149 47
Norwegian Pages 227 Year 2004
Globalisering og individualisering Modernisering og globalisering
Ulrich Beck
Globalisering og individualisering Bind i - Modernisering og globalisering
Oversatt av Are Eriksen
Nasjonalbiblioteket avd. Rana /Pepotbiblioteket
ABSTRAKT FORLAG AS
GLOBALISERING OG INDIVIDUALISERING
Bind i - Modernisering og globalisering Bind 2 - Arbeid og frihet
Bind 3 - Krig og terror
Innhold 9
Torben Hviid Nielsen: Mot et nytt
samfunnsvitenskapelig paradigme? !5 17 19 21 22 27 32
Ulrich Beck og det andre moderne Zombie-begreper Globalisering Individualisering Arbeid Fiender og fremmede Postnasjonal krig og internasjonal terrorisme Mot et nytt paradigme?
37 En teori om refleksiv modernisering
39 45 5°
Problemstillinger, hypoteser, forskningsprogram Det modernes modernisering Plasseringen av refleksiv modernisering i samfunnsvitenskapelig diskusjonssammenheng Skillet mellom det første og det andre moderne
Det modernes diskontinuitet: hypotesen om epokebrudd 75 Refleksiv modernisering som metaforvandling 89 Testkriterier på refleksiv modernisering 115 Gjennomgangstemaer i refleksiv modernisering 65
139 Verdenshorisonten åpnes opp 142 151 160
163 168 177
187
198 206 210 218
Til globaliseringens sosiologi Sosiologi som intellektuell ordensmakt: containerteorien for samfunnet Transnasjonale sosiale rom Globaliseringens logikker, dimensjoner og konsekvenser Kapitalistisk verdenssystem: Wallerstein Post-internasjonal politikk: Rosenau, Gilpin, Held Verdensrisikosamfunn: økologisk globalisering som ufrivillig politisering Hvorfor tesen om McDonaldiseringen av verden er uriktig: paradokser ved kulturell globalisering Glokalisering: Robertson Evnen til å forestille seg mulige liv: Appadurai Globalisert rikdom, lokalisert fattigdom: Bauman Kapitalisme uten arbeid
Mot et nytt samfunns vitenskapelig paradigme? Ulrich Beck og det andre moderne Av Torben Hviid Nielsen
vi
te n ker
i det første modernes kategorier som
allmenngjør europeiske erfaringer fra det 19. og tid lige 20. århundre, men lever og handler i det andre
modernes gråsone og turbulens. Den tyske sosiologen Ulrich Beck (født 1944) ble kjent - og er nok fortsatt best kjent - som opphavsmann
til den sosiologiske nyklassikeren Risikosamfunnet fra 1986.1 I de siste ti årene har han imidlertid arbeidet systematisk med å vende kritikken av risikosamfun
net til en allmenn og positiv bestemmelse av det andre moderne. Periodens overgang fra det første moderne
til det andre moderne er nemlig - ifølge Beck - av så
grunnleggende karakter at den krever en ny samfunns vitenskapelig forståelse, et paradigmeskifte, med like revolusjonerende følger for den gamle samfunnsviten-
12
MODERNISERING OG G LO B A L I S E RI N G
skapen som Einsteins relativitetsteori fikk for Newtons fysikk.
Som redaktør for forlaget Suhrkamps «Edition Zweite Moderne» skriver og utgir Beck nye - ofte tema-
messig moteriktige, men teoretisk utprøvende - teks ter med usedvanlig hastighet. Tematisk spenner de fra «stor» epoketeori via mer beskrivende sosiologi til
politiske intervensjoner. Og tro mot sin ambisjon om å tenke nytt er han ikke alltid den som selv redegjør
tydeligst for sine utviklinger og forskyvninger fra tidli gere tentative begreper som «risikosamfunnet», «det
refleksive moderne» osv. Dette utvalget har i tre bind samlet nyere tekster av Beck, som nå er professor ved Universitåt Miinchen
og London School of Economics, knyttet til bestem melsen av det andre moderne og flere av dets viktigste
nye tendenser: globalisering, individualisering, arbei dets endrede karakter, konstruksjonen av fremmede
og fiender, den postnasjonale krig og internasjonal ter rorisme.2
MOT ET NYTT SAMFUNNSVITENSKAPELIG PARADIGME?
Det andre moderne er til tross for all fornyelse fort satt en del av det modernes kontinuum. Som epokeskifte var overgangen fra tradisjonen til det moderne
en større forandring enn den «interne» utvikling fra det første moderne til det andre moderne. Men slik det
første moderne fortsatt var preget av tradisjonen, har det andre moderne tatt farge av det postmoderne.
At sosiologien ikke forutså eller forventet overgan gen til det andre moderne, er i seg selv en slående
illustrasjon av dens begrepslige avmakt. Det andre
moderne var således verken resultat av utviklingens fremskritt eller av en politisk revolusjon via statsmak ten, som utgjorde de to dominerende teoriene for
store samfunnsforandringer ved inngangen til det 20. århundre. Det andre moderne ble heller ikke båret
fram av nye samfunnsutopier eller nye eliter (verken ovenfra eller nedenfra). Og i stedet for ett scenario, én samfunnsmodell, har det åpnet et mangfold av høyst
ambivalente utviklingsmuligheter.
Det andre moderne var i stedet en uintendert (og blant annet derfor uforutsett) konsekvens av det første
moderne. Den gradvise opphopning av dets utilsiktede bivirkninger eroderte og oppløste til slutt dets eget
i4
MODERNISERING OG GLOBALISERING
grunnlag, endret samfunnets rammebetingelser og
satte spørsmålstegn ved det første modernes grunnleg gende distinksjoner som stat-nasjon, individ-gruppe,
natur-samfunn, offentlig-privat, risiko-fare, arbeid-
aktivitet osv. I det andre moderne har bevisstheten om de nye også samfunnsskapte - risikoer ført til tap av troen på
fremskrittets uavvendelige karakter. Det moderne er blitt sitt eget problem og tema. Og denne metaforand-
ringen har også medført en ny forståelse av det første
moderne. Dets tradisjonelle svar på de problemer det
selv skapte - mer og bedre teknikk og vitenskap, mer og bedre økonomisk vekst, mer og bedre arbeidsdeling
og differensiering - duger ikke lenger.
Til tross for ulik vektlegging går fire nye utviklings trekk igjen i alle Becks forsøk på å bestemme over gangen fra det første moderne til det andre moderne. Globaliseringen har i mange henseender gjort na
sjonalstatene avmektige. Individualisering har avløst mer kollektive samfunnsformer og gruppedannelser.
Arbeid og full sysselsetting har ikke lenger den samme
meningsdannende betydning som tidligere. Og i ste det for motsetningen mellom natur og samfunn har
MOT ET NYTT SAMFUNNSVITENSKAPELIG PARADIGME?
vi fått nye risikoer og økologisk krise. Felles for alle
fire er at avstanden mellom erfaringer og forventnin ger, nasjonal fortid og global fremtid, er blitt større. Og
mens det første modernes karakter ofte var «enten-
eller», har det andre modernes nye muligheter ofte karakter av «både-og».
Zombie-begreper Sosiologien fødtes som refleksjon over, i forsøkene
på å forstå, karakteren av overgangen fra tradisjonens jordbrukssamfunn til det første, urbane og industrielle
moderne. Og fra Spencers og Comtes utviklingsteorier via Durkheims motstilling av solidaritetens former til
den tyske sosiologiens atskillelse av fellesskapets for
mer er klassikernes hovedbegreper dikotomier over denne overgangen. Konfrontert med det andre moderne er disse begre
pene og dikotomiene imidlertid blinde. Fra progno sene for relasjonen mellom tid og rom til de institu sjonelle svar har bivirkningenes dynamikk satt spørs
målstegn ved de ledende ideer. «Vi tenker i det første modernes kategorier som allmenngjør europeiske
|
I5
l6
|
MODERNISERING OG G LO B A LI S E R I N G
erfaringer fra det 19. og tidlige 20. århundre, men lever
og handler i det andre modernes gråsone og turbu
lens.» Begrepsdikotomiene fra det 19. århundres erfaringshorisont er blitt zombie-begreper, levende-døde-
kategorier som lik gjenferd romsterer i vår bevisst
het og innstiller vår forståelse på realiteter som sam
tidig forsvinner fra horisonten. Innesperret i zombie-
begrepenes «tankefengsel» blir selv den mest raffi nerte empiri blind. Tre prinsipper gjennomsyrer de gamle zombie-
begrepene. Viktigst er nok den metodologiske nasjonal
isme, den territoriale bindingen av begreper i nasjo nalstatenes containere. Dernest er det utviklings- eller
evolusjonsprinsippet, som i samfunnsvitenskapene har fungert som en vestlig begrepsimperialisme. Og ende lig er det forventningen om den sosiale verdensforutsatte kollektivitet ellerfellesskap. I stedet for disse prinsippene
må et nytt paradigme ifølge Beck bli seg bevisst flere store fortellinger og relatere deres kulturelle tradisjo ner til hverandre. Det andre moderne har ikke ett pri
vilegert standpunkt for gyldig viten. Dette utvalgets tekster om globalisering, individu alisering, arbeid, fremmede, fiender, krig og terror
MOT ET NYTT SAMFUNNSVITENSKAPELIG PARADIGME?
er Becks eget forsøk på å tenke hinsides zombie-
begreper. På den internasjonale scene har globaliseringen gjort den utbredte «metodologiske nasjonal isme» til et tankefengsel. I samfunnet har indivi
dualiseringen gjort «familie» og «husholdning» til like tvilsomme containerbegreper. Og i arbeidslivet er «fabrikk» eller «virksomhet» i ferd med å bli like abstrakte og tomme enheter som «familie» og «hus
holdning» er i samfunnet.
Globalisering Beck definerer globalisering som «tendens eller pro
sess hvor suverene nasjonalstater gjennomskjæres og
undermineres av overnasjonale aktører». For Beck er det viktig å skille denne tendensen både fra globalit-el, det faktum «at vi allerede lenge har levd i et verdens
samfunn, i den forstand at forestillingen om lukkede rom har blitt illusorisk», og globalisme, den ideologi
eller det synspunkt «at verdensmarkedet eliminerer eller erstatter politisk handling - det vil si ideologien om verdensmarkedets herredømme, nyliberalismens
ideologi». Globaliteten er en realitet, men verken glo-
17
l8
|
MODERNISERING OG GLOBALISERING
baliseringen som tendens eller globalismen som ideo
logi følger med nødvendighet av dette. Snarere enn
en ferdig samfunnsmodell er det andre modernes globalisering en rekke muligheter, inkludert negative
motreaksjoner som den postmoderne nasjonalisme, den nyliberale ideologi og det autoritære demokrati.
Med en omsnuing av forventningene i Det kommu
nistiske partis manifest er det - ifølge Beck - kapitalens
aktivister som har oppgitt sitt fedreland for å gjøre globaliseringen til sin beskjeftigelse, mens arbeiderbeve gelsen og fagforeningene vender seg til «sine» stater
for hjelp. Misforholdet mellom kapitaliseringen av ver
denssamfunnet og de nasjonale politiske kulturer har skapt et underskudd på politisk makt. «Det dreier seg
ikke om en overgang fra nasjonalstat til verdensstat, men fra stat til marked. Dermed oppstår det et makt vakuum.» En første bølge av nasjonal deregulering
ble imidlertid fulgt av en annen bølge av overnasjonal
regulering der den politikken og den staten som ble devaluert på 1980-tallet, nå revalueres.
MOT ET NYTT SAMFUNNSVITENSKAPELIG PARADIGME?
Individualisering «Men denne globaliseringen, som mer og mer viser seg å være en totalisering, setter samtidig og parallelt
i gang en individualisering.» De nye risikoenes posi tive bakside er muligheten. Det som gikk tapt når det
gjelder sikkerhet, kan vinnes i form av frihet. I stedet for å bestemmes av samfunnet blir menneskene nå integrert i samfunnet som individualiserte. Familie og husholdning er blitt like tvilsomme containerbegreper
for individene som nasjoner er blitt det for statene. Den institusjonelle dynamikks adressat er enkeltindi-
vider, ikke grupper. Og i dette vakuumet åpnes ambi valente muligheter på kryss og tvers av det første
modernes mønster for sosial deltakelse og politisk inn flytelse. Også individualiseringen er en utilsiktet og uforut
sett konsekvens av det første moderne. Utdannings
eksplosjonen utløste en dynamikk som ingen hadde overskuet konsekvensene av. Som institusjonelle ram
mebetingelser tar utdanning, arbeidsmarked og mobi litet ikke utgangspunkt i kollektiver. Og slik globali
seringen gjør en overnasjonal makt nødvendig, gjør
19
20
MODERNISERING OG GLOBALISERING
individualiseringen det nødvendig å utvikle og skape en egen biografi, «å frigjøre seg fra kollektive målset tinger». Kvinnenes innlemmelse i arbeidsmarkedet,
deres likestilling eller frigjøring, har derfor ført til usik
kerhet og forhandlinger om organiseringen av hver
dagen og kontinuerlige avstemningsproblemer i fami lien, i ekteskapet og i andre primærrelasjoner. «Hvem overtar arbeidet med barna når begge arbeider? Hvor
dan fordeles karrieremulighetene? Hvilken form for
rettferdighet har noe å si i den forbindelse?» Tre avgrensninger kan kanskje tydeliggjøre Becks posisjon. Individualiseringen er ingen homogenisering,
ingen likegjøring som for eksempel den amerikanise
ring å la McDonald’s som mange har sett. Men den er heller ikke atomisering, ingen løsrivelse av indi
videne fra alle bånd, som Hannah Arendt så som
en vesentlig forklaring på den tyske fascismen. Og individualiseringen er heller ikke den selvtilstrekkelige egoisme mange av tidens forfallsteoretikere, inklu
sive den nye kommunitarismen, ofte reduserer den
til. Den institusjonaliserte individualisme er i stedet en «egoistisk altruisme» eller «altruistisk individual
isme». Dens grunnleggende spørsmål er «hvordan
MOT ET NYTT SAMFUNNSVITENSKAPELIG PARADIGME?
man kan avstemme individualisme og samfunnsmo ral til hverandre på en ny måte, og hvordan man
kan knytte frivillighet og individualitet til væren for andre».
Arbeid Mens det første moderne i hovedsak knyttet friheten til arbeidet, har det andre moderne åpnet et nytt rom
for frihet og politikk hinsides arbeidet. Beck henviser her ofte til den greske polis, hvor arbeidet var slavenes
u-frihet, mens borgernes frihet bestod i deres ikkearbeid. Selv om arbeidet ikke rasjonaliseres vekk, har
det mistet mye av sin meningsstiftende betydning. Da risikoregimet også trengte inn i arbeidet, forsterket dette oppbruddet fra Max Webers protestantiske etos.
Dette oppbruddet gjorde også arbeidsmarkedets store
organisasjoner til dinosaurer fra det første moderne. Men motstykket til arbeid er «fri selvbestemt virksom het» - ikke frihet. Tre utbredte scenarier: de nyliberales investerings-
paradis, det nye sosialdemokratiets tredje vei og de grønnes økologiske vekstmirakel forutsetter eller forven-
21
22
MODERNISERING OG G LO B AL I S E R I N G
ter alle at full sysselsetting kan gjenetableres ved hjelp av god vilje og felles anstrengelse. Men fordismens arbeid og dens keynesianske fulle sysselsetting hører
ifølge Beck til det første moderne. I det andre modernes risikoregime er «fabrikk» og «virksomhet» i ferd
med å bli tomme containerbegreper for arbeidet. I form av risiko og usikkerhet har den eksistensielle
angsten også trengt inn bak middelklassens fasade av
velstand og sikkerhet. Viktige spørsmål blir derfor hvor langt man kan bygge ned sikkerhetssystemet og fami liens tradisjoner uten å atomisere individene og men
neskene, samt om usikkerheten forbundet med den
private eksistens kan kompenseres med en mellom lang eller langsiktig basissikring. For Beck er borger-
lønnens «generalisering av basissikringer» en viktig del av dette. En slik sosialpolitikk vil samtidig forsterke demokratiseringen.
Fiender og fremmede Utvalget avsluttes med fem mindre, mer intervener ende og polemiske tekster om fiender og fremmede,
postnasjonal krig og terrorisme. Beck behandler disse
MOT ET NYTT SAMFUNNSVITENSKAPELIG PARADIGME?
feltene i lys av utviklingen mot det andre modernes
globale risikosamfunn. Både dannelsen av fiendebilder og konstruksjonen
av den fremmede er i utgangspunktet mentale proses ser. Men begge har også en sterk evne til selvoppfyllelse, og får dermed materiell realitet. Og samfunns messig sett tjener de to konstruksjonene umiddelbart
motsatte funksjoner.
Fiendebilder integrerer. Og i de vestlige demokrati ene har de «ytre» fiendebildene - ifølge Beck - vært
en like viktig kilde til autoritet som borgerne selv. Fiendebilder bemyndiger. Fiendebilder har høyest
konfliktprioritet. De gjør det mulig å dekke over og
forene alle andre samfunnsmessige motsetninger. Fiendebilder representerer så å si en alternativ ener
gikilde for konsensus, et alternativ til et råstoff som blir knapt med det modernes utbredelse.
Fiendebilder er selvbekreftende eller selvoppfyllende.
De skaper fiendskap. Naboer og mennesker med andre
kulturer og språk blir lett først fremmede og siden fiender.
23
24
MODERNISERING OG GLOBALISERING
Fiendebilder har den fryktelige evnen til å virkelig
gjøre seg selv, ettersom de setter i gang en spiral av forsvar og gjensvar som i foregripelsen av angsten
hele tiden gir ny næring til enhver angst. Mens «ytre» fiendebilder således integrerer, negerer
eller nedbryter den «indre» fremmede umiddelbart enhver forestilling, ethvert begrep om orden. «Fremmede» fungerer som en dobbelt provokasjon.
«De er lokale, men lystrer ikke de stereotyper som de
lokale selv utvikler og pleier.» Slik sett er «fremmed» et begrep uten noe begrepslig motstykke - eller: Katego rien «fremmed» er det begrepslige motstykket til alle sosiale ordningsbegreper. «Fremmede er med andre
ord et veritabelt bevis for at det ved den
lokale orden er kunstig, konvensjonelt.» Fremmede lar seg altså ikke - slik som fiender -
bestemme gjennom avgrensning fra andre. De bestemmes snarere ved at de underminerer alle polære ordningskategorier for det sosiale og spren
ger dem innenfra. Fremmede er verken fiender eller venner, verken innlendinger eller utlendinger. De
MOT ET NYTT SAMFUNNSVITENSKAPELIG PARADIGME?
er nære og ikke nære, fjerne, men her. De er naboer som ekskluderes fra naboskapet som ikke-naboer
- som fremmede. De fremmedes fremmedhet vir
ker foruroligende og forlokkende.
Som en trussel mot den etablerte orden av egen- og fremmedstereotyper kan oppfatningen av den indre «fremmede» således bli en større utfordring for inte
grasjon og konsensus enn den ytre «fiende» som på avstand bekrefter og reproduserer stereotypene.
Globaliseringens nedbrytning av «avstandens mu
rer» og individualiseringens tilsvarende tendens til å oppløse ens identitet medfører imidlertid to utbredte endringer i den politiske konstruksjon eller oppfat
ning av den fremmede. Georg Simmels kjennetegn på
den fremmede - «vandreren som kommer i dag og blir
i morgen» - tenderer mot å bli den alminnelige eller allmenne livsform. «Alle har sin fiende, men nettopp
derfor ikke lenger den ene, felles, sammenholdende fienden.» Konstruksjonen av den fremmede blir mer politisert og i større grad bestemt som den sterke stats
«byråkratiske fremmede», og ikke kun som den indi viduelt annerledes.
|
25
26
MODERNISERING OG GLOBALISERING
Det er ingen nødvendig forbindelse eller noen enkel slutning fra de sosiale fremmedbildene til fiendebil
denes samfunnshistorie. Men Beck er på sporet av en tankevekkende samtidshistorisk endring.
Atomalderens kalde krig var en skrekkens orden.
Den gjorde det mulig å tilskrive indre kriser eksterne årsaker, dvs. «ytre fiender». Og under atomparaplyen kunne samfunnene - paradoksalt nok - avmilitari
seres. Etter Berlinmurens fall og den kalde krigens
slutt ble Vestens stater imidlertid også «uten fiender». Motsetningen mellom demokrati og militærvesen ble igjen tydeligere. Og staten uten fiender ble dermed også statens jakt på den tapte fiende eller et nytt fien debilde.
I tiårene forut hadde globaliseringens mobilitet og innvandring imidlertid skapt nye fremmede og gitt anledning til nye, mer politisk konstruerte bilder av de fremmede. Ureflekterte fremmedstereotyper kunne
således relativt lett skape ny integrasjon som nye fien
debilder. «Pogromene mot utlendinger er også en reaksjon på det nye fraværet av fiender.» Mens gren sen mellom «ytre» og «indre» ble stadig mer uklar, kunne nye stereotyper av «indre» fremmede overta
MOT ET NYTT SAMFUNNSVITENSKAPELIG PARADIGME?
det gamle «ytre» fiendebildets integrerende funk
sjon.
Postnasjonal krig og internasjonal terrorisme Staten uten fiender ble imidlertid en kort parentes i Vestens historie. I de siste årene har den postnasjonale
krigen i Kosovo og den globale terrorismens angrep 11. september 2001 både dokumentert styrken hos nye
og altfor reelle fiender, og muliggjort nye fiendebilder.
Beck ser de vestlige alliertes krigføring i Kosovo som en ny form for krig, en post-Clausewitz-krig eller post
nasjonal krig. Men også dens bakgrunn kan føres til bake til det andre modernes generelle utviklingstrekk.
Både utdrivelsen av og folkemordet på befolkningen og det etterfølgende nye ropet på og håpet om en politisk praktisering av menneskerettighetenes moral
har sin maktpolitiske bakgrunn i nasjonalstatenes
underskudd på makt. «Det første modernes prinsipper om fellesskap, territorialitet og grense erstattes av et nytt koordinat
system der individualisering og globalisering blir koblet
27
28
|
MODERNISERING OG GLOBALISERING
direkte sammen.» Og dermed er «de skillene som ver
densordningen så langt har vært basert på, skillene mellom krig og fred, innenrikspolitikk og utenriks politikk», brutt sammen. De nasjonale statenes nye avmakt medførte ifølge Beck en endring, en omsnuing av forholdet mellom
folkerett og menneskerettigheter. De som har men neskerettigheter er individer - og ikke kollektive sub
jekter som «folk» og «stater». Menneskerettigheter er
grunnleggende sett subjektive rettigheter. Likevel kan de bare tenkes konsekvent innenfor en global hori sont. «Er de likevel utenkelige uten en universalistisk
gyldighets fordring som tilkjenner alle individer disse
rettighetene uavhengig av stand, klasse, kjønn, nasjo nalitet og religion?»
Mens folkeretten gikk foran menneskerettighetene
i det første moderne, må menneskerettighetene gå for an folkeretten og dens nasjonale suverenitet i det andre
moderne. Denne historiske endringen begrunner og rett
ferdiggjør ifølge Beck prinsipielt de alliertes krig føring. «Når europeere her dreper europeere, så er dette et europeisk indre anliggende.» De alliertes mili
MOT ET NYTT SAMFUNNSVITENSKAPELIG PARADIGME?
tære intervensjoner var imidlertid noe mer enn en ren de facto håndhevelse av denne universelle ret
ten.
Og på samme måte som innføringen av euro nær mest gjorde den politiske samling av Europa tvin
gende nødvendig, skjenker og påtvinger den felles militæraksjonen mot folkemordet i Kosovo Europa
et stykke politisk identitet.
Sammen med et nytt fiendebilde skapte krigføringen en «militær» euro. Den militære humanismens gren seløse «selvbemyndigelse» kan bli ytterst farlig. «I en
verden full av diktatorer er dette en invitasjon til evig
krig, et fribrev på misbruk.» Mens Kosovokrigen var fødselen til en ny, postnasjonal krig, er de nye internasjonale nettverk av terro
rister «volds-NGO-er». «De opptrer i likhet med ikkestatlige organisasjoner (Non-Governmental Organiza-
tions) deterritorialt, desentralt, altså på den ene side
lokalt, på den annen side transnasjonalt.» Og i kraft av dette opphever «terrorist-NGO-ene» ytterst effektivt
statenes voldsmonopol.
30
|
MODERNISERING OG GLOBALISERING
Etter ii. september er Beck enda mer eksplisitt på avmakten i ordenes taushet, de gamle zombie-begre-
penes utilstrekkelighet. De skillene som vårt verdensbilde bygger på, skil lene mellom krig og fred, militærvesen og politi,
krig og forbrytelse, indre og ytre sikkerhet, ja i det hele tatt mellom innenfor og utenfor, er opphevet.
Men også en så tilsynelatende singulær og spektakulær begivenhet som n. september kan innordnes i - eller subsumeres under - det globale risikosamfunnets fel
les mønster av økologiske kriser, globale finanskriser
og terrorismens farer. De terroristiske farer har mangfoldiggjort seg eksponentielt i forhold til det teknologiske fremskritt. «En genteknisk miniatyratombombe» er bare ett av mange
eksempler på «vitensbaserte teknologiske nyskapnin ger som lett kan spres og hele tiden revolusjonerer seg selv». Dette gjør at det statlige voldsmonopol og
statens kontrollforanstaltninger må komme til kort i
forbindelse med høyteknologiske selvmord. Og USA er ikke uten egen skyld:
MOT ET NYTT SAMFUNNSVITENSKAPELIG PARADIGME?
Tragedien 11. september var til dels hjemmelaget. Ja, ikke nok med det: USAs sårbarhet har i høy grad noe med landets politiske filosofi å gjøre: USA er
en gjennomført nyliberal nasjon som ikke er villig
til å betale prisen for offentlig sikkerhet. En stat, et land kan også nyliberalisere seg til døde. Dertil kommer at USAs reaksjon legger for dagen samme underskudd på overnasjonal politisk makt
eller mangel på internasjonal rettsorden som Kosovodramaet. Attentatets ofre opptrer som både anklager,
dommer og utøvende makt. Det er en internasjonal selvtekt som ingen rettsstat ville godta nasjonalt.
Vestens nasjoner er ikke lenger stater uten fiender.
Folkefordrivelse og folkemord og globale terrornettverk er altfor reelle nye fiender. Men også reelle fiender krever dekkende fiendebilder. Og Beck maner til besin nelse om hvordan også fiendebildene og reaksjonen
på dem kan forsterke spiralen i det globale risikosam-
funnet. Som grenseløs «selvbemyndigelse» kan men neskerettighetenes militære humanisme «bli kilden til et nytt korsriddervelde for menneskerettighetene».
Og hvis overvåkningsstater blir det primære svaret på
31
32
MODERNISERING OG GLOBALISERING
terrorismen, vil det «være ensbetydende med en seier for terroristene, ettersom de moderne landene dermed
berøver seg selv det som gjør dem attraktive og over legne: frihet og demokrati».
Svaret på disse utfordringene har Beck selvsagt ikke. Men hans tale til den russiske duma slutter med et
positivt scenario som bekrefter de røttene han har i den vestlige opplysningstradisjonen: Slik Freden i Westfalen gjorde slutt på det 16. år
hundres religiøse borgerkriger gjennom å skille stat
og religion, kunne - det er tesen - det 20. og be
gynnende 21. århundres nasjonale verdens (borger)kriger besvares med å skille stat og nasjon.
Mot et nytt paradigme? Ulrich Becks prosjekt om å tenke det andre moderne
reiser flere spørsmål enn det gir svar. Det veksler mel
lom storslått teorikonstruksjon, detaljerte analyser og
politiske forslag - og det har konsekvenser for vår for ståelse av nesten alle aspekter av virkeligheten. Beck er
dermed ikke bare et alternativ til den fortsatte opphop-
MOT ET NYTT SAMFUNNSVITENSKAPELIG PARADIGME?
ning av blinde empiriske data. Teorien om det andre
moderne er også et alternativ til en rekke mer historiefilosofiske forsøk på å bestemme det nye: fra Bruno
Latours problematisering av om Vesten overhodet har
vært moderne, via Jiirgen Habermas’ teori om det ufullendte moderne til postmodernismens mer nega tive, «dekonstruerte» avgrensninger med fokus på hva som opphører, snarere enn på en bestemmelse
av det nye. Den beskrivende, mer empirisk orienterte sam
funnsforskning har kritisert Beck for å legge for mye vekt på eller overdrive både den faktiske fornyelse og dens teoretiske betydning. Kanskje er bestemmelsene
av de nye tendensene riktige eller sanne nok, men til tross for sin overgripende karakter berører de likevel
bare en liten del av kloden. All globalisering til tross
har bare rundt halvparten av jordens befolkning snak ket i telefon, under 10 % har fløyet, og en tilsvarende
andel har tilgang til Internett. Fra mer konstruktivistisk hold er Beck - på tross av
sin iver etter å tenke nytt - kritisert for å forbli i en
erkjennelsesteoretisk realisme. Hans eget svar på dette er pragmatisk - nesten eklektisk i tonen:
33
34
MODERNISERING OG GLOBALISERING
Spørsmålet om å velge en realistisk eller konstruk
tivistisk tilnærming er for meg et relativt pragmatisk spørsmål, et spørsmål om å velge de egnede mid
lene for å oppnå et ønsket mål. Hvis jeg (for øye blikket) må være en realist for å åpne samfunnsvi
tenskapene for de nye motsetningsfylte erfaringene
i de globale risikoenes globale tidsalder, så har jeg ingen betenkeligheter med å ikle meg masken og
språket til en («refleksiv») realist. [...] Jeg er både realist og konstruktivist, og bruker realisme og kon struktivisme i den utstrekning disse metafortel-
lingene er nyttige for å forstå den komplekse og ambivalente «naturen» til risikoene i det globale risikosamfunnet vi lever i.3
En tredje kritikk av mer prinsipiell karakter anfekter hele det teoretiske prosjektet om et nytt begrepslig
landskap, et nytt samfunnsvitenskapelig paradigme. Svaret på kritikken av det første modernes zombie-
begreper er ikke nødvendigvis ett nytt, alternativt para digme for det andre moderne. Er det mulig å forene en
uvisshetens epistemologi, en tvetydighetens politiske
sosiologi og en usikkerhetens politiske økonomi i ett
MOT ET NYTT SAMFUNNSVITENSKAPELIG PARADIGME?
nytt paradigme uten å stenge deres muligheter inne i
nye containerbegreper? Eller er selve ideen om ett sam funnsvitenskapelig paradigme en frukt av det første
modernes tro på ett privilegert ståsted, og dermed selv en zombie?
Noter 1
Jf. Ulrich Beck (1997) Risiko ogfrihet. Bergen.
2
Denne introduksjonen har hatt stor nytte av Ulrich Beck & Johannes Willms (2000) Freiheit oder Kapitalismus. Gesellschaji neu denken. Ulrich Beck im Gesprach
mit Johannes Willms, Frankfurt am Main, samt Ulrich
Beck (2000) «The Cosmopolitan Perspective: Sociology of the Second Age of Modernity», i British Journal of
Sociology 51(1)79-105. 3
Ulrich Beck (2ooo:2iif) «Risk Society Revisited: Theory, Politics and Research Programmes», i Barbara
Adam, Ulrich Beck & Joost van Loon ed. (2000:211229) The Risk Society and Beyond. Critical Issues for Social
Theory. London.
35
En teori om refleksiv modernisering Problemstillinger, hypoteser, forskningsprogram
Det modernes modernisering det
er
lett
å misforstå hva «refleksivitet» og
«refleksiv modernisering» betyr. Det betyr eksempel
vis ikke det modernes «refleksjon»; for selvrefleksjo nen hører til begrepet det moderne slik fargen hvit hører til skimmelen. «Refleksiv modernisering» betyr
det modernes modernisering. Det vestlige moderne blir selv tema og problem. Dets grunnsetninger, grunnleg gende skiller og nøkkelinstitusjoner oppløses innen
fra som følge av en radikalisert modernisering. Det
modernes prosjekt må forhandles på nytt, revide res, restruktureres. Sagt på en annen måte: De sam
funnsmessige rammene endrer seg, og rammene for den samfunnsvitenskapelige tenkningen må fornyes.
I tråd med dette konsentrerer det spesielle forskningsfeltet «refleksiv modernisering» seg om det radikali
40
MODERNISERING OG G LO B AL I S E RI N G
serte modernes konsekvenser, grenser, diskontinuite
ter og paradokser. For å være mer konkret så finnes det ingen grunn
til å oppfatte de samfunnsmessige strukturene i det blomstrende Etterkrigs-Europa som hellige og ukren
kelige og absoluttere dem som (samfunns)historiens endetilstand. Det å likestille samfunn med nasjonal stat, altså containermodellen for nasjonalstatlig orga
niserte samfunn, rutiniserte neokorporativistiske for handlingssystemer, regulerte forhold i arbeidslivet,
arbeidets og produksjonens forretningskarakter, målet
om full sysselsetting, normale arbeidsforhold med
standardiserte yrkesbiografier, et velfungerende vel
ferdssystem, massepartier forankret i klassekulturer, kjernefamilier med tradisjonell arbeidsdeling mellom
menn og kvinner, og klare grenser mellom natur og samfunn, klare grenser mellom viten og ikke-viten, klare grenser mellom vi og de andre - alt dette er
bakgrunnsantakelser og grunnleggende prinsipper for samfunnsmessig samliv som i dag kommer i beveg
else som følge av refleksiv modernisering.
I det første (eller enkle) moderne ble forandringens styrende ideer og koordinater oppfattet som konstante,
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
ja holdt for å være ytterst stabile. Teorien om refleksiv
modernisering hevder og ekspliserer derimot en metaforvandlingav det moderne: Forandringens kategoriale
grunnlag, grunnleggende skiller, koordinater og styr ende ideer endres. Som en følge av dette råder det usik kerhet og rådvillhet, og diskusjonene dreier seg om
spørsmål som: Hva handler det egentlig om når det politisk eller vitenskapelig gjøres krav på og agiteres
for «modernitet» og «modernisering»? Hvordan skal
en overhodet kunne treffe avgjørelser under betingel ser med sivilisatorisk produsert usikkerhet? Hvordan
skal en kunne utvikle refleksive livsformer og institu sjoner stilt overfor en åpen og problematisk fremtid i
en i mange henseender grenseløs verden? Den slik forståtte teorien om refleksiv modernise ring må utvikles og prøves analytisk og empirisk. De
første stegene på denne veien tas i denne boka.1 Denne teorien har imidlertid også normative og politiske im plikasjoner som her bare kan antydes, og som vil bli
tatt opp i senere utgivelser. Europa har (i samvirke og utveksling med andre kulturstrømninger) oppfun
net det modernes vestlige modell. Europa har der
for et spesielt ansvar for de konsekvensene og pro
41
42
MODERNISERING OG GLOBALISERING
blemene som denne oppfinnelsen har påført verden.
Når en produsent slipper et mangelfullt produkt ut på verdensmarkedet, og denne mangelen skaper ube
hageligheter for kundene, må produsenten tilbake kalle og reparere produktet, og det for egen regning.
Europa må så å si «tilbakekalle» produktet og prosjek
tet det vestlige moderne, altså grunnleggende kriti sere og reformere det. Normativt og politisk sett inn befatter «refleksiv modernisering» følgelig også det (første) modernes selvkritikk, redefinering, ja reforme ring. For dette formålet er de postkoloniale stemme
nes kritikk av modemity as package, som vestlig patentløsning og politisk (feilslått) garanti, like viktig som
den løpende «pluralisering av det moderne» som en er vitne til i Asia, Afrika, Sør-Amerika, India og Øst-Europa.2 Ytterligere argumenter leverer den økologiske kri
tikk av den industrielle, samt menneskerettighetskritikken av den nasjonalstatlige utforming av det gamle moderne. Denne nye globale debatten om reshaping of
modemity blir imidlertid ikke tatt opp i denne boka. Hva betyr altså «refleksiv modernisering»? Radika
lisert modernisering undergraver grunnlaget for det første, nasjonalstatlig organiserte, industrielle mo
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
derne i form av en metaforvandling: Både de sam funnsmessige rammebetingelsene og de oppstilte målene forvandles, og med dette også forvandlingens (samfunns)vitenskapelige begrepsrammer, og det på
en måte som verken var villet eller forutsett. Forestil lingene om kontrollerbarhet, visshet og sikkerhet som er så sentrale for det første modernes konstruksjon og
dets institusjoner, bryter faktisk sammen. Skiller og
grenser som syntes å være essensialistisk begrunnet, brytes ned, og nye grenser, hvor foreløpige og fiktive
de enn måtte være, må trekkes, da dette er en forut
setning for å kunne ta avgjørelser. Altså: Som følge av refleksiv modernisering oppstår
en ny type kapitalisme, en ny type arbeid, en ny type global orden, en ny type samfunn, en ny form for natur,
en ny form for subjektivitet, en ny form for hverdags lig samliv, ja en ny type stat, og det er (samfunns-)
vitenskapenes viktigste oppgave å gripe denne metaforvandlingen av det moderne begrepslig, undersøke
den empirisk og på denne måten gjøre den forståelig og håndterbar for menneskene og institusjonene.
Hvor ligger forskjellen mellom «det refleksive moderne» og «det postmoderne»? Selv om begrepet
43
44
MODERNISERING OG G LO B AL I S E RI N G
«postmoderne» har et mangfold av betydninger og
det finnes mange overlappinger med «det refleksive moderne», så er forskjellene, ja motsetningene mel
lom «det remoderne»3 og «det postmoderne», svært
tydelige. Teorien om «remodernisering» hevder at et nytt sett spilleregler for det sosiale og politiske
er i ferd med å oppstå, og at det handler om å
begripe, beskrive, forstå og forklare disse samfunns
vitenskapelig. Det dreier seg altså ikke bare - som for «det postmoderne» - om Restruktureringen av
det moderne og dekonseptualiseringen av (samfunns-) vitenskapene, men snarere om det modernes restruk
turering og (samfunns)vitenskapenes rekonseptuali-
sering. Målet er begrepslig og empirisk å avdekke og avklare reglene, som fortsatt er under dannelse, for det
nye samfunnsspillet, hinsides gamle vissheter, gren ser og dikotomier. Dette krever ikke - slik teorien om
det postmoderne anbefaler - et farvel til vitenskapen. Tvert imot: En ny, sterk samfunnsvitenskap er nød vendig. Den kan riktignok ikke lenger gjøre krav på å gjennomskue samfunnet som en allvitende Gud og
slik kunne ta kontroll over det.
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
Denne teoretiske grunnantakelsen om refleksiv modernisering vil bli utlagt i følgende trinn:
• via plasseringen av refleksiv modernisering i samfunnsvitenskapelig diskusjonssammenheng,
• gjennom skillet mellom det første og det andre moderne,
• gjennom hypotesen om epokebrudd, • ved hjelp av formene for metaforvandling, og
deres konkretisering i form av • empirisk-analytiske testkriterier på refleksiv mo dernisering, og avslutningsvis • ved hjelp av gjennomgangstemaer i refleksiv mo dernisering.
Plasseringen av refleksiv modernisering i samfunnsvitenskapelig diskus j onssammenheng Oppløsningen av gamle og utviklingen av nye former
for det sosiale og politiske sysselsetter tallrike forfat tere som forsøker å gripe dette nye med ulike nøkkel
begreper. En kan skille mellom tre tematiske tyngde punkter som den uoversiktlige debatten dreier seg om:
45
46
MODERNISERING OG GLOBALISERING
1) oppdagelsen av globaliteten, 2) det fluide moderne og 3) sameksistensen av gjensidig utelukkende viss
heter. Oppdagelsen av globaliteten: Allerede Kant skrev om
jordas «kuleform» som folkene i stadig mindre grad kan spres utover i det uendelige, slik at de til syvende
og sist må utholde å leve ved siden av hverandre. «Glo-
balitet» betyr i denne forstand oppdagelsen av den sivilisatoriske selvtrussel og planetens endelighet, som
opphever de mange strider mellom folk og stater og
skaper et lukket handlingsrom av intersubjektivt for
pliktende betydning.4 Det som tidligere syntes å være vidstrakt og fjernt, blir i globalitetens erfaringsrom og forventningshorisont nært, slik at «rettskrenkelser ett sted på jorda vil merkes av alle».5 Den nye nøkkel-
kategorien globalitet henviser - helt i Roland Robert-
sons ånd - til det globale skjebnefellesskapets betyd ning i hverdagen. Globalitet innebærer altså en ny
erfaringskontekst som to ting samtidig gjelder for: For det første bestemmer den menneskenes relasjoner og
erfaringer i hverdagen, for det andre åpner den samti dig forståelses- og referanserammer som samfunnets
aktører i økende grad forlegger og fortolker sin eksi
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
stens, sin identitet og sine handlinger innenfor. «Ver denshistorien som en enkeltstående historie for det hele har begynt. Fra nå av fremstår den hittidige his
toriens mellomtid som et spredt landskap av gjensidig
uavhengige forsøk, som mangfoldige opprinnelser til menneskenes muligheter,» skriver Karl Jaspers.6 Sagt på en annen måte: Den nye nøkkelkategorien «globa-
litet» betyr en verden der det ikke finnes noen andre. Det Jluide moderne: Samtidig ødelegges det modernes fmalitetsmyte. Forestillingen om at et gudelignende blikk, en rasjonalitet som kontrollerer alt, er mulig, havner under anklage på samme måte som
forestillingen om at Vesten skulle ha en «oppskrifts bok» for det moderne som skulle sette Vesten, og der
med alle, i stand til å løse problemer som er skapt
av det moderne, med «moderne» midler.7 Med andre ord: Det modernes globale gjennomslag faller sam men med ødeleggelsen av det statssentrerte (vestlige) modernes kontrollmyte8 og dannelsen av selvkritiske teorier om divergent og entangled modemities. Denne
diskursen beror på nye metaforer som sammenfatter det turbulente, usikre og uvisse, og samtidig farlige
og truede moderne i bilder av vellykkede og mislyk
47
48
MODERNISERING OG GLOBALISERING
kede tilpasninger - surfing, dansing; floder, strøm
mer, mobilitet, risikoer.9 Ved hjelp av disse metafor ene, som nærmest symptomatisk forveksler fritid med
arbeidstid, bevegelse med bur, lykkes det å integrere
ungdom og «fremtidsarbeidere» i den nye soft capitalism.
Ikke minst bidrar postkolonialistiske teorier og stem mer til at den vestlige tradisjon med å skille mellom det moderne og dets andre fortsatt har gyldighet. «Vi må
overvinne den koloniale nostalgien,» hevder Aihwa Ong.10 Modeller som skiller mellom den første og den
tredje verden, mellom sentrum og periferi, er like pro blematiske som modeller for det «vestlige moderne».
I en tid da eksempelvis mange asiatiske land verken utholder kolonialisme eller postkolonialisme, men selvbevisst konstruerer alternative moderner, blir det å snakke om det «vestlige moderne» en anakronisme.11 Sameksistensen av gjensidig utelukkende vissheter. At kloden i mellomtiden er blitt referanseramme og ope-
rasjonsområde for aktører av alle avskygninger, betyr ikke at det er oppstått noe slikt som en simplifi-
sistisk uniformitet - nærmest én «verdenskultur».12 Debatten om en ny kosmopolitisme13 henviser snarere
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
til komplekse erfaringsrom og forventningshorison-
ter der ulike ordninger og ordningsforestillinger for
menneskelig samliv motsetningsfylt støter sammen og krever å komme til uttrykk. Det er altså forskjellen
og ikke enheten som kjennetegner det nye «transnasjonale» erfaringsrom.14 Spørsmålet «Hvorfor snak
ker en egentlig fortsatt om det moderne?» må, ut over selvkritikken til det første moderne og dets moderniseringssosiologi, besvares empirisk og teoretisk med
en analyse av de historiske «veier i det moderne»15. Dermed har vi skissert diskusjonssammenhenger
med ulike ledeideer og problemstillinger. Debattens aktører har likevel tre ting felles: • De er for det første enige om at conditio humana på terskelen til det 21. århundre på ny bringer for
dagen - med fundamentalt ambivalente konse kvenser og utsikter - kontingenser, revner, kom-
pleksiteter, usikkerheter og risikoer som det gjelder å gjøre tilgjengelige og gripe begrepslig og empi
risk. • De oppfatter for det andre de strukturendringene som avtegner seg, ikke som noe negativt, men som
mulighet. De forsøker å erstatte forfalls- og krise-
49
5°
MODERNISERING OG G LO BALI S E RI N G
retorikken med en begynnelses- og restruktureringssystematikk.
• På denne bakgrunn bestreber de seg for det tredje på å etablere nye kategorier, endrede koordinater og
passende steds- og tidsbestemmelser for det sosiale og politiske, altså på å gi samfunnsvitenskapene en form som svarer til den aktuelle situasjon.16
Skillet mellom det første og det andre moderne Det avgjørende spørsmålet lyder dermed: Hva begynner når forutsetningene for og konfliktlinjene i det klas
siske moderne med dets rasjonalitetspatos og fremskrittstelos, med dets nasjonal- og territorialstatlige
aksiomatikk, nå blir utydelige også i Vestens egne sen
tra? Forskningsprogrammet refleksiv modernisering svarer ved å utarbeide og etterprøve tesen om et epo-
keskille: Det velkjente bildet av et første moderne stil
les opp mot jakten på konturene av, konfliktene i og forutsetningene for et andre moderne.
Ordvalget er program, og det i dobbelt forstand. For
det første avgrenser vi oss fra de postmoderne teori-
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
utkast ved å skille mellom det første og det andre moderne. Mens det postmodernes tilhengere igjen og igjen betoner ^struktureringen av og slutten på det
moderne, fremhever vi restruktureringen idet vi går ut
fra at denne foregår i det modernes sentra og med det
modernes dynamikk. For det andre skal skillet mel
lom det første og det andre moderne tydeliggjøre at det moderne ikke skal forstås som en lineær differen
siering på grunnlag av «evolusjonære universalier»17 eller moderne «basisinstitusjoner»18. Det utviklet seg og utvikler seg snarere ikke-lineært i radikale diskon tinuiteter, brudd og omaksentueringer. Tilsvarende
foregår konverteringen til det moderne i ulike deler
av verden, alt etter situasjon og historie, under eks tremt motstridende fortegn: revolusjon, kolonialisme,
erobring, krig.19 Det modernes løfte om fremskritt ble i de postkoloniale landene derfor bestandig brutt
og diskreditert som de fremmedes løfte, erobrernes og imperialistenes løfte. I disse landene, i deres kamp for nasjonal uavhengighet, ble modernitet i beste fall
internalisert som en europeisering uten kolonialisme - og ofte befridd for illusjonene. Det i bunn og grunn
prekære ved moderniteten, som under tvangskonver-
51
52
MODERNISERING OG GLOBALISERING
teringens betingelser alltid forble nærværende, kom mer med debatten om et andre moderne nå også til
syne i de europeiske sentrene for det moderne som «selvkritikk» og «selvtransformering». I henhold til den rådende oppfatning er den
«moderne» som går foran andre. For «det refleksive
moderne» gjelder - ironisk nok - trolig det omvendte:
En er refleksiv-moderne fordi en kommer traskende etter den postkoloniale moderniseringskritikken.20 Hvordan skal denne «metaforvandlingen», dette historiske bruddet mellom det første og det andre
moderne forstås - som en opphopning av uforutsette bivirkninger? I hvilken utstrekning spiller maktfor hold, maktforskyvninger og kollektive aktører her en rolle? Omveltninger av hele samfunn er faktisk hittil
stort sett blitt tenkt og erfart som «revolusjon». Denne typen revolusjoner, der politiske alternativer hele tiden
virkeliggjøres som en følge av press nedenfra, skjedde ofte i det første moderne - fra det liberale borgerskaps
seierstog (eksempelvis John Locke og Adam Smith)
til sosialismen som Marx, Engels og Lenin besverget. I begge tilfeller var samfunnsomveltningen knyttet til
tre betingelser:
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
Det var (a) klare konflikter mellom begunstigede og forfordelte, herskende og beherskede, mellom
«øverst» og «nederst». For å tolke disse konfliktene
oppstod (b) nye samfunnsteorier og politiske utopier som aktører som forsvarte det gamle herredømmet,
forsøkte å demme opp for. Endelig fantes det (c) nye eliter som kom nedenfra og var beredt til å realisere disse utopiene.
Det modernes metaforvandling synes ikke lenger å være bundet til disse betingelsene: Det finnes verken
nye eliter som kommer nedenfra, nye samfunnsutopier eller klare konflikter. Tvert imot: Omveltningene skjer selv om de forfordeler det store flertall og privi
legerer elitære mindretall (eksempelvis globale aktø rer). De har svært vidtrekkende konsekvenser selv om
ingen har erklært dem som politisk mål eller har dis kutert noe tilsvarende i offentligheten og gjort omvelt ningene til gjenstand for politiske prinsippavgjørelser.
Hvorfor og i henhold til hvilke betingelser gjennom føres de? Dette spørsmålet er verken avklart teore
tisk eller undersøkt empirisk, men et foreløpig svar lyder: som en følge av dominansen av ikke-intenderte bivirkninger av teknisk-økonomiske og kulturelt-poli-
53
54
MODERNISERING OG G LO BAL I S E RI N G
tiske forandringer i den globale kapitalismen, som på denne måten revolusjonerer sitt eget samfunnsmes
sige grunnlag. Forklarer man strukturbruddet på denne måten gjennom opphopningen av bivirkninger av grense
sprengende markedsgeneralisering, rettsuniversalisering, tekniske revolusjoner, etc. - «Alle faste, tilstivnede forhold med sitt følge av gamle hevdvunne
forestillinger og anskuelser går i oppløsning [...]. Alt
standspreget og stillestående fordamper,» jublet alle rede Marx21 - så fremstår overgangen fra det første,
nasjonalstatlig lukkede moderne til et andre moderne som stiller spørsmål ved seg selv, som en prosess som
bare i begrenset grad lystrer tilsiktede endringsønsker,
og som følgelig forblir i den «kapitalistiske» moderni-
serings kontinuitet, som i henhold til sin egen logikk
frigjør seg fra nasjonalstatlige og velferdsstatlige len
ker - i vår terminologi: opphever basale premisser. Der
med er også det sentrale innholdet i termen «refleksiv» angitt, en term som til å begynne med ble misfor stått.22 «Refleksiv» betyr slett ikke at mennesker i dag lever et mer bevisst liv. Nei, tvert imot: «Refleksiv» sig naliserer nettopp ikke «økt kontroll og bevissthet, men
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
økt bevissthet om at kontroll er umulig».23 For av den «enkle» oppstår en «refleksiv» modernisering i den utstrekning moderniseringen avfbrtryller premissene for det moderne, hvorved rettsstatens, velferdsstatens,
nasjonaløkonomiens og det korporativistiske systems forutsetninger og standarder, så vel som det parla
mentariske demokratis forutsetninger og standarder,
til slutt oppløses. Til sist kommer også dypt nedfelte mønstre for normalbiografi, normalarbeid og normal-
familie i støpeskjeen og må forhandles på nytt.
Det første modernes premisser
Med det første modernes basale institusjoner forstår vi eksplisitte eller implisitte grunnantakelser av all menngyldig karakter som preger borgernes selvforstå
else og handlinger, politikkens mål og samfunnsinsti tusjonenes rutiner, og som må innfris om det ikke skal
oppstå omsorgs-, styrings- og legitimeringsproblemer. Man kan riktignok strides om hvilke premisser som
mer detaljert gjelder, men foreløpig og av hensyn til
begrepslig økonomi skal vi her nevne seks viktige punkter, hvorav de første (punktene 1-3) gjelder struk
55
56
MODERNISERING OG GLOBALISERING
tur- og systemforutsetninger for det moderne og de føl gende (punktene 4-6) prosess- og handlingssannheter.
1) Det første modernes samfunn oppstår som nasjonalstatssamjunn. De er, og det er ofte blitt oversett, ter ritorielt bundet. Samfunnet i det første moderne ten kes alltid i «territorialstatens container», noe som er
grunnen til at alle dets institusjoner er tilpasset (inn byrdes ulike) nasjonalstater. 2) Det første modernes samfunn kjennetegnes ved
en programmatisk individualisering som struktureres
og begrenses av standspregede kollektive livsmønstre. Nærmere bestemt går individene for å være frie og like,
deres forbindelser forstås som valgfellesskap. Men fri
het og likhet støter mot sine grenser i form av sosiale
bindinger (som ikke sjelden fungerer som tvangsfellesskap) og en kjønnsbestemt arbeidsdeling.
3) Det første modernes samfunn er i regelen kapi talistisk pregede arbeidssamjunn, og de forstår seg selv
i sin utviklede form som samfunn med full syssel setting. Status, konsummuligheter og sosial sikker
het følger, i henhold til tankegangen som er inn prentet siden det 18. århundre og knesatt i det 20.
århundre, av deltakelsen i yrkeslivet. Dette betyr også
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
at alle samfunnsmedlemmene (med henblikk på den
kjønnsbestemte arbeidsdelingen: alle hankjønn) må innrømmes muligheten for å reprodusere seg via
lønnsarbeidet. 4) Det første modernes samfunn kjennetegnes ved
en særegen naturforestilling som beror på en tilside
settelse og utbytting av naturen. Natur fremstår som en nøytral ressurs som kan og må stilles til rådighet uten
begrensninger av noen art. Naturen blir noe «utenfor»
samfunnet, noe som kan beherskes. Dette er forutset ningen for utfoldelsen av en industriell rikdomsdyna-
mikk som velter negative effekter over på andre om råder, forsøker å forsterke positive effekter og forstår seg selv som evigvarende. 5) Det første modernes samfunn utvikler seg på
grunnlag av en vitenskapelig definert rasjonalitetsfiorestil-
ling der den instrumentelle kontroll er satt i høysetet. Når fremskritt forstås som en «uendelig avfortryllelse»
av verden, impliserer dette at herredømmet over natu ren systematisk lar seg perfeksjonere gjennom viten-
skapeliggjøring. 6) Det første modernes samfunn forstår og arbeider
for sin egen utvikling ut fra prinsippet om funksjonell
57
58
|
MODERNISERING OG GLOBALISERING
differensiering. Basert på utskilling av ulike handlings mønstre og samfunnsmessige delsystemer fremstår
utvikling som en uendelig tilvekst i kompleksitet på grunn av den fremadskridende utkrystalliseringen av ulike funksjoner, som med økende spesialisering blir klarere og stadig bedre kan ivareta bestemte oppgaver. Premissene for det første moderne er naturligvis
verken beskrevet fullstendig eller systematisk med disse stikkordene, og en nærmere gjennomarbeiding
er nødvendig. Likevel kan en allerede nå formulere teser om deres strukturdannende betydning og for
håndteringen av premissene. I den forbindelse er fremfor alt én ting viktig: Selv om premissene først oppstod med det moderne, og til dels måtte tilegnes
med møye, ble de, etter hvert som de gjennomtrengte det første moderne, utelukket fra moderniseringen og
gjort til dens forutsetning. Ansvaret for dette har antropologiserings- og naturaliseringsprosesser som har gjort premissene til selvsagtheter. Disse prosessene er for
utsetningen for blant annet følgende strukturer:
• den nasjonalstatlige organisering av samfunnet, som først ble oppfattet som en landevinning, der
etter som en begrensning, og som viser til terri-
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
torialtrekkene ved de samfunnsmessige institusjo nene i det første moderne, den på denne bakgrunn tilsynelatende selvsagte territoriale binding av produksjon, kooperasjon og virk
somhet til en scene der motsetningene mellom
arbeid og kapital kommer til syne og synes å kunne
organiseres og temmes, den kjønnsbestemte arbeidsdeling som ofte stili seres som et «naturlig faktum», og som er uttrykk
for en ekstremt ulik organisering av lønnsarbeidet,
den hermed forbundne eksistensen av funger ende kjernefamilier som reproduksjonsbetingelse og -garant for den overveiende mannlige varen
arbeidskraft,
de relativt lukkede, standspregede proletariske og borgerlige miljøer, respektive livsverdener, som anses å være en forutsetning for klassedannelsen og et steg
på veien mot sosial identitetsdannelse,
den naturgrodde utdijferensiering og gjensidige
avgrensning av samfunnsmessige delsystemer (øko nomi, politikk, forvaltning, kultur, vitenskap) som oppleves som forskjellige, atskilte og hierarkiserte,
restruktureringen og den nye hierarkiseringen av
59
6o
MODERNISERING OG G LO B A LI S E R I N G
de samfunnsmessige vitenssystemene som fører til en
nedvurdering av den hverdagslige og yrkesmessige
erfaringsviten og en oppvurdering av teoretisk og etterprøvbar viten, instrumentelle naturinngrep og
kontrollrasjonalitet,
• endelig etableringen av et hierarki mellom eksper
ter og lekfolk basert på profesjonelt produserte og kontrollerte viten s monopoler.
I det første modernes selvforståelse fremstår disse strukturene som naturaliserte: På den ene side blir de ført tilbake på antatte «naturkategorier». På den annen
side - også dette er en form for naturalisering - frem står samfunnsforskjellene og samfunnsgrensene som langt på vei uforanderlige og utviklingen som i hoved
sak lineær. Riktignok innrømmer en glatt at ikke alt
er perfekt, men dette - det er det første modernes hel
lige overbevisning - er tilfeldig og påvirker ikke målet om økende kompleksitet gjennom utdifferensiering,
og dermed økende kontroll over naturen.
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
Det andre modernes utfordringer og dynamikker
Det første modernes drøm om uforgjengelighet blir utfordret under det andre modernes betingelser, og det
især gjennom følgende prosesser:
1) Den industrielle, politiske og kulturelle globalise ring undergraver det første modernes økonomiske selv bestemmelse så vel som dets selvforståelse som nasjo-
nalstatssamfunn. For globalisering betyr en struktur endring i forholdet mellom det lokale og internasjo nale, det egne og det fremmede, ofte noe snaut beskre
vet som «grenseutvisking», en strukturendring som ikke er avgrenset til det økonomiske området, men ved
rører de nasjonalstatlige grensedragninger som helhet.
2) Det individualiseringstrykket som oppstod fra 1960-tallet av på grunnlag av velferdsstatens moder
nisering, fører til en erosjon av standsfargede kollek
tive livsmønstre som mister sin sosialt pregende betyd ning, ettersom likhet og frihet søkes oppnådd i andre
former og samtidig i en mer universell forstand enn
tidligere. 3) En viktig del av det nye individualiseringstrykket
er kjønnsrevolusjonen med forandringen av de indre
|
6l
62
MODERNISERING OG G LO B AL I S E R I N G
relasjonene i familien og oppløsningen av den kjønnsbestemte arbeidsdelingen, med de virkningene dette
får innenfor og utenfor arbeidsmarkedet.
4) Den fleksible underbeskjeftigelsen som avtegner seg
med «den tredje industrielle revolusjon», er i sin kro niske form uttrykk for en krise for full sysselsetting-
samfunnet og muligens sågar for arbeidssamfunnet. For status, konsummuligheter og sosial sikkerhet lar seg under det andre modernes betingelser, det er erfa
ringene fra de to siste tiårene, i stadig mindre grad begrunne alene ut fra deltakelse i yrkeslivet.
5) I tillegg kommer den politiske dynamikken ved en
økologisk krise som oppfattes som global, og som ikke len
ger lar seg gripe med det første modernes naturfore-
stilling. Stilt overfor konsekvensene av et instrumen telt forhold til naturen blir det stadig vanskeligere å se
natur som en nøytral, uuttømmelig ressurs. I stedet
viser det seg at naturen ikke er noe utenfor samfunnet som kan beherskes, men en del av samfunnets indre. Hvor utpregede disse utviklingene er, og hvilket
modernitetsforandrende potensial de rommer, må klarlegges empirisk. De skisserte endringene viser til
en «revolusjon av bivirkninger». Begreper som «ambi
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
valens», «uklarhet», «motsigelse» og «rådløshet» får større betydning. Hvem skal man kreve hva av? Hvor dan skal den nye situasjonen defineres? Hvem er aktu elle som «subjekt» for nødvendige reformer?
Det første modernes institusjonaliserte svar på de problemene det selv har produsert - mer og bedre
teknikk, mer og bedre økonomisk vekst, mer og bedre
vitenskap, mer og bedre funksjonell differensiering, osv. - overbeviser ikke lenger og passer ikke lenger, og
det er ennå uklart hva som kan erstatte dem. Denne måten å skille mellom det første og det andre moderne på setter - selvkritisk anvendt - riktignok
klare grenser for teoriutkastet. Det skisserte skillet gjel der bare én historisk konstellasjon av refleksiv moder
nisering, den eurosentriske. La oss likevel forutsette at vi har fått fram hva som skal forsvinne eller trans
formeres - nasjonalstatssamfunnene, høyt utviklede
vitenskapelige institusjoner og en (i det minste rudi mentær) velferdsstat, herunder den institusjonaliserte forestilling om «full sysselsetting-samfunnet» osv.
Denne konstellasjonen av refleksiv modernisering må suppleres og korrigeres ved hjelp av andre, utenom-
europeiske konstellasjoner, eksempelvis slike hvor -
64
MODERNISERING OG GLOBALISERING
slik tilfellet er i Afrika - det andre modernes dynamikk ikke rammer et første moderne, men den postkoloniale
konstellasjons forvirring. For den afrikanske situasjon kan ikke forstås som det radikalt andre verken i forhold til det første eller det andre moderne. Var avhumanise-
ringen av de koloniserte likevel allerede en del, nemlig
nattsiden, av «den oksidentale rasjonalisering» (Max Weber) - som senest Paul Gilroy har påpekt.24 Samti
dig er økonomiske og kulturelle globaliseringer del av den afrikanske hverdagssituasjon og hverdagsmisere,
mens afrikanske moderniseringsforventninger på den annen side er del av entangled modernities. Slik har det afrikanske moderniseringsutkast mye å gjøre med en europeisering av de ikke-europeiske kontinenter uten
europeernes herredømme: Hvis afrikaneren fikk være i fred på sin egen jord,
ville europeerne måtte tilby ham fordelene ved den
hvite sivilisasjon i fullt alvor før de kunne ta i bruk afrikansk arbeidskraft, som de ønsker så sterkt. De
ville måtte tilby afrikaneren et liv som virkelig var bedre enn det forfedrene levde før ham, og en del av den velstanden europeerne hadde oppnådd gjen-
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
nom å beherske vitenskapen. De ville måtte la afri
kaneren velge hvilke deler av europeisk kultur som med fordel kunne overføres, og hvordan de kunne
tilpasses.25
Det modernes diskontinuitet: hypotesen om epokebrudd Den som stiller et første moderne opp mot et andre moderne, må kunne gjøre rede for kontinuiteter og diskontinuiteter. Skillet mellom det første og det andre
moderne kan på bakgrunn av argumentasjonen så langt ikke i noe tilfelle begrunnes med at det andre
moderne i motsetning til det første moderne preges
av brudd og kriser. For i moderne samfunns forandringsdynamikk og politiske orden er konflikter så vel som deres virkninger bestandig innebygd: Omveltnin
ger og kriser går alltid hånd i hånd med modernise
ring. I moderne samfunn eksisterer det ingen preetablert harmoni mellom de verdier som legitimerer den
samfunnsmessige og politiske orden - det institusjo naliserte herredømme, de utdifferensierte systemene og sosioøkonomiske interessene, vinnerne og taperne
66
MODERNISERING OG GLOBALISERING
på fornyelsene og omveltningene, så vel som individenes krav om et «eget liv».
Epokebruddet, det er den sentrale tesen, viser seg ved at de ledende ideene i det vestlige moderne blir truk ket i tvil på grunn av bivirkningenes dynamikk. Det
vestlige modernitetsutkasts postulat om å ha monopol på modernitet ryker.
I det første moderne endret alt seg - bortsett fra koordinatene for sosial endring. I det andre moderne
forsvinner imidlertid disse, og det oppstår en global
strid både om den vestlige moderniseringssosiologiens forklaringskraft og om nydefmeringen av entan-
gled modemities.
Hvis denne metaforvandlingen foregår innenfor det moderne, må en spørre hva som er modernitetens kontinuitet: Hva betyr «modernitet» i en verden der
løftet om velstand og politisk selvbestemmelse for
store grupper av land ble erstattet av eksklusjon og der premissene for det vestlige moderne går i opp løsning verden over? I hvilken grad forblir dette his toriske bruddet allikevel innenfor modernitetens orga
nisasjonsprinsipper som har utviklet seg siden det 17./18. århundre? Hypotesen er denne: Det modernes
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
metaforvandling skjer faktisk på grunnlag av dets spe sielle normative og kognitive infrastruktur: ideen om
at det er politisk mulig å forandre samfunnet (om enn utlagt på ulik måte) og prinsippet om at avgjørelser lar
seg begrunne og at en er forpliktet til å begrunne dem.
Denne horisonten av postulater - skjønt detaljene er
omstridte og må suppleres - kan ikke simpelthen for bigås,26 selv om dens betydning kan endre seg. Derfor kan de aktuelle omveltningene neppe heller fortolkes
som et farvel til det moderne. De er snarere et resultat av en radikalisert modernitet som vrenger av seg sin
vestlige fundamentalisme.
Samfunnshistoriens tilbakekomst Sosiologiens opprinnelsesdualisme, skillet mellom
tradisjon og moderne og dets tallrike uttrykk - meka nisk og organisk solidaritet (Durkheim), status og kon trakt (Maine), fellesskap (Gemeinschaft) og samfunn
(Gesellschaft) (Tonnies), militært og industrielt sam
funn (Spencer) osv. - ble også oppfattet som tidens
evolusjon, var evolusjoncere dualismer. I motsetning til
dette blir moderniteten med motstillingen av det første
68
MODERNISERING OG GLOBALISERING
og andre moderne forstått som historisk diskontinuitet.
Det vil si: Bruddet mellom det moderne og førmoderne
må muligens forstås ved hjelp av begreper for en helt annerledes omgang med basale ontologiske katego rier, fremfor alt kategoriene rom og tid. Koordinatsys
temet som den samfunnsmessige orden og dynamikk tenkes innenfor, endrer seg. Diskontinuitet i denne
forstand, forstått som ontologisk forvandling, viser seg blant annet i et samfunnsutkast som sjalter om fra for
tidens dominans til fremtidens dominans27 og åpner nye rom av håp28. Begrepet «modernitet» dekker mye, vesentlig og uomgjengelig også institusjonaliseringen av samfunns-
historien, som begynte som en historisk blitzerfaring med den franske revolusjon, og som igjen plutselig lyste opp med østblokkens sammenbrudd to hundre år
senere, men som også kommer til uttrykk i omtalen av og erfaringene med ulike industrielle «revolusjoner»,
i dag de informasjons-, gen- og nanoteknologiske revo lusjoner. «Institusjonalisert samfunnshistorie» viser ikke bare til forvandlingens, fornyelsens og krisens permanens, men betyr et bestemt sett av institusjoner - kapitalisme, industrialisme, urbanitet osv. - i kombi-
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
nasjon med en bestemt kulturell imaginasjon - frem
skritt, rasjonalitet, men også knyttet til rom og tid, der fremtiden ikke kan forutses, planlegges eller kontrol leres, der en med andre ord forventer at fremtiden blir
annerledes. I denne forstand kan «modernitet» brin ges på den paradoksale formelen stabilitet og forand ring, kontinuitet og brudd. Begrepet «diskontinuitet»
forsøker altså å gripe en signifikant ontologisk for vandling langs dimensjonene samfunnsorganisering
og kulturell imaginasjon, det vil si i koordinatsystemet
(i «differensieringsformen»), som ikke benekter eller
ignorerer observerbare kontinuiteter i det moderne - eksempelvis den fortsatte betydningen av stands
messige strukturer, religion osv. - men henlegger dem til rommets og tidens nye ontologi. Tar en disse tankene på alvor, da blir en sentral
tankefigur for sosiologien om moderne samfunn at reprodusering av strukturer er en fantasiaktig utopi, en uvirkelig ønsketenkning som ansikt til ansikt med
fremtidens forventede annerledeshet har bevisbyrden på sin side. Slik sett ligger epokebruddet ikke i for
bindelsen mellom det første og det andre moderne.
Det ligger allerede i selve modernitetens kjerne, og
69
7°
MODERNISERING OG G LO B A LI S E RI N G
spørsmålet blir da: Hvordan er det mulig at det første moderne simpelthen må forstås som en institusjona
lisert glemsel hva gjelder denne samfunnshistoriske kvaliteten ved det moderne? På den ene side ble
samfunnshistorien institusjonalisert med det første
modernes institusjonelle profil, og nettopp idet marke
dets herredømme, kapitalens frie bevegelse, den inno vative kraften til vitenskap og teknikk osv. setter seg igjennom med full tyngde. På den annen side blir
denne forestillingen om vedvarende epokeskifte samti
dig udødeliggjort i strukturene og kategoriene for sam tidens selvreproduserende nasjonalstatlige samfunn.
Dette paradokset ligger til grunn for det moderne og dets historieoppfatning. For det første hører det - slik Reinhart Koselleck hevder - til begrepet moderne his torie en nærmest varig bevissthet om at den nye situa
sjonen er en engangsforeteelse som verken teologisk eller teleologisk synes å kunne låses fast til et fremti dig forsvinningspunkt.29 Det grandiose begrepet «ver
denshistorie», som ble livlig diskutert i det 18. og 19. århundre, rommer både globalisert historie og men
neskehetens historie. Reprodusering av det moderne betyr dermed revolusjonering av det moderne.
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
For det andre blir verdenshistoriens gjennombrutte
fbrventningshorisont nesten i samme åndedrag kategorialt murt igjen, idet historie likestilles med nasjo nenes historie, folkenes historie, nasjonalstatenes histo
rie. Forskrekkelsen over det modernes verdenshisto-
riske åpenhet blir møtt med det modernes nasjonal
statlige lukning - kategorialt og institusjonelt. «Den moderne historiens» politiske subjekt er og blir nasjo
nen og dens stat: nasjonalstaten. Dette fullbyrdes med en oftest ureflektert betydningssammensmeltning av
«historie» og «nasjonal historie», «moderne samfunn» og «nasjonalstatssamfunn». Den kristne endetidshistorien erstattes - etter en utflukt til verdenshistorien -
av nasjonalstatens sekulære frelseshistorie, respektive
fortapelseshistorie. Det modernes begynnelse og slutt
er nasjonalstatens fremtidsutkast. Det finnes ikke noe moderne Etterpå og ikke noe moderne Før.3°
Men det nasjonale modernes historieoppfatning antakelsen om at erfaringsrom og forventninghorisont
prinsipielt dekker det samme - er feilaktig. Hypote sen er denne: I det andre moderne blir diskrepansen
mellom erfaring og forventning, mellom nasjonal for tid og global fremtid, stadig større.31 Forventningene
71
72
MODERNISERING OG G LO B A L I S E RI N G
fjerner seg stadig mer fra alle tidligere erfaringer, og dermed blandes håp og angst nesten uansett tema.
Regelen om at kontinuitetsforventningen om den fort satte virkning av fortiden i fremtiden ikke er noen gar
anti mot at fremtiden blir annerledes, vinner innpass. Resultatet er en fundamental historisk perspektive-
ring og usikkerhet med hensyn til nøkkelbegrepene -
eksistensielt og samfunnsvitenskapelig. Alle begreper kan fylles perspektivisk - dominert av fortids-, nåtids-
eller fremtidssynspunkter. Og fortidens nærvær er noe annet enn fremtidens nærvær. Det eksisterer - som
Koselleck understreker - ulike væremåter knyttet til erfaring og forventning. Den ene kan ikke transponeres
til den andre, lar seg ikke utlede av den andre. Tvert
imot: Det skjer en avvirkeliggjøringav nåtiden på grunn
av forventningen om at fremtiden blir annerledes.
Samtidens og nåtidssamfunnets begreper mister sin selvsagthet - ikke bare fortidens begreper. Samtidens
konsistens og konstans blir fiksjon. Forestillingen om ett «nåtidssamfunn» blir feilaktig, nåtiden blir grunn leggende flertydig - den spalter seg i fortidens nåtid og fremtidens nåtid.
Den som antar at det moderne samfunns nasjonal-
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
statlige paradigme, fremfor alt dets nøkkelstrukturer og nøkkelkategorier, reproduseres i fornyelsens strøm,
forutsetter et bestemt «historiehierarki», nemlig forti
dens og nåtidens dominans over fremtiden. Samfun nets tidslige og romlige forestilling sammenfaller i det
nasjonale første moderne. På samme måte som «sam funnet» opptar et bestemt territorium i romdimen
sjonen, blir samfunnet tildelt et bestemt «tidsrom» i tidsdimensjonen: den utstrakte nåtid, nåtiden som fremtid, fremtiden som nåtid. Nasjonalsamfunn, ter-
ritorialsamfunn og nåtidssamfunn er ulike sider av det samme. Forestillingen om et nasjonalt første moderne som reproduserer seg selv, beror også på en tidens mys
tifikasjon i skikkelse av en nåtid som grunnleggende
reproduserer seg selv. Denne nåtidssamfunnets historiemetafysikk springer ut av tre nasjonalstatlige homo-
genitetspremisser.
1) Rommets og tidens homogenitet 2) Rommets og befolkningens homogenitet
3) Fortidens og fremtidens homogenitet
73
74
MODERNISERING OG GLOBALISERING
Denne hierarkiske ordning av begrepene rom og tid
skiples og snus (muligens) på hodet med epokebruddet i det andre moderne og forventningen om at frem
tiden vil bli annerledes. Nye migrasjonsstrømmer er kommet til. Også mili tært sikrede grenser kan kommunikasjonsteknisk bry
tes igjennom. Fremtiden kan i stadig mindre grad ten kes i samsvar med fortidens modell, og blir negativt
besatt. Endelig kan globale verdimålestokker smis av
nasjonale katastrofer som Holocaust, og institusjona liseres på transnasjonal basis.32 Likevel gjelder det unektelig å vurdere motstan den mot en slik «omveltning av tidskategoriene» rea listisk. For forestillingen om en tidslig utvidet nåtid
har eksempelvis i samfunnsvitenskapene betydelige
metodiske fordeler. Under disse forutsetningene kan en arbeide med publikumsundersøkelser og kvantita
tive data som nettopp ikke forutsetter en «omveltning
av tidskategoriene», men en fortsettelse av «det alltid like», og forsøker å bekrefte dette empirisk og pro
fesjonelt. I motsetning til dette tar samtalen om det andre moderne sikte på å etablere samfunnsvitenska
pene begrepslig, teoretisk og metodologisk som en ny
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
realvitenskap for det transnasjonale, og spørsmålet om
en kosmopolitisk sosiologi, statsvitenskap osv. blir erkjennelsesstyrende.33
Refleksiv modernisering som metaforvandling Teorien om refleksiv modernisering påstår som sagt fremfor alt at det skjer en metaforvandling der koordi natene, de ledende ideene og de basale institusjonene for en bestemt og i lengre tid stabil formasjon for vest
lige industrisamfunn og velferdsstater endres. Også andre tidsdiagnostiske teorier konstaterer et strukturbrudd i samtiden. De fører imidlertid dette tilbake på
autonome utviklinger innenfor bestemte samfunnsmes
sige delområder, eksempelvis tilbake på de nye informa
sjonsteknologiene (postindustrielt samfunn, informa
sjonssamfunn, nettverkssamfunn) eller tilbake på tapet
av kulturelle sannheter (postmoderne samfunn). Til forskjell fra disse monokausale eller i det minste ensidige teoremene tar forklaringsmodellen reflek
siv modernisering for seg forvandlingen i hele dens
bredde. Her forklares ikke strukturbruddet med ytre
75
yG
|
MODERNISERING OG GLOBALISERING
faktorer, men forstås som et resultat av selve moderni
seringen. Denne radikaliserte moderniseringen berø
rer alle samfunnsområder og vender seg imot det etter-
krigsmodernes historiske formasjon, som heretter blir den tradisjonen som krever begrunnelse og må rasjo naliseres. Samtidig blir det mulig å skille mellom ulike
former for metaforvandling, som det gjelder å forstå i deres gjensidige relasjoner. Nettopp det at den refleksive moderniseringens endringsmodell er kompleks
og antar mange skikkelser gjør den heuristisk verdi
full. På den annen side er dermed faren for den empi riske forskning gitt: eventuelt å samle svært ulike end-
ringsfenomener under en felles teoretisk overbygning, uten at en teoretisk ramme i praksis kan etableres.
For å unngå denne faren foreslås det her et teoretisk
utelukkelseskriterium: En skal bare ta i betraktning utviklinger som virkelig kan tilbakeføres på en av føl
gende former for metaforvandling:
Metaforvandling på grunn av ikke-intenderte bivirkninger av enkel modernisering Forvandling på grunn av bivirkninger er en klassisk antakelse innenfor sosiologisk teori (eksempelvis hos
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
Norbert Elias og i tilnærminger basert på rasjonelle
valg). Her står imidlertid først og fremst de uforut sette, strukturforandrende virkningene av individuell
handling i fokus. Disse virker tilbake på individenes handlinger som nye randbetingelser. Innenfor refe ranserammene for refleksiv modernisering dreier det
seg vanligvis ikke om slike bivirkninger, men om
transformasjoner av samfunnsmessige rammebetin gelser, basale institusjoner og - i overensstemmelse med dette - de samfunnsvitenskapelige koordinater og kategorier. Det dreier seg altså om bivirkninger
av annen orden som truer de samfunnsmessige insti tusjonene innenfra. I fokus står politiseringen av og den institusjonelle håndtering av institusjonsinieme bivirkninger av bivirkninger, som fra 1960-tallet av
er blitt et sentralt problem for senmoderne samfunn. Ikke minst de katastrofesvangre risikoene knyttet til
nye teknologier er i denne sammenhengen blitt årsa ker til institusjonelle turbulenser og endringsproses
ser (eksempelvis miljøtematikkens globale oppsving,
kugalskap, genteknisk manipulerte næringsmidler). Bivirkningsteoremet, som i mellomtiden er blitt bredt akseptert innenfor sosiologien, kan tolkes på
|
77
78
MODERNISERING OG GLOBALISERING
ulike måter. Én lesemåte tar utgangspunkt i «farens institusjonelle motmakt».34 Dermed forutsettes det
at de nye «farene av annen orden» stiller institusjo
ner, eksempelvis private forsikringsselskaper, overfor handlings- og beslutningsproblemer som de ikke kan
løse med eksisterende midler. I henhold til denne for tolkningen irriterer bivirkninger umiddelbart institu sjonelle beslutningsrutiner og rasjonalitetsgrunnlag og kan føre til omstruktureringer. De virker så å si som
sand i maskineriet på den tradisjonelle beslutningsmåten. Bivirkningenes fundamentale tvetydighet og uberegnelighet er rett og slett ikke kompatibel med de
etablerte rasjonalitetsnormene og fremkaller av den grunn nye og hittil ukjente politiseringer. Slik har eksem
pelvis den også i Tyskland brått offentlig erkjente
kugalskapskrisen ført til de raskeste lovgivningspro sessene i Forbundsrepublikkens historie. Muren av
interesse- og organisasjonskoalisjoner som i årtier
hadde blitt oppfattet som uovervinnelig, styrtet sam men som et korthus, og produksjon og bruk av dyremel osv. ble forbudt nærmest over natta uten at den
ufravikelige regelen om at kostnadene forbundet med
nye lover skal vurderes i forkant, overhodet ble omtalt.
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
Forbrukerne og deres helseinteresser, som de store partiene hadde ignorert i sine programmer, ble med ett
adlet og stilt under beskyttelse av et eget departement.
Den andre lesemåten betoner sterkere enn den første at risikoene er kognitive konstruksjoner. Viten
skapelige eksperters og politiske aktørers definering av risikoer og farer fører under risikokonflikter til legitimeringsunderskudd for institusjonene som ikke len
ger kan repareres med de klassiske midlene for viten-
skapelig-teknisk bevisførsel, da henvisningen til tek niske sikkerhetstiltak konfronteres med fundamentale
usikkerhetsforbehold. Politiseringen av bivirkninger blir, relativt uavhengig av den aktuelle faregehalten, fremskyndet av de motstridende interessene til beslut
ningstakere, berørte og begunstigede. I denne fortolk ningen av bivirkningsteoremet skapes turbulensene
gjennom den offentlige debatt, gjennom den politiske argumentasjonen til kollektive aktører som eksempel vis konsumenter, massemedier og nye sosiale bevegel ser. Metaforvandlingen skyldes følgelig den offentlige
refleksjon over tidligere tekniske sikkerhetsforsikrin-
ger i det enkle moderne. I denne prosessen skjer det en prioritetsendring med hensyn til samfunns-
79
8o
MODERNISERING OG GLOBALISERING
messige forventninger. Risikoer og katastrofeforvent-
ninger dominerer den offentlige oppmerksomhet før avgjørelser tas.
De to lesemåtene for bivirkningsteoremet står ikke
i motsetning til hverandre, de supplerer snarere hver
andre, vedrører ulike forhold. Mens det med den første dreier seg om en institusjonell Junksjonskrise, temati
serer den andre med risikokonfliktenes «interesseoptikk og -dynamikk» en varig legitimeringskrise for insti tusjonene. Konsekvensene er unektelig til enhver tid forskjellige: Funksjonskriser krever materielle institu
sjonelle innovasjoner, mens legitimeringskriser muli
gens kan løses gjennom nye måter å begrunne beslut ninger og forlike interesser på.
Radikalisert modernisering Det modernes prinsipper har hittil aldri satt seg full
stendig igjennom og blitt tatt i bruk på alle sam
funnsområder. Snarere utviklet det seg, parallelt med dannelsen av moderne samfunn, strukturer for det motmoderne, nyskapte tradisjoner og fellesskapsfor-
bindelser som var unntatt eksempelvis fra proses-
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
sene for produksjonsøkning, markedsgeneralisering og markedsrasjonalisering. Dette motmoderne funda
mentet i det første moderne skapte så å si beskyttelsessoner mot det modernes dynamikk. Kjernefamilien og markedsfjerne kvinneroller, faglige sammenslut
ninger og nasjonalstat fylte dermed sosialt integrer
ende funksjoner og var fritatt for ethvert krav om begrunnelse. Disse strukturene blir det i økende grad stilt spørsmål ved med refleksiv modernisering. Under
påvirkning av ulike prosesser for forsinket, radika lisert modernisering (underlegges markedsmekanis
mer, globalisering, genteknologisk design av det men neskelige genom) mister de sin selvsagthet, erfares som tilfeldige, pluraliserte, valgbare og formbare, og utsettes for begrunnelsespress.
Pluraliseringen eller oppløsningen av fellesskapsformer og askriptive grensedragninger så vel som til
hørende rolletilskrivninger, som hittil har hørt til det modernes selvskapte - moderne-motmoderne - tra-
disjonsbeholdning, er på den ene side helt i tråd
med modernisering som subjektets frigjøring; på den
annen side produserer tapet av fellesskap sosialisatorisk usikkerhet og sosialintegrativt underskudd. Dette
8l
82
MODERNISERING OG GLOBALISERING
søkes kompensert gjennom en rekke ulike forsøk på sekundær felles skapsdannelse - fra ungdomskultu-
relle grupperinger til fundamentalistiske etniske felles skap. Under trykket fra globaliseringen kan det refleksive moderne betraktes som et stort område for ekspe
rimentering der ulike typer posttradis jonelle og postna-
sjonale fellesskapsbindinger og fellesskapsforestillinger prøves ut og konkurrerer med hverandre.35 Hvor vidt refleksive løsninger, altså slike fellesskapsstrukturer som ikke legitimeres gjennom sin påståtte natur lighet, kan befeste seg, er et empirisk åpent spørsmål.
Kritisk søkelys på det kognitive grunnlag Rasjonaliseringen, økningen i handlings- og erkjen-
nelsesrasjonalitet, skjedde under store deler av moder niseringen på basis av uproblematiserte kriterier og
antakelser for hva som i hvert enkelt tilfelle, i det
til enhver tid utdifferensierte erkjennelses- og hand
lingsfelt, skulle gå for å være rasjonelt. Dette grunn laget for moderniseringen blir nå selv etterprøvd med hensyn til sin rasjonalitet. Det dreier seg altså om en
rasjonalisering av annen orden, om en refleksjonens
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
refleksjon. I denne refleksjonsprosessen mister de
differensieringsteoretiske grunnantakelsene om områdespesifikk rasjonalitet sin selvsagthet og overbevis-
ningskraft. Ofte viser det seg at det til syvende og sist dreier seg om vilkårlige, kun normativt funderte anta
kelser eller om aprioriske konstruksjoner som selv ikke tilfredsstiller det moderne prinsipp om rasjonell
begrunnelse. I den utstrekning denne visshetserosjonen av rasjonalitetsgrunnlaget skrider fram og anerkjennes, kom
mer alternative vitensformer i spill som muligens hele
tiden latent har ligget til grunn for handlinger og
beslutninger, men som har blitt ansett som illegitime da de har vært uforenlige med den rådende rasjonalitetsmodellen.36 Usikkerhetsfølelsen kan lede til et mangfold av alternative optimeringsstrategier eller
til en supplering av den teknisk-vitenskapelige viten.
Resultatet av en slik rasjonalisering av annen orden er
en situasjon der det ikke lenger finnes noen «beste løs ning», men en rekke like legitime og vellykkede frem
gangsmåter. Valget mellom de alternative løsningsmulighetene
foretas ikke lenger ved hjelp av vitenskapelige meto
|
83
84
MODERNISERING OG G LO B A L I S E R I N G
der, men skjer i henhold til eksempelvis offentlig
anerkjennelse, personlig erfaring, estetiske dommer, medvirkningsprosesser eller andre ikke-vitenskape-
lige kriterier. Springer den selvkritiske utspørringen av rasjonalitetsgrunnlaget på vitenskapens område ut
av en spesialisert, ekstern refleksjonsinstans - nemlig vitenskapsfilosofien - så foregår refleksjonen på andre
områder internt, hos aktørene selv. Slik ble eksem
pelvis overvinnelsen av en teknisk ensporet, uniform funksjonalisme i arkitekturen gjennomført ved hjelp av arkitekturen selv. Tilsvarende pluraliseringer på
nesten alle kulturelle områder er beskrevet gjennom
teorien om det postmoderne. Prosesser med grunnlagsrefleksjon kan imidlertid ettervises også på feltet for teknisk konstruksjon, organisasjonsteori, juss osv.
Konsekvensen er at det modernes klassiske para
digme, som skulle frembringe et enhetlig verdensbilde renset for verdier, blir ugyldig. Det er lærdommen
som kan trekkes fra så ulike fenomener som drivhus effekten, kugalskap og de globaliserte finansmarkede nes aktuelle og potensielle risikoer. Dermed oppstår
det stridigheter mellom eksperter, stridigheter som
betegnende nok ikke kan løses gjennom mer viten,
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
men som utvides, forsterkes og mangfoldiggjøres. Det oppstår hele tiden nye forskningstemaer og forskningsobjekter som på sin side utløser nye bivirknin
ger og risikoer, hvorved så vel rasjonalitetsfordringen
som kontrollbestrebelsene undermineres ytterligere. Da det på denne måten stadig utløses nye kjedereak
sjoner - grenseopphevelser, ansvarsplassering, markedssammenbrudd, tap av tillit osv. - svikter de eta
blerte mekanismene for å bli enige, og overskuelige turbulenser avløses av uoverskuelige.
Ut fra perspektivet refleksiv modernisering opp står det, ulikt mange postmoderne posisjoner, selv
sagt ingen universelt gyldig vilkårlig pluralitet. Dette
kan, når alt kommer til alt, i lengden bare opprett
holdes innenfor de delene av kulturfeltet som er fri tatt for beslutninger. Overalt hvor beslutninger må tas,
hvor ansvar må plasseres og det kreves at beslutnin gene legitimeres, er det behov for konsensusskapende
prosedyrer og kriterier som gjør det mulig å skille gode problemløsninger fra mindre gode, og prosedy rer som gjør det mulig å utarbeide disse problemløs
ningene. Denne nye refleksive handlingskompetan sen må kunne revideres; den veller av ulike kilder og
86
MODERNISERING OG GLOBALISERING
har frasagt seg alle sannhetsfordringer. Men den til byr en kontekstavhengig og tidsbegrenset handlings-
orientering som gjør det mulig å lære av erfaring.
Oppløsningen av basale skiller I en viss forstand handler det her om de kognitive
variantene av bivirkningsteoremet. Bestemte tekniskvitenskapelige utviklinger kan - det er hypotesen -
sette basale samfunnsmessige skiller i det moderne ut
av kraft. Dette skjer ikke på grunn av kognitive refleksjonsprosesser av annen orden (se ovenfor), men opp
står så å si som utilsiktet biprodukt av tekniske og
andre innovasjoner. Dette er eksempelvis tydelig når det gjelder skillet mellom natur og samfunn.37 Dette
oppstod i sin spesifikke form med det moderne sam funn og har hittil vært konstitutivt for dets institusjo
nelle orden. Ved at et område av virkeligheten - og
nettopp det «naturlige» - på entydig vis ble skilt ut
fra samfunnet og kulturen, kunne ansvar like enty dig begrenses til samfunnsmessige handlinger, mens
alt som gikk for å være «naturlig», så å si var selvlegitimerende og fritatt for begrunnelse. På grunn av
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
en rekke teknisk induserte fenomener lar dette onto logiske skillet seg ikke lenger opprettholde. Veksten
i «hybrider» (Latour) gjør at alle de institusjonene og handlingssystemene som har spesifikke naturdefmisjoner som funksjonsforutsetning - eksempelvis sunnhet/sykdom, liv/død, risiko/fare - får vanskelig
heter. En fullstendig opphevelse av disse skillene, slik talsmennene for det postmoderne postulerer og fei
rer, er derfor urealistisk, da det ville lamme institu
sjonenes handlings- og beslutningsevne. Snarere må en også i denne sammenhengen, i overensstemmelse
med den refleksive moderniserings realisme, gå ut fra at det skjer en pluralisering av naturdefinisjon og/eller
tilhørende naturforestillinger. Det må undersøkes om også andre basale skiller er berørt av denne metaforvandlingen, uten at dette
i ovennevnte forstand kan føres tilbake på intenderte refleksjonsprosesser. Så må en kanskje spørre om det grunnleggende skillet mellom lønnsarbeid og andre
former for virksomhet er i ferd med å forsvinne til for del for en pluralisering og utvidelse av arbeidsbegrepet
i betydningen «pluralt virksomhetssamfunn».38 Også
en annen viktig grensedragning, nemlig mellom det
87
88
MODERNISERING OG G LO B ALI S E RI N G
offentlige og det private, synes å bli uskarp og miste
sin funksjon som orienteringspunkt under påvirkning av nye og gamle kommunikasjonsmedier. Innenfor
globaliseringsdiskus jonens referanserammer er en til svarende sammensmeltning av globalitet og lokalitet («glokal») allerede ved flere anledninger diagnostisert
teoretisk så vel som empirisk. Interessant nok handler det ved denne implosjo-
nen, respektive pluraliseringen, av sentrale dikotomier i det (første) moderne ikke om avdifferensiering i tra
disjonell forstand, altså om reversering av funksjonell differensiering, men om at dypereliggende kognitive
så vel som institusjonelle dualiteter som hittil knapt har vært systematisk behandlet i sosiologisk teori, blir uklare. Ytterligere kandidater til basale skiller som er
i ferd med å bli uskarpe, er marked og hierarki,39 fik sjon og virkelighet, krig og fred,40 liv og død, vi og de andre4'.
De formene for metaforvandling (og refleksiv modernisering) som her er skissert, er i denne frem stillingen utvilsomt idealiseringer. Empirisk er de
sekvensielt eller simultant knyttet sammen. Reflek
sjonen over grunnlaget og de grunnleggende diko
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
tomiene kan eksempelvis gå forut for og forsterke problematiseringen av bivirkningene, eller omvendt.
For forskningsprogrammet refleksiv modernisering handler det om å presisere og analytisk ordne de
komplekse og ofte sammenfiltrede årsakssammen hengene. Den systematiske belysningen av disse for mene for refleksiv modernisering muliggjør i sin tur
kontrollerte sammenligninger og tillater en å avgrense refleksive moderniseringsfenomener fra ikke-refleksive former for forvandling (eksempelvis demogra
fiske prosesser).
Testkriterier på refleksiv modernisering For å sammenfatte argumentasjonen så langt, og se
nere empirisk operasjonalisere og prøve ut teorien om
refleksiv modernisering, er det fornuftig å formulere analytiske testkriterier.42 Disse skal her først utvikles allment, deretter eksemplarisk gjennomtenkes med
subjektiviteten som eksempel.
|
89
90
|
MODERNISERING OG GLOBALISERING
Allmenne kriterier a) Mangfoldiggjøring av grensene (oggrensedragningene):
Anvendt på virkeligheten betyr refleksiv modernise ring at grenser mellom samfunnssfærer så vel som
mellom natur og samfunn, viten og ikke-viten, liv og død, vi og de andre, blir pluralisert. Det igjen innebærer
tre ting: (i) Grenser mister sin karakter av å være noe
som er gitt én gang for alle, og blir noe som kan velges
- grensedragningenes opsjonalitet. (2) Begge deler skjer, både en økning i antall plausible måter å trekke gren
ser på, og økte muligheter for å trekke grensedragnin
ger i tvil. Derav følger: (3) Ikke bare grensenes kollek
tive karakter, men også deres objektivitet forvandles til plurale grensedragninger og følgelig grensedrag-
ningskonflikter. Med andre ord: De kognitive og insti tusjonelle ressursene knyttet til det å definere grenser
multipliseres. b) Tvang til kontekstuelle grensedragninger. Mens det
postmoderne betoner grensenes nye åpenhet og plu
ralitet, holder det refleksive moderne fast ved at indi viduelle og institusjonelle beslutninger forutsetter nye avgrensnings- og innlemmingspraksiser. I det reflek-
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
sive moderne står altså ikke bare et begrenset mulig-
hetsrom til rådighet, grensene må selv fabrikkeres
underveis. Jo mer ulike og varierte ressurser som blir
anerkjent og akseptert for avgrensnings- og innlem-
mingspraksiser, desto mer blir «som-om-karakteren», den fiktive karakteren av grenser som sådanne, synlig og i visse tilfeller åpenbar. En lakmustest på refleksiv
modernisering - til forskjell fra det postmoderne - er
å undersøke i hvilken grad den kunstige karakteren av grensedragningene blir erkjent og anerkjent, det vil si
i hvilken grad systemiske prosedyrer for håndtering av fiktive som-om-grenser institusjonaliseres. Premissen er: Gjennom bortfallet av på forhånd
gitte grenser og derav avledede «legitime» grensedrag ninger utsettes institusjonene for turbulens. Disse turbulensene kan møtes på minst to måter - enten for
søker en å fornye de gamle grensenes herredømme, eller institusjonene påbegynner en læreprosess hvor
refleksive prosedyrer for håndtering av usikkerhet og uvisshet utvikles og omsettes i praksis.
c) Hinsides vissheten - pluraliseringen av rasjonalitetene: En av årsakene til at det er vanskelig å opprett
holde grenser er de operasjonelle konsekvensene av
91
92
|
MODERNISERING OG G LO B AL I S E R I N G
pluraliseringen og diversifiseringen av kunnskapen og
tilhørende rasjonalitetsfordringer. Grensene for viten
- grensene mellom eksperter og lekfolk, viten(skap) og ikke-viten (skap), vitenskap og politikk osv. - blir på
sin side pluralisert. Det er ikke lenger selvsagt hvor dan disputter om kunnskapens karakter skal avslut
tes. De etablerte vitenskapene kan fremfor alt ikke len ger felle den «avsluttende» dom. På den ene side må
forskere selv avdekke disse grunnleggende usikkerhetene, på den annen side kan grenseoverskridende
forskere gjenåpne lukkede disputter (for offentlighe ten og politikken). Dessuten får andre ressurser som tidligere gikk for å være «illegitime», en ny betydning og anerkjennelse. Dette kunne igjen oppfattes som en postmoderne situasjon. I motsetning til postmoderne situasjoner er refleksivt moderne situasjoner kjennetegnet ved at
debattene eksplisitt avsluttes, og det nettopp ikke ved å henvise til den vitenskapelige vitens autoritet. Devi
sen lyder: «Selv om vi ikke vet hva vi må vite, må vi beslutte, eller i det minste beslutte at vi ikke beslut
ter og når vi skal beslutte.» Et eksempel på dette er forsiktighetsregelen om - under uvisshetens betingel-
ALLMENNE KRITERIER Det rejleksive moderne
Det postmoderne
• Entydige, institusjo nelt garanterte gren ser (sosiale sfærer, natur - samfunn, viten - ikke-viten)
• Pluralisering av gren ser og basale skiller • Positiv vurdering av grensepluralisering • Nødvendigheten av grensedragning som institusjonell forestilling • Nye institusjonelle beslutningsproblemer (grense- og ansvarskonflikter)
• Pluralisering og opp løsning av grenser • Positiv vurdering av grensepluralisering
• Diskurser avsluttes ved hjelp av konsensuelle vitenskapelige begrunnelser • Nedtoning av bivirk ninger og usikkerhet som ikke lar seg fjerne • Vitenskapelig begrunnelsesmonopol
• Flere motstridende vitenskapelige begrunnelsesressurser • Anerkjennelse av ikke-viten og alterna tive, ikke-vitenskapelige begrunnelsesformer • Inndragning av uven tede bivirkninger (risi koer) • Diskursene avsluttes ved hjelp av adhocinstitusjoner for beslutningsdannelse
• Minimale begrunnelseskrav, dvs. vilkårlig plural grensedrag ning
Vitens- og rasjonalitetsgrunnlaget
Grenser
Det første moderne
94
|
MODERNISERING OG G LO B AL I S E R I N G
ser - å velge tvilen ved tvil. Slike regler lar seg ikke
begrunne rent vitenskapelig, men åpner grensedrag-
ningsprosessen for retningslinjer og prosedyrer som trekker inn et mangfold av rasjonalitetsmålestokker og
instanser. Med andre ord: Mangfoldet av vitenskape lige opsjoner blir anerkjent, så vel som kontroversen mellom og med forskere i offentligheten og demokra tiet. Vitenskapens viktigste oppgave er da ikke lenger å
bilegge kontroversene, men å forlene mangfoldet med
offentlige stemmer og dermed muliggjøre demokrati et) .43 d) Forventningen om det uventede: En av konsekven
sene er at beslutninger preges av forventningen om uventede bivirkninger, og det (muligens) både når det
gjelder rekkefølge - forventningen om konsekvensene går forut for beslutningene - og dominans - forvent ningen om uventede bivirkninger preger diskursen
om beslutningen som ennå ikke er tatt. Det vil si: Det utgrensede, det eksterne, blir internalisert, blir en inte
grert del av beslutningen og produksjonen av objek ter. Bivirkningene blir en integrert del av faktaene og
kjensgjerningene. Dette igjen får til følge: Jo mer vi vet, desto mer preges fakta, beslutninger og objek-
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
ter av de bivirkninger en tillegger dem. Dette betyr
også: Økende objektivitet ledsages ikke av økende kon sensus. Snarere gjelder det omvendte: Mer objektivi tet produserer mer dissens. For å bilegge slike kro
niske disputter må det skapes adhocinstitusjoner for beslutningsdannelse - subpolitiske forhandlingsare
naer. Disse produserer ikke generelle universaliserbare løsninger, men nettopp adhoeløsninger for adhoedisputter og adhocproblemer.
Konsekvenser for subjektivitet: kvasisubjekt Denne argumentasjonsskissen kan anvendes på svært ulike temaer og grensedragninger - natur og sam
funn, verdensøkonomi og stat, nasjonale og transnasjonale borgerrettigheter, og mye annet. For å gjøre
disse testkriteriene på refleksiv modernisering mer anskuelige skal vi i det følgende tydeliggjøre dem med subjektiviteten som eksempel. a) Fastlagt suverenitet ogforutsigbar subjektivitet: I det
første moderne tenkes subjektet som «fastlagt suvere
nitet» og «forutsigbar subjektivitet». Grunnantakelsen er denne: Tilmålte, beslutningsunndratte, ikke-opsjo-
95
96
MODERNISERING OG G LO B A LI S E RI N G
nale grenser muliggjør subjektivitet, identitet og indi
vidualitet. Disse grensene - og tilhørende mennes kebilder - tenkes essensialistisk (menneskets natur, kjønn, hudfarge) eller endog som institusjonelt kon
struerte (nasjonalitet, statsborgerlige rettigheter) så vel som sosiokulturelt bestemte (klasse, familie osv.). Det
naturgitte ved dem kan endelig også bestemmes teknisk-kulturelt (jordbruksproduksjon eller industri
produksjon, transnasjonale nettverk osv.).
I henhold til denne tankegangen skaper individene sin biografi innenfor rammene av gitte yrkes-, virk
somhets-, familie-, kjønns-, naboskaps- og nasjons-
mønstre. Subjektivitet utvikles innenfor og i brytning med de tilmålte grensene for den stedbundne livs
situasjon. Grenseovertredelser setter ikke grensene som sådanne i fare, men bekrefter dem ved at over
tredelsene blir vurdert som avvik eller unntak. Inn dragningen i ulike sosiale, institusjonelle og kulturelle
nettverk fører som regel ikke til konflikter, men til en
entydig sosial identitet. b) Pluralisering av subjektets grenser. I det refleksive
moderne undergraves og oppheves disse preetablerte
grensene gjennom tekniske, økonomiske, politiske og
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
kulturelle prosesser for radikalisert modernisering.
Det vil si: Det eksisterer ikke lenger noen faste gren ser for subjektet. Det skjer en pluralisering av avgrensnings- og begrensningspraksisene, noe som, avhengig
av kontekst, fører til ulike grenser. Spørsmålet «Hva til hører meg?» kan ikke lenger kollektivt besvares ut fra
de gitte sosiale mønstre, men må besvares individuelt
(om enn ved å gripe til nye forelegg og stereotyper). Denne beskrivelsen kan igjen absolutt gå for å være «postmoderne». Denne tilstanden blir «refleksivt
moderne» når subjektgrensenes pluralitet anerkjennes og dette leder til tilhørende institusjonelle turbulen-
ser (eksempelvis tildeling av statsborgerlige rettigheter
eller endringer i den offisielle statistikken). Det er altså
nødvendig at subjektive grensedragninger blir akseptert som noe positivt. I så henseende etableres det et skille
mellom et de jure subjekt og et de facto subjekt. Det vil si: Forestillingen om et handlende, besluttende sub jekt blir pleid som en de jure forestilling, ettersom
ingen avgjørelser ellers lenger kan tas, mens umuligheten og uvirkeligheten av det «suverene subjekt» samtidig de facto aksepteres.
97
98
|
MODERNISERING OG GLOBALISERING
c) Individualiseringsaktør er individualiseringsoffer. Individualisering, som ikke tenkes nærmest «autis
tisk», men som nettverkstilkoplet og interaktiv, pro duserer mangeartede bivirkninger slik at den enes
eller de fås grenseoverskridelser og grenseopphevelser innebærer grensesettinger og grensebestemmelser for de andre. Mangedoblingen av individualiserin
gen s bivirkninger produserer og forsterker med andre ord asymmetrier. Det vil si: Individualiseringsaktøren
er samtidig individualiseringsoffer, og den enes mulig heter er de andres umuligheter. Slike asymmetriske forhold med økende frihetsgevinst og frihetstap må
gjennomtenkes og konseptualiseres på nytt empirisk så vel som teoretisk. Og dette ut fra grunnantakelsen
om at det refleksivt moderne subjekt skaper (og opprett
holder) sitt nettverk, mens det enkle modernes subjekt
fortolker sitt nettverk innenfor allerede gitte grenser. Pluraliseringen av subjektets grenser kan i denne sammenhengen forstås som oppløsning, respektive
forskyvning, av grensene for individuelt ansvar. Når det ikke lenger er opplagt hvem og hva som tilhører meg
og hvor jeg hører til, og ikke bare jeg, men også andre
avgjør dette, da oppstår det konflikter om tilskrivingen
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
av ansvar som det stort sett mangler prosedyrer, regler
og sikre vitensgrunnlag for å løse. Forhandlinger som skal bilegge disse konfliktene, viser seg følgelig å være
kompliserte, da de både vedrører nye ansvarsavgrensninger og konfliktpartenes aktuelle subjektavgrens-
ninger. Koordineringen av uforenlige ansvarssfærer kan lede til etiske dilemmaer, til situasjoner som ver ken lar seg avgjøre individuelt eller kollektivt, der det
i beste fall besluttes vilkårlig.44 Nettopp her viser det første modernes ideal om prinsippstyrt selvrefleksjon seg å være en illusjon. d) Kvasisubjekt: I tråd med dette skal individet ikke
lenger forstås som et stabilt, særpreget subjekt, men
som «kvasisubjekt», som resultat og produsent av sine forbindelser, sin situasjon, plassering, fremtoning.
Det kan ikke lenger ses som hersker over sine omgivel ser innenfor forhåndsgitte grenser, det er ikke lenger
kontrollør av og garant for sikkerhet og orden. Indivi
det blir, eller er sågar mer enn noensinne, den fiktive beslutter, sin egen opphavsmann og opphavsmann for
sin biografi. Skillet mellom («faktisk») livsløp og fortalt
fiktiv biografi blir konstitutivt, og det i den grad at livs(for)løpet irreversibelt diffunderer, mens «selvprodu-
99
IOO
MODERNISERING OG G LO B AL I S E R I N G
sentens» (i alle betydninger av ordet) fiksjonsbiografi imøteses og anerkjennes.
Den nye subjektkonstellasjonens dobbeltkarakter av avhengighet og suverenitet kan tydeliggjøres ved hjelp
av eksemplet teknisk formidlet, avromliggjort inklu sjon i samfunnet, slik de nye informasjons- og kom
munikasjonsteknologiene muliggjør: På den ene side er produsenten av det aktuelle nettverket ingen andre
enn individet. Det alene avgjør hvem som hører til det, når og hvor lenge, men er likevel samtidig også fange av sine beslutninger og andres beslutninger, nettek-
niske arrangementer osv. På den annen side blir det åpenbart at subjektivitet nå blir et produkt av selvvalgte forbindelser, egenproduserte anerkjennelses-
sfærer osv.
Det grunnleggende skillet mellom rolleforventning og distansert jeg forsvinner ugjenkallelig til fordel for forestillingen om å være del av et selvkonstruert nett
av relasjoner og kommunikasjoner, og følgelig også gjenstand for andres beslutninger og valg. Dermed
blir det egne livs regelstyrte planlegger og veiviser en konstruktiv bestanddel av en kontekst som bestem
mer hans subjektivitet, som han ikke desto mindre
Vitens- og rasjonalitetsgrunnlaget
Institusjoner og subjektgrenser
KONSEKVENSER FOR SUBJEKTIVITET Del første moderne
Del rejleksive moderne
Det postmoderne
• Anviste, entydige, ikkemotsetningsfylte sub jektgrenser i sosiokulturell, institusjonell og teknisk henseende • Livsløpsstyring innen for rammene av de gitte subjektgrensene
• Pluralisering av mulige subjektgrenser • Anerkjennelse av plura liteten av mulige sub jektgrenser • Nødvendigheten av sub jektiv grensedragning som positiv forestilling • Institusjonelle, kollek tive og individuelle vanskeligheter knyttet til koordinering av plurale forbindelser og sub jektgrenser • Subjektet som produ sent og resultat av sine subjektgrenser
• Pluralisering av mulige subjektgrenser • Nødvendigheten av subjektiv grensedrag ning anerkjennes ikke • Brikolørmentalitet; multippel, diffunderende subjektivitet
• Entydig institusjonelt, kulturelt, fysikalsk-teknisk og moralsk grunn lag for grensedragning
• Individualisering og pluralisering av begrun nelsene for subjektavgrensningene • Fokus på nye plurale identitetsmønstre • Anerkjennelse av usik kerhet, uvisshet og uventede bivirkninger av institusjonelle og in dividuelle beslutninger • Felles beslutningsdannelse ved hjelp av adhocforhandlinger (subpolitikk) • Anerkjennelse av beslutningsvirksomhetens og biografiens fiksjonalitet
• Eksperimentell, este tisk, vilkårlig og situa sjonsbestemt forskyv ning av subjektgrenser
102
MODERNISERING OG G LO B A LI S E R I N G
(er med og) beslutter over. Kvasisubjektivitet karakte
riserer dermed en situasjon medfiktiv subjektautonomi som forstås og oppleves slik.
Denne tilstandens ambivalens og motsigelsesfull-
het uttrykkes i de to aktuelle metaforene «surfing» og
«flakking». «Surferne» aksepterer raske endringer i omgivelsene og nødvendigheten av å måtte reagere på disse. De fremkaller fremfor alt disse kontekstendringene aktivt i bevisstheten, da de må og også bør kunne
treffe avgjørelser under usikkerhet. De er i stand til
dette, da de kan justere kursen med henblikk på lang siktige mål.
«Flakkerne» (i Sennetts forstand) opplever livets
ikke-kontinuitet og kontingens som trussel og tap. Pluraliseringen av deres subjektgrenser får beslut ninger og styringsreaksjoner til å fremstå som fånyt
tes. Opplevelsen av ikke å høre til, av å være ram met av andres individuelle avgjørelser, gjør dem nær
mest til passive objekter for fleksibiliseringen. Likevel blir denne «følelsen av planløs indre omflakking»,45
denne fragmenteringen av livet, ikke bifalt som en postmoderne ansamling av det tilfeldige, men tol ket mot en bakgrunn av beslutningsmuligheter som
EN TEORI OM REFEEKSIV MODERNISERING
er gått tapt (eller må gjenvinnes), og ansvarsover
takelsen Hvordan det spesielle blandingsforholdet mellom
avgjørelser og ikke-avgjørelser blir i hvert enkelt til
felle, må rekonstrueres empirisk. Både for mange
(beslutningsoverbelastning, kontrollillusjon) og for få
(apati) mulige beslutninger kan lede til patologier som eventuelt kan forsterkes gjennom kumulative
erfaringer.
Epokeskille som heuristikk Mot denne bakgrunn kan formålet med skillet mel
lom det første og det andre moderne forklares enda en gang. Målet med dette epokeskillet er ikke å lan
sere en ny, problematisk, evolusjonær periodisering der en epoke brått tar slutt og en ny begynner, i den forstand at alle gamle forbindelser på et tidspunkt for
svinner for godt og samtidig erstattes av helt nye. Det egentlige formålet med å skille det første moderne
fra det andre moderne er pragmatisk-metodisk: På
den ene side skal det føre til at spørsmålet om nye kategorier og teoretiske referanserammer blir reist og
103
104
MODERNISERING OG G LO B A LI S E R I N G
blir presserende, og dette skjer for det andre ved at den nasjonalstatlig organiserte og orienterte sosiologi blir kritisert som «zombie-sosiologi» 46 Denne kritik
ken torde være empirisk fruktbar i den utstrekning
det lykkes å åpne nøkkelbegrepene i moderne sam funnsvitenskap for det andre modernes erfaringsrom
og forventningshorisonter. I tråd med dette må føl
gende spørsmål bringes på bane og granskes: Hvor dan endres betydningen av «klasser» og «sosial ulik
het» under individualiseringens og globaliseringens
betingelser? Hvordan skal en med andre ord begrepslig gripe og empirisk utforske transnasjonale ulikhe
ter? I hvilken grad transformerer erkjennelsen av glo bale risikoer begrepet rasjonalitet i vitenskapene og i
jussen? Hva er politikkens rolle i transnasjonale risikokonflikter - det foreløpig siste eksemplet er kugal
skap - som er kjennetegnet av (erkjent) ikke-viten?
Hvordan transformeres begrepene «sysselsetting» og «arbeid», «virksomhet» og «organisasjon» i den glo bale informasjonsøkonomien? I hvilken utstrekning
er staten allerede mutert til en super-, supra-, inter-,
post-, neo-, transnasjonal stat?
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
Jakten på det nye og mulighetene for å imøtegå det o
A omsette de programmatiske perspektivene for re fleksiv modernisering i konkrete forskningsprosjekter
er et krevende og knapt entydig defmerbart foreha vende. Ikke desto mindre er det å omsette programma-
tikken i målsettinger og retningslinjer for kooperativ forskning av avgjørende betydning [...].
Så fremt teorien om refleksiv modernisering vedrø rer de- og restrukturering i samme grad, hevder den to ting: For det ene blir det, som en følge av bivirkningene
av en radikalisert modernisering, diskursivt og insti tusjonelt satt spørsmålstegn ved premissene for det
første moderne. For det andre forutsetter vi at transfor
masjonen av det første moderne henger sammen med utviklingen av nye økonomiske, familiære, kulturelle
og politiske arrangementer som synes å være mindre entydige, mindre rigide og flyktigere enn de gamle.
På området for vitensformidlede de- og restruktureringer må en i det minste fremheve tre modeller for håndtering av denne transformasjonen: Den refleksive moderniseringens usikkerhet kan (1) negeres, det
|
IO5
IO6
MODERNISERING OG G LO B A L I S E R I N G
kan reageres med en forsert fortsett-som-før-modemisering. Den som forfølger denne strategien, hevder implisitt at det ikke eksisterer noe brudd mellom det
første og det andre moderne; det andre moderne for løper når alt kommer til alt som det første moderne. Forutsetter en derimot et brudd mellom det første og det andre moderne, er refleksive reaksjonsformer tenke
lige. De kan analyseres i to varianter, nemlig som (2) refleksiv pluralisme og i form av (3) refleksiv fundamen
talisme.47 Begge varianter er refleksive ettersom de tar struk-
turbruddet innenfor moderniseringen på alvor og tar
farvel med det enkle modernes fremskrittstro. Men
selv om de i mange henseender må forstås som funksjonelle ekvivalenter innenfor en vitensformidlet
restrukturering av samfunnet, har de helt ulike kon sekvenser og begrunnelser. Ved refleksiv fundamen
talisme dreier det seg om å reetablere ødelagte verdier og forestillinger, fra familien til tayloristiske arbeids-
idealer, som sanne og riktige og forsvare dem mot en
«grenseløs» modernisering. Refleksiv pluralisme hil ser derimot moderniseringsprosessens dynamikk vel kommen og søker ikke lenger etter entydige, endegyl-
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
dige løsninger. I stedet satser den på romlig så vel som tidslig begrensede restruktureringer som under nye betingelser selv igjen kan forandres. Hvilke av de typologisk ulike reaksjonene, restruktureringene og strategiene som lykkes best over tid,
er et empirisk åpent spørsmål som til syvende og
sist blir avgjort politisk. For den vitenskapelige ana lyse må reaksjonene anses for å være like sannsyn
lige og undersøkes på lik linje. Også hypotesen om utviklingers og reaksjoners «samtidige usamtidighet»
i ulike sammenhenger må tas i betraktning. Tesene om
refleksiv modernisering ville først bli tvilsomme der som «fortsett-som-før-moderniseringen» skulle vise seg å være empirisk dominerende og vellykket. Men er
det andre modeller som vinner fram, vil det være tale om et brudd med dynamikken for det første moderne. Forskningsprosjektene om refleksiv modernisering
må alltid ta høyde for at de basale antakelsene om det
første moderne viser seg å være stabile, og at endrede mønstre, om overhodet, kun eksisterer som randfeno-
mener innenfor de tematiske feltene som undersøkes. Uansett er erkjennelsesinteressen å avdekke nyeformer for samfunnsmessig strukturering, noe som imidlertid
107
io8
MODERNISERING OG GLOBALISERING
er metodisk vanskelig. Det eksisterer knapt adekvate begreper som griper den samfunnsmessige virkelig
het ut fra perspektivet metaforvandling. Som regel blir de nye konfigurasjonene implisitt eller eksplisitt beskrevet med gamle kategorier (eksempelvis katego
rier som familie, lønnsarbeid, klasse osv.). Forehavendet blir enda vanskeligere fordi det nye gjerne dukker
opp som «anomali» i de gamle kategoriene, som unn
taket og ikke regelen, og således ikke dominerer kvan titativt. Thomas S. Kuhn48 og Jean Piaget49 har, ut fra ulike perspektiver, vist hvor vanskelig det er å se nye struk
turer som nye. Kuhn beskriver i sin fremstilling av teoriers strukturforvandling den møysommelige pro
sessen som leder til at nye forsknings paradigmer som til å begynne med ikke tas på alvor og forkastes som anomalier - slår igjennom. Piaget skildrer en lig
nende prosess der det i forbindelse med omorganise
ringen av strukturene på det individualpsykologiske plan skilles mellom tre etapper: alfa, beta og gamma.50
Med håndteringen av arbeidsløshet som eksempel kan
dette illustreres på følgende måte: I alfafasen blir nye fenomener riktignok registrert, men bare sett på som
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
en forstyrrelse av innarbeidede mønstre. Slik blir det eksempelvis stadig understreket at arbeidsledighets
tallene, til tross for den registrerte økningen, vil kunne halveres eller endog bringes ned mot null. I betafasen skjer de første kognitive forandringene. Eksempelvis
blir det ansett for mulig at det finnes andre måter å
forsørge seg på enn som lønnsarbeider. Dette oppfattes
riktignok nå som før som unntak eller tilleggsmåter. Først i gammafasen fullføres nyorienteringen respek
tive utviklingen av en ny kognitiv struktur. Lønns arbeid diskuteres eksempelvis ikke som regelen og fra
vær av lønnsarbeid som unntaket. Arbeid oppfattes tvert imot som en ny konfigurasjon av likeverdige virksomheter (som lønnsarbeid, nabohjelp, selvpålagt arbeid eller borgerarbeid).
Ut fra disse faseskillene befinner diskusjonen om
refleksiv modernisering og den antatte samfunnsmes sige strukturforvandlingen seg for tiden hovedsake lig i alfafasen og leilighetsvis i betafasen. Gamma
fasen ligger fortsatt langt fram i tid, og til tross for «anomalier» kan selv ikke en tilbakevending til alfa
fasen utelukkes. Dette er nærliggende dersom fore stillingen om en refleksiv modernisering viser seg å
|
IO9
IIO
MODERNISERING OG G LO B A LI S E R I N G
ikke holde stikk og kognitive nyorienteringer blir over
flødige.
For programmet refleksiv modernisering har dette
- som fra et empirisk ståsted aldri kan utelukkes som mulighet - mindre betydning. Viktigere er jakten på
nye konfigurasjoner, grensedragninger og produktive skiller, en aksentuering som også har metodiske kon sekvenser. Derfor antar denne jakten skikkelse av en
like teoriorientert som eksperimenterende metode. Teoriorienteringen følger av testkriteriene på refleksiv
modernisering (se ovenfor). Vi snakker om en eksperi menterende metodikk, da det for oss dreier seg om ulike synsvinkler, alternative lesemåter og om en begrepslig sensibilitet for det nye. I dette forskningsprogrammet
må det skilles mellom i det minste fem ulike under-
søkelsestrinn og -metoder: i) Dersom det kjente skal betraktes ut fra en annen
synsvinkel og nye lesemåter prøves ut, er sekundære
vurderinger av allerede foreliggende undersøkelser tenke lig og formålstjenlig. Ved bedømmelsen av lønnsar
beidets samfunnsmessige betydning må en eksempel
vis ikke nødvendigvis innhente nye data. Stilt overfor
mengden av allerede foreliggende og ofte utilstrekke
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
lig analyserte undersøkelser kan en se for seg mulig
heten av å analysere materialet (på nytt) ut fra perspek tivet refleksiv modernisering.
2) Dersom de vanlige metoder og kategoriseringer
produserer artefakter, og en ikke ubetinget griper det som burde være relevant ut fra synsvinkelen reflek siv modernisering, kan også en eksplisitt perspektiv- og
metodekritikk være nødvendig. Denne settes også inn
forut for innhentingen av egne, nye data og tar sikte på å klarlegge de implisitte forutsetningene for og kon
sekvensene av eksempelvis bestemte undersøkelsesenheter og -kategorier (som «husstand», «sysselset
ting», «arbeidsløshet», «mobilitet»), som må under søkes med hensyn til deres egnethet, før eventuelle
alternative kategorier og nye undersøkelser foreslås.
3) Dersom det handler om jakten på nye feno
mener og sammenhenger, står en kvalitativ og teoriorientert typiserende fremgangsmåte til disposisjon ved innhentingen av egne data. Denne skal avdekke og nøyaktig beskrive strukturdannelser og strukturtyper
uten å etterprøve deres kvantitative fordeling i sam
funnet. Ulike metoder kan anvendes for formålet fra observasjon via utspørring like til eksperiment og
III
112
|
MODERNISERING OG G LO B A L I S E R I N G
simulering, som riktignok nærmest må betraktes som
undersøkende og teoriorientert typiserende. Tro mot formodningen om at de «gamle» begrepene kun i begrenset grad er i stand til å gripe aspekter ved reflek siv modernisering, må det teoretiske og empiriske
arbeidet fremfor alt være innrettet på å finne nye kon figurasjoner og dechiffrere dem teoretisk. Slike teori-
orienterte beskrivelser er ikke representative i statistisk
forstand, men i eksemplarisk forstand.51 De kan finne fram til typiske strukturer og konstellasjoner for reflek
siv modernisering på grunnlag av enkelttilfeller. 4) Dersom disse strukturene og konstellasjonene blir betraktet dynamisk og ikke statisk, ville det fjerde undersøkelsestrinnet kunne betegnes som analysen av konsekvensene av og kontekstene til «de nye mønstrene».
Det er eksempelvis ikke tilstrekkelig å nevne grup pen transmigranter som eksempel på nye mobilitets-
strukturer. En må også undersøke konsekvensene av transmigrantene for den sosiale struktur, den sosi
ale integrasjon og andre felt, så vel som de endrede grensedragningene mellom migranter, immigranter
og «hjemmehørende» som en følge av denne nye gruppen. Analysen gjennomføres hovedsakelig som
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
en sammenlignende undersøkelse, hvorved sammenlig
ningene kan aksentueres forskjellig - tidslig, tematisk og sosialt - og der en kombinasjon av perspektivene også er mulig. Når det gjelder temporalitet, kan en sær
lig tenke på panelundersøkelser som ivaretar overgan gen fra en statisk til en dynamisk analyse og kan gi
et riss av utviklingen av og forandringen i en bestemt refleksiv gruppe. Sammenligninger ut fra tematiske
perspektiver er eksempelvis sammenligninger mellom
land der de teoretisk identifiserte «nye mønstre» stu deres i ulike nasjonale, respektive territoriale, sam
menhenger. Sammenligningene når det gjelder den sosiale dimensjon, baseres endelig på en variasjon og
differensiering av de sosiale sammenhengene, eksem pelvis på en sammenligning av ulike funksjonelle ekvi valenter til familiebånd. 5) Siste undersøkelsestrinn kan kalles undersøkel
sen av samfunnets samlede fordeling av refleksive struk-
turmønstre. Her dreier det seg ikke om å identifisere
problemer eller beskrive empiriske strukturhypoteser, snarere blir disse undersøkt med henblikk på sin sta
tistiske utbredelse. Det som dermed står i fokus, er i hvilken utstrekning et mønster som er oppdaget under
114
|
MODERNISERING OG GLOBALISERING
bestemte betingelser og kvalitativt beskrevet, kan kvan
titativt generaliseres, om altså eksempelvis nye kombi nasjoner av lønnsarbeid og ikke-lønnsarbeid er i stand
til å bli dominerende eller bare et anliggende for en strukturelt ubetydelig delgruppe.
For den teoretiske relevans er undersøkelsen av den
kvantitative fordelingen imidlertid ikke det avgjørende skrittet. «De nye strukturmønstrene» som er identifi sert på de andre undersøkelsestrinnene, blir ikke først
sentrale og teoretisk relevante fenomener når de er blitt kvantitativt dominerende. Minoriteter kan være
pionerer, og nye flertall behøver ikke nødvendigvis føre til endringer i samsvar med refleksiv modernisering.
Således forblir mange kvantitativt dokumenterte utvik
linger innenfor rammene av det første moderne. En kan bare snakke om en teorirelevant strukturforvand
ling dersom empirisk beskrivbare endringer (a) tyder på en ødeleggelse av premisser for det første moderne, (b) ikke er ubetinget intenderte, men snarere fremstår
som et resultat av bivirkninger, og (c) viser til en krise for det første modernes idealer og dermed til nye usik-
kerheter.
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
Gjennomgangstemaer i refleksiv modernisering [...] Tesen om usikkerhetens, uvisshetens og tvetydighetens
tilbakekomst er en helt sentral tanke i forskningspro grammet refleksiv modernisering. [...]
Til uvisshetens politiske epistemologi: viten, ikke-viten, rasjonalitet Bivirkningene av den metodiske, radikale tvil som paradoksalt nok dannet utgangspunktet for det første modernes visshetsfordringer, blir nå tydelige. Jo mer vi
forsøker å slutte oss til om fremtiden, desto mer sann synlig er det at den vil by på overraskelser. Det første
modernes visshetsfordringer blir «avfortryllet» gjen
nom den metodiske tvil - delvis som en konsekvens
av offentlige kontroverser mellom eksperter og moteksperter. Således kan en konstatere et betydelig tap
når det gjelder dels kognitiv, dels normativ handlings-
sikkerhet, noe som skyldes en ny «erkjent uvisshet»
og en dertil hørende pluralisering av rasjonalitetskriteriene. Uvisshetens epistemologi er politisk, da den
Il6
MODERNISERING OG G LO B A L I S E R I N G
tvinger en til å ta avgjørelser som ikke lenger baserer seg på sikker viten eller kan utledes av denne. Ingen -
verken motstanderne av eller talsmennene for human-
genetikk og forplantningsmedisin - kan i dag utlede sitt standpunkt fra sikker viten, men beslutninger må tas nå.
Stilt overfor disse nye usikkerhetene skjer det en oppvurdering, respektive rehabilitering, av viten og
erfaringer som riktignok alltid implisitt er blitt benyt tet som begrunnelsesressurser i prosessen for viten-
skapeliggjøring, men som er blitt fortrengt ut i rand-
området. Her handler det både om intuitiv-heuristisk
metode, som eksempelvis bruken av «taus kunnskap» innenfor ingeniørvitenskapene,52 og om konseptet
erfaringsstyrt, subjektiverende handling i industriell produksjon.53
Grensene for vitenskapeliggjøringen viser seg også på andre måter. Eksempelvis oppgis det vitenskape
lige skillet mellom natur og samfunn og den dermed forbundne fraskrivelse av ansvar for en teknisk og samfunnsmessig omforming av naturen. Dette ledsa
ges av pluraliseringen av definisjonene av det natur lige, noe som fører til institusjonelle vanskeligheter
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
og samfunnsmessige konflikter.54 Spesielt tydelig blir den beslutningsusikkerheten som følger av dette, når det gjelder de risikable bivirkningene av vitenskape lig forskning og den tidlige vurderingen av disse som
vitenskapen ser seg tvunget til å foreta i den grad den
gjøres ansvarlig for konsekvensene av sine resultater.55
De ambivalensene som kommer til syne med reflek siv modernisering, er av kognitiv og moralsk art. Dette
viser seg ikke bare i konflikter mellom rasjonalitetstyper, som utløses av bivirkningsproblematikken. Det
gjelder også for individuelle konflikter som springer ut av mengden av moralske forpliktelser.56 Ettersom
uvissheter ikke kan utholdes i ubegrenset omfang, må de omdannes til nye vissheter eller i det minste mid
lertidige visshetsforestillinger. Her konkurrerer, som forklart, to typer forslag med
hverandre om å gjenvinne handlingsvisshet: plura listiske og fundamentalistiske ideer. Mens de funda
mentalistiske forslagene kontrafaktisk fastholder pro sjektet om fremtidens fullstendige forutsigbarhet, og
sikter mot en ny naturalisering av entydighet, konstru
erer de pluralistiske programmene pragmatiske viss hetsforestillinger som riktignok er sosialt nødvendige,
|
II7
Il8
MODERNISERING OG G LO B A L I S E R I N G
men deres skikkelse og begrunnbarhet hersker det like fullt liten klarhet om. Derav behovet for ytterligere forskning.
Til tvetydighetens politiske sosiologi: sosiale forhold, identiteter og deres dannelse Dreier det seg for en uvisshetens epistemologi om viten
og ikke-viten, så står sosiale forhold hinsides normal-
biografier og regulerte arbeidsforhold i sentrum for tvetydighetens sosiologi, altså fremfor alt de subjektive bearbeidelsesmønstre for slike forskyvninger innen
for samfunnsstrukturen. Under den refleksive moderniserings betingelser kan samfunnets fremtoning og
dets sosiale strukturering endre seg dramatisk. Så ledes synes entydigheter å forsterkes i smale segmen
ter, eksempelvis blir avstanden mellom de «superrike» øverst og de «utfattige» nederst på samfunnets rang stige utvilsomt større. I sjiktet mellom disse segmentene utvikles, blandes og sammenføyes økonomiske så vel som sosiale tvety
digheter. Stadig flere mennesker er mer eller mindre «sysselsatt», av og til fattige, av og til rike, og veksler
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
mellom ulike samlivsformer. Slike livsløp vitner om en tvetydig sosial struktur, som presist kan rekonstrueres,
og som nok kommer til å få større betydning. Stadig større deler av samfunnet preges altså av usikkerhet
og tvetydighet - og samfunnsmedlemmene må finne svar på dette.
Dermed endres det man kunne kalle grensesnit tet mellom subjekt og struktur, og blir mer flytende.
For å integrere subjektene i samfunnet har det første moderne utviklet bestemte grunnmønstre som har muliggjort en epokespesifikk harmonisering av struk
turelle krav til og individuelle former for livsfør
sel og identitetsutvikling. I det første moderne har arbeidsrelaterte normalbiografier, kjønnsbestemte for
mer for arbeidsdeling, sosiale sikringsordninger og fellesskapsrelasjoner frembrakt livsmønstre som i det minste har muliggjort en normativ forventning om
en varig synkronisering av subjekt og struktur. Den subjektrelaterte sosiale integreringsevne som kom mer til uttrykk gjennom fornemmelsen av tillit, sik kerhet, tilhørighet og kontinuitet, var tilsynelatende
garantert gjennom grunnmønstrene for industrisam funnets livsformer.
|
II9
120
MODERNISERING OG G LO B A L I S E R I N G
Under den refleksive moderniserings betingelser
synes disse grunnmønstrene derimot ikke lenger å bidra til de ønskede resultater. Tradisjonelle fellesskap
og solidariske relasjoner oppløses. De samfunnsmes sige utkastene for grensesnittet mellom subjekt og
struktur mister betydning for individuelle biografier og den daglige livsførsel.57 Heller ikke subjektene kan
lenger orientere seg ut fra gitte biografiske sikkerheter,
og opplever at det er nødvendig selv å utvikle mønstre
for organiseringen av eget liv. For forestillingene om sikkert utkomme, sosial rang, arbeidsdelingen i fami
lien og arbeidslivets identitetsdannende kvalitet opp leves som kontingente og trekkes i tvil.
Av dette oppstår muligheten for, men også tvan gen til, å forme sitt eget liv. Med de nye usikkerhetene knyttet til rom og tid må individenes samliv innret tes og opprettholdes på en fleksibel måte, uaktet at de nye organisasjonsformene bare i begrenset grad lar
seg gripe med de tradisjonelle analysekategoriene for
samfunnsstrukturen.58 Når det gjelder de biografiske og sosiale konsekvensene, er det allmenne kravet om
mer «mobilitet»59 og «fleksibilitet» unektelig et tveegget anliggende. For det første ledsages det av et farvel
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
til forbenede forhold, for det andre blir hittidige for
ventede sikkerheter i mange tilfeller radikalt svekket.
Større fleksibilitet på arbeidsmarkedet fører eksempel vis til at arbeidsgivere lettere kan sparke de ansatte.
Fleksible arbeidsplasser kan opprettes og nedlegges over natta, og de ansatte kan ofte bare svare med mer
mobilitet og større tilpasningsvilje, desto mer som de i stadig mindre grad kan sette sin lit til den kunnska pen de har ervervet seg. I stedet gjelder maksimen:
«Gled deg, din viten og kunnen er foreldet, og ingen kan fortelle deg hva du må lære for at det fortsatt skal
være bruk for deg i fremtiden.» For yrkesbiografiene og arbeidssamfunnet er bort fallet av det første modernes premisser spesielt alvor lig: full sysselsetting-samfunnetog lønnsarbeidets vik tighet for de individuelle livsutkast,60 kjønnsbestemt
arbeidsdeling og biografisk forventede sikkerheter - i den aktuelle omveltningsfase ser det ut til å bli stilt
spørsmål ved alt. Jo mer arbeidsforholdene følgelig
«dereguleres» og «fleksibiliseres», desto raskere end rer arbeidssamfunnet seg biografisk, sosialt og politisk til et risikosamfunn med forsvinnende sikkerheter og
nye sosiale ulikheter. Det finnes ikke lenger noe for
121
122
MODERNISERING OG G LO B A LI S E R I N G
utsigelig utviklingsmønster for den enkeltes livsførsel, for dannelsen av sosiale og politiske fellesskap eller for stat og politikk. Dette forlener den politiske sosiologi
med en usikkerhet om dens betydning.61 Også her er så vel pluralistiske som fundamenta listiske løsninger tenkelige: fundamentalistiske posi
sjoner som holder fast ved det første modernes idea
ler om arbeidssamfunnet, altså lover full sysselsetting og forstår biografisk utvikling nå som før som økende
stabilitet og sikkerhet; pluralistiske løsninger som
kjennetegnes på den ene side ved å avgrense seg fra
de tradisjonelle utviklingsforestillingene om familien,
lønnsarbeidet og fritidssfæren, på den annen side ved at det dannes pluralistiske virksomhetsfelt så vel som
nye (transnasjonale?) solidariteter og nettverk, som i et radikalt individualisert samfunn kan forstås som
midlertidige valgfellesskap - et hittil lite utarbeidet og enda mindre empirisk undersøkt konsept.
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
Til usikkerhetens politiske økonomi: institusjonell grenseutvisking og restrukturering Til forskjell fra usikkerhetens epistemologi og sosiologi,
med deres aldri helt entydige kategorier, undersøker
usikkerhetens politiske økonomi økonomiens og politik
kens institusjonelle og funksjonelle grenser. Den rela tive autonomien til økonomiske aktører og statlig-
politiske institusjoner som kjennetegner det første moderne, skyldtes også innbyrdes ulike kompetan
ser og interesser, hvis nasjonalstatlige, politisk-økono-
miske undertvingelse gikk for å være den ideelle og idealiserte kongevei. I det andre moderne kommer de
gamle kompetanse- og funksjonsbestemte grensene
under betydelig press, uten at det er til å overskue hvor dan de nasjonalstatlige og nasjonaløkonomiske struk
turene endres og oppløses.
Her starter analysene av grenseutviskingens poli tiske økonomi. Med grenseutviskingen blir forholdet
mellom territorielt bundne politiske aktører (regjeringer, parlamenter, fagforbund, forvaltninger) og ikke-
territorielt bundne økonomiske aktører (kapitalkref ter, finans- og handelsmakter) samt transnasjonale
I23
124 I
MODERNISERING og globalisering
livsformer og livsverdener tydelig. De nasjonale, men også de transnasjonale grenseutviskingene fører til
strukturbrudd i virksomhetsrutiner og industrielle
rutiner og kan ikke lenger innpasses i det første modernes nasjonaløkonomiske stabilitet. Det som i
økonomisk henseende fremstår som «virksomhetsoppløsning»62 og en «omkalfatring av systemet for
industrielle relasjoner»63, kan politisk avleses i form av
legitimeringstapet for «politisk medlemskap», økende beslutningsusikkerhet ved politiske konflikter64 og globaliseringens utfordring av nasjonalstatens integ ritet og «nasjonalstatens fremtid»65. Disse studiene, som tar tak i så vel det politiske som det økonomiske system, behandler alle den prekære
situasjonen for det første modernes stabilisator, som - ifølge Thomas Marshall - er å finne i den nasjonalstatlige saldering av likhetsimpulsene i en liberal retts
stat og ulikhetsforventningene i en kapitalistisk orga
nisert økonomi.
Ser man på utviskingen av grensene for økonomiens og lønnsarbeidets organisering, så ligger de fenome nene som skal undersøkes, ikke innenfor rammene av
en lineær industrialisering (i betydningen en kvanti
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
tativ vekst i det industrielt organiserte arbeid, økende
mekanisering, automatisering og erstatning av men neskelig arbeid), ei heller oppfyller de prognosene
om «arbeidssamfunnets slutt» og fritidssamfunnets begynnelse. For det sosiologiske perspektivet er sna rere transformasjonen av økonomiens og lønnsarbei
dets kvalitative skikkelse avgjørende, en transforma sjon som muligens fører til et konsekvensrikt farvel til full sysselsetting-samfunnet.
Et tilsvarende «tversgående» blikk har endelig un
dersøkelsene av utviskingen av grensene for politiske
organisasjonsformer og beslutninger. Disse studiene nøyer seg ikke med å analysere politikkens systema
tiske og institusjonelle underskudd på styring og tek
nologi - hvis overvinnelse uansett ville være en fort settelse langs det første modernes nasjonalstatlige
kongevei. Blikket er også rettet mot strukturelle brudd i det politiske system som undergraver det første modernes utdifferensieringer og nedfeller seg i et
eiendommelig forhold mellom nasjonalstatlige hand lingskompetanser og transnasjonale krav.
I25
126
MODERNISERING OG GLOBALISERING
Noter 1
Dvs. i Ulrich Beck & Wolfgang Bonss hrsgs. (2001) Die Modemisierung der Moderne, Frankfurt am Main, som vi
her har oversatt innledningen fra. De øvrige bidragene i boka omtales i denne innledningen, jf. note 35-39, 44 og 52-65. Overs, anm. 2
Imidlertid forblir snakken om «plurale moderner»,
som i overensstemmelse med en kulturenes geografi til enhver tid tilskrives bestemte land eller verdens
deler, i den territorielle tenkningen og havner lett i den kulturalistiske fellen. Det vil si: Den undervurde
rer institusjonelle maktstrukturer, global avhengighet, kapitalstrategier osv. Snakker en derimot om «entangled modernities» (Shalini Randeria), unngår en denne implikasjonen. 3
Latour har foreslått å bruke forkortelsen «remoderne»
om tungebrekkeren «refleksive moderne», jf. Bruno
Latour (2000) Is Remodernization Occurring - and if so,
how to prove it? Arbeidspapir. Paris/Miinchen. 4 Jf. Roland Robertson (1998) «Glokalisierung, Homo
genitet und Heterogenitåt in Raum und Zeit», i Ulrich
Beck hrsg. (19983:191-220) Perspektiven der Weltgesellschajt, Frankfurt am Main; Mike Featherstone (1991)
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
Consumer Culture and Postmodernism, London; Scott Lash & John Urry (1994) Economies of Signs and Space, London; Martin Albrow (1998) Abschied vom Nationalstaat, Frankfurt am Main; Ulrich Beck (1997) Was ist Globalisierung? Frankfurt am Main; Ulrich Beck hrsg.
(1998b) Politik der Globalisierung, Frankfurt am Main;
Saskia Sassen (1998) Globalization and its Discontents, New York; John Tomlinson (1999) Globalization and Culture, Cambridge. 5
Tredje endelige artikkel i Immanuel Kant (1795) Zum Ewigen Frieden. Kdnigsberg.
6 Karl Jaspers (1949) 7
Vom
Ursprung und Ziel der
Geschichte. Munchen/Ziirich. Ulrich Beck (1986) Risikogesellschaji - Auf dem Weg in eine andere Moderne, Frankfurt am Main; Bruno Latour
(1995) Wir sind nie modern gewesen. Versuch einer symmetrischen Anthropologie, Berlin; Michael Jacobs ed. (1997) «Greening the Millennium? The New Politics of the
Environment», i The Political Quarterly, Oxford; Maar-
ten Hajer (1998) Living With Nature, Oxford; Barbara Adam (1995) Timewatch: The Social Analysis of Time, Cambridge; Joseph Huber (1995) Nachhaltige Entwick-
lung - Strategien fur eine bkologische und soziale Erdpolitik, Berlin; Wolfgang Bonss (1995) Vom Risiko - Unsi-
|
I27
128 |
MODERNISERING OG GLOBALISERING
cherheit und Ungewissheit in der Moderne, Hamburg; og
mange andre.
8 James C. Scott (1998) Seeing Like a State. New Haven / London.
9 Helt i tråd med dette snakker Bauman om «Liquid Modernity», mens Urry ser sosiologiens nye paradigme
i «mobiliteten». Jf. Zygmunt Bauman (2000) Fluid Modernity, Cambridge; John Urry (1999) Sociology Bey-
ond Societies, London. 10 Aihwa Ong (1999) Flexible Citizenship - The Cultural
LogicsofTransnationality, London.
n Shalini Randeria (1999) «Jenseits von Soziologie und
soziokultureller Anthropologie: Zur Ortsbestimmung der nichtwestlichen Welt in einer zukiinftigen Sozialtheorie», i Soziale Welt 1999(4)1373-382. 12 John W. Meyer (1980) «The World Polity and the Authority of the Nation State», i Albert Bergesen ed. (1980:
109-137) Studies of the Modem World-System. New York. 13 Pheng Cheah & Bruce Robbins (1998) Cosmopolitics -
Thinking and Feeling Beyond the Nation. Minneapolis/ London.
14 Stephen Hall (1999) «Ethnizitåt: Identitåt und Differenz», i Jan Engelmann hrsg. (1999:83-98) Die klei-
nen Unterschiede, Frankfurt am Main; John Eade (1997)
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
Living in the Global City, London; Ludger Pries (1998)
«Transnationale Soziale Råume», i Ulrich Beck hrsg.
(19983:55-86); Joshua Meyrowitz (1998) «Das generalisierte Anderswo», i Ulrich Beck hrsg. (19983:176-191);
Michael Ziirn (1998) Regieren jenseits des Nationalstaa-
tes - Globalisierung und Denationalisierung als Chance, Frankfurt am Main. 15 Gdran Therborn (1995) «Roots to/through Modernity»,
i Mike Featherstone, Scott Lash & Roland Robertson eds. (1995:124-139) Global Modemities. London. 16 John Urry ed. (2000) «Sociology Facing the Next Mil
lennium», i The British Journal of Sociology 51(1) - Special Issue. 17 Talcott Parsons (1969) «Evolutionare Universalien», i
Wolfgang Zapf hrsg. (1969) Theorien des sozialen Wandels. Kdln/Berlin.
18 Wolfgang Zapf hrsg. (1991) Die Modemisierung moderner Gesellschajten. Frankfurt am Main.
19 Gdran Therborn (1995). 20 Timmons J. Roberts & Amy Hite eds. (2000) From
Modernization to Globalization. Perspectives on Develop ment and Social Change. Oxford. 21 Karl Marx & Friedrich Engels (1848) Manifest der Kommunistischen Partei, London, i MEW 4:465.
129
130
MODERNISERING OG GLOBALISERING
22 Ulrich Beck, Anthony Giddens & Scott Lash (1996) Ref-
lexive Modemisierung - Eine Kontroverse. Frankfurt am Main. 23 Bruno Latour (2000). 24 Paul Gilroy (2000) Against Race. Cambridge/Mass.
25 Jomo Kenyatta (1965:36) Facing Mount Kenya. New York. 26 Spørsmålet om en transkulturell omdefinering av moderniteten hinsides det vestlige modernitetsmonopol er i det hele tatt kun reist gjennom disse spredte hen tydningene, og på ingen måte besvart. Den grunnoverbevisningen som ligger bak en teori om det andre
moderne, er denne: Det er noe prinsipielt galt med
modellen for det vestlige moderne, men man må også
forsvare moderniteten mot den lettvinte snakken om det modernes slutt og underkaste fundamentaliserin-
gen av det vestlige moderne en reddende selvkritikk.
27 Reinhart Koselleck (1989) Vergangene Zukunfi. Zur Semantik geschichtlicher Zeiten. Frankfurt am Main.
28 David Harvey (2000) Spaces of Hope. Edinburgh. 29 Reinhart Koselleck (1989). 30 Det stemmer slett ikke for mange tidligere forfattere, og fremfor alt ikke for Kant og Marx. Begge tenkte seg det moderne som en overgang fra tidlige tilstander med
EN TEORI OM REFLEKSIV MODERNISERING
relativt små og lukkede sosiale fellesskap og fora til
«en universell epoke» (Goethe) med gjensidig avhen gige samfunn, og denne overgangen skjer i hovedsak
gjennom utbredelsen av handelen og prinsippene for «politisk republikanisme». Nettopp det at de beskjefti
get seg med lange historiske utviklingslinjer, gjorde at det fremstod som lite plausibelt for dem at staten, især
i sin skikkelse som nasjonalstat, representerer sluttstadiet for den historiske utvikling, verdenshistoriens non plus ultra, den eneste mulighet for å danne politiske
fellesskap og dermed også demokrati.
31 På tilsvarende måte argumenterte nylig Charles Maier, en av de mest sentrale amerikanske historikere (Har
vard). Han beskriver det 20. århundre som «the emergence, ascendancy, and subsequent crisis of territoriality» - og oppfordrer historikerne til å gjøre seg kjent
med den sosiologiske litteraturen om globalisering. Jf.
Charles Maier (2000) «Consigning the Twentieth Cen-
tury to History - Alternative Narratives for the Modern Era», i American Historical Review 2ooo(June):8o7-83i.
Se også Barbara Adam (2000) «The Temporal Gaze:
The Challenge for Social Theory in the Context of GMFood», i British Journal of Sociology 51:125-142. Hun på
peker blant annet det selvmotsigende i at institusjo-
|
I}!
132
MODERNISERING OG GLOBALISERING
nene i det første, industrielle moderne treffer beslutnin ger basert på korte tidshorisonter, hvorved de tidslig og
romlig forskutt utløser forutsigelige, langsiktig uoverskuelige konsekvenser. 32 Daniel Levy & Natan Sznaider (2001) Erinnerung im glo-
balen Zeitalter. Der Holocaust. Frankfurt am Main. 33 Jf. Gdran Therborn (2000) «At the Birth of Second Century Sociology: Times of Reflexivity, Spaces of Identity
and Modes of Knowledge», i British Journal of Sociology
51:37-58; Ulrich Beck (2000) «The Cosmopolitan Perspective. Sociology for the Second Age of Modernity», i British Journal of Sociology 51:79-106.
34 Ulrich Beck (1988) Gegengijte - Die organisierte Unverantwortlichkeit. Frankfurt am Main.
35 Heiner Keupp et al. (2001) «Soziale Landschaften in der
reflexiven Moderne - Individualisierung und posttra-
ditionale Ligaturen», i Ulrich Beck & Wolfgang Bonss hrsgs. (2001:160-176). 36 Jf. her Fritz Bbhle et al. (2001) «Grenzen wissenschaft-
lich-technischer Rationalitåt und