Fra istid til nåtid 1. Norges historie før 1870 [1] 8203092896

Citation preview

Lars Jakob Holt

Fra istid til nåtid Del 1. Norges historie før 1870 Bokmål Aschehoug

VIDEREGÅENDE RÅDET FOR VIDEREGÅENDEJJPPUERINCi

Godkjent av Kirke- og undervis­ ningsdepartementet til bruk i vi­ deregående skole mai 1980. © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A.s 1980. Uten skriftlig tillatelse fra copyrightholderen er kopiering eller mangfoldiggjøring av denne boka, eller av deler av den, for­ budt etter lov av 1 2. mai 1 961 om opphavsrett til åndsverk m.v.

Omslag og typografisk tilrette­ legging: Junn Paasche-Aasen Karttegner: Janne-Beth Carlsen Billedredaksjon: Ada Sunde Bildeliste ©

Antikvarisk-topografiska arkivet, Stockholm, s.: 17, 64ø, 90 Arkeologisk museum, Stavanger, s.: 16, 19 Bergen Sjøfartsmuseum, s.: 169 Danmarks Turistkontor, s.: 88 De Sandvigske Samlinger, s.: 206 Gerhard Konstfdrlag, Leksand, s.: 192 Historisk museum, Bergen, s.: 18, 22, 138, 150 Husmo-foto, s.: 157 Jytte Hergård, s.:162n Kgl. Dansk Ambassade, Oslo, s.: 36 Kunstindustrimuseet, Oslo, s.: 142 Nasjonalgalleriet, Oslo, s.: 187n, 205, 209, 210 Nationalhistoriske museum på Frederiksberg, s.: 126, 1 59n Nationalmuseet, Kbh., s.: 12ø, 37 Nationalmuseum, Stkh., s.: 161, 211 Norsk Folkemuseum, s.: 139, 140n, 144o, 167, 186, 197 Norsk Telegrambyrå, s.: 72, 102, 120, 162ø Oslo Bymuseum, s.: 116, 130, 1870, 193, 199ø Riksantikvaren, s.: 49, 50, 57, 64n, 144n, 1 85ø Helge Sunde, s.: 10, 35o, 75 Tromsø museum, s.: 93 Universitetets oldsaksamling, Oslo, s.: 12n, 14, 15, 16, 20, 21, 23, 28, 29, 31, 34, 35n, 45, 69 Universitetets myntkabinett, s.: 183 Universitetsbiblioteket, Oslo, s.: 129, 1 40o, 190, 202 Vest-Agder Fylkesmuseum, s.: 166 O. Væring, s.: 47, 82, 143, 146, 175, 195, 207

Grunnskrift: Helvetica 9/10, linofilm Trykt i offset hos Emil Moestue A.s, Oslo Papir: 90 g matt Hunsblade fra Hunsfos Fabrikker

ISBN 82-03-09289-6 Omslagsmotiv: Bergen ca. 1580, utsnitt av sentrale områ­ der med vågsbunnen i midten. Kobberstikk utført av Scholeus 1.

Innhold

Forord

7

Fra istid til vikingtid 12 000 f.Kr.—800 e.Kr. 9 Hvordan landene i Norden ble til 10 Livet i eldre steinalder 8000-4000 f.Kr. 11 Livet i yngre steinalder 4000-1800 f.Kr. 14 Livet i bronsealderen 1800-500 f.Kr. 15 Livet i jernalderen 500 f.Kr.-1000 e.Kr. 17 Fra vikingtid til unionstid 800-1319 25 Handelsferder og vikingtog (800-1030) 26 Åndsliv og kulturliv i viking­ tiden 33 Rikssamling og sagatid 36 Kristendommen 44 Olav Haraldsson 46 Folkekongedømmet. Et hundre­ år med fred og vekst i landet 1030-1130 50 Borgerkrigstiden 1130-1240 52 Sverre - «en liten og lav mann fra utskjærene» 56 Norges storhetstid i høg­ mellomalderen 58 Kirken i høgmellomalderen 63 Jordbrukssamfunnet 66 Byer og handel 70 Land og riker i vest 71 Danmark i høgmellomalderen 75 Sverige 78

Nedgangsår for Norge 1319-1536 81 «Fra England kom det seglende en kogge» 81 Hanseatene og Norden 85 På vei mot en trestatsunion 1319-1397 87 Oldenborgerne blir herrer i Norden 91

Reformasjon - oppgangs­ tider 1536-1660 99 Reformasjonen i Norden 100 Motreformasjonen og Norden 107 Framgang i næringslivet i Norge 107 Lydriketid og adelsstyre 113

Kristian 4. og hans tid 115 Svensk stormaktspolitikk på 1500-og 1600-tallet 119 Enevelde og embetsstyre 1660-1814 124 Eneveldet 125 Det norske bondesamfunnet i enevoldstiden 132 «Helstatspolitikk» og næringsliv 141 Religiøse brytninger 145 Revansjekriger og allianse­ politikk 1660-1 720 151 Den lange fredsperioden 1720-1800 156 Norsk patriotisme 157 Reformtiden i Danmark 1770-1800 158 Sverige på 1700-tallet 160 Det norske samfunnet før 1807 162 Norge gjennom nødsårene 1807-1814 163 Krig i Norden 167 1814 - det merkeligste år i Norges historie 172 Norge i union med Sverige 1814-1905 181 Hverdagen melder seg for den nye norske staten 1814-1840 182 Det gamle samfunnet - uendret samfunnsstruktur 186 Organiseringen av unionen med Sverige og av statsstyret i Norge 190 Thranebevegelsen - den første politiske masseorganisasjonen i Norge 196 Sosialhjelp til mennesker i nød 199 Eilert Sundt - vår første sam­ funnsforsker 203 Henrik Wergeland og jødeparagrafen 204 Skolen - debatt og reformer 205 Vekkelsen i det religiøse livet 206 «Den nasjonale selvfordypelses tid» 208 Politiske strømninger i Norden ved midten av 1800-tallet 210 Utenrikspolitikk og kriger i Norden 1850-1870 213 Register

219

5

Forord

I denne nye utgaven av Norges historie har forfatteren lagt vinn på å redigere stoffet slik at det er oversiktlig og lett å finne fram i. Boka er delt i to, fra istid til 1870 som er pensum for 2. klasse, og tida etter 1870, som er pensum for 3. klasse. Et lite kapittel om stilhistorie, arkitektur og kunst vil kom­ me som et tillegg i bind 2. Læreplanen krever at elevene skal arbeide med kilder, kart og bilder. For å lette arbeidet med disse emnene er det til slutt i hvert kapittel føyd til henvisninger til kilder, spørsmål og arbeidsoppgaver som man kan finne i HolVLierVØstbø: Norges historie Studiebok- Kilder (i teksten kalt Studieboka). I innledningen i studieboka står det ellers en utførlig metodisk rettledning i bruk av læreboka. Forfatteren vil takke lektor Ivar Buch Østbø for hans hjelp ved avveining og utvalg av det historiske stoffet.

Forfatteren

Fra istid til vikingtid 12 000 f. Kr.-800 e. Kr. Innledning / det første kapitlet av læreboka skal vi forsøke å få et inn­ trykk av et svært langt avsnitt i vårt folks historie, den før­ historiske tiden. Dette tidsavsnittet kjenner vi først og fremst gjennom arkeologiske funn. Arkeologer er forskere som for­ søker å følge de spor som menneskene i gammel tid etterlot seg. De prøver å tyde sporene og gi oss en forestilling om menneskenes liv og virke en gang i fjerne tider. I Norden finner vi de første sporene etter mennesker om lag 10 000 f.Kr. Det gikk mot slutten av den siste istiden, værlaget var blitt mildere, og isen begynte å smelte. Rein og andre arktiske dyr i Mellom-Europa fulgte isen nordover. Flokker av mennesker som levde av disse dyra, fulgte etter og nådde Norden, først Danmark og Sør-Sverige og seinere resten av Skandinavia. Vi deler gjerne den førhistoriske tiden i Norge inn i perio­ der etter det materialet en brukte å lage seg redskaper av, nemlig stein, bronse eller jern. Den danske forskeren Thomsen fant for 150 år siden ut at steinredskapene måtte være de eldste, bronseredskapene yngre og jernredskapene de yngste. I eldre steinalder (om lag 8000-4000 f.Kr.) holdt mennes­ kene sammen i flokker og livberget seg ved jakt og fiske og av å sanke ville vekster. På boplasser - helst nær strand­ kanten - er det funnet en mengde grovt tilhogde redskaper av stein. I yngre steinalder (om lag 4000-1800 f.Kr.) ble et primitivt jordbruk kjent i Norden. Folk dyrket et jordstykke noen år til jorda var utpint, deretter drog de videre og ryddet seg jord et annet sted. Steinredskapene fra denne tiden er fint slipt. De første jordbrukerne hos oss var kanskje steinalderjegere som hadde en viss kontakt med folk i Sør-Sverige. De dyrket jord og holdt husdyr. Særlig i traktene omkring Oslofjorden kan det ha vandret inn flokker av bønder fra Sør-Skandinavia. I bronsealderen (om lag 1800-500 f. Kr.) kom metallet bronse i bruk I Norden. Bronsen ble innført fra MellomEuropa. Som betaling utførte nordboene blant annet rav fra Danmark, som ble hovedområdet for den rike bronsekulturen i Norden. Bronsen ble først og fremst brukt av høvdinger som hadde herredømmet over bronse- og ravhandelen. Det er nok slike høvdinger som ligger i de veldige gravhaugene vi ennå kan se langs de gamle handelsveiene. Vanlige folk drev det omvandrende jordbruket med hjelp av steinredskaper som før. Jernalderen (om lag 500 f.Kr.-800 e.Kr.). Omkring Kristi fødsel lærte folk å utvinne jern hjemme, og de billige jern9

redskapene gav muligheter for en omfattende nyrydding. Folk slo seg ned på faste bosteder - opphavet til de nå­ værende gardene - og de organiserte seg i bygder og små riker. Alle frie menn i bygda eller riket møttes på tinget for å gi lover og avsi dom, på helligstedet for å dyrke gudene og i hæren for å forsvare seg mot fiender. Funn fra gravhauger vitner om kontakt med Romerriket og med de germanske folkevandrlngsrikene som vokste fram på Romerrikets ruiner.

Hvordan landene i Norden ble til

Dette bildet fra Vatnajokull på Is­ land kan gi oss et inntrykk av de forholdene som rådde da men­ nesker for forste gang innvandret til Norden.

10

Istid og issmelting Geologene kan fortelle at for noen titusen år siden lå hele Nord-Europa dekket av et sammenhengende, kanskje kilometertykt islag. Vi vet også at det har vært flere istider. Perioder med nedising og issmelting har avløst hverandre. Enkelte kyststrøk i Vest- og Nord-Norge og i Vest-Jylland har vært eller kan ha vært isfrie. På disse stedene har det sett ut omtrent som det gjør på Svalbard eller Grønland i dag. Det kan ha levd folk ute ved kystene våre alt den gang. Bare for perioden etter siste istid har vi sikre beviser for bosetting. For 14-15 tusen år siden ble værlaget i Norden mildere, og den store issmeltingen begynte. Det tok lang tid før denne store naturprosessen var avsluttet. Først fikk vi en svært varm periode med stor avsmelting, deretter en kaldere periode med arktisk klima og arktisk planteliv. Etter en perio­

de med varme og tørre somrer og kalde vintrer, fastlandstiden, ble været varmt og vått, den atlantiske tiden. Deretter fulgte en ny periode med varmt og tørt vær (den subboreale tiden), inntil klimaet omkring 500 år f.Kr. ble mye råere og kaldere. De siste to tusen årene har klimaet vært om­ trent som i vår tid. I løpet av disse mange tusen årene skjedde det store geografiske forandringer i Norden. På grunn av avsmeltingen hevet landet seg etter hvert av havet, og den store baltiske issjøen ble dannet. Vannet fra denne tømte seg gjennom mektige elver til Vesterhavet, mens den søndre delen av det nåværende Sverige var landfast med de danske øyene og kontinentet. Etter ytterligere noen tusen år steg havets nivå så sterkt at havvannet strømmet tilbake og dan­ net Øresund og Beltene og fylte Østersjøen med salt vann.

Livet i eldre steinalder 8000-4000 f.Kr. Norge blir folkesatt Da værlaget ble mildere og isen smeltet, måtte rein og andre arktiske matdyr dra nordover. Dermed ble menneskene pa sin jakt etter disse dyra tvunget nordover til det nye isfrie landet. Men hvem var disse menneskene, og hvor kom de fra? På denne tiden strakte det store nordiske isbeltet seg ned til Nord-Tyskland og Polen. Her fantes det et primitivt veide­ folk som drev jakt på villrein og polarrev. Sannsynligvis var det dette folket som fulgte matdyra nordover til det nye landet.

Redskaper og våpen Det viktigste redskapsmaterialet gjennom mange tusen år var forskjellige steinslag, især flint. Tre, bein og horn ble også mye brukt. Vi har gode funn av beinsaker fra stein-

Komsa

Forskerne er noe i tvil om når man skal datere den eldste bosettin­ gen i Norge. Den eldste synes å ha vært på Høgnipenboplassene i Degernes i Østfold. Funnene her må være eldre enn fra 7000 f.Kr., og de tyder på en forbindelse med flintbrukende områder i Dan­ mark. Ellers nevner man gjerne tre kulturer eller komplekser etter de stedene der de rikeste funne­ ne er gjort: Fosnakulturen etter Fosna (Kristiansund N). Komsakulturen etter Komsa (ved Alta i Finnmark). Nøstvetkulturen fra et rikt funn i Ås kommune sør for Oslo.

Seinglasiale kulturer

11

alderen, som funnet fra Skipshelleren ved munningen av Vosseelva. Det er beinangler, harpunspisser, jaktpiler, syler og nåler til skinnarbeid, og fine garnnåler til bøting av fiske­ garn. Alt er gjenstander som var i bruk på denne tiden. Men rikest er funnene av steinredskaper: kniver, økser, bor og pilspisser. Alt er grovt laget, men likevel godt tjenlig til sitt bruk. Med steinpiler skjøt de f.eks. storvilt, skjelettet av en urokse i Danmark viser oss dette tydelig.

Denne figuren, som er risset inn på et stykke horn fra en kronhjort, skal være den eldste framstilling av en menneskeskikkelse som er funnet i Norden. Det er muligens en sjaman (prest som besverger åndene).

Steinalderboplass, Hallingdal.

12

Bosettingsmønstret Steinaldermenneskene levde helst på åpne plasser (bo­ plasser) eller i huler i strandbeltet ved sjøen og fjorden. De levde av å fiske, fange sel og fugl og veide storvilt, som bjørn, elg, villsvin og kanskje særlig hjort og rein. De visste å nytte mange knep, de satte opp snarer og feller og laget dyregraver. Til dette fangstlivet trengte de båten. Ved hjelp av øks og ild felte steinaldermannen stokken og hulte den ut. Han brukte sikkert også skinnbåter. Steinaldermenneskene slo ild med flintstein og knusk, eller de brukte boring. Grove leirkar tyder på at de tidlig begynte å koke forskjellig slags mat. Skjell var en viktig matvare, likeså bær, planter og røtter. Med øvede hender laget de huder og skinn til myke og varme klær. Det eneste husdyret menneskene i eldre steinalder hadde, var hunden. Bade kulturplanter og metaller var ukjente for dem. I flere tusen år levde forfedrene våre dette livet, det harde og utrygge tilværet til et primitivt samler- og veide­ folk. Forskerne har funnet at steinaldermenneskene trengte store områder for å skaffe seg nok mat, mellom 25 og 100 km2 pr. person. De holdt sansynligvis sammen i flokker på opptil

Oversikt over de arkeologiske periodene.

12000

8000 De eldste steinalderboplasser. Jakt, fiske, samlervirksomhet,

Første spor av åkerbruk. Bergkunst: dyreristninger. 1800

Bronsegjenstander laget for en økonomisk overklasse. Handel, sjøfart, jordbruk. Gravrøyser. Bergkunst: jordbruksristninger og dyreristninger.

500 De første gardsanlegg. Steindekte flatmarksgraver. Steinsatte urnegraver. Pyntegjenstander av jern. Forbindelse med keltisk område i Mellom-Europa.

0 Gravhaugen — symbolet på slektstradisjon og ættestolthet. Steinsetninger, bautasteiner. Funn av våpen, bronsekjeler og glassvarer fra 400 Romerriket. Gardsanlegg med langhus. Bygdeborger. Skattefunn. Runer. Dyreornamentikk på våpen og smykker.

600

Kulturpåvirkninger fra Frankerriket (merovingerne). Smedverktøy. Lange, eneggede sverd. 800 Vikingtog. Omfattende nydyrking av jord. Sterk økning av handelen. Rike gravfunn: Oseberg, Gokstad.

1030 Kirker, kristen kunst. De første byer.

13

hundre personer. Om sommeren delte de seg trolig i mindre grupper med noen få familier. Da kunne de raskt forflytte seg over store områder. Det ble ofte inngått ekteskap mellom personer som tilhørte naboflokker. Kvinnen flyttet da til mannens bosted.

Livet i yngre steinalder 4000-1800 f.Kr. De første bøndene I denne perioden ble jordbruket, som vi finner spor av kanskje så tidlig som ca. år 4000 f.Kr., innført i Norden. Menneskene levde ikke lenger bare som jegere og samlere; de begynte også å produsere mat. Matplanter, særlig korn, ble kultivert. Et utvalg av dyr ble temmet og satt i avl. Denne overgangen til et matproduserende samfunn er så viktig at arkeologene kaller det en økonomisk revolusjon. Jordbruket gav etter hvert grunnlag for fast bosetting og for oppsamling av rikdommer. At det nye jordbruket kunne gi økonomisk overskudd, ser vi av de rike gravfunnene i SørSkandinavia. De store gravmonumentene, dyssene, bestod av grovt tilhogde steinblokker. Denne gravskikken kjenner vi også fra mange andre steder i Vest-Europa. Andre former for graver var ganggraver og hellekister. I Norge finner en de første sporene etter bondekultur ved Oslofjorden, noe seinere på Lista og i Rogaland og i jord­ bruksbygdene ved Trondheimsfjorden. I myrene finner en blomsterstøv av korn, ugras og beiteplanter. Her har det levd folk med husdyr og såkorn og med kunnskaper om hvordan en skulle dyrke jorda. Samtidig levde fangstgruppene og fangstsamfunnene videre. De spredte seg fra de opprinnelige boplassene oppover langs elvene og innover i skogene.

Hellekiste fra Hylli, Skjeberg Østfold.

14

De viktigste fangstsamfunnene er Karlebotnen ved Varangerfjorden, Træna på Helgeland (Kirkhelleren), fangstgrupper i fjellene i Sør-Norge og fangstfolk i Vest-Norge (Skipshelleren, Vistehola).

Slipte flintøkser er karakteristisk for den nye jordbrukskulturen som vokste fram over store deler av Sør-Skandinavia i yngre stein­ alder.

Kulturframsteg Den yngre steinalderen skiller seg ikke fra den eldre ved noen brå overgang. Forandringene kommer litt etter litt, og de kommer utenfra. Det er mulig at denne utviklingen henger sammen med nye innvandringer av folk sørfra, men det lar seg ikke bevise. Det viktigste er at folk får krøtter og korn. Så får de våpen og verktøy som er slipt. Øksene har ofte skafthull, laget ved rotering med rør, helst beinpiper. De uslipte dolkene representerer topp-prestasjoner av steinalderens hoggeteknikk. Fra yngre steinalder finner vi ofte små sager og sigder av flint, fint brente leirkar og andre bruksting. Fagfolk hevder at mange av funnsakene fra steinalderen her hjemme og i grannelandene våre står helt på høyde med tilsvarende ting av flint og stein fra middelhavslandene. Vi kan se at flere av de vakreste tingene er blitt laget etter mønster av våpen og verktøy i metall. Det peker tydelig på påvirkning fra samfunn lenger sør, som alt var kommet inn i metalltiden. Enkelte mindre prydting av kopper og gull fins også i Norden i slutten av steinalderen.

Livet i bronsealderen 1800-500 f.Kr. Bruk av metaller - smeden trer inn i historien Tidlig i menneskenes historie lærte en å kjenne metallene gull, kopper og tinn. Etter hvert som kunnskapene om metal­ lene ble større, oppdaget en at en legering av kopper og tinn økte kopperets holdbarhet og styrke. Bronse er en legering av 9/10 kopper og 1/10 tinn. I Nor­ den ble bronsen aldri redskapsmateriale på samme vis som steinen, eller seinere jernet. For kopper og tinn - eller den ferdige bronsen - måtte innføres, især fra Donaulandene og De britiske øyer, og de ble da svært kostbare som råemne. Derfor brukte folk flest steinsaker som før, særlig til grovere bruksting.

Bronsebukker. Funn fra Lunner på Hadeland.

15

Draktnål.

Restaurert bronsealderhaug på Rege i Sola kommune på Jæren. Haugen ble vitenskapelig undersokt i 1882. Den er ca. 3 meter hog og 20 meter i tverrmål. Nå er også gravkammeret restaurert og det er adgang til det gjennom åp­ ningen til hogre. Det lå en kvinne gravlagt der.

16

Egypt og rikene i Egeerhavet og i Hellas var det området der metallhåndverket nådde lengst i tidlig bronsealder. Fra Middelhavet spredte bronsealderkulturen seg til store deler av Europa. Særlig ble det utviklet en rik kultur i Alpelandene og ellers i Sentral-Europa. Herfra ble det utført våpen, smyk­ ker og andre gjenstander til landene i vest og nord. I Norge har vi bare funnet ca. 700 bronsegjenstander, Danmark alene (Skåne medregnet) har ca. 20 000. Ingen steder i Norden har bronsekulturen blomstret rikere enn i Danmark der de som byttemiddel hadde bl.a. rav, en svært sjelden luksusvare. I Norge hadde vi ikke noe videre å gi i vederlag, kanskje helst skinn og pelsverk. Likevel ble bronsen også her hjemme nyttet en del til våpen og finere bruksting. Ved bronsestøpingen nyttet de helst former av leire eller kleberstein. Det mest alminnelige innhold i våre funn er økser og dolker, sverd og skjold, rakekniver og pinsetter, ringer og armbånd, knapper, spenner, nåler og andre luksusting. Det mest imponerende er de store, elegante bronselurene, som det kan spilles på den dag i dag.

Bronsen - et materiale for rike bønder og høvdinger Vi må være klar over at bronsen ikke endret menneskenes levevis i noen utpreget grad. Mange levde nok fremdeles et veidemanns- og samlerliv som i steinalderen. Det samme gjorde store deler av bondesamfunnet. Bare rike bønder og høvdinger kunne ha råd til å skaffe seg de kostbare bronsesakene. Bronsealderkulturen forteller oss derfor om store klasseforskjeller, bl.a. om en mektig overklasse eller herskerklasse. Et viktig spørsmål som forskerne ikke kan gi noe bestemt svar pa, er hva nordboene betalte med eller eksporterte i bytte med varene de fikk fra landene i sør. Sannsynligvis var det rav, pelsverk og slaver. Vi vet at nordboene hadde gode båter, slik at de kunne transportere tungt gods over store avstander sjøveien. Hjulet, og følgelig vogna, var også kjent og ble brukt til transport over land. Et stort framskritt var spinning og veving. Folk begynte å

Helleristninger er bilder som er hogd, slipt, meislet eller malt på svaberg, fjellvegger eller stein­ blokker. Det er vanlig å skille mel­ lom to typer av helleristninger: 1. arktisk veidekunst, som vi tref­ fer på i rike jakt- og fiskeområder. Der dominerer bilder av dyr, sær­ lig elg. 2. de såkalte skandinaviske helle­ ristninger, som avspeiler en jordbruks- og skipsfartkultur. Men også her er dyrebilder repre­ sentert. Bildet viser Kiviksmonumentet, en berømt bronsealdergrav ved Kivik i Skåne. Graven bestod av ti flate sidesteiner og overliggende steiner. På innsiden var det hogd ut figurer, som gir et inntrykk av fruktbarhetskulten i Norden.

Kartet gir et inntrykk av hvordan kelterne stengte handelsveiene mellom middelhavslandene og Norden og i hvilke retninger de utvidet området sitt.

kle seg i tøy av saueull. Fra danske gravfunn har vi full­ stendige manns- og kvinnedrakter, de eldste i hele Europa. De fleste «kæmpehøje» i Danmark stammer fra denne tiden. I Sverige og Norge har vi hauger eller røyser. Disse er gjerne plassert på et synbart sted i landskapet eller på kysten med vid utsikt over havet, en skikk som muligens har fulgt med andre kulturimpulser fra de fjerne kyster ved Middelhavet. Noen av de største røysene er over 30 m i tverr­ mål og 4-5 m høye. Den døde som skulle gravlegges i haugen, ble gjerne lagt i en steinkiste eller en uthult eikestokk. I Norge finner man de rikeste bronsealderbygdene i de gode jordbruksområdene i Rogaland, rundt Oslofjorden og øst for Trondheimsfjorden. Men det jordbruket som ble utviklet, var nokså primitivt. Nytt åkerland ble til ved at folk hogg ned skog, brente trevirket og sådde kornet i aska. Når den dyr­ kede jorda ble ufruktbar, forlot de plassen og ryddet og brente et annet sted.

Livet i jernalderen 500 f.Kr.-1000 e.Kr. Hundreårene før Kristi fødsel en vanskelig overgangstid Ca. 500 f.Kr. tok den nordiske bronsealderen slutt. De gamle bronsehandelsveiene mellom Norden og middelhavslandene ble sperret av kelterne, et folk som nå la under seg største­ delen av Mellom-Europa. Kelterne hadde lært å lage red­ skaper og våpen av jern, et materiale som er mye sterkere enn bronse. Nordboene skaffet seg litt jern fra kelterne, og dermed begynte den nordiske jernalderen. Men fra de første fem hundre årene av jernalderen er de arkeologiske funnene 2. L. J. Holt: Norges historie 1. Bm.

17

Gunnarstorp - Østfold. Graver fra keltisk jernalder.

i Norden få og fattigslige, og det ser ut til at jern var en sjel­ den vare i Norden. Nettopp i denne vanskelige overgangstiden - altså etter at bronseinnførselen var slutt, og før jernet kom i vanlig bruk omkring Kristi fødsel - ble Norden rammet av klimaforverring. Det gamle varme klimaet var slutt og ble fulgt av det kaldere og fuktigere subatlantiske klima, som varer ennå. Det er rimelig å tro at mange ikke greide å tilpasse seg det kaldere værlaget og omkom av frost og sult. Vi vet at mange utvandret fra Norden og drog sørover til traktene ved Romer­ rikets grenser, som kimbrer, teutoner, goter og andre ger­ manske stammer vi kjenner fra romerske skrifter fra tiden omkring Kristi fødsel. Men noen ble igjen i Norden, og for å overleve matte de omstille seg til de nye, hardere levevilkårene.

Garden Nettopp under de vanskelige forholdene i de siste hundre­ årene f.Kr. ble sannsynligvis grunnlaget lagt for de eldste nå­ værende gardene i Norge. Tidligere - i varmetiden - hadde de halvnomadiske jord­ brukerne bare holdt til noen få år på hvert bosted før den dyrkede jorda var utpint. Da måtte de dra videre og rydde seg ny jord et annet sted. Den omflakkende tilværelsen og det varme klimaet var grunnen til at folk hadde greid seg med lettvint husvære kanskje skinntelt eller enkle lauvhytter. Men nå skapte det kalde klimaet behov for solide og varige hus, ikke bare for menneskene, men ogsa for husdyra, som måtte innefores om vinteren. Skulle man klare å overleve klimaskiftet, var man altså nødt til å bygge seg permanente bosteder eller garder. I Rogaland og andre steder i Sørvest-Norge er det funnet ruiner etter gardsanlegg fra de første hundreårene e.Kr., og det er rimelig å tro at de eldste gardene i landet har vært nokså like. Husene var lange og forholdsvis smale. Veggene var bygd opp av kampestein, taket var en lett trekonstruksjon, som ble holdt oppe av to rader med stolper som stod på det jordstam18

På Ullandhaug ved Stavanger grov en i 1967-1968 ut et gards­ anlegg fra eldre jernalder. De re­ konstruerte bygningene gir oss et godt inntrykk av hvordan disse gardene må ha sett ut.

Det sentrale tunet på gardsanleg­ get. Merk at tuft 3 er tegnet i to utviklingsfaser.

• H S i

Ildsted Inngang Hellelagt golv Yngste del av tuft 1

pede golvet. Langs midten av golvet var ildstedet, åren, som gav lys og varme. De største husene har vært omtrent 60 meter lange. Hus av denne typen kunne romme flere generasjoner, besteforeldre sammen med sine sønner og deres koner og barn, og dessuten en ganske stor buskap. Garden ble helst lagt på et særlig fruktbart sted, og under bestefarens ledelse - kan vi tenke oss - skaffet de seg det nødvendigste til livets opphold. De ryddet små åkerlapper nær husene og utnyttet naturherlighetene i marka omkring. Slik levde de i en selvforsyningsøkonomi, og den selvforsynende økonomiske en­ heten var garden. Mange av disse eldste gardene i Norge eksisterer frem­ deles - omtrent to tusen år etter at de ble grunnlagt. I dag er de ofte storgarder som ligger midt i bygda. Det hender at gardsnavnet er blitt så forvansket i tidens løp at den opp­ rinnelige betydningen er gått tapt, som Sola, Tasta eller Madla. Men vanligere er det at garden har et enkelt natur­ navn, f.eks. Dal, Berg, Nes eller Vik, som forteller noe om naturforholdene på stedet. Noen av gardene heter Bø eller By, som rett og slett betyr «bostedet». 19

Ætten gav trygghet Vi vet lite om de sosiale gruppene i samfunnet omkring Kristi fødsel. Men historikerne kan sammenlikne de opplysningene romerske forfattere gir om forholdene hos de sør-germanske stammene på denne tiden og det vi vet om forholdene hos nordboene noen hundreår seinere. Med en slik sammenlikning kan vi slutte oss til at ætten må ha spilt en viktig rolle allerede i det eldste nordiske bonde­ samfunnet. Vi har nevnt at hver av de eldste gardene kan ha vært drevet av en bestefarfamilie, og sannsynligvis var garden ættens felles eiendom, noe som det ennå fins spor av i odels­ retten. For øvrig var det av særlig stor betydning at ætten stod kollektivt ansvarlig for medlemmene sine. Det var ætten de vendte seg til nar de ble rammet av nød og ulykke. Folk hadde bare den tryggheten som ætten gav. Ættens kollektive ansvar kunne komme dramatisk til syne når to ætter lå i strid med hverandre. Hvis en mann ble drept, hadde ætten hans krav på bøter eller blodhevn. Bøter var en erstatning for drapet som skulle betales av draps­ mannens ætt til den dreptes ætt. Hvis bøter ikke ble betalt, kunne ætten til den drepte ta blodhevn, dvs. at de som hevn drepte et medlem av drapsmannens ætt. Fra seinere tider blant annet pa Island i sagatiden - fins det tallrike eksempler pa langvarige og blodige ættestrider med gjensidige drap gjennom generasjoner.

Beltespenne av forgylt sølv med innlegg / niello og granater. Fra en høvding-grav på Åker, Vang i Hedmark. Folkevandringstid.

Glass-skål fra romertidsgrav på Store-Dal, Skjeberg i Østfold.

20

En ny oppgangstid etter Kristi fødsel Omkring Kristi fødsel kom kontakten med landene i Sør- og Mellom-Europa i stand på nytt. I alle de nordiske landene er det gjort rike funn av romerske varer og mynter. Mye tyder på at disse tingene er kommet til Norden dels ved en livlig han­ del, og dels ved at unge nordboer brakte dem med seg hjem etter at de var ferdige med hærtjenesten hos den romerske keiseren. Etter sammenbruddet av Romerriket holdt nordboene kon­ takt med de nye germanske kongerikene i Mellom-Europa. Handelen var livlig, og inntrykk og impulser fra stammefren­ dene i sør har sikkert spilt en rolle for samfunnsutviklingen i Norden. Men forbindelsen med andre land og folk er ikke nok til å forklare den materielle og kulturelle oppgangstiden. De nye jernredskapene som kom i bruk på denne tiden, var vel så viktige. Nå ble det vanlig å utvinne jern av hjemlig myrmalm. Jernredskapene gjorde jorddyrkingen mer effektiv og lønnsom. Særlig ble det lettere å dyrke opp ny jord.

Romertidsgravfunn i Stabu, Østre Toten.

j* Oldtidssti

Tunhaug ;;

o y'

Oldtidens hulvei

Steigen kirke

■

Gårdanlegg fra jernalderen, Stei­ gen i Nordland. De store gårdanleggene fra jernalderen finner vi særlig i Sørvest-Norge og i NordNorge. Tunene var ringformede eller stjerneformede. Husene var oppført rundt en åpen plass. An­ legget i Steigen består av 16 til 1 7 hustufter med en offerhaug midt på plassen. Rundt anlegget er det funnet en rekke gravsteder. Husanleggene og gårdsnevnet tyder på en innvandring fra Rogaland og Hordaland til Nord-Norge.

Nye garder må ryddes Jernredskapene og kontakten med de sørligere landene må ha ført til tryggere levevilkår og økt befolkning. Dermed ble de gamle gardene for trange. Mange måtte flytte ut og rydde seg nye tilsvarende garder, som så igjen ble for trange og krevde ny utflytting. På denne måten økte tallet på garder stadig - liksom ved knoppskyting. Denne utviklingen fortsatte gjennom mer enn tusen år, inntil svartedauden på 1300tallet med ett gjorde slutt på befolkningsøkningen. Knoppskytingen av garder kan vi følge gjennom en rekke etapper. I romertiden ser det ut til at mange av de nye gar­ dene ble ryddet på åpne skogsletter eller viner. Gardsnavn på -vin som Grini (gran-vin) og Løken (Leikvin) minner oss om dette. Omtrent like gamle er garder på -heim, som Solum (Sol-heim) og Seim (Sjø-heim). Noe yngre er navnetypene -land og -set, f.eks. Bygland, Rugland, Lauvset og Høyset. Fra vikingtiden er de fleste gardene på -stad, og fra kristen middelalder har vi gardene på -rud. Bygda med borg og ting Da den første garden i et distrikt ikke lenger var den eneste, men var blitt midtpunktet i en krets av yngre garder, forela bygda. Bøndene i bygda hadde en rekke felles behov - for vern mot væpnede fiendeflokker, for trygghet mot lovbrudd, og for dyrking av gudene. Slike behov prøvde de a tilfreds­ stille ved å organisere seg.

21

Den militære organisasjonen sprang ut av behovet for vern mot væpnede fiendeflokker. Vi kan regne med at når fien­ den nærmet seg, ble bygdefolket varslet ved at budstikka gikk fra gard til gard, og ved at varder eller veter ble tent på åstopper ved innfallsveiene til bygda, jfr. navn som Vardåsen og Vettakollen. Var fienden for sterk til at bygdefolket våget å ta kampen opp, samlet de seg med buskap og løsøre på bygdeborgen, dvs. en befestet astopp hvor de kunne være i sikkerhet inntil fienden hadde dratt videre. Det er funnet res­ ter etter tallrike bygdeborger over hele landet, og gardsnavn som Borge eller Borgen er minner om dem.

Oversiktsbilde over bygdeborgen Borshaug på Rosseid i Suldal kommune.

Grav med bautastein (omkr. 400 e.Kr.). Reist på garden Austr­ heim, Gloppen i Sogn og Fjorda­ ne.

Den rettslige organisasjonen skulle fremme den indre trygg­ heten og hindre selvtekt og blodhevn. Ut fra forholdene i en seinere tid kan vi regne med at mange slags saker - f.eks. manndrap eller strid om eiendomsgrenser og beiterettig­ heter - kunne avgjøres på tinget, hvor alle «frie menn» i bygda skulle møte. Tinget skulle dømme etter loven, og dommen ble stadfestet ved våpentak, dvs. at alle på tinget slo våpnene mot hverandre. Vanligvis ble den skyldige dømt til å betale en erstatning, bøter, til den han hadde forbrutt seg mot. Den strengste straffen var a bli lyst fredløs, dvs. å bli utstøtt av samfunnet. Stedsnavn som Tingvoll og Tinghaug kan fortelle hvor tingstedet lå. Den religiøse organisasjonen avspeiler seg i navnene pa garder hvor gudsdyrkingen foregikk, som Helland (hellig land), Hov (hus for gudsdyrking), Frøsåker (Frøys åker) eller Torstad (Tors gard). De viktigste bondegudene var visstnok Frøy og Frøya, gudeparet som fremmet både menneskenes og jordas fruktbarhet, og som ble dyrket under seksuelt pregede seremonier. En annen hovedgud i bondesamfunnet var Tor, tordenguden som med sin hammer vernet menneskene mot troll og andre vonde makter i naturen. (Se ellers side 34.) Stammer og bygder danner småriker Innbyggerne i en rekke bygder, som var knyttet til hverandre ved naboskap og felles skikker, kunne betrakte seg som medlemmer av samme stamme og danne et rike. I Norge er minner om en rekke slike småriker bevart i landskapsnavn som Romerike, Ringerike, Hedmark, Telemark, Hadeland, Rogaland, Hordaland, Hålogaland og Trøndelag. De viktigste rikene i Norden var svearnes rike, som lå ved Målaren og ble spiren til Sverige, og danenes rike, som lå på Sjælland og ble spiren til Danmark. Bade svearnes og danenes rike fantes sannsynligvis på 500-tallet. I spissen for riket kunne det stå en konge. Kongens opp­ gave var å lede folket i krig, på tinget og ved gudsdyrkingen. Var kongen rik på gods og gull, kunne han underholde et trofast krigerfølge, hirden, og dra på plyndringsferder og vinne bytte og ære for seg og sin hird. Etter seieren ble fangene drept som takkoffer til hirdens hovedgud, krigsguden Odin. På gamle kongsgarder rundt om i Norden star ennå mektige gravhauger som minnesmerker over slike kriger-

22

Raknehaugen. Ullensaker i Akers­ hus. Haugen er Nord-Europas største gravhaug, med et tverrmål på 95 meter og høyde på 15 me­ ter. Det var tre svære kjegleformede tømmerlag i den, men ingen grav. Haugen er en såkalt kenotaf, reist til ære for eller minne om en småkonge.

Runene som trådte fram i Norden midt i romertiden (omkr. 200 e.Kr.) ble skapt av germanske folkeslag etter mønster av middel­ havslandenes bokstavskrift. De er funnet på bl.a. smykker våpen og steiner. De ble tillagt en magisk-religiøs kraft og kunne brukes til å skade og til å gagne. Den eldste runerekke bestod av 24 tegn.

konger. Den største i Norden - 100 meter i tverrmål og 15 meter høy - er Raknehaugen på Romerike fra tiden omkring år 500.

Norden foran vikingtiden Det bildet vi kan danne oss av Norden mot slutten av perioden, viser et bondesamfunn i jevn og sikker framgang. Folketallet økte, nye garder ble ryddet, rundt ting og hov oppstod byg­ der og riker, og krigerske konger søkte bytte og ære. Opp­ under år 800 var framgangen nådd så langt at det var grunn­ lag for en av de merkeligste periodene i Nordens historie vikingtiden.

fiwxmmri wm

f

ujiarkgw

hnijpé

z s

tbe

m 1 rjg d

o

Europa får øye på Norden Ferden til Thule Pyteas fra Massilia (Marseille i Sør-Frankrike) var en gresk skip­ per som ca. 325 f.Kr. drog på oppdagerferd mot nord til et land han kalte Thule. Dette landet må ha vært Norge. Hans skrift om ferden er gått tapt, bortsett fra enkelte sitater hos andre antikke forfattere. Å dømme etter beskri­ velsen av nattens lengde om som­ meren kan han ha kommet så langt mot nord som til traktene ved Bodø. Beretningen om innen­ dørs tresking av korn kan vitne om at han kom til Norge etter at klimaforverringen hadde skapt et fuktigere klima. - Her er noen sitater fra Pyteas: «Thule ligger seks dagers seilas

nord for Britannia. (. . .) Barbare­ ne viste oss det sted hvor sola legger seg til hvile. I disse strø­ kene ble nemlig natten ganske kort, på noen steder to timer, andre steder tre timer, så at sola etter at den var gått ned, snart gikk opp igjen. (. . .) Folk lever av havre og annet, nemlig grønnsaker, ville frukter og røtter. De som har korn og honning, lager seg en drikk av det. Men fordi de ikke har klart sol­ skinn, tresker de kornet i store hus etter at aksene er brakt sam­ men dit, for det blir ufruktbart på de åpne treskeplassene på grunn av regnskurer og manglen­ de solskinn.»

23

Tollundmannen fra Jylland. Fra eldre jernalder kjenner vi mange godt bevarte lik av mennesker som er blitt drept og deretter kas­ tet ut i myrer. Garvesyren i myra har virket til å bevare likene. Disse menneskene er blitt straffet for forbrytelser eller ofret til høyere makter. Tollundmannen er blitt hengt. Strikken om halsen er syn­ lig. På hodet har han en lærlue.

En romer om germanerne Tacitus (d. 98 e.Kr.) var en ro­ mersk historiker som skrev en bok om germanerne. Sitatet ne­ denfor handler om hvordan noen stammer bl.a. på Jylland dyrket gudinnen Nerthus. Navnet hennes er språklig beslektet med den norrøne guden Njord, far til fruktbarhetsguden Frøy, og det er grunn til å tro at den omtalte vognferden til Nerthus var ledd i en fruktbarhetsdyrkelse. Det er gjort flere arkeologiske funn av fint utskårne vogner - f.eks. i Oseberghaugen fra viktingtiden som kanskje ble brukt på samme maten. Tacitus skriver: «Disse folkene dyrker i fellesskap Nerthus, dvs. Moder Jord, og tror at hun blander seg med men­ neskene og kjører fram mellom folkene. På en øy i storhavet er det en hellig lund, og i lunden er det en innviet vogn, dekket med et klede. Bare presten har lov til å røre vogna. Når han skjønner at gudinnen er til stede i helligdommen, lar han henne kjøre fram trukket av kuer, og følger selv med i dyp ærbødighet. Da er det fest og glade dager alle steder hvor hun gjør den ære å komme på gjesting. Da går ingen i krig eller løfter våpen, og alle sverd blir nedlåst. Bare i denne stunden er fred og ro kjent og elsket, helt inntil presten fører gudinnen tilbake til hellig­ dommen når hun er mett av sam­ været med menneskene. Derpå blir vogna og kledet og - om man tør tro det - selve guddommen

24

vasket i en avsideliggende sjø. Træler gjør arbeidet, og de blir straks etterpå druknet i sjøen. Derfor er alle fylt av en hemme­ lighetsfull redsel og en hellig uvitenhet om hva som foregår, og som bare de dødsviede får se.»

Folkene pa Skandia Jordanes (500-tallet) var en goter som skrev goternes historie på latin. Han forteller at goterne opprinnelig kom fra Skandia, alt­ så Skandinavia, som han mente var en stor øy. Han nevner man­ ge stammer på Skandia, men de fleste navnene er så forvansket at det ikke er mulig a kjenne dem igjen. Blant de stammene som lar seg identifisere, er romerikingene, og dermed kan vi vite at Romerike var et norsk smårike allerede på 500-tallet. - Etter først å ha nevnt en lang rekke ugjenkjennelige stammer skriver Jordanes videre: «Og bortenfor dem igjen bor ostrogothae (øst-gøtene), raumaricii (romerikingene), ragnaricii (?) og de spaklynte finni mitissimi (fin­ nene), som er mindre av vekst enn noe annet folk på Skandia, og dessuten vinoviloth (?), som likner dem. Suetidi (svearne) er kjent fordi de er mer høyvokste enn de andre. Men dani (danene), som stammer fra dem, og som jaget herulene ut av landet sitt, gjør også krav på et særlig ry blant folkeslagene på Skandia for høy og smekker kroppsbygning.»

Fra vikingtid til unionstid 800-1319 Innledning Ved inngangen til denne perioden begynner skriftlige kilder å fortelle. Norden går dermed inn i historisk tid - navngitte personer myldrer fram, og begivenhetene utspiller seg for øynene våre. I det halve årtusen som perioden omfatter, var samfunnet i vekst på mange områder. Befolkningen økte, ny jord ble ryddet, og Norden ble en del av den europeiske kulturkretsen. I vikingtiden (om lag 800-1030) ble tidligere tiders jevne vekst i Norden ført videre i en voldsom kraftutfoldelse. Det foregikk en storstilt nyrydding av garder. På ferdene sine kom vikinger, kjøpmenn og utvandrere så langt som til Konstanti­ nopel i øst og Amerika i vest. Politisk ble de mange gamle smårikene i Norden etter harde kamper avløst av de tre kongerikene Danmark, Norge og Sverige. Religiøst måtte den gamle germanske gudetroen vike for kristendom og kirke. I hundreåret etter vikingtiden (1030-1130) var det fred i Norge. En begynnende økonomisk oppgangstid i Europa førte til at det ble grunnlagt byer i Norge. Den største var Bergen. Herfra ble det utført nordnorsk tørrfisk. De to viktige stats­ maktene som hadde oppstått i vikingtiden - det norske kongedømmet og den norske kirken - befestet sin makt og innflytelse i nært samarbeid med hverandre. I borgerkrigstiden (1130-1240) kjempet en rekke kongs­ emner om det norske kongedømmet. Det ser ut til at kongs­ emnene representerte sterke krefter som stod mot hverandre: en jordeiende overklasse mot en selveiende bondestand, landsdeler mot landsdeler, og - etter opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros i 1152 - kongen mot kirken, som en del av den store europeiske striden mellom kongedømme og kirke. Røverflokker utnyttet den politiske oppløsningen til å skaffe seg gods og gull. Men tvers igjennom de forvirrende mange motsetningene går det en klar linje i borgerkrigs­ tiden - kongens og kirkens myndighet vokste på bekostning av den lille mann i samfunnet. I storhetstiden (1240-1319) var det igjen fred i Norge. Kongen samlet rundt seg et jordeiende aristokrati, som ut­ gjorde kjernen i et omfattende kongelig embetsverk. Den norske kirke var en del av den europeiske katolske kirke under overhøyhet av paven i Roma. Som Norges største jordeier stod kirken økonomisk sterkt. Flertallet av folket var leilendingsbønder på garder eid av konge, adel eller kirke. Kulturelt var tiden en storhetstid i Norden. Framfor alt gav islendingene et originalt bidrag til verdenslitteraturen med sagaene. I Norge fikk europeisk ridderkultur innpass ved

25

kongens hoff. Nidarosdomen, stavkirkene og annen kirkekunst vitner om den nære åndelige tilknytningen til Europa. Den norske kongeslekten døde ut på mannssiden I 1319. På den tiden gikk den lange vekstperioden mot slutten og ble fulgt av krisetider, i Norge som i resten av Europa.

Handelsferder og vikingtog (800-1030) «Havet spydde opp floder av fremmede ...» Fra 790-årene har vi de første rystende beretningene i irske, angelsaksiske og frankiske annaler og krøniker om nordboenes plyndringer. Det første vikingoverfallet skal ha kostet en intetanende engelsk befalingsmann og hans folk livet. De må ha trodd det var fredelige, fremmede kjøpmenn de gikk for å ta imot. Overfallet på Lindisfarne kloster vakte forferdelse i tiden. I annalene fortelles det ved året 793 om onde varsler som skremte folk. «Det kom voldsomme stormer og lyn, og draker av ild fløy gjennom lufta. En stor hungersnød fulgte etter disse jærtegnene, og noe seinere samme ar, den 8. juni, herjet flokker av hedenske menn Guds kirke på Lindisfarne med plyndring og drap.» Det sjokkartede ved hendelsen gjenspeiles i de ordene angelsakseren Alkuin, Karl den stores rådgiver, skrev: «Nå har vi og forfedrene vare levd i dette vakre landet i nærmere 350 år, og aldri har noe så fryktelig hendt i Britannia som det vi nå har fått gjennomgå av et hedensk folk, og ingen trodde at en slik ferd var mulig . . . Gud advarer oss.» Etter hvert ble de spredte plyndringstoktene avløst av mer organiserte hærferder. Ulsterannalene (820) forteller: «Havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin (Irland), slik at det ikke fantes noen havn eller landingsplass, noen borg eller noe vern uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der.» De skrekkslagne krønikeskrivernes beretninger gjør inn­ trykk. (Se Studieboka, s. 9-10.) Historikerne derimot kan ikke beskrive ferdene på grunnlag av slike personlige og subjek­ tive skildringer. De må trekke fram andre forhold her hjemme i Norden og i utlandet når de skal forsøke å danne seg et hel­ hetsbilde av begivenhetene.

Vikingtogenes karakter Vikingtogene pleier vi å inndele etter den karakteren de hadde:

1. Spredte plyndringstokter - altså piratvirksomhet, sjørøveri. 2. Store flåteoperasjoner og krigstokter til lands, ledet av en konge eller en høvding med et politisk formål (å grunnlegge kolonier, å få kontroll over handelen og handelsveiene).

3. Handelsferder. Mange, kanskje de fleste ferdene var en blan­ ding av handelsferder og plyndringstokter. Forskerne er særlig opptatt av vikingtogenes betydning for utviklingen av handelen i mellomalderen.

26

Landene og rikene nordboene kom i kontakt med Da de nordiske folkene fra ca. år 800 begynte å gjøre seg gjeldende i Europas historie, var det tre stormakter som do­ minerte i Vest-Europa og Middelhavet: Frankerriket, Bysants og Araberriket (se kart). Frankerriket kom under Karl den store til å omfatte nesten hele det antikke Vestromerriket. Særlig betydningsfullt for Norden var det at grensene ble skjøvet fram til danskene i nord og til de slaviske folkene i øst. Det bysantinske riket omfattet Sør-ltalia, Balkanhalvøya og Lilleasia. Araberriket hadde et svært stort omfang. Det bestod av Afrikas nordkyst, Persia og deler av Pyreneerhalvøya. Araber­ ne hadde på den måten kontakt med frankerne i vest, med de mange forskjellige folkestammene i Russland i øst og dess­ uten - langs de gamle handelsveiene - hadde de forbindelse med India og Kina. I løpet av de ca. 200 årene vikingtiden varte, kom nord­ boene i nær kontakt med Europa og middelhavslandene. Bosettingen på vesterhavsøyene, Island og Grønland og i Nord-Amerika hører også med til vikingenes ekspansjonsområde. Vikingene opptrådte i områder som kunne nås fra havet eller langs elvene. Dansker og nordmenn drog i vesterveg; de gikk i land i England og Bretland (De britiske øyene), der året 793 for plyndringen av Lindisfarne kloster (Holy Island) er den første sikre tidfesting for et vikingtog. Fra nordsjøtraktene trengte de opp langs Rhinen, Seine og Loire inn i saksernes land (Tyskland) og Valland (Frankrike). Gjennom Nørvasund (Gibraltarstredet) kom de inn i Middelhavet, der de besøk­ te Blåland (Afrikas nordkyst) og Sikiløy (Sicilia) før de nådde fram til Miklagard (Konstantinopel) og Serkland (Midtøsten). I Miklagard og Serkland traff de på svenskene (væringene) som var kommet dit på ferdene i austerveg, dvs. fra østersjøområdet langs de russiske elvene ned til Svartehavet, Kaspihavet og Middelhavet.

FRANKERRIKET Poitiers •

Cordoba * Roma

_c «Konstantinopel Ut I ØSTROMERSKE RIKE » * Damaskus «Bagdad

_ • Samarkand

DE ARABISKE KALIFATER * Mekka

27

Oseberg dyrehodestolper. I Oseberggraven ble det funnet fem såkalte dyrehodestolper. Det er fritt utskårne fantastiske dyrehoder, dekorert med den fineste treskurd. Hodene var satt på et langt skaft og ble antakelig båret i rituelle opptog.

28

Ferdene i austerveg De som trengte inn i Øst-Baltikum og Russland, kom fra to hovedområder i Sverige: Uppland og Gotland. Denne ekspan­ sjonen mot øst tok til ca. 500 e.Kr. pa finsk område (i Osterbotten) og noe seinere i Estland. Men pa 800-tallet begynte folk å vandre inn i Russland og langs elvene mot sør. Ferdene gikk langs to hovedruter: én som fulgte Volga ned til Kaspi­ havet, og en annen som langs Dnepr endte i Svartehavet. (Se Studieboka, s. 11-13.) Mens vikingtogene i vest først og fremst tok sikte på plynd­ ring og landnam, hadde svenskenes virksomhet i Russland som sitt viktigste mal å vinne herredømme over handelen langs de russiske elvene. Det ble dannet et rike, Gardarike, med to hovedsentrer, ett i nord, Novgorod, og ett i sør, Kijev, for å få en bedre be­ skyttelse mot bulgarerne og khasarerne ved øvre og nedre Volga. Svært tidlig skjedde det en folkeblanding mellom slaver, finner og svensker, der svenskene til å begynne med var en slags overklasse, men forbindelsen med Sveariket ble svakere etter som tiden gikk. Vart kjennskap til det som skjedde i vikingtidens Russland, har vi for en stor del fra opplysninger i bysantinske og ara­ biske kilder. Her fortelles det lite om militær aktivitet, men desto mer om handelsmennene fra Norden, om deres reise­ ruter, deres atferd og deres «varer», slaver, pelsverk og vesteuropeiske sverd. Det er sannsynlig at svenskene har dannet stater for å sikre farmennene fra Norden kontrollen over den innbringende fjernhandelen med Orienten. Denne handelsruta hadde i tiden før år 800 gått fra Østersjøen over Frisland til Frankerriket og derfra til Orienten. Midt på 800-tallet søkte svenske og arabiske kjøpmenn direkte kontakt med hverandre ved de russiske elvene. Der­ med var det opprettet en ny og mye kortere handelsrute mellom østersjølandene og Orienten, og den gamle ruta over Frankerriket fikk mindre a si. Ferdene i vesterveg Ferdene i vesterveg tok til omkring ar 800 og omfattet to epo­ ker. I det første hundreåret (800-900) fulgte vikingene for det meste to hovedveier. Den ene gikk fra Jylland langs den søndre nordsjøkysten til Frisland og traktene på begge sider av Kanalen. Angrepene mot Frisland med den viktige byen Dorestad har tydelig hatt til formål å ødelegge byen og dermed stanse den viktige han­ delen som innbyggerne drev. Friserne hadde lenge vært mellommenn i varebyttet mellom Norden og Frankerriket. Vikingene kunne operere i store flater pa flere hundre skip. De overvintret i befestede leirer på viktige steder ved mun­ ningene av de største elvene. Siden erobret de store land­ områder og koloniserte dem med innbyggere fra hjemlandet. Danelagen (området nord for Themsen) er et slikt vikingrike. Normandie under den nordiske høvdingen Rollo kjenner vi som et eget hertugdømme fra 911. Den andre hovedruta vikingene fulgte, gikk fra Vest-Norge til Shetlandsøyene og Orknøyene. Her må den norrøne bo­ settingen ha begynt tidligere, og disse øyene kom til å danne

Kjøkkenutstyr, Osebergskipet.

Blant de største og flotteste gjen­ stander som ble funnet i Osebergskipet, var en praktfull utskåret, firehjulet vogn.

baser for erobringer videre sørover inn i Irskesjøen. Dublinriket (grunnlagt ca. 840) holdt seg i 300 år. Det ser ut til at nordmennene aldri kom til å bosette seg og bli bønder i Irland. De grunnla befestede byer for å sikre seg herredøm­ met over de irske bøndene, som ble hardt skattlagt. De prøvde også å kontrollere handelen med Sørvest-Europa, England og Norden. Sjøferdene, oppdagelsene og landevinningene i det nordlige og vestlige Atlanterhavet er en annen side av den nordiske ekspansjonen i vikingtiden: Nadd-Odd kom til Island, Eirik Raude til Grønland, Leiv den hepne til Vinland og hålogalen­ dingen Ottar nord om Finnmark og rundt Murmanskkysten inn i Kvitsjøen til Bjarmeland. (Se Studieboka, s. 10-11.) Norske ferder over havet i vikingtiden

Osebergskipet (etter tegning) av Guthorm Kavli. Osebergskipet var bygd av eik. Det var innredet både for seilas og for roing og før­ te femten par årer. Det var used­ vanlig flott i linjene og overdådig utstyrt med treskurd. I skipet var en fornem kvinne gravlagt. Gra­ ven i skipet er et hovedmonument over vikingtidens kultur i Norge.

Ca. 600-800

Hjaltland (Shetland), Orknøyene og Færøyene nådd av norske landsnåmsmenn før vikingtiden.

793

Lindisfarne på nordøstkysten av England over­ falt av norske vikinger.

Ca. 840

Kongeriket Dublin i Irland grunnlagt av nord­ mannen Torgils.

800-tallet

Kongeriket Man i Irskesjøen grunnlagt av norske vikinger.

800-tallet

Sudrøyene (Hebridene) erobret av Kjetil Flatnev fra Sogn.

Ca. 900

Jarledømmet Orknøyene, Torv-Einar fra Møre stamfar for jarlene.

911

Normandie, et vesentlig dansk rike i NordFrankrike, visstnok grunnlagt av Gange-Rolv, Torv-Einars bror.

Ca. 874-930

Island folkesatt av norske landnåmsmenn, Ingolv Arnarson den første landnåmsmann på Island.

Ca. 980

Grønland nådd av landnåmsmannen Eirik Raude.

Ca. 1000

Helluland, Markland og Vinland i Amerika nådd av Leiv Eiriksson, men landnåmet mislykket.

29

Svensk bosetting Norsk bosetting

Dansk bosetting Vikingtogene (omkr. 900 e.Kr.) Norske vikingferder. ► Danske vikingferder. —► Svenske vikingferder.

ISLAND

30

Hvorfor drog nordboene i viking? Historikere i eldre og nyere tid som har studert denne perio­ den, har funnet fram til ulike årsaker til nordboenes utferder. En viktig forutsetning hjemme i Norden var at skipsbyggerne kunne lage gode, havgående fartøy (vikingskipene), og at smedene laget glimrende våpen og verktøy. Mange forskere har pekt på den økonomiske oppgangen i Europa, og at Norden ble et viktig forbindelsesledd mellom landene i den østre delen av Middelhavet og Frankerriket i en tid da sjøfarten på Middelhavet var usikker. Det var ikke profesjonelle kjøpmenn som drev handelen, men de såkalte farbønder eller farmenn. Det var velstående bønder som lot trælene arbeide hjemme på jorda, mens de selv seilte med viktige varer fra hjemlandet til handelssentrene ved Østersjøen og i Vest-Europa. Disse forskerne legger avgjørende vekt på handelen og de handelspolitiske forholdene. Alt hos de eldste historieskriverne finner en den forklarin­ gen at vikingtogene er en siste utløper av de germanske folkevandringene. I alt var det kanskje et par hundre tusen

mennesker som utvandret bare fra Danmark og Norge, mener de. Bakgrunnen skulle være et stort befolkningsoverskudd som førte til overbefolkning i Norden. De fleste fant likevel plass og utkomme her hjemme ved en storstilt nydyrking: det indre landnåm. Men den krigerske overklassen var ikke interessert i slit­ somt nyryddingsarbeid. Den ville heller søke lykken ved herjinger og bosetting i andre land. Når høvdingene (farbøndene) seilte fullt bevæpnet og med flere skip i følge, kunne lett de fredeligste handelsferder forvandles til herjingstog. I nyere forskning legger en særlig vekt på de fredelige si­ dene ved vikingtogene. I alle fall synes det å være sikkert at landnåmet på vesterhavsøyene, i England og Normandie var av matnyttig karakter: vikingene tok land for å dyrke jorda. Samfunnet i vikingtiden Det er flere forhold historikerne legger vekt på når de skal forsøke å kaste lys over den eldre mellomalderen og viking­ tiden. Hvorfor drog nordboene i viking? Hvordan artet bosettingsutviklingen seg, og hvordan kom den til å virke inn på samfunnsforholdene? Hvordan skal en tolke det forhold at det vokste fram tett­ steder hvor det foregikk varebytte og varehandel både lokalt og med utlandet? Hvordan passer dette inn i utviklingen av handelssteder og byliv ellers i Vest-Europa? Hva kan inntektene av fjern- og lokalhandelen ha betydd for kongene i Vestfold? Hvilken sammenheng var det i eldre tid mellom religion og samfunnsliv, og hvilke endringer i samfunnet førte innføringen av kristendommen med seg?

Det indre landnåm Skog faller, garder ryddes På grunnlag av arkeologisk materiale og resultater fra stedsnavnforskningen har man funnet at bosettingsekspansjonen på Vestlandet var et landnåm fra de indre til de ytre kyst­ bygder i tiden før år 800. I vikingtiden utviklet den seg til over­ sjøiske utferder. På Østlandets flatbygder fant det sted et større indre land­ nåm nettopp i vikingtiden. Tallet på navnegarder, d.e. garder med særskilt navn, ble fordoblet eller flerdoblet i dette tids-

Redskaper fra vikingtiden.

31

Det indre landnåm. Dette kartet over de gamle garde­ ne i Vang (Hedmark) kan gi et inntrykk av hvordan bosettingen ble utvidet fra jernalderen (de åpne ringene) til vikingtiden (de svarte ringene). I jernalderen var det - foruten de to eldste gardene Akr og Vang - 6 vin-garder, 4 heimgarder og 10 garder med usammensatte naturnavn, - / alt 20 garder som alle lå sentralt til omkring i Akersvika. I vikingtiden ble tallet utvidet med vel 60 nye garder, fordelt over hele herredet. (Kart og tekst A. Holmsen.) O Jernalderbosetting ® Vikingtidsbosetting

VANGSASEN

Dufusetr Berg® • ®Kirkjubyr As • Markarstader . Ormssetr

Lidar Skeidssetr Gyrdslid Husar

Uppsaler

Seljusetr

Dalseng • Narfamo

FURNES

Åsvidarstader

I gu Isset r

G ryt ing

VANG

Hareksstader® • Hauksnes ■ Gran

Haukssetr

Rappstader •

Leirberg • *

Kjos ° Uppsaler O

Skramustader

Lidarberg *

Arnasetr

BliustadereO • Hafsval Lindiholt • e Dolin Ulfsstader® Spadaberg Kartarsetr ° Myr Imislund • Atlastader Herjulfssetr Moi® e > • Nashaugar * Ingaberg Skrastader • Blesastader Ingivaldsstader Flagarstader, Homlustader Gautaberg® Vid in O 9 Stanqi Herleifsstader • Stanger® Rolfstader Kveber9 Leirhus * °Dodreim e Trondarhus Rjuk O O Kad • Hudbreid Byrgisstader Torshof * O Bjarkar Akr Møyarstader , OVang Disin ° O Haneim Finnsval O Fraunar ° Geilar Hamar • Vidarshof O Skatteim Holasetr Akersvika o OVoll Hjalleim 0 Farmin

Tumlastader • c y' Kluka

Eini 0

q

Selin

LØTEN 0 ° • Upphusar O Hol O Kvikin

STANGE

rommet. Nar forskerne framsetter denne teorien om bosettingsutviklingen, bygger de særlig på antallet gardsnavn med endingen -stad og et personnavn som første ledd. Vi kan altså dra den slutning at det samtidig har skjedd en sterk utvidelse av jordbruksarealet i områder hvor det enda var dyrkingsjord, samtidig med at man fra de overbefolkede omradene, særlig i Vestfold og på Vestlandet, drog i viking. Der farmenn møttes I Norden fantes det i vikingtiden tre viktige byer (rettere markedsplasser, eller kaupanger). Birka (pa øya Bjdrkd i Målaren) bestod av tre områder: Borgklippen var byens festning. Den svarte til Akropolis i de antikke byene. Nedenfor borgen lå selve byområdet, Svarta jorden, der utgravninger har gjort det klart at Birka ikke bare var et lokalt marked, men hadde forbindelser med bade Orienten og Øst- og Vest-Europa. Kaupangen hadde en rela­ tivt kort levetid (fra 800-975), men spilte en betydningsfull rolle i fjernhandelen. Utenfor byen ligger store gravfelt hvor det hittil er funnet ca. 2200 graver. Hedeby la ved byen Slesvig innerst ved Slienfjorden. Sønder-Jylland ser ut til å ha vært det danske rikets økonomiske og politiske tyngdepunkt på 800- og 900-tallet. Hedeby var igjen sentrum i landsdelen. Rimbert, erkebispen i Hamburg, skrev om byen ca. 870 at det var en portus (havn) «hvor handels­ menn fra hele verden kommer sammen». Her virket Ansgar 32

Ottars rute og de viktigeste han­ delssteder i Nordvest-Europa i vikingtiden (800).

ca. 850 og fikk tillatelse til å bygge en kirke. Hit seilte Ottar, den farende bonde, fra Hålogaland med skinnvarer, hvalrosstenner og fuglefjør i 880-årene. (Se Studieboka, s. 14-15.) Hit kom arabiske kjøpmenn fra Spania ved midten av 900-tallet. Ikke bare dansker, men også frisiske og saksiske kjøpmenn har hatt tilhold i byen. Forskerne er enige om å understreke at Hedebys betydning lå i dens posisjon som mellomstasjon for fjernhandelen mellom østersjøområdet og nordsjøområdet og Frankerriket. Skiringssal lå på den nåværende gard Kaupangs grunn ved Viksfjord sørøst for Larvik. Utgravningene er relativt nylig avsluttet, og resultatene er bare delvis publisert. Men det er tydelig at bøndene i området har hatt handel som binæring. De må ha vært sagaens «farmenn». Kaupangen i Skiringssal har ikke vært så stor som Birka og Hedeby. Stedet var ikke omgitt av forsvarsverk, og gravfun­ nene er færre. Likevel er det sikkert at den både har vært en lokal markedsplass og har spilt en rolle i fjernhandelen. «Hva Østersjøen var for Birka, var Nordsjøen for den norske søsterby.» 800-tallet var kaupangens store tid. På 900-tallet mistet den sin betydning. Virksomheten ble flyttet til vika ved Sem kongsgard (Tunsberg).

Åndsliv og kulturliv i vikingtiden Det er vanskelig å danne seg et bilde av nordboenes religion i de siste hedenske hundreårene. De nordiske folkene hadde ikke noen skrevet litteratur i før­ kristen tid. Bortsett fra noen få runeinnskrifter må vi derfor holde oss til beretningene fra klassiske forfattere som studerte forholdene hos germanerne. 3. L. J. Holt: Norges historie 1. Bm.

33

Tekstil fra Osebergskipet. Rekonstruert tekstilfragment fra Osebergskipet. Hester og vogner visstnok i et religiøst opptog, med fruktbarhetsguddommen i den overdekte vogna.

Det som er bevart av den muntlige tradisjon, er nedskrevet av kristne forskere og diktere i tiden etter at kristendommen hadde seiret: Den hedenske religionen, «forn siår», blir sett pa med fremmede, kristne øyne.

Utskåret hode i Hegge stavkirke Valdres. Figuren gir et inntrykk av mellomalderens forkjærlighet for skrekkvekkende masker som skulle skremme bort onde ånder. Odin fra Gamlebyen (se neste side) er en lignende figur, og hadde antakelig ingenting med guden Odin å gjore.

Religion og rettsorden Ættesamfunnet hvilte på religiøs grunn. Religiøse skikker og handlinger ledsaget det enkelte individet fra fødsel til død. Barnet kom til verden på jordgolvet i huset (sml. uttrykket jordmor), det ble øst vann over det, og det fikk navn etter en nylig avdød, hvis egenskaper det pa den måten arvet. Ved giftermål, død og begravelse matte man gjennom en mengde religiøse og magiske seremonier. Også rettsvesenets former hadde en sakral (hellig) karakter. Tingplassen lå ofte i nærheten av stedet hvor gudene ble dyrket, og stod under gudenes spesielle beskyttelse. Den nordiske presten, goden (gdåi), hadde ikke bare ansvaret for offertjenesten i gudehovet, han var også leder av rettsvesenet og den som hadde den største økonomiske og politiske mak­ ten i distriktet sitt.

Det sakrale kongedømmet Et vanlig krav til herskeren i primitive kulturkretser var at han kunne gi landets innbyggere en god årsvekst; han matte ha guddommelige krefter. I Norden gjorde disse forestillinge­ ne seg sterkest gjeldende i Sveariket. Kongene der til­ hørte Ynglingslekten, som nedstammet fra fruktbarhetsguden Yngve-Frøy. Dette uttrykket som gjerne ble brukt om kongen, var at han skulle være «årsæl og fredsæl». Sagaen sier betegnende nok om Halvdan Svarte (som hørte til Ynglingætten) at han var «den årsæleste av alle konger», og at hans lik ble delt og gravlagt i fire fylker, sfik at den døde kongens «arsvekstlykke» skulle komme alle landskapene til gode. Kultsteder og kultus De norrøne ordene for helligsteder er ve, horg og hov. Ve betyr noe hellig, og ordet brukes helt nøytralt om et hellig 34

Dette kultiske monumentet på Orknøyene består av 27 steiner (opprinnelig 60). Sannsynligvis ble det laget så tidlig som 2500 år f.Kr.

Odin fra Gamlebyen.

sted, fjell eller dyrket mark. «Ve og vang» er en fast sammen­ stilling i Eddadikt, på samme måte som «horg og hov». Horg betyr et hedensk helligsted i det fri, på en haug, en knatt eller en annen forhøyning i landskapet. Hov er et forholdsvis nytt ord i norrønt språk og betyr inn­ hegning, bolig. Alle betegnelsene forekommer i en mengde sammensatte ord: Viull, Hovin, Horgen, Torshov, Frøyshov, Norderhov. Navnene forteller om en gudstjenesteform som foregikk under åpen himmel (ve, horg); seinere har man bygd hus omkring gudestøttene etter kristen skikk (hov). De offentlige blotene ble holdt til bestemte tider på året, og de ble kombinert med store gjestebud (blotveizla) og tingsamlinger. «Vinternettene» (midten av oktober) var tidspunktet for «disablotet». Da «fagnet man vinteren». Ved vårblotet «hilste man sommeren». Hedendommens undergang Den nordiske folkereligionen hadde en styrke i forbindelsen mellom religion og samfunnsliv. Hele rettsordningen, som var tuftet på religiøs grunn, ble båret oppe av en fåtallig gruppe mennesker på toppen av samfunnsstigen. Den kristne misjon­ en vendte seg først og fremst til konger og stormenn. Da de ble vunnet for den nye læren, var hedendommen dømt til undergang. I sagaene fins mange dramatiske skildringer av møtet mel­ lom en internasjonalt orientert kristen kongemakt og overklasse på den ene siden og gammeltroende bønder med rot i bygdesamfunnet på den andre siden. Den gamle religionen tapte, men rester av hedendommen levde videre i folketroen ut gjennom hundreårene. 35

Rikssamling og sagatid

Den store Jellingesteinen med Kristusfiguren. Det var to steiner i Jellinge med historiske runeinnskrifter. Den minste har opprinnelig stått på den norske gravhaugen og har innskriften: «Gorm konge reiste dette minnesmerke etter Tyra sin kone, Danmarks Bod» (dvs. pryd). Den store steinen har Kristusfigu­ ren på den ene siden, og på den andre den store båndomslyngede løven og denne stolte innskriften: «Harald konge bod gjøre dette minnesmerke etter Gorm sin far og Tyra sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge, og gjorde danene kristne». «Dette er danskenes dåpsattest, hogd i stein» (Johannes Brondsted).

36

Hva menes med «rikssamling»? Tidspunktet for samlingen av de nordiske landene til tre riker har vært et sentralt og livlig debattert tema for den historiske forskningen. Med «samling» mener vi at en rekke områder blir sluttet sammen til en større enhet under én konge. Før diskuterte historikerne den militære og territoriale siden ved samlingsstrevet i de nordiske landene; nå interesserer de seg mer for andre sider ved samlingsprosessen, sosiale og økonomiske spørsmål, lov- og rettsordning, innføringen av kristendommen og dens bidrag til oppkomsten og utviklingen av de nordiske mellomalderstatene. Når forskerne konsentrerer seg om slike spørsmål, er det nokså naturlig at de er mindre interessert i de enkelte kongene og deres gjerninger, slik som f.eks. Snorre framstilte dem. Danmark blir samlet Danske konger finner vi omtalt i utenlandske kilder alt før vikingtiden, men hvilke områder rikene deres omfattet, vet vi ingenting om. Fra 800-tallet har vi flere opplysninger. De gir oss et bilde av tronstridigheter, samregjeringer av flere kon­ ger og rivaliserende kongsslekter. Vi kan derfor knapt snakke om et samlet Danmark ved vikingtidens begynnelse.

Norske konger i rikssamlingstiden Ca. 900-940

Harald Hårfagre, av Ynglingætten i Vestfold; seiret i Hafrsfjord; beslagla sine fienders gar­ der; ble landets rikeste og sterkeste høvding og den første konge over hele Norge.

Ca. 940-945

Eirik Blodøks, sønn av Harald Hårfagre; falt i England (954).

Ca. 945-960

Håkon den gode, sønn av Harald Hårfagre; tatt til konge av bøndene ved konungstekja; Gulatingslag, Frostatingslag og leidangen organi­ sert; falt på Fitjar.

Ca. 960-970

Harald Gråfell, sønn av Eirik Blodøks, falt mot danskene.

Ca. 970-995

Håkon (Sigurdsson) jarl, danskekongens understyrer.

Ca. 995-1000

Olav Tryggvason, ættling av Harald Hårfagre, falt ved Svolder.

1000-1015

Eirik og Svein jarler, danskekongens understyrere.

1015-1030

Olav Haraldsson, ætling av Harald Hårfagre; knyttet til seg lendmenn; Eidsivatingslag og noe seinere Borgartingslag organisert; kristen­ dommen vedtatt av lagtingene; falt på Stikle­ stad; gjort til helgen.

1030-1035

Svein og Alfiva, danskekongens understyrere.

Ladejarlene

Danske konger

D. ca. 920

Håkon Grjotgardsson

Ca. 940

Gorm den gamle

D. ca.962

Sigurd Håkonsson

Ca. 940-985

Harald Blåtann

D. ca. 995

Håkon Sigurdsson

Ca. 988-1014

Svein Tjugeskjegg

Ca. 964-1024

Eirik Håkonsson

1014-1035

Knut den mektige

D.1016

Svein Håkonsson

1035-1042

Harde-Knut

998-1029

Håkon Eiriksson

1047-1074

Svein Estridsson

Militærleiren Trelleborg, vest for Slagelse. Militærleirene utgjør en gruppe av monumenter fra vikingtiden, som bare er påvist i Danmark. Det er i alt funnet fire slike borger, opp­ ført av øvede ingeniører etter en matematisk nøyaktig plan. Hovedborgen i Trelleborg er en sirkelrund plass omgitt av en mektig ringvoll. Ringvollen har fire porter. Trebrulagte veier fra portene krysser hverandre i sent­ rum og deler leirområdet i fire like avsnitt. I hvert av avsnittene har det ligget fire hus ordnet rundt et gardstun. Trelleborgs gravplass forteller at de døde har vært yngre menn (mellom 20 og 40 år). Leiren har vært i bruk fra omkring 975 til 1050 og forteller om en sterk, or­ ganiserende makt. Bare rikskonger kan ha oppført et så mektig anlegg, i dette tilfelle Svein Tjugeskjegg og Knut den mektige.

Vi kjenner til tre viktige sentrer, Roskilde på Sjælland, Hede­ by og Jelling i Jylland. I Hedeby hersket i begynnelsen av 900-tallet konger av svensk herkomst. Det henger sikkert sammen med svenskenes kontroll av handelen fra østersjøområdettil Frankerriket. Den første sikre danske rikskongen var Harald Gormsson «Blåtann» på midten av 900-tallet. Ifølge innskriften på Jellingsteinen var han «den Harald som vant seg hele Danmark og Norge». Hans understyrer i Norge var Håkon jarl av Ladeætten i Trøndelag. Men sannsynligvis hadde Harald Gorms­ son reelt herredømme bare over en begrenset del av Norge, nemlig omradene ved Viken. Fra hans tid er et samlet Danmark et faktum. Det omfattet det nåværende Danmark og Halland og Skåne, med andre ord de åpne og flate kystlandskapene omkring Kattegat, Øresund og Beltene og landet pa den andre siden av Skager­ rak, Sør-Norge. Den kortvarige utvidelsen av dette riket til et nordsjøimperium fant sted ca. år 1000. Sverige blir samlet Akkurat når Sverige ble samlet, er forskerne uenige om. Navnet Svitjod var betegnelsen på det nåværende Uppland, der man alt i førhistorisk tid hadde en statsdannelse med felles kongevalg på Mora stenar. Et annet felles midtpunkt 37

Illustrasjon fra Olaus Magnus. Kongevalget på Mora stenar.

var gudehovet og gudekultusen i Uppsala, der de «frie menn» samlet seg til alle svears ting eller disartinget, den store offerfesten. Fra 600-årene eksisterte et stort og mektig østersjørike med Uppland som midtpunkt, og med Birka som det viktigste handelssenter i vikingtiden. Siden vendte svearne seg vest­ over og underkuet gdternes rike. Olav Skotkonung (ca. 1000) er den første som vi med sikkerhet vet var konge over et samlet Sverige. Norge før rikssamlingen For å kunne forstå rikssamlingen i Norge må vi ta utgangs­ punkt i den geografiske oppdelingen av landet og den ordnin­ gen av samfunnet som vi finner ved begynnelsen av viking­ tiden, med lokale stammekonger og andre mektige høvdinger (se side 22 og 23). To av disse rikene er av særlig interesse: håløygjarlenes rike og Ynglingættens rike i Vestfold og Opplandene (se kart). Av Ottars beretning (se Studieboka s. 14-15) framgår det at de nord-norske stormennene gjennom den såkalte finne­ skatt skaffet seg varer som stod høyt i kurs på det europeiske marked, dyrefeller, fuglefjør, hvalbein og skipsreip. Disse va­ rene eksporterte de selv, og for hålogalendingen ble det viktig å trygge seilasen langs kysten mot sjørøvere. Slike sjørøvere var de høvdingene som bodde langs leia. Vi ser derfor at Hakon jarl Grjotgardsson og hans forfedre, som opprinnelig hørte hjemme lengst nord i landet, etterhanden erobret hele kystområdet sørover til og med Trøndelag, også for å hindre sjørøveri. Han hadde sitt hovedsete ute på Ørlandet ved Agdenes. Men å legge under seg Vestlandet var en vanskelig opp­ gave. Historikerne mener derfor at det var naturlig at Hakon jarl innledet et samarbeid med Harald Hårfagre, da denne erobreren fra Østlandet kom til Trøndelag. Resultatet ble at håløygjarlene flyttet inn til Lade (Lade betyr lasteplassen) i Trondheimsfjorden. Som ladejarler hersket de over trøn­ derne og representerte samtidig Haralds rikskongedømme.

38

Vestfold i vikingtiden.

Harald HårfagreNorges første enekonge Ifølge sagaen hørte Harald Hårfagre til den mektige Ynglingætten som var kommet til Norge fra svensk Uppland. Haralds far, Halvdan Svarte, skal ha rådd over Viken og Opplandene og visstnok også over Sogn. Vestfold var den førende landsdelen på den tiden. De mek­ tige gravhaugene i Borre, på Gokstad og på Oseberg, omtalen av Vestfold i utenlandske kilder og ikke minst kaupangen i Skiringssal forteller også om rikdom og makt. Vestfold ser ut til å ha vært helt eller delvis underlagt danske konger på 700- og begynnelsen av 800-tallet, men vi vet ikke om Halvdan Svarte og sønnen Harald også var avhengige av danske herskere. Sagaen forteller at begge var gift med danske kongedøtre, og det har vært en kulturell, økonomisk og politisk forbindelse gjennom hele vikingtiden mellom Danmark og området rundt Oslofjorden. Sentret i Halvdans og Haralds rike må ha ligget nord i Vest­ fold (Borre) eller i Opplandene (Ringerike og Hadeland med kongsgardene Stein og Tingelstad). Vestfoldkongene hadde stor makt på Østlandet. De hadde en relativt stor hærmakt, gode og regelmessige inntekter av jordegods og inntekter av handelen og herjingsferdene mot vest. Det er mye som tyder på at kongene i Vestfold hadde større inntekter og dermed større makt enn høvdingene i de fleste andre kystområdene. Dette maktgrunnlaget, og eventuelt støt­ ten fra Danmark, er kanskje forklaringen på at Harald greide å samle Norge. Alliansen mellom Harald og Håkon jarl var etter alt å dømme nødvendig for erobringen av områdene på Vestlandet. Men selve hendingsforløpet vet vi lite om. Sagaen forteller om både kamper og forbund med konger og jarler pa Møre, i Fjordane og Sogn, blant annet om Haralds kontakt med Ragnvald Øysteinsson Mørejarl. Slaget i Hafrsfjord ser ut til å ha vært av avgjørende betydning for Haralds erobring av Vestlandet. Slaget er skildret i Torbjørn Hornkloves Haraldskvede. Det stod trolig kort tid før år 900. Harald var da en yngre mann og kom til å herske i ca. 50 år, fram til ca. 945. (Se Studieboka, s. 15-18.) Det ser ut til at Harald Hårfagre greide å holde på sine erobringer. Han drog også på vesterhavsferd; det forteller et skaldevers om. Men noen varig erobring av Orknøyene fant ikke sted. Harald slo seg ned på Vestlandet og bodde for det meste på de sørvestnorske høvdingsetene Avaldsnes på Karmøy, Utstein (nå Utstein kloster i Ryfylke) og Fitjar på Stord. Av de sparsomme kildene vi har, framgår det at Harald med harde midler hevdet makten sin, og straffet tyver og ransmenn, men i tradisjonen ble han stående som det motsatte av en rettskonge. Det vi mener med skatter, finner vi ingen spor av, men Harald har nok bøtelagt enkeltmenn og distrikter for den motstand de gjorde og beslaglagt eiendommene til de høvdingene han felte eller drev ut av landet. Det er nok dette som er grunnlaget for det Snorre forteller om at han skattla storbondene og tok odelen fra dem. 39

• Garder fra romersk jernalder O Garder ryddet i vikingtiden Gardene i oslodalen. Blant garde­ ne fra romersk jernalder er det svært mange vin-garder. Stadgardene ligger utenfor vin- og heim-gardene. Set-gardene er ut­ kantgårder i bygda. Fram til 1200-tallet ble det ryddet enda flere garder. Oslodalen omfattet 300 garder. Etter svartedauden var tallet re­ dusert til 60 garder og 500 men­ nesker, langt færre enn i vikingti­ den. Sørkedalen, Maridalen og Groruddalen lå øde.

Skjørven

Bogstad Tåsen

yoksen

Bjølsen

• Sander • Disen

Rommen Rødtvet Q VeitvetQ Nordtvet * O Aarvoll O Fossum O Torshov qB ret vet O Refstad O Furuset • Løren

Vøyen • O Gaustad Holmen ’•

Ullevål

Smedstado

Borgen Blindern •Lmderri Huseby o

HofO

Ullern

Skøyen

Smsen Hovin O

O Arveset

*Frøn*Stem * F rogner

• Dælen Aker •

Tøyen

c** 4- a ~ Etterstad o

Bryn

Te isen a • • Tvetten Skøyen

Ekeberg

Ryen

• Opsat Østens

Abitsø

Det økonomiske grunnlaget for rikskongedømmet Hirden var Haralds krigerfølge. Fordi han hadde så mye krongods, kunne han utruste en større og bedre væpnet hird enn noen av de andre høvdingene i landet. Store jordeien­ dommer og militær styrke var Haralds maktgrunnlag. Huseby er et gardsnavn som forekommer over hele Norden. Enkelte historikere mener at husebygardene var sentrer i et kongelig administrasjonssystem. Hver husebygard skal ha vært kongsgard og sete for en kongelig ombudsmann, år­ mannen. Under kongsgarden lå det mange leilendingsgarder med plikt til å betale en årlig leieavgift eller landskyld i form av jordbruksprodukter. Kongen og følget hans drog så fra kongsgard til kongsgard og fortærte de oppsamlede forsynin­ gene på hvert sted. Når kongen drog rundt og oppholdt seg på disse stedene, spilte også hensynet til handelen inn. Han ville beskytte fredelig handel og sjøfart og sikre sitt herre­ dømme overalt i landet. Det er i det sør-vestnorske riket, som strakk seg fra Boknfjorden til Tromøya, at historikerne mener å finne spor etter et slikt administrasjonssystem fra Haralds tid. Rikskongens arvinger Harald Hårfagre hadde mange sønner, som vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Etter gammel germansk skikk hadde de alle arve­ rett til riket. Men arverett var ikke nok. Den som ville bli konge, måtte møte opp på et hyllingsting og bli hyllet av bøndene. Denne seremonien ble kalt konungstekja. Kongs­ emnet bad om å bli tatt til konge, og tinget dømte ham til riket. Han pa sin side lovte å holde lovene og forbedre dem. Da Harald var død (940), ble det strid om makten mellom de mange sønnene hans. Eirik Blodøks, som var gift med den danske kongedatteren Gunnhild Gormsdotter, skulle faren visstnok ha utpekt til en slags overkonge. 40

Kartet viser de fire store lovområ­ der eller lagting i Sør-Norge i mel­ lomalderen. Gulating var sannsynligvis opp­ rettet før Håkon den godes tid og ble utvidet under ham. Frostating ble opprettet under Håkon den gode, Eidsivating under Olav den hellige, som flyttet tingstedet fra Vang (Hamar) til Eidsvoll. Bor­ garting nevnes første gang 1224. Jemtland, Herjedalen og Håloga­ land hadde egne lagting.

En annen av sønnene, Håkon Adalsteinsfostre, ble oppfostret hos kong Athelstan i England. Eiriks kortvarige regjeringstid ble fylt av strid med brødrene. Sannsynligvis tok han livet av noen av dem for å vinne kon­ trollen over de områdene brødrene hersket over. Men denne politikken slo feil. Håkon ble hentet hjem fra England, og Eiriks motstandere sluttet seg til ham. Håkon ble tatt til konge av bøndene på Øretinget i Trøndelag, mens Eirik måtte rømme fra landet og endte som konge i York.

Fra allting til representasjonsting Håkon utvidet samarbeidet med bøndene gjennom utbygg­ ingen av de første landsomfattende rettslige institusjonene i Norge: lagtingene. Han organiserte også det første sjømili­ tære oppbud, leidangen. Vi har hørt om de lokale tingområdene som vi kjenner fra tiden før vikingtogene. Nå ble de mindre, lokale tingene innordnet under større rettsområder, lagtingene. Frostating og Gulating er sannsynligvis de eldste. Gulating må ha eksistert alt før Håkons tid, fordi islendin­ gene i ca. 930 tok det til mønster for det islandske Alltinget. Opprinnelig bestod Gulatingsområdet av de tre fylkene Horda­ land, Sogn og Fjordane. Selve tingplassen lå i det geografiske midtpunktet av dette området i Gulen, rett sør for innløpet til 41

Sognefjorden. Sannsynligvis under Håkon ble så tre nye fylker knyttet til Gulatinget: Agder, Rogaland og Sunnmøre. Frostating, som kanskje går tilbake til førhistorisk tid, fikk sin tingplass på garden Logtun i Frosta. Det omfattet Trønde­ lag, Romsdal, Nordmøre og Namdalen. Eidsivating, som omfattet de sentrale områdene på Øst­ landet, og Borgarting for Viken, ble opprettet under Olav den hellige. De mindre tinglagene var allting; her møtte alle frie bønder. De store tinglagene kunne av praktiske grunner ikke være allting. De ble i stedet representasjonsting med et bestemt antall utsendinger, nemndarmenn. På Gulating og Frostating møtte omkring 400 bønder, på Eidsivating omkring 250. At det var et samarbeid mellom bondesamfunnet og rikskongedømmet, ser vi av det forhold at det var kongens armenn som utpekte nemndarmennene. Nemndarmennene utgjorde lagretten. Det var en suveren forsamling som satte seg på benker innenfor veband - helligbandene. I Egils saga blir veband beskrevet som en slett voll hvor det var satt ned hasselstenger med lange tau spent om­ kring det hele. Lagretten laget forslag til nye lover - nymæle - og avsa dom i saker etter at en lovkyndig mann - en lagmann - hadde sagt fram lovbestemmelsene og tolket dem, gitt orskurd. Leidang - et sjøvern mot fremmede flåter Den nye rikssammenslutningen måtte forsvares mot ytre fiender. Landevernet var det første store forsvarstiltaket som ble påbudt ved lov. Men i et kystrike som Norge var det naturlig at hoved­ vekten ble lagt på sjøforsvaret. Leidangsordningen kom i stand. Bestemmelsene om leidang kjenner vi best fra Gulatingslovens utgjerdsbolk. Ordningene ble først drøftet med kongen og så lovfestet. Det ble fastsatt hvor mange skip som skulle utrustes i hvert fylke, og byrdene ble fordelt på bøndene i hver skipreide. I hver skipreide skulle bøndene stille mannskap, forsyninger og et skip. De skulle ha et naust til skipet, og dessuten ha ferdig trevirke på vetene eller vardene, så disse kunne tennes på kort varsel i tilfelle krig. Leidangsordningen ble mest brukt i det utsatte vestlandsområdet, og den truet med å bli en stor byrde for bøndene der. Derfor kom det seinere til rimeligere ordninger som fordelte utgiftene og byrdene mer likelig på de forskjellige landsdelene. (Se Studieboka, s. 18.)

De danske kongene og Norge Vi har lest (s. 37) om hvordan de danske kongene på 900tallet bygde opp et stort rike som omfattet områdene rundt Kattegat, Skagerrak og Nordsjøen. Håkon den gode forsøkte å hevde en norsk selvstendighet, men ble felt i et slag ved Fitjar på Stord (960). Etter at han var død, styrte først Harald Blåtanns fostersønn, Harald Gråfell, som var sønn av Eirik Blodøks, og seinere Håkon Ladejarl i Norge på vegne av de danske kongene. Håkon var i noen tiår den virkelige herskeren på Vestlandet 42

og i Trøndelag, mens Viken ubestridt tilhørte det danske maktområdet. Da Håkon jarl benyttet sin popularitet og maktposisjon til å bryte forbindelsen med Harald Blåtann, førte dette til en dansk hevnaksjon. Haralds forbundsfeller, vikingene i Jomsborg, ble sendt nordover, men de ble slått i Hjørungavåg. Snorres fargerike skildring av dette slaget har mange eventyr­ lige trekk, men den historiske kjernen er korrekt. Tradisjonen forteller at Håkon jarl var en meget vakker mann og «årsæl», men at han på sine eldre dager utviklet seg til å bli en tyrann. Bøndene i Trøndelag gjorde opprør, og ifølge Snorre flyktet han opp i Gauldalen, til Tora pa Rimul, «hans kjæreste venninne i den dalen». Der gjemte han seg i grisehuset, hvor han ble drept av trellen Kark. Olav Tryggvason- eventyrkongen Omkring 995 landet vikingkongen Olav Tryggvason i Trondheimen og krevde som ætling av Harald Hårfagre konge­ dømmet i Norge. Olav hadde spilt en ledende rolle i vikingangrepene på England fra omkring 980 og hadde skaffet seg store rikdommer, blant annet sin del av den store danegjelden som den engelske kongen prøvde å kjøpe vikingene bort med. Sagaen forteller at han var en djerv og kraftig kar og kjent som en fremragende idrettsmann. I England hadde han tatt dåpen, men likevel ble han godt mottatt av de hedenske trønderne. De tok ham til konge på det gamle Øretinget. På Øra grunnla Olav kaupangen i Trondheim (dvs. Trøndelag), seinere kalt Nidaros. Ved ferder rundt kysten, helt fra Viken til Hålogaland, styrket han sin makt. Men Olav fikk også mektige fiender. Jarlene'Svein og Eirik Håkonsson ville hevne far sin og få den makt i landet som han hadde hatt. Også danekongen Svein Tjugeskjegg, sønn av Harald Blåtann, var misfornøyd, fordi Olav hadde tatt Viken og gjort seg til herre i Norge. De slo seg sammen mot Olav, og fikk også med seg svenskekongen Olav Skotkonung. Olav Tryggvason sluttet på sin side forbund med kongen av Vendland. Men på en ferd tilbake fra Vendland i året 1000 måtte Olav ta kampen opp med alle fiendene sine ved Svolder (i Øresund eller nær Riigen). Her falt Olav etter å ha styrt landet i bare fem år.

Seierherrenes skip vender hjem etter slaget ved Svolder. Erik Werenskiolds kjente illustrasjon til Snorre.

43

Jarlestyret Etter Olavs nederlag ved Svolder fulgte femten år med stormannsstyre. Høvdingene fikk fritt spillerom hver i sin bygd eller landsdel. Jarlene Eirik og Svein måtte dele makten med den danske og den svenske kongen. På Opplandene rådde småkonger nå som før. Jarlene holdt godt på vennskapet med nabokongene og syn­ tes trygge på sin makt. Kong Svein i Danmark var i denne tiden opptatt med å legge under seg England. I 1014 drog Eirik jarl selv dit bort for å hjelpe Svein, og han ble der siden - som underkonge i Northumberland. Makten hjemme overlot han til den unge sønnen sin, Håkon, og til broren Svein.

Kristendommen Misjon i Norden Tiden fra 800-1000 er preget av en livlig kontakt mellom folkene i Norden og pa kontinentet. Et resultat av vikingtogene er at den europeiske høykulturen trengte inn og slo rot i Nor­ den. Kristendommen er i denne sammenheng det kulturele­ ment som har størst betydning. For Nordens vedkommende dreier det seg om tre framstøt av kristen misjon. I Novgorod og Kijev virket den gresk-katolske kirken, og svenske vikinger og kjøpmenn i austerveg lærte å kjenne kristendommen i dens ortodokse form. Men hvilken innflytelse den bysantinske kirken eventuelt har hatt i Sverige, er usikkert. Kunsthistorikerne har ment a kunne påvise en viss østeuro­ peisk påvirkning på de sakalte sigtunakirkene. I sør og vest gikk nordboenes ferder til frankernes og angel-

Den kristne misjon i Norden.

44

saksernes land. Det er i disse områdene den mest betydnings­ fulle misjonsvirksomheten i Norden har sitt utgangspunkt. De første forsøkene på å utbre kristendommen til Norden satte inn mot Danmark. Impulsene kom fra Frankerriket på Ludvig den frommes tid, ca. 820. Det var Ansgar som ledet denne virksomheten, først i Hedeby og Ribe der han fikk tilla­ telse til å bygge kirker. Fra Danmark drog han til Birka (829). Der ble han mottatt av kongen og fikk anledning til å bygge en kirke. Etter at Ansgar hadde dradd sin vei, fikk heden­ dommen igjen overtaket, men ca. 850 var Ansgar på ny i Birka. I Danmark ble kristendommen antatt som offisiell religion ved midten av 900-tallet, da Harald Blåtann var konge i landet. Vårt viktigste monument fra hans regjeringsperiode er Jellingsteinen, som han lot reise over sine foreldre ved det gamle kongesetet Jelling i Jylland. På steinen står det at det er han som har kristnet danene. I og med at kongemakten understøttet den nye troen, slo kristendommen relativt raskt igjennom, og Danmark fikk en fast kirkeorganisasjon. Den danske kirken var fra begynnelsen av underlagt erke­ biskopen i Hamburg-Bremen. Men da danskene fra ca. år 1000 gjennom en menneskealder kom til å herske over England, ble den angelsaksiske misjonen en kraftig konkur­ rent til den tyske, både i Danmark, Sverige og Norge. Ved midten av 1000-tallet fikk likevel Hamburgs erkebiskopstol overtaket, støttet av den tysk-romerske keiseren. I Sverige er det vanskeligere å få tak på utviklingen, fordi kildene er få og usikre. Men etter alt å dømme var Olav Skotkonung (ca. 1000) den første svenske konge som alvorlig kjempet for den kristne troen. Det synes som om landskapene i Svealand har ytt den sterkeste motstanden mot kristen­ dommen.

Bildestein med runeinnskrift fra Dynna, Gran på Hadeland. Dynnasteinen (1040) er det eldste kristne minnesmerke i vårt land. Det er en framstilling av de tre vise menn på vei til Betlehem, stjernen og Kristusbarnet. Ne­ derst selve stallen. Huset er sett utenfra, mens figurene er tegnet inne i rommet. Utenfor står en hest. Innskriften: «Gunvor gjorde bru, Trydriks datter, etter Astrid, sin datter. Hun var hendigste møy på Hadeland.» Gunvor Trydriks datter har trolig vært en rik enke som satte folk til å bygge bru til minne om sin avdø­ de datter og til frelse for hennes sjel. Brubygging var en velgjer­ ning som flere runesteiner i tidlig kristen tid forteller om.

Kvitekrist og nordmennene I Norge er det tydelig at de landsdelene som hadde nærest forbindelse med Europa, ble kristnet først. Kristningen begyn­ te i Viken, så fulgte Vestlandet og kysten for øvrig og til slutt Østlandet og Trøndelag. Prosessen kan følges arkeologisk: Kristningen gjorde slutt på de hedenske gravhaugene. Alle norske konger fra og med Eirik Blodøks var kristent døpt, men for ettertiden er innføringen av kristendommen blitt knyttet særlig til Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons navn. Begge var vikinger som mottok dåpen, og begge brukte ofte hensynsløse metoder for å tvinge innbyggerne til å ta den nye troen. Til å hjelpe seg hadde de angelsaksiske misjonsbiskoper og misjonærer. Et viktig spørsmål i forbindelse med innføringen av kristen­ dommen er hvilken gruppe i samfunnet som først tok imot den nye læren. Forskerne er enige om at misjonsvirksomheten gikk «oven­ fra og ned». Den begynte med kongene, høvdingene og stor­ mennene. Gjennom dem ble så de andre befolkningsgrup­ pene tvunget til omvendelse. Norge og Danmark ble kristnet nærmest gjennom formelle kongebud, og Ansgar søkte kon­ takt med svenskekongen og hans menn. På den andre siden

45

var de ledende samfunnslagene i de nordiske landene natur­ lig nok mer internasjonalt orientert og mer mottakelige for nye impulser, i dette tilfellet kristendommen. Når det gjelder kirker og klostre, ser vi at de ogsa er bygd av konger og stormenn, eller at disse har opptrådt som givere. Svært mange kirker (særlig i Sverige) er grunnlagt i tilknytning til gamle husebygarder. Høvdingene og stormen­ nene bygde kirker i sine bygder og tilsatte prester på egen bekostning.

Olav Haraldsson Olav Digre - vikingen som ble Norges evige konge Olav Haraldsson hadde rødt skjegg, var liten, bredbygd og tykkfallen - og alle kalte ham Olav Digre. Hva var det ved ham som gjorde at han både i samtid og ettertid, ned gjen­ nom hundreårene, ble en slik dominerende skikkelse i norsk historie - ble «Norges evige konge»? Det var neppe bare beregning eller fromt bedrag fra kirkens side nar han ble lansert og godtatt som en hellig mann. Han må også ha hatt lederegenskaper og en personlig utstråling ut over det vanlige. Dette vet vi lite om. Det vi vet, er at Hellig-Olav tok plass i folkefantasien, der han levde sitt eget liv. I sagn og legender hører vi om ham. Han slåss med troll og gjør dem om til stein; helsebringende olavskjelder springer fram, og kirker blir bygd på hans bud. Den katolske kirken bygde bevisst opp hans helgen ry. Olavs ry nådde raskt ut over hele Norden; kirker ble vigslet til ham; til hans minne ble det laget bildestøtter og malerier. Også utenfor Norden sprer olavsdyrkingen seg. I England, Skottland, Irland, Normandie og Novgorod, ja til og med i Konstantinopel finner vi olavskirker. Olavs far, Harald Grenske, hadde vært dansk underkonge i Vestfold og i nabodistriktet Grenland. Han var gift med Åsta, som hørte til en mektig slekt på Opplandene, og med henne fikk han sønnen Olav. Åsta ble seinere gift med Sigurd Syr, en småkonge pa Ringerike. Her vokste Olav opp, og derfor var det naturlig at han seinere søkte støtte hos ætten i Viken og på Opplandene. Han drog tidlig i viking og vant bade rikdom, krigserfaring og noe innsikt i vesteuropeisk politikk de årene han var i ut­ landet. Ifølge legenden ble han døpt i Rouen av den normanniske erkebiskopen. I denne perioden var bade danskekongen Knut den mek­ tige og Eirik Ladejarl opptatt med forholdene i England. Der­ for så Olav muligheter for å vinne kongedømmet i hjem­ landet. Høsten 1015 drog han mot Norge med to handelsskip og 120 mann, og med gull og gods nok til å verve en stor hær­ styrke. Han gjennomførte et heldig og overraskende kupp og tvang den unge Hakon jarl til å rømme fra landet. Men Trøndelag greide han ikke å vinne i første omgang. Han matte søke 46

støtte på Opplandene, og det fikk han. I et kvad fortelles det at heinene, en stamme i Hedmark, gav ham rikelig hærfølge i den videre kampen. Svein jarl ble slått i et sjøslag ved Nesjar palmesøndag 1016 og døde kort etter. Einar Tambarskjelve, som kjempet sammen med ham, måtte flykte til Sverige. Etter denne seieren kunne Olav Haraldsson uten åpen motstand la seg hylle som konge på Vestlandet og i Trøndelag. Olav kom likevel snart i konflikter med høvdingene i disse landsdelene. Han fikk dermed fiender som seinere medvirket til hans fall.

Olav - misjonær og riksstyrer Olavs kristningsverk er den viktigste siden ved hans kongsgjerning. Ifølge tradisjonen hadde allerede hans forgjenger kristnet fem land: Hjaltland, Færøyene, Island og Grønland, foruten Norge. Han hadde også bygd en del kirker - på Mos­ ter, på Selja og i Nidaros. Misjonsbiskopen Grimkjell var Olav Haraldssons hjelper. Sammen la de grunnen til en norsk kirkeorganisasjon og en kristenrett som lovfestet kirkens stilling i landet. Den norske kirken ble lagt under erkebiskopen i HamburgBremen og ikke knyttet til Canterbury. Det siste hadde vært mer naturlig, men ble umulig på grunn av fiendskapet mel­ lom Olav og Knut den mektige, som også rådde over England. Kongens kamp for kristendom og kirke hadde også poli­ tiske sider. Kirkens organisasjon kunne være en mektig støtte for kongemakten: Kirken påbød lydighet overfor konge og øvrighet. Den prekte landefred og fredsommelighet. Og dette passet vel også bedre for den nye jordbruksoverklassen enn de krigerske innslagene i kystaristokratiets gamle religion. Lokalstyringen ble ordnet på den måten at de gamle høvdingene og andre stormenn som bøyde seg for den nye kongemakten, fikk beholde sine stillinger. Men nå ble de

Olavsantemensalet fra Holtålen kirke fra første del av 1300-årene. Nå i Domkirken i Trondheim. Et antemensale er et malt alterforstykke av tre. Midtpartiet viser St. Olav stående under en rikt deko­ rert gotisk spissbue, med øks og verdenskule i hendene. På begge sider av ham kan vi se de fire evangelist-symbolene og scener fra hans «lidelseshistorie»: Olavs drøm for slaget på Stiklestad, Olav gir rike gaver, Olavs død og Olav skrinlegges.

47

kongens ombudsmenn, lendmenn. De fikk noe av det konge­ lige land eller jordegods i sitt distrikt. Til disse godsene fulgte det med ytelser fra bøndene, veitsler. Til gjengjeld var de på kongens vegne den «utøvende» makten i distriktet. De hadde ansvaret for ro og orden og skulle støtte kongen med sitt krigerfølge om det ble nødvendig. Ut gjennom sagatiden var det omkring åtti slike lendmannsætter i landet. De lavættede årmenn, som sagaene nevner, var mer private tjenestemenn for kongen; de styrte gardene hans rundt i riket.

Knut den mektiges nordsjøvelde (omkr. 1030).

Olav i konflikt med indre og ytre fiender Mange stormenn ble snart misnøyde med den myndige kon­ gen. Dette gjaldt særlig slike som ved ætt eller vennskap var nær knyttet til ladejarlene: Erling Skjalgsson pa Sola, Tore Hund pa Bjarkøy, Hårek på Tjøtta, Einar Tambarskjelve på Gimsar og etter hvert også den fremste av Giskeætten, Kalv Arnesson pa Egge. Særlig farlig for Olav ble uvennskapet med Erling Skjalgs­ son, som til slutt ble drept av en av kongens menn. Det ble dermed lett for Knut den mektige og Håkon Eiriksson jarl å gjøre Olav upopulær i forskjellige kretser hjemme i Norge. Noen stormenn bestakk de med gull. Selv Olavs trofaste venn Bjørn stallare lot seg en stund bestikke pa denne måten. Mellom Olav Haraldsson og den svenske kongen hadde for­ holdet vært spent i lengre tid. Årsaken var strid om Ranrike (området mellom Gota ålv og Svinesund), som Olav la under seg. Men sa giftet han seg med den svenske kongedatteren Astrid, og det kom til forlik. Dette forliket hadde trolig sin bakgrunn i at de to kongene fryktet Knut den mektige, som gjorde krav bade på Sverige og Norge. Sammen med den svenske kongen forsøkte Olav a ta offen­ siven, og de to møtte Knut i 1026 ved Helga i Skåne. Om ut­ fallet av slaget foreligger det motstridende opplysninger. Resultatet ble iallfall at Knut sluttet fred med den svenske kongen og vendte tilbake til England. Men at Knut igjen ville slå til overfor Olav, var vel alle klar over. Etter en pilegrimsferd til Roma kom han tilbake til Norden med en stor flåte. Den eneste utveien for Olav var da å rømme fra landet. Han for til Gardarike. På Øretinget ble Knut tatt til konge over hele Norge, og han satte Håkon jarl til å styre landet for seg. Stormennene knyttet han til seg ved a gi dem jordegods, gaver og løfter. Kort etter kom det melding til Olav i Gardarike om at Håkon hadde druknet på en englandsferd. Så fort han kunne, drog han hjem i håp om å vinne riket tilbake. Olav Haraldsson taperHellig-Olav seirer Da han kom ned Verdalen mot Stiklestad, ble han møtt av en mannssterk bondehær. Hæren var blitt samlet av høvdingene Tore Hund, Hårek og Kalv Arnesson. Erling Skjalgsson var som nevnt alt drept av en av Olavs menn, og Einar Tambar­ skjelve holdt seg forsiktig utenfor. Det ble et stort nederlag for kongshæren, og Olav selv falt, 29. juli 1030, bare 35 år gam­ mel. Slaget på Stiklestad var i virkeligheten en seier for

48

Kong Olavs fall. Snorre-tegning av Halfdan Egedius.

kong Knut; det så nå ut til at den danske kongeættens makt var helt grunnfestet i Norge. Likevel førte Olavs fall til det store gjennombruddet for kristendommen i Norge og snart til et nytt syn på Olav og hans gjerning. Flere og flere begynte å se en martyr i kongen. En av hans banemenn, Tore Hund, skal ha dratt på pilegrims­ ferd til Det hellige land straks etter for å sone den ugjer­ ning han hadde vært med på. At omslaget kom så brått, skyldtes for en stor del fremmed­ styret. Kong Knut sendte nemlig den unge sønnen sin, Svein, og hans mor, Alfiva, hit opp for å styre landet. De ble snart upopulære hos mange, blant annet vakte flere nye skattepålegg stor misnøye. Olavs kamp for Norges selvstendighet kom dermed i et nytt lys. (Se Studieboka, s. 20.) I løpet av kort tid var det en alminnelig mening at Olav var en hellig mann, at det hadde skjedd mirakler ved kista hans. Nidaros ble snart et valfartssted for pilegrimer fra mange kanter, også fra utlandet. Hellig-Olav, Tanum kirke. Brunlanes, Vestfold. Bortimot år 1300. Hellig-Olav sitter på sin trone med føttene på en av sine drapsmenn. Det er en tidens fyrste vi ser, med bølgende hår, sirlig kruset skjegg og et edelt ansiktsuttrykk.

4. L. J. Holt: Norges historie 1. Bm.

Rikssamlingen - en oppsummering

1. Samlingen av Norge begynte ca. år 900 da Harald Hårfagre, med sitt utgangspunkt i Vestfold, samarbeidet med ladejarlen i Trøndelag og underla seg de vest­ norske kystområdene (slaget i Hafrsfjord). Deretter foregikk det en nesten hundreårig strid om herredømmet i Norge mellom Hårfagreætten, ladejarlene i Trønde­ lag og Gorm den gamles ætt i Danmark. Rikssamlingen ble full­ ført av Olav Haraldsson. Da var også de indre distriktene på Øst­ landet lagt under rikskongens styre.

2. Rettsordningen (lagtingene) ut­ viklet seg i den samme perioden. Andreviktigesiderved utviklingen var forsvarsordningen (leidangen), og kongens skiftende allianser med de ulike gruppene i overklassen (hersearistokrati.bondearistokrati) og de første tilløp til en administra­ sjonsordning (ve'\ts\esystemet, lendemenn, årmenn). Vi begynner å skimte konturene av en norsk stat.

3. Like viktig var kongens sam­ arbeid med kirken. Den autorite­ ten og den fast oppbygde orga­ nisasjonen som kirken represen­ terte, kom til å bli en viktig stabi­ liserende rikspolitisk maktfaktor.

49

Folkekongedømmet. Et hundreår med fred og vekst i landet 1030-1130 Samarbeid mellom konge og bondesamfunn Det danske herredømmet under Svein og Alfiva ble bare en episode. Olavs sønn, Magnus, ble hentet hjem fra Gardarike og gjort til konge. Etter en overgangstid med visse misstemninger forsonte Magnus seg med Olavs motstandere, og den­ ne avspenningen mellom kongen og lendmannsklassen la grunnen til den politiske ro og stabilitet som varte helt til borgerkrigene. Kongen ble kåret av bøndene på tinget (konungstekja, se s. 40). Den som ble valgt hadde rett til å holde hird, og ved hjelp av hirden kunne kongen sikre freden på bygdene og straffe alle som skapte uro i samfunnet. Kongen hadde opprinnelig ingen innflytelse over rettspleien. Det var bøndene på tinget som gav lover og dømte. Men etter hvert skjedde det en endring. Det ble kongens årmenn (se s. 40) som pekte ut de representantene som skulle fare til lagtinget, og statsmakten (kongen) fikk også større inn­ flytelse over det som skjedde ved selve rettsforhandlingene. Kongen og bøndene kom pa den måten til å samarbeide om den viktige oppgaven at lov og rett ble overholdt, at det hers­ ket fred så bøndene uforstyrret kunne stelle med jord og skog, fiske og fangst. Folkekirken Med kristendommens seier kom en ny samfunnsmakt til å prege livet i landet. Kirker ble bygd, og prester og biskoper arbeidet med å gjøre den kristne læren kjent blant folk. En ny gruppe lover, kristenretten, fikk plass aller først i lov­ samlingene, og disse regulerte i høy grad hvert enkelt men­ neskes liv fra vogge til grav. (Se Studieboka s. 21-22.) I den første tiden hadde de kirkelige myndighetene i utlandet paven i Roma eller erkebiskopene i Bremen og Lund - liten innflytelse over forholdene i Norge. Det var kongen - kåret av folket - som i praksis var overhodet for kirken. Han av­ gjorde bispeutnevnelsene, og han samarbeidet med bøndene om å bygge kirker og vedlikeholde dem. Holtålen stavkirke, Folkemuseet på Sverresborg, Trondheim. Andre halvdel av 10OO-tallet. Dette er typen på det normale gudshus i tidlig kristen tid. Skipet er rektangulært, og koret har til­ svarende form: fire kraftige, run­ de hjørnestolper med en merkelig kulebasis.

50

Norske konger i fredstiden 1035-1130

1035-1047

Magnus den gode, sønn av Olav Haraldsson.

1047-1066

Harald Hardråde, halvbror av Olav Haraldsson; falt ved Stamford bru i England.

1066-1093

Olav Kyrre, sønn av Harald Hardråde.

1093-1103

Magnus Berrføtt, sønn av Olav Kyrre; falt i Irland.

1103-1130

Sigurd Jorsalfare, sønn av Magnus Berrføtt; styrte sammen med broren Øystein (1103-1123).

Forholdet til Danmark og England De to danske vikingkongene, Svein Tjugeskjegg og Knut den mektige hadde omkring 1020 greid å skape et stort rike som omfattet Danmark, England og Norge. Ved midten av hundre­ året var situasjonen helt forandret. Nå var det de norske kongene Magnus den gode og medkongen Harald Hardråde som forsøkte å holde oppe drømmen om et nordsjøvelde. Magnus ble tatt til konge i Danmark, og ved Lyrskog hede slo han venderne, en slavisk stamme som holdt på å trenge inn i landet sørfra. Men snart overtok Svein Estridsson, en av Danmarks betydeligste mellomalderkonger, kronen. Harald mente at han hadde krav på herredømmet i England som arving til de danske kongene. Hans forsøk på å erobre landet endte med at han falt i slaget ved Stamford bru i 1066. Norge var et mye fattigere land og hadde få innbyggere sammenliknet med Danmark og England. Ut fra disse forut­ setningene er det rimelig at kongenes stormaktsdrømmer ikke kunne la seg gjennomføre. Norden omkring 7 050.

Fredsvirke og vesterhavsferder Olav Kyrre og Magnus Berrføtt I denne tiden er det én konge som etter sagaens beretninger utmerker seg på en spesiell måte, nemlig Olav Kyrre. Hans styre ble en enestående fredstid i Norges historie. Det for­ telles at han gjerne leste i hellige bøker, at han holdt fast på kongens jordegods, at han grunnla Bergen og bygde kristkirker der og i Nidaros. I motsetning til Olav var Magnus Berrføtt mer typen på en krigerkonge. Hans to store ferder til vesterhavsøyene omkring år 1100 har nok sammenheng med handelsinteresser og økonomisk ekspansjon i områdene. Kanskje har også grunn­ leggingen av Bergen vært et ledd i arbeidet med å skape et ordnet handelssamkvem mellom Norge og øyene i vest. På 1100-tallet var de fleste av vesterhavsøyene og dessuten Suderøyene og Man mer eller mindre avhengige av Norge. Jarler og biskoper ble utnevnt fra Norge, og det ble krevd inn skatt til den norske kronen. Et annet viktig trekk ved utviklingen på 1100-1200-tallet er de kulturelle og økonomiske kontaktene med England. Disse kontaktene kom til å stimulere det norske næringslivet og virke inn på utviklingen av politikken og administrasjonen i Norge.

Kongsbrødrene Øystein og Sigurd Etter Magnus Berrføtts død regjerte sønnene Øystein og Sigurd (1105-1130) sammen i omtrent en mannsalder. Det var så vidt vi forstår, gode år med store avlinger og et økende varebytte med utlandet. Dette førte til at kronen hadde rikeligere inntekter enn før, og de kunne brukes til fredelige for­ mal. I denne tiden ble det virkelig plan i reisningen av kirke­ bygg, noe de mange «jorsalkirkene» rundt i landet forteller om. Dette henger nok også sammen med innføringen av tienden, som trygget den nye kirkemakten økonomisk. Tidsrommet 1030-1130 stiller oss overfor problemer som det er vanskelig å gi noe entydig svar på: 51

Hvorfor søkte kongene å utvide herredømmet sitt ut over Norges grenser? Hvordan maktet kongene å skaffe midler (skip, hærfolk, utstyr) til disse erobringsferdene og pilegrimsferdene? Hvilken betydning kunne denne politikken få for det norske samfunnet? Prøv å gi noen svar på spørsmålene på grunnlag av opp­ lysningene i læreboka.

Borgerkrigstiden 1130-1240 Hva gjaldt borgerkrigene? Den som skal forsøke å skildre en urolig og spenningsfylt tid, vil alltid lete etter bakgrunnen, prøve å finne arsakene til det som hendte. Historiefortellerne i mellomalderen, f.eks. Snorre, stilte personene i forgrunnen, de så borgerkrigene som en person­ lig maktkamp mellom forskjellige rivaler til tronen (kongs­ emner) og deres tilhengere. Ibsen og Bjørnson var sterkt på­ virket av slike synsmåter da de skapte sine sagadramaer med emner fra borgerkrigstiden. Vare dagers historikere har søkt å finne fram til dypereliggende arsaker til det som hendte. De legger vekten pa forhold som den gamle tronfølgeordningen (alle kongssønners Borgerkrigene 1130-1241

52

1130

Sigurd Jorsalfares død, strid om tronen mel­ lom hans sønn Magnus og hans bror Harald Gille; deretter fortsatt strid mellom kongsem­ ner som samlingsmerker for adel og kirke på den ene siden og den frie bondestanden på den andre siden.

1152

Erkebispesetet i Nidaros opprettet på et riks­ møte i Nidaros; kardinal Nicolaus Brekespear pavens utsending.

1163

Magnus Erlingssons kroning på et riksmøte i Bergen; samarbeid mellom adelens leder, Er­ ling Skakke, og kirkens leder, erkebiskop Øystein.

1177-1202

Sverres birkebeinerkongedømme\ felte Erling Skakke på Kalvskinnet 1179 og Magnus Erlingsson ved Fimreite 1184; lyst i bann av erke­ biskop Eirik 1194; kjempet mot oslobiskopen Nikolas og hans baglere fra 1195 til sin død.

1202-1217

Norge delt mellom et birkebeinerrike på Vest­ landet og i Trøndelag og et baglerrike på Øst­ landet.

1217

Norge samlet ved at både birkebeinerne og baglerne tok Håkon Håkonsson til konge.

1228

Ribbungopprøret slått ned.

1240

Skule Bårdssons opprør slått ned.

like arverett), motsetningene mellom landskaper og distrikter i landet og økonomiske og sosiale motsetninger. Lendmennene, som var en fortsettelse av det gamle aristokratiet fra rikssamlingstiden, og noen storbonder ble store jordeiere. De samarbeidet med kirken og prøvde å skape et kongedømme som kunne tjene deres interesser. Andre bønder ble nyryddingsmenn, eller de ble sittende på små jordlapper etter at gardene var blitt delt mellom flere arvinger. Den økonomiske situasjonen deres var dårlig og den sosiale posisjonen lav.

Innbyrdesstriden begynner En gang i slutten av 1120-årene kom Harald Gillekrist (Kristi tjener) fra Irland og gav seg ut for å være sønn til Magnus Berrføtt. Kong Sigurd tilbød ham å bevise sin påstand ved gudsdom. Han gikk barføtt over ni glødende plogjern i Sem kirke ved Tunsberg. Tre dager etter var føttene - ifølge tradisjonen - hele og ubrente, og hans kongelige byrd fast­ slått. Enda han hadde sverget ikke å ville kreve kongedømmet så lenge Sigurd og sønnen hans, Magnus, levde, brøt han eden og lot seg hylle på Haugating i Tunsberg og tvang Magnus til å godta ham som samkonge. Det brøt ut strid mellom de to kongene etter noen år, og striden endte med at Magnus ble overfalt i Bergen og tatt til fange. Deretter ble han lemlestet, blindet og kastrert og satt i kloster på Nidarholm (1135). Året etter var det Harald Gilles tur til å bli oppsøkt av en ny tronkrever, Sigurd Slembe. Han hevdet å være Haralds halvbror, men da Harald Gille forsøkte å rydde ham av veien, greide Sigurd å komme Harald i forkjøpet og drepte ham (1136). Sigurd slo seg nå sammen med Magnus Blinde, tok ham ut av klostret, samlet en flåtestyrke og fikk dessuten hjelp fra Danmark. Mot dem stod en flokk lendmenn som førte styret for de små Gillesønnene, Inge Krokrygg og Sigurd Munn, seinere også en tredje sønn av Harald, Øystein. I slaget ved Holmengrå i Hvaler mistet Magnus livet, og Sigurd Slembe ble pint i hjel. Vi hører ikke mye om forholdene i den nærmeste tiden etter slaget ved Holmengrå, men etter hvert dannet det seg særskilte partiflokker omkring hver av Gillesønnene. Kong Inge hadde så vidt vi kan forstå, særlig støtte i Viken og på Vestlandet; de to andre kongene i Trøndelag. Viktigere var det at Inge ble støttet av mektige høvdinger som Gregorius Dagsson og Erling Skakke, blant annet fordi han var født i ekteskap. Bak Inge stod også kirken, ut fra en tankegang og et program som hadde rådd i kirkelige kretser i Europa lenge. Det var ikke bare det kirkelige synet på ekteskapet som spilte inn. Også hensynet til landefreden var viktig, og synet var at bare den kongen hvis bakgrunn var moralsk og religiøst plettfri, hadde den autoriteten at han kunne verne freden. Ifølge sagaene gikk alt vel mellom kongene så lenge deres gamle rådgivere levde, til fram mot 1150. I løpet av 1150-årene forverret forholdene seg, og etter en rekke dramatiske be­ givenheter endte striden med at alle brødrene og Sigurd Munns sønn Håkon Herdebrei ble drept (1162).

53

Norge blir egen kirkeprovins I 1104 ble Norden skilt ut fra Bremen (se s. 47) som eget erkebispedømme med erkebispesete i Lund i Skåne. Nidaros, Bergen, Stavanger og Oslo var bispeseter i Norge. Seinere ble også Hamar bispesete. I disse byene bodde biskopene og deres nærmeste medarbeidere. Etter hvert kom de norske biskopene og den danske erkebiskopen i nærmere kontakt med hverandre, men noen særlig stor innflytelse fikk han ikke i Norge. Sommeren 1152 kom kardinal Nicolaus Brekespear som pavelig legat (dvs. pavens særlige utsending og stedfortreder) til Norge. Han hadde i oppdrag å grunnlegge kirkeprovinser i Norge og Sverige. Seinere samme år eller muligens i 1153 opprettet han erkebispesetet i Nidaros og vigde stavangerbiskopen Jon Birgersson til erkebiskop. Erkebispesetet i Sverige ble først opprettet tolv år seinere, i 1164. Hvem som tok initiativet til at den norske kirken ble organi­ sert som en egen provins direkte under Roma, vet vi ingen­ ting om, men det er tydelig at den nye provinsen kom i stand gjennom et samarbeid mellom kurien (dvs. pavens regjering) og representanter for kirke og kongedømme i Norge. På et møte der kongene og de tremste verdslige stormenne­ ne var til stede ved siden av kirkens utsendinger, møtte det også tolv «vise menn» fra hvert bispedømme, representanter for bøndene og tingallmuen. Dette gjør at vi kan tale om et «riksmøte», det første vi kjenner i norsk historie. Etter det historikerne kan lese ut av seinere dokumenter, ser det ut til at kongen og bøndene gav fra seg mange av de gamle rettighetene de hadde hatt over kirken. Etter 1152— 1153 trer den norske kirken - med erkebiskopen i spissen fram som en selvstendig åndelig og politisk makt, noe som blant annet kommer til uttrykk i tidens utsmykning av kirke­ bygg.

Erkebispesetet i Nidaros ble opp­ rettet i 1152 på det første kjente riksmøte i norsk historie. Den norske kirke frigjorde seg fra det gamle kongelige formynderskap og ble en selvstendig maktfaktor i norsk politikk. Dette kartet viser de ti kirkeprovinsene under erke­ bispen i Nidaros. Bispedømmene var spredt over et veldig område fra Nidaros i øst til Gardar i vest.

54

Lendmann og erkebiskop i samarbeid Etter at Gillesønnene og deres nærmeste etterkommere hadde nedkjempet hverandre, trådte Erling Skakke fram som den le­ dende skikkelsen i norsk politikk i 1160-årene. Han greide å samle landets høvdinger om én kongetrone. Lendmennene ble enige om å ta til konge «den som var best ættbåren til kongedømmet i Norge». Men de ville også sette til «å råde for flokken den som kunne ventes å forstå det». Sagt på en annen måte: Erling skulle være den ledende høvdingen i landet. Hans femårige sønn, Magnus, som var dattersønn av Sigurd Jorsalfare, skulle være konge. Erling forsøkte å skaffe hjelp og støtte fra forskjellig hold. Det viktigste var at han innledet et samarbeid med kirkens mektigste mann, erkebiskop Øystein Erlendsson i Nidaros. Sagaene forteller at når erkebiskop Øystein gikk inn for å støtte Magnus Erlingssons kongedømme, skyldtes det at han trengte større inntekter, slik at han selv og hans domkirke kunne tre fram med den prakt og storhet som sømmet seg. Erling Skakke gikk med på en skatteordning i form av økte bøter til erkebiskopstolen. Men det hadde nok større betydning at Øystein ønsket en konge som ville gi kirken uavhengighet og gode kår, slik at den kunne bli en maktfaktor i samfunnet. Magnus Erlingsson ble kronet av erkebiskop Øystein på et riksmøte i Bergen på ettersommeren 1163 eller 1164. Der var alle framtredende verdslige stormenn, biskoper og andre høye geistlige til stede, blant annet en pavelig utsending, Stephanus. Kroningen var den første i sitt slag i Norden, og den kjentes som noe fundamentalt nytt i norsk statsliv. Gjennom kroningseden som den sjuårige barnekongen selv sa fram, lovte han troskap og lydighet mot romerkirken og paven. Han skulle øve rettferd etter landets lover og respektere kirkens rett i åndelige saker. I samband med kongekroningen ble det fastsatt en tronfølgeordning. Den knesatte prinsippet om enekongedømme med førsterett for eldste sønn (primogenitur). Dessuten krev­ de den legitim fødsel; kongen skulle være født i ekteskap. (Se Studieboka, s. 23-24.) Den kirkelige innflytelsen kom særlig sterkt til syne i kravet om at tronfølgeren skulle være skikket, han skulle være en rex justus. Skikketheten skulle vurderes av et valgmannskollegium bestående av tolv bønder fra hvert bispedømme, altså 12 X 5 = 60 bønder, samt de fem biskopene. Ordningen viser at man iallfall formelt førte videre bøndenes gamle rett til å ta konge, men det er ikke helt klart hvem som skulle ha det siste ordet i tilfelle strid om valget. Hensikten med loven er klar: Et enekongedømme i kirkens regi skulle gjøre slutt på de ødeleggende tronstridighetene. Men på grunn av begivenhetenes videre gang kom tronfølgeloven av 1163 aldri til anvendelse i praksis. Likevel har loven sin store betydning. Sammen med Magnus Erlingssons kroningsed kan den betraktes som et kirkelig politisk pro­ gramskrift: Slik var det kirken ønsket at det norske konge­ dømmet skulle være.

55

Motstand mot Erling Erling Skakke trengte all den støtte alliansen med kirken kun­ ne gi ham. I 1160- og 1170-årene var han opptatt med å for­ svare sønnens kongedømme mot ytre og indre fiender. Valdemar den store søkte å få herredømme i Viken, slik danskekongene hadde hatt det på 900-tallet. Det indre østlandsområdet ble sentret for en ny reisning mot Erling. Lederen var Øystein Møyla (småjente), en sønn til Øystein Haraldsson. Flokken hans, birkebeinerne, ble slått av Magnus i slaget på Re ved Tunsberg (1177). Selv ble han drept under flukten. I Vårmland støtte resten av flokken til Øystein på en mann som ble lederen deres, og som på få år førte birke­ beinerne fram til seier over den kronede kong Magnus og tvang erkebiskop Øystein i landflyktighet. Denne mannen var presteutdannet og fra Færøyene. Han het Sverre og sa han var sønn til Sigurd Munn.

Sverre - «en liten og lav mann fra utskjærene»

Kong Sverre. Nidarosdomen.

Hvem var Sverre? Historikerne har alltid vært sterkt opptatt av kong Sverre. Delvis skyldes dette de kildene til hans historie som er over­ levert. De er mange, og hans egen person trer levende fram i dem. Ved midten av 1180-årene skrev den islandske abbed Karl Jonsson første del av Sverres saga, Gryla, som Sverre ifølge sagaprologen selv dikterte, og som er et ut­ preget partsinnlegg, et forsvar for Sverres egen kamp og kongsgjerning. Men vi kjenner også motstandernes syn på ham gjennom kirkelige dokumenter fra hans kamp med kirken i 1190-årene og gjennom beretninger hos Saxo Grammaticus og engelske historieskrivere, som gjengir den norske geistlighetens holdning til kongen. Men interessen for Sverres liv og gjerning henger også sammen med det bildet vi får av en merkelig løpebane og av en stor personlighet. Den største gåten historikerne står over­ for, er hvem han egentlig var. Han forteller selv at han vokste opp hos biskop Roe på Færøyene. Roe var en bror til Unas Kammaker i Bergen som var gift med Sverres mor, Gunnhild. Biskop Roe sendte ham i prestelære, og han ble prestevigd. Da han var tjuefire år gammel (1175), kom Gunnhild ut til Færøyene og fortalte at Sigurd Munn var faren hans. Alt i samtiden stilte mange seg skeptisk til denne beretnin­ gen. Tilhengerne hans trodde på den, motstanderne beskyldte ham for å lyge. Birkebeinerhøvdingen blir konge Beretningen om Sverres første år i Norge er så preget av legender og eventyr at det er vanskelig å nå fram til de virke­ lige hendelsene. Men visse hovedtrekk skimter vi: Sverre overtok ledelsen av birkebeinerflokken i 1177. Han nådde fram til Trøndelag ut

56

Urnes stavkirke i Sogn. Kirken i sin nåværende skikkelse er fra 1150, nordveggen er hundre år eldre.

pa sommeren, der han ble hyllet på Øreting. Deretter drev han en slags gerilja med stadige streiftog mellom lands­ delene og med overfall på byer og sentrale bygder som motstanderne hans kontrollerte, helt til han vant slaget på Kalvskinnet i Nidaros sommeren 1179. I dette slaget falt Erling Skakke. Fra da av var Sverre noe mer enn en høvding for en om­ streifende krigerflokk, og han ble regnet for konge i store om­ råder av landet. Særlig var det viktig at han i Trøndelag hadde vunnet tilhengere som hørte til velstående og gode ætter. I fem år sloss Magnus og Sverre om makten i landet, en strid der Magnus materielt sett var overlegen. Men den over­ vekten Magnus hadde i mannskapsstyrke og utrustning, ble oppveid av Sverres militære oppfinnsomhet og personlige lederegenskaper. Kampen endte ved Fimreite i Sogn, i et sjøslag der Magnus og størstedelen av hans hær falt (1184). Resten av Sverres regjeringstid ble preget av to forhold: spredte bondereisninger mot styret hans, særlig i Viken, og strid med kirken. Misnøyen i befolkningen ble utnyttet av et kirkeparti, ledet av Oslobiskopen Nikolas Arnesson. Han var leder for den opprørsflokken som ble kalt baglerne. Baglerne og deres fremste ledere skapte et østlandsk rike i konkurranse med det trøndsk-vestlandske birkebeinerriket. Høsten 1201 beleiret Sverre baglerhøvdingen Reidar Sende­ mann, som holdt til på Slottsfjellet i Tunsberg. Der ble Sverre syk, og da han kom tilbake til Bergen, døde han 8. mars 1202, 50 år gammel. Sverres strid med kirken Utgangspunktet for striden var det kirkelige reformverket i 1152-1153, og de fordelene kirken hadde oppnådd av Erling Skakke og Magnus Erlingsson. Sverre hadde gått utenom tronfølgeordningen av 1163 da han lot seg hylle som konge etter gammel sed og skikk, og nå nektet han å anerkjenne en rekke av kirkens nyvunne rettigheter. Han krevde at kirken skulle underordne seg kongens lederskap i samfunnet. Erkebiskopen, Øystein, drog i landflyktighet til England i 1180, men kom seinere tilbake og forlikte seg med Sverre. Han konsentrerte seg i sine siste år om byggearbeidene på Nidarosdomen. (Se Studieboka, s. 24-26.) Den nye erkebiskopen, Eirik Ivarsson, søkte tilflukt hos erkebiskop Absalon i Lund. Paven, Celestin 3., støttet Eirik, og Sverre ble lyst i bann. Innocens 3. var enda strengere i sin fordømmelse av Sverre og tilhengerne hans. På hans bud ble deler av landet lyst i interdikt. Sverre forsøkte på mange måter å imøtegå de kirkelige angrepene. Mest kjent er det propagandaskriftet som ble forfattet en gang i 1190-årene: En tale mot biskopene. Men den harde kampen mot baglerne, der ingen av de stridende partene vant en avgjørende seier, førte til at Sverre endret sitt syn. På dødsleiet rådde han sønnen Håkon til forlik med kirken.

Borgerkrigene ebber ut 1202-1240 Etter kong Sverres død så det ut til at sønnen, Hakon (120257

1204), skulle kunne jevne ut de gamle motsetningene. Han forlikte seg med biskopene, og han greide langt på vei å vinne herredømmet over hele landet. Men så døde han brått, og striden fortsatte. Ved det såkalte Kvitingsøyforliket i 1208 ble faktisk landet delt i to, et trøndsk-vestlandsk birkebeinerrike ledet av Inge Bårdsson, og et østlandsk baglerrike (se s. 57). Seinere ble Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson (1217— 1263), hyllet som norsk konge både av birkebeinerne og bag­ lerne. Skule Bårdsson, Inge Bårdssons halvbror, var den reelle riksstyreren mens Håkon var mindreårig. Skule hadde tittel av jarl og var leder av hird og hær. Med stor dyktighet ledet han kampen mot forskjellige opprørsgrupper (slittunger og ribbunger). Da Håkon ble gammel nok til å overta styret, ville Skule nødig gi fra seg makten. I 1230-årene ble forholdet mel­ lom kongen og jarlen vesentlig dårligere. Skule tok kongs­ navn, men fikk liten støtte og ble felt ved Elgeseter kloster i Nidaros i 1240.

Stat og samfunn i andre halvdelen av 1100-årene Blant historikerne er det en vanlig oppfatning at statsmakten ble styrket både i Magnus Erlingssons og kong Sverres tid. Lokalstyret ble utvidet og fastere organisert, kongene bodde fast i én eller flere byer og hadde et regjeringskontor som ble ledet av en kansler. Som viktige nydannelser i styringen av riket nevner en gjerne: Det ble sammenkalt til riksmøter som tok viktige avgjørelser for hele landet. Sysselmannen overtok lendmannens og årmannens opp­ gaver i lokalstyringen. Fra Sverres tid fikk vi kongelig utnevnte lagmenn, som først hadde veiledende oppgaver, men som etter hvert delvis over­ tok bondedomstolenes funksjoner.

Norges storhetstid i høgmellomalderen Storhetstid Historikerne bruker gjerne uttrykket storhetstid om den siste delen av Håkon Håkonssons regjeringstid og om 1200-tallet i videre forstand. Norge var på vei til å bli et statssamfunn med én lov som gjaldt for hele landet, og med én konge i spissen for faste styringsorganer. Det var rolige og stabile forhold i landet etter borgerkrigen. Kongen utvidet og befestet makten sin over områder utenfor det egentlige Norge, og det var livlige politiske og økono­ miske forbindelser med fremmede land. De høyere samfunnslagene forsøkte også kulturelt å komme opp på samme nivå som i Europa ellers. Riddertidens store diktverker og bildekunst ble etterliknet. Høvisk atferd, prakt og seremonier vant innpass. (Selve uttrykket storhetstid er omdiskutert, se Studieboka, s. 27-31.) 58

Norske konger 1217-1319

Håkonshallen på Bergenhus er en av de to steinhallene Håkon Håkonson lot reise til festbruk ved sin kongsgård. Den er oppført av gråstein i kistemur med hjørnekvadrer og detaljer av klebers­ tein.

1217-1263

Håkon Håkonsson, Sverres sønnesønn; adel og kirke de ledende samfunnsmakter; nær kultu­ rell kontakt med Europa; Island og Grønland under Norge.

1263-1280

Magnus Lagabøte, Håkon Håkonssons sønn; gav i 1274 en felles landslov for hele Norge.

1280-1299

Eirik Magnusson, Magnus Lagabøtes sønn; makten hos adelen.

1299-1319

Håkon 5., Magnus Lagabøtes sønn; giftet bort sin datter til den svenske hertug Erik; bygde borgene Akershus, Båhus, Tunsberghus og Vardøyhus.

Et sterkt kongedømme Kongedømmets sterke stilling kom til uttrykk både ved at Håkon oppnådde å bli kronet i 1247 av en pavelig legat, kardinal Vilhelm av Sabina, og ved en ny tronføigelov, som ble vedtatt på et riksmøte, sannsynligvis i 1260. Kongeverdigheten ble arvelig etter visse regler uten noen form for valg, bare med en hylling av den rettmessige arvingen på et riks­ møte. Etter hvert som administrasjonen av riket ble fastere og mer omfattende, fikk kongen bruk for nye styrende organer: kanselliet, riksrådet og høvdingmøtene. Kanselliet (sekretariatet) bestod av en flokk klerker eller notarer (kontorister), som satte opp alle kongens brev og dokumenter, og som tok notater om viktige begivenheter og avgjørelser. Det ble ledet av kansleren, som hørte til kongens mest betrodde menn. Han hadde også kongens segl i sin varetekt. De førende mennene i kirke og stat ble kalt sammen til rådlegning i viktige saker. Grunnen ble på den måten lagt til et kongsråd eller riksråd (en regjering). Når kongen var avhengig av å rådspørre videre kretser i samfunnet, innkalte han til riksmøter, der også representanter for kirken var til stede ved siden av høvdingene (se også s. 58). Fra først av var også bøndene representert på riksmøtene. Det er karakteristisk for svekkelsen av bøndenes stilling at deres representasjon etter hvert ble betraktet som «overflødig». Det som preget statsstyringen på 1200-tallet var samarbeidet mellom kongen, de geistlige og stormennene. Aktiv utenrikspolitikk Det at kongemakt og kirkemakt ble stabilisert i Håkon Håkonssons regjeringstid, gjorde det mulig å føre en mer aktiv poli­ tikk utad. Denne politikken hadde røtter i borgerkrigstiden. Bispedømmene i de gamle utbygdene i vest ble lagt under erkebispesetet i Nidaros. Jemtland, Hjaltland og Orknøyene kom helt eller delvis under norsk styre. I 1260-årene god­ kjente Island og Grønland den norske kongen som over­ herre. Bosettingen bredte seg også nordover langs kysten i

59

Nordrsetar

Vanjeyjar Ægistafr

BJARNEY

Trums FINNMQRK *.Lengjuvik * Prondarnes KVENLAND Vågar \ Steig

(Disko) GRÆNLAND Vestrbygd Lysufjorår *(Godthåb) (Angmagssalik) Austrbygd • Gunnbjarnarsker Brattah i l uisniit av veggma/er/ av den svenske kunstneren Erik Gustav T anmarck .' 763 ‘■'osseshoim gard i øvre F.ixer i a/f sju sagbruk ag møller ved Vestfossen skal ha hørt inr. under Fosseshe-m

144

Sagbruksprivilegiene: Bøndene blir utmanøvrert Tømmereksporten og sagbruksdriften fikk en ny høykonjunk­ tur i andre halvdelen av 1600-tallet. Bakgrunnen var avskog­ ingen i Rhindaien og pa De britiske øyer. Det oppstod et stort behov for eik, furu og gran til skipsbygging, fundamen­ tering og husbygging. London-brannen i 1666 fikk stor betydning for økningen i den norske tømmereksporten. Utenrikshandelen satte rekord og tollinntektene var svært høye. (Se Studieboka, s. 66-67.) Men nettopp sagbruksdriften skulle føre til stor strid meiiom bøndene og godseierne (kapitalistene) som hadde investert sine penger i denne næringen. Sagbruksdriften var til å begynne med vesentlig en bonde­ næring. Den bie na så sterkt utvidet at den enkelte ganger førte til overproduksjon. Dessuten bie det klaget over for hard drift i skogene For å rette på dette uheldige forholdet forsøkte man å regulere sagbruksdriften. Forordningen kom i 1688. Tallet på sagbruk bie skåret ned til det halve, og produksjonen ble også redusert, hvert bruk fikk tillatelse til å skjære et bestemt kvantum bord, derfor ble brukene kalt kvantumsager. Meste­ parten av bordene skulle eksporteres. Det bie tillatt å drive mindre bondesager for å dekke lokale behov.

Sagbruksreglementet var en stor fordel for de store sagbrukseierne og trelasthandlerne. Det skapte grunnlaget for trelastpatrisiatets maktstilling på 1700-tallet. De som tapte, var bøndene. Riktignok kom det en forordning som skulle trygge bøndenes stilling. Bøndene skulle bl.a. ha kontant betaling for det tømmeret de leverte.

Religiøse brytninger

Biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773). Kobberstikk fra 1 756 i Riksantikvariatet, Oslo. I 1 760 tok Gunnerus initiativet til stiftelsen av Det Kongelige Norske Videnskabs Selskab i Trondheim. Dette kan vi regne som den første forløperen for vårt universitet.

På 1700-tallet ble de sosiale og økonomiske motsetningene i det norske samfunnet fulgt av sterke religiøse brytninger og spenninger. Bøndene vendte seg etter hvert til den ortodokse trosformen og forkynnelsen som hadde utviklet seg etter reformasjonen. Presten og kirken hadde sin faste plass i livet, i arbeid som i fest. Forholdet til prestene kunne være svært vekslende, men stort sett ble presten betraktet som «han far» rundt om i bygdene. Som embetsmann representerte han både staten og religionen. Noen særlig religiøs motsetning mellom befolkningen og prestene meldte seg ikke før rasjonalismen vant fram på slutten av 1700-tallet. De rasjonalistiske prestene forsøkte å utrydde overtroen og de folkelige religiøse forestillingene om maktene i naturen og livet - hekser, drauger, troll og liknende vesener. Kristendommen var for dem en kamp mot uvitenhet og ukultur. Men religiøst gav deres forkynnelse lite. Pietismen Den andre religiøse hovedretningen på 1700-tallet, pietismen, kom på en helt annen måte enn rasjonalismen til å få be­ tydning for store befolkningsgruppers religiøse liv. Pietismen la særlig vekten på omvendelsen og det personlige gudsforhold og på fromhetslivet, den talte til det enkelte mennesket og til følelsene. En viktig oppgave for pietistene var den kristne opplys­ ningen. Den fant man i Bibelen og oppbyggelseslitteraturen, i katekismen og salmeboka. Men da var det nødvendig å kunne lese. Bedre skoler og en bedre undervisning ble derfor en sentral oppgave for pietistene. Et annet interesseområde var sosialt arbeid og sosiale institusjoner. Vaisenhusene, barnehjem for foreldreløse barn, er typiske pietistiske institusjoner. Arbeidet for misjonen var likevel mest iøynefallende. I Danmark-Norge ble misjonsar­ beidet konsentrert om Finnmark, Grønland og Trankebar, den danske kolonien i India. Den danske misjonsvirksomheten ble organisert gjennom Misjonskollegiet i København. Det ble opprettet så tidlig som i 1714, med forbilde i katolske og engelske selskaper. Den store brannen i København i 1728 fikk betydning for pietismens utvikling. Brannen ble oppfattet som en Guds straffedom og dannet den dystre bakgrunnen for Sabbatsforordningen av 1735, som blant annet forbød folk å arbeide om søndagen. Det ble også utrykkelig slått fast at alle hadde plikt til å gå i kirken på søndager og helligdager.

10. L. J. Holt: Norges historie 1. Bm.

145

Konventikkelplakaten 1741 I pietismens fotspor fulgte forskjellige sektdannelser. De mest kjente, gjendøperne og herrnhuterne, begynte også å gjøre seg gjeldende i Norge, særlig i byene rundt Oslofjorden. Biskopene og andre embetsmenn slo alarm, og for at myndighetene skulle få en viss kontroll med de nye retningene, ble det i 1741 utstedt en «forordning om gudelige forsam­ linger», konventikkelplakaten. Ifølge denne ble det tillatt å holde møter, offentlige eller private, bare når en prest eller en vellært person som presten godkjente, var til stede. Møtene skulle utelukkende holdes på helligdager, og ikke om kvelden. Husandakter var tillatt, men da skulle ingen utenforstående være til stede. Med sterke ord fordømte konventikkelplakaten all virksom­ het av omreisende predikanter. Det var etter denne loven Hans Nielsen Hauge ble fengslet og dømt. Hans Nielsen Hauge: Dette port­ rettet (i Norsk Folkemuseum) skal visstnok være det som likner ham mest.

Adolph Tidemand: Haugianerne (1852) Nasjonalgalleriet. Tide­ mand var helt fra unge år opptatt av motiver fra historien og fra bøndenes liv. Bildet er meget be­ visst og klart bygd opp. Røykstua med skrålinjene i taksperrene og lyset fra ljoren i taket spiller sam­ men med figurgruppene i et en­ kelt trekantskjema.

146

Hans Nielsen Hauge Hans Nielsen Hauge (1771-1824) var født i Tune i Østfold. Hans foreldre var bondefolk i jevne kår. Hans hadde eldre brødre, så selv måtte han ut for å livnære seg. Han arbeidet som gardsgutt, snekker og smed og drev litt handelsvirksom­ het. Denne praktiske innsikten og virketrangen kom til å prege hans seinere liv. Men først og fremst var det religiøse spørsmål som opptok ham. Ulykker og dødsangst drev ham inn i perioder med sterk religiøs grubling. 5. april 1796 opplevde Hauge sitt religiøse gjennombrudd mens han arbeidet ute på marka og sang en salme. Han har selv skildret sin opplevelse flere ganger med en merkelig evne til å gjøre presis rede for åndelige erfaringer. Hauges seinere liv kan deles inn i tre skarpt atskilte perio­ der. Først åtte år oppfylt av rastløs virksomhet som sjele­ sørger, forkynner, forfatter og organisator (1796—1804). Der­ etter en periode på 10 år (1804-1814) da han satt i fengsel. Tidsrommet 1814-1824, da han satt som gardbruker på Bakke-

Setrag tning øwe

SBerbené forfattet i 5 Capitfer 09

i tfortbeb af tn tibet fotfegt cg minOre fTrifilterD Steng

$an$ SQfelfen $ouge paa SKolfeeen i Sfyunee Øogn.

•Cbrlfhania, 1796.

2tph M 3cn« ØtbeF ®«5-

Hauge religiøse gjennombrudd daterer han selv til våren 1 796. Alt om sommeren samme året drog han til Kristiania med manu­ skriptet til to religiøse oppbyggelsesskrifter. Her er tittelsiden til den ene: «Betragtning over Ver­ dens Daarlighed».

haugen og Bredtvedt og igjen ble lederen for den vekkelsen som bærer hans navn. Som religiøs forkynner må Hauge ha hatt en merkelig makt over de mennesker han fikk i tale. Det han preket om, var menneskets synd og den fred som fulgte med frelsen. Sær­ lig fikk Hans Nielsen Hauge tilhengere på Vestlandet, i Trøn­ delag og enkelte steder i Nordland og på Østlandet. «Haugia­ nerne», «leserne», «de hellige», og hva de ellers ble kalt, ble sett på som en egen sekt, enda de selv ønsket å bli opp­ fattet som trofaste medlemmer av den norske kirke. En vesentlig side ved Hauges forkynnelse var at han la sterk vekt på den lutherske kallsetikk. En kristen skulle forvalte de materielle gaver han fikk, være flittig og passe sitt arbeid. Gudsfrykt med nøysomhet fører i det lange løp til velstand, og for haugianerne gikk denne utviklingen meget raskt, - så raskt at den vakte oppsikt. Selv drev Hauge handelsvirksomhet fra Bergen, han kjøpte fiskevær, grunnla handelssteder og satte sine venner i gang økonomisk. På Eiker ved Drammen og på Fennefoss i Evje satte et haugiansk kompaniskap i gang papirmøller. I Kristian­ sand kjøpte haugianerne et boktrykkeri, som til daglig leder fikk Christopher Grøndahl. Et viktig trekk ved Hauges til­ hengere var at de nesten uten unntak var bønder eller folk som hadde flyttet fra landet inn til byene. På grunn av den sterke oppgang for handel og andre bynæringer var det i den­ ne tiden et visst geografisk oppbrudd i befolkningen. «Vandrelysten» var stor hos Hauge selv, og han ble beskyldt for å vek­ ke og å utnytte denne lysten. Særlig aktive haugianere virket ofte i bedrifter og i vennemenigheter på steder langt vekk fra heimbygda. Hans Nielsen kom under sin virksomhet stadig i konflikt med politimyndighetene og de geistlige og sivile embetsmenn. I årene 1797—1804 ble han arrestert i alt ti ganger på forskjel­ lige kanter av landet for å ha overtrådt konventikkelplakaten og løsgjengerloven. I 1804 fulgte så det langvarige fengsels­ oppholdet, som riktignok ble mildnet etter hvert, men som knekte hans helse. De siste årene han levde, kom han økonomisk på fote igjen, og ble en aktet og æret mann. Han hadde omgang med prester og embetsmenn i hovedstaden og skrev flere bøker. Han døde på garden Bredtvedt i 1824. Hans Nielsen Hauge er den personlighet som kanskje har

Tukthuset!Kristiania, bygd 1 73741, revet 1938, var byens største og vakreste byggverk fra barokk­ tiden. Opprinnelig ble det bygd som tvangsarbeidsanstalt for løs­ gjengere og «vanartede» barn; siden ble det landsfengsel for kvinner.

147

hatt størst betydning for vårt kirkeliv etter reformasjonen. Haugianerne, og seinere de ortodokse lekmannsbevegelser, tok opp arven etter ham. De har spilt en betydelig rolle i norsk politikk og i norsk økonomi.

Samenes religion. Samenes forfedre var et halvno­ madisk jeger- og fiskerfolk, og deres kultur har mye til felles med kulturelementer hos andre noma­ defolk som lever i de nordlige strok på kloden. Samenes gamle religion var av sjamanistisk karakter. Foruten noaiden (sjamanen) fremheves gjerne de mange guder, offerste­ dene, runetrommene og seidefigurene. Bildet viser en treseide fra Sorsele.

Politikk, handelsvirksomhet og misjon i Finnmark De store handelskompaniene som ble opprettet på 1600- og 1700-tallet i mange land i Europa, tok seg først og fremst av handelsvirksomhet og kolonisering. Men de var også sterkt interessert i misjonsvirksomhet. Politiske, økonomiske og religiøse ideer og interesser gikk her hånd i hånd. Slik var det også i Danmark-Norge. På alle de tre misjonsfeltene, Finnmark, Grønland og Trankebar, var det også politiske og økonomiske motiver bak innsatsen. I løpet av 1600-tallet hadde den dansk-norske staten fått en stadig sterkere posisjon nordpå. Men den politiske kon­ trollen og makten dreide seg om kyststrøkene, fjordarmene og havet utenfor - ikke om innlandet og vidda. Her var for­ holdene uklare og grensene flytende. Den samiske befolk­ ningen fartet over store områder med reinflokkene sine. De betalte skatt dels til Russland, dels til Sverige og dels til Norge. Nå ble det tydelig at svenskene gjorde politiske framstøt i nord. Folketallet steg, og flere samer drog fra vidda mot fjorde­ ne. Svenskene fulgte etter, blant annet som misjonærer. De bygde kirker i Kautokeino og på andre steder som nordmen­ nene mente hørte til Norge. Regjeringskretser i København mente at man som mottrekk måtte skape en fastere kirkelig administrasjon i landsdelen. Det måtte bygges kirker og skoler. På den måten skulle samene knyttes nærmere til den dansk-norske staten. Arbeidet blant samene ble ikke drevet med særlig kraft i de første årene pa 1700-tallet. Dette kom også av at krigen la hindringer i veien. Men da en gruppe pietistiske prester i Romsdalen og på Nordmøre - Syvstjernen - i 1714 sendte et bønneskrift til kongen, der de påtalte en rekke misforhold ved kirke- og kristenlivet i Norge, kom arbeidet med samemisjonen i gang. Misjonskollegiet oppfordret Thomas von Westen, ett av med­ lemmene i Syvstjernen, til å påta seg organiseringen av arbeidet. Westen var den gang sogneprest i Veøy, seinere ble han utnevnt til lektor i teologi ved katedralskolen i Trond­ heim. For ettertiden er han kjent som samenes apostel. Kolonisering og misjon på Grønland På 1600-tallet drev engelskmenn og nederlendere en lønnsom hvalfangst ved Svalbard. Seinere søkte fangstskutene også opp langs vestkysten av Grønland. Denne fangsten var av betydelig omfang. Forskere regner med at i 1720-årene drev bortimot 300 skuter fangst og fiske i de forskjellige områdene i Nordishavet. Også bergenske kjøpmenn var interessert i denne fangsten, men de hadde måttet oppgi den på grunn av den harde utenlandske konkurransen. I denne situasjonen var det at Hans Egede la fram sine planer om å stifte et handelskompani som også skulle ha ansvaret for hedningmisjonen blant eskimoene på Grønland.

148

ThormodTorfæus, (1636-1719) den islandske historiker som bod­ de på Karmøy, har skrevet flere verker der han bevisst utnyttet is­ landske kilder. I årene 16951711 gav han ut verk på latin om de gamle norske biland. Her er et kart tegnet av islendingen Jon Gudmundsson.

Hans Egede: «Det gamle Grøn­ lands nye Perlustration», Kbh. 1741. Illustrasjonen viser noe av dagliglivet på Grønland.

Egedes planer gikk ut på å kolonisere landet. Folk skulle overvintre og bo der fast, ikke reise tilbake til hjemlandet etter en sommerekspedisjon. Hans Poulsen Egede (1686-1758) var innfødt nordlending av dansk slekt. I 1707 ble han prest i Vågan i Lofoten, bare 21 år gammel. I menigheten møtte han mye motgang og mange vansker, noe som trolig var en medvirkende årsak til at han ønsket seg et annet virkefelt. Han begynte å lese om sagatidens Grønland. Dette var gammelt norsk område, men nå bodde det hedninger der, og dermed var det et ansvarsområde for misjonen. Alt i 1710—1711 skrev han betenkninger til Kongen, der han klart formulerte kirkens misjonsplikt og begrunnet sine tanker om en kristen misjon på Grønland. Forskerne er sterkt opptatt av disse misjonsteoretiske «me­ morialene» og av Egedes seige, konsekvente og praktiske gjennomføring av sine ideer og planer. I 1721 ble planen realisert. Han drog av sted med tre skip, og han kom til å arbeide der i hele femten år. Ved siden av misjonsvirksomheten, som støtte på mange vansker, reiste han mye rundt, utarbeidet verdifulle beskrivelser av landet og kartla det. Uten Egedes innsats også på dette feltet ville vel myndighetene i København ha oppgitt bade misjonen og handelen, og da ville nederlenderne antakelig ha overtatt området. I 1735 brøt det ut en epidemi på Grønland. 2000 mennesker døde, og Egede måtte forlate landet med knekt helse. Sønnen, Paul Egede, overtok misjonsvirksomheten. I København grunnla Hans Egede et grønlandsk seminar, og i 1740 fikk han tittelen «biskop over Grønland». 149

Undervisning (midten av 1600årene), Hålandsdalens kapell. Læreren underviser fire lyttende barn. De to fuglene ved hans hode skal sannsynligvis betegne inspirert lærdom. Bildet forestiller Christopher Pedersen Riber, som var klokker i Os.

Konfirmasjon og skole Konfirmasjonen hadde opprinnelig ingen plass i den lutherske læren og i de evangelisk-lutherske kirkene. Viktigere enn den rent ytre konfirmasjonshandlingen var katekisasjonen: den ele­ mentære opplæringen i kristentroen i form av spørsmål og svar. Da pietismen vant innpass i Danmark-Norge, ble over­ høringer av ungdom vanlig i noen av Københavns kirker, blant annet i Vaisenhuskirken. I Norge ble en tilsvarende praksis innført av biskop Peder Hersleb. Han spilte også en viktig rolle i arbeidet med Forordningen om konfirmasjonen (1736). Denne forordningen var sterkt preget av pietistiske synsmåter. Den la vekten på undervisning i kristendom, men krevde dessuten at konfirmantene skulle gjenta dåpsløftet. Ved forordningen av 1736 ble konfirmasjonen gjort pliktig for alle. Det fikk følger for ens status i samfunnet om man var konfirmert eller ikke. De som ikke var konfirmert, kunne ikke tas til militærtjeneste, og folk matte legge fram konfirmasjonsattest for å kunne gifte seg. En bestemmelse i konfirmasjonsforordningen skulle få store følger. Det ble nemlig krevd at barn skulle ha vært holdt i skole og ha fått undervisning i kristendom før de kunne konfirmeres. Konfirmasjonen gjorde derfor en utbygging av skolevesenet nødvendig.

Utbygging av skolevesenet I årene etter 1720 ble det opprettet en del bygdeskoler i Nor­ ge, i mange tilfeller etter dansk mønster. Det var bøndene selv som sammen med prestene gikk inn for skolesaken. Lærerne manglet oftest kvalifikasjoner, og bøndene betalte selv for undervisningen. Bare barna til de selveiende bøndene fikk ga pa skole. Loven om allmueskolen på landet (1739) påbød at det skulle opprettes faste skoler i alle bygder, der barna skulle få undervisning i kristendom og lesning fra sjuårsalderen. Men da det viste seg at reformen ville bli for kostbar, ble det bestemt at ordningen skulle gjennomføres lokalt. Hver bygd 150

og hvert prestegjeld skulle selv organisere skoleklassene. Hvor gode skolene ble, avhang derfor av bøndenes økonomiske evne og interesse for saken. Mange steder tok det år før det ble opprettet skole i det hele tatt. Nesten alle skolene var omgangsskoler. Skoleplikt hadde bønders og husmenns barn fra sju- til tolvårsalderen. Undervisningstiden var fra seks til ni måneder i året. Det var svært vanskelig å skaffe habile lærere. Ofte under­ viste studenter som ikke hadde greid å fullføre studiene, krøp­ linger som ikke kunne bli soldater, og som ikke dugde til annet arbeid, og bygdehåndverkere som kunne drive med sitt mens barna leste. Lønnen var ussel, omtrent den samme som den en gardsgutt fikk. I disse årene fikk alle byene permanente skoler. Det samme var tilfelle med de større jernverkene og sagbrukene. På disse skolene gikk stort sett bare fattigbarn og underklassebarn. De mer velstående i samfunnet sendte barna til privat­ skoler eller til latinskolene, eller de holdt huslærere. I begynnelsen av 1730-årene var det ti latinskoler i Norge, alle gutteskoler. De var opprettet for det fåtallet som skulle få høyere utdannelse. Men omkring 1740 ble all høyere undervisning i rikene gjenstand for en revisjon, og seks av skolene ble omgjort til danske skoler. Disse hadde morsmål, geografi og moderne historie i læreplanen. Bare de fire stiftstedene beholdt sine latinskoler. Undervisningsfagene her var religion, latin, gresk og hebraisk.

Revansjekriger og alliansepolitikk 1660-1720 Den skånske krigen 1675-1679 Danmark hadde to utenrikspolitiske mål: å gjenvinne de tapte danske og norske landskapene, og å gjøre forbindelsen mel­ lom Danmark og grenselandskapene i sør fastere.

Cort Adeler (1622-1674), norsk sjøhelt og admiral. Illustrasjonen til et kapittel i Ove Mallings bok «Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere», 1777. Bildeteksten i boka: «Cort Adeler, i venetiansk Tje­ neste, overvinder i Søslag den tyrkiske Admiral Bassen Ibrahim og nedlægger ham med egen Haand.»

151

Marstrand beleires av norske styrker. Samtidig kobberstikk.

Danmark hadde bevart sine forbindelser fra forrige krig, Brandenburg, Nederlandene og Polen, mens Sverige var al­ liert med Frankrike. Nå var det mange politikere, blant annet Hannibal Sehested, Griffenfeld og Ulrik Frederik Gyldenløve, som forstod at Danmark ikke kunne oppnå noe hvis landet hadde Frankrike som motstander. Likevel ble det besluttet å gå til krig. Militært sett hadde de danske og norske styrkene en viss framgang. Den dansk-norske flaten, ledet av sjøheltene Niels Juel (slaget i Køge bugt) og Cort Adeler, hadde overtaket over den svenske. Men fredsslutningen i 1679 ble en stor skuffelse. Den ble diktert av Ludvig 14. Danskene måtte oppgi alle de områdene og festningene som de hadde erob­ ret. Den gottorpske hertugen fikk også landområdene sine, hertugdømmet Holstein-Gottorp, tilbake. Den store nordiske krigen 1700-1720 For å forstå bakgrunnen for den store nordiske krigen er det viktig å kjenne til utviklingen av de politiske forhold i østersjøområdet. Det var den svenske stormakten som dominerte Nordøst-Europa, men dens maktutfoldelse hadde stagnert. Russland, under ledelse av Peter 1. den store (1689-1725), var på frammarsj. Peter ville ikke bare omskape Russland til en kulturstat etter vesteuropeisk mønster, han ville også gjøre landet til en europeisk stormakt. I 1699 avsluttet Peter en lang krig mot Tyrkia, som ved siden av Frankrike var den fremste stormakten i Europa. Peter den store sluttet et forbund med August 2. av Sachsen-Polen og kongen av Danmark. Hensikten var å jage

152

Sverige ut av besittelsene ved Østersjøen. Sveriges allierte var Frankrike. Men dette landet var så hardt presset i opp­ gjøret med England, Nederland og Østerrike at det ikke kunne gi noen hjelp til Sverige.

Krigen i Russland og Tyrkia Danmark begynte krigen med et angrep på Sveriges allierte i Nord-Tyskland, men den unge svenske kongen, Karl 12., svarte med å landsette en hær på Sjælland og tvang danskene til fred. Samme år beseiret han tsar Peter ved Narva. Der hadde tsaren falt inn i de svenske områdene i Ingermanland (1700). Seieren ved Narva var av vesentlig betydning for Sveriges militære anseelse. Fra 1702 til 1706 var Karl 12. opptatt med et omfattende felttog i Polen, mot August 2. Dette felttoget endte med freden i Altranstådt 1706, der svenskene i hvert fall for en kortere tid fikk ordnet forholdene i landet slik de ønsket det. August 2. frasa seg sine krav på den polske tronen. Byene ved Østersjøen skulle ikke konkurrere med Riga, Sveriges viktigste eksporthavn. Mens Karl 12. var opptatt i Polen, hadde Peter erobret Ingermanland, grunnlagt St. Petersburg og begynte å bygge opp en russisk østersjøflåte. For å knekke tsarens motstand og få i stand en varig fred besluttet Karl 12. å marsjere direkte mot Moskva. Men forskjellige forhold, blant annet at russerne nyttet den brente jords taktikk, førte til at den svenske kongen måtte bøye av sørover og ned i Ukraina. Den strenge vinteren gjorde også sitt til å redusere den svenske hærens mannskapsstyrke og slagkraft. Det avgjøren­ de slaget stod ved Poltava sommeren 1709. Den svenske hæren kapitulerte, og soldatene ble sendt som krigsfanger til Sibir. Kongen selv flyktet med noen få hundre mann til tyrkisk område. I 1709 kom Karl 12. til Bender, der han var den tyrkiske sultanens gjest. Den svenske eneveldige kongen kom til å styre sitt rike fra tyrkisk område i hele fem år. Politikken hans hadde som utgangspunkt at Russland var Sveriges og Tyrkias felles fiende, og han oppnådde at Tyrkia gikk til angrep på Russland ved flere anledninger. Men i denne tiden ble alle svenske områder ved Østersjøen - også Finland - erobret av motstanderne Russland og Preussen. Tyrkerne hadde ikke lenger noen politisk nytte av den svenske kongen. Han ble derfor internert etter en voldsom motstand «kalabaliken i Bender». Året etter fikk han lov til å vende til­ bake til Sverige. Felttogene mot Norge Etter hjemkomsten til Sverige slo Karl 12. opp sitt hoved­ kvarter i Lund i Skåne. Dette hang sammen med at hoved­ motstanderen nå var Danmark. I 1716 fikk den danske kongen støtte av en stor russisk hær som ble landsatt på Sjælland. Planen var at danskene og russerne skulle gjøre invasjon i Skåne. Men russerne var ikke interessert i å svekke Sverige enda mer nå da områdene ved Østersjøen var erobret, og oppgav gjennomføringen av invasjonen. Fra svensk side ble det også ført visse forhandlinger med russerne. Sverige 153

Anna Colbjørnsdatter, Rasmus og den svenske oberst Lbwen på Norderhov prestegård. Kopper­ stikk utført av J. M. Haas 1 780, etter tegning av Erik Peuelsen i København, 1 779. Innskriften på originalstikket ly­ der: «Anna Colbiørnsen Præstekone i Norderhau i Norge begiærer Tilladelse af den Svenske Oberst Lbwen til at udsende ben­ des Pige, hvorved hun faaer Leilighed til at give de Norske Etter­ retning om Fiendens Ankomst og Anslag.»

skulle få Norge som erstatning for de baltiske provinsene som var gatt tapt. Forhandlingene førte ikke fram, og den svenske kongens plan om en militær erobring av Norge ble satt i verk i to omganger (1716 og 1718). Karl 12. angrep gjennom Østfold, tok Kristiania og forsøkte a trenge igjennom det norske forsvaret ved Gjellebekk, midt­ veis mellom Asker og Drammen. En omgående bevegelse gjennom Krokskogen til Ringerike ble stanset pa Norderhov prestegard. Under retretten satte kongen seg fast i Fredrikshald. Men felttoget matte oppgis da sjøhelten Tordenskiold ødela en svensk forsyningsflåte i Dynekilen i Bohuslån. I 1718 kom Karl tilbake med en sterk hær, og na var det tydelig at han ville vinne hele Norge. Selv angrep han Fred­ riksten festning. Under framrykkingen ble han truffet av en kule og døde momentant. En annen armé under general Armfeldt rykket inn i Trønde­ lag, men møtte sterk motstand. Begge hæravdelingene drog etter kongens død tilbake til Sverige. Armfeldts retrett over Tydalsfjella midtvinters 1719

«Dengang ei» sa Tordenskiold. En av de mange dumdristige handlinger som ble fortalt om Tordenskiold er her skildret i et samtidig stikk. En gang, da han var gått i land i Skåne for å speide på svenske tropper, ble han over­ rasket av svenske ryttere. Men Tordenskiold sprang i sjøen med kården i munnen og svømte ut til skipet sitt.

154

Gustaf Cederstrøm: Karl 12.s lik­ ferd. Maleriet ble vist på verdensutstillingen i Paris 1878 og er en tolk­ ning i nasjonal ånd av den svens­ ke stormaktstidens tragiske epi­ log. Symbolikken er gjennomført og enkel. Den tragiske undergangsstemningen kommer kan­ skje best fram i den lille gruppen ved siden av veien: den gamle fu­ rete jegeren, det lille barnet og hunden; gruppen representerer det svenske folket. I de flagrende kappene og den vindslitte fanen gir maleren uttrykk for sin tro på storheten i det forgagne og for et trassig framtidshåp.

Danmark-Norges kriger - en oppsummering

1563-1570

Sjuårskrigen mot Sverige; Hamar domkirke ødelagt; krigen endte uavgjort.

1611-1613

Kalmarkrigen mot Sverige; skotske leiesolda­ ter under Sinklar slått i hjel av gudbrandsdø­ lene; krigen endte uavgjort.

1625-1627

Krig i Tyskland, Kristian 4. på protestantenes side i trettiårskrigen, men grundig slått; derpå svenskene på protestantenes side i trettiårs­ krigen fra seier til seier.

1643-1645

Krig mot Sverige, i Norge kalt «Hannibalfeiden» etter stattholderen Hannibal Sehested, som opprettet en norsk hær. Ved freden i Brbmsebro mistet Danmark Gotland og Norge Jemtland og Herjedalen.

1657-1658

Krig mot Sverige, den norske næren under ledelse av Jørgen Bjelke. Ved freden i Roskilde mistet Danmark alt land øst for Øresund og Norge Båhuslen og Trøndelag.

1658-1660

Krig mot Sverige, forsvar av Halden under le­ delse av Tønne Huitfeldt. Ved freden i Køben­ havn fikk Norge tilbake Trøndelag. Krigen førte til at kongen innførte enevelde i DanmarkNorge.

1675-1679

Den skånske krigen mot Sverige, i Norge kalt «Gyldenløvefeiden» etter stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløve; freden fastsatt av Frank­ rike; grensene som før.

1700-1721

Den store nordiske krigen, Russland, Polen og Danmark-Norge mot Sverige under Karl 12.; i 1716 Karl 12. mot Fredriksten og Akershus, som begge holdt stand; Tordenskiold ødela en svensk forsyningsflåte i Dynekilen, og Karl 12. trakk seg tilbake. I 1718 ble Karl 12. drept ved Fredriksten. Freden i Nystad.

155

utviklet seg til en katastrofe, og størstedelen av hæren omkom. Etter Karl 12.s død ble det sluttet fred mellom de statene som hadde vært innblandet i krigen. Den viktigste overens­ komsten var freden i Nystad (1721). Sverige mistet alle sine områder ved Østersjøen, bortsett fra Finland og en del av Pommern. Sverige måtte også oppgi sin tollfrihet i Øresund. Etter kongens død var det slutt på det svenske stormaktsveldet. Peter den store nådde sitt mål: å eie land og havner ved Østersjøen, og Russland avløste Sverige som den domine­ rende makten ved Østersjøen og ble en europeisk stormakt.

Den lange fredsperioden 1720-1800 Dansk-norsk utenrikspolitikk (1720-1807) Etter den store nordiske krigen var Danmark-Norges eksistens som selvstendig stat ikke lenger truet. I den lange fredstiden som fulgte, var den danske utenriksledelsen mest opptatt av a bevare nøytraliteten under stormaktskonfliktene som satte inn fra midten av hundreåret. Nøytralitetspolitikken bød på store vansker. Det var særlig forholdet til England som ble spent. England hadde på 1700tallet utkonkurrert Nederlandene og ble den ledende sjøfarts­ nasjonen i nordsjø- og østersjøomradene. Da kampen be­ gynte mellom franskmenn og engelskmenn om herredømmet på havene og i koloniene, innledet engelskmennene en mer hensynsløs politikk overfor de nøytrale landenes handelsskip, som de mente hjalp fienden. Ettersom både danske og norske skip gikk i fart for franskmennene i Middelhavet og på koloniene, var disse særlig utsatt for engelske kaperskip. Under slike omstendigheter ble det vanskelig å opprettholde et fredelig forhold til England. Men det var nødvendig å unnga åpent brudd, for Norge ble mer og mer avhengig av England som handelspartner. Særlig var trelasteksporten dit viktig. I andre halvdelen av 1700-tallet gikk Danmark-Norge inn i flere nøytrale forbund, til sist også inn i et par «væpnede nøytralitetsforbund» sammen med flere stater i Nord- og ØstEuropa. Sjøfarten ble på den måten bedre beskyttet, og både Danmark og Norge opplevde en økonomisk høykonjunktur uten sidestykke i Europa. Den politikken som regjeringen førte, gikk altså ut pa a ba­ lansere mellom stormaktene. De næringsdrivende i Norge og Danmark støttet denne balansepolitikken. Men regjeringen ble snart tvunget til a ta parti, og det skulle komme til å spren­ ge unionen. Ved siden av de store sakene arbeidet utenriksledelsen også med andre spørsmål som var av stor interesse for Norge: Det ble sluttet en rekke handelstraktater med sjørøverstatene i Nord-Afrika og med det ottomanske riket. Ferdselen på Middelhavet for danske og norske skip ble sikret, og norsk fisk og trelast opparbeidet seg et visst marked i området. Staten måtte betale en årlig avgift i form av våpen og ammunisjon til sjørøverne, som brukte dem mot stater og 156

Vardøhus festning, reist 1738.

handelsskip som ikke hadde inngått avtaler med dem. I 1751 ble grensen mellom Norge og Sverige endelig fast­ lagt. Grensen lengst i sør ble man raskt enige om, problemene med grenselinjene lengst i nord var større. Norge fikk Kauto­ keino og Karasjok, mens andre samesteder ble lagt til Sverige. Ingen same skulle være skattepliktig i mer enn ett land. Grensetraktaten fikk dessuten et tillegg (lappekodisillen) som bestemte at flyttsamene skulle beholde sin gamle sed­ vanerett til å flytte med reinen fram og tilbake over grensen etter årstiden.

Norsk patriotisme

Qjcrbarb (Sdf^ningS

Olbroté Stilig 3 o r fl t ©ul, »n6eV«tbtnfce

øiiigttv ælbnc frc

beté Scapntelfe

$(wrfaQcrv Siibcr. Xrrft i Sorre 1771. Qhfefkt n' f>