer til å opp­

dage eller avsløre dem når de er her. Vi vet også at Inter­

nett og alle andre kommunikasjons medier ikke bare

knytter sammen forretnings-, vennskaps- og familie-

forbindelser i nettverk av sosial nærhet på tvers av

kontinentene. For hver million ekstra som kobler seg til Internett, blir det mindre nødvendig å møtes på bestemte steder for å avtale aksjoner. Disse konspira­

172 I

KRIG OG TERROR

tive møtene oppløses i de nye kommunikasjonsstrøm-

mene til «the liquid modernity» (Bauman). Men likevel blir Orwells overvåkningsstat etablert internasjonalt med kontroll som argument. I Wash­ ington fastholder en at trusselen er enorm og at mobi­ liseringen må være permanent. Militærbudsjettet vok­

ser kraftig, sivile friheter innskrenkes, og kritikere som protesterer mot dette, blir intimidert og isolert som «upatriotiske». Hvem beskytter menneskene mot

disse forløperne for en kosmopolitisk despotisme som

fjerner det modernes grunnverdier for å beskytte dem?

Note i

Denne beslutningen bryter med den praksisen som pre­ sident Clinton innførte. Han fastslo at terroristiske hand­

linger må tilskrives individer og ikke stater.

«Hvordan naboen blir jøde» er oversatt fra Ulrich Beck (1995:131-162) Die feindlose Demokralie. Ausgewdhlle Aufsdlze. © Philipp Reclam jun. GmbH & Co. Stuttgart.

«Staten uten fiender» er oversatt fra Ulrich Beck (1995:163-181) Die feindlose Demokralie. Ausgewdhlle Aufsdlze. © Philipp Reclam jun. GmbH & Co. Stuttgart. «Den postnasjonale krig» er oversatt fra Ulrich Beck (2000) «Uber den postnationalen Krieg», i Reinhard Merkel hrsg. (2000:232-241) Der Kosovo-Krieg und das Vblkerrechl. © Suhrkamp Verlag Frankfurt am Main.

«Ordenes taushet - om terror og krig» er oversatt fra Ulrich Beck (2002) Das Schweigen der Wbrler. Uber Terror und Krieg. Rede vor der Staalsduma Moskau, November 2001. © Suhrkamp Verlag Frankfurt am Main. «Make law, not war!» er oversatt fra Ulrich Beck (2002:35-38, 425-430) Machl und Gegenmacht im globalen Zeilaller. Neue wellpolilische Okonomie. © Suhrkamp Verlag Frankfurt am Main.

Tekstutvalg ved Torben Hviid Nielsen og Are Eriksen.

© Abstrakt forlag AS 2003

Omslag: Designlaboratoriet Omslagsillustrasjon: Mario Sironi, Le Passant, 1923, olje på lerret, 58 x 64 cm Satt med Scala 10,9/16 pkt hos AIT Trondheim AS 2003 Trykk og innbinding: AIT E-dit AS Alle henvendelser om denne boka kan rettes til Abstrakt forlag AS Kristian IVs gate 15 Postboks 6952 St. Olavs plass 0130 Oslo

Telefon: 23 35 79 40 Faks: 23 35 79 41 [email protected] www.abstrakt.no

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven og fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

ISBN 82-7935-063-2