Vitne til historie 8251773962

Citation preview

%

1 \4

finn Stenseth

Vitne til

historie

DAGFINN STENSETH Dagfinn Stenseth har siden 1999 vært Norges ambassadør i den danske hovedstad København.

MURMANSK

HELSINGOFORS

ST. PETERSBURG

Han ble født i Vestfossen i Buskerud, like ved Drammen, i 1936. Etter Økonomisk MOSKVA

Gymnas i Drammen og tre års studier ved Yale-universitetet i USA, gikk han inn

i utenrikstjenesten. I Tyskland arbeidet

han i Berlin og Bonn. Dagfinn Stenseth var ved ambassaden i Moskva i tilsammen 14 år: 1962-1965 som ambassade­

sekretær og 1979-85 og 1990-94 som ambassadør. I årene 1994-97 var Dagfinn

ORGIA TIBLISI

KASA

Stenseth Norges ambassadør i Helsing­

fors i Finland. Mellom sine utenlands­ opphold hadde Stenseth ulike stillinger i Utenriksdepartementet.

•JEREVAN

Al

USBEKISTAN • tasjkent KIRGISIS TURKMENISTAN i • ASJKHABAD

VITNE TIL HISTORIE

VITNE TIL HISTORIE Dagfinn Stenseth

£ NWDAMM&SØN

’ «en ;> >oyn oy Fjordar. _ BibltoTPk-s Løra * >l)Kv ■-> '>851 Soqcda!

- 1 FEB ZUU2

© 2001 N. W. DAMM & SØN A.S.

ISBN 82-517-7396-2

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlagsredaktør: Morten Malmø. Omslagsdesign: Laila Gulbrandsen/Chili Design. Omslagsfoto: Scanpix. Øvrige fotografier og illustrasjoner: Dagfinn Stenseths private arkiv (sidene 20, 36-37, 52, 56, 103, 125, 130, 160, 167, 172, 183, 213, 229, 292, 303, 307, 326 og 348). Kjell Dragnes/Aftenposten (side 300) Ottar Julsrud/Norpress (side 362 ). Lapin Kansa (side 327). Klaus Møller (sidene 343 og 344). Sameia Fotoarkiv (sidene 14 og 18). Savon Sanomal (side 320). Scanpix (sidene 115, 122, 138, 143, 191, 193, 209 og 357). Scanpix/NTB (side 99). Sats: AIT Trondheim AS, 2001 Trykk og ferdiggjøring: AIT Otta AS, 2001.

Innhold

Forord ........................................................................................................

Del I: Underveis Utgangspunktet, erindringsbilder fra barndom og oppvekst............... Krigsår sett med barneøyne..................................................................... Inn i min tid ............................................................................................. Litt sjømannsliv......................................................................................... Soldat i Paris............................................................................................. Student i Amerika ..................................................................................... Berlin, Vest- og Øst-Tyskland .................................................................

11 23 34 41 44 51

Del II: Fjorten år som diplomat i Moskva Khrusjtsjov-tiden....................................................................................... 111 Årene med Bresjnev.................................................................................. 132 Gorbatsjov: ny vitalitet før imperiets fall................................................ 151 Dragkampen om Russlands fremtid......................................................... 179 Mennesker og makter .............................................................................. 184 Boris Jeltsin og det nye Russland................................................................206 Personlighetens rolle ................................................................................... 215 Dagbok fra en krise..................................................................................... 228 Nærbilde av Andrej Kozyrev...................................................................... 254

Del III: I kjølvannet av sovjetimperiets fall Ambassadør i Kaukasus-statene.................................................................. 267 For Norge i Sentral-Asia............................................................................ 280 5

I det fjerne Mongolia................................................................................... 298 «Hjem» til Finland ..................................................................................... 312 Norge - Russland ....................................................................................... 329 Danmark - min siste utepost...................................................................... 342 Antarktis - nordområdene - Arktis........................................................... 352 I avgangsklassen ......................................................................................... 359 Om forfatteren.............................................................................................. 362 Takk ............................................................................................................. 363 Register.........................................................................................................365

6

Forord

et begynte med at jeg skrev ned for meg selv og den nærmeste fami­ lien inntrykk og opplevelser fra tiden som ambassadør i Moskva fra høsten 1990 til høsten 1994 da Gorbatsjov-perioden gikk mot slutten, da Sovjetunionen brøt sammen som statsdannelse og ideologisk sys­ tem og det «nye» Russland tok form i Jeltsin-tiden. Over natten vekslet jeg da fra å være den siste norske ambassadøren til Sovjetunionen til å bli den første til det selvstendige Russland og snart også til de nye statene i Kaukasus og Sentral-Asia. Det ble ganske enkelt nødvendig å «skrive av seg» inntrykk som hadde vært intense både på det personlige og det faglige planet. Men denne peri­ oden hadde uløselige tråder til to tidligere opphold i Moskva, først som ambassadesekretær i Khrusjtsjov-tiden i begynnelsen av 1960-årene, og der­ etter som ambassadør (1979-1985) i slutten av Bresjnev-perioden og ved innledningen av Gorbatsjov-tiden som vi under det tredje Moskva-oppholdet (1990-1994) opplevde også slutten på. Til sammen var det blitt fjorten år i Moskva under noen av de mest dramatiske avsnittene i russisk historie etter revolusjonen i 1917. Del II og Del III forteller om disse fjorten årene i Moskva og virkningene av det sovjetiske sammenbruddet som vi opplevde dem i Kaukasus, Sentral-Asia, Mongolia, i Finland og i vårt eget norske forhold til naboen i øst. Del I ble skrevet sist, men som en uløselig del av den historien jeg har ønsket å fortelle, fra den kalde krigens spenningsarenaer til sammenbruddet for etterkrigstidens verdensorden. Den begynner med erindringsbilder fra barndom, oppvekst og krigen, og dekker hvordan jeg gikk inn i min tid, fikk sterke inntrykk som soldat i Paris da Den fjerde franske republikk vaklet

D

7

mot slutten, hvordan jeg opplevde studieårene i USA, og hvordan jeg i Berlin og Bonn ble vitne til faser i utviklingen rundt Berlin, Vest-Tyskland og ØstTyskland før den tyske gjenforeningen i 1990. Det dreier seg om personlige inntrykk, subjektive og farget av øyeblik­ ket. Jeg har forsøkt å unngå etterpåklokskap. I Moskva levde vi så tett inn på dramaet, menneskene og begivenhetene at det ikke alltid var mulig å holde avstand. Det vi opplevde og var med på i Russland, vil kreve livslang bearbeidelse. Jeg gjør oppmerksom på at «vi» i avsnittene som handler om Russlands-, Tysklands- og Finlands-tiden oftest omfatter Raili, min ektefelle. Uten hennes støtte ville det ikke gått. Sammen har vi gjennomlevd det meste som er beskrevet. Jeg har tilføyd noen sluttord fra København, som er min siste utepost.

Dagfinn Stenseth

8

DEL I Underveis

Utgangspunktet

or meg var småstedet Vestfossen, midtveis mellom Drammen og Kongs­ berg, utgangspunktet. Det var her jeg ble født i 1936 og vokste opp som barn og ungdom. Et industristed som det fantes mange av i vårt land. Papir- og cellulosefabrikken var sentrum i vårt lokale univers. Fabrikksirenen varslet livsrytmen; arbeidets begynnelse, middagspausen og arbeidets slutt. Generasjoner av vestfossinger hadde sitt utkomme ved fabrik­ ken. Inntil det ble konkurs og svartkatt i begynnelsen av 1970-årene. Da senket tungsinnet seg for en tid over småstedet. Også ullvarefabrikken måtte gi opp. Både papir- og ullvarefabrikken kunne føre sin historie tilbake til Hans Nielsen Hauge. De store skogene rundt ga råstoff. Elven og fossen kraft. For lenge siden, allerede i dansketiden, ble Fossesholm Norges største skogsgods. Oppgangssagene ved elven skar plank, bord og props som ble eksportert til England og Holland. Vestfosselven, Fiskumvannet og Eikeren er en av landets historiske vannveier. I sin tur er de knyttet sammen med det store Drammensvassdraget. Jeg kan ikke erindre at jeg i oppveksten gjorde meg mer dypsindige tanker om lokalsamfunnet utover at jeg observerte skillet mellom de få som til daglig gikk med slips og jakke og de mange som gikk i overall eller blåtøy til arbei­ det på fabrikkgulvet. Småstedets prest, lege og lærer skulle man naturligvis hilse respektfullt på. Og så var det bøndene som kom fra gårdene omkring med hest og kjerre og skramlende melkespann på vei til og fra meieriet. Direktøren for fabrikken skilte seg ut, en høvding som var ansvarlig for de manges ve og vel, for at fabrikken gikk og at arbeidsplassene var trygge. Som smågutt var jeg mest opptatt av de vindjakkekledde laborantene som med glass og kolber gikk runder i fabrikken og tok prøver av produksjonen.

F

11

Kjemi og laboratorium sto for noe mystisk og utfordrende. Jeg hadde en tid en drøm om å bli kjemiker, gå i vindjakke og blande væsker. Men det ble med drømmen. Selvsagt var det forskjell på folk, men jeg kan ikke huske klare utslag av sosiale spenninger. Alle kjente hverandre, og som familier ofte i generasjoner bakover. Arbeiderpartiet vant regelmessig flertall ved valgene. Mange stemte også på Kommunistpartiet. Og det var nok mellom disse at den politiske kampen var bitrest. Som ellers i landet, het landsfaderen Einar Gerhardsen. Jeg var en tid avisbud. På den ene siden av sykkelen hadde jeg vesken med Fremtiden, Arbeiderpartiets avis i Buskerud, og på den annen Høyreorganet Drammens Tidende og Buskeruds Blad. De to veskene var noenlunde jevnstore, men det svarte altså ikke til den partipolitiske balansen ved valgene.

Smeltedigel for alle Den syvårige folkeskolen var en første felles smeltedigel for oss alle. Det var før skolesentraliseringens tid. Småstedet hadde tre skoler. De var etter dagens forhold små og oversiktlige. I min klasse var det 13 elever som forble sam­ let gjennom alle syv årene. En lærerinne underviste i de tre småklassene, to lærere tok oss videre til avgangsklassen. Lærerne kjente oss og våre familier. De hadde også hatt foreldregenerasjonen på skolebenken. Datidens skole ga oss utvilsomt mer trygghet og stabilitet enn stimulans til å prøve andre muligheter enn foreldregenerasjonens. Slik kunne skolen bidra til å befeste småstedets forestillinger om samfunn og verden som en andedam gitt en gang for alle. Meget avhang av lærerne. Da jeg var i skolen, ble de ennå sett på som autoriteter som forvaltet den siste sannhet. Men heldigvis var mønsteret ikke uten nyanser. En av lærerne på vår skole var samtidig lokalpolitiker, medlem av kommunestyret og i noen omganger ordfører. Den selvsagte taler 1. og 17. mai og ved andre merkedager. En storvokst mann som gikk litt på skakke, noe som antagelig skyldtes at han var blind på det ene øyet. Han tok det levende livet inn i klasserommet, hadde evne til å inspirere og gi skoletimene perspektiv. Vår andre lærer var mer av den gamle skolen. Han kom opp­ rinnelig fra Vestlandet, var religiøs, korrekt og sirlig i all sin fremferd. Ved siden av lærerstillingen var han kirketjener. I hans timer var det disiplin, men med mildhet. Han innledet skoledagen med å slå stemmegaffelen i kateteret. Det var tegnet til at vi skulle reise oss ved pultene og synge dagens salme. 12

Han hadde vært lærer ved skolen så langt noen kunne huske. For ham var lærergjerningen et kall. Nettopp fordi våre to lærere var så ulike, kom de til å utfylle hverandre. Den ballast jeg fikk med fra den gamle folkeskolen har vært med å bestemme holdninger gjennom livet. Men jeg kan ikke huske at jeg var spesielt lykkelig på folkeskolen. Utenatlæring, skjønnskrift og flid var ikke noe jeg hadde stor sans for. Et vendepunkt kom da jeg under en sykdom måtte holde sengen i et par måneder. Da leste jeg bøker av meget ulikt slag - alle utenfor skolens pen­ sumliste. Utvalget spente fra Max Manus’ spennende beretninger fra sitt virke som sabotør under krigen til Miguel de Cervantes’ Don Quijote. Det stimu­ lerte en leselyst som har vært med meg siden. Fra sengekanten «utga» jeg en håndskrevet avis om stort og smått som jeg observerte gjennom vinduet, radioen og lesningen. Far og mor måtte pliktskyldigst lese og kommentere de antagelig noe uregelmessige utgaver av «Vindusposten». Jeg kan ikke huske hvorfra jeg fikk denne avisideen. Den fikk sine virkninger. Jeg ble glad i å skrive og ville bli journalist. Imidlertid drev jeg det ikke lenger enn til å bli redaktør for skoleavisen på middelskolen og senere for russeavisen på gymnasiet.

Sommeren hørte elven til Vannveien er levende i alle minnene fra barndommen. Barndommens, som det nå synes, alltid lange og varme somrer hørte elven og vannet til. Jeg var fascinert av livet som omga arbeidet med å få frem tømmeret. Det ble samlet i store flåter, hvor stokk var lagt på stokk, på en måte som bandt det hele sammen til en flytende verden for seg. Flåtene ble drevet frem med store seil, og de ble skjøvet eller tauet av «Trollet», fabrikkens bukserbåt. På flåtene bygde fløterne sine leskjul av stokker og presenning hvor de sov og varmet sin mat mellom arbeidsøktene. Mot slutten av sommeren kunne elva være helt oppfylt av flåter. De var et yndet sted for bading og fiske. Vi kunne ligge hele dagen med snøret senket ned mellom stokkene og «lure» på abboren som samlet seg under tømmeret. Det kunne bli god fangst. Nå er dette bare fjerne minner. Fenge før fabrikken stanset, overtok lastebiler tømmertransporten. Det var utvilsomt mer økonomisk og rasjonelt, men derved forsvant også et tidsbilde som bar en tradisjon og kultur som gikk tilbake til oppgangssagenes tid.

13

Vestfossens hjørnesteinsbedrift - Vestfos Cellulosefabrik - slik anlegget så ut i årene før krigen - da Dagfinn Stenseth var gutt.

Livet på «Island» Også vinterstid var det liv og virksomhet på vannveien. Travløpene var begiv­ enheter som samlet mye folk fra fjern og nær. Skarpskodde hester slo hovene i isen så det drønnet og isbitene føk om hodene på kjørekarene på sulkiene, og noen ganger også på tilskuerne. De fleste hestene kom fra gårdene i bygda, og vi kjente mange av dem ved navn. Jeg fulgte nøye med når hestefolket kyndig diskuterte de enkelte hestenes sterke og svake sider. Veddemål var det også. Jeg gjorde for øvrig den observasjonen at stemningen steg merkbart i takt med at innholdet i de medbrakte termosflaskene - som ikke alene var kaffe eller te - ble fortært. Selv er jeg født og vokste opp på «Island», som har navn etter stedet hvor bøndene med lange issager - grovtannete svanser - skar ut store isblokker som med hest og slede ble fraktet til den gamle ølkjelleren. Bak solide granittmurer og beskyttet av sagmugg tjente de sommerhalvåret 14

igjennom som et islaget for meieriet som brukte isen til kjøling av melken. «Island» ble for øvrig ikke sjelden forvekslet med øya av samme navn vest i Atlanterhavet, og våre julekort hadde mer enn en gang vært omveien om Reykjavik. Men også dette, både travløpene og issagingen, tok slutt før jeg ble voksen. I erindringen er de like levende som det var i går.

Møte med Wildenvey Eikerbygdene er vide med stolte gårder. Herman Wildenvey har besunget dem. Jeg gikk på samme middelskole - Eiker høyere almenskole - hvor Her­ man Wildenvey hadde vært elev 50 år tidligere. Jeg fikk møte ham da skolen feiret sitt femtiårsjubileum. Feiringen fant sted på Hokksund Travbane, i et lokale i etasjen over stallene. En stram eim av hest slo opp i salen hvor jeg sammen med skolekamerater var med å servere under festmiddagen. Vår oppmerksomhet var rettet mot Eikerbygdenes store sønn. Vi lyttet spent til hans ord for anledningen. Men underlig nok, kan jeg i dag ikke huske noe av innholdet fra hans tale. Kanskje var det heller en prolog eller et dikt han leste. Inntrykk gjorde det i hvert fall. For øvrig var følgende ord fra Bjørnstjerne innskrevet over skoleporten:

Det største som Gud kan give er ikke å kalles berømt eller stor, men menneske rett at blive. Wildenveys stemningsfulle og vare dikt hadde jeg med på reiser. De kunne gjenopplive bilder og mennesker fra Eiker som for meg og familien har vært det faste holdepunktet, et sted å komme tilbake til, stedet med slekt og kjente. Årene i utenrikstjenesten med lange utenlandsopphold har lært oss den store betydningen av forankring. Med tiden fikk vi en hytte ved Eikeren hvor vi nesten uten unntak tilbragte sommerferier da vi bodde utenlands.

15

Ingen uvanlig historie Navnet har vi fra gården som min farfar Ole Stenseth kom fra. Han var en av tyve barn fra to kull, hver på ti barn. En slik barneflokk kunne ikke gården brødfø. Dessuten klarte den ikke overgangen til pengehusholdning og ble solgt ut av slekten. Det som fulgte var en ikke uvanlig norsk familiehistorie fra slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundret. Noen av guttene utvandret til Amerika, andre ble sjømenn. En var med på å bygge Panamakanalen, og bukket der under for gul feber. Bare en kom tilbake på kort besøk og er den eneste av farfars brødre jeg fikk møte. Han hadde bygd opp en forretning i Oregon på den amerikanske vestkysten. Søstrene derimot, forble i Norge. Noen ble lærerinner, andre husholdersker eller «bare» gift. Det var sterke damer som jeg som barn nærmet meg med stor respekt. Min farfar var heldig. Han fikk arbeid på cellulosefabrikken i Vestfossen hvor han ble maskinfører på tørkeriet. Min farmor møtte jeg aldri. Hun døde ung av tuberkulose da min far var barn. Farfar ble alene om å oppdra to sønner og en datter.

Tungetale og barketrommel Min farfar står for meg som et usedvanlig menneske. Han var pinsevenn på sin hals. Betel og pinsevennenes stevner var faste holdepunkter. Noen ganger var jeg med, og ble vel også skremt, når han ikke bare ledet an i bønn, men også talte i tunger. Det var noe gammeltestamentlig over ham. Både det gamle og nye testamente tok han bokstavelig. Farfar ville ikke spise svin, noe som brakte min mor til fortvilelse når vi andre skulle ha ribbe, medisterkake og annet som hører til en julemiddag. Når jeg leste geografilekser, hendte det at han pekte på globusen og minnet om at det var Guds skaperverk. Han bodde nær fabrikken, ikke så langt fra der hvor «kjerraten», transportbån­ det, fraktet kubb til den veldige barketrommelen som døgnet rundt tromlet og renset kubben for bark før den ble hugget opp til flis og kokt til cellulose. Barketrommelen har en levende plass i barndomsminnene - som et prustende uhyre som avga øredøvende støy og fikk jorden til å riste som ved jordskjelv. Friskt i erindringen er også de ganger jeg fikk bringe spannet med varm mat til farfar på fabrikken. Da fikk jeg sitte med ham og arbeidskameratene når de spiste i gangen mellom de store tørkevalsene. Jeg hadde ørene på stilk for ikke å gå glipp av samtalen mellom karene.

16

Våpenfabrikk og sølvgruver Min mor Ingrid Stenseth var fra Kongsberg, to mil vekk. Hun var etter for­ holdene storbypiken som kom til småstedet. Det tok tid, har hun fortalt, før hun følte seg helt akseptert av de innfødte. Morfar Olaus Popperud var dreier ved Kongsberg Våpenfabrikk hvor også hans far hadde vært bøssemaker og med på å lage de legendariske Krag-Jørgensen-riflene. Mors brødre arbeidet også ved våpenfabrikken. Fra barnsben av gikk de i lære hos bestefar som hadde en dreiebenk på loftet hvor han med sønnenes hjelp på fyrabend utførte stykkarbeid for fabrikken. Slikt stykkarbeid på hjemmeverksteder var vanlig på Kongsberg og var en slags yrkesskole for rekruttering til fabrikken. Også til min bestefar på Kongsberg fikk jeg være med å bringe spannet med varm mat til spisepausen. Da ble det inntrykk fra de store maskinhallene med dreiebenker og fresemaskiner som sendte ut gnistregn av metallsplinter. Også mormors familie var knyttet til våpenfabrikken etter at de tidligere hadde drevet gårdsbruk kombinert med arbeid i sølvgruvene. Etter min mors mor­ far finnes det et antall fine treskjærerarbeider som han møysommelig må ha formet mens han satt i «sacherhusene» - gruvearbeidernes brakker - etter arbeidsdagen i fjellet. Jeg møtte ham aldri. Etter arbeidene å dømme må han ha vært en kunstnernatur med usedvanlig anlegg for kunsthåndverk.

Min far - et muntrasjonsråd Min far David Stenseth var i mange år handelsbetjent på samvirkelaget før han midtveis i yrkeslivet gikk over i forsikringsbransjen. Han var et høyst levende menneske med en fabelaktig evne til å skape kontakt og kommuni­ sere. Den formelle utdannelsen begrenset seg til middelskole og handelsskole. Men menneskeforståelse skortet det ikke på. Han hadde venner alle vegner. Var aktiv i idrettslaget, mannskoret, bridgeklubben og en gruppe som drev med amatørteater. Som barn var jeg med, lyttet og samlet inntrykk fra det jeg husker som et levende småsted. Far hadde et nærmest ubegrenset forråd av gode historier som han generøst drysset ut over alle han møtte på sin vei. Han var god med pennen, forfattet en ustoppelig rekke med prologer og sanger til merkedager av alle slag. Han var levende opptatt av lokalhistorie og samlet stoff som noen ganger også ble til avisartikler.

17

Oversiktsbilde over Vestfossen i Buskerud. Dette bildet er tatt tidlig i 1950-årene.

Veien til velstand Det var kanskje først senere at jeg forsto hvilken fin skole jeg og min søster Ingjerd hadde i vårt eget hjem. Var far nærmest hvileløs aktiv og utadvendt, var mor et roens stillferdige tyngdepunkt, opptatt av huslige sysler. Materi­ elt var det beskjedent målt med dagens standard. I min barndom bodde vi i leiligheter med kjøkken, et soverom og en stue. Vann fikk vi fra håndpumpen på kjøkkenet. Varmt vann kom fra kjelen på komfyren. Lørdag var badedag, enten i sinkbalje på kjøkkenet eller i badstue på skolen. Dette endret seg radikalt etter 1950 da jeg sto til konfirmasjon. Da bygde far, med venners dugnadshjelp, som vanlig var på den tiden, husbankhuset som siden har vært hjemmet hvor min mor bodde inntil sin bortgang sommeren 2001. Nå ble det både kaldt og varmt vann fra springen, og dusj. Og det ble kjøleskap på kjøkkenet. Etter hvert ble utedoen erstattet av WC. Fars 1921-modell Harley Davidson med sidevogn ble byttet ut med en Ford Anglia. Vi ble del av den velferdsutviklingen som tok av fra midten av 1950årene. Den kom ikke av seg selv. Egeninnsats og dugnad er hva jeg forbinder med denne byggende perioden. En fin tid for landet. 18

Hvorfor forteller jeg dette? Ikke fordi jeg tror det var noe spesielt ved min oppvekst i de første ti årene etter annen verdenskrig. Tvert imot var det, som jeg husker det, slik den vanlige familien på landet og i småsteder i Norge på den tiden levde, klarte seg og fikk del i den utviklingen som har ført frem til dagens samfunn. Vi visste ikke om noe annet og mente vi hadde det godt. I dag er dette så gammel historie at våre barns generasjon har vanskelig for å forstå det som var utgangspunktet for foreldrene. Og derfor er det forhåpentligvis ikke helt fånyttes at erindringsbilder fra denne tiden friskes opp.

Opp med «Bamse Brakar» Det var slett ikke selvfølgelig for min generasjon på landet å gå videre fra syvårig folkeskole til middelskole og gymnas. Av min folkeskoleklasse var jeg den eneste som gikk videre til gymnasiet. Det kan være flere grunner til det. Først og fremst fordi jeg ble motivert og oppmuntret. Så langt tilbake jeg kan huske, var jeg en bokorm som leste alt jeg kom over. Hjemme hadde vi en boksamling som, om den ikke var stor, rommet et utvalg av klassi­ kerne. Jeg fikk oppmuntring fra far og mor. Dessuten var min fars eldre bror - onkel Torleif - salgssjef ved Borregaards papirfabrikker i Østerrike. Han reiste verden rundt, og vi fulgte ham på kartet og lyttet intenst når han fortalte fra sine reiser. Han ble som et vindu til en større og spennende verden. Jeg var tolv år gammel da han tok meg med på min første flytur. Det ble en stor og uforglemmelig opplevelse. I 1948 var det en sjeldenhet å fly. Selv små detaljer fra selve flyet og turen er fortsatt helt levende i erind­ ringen. Flyet var et stort firemotors Sandringham sjøfly, opprinnelig bygd som bombefly. Flyets store buk var inndelt i tre etasjer med trapper imellom. Jeg utforsket hver en krok. Flyets navn var «Bamse Brakar». Vi tok av fra Fornebu sjøflyhavn og fløy til Bergen og videre til Stavanger. Begge steder landet vi i selve havnebassenget midt i byens sentrum. Turen ble ikke uten en viss dramatikk. Midt på Hardangervidda hadde et lite sjøfly nødlandet på Veigvatn og «Bamse Brakar» ble den første kontakten med havaristen. Vi sirklet over vannet i lengre tid. Det var spennende for en smågutt som var på sin første flytur. «Bamse Brakar» fikk for øvrig en tragisk slutt da den, så vidt jeg husker, havarerte under oppstigning fra Harstad. Også andre fly av samme type havarerte. De tilhørte alle DNL - Det Norske Luftfartsselskap - som gikk opp i SAS da det ble dannet. 19

Den første flytur. Forfatteren fikk reise med «Bamse Brakar» fra sjøflyhavnen på Fornebu til Bergen og Stavanger. På bildet er han sammen med farfar Ole Stenseth og farfarens søster Anna Scheen.

Speiderliv og jamboree Sport var ikke min sterke side, men litt fotball og skihopping ble det. Derimot var jeg i mange år ivrig speider, og forsømte sjelden en mulighet til å delta i skogsturer og leirliv. Det ble en viktig erfaring for livet. I 1948 deltok jeg sammen med vår tropp på den første landsleiren for speidere i Norge etter krigen. Den ble holdt i Mandal, på flyplassen som tyskerne hadde brukt. Ved avslutningen overnattet vi den siste natten i den store flyhangaren som hadde tjent blant annet som proviantlager for leiren. Jeg kan enda huske det som forekom meg å være enorme stabler av knekkebrød og bokser med Sunda. Vi fikk forsyne oss fritt. Krigens mangelsamfunn og rasjoneringen etter krigen må være forklaringen på at vi forspiste oss på knekkebrød med Sunda i et slikt overmål at det tok år før jeg igjen forsøkte meg på Sunda. Med lønn fra iherdig arbeid som avisbud og samler av tomflasker og avfallspapir og støtte fra min onkel, kunne jeg som 14-åring også delta på

20

den store verdensjamboreen av speidere i Østerrike i 1951. Det var den andre jamboreen etter krigen. Den første ble holdt i Paris i 1947. Det var min første utenlandsreise. Deltakerne fra Norge reiste med tog gjennom Danmark, Tyskland, Sveits og Nord-Italia til Salzburg i Østerrike. Reisen og samværet med speidere fra hele verden etterlot varig sterke minner. Senere, som diplo­ mat i Bonn, skulle jeg ofte tenke tilbake på reisen gjennom det krigsherjede Tyskland. Hamburg og byene i Rhindalen var som store ruinhauger. Som det var i går, kan jeg huske et vindu som var kilt inn mellom murbrokkene i en ruinhaug i Hamburg. Det var en butikk. Bak glasset lå det appelsiner, bananer og sjokolade - varer som i Norge fortsatt var sjeldne og rasjonert. Jeg visste ikke den gangen at det var et forvarsel om det som snart vokste til det tyske økonomiske mirakelet. Etter Østerrike-turen ble det avrapportering til speidertroppen hjemme, kåseri for medelevene på middelskolen og Fremtiden i Drammen trykte min første avisartikkel med reiseinntrykk. Deltagelsen i jamboreen understreket betydningen av å lære fremmed­ språk. Jeg gikk energisk i gang med å lese engelsk og tysk også utover hva middelskolens pensum krevde. Jeg tok for øvrig også et kurs i esperanto som på den tiden ble lovprist som det kommende verdenspråket. Flere fra Vestfossen av ulik alder og uten tidligere kunnskaper i fremmedspråk, del­ tok i kurset. Det ble arrangert av en esperantomann fra et fjernt land, men jeg husker ikke lenger hvilket. Han tegnet et bilde av en mangfoldig verden forenet i ett tungemål - esperanto. Men det måtte bli en skuffelse. Engelsk var jo i praksis allerede verdensspråket som det ikke var noen vei utenom eller tilbake fra. Selv om vi hadde glede av det så lenge det sto på, tror jeg ingen av deltakerne i kurset fikk noen nytte av det. Selv møtte jeg aldri noen jeg kunne tale esperanto med før jeg femti år senere traff en gammel dame i Finland som i en årrekke hadde korrespondert med en brevvenn på esperanto. Men da hadde jeg selv glemt hva jeg en gang måtte ha hatt av esperantokunnskaper.

På gymnas i Drammen Dette var opplevelser og erfaringer som var med å utvide horisonten. Bevisst og ubevisst var de med å gi retning til mine interesser og ikke minst beslut­ ningen om å gå videre til gymnasiet. Det var ingen enkel sak. Den gangen var det ikke gymnas i vår kommune. Vi måtte to mil til Drammen. Billig var det heller ikke. Utenbys elever måtte selv betale for elevplass og togreise.

21

Men da beslutningen var tatt, fikk jeg positivt svar fra kommunen på min søknad om et lån på tre tusen kroner. Ja, tre tusen kroner var den gangen vesentlig mer enn i dag. De tre årene ved Økonomisk Gymnas i Drammen ble en fin tid. Økono­ misk Gymnas var en ny artiumslinje som da var under utprøving. Mange av lærebøkene forelå bare som stensilerte hefter. Flere av lærerne kom fra det gamle handelsgymnasium. Det var entusiasme og pionerånd over innkjøringen av den nye artiumslinjen. Den skilte seg fra engelskartium ved at fagene var orientert mer mot det praktiske. Det passet meg godt. Bedriftsøkonomi, sosialøkonomi og rettslære ga innfallsporter til næringsliv og samfunn. Frem­ medspråkene engelsk, tysk og fransk leste vi for å kunne bruke dem også i korrespondanse og annen praktisk sammenheng. Norsk og historie var mine favorittfag. Vi hadde lærere som ga perspektiv og sammenheng til stoffet. Jeg er meget glad for denne tiden som har etterlatt gode minner.

22

Krigsår sett med barneøyne

J

eg var bare fire år da annen verdenskrig slo inn i vår småstedsidyll -

som i resten av landet - 9. april 1940. Likevel har jeg klare minner fra denne tiden. Krigsårene ga sterke inntrykk. Det dreier seg om øyeblikksbilder og stemningsinntrykk, slikt som fester seg hos et barn av det hørte, sette og opplevde, men som naturligvis ikke alltid ble forstått. Disse bildene har vært med å bestemme holdninger senere i livet i større grad enn jeg nok har vært klar over. Noe jeg antar gjelder for min generasjon som helhet. Det må ha vært krigens første dag. Et fly kom så lavt over bakken at vi kunne se flyverne. Det var første gang jeg overhodet så et fly. Inntrykket må ha vært sterkt. Detaljer står enda klart for meg. Spesielt de sorte kor­ sene på vingene og haleroret. Og hvinet fra motorene og luftstrømmen fra propellene. De voksne var stivnet i spenning. Jeg er blitt fortalt at jeg grep en sten og ville kaste. Uroen hos de voksne, brølet fra motorene og de sorte korsene har fulgt meg som et varsel om fare og uår. Senere ble jeg forklart at det var et tysk fly som krasjlandet på jordet ved kirken. Flyverne trodde de var i Sverige. Etterpå så jeg hvordan bygdefolk med hest og kjerre eller sykkel brakte til gårds deler fra det slaktede flyvraket.

I natt og grålysning Under krigen kunne jeg våkne om natten og finne mor og far ved vinduet. Det er skarpe lysglimt på himmelen. Men det er langt borte over Oslo, og vi går ikke i kjelleren hvor det er innredet et slags bomberom. Jeg kan ikke huske at vi noen gang var der på alvor. Det var ikke noe bombemål i Vest­ 23

fossen. Et annet erindringsbilde er fra en tidlig morgen i grålysningen med nakne ben mot et kaldt gulv foran stuevinduet. Biler med smale lysstriper fra blendede frontlykter stoppet ved hus i nabolaget. Det var Gestapo som hentet nordmenn til sine fengsler.

Potet - et annet ord for mat Jeg kan ikke huske at vi direkte sultet, men potet ble et annet ord for mat. Mat var potet i alle former. Stekte poteter. Kokte poteter. Potetsuppe. Potetlompe. Og det var kålrabi i nesten like mange varianter. Så var det fisk, først og fremst sild, men også pigghå med sin smak av ammoniakk. Smak og lukt av pigghå summerer seg til et uappetittlig minne. Helt levende i erindringen er potetparsellen oppe i åsen. Far og mor med bøyd rygg i lange kvelder for å sette poteter, hyppe og luke poteter. Og deretter om høsten potetopp­ taking med grev. Og så poteter i papirsekker på sykkelen hjem. Jeg husker også lange, mørke kvelder da far var ute for å hente hjem noen kilo korn som han ulovlig hadde fått kjøpt på en bondegård. En annen kveld bar det av sted med sykkel eller hest til møllen for å male kornet. Også det ulovlig i en tid da det var pliktlevering av matvarer til okkupasjonsmakten, og all omsetning skulle skje på rasjoneringskort. Og så spenningen hos mor - som må ha smittet over på meg - før far returnerte med det malte kornet. Jeg kan huske helt klart den ubeskrivelige nytelsen det var da jeg fikk en skive nybakt loff. Handleturene var spesielle. Først køståing før vi nådde frem til disken for med spenning å se om det var noe å få på rasjoneringskortet. Også melk var rasjonert. Melk kunne vi kjøpe bare på meieriutsalget. Dit ble jeg betrodd å gå alene. Antagelig fordi damen bak disken ga meg godt mål. Den ble øst opp i melkespann som vi hadde med. Det var først mange år etter krigen at det ble melkeflasker og siden melkekartonger fra butikkhyllen. Da vi etter krigen fikk appelsin og banan, måtte jeg forklares hva det var. Høyt oppe på en av papirfabrikkens vegger hang det fra før krigen en reklame for bananer. Den viste en tegning av den gule tingen og med det ene ordet FYFFES. Rundt denne plakaten og dette ordet spant jeg en hel fantasiverden som først etter krigen kunne konfronteres med virkeligheten som ikke var fullt på høyde med min banandrøm. Ett erindringsbilde gjelder en togreise med mor til Kongsberg for å besøke bestemor og bestefar. I kupeen var flere tyske soldater. Øynene mine klistret 24

seg til soldaten som tok opp en sjokoladeplate, smurte på et tykt lag smør og deretter klasket på en osteskive. Siden fikk jeg høre at denne spesielle formen for måltid hadde sin forklaring i tysk fetthunger. Unge tyske soldater hadde heller ikke hatt det så godt. Det må ha vært ganske tidlig under krigen da tyskerne tømte norske butikker mens det enda var noe å ta av.

Russisk lykkefugl Kongsberg var storbyen i min barndom. Kongsberg var viktig på grunn av våpenfabrikken. Der var det mange tyske tropper som holdt til på Heistadmoen eller i forlegninger i byen. Gatebildet var preget av militære kjøretøyer. Mest var jeg opptatt av tyskernes store, rødbrune hester med skylapper for øynene, som var forspent flatvogner. Jeg ble forferdet da jeg hørte at hestenes trommehinner var gjennomhullet for at de ikke skulle skremmes av skudd. Bestefar og bestemor bodde i nabolaget til Kongsberg Våpenfabrikk. Jeg kan enda huske spenningen når vi nærmet oss fabrikken med sine vaktposter og det vi var blitt fortalt var minelagt område bak gjerdet. Min fetter kunne fortelle dramatiske historier om katter som intetanende var kommet innen­ for gjerdet og blitt sprengt i luften. Nær våpenfabrikken ved Numedalslågen hadde tyskerne en leir for russiske krigsfanger, bak et høyt gjerde av piggtråd og med vakttårn bemannet med soldater og maskingevær. Det var spenning og eventyr å få være med mitt eldre søskenbarn når vi ålte oss frem gjen­ nom gresset til bestemte steder i gjerdet hvor vi gjemte poser med poteter, kålrabi og en brødskive eller to som senere ble plukket opp av fangene. Våre foreldre hadde ikke noen anelse om denne virksomheten. Når vi neste gang innfant oss, fant vi gjenstander som fangene hadde skåret ut av bordbiter og treklosser. Hva slags primitive redskaper de vel kan ha benyttet, kan man i ettertid bare spekulere over. Jeg har fortsatt en russisk bjørn som er spikket ut av en plankestump. Den står oppreist og holder et lys i forlabbene. Den var brent brun. Lyset var fargelagt med fargeblyant. Andre ganger var det utskårne fugler med utslåtte vinger som ventet oss. En slik russisk fugl ble hengt opp i taklampen hjemme. En dag var det tyske patruljer på razzia i alle hus. Det var ikke den eneste gangen det skjedde. Razziaene har brent seg fast i minnet som dramatiske opplevelser. Tyske motorsykler med sidevogn, stabsvogner og lastebiler og soldater med hjelm, kamuflasjedrakt og våpen på alle veier. Motorhvin og kommandobrøl. I husene ble skap og skuffer endevendt, 25

bøker tatt ut av bokhyller, gransket og etterlatt i en haug på gulvet. Til slutt trampet de ned trappen. Kort etter kom offiseren alene tilbake, pekte på fuglen i taklampen og sa at den måtte fjernes. Ellers kunne det gå oss ille. Jeg gråt bittert da den vakre fuglen ble brukket i småbiter og kastet i ovnen. Da jeg mer enn femti år senere fortalte fylkesmannen i Arkhangelsk om denne opplevelsen, forærte han Raili og meg hver vår utskårne, russiske fugl laget av en lokal treskjærer. Han fortalte at de på russisk kalles lykkefugl. Sikkert var den mer kunstferdig enn den opprinnelige, men noen fullgod erstatning for den som hadde hengt i taklampen i Vestfossen, kunne det ikke bli. Men bjørnen beholdt jeg. Siden forsto jeg at vi hadde vært vitne til et utslag av menneskelighet fra okkupasjonsmakten den dagen. Mindre enn en russisk lykkefugl kunne få tragiske følger under krigen.

Et bilde på elendighet Også i Vestfossen var det en tid russiske krigsfanger. Idrettshuset var omgjort til fangeleir. Med høyt piggtrådgjerde, vaktpatruljer og soldater med maskin­ gevær på taket. Russerne ble satt i skogsarbeid. Det var - for øvrig som jeg husker alle krigsvintrene - en kald og mørk vinter. Når jeg gikk til skolen om morgenen, kom først en motorsykkel med sidevogn og deretter lastebi­ lene med fangene. De satt stuet sammen på lasteplanet under en presenning med vaktene bakerst. En morgen var kolonnen stoppet opp ved veikanten. Det var mye ståhei. Brølende tyskere som viftet med sine våpen og russiske fanger som med slag av geværkolber og spark ble kommandert til å løfte en av lastebilene opp av grøften hvor den var sklidd ut. Russerne var i filler. De hadde viklet tøystrimler rundt bena og hodet. Det var sterke inntrykk for en smågutt på skolevei. Siden har dette stått for meg som selve bildet på elendigheten som var krigen. Da jernbanebroen ved Vestfossen ble sprengt i luften ved sabotasje, var det snart skrikende tyskere og militære lastebiler på stedet. Og selvsagt var motorsyklene med sidevogn der. De kom alltid som første forvarsel om okkupasjonsmakten. Igjen var det skinnmagre, russiske fanger i sine tøyfiller som ble brukt for å bygge opp broen. Det var vel på denne tiden at nordmenn ble innkalt til såkalt borgervakt ved vei- og jernbaneanlegg. Det var et utspekulert forsøk på å bruke nord­ menn i en gisselrolle for å avholde hjemmefronten fra sabotasjehandlinger. Både min far og en onkel var innkalt til slik tjeneste. Om jeg da ikke helt forsto hva det dreide seg om, fornemmet jeg uhyggen rundt det.

26

Drammen var den andre storbyen i min barndom. Jeg kan bare huske ett besøk der for å fjerne mandlene. Togreisen på to mil tok lang tid. Nær Mjøndalen var jernbanelinjen sprengt i luften ved sabotasje, og vi så jernbanevogner med tysk militærutstyr, våpen og kjøretøyer som lå veltet i Drammenselven. Særlig husker jeg de døde hestene i strandkanten. Igjen var det mye skrål og skrik fra tyske soldater. Jeg kan ikke huske at jeg fikk svar på mine spørsmål om hvorfor tyskerne alltid skrek og brølte. Det var kort etter turen til Drammen at min far sammen med mange fra vår kommune ble sendt på tysk tvangsarbeid til Nord-Aukra på Vestlandet hvor tyskerne med russiske fanger og norske tvangsarbeidere bygde flyplass. Usikkerheten og uroen fra den tiden kan jeg fortsatt gjenoppleve. Min mor var imidlertid flink til å holde motet oppe. Da far til slutt kom tilbake, er jeg blitt fortalt at min høylydte forundring gjaldt at hans jakke og bukse var blitt så store. Men bortsett fra noen tapte kilo, var han i god behold.

Unntakstilstand Et annet erindringsbilde gjelder tyske høytalerbiler på veiene og uhyggen som spredte seg med beskjeden om at det var innført unntakstilstand med forbud mot å oppholde seg utenfor husene. Beskjeden sluttet med en trussel om at «skutt blir den» som ikke følger befalingene. Jeg husker situasjonen og ordene helt tydelig. Jeg var på nabogården og turde ikke gå hjem. Mine foreldre visste ikke hvor jeg var og hadde en urolig tid før det var over. Det var razzia med husundersøkelser og arrestasjoner over hele bygda. Det kan ha vært i forbindelse med en trefning mellom hjemmefronten og tyskere ved Eikeren. Eller det kan ha vært ved denne anledningen at hotelleier Olav San­ den i Hokksund ble myrdet av Gestapo i kjelleren under sitt hotell. Tilfellet ville at jeg i august 1970 under tjenestegjøring ved ambassaden i Bonn var observatør under en fase av rettssaken mot Gestapo-sjefen i Norge, Hellmuth Reinhard, som sto anklaget bl.a. for mordet på hotelleier Sanden. Det gjorde erindringsbildene fra krigen igjen levende.

T

Gestapo-sjefen Slik jeg så Reinhard i rettssalen i Karlsruhe - et kvart århundre etter krigen - var det vanskelig å forestille seg ham i rollen som tidligere Gestapo-sjef og ansvarlig for de uhyrlige handlinger han sto tiltalt for. Det var en bestebor­ ger som satt på anklagebenken. En mann på 60 år, av middels høyde, med et blekt ansikt kranset av sølvgrått hår, i mørk dress, hvit skjorte og mørkt slips. I rettssalen satt hans kone og to døtre - også de pene og søndagskledd. Det var så avgjort en kontrast til det som rettssaken handlet om. Ved krigens slutt hadde Reinhard gått i skjul og begynt en ny tilværelse under navnet Patschke som også hadde vært hans opprinnelige navn. Det mer tyskklingende Reinhard-navnet hadde han tatt som ledd i nazitidens germanisering. Hans kone fikk annullert ekteskapet med Reinhard som hun først hadde fått erklært død. Deretter giftet hun seg med mannen som altså igjen het Patschke. Da Reinhard i 1964 ble avslørt og arrestert, satt han som leder av et forlag som spesialiserte seg på folkerettslig litteratur. For en tysk domstol i Baden-Baden sto han i 1967 anklaget for medvirkning i jødedeportasjonen i 1942, for å ha gitt ordre til de såkalte Blumenpfliicken-mordene - blomsterplukkemordene med vilkårlig likvidering av nordmenn for å avskrekke motstandsbevegelsen - og for personlig å ha skutt hotelleier Sanden under razziaen på Eiker. Han ble funnet skyldig etter hele tiltalen, men bortsett fra blomsterplukkemordene, var straffekravene foreldet. Han fikk en dom på fem års tukthus. Da jeg var observatør i Karlsruhe, var saken til fornyet behandling for Schwurgericht - lagretten. Norge hadde engasjert en britisk advokat som medanklager i saken. I tillegg til norske vitner møtte historike­ ren, professor Magne Skodvin som sakkyndig. Forsvaret førte blant annet tidligere gestapister som vitner. Jeg husker særlig en av dem da han ble spurt om han var tidligere straffet. Svaret var bekreftende og årsaken at «han hadde fiket til et par nordmenn», som han uttrykte det. Forsvaret brukte paradoksalt nok også norsk undergrunnspresse og Willy Brandts bok om den norske motstandskampen for å vise hvor presset tyskerne hadde vært av hjemmefronten og hvor nødvendig Gestapos mottiltak hadde vært! Ja, det var underlig å få krigens drama utfoldet på denne måten i en retts­ sal et kvart århundre etterpå. I hovedsak ble kjennelsen fra Baden-Baden stående. I Sanden-saken fant lagmannsretten at Reinhard hadde handlet i det han kunne ha oppfattet som subjektivt selvforsvar. Da det ikke var tale om overlagt drap, var saken foreldet. Når det gjaldt Reinhards ansvar for

28

de norske jøders forsendelse til utryddelse i Tyskland, fant ikke retten at det var godtgjort at Reinhard visste hvilken skjebne de var tiltenkt. Dommen på fem års tukthus for medvirkning til blomsterplukkemordene ble stående. I 1970 - bare noen måneder etter Karlsruhe - var Hellmuth Reinhard en fri mann. Jeg var nedstemt, men ikke overrasket over utfallet. For ofrenes familier må det ha vært en tung prøvelse slik å måtte gjennomgå krigstidens trage­ die på nytt. Men så lenge etter krigen måtte det også bli et uvirkelighetens skjær over saken. Forut for Karlsruhe var spørsmålet kommet opp om å sette retten på Hokksund slik at Sanden-saken kunne behandles på åstedet. Det lot seg ikke gjøre da tysk lov ikke åpnet for at en tysk rett kunne settes utenlands. Når det kom til stykket, reflekterte utfallet av Reinhard-saken en utbredt følelse i Tyskland av at man nå ville være ferdig med krigen. Den viste hvor vanskelig oppgjøret med fortiden kunne bli når krigens handlinger og forbrytelser ble kasteballer i en arena med skarpskodde advokater som aktører. Og når det ikke lenger var en klar vilje moralsk og politisk til å ta oppgjøret til sin slutt.

Knappenåler som gav håp I klasserommet på skolen hang et bilde av Vidkun Quisling - Hitlers avlegger i Norge med tittel av ministerpresident. Det var antagelig etter inspirasjon fra elever i høyere klasser at vi noen ganger innledet skoledagen med å sause inn svampen med krittvann og kaste på bildet inntil det var oversmurt med krittmasse. Jeg kan ikke huske at det fikk andre følger enn en irettesettelse fra lærerinnen. Men far må ha blitt gjort oppmerksom på denne form for aktivitet fra vår side, fordi han forklarte meg at det ikke var fornuftig å fortsette med denne leken. Jeg kan huske stjålne inntrykk fra sengekanten når mine foreldre trodde jeg sov. Far tar av seg skoen og henter frem en omhyggelig brettet trykksak som leses og kastes i ovnen, eller den ble brettet på nytt og lagt tilbake i skoen. Jeg vet ikke når jeg fikk vite at trykksaken var en illegal avis. Nys­ gjerrigheten drev meg antagelig til å stille et spørsmål, og jeg fikk en alvorlig formaning om at dette hadde jeg ikke noe med og for all del måtte jeg ikke si noe om det. Fars lesning ble noen ganger fulgt opp med studium av et kart. Senere så jeg knappenålsmerkene som avmerket krigens gang og forsto hva det betydde som oppmuntring når Stalingrad, Kursk og Kiev i Sovjet­ 29

unionen, Alamein i Afrika, Sicilia i Italia og Normandie i Frankrike kunne krysses av som tapte slag for Hitlers armeer. Knappenålsmerkene og forsik­ tige blyantstreker markerte et skrumpende tysk herredømme og bar bud om at frigjøringen var på vei.

Mørke kvelder Krigsvintrene var stupmørke. Det var forbudt å vise lys som kunne gi veiledning for bombefly eller andre fly fra England med forsyninger til hjem­ mefronten. Under turer i skogen hendte det vi fant strimler med sølvpapir. De fortalte at engelske fly hadde vært over bygda og sluppet sølvpapir for å vil­ lede tysk radar. Før lyset kunne tennes innendørs, måtte blendingsgardinene ned. På veiene var det ingen billys. Frontlyktene avga bare smale lysstrimer som slapp ut gjennom spalten i blendingshetten. Personbiler var det stort sett bare okkupasjonsmakten som hadde. De kjørte på et illeluktende drivstoffnafta eller hva nå enn det var og het. Nordmenns biler, busser og drosjebiler hadde generatorer - store metallsylindre som var festet bak eller på siden og som produserte drivgass når knotten - små klosser av løvtre - brant i generatoren. Sjåfører som fylte knott fra papirsekker og med mellomrom staket i generatoren med en jernstang, hører med blant erindringsbildene fra krigen. Det gjør også den sure eimen av røken fra generatorene. Ellers var hest, sykkel og tog det vanlige fremkomstmiddel. Det var forbudt å ha radio, men det hadde jeg antagelig ikke noe begrep om hva var før etter krigen. Gode nordmenn gikk ikke for å se tyskernes propagandafilmer. Jeg hadde hjemmefra strengt forbud mot å gå på kino. Men jeg lot meg friste et par ganger. Det begynte med filmavisen om de seierrike tyske armeers fremmarsj på alle fronter. Jeg kan huske bare en spillefilm. Jeg tror den het «Sonja» og handlet om en morder som tok livet av kvinner når klokken slo midnatt. Etterpå løp jeg den lange veien hjem, oppskremt av både filmen og mørket.

30

17. mai Et lyst minne er knyttet til en 17. mai-feiring i det skjulte. Stedet for feiringen var vognskjulet på nabogården. Voksne gikk vakt for å varsle dersom uved­ kommende skulle nærme seg. Vognskjulet var pyntet med bjørkeløv. Det var tryllet frem norske flagg fra gjemmesteder. Min onkel Torleif leste dikt av Bjørnson og andre av våre store. Det ble sunget konge- og nasjonalsang som under krigen var forbudt. Det ble ropt hurra for Kongen. Vi barna hadde innøvet skuespill som vi stolt sto frem med. Det står for meg som en helt spesiell dag. Selv om vi ikke fullt ut forsto betydningen av det vi var med på, har denne syttende mai siden stått for meg som en av de fineste - og selvsagt den mest spennende - jeg har fått oppleve.

Da freden kom Maimåneden i 1945 har etterlatt et fyrverkeri av inntrykk. Fredsmåneden står som en eneste gledesfeber som gikk over bygda og rev alle med, store og små. Alt var liksom så vakkert denne våren. Det var norske flagg på så utrolig mange flaggstenger. Jeg var nesten ti år, og det var første gang jeg opplevde vårt flagg i slik fri utfoldelse fra hus og gårder. «Gutta fra skauen» kom fra sine skjulesteder i skog og fjell. Som jeg husker dem, var de i topp­ lue, vindjakke, nikkers og beksømstøvler. Over brystet hadde de sin stengun maskinpistol eller rifle på ryggen og pistol i beltet. De var fredsvårens hel­ ter. Alle var ute i gatene. Skolegården sydet av folk. Skolelæreren holdt tale. Parken ved jernbanestasjonen var full av liv. Det ble saluttert med dyna­ mitt som eksploderte uavbrutt med fryktelige og glade smell. Det var også andre innslag. Nazister, hird og frontkjemperne ble ført frem til skue etter hvert som lensmann og hjemmefront foretok sine arrestasjoner. Uforstående og skremt fikk jeg også se hvordan gråtende unge kvinner som hadde vært sammen med tyske soldater, ble slept frem til spott og spe og snauklippet foran folkemengden. Det var sterke inntrykk. Men hovedsaken var gleden og begeistringen.

31

Den første amerikaner Det må ha vært i disse maidagene at jeg for første gang så en amerikansk soldat, ja en amerikaner overhodet. Han hadde kommet i sin jeep for å besøke familie. Jeg og mine kamerater løp bena av oss for å ta denne soldaten og hans jeep fra et fjernt land i øyesyn. Men mest av alt var vi motivert av et rykte om at han delte ut noe merkelig som kaltes tyggegummi. Da vi kom frem, viste det seg at jeepen - med en hvit, amerikansk stjerne på motorpanseret - var havnet i en veigrøft. Bensin var lekket ut, og jeg kan enda kjenne den nye lukten av amerikansk bensin som var helt ulik lukten av den nafta som tyskerne kjørte på. Tyggegummi ble det også.

En slagen hoer Krigen var slutt. Kolonner av tyske militærbiler av alle slag, kanoner, hes­ ter og vogner rullet av sted på veien mellom Kongsberg og Drammen til oppsamlingsleirene hvor de skulle avlevere sine våpen før hjemsendelsen til Tyskland. Jeg kan ikke huske at de så særlig triste eller slagne ut. De sang og vinket til oss som sto ved veikanten. Det var en uendelig rekke av dem som passerte dag etter dag. Nå og da kastet de sjokolade og sigaretter. Noen ganger var sjokoladeplaten festet til en strikk som ble trukket inn når vi forsøkte å gripe tak. Dette er ikke akkurat inntrykk som man forbinder med en slagen hær. Men så hadde tyskerne i Norge kapitulert uten kamp.

Generasjonskløft Flere av de erindringsbrokkene som er gjengitt ovenfor, har jeg fortalt mer enn en gang til våre egne barn. De har lyttet med interesse, kommet med spørsmål og bedt om å få høre mer. Men jeg tviler på at de unge som er født mange tiår etter annen verdenskrig, kan ha mulighet til å få selv en vag forståelse av de dype og varige inntrykk som krigsårene etterlot hos oss som opplevde krigsårene som barn. For ikke å tale om dem som var unge og voksne under krigen. Men det er vel livets gang at det her vil og må ligge et forståelsesproblem mellom generasjonene. Som det gjorde det i forhold til min egen foreldregenerasjon som opplevde første verdenskrig og de store omkalfatringene som fulgte i dens kjølvann; den russiske revolusjonen og 32

fremveksten av det røde Russland og det fascistiske Tyskland og de destruk­ tive tredveårene med sin arbeidsløshet og sosiale spenninger. For meg har erindringsbildene fra krigsårene vært med som et bakteppe. De har vært en referanseramme gjennom et yrkesliv som diplomat som har inkludert tjenesteopphold i både Tyskland og Russland, som begge i så stor grad har vært bestemmende for at det 20. århundre ble som det ble.

33

Inn i min tid

ilfeldighetene i form av en skolestil ble bestemmende for den ret­ ning mitt voksne liv tok etter artium. Gymnasiaster over hele VestEuropa ble i 1954 invitert til å delta i en stilkonkurranse over temaet «Hvorfor er det viktig for Amerika og Europa å være venner og hvordan kan dette vennskapet best fremmes?» Min besvarelse gikk av med seieren først i den norske og siden i den europeiske konkurransen. En franskmann og en brite vant henholdsvis annen- og tredje-prisen. Førstepremien besto i en amerikareise med utsikt til stipendium for studier ved et amerikansk uni­ versitet. I Norge skjedde premieutdelingen i Oslo, i Rokokkosalen på Grand Hotel. Det var tidligere høyesterettsjustitiarius Paal Berg - Hjemmefrontens leder under krigen - som sto for utdelingen.

T

Tidsånden Også i dag synes jeg at det var et godt stykke skrivearbeid som ble premiert. Stilen var selvsagt et barn av tiden. Men den var ikke unyansert og ukritisk i behandlingen av temaet som gikk rett til kjernen av den kalde krigen som da hadde fått sine fastfrosne frontlinjer. Stilen åpnet med å gjengi mitt inn­ trykk av et maleri av Pierre Fritell, som viste verdenshistoriens helter som rider frem gjennom et landskap av ruiner og døde. Det var menneskehetens historie som krigshistorie som her kom til uttrykk. Utfordringen til oss ti år etter annen verdenskrig, som den grusomste av alle kriger, var å bryte med denne onde sirkelen av meningsløs krig og ødeleggelse. Den andre utford­ ringen var å sikre frihetens og menneskerettighetenes sak som nå var truet

34

av et ekspansivt maktrike i øst. Det var med dette som bakteppe jeg beskrev tidens utfordring til Vesten. Det var ikke bare en militær utfordring vi sto overfor. Vennskapet mellom Amerika og Europa hadde først og fremst sin betydning som bevisstgjøring om felles verdier på begge sider av Atlanter­ havet og som grunnlag for både et vesteuropeisk og atlantisk samarbeide. Militært samarbeid var ikke nok. Dersom vi gjorde vold på egne verdier og ideer, ville Vestens sak være tapt. Det gjaldt for sosial rettferdighet i våre egne land, for forholdet mellom hvit og neger i Amerika, for den demokratiske rett til å ha andre meninger enn flertallet, som det også gjaldt for forholdet mellom europeiske kolonimakter og folkene i den tredje verden. Dette var ikke bare selvsagte synspunkter på en tid da velferdsstaten enda ikke var blitt noe alminnelig akseptert begrep. På denne tiden praktiserte fortsatt USA raseadskillelse mellom neger og hvit, og senator McCarthy drev en uhemmet heksejakt på kommunister som forgiftet det amerikanske samfunn. Frankrike førte kolonikrig i Indo-China og Nord-Afrika, Storbritannia i Midtøsten og Asia. Belgia og Portugal var fortsatt store kolonimakter i Afrika. På en måte som enda ikke var vanlig, fremhevet jeg nord-sør-forholdet som en dimensjon av avgjørende betydning for den videre internasjonale utviklingen. I det hele har fornyet lesning av stilen gitt et overraskende inntrykk av gymnasiastens evne i 1954 til å sette på papiret vurderinger som hadde fremtiden for seg. Jeg ville ha en omlegging av lærebøkene i skolen bort fra det nasjonale og over til et internasjonalt perspektiv på historien. Stilskriveren argumenterte for at statsborgerne burde ha direkte appellmulighet til internasjonale dom­ stoler som skulle sikre etterlevelse av menneskerettighetene. Jeg var opptatt av at forholdet mellom USA og Vest-Europa måtte bli et virkelig likeverdig forhold, og ga en engasjert argumentasjon for at Vest-Europa måtte over­ vinne sine historiske konflikter med rot i overdreven nasjonalisme og snevre egeninteresser. Dersom Nord-Amerika og Vest-Europa ikke utviklet et for­ pliktende samarbeid med grunnlag i felles verdier, ville uår stå for døren. Jeg avsluttet med et sitat fra Alighieri Dantes Den guddommelige komedie om at det gjaldt å skynde seg før «mørket seg over Vestens himmel senker.»

Bildet på de neste to sider: Middagen etter den internasjonale premieutdeling i Dartmouth House fant sted i Mayfair Hotel i London, der Stenseths foreldre også var tilstede. På bildet ser vi 1: Ingrid Stenseth (mor), 2: David Stenseth (far), 3: Den norske pressemannen Johan Hambro, 4: professor Erling Christophersen, 5: Norges London-ambassadør Prebensen og 6: hovedpersonen selv, Dagfinn Stenseth.

35

Virak i London Den internasjonale premieutdeling fant sted i Dartmouth House i London. Gymnasiasten måtte svare på en tale av den britiske undervisningsministeren som foretok prisutdelingen i nærvær av ambassadører fra USA og vesteurope­ iske land samt en hærskare mennesker fra presse og amerikansk-europeiske vennskapsforeninger. Jeg takket for at vi var blitt konfrontert med spørsmå­ let om «hvorfor det er viktig for Amerika og Europa å være venner» som utvilsomt var en av tidens viktigste spørsmål for vår generasjon. I tillegg til alle de «store» grunner for dette vennskapet, måtte vi ikke glemme de enkle, menneskelige som hadde bakgrunn i at svært mange - ja, de fleste - euro­ peere hadde slektninger i Amerika som hvert år sendte julepakker. Under to verdenskriger hadde Amerika kommet til vår hjelp i nødens stund. Det ble mye virak og intervjuer. Det var første gang jeg opplevde fjernsyn som seer og intervjuobjekt.

Stilskrivere i dialog I et års tid fremover holdt premievinnerne kontakt gjennom en brevkjede hvor vi tok opp en lang rekke temaer som reflekterte hva ungdom følte og tenkte om store og små spørsmål i tiden. Det var en ytterst spennende dia­ log. Jeg har mange ganger beklaget at jeg ikke tok kopi av brevene. Men å ta kopi var ingen enkel sak. De fleste brevene var håndskrevet. Noen få var maskinskrevet. Det var lenge før PC-ens tid, og adgang til en kopieringsma­ skin var da ingen lett sak på et småsted i Norge. Fremdeles står det klart for meg hvordan brevene fra den franske og tyske brevskriveren kretset rundt det fransk-tyske forholdet. Det var fortsatt betent og vanskelig ti år etter krigen. Mine tyske og franske venner var ikke minst opptatt av spørsmålet om tysk opprustning, som var blitt høyaktuelt på den tiden. I brevene var det henvisning til Europarådet, Det europeiske kull- og stålfellesskapet og spørsmålet om etablering av en Europa-hær som skulle gi plass også for tyske tropper. Samarbeid og integrasjon skulle bygge broer over kløftene som krig og historie hadde etterlatt. Men brevene avspeilet også den store usikkerheten som lå i tiden, maktesløsheten overfor jernteppet som nå delte Tyskland og Europa i to.

38

En gymnasiast holder foredrag I løpet av det siste året i gymnasiet holdt jeg foredrag blant annet for Rota­ ryklubber. Det er underlig å lese foredragstekstene i dag. De var preget av både engasjement og en forenkling som i tilbakeblikk kan virke misunnelsesverdig naiv. I dag er det i det hele tatt vanskelig å leve seg inn i den tidsånden som er reflektert i temaene fra den gangen. De dreide seg nesten alle om forholdet mellom øst og vest. Den britiske vinneren av Nobels fredspris og mangeårig medlem av Parla­ mentet fra Labour, Sir Norman Angell, skrev en innledning til en publikasjon der vinnerstilene var gjengitt. Han uttrykte bekymring over stilskrivernes uro og pessimisme overfor fremtiden. Han var en sterk advokat for FN som konfliktløser og global samarbeidsorganisasjon. Fredsprisen hadde han fått for sitt langvarige arbeid for nedrustning. I mine gymnasiastforedrag var det hyppige henvisninger til George Orwells 1984 som var kommet i norsk oversettelse i 1950. Orwell tegnet et uhyggelig fremtidsperspektiv. 1984 sto som et nokså typisk uttrykk for tidsånden. Den gjorde sterkt inntrykk. Jeg leste og brukte også i denne tiden Osvald Spenglers pessimistiske verk Untergang des Abendlandes fra tiden etter første verdenskrig. Likeledes var jeg opptatt av den britiske historiefilosof Arnold Toynbee som akkurat på denne tiden ble utgitt i en populærutgave i Norge. Toynbees synspunkter på det han kalte «Møtet mellom Vesten og Verden» interesserte. I tidligere perioder hadde Vesten med overlegen teknologi, våpen og praktisk orga­ nisasjonstalent utfordret og behersket verden. Nå sto vi på terskelen til en tid da det ville bli omvendt. «Verden» (Russland, India, Afrika og Det fjerne Østen) slo tilbake og utfordret Vestens hegemoni. Dette var strømninger i tiden som hadde som bakteppe øst-vest-konflikten og de nasjonale frigjøringsbevegelsene i den tredje verden.

1945 - et skille i historien? Dette var stoff jeg trakk på da jeg til eksamen artium i norsk valgte å skrive om «1945 - et skille i verdenshistorien?» Det var i 1955 - ti år etter slut­ ten på annen verdenskrig. Jeg var opptatt av det dilemma som atomkraften representerte for vår tid. På den ene siden muligheten for ødeleggelse av alt liv på jorden, og på den annen den nærmest ubegrensede energikilden som atomene også representerte. Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ti 39

år tidligere mente jeg skapte et absolutt skille i historien. Spørsmålet om krig og fred hadde fått en helt ny dimensjon. Jeg siterte etter hukommelsen fra Albert Schweitzers fredsprisforelesning året før om «ærefrykt for livet» som et kategorisk imperativ i vår tid. Det var følgelig ikke vanskelig for gymnasiasten å konkludere med at 1945 utgjorde et skille i verdenshistorien. Konklusjonen stemte tydeligvis med sensorenes fasit. Karakteren ble «S» særdeles godt. Øst-vest-konflikten var for øvrig ikke noe jeg bare leste om i nyheter fra den store verden. Den ga seg også sine utslag i lokalsamfunnet som var mitt hjemsted. Arbeiderbevegelsen var splittet i en bitter dragkamp mellom Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet. De første så vestover, de andre østover. Jeg var mer enn en gang vitne til fysisk slåsskamp om fagforeningsfanen 1. mai da vårt småsted gikk splittet i to tog på arbeidets dag. Slik var det. Øst-vest-konfliktens tidsånd gikk inn i hverdagen, berørte familie og arbeidsplass og forholdet mellom folk i et lite lokalsamfunn.

40

Litt sjømannsliv

tter gymnasiet prøvde jeg en kort tid sjømannslivet, noe som ikke var uvanlig for ungdom på den tiden. Sjømannslivet hadde noe av eventyr og opplevelse ved seg som tiltrakk. Dessuten passet det tidsmessig godt å få en slik erfaring før militærtjenesten. Jeg fikk hyre på et linjeskip i Peter Meyers rederi. Mannskapet ble samlet i Sjømannshjemmet i Oslo. Vi kom fra alle deler av landet. Med buss gikk turen til Gøteborg hvor vi gikk om bord i den flunkende nye Havtroll som var bygd ved Gøtaverken. Først var det presentasjonstur til Oslo hvor vi lå et par dager foran Rådhuset med festkledde mennesker til og fra. Det var eneste besøk i norsk havn før farten frem og tilbake over Atlanterha­ vet mellom Bremerhaven, Hamburg, Antwerpen og Rotterdam på europeisk side og New York, Baltimore, Norfolk, Philadelphia og igjen New York på amerikansk. Vi gikk helt inn i havnebassengene og fortøyde ved kaier hvor norske skip lå tett-i-tett. I de europeiske havnene kunne vi bokstavelig talt gå tørrskodd på norske dekk fra den ene til den andre enden av havnen. På amerikansk side var ikke det norske innslaget like dominerende.

E

Et slags norsk Havnekvartalene i Nord-Europa levde av norske sjømenn. Vi kunne ligge en hel uke ved kai, mens vi lastet og losset. Skipshandlere, kneiper og natt­ klubber skiltet med norske navn som «Bergen», «Narvik» og «Nidelven». Det ble spilt norsk populærmusikk - «Nidelven stille og vakker du er» og «Blåveispiken» uten stans. Og det ble snakket et slags norsk mens det ble

41

handlet suvenirer, klær og sentimentalitet. Det ble annerledes når skipene ikke lenger gikk helt inn i havnebassengene, og lasting og lossing skjedde på like mange timer som det før hadde tatt dager. I dag rekker den moderne sjømannen knapt i land. Det var før containerens tid. I hver ny havn ble dekkene tatt over av gjenger med havnearbeidere. Det var et fascinerende mangfold av varer som gikk ut og inn av lasterommene. Varene ble tatt inn og ut av rommene i store nett som svingte fra fartøyets egne bommer eller kranene på land. Lasting og lossing betydde liv og røre. Brummende kraner, hvinende lastebommer, rop og skrål på mange språk og en blanding av lukt fra alle varene. Inntrykkene står for meg som det var i går.

Strengt hierarki Mannskap og offiserer utgjorde et samfunn på 43 menn og to kvinner. Det var et lagdelt samfunn med kaptein og maskinsjef - chiefen - på toppen. Som messegutt tilhørte jeg sammen med byssegutten hierarkiets bunn. Det var lenge før det ble vanlig, som i dag, med bespisning i en felles kafeteria. Kapteinen og chiefen kunne spise for seg i kapteinsalongen eller med de øvrige offiserene i offisersmessen. Mitt arbeid var i mannskapsmessen, båtsmannmessen og i mannskapsrommene på akterdekket. Som messegutt var jeg sammen med byssegutten først oppe om morgenen for å klargjøre bysse og messe til frokost og sist fra jobben etter oppvasken fra kveldsmåltidet. For øvrig ble det spist hele døgnet ettersom vaktene i maskinen, på dekk og på broen avløste hverandre. Borddekning, matbæring og oppvask fortonte seg som en uendelig prosess.

Salrygget ost Båtsmannmessen var liten. Der spiste båtsmannen, tømmermannen, elek­ trikeren og lintøydamen. Den var omgitt av den store respekten som i sjømannstradisjonen er knyttet til båtsmannen og tømmermannen. Elektri­ keren og lintøydamen er mer moderne yrker. Båtsmannen var den erfarne sjømannen som under styrmennene hadde ubestridt autoritet over alt og alle på dekk. I mannskapsmessen kunne det gå mer støyende for seg. Men også her var det stil og orden. Det var et kresent publikum. Messegutten ble satt på mang en hard prøve. Av det uskyldige slaget var kritikken over at det

42

kunne være for mye sten i plommesyltetøyet eller at det ble satt på bor­ det «salrygget» ost. Verst var det å bære tunge suppeboller når det stormet og sjøsyken herjet. Det var før oppvaskmaskinen og potetskrellemaskinen. Oppvask etter 40 mann som hadde spist fårikål var et mareritt. Oppvask­ middelet Zalo var på den tiden nettopp kommet på markedet. Stuerten lot oss bare få noen dråper i hver oppvask.

Hyra gikk til gebiss Men det var en god skole som jeg delte med byssegutten. Han var mange ganger fortvilet over å skulle håndskrelle poteter for 45 storspisere. Han var en alvorlig, ung mann fra Nord-Norge, som nettopp hadde stått til konfirma­ sjon. Først senere forsto jeg grunnen til at han stadig knep munnen sammen og aldri smilte. Under våre havneopphold i Rotterdam gikk han på frivaktene i land iført sin mørke konfirmantdress og hatt. Han fortalte ikke hva han utrettet under disse utfluktene før han en dag forbløffet oss ved å smile og vise en feilfri tanngard. Forklaringen var at han møysommelig hadde spart sin hyre for å kjøpe gebiss.

43

Soldat i Paris

| 1 ilfeldigheter gjorde at min militærtjeneste ble ganske annerledes enn jeg var forberedt på. Jeg hadde søkt opptak ved befalsskolen for forJL syningstroppene i Bergen, men ble vraket på grunn av nærsynthet. Isteden ble jeg innkalt til rekruttjeneste i Sambandsregimentet på Jørstadmoen ved Lillehammer. Kort etter ankomsten på Jørstadmoen ble jeg bedt om å melde meg for regimentets nestkommanderende, en major. Han opplyste at Sambandsregi­ mentet i 1956-1957 skulle avgi en soldat med kunnskaper i engelsk og fransk og som hadde bilsertifikat, for tjeneste ved NATOs øverste militære hoved­ kvarter i Europa, SHAPE (Supreme Headquarters Allied Powers Europe), som da lå i Paris. Jeg erklærte meg straks interessert. Etter rekruttjeneste og øvelseskjøring med ulike militære kjøretøyer satt jeg snart på toget til Paris. Det ble begynnelsen på en høyst interessant og lærerik periode. Med rang av korporal var jeg sjåfør og kontormann ved den norske repre­ sentasjonen ved SHAPE. Min sjef var oberst Odd Jønsberg fra flyvåpenet. Under krigen hadde han fløyet Catalina sjøfly fra Island på lange ubåtpatruljer over Atlanterhavet. Det var min første erfaring med internasjonalt samarbeid. Ikke mindre spennende var møtet med livet i Paris og fransk poli­ tikk som da raskt drev den fjerde republikken mot undergangen. Det var en brytningstid da begivenheter summerte seg til et vendepunkt i etterkrigstiden. Først kom Khrusjtsjovs historiske oppgjør med Stalin-tiden i begynnelsen av 1956. Så kom om høsten samtidig Suez-krisen og den sovjetiske nedkjempingen av det ungarske forsøket på frigjøring samme året. Vest-Tyskland var nettopp blitt medlem av NATO og var i ferd med å integreres i det allierte samarbeidet. I Algerie sto Frankrike oppe i en utmattende og opprivende 44

kolonikrig. Vesteuropeisk integrasjon var i en kritisk fase. Paris var som et brennglass som samlet de ulike strømningene som var på gang. Den unge soldaten hadde følelsen av å være vitne til historie.

I historisk landskap SHAPE lå utenfor Paris i landsbyen Roquencourt - ikke langt fra det strå­ lende Versailles som da var under restaurering etter krigstidens slitasje og den historisk ikke mindre interessante byen Saint Germain-en-Laye med sin bebyggelse fra middelalderen og sitt store torg ved kirken. Det tok tyve minutter med bil til Paris på den nybygde, brede og rette, 1'Autoroute de 1'Ouest- motorveien vestover fra hovedstaden. Fartsgale franskmenn benyt­ tet den nærmest som racerbane; noen ganger med dødelig utgang. Den unge forfatterinnen Fran^oise Sagan og eventyrprinsen Ali Khan hadde en stygg bilulykke på denne veien da deres bil kolliderte en tidlig morgen. Det gjorde et sterkt inntrykk, men bidro lite til å redusere den vanvittige hastigheten. Skjermet av løvtrær og landlige omgivelser var hovedkvarteret nesten ikke synlig fra veien. Det var ikke langt til Seinen med mange restauranter på elvebredden. De fleste ble drevet som familieforetagender med madame i kjøkkenet og le patron ved vindisken. Porten til hovedkvarteret var beman­ net med fransk gendarmerie, engelsk og amerikansk militærpoliti. Her var også de femten NATO-landenes flagg. Det var ikke noe overdådig inntrykk en besøkende fikk. Hovedkvarteret besto av gråmalte brakker i en etasje. Korridorene, dekket med mosegrå linoleum, forekom uendelig lange når post skulle ombringes. Jeg bodde i en forlegningsbrakke sammen med soldater fra Danmark, Hellas, Tyrkia, USA og Storbritannia. Vi må ha vært 15 mann på en sovesal. Bortsett fra sengestrekk og vanlig romorden, var vi ikke underlagt noen overdreven militær disiplin. Vi gikk i våre nasjonale uniformer. SHAPE-våpenet i metall på venstre brystlomme var det eneste ytre tegn på at vi tilhørte hovedkvar­ teret. Bespisningen var et kapittel for seg. SHAPE hadde en britisk kantine og en fransk og amerikansk messe. Stort sett valgte vi å spise frokost hos amerikanerne. Ikke overraskende kanskje, foretrakk vi det franske kjøkkenet for lunsj og middag. Der kunne vi få vin til maten. Den britiske kantinen derimot, gikk vi en omvei rundt når det gjaldt å spise.

45

Eisenhower og Monty i korridorene Enda var SHAPE et ungt hovedkvarter - etablert i 1951. I 1956 hadde vi fortsatt en følelse av å delta i et eksperiment. Det var en historisk nyskapning at en gruppe land i fredstid gikk sammen om et organisert militært samar­ beid av denne forpliktende karakteren. General Dwight D. Eisenhower var NATOs første øverstkommanderende i Europa - SACEUR (Supreme Allied Commander Europe). Hans tjenesteperiode ble kort. Allerede i 1953 avløste Eisenhower Harry Truman som amerikansk president. Men han rakk å sette sitt preg på hovedkvarteret. Selve stilen og samarbeidsånden kunne føres til­ bake til Eisenhowers tid som alliert øverstkommanderende under krigen. Han brakte til stillingen sin store popularitet som organisatoren av seieren under annen verdenskrig. Han etterlot en tradisjon av åpent og uformelt samarbeid. Vi arbeidet side om side. Engelsk og fransk var arbeidsspråkene. Nasjonale uniformer fra 15 land, ulike språk, forskjellig kulturbakgrunn og ulike nasjo­ nale temperament ga farge til arbeid og samvær. Eisenhowers etterfølger ble general Matthew Bunker Ridgway, som kom direkte fra Koreakrigen. Han hadde visst nok ikke helt den samme sansen for de diplomatiske sidene ved omgangen med de europeiske allierte. Da jeg kom til SHAPE, hadde general Alfred Gruenther tatt over. Han hadde vært stabssjef under både Eisenho­ wer og Ridgway, og vært med i Eisenhowers stab allerede under felttoget i Europa. Mens jeg var ved SHAPE, ble Gruenther avløst av den norskættede luftvåpengeneralen Lauris Norstad - en av mennene bak utformingen av doktrinen om massiv gjengjeldelse. Alle disse amerikanske sjefene hadde som nestkommanderende den legen­ dariske britiske feltmarskalken Bernard Law Montgomery av El Alamein populært kalt Monty. Han symboliserte kontinuiteten i samarbeidet fra kri­ gens dager. Monty hadde ledet det britiske felttoget mot tyskernes vel mest populære miltære leder, feltmarskalk Erwin Rommel, også kalt ørkenreven. I Nord-Afrikas ørkensand utkjempet de det som inntil da var historiens mest omfattende panserslag. Montgomerys navn er uløselig knyttet til seieren over Rommels Afrikakorps ved El Alamein i 1942. Siden var han med under felt­ toget gjennom Europa. I 1956 var han nærmere 70 år. Monty gikk gjennom korridorene i SHAPE som en levende legende, alltid kledd i battledress og med sin sorte beret på hodet eller under skulderklaffen. Vi visste alle hva han hadde bak seg. Det var respektfullt stille der han skred frem.

46

Bilkjøring i Paris - en brutal erfaring Som sjåfør var jeg stadig på farten med post og passasjerer til og fra flyplasser, til og fra NATOs politiske hovedkvarter og den faste norske delegasjonen der. Det var en brutal erfaring å kjøre bil i Paris. Jeg kjempet for å bryte ut av karusellen av biler ved Triumfbuen før jeg lærte å opptre nesten like hen­ synsløst som franske bilister. Det var en annen stil og glans over det politiske hovedkvarteret enn vi var vant med fra SHAPE. Det holdt til i det elegante Palais de Chaillot som var bygd som kunstgalleri. Med utsikt til Marsmarken, Eiffeltårnet og den gamle krigsskolen - Ecole Militaire, som på den tiden huset NATO Defence College. Jeg kjørte ofte norske forelesere til denne alli­ erte høyskolen hvor det var militære og sivile elever fra alle NATO-landene. Høyskolen ble etablert etter personlig initiativ fra Eisenhower. Formålet var å skape den nødvendige gjensidige forståelsen som samarbeidet forutsatte. NATO Defence College var en nyskapning som reflekterte den brede politisk-militære tilnærmingen som Eisenhower la til grunn. Jeg visste naturligvis ikke da at jeg omtrent tredve år senere over en fireårsperiode skulle holde årlige forelesninger om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk for høyskolen, som da var flyttet til Roma fordi Frankrike under de Gaulle trakk seg ut av det integrerte militære samarbeidet i NATO.

Vest-Tyskland i NATO I 1956 var det bare ett år siden Vest-Tyskland var blitt medlem av NATO etter at det først var blitt frigjort fra statusen som okkupert. Det var med stor interesse jeg iakttok de tyske offiserene som inntok sin plass i SHAPE. Det var ikke bare selvsagt at tidligere fiender skulle samarbeide som våpenbrødre ti år etter historiens blodigste krig. At det politisk og psykologisk ikke var lett, ble klart da general Hans Speidel våren 1957 kom til Frankrike for å overta som sjef for landstyrkene i NATOs sentralkommando som dekket området fra Sveits i sør til Danmark i nord. Franske kommunister - en fjerdedel av velgermassen - nørte opp under anti-tyske og anti-amerikanske følelser. Det kom til voldsomme demonstrasjoner. Under denne uroen hadde vi forbud mot å bære uniform utenfor hovedkvarteret. Det var en historisk sirkel som ble sluttet da Speidel kom på plass i sentralkommandoen i Fontainebleu hvor Napoleon i 1814 hadde tatt farvel med sin armé. Speidel hadde før krigen vært tysk militærattasjé i Paris. Da Hitler en grytidlig morgen etter den 47

franske kapitulasjonen i 1940 besøkte Paris, var Hans Speidel guide. Senere under krigen var han stabssjef for den tyske kommandanten i Paris, og senere for Rommel da han fikk ansvaret for invasjonsforsvaret. Men Speidel hadde ikke bare en historisk belastning. Han var kjent som en usedvanlig kultivert og belest offiser med stor beundring for og store kunnskaper om Frankrike og fransk kultur. Han var delaktig i attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Men det var og ble et faktum at Speidel symboliserte kontinuiteten i tysk militærmakt som Frankrike fortsatt fryktet og vanskelig kunne forsone seg med. Han hadde tjenestegjort i Keiser-Tysklands hær, kjempet under første verdenskrig, fortsatt som soldat under Weimarrepublikken og under annen verdenskrig vært offiser både i Sovjetunionen og i Frankrike. Nå represen­ terte han Forbundsrepublikken Tyskland som sto foran oppbyggingen av en hær på en halv million mann.

Traumatisk for Frankrike For Frankrike var dette et traumatisk perspektiv. Det var Koreakrigen og amerikanske krav om et vesttysk bidrag til forsvaret av Vest-Europa som aktualiserte tysk opprustning. I Tyskland selv var motstanden mot gjenopp­ rustningen stor. Frankrike foreslo at det burde skje innen rammen av et europeisk forsvarsfellesskap hvor tyske tropper skulle inngå i en Europa-hær. Det så en tid ut til at initiativet skulle føre frem. Men til slutt var det Frankrike selv som veltet Europa-hæren, som aldri så dagens lys. Franskmennene hadde ønsket en maksimal binding på tyskernes militære handlefrihet. Tyskerne aksepterte de vidtgående franske kravene. Da den franske nasjonalforsam­ lingen likevel ikke godkjente avtalen, kom det som en kraftig baksmell for det europeiske samarbeidet. Frankrike måtte i stedet akseptere Vest-Tyskland som likeverdig medlem av NATO. Det skjedde på dagen ti år etter den tyske kapitulasjonen. Og to år senere overtok general Speidel en av NATOs viktigste kommandoposter - på fransk jord og med franske soldater nå underlagt en tysk offiser. Det markerte et vendepunkt. Forbundsrepublikkens integrasjon i NATO står som en politisk og militær suksess. Det er av uvurderlig betydning at det kunne skje under en amerikansk paraply som, den gang som i dag, er realpolitisk noe ganske annet enn hva en mulig Europa-hær kunne ha blitt. Når Europa-hæren strandet, var integrasjonsprosessen tilsynelatende endt i en blindgate. Men i 1957 ble det åpnet en ny bred aveny mot fremtiden da Romatraktaten ble undertegnet. Jeg fulgte interessert denne utviklingen. Det 48

var bakgrunnen for at jeg valgte statsvitenskap og europeisk integrasjon som hovedfag da jeg etter Paris ble student ved Yale-universitetet i USA. Men Frankrike var i en dyp krise med stadige regjeringsskifter og politisk handlingslammelse. En bølge av nasjonalisme skyllet over landet. Det hadde ikke bare - og heller ikke i første rekke - sammenheng med frykten for Tysk­ land. Tapet av Indokina etter det blodige nederlaget ved Dien Bien Phu i 1954 og den islamske oppstanden i Algerie slo sterkt inn i fransk politikk. Den franske hæren og kolonistene i Algerie sammen med nasjonalistiske krefter i moderlandet ga stadig mer høylydt uttrykk for sin frustrasjon over udugelige politikere i Paris. Mens den fjerde republikk vaklet fra krise til krise, vokste kravet om at general de Gaulle måtte slippe til og redde Frankrike. Jeg har enda klart for meg det utfordrende inntrykk fallskjermsoldatene fra Algerie etterlot under paraden på Champs Élysées på nasjonaldagen 14. juli i 1956 og 1957.

Paris på hodet Jeg fulgte fascinert med som tilskuer til massemøtene og demonstrasjonene som i denne tiden satte Paris på hodet. Kriseutviklingen nådde et høyde­ punkt høsten 1956 da to begivenheter falt sammen i tid. I Øst-Europa slo sovjetiske tropper ned oppstanden i Budapest. Voldsomme demonstrasjo­ ner bølget gjennom Paris. Kommunistene kom fra Bastilleplassen med sin støtte for Sovjetunionen. På Champs Élysées toget protestdemonstrasjoner mot den sovjetiske maktbruken. Samtidig kom Suez-krisen med den franskbritisk-israelske invasjonen av kanalområdet for å omstøte den egyptiske nasjonaliseringen av kanalen. SHAPE var bokstavelig talt henvist til å lese pressemeldinger. Franskmenn og briter hadde ikke gitt noe forhåndsvarsel til sine allierte. Den alliansefrie verden var i opprør. Washington og Moskva truet og presset de to vesteuropeiske kolonimaktene til våpenhvile og til­ baketrekking. Igjen gikk rasende demonstrasjoner gjennom Paris. Franske veteraner fra første og annen verdenskrig og fra kolonikrigene var tallrikt med. Mange på krykker og i rullestoler. Aggresjonen var rettet mot Was­ hington, Moskva og alle andre som hadde gått imot Suez-operasjonen. Det var i denne tiden direkte farlig å vise seg på gaten i uniform. Paris var som en beleiret by. Fransk opprørspoliti var i posisjon i gate­ kryss og på offentlige plasser. 1956 var året som demonstrerte supermaktenes hegemoni og Vest-Europas maktesløshet. Den sovjetiske nedkjempingen av

49

oppstanden i Budapest tok for lang tid livet av forhåpningene som Khrusjtsjovs fordømmelse av Stalin hadde skapt om frihet i øst. Suez-krisen kom som en krampetrekning i fransk og britisk kolonipolitikk. En underlig kombinasjon av Washington, Moskva og alliansefrie land ga en unison fordømmelse av Suez-eventyret. En epoke var slutt, men Frankrike måtte gjennom en tragisk læreprosess før budskapet ble forstått. Det algeriske spørsmålet spisset seg til, splittet og rev opp den fjerde republikk innenfra. Scenen var forberedt for president René Cotys siste handling som den fjerde republikks siste statsoverhode - anmodningen til general de Gaulle om å ta over som redningsmann og danne i sitt bilde den femte republikk siden revolusjonen i 1789. Da var jeg ikke lenger i Paris, men fulgte utviklingen fra universitetet i USA. de Gaulle skar igjennom, ga Algerie uavhengighet og reddet Frankrike fra sammenbrudd. Men Suez og Algerie etterlot en farlig følelse av såret nasjonalstolthet og ydmykelse, de Gaulle innledet gjenreis­ ningen på nasjonal og nasjonalistisk grunn. Frankrike fikk sitt selvstendige atomvåpen og sin uavhengige forsvarspolitikk. Den vesteuropeiske integra­ sjonsprosessen gikk inn i langvarig stagnasjon etter de Gaulles veto mot utvidelse og fordypning av EE USA måtte fjerne sine baser fra fransk jord, og NATO flytte til Belgia. NATO overlevde. En Europa-hær ville neppe gjort det om det var blitt løsningen i midten av 1950-årene. Men hvem vet hvordan det kunne gått. Historien gir, som kjent, ikke svar på spørsmål som begynner med «hvis» og «dersom». Paris var også den gangen alt det som har gjort den franske hovedstaden til opplevelsenes, kulturens og kunstens by for stadig nye generasjoner. Turer langs Seinens bredder. Kaféliv på Montmartre og Montparnasse. Fine min­ ner. Som da Edith Piaf sang i et lite restaurantlokale, i Le Lapin agil - Den kvikke kanin. Eller en kveld i samme lokale som Jean-Paul Sartre - forfatter og tidsånd på to ben. Et glass vin på Place du Tertre med ekte eller innbilte kunstnere rundt om. Franskstudier ved PAlliance Francaise. I 1957 var enda de gamle hallene - Paris’ spiskammer - i virksomhet. De ble revet under de Gaulle av hygieniske grunner. De nye hallene er ikke som de gamle. Paris mistet et malerisk innslag. Jeg gikk ofte der tidlig om morgenen. Sugde inn lukten av frukt, grønnsaker, kjøtt og fisk som var brakt inn om natten og som i løpet av noen tidlige morgentimer ble kjøpt opp av butikkeiere, restaurantog hotellfolk. Besøkene ved hallene ble noen ganger avsluttet på den gamle bistroen Le chien qui fume - Hunden som røker - hvor det smakte godt med et glass vin og et ostebrød. Dette evige Paris levde videre, uanfektet av politiske kriser. Som det alltid hadde gjort. 50

Student i Amerika

ine første turer til Amerika var fantasireiser. Som smågutt satt jeg på brønnlokket hjemme sammen med nabokonen. Mellom oss hadde vi en koffert med mange merkelapper. Den hadde vært med en slektning på en virkelig amerikareise for lenge siden. Nå tegnet hun bilder av en forjettet verden med skyskrapere, massevis av biler, indianere, cowboyer og mennesker av ulik hudfarge og med mange språk. Et land av melk og honning, som hun selv aldri skulle få oppleve. Bildene hadde sikkert ikke så meget med virkeligheten å gjøre. Det var dagdrøm og fantasiflukt. Når jeg mange år senere kom til å bo, arbeide og studere i Amerika, var atmosfæren fra disse drømmereisene med som et bakteppe.

M

Båtreiser ga følelse for tid og rom Jeg priser meg lykkelig over at mine første amerikareiser skjedde på en tid da det fortsatt var både mulig og vanlig å reise med båt. Overfarten varte 10 dager. Medpassasjerer hjalp hverandre med å forberede møtet med «den nye verden», dele usikkerheten og forventningene. Og for alle som har opplevd det, er de norske amerikabåtenes avgang og ankomst uforglemmelig. Horn­ musikk og konfetti, avskjed og velkomst med vinking, tårer og slengkyss så langt øyet rakk. En amerikareise var noe stort. Den var omgitt av følelser fra en tid da tusenvis av nordmenn utvandret og kanskje aldri kom tilbake til gamlelandet. Slik var det helt til de norske amerikabåtene sluttet å trafikkere USA i midten av 1960-årene. Ankomsten med båt til New York var igjen en opplevelse for seg. Noe helt annet enn å komme med fly. Frihetsgudinnen,

51

Her er forfatteren klar for avgang med «Bergensfjord» - en av Amerikabåtene - sammen med far og mor og søster Ingjerd som har fulgt med til Oslo for å ta farvel.

Manhattans skyline og den travle skipstrafikken inn og ut fra de enorme kai­ anleggene ved Hudson River og East River. En kunne bare ikke forbli uberørt. Jeg fikk oppleve Den Norske Amerikalinjens Stavangerfjord med sine aristo­ kratiske linjer og ekeplank i dekkene. Stavangerfjord var et riktig skip - ikke som nåtidens cruisebåter som er mer som flytende hoteller. Jeg hadde køye i studentlugaren i bunnen av Stavangerfjord, rett over propellakslingen. Vi var et titalls ungdommer som delte denne lugaren. Det var mye støy og vibrasjon. Vi ble bokstavelig talt ristet sammen. Senere, som utenrikstjenestemann, har jeg vært henvist til å bruke fly. Praktisk og tidsbesparende, men uten den følel­ sen for tid og rom som en båtreise gir. Både i Amerika og etterpå i Russland skulle jeg føle det samme for jernbanen. Jernbanereiser ga en helt annen for­ ståelse av USA og Russlands kontinentale utstrekning enn om en reiste med fly. Spesielt gjaldt det når en tilbrakte like mange dager på den transsibirske jernbanen eller på et amerikansk tog til Stillehavskysten som et fly tok timer.

52

Sovjettrussel og kommunisthets Turen til USA i 1955 som stilskriver varte knappe to måneder. Den ga mersmak og ble bestemmende for at jeg senere søkte opptak ved Yale-universitetet. Det ble en rundtur til storbyene og statene på østkysten, til Maryland, Virginia og Pennsylvania. Jeg bodde hos familier i byer og forsteder, på bondegårder hvor jeg deltok i arbeidet og på skoler hvor jeg fulgte undervis­ ningen. Jeg oppsummerte inntrykkene i en reiserapport som ble trykt i det belgiske tidsskriftet Link. Et par artikler kom også på trykk i Fremtiden i Drammen. Inntrykkene sveipte bredt. Jeg var imponert over amerikanernes generøsitet, åpenhet og vilje til å drøfte med en utenlandsk ungdom også negative sider ved sitt samfunn. Ikke i noe annet land har jeg opplevd en tilsvarende vilje til å rette søkelyset mot egen svakhet som hos amerika­ nerne. For så å gjøre noe med det. Senator Joe McCarthys kommunisthets var da under avvikling, men fortsatt gjenstand for kritisk bearbeidelse. Bare noen få forsvarte McCarthys virksomhet. Det store flertall var forlegne over denne grobian av en politiker som hadde fått tyrannisere amerikansk sam­ funn med sin mistenkeliggjøring og sine høringer. Nå var det over. McCarthy og hans håndlangere var satt på plass og rettsstaten gjenopprettet, ble det sagt. For øvrig fikk jeg se McCarthy i virksomhet under en debatt i Senatet. Den gjaldt noe så uskyldig som pensjonsytelser for krigsveteraner. Men også etter McCarthy var sovjettrusselen så bestemt gjennomgangstemaet under hele min tid i USA. Både den ideologiske, politiske og, etter oppskytingen av de sovjetiske sputnikene, også den teknologiske utfordringen som Sovjet­ unionen representerte. Etter Castros overtagelse av makten på Cuba, vokste denne opptattheten av sovjettrusselen til hysteri.

Raseproblemet Noen virkelig forståelse av raseproblemet fikk jeg naturligvis ikke. Men det gjorde sterkt inntrykk. Gymnasiasten kunne konstatere at det ble praktisert raseadskillelse mellom svart og hvit på hoteller, restauranter, busser og tog. Og i kirken. Det kunne jeg se når mine vertsfolk tok meg med til søndagsgudstjeneste. Aldri var raseadskillelsen sterkere enn til kirketid. Negrene levde enda i en verden for seg, utenfor og under det hvite Amerika. I familiene hvor jeg bodde, var det ikke bare en positiv holdning til den amerikanske høyesteretts avgjørelse fra året før, i 1954, som forbød raseadskillelse i offent-

53

lige skoler. Noen mente det var en historisk dom som ville få vidtrekkende positive virkningen Flere anså imidlertid at det var et tvangsinngrep i en mellommenneskelig sfære, som bare ville komplisere og tilspisse forholdet. En løsning kunne bare modnes over tid, ble det sagt. Det var ingen akutt uro omkring raseproblemet akkurat da. Men bare et par år senere vokste det til en hel revolusjon. Som student fulgte jeg i 1957 det dramatiske oppgjøret i Little Rock i Arkansas da en liten negerjente med skoene i hånden og store skremte øyne (det gjaldt også noen flere barn, men det er henne jeg husker) ble nektet adgang til en skole hvor det inntil da bare var hvite elever. Guver­ nøren i Arkansas trosset pålegget om å rette seg etter Høyesteretts forbud mot raseadskillelse. Nasjonalgarden i Arkansas ble oppstilt rundt skolen for å hindre den lille piken fra å komme inn. Hvite foreldre, fulle av aggresjon og hat, viftet med det gamle sørstatsflagget. Det var den alvorligste utford­ ringen mot unionen siden borgerkrigens slutt i 1865. Eisenhower ble den første presidenten siden borgerkrigen som brukte militær makt for å hånd­ heve negernes rettigheter. Han la nasjonalgarden under sin kommando, og fallskjermtropper ble fløyet inn for å ekskortere piken til og fra klasserommet.

Martin Luther King - en imponerende lederskikkelse Noen tid etter skulle jeg få møte en av det tyvende århundres utvilsomt mest veltalende og overbevisende amerikanske lederskikkelser. Det var Martin Luther King - neger, prest og disippel av Mahatma Gandhis ikkevoldslære. Organisatoren av en massebevegelse som skulle endre historien. King talte i Yale Political Union. Han sto da midt oppe i kampen mot raseadskillelse og rasediskriminering i Sørstatene. I løpet av halvannen time rullet han ut det amerikanske raseproblemets tragiske historie. Sterkest inntrykk gjorde hans tro på at problemet både kunne og måtte løses uten vold innen rammen av amerikansk demokrati. Hovedsaken var å sikre negrene stemmerett og fulle borgerrettigheter. Dette var for Martin Luther King hovedarenaen i kampen mot diskriminering og for likestilling. Det gjaldt å fullføre en demokrati­ seringsprosess som hadde tatt altfor lang tid for negrenes del. Alternativet lurte rett rundt hjørnet hvor Black Muslims og snart Black Panthers ropte på hvitt blod. King fikk Nobels fredspris i 1964. Fire år senere falt han som offer for den volden som han hadde advart mot. Hans appell til Amerikas samvittighet virker fortsatt. Hans livsverk er ikke avsluttet. Det har vært tilbakefall til vold og uro. Men fremskrittene er store. Situasjonen er ikke

54

til å kjenne igjen fra mine første besøk i Amerika. I dag ligger problemet mer på det sosiale og økonomiske planet. Noe som ikke gjør det mindre alvorlig.

Velstand, fremtidstro og «ånden fra Genéve» Den delen av amerikansk samfunn jeg fikk oppleve, var preget av en vel­ stand og materiell romslighet som sto i kontrast til hva vi var vant til på den andre siden av Atlanterhavet hvor vi ennå ikke var ferdig med gjenreisnin­ gen etter krigen. Amerikansk økonomi gikk godt. Amerika var så avgjort verdens rikeste og mektigste stat. President Eisenhower hadde innledet sin første presidentperiode med fredsslutning etter den blodige krigen i Korea. Nå var han på toppmøtet med Khrusjtsjov i Genéve for å skape avspen­ ning i øst-vest-forholdet. I Washington hilste jeg på og ble fotografert med visepresident Richard Nixon i hans kontor i Senatet hvor visepresidenten er ordstyrer. Nixon gjorde et sympatisk inntrykk. Jeg var på forhånd blitt forberedt på at det ville dreie seg om et kort møte hvor fotograferingen var hovedsaken. Men Nixon viste interesse, tok gymnasiasten fra Norge på alvor, stilte spørsmål om min familie, hvilke fremtidsplaner jeg hadde, sa pene ord om Norge som han ikke hadde besøkt, om stilen og betydningen av samarbeidet mellom USA og Europa. Ungdommen fra Norge fikk et klart inntrykk av en selvbevisst og optimistisk visepresident. Nixon talte om toppmøtet i Genéve og Eisenhowers håp om at «ånden fra Genéve» ville bli innledningen på en periode med samarbeid og fred. Slik ble det ikke. «Ånden fra Genéve» fordunstet før toppmøtet var avslut­ tet. Og den kalde krigen gikk sin gang. Det ble stor krise rundt Berlin. Så kom U-2-krisen i 1960 som torpederte toppmøtet i Paris og gjorde at det heller ikke ble noe av Eisenhowers planlagte sovjetreise, som ville blitt det første amerikanske presidentbesøket til Moskva. Først sytten år senere, i 1972, ble Richard Nixon den første presidenten som besøkte Moskva. Stort sett husker jeg Eisenhower-tiden som en rolig periode, preget av en godviljens atmosfære. Eisenhower var som president hevet over politik­ kens trivialiteter og strid. Som en landsfader og monark. Konservativ og ikke spesielt aktiv, men dypt respektert av sine landsmenn. Mot slutten av Eisenhower-perioden fulgte jeg valgkampen mellom visepresident Nixon og senator John F. Kennedy - den første presidentvalgkampen som ble ført over fjernsyn. Det lå oppbrudd i luften. Men da resultatet forelå, var jeg i 55

Norge. Kennedy-perioden skulle jeg følge fra Moskva hvor jeg også opp­ levde den sterke virkningen som drapet på Kennedy hadde på den vanlige russer.

Dagfinn Stenseth møtte i 1955 USAs visepresident Richard Nixon i Washington. Nixon ble USAs president i 1969.

56

Forsmak på et norsk velferdssamfunn Men det var andre enn storpolitiske spørsmål som festet seg som hovedinn­ trykk. I Norge var på den tiden privatbiler en sjeldenhet, strengt rasjonert og behovsprøvd. I Amerika var ikke tobilfamilier uvanlig. Hjemme var det enda noen år før vi bare på forsøksbasis tok et forsiktig skritt inn i fjernsynsalde­ ren. I Amerika var det et mangfold av fjernsynskanaler, og vanlige familier kunne ha flere apparater. I artiklene fra Amerika-turen fremhevet jeg at ame­ rikanske familier endog inntok ferdiglagede TV-måltider fra supermarkedet foran skjermen. Det var som en «brave new world.» Jeg stilte spørsmål om konsekvensene for familieliv, barneoppdragelse og samfunn. Lite ante jeg at det var en forsmak på vårt norske velferdssamfunn et kvart århundre frem i tiden.

På terskelen til en ny industriell revolusjon Også som forsmak på «brave new world» var et møte i 1955 med IBMs gamle leder og grunnlegger Thomas Watson sr. Det fant sted i IBMs hoved­ kvarter i New York. Han tok meg på en rundtur gjennom det som vel var verdens fremste produsent av kontormaskiner. På vegger og skrivepul­ ter var det store skilt med det ene ordet THINK. En konstant oppfordring til medarbeiderne på alle plan til å tenke nytt og kreativt. I resepsjonen i første etasje sto et monstrum av en maskin. Watson pekte på maskinen og sa: Unge mann, denne maskinen vil bestemme din og verdens fremtid. Slik skulle det ikke gå. Monstrumet var en blanding av elektronisk regnema­ skin og hullkortmaskin. En teknologisk dinosaurus. Allerede samme år ble hullkortvidunderet i resepsjonen erstattet med en enorm computer. Den inne­ varslet en ny industriell revolusjon hvor IBM skulle stå sentralt både i USA og globalt. Et kvart århundre senere, under min første ambassadørperiode i Moskva, ble Thomas Watson jr. min amerikanske kollega. Da jeg fortalte ham om møtet med hans far og hans begeistrede omtale av hullkortmaskinen, beskrev ambassadør Watson jr. generasjonsskiftet i ledelsen av IBM fra far til sønn som ble innledet på den tiden. Det hadde fått form av en dragkamp mellom gammel og ny tid og blitt opprivende på det personlige planet. Det var Thomas Watson jr. som for fullt tok IBM inn i elektronikkalderen og som gjorde selskapet til det fremste på computere, både store og små. Han la til at IBM var blitt godt hjulpet av forsvarskontrakter. I motsetning til hva

57

vi begge kunne konstatere i Sovjetunionen, hvor ressursene som ble satset på forsvaret forsvant som i et svart hull, hadde veien til sivil markedsføring vært kort og effektiv i USA. Den store computeren som i 1955 erstattet hullkortmaskinen i IBMs resepsjon, var faktisk en modifisert utgave av en maskin som nettopp var utviklet for det amerikanske forsvaret.

Livet ved Yale Det var under militærtjenesten i Paris at jeg endelig bestemte meg for å søke opptak ved Yale-universitetet i New Haven. Under USA-turen i 1955 som stilskriver, hadde jeg samlet kataloger fra flere universiteter og funnet at Yale bød på undervisning i fag som best svarte til mine interesser. Etter en opp­ taksprøve i Paris, fikk jeg til slutt det glade budskap om at jeg var akseptert som student og innvilget stipendium for ett år med utsikt til fornyelse hvis jeg levde opp til universitetets akademiske krav. Årene ved Yale i siste halvdel av 1950-årene ble en fin erfaring. Yale er et av de gamle, private universitetene på østkysten. Sammen med Harvard i Boston og Princeton i New Jersey, hører Yale med i den prestisjetunge «Ivy league» - eføyligaen. Tradisjons- og kvalitetsmerket i amerikansk universitetsliv. De har virket uavbrutt fra kolonitiden. Da jeg kom til Yale, var det ikke meget tilbake av det gamle universitetet. Bortsett fra noen bygninger i kolonistil, var bygningsmassen fra 1930-årene da det moderne Yale tok form etter modell av Englands Oxford og Cambridge. Collegene, omgitt av høye murer og tunge porter, kunne minne om både kloster og festning. Nygotisk arkitektur dominerte. Spir, klokketårn, et monumentalt bibliotek og en katedrallignende bygning for idrett og sport ga et både uvirkelig og teatralsk førsteinntrykk. Jeg var ikke sikker på at jeg ville like meg. Dessuten var Yale den gangen bare for mannlige studenter. I hovedsak hvite og protestanter. Mange fra kjente og rike familier som i generasjoner hadde sendt sønner til Yale. Utenlandske studenter utgjorde bare en liten andel, 4-5 prosent. I løpet av 1960-årene skulle dette endre seg. Rasemessige og religiøse barrierer falt. Fra 1969 ble Yale åpnet også for kvinnelige studenter. Den intellektuelle standard var høy, opptakskravene strenge og konkurransen skarp. Blant studentene var det en følelse av å være utvalgte, tilhøre nasjonens «the best and the brightest».

58

Ubegrensede muligheter Yale var et fantastisk sted med enorme ressurser, basert på gaver i million­ klassen fra tidligere vellykkede studenter. Med spissforskning på nær sagt alle områder, et bibliotek på nærmere ti millioner bind, store laboratorier, en syklotron for partikkelforskning etc. Yale sto sterkt innen litteratur, drama­ turgi, historie, statsvitenskap og språk. Viktigst var staben av professorer og lærere. Mange hadde navn som ledende på sine fagområder. Det var nærmest ubegrensede muligheter for en student som hadde vilje og evne til å utnytte dem. Statsvitenskap var mitt hovedfag. Men det var valg av et bifag, som nærmest skjedde etter en tilfeldig innskytelse, som skulle bli bestemmende i mitt senere yrkesliv. At jeg studerte russisk «på si» førte til en nesten livslang beskjeftigelse med Sovjetunionen og Russland som diplomat. Men på den tiden hadde jeg ennå ikke noen tanke på utenrikstjenesten som fremtidig yrke. Det ble aktuelt først senere. Jeg ønsket å bli journalist med utenriksstoff som spesialfelt. Og da kunne russisk komme godt med. Dessuten hadde Yale et godt og populært russiskfakultet som tiltrakk seg mange studenter.

I bøkenes verden For meg var imidlertid tiden knapp. En fjerdedel av stipendiet måtte inntjenes gjennom arbeid på universitetet. I en periode arbeidet jeg som assistent for en professor ved tyskfakultetet. Han skrev en bok om den tysk-sveitsiske dikteren Hans Konrad Meyer. Min oppgave var å fremskaffe og systematisere kildematerialet. En annen gang arbeidet jeg for professor Henry Wallich ved økonomifakultetet, en tysk jøde som hadde utvandret til USA ved Hitlers maktovertagelse. En fremtredende økonom som nettopp var blitt medlem av president Eisenhowers økonomiske rådgivergruppe. Han var kjent som forfatter av et verk om det «tyske mirakel» - vesttysk gjenreisning etter kri­ gen. Kritikere påsto at han var så konservativ at han ikke en gang ville ta Lord Manyard Keynes navn i sin munn. Det var en overdrivelse. Han skrev på denne tiden en interessant artikkel om Keynes for New York Times. Det var min oppgave å fremskaffe kildematerialet, som jeg bar i store stabler fra biblioteket. Men hovedsakelig besto mitt arbeid i å bearbeide et hånd­ skrevet manuskript på tysk etter hans bror. Det var brorens erindringer fra oppvekst og læretid som bankmann i mellomkrigstidens Tyskland. Arbeidet

59

med manuskriptet ga et fascinerende innblikk i en tysk jødisk bankfamilies liv og virke. Det var mye om banker, forretningsforbindelser, sosialt liv, romantikk og reiser. Men jeg forundret meg over at det knapt forekom noen omtale av eller henvisning til det politiske drama som den gang gikk over Tyskland og som skulle bli så skjebnesvangert for ham som for tyske jøder i sin alminnelighet. Så vidt jeg husker, var det ikke henvisning til hverken Hitler eller nazisme. Manuskriptet i sirlig, gotisk håndskrift var det eneste som var blitt tilbake etter forfatteren som omkom i en konsentrasjonsleir. En tredje jobb var ved utlånsdisken i det store universitetsbiblioteket. Arbeids­ tiden var fra fem om ettermiddagen til midnatt, da jeg avsluttet med å sette bøker på plass. Egentlig var dette en drømmejobb. Jeg arbeidet i en fløy som var spesielt innredet for avslappende lesning. Lesesalen var som en herre­ klubb, med dype lenestoler og sofaer i grønt, mykt skinn, stor peis og med alt tilbehør også for dem som måtte ønske å røke. Bøkene her var av det lette og underholdende slaget. Jeg følte ikke disse jobbene som belastning. De brakte meg i kontakt med interessante mennesker, ga utvidet horisont og nyttig erfaring. Men for stu­ denter med stipendium, var det i tillegg til arbeidsplikt også et krav at vi måtte være blant den beste fjerdedelen av studentene karaktermessig. Det kunne holde hardt mange ganger. Men det ble en fin skole i disiplinering og organisering av arbeid og fritid. Etter sene nattetimer med lesning, gjorde det godt med en kopp kaffe til 10 cent og en hamburger til 40 cent på den da eneste nattåpne restauranten i New Haven. Der kunne diskusjonen gå friskt mellom natteravner.

By og universitet - ikke alltid hånd i hånd Stort sett husker jeg årene ved Yale 1957 - 1960 som en rolig periode. Harmonien i amerikansk politikk under Eisenhower hadde sitt motstykke i amerikansk universitetsliv. Først ti år frem i tiden skulle amerikanske uni­ versiteter, som i Europa, eksplodere i voldsomme demonstrasjoner utløst av Vietnamkrigen og raseproblemet. Men da jeg var ved Yale, var det rolig, nesten unaturlig «normalt». Et unntak var en sanktpatricksdag. Det var mange irer i New Haven. Den irske skytshelgenens dag ble stort markert. På denne spesielle sanktpatricksdagen falt det snø. Gjennom New Havens gater paraderte jenter fra en irsk katolsk pikeskole. Noen av oss kastet, slik jeg oppfattet det, uskyldige snøballer etter pikene. Da slo New Havens politi

60

voldsomt til. Politistyrken var hovedsakelig rekruttert fra irske og italienske miljøer. De hadde ikke noen utpreget vennlige følelser overfor det overvei­ ende protestantiske studentmiljøet ved Yale, som de dessuten så på som en overklasseinstitusjon. Studenter ble slått ned med køller og kjørt til arresten. Yale hadde sitt eget politi som hadde ansvaret for ro og orden på universitets­ området. Bypolitiet, som ikke hadde adgang til universitetet uten at det ble tilkalt, brøt seg nå inn og fortsatte nedslåingen av studenter og lærere. Det var en nokså brutal opplevelse som rystet universitetet og ble gjenstand for omtale i amerikanske media. Det hele ble utløst av noen uskyldige snøballer. Mer skulle ikke til. For øvrig det nærmeste jeg har vært delaktighet i gateuorden. Politiets opptreden så jeg som uttrykk for den latente konflikten som lå i forholdet mellom universitet og by og i de sosiale og religiøse spenningene i et flerkulturelt samfunn. Det var eneste gangen jeg opplevde noe slikt i årene i New Haven som var en fredelig New England-by. Men det var en by på økonomisk og sosial nedtur. Universitetet var byens viktigste arbeidsplass og inntektskilde. Utenfor bysentrum tok slumstrøkene over hvor katolske irer og italienere og et stigende antall negre hadde sitt tilhold. Det var skjevheter og sider ved amerikansk samfunn som gjorde inntrykk. Sanktpatricksdagen ga grunnlag for nærmere ettertanke. Også for universitetet, som kom til å vie større oppmerksomhet til forholdet mellom by og lærested.

Harry Truman - president da en verdensorden ble til Besøksprogram brakte mange av tidens interessante personligheter til Yale som foredragsholdere og seminardeltakere. Martin Luther King var en av dem. Fagforeningsmannen Walther Reuther - lederen av det mektige bilarbeiderforbundet - en annen. Fra Sverige kom Gunnar Myrdal og talte om den nordiske samfunnsmodellen. Men størst inntrykk gjorde nok tidligere president Harry Truman som oppholdt seg på Yale flere dager i 1958 sam­ men med sin utenriksminister Dean Acheson, som selv var gammel Yalestudent. Det var fem år siden Truman var blitt avløst som president av Dwight D. Eisenhower. Nå var han over sytti, men fortsatt vital og med den samme sterke og bramfrie språkbruk som han ble kjent og fryktet for som president. Det ble holdt et stort møte med Truman i auditoriet i det juridiske fakultetet. Jeg satt i et panel som skulle stille spørsmål fra hans to presidentperioder. Det var min oppgave å dekke utenrikspolitikk og inter­ nasjonale forhold. Det var litt av en utfordring. Truman-perioden var full 61

av avgjørelser som står som historiske vendepunkter. Trumans beslutning om å bruke atombomben mot Japan i 1945 innledet en ny tidsregning. Han var sammen med Winston Churchill og Josef Stalin på Potsdamkonferansen som fastla Europakartet for nesten fem tiår fremover. FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefond ble etablert og er fortsatt på plass som pilarer i dagens internajonale system. Marshallhjelpen, luftbroen til Berlin, NATO og Koreakrigen er andre stikkord til dramatiske avsnitt i hans tid som presi­ dent. Den kalde krigen begynte og den verdensordenen som skulle vare helt til Sovjetunionens sammenbrudd, fikk sin form.

Atombombe og Koreakrig Mine spørsmål berørte feltet i bredde, men var konsentrert om beslutningen om å bruke atombomben og Koreakrigen. Jeg ble overrasket da han sa at beslutningen om å sette inn amerikanske tropper for å slå tilbake angrepet fra det kommunistiske Nord-Korea i 1950, hadde vært den vanskeligste. Selv hadde jeg gått ut fra at det var bruken av atombomben som ville ha voldt de største kvaler. Selvsagt hadde det vært en tung beslutning. Hoved­ saken hadde vært å bringe krigen i Stillehavet til en raskest mulig avslutning. Tokyo hadde gjort det klart at de ville kjempe videre. Washington fryktet en blodig sluttinnspurt med kamp om hver liten øy og til slutt om Japan selv, som kunne koste mellom en kvart og en halv million amerikanske solda­ ter livet og et enda større antall i sårede. For ikke å tale om japanske tap. Atombomben ble sett som middelet til å få en slutt også på krigen i Stille­ havet etter at Tyskland hadde kapitulert i mai 1945. Beslutningen var blitt overveid i det vide og brede. I full bevissthet om at det dreide seg om en historisk avgjørelse, bruk av et våpen med en fryktelig ødeleggelseskraft som overgikk alt hva tidligere kjente våpen sto for. I all ettertid ville man med gru minnes at den første atombomben ble sluppet over Hiroshima 5. august 1945, sa han. Truman fastholdt at beslutningen om å bruke atombomben var riktig høsten 1945. Fem dager etter at den andre bomben ble sluppet over Nagasaki 9. august, kom den japanske kapitulasjonen. Et spørsmål om han ville ha sluppet atombomben over Tyskland om den hadde vært ferdig utviklet før Tyskland kapitulerte, avfeide han som hypotetisk. Hypotetiske spørsmål ville han ikke svare på. Derfor ville han heller ikke gå inn på et resonnement om at situasjonen i Europa ville vært en annen fordi bruk av bomben over Tyskland ville gjort det umulig å begrense virkningene til fien­

62

den i motsetning til hva som var tilfelle for et øyrike som Japan. Men han var ikke i tvil om at Tyskland og Japan ville benyttet atombomben om de hadde klart å utvikle den før krigens slutt.

General MacArthur måtte settes på plass Han gjorde det helt klart at fra det øyeblikket atombomben var blitt del av nasjonens våpenarsenale, lå det et umenneskelig ansvar på presidenten. Det kunne ikke ligge noe annet sted. Og det måtte gjøres klinkende klart når general Douglas MacArthur, som hadde kommandoen over styrkene i Korea, ville utvide krigføringen til kinesisk område. Truman som president og øverstkommanderende trakk en grense. Han ga den populære genera­ len - helten fra Stillehavskrigen og motstykket til Eisenhower fra krigen i Europa - avskjed. Da var Trumans anseelse på det laveste, og det stormet rundt Det hvite hus. Da Truman besøkte Yale, hang enda følelsene fra hans oppgjør med MacArthur igjen. Det var både lærere og studenter som på for­ hånd hadde sagt at de ikke ville ta den tidligere presidenten i hånden. Men Truman tok universitetet med storm. Han forklarte det dilemma han sto overfor i Korea. Han hadde vært fast overbevist om at USA og FN - etablert bare fem år tilbake - måtte opptre med fasthet og slå tilbake angrepet fra Nord-Korea. Ettergivenhet kunne gitt en gjentagelse av mønsteret som førte til annen verdenskrig. Truman ønsket ikke at FN skulle få samme skjebne som Folkeforbundet. Derfor var det avgjørende at Koreakrigen skulle bli en vellykket FN-operasjon. Den første virkelige prøven for FN som global organisasjon for sikring av internasjonal fred og sikkerhet. Samtidig så han faren for en stor asiatisk krig som kunne bli opptakten til en ny verdenskrig. Og denne gangen med atomvåpen. Det var slike overveielser som hadde gjort beslutningen om å sette inn amerikanske bakkestyrker til den vanskeligste i hans tid som president. Han var rede til å gjøre det som var nødvendig uten å gå over en strek som kunne utløse selve katastrofen som en storkrig ville være. Det var bakgrunnen for konflikten med general MacArthur. I et spørsmål viste jeg til at det hørte med til historien at FNs Sikkerhetsråd hadde kunnet handle fordi den sovjetiske FN-ambassadøren var fraværende og følgelig ikke hadde kunnet nedlegge veto. Hva ville presidenten ha gjort dersom Sovjetunionen hadde vært på plass i Sikkerhetsrådet da Koreakrigen kom? Trumans svar var kort. Situasjonen var bare ikke slik og han ville ikke spekulere med utgangspunkt i hypotetiske spørsmål. 63

Ingen Dr. Strangelove Trumans beslutning om å bruke atombomben i 1945 innledet atomalderen som siden har vært med oss, som den vil være med kommende generasjoner. Atombomben lar seg bare ikke avoppfinne. Diskusjonen om beslutningen den gangen var riktig eller gal, etisk forsvarlig eller ikke, har fortsatt. Harry Truman var ingen Dr. Strangelove. Hans beslutning kom i sluttfasen av den grusomste krigen i menneskehetens historie. Uten den kunnskapen og det perspektivet som først ettertiden har gitt. Hiroshima og Nagasaki ble en første undervisningstime, en første demonstrasjon av det dommedagsperspektivet som nå var åpnet opp. Kanskje var det en nødvendig erfaring. Snart var ikke USA alene om atombomben. Fem år senere, under Koreakrigen, var atom­ alderens grufulle dilemma der. Harry Truman var ikke bare den første som brukte atomvåpenet. Han ble også den første som trakk en grense. Hittil har grensen holdt. Også da verden tolv år senere sto på randen av atomkrig under Cubakrisen. Møtet med Harry Truman etterlot spørsmål om personlighetens rolle i historien. Som visepresident hadde han vært helt i skyggen av president Franklin D. Roosevelt som hadde håndtert spørsmål som gjaldt krigføring og utenrikspolitikk uten å trekke inn visepresidenten. Det gjaldt også Manhattanprosjektet for utviklingen av atombomben. Da Roosevelt døde våren 1945, ble Truman brutalt kastet inn i presidentrollen. Utfordringene kom på løpende bånd. I dag står han som en av de store presidentene i amerikansk historie. Han formet sin tid og verdens utvikling som få andre. Med en annen i Det hvite hus i de avgjørende årene etter annen verdenskrig, kunne det 20. århundre blitt ganske annerledes. Om det også kunne ha blitt bedre, er et helt annet spørsmål. Kunne den kalde krigen ha vært unngått? Det kunne også ha gått mye verre. Da Truman tok over, var den der i sin første og - så vidt vi vet i dag - uavvendelige begynnelse. Den kalde krigens todeling av verden. Med atomvåpnene som et damoklessverd over våre hoder. En slik verdensorden kunne ingen ha ønsket seg. Men Truman tok initiativ som sikret et fritt og samarbeidende Vest-Europa, skapte et atlantisk fellesskap som en barriere mot en ny storkrig, som la til rette for økonomisk vekst i store deler av verden, ga FN fotfeste som samarbeidsorganisasjon, tok verden gjennom avkoloniseringen og som til slutt også førte til radikale forandringer som Sovjetunionens sammenbrudd. Trumans navn er uløselig knyttet til denne historien som han i så stor grad var med å forme gjennom sine beslutninger.

64

George Kennan - en intellektuell opplevelse Mange år senere skulle jeg lære George Kennan å kjenne. En av de intel­ lektuelt mest berikende opplevelser jeg har hatt. Jeg har vært i tvil om hvor det best kunne passe å skrive om ham. Men hvorfor ikke her i kjølvannet av møtet med Harry Truman. Det var i Trumans tid som president og under utenriksminister George Marshall at George Kennan ble en av arkitektene for den nye verdensordenen som tok form i etterkrigsårene. Han står også som en av dens konsekvente kritikere. Fra jeg første gang møtte ham i Oslo i midten av 1970-årene, ble det møter med ham både i Norge, USA og Moskva. Det var naturligvis et høyst ulikt forhold. George Kennan var en legende. Den store, internasjonalt anerkjente kjenneren av sovjetisk politikk. Som student ved Yale hadde jeg lest hans bøker som pensum. Generasjoner av amerikanske presidenter, utenriksministre, den ameri­ kanske kongressen - alle rådførte seg med George Kennan. Verdens store aviser ga plass for hans analyser. Ved Princeton hadde han sitt eget forsk­ ningssenter oppkalt etter seg. Fra begynnelsen av 1980-årene ble han invitert også til Moskva og de utenrikspolitiske instituttene der. I Gorbatsjov-tiden ble han tatt imot på høyeste plan. Hans periode som amerikansk ambassadør i Moskva i Stalin-tiden var blitt kort. Bare etter ett år ble han i 1952 erklært uønsket etter en personlig beslutning av Stalin. Hans erfaring med Stalintiden gikk tilbake til begynnelsen av 1930-årene da han i Moskva forberedte etableringen av den amerikanske ambassaden der i 1933 etter at også USA til slutt hadde anerkjent Sovjetunionen.

Både arkitekt for og kritiker av ny verdensorden Han var tilbake i Moskva under annen verdenskrig under ambassadør Harriman. I denne perioden skrev han analytiske rapporter som ble av stor betydning for utformingen av amerikansk politikk i etterkrigstiden. En av disse fant veien til Foreign Affairs og ble viden kjent som X-artikkelen. «X» sto for George Kennan. Kennan argumenterte for en amerikansk opp­ demming av sovjetisk ekspansjon vestover inntil man - noe Kennan var overbevist om ville komme - fikk en oppmykning av det sovjetiske systemet og en svekkelse av Moskvas ideologisk motiverte politikk. Utenriksminister George Marshall gjorde Kennan til den første lederen av den da nyoppret­ tede planleggingsavdelingen i State Department. Her var han sentralt med 65

også ved utformingen av Marshallplanen. Den storstilte amerikanske hjelpen som fikk hjulene i gang i Vest-Europa etter krigen og som ved sitt krav om vesteuropeisk samarbeid også ble begynnelsen på vesteuropeisk integrasjon. Jeg kan ikke huske en samtale med Kennan hvor han ikke fant en anledning til å rose George Marshalls politiske vidsyn, menneskelige kvaliteter og store lederegenskaper.

Moraliserende og ikke alltid forstått Kennan har gjennom sitt lange og aktive liv vært både deltaker i, vitne til, analytiker og kritiker av den utviklingen som har formet vår tid. Som få har han influert på den måten vi har forstått vår tid i et større perspektiv. Fordi han ofte har vært forut for sin tid, har han også vært omstridt. Hans virke har vært preget av et dypt moralsk - til tider også moraliserende - engasjement. Noen har oppfattet ham som både arrogant, retthaversk og til tider naiv. Konsekvent har han advart mot atomvåpnenes trussel mot menneskehetens overlevelse. Han gikk mot utviklingen av den amerikanske vannstoffbomben. Han advarte konsekvent mot overmilitariseringen av øst-vest-forholdet. Han ble aldri trett av å gjenta at hans oppdemmingsstrategi var blitt misforstått. For ham var kjernen i den sovjetiske trusselen av ideologisk, politisk og økonomisk karakter. Den militære trusselen var ikke det vesentlige. Svaret måtte ligge på det politiske, moralske og økonomiske planet. Det var her oppdemmingen måtte skje. Det sovjetiske systemet ville uthules over tid på grunn av indre svakhet, motsetninger og stagnasjon. George Kennan fikk rett, men antagelig på en annen måte enn han hadde tenkt seg. Selv ikke George Kennan kunne ha forutsett Sovjetunionens fullstendige oppløsning og sammenbrudd slik som vi ble vitne til det fra slutten av 1980-årene.

Ikke alltid øye for øye Noen ganger satt jeg med et spørsmål om han ikke undervurderte den militære siden ved sovjettrusselen. Det var i Bresjnev-tiden. Moskvas styrkeoppbygging fikk et enormt omfang i alle styrkekategorier. Ikke bare i Europa. Sovjetunioen var en oppadstigende global militærmakt. Utslagene var sterke i nordområdene og havene utenfor Norge. Kennan forsto vår bekymring, bestred ikke at trusselen var reell og måtte tas dypt alvorlig. Men han fast­

66

holdt betydningen av å vise måtehold med militære reaksjoner. Han mente at NATO-medlemskapet for Norge først og fremst var av politisk betydning. I sin tid mente han at det hverken var i amerikansk eller norsk interesse at Norge ble medlem av NATO. Når det var skjedd, var de begrensningene Norge hadde pålagt seg gjennom basepolitikken (ikke-stasjonering av allierte tropper i Norge så lenge Norge ikke var utsatt for eller truet av angrep) og atompolitikken (som ikke tillot atomvåpen på norsk jord), en klok og psy­ kologisk riktig politikk. Ikke bare i forholdet til Moskva, men også i nordisk sammenheng. Det var en linje som Norge måtte fastholde også i lys av utfordringene i nordområdene. Han var skeptisk til oppbyggingen av forhåndslagre i Norge for amerikanske marinestyrker. I alle fall var det vesentlig at Norge bevarte full nasjonal kontroll med slike lagre. Det var etter hans syn ikke i norsk interesse, og ikke den riktige reaksjonen på sovjetisk politikk, å bringe supermaktskonfrontasjonen mer direkte til norske nærområder. Han mente vi ville være bedre tjent med vesteuropeiske bidrag til balansen i nord. Selv om Kennans synspunkter var myntet på en annen situasjon og en annen tid, er de ikke uten aktualitet når EU-landene nå bygger opp en militær kapasitet for krisehåndtering som over tid kan føre til at tyngdepunktet i det vestlige forsvarssamarbeidet forskyves til EU hvor Norge ikke er med. Når vi ikke alltid i vurderingen av sovjetisk opptreden og vestlige reaksjoner så helt øye for øye, hadde nok det sin bakgrunn i Kennans mer distanserte, lange perspektiv. Kennan var ingen rakett-teller eller kremlolog i snever forstand. Hans syn var tuftet på brede analyser og lange linjer med bakgrunn i store kunnskaper om både russisk og sovjetisk historie, kultur og psyke. Det var dette som gjorde samtalene med George Kennan til opplevelser.

Gjest i Princeton Før jeg tiltrådte som ambassadør i Moskva første gangen i januar 1979, var jeg gjest hos George og Anne-Lise Kennan (ja, hun er norsk, fra Sørlandet) i deres hjem i Princeton. For meg ble det et hyggelig og minneverdig opphold i et hjem preget av ekteparet Kennans naturlige og nøkterne stil. At fru Kennan er norsk og George Kennan regelmessig har besøkt Norge også som seiler, ga en god følelse av å være som hjemme. Også fysisk er George Kennan en imponerende skikkelse, høyreist og skarpskåren. Noen har beskrevet ham som aristokratisk. Jeg opplevde ham som et varmt og åpent menneske, intel67

lektuell til beinet og med en fabelaktig evne til å formulere seg. Ikke bare i sak, men også skjønnlitterært i beskrivelsen av natur og landskaper. Han er uten overflødige ord og store fakter. Det er sjelden man møter et menneske som gir et så helstøpt inntrykk. Under en rundgang på Princeton var vi også i den presbyterianske kirken hvor han var aktivt med i menighetsarbeidet. Han talte om dette som viktig i hans liv. Han er om ikke en asket, så meget nøktern med mat og drikke. Til middag var det isvann til maten. Han viste meg sitt store arbeidsrom ved George Kennan-instituttet. Han var da i ferd med å avslutte sitt verk om Bismarck-periodens europeiske system og lot meg få se noe av det materialet han hadde kopiert i de historiske arkivene i Leningrad, bl.a. rapporter fra russiske ambassadører med tsarens egenhendige kommentarer i margen. Samtalene gikk intensivt over to dager og inn i sene kvelder. Også om morgenen når George Kennan iført forkle laget frokost. Det ble en verdifull forberedelse til Moskva. Fra Princeton skulle jeg videre med toget til Was­ hington. George Kennan fulgte til stasjonen. Så oppslukt var vi av samtalen at ingen av oss merket at jeg gikk på galt tog, i retning New York i stedet for Washington. Men det ordnet seg. I Newark gikk jeg av toget, tok drosje til flyplassen og kom meg på flyet til Washington hvor jeg ankom før jeg etter planen skulle innfunnet meg med toget.

Møter i Washington Reisen til Washington kom i stand etter et ønske fra utenriksminister Knut Frydenlund og med anbefaling og støtte fra den amerikanske ambassadør i Oslo, Louis A. Lerner. Frydenlund ville at jeg som ny ambassadør i Moskva skulle være å jour med tenkningen og vurderingene hos amerikanske sovjeteksperter. Selv kjente han mange av dem, også George Kennan, som han hadde møtt flere ganger. Det var typisk for Knut Frydenlund at han la vekt på at hans embedsmenn - i likhet med ham selv - skulle ha et så bredt og nyansert informasjonsgrunnlag som mulig. I Washington ble det meget nyttige møter med sovjeteksperter fra State Departement, Georgetown-universitetet og ulike institutter. Flere møtte jeg også under en middag som ministerråd Bjørn Barth fra ambassaden arran­ gerte. Noen av dem kjente jeg fra langt tilbake. Det gjaldt bl.a. professor Marshal Shulman fra Columbia-universitetet i New York, som Cyrus Vance hadde gjort til sin spesielle sovjetrådgiver da han ble utenriksminister under

68

president Jimmy Carter. Schulman var først blitt et begrep for meg i midten av 1960-årene da Thorvald Stoltenberg - som den gang arbeidet i utenriks­ minister John Lyngs sekretariat - ba meg resymere og kommentere Shulmans bok Beyond the Cold War. Shulman ga her en mer nyansert analyse og for­ tolkning av Stalin- og Khrusjtsjov-tidens sovjetiske utenrikspolitikk enn det stereotype og bastante syn som da var vanlig i Vesten. Senere hadde jeg lært ham personlig å kjenne under ekspertmøter i NATO hvor han alltid bidro med balanserte analyser. Også med Helmut Sonnenfeldt ble det interessante samtaler. Han hadde vært en nær medarbeider av Henry Kissinger da han var utenriksminister, og deltatt i Nixon-periodens mange amerikansk-sovjetiske forhandlingsprosesser og toppmøter. Ved siden av sin erfaring fra møtene med Bresjnev-tidens ledelse, gjorde han inntrykk med en analyse som utmerket seg med en skarp realpolitisk sans. Jeg hadde også et interessant møte med Dimitry Simes. Simes var en sovjetisk akademiker som hadde «hoppet av» og etter hvert fått et navn som amerikansk sovjetekspert på den «harde siden». Før han kom til USA, hadde han arbeidet som forsker ved et av de store utenrikspolitiske instituttene i Moskva. Dimitry Simes ble for øvrig nært knyttet til Richard Nixon som rådgiver etter at Nixon var gått av som president. Han ledet Nixon-senteret og ledsaget den tidligere presidenten under flere besøk til Moskva. Mens samtalene med George Kennan helgen før mer hadde dreid seg om lange linjer og drivkrefter bak Moskvas opptreden, var samtalene i Was­ hington siktet inn på den aktuelle situasjonen i sovjetisk politikk og hva den kunne innebære for den videre utviklingen i øst-vest-forholdet. Det stadig tilbakevendende temaet i januar 1979 var Bresjnevs høye alder og sviktende helse. Det var klart at det måtte bli et lederskifte i løpet av de aller nærmeste år. Spørsmålet som opptok alle, var hvordan det ville skje. Ville det komme som et ordnet skifte uten maktkamp? Ville det skje i faser hvor man først fikk et overgangsregime av ubestemt varighet før det også måtte bli et bredt generasjonsskifte i parti og stat? Eller ville det ved Bresjnevs bortgang bli åpen arvefølgestrid - maktkamp med politisk og sosial uro av det slag man kjente fra tidligere lederskifter i Moskva? Man måtte være forberedt på ulike scenariet. Mine samtaleparter trodde det denne gang kunne bli et ordnet skifte som ville foregå i faser. Antagelig ville Sovjetunionen etter Bresjnev først få ledere fra den gamle garde som i en overgangsperiode ville stå for «bresjnevisme uten Bresjnev». Først ved slutten av overgangsperioden ville det egentlige lederskiftet finne sted. Og da ville det også få karakter av et bredt generasjonsskifte i parti

69

og stat. Bresjnev-tidens gammelmannsvelde ville bli avløst av yngre genera­ sjoner som ikke hadde de tidligere lederes bakgrunn i Stalin-tiden og den annen verdenskrig. Overgangstiden kunne by på stor usikkerhet. Det var i det hele vanskelig å forutsi utgangen på den historiske fase sovjetisk poli­ tikk nå var inne i. Under alle samtalene ble det fremholdt at dette var en periode som kunne åpne for nye horisonter, for en radikal ny utvikling med reformer i økonomi og politikk. I denne tiden ville det bli enda viktigere enn tidligere å ha åpne kommunikasjonskanaler til Moskva, åpne øyne og ører overfor det som måtte være på gang. Det jeg fikk høre av synspunkter i Washington, falt i tråd med hva jeg uken før hadde fått presentert under et besøk hos professor Seweryn Bialer ved Columbia-universitetet i New York. Vår FN-ambassadør Ole Ålgård hadde tatt meg med til Bialer, som på den tiden ledet et stort forskningsprosjekt nettopp om det forestående lederskiftet i Moskva og betydningen av det kommende generasjonsskiftet. Da lederskiftet kom ved Bresjnevs død høsten 1982, fikk man som forutsagt i Washington, en overgangsperiode i to faser, først med Jurij Andropov og deretter med Konstantin Tsjernenko som leder før Mikhail Gorbatsjov tok over våren 1985. Men i januar 1979 var det ingen som forutså en utvikling som den vi skulle oppleve i Gorbatsjov-tiden fra våren 1985 og som seks år senere førte til Sovjetunionens sammenbrudd. Det lå liksom helt utenfor enhver realistisk forestillingsevne i 1979. For meg summerte møtene under Amerika-turen seg til et sammenhengende seminar som var med som et nyttig bakteppe for arbeidet i Moskva under min første periode som ambassadør der 1979 -1985. Denne tiden skal jeg komme tilbake til i Del II hvor jeg har samlet inntrykkene fra mine tre tjenesteopphold i Moskva.

Sommertid i New York Studieåret ved Yale gikk fra september det ene året til mai det neste. De lange sommermånedene måtte fylles på en meningsfylt måte og ikke minst slik at jeg også kunne tjene til livets opphold. Løsningen kom under en sam­ tale med direktør Rolf G. Westad ved Borregaards kontor i New York. Han fant arbeid for meg ved kontoret gjennom alle sommerferiene. Det spilte antagelig en rolle at vi nesten var sambygdinger, Westad fra Modum og jeg fra nabokommunen Øvre Eiker. Vi hadde meget å tale sammen om, både steder og felles bekjente. Jeg lærte ham å kjenne som en hedersmann av 70

den gamle skolen. Westad og hans familie ble et holdepunkt for meg under årene i Amerika. Til Amerika var han kommet i slutten av 1930-årene for å avvikle Borregaards eierskap i cellulosefabrikken Waterfalls. Det var ment som et kortvarig oppdrag. Men da krigen kom til Norge, forble Westad i USA hvor han gjennom etterkrigstiden - til slutt sammen med sønnen Per ledet kontoret til det ble nedlagt. Somrene i New York 1957-1960 ble en fin erfaring. Jeg fikk innblikk i hvordan en stor norsk eksportbedrift arbeidet på det amerikanske marke­ det. Jeg fikk være med på besøk til kundene, overvære drøftelser om pris og kvalitet og kontraktinngåelser. Min oppgave ved kontoret besto bl.a. i å påse at papir og cellulose ankom i god stand til kaiene og havnelagrene i New York, ved De store sjøene og i andre havnebyer. Da hadde jeg nytte av min erfaring som sjømann. Det var godt å vite hvordan lasting og lossing foregikk i praksis. I neste omgang gjaldt det å finne den beste og rimeligste transportmåte fra havn til kunde, om det skulle brukes bil eller jernbane. I Amerika, med sine mange private, konkurrerende bil- og jernbaneselska­ per måtte man nøye studere selskapenes tariffer før det ble truffet beslutning om hvor transportoppdraget skulle plasseres. Det var som skoletimer i amerikansk geografi og transportøkonomi. Borregaards kontor holdt til i Norway House på Madison Avenue 290. I samme bygning var Det norske informasjonskontor (underlagt ambassaden i Washington), Norges Eksportråd, Norsk Hydro og andre. Det norsk-amerikanske handelskammer holdt sine møter i Norway House hvor det også hadde sitt sekretariat. I det hele var Norway House et sted hvor mange tråder i det «norske Amerika» løp sammen til et spennende og aktivt miljø.

Penningtons pensjonat Men det var livet i New York som opptok meg mest - en kaleidoskopisk verden som fascinerte med sine overveldende muligheter. Jeg har aldri noe annet sted innenfor så korte tidsrom hatt så mange opplevelser av så ulikt slag, fra det mest seriøse til det rent banale. Men mitt utgangspunkt for å utforske storbyen var uanselig. Jeg bodde tre somrer på Pennington - et lite, beskjedent pensjonat som ble drevet av kvekere. Til Pennington kom det kvekere fra hele USA for kortere eller lengre opphold. Hver søndag holdt de sin enkle gudstjeneste - eller rettere andaktsmøte - i pensjonatets stue. Jeg kan ikke erindre hvordan jeg fant frem til Pennington. Jeg kan ikke bare ha 71

snublet inn gjennom døren. Noen må ha anbefalt stedet, og vedkommende fortjener stor takk. Jeg fant meg godt til rette som eneste utlending og enslig ikke-kveker blant kvekere. De gjorde inntrykk med sin naturlighet og opp­ riktighet. Jeg ble aldri utsatt for noe press om å gå deres vei. Stedet var helt uten luksus. Det hadde ikke engang air conditioning. Derfor kunne det bli ubehagelig varmt i juli og august. Maten var enkel og god og ble servert med isvann til. Pennington lå langt syd på Manhattan - på Bowery, altså ingen fasjonabel adresse. Tvert imot var Bowery et sted hvor uteliggere og løse eksistenser holdt til. Det hendte at vi våknet opp til nyheten om at det i løpet av natten hadde vært ran og det som verre var i naboskapet. Selv var jeg aldri vitne til noe slikt. I gåavstand fra Pennington lå Greenwich Village - den gang som i dag tilholdssted for kunstnere av alle slag. Det ble et av mine favorittsteder. Her var det et kafé- og restaurantliv nesten som i Paris - med forfattere, malere, musikere etc. som diskuterte mens de spiste og drakk og ga smaksprøver på hva de bedrev av skapende arbeid. Ikke minst kunne man her høre fin jazzmusikk ut i sene nattetimer.

Om ikke å skue hunden på hårene Under sommeroppholdene i New York var jeg på weekendbesøk hos ven­ ner på det fasjonable Long Island - øya som stikker ut i Atlanterhavet rett nord for New York. Med sine villastrøk, golf- og seilerklubber og sin kjøl­ ende sommerbris var de østlige delene av Long Island en ettertrakter adresse for de vellykkede fra New Yorks bank- og forretningsverden. Så avgjort en kontrast til Pennington og Bowery. Morgentoget til Grand Central Station var fullt av mørk- og gråkledde menn som på Wall Street, Madison Avenue eller Fifth Avenue daglig var med på å bevege millioner av dollar. En mandag morgen festet jeg meg spesielt ved en eldre medpassasjer, elegant kledd i mørk dress, tversoversløyfe, skalk på hodet og dokumentmappe over knærne. Og selvsagt leste han Wall Street Journal. Hvis det var noe som forekom meg kjent ved mannen, antok jeg at det skyldtes bilder jeg hadde sett i aviser eller på fjernsyn. Jeg var helt sikker i min sak. Foran meg hadde jeg et riktig eksemplar av en finansmagnat. Tilfellet ville at vi begge fra jernbanestasjo­ nen tok samme retning. Ved hjørnet til Madison Avenue 290 der Norway House lå, stoppet den gamle herren foran skopusserens fortausbod. Idet han låste seg inn i boden, visste jeg hvorfor han hadde virket kjent. Det var den gamle, italienske skopusseren Vittorio, som hver dag gikk fra etasje til eta-

72

sje, fra kontor til kontor i vår bygning. Med sin runde kalott av en lue og et lerretsforkle om livet. Vi hadde litt ondt av denne eldre mannen, med sitt dårlige engelsk, som slepte på sin kasse og pusset våre sko mens vi satt ved skrivebordene. Han fikk godt med drikkepenger. Jeg røpte aldri med ett ord at jeg kjente hans hemmelighet, at han bodde på en av verdens fine adresser og reiste til dagens dont som en Wall Street-magnat. Men jeg beklager dypt at jeg ikke forsøkte meg på en skikkelig samtale. Det ble bare med de vanlige ordene i forbifarten. Jeg har en mistanke om at han kunne fortalt en interessant historie som ville vært ganske annerledes enn den velkjente om avisgutten som ble millionær og hersker over et finansimperium. For alt jeg vet kan Vittorio godt ha blitt rik på aksjespekulasjon. Men han forble skopusser livet ut.

Farvel til Yale Våren 1960 var studietiden ved Yale over. Som nybakt bachelor i statsviten­ skap tok jeg farvel med studiekamerater, lærere, bygninger og landskaper. Det var et vemodig farvel. Jeg var blitt glad i Yale. Årene der står som utrolig rike på opplevelser og erfaringer. Også som krevende. Tilegnelsen av kunnskaper hadde bare vært en del. Det var en vokse- og læretid i videste forstand. Selv om jeg ofte har vært tilbake i USA, har det ikke lykkes meg å se Yale igjen etter at jeg forlot New Haven. Alltid kom noe i veien. Men jeg har ikke gitt opp håpet om et gjensyn.

«Til stede ved skapelsen» Tilbake i Norge høsten 1960 begynte jeg søkingen etter arbeid. Det var jour­ nalist jeg ville bli. Men mulighetene viste seg snart å være få. Jeg kunne fått en vikarpost i Norsk Telegrambyrå, men den var av så usikker, kort varighet at jeg lot det fare. Tilfeldighetene ville at Utenriksdepartementet omtrent på denne tiden søkte etter en midlertidig saksbehandler til den handelspolitiske avdelingen. Jeg meldte meg som interessert og fikk stillingen. Jeg visste ikke da at det skulle bli begynnelsen på et langt yrkesliv som diplomat. Halvard Lange var i sitt fjortende år som utenriksminister da jeg som nybe­ gynner kom til departementet i 1960. Fra første stund av var det tydelig at han var omgitt av stor respekt. Ja, han ble omtalt nesten som om det dreide 73

seg om et bevaringsverdig monument. Han hadde sittet lenge. Hans navn var uløselig knyttet til hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk gjennom hele etterkrigstiden. Det var vanskelig å forestille seg noen annen i utenriksministerstolen. Jeg fikk snart inntrykk av at formuleringer som enten var brukt av Lange eller godkjent av ham, var å anse som bibeltekster. Og det er mer slik som «legende» jeg har bevart bildet av den første utenriks­ minister i mitt liv som utenrikstjenestemann. Det ble bare få anledninger for meg til å få mer personlige inntrykk. Men det har gitt en egen tilfredsstillelse å kunne vise til at jeg begynte i utenrikstjenesten mens Halvard Lange var utenriksminister. Da har man liksom vært til stede ved skapelsen.

UD i gamle dager Utenriksdepartementet holdt den gang til på Solplassen ved Oslo Rådhus. Det var først i 1963 at departementet flyttet til Victoria Terrasse hvor det også hadde adresse før krigen. I forhold til dagens var det et lite og beskjedent departement jeg begynte i. Det opptok tre etasjer i gården på Solplassen 1. Når man kom ut av heisen i resepsjonen, lå den politiske avdelingen til venstre og den handelspolitiske til høyre. De var departementets to operative avdelinger. I husets toppetasje hadde utenriksministeren sitt kontor. Her var også departementets møtesal og bibliotek. En grei og oversiktlig verden hvor alle kjente hverandre, noe man ikke kan si om dagens departement som i forhold har dimensjoner som gjør at det ikke er mulig å kjenne annet enn en del av medarbeiderne. Min arbeidsplass var i fjerde handelspolitiske kontor, som behandlet saker som gjaldt Norges deltagelse i internasjonalt økonomisk samarbeid. Hele dette saksfeltet var i oppbrudd og nyutvikling da jeg begynte i kontoret. Etterkrigstidens strengt bilaterale og regulerte handelssystem vek plassen for liberalisering og frihandel. Det var på gang en dragkamp om retning, form og innhold for det videre samarbeidet i Vest-Europa. De kontinentaleuropeiske landene - «de indre seks» - sto for en integrasjonslinje med utgangspunkt i Romatraktaten og EF, mens «de ytre syv» sto for en frihandelslinje som kom til uttrykk da EFTA ble dannet i 1960. Det var denne utviklingen som sto i fokus for arbeidet i fjerde handelspolitiske kontor. Selv om jeg bare perifert var med på den konkrete saksbehandlingen, fulgte jeg dette arbeidet med stor interesse. Det var historiske dimensjoner over dette. Vesteuropeisk samarbeid var i støpeskjeen. I ferd med å struktureres på lang sikt. Norske

74

interesser, både politisk og økonomisk, ville bli berørt sterkt og direkte. Men noen virkelig bred norsk Europa-debatt ble det ikke da. Den kom først ti år senere i forbindelse med folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972. Det ble skyttergravskrig over en fastfrosset frontlinje. Tiden i handelspolitiske avdeling var spennende. Som nybegynner ble jeg satt til oppgaver av ulikt slag. Jeg var bl.a. med på å oversette Romatrakta­ ten til norsk. Utenriksdepartementet hadde ikke da egen oversettertjeneste, og arbeidet ble stykket ut på medarbeiderne i departementet. En lærerik tid i et stimulerende miljø. Byråsjefen var den eneste som hadde eget kontor. Eldste saksbehandler var privilegert. Han hadde et eget avlukke hvor det så vidt var plass til et skrivebord. Dessuten hadde han egen telefon. Vi tre øvrige medarbeidere delte ett kontor. Våre skrivebord var gruppert sammen. Vi hadde en felles telefon på et dreibart stativ som ble svingt rundt etter som vi hadde behov for å telefonere. Det ville være en overdrivelse å kalle det kontorlandskap. Det var en nødløsning - et svar på plassmangelen som var gjennomgående for departementet da det lå på Solplassen. Vi klaget ikke. For meg som fersk saksbehandler var det dessuten nyttig gjennom slik nærkontakt å se og lære av erfarne kolleger. Men sett i bakspeilet var det utrolig enkle og primitive forhold det norske utenriksdepartement arbeidet under på den tiden. Det gjaldt også sett i forhold til andre nordiske land og til norsk næringsliv. Det ble praktisert en sparsomhet i det små som kunne gi seg komiske utslag. Det var f.eks. ikke slik at vi uten videre kunne ringe rikstelefon, hverken i Norge eller utenlands. Det krevde tillatelse fra en embedsmann. Jeg opplevde ved en anledning å bli innkalt til utenriksråden departementets høyeste embedsmann - som med rød blyant hadde avmerket overflødige ord i en telex jeg hadde forfattet. Jeg ble i alvorlige vendinger foreholdt betydningen av å vise økonomisk sans. Vi ble også holdt person­ lig ansvarlig for blyanter, viskelær og tørrblekkspenner som vi fikk utlevert med en forventning om at de skulle holde ut en gjennomsnittlig levetid. For medarbeiderne i dagens elektroniske utenrikstjeneste kan dette bare fortone seg som bilder fra en tjeneste som ikke er til å kjenne igjen.

75

Gift med Raili Etter tiden i handelspolitisk avdeling var jeg motivert for å søke opptak ved utenrikstjenestens aspirantkurs som etter bestått eksamen og en prøvetid, gir fast ansettelse som utenrikstjenestemann. Jeg ble tatt opp og var 1961 - 1962 elev på kurset som har en fagkrets som forbereder aspirantene for deres fremtidige yrke som diplomat. Privat var dette også en viktig periode. Jeg ble gift med Raili Huurinainen, som var finskfødt og nyutdannet som sykepleier ved Drammen sykehus. Det begynte med en avstandsforelskelse da jeg først så et bilde av henne på forsi­ den av Fremtiden fra eksamensavslutningen på sykepleierskolen. Da vi kort etter møttes, talte hun så godt norsk at jeg gjettet på hvor i Norge hun kom fra. Vi har siden delt opplevelser og utfordringer gjennom mer enn førti år i utenrikstjenesten. Etter aspirantkurset ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å reise til ambas­ saden i Moskva som første utepost. Siden jeg hadde lest russisk ved Yale, var ikke det overraskende. Jeg var godt fornøyd med Moskva, som var en både spennende og viktig post. Etter kort tid i departementets Russlandskontor var Raili og jeg høsten 1962 på vei til det som for oss skulle bli bare det første av tre opphold og til slutt summere seg til 14 år i Moskva. Inn­ trykkene fra tiden i Moskva har jeg beskrevet samlet i et eget kapitel. Selv om det bryter med kronologien, skal jeg imidlertid først gjengi hvordan jeg i Berlin og Bonn ble vitne til faser i utviklingen rundt Berlin, Vest-Tyskland og Øst-Tyskland før den tyske gjenforening i 1990.

76

Berlin, Vest- og Øst-Tyskland

et var høsten 1968. Jeg skulle bestyre den norske militærmisjo­ nen i Berlin på vei til Bonn hvor jeg skulle tiltre som sekretær ved ambassaden. Muren markerte det delte Berlin. Den kroniske spenningsarenaen i den kalde krigen. Men i 1968 var de første, sterke inntrykkene av Berlin som spenningsarena av en annen art. 1968 var året da student- og ungdomsopprøret toppet seg i Vest-Berlin. Vi opplevde den forgiftede atmosfæren etter skuddene mot Rudi Dutschke, anføreren av massedemonstrasjonene og «oppfinneren» av APO - den utenomparlamentariske opposisjonen. Avstanden mellom stat og samfunn, mellom demokratiske institusjoner og gatens parlament var blitt farlig stor. Vest-Berlins Freie Universitdt var scenen for en «happening» uten ende, med diskusjoner, streiker og demonstrasjoner. Jeg fulgte det hele med en blanding av fascinasjon, undring og forskrek­ kelse. Aggresjonen var rettet mot det bestående, kapitalismen, det borgerlige samfunnet, foreldregenerasjonen og dens fortid i Hitler-Tyskland og - ikke å forglemme - Vietnamkrigen. Axel Springers avisimperium var angrepsmål nr. ett. Springer-hovedkvarteret, kloss opp til Berlinmuren, var for student­ opprørerne selve symbolet på det borgerlige samfunnet som de øste sin forakt utover og kastet sine stener mot. Men det var gjensidig. Springerpressen demoniserte opprørerne som villedede redskaper for Moskva. En merkelig situasjon. Ikke mot muren og diktaturet på den andre siden var følelsene rettet. Vest-Berlin - som en vestlig utpost og frihetens øy i et sovjetdominert hav - var i opprør mot seg selv. Og det var det samme året da sovjetiske tropper marsjerte inn i Tsjekkoslovakia og slo ned det tsjekkoslovakiske reformoppbruddet. 1968 ble for så vidt en illustrasjon på

D

77

hvor ulikt man på begge sider av jernteppet «ordnet opp» med annerledes tenkende. Det var ikke et fenomen begrenset til Vest-Berlin. Det vi var vitne til i VestBerlin, var del av ungdomsopprøret som da gikk over den vestlige verden. Fra et kort besøk i Paris sommeren 1968 hadde jeg tatt med inntrykk av en hovedstad i fullt opprør og kaos og av Den femte republikk på randen av sammenbrudd. Inntrykkene fra Paris var med som et bakteppe for det jeg var vitne til i Vest-Berlin, og som det senere skulle være det i Bonn når vi også der så de store demonstrasjonene og opplevde uhyggen i kjølvannet av terroren som Bader-Meinhof-gruppen sto for. Vi så hvor skjøre og gebrekkelige moderne, vestlige samfunn kunne være. Det var åpnet en dyp kløft mellom generasjonene, som gikk inn i familier og gjennom samfunnet som helhet. Jeg kunne forstå kravene om forand­ ringer og reformer, men var uforstående til midlene. De var et tilbakefall til de svarteste perioder i historien. Vårt norske «1968» fortonte seg i for­ hold til det drama Tyskland gjennomlevde, som akademisk kuriøst med sin Mao-dyrkelse og forherligelse av Enver Hoxas Albania, mens «1968» i vårt naboland Finland ga støtet til en ikke mindre kuriøs Stalin-dyrkelse. Jeg har ikke funnet noe godt svar på hvorfor «1968» ble så forskjellig i ulike land utover at det generelt må ha en forklaring i historie, samfunnsutvikling og mentalitet. Slik jeg opplevde denne tiden i Tyskland, var jeg ikke i tvil om at vi var med på en kritisk fase i etterkrigstiden. Mange krefter og strømninger i tysk politikk var på kollisjonskurs. Ingen god situasjon for tysk demokrati. Den var med på å understreke betydningen av det veivalget som tysk politikk sto overfor i slutten av 1960-årene. Berlin ble en sterk begynnelse på årene i Tyskland.

Villaen i Heerstrasse Jeg skulle vikariere for Oddvar Aas, som var stedfortredende sjef for mili­ tærmisjonen. (Formelt var ambassadøren i Bonn sjef.) Aas hadde sin bolig i Heerstrasse - en av hovedaksene i Stor-Berlins gatenett. En herskapsvilla som hadde huset en av nazitidens koryfeer. Den britiske militærregjeringen beslagla huset i 1945 og stilte det til rådighet for den norske misjonen. Her bodde Raili og jeg under Berlin-oppholdet, sammen med King - hunden til Oddvar Aas. I inngangshallen dominerte en stor peis i natursten. På peiskappen fantes fortsatt spor etter hakekorset som i Hitler-tiden hadde møtt 78

husets besøkende. King krevde lange spaserturer som bidro sitt til at vi ble godt kjent i nabolaget. Ikke langt borte lå Olympiastadion, hovedare­ naen under de olympiske sommerlekene i 1936. Der holdt nå den britiske militærregjeringen til. Oddvar Aas mente fortsatt at Norge burde ha holdt seg borte fra olympiaden i Berlin, som Hitler utnyttet i sin propaganda. Men det var blitt et skår i gleden for regimet da Norge slo Tyskland i fotball.

Tiergarten og spøkelsesslott Militærmisjonens kontorer var i Tiergarten, nærmere bestemt i Rauchstrasse 11, bare en spasertur fra Riksdagen og Brandenburger Tor. Bygningen var blitt oppført som norsk ambassade og sto ferdig i 1939. Den måtte snart rømmes da krigen kom til Norge 9. april 1940. Det var en stor bygning, men i 1968 var bare kjelleretasjen og første etasje brukbar. Annen etasje og loftet var krigsskadet. De var bygd som representasjonsrom og bolig for ambassadøren. Nå var de avstengt. Men det som var igjen, var nok til å antyde at det må ha vært en elegant og representativ ambassade. Trappe­ oppgangen og ambassadørens badekar i et stort marmorert rom var detaljer som fortalte om fordums prakt. Spøkelsesloftet i Rauchstrasse 11 har siden vært med meg som et bilde på tingenes forgjengelighet. Også på historiens uransakelige veier. I 1945 hadde de ført Willy Brandt til Rauchstrasse 11 hvor han med norsk statsborgerskap og i norsk uniform en kort stund vir­ ket som presseoffiser før han tok veien inn i tysk toppolitikk. Hans norske fortid og spesielt at han hadde båret norsk uniform, ble lenge kynisk brukt mot ham av politiske motstandere. Tiergarten var i Hitler-tiden utlagt til ambassadeområde. Ambassadebygninger hadde skutt opp som paddehatter her, den ene mer prangende enn den andre. Ambassadekvartalet skulle være med på å profilere rikshoved­ staden som tusenårsrikets navle. Etter planen skulle det være fullt utbygd innen 1950. Av kjente grunner gikk det annerledes. I 1945 var Tiergarten - som det øvrige Berlin - forvandlet til et ruinlandskap. Særlig storslåtte hadde naturligvis aksemaktenes ambassader vært. I 1968 dekket ugress og villniss områder som må ha vært store haveanlegg og parker. Den tidli­ gere så imponerende japanske ambassaden lå som en ruin med trelemmer foran vinduer og dører. Hvor Hitler-tidens koryfeer så sent som i 1944 ble mottatt til store fester, gikk geiter og gresset. Her og der, bl.a. hvor

79

den gamle svenske ambassaden lå, sto en bunkerruin med sine skyteskår og rustne ventilasjonsrør. Et besøk hos den italienske generalkonsulen var en selsom opplevelse. Generalkonsulatet opptok noen ganske få rom i den enorme, skadeskutte bygningen som var blitt reist i Hitler-Mussolini-paktens velmaktsdager. I 1968 var den som et spøkelsesslott. Fasadenes søyler hadde sår etter granatsplinter. I inngangshallen voktet Roms mytologiske ulver Romulus og Remulus. For dem var det ingen ny erfaring at riker opp­ står og faller. Også den danske militærmisjonen holdt til i et spøkelsesslott, på folkemunne Christiansborg. Danskene hadde en fastboende vaktmann med schæferhund. Når den gjødde, gjallet ekkoet gjennom tomme saler og korridorer. De som i dag besøker Tiergarten og Rauchstrasse, vil få et helt annet inn­ trykk. Knapt noen kunne forestille seg hvordan det var så sent som i 1968. Fra begynnelsen av 1970-årene ble området gjenstand for nybygging, ombyg­ ging og restaurering. Den norske militærmisjonen flyttet fra Rauchstrasse etter at bygningen i 1973 ble avhendet i en byttehandel hvor Norge overtok ambassadørboligen i Bonn. Ingen kunne i 1973 forestille seg at det i noen overskuelig fremtid ville bli aktuelt med en norsk ambassade i Berlin som hovedstad i et gjenforent Tyskland. Fra midten av 1970-årene var militærmi­ sjonen redusert til en norsk utenrikstjenestemann i en forretningsgård hvor en tysker ivaretok oppgaven som norsk honorær generalkonsul. Egentlig var gjenoppbyggingen kommet sent til Tiergarten. Det øvrige Vest-Berlin hadde for lengst som en fugl Phoenix reist seg fra asken. Som en magnet trakk VestBerlin til seg østtyskere i store strømmer. Øst-Tyskland var truet av avfolk­ ning. Svaret ble muren som østtyskerne reiste høy, grå og heslig gjennom hele Berlin i august 1961. Jernteppet kom fysisk på plass. Muren ble selve symbolet på det delte Europa og det delte Tyskland.

Ved muren Muren gjorde et voldsomt inntrykk. Med militærmisjonens tyske sjåfør tok vi turer som må ha ført oss til alle tilgjengelige deler av muren. Vi klat­ ret opp i utkikkstårn og så ned på dødsstripene hvor folkearmeens soldater patruljerte med sine lenkehunder. Vi så piggtråden, de elektriske gjerdene, lyskasterne og de gjenmurte vindus- og døråpningene der hele husfasader var blitt del av muren. Vi sto tause foran de mange korsene og navneskil­ tene som markerte hvor mennesker var blitt drept under fluktforsøk. Som 80

tjenestemann ved militærmisjonen kunne jeg krysse muren ved Check-Point Charlie ved å vise legitimasjonskortet. Det var bokstavelig talt som å gå inn i en annen verden. Intet annet sted kunne øst-vest-konflikten og dens virkninger oppleves og observeres mer direkte og intenst. Vest-Berlin lå som en øy midt inne i ØstTyskland. Bare noen få luftkorridorer og veier forbandt Vest-Berlin med Vest-Tyskland som sårbare navlestrenger. Da jeg var ved militærmisjonen, hadde alle samtaler i de vestlige militærregjeringene og i byregjeringen i VestBerlin sovjetisk politikk og øst-vest-forholdet som hovedtemaer. Berlin var et mikrokosmos som rommet alle øst-vest-konfliktens dimensjoner - både dens realiteter og fiksjoner.

Realiteter og fiksjoner Formelt var Berlin som helhet - både Øst- og Vest-Berlin - underlagt firemaktsforvaltning og Berlin skulle styres i fellesskap av de fire seiersmaktene. Stor-Berlin ble delt i fire sektorer. Sovjetunionen sto i byens østlige halvdel, USA, Storbritannia og Frankrike i den vestlige. Den norske militærmisjonen lå i den britiske sektoren, den mest særpregede av våre utenriksstasjoner. Fellesstyret skulle skje gjennom den allierte kommandanturaen hvor de fire stormaktenes kommandanter i Berlin vekslet om å ha forsetet. Men dette var raskt blitt en ren fiksjon. Berlin-kommandanturaen hadde vært et tomt skall siden russerne marsjerte ut i mars 1948.

Fangen i Spandau I praksis var de fire stormaktenes samarbeid redusert til kontakt om flysikkerheten i luftkorridorene og administrasjonen av krigsforbryterfengselet i Spandau. I Spandau var bare en fange tilbake. Det var Hitlers stedfor­ treder, Rudolf Hess. Det var en ganske selsom opplevelse å se det oppbud av ressurser i administrasjon, vaktmannskaper og seremoniell som de fire stormaktene gikk til for å holde en gammel, og åpenbart sinnsforvirret, mann bak lås og lukke i et enormt bygningskompleks. Etter at Hess døde i Spandau, ble fengselet revet. Flere år senere besøkte jeg en bokforretning i Bonn. En eldre, hvithåret mann satt bøyd over et bord mens han meka­ nisk signerte bøker, uten å se opp eller si et ord. Det var Albert Speer,

81

Hitlers arkitekt og rustningsminister. Boken var hans Dagbøker fra Spandau som gjengir de opptegnelsene som han i all hemmelighet kloret ned på papir og smuglet ut. Over 20 000 ark med småskrift. Et fascinerende dokument som dekker Speers tyve år i Spandau fra hans første dag i feng­ selet i 1946 til løslatelsen i 1966. Jeg har mitt signerte eksemplar i hyllen hjemme.

Maktskifte og tidehverv I mars 1969 bestyrte jeg militærmisjonen da det vesttyske forbundspresidentvalget ble holdt i Vest-Berlin for siste gang før den tyske gjenforeningen. Presidenten velges indirekte av en valgmannsforsamling. Sosialdemokrate­ nes Gustav Heinemann seiret knapt over kristelig-demokratenes Gerhard Schroder. Dermed fikk vesttyskerne tyve år etter Forbundsrepublikkens grunnleggelse, sitt første sosialdemokratiske statsoverhode. Heinemannvalget innevarslet en ny partipolitisk kombinasjon av sosialdemokrater og fri­ demokrater (FDP - Det frie demokratiske partiet). Selve maktskiftet kom med forbundsdagsvalget samme høst da sosialdemokratene og fridemokratene gikk sammen om å danne regjering med Willy Brandt som forbundskans­ ler og Walther Scheel som utenriksminister. For første gang måtte kristelig­ demokratene lære opposisjonsrollen. Vesttysk demokrati besto etter tjue år prøven som dette rollebyttet innebar.

Tungen på vektskålen Alle visste at fridemokratene ville bli tungen på vektskålen. I storkoalisjo­ nens tid - da kristelig-demokratene og sosialdemokratene dannet regjering var partiet blitt redusert til en skyggetilværelse - en miniopposisjon overfor regjeringskoalisjonens Goliat. Walther Scheel som ny partiformann hadde, i strid med partiets tradisjon som partner for kristelig-demokratene, tatt klar stilling for sosialdemokratene. Natten før presidentvalget ble det fore­ tatt tre prøveavstemminger. De viste at det store flertallet ville stemme for Heinemann. Men en samlet fridemokratisk stemmegivning for ham lå ikke i kortene. Denne splittelsen skulle fridemokratene ta med seg inn i regjerin­ gen Brandt-Scheel og bidra til dramatisk spenning spesielt når østavtalene kom til behandling i Forbundsdagen. Vi fikk et forvarsel om at tysk politikk 82

kunne gå inn i en fase med tilspisset dragkamp om politikkens retning og innhold. Men den fulle betydningen av denne dragkampen også for Europa som helhet, skulle først bli tydelig et par år frem i tid.

Ostpreussenhalle og ny begynnelse Selve valget fant sted i Ostpreussenhalle - en messehall som med sine nakne vegger og stålrørsstoler ga en ytterst nøktern ramme om det hele. Da stem­ mene til slutt ble talt opp, sto jeg slik til at jeg kunne iaktta Gerhard Schroder på nært hold. Han ble blek og sank liksom sammen. En lang politikerkarriere på fremtredende plass, gikk mot slutten. I storkoalisjonens tid, og senere, var han formann for utenrikskomiteen i Forbundsdagen. Han var selve proto­ typen på en konservativ, tysk politiker av gammel støpning. I Adenauer- og Erhard-epoken hadde han vært mangeårig både innen- og utenriksminister. Jeg møtte ham flere ganger da han var formann for utenrikskomiteen. På tomannshånd var han alltid vennlig og tok seg tid til samtaler med en ung ambassadesekretær. På sin tørre måte ga han til beste synspunkter på inter­ nasjonale spørsmål og spesielt på regjeringen Brandts østpolitikk, som han kom til å stå stadig mer kritisk og fordømmende til. Noe annet var heller ikke å vente. Schroder var eksponenten for det gamle regimet. Som mange­ årig utenriksminister hadde han et hovedansvar for den politikken som var ført. Spranget fra den linjen han selv hadde stått for til den fornyelsen som Willy Brandt slo inn på med østpolitikken og spesielt i forholdet til ØstTyskland, ble for stort.

Sovjetisk demonstrasjon Stemmeopptellingen ble akkompagnert av de øredøvende brakene fra sov­ jetiske jetjagere, som da de brøt lydmuren, fløy lavt over området. Det var bokstavelig talt en høylydt, sovjetisk protest. Moskva hadde på forhånd øvet press på Bonn for å få omgjort beslutningen om å holde valget i Berlin. De fremholdt nå - som ved tidligere slike anledninger - at det var en provokasjon at Forbundsrepublikken i strid med byens status markerte samhørighet med Vest-Berlin. Vest-Berlin var en egen enhet som Forbundsrepublikken ikke hadde noe å gjøre med. Det gjorde det antagelig ikke bedre at valglokalet var Ostpreussenhalle, som jo henspilte på Øst-Preussen som fra 1945 var 83

innlemmet i Sovjetunionen. Før valget hadde Moskva varslet militærmanøvre på tilfartsveiene gjennom Øst-Tyskland. Valgmennene måtte benytte amerikanske, britiske eller franske fly som var de eneste som hadde rett til å bruke luftkorridorene. Noen storkonflikt ble det ikke denne gangen. Men krisetilløpene og nålestikkene var en ny påminnelse om Vest-Berlins utsatte stilling og den fortsatte dragkampen om byens status. Fra og med neste presidentvalg i 1974 ble valgene holdt i Bonn.

En optimist spår tøvær Under presidentvalget hadde jeg en lengre samtale med senator Dietrich Spangenberg, som var «utenriksminister» i byregjeringen i Vest-Berlin. Han hadde lang erfaring med stormaktsspillet om Berlin. Da Gustav Heinemann flyttet inn i Villa Hammershmidt- presidentens embedsbolig i Bonn, fulgte Dietrich Spangenberg med som statssekretær. Spangenberg var overbevist om at vi sto på terskelen til en tøværsperiode i øst-vest-forholdet. Dersom Forbundsregje­ ringen i forståelse med vestmaktene søkte kontakt til Moskva, Øst-Berlin og de øvrige østeuropeiske hovedstedene, kunne man oppnå positive resultater for Vest-Berlin, forholdet mellom Forbundsrepublikken og Øst-Tyskland og for utviklingen i Europa som helhet. Jeg refererte samtalen til Oslo, men hadde ikke helt klart for meg hva Spangenberg bygde sin optimisme på. For meg forekom Moskvas Tysklands-politikk fastlåst i kravet om anerkjennelse av Tysklands tredeling i Den tyske demokratiske republikken (DDR), VestBerlin som en egen enhet og Forbundsrepublikken Tyskland. Spangenberg derimot, fastholdt at det nå kunne komme bevegelse i Tysklands-spørsmålet. Han viste til at den nye amerikanske presidenten Richard Nixon, talte om å gå fra en «periode med konfrontasjoner til en periode med forhandlinger.» Han mente dette var et budskap som Moskva ville være interessert i å følge opp. Spangenbergs tro på et tøvær skulle i forbløffende grad bli bekreftet. Men i 1969 noterte jeg som min egen kommentar at det nok dreide seg om ønsketenkning.

84

Hvorfor Bonn? Bonn forble en landsby, om den aldri så mye var både by og hovedstad. Ingen annen stat av tilsvarende størrelse og betydning kunne rose seg av en så idyllisk hovedstad. Hvorfor ble hovedstaden lagt hit i 1949? Det var et av de tilfeller da fjellet kom til Muhammed, ble det sagt. Konrad Adenauer bodde i Rhondorf - en virkelig, liten landsby på den andre siden av Rhinen. Dessuten: Med Bonn unngikk man valget mellom storbyer. Ved å legge hovedstaden til en småby i Vest-Tyskland, understreket man også at det dreide seg om et provisorium. Bonn-republikken var konstruert som en midlertidig løsning inntil en freds­ avtale kunne inngås og tysk gjenforening realiseres. Et halvt hundre år skulle Bonn fylle hovedstadsrollen inntil flyttingen til Berlin i 1999, som hoved­ staden for det forente Tyskland. Dermed ble en sirkel i tysk og europeisk historie sluttet. Samme år flyttet de nordiske ambassadene inn i det nybygde nordiske ambassadekomplekset i Berlin i Rauchstrasse 1, ikke så langt fra hvor den gamle norske ambassaden lå før krigen. Men nå er det en ny tid og et annet landskap.

Menneskelige dimensjoner Med sine knappe 250 000 innbyggere hadde Bonn i begynnelsen av 1970årene fortsatt et intimt preg. Forbundspresidenten holdt til i en forholdsvis beskjeden villa med parkanlegg, som ikke stakk seg ut. Det samme gjaldt for Forbundskanslerens kontor i Palais Schaumburg, også det mer villa enn «palais». Det var enda menneskelige dimensjoner over regjeringskontorene. Det var først i 1980-årene at Forbundskansleren flyttet over i det nybygde bygningskomplekset som ruver stort - og fremmed - i landskapet. Forbunds­ dagen holdt i 1970-årene fortsatt til i en bygning som tidligere hadde huset en lærerhøyskole. Utenriksdepartementet derimot hadde tilhold i et høyhus, bygd som syke­ hus, som ikke utmerket seg ved sin arkitektur, men som lå tilbaketrukket ved Rhinen. Først i 1970-årene fikk Bonn undergrunnsbane. De store gra­ vearbeidene foregikk i vår tid i Bonn, og det kom for dagen også minner fra vikingenes besøk i byen som var blitt brent og herjet. I sentrum er det gamle, vakre rådhuset med torget fra middelalderen, med myldrende handel, omgitt av vin- og ølstuer og fortauskafeer. Rådhusets klokke varsler tidens 85

gang, som den har gjort i uminnelige tider. Bak rådhuset ruver universitetet som har vært besøkt av så ulike personer som revolusjonæren Karl Marx og storsjarmøren Casanova. Beethovenhalle var Bonns storstue for kultur og nasjonale begivenheter. Oppkalt etter byens store sønn Ludvig van Beetho­ ven. Han var født her, hadde arbeidet som organist i Bonn og herfra beriket verden med sin musikk.

Rhinen og Tysklands katolske hjerte Det er uttallige minner fra romertiden, da Bonn var legionærby, på Romer­ rikets østgrense. Bonn ligger i det katolske hjertet av Tyskland. Langt borte fra det protestantiske og prøyssiske som var kjernen i det gamle Bismarckriket. For øvrig ett av argumentene Konrad Adenauer hadde anført til fordel for Bonn som hovedstad. Både historisk og kulturelt markerte Bonn-republikken et brudd med tradisjonene fra Preussen. Men først og fremst er Bonn preget av Rhinen, som bred og mektig flyter gjennom byen. Både grenseelv og forenende bånd. Full av skip og lektere på vei opp og ned mellom Nord­ sjøen og Sveits. På fjellene over elven kneiser ruinene av middelalderborger med tråder til riddertidens romantikk og sagnverden. I ås- og fjellsidene ned mot Rhinen ligger vingårdene på rekke og rad. Hele veien er det mindre, maleriske landsbyer med bindingsverkhus, gamle kirker og vinstuer. Med Berlin som hovedstad var Tysklands tyngdepunkt igjen forskjøvet østover, ikke bare geografisk. Det gjenstår å se hva denne forskyvningen kan bety for arven fra Bonn-republikken. I alle fall er den geografiske avstanden til Frankrike, Beneluxlandene og Tysklands katolske hjerte blitt større. Berlin som hovedstad blir noe annet enn det Bonn var.

En oversiktlig verden Vi bodde i Niederbachem, en liten landsby utenfor Bad Godesberg som den gangen var bare en noe større landsby. Fra stuevinduene så vi mot kirken og en eng med gressende kyr og hester. Våre to eldste barn, Ole-David og Aili, begynte sin skolegang her i den katolske skolen. En ikke bare lett erfa­ ring. I tillegg til å skulle beherske tysk, opplevde de en skoledisiplin som var annerledes streng enn i Norge. Men etter Moskva, Berlin og selv Oslo, var Bonn så avgjort en oversiktlig verden. Vi lærte å kjenne våre naboer, bakeren, 86

skomakeren, drosjesjåføren og nøkkelfileren. Hver morgen fikk vi melk og ferske rundstykker på trappen sammen med lokalavisen. Vår yngste sønn, Torfinn, ble født på Venusberg høyt over Bonn, ikke så langt fra hvor Willy Brandt hadde sin bolig. Men da Baader-Meinhof-banden innledet sin terror og gisseltaking, slo uroen inn også her.

I ambassaden Ambassadens kontorer lå i Bad Godesberg, i et blåmalt hybelhus ved Hochkreutz, som var stoppested for trikken fra Bonn. I 1980-årene flyttet ambassaden nærmere Rhinen. Ambassadens sjef var Søren Christian Sommerfeldt, som samtidig ledet den norske delegasjonen under forhandlingene om norsk EF-medlemskap før folkeavstemningen i 1972. Det ga ambassaden en direkte kontakt til forhandlingene om denne hovedsaken i norsk Europa­ politikk. Skrivebordet var ikke Sommerfeldts viktigste arbeidsplass. Han konsen­ trerte seg om kontaktene til ledende politikere og næringslivet hvor han bidro til å åpne dører og sikre norske interesser. Høydepunktene i hans Bonn-periode ble utvilsomt forbundspresident Gustav Heinemanns besøk i Norge og etterpå Olav Vs statsbesøk i Forbundsrepublikken. Denne første besøksutvekslingen på statssjefsplanet markerte både normaliseringen av det norsktyske forholdet etter krigen og det omfattende samarbeidet som var utviklet på alle områder og nivåer.

Ikke like lett på det menneskelige planet På det menneskelige planet tok forsoningen etter krigen lengre tid. Generasjo­ nene som opplevde okkupasjonen av Norge vil antagelig aldri helt bli ferdig med denne perioden og hva den etterlot av bitterhet i forholdet til Tyskland og tyskere. Det hendte at vi møtte tyskere som viste at de hverken hadde lært av historien eller forsto situasjonen på det menneskelige planet. Noen opptrådte på en måte som ga inntrykk av at de hadde vært i Norge under krigen som ansette gjester. De ville, eller kunne ikke forstå den tilbakeholdenheten som de enda kunne møte fra nordmenn. Denne tilbakeholdenheten kom også til uttrykk innenfor NATO-samarbeidet. Tyske kamptropper del­ tok ikke i allierte øvelser på norsk jord før i 1990 - 45 år etter krigens slutt.

87

Bakgrunnen var ikke aiene hensynet til norsk opinion. Det hadde også sam­ menheng med den følsomheten som både Sovjetunionen og Finland la for dagen overfor Norges forsvarspolitiske samarbeid med Forbundsrepublikken innen NATO. Ja, krigstiden hadde fortsatt sine ettervirkninger da jeg var i Bonn. Jeg husker at spørsmålet kom opp om et besøk til Norge av Albert Speer, som ønsket å gå fottur i norske fjell. Saken utløste øyeblikkelig reaksjoner i Norge, som gjorde det klart at et turistbesøk av Speer, som var dømt som krigsforbryter i Niirnberg, ikke var velkomment. I Bonn møtte jeg også norske kvinner som under krigen hadde knyttet seg til tyske soldater og nå ønsket å bli «rehabilitert» som norske. Det tok ofte form av forsiktige forespørsler om å bli invitert til ambassadens 17. mai-arrangementer. Takknemligheten over å bli invitert var rørende. Men jeg hadde også en annen erfaring som observatør under en fase av rettssaken mot Gestapo-sjefen i Norge, Hellmuth Reinhard. Det ble en påminnelse om hvor vanskelig forsoningen etter krigen måtte bli fordi det som skulle forsones var så ufattelig. For meg virket det særlig sterkt fordi enkelte av hendelsene som var oppe til behandling, hadde funnet sted i min egen hjemkommune. o

Åpne dører for Norge I Bonn ble vi vitne til historie da tysk og europeisk politikk gikk inn i sitt kanskje viktigste og mest dramatiske avsnitt før Gorbatsjov-perioden i Sov­ jetunionen. Det var min oppgave å følge tysk innen- og utenrikspolitikk i denne spennende tiden. Det var lett å være norsk diplomat i Bonn. Willy Brandt talte flytende norsk og var alltid rede til å møte norske politikere. Hans medarbeidere i kanslerkontoret var ofte forlegne under slike «norske» møter hvor de ikke kunne følge samtalene. Heller ikke til sosialdemokratenes gruppeleder i Forbundsdagen, Herbert Wehner, hadde vi noe språkproblem. Wehner talte flytende svensk. Lederen av ungdomsbevegelsen, Karsten Voigt, talte dansk. Denne personlige tilknytningen til Norge og Skandinavia var meget nyttig. Men vi hadde ikke noen større vanskelighet i kontaktene med opposisjonspolitikerne. Det var aldri annet enn åpne dører. For oss var dette en periode med besøk av norske politikere og delegasjoner på løpende bånd. De kom for å orientere seg om østpolitikken og selvsagt om EF-spørsmål. Slike besøk ble særlig hyppige da vi nærmet oss den første folkeavstemningen om EF høsten 1972. Jeg var vanligvis tolk under disse møtene.

88

Tyskerne og norsk EF-medlemskap Kanskje ikke uventet, ble det snart klart at tyskerne ikke helt kunne for­ stå den norske frykten, tvilen og betenkelighetene i spørsmålet om norsk EF-medlemskap. Ved alle anledninger fikk vi grundige og tålmodige rede­ gjørelser. Uten unntak ble de innledet med en understrekning av at den overordnede målsetningen for den vesteuropeiske integrasjonen var å sikre fred og stabilitet i Europa. Det var den historiske oppgaven for EF som for Forbundsrepublikken var av vital betydning. De fremholdt sin overbevisning om at fellesskapet allerede var, og i fremtiden i enda større grad ville bli, et av verdens mest progressive sosiale og økonomiske vekstområder. Samarbeidet hadde ikke minst gitt nye muligheter for innflytelse og medvirkning for de mindre vesteuropeiske landene, noe Beneluxlandene var et klart eksempel på. EF var en garanti for fred og demokrati, politisk og økonomisk stabilitet i Europa. EF ville få en økende rolle i øst-vest-sammenheng. Norge ville kunne bidra positivt til den videre utviklingen av fellesskapet. Man ønsket å se Norge som medlem. Det var i all korthet hovedbudskapet fra tysk side under alle møter. Det ble gjentatt alle steder, og jeg oversatte det om igjen og om igjen. Under forhandlingene om EF- medlemskapet bidro Bonn aktivt til løsninger som imøtekom norske interesser. Og Willy Brandt talte på Youngstorget rett før folkeavstemningen. Under hjemmetjeneste i Oslo etter Bonn falt det ofte på meg å skulle orientere tyske delegasjoner om norsk Europa-politikk etter folkeavstemningen. Spørsmålene var mange. Det var ikke alltid lett å forklare på en overbevisende måte hvorfor et norsk flertall hadde avslått EF-medlemskapet. Våre utgangspunkter og ståsteder var bare så helt ulike i dette hovedspørsmålet i Europa-politikken.

Heinemann om tysk demokrati Et stadig tilbakevendende spørsmål fra norske besøkende i Bonn gjaldt for­ ankringen og soliditeten av vesttysk demokrati. Spørsmålet kom også opp under et møte med forbundspresident Heinemann. Heinemann var helt kate­ gorisk: vesttysk demokrati hadde fått sin forankring og stabilitet i et moderne samfunn som hadde tatt sitt oppgjør med og lært av historien. Man hadde opplevd diktaturet på kroppen og ønsket ingen gjentagelse. 1930-årene med sin arbeidsløshet, bitterhet over fredsslutningen i Versailles, de utåle­ lige krigserstatningene som Tyskland var blitt pålagt og den sosiale uroen 89

som hadde polarisert tysk samfunn i venstre- og høyreekstremisme hadde drevet Tyskland ut i katastrofen etter første verdenskrig. Det var situasjons­ bestemte forhold uten noen parallell i dag. Weimarrepublikken hadde vært en «nødsrepublikk» uten folkelig forankring. I Forbundsrepublikken hadde ytterliggående partier og bevegelser bare fått helt marginal og kortvarig opp­ slutning. En ytterligere garanti lå i Vest-Tysklands integrasjon i det politiske, økonomiske og sikkerhetspolitiske samarbeidet med de vestlige demokra­ tiene. Heinemanns svar reflekterte en vurdering som ble delt av det store flertall av utenlandske diplomater og korrespondenter i Bonn. Heinemann selv sto som en sterk eksponent for et demokratisk verdigrunn­ lag. Han lot ingen anledning gå unyttet til å understreke betydningen av den kritiske samfunnsborgeren og advare mot å søke tilflukt i øvrighetsstaten (Obrigkeitsstaat). Ikke minst sto han som talsmann for en åpen dialog med unge generasjoner som i 1960-årene fylte rekkene i den utenomparlamen­ tariske opposisjonen. Dette var synspunkter som ble reflektert i regjeringen Brandt-Scheels tiltredelseserklæring, hvor det bl.a. het: «Vi vil våge mer demokrati.» «Vi står ikke ved slutten av vårt demokrati, men begynner først nå.» «Vi står overfor nødvendigheten av omfattende reformer.» Integrasjo­ nen av kritisk ungdom i den regulære politiske prosessen står som et av de kanskje betydeligste resultater på hjemmeplanet i regjeringen Brandt-Sche­ els tid. Men integrasjonen av kritisk og fremmedgjort ungdom kunne ikke forhindre de senere så tragiske utslag av vold da Baader-Meinhof-banden slo til med terror, gisseltaking og attentater. Men det er ingen gitt å si hvor meget verre følgene kunne blitt dersom man ikke hadde fått den åpningen til ungdomsgenerasjonene som faktisk fant sted. Tysk demokrati kom igjennom denne perioden med anstendigheten i behold.

Fra ett til to ben Østpolitikken var ikke et alternativ, men en utfyllende dimensjon til vestori­ enteringen. Det var et hovedsynspunkt som jeg hørte Willy Brandt, Herbert Wehner og Gustav Heinemann fremføre med samme styrke som det ble gjort av Rainer Barzel, Gerhard Schroder og Franz Josef Strauss fra kristelig-demokratene. Forbundsrepublikken var ikke - og kunne ikke bli - en «vandrer mellom to verdener». Østpolitikkens historiske oppgave var å skape grunn­ laget for forsoning og normalisering i forholdet til de østlige naboene som Adenauer i sin tid hadde gjort det til de vestlige. Men særlig sosialdemo-

90

kratene betonte at så lenge man ikke hadde normale forbindelser østover, hadde Forbundsrepublikken bare ett ben å stå på. Det var den store mangelen fra kristelig-demokratenes lange regjeringstid. Østpolitikkens oppgave var å åpne for det samme slag normale forbindelser og samarbeid som alle øvrige NATO-land for lengst hadde utviklet med Sovjetunionen og de østeuropeiske landene. Om målet var det bred enighet. Uenigheten gjaldt midlene og prisen. Og spesielt gjaldt den alle skritt som kunne bidra til å sementere delingen av Tyskland, lukke veien til en fremtidig gjenforening og bety anerkjennelse av bestående grenser og oppgivelse av gammelt tysk land som ugjenkallelig tapt. Her gikk skillelinjene skarpt. Opposisjonen mente regjeringen BrandtScheel var villig til å betale en uakseptabelt høy pris samtidig som den under­ vurderte trusselen fra en ekspansiv sovjetisk politikk. Regjeringen svarte at den ikke kunne gi bort det som allerede var gått tapt ved nederlaget i 1945. Derfor tok den sitt utgangspunkt i den reelt bestående situasjonen. Oppo­ sisjonen på sin side var mer opptatt av å bevare rettsposisjoner. Kristeligdemokratenes partiformann, gruppeleder og kanslerkandidat Rainer Barzel formulerte sin distanse til Regjeringen: «So nicht. » - «Ikke slik.»

Da det brøt løs Selv om det i Tyskland eksisterer to stater, er de ikke utland i forhold til hverandre. Deres forhold til hverandre kan bare være av en spesiell karakter. Disse ordene i regjeringen Brandt-Scheels tiltredelseserklæring utløste øyeblikkelig voldsomme reaksjoner. Sjokkbølgen slo opp til oss i Forbunds­ dagens diplomatlosje. Atmosfæren var ladet. En historisk terskel ble passert med disse ordene som slo fast eksistensen av to stater i Tyskland. Storko­ alisjonens forbundskansler Kurt Georg Kiesinger omtalte konsekvent DDR bare som «fenomen», «skapning», «østsone» eller «sovjetisk okkupasjons­ sone». DDR ble i alle fall ikke benyttet uten anførselstegn. Og betegnelsen på det regjeringskontoret som i Bonn behandlet forholdet til Øst-Tyskland, var Ministeriet for innentyske spørsmål. Inntil da hadde Forbundsrepub­ likken gjort krav på alene å representere Tyskland utad. Det var nedfelt i Hallsteindoktrinen. Hallsteindoktrinen innebar både at Bonn ikke opptok diplomatiske forbindelser med stater som allerede hadde slike forbindelser med Øst-Tyskland (men med unntak for Sovjetunionen som Bonn etablerte diplomatiske forbindelser med i 1955), og at Bonn ville bryte forbindelsene med stater som utvekslet ambassadører med Øst-Berlin. Det skjedde så sent

91

som i juni 1969 da Campuchea (Kambodsja, som det da het) opptok offisielle forbindelser med Øst-Tyskland. Herbert Wehner - som i storkoalisjonens tid var minister for «innentyske» spørsmål - fortalte at han ved sin tiltreden fant ferdige planer for å bryte forbindelsene med Finland dersom finnene skulle etablere offisielle forbin­ delser med Øst-Berlin. (Finland var for øvrig det eneste land i Europa som gjennom hele etterkrigstiden hadde et jevnbyrdig forhold til de to tyske stater i form av handelsrepresentasjoner inntil Finland i 1973 fikk diplomatiske forbindelser med begge.) De sterke reaksjonene på regjeringserklæringen var derfor ikke overraskende. Særlig sterkt inntrykk gjorde friherre von und zu Guttenberg fra Franz Josef Strauss’ kristelig-sosiale union. Dette er en mørk stund for Tyskland, var hans dom. Guttenberg var da merket av uhelbrede­ lig blodkreft. Bare med store anstrengelser hadde han kommet seg opp på talerstolen. Han brukte sine siste krefter i kampen mot regjeringen BrandtScheels østpolitikk. Til avstemningen over mistillitsforslaget mot Regjerin­ gen og til ratifiseringsdebatten om østavtalene våren 1972 ble han trillet inn i Forbundsdagen i rullestol. Guttenberg symboliserte seigheten i de gamle posisjonene i Tysklands-politikken.

Wandel durch Anndherung Willy Brandts anerkjennelse av eksistensen av to tyske stater kom som slut­ ten på en lang vei, men fortsatt med det viktige forbehold at det dreide seg om to stater av samme tyske nasjon og som ikke kunne være utland for hverandre. Forbindelsene mellom dem måtte ha en spesiell karakter. Det var ikke like opplagt hva det kunne innebære i praksis. Da man forhandlet generalavtalen - «normaliseringsavtalen» - mellom Øst- og Vest-Tyskland, ble det fra Bonns side lagt vekt på at det ikke dreide seg om diplomatiske forbindelser som normalt mellom fremmede stater. I stedet var det tale om å utveksle representasjoner som skulle holde seg til regjeringssjefene og ikke til utenriksdepartementene som vanlig for diplomater. I lys av alt som senere er skjedd, kan dette fortone seg som snurrepiperier. Men den gangen var det ganske oppsiktsvekkende, en hel liten revolusjon i forhold til det som hadde vært. Etableringen av statlige forbindelser og samarbeid ville - slik var tanke­ gangen - føre til forandringer som over tid ville redusere grensenes karakter av skille og stengsel mellom tyskere i øst og vest. Også i forholdet til Polen og Tsjekkoslovakia tok forbundsregjeringen utgangspunkt i den bestående

92

situasjonen slik den var blitt til gjennom grensedragningene i 1945. Det var Egon Bahr - statssekretær for Brandt i kanslerkontoret - som først utformet og brukte formelen om «forandring gjennom tilnærming». Den skulle bli viktig for utviklingen også i forholdet mellom øst og vest i Europa som hel­ het. Ved at det ikke lenger ble stilt spørsmål om den bestående situasjonen i Europa - ved det status quo av grenser og stater som var blitt resultatet av annen verdenskrig - ble det åpnet for diplomatiske forbindelser, samarbeid og kontakt på det økonomiske, kulturelle og menneskelige planet. Respekt for de bestående grensenes ukrenkelighet og avståelse fra maktbruk eller trussel om bruk av makt var selve grunnlaget for alle østavtalene. De poli­ tiske og rettslige formlene ble først utpenslet i Moskva-avtalen. Det var et stykke diplomatisk og politisk håndverk av høyeste vanskelighetsgrad. Bonns nyorientering i Tysklands- og østpolitikken muliggjorde Konferansen om Sik­ kerhet og Samarbeid i Europa (KSSE) som kulminerte med undertegningen av Helsingforsdokumentet i 1975. De politiske, rettslige og diplomatiske sidene ved østpolitikken var selvsagt helt sentrale. Men de må ikke få overskygge den moralske dimensjonen. Det var denne som ga østpolitikken dens virkelige historiske størrelse. Det var dypest sett en forsoningsprosess. Hovedsaken var å slå broer over den uretten og lidelsen som Hitler-Tyskland hadde påført de østeuropeiske landene og spesielt Polen. Ingen ord kunne uttrykke dette bedre enn Willy Brandt gjorde det da han i desember 1970 falt på kne foran minnesmerket for oppstanden i jødeghettoen i Warszawa under krigen. Bildet av Willy Brandt på kne vil for alltid formidle denne moralske dimensjonen. Virkningen var sterk. Ingen annen tysk regjeringssjef kunne antagelig ha gjort det uten å ha utsatt seg for beskyldninger om å gripe til det teatralske. Etter at østavtalene var ferdigforhandlet og fremlagt til godkjennelse, hvilte et historisk ansvar på partigruppene i Forbundsdagen. Ikke bare Forbunds­ republikkens plass og rolle i internasjonal politikk sto på spill. Østavtalenes skjebne var et spørsmål om hele den videre utviklingen i øst-vest-forholdet på mange plan. Den europeiske situasjonen og forholdet mellom supermak­ tene var berørt. Dersom østavtalene falt, ville virkningene bli store, både øyeblikkelig og på sikt. Vi følte rent fysisk hvordan atmosfæren ble ladet.

93

Nobels fredspris til Willy Brandt Vi merket det da Willy Brandt fikk Nobels fredspris i desember 1971. Det var en «forhåndsgodkjennelse» av og moralsk oppmuntring for en politikk som enda ikke hadde bestått den parlamentariske eksamen. Det var ingen tvil om at nobelprisen til Willy Brandt reflekterte hva det store flertallet av europeere og internasjonal opinion for øvrig mente. I Vest-Tyskland var imidlertid opinionen delt. Opposisjonen så tildelingen som en innblanding utenfra i et spørsmål der nasjonen sto splittet. Det som for Regjeringen var en freds- og normaliseringspolitikk, var for opposisjonen forræderi og kapi­ tulasjon. Jeg var i Forbundsdagen da pristildelingen ble kjent. Som det var i går, kan jeg se for meg hvordan Willy Brandt plutselig sto i sentrum av en storm av lidenskaper - en bølge av begeistring fra én side og en bølge av protest og hån fra den annen.

Uutholdelig spennende Opposisjonen forsøkte å unngå et direkte oppgjør med Regjeringen over østavtalene. I stedet fikk man først den uutholdelige spenningen under avstemningen i Forbundsdagen 27. april 1972 over kristelig-demokratenes konstruktive mistillitsforslag. Det kalles «konstruktivt» fordi Grunnloven krever at dersom en regjering skal felles, må det samtidig godtgjøres at det er flertall for en alternativ regjering. Bare to stemmer manglet på at regjeringen Brandt falt. Regjeringspartiene i Forbundsdagen hadde «dråpevis» mistet representanter som i protest mot østavtalene hadde gått over til kristelig­ demokratene. Atmosfæren var forgiftet. Det var beskyldninger om kjøp og salg av stemmer, om korrupsjon. Det politiske systemets primitive sider kom brutalt til overflaten.

En dramatisk 17. mai Dette var situasjonen foran ratifiseringsdebatten 17. mai. Jeg var hele dagen i Forbundsdagen. Rainer Barzel hadde utfoldet hektisk virksomhet. Han forsøkte å finne et felles grunnlag med Regjeringen som kunne redde østav­ talene og ivareta opposisjonens innvendinger. En tid så det ut til at løsningen kunne bli en felles resolusjon som ville muliggjøre at østavtalene ble godkjent 94

med opposisjonens stemmer. I forbindelse med drøftelsen av resolusjonsteks­ ten fikk man en formodentlig enestående situasjon i diplomatiets historie. Sovjetunionens ambassadør Valentin Falin var trukket inn i drøftelsene og deltok utrolig nok i forhandlingsmøter mellom partigruppene. Men det gikk ikke som tenkt. Kristelig-demokratene avholdt seg fra å stemme, og østavtalene ble godkjent bare med regjeringspartienes stemmer. Den forberedte resolusjonsteksten ble imidlertid enstemmig vedtatt. Etter debatten 17. mai var lettelsen stor. Ikke bare i Bonn, men i alle euro­ peiske hovedsteder, i øst og vest. I Bonn var antagelig lettelsen ikke mindre på opposisjonssiden enn hos regjeringspartiene. Kristelig-demokratene hadde unngått ansvaret for å velte østavtalene og se i øynene de konsekvensene som da ville meldt seg for vesttysk politikk og for situasjonen i Europa som helhet. Fra 1972 hadde Forbundsrepublikken to ben å stå på i utenrikspo­ litikken; den vestlige forankringen fra Adenauer-epoken var endelig utfylt med østlig normalisering. Vest-Tyskland kunne tre frem i en mer aktiv rolle i internasjonal politikk, i større grad opptre som handlende subjekt både i den videre utviklingen av øst-vest-forholdet og innen EF og NATO. Kampen om østavtalene står som en av de mest dramatiske avsnitt i etter­ krigstiden. Kampen foregikk i en så polarisert atmosfære at vi stilte spørsmålet om vesttysk demokrati manglet det minimum av fellesskap som er nødven­ dig. Men da kristelig-demokratene overtok regjeringsansvaret ti år senere, inngikk østavtalene nesten selvfølgelig i Regjeringens politiske grunnlag. Det samme var for øvrig skjedd, med en tilsvarende forsinkelse, med Adenauers vestpolitikk som først fra 1960 ble del av også sosialdemokratenes plattform. 11950-årene hadde sosialdemokratene med Kurt Schumacher som formann, i alle faser konsekvent gått imot, og stemt imot, tysk deltagelse i det vesteuropeiske samarbeidet (Europarådet, Det europeiske kull- og stål­ fellesskap, Det europeiske forsvarsfellesskap og EF). Begrunnelsen var at det ville blokkere tysk gjenforening og sementere delingen av Tyskland. Kurt Schumacher sto på tysk gjenforening innenfor Det tyske rikets grenser fra før krigen. Av denne grunnen ble sosialdemokratene - antagelig med urette - også ansett for å stå for en nasjonalistisk, stortysk linje. For øvrig en av grunnene til at Kurt Schumacher ikke ble bare positivt mottatt under et Norges-besøk. Herbert Wehner var en av hovedmennene bak nyorienteringen da sosialdemokratene i 1960 aksepterte vestintegrasjonen som grunnlaget for utenrikspolitikken samtidig som partiet gjennomgikk et hamskifte fra klassekampparti til moderne folkeparti. Herbert Wehner var også en av strategene bak dannelsen av storkoalisjonen med kristelig-demokratene seks år senere. 95

Under regjeringen Brandt-Scheel var Wehner sosialdemokratenes gruppefø­ rer i Forbundsdagen. En polemiker som var fryktet og beundret for sine sarkasmer og ironiserende replikken De forfeilet sjelden sitt mål, enten det gjaldt å ødelegge en motstanders argumentasjon eller få frem egne poenger.

Et motsetningsfylt liv Riktig populær var han ikke noe sted, heller ikke i sitt eget parti. Dersom det var en utbredt skepsis til Wehner som person, hadde den sin bakgrunn bl.a. i hans motsetningsfylte fortid. Han hadde som ung gått veien fra anarkist til kommunist, og var i tredveårene sekretær for Ernst Thålmann, det tyske kommunistpartis leder. Så var han medarbeider i Komintern (den kommu­ nistiske internasjonalen) i Moskva. Under krigen ble han fra Moskva sendt til Stockholm for å organisere spionasjeorganisasjonen Die Rote Kapelles avdeling i Nord-Europa. Da han ble arrestert og i fengselet i Stockholm, førte bibellesning til at han ble personlig kristen. Her begynte også hans sosialdemokratiske engasjement som etter krigen til slutt førte ham inn i ledelsen av SPD, men aldri helt til topps. Jeg var med under et møte i hans rekkehus - så vidt jeg husker i 1972 - da han var gruppeleder for sosialdemokratene i Forbundsdagen og en av partiets to viseformenn. I likhet med Wehner var jeg piperøker, og visste av erfaring at en piperøkers hjem har en umiskjennelig eim av tobakk og pipeolje. Det var det ikke i Wehners hjem, som for øvrig var et av de mest sirlige og besteborgerlige jeg har satt fot i. Og det er meget sagt, for i Tyskland er det mange av dem. Det var så klart en kontrast mellom hjemmets sirlighet og vertens motsetningsfylte livshistorie. Og Wehners livshistorie var, når det kom til stykket, som et kondensat av ulike krefter og bevegelser som på godt og ondt hadde vært med å forme europeisk historie i det tyvende århundret.

NATOs Bonn-møte - internasjonal politikk i støpeskjeen Mot slutten av mai 1972 var Bonn vertskap for NATOs vårmøte på utenriksministerplan. Det fant sted i Forbundsdagen. Etter debatten om østavtalene i samme sal bare to uker tidligere, kunne NATO-møtet bekrefte enigheten om å gå videre med de mange forhandlingsprosessene og kontaktene om østvest-spørsmål som hadde avventet forhandlingene om østavtalene. President

96

Richard Nixons programmatiske ord om å gå «fra en periode med konfronta­ sjoner til en periode med forhandlinger» kunne nå realiseres. På Bonn-møtet orienterte amerikanerne om Nixon-besøket i Moskva og undertegningen der av SALT-I-avtalen bare noen dager tidligere. Bonn-møtet ga grønt lys for innledning av KSSE i Helsingfors. Hovedelementene i en avspenningsperiode var i ferd med å falle på plass. Det var en politikk Norge lenge hadde støttet aktivt opp om. Det er neppe verdt å spekulere over hvor annerledes Bonnmøtet kunne blitt dersom ratifiksjonsdebatten om østavtalene hadde fått et annet utfall. Slik situasjonen nå var, føyde den tyske østpolitikken seg inn som en hjørnesten i en felles vestlig østpolitikk. Bonnmøtet reflekterte også den nye dimensjo­ nen som internasjonal politikk hadde fått gjennom president Nixons besøk til Kina i februar samme år. Det markerte en historisk normalisering av det amerikansk-kinesiske forholdet. De amerikanske presidentbesøkene til både Beijing og Moskva i 1972 står som innledningen til trekantdiplomatiet mel­ lom Moskva, Washington og Beijing som i årene etter skulle bli så viktig. NATOs vårmøte i 1972 fant så avgjort sted på en tid og et sted som illustrerte de store sammenhengene og vekselvirkningene som nå skapte forandring i internasjonal politikk.

Båttur på Rhinen NATO-møtet ble avsluttet med en båttur på Rhinen til Bingen og Lorelei. Utenriksminister Walther Scheel var en strålende fornøyd vert. Fra alle sine utenriksministerkolleger innkasserte han bare gratulasjoner og positive vur­ deringer. Møtet var blitt en klar demonstrasjon av den betydningen som alliansen tilla regjeringen Brandt-Scheels østpolitikk og den pionerrollen som Bonn nå spilte i en samlet vestpolitikk. Idet båten krysset grensen til delstaten Rheinland-Pfalz, la en sjalupp til ved vår elvebåt. Om bord steg en storvokst sjef for delstatsregjeringen. Det var Helmut Kohl som nå var i ferd med å seile opp som kristelig­ demokratenes nye partiformann. Ingen kunne vite at han nøyaktig ti år senere skulle overta som forbundskansler etter Helmut Schmidt. I alle fall ville få våget å spå at han som kristelig-demokratisk forbundskansler ville ta østavtalene som et helt selvfølgelig grunnlag for sin regjering. Sytten år frem i tid skulle han ha ansvaret for vesttysk politikk da Berlinmuren falt og en hel revolusjon gikk gjennom Øst-Europa. Han var kansleren da Tyskland

97

og Europa ble gjenforent. Kohls rolle i denne perioden kan - ble det sagt - gi ham en plass ved siden av Bismarck i tysk historie. Det var helt andre og dystre perspektiver som Kohls partifeller malte på veggen under kampen om østavtalene. Resultatet ville bli en sementering av delingen og en varig hegemonirolle for Sovjetunionen, var omkvedet.

En historiker taler Historiens veier er uransakelige, også for en historiker som forsøker seg som spåmann. Da man i Bonn i 1970 markerte hundreårsdagen for «Wilhelmstrasse» - Det tyske rikets utenriksministerium i Berlin - hadde Walther Scheel invitert historikeren Golo Mann, sønn av forfatteren Thomas Mann, til å holde festtalen. Talen gjorde inntrykk med sitt brede overblikk. Budskapet var at tiden var kommet for Forbundsrepublikken til å anerkjenne seg selv og opphøre å være et provisorium i påvente av tysk gjenforening. Det var avgjørende skritt i en slik retning som regjeringen Brandt-Scheel tok med sin østpolitikk. Det provisoriske var i ferd med å fortape seg for godt nettopp da revolusjonen i Øst-Europa åpnet døren for tysk enhet og med Berlin som tysk hovedstad på nytt.

Norge og DDR Østavtalene og generalavtalen - «normaliseringsavtalen» - mellom For­ bundsrepublikken og DDR åpnet veien for de to tyske statenes medlemskap i FN og for andre lands opptakelse av diplomatiske forbindelser med DDR. En østtysk delegasjon innfant seg i Oslo tidlig i 1973 for å drøfte ulike spørs­ mål i forbindelse med etableringen av offisielle forbindelser. Jeg var medlem av den norske delegasjonen. For østtyskerne var 1973 et vendepunkt og en triumfens tid. For første gang siden DDR ble etablert i 1949, ble østtyske delegasjoner mottatt i vestlige hovedsteder som representanter for en stat som nå var anerkjent på linje med andre. For oss var drøftelsene i Oslo den første offisielle kontakt. Jeg iakttok med interesse medlemmene av den østtyske delegasjonen. De var i en ny situasjon, åpenbart usikre på sin rolle og vel derfor også overdrevent fiksert på formelle og protokollære sider. Ekspedisjonssjef Einar-Fredrik Ofstad som ledet den norske delegasjonen, gjorde sitt for å myke opp atmosfæren med humor og velvalgte sitater fra 98

Norge og DDR anerkjente hverandre i 1973. Avtalen om etablering av diplomatiske forbindelser skrives under av DDRs viseutenriksminister Kurt Nier (til venstre) og UDs ekspedisjonssjef Einar-Fredrik Ofstad. Til høyre bak Ofstad ser vi Dagfinn Stenseth.

tysk litteratur. Det lyktes også delvis, selv om hans østtyske motpart, vise­ utenriksminister Kurt Nier, var en heller humørløs representant for regimet. I stort og smått var han opptatt av å markere DDRs nyvunne verdighet. Senere møter bare befestet inntrykket av ham som en typisk, linjetro repre­ sentant for Honecker-regimet. Men drøftelsene gikk greit. Resultatet var gitt på forhånd. Ambassader ble etablert i Oslo og Øst-Berlin.

Fra diplomatiets raritetskammer Inntil da hadde østtyskerne hatt en handelsrepresentasjon i Oslo, som også hadde drevet en viss politisk kontaktvirksomhet. Men ikke-anerkjennelsen av DDR og fraværet av offisielle forbindelser hadde ført til nærmest absurde situasjoner. En slik stadig tilbakevendende situasjon var der med de årlige Holmenkollrennene. De østtyske deltakerne kunne ikke tillates oppført i programmet på en måte som antydet statstilhørighet. Det var bestemte 99

begrensninger med hensyn til hvilke emblemer østtyskerne var tillatt å bære på sportsutstyret. DDRs statsvåpen var selvsagt bannlyst. Flagg og nasjonalhymne kom naturligvis heller ikke på tale. De kunne ikke tillates innreise i Norge på østtyske pass. De måtte ha et reisedokument utstedt av det allierte reisekontoret i Berlin. Den vesttyske ambassaden voktet nøye på at vi ikke gikk utover rammene. Et annet eksempel opplevde jeg i Moskva som ambassadesekretær i 1960årene. Jeg ble kontaktet av en konsulær tjenestemann ved den østtyske ambassaden. Han sa at han hadde viktige opplysninger å gi i en konkret sak, og ba om å få komme til et møte på vår ambassade. Saken ble forelagt Oslo, som fant at vi ikke kunne utelukke at det dreide seg om et forsøk på å etablere offisiell kontakt i strid med vår ikke-anerkjennelseslinje. Men jeg kunne avtale et møte, bare det ikke fant sted på noen av ambassadene. Jeg møtte østtyskeren på en parkbenk, men han avslo å gi opplysningene under slike forhold. Vi måtte møtes i en av ambassadene. Da jeg avslo dette, ble jeg invitert til middag på en restaurant som ikke uventet var Restaurant Berlin (i dag Hotell Savoy, som det også het før revolusjonen). Heller ikke dette førte til at han kom til saken. To dager senere mottok vi imidlertid opplys­ ningene i posten, med alle den østtyske ambassadens offisielle stempler og pontifikalier for øvrig. Vi kopierte papirene, som ble returnert øyeblikkelig og forhåpentligvis uten tegn til at konvolutten hadde vært åpnet og innholdet lest. Vi kunne ikke motta, og slett ikke erkjenne mottagelsen av et dokument fra DDR, som offisielt ikke eksisterte for oss. For øvrig dreide saken seg om to norske sjømenn som hadde druknet i Rostock. Den ble - som vanlig løst gjennom Røde Kors, som for lengst var blitt koblet inn. Det var ikke et enestående tilfelle, men reflekterte hvilke situasjoner som kunne oppstå når det ble en hovedsak for den ene parten å oppnå offisiell kontakt, og for den annen å unngå slik kontakt. Alt dette var en saga blott når vi i 1973 eta­ blerte diplomatiske forbindelser, forhandlet frem en lang rekke avtaler som normalt mellom stater og innledet besøksutveksling på politisk plan.

Med utenriksminister Knut Frydenlund til Øst-Berlin Knut Frydenlund avla sommeren 1975 det første norske utenriksministerbesøket i DDR etter etableringen av diplomatiske forbindelser. Det gikk ikke helt uten komplikasjoner. Frydenlund ble om ikke den første, så i alle fall en av de aller første utenriksministre fra et NATO-land som reiste på offisielt 100

besøk til «Berlin - Hauptstadt der DDR». Vi la vekt på å unngå programpunkter som kunne være problematiske i forhold til Berlins status, spesielt Berlins stilling som demilitarisert by under firemaktskontroll. Bare de fire stormaktene hadde rett til å ha militære styrker i Berlin. Russerne hevdet imidlertid - noe som ble bestridt av vestmaktene - at firemaktsstatusen bare gjaldt for Vest-Berlin etter at Moskva ensidig hadde overdratt forvaltningen av Øst-Berlin til DDR. Østtyskerne på sin side la vekt på å demonstrere Berlins hovedstadsrolle ved å legge inn programposter som kransnedlegging ved Neue Wache. På forhånd hadde Knut Frydenlund gjennom den østtyske ambassaden gjort det klart at han under besøket ikke ønsket programinnslag med militær deltagelse eller noe militært seremoniell overhodet. Jeg har ikke sett Knut Frydenlund mer skuffet enn da han ved kransnedleggingen ved Neue Wache ble møtt av en svær, prøyssisk offiserstype, med skaftestøvler, stålhjelm og sverd, som i hanemarsj meldte seg for utenriks­ ministeren. Frydenlund ble ført til monumentet hvor det sto en avdeling fra folkearmeen som æresvakt, med gevær og iført stålhjelm. Under samtalen etterpå med den østtyske utenriksministeren Oskar Fischer ga Frydenlund klart uttrykk for sin skuffelse. Episoden forsuret nok det signalet som Fry­ denlund hadde ønsket å gi ved å være tidlig ute med et besøk. Han ble ikke mottatt av stats- og partisjef Erich Honecker. I dag kan dette fortone seg som bagateller. Den gangen var det del av dragkampen om Berlins status som fortsatte også etter firemaktsavtalen om Berlin.

Erich Honecker geberder seg Østtyskerne var overdrevent - nesten parodisk - opptatt av å markere sin nylig anerkjente verdighet som stat. Det så jeg utslag av da jeg som tolk led­ saget statsminister Trygve Bratteli til et møte med DDRs stats- og partisjef Erich Honecker under KSSE-toppmøtet i Helsingfors. Honecker var opptatt av sin rolle som statssjef. Han innledet og avsluttet samtalen med snirklede formuleringer som hadde til hensikt å klargjøre at det egentlig var Kongen som var hans motpart i Norge. Han kom med stadige spørsmål om Kongens velbefinnende og gjentatte anmodninger om å overbringe personlige hilsener til Slottet. Bratteli så på meg med blikk som var et spørsmål om dette kunne være korrekt oversettelse. Det var det. Det vi hørte og så, var Honeckers underfundige måte å fiske etter en besøksutveksling på høyeste plan. Et håp Honecker aldri ga opp, men som ikke ble realisert. For øvrig var DDR nå 101

inne i en periode med stadig sterkere markering av tyske og prøyssiske tra­ disjoner. Allerede i 1975 var Unter den Linden pietetisk brakt tilbake til sin gamle stand. Kronprinspaleet var gjenreist. Det var hanemarsj i folkearmeen. Til og med Martin Luther ble påberopt som del av den tyske arbeider- og bondestatens arvegods. Det gamle byslottet i Berlin var det imidlertid ingen­ ting man kunne gjøre noe med. Det var i 1950 blitt jevnet med jorden av enhetssosialistene etter at krigen først hadde gjort sitt. Regimets ledelse holdt til i Republikkpalasset som var nybygd på slottstomten i aluminium og glass og, som det skulle vise seg, med rikt innslag av helsefarlig asbest.

Siste gang før sammenbruddet i 1989 Sommeren 1988 var jeg siste gang i Øst-Tyskland og Berlin før revolusjonsåret 1989 brakte Berlinmuren til fall, feide bort den østtyske parti- og statsledel­ sen og åpnet for tysk gjenforening. Jeg var med utenriksminister Thorvald Stoltenberg på et seminar i Potsdam om øst-vest-forholdet i kjølvannet av Gorbatsjovs reformpolitikk. Så sent som sommeren 1988 var Øst-Tyskland nærmest uberørt av reformutviklingen som var på gang i Moskva, Warszawa og Budapest. Øst-Berlin avgrenset seg krampaktig mot reformvindene østfra. Det østtyske partiets sjefsideolog hadde nettopp oppsummert holdningen: Selv om naboen skifter tapet i sin leilighet, er det ingen grunn til at vi skal gjøre det samme.

På historisk grunn i Potsdam Seminaret i Potsdam ble arrangert av det private amerikanske Institutt for øst-vest-sikkerhetsspørsmål, med John Edwin Mroz som drivende kraft. Fremtredende amerikanske og vest- og østeuropeiske politikere, forretnings­ menn og forskere deltok. Fra Vest-Tyskland kom utenriksminister HansDietrich Genscher og fru Genscher. Genscher var kommet til Vest-Tysk­ land som flyktning fra Halle i Øst-Tyskland og hadde privat kunnet besøke sitt gamle hjemsted. Men Potsdamseminaret var første gangen en vesttysk utenriksminister var i Øst-Berlin. Det var et drag av historie i luften da Genscher tok sete i konferansepanelet sammen med sin østtyske kollega Fischer. Virkningen ble understreket av at stedet var Potsdam, hvor de fire seiersmaktene i 1945 fastla Europas

102

Neues Deutschland sr 'W** ^

-

Proletarier allerLander, vereinigteuch!

ORGAN DES ZENTRALKOMITEES DER SOZIAUSTISCHEN EINHEITSPARTEI DEUTSCHLANDS

ilber 150 Personlichkeiten aus 18 Landern im Staatsrat der DDR

Erich Honecker empfing Teilnehmer : John Whitehead bel Erich Honecker der 7. Jahreskonferenz des Inst ituts fur Ost-West-Sicherheitsstudien Angereglo Gespcache mit hochranglgen Poiitlkem, Regwrwngrvertretern, Partcmentariem, Diplomaten, Goschåfteleuten und PubUzisten / Uberainstimm&nds AuHassung: Den W&rten des Dlalogs fUr den Frieden mOssen wehere Toten filr die Sicherung de« Frieden * foigen Ei b«mhten Wemet M i c k • u« *d

Gé«»ma:i>m.~ M»

In »*>re n»4. IwO te: DDR *rSc««i at»» «raitrewte bervre. 4>r ROR fri t * »•« J«h< *n roll ttec: Prkltik te« Dt«te«s d«rr GntbdMU ir.tlrtnonte: tv tprttSKn une * C-nx-nmim IPatevuokt» ute Ldm «urten tOmM» ter Tnlwbw: «a te: * Kontem l» Pnwrtem tetei» mismitMWnd ln»lhu::k H» Gnxlcuund Gx *t'n«i»rt«t GcsM»3> : f.nute U»xi Ckrte «ix!rrt *»i

i i j ’ : ■ : : : : : : : ;

: : : : • ; ■ • • . •

*»or., Fr dw »xt te: T»fc *»«tev«s ter PwtOamr Tratten» »»»l«rtex «ter »»» * * rir xrtera Prvb:«m«. Ttrj»«hnxr te» Trc««T« aattun te» ZuwroMiM»:M»n n-.ir tem Sruraoterteup-. uod arrterm ffibi-mteo *Jxr»jr-> ivbteilre te' DDR 4nru, :brttt »K*xu»«x rtecn.