Øst-Europas historie [1] 8203171699

Citation preview

Jardar Seim

ØST-EUROPAS HISTORIE

NBF, Dlr~

tt

/r?( *,ø '7"f” u

POSTBOKS 273

ASCHEHOUG

6601 MO

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. © 1994 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Kartegning: Unimap a.s Satt med 11/13 pkt Bembo hos typer & tall, Oslo Papir: 80 gr Munken Book cream 1,5 miljøvennlig bokpapir Printed in Finland Werner Soderstrom OY, 1994 ISBN 82-03-17169-9

INNHOLD

IN N L E D N IN G ..........................................................................................

11

DEL I: FRA M IDDELALDEREN TIL FØRSTE VERDENSKRIG .

19

Folkevandringer og bosetting .................................................................. Bysants eller Roma? De nye statsdannelsene og kirken ...................... Ungarerne k o m m er.................................................................................... Folk og statsdannelser rundt år 1000 ..................................................... Tyrkerne - en maktfaktor i Europa i 500 år .......................................... Det tyrkiske herredømmet i praksis ....................................................... Økonomisk tilbakeliggenhet - øst og vest går ulike v e ie r .................. Renessanse, reformasjon og enevelde - ikke bare i vest ...................... Keiserriket Ø sterrik e................................................................................. Det opplyste eneveldet i Østerrike - sentralisering og nasjonale reaksjoner................................................................................................. Polen - en stat går i oppløsning .............................................................. Nasjonalisme og liberalisme .................................................................... Opprør mot det tyrkiske styret: Serbia, Hellas,Romania ................... Stormaktsrivalisering................................................................................. Revolusjonsårene 1848-49: Ungarerne på offensiven........................... Tsjekkernes forsøk på nyorientering ....................................................... Ungarernes dilemma: Nasjonale krav fra andrefolkegrupper ............. Revolusjonene over - Russland som regim eredder............................... Krim-krigen åpner for rumensk samling .............................................. Dobbeltmonarkiet Ø sterrike-Ungarn..................................................... Polen - «nasjonenes K ristu s».................................................................... Maktkamp på Balkan ............................................................................... Bondeopprør i Bosnia-Hercegovina og tyrkiske reformer skaper stormaktsuro .......................................................................................... Den russisk-tyrkiske krig ......................................................................... Berlin-kongressen. Bulgarsk samling ..................................................... Forvirring og kamp om Makedonia .......................................................

22 24 26 28 31 35 41 45 49

5

51 55 60 65 68 70 74 77 83 89 91 98 104 106 115 119 122

Ø ST -E U R O P A S H ISTO RIE

Ungtyrkernes revolusjon far følger på Balkan ..................................... 127 Balkan-krigene 1912-13 .......................................................................... 131 Skuddene i Sarajevo 1914 - opptakten til første verdenskrig ............. 135 DEL II: M ELLOM KRIGSTIDEN ......................................................... 141 Imperienes tid forbi ................................................................................... Nasjonale grenser ..................................................................................... Men alle grensene fulgte ikke etniske skiller ....................................... Krig på krig: Polen mot Sovjetunionen ................................................ Nasjonen i fortid og samtid .................................................................... Den vanskelige freden ............................................................................... Paragrafer og mentaliteter ........................................................................ Satsing på demokrati ................................................................................. Demokratiet som snublet ........................................................................ Murring blant Ungarns underprivilegerte: industriarbeidere, landarbeidere og nasjonale minoriteter .............................................. Krigen virker radikaliserende ................................................................. Ungarns første forsøk med kommuniststyre ....................................... Ungarns politiske blåmandag - rødfargen fjernes .............................. Håpet om å vinne fortiden tilbake ......................................................... Bulgaria - også et eksperiment med klassepolitikk ............................ Hva slags dem okrati?................................................................................. Et bredt politisk spektrum ...................................................................... Bondepartier .............................................................................................. Med katolsk fortegn ................................................................................. Byborgerskap og makthaverpartier......................................................... Sosialismen: Svakt sosialt grunnlag, likevel fryktet ............................ På ytterste høyre fløy ............................................................................... Fasade-demokrati?....................................................................................... Farvel til demokratiet ................................................................................ Bulgaria: Autoritært med liberale åpninger ........................................... Polen med sterk m a n n ................................................................................ Litauens politiske veteraner kopler ut dem okratiet................................ Jugoslavia: Nasjonalitetskonflikter fra starten ......................................... Den jugoslaviske kongen blir diktator .................................................. Estland og Latvia: Diktatur mot ekstremister? ..................................... Veien til kongelig diktatur i Romania .................................................... Albanias politiske system under oppbygging ......................................... Hvorfor brøt demokratiene sammen? ...................................................... 6

143 145 147 149 151 152 155 158 161 162 164 167 171 172 177 184 187 189 197 199 203 217 244 247 248 254 261 263 267 272 274 281 286

IN N H O L D

Økonomisk struktur ................................................................................. Jordreformer .............................................................................................. Verdensdepresjonen knuser håp om utenlandsk kapital ...................... Statlig engasjement for industrireising ................................................... Utenrikshandel til fordel for Tyskland?................................................... Utenrikspolitikk: Frankrike eller Tyskland? .......................................... Opptakt til annen verdenskrig: Tyskland på offensiven, Tsjekkoslovakia lem lestes...................................................................... Trusler mot Romania og Polen ................................................................ Tysk-sovjetisk avtale som innledning til verdenskrig .......................... DEL III: DEN KOM M UNISTISKE EPO KEN

308 311 312

................................. 315

Polen flyttes vestover................................................................................. Dårlige odds for polsk kommunisme ..................................................... Rå maktkamp i demokratiske kulisser ................................................... Skje Sovjets vilje: Kommunistisk diktatur i Polen ............................... Fra krig til borgerkrig i Ju g o sla v ia ......................................................... Albansk kommunisme - et krigsprodukt .............................................. Maktovertakelsens faser ........................................................................... Romania og Bulgaria skifter side i krigen ............................................ Ungarn: Mislykket forsøk på å skifte side ............................................ Sovjetisk kvelertak på rumensk p o litik k ................................................ Brutale virkemidler i Bulgaria ................................................................ Ungarns demokratiske mellomspill ....................................................... Tsjekkoslovakia som brobygger ............................................................. Kommunistene overtar i Praha ................................................................ Et delt Europa ............................................................................................ Dobbelt undertrykkelse i Baltikum ....................................................... Enda en ny sovjet-republikk .................................................................... Et utvidet imperium ................................................................................. Økonomi som religion ............................................................................. Kollektivisering .......................................................................................... Nasjonalisering .......................................................................................... Et nytt økonomisk system ...................................................................... Øst-Berlin 1953 - en m asseoppstand..................................................... Tito skyves ut og fordømmes .................................................................. Kommunistene rensker ut sine egne ....................................................... Slånsky og R a jk .......................................................................................... Utrenskninger i Bulgaria, Romania, Albania ....................................... 7

290 291 296 299 301 304

318 320 324 327 329 332 336 339 342 344 349 352 359 363 369 371 374 376 376 378 384 385 388 392 394 397 399

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Tøvær ........................................................................................................... 1956 - Polen rører på seg ........................................................................ 1956 - Ungarns oppstand k n u se s........................................................... Tsjekkoslovakia - begynnende oppm ykning.......................................... Praha-våren 1968 Moskva er sentrum - Albania bryter .................................................... Nasjonalkommunisme i Romania ........................................................... Bulgaria - snillest i klassen ...................................................................... Behov for reformer i økonomien ........................................................... Jugoslavia som reform -pioner.................................................................. Ungarn tar reformene på alvor ............................................................... Polen: Økonomiske problemer og oppstander ..................................... To mirakler: Polsk pave og Solidaritet .................................................. Jaruzelskis maktbruk demonstrerer systemets krise ............................ Et spesialtilfelle: B altik u m ........................................................................ o A leve under sosialism en.......................................................................... Sosial likhet i teori og p ra k sis................................................................. Med løgn som byggemateriale ............................................................... DEL IV: FARVEL TIL KO M M U N ISM EN

....................................... 463

Foregangslandet P o len ............................................................................... Rundebordssamtaler som overgangsform .............................................. Katastrofevalg for kommunistene ........................................................... Den første ikke-kommunistiske regjering i østblokken ...................... Sjokkinnføring av kapitalism e.................................................................. Reformkommunister i Ungarn ............................................................... Den vanskelige historien .......................................................................... Veien til flerparti-system .......................................................................... Gamle og nye politiske skillelinjer ......................................................... Polen og Ungarn i perspektiv................................................................. DDR - kommunismens festning fra den kalde k rig e n ........................ Timeglasset renner ut for Honecker ....................................................... Elullet i m u ren ............................................................................................ DDR: staten som fo rsv an t........................................................................ Høyt tempo i Tsjekkoslovakia................................................................. Havel og Dubcek utfordrer regimet ....................................................... Bulgarias voldspolitikk mot sine tyrkiske innbyggere ........................ Miljøprotest som spydspiss mot regimet .............................................. Veteranen Sjivkov kuppes bort ............................................................... 8

401 403 405 413 417 422 424 429 431 436 439 441 446 449 452 454 457 459

467 469 470 472 474 478 481 485 488 492 493 496 500 501 505 508 512 516 517

IN N H O L D

Ceausescu - den mest ekstreme ................................................... Timisoara - krav om frihet druknes i blod ............................... Ceausescu mister grepet ................................................................. Iliescu tar over. Men hva skjedde egentlig? ............................... Hvorfor så voldelig? ....................................................................... «Sosialismens fyrtårn» slokner ..................................................... Nå eller aldri i B a ltik u m ................................................................. Kommunistpartienes r o ll e .............................................................. Veien til uavhengighet i Litauen, Estland og Latvia ................ Moldova med paralleller til Baltikum ........................................ Et Jugoslavia uten bindem idler..................................................... Motsetningene var der før også: «Den kroatiske våren» 1971 Opptrapping i Kosovo ................................................................... Reformtanker vinner fram i Slovenia .......................................... Kroatisk og serbisk nasjonalisme k o lliderer............................... Kroatia - uavhengighet, krig og tysk anerkjennelse ................ Bosnia-Hercegovina - et Jugoslavia i miniatyr ........................ Makedonia - med rykte som kruttøn n e...................................... Makedonia og n ab o en e................................................................... Montenegro velger Serbia ............................................................ Bare navnet igjen av Jugoslavia ...................................................

520 524 526 528 532 534 536 539 541 544 548

ETTERO RD : Velkommen til hva? ..............................................

583

553 556 561 564 569 572 575 577 580 581

KART ................................................................................................ 589 LITTERATUR R E G IST E R

................................................................................ 601 609

INNLEDNING

a de kommunistiske regimene i det østlige Europa ble styrtet i 1989, opplevde mange det - både i øst og vest - som noe utrolig. Svakhetene hadde lenge vært synlige både i det økonomiske og politiske livet, så synlige at sammenbruddet for systemet i og for seg var forståelig. Likevel var det noe utrolig i det som skjedde. Det var langt fra første gang at folk hadde lengtet etter forandring. Det var heller ikke første gangen de hadde forsøkt å gjøre noe med den trykkende situasjonen de befant seg i, enten forsøkene hadde skjedd gjennom reformer innenfor systemet eller som åpent opprør. Men erfaringene om det nytteløse i slike forsøk hadde hopet seg opp over årtier. Noe av det som sterkest skapte slike erfaringer, var viss­ heten om hvor sterkt utbygd det fysiske maktapparatet var. Det var ikke nødvendig å se terroren til daglig; man ble som regel tilstrekkelig temmet av å vite om den. Man visste også at det vanligvis var rikelig vilje til å bruke dette maktapparatet. Skulle det likevel ikke strekke til, eller dersom de lokale kommunistlederne ikke ville sette det inn, fan­ tes det et velutrustet maktapparat i reserve under sovjetisk flagg slik det ble demonstrert i Budapest i 1956 og i Praha i 1968. I «institusjo­ nen» Øst-Europa (der den enkelte avdeling hadde nasjonsnavn for å øke trivselen) var dette «bak-vakten», som ryddet opp dersom vok­ terne på de enkelte avdelingene bad om assistanse eller neglisjerte sine forpliktelser overfor institusjonsledelsen i Moskva. Erfaringene om det nytteløse hadde avleiret seg i fryktens selvdisiplin. «Normalise­ ring» ble det kalt i Tsjekkoslovakia etter det mislykte forsøket på å bestemme selv i 1968. Slike erfaringer satt så dypt at det var en betydelig treghet mot for­ andringer selv da den sovjetiske bakvakten i slutten av 1980-årene ble mer og mer opptatt med problemer hjemme i hovedbygningen. Like­ vel kom bølgen av omveltninger i gang. Det utrolige skjedde.

D

11

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Men så: Etter en kort frihetsrus kom problemene. Det utrolige hadde kanskje ikke skjedd likevel? Noen av problemene var til for­ veksling lik dem som hadde preget hverdagen tidligere: en levestan­ dard som gikk ned i stedet for å gjøre kløften til det forjettede Vesten mindre, en korrupsjon som bare fortsatte, både med gamle og nye aktører. Andre problemer lå på et annet plan. Hvor går veien for disse samfunnene videre? Hvordan skifter man økonomisk system? Hvem har skyld i det som var, hvem skal stenges ute og miste tillit, hvem er å stole på? O g hva med den kollektive selvforståelsen i samfunnet? Bør tiden med kommunistisk styre mest mulig sees som en parentes? Hva skal man i så fall gripe tilbake til? O g hva kan man gripe tilbake til? Går det an å fortsette der man slapp før det kommunistiske dikta­ turet ble innført, altså på slutten av 1940-årene? Eller må man kanskje tilbake til mellomkrigstiden? Hvor sunn eller «normal» var forresten den? Var det ikke mye fascisme og mange autoritære løsninger som man må skamme seg over i dag? Kan man ta opp den nasjonale tråden av mellomkrigsmodell og samtidig knytte seg til dagens vesteurope­ iske virkelighet med dens mer avslappede holdning til nasjonale paro­ ler? Hvor fritt står man til å skape et nytt samfunn? På hvilke måter umuliggjør de vanskelige økonomiske og sosiale forholdene en ny start? Hvilken rolle spiller arven fra kommunismen? Hva er det vik­ tigste ved den arven? Hva er ødelagt i samfunnene, og hva er samtidig bygd opp av betydning for folks liv? O g hvilke begrensninger og muligheter gir landenes øvrige historie når man nå skal tenke fram­ over og definere seg på nytt? Mye av denne historien er ukjent hos oss. Men ikke bare den gamle historien. Etterkrigstidens Øst-Europa har i seg selv vært ukjent. Tanken på at det går et «jernteppe» tvers gjennom Europa, har lammet oss vesteuropeere også på områder der stengslene ikke var så uoverkommelige som jernteppe-metaforen fikk oss til å tro. Vår nysgjerrighet og kunnskapstørst om Øst-Europa var i mange år laber. Selv elementære geografiske begreper har vært problematiske. Navnene på de baltiske landene var tåkelagt for svært mange inntil protestene og omveltningene begynte for noen år siden. At Baltikum og Balkan ble forvekslet, var heller ikke enestående. Tidspunktet for innføringen av kommunismen ville også være et vanskelig spørsmål for mange. 12

IN N L E D N IN G

Den eldre historien er det stort sett enda vanskeligere å orientere seg i, selv om enkelte begivenheter vil være kjent fra generell europeisk historie, som sammenbruddet for Østernke-Ungarn i 1918. Går vi lenger bakover i tiden, blir det ikke bare problemer med begiven­ heter, navn og perioder. Hvis vi prøver å sette oss inn i stoffet, møter vi også samfunnstrekk som i mange tilfeller avviker fra det vi regner som en normalutvikling, selv om de ytre formene kan være be­ snærende like. I denne boken inviterer jeg til en vandring bakover i tiden i ØstEuropa. Et av målene er det før-kommunistiske Øst-Europa i vårt århundre, i skjæringspunktet mellom forsøkene på modernisering i mellomkrigstiden og arven etter århundrers stagnasjon. Problemstil­ lingene er ikke helt ulike dem man har å stri med i dag. Det samme kan sies om det nasjonale spørsmålet. På begynnelsen av 1900-tallet var store deler av Øst-Europa ikke organisert som nasjonalstater, men underlagt mektige imperier. Etter første verdenskrig ble nasjonal undertrykkelse på imperienivå avløst av de nye statenes ulike øvelser i nasjonal selvhevdelse. For noen år siden falt enda et imperium i øst. Den nasjonale under­ trykkelsen under kommunismen hadde andre former enn slik under­ trykkelse hadde det på 1800-tallet, men den var likevel til stede i det meste av etterkrigstiden. Det er ikke så rart at den nasjonale dimensjo­ nen på nytt er blitt viktig for selvforståelsen i øst, og at den kan bli en trussel for den politiske stabiliteten. I Øst-Europa har det opp mot vår egen tid vært klasseforskjeller mellom en jordeiende adel og avhengige bønder av et omfang som vi i Skandinavia kan ha vanskelig for å forestille oss. Samtidig har fol­ kene i Øst-Europa hatt mektige naboer som stadig har trampet inn uten å spørre om lov. Tyrkere, tyskere, russere - alle har sett på ØstEuropa som sin naturlige tumleplass. Gjennom århundrene har det vært lange perioder der den avgjørende makten har ligget hos frem­ mede stater og deres lokale lakeier. Det er en viktig del av ØstEuropas historie og skjebne. Jeg håper at en annen og mer positiv side av historien også kommer fram på disse sidene: det som østeuropeerne har gjort ut fra egne initiativ, det som er utviklet i vekselvirkning med positive impulser utenfra. Mellomkrigstiden har fatt en bred plass i framstillingen nett13

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

opp ut fra slike hensyn. Da hadde de østeuropeiske landene for en kort stund sjansen til å forsøke seg på egen hånd. O g selv om de demokra­ tiske eksperimentene den gangen stort sett endte i diktaturer, skjedde det mye som kan være av verdi for dagens Øst-Europa. Enkelte linjer i denne boken er trukket betydelig lenger bakover i tid enn 1900-tallet. Vi skal bl.a. se at de økonomiske forskjellene som vi i dag opplever mellom det østlige og vestlige Europa, har røtter langt bakover i århundrene. I et slikt langsiktig perspektiv blir kom­ munismen ikke bare en tvangstrøye som etter hvert førte til økono­ misk stagnasjon og manglende konkurranseevne i forhold til Vesten, men også en strategi for å kutte ned på det forspranget som industria­ liseringen hadde gitt den vestlige verden. Flere av de ordene som brukes i teksten, er mer problematiske enn framstillingen gir inntrykk av. Først og fremst gjelder det selve ordet Øst-Europa. Det er her brukt slik det ofte har vært anvendt både i mellomkrigstiden og særlig i etterkrigstiden. Området det dekker, er stort sett de europeiske landene utenom det tidligere Sovjetunionen som hadde kommunistisk styre i etterkrigstiden. Det er flere alterna­ tive uttrykk i omløp. To av de mest brukte er «Sentral- og ØstEuropa» og «Det østlige sentral-Europa». En vanlig innvending mot «Øst-Europa» er at det ensidig refe­ rerer til en forbigående politisk sammenkopling (kommunismen) av land som ellers har svært forskjellig kulturell forankring og øko­ nomisk nivå. Enkelte intellektuelle, særlig i Tsjekkoslovakia og Ungarn, var i 1980-årene opptatt av dette og ville knytte de katolske landene til Sentral-Europa-begrepet, mens de ortodokse kunne omtales som Øst-Europa, sammen med Russland. Enkelte hadde også en tendens til ikke å ville regne Russland med til Europa i det hele tatt. Når jeg bruker «Øst-Europa» her, er det først og fremst av prak­ tiske grunner: Ordet er kort og er brukt på den samme måten i utal­ lige bøker og artikler. Denne bruken innebærer ikke at jeg regner Russland (og Ukraina og EIvite-Russland) som utenfor Europa. Den innebærer heller ikke at det ikke er store indre forskjeller i området. Det er ingen tvil om at tsjekkerne har en langt mer sentraleuropeisk (noen vil heller si «vestlig») kulturell og økonomisk bakgrunn enn Balkanlandene. Men samtidig har det også i andre tidsrom enn den 14

IN N L E D N IN G

kommunistiske epoken vært viktige fellestrekk mellom store deler av «Øst-Europa», trekk som har vært forskjellige fra det som har vært vanlig lenger vest. Forholdet mellom bønder og godseiere fra 1500-tallet og utover kan være et eksempel. Andre begreper kan være like problematiske. Jeg har brukt ordet «kommunisme» på den hverdagslig-politiske måten som har vært vanlig. Det er selvfølgelig ikke korrekt ut fra det som menes med et kommur.stisk samfunn i marxismen. De østeuropeiske ideologene som kjente Marx, mente da heller ikke at landene hadde nådd et slikt stadium i utviklingen. Noen hevdet riktignok at deres land hadde tatt skrittet over til å bli en «sosialistisk republikk» (et skritt videre enn bare å være «folkerepublikk»). Når jeg bruker ord som kommunisme og sosialisme i den løpende framstillingen, har jeg ikke dermed tatt stilling til hva som «egentlig» bør kalles sosialisme. En annen type problemer ligger i et ord som Makedonia. Det kan betegne landskapet Makedonia, som i dag er delt mellom flere land, eller det kan brukes om den selvstendige staten Makedonia, som er ett av disse landene. Denne siste måten å bruke navnet på har Hellas pro­ testert på. Det vil framgå av framstillingen når det er snakk om hele landskapet Makedonia og når det er snakk om den forholdsvis ferske staten. O gså et navn som Moldova brukes på flere måter. I dag beteg­ ner det en av de statene som ble selvstendige etter Sovjetunionens sammenbrudd og som har rumensk flertallsbefolkning. Men navnet brukes også om en landsdel på Romanias side av grensen, og var før ca. 1800 navnet på et fyrstedømme som omfattet begge disse områdene. Boken behandler mange land og strekker seg over et langt tidsrom. Det er antakelig unødvendig å si at forfatteren ikke er ekspert på alt dette. Ved å spenne opp lerretet så bredt kan det både bli feil i detaljer og skjeve perspektiver. Boken er ikke skrevet som et vitenskapelig verk med henvisninger og drøftinger av ulike forskeres standpunkter. Det betyr at mye av det som presenteres, kan framstilles på andre måter. Også et oversiktsverk som er skrevet for et allment publikum som ønsker å fa vite mer om Øst-Europa, må leses med det for øye, selv om det ikke blir minnet om det på hver side. Er vi heldige, vil vi ved å oppsøke historien kunne fmne mange for­ hold som kan forklare eller kaste lys over moderne fenomener. Av15

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

gjørelser som treffes i Øst-Europa i dag, idealer som trekkes fram, væremåter mellom mennesker, fordommer som dukker opp, mønstre som avtegner seg for det nye politiske livet - alt dette inneholder mye fortid. Hva er blitt bevart av det gamle? Hvordan har det avleiret seg? O g hvordan fungerer det sammen med de erfaringene som et langva­ rig kommunistisk styre har gitt? Skal vi bevege oss inn i fortiden kun for å finne forutsetninger for nåtidige forhold, gir vi imidlertid vandringen et snevrere innhold enn nødvendig. Fortiden har også sin verdi i seg selv. Det vil si at vi kan la oss fengsle av fortidens mennesker og deres måter å leve sammen på uten hele tiden å skulle tenke på om vi dermed far forklart noe om dagens forhold. A lese historie uten interesse for de menneskene den handler om, hindrer oss i å få en dypere forståelse både av fortid og nåtid. Ønsker man å ta fortidens mennesker alvorlig, må man også ta dem alvorlig som mennesker som har gjort valg, tatt avgjørelser, orientert seg i forhold til ulike handlingsalternativer. Det siste betyr også at historien ikke må framstilles så rettlinjet at det blir umulig å tenke seg andre valg i bestemte situasjoner. Ser en f.eks. på skillet mellom ser­ bere og kroater i det tidligere Jugoslavia, har de hatt en separat poli­ tisk historie gjennom mange århundrer. Forskjellene gjenspeiles i reli­ gionen, der serberne er ortodokse (østlig kristendom) og kroatene er katolske (under paven). O g selv om de taler det samme språket (serbo-kroatisk, nå oftere kalt serbisk og kroatisk), skrives det med to alfabeter. Kroatene bruker det vestlige, latinske alfabetet, serberne det østlige, kyrilliske. Disse gamle kulturskillene - på tvers av det språk­ lige fellesskapet - avspeiler faktisk grenselinjen mellom ØstRomerriket og Vest-Romerriket fra ca. 400 e.Kr. og går dermed til­ bake til tiden før slaverne hadde inntatt området. En kan lett fristes til å tenke seg en historisk skjebnelinje opp til våre dagers konflikter. Så skjønner vi liksom at serbere og kroater er forutbestemt til å slåss med hverandre. Men det er de jo ikke. Selv om røttene til noen kulturforskjeller er gamle, har vi ikke bevist at de må føre til konflikt for det. En slik deterministisk holdning underslår at historien på mange punkter kunne ha tatt en annen retning hvis menneskene hadde tatt andre standpunkter. °

16

IN N L E D N IN G

Behandlingen av Bulgaria på 800-tallet i en framstilling som ellers går svært så sprangvis fram når det gjelder eldre tid, kan også være egnet til å gjøre den østeuropeiske historien litt mindre rettlinjet enn den ofte framstilles som. Bulgaria blir som en selvfølge regnet som et ortodoks land, det virker merkelig om det landet skulle ha vært katolsk. Men allerede på 800-tallet vippet landet mellom en vestlig og østlig kirkelig og politisk tilknytning. Et annet resultat den gangen ville ikke nødvendigvis blitt varig, men tanken på et annet utfall åpner likevel uvante perspektiver for den videre utviklingen av regionen. O gså Romanias situasjon som et romansk land, geografisk isolert fra land med beslektede språk som italiensk og fransk, kan være en påminnelse om at historien ofte tar andre veier enn dem som virker mest sannsynlige. Et av problemene ved å skrive om en så stor del av Europa over så lang tid, er hvorvidt framstillingen skal være mest mulig generell og sammenfattende eller oppdelt på land. Jeg har ønsket å få fram felles­ trekk der de finnes og har derfor gitt avkall på å la de moderne stats­ grensene være disposisjon for framstillingen. Men samtidig er det et mål å fa fram særpreget ved de enkelte land slik at ikke alt flyter sam­ men i en grøt. Jeg har forsøkt å oppfylle det siste målet ved å gå inn på framstillinger av enkeltland der behandlingen av et emne er så bred at det blir plass til mer enn en oppramsing. Alle perioder er selvsagt ikke behandlet like grundig. Det har ikke vært meningen å skrive en «fullstendig» historie med dekning av alle viktige tider, områder og problemstillinger. Særlig for den eldre historiens vedkommende er det mange «hull». Middelalderen er med, men mest som innledning til senere tider. I nyere tid har jeg gått lite inn på selve forløpet av første og annen verdenskrig, som bør være lett tilgjengelig i allmenne ver­ denshistorier. Jeg har lagt større vekt på Øst-Europa like før og etter de to krigene. Dette er en historiebok, ikke en aktualitetsbok om Øst-Europa av i dag. Det betyr at den er ført fram til den foreløpig siste store begi­ venheten som jeg synes lar seg framstille i et historisk perspektiv: kommunismens fall. I det inkluderer jeg også oppløsningen av Jugo­ slavia. Men jeg har ikke forsøkt å fa med alle de siste hendelsene etter kommunismens fall. Landene i øst vil fa en enda mer ulik utvikling enn hittil når den 17

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

viktigste ensrettende faktoren, sovjet-kommunismen, er borte. Arven fra denne faktoren vil likevel prege alle disse landene i tiden framover. Det vil også den førkommunistiske arven. Kunnskap om denne histo­ rien kan ikke si oss noe om hva som vil skje videre. Men den kan gjøre det lettere å forstå.

DEL I FRA MIDDELALDEREN TIL FØRSTE VERDENSKRIG

a enkelte av de kommunistiske regimene i Øst-Europa begynte å pynte seg med nasjonalistiske kostymer for å gjøre seg mer populære, grep de ofte til historien. Gamle kongeriker og fyrstedømmer ble mant fram. Om de samtidig hadde vært fulle av sosial under­ trykkelse, var ikke like interessant som før. Til og med personer som hadde spilt en religiøs rolle, ble tatt i bruk som nasjonale glansbilder. Det ateistiske D D R la seg riktig i selen for å feire Luther-jubileet i 1983, da det var 500 år siden hans fødsel. To år før hadde Bulgaria gjen­ nomført en storslått feiring - ikke minst i utlandet - av sitt 1300årsjubileum som stat. Feiringen var inspirert av en enda mer panegy­ risk nasjonalisme satt i scene av den rumenske partifører og statssjef Nicolae Ceausescu i 1980, da Romania markerte 2050-årsjubileet for det som ble kalt den første statsdannelse på rumensk jord. Det stakkars daker-folket, som jubileet handlet om, var et særpreget folk som er kjent fra ulike historiske kilder, og kunne ha fortjent en bedre skjebne enn å havne som propaganda-råstoff måned etter måned i Ceausescus massemedier. Slik bruk av historien var selvsagt ikke forbeholdt kommunistiske diktaturer. Serbia er et eksempel på det. For middelalderens Serbia var Kosovo-slaget i 1389, da tyrkerne vant over serberne, en skjellsettende begivenhet. Det er det også for dagens serbere. Da Slobodan Milosevic la opp det løpet som skulle føre ham fra jugoslavisk kommunistpamp til serbisk nasjonalistfører, brukte han ikke bare serbernes nåtidige mindretallssituasjon i Kosovo som brekkstang for å øke sin popularitet. Flan betjente seg også flittig av de historiske symbolver­ diene som ligger i Kosovos fortid. På 600-årsdagen for det berømte slaget samlet han bortimot en million serbere på slagstedet og holdt en nasjonalistisk tale med brodd mot albanerne. Bare en mindre del av til­ hørerne var fra Kosovo; de fleste var tilreisende - godt organisert selv­ sagt - fra det øvrige Serbia.

D

21

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Blant de jugoslaviske folkegruppene er det langt fra bare serberne som har støvsugd historien etter kulturell ammunisjon for fornyet selv­ hevdelse. Det uavhengige Kroatias første president, Franjo Tudman, har en fortid som en av Titos partisaner. Som offiser i den jugoslaviske hæren ble han i 1970-årene utrensket med anklager om å være kroatisk nasjonalist, noe som også førte ham i fengsel. En periode fikk han seg en mindre viktig jobb i arkivet på Zagrebs militærhistoriske museum. Der satte han seg inn i kroatisk historie og utviklet en spesiell forkjær­ lighet for kroatiske militære helter fra ulike tider. Fruktene av disse stu­ diene har senere gjennomsyret hans taler som kroatisk nasjonalistisk politiker. Slik kan man gå til folk etter folk og finne fortidige begivenheter som utnyttes bevisst for politiske hensikter i dag. Det er ikke noe spe­ sielt ved det, i forskjellig utstrekning gjøres det i alle land, både i øst og vest. Det var den slags symboldebatt som også preget den norske nasjonalismen på 1800-tallet. Det gav selvtillit å kunne vise til storhet i middelalderen. I dagens turistnæring pågår en liknende nasjonal selv­ hevdelse for fullt når vikingene stadig brukes som blikkfang og identi­ tetsmerke. Når historiske begivenheter tas i offisiell bruk på slike måter, er altså ikke det noe enestående. Det interessante er heller hvilke politiske for­ mål de blir satt til å tjene i samtiden. Rumenernes feiring av dakernes eldgamle statsdannelse er et eksem­ pel på det. Feiringen var ikke bare et innlegg i en generell prestisjedebatt der det gir nasjonspoeng å ha noe mektig å vise til langt tilbake. Den var også en skjult hilsen til ungarerne, som i likhet med rumenerne er stolte av sin fortid, men som ikke kan føre historien i sitt nåværende område lenger tilbake enn til ca. 900 e.Kr.

Folkevandringer og bosetting Faktisk er ungarerne blant de sist ankomne folkeslagene i ØstEuropa. Før det hadde folkevandringene medført store forflytninger innen det østeuropeiske området fra 300-tallet. Størst konsekvenser for ettertiden medførte den slaviske innvandringen. Slaverne bosatte seg over hele området, og kom dermed til å avskjære den landvertse 22

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R IG

forbindelsen mellom Bysants (Konstantinopel) og Vest-Europa, som begge var arvtakere etter Romerriket. Nærmer vi oss år 1000, var de fleste av de folkeslagene som senere skulle komme til å utgjøre ØstEuropas etniske kart, kommet «på plass». Fortsatt var det vandringer og koloniseringer, men hovedmønsteret var etablert. Slaverne beholdt ingen sammenhengende bosetting på det østeuro­ peiske området. På liknende måte som slaverne selv kom til å stå mel­ lom det østlige Bysants og de vestlige etterfølgerne etter Romerriket, var forbindelsen mellom slaverne på Balkan og slaverne lenger nord brutt av tre folkeslag: rumenere, ungarere og tyskere (i det senere Østerrike). Rumenerne var etterkommere av de romerske kolonistene og den opprinnelige befolkningen (dakerne) etter at området nord for Donau (i det nåværende Romania) var blitt erobret av keiser Trajan i 106 e.Kr. Etter erobringen forble Dacia romersk provins i 165 år, inn­ til grensene matte trekkes sørover til Donau igjen. Dagens rumenske språk er rikt på lånord særlig fra slavisk, men også fra tyrkisk og andre språk. Men grunnstammen i ordforrådet er hentet fra latin; det samme gjelder den grammatiske strukturen. Utenom rumenerne i Romania fins det en mindre gruppe som har beholdt et romansk språk (dvs. som nedstammer fra latin), ofte kalt vlakere eller arumenere. Deres språk er beslektet med rumensk, og de bor spredt i dagens slaviske Makedonia og særlig i Nord-Hellas. Både i Ungarn og på Balkan-halvøya varte det romerske styret len­ ger enn i Romania, selv om det ikke har nedfelt seg i de språkene som brukes der i dag - bortsett fra en del tidlige lånord. Sporene må stort sett søkes i materielle funn. En lang rekke av byene - f.eks. i det tidli­ gere Jugoslavia - kan føre sine aner tilbake til romertiden. O g mindre folkegrupper beholdt en latinsk kultur lenge etter den slaviske kolo­ niseringen, f.eks. i Dalmatia (den jugoslaviske Adriaterhavs-kysten). Albanerne bryter også med det språklige hovedmønsteret i SørøstEuropa. Albansk tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, men er ikke nært beslektet med andre språk i den. Albanerne regner seg som etterkommere av illyrerne, en av de folkegruppene som hadde holdt til på Balkan-halvøya lenge før romernes erobring på 100-tallet f.Kr. Selv om slaviske språk ble de dominerende i Øst-Europa etter den slaviske innvandringen, som særlig skjedde på 500- og 600-tallet, ble de altså ikke enerådende. I begynnelsen var det også politiske hindrin23

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

ger. I sørøst stengte Bysants (Det bysantinske eller «østromerske» riket) med hovedstad i Konstantinopel for en videre framrykking av slaviske folk. Men takket være at Bysants på 600-tallet hadde store problemer med andre og mer krigerske folk (perserne i øst, avarene i vest), kunne slaverne da mer uhindret etablere seg på Balkan-halvøya. Imidlertid fikk slaverne snart selv konkurranse av den «bulgarske» innvandringen på slutten av 600-tallet. Disse bulgarerne (ofte kalt proto-bulgarere for å skjelne dem fra senere tiders slavisk-talende bulgarere) var et tyrkisk blandingsfolk og grunnla et rike som ble anerkjent av den bysantinske keiseren gjennom en avtale i 681. (Det er jubileumsfeiringen av dette riket som det ble henvist til ovenfor.) Bulgarerne hjalp Bysants i kampen mot araberne i begynnelsen av 700-tallet, men ble snart selv en fare for bysantmerne. På 700- og 800-tallet gikk bulgarerne opp i den slaviske bondebefolkningen som var der fra før i et større antall, og som etter hvert hadde gått over til kristendommen. Et felles slavisk språk utviklet seg; det som senere ble kalt «kirkeslavisk» eller «gammelbulgarsk».

Bysants eller Roma? De nye statsdannelsene og kirken Sammensmeltingen mellom det bulgarske erobrerfolket og slaverne ble lettet da den bulgarske herskeren Boris bestemte seg for å gå over til kristendommen i 864. Selv var han av politiske grunner mest inte­ ressert i å bli kristnet vestfra, dvs. å bli døpt av frankiske misjonærer. Han forsøkte seg i den forbindelse med et utspill overfor paven i håp om å få større kontroll med bispeutnevnelser enn han ville fa i østkirken. Han fikk ingen løfter om det. At Boris ble døpt inn i den øst­ lige kirke og ikke den vestlige, skyldtes også direkte inngripen av den bysantinske keiseren. Gjennom en militær maktdemonstrasjon fikk Boris greie på at om han ville bli en kristen, måtte det skje østfra. Han gav etter for presset og ble sammen med sine fremste menn døpt av en bysantinsk biskop. Henvendelsen til paven handlet ikke bare om bispeutnevnelser. Boris tok også opp andre spørsmål som gir små glimt inn i datidens tenkemåte. Skulle det være forbudt å ta bad på onsdager og fredager (de tradisjonelle fastedagene), slik Bysants hevdet? Skulle det være 24

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N SK R IG

forbudt for en lekmann å be offentlig om regn eller gjøre korsets tegn over et bord før et måltid? Var med andre ord slike handlinger forbe­ holdt prestene? Skulle man måtte stå i kirken med armene korset over brystet? Skulle det være tillatt å ha samleie på søndager? Spørsmålene kan betraktes som en reaksjon på den rituelle formalismen som de bysantinske misjonærene stod for, og røpet en betydelig kulturkon­ flikt. Paven gav de «liberale» svarene som bulgarerne ønsket. Det var likevel ikke nok til at bulgarerne ble vestlige kristne. De politiske maktforholdene tillot det ikke. Bulgarias kontakt med den kirkelige ledelsen i Roma hadde sin parallell i politiske kontakter med Det østfrankiske riket på 800-tallet. (Dette riket var et av de tre delingsrikene etter Karl den store.) De to rikene hadde felles grense ved midtre Donau og Tisza og inngikk en fredsavtale i 845. En tid framover orienterte Bulgaria seg i vestlig, frankisk retning. Det skapte reaksjoner i Bysants og lå bak presset for at Boris skulle bli døpt derfra. Allerede på denne tiden hadde den øst­ lige og vestlige kirken forskjellige holdninger til den verdslige makten i samfunnet (konge, keiser osv.). Mens det i Vest-Europa både da og senere var en spenning mellom keiser og pave, var den bysantinske holdningen mer preget av enhet mellom kirkelig og verdslig makt. I bysantinsk politisk tenkning ble et folk som gikk over til keiserrikets kristne tro, betraktet som et folk som hadde gitt seg inn under keise­ rens autoritet. Keiseren var den eneste legitime herskeren i den kristne verden, og sett fra Bysants ble Bulgaria en del av et slags samvelde, et «Commonwealth». Denne forbindelsen ble demonstrert bl.a. da Boris ble døpt. Da fikk han navnet Mikael etter keiseren, hvilket innebar at han ble keiser Mikael den 3.s åndelige sønn. Dåpen førte da også til store indre motsetninger i riket, bl.a. et omfattende opprør av stor­ menn som fortsatt var hedninger. Opprøret ble brutalt slått ned. Styr­ ken i den bulgarske staten kom til uttrykk ved at den bulgarske kirken ikke fikk gresk som gudstjenestespråk, slik det var vanlig i de kirkene som hørte under Bysants, men slavisk. Dette var blitt mulig gjennom det slaviske skriftspråket som var utarbeidet på 800-tallet av brødrene Kyrillos og Methodios. Det vil føre for langt å gå like mye inn på alle middelalderens stats­ dannelser i Øst-Europa. Men Bulgaria var ikke bare den første varige statsdannelsen av de folk som innvandret til og erobret det østlige 25

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Europa, det var også den første relativt velorganiserte staten i ØstEuropa som gikk over til bysantinsk kristendom. Mange av de pro­ blemene som viste seg i Bulgaria, dukket senere opp andre steder. Et blikk tilbake på de gamle bysantinske forestillingene om forholdet mellom verdslig og kirkelig makt kan gjøre det lettere å forstå enkelte sider ved det politiske og kirkelig liv i ortodokse land i senere år­ hundrer. Det er ingen tilfeldighet at de ortodokse kirkene generelt var mer tilpasningsdyktige til diktaturer enn katolske og protestantiske kirker, selv om det er farlig å gjøre enkle generaliseringer her.

Ungarerne kommer Et annet folk som er seg sterkt bevisst sin eldste historie, bosatte seg senere enn slaverne. Ungarerne, eller magyarene, som de kaller seg selv (gy-lyden uttales nærmest dj), hadde en østlig opprinnelse, sann­ synligvis ved Ural-fjellene (særlig øst for dem) for flere tusen år siden. Språklig er de blant de fa folkene i Europa som ikke tilhører den indo­ europeiske språkfamilien. Ungarsk er et fmsk-ugrisk språk, og der­ med i samme hovedgruppe som finsk, estisk og samisk. Men avstan­ den til finsk er mye større enn f.eks. mellom de germanske språkene innbyrdes. Rundt år 900 ble det karpatiske slettelandet (det nåværende Ungarn) erobret av ungarerne. De var under press fra andre folke­ grupper som var i bevegelse. Ikke lenge etterpå la ungarerne ut på en rekke plyndringstokter vestover i Europa. I tid falt dette sammen med vikingtoktene, som hadde begynt noe tidligere. O g akkurat som man i vest bad Gud om å unngå vikingenes raseri, bad man ham i øst om å bli frelst fra ungarernes piler. Ungarernes ryttertokter ble tolket apokalyptisk - som en forberedelse til verdens undergang. At disse hedenske røvertoktene mot det kristne Europa fra utkantstrøk i øst og nord lyktes så godt, hadde bl.a. sammenheng med den svekkede stats­ makten i Vest-Europa. Men på slutten av 900-tallet var det slutt med de stadige angrepsbølgene fra skandinaviske vikinger og ungarere. Det hang både sammen med økt forsvarsevne og at de hedenske plyndringsfolkene ble trukket inn i den felleseuropeiske kristne sivili­ sasjon. Ungarerne hadde lidd et knusende militært nederlag i slaget ved Augsburg i 955 mot Otto 1., den første tysk-romerske keiser. 26

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

På slutten av århundret ble den ungarske fyrsten døpt inn i den vest­ lige kirke. Heller ikke for ungarerne var valget av kirketilhørighet noen selvfølge. Den høvdingen som hadde ledet det ungarske stammeforbundet noen år tidligere og som hadde lidd nederlag ved Augs­ burg, var på det tidspunktet alt gått over til kristendommen. Men han hadde latt seg døpe i Bysants: Det var sterke krefter blant de ungarske stormennene som ut fra politiske vurderinger foretrakk en tilknytning til østkirken. Det var likevel valget av den vestlige kirken som ble det varige. I år 1000 ble den ungarske fyrsten Stefan, som hadde samlet makten på sin hånd i kamp med stammehøvdingene, kronet til konge av Ungarn med pavens velsignelse. Avgjørelsen om å velge vestlig var tatt av Stefans far, fyrst Géza. Han hadde skaffet sønnen en tysk prin­ sesse som kone og hadde lovet å holde fred med det tyske keiserriket. I dette lå det også et sterkt press om å velge en vestlig kirketilknytning. Stefan er navnet over alle kongenavn i ungarsk nasjonal selvfor­ ståelse, og i dagens Ungarn, som strever med å befri seg fra omtalen som et «østlig» land, blir valget av «vest» i år 1000 ofte gitt en symbolbetydning som går langt utover de forskjellene som fantes den gangen. Stefan (ungarsk Istvån) fikk sitt navn da han ble døpt. Før het han Vajk. Den berømte Stefans-kronen, etter tradisjonen en gave fra paven til Stefan, har neppe noen gang sittet på Stefans hode, men skriver seg likevel fra middelalderen. Stefan ble kanonisert som helgen, og kronen fikk tidlig en sakral betydning. Som symbol på statsmakten ble den flere ganger stjålet eller bortført, siste gang under annen verdenskrig av ungarske fascister på flukt. Den havnet i USA. Da president Carter i 1978 lot utenriksminister Cyrus Vance bringe den tilbake til Ungarn, utviklet mottakelsen seg til en nasjonal folkefest, der også Kadars reformkommunistiske regime stivet seg opp med litt konge-nasjonalisme. Kronen er i dag utstilt i Nasjonalmuseet i Budapest. Enten kristendommen ble mottatt i den vestlige eller østlige form, ble den et kulturelt bindeledd til det som var den første felles kultur­ krets på det europeiske kontinentet etter Romerriket. Kristendom­ men virket også sosialt integrerende i folk hvor mange av de opprin­ nelige sosiale organisasjonsmønstrene var truet, f.eks. ved kongelig sentralisering på bekostning av gamle stammeinndelinger, som i Ungarn. Kristendommen var en universell religion, ikke en religion for spesielle sosiale grupper eller geografiske områder. Den var likevel 27

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

organisert på et territorielt grunnlag og kunne dermed fungere inte­ grerende i de nye statsdannelsene som på denne tiden oppstod i Euro­ pas utkanter, i øst så vel som i nord.

Folk og statsdannelser rundt år 1000 Også blant de slaviske folkene som hadde bosatt seg lenger nord i Europa, ble det organisert statsdannelser. En oversikt over situasjonen rundt år 1000 kan se slik ut: I nordvest, mellom elvene Oder og Elbe, var det stadige sammen­ støt mellom tyske fyrster og slaviske stammer. Øst for Oder ble Polen samlet som ett fyrstedømme i annen del av 900-tallet av Mieszko 1. (den første av Piast-ætten), som også hadde latt seg døpe. Dermed mistet tyskerne retten til å la sine angrep østover gå under betegnelsen korstog. Sørvest for Polen lå fyrstedømmet Bohmen, som hadde en løs tilknytning til Det tysk-romerske riket. På 800-tallet, før Bohmen gjorde seg gjeldende som egen stat, hadde det eksistert et såkalt stormåhrisk rike. På sitt største omfattet det mesteparten av det som senere ble Tsjekkoslovakia, Sør-Polen og Nordvest-Ungarn. Det ble ødelagt av ungarerne rundt 900. Ungarerne la også under seg Slova­ kia. Med et lite avbrudd på 1000-tallet varte det herredømmet helt til 1918. Også i det stor-mahriske riket hadde det på 800-tallet vært konkur­ ranse om hvorvidt kristendommen skulle mottas fra øst eller vest. Østkirken ble først valgt - av politiske grunner. Den måhriske fyrsten hadde anmodet keiseren i Bysants om å sende misjonærer som kunne lære hans folk kristendommen ved bruk av slavisk språk. De som ble sendt, var nettopp Kyrillos og Methodios. Selv om de tok sin oppgave alvorlig, ble det en kortvarig triumf for østkirken i denne delen av Europa. På 900-tallet vant den vestlige kristendomsformen fram i forbindelse med at hertug Våclav godtok den tysk-romerske keiseren som lensherre. Utenom disse statsdannelsene må også kongeriket Kroatia nevnes. Kristendommen vant fram blant kroatene i begynnelsen av 800-tallet. Det skjedde i den vestlige formen, noe som hang sammen med poli­ tiske forpliktelser til frankerkongen Karl den store. Men påvirkningen 28

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R IG

fra Bysants var også merkbar. En samling av kroatiske stammer skjedde i begynnelsen av 900-tallet under kong Tomislav. Hans rike klarte å oppnå uavhengighet både i forhold til den frankiske kongen i vest og den bysantinske keiseren i øst. Da ble også kristendommen i den vestlige formen endelig stadfestet. Det kroatiske riket kom ca. 1100 i personalunion med Ungarn, og kroatene var deretter - på varierende måter - knyttet til Ungarn helt til 1918. Slovenerne var blitt kristnet vestfra under Karl den store, og ble politisk tidlig knyttet til tyske/østerrikske fyrster - helt til de brøt med Habsburg-riket i 1918. I motsetning til serbere og kroater hadde de ikke noe eget rike i middelalderen. Serberne hadde egne fyrstedømmer alt fra 800-tallet. De var lite stabile og ble utsatt for politisk press både fra Bysants og fra bulga­ rerne. Først etter år 1000 fikk de sine mer varige statsdannelser. Et av rikene på 1000-tallet utviklet seg til det store serbiske middelalderriket, som nådde et høydepunkt i makt og utstrekning på 1300-tallet. På det største rakk det fra Beograd til Egeerhavet og omfattet dagens Serbia, det meste av Makedonia (både den greske delen og det som nå er en egen slavisk stat), Albania, og deler av Bulgaria. (Et stort bul­ garsk rike på 1200-tallet hadde hatt herredømmet over mange av de samme områdene.) En av de mest kjente serbiske fyrstene, Dusan, stod bak en lovsamling som var ganske avansert for sin tid, og han satte i gang flere økonomiske nytiltak (f.eks. gruvedrift). Ambisjo­ nene var større enn bare å styre sitt eget rike. Han siktet seg inn på den bysantinske tronen. Det gikk mindre bra. Bysants bad de muslimske osmanene (tyrkerne) om assistanse mot serberne. Dermed ble det den kristne keiseren som forårsaket det første tyrkerangrepet på Europa. Ironisk nok kom hans eget østromerske rike til å bukke under for tyr­ kerne i det påfølgende århundret. Men foreløpig var han fornøyd med at serberne ble holdt i tømme. Serberne klarte å holde stand mot tyr­ kerne i Dusans levetid, men noen tiår etter hans død var tyrkerne blitt for sterke. Det serbiske riket fikk dødsstøtet gjennom det berømte nederlaget i Kosovo (på Kosovo Polje, dvs. «Trostesletta») i 1389. Den tyrkiske erobringen var ikke fullstendig, men midt på 1400-tallet var alle spor etter det store serbiske riket borte. Rumenernes organisering i selvstendige middelalderstater kom senere enn bulgarernes, kroatenes eller serbernes. Selv om det fms 29

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

spredte vitnesbyrd om eldre politiske enheter, var det først fra midten av 1200-tallet at det oppstod mer stabile fyrstedømmer. Til å begynne med stod de i avhengighetsforhold til den ungarske kongen. De ble snart samlet i to større fyrstedømmer, Valakia og Moldova (også kjent med navneformen Moldavia). På 1300-tallet oppnådde de selvsten­ dighet, først Valakia (det nåværende Sør-Romania) i 1310 og så M ol­ dova (Øst-Romania) i 1359. Den tredje hoveddelen av det moderne Romania, Transilvania, ble tidlig erobret av ungarerne. Ungarske og rumenske historikere har i mange år kjempet en drabelig kamp om Transilvanias eldste historie, noe som selvsagt henger sammen med striden mellom de to statene om herredømmet over landsdelen i nyere tid. Her, som så mange andre steder, er det en sterk tendens til å legitimere retten til et land med å ha holdt til der lenger enn motparten, uavhengig av hvem som er i flertall (over to tredjedeler av befolkningen er rume­ nere). Transilvania hørte under Ungarn til 1918, og ble deretter en del av Romania (med et avbrudd for en del av området under annen verdenskrig). Rumenerne hevder en kontinuitets-tese: Etter at Romer­ riket gav opp de nåværende rumenske områdene (nord for Donau) i 271, fortsatte hoveddelen av den romaniserte befolkningen å holde seg der, på tross av folkevandringer og ulike erobringer. Dermed blir rumenerne «urbefolkning» i forhold til ungarerne i Transilvania. Fra ungarsk side blir denne tolkningen sterkt bestridt. De påpeker man­ gelen på sikre, samtidige kilder om fortsatt romersk/rumensk boset­ ning nord for Donau etter at romerne trakk seg ut. De trekker bl.a. inn språkhistoriske vurderinger for å underbygge påstanden om at det rumenske språket ble utviklet sør for Donau, og at de nåværende rumenerne kom til Transilvania flere århundrer etter ungarerne. (De kom tilsvarende sent til resten av dagens Romania, ifølge denne tolk­ ningen.) Siste ord er neppe sagt i denne striden, og selv om forholdet mel­ lom rumenske og ungarske vitenskapsmenn skulle bli mer avslappet etter hvert, er det ikke sikkert det blir noe «siste ord». Det er ikke bare fordi den nasjonale prestisjen i slike spørsmål er seiglivet. Det kan også komme av at de historiske kildene, også med full bruk av arkeo­ logi og språkvitenskap, rett og slett kan være for magre til å besvare spørsmålet. Enkelte forskere har da også lansert kompromissløsnin30

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N SK R IG

ger, som forestiller seg at det både var en stor utvandring med senere tilbakevandring, og en kontinuerlig bosetning i begrensede områder både i Transilvania og det øvrige Romania.

Tyrkerne - en maktfaktor i Europa i 500 år Det vil føre for langt å følge de enkelte rikene i Øst-Europa i detalj. Det var mange konflikter både dem imellom og i forholdet til større stater som hadde sitt tyngdepunkt utenfor «Øst-Europa», som Det tysk-romerske riket og Bysants. I senmiddelalderen kom de største forandringene når det gjaldt statlig uavhengighet i øst med osmanenes (tyrkernes) frammarsj og deres erobring av Sørøst-Europa. Det var en maktoverføring som skulle sette sitt preg på denne delen av Europa i mange hundre år. Det tyrkiske herreveldet tok slutt på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, men sporene er der enda, fra eksistensen av betydelige muslimske folkegrupper i det «kristne» Europa (særlig i Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Albania og Bulgaria) til mentalitetstrekk som med større eller mindre grunn forklares med det lange tyrkerveldet. Tyrkerne kom opprinnelig fra Asia. De begynte å legge under seg Lilleasia på 1000-tallet. På 1300-tallet gikk et av de tyrkiske fyrstedømmene der inn i en sterkt ekspansiv periode. Det var en tid styrt av Osman (arabisk form: Uthman, derav formen «ottoman»), som gav navn til dynastiet og det tyrkiske erobrerriket. Dels la osmanene under seg de andre tyrkiske stammene i Lilleasia, dels la de også under seg mer og mer av Balkan-halvøya. Det er alt nevnt hvordan osma­ nene midt på 1300-tallet gikk over til Europa, og hvordan det serbiske riket - den sterkeste motstanderen blant de kristne Balkan-statene ble slått i Kosovo i 1389. Bulgaria ble slått fa år senere. Den tyrkiske offensiven stanset foreløpig opp rundt år 1400, da tyrkerne selv ble angrepet og slått i den siste mongolinvasjonen (Timur Lenk). Det tok litt tid før de kom til hektene etter dette. Da ekspansjonen i Europa ble tatt opp igjen, samlet forskjellige kristne fyrster seg til motstand. De var vesentlig fra Balkan, men hadde støtte også fra Venezia og Polen. Likevel tapte de det avgjørende slaget i Varna i Bulgaria i 1444. I Lilleasia hadde Bysants gjennom de siste århundrene kontrollert 31

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

et stadig mindre område, og i 1453 falt også Konstantinopel for tyr­ kerne. Gjennom 50 dager hadde 160 000 tyrkere beleiret byen og beskutt den med 130 av de mest moderne kanoner, alle laget av euro­ peiske våpensmeder. Tyrkerne overtok byen som hovedstad, med navnet beholdt i tyrkisk språkdrakt: Istanbul (gresk: is-tim-Boli, dvs. «i Byen»). Når vi i Vesten snakker om «Romerrikets fall», tenker vi vanligvis på det som skjedde i Roma på slutten av 400-tallet, da den siste romerske keiseren i vest ble avsatt. Vi har lett for å glemme at i øst varte Romerriket nesten 1000 år lenger, selv om det på slutten var beskjedent i utstrekning og makt. O g de kristne rikenes skjebne i Sørøst-Europa og Lilleasia var beseglet før Konstantinopel falt. Like­ vel ble det i samtiden sett på som en begivenhet av enorm symbolsk betydning. Det var muslimene som var på offensiven, det var Europa som følte seg truet. Den tyrkiske ekspansjonen i Europa fortsatte. Moldova og Valakia motstod tyrkerne til slutten av 1400-tallet. Deretter konsentrerte tyr­ kerne seg orn å gå videre innover i de mer sentrale deler av Europa. Ungarerne hadde gjennom lengre tid hatt sammenstøt med tyrkerne og led et avgjørende nederlag i slaget ved Mohåcs i 1526. Den ungarske kongen druknet på flukt fra slagstedet, og etter rivalisering mellom flere kandidater ble Habsburg-keiseren også ungarsk konge. Dermed var de østerrikske og ungarske kroner forent under Habsburg-dynastiet helt fram til 1918. Størstedelen av Ungarn ble okkupert av tyrkerne. Tre år senere (1529) ble til og med Wien beleiret, men tyrkerne måtte da trekke seg tilbake. Et siste forsøk fra tyrkernes side på å ta Wien skjedde i 1683, da østerrikerne fikk hjelp fra Polen til å slå angrepet tilbake. Etter flere tiår med grensestrider mellom Habsburg-keiseren i Wien og tyrkerne var status et stykke ut på 1500-tallet omtrent slik: Av de områdene som hadde vært styrt av den ungarske kongen, ble det meste av Slovakia, Vest-Kroatia og Vest-Ungarn keiserens. Transilvania fikk foreløpig en halvt uavhengig stilling. Resten av Ungarn ble tyrkisk. Den ungarske hovedstaden ble flyttet fra Buda (den eldste delen av Budapest) til Pozsony, i dag bedre kjent under sitt slovakiske navn Bratislava eller sitt tyske navn Preflburg. De ungarske politiske institusjonene ble altså bevart under Habsburg-styret, og Pozsony fungerte som ungarsk hovedstad fra 1536 og helt til 1783. Buda var under tyrkisk kontroll fra 1541 til 1686. 32

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N S K R IG

O gså Bohmen (tsjekkernes land), som ikke var direkte truet av tyr­ kerne, kom etter slaget ved Mohåcs i 1526 under Habsburg-styre fra Wien. Bohmen hadde i tiden før vært i personalunion med Ungarn, og den bohmiske adelen valgte den østerrikske keiseren som sin nye konge da den ungarske kongen døde i 1526. Ikke lenge etter klarte keiseren å gjøre tronfølgen i Bohmen arvelig for sin slekt. Habsburgkeiserens makt varte også i de tsjekkiske områdene helt fram til 1918. Da Ungarn var blitt slått av tyrkerne i 1526, hadde den østerrikske keiseren sikret seg store deler av Kroatia, men i resten av århundret erobret tyrkerne mer og mer av disse områdene. Kystlandskapet Dalmatia og øyene utenfor hadde fra begynnelsen av 1400-tallet til­ hørt Venezia (delvis også tidligere), men hadde vært utsatt for stadige tyrkiske angrep. For Venezia som sjøfartsnasjon var kontrollen over Adriaterhavskysten livsviktig, ikke bare for å holde borte andre stater som kunne legge kysten under seg, men også for å verge seg mot sjø­ røvere. Også denne delen av det nåværende Kroatia kom i sin tur under østerriksk styre. Men det skjedde først omkring 1800, da Vene­ zia som en følge av de krigene som den franske revolusjon gav støtet til, ble østerriksk. Noen år hørte både Dalmatia og en del av det øvrige Kroatia til og med under Frankrike (Napoleons «Illyriske provinser»). Med ungarernes nederlag i slaget ved Mohåcs i 1526 var de siste uavhengige stater i Donau-bassenget og Sørøst-Europa borte. I nesten fire hundre år deretter ble Øst-Europa styrt av tre store riker. I sør var det Østerrike og Det osmanske rike, i nord Polen fram til slutten av 1700-tallet (da landet ble delt), og deretter Russland. Det østlige Europa ble også utsatt for andre angrep og invasjoner enn dem som er nevnt her. Ikke minst satte den mongolske invasjonen på 1200-tallet spor etter seg så langt vest som til Ungarn og Polen. Både når det gjaldt mongolene og tyrkerne fungerte Øst-Europa som et skjold for Vest-Europa. Det osmanske riket stod på høyden av sin makt på 1500-tallet, sær­ lig under sultan Siileyman 1., også kalt den store eller lovgiveren (sul­ tan 1520-66). I tillegg til erobringene i Sørøst-Europa hadde sultanenes hærer også rykket fram i andre retninger (Krim, Mesopotamia, Syria, Egypt, Arabia, Libya, Tunisia, Algerie). Men fra slutten av 1500-tallet var det slutt på den slags storstilt ekspansjon, selv om det fortsatt ble gjort forsøk på nye erobringer, f.eks. Wien i 1683. På 33

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

1600-tallet holdt Osmanriket likevel stort sett stillingen. Fra ca. 1700 begynte sa tyrkernes tilbaketrekning, markert ved freden i Karlowitz i 1699 (Sremski Karlovci i Vojvodina, Serbia). Dette var en av de vik­ tigste fredsslutningene i nyere europeisk historie, og et absolutt skille i Osmanrikets historie. For første gang måtte det på varig basis avstå landområder til kristne makter. Ungarn, Kroatia og Transilvania kom nå under den østerrikske keiseren. I store trekk kom grensen mellom de store rikene i sørøst, dvs. Østerrike og Osmanriket, til å ligge fast til 1878. De viktigste forskyvningene i denne tiden bestod i at Øster­ rike i 1718 fikk Temesvår-banatet (i dag Banat i Romania, med Timisoara som hovedby) og i 1775 Bukovina (i dag i Ukraina, i mellomkrigstiden i Romania). En kort stund på 1700-tallet var også Nord-Serbia med Beograd østerriksk, men det gikk tapt igjen til tyrkerne. På 1700-tallet begynte også Russland å legge under seg områder som hadde vært under tyrkisk kontroll (Krim). På 1800-tallet fort­ satte den tyrkiske oppløsningen, med Østerrike og Russland som de mest engasjerte stormaktsrivalene i delingen av boet. Samtidig ble den begynnende nasjonalismen på Balkan en voksende utfordring for det tyrkiske styret. At flere rivaliserende stormakter var interessert i å styrke sin stilling når «Europas syke mann» måtte gi opp, gjorde det lettere for Osmanriket å unngå en rask oppløsning. Også stormakter som ikke var direkte innblandet gjennom geografien, engasjerte seg for å unngå at andre skulle fa styrket sin stilling. Kombinasjonen av nasjonalisme og sterke nabostormakter førte likevel til at Osmanriket mistet det meste av sine europeiske besittelser på 1800-tallet. Ned­ trappingen til det moderne Tyrkias geografiske utstrekning ble full­ byrdet gjennom Balkan-krigene i 1912-13 og første verdenskrig, da Tyrkia var alliert med Tyskland (fredsavtalene i Sévres 1920 og Lau­ sanne 1923). Det tyrkiske styret preget altså Sørøst-Europa direkte i mange hundre år, i en del områder rundt 500 år (f.eks. i Serbia), andre steder kortere tid, f.eks. «bare» ca. 170 år, som i de sentrale delene av Ungarn.

34

Det tyrkiske herredømmet i praksis Et viktig spørsmål for å forstå disse landene er hvilke virkninger det tyrkiske styret fikk. Spørsmålet er komplisert, ikke bare fordi områ­ det er sammensatt av mange ulike deler og fordi det er så mange for­ hold det er vanskelig å fa oversikt over, selv for ekspertene. Spørs­ målet er også komplisert fordi det innebærer en påstand om at utvik­ lingen ville ha vært annerledes om ikke tyrkerne hadde erobret området. Det ville den selvsagt. Men hvordan den ville ha vært anner­ ledes, hvilke faktorer som da ville ha påvirket historien, er langt van­ skeligere å svare på. Man kan ikke bare skrelle bort tyrkernes nærvær over flere hundre år og se hva som da blir igjen. Vi vet ikke hvordan historien i disse landene ville ha vært uten tyrkerne. Vi vet ikke hvilke faktorer som da hadde fatt gjøre seg gjeldende, både av intern og ekstern art. Noen sider ved tyrkernes århundrelange herrevelde trer likevel fram tydeligere enn andre. I motsetning til hva vi i Vest-Europa kan­ skje ville forestille oss, hadde det tyrkiske styret sin viktigste betyd­ ning innen økonomi og politikk, ikke religion og kultur. Tyrkerne satset ikke på å gjøre alle til muslimer, de satset heller ikke på å utviske de forskjellige folkenes kultur og etniske identitet. Tyrkerne satte ikke inn et kraftig assimileringspress. Riktignok gikk en del over til islam, slik vi siden er blitt minnet om i Bosnia-Hercegovina. Det var forde­ ler forbundet med å være muslim. Men vanligvis ble det ikke brukt tvang. I religiøse spørsmål var det tyrkiske styret en blanding av tole­ ranse og intoleranse. Aspekter av hellig krig var nok til stede i flere av de tyrkiske felttogene. Men de kristne samfunnene fikk lov til å eksi­ stere med sine kirker, som beholdt sin uavhengighet i åndelige spørs­ mål. I prinsippet ble både kristne og jøder betraktet som «beskyttede folk», ikke som hedninger som skulle omvendes. Forfølgelser kunne likevel ramme de kristne, og den øverste kirkeledelsen, inkludert pat­ riarken i Istanbul, var nøye kontrollert og ble utnevnt av sultanen. Dessuten ble de høyeste geistlige i Istanbul etter hvert rekruttert fra rike greske familier i Istanbul med liten innsikt i Balkan-kirkenes liv. I forhold til situasjonen for annerledes troende i mange kristne land ble likevel de forskjellige folks religiøse frihet i stor grad respektert. Det betyr ikke at det tyrkiske styret i sin alminnelighet var mildt og 35

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

tolerant og nærmest et eksempel til etterfølgelse. Det sier bare at tyr­ kerne valgte å bruke sin makt, som ofte var brutal, på visse områder av samfunnslivet, mens de var mer tilbakeholdende på andre. Om religion og lokal kultur stort sett fikk være i fred, hadde den tyrkis­ ke okkupasjonen større følger på det økonomiske og politiske området. Det politiske systemet i Osmanriket var preget av en sterk sentrali­ sering, spesielt da riket var på sitt sterkeste (1500-tallet). Sultanen hadde i prinsippet all makt, men til å hjelpe seg hadde han et råd av høye embetsmenn, divanen. Dette ordet stammer fra persisk og betyr «skriv», «arkiv». På tyrkisk skiftet betydningen til «sultanens stats­ råd», og i Vesten kom ordet så til å bety «orientalsk møbel». Den høyeste rang utenom sultanen hadde storvesiren, en slags statsminis­ ter. Både i sentraladministrasjonen i Istanbul og i provinsforvaltningene var de ledende embetsmenn ofte rekruttert blant slaver som hadde arbeidet seg opp gjennom systemet. For å unngå tronstrid inn­ førte man fra 1300-tallet et effektivt system: Man tok rett og slett livet av mulige tronpretendenter (sultansønner i alle aldrer ble rammet). Fra 1600-tallet ble det gjort en forandring, da det en gang kom en 14-åring på tronen som ennå ikke hadde klart å frambringe noen arving. For å sikre arvefølgen sparte man livet til en yngre bror av ham, som ble holdt i fangenskap som reserve. Dette skapte presedens, og deretter ble de fleste prinsene holdt i fangenskap i seraiet (sultanpalasset). I stedet for den utvalgte prinsen, som gikk i «sultan-skole» som guvernør i en av provinsene, ble det den eldste av de prinsene som satt i fangenskap som fikk tronen. Når ikke heller storvesirene alltid var av de dyktigste, ble svakhetene med et så sentralisert system åpenbare: Med svekkelse av topp-posisjonene ble det mye større spil­ lerom for intriger og maktkamp. Blant annet blandet militærledere seg mer direkte inn i det sentrale statsstyret, likeså innflytelsesrike personer fra haremet, ikke minst sultan-moren (på 1600-tallet snak­ ket tyrkerne til og med om «kvinne-sultanatet»). På sitt største hadde riket en så stor utstrekning at det rommet sam­ funn med svært ulike tradisjoner og på ulike utviklingsnivåer. Selv om det ble forsøkt å få til en enhetlig administrasjon, måtte det tas en god del lokale hensyn. I Sørøst-Europa brukte tyrkerne to forskjellige modeller. Den ene var typisk for styret på Balkan og i Lilleasia; den andre kan kalles vasallstat-modellen. 36

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R IG

Sentralt i den første varianten var det såkalte timar-systemet, med røtter i det bysantinske pronoia-systemct. Hovedprinsippet i Osmanriket var at jorda ble betraktet som statlig eiendom, og at den ble inn­ delt i embetsgods og andre statlige forvaltningsenheter. Timar var betegnelsen på slike gods. Systemet var først og fremst begrunnet ut fra militære hensyn. I flere hundre år var rytter-soldaten grunnstam­ men i den osmanske hæren. Rytter-soldaten (eller rettere: offiseren) (.sipahien) fikk inntektene av godset som motytelse for sin krigstje­ neste. Dette kan minne om ridderen i europeisk middelalder. Men adelsmannen i Vest-Europa var først og fremst en godsherre, som drog i felten når han var nødt, og snart oppnådde en sikker eiendoms­ rett i praksis. Sipahien var først og fremst kriger, uten noen form for eiendomsrett. Han kunne ikke bare teoretisk, men også i praksis miste sitt gods hvis han ikke gjorde sine plikter som kriger. (Han kjempet ikke alene, men brakte med seg et visst antall bevæpnede menn.) På 1500-tallet var det over 10 000 slike timarer på Balkan. I streng betyd­ ning av ordet var ikke dette et føydalt system, men snarere et system for militær okkupasjon, der sentralmyndighetene bestemte hvem som skulle ha gods - og kontrollerte dem. Så lenge riket hadde medgang i sine kriger og økonomien fungerte godt, var systemet forholdsvis effektivt. Men i århundrenes løp ble de sentrale myndighetene svakere og mer korrupte, og kontrollen med godsforvalterne dårligere. Der­ med kom bøndene i en dårligere stilling, og utbyttingen ble hardere. Den måten godsene var organisert på, innebar at det ikke utviklet seg en innenlandsk klasse av godseiere (tyrkerne ble senere kastet ut), noe som fikk store følger for den sosiale og politiske utviklingen i Balkanlandene. Da tyrker-styret tok slutt, gikk land som Bulgaria og Serbia inn i «den moderne tid» som småbondeland, uten en overklasse av rike godseiere. Det var ikke bare «godseiernes» stilling i dette systemet som var annerledes enn i den vesteuropeiske føydalismen. Det samme gjaldt bøndene. De ble ikke livegne, og de ble heller ikke slaver. De eide rik­ tignok ikke jorda selv, men det gjorde heller ikke deres overordnede, sipahien, som var statens mann - så lenge den sentrale kontrollen fun­ gerte. Da systemet var på sitt «beste» for bøndene, hadde de noen fa dagers pliktarbeid i året til sipahien, og de måtte også avgi en del av avlingen (10-20 prosent). I tillegg til disse ytelsene betalte bøndene 37

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

flere skatter. Den viktigste var en skatt som erstatning til staten for fri­ takelsen av ikke-muslimske menn fra militærtjeneste. Selv om rikets kristne innbyggere i prinsippet ikke gjorde militærtjeneste, kunne de utskrives til sivilt arbeid for hæren. Ikke minst var det mye av den slags tvangsarbeid på festningsanleggene. Med tiden ble den mest kjente og fryktede soldattypen en gruppe med et navn som vi hos oss forbinder med fredelige, musikalske fri­ tidsaktiviteter: janitsjarene. De stammet fra kristne som var tatt til fange i krig og ved erobringer. Blant de yngste mannlige fangene ble det valgt ut egnede soldatemner som ble opplært i islamsk tro og satt i sultanens tjeneste. Her hvor de militære hensynene spilte inn, var det altså ikke snakk om noen religiøs toleranse. De ble kalt janitsjarer (yeni Qeri = den nye hæren). Fenomenet oppstod på 1300-tallet. Rundt år 1400 ble det også kombinert med en annen skikk, som senere ble typisk for janitsjar-rekrutteringen. Det var den såkalte devsirme («gutteskatten»). Da den ble innført som en regelmessig plikt på Balkan, tok skatteinnkreverne med seg hvert sjette guttebarn. Opprinnelig ble «skatten» innkrevd hvert femte år, men fra 1500-tallet skjedde det også hyppigere, enkelte ganger til og med årlig. I mer enn 300 år var Balkan-landene utsatt for denne formen for offentlig bort­ føring av barn. Noen av disse barna ble - med slavestatus - tatt inn på skolene i seraiet for at man skulle kunne rekruttere pålitelige folk til høye stats­ stillinger. Enkelte ble også lært opp til håndverkere og tjenestefolk på slottene. Men de aller fleste ble utdannet til soldater, janitsjarer. På den måten fikk Osmanriket Europas første stående yrkeshær av noe omfang. Disse soldatene var islamisert og tyrkifisert. De hadde ingen forbindelser til sine hjemland, og i motsetning til tyrkiske krigere hel­ ler ikke til lokale tyrkiske stammetradisjoner. De var både mentalt og fysisk fullstendig i den tyrkiske stats tjeneste. De hadde ikke rett til å stifte familie, og de hadde ikke noe privatliv. Tilværelsen hadde to rom: livet i felten, og kasernen. Følelseslivet ble fylt med fanatisk tilbedelse av Allah og sultanen, og den fysiske treningen var hard. Janitsjarene var elitesoldater, og med tiden ble de også trukket inn i stridigheter om tronen. Den sterke posisjonen deres gjorde det vanskelig for myndighetene å gjennomføre reformer i statsstyret når behovet for slike omsider ble erkjent, og i begynnelsen av 1800-tallet 38

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N S K R IG

ble de spesielle janitsjar-avdelingene oppløst. De som gjorde mot­ stand, ble drept. Det var ikke bare jordbruksøkonomien som ble organisert etter militærstatens behov. Også i byene på Balkan var rammene for det økonomiske og sosiale livet nokså enhetlig trukket opp fra sentralt hold, ofte med røtter fra bysantinsk tid. Alle innbyggere - unntatt geistlige og statens embetsmenn - måtte tilhøre et av de mange gil­ dene. Gjennom detaljerte regler sikret staten seg god kontroll over produksjonslivet. Blant annet ble privat eiendomsrett til butikker og verksteder forhindret ved at de måtte leies av staten. På den måten hadde staten også kontroll over eventuelle endringer i produksjonen. Det fantes også en liste med maksimalpriser basert på islamske forretningsregler og vanligvis med en profittgrense på 10 prosent. Gjen­ nom forvaltningssystemene både på landsbygda og i byene sikret myndighetene seg en sosial kontroll som ikke bare berodde på mili­ tærmakt. Men i likhet med timar-systemet ble også gilde-systemet etter hvert utsatt for påkjenninger som gjorde at det ikke lenger fun­ gerte etter de opprinnelige forutsetningene (merkbart fra slutten av 1500-tallet). Den andre modellen for tyrkisk dominans i Europa finner vi i vasallstatene. Det var fire slike i Europa (med varierende varighet): det ungarsk-tysk-rumenske Transilvania (ungarsk: Erdély, tysk: Siebenbiirgen), de rumenske fyrstedømmene Valakia og Moldova, og Krimtatarenes khanat. Disse statene var i navnet selvstendige og beholdt egne herskere med sitt eget forvaltningssystem. Iallfall på papiret kunne de ha sine egne utenriksforbindelser. Men hvert år måtte de betale en stor tributt til sultanen. Noen ganger måtte de også yte mili­ tær støtte til sultanens felttog. Den tyrkiske maktutøvelsen ble sikret på forskjellige måter. I grenseområdene til disse statene ble det plas­ sert tyrkiske tropper. I hovedstedene (unntatt i Transilvania) ble det plassert tyrkiske garnisoner som skulle holde de lokale fyrstene under oppsikt. Fyrstenes sønner og andre ætlinger ble ofte holdt som gisler i Istanbul. Dessuten passet tyrkerne på at vasallstatene også røk inn­ byrdes uenige ved en rekke anledninger. Slik forhindret de en mulig samlet opptreden mot sultanen. Krim-tatarene hadde stort militært ry og samme religion som tyr­ kerne. De ble derfor ofte brukt til militære oppgaver, bl.a. mot Russ39

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

land og Polen. Transilvania var den vasallstaten som slapp billigst. Beliggenheten og politiske forbindelser til Polen og Vest-Europa for­ klarer det. Valakia og Moldova måtte i tillegg til de årlige tributter også bidra med store mengder korn og kveg til Istanbul og hæren. Dessuten måtte det ofte store «gaver» og bestikkelser til ved fyrsteskifter - eller for å fa lov til å fortsette som fyrste. Til forskjell fra de områdene på Balkan som ble direkte styrt av tyrkerne, fortsatte de gamle jordeiendomsforholdene å eksistere i vasallstatene. Disse lan­ dene nærmet seg derfor «den moderne tid» med et godseiersystem som hadde mye til felles med den sosiale og økonomiske strukturen i de delene av Øst-Europa som ikke hadde vært under tyrkisk styre. De innfødte godseierne ble ikke kastet ut ved overgangen til politisk selvstendighet på slutten av 1800-tallet, men utgjorde en overklasse som til å begynne med også satte rammene for statens politikk. På Balkan har det vært en sterk tendens til å forklare all tilbakeliggenhet og annen elendighet med arven fra tyrkerne. Fortsatt kan man høre det som unnskyldning når noe ikke fungerer som det burde. På det økonomiske området må et regnskap selvsagt ta med overførin­ gen av ressurser til hæren og til Istanbul, to enorme utgifter for de erobrede folkene. Istanbul var lenge Europas største by og trengte store tilførsler av korn og andre matvarer. En annen følge av den osmanske erobringen var at det ble slutt på indre tollgrenser. Men selv om det var til fordel for handelen, var det ikke nok til å sette i gang en virkelig økonomisk utvikling. I standardverket «Balkan Economic History, 1550-1950» oppsummerer John R. Lange og Marvin R. Jackson det slik (s. 47): «I sum var den økonomiske arven fra det osmanske styret stagnasjon i jordbruket og økende utbytting på landsbygda i rikets Balkan-land. Dette inntrykket motvirkes noe av handelsmulighetene i utkantene av dette området. Både de gode og dårlige sidene sprang ut av den osmanske kommando-økonomiens manglende evne til å opprettholde den sentrale kontrollen fra Istanbul over rikets land og markeder etter 1500-tallet.»

40

Økonomisk tilbakeliggenhet øst og vest går ulike veier Nå er det langt fra bare den delen av Øst-Europa som var under tyr­ kerne som har vært økonomisk tilbakeliggende i forhold til VestEuropa. Det er faktisk noe av det som utgjør en av de viktigste felles­ nevnerne for Øst-Europa (Russland medregnet), på tross av alle inn­ byrdes forskjeller. At man må gjøre unntak for enkelte mer utviklede områder, som Bohmen og Måhren (tsjekkernes land), rokker ikke helhetsinntrykket. I diskusjonen om det er meningsfylt å snakke om «Øst-Europa» i andre betydninger enn den politiske (så lenge kom­ munismen bestod), har enkelte fokusert på kulturelle forhold for å vise at de viktigste skillene går tvers gjennom «Øst-Europa», ikke mellom «øst» og «vest». Den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera skrev et berømt essay om det i 1984. Ifølge Kundera er det egentlige «Øst-Europa» de landene som har fatt sin kirkelige og kulturelle påvirkning fra øst (Konstantinopel) gjennom den ortodokse kirke. Katolske eller protestantiske land som Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Slovenia, Kroatia blir dermed ikke «øst­ lige». Slike land som kulturelt var vestlige, men som politisk var blitt underlagt den østlige kommunismen, foretrakk Kundera å betegne som Sentral-Europa. Spørsmålet om hva som skal kalles øst, vest eller sentralt i Europa, kan virke som en lek med ord. Men advarselen mot å la grensen mel­ lom «øst» og «vest» automatisk følge den grensen som eksisterte mel­ lom kommunistiske og ikke-kommunistiske stater i ca. 40 år, er viktig. En tredje måte å sammenlikne øst og vest på er å se på økonomiske og sosiale forhold gjennom historien. En kjent ungarsk historiker, Ivan T. Berend, har hevdet at Øst-Europa (i den vanlige betydning av ordet) har utviklet seg som en region med en rekke viktige felles kjen­ netegn over århundrer, ikke bare i etterkrigstiden. Liknende økono­ miske, sosiale og politiske strukturer har gitt området fra Elbe og Saale i vest til Ural i øst, og fra Adriaterhavet til Svartehavet, viktige fellestrekk. Den østlige delen av Europa fikk ikke den vestlige føyda­ lismen, dvs. organiseringen av middelaldersamfunnet bygd på en kombinasjon av romerske og germanske elementer. O g grensene mot øst for Karl den stores rike (rundt år 800) passer forbausende godt 41

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

med det politiske skillet («jernteppet») som delte Europa i vest og øst etter annen verdenskrig. Øst for denne linjen finner vi forskjellige undergrupper av en mer generell østeuropeisk sosial utvikling, som var forskjellig fra den vestlige. Den viktigste historiske forskjellen fin­ ner Berend likevel ikke i middelaldersamfunnet, men i det «østlige avviket» som begynte å gjøre seg gjeldende fra slutten av 1400-tallet og videre på 15- og 1600-tallet. I Vest-Europa hadde de fleste bøndene i siste del av middelalderen fatt en stadig friere stilling i forholdet til godsherrene. Mens livegen­ skap hadde vært hovedregelen i begynnelsen av 1100-tallet, var nesten alle de livegne bøndene blitt frie, eller iallfall nesten frie, på 1500-tallet. I Øst-Europa kom utviklingen til å gå i stikk motsatt ret­ ning. Nettopp da livegenskapet så ut til å være avviklet i vest, vokste det fram i øst. Bøndene der ble på 1500- og 1600-tallet bundet til jorda på store gods. De hadde ikke lov til å flytte, godseieren hadde rett på mye av deres arbeidskraft, og de var underlagt hans domsmyn­ dighet. De konkrete vilkårene kunne variere fra område til område. Men sett under ett gikk bondebefolkningen i øst inn i en flerehundreårig tilstand av undertrykkelse og personlig avhengighet. De sosiale skillene mellom underklassen og overklassen ble uoverstigelige. Mange av Øst-Europas problemer på 1900-tallet med å fa demokra­ tiske ordninger til å fungere godt, kan henge sammen med dette. Det samme gjelder Øst-Europas manglende evne til å svare på 1800tallets industrialisering i vest med egen økonomisk vekst. Hvorfor gikk de to delene av Europa hver sin vei? Flere forhold kan trekkes inn for å svare på det. I vest styrket kongemakten på 1400- og 1500-tallet sin stilling på bekostning av adelen. I øst fortsatte derimot adelens politiske makt å øke på bekostning av den sentrale fyrstemakten. Det siste hang bl.a. sammen med dynastiske stridigheter og dyre kriger. I Russland vokste det riktignok fram en ny sterk sentralmakt etter det politiske anarkiet på 1300- og 1400-tallet. De nye tsarene i Moskva vant i rivaliseringen mot fyrster og høyadel ved å få støtte fra lavadelen, dvs. godseiere som ble belønnet med jord og større makt over bøndene foruten privilegier og fortrinn i statstjenesten. Bøndene fikk altså ingen støtte fra den øverste statsmakten; staten trakk seg hel­ ler tilbake fra forholdet mellom godseier og bonde. Det skjedde også i andre østlige land, selv om de hadde en svakere 42

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N S K R IG

sentralmakt. Et felles trekk for disse landene og Russland var den lave befolkningstettheten. Adelen hadde stort sett klart å hindre framvek­ sten av sterke og uavhengige byer (i motsetning til Vest-Europa). Det gjorde den bl.a. ved å presse fyrstene til å gjennomføre restriksjoner mot byene og bynæringene. Det kunne skje ved å frata byene deres tradisjonelle rett til å fungere som fristed for bønder som hadde rømt fra sine godseiere. Det kunne også skje ved å frata byborgerne deres handelsprivilegier. På tross av dette ble Øst-Europa trukket inn i et økende varebytte med Vest-Europa. Der var det avsetning både for korn, øl (særlig fra Bohmen) og vin (Ungarn). Men det var da ofte adelen som stod for handelen selv, ikke byborgere. Samtidig økte godseiernes (adelens) behov for arbeidskraft. Dels prøvde de å få omgjort bøndenes forplik­ telser, slik at bøndene fikk arbeidsplikt i stedet for å avgi en del av avlingen. Det var stikk i strid med det som hadde vært utviklingen i vest. Dels ble byrdene direkte økt, på tvers av tradisjonen, og med eller uten støtte fra lovlige myndigheter. Men når de byrdene som bøndene var utsatt for, økte, hendte det at de rett og slett drog sin kos. De flyttet, for ikke å si flyktet, til distrikter med ledig jord eller med jord til bedre betingelser. Med den lave befolkningstettheten ble det da lett mangel på arbeidskraft. Adelen (godseierne) var så sterk at den i en slik situasjon kunne få fyrstemakten til å hjelpe seg med å holde bøndene på plass. Det kom lover og forordninger som både tillot økt pliktarbeid og som bandt bøndene til jorda (stavnsbånd). I noen tilfeller, med sterke ytre fiender, kunne nok godseierne se seg tjent med en sterkere kongemakt. Men oftere var de fornøyd med en svak sentralmakt som tillot dem å behandle bøndene som ren arbeidskraft, uten hensyn til tradisjonelle rettigheter. Bøndene selv manglet styrke og ledelse til å kaste av seg adelsmakten, selv om det var mange tilfeller av fortvilte bondeopprør. Det var ikke bare en fri bondestand som manglet i Øst-Europa sammenliknet med utviklingen i vest. Det manglet også sterke byer med uavhengige borgere som kunne legge grunnen for en ny øko­ nomisk utvikling. De østeuropeiske byene, også slike som f.eks. i Østersjø-området hadde hatt en brukbar vekst i middelalderen, sank ned til å bli søvnige provinsbyer uten økonomisk kraft. Adelen stod som seierherre. Det var en stagnasjonens seierherre, med be43

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

grensede interesser i en økonomisk og politisk nyorientering som kunne redusere deres egen makt og velstand. Denne drøftingen av tilbakegangen for bøndene i Øst-Europa fra 1500- og 1600-tallet er en sterkt forenklet framstilling som skjuler utallige regionale og lokale forskjeller. De områdene som var mest utsatt for påvirkning fra det vestlige Europa gjennom innvandring, handel og politiske forbindelser, utviklet et landbruk som teknisk og organisatorisk var noe mer avansert enn i det øvrige Øst-Europa, på tross av stor ufrihet for bøndene. Det gjaldt først og fremst Bohmen, i svakere grad også deler av det vestlige Polen og Ungarn. Men selv om vi tar hensyn til at slike regionale variasjoner fantes, beveger vi oss fortsatt innenfor en generell problemstilling om Øst-Europas tilbakeliggenhet. Hvorfor skjedde ikke den samme økonomiske veksten i øst som i vest? Denne måten å stille problemet om økonomisk utvikling på er utbredt, men likevel ikke ukontroversiell. Den amerikanske historike­ ren Robert Brenner tar avstand fra den utviklingstenkningen som preger en lang rekke vestlige tenkere med stor idelogisk spredning, fra den økonomiske liberalismens far, Adam Smith, til Karl Marx med etterfølgere. Hans poeng er at det spesielle i et globalt perspektiv, og dermed det som egentlig trenger forklaring, er den overgangen til en kapitalistisk utvikling og selvforsterkende økonomisk vekst som skjedde i Vest-Europa, med England og delvis Nederland som pione­ rene. Stagnasjonen i Øst-Europa var mer «normal», og ikke noe «avvik» som trenger forklaring, slik vi vest-europeere liker å fram­ stille det. Ifølge Brenner er feilen at vi, i selskap med bl.a. Adam Smith og Karl Marx, undervurderer det uvanlige i den vesteuropeiske utviklingen: at førkapitalistiske eiendomsforhold gikk over i en kapi­ talistisk måte å produsere på. En slik overgang skjer ikke automatisk når varebytte, handel og kapitaloppsamling har nådd et visst nivå. Det er ikke slik at et innebygd menneskelig profitt-instinkt da trer i funk­ sjon. Folk satser ikke uten videre sine ervervede midler på et marked i håp om ytterligere gevinst, hvoretter kapitalismens «usynlige hånd» gjør at summen av de enkelte borgeres egeninteresse skaper vekst i samfunnet som helhet. Det er heller slik at menneskenes oppfatning av hva som er rasjonelt for dem som enkeltprodusenter, som regel ikke fører til vekst og forandring for samfunnet. Brenner formulerer det 44

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

slik: «Gjennom det meste av verdenshistorien, fra det første jord­ bruket og til begynnelsen av nyere tid (og de fleste steder mye lenger enn det), har økonomien vært karakterisert av eiendomsforhold der de individuelle økonomiske aktørene finner det rasjonelt å benytte seg av mønstre for økonomisk handling som i det lange løp virker øde­ leggende for en økonomisk utvikling, selv om de individuelt sett er rasjo­ nelle.» (Chirot [red.], s. 18.)

Renessanse, reformasjon og enevelde - ikke bare i vest De forskjellene som lenge har eksistert mellom Øst- og Vest-Europa, må ikke tolkes slik at vi bare legger vekt på forskjellene. Mange utvik­ lingstrekk har vært felles, eller de har gjort seg gjeldende i deler av «øst» og deler av «vest». Renessansen kan være ett eksempel. Den gjorde ikke så mye av seg overalt i det østlige Europa, men i noen land var den en mektig impuls til både kunst, vitenskap og høyere utdan­ ning. I Polen var Nikolaus Kopernikus (1473-1543) et lysende navn med sine teorier og beregninger om at det er planetene som beveger seg rundt sola, og ikke omvendt. Et annet stort navn i den polske renessansen var dikteren Jan Kochanowski (1530-84), som hadde sin utdannelse fra universitetet i Krakow. Dette universitetet var grunn­ lagt så tidlig som i 1364 og var i seg selv et solid vitnesbyrd om sterke bånd mellom polsk åndsliv og det øvrige Europa. Kochanowski fikk grunnleggende betydning for utviklingen av polsk som litteraturspråk. Et annet land der renessansen gjorde seg gjeldende, var Ungarn. Kong Matthias Corvinus (1458-90) skapte et sentrum for renessansekultur rundt sitt hoff. Hans annen hustru, Beatrice av Aragon, opp­ fattet den ungarske kulturen som barbarisk og ble en pådriver til å knytte forbindelser til renessansekulturen i Italia. O gså blant tsjekkere med utdanning utviklet det seg en levende renessansekultur fra slut­ ten av 1400-tallet og utover på 1500-tallet. Bohmen hadde da for lengst kommet med i den europeiske universitetskulturen. Universi­ tetet i Praha (Karls-universitetet) var grunnlagt i 1348, og var altså enda eldre enn polakkenes universitet i Krakow. Til sammenlikning kom de første skandinaviske universitetene, i Uppsala og København, mer enn 100 år senere. 45

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Om renessansen gjorde seg gjeldende i deler av Øst-Europa etter inspirasjon vestfra, var det et annet område der et av de «østlige» lan­ dene ble pioner-landet for noe som senere skulle bli regnet for typisk «vestlig». Det var reformasjonen - forsøket på å skape en mer nasjonal og lekmannsbestemt kristendomsform i opposisjon til den universelle og geistlig-dominerte katolske kirke. Den tsjekkiske Jan Hus var her en foregangsmann, i god tid før Martin Luther oppdaget at han hadde tatt feil i sine forsøk på å finne religiøs ro i den katolske kirke. Jan Hus var prest og universitetslærer og ble i 1402 rektor for universitetet i Praha. Han ble en populær botspredikant og gikk hardt ut mot pres­ teskapets laster. Hans avvik fra den rådende læren i kirken var mindre enn Luthers og Calvins i det neste århundret, men likevel tilstrekkelig til at han ble lyst i bann. Jan Hus endte sitt liv på bålet som kjetter i 1415, under kirkemøtet i Konstanz. Dit var han blitt lovet fritt leide, men han ble likevel fengslet og drept. Det religiøse var bare én side av hans engasjement. Av minst like stor betydning var den nasjonale selvhevdelsen, med en klar brodd mot tyskernes sterke politiske og kultu­ relle stilling i Bohmen. Samtidig var tankene til Hus i høy grad impor­ tert gods fra den engelske teologen John Wyclif, som også fikk religiøs så vel som nasjonal betydning i sitt land. Forbindelsen mellom Wyclifkretsene i England og miljøet i Praha oppstod på grunn av et kongelig ekteskap. En bohmisk prinsesse, søster av kongen, ble gift med en engelsk konge, og tsjekkiske studenter som drog til England i følge med prinsessen, tok med seg Wyclifs verker tilbake til Praha. Også den reformasjonsbølgen som var knyttet til Martin Luthers og Jean Calvins navn på 1500-tallet, fikk virkninger i Øst-Europa. I Polen fikk den lutherske læren raskt innpass ikke minst blant borger­ skapet i tysk-pregede byer som Danzig. Noe senere begynte Calvins lære å bre seg blant polske adelsmenn. En tid var Polen et eksempel på religiøs toleranse som langt overgikk det som var vanlig i Europa. Også religiøse flyktninger fra andre land fant et fristed. Men på slut­ ten av 1500-tallet satte den katolske motreformasjonen inn for fullt. Toleranse ble fordømt som synd mot Gud, og protestantismen i Polen ble redusert til deler av den tyske befolkningen der. Etter det har Polen vært noe av det mest inderlig katolske som fins i Europa, med brodd både mot protestantismen og ikke minst mot den ortodokse kirke i øst. 46

FR A M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

Et annet land der protestantismen gjorde mye av seg, også på mer varig vis, var Ungarn. Selv om Ungarn ofte regnes som et katolsk land, sier det langt fra alt om den religiøse situasjonen der. Reformasjonstankene begynte å gjøre seg gjeldende tidlig på 1500-tallet. Dels ble de formidlet av ungarere som reiste i utlandet (studenter og han­ delsfolk), dels av tyskere som var i Ungarn. Det siste medvirket til den ublide skjebnen som møtte mange av de første protestantene i Ungarn. Som en ungarsk-nasjonal reaksjon ble flere av de tyske lutheranerne brent på bålet eller halshogd, eller de fikk sine eiendom­ mer beslaglagt. Omtrent samtidig opplevde Ungarn en langt større trussel mot de nasjonale verdiene. Den tyrkiske framrykkingen endte med deling av Ungarn og tyrkisk okkupasjon av store deler av landet (slaget ved Mohåcs 1526). Etter dette fikk reformasjonen stadig større framgang i Ungarn, også i den ungarske befolkningen. Det hang sammen med svekkelsen av den ungarske, katolske sentralmakten. Reformasjonen slo først rot i den lutherske formen. Men fra 1540 kom også kalvinismen. Det gjaldt så vel i det egentlige Ungarn som i fyrstedømmet Siebenbiirgen (Transilvania), som på store deler av 1500-tallet hadde en relativt uavhengig stilling. I tillegg til lutherdommen og kalvinismen fikk enda en protestantisk retning betyd­ ning fra 1560-årene. Det var unitansmen, som benektet treenighetslæren. På slutten av 1500-tallet var det politisk delte Ungarn å betrakte som et hovedsakelig protestantisk land. Over 80 prosent av befolkningen soknet til protestantiske kirker. Den mest ytterliggående av dem var unitarene. De fantes også i andre land (bl.a. i Polen), men fikk sin største utbredelse i Siebenbiirgen. Rekrutteringen skjedde først og fremst blant kalvinister som ønsket å gå enda mer radikalt til verks enn protestanter flest ved å ta avstand fra alle dogmer som ikke kunne leses rett ut av Bibelen. De aller mest radikale, som benektet at Jesus var guddommelig, stanset ikke engang i unitarismen, men gikk over til jødedommen. Unitarenes tolkning av kristendommen var så provoserende at de ble forfulgt selv i land som ellers var kjent for sin religiøse toleranse på denne tiden, som Polen. Få land i Europa kunne derfor måle seg med Siebenbiirgen i religiøs toleranse på 1500- og 1600-tallet. Unitarkirken i Siebenbiirgen - i dag en del av Romania - består fortsatt, og med ungarsk som gudstjenestespråk. 47

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Også i Ungarn sørget motreformasjonen for at flertallet igjen ble katolsk, selv om Ungarn helt til vare dager har beholdt et langt større protestantisk innslag enn f.eks. Polen. Mens påvirkningen fra reformasjonen dels fulgte statsgrenser og dels var en idébølge på tvers av politiske grenser, fulgte en annen av de felleseuropeiske impulsene rent politiske veier. Det var tanken om det opplyste enevelde. Kongelig enevelde som styringsform hadde utviklet seg i flere europeiske land på 1500- og 1600-tallet, f.eks. i Frankrike og Danmark-Norge (1660). Selv om det sosiale grunnlaget for eneveldet i Vest-Europa var kongsmaktens allianse med den fram­ voksende borgerstand mot adelen, oppstod det eneveldige riker også uten et slikt sosialt grunnlag, med Russland som det fremste eksem­ plet (Ivan den grusomme på 1500-tallet). Den ideologiske begrunnel­ sen som ble brukt for eneveldet, trakk inn religionen på en nokså selv­ sikker måte: Bare Gud stod over monarken. Derfor kunne hans makt bare innskrenkes av Gud, ikke av mennesker. Senere ble det også gitt ikke-religiøse begrunnelser for eneveldet, slik filosofen Thomas Hobbes gjorde det på 1600-tallet. Han regnet med at menneskene i sin opprinnelige naturtilstand hadde vært styrt av sin medfødte ego­ isme, slik at de stadig lå i strid med hverandre. For å unngå dette over­ gav de makten til én person, fyrsten. O g bare hvis han fikk uinnskren­ ket makt, kunne man unngå kaoset fra naturtilstanden. Begrunnelsen dreide seg ikke lenger bare om fyrstens rett, men også om hva som var til undersåttenes fordel. Denne tenkemåten ble videreført på 1700-tallet, en periode som også er kjent som opplysningstiden. Opplysningsforfatterne, ikke minst i Frankrike, hadde tro på den menneskelige fornuft og tillit til at det enkelte menneske og samfunnet kunne forbedres med fornuf­ tens hjelp. I boka «Was ist Aufklårung?» uttrykte Immanuel Kant i 1784 den bærende ideen slik: «Opplysning er menneskets frigjøring fra dets selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er menneskets manglende evne til å bruke sin forstand og i stedet la seg lede av andre.» På 1700-tallet ble opplysningsideene tatt i bruk som en ny begrun­ nelse for eneveldet, som en videreføring av Hobbes’ tanker. I «det opplyste enevelde» ble kongsmakten begrunnet med hva kongen kunne gjøre for det allmenne vel. Menneskene ble betraktet som frie, 48

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R IG

iallfall i prinsippet. Men i praksis måtte de ledes av en herskers fornuf­ tige vilje. Fyrsten skulle på sin side la seg lede av tidens fremste tanker og den mest avanserte kunnskap, og bruke dette til beste for borgerne. Kongen var ikke lenger konge av Guds nåde. Han var statens første tjener. Blant de fremste oppgavene var å sikre folks personlige frihet og religions- og trykkefriheten. I rettsvesenet skulle torturen avskaf­ fes og straffemetodene bli mer humane. Skolevesenet skulle utbygges, slik at så mange som mulig fikk ta del i opplysningen. Bøndene burde få en friere stilling. Bak de mange reformtankene lå et nytt syn på menneskets verdi. Flere europeiske herskere ble påvirket av disse ideene, og ØstEuropa var ikke unntatt. Ikke minst i de østerrikske områdene ble det gjennomført en god del reformer som var i pakt med opplysningsideene.

Keiserriket Østerrike Det etter hvert så mektige keiserriket Østerrike hadde en beskjeden opprinnelse i besittelsene til fyrsteslekten Habsburg. Habsburgnavnet kommer fra Habichtsburg, dvs. «hauke-borgen». Den befant seg i det nåværende Sveits, og gjennom allianser med andre familier begynte adelsmennene derfra å fa en økende innflytelse i Sør-Tyskland fra 1000-tallet. Fra slutten av 1200-tallet ble Østerrike tyngdepunktet for familiens maktområde, samtidig som en av fyrstene (Rudolf) ble valgt til tysk-romersk keiser. Fra 1400-tallet og helt fram til Det tyskromerske riket ble oppløst i 1806, var denne keisertittelen knyttet til Habsburg-familien. Fram til 1500-tallet befant størsteparten av habsburgernes territorier seg på tysk språkområde. Men da Ungarn og Bohmen kom under kronen i 1526 (og Kroatia i 1527), ble situasjonen en annen, selv om habsburgerne fortsatte å rivalisere om innflytelse i Tyskland, med Preussen som en alvorlig utfordrer på 1700-tallet. Både Ungarn og Bohmen hadde vært selvstendige stater og beholdt sine tradisjonelle adelsrepresentasjoner. Dermed kom Habsburg-riket til å slå inn på en kurs som gikk i motsatt retning av det som var utvik­ lingen i Vest-Europa. Der ble nasjonalstaten den naturlige politiske organisasjonsformen. I øst, på habsburgernes områder, begynte en 49

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

multinasjonal styringsform å bli normen. Den samme utviklingen preget allerede Sørøst-Europa gjennom den tyrkiske okkupasjonen. O g nettopp Habsburg-rikets vellykte kamp mot videre tyrkiske ero­ bringer (Wien ble beleiret av tyrkerne både i 1529 og 1683) gav riket en ekstra begrunnelse i datidens Europa. Fra 1700-tallet var Østerrike uomtvistelig en av Europas stormakter, men med rivaler både i Frankrike, Preussen og etter hvert Russland. Keiserens makt fulgte ikke først og fremst av keiserverdigheten i Det tysk-romerske riket, der ikke minst mange tyske fyrster hadde mye å si i sine egne land. Virkelig makt hadde keiseren framfor alt i kjerneområdene Østerrike, Bohmen og Ungarn. Men selv der var han ikke like eneveldig overalt. Særlig Ungarn hadde beholdt mange konstitusjonelle særretter. Bohmen (og Måhren) hadde i langt større grad mistet sine. Etter at Jan Flus var brent på bålet i 1415, hadde det brutt ut opprør mot den katolske kongen, et opprør som hadde både religiøse, nasjonale og sosiale dimensjoner. Flusittkrigen, som også har vært kalt «den hero­ iske tid» i tsjekkisk historie, endte med et kompromiss der den katol­ ske kirken innrømmet husittene spesielle retter. Den nasjonale spen­ ningen skrev seg fra forholdet mellom tsjekkerne og det økende antall tyskere. Etter at landet kom under Fiabsburg-styre i 1526, fulgte en periode med dragkamp mellom de adelsdominerte stenderforsamlingene og kongen (dvs. den østerrikske keiseren). I 1618 brøt det ut et stort opprør mot keiseren etter at han hadde forsøkt å begrense tsjek­ kernes religiøse frihet. Opprøret, som tok til ved at de keiserlige utsendingene ble kastet ut av vinduene på slottet i Praha («defenestrasjonen»), markerte også begynnelsen på Trettiårskrigen (1618-1648). Den protestantiske hæren ble knust i slaget på Det hvite berget (Bila hora) i 1620, og dermed var tsjekkernes politiske makt redusert på en drastisk måte. Nå ble det keiserlige eneveldet gjennomført i mye høyere grad enn før. Samtidig ble bruken av det tsjekkiske språket i offisielle sammen­ henger trengt tilbake til fordel for tysk. Den tyske innvandringen ble også mye større. Den religiøse toleransen ble det slutt på. Da Tretti­ årskrigen var slutt i 1648, gav fredskonferansen Elabsburg-keiseren rett til å ordne de religiøse forholdene i landet som han fant for godt. Motreformasjonen sørget for full ensretting. Protestantismen ble for50

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

budt, folk ble tvunget til å gå over til katolisismen. Mange tsjekkiske protestanter, også adelsfamilier, flyktet utenlands. Eiendommene til de flyktede adelsmennene ble overført til lojale katolske familier fra andre deler av Habsburg-riket. Den adelen som var igjen, hadde ikke bare mistet politisk innflytelse, men den ble også germanisert. Tsjek­ kerne ble med andre ord stående uten en sosial overklasse som følte seg nasjonalt på linje med folk ellers, og uten den religionsformen som hadde vært med på å utgjøre en tsjekkisk egenart på 1400- og 1500-tallet. For nasjonalbevisste tsjekkere står 1600- og 1700-tallet under østerriksk styre som «den mørke tiden», da Praha og andre byer nærmest ble tyske, da det tsjekkiske språket mistet sin posisjon i det offentlige liv, og da landet fungerte som en provins under Wien. Når turistene i vår tid strømmer til Praha og opplever den som en av Europas vakreste byer, er det ikke minst barokk-kirkene og barokk-palassene som skaper det inntrykket. Det paradoksale er at mange av disse bygningene ble reist nettopp i disse «mørke» århund­ rene, da den katolske kirken med sin motreformasjon og hensynsløse kamp mot all protestantisme sørget for å reise kirker med barokkens overdådige og triumferende utsmykning, fulgt opp av den germani­ serte adelens palasser i samme stil.

Det opplyste eneveldet i Østerrike - sentralisering og nasjonale reaksjoner Da opplysningsideene begynte å prege enevoldsherskerne i Wien på 1700-tallet, innebar det at den delen av Øst-Europa som hørte under Wien, fikk ta del i en reformpolitikk av allmenneuropeisk karakter, der øst og vest ikke gikk hver sin vei. De fyrstene som betydde mest for denne politikken, var Maria Theresia (1740-80) og Josef 2. (1780-90). Utgangspunktet for Maria Theresia var ikke en filosofisk overbevisning om at det var moralsk høyverdig å gå inn for reformer av eneveldet. Det var heller slik at hun innså at reformer var nødven­ dige for å gjøre Østerrike sterkere - en innsikt som ble tydeligere etter krigsnederlag mot Preussen i 1740-årene, da Østerrike mistet Schlesien. Målet var å bringe Østerrike tilbake i rollen som en ledende europeisk makt. Reformene innebar bl.a. en ytterligere sentralisering 51

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

av administrasjonen, noe som særlig rammet Bohmen. Tidligere egne bohmiske institusjoner ble erstattet av felles bohmisk-østerrikske. Det tsjekkiske språkets stilling ble enda svakere enn før. Idealet for en moderne, sentralisert stat var at det skulle være ett felles statsspråk, og det måtte i Habsburg-riket bli tysk. For å fremme enhetspreget måtte embetsmenn ofte gjøre tjeneste i andre land (innenfor helstaten) enn sitt eget. Sentraliseringen innebar også at den offentlige forvaltningen ble bygd ut nedover i samfunnet. Lokale statlige tjenestemenn overvåket godseierne og fikk rett til å ta seg av klager som bøndene hadde mot godseierne. De økonomiske forholdene mellom bønder og godseiere ble med andre ord trukket inn under statens ansvarsområde. Det ble oppstilt normer for bøndenes pliktarbeid. Når det gjaldt domsmyn­ digheten i samfunnet generelt, kom det reformer som i større grad skilte den dømmende fra den lovgivende makten, slik som bl.a. Montesquieu gikk inn for i Frankrike. På det økonomiske området førte tapet av den rike landsdelen Schlesien til at Maria Theresia gikk inn for at staten skulle være mer aktiv for å stimulere økonomien. Flere tiltak ble satt i gang. En av følgene var at forholdene ble lagt til rette for den industrialiseringen som etter hvert kom til å prege Bohmen og gjøre det senere Tsjekkoslovakia til det mest industrialiserte landet i Øst-Europa. Et annet område av samfunnet der det ble gjennomført o viktige reformer, var skolevesenet. A heve standarden her var helt i opplysningstidens ånd. De reformene som Maria Theresia hadde påbegynt, ble videreført under sønnen Jo sef 2. Men nå ble perspektivet videre. Fortsatt handlet det om administrativ sentralisering og en mer selvbevisst statsmakt i forhold til adelen. Men i flere av reformene var det tydelig at en opplysnings-keiser også kunne ha andre formål med sine tiltak. Ett av målene var faktisk større sosial rettferdighet. Gjennom flere keiserlige dekreter ble bøndenes livegenskap opphevet. O gså på det religiøse området kom Jo sef med et epokegjørende utspill. På dette området hadde moren vært direkte fiendtlig innstilt til reformer. Men med Josefs «toleranse-patent» av 1781 ble det gjort slutt på det 150 år gamle forbudet mot protestantisme i Bohmen og Måhren. Også jødene ble utsatt for færre restriksjoner enn før. Likevel var toleransen ennå ikke allmenn. Protestantismen ble foreløpig bare tillatt i form av 52

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N S K R IG

lutherske eller kalvinske kirker. Den bohmiske brødrekirken, i tradi­ sjonen etter Jan Hus, var fortsatt forbudt. JVlotreformasjonen hadde imidlertid vært så hard at bare rundt femti tusen våget å gå inn i prote­ stantiske kirker da det ble tillatt. Alle Josefs reformer ble ikke stående. Hans radikalisme var på enkelte områder uhørt i datidens Europa, og hans metoder for å gjen­ nomføre dem var ofte lite psykologiske. Hans forsøk på å vingeklippe Ungarn til å bli en mer integrert del av et enhetlig Habsburg-rike, slik Bohmen hadde opplevd tidligere, støtte på sterk motstand fra den selvbevisste ungarske adelen. Jo sef provoserte blant annet ved å la være å la seg krone som ungarsk konge. Forsøkene på å omgjøre Habsburg-riket til et felles tollområde med tollfrihet innad og tollmur utad, var heller ikke like populære overalt. Det gikk utover tradisjo­ nelle handelsforbindelser med andre land og førte med seg mottiltak fra dem. Etter hvert ble motsetningen mellom det «opplyste» innhol­ det i reformene (bl.a. avskaffelse av dødsstraff, opphevelse av sensur) og måten de ble gjennomført på (ingen konsultasjoner på forhånd, ingen sans for regionale og sosiale tradisjoner), for stor. På slutten av Josefs regjeringstid ble mye av det store reformprogrammet trukket tilbake (1790). Opphevelsen av sensuren hadde f.eks. ført med seg en strøm av klagebrev fra borgere og andre underprivilegerte mot adelen og kirken. Protestflommen var så sterk at selve eneveldet kunne komme i fare for å ryke over ende. Sensuren ble gjeninnført, og spio­ ner og hemmelige agenter ble satt inn for å oppspore opposisjonelle. Etterfølgeren Leopold 2. fortsatte i det samme sporet som Jo se f hadde avsluttet sin regjeringstid i. For tsjekkerne skjedde det gledelige at Leopold tok opp igjen tradisjonen med at keiseren også lot seg krone som konge av Bohmen. Om det ikke betydde noen reell poli­ tisk makt til Praha, var det i all fall en symbolsk bekreftelse på at Bohmen var en egen politisk enhet, og ikke bare en del av Østerrike. På det språklige og nasjonale området betydde de administrative reformene under Maria Theresia og Jo sef først og fremst en germanisering. Men indirekte fikk de også en annen virkning. Den motstan­ den som mange adelsmenn følte mot de maktglade fyrstene i Wien, ble ikke bare et rop om å komme tilbake til de gode gamle dager. O gså de som protesterte, var blitt påvirket av den nye opplysningstidens tanker. De argumenterte ikke lenger bare med adelens hevdvunne ret53

Ø ST -EU R O P A S H IST O R IE

ter. De mest ideologisk bevisste begynte å framstille seg som represen­ tanter for hele folket, de begynte å legge vekt på tsjekkisk språk og kul­ tur som nasjonalt felleseie. Slike former for protest hadde perspektivet rettet mer framover enn bakover. Den tsjekkiske nasjonale bevegelsen på 1800-tallet var en videreføring av disse forsiktige tendensene. O gså i Ungarn hadde mange av reformene under opplysningskeiserne skapt stor motstand blant adelen. Administrasjonsspråket i Ungarn hadde tidligere vært latin. Protestene mot vedtakene fra Wien om å gå over til tysk, vant delvis fram, og striden endte foreløpig med et kompromiss. Men protestene mot tysken ble ikke bare utformet som et ønske om at alt skulle bli som det hadde vært før, altså gjeninn­ føring av latin. I stedet seilte ungarsk opp som alternativ. Enten ungarsk eller latin, bare ikke tysk, var adelens krav. Interessant er det at de sterkeste kravene om å gå over til ungarsk ikke kom fra de mest kompakt ungarske områdene, men fra den ungarske adelen i Slovakia. Der var frykten for å miste makt ekstra stor. Dersom ungarsk ble tatt i bruk som administrasjonsspråk, ville det kunne skape en språk barriere mot dem som kunne tenkes å true ungarernes maktstilling som overklasse i Slovakia, enten det var tyskspråklige embetsmenn fra Wien eller slovaker. Alt nå, før de nasjonale ungarske kravene mot Wien nådde den intensiteten de fikk på 1800-tallet, ble den ungarske adelen klar over faren for at mindre privilegerte nasjonaliteter kunne komme med egne språkkrav, som ville innebære en annen trussel mot ungarsk makt. Kroatene markerte raskt at de ikke var så begeistret for germaniseringen i Habsburg-riket, og støttet dermed tilsynelatende ungarerne. Men de motsatte seg sterkt å skifte til ungarsk, de kunne bare tenke seg å gå tilbake til latin. Det hjalp ikke at Kroatia i mange hundre år hadde vært en del av det ungarske kongeriket. Selv om virkningen av «opplysnings-keisernes» reformer ikke var så sterk som forventet, fikk de like fullt stor betydning for de delene av Øst-Europa som ble styrt fra Wien. De fikk betydning for utvik­ lingen av skoleverket, og de førte til en mer moderne administrasjon. Dessuten bidrog protestene mot germaniseringen til større interesse for eget språk, og bidro slik til økt nasjonalbevissthet, kimen til den nasjonalismen som skulle prege så mye av politikken på 1800-tallet. Men hele Øst-Europa ble ikke påvirket av opplysningstiden. På vik­ tige områder økte dermed de indre forskjellene i Øst-Europa. 54

Polen - en stat går i oppløsning Ett land fikk en helt annen utvikling på 1700-tallet enn både Habsburgmonarkiet og det tyrkisk styrte Sørøst-Europa. Det var Polen. Gjennom tre delinger forsvant rett og slett Polen fra kartet som selvstendig stat i siste del av 1700-tallet. En sammenlikning med Ungarn kan kaste lys over det spesielle ved Polen. I Ungarn klarte en sterk adel å forsvare mye av det ungarske mot språklig og administra­ tiv uniformering fra keiseren i Wien. I Polen var det også en sterk adel. Men der ble dens styrke ikke til noen nasjonal velsignelse. Det ble tvert imot demonstrert hvor svak en stat kunne bli når adelen ble for sterk, så svak at staten ble et lett offer for omkringliggende, aggressive stormakter. Polen hadde tidligere vært en av Europas stormakter, fra 1386 i union med Litauen. Det var langt fra å være noen enhetlig nasjonalstat - både polakker, litauere, ukrainere, tyskere og jøder var viktige folke­ grupper. Etter hvert hadde landet kommet med i den europeiske øko­ nomien gjennom økende handel på Østersjøen med korn til VestEuropa. Den tyske hansaen hadde hatt mye å si for handelen, men ble svekket på 1500-tallet gjennom konkurransen med nederlandske og engelske skip. Samtidig engasjerte den jordeiende adelen i Polen seg i handelen på en måte som dømte byene - og dermed utviklingen av en uavhengig borgerklasse - til tilbakegang. Ofte ble jøder engasjert som hjelpere når adelen overtok «borgerlige sysler» som handel og fmansspørsmål. At adelen styrket sin stilling i forhold til andre sosiale krefter, viste seg også da bøndene ble bundet til jorda i «det andre livegenskapet». Oppover i samfunnet innebar adelens maktstilling at kongemakten ble svakere. Et uttrykk for det så man i 1572, da fyrsteslekten Jagiello døde ut. Adelen fikk da gjennomført at Polen skulle være et valgkongedømme, ikke et arvekongedømme. Samtidig ble stendersystemet mer fastlåst. Det som hadde vært av sosial mobilitet mellom bønder, borgere og adel forsvant praktisk talt helt. Innen den svært tallrike adelen (szlachta) skilte det seg ut en gruppe av spesielt mektige adelsfamilier (magnater) som i praksis hadde enerett til de viktigste statsembetene. De hadde enorme rikdommer sett i forhold til de elendige leveforholdene ellers i samfunnet. De kunne lede øko­ nomiske systemer som nesten var lukket, og de kunne ha private 55

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

hærer. Opptil flere hundre tusen livegne kunne være underlagt en slik adelsfamilie. Sosialt sett var adelen altså svært uensartet, fra de fa styrtrike magnatfamiliene som nærmest fungerte som småkonger i sine områder, til fattige lavadelsfolk som hadde mindre å rutte med enn enkelte ikkeadelige bønder. Like fullt var både fattige og rike adelsfolk opptatt av å verne sine stolte prinsipper. Deres opptatthet av ærerik avstamning og «fargen» på blodet som fløt i årene, virket ofte komisk i forhold til den miserable situasjonen som mange befant seg i. Adelens idealer om frihet og likeverd - som de hegnet om i forhold til kongen - virket latterlige i forhold til de levekår som adelens egne undersåtter, bøn­ dene, ble utsatt for. «Adelsrasisme» er et uttrykk som har vært brukt. Det som etter hvert ble karakteristisk for Polen, var ikke bare ade­ lens sterke stilling i forhold til andre sosiale krefter. Det som kom til å bli skjebnesvangert for Polen som stat, var den måten adelen defi­ nerte sine interesser på i forhold til statens interesser, og den måten adelen organiserte sin del av statsstyret på. Fra gammelt av hadde adelen i Polen holdt på sin motstandsrett, det vil si retten - for ikke å si plikten - til å motsette seg en tyrannisk konge. Prinsippet var egentlig ikke kontroversielt, men det ble pro­ blematisk når det ble knyttet til saker av forholdsvis beskjeden betyd­ ning. Et annet «edelt» prinsipp (ordet edel er beslektet med adel) var regelen om enstemmighet i adelens avstemninger i riksdagen. Heller ikke det prinsippet var opprinnelig kontroversielt; det var et ganske vanlig prinsipp i middelalderforsamlinger. Selv om det ofte var en mer eller mindre påtvunget enstemmighet, var idealet at en forsam­ ling (eller et kjøpmannsgilde, domkapittel av prester osv.) skulle framstå med én vilje og handle i samsvar med det. Et slikt prinsipp kunne bidra til å føre diskusjonen framover mot større enighet, så lenge det ble tolket slik at målet var å bli enige så det kunne bli fattet en avgjørelse som alle var forpliktet på. Det var først på 1500-tallet at flertallsavgjørelser begynte å bli betraktet som riktig og normalt. Det kunne være et uttrykk for tidens økende individualisme (det indivi­ duelle markeringsbehovet ble viktigere enn å framstå som del av en felles mening). Det kunne også være en reaksjon på den handlings­ lammelsen som inntraff når noen begynte å bruke prinsippet til å blokkere avgjørelser de ikke var enige i. Bare i spesielle institusjoner 56

FRA M ID D E L A L D E R E N TIL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

overlevde enstemmighetsregelen (juryordningen i England), samt i geografiske områder som var mindre preget av den moderne tid, som Polen. I Polen ble den juridiske tolkningen av enstemmighetsprinsippet som hver (adels)manns rett til å avvise riksdagens vedtak (veto-rett, liberum veto) slått fast rundt 1650. Etter hvert ble prinsippet mer og mer anvendt på denne måten, og det kunne gå flere tiår uten at riks­ dagen var i stand til å vedta lover. «Hvis det vi ser her, er frihet,» sa en britisk sendemann om den polske riksdagen i 1733, «må Gud bevare oss fra en slik frihet.» I praksis var det de store adelsfamiliene som dominerte. I rivaliseringen mellom disse spilte de fattigere lavadelsmennene ofte rollen som klienter. Samtidig gjorde de mange motsetningene mellom adelsfraksjonene det mulig for utenlandske krefter å blande seg inn gjennom allianser. Den politiske lammelsen som denne formen for konstitusjonell praksis innebar, gjorde det umulig å rette opp statens finanser med de nødvendige vedtak. De elendige statsfinansene førte også til militær maktesløshet, slik det ble demonstrert gjennom Polens delinger på slutten av 1700-tallet. På 1600-tallet hadde Polen stort sett klart å hevde seg militært, bl.a. med felttog i Russland i begynnelsen av århundret, da til og med Moskva ble besatt av polske tropper. Når polakker og russere i ettertid har vært mistenksomme overfor hver­ andre, tenker vi naturlig nok først og fremst på Russland (og Sovjet­ unionen) som den aggressive part og polakkene som de forfulgte. Men fra russisk side fms det også - når man går bakover i historien - tilstrekkelig med hendelser der polakkene hadde de mest aggressive rollene. På 1600-tallet var Polen også i krig med Sverige og Osmanriket, blant annet med hjelp til Østerrike da Wien ble beleiret av tyr­ kerne i 1683. Selv om Polen fortsatte å være en betydelig makt, seilte Sverige opp som stormakt i Østersjø-området, ikke minst på polsk bekostning. Blant annet måtte Polen avstå Livland (i dag i Estland og Latvia) til Sverige. Det var imidlertid Russland som etter hvert ble den sterkeste utfordreren for Polen. På 1600-tallet erobret russerne store deler av Ukraina fra Polen. Og etter den store nordiske krig (1700-21), da Russland triumferte som den store Østersjø-makt, var det vanskelig for et mer og mer splittet Polen å gjøre seg gjeldende. Det samme gjaldt i europeiske kriger senere på 1700-tallet (den polske

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

arvefølgekrig i 1730-årene, den østerrikske arvefølgekrig i 1740årene, Sjuårskrigen rundt 1760), som også utspant seg på polsk område. Fra begynnelsen av 1700-tallet var ikke bare Russland den ledende Østersjø-makten, men hadde også stor innflytelse over den indre utviklingen i Polen. Det var flere tilfeller av direkte russisk innblan­ ding i polsk politikk på 1700-tallet. Den russiske innflytelsen ble brukt til å blokkere polske forsøk på reformer og markering av uav­ hengighet. Sett fra russisk side var dette en politikk for å forebygge at et sterkt Polen skulle true oppbyggingen av Russland som en moderne euro­ peisk makt. Det nye Russland, som begynte å ta form etter mongolstyrets slutt på 1400-tallet, hadde fatt sin identitet og sine ambisjoner styrket etter Konstantinopels fall i 1453 (forestillingen om Moskva som et nytt, tredje Roma). Men problemene for statsbyggingen i dette riket var enorme, ikke bare gjennom de indre forholdene, men også på grunn av ytre trusler. På 1500-tallet kom truslene dels fra tyrkere og tatarer i sør og sørøst, og dels fra det ekspanderende katolske Polen i vest. Ikke minst så Polen ut til å være farlig. Det viste seg både mili­ tært og i politikken overfor de store masser av ortodokse ukrainere under polsk styre. Om ikke polakkene fikk dem omvendt direkte til katolisismen - dette var i den aggressive motreformasjonens tid - ble det laget kirkelige spesialordninger for å fjerne ukrainerne fra orto­ doksien og dermed fra russisk åndelig innflytelse. Opprettelsen av en «unert» kirke (en ortodoks kirke i union med Roma) innebar at den ortodokse kirken ble splittet (unionen i Brest 1596). Motivene var politiske. Menighetene fikk beholde sin ortodokse liturgi og dogma­ tikk (med enkelte justeringer), og prestene kunne fortsatt gifte seg. Men paven skulle anerkjennes som kirkens overhode. Den russiske inntrengingen i polsk politikk ble gjort lettere av handlingslammelsen og fraksjonsstriden i den adelsdominerte polske staten. Som utgang på en tronfølgekrise ble en av Katarina 2.s elskere innsatt som konge etter press fra Russland, i samarbeid med Preussen. Selv om Stanislaw-August Poniatowski var påvirket av opplysnings­ tidens idealer, var hans oppgave først og fremst å hindre reformer som kunne gjøre Polen til en mer effektiv stat. At han ikke løste denne oppgaven som forventet, men etter hvert selv kom med i reformarbei58

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N SK R IG

det, viste at det kunne bli vanskelig å fa full kontroll med Polen på en slik indirekte måte. Med ham som konge ble likevel Polen langt på vei gjort om til et russisk protektorat, med russiske tropper stasjonert «for å beskytte rettighetene til de ortodokse kristne under den polske tro­ nen». (Tilsvarende begrunnelser brukte Russland både på 1700- og 1800-tallet for å blande seg inn i tyrkiske forhold, f.eks. i forkant av Krim-krigen i 1850-årene.) Flere av Stanisfaws motstandere ble arre­ stert og sendt til Russland. Den slags metoder (og en del franske intriger) fikk en gruppe adels­ menn til å danne den såkalte Bar-konføderasjonen (1768) til forsvar av katolisismen og Polen. Byen Bar tilhørte den delen av Polen som ble avstått til Russland i den andre delingen (1793), og ligger i dag langt inne i Ukraina. Bar-opprøret hadde flere aspekter, men rettet seg ikke minst mot Russlands innblanding i polske saker. I 1768 brøt det ut kamper. De fortsatte i en fire-års periode, og slo etter hvert over i en krig mellom Russland og Osmanriket. Når det gjaldt Polen, endte oppgjøret med landets første deling (avtalt 1772, iverksatt 1773). Russ­ lands Katarina hadde befunnet seg i et dilemma: Hvis hun ikke grep inn mot de polske opprørerne, ville den russiske innflytelsen i landet gå tapt. Men hvis hun slo ned opprøret med hard hånd, risikerte hun å komme i krig med Preussen og Østerrike, som begge var urolige for at Russland skulle utvide sin makt vestover. De var allerede bekymret over Russlands erobringer fra Osmanriket i sør. Som kompensasjon for dette fikk Østerrike og Preussen hver sin betydelige del av Polen. Forslaget hadde kommet fra Preussen og tok sikte på at Russlands ero­ bringer i sør ikke skulle forrykke maktbalansen i Øst-Europa. I denne Polens første deling fikk Østerrike det meste av Galicja (tysk: Galizien), Preussen fikk Vest-Preussen, og Russland fikk deler av HviteRussland. Men fortsatt var Polen et stort land, der store ikke-polske fol­ kegrupper levde som livegne bønder under polske adelige godseiere. Omsider gikk det opp for polske adelsmenn at landet trengte dypt­ gripende reformer for å bestå. En fireårig riksdag vedtok en ny grunnlov som brøt med fortiden på viktige punkter. Det skulle ikke lenger være nødvendig å være adelig for å ha politiske rettigheter, det var tilstrekkelig å ha eiendom av en viss størrelse. Dermed ble det en åpning for det borgerskapet som var i emning. Et annet av reformtil­ takene var å øke den polske hæren. 59

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Selv om dette bare i beskjeden grad var en virkelig liberal grunnlov, var den for utfordrende for enkelte av de mektigste adelsmennene. De var uforsiktige nok til å be Russland om hjelp mot de nymotens libe­ rale tendensene, noe de kom til å angre på etterpå. Russland brukte nemlig dette som påskudd for å sette i gang Polens annen deling i 1793. Denne gangen ble Østerrike sittende på sidelinjen. Russland la under seg resten av Hvite-Russland og store deler av polsk Ukraina; Preussen fikk foruten områder i Mellom-Polen også byen Danzig (Gdansk). Den polske reaksjonen på denne delingen var opprør. Fredelige reformer hadde vist seg forgjeves. Ledet av frihetshelten Tadeusz Kosciuszko brøt det i 1794 ut oppstander i flere byer. Kosciuszko hadde tidligere deltatt i den amerikanske uavhengighetskrigen. Hans navn ble internasjonalt kjent som symbol på heltemodig motstand mot nasjonal undertrykkelse. For eksempel er Australias høyeste fjell opp­ kalt etter ham. På tross av enkelte seirer hadde ikke polakkene sjanser mot de russiske og prøyssiske styrkene. Dermed var Polens tredje deling et faktum i 1795. Nå deltok både Russland (som bl.a. fikk Litauen), Preussen (bl.a. Warszawa) og Østerrike (bl.a. Krakow). Nå var det ikke mer å dele. Polen hadde sluttet å eksistere som stat. Det som gjenstod, var noen justeringer mellom delingsmaktene. Etter Napoleonskrigene ble grensene trukket opp noe annerledes, slik at f.eks. Warszawa etter 1815 kom til å høre under Russland.

Nasjonalisme og liberalisme Med elimineringen av Polen som stat var Øst-Europa rundt år 1800 kommet i en situasjon der alle selvstendige lokale stater var borte. Makten var overtatt av et fåtall store riker, alle med sitt politiske tyng­ depunkt utenfor det området som vi her kaller for Øst-Europa. Disse rikene var Østerrike, Osmanriket, Russland og Preussen. Tilstanden var ikke statisk; til det var det for mye rivalisering mellom nettopp disse stormaktene. Men en enda større utfordring av den påtvungne roen var de reisningene som etter hvert oppstod i de undertrykte fol­ kene selv. De la grunnlaget for den oppdelingen i selvstendige stater på mer nasjonalt grunnlag som ble fullbyrdet i 1918 gjennom avslut60

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

ningen av første verdenskrig. Da var nasjonalisme i ulike former for lengst blitt en av de viktigste politiske ideologiene. Innholdet av ordet nasjonalisme har aldri ligget fast, og det kan være vanskelig å definere det. Om man sier at målet for nasjonalismen er å skape politisk selvstyrte enheter av folkegrupper med bestemte kulturelle fellestrekk, f.eks. språk, historie eller religion, gir ikke det noen full avklaring. Er noen av disse faktorene mer avgjørende enn andre? Hvor viktig er f.eks. språket som identitetsfaktor? Kan ikke en folkegruppe føle seg som en nasjon uten å ha et felles språk? Hva da med Sveits? Selv om mange slike spørsmål kan stilles, kan det likevel slås fast at idealet om nasjonalstaten innebar et brudd med eldre måter å tenke om grunnlaget for en stat på. En fyrstes suverenitet kunne være uavhengig av formell tilslutning fra undersåttene, eller den kunne springe ut av f.eks. en adelsforsamlings godkjennelse. Men ikke i noen av tilfellene ble nasjonale kriterier i moderne forstand brukt til å begrunne hva som burde være statsterritoriets utstrekning. Fyrstenes mål var gjerne å gjøre staten større, uavhengig av undersåttenes språk eller felles kultur. Derfor eksisterte det ned gjennom århundrene både stater som lå nær opp til moderne nasjonalstater og stater som var sammensatt helt på tvers av slike prinsipper. I ØstEuropa kan man som eksempler på det siste både tenke på Østerrike (Habsburg-monarkiet) og Polen før delingene. Overklassen i mange slike land holdt seg gjerne til en internasjonal kultur i så stor grad at selv deres språkvaner tok preg av det. De snakket kanskje fransk i ste­ det for folkespråket der de bodde. Like fullt ville de føle seg som patri­ oter for sin stat, langt mer enn en fattig bondebefolkning ville gjøre det. Landsbyfolket behersket bare sin egen lokale dialekt (eventuelt flere språk i blandede områder); deres lojalitet var knyttet til lands­ byen eller en mindre region, ikke til en stat som de hadde langt mindre å gjøre med enn med den lokale godseier. Rundt år 1800 endret tenkemåten blant enkelte grupper seg grad­ vis. Én viktig kilde for dette var den franske revolusjonen (1789). Da Frankrike kom i krig med andre europeiske stater som fryktet revolu­ sjonen og de franske ønskene om å eksportere den til andre, trengte Frankrike et annet grunnlag å mobilisere til militær innsats på enn de tradisjonene som var knyttet til en eneveldig monark. Revolusjonsførerne appellerte derfor til folkemassene, til den franske nasjonen, 61

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

om å redde fedrelandet. Denne formen for nasjonalisme tok de fran­ ske armeene med seg til andre land. At denne tenkemåten i sin tur kunne bli brukt til å mobilisere mot franskmennene, viste bare hvilke krefter som la i disse ideene. De hadde selvsagt ikke dukket opp fra intet i det revolusjonære Frankrike heller. Etter hvert som statsmakten - både i Frankrike og andre land - var blitt sterkere og mer stabil, hadde intellektuelle grublet over grunnlaget for statsmakten og kom­ met fram til konklusjoner om at nasjonen ikke bare var noen fa utvalgte på toppen, men hele folket. Uavhengig av ulik sosial status var de del av et fellesskap. Det som forente dem, f.eks. felles språk, var viktigere enn det som skilte dem. Derfor burde også de politiske insti­ tusjonene avspeile dette. Denne formen for nasjonal tenkning harmo­ nerte godt med de revolusjonære kravene om frihet, likhet og bror­ skap. Senere er nasjonalisme også blitt kombinert med konservative politiske holdninger, slik at krav om større sosial likhet er blitt druk­ net i tanken om et nasjonalt «fellesskap» der motsetningen til andre folk blir det viktigste. I Øst-Europa har begge disse måtene å være nasjonalistisk på hatt stor betydning. En annen kilde til nasjonalismen kom fra romantikken, ikke minst i Tyskland. Romantikerne tok avstand fra rasjonalistenes manglende sans for følelser. Romantikerne var også mer opptatt av det ene­ stående i hvert fenomen enn av en skjematisk sammenlikning og inn­ ordning under allmenne prinsipper. Nettopp naturen burde gi inspi­ rasjon til å fatte dette gjennom sitt mangfold og de mange enkeltartede fenomenene. Men også språket var enestående, det gav hvert folk sin egenart. Gjennom folkets historie og kulturelle ytringer gjennom tidene mente romantikerne at det var skapt følelsesmessige bånd som gjorde det naturlig å sammenlikne nasjonen med noe organisk, noe som ikke skulle brytes i stykker av kunstige statsgren­ ser, uansett hvor «rasjonelle» de måtte være. I stedet burde statsgren­ sene følge de «naturlige» forskjellene mellom folkene. At mange i samtiden ikke skjønte poenget med denne måten å tenke på og syntes det var en avsporing fra en reformpolitikk bygd på rasjonelle prin­ sipper, avskrekket ikke de nasjonale romantikerne. Slike holdninger betydde bare at nasjonen først måtte vekkes fra sin slumrende uviten­ het om sin egentlige bestemmelse. Mange unge intellektuelle fant sin livsoppgave i arbeidet med å finne fram til nasjonens «røtter» ved å 62

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R IG

samle inn folkediktning og å drive språkstudier. Med stor iver gikk de inn i arbeidet med å gjøre befolkningen kjent med sin historie. De ville fa folk til å føle stolthet over det som kanskje før ble sett ned på som primitiv bondekultur. Denne stoltheten skulle vel å merke ikke gå ut over andre. Teoretikere somjohann Gottfried Herder (1744-1803) la vekt på at individet ikke kunne forstås som et isolert vesen, men som del av et folk, der felles verdier og tradisjoner var med på å skape også den enkeltes identitet. Samtidig mente Herder at nettopp forskjellene mel­ lom nasjonene var det som gjorde verden rik. Selv den mest nedvur­ derte nasjonalitet hadde noe verdifullt å tilføre menneskeheten. De nasjonalister som senere har gjort det til sitt levebrød å rakke ned på andre folk, har dermed fjernet seg langt fra Herders grunnsyn. Herder selv var i årene 1764-1769 prest og lærer i Riga, og ble der sterkt opp­ tatt av estisk og latvisk folkediktning. Nettopp erfaringene med disse ikke-tyske folkenes kulturelle skatt var noe av bakgrunnen for hans teorier om at ethvert folk hadde sin egen «sjel», og at den best kom til uttrykk i folkediktningen. Framveksten av nasjonalismen blant intellektuelle gikk ofte sam­ men med spredningen av liberale ideer. Tanker om at det politiske liv skulle grunnes på frie forfatninger (lovrammer for kongens eller regjeringens virke) og individuelle friheter (bl.a. trykkefrihet for å kontrollere makthaverne), og deltakelse nedenfra ble forsvart med at det ville bringe den størst mulige lykke til folket. Både i politikk og økonomi skulle individet ha valgmuligheter og slik forme sin egen framtid. I Vest-Europa var det borgerskapet som sluttet sterkest opp om de liberale ideene. Borgerne, enten de drev med handel, håndverk eller industri, trengte frihet for å konkurrere om posisjoner i samfun­ net, for å bevege seg oppover og for å fa innflytelse på styret. For ade­ len var det mer naturlig å verne om det bestående. Adelsinteressene ble best sikret der tradisjon og stabilitet hadde en egenverdi. I Øst-Europa manglet i høy grad de sosiale gruppene som var libe­ ralismens tilhengere i vest. Borgerskapet var bare i sin vorden. I stedet fant liberale ideer gjenklang hos deler av adelen, særlig i Polen og Ungarn. Det var ikke så merkelig som det kan høres. I begge land var adelen underlagt en fremmed makt. Selv om adelen stod sosialt sterkt, virket de liberale idealene om politisk kontroll av myndighetene 63

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

«nedenfra», lokkende. Ytringsfrihet kunne være nyttig som et våpen mot myndighetenes sensur. Ikke minst gjaldt det i nasjonale spørsmål. Det var også av betydning at adelen i disse landene var svært tallrik. Særlig gjaldt det Polen. Men også i Ungarn var det svært mange lavadelsfolk som sosialt sett nærmest fungerte som en mellomklasse mel­ lom de virkelig styrtrike på toppen og de brede folkemasser nederst i samfunnet. Selv om de i økonomisk forstand ikke fungerte som et moderne, kapitalistisk borgerskap, var det mange som fikk sans for en del av de vestlige middelklasseverdiene. Det kunne være jordløse adelsfolk som hadde flyttet til byene og som prøvde seg i nye «borger­ lige» yrker. Mer generelt kunne det være forholdsvis fattige adelige som følte seg i en lite gunstig mellomposisjon. De hadde ønske om å arbeide seg tram i samfunnet, og ønsket derfor større individuelle fri­ heter. Ikke så fa unge adelssønner studerte ved utenlandske universi­ teter og kom slik i kontakt med tidens nye ideer. Både liberale og nasjonale ideer ble spredt til Øst-Europa på denne måten. De liberale tendensene spilte ikke en rolle bare i land som Polen og Ungarn. Også land som på 1700-tallet hadde vært langt mer avskåret fra felleseuropeiske impulser, tok forsiktig del i spredningen av opp­ lysningstidens ideer og senere de liberale ideene som tok sikte på en samfunnsforandring nedenfra. De rumenske fyrstedømmene Moldova og Valakia er eksempler på land som hadde fatt sine kulturelle forbindelser med Vest-Europa kraftig innskrenket på 1700-tallet, sammenliknet med tidligere århundrer. Det hang sammen med de fyrstene som ble innsatt av Osmanriket til å styre der, de såkalte fanariotene - et navn som skrev seg fra at flere av fyrsteslektene kom fra det greske kjøpmannsdistriktet Fanar i Konstantinopel. Osmanriket fryktet nå at vestlige impulser kunne undergrave dets makt. På 1500og 1600-tallet hadde de to fyrstedømmene kunnet opprettholde en viss utenrikspolitisk selvstendighet og personlige kontakter vestover, samtidig med at de var osmanske vasallstater. På 1700-tallet ble de langt kraftigere integrert i det osmanske militære og politiske syste­ met, selv om de fortsatt beholdt det indre «selvstyret» som var typisk for vasallstatene. Enkelte av fyrstene forsøkte å gjennomføre reformer i opplysningstidens stil. Men helhetsinntrykket av perioden var poli­ tisk og kulturell isolasjon fra vestlige ideer. Da slike forestillinger på slutten av 1700-tallet begynte å vinne litt innpass, førte det med seg 64

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

en bitter erkjennelse av tilbakeliggenhet, av å tilhøre en annen kultu­ rell sone enn Europa. Europa ble et fjernt ideal, noe selv de ledende i samfunnet bare hadde hørt om, men i liten grad opplevd gjennom egne reiser og kontakter. Da ideene fra den franske revolusjonen og liberale tanker ellers begynte a bli kjent, var det - som i Ungarn og Polen - gjerne yngre lavadelsfolk som fattet interesse, men oftere for å bruke dem som et våpen mot høyadel og fyrster enn ut fra et ønske om dypere samfunnsreformer. Interessen gikk sammen med en økende nasjonal bevissthet.

Opprør mot det tyrkiske styret: Serbia, Hellas, Romania Det første større opprøret på 1800-tallet i Øst-Europa startet likevel verken som et opprør for nasjonal uavhengighet eller som en kamp for å gjennomføre liberale ideer. Det startet som et sosialt opprør med nasjonale islett. Men det fikk sin store betydning ved at det utviklet seg til det første av en rekke nasjonale opprør mot det tyrkiske styret i Europa. Avviklingen av det herredømmet som tyrkerne hadde utøvd i Sørøst-Europa i mange hundre år, var begynt. Prosessen, som etter hvert trakk inn fremmede makter som Russland og Østerrike, varte i over hundre år. Først i 1918 var den over. Det serbiske opprøret begynte ikke som unge intellektuelles lesefrukt av vestlige ideer om nasjonalisme. Det startet som en lokal reak­ sjon på skjerpet undertrykking. På slutten av 1700-tallet hadde sultan Selim 3. gitt serberne begrensede former for selvstyre. De fikk blant annet rett til å danne sine egne væpnede styrker. Selim var den første sultanen som forsøkte å innføre noen av det vestlige Europas ideer om moderne statsstyring, men han møtte stor motstand hos sine egne. Et av de store problemene var de etter hvert mer og mer uregjerligejanitsjarene, det opprinnelige elitesoldat-korpset. For å komme bort fra deres ødeleggende innflytelse på politikken i Konstantinopel var de blitt sendt til mer perifere deler av imperiet, som Serbia. Der ble de et alvorlig problem for de ordinære osmanske myndighetene og en sann skrekk for de serbiske bøndene. Mange serbere flyktet opp i fjel­ lene for å organisere motstand. Det store serbiske opprøret startet i 65

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

1804 som en reaksjon påjanitsjar-ledernes planer om å drepe framstå­ ende serbere. Til å begynne med rettet serbernes opprør seg ikke mot sultanen og de lovlige osmanske myndighetene, men mot janitsjarene, som selv tok seg til rette overfor sultanen. Foreløpig var ikke målet å oppnå serbisk uavhengighet, men å bli kvitt janitsjarene og deres terrorstyre. Det var også andre krav, som ville innebære et visst selvstyre. Dette trekantforholdet - osmanske myndigheter, uregjerlige janit­ sjarer og opprørske serbere - varte ikke så lenge. Mange serbere stem­ plet etter hvert alle osmaner som fiender - det var tradisjoner for det helt tilbake fra den tyrkiske erobringen. O g mange osmaner følte at de egentlig ikke kunne stole på noen kristne, selv om de til å begynne med under opprøret hadde felles interesser mot janitsjarene. Fra 1805 ble opprøret rettet mot det tyrkiske styret mer generelt; da begynte sammenstøtene mellom sultanens ordinære styrker og de serbiske opprørerne. Det serbiske opprøret utfoldet seg i flere faser, med både fram­ ganger og tilbakeganger for serberne. I 1826 oppnådde serberne del­ vis selvstyre, og i 1830 fikk Serbia fullt indre selvstyre. Da hadde det tyrkiske styret blitt utfordret av andre Balkan-folk også. Grekerne hadde reist opprørsfanen i 1821, etter at det i flere år hadde eksistert hemmelige, revolusjonære selskaper blant grekere både i Hellas og i andre deler av Sørøst-Europa. Mange av dem var handelsmenn. Den viktigste revolusjonære organisasjonen ble grunn­ lagt i dette miljøet, i havnebyen Odessa, langt fra det egentlige Hellas. Opprinnelig var målet å danne en ny gresk stat med Konstantinopel som hovedstad. Det ville nærmest bety en gjenskapning av Det bysantinske rike, og ikke en moderne gresk nasjonalstat. Etter en nokså treg start blant de sammensvorne revolusjonære kom det fart i organisasjonsarbeidet etter noen år. Et av de områdene der det skjedde, var de rumenske fyrstedømmene Moldova og Valakia, hvor den greske innflytelsen var betydelig, både i handel og i styre og stell. Forberedelsene til en gresk reisning skjedde altså også blant folk som i forhold til den øvrige befolkningen var privilegerte, men som likevel drømte om å gjøre slutt på det tyrkiske overstyret. I første omgang virket det nytteløst å fa det til. Derfor håpet de fleste på at Russland, som kristen makt, ville engasjere seg. Russland var imidlertid lenge nølende. Ikke fordi det ikke var fristende å øke den russiske innflytel66

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

sen på Balkan på bekostning av tyrkerne, men fordi tsar Aleksander 1. (1801-25) ikke kunne tenke seg å støtte et opprør rettet mot lovlige myndigheter, selv om han i og for seg ikke likte dem. Revolusjoner hadde Europa sett nok av, mente han. Både han og Østerrikes kansler Metternich så det som farlig å rokke ved fyrstenes legitime rett til å herske, selv om det gjaldt andre land. Det greske opprøret skulle etter planen starte i de rumenske fyrstedømmene. Det var både fordi man regnet med en velvillig holdning fra de lokale, greskdominerte myndighetene der, og fordi Moldova og Valakia lå strategisk til med tanke på den påtenkte spredningen av opp­ røret nedover Balkan i retning Hellas. Dessuten var avstanden til Russ­ land, som man håpet å fa hjelp fra, liten. Samtidig var et rent rumensk opprør under oppseiling, under ledelse av Tudor Vladimirescu. Det brøt ut i 1821, og fikk raskt en sosial profil som mer var rettet mot godseierne enn mot tyrkerne. Like etter startet det greske opprøret på rumensk jord, ledet av Alexander Ypsilantis. Noen måneder senere kom også selve Hellas med. De to opprørslederne på rumensk område samarbeidet en del i begynnelsen. Men de hadde ikke identiske mål. Vladimirescu kunne tenke seg å samarbeide med Istanbul, det kunne ikke Ypsilanti. Samarbeidet gikk snart over i fiendskap, som endte med at Ypsilanti fikk tatt Vladimirescu til fange. Han ble torturert og drept. Men opprøret til Ypsilanti gikk heller ikke så godt. Den ven­ tede russiske hjelpen uteble, og det ble klart at Russland ikke ønsket å bli innblandet. Ypsilanti stod igjen med styrker som var underlegne de tyrkiske troppene som nærmet seg. Etter å ha bli slått av dem flyk­ tet han til Transilvania, som hørte under Østerrike. Der ble han arre­ stert og tilbrakte de siste år av sitt liv i østerriksk fengsel. Den tyrkiske innmarsjen i Hellas og i de rumenske fyrstedømmene tok sikte på å gjenopprette tyrkisk kontroll og å hevne massakrer som grekerne hadde foretatt på tyrkiske sivile i flere rumenske byer og i Istanbul. Russland hadde holdt seg passiv før, men ville ikke rolig se på at tyrkerne brøt tidligere avtaler om ikke å sende inn større hær­ styrker uten etter forutgående enighet. De tyrkiske represaliene var omfattende og provoserende. Bl.a. ble patriarken av Konstantinopel og flere av hans biskoper hengt av janitsjarer på påskeaften. Russland oppfattet seg som beskytter av de kristnes rettigheter på muslimsk område og forberedte seg på å gripe inn. 67

Stormaktsrivalisering Med økende nasjonal bevissthet og motstand i flere av Balkanlandene var det et tidsspørsmål når det tyrkiske styret måtte begynne å gjøre innrømmelser. Med Russlands inngripen ble denne prosessen framskyndet. Russlands engasjement førte også til at Storbritannia og Frankrike meldte seg for å unngå for sterk russisk innflytelse. I det berømte flåteslaget ved Navarino på Peloponnes i 1827 ble den tyr­ kiske flåten (forsterket med egyptiske fartøyer) slått av en kombinert russisk-britisk-fransk styrke. Dermed oppnådde Hellas full selvsten­ dighet i 1830, riktignok over et mye mindre område enn de greske nasjonalistene hadde regnet med, og med Russland, Storbritannia og Frankrike som «beskyttere», noe som gav påskudd til senere innblan­ dinger. Pa tross av det hadde Hellas - med utgangspunkt i et opprør - definitivt brutt ut av det århundrelange tyrkiske grepet, enda stor­ maktene på det tidspunktet egentlig var motstandere av at opprør skulle fa et slikt utfall. I samme omgang kunne serberne høste fruktene av sitt opprør ved at Serbia - i freden i Adrianopel 1829 - ble anerkjent som et selvstyrt (autonomt) fyrstedømme under tyrkisk overhøyhet og russisk beskyttelse. Denne freden betegnet avslutningen på den krigen som Osmanriket hadde erklært mot Russland etter at den tyrkiske flåten var blitt ødelagt ved Navarino. Kamphandlingene begynte i 1828 ved at russiske styrker gikk inn i de rumenske fyrstedømmene Valakia og Moldova. Siden både Storbritannia, Frankrike og Østerrike var engs­ telige for at Russland skulle bli altfor sterkt på ruinene av Osmanriket, innså russerne at et forsøk på direkte erobring av store tyrkiske områ­ der eller Konstantinopel kunne virke mot sin hensikt. På dette tids­ punktet førte altså rivaliseringen mellom stormaktene til at Osmanri­ ket fikk forlenget sin eksistens som europeisk makt. For Russland var foreløpig den beste løsningen at Osmanriket formelt sett bestod i Europa, men at Russland kom inn med spesielle lokale rettigheter og på den måten kunne kontrollere deler av Osmanriket innenfra. Russ­ lands mål ble dermed mer begrenset enn det frigjøringsbevegelsene på Balkan i stigende grad hadde som sine mål: full uavhengighet fra tyrkerne. Ved siden av Serbia fikk også Valakia og Moldova indre selvstyre 68

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

gjennom freden i Adrianopel i 1829. Etter at rumenernes opprør i 1821 hadde mislykkes, hadde tyrkerne gått med på ett av de nasjonale kra­ vene: å erstatte de greske fanariotene med rumenske fyrster. I årene som fulgte var det en livlig politisk aktivitet med reformplaner og håp om et definitivt brudd med fortiden og en ny lykkelig tid. Men tyrkerne fort­ satte sin militære okkupasjon. En avtale i 1826 gav løfter om et mer reelt indre selvstyre. Men så kom krigen mellom Russland og Osmanriket i 1828, som førte til russisk okkupasjon i stedet for den tyrkiske. Den ble likevel startpunktet for en helt ny politisk utvikling i de to fyrstedømmene. Fredsavtalen i 1829 gav indre selvstyre under tyrkisk over­ høyhet og russisk beskyttelse, en «beskyttelse» man kunne frykte ville bli vel så vanskelig å verge seg mot på lengre sikt som det tyrkiske sty­ ret. Samtidig tok Russland direkte kontroll over Donau-munningen. Like viktig for rumenernes politiske framtid var det at Russland støttet arbeidet med en skrevet forfatning, langt mer liberal enn i Russland selv. De «organiske statuttene» (1831) innførte et konstitu­ sjonelt monarki i Valakia og Moldova. Fyrsten skulle ha en lovgi­ vende forsamling ved sin side. Det var bare godseierne som var repre­ sentert der, så det var langt fram til noe representativt demokrati. For bøndene, som utgjorde det store flertall av befolkningen, var de kon­ stitusjonelle endringene uinteressante. For dem fikk det med årene større betydning at fyrstedømmene ble åpnet for internasjonal korn­ handel. Det var en av måtene den tyrkiske dominansen ble under­ minert på i fredsavtalen. Etter hvert som korneksporten steg og gav gode inntekter, fristet det godseierne til å satse mer på dette. De utnyt­ tet sin politiske makt til å legge under seg mer av jorda og kreve høy­ ere ytelser av bøndene. Det ble mindre husdyrhold ut fra bondefamilienes behov og mer hvetedyrking beregnet på eksport. Den formelle frigjøringen fra livegenskapet som hadde funnet sted på 1700-tallet i de rumenske fyrstedømmene, ble etter hvert illusorisk. Utover på 1800-tallet ble bøndenes vanskelige stilling det dominerende sosiale problemet. Politisk ble også den russiske kontrollen vanskeligere å forsone seg med for mange yngre. Fra 1837 hadde Russland tiltatt seg vetorett mot innenlandske reformer. Grunnloven, «de organiske sta­ tuttene», som til å begynne med hadde betydd et skritt i liberal ret­ ning, ble etter hvert en hindring for videre skritt i den retningen, gjen­ nom de posisjonene som godseierne hadde fatt. 69

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Den russiske innflytelsen i Hellas, Serbia, Valakia og Moldova gjennom retten til «beskyttelse» ble av varierende varighet. I Hellas var det tre makter som hadde denne retten, og der bestod den formelt helt fram til 1923. I Serbia og de rumenske fyrstedømmene skjedde det en forandring i 1856. Som en følge av at Russland tapte Krimkrigen mot Storbritannia og Frankrike (og Osmanriket), ble det slutt på den eksklusive russiske beskyttelses-retten. I stedet kom Serbia, Valakia og Moldova under forent stormaktsbeskyttelse fram til 1878. Sett i langt perspektiv gjorde de russiske og østerrikske ambisjonene på Balkan det lettere for de sørøsteuropeiske folkene å bli kvitt det tyrkiske herredømmet. Men både serbere og rumenere gjorde raskt sine erfaringer om hvor farlig det var å bli «beskyttet» av en stormakt. Stormaktene forfulgte først og fremst sine egne interesser. I heldigste fall var de på linje med interessene til dem som skulle beskyttes. Men disse hadde ingen garanti for det. De nye politiske lederne på Balkan måtte ikke bare lære seg å hevde sine interesser overfor et falmende tyrkisk rike, men også overfor europeiske stormakter med uante øko­ nomiske og militære ressurser. Det kunne være ille å bli glemt. Men det var ikke alltid bedre å bli husket.

Revolusjonsårene 1848-49: Ungarerne på offensiven Den nasjonalismen som hadde begynt å prege Øst-Europa i begyn­ nelsen av 1800-tallet, og innslagene av liberal politisk tenkning, møt­ tes i revolusjonsåret 1848. Revolusjonen startet ikke i Øst-Europa, men det var der den fikk de mest komplekse utslagene ved at så vel liberale som nasjonale krav kom sterkt fram. Når det er snakk om revolusjonsåret 1848, tenker vi gjerne på Frankrike. Men i virkelighe­ ten startet det hele i Italia, en måneds tid før februarrevolusjonen i Paris, først i Palermo på Sicilia, deretter i andre italienske byer. Sosiale og nasjonale protester var flettet sammen. Italia var - i likhet med Tyskland - ennå ikke samlet i én stat, og Østerrike hadde stor innfly­ telse. Reisningene fikk dermed et anti-østerriksk preg. Men det var først da barrikadene ble reist i Paris i februar at det utviklet seg til en europeisk opprørsbølge, den mest omfattende på hele 1800-tallet. De mer generelle årsakene til den var av både sosial, økonomisk og 70

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R IG

politisk art. Mange europeiske land opplevde en sterk befolknings­ økning, og folk søkte inn til storbyene for å finne et utkomme. xMen de fleste steder hadde industrien ennå ikke slått rot, og det var vanskelig å finne arbeid. Utvandringen til Amerika var heller ikke blitt så omfattende at det monnet på befolkningspresset. Til dette kom en akutt forverring av levekårene på grunn av epidemier og sviktende avlinger. Politisk var det en voksende agitasjon mot de konservative regimene. I Frankrike utgjorde revolusjonstradisjonene fra 1789 en viktig bakgrunn. Sosialt sett var det særlig middel­ klassen og de lavere klassene i byene som engasjerte seg i revolusjo­ nære handlinger. I det lå samtidig en av forklaringene på at revolu­ sjonene ikke lyktes. Borgere og arbeidere kunne nok til å begynne med ha felles interesser i forhold til makthaverne. Men det tok ikke lang tid før spriket mellom borgerlig-liberale og radikale holdninger ble for stort. Middelklassen ble fort skremt når underklassen rørte på seg. Den andre hoveddimensjonen i revolusjonene, og den viktigste i Øst-Europa, var de nasjonale spørsmålene. Også her skjedde det en splittelse av kreftene som ble skjebnesvanger. Nasjonaliteter som kunne ha som felles interesse å fa friere kår i forhold til Østerrike, ble stående mot hverandre. De nasjonale spørsmålene fikk fart på revolu­ sjonene i Øst-Europa, men var samtidig en viktig forklaring på at revolusjonene ble slått ned. Det ble spesielt tydelig i ungarernes opprør mot Østerrike. Selv om ungarerne ikke var først ute med sin revolusjon, var det der utviklin­ gen ble mest dramatisk. Først ute hadde arbeidere og studenter i Wien vært med sin reisning midt i mars. Den var inspirert både av begiven­ hetene i Frankrike og av en stor tale om frihetens velsignelser som var blitt holdt av ungareren Lajos Kossuth noen dager før. Talen ble raskt oversatt til tysk og utgitt i Wien. Barrikader ble reist, utkalte soldater klarte ikke å holde orden, slottet ble inntatt. Selve symbolet på det konservative Østerrike, kansleren og utenriksministeren Metternich, flyktet til England. Revolusjonen ble fulgt opp i Berlin og andre ste­ der i Tyskland. Overalt så det lyst ut for de revolusjonære. I Italia gikk det samme veien. Gamle makthavere gav opp eller kom med vidt­ gående innrømmelser. All misnøye så ut til å kunne kanaliseres i samme retning. Europa var i oppbrudd. Nå var tiden inne til å reali71

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

sere både vage drømmer og grundig uttenkte krav. Mange trodde at en ny æra for menneskene var på vei. Den ungarske landdagen, som satt sammen i Pozsony (Bratislava), stemte for at Ungarn måtte bli skilt ut fra Østerrike som en egen poli­ tisk og administrativ enhet, i pakt med Ungarns århundrelange og stolte statstradisjoner. Landdagen hadde sittet sammen i flere måneder for å diskutere konstitusjonelle reformer. Et viktig siktemål var å holde tyskspråklig innflytelse ute. I den revolusjonære atmosfæren som bredte seg over Europa, ble kravene om ungarsk selvstendighet stilt skarpere enn det man hadde tenkt seg var mulig bare kort tid tid­ ligere. Det eneste båndet av betydning med Østerrike skulle være å ha felles fyrste - av huset Habsburg. Men det var ikke bare nasjonale spørsmål som var i brennpunktet. Det måtte også gjøres noe med de sosiale urettferdighetene, mente mange. Adelen i landdagen var villig til å avskaffe sin egen skattefrihet. Men det mest brennende spørsmålet gjaldt bøndene. Skulle de bli kvitt livegenskapet? O g skulle i tilfelle godseierne fa erstatning? Landdagen gikk med på tanken om bondefrigjøring, men ville først at statskassa skulle yte erstatning. Siden en god del godseiere etter hvert hadde funnet ut at det gamle systemet stod i veien for en modernisering av landbruket, var det ikke så stort offer å oppgi livegenskapet dersom det ble gitt erstatning for tapene. Samti­ dig hadde mange godseiere lite å rutte med av penger, og de kunne vanskelig tenke seg å gi opp den tradisjonelle måten å sikre seg arbeidskraft på uten å fa noe igjen for det. I Pest (som i 1873 ble slått sammen med Buda og Obuda til Budapest) ville yngre radikalere under ledelse av dikteren Såndor Petdfi gjøre kort prosess med det gamle systemet. De krevde bondefrigjøring uten å si noe om erstat­ ninger. Da nyhetene om revolusjonær uro i Wien nådde Budapest, brøt det også der ut opprør. Tusener av bønder som var kommet til byen i for­ bindelse med et marked, ble trukket med av de radikale byfolkene i kretsen om Petdfi. Den 15. mars ble etter dette selve revolusjonsdagen for ungarerne. Senere har både regimer og opposisjonelle av forskjellig politisk farge prøvd å hente seg legitimitet gjennom mar­ kering av denne dagen. I dag er den en av Ungarns to nasjonaldager - ved siden av 23. oktober, til minne om opprøret i 1956. Den ungarske revolusjonen i 1848 så ut til å ha lykkes, både nasjonalt 72

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N SK R IG

og sosialt. Myndighetene i Wien var selv presset av en revolusjonær utvikling hjemme, og godtok den liberale adelsmannen Lajos Batthyåny som statsminister i Ungarn. Bøndene var ikke lenger livegne. Ungarn hadde oppnådd politisk selvstendighet innenfor rammen av Habsburg-monarkiet, landdagen flyttet sine møter fra Pozsony til Pest og ungarsk ble offisielt språk i stedet for latin og tysk. Men den ungarske utviklingen hadde sterke innebygde motsetnin­ ger. Bøndene satte fram krav som gikk mye lenger enn de vedtatte reformene, og revolusjonsregjeringen, som hadde sitt sosiale grunn­ lag i liberale adelsmenn, ble engstelig og motsatte seg flere innrøm­ melser. Enda alvorligere var de nasjonale problemene. Til å begynne med hadde politiske ledere fra de andre nasjonalitetene hilst utviklin­ gen i mars velkommen. Men da de krevde rettigheter for sine egne folk på linje med det som ungarerne hadde oppnådd fra Wien, var det slutt på den ungarske forståelsen. Kroater, slovaker og rumenere opp­ daget at de liberale ungarerne som hadde oppnådd offisiell status for sitt eget språk, ikke hadde noen planer om å gjøre slike innrømmelser til andre. Det var plass for folk av alle nasjonaliteter i det nye ungarske systemet, forutsetningen var bare at det skjedde på ungarske premis­ ser og at språket var ungarsk. Med denne eksklusive nasjonalismen undergravde ungarerne sin egen revolusjon. Myndighetene i Wien var ikke sene om å fatte hva som foregikk. De var fra før mestre i å spille nasjonaliteter ut mot hverandre. Det hadde de vist i 1846, da det brøt ut opprør i den østerrikske delen av Polen. En stor del av bonde­ befolkningen der var ukrainere, mens godseierne var polske. I sitt anti-østerrikske opprør hadde polakkene ingen forståelse for ukrain­ ske krav, enten de var av sosial eller nasjonal art. Dermed kunne Wien gå inn i den sosiale konflikten mellom godseier og bonde på bøndenes side, og slik få hjelp til å kvele det polske nasjonale opprøret. Det polske nederlaget i 1846 gir for øvrig forklaringen på at det var rolig i den polske delen av Østerrike i revolusjonsåret 1848, i motsetning til de øvrige delene av riket.

73

Tsjekkernes forsøk på nyorientering For det var ikke bare i Wien, Budapest og italienske byer at opprørsilden flammet mot det konservative og overnasjonale Habsburgregimet. Også i Praha brøt det ut revolusjon. Bohmen var langt fra et rent tsjekkisk land. Også den tyske befolkningen var stor - ikke bare i «tyske» områder som Sudetenland, men også i byene, ikke minst i Praha (tysk: Prag). Både politisk og kulturelt spilte tyskerne en viktig rolle. Bohmen hadde dessuten hatt århundrelange forbindelser til tysk politikk gjennom sin deltakelse i Det tysk-romerske riket, og senere, fra 1815, i Det tyske forbund. I 1848 ble Bohmen derfor uvilkårlig trukket inn i de tyske samlingsforsøkene, som også var en viktig del av revolusjonsåret 1848. Da folkevalgte tyske representanter møttes i et parlament i Frankfurt i mai for å virkeliggjøre drømmen om tysk samling, var også Bohmen invitert. Men tsjekkerne i Bohmen fryktet for at de da kunne bli trukket med i en ny stat bygd på nasjonale tyske prinsipper, i motsetning til de mer overnasjonale prinsippene som hadde preget både Det tysk-romerske riket, Det tyske forbund, og for den saks skyld keiserriket Østerrike. Tsjekkerne lot derfor være å reise, og innbød i stedet til en panslavisk kongress i Praha. Panslavismen var en bevegelse som la vekt på de slaviske folkenes felles interesser, ogsa med drøm om politisk samling. Det var flest del­ takere fra de slavisk-talende områdene i Østerrike. Panslavismen ble aldri et reelt alternativ til den nasjonalismen som bygde på hvert enkelt av de slaviske folkene. De kulturelle forskjellene mellom katolske sla­ viske folk i vest og nord og ortodokse i øst var betydelige. Det var dess­ uten ikke så lett å samle representanter fra de forskjellige slaviske fol­ kene til forbrødring så lenge Russland var den fremste til å underkue polakkene. Selv om enkelte ønsket at Russland skulle være mer aktiv i kampen for de slaviske folkenes frigjøring fra fremmed styre, var andre mer opptatt av faren for at Russland skulle bli for mektig, slik Polens skjebne var et eksempel på. Derfor var det mange som holdt på at Habsburg-riket tross alt var det minst farlige alternativet for de mindre slaviske folkene, som et vern mot tysk og russisk press. «Austroslavisme» var en betegnelse som ble brukt om denne holdningen. En av de ledende tsjekkiske nasjonalistene, Frantisek Palacky, mente at hvis Østerrike ikke hadde eksistert, måtte man ha funnet det opp. 74

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

Det naturlige kravet for dem som godtok Østerrike på denne måten, var at de slaviske folkene i keiserriket måtte fa lokalt selvstyre, eget språk i offentlig administrasjon osv. I den lille byen Kroméhz (Kremsier) i Måhren forsøkte en folkevalgt forsamling i 1848 å gjøre disse tankene om til praktisk politikk. Denne riksdagen var valgt med bortimot allmenn stemmerett (for menn) for de ikke-ungarske delene av riket. Den hadde først vært samlet i Wien, men fort­ satte arbeidet i Kroméhz. Arbeidet munnet ut i et grunnlovsut­ kast som ville gjøre Østerrike til en føderasjon, med et omfattende lokalt selvstyre, og med vidtgående rettigheter for de ulike nasjonali­ tetene. Kroméhz var ikke noe dårlig valg som «grunnlovsby» for et nytt Østerrike bygd på respekt for nasjonalitetenes interesser. Den sjarme­ rende måhriske byen med sine blomstrende parker, sine herskapelige bygninger og sin blandede tysk- og slavisktalende befolkning hadde gjennomlevd mye av Sentral-Europas dramatiske historie. Siden mid­ delalderen hadde det vært bispesete der. På 1600-tallet kom byen i sentrum av kamphandlingene under Trettiårskrigen, da svenskene herjet og raserte det meste. Etterpå ble Kroméhz gjenoppbygd av en av Måhrens rikeste godseiere, som hadde som sitt motto at penger bare hadde mening dersom de ble brukt til å etterlate vakre byggverk som ville huskes evig. Men det forfatnings-byggverket som denne «nasjonal-forsamlingen» stablet på beina, fikk ikke noe evig liv, på tross av viljen til å finne styringsordninger som både hadde plass for nasjonal toleranse og overnasjonale rammer. Liberale tyskere i Østerrike anerkjente nå de slaviske folkene som likeverdige. Det var langt fra en selvfølge i dette forholdet. Slavernes gryende nasjonalbevissthet kunne lett virke utfordrende på selv­ bevisste tyskere som var vant til å tenke på seg selv som sivilisasjonens fanebærere. Men overført til maktpolitikkens verden var forbrødrin­ gen i Kroméhz både for svak og for farlig. Svak - fordi deltakerne ikke hadde maktmidler eller representerte brede folkemasser med bevissthet om slike spørsmål. Farlig - fordi de konservative makt­ haverne i Wien så en slik utvikling som altfor liberal, gjennom den reduksjonen av sentralmakt som en føderal løsning ville innebære. Forsamlingen kan sammenliknes med det mer kjente Frankfurtparlamentet i Tyskland, som forsøkte å lage en liberal og nasjonal tysk 75

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

forfatning. I en høyintellektuell stil hadde delegatene der diskutert seg fram til en teoretisk løsning på det tyske samlingsspørsmålet uten å oppdage at de etter hvert hadde havnet i et politisk tomrom, der den prøyssiske kongen sa nei til tilbudet om a bli tysk keiser og uten pro­ blemer kunne jage forsamlingen fra hverandre. Slik ble det i 1849 satt en stopper for liberale og demokratiske prin­ sipper i samlingsprosessen i Tyskland. Bade i Preussen og Østerrike hadde fyrstene og de gamle makthaverne mattet gi en rekke innrøm­ melser i den første hektiske fasen av revolusjonen. Men så snart anled­ ningen var der, så de bort fra disse innrømmelsene og etablerte så mye som mulig av de gamle maktforholdene på ny. Vendepunktet kom egentlig før de to forsamlingene i Frankfurt og Kroméhz var ferdig med sitt arbeid. Det kom allerede sommeren 1848 i Praha. Mens den panslaviske kongressen var samlet der, brøt det i juni ut et opprør av tsjekkiske radikale. Dette «pinse-opprøret» ble slått ned etter fa dager av den østerrikske kommandanten prins Alfred Windischgråtz. Den panslaviske kongressen ble oppløst. Men det var ikke bare konservative og reaksjonære som gledet seg. O gså tyske liberale i Frankfurt hilste den østerrikske seieren i Praha velkommen. For dem var den tsjekkiske nasjonalismen en trussel mot det bildet de hadde av Europa og tyskernes plass der. Et samlet Tyskland uten Bohmen var utenkelig for dem. Den ungarske nasjonalismen kunne godtas av nasjonalsinnede tyskere; Ungarn lå lenger borte og hadde en ærerik fortid som egen stat og en rik kultur. Selv om det også fantes tyskere i ungarske byer, ble landet oppfattet som ungarsk, ikke tysk. Anner­ ledes med Bohmen. Tsjekkerne ble sett på som bønder med sitt slaviske bondespråk, ikke som en egen kulturnasjon som hadde noe å bidra med til andre. Den tallmessig betydelige tyske minoriteten var et uttrykk for Europas ypperste sivilisasjon, derfor var Bohmen en naturlig del av Tyskland. Uten Bohmen ville dessuten et samlet Tysk­ land gå glipp av et av de områdene i det tyskspråklige rom der indu­ strialiseringen var kommet best i gang. Og veien til en videre tysk kulturell og økonomisk dominans i det mer tilbakestående ØstEuropa ville være blokkert. Tyske 1848-liberale ble lett et offer for autoritære krefter (Preussens konge, Østerrikes keiser) når deres egen imperialistiske tolkning av tyske nasjonale verdier ble utfordret av andre folkegrupper, som også så på seg selv som nasjoner. Nedkjem76

FR A M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R IG

pelsen av tsjekkisk nasjonalisme i pinse-opprøret gav de konservative kreftene i Wien ny selvtillit. Det viktigste maktinstrumentet, hæren, var intakt. Offiserene var i stor grad preget av keiserrikets overnasjo­ nale overklassefilosofi, og foreløpig relativt immune mot nasjonal agitasjon som sprang ut fra middelklassen. Det samme gjaldt fotfolket i hæren, bøndene, som ikke tenkte så nasjonalt ennå, og som opplevde stor sosial avstand til liberale og radikale bypolitikere. Den østerrikske hæren fikk kort tid etter en ny viktig seier i Nord-Italia. Det var feltmarskalk Joseph Radetzky som i juli slo ned italienernes nasjonale reisning mot Wien. Den berømte Radetzky-marsjen av Johann Strauss d.e. ble komponert som en hyllest til Radetzky for hans seier over italienerne. Marsjens raske popularitet i Wien viste at mange liberale der i byen var mer opptatt av en «nasjonal» seier over opprør­ ske italienere enn av å sikre liberale verdier for alle i riket. Men da Radetzky i oktober 1848 var med på å slå ned det tredje store opprøret i Wien (det første var i mars, det andre i mai), denne gangen enda mer politisk radikalt enn de foregående, ble marsjen upopulær som et sympol på den politiske reaksjonen. Frihetselskende mennesker likte ikke lenger Strauss. I løpet av noen måneder hadde utsiktene for revolusjonen endret seg drastisk i Europa. I land etter land ble forsøkene på å fa til mer radikale sosiale forandringer slått ned. Når radikalismen ble for sterk, fant mange liberale det tryggest å glatte over motsetningene til sine gamle konservative fiender. Det hadde vist seg i Paris i junioppstanden, da tusenvis av radikale ble skutt. I Østerrike virket nasjo­ nale krav fra andre folkegrupper - som tsjekkere eller italienere - i samme retning, slik Radetzky-marsjens første popularitet var et vit­ nesbyrd om.

Ungarernes dilemma: Nasjonale krav fra andre folkegrupper Likevel var ikke alle angrep på den gamle orden slått tilbake. For Østerrike gjenstod ett vesentlig problem: Ungarn. Ungarernes revo­ lusjon stod overfor vanskelige avveininger. Hvor langt skulle de revo­ lusjonære, mange av dem lavadelsmenn, gå i innrømmelser overfor 77

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

bøndene? Var de for forsiktige, risikerte de å fa bøndene mot seg, slik at Wien kunne spille på deres misnøye. Men dersom de var for ettergi­ vende, undergravde samtidig adelen sin egen sosiale makt. Et annet dilemma gjaldt forholdet til Wien. Skulle man slå seg til ro med de innrømmelsene keiseren hadde gitt i april 1848? Da hadde opposisjo­ nens menn kommet i regjeringsposisjon: Batthyåny, Kossuth, Széchenyi, Deåk m.fl. Navnerekken lar seg i dag lett gjenkjenne ved å ta et blikk på stasjonsnavnene når en reiser med T-banen i Budapest. Dess­ uten var ungarsk blitt statens offisielle språk. Ungarn hadde fatt et omfattende selvstyre som en enhetlig stat. Ikke en gang Kroatia, som fra før hadde spesielle historiske rettigheter, skulle beholde sine. Mange i Ungarn mente at man måtte sikre det som var oppnådd; andre hadde ikke tillit til at Wien ville respektere ordningen lenger enn nødvendig, og at det nasjonale opprøret derfor måtte føres videre til full uavhengighet. Myndighetene i Wien så klart hva som var den største svakheten i de ungarske posisjonene. Det var ungarernes manglende vilje til å innrømme andre nasjonaliteter de samme eller liknende rettigheter som de selv krevde fra Østerrike. Dette var en av de to hovedårsakene til at den ungarske revolusjonen ikke klarte seg. Selv om de andre nasjonalitetene utgjorde omtrent halve folketallet, så den nye grunn­ loven suverent bort fra deres spesielle interesser. Da den østerrikske regjeringen hadde fatt styrket sin selvtillit gjennom seieren i NordItalia, begynte den å presse ungarerne ved å true med en kroatisk inva­ sjon i Ungarn under ledelse av Josip Jelacic. Jelacic var banus (eller ban) i Kroatia. Det var en slags visekongestilling; banus var den ungarske kongens (dvs. den østerrikske keise­ rens) øverste representant og samtidig leder for den kroatiske stenderforsamlingen. Da Ungarn klarte å få sine vidtgående selvstyrekrav fra mars 1848 godkjent i Wien i april, ble Kroatia offisielt nesten fullstendig integrert i Ungarn. Det skapte stor motstand. Alt i mars krevde et stort folkemøte i Zagreb full uavhengighet fra Ungarn. O g ban Jelacic forbød i april alle lokale myndigheter i Kroatia å motta instrukser fra den ungarske regjeringen. Senere bygde han opp en sentraladministrasjon i Zagreb. Utover somme­ ren var det enkelte forhandlinger mellom Budapest og Zagreb, men situasjonen ble stadig mer spent. Til å begynne med hadde 78

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

Wien sett med skepsis på kroatenes radikale politikk overfor Ungarn, men etter hvert som forholdet mellom Østerrike og Ungarn ble dårligere, ble Østerrike mer og mer velvillig stemt. Snart fikk Jelacic i oppdrag å forberede en invasjon i Ungarn. Feltto­ get begynte i september. Også i de andre nasjonene som ungarerne hadde makten over, førte revolusjonen til bevisstgjøring og motstand. I Slovakia satte ledende slovakiske intellektuelle i gang en kampanje for å oppnå slovakisk selvstyre på fylkes- og bynivå. En av lederne var Uudovit Stur, den eneste slovak som hadde sittet i den ungarske landdagen før 1848. Denne kampanjen ble slått ned av myndighetene. I mai ble det formu­ lert et opprop som for første gang satte opp et omfattende nasjonalt program for Slovakia, med krav om selvstyre (i en føderal ungarsk stat), egen landdag, eget språk og utdanningssystem. Ungarerne svarte med unntakstilstand og arrestasjoner. De slovakiske nasjonale lederne hadde foreløpig begrenset kontakt med de brede lag av folket, og de hadde heller ingen sterke selvstyretradisjoner som kroatene. De søkte støtte i den panslaviske bevegelsen, men til forskjell fra mange av tsjekkerne var de mer tilbøyelige til å se utover grensene for Habsburg-monarkiet. Alle slavere burde samarbeide, uavhengig av politiske grenser. De fleste av de slovakiske lederne gikk foreløpig inn for selvstyre innen Ungarn. Men det var også noen som kunne tenke seg en egen slovakisk delstat direkte under keiseren i Wien, eventuelt en felles tsjekkisk og slovakisk delstat. Etter hvert som ungarernes politikk ble klarere, vendte slovakene seg i likhet med kroatene til Wien for støtte. O g det ble organisert enkelte militære enheter rettet mot ungarerne. Men noe tilsvarende omfang som i Kroatia fikk ikke denne motstanden. Det hang ikke bare sammen med de sterkere kroa­ tiske tradisjonene, men også med den lokale makt som ungarske godseiere hadde mange steder i Slovakia. Slovakene stod nokså tom­ hendt tilbake etter begivenhetene i 1848-49, og Stur trakk seg tilbake fra aktivt politisk arbeid. Han døde alt i 1856, bare 41 år gammel, i en skyteulykke. Så desillusjonert var han at han i sine siste år kom til å se Russland som de slaviske folks eneste håp. Han gav avkall på mange av sine liberale meninger og gikk i stedet inn for tsardømmet og orto­ doksien. (Selv var han sønn av en protestantisk prest.) I 1840-årene hadde Stur nedlagt et stort arbeid for å skape et slovakisk skriftspråk, 79

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

bygd på sentralslovakiske dialekter. Etter 1849, da Wien overtok sty­ ret fra Budapest, fikk slovakene begrensede språkrettigheter, bl.a. i skolevesenet. Først var det tsjekkisk som ble brukt. Men etter hvert ble flere ledende intellektuelle overtalt til å gå inn for slovakisk, i en modifisert utgave av Stur-normalen. Den tredje store nasjonsgruppen som kom i konflikt med ungarerne under revolusjonen, var rumenerne i Transilvania. I likhet med slovakene, og til forskjell fra kroatene, hadde ikke rumenerne noen selvstyretradisjoner under det ungarske herredømmet. Da ungarerne oppnådde sine første store innrømmelser fra Wien våren 1848, rea­ gerte ledende rumenere i Transilvania med å sammenkalle til en folke­ forsamling i byen Blaj (ungarsk: Balåzsfalva, tysk: Blasendorf). Blaj var det åndelige sentrum for den rumenske unerte kirken, en kirke som i likhet med den unerte kirken i den tidligere polsk-styrte delen av Ukraina opprinnelig var opprettet med både politiske og religiøse formål av de katolske myndighetene og de jesuittiske rådgi­ verne deres i Østerrike. Ved minimale forandringer i liturgi og tros­ lære, men med rettslige og materielle fordeler, skulle de ortodokse lokkes til å anerkjenne paven og bli en del av et videre katolsk felles­ skap. Dermed kunne romerkirken styrke sine posisjoner både i for­ hold til ortodokse og protestanter. Mange av de ledende ungarske adelsmennene i Transilvania var protestanter, selv om også den katol­ ske kirken stod sterkt blant ungarerne. I Transilvania skjedde unionen i 1700, omtrent 100 år senere enn i Ukraina. En stor del av de orto­ dokse rumenerne gikk over, men mange vedble å være ortodokse. De var i lang tid etterpå utsatt for forfølgelser, og alt ble gjort for å avskjære deres forbindelser med de ortodokse rumenerne på den andre siden av Karpatene, i fyrstedømmene Valakia og Moldova. Fra rumensk side var et av motivene for å gå med i kirkeunionen å få Wien som alliert mot de lokale ungarske makthaverne. Det kom ikke så mye ut av det. Men den unerte kirken ble heller ikke det redskapet for østerrikske interesser som var forventet. Den ble i stedet hurtig et talerør for rumenske nasjonale interesser. Rumenerne var den største folkegruppen, men hadde ingen politisk representasjon. Det var tre anerkjente nasjoner i Transilvania «nasjon» da i ordets eldre betydning av privilegert gruppe, ikke i den moderne, etniske betydningen. Det var ungarerne, szeklerne (som 80

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N SK R IG

også snakket ungarsk) og sachserne (tyskere). Deres innbyrdes avtale om politiske rettigheter skrev seg fra 1437. På 1700-tallet forsøkte rumenerne en rekke ganger å fa en tilsvarende anerkjennelse av keise­ ren, men uten å lykkes. Samtidig hadde etableringen av den unerte kirken ført til at det nå også fantes rumenere som fikk tidens beste utdannelse. De jesuittiske skolene og seminarene i Transilvania ble åpnet for dem, og de beste studentene, de framtidige kirkelederne, ble sendt til utlandet for videre studier. Ikke minst ble studieopphold i Roma av stor betydning for den nasjonale interessen. At rumenerne nedstammet fra de gamle romerne, var ikke noe nytt på 1700-tallet. Men flere av de unerte teologene som studerte i Roma, satte i gang med egne historiske studier i biblioteker og arkiver og bidrog slik til å bygge opp en rumensk nasjonalbevissthet da de kom hjem. De var også påvirket av opplysningstidens ideer og opptatt både av politiske rettigheter for rumenerne og et høyere kunnskapsnivå. Lenge var teo­ loger og lærere i den unerte kirken de viktigste talsmenn for rumenske interesser, men fra 1840-årene markerte i stigende grad også andre intellektuelle seg. Da flere tusen transilvanske rumenere møtte fram i Blaj i mai 1848, samlet de seg om en uttalelse til Wien og til den transilvanske landda­ gen i Kolozsvår (rumensk: Cluj, tysk: Klausenburg), hvor de bl.a. krevde full likestilling mellom den rumenske nasjonen og de tre andre, anerkjennelse av den ortodokse kirken, bruk av rumensk språk i forvaltningen og opphevelse av livegenskapet uten erstatning til godseierne. Det spørsmålet som kanskje virket mest truende for rume­ nerne, var de ungarske ønskene om å gjøre Transilvania og Ungarn til én administrativ enhet. De bad om at det spørsmålet ikke måtte avgjøres før det kunne sammenkalles en landdag der også rumenerne, som den største befolkningsgruppen, var representert. For ungarerne var et slikt krav uhørt, og i slutten av mai vedtok landdagen full sam­ menslutning av Transilvania og Ungarn. Det var to rumenske repre­ sentanter til stede. De var ikke valgt, men var oppnevnt av keiseren. Rumenerne hadde i mellomtiden opprettet en nasjonalkomité med sete i Sibiu (ungarsk: Nagyszeben, tysk: Hermannstadt) som begynte å organisere egne militærstyrker, men med østerrikske våpen og instruktører. Den avvisningen rumenerne møtte for sine nasjonale krav hos ungarerne, førte dem rett i armene på østerrikerne. 81

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Da Østerrike i september 1848 sendte den kroatiske hæren under ledelse av Jelacic inn i Ungarn for å slå ned revolusjonen, var det den mer nasjonalt radikale Lajos Kossuth som fikk ledelsen på ungarsk side. For å kunne mobilisere bøndene fikk han parlamentet til å gi dem flere innrømmelser enn tidligere, og den raskt etablerte revolusjonshæren lyktes i å stanse de kroatiske styrkene. Østerrike, som begynte å fa situasjonen under kontroll andre steder i riket, kunne nå sende inn sin hovedhær under ledelse av prins Alfred Windischgråtz. Hæren la store deler av Ungarn under seg og fortsatte erobringene i Transilvania. Igjen vendte krigslykken seg. De ungarske revolusjonære fikk hjelp av en polsk general i eksil, Jozef Bern. Ikke bare ble Transilvania gjenerobret av ungarerne, men den keiserlige hæren ble utover våren 1849 også trengt ut av det meste av Ungarn. Men stillingen var ikke så lys for ungarerne som det kunne se ut til. Det murret blant bondesoldatene; mange av dem begynte å innse at propagandaskremslene om hva slags leveforhold de ville bli utsatt for om keiserens styrker vant, ikke var til å stole på. De fikk i stedet en stadig større tvil om sine egne adelige lederes motiver, og så hvordan radikale forslag om videre forbedring av bøndenes stilling ble stanset av det liberale adelsflertallet i parlamentet. Et enda større problem for de ungarske revolusjonære var forholdet til nasjonalitetene. Problemet var ikke bare at militære enheter av kroater, slovakere og rumenere hadde tatt keiserens parti mot de fryktede og kompromissløse ungarerne. Ungarske opposisjonelle begynte å innse at det som en del av den borgerkrigen som faktisk var i gang, også ble skapt bitre nasjonale motsetninger på lokalplan. I områder med blandet befolkning ble landsbyer plyndret og brent og tusenvis av sivile drept. Dersom det ikke kom i stand en forsoning mellom nasjonalitetene, ville det etter-revolusjonære Stor-Ungarn bli et mareritt å styre. Men ennå var ikke de toneangivende ungarerne parat til innrømmelser. O g da de omsider kom i en så presset situasjon at de krøp til korset, var det for sent. Den tilsynelatende sterke militære stillingen viste seg nemlig ikke å være endelig. På østerriksk side hadde det skjedd betydelige endrin­ gen Seirene over de nasjonale og sosiale revolusjonsforsøkene andre steder hadde gitt Wien en økt besluttsomhet, noe som ble markert ved at den nokså svakelige keiser Ferdinand abdiserte i desember 1848 til 82

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

fordel for nevøen Franz Joseph, en 18-åring som ble sittende på keisertronen helt til 1916, lenger enn noen annen monark i Europa, og lenge nok til å oppleve Habsburg-monarkiets endelige dødskamp under den første verdenskrig. Som statsminister hadde han de første årene en konservativ maktpolitiker som så det som sitt mål å utslette sporene etter revolusjonen, fyrst Felix Schwarzenberg. I de andre europeiske landene som hadde vært rammet av 1848-revolusjonen, hadde reaksjonen også erobret tilbake mesteparten av det som så ut til å være tapt. Det var ikke til å vente at Wiens tålmodighet med Ungarn skulle være særlig stor under slike forhold. Raseriet mot ungarerne fikk ytterligere næring da Ungarn i april 1849 etter forslag fra Kossuth brøt alle bånd med fyrstehuset Habs­ burg. Landet ble erklært som en uavhengig stat, og Kossuth ble valgt som midlertidig statsoverhode. Ungarn hadde dermed ikke bare løs­ revet seg fra Østerrike, men også - som en foreløpig løsning - gått inn på en republikansk statsform, en stor nok utfordring i seg selv. De ungarske tiltakene kom som en reaksjon på den nye keiserens ensidige proklamasjon i mars av en ny enevoldsgrunnlov som fratok Ungarn det meste av det selvstyret det tidligere hadde vært enighet om. I opp­ regningen av de forskjellige landsdelene var dessuten Transilvania ikke tatt med som en del av Ungarn, noe den ungarske adelen følte som en ekstra provokasjon. Fortsatt nektet ungarerne å komme med innrømmelser til nasjonalitetene. Det kom riktignok i gang forhand­ linger med representanter for rumenere, kroater og serbere, men de var resultatløse. På ungarsk side var det enkelte som advarte mot den harde holdningen, f.eks. Låszlo Teleki, en radikal adelsmann i opposi­ sjonen. Han mente at den ungarske revolusjonen bare kunne klare seg dersom ungarerne anerkjente de andre folkegruppene som egne nasjonaliteter med lokalt selvstyre, slik at Ungarn nærmest ville bli en konføderativ republikk. Han talte for døve ører.

Revolusjonene over - Russland som regimeredder Først da den militære situasjonen ble håpløs, skiftet de ledende unga­ rerne standpunkt. Østerrike klarte ikke på egen hånd å fa til en militær seier, men det gjorde heller ikke Ungarn. Ungarerne hadde ventet at 83

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

dette ville gjøre de østerrikske politikerne villige til innrømmelser. Men der undervurderte de viljen i Wien til å nedkjempe de revolusjo­ nære tilstandene. For å fa en slutt på det hele bad Østerrike Russland om hjelp. Den russiske tsaren var mer enn villig. Russiske styrker stod allerede i de rumenske fyrstedømmene Valakia og Moldova. Dit hadde de kommet som en reaksjon på revolusjonsforsøk der også. Selv om det fortsatt var Osmanriket som hadde den formelle overhøyheten, hadde Russland de siste tiårene hatt en sterk politisk innflytelse i fyrstedømmene. Da så misnøyen blant yngre, liberale adelsmenn også der slo ut i opprør i 1848, skapte det uro både i Russ­ land og Osmanriket. I Moldova varte det bare noen dager før aprilopprøret var slått ned og flere hundre revolusjonære arrestert. Mange flyktet også til Vest-Europa. I Valakia brøt opprøret ut i juni, og fikk raskt et større omfang. Først godtok fyrsten, Gheorghe Bibescu, kra­ vene om en ny regjering. Men etter et par dager flyktet han til Transilvania, slik at dannelsen av en ny regjering mistet sin legitimitet og gikk over til å bli en revolusjonær handling. Den nye regjeringen var sammensatt av radikale som ønsket å gjøre slutt både på adelsprivilegier, bøndenes pliktarbeid, og de slavetilstandene som sigøynerne levde under på storgods. Pressefrihet skulle innføres, jødene skulle fa borgerretter, stemmeretten skulle utvides - mange ville til og med gjøre den allmenn. De unge revolusjonslederne, mange med studier i Paris bak seg, var både nasjonalister og liberale. De visste at de trengte støtte fra folket for å kunne komme noen vei med storgodseierne, som hadde det for komfortabelt til selv å reagere særlig negativt på den russiske innfly­ telsen. De regnet også med at de trengte støtte og sympati fra det mer liberale Vesten for å kunne klare seg mot de tre omliggende konserva­ tive stormaktene Russland, Osmanriket og Østerrike. Men trass i all sympati for individuelle borgerfriheter og liberale institusjoner, var avstanden til det virkelige folket, bøndene, uoverstigelig for disse unge godseiersønnene og byintellektuelle. Det var enkelt å komme med slagord om individuelle friheter for bøndene. Det var verre å for­ stå at bøndene også som klasse hadde omfattende krav, krav som kunne sette hele den sosiale strukturen i fare. Ikke minst gjaldt det krav påjord som godseierne hadde klart å legge under seg som privat­ eiendom da landet ble åpnet for internasjonal kornhandel rundt 1830. 84

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N S K R IG

Revolusjonen kjørte seg snart fast på bondespørsmålet. En egen kom­ misjon sammensatt av godseiere og bønder kom et stykke på vei, men måtte gi opp å bli enige om hvor mye jord bøndene skulle ha. Regje­ ringen utsatte det videre arbeidet. Den var bekymret for utenlandsk intervensjon og anklagene om «kommunisme». Tyrkiske tropper hadde gått over Donau alt i slutten av juli, foreløpig uten å gripe direkte inn i den politiske utviklingen. Men i slutten av september gjorde Russland og Osmanriket felles sak. Betydelige styrker mar­ sjerte inn i landet og slo ned revolusjonen. Da Østerrike bad om russisk assistanse i Ungarn i 1849, hadde altså Russland allerede grepet inn i Valakia. Men Russland hadde også en egeninteresse av å fa slutt på det seiglivede ungarske eventyret. Et uavhengig, republikansk Ungarn med liberale eller radikale politikere ved roret ville kunne virke som en inspirasjon for opprørsnasjonen par excellence, Polen, der den største delen hørte inn under Russland. De to «adelsnasjonene» Polen og Ungarn hadde en tradisjonell sym­ pati for hverandre, og den polske general Bem hadde sammen med mange andre polakker vært av uvurderlig betydning for ungarernes kamp mot den østerrikske hæren. I neste omgang kunne det kanskje være Ungarn som kom opprørske polakker til hjelp. I juni 1849 ryk­ ket derfor store russiske styrker, over 100 000 mann, inn i Ungarn. Sammen med den østerrikske hæren utgjorde de en så massiv over­ vekt at ungarerne i august ikke hadde annen mulighet enn å gi opp. I et siste fortvilt forsøk på å utvide grunnlaget for selvstendighetskampen hadde ungarerne i juli kommet med omfattende innrømmel­ ser til de andre nasjonalitetene, først til rumenerne, kort tid senere utvidet til å gjelde de øvrige også. En av de rumenske revolusjonslederne fra Valakia, Nicolae Bålcescu, oppholdt seg i eksil i Ungarn, og var der kommet til forståelse med Lajos Kossuth om at rumenerne skulle anerkjennes som en egen nasjon, og at de skulle ha selvstyre på fylkesnivå der de var i flertall. Men disse innrømmelsene kom unga­ rerne med først da de russiske styrkene stod i landet og det var åpen­ bart at slaget var tapt. Da kostet det ikke så mye å være rundhåndet overfor de andre nasjonalitetene. Det skulle mer til for å bygge opp den tilliten som ungarerne selv hadde umuliggjort gjennom sin arroganse. Revolusjonene var over i Europa for denne gangen. Stort sett var 85

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

både forsøkene på sosiale og nasjonale forandringer blitt slått ned, selv om enkelte reformer ble stående. I Ungarn nøyde ikke de keiser­ lige myndighetene seg med den militære seieren. Det skulle en gang for alle forhindres at ungarerne på nytt forsøkte å bryte ut. Østerrikes øverstkommanderende, feltmarskalk Haynau, uttalte at ugraset skulle rykkes opp med rota, at han skulle gi Europa et eksempel på hvordan opprørere bør behandles, og hvordan fred og orden kan sikres for et helt århundre. Utover høsten 1849 ble en rekke av de ungarske lederne henrettet, blant dem den første statsministeren, Lajos Batthyåny. Den offentlige opinionen i Europa var indignert. Kossuth kom seg unna og havnet i eksil i Osmanriket. Det samme gjorde den polske generalen Bem, som for øvrig endte med å konvertere til islam. Kossuth ble ikke værende så lenge i Osmanriket, men kom seg til USA og Vest-Europa, der han ble feiret som revolusjonshelt. Han forble i eksil resten av livet. Mange andre fikk harde fengselsstraffer eller tikk sin eiendom beslaglagt. Hevnaksjonene ble gjennomført så brutalt at selv russerne syntes østerrikerne tok vel hardt i. Heller ikke de andre nasjonalitetene, som hadde vært lojale mot Wien, fikk beholde det de i kampens hete var lovet. Ferenc Pulszky, en av Kossuths nærmeste medarbeidere, kommenterte resultatet på sin egen vit­ tige måte: De fikk i belønning det vi fikk som straff. De østerrikske straffeekspedisjonene rammet ikke bare ungarerne, men også andre folkegrupper som hadde trodd på nasjonale rettigheter og former for selvstyre. En rumener fra Transilvania konstaterte etter 1849 at de sukket under det samme tyranniet som tidligere, til tross for at flere tusen rumenere var blitt drept for keiserens sak. «Men,» føyde han til, «i virkeligheten er vår stilling nå verre enn før 1848, for da hadde vi ikke smakt på friheten, slik vi nå har det. Vi har ofret dyrt for den, og likevel blir den nektet oss.» Revolusjonene i 1848-49 tapte delvis fordi de gamle maktappara­ tene langt fra var så svekket som det kunne se ut til i mange hovedste­ der da oppbruddslavinen feide over land etter land og gav folk tro på at det store frihetsoppgjøret var på vei. Men revolusjonene tapte også fordi det var så ulike oppfatninger om hva frihet var. Det viste seg i sosiale spørsmål, da borgerlige liberale fikk kuldegysninger når arbei­ dere og andre radikale begynte å interessere seg for sosial undertryk­ kelse og levekår, ikke bare for individuelle politiske rettigheter. Og 86

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

det viste seg i nasjonale spørsmål, der mange nasjonalister uten å for­ trekke en mine nektet andre nasjonale grupper de frihetene de så som selvsagte rettigheter for seg selv. Denne dobbeltbunnede nasjonalis­ men har nå forfulgt Øst-Europa i snart 150 år, med krigen i det tidli­ gere Jugoslavia som det mest tragiske uttrykk i de siste årene. Enkelte av nasjonalismens teoretikere har både i forrige og vårt århundre et stort ansvar for slike ulykkelige situasjoner. De har tømret sammen et teoretisk forsvar for kulturforskjellenes betydning, et forsvar for at en folkegruppes historiske og nåtidige felles kulturtrekk, mer eller mindre retusjert og idealisert, er avgjørende for enkeltmenneskers og undergruppers identitet. Dermed har folkegrupper som ellers ville ha sett mange av sine kulturelle særtrekk bli utvisket, fatt et forsvarsvåpen som riktig brukt kan berike både dem selv og andre. Men teoretikerne, eller ideologene, har ikke i samme åndedrag vært opptatt av de farene som truer når en slik nasjonal kulturbevissthet lenkes til et ter­ ritorium der det også bor andre folkegrupper. Og folk som bor i rela­ tivt enhetlige nasjonalstater, uten store minoritetsproblemer, har i alt­ for liten grad vært villige til å overveie om deres nasjonale holdninger er egnet som modell for resten av verden. Et annet forhold som kan bidra til å forklare den intoleransen som kom til å prege mye av nasjonalismen i Øst-Europa i forrige århundre, med seige utløpere til vår tid, er koplingen mellom nasjonale og sosiale holdninger. Den ungarske nasjonalismen er det beste eksem­ plet på det. Det startet som den ungarske adelens interessekamp mot keiseren. Et selvsagt premiss var det sosiale gapet i forhold til under­ klassen, i første rekke bøndene. Da den ungarske adelen på slutten av 1700-tallet ble utsatt for språkpress fra Wien, et press som ikke var uttrykk for tysk nasjonalisme, men for det opplyste eneveldets prak­ tisk orienterte sentralisme, bidrog det til å knytte adelsinteressene til den nye nasjonalismen, der språklig likhet var en betingelse for felles identitet. Etter hvert ble det gamle kongeriket Ungarns adelstradisjoner og vide grenser flettet sammen med den moderne nasjonalismens idealer om sammenfall mellom territorium og kulturelle kjennetegn som språk og historieforståelse. Kroatia kunne med sine egne adelstradisjoner fortsatt håpe å unngå krav om total assimilering. Men slovakene og rumenerne i Stor-Ungarn var først og fremst bønder, uten en egen overklasse. I forhold til adelen var de dermed mindre 87

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

verdt som samfunnsvesener, og det ble sett på som en provokasjon at slike underklassefolk begynte å stille «nasjonale» krav av samme karakter som høybårne, frie mennesker, altså adelen. «Nasjon» i middelalderlig betydning innebar nettopp noe kvalitativt, ikke noe kvan­ titativt. Alle ungarsktalende i Transilvania tilhørte ikke det som ble kalt den ungarske nasjonen; en ungarsktalende livegen bonde var ikke mer verdt enn en rumensktalende. Med den moderne nasjonalismen går «nasjon» over til å bli et mengdebegrep. Alle ungarsktalende blir del av den ungarske nasjonen. Samtidig far denne nasjonen en slags eiendomsrett til landet. Andre som ønsker å leve der, må tilpasse seg disse forholdene, selv om de skulle være i flertall eller utgjøre den største folkegruppen, som rumenerne i Transilvania eller slovakene i Slovakia. De kan fa lov til å bruke sitt eget språk i visse sammenhen­ ger, men har ingen rett til å kreve det. Situasjonen kan sammenliknes med den holdningen som polske adelsmenn stod for i forhold til ukrainere (og nordmenn til samer). Slike holdninger kunne også kombineres med politisk liberalisme. Den var først og fremst opptatt av individuelle rettigheter. Kollektive rettigheter ble sett på som uttrykk for en føydal tankegang. En rumener i Stor-Ungarn skulle derfor være fornøyd med å bli behandlet på lik linje med en ungarer. Han skulle ikke diskrimineres, men hadde heller ikke krav på sær­ behandling, f.eks. undervisning på et annet språk enn statsspråket, bare fordi han tilhørte en under-gruppe av folket. Det ble tolket som i strid med det liberale likhetsprinsippet. Med nederlaget for revolusjonene i 1848-49 var det gamle Europa på mange måter gjenopprettet. De farlige nasjonale og radikale utfordringene var kuet. Men ideene var ikke døde. Dessuten gjorde den økonomiske og sosiale utviklingen i hvert enkelt land at også de politiske styrkeforholdene der ble utsatt for endringen I tillegg kom den utenrikspolitiske situasjonen. Skiftende konstellasjoner i stormaktspolitikken fikk virkninger for hvilke politiske forandrin­ ger som kunne være realistiske i regionen som helhet. Ikke minst gjaldt det spørsmål som hadde med nasjonalt selvstyre og grenser å gjøre.

88

Krim-krigen åpner for rumensk samling Et eksempel på hvordan europeiske stormaktsinteresser fikk betyd­ ning for Øst-Europa på tvers av idealistiske prinsipper, var Krimkrigen i 1854-56. Der ble Storbritannia og Frankrike stående sammen med Osmanriket mot Russland. Russland var interessert i å sikre sine interesser i svartehavsområdet og i Konstantinopel i forbindelse med den svekkelsen som Osmanriket opplevde på 1800-tallet. Det russi­ ske engasjementet ble legitimert som beskyttelse av sultanens kristne undersåtter. Hvis det var hovedpoenget, kunne man kanskje ha for­ ventet støtte til Russland fra de kristne stormaktene i Vest-Europa. Men de var først og fremst opptatt av å hindre for sterk russisk innfly­ telse i området. For dem var det derfor formålstjenlig å støtte det mus­ limske Osmanriket. For nasjonalister på Balkan som ønsket å kaste tyrkerne helt ut, var den vestlige holdningen en stor skuffelse. Russland tapte Krim-krigen, og det førte innad til en selvransakelse som bl.a. ledet til bondefrigjøringen i 1861. Utad førte nederlaget til at Russland i mange år spilte en mer forsiktig rolle på Balkan. De som først drog fordel av det, var rumenerne. Russland hadde helt siden «de organiske statuttene» i 1831 hatt betydelig innflytelse i de rumenske fyrstedømmene. Så sent som i 1848 hadde russiske og tyrkiske trop0 per slått ned revolusjonsforsøk. Aret etter ble de to rivaliserende stor­ maktene enige om å begrense selvstyret for Valakia og Moldova ytter­ ligere i forhold til «de organiske statuttene». Den militære okkupasjo­ nen varte til 1851. Da Krim-krigen var under utvikling, okkuperte Russland på nytt fyrstedømmene i juli 1853 for å legge press på Osmanriket. Krigen mellom Osmanriket og Russland begynte i sep­ tember, og det var enkelte sammenstøt mellom dem på rumensk jord. Østerrike ønsket ro i området, blant annet av hensyn til elvefarten på Donau, og overtok - med samtykke av partene - i 1854 okkupasjonen av fyrstedømmene. Det var omtrent samtidig med at Storbritannia og Frankrike gikk med i krigen, med Krim som krigsskueplass. Den østerrikske okkupasjonen varte i tre år, til 1857.1 Parisavtalen av 1856, som gjorde slutt på Krim-krigen, ble de rumenske fyrstedømmene stilt under stormaktsgaranti, og Russland måtte avgi en mindre del av Bessarabia til fyrstedømmet Moldova. Det var et område nord for Donau-munningen. Dermed fikk Moldova adgang til Svartehavet. I 89

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

perioden etter at Bessarabia ble annektert av Russland i 1812, hadde ingen av de rumenske fyrstedømmene grenset til Svartehavet. Osmanriket og Russland hadde delt kystlinjen mellom seg. Nå ble det altså en mindre forandring - på taperen Russlands bekostning. Etter den russisk-tyrkiske krigen i 1877-78, der Russland igjen var seier­ herre, ble den sørlige delen av Bessarabia tatt tilbake. Til gjengjeld fikk rumenerne da kompensasjon på Osmanrikets bekostning: områ­ det sør for Donaus utløp (Dobrudsja). Det var ikke bare Russland som var svekket etter Krim-krigen. Østerrike hadde befunnet seg på sidelinjen og opplevde blant annet at kongeriket Sardinia gikk med i krigen på Storbritannias og Frankri­ kes side. Samlingen av Italia ble særlig drevet fram av Sardinia (som også omfattet en del av Fastlands-Italia, med Torino som hovedstad), og nettopp Østerrike var med sine besittelser i Nord-Italia en av de største hindringene for italiensk samling. Sardinias deltakelse i Krimkrigen var begrunnet i ønsket om å sette det italienske spørsmålet på dagsordenen i europeisk politikk, ikke i noen oppfatning om hvordan forholdet mellom Russland og Osmanriket burde være. Strategien lyktes. Det var ydmykende for Østerrike å se Sardinias økte prestisje på fredskongressen i Paris i 1856. Enda mer ydmyket ble Østerrike gjennom militære nederlag mot Frankrike (og Sardinia) i 1859, og Preussen (og Sardinia) i 1866, nederlag som gjorde det mulig å gjen­ nomføre viktige etapper av samlingen av de italienske småstatene til ett rike. Gjennom dyktig diplomati hadde Sardinia oppnådd å bli alliert med sterke militærmakter som Frankrike og Preussen og slik fått hjelp til å gjøre slutt på det østerrikske herredømmet i Italia. Det var ikke bare i Italia og Tyskland at det ble arbeidet for nasjonal samling, med utgangspunkt i henholdsvis Sardinia og Preussen. I de rumenske fyrstedømmene Valakia og Moldova hadde det helt siden 1700-tallet vært enkelte som ville slå de to statene sammen. Etter den politiske nyordningen i 1831 ble ønsket om samling framført hyppi­ gere. I revolusjonsåret 1848 ble det dempet, for ikke å utfordre stor­ maktene mer enn nødvendig. Men etterpå kom kravet opp for fullt igjen. Det var den saken som dominerte det politiske livet i fyrste­ dømmene i 1850-årene. Rumenere i utlandet la den fram i de europe­ iske hovedstedene. Den franske keiseren Napoleon 3. hadde en god del sympati for tanken. Da Russland trakk seg ut i forbindelse med 90

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R IG

Krim-krigen, styrket det samlingstanken. O g etter en europeisk kon­ feranse om det rumenske spørsmålet i 1858 fikk fyrstedømmene lov til å inngå en union, men under hver sin innenlandske fyrste. I januar 1859 valgte de imidlertid den samme mannen til fyrste i begge statene, Alexandru Ioan Cuza. Det var delte meninger blant stormaktene om hvordan de skulle reagere. Osmanriket og Østerrike var sterkest mot det som hadde skjedd, Frankrike mest for. Østerrike foreslo til og med at stormaktene skulle gripe inn med makt. Napoleon på sin side hadde en generell sympati for samlingen av to stater med et felles, latinsk-ættet språk, men så også strategiske fordeler med en ny venn­ ligsinnet stat øst for Østerrike. O g i forbindelse med krigen som i samme år seilte opp mellom Frankrike og Sardinia på den ene siden og Østerrike på den andre, gav han en viss våpenhjelp til «De forente fyrstedømmer Moldova og Valakia». (Først i 1862 fikk de kalle seg Romania, da personalunionen gikk over til en realunion med felles statsorganer.) Det militære samarbeidet førte til at Østerrike måtte holde en større troppestyrke enn vanlig i Transilvania, soldater som det ellers ville ha vært god bruk for i krigen i Italia. Da den begynte i april, ble stormaktene så opptatt av den at det ikke var aktuelt å foreta seg noe med den rumenske omgåelsen av betingelsene for union. De nøyde seg med å fastslå at den var et brudd på 1858-vedtaket, men anbefalte Osmanriket - som fortsatt hadde den formelle overhøyhet - å godta Cuza som ny fyrste.

Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn Østerrikes sjokkerende krigsnederlag mot Preussen (og Sardinia) i 1866, som bidrog sterkt til den italienske samlingen, fikk også konse­ kvenser for Øst-Europa, om enn indirekte. Preussens seier innebar at Østerrike ikke lenger kunne ha noen innflytelse over samlingsprosessen i Tyskland (som ble fullført etter den fransk-tyske krigen i 1870-71). Preussen hadde definitivt overtatt for Østerrike som den ledende staten i det tyske området. Østerrike vendte derfor mer av sin oppmerksomhet i andre retninger, det vil si mot øst og sørøst. O gså der var det mørke skyer i horisonten for keiseren i Wien. Etter at revolusjonen i Ungarn var slått ned i 1849, hadde Østerrike innført et hardt, sentralisert styre, med utstrakt bruk av tysk som administra91

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

sjonsspråk. Men enda en gang begynte motstanden mot sentraliserin­ gen å vise seg i Ungarn. Da Østerrike fikk store problemer i for­ bindelse med den italienske og tyske samlingen, fant Wien det oppor­ tunt å innta en noe mer forsonlig holdning overfor den potensielle uromaker Ungarn. I 1867, etter krigsnederlaget mot Preussen og ute­ stengingen fra Italia og Tyskland, tok Østerrike skrittet fullt ut og gav opp tanken om et sentralisert rike. For å holde resten av riket sammen, bevare Østerrike som stormakt og nøytralisere den ungarske mot­ standen ble det inngått en avtale som delte riket i to, men med visse felles institusjoner. Ausgleich, som er det tyske ordet for forlik eller kompromiss, og som gjerne brukes om denne avtalen av 1867, gav ungarerne medhold så langt det var gjennomførbart uten å rive imperiet helt fra hverandre. Det østerrikske keiserriket ble til dobbeltmonarkiet ØsterrikeUngarn. Den felles monarken ble keiser av Østerrike og konge av Ungarn. Utenrikspolitikken og forsvarspolitikken skulle være et fel­ les anliggende, og det skulle også være et felles finansdepartement som skulle sørge for finansieringen av fellesoppgavene. For øvrig skulle Østerrike og Ungarn ha hver sine politiske institusjoner og lover. Keiseren (kongen) hadde det siste ordet i utenrikspolitikken, og han var også øverstbefalende for krigsmakten, der tysk var felles kommandospråk. Men en lang rekke spørsmål som keiseren person­ lig var interessert i, f.eks. nasjonalitetsspørsmålet, ble liggende uten­ for hans kompetanse. Nettopp det spørsmålet forble uløst i dobbeltmonarkiet. Den spe­ sielle statsformen løste det mest brennende problemet sett fra Wiens synspunkt, forholdet til ungarerne, men ikke de andre nasjonalitetsproblemene. Ved at tyskerne i Østerrike allierte seg med ungarerne i Stor-Ungarn, ble Fiabsburg-monarkiet bevart helt fram til første ver­ denskrig. Med de store nasjonale spenningene som fantes i riket, kan det kalles en politisk bedrift. Og det er i og for seg ikke rart om enkelte i vår tid far nostalgiske drømmer om dette dobbeltmonarkiet. Men Østerrike-Ungarn var ingen føderasjon av likestilte nasjonalite­ ter. Det var en favorisering av tyskere og ungarere på de andres bekostning. Det var framfor alt tydelig i den ungarske delen, der nasjonalitetspolitikken etter hvert ble hardere. I denne delen var ikke befolkningen stort sett ungarsk, med innslag av diverse minoriteter, 92

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

slik man kan forledes til å tro ut fra betegnelsen Østerrike-Ungarn. Ikke mer enn en tredjedel var ungarere i den «ungarske» delen. Det fantes ingen tallmessig majoritet i dobbeltmonarkiets Ungarn. Men ungarerne hadde en sosial og politisk makt som langt oversteg tallforholdet mellom nasjonalitene. Det var det som var hovedinnholdet i Ausgleich. Det kunne selvsagt også tenkes andre måter å organisere forholdet mellom nasjonalitetene på. Særlig rett før og under første verdens­ krig, da ulike nasjonale krav satte hele dobbeltmonarkiet i fare, ble det lagt fram flere føderasjonsutkast. Men det fantes også føderasjonsplaner fra tiden før Ausgleich. Kroméfiz-forfatningen fra 1848 gikk et stykke på vei i den retningen, men var uten sjanser til å bli gjennom­ ført. Den mest kjente føderasjonsplanen fra tiden før 1867 stammet imidlertid fra selve den ungarske revolusjonshelten fra 1848, Lajos Kossuth, som etter 1848-49 befant seg i eksil. Han hadde de første årene etter den tapte revolusjonen holdt kontakt med hemmelige grupper i Ungarn for å fa til et nytt opprør. Men det var ikke lenger noen revolusjonær stemning i hjemlandet. Da Østerrike kom i krig med Sardinia og Frankrike i 1859, øynet han nye muligheter. I det felttoget som Garibaldi ledet i Sør-Italia i 1860, som en del av samlin­ gen, deltok det mange frivillige ungarere. Kossuth klarte på den bak­ grunn å fa til en avtale med Camillo Cavour, Sardinias statsminister. Hvis en ny krig mellom Sardinia og Østerrike brøt ut, kunne et opp­ rør i Ungarn - organisert av Kossuths hemmelige kontakter, sette Østerrike i en tofronts-knipe. Det kunne gjøre både den ungarske fri­ gjøringen og resten av Italias samling lettere. Men Cavour døde i 1861, få uker etter at kongeriket Italia var utropt. O g da det trakk ut med en ny krig for å fullføre samlingen, begynte Kossuth å tenke i andre baner. I 1862 foreslo han at Ungarn skulle danne en konfødera­ sjon med Kroatia, Serbia, Romania og Transilvania. Forslaget hadde ingen sjanser den gangen, men gir noe av bakgrunnen for Kossuths sterke kritikk av Ausgleich i 1867. Han mente at det var en dødsvei for ungarerne å lenke sin skjebne til Habsburg-riket så lenge de ikke hadde kommet til forståelse med de andre nasjonalitetene. Faren ville da være at Ungarn ville bli «et mål for konkurrerende ambisjoner fra fiendtlige naboer» i de europeiske konfliktene som ville dukke opp. Han forble i eksil med sine kontroversielle standpunkter helt til han døde i Torino i 1894. 93

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Etter Ausgleich fikk Ungarn en moderat-konservativ regjering med Istvan Deåk i spissen. Denne regjeringen gikk inn for nære øko­ nomiske forbindelser med Østerrike og fikk gjennomført en relativt liberal minoritetslov (1868). Men det var også krefter i Ungarn som gikk inn for å minimalisere unionen med Østerrike til å bli en ren personalunion (uten noen felles institusjoner utover det), eller full uav­ hengighet. Da Deåk døde og flere av de andre av hans regjeringsmed­ lemmer slet med dårlig helse, ble det maktskifte i 1875. Lavadelsmannen Kålmån Tisza overtok som statsminister. Hans regime varte til 1890 og var preget av en langt mindre moderat politikk på en rekke områder. Det gjaldt f.eks. forholdet til Østerrike, der Ungarn kjempet for å betale en mindre del av de felles utgiftene, og der det var stadig uenighet om toll- og handelspolitikken. Den relativt liberale minoritetsloven fra 1868 ble ikke respektert. Etter hvert ble det ungarske trykket på minoritetene i språk- og kulturspørsmål hardere, og det førte igjen til styrking av minoritetenes egen nasjonalisme og fiendt­ lighet mot det ungarske styret. Minoriteter er imidlertid et noe misvi­ sende ord, siden det i stor grad dreide seg om folkegrupper som bare var minoriteter i en samlet stor-ungarsk sammenheng, men som var majoriteter i sine egne, store områder, som slovakene, kroatene og rumenerne. Etter 1890 ble de innenrikspolitiske forholdene i Ungarn mindre oversiktlige. Det var økt oppslutning om separatist-retninger (Kossuth-beundrere), uten at de var sterke nok til å overta regjerings­ makten. Stemmeretten i Ungarn var sterkt begrenset, og dette gjorde at Franz Joseph og de ungarske lojalistene hadde et våpen som lett kunne sette separatistene ut av spill: trusselen om å innføre allmenn stemmerett. En slik innføring - gjennom dekret - ville ikke ha vært konstitusjonell, men den ville være vanskelig å ta tilbake dersom den først var bestemt. «Minoritetene» var befolkningsmessig i flertall, og en radikal utvidelse av stemmeretten kunne ha betydd en ulykke for de ungarske nasjonalistene. Da den ungarske assimileringspolitikken tiltok i styrke i 1890-årene, begynte de ulike minoritetene å samarbeide i større grad enn før. De forsøkte også å fa keiseren interessert i deres sak. Kontak­ tene med folk av samme nasjonalitet som levde utenfor Stor-Ungarns grenser, ble tettere. Kossuths spådom om at Ungarn kunne bli ram94

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R IG

met av ambisjoner fra fiendtlige naboer, var ikke lenger helt teoretisk. Foreløpig nøyde minoritetslederne seg likevel stort sett med planer om et Stor-Østerrike der Ungarn hadde mistet sin spesielle status. Det kom flere forslag om en føderasjon av frie nasjonaliteter uten for­ rang for noen bestemt. Andre forslag var varianter av tankegangen bak dobbelt-monarkiet. Kanskje man i stedet kunne lage et trippelmonarki? Enkelte tsjekkere tenkte slik, da ville hovedstedene hete Wien, Budapest og Praha. O gså enkelte kroater tenkte på liknende måte. Men da het hovedstedene selvsagt Wien, Budapest og Zagreb. Det skulle senere vise seg at det var de slaviske folkene sør i riket og utenfor det (Kroatia, Bosnia, Serbia) som ble den største utfordrin­ gen for dobbeltmonarkiet, slik den toppet seg i første verdenskrig. Men den første større konflikten innenfor monarkiet kom i Transilvania. I 1892 la rumenerne der fram et memorandum rettet til keiseren og omverdenen. Der ble unionen mellom Ungarn og Transilvania, som fulgte med Ausgleich, kritisert. Valgregler og skolelover ble også angrepet. Den rumenske kampanjen kom samtidig med at magyariserings-politikken ble skjerpet, og myndighetene reagerte kraftig. De som hadde vært med på å utarbeide protestskrivet, fikk fengselsstraf­ fer på fra to måneder til fem år. For rumenerne var det ikke noe nytt at nasjonale krav ble avvist. Ungarerne hadde gjort det i 1848-revolusjonen, og østerrikerne fulgte opp da revolusjonen var slått ned. Da viste det seg fort at Wien ikke på noen måte var innstilt på å oppfylle de løftene som var blitt gitt til de folkegruppene som hadde hjulpet til mot ungarerne. Det strenge østerrikske styret i Transilvania (og Ungarn) etter 1849 ram­ met like mye den rumenske som den ungarske nasjonalismen. I 1860 ble det imidlertid lempet på sentraliseringen, og Transilvania fikk igjen en mer autonom status. I 1861 sammenkalte de østerrikske myn­ dighetene en landdag som var valgt og sammensatt etter uvanlig libe­ rale prinsipper. Det ble valgt 48 rumenere, 44 ungarere og 32 tyskere («sachsere»). I tillegg møtte det noen som var direkte oppnevnt av kei­ seren. For første gang hadde rumenerne, den største befolknings­ gruppen, direkte innflytelse på lovgivningen. Landdagen vedtok å gi den rumenske «nasjon» samme status som de «nasjonene» som var anerkjent fra middelalderen (ungarerne, szeklerne og sachserne). På samme måte ble de to rumenske kirkesamfunnene (ortodoks og unert) 95

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

likestilt med de ungarske og tyske (katolsk, reformert, unitarer, lut­ hersk). Dette vedtaket gav rumenerne i Transilvania tro på at Øster­ rike stilte seg positivt til deres sak. Men den troen varte ikke lenge. Allerede i 1865 trakk keiseren tilbake den nye lovgivningen og sam­ menkalte en ny landdag der flertallet var oppnevnt av ham selv, og med en kraftig ungarsk overvekt. Denne forsamlingen gikk inn for at Transilvania skulle slås sammen med Ungarn. Historisk hadde Tran­ silvania enten tilhørt Ungarn eller hatt en autonom stilling som eget fyrstedømme. Østerrike hadde begynt å sikte seg inn på et samarbeid med den mektigste folkegruppen, ungarerne. Imøtekommenheten overfor rumenerne hadde bare vært en liten flørt. Med Ausgleich i 1867 overlot så Østerrike rumenernes skjebne til ungarerne. Det var en landsdel hvor ifølge ungarsk statistikk 30 prosent av befolkningen hadde ungarsk som morsmål, 57 prosent rumensk og 10 prosent tysk. Slike tall sa ikke mye om de økonomiske og politiske styrkeforhol­ dene. De kom bedre fram i de tilsvarende tallene for bybefolkningen: Der hadde 49 prosent ungarsk som morsmål, 24 prosent rumensk og 24 prosent tysk. De rumenske kravene til myndighetene gikk først og fremst ut på å oppnå språklige og kulturelle rettigheter for den største befolkningsgruppen. Når Wien etter 1867 ikke lenger skulle være hovedstaden for Transilvania, men Budapest, fryktet rumenerne at deres situasjon ville bli enda vanskeligere. Ikke så lenge etter Ausgleich dannet de rumenske lederne i Transil­ vania et eget rumensk parti. Men i protest bl.a. mot de diskrimine­ rende stemmerettsreglene valgte de å boikotte det ungarske politiske systemet. Kravene til stemmerett var relativt lave i byene, der unga­ rerne var det sterkeste elementet, men høye på landsbygda, der fler­ tallet var ikke-ungarere. Dessuten ble stemmeretten gradvis mer inn­ skrenket. En rekke skolelover avskaffet mer og mer bruken av andre språk enn ungarsk. Den rumenske «passiviteten» som politisk taktikk varte til 1905. Men vedtaket som da ble gjort om å engasjere seg i det parlamentariske og politiske livet, gav heller ikke store resultater. I forhold til de ungarske parlamentsmedlemmene var minoritetenes grupper mini-minoriteter. Alt dreide seg likevel ikke om nasjonalitetspolitikk. Ungarn var i andre del av 1800-tallet eksempel på et land som på mange måter ytre sett hadde forlatt en «føydal» samfunnsorden, men der det var langt 96

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

igjen før en alternativ orden var blitt gjennomført. Gjennom 1848revolusjonen var skrittet tatt fra et stender-samfunn til et konstitusjo­ nelt monarki, med full juridisk likhet mellom borgerne. Men de gamle sosiale strukturene satt dypt i både mentalitet og i praktiserin­ gen av de nye politiske institusjonene. Både parlamentet og regjerin­ gen var i hendene på godseierne, som så på seg selv som den eneste sosiale klassen som var i stand til å lede landet. Ca. 6 prosent av be­ folkningen i Stor-Ungarn tilhørte adelen; innen den ungarsktalende befolkningen var tallet 12-13 prosent. Omtrent 200 adelsfamilier med storgods dominerte det sosiale og politiske livet, sammen med ca. 3000 velstående familier med middelsstore gods (over 5750 mål). De hadde gjerne en nasjonalistisk innstilling, samtidig som de var påvirket av liberale verdier. Men det var på en slik måte at demokra­ tiske reformer som kunne tenkes å undergrave deres egen sosiale og politiske makt, var utenkelige. De var opptatt av å drive sine gods, samtidig som enkelte av dem begynte å investere i bank og industri. Men det var også mange, ikke minst av de mindre godseierne, som ikke klarte å tilpasse seg de nye økonomiske betingelsene som fulgte av bondefrigjøringen, som la seg opp gjeld, og som måtte finne seg et annet levebrød. Mange av dem gjorde det i den voksende statsad­ ministrasjonen og lokaladministrasjonen, og som offiserer. Her kunne de beholde deler av sin aristokratiske livsstil og sosiale domi­ nans. Det var slike folk som i stor grad utgjorde det ungarske bidraget til det voksende byborgerskapet. Tidligere hadde byene i Ungarn i stor grad vært befolket av ikke-ungarere, med tyskere som det største innslaget, etter hvert også flere tsjekkere og jøder. Mens de selv var sysselsatt med håndverk og småhandel, hadde de ofte lavadelen som sitt sosiale forbilde. Landbruket hadde økonomisk framgang i 1860-årene. Kornsalg til Østerrike og det øvrige Europa gav god avkastning. Men skiftende konjunkturer i internasjonal økonomi og økt konkurranse fra billig oversjøisk korn gjorde at inntektene svingte. Etter hvert engasjerte den ungarske staten seg for å forbedre dyrkingsmetodene. Selv om avkastningen økte ut gjennom århundret, lå Ungarn fortsatt bak Vest-Europa. I perioden fra 1867 til 1914 var det også en sterk vekst i industri, handel og transport. Med en gjennomsnittlig vekstrate på 2,8 prosent 97

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

pr. år ble avstanden til Østerrike sterkt redusert. Veksten hadde bl.a. sammenheng med tilførsler av utenlandsk kapital til jernbaneanlegg, gruvedrift og bankvesen. Med adgang til det store markedet i det samlede Østerrike-Ungarn var den nye ungarske industrien, som i stor utstrekning var konsentrert i Budapest, ikke avhengig av den lave etterspørselen i selve Ungarn. Jernbaneinvesteringer spilte en stor rolle for den økonomiske veksten gjennom ringvirkninger. I noen grad gikk dessuten staten inn med støtte til nye industrigrener, bl.a. til tekstilindustrien. For ungarerne fungerte dobbeltmonarkiet på mange måter som en gunstig statsform.

Polen - «nasjonenes Kristus» Ungarns nederlag i 1849 var dermed på under 20 år vendt til ny selv­ følelse og status i Europa. Slik gikk det ikke med Polen, det landet som kanskje liknet Ungarn mest når det gjaldt sosial struktur og nasjonal selvforståelse. Etter delingene av Polen på slutten av 1700-tallet hadde krigene som ble utløst av den franske revolusjonen, gitt mange polakker håp om en rask gjenfødelse av den polske staten. Napoleons styrker rykket inn i Polen i 1806, og ved freden i Tilsit i 1807 gjenopprettet Napoleon delvis Polen ved å gjøre Preussens ervervelser fra 1793 og 1795 om til storhertugdømmet Warszawa, under ledelse av den Napoleon-vennlige sachsiske kongen. Litt senere ble det utvidet med områder fra Østerrike. Etter Napoleons nederlag ble storhertugdømmet besatt av russiske tropper, og etter Wienkongressen 1814-15 ble viktige deler av storhertugdømmet gjort om til «Kongeriket Polen» - i personalunion med Russland. Det var denne statsdannelsen som ble kalt for Kongress-Polen. Kongress-Polen omfattet bare en mindre del av de områdene som Russland hadde tatt fra det gamle Polen, og beholdt noen av de insti­ tusjonene som var innført i storhertugdømmet Warszawa (bl.a. en valgt riksdag, en egen hær, Code Napoléon, polsk administrasjon). Dette var under tsar Aleksander 1., og kan sammenliknes med den relativt frie konstitusjonen som også Finland fikk beholde etter 1809. Russerne hadde likevel god kontroll. Etter et opprør i 1830 ble områ­ det mer direkte innlemmet i Russland, og det opphørte formelt å 98

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N SK R IG

eksistere etter et annet opprør i 1863-64. Det fantes også enkelte andre halv-autonome enheter med ulik varighet, som storhertug­ dømmet Posen (Poznah) (1815-1848), Republikken Krakow (1815-1846) og kongedømmet Galizia (polsk: Galicja, tysk: Galizien, hovedstad Lwow/Lemberg), der polakkene fikk økt selvstyre fra 1867. Men ingen av disse hadde en særlig selvstendig karakter, og kunne ikke forhindre at Polen som stat opphørte å eksistere i et tids­ rom så langt som 123 år (1795-1918). Som antydet fortsatte den polske opprørstradisjonen også etter de tre delingene på slutten av 1700-tallet. Den viste seg i en rekke store opprør på 1800-tallet: 1830-31, 1846, 1848, 1863-64. Alle ble brutalt slått ned. Mange polakker kjempet også i utlandet, bl.a. på fransk side under Napoleonskrigene. Nesten 100 000 polakker var med i Napo­ leons invasjonshær mot Russland i 1812. Polakker deltok også i revo­ lusjoner i flere europeiske land, bl.a. i 1848. Ikke minst i eksilkretser (særlig i Paris) ble det bygd opp en romantisk, nasjonalistisk ideologi. Polens skjebne ble gitt nærmest religiøs betydning. Dikteren Adam Mickiewicz omtalte Polen som nasjonenes Kristus: Selv om Polen lider, skal det igjen oppstå, og da til forløsning også for andre folk. Polakker som kjempet i andre land, hadde som motto: For vår frihet og deres. Likevel var den polske nasjonalismen preget av motsetninger som minnet mye om den ungarske. Det sosiale grunnlaget var lenge sne­ vert. Det viste seg i det store opprøret mot Russland i 1830-31. Opprørsriksdagen sa nei til bondekrav om å avskaffe livegenskapet. For bøndene ble det derfor lenge uinteressant å engasjere seg i den nasjo­ nale kampen som deres lokale undertrykkere var med i. Okkupa­ sjonsmaktene utnyttet også bevisst den sosiale splittelsen i det polske folket ved å sette bøndene opp mot adelen og gi dem bedre vilkår. Østerrike gjorde det i 1846-opprøret og Russland i 1863-64. Liv­ egenskapet var blitt opphevet i 1861 i Russland, og for å splitte de polske opprørerne (ofte adelige) fra bøndene fikk de polske bøndene i april 1864 under russisk styre enda bedre vilkår enn de russiske hadde fatt. Den andre store begrensningen i den polske nasjonale kampen var forholdet til de andre nasjonalitetene fra det gamle stor-Polen. Paral­ lellen til den ungarske nasjonalismen er slående. Polakkene ville nødig 99

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

gi de samme nasjonale rettigheter til ukrainere, hviterussere, litauere og tsjekkere som de selv kjempet for. Men samtidig ønsket de å gjen­ opprette de vide grensene fra stormaktstiden. Likevel var ikke forhol­ det mellom polakker og andre nasjonaliteter bare preget av motset­ ninger. Arven fra den polsk-litauiske unionen gjorde at det også var mange eksempler på samarbeid mellom polakker og litauere i de store opprørsårene. Opprøret i 1830 kom både som en del av den generelle revolusjonsbølgen i flere europeiske land det året og som en reaksjon på Russlands tilstramming av politikken i Polen i slutten av 1820-årene under den nye tsaren Nikolai 1. Opprøret begynte i november 1830 og var ledet av et av de hemmelige selskapene som hadde grodd fram de foregående årene, og av universitetsstudenter. Tsarens bror Konstan­ tin, som ledet den polske hæren, fikk panikk og drog tilbake til Russ­ land. Opprørerne etablerte en provisorisk regjering som for det meste var basert på adelsfolk, og forsøkte å forhandle med tsaren. Men opp­ rørerne var splittet, og tsaren nektet å komme med innrømmelser. I stedet sendte han en russisk hær til Polen i februar 1831. Polakkene håpet på vestlig intervensjon, men forgjeves. I mai led polakkene et skjebnesvangert nederlag i det kjente slaget ved Ostroleka (omtalt i «Republikanerne» av Welhaven). Warszawa ble erobret i september. Høsten 1831 var altså opprøret slått ned, og russerne etablerte nå et langt strammere styre og med harde straffer for opprørerne. De og deres familier ble dømt til straffarbeid. Omtrent 80 000 polakker gikk i lenker til Sibir. Tusener drog i eksil. Det neste store revolusjonsåret i Europa, 1848, ble i liten grad fulgt opp i Polen. Polakkene virket uforberedte. Det var delvis en følge av at sårene fra 1830-31 ikke var leget. Men også utfallet av 1846-opprøret i østerriksk Polen (Galizia) betydde mye for å passivi­ sere polakkene i 1848. Østerriksk Polen var i første del av århundret styrt strengt og sentralistisk fra Wien. Opprøret i 1846 var - naturlig nok - adelsledet. Det ble forholdsvis fort slått ned. Men østerrikerne nøyde seg ikke med å fa tilbake kontrollen over Krakow. De lot stri­ den fortsette på landsbygda, der bøndene ble satt opp mot godseierne. Av bondemassene var hele 40 prosent ikke-polske (ukrainere). De var utsatt for både nasjonal, sosial og religiøs diskriminering. Den øster­ rikske splitt-og-hersk-taktikken førte fram, men bøndenes herjinger 100

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL FØ R ST E V E R D E N SK R IG

tok slike dimensjoner at det til slutt skremte både østerrikere og polakker. For den polske adelen i Galizia ble det smertefullt klart at nasjonal kamp ikke kunne holdes atskilt fra det sosiale spørsmålet, og den ble derfor mer konservativ etter hvert. Men også for polske adelsnasjonalister i prøyssisk og russisk Polen var begivenhetene i 1846 en bitter lærepenge som medvirket til at det var så overraskende rolig i Polen i 1848-49. O g polakkene i østerriksk Polen var på sin måte i ro i det store opprørsåret 1863-64. Da opplevde Polen det andre store opprøret som var rettet mot Russland. Det hadde vært en del forventninger til tsar Aleksander 2., «frigjørings-tsaren», da han tiltrådte i 1855. Mange demonstrasjoner og bønnskriv om reformer vitnet om det. Men myndighetene gav ikke annet enn symbolske innrømmelser, og opprøret brøt ut i januar 1863 etter et forsøk på å innrullere unge opposisjonelle i hæren. Denne gangen hadde ikke Kongress-Polen noen egen hær lenger, eller egne representative institusjoner. Opprøret tok derfor form av en gerilja-krig, med svært ulikt styrkeforhold. Overraskende nok varte det over ett år før det var slått helt ned. Igjen ble Polen preget av kraf­ tig undertrykkelse (mange henrettet eller sendt til Sibir), og Kongress-Polen ble nå oppløst som egen politisk enhet. Polakkene er ofte blitt framstilt som romantiske og heltemodige opprørere som ikke skjønner at politikk også kan kreve kompromis­ ser. Det er lett å forstå hvorfor. Men opprørstradisjonen har ikke vært enerådende i Polen. På 1800-tallet svingte taktikken ofte mellom opp­ rør og kompromiss. Polen har også hatt mange «realister». De har for­ søkt å satse på det politisk mulige i stedet for å gå inn i heroiske opp­ rør som det øvrige Europa nok kunne applaudere, men selv ikke ville bli innblandet i. Ikke minst førte nederlaget i 1863-64, som kom på toppen av flere feilslåtte opprør tidligere, til en holdningsendring i ledende polske kretser. Troen på at man kunne gjennomføre drastiske forandringer gjennom maktbruk, ble svakere. I stedet for å drømme om å gjen­ opprette den gamle polske staten, og i stedet for å la Polen opptre som nasjonenes Messias, skulle man arbeide praktisk med landets økono­ miske og sosiale utvikling uten å bry seg så mye om de statlige ram­ mene. De såkalte «positivistene» mente at polakkene først måtte satse på å bygge ut industri og handel, byer og jernbaner, utrydde analfabe101

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

tisme osv. Et av slagordene var: frelse gjennom selvforbedring. Mange mente at Polen foreløpig var så underutviklet økonomisk og kulturelt at det ikke var grunnlag for en selvstendig polsk stat. At holdningene blant mange polakker endret seg fra den roman­ tiske opprørstradisjonen til en mer pragmatisk innstilling, betyr ikke at de nasjonale målene ble tatt av programmet. Det var heller snakk om å finne de nødvendige midlene for å kunne gjennomføre de nasjo­ nale målene. Opptattheten av de nasjonale målene ble også styrket av de nye og kraftige utslagene av nasjonal bevissthet som var tydelige både i Russland og Tyskland. Russland markerte seg ikke bare som tradisjonell europeisk stormakt med militær slagkraft, men også gjen­ nom panslavismen, der Russland ble framstilt som alle slaviske folks naturlige leder og beskytter. En slik lære lød ikke særlig liflig i polske ører, og skjerpet heller sansen for det særegent polske. Den andre av de tre okkupasjonsmaktene, Preussen, var fra 1871 del av et samlet Tyskland, og fellestyske verdier ble understreket gjennom f.eks. hær og universiteter. Den gunstige økonomiske utviklingen i Tyskland bidrog også til å styrke tyske nasjonale følelser. Både i Russland og Tyskland oppgav man mer og mer den tidligere tanken om at lojalitet mot statsoverhodet var tilstrekkelig for å være en god borger. I stedet la man vekt på å være «sanne russere» eller «gode tyskere». På den måten ble polsk identitet utsatt for større utfordringer enn før. Selv om polakkene politisk var uten mulighet til å hevde sine nasjo­ nale forhåpninger etter nederlagene i de mange opprørsforsøkene, var deres stilling økonomisk og sosialt en annen. Etter at tollgrensene mot Russland ble fjernet, kunne polske industriprodukter dra fordel av det store russiske markedet, selv om kjøpekraften der var beskje­ den. O g jernbanealderen nådde Polen før en tilsvarende utbygging skjedde lenger øst. Disse økonomiske endringene ble forsterket av den nasjonale legitimiteten som bl.a. «positivistene» gav en slik utvik­ ling. Spenningen mellom samfunnsklassene i Polen ble ikke mindre av dette, og mange av de gamle motsetningene som hadde bremset den nasjonale kampen og enheten i den, stod fortsatt ved lag. Men flere faktorer bidrog til å holde polakkene sammen likevel. Den arrogante, korrupte og ineffektive måten som den russiske admi­ nistrasjonen opptrådte på, er én faktor. Samtidig var det - etter 1831 - et stadig trykk fra myndighetene mot den katolske kirken i Polen, 102

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R IG

som slik fikk en slags martyr-aura. For bøndene var dette med på å bygge bro over enkelte av de sosiale motsetningene som ellers stod i veien for en samlet nasjonal opptreden. I den tyske delen av Polen var forholdene på en del måter annerledes enn i den russiske delen. Polakkene der hadde en ganske stor tysk minoritet (enkelte steder også en majoritet) blant seg. Bismarcks Tyskland så det som et mål å integrere disse områdene så sterkt som mulig i Tyskland. Og selv om Bismarcks «Kulturkampf» i 1870-årene ikke primært var rettet mot polakkene, men mot katolsk innflytelse i andre deler av Tyskland, ble også polakkene rammet av kulturkam­ pen. De var katolikker, mens tyskerne i de samme områdene var pro­ testanter, noe som var mer etter Bismarcks smak. Samtidig foregikk det i den tyske delen av Polen en rask økonomisk utvikling som tok bort grunnen under mye av den gamle nasjonalismen, der landsby- og bondeverdier hadde stått høyt. I praksis måtte polakker fra den tyske delen som ønsket å være politisk aktive, henlegge sin virksomhet til andre deler av Polen, særlig til Galizia, etter 1905 også til de russiske delene. I den østerrikske delen av Polen var som nevnt de nasjonale og de sosiale motsetningene filtret inn i hverandre på en måte som gjorde den polske nasjonale kampen vanskelig. Den mer og mer konserva­ tive polske ledelsen i Galizia innså også at den hadde en god del sam­ menfallende interesser med Habsburg-regjeringen. Det gjaldt ikke bare i sosiale spørsmål, men også i forhold til den voksende ukrainske nasjonalismen. Dersom den polske nasjonalismen ble for sterk, kunne det tenkes å resultere i dramatiske reaksjoner og krav fra ukrainerne, rettet både mot Habsburg og polakkene. Det var ikke noe opprørs­ forsøk i denne delen av Polen i 1863. Etter Ausgleich i 1867 kom det i stand et østemksk-polsk kompromiss. I praksis fikk polakkene da et ganske stort indre selvstyre mot å være lojale mot keiserriket. Sosialt sett ble godseiernes interesser støttet, noe som i sin tur gjorde at det ble satset lite på industriutbygging. I kulturelle spørsmål fulgte polak­ kene i Galizia det ungarske eksemplet og gjorde systematiske forsøk på å polonisere minoritetene (ukrainere og jøder) så mye som mulig. Ukrainske nasjonal-kulturelle organisasjoner ble oppløst, og de so­ siale spenningene steg. Innføringen av allmenn stemmerett for menn i Østerrike i 1907 førte imidlertid til at de konservative kreftene mistet 103

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

grepet på provinsregjeringen. Men de politiske forholdene var for kaotiske til at noen klare alternativer kunne ta form i tiden fram til første verdenskrig. Da Galizia kom under østerriksk styre ved Polens første deling i 1772, benyttet Østerrike anledningen til å utvide sitt areal ytterligere ved å legge under seg naboområdet Bukovina (tysk: Buchenland). Det var den nordligste delen av det rumenske fyrstedømmet Moldova, som på den tiden var vasall under Osmanriket. Også Polen hadde tidligere kastet begjærlige blikk på Bukovina. Men det var Østerrike som i kjølvannet av Polens første deling klarte å utnytte en svak periode i Osmanriket (som hadde tapt en krig mot Russland) til å ta Bukovina i 1775. Det ble da den østligste provinsen i Østerrike. Da Østerrike i 1867 ble til Østerrike-Ungarn, ble Bukovina værende i den østerrikske delen, selv om det geografisk var nærmere Ungarn. Befolkningen i Bukovina hadde en overvekt av ukrainere i nord og rumenere i sør. Det gjaldt på landsbygda. I hovedstaden Czernowitz (rumensk: Cernåuti, russisk: Tsjernovtsy) var det en blandet befolk­ ning som under østerriksk styre fikk et stadig tilsig av tysktalende. Byen hadde tidligere hatt betydning først og fremst fordi den lå ved den gamle handelsveien mellom Polen og Svartehavet. Under øster­ riksk styre fikk den administrative og militære funksjoner, samtidig som den ble en kulturell smeltedigel: en møteplass mellom rumenere, ukrainere, tyskere, jøder, armenere, russere osv. I 1918 ble Bukovina en del av Romania, slik at den tidligere enheten mellom Bukovina og Moldova ble gjenopprettet. Det varte til 1940, da Sovjetunionen annekterte Nord-Bukovina som en del av pakten mellom Tyskland og Sovjetunionen. I dag er Nord-Bukovina en del av Ukraina.

Maktkamp på Balkan For store deler av Øst-Europa var det første verdenskrig (1914-18) som skapte de moderne statsenhetene, enten de hadde sin bakgrunn i eldre statsdannelser (som i Polens tilfelle) eller var nye konstruksjo­ ner (som Tsjekkoslovakia). Det gjaldt fra nord (Baltikum) til sør (Jugoslavia). I nord var det ikke vesentlige endringer i grenser og selvstyrespørsmål i de hundre årene mellom Napoleonskrigene og første 104

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

verdenskrig, på tross av flere opprør i Polen. I de sentrale og sørlige delene skjedde det derimot vesentlige endringer ikke bare under første verdenskrig, men også i annen del av 1800-tallet og videre fram til 1914. Disse endringene var alle preget av nasjonalismens verdier. I ett tilfelle betydde det samling av stater med felles språk og kultur (de rumenske fyrstedømmene i 1859). Den prosessen hadde samme fortegn som samlingen av Italia og Tyskland. Men i de fleste tilfellene innebar den en oppsplitting av eksisterende riker som ikke var bygd opp etter nasjonalstatsprinsippet. Østerrikes delvise deling i 1867 til Østerrike-Ungarn var begynnelsen på den fullstendige oppløsningen av begge disse delene etter enda mer nasjonale linjer i 1918. Lenger sør oppnådde flere land i den samme perioden full uavhengighet fra Istanbuls århundrelange kontroll. Denne selvstendighetskampen var ikke utelukkende et internt og lokalt oppgjør mellom Balkan-folkene og tyrkerne. Den pågikk i et område der også stormaktene Russland og Østerrike-Ungarn hadde interesser. Derfor ble omstendighetene rundt maktkampen på Balkan én av de to hovedlinjene som førte fram til første verdenskrig, slik det ble demonstrert ved skuddene i Sarajevo sommeren 1914. Den andre hovedlinjen var det europeiske alliansesystemet slik det utviklet seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, et alliansesystem som også var basert på stormaktenes globale interesser, ikke bare de europeiske. Betydningen av denne lin­ jen viste seg ved at skuddene i Sarajevo førte med seg en verdenskrig og ikke bare et lokalt Balkan-oppgjør eller en østerriksk-russisktyrkisk krig. De største endringene når det gjaldt tyrkernes posisjoner på Bal­ kan, skjedde som følge av den russisk-tyrkiske krigen i 1877-78. Selve navnet er bare delvis dekkende. Russland hadde flere allierte blant Balkan-statene, og de bar i stor grad byrdene. Men krigen inn­ gikk også i en serie kriger mellom Russland og Osmanriket om inn­ flytelse og kontroll i Sørøst-Europa og svartehavsområdet. Den for­ rige var Krim-krigen 1853-56. Den hadde ført til svekket russisk inn­ flytelse. Krigen i 1877-78 rettet til en viss grad opp dette. Under Krim-krigen hadde vestmaktene Frankrike og Storbritannia blitt så bekymret for økt russisk makt at de gikk med på tyrkisk side. O gså i 1877-78 meldte denne frykten seg. Men nå gikk ikke vestmaktene eller Østerrike-Ungarn med som krigførende. De nøyde seg med å 105

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

protestere kraftig da fredsavtalen ble undertegnet i San Stefano i 1878, men så kraftig at avtalen ble omgjort på Berlin-kongressen senere samme år, til ugunst for Russland og Bulgaria, som stod Russland nær. Målet var ikke bare å finne ordninger som kunne fungere godt for de menneskene som bodde der. For stormaktene var det også et mål at maktbalansen dem imellom ikke måtte bli forrykket. Dermed eksisterte det en ekstern faktor som virket til å komplisere forhold som fra før var vanskelige nok gjennom nasjonalistenes drøm om mest mulig «rene» nasjonalstater i områder med sterkt blandet befolkning.

Bondeopprør i Bosnia-Hercegovina og tyrkiske reformer skaper stormaktsuro Forspillet til krigen i 1877-78 viser hvor tilfeldige løsningene kunne bli når lokale nasjonale og sosiale konflikter ble filtret inn i hverandre og dessuten knyttet sammen med stormaktsrivalisering. Utgangs­ punktet var det tyrkiske styret i Bosnia-Hercegovina. Det var en av regionene på Balkan-halvøya med dårligst leveforhold for folk flest. Befolkningen var sammensatt annerledes enn det var vanlig i de tyr­ kiske besittelsene i Sørøst-Europa. Det er anslått at omlag 35 prosent var muslimer, 43 prosent ortodokse (serbere) og 22 prosent katolikker (kroater). Borgerkrigen i 1990-årene minnet for alvor verden om dette. Hvordan kan så det store muslimske innslaget i Bosnia og Herce­ govina forklares? De fleste andre områder på Balkan som var under tyrkisk styre i mange hundre år, har ikke en tilsvarende stor muslimsk befolkning. Det er satt fram flere teorier for å forklare den store overgangen til islam i forbindelse med den tyrkiske erobringen på 1400-tallet. B os­ nia hadde eksistert som et eget rike på 1100-tallet, men med skiftende grad av enhet og selvstendighet. Den nordlige delen var f.eks. gjen­ tatte ganger under ungarsk eller kroatisk innflytelse. I andre halvdel av 1300-tallet, under kong Stevan Tvrtko, var Bosnia på sitt sterkeste. Da hørte også Hercegovina (som den gangen ble kalt Hum) og kystlandsskapet Dalmatia under riket. Det siste kom senere under Vene106

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N S K R IG

zias kontroll. Etter at det serbiske riket hadde tapt mot tyrkerne i Kosovo i 1389, fulgt av den endelige underkastelsen i 1459, var det Bosnias og Hercegovinas tur fa år senere. En av teoriene som er fram­ satt for å forklare at så mange gikk over til islam, bygger på en anta­ kelse om at Bosnia hadde funnet en viss identitet i en spesiell kristendomsretning som var fordømt som kjetteri av både katolikker og ortodokse. Bogomilene («gudsvennene») hadde sitt navn etter en prest som het Bogom il og som levde på 900-tallet. Antakelig var han grunnlegge­ ren av denne sekten, som ble den kraftigste dissenterbevegelsen i den østlige kristendommens historie i middelalderen. Utgangspunktet kan ha vært Makedonia i nærheten av Skopje. Men den spredte seg til flere andre områder av Det bysantinske riket, og særlig i Bulgaria ble den sterk. Den var beslektet med flere andre bevegelser som hadde en gjennomført dualistisk oppfatning av tilværelsen. Det innebærer et skarpt skille mellom ånd og materie. Den materielle verden er ikke skapt av Gud, men av djevelen. Bogomilenes svar på det var en strengt asketisk livsholdning. Gjennom den ville de unngå at kontakt med verden og opplevelse av legemlige gleder skulle gi djevelen mulighet til å bli herre over sjelen. Seksuallivet ble fordømt, det samme gjaldt bruk av kjøtt og vin. Bogomilismen var en utfordring av den ortodokse kirkens stivnede og verdenstilpassede selvtilfredshet. Gjennom avvisningen av den materielle verden ble ikke bare presters og munkers livsførsel angrepet, men også kirkens gode for­ hold til keiseren. Enda mer rystende for de ortodokse teologene var bogomilenes avvisning av inkarnasjonen som en fysisk realitet, det at Gud ble menneske i Jesus. For bogomilene var det bespottelig å tenke seg Gud i fysisk eksistens, som jo var djevelens verk. Nattverden var derfor like forkastelig. Det er ikke så rart at sekten etter hvert ble kraftig forfulgt, både som en trussel mot samfunnets institusjoner og normer og mot kirkens liv og lære. I Bulgaria overlevde den til senmiddelalderen. Den ble kjent langt vestover i Europa; på slutten av 1100-tallet fikk den stor betyd­ ning for kjetterbevegelsene i Nord-Italia og Sør-Frankrike (katarene, som ordet «kjetter» er avledet fra). Den kom også til Serbia og Bosnia, og skal særlig i Bosnia - i skjæringspunktet mellom den katolske og ortodokse kirke - ha fatt oppslutning. En av de vanligste forklarin­ 107

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

gene på at så pass mange i Bosnia gikk over til islam, er at kristendom­ mens stilling der var mindre stabil på grunn av de sterke motsetnin­ gene mellom de ulike retningene som prøvde å gjøre seg gjeldende. Islam kunne derfor lettere slå gjennom enn i områder hvor kultur og religion hadde vært sammenvevd over lang tid. En beslektet oppfat­ ning er at bogomilene ved å gå over til islam fikk støtte mot ortodokse og katolske kristne som hadde forfulgt dem. Det er i dag langt fra noen enighet om at den bosniske kirken ble særlig preget av bogomilene. I sitt oversiktsverk Bosnia - A Short History (1994) gjennomgår Noel Malcolm de ulike oppfatningene og kommer til at kildegrunnlaget for bogomilteorien er svakt. Han avvi­ ser også en annen utbredt forklaring, som er av mer materiell art. Den går ut på at det var bosniske jordeiere som var raskest til å skifte reli­ gion, for slik å sikre sine privilegier under det nye styret. Selv om bogomilismen ikke skulle være av betydning for overgan­ gen, mener Malcolm og flere andre historikere at religiøse forhold likevel kan ha spilt inn. Den bosniske kirken hadde kommet til å til­ høre den vestlige kirken etter splittelsen mellom Roma og Konstanti­ nopel, men hadde i perioder vært nokså isolert fra resten av den katol­ ske kirken. Enten den var sterkt bogomil-preget eller ikke, utviklet den seg annerledes enn de katolske kirkene som hadde en mer stabil kontakt med Roma. I den siste tiden før den tyrkiske erobringen i 1463 forsøkte kongen å søke hjelp utenfra mot trusselen fra tyrkerne. Han støttet derfor katolske forsøk på å fa bedre kontroll over kirke­ livet i Bosnia. Den bosniske kirken ble dermed utsatt for forfølgelser fra sin egen konge. Når den heller ikke på forhånd hadde noen sterk kirkeorganisasjon, kan det forklare at det utviklet seg en folkelig kris­ tendomsform med store innslag av førkristne tradisjoner og et avslap­ pet forhold til dogmene. Det fantes også folkelige utgaver av islam, som var godt representert blant den muslimske befolkningen som kom til landet i forbindelse med erobringen og sikringen av handels­ veier og grenser. Avstanden mellom disse «folkereligionene» var ikke så stor som mellom de mer offisielle utgavene, og gjorde det lett å gå over til islam via den folkelige varianten. De muslimene som kom til Bosnia, slo seg særlig ned i byene eller utviklet nye byer, som f.eks. Sarajevo. Denne byen, som senere ble hovedstad, bygde tyrkerne opp med utgangspunkt i en liten landsby. 108

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

I begynnelsen av 1500-tallet var 100 prosent av befolkningen der mus­ limer. Også i andre byer var det et langt større innslag av muslimer enn i landsbyene. Muslimene i Bosnia skilte seg dermed ut fra de kristne ved at flere av dem bodde i byer, og flere av dem stod høyere sosialt. Da det brøt ut et bondeopprør i Hercegovina sommeren 1875, var det begynnelsen på en utvikling som endte med den russisk-tyrkiske krigen i 1877-78. Opprøret spredte seg hurtig til Bosnia. Det var fattige bønders protest mot godseierne. Aret før hadde det vært en svært dårlig høst. Fattigbøndene var gjerne kristne, godseierne muslimer. Men språket var slavisk for alle, ikke tyrkisk hos muslimene og sla­ visk hos de kristne. Opprøret var i utgangspunktet ikke et nasjonalt opprør mot Istanbul, selv om regjeringen gjorde det den kunne for å slå det ned. For å forstå hvordan et sosialt opprør likevel kunne fa nasjonale føl­ ger, er det nødvendig å se litt på sentralmyndighetenes forhold til pro­ vinsene. I 1839 begynte det i Istanbul en reformperiode som ble kalt for tanzimåt. Ordet betyr reorganisering, å sette i stand, og kan i inn­ hold minne om Gorbatsjovs perestrojka. Målet var i begge tilfelle å redde et imperium i forfall. Inspirasjonen til de konkrete reformene var vestlig. Det dreide seg om administrativ sentralisering og moder­ nisering og større plass for vestlige verdier i samfunnet, deriblant også en viss sekularisering av rettsvesen og undervisning. Mye forble på idéplanet. Motkreftene var sterke, og ressursene begrenset. Men den moderniseringen som tross alt skjedde, virket ofte sentraliserende, slik som byggingen av telegraf- og jernbanelinjer fra 1850-årene. En annen form for sentralisering dreide seg om forholdet mellom regjeringen og de enkelte innbyggerne. Tradisjonelt var det osmanske styret av indirekte art. De forskjellige religionsgruppene tilhørte hver sin millet (en ikke-muslimsk gruppe som ble regnet som en juridisk-administrativ enhet). For de kristnes vedkommende betydde det at de i mange samfunnsspørsmål ble kontrollert av den ortodokse kirken under ledelse av patriarken av Konstantinopel. På landsbynivå kunne det godt eksistere ledere som var valgt etter tradi­ sjonelle lokale regler. For reformtilhengerne på 1800-tallet var dette imidlertid en foreldet styreform. De ville heller ha et system som i vestlige land, der innbyggerne hørte direkte under staten, uten slike mellomledd. o

109

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Det var mange motstandere av reformtenkningen, bade i Istanbul og rundt om i provinsene. Bosnia og Hercegovina var et av de områ­ dene som sterkest motsatte seg reformer av Osmanriket, fordi makt­ haverne der fryktet at det ville gå utover deres lokale makt. I 1850 hadde regjeringen til og med måttet bruke militære midler for å tvinge igjennom sultanens autoritet etter en periode med stort lokalt selvstyre og vanstyre. Reformtenkningen ble også kritisert fra annet hold. I 1830-årene hadde Osmanriket begynt å sende ungdom til studier i vestlige land, særlig Frankrike. Blant disse og blant andre som var utdannet hjemme i en viss reformatmosfære, oppstod det etter hvert en retning som enda grundigere enn tanzimåt-byråkratene ville bryte med stagnasjo­ nen og bygge opp nye og effektive samfunnsstrukturer. De ville ha mer radikale reformer, men de hadde samtidig en dyp respekt for islam og den osmanske fortiden. De typisk tyrkiske verdiene så de som byggende for et samfunn, i motsetning til f.eks. arabiske verdier. De mente at tendensene til geografisk og nasjonal oppsplitting av imperiet bare kunne motvirkes hvis riket ble gjort om til et felles fedreland for alle. Det måtte bygges opp et sterkere kulturelt og statsborgerlig fellesskap for å holde staten sammen. Tanzimåt-reformistene ble som Gorbatsjov stående mellom barken og veden. De som mistet sine gamle posisjoner, følte seg truet, mens de som ønsket grunnleggende reformer, mistet troen på at tanzimåt kunne føre fram. «Ungtyrkerne», som de siste ble kalt, hadde et program som passet dårlig med interessene til de konservative og anti-sentralistiske lokalherskerne i f.eks. Bosnia. Men det var like uvelkomment for de kristne innbyggerne, som fryktet at de ville miste den friheten som hadde fulgt med det mer indirekte styret. Det var for sent å reformere dem til å bli tyrkiske statsborgere i vestlig forstand av ordet statsborger. Skulle det først skje større forandringer, foretrakk de heller å styre seg selv. Den nye imperie-nasjonalismen som lå i mye av reformtenknin­ gen, styrket dermed de nasjonalistiske tendensene som alt var i kraftig utvikling hos de enkelte Balkan-folkene. Selv om det var viktige for­ skjeller, kan situasjonen minne om keiserriket Østerrikes forsøk på modernisering i opplysningstiden på slutten av 1700-tallet. Også det forsøket innebar en sentralisering som vekket motkrefter som utvik­ let seg til nasjonalisme, sterkest i Ungarn. 110

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

Bondeopprøret i Hercegovina og Bosnia i 1875 var i utgangspunk­ tet rettet mot et av reformresultatene i Osmanriket: en mer effektiv skatteoppkreving fra sentralregjeringens side. Skatteoppkreverne tok det de mente å ha krav på, uten hensyn til at skatteevnen var sterkt redusert på grunn av de dårlige avlingene året før. Bøndenes protester grep om seg, og snart ble det meldt om massakrer på muslimer og motmassakrer på kristne - eller omvendt. Våpen ble smuglet inn fra Montenegro og fra Østerrike-Ungarn. Mange steder hersket den rene krigstilstand. Ute i Europa vakte utviklingen uro, og stormaktene begynte å snakke sammen. Om høsten krevde Russland, Østerrike-Ungarn og Tyskland (det såkalte trekeiser-forbundet) at Osmanriket måtte iverk­ sette reformer til fordel for befolkningen i opprørsområdene. Det dreide seg om mer rettferdig skatteinnkreving, bedre lokalstyre, full religionsfrihet og muligheter for bøndene til å bli selveiere. På nyåret 1876 lovte den tyrkiske regjeringen å gjennomføre disse tiltakene. Samtidig fortsatte den å slå ned opprøret, som mer og mer fikk en generell anti-osmansk karakter. Den militære «oppryddingen» i opprørsdistriktene foregikk med brutale midler. Følgen var at tusener av kristne flyktet til Serbia, Montenegro og Østerrike-Ungarn. Euro­ peiske aviser brakte stadig nye skrekkskildringer fra Bosnia. I nabolandene Serbia og Montenegro vokste ønsket om å gripe inn til støtte for opprørerne. Montenegro var et fattig og lite land, men spilte likevel en viktig rolle i Balkan-politikken. Det vanskelig til­ gjengelige fjellandet hadde gjennom århundrene klart å holde seg fri fra tyrkisk kontroll i større grad enn f.eks. Serbia og Bosnia. Fra 1500-tallet lå styret hos en fyrste-biskop: Biskopen av Cetinje (hovedstaden) var samtidig fyrste av Montenegro. I begynnelsen av 1700-tallet ble styret arvelig under Danilo 1. Siden biskopen skulle være ugift, gikk arvefølgen gjerne fra onkel til nevø. Mellom Danilo og Russland under Peter den store oppstod det gode forbindelser, og Montenegro har siden ofte fått støtte fra Russland i ulike spørsmål. Fra slutten av 1700-tallet utvidet Montenegro sitt territorium kraftig. Det var stadig sammenstøt med osmanske hæravdelinger. På 1800-tallet var det uklart hvilken statsrettslig stilling landet egentlig hadde. I Istanbul mente man at Montenegro tilhørte Osmanriket. I Cetinje regnet man seg som en uavhengig stat. Forholdet til Serbia 111

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

var gjerne godt, men det var også en viss rivalisering mellom de to landene. Da opprøret i Hercegovina og Bosnia utviklet seg til en stor­ konflikt, var Montenegro ivngst til å gripe inn. Det var ikke bare for å støtte sine kristne brødre, men også for å legge under seg Hercego­ vina og få adgang til Adriaterhavet. Serbia var på denne tiden styrt av fyrst Milan Obrenovic (fra 1882 med kongstittel). Hans forgjenger på tronen var blitt myrdet i 1868 og hadde ikke barn. Milan var sønn av den avdøde kongens bror. Moren var elskerinnen til Alexander Ioan Cuza, som noen år etter Milans fødsel var blitt den første fyrsten i den nye staten Romania. I 1870-årene stod Serbia fortsatt formelt under tyrkisk overhøyhet. Men i praksis hadde ikke Istanbul noe å si. Den siste tyrkiske garni­ sonen hadde forlatt Beograd i 1867. Bare det tyrkiske flagget over hovedstaden og den årlige tributten til Istanbul gjenstod som tegn på imperiets tidligere makt. Etter at Serbia fikk indre selvstyre i 1830, vokste interessen for å utvide grensene etter mønster av fyrst Dusans middelalderrike. Bosnia, Hercegovina, Montenegro og en rekke andre områder var etter manges syn egentlig serbiske, regnet etter nasjonale prinsipper. Nasjonalismens generelle framgang i Europa gjorde det fristende for undertrykte folk å lete etter forbilder i histo­ rien og vurdere samtidens befolkning ut fra fortidige mønstre. Den tyske, italienske og rumenske samlingen virket også stimulerende på storserbiske ideer. I 1870-årene ble dessuten det katolske Kroatia - der det også bodde serbere - ofte tatt med i vyene om det riket som burde etableres rundt kjerneområdet i Serbia. Men dersom alle serbere som bodde spredt sammen med andre folkegrupper, skulle ha sin egen stat, kunne disse andre gruppene ikke samtidig ha sin stat. Det var - og er - dilemmaet for den eksklusive nasjonalismen når den forsøkes gjen­ nomført i områder med blandet befolkning, slik det er mange steder på Balkan. Da opprøret brøt ut i Hercegovina og Bosnia i 1875, var det mange politikere som ønsket et serbisk engasjement. Det var jo et stort ser­ bisk innslag i befolkningen der. Men fyrst Milan prøvde å holde igjen. Han visste at Serbia - på tross av sterk satsing på hæren - ikke var godt nok forberedt, og han fikk signaler fra stormaktene om å holde seg utenfor konflikten. Dette rådet kom også fra Russland. Problemet var bare at det ved siden av det offisielle synet i St. Petersburg også 112

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R IG

var et uoffisielt som gikk i en annen retning. I panslaviske kretser i Russland var oppfatningen entydig: De kristne, slaviske opprørerne mot det tyrkiske styret måtte fa hjelp. En bulgarsk oppstand i mai 1876 bidrog til å styrke dette synet. Etter hvert kom det mange russiske frivillige til Beograd, og følelsen av at også Russland egentlig ønsket krig, steg. I juli 1876 gikk så endelig Montenegro og Serbia til krig mot Osmanriket. Krigsmålene var at Serbia skulle fa Bosnia og at Hercegovina skulle tilfalle Montenegro. Selv om montenegrinerne gjorde det godt mot tyrkerne, ble situa­ sjonen for den serbiske hæren snart katastrofal. Landet var dårlig for­ beredt, slik Milan hadde ment. De russiske frivillige gjorde liten nytte for seg, og fra det offisielle Russland kom det ingen hjelp. Stormak­ tene fikk til en våpenstillstand i august, men den ble brutt av serberne i måneden etter, selv om de følte seg alene. Bulgarerne hadde ikke satt i gang med en ny og større oppstand, slik mange serbere håpet. Og stater som kunne ha interesse av et tyrkisk nederlag, som Romania og Hellas, holdt seg foreløpig utenfor det hele. Først da tyrkerne i okto­ ber nærmet seg Beograd, grep Russland inn med et ultimatum til Istanbul om å stanse krigshandlingene. Det skjedde i november. I mai, altså før Serbia og Montenegro hadde gått til krig, hadde de østlige stormaktene gjentatt sine krav til Istanbul om reformer på Bal­ kan. Nå ble det også foreslått at reformene skulle gjennomføres under kontroll av internasjonale observatører. Dessuten ble det framsatt åpne trusler: Hvis reformene uteble, ville Østerrike okkupere en del av Bosnia. O g Russland ville ta tilbake den sørlige delen av Bessarabia, som var gått tapt etter Krim-krigen. Etter at krigen hadde brutt ut, ble Russland og Østerrike-Ungarn enige om hvordan de skulle forholde seg på et utenriksministermøte i den bohmiske byen Reichstadt (Zåkupy) i juli 1876. Hvis Serbia og Montenegro tapte, skulle man forsøke å opprettholde status quo. Hvis Serbia og Montenegro vant, skulle Russland og Østerrike-Ungarn samarbeide om å dele opp de osmanske områdene på Balkan. Bulgaria, Rumelia (Sør-Bulgaria) og Albania skulle bli selvstyrte, Hellas skulle fa Thessalia (i SentralHellas) og Kreta, Istanbul skulle bli en fristad (i praksis et skritt på veien til russisk kontroll), Russland skulle fa Sør-Bessarabia og områ­ der i Lilleasia (Anatolia). Endelig skulle Bosnia og Hercegovina tilfalle Østerrike-Ungarn. Det var med andre ord ikke så mye igjen av pan113

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

slavismen: Serbia og Montenegro skulle nektes det som var deres vik­ tigste krigsmal, utvidelser i Bosnia og Hercegovina. Russlands egne ambisjoner rundt Svartehavet var viktigere. Østerrike-Ungarn måtte fa så mye kompensasjon på Balkan at maktbalansen mellom de to rivaliserende maktene ikke ble avgjørende forrykket. Denne formen for kjølige stormaktskalkulasjoner gikk parallelt med et sterkt følelsesmessig engasjement over hele Europa. Men det var ikke bare i det kristne Europa at engasjementet steg. Tyrkiske avi­ ser berettet om massakrer på muslimer i Bosnia og Hercegovina. I mai kom det i stand store demonstrasjoner i Istanbul der regjeringen ble anklaget for feighet og for ikke å gripe hardt nok inn mot massakrene på muslimer i Bosnia og Hercegovina. Også i Osmanriket måtte myndighetene nå altså regne med en offentlig opinion som lett kunne rammes av frykt og raseri, og der avisenes telegrammer om grusom­ heter på Balkan fyrte opp under de sårede nasjonale og religiøse følel­ sene. Demonstrasjonene førte til viktige utskiftninger i regjeringen. Kort tid senere ble sultan ‘Abdiil-Medjid styrtet i et kupp ledet av politikere på den liberale fløyen. Sultanen hadde styrt i 15 år, og med en mindre og mindre heldig hånd. Reformprosessen var blitt svakere, og sultanen hadde mer og mer tydd til personlig maktutfoldelse gjen­ nom brutale metoder. Den nye sultanen var reformvennlig, men på grunn av sterke psykiske problemer ble han avsatt etter bare tre måne­ der. Deretter kom ‘Abdiil-Hamid 2., som skulle regjere i 33 år (1876-1909). Han virket også liberal i begynnelsen. Etter hvert ble han kjent som en brutal hersker, som slo hardt ned på reformtilhengere og opposisjonelle, for ikke å snakke om opprørsforsøk i ikkemuslimske deler av riket som Bulgaria og Armenia. For å holde de kristne på plass oppildnet han muslimske lidenskaper så godt han kunne. Da den tyrkiske framrykningen mot Beograd ble stanset høsten 1876, krevde stormaktene at det skulle avholdes en internasjonal kon­ feranse for å drøfte problemene på Balkan. Den kom sammen i Istan­ bul i desember 1876. Den nye sultanen kom da med et overraskende trekk. Han kunngjorde høytidelig en grunnlov for sitt rike. Dermed hadde befolkningen fatt borgerrettigheter på linje med europeiske land, og det var ikke lenger grunn til noen konferanse spesielt for Osmanriket. Stormaktene lot seg ikke vippe av pinnen av dette. Men 114

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N S K R IG

konferansen kom ingen vei. Når de utenlandske utsendingene f.eks. krevde spesielle rettigheter for kristne undersåtter i riket, ble det svart at ifølge grunnloven hadde alle borgere nå like rettigheter. Avståelse av landområder til f.eks. Montenegro var umulig siden grunnloven erklærte at riket var udelelig. O g eventuelle forandringer i grunn­ loven måtte først bli behandlet av en forsamling med myndighet til å foreta endringer.

Den russisk-tyrkiske krig Den mislykte konferansen økte faren for at Russland ville gå til krig mot Osmanriket. Det hjalp ikke at det ble valgt en tyrkisk nasjonal­ forsamling som møtte i mars 1877, under store festligheter. Det var et forsøk på å demonstrere for utlandet at Osmanriket nå virkelig var på linje med andre moderne stater. Men i forholdet til Russland gjorde det lite inntrykk. Tsarriket utmerket seg ikke akkurat med parlamen­ tariske institusjoner eller borgerrettigheter. Selv om Russland - som de andre stormaktene - hadde vært uforberedt da opprøret i Hercego­ vina og Bosnia startet i 1875, var situasjonen annerledes i 1877. Gjen­ nom samarbeidet med Østerrike-Ungarn søkte Russland å forebygge den situasjonen som hadde kostet så dyrt i Krim-krigen: at andre europeiske stormakter slo seg sammen med Osmanriket mot Russ­ land. Også med den nye militærstormakten i Europa, keiserriket Tyskland, hadde Russland foreløpig gode forbindelser. Den stormakten som virkelig mislikte de russiske ambisjonene og derfor ønsket å opprettholde Osmanriket, var Storbritannia. Men etter hvert som meldinger om massakrer på kristne i Bulgaria fylte de britiske avisene, ble det vanskeligere for den konservative regjeringen under Benjamin Disraeli å late som ingenting i forhold til Osman­ riket. Den liberale opposisjonen under ledelse av William Gladstone presset regjeringen hardt for dens likegyldighet overfor nedslaktningen av kristne på Balkan. Disraeli måtte gi noe etter, slik at også Stor­ britannia ble representert på konferansen i Istanbul i desember 1876 som skulle fa tyrkerne til å godta omfattende reformer. Da denne stor­ maktsinnblandingen ikke lyktes, innebar det samtidig at Osmanriket ikke uten videre kunne regne med beskyttelse dersom Russland på 115

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

egen hånd forsøkte å tvinge tyrkerne. Storbritannia var klar over dette, men krevde forsikringer fra Russland om at Egypt, som var under tyrkisk overhøyhet, ikke måtte bli innblandet. Suez-kanalen var åpnet fa år i forveien (1869). Russland fikk også klar beskjed om at Storbritannia ikke ville tolerere en russisk okkupasjon av Istanbul, om enn aldri så midlertidig. Russland svarte slik Storbritannia ønsket. Men hva som ville skje dersom Osmanriket gikk helt i oppløsning under presset av krig og opprør, visste ingen. Før Russland startet det som ble «den russisk-tyrkiske krig», sikret det seg en mer bindende avtale med Østerrike-Ungarn om nøytrali­ tet. Ellers ville russiske styrker som passerte gjennom Romania, være utsatt. Utenriksministeren i Østerrike-Ungarn, Gyula Andråssy, og Russlands kansler, Aleksander Gortsjakov, møttes i Budapest i januar 1877 og bekreftet de delingsavtalene som var gjort sommeren før i Reichstadt. De ble også enige om at det ikke skulle opprettes noen ny, stor stat på Balkan dersom Osmanriket falt sammen. Det var ment som en forsikring til Østerrike-Ungarn om at det ikke ville bli noen sterk sørslavisk stat, f.eks. et Stor-Bulgaria eller et Stor-Serbia. Til gjengjeld lovte Østerrike-Ungarn å være nøytralt dersom det brøt ut krig mellom Russland og Osmanriket. Gjennom dyktig diplomati hadde Russland dermed sikret seg mot en gjentakelse av Krimkrigens mareritt, at andre europeiske stormakter gikk på parti med Osmanriket mot Russland. Russland stod i praksis fritt til å bruke makt for å ordne opp på Balkan. Østerrike-Ungarns primærønske i forbindelse med konflikten som startet i Hercegovina og Bosnia i 1875, hadde - i likhet med det offi­ sielle Russlands - vært å unngå krig. Men når en russisk-tyrkisk krig først nærmet seg, foretrakk Andråssy en begrenset russisk seier som bevarte en viss maktbalanse på Balkan, framfor en europeisk storkrig som kunne sette enheten i hele Habsburg-riket på spill, slik det kom til å skje da skuddene i Bosnias hovedstad Sarajevo i 1914 utløste den første verdenskrig. For å starte krigen i 1877 trengte Russland også en avtale med Romania om fri gjennommarsj for de russiske styrkene. Romania var fortsatt formelt under tyrkisk overhøyhet og håpet å oppnå full uav­ hengighet gjennom diplomatiske midler. I stedet opplevde rumenerne med forskrekkelse at den tyrkiske reformpolitikken la opp til å 116

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

betrakte Romania som en integrert del av Osmanriket, om enn som en egen provins. Det stod å lese i den grunnloven som tyrkerne hadde overrasket stormaktskonferansen i Istanbul med i desember 1876. Romania protesterte og hevdet at dette var ulovlig etter de rumensktyrkiske avtalene som eksisterte. Etter dette vokste stemningen i Romania for å ta i bruk militære midler for å vinne full uavhengighet. Men samtidig var frykten for Russland stor. O g i den avtalen som ble inngått i april 1877 om fri russisk gjennommarsj på vei til Balkan, lovte russerne å respektere og forsvare Romanias territorielle integri­ tet. Rumenerne skulle snart fa oppleve at avtalen ikke var noe verdt. Russland erklærte krig mot Osmanriket i april 1877, en måned etter at Serbia og Montenegro hadde underskrevet sin fredsavtale med tyr­ kerne etter krigen i 1876. Serberne var militært og økonomisk utmat­ tet etter krigen og var ikke lystne på å bli med i en krig til. Dessuten hadde de lite å vinne i en ny krig. Russland var bundet av de hemme­ lige delingsavtalene med Østerrike-Ungarn og ville ikke love at Ser­ bia skulle få Bosnia i tilfelle av seier. Serberne skjønte at Russland nå først og fremst støttet bulgarske interesser på Balkan. Det var Romania som først gikk med på russisk side, til tross for mye tvil. Men da rumenske Donau-havner ble angrepet av tyrkerne i forbindelse med den russiske gjennommarsjen, gikk Romania til krig mot Osmanriket i begynnelsen av mai og erklærte sin uavhen­ gighet den 21. mai. Den russiske offensiven mot tyrkerne ble ikke den parademarsjen man hadde ventet i St. Petersburg. Kampene om festningen Plevna i Bulgaria trakk ut i mange måneder med store tap av menneskeliv. Etter at Russland i begynnelsen av krigen hadde avslått et rumensk til­ bud om militær hjelp, skiftet holdningen, og i de videre kampene om Plevna ble en stor russisk-rumensk hær stilt under kommando av den rumenske fyrst Carol. Plevna falt i desember 1877. Russland forsøkte på nytt å fa Serbia med i krigen, og lyktes til slutt senere i desember. Serberne ble lovet pengehjelp, men ingen territorielle gevinsten M on­ tenegro gikk med samtidig med Serbia. Et annet land som hadde interesser i oppdelingen av Balkan, var Hellas. Landet var under sterkt press fra Storbritannia om ikke a enga­ sjere seg mot Osmanriket. Men Hellas hadde sterke nasjonale ambi­ sjoner om å utvide grensene, og til slutt ble frykten for at de andre 117

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

skulle gjøre opp uten å ta hensyn til Hellas, for sterk. Etter en oppri­ vende innenrikspolitisk krise, med regjeringsskifte og store demon­ strasjoner i Athen, forsøkte den greske regjeringen å gå med i krigen. «Forsøkte» - fordi den handlet for sent. Russland og Osmanriket hadde to dager tidligere gjort avtale om våpenstillstand (31. januar 1878). Den russiske hæren hadde rykket fram nesten helt til Istanbul, men «Europas syke mann», som Osmanriket ble kalt, falt ikke sam­ men for det; dels fordi det ikke var så svakt som omverdenen trodde, og dels fordi Storbritannia hadde vendt tilbake til sin gamle rolle som Osmanrikets beskytter. Tyrkernes heltemodige forsvar av Plevna høsten 1877 hadde gitt slik gjenklang i den britiske pressen at massa­ krene i Bulgaria året før begynte å bli glemt. Dermed stod regjeringen friere, og britiske krigsskip ble dirigert til farvannet ved Istanbul for å gi Russland beskjed om hva som ventet dem hvis de prøvde å ta byen. Russland ønsket fortsatt ikke en gjentakelse av Krim-krigen, og avsluttet derfor krigen mot tyrkerne. Fredsavtalen ble forhandlet fram som en tosidig avtale mellom de to hovedmotstanderne, uten hensyn til Romania og Serbia, som også hadde deltatt i krigen. Den ble undertegnet i San Stefano (utenfor Istanbul) i mars 1878. Stormakten Russland satset på å sikre det som var vunnet i krigen, og så suverent bort fra så vel forhåndsavtalen med Østerrike-Ungarn som andre internasjonale avtaler. Hovedpunktet i fredsavtalen var opprettelsen av en stor bulgarsk stat, med vide gren­ ser. Det meste av Makedonia og Thrakia hørte med, slik at Bulgaria skulle gå helt til Egeerhavet. Det var en utfordring ikke bare av Serbia og Hellas, men også av Østerrike-Ungarn og Storbritannia. Alle oppfattet det planlagte Stor-Bulgaria som et russisk brohode på Bal­ kan. Montenegro, som Russlands favoritt i den vestlige delen av Bal­ kan, fikk sin størrelse tredoblet, mens Serbia bare fikk et minimalt landområde. Romania, som hadde båret store militære byrder sam­ men med Russland, ble verst behandlet av alle. Til tross for høytide­ lige løfter om territoriell integritet for Romania tok Russland tilbake de delene av Bessarabia som hadde gått tapt etter Krim-krigen. Romania skulle fa kompensasjon i form av territorier som til da hadde vært under tyrkisk kontroll: Donau-deltaet og Dobrudsja (svartehavskysten). Russland tok selv noen områder innerst i Svartehavet (sør for Kaukasus), noe Storbritannia så som en trussel mot sitt eget 118

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

engasjement i Asia. Endelig hørte det med i avtalen at Serbia, Roma­ nia og Montenegro skulle være uavhengige stater. Osmanriket godtok fredsavtalen. Tyrkerne regnet med at oppret­ telsen av Stor-Bulgaria ville virke så provoserende at det på en eller annen måte ville bli en omkamp. O g det ble det. I et par måneder pågikk det en nervekrig. Østerrike-Ungarn hadde mistet tilliten til Russland og ønsket ikke lenger å love nøytralitet i tilfelle en ny krig. Storbritannia lot flåten ligge i Istanbul. Til slutt gav Russland etter og sa seg enig i sammenkallingen av en internasjonal kongress som skulle gjennomgå San Stefano-freden. Det var underforstått at det betydde kroken på døra for det planlagte Stor-Bulgaria.

Berlin-kongressen. Bulgarsk samling Berlin-kongressen fant sted sommeren 1878, og gjorde viktige endringer i fredsavtalen. Dette var stormaktenes diktat til Balkanfolkene, som ikke fikk være med i de egentlige drøftingene, og det var de andre stormaktenes smekk over fingrene til Russland. Egenrådig­ heten fra San Stefano straffet seg nå. Stor-Bulgaria ble delt i tre: Et selvstyrt fyrstedømme i nord (men inkludert Sofia) under tyrkisk overhøyhet og med navnet Bulgaria, den litt mindre selvstyrte pro­ vinsen Øst-Rumelia sør for Balkan-fjellene, og resten av StorBulgaria, som ble kalt Makedonia (inkludert Thrakia) og gitt tilbake til Osmanriket. Montenegro fikk mindre enn i San Stefano, men fikk likevel utvidet sitt landområde. Serbia fikk litt mer, men ikke mye. For Romania ble det ingen endringer, Russland beholdt altså SørBessarabia. Russland fikk også tyrkiske områder på svartehavskysten mot Kaukasus. Storbritannia, som ikke hadde vært med i krigen, men voktet nøye særlig på Russland, benyttet anledningen til å styrke sin posisjon i Middelhavet ved å overta Kypros fra tyrkerne. Hellas fikk ikke noe i første omgang, men ble lovet forhandlinger med Osman­ riket om grenseendringer. De trakk ut, men endte likevel med utvi­ delser for Hellas i Thessalia i 1882. Den store forandringen utenom Bulgaria gjaldt Bosnia og Hercegovina. Selv om den tyrkiske overhøyheten ble beholdt, fikk Østerrike-Ungarn rett til å okkupere og administrere disse områdene der bondeopprøret i 1875 hadde startet 119

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

- og etter hvert trukket så mye, mye mer med seg. I Europa satt Osmanriket igjen med den direkte kontrollen bare over Thrakia, Makedonia og Albania, foruten en formell overhøyhet i flere andre land. Den russisk-tyrkiske krigen og stormaktsspillet omkring den innebar den egentlige slutten på Osmanrikets stilling i Europa, selv om den endelige avviklingen skjedde i forbindelse med første ver­ denskrig. Hva ville så Østerrike-Ungarn med Bosnia og Hercegovina? På mange måter passet denne ekspansjonen dårlig inn i det systemet som var bygd opp i og med Ausgleich. Balansen kunne lett forrykkes ved at man innlemmet nye grupper av slaviske folk i riket. Enten det ble i den østerrikske eller ungarske delen, kunne slaverne komme til å bli for dominerende. Ogsa balansen mellom Østerrike og Ungarn kunne bli skadelidende. Foreløpig ble problemet løst ved at Bosnia og Her­ cegovina ikke skulle ligge under én av de to riksdelene, men admini­ streres fra det felles finansdepartementet. Det var ingen økonomiske gevinster å hente fra de to tilbakeliggende provinsene; tvert imot ville høyst sannsynlig utgiftene ved å etablere en administrasjon og gjen­ nomføre visse reformer overstige inntektene. Men det gav en viss prestisje for Østerrike-Ungarn, ikke minst for keiseren, å utvide terri­ toriet, og ikke bare avstå områder, slik det hadde skjedd i Italia. Fra et militært synspunkt ville kontrollen over Bosnia og Hercegovina beskytte de sørslaviske områdene i keiserriket (Kroatia m.m.) fra eventuelle serbiske eller panslaviske ambisjoner. Dessuten virket uroen som begynte med opprøret i 1875 og endte med Berlinkongressen i 1878, skremmende på Wien og Budapest. En slik krutttønne kunne det være like godt å ha kontroll over selv, i stedet for bare å bli utsatt for virkninger som ikke kunne forutsies. For Serbia var det et klart nederlag at Bosnia og Hercegovina gikk til Østerrike-Ungarn. Likevel førte Balkan-konfliktene i disse årene til det paradoksale resultat at Serbia orienterte seg mer mot ØsterrikeUngarn enn før. Serberne måtte også bittert erkjenne at Russland - på tross av alle panslaviske talemåter hos mange russere - ikke hadde engasjert seg for Serbia. Tvert imot, Russland hadde i stedet støttet Bulgaria, også i spørsmål som direkte kolliderte med serbiske interes­ ser. Med Habsburg-kontroll over Bosnia og russisk støtte til Bulgaria trengte Serbia et positivt forhold til en stormakt dersom det skulle 120

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N S K R IG

lykkes å ekspandere i det eneste området der ikke alt virket håpløst, nemlig i det tyrkisk-kontrollerte Makedonia. Følgelig orienterte Ser­ bia seg etter 1878 mot Østerrike-Ungarn, både gjennom handelspoli­ tikken og generelle politiske kontakter. Om Osmanriket ble kalt «Europas syke mann», kunne Serbia i disse årene kanskje ha fortjent tilnavnet «Europas uheldige mann». Etter til­ bakeslagene i 1875-78 fulgte et nytt i 1885. Da kom det til krig med Bulgaria. Serbia regnet med å vinne en lett seier etter at Russland nylig hadde trukket tilbake de russiske offiserene som hadde hatt de ledende stillingene i den bulgarske hæren. Men bulgarerne hamlet opp med serberne uten større vansker, og bare gjennom inngripen fra Østerrike-Ungarn ble Serbia reddet fra et større nederlag. Det ble inngått fred uten grenseendringer. Den russiske tilbaketrekkingen fra Bulgaria var uttrykk for at det nære forholdet mellom de to landene nokså raskt etter 1878 gikk opp i limingen. En av årsakene var personlige motsetninger mellom den bulgarske fyrst Aleksander og den reaksjonære russiske tsar Aleksan­ der 3., som hadde overtatt tronen i 1881, etter at tsar Aleksander 2. var blitt myrdet av en polsk student. En annen årsak var at mange bulga­ rere syntes at de russerne som var kommet for å hjelpe den nye bul­ garske staten, f.eks. høyere offiserer, inntok en overlegen holdning overfor bulgarerne. Det føltes nesten som det tyrkiske styret bare var blitt byttet ut med et russisk. Også uenighet om jernbaneutbygging bidrog til et stadig dårligere forhold. Samtidig økte det nasjonalistiske engasjementet både i Bulgaria og Øst-Rumelia for å få til en samling av de to bulgarske statsområdene. Nettopp forverringen av forholdet til Russland gjorde det lettere å tenke seg en slik samling; den interna­ sjonale opinion kunne ikke lenger så lett motarbeide en større bul­ garsk stat med det argumentet at det ville gi Russland en for sterk stil­ ling på Balkan. Storbritannia stilte seg f.eks. positivt til samlingen, siden den nye og større staten antakelig ville være anti-russisk. Unionen ble proklamert av bulgarske nasjonalister i Øst-Rumelia 18. september 1885. (Datoen ble valgt slik at bøndene skulle få avlin­ gen i hus først.) Den tysk-fødte fyrst Aleksander ble bedt om å ta over ledelsen i en samlet nasjon. Han nølte, men aksepterte likevel - av frykt for å bli styrtet. Reaksjonene fra andre stater var negative. Serbia og Hellas fryktet at Bulgaria nå ville få et forsprang i det oppgjøret 121

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

mange mente ville komme om Makedonia, og forlangte territoriell kompensasjon. Russland ønsket ingen sterk bulgarsk stat der de selv ikke hadde innflytelse, og fryktet dessuten at dette klare bruddet på vedtakene fra Berlin-kongressen bare åtte år i forveien kunne føre til en ny Balkan-krise. Kanskje ville Østerrike-Ungarn annektere Bosnia-Hercegovina og ikke nøye seg med å okkupere og admini­ strere det? Kanskje ville Serbia og Hellas gå løs på det tyrkisk-styrte Makedonia? Kanskje ville Russland fa ødelagt forholdet til stormak­ tene Østerrike-Ungarn og Tyskland? For å presse Bulgaria og vise at landet ikke kunne klare seg uten Russland, trakk tsaren alle russiske offiserer ut av landet. Det var dette som fristet Serbia til å gå til krig. Serbia ville ikke bare ha kompensasjon på grunn av den bulgarske unionen. Det hadde også utviklet seg flere mindre konflikter mellom de to landene som serberne nå så en mulighet til å fa avgjort til sin for­ del. Det raske krigsnederlaget mot Bulgaria var et hardt slag for ser­ berne. Samtidig gjorde det serbiske angrepet mot Bulgaria det lettere for bulgarerne å vinne sympati for den nye unionen.

Forvirring og kamp om Makedonia Det lå i kortene at det neste oppgjøret på Balkan kunne komme i Makedonia. Det var ingen grunn til å vente at den tyrkiske tilbake­ trekningen fra det kristne Sørøst-Europa som hadde pågått det meste av 1800-tallet, skulle stanse akkurat der. Makttomrommet etter tyr­ kerne var delvis fylt med stater som mest mulig var bygd opp som nasjonalstater, det vil si etter den modellen som da var den foretrukne i Europa. I andre områder var det tyrkiske imperiestyret byttet ut med en europeisk, overnasjonal imperiemodell (Østerrike-Ungarn). Pro­ blemet med den første modellen var at den var vanskelig å gjennom­ føre i områder med blandet befolkning uten at minoritetsgrupper ble kulturelt undertrykt. Problemet med den andre modellen var at de som ledet de tilsynelatende overnasjonale imperiene, i stigende grad oppførte seg som om de skulle lede nasjonalstater, med den diskrimi­ neringen av andre folkegrupper som det innebar. I Øst-Europa gjaldt det på slutten av 1800-tallet særlig Ungarn, Russland (i Polen, Balti­ kum og Bessarabia) og Osmanriket. 122

FR A M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

For Makedonias vedkommende dukket det imidlertid opp et ekstra problem i forhold til nasjonalstatsmodellen. I Makedonia var det ikke bare et spørsmål om forholdet mellom majoritet og minori­ teter i en blandet befolkning, som for øvrig var av de mest sammen­ satte på hele Balkan: bulgarere, serbere, grekere, albanere, vlaker (språket er beslektet med rumensk), tyrkere, jøder, sigøynere og (slavisktalende) makedonere. Det var også uenighet om hvilken nasjona­ litet flertallsbefolkningen egentlig bestod av. Hva skulle den slaviske befolkningen i Makedonia kalles? Var de bulgarere? Var de serbere? Eller var de «makedonere»? De språklige grensene mellom serbisk, makedonsk og bulgarsk var uskarpe og avhengige av hvilke dialekter man sammenliknet med. Det eksisterte ikke noe gammelt nasjonalt skriftspråk for området som man kunne forholde seg til. Heller ikke hadde det eksistert noen egen makedonsk middelalderstat eller en langvarig politisk tradisjon som gjorde en moderne statsenhet til noe selvsagt. I kampen om Makedonia ble det derfor satset mye på å finne argumenter som kunne bevise at makedonerne var av den ene eller andre nasjonaliteten. De «nye» statene Hellas, Serbia og Bulgaria var alle interesserte i å utvide sitt område med Makedonia. Det å ha flest mulig innbyggere ble i seg selv regnet som en styrking av staten. I tillegg kom strategiske og økonomiske overveielser. Den Balkan-staten som kontrollerte Makedonia, ville være den sterkeste i regionen. Etter at Berlin-kongressen i 1878 hadde tatt Makedonia ut av det Stor-Bulgaria som San Stefano-freden samme år hadde sagt ja til, var Makedonia for alvor satt på dagsordenen for Balkan-statene. Hvert land sendte sine eksperter for å samle kulturelle argumenter som støt­ tet opp under kravene. Serbiske og bulgarske lingvister fant beviser for at talespråket i Makedonia stod serbisk eller bulgarsk nærmest. Folkeminneforskere gransket folkediktningen for å finne forbindelser til sitt eget land. Folkelige høytider og skikker ble saumfart. Og der språket lå for langt unna, kunne man alltids bruke historien og påstå at grupper hadde mistet sitt eget språk, men egentlig var f.eks. grekere («slavofone grekere»). Grekerne støttet seg også på kirkerettslige argumenter. Kristne som var underlagt patriarken av Konstantinopel, måtte regnes som greske. Lenge stod det greske synet på Makedonia sterkt i europeisk bevissthet. Mange tilreisende opplevde et betydelig 123

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

gresk innslag i byene (der det også var mange tyrkere), og trakk raske slutninger ut fra det. Det var derfor et slag for grekerne da det i 1870 ble opprettet et bul­ garsk, ortodokst eksarkat. Det var et skritt på veien til en selvstendig bulgarsk kirke. Den bulgarske kirken hadde i middelalderen vært et eget patriarkat, som er den høyeste territorielle selvstyrte enheten innen den ortodokse kirken. Under konfliktene mellom den bul­ garske middelalderstaten og Bysants var kirken blitt utsatt for en sterk gresk påvirkning gjennom patriarken av Konstantinopel. Da tyrkerne erobret Bulgaria på slutten av 1300-tallet, stilte de kirken helt under patriarkens myndighet. Det var en del av tyrkernes indirekte styre. Den bulgarske kirken ble deretter mer og mer greskpreget. Det gjaldt både språk og valg av biskoper. På slutten av 1700-tallet ble de siste rester av formelt selvstyre fjernet. Samtidig satte det inn en nasjonalreligiøs motbevegelse som snart fikk stor oppslutning. Utover på 1800-tallet var det en veritabel gresk-bulgarsk kirkestrid i Bulgaria. Gjennom Russlands trykk mot Istanbul og reformbevegelsene i Osmanriket lyktes det endelig bulgarerne i 1870 å fa sultanen til å godta et større selvstyre for den bulgarske kirken. Den greske patriar­ ken av Konstantinopel (Istanbul) mistet det meste av sin myndighet over bulgarerne. Da Bulgaria fikk sine grenser fastsatt av Berlinkongressen i 1878, ble myndighetsområdet for det bulgarske eksarkatet værende som det hadde vært før, det vil si inkludert Øst-Rumelia og Makedonia. (Alle bispedømmer som hadde ren bulgarsk befolk­ ning, og andre dersom 2/3 av befolkningen ønsket det.) Kampen mellom rivaliserende nasjonalismer i Makedonia foregikk med mange midler. Blant annet ble det opprettet skoler. Etter neder­ laget mot Bulgaria i 1885 var serberne innstilt på å sikre seg Makedo­ nia ved neste korsvei. De opprettet serbiske skoler og begynte å bruke navnet Sør-Serbia. En historisk begrunnelse for det var at det store serbiske middelalderriket under kong Dusan også hadde omfattet Makedonia. Dusan var til og med blitt kronet i Skopje, hovedstaden i det moderne Makedonia, i 1346. Det ble dessuten grunnlagt en ser­ bisk nasjonal organisasjon (St. Sava-selskapet, oppkalt etter serbernes nasjonalhelgen, som levde rundt år 1200). Grekerne opprettet et liknende nasjonalt selskap. Gjennom det kirkelige hegemoniet som grekerne hadde hatt, eksisterte det mange greske skoler. De var ofte 124

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R IG

det eneste tilbudet. Mange ikke-grekere benyttet seg derfor også av disse, lærte språket og kunne lett gli over til å godta gresk politisk kontroll. Bulgarerne benyttet seg av de samme midlene som serbere og grekere. I tillegg til denne kulturelle nasjonalisme-striden ble det opprettet organisasjoner som med politiske, eventuelt militære, midler ønsket å påvirke utviklingen. I selve Makedonia oppstod i 1893 Den indre makedonske revolusjonære organisasjon, IMRO (navnet ble først tatt i bruk noe senere). Stiftelsesmøtet fant sted i Saloniki, og alt arbeid skulle være hemmelig. For å bli medlem måtte man være født i Makedonia eller bo der. Organisasjonen skulle være uavhengig av nabolandene Bulgaria, Serbia og Hellas. Dens mål var å unngå oppsplitting av Makedonia. I stedet burde det opprettes en sør-slavisk føderasjon av serbere, makedonere og bulgarere. Mange sluttet seg til IMRO, som så for seg en væpnet, men godt planlagt oppstand. Samtidig hadde mange makedonere som følte seg mest tiltrukket av Bulgaria, flyktet til Bulgaria etter Berlin-kongressen i 1878, da drømmen om et StorBulgaria var blitt knust. Etter at Øst-Rumelia og Bulgaria ble samlet i 1885, var ønsket om å slå Bulgaria og Makedonia sammen en lede­ tråd i bulgarsk politikk. De grensene som var satt på papiret i San Stefano-freden, lot seg ikke så lett viske ut av minnet. De makedonske flyktningene og innvandrerne i Bulgaria ble aktive pådrivere for en aktivistisk politikk. I 1895 dannet de sin organisasjon for å innlemme Makedonia i Bulgaria, Den øverste makedonske komité, eller Den eksterne organisasjon. Deres metode var å sende små terrorgrupper inn i Makedonia for å tvinge fram støtte. Noen ganger drepte de også tyrkiske embetsmenn med det håp at de tyrkiske represaliene ville gjøre befolkningen mer lystne pa opprør. Etter hvert satte de et kraftig preg også på bulgarsk innenrikspolitikk. Rundt århundreskiftet var nesten halve befolkningen i Sofia av makedonsk opprinnelse. Med sin åpenhet for voldelige løsninger virket de, ikke minst i mellomkrigs­ tiden, sterkt destabiliserende på bulgarsk politikk og samfunnsliv. For lokalbefolkningen i Makedonia førte all denne nasjonalismen til vanskelige forhold. De kunne bli oppsøkt av væpnede grupper fra en av sidene som krevde tilslutning og støtte. Siden kom en annen bande innom. Og ikke minst - så lenge Makedonia var under tyrkisk styre, var den fattige bondebefolkningen også ofte utsatt for overgrep 125

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

fra myndighetenes side. Ikke sjelden kunne de begrunne sin framferd med at de jaktet på terrorister. Midlene valgte de selv. I 1890-årene var det makedonske spørsmålet et stadig tema i stormaktsdrøftinger. Frykten var stor for at en lokal eksplosjon skulle føre til en større krig, som i 1877-78. Også mellom noen av Balkanstatene pågikk det enkelte drøftinger. Da Hellas i 1897 gikk til en mis­ lykket krig mot Osmanriket med utgangspunkt i et opprør på den tyrkisk-styrte Kreta året før, grep stormaktene inn for å hindre at kon­ flikten spredte seg til en full Balkan-krig om Makedonia-spørsmålet. Et høydepunkt i stridighetene om Makedonia ble nådd i 1903, da IMRO satte i gang det som de håpet skulle bli det store og befriende masseopprøret. Tidspunktet var delvis bestemt av rivaliseringen med den eksterne organisasjonen. Den hadde året før sendt en større gruppe inn i Makedonia for å sette i gang et lokalt opprør. Selv om lokalbefolkningen ikke viste seg særlig interessert, fikk de smake tyrkernes represalier. IMRO fryktet at det ville bli flere slike opprørsfor­ søk for å knytte Makedonia til Bulgaria, selv om de bulgarske myn­ dighetene i 1902 etter russisk og østerriksk-ungarsk press hadde måt­ tet forby Den eksterne organisasjonen, som holdt til i Sofia. Gjentatte aksjoner av denne typen ville gjøre det vanskelig å realisere IMROs egen store plan. Samtidig presset Russland og Østerrike-Ungarn den osmanske regjeringen for å fa til mer omfattende reformer i Makedo­ nia. IMRO fryktet at slike reformer kunne fa folk til å godta det tyrk­ iske styret i så stor grad at de ikke vil gå med i noe opprør. Derfor var IMRO-opprøret i 1903 relativt panikkpreget med en svak planleg­ ging som ikke tok hensyn til de virkelige styrkeforholdene. Det var likevel stor oppslutning om opprøret, som varte fra august til oktober. Tyrkerne slo det ned med uvanlig harde midler. Antakelig ble omtrent 9 000 hjem ødelagt i straffeaksjonene. Hele landsbyer ble rasert. Et stort antall makedonere ble arrestert og forvist til Lilleasia. Ikke minst gjaldt det prester i den bulgarsk-ortodokse kirken og sko­ lelærere, som hadde gode forbindelser til bondebefolkningen. Etter dette ble IMRO demoralisert. Organisasjonen ble herjet av indre strid og mistet oppslutning i Makedonia. Motsetningene mellom de ulike makedonske organisasjonene ble om mulig enda bitrere. I 1906 og 1907 ble Sofia rystet av en rekke politiske mord som hadde med intern Makedonia-krangel å gjøre. I Bulgaria var det stadig flere som mente 126

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R ST E V E R D E N SK R IG

at Makedonia-spørsmålet var for viktig til å overlates til ustyrlige ter­ rorister og konspiratører. Bare den bulgarske hæren, med statens res­ surser bak seg, kunne tenkes å sikre området for Bulgaria, slik det var lovet i San Stefano. Men foreløpig var det umulig å gjøre noe på grunn av stormaktenes innstilling. I påvente av andre diplomatiske tider fikk man nøye seg med å styrke hæren og staten. For Makedonia selv ble følgene av opprørsforsøket i 1903 at stor­ maktene engasjerte seg enda mer for å forebygge en katastrofe. På det østerrikske slottet Miirzsteg ble den russiske og den østerrikskungarske utenriksministeren enige om å skjerpe reformkravene. Det skulle nå også sendes inn europeiske observatører for å overvåke at de tyrkiske myndighetene virkelig gjennomførte reformene. Osmanriket likte dette dårlig, men godtok disse og andre krav i 1904. Mange av de forviste prestene og lærerne fikk amnesti. Et problematisk punkt i Mtirzsteg-avtalen var at grensene for de lokale forvaltnings­ områdene i Makedonia skulle trekkes opp på nytt, slik at hvert område skulle bli mest mulig etnisk ensartet. Det førte til en skjerpet kamp for å markere serbisk, bulgarsk eller gresk språklig og kulturell dominans og virket på ingen måte til å dempe de nasjonale motsetnin­ gene som så mange var interessert i å blåse opp. I årene etter 1903-opprøret var det dessuten en rekke væpnede sammenstøt i Makedonia, både mellom serbiske og bulgarske grupper og mellom greske og bulgarske.

Ungtyrkernes revolusjon far følger på Balkan Stormaktenes forsøk på å hindre ny, større uro i Makedonia førte paradoksalt nok til at det makedonske spørsmålet for en tid kom mer i bakgrunnen for den internasjonale oppmerksomheten. I stedet duk­ ket Bosnia-Hercegovina opp igjen. Foranledningen var den indre utviklingen i Osmanriket. Sultan ‘Abdul-Hamid 2. hadde - etter den kortvarige flørten med konstitusjonelle prinsipper i 1876 - nærmest styrt eneveldig og støtt dem som ønsket omfattende reformer i liberal retning, fra seg. Det betydde ikke at han motsatte seg alle typer moderniserende reformer. Han var seg bevisst hvor tilbakeliggende riket hans var. Men han la den største skylden for det på Vesten, som 127

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

gjennom økonomisk utbytting (bl.a. gjennom påtvungne handels­ avtaler) og politisk press hadde holdt riket nede. Løsningen var ikke å finne i vestlige prinsipper, men i å styrke islam som bindeledd og forsvar mot uheldig utenlandsk påvirkning. For de mange reformtilhengerne som sa til Vesten, var dette en sikker oppskrift på fortsatt underlegenhet i forhold til andre makter. O gså blant offiserene var det mange som mente dette, særlig i det tredje armékorpset, som hadde hovedkvarteret sitt i Saloniki i Makedonia. De følte seg ekstra ydmyket ved at den tyrkiske regjeringen som følge av Miirzstegavtalen hadde godtatt europeiske offiserer i ledelsen av politistyrkene (gendarmeriet) i Makedonia. Den ung-tyrkiske Komiteenfor enhet ogframgang gjennomførte så et statskupp i juli 1908 ved hjelp av det tredje armékorpset. Sultan ‘Abdiil-Hamid fant det best å godta kravene om å gjeninnføre grunn­ loven av 1876. En kort tid gikk han opp i rollen som konstitusjonell monark. Det ble innført allmenn stemmerett for menn og holdt valg til en nasjonalforsamling. Pressesensuren ble opphevet. Den ungtyrkiske revolusjonen slo verden med forbauselse; det var ikke slike toner man var vant til fra Istanbul. I første omgang varte de heller ikke så lenge. De nye lederne var uerfarne og opplevde flere tilbake­ slag, slik at ‘Abdiil-Hamid i 1909 tok sjansen på å gjøre et motkupp sammen med andre konservative krefter. Den ungtyrkiske regjerin­ gen ble styrtet. Men det tok ikke lang tid før hærstyrker som støttet Komiteen for enhet og framgang, rykket inn i Istanbul. Etter flere timers harde kamper fikk de kontroll over hovedstaden. Nasjonal­ forsamlingen avsatte deretter sultan ‘Abdiil-Hamid (han fikk hus­ arrest i en fornem villa i Saloniki sammen med størsteparten av sitt harem) til fordel for hans yngre og mer samarbeidsvillige bror Mehmed 5. De første positive reaksjonene i Europa på den ungtyrkiske revolu­ sjonen ble i Balkan-landene raskt vendt til en skeptisk holdning. I den planlagte nasjonalforsamlingen skulle det møte representanter for alle deler av det osmanske imperiet. Ungtyrkerne ville styrke riksenheten, ikke svekke den, og inkluderte derfor også områder der den tyr­ kiske overhøyheten var mer formell enn reell. På Balkan gjaldt det Bulgaria og Bosnia-Hercegovina. For Østerrike-Ungarn fortonte det seg som viktigere enn noen gang å fa full kontroll over Bosnia128

FRA M ID D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N SK R IG

Hercegovina. I Serbia hadde den utenrikspolitiske orienteringen skif­ tet fra avhengighet av Østerrike-Ungarn til å bli mer russisk-vennlig igjen. Det hang sammen med ulike stridsspørsmål, bl.a. når det gjaldt handelspolitikk. Men det hang også sammen med skifte av dynasti i Serbia. Siden det første opprøret mot tyrkerne i 1804 hadde to familier kivet om makten, Karadjordjevic’ene og Obrenovic’ene. Det hadde vært en strid med mye vold. Lederen av opprøret i 1804, Karadjordje Petrovic, ble myrdet i 1817 etter ordre fra lederen av et annet opprør, Milos Obrenovic. Han var akkurat da interessert i samarbeid med sultanen for å sikre sin egen makt, og sendte derfor rivalens hode til Istanbul som et tegn på troskap. Siden skiftet etterkommere av disse to på å ha den øverste makten i Serbia, først under tyrkisk overhøyhet, senere i det selvstendige Serbia. Enten det var et maktskifte innen ett dynasti eller mellom de to, var hovedregelen at fyrsten ble tvunget til å gå av, eventuelt at han ble myrdet. Det som skjedde i 1903, overgikk imidlertid det meste av det man hadde tenkt seg mulig i et europeisk land med så pass utviklede politiske institusjoner. Aleksander Obre­ novic hadde kommet på tronen i 1889. Fra 1880-årene var det stadig skandaler å høre om det serbiske kongehuset. I forhold til de store vanskene Serbia stod overfor både i utenrikspolitikken og når det gjaldt samfunnsreformer hjemme, opptok dynastiske spørsmål en uforholdsmessig stor plass i den serbiske offentligheten, for ikke å snakke om i utlandets inntrykk av landet. Kong Aleksander var bare 13 år da han etterfulgte sin far, Milan Obrenovic, i 1889. Kong Milan hadde ledet landet ut i den ulykkelige krigen mot Bulgaria i 1885, men var blitt vel så kjent for sitt privatliv. Mens han selv foretrakk en utenrikspolitisk orientering mot Østerrike-Ungarn, var hans kone Natalia russiskvennlig. De kom i offentlig krangel om hvorvidt søn­ nen Aleksander skulle gå på skole i Østerrike eller ikke. Til slutt bad Milan om skilsmisse. Det førte til at Natalia i 1887 tok med seg Alek­ sander og reiste fra landet. To år senere abdiserte Milan. I mellomtiden hadde han fatt sammenkalt en grunnlovgivende forsamling som gav landet en ny grunnlov, med mer demokratiske institusjoner enn tidli­ gere. Som konge tok Aleksander seg store friheter i politikken. I 1890-årene utartet det parlamentariske livet med mer maktmisbruk og valgfusk enn før. Kongen spilte de to store partiene ut mot hver129

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

andre og sørget for skifte av grunnlov flere ganger. I 1901 prokla­ merte han en ny, som i praksis innebar et tilnærmet kongelig enevelde. Mange var opprørt. Andre lot seg hisse mer opp over privatlivet hans. Han ble forelsket i en ti år eldre kvinne som hadde et tvilsomt rykte, tok henne som sin elskerinne og giftet seg med henne. Kongens for­ eldre, som hadde fortsatt sin offentlige krangel i disse årene, var for en gangs skyld enige om at sønnen oppførte seg forkastelig. Til slutt var det mange nok som følte at kongen stod i veien for en fornuftig utvikling i Serbia. En gruppe yngre offiserer tok konse­ kvensen av det og gjennomførte en natt i juni 1903 et statskupp. Slot­ tet ble angrepet, og kongen, dronningen, statsministeren, forsvars­ ministeren og dronningens brødre ble alle drept. Kongen ble ikke bare skutt, han fikk også en rekke sabelstikk. Etterfølgeren ble kandidaten fra det andre dynastiet, Peter Karadjordjevic, som hadde levd i eksil i Frankrike. Kong Peter 1. var russiskvennlig og bidrog sterkt til den omleggingen av serbisk utenrikspolitikk som gjorde at ØsterrikeUngarn i 1908 så det som ekstra viktig å beholde kontrollen over Bosnia-Hercegovina. Peter gjeninnførte den mer demokratiske grunnloven av 1889 og ble sittende på tronen til 1921, selv om sønnen Aleksander overtok som hersker i 1914. Om det var viktig for Østerrike-Ungarn å reagere på de ungtyrkiske forsøkene på å gi det som var igjen av tyrkisk overhøyhet i Europa et nytt innhold, var det enda viktigere for Bulgaria. For Bul­ garia var målet å oppnå full uavhengighet, ikke å bli trukket inn igjen i tyrkisk imperiepolitikk. Østerrike-Ungarn og Bulgaria innledet derfor et samarbeid der også Russland ble trukket inn. Det førte til at Bulgaria erklærte sin uavhengighet samtidig med at ØsterrikeUngarn annekterte Bosnia-Hercegovina i oktober 1908. Tretti år etter at Østerrike-Ungarn hadde innledet sin okkupasjon som en følge av vedtakene på Berlin-kongressen, ble utviklingen i Bosnia igjen bestemt av rene stormaktsinteresser, der innbyggerne ikke hadde noe de skulle ha sagt. Serbia protesterte voldsomt. Så lenge BosniaHercegovina formelt var en del av Osmanriket, var det et visst håp om en senere tilslutning til Serbia. Nå så det håpet ut til å forsvinne. Østerrike-Ungarn hadde hatt samtaler med Russland om sine pla­ ner, men Russland følte seg likevel tatt på senga. Etter sterkt press fra Tyskland aksepterte likevel Russland det som hadde skjedd. Først da 130

FRA M I D D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R I G

godtok Serbia de nye grensene. For ungtyrkerne i Istanbul var det som skjedde, en katastrofe, og deres prestisje sank kraftig. Nettopp denne situasjonen var til god hjelp for de konservative som planla å ta makten igjen, og som forsøkte det - riktignok uten hell - i 1909. Østerrike-Ungarn hadde klart å sikre seg et område som dobbelt­ monarkiet anså for viktig. Men forholdet til Russland var blitt øde­ lagt, og Serbia søkte mer enn før støtte fra Russland. I rollen som Balkan-makt gikk Østerrike-Ungarn vanskelige tider i møte. Skud­ dene i Sarajevo 1914 viste det.

Balkan-krigene 1912-13 Mellom 1908 og første verdenskrig var det bare seks år. Likevel skulle Balkan oppleve to kriger på denne korte tiden. De to såkalte Balkankrigene (1912 og 1913) gav et enda mer forvirrende inntrykk av krys­ sende interesser og allianser enn vanlig selv i denne delen av Europa. Balkankrigene ble et tragisk forspill til verdenskrigen, for de fram­ brakte ikke resultater som hadde mulighet til å bestå i lengre tid. Til det var for mange interesser utfordret. Før Balkankrigene begynte, var det lange diplomatiske drøftinger mellom stater som var mest vant til å betrakte hverandre som rivaler. Det ungtyrkiske styret, som igjen ble etablert i 1909, bidrog til å sveise gamle uvenner sammen. Dessuten var det en stigende forståelse mellom Serbia, Bulgaria og Hellas når det gjaldt Makedonia. Ikke det at de klarte å bli enige; til det var interessene for motstridende. Men de begynte å skjønne at en eller annen form for samarbeid måtte komme i stand dersom Makedonia ikke skulle forbli tyrkisk. Bulga­ rerne ville i første omgang helst ha et selvstyrt Makedonia, som senere - regnet de med - frivillig kunne slutte seg til Bulgaria. Serbia var mer innstilt på å trekke opp delingslinjer. Med Hellas var det verre å komme til en forståelse. Både Bulgaria og Hellas var fast bestemt på at de ville ha Saloniki. Men den fiendtlige holdningen avtok likevel. Balkan-pakten mellom Serbia, Montenegro, Bulgaria og Hellas hadde Russlands sympati, og var rettet både mot Osmanriket og Østerrike-Ungarn. Ved en oppdeling av de gjenværende tyrkiske besittelsene i Europa var det et mål å hindre at Østerrike-Ungarn 131

Ø S T -E U R O P A S H IST O R IE

utvidet sin makt. Montenegros rolle skulle være å sette i gang krigen mot tyrkerne; så skulle de andre komme til hjelp. Den 8. oktober 1912 sendte Montenegro tropper inn i Nord-Albania (en del av «Makedo­ nia») og Novi Pazar. Novi Pazar var en sandjak (en mindre provinsenhet) som skilte Montenegro fra Serbia. På Berlin-kongressen i 1878 hadde Østerrike-Ungarn fatt lov til å okkupere den. Etter annekteringen av Bosnia-Hercegovina i 1908 hadde Osmanriket som plaster på såret fått tilbake kontrollen over Novi Pazar. Krigslysten i 1912 hadde også økt på grunn av en annen konflikt som Osmanriket var kommet opp i. Italia hadde i 1911 gått inn i Libya, som var tyrkisk styrt. Det var et fortvilt italiensk forsøk på å bli med i kolonikappløpet, etter at italienerne i 1880-årene hadde sett Frankrike snappe Tunisia og selv tapt en krig mot Etiopia i 1890-årene. Italia fikk store problemer også i Libya, men ble reddet av den første Balkankrigen. Tyrkerne måtte samle kreftene for å redde de europeiske områdene nær Istanbul, og gav opp Libya. Krigen i Europa gikk imidlertid dårlig for Osmanriket. Den begynte i oktober 1912, og i slutten av samme måned var alle tyrkiske hærer i Europa i realiteten slått. I desember ble det inngått en våpen­ stillstand. Den raske seieren over Osmanriket overrasket de fleste. Ikke minst i Østerrike-Ungarn begynte man å føle seg utrygge. Den Balkan-nasjonalismen som nå hadde triumfert mot Osmanriket, kunne også bli en trussel mot det multinasjonale Østerrike-Ungarn, som selv hadde noen av de samme nasjonalitetene som fantes i Balkan-statene, innen sine grenser. O gså Russland begynte å fa beten­ keligheter. Plutselig var det Bulgaria som stod nærmest til å ta Istan­ bul, ikke Russland. I sin panikk begynte Østerrike-Ungarn plutselig å interessere seg for undertrykte folks frihet og deres krav pa en nasjonalstat. Det var Albania, som fortsatt var under tyrkisk styre, de hadde i tankene. Det var selvsagt ikke for albanernes skyld, men for å hindre Serbia i å nå Adriaterhavet. Albanernes situasjon hadde vært lite framme i den internasjonale opinion, på tross av at Balkan hadde vært et kriseområde i flere årtier. En moderne albansk nasjonalisme oppstod senere enn hos andre Balkan-folk. Det hang sammen både med at samfunnet bare hadde gjennomgått en svært beskjeden form for øko­ nomisk og kulturell modernisering, og at hele 70 prosent av befolk132

FRA M I D D E L A L D E R E N TIL F Ø R S T E V E R D E N S K R I G

ningen var muslimer. Mange albanere hadde nådd høye stillinger i Osmanriket, og det var en stor grad av lokalt selvstyre basert på tradi­ sjonelle maktforhold. Det eksisterte ingen nasjonal ideologi som kunne fa noen av de mange lokale småopprørene på 1800-tallet til å slå over i en nasjonal reisning. Blant de kristne Balkan-folkene mar­ kerte religionen en viktig forskjell fra tyrkerne og ble tatt inn i de nasjonale ideologiene som vokste fram. Det elementet egnet seg ikke til å markere avstand i Albania. Det som for alvor fikk albanske ledere til å begynne å tenke i moderne nasjonale tankebaner, der spørsmålet om en egen stat meldte seg, var freden i San Stefano i 1878. Store områder med albansk befolkning ble der tildelt det påtenkte Stor-Bulgaria og et utvidet Montenegro, altså to kristne stater. Det ville bety en forverring av situasjonen for en muslimsk befolkning. På Berlin-kongressen samme år prøvde derfor albanske ledere å påvirke deltakerne til å opp­ rettholde Osmanriket i sin gamle utstrekning. Dessuten ville de ha slått sammen de administrative enhetene der det bodde flest albanere, til ett forvaltningsområde med et visst selvstyre. Berlin-kongressen var ikke synderlig interessert i hva albanerne mente, men kom dem likevel delvis i møte da det ikke ble noe av Stor-Bulgaria og ikke så stor utvidelse som planlagt for Montenegro. De viktigste albanske områdene ble dermed værende under tyrkisk styre. Makedonia-spørsmålet skapte mye usikkerhet for albanerne i årene som fulgte. I stridighetene om deling og innflytelse var det alltid snakk om serbere, bulgarere, grekere og (slavisk-talende) makedo­ nere, ikke om de mange albanerne (og tyrkerne) som bodde der. En oppdeling av Makedonia mellom kristne Balkan-stater var det verst tenkelige alternativet for albanerne. Derfor støttet de ofte Istanbul, selv om de enkelte ganger også selv kom i konflikt med den tyrkiske regjeringen. Den ungtyrkiske revolusjonen ble f.eks. hilst velkommen av albanske nasjonalister, fordi det ble lagt vekt på desentralisering og åpning av albanske skoler. Flere albanere var også med blant dem som organiserte revolusjonen. Men da Bosnia-Hercegovina og Bulgaria i 1908 glapp helt ut av tyrkisk overhøyhet, skiftet ungtyrkerne politikk og gikk inn for en stram sentralisering basert på tyrkisk-nasjonale verdier. Da var det ikke lenger plass for egne albanske kulturytringer eller nasjonalisme. 133

Ø S T -E U R O P A S H IST O RIE

Den nye tyrkiske politikken vakte sterke reaksjoner. Både de mer moderne nasjonalistene og konservative krefter i nord, som tidligere ikke hadde brydd seg om nasjonale krav, reagerte. Hovedområdet for motstanden var Kosovo. Her ble det organisert aksjoner både mot skatteinnkreving og militær verving. I 1910 sendte den tyrkiske regje­ ringen militærstyrker til Kosovo i >r å skape orden. Den spente situa­ sjonen beskrives kanskje best ved at mange tusen muslimske Kosovoalbanere flyktet til den kristne nabostaten Montenegro, en utenkelig handling tidligere. Albanerne krevde ennå ikke full uavhengighet. De nøyde seg med å kreve selvstyre. Den tyrkiske regjeringen innså omsider at den motarbeidet sine egne interesser ved å kneble alba­ nerne kulturelt, og i 1911 ble det igjen tillatt med skoler som brukte albansk. Men situasjonen var ikke avklart, og våren 1912 brøt det ut nye uroligheter. I september gikk regjeringen med på de albanske nasjonalistenes krav i et forsøk på å løse det albanske problemet før det brøt ut krig om Makedonia. Det var den samme tankegangen som lå bak oppgivelsen av Libya til Italia i oktober. Fra september var Albania i praksis, om ikke i teorien, uavhengig. Resultatene av krigen ble uttrykt i en foreløpig fredsavtale i London i mai 1913. Osmanriket måtte avstå det meste av de resterende områ­ der i Europa, og Albania skulle godkjennes som uavhengig stat. Men seierherrene klarte ikke å bli enige om fordelingen av byttet. Bulgaria, som hadde hatt de største militære tapene, fryktet at Serbia og Hellas tok sikte på å dele mesteparten av Makedonia mellom seg og bare gi en formell kompensasjon til Bulgaria. Serbia og Hellas hadde ganske riktig slike planer, bl.a. fordi opprettelsen av Albania snøt dem for et forventet bytte. Dermed brøt det ut enda en Balkan-krig. Bulgaria angrep Serbia og Hellas i slutten avjuni 1913, men ble møtt av motan­ grep av to land som kunne tenke seg å være med i omkampen på bekostning av Bulgaria. Det var Romania og Osmanriket, foruten Montenegro. Formelt sett var både Hellas og Serbia fortsatt i krig med Osmanriket, men nå var de samtidig allierte mot Bulgaria! Mot en slik konstellasjon hadde ikke bulgarerne store sjanser, og ved fre­ den i Bucuresti i august 1913 måtte bulgarerne godta at mesteparten av de områdene de ønsket seg i Makedonia og Thrakia, gikk til Serbia og Hellas. Romania fikk Sør-Dobrudsja. Osmanriket fikk skjøvet grensen litt vestover igjen. I første Balkan-krig hadde Edirne (Adria134

FRA M I D D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R I G

nopel) gått tapt. Den ligger nær den nåværende grensen til Hellas. Det var en viktig by for tyrkerne, bl.a. med mange sultangraver og kjente moskeer. At Edirne igjen ble tyrkisk, var av stor symbolsk betydning. Realitetene var likevel at det osmanske styret i Europa var slutt. En mangehundreårig maktutfoldelse var over. Dersom Balkan-krisene bare hadde dreid seg om å kaste ut tyrkerne, ville det ikke ha oppstått noen verdenskrig året etter i dette området. Men Osmanriket var ikke den eneste stormakten med interesser på Balkan. Dessuten var forhol­ dene mellom de enkelte Balkan-folkene spenningsfylt, selv om allian­ ser og sympatier skiftet hyppig. Det var ikke bare stormaktene som brydde seg lite om nasjonalitetsforhold som prinsipp for grensetrek­ ninger. Også Albanias nabostater (Serbia, Montenegro, Hellas) var mot at albanerne skulle fa sin egen stat. En av grunnene var at det kunne gå utover deres interesser i områder med blandet befolkning. Også de som ofte snakket høyest om nasjonalitetsprinsippet, tok det bare på alvor når de selv hadde fordel av det. Serbia, Montenegro og Albania satt igjen som de store vinnerne etter Balkan-kngene. Serbia fikk så mye av Makedonia at landet ble omtrent dobbelt så stort som før. Montenegro og Serbia delte Novi Pazar mellom seg, slik at de endelig fikk felles grense. Hellas fikk den sørlige delen av Makedonia og deler av Epirus (på grensen til Alba­ nia). På tross av nederlaget ble ikke Bulgaria helt uten nye territorier. Landet ble utvidet med mindre deler av Makedonia og en kystlinje mot Egeerhavet. Likevel var det Bulgaria som følte seg urettferdig behandlet og som var mest opptatt av å forandre grensene.

Skuddene i Sarajevo 1914 - opptakten til første verdenskrig Muligheten til det dukket opp året etter, under første verdenskrig. Men selv om denne krigen startet på Balkan, var ikke Bulgaria inn­ blandet i første omgang. Initiativet lå hos Østerrike-Ungarn. Skud­ dene i Sarajevo den 28. juni 1914 ble riktignok avfyrt av en ung bosnisk revolusjonær. Sammen med en gruppe likesinnede og med våpenstøtte fra den hemmelige serbiske organisasjonen «Svarte hånd» hadde han bestemt seg for å ta livet av tronfølgeren i Østerrike135

Ø S T -E U R O P A S H IST O R IE

Ungarn, Franz Ferdinand, nar han skulle besøke Sarajevo etter å ha overvært en militærøvelse i Bosnia. Franz Ferdinand var ikke bare en av de øverste representantene for Habsburg-monarkiet. Av serbiske nasjonalister ble han regnet som spesielt farlig, fordi han ønsket å gi de slaviske innbyggerne i riket mer å si. Det kunne gjøre det vanskeli­ gere å fa til den unionen mellom Serbia og Bosnia-Hercegovina som nasjonalistene ønsket. Før krigen var det ulike oppfatninger blant de folkegruppene som senere skulle utgjøre Jugoslavia, om hva slags statsløsning som var å foretrekke. I Serbia var ønsket om et StorSerbia utbredt. Hvor vide grensene skulle være, var omstridt. Men Bosnia og Hercegovina skulle iallfall høre med, og det måtte etableres god adgang til Adriaterhavet. Deler av Kroatia og andre deler av Østerrike-Ungarn med serbisk befolkning stod også på ønskelisten. Den sørslaviske (jugoslaviske) ideen hadde ikke så mange tilhen­ gere i Serbia. Den hadde oppstått i Kroatia og ble drevet fram av poli­ tikere og kulturpersonligheter som så store muligheter i et samarbeid mellom de katolske kroatene og de ortodokse serberne. Et slikt samarbeid måtte respektere begge gruppers egenart og ville bety en verdifull støtte mot det påtrykket de var utsatt for fra henholdsvis Østerrike-Ungarn og Osmanriket. Et tredje alternativ, som Serbia mislikte, var å fa til et sørslavisk selvstyre innenfor Habsburg-monarkiet, på linje med det som Ungarn hadde fatt i 1867. Franz Ferdinand hadde slike sympatier. Han betraktet ungarernes stilling i riket som en risiko og ville heller satse på et samarbeid med rumenere og slavere. Ungarerne var svært skeptiske til en slik løsning og gjorde i sin del av riket det de kunne for å spille kroater og serbere ut mot hverandre. At skuddene i Sarajevo skulle føre til en verdenskrig, var ingen selv­ følge. Men enkelte aktører spilte et høyt spill, og gjennom det alliansesystemet som var bygd opp, ble konsekvensene store når først noen av stormaktene gikk med. Østerrike-Ungarn hadde Tyskland i ryg­ gen. Italia og Romania var opprinnelig organisert på denne siden, men holdt seg nøytrale i begynnelsen for deretter å gå med på motsatt side - Italia i 1915 og Romania i 1916. Hovedaktørene i motsatt alli­ anse, trippelententen, var Storbritannia, Frankrike og Russland. Det var mange motsetninger og ulike målsetninger mellom disse mak­ tene, og bare en begrenset del dreide seg om Balkan. 136

FRA M I D D E L A L D E R E N TIL F Ø R S T E V E R D E N S K R I G

Østerrike-Ungarn hadde god grunn til å mistenke Serbia for å ha med attentatet i Sarajevo å gjøre, selv om det ikke var utført med ansvarlige serbiske politikeres vitende. Men sjefen for den militære etterretningstjenesten, Dragutin Dimitrijevic, var innblandet. Han hadde en dobbeltrolle som leder av «Svarte hånd». Denne organisa­ sjonen var blitt en stat i staten, utenfor myndighetenes kontroll. Men Østerrike-Ungarn hadde ingen beviser for at Serbia stod bak attenta­ tet, og det var delte meninger om hvordan man skulle reagere. Det var den harde linjen som vant. Den hadde i flere år hatt en sterk talsmann i sjefen for hæren, Conrad von Hbtzendorf. Han mente at en preven­ tiv krig som knekte Serbias ambisjoner om utvidelser én gang for alle, var det eneste som kunne bringe ro i Habsburg-riket. Da Franz Ferdi­ nand ble drept, var Hotzendorf raskt ute med sin krigslyst. Keiseren var ikke så vanskelig å overtale. Det var derimot den ungarske stats­ ministeren Istvån Tisza. Han gikk bare med på en hard linje på betin­ gelse av at det ikke skulle bli innlemmet flere slavere i riket. Etter å ha fatt støtte fra Tyskland leverte Østerrike-Ungarn den 28. juli, altså en hel måned etter at skuddene falt, et ultimatum til Serbia. Det hadde uvanlig harde betingelser, så harde at det virket som om det var meningen at det ikke skulle kunne godtas. Serbia fikk 48 timers frist til å godta det. Serberne aksepterte alt, unntatt at østerriksk-ungarske tjenestemenn skulle delta i den delen av etterforskningen som fore­ gikk i selve Serbia. Det serbiske svaret ble likevel oppfattet som en bortimot fullstendig kapitulasjon, og rundt om i Europa regnet man med at krigsfaren var over. Men i Wien var man ikke fornøyd. Det er klart at Østerrike-Ungarn helt bevisst valgte krig. På tross av de overraskende skuddene i Sarajevo var altså ikke dette en krig som kom i gang ved et uhell. Den var overveid. Grunnene vir­ ker likevel gåtefulle. Østerrike-Ungarn hadde riktignok viktige inte­ resser på Balkan og fryktet at en videre oppblomstring av slavisk nasjonalisme kunne true riksenheten. Men samtidig var det ikke ønskelig å innlemme flere slavere i riket. O g erfaringen fra tidligere kriser hadde vært at de lett kunne komme ut av kontroll. Derfor hadde Østerrike-Ungarn og Russland, på tross av sin rivalisering, flere ganger samarbeidet om å holde lokale konflikter i sjakk. Men Østerrike-Ungarn følte seg generelt i en presset situasjon og visste at et oppgjør med Serbia, som mange mente måtte til en eller annen 137

Ø ST -E U R O P A S H IST O RIE

gang, sannsynligvis ville trekke Russland med. En slik krig kunne ikke Østerrike-Ungarn klare alene; assistanse fra alliansepartneren Tysk­ land ville være nødvendig. Tyskland gav denne gangen Øster­ rike-Ungarn nærmest frie hender. Det kan forstås ut fra tyske overveiel­ ser om at en krig som kanskje ville bli uunngåelig på grunn av motset­ ninger til Frankrike og Storbritannia, best kunne tas akkurat da, og at Tyskland uansett måtte sørge for ikke å miste sin viktigste allierte, Østerrike-Ungarn. Det kunne fortone seg på en liknende måte i Wien. Nå hadde man for en gangs skyld muligheten til å fa med seg Tyskland for å rydde opp i de farene som truet riket fra Balkan-nasjonalismen. Slike overveielser kan ikke reduseres til én enkelt setning som for­ klarer hvorfor første verdenskrig brøt ut på bakgrunn av et attentat i Sarajevo, i en del av Europa som de siste tiårene nærmest var blitt oversvømt av voldshandlinger, politiske kriser og endog kriger, men som alle hadde forblitt relativt lokale. Samtidig sier dette noe om krig som et akseptert virkemiddel. Ja, krig ble også betraktet som noe ærefullt, noe som ikke bare var godtatt som et forsvar mot uprovoserte angrep. Kriger kunne bringe så vel materiell vinning som prestisje ikke bare til et land, men også til dynastier som på tross av alskens nymotens demokratiske innrømmelser levde på moralkodekser fra en bare nesten svunnen adelstid. Habsburg-dynastiet er et eksempel. Når slike mentaliteter støtte sammen med den nye tids nasjonalistiske fanatisme, var det duket for en langvarig og hensynsløs kamp, der fat­ tigfolks lidelser betydde minimalt. Første verdenskrig endret kartet over Øst-Europa fundamentalt. De konservative keiserrikene Russland, Tyskland og ØsterrikeUngarn gikk under som regimer. Østerrike, som hadde fatt forlenget sin levetid gjennom kompromisset med Ungarn i 1867, gikk i tillegg under som imperium. De kreftene som forsøkte nytenkning for å opprettholde riksenheten, var sjanseløse mot den stivheten som var blitt bygd inn gjennom Ausgleich. Franz Ferdinand ble drept av en bosnisk-serbisk nasjonalist. Kunne han ha reddet imperiet? Kanskje en tid. Men om han hadde overtatt tronen og videreutviklet sine tan­ ker om keiserrikets framtid, ville han selv stått i fare for å bli like hatet av de kreftene i Østerrike og Ungarn som ville ha mistet makt ved en reorganisering - krefter som samtidig kanskje ville være nødvendige for å holde det gamle imperiet ved like. 138

FRA M I D D E L A L D E R E N T IL F Ø R S T E V E R D E N S K R I G

Østerrike-Ungarn var i 1914 blitt den største selvmotsigelsen i Europa. Etter 1867 kunne det bare holdes sammen gjennom en kjempeinnrømmelse til en ideologi (nasjonalismen) som var tillatt for ungarerne, men forbudt for flertallet av befolkningen, og som dess­ uten var stikk i strid med det overnasjonale og ikke-diskriminerende grunnlaget som de gamle, dynastiske grensene bygde på. Denne selv­ motsigelsen fantes det ingen egentlig løsning på. For likevel å gjøre noe valgte man å sette i gang en irrasjonell kamp mot Serbia.

r

DEL II MELLOMKRIGSTIDEN

D

a den første verdenskrig ble avblåst den 11. november 1918, gikk Øst-Europa inn i en ny historisk fase. En lang og ødeleg­ gende krig var slutt, en storhending i seg selv. Det gjaldt både for det øst­ lige Europa og de hardt hjemsøkte områdene lenger vest, som Belgia, Frankrike og Tyskland. Men for Øst- og Sentral-Europa betydde avslut­ ningen av krigen ikke bare en etterlengtet fred, men også en radikal for­ andring av de statlige og nasjonale rammene for samfunnslivet. Nye statsgrenser ble trukket. Millioner av mennesker hadde plutselig et annet statsborgerskap enn de hadde hatt før og under krigen. Folkegrupper som hadde følt seg nasjonalt underkuet, skiftet roller og ble brått herrer over sine tidligere undertrykkere. Mange jublet over de nye mulighetene til nasjonal selvutfoldelse og så det som en nøkkel også til sosial og øko­ nomisk framgang. Andre nasjonaliteter satt ribbet igjen og drømte om å vinne tilbake tapte posisjoner og landområder.

Imperienes tid forbi Nytegningen av Europa-kartet etter første verdenskrig var omfat­ tende. Først da Sovjetunionen, det siste store multinasjonale imperiet i Europa, raknet i 1991, fikk dagens generasjoner av europeere opp­ leve noe som hadde liknende dimensjoner. 11918 var det imidlertid ikke bare ett, men flere imperier som ble utsatt for oppsplitting eller kraftig krymping. Ett av dem - den gang som nå - var Russland. Tsarrikets vansker med å hevde seg militært i første verdenskrig hadde ført til voksende materiell nød. Det skjerpet de sosiale motsetningene, som allerede var blant de største i Europa. Den tilliten nedenfra som det gamle styret var avhengig av, selv om det på ingen måte var noe demokrati, gikk i oppløsning. Prosessen ble godt hjulpet av aktive revolusjonære som utnyttet sosial fortvilelse og 143

Ø S T -E U R O P A S H IST O RIE

politisk tomrom til å overta makten. Slik kunne bolsjevikene, det strammest organiserte og mest maktbevisste opposisjonspartiet, manøvrere seg fra mindretallsposisjon til topp-plasseringer og eta­ blere sitt diktatur til avløsning av tsarens. Den sosiale oppløsningen som fant sted i Russland, betydde ikke bare at klassemotsetningene ble skjerpet. Også nasjonale motset­ ninger ble spilt åpent ut. Den russiske riksenheten ble stilt på prøve. Noen av de områdene som prøvde å løsrive seg, ble tvunget tilbake i folden, f.eks. Georgia. Grenseområdene mot vest kom derimot til å bli stående utenfor den nye sovjetstaten. Noen for godt, som Finland. Andre ble gjenerobret i forbindelse med den annen verdenskrig, som de baltiske statene og Bessarabia (sovjetrepublikken Moldova). De andre imperiene som gikk i oppløsning eller mistet store områ­ der i det østlige Europa, var Tyskland, Østerrike-Ungarn og Osmanriket. På forhånd var Tyskland i størst grad en nasjonalstat av disse, og kunne dermed lettere vedbli å være en stormakt også etter krigen, på tross av tap av store landområder, befolkning og industri, og ydmy­ kende bestemmelser om erstatninger og nedrustning. Både Sovjet­ unionen og Tyskland var kraftig svekket, men ingen av dem var slått ut som europeiske stormakter og framtidige hovedaktører i ØstEuropa. Da de kom til hektene i slutten av 1930-årene, kom de mindre østeuropeiske statene igjen til å bli sittende i en skruestikke mellom disse to stormaktene, med små muligheter til å opprettholde sin uav­ hengighet. De to andre stormaktene som led nederlag i første verdenskrig, Østerrike-Ungarn og Osmanriket, mistet derimot sin stormaktsrolle for godt. Østerrike-Ungarn gikk helt i oppløsning. De to landene som hadde delt makten i dette dobbeltmonarkiet, måtte finne seg i å gå inn i den ydmykende rekken av Europas relativt små stater. Ydmykelsen og overgangen var smerteligst for Ungarn, som fikk de nye grensene trukket slik at millioner av ungarere måtte friste en ny tilværelse som nasjonale minoriteter i nabolandene. Osmanriket var i en litt annen situasjon enn de tre andre imperiene som mistet innflytelse i Øst-Europa. Dette riket hadde alt i et par hundre år vært på tilbaketog i forhold til sin maksimale utfoldelse i Europa, da til og med Wien var blitt beleiret (1683). Tilbaketrekkin­ gen i Sørøst-Europa hadde vært spesielt merkbar på 1800-tallet. Da 144

M ELLO M K RIG STID EN

foregikk hovedrunden i imperienedbyggingen. Hellas var først ute med politisk uavhengighet (1830). Serbia, Romania, Bulgaria og Albania fulgte etter i tidsrommet 1878-1912. Etter første verdenskrig kom siste runde i oppløsningen av det osmanske imperiet, som der­ med ble redusert til det tyrkiske kjerneområdet i Lilleasia og en liten europeisk del.

Nasjonale grenser Da grensene ble trukket på ny etter første verdenskrig, ble nasjonalitetsprinsippet den viktigste rettesnoren. Det var alt varslet i den ame­ rikanske president Woodrow Wilsons «14 punkter» fra januar 1918. Ifølge dem skulle freden - når den kom - bl.a. bygges på nasjonenes selvbestemmelsesrett, slik at grensene i Europa i større grad skulle trekkes etter nasjonale linjer. I fredsavtalene med Tyskland (Versailles 28. juni 1919), Østerrike (St. Germain-en-Laye 10. september 1919), Bulgaria (Neuilly 27. november 1919), Ungarn (Trianon 4. juni 1920) og Tyrkia (Sévres 10. august 1920) ble dette for en stor del gjen­ nomført. I det østlige Europa mistet Tyskland Posen (polsk: Poznah) og VestPreussen til Polen, som gjennom disse områdene fikk forbindelse til Østersjøen («den polske korridor»). Havnebyen Danzig (Gdansk) med omkringliggende distrikt skulle fungere som havneby for Polen, men ikke tilhøre noe bestemt land. Den ble en fristat under Folke­ forbundets beskyttelse (men hørte likevel under det polske tollområ­ det). Tyskland fikk beholde Øst-Preussen, men var lite fornøyd med at denne delen av Tyskland ble skilt fra resten av riket gjennom «den polske korridor». Tyskland måtte også gi fra seg deler av Schlesien ✓ , (polsk: Slask) til Polen. Havnebyen Memel (litauisk: Klaipeda) og distriktet omkring ble utskilt som et selvstyrt område under interna­ sjonal forvaltning. Siktemålet var at det senere skulle tilfalle Litauen. Før det kom så langt, gjennomførte litauerne ensidige aksjoner for å skjære gjennom det internasjonale forhandlingssystemet. Forsøkene (i 1923 og 1932) var bare delvis vellykket, men førte likevel til at områ­ det noen år kom under litauisk administrasjon, med stort selvstyre for den vesentlig tyske befolkningen. I 1939 ble det tatt tilbake av Tysk­ land. De avståelsene som Versailles-traktaten påla Tyskland, var bare 145

Ø S T -E U R O P A S H IST O RIE

en del av de bestemmelsene som mange i Tyskland fant ydmykende og opprørende, som grenseendringer mot Frankrike (Elsass-Lothringen, fransk: Alsace-Lorraine), utenlandsk okkupasjon av Rhinland, tap av koloniene, tap av det meste av handelsflåten, sterk nedrustning, store krigsskadeerstatninger - foruten Tysklands påtvungne innrømmelse av at Tyskland og dets allierte hadde skylden for krigen. Østerrike-Ungarn led en helt annen skjebne. Oppløsningen av denne stormakten, som hadde spilt en nøkkelrolle i Øst-Europa gjennom flere århundrer, var så konsekvent at det senere ikke var håp om å gå tilbake til den gamle ordningen. Det er typisk at de forandringer som senere i mellomkrigstiden skjedde som protest mot fredsavtalene, først og fremst tok sikte på å overføre områder fra det gamle Østerrike til Tyskland, ikke å gjenopprette et stort Østerrike. Østerrike mistet Bohmen og Måhren (tsjekkisk: Cechy, Morava) til den nye staten Tsjekkoslovakia, og Galizia til Polen. Bukovina gikk til Romania. Bosnia, Hercegovina og Dalmatia ble deler av den nye staten Jugosla­ via (først kalt «Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme»). Dessuten avstod Østerrike flere områder til Italia og fikk forbud mot å slutte seg sammen med Tyskland (en bestemmelse som Hitler brøt i 1938). Ungarn måtte gi avkall på Slovakia og Karpato-Ukraina til Tsjekkoslovakia. Transilvania (ungarsk: Erdély, tysk: Siebenbiirgen) og en del av Banat gikk til Romania. En annen del av Banat, samt Kro­ atia og Slavonia, ble tilhørende den nye staten Jugoslavia. Opprinne­ lig var ordet banat brukt om ungarske grenseprovinser. Som egen­ navn ble det knyttet til grenseområdet der Ungarn, Jugoslavia og Romania møttes. Bulgaria tilhørte også de tapende makter i verdenskrigen, men var ikke noen imperiestat der store områder kunne avstås. Det var likevel stor bitterhet i Bulgaria over at landet mistet kyststripen i VestThrakia (ved Egeerhavet) til Hellas. Sør-Dobrudsja ble avstått til Romania. Jugoslavia fikk et mindre område (Strumica i Makedonia). Tyrkia hadde mistet det meste av sine europeiske besittelser alt før første verdenskrig. Ved fredsslutningen ble Øst-Thrakia avstått til Hellas, en avgjørelse som ble omgjort etter den påfølgende krigen mellom Tyrkia og Hellas, en krig som også dreide seg om Smyrnaområdet på Lilleasia-kysten og øyer i Egeerhavet. Tyrkia hadde ellers sine største tap i Midtøsten og det indre Middelhav. 146

1

Men alle grensene fulgte ikke etniske skiller Selv om nasjonalitetsprinsippet var den viktigste rettesnoren for de nye grensene i Øst-Europa, skjedde gjennomføringen med store for­ behold. Det ene forbeholdet skyldtes at en fullstendig gjennom­ føring ikke var teknisk mulig. Ikke minst gjelder det Sørøst-Europa. Mange steder er det her et etnisk lappeteppe der ulike nasjonaliteter bor om hverandre. Noen ganger bor de forskjellige folkeslagene i hver sine landsbyer, andre ganger lever de side om side i samme landsby. I et av de områdene som var mest omstridt, Transilvania, kunne det være kompakte ungarske og rumenske - eller for den saks skyld tyske - landsbyer rystet utover i landskapet slik at det var umulig å trekke entydige grenser. Men befolkningen kunne også være blandet i én og samme landsby. Folk som bodde slik, kunne i mange tilfeller gjøre seg forstått på de andre språkene som ble snakket i landsbyen. Ved torget lå det kanskje til og med flere kirker side om side: en ortodoks eller unert (gresk-katolsk) for rumenerne, en luthersk for tyskerne, en reformert eller katolsk for ungarerne. Ingen grense kunne trekkes slik at alle kom på «riktig» side. Men alt snakket om nasjonalitetsprinsippet (f.eks. i Wilsons 14 punkter) gjorde det lettere for politikerne i de nye statene å innbille seg at disse statene burde betraktes som gjennomførte nasjonalstater, slik at de problemene som mindretallene fikk med sentralisering og diskrimi­ nering, ikke ble tatt alvorlig nok. En ytterligere komplikasjon ved det etniske lappeteppet var at for­ skjellene mange steder også var av sosial art. Et eksempel er byen Lvov i det nåværende Ukraina. Dens offisielle navn før første ver­ denskrig var det tyske Lemberg; den lå da i den østerrikske delen av Polen (Galizia). I 1918 hadde byen ca. 200 000 innbyggere. Av disse var ca. 20 prosent ukrainere. Omtrent 50 prosent var polakker, resten var jøder. Byens hovedpreg var polsk. Drog man ut på landsbygda omkring byen, ville man også finne en del polakker. Men der var det store flertallet ukrainere. Slike eksempler på at flertallet av en bybe­ folkning var av en annen nasjonalitet enn folk på landsbygda omkring, var det mange av. O g på landsbygda kunne de fleste gods­ eierne tilhøre et etnisk mindretall sett i forhold til bondeflertallet, som f.eks. polske godseiere og ukrainske bønder. 147

Ø S T -E U R O P A S H IST O R IE

Enhver ny grensetrekking i Øst-Europa måtte altså nødvendigvis innebære mange kompromisser med nasjonalitetsprinsippet. Men de grensene som ble trukket etter første verdenskrig, innebar også andre kompromisser enn dem som ikke var til å unngå fordi folkegruppene bodde om hverandre. Både økonomiske og strategiske hensyn ble i en del tilfeller satt foran nasjonalitetsprinsippet. Så lenge dette prinsippet fortsatte å være «offisiell» europeisk ideologi, lå det innebygd poten­ sielle konflikter som det ikke skulle så stor misnøye til for å utløse. Tyskerne i Tsjekkoslovakia er det beste eksemplet. Det var mer enn 3 millioner av dem, og de bodde for det meste konsentrert langs gren­ sene nord og vest i landet (Sudet-området). Noen selvbestemmelses­ rett fikk de imidlertid ikke gjøre bruk av. Sett fra tsjekkisk synspunkt talte både strategiske og historiske argumenter mot det. For de allierte stormaktene som hadde vunnet krigen, føltes det dessuten vanskelig å innlemme et område i Tyskland som ikke engang hadde tilhørt Tyskland før. Sudettyskerne påberopte seg retten for hver nasjon til selv å velge i hvilken stat de skulle høre hjemme. Selv om de ikke hadde felles grense med den nye småstaten Østerrike, utropte de først Sudetenland til østerriksk provins. De som gjorde det, regnet med at Østerrike og Tyskland snart ville bli slått sammen. Dermed ville sudettyskerne bli en del av Tyskland. Utsiktene til en sammenslutning av Tyskland og Østerrike var imidlertid en enda verre tanke for de allierte og ble uttrykkelig forbudt i fredstraktatene. (Også navnet «Tysk-Østerrike», som en stund var i bruk, ble forbudt.) Igjen ble maktpolitiske hensyn, slik seierherrene tolket dem, satt foran nasjo­ nalitetsprinsippet. Da Hitler senere innlemmet Sudetenland og Østerrike i Tyskland, var det lett for den tyske propagandaen å utnytte den moralske svakheten i seierherrenes ensidige måte å bruke nasjo­ nalitetsprinsippet på. Også hensynet til økonomi og samferdsel kunne gå foran nasjonali­ tetsprinsippet - når det var til gunst for land som var definert som seierherrer. Tsjekkoslovakia fikk den nordlige delen av det fruktbare ungarske slettelandet, på tross av at befolkningen bestod av flest ungarere. Begrunnelsen var hensynet til Slovakias økonomi. Grensen mellom Romania og Ungarn ble også trukket noe lenger vest enn en rent etnisk vurdering skulle tilsi. Det var for å gi Romania en økono­ misk og militært viktig jernbaneforbindelse mellom nord og sør i den 148

1

M ELLO M K R IG STID E N

vestlige delen av Transilvania. Jugoslavia fikk grenseområder mot Ungarn (Subotica, Baranya) og Bulgaria (Caribrod) av strategiske grunner, uten hensyn til befolkningen der.

Krig på krig: Polen mot Sovjetunionen I denne gjennomgåelsen av de nye grensene er det naturlig nok vist til fredsavtalene. Man kan lett tenke seg at utfallet av verdenskrigen og den etterfølgende tautrekkingen - eller seierherrenes diktat - på fredskonferansene var de to faktorene som bestemte grensene. Så enkelt var det ikke. I en rekke tilfeller tok de berørte parter geværene i egne hender og forsøkte å stille forhandlerne på fredskonferansene overfor et fait accompli. Polen er det tydeligste eksemplet. Selv om hovedsaken, gjenopprettelsen av Polen som uavhengig stat, var en følge av verdenskrigen og nederlagene for de tre maktene som hadde delt Polen mellom seg på slutten av 1700-tallet, ble de endelige gren­ sene trukket opp ikke bare av stormaktene på fredskonferansen i Ver­ sailles, men også gjennom flere lokale kriger. I løpet av årene 1918-21 førte Polen seks mindre kriger med sine naboer om grensespørsmål. Av disse hadde én et stort omfang - med betydelige konsekvenser for de nye grensene. Det var krigen mellom Polen og Sovjetunionen 1919-20. Flere forhold gjorde det vanskelig å få til en grense mellom de to landene. Sovjetunionen var ikke representert på fredskonferan­ sen i Versailles, det raste borgerkrig mellom de røde og de hvite i lan­ det, i Ukraina var det uklare politiske forhold med flere «regjeringer» som også engasjerte seg militært, og blant polakkene var det ulike meninger om hvor langt øst det var riktig å trekke de nye grensene. På fredskonferansen ble det lagt fram et forslag om en grense som i store trekk fulgte de etniske skillelinjene i den grad det var mulig, den såkalte «Curzon-linjen». Polakkene nektet å godta denne; da ville betydelige deler av det historiske Polen ligge utenfor den nye staten. Polakkene benyttet seg av borgerkrigen i den nye sovjetstaten, og rykket i 1919 østover og fikk kontroll over det meste av Litauen og Hvite-Russland. De avslo å engasjere seg direkte i det indre oppgjøret i Russland; de hadde ingen grunn til å støtte de hvite framfor de røde. De fleste russiske konservative var mer fiendtlig innstilt overfor en 149

Ø S T -E U R O P A S H IST O R IE

selvstendig polsk stat enn bolsjevikene. I Ukraina samarbeidet polak­ kene en stund med den autoritære og anti-semittiske politikeren Simon Petljura. Han ønsket et Ukraina uavhengig av Russland, og kjøpte støtte av polakkene ved å love dem betydelige områder. Samti­ dig kjempet de røde og de hvite i den russiske borgerkrigen både seg imellom og mot de ukrainske nasjonalistene. (Petljura ble myrdet i Paris i 1926 av sovjetiske agenter.) Da de røde fikk et klart overtak i borgerkrigen i begynnelsen av 1920, rykket polakkene lenger inn i Ukraina. I mai ble Kiev tatt. Polen så ut til å kunne fa grenser mot Russland som ikke bare lå mye lenger øst enn der polakkene var fler­ tallsbefolkning, men som endog gikk lenger inn i det ukrainskrussiske området enn før den første delingen av Polen i 1772. Dette eventyret for polsk nasjonalisme varte imidlertid ikke lenge. Den røde hær samlet seg til motangrep, og i løpet av sommeren 1920 stod den rett utenfor Warszawa. For bolsjevikene var ikke dette bare en kamp om landegrenser. Det handlet også om revolusjonens muligheter til å overleve. Etter en marxistisk forståelse av historien burde proletariatets revolusjon komme først i et av de mest avanserte industrilandene, som Tyskland, som også hadde en sterk arbeiderbevegelse. Selv om revolusjonen kom først i det økonomisk tilbakestående Russland, ble en spredning av revolusjonen sett på som nødvendig for å sikre resultatene og bygge et sosialistisk samfunn. Stalins senere teori om «sosialismen i ett land» var et forsøk på å gjøre en dyd av nødvendigheten: Revolu­ sjonen kom tydeligvis ikke i Vesten med det første, og Sovjetunionen var henvist til seg selv. Men da den røde hær nærmet seg Warszawa i 1920, var håpet om en spredning av revolusjonen ennå ikke oppgitt. Hvis Polen kunne tjene som en «rød bro» til Tyskland, kunne den rus­ siske revolusjonen kanskje komme ut av sin isolasjon. Til Lenins overraskelse ble ikke den røde hær hilst velkommen av polakkene. Tvert imot ble den stanset og trengt tilbake, slik at russerne snart måtte be om fred. De nye grensene ble fastsatt i 1921 etter for­ handlinger i Riga. Polens grenser kom til å gå mye lenger øst enn det vestmaktene hadde foreslått i Curzon-linjen, men ikke så langt øst som de mest ytterliggående polske nasjonalistene ønsket. Resultatet var likevel at Polen fikk en stor ikke-polsk befolkning innenfor sine grenser, derav minst 5 millioner ukrainere. (Ukrainske nasjonalister 150

M ELLO M K RIG STID E N

hevdet at tallet var langt større, kanskje 8-10 millioner.) Det var bare pa én måte at den nye polske staten var i samsvar med nasjonalitetsprinsippet: Polakkene var nå (med fa unntak) samlet i én stat. Men i den staten utgjorde de selv bare to tredjedeler av befolkningen.

Nasjonen i fortid og samtid Når grenser som brøt med nasjonalitetsprinsippet, skulle begrunnes, kunne det skje med å henvise til strategiske eller økonomiske hensyn for den seirende part. En annen type begrunnelse var preget av nasjo­ nalistisk ideologi, men ble ikke tolket slik at de enkelte folkegrupper skulle fa bestemme sin egen skjebne. Spørsmålet var snarere hvilke grenser som var de «historisk riktige» for ens egen gruppe. Hvor hadde grensene gått i Polens storhetstid? Det var viktigere enn å spørre hvem som nå bodde i de omstridte områdene. På den måten var det ikke vanskelig for mange polakker å begrunne riktigheten av en østgrense langt inne på etnisk ukrainsk område. Lenger sør i Europa regnet serberne Kosovo som sitt nasjonale kjerneområde, med rike historiske og kulturelle minner fra middelalderen, og de bruker det nasjonal-historiske argumentet til fordel for serbisk styre også i dagens konflikt. At albanerne etter hvert er blitt det dominerende befolkningselementet der, er da av mindre betydning. Man kan neppe regne med at serberne ville ha syntes det var riktig med albansk kon­ troll hvis rollene var byttet om, slik at det var serberne som etter hvert hadde blitt flertallsbefolkning i et område som fra gammelt hadde en spesiell følelsesmessig betydning for albanerne. Argumentasjonen blir altså en legitimering av maktforhold, ikke normer for handling. Ett og samme land kunne derfor uten vanskelig­ heter benytte seg av den historiske og demografiske (befolkningsmessige) varianten av det nasjonale argumentet samtidig, alt etter hva som gav ens egen folkegruppe størst uttelling. Tsjekkoslovakia kan tjene som eksempel på en slik triksing med argumentene. Nei-et til at sudettyskerne brøt ut, ble begrunnet med bl.a. historiske argumenter: Det området der tyskerne utgjorde en kompakt majoritet, var en del av det gamle kongeriket Bohmen. Men i forholdet til Ungarn ville en slik argumentasjon gitt uønskede resultater: Slovakia hadde bevislig 151

Ø S T -E U R O P A S H IST O R IE

vært en del av kongeriket Ungarn siden middelalderen. Og Slovakias hovedstad Bratislava (ungarsk: Pozsony; tysk: Pre/3burg) hadde vært ungarsk hovedstad og kroningsby i flere århundrer. Klokelig nok valgte tsjekkere og slovaker her å holde seg til den demografiske argu­ mentasjonen - som de altså nektet sudettyskerne å gjøre bruk av. Og det selv om det - overraskende for mange i dag - var langt færre slo­ vaker enn tyskere i den nye tsjekkoslovakiske staten. (51 prosent tsjekkere, 23 prosent tyskere, 16 prosent slovaker.) Ned gjennom århundrene er grensene blitt skjøvet fram og tilbake i Øst-Europa. Det nytter knapt å skaffe seg oversikt over alle de land­ områdene som har byttet statstilhørighet én eller flere ganger. Hvis alle moderne stater skulle gjøre krav pa de territorier som tidligere utgaver av staten én eller annen gang har hatt kontroll over, ville det meste av Øst-Europa måtte stille med dubletter for å fa regnestykket til å gå opp. Det er nok å minne om at storhertugdømmet Litauen på slutten av 1400-tallet strakte seg helt til Svartehavet.

Den vanskelige freden Landene i Øst-Europa stod overfor mange tunge problemer da freden var et faktum. Det gjaldt bade de nyskapte statene, de gamle som var blitt utvidet og de gamle som var blitt forminsket. Et av de største problemene var gjenreisningen. De materielle krigsskadene hadde mange steder vært enorme og tapene av menneskeliv tilsvarende store. Store deler av Øst-Europa hørte på forhånd til Europas fattigste områder og hadde ikke kommet i gang med industrialisering og øko­ nomisk vekst slik som landene i Nord- og Vest-Europa. Men i stedet for å kunne satse tilgjengelige ressurser på ny utvikling, måtte mid­ lene i stor utstrekning anvendes til å gjenoppbygge det som var ødelagt. Av alle de menneskelivene som krigen tok i Øst-Europa, utgjorde de militære tapene bare en del. De gjorde likevel dype innhogg i aldersklassene av yngre menn. En og en kvart million soldater fra det tidligere Østerrike-Ungarn mistet livet. Spesielt tankevekkende var det at en del av dem ble drept i kamper med soldater som etter krigen skulle bli regnet som deres landsmenn, f.eks. kroatiske soldater mot 152

M ELLO M K R IG STID E N

serbere, eller rumenere fra Transilvania mot rumenere fra det gamle Romania. De sivile tapene var ofte større enn de militære. Polen og Serbia var blant dem som fikk merke det mest. Mange mistet også livet på grunn av sykdommer som fikk herje fritt i en utsultet befolk­ ning, i høyere grad på Balkan enn ellers (særlig spanskesyken rett etter krigen). Når tapene skal legges sammen, bør man også ta med det fødselsunderskuddet som oppstod fordi så mange unge menn var ved fronten. Regnet på denne måten er det - med mye usikkerhet - anslått at Østerrike-Ungarn hadde et samlet tap på 5 millioner mennesker. I tillegg kommer alle de som ble såret, mange for livstid, og mange med store psykiske problemer etter å ha overlevd måneder og år ved fronten. Sammenliknet med Vest-Europa, der tapene av menneskeliv også var store (ikke minst i Frankrike), tok det kortere tid før befolkningen var tilbake på det samme nivået som før krigen, med unntak for de to landene (utenom Sovjetunionen) som var hardest rammet: Polen og Jugoslavia. Det kom av at fødselsoverskuddet i denne delen av Europa var klart større enn i vest. Dødeligheten var riktignok også høyere, men fødselstallene var enda større. Selv om folketallet i det meste av Øst-Europa derfor forholdsvis raskt kom opp på førkrigsnivå og deretter fortsatte å stige, var de demografiske følgene av krigen tyde­ lige gjennom den kraftige reduksjonen av de aldersklassene som hadde fylt opp skyttergravene. Når de neste aldersklassene, de som hadde vært for unge til å bli soldater, ble voksne og fikk barn, ble alderssammensetningen på befolkningen svært skjev: mange unge og gamle, få middelaldrende. Den annen verdenskrig skulle bare to tiår senere gjøre enda mer drastiske inngrep i disse hjemsøkte befolk­ ningene. De materielle ødeleggelsene etter krigen i Øst-Europa var langt fra jevnt fordelt. Polen var blant de landene som var hardest rammet. Mye av den industrien som fantes, var ødelagt. Tilsvarende gjaldt i transportsektoren, og i landbruket var tallet både på trekkdyr og andre husdyr kraftig redusert. Nabolandet Tsjekkoslovakia var mye mindre preget av materielle ødeleggelser. Dertil hadde dette landet et langt bedre utgangspunkt for økonomisk framgang etter krigen ved at det var så pass industrialisert på forhånd. Romania hadde også store ødeleggelser, likevel mindre enn Polen. Landet hadde forholdsvis lite 153

Ø S T -E U R O P A S H IST O R IE

industri. Oljenæringen gav likevel en viss økonomisk handlefrihet. Jugoslavia var et av de landene som var vanskeligst stilt. Deler av lan­ det hadde hatt svært store materielle ødeleggelser. Ungarns økono­ miske problemer etter krigen skyldtes mer at den politiske enheten som ungarsk økonomi hadde fungert innenfor før krigen, ikke lenger eksisterte. Råvarer, industri og markeder som før hadde vært tilpasset hverandre innenfor Stor-Ungarns vide rammer, befant seg nå ofte på hver sin side av de nye grensene. Gjenoppbyggingen ble til å begynne med ikke bare betraktet som et ansvar for de landene som var rammet. I de første månedene etter freden ble det organisert mange tiltak i vest, særlig finansiert av USA, for å støtte de østeuropeiske statene økonomisk. Men dette var først og fremst hjelpesendinger, særlig matvarer. Mange mente at finansie­ ringen av selve gjenoppbyggingen ikke skulle være et generelt inter­ nasjonalt ansvar, men hvile på de tapende statene i form av krigsskadeerstatninger. Men noen avgjørende hjelp fikk ikke Øst-Europa på denne måten. Dessuten hadde de landene i øst som hadde vært på «feil» side, store nok problemer selv. Mer storstilte planer for interna­ sjonalt engasjement gjennom Folkeforbundet ble også trukket opp. Økonomen J.M . Keynes, som i depresjonsårene senere i mellom­ krigstiden skulle bli berømt for sine tanker om sysselsetting og etter­ spørsel i markedsøkonomiske systemer, stod sentralt i dette arbeidet. Han var skeptisk til å satse pa skadeerstatninger. Det ble imidlertid snart klart at dersom det skulle komme til et større internasjonalt engasjement, måtte USA bære hovedbyrden. Det ble ikke noe av slike planer, siden amerikanske myndigheter ikke ønsket å delta selv, men ville overlate finansieringen til ordinære kanaler for privat kapital­ overføring og kreditter. Resultatet var at de østeuropeiske landene i de aller første etterkrigsårene i stor grad var henvist til sine egne knappe ressurser. I enkelte deler av Øst-Europa hadde det før første verdenskrig vært en forholdsvis lang fredsperiode. I andre deler, særlig på Balkan, hadde det vært flere kriger på slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet. Omfanget av nedslaktning i første verdenskrig var likevel av en helt annen størrelsesorden enn i de forrige krigene. Varigheten av krigen var også en annen. Krigen fikk derfor flere og annerledes virkninger for samfunnene enn dem som lar seg lese ut av 154

M ELLO M K R IG STID EN

nye landegrenser og tall for drepte og sårede. En stor del av befolknin­ gen var knyttet til jordbruket, og mange var lite fortrolige med den verden som fantes bortenfor de nærmeste landsbyene og kanskje en liten provinsby. Krigen bidrog til å gjøre mange unge menn kjent med en større verden, ikke bare geografisk, men også når det gjaldt fore­ stillinger om hva som var riktig og galt i samfunnet. Det kunne være sosialistiske ideer inspirert av den russiske revolusjon, eller tanker om at jorda burde tilhøre bøndene, også inspirert av de russiske bøndenes direkte aksjoner mot godseierne. Regjeringer som hadde tvunget en så stor del av sin befolkning til å sette livet inn i en så langvarig krig, en krig som offisielt til og med i økende grad dreide seg om demokrati og selvbestemmelse for folkene, kunne ikke forvente at befolkningen etter krigen rolig ville finne seg i at gamle maktstrukturer skulle fort­ sette som før.

Paragrafer og mentaliteter Det er nevnt hvordan et land som Ungarn stod overfor store proble­ mer med en økonomisk struktur der mye av det som hadde vært naturlige sammenhenger mellom råvarer, foredling og markeder, brått ble skåret over. Liknende økonomiske tilpasningsproblemer opplevde et land som Polen, der mye av industrien i det russiske Polen mistet store deler av sine gamle markeder i Russland. Hadde frihandelsideene stått sterkt, behøvde de nye politiske grensene ikke å ha fatt slike følger. Men de politiske grensene ble i stor utstrekning også til økonomiske grenser, der de nye regjeringene utviste stor iver i å reise tollmurer mot nabolandene. Til dels ble det gjort ut fra en økonomisk nasjonalisme som hadde dype røtter i noen av landene og som hentet argumentasjon fra den tyske økonomen Friedrich List. Han gikk midt på 1800-tallet mot de britiske idealene om frihandel. Slike idealer var ikke så allmenngyldige som britene ville ha det til, hevdet han. De var nyttige for Storbritannia, som det ledende industrilandet, men gjorde det vanskelig for andre land å bygge opp sin egen industri. Vernetoll kunne være nødvendig for land som strevde med å bygge opp et allsi­ dig næringsliv. Et annet argument for å reise nye tollmurer var mer tidsbestemt. De store forandringene i produksjonen og etterspørse­ 155

Ø S T -E U R O P A S H IST O R IE

len, både på hjemmemarkeder og eksportmarkeder, gjorde det nød­ vendig med en viss beskyttelse for å tilpasse strukturen i næringslivet til de nye betingelsene. I mange tilfeller hadde produsentene hatt toll­ beskyttelse i sine gamle hjemmemarkeder, som nå ikke lenger eksi­ sterte. Endelig må regjeringenes behov for statsinntekter i de vanske­ lige tidene etter krigen nevnes som et motiv for de høye tollsatsene på mange varer. Etableringer av nye grenser, politiske så vel som økonomiske, var den ene siden av de statlige nyordningene. Den andre var å forene det som før hadde vært atskilt. Den oppgaven var ikke mindre vanskelig og hadde mange ulike sider. Jernbanelinjer som hadde vært orientert i retning av byer som ikke lenger skulle være hovedstad, skulle knyttes sammen, i flere tilfeller med ulik sporvidde (f.eks. Polen). All slags lovgivning skulle samordnes; juristene hadde en glanstid. Konkurs­ lovgivning, sosialforsikringer, domstolenes oppbygning og virke­ måte, lover om fagforeninger og arbeidskonflikter, veterinærkontroll ved eksport av levende dyr, skolelover - det var utallige gjøremål for jurister og departementsansatte. Det var ikke få land som stod overfor slike oppgaver: Polen skulle knytte sammen tradisjonene fra Russ­ land, Tyskland og Østerrike - og valgte forståelig nok ikke å forsere den juridiske samordningen. Østerrike og Ungarn hadde også - på tross av at de hadde vært sammen i dobbeltmonarkiet - mye forskjel­ lig lovgivning. Dermed fikk Tsjekkoslovakia også sitt å stri med: tsjekkerne med sine tradisjoner fra Østerrike, og slovakene fra Ungarn. Romania hadde sitt eget utbygde lovverk fra før, men kunne ikke uten videre overføre det til de nye provinsene uten tilpasninger og overganger: Transilvania hadde ungarske lover, Bukovina øster­ rikske, Bessarabia russiske og Sør-Dobrudsja bulgarske. I Jugoslavia så Serbia seg som kjerneområdet, men måtte likevel ta hensyn til østerrikske tradisjoner i Slovenia og ungarske i Kroatia. Dette eksemplet peker samtidig på et annet forhold ved samlingen av folkegrupper som hadde levd atskilt fra hverandre. Gjennom ulike kulturelle og politiske påvirkninger hadde det oppstått mentalitetsforskj eller som ikke alltid var så lette å innrømme for de mest iherdige helstats-nasjonalistene, men som likevel stadig ble bemerket av de involverte. Polakker fra øst, under russisk styre, hadde ofte andre måter å reagere på eller tenke politisk på enn polakker i vest, som 156

M ELLO M K RIG STID E N

hadde vært under Tyskland. Enda mer gjaldt dette folk som regnet seg som to folkegrupper, selv om helstats-nasjonalistene var mest opptatt av det de hadde felles. Tsjekkerne syntes ikke slovakene var arbeids­ somme og flittige nok, slovakene syntes tsjekkerne ofte kunne bli kje­ delige og formynderske. Kroatene hadde en tendens til å betrakte seg som mer utviklet enn serberne, mens serberne hadde en tendens til å se på seg selv som kroatenes befriere fra den østerriksk-ungarske undertrykkelsen av de slaviske folk, en frigjøring som var dyrt betalt med serbisk blod. Kroatene kunne styre sin begeistring for slike hold­ ninger, som de følte ble brukt til å legitimere en serbisk politisk over­ høyhet i det som skulle være en likestilt union av sørslaviske folk. I Romania var det liknende holdningskollisjoner. Rumenerne fra Transilvania oppfattet seg som mer vestlige og moderne enn balkanrumenerne fra det gamle kongedømmet (rumensk: Vechiul Regat, ofte bare «Regat» = kongedømme). Disse på sin side regnet seg som befriere, som med store militære ofre hadde gjort det mulig for transilvanerne å bli kvitt det ungarske åket og slutte seg til «moderlandet». For å unngå følelsen av å bli tilsidesatt var det mange som gikk inn for at de nye statene burde organiseres med et omfattende lokalt eller regionalt selvstyre. Slovakene var blitt lovet dette, men løftet ble i liten grad oppfylt av tsjekkerne. Spørsmålet var også aktuelt i Polen, Jugoslavia og Romania. Forfatningene, og iallfall den forvaltnings­ messige praksis, kom uansett løfter om regionalt selvstyre til å gå i mer sentraliserende retning. Grunnen var ikke bare at den grupperin­ gen som hadde det gunstigste utgangspunktet for å dominere staten (tsjekkere, serbere, rumenere fra Regat), prøvde å sikre sine interesser. Det var også en utbredt frykt for at de nye statene ikke ville bli til­ strekkelig konsolidert, og at de nasjonale minoritetene kunne benytte seg av ordninger med regional autonomi til å motsette seg integrasjon i den nye staten og slik gjøre det lettere å gjenopprette de gamle gren­ sene etter en stund. Tilhengerne av desentralisering tolket minoritetenes stilling annerledes: En hard sentralisering ville gjøre det vanskeli­ gere for minoritetene å forsone seg med sin nye skjebne og ville derfor være en større trussel mot samholdet innenfor de nye grensene enn om man gav regioner og minoriteter utstrakt selvstyre.

157

Satsing på demokrati Den materielle gjenreisningen og tilpasningen av økonomien til de nye grensene, og arbeidet med å bygge opp og kople sammen poli­ tiske institusjoner var to av de største oppgavene som statene i ØstEuropa stod overfor etter krigen. En tredje var å bestemme prinsip­ pene for samfunnsstyringen. Selv om demokratiske prinsipper hadde hatt sine talsmenn før krigen og enkelte land hadde kommet et godt stykke på vei med å utvikle demokratiske tradisjoner, stod demokrati som styringsprinsipp svakt, og klart svakere enn i Vest-Europa. Etter første verdenskrig var holdningen en annen. Nå ble det nærmest en selvfølge at landene i øst skulle bygge på demokratiske prinsipper, forstått som at folket gjennom sine valgte representanter skulle ha den øverste politiske myndighet og kontrollere maktutøvelsen. Med «fol­ ket» mentes foreløpig bare den mannlige delen av den voksne befolk­ ningen. Øst-Europa kastet seg dermed ut i sitt første storstilte demokratiske eksperiment. Det varte ikke så lenge. Da mellomkrigs­ tiden var slutt, var det meste av Øst-Europa havnet i autoritære styre­ former igjen. Etter annen verdenskrig fulgte et nytt forsøk med demokrati. Den gangen gikk det enda kortere tid før det ble avbrutt - gjennom den kommunistiske maktovertakelsen. Det tredje store forsøket begynte med omveltningene i 1989. Problemene rundt dette forsøket er selvsagt annerledes enn ved de tidligere anledningene. Likevel kan et studium av de første forsøkene på demokratisk styre også kaste lys over noen av de problemene som disse samfunnene står overfor i 1990-årene og videre. Hvorfor var det nærmest en selvfølge at man etter første verdens­ krig skulle ha demokratiske forfatninger i Øst-Europa? Noe av forklaringen lå i utfallet av første verdenskrig. Selv om det i krigens iørste år ikke var så lett å tolke entente-maktene som demo­ kratiets forkjempere mot mer autoritære makter, ble det lettere da entente-makten Russland gikk ut av krigen og USA kom inn som ny deltaker. Slik krigen endte, gav det demokratiet økt prestisje som seierherrenes styreform. For politikerne til de folkegruppene som hadde hatt de østlige imperiene som motstandere, var det naturlig å satse på den styreformen som Storbritannia, Frankrike og USA bekjente seg til. Det var land som hadde lyktes med industrialisering 158

M ELLO M K RIG STID EN

og økonomisk vekst, der den ekstreme fattigdommen var avskaffet, og som stod som forbilder for mange i Øst-Europa når det gjaldt sosial utvikling. Selv om Tyskland representerte mange av de samme verdiene, og de heller ikke var ukjente i Østerrike-Ungarn, ble in­ spirasjonen fra Paris, London og New York kraftig forsterket gjen­ nom krigsutfallet. Samtidig var det ikke bare snakk om idealer man ville ta etter som et middel til å påskynde moderniseringen av sam­ funnene. Det kunne også være fordelaktig å være på god fot med sei­ erherrene i håp om tilførsel av kapital og inngåelse av militære allianser. En annen faktor som forklarer satsingen på demokrati, var at krigen i seg selv hadde virket inn på forholdet mellom dem som styrte og folket. Som i andre land virket krigserfaringene radikaliserende. Regjeringene krevde at tusener på tusener av unge menn skulle sette livet inn, og at resten av befolkningen skulle finne seg i å leve kum­ merlig. Under krigen fikk alle høre hvor verdifulle de var for staten. Da ville det være vanskelig å komme etterpå og fortelle dem at krigen ble utkjempet for at en liten overklasse, uansett hvilken nasjonalitet den tilhørte, skulle ha enerett på politisk makt. Nærheten i tid og rom til den russiske revolusjon understreket at det ville være farlig for makthaverne å nekte folk medbestemmelse. De sosiale skjevhetene i mange av de østeuropeiske landene var så store at revolusjonære ideer lett kunne fenge når stabiliteten i samfunnene likevel var rokket gjen­ nom krigen, og med store deler av folket under våpen. I noen tilfeller førte revolusjonsfrykten til enda mer direkte løfter fra myndighetene. I Romania lovde kong Ferdinand soldatene ved fronten at det ikke bare skulle innføres allmenn stemmerett for menn etter krigen, men at godseiernes jord skulle deles ut til bøndene. Ved å gå inn for demokrati som grunnprinsipp skaffet myndig­ hetene i de nye statene seg legitimitet i forhold til de regimene de av­ løste. De hadde vært basert på dynastiske prinsipper, og var ikke gjort avhengig av tilslutning fra undersåttene. Med demokrati som supple­ ment til nasjonalitetsprinsippet var det lett å slå tilbake eventuelle for­ søk på å gjenopprette tilstandene fra før krigen. Selv om man skulle se bort fra den fyrstelige eiendomsretten som ligger i det dynastiske prinsippet og i stedet argumentere med at f.eks. Østerrike-Ungarn hadde vært en fornuftig økonomisk enhet som det var synd å rive i 159

Ø S T -E U R O P A S H IST O RIE

stykker, hadde slike argumenter liten motstandskraft mot tankene om demokrati og nasjonal selvbestemmelsesrett. Slik nasjonalismen ble anvendt i kampen mot overnasjonale strukturer, bidrog den ofte til å styrke en demokratisk tankegang ved den verdien som den gav alle innen en bestemt folkegruppe: polakker, rumenere osv. Det kunne inspirere til den form for politisk likhetstenkning som ligger til grunn for demokratiet. At en slik nasjonalisme også kunne virke diskrimine­ rende - og dermed anti-demokratisk - overfor folk av andre nasjona­ liteter, er baksiden av denne medaljen. Likeså at én folkegruppes nasjonalisme i andre situasjoner kunne virke som et lokk på indivi­ duelle rettigheter og meningsforskjeller innad i folkegruppen. Denne formen for nasjonalisme skulle bli tydelig demonstrert i forbindelse med fascismen og nazismen, også i Øst-Europa. Demokratiske forfatninger ble altså betraktet som gunstige for å gi de nye myndighetene legitimitet, både i forhold til radikaliseringen i folket under krigen og i forhold til tidligere autoritære dynastier. Utover disse mer tidsbestemte faktorene var det et mer langsiktig for­ hold som virket i samme retning. Det var rett og slett de demokratiske tradisjonene som i forskjellig grad hadde gjort seg gjeldende i ØstEuropa fra slutten av 1800-tallet, i noen tilfeller med klare forbindel­ ser helt tilbake til revolusjonene i 1848. Det var blitt dannet partier, det ble innført valgordninger med varierende krav til stemmerett, det vokste fram et begynnende organisasjonssamfunn. Mye av dette hadde beskjedne former sammenliknet med det politiske livet i samti­ dens Vest-Europa, og mye kunne virke som en karikatur på demokra­ tisk sinnelag, som en dyrking av tomme former. Det er likevel for enkelt å avfeie disse eldre tradisjonene som verdiløse og uten noe egentlig innhold. Dels lå det handlingsmuligheter i formene i seg selv, sa snart de begynte å bli etablert (f.eks. kunne åpne debatter i et parla­ ment få stor betydning, selv om stemmeretten var forbeholdt noen fa) og dels var det mange enkeltmennesker som hadde investert mye av sitt politiske liv før første verdenskrig i forsøk på å utvide demokra­ tiet, og som etter krigen så at mulighetene lå til rette for et langt sprang framover.

160

Demokratiet som snublet Ikke alle land satset friskt på en vestlig demokratisk styreform etter første verdenskrig. Ungarn fikk raskere enn andre en klart autoritær styreform, selv om demokratiske trekk hørte med der også. Det er tidligere nevnt hvordan Ungarn på mange måter var i en særstillling etter avslutningen av krigen. Landet hadde nok omsider fatt sin politiske uavhengighet i forhold til Wien, men var samtidig blitt kraftig redusert med hensyn til flateinnhold, befolkning og øko­ nomiske ressurser. Over tre millioner ungarere ble boende utenfor landets grenser, som statsborgere i Tsjekkoslovakia, Romania og Jugoslavia. Det var et høyt tall med tanke på at det nye «Lille-Ungarn» hadde i underkant av åtte millioner innbyggere. O g av disse var det over 10 prosent som hadde et annet morsmål enn ungarsk, i første rekke tysk og slovakisk. Det nyttet ikke bare å skylde på krigsutfallet og urettferdige stor­ makter. Ungarske politikere hadde altfor lenge holdt fast ved de gamle maktforholdene, der ungarerne hadde en privilegert rolle i for­ hold til slovaker, rumenere, kroater osv. Først på slutten av krigen, da de så at det bar mot nederlag, begynte enkelte politikere av betydning å orientere seg mot andre løsninger, f.eks. føderative løsninger med en stor grad av autonomi for de andre nasjonalitetene. En av dem var Ungarns mest kjente sosiolog, Oszkår Jåszi. Men slike utspill kom for sent. Det var heller ikke bare i det nasjonale spørsmålet at Ungarns maktelite hårdnakket motsatte seg å gi opp noe av sin maktstilling. Landets sosiale struktur, med en så skjev fordeling av jordeiendom­ mene at det kunne måle seg med Tsar-Russland, skulle det heller ikke rokkes ved. Krav om å innføre allmenn stemmerett ble også avvist på det sterkeste. På denne bakgrunn er det kanskje ikke så overraskende at de politi­ ske vindene skiftet brått i Ungarn. I 1919 opplevde landet å bli kom­ munistisk rådsrepublikk (sovjetrepublikk), den mest betydningsfulle og varige utenfor Sovjetunionen selv. Det røde Ungarn bestod noen måneder før landet ble kastet ut i en periode med hevn og «hvit» ter­ ror, som så langsomt tonet over i admiral Horthys mer stabile og ordenspregede autoritære styre. Ungarns spesielle utvikling i denne perioden kan bare forklares ved 161

Ø S T -E U R O P A S H IST O R IE

å trekke inn både de indre sosiale og politiske spenningene før og under krigen og de spesielle forholdene som hadde med krigsnederlaget og kampen om de nye grensene å gjøre, og dermed forholdet til de andre nasjonalitetene i det gamle Ungarn.

Murring blant Ungarns underprivilegerte: industri­ arbeidere, landarbeidere og nasjonale minoriteter Et spørsmål som melder seg, er om det i jordbrukslandet Ungarn var noe sosialt og politisk grunnlag for en sosialistisk maktovertakelse så tidlig. Selv om Ungarn ikke var industrialisert i samme grad som VestEuropa eller Bohmen-Måhren, hadde landet en betydelig industri sammenliknet med mer agrare land som Bulgaria eller Romania. Spe­ sielt gjaldt det i Budapest-området. Alt i tiårene før krigen hadde den organiserte arbeiderbevegelsen vært i vekst, og på tross av utstrakt motstand fra myndighetene hadde det vært flere store arbeidskonflik­ ter. Så tidlig som i 1904 var det en landsomfattende jernbanestreik som varte en uke. Bare regjeringens massive bruk av militære knekte streiken. Statsminister da var Istvån Tisza, en av det konservative Ungarns mest framtredende politikere. 1905-revolusjonen i Russland inspirerte også til aksjoner. I Budapest streiket nesten 30 000 metall­ arbeidere i over en måned. Også mange landarbeidere streiket. Igjen brukte myndighetene drastiske midler for å slå ned streikebevegel­ sene: stor innsats av politi og militære, tallrike arrestasjoner og militær utskrivning av mange streikende, slik at de ble stilt under militær kommando, med de konsekvenser det da fikk å nekte å adlyde ordre. Det sosialdemokratiske partiet var blitt grunnlagt i 1890, sterkt inspirert av det tilsvarende østerrikske partiet. Utover i 1890-årene ble det flere og flere fagforeninger og fagforbund. Skiftende økono­ miske konjunkturer gjorde det vanskelig for en fersk folkebevegelse å unngå store svingninger i oppslutning. En jevn vekst ble også vans­ keliggjort av myndighetenes mange tiltak for å bremse arbeiderbeve­ gelsen. Indre motsetninger og splittelser i bevegelsen virket i samme retning. Et av de vanskelige spørsmålene, som gjorde det umulig for sosialdemokratene å bli et alternativ med like stor appell på lands162

M E L L O M K R IG S T ID E N

bygda som i byene, var holdningen til jordspørsmålet. Å avskaffe godseiersystemet kunne alle radikale være enige om. Men mens jord­ løse og jordfattige bønder var mest tiltalt av en oppdeling av jorda og overgang til individuelle bruk, lot sosialistene sin motstand mot pri­ vat eiendomsrett til produksjonsmidlene også gjelde jordbruket, enten det gjaldt storgods eller familiebruk. «Folket trenger brød, ikke jord,» var et slagord som ble brukt, men som ikke gjorde stort inn­ trykk på jordløse bønder. Påstander om at oppsplitting av jorda ville stride mot vitenskapelig påviste tendenser til at produksjonsmidlene ble konsentrert i større enheter, gjorde også lite inntrykk på folk i det praktiske liv. Den organiseringen som fant sted av landarbeidere og småbønder, foregikk derfor i stor utstrekning i andre partier eller organisasjoner. Ved siden av industriarbeidernes og landarbeidernes misnøye med de økonomiske og sosiale forholdene var det andre krav som makt­ haverne fryktet spesielt. Det var de nasjonale minoritetenes krav om utvidede retter, både av kulturell og politisk art, krav som ble sterkt radikalisert etter hvert som krigen skred fram. Det var også skrem­ mende med den økende styrken i rent forfatningsmessige krav om all­ menn stemmerett og hemmelige valg. Slike krav kom både fra den ungarske opposisjonen og minoritetene. Det ble satt i gang en rekke kampanjer og demonstrasjoner for utvidet stemmerett. Det var nok å se til den andre delen av dobbeltmonarkiet for å fa inspirasjon. Etter flere års politisk dragkamp hadde Østerrike innført allmenn stemme­ rett for menn i 1907. Keiser Franz Joseph håpet bl.a. at stemmerett til arbeiderklassen ville gjøre nasjonalitetskonfliktene, som på det tids­ punktet først og fremst var en middelklassesak, mindre truende for riket. Derfor foreslo han en tilsvarende stemmerettsreform i Ungarn i 1905. I Ungarn ble den møtt med motstand av de lokale makthavere. Keiseren trakk deretter forslaget tilbake. Ved å gjøre det oppnådde han å blidgjøre den ungarske politiske eliten (en koalisjon rundt Uavhengighetspartiet), som da var preget av anti-østerrikske stemninger og som gikk inn for full uavhengighet for Ungarn. Allmenn stemmerett ble støttet av den liberale opposisjonen i Ungarn. Siden det var stor tare for at en slik reform ville ha revet grunnen under den ungarske elitens maktstilling, både sosialt og nasjonalt, fant de ungarske politi­ kerne det best å dempe sine krav mot Wien og i stedet gjenoppta 163

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

samarbeidet med keiseren. Til gjengjeld slapp de den trusselen som allmenn stemmerett kunne medføre. I Ungarn var det altså sterke politiske og sosiale spenninger også før krigen, og de sosiale, nasjo­ nale og forfatningsmessige konfliktene var nær knyttet sammen. Grunnen var så absolutt forberedt for omfattende reformer i demo­ kratisk retning, enten det kom en første verdenskrig eller ikke.

Krigen virker radikaliserende Krigen bidrog til å øke styrken på reformviljen. Ja, etter hvert kom utviklingen helt ut av kontroll for makthaverne, slik at problemstil­ lingen ikke lenger var hva slags reformer som burde innføres, men om Ungarn skulle ta spranget over i en revolusjonær styreform. En del av denne utviklingen skyldtes den radikaliseringen av befolkningen som også fant sted i andre land på grunn av forverrede levekår. I Budapest virket utbyggingen av våpenindustrien, som gjorde at tallet på indu­ striarbeidere steg, i samme retning. I krigens sluttfase og like etter kom enda en faktor til. Det var hjemvendte krigsfanger fra russisk fangenskap. Rundt en halv million ungarske soldater var blitt tatt til fange i øst, og ikke så fa av dem var blitt påvirket av kommunistisk propaganda. Mange gikk aktivt inn i organisasjonsarbeid og aksjoner da de kom hjem, og styrket slik den radikale retningen i ungarsk arbeiderbevegelse. I 1917 og 1918 steg tallet på streiker og demonstrasjoner. M yndig­ hetene svarte med arrestasjoner og forbud mot venstreorienterte organisasjoner og publikasjoner, og opprettet spesielle væpnede innsatsgrupper mot uro. I juni 1917 kom den nye keiser Karl, eller kong Karl som han het i Ungarn, med et utspill som varslet at Ungarn måtte forberede seg på en ny tid. (Franz Joseph hadde avgått ved døden i november 1916, etter 68 år ved makten.) Ungarns statsminister, Istvån Tisza, den kon­ servative veteranpolitikeren, fikk avskjed. Han hadde ikke vist tegn til å ville reformere Ungarns politiske og sosiale system. Noen avgjø­ rende forandring i politikken skjedde likevel ikke, selv om flere stats­ ministre etterfulgte hverandre. Samtidig gikk krigen sin gang; fredsforsøk fra keiserlige kretser i 1917 og 1918 førte ikke fram. Frykten 164

M E L L O M K R IG S T ID E N

for å bryte med Tyskland og frykten for at en separatfred ville føre til en oppløsning av riket, var for stor. I slutten av oktober 1918, noen uker før våpenstillstanden 11. november, begynte så de ulike nasjona­ litetene å erklære sin uavhengighet av Wien og Budapest, først rume­ nerne i Bukovina, så tsjekkerne, kroatene og slovakene. I Budapest begynte det omsider å demre at den tradisjonelle poli­ tikken hadde spilt fallitt. Endelig ble det ryddet plass for en politiker som stod for helt andre verdier enn dem som hadde dominert ungarsk politikk til da. Grev Mihåly Kårolyi tilhørte riktignok det absolutte sosiale toppsjiktet i Ungarn, men han hadde helt siden han kom inn i parlamentet i 1905, hatt en liberal overbevisning, som etter hvert gikk i stadig mer radikal retning. Han ønsket et parlamentarisk demokrati og anerkjennelse av minoritetenes rettigheter. Under kri­ gen hadde han sympatier for ententen, og han hadde gode personlige forbindelser i Vest-Europa. Han ville at krigen skulle avsluttes så fort som mulig. I slutten av oktober 1918 opprettet han sammen med andre radikale partier, bl.a. sosialdemokratene, «Det ungarske nasjo­ nalrådet», som sa seg beredt til å overta den politiske makten på grunnlag av et program som Oszkår Jåszi hadde vært en av hoved­ mennene bak. Det gikk inn for rett til selvbestemmelse for de nasjo­ nale minoritetene, men innenfor Ungarns tradisjonelle grenser. Med slike formuleringer mente man å være på linje med Wilsons 14 punk­ ter, som ikke eksplisitt hadde gått inn for oppdeling av Østerrike og Ungarn. Andre punkter i Nasjonalrådets program var uavhengighet for Ungarn fra Østerrike, jordreform, allmenn stemmerett med hem­ melige valg og øyeblikkelig fred. I Budapest vokste kravene om å fa Kårolyi som statsminister. Da politiet den 28. oktober skjøt på demonstranter på en av bruene i byen, begynte det som er kalt «Krysantemum-revolusjonen». Regje­ ringen fant å måtte gå av. Men fortsatt klarte den gamle makteliten å presse kong Karl til å gå utenom Kårolyi. Etter fa dager måtte også den nye regjeringen gi opp. Keiserriket var alt i full oppløsning etter nasjonale skillelinjer, og selv om krigen fortsatte ved fronten, kunne ikke regjeringen lenger stole på soldatenes lojalitet i selve Ungarn. Folkemassene i Budapest var stadig på gatene, soldater fikk blomster til erstatning for de avrevne insigniene på uniformene. Natt til den 31. oktober ble en rekke offentlige bygninger okkupert av styrker som 165

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

var lojale mot Nasjonalrådet, og dagen etter fikk omsider Kårolyi i oppgave av kongen å danne regjering. Få dager senere, den 3. novem­ ber, underskrev Østerrike-Ungarn en våpenstillstandsavtale i Padova (Italia). De vestallierte styrkene på Balkan tok imidlertid ikke hensyn til denne avtalen og rykket stadig nærmere Ungarn. På den endelige våpenstillstandsdagen, 11. november, trakk keiser og kong Karl seg tilbake fra regjeringsmakten (men uten å abdisere formelt), og Øster­ rike ble utropt som republikk neste dag. Dermed anså den ungarske regjering seg som løst fra sin troskapsed til kronen, og den 16. novem­ ber ble Ungarn erklært som uavhengig republikk. Men det var fort­ satt ingen tanke om å oppgi de gamle grensene. Håpet om at det skulle være mulig å bevare det gamle Ungarn som en enhet, lå bak mye av den støtten som nå ble Kårolyi til del. Han hadde vært krigsmotstander, han stod for vestlige, liberale ideer, han ville ha en radikal forbedring av minoritetenes stilling innenfor en føderativ statsstruktur, han hadde gode personlige forbindelser i vest­ lige land - kort sagt, han var mannen som skulle oppnå det som stiv­ beinte konservative politikere ikke kunne fa til. I tillegg begynte nå ungarerne å legge vekt på hvordan Ungarn helt fra begynnelsen hadde vært nølende til å gå med i krigen. Men så enkelt var det ikke å gjøre inntrykk på de undertrykte nasjonale minoritetene og de seierrike vestmaktene, som særlig i kri­ gens siste år hadde kommet med forpliktende løfter om å støtte opp­ rettelsen av nye uavhengige stater på bekostning av ØsterrikeUngarn. Kårolyi satte imidlertid ufortrødent i gang med sitt program for å gjøre Ungarn om til et liberalt demokrati med en mer egalitær sosial struktur. En rekke demokratiske reformer ble innført: allmenn stemmerett for menn og flertallet av kvinner, hemmelige valg, presse-, tale- og organisasjonsfrihet, åtte-timersdag, innrømmelser til mino­ ritetene, forberedelser til jordreform osv. Samtidig ble den økono­ miske og sosiale situasjonen stadig vanskeligere. Landet var rammet av alliert blokade. I mange bedrifter var det produksjonsstopp på grunn av mangel på råvarer. Hjemvendte krigsfanger i tusentall bidrog til økende arbeidsløshet og ustabile sosiale forhold. Matman­ gel preget byene, og i landets finanser hersket det kaos. Etter hvert kom Kårolyis regjering i knipe mellom politiske ytter­ punkter. Selv om stemmeretten ble kraftig utvidet, lot han være å 166

M E L L O M K R IG S T ID E N

utskrive valg - i påvente av at de allierte okkupasjonstroppene som stod i deler av landet, skulle trekkes ut. Men dermed mistet han også muligheten til å sikre sin regjering en legimitet som kunne være mer motstandsdyktig overfor utenomparlamentarisk press enn den legiti­ mitet han hadde fra selve regjeringsdannelsen og den smale sosiale og partimessige basis som regjeringen hvilte på. Overklassen i landet var langt fra slått ut og begynte å samle seg mot flere av de reformene som regjeringen gikk inn for. Blant annet gjaldt det jordreformen. Mange godseiere lot jorda ligge brakk i protest mot den varslede reformen. Samtidig ble mange jordløse bønder utålmodige av frykt for at refor­ men ville ende med bare snakk. Regjeringen følte seg også presset av den voksende bolsjevikiske innflytelsen i sosialistiske kretser. Det ungarske kommunistpartiet var grunnlagt 24. november 1918 under ledelse av Béla Kun, som hadde oppholdt seg i Sovjetunionen. Dit var han som så mange andre ungarere kommet som soldat og blitt tatt til fange. Spørsmålet om de nasjonale minoritetene utviklet seg heller ikke til regjeringens fordel. Det var for sent å friste dem med Jåszis tanker om «et østlig Sveits». Da det viste seg at Kårolyi ikke hadde til­ strekkelig innflytelse blant krigens seierherrer til å redde Ungarns grenser, vokste også motstanden hos de ungarske nasjonalistene mot i det hele tatt å gå inn på slike minoritetsvennlige tanker. Etter noen måneder så færre og færre seg tjent med regjeringen, både i de sosiale og nasjonale hovedkonfliktene.

Ungarns første forsøk med kommuniststyre At denne politiske krisen skulle bli løst ved å overlate makten til kom­ munistene, var det mest overraskende ved Ungarns forsøk på å kon­ solidere stillingen etter krigsnederlaget. Kommunistenes styrke hadde tiltatt, og mange sosialdemokrater hadde sans for påstandene om at regjeringen var blitt en bremsekloss i den sosiale omveltningen. Likevel bestemte det sosialdemokratiske partiet seg for å engasjere seg sterkere i regjeringsarbeidet. Alternati­ vet hadde vært å gå ut av regjeringen og slik kanskje styrke sin stilling i de mest aktivistiske arbeiderkretsene, der streiker og fabrikkokkupasjoner økte i antall. De fremste kommunistlederne ble arrestert i 167

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

slutten av februar etter en demonstrasjon utenfor sosialdemokratenes hovedorgan, der flere politimenn var blitt skutt. Soningsforholdene var imidlertid så generøse at Béla Kun kunne fortsette å lede sine folk fra fangenskapet. Grunnen til dette var dels at sosialdemokratene, som hadde stor innflytelse i regjeringen, var redde for å komme på «den gale siden» i kampen om samfunnsmakten hvis de tok i bruk for sterke midler mot kommunistene. Dels utøvde også Lenin press direkte på Kårolyi ved å ta ungarere i Moskva som gisler. Kommunistene planla å befri sine ledere og styrte regjeringen i slutten av mars. Men før de fikk prøvd å gjennomføre dette, gjorde den vanskelige utenrikspoli­ tiske situasjonen at regjeringen selv gav opp. De allierte hadde hele tiden tolket våpenstillstandsavtalen fra november 1918 til Ungarns ugunst. I de omradene som ble krevd av Tsjekkoslovakia, Romania og Jugoslavia, hadde de tillatt ikke bare militære styrker fra disse landene å rykke inn, men også at det ble opprettet en sivil forvaltning under nytt flagg. Fredskonferansen i Paris krevde nå at de ungarske styrkene skulle trekkes ytterligere til­ bake fra grenseområdet mot Romania, at det skulle opprettes en nøy­ tral sone mellom de ungarske og rumenske troppene og at det skulle sendes inn flere allierte styrker. (Noten om dette ble kalt Vyx-noten, etter den franske obersten som overleverte kravene i Budapest 20. mars.) Alle håp om å unngå de verst tenkelige grensene for Ungarn så ut til å være forbi. Så ydmykende krav kunne ikke en svak regjering, som ovenikjøpet var blitt til ut fra antatt gode forbindelser til enten­ ten, overleve. Kårolyi, som i mellomtiden var blitt valgt til president, hadde alt før dette forsøkt å fa sosialdemokratene til å overta hele regjeringsansvaret. I praksis var regjeringen blitt mer og mer av­ hengig av dem og deres organisasjonsapparat. Sosialdemokratene på sin side følte posisjonen mellom mer pågående kommunister og den gamle sosiale makteliten stadig vanskeligere og hadde innledet for­ handlinger med kommunistene for å fa til en samling. Under presset av den prekære utenrikspolitiske situasjonen sa sosialdemokratene seg villige til å gå sammen med kommunistene i et nytt parti, Ungarns forente arbeiderparti, og overta regjeringsmakten. Deretter avviste Kårolyi de allierte kravene, og overgav «på vegne av proletarklassen» makten til «det revolusjonære regjeringsrådet, som den nye regjerin­ gen ble kalt. En sentrumssosialdemokrat ble formann i rådet, men den 168

M E L L O M K R IG S T ID E N

reelle lederen var Béla Kun. Formelt var han folkekommissær for utenrikssaker. Hvilke muligheter hadde så en slik regjering til å gjøre noe med det nasjonale skjebnespørsmålet som hadde gitt både de tidligere konser­ vative og Kårolyis regjering banesår? Og kunne den samtidig få til en mer dyptgripende endring av samfunnsforholdene enn det Kårolyi hadde maktet? Den nye regjeringen forsøkte å gjøre begge deler. Proletariatets dik­ tatur skulle innføres i Ungarn, og landets utenrikspolitikk skulle bygge på en ny grunnvoll, en allianse med Sovjetunionen. Så isolert som Ungarn var internasjonalt, ble dette godtatt langt utover arbei­ derbevegelsens rekker. Intet skulle være uprøvd. Også en del av de innenrikspolitiske tiltakene som ble varslet eller gjennomført, ble godtatt, flere enn man skulle vente. Man måtte ofre en del innenriks for å lykkes utenriks, var innstillingen hos mange som langt fra regnet seg som kommunister. Regjeringen nølte ikke med sine tiltak. Det ble opprettet en rød armé, med politiske kommissærer i avdelingene, og en egen rød garde for å opprettholde ro og orden innenlands. De vanlige domstolene ble erstattet av politiske folkedomstoler. Store deler av næringslivet (bedrifter med over 20 ansatte) ble nasjonalisert. Skolevesenet ble stat­ lig; tidligere hadde kirkene hatt stor makt der. En rekke sosialpolitiske reformer skulle også gjennomføres: likestilling mellom kjønnene, let­ tere adgang til skilsmisse, rettigheter for barn født utenfor ekteskap, forbud mot barnearbeid, lønnsøkningen Det skulle tas et krafttak i undervisningsvesenet, og analfabetismen skulle utryddes. Et av de mest brennende spørsmål i ungarsk politikk, eiendomsretten til jorda, ble løst ved et dekret som gjorde alle store og mellomstore jordeien­ dommer til statseiendom, uten kompensasjon til de tidligere eierne. Det var en langt mer radikal reform enn den som Kårolyi hadde for­ søkt seg på, men der han stort sett bare rakk å starte den ved å gi fra seg sine egne store jordeiendommer. Men jorda skulle ikke gis videre til bøndene, den skulle drives kollektivt. Argumentasjonen var både økonomisk og politisk: store enheter ville gi størst produksjon av mat som trengtes sårt i byene, samtidig som en slik eiendoms- og drifts­ form ville forhindre at det oppstod et småborgerskap med tvilsom politisk innstilling i landsbyene. 169

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Folk på landsbygda var lite imponert av dette resonnementet. Mange steder hadde de alt begynte å dele jorda på egen hånd. Men da de nye kollektivbrukene ble opprettet, ble de tidligere eierne og bestyrerne i stor utstrekning ansatt for å lede driften. De ble boende i sine gamle overklassehus, og det var ikke lett for bøndene å se noen forskjell fra før. Samtidig fryktet de bøndene som alt hadde jord, at de kom til å miste den. Béla Kun fulgte ikke Lenins mer forsiktige taktikk som lot bøndene selv fa overta jorda i første omgang. Han holdt seg til sin sosialistiske dogmatikk der organisasjonsforholdene i indu­ strien ble betraktet som et mønster for hele samfunnet. Det gjorde den ungarske landsbygda til motstandere av hans styre. O gså andre deler av det ungarske samfunnet, deriblant mange sosialdemokrater, begynte å reagere på det nye regimet og dets dikta­ toriske framferd. Folks juridiske rettigheter ble ikke respektert; politi­ ske motstandere ble forfulgt. Kun hadde fått diktatorisk makt, og ved det val "et som ble gjennomført i april - riktignok med allmenn stemmerf - var det bare én liste. Du var ikke bare i innenrikspolitikken at det nye regimet viste stor aktivitet. Skulle det ha sjanser til å overleve, måtte det også lykkes i utenrikspolitikken, enten gjennom en sosialistisk verdensrevolusjon som gjorde de nasjonale grensene uviktige, eller ved å fa etablert nasjonale grenser som var mindre ødeleggende enn det de allierte la opp til i sitt samarbeid med Ungarns fiendtlige nabostater. Men akkurat som regimet møtte økende motstand i sin innenrikspolitikk, ble det også vanskeligere utenriks. Sovjetunionen var nok villig til å gå i allianse med Sovjet-Ungarn, men var selv i en presset situasjon gjennom vestlig intervensjon og borgerkrig, og hadde lite å tilby Ungarn. Béla Kuns håp om at hans revolusjon skulle følges opp i flere land, slo heller ikke til. En sovjetrepublikk som ble utropt i Bayern på slutten av 1918, hadde vært en kortvarig affære. Det samme gjaldt en slovakisk sovjetrepublikk i 1919, i ly av Béla Kuns røde hær. Det hadde ikke tatt lang tid før omverdenen stilte regjeringen over­ for enda større utfordringer enn de Kårolyi hadde møtt. Nyheten om hva som foregikk i Budapest, hadde raskt skapt uro i de vestallierte hovedstedene og på fredskonferansen. Et Ungarn som ikke bare for­ søkte å opprettholde vide grenser, men som også var kommunistisk, 170

M E L L O M K R IG S T ID E N

kunne vanskelig godtas. Det var både en trussel mot de løftene som de allierte hadde gitt Ungarns nabostater og tidligere nasjonale mino­ riteter, og det var i strid med særlig de franske ønskene om å isolere Sovjetunionen for å unngå ideologisk smitte østfra til andre land.

Ungarns politiske blåmandag - rødfargen fjernes Selv om det en stund så ut til å kunne bli forhandlinger mellom den ungarske rådsrepublikken og de allierte, gikk konflikten raskt over i en rent militær fase, der nabolandene Tsjekkoslovakia og særlig Romania tok på seg rollen å gjennomføre de allierte kravene. Innsats­ vilje skortet det ikke på, de allierte kravene falt godt sammen med deres egne interesser. En stund lyktes det for Ungarn å trenge mot­ standerne tilbake. Håpet var å drive en kile mellom de tsjekkoslovak­ iske og rumenske styrkene slik at Ungarn kunne oppnå direkte forbi­ ndelse med Sovjetunionen. Men ungarerne møtte etter hvert større motstand, både i form av diplomatisk og økonomisk press fra de allierte og fra en rumensk motoffensiv. Den 31. juli stod rumenerne bare 100 km fra Budapest. Mens kampene om grensene pågikk, ble motstanden mot regimet større og større på hjemmebane også. For­ syningssituasjonen var vanskelig, og diktaturet ble bare hardere. Sosialdemokratene var blitt redusert til statister i det felles partiet, og mange av dem opponerte mot regjeringen. I Szeged, som ble kontrol­ lert av franske soldater, ble det i juni etablert en motregjering av bor­ gerlige politikere. Regjeringen var opprinnelig blitt organisert i Arad, som var under rumensk kontroll, av grev Gyula Kårolyi, en fetter og politisk motstander av den radikale grev Mihåly Kårolyi. Flere av de navnene som skulle stå sentralt i ungarsk politikk i mellomkrigstiden, var med her, bl.a. admiral Miklos Horthy. Han ble krigsminister og overtok ledelsen av den anti-kommunistiske «nasjonale armé», som var bygd opp av Gyula Gdmbos, en høyre-ekstremistisk og anti­ semittisk offiser som ble statsminister i 1930-årene. Han hadde også fatt støtte til dette fra ungarske politikere i eksil i Østerrike, under ledelse av grev Istvån Bethlen, senere mangeårig statsminister. Selv om kommunistene klynget seg til makten så lenge som mulig, måtte de gi den opp den 1. august 1919, etter 133 dager med ungarsk 171

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

sovjetstyre. Fagorganiserte og sosialdemokrater hadde presset på for å fa kommunistene til å trekke seg; det var et av de kravene de allierte stilte til ungarerne dersom de ville unngå at hele landet ble okkupert. Lederne av rådsrepublikken flyktet til Østerrike, der de fikk politisk asyl. En overgangsregjering av fagforeningsfolk overtok. To dager etter regjeringsskiftet stod de rumenske styrkene i Budapest, med Horthys stilltiende samtykke. Rumenerne forlot Budapest i novem­ ber etter grundige plyndringen Først da de var ute, rykket Elorthys hær inn. Den hadde verken vært i kamp med Béla Kuns røde hær eller med rumenerne, men hadde nøyd seg med å drive «hvit terror» i det vestlige Ungarn. Etter at Kun var styrtet, gikk Ungarn inn i en periode med enda større økonomisk og politisk kaos enn før. Overgangstiden før Ungarn igjen hadde stabile politiske forhold, varte til sommeren 1920. Lover og dekreter fra rådsrepublikken, ikke minst når det gjaldt sosialpolitikk, ble trukket tilbake. Fra sommeren 1919 til våren 1920 - og i noen tilfeller enda lenger - raste den «hvite terror», som bestod av hevnaksjoner med drap, terror og overfall mot virkelige og påståtte kommunister, foruten mange overgrep mot jøder. Langt flere ble offer for den hvite terror enn for den røde. Ca. 5000 mistet livet, og rundt 70 000 havnet i fengsel eller interneringsleirer. Mange emigrerte. I «den røde terror» mistet 5-600 mennesker livet, de fleste i regimets siste, anstrengte fase. Noen av dem var blitt drept i forbindelse med mislykte kuppforsøk. Den hvite terror i Ungarn ble et godt argument for Lenin når han skulle advare folk i Sovjetunionen om hva de hadde i vente om de hvite skulle vende tilbake.

Håpet om å vinne fortiden tilbake Ungarns frieste valg i mellomkrigstiden fant sted i denne perioden (januar 1920), men det sier egentlig ikke så mye. Friheten bestod først og fremst i at valgene stort sett var hemmelige, ikke åpne, som det hadde vært vanlig før. Atmosfæren under valgkampen og valget var preget av frykt; kommunistene ble nektet å delta og sosialdemokra­ tene (reorganisert som eget parti i august 1919) ble skremt bort fra å delta. Småbrukerpartiet ble det største partiet. Spørsmålet om jord172

M E L L O M K R IG S T ID E N

reform var fortsatt en av de vanskeligste politiske sakene. Men nå dukket det også et annet spørsmål opp, og det splittet de konservative kreftene: Hvem skulle ha retten til tronen? For at Ungarn skulle fort­ sette å være kongedømme, var de nye makthaverne enige om. Legitimistene mente at kong Karl 4., som ikke hadde abdisert fra den ungarske tronen (keiser Karl 1. etter østerriksk regning), fortsatt hadde retten til den. En annen gruppering holdt på at han hadde for­ spilt sin rett, og at landet måtte velge ny konge på fritt grunnlag. Løs­ ningen ble at Ungarn offisielt ble beholdt som kongedømme, men at man valgte en regent i stedet for å bestemme seg for en konge. Det var en løsning som var kjent fra middelalderen og fra 1849 (Kossuth). I mars 1920 ble den sterke mann fra oppgjøret med Béla Kuns repu­ blikk, admiral Miklos Horthy, valgt til regent med vide politiske full­ makter. (Med fullt adelsnavn het han Miklos Horthy av Nagybånya.) Valget foregikk i parlamentet med væpnede offiserer plassert inne i bygningen. Karl, støttet av konservative kretser i Ungarn, var imidlertid lite fornøyd med denne løsningen, og han prøvde to ganger å overta mak­ ten. Første gang, i mars 1921, ble han overtalt til å snu av Horthy, som prøvde å gi inntrykk av at han var lojal mot kongen. Den andre gan­ gen, i oktober samme år, var forsøket mer helhjertet. Karl fikk mili­ tære styrker i Vest-Ungarn til å sverge troskap mot seg, og marsjerte så mot Budapest for å innsette en ny regjering. Det var ikke bare Horthy som fryktet for sin makt. Også nabostatene og de allierte seierherrene fra krigen fryktet en kongelig gjeninnsettelse som en mulig begynnelse til en gjenoppbygging av Habsburg-riket. Horthy satte resolutt hæren inn mot Karis styrker, som ble beseiret etter kam­ per vest for Budapest. Karl ble tatt til fange, og deretter - i samarbeid med vestmaktene - forvist til Madeira, der han døde i 1922. Det ungarske parlamentet hadde da alt vedtatt at fyrstehuset Habsburg ikke lenger hadde noen rett til den ungarske tronen. Den andre av de store, vanskelige sakene var jordspørsmålet. En omfattende jordreform ville stride mot interessene til det konservative Ungarn, der de store godseierne var blant grunnpillarene. Det ble likevel for skams skyld vedtatt en reform, men den var beskjeden og bidrog lite til å rette opp de skjeve eiendomsforholdene på lands­ bygda. 173

Ø ST -EU R O P A S H IST O R IE

Forskjellige midler ble tatt i bruk for å sikre at den politiske makten som var gjenvunnet av Ungarns tradisjonelle eliter, ikke skulle gå tapt ved for mye demokrati og politisk liberalisme. Noe direkte diktatur ble ikke innført. Men gjennom koalisjoner, samarbeidsavtaler (med sosialdemokratene), infiltrasjon og splittelsesarbeid i andre partier (Småbrukerpartiet), direkte partiforbud (kommunistene), opprettelse av et eget regjeringsparti (Enhetspartiet), og endringer av valgloven i restriktiv retning (sterk innskrenkning av stemmeretten), ble det bygd opp et system som sikret at makten ikke kom på avveie, samtidig som det ble gitt plass for en begrenset demokratisk opposisjon i poli­ tiske organer og en forholdsvis fri debatt i tidsskrifter og aviser. Noen år senere (1926) ble det opprettet et overhus som ytterligere sikret at makten ikke skulle bli rotet bort. Her satt medlemmer av høyadelen med arverett og en rekke andre som representerte de mest konserva­ tive sosiale interessene i Ungarn. Sosialdemokratene fikk amnesti og tillatelse til å utgi aviser og drive fagforeningsarbeid i industrien mot å avstå fra organisasjons­ arbeid blant landarbeidere og småbønder og mot å ta avstand fra poli­ tiske streiker. De skulle også gjennom sine internasjonale kontakter støtte regimet i utlandet og Ungarns motstand mot fredsavtalen. Småbrukerpartiet ønsket en mer omfattende jordreform, men var likevel bare i liten grad det som navnet sa. I ungarsk språkbruk betegnet det ordet som gjerne oversettes med «småbruker», en som hadde mindre enn 575 mål jord. En annen viktig sak for partiet var et sterkt engasjement mot Habsburg-dynastiet, i tradisjonen fra 1848-revolusjonen. Ved en kupp-preget infiltrasjon fra regjerings­ hold og ved konsentrasjon om de dynastiske spørsmålene lyktes det å fa slått partiet sammen med et mer entydig konservativt parti (Den kristelig-nasjonale union). «Småbrukerne» gikk med på å utsette spørsmålet om en mer omfattende jordreform mot at legiti— mistene gikk med på å la spørsmålet om en restaurasjon av Habsburg-huset utstå. I denne handelen oppnådde Småbrukerpartiet svært lite, siden dets reelle innrømmelse ble gitt i bytte mot noe som likevel ikke hadde kunnet gjennomføres på grunn av de alliertes og nabolandenes motstand. Dette Enhetspartiet (uoffisielt også kalt Regjeringspartiet) utgjorde fra 1922 regimets organisatoriske basis i parlamentet. 174

M E L L O M K R IG S T ID E N

Parlamentet spilte ingen selvstendig politisk rolle. Regjeringen var avhengig av regentens tillit, ikke av parlamentets. Ikke bare var stem­ meretten blitt mer innskrenket; man gikk også tilbake til ordningen med åpne valg (unntatt i de største byene). Gjennom slike valg var det lett for lokale maktpersoner å oppnå at folk stemte «riktig». Ungarns dyktige statsminister i dette systemet var Istvån Bethlen, en adelsmann fra Transilvania. Han hadde begynt sin politiske kar­ riere rundt århundreskiftet, men kom først med i regjeringsarbeid etter krigen. Som statsminister fra 1921 til 1931 fikk han gjort full bruk av sin store intellektuelle kapasitet, sine taktiske evner og sine visjoner om et konservativt Ungarn som ikke innlot seg på liberale eksperimenter, som aldri skulle glemme at den viktigste saken, over­ ordnet alt annet, var å gjøre uretten fra fredsavtalen god igjen, slik at det gamle, store Ungarn på ny skulle bli en realitet. Samtidig var han en bremse mot de høyreekstreme kreftene. Han ønsket at Ungarn skulle være en rettsstat med ro og orden, ikke med en fortsatt «hvit terror» av ukontrollerte gruppers selvjustis. På slutten av sin regje­ ringstid modifiserte han de anti-semittiske tiltakene som var innført i begynnelsen av 1920-årene (numerus clausus, dvs. en egen adgangs­ begrensning for jøder til universitetsstudier). Han innså at Ungarn, på tross av motstanden mot fredsavtalen, måtte finne sin plass i det internasjonale samfunnet, bl.a. for å virke tiltrekkende på utenlandsk kapital. Bethlen fikk Ungarn inn i Folkeforbundet («seierherrenes forbund», som mange kalte det) allerede i 1923 og oppnådde et stats­ lån gjennom Folkeforbundet for å stabilisere valutaen. Så lenge han hadde Horthys tillit, satt han - med sin dyktighet - trygt som regjeringsleder. Hvorfor fikk Ungarn så tidlig etter første verdenskrig et klart autoritært politisk system? Hvorfor ble ikke et liberalt politisk system prøvd ut i større grad, slik som i det meste av det øvrige ØstEuropa? Svaret ligger i den dobbeltkonflikten som gjennomrystet det ungarske samfunnet da krigen sluttet: den sosiale og den nasjonale konflikten, og sammenfiltringen av disse. At Ungarn ble det eneste landet utenom Sovjetunionen som fikk et kommunistisk styre av en viss varighet, hadde - som tidligere vist - delvis sine forutsetninger i de omfattende sosiale motsetningene fra før krigen, som ble skjerpet 175

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

under og like etter krigen og styrket av påvirkningen fra den russiske revolusjon. På tross av disse sosiale motsetningene ble det liberaldemokratiske styret under Kårolyi, med sosialdemokrater i viktige posisjoner, likevel ikke veltet av en marxistisk-inspirert sosial revolu­ sjon. Det var paradoksalt nok ungarsk nasjonalisme som brakte inter­ nasjonalisten, jøden og kommunisten Béla Kun til makten. Sagt på en annen måte: Til maktens forværelse hadde kommunistene kommet på grunn av dyptgripende sosiale motsetninger og den radikaliseringen som fulgte med krigen. Men selve inntoget i maktens kommandorom skjedde fordi ungarerne - langt utover sosialistenes rekker - så et slikt maktskifte som den eneste muligheten til å redde Ungarn fra en nasjo­ nal sønderlemmelse. Da sovjetregimet i Ungarn ikke klarte den opp­ gaven (Sovjetunionen kunne ikke hjelpe), og da det samtidig gjennom sin dogmatiske innenrikspolitikk skapte seg flere og flere fiender blant dem som sosialt sett burde ha vært dets tilhengere (særlig tyde­ lig i jordpolitikken), var regimets dager talte. Det klamret seg til makten sa lenge det kunne. Da fallet kom, ble det ekstra dypt takket være militær innsats av utenlandske krefter og en styrket selvbevisst­ het og motstandsvilje blant Ungarns tradisjonelle makthavere. De «hvites» maktovertakelse i Ungarn var ellers like paradoksal som de rødes: De internasjonalistiske kommunistene hadde kommet til mak­ ten på grunn av en nasjonal fortvilelse; de nasjonalistiske og antirumenske «hvite» fikk makten tilbake med god hjelp av de foraktede rumenerne. For de nye, det vil si de gamle makthaverne, var sovjetrepublikkens diktatur en glimrende begrunnelse for å bevare mest mulig av Ungarns aristokratiske samfunnssystem uendret. Det var ikke bare sosialismen som var en vederstyggelighet; også et liberalt demokrati med stemmerett for alle bød dem sterkt imot. Deres makt og fordeler i samfunnet ville da være i fare. Gjennom den hvite terrors herjinger i 1919-1920 ble det skapt mye frykt mot å drive radikal opposisjon mot regimet, samtidig som mekanismene ved valg, partisystem og regjeringsordning ble utformet slik at avvikende synspunkter neden­ fra i samfunnet effektivt ble sluset bort. Folkeviljen var bare av inte­ resse når den støttet det bestående.

176

Bulgaria - også et eksperiment med klassepolitikk Når man i Vesten har snakket om klassepolitikk, har man oftest tenkt på partier som ønsker å representere arbeiderklassens interesser, og hvor en eller annen utgave av marxismen har utgjort den ideologiske bakgrunn. Men det er ikke bare arbeiderklassen (forstått som industriarbei­ derne) som har vært knyttet til begrepet klassepolitikk. Bulgaria er et eksempel på et land der det etter første verdenskrig var et regjerings­ parti som i større grad enn andre ikke-sosialistiske partier kunne ansees som et klasseparti og som forsøkte å føre en politikk til fordel for en bestemt samfunnsklasse gjennom radikale reformer - ikke til fordel for arbeiderklassen (som var liten), men for bøndene. Den bul­ garske Agrarunionen (ofte kalt Bondepartiet) mente riktignok ikke at samfunnet var delt i antagonistiske klasser, slik marxistene hevdet, men i en slags «stender». De kunne være sammensatt av folk med svært ulik sosial bakgrunn, bare de holdt seg til samme type arbeid (f.eks. rike og fattige bønder). En annen slik «stand» var håndverkerne. Bondestanden var viktigst, fordi den gav menneskene det rikeste livet, der de tok i bruk flest sider av seg selv, i motsetning til de typiske by-yrkene, som var preget av sosial parasittisme (byråkratiet, juris­ tene, kirken) eller nedverdigende spesialisering og arbeidsdeling (industrien). Aleksander Stamboliski hadde trådt fram som en dyktig leder av agrarbevegelsen før krigen og markerte seg under krigen så sterkt som krigsmotstander at han havnet i fengsel. I likhet med Ungarn endte Bulgaria i første verdenskrig som et av taperlandene. På slutten av krigen ble nøden i samfunnet stadig større, og regjeringen hadde også problemer med å skaffe tilstrekkelige for­ syninger til soldatene. Med desertering i stor stil og åpent opprør i forlegningen i Radomir mistet regjeringen grepet på situasjonen i 1918. Den slapp Stamboliski ut av fengslet i håp om at han kunne roe gemyttene. Det klarte han ikke, men oppstanden - som hadde fred som det fremste målet - døde ut da Bulgaria undertegnet en avtale om våpenstillstand i slutten av september 1918. Kong Ferdinand abdiserte og overlot tronen til sin sønn, Boris 3. Fram til nyvalgene til nasjonal­ forsamlingen i august 1919 var det uklare politiske forhold. Seierherre i valget ble Agrarunionen med 28 prosent av stemmene. Etter vanske177

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

lige regjeringsforhandlinger ble Stamboliski statsminister i oktober 1919. Ved senere valg økte oppslutningen (39 prosent i mars 1920, 54 prosent i april 1923). Den nye regjeringen satset sterkt på å fremme bøndenes interesser og ikke bli en del av det etablerte maktapparatet. Siden Bulgaria i større grad enn det som var typisk for Øst-Europa, var et land av småbønder, kunne ikke det vanlige bondekravet om jordreformer på godseiernes bekostning bety noen vesentlig forbedring for bønder flest. Det ble likevel vedtatt en jordreform i 1920. Eiere, enten det var enkeltpersoner eller institusjoner, som hadde mer jord enn det som ble betraktet som sosialt forsvarlig, måtte avstå det overskytende til et statlig jordfond. Forskjellen fra jordreformen som de ungarske kom­ munistene prøvde seg med, var tydelig: Så fort som mulig skullejorda i Bulgaria deles ut igjen til bønder uten jord eller med svært litejord. For jordeiere som selv ikke dyrket jorda si, ble grensen for hvor mye hver kunne beholde, satt til 40 mål. For dem som selv drev bruket, var maksimumsgrensen 300 mål, med tillegg for bestemte forhold (fjell­ strøk, skog, dyrking av grønnsaker eller frukt). Det var også graderte tillegg for familier som bestod av mer enn fire personer. De tidligere eierne fikk erstatning i form av statsobligasjoner etter en skala som gav forholdsvis mindre til de største eierne. Jordreformen var et godt uttrykk for Agrarunionens program og filosofi: Målet var et egalitært samfunn bygd på privat eiendomsrett til produksjonsmidlene, men der ingen skulle kunne utbytte ?^dre ved å leve av deres arbeid. Bøndene skulle bo i moderne landsøyer (bl.a. utstyrt med elektrisitet) preget av renslighet og god hygiene. Skolevesenet skulle utbygges. Sentralt i agrar-ideologien stod den kooperative ideen (samvirkeideen). Selv om eiendomsretten til jorda og driften skulle være privat, skulle bøndene samarbeide i et nett av kooperativer, både for å skaffe billige kreditter og innby til sparing, og for omsetning av de ferdige produktene. Internasjonalt håpet agrarene på et nært samarbeid med stater som bygde pa tilsvarende ideer, og de gikk aktivt inn i samarbeidet med andre bondepartier i «den grønne internasjonale» (med hovedsete i Praha), som skulle være et alternativ til de sosialistiske internasjonalene. Når det gjaldt Bulgarias utenrikspolitikk, tok agrarene avstand fra alle forsøk på territoriell ekspansjon. Etter nederlaget i krigen og landavståelsene 178

M E L L O M K R IG S T ID E N

som fulgte, var ikke dette uten videre et populært standpunkt blant de tradisjonelle makthavere i Bulgaria. En av de grupperingene som ble Stamboliskis bokstavelig talt dødelige fiender på grunn av utenrikspolitikken, var de makedonske ekstremistene i den fryktede organisasjonen IMRO. (Den indre make­ donske revolusjonære organisasjon, grunnlagt i 1893 i det som før oppdelingen av Makedonia var den viktigste byen der, Saloniki, nå i Hellas). Makedonia, med uklare grenser for hvor mye som skulle regnes til dette geografiske begrepet, var etter den annen balkankrig i 1913 for en stor del kommet under Serbia og Hellas; bare en mindre del tilhørte Bulgaria. Etniske argumenter hadde betydd lite for grensetrekkingen, og dessuten var de etniske forholdene usedvanlig uklare. Den voldelige tradisjonen som lenge hadde preget makedonsk politikk, med væpnede grupper som både bekjempet myndighetene (tidligere de tyrkiske) og hverandre, hadde fortsatt god grobunn. Som før første verdenskrig vedble det makedonske spørsmålet å være en av de viktigste og mest følelsesladede sakene i bulgarsk politikk. IMRO krevde at regjeringen skulle innta en fast, dvs. fiendtlig holdning overfor Jugoslavia og Hellas, og ikke forsone seg med at disse statene kontrollerte det meste av Makedonia. IMRO ville også at Sofia skulle engasjere seg mot den assimilermgspolitikken som ikke minst Beo­ grad stod bak, med insisteringen på den slaviske befolkningens ser­ biske karakter (jfr. betegnelsen Sør-Serbia som ble brukt om den jugoslaviske delen), i motsetning til det gjengse bulgarske synet om befolkningens bulgarske karakter. Ulike fraksjoner innen IMRO hadde forskjellige meninger om hvordan Makedonia ideelt sett burde organiseres, mer selvstendig eller med tilknytning til Bulgaria. Men felles var motviljen mot alle bulgarske politikere som var «myke» i dette spørsmålet. Foruten væpnede aksjoner organisert inne i jugosla­ visk Makedonia og over grensen fra Bulgaria ble også bulgarske poli­ tikere utsatt for terroraksjoner. Makedonerne hadde i forhold til sitt antall en uforholdsmessig stor innflytelse på bulgarsk politikk og må bære hovedansvaret for det voldelige preget på bulgarsk politikk i mellomkrigstiden. De var forholdsvis sterkt representert i admini­ strative stillinger, blant akademikere, i frie yrker, i offiserskorpset osv. og gjorde spesielt mye av seg i Sofia. Stamboliski gikk inn for å ha et fredelig forhold til den vestlige 179

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

naboen Jugoslavia og tok avstand fra den gamle ledesnoren i bulgarsk utenrikspolitikk om grenseutvidelser. Bulgaria hadde tradisjonelt forsøkt å sikre seg en kystlinje til Egeerhavet. Striden om Makedonia er alt nevnt, og det hadde vært konflikt med Romania om kystlandskapet Dobrudsja ved Svartehavet. Stamboliskis omvurdering av utenrikspolitikken hadde sammenheng med ønsket om å fa til et samarbeid mellom bondebevegelsene på Balkan. Bare dersom det var fred, kunne bondesamfunnene på Balkan ha håp om økonomisk og sosial framgang, mente han. Med en forsonlig utenrikspolitikk ville også en del av de tradisjonelle maktapparatene i Bulgaria miste mye av sin eksistensberettigelse og kunne bli nedbygd. Hæren, offisers­ korpset og militærutgiftene kunne reduseres, prestisjen og innflytel­ sen ville synke for mange av dem som stod i veien for en radikal bondepolitikk, deriblant monarken og hoffkretsene. På tross av en del harde betingelser i fredsavtalen etter første verdenskrig (inngått i Neuilly 27. november 1919), bl.a. om krigsskadeerstatninger, tok Stamboliski sikte på å fa et godt forhold til seiersmaktene så fort som mulig. Heller ikke Bulgaria lyktes i å få bedre vilkår av de allierte ved å la en krigsmotstander som Stamboliski overta regjeringsmakten etter krigen (jfr. Kårolyi i Ungarn), men Bulgaria satte seg ikke ned og sturte som Ungarn. Landet satset på et aktivt diplomati og ble det første av de beseirede landene som ble opptatt som medlem i Folke­ forbundet. I stedet for å støtte eller tolerere IMROs høyrøstede og skarptskytende agitasjon for makedonerne i Jugoslavia, prøvde Stam­ boliski å arbeide for deres sak gjennom de konvensjonene som Folke­ forbundet hadde om minoritetsrettigheter. Slikt diplomatisk fili­ gransarbeid gjorde lite inntrykk på IMROs aksjonslystne tilhengere. Tvert imot ble de uhyre provosert av Stamboliskis tilnærmelser til Jugoslavia. Til å begynne med var ikke Jugoslavia spesielt mottakelige for slike invitter; landet ville ha konkrete tiltak mot makedonske ter­ rorister før det kunne bli bedre forbindelser med Sofia. Stamboliski valgte da å gå mer aktivt ut mot IMRO, og sendte sin innenriksmini­ ster til Beograd for å gi forsikringer om dette. Etter at Mussolini kom til makten i Italia i 1922, begynte Jugoslavia å frykte at det ville bli et sterkere italiensk press på adriaterhavskysten, og ble da mer velvillig innstilt overfor Bulgaria. Stamboliski selv avla et besøk i Beograd i 180

M E L L O M K R IG S T ID E N

1922, etter at hans regjering hadde satt i verk en del tiltak mot IMRO. Organisasjonen svarte med å «dømme» Stamboliski og andre som viste en svak holdning til Jugoslavia, til døden. Tilnærmingen mellom de to landene nådde et høydepunkt med avtalen i Nis i mars 1923, der de ble enige om å samarbeide mot terrorismen. Neste måned ble alle terroristiske organisasjoner i Bulgaria forbudt. Dersom Stamboliski ikke hadde hatt andre uforsonlige fiender i Bulgaria enn IMRO, kunne han kanskje ha klart seg. Men han virket også provoserende på andre områder enn i utenrikspolitikken. Et av de mest omstridte tiltakene var den obligatoriske arbeidstjenesten. Det var ment som en annen form for gjennomføring av den koopera­ tive ideen enn kreditt- og omsetningskooperativene. Alle menn mellom 20 og 40 år skulle utføre åtte måneders samfunnsnyttig sivilt arbeid rundt om i lokalsamfunnene (bygging av veier, skoler osv.). Ugifte kvinner mellom 16 og 30 år skulle arbeide i fire måneder. Deltakerne bar uniformer, og de allierte seiersmaktene etter krigen mistenkte hele ordningen for å være et forsøk på å omgå maksi­ mumsgrensen for den bulgarske hær fra fredsavtalen. Denne skepsi­ sen kom i tillegg til den kraftige innenlandske opposisjonen, i første rekke fra bybefolkningen. Spesielt opprørende var det for mange at loven til å begynne med gjorde det umulig å kjøpe seg fri fra arbeids­ tjenesten. Agrarregjeringen gjennomførte mange andre tiltak. Som et svar på boligmangelen, som var blitt markant forverret ved den store til­ strømningen av flyktninger etter krigen, særlig til Sofia, ble det inn­ ført boligrasjonering, med normer for hvor mange rom hver familie kunne disponere. Resten ble fordelt til andre. Det ble også satt i gang bygging av nye leiligheter som skulle finansieres kooperativt og gå over i individuell eie når de var ferdige. Høyt prioritert var en kraftig utbygging av skolevesenet - særlig på landsbygda og når det gjaldt yrkesrettede skoler. Regjeringen engasjerte seg også i innholdet av undervisningen. Den tradisjonelle nasjonalismen og sjåvinismen skulle ut av skolens offisielle innhold. Samtidig var regjeringen opp­ tatt av å luke ut uoffisiell kommunistisk innflytelse gjennom de mange lærerne som var påvirket av slike ideer. Mange ble oppsagt. Dessuten skulle det hvert fjerde år prøves i lokale folkeavstemninger om de enkelte lærerne var skikket til fortsatt jobb. På universitetsnivå 181

Ø ST -EU R O P A S H IST O R IE

ble det særlig satset på flere studieplasser for agronomer, veterinærer, skogbrukskandidater og leger. Alt dette skapte selvsagt ikke like stor motstand. Men i tillegg til de konkrete tiltakene som provoserte tradisjonelle maktgrupper (offise­ rer, jurister, konservative politikere osv.) eller byfolk generelt, var Stamboliski i sin ideologi og sin retorikk preget av så mye byfiendtlighet at det i seg selv virket utfordrende. Motstand møtte han også gjennom sin avvisende holdning til kommunistene, som stod relativt sterkt i Bulgaria, uten at borgerskapet dermed ble mer begeistret for ham. Forsøk fra kommunistene på å øke sin makt bl.a. gjennom en generalstreik (som også ble støttet av sosialdemokratene) ved årsskif­ tet 1919-20, ble effektivt slått tilbake. Unntakstilstand ble erklært, politiet og hæren - supplert av Oransje-garden - ble satt inn, streike­ ledere ble arrestert, familiene til de streikende mistet retten til rasjoneringskort. Oransje-garden var uniformerte grupper av unge tilhen­ gere av Agrarunionen, gjerne utstyrt med klubber og køller, etablert for å virke som en motvekt mot de kampgruppene som både kommu­ nister og sosialdemokrater hadde opprettet. Oransje-garden ble også satt inn ved andre anledninger, særlig når Stamboliski ikke stolte helt på politiet eller hæren. Med sterke fiender både på høyre og venstre fløy, og med utvekster på egen politisk praksis som virket kompromitterende (korrupsjon, inngrep mot opposisjonelle presseorganer, triksing ved valg), ble Stamboliskis posisjon stadig vanskeligere. På høyresiden ble en «Nasjonal allianse» organisert av k mservative partipolitikere, forret­ ningsmenn, akademikere og Militærligaen. Den siste var grunnlagt for å beskytte offiserenes interesser, som var truet av fredsavtalens nedrustningsbestemmelser for Bulgaria. Mange offiserer ble arbeids­ løse; før hadde de vært privilegerte og høyt verdsatt. Men offiserene følte seg også truet av Agrarunionens forakt for militærvesenet. Stamboliski bidrog ytterligere til motstanden ved uttalelser som skapte tvil om hans holdning til demokratiske institusjoner og frie valg, og hans økende tilbøyeligheter til selvdyrkelse. IMROs hat mot Stamboliski hørte også med i den motstanden som bygde seg opp og ble organisert i 1923. Det endte med en sammensvergelse av disse kreftene. Hoffet og kongen var informert, uten å være direkte delak­ tig. Hæren regnet man med ville være positiv, og kommunistene 182

M E L L O M K R IG S T ID E N

hadde selv så mye mot Stamboliski at kuppmakerne ikke regnet med noen fare fra den kanten. Kuppet ble gjennomført 9. juni 1923 av hæravdelinger under kom­ mando av offiserer fra Militærligaen. Myndighetene ble overrumplet og Sofia ble raskt overtatt. Resten av landet tok det heller ikke så lang tid å fa kontroll over, selv om det var motstand enkelte steder. Hæravdelingene som var med, ble assistert av IMRO-grupper i oppgjøret mot den lite effektive motstanden fra Oransje-garden. Stamboliski selv holdt seg skjult noen dager, før han ble tatt til fange av IMRO og grusomt torturert. Først ble ørene skåret av, deretter den høyre hån­ den - fordi den hadde underskrevet Nis-avtalen med Jugoslavia. Han ble også dolket med 60 stikk før hodet ble hogd av og ført til Sofia i en blikkboks. Både det ungarske og det bulgarske forsøket på a drive klassepoli­ tikk i kjølvannet av første verdenskrig måtte altså gis opp. Det var store forskjeller mellom de to eksperimentene. De bygde på to helt forskjellige ideologier, de søkte a ivareta interessene til forskjellige samfunnsklasser. Selv om det etter hvert ble stilt spørsmålstegn ved Stamboliskis demokratiske innstilling, var det en klar forskjell på hans og Béla Kuns holdninger til demokrati. Men det var også paralleller mellom de to radikale eksperimentene. Bade de ungarske kommunis­ tene og de bulgarske agrarene kom til makten godt hjulpet av at de gamle myndighetene var blitt svekket av krigsnederlaget. De tok begge sikte på en radikal forandring av samfunnet; de var ikke bare ute etter å administrere det gamle systemet eller fa landet i gang igjen etter krigen. For begges vedkommende telte det at misnøyen med grensene etter krigsnederlaget virket mobiliserende på motstanden mot de gamle regjeringene. I Ungarn hadde dette spørsmålet vært grunn­ leggende for at kommunistene kom til makten; desto mer sårbare var de når de ikke fikk til noe på dette punktet. I Bulgaria ble ikke agra­ rene båret til makten i håp om at de skulle gjøre noe med grensene (særlig Makedonia), og i motsetning til de ungarske kommunistene fikk de sitt mandat forsterket av folket i tilnærmet frie valg flere gan­ ger. Likevel ble grensespørsmålet av avgjørende betydning: De makedonske aktivistene var godt organisert, de foraktet demokratiet der­ som deres syn ikke vant fram, og de var villige til a bruke alle slags voldelige midler for å gjennomføre sine mal. Når en slik gruppe ble 183

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

støttet av andre grupperinger som fryktet sine posisjoner i samfunnet, og som også var villige til å bruke fysisk makt for å styrte regjeringen, måtte regjeringen enten gi tapt eller holde seg ved makten ved å svare med tilsvarende midler. Felles for kommunistene i Ungarn og agra­ rene i Bulgaria var at de gav sine motstandere gode kort på hånden gjennom maktovergrep som langt fra alltid var provosert; spesielt gjaldt dette «proletariatets diktatur» i Ungarn. Ser man disse to landene samlet, viser de hvor sterke krefter som ble mobilisert i Øst-Europa hvis et regime forsøkte å endre de sosiale maktforholdene, enten det definerte seg selv som et diktatur eller som et demokrati. Selv om de tradisjonelle makthaverne ofte var blitt svekket på grunn av krigen, var de sterke nok til å stå imot forsøk på radikale endringer av samfunnet. Siden det politiske systemet i Bulgaria gjennom flere år før kuppet mot Stamboliski fungerte relativt demokratisk, og siden kuppet ikke innebar diktatur for resten av mellomkrigstiden, kan behandlingen av Bulgaria tjene som overgang til en drøfting av demokratiets skjebne mer generelt i Øst-Europa i denne perioden. Ungarn snublet altså helt i starten og fikk raskere enn andre land et autoritært styre. I Bul­ garia varte eksperimentet lenger, selv om agrarene satset på radikale reformer og hadde motstandere som var lite forpliktet på demo­ kratiske verdier. De andre landene i Øst-Europa gjennomgikk en utvikling som minner om sider av den bulgarske: Etter første ver­ denskrig ble det innført en form for politisk demokrati som etter et varierende antall år ble erstattet av et diktatur, i mer eller mindre bru­ tale former. Forskjellen fra Bulgaria og Ungarn er at regjeringspar­ tiene i de andre landene bare i liten grad forsøkte seg på systemforandringer i samfunnet. Likevel tapte demokratiet etter hvert der også, med unntak av Tsjekkoslovakia. Hvorfor?

Hva slags demokrati? Spørsmålet om hvorfor så mange land i Øst-Europa etter første ver­ denskrig forsøkte seg med en demokratisk styreform, er allerede behandlet. Før vi spør hvorfor så mange land etter hvert gav avkall på demokratiet, skal vi se litt på hvordan det fungerte i praksis. 184

M E L L O M K R IG S T ID E N

Forholdene var altfor ulike til at det nytter å presentere én oppskrift som far med seg det vesentligste i alle de østeuropeiske landene. Ikke bare var det mange forskjeller landene imellom, det var også viktige variasjoner i ett og samme land over tid. Enkelte linjer kan likevel trekkes opp. Forfatningene gav gjerne inntrykk av et styringssystem preget av demokratiske institusjoner og prosesser, ofte med forbilder i vestlige grunnlover. Det samme gjaldt lovverket ellers, som kunne dekke alle samfunnets områder og gi inn­ trykk av et velorganisert samfunn og en moderne og godt utbygd stat. Likevel - i mange tilfeller artet det fine byggverket seg ofte som en fasade der den egentlige bygningen rommet helt andre maktforhold og uoffisielle spilleregler. Valgene kunne nok ha deltakelse av mange partier, og resultatene kunne regnes ut med desimalers nøyaktighet. Men valgene var like fullt ofte en farse, eller preget av store uregel­ messigheter. Ikke sjelden var den avgjørende faktoren for valgutfallet hvilket parti som hadde regjeringsmakten på forhånd, ikke hva vel­ gerne måtte mene om denne regjeringen. Valgkampen var ofte lite fri, spesielt hvis man kom litt vekk fra de store byene. Direkte valgfusk forekom i stor stil, enten det gjaldt kjøp av stemmer (f.eks. mot beta­ ling i brennevin), at noen fikk stemme flere ganger, at noen ble nektet å stemme, eller gjennom juks ved opptellingen. Selv om hovedregelen var at det var hemmelige valg, kunne lokale maktpersoner (utenom de offisielle myndighetene), ikke minst godseierne der de fortsatt betydde noe, enkelte steder ha stor innflytelse på hvordan bøndene stemte. Det partiet som hadde statsråden i Innenriksdepartementet, hadde et forsprang fra starten som kunne fa betydning for valgresulta­ tet. Svingningene fra valg til valg kunne derfor være svært store. Ikke alle slike brå forandringer fra valg til valg skyldtes direkte mis­ ligheter eller press fra myndighetene. Politisk uerfarenhet i forhold til et liberalt valgsystem basert på allmenn stemmerett (for menn) spilte også inn. Mange velgere, særlig på landsbygda, følte seg fremmede i forhold til det å skulle delta selv, og hadde en svak eller manglende identifisering med partiene. Mange av partiene var dessuten nye, og de opptrådte stundom i et stort antall og med navn som lett kunne forveksles, slik at også erfarne valgkommentatorer kunne bli for­ virret. Løfter ble rundelig gitt av demagogiske politikere, og det var 185

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

fristende for velgerne å prøve et nytt parti neste gang, når de oppdaget at det første partiet de hadde stemt på, ikke holdt sine løfter. Partiene på sin side hadde ofte et dårlig utbygd organisasjonsapparat, slik at det ikke ble noen kjerne av partimedlemmer fra valg til valg. Den manglende fortroligheten med bruk av stemmeretten skapte ikke bare forvirring, men kunne også gi seg utslag i en følelse av at man som lojal borger ikke burde gå imot statens representanter. A stemme mot regjeringen kunne for en del velgere virke som en halvt opprørsk handling. Det betydde ikke at man elsket regjeringen eller holdt med den, men at man gjorde sin plikt, på liknende måte som man avtjente verneplikt under skiftende regjeringen Som et ekstremt, men ikke enestående eksempel på hvor sterkt det kunne svinge fra valg til valg, kan vi ta valgresultatene fra et fylke i Romania (Caliacra) fra 1920 til 1933. Tre av de viktigste partiene, Det nasjonal-liberale partiet (det ledende partiet for byborgerskapet), Folkepartiet (et beslektet parti som av og til overtok regjeringsmakten) og Det nasjo­ nale bondepartiet (dannet ved sammenslåing av to partier i 1926) fikk følgende stemmeprosenter:

D e t n a sjo n a l-

1920

1922

1926

1927

1928

1931

1932

1933

9,4

90,8

4,5

95,8

1 ,8

92,9

5,8

84,9

46,2

0,8

77,2

1 ,8

96,0

1,3

67,7

2,8

lib . p a r t ie t F o lk ep artiet

1,4

D e t n a s jo n a l e b o n d e p a rtie t

Slike valgresultater lar seg bare forstå ved å trekke inn en del av de mekanismene som er nevnt ovenfor. I tabellen tilhører det høyeste stemmetallet ved hvert av valgene det partiet som hadde regjerings­ makten. Det er lett å forestille seg at sterkt press og maktmisbruk ovenfra har vært utslagsgivende for denne ekstreme politiske slalåm­ kjøringen, og at effekten av et direkte press og en manipulering oven­ fra er blitt forsterket av mange autoritetsskremte velgerne som gjerne fant det tryggest å logre litt for den til enhver tid sittende regjering, enten den utøvde direkte press eller ikke. 186

1 M E L L O M K R IG S T ID E N

Likevel kan nettopp denne tabellen, der det liksom ikke er måte på valggalskapen, tjene som en advarsel mot å tro at alle valg, selv med slike resultater, utelukkende var en farse. Ser man nøyere på et av de valgene som virker mest suspekt, 1928-valget, da regjeringspartiet fikk 96 prosent av stemmene, blir dette valget samtidig regnet som det frieste og som det mest autentiske uttrykk for folkeviljen i mellom­ krigstidens Romania. Selv om man antakelig også her må trekke litt fra de 96 prosentene, er det trolig at resultatet ligger nærmere den vir­ kelige folkeopinionen i distriktet enn mange mer normalt utseende resultater. At det ferske regjeringspartiet hadde en flodbølge av sym­ pati og forventninger bak seg på store deler av landsbygda, er nemlig kjent fra andre kilder enn valgresultatene. O g selv om regjeringen fikk sine taburetter før valget, og ikke som en følge av det, var dette regjeringsskiftet mer enn noe annet i mellomkrigstidens Romania betinget av et sterkt folkelig press (bl.a. gjennom store demonstrasjo­ ner) for å få den forrige regjeringen til å gå av.

Et bredt politisk spektrum De politiske partiene var av alle slag når det gjaldt oppbygning og måte å fungere på. En del partier var store og varige og representerte bestemte sosioøkonomiske interesser, ofte sammenliknbare med beslektede partier i land med eldre demokratiske tradisjoner. Men også i slike partier kunne partiorganisasjonen være løs og parti­ lederens person, eventuelt en eller noen fa familier, være det viktigste elementet i partiet. Dette var enda mer tydelig i den hærskaren av småpartier som oppstod i flere av landene, hvor partiet nærmest fungerte som en klientgruppe omkring en partileder. Også i slike partier fantes det gjerne en enkel partiorganisasjon, men den fungerte først og fremst som en klakørgjeng for den politikeren som «eide» partiet. De partiene som i større grad var uttrykk for bestemte interesser i samfunnet, og som ofte hadde en viss ideologisk profil, kan deles inn i noen hovedgrupper. Bondepartiene var en av de viktigste, noen gan­ ger med en glidende overgang til en rolle som nasjonalt fellesparti. En annen gruppe partier regnet seg som katolske, men kunne i praksis 187

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

fungere på liknende måte som bondepartier av den brede typen, altså mer som nasjonale fellespartier. En tredje gruppe var de «liberale par­ tiene» (mer eller mindre liberale, riktignok) som var talerør for bor­ gerlige byinteresser, som industri, handel, håndverk, statsfunksjonæ­ rer. Flere av dem ble statsbærende partier der hovedhensikten var å beholde et system som gav muligheter til posisjoner og personlig berikelse, og der arbeidet for å løse de store sosiale og økonomiske problemene som landene stod overfor, fikk mindre oppmerksomhet. Ofte var nasjonalisme et viktig ideologisk innslag i slike partier. Det fantes også sosialistiske partier, både i sosialdemokratiske og kommu­ nistiske utgaver. De var ut fra sin egen ideologi først og fremst indu­ striarbeidernes parti, men fikk i enkelte områder enda flere stemmer fra misnøyde småbønder og fattigfolk på landsbygda. Det gjaldt kommunistene, ikke sosialdemokratene. En siste hovedgruppe av partier kom mer i fokus etter hvert som årene gikk, og Mussolini og Hitler hadde framgang i vest. Ekstremt høyreorienterte partier duk­ ket tidlig opp også i Øst-Europa, ofte i utforminger som var sterkt lokale. Det var glidende overganger til enkelte av de borgerlige par­ tiene, der en del av politikerne særlig i 1930-årene gikk langt i retning av autoritære løsninger, anti-semittisme og en intolerant nasjo­ nalisme. Først skal likevel nevnes en gruppe som nærmest opphørte å eksis­ tere etter første verdenskrig. Det var konservative partier som repre­ senterte godseierinteressene. Da den allmenne stemmeretten ble inn­ ført, og da flere land gjennomførte omfattende jordreformer som fjernet godseierne som en dominerende gruppe i det økonomiske og sosiale liv, var grunnlaget borte for slike partier. Noen fortsatte en skyggetilværelse på avstand fra politikkens sentrale arenaer, mens andre gikk i oppløsning eller fusjonerte med partier som også repre­ senterte agrarinteresser, selv om de hadde en annen sosial profil og var tilhengere av at bøndene skulle eie jorda selv. O gså der det ikke skjedde noen fusjon, var det en del politikere fra «godseierpartier» som enkeltvis tok veien over i bondepartiene. Med sin poli­ tiske erfaring og sin sosiale sikkerhet kunne de ofte fa en betydelig innflytelse i disse partiene, slik at bonde-radikalismen, slik den særlig hadde artet seg i Bulgaria, ble dempet. Både Småbrukerpartiet i Ungarn og Det nasjonale bondepartiet i Romania hadde betydelige 188

M E L L O M K R IG S T ID E N

konservative innslag av denne typen. Ikke minst gjaldt det Ungarn, der styret var lite demokratisk fra begynnelsen av, og der det ikke ble gjennomført noen omfattende jordreform.

Bondepartier Om de organiserte godseierinteressene var på vei ut i Øst-Europa sett under ett, skjedde det motsatte med bondepartiene. Slike partier fant man i de fleste land, og ofte spilte de en svært viktig rolle. Skal den østeuropeiske partifloraen karakteriseres i forhold til Vest-Europa i samme tidsrom, er det nettopp bondepartienes store plass som faller en i øynene. I noen land var det ett hovedparti som talte bøndenes sak, i andre land var det flere bondepartier som konkurrerte. Ofte var de grunnlagt på slutten av 1800-tallet eller i begynnelsen av 1900-tallet. Men det var først med innføringen av allmenn stemmerett i de fleste land etter første verdenskrig at det store oppsvinget kom. De var rik­ tignok ikke like sterke i alle land, og det var betydelige forskjeller i ideologi og praktisk politikk. Med unntak for Tsjekkoslovakia var over 50 prosent av befolknin­ gen sysselsatt i jordbruket i mellomkrigstidens Øst-Europa. I de minst industrialiserte landene - Bulgaria, Jugoslavia, Albania, Roma­ nia og de baltiske statene - var det 70-80 prosent. I mellomgruppen, Polen og Ungarn, var det rundt 50 prosent. Inntrykket av Tsjekkoslo­ vakia kan være misvisende; landet som helhet var ikke noe industri­ land. Forskjellen mellom den tsjekkiske og den slovakiske delen var stor. I Slovakia var det lite industri. Samlet lå likevel Tsjekkoslovakia med en prosent som var den mest «vesteuropeiske» av alle. Øst-Europa sett under ett hadde altså en befolkning som rent yrkesmessig kunne gi grunnlag for sterke bondepartier. Om de skulle lykkes eller ikke, var avhengig av om bøndene i et land hadde noen­ lunde sammenfallende oppfatninger av en del viktige politiske saker, i tillegg til det politiske håndverket som bondepartipolitikerne kom til å utøve. Hva slags kampsaker kunne så bondepartiene håpe å samle bøndene om? Så lenge det fortsatt var store innslag av godseiendom i et land, stod kravet om jordreform på en sikker plass på bøndenes ønskeliste. 189

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

At jorda burde tilhøre dem som hadde slitet med å dyrke den, var et krav om sosial rettferdighet. Men det ble også oppfattet som en nøkkel til økonomisk framgang: Løsningen på fattigdomsproblemene på landsbygda var å fa mer jord. De mer bevisste bondepolitikerne visste fra begynnelsen av at det langt fra var så enkelt. Det krevdes kapital og kunnskaper for å fa til modernisering og lønnsom drift, og det krevdes at bøndene selv hadde innflytelse over omsetningen av pro­ duktene, slik at ikke mellommenn og spekulanter fikk skape nye avhengighetsbånd. Derfor ble det vanlig at bondepartiene gikk inn for kooperasjon (samvirke) som en viktig organisasjonsform i land­ bruket. Først og fremst gjaldt det omsetning og kredittgivning, i mindre grad produksjonsleddet. Ikke så fa bondepolitikere rettet blikket mot Danmark som et eksempel til etterfølgelse. Hvor ivrig et bondeparti var etter å styrke de kooperative ideene, og hvor aktivt det gikk inn for små og mellomstore bønders interesser i den daglige politiske dragkampen, varierte. Partiets profil ble også tegnet av hvilke standpunkter det tok i andre saker - hva det f.eks. mente om nasjonalisme, utenlandsk kapital, utenrikspolitiske spørs­ mål generelt, forholdet til kirken, allianser med andre politiske par­ tier. Noen bondepartier markerte seg sterkt som interessepartier og så bøndenes forhold til andre deler av samfunnet i et konfliktperspektiv, andre gled raskt over i rollen som alminnelige borgerlige partier uten å ha noen skarp profil mot resten av samfunnet. Det er alt nevnt hvordan den bulgarske Agrarunionen utmerket seg som en radikal utfordrer av de bestående maktstrukturene. Etter stats­ kuppet mot Stamboliski i 1923 fikk Agrarunionen en vanskelig tid. Håpet om å være en radikal kraft som kunne omforme det bulgarske samfunnet, var knust. Men mordet på Stamboliski betydde ikke bare at de etablerte samfunnskreftene ble kvitt en farlig motstander. Det betydde også at partiet mistet sin samlende kraft, slik at ulike fraksjo­ ner og retninger lettere kom til å stå mot hverandre. Det utkrystalli­ serte seg raskt en venstrefløy og en høyrefløy, og senere ble det ytter­ ligere splittelser, en prosess som var typisk for bulgarsk politikk i det hele tatt utover i 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene. Valgord­ ninger skiftet; noen ganger favoriserte de allianser mellom flere par­ tier, andre ganger ikke. Samtidig var enhver diskusjon om valgsam­ arbeid i seg selv en kilde til mulige nye splittelser for et parti. I 1931 190

M E L L O M K R IG S T ID E N

kom en venstre-gruppering av agrarene med i et regjeringssamar­ beid, men bondepolitikerne så nå ut til i langt større grad enn før å være smittet av den personlige grådighetssyken. Det virket som om de hadde behov for å ta igjen en del av det de hadde tapt ved å være støtt ut i det politiske mørke i mange år; det ble mer et spørs­ mål om å utnytte systemet enn å forandre det. Mange av tilhengerne nedover i bondesamfunnet mistet derfor tiltroen også til sine egne politikere. I nabolandet Romania hadde man også etter første verdenskrig et relativt ideologisk bevisst bondeparti, om enn ikke med en så radikal innstilling som det bulgarske. Det rumenske partiet var blitt til rett etter første verdenskrig, men hadde aner lenger tilbake. Partiets store navn var Ion Mihalache, en sindig landsbylærer som sjokkerte det mondene Bucuresti med å opptre i bondeklær i hovedstaden. Etter et overraskende - og forholdsvis fritt - valg sent i 1919 slapp partiet til med regjeringsmakt sammen med Det rumenske nasjonalpartiet fra Transilvania. En av de ledende i det partiet, Alexandru Vaida-Voevod, ble statsminister. Regjeringsperioden varte bare noen måneder (til mars 1920). På tross av et betryggende parlamentarisk flertall fikk regjeringen avskjed av kong Ferdinand uten at statsministeren engang var blitt innkalt til audiens for rådslagning. En offisershelt fra krigen (Averescu) ble ny statsminister. Han tok i bruk alle slags metoder ved det nyvalget som ble utskrevet, slik at hans omtrent ikke-eksisterende parti (Folkepartiet) fikk et øredøvende flertall. Det som hadde provosert de reelle makthaverne i det rumenske samfunnet, var ikke minst et lovforslag om jordreform. At det måtte bli en jordreform, innså de fleste. Det var også høytidelig lovet bøn­ dene under krigen. Men det gjaldt samtidig å holde bonderadikalismen i tømme. Etter dette kortvarige forsøket på bondepolitikk i regjeringsposisjon, skulle det gå nesten ni år til neste gang. De to regjeringspartiene fra 1919-20 var da slått sammen til ett parti, Det nasjonale bondepartiet. Bondepartiets partner var et langt mindre radikalt parti. Det hadde representert rumenske interesser fra Transil­ vania i det ungarske parlamentet før første verdenskrig. Det skulle imøtekomme alle sosiale lag, ikke først og fremst bøndene, og byborgerskapet hadde stor innflytelse der. At partiene likevel ble forent, skyldtes at de innså at de hver for seg hadde små sjanser til å true 191

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

makthaverne i Bucuresti. Bondepartiet stod sterkt i det gamle Roma­ nia, men kunne ikke gjøre noe med Nasjonalpartiets dominans i Transilvania. O g motsatt kunne det regionale Nasjonalpartiet vanskelig hevde seg i det gamle Romania. Selv om bondepartilederen Mihalache ikke hadde gått så langt som Stamboliski i sin radikalisme, ble radikalismen ytterligere svekket med fusjonen med det transilvanske partiet. Det nye fellespartiet overtok regjeringsmakten senhøstes 1928, etter at den sittende regjeringen var blitt mer og mer upopulær både på grunn av sin økonomiske politikk (favorisering av rumensk-eid industri) og sin manglende respekt for demokratiske rettigheter (sen­ sur osv.). Den nye regjeringen (ledet av Iuliu Maniu) ble møtt med skyhøye forventninger og torsøkte både å fa til en demokratisering av det politiske livet, en omlegging av den økonomiske politikken og en oppbygging av institusjoner som kunne styrke landbruket på sikt. Den økonomiske verdenskrisen som slo inn over Romania ikke så lenge etterpå, gjorde at også dette forsøket fra et bondepartis side på å prege samfunnet, slo feil. Ikke bare virket de økonomiske og sosiale problemene som depresjonen førte med seg, nærmest uløselige. De tiltakene som kunne tenkes f.eks. når det gjaldt bøndenes gjeldskrise, virket også splittende innad. Fattigbønder kunne ofte ikke betale til­ bake de pengene de hadde lånt fra de kooperative folkebankene. Der hadde mer velstående bønder i mange tilfeller satset mye av det begrensede de hadde av rørlig kapital. Det var vanskelig å komme utenom forslag om gjeldsnedskrivning i begynnelsen av 1930-årene, men det var også vanskelig a komme fram til utforminger som sikret oppslutning i egne rekker, enten det gjaldt en del av de mest innflytel­ sesrike bøndene eller de klart borgerlige delene av partiet i Transilvania. I motsetning til det forrige regjeringspartiet, som var skeptisk til utenlandsk kapital, så Det nasjonale bondepartiet positivt på kapital­ tilførsler til rumensk næringsliv fra utlandet og baserte mye av sin økonomiske politikk på å gi utenlandsk kapital gunstigere vilkår. Selv om lovverket ble forandret, gjorde depresjonen at alt håp om kapital­ tilførsler på denne måten ble borte. I tillegg til slike vansker opplevde regjeringspartiet at de tradisjonelle makthaverne i byborgerskapet (og kongehuset) fortsatt kunne gjøre seg sterkt gjeldende uavhengig av valgresultater. Det nasjonale bondepartiet mistet ikke makten brått, 192

M E L L O M K R IG S T ID E N

men regjeringene begynte utover i 1930-årene å skifte oftere i et system der den personlige kongemakt tiltok, der partisplittelser ble vanligere og der de demokratiske rettigheter i mange tilfeller ble vil­ kårlig respektert. Det rumenske bondepartieksperimentet fra 1928 var blitt møtt med store forventninger. Mange håpet at rumenerne - med et mindre ytterliggående parti enn bulgarerne - skulle fa til noe av det som Stamboliski hadde vært et symbol for, at de østeuropeiske bøndene skulle fa et politisk system de følte seg hjemme i og som kunne bygge opp et bondedemokrati. De to eksperimentene var på mange måter ulike; rumenerne var bl.a. redde for å gjøre noe som kunne fa deres motstandere til å skremme med Stamboliskis navn. Den bulgarske politikken hadde aggressiv brodd mot andre og fristet agrarenes mot­ standere til å ta et direkte oppgjør med dem med ikke-demokratiske midler. Selv om den rumenske politikken også hadde mange mot­ standere som ikke brydde seg så mye om demokratiske spilleregler, mislyktes de rumenske bondepolitikerne ikke bare derfor, men også på grunn av egne innebygde svakheter: Partiet sprikte sosialt så mye at viktige grupper kom til å få motstridende interesser i bestemte situasjoner. Og depresjonen i verdensøkonomien gjorde at den uten­ landske kapitalen som stod oppført med en hovedrolle i programmet, ikke møtte opp da forestillingen skulle begynne. Typisk for mye av det jugoslaviske partivesenet var det regionale preget som mange av partiene hadde: serbiske, kroatiske, slovenske partier osv. Det gjaldt også bondepartiene. Det viktigste av disse var Det kroatiske bondepartiet. Det var grunnlagt før første verdenskrig og hadde da forsvart de kroatiske interessene mot det ungarske styret. Den begrensede stemmeretten gjorde det likevel vanskelig for et bon­ departi å hevde seg. Det var andre politikere som sterkest hadde pre­ get kroatisk politikk under Ungarn og som hadde arbeidet for den jugoslaviske (sørslaviske) ideen. Med innføringen av allmenn stem­ merett for menn i den nye jugoslaviske staten etter krigen ble partiet raskt dominerende i kroatisk politikk og det viktigste talerøret for kroatiske interesser i Beograd. Dobbeltrollen som bondeparti og nasjonalt folkeparti var noe av det som karakteriserte partiet mest. I sine bondekrav minnet det mer om det bulgarske partiet enn det rumenske. Målet var et «bondede193

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

mokrati». En radikaljordreform var en forutsetning for det. Mange av tankene om bøndenes betydning og de verdiene som var innebygd i bondesamfunnet, var påvirket av den russiske populismen. Industri­ samfunnet ble betraktet som negativt. Bylivet var lite å trakte etter; det var fra landsbygda de ekte verdiene kom. Slike holdninger fant en også i det rumenske partiet, men der med mindre glorifisering av bondelivet. Felles for det kroatiske og det bulgarske partiet var også en sterkt personlig ledelse. O gså i det rumenske partiet var det sterke personligheter, men ikke med én som «eide» partiet. Skulle likevel én pekes ut, måtte det være Iuliu Maniu, som ble statsminister i 1928. Men han var for lite demagogisk anlagt til å gå inn den samme politi­ kerrollen som kroaten Radic eller bulgareren Stamboliski, og kom dessuten fra det gamle rumenske nasjonalpartiet i Transilvania, .ten egen bondepartibakgrunn. Stjepan Radic i Kroatia var en mann med sterke uttalelser og brå politiske bevegelser. Bondemassene la for dagen en dyp tillit til ham, og han hadde partiet i sin hule hånd inntil han ble myrdet av en serbisk politiker i parlamentet i Beograd i 1928. Hans etterfølger, Vlatko Macek, var mindre provoserende og radikal, men partiet beholdt like fullt sin dominerende plass hos kroatene i hele mellomkrigstiden. Partiet hadde oppslutning langt utenfor bøn­ denes rekker takket være sin nasjonalisme og sin vaktsomme hold­ ning mot serberne. Denne siden av partiet ble bare mer framtredende etter hvert som presset fra Beograd økte, og førte til at den sosiale pro­ filen og de kravene som var knyttet til den, ble svakere. Utover i 1930-årene ble samtidig partiets preg av å være en folkebevegelse med egne kulturformer sterkere, med en lang rekke organisasjoner og til­ tak som ungdomsavdelinger, fagforeninger, kulturgrupper osv. På liknende måte som Jugoslavia var Polen et land hvor mange av partiene snarere var orientert om en karismatisk personlighet enn om en klar ideologi. Det største av de polske bondepartiene, Bondepartiet «Piast», ble ledet av Wincenty Witos. Partiet var moderat i sine bondekrav. Det hang sammen med den sterke nasjonalismen som preget partiet. En radikaljordreform ville i deler av Polen virke til fordel for andre nasjonaliteter enn polakkene selv: Det var mange ukrainske og hviterussiske bønder som hadde polske godseiere som sine herrer. Når et nasjonalistisk bondeparti hadde sin regionale forankring i disse delene av Polen, som for en stor del tidligere hadde hørt under Øster194

M E L L O M K R IG S T ID E N

rike, kunne det vanskelig unngå å virke tamt i bondekravene. For å gi argumentasjonen et mer allment preg, ble det lagt vekt på hvor viktig det var for bøndene å holde på den private eiendomsretten. For at medlemmene skulle fa noe igjen for strevet, gikk partiet inn for å delta mest mulig i styre og stell (bl.a. i regjeringskoalisjoner) som kunne gi grunnlag for stillinger og andre belønninger. Rollen som et av de mest anvendelige regjeringspartiene bidrog i sin tur til ytterligere å svekke bondeprofilen og føre partiet mer mot høyre. Et annet bondeparti, Wyzwolenie (frigjøring), hadde sitt utspring i den tidligere russisk-styrte delen av Polen. Det var mer venstre­ orientert, men betydde mindre politisk. Det gikk inn for en omfat­ tende jordreform, samtidig som det hadde en mer positiv holdning til de nasjonale minoritetene. I 1931 ble de to partiene, og enkelte utbrytergrupper, slått sammen. Men da hadde Polen for lengst mistet sitt parlamentariske styresett til fordel for Jozef Pifsudskis autoritære styre, og det betydde ikke så mye hva partiene drev på med. Det tsjekkoslovakiske bondepartiet («Bøndenes og småbrukernes republikanske parti») var også et sentrumsparti, og i likhet med det største av de polske bondepartiene deltok det flittig i regjeringskoali­ sjoner. Men det kunne lettere arbeide for enjordreform enn det polske partiet. Faren for at tsjekkiske storbonder skulle bli skadelidende i forhold til andre nasjonaliteter, var langt mindre enn det problemet som polske storbonder stod overfor. I Tsjekkoslovakia stod ungarere og tyskere i større fare for å miste jord til slovaker og tsjekkere enn omvendt. Typisk for partivesenet i Tsjekkoslovakia, i likhet med i Jugoslavia, var ellers at de fleste partiene hadde sine medlemmer og fikk sine stemmer bare fra én av nasjonalitetene, med kommunistpar­ tiet som et viktig unntak. «Bøndenes og småbrukernes republikanske parti» passet stort sett med hovedmønstret. Det var oppstått i 1922 gjennom en fusjon mellom et tsjekkisk og slovakisk bondeparti, men hadde sitt klare tyngdepunkt blant tsjekkerne. Det hadde også en viss oppslutning hos de nasjonale minoritetene, selv om de vanligvis holdt seg til sine egne partier. Partiet stod sentralt i tsjekkoslovakisk poli­ tikk i hele mellomkrigstiden og var ved flere valg det største. Parti­ organisasjonen var godt utbygd, og partiet var ikke bare viktig for de lokale styringselitene rundt om i landet, men hadde også nære forbin­ delser med det kooperative kredittsystemet som betydde så mye for 195

Ø ST -EU R O PA S H IST O R IE

bøndene. Etter hvert fikk partiet mer å si også i byene, og det klarte å balansere mellom agrarinteressene og middelklasseinteresser i byene på en måte som sikret det plassen som et nøkkelparti på den borger­ lige siden. Denne suksessen innebar også en gradvis forskyvning mot høyre, med økende avstand til sosialistene. Partiets store navn var Antomn Svehla. Han var flere ganger statsminister i 1920-årene, men døde i 1933. O gså i de baltiske statene var det betydelige bondepartier. I Estland og Latvia var disse partiene blant de største og med en sentral plass i landenes politikk. De deltok i mange regjeringer, og flere av de ledende politikerne kom fra disse partiene. I Estland var Bondeunionen det største bondepartiet. Det hadde sin viktigste støtte fra den delen av bondebefolkningen som eide gårdene sine selv også før lan­ det ble uavhengig. Dermed fikk partiet et nokså konservativt preg, uten særlig entusiasme for radikale jordreformer. Et konkurrerende parti, Bureiserpartiet, representerte småbrukerinteressene. I begyn­ nelsen av 1930-årene klarte de to partiene å inngå et valgsamarbeid som virket løfterikt for samling av bondeinteressene. Men samarbei­ det holdt bare kort tid. Estlands mest kjente politiker i mellomkrigs­ tiden, Konstantin Påts, kom fra Bondeunionen. Han var statsminister gjentatte ganger, men han var også hovedmannen bak statskuppet i 1934, som satte en stopper for Estlands periode som parlamentarisk demokrati. I Latvia hadde situasjonen mye til felles med Estland. Det største bondepartiet, Bondeligaen, var forholdsvis konservativt og deltok i mange regjeringer. Av de 18 statsministrene som landet hadde inntil man også der opplevde et statskupp i 1934, fa måneder etter Estland, kom 12 fra Bondeligaen. Den mest kjente av disse statsministrene, som for øvrig i likhet med sin estiske kollega stod bak kuppet i 1934, var Karlis Ulmanis. Men også i Latvia var det et konkurrerende parti som mer energisk tok opp småbøndenes interesser, dannet i 1925. I tillegg brøt senere en gruppe ut fra selve Bondeligaen og grunnla et nytt parti i 1931. Som det framgår av denne gjennomgåelsen av bondepartier, var det langt fra noen ensartet samling. Noen var radikale og klassebevisste i innstilling, andre var konservative. Det var mye et spørsmål om hvorvidt de bøndene som utgjorde grunnstammen blant tilhengerne, 196

M E L L O M K R IG S T ID E N

følte at de hadde fatt sin del av godene (dvs. jord) og dermed var mer opptatt av a beskytte eiendomsretten enn å gå inn for radikal omfor­ deling av jorda. Men det var også et spørsmål om egne partitradisjo­ ner og om kompromisser. Kompromissene ble fort en del av den poli­ tiske hverdagen, der et bondeparti ikke var stort nok på egen hånd til å ha håp om å prege utviklingen. Noen steder var det regjeringskoali­ sjoner som ble rammen for kompromissene (som i Tsjekkoslovakia), i andre land var det sammenslåinger med andre partier som utvannet bondeprofilen (som i Romania). Det ble også tydelig hvordan det ofte ikke eksisterte én enkelt bondeinteresse, men at store bønder og fattigbønder kunne ha interesse av helt forskjellige politiske løsninger. Det var også et problem for bondepartiene at den moderniseringen de gikk inn for når det gjaldt livet i landsbyene, ikke var så lett å gjen­ nomføre med bibehold av den ideologien og de verdinormene som ble brukt for å appellere til bøndenes identitet og for å styrke deres selvbevissthet. Hvordan kunne man love bøndene goder og moderni­ sering som hang sammen med industrialisering og pengeøkonomi, samtidig som man skulle prise landsbylivets tradisjonelle verdier og uttrykke skepsis til industrisamfunnet?

Med katolsk fortegn Noen land hadde i mindre grad enn man skulle vente ut fra nærings­ strukturen, sterke bondepartier. Det gjaldt særlig de av de katolske landene der katolisismen organiserte seg politisk. Ofte ble slike par­ tier, der presteskapet spilte en viktig rolle og der det var et politisk mål å bevare religionens plass i samfunnet, kalt «folkepartier». Noen av dem kunne like gjerne vært kalt bondepartier: De fikk stor oppslut­ ning blant bondebefolkningen, og tok ofte opp saker som i andre land kunne være typisk bondepartipolitikk. Blant de mest kjente av disse partiene var Det slovakiske folkepar­ tiet. Det hadde sin opprinnelse i tiden før første verdenskrig, da det arbeidet energisk for slovakenes nasjonale rettigheter under det ungarske herredømmet. Den slovakiske nasjonalismen fortsatte å være en grunnpilar for partiet, sammen med arbeidet for tradisjonelle katolske verdier, f.eks. i synet på familiens betydning. Den domine197

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

rende personlighet var Andrej Hlinka, inntil han døde i 1938. Han var prest og alltid på vakt mot tsjekkiske tendenser til å skyve slovakiske interesser til side. Men partiet interesserte seg ikke bare for nasjonale og katolske verdier. Det engasjerte seg også for å fa bøndene til å gå inn i selvhjelps-organisasjoner i pakt med kooperative ideer. Utover i 1930-årene ble høyrefløyen i partiet stadig sterkere, og fronten mot liberalisme, sosialisme, jøder og tsjekkere ble trukket fastere opp. Hlinkas etterfølger ble en annen prest, Jozef Tiso. Han ble henrettet i 1947 for sin førerstilling i den tysk-kontrollerte «selvstendige» slo­ vakiske staten under den annen verdenskrig. Et annet stort katolsk parti var Det slovenske folkepartiet («populistene») i Jugoslavia. O gså dette partiet tok seg så aktivt av bøndenes sosiale og økonomiske interesser, U.a. gjennom kredittkooperativer og folkeopplysningstiltak, at det ikke var plass for noe eget «bonde­ parti» ved siden av det. Selv om også dette partiet på mange måter i tradisjonell katolsk stil stod fremmed overfor mye av den politiske liberalismen, var det mer åpent og hadde en grundigere intellektuell ballast enn det slovakiske partiet. Det kan henge sammen med at slovenerne hadde fatt sin første opplæring i moderne politikk under Østerrike, og slovakene under Ungarn. På linje med Det slovakiske folkepartiet i Tsjekkoslovakia var Det slovenske folkepartiet et nasjo­ nalistisk parti som voktet om slovenernes rettigheter i den nye ju go ­ slaviske fellesstaten. Sammenliknet med et annet jugoslavisk parti som var redd for serbisk dominans, Det kroatiske bondepartiet, var imidlertid Det slovenske folkepartiet mindre krampaktig i sin opposi­ sjon mot det serbiske. I stedet satset slovenerne på å bygge ut sine posisjoner ved å spille på konflikten mellom serbere og kroater. Det siste eksemplet på et katolsk parti som spilte en viktig rolle i sitt land, skal hentes fra Litauen. Konfesjonelt skilte Litauen seg ut fra de to andre baltiske statene ved at katolisismen var den dominerende religionsformen, og dette gav seg også utslag i partimønstret. Litauen hadde et stort konservativt parti av den katolske «folkeparti»-typen, og her stod så vel bondeinteressene som den katolske kirken sterkt. Dette kristelig-demokratiske partiet var den ene av de tre hovedgrupperingene i litauisk politikk. De to andre var sosialdemokratene, som var størst på venstrefløyen, og Bygdefolkets parti, gjerne kalt Populistene, i sentrum - men med et visst venstreanstrøk. Partiet var 198

M E L L O M K R IG S T ID E N

påvirket av ideer fra den russiske populismen, og lå gjerne et stykke etter Det kristelig-demokratiske partiet i oppslutning. Mens de mest kjente politikerne i Estland og Latvia kom fra de konservative bonde­ partiene der, leter man forgjeves i Det kristelig-demokratiske partiet etter navnene på Litauens to aller mest kjente politikere, Augustinas Voldemaras og Antanas Smetona. De var lederskikkelser fra den nasjonalistiske perioden før frigjøringen og tilhørte Nasjonalpartiet, et parti som imidlertid gjorde det dårlig i de første valgene etter at uavhengigheten var vunnet. Men både Voldemaras og Smetona kom sterkt tilbake da Litauens demokratiske eksperiment allerede i 1926 ble stanset av et statskupp - flere år før noe tilsvarende skjedde i Est­ land og Latvia. Om «bondepartier» kan være en brukbar merkelapp for å fange opp en av hovedstrømningene i Øst-Europas partiliv, har vi sett at merke­ lappen i enkelte land må klistres sammen med en annen: «katolske fol­ kepartier» (ofte kalt «klerikale», det vil si som ønsker å fremme kir­ kens interesser). Dette understreker samtidig de store avstandene mel­ lom slike partier, fra den anti-klerikale innstillingen i det bulgarske partiet til den sterke geistlige innflytelsen i f.eks. Slovakia. O gså om man ikke trekker inn forholdet til kirken, er spredningen på en tradi­ sjonell skala fra venstre til høyre stor. Flere av bondepartiene, også de som ikke var spesielt klerikale, var eller utviklet seg til å bli «administrasjonspartier» som deltok i ulike regjeringskoalisjoner. På tross av navnet hadde de snarere en generell borgerlig innstilling enn en spe­ siell bondeidentifisering.

Byborgerskap og makthaverpartier Dermed er vi på vei over i en tredje hovedgruppe partier, men igjen altså med en svært så glidende overgang til noen av bondepartiene. Det er partier som representerte borgerlige interesser med utgangs­ punkt i liberale ideer, ikke sjelden nær knyttet sammen med en nasjo­ nal kamp, og ofte med en temmelig konservativ politikk i praksis. Slike partier benektet gjerne at de representerte spesielle gruppeinte­ resser, i motsetning til bondepartiene og arbeiderpartiene. Selv om de stemmemessig kunne stå sterkt også på landsbygda, særlig om nasjo199

Ø ST-EEJRO PAS H IST O R IE

nalismen betydde mye for deres profil, var de først og fremst bypar­ tier. I noen tilfeller tok politikken mest hensyn til industrien og han­ delsnæringen, eventuelt direkte på bekostning av landbruket; andre ganger var dette preget svakere, slik at poenget heller var å oppnå regjeringsmakt eller å holde på den for å sikre seg lønnsomme posi­ sjoner gjennom statsapparatet. Antallet slike partier var stort, og de fleste kom aldri i nærheten av maktens sentrum. Men noen var blant søylene i partibildet, som f.eks. Den nasjonal-demokratiske bevegelsen i Polen. Nasjonal-demokratene hadde vært den sterkeste politiske kraften i de polske områdene før landet ble samlet og uavhengig i 1918. Den ubestridte leder var Roman Dmowski, selv om han i mellomkrigstiden stort sett nøyde seg med å operere bak kulissene, med fa offentlige verv. I tiden før uavhengigheten så nasjonal-demokratene Tyskland som den største faren, ikke Russland. Der skilte Dmowski seg fra sin store motpol i polsk politikk, Jozef Pifsudski, som fryktet Russland mer enn Tysk­ land. Nasjonal-demokratene var nasjonalistiske og ville ha et Polen med en sentralisert administrasjon og lite lokalt selvstyre. Minoritetenes rettigheter kom i annen rekke. Det beste både for dem og for Polen var om de lot seg assimilere kulturelt. Industrien skulle frem­ mes, men like viktig var det å sikre en økonomi der polakkene selv, og ikke f.eks. jøder, hadde kontrollen. Jødene ble betraktet som frem­ mede som egentlig ikke hadde noe i Polen å gjøre. Det var ikke noe mål å assimilere dem, man kunne heller håpe at de reiste sin vei. Før første verdenskrig hadde Dmowski personlig ledet boikotter av jødiske butikker i Warszawa, og i mellomkrigstiden gikk han varmt inn for å begrense jødenes rett til høyere utdanning gjennom kvote­ ordninger (numerus clausus). Katolisismen var for nasjonaldemokratene den naturlige religionen i Polen; en god polakk var også en god katolikk. Men bevegelsen var ikke klerikalt preget på samme måte som de katolske folkepartiene vi har vært innom tidligere, selv om mange prester støttet nasjonal-demokratene. Blant de polske par­ tiene fantes også et mer direkte klerikalt alternativ, Kristelig-demokratene, som ofte samarbeidet med Nasjonal-demokratene, selv om Kristelig-demokratene befant seg nærmere det politiske sentrum enn Nasjonal-demokratene. Et parti som på mange måter liknet på Nasjonal-demokratene i 200

M E L L O M K R IG S T ID E N

Polen, var Det nasjonal-liberale partiet i Romania. Det hadde vært et av de alternerende regjeringspartiene i det gamle Romania før første verdenskrig, da med Det konservative partiet, preget av godseierinteresser, som motpol. Etter krigen fortsatte Romania å ha to store par­ tier (og en mengde små). Den viktigste motspilleren ble etter hvert Det nasjonale bondepartiet. De nasjonal-liberale representerte det rumenske byborgerskapet og var i likhet med Dmowskis parti på vakt mot alt som kunne smake av ikke-rumensk dominans i økonomien og forvaltningen. Landet burde styres på en så sentralisert måte som mulig, og utlendinger og innenlandske minoriteter burde ikke ha noe særlig å si. Det nasjonal-liberale partiet var skeptisk til utenlandsk kapital (selv om det var betydelig med utenlandsk kapital bl.a. i oljein­ dustrien), og var kjent for slagordet «gjennom oss selv» (prin noi insine), dvs. ved egne krefter. For å bevare den politiske selvstendigheten med full verdi var det nødvendig med økonomisk selvstendighet i forhold til utenlandsk kapital, og for å få til det, måtte innenlandsk produksjon beskyttes, selv om det resulterte i høyere priser. På tross av navnet var ikke partiet spesielt liberalt. Det var et administrasjonsparti som hadde sine folk plassert i alle viktige institusjoner (f.eks. bankvesenet), og som ikke var så nøye med midlene for å beholde makten. I Jugoslavia var det serbernes Radikale parti som - på tross av nav­ net - passer best som eksempel på denne typen partier. Partiet hadde nok sitt utgangspunkt i det egalitært innstilte bondesamfunnet i Ser­ bia, og mistet ikke grepet på sine velgere fra landsbygda. Men partiet, som var det dominerende regjeringspartiet før første verdenskrig, ble mer og mer borgerliggjort etter hvert som bybefolkningen vokste og statsapparatetet ble utbygd. Både forretningsfolk, militære og byrå­ krater så på partiet som sitt parti. Og de så det nye Jugoslavia som sin stat i betydningen av et utvidet Serbia, ikke en fellesstat med betydelig autonomi for de enkelte delene. Det offisielle navnet på landet fram til 1929 var riktignok «Kongeriket av serbere, kroater og slovenere», men den grunnloven som ble vedtatt i 1921, var klart sentralistisk på serbernes premisser. Det store navnet i Det radikale partiet var Nikola Pasic. I Tsjekkoslovakia, som sosialt sett var det mest borgerlige landet, var det ikke ett enkelt parti som pekte seg ut som «regjeringspartiet». 201

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Typisk for tsjekkoslovakisk politikk i mellomkrigstiden var et godt fungerende koalisjonssystem ved regjeringsdannelser, kalt pétkasystemet, avledet av det tsjekkiske ordet for fem. Opprinnelig var det et rådgivende kontaktutvalg mellom fem av de ledende partiene og en regjering som ikke var en koalisjonsregjering, men en embetsmannsregjering uten tilknytning til bestemte partier. Denne regjeringen, ledet av Jan Cerny, ble dannet i 1920, da det etter en regjeringskrise ikke lyktes å fa til en vanlig partipolitisk regjering. Pétka-systemet fortsatte å fungere som et bindeledd mellom ulike regjeringer og flere av de viktigste partiene (med enkelte forandringer i sammensetnin­ gen), og bidrog til en parlamentarisk stabilitet som var dypere enn de hyppige regjeringsskiftene kunne gi inntrykk av. En annen følge var at de viktige avgjørelsene ble tatt ut av parlamentet og over i et lukket organ. Flere av partiene ble så husvarme i koalisjonssystemet og så redde for å forsvinne ut i kulden at deres ideologiske identitet ble mer og mer borte. Noen av departementene ble også etter hvert oppfattet som ett bestemt partis «naturlige» departement, der funksjonærene ble forventet å oppføre seg nesten som partifunksjonærer. Selv om systemet altså sikret en høy grad av stabilitet og kompromissvilje, ble det også angrepet som en undergraving av den parla­ mentariske idé, der poenget ikke bare er å ha en opposisjon som kan kritisere, men der det også skal være reelle muligheter for maktskifte mellom dem som er i posisjon og opposisjon. Et annet trekk ved det politiske systemet i Tsjekkoslovakia som avvek noe fra de parlamenta­ riske idealene, uten likevel å være noe åpent brudd på dem, var den rollen som en liten krets av betrodde menn rundt president Masaryk spilte. Gruppen var uformell og ble gjerne kalt «borgen» (hrad), etter slottet i Praha som var presidentens residens. De fungerte som en slags republikansk hoff-kamarilja, dyrket presidentens autoritet og viste en ærbødig innstilling til hans skrifter og uttalelser. Det var et intellektuelt miljø, der enkelte kom fra Masaryks gamle «realist»parti, andre fra Nasjonalsosialistene rundt utenriksminister (senere president) Edvard Benes. Ledere for enkelte større tsjekkiske masse­ organisasjoner vanket også der. De fleste hadde en «moderne» innstil­ ling til samfunnet, ofte ateistisk og med en viss sympati for Sovjet­ unionen. Selv om Masaryk selv stod for tolerante holdninger, kunne ofte borg-gruppens forståelse av tsjekkoslovakisk historie (begrepet 202

M E L L O M K R IG S T ID E N

er i seg selv tvilsomt, siden en felles stat først oppstod i 1918) virke provoserende på ikke-tsjekkerne i landet gjennom koplingen til rent tsjekkiske tradisjoner som husitt-bevegelsen. Blant de partiene som regelmessig deltok i regjeringene i Praha, var også et parti som tilhørte den samme tradisjonen som Nasjonalde­ mokratene i Polen, Det nasjonal-liberale partiet i Romania osv. I Tsjekkoslovakia bar det navnet Det nasjonaldemokratiske partiet. Det var en arvtaker etter den ungtsjekkiske bevegelsen på 1800-tallet. Partiet var sterkt konservativt, og beveget seg ytterligere mot høyre etter hvert. Det innledet til og med et valgsamarbeid med fascistene i 1930-årene. Ikke overraskende var det klart nasjonalistisk, men til forskjell fra den nasjonaldemokratiske bevegelsen i Polen var partiet skeptisk til den katolske kirken. Det anti-klerikale preget skyldtes de forskjellige måtene den katolske kirken ble oppfattet på i Polen og Tsjekkoslovakia. I Polen ble kirken betraktet som en vokter av den polske nasjon mot trusselen fra det ortodokse Russland eller det pro­ testantiske Preussen. I Tsjekkoslovakia stod for det første den katolske kirken svakere på grunn av reformasjonstradisjonen som var knyttet til Jan Hus. For det andre ble den katolske kirken av tsjekkiske nasjo­ nalister oppfattet som en fordekt støttespiller for Habsburg-regimet i Wien. Partiet var langt fra å være det største i tsjekkisk politikk (og det hadde liten oppslutning utenfor Bohmen), men dets innflytelse var mye større enn velgertallene skulle tyde på. Det bedrestilte bor­ gerskapet støttet gjerne dette partiet, og det hadde mange tilhengere i embetsverket.

Sosialismen: Svakt sosialt grunnlag, likevel fryktet Mens bondepartiene kunne befinne seg både som allierte og motstan­ dere av de typisk byborgerlige partiene, var de sosialistiske partiene lettere å definere som prinsipielle motstandere sett fra borgerlig hold. Det hang nøye sammen med sosialistenes egen virkelighetsforståelse. Den var som oftest tuftet på marxistisk grunn, med klassekamp som forståelsesramme for politisk strid, enten partiene var kommunistiske eller sosialdemokratiske. Noen partier var likevel vanskeligere enn andre å plassere på denne måten. Det var når nasjonalisme ble et viktig 203

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

innslag også i et sosialistisk parti, slik at den tradisjonelle internasjo­ nalismen måtte vike eller bli utvannet. Nettopp internasjonalismen gjorde sosialistene utsatt for anklager fra borgerlige partier om ikke å være nasjonale nok, i tillegg til anklagene om at klassekampideologien var destruktiv i seg selv. Spesielt var kommunistene utsatt, siden de både bekjente seg til revolusjon og i prinsippet var de mest internasjonalistiske. Denne internasjonalismen var likevel av en bestemt art som gjorde den mindre virkelig internasjonal, men samtidig farligere, ved at det ble satt likhetstegn mellom hva som skulle regnes som internasjonalt og Sovjetunionens interesser. Spesielt i grenseland som Polen og Romania gjorde denne formen for «internasjonalisme» det ytterst vanskelig for kommunistene å få fotfeste. Den generelt svake oppslutningen om de sosialistiske partiene i Øst-Europa hang likevel først og fremst sammen med at det var lite industri der sammenliknet med Vest-Europa. Ikke i noe østeuropeisk land oppnådde et sosialistisk parti å prege politikken over lengre tid. I Ungarn klarte kommunistene å utrope en sovjetrepublikk, men som vi har sett, ble den kortvarig, samtidig som det hadde vært andre for­ hold enn arbeiderklassens styrke som i det hele tatt gjorde maktover­ takelsen mulig. Til gjengjeld ble Ungarn tidligere enn andre land pre­ get av et reaksjonært styre med minimal plass for en arbeiderbe­ vegelse. At kommunistpartiene hadde det vanskelig utover i mellomkrigs­ tiden, gjaldt imidlertid ikke bare Ungarn. I løpet av fa år ble disse par­ tiene forbudt i alle land utenom Tsjekkoslovakia. Det skyldtes både deres revolusjonære innstilling, som noen ganger ble direkte bevist gjennom kuppforsøk, og den pro-sovjetiske innstillingen, som ble betraktet som undergraving av nasjonale interesser. Kommunistene klarte likevel til en viss grad å gjøre seg gjeldende gjennom sitt hem­ melige organisasjonsapparat, som styrte en rekke frontorganisasjoner som formelt ikke var kommunistiske, og som i en del tilfeller stilte opp i valg. I enkelte lokalvalg fikk de overraskende sterke resultater. Arbeiderbevegelsen i Øst-Europa var organisatorisk bygd opp etter de samme prinsipper som ellers i Europa. Særlig spilte det tyske lorbildet en stor rolle. Det ble satset på en dobbeltorganisering med fagforeninger og politiske partier. På nasjonalt plan ble fagbevegelsen ingen betydelig maktfaktor, selv om den kunne opptre både sterkt og 204

M E L L O M K R IG S T ID E N

disiplinert i lokale konflikter. Det var - også i land der industrien var svakt utbygd - mange eksempler på at det ble skapt en alternativ arbeiderkultur gjennom arbeideridrettslag, sosiale hjelpekasser, utflukter og feriehjem, kor og musikkorps, teatergrupper. Men noe preg på storsamfunnet maktet ikke disse tiltakene å sette. Ikke bare var industriarbeiderne - unntatt i enkelte regioner - fåtallige. Organisa­ sjonsgraden var også ofte lav, og det var ikke sjelden rivaliserende organisasjoner på det samme beitet. Borgerlige partier kunne også ha sine fagforeninger. I Polen var det f.eks. tre store sammenslutninger av fagforbund, og bare én av dem var sosialistisk. Det var flere arbeidere tilknyttet borgerlige/katolske fagforbund enn sosialistiske. Men den sosialistiske arbeiderbevegelsen var ikke bare hemmet av konkurran­ sen med borgerlig fagbevegelse, det mest ødeleggende var den indre splittelsen mellom kommunister og sosialdemokrater. Selv om mange fagforeningsfolk prøvde å holde fagforeningene samlet, lyktes det langt fra alltid. Dermed ble mye energi brukt på indre oppgjør. Hovedstriden utspant seg gjerne i den politiske delen av arbeider­ bevegelsen. De sosialistiske partiene fra før første verdenskrig ble regelmessig splittet, ofte gjennom en bitter prosess. Selv om det i Europa som helhet var flest partier der flertallet sa nei til Moskvas krav til hvordan et arbeiderparti skulle organiseres og fungere, uttrykt gjennom opptaksbetingelsene til Komintern (Den kommunistiske internasjonale, opprettet i 1919), var det flere av par­ tiene i det østlige Europa som brøt med dette mønstret, slik for øvrig også Arbeiderpartiet i Norge gjorde det noen år. Et av de partiene der den Moskva-vennlige, revolusjonære retningen stod sterkt, var det bulgarske. Partiet var startet i 1890-årene, og hadde i likhet med mange andre partier utarbeidet et program som stod i gjeld til det tyske sosialdemokratiets Erfurt-program. Allerede i 1894 ble de første sosialdemokratene valgt inn i den bulgarske nasjonalforsamlin­ gen. Partiet var det sterkeste på Balkan, men lenge før den russiske revolusjon hadde det problemer med å holde seg samlet. Det utviklet seg to retninger, den «brede» og den «smale». Den første retningen var mest opptatt av reformer for arbeiderne (f.eks. kortere arbeidsdag), og ville ha et samarbeid mellom bønder og arbeidere. De «smale» var mer radikale og ville konfiskere all privateiendom. Noe samarbeid med bøndene var da lite aktuelt. Samtidig gjorde framgangen for den 205

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

bulgarske Agrarunionen (bondepartiet), særlig etter at Stamboliski overtok ledelsen, det vanskeligere for sosialistene å sanke misnøyestemmer fra landsbygda. Likevel fikk sosialistene en betydelig gruppe valgt inn i nasjonalforsamlingen i 1913, i stor grad som en protest mot regjeringens politikk under Balkan-krigene. Under påvirkning av revolusjonen i Russland ble i 1919 det «smale» partiet til Det bulgarske kommunistpartiet. Dette partiet ble forbudt i 1924, men markerte seg før det sterkt på flere måter. Ved valget i 1919 hadde det blitt nest størst (etter Agraru­ nionen). Med den radikale bondelederen Stamboliski som statsmini­ ster ble det imidlertid vanskelig for de bulgarske kommunistene å orientere seg i terrenget. De brukte et kart lånt fra den russiske revolu­ sjon, og ifølge det måtte Stamboliski oppfattes som en bulgarsk Kerenskij og Agrarunionen som en småborgerlig bevegelse. Bortsett fra at noen kommunister lokalt hadde forsøkt å støtte agrarene under kuppet mot Stamboliski i 1923, forholdt partiet seg passivt. Men de oppdaget fort at kommunistene ikke kom det spor nærmere noen egen maktovertakelse selv om Stamboliski var styrtet. De fikk også påtale fra Moskva for den feilaktige analysen og måtte legge om kur­ sen. Et fortvilt forsøk på å gjøre det godt igjen ved å styrte den nye regjeringen gjennom en oppstand om høsten samme år mislyktes totalt, og neste år ble partiet forbudt og dets eiendommer beslaglagt. Alle kommunistiske fagforeninger ble oppløst. Litt senere ble også de kommunistene som var valgt inn i nasjonalforsamlingen, fratatt sine plasser. I et land der vold allerede var et viktig innslag i det politiske liv, særlig på grunn av IMRO (den makedonske terrororganisasjonen), var det ikke så overraskende hvilke krefter som ble styrket i et parti som først var blitt kritisert fra Moskva for passivitet under kuppet mot Stamboliski og deretter mistet sine legale rettigheter etter sitt eget mislykte kuppforsøk. De som ønsket kraftige markeringer gjen­ nom voldelige aksjoner, slo til på en uhyggelig måte. For å ta livet av hele den politiske eliten i Bulgaria ble det klekket ut en plan i to etap­ per. Først skulle en viktig offentlig person myrdes, og deretter skulle hans begravelse brukes til det virkelig store attentatet. En pensjonert general ble brukt som det første offeret. Til hans begravelse i katedra­ len i Sofia møtte som ventet kong Boris, regjeringen og andre høye 206

M E L L O M K R IG S T ID E N

embetsmenn. En kraftig bombe var på forhånd plassert i taket. Men kongen kom for sent til begravelsen - kanskje hadde han fatt en advarsel - og ingen av dem som var blant hovedmålene, mistet livet. Men over 120 mennesker ble drept og rundt 500 såret. Myndighetene svarte med den mest nådeløse gjengjeldelseskampanje som noen gang hadde vært gjennomført i Bulgaria. Tusener ble arrestert, mange av dem opplagt uskyldige, og et ukjent antall av disse ble drept. Også offentlige henrettelser ble tatt i bruk. Opposisjonelle arbeider- og bondeorganisasjoner som ikke alt var forbudt, ble det nå slått hardt ned på. Etter hvert virket det hele mot sin hensikt, og etter noen år ble det igjen mulig for de bulgarske kommunistene å delta i valg gjennom en frontorganisasjon som ble opprettet i 1927, Det bulgarske arbei­ derpartiet. Nye fagforeninger og ungdomsorganisasjoner der kom­ munistene trakk i trådene, dukket også opp etter hvert. Hovedtyng­ den bak den suksessen kommunistene hadde i enkelte valg, kom fra misnøyde bønder, noe som særlig ble tydelig da den økonomiske verdenskrisen rammet Bulgaria i begynnelsen av 1930-årene. Ved parla­ mentsvalget i 1931 fikk Arbeiderpartiet valgt inn 31 representanter i nasjonalforsamlingen (14 prosent av stemmene). At misnøyestemmer også fra byvelgere kunne samle seg hos Arbeiderpartiet, viste seg ved kommunevalget året etter, da det fikk flertall i bystyret i Sofia (19 av 35 plasser), og gode resultater også i flere andre byer. Hvordan reagerte så landets regjering på at en kommunistisk front­ organisasjon fikk en så sterk framgang gjennom parlamentariske metoder? Ville det være mulig for kommunister eller kommunist­ sympatisører å overta den politiske makten på denne måten, slik at veien om en revolusjon ble overflødig? Eksemplet Bulgaria viste at selv om sterkt venstreorienterte partier fikk stille opp i valg, var det grenser for hva slags valgresultater som skulle respekteres. Regjerin­ gen uttalte etter kommunevalget at Bulgarias hovedstad ikke var rød og ikke kunne være det. O g etter en del nøling ble valget av 15 av de 19 bystyremedlemmene erklært ugyldig. Litt senere skjedde det samme med 29 av de 31 i nasjonalforsamlingen. (Og de to gjen­ værende brøt med partiet.) Denne erfaringen var ikke enestående for Bulgaria. O gså i Roma­ nia, et land der kommunistene stod langt svakere, skjedde det samme. Kommunistpartiet var blitt forbudt i 1924. Men ved parlamentsvalget 207

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

i 1931, altså midt under depresjonen, klarte den kommunistiske front­ organisasjonen «Arbeider- og bondeblokken» å fa valgt fem represen­ tanter til deputertkammeret. Selv om det ikke var noen fare for poli­ tisk jordskjelv med sa fa innvalgte kommunister, ble det regnet som en politisk skandale. I alle tilfeller var talerstolen i nasjonalforsamlin­ gen et utmerket sted for propaganda mot regjeringen. Som i Bulgaria ble løsningen å oppdage at valget av akkurat disse representantene egentlig var ugyldig. Man «fant ut» at et par av dem hadde noe på rul­ lebladet som gjorde at de ikke var valgbare. Så ble deres stemmer trukket fra det totale antallet stemmer, og dermed kom hele partiet under sperregrensen, slik at alle fem, også de som personlig var helt uangripelige, falt ut. De rumenske kommunistene hadde for øvrig liten grunn til å legge hovedskylden for den generelt lave oppslutningen på myndighetene. Gjennom sin Moskva-styrte politikk klarte de selv utmerket godt å skape avstand til rumenere flest. Sosialistpartiet i Romania var blitt stiftet i 1890-årene, og allerede da, lenge før det hadde utkrystallisert seg noen revolusjonær fløy, opplevde de relativt fåtallige rumenske sosialistene at myndighetenes tolerering av dem ikke ble bestemt av prinsipper, men av om makthaverne trodde de kunne fa oppslutning og dermed bli en utfordring. Gjennom systematisk arbeid med «bondeklubber» i en del landsbyer hadde det lykkes bade å spre sosialisti­ ske ideer og vanlig folkeopplysning (om alt fra politiske rettigheter til husdyrsykdommer). Uten at arbeidet hadde ført til noen sosial uro, ble landsby-agitatorene arrestert i 1899, klubbene stengt og arkivene beslaglagt. Partiarbeidet ble liggende nede lenge, ikke bare på grunn av aksjonen mot landsbyarbeidet, men også fordi flere av de ledende intellektuelle i partiet gikk trøtt og mistet troen på at det gikk an å endre noe i Romania gjennom et parti som så vanskelig så ut til å kunne få makt. Enkelte var opprinnelig påvirket av den revolusjonære tradisjonen i Russland, og noen hadde sine viktigste frihetsideer fra studieår i Frankrike. Ofte kom de fra velstående familier. «De sjenerøse», som de ble kalt, meldte seg inn i Det nasjonal-liberale partiet, som de betraktet som den moderne middelklassens parti, og det som best kunne gi Romania den kapitalistiske utvikling som var en forut­ setning for overgangen til sosialisme. Noen år før første verdenskrig kom et regulært sosialistisk parti208

M E L L O M K R IG S T ID E N

arbeid i gang igjen. Krigserfaringene og inntrykkene fra den russiske revolusjon førte til rask vekst og radikalisering for fagbevegelse og parti, slik vi også så det i Ungarn. Myndighetenes frykt for sosialis­ men gav seg raskt håndfaste utslag. I desember 1918 ble 16 mennesker skutt ned og drept og 200 arrestert da en demonstrasjon ble slått ned i sentrum av Bucuresti. Etter en lang rekke statlige inngrep mot arbeiderbevegelsen (arrestasjoner, aviskonfiskasjoner, utplassering av soldater i bedrifter osv.) forsøkte parti og fagbevegelse i fellesskap å fa satt en stopper for det ved å erklære generalstreik. Det gjorde det igjen lettere for myndighetene å ta et generaloppgjør med arbeiderbe­ vegelsen. Hundrevis av arbeiderledere ble arrestert; mange ble idømt fengselsstraffer. Flere tusen vanlige arbeidere ble også satt fast for kortere eller lengre tid, mange ble slått og mishandlet. Myndighetene oppnådde det de ville. Arbeiderne ble skremt bort. Fagbevegelsen lå i ruiner, særlig i det gamle Romania, der den hadde dårligst fotfeste fra før. Etter slik behandling fra myndighetene ble det enda lettere å agitere for at reformistisk og parlamentarisk arbeid ikke ville gi arbeiderne et bedre samfunn. På partikongressen i 1921 ble det da også flertall for venstrefløyens forslag om å omdanne partiet til et kommunistisk parti og gå inn i Komintern. Politiagenter hadde infiltrert og var til stede under kongressen - noen av dem holdt også svært Moskva-vennlige innlegg i håp om å fa et skikkelig grunnlag for arrestasjoner. Neste dag, da kongressen fortsatte, rykket politiet inn og arresterte alle som uten forbehold hadde stemt for tilslutning til Komintern. Etter hvert konstituerte ikke-kommunistene seg i et sosialdemokratisk parti, som også bygde ut fagforeningsarbeidet. Noen stor innflytelse fikk dette partiet ikke. Kommunistpartiet på sin side ble offisielt forbudt i 1924, vesentlig som en følge av det standpunkt partiet inntok i nasjonalitetsspørsmålet, som et pålegg fra Komintern: selvbestemmelse for nasjonalitetene inntil atskillelse fra den rumenske stat. Det var de rus­ siske interessene som her ble spilt ut i den sosialistiske internasjonalismes navn. De rumenske kommunistene skulle etter dette være åpne for at Bessarabia skulle gå tilbake til Russland, og Transilvania til Ungarn, selv om flertallsbefolkningen i begge provinsene var rumensk. En slik politikk var for det offisielle Romania en oppford­ ring til landsforræderi. Og selv om også de rumenske kommunistene 209

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

tidvis maktet å fa en viss valgoppslutning gjennom frontorganisasjoner, slik at myndighetene i 1931 fant å måtte ty til ufine juridiske knep for å stanse dem, var kommunistenes egen politikk en like stor hindring for kommunistisk framgang som myndighetenes inngrep eller Romanias begrensede industrialisering var det. Partiet forble ett av de minste i Øst-Europa, men ble likevel rammet av bitre fraksjonskamper. På grunn av nasjonalitetspolitikken var det i den illegale perioden ofte let­ tere å rekruttere ungarere og jøder til partiet enn etniske rumenere, noe som også gjenspeilte seg i den raskt skiftende ledelsen, og som ikke gjorde partiet mer tiltrekkende i et land der nasjonalismen stod sterkt. Selv om Kominterns politikk i nasjonalitetsspørsmål virket nega­ tivt for det rumenske partiet gjennom den direkte koplingen med Sovjetunionens krav på Bessarabia, var det viktigste bidraget fra kommunistiske og sosialdemokratiske partier generelt i Øst-Europa å kjøle ned den nasjonalistiske intoleransen. De gikk inn for en minoritetsvennlig politikk, i pakt med arbeiderbevegelsens gamle, internasjonalistiske idealer. O g i de landene som ble unnfanget under første verdenskrig og ikke tidligere hadde eksistert som felles statsenheter, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia, var det kommunistpartiene som i størst grad virkeliggjorde helstatsideologien ved å fungere over hele statsterritoriet som et samlet parti. De øvrige partiene var i større grad regionale eller knyttet til bestemte etniske grupper. I Jugoslavia betydde dette likevel minimalt i det meste av mellom­ krigstiden. For det første svingte kommunistpartiets holdning til nasjonale spørsmål kraftig. Til å begynne med tok partiet den nye statsenheten til etterretning og konsentrerte seg om å drive klasse­ kamp innenfor den rammen som dermed var gitt. Diskusjoner om føderalisme eller sentralisme var borgerlige avsporinger fra klasse­ kampen. Men etter diktat fra Komintern endret partiet syn i 1924. Parolen var nå at de enkelte folk i Jugoslavia måtte få sine egne stater. Statsdannelsen Jugoslavia var et produkt av den imperialistiske Versailles-freden og ikke verdt a forsvare. Et slikt skifte virket forvir­ rende, men likevel ikke så ødeleggende for partiet som den tilsvarende parolen var for det rumenske kommunistpartiet. Midt i 1930-årene kom det igjen et mer positivt syn på den jugoslaviske staten, da Komintern gikk over til folkefront-taktikken, dvs. samarbeid med sosialdemokrater og radikale borgerlige for å stanse fascismen. 210

M E L L O M K R IG S T ID E N

Den andre grunnen til at kommunistpartiets organisering etter helstatsprinsippet fikk lite å si for det politiske systemet i Jugoslavia, var at partiet ble forbudt allerede i 1921. Da hadde det hatt en halv-legal posisjon siden året før, da innenriksminister Milorad Draskovic grep inn mot kommunistene som reaksjon på en storstreik. Da en ungkom­ munist myrdet Draskovic i 1921, svarte myndighetene med å forby partiet helt, selv om partiet benektet ethvert kjennskap til udåden. O gså de jugoslaviske kommunistene fortsatte å fungere under jorden og med enkelte frontorganisasjoner, særlig blant fagorganiserte og ungdom. Men det lyktes ikke å gjøre seg bemerket ved sterke valg­ resultater slik de bulgarske kommunistene enkelte ganger fikk til. Og det jugoslaviske kommunistpartiet var om mulig enda mer preget av harde fraksjonskamper enn det rumenske. I Komintern-kretser ble det påstått at hvis man hadde to jugoslaviske kommunister til stede, ville det være tre fraksjoner der. Først etter at Tito (opprinnelig et dekknavn forJosip Broz) var blitt generalsekretær i 1937, begynte partiet å vokse. I de fire årene fram til den tyske invasjonen bygde Tito opp en effektiv, illegal organisasjon med sterk økning i medlemstallet, både i partiet og ungdomsorganisasjonen. Det skapte grunnlaget for den lederstil­ ling Titos partisaner fikk i motstandskampen mot Tyskland. I Jugoslavia lyktes altså myndighetene lenge med sitt forsett om å holde kommunismen nede. Det hadde ikke sett slik ut med en gang første verdenskrig var slutt. Ved parlamentsvalgene i 1920 fikk det «serbisk-kroatisk-slovenske kommunistpartiet» så mange stemmer at det ble det tredje største partiet. Det var et tilstrekkelig signal for myndighetene til å gripe inn så snart det forelå det minste påskudd for det. Det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet skilte seg ut ved at det beholdt sin legale status gjennom hele mellomkrigstiden, dvs. helt fram til Tysklands knebling av det tsjekkoslovakiske demokratiet i 1939. Arbeiderbevegelsen slo tidlig rot i de tsjekkiske områdene. En tid var den enhetlig organisert i hele Habsburg-monarkiet, men midt i 1890-årene skilte det tsjekkiske sosialdemokratiske partiet og den tsjekkiske fagbevegelsen seg ut som egne organisasjoner. Likevel var ikke det nok for de mest nasjonal-radikale sosialistene. Følgelig ble det i 1897 dannet et eget nasjonal-sosialistisk parti (uten sammenheng med Flitlers senere bruk av ordet). 211

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Den sosiale radikaliseringen under første verdenskrig førte både til vekst i medlemsmassen og skjerping av eldre motsetninger mellom radikale og moderate krefter i sosialdemokratiet. Som i mange andre sosialistiske partier ble det mye dramatikk i forbindelse med den avgjørende avstemningen om hvorvidt partiet skulle gå inn i Komin­ tern eller ikke. Partiet hadde alt i 1919 gått inn i et regjeringssamarbeid med Nasjonalsosialistene og det tsjekkiske Bondepartiet med sosial­ demokraten Vlastimil Tusar som statsminister. Denne rød-grønne koalisjonen ble styrket gjennom parlamentsvalgene i april 1920, som viste at venstresiden hadde godt tak på velgerne. Det tsjekkoslovak­ iske sosialdemokratiske partiet var størst og fikk 26 prosent av stem­ mene, det tyske sosialdemokratiske partiet fikk 11 prosent, de ungar­ ske sosialdemokratene 2 prosent og de tsjekkiske nasjonalsosialistene 8 prosent, til sammen 47 prosent. Sosialistene stod spesielt sterkt i de tsjekkiske områdene. Der tilhørte 104 av de 203 deputerte et sosialis­ tisk parti. Mens radikaliseringen økte nedenfra, var ledelsen fortsatt moderat og fikk av den grunn mye kritikk. Bl.a. var venstrefløyen pågående kritisk mot regjeringens nøytrale holdning til den polsksovjetiske krigen som pågikk. Det var ikke bare de mest ivrige Moskva-tilhengerne i partiet som mente dette. Det var en utbredt sympati ikke bare blant arbeidere, men også i den offentlige opinion mot Polen. O g innad i det sosialdemokratiske partiet ble det mer og mer klart at et flertall ville komme til å støtte en tilslutning til Komin­ tern. For å forebygge en slik utvikling foretok Tusar og andre parti­ ledere et kupp som hvis det var begått av kommunister i samme situa­ sjon, ville blitt ansett som et typisk eksempel på kommunistisk man­ gel på respekt for demokratiske organisasjonsprinsipper. Tusar og de andre lederne sørget i all hemmelighet for a fa overført eiendomsretten til partiets hovedkvarter og partiavisen «Pråvo Lidu» til seg personlig. Så innkalte de et sentralstyremøte som ikke var full­ tallig. Dette møtet utsatte den lovlig berammede partikongressen fra september til desember 1920 og bestemte at venstrefløyen i partiet hadde ekskludert seg selv, siden lojalitet til Komintern var uforenlig med de sosialdemokratiske prinsippene som partiet var bygd på. Deretter gikk Tusar av som statsminister. Det var denne regjerings­ krisen som ble løst ved «ekspertregjeringen» ledet av den partiløse Cerny. Venstrefløyen i partiet fant seg ikke uten videre i en slik 212

M E L L O M K R IG S T ID E N

behandling og gjennomførte kongressen som planlagt. Delegatene var allerede valgt, og et flertall tilhørte som ventet venstrefløyen. Da disse, som mente seg å representere partiet på en lovlig måte, forsøkte å ta tilbake bygninger og eiendeler, fikk høyrefløyens ledere den nye regjeringen under Cerny til å sette inn politiet for å kaste ut venstre­ fløyen. Store streiker ble satt i gang som protest (over 160 000 deltok), noen av dem nærmest med opprørskarakter, men forgjeves. Lederne ble arrestert og idømt harde fengselsstraffer av særdomstoler. Straf­ fene ble senere redusert av president Masaryk. Den uforsonlige stri­ den mellom høyre- og venstresosialister overskygget deres mulighe­ ter til i fellesskap å prege den videre politiske utviklingen i landet. Arbeiderbevegelsen kom på defensiven. Den radikale sosiallovgiv­ ningen som var påbegynt i republikkens to første år, stanset opp. Motstanden mot flere «røde» lover økte på borgerlig hold. Sosialdemokratene (høyrefløyen fra det gamle partiet) fortsatte å delta i flere regjeringskoalisjoner, samtidig som Tsjekkoslovakia fikk et av de største kommunistpartiene utenfor Sovjetunionen. Det ble formelt grunnlagt i 1921, da de Komintern-vennlige fra Slovakia og Sudetenland sluttet seg sammen med tsjekkerne. Kommunistpartiet fortsatte å ha en betydelig størrelse og fikk stadig over 10 prosent av stemmene ved parlamentsvalgene. Noen ganger var de større enn sosialdemokratene og nasjonalsosialistene, noen ganger litt mindre. Men kommunistene var isolert politisk, og deres innflytelse var liten i forhold til den stabile størrelsen. Fagbevegelsen var delt mellom kommunister og sosialdemokrater (her var sosialdemokratene over­ legent størst), og Nasjonalsosialistene. Endelig fantes det fagforenin­ ger som var borgerlig orientert. Samlet sett var Tsjekkoslovakia det eneste landet i det østlige Europa som i mellomkrigstiden realiserte et vestlig politisk system, ikke bare i form, men også i innhold. Det viste seg ikke bare i at landet ikke gikk over til diktatur eller halvdiktatur, men også i at det var mulig for et godt utbygd kommunistparti å fun­ gere. Med andre ord: Systemet tålte å leve med en radikal opposisjon, og den radikale opposisjonen opplevde at det politiske spillerommet var stort nok til å gi systemet en faktisk legitimitet, selv om den kapitalistiske staten teoretisk sett ikke var legitim ut fra den marxistiskleninistiske læren. I Polen var arbeiderbevegelsen oppbygd etter et komplisert møns213

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

ter som hang sammen med at landet var delt før 1918. I den tyske delen av Polen var de viktigste delene av fagbevegelsen ikke sosialis­ tiske, men kristen-demokratiske. I den russiske delen hadde fagbeve­ gelsen hatt varierende eksistensbetingelser etter som den russiske politikken overfor arbeiderorganisering hadde skiftet. Både sosialis­ tiske og borgerlige fagforeninger hadde vært å finne. Den østerrikske delen av Polen hadde gitt de frieste mulighetene for fagbevegelsen, og her hadde den for det meste vært sosialistisk, nær knyttet til den øvrige fagbevegelsen i Østerrike. Av sosialistiske partier var det største og mest kjente Det polske sosialistpartiet, som ble grunnlagt i 1890-årene. Dets sosialisme ble kombinert med et kraftig engasje­ ment for polsk nasjonal uavhengighet, og lederen var ingen ringere enn Jåzef Pilsudski, den militære helten i krigen mot Sovjetunionen i 1920 og mannen bak statskuppet i 1926. Et sosialistisk parti av en annen type hadde også en tid et svært kjent navn blant sine ledere, den marxistiske teoretikeren Rosa Luxemburg. Dette partiet, «Sosialdemokratiet i kongedømmet Polen og Litauen», skrev seg også fra 1890-årene og hadde en revolusjonær profil. Da det polske kommunistpartiet ble grunnlagt i 1918, skjedde det gjennom en samling av dette revolusjonære partiet og venstrefløyen fra Sosia­ listpartiet. Det var blitt splittet i et høyre- og et venstreparti i 1905, med Pifsudski som leder for høyrepartiet. Etter den polske uavhen­ gigheten i 1918 gjorde kommunistene seg sterkt gjeldende i fagbeve­ gelsen i Warszawa og Lodz. I enkelte gruvedistrikter oppstod det kommunistdominerte arbeiderråd (sovjeter) som tok makten lokalt. Men den kommunistiske oppblomstringen varte ikke lenge. Så snart den polske regjeringen begynte å fa kontroll over landet, ble kommu­ nistenes opprørsideologi tatt på alvor, og partiet ble forbudt. Den polsk-sovjetiske krigen i 1919-20 gjorde ikke situasjonen noe bedre for de polske kommunistene. Da den røde hær nærmet seg Warszawa, ventet ikke ledelsen i Moskva at Polen skulle erobres militært, men at den polske arbeiderklassen skulle reise seg og forene seg med de sov­ jetiske styrkene i revolusjonens navn, slik at den russiske revolusjonen kunne spre seg videre mot vest. Men de polske arbeiderne - i likhet med de fleste tyske og franske arbeidere i 1914 - reagerte nasjonalt da fiendens styrker nærmet seg, og ikke med en sosialistisk internasjona­ lisme. Samtidig ble mange kommunister arrestert. I sitt illegale arbeid 214

M E L L O M K R IG S T ID E N

senere i mellomkrigstiden var de polske kommunistene på samme måte som de rumenske hemmet av å skulle forsvare sovjetiske grensekrav mot Polen. Også de polske kommunistene dannet frontorgani­ sasjoner som var aktive i fagforeningsarbeid og deltok i enkelte valg, men med små resultater. I alle de tre baltiske statene spilte sosialdemokratiske partier en vik­ tig rolle så lenge det parlamentariske demokratiet fungerte. Gjen­ nomføringen av jordreformer gjorde at partiene mistet en del av støt­ ten fra landsbygda. I Estland og Latvia ble sosialdemokratene etter hvert mer forsiktige med å delta i koalisjonsregjeringer av frykt for å bli en del av det etablerte systemet. Men det kostet dem samtidig en del prestisje i den offentlige opinionen. I Litauen var det politiske mønstret noe annerledes, med en sterk klerikal, katolsk retning som landets toneangivende de første årene. Dette kristelig-demokratiske og nasjonalistiske partiet tapte valget i 1926 etter å ha mistet grepet på konflikten med Polen om den gamle litauiske hovedstaden Vilnius. Deretter overtok sosialistene (sosialdemokratene) regjeringsmakten i koalisjon med «Bygdefolkets parti» (populistene). Regjeringen skapte uro blant de tradisjonelle makthaverne med sine reformforsøk og ble styrtet ved et militærkupp senere samme år. Kommunistene hadde fa muligheter til å gjøre seg gjeldende legalt i de baltiske statene. De ble tidlig forbudt. Deres nære forbindelser til Sovjetunionen gjorde dem spesielt mistenkelige i disse statene som nettopp hadde frigjort seg fra et langvarig russisk styre. På slutten av 1918 og noen måneder utover i 1919 var det blitt opprettet sovjet­ republikker i alle de tre statene, slik at de nye nasjonale regjeringene ble presset bort. Sovjetrepublikkene hadde støtte så vel fra innenland­ ske kommunister som fra Sovjetunionen. De innebar ikke bare et for­ søk på å opprettholde det gamle russiske herredømmet i nye former, men var også et forsøk på å skape en sosial revolusjon i land der mange av de gamle sosiale strukturene allerede var på vei ut (godseierne), og der det nye var under prøvende oppbygging og dermed sårbart. En kortvarig litauisk sovjetrepublikk ble utropt i Vilnius i desem­ ber 1918, og den borgerlige regjeringen måtte flykte til Kaunas. Det sosiale grunnlaget for eksperimentet var svakt, og etter noen måneder var det slått ned. Også i Latvia var det våren 1919 en sovjetrepublikk, og her så det enda alvorligere ut for den nasjonale regjeringen. Sovjet215

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

styret i Latvia skyldtes i stor grad innsats av latviske kommunistiske tropper som hadde vært lojale mot Lenin under den russiske revolu­ sjonen og borgerkrigen, og de ble til å begynne med hilst velkommen av mange latviere. Men denne støtten ble snart borte. I den revolusjo­ nære klassekampen som den nye regjeringen forsøkte å gjennomføre, ble terrormidler tatt i bruk i økende grad, samtidig som den økono­ miske situasjonen forverret seg. Vinteren 1918-19 var hard og mat­ forsyningene små. Tusenvis av mennesker skal ha omkommet av sult. I mai 1919 hadde de anti-bolsjevikiske styrkene (latviere, tyskere og o anti-kommunistiske russere) fått overtaket militært. A ha kontroll over Riga var av stor betydning for bolsjevikenes håp om å få sin revo­ lusjon til å fenge ellers i Europa også. Dersom Latvia og de andre bal­ tiske statene ble bolsjevikiske, ville det sett fra Moskva bety at forbin­ delsen fra Russland til det revolusjonært sydende Tyskland (slutten av 1918) kunne opprettes, altså en tankegang som var parallell med håpet ett år senere om at revolusjonen skulle smitte over til Polen, og deret­ ter til Tyskland (selv om det landet da ikke lenger var like ustabilt poli­ tisk). Et kommunistisk Baltikum skulle også være en bro over til Skandinavia. Partisekretæren i Petrograd, Grigorij Zinovjev, senere formann for Komintern og en av de mest aktive i maktkampen etter Lenin, så i 1918 for seg Østersjøen som et «sosialistisk revolusjonshav». Heller ikke i Estland ble et tilsvarende forsøk på sovjetrepublikk noe varig fenomen. Men i Estland gjorde kommunistene seg bemer­ ket også noen år senere med et nytt forsøk på maktovertakelse. Da var partiet - som i Latvia og Litauen - for lengst forbudt. Det ble beskyldt for å være dirigert fra utlandet, og det var uforenlig med estisk (og lat­ visk, litauisk) uavhengighet. Men partiet opptrådte i enkelte valg under nye navn, slik vi har sett eksempler på i andre land der myndig­ hetene forbød kommunistpartiet. O g det var tydelig at det under gitte omstendigheter fortsatt kunne ha appell. I 1923, da arbeidsløsheten var på rask vei oppover, fikk «kommunistene» 36 av 100 plasser i bystyreto i Tallinn. I Tartu fikk de litt senere på året 25 prosent av stemmene. Aret etter økte kommunistene sin aktivitet, bl.a. gjennom flere store demonstrasjoner i de viktigste byene. Men også Innenriksdepar­ tementet økte sin aktivitet. En rekke razziaer ble foretatt, og tallrike kommunister ble arrestert. Militærdomstoler avsa harde dommer. På 216

M E L L O M K R IG S T ID E N

slutten av året fikk 39 livstidsstraff, 30 fikk femten års fengsel og over 70 fikk mellom tre og ti års fengsel. Da en fagforeningsleder og parlamentsmedlem åpent viste sin forakt for retten, ble han raskt dømt til døden og henrettet. Den store prosessen i Tallinn var opptakten til det kommunistiske kuppforsøket 1. desember 1924. Små grupper av bevæpnede menn forøkte i morgentimene å ta kontroll over strategiske steder i hoved­ staden. Men regjeringen erklærte unntakstilstand, og i løpet av noen timer var kuppet avverget. Vel 20 ble drept under kampene. Det ble igjen gjort mange arrestasjoner, og 30 ble dømt til døden av spesielle militærdomstoler og henrettet på stedet. Senere fikk andre lange feng­ selsstraffer. Kuppforsøket sendte sjokkbølger ikke bare gjennom Bal­ tikum, men til Europa ellers også. Var dette begynnelsen på en ny Moskva-styrt offensiv mot Europas regjeringer? Hvilken forbindelse Mosk vMhadde til det estiske kuppforsøket, er uklart. Utenrikspolitisk passet det dårlig for Sovjetunionen, som på det tidspunktet var opp­ tatt av å etablere normale forbindelser med Vest-Europa. Men dersom noen høytstående sovjetiske politikere skulle være innblandet, har det vært hevdet at det nettopp kunne være Zinovjev. For ham - som både var partisekretær i det nærliggende Petrograd og formann for Komin­ tern, som hadde som oppgave å fremme verdensrevolusjonen - kunne en vellykt aksjon i Estland være nyttig å ta med seg i den maktkampen som da var i gang etter Lenins død tidligere i 1924. De baltiske statene var ikke dermed fri faren for statskupp. Men senere, i 1920- og 1930-årene, kom den fra andre hold. Kommuni­ stene var satt ut av spill, inntil de igjen fikk sin sjanse som medløpere for Sovjetunionens anneksjon i 1940.

På ytterste høyre fløy Selv om Øst-Europa som helhet gikk mot høyre i mellomkrigstiden og med unntak av Tsjekkoslovakia endte med autoritære regimer, betyr ikke det at de fascistiske partiene, som det var mange av, direkte gikk av med seieren. Mange av dem fikk riktignok etter hvert stor oppslutning, og de gjorde seg i mange tilfeller sterkt bemerket gjen­ nom høyrøstede aksjoner, voldsbruk og antisemittisme. Ofte videre­ 217

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

utviklet de tradisjoner som alt fantes i deres hjemlige politiske kultur i sine forsøk på å finne enkle svar på de knugende sosiale problemene. De problemene økte ytterligere da den økonomiske verdenskrisen slo inn rundt 1930. Samtidig ble de påvirket og inspirert av Mussolinis og Hitlers framgang i prestisjeland som Italia og Tyskland. På tross av betydelig aktivitet og enda høyere støynivå kom de like­ vel ikke til makten ved egen hjelp. De fa av dem som opplevde å komme i posisjon, kunne takke den annen verdenskrig og utenlandsk støtte fra Tyskland eller Italia for det. Deres viktigste betydning for det politiske liv inntil da var å gjøre tilværelsen vanskelig for de spi­ rende demokratiene. Det skjedde både gjennom manglende respekt for demokratiets grunnregler (f.eks. ved voldelige angrep på politiske motstandere), og gjennom den påvirkningen de utøvde på etablerte partier, der mange politikere forsøkte å ta opp konkurransen med fas­ cistene (for å bruke et fellesnavn på ulike høyre-ekstreme grupper) ved å ta i bruk en del av deres virkemidler, ideologi og retorikk. Ofte gjorde nettopp skuffelsen over all hykling og løgn i den offisielle poli­ tikken, all korrupsjon og handlingslammelse i forhold til presserende problemer, sitt til at også idealistisk og utålmodig ungdom ble til­ trukket av enkle løsninger og aksjonsvillighet på ytterste høyre fløy. Blant historikere og samfunnsforskere er det uenighet om hvor fruktbart det er å bruke «fascisme» som et samlebegrep på høyreekstreme bevegelser i mellomkrigstiden (og eventuelt i andre perio­ der), eller om ordet bør reserveres for den italienske utgaven av slike bevegelser. Så lenge man er klar over at ordet brukes i to sammenhen­ ger, skulle det ikke være noe problem også å operere med et mer gene­ relt fascisme-begrep. Det er så mange fellestrekk mellom de bevegel­ sene og partiene som vanligvis grupperes under dette navnet, at man ellers må finne på et annet navn. Blant de fellestrekkene som ofte nev­ nes som betingelse for at en politisk bevegelse skal kalles fascistisk, er at den er antimarxistisk (rettet mot den sosialistiske og kommunisti­ ske arbeiderbevegelse), antiliberal (motstander av pluralisme i poli­ tikk og kultur), sterkt nasjonalistisk, eventuelt i form av rasisme eller ønske om herredømme over andre og «mindreverdige» folk. Massemobilisering forsøkes oppnådd ved møter og parader som er preget av følelsesladde symboler og politisk koreografi, samtidig som auto­ ritet, underordning og elitens betydning betones sterkt. Det kommer 218

M E L L O M K R IG S T ID E N

fram ved at man tar avstand fra demokratiske likhetsidealer der alle teller likt, ved at man går inn for en autoritær, karismatisk, personlig lederstil, og ved at den politiske arbeidsstilen militariseres. Det viser seg ikke bare gjennom førerprinsippet, men også ved at vold godtas som virkemiddel, ofte med en positiv vurdering. Bevegelser som pas­ ser med disse kjennetegnene, var det mange av i Øst-Europa. Et av de landene som fikk oppleve høyre-autoritære og fascistiske partier og bevegelser i mange avskygninger, var Ungarn. På en måte skulle man ikke vente at det var noe potensial for bevegelser som var sterkt antiliberale og antisosialistiske der. Ungarns makthavere i mel­ lomkrigstiden hadde selv kommet til makten gjennom et oppgjør med Béla Kuns kommunisme, og styret var hele tiden autoritært uten fare for store innrømmelser til liberalisme eller sosialisme. Det var dessuten grunnleggende opptatt av å hevde Ungarns nasjonale inte­ resser. At de gamle, vide grensene skulle gjenopprettes slik at over tre millioner utenlands-ungarere igjen skulle få leve i Ungarn, var en selvfølge. Selv om Ungarn hadde skrevet under fredsavtalen og var blitt medlem av Folkeforbundet, betydde ikke det noen godtakelse av fredsbetingelsene. Det utbredte slagordet «nei, nei, aldri» sa det meste om Ungarns forhold til Trianon-freden. Likevel fantes det høyre-ekstreme retninger som ikke var fornøyd med det autoritære systemet som allerede eksisterte i Ungarn. De oppstod til ulike tider og hadde en noe forskjellig karakter. I begyn­ nelsen av 1920-årene skjedde det en viss politisk stabilisering etter de røde og hvite utskeielsene like før. Admiral Horthy var regent og hadde grev Istvån Bethlen som statsminister. Politikken var preget av innskrenket stemmerett, en viss antisemittisk lovgivning, og manipu­ lering av opposisjonspartiene Småbrukerpartiet og Sosialdemokra­ tene til ufarlig parlamentarisk staffasje. Likevel dukket det allerede da opp små ekstremistiske partier. Et av dem var det antisemittiske «Partiet for forsvar av rasen» (1923). Selv om det ikke kom til å spille noen betydelig politisk rolle, var partidannelsen uttrykk for tendenser som skulle bli viktigere senere. Den skapte også visse reaksjoner i det øvrige politiske land­ skapet. Leder for partiet var Gyula Gombos. Selv om han skulle fa enda mer å si om noen år, var han allerede da et viktig navn i ungarsk politikk. Han var offiser og hadde bl.a. utmerket seg ved å ha organi219

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

sert deler av de styrkene som under admiral Horthys kommando ble dannet for å knuse den ungarske sovjet-republikken. Han spilte også en viktig rolle i kampene i 1921 da kong Karl ble stanset i sitt annet forsøk på å komme tilbake til Ungarn og overta makten. Han ble vise­ formann i Enhetspartiet (regjeringspartiet). Men selv en så framtre­ dende plass gav ham ikke nok muligheter til å påvirke politikken slik han ville. Gombos var bare 37 år da den nye partidannelsen skjedde, og hans holdninger kunne gjenfinnes hos mange av de yngre offise­ rene. Etter deres mening var Bethlens regime for blekt og forsiktig, både i nasjonale og sosiale spørsmål. Selv om Gombos ikke var noen demokrat, ville han gjerne ha massenes oppslutning. Slik var han typisk for den måten fascistiske retninger skilte seg fra mer tradisjo­ nelle, konservative, autoritære regimer. Men skulle man tenke på massestøtte i et land som Ungarn, kunne ikke den sosiale strukturen beholdes uendret. Derfor begynte Gombos og hans likesinnede å ta opp spørsmålet om jordreform igjen mens de ennå var med i regje­ ringspartiet. Det var gitt flere løfter i den retning av Bethlen-regimet, men spørsmålet ble skjøvet under teppet så snart faren for sosiale rystelser så ut til å være over. Høyre-radikalismen til Gombos hadde forbindelser til grupperin­ ger som også var opptatt av mer mytiske uttrykk for ungarsk nasjo­ nalisme. «Turanismen» var en retning som dyrket ungarernes asiatiske bakgrunn og det rasemessige fellesskapet mellom de ural-altaiske og tyrkiske folkeslagene. O gså i andre land hadde slike tanker en viss oppslutning, bl.a. hos «ung-tyrkerne» i Tyrkia. I Ungarn var det til og med egne «prester» som forrettet ved rituelle handlinger der den store krigsherren Hadur, som man mente hadde vært en av de gamle unga­ rernes guder, ble tilbedt. De mest spekulative forsøkte å bevise at de gamle perserne, hetittene, egypterne og ikke minst sumererne var ungarernes stamfedre. På dette tidspunktet fikk Gombos og hans utbrytere bare begrenset oppslutning. Den økonomiske verdenskrisen hadde ennå ikke slått inn og forverret levekårene for store grupper, og det var tilstrekkelig med nasjonalistisk og rasistisk tankegang i Enhetspartiet til at de fleste med slike ideer fortsatt fant seg til rette der. Utfordringen fra Gombos førte likevel i første omgang til at de mer liberale og konservative kreftene i Enhetspartiet forsøkte å hevde seg 220

M E L L O M K R IG S T ID E N

mer bevisst som motvekt mot den voksende høyre-radikalismen. Det forhindret ikke at Gombos etter å ha innsett at hans nye partidannelse ikke gav ham mer makt, vendte tilbake til Enhetspartiet i 1928. Og her skulle han på ny fa sin sjanse etter noen år, da statsminister Bethlen og en konservativ etterfølger av ham måtte trekke seg fordi de var så maktesløse overfor virkningene av verdensdepresjonen. Den sosiale nøden og arbeidsløsheten økte (ingen understøttelse fantes), inntek­ tene for landbruket sank drastisk og rammet både de store kornpro­ dusentene og de eiendomsløse landarbeiderne som fikk vansker med å brødfø sine ofte store familier. De statsansatte fikk kraftige lønnskutt, og det var gjeldskrise både innenlands og overfor utlandet. Regjeringen satset på ny på utenlandske lån for å overkomme finanskrisen. Både Folkeforbundet og Frankrike var inne i bildet. Frankrike satte som betingelse at den vedvarende ungarske propagandaen om grenserevisjoner måtte opphøre. Dermed fikk nasjonalistene enda mer de kunne anklage regjeringen for. Etter hvert ble motstanden også innenfor Enhetspartiet - mot å fortsette som før så sterk at Horthy fant å måtte bøye seg for en sterk offentlig opinion og slippe den populære Gombos til som statsminister (1932). De to hadde opp­ rinnelig stått hverandre politisk nær, men avstanden hadde økt i 1920-årene, da Horthy hadde funnet seg til rette med den noe mer forsiktige Bethlen. Med Gombos ved roret tok Ungarn skrittet over i en mer radikal utgave av sin fra før autoritære styreform. Demagogien ble sterkere, maktmidlene krassere. Gombos slo i mange retninger; også det gamle aristokratiet ble angrepet for sin motstand mot sosiale reformer og omfordeling av jorda. Mange kunne likevel godta Gombos på grunn av hans ekstreme nasjonalisme og hans hat så vel til arbeiderbevegel­ sen som til liberale, demokratiske ideer. Hans åpne antisemittisme slo an blant store grupper av befolkningen. Hans popularitet kan sees som uttrykk for en økt maktvilje hos den nye middelklassen og dens ønsker om å minske både aristokratiets og jødenes innflytelse i sam­ funnet. Gombos betraktet seg som en «ungarsk nasjonal-sosialist» og gikk inn for et nært forhold til Tyskland og Italia. Bare slik kunne Ungarn vinne tilbake sine vide grenser. Han innskrenket de liberale trekkene som var i behold i ungarsk politikk. Det statlige pro­ pagandaapparatet ble forsterket og modernisert, nye regjeringsaviser 221

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

ble grunnlagt, regjeringspartiet (omdøpt til «Det nasjonale enhetspar­ tiet») ble styrket med kampgrupper, og statsinstitusjoner begynte å bli slått sammen med partiorganisasjoner. Da den ungarske økonomien begynte å vise tegn til bedring fra 1934, ble det lettere for de mer konservative og liberale i regjerings­ partiet (bl.a. Bethlen) å prøve å begrense Gom bos’ makt. Som regje­ ringssjef var han bare blitt mer og mer selvbevisst, han lot persondyrkelsen tilta og styrte tydelig mot diktatur og ettparti-stat. Faren for at han skulle bli rammet av den voksende opposisjonen mot ham, fikk ham til å komme sine motstandere i forkjøpet. Han oppløste Under­ huset og arrangerte nyvalg (våren 1935) på den måten som bare ikkedemokrater kan det. Resultatet ble et betryggende flertall. Seierssikker drog han til Berlin og forkynte at en ungarsk ettpartistat etter tysk mønster ville være gjennomført innen to år. Men der forregnet han seg. Høsten 1936 døde han brått, bare 50 år gammel. Dermed fikk Ungarns mer tradisjonelle politiske eliter et pusterom. Det kom i stand et uoffisielt samarbeid mellom Bethlen-fløyen og liberale og demokratiske krefter i andre partier. Men utenom regje­ ringspartiet putret det også i en rekke høyre-ekstreme organisasjoner som forfulgte liknende mål som Gombos hadde gjort, og som delvis hadde synes at selv han gikk for sakte og forsiktig fram. En av disse var «Det ungarske nasjonal-sosialistiske arbeiderpar­ tiet», bygd opp med det tyske nazi-partiet som forbilde. Partilederen Zoltån Boszormény var en stor demagog, som bl.a. satset på propa­ ganda blant fattigbøndene i det østlige Ungarn og fikk mange svorne tilhengere der. Partisymbolet var to ljåer i kors. Føreren hadde ikke direkte små tanker om seg selv: Selv blant intellektets kjemper er jeg en kjempe, en stor ungarsk poet med en profetisk misjon ... Mitt hjerte grøsser ved smerteskrikene fra de ungarske mødrene .. .Jeg har lyttet til ropet fra den kjæreste mor av alle, Mor Ungarn, og som svar på det tok jeg fatt på ferden, oppgav alle jordiske goder og all lykke ... Jeg visste godt at kampen, som ble påbe­ gynt uten våpen, ville bli skånselsløs: en kamp til den tennerskjærende bitre slutt. (1932)

Boszormény lånte sine slagord både fra Hitler og den høyre-radikale ungarske tradisjonen. Han ville ha «rettferdighet for de fattige», inspi222

M E L L O M K R IG S T ID E N

rert av de turaniske mytene ville han verne om den ungarske rasen, og han forbannet jødene, som han mente hadde skylden for den sosiale og økonomiske elendigheten i Ungarn. Landet måtte også fa tilbake sine grenser fra før første verdenskrig. Han planla en stor bondemarsj i 1936 mot «syndens Budapest» for å ta makten og ødelegge byen, men myndighetene var på vakt. Bare noen fa tusen bønder samlet seg. Rettssaker fulgte, de fleste bøndene fikk vende hjem til sin fattigdom. Dommene over lederne var milde, og Bdszormény selv fikk unn­ slippe til Tyskland. Senere kom også arbeiderstrøkene i de største byene til å spille en viktig rolle som rekrutteringsområder for de høyre-ekstremistiske bevegelsene. Det gjaldt bl.a. den bevegelsen som var den eneste som virkelig kom til å spille en politisk rolle, og som kan sees som det tredje leddet i en utvikling mot et fascistisk Ungarn, etter Horthy/ Bethlen først og deretter Gombos. «Pilkorset» utviklet seg av en rekke mindre bevegelser, etter at Innenriksdepartementet hadde nektet en av dem å bruke hakekors og brunskjorter i sin virksomhet. Begrunnel­ sen var at det var en fremmed makts offisielle merker. I stedet ble pilkors og grønne skjorter valgt. Lederen for Pilkors-bevegelsen ble Ferenc Szålasi. Han var ingen flammende taler, men vakte oppmerk­ somhet ved sine stadige reiser rundt i landet, også til de fjerneste strøk av Ungarn. Han framstod som en som var opptatt av mennesker, og han virket personlig ærlig. Selv om han delte de vanlige høyre­ ekstreme synspunktene, ville han også ha mer radikale sosiale refor­ mer. Som offiser var han populær blant mange utålmodige yngre offi­ serer, og han ble snart betraktet som en farligere utfordring for regi­ met enn de fleste andre partiførere på ytterste høyre fløy. I 1938 ble han arrestert, og fram til den tyske okkupasjonen av Ungarn i 1944 ble bevegelsen utsatt for forfølgelser fra myndighetenes side. Mange ledere ble satt i interneringsleirer (flere enn det var kommunister der), møter ble forbudt, aviser beslaglagt. Szålasi fikk rollen som martyr. Men det var for sent å knuse bevegelsen på den måten. Ved valget i 1939 oppnådde Pilkorset og andre nasjonalsosialistiske partier enkelte oppsiktsvekkende resultater. Av ca. 2 millioner stemmer fikk Pilkorset 3/4 million. I Budapest kom bevegelsens beste resultater fra de tradisjonelt røde arbeiderbydelene. Men først da Ungarn etter a ha vært alliert med Tyskland siden februar 1939 ble direkte okkupert av 223

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Tyskland våren 1944 som uttrykk for tysk frykt for at Ungarn ville gå ut av krigen, og etter at Horthy inngikk en våpenstillstandsavtale med Sovjetunionen høsten 1944, fikk Szålasi sin sjanse. Frontvekslingen var dårlig forberedt av regjeringen, og Tyskland grep inn og okkuperte strategiske punkter i Budapest. Horthy ble presset til å utnevne Szålasi til «Nasjonens fører», slik at det skulle være et skinn av legalitet. Supernasjonalisten Szålasi tjente deretter den fremmede makten Tyskland lydig gjennom et terrorregime så lenge krigen varte. Etter krigen ble han og andre pilkors-ledere dømt til døden og henrettet. Fascismen i Ungarn er interessant ved at den oppstod og utviklet seg i et land som på mange måter avvek fra det som ble regnet for å gi fascistiske bevegelser grobunn. Riktignok var Ungarn et av taperlandene etter første verdenskrig, og den nasjonale ydmykelsen lå som et åpent sår. Men landets ledere var selv så nasjonalistiske og revansjelystne at det ikke lå noe stort «nasjonalt rom» ledig i politikken. Også antisemittismen var stueren i de beste sirkler. Ungarn var heller ikke preget av politisk oppløsning og parlamentarisk kaos som enkelte demokratier var det, og der kravet om en sterk mann lett kunne fa gjenlyd. Den sosialistiske arbeiderbevegelsen truet heller ikke den etablerte samfunnsorden. Ungarn hadde tatt et knallhardt oppgjør med kommunistene etter Béla Kun, og sosialdemokratene var temmet til ufarlige husdyr som måtte holde seg i byene. Ingen makthavere i Ungarn fryktet sosialistene. Likevel fikk fascistiske retninger etter hvert økende oppslutning. Selv om de ikke klarte å ta makten ved egen hjelp, men havnet der i ren quisling-posisjon, var den ungarske fascismen langt fra noe perifert fenomen. Flere forhold kan trekkes inn for å forklare det. For det første var mye av det tankegodset som var typisk for fascistene (men ikke alt av det), kjent og respektert i de etablerte kretsene i Ungarn. Grunnen var i høyeste grad beredt; fascistenes tanker virket ikke urimelige i forhold til mye av den offisielle politikken. For det andre var det ett «rom» som i utpreget grad var ledig i ungarsk politikk: Hvem ville gjøre noe med den sosiale urettferdigheten, den enorme kløften mellom rike og fattige? Dette problemet var lagt dødt av myndighetene ved at de blokkerte tradisjonelle bondepartier og venstreretninger (sosialister) som talerør for fattigfolks lidelser og krav. Når så leveforholdene ble enda verre som følge av den økonomiske verdenskrisen, kunne fascis224

M E L L O M K R IG S T ID E N

tiske retninger som klarte å kombinere sosial appell med nasjonalis­ tisk ideologisk trygghet, lett fa stor oppslutning. Det hjalp også godt at det samtidig var sterke forbilder i andre land, først Mussolini og så Hitler. Til å begynne med var det vanskelig for fascistiske retninger å etablere seg, nettopp fordi avstanden til makthaverne var så liten. Ingen hadde behov for slike nymotens retninger, og makthavernes parlamentarikere kunne le hjertelig og overbærende da en deputert, som hadde grunnlagt et nasjonalsosialistisk parti i 1932, møtte opp i nasjonalforsamlingen i 1932 ikledd brunskjorte. (Før de ble forbudt.) Men i det øyeblikk fascistførere lyktes i å gå inn i rollen som talerør for grupper som ble dyttet lenger og lenger ned i sosial elendighet, ble den korte avstanden til det offisielle Ungarns generelle og nasjonalis­ tiske ideologi snarere en fordel. Det var først da fascister begynte å virke sosialt truende, og ikke bare var en lek for yngre, velmenende offiserer - ofte av god familie - som måtte fa lov til å løpe de politiske hornene av seg, at myndighetene forsøkte å gripe inn med sterkere midler. Selv om det fantes en antifascistisk opinion blant sosialister og borgerlige radikale, var mange av dem som følte avstand til fascistene og ønsket å bekjempe dem, ute av stand til det. Det gjaldt dem som støttet regjeringspartiet, men som tilhørte liberale eller konservative fløyer der. Så lenge de selv fant seg til rette med et autoritært styre, kunne de ikke bruke en gjennomført demokratisk argumentasjon mot de høyre-ekstreme. O gså nabolandet Romania hadde en betydelig fascistisk bevegelse, selv om de politiske rammene var annerledes. Heller ikke Romania oppfylte flere av de kriteriene som ofte nevnes for at en fascistisk bevegelse skal vokse fram. Først og fremst var landet ikke noe taperland etter første verdenskrig. Det var ingen såret nasjonalfølelse som måtte gjenopprettes. Tvert imot, Romania hadde fatt både i pose og sekk: Transilvania fra Østerrike-Ungarn, Bessarabia fra Russland. Det var heller ingen arbeiderbevegelse av betydning som kunne true makthaverne eller middelklassen og gjøre dem interessert i effektive, om enn udemokratiske motkrefter mot de røde. Likevel fikk Romania sine høyre-ekstreme grupper og partier. Noe av forklaringen ligger i påvirkningseffekten fra land som var på vei «oppover» med nye ideo­ logier, som Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland, slik det også ble nevnt for Ungarns vedkommende. Rett etter første verdenskrig var 225

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

det demokratiet som hadde hatt prestisje og som alle skulle ta etter i Øst-Europa. I begynnelsen av 1930-årene hadde den prestisjen falmet i manges øyne, og andre forbilder begynte å lyse sterkere. I Romania som i Ungarn spilte uten tvil disse forbildene en rolle for dannelsen av høyre-ekstreme grupper. Men det gir en dypere forstå­ else å betrakte dem, iallfall den mest kjente av dem, først og fremst som uttrykk for motsetninger og mentaliteter som lå i det rumenske samfunnet selv. Noen av disse var parallellfenomener med utviklin­ gen i andre land, mens andre var mer spesielle for Romania. Ser vi bort fra mer marginale grupper som tydelig var dannet etter uten­ landsk mønster, innebar den utenlandske påvirkningen først og fremst en bekreftelse på at man var del av en større europeisk utvik­ ling og dermed en inspirasjon til fortsatt kamp. Den mest kjente av de rumenske fascist-gruppene var Jerngarden (Garda de fier), ledet av Corneliu Zelea Codreanu. Bevegelsen hadde sitt utgangspunkt i Moldova, den østlige delen av det gamle Romania, der det var betydelige antisemittiske tradisjoner. Denne landsdelen lå nær Russland, og vindene fra den russiske revolusjon, blandet med den usikkerheten som verdenskrigens troppebevegelser og slag førte med seg, skremte de velstående og gav fattige bønder og arbeidere håp. Faren for at bøndene skulle gå til revolusjonære aksjoner, ble avverget ved krigsløftene om en radikal jordreform og innføring av allmenn stemmerett for menn. Arbeidernes radikalisering - det var en del industri særlig i Iasi, hovedstaden i Moldova - gav seg utslag i streiker og demonstrasjoner. Faren for en videre sosialistisk framgang ble ikke avverget ved innrømmelser, men ved myndighetenes hard­ hendte behandling av den sosialistiske bevegelsen i de første etter­ krigsårene. Da Codreanu kom til Iasi for å studere, følte han seg pro­ vosert av det sterke jødiske innslaget i byen og av sosialistenes streiker og demonstrasjoner. Ingenting av dette stemte med hans nasjonalis­ tiske drømmer om hvordan en så viktig rumensk by skulle se ut. Der­ med kom student Codreanu raskt med i streikebrytervirksomhet gjennom en av de nasjonalistiske kampgruppene som så alle nasjonale verdier truet av den nye tiden, men som samtidig hadde latt sine egne arbeidsmetoder springe ut av krigens voldshverdag. Veien til fascis­ men var påbegynt. Codreanu ble en av førerne for den antisemittiske studentbevegel226

M E L L O M K R IG S T ID E N

sen i Ia§i. Bl.a. sperret han sammen med en del andre studenter inn­ gangen til universitetet høsten 1920 med voldelige midler. Det var en protest mot universitetsledelsen som hadde tenkt å starte semesteret uten den høytidelige gudstjenesten som hadde vært tradisjon tidli­ gere. Trykkerier som trykte venstreorienterte skrifter fikk uvennlige besøk. Redaksjonene i jødiske tidsskrifter ble utsatt for hærverk. Stu­ denter som kledde seg slik at de så venstreorienterte ut, kunne bli overfalt. Myndighetenes reaksjoner var fa. Etter hvert som student­ tallet i byen økte og sjansene til jobb ble mindre, fikk bevegelsen større oppslutning i universitetsmiljøet. Løsningen virket enkel: Det var for mange jødiske studenter, det var de som tok jobbene. Den aksjonslystne nasjonalismen og antisemittismen av denne typen var stort sett forbeholdt universitetsmiljøene utover i 1920årene. På grunn av sin oppførsel ble Codreanu utvist fra universitetet. Men det juridiske fakultetet, der nasjonalistene stod sterkt, tok ham inn igjen og trosset universitetsledelsen. I 1923 ble det dannet en organisasjon som var en videreføring av eldre antisemittiske og nasjo­ nalistiske tradisjoner, men uten den aksjonismen som preget studen­ tene. Det var Den kristne liga til nasjonalt forsvar (Liga Apårårii Natjonale Crestine, LAN C), som ble ledet av veteran-antisemitten i Romania, professor A.C. Cuza. Codreanu ble organisasjonsleder, men kom snart på kant med ligaen på grunn av uenighet om meto­ dene. Codreanu hadde etter hvert gjort seg bemerket på måter som ikke falt i smak hos de eldre og mer lovlydige nasjonalistene. Han og andre av de yngre var blitt arrestert etter at det ble oppdaget at de hadde satt opp en liste over framstående politikere ogjøder som skulle drepes. Den som hadde røpet det til politiet, var i mellomtiden blitt skutt av en av Codreanus nærmeste medarbeidere, Ion Mot,a. (Han døde senere i den spanske borgerkrigen.) I fengslet, mens Codreanu ventet på at rettssaken skulle komme opp, hadde han etter eget utsagn en åpenbaring av erkeengelen Mikael (det var et ikon av Mikael i fengselskirken), og da bevegelsen ble grunnlagt på ny i 1927, fikk den navnet Legionen «Erkeengelen Mikael» (Legiunea «Arhanghelului Mihail»), Codreanu kom fram til at Cuzas tradisjonelle antisemittisme ikke kunne løse Romanias grunnleggende problemer. Religiøs tro og offer måtte høre med. Codreanu og de andre ble frikjent i rettssaken, og kort tid senere var 227

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

han igjen i sentrum for oppmerksomheten. I 1924 skjøt han ned og drepte politiprefekten i Iasi, som hadde forsøkt å gjøre slutt på Codreanus antisemittiske aksjoner med mer brutale midler enn myndig­ hetene til vanlig brydde seg med overfor høyreekstremister. Codreanu ble både populær og landskjent på grunn av drapet, og rettssaken mot ham måtte flyttes fra by til by for å finne et mer nøytralt miljø. Den endte likevel med full frikjennelse. Juryen brukte bare noen minutter påjobben og kom ut fra sine rådslagninger med LANC-symbolet på jakkeslagene. Reisen tilbake til Iasi ble en triumfferd. Bønder samlet seg for å hylle ham underveis, prester velsignet ham, sensasjonslystne byfolk møtte opp med blomster på jernbanestasjonene. Disse glimtene fra Codreanus tidlige år som agitator viser både fel­ lestrekk med andre europeiske bevegelser og rumenske særtrekk. Legionen, eller Jerngarden, som den ble kalt fra 1930, passet godt til de mer generelle kjennetegnene på fascisme som er nevnt ovenfor. At den i høy grad var en ungdomsbevegelse og var seg det nesten pro­ grammatisk bevisst, er noe man også finner i en del andre slike beve­ gelser. Men den hadde også sine særtrekk. Spesielt var den religiøse dimensjonen påfallende. Codreanu la i sine uttalelser stor vekt på gudstro og nestekjærlighet. Selv drog han av og til avsides for bønn og faste, og når legionærene kom til en landsby (med Codreanu ridende på en hvit hest omgitt av livvakter uniformert i grønnskjorter), ble samlingen innledet med gudstjeneste. Codreanu ble i beve­ gelsens publikasjoner framstilt som en frelser, og slik opplevde nok også mange hans karismatiske skikkelse når han drog rundt i landet. Det var rikelig med symbolske innslag og mye som appellerte til følelsene. Medlemmene bar en liten lærpose med fedrenes hellige, blodbestenkte jord på brystet. Det var høytidelig edsavleggelse og innvielse av nye medlemmer. Men det var også praktiske dugnader (f.eks. brobygging i en landsby) for å vise at legionærene var anner­ ledes enn vanlige politikere. Det viste seg også når de reiste rundt. De nærmet seg heller en landsby syngende enn å sette i gang med lange taler. I de appellene som ble holdt, var språket enkelt. Bøndene ble til­ talt med respekt. Syndebukker (jøder, kommunister, brødpolitikere) fikk skylden for at livet var blitt så vanskelig. Som positive forbilder ble gamle nasjonale helter trukket fram. Løsninger på konkrete poli­ tiske spørsmål kom Codreanu i liten grad inn på. «Romania trenger 228

M E L L O M K R IG S T ID E N

nye mennesker, ikke flere politiske programmer,» var et av utsagnene som ble brukt for å begrunne det. Når han ble konfrontert med spørs­ mål om hvordan de voldelige metodene harmonerte med kristen nestekjærlighet, kunne svaret være at også ukristelige gjerninger kunne vise seg nødvendige for å forsvare nasjonen. Men siden de som utførte de verste av slike handlinger, måtte være forberedt på å miste Guds evige frelse, viste det bare hvor store offer de var beredt til for nasjonen og sin neste. De fortjente altså takk og hyllest. Jerngarden var likevel ingen religiøs bevegelse. Selv om enkelte nok var oppriktige i sin politiske religiøsitet, var religionen først og fremst et nasjonalistisk virkemiddel. Codreanu var ikke interessert i å la seg råde eller belære av kirken, han plukket bare med seg det som passet inn i hans politiske bagasje. Fellestrekkene med andre fascistiske beve­ gelser var mer grunnleggende enn de religiøse forskjellene. Religion som nasjonalistisk uttrykksmiddel var mer gangbart i rumenske bondemasser enn mange andre steder i Europa, og i studentmiljøene var det en effektiv måte å markere antisemittisme på. Også den gudløse kommunismen kunne anklages på denne måten. At storbyene i større grad var preget av sekularisering, gjorde det bare lettere å demon­ strere solidaritet med landsbylivet ved i størst mulig grad å la bevegel­ sen opptre sammen med den ortodokse kirken. Ikke så fa ortodokse prester støttet bevegelsen, og ikke minst gjorde mange teologistudenter det. Sympatien fra prester kan henge sammen med at mange av dem etter første verdenskrig følte seg i en forsvars­ posisjon. O gså i landsbyene var det en begynnende sekularisering; nye autoriteter gjorde seg gjeldende. Det kunne være politikere på stemmejakt, aviser og blader, eller internasjonal, moderne danse­ musikk til fortrengsel for den tradisjonelle landsbydansen. Atskillige prester følte seg også truet av «sektene», frikirkelige retninger som gjennom sine fromhetsidealer og spontane samværsformer stilte de stivnede ortodokse ritualene i et goldt relieff. Mange landsbyprester delte bøndenes kår og levde i fattigdom. De kunne dermed la seg engasjere av en bevegelse som framstod på en helt annen engasjerende måte enn de vanlige politikerne. Yrkespolitikerne dukket brått opp før et valg og kom med løfter som ikke varte lenger enn det tok å kjøre ut av landsbyen med det nye by- og overklassesymbolet automobilen. Videre var det tradisjon at presten deltok ved en rekke anledninger i 229

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

landsbylivet. Et nytt hus skulle f.eks. vigsles av presten. Det var da naturlig også å si ja til å holde gudstjeneste før en legionærsamling når man ble spurt om det, eller å vigsle fanene til en bevegelse som kalte seg både nasjonal og kristen. Det betyr ikke at den ortodokse kirken generelt støttet Jerngarden. Særlig i kirkens ledelse var mange bekymret for hvordan kirken kunne bli trukket inn i politiske stridig­ heter. I mange landsbyer dukket det dessuten aldri opp legionærer. O g mange prester var allerede engasjert i andre politiske sammenhen­ ger, f.eks. i Bondepartiet. På tross av oppsiktsvekkende enkelthendelser rundt Codreanu og hans folk i 1920-årene var det først fra 1930, da den økonomiske depresjonen satte inn, at bevegelsen begynte å bli en faktor å regne med utenfor enkelte studentmiljøer. Den fikk likevel ikke mer enn 2 prosent av stemmene ved valget i 1931, et tall som riktignok sikkert ville ha vært noe større om valgene hadde vært helt frie. Myndighete­ nes holdning var skiftende. Delvis fikk Jerngarden oppmuntring og støtte; det gjaldt både ledende politikere i forskjellige partier og kong Carol. Det var nyttig med en aktiv alliert i kampen mot «kommunis­ men». Mange mente også at det var positivt med et ungdommelig, nasjonalistisk engasjement - ens egen ungdommelige glød var kan­ skje sloknet til fordel for maktglad opportunisme - og så fikk man heller bære over med visse utvekster for en god sak. Liknende hold­ ninger til unge høyre-ekstremister var det, som vi har sett, blant mange i den ungarske overklassen. Men det ble også satt inn tiltak mot bevegelsen, f.eks. i form av forbud - gjerne med kortvarig virkning. Noen borgerlige politikere var klare antifascister og demokrater av overbevisning og ønsket å stanse voldsromantikk og diktaturflørting i starten. Flere av dem ble senere oppsøkt av Jerngardens «dødsgjen­ ger» og måtte bøte med livet. Det samme skjedde med egne medlem­ mer som «sviktet», noen ganger utført som rituelle handlinger. Andre politikere ønsket helst å gripe inn fordi ro og orden ble satt i fare. Ledende politikere innen ett og samme parti kunne ha stikk motsatte holdninger til Jerngarden. Alexandru Vaida-Voevod fra Det nasjonale bondepartiet (statsminister i 1933) så på Jerngarden med sympati og støttet den, særlig da han var innenriksminister noen år før. Hans par­ tifelle og etterfølger som innenriksminister, bondepartiveteranen Ion Mihalache, forbød derimot bevegelsen i 1931. 230

M E L L O M K R IG S T ID E N

Hver gang Jerngarden møtte alvorlig motstand på denne måten, svarte den med hevnaksjoner. I desember 1933 var den igjen blitt oppløst av myndighetene, rett før valget. Den hevnet seg ved å myrde statsministeren, Ion Duca (Det nasjonal-liberale partiet) på en jern­ banestasjon. Milde dommer i rettssaken ble regnet som en seier for Jerngarden. Andre framtredende politikere som ble myrdet, var Armand Cålinescu, som hadde vært statssekretær under Mihalache; Virgil Madgeam, Det nasjonale bondepartiets ledende økonomiske politiker og mangeårig statsråd; og Nicolae Iorga, Romanias største historiker og en kort tid også statsminister. De tre siste drapene skjedde i 1939-40. Etter at forholdet mellom kong Carol, som engasjerte seg mer og mer personlig i politikken, og Jerngarden til å begynne med hadde vært preget av en viss forståelse, gikk Carol over til å oppfatte dem entydig som konkurrenter. De beitet på den samme enga; også han drømte om en mer autoritær politikk. O g da han lyktes med sitt stats­ kupp i 1938 - alle partier unntatt en ny «regjeringsfront» ble forbudt - ble ledelsen og mange av medlemmene i Jerngarden arrestert. Ved valgene like før kuppet hadde de fatt 16 prosent av stemmene. Codreanu selv ble skutt «under flukt» om høsten. Da først forfølgelsen satte inn, ble den hard. Flere fascister enn kommunister led i rumenske fengsler da. I likhet med det ungarske Pilkorset fikk Jerngarden sjansen til politisk makt først under den annen verdenskrig, og da takket være tyskerne. I 1940 måtte Romania etter et sovjetisk ultimatum avstå Bessarabia og Bukovina til Sovjet­ unionen, og etter et tysk-italiensk ultimatum halve Transilvania til Ungarn. Kongen abdiserte, og etter ham overtok den tysk-vennlige generalen (senere marskalken) Ion Antonescu som landets fører. Carols sønn, den nåværende eksilkong Mihai, ble formelt statsover­ hode og et rojalistisk alibi for diktaturet. Jerngarden ble det eneste til­ latte politiske partiet. Men spenningene mellom den ordensinnstilte generalen og den spontant-voldelige Jerngarden ble for store. Det endte med et blodig oppgjør i januar 1941, etter at Jerngarden hadde forsøkt å gjøre opprør og overta makten alene. Før opprøret ble slått ned av hæren, veltet legionærene seg i voldsorgier noen dager, bl.a. ble jøder drept og hengt opp på slaktekrokene i Slaktehuset i Bucuresti. Hitler, som ideologisk hadde mer til felles med Jerngarden enn Anto231

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

nescu, valgte likevel å støtte Antonescu, siden Tysklands viktigste ønske for Romania da var stabilitet og en effektiv økonomi til støtte for Tysklands krig. Den tyske prioriteringen mellom to rivaliserende høyreretninger kan sammenliknes med situasjonen i det formelt selv­ stendige, men reelt Tysklands-avhengige Slovakia under den annen verdenskrig. Innenfor det eneste tillatte partiet, Det slovakiske folke­ partiet, foretrakk tyskerne å støtte den konservative, klerikale fløyen framfor en mer radikal, fascistisk retning rundt den såkalte Hlinkagarden (halvmilitære grupper etter mønster fra SA i Tyskland og Fasci di Combattimento i Italia). For et Tyskland i krig var autoritære katol­ ske prester av ro og orden-typen å foretrekke framfor mer ideologisk beslektede radikalere som lett kunne skape uvelkomment sosialt kaos. Den ungarske og rumenske fascismen oppstod i samfunn som både sosialt, økonomisk og politisk hadde mange forskjeller. Men både gjennom den internasjonale påvirkningen fra særlig Italia og Tysk­ land, beslektede sosiale problemer, en sterk nasjonalistisk tradisjon i begge land og etablerte politikeres vekselsvise oppmuntring og bekjempelse av de nye retningene oppstod det et grunnlag for aggres­ sive og handlingskåte bevegelser som virket hjemlige og autentiske, samtidig som de var del av en felles europeisk reaksjon. Reaksjonen snakket den nye massetidsalders språk ved å invitere til følelsesbetont deltakelse med løfter om sosial rettferdighet, men var samtidig imot både liberalt demokrati og sosialisme, og hadde mange støttespillere i overklassen. Den fikk sin viktigste næring av de skuffede forvent­ ningene blant spesielt utsatte grupper da gjenreisningsårene etter før­ ste verdenskrig gled over i en dyp økonomisk krise. Liknende bevegelser fantes over hele Øst-Europa, men det varierte fra land til land om én bevegelse ble et dominerende alternativ på ytterste høyre fløy, og hvor sterk den i tilfelle ble. Det var også noen land der de viktigste voldelige opposisjonsgruppene passer mindre godt inn i et generelt fascisme-mønster. Jugoslavia er et eksempel på det. I den serbiske delen ble det riktignok dannet noen organisasjoner som så med beundring på Hitler-Tyskland og som hadde en viss fram­ gang i 1930-årene. Men så lenge Mussolinis Italia var det viktigste eksemplet på fascisme, var det vanskelig for serbiske nasjonalister å ta etter, med tanke på det spente forholdet mellom Italia og Jugoslavia og italienske håp om å legge under seg jugoslavisk territorium. 232

M E L L O M K R IG S T ID E N

Enkelte politikere beveget seg likevel tydelig i retning av fascisme. Statsminister Milan Stojadinovic, Jugoslavias ledende politiker i slut­ ten av 1930-årene, hadde til å begynne med rykte som liberal, men gikk over til å beundre fascismen da de utenrikspolitiske maktforhol­ dene i Europa skiftet og Jugoslavia tok til å miste troen på vestmak­ tene. Mussolinis utenriksminister Galeazzo Ciano betegnet ham som en fascist i gavnet, om ikke i navnet. Noe av det første han gjorde da han ble statsminister i 1935, var å reorganisere regjeringspartiet ved å danne «Den jugoslaviske radikale union», som bestod av Det radi­ kale partiet i Serbia (alle gikk likevel ikke over i det nye partiet), Det slovenske folkepartiet og muslimer fra Bosnia. Partiet var i utpreget grad et administrasjonsparti som gav Stojadinovic et styringsredskap og som åpnet politiske karrieremuligheter for medlemmene. Parti­ lederen styrte med fast hånd og begynte etter hvert å ta etter en del fas­ cistiske ytre trekk, som halvmilitære partigarder, grønnskjorteuniform, ungdomsparader, partihilsen, partisanger, fører-tiltale osv. Det ble likevel ikke skapt noen massebevegelse; dette var først og fremst tidsriktig staffasje for et autoritært regjeringsparti for å sikre makten bedre. Stojadinovic måtte likevel gå av i 1939. Ved en anledning hadde kroatene sterke innvendinger mot ham som forhandlingspartner, og prinsregent Paul, som fryktet å havne i samme maktesløshet i forhold til sin statsminister som Victor Emmanuel i Italia hadde gjort det i for­ hold til Mussolini, brukte forhandlingene med kroatene som en anledning til å gi ham avskjed. Skal man trekke fram en bevegelse i Jugoslavia som hadde et tilsva­ rende positivt forhold til politisk vold som det var vanlig i fascismen, er ikke Stojadinovic-partiet mest nærliggende. Tankene går heller til Kroatia, der Ustasa-bevegelsen utviklet seg til å bli et av Europas mest brutale undertrykkelsesapparater. I likhet med andre ekstremt nasjonalistiske bevegelser i Øst-Europa som ikke klarte å oppnå poli­ tisk makt ved egne krefter, men først slapp til i forbindelse med annen verdenskrig og da med utenlandsk hjelp og underordnet denne, fikk Ustasa først sin sjanse da Jugoslavia ble angrepet og okkupert av Tyskland våren 1941. Under tysk og italiensk beskyttelse ble Kroatia en «uavhengig» stat i april under ledelse av Ustasa-føreren Ante Pavelic, som kom hjem fra sitt eksil i Italia. Formelt ble Kroatia et konge­ dømme, nasjonalistene syntes det var fint å gjenopprette forbindelsen 233

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

med middelalderriket Kroatia på den måten. En nevø av den italienske kongen skulle være kroatisk konge. Men han syntes forholdene virket for usikre og dukket aldri opp. Gjennom sitt generelle terrorregime og en omfattende utryddelse av serbere kunne den kroatiske statsbærende bevegelsen konkurrere med et hvilket som helst nazi-parti i menneskeforakt og brutalitet. Målet var å renske Kroatia for «fremmede», spesielt serbere. Det var tre hovedmetoder: fysisk utryddelse, deportasjon til Serbia og tvangs­ omvendelse til den katolske kirken. En fordeling av serberne med en tredjedel av dem på hver av disse måtene ble sett på som passende. Tankegangen bak var parallell til oppskrifter i den radikale antisemit­ tismen, som også fantes før Hitler, for å bli kvitt jødene. I Russland foreslo i 1881 en av rådgiverne til tsar Aleksander 3. følgende løsning på «jøde-spørsmålet«: En tredjedel kan emigrere, en tredjedel kan omvendes til kristendommen, og en tredjedel kan fa dø av sult. Det er uenighet om hvor mange serbere som ble drept ved Ustasaaksjoner, men det dreier seg iallfall om flere hundre tusen mennesker. Ved ett tilfelle ble alle mennene i en serbisk landsby drevet inn i kir­ ken, som deretter ble tent på. Utenfor ventet Ustasa-folkene med sine våpen for å skyte dem som ville prøve å flykte. Selv SS-folk fra Tysk­ land ble skremt av den råskapen som Ustasa utviste. Det må ikke fa oss til å tro at tyskerne i Jugoslavia generelt stod for en mer «human» krig. Serbia var blant de landene under tysk okkupasjon som led de største tap under annen verdenskrig; man kan bare tenke på Hitlers ordre om å skyte 50-100 gisler for hver tysk soldat som ble drept. I Kroatia gjorde tyske militære kretser forsøk på å fa byttet ut Pavelic med Vlatko Macek, lederen for det forbudte kroatiske bondepar­ tiet, som satt i husarrest. Men han avslo - han foreslo at tyskerne selv kunne overta styret og havnet deretter i konsentrasjonsleir. Dessuten var det andre og mektigere krefter på tysk side som foretrakk Pavelic. I deres perspektiv ville et hatefullt forhold mellom serbere og kroater være den beste måten å forhindre et sterkt og samlet Jugoslavia på, et Jugoslavia som kunne stå i veien for de tyske og italienske ønskene om å dominere denne delen av Balkan. De mer moderate tyskerne var enig i en «splitt og hersk»-taktikk, men så at det som foregikk i Kroa­ tia, samtidig vakte så sterke reaksjoner blant serberne at de bare sluttet sterkere opp om den væpnede motstanden mot Tyskland, også den 234

M E L L O M K R IG S T ID E N

som var under kommunistisk ledelse. Mennene søkte opp i fjellene og sluttet seg til motstandsgrupper. Deportasjonene til Serbia ble satt i verk med stor iver, og det opp­ stod snart umenneskelige lidelser i de overfylte transitt-leirene som ble opprettet. Da det brøt ut epidemier, grep tyskerne inn. Men over hundre tusen mennesker ble sendt vekk fra sine hjemsteder på denne maten, og mange andre flyktet samme vei av frykt for den behandlin­ gen som ventet dem. Det betyr ikke at kroatene var alene om grusomheter. På serbisk side opptrådte cetnik’ene, væpnede grupper utenom de regulære styrkene. Disse friskarene hadde tradisjoner tilbake til motstands­ kamper mot tyrkerne. På 1800-tallet ble navnet også brukt om offi­ sielle, frivillige hjelpestyrker til den serbiske hæren. Ikke minst under Balkan-krigene umiddelbart før første verdenskrig spilte de en viktig rolle bak fiendens linjer. Da den kroatiske staten ble utropt i 1941, organiserte cetnik-grupper seg raskt i den serbiske befolkningen. De utførte en lang rekke hevnaksjoner mot kroater, og skjelnet da ikke mellom kroater som støttet Ustasa og kroater som var motstandere av Ustasa. Kvinner og barn ble i like liten grad spart av cetnik’ene som av Ustasa. Etter hvert som massakrer skjedde fra begge sider, fikk man stadig bedre begrunnelser for nye aksjoner. Men serberne hadde ikke som generelt mål å utrydde eller fordrive kroatene, slik Ustasa hadde det overfor serberne. Det var ikke bare serberne som var uønsket i Kroatia av Ustasa. Jøder og sigøynere ble behandlet etter tysk nazi-oppskrift. Men én folkegruppe unngikk hatet fra Ustasa. Det var muslimene i BosniaHercegovina. Det meste av Bosnia-Hercegovina inngikk i den nye staten Kroatia. Selv om det forekom overgrep mot muslimene, var det vanligere at Ustasa prøvde å se på muslimene som en slags allierte mot serberne. Noen mente til og med at de var de mest autentiske og «rene» kroatene, og det forekom spredte uttalelser fra offisielt kroatisk hold om at landet skulle være en stat med to religioner, katolisismen og islam. Dermed er vi over i et av de mest omstridte spørsmål om Ustasa: dens forhold til den katolske kirken. Siden religionen utgjør den viktigste og lettest observerbare forskjellen mellom de ortodokse serberne og de katolske kroatene, var det ikke overraskende at de 235

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

kroatiske nasjonalistene bevisst gjorde bruk av religionen. Ikke bare kroatene gjorde det, også i Serbia var det en nær sammenheng mellom religion og nasjonalisme. Det var blitt tydelig demonstrert noen år før krigen. Da var jugoslaviske politikere som ønsket forsoning og bedre forhold mellom folkegruppene (bl.a. statsminister Stojadinovic, selv serber), blitt utsatt for et ydmykende nederlag da Den serbiskortodokse kirken grep direkte inn i politikken og klarte å hindre at det ble inngått et konkordat mellom Vatikanet og staten Jugoslavia. På tross av motstand fra enkelte serbiske nasjonalister var det blitt under­ tegnet av regjeringen. Men ratifikasjonen ble stanset i 1937, da den ortodokse kirken truet med å lyse i bann enhver serber som stemte for det i nasjonalforsamlingen. Det er lett å forestille seg at religionen kan spille en viktig identitetsbekreftende rolle i nasjonalistisk ideologi og praksis i land som er preget av den moderne tids oppbrudd fra tradisjoner, men der sekula­ riseringen ikke har rukket å gjøre religionen til et reservat for spesielt interesserte. Spesielt gjelder det når de folkegruppene som er utpekt som fiender, har en annen religionsform. Det som kan være vanskeli­ gere å forstå, er når religionen knyttes nær til en politisk bevegelse som står for terror og massevold på den måten som Ustasa gjorde det. Historisk sett er det selvfølgelig ikke noe enestående; det er nok å minne om religionskrigene, som bød på liknende koplinger. Men kristendommens vekt på nestekjærlighet, forsoning og tilgivelse gjør likevel at problemet har vært reist om og om igjen med friske spørs­ målstegn av dem som blir utsatt for eller blir vitne til «korsets terror». Et enkelt, men overflatisk svar er å si at med dyktig nok demagogi og opportunisme er nær sagt alle ideologiske koplinger mulige, alt kan vris til så det ser ut til å passe politiske eller psykologiske behov. Et annet svar er å peke på de innebygde motsetningene i en religion som kristendommen, der det ikke bare er snakk om forsoning, neste­ kjærlighet og endog fiendekjærlighet. Kristendommen handler også om skillet mellom frelste og fortapte, grusomme lidelser for dem som ikke er på Guds side (fra politiske beretninger i Det gamle testamente om jødenes nasjonale motstandere til Det nye testamentes religiøse helvetes-visjoner), nødvendigheten av å forsvare den rette lære og angripe falsk lære osv. Både den intolerante forfølger og den forso­ nende brobygger kan finne ideologisk husly for sine holdninger i det 236

M E L L O M K R IG S T ID E N

tankesystemet som er bygd opp i kristendommen. I tillegg kommer de materielle fordelene og påvirkningsmulighetene som kirkelige ledere kan se for sine institusjoner ved å støtte eller tolerere politiske retninger som ser fordeler av å stå på god fot med kirken. Det gjorde Ustasa. Det betydde ikke at den var en katolsk beve­ gelse som stod i kirkens tjeneste. På liknende måte som den rumenske Jerngarden i forhold til den ortodokse kirken bestemte Ustasa selv hva den hadde bruk for fra kirken. Det nasjonale var målet, religionen bare et middel. I den katolske kirken i Kroatia var det mange geistlige som fra tidlig av - lenge før Ustasa ble til - hadde støttet kroatisk nasjonalisme. Enkelte høye geistlige, som erkebiskop Saric av Sarajevo, ble med­ lemmer av Ustasa allerede før krigen. Han gikk så langt som til å sammenlikne Pavelic med Kristus og forsvarte de skitne handlingene som måtte utføres for en god saks skyld. Andre, som erkebiskop Stepinac av Zagreb, den kroatiske kirkens primas, hadde opprinnelig mest sympati for den mer moderate nasjonalismen i Det kroatiske bondepartiet. Men han hilste Ustasa-staten velkommen og hadde et godt forhold til Pavelic, selv om han ved noen anledninger, særlig på slutten av krigen, da det var klart at de allierte ville vinne, i private brev til Pavelic kritiserte enkelte av Ustasas overgrep. Nedover i rekkene av geistlige var det imidlertid mange ivrige medlemmer av Ustasa. Ikke minst gjorde fransciskanere seg bemerket, til og med som brutale fangevoktere i konsentrasjonsleirer. De hadde stor glede av å pine eller tvangsomvende serbere. Uttrykket at alt er mulig for den som tror, far en uvant dimensjon når en hører hvilket svar bondepartilederen Macek fikk under sitt opphold i en av disse leirene, da han spurte en vokter hvordan hans katolske samvittighet kunne godta de uhygge­ lige handlingene han var med på. Han svarte at han var fullt på det rene med at han ville komme til å brenne i helvete for sine gjerninger. Men han kom da i det minste til å brenne for Kroatias sak! Igjen går tankene til fanatismen hos enkelte i den rumenske Jerngarden, som mente at faren for evig fortapelse på grunn av grusomme handlinger bare viste hvor store og uegennyttige offer en legionær kunne være villig til å gjøre for nasjonens sak. Var så Ustasa en fascistisk bevegelse? Spørsmålet kan virke over­ flødig. Dens voldelige nasjonalisme stod ikke tilbake for noen, opp237

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

bygningen av fører-staten fulgte kjente mønster både i organisering (bl.a. forholdet parti/stat) og holdning til politiske motstandere, og det «uavhengige» Kroatia var alliert med Hitlers Tyskland og Mussolinis Italia. Når spørsmålet likevel stilles, er det ikke for å gå inn i spiss­ findige debatter om fascisme-defmisjoner, men heller for å peke på at det også kan være andre måter å forstå bakgrunnen for denne bevegel­ sen på, og dermed noe av drivkraften i den. Ustasa ble dannet i 1929 av Ante Pavelic og andre ytterliggående nasjonalister. Pavelic var da advokat i Zagreb. Fra disse politikerne gikk det røtter tilbake til et av de kroatiske partiene på 1800-tallet («Høyre-partiet» eller Pravasi). Det var blitt splittet i 1890-årene, og utbryterpartiet «Det rene høyre» (også kalt frankistene, etter lederen Josip Frank) var klart antiserbisk. Det ville heller samarbeide med Østerrike enn ha noe med serbere å gjøre. (Kroatia var da under Ungarn.) Som ytterliggående nasjonalistisk parti prøvde frankistene seg i jugoslaviske parlamentsvalg etter første verdenskrig, men med dårlig resultat. I Kroatias politiske liv - så lenge det var mer eller mindre demokratiske valg der - dominerte Bondepartiet som talerør for befolkningen. Da kong Aleksander gjennomførte et statskupp i januar 1929 av frykt for at et fortsatt parlamentarisk demokrati ville føre til oppløs­ ning av staten, ble Ustasa grunnlagt dagen etter. Målet var et uavhen­ gig og katolsk Kroatia. Ortodokse innbyggere ble sett på som ser­ biske innvandrere som ikke hadde noe der å gjøre, eller som frafalne katolikker. Midlene var opprør (det framgår også av bevegelsens fulle navn) og terror. Pavelic fikk politisk asyl i Italia, og bevegelsen ble ledet fra utlandet. Den utmerket seg ved en rekke bombeattentater, politiske mord og sabotasjeaksjoner (f.eks. togavsporinger). Det ble raskt tatt opp et samarbeid med den makedonske terrororganisasjo­ nen IMRO, som hadde lengre erfaring i bransjen, og som også var sterkt antiserbisk. Pavelic hadde tidligere som advokat forsvart flere IMRO-aktivister i rettssaker. Ustasa fikk støtte fra Italia, Ungarn (bl.a. gjennom en treningsleir på ungarsk side av grensen) og senere fra Tyskland. Men på hjemmebane var oppslutningen begrenset. Det skyldtes ikke bare myndighetenes forsøk på å slå ned bevegelsen, men først og fremst at folk flest fortsatt oppfattet Bondepartiet med sin ikke-terroristiske nasjonalisme som et godt nok uttrykk for kroatenes 238

M E L L O M K R IG S T ID E N

nasjonale aspirasjoner. Et høydepunkt for Ustasa var mordet på kong Aleksander (og den franske utenriksminister Barthou) ved et statsbe­ søk i Frankrike høsten 1934. Udåden ble utført i samarbeid med IMRO. Noen plass i kroatisk politikk utover terroraksjoner fikk ikke Ustasa før de med tysk hjelp ble herrer i Zagreb i 1941. Den andre måten å forstå Ustasa på er å se den - som IMRO - som en sen utløper av den nasjonalrevolusjonære tradisjonen på Balkan med hemmelige grupper og terrorisme. Den serbiske «Svarte hånd» fra før første verdenskrig var et annet eksempel. Den ville samle alle serbere under serbisk politisk ledelse (pan-serbisme). Det skulle den gjøre med revolusjonære handlinger, ikke kulturelt arbeid. Derfor måtte den være hemmelig. Ustasa passer inn i denne tradisjonen. Målet var å opprette en egen kroatisk stat, ikke å redde en allerede eksisterende stat fra kommunismens og jødenes trusler, som i de van­ lige fascistiske bevegelsene. O g som hemmelig terrororganisasjon kunne den ikke satse på mobilisering av massene til møter og demon­ strasjoner, et annet typisk trekk ved fascismen. Men gjennom sitt samarbeid med den italienske fascismen og den tyske nazismen, påvirkningen fra disse og andre liknende bevegelser i samtiden (fien­ debildet ble utvidet til å gjelde jøder, kommunister osv.), og ved den måten makten ble utøvd på i det «uavhengige» Kroatia, forente Ustasa den nasjonalrevolusjonære Balkan-tradisjonen med den fascisme-tradisjonen som oppstod andre steder i Europa i mellom­ krigstiden. I tillegg utnyttet den de båndene mellom religion og poli­ tikk som i mer fredelige former var vanlige i katolske partier, og som på en spesiell måte ble dyrket i den rumenske Jerngarden. Men Ustasa var ikke geistlig ledet, det var en sekulær bevegelse. Fascistiske strømninger kunne gjøre seg gjeldende både i nydan­ nede partier og i gamle nasjonalistiske partier som gjennomgikk en høyre-radikalisering. I Tsjekkoslovakia fantes det fascistiske gruppe­ ringer blant den tsjekkiske befolkningen allerede i 1920-årene, sterkt inspirert av Mussolini, og i 1930-årene var det et nært samarbeid og glidende overganger mellom tsjekkiske fascister og høyrefløyen i det konservative nasjonaldemokratiske partiet. Det var likevel ikke de tsjekkiske fascistene som skapte størst problemer for landets demo­ krati. Et større problem var avleggeren av det tyske nazi-partiet i den sudettyske befolkningen. Dette partiet, Det tyske nasjonalsosialis239

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

tiske arbeiderpartiet (Deutsche National-Sozialistische Arbeiterpartei), hadde deltatt i parlamentsvalg i 1920-årene, men fikk sin store framgang først med den økonomiske verdenskrisen rundt 1930. Etter Hitlers maktovertakelse oppløste partiet seg selv for å unngå omfat­ tende inngrep fra myndighetenes side. Det ble etterfulgt av en ny nasjonalistisk bevegelse ledet av Konrad Henlein, Den sudettyske hjemstavnsfronten (Sudentendeutsche Heimatfront), som til å begynne med definerte seg bredere enn nazi-partiet hadde gjort. Noen år senere byttet fronten navn til Det sudettyske partiet (Sudetendeutsche Partei), og ble mer og mer en avlegger av Hitlers parti samtidig som stemmetallet blant sudettyskerne økte sterkt. Med Tsjekkoslovakias tvungne avståelse av Sudetenland til Tyskland høsten 1938 hadde de nazi-vennlige sudettyskerne nådd sitt nasjonale mål. Gleden varte ikke mange årene. Etter Tysklands krigsnederlag i 1945 mistet de både det de hadde oppnådd i 1938 og det de hadde hatt fra før: sitt eget land. Sudetenland ble tilbakeført til Tsjekkoslovakia, samtidig som den tyske befolkningen ble forvist til Tyskland. Da Våclav Havel ble president i 1989, var et av hans modigste utspill å reise spørsmålet om den formen for kollektiv avstraffelse som rammet tyskerne i Tsjekkoslovakia i 1945-46 - dvs. før kommunismen var innført i landet - kunne forenes med rettsstatens prinsipper. Det dreide seg om bortimot tre millioner mennesker som ble forvist fra det som hadde vært deres familiers hjemland i århundrer, og konfiska­ sjon av all deres eiendom uten erstatning. Et enda dypere problem for Tsjekkoslovakia før annen verdenskrig - med direkte forbindelser til det spente forholdet mellom tsjekkere og slovaker etter kommunismens fall i 1989 - var utviklingen i Slova­ kia, der fascismen fikk grobunn i deler av den nasjonale bevegelsen som var organisert i Det slovakiske folkepartiet. Dette partiet er alle­ rede nevnt som eksempel på et katolsk folkeparti med stort innslag av prester. Reaksjonene mot tsjekkerne gikk ikke bare på manglende selvstyre for slovakene, men også på kulturforskjeller mellom det katolske Slovakia og de mer sekulariserte og frisinnede tsjekkiske delene. I partiet vokste det allerede i 1920-årene fram en radikal ret­ ning som ikke lenger var fornøyd med å ønske seg mer selvstyre for slovakene, men som ville ha full uavhengighet, på tross av de dystre økonomiske utsiktene som det kunne innebære. En av lederne for 240

M E L L O M K R IG S T ID E N

denne retningen var Vojtéch Tuka. Han ble senere statsminister i det «selvstendige» Slovakia under den annen verdenskrig, da Jozef Tiso var president. I forhold til Tuka representerte Tiso en modererende innflytelse, selv om han også godkjente f.eks. antisemittiske overgrep. Sammenliknet med Det slovakiske folkepartiets «far», Andrej Hlinka, som døde i 1938, tilhørte begge den generasjonen som kom etter ham. Men Tiso, som selv var prest, stod på mange måter fortsatt for de konservative og klerikale holdningene som hadde vært vanlige i par­ tiet, mens Tuka, som ikke var prest, mer direkte var et uttrykk for mange av de yngre slovakenes ytterliggående nasjonalisme, der inte­ ressen for de katolske verdiene ble trengt stadig mer i bakgrunnen av nasjonal selvhevdelse. På denne måten ble Det slovakiske folkepartiet et forbindelsesledd mellom konservativ nasjonalisme med kristelige fortegn og den mer aggressive fascistiske nasjonalismen. Hva som ble det praktiske resul­ tatet av denne spenningen da partiet styrte Slovakia under krigen, var likevel bare delvis et uttrykk for styrkeforholdet mellom de to retnin­ gene. Det var Hitler som hadde det avgjørende ordet. Det førte nok til en mer åpent fascistisk politikk enn om Tiso hadde styrt et virkelig uavhengig Slovakia. Men samtidig hadde krigsmakten Tyskland mer bruk for den ro og orden de konservative, klerikale politikerne kunne tilby, enn for radikale utspill fra yngre krefter som var ideologisk mer på linje med nazistene. Det var en tilsvarende situasjon som i Tysk­ lands allierte Romania. At et av de viktigste perspektivene for å forstå fascismens framgang er generasjonsperspektivet, er også Polen et eksempel på. Landet er riktignok ikke det man først vil ta fram av de østeuropeiske landene hvis målet er å finne en sterk og ekte fascistisk bevegelse. Men i et land der antallet av politiske partier og bevegelser var så stort som i Polen, fantes det selvsagt også noen frittstående fascistiske partier og grup­ per som kunne vært tatt rett ut fra oppskriftsboka. Det var likevel ikke slike som sørget for å gi polsk politikk et autoritært preg. Polsk poli­ tikk var autoritær på andre måter: dels gjennom det regimet som ble opprettet av Jozef Piisudski i 1926, og dels ved at ungdommen i det største konservative partiet, Nasjonaldemokratene, i 1930-årene mer og mer åpent gav uttrykk for fascistiske holdninger. Sammenliknet med Italia og Tyskland, de landene der fascismen og 241

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

nazismen seiret, hadde Polen mange av de samme økonomiske og sosiale problemene etter første verdenskrig, bl.a. en hyperinflasjon av samme kaliber som den tyske. Men nasjonalt sett var stillingen anner­ ledes. Polen hadde ikke som Tyskland vært noen tapermakt i første verdenskrig, tvert imot var det utfallet av denne krigen som hadde muliggjort oppfyllelsen av den århundregamle drømmen om gjen­ opprettelse av Polen som egen stat. Landet hadde altså heller ikke som Italia - «vunnet krigen, men tapt freden». Men den politiske atmosfæren var preget av en dypt nasjonalistisk arv. Når politiske og økonomiske kriser oppstod, når landet likevel ikke fikk det til, når det som så ofte i nyere polsk historie ble et gap mellom drøm og virkelig­ het, da var det lett å tenke seg at kraftigere nasjonale tiltak ville bøte på de elendige tilstandene, enten medisinen var å behandle minorite­ tene enda hardere eller å utvide grensene enda mer, slik at de kom nærmere det de hadde vært i en fjern storhetstid. Nasjonalisme av det uforsonlige slaget - som det var mye av også i Polen - kommer lett i et dilemma: På den ene siden oppfattes gamle, historiske grenser som noe ønskverdig, noe som kan gi staten sikkerhet og historisk bekref­ telse, og på den andre siden innebærer slike vide grenser ofte et stort innslag av minoriteter, noe som i seg selv virker truende. Man vet jo aldri hva slike folk, som ikke har den samme nasjonalfølelsen som man selv har, kan finne på. Hvor har de egentlig sin lojalitet? I Polen var nesten en tredjedel av befolkningen minoriteter. O g selv om regi­ met var autoritært og lite liberalt, selv om sosialismen stod svakt (og det kommunistiske Russland var nedkjempet militært), selv om Polen ikke hadde behov for å drømme om revansje etter et krigsnederlag slik som Ungarn - ja, så var det likevel grobunn for fascisme hos deler av den politisk bevisste ungdommen, særlig i det nasjonaldemokratiske partiet. I krisetider begynte de å trekke radikale slutninger av forel­ drenes nasjonalistiske tankegang, godt hjulpet av fascismens interna­ sjonale prestisje som en ideologi som pekte framover og var villig til å gjøre noe radikalt med samfunnet og ikke bare prate. Man kunne jo begynne med jødenes posisjoner. Nord for Polen opplevde de baltiske landene en broket samling av mer eller mindre fascistiske grupperinger. I Estland hadde den vik­ tigste høyreradikale organisasjonen, Frihetskjempernes forbund (Vabadussjalaste Liit), sprunget ut av miljøet rundt veteraner fra 242

M E L L O M K R IG S T ID E N

uavhengighetskrigen 1918-20. Men først under inntrykket av den økonomiske verdenskrisen ti år senere ble det dannet en større orga­ nisasjon med klart fascistiske trekk. Den var inspirert av den finske Lappo-bevegelsen og stod for en høyrøstet nasjonalisme og innbitt antikommunisme. Parlamentarisk styre hadde den lite til overs for; landet burde heller ha en sterk utøvende makt. Antikommunismen i Estland fikk ekstra næring ved at de estiske kommunistene var så pass dristige at de forsøkte seg med et statskupp så sent som i desember 1924, det siste alvorlige forsøket av det slaget i mellomkrigstidens Europa. «Frihetskjemperne» utviklet seg mer og mer fra å være en veteranorganisasjon til å bli en regulær fascistisk bevegelse, også med mange av de ytre trekkene som var typisk for slike, bl.a. uniformering (grågrønne skjorter med hakekors-armbind i svart og hvitt). Da beve­ gelsen truet med å få støtte av så mange velgere at den kunne tenkes å ta over styret gjennom valg, ble den stanset ved et statskupp av lan­ dets etablerte politikere i 1934. En liknende skjebne fikk fascismen i Latvia. Den var ikke påvirket så mye fra Finland som den estiske. I Latvia kom inspirasjonen mer fra Litauen, men også fra Tyskland. Selv om en latvisk fascist gjennom sin nasjonalisme var antitysk, kunne han likevel beundre Hitler. Blant de mange fascistiske grupperingene fikk Ildkorset (Ugonkrusts) stor oppmerksomhet etter at det ble grunnlagt i 1933 av Gustav Celmins. O gså her var utgangspunktet veterangrupper fra uavhengighetskri­ gen. Bevegelsen ble raskt forbudt av myndighetene, men dukket snart etter opp under et nytt navn: Tordenkorset (Perkonkrusts). Medlem­ mene brukte nazi-hilsen og bar grå skjorter og svarte luer. Deres hovedslagord var nasjonalisme på sitt enkleste: Latvia for latvierne. Den latviske kulturarven ble utnyttet til en romantisk dyrking av alt latvisk, bondens enkle liv osv., selv om bevegelsen fikk størst opp­ slutning i bystrøk, særlig blant studenter. De var også interessert i å få gjenopplivet en ren latvisk religion. De gruppene som fikk unn­ gjelde i propagandaen, var kommunister og sosialdemokrater, nasjo­ nale minoriteter (særlig jøder og tyskere) og demokratiske politikere. På liknende måte som i Estland ble den åpne fascismen forbudt gjen­ nom et statskupp av etablerte politikere, fa måneder etter Estland. Litauen var det baltiske landet som først hadde fått et autoritært regime, da høyreradikale offiserer i samarbeid med Nasjonalpartiet 243

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

(Tautininkai) grep makten i 1926. I 1930-årene fikk dette regjerings­ partiet flere og flere trekk som passet med andre fascistiske bevegelser, f.eks. en væpnet parti-garde. Men som i Ungarn vokste det også fram en alternativ bevegelse til høyre for det allerede autoritære styret. Det var Jernulven (Gelezinis Vilkas), der mange yngre offiserer var med. Samtidig var flere av de ledende politikerne, til og med statsminister Augustinas Voldemaras, med der. I 1929 ble spenningen mellom pre­ sident Antanas Smetona på den ene siden og Voldemaras og hans ven­ ner i Jernulven på den andre så stor at Voldemaras ble tvunget til å gå av og satt i husarrest. Et forsøk på statskupp utført av Voldemaras og Jernulven noen år senere brakte ham i fengsel, og senere i eksil.

Fasade-demokrati? Med disse glimtene fra Baltikum er vi over i et av hovedtemaene i østeuropeisk historie fra mellomkrigstiden: demokratienes fallitt og overgangen til åpent autoritære regimer. Før vi ser nærmere på noen av de måtene det skjedde på og spør hvorfor demokratiet måtte gi tapt, kan det være grunn til å studere litt flere trekk ved demokratiforsøkene i Øst-Europa i kjølvannet av første verdenskrig. Mange vil være kritiske til i det hele tatt å bruke et ord som demo­ krati om de regimene som etter hvert måtte vike plassen for åpent autoritære regimer. Slike vurderinger blir lett en del av grunnlaget for å si noe i dag om hvorvidt Øst-Europa har sjanser til å lykkes med en demokratisk utvikling etter kommunismens fall. Har østeuropeerne egentlig noen demokratiske tradisjoner av betydning? Kan de fa inspi­ rasjon fra sin egen historie? Eller var det helst et vrengebilde av demokrati som ble forsøkt for 50-70 år siden? Skal vi gi en generell vurdering av gehalten i de østeuropeiske demokratiene i denne perioden, kommer vi ikke utenom inntrykket av fasade-demokrati. Vanligvis ble slike påstander benektet av makt­ haverne, men det er altfor mange observasjoner fra opposisjonspar­ tier, kritiske journalister og utenlandske diplomater og andre samti­ dige observatører til at vi kan feste lit til den offisielle versjonen. En gang iblant følte noen av makthaverne seg til og med så ovenpå at de tillot seg å lette litt på det sløret som de ellers var nøye med skulle 244

M E L L O M K R IG S T ID E N

henge på plass. Jeg tenker ikke nå på politikere som kastet over bord også den demokratiske fasaden og innrettet seg med et åpent diktatur, og som kunne ha behov for å rettferdiggjøre det nye systemet med å si at det egentlig ikke var noe bedre tidligere. Jeg tenker på politikere som fortsatt fungerte i et politisk system som de definerte som demokratisk, og der de hentet sin offisielle legitimitet fra folkets opp­ slutning om dem i valg. En av de mest kyniske utgavene av slike poli­ tikere var rumeneren Constantin Argetoianu (flere ganger statsråd). I en parlamentsdebatt om godkjenning av valget i 1933 sa han: Herrene i opposisjonen ønsker alltid å demonstrere at valgene har skjedd under terror, mens herrene i regjeringsflertallet vil vise at val­ gene har vært absolutt frie. Her ligger feilen. Vi befinner oss ikke i Bern, ikke i Paris, heller ikke i London. Vi befinner oss i Bucuresti. Hos oss lar det seg ikke gjøre å arrangere frie valg i vestlig forstand. Hvis en regjering bestemmer seg for å arrangere fullstendig frie valg, vil den ikke bli adlydt av prefektene [fylkesmennene]. Og hvis prefektene, som en ren tilfeldighet, skulle adlyde, ville likevel ikke deres underord­ nede adlyde dem i en slik sak, det ville heller ikke valgkampfunksjonærene i de politiske partiene. Altså, uansett hvor gode intensjoner det måtte være helt på toppen, så vil det aldri kunne arrangeres frie valg i Romania i den betydning som man har dem i Danmark eller Sveits. Mine herrer, hittil har ingen satset på noen oppdragelse av våre vel­ germasser. Jeg appellerer til dere om å være oppriktige og snakke slik her i parlamentet som dere snakker utenfor parlamentet ... Jeg tror at et parlamentarisk regime slik det er blitt utøvd hos oss av omtrent alle regjeringer, det vil si med en viss intelligent veiledning av velgerne, med en viss diskret og forsiktig kontroll av stemmeurnene [munterhet i salen], et slikt regime er det eneste parlamentariske regime som kan fungere, fordi det er det eneste parlamentariske regime som under dagens omstendigheter i vårt land kan sikre flertallet for en regjering.

Den offentlige administrasjon hadde en sterkt varierende kvalitet. Den ble regnet for å være best i de tidligere østerrikske områdene og verst i de tidligere russisk- og tyrkisk-dominerte områdene. Ungarn var en mellomting. Noen av de nye statene som skulle bygge opp en felles administrasjon, skulle ikke bare forene regelverk og byråkratier 245

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

som var forskjellige formelt og praktisk, men som også representerte ulike tradisjoner av rettssikkerhet, korrupthet osv. Dette gjaldt særlig land som Jugoslavia, Romania og Polen. Den mest «østlige» tradisjo­ nen gikk gjerne av med seieren. Typisk for denne tradisjonen var at maktutøvelsen var vilkårlig og med liten respekt for de rettigheter som folk teoretisk hadde som statsborgere. I stedet hadde folks plasse­ ring på den sosiale rangstigen ofte mye å si for måten de ble behandlet på. Prominente personer kunne fa en utsøkt og høflig behandling, mens vanlige bønder kanskje måtte sitte timevis i et lite innbydende venterom på et offentlig kontor lokalt eller i hovedstaden. Viktig for å fa god behandling var også hvilke «forbindelser» man hadde. De ble betraktet som noe annet enn den direkte korrupsjonen, der embetsmenn og funksjonærer lot seg kjøpe eller påvirke ved hjelp av penger eller andre materielle goder i en konkret sak. A ha «forbin­ delser» kunne bety å la slektsbåndenes innflytelse og hensyn rekke inn i det offentlige liv og forvaltningen. (Selvsagt også i forretningslivet.) Det var viktigere å oppfylle uformelle forpliktelser om god behand­ ling av nære og fjerne slektninger (nepotisme) enn formelle krav om upartiskhet i offentlig tjeneste. Eller det kunne være «forbindelser» som ble etablert uavhengig av slektsbånd, der partene hadde en still­ tiende avtale om å favorisere eller ta hensyn til hverandre når det gjaldt ytelser og goder, men uten at det foregikk noen direkte «handel» i den enkelte sak. A bygge opp et nettverk av slike gjensidighetsforpliktelser gjorde det lettere å klare seg i samfunnet og mildnet virkningene av materiell knapphet og offentlig brutalitet. Slike mekanismer ble for øvrig ikke borte under kommunismen, de ble bare videre utbygd, og var en av de viktigste utveiene til å overleve mangler og maktmisbruk i hverdagslivet. At også direkte korrupsjon var utbredt, skyldtes ikke bare at mange av mellomkrigstidens offentlige funksjonærer var utsugere som lot seg friste til å fa mest mulig ut av sin stilling, men at de hadde en så lav lønn at det kunne være vanskelig å klare seg uten noen ekstrainn­ tekter på kanten av det tillatte. Det hang sammen med at det kostet mye for fattige samfunn å holde liv i en offentlig funksjonærstand som heller ville sammenlikne sin levestandard med bylivet i rikere land enn med gjennomsnittet i eget land. Men behovet for ekstrainntekter var også en konsekvens av at byråkratiet var overdimensjonert. Det o

o

246

M E L L O M K R IG S T ID E N

skyldtes ikke bare dårlige organisasjonsplaner, men også et utbredt ønske i politiske kretser om å skaffe trygge, om enn dårlig betalte, arbeidsplasser til mer eller mindre fortjente partislitere. Mange så på deltakelse i det politiske liv, f.eks. i form av medlemskap i et parti og innsats i valgkamper, som en investering som burde gi personlige for­ deler til dem selv eller til noen i familien, f.eks. en sønn som kanskje var en av de første i landsbyen som hadde fått seg en viss utdanning, og som igjen ble forpliktet til å fortsette ytelsene. Avslørende observasjoner om alt som ikke stemte med lover og regler, må ikke fa oss til å avskrive alt som ble kalt demokrati, som juks og fanteri. O gså i de landene som hadde størst problemer med å fylle de vestlige former med et tilsvarende innhold, var det mye som ikke hadde fasade-preg. Det var en reell politisk diskusjon og en offentlig meningsdannelse som omfattet mer enn en tynn intellektuell elite. Ikke minst skjedde det gjennom en presse som kunne være både variert og frittalende. At den dermed lett ble utsatt for myndighetenes sensur eller konfiskasjoner, satte grenser for hvor fri meningsutveks­ lingen var, men overskygger ikke all den spennende debatten som likevel foregikk.

Farvel til demokratiet Når jeg noen ganger har brukt uttrykket «åpent autoritære regimer» om dem som overtok da demokratiet ble satt ut av spill gjennom kupp, er det for å få fram forskjellen fra de regimene som i navnet var demokratiske, men som hadde innebygd sterke autoritære trekk. Med autoritær mener jeg i denne sammenhengen at myndighetene for­ langte lydighet av sine undersåtter uten selv fullt ut å føle seg bundet av de lover som folkevalgte representanter hadde gitt, eller av demo­ kratiets intensjoner om medbestemmelse og individuelle rettigheter. Så lenge det eksisterte en form for demokratisk styre, mer eller mindre fasade-preget, var det viktig for myndighetene å gi skinn av at folke­ styret ble respektert, samtidig som det var mulig å utøve en viss reell opposisjon i lovlige former. De autoritære trekkene kom da fram gjennom manipulasjon og maktovergrep i det skjulte. I et åpent auto­ ritært styre ble begrensningene på maktutøvelse som ikke var under247

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

lagt demokratisk kontroll, redusert eller fjernet. Makt gav rett, ikke omvendt. Den formen for maktutøvelse ble gjerne innledet med et kupp, en makttilegnelse åpent i strid med de rettighetene som forfat­ ningen gav til demokratiske institusjoner og prosedyrer. Hvor dikta­ torisk et regime som kom til makten på en slik måte, viste seg å være etterpå, varierte. Noen kunne gå hardt til verks mot alle som protes­ terte, andre tillot en begrenset meningsutveksling og opposisjon. Noen forbød alle politiske partier utenom ett, andre lot de tradisjo­ nelle partiene fa leve en skyggetilværelse, så lenge de ikke stelte til alvorlig bråk.

Bulgaria: Autoritært med liberale åpninger Det er alt nevnt hvordan Ungarn tok skrittet over i en slik styreform uten engang å ha prøvd ut den formen for demokrati som ellers var vanlig i Øst-Europa etter første verdenskrig. Et annet land hvor «demokratiet» tidlig ble knust, var Bulgaria i 1923, da bondepartilederen Stamboliski ble drept ved et militærkupp, og et mer diktatorisk styre som representerte nasjonalister og tradisjonelle eliter, overtok under ledelse av økonomiprofessoren Alexandur Tsankov. Han ledet en koalisjonsregjering på vegne av «Nasjonalt samhold», en allianse av partier som støttet kuppet, men som ikke hadde noen selvstendig politisk basis i forhold til regjeringen. Den viktigste funksjonen var å fungere som stemmemaskin i nasjonalforsamlingen. Aller først prøvde Tsankov å vinne støtte ved å gi en del politiske innrømmelser. Omfordelingen av jord som var påbegynt av Stamboliski, fortsatte. Sensuren ble fjernet. Andre politiske grupperinger enn agrarene fikk levelige vilkår. Til og med en del fengslede kommunister ble løslatt. Men etter det kommunistiske kuppforsøket høsten 1923 ble styret hardere, og enda mer etter attentatet i Sofia-katedralen i 1925. Hele tiden gikk myndighetene inn for å knekke Agrarunionen som en poli­ tisk kratt. Derimot var holdningen overfor IMROs terrorisme tolerant. Tsankovs politikk ble mer og mer upopulær. Da det viste seg at også Bulgarias internasjonale prestisje ble så svekket av den politiske undertrykkelsen at Bulgaria ble nektet et høyst tiltrengt lån gjennom 248

M E L L O M K R IG S T ID E N

Folkeforbundet, ble han i 1926 byttet ut med Andrej Lipatsjov, en tid­ ligere finansminister. Tsankov stilte seg i spissen for en «intern» oppo­ sisjon. Etterfølgeren ble anklaget for å være for myk mot kommu­ nister og for ettergivende overfor utenlandsk kapital, det siste henspilte på betingelsene for utenlandslånet. I 1930-årene ble Tsankov leder for en åpent fascistisk organisasjon etter tyske forbilder, Den nasjonal-sosialistiske bevegelsen. Selv om det en tid var frykt for at den tok sikte på et fascistisk statskupp, fikk den en begrenset oppslut­ ning, og omtrent bare i byene. Ingen bønder ville ha noe å gjøre med «Stamboliski-slakteren». Under Lipatsjov ble det etter hvert flere demokratiske åpninger. Men samtidig ble toleransen overfor IM ROs terrorhandlinger større. Mange som tok avstand fra IMRO, ble myrdet. Den samme skjebnen rammet flere av IMROs egne medlemmer etter hvert som fraksjonsstridene økte i styrke. Hovedmotsetningen i IMRO gikk mellom dem som ønsket at Makedonia skulle tilsluttes Bulgaria og dem som ønsket et selvstyrt Makedonia i en Balkan-føderasjon. Bulgarias for­ hold til Jugoslavia ble på nytt anstrengt på grunn av alle raidene over på jugoslavisk side. Jugoslavia svarte med å stenge grensene. Enda større slitasje fikk Lipatsjovs regjering av den økonomiske verdensknsen som slo inn over landet fra rundt 1930. De økonomisk vanskelige tidene hadde riktignok begynt før; Bulgaria ble hardt ram­ met av nedgangen i tobakksprisene på verdensmarkedet alt i 1926. Tobakken utgjorde det året 41 prosent av landets eksportverdi. Samti­ dig som både vanskene med IMRO og den økonomiske politikken tårnet seg opp, opplevde flere av de politiske partiene - også regjeringsalliansen - splittelser. En av grunnene til det var en ny valglov som skulle gjøre det mindre tillokkende med småpartier og favorisere større politiske enheter. Resultatet ble ikke det tilsiktede. Riktignok ble det inngått enkelte nye allianser. Men samtidig virket dette igjen splittende på noen av partiene ved at én fløy kanskje sa ja til slike alli­ anser, mens en annen sa nei. Alt i alt bare økte tallet på partier og grupperinger. Et tradisjonelt stort parti som Agrarunionen var i seg selv sammensatt av ulike retninger, der både ideologisk uenighet og regionale forskjeller spilte inn. En viktig faktor for å holde partiet sammen hadde vært partilederen Stamboliskis person inntil han ble drept i 1923. Høyrekreftenes framferd mot de bulgarske bøndenes 249

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

viktigste politiske redskap innebar derfor ikke bare en generell poli­ tisk forfølgelse, men også at bondebevegelsen ble mer oppsplittet gjennom tapet av en samlende leder. Til sammen betydde disse for­ holdene at landet manglet klare regjeringsalternativer da Lipatsjovs regjering på overgangen fra 1920- til 1930-årene ble stående mer og mer maktesløs overfor de voksende problemene. Bulgaria var altså i en situasjon der et regime som var kommet til makten ved et kupp, gradvis var blitt mer liberalt, men uten å ha opp­ nådd en demokratisk legitimitet gjennom frie valg. Valgene i 1927 hadde vært forvirrende, med allianser og splittelser i en atmosfære av skremsler og press fra myndighetene, selv om trykket ovenfra var mindre enn før. Regjeringen klarte seg som ventet, men kom likevel svekket ut. Da den noen år senere ikke bare kjempet med vanskelige politiske saker, men også mistet kontrollen over nasjonalforsamlin­ gen, skrev den ut nyvalg i 1931. Dette valget skilte seg ut fra det som var vanlig ved at det ikke kom som enfølge av et regjeringsskifte, men ble den utløsende årsak til det. Valget i 1931 viste dermed at Bulgaria - der kuppet i 1923 lå som et åpent sår for bondebefolkningen og en stadig fristelse til gjentakelse for de antidemokratiske kreftene - fort­ satt søkte en demokratisk vei ut av de dype vanskene. At denne veien bare fa år senere ble gitt opp til fordel for nye kupp, må ikke få oss til å glemme at veien fra demokrati til diktatur i mellomkrigstidens ØstEuropa ikke alltid var så rettlinjet. Virkeligheten var mer krokete og full av motkrefter. Spesielt løfterikt for en videre demokratisering av bulgarsk politikk var det at Agrarunionen (nærmere bestemt en gruppe derfra) etter val­ get i 1931 igjen fikk være med i en regjeringskoalisjon. Det kunne peke mot en historisk forsoning etter 1923-kuppet. Slik gikk det like­ vel ikke. Selv om regjeringen fikk satt i gang en del tiltak for å lindre virkningene av verdensdepresjonen, mistet den etter hvert tillit blant folk. Til det bidrog den imidlertid i høy grad også selv. Flere av stats­ rådene lot seg beruse av makten og gjorde sitt til å bringe regjeringen ytterligere i vanry. O gså den utenrikspolitiske situasjonen ble verre. Regjeringen var nølende til å gripe inn overfor IMRO, som fortsatte sin terror. Den rammet ikke bare utenforstående; det var også stadig blodige oppgjør innad, den rene bandekrigen. På en kongress i 1932 gikk organisasjonen inn for et selvstendig Makedonia, ikke lenger for 250

M E L L O M K R IG S T ID E N

Makedonia som et autonomt område. De ønskede grensene virket som en provokasjon også i Bulgaria; selv områder ganske nær Sofia skulle ikke lenger være bulgarske. Frykten for IMRO var likevel så stor at det var umulig for regjeringen å ta avstand fra grenserevisjonisme som et utenrikspolitisk mål for Bulgaria, og dette førte etter hvert nabostatene sammen i en allianse med tilsvarende sammenset­ ning som i den annen Balkan-krig i 1913. Den nye «Balkan-ententen» ble inngått i februar 1934 og hadde som mål å bevare de eksisterende grensene. Bulgaria stod dermed utenrikspolitisk isolert i forhold til Jugoslavia, Tyrkia, Romania og Hellas. Det var hele tiden sterke krefter som hadde liten tro på at et demo­ kratisk styre kunne være sterkt nok til å bringe Bulgaria ut av det øko­ nomiske og utenrikspolitiske uføret landet befant seg i. En av de mest interessante grupperingene i denne henseende var Zveno («Kjeden»), grunnlagt i 1927. Det var ingen stor organisasjon, og den tok ikke sikte på masseoppslutning. Demonstrasjoner og demagogiske løfter var ikke dens arbeidsstil. Medlemmene så på seg selv som en elite som kunne gripe fatt i Bulgarias grunnleggende problemer på en mer effektiv måte enn det som var mulig gjennom politiske partier i et parlamentarisk system. Partiene var ifølge Zveno så opptatt av snevre egeninteresser at landets behov kom i annen rekke. Og det overbefolkede statsbyråkratiet trengte å rasjonaliseres og bli stilt under en mer opplyst ledelse. Kuppet som gjorde slutt på det siste forsøket på parlamentarisk styre i Bulgaria før den annen verdenskrig, kom i mai 1934. Teknisk sett var det vellykt. Sofia kom raskt på opprørernes hender, og i løpet av timer var hele landet under deres kontroll. Kuppet ble gjennomført av offiserer i Militærligaen i samarbeid med sivile fra Zveno. Det var den samme Militærligaen som i 1923 hadde stått bak kuppet mot Stamboliski. I 1934 ble kuppet utløst av en strid om politiske utnev­ nelser til bestemte stillinger. Men under lå den generelle misnøyen med regjeringens manglende grep på landets problemer. Så upopulært som det forrige styret var blitt, var det ikke over­ raskende at kuppet ikke førte til folkelige protester av betydning. Bul­ garia var dessuten i en situasjon der det var fare for at andre kunne komme til å gripe makten på tvers av de demokratiske spillereglene. Spesielt fryktet var Tsankovs nazi-bevegelse, som hadde hatt stor 251

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

framgang i lokalvalg våren 1934. En kjempedemonstrasjon, som skulle falle sammen med et privat besøk av den ledende tyske nazisten Goring, var planlagt til 21. mai, to dager etter kupp-datoen. Men også andre ikke-parlamentariske krefter hadde vært aktive. Mange i Agrarunionen fryktet at Tsankov skulle slippe til på nytt og var inn­ stilt på å motsette seg det aktivt. Dessuten hadde kommunistene (under navnet Det bulgarske arbeiderpartiet) hatt framgang både i valg og i demonstrasjoner og streiker; i 1932 hadde de til og med opp­ nådd å vinne flertall ved bystyrevalget i Sofia (senere annullert). I motsetning til den tafatte holdningen overfor IMRO nølte ikke myn­ dighetene med å ta i bruk brutale midler for å knekke kommunismen. Det forekom både massearrestasjoner og drap på kommunister under «fluktforsøk». Mange godtok derfor kuppet i 1934 som det minste av flere onder for å fa Bulgaria på rett kjøl. Den sterke mann bak det var oberst Damian Veltsjev, selv om hans offiserskollega Kimon Georgiev ble kjørt fram som statsminister. En av de mest vellykte sidene ved den nye regjeringens politikk var oppryddingen overfor IMRO. I løpet av kort tid ble denne terrororganisasjonen pasifisert på en måte som ikke hadde skjedd før. Selv om den fortsatt klarte å gjennomførte enkelte demonstrasjoner og politiske mord, ble det terrorpreget som hadde heftet ved bulgarsk politikk både på hjemmebane og i forhold til nabostatene, nå i hovedsak visket bort. Det ble igjen et mer forsonlig forhold til Jugoslavia, noe som ikke bare var et mål i seg selv, men også et middel til å fa et bedre forhold til Frankrike og Storbritannia som erstatning for Italia. En annen nyhet var opprettelsen av diploma­ tiske forbindelser med Sovjetunionen. Også på andre områder startet den nye regjeringen friskt. De poli­ tiske partiene ble forbudt og deres aviser stanset. Mange offentlige tjenestemenn ble utrensket. Bl.a. gjaldt det mange lærere. De parla­ mentariske organene var det ikke bruk for mer; i stedet ble det forsøkt å bygge opp et politisk system basert på stender- eller næringsorgani­ sasjoner (definert av regjeringen), etter mønster fra italiensk fascisme. Også på andre måter ble styret mer sentralisert; det viste seg særlig i lokalforvaltningen. Veltsjev-Georgiev-regimet ble ikke langvarig. Mange sider av dets politikk var ikke populære, og det fantes ikke noen massebasis for det. 252

M E L L O M K R IG S T ID E N

Det var indre uenighet i Zveno og Militærligaen om hvorvidt det burde bygges opp en egen masseorganisasjon (nærmest et «regjerings­ parti») for dette formålet. På den ene siden håpet man at det ville stabi­ lisere regimet, på den andre siden kunne det oppfattes som en tilbake­ vending til partipolitikkens forbannelser. I stedet ble «Direktoratet for sosial fornyelse» opprettet. Det skulle ta seg av propaganda, pressen, kulturlivet, ungdomsaktiviteter osv. Befolkningen skulle ikke bare lære å forstå regjeringens politikk bedre, men også å føle nasjonal enhet og aktivt støtte forsøkene på «fornyelse» av samfunnet. Problemet for regimet var ikke bare den manglende massebasisen, men også indre uenighet om veien videre. Et annet problem var at kongens stilling ikke var avklart. Sterke krefter blant kuppmakerne hadde republikanske sympatier, uten at det ble lansert som noen sak. Dertil var uenigheten for betydelig og kongens posisjon for sterk. Det viste seg i januar 1935, da kong Boris i samarbeid med noen eldre offiserer i Militærligaen avsatte statsminister Georgiev og erstattet ham med en general som Veltsjev ikke hadde kontroll over. Kongens frykt for å havne på et maktpolitisk sidespor fikk ham til å utnytte motsetningene blant de militære til å gjennomføre dette kup­ pet som satte ham selv i politikkens sentrum. Kort tid senere - i april 1935 - kom det neste skrittet: Da ble den nye statsministeren fjernet, og kong Boris kunngjorde at Bulgaria hadde vendt tilbake til sivilt styre. Det betydde ikke innføring av demokrati og politisk frihet. Par­ tiene skulle fortsatt være forbudt. Men Boris satset ikke på noe totali­ tært regime, og han opprettet ikke noe eget regjeringsparti. Målet ble sagt å være demokrati, men ikke før folket var modent for det. Det kongelige diktaturet forsøkte både å nøytralisere og balansere mellom de politiske kreftene som fortsatt hadde innflytelse. Boris regnet med at offiserene ville holde seg utenfor politikken dersom de fikk tilstrekkelig med «leketøy» innenfor sitt fagområde, altså mer moderne krigsutstyr. Det foregikk en del sonderinger med partipoli­ tikere for om mulig å få til koalisjonsgrupper som offisielt ikke bygde på partiene, som fortsatt var forbudt, men som likevel kunne knytte potensielle utfordrere til makten fastere til det kongelige diktaturet. Etter noen år ble det til og med holdt valg (lokalvalg i 1937 og parla­ mentsvalg i 1938). De var langt fra frie. Ikke bare var partiene forbudt, det var også en massiv politiinnsats under gjennomføringen. (Et av 253

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

valgene ble arrangert over tre søndager, slik at politistyrkene kunne flyttes fra sted til sted.) Likevel ble det valgt inn så pass mange opposi­ sjonelle politikere at de i enkelte saker virket som en forstyrrende fak­ tor for myndighetene. For å fa slutt på dette ble enda et valg avholdt ved årsskiftet 1939-40, nå under langt strengere vilkår. Resultatet ble som ventet: Det politiske lydnivået i nasjonalforsamlingen sank ytter­ ligere. Bulgaria kan på én måte tjene som eksempel på en mer generell utvikling i mellomkrigstidens Øst-Europa: Demokratiske styrings­ former ble forsøkt, men gjentatte ganger skjøvet til siden til fordel for mer autoritære løsninger. Bulgaria kan samtidig oppfattes som et mer enkeltstående tilfelle. Mens autoritære løsninger ofte ble valgt i ØstEuropa fordi en demokratisk regjering viste seg mer eller mindre handlingslammet i forhold til store og vanskelige saker, var «proble­ met» med det første etterkrigsregimet i Bulgaria, Agrarunionen, et annet. Ikke dets mangel på handlekraft, men nettopp handlekraften og den sterke viljen til å omforme landet etter en bondevennlig ideolo­ gisk målsetning var det som hadde utfordret tradisjonelle maktgrupper så sterkt at de i 1923 valgte å sette det skjøre demokratiet til side. Var et slikt inngrep først skjedd én gang, skulle det mindre til for å gjenta det. Kuppene i Bulgaria i 1934 og 1935 føyde seg mer inn i et generelt mønster der ulike problemer hadde hopet seg opp, slik at de sittende regjeringene fikk vansker med å finne en farbar vei ut av dem.

Polen med sterk mann Et land som ikke hadde hatt en ledelse som tok sikte på en ideologisk begrunnet omforming av samfunnet, men der det parlamentariske demokratiet likevel ble satt ut av spill relativt tidlig, var Polen. I utgangspunktet kunne oppgaven med å finne en styringsmodell virke uoverkommelig for det nye Polen etter første verdenskrig - med gjenreisningsproblemer, sammensmelting av ulike politiske tradisjoner og økonomiske bånd, nasjonalitetsmotsetninger, for ikke å snakke om en generell politisk uerfarenhet. Grensene var - etter krigen med Sovjet­ unionen - blitt trukket vidt, men forfatningen var sentralistisk. Drømmen om det gamle Stormakts-Polen var ikke blitt oppfylt, men 254

M E L L O M K R IG S T ID E N

grensetrekningen pekte likevel i den retningen. Samtidig ble denne ytre formen fylt med en moderne nasjonalisme der idealet var at alle borgere skulle tilhøre den nasjonaliteten som konstituerte staten, og der nasjonale minoriteter per definisjon var et problem. I mellom­ krigstidens Polen utgjorde de en tredjedel av befolkningen. Den andre forfatningsmessige skjevheten i Polen hadde å gjøre med rivaliseringen mellom de to sterke menn i polsk politikk, nasjonali­ sten Roman Dmowski og Jozef Pilsudski, militærhelten med en sosialistisk bakgrunn og et håp om å skape et mer føderativt Polen der polakker og minoriteter kunne leve sammen i fordragelighet. Både før og spesielt etter den seierrike krigen mot Sovjetunionen hadde Pilsudski den største personlige prestisjen. Desto viktigere ble det for hans politiske motstandere å begrense mulighetene for ham til å fa en dominerende stilling når det nye Polen skulle normalisere sitt poli­ tiske liv. Presidentstillingen i den nye forfatningen (av 1921) ble derfor gjort så betydningsløs at den ikke ville utgjøre noen maktbasis for Pifsudski om han skulle bli valgt til president. Det viste seg at det var nettopp dette som skulle til for å fa Pilsudski til å trekke seg ut av aktiv politikk. En så beskåret presidentstilling var han ikke interessert i. I stedet ble det valgt en president, Gabriel Narutowicz, som representerte sentrum-venstre, og som av nasjona­ listene ble anklaget for å være valgt også med «ikke-polske» stemmer, dvs. minoritetene. Ikke lenge etter at han hadde tiltrådt, ble han myrdet. Intoleransen var altså et vesentlig innslag i den politiske kulturen som tok form i det nye Polen. Et annet trekk var oppsplittingen og rivaliseringen mellom et økende antall partier. Jo svakere president­ stillingen var, desto viktigere var behovet for klare alternativer ved parlamentsvalgene og levedyktige koalisjoner. Det ble nok skapt koa­ lisjoner, men regjeringene skiftet raskt. Oppbrudd fra én koalisjon og inngåelse av andre førte til at partipolitikken ble et spill for topppolitikere, med løsere bånd til velgere og ideologi. Et eksempel på det var den overgangen som bondepartilederen Wincenty Witos foretok i 1923 fra en sentrum/venstre-koalisjon til en sentrum/høyrekoalisjon. Han ble riktignok statsminister, men hadde små muligheter til å gjennomføre en politikk som hans egne velgere regnet for sin. Om Polen hadde startet sin selvstendighetsperiode med omfattende 255

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

problemer, skulle det komme flere etter hvert. Mangelen på en radikal jordreform skapte frustrasjon og protester. Økonomien som helhet kom også ut av lage; landet ble herjet av en hyperinflasjon som kunne konkurrere med den tyske. Mens kursen for den polske valutaen (mark) i 1918 hadde vært 1:9 i forhold til dollar, var forholdstallet i 1923 1:15 000 000. Så lenge slike tilstander preget økonomien, var det umulig å tenke seg storstilte utenlandske investeringer, slik mange hadde håpet på for å fa fart på landet. O gså innenlandske nyetablerin­ ger og omstruktureringer var vanskelig. Forsøk på å rette opp økono­ mien innebar innstramminger som i første omgang gjorde livet van­ skeligere for store grupper. Utålmodigheten overfor slike tiltak vokste; folk ble i stigende grad lei av å høre om at nye offer var nød­ vendige for å fa økonomien på fote. Regjeringer kom og gikk. I 1923 måtte høyre/sentrums-koalisjonen til Witos gi opp; store demonstrasjoner mot regjeringen var et uttrykk for den stigende sosiale uroen i landet. Andre løsninger enn rokeringer mellom de tradisjonelle koalisjonspartiene ble også prøvd. Witos ble etterfulgt av en regjering som skulle stå over partiene, ledet av økonomen Wladyslaw Grabski. Selv om han stod Nasjonalde­ mokratene nær, tiltrådte han statsministerstillingen som uavhengig. Hans regjering var en blanding av politikere og fagfolk. Ikke bare regjeringens sammensetning, men også dens arbeidsmåte viste at prestisjen for det parlamentariske demokratiet var på vei nedover i Polen. Selv om de legale formene var i orden gjennom fullmakter fra nasjonalforsamlingen, var styringen gjennom regjeringsdekreter på bekostning av vanlige lover så omfattende at det bidrog til å venne folk til tanken på autoritære løsninger som noe normalt. Heller ikke Grabskis regjering fikk Polen ut av den økonomiske og politiske krisen. Viktige reformer ble gjennomført, bl.a. ble det eta­ blert en ny polsk valuta basert på gull, zloty. Flere tiltak for å fremme polsk industrialisering ble også forsøkt. Men økonomisk sta­ bilisering var fortsatt vanskelig, og ble ikke lettere av at enkelte ytre faktorer forverret seg (tysk tollkrig mot Polen i 1925 og nedgang i verdensprisene på enkelte viktige eksportprodukter). Inflasjonen steg igjen; også den nye valutaen ble truet. Arbeidsløsheten vokste, og folk lot sin misnøye komme åpent til uttrykk. Et annet forsøk på å finne en vei ut av uføret var en så bredt sam256

M E L L O M K R IG S T ID E N

mensatt koalisjonsregjering (fra Nasjonaldemokratene til Sosialist­ partiet) at det ble umulig å samle regjeringen om en enhetlig politikk. Høyresiden gikk inn for en hard deflasjonspolitikk: oppsigelser av statsansatte, reduksjon av sosiale ytelser, økning av skattene unntatt eiendomsskatten. Venstresiden ønsket en balansert sosial politikk, kraftig økning av eiendomsskatten og statlige investeringsinitiativer for å komme ut av arbeidsløsheten. Regjeringen Skrzyhski (1925-26) var ledet av en partiløs og ikke særlig sterk politiker (partiene hadde ønsket det slik), som etter halvtannet år gav opp (mai 1926). Flere og flere i Polen snakket nå om behovet for en sterkere ut­ øvende makt, for en sterkere president, ja, også for et diktatur. Det skulle snart komme. Men først ble det gjort et nytt forsøk på en høyre/sentrums-koalisjon, ledet av Witos. Selv om den hadde støtte fra et flertall i nasjonalforsamlingen, var løsningen lite populær i opinio­ nen. Nasjonalforsamlingen var valgt så langt tilbake som i 1922. Da den nye regjeringen også varslet en omfattende utskifting av det de oppfattet som politiske motstandere i embetsverk og statsadministra­ sjon (også hæren), følte den tilbaketrukne, men maktlystne Pilsudski at begeret var fullt: De siste årene hadde krisene kommet og gått, regjeringene hadde også kommet og gått, partiene hadde vist seg ute av stand til å ordne opp. Pilsudski kunne heller ikke godta at Nasjo­ naldemokratene, den sterkeste kraften i koalisjonen og hans innbitte motstandere, skulle fortsette å bygge ut sin makt i det polske samfun­ net. Slik han så det, var Polen avhengig av at han overtok styringen og ledet polakkene inn på tryggere veier. Helst ville han ha overtatt makten på fullt legalt vis, hans rolle som folkeoppdrager ville vært lettere å spille da. Men da det begynte å bli risikabelt å vente lenger, valgte han å satse på den maktfaktoren han regnet med at han hadde full kontroll over: hæren. Han hadde vært Polens militære redningsmann; han hadde også i flere år etter krigen vært øverstkommanderende. Når en mann som han fant tiden inne til på ny å redde nasjonen, ventet han full oppslutning fra de væpnede styrkene, med applaus fra folket, til partipolitikernes skam. Det viste seg å være vanskeligere enn som så. Selv om mange polakker følte at det parlamentariske system hadde spilt fallitt og at landet trengte en sterk mann til å rydde opp, var ikke det en allmenn oppfatning. Da Pilsudski startet sitt militærkupp den 12. mai 1926, 257

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

ble mange polakker sjokkert over at han som likte å se på seg selv som nasjonens far, skulle være den som åpent brøt i stykker det demokra­ tiske systemet som var nedfelt i grunnloven. Ikke mindre sjokkert ble Pilsudski selv da det viste seg at de militære ikke uten videre sluttet opp om kuppet. Betydelige enheter forble lojale mot regjeringen, og det brøt ut gatekamper i Warszawa som varte i tre dager. Takket være Pilsudskis egenrådige kriseløsning stod Polen plutse­ lig på randen av borgerkrig, fa år etter at Polen var gjenoppstått som selvstendig stat, og med naboer - Tyskland og Sovjetunionen - som fortsatt var sultne på det byttet som første verdenskrig (og fortsettelseskrigen Polen-Sovjet) hadde fravristet dem. Opplegget var gitt for en ny, dramatisk omveltning i Øst-Europa: Polakker sloss mot polak­ ker, nylig slagne stormakter ville igjen kunne liste seg fram og forsyne seg. Med ferske, omstridte grenser også i det øvrige Øst-Europa kunne en polsk borgerkrig i 1926 ha fatt enorme konsekvenser for hele verdensdelen (f.eks. Frankrike i forhold til Tyskland). Polens prekære utenrikspolitiske situasjon var kjent nok for polak­ kene og var blitt ytterligere tydeliggjort kort tid før kuppet. Tre uker før det hadde Tyskland og Sovjetunionen gjennom Berlin-avtalen bekreftet den tilnærmingen mellom dem som var påbegynt i Rapallo i 1922. Selv om Berlin-avtalen formelt sett var en ikke-angreps- og nøytralitets-avtale uten brodd mot Polen, bidrog den til å øke følelsen av utenrikspolitisk isolasjon. Polen hadde samtidig et direkte fiendtlig forhold til sin nordlige nabo Litauen, og et nokså kjølig forhold til Tsjekkoslovakia. Polen ble spart for en ødeleggende borgerkrig. Den lovlig valgte statsminister Witos trakk seg etter at kampene hadde vart noen dager, selv om den militære situasjonen ikke var slik at han var nødt til det. Det som gav Pilsudski et foreløpig overtak, var ikke så mye hans militære fortjenester som at sosialist-organiserte jernbanearbeidere hindret at de regjeringstro styrkene fikk forsterkninger til Warszawa. På tross av at maktovertakelsen ikke hadde gått så glatt som ønsket, hadde Pilsudski mye personlig autoritet i behold i Polen. Mange venstreorienterte kunne ikke glemme hans sosialistiske bakgrunn, og regnet ham som sin. Kanskje ville det ha kommet et høyre-kupp om ikke han hadde slått til først? Ikke minst mange høyre-orientertes nedlatende holdning til minoritetene hadde for lengst gjort det tyde258

M E L L O M K R IG S T ID E N

lig at bekjennelsen til demokrati hadde sine klare forbehold. Blant nasjonaldemokratene var det ikke så rent fa som så på minoritetene som annenrangs borgere. På tross av de bitre motsetningene mellom Nasjonaldemokratene og Pilsudski var det likevel for landets mer etablerte kretser tydelig at han ikke tok sikte på noen sosial revolusjon, selv om det hang igjen en del retorikk mot sosial urett fra gamle dager. Det var like naturlig å legge merke til hans flørt med det gamle aristokratiet og deres for­ tjenester i Polens storhetstid. Pilsudskis ideal for samtiden var likevel ikke å vende tilbake til etterkommere av gamle makthavere, like så lite som det var et sosialistisk Polen. Han så heller for seg nøytrale, teknokratiske løsninger på landets problemer, uavhengig av bestemte partier eller sosiale grupperinger. På den måten kan han minne om den tilnærmingen som Zveno og deler av Militærligaen i Bulgaria hadde til partipolitikk og politiske reformer. Den felles militære bak­ grunnen var neppe tilfeldig: Det sivile samfunns partipolitikk virket for dem korrupt og lite handlekraftig, mer opptatt av selvhevdelse og innbyrdes strid enn effektive, rasjonelle løsninger, uten den villigheten til å underordne seg en felles autoritet som de militære har i blodet. En klar ledelse var viktigere enn den politiske konkurransen som demokratiet la opp til. Det nye regimet i Polen var likevel ikke noe totalitært diktatur. Pilsudski ville gjerne beholde så mye som mulig av de konstitusjo­ nelle formene, som han så fylte med sitt eget innhold i den grad det var nødvendig for å ha den politiske kontrollen. Når det gjaldt stillin­ ger og verv, holdt han selv en tilbaketrukket posisjon. Men samtidig var det en åpenbar dyrking av ham som nasjonens redningsmann, og han var den som uomtvistelig bestemte kursen. Dette litt forsiktige diktaturet varte fram til 1930 og hadde matematikk-professoren Kazimierz Bartel som sin mest framtredende politiker utenom Pilsudski selv. Fra 1930 ble styremåten tøffere, noe som både skyldtes de økende sosiale spenningene under depresjonen og regimets mislykte forsøk på å skaffe seg en parlamentarisk legitimitet gjennom valgene i 1928. Partiene ble ikke forbudt, slik de ble i Bulgaria, men det ble opprettet et eget regjerings-«parti» som var ment å erstatte de vanlige partiene og være regimets parlamentariske arbeidsredskap. Dette «ikke-partiet» ble til Pilsudskis og Bartels skuffelse ingen folkebeve259

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

geise. Derimot tiltrakk det seg karriere-jegere fra alle politiske retnin­ ger. «Den partiløse blokken for samarbeid med regjeringen» (forkor­ tet BBWR etter det polske navnet Bezpartyjny Blok Wspolpracy z Rzadem) ble størst ved valgene i 1928, men på tross av all hjelp fra myndighetene fikk det ikke noe flertall bak seg. Det ble rettet opp ved nye valg i 1930, da politibrutaliteten var langt mer massiv. BBWR fikk da 247 av de 444 plassene i sejmen og 76 av de 111 plassene i senatet. Den fasen som begynte i 1930, kalles gjerne oberst-styret. Bartels tid var ute; i stedet satset Pilsudski på å fa flere offiserer inn i den politiske ledelsen. O gså i statsforvaltningen ble det militære innslaget større. Toleransen overfor politiske motstandere ble mindre, selv om folk flest ikke var utsatt for noen omfattende ensretting. Men den sosiale nøden økte, og det var stadig sammenstøt mellom politi og demonstranter med utgangspunkt i de vanskelige leveforholdene. En annen type konflikter ble også bitrere utover i 1930-årene. De nasjo­ nale minoritetene hadde opprinnelig en forsvarer i Pilsudski, som ikke delte Dmowskis skepsis til dem. Men etter hvert ble forskjellene mindre i praksis. Ikke minst de tallrike ukrainerne satte i gang protest­ aksjoner mot de vanskelige forholdene de levde under både sosialt og nasjonalt, og myndighetene svarte med harde midler. Ved enkelte anledninger var det opprørstilstander flere steder. Siste fase i Polens autoritære mellomkrigsstyre tok til i 1935. Pilsudski hadde hele tiden beholdt et ønske om at hans makt skulle utfoldes i mest mulig konstitusjonelle former. Grunnloven som var vedtatt etter første verdenskrig, var han lite fornøyd med; det var den som hadde åpnet for det kaotiske partistyret. Men å dekretere en ny grunnlov ovenfra var heller ikke noe alternativ som smakte ham. Det ble derfor satt i gang arbeid med en ny grunnlov som skulle vedtas parlamentarisk, og til slutt lyktes det i 1935 (etter ufrie parlaments­ valg og en del triksing under selve behandlingen for å fa til 2/3 fler­ tall). Den nye grunnloven var spesialsydd for Pilsudski, med en sterk presidentstilling. Denne grunnloven var motstykket til den innsnevringen av presidentmakt som var foretatt i den forrige grunnloven for å gi en eventuell president Pilsudski minst mulig makt. Forrige gang førte det til at Pilsudski nektet å stille opp ved presidentvalget. I 1935 fikk han heller ikke utøve det høye vervet. Noen få uker etter at den nye grunnloven hadde begynt å gjelde, døde Pilsudski, 68 år 260

M E L L O M K R IG S T ID E N

gammel. Han led av magekreft og oppholdt seg i sine siste leveår mye i utlandet for å søke helbredelse. Han ble begravet med pomp og prakt i Krakow, ved siden av de polske kongene. Hans etterfølgere i «oberst-gjengen» sørget for at regimet holdt seg ved makten helt til Polen på nytt gikk under ved det tyske og sovjetiske angrepet i 1939. Et av virkemidlene var en valglov som gjorde det umulig for regimets motstandere å vinne et valg. Det polske regimet ble altså hardere etter hvert. Det kom ingen «demokratiske pauser» som i Bulgaria (særlig valget i 1931), der det lot til at utviklingen igjen kunne gå over i et parlamentarisk demo­ krati. På den andre siden ble halv-parlamentariske former opprett­ holdt i Polen. Opposisjonen mot regimet kom ikke bare fra demokra­ tisk hold, men også fra grupperinger som stod for et mer fascistisk syn (tydelig blant mange nasjonaldemokrater), og som trolig ville ha ført Polen over i enda mer autoritære forhold om de hadde fatt sjansen til det.

Litauens politiske veteraner kopler ut demokratiet Pifsudskis kupp i 1926 førte ikke umiddelbart til at de demokrati forsøkene som fortsatt pågikk i Øst-Europa, strandet. (Ungarn og Bulgaria hadde allerede autoritære styrer.) Bare i ett land skjedde overgangen til autoritært styre nesten samtidig med Polen. Det var i Litauen omtrent et halvt år senere, i desember 1926. Forholdet mel­ lom disse to landene var spent på grunn av striden om Vilnius/Wilno, Litauens gamle hovedstad med en overveiende polsk og jødisk befolkning, og under polsk styre fra 1922, et styre som ikke var god­ tatt av Litauen. Det var i og for seg lite naturlig for litauerne å se til Polen etter politiske forbilder. Men slik de politiske stridighetene i Litauen utviklet seg midt i 1920-årene, ble Pifsudskis opprør mot det parlamentariske systemet en inspirasjon for mektige kretser i Litauen som nettopp gjennom demokratiske valg og en ny regjerings­ koalisjon plutselig så seg i en uvelkommen og uvant opposisjonsrolle. I parlamentsvalgene i mai 1926 tapte Det kristelig-demokratiske par­ tiet, som til da hadde vært Litauens største. Den viktigste årsaken til at dette katolske partiet gikk tilbake, var det konkordatet (avtalen) 261

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

som i 1925 var inngått mellom Polen og Vatikanet, og der det polske styret i Vilnius/Wilno ble anerkjent. Den nye regjeringen i Litauen (1926) ble sammensatt av Sosialistpartiet og Bygdefolkets parti (Populistene). Før det var gått lang tid, hadde den satt ut i livet en rekke tiltak som virket utfordrende både på katolske kretser, arbeids­ givere og offiserer. En sekularisering av skolesystemet ble påbegynt, forsvarsbudsjettet ble beskåret, fengslede kommunister fikk amnesti, streiker ble tolerert, og en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen ble inngått. Da landet også ble rammet av en økonomisk krise, fant viktige grupper av regjeringens motstandere tiden inne til å følge Pifsudskis eksempel. Høyreradikale og nasjonalistiske offiserer gjennomførte natt til 17. desember 1926 et statskupp i samarbeid med et av de mindre, men tradisjonsrike partiene, Nasjonalistpartiet. Kuppet var vellykt. Andre maktgrupper, som næringslivsfolk og den katolske kirken, så med velvilje på det som skjedde. Men allerede neste år for­ stod Det kristelig-demokratiske partiet at dets innflytelse ikke kunne måle seg med den det hadde hatt som parlamentarisk regjeringsparti, og gikk i opposisjon mot de ytterliggående nasjonalistene som satt med makten. De to fremste lederne, Augustinas Voldemaras (statsmi­ nister) og Antanas Smetona (president), var veteraner fra den nasjona­ listiske kampen mot det russiske styret. Etter fa år brøt det ut åpen maktkamp mellom de to, der Smetona trakk det lengste strået. Presi­ dent Smetona fortsatte å dominere litauisk politikk fram til slutten av 1930-årene, da Litauens selvstendighet for alvor ble truet av naboene. I 1938 gav Smetona etter for et polsk ultimatum om å opprette diplomatiske forbindelser og åpne grensen til Polen, dvs. å avvikle det som hadde vært protester mot den polske okkupasjonen av Vil­ nius/Wilno. Polakkene var i 1938 inspirert av den vellykte tyske aksjonen mot Østerrike (Anschlujå) fa dager tidligere. I mars 1939 gav så Smetona etter for et tysk ultimatum om å avstå Klaipeda/Memel. Det tyske ultimatumet kom fa dager etter at Tyskland hadde tatt kon­ troll over Tsjekkoslovakia, og samtidig med omfattende tyske krav til Polen. Det var ironisk at det nettopp var en nasjonalistisk statsleder som gav etter i slike spørsmål. Opinionen mot Smetona ble så sterk at han ble nødt til å ta inn noen statsråder fra flere av de andre politiske hovedretningene i sin regjering. Den annen verdenskrig med den sov262

M E L L O M K R IG S T ID E N

jetiske annekteringen av Litauen sommeren 1940 gjør det umulig å vite om den ufrivillige regjeringsutvidelsen kunne ha betydd begyn­ nelsen på en ny utvikling i demokratisk retning. Det autoritære regimet under Voldemaras/Smetona og senere Smetona var det strengeste i Baltikum. Det var ikke et totalitært regime som nazismen eller kommunismen, men benyttet likevel brutale metoder mot politiske motstandere. Etter kuppet i 1926 ble en rekke politikere fengslet. Det var hyppig bruk av unntakstilstand og presse­ sensur. Blant regimets viktigste støttespillere var offiserer og nasjona­ listiske intellektuelle. En kortere periode i begynnelsen av 1930-årene så det ut til at styret skulle bli litt mildere. Men etter noen år økte den politiske undertrykkelsen. Regimet kjempet ikke bare mot en demo­ kratisk opposisjon, men også mot direkte fascistiske retninger (der Voldemaras havnet) og ytterliggående nasjonalisme til høyre for regjeringen. I 1935 ble alle politiske partier utenom Smetonas eget forbudt. Det ble også slått hardt ned på demonstrasjoner og aksjoner som sprang ut av forverrede levekår. De var ikke bare forårsaket av den økonomiske depresjonen, men også av den nasjonalistiske halsstarrigheten overfor Tyskland i striden om Memel/Klaipéda, som førte til at mange litauiske bønder følte at deres økonomiske interesser (handel med Tyskland) ble ofret for en symbolsk nasjonalisme.

Jugoslavia: Nasjonalitetskonflikter fra starten Når vi tenker på de sterke, innebygde motsetningene i Jugoslavia, er kanskje det mest bemerkelsesverdige at det først var i 1929 at det parlamentariske demokratiet ble satt ut av spill og erstattet med en mer autoritær ordning. Jugoslavia hadde som mange andre stater i Øst-Europa store økonomiske og sosiale problemer etter første verdenskrig. Bl.a. hadde krigsskadene vært store. Industrien var lite utviklet. Jordbruket var ofte primitivt, arbeidsløsheten stor, tallene for analfabetisme og barnedødelighet - og befolkningsvekst - lå høyt. Likevel kom slike økonomiske og sosiale spørsmål raskt i skyggen av de etniske problemene og de konstitusjonelle spørs­ målene som hang sammen med motsetningene særlig mellom ser­ bere og kroater. 263

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Den jugoslaviske grunnloven av 1921 var intet samlende doku­ ment. Den var langt mer sentralistisk enn kroatene kunne godta, og de hadde for lengst boikottet den grunnlovgivende forsamlingen da avstemningen skjedde. Gjennom gode tilbud til muslimene (spesielt gunstige erstatningsregler ved den planlagtejordreformen) hadde ser­ berne fatt dem på sin side. Slovenerne var delt. Det samme gjaldt i en mindre utstrekning serberne selv, uten at det spilte noen større rolle for utfallet. Selv om serberne, gjennom lederen for deres største parti, Nikola Pasic i Det radikale partiet, opprinnelig hadde gått inn for en sentrali­ sert lovgivning og en mer desentralisert administrasjon i den nye sta­ ten, ble statsforvaltningen mer sentralisert enn grunnloven gjorde nødvendig. I praksis var det til fordel for serbiske interesser. Det var vanskelig å fa til en stabil og bredt basert regjering. Valgene i 1920årene førte til en skjerping av frontene mellom folkegruppene, slik at det største serbiske og det største kroatiske partiet økte sine forsprang til andre partier fra samme region. (Men med en tilbakegang i 1927.) Det radikale partiet ble definitivt det største serbiske partiet, mens Det demokratiske partiet, som i 1920 hadde ligget litt foran, sakket akterut i stemmetall. På kroatisk side økte Det kroatiske bondepartiet sitt forsprang. Kroatene boikottet en stund nasjonalforsamlingen (Skupstina), men oppnådde ingenting ved det, og begynte å vende tilbake i 1924. Deres leder, Stjepan Radic, var mildt sagt en uberegnelig politiker, som foretok seg de mest overraskende krumspring for å vinne tilslut­ ning til kroatenes sak. Han appellerte åpent til Italia om støtte mot den jugoslaviske regjeringen i 1923. Aret etter dukket han plutselig opp i Moskva, der han meldte Det kroatiske bondepartiet inn i Krestintern, den røde bondeinternasjonalen, Kominterns forsøk på å orga­ nisere bondepartier under Moskvas ledelse. Forbeholdene var så mange at det bare var det kroatiske partiets størrelse i forhold til andre medlemspartier som gjorde kommunistene i Moskva interessert. Fra Radics side varte denne flørten kort tid. Snart var han tilbake i Ju gos­ lavia. Hans utskjelling av andre politikere, spesielt serbiske, overgikk det meste i jugoslavisk politikk, og det sier ikke så lite. Men etter valgene i 1925 snudde han. Forsøkene på å engasjere utlandet i kro­ atenes kamp hadde vært mislykt. Nå kom det i stedet overraskende °

264

M E L L O M K R IG S T ID E N

forsoningstoner overfor serberne. Den jugoslaviske staten kunne godtas. Pasic i serbernes Radikale parti tok imot invitten, og kuttet i den anledning ut alliansen med en av de ledende politikerne i den ser­ biske befolkningen i Kroatia, Svetozar Pribicevic, fra det konkurre­ rende serbiske Demokratiske parti. Tilnærmingen mellom de ledende serbiske og kroatiske politikerne førte til at det ble dannet en koalisjonsregjering med Pasic som stats­ minister (senere erstattet av en annen serber). Radic ble undervis­ ningsminister og kom omtrent rett fra fengslet, der han hadde sittet arrestert mistenkt for oppvigleri. Forhandlingene om regjeringsdan­ nelsen hadde han ført fra sin fengselscelle. For å gå inn i regjeringen hadde kroatene fatt en del innrømmelser når det gjaldt forvaltningen av Kroatia. Mange så på forbrødringen som ren opportunisme, typisk for partipolitikk i et Balkan-land (bortsett fra at Radic alltid protes­ terte dersom noen tillot seg å regne Kroatia med til Balkan). Det kan også være at bondepartilederen Radic hadde en tro - om enn feilaktig - på at Det radikale partiet i Serbia fortsatt kunne regnes som et bon­ departi (på tross av «tvilsomme» ledere), og at en slik koalisjon endelig kunne fa satt sosiale reformspørsmål på den politiske dagsorden. Men det var lenge siden Pasic hadde vært en ung og radikal reformpolitiker. Flan var for lengst blitt Serbias ledende «statsmann», mer interes­ sert i å administrere enn å reformere samfunnet. På tross av sin store uvilje mot opposisjonspolitikerne fra Kroatia så han på Det kroatiske bondepartiet som en mer interessant partner enn småpartier som i og for seg var mer medgjørlige. Han følte at de to store partiene hadde noe til felles gjennom sin nære tilknytning til hver av de to største fol­ kegruppene. De serbisk-kroatiske koalisjonsregjeringene som styrte Jugoslavia i 1925-26, oppnådde imidlertid lite i praktisk politikk. Pasic, som hadde dominert serbisk politikk siden århundreskiftet, måtte trekke seg på grunn av korrupsjonsanklager mot sønnen, og han døde kort tid etter (1926), 80 år gammel. Også kroaten Radic måtte gå ut av regjeringen før den falt. Hans hissige utfall mot statsrådskolleger også i offentlighet gjorde at de presset ham ut. Skandalene og de magre politiske resultatene tærte ytterligere på tilliten til det parlamentariske systemet. Med Pasics død var også den eneste politikeren som hadde sterk nok personlig autoritet til å bremse kongens maktiver, borte. 265

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Etter at den serbisk-kroatiske koalisjonen hadde brutt sammen i 1926, ble den fulgt av flere svake regjeringer i varierende koalisjoner. Persondramaet i jugoslavisk politikk fortsatte da det kort tid senere var kroatenes tur til å miste sin sterkeste politiker. Men denne gangen var det ikke en naturlig død. Det var et politisk mord. I juni 1928 ble Stjepan Radic skutt ned i parlamentet av en serbisk politiker. Han døde noen uker senere, bare 57 år gammel. (Radics nevø og tre andre deputerte ble skutt samtidig.) Drapsmannen tilhørte Det radikale par­ tiet i Montenegro, og var leder for en av de ekstremt nasjonalistiske serbiske cetnik-organisasjonene. Etter at veteranen Pasic døde, var Det radikale partiet blitt rammet av fraksjonsstrid. En av de nye lederne, statsminister Velimir Vukicevié, fikk valgt inn mange «nye» ved valgene i 1927 (et forsøk på å vinne kontroll over partiet), menn som først og fremst utmerket seg med en nasjonalistisk holdning, ofte veteraner fra Balkan-krigene og første verdenskrig. Parlamentarisk øvelse og respekt for mindretall var ikke deres styrke. Han som drepte Radic, tilhørte denne kategorien av politikere. Drapet var en kulmina­ sjon på en opptrapping av krangelen mellom serbiske og kroatiske politikere og aviser, med gjensidig utskjelling og trusler. Deres mang­ lende evne til selv å føre en konstruktiv politikk så ut til å bli kompen­ sert ved aggresjon mot representantene for den andre store folkegrup­ pen i landet. Etter at Radic var drept i 1928, trakk de kroatiske deputerte seg fra nasjonalforsamlingen og opprettet et «antiparlament» i Zagreb. Kong Aleksander spilte i denne tiden en stadig mer aktiv politisk rolle. Han forstod at mordet på Radic ikke kunne avskrives som en tilfeldig per­ sonlig uoverensstemmelse, slik enkelte serbiske politikere foretrakk å se det. Et første utspill fra kongen var å tilby kroatene og serberne i Kroatia (som for tiden var politisk allierte) at deres landområder skulle utskilles fra Jugoslavia, for slik å bli ferdig med de ødeleggende indre stridighetene. Unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905 ble brukt som eksempel. Om forsøket var alvorlig ment eller ikke, er uvisst, i alle fall ble det avvist. Frykten for at Italia og Ungarn ville gå løs på og forsyne seg av et selvstendig Kroatia, var for stor. I stedet krevde Vladko Macek (som hadde etterfulgt Radic i Det kroatiske bondepartiet) og Svetozar Pribicevic (leder for det serbiske Demo­ kratiske partiet i Kroatia, som var blitt uavhengig av Det demokra266

M E L L O M K R IG S T ID E N

tiske partiet i Serbia) en føderativ løsning. Særlig Macek ville ha en svært løs forbindelse mellom de forskjellige delene av Jugoslavia. Til og med hæren skulle være delt. Det ville nesten bare være en personalunion igjen av den felles staten som var opprettet etter første verdens­ krig. For Serbias ledende politikere var en føderativ løsning uteluk­ ket, slik den også var det for kongen. For å komme ut av de partipolitiske flokene forsøkte kongen å få til en regjering av «personligheter» over partiene, en løsning som nød­ vendigvis ville gi ham selv større innflytelse i daglig politikk. Han hadde gjort et liknende forsøk i 1927, da en koalisjonsregjering ble dominert av politikere som selv var fraksjonister i sine respektive par­ tier. Deres posisjon i regjeringen var mer avhengig av kongen enn av tilslutning fra partiene deres. Kongen hadde sørget for å gi dem parla­ mentarisk arbeidsro ved å oppløse nasjonalforsamlingen og la det gå flere måneder før det ble holdt nyvalg. Forsøket på å danne en regjering utenom partiene året etter, i 1928, var mislykt fra starten. I stedet fikk sloveneren Anton Korosec, lede­ ren for Det slovenske folkepartiet, oppdraget. Men hans koalisjons­ regjering (der serbernes Radikale parti var størst) varte bare et halvt år, frajuli 1928 til januar 1929. Han var for øvrig den eneste statsministe­ ren i hele mellomkrigstiden som ikke var serber. Da det igjen ble regjeringskrise, fulgte nye samtaler mellom Zagreb og Beograd. Mordet på Radic hadde ført til økt oppslutning om Det kroatiske bondepartiet igjen, og det var selvsikre Zagreb-politikere (deriblant serberen Pribicevic) som nå krevde en føderativ løsning av kongen.

Den jugoslaviske kongen blir diktator I denne låste situasjonen valgte kongen å utnytte de maktmulighetene han hadde for å holde landet sammen. Den 6. januar 1929 opprettet han sitt kongelige diktatur. Grunnloven ble satt ut av kraft, nasjonal­ forsamlingen oppløst og partiene forbudt. Formelt sett gjaldt det bare dem som var basert på etniske eller religiøse kriterier, men det ble ikke overholdt siden. Kongen skulle være den øverste lovgivende og for­ valtningsmessige autoritet. Ifølge hans kunngjøring skulle det ikke lenger være noe mellomledd mellom ham og hans folk. 267

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Så dyp som den politiske krisen hadde vært, var det mange som godtok kuppet som nødvendig for å holde landet sammen. Det var bl.a. en utbredt oppfatning i vestlige land. Kroatene hadde ikke vun­ net så mye sympati i sine forsøk på å svekke landets enhet. Et samlet Jugoslavia var en viktig brikke i det sikkerhetssystemet som var bygd opp i Øst-Europa etter første verdenskrig, og der ikke minst fransk utenrikspolitikk var interessert i å unngå forandringer. Også innen­ lands så det nye regimet ut til å kunne bli godtatt som en erstatning for partipolitikken. Den hadde ikke bare skandalisert seg selv, men også vist seg ute av stand til å ta opp og løse sosiale og økonomiske problemer som angikk folk flest. Kongen baserte likevel ikke sitt nye diktatur på en forståelse med folket. Hans viktigste maktbasis var hæren, der offiserene i overveiende grad var serbere. Samtidig la han fra begynnelsen av stor vekt på å tone ned serbiske og kroatiske særmarkeringer i det offentlige liv og forsøkte å fremme et felles jugosla­ visk preg på staten. Etter noen måneder skiftet landet navn fra «Kon­ geriket av serbere, kroater og slovenere» til «Kongeriket Jugoslavia». Landets administrative enheter ble omorganisert, slik at de historiske regionene ble avløst av nye områder (9 banovina’er) på tvers av de tra­ disjonelle skillene. En rekke tiltak ble også satt i verk for å rasjonali­ sere forvaltningen og modernisere det økonomiske livet. Etter hvert forsvant likevel mye av støtten til regimet. Det stod like maktesløst som andre overfor den store, økonomiske depresjonen, som også rammet Jugoslavia. Forbudet mot serbiske eller kroatiske særorganisasjoner (f.eks. sport og kultur) virket utfordrende i begge folkegrupper. Nyorganiserte jugoslaviske alternativer virket ofte kunstige for folk og hadde vondt for å slå rot. O gså muslimene var opprørt, ikke minst over å miste Bosnia-Hercegovina som enhet under den administrative nyordningen. Selv om regimet til å begynne med møtte forståelse også fra politi­ kere som mistet sine parlamentariske rettigheter, var det mange som fra tørste stund ble utsatt for politisk forfølgelse og kastet i fengsel. Særlig gjaldt det påståtte kommunister og separatister. Det skulle for øvrig ikke så mye opposisjon til før man risikerte å bli mistenkt for å være kommunist. På den måten fikk kommunistene en god del util­ siktet reklame fra regimets side, utover det å fa mange av sine ledende kadrer i fengsel. Flere av de ytterliggående kroatiske nasjonalistene 268

M E L L O M K R IG S T ID E N

rømte utenlands, blant dem lederen for den nystartede terror­ organisasjonen Ustasa, Ante Pavelic. Han ble hjertelig mottatt av sine terroristiske IMRO-venner i Sofia før han fikk slå seg ned i Mussolinis fascistiske Italia. Også forholdsvis moderate politikere kom raskt i politiets søkelys og ble satt fast. Blant dem var Kroatia-serberen Svetozar Pribicevic, som satt fengslet uten dom til sommeren 1931. Enkelte ganger så det ut til at regimet skulle slå inn på en mer liberal kurs. Men forhåpningene ble ikke oppfylt. Etter hvert ble det dannet en forent opposisjon av ledende kroater, slovenere og muslimer mot regimet. Serbere fra Kroatia deltok også. Myndighetene svarte med å arrestere så framtredende politikere som bl.a. Vlatko Macek (kroatenes leder, også arrestert i 1930), Anton Korosec (slovenernes leder) og Mehmed Spaho (muslimenes leder). Kravene gikk både på demokrati og større regionalt selvstyre og var blitt formulert i to manifester fra slutten av 1932 i Zagreb og Ljubljana. Macek ble i 1933 dømt til tre års fengsel for å ha kritisert regimet overfor utenlandske journalister. Mange andre ble også arrestert og idømt lange straffer. Det var langt fra bare blant etablerte opposisjonspolitikere at det ulmet. Mange studenter engasjerte seg mot «edsbryter-kongen». Det var flere tilfeller av bondeopprør. Og i et kroatisk distrikt (Lika) fore­ kom det et Ustasa-ledet opprør som først ble slått ned etter to ukers innsats av flere tusen gendarmer og soldater. Etter at partiene var blitt forbudt, forsøkte kongen å opprette en ny, statsbærende partiorganisasjon. Den fikk det nokså klossete navnet Det jugoslaviske radikale demokratiske bondepartiet (slik at den skulle oppfattes som etterfølger av hvert av de store partiene). Navnet ble senere endret til Det jugoslaviske nasjonalpårtiet. Etter hvert som kongediktaturets repressive karakter ble tydeligere, ble det mindre sympati å hente i vestlige land. I stedet ble det kritikk å høre, også framført i Folkeforbundet, mot vilkårlig fengsling, tortur og annen maktmisbruk. For å gi regimet et skinn av konstitusjonelt styre lot kongen i 1931 utarbeide en grunnlov som innførte en ny nasjonalfor­ samling. Det skulle være allmenn stemmerett for menn, men ikke hemmelige valg. Jugoslavia fulgte her eksemplet fra det autoritære styret i Ungarn. Partier kunne delta i valgene, men de matte oppfylle så strenge betingelser for å bevise at de var «jugoslaviske» - og ikke regionale, etniske eller religiøse - at de tradisjonelle partiene hadde 269

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

små sjanser. Det skulle være tokammer-system. I senatet skulle halv­ parten av medlemmene oppnevnes direkte av kongen. Når regjerin­ gen ikke skulle være ansvarlig overfor selv en slik nasjonalforsamling, men bare overfor kongen, og kongen hadde vetorett mot all lovgiv­ ning, var det klart at dette var «demokratisk» staffasje rundt et diktatur som bl.a. hadde behov for vestlige lån. De «valgene» som ble arran­ gert ved årsskiftet 1931-32, ble selvfølgelig vunnet av regimet, mens opposisjonen kom med anklager om fusk i stor stil. Kongens forsøk på å lege Jugoslavias sår ved hjelp av diktatur enten det gjaldt de regionale konfliktene eller de sosiale og økono­ miske problemene - førte ikke fram. I stedet for å mildne motsetnin­ gene mellom serbere og kroater, hadde statskuppet framkalt terroror­ ganisasjonen Ustasa. Politiske mord og bombeattentater hørte til dagens orden. Spiralen av terror og motterror bare økte. Selv om mange kroater opplevde kongens diktatur som et forkledd serbisk styre, følte mange serbere at den demonstrative jugoslavismen gjorde det genuint serbiske til noe annenrangs. Utenlands stod heller ikke kongediktaturets aksjer høyt. Det som muligens ville ha vært kongens neste forsøk på å snu skuta, ble aldri satt ut i livet. Det foreligger påstander om at han sensomme­ ren 1934 hadde innsett at diktaturet ikke var liv laga, og var interessert i å vende tilbake til konstitusjonelt styre. Men før han eventuelt kom så langt, overtok andre regien for ham. Den 9. oktober samme år ble kong Aleksander myrdet i Marseille, kort tid etter at han hadde innle­ det et offisielt besøk i Frankrike. Også Frankrikes utenriksminister, Louis Barthou, ble drept i attentatet, som var iverksatt av den kro­ atiske Ustasa med hjelp av makedonske terror-kolleger i IMRO. I bakgrunnen kunne Ungarns og Italias medskyldighet skimtes. Etter dette gikk Jugoslavia inn i en ny fase som varte til det tyske angrepet i 1941. Styret i landet ble overtatt av et regentskap, siden tronarvingen, kong Peter, bare var elleve år gammel. Han gikk på pri­ vatskole i England og ville ikke nå den kongelige myndighetsalderen før i september 1941. Den ledende i regentskapet ble prins Paul, en fetter av kong Aleksander. Han var vestlig utdannet og hadde liten føling med de dypere motsetningene i jugoslavisk politikk. Men hans vestlige bakgrunn satte ham i det minste i stand til å forstå enkelte av klagene fra de mer vestlige kroatene overfor serberne, og han gjen270

M E L L O M K R IG S T ID E N

nomførte i sin regenttid flere tiltak for å fa til forsoning mellom de to folkegruppene. Selv om det ikke ble innført noe konstitusjonelt demo­ krati, ble styret mildere, og på tross av fortsatte rivninger mellom ser­ bere og kroater og andre grupper ble staten fortsatt holdt sammen. Det var først med det tyske angrepet at Jugoslavia ble brutt fra hverandre. At det nye styret ikke var interessert i en dypere demokratisering, viste seg i at den grunnloven som kong Aleksander hadde dekretert etter sitt kupp, ble beholdt. Hensynet til den mindreårige nye kongen ble brukt som argument. Men det ble noe enklere å stille opp i valg. Resultatene sa mer om regjeringens makt enn om folkets meninger og skapte stor misnøye. I 1935 ble forbitrelsen så stor at regjeringen satte i gang en ny «opptelling», der 100 000 opposisjonsstemmer ble «fun­ net». Prinsregenten møtte ikke bare motstand fra kroatene, som bestemte seg for å boikotte parlamentet, men også fra serbiske politi­ kere som ønsket demokratisering. Selv var han kommet til at det ville være riktig å forsøke å fa til en tilnærming med den kroatiske bondepartilederen Vlatko Macek. Men statsministeren, Bogoljub Jevtic, en «stor-serber» som hadde vært utenriksminister under kong Aleksan­ der, stilte seg i veien. Resultatet var at han ble erstattet av en annen ser­ bisk politiker, Milan Stojadinovic. Det er tidligere nevnt hvordan han ble regnet for å ha en moderat, nærmest liberal, politisk innstilling, men at han snart viste andre sider, påvirket av utviklingen i Italia og Tyskland. Hans beundring for fascismen og etteraping av mange av dens former hindret likevel ikke at undertrykkelsen på vesentlige punkter ble lettere. Omtrent 10 000 politiske fanger ble løslatt. Det kroatiske bondepartiet fikk igjen lov til å fungere. Den krampaktige «jugoslavismen» til kong Aleksander ble dempet, selv om den hørte med i det nye regjeringspartiet som ble dannet, Den jugoslaviske radi­ kale union. Det ble opprettet som en allianse mellom en del serbiske, slovenske og muslimske politikere som var lystne på karriere. Stojadi­ novic var ikke særlig interessert i å samarbeide med kroaten Macek så lenge Macek stilte så pass klare betingelser for å forhandle: opphe­ velse av kong Aleksanders grunnlov, nyvalg som skulle være hemme­ lige, ikke åpne, og andre krav. Jo mer tilspisset den utenrikspolitiske situasjonen i Europa ble i annen halvdel av 1930-årene, desto viktigere fortonte det seg for mange jugoslaviske politikere å fa til en forsoning mellom folke271

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

gruppene. Tsjekkoslovakias skjebne i 1938 og på nytt i 1939 viste hvor sårbare multinasjonale stater kunne være. Prins Paul var en av dem som ble utålmodig, og det førte til at Stojadinovic i februar 1939 ble erstattet av en annen serbisk og mer anonym politiker, Dragisa Cvetkovic. Dermed ble Paul også kvitt en sterk politiker som kunne være en fare for hans egen makt. I august 1939 lyktes det å få i stand en avtale med kroatene. Macek hadde først vært motvillig til å forhandle. Han var blitt mer og mer overbevist om at en løsning måtte søkes i en generell demokratisering og opphevelse av diktaturet, et standpunkt han delte med serbiske opposisjonelle. Men da det var umulig å fa Paul til å gi etter i disse spørsmålene, sa Macek seg villig til å forhandle. Resultatet var at det ble opprettet en ny provins Kroatia, som fikk utstrakt selvstyre. Regjeringen i Beograd ble gjort om til en koalisjonsregjering, og Macek og fem andre kroater ble med i den (han selv som visestats­ minister). Den serbiske demokratiske opposisjonen var opprørt over å bli sviktet av kroatene, samtidig som det var kroater som tolket kompromisset med serberne ikke som en konsolidering av Jugoslavia, men som et første skritt på veien til en egen kroatisk stat. Likevel var det først det tyske angrepet i april 1941 som skapte en «uavhengig» kroatisk stat, først under italiensk, så også under tysk kontroll. Jugoslavia var ikke det eneste landet i Øst-Europa der kongen brøt med sin konstitusjonelle rolle og opprettet et diktatur. Det er tidligere nevnt hvordan Bulgarias kong Boris grep makten i 1935, etter at lan­ det hadde opplevd flere kupp tidligere. Det tredje landet der monar­ ken oppnevnte seg selv som nasjonens redningsmann på tvers av de legale rammer, var Romania. Det skjedde så sent som i 1938. I tiden mellom det jugoslaviske og det rumenske kongekuppet hadde ytterli­ gere to land tatt skrittet over i et åpent autoritært styre. Det var Est­ land og Latvia, begge i 1934.

Estland og Latvia: Diktatur mot ekstremister? Estland var først ute. Det politiske livet hadde lenge vært lite stabilt, og med den økonomiske depresjonen rundt 1930 fikk ytterliggående høyrekrefter, særlig de fascistiske «Frihetskjemperne», vind i seilene. 272

M E L L O M K R IG S T ID E N

Høsten 1933 hadde de gjennom en folkeavstemning (hjemlet i grunn­ loven) fatt oppslutning om en radikal grunnlovsreform som ville gi Estland et presidentembete med vide fullmakter i forhold til nasjonal­ forsamlingen. Tidligere hadde statsministeren samtidig vært statssjef, en ytterligere kilde til ustabile forhold. Framgang i lokalvalg for «Fri­ hetskjemperne» og en mer og mer voldelig opptreden skremte landets etablerte politikere. Den 12. mars gjennomførte Konstantin Påts, bondepartiveteranen som igjen var blitt statsminister, et kupp med støtte både fra eldre offiserer og politiske ledere fra andre partier. «Frihets­ kjemperne» og andre ekstreme organisasjoner ble forbudt. Neste år ble de øvrige partiene også forbudt og erstattet med et «regjerings­ parti», Den patriotiske liga. Diktaturet var relativt mildt. Men par­ tiene forble forbudt. Påts lot i 1936 avholde en folkeavstemning som gav ham stor oppslutning, fa måneder etter at et kuppforsøk fra de nå forbudte «Frihetskjemperne» var slått ned. I 1938 fikk Estland en ny grunnlov, med stor makt til presidenten og med relativt beskjeden makt til nasjonalforsamlingen. Det ene kammeret skulle velges fra enmannskretser (uten partier), det andre skulle være sammensatt etter rent autoritære prinsipper (dels folk som hadde bestemte posisjoner i samfunnet, dels slike som ble utnevnt av presidenten til å sitte der). Grunnloven hadde også korporative trekk inspirert av Italia. Latvia fulgte etter med et liknende kupp bare noen måneder etter. O gså der var det ustabile politiske forhold med hyppige regjerings­ skifter. O gså der førte depresjonen til framgang for høyreradikale organisasjoner, bl.a. Tordenkorset. Det viste seg å være vanskelig å fa til de grunnlovsrevisjonene for en styrket utøvende makt som den konservative og nasjonalistiske Bondeligaen, det største bondepar­ tiet, ønsket. Bl.a. var Sosialdemokratene engstelig for at de utvidede fullmaktene heller ville bli brukt mot venstresiden enn mot fascistene i Tordenkorset. De siste hadde fatt opptre nokså fritt til tross for regje­ ringens prinsipper om det motsatte. Da det til slutt ble vedtatt en grunnlovsreform som var mye forsiktigere enn det Bondeligaen anså som nødvendig, gjennomførte partilederen og veteranen fra uavhen­ gighetskampen, Karlis Ulmanis (for tiden statsminister) et kupp nat­ ten til den 15. mai 1934. Kuppet ble gjennomført av hæren og partiets halvmilitære grupper. Både Tordenkorset og kommunistpartiet ble slått ned (det siste var allerede forbudt). Ulmanis foretrakk å se på sitt 273

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

kupp som parallelt med det som Påts gjennomførte i Estland: som en forebyggelse av et fascistisk kupp. Men Ulmanis virket mindre demokratisk innstilt enn Påts, og hans egen maktiver var så betydelig at de latviske sosialdemokratene ikke sa noen grunn til å støtte hans «antifascistiske» kupp. De estiske sosialdemokratene hadde derimot støttet kuppet til Påts. Ulmanis oppløste snart alle politiske partier (også sitt eget), og han forsøkte å vinne popularitet ved sjåvinistiske utspill rettet mot minoritetene.

Veien til kongelig diktatur i Romania Når det i denne skildringen av kuppene i Øst-Europa gjøres en «omvei» om Estland og Latvia anno 1934 i overgangen fra det ju go ­ slaviske kongekuppet i 1929 til det rumenske kongekuppet i 1938, skyldes ikke det bare kronologiske hensyn. Kuppet i Romania hadde nemlig ikke bare fellestrekk med forholdene i Jugoslavia, men også med kuppene i de to baltiske statene. Som i Estland og delvis i Latvia kan det rumenske kuppet betraktes som konservative, etablerte kref­ ters forebyggelse av ytterligere framgang for den ekstreme høyresiden og en mulig maktovertakelse fra den fascistiske Jerngardens side. Det er nok et lys den rumenske kong Carol 2. gjerne ville framstå i. Men rollen som demokratiets forsvarer harmonerer dårlig med Carols opptreden i rumensk politikk i tiden fra han entret Romanias politiske scene i 1930. Hans måte å utøve det som skulle være en kons­ titusjonell kongerolle på, supplerer de inntrykkene vi har fra andre land i Øst-Europa om overgangen fra konstitusjonelt demokrati til åpent autoritært styre. Det så lenge ut til at Carol ikke skulle fa slippe til på tronen i det hele tatt. Normalt skulle han ha overtatt den i 1927, da hans far, kong Ferdi­ nand, døde. Men Carol var da allerede blitt fratatt sin arverett og sendt til utlandet i eksil. Den offisielle årsaken var at han foretrakk å leve sam­ men med en elskerinne, Madame Lupescu, i stedet for med prinsesse Elena, som han var gift med. Carols og Elenas sønn var Mihai, den nåvæ­ rende ekskongen. Også før han slo seg sammen med Lupescu, hadde Carol gjort skandaler. Han var kjent som en levemann og kunne virke uberegnelig. Han hadde i ungdommen, i slutten av første verdenskrig, 274

M E L L O M K R IG S T ID E N

forelsket seg i en kvinne som ikke var av fyrsteætt og stukket av fra de offisielle pliktene for å gifte seg med henne. Samtidig frasa han seg retten til tronen. Ekteskapet ble snart etter oppløst ved skilsmisse og tronfrasigelsen trukket tilbake. I stedet inngikk han ekteskap med den greske prinsessen Elena, og ungdommens villfarelser kom på avstand. Ekteskapet fungerte imidlertid dårlig, og etter en stund ble det en offentlig hemmelighet at Carol hadde en jødisk elskerinne, Elena Lupescu. De nasjonal-liberale makthaverne i Bucuresti utnyttet mis­ nøyen med Carols oppførsel og fikk i 1925 presset ham til å frasi seg arveretten til tronen. Carol erklærte også at han ikke skulle sette sine ben på rumensk jord mer. Ordningen ble godkjent av parlamentet. Carols og Elenas sønn, den fireårige Mihai, ble tronarving. Det ble også bestemt at et regentskap på tre medlemmer skulle overta styret dersom kong Ferdinand døde før Mihai nådde den kongelige myn­ dighetsalderen (18 år). I Romania hadde kongen gjennom grunnloven en sterkere stilling enn i enkelte av de andre østeuropeiske landene, der et av de forfatningsmessige problemene i mellomkrigstiden var hvor­ dan man kunne fa styrket den utøvende makten. Det var derfor viktig for Det nasjonal-liberale partiet, som i 1920-årene opptrådte som om det «eide» Romania på liknende måte som Det radikale partiet i Serbia, å ha et godt forhold til kongen. Carol så ut til å kunne bli vanskeligere å ha innflytelse over enn faren, og dermed kom hans «umoralske» liv beleilig. Det var ellers ikke den slags man var altfor nøye med i Bucuresti. At fjerningen av Carol også hadde med et partipolitisk spill å gjøre, gjorde at han lett kunne fa rollen som opposisjonssymbol. O g etter hvert som misnøyen med det nasjonal-liberale styret fortsatte, begynte flere og flere å leke med tanken om at Carol måtte fa vende tilbake, særlig etter at faren døde i 1927. Selv gav han tidlig uttrykk for at han ønsket å komme hjem. Myndighetene viste sin nervøsitet ved å forby enhver offentlig omtale av Carol. Noen måneder etter kongens død, i november 1927, ble det politiske liv i Romania rystet av enda et uventet dødsfall. Denne gangen var det den nasjonalliberale lederen, statsminister Ionel Bråtianu, som gikk bort. Hans posisjon - både partimessig og nasjonalt - kan sammenliknes med den som Nikola Pasic hadde i Serbia. I tiden som fulgte hadde Carol i sitt eksil kontakt med mange be­ »

275

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

søkende fra Romania. I 1928 prøvde han seg på et kupp, i tillit til at det nasjonal-liberale styret var så upopulært at han - hvis navn myn­ dighetene var så redd at de ikke en gang tillot det på trykk - ville bli mottatt som en redningsmann. Hele foretakendet ble avslørt før han fikk startet. Carol og hans medarbeidere hadde gjort grundige forbe­ redelser, men ikke grundige nok. Den britiske avismagnaten Lord Rothermere, en av sensasjons-journalistikkens veteraner, stod bak opplegget og satte flere av sine folk til å forberede kuppet. At sensasjonsaviser selv er med på å fabrikkere sine nyheter, er altså ikke noe nytt. Det hele utviklet seg nokså operette-aktig da de to flyene som var bestilt av en av Rothermeres aviser for å fly til Romania, ble nektet å ta av. Britiske myndigheter hadde fatt snusen i hva som var i gjære, og hele affæren ble en pinlig sak for Carol, som deretter ble utvist fra Storbritannia. Verken hans slektskap med den britiske kongefamilien eller hans forsøk på å late som han ikke visste hva som var planlagt for ham, kunne redde ham. Planen hadde vært å la et av flyene sirkle over et stort bondemøte i Alba lulia i Transilvania (arrangert av det ledende opposisjonspartiet, Det nasjonale bondepartiet) og spre flygeblader fra himmelen der Carols tilbakekomst ble annonsert. Kort etter skulle det andre flyet lande i nærheten, Carol skulle stige ut iført offisersuniform fra flyvåpenet og lede bøndene i en marsj mot Bucuresti. Selv om Carol forsøkte å komme inn i landet på en mer overrumplende måte enn den habsburgske ekskong Karl hadde gjort i sitt forsøk på comeback i Ungarn i 1921, snublet hans forsøk på å innta Romanias hovedstad å la Mussolini allerede i starten. Carol kom etter dette til å framstå i et noe latterlig lys i internasjonal presse, men hans potensielle rolle for rumensk politikk var blitt mar­ kert både for tilhengere og motstandere. Samtidig gjorde han erfarin­ ger med hvordan statskupp pr. fly bør organiseres, noe som kom godt med neste gang han prøvde seg, i 1930 - og lyktes. Da hadde det vært regjeringsskifte i Romania. Det nasjonale bon­ departiet hadde overtatt i 1928 under ledelse av Iuliu Maniu, en ukorrupt og demokratisk politiker fra Transilvania, som hadde fått sin politiske opplæring i arbeidet for rumenernes rettigheter under det ungarske styret før første verdenskrig. Bondepartiregjeringen prøvde å vri den økonomiske politikken så den ble mer til fordel for bøndene, samtidig som den håpet på å trekke utenlandsk kapital til landet, til 276

M E L L O M K R IG S T ID E N

forbitrelse for de nasjonal-liberale, som stod for en mer uttalt økono­ misk nasjonalisme. Den satset også på å fa til større respekt for demokratiske prinsipper, slik at det i mindre grad skulle være et fasadedemokrati. Selv om regjeringen langt fra var så radikal som Stamboliskis bonderegjering i Bulgaria hadde vært, ble Maniu sterkt motarbeidet av etablerte finans- og industrikretser, som i stor grad levde i symbiose med Det nasjonal-liberale partiet. Den statlige for­ valtningen var også gjennomsyret av motvilje mot regjeringen, på samme måte som mange av de store avisene. Da situasjonen for bon­ debefolkningen forverret seg gjennom virkningene av den økono­ miske verdenskrisen, uten at regjeringen hadde muligheter til å lette byrdene i særlig grad, og da heller ikke den etterlengtede utenlandske kapitalen dukket opp, begynte regjeringens popularitet å dale. I den situasjonen dukket Carol opp igjen. Han hadde hatt en rekke kontakter med politikere og offiserer som gjerne så ham på tronen. Også regjeringen lekte med tanken om å la ham komme tilbake; det var tross alt Det nasjonal-liberale partiet som hadde ønsket ham vekk. Statsministeren så ikke for seg en øyeblikkelig tronbestigelse, men snarere at Carol i det minste foreløpig kunne gå inn i regentskapet, som fungerte som statsoverhode på vegne av barnekongen Mihai. Da Carol på en kupp-liknende måte kom til Romania med fly i juni 1930, var det imidlertid tydelig både at mange yngre offiserer og en del utvalgte politikere ønsket ham som konge med en gang. Noen til­ hørte til og med regjeringspartiet. Maniu ville ha sikkerhet for at Carol ville kvitte seg med elskerinnen og la seg krone sammen med sin hustru, og at han ville respektere prinsippene for et folkevalgt styre. Men raskt gikk det rykter om at Carol ville la seg utrope til konge med støtte fra hæren om politikerne ikke støttet ham. Det utviklet seg også en folkelig psykosestemning i hovedstadens gater til fordel for Carol. Endelig kunne landet fa en virkelig konge igjen, en frelserskikkelse som ville hjelpe landet til ny velstand. Det endte ikke overraskende med at regjeringen gav sin tilslutning til at Carol skulle bli konge med en gang. Maniu følte at begivenhetene var kommet ut av kontroll og at det var umulig å stanse dem uten å risikere en spent og farlig situasjon. Skulle Carol ha vært stanset bare ett skritt fra tro­ nen, måtte han ha blitt nektet å komme inn i landet. O g det kunne både ha ført til et tap i popularitet for regjeringen og en farlig situasjon 277

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

om deler av hæren virkelig ville ha støttet den utstøtte prinsen. Av de større politiske grupperingene var det bare de nasjonal-liberale som opprettholdt sin motstand også etter at prinsen hadde landet. De legale formene ble nøye fulgt da prins Carol etter fa dager over­ tok som kong Carol 2. Noe statskupp var det ikke, selv om enkelte elementer minnet om det. Maniu valgte å søke avskjed for sin regje­ ring, som hadde svoret troskap til regentskapet. En overgangsregjering ble utnevnt (fra samme parti). Regentskapet nedla så sine verv, og etter grunnloven gikk da de kongelige fullmakter over til regjeringen. Parlamentet opphevet sin godkjennelse av Carols tronfraskrivelse, og dermed var alt klart for at Carol kunne utropes til konge og avlegge ed til forfatningen. At han ikke hadde tenkt å fungere bare som et nasjonalt, samlende symbol, men ønsket å ha personlig makt, viste seg umiddelbart. Han prøvde å fa til en samlingsregjering, noe som det ut fra parlamen­ tariske prinsipper var liten grunn til da. Han måtte finne seg i Maniu som statsminister i en ren bondepartiregjering igjen. Men han klarte å presse igjennom at noen av hans personlige tilhengere fikk plass i regjeringen på tvers av statsministerens ønsker om å ha full kontroll over sammensetningen. Fram til det som ble Carols virkelige statskupp i 1938, bidrog han med lite konstruktivt i rumensk politikk. Gradvis markerte han seg som et makt- og intrigesentrum. Rundt ham oppstod den såkalte kamariljaen, bl.a. industriledere og yngre offiserer som var lite inte­ ressert i å gå parlamentariske veier for å fa innflytelse. Bestikkelser florerte i dette miljøet. Carol lyktes også med flere av sine intriger i partiene (han knyttet utvalgte politikere til seg personlig) og bidrog dermed til å øke de oppløsningstendensene som bl.a. hang sammen med det politiske systemets avmakt overfor de økonomiske og sosiale problemene, og de politiske partienes svake organisasjon. Kong Carol delte sin skepsis til partipolitikk med mange andre i Øst-Europa. Vi har sett hvordan det f.eks. både i Polen, Tsjekkoslova­ kia og Bulgaria (riktignok under ulike betingelser) ble gjort forsøk med regjeringer av «personligheter», teknokrater som ikke skulle være bundet av snevre partiinteresser, men søke landets «objektivt» beste ut fra sine fagkunnskaper. Slike forsøk hang utvilsomt sammen med det klientpreget mange av partiene hadde, og forutsatte at poli278

M E L L O M K R IG S T ID E N

tikk kunne gjøres til et nøytralt og teknisk håndverk, uavhengig av ideologier, sosiale motsetninger og interesser i samfunnet. Slike tan­ ker var også Carol tiltalt av. I forbindelse med en regjeringskrise i 1931 fikk han stablet en regjering på beina som skulle være av denne typen. Den inneholdt nok også partipolitikere. De satt der ikke som representanter for sine partier, men var utvalgt av kongen. Regjerin­ gen ble ledet av Nicolae Iorga, Romanias mest kjente historiker og en av Carols lærere fra ungdommen, men fikk utrettet lite. Etter dette kongelige forsøket på å minske partienes innflytelse hadde landet i en kortere periode relativt hyppige regjeringsskifter. Men etter hvert bedret forholdet mellom Carol og de nasjonalliberale seg, og etter flere år i opposisjon overtok de regjeringen i november 1933, for å bli sittende i hele fire år. Men kongen måtte ikke bare forholde seg til de politiske partiene. Høyreekstreme utenomparlamentariske grupper spilte en stadig vik­ tigere rolle. Etter at forholdet mellom Carol og Jerngarden til å begynne med hadde vært preget av en viss forståelse, gikk han over til å oppfatte dem entydig som konkurrenter. Han var selv tilhenger av en autoritær politikk, og så at Jerngarden hadde større masseappell enn han selv. På tross av slike tendenser bestod likevel det parlamenta­ riske systemet i hovedtrekk. O g det var ingen nasjonal krisetilstand på linje med f.eks. den jugoslaviske i 1929 og kongekuppet der, da den rumenske kongen slo til med sitt kupp i 1938. Det hadde vært parlamentsvalg senhøstes 1937. Der skjedde det sensasjonelle at regjeringspartiet kom under en magisk grense på 40 prosent. Den rumenske valgloven, som de nasjonal-liberale hadde fatt vedtatt i 1926 etter mønster av Mussolinis valglov av 1923, gav et raust «styringstillegg» til det største partiet, forutsatt at det fikk over 40 prosent av stemmene. (Og det var vanligvis ingen kunst for et regjeringsparti.) Et slikt «flertallsparti» skulle ha halvparten av plas­ sene i nasjonalforsamlingen. Resten av plassene skulle fordeles pro­ porsjonalt mellom alle partiene, innbefattet «flertallspartiet». Et parti med 40 prosent av stemmene ville dermed fa 70 prosent av manda­ tene. Jugoslavias «valglov» under kongediktaturet gikk enda lenger i å gi bonus til det største partiet. Da Det nasjonale bondepartiet i Romania endelig kom i regjeringsposisjon i 1928, hadde det på pro­ grammet å fa til en mer rettferdig valgordning. Det var en sak man 279

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

etter hvert mistet interessen for etter å ha blitt varme på regjeringstaburettene. I 1937 hadde dette partiet på ny vært flere år i opposisjon. Det var herjet av indre rivninger, og bondemassene sluttet ikke som i slutten av 1920-årene automatisk opp om det. For å gjøre det vanskeligere for myndighetene å misbruke valgene inngikk bl.a. de to største opposi­ sjonsgruppene (og andre) en ikke-angrepspakt før valget. De skulle ikke angripe hverandre, bare regjeringen. Det var ikke snakk om noe felles program og heller ingen felleslister. Men begge fryktet makt­ misbruk så vel fra regjeringen som den maktlystne kongen. Proble­ met var bare at denne alliansen for å sikre frie og demokratiske valg også bestod av én av demokratiets sterkeste fiender i Romania, Jerngarden. Den andre partneren var Det nasjonale bondepartiet under Manius ledelse. Ingen var i tvil om hans holdning til fascisme, og at han mente det når han understreket at alliansen var rent teknisk, ikke politisk. Men Manius våpenstillstandsavtale med de uttalte fascistene i Jerngarden skapte likevel forvirring og røpet en svekket tro på at de demokratiske kreftene på egen hånd kunne være et alternativ. Da regjeringspartiet kom under 40 prosent ved valget, var den par­ lamentariske situasjonen brått mer åpen enn til vanlig. Det nasjonale bondepartiet fikk 21 prosent og Jerngarden 16 prosent. Et mindre antisemittisk parti (Det nasjonal-kristelige partiet) fikk 9 prosent. Nederlaget for de nasjonal-liberale gjorde det vanskelig å la dem danne regjering på nytt. Jerngarden var utelukket for Carol. De kon­ kurrerte for mye på det samme beitet. Dermed fikk den fascistiske dikteren Octavian Goga fra Det nasjonal-kristelige partiet regjerings­ oppdraget. Hans partner var A.C. Cuza, Romanias antisemittiske veteran som i slutten av 1920-arene var blitt for lite dynamisk for Codreanu i Jerngarden. Denne regjeringen ble en bedrøvelig farse som ikke oppnådde stort annet enn å vekke protester i utlandet mot dens antisemittiske tiltak. Dermed var det lett for kong Carol å gripe inn personlig for å redde landet fra et politisk kaos som han selv hadde vært med på å skape ved å be Goga bli statsminister i stedet for å ha latt oppdraget gå til Maniu og Det nasjonale bondepartiet. I så fall ville Carol ha fatt en sterk og uavhengig politiker som statsminister (på tross av sitt partis svek­ kelse), en som han følte personlig motvilje mot og en som ville 280

M E L L O M K R IG S T ID E N

komme til å stå i veien for hans egne ambisjoner om å bli Romanias sterke mann. Dermed fikk Goga og Cuza lov til å blamere seg noen uker, før kongen avsatte dem og innsatte en såkalt nasjonal samlings­ regjering med den ortodokse patriarken som statsminister (en utstil­ lingsplakat som snart ble utskiftet) og en rekke Carol-vennlige politi­ kere som deltakere. Partiene ble forbudt, grunnloven erstattet av en ny i korporativ ånd og med sterkt økte fullmakter for kongen. En farsepreget folkeav­ stemning ble holdt for å legitimere den. Mange politikere fra ulike partier fant seg vel til rette med diktaturet og fikk viktige oppgaver. Ikke så få var rene opportunister, men noen hadde etter hvert utviklet en overbevisning om at økonomisk liberalisme og partipolitisk overflatekrangel var ute av stand til å løse et tilbakeliggende lands dypere problemer, og at det var ønskelig med en sterkere ledelse. Det var også enkelte som ut fra en tradisjonelt demokratisk innstilling regnet Jerngarden som en så stor trussel for landet at de foretrakk å alliere seg med Carol for å bekjempe det største ondet. Kongen var tross alt mindre farlig. Ved siden av at man forbød de vanlige partiene, ble skytset rettet mot Jerngarden. Den ble utsatt for flere harde forfølgel­ ser (der også lederen Codreanu ble drept) som den selvsagt svarte på med nye terrorangrep. Etter mordet på Codreanu (han ble «skutt under flukt») ble bl.a. statsminister Armand Cålinescu drept.

Albanias politiske system under oppbygging Romania var det siste landet i Øst-Europa, utenom Tsjekkoslovakia, som hadde gått over til et åpent diktatur. Ett land har likevel ikke vært nevnt i denne gjennomgåelsen - Albania. Det har sine grunner i at det politiske systemet i mellomkrigstidens Albania, på tross av enkelte fellestrekk med resten av Øst-Europa, vanskelig kan sies å ha fungert på samme måten. A bruke motsetningen mellom demokrati og åpent autoritært styre som en ledetråd i den politiske historien er lite natur­ lig for Albania. På tross av at det forekom valg, ble det aldri utviklet noe parlamentarisk liv på linje med det øvrige Øst-Europa. Et av de viktigste spørsmålene i albansk politikk gikk på forholdet til den store naboen Italia. Albania mistet sin selvstendighet som stat først ved det o

281

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

italienske angrepet i april 1939, men var lenge før det under et mye sterkere økonomisk og politisk press utenfra enn andre land i ØstEuropa på samme tidspunkt. Albania rakk så vidt å oppnå sin uavhengighet som stat før første verdenskrig. Den ble erklært i 1912 og internasjonalt godkjent i 1913. Men under krigen kom den raskt i fare. Selv om albanerne er et av de eldste folkene i Europa, med tilhold i området lenge før f.eks. slaverne meldte sin ankomst, tok det lengre tid enn for nabofolkene før det oppstod en sterk nok nasjonalisme til å kreve politisk uavhengighet. Det hang både sammen med mangelen på økonomisk og sosial modernisering, og med at flertallet av albanerne var muslimer og kom forholdsvis godt ut av det med sine tyrkiske herrer. Da uavhengig­ hetskravene hadde begynt å bli sterkere, spilte frykten for nabostate­ nes appetitt på Albania en viktig rolle, enten det gjaldt Hellas, en sørslavisk stat (Serbia eller Jugoslavia) eller Italia. Østerrike-Ungarn hadde støttet tanken om et selvstendig Albania som motvekt mot ser­ biske ønsker om å bli en Adriaterhavs-makt. O g albanske intellek­ tuelles valg av det latinske alfabetet som standard for skriftspråket i 1908 hadde en politisk betydning utad som avgrensning mot serber­ nes kyrilliske alfabet og det greske alfabetet. At den nye albanske staten var i en trengt posisjon, viste seg da grensene ble stabilisert etter første verdenskrig. De var så snevre at antallet albanere i nabostatene Hellas og Jugoslavia tilsvarte to tredje­ deler av dem som bodde i Albania. (Samtidig som det bodde mange grekere i Albania.) Albanerne i Hellas har siden vært utsatt for en sterk assimilering, slik at antallet i dag ikke er særlig stort, mens albanerne i det tidligere Jugoslavia har beholdt sin identitet - noe som kommer tydelig fram i den konflikten som har preget særlig Kosovo i de siste årene, men også i republikken Makedonia. Det albanske samfunnet i mellomkrigstiden var langt fra enhetlig. I fjellstrøkene i nord levde gheg-albanerne i klaner og livnærte seg mye ved småfeavl og gjeting. Det var et patriarkalsk samfunn, men samtidig med stor grad av egalitet. Blodhevn var fortsatt en realitet. Den andre hovedgruppen, tosk-albanerne, befant seg i Sør- og Mellom-Albania. Forskjellene mellom de to gruppene gikk både på språk (dialektforskjeller) og den sosiale strukturen. Toskerne var hovedsakelig bønder, og det var store sosiale forskjeller mellom gods282

M E L L O M K R IG S T ID E N

eierne og de mange avhengige fattigbøndene. Toskerne var muslimer eller ortodokse. Ofte var godseieren muslim og bøndene kristne. De mottok flere impulser utenfra, og regnet seg som mer siviliserte og arbeidsomme enn ghegerne i nord. Av religion var ghegerne musli­ mer eller katolske. I det politiske liv i Albania var partivesenet lite utviklet. Motsetnin­ gene ble etter hvert konsentrert om to personer og deres tilhengere, Fan Noli og Ahmed Zogu. Noli hadde sterkest støtte fra intellektuelle og borgerlige med en viss vestlig innstilling, en ikke altfor tallrik gruppe. Selv hadde han en broket tilværelse bak seg som spente fra omvandrende skuespiller til ortodoks prest og senere biskop for alba­ nere i USA. Zogu var en innflytelsesrik klanleder fra det nordlige Albania og ble Albanias sterke mann i mellomkrigstiden. Med væp­ nede grupper som stod under hans personlige ledelse, hadde han spilt en viktig rolle for å sikre landets grenser umiddelbart etter første ver­ denskrig og slik vunnet prestisje også utenfor sin egen klan. Hans sivile styre var likevel preget av tradisjoner fra tyrkisk administrasjon og favorisering av folk fra hans egen klan. Intellektuelle som hadde arbeidet hardt for å utvikle albansk skolevesen og kulturliv, reagerte på å bli satt utenfor alt som het styre og stell bare fordi de støttet Noli. Mange reagerte også på at skatteinntekter fra de sørligejordbruksområdene i stor grad ble brukt i nord. På tross av sterk politiinnsats ved valgene i slutten av 1923 gjorde Zogus gruppering det dårligere enn ventet, selv om den med sine 40 mandater ble størst. Nolis opposi­ sjonsgruppe fikk 35, og det ble valgt 20 uavhengige. Etter at en ung opposisjonspolitiker ble myrdet av en av Zogus tilhengere, satte opposisjonen i gang et opprør mot Zogu. Det førte til at han flyktet til Jugoslavia, og Fan Noli dannet regjering i juni 1924, for øvrig den eneste han ledet. Den ble en skuffelse. Det skyldtes både Nolis manglende evner som politiker og sammensetningen av hans regjering. Politikken han førte, var full av motsigelser. For å gjøre inntrykk i utlandet proklamerte han liberale ideer med store vyer. Det tilbakestående landet skulle utvikles ved hjelp av omfattende reformer. Men innad unnlot han å planlegge valg som kunne gitt hans styre en større demokratisk legiti­ mitet. Han innførte i stedet en streng sensur og fikk sine politiske motstandere i eksil dømt til døden av en spesialdomstol. Men også 283

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

hans sosiale og økonomiske politikk skaffet ham raskt fiender blant folk som hadde støttet ham. Bønder som hadde regnet med at han ville gå i gang med en jordreform, ble skuffet. Regjeringens mang­ lende handlekraft på dette området hang ikke bare sammen med Nolis evner som politiker, men også med at den var så bredt sammensatt. Ved siden av politikere som oppriktig ønsket reformer og modernise­ ring, satt det andre som i verdisyn like gjerne kunne ha vært Zogus folk, men som var misfornøyd med hans fordeling av goder og privi­ legier. Utenrikspolitisk tok Noli et overraskende skritt ved som det første Balkan-landet å godkjenne Sovjetunionen diplomatisk. Det skapte antialbanske reaksjoner blant vestlige makter. Så sterke var de at da sovjetiske diplomater kom til Tirana i desember 1924 for å opp­ rette en legasjon, brøt Noli forbindelsene med Sovjetunionen, slik at diplomatene måtte reise hjem med uforrettet sak, etter bare fire dager i Tirana. Gjennom sin forvirrende innenrikspolitikk hadde Noli mistet mange tilhengere hjemme. O g hans flørt med Sovjetunionen gjorde det lettere for Zogu å få støtte i utlandet. Tverrvendingen i forholdet til Sovjetunionen i desember hjalp ikke Noli. Få dager etter at de sov­ jetiske diplomatene var reist hjem, ble han styrtet ved et kupp ledet av Zogu. Han hadde militær støtte fra «hvite» soldater fra den russiske borgerkrigen som levde i eksil i Jugoslavia, og stilltiende samtykke fra den jugoslaviske regjeringen. Sammen med egne og allierte klansmedlemmer fikk han fort kontroll over Tirana og landet ellers. Nå var det Nolis tur til å gå i eksil. Han forsøkte først å planlegge revansj og tok opp nære forbindelser med Sovjetunionen igjen. Men han trakk seg da han mistet kontrollen over den bevegelsen han hadde skapt, og det ble snakk om å omgjøre den til et kommunistisk parti. Deretter trakk han seg tilbake til geistlige og litterære sysler i USA. Med Zogu tilbake i den albanske ledelsen ble først en rekke av Nolis viktigste medarbeidere henrettet eller sendt i eksil. Men deretter ble det gitt amnesti for politiske motstandere av lavere rang. Etter hvert fikk han også en del av de intellektuelle som hadde støttet Noli, til å satse på regimet, samtidig som han til en viss grad frigjorde seg fra en del av sin gamle klan-avhengighet. Styret var klart diktatorisk i inn­ hold, men Zogu fant det som så mange andre opportunt å arrangere «valg» til et lovgivende parlament. I 1925 lot han seg velge til presi­ 284

M E L L O M K R IG S T ID E N

dent, og i 1928 lot han seg opphøye til konge under navnet Zog 1. albanernes konge. Jugoslavia reagerte på at en slik betegnelse ble valgt i stedet for «konge av Albania». Det kunne tyde på at han ville blande seg inn i jugoslaviske forhold og appellere til den albanske minorite­ ten der. Zog hadde antakelig ikke slike planer. Men Jugoslavia var allerede blitt skeptisk til ham av andre grunner, på tross av den støtten han hadde fått til å gripe makten i 1924. Zogu/Zog hadde tidlig skjønt at det bare var Italia som var i stand til å yte finansiell støtte til den nødvendige utbyggingen av Albania, og han inngikk raskt vidtrek­ kende avtaler med Italia, et land som Jugoslavia hadde store forbehold overfor på det tidspunktet. Albania fikk betydelig økonomisk støtte fra Italia, men kom samti­ dig inn i et stadig sterkere avhengighetsforhold. I 1930-årene begynte Zog selv å bli bekymret for at den sterke avhengigheten av Italia kunne bli en fare for hans egen makt. Det kunne skje ved at Italia pres­ set seg fram til å overta den politiske kontrollen, og ikke ville nøye seg bare med den økonomiske innflytelsen. Men det kunne også skje ved at han mistet nødvendige støttespillere på hjemmebane. Mange av de intellektuelle han var blitt avhengig av for å sette sin politikk ut i livet, var sterkt nasjonalistiske. Han forsøkte å kompensere avhengigheten av Italia med flere nasjonalistiske utspill i utdanningssektoren, kultur­ livet og i det religiøse livet. Bl.a. ble den albanske ortodokse kirken selvstyrt (autokefal) i 1937, til forbitrelse for Hellas. Da Italia i begyn­ nelsen av 1930-årene møtte en viss motstand fra Zog og deretter pres­ set mer på for å få politiske innrømmelser som vederlag for sin økono­ miske satsing, opplevde Zog at Albania stod mer isolert utenriks­ politisk enn han hadde trodd. Han kunne ikke lenger spille Italia og Jugoslavia ut mot hverandre. Jugoslavia hadde under statsminister Stojadinovic begynt å orientere seg mer i retning av Italia og Tyskland, da maktforholdene i Europa så ut til å skifte. Stojadinovic oppnådde bl.a. at Italia avviklet sin aktive støtte til de kroatiske terroristene i Ustasa. Til gjengjeld lot han være å bry seg med det økende italienske presset mot Albania. Storbritannia og Frankrike var ikke interessert i å irritere Italia når det gjaldt noe så perifert som Albania, som fra tidli­ gere hadde vært regnet som italiensk interesseområde. I en periode midt i 1930-årene foretok Zog en viss liberalisering av sitt regime for å sikre bedre støtte i den usikre utenrikspolitiske situasjonen. 285

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Italia og Albania inngikk en kompromissavtale i 1936 som med­ førte en utsettelse av ytterligere press. Men da Mussolini følte seg fri nok i forhold til andre utenriksproblemer, slo han til nådeløst. Den 25. mars 1939 mottok Albania et ultimatum som krevde at det skulle inn­ føres et formelt italiensk protektorat over Albania, bl.a. med stasjone­ ring av italienske tropper der. Da Zog nektet å gå med på det, ble Albania bombet og okkupert i første del av april. Den annen ver­ denskrig var kommet til Albania. Zog selv kom seg i eksil. Albania gjennomgikk altså ikke en tilsvarende politisk utvikling som de fleste andre land i Øst-Europa, med et parlamentarisk og demokratisk startforsøk etter første verdenskrig, og med senere over­ gang til et åpent autoritært styre. Innslagene av demokrati var mer sporadiske, men problemstillingen eksisterte i det minste, tydeligere ved enkelte anledninger enn ellers, som f.eks. under Nolis kortvarige regime.

Hvorfor brøt demokratiene sammen? Etter denne gjennomgåelsen av overgangen i mange østeuropeiske land fra demokrati (med mange forbehold om bruken av dette ordet) til et åpent autoritært styre, står vi tilbake med spørsmålet om hvorfor dette storstilte demokratiske eksperimentet brøt sammen etter for­ holdsvis kort tid. Selv om spørsmålet har vært tatt opp i behandlingen av hvert enkelt land, kan det være grunn til å spørre om det var mer allmenne årsaker enn de som kommer fram ved å gjennomgå hendel­ sesforløpet i ett og ett land. Ved å gå så pass nøye inn på det som skjedde i de enkelte land, er det trolig blitt klart at det ikke lar seg gjøre å tvinge en slik utvikling inn på en enkelt formel. Forholdene var for ulike, og det var for mange faktorer som spilte inn. Det blir for enkelt å si f.eks. at folkene i ØstEuropa ikke var modne for demokrati, og at man derfor ikke kunne vente bedre. Det er ikke bare for enkelt - hva med andre europeiske land der demokratiet ble borte samtidig, som Italia og Tyskland? Det lukter også ikke så lite vestlig arroganse av slike utsagn. At manglende praktisk erfaring med parlamentarisk demokrati, partivesen og mindretallsrettigheter har spilt inn og vanskeliggjort 286

M E L L O M K R IG S T ID E N

politikerrollen (og for den saks skyld velgerrollen) for mange, er det liten tvil om. Men det var også mange dyktige og erfarne politikere, med gjennomtenkte oppfatninger både av demokratiske prosedyrer og sitt eget lands særegne problemer. O g hvorfor fikk i tilfelle mang­ lende erfaring så store følger? Hvilke saker var det i første rekke som gjorde det så vanskelig? Ut fra gjennomgåelsen av de enkelte land kan det sies at demokra­ tiet tapte på grunn av: - de sosiale styrkeforholdene - måten demokratiet fungerte på - spesielt vanskelige problemer (saker) - endringer i det internasjonale, ideologiske klimaet. Litt mer utdypende og oppdelt kan det framstilles slik: 1. Tradisjonelle makthavere i samfunnet (gammel og ny overklasse, offiserer osv.) fant at den demokratiske styreformen utgjorde en direkte trussel mot deres interesser. De var vant til å ha sterk innflytelse, men den all­ menne stemmeretten kunne lett legge makten i «feil» hender. Når de selv tapte for mye, ønsket de å endre spillereglene. I noen tilfeller fikk de anledning til å gripe inn og sikre seg fortsatt makt i samfunnet. Ungarns manglende satsing på demokrati kan forklares på denne måten, med Béla Kuns røde diktatur som en ufrivillig hjelpende hånd til et hvitt autoritært styre. Kuppet mot bondepartilederen Stamboliski i Bulgaria i 1923 hører hjemme i denne kategorien, likeså kuppet i Litauen i 1926. Den bulgarske kongens kupp i 1935 og det rumenske kongekuppet i 1938 kan også nevnes. At det var mulig for de mer tradi­ sjonelle makthavere å handle slik, henger også sammen med at de som sosialt kunne ha vært motspillere, var tallmessig svakt utviklet eller dår­ lig organisert og skolert (en jevn, etablert borgerklasse, arbeider­ klassen). 2. Generelle styringsproblemer: Det politiske systemet viste seg gjennom sin oppbygning (f.eks. svak utøvende makt, vrimmel av småpartier) å være dårlig i stand til å hanskes med de store problemene som landet stod overfor på forskjellige områder, med handlingslammelse som følge. Det kunne slik oppstå en voksende stemning i opinionen for et mer effektivt styre, om nødvendig autoritært, eller det kunne være en politiker eller en gruppering som selv bestemte seg for å rydde opp, uten 287

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

å møte særlig motstand. Polen kan være et eksempel; de hyppige regje­ ringsskiftene og oppflisingen av den politiske viljen i et stort antall partier gjorde det vanskelig a komme noen vei. En stor grad av intole­ ranse som innslag i den politiske kulturen bidrog også til å blokkere for løsninger. Pifsudskis kupp i 1926 kan sees som et forsøk på å skjære igjennom de demokratiske formene for å redde nasjonen. (Men det var også et ledd i en maktkamp mot hans hovedrivaler i polsk politikk.)

3. Demokratiet blefra begynnelsen av tattfor lite på alvor av dem som skullefor­ valte det: Ofte skaltet og valtet politikerne med systemet med liten respekt for demokratiske grunnprinsipper. De skuslet dermed bort den tilliten som var nødvendig for at folk skulle føle at de hadde noe vesent­ lig å miste om en mer autoritær ledelse kom i stedet. Dette forholdet var med på å svekke demokratiets motstandskraft i det meste av ØstEuropa. Dertil var de historiske tradisjonene for demokrati og folkelig kontroll av de styrende i mange tilfeller svake. De demokratiske for­ mene hadde ikke fatt tid til å feste seg som noe «selvsagt», men kunne lett bli oppgitt dersom den politikken som for øyeblikket kom ut av systemet, var svak på resultater. O g alternativ politisk makt gjennom et aktivt organisasjonsliv var dårlig utbygd. Begge disse farene er til stede også ved demokratiforsøkene i dag. 4 .1 noen tilfeller er det mer naturlig å rette søkelyset mot spesielle saks­ områder som lammet politikken og åpnet for en autoritær løsning. Et eksempel var nasjonalitetsproblemene i Jugoslavia, som ikke bare satte andre viktige spørsmål i skyggen, men som truet med å sprenge staten i stykker. Det betyr ikke at det lå noe grunnleggende fiendskap mellom folkegruppene til grunn. Men Jugoslavia var skapt uten at det på for­ hånd var etablert noen gjensidig forståelse om hvordan forholdet mel­ lom de største folkegruppene skulle være i den nye staten. Dessuten var intolerante og voldelige tradisjoner med på å trappe opp konflikter som var vanskelige nok i seg selv. Også i andre land var uenighet om nasjonalitetenes stilling med på å sette den demokratiske styreformen i fare, bl.a. i Bulgaria (IMROs aksjoner i Makedonia-spørsmålet) og i Polen. I Tsjekkoslovakia skapte også forholdet mellom folkegruppene (tsjek­ kere, tyskere, slovaker) store spenninger, og med utlandets hjelp sprengte de staten. Det demokratiske systemet der var likevel sterkt nok til å overleve inntil da.

288

M E L L O M K R IG S T ID E N

5. En annen type saker som bidrog sterkt til å frata den demokratiske styreformen den nødvendige tilliten som problemløser, var økonomiske krisetilstander. Både krisesituasjonen etter første verdenskrig og verdensdepresjonen rundt 1930 hører med i dette bildet og hadde betydning for kuppene i Polen (1926), Estland og Latvia (1934). Den hører også med som en del av bakgrunnen for undergravingen av styret i Bulgaria og Romania i 1930-årene (fram til de bulgarske kuppene i 1934 og 1935 og mer indirekte det rumenske i 1938). Også skjerpelsen av det fra før av autoritære styret i Ungarn da Gombos ble statsminister i 1932, kan sees på en slik bakgrunn, likeså tilstramningen i Polen under Bartel i 1930. 6. En generell faktor som lettet overgangen til autoritært styre var den økende prestisjen fascismen fikk i Europa etter maktovertakelsene i Italia (1922) og Tyskland (1933), og en tilsvarende svekket prestisje for demokratiske løsninger. Selv om det nok hadde mindre betydning i Øst-Europa enn i Vest-Europa, må det også nevnes at kommunistene - i Kominterns mest «radikale» fase fra slutten av 1920-årene til midt i 1930-årene - aktivt bidrog til å svekke det «borgerlige» demokratiets prestisje. I sine avslørende analyser av det borgerlige demokratiet som forførerisk skalkeskjul for kapitalismens umenneskelighet unnlot de å se de dype forskjellene mellom det og en fascistisk samfunnsorden. Deres taktiske vurderinger av sosialdemokratene som den farligste hindringen for en kommunistisk revolusjon og dermed viktigere å bekjempe enn fascistene, bidrog også til å gjøre deler av arbeiderklas­ sen mindre opptatt av fascismens farer for den selv og resten av sam­ funnet. 7. I forbindelse med framgangen for fascismen i Øst-Europa kom et spesielt motiv for å oppgi demokratiet til fordel for mer autoritære løs­ ninger: åforhindre et enda verre diktatur, av mer totalitær type. Dette moti­ vet ble påberopt ved kongekuppet i Romania i 1938 (frykten for Jerngarden), og spilte også en viktig rolle i Estland og Bulgaria i 1934 (fryk­ ten for henholdsvis «Frihetskjemperne» og Tsankovs nazi-bevegelse). Også i Polen i 1926 kan dette motivet ha hatt litt å si (frykten for Nasjo­ naldemokratene) .

289

Økonomisk struktur Det har flere ganger vært nevnt hvordan økonomiske forhold fikk betydning for den politiske utviklingen. Delvis var Øst-Europa utsatt for de samme påkjenningene som resten av verdensøkonomien. Depresjonen fra 1929/30 er den mest kjente. Men også krisetilstan­ dene etter første verdenskrig var en del av en generell økonomiske til­ stand i Europa. Likevel hadde østeuropeisk økonomi en så spesiell profil i forhold til den vesteuropeiske at det kan være grunn til å stanse opp ved den. Den tydeligste forskjellen mellom den økonomiske strukturen i Vest- og Øst-Europa etter første verdenskrig var den lave industrialiseringsgraden i øst. Det var bare Tsjekkoslovakia som lå på et vest­ europeisk nivå, og det gjaldt ikke engang hele landet. Slovakia var som resten av Øst-Europa: størstedelen av befolkningen var sysselsatt i jordbruket. Enkelte andre land kunne ha sterke industrikonsentra­ sjoner i bestemte regioner, som Polen i Øvre Schlesien (Slask) og Ungarn i Budapest-området. Men sett under ett hadde Øst-Europa lite industri i forhold til Vest-Europa. I Balkan-landene (iberegnet Romania) og i Baltikum var 70-80 prosent sysselsatt i jordbruket, i Ungarn og Polen 50-60 prosent. Det er beregnet at nettoproduksjonsverdien pr. industriansatt var mellom to og tre ganger så høy som for dem som arbeidet i jordbruket. De utpregede jordbrukslan­ dene hadde derfor lavest inntekt pr. innbygger, og dermed minst muligheter til å produsere et overskudd som kunne brukes til indu­ striinvesteringer. Selv om langt fra alle politikere var overbevist om nødvendigheten av å industrialisere like sterkt som i Vest-Europa (særlig bondepartipolitikere), var det gjennomgående et sterkt ønske om industrialisering både for å løfte store deler av befolkningen ut av fattigdommen og for å gi staten et solid økonomisk fundament. Men bortsett fra de tsjekkiske delene av Tsjekkoslovakia hadde ingen av landene opplevd et økonomisk gjennombrudd, et «take-off» med selvforsterkende økonomisk vekst. Hvordan skulle den nødvendige kapitaldannelsen skje? Var det mulig innenlands? Hvordan skulle man vurdere utenlandsk kapital? Som en positiv og nødvendig stimulans til økonomisk utvikling, eller som en trussel mot landenes økono­ miske og kanskje politiske selvstendighet? 290

M E L L O M K R IG S T ID E N

Siden så mye av den økonomiske aktiviteten var knyttet til jordbru­ ket, melder spørsmålet seg om hvilke muligheter det var til å bygge opp et overskudd der som kunne brukes til investeringer i industrien. I Sov­ jetunionen ble denne metoden brukt under Stalin i 1930-årene gjen­ nom tvangskollekti visering av det private jordbruket og statlig utbyg­ ging av industri gjennom femårsplaner. Forutsetningen var et knall­ hardt politisk diktatur, og prisen var bl.a. millioner av menneskeliv. Slike virkemidler var ikke aktuelle i Øst-Europa. Det betyr ikke at det var utelukket med et statlig engasjement for å vri ressurser fra jordbruket til industrien og eventuelt engasjere seg i industriutvik­ ling. Men det var heller ingen selvfølge. O g hadde i tilfelle jordbruket noe å bidra med hvis det ikke skulle brukes ekstrem tvang? Den sosiale strukturen på landsbygda umiddelbart etter første ver­ denskrig varierte sterkt i de forskjellige delene av Øst-Europa. I store områder var det en typisk godsøkonomi med rike godseiere, eiendomsløse landarbeidere som arbeidskraft på godsene, og en del selv­ stendige, men fattige småbønder, som også kunne ha tilknytning til godsdriften. Denne strukturen preget særlig de baltiske landene, det østlige Polen, Slovakia, Ungarn, store deler av Romania og betydelige deler av Albania og Jugoslavia (særlig Bosnia-Hercegovina og Kro­ atia). Selv om godsene representerte en produksjonsform som gjorde det mulig å trekke store verdier ut av jordbruket, hadde det liten betydning for landenes økonomiske vekst. Litt ble nok investert uten­ for jordbruket, og litt ble brukt til teknisk modernisering innen jord­ bruket. Men i stor grad var godsøkonomien innrettet på å opprett­ holde en høy og sløsende levestandard for overklassen, med lysår i sosial avstand fra fattigfolket som arbeidet med jorda. Godsøkono­ mien var tradisjonelt mer preget av livsstil enn av ekspansiv økono­ misk tenkning.

Jordreformer Etter første verdenskrig gjennomførte flere av landene jordreformer som reduserte godsenes størrelse og omfordelte mye av jorda. Refor­ mene hadde ulikt omfang. Romania, Jugoslavia, Estland og Latvia gjennomførte de mest omfattende reformene. I Polen, Litauen og 291

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Tsjekkoslovakia var de mindre omfattende. I Tsjekkoslovakia var også behovet mindre, og i Ungarn forble godsøkonomien nesten uforand­ ret. Hvor radikale reformene var, ble ikke bare bestemt av hvor mye jord som skiftet eiere. Erstatningsspørsmålet var også viktig. Her varierte løsningene fra høye beløp (førkrigsverdien) i Tsjekkoslovakia til at det ikke skulle betales erstatning til eierne i det hele tatt, slik det ble vedtatt i Latvia. Det siste førte til utbredt skepsis i Vest-Europa; det minnet faretruende om kommunisme å forgripe seg på privat eiendom på den måten. Romania hadde en annen variant: De tidligere eierne skulle betales med statsobligasjoner, men til en høyere verdi enn det bøndene skulle kjøpe jorda for. Staten skulle svare for mel­ lomlegget. (Men siden det var bøndene som betalte mest skatt, var det likevel de som måtte betale i siste instans.) I praksis førte inflasjonen i 1920-årene til at erstatningene ble mindre verdt enn forutsatt. Siden pengeverdien var mer konstant i Tsjekkoslovakia, fikk ikke erstat­ ningsbeløpene samme skjebne der. Jordreformene hadde flere formål. Mange av dem som gikk inn for reformene, var mest opptatt av den sosiale siden: Det var rett og slett urettferdig at et lite antall godseiere skulle eie og forvalte så mye av landets ressurser på bekostning av dem som dyrket jorda. I en del tilfeller hadde reformene også et nasjonalt formål: Etter grenseendringene tilhørte mange av godseierne en etnisk minoritet som tidligere hadde vært herrefolk. Ved en jordreform kunne man dermed bruke en formelt sett ikke-diskriminerende sosial reform til å oppnå en nasjonalisering av jordbruksøkonomien - ikke på statens hånd, men til fordel for landarbeidere og småbønder som nå tilhørte flertallsbefolkningen i den nye staten. Slik ble tyske og polske gods­ eiere rammet i Baltikum, ungarske i Tsjekkoslovakia (Slovakia) og Romania (Transilvania), russiske i Romania (Bessarabia), muslimske i Jugoslavia (Bosnia-Hercegovina). Ikke sjelden var selvsagt godseiere og landarbeidere/småbønder av samme nasjonalitet. O g i noen tilfel­ ler gav den nye staten enda bedre beskyttelse enn før for godseiere som tilhørte et etnisk mindretall i regionen, slik tilfellet var med polske godseiere i områder med hviterussisk eller ukrainsk flertalls­ befolkning innenfor Polens omfattende grenseområder i øst. Endelig hadde jordreformene også et politisk formål av en annen o type: A gi bøndenejord var den beste måten å forebygge en revolusjo­ 292

M E L L O M K R IG S T ID E N

nær utvikling på. Sporene fra Russland skremte. For en stat som fryk­ tet både kommunisme og radikal bondepartipolitikk, var det en rime­ lig forsikringspremie å spre jorda på flere hender, selv om godseierne forsvant som en av de dominerende sosiale klassene. Mange av datidens økonomiske eksperter hadde liten tro på at en jordreform ville føre noe positivt med seg for den økonomiske utvik­ lingen. Men det fantes også dem som her fant ytterligere en grunn til å gå inn for jordreform. Godseiernes drift var for lite intensiv, og den kapitalen de trakk ut av driften, ble i for liten grad investert i produk­ tive formål. Ifølge dette resonnementet - som særlig var utbredt i bondepartikretser - ville selvstendige bønder ha en helt annen per­ sonlig interesse av å drive intensivt og satse på modernisering av utstyr og økt variasjon i det som ble dyrket. Gjennom en utbygging av kooperative organisasjoner (samvirke) og statlig veiledning kunne de nye familiebrukene sammen med eldre små og middelsstore bruk få den nødvendige hjelp til å bli et ekspansivt ledd i nasjonaløko­ nomien. Slik gikk det bare i begrenset grad. Det fantes områder der bøndene klarte å arbeide fram et økonomisk overskudd som ikke bare satte dem i stand til å modernisere driften for seg selv, men som også skapte grunnlag for industrialisert videreforedling av produktene. Det skjedde gjerne der bøndene ikke bare hadde bruk av en viss størrelse, men der skolevesenet fungerte bra (lite analfabetisme) og der samvirke-ideen hadde slått rot. Tsjekkoslovakia kan nevnes som eksempel, likeså de vestlige delene av Polen. Men også i f.eks. Roma­ nia var det områder hvor disse forutsetningene slo bedre til enn ellers i landet, særlig i Banat (på grensen mot Jugoslavia og Ungarn), men også i Transilvania. En hovedgrunn til at de nye bøndene jevnt over likevel ikke fikk til noen kapitaldannelse, var deres fattigdom. Vel hadde de fått jord, men ofte måtte de sette seg i gjeld for å betale den, og de hadde gjerne lite og dårlig utstyr til å drive jorda med. Teknisk og økonomisk hadde de måttet begynne sin nye tilværelse som egne herrer bortimot på bar bakke. Der det økonomiske utkommet var magert, men bondekooperasjonen var godt utbygd, som i Bulgaria, kunne likevel næringsmiddelindustri (og tobakksindustri, siden Bulgaria var en storprodusent av tobakk) få en viss kapitalstimulans fra jordbruket. 293

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Et annet problem ved å få til økonomisk framgang i et småbondejordbruk var det store innslaget av monokultur (korndyrking). I Romania ble over 90 prosent av jorda brukt på denne måten. Prosent­ tallene var store også i andre land. Bulgaria var ellers et eksempel på et land der behovet for jord­ reform var mindre enn i landene med godsøkonomi. Det var ulikheter i jordfordelingen der også, og som vi har sett i omtalen av Agrarunionen under Stamboliskis ledelse, var det en kampsak å gjennomføre en jordreform. Men etter at Bulgaria og Serbia hadde frigjort seg fra det tyrkiske styret og tyrkernes godsdannelser på 1800-tallet, hadde disse landene først og fremst en småbondestruktur der bøndene var selv­ stendige. De var likevel fattige. Redskapene var primitive, og produk­ tiviteten var lav. Dersom lån ble tatt opp, var det ikke sjelden til åger­ renter, og hensikten var oftere å holde det gående til neste avling enn modernisering. Mange av brukene var for små til å gi tilstrekkelig utkomme for en familie. Ofte foregikk det også en kontinuerlig uoffi­ siell «jordreform» ved at eksisterende bruk ble ytterligere oppdelt når barna ble voksne. I Jugoslavia var tre fjerdedeler av brukene på under 50 mål; i Bulgaria gjaldt det 60 prosent av brukene. Romania hadde en liknende situasjon. Samtidens eksperter regnet med at en familie trengte 50-150 mål jord for at et bruk skulle fungere tilfredsstillende. Da slapp de både å selge og å leie arbeidskraft, og de kunne ha en del produkter å selge utover det som trengtes til husholdningen. At bøndene stort sett var fattige - uavhengig av om de hadde tatt del i en radikal jordreform eller ikke, skyldtes også befolkningsforholdene. I samtiden ble det ofte snakket om overbefolkningen på lands­ bygda i Øst-Europa. Det ble utført beregninger som viste hvor lite arbeidskraft man kunne ha klart seg med dersom jordbruket hadde hatt en produktivitet på linje med Vest-Europa. Slik samfunnet nå en gang var, med lite industri i byene og landsbyer der levemåten gjorde det mer elastisk hvor mange som kunne brødføs - eller iallfall grøtføs - ble slike beregninger nokså teoretiske. I forhold til arbeidsplassene var det overbefolkning, i forhold til befolkningen var det for dårlige arbeidsmuligheter. O g befolkningen, den vokste. Det hadde den gjort også før første verdenskrig. Under krigen og umiddelbart etter stanset veksten opp i enkelte områder som var hardt krigsrammet. Men for mellomkrigs294

M E L L O M K R IG S T ID E N

tiden som helhet var befolkningsveksten klart større enn i VestEuropa. Det var en følge av at dødeligheten var på vei nedover (selv om den lå høyere enn i Vest-Europa), samtidig som fødselstallene fortsatt var forholdsvis høye. Situasjonen er kjent fra mange utvik­ lingsland i dag, og Vest-Europa hadde hatt en liknende utvikling på 1800-tallet. Forklaringen ligger i at den «sivilisasjonsspredningen» som forårsaker lavere dødelighet (bedre hygiene, medisinsk utvikling, bedre transportmidler til matfordeling osv.), kom tidligere enn ned­ gangen i fødselstallene. Disse svingte ikke like raskt og i takt med den utviklingen som senket dødeligheten, men var en følge av at de tradi­ sjonelle landlige livsformene fortsatte å dominere landsbysamfunnene. Det må legges til at det var store forskjeller mellom ulike regioner. Også i de fattigere landene fantes det distrikter der bondefamiliene var mer preget av moderne tankegang enn ellers, både når det gjaldt øko­ nomi og barnetall. Banat i Romania, som er nevnt ovenfor i forbin­ delse med bønder som tenkte økonomisk på en ny måte, er et eksem­ pel på det. Der var nye normer og tenkemåter på vei inn på mange områder av livet. Det kunne komme til uttrykk ved at noen familier som rundt 1930 ble spurt om hvorfor de bare hadde to barn, svarte at det var fordi de var fattige, mens andre - mer velstående - sa at det ville gi et for dårlig livsgrunnlag om eiendommen og verdiene i den skulle deles på for mange barn. Slike resonnementer dominerte ikke Øst-Europa i mellomkrigs­ tiden. Fødselstallene sank langsommere enn dødeligheten. Befolk­ ningsveksten som var en følge av det, ble ytterligere styrket av at det ble mye vanskeligere å utvandre til f.eks. USA enn det hadde vært før første verdenskrig. Jordbrukets mulighet til å finansiere industriinvesteringer i årene etter første verdenskrig var altså små - av mange grunner. Utover de som alt er nevnt, kom også produksjonsutviklingen. Både store krigsskader, forstyrrelser i handelsmønstre som følge av krigen (f.eks. økt kornproduksjon i oversjøiske land) og endringer i lande- og tollgrenser etter krigen (f.eks. oppløsningen av Østerrike-Ungarn) gjorde sitt til at jordbruket hadde noen vanskelige år med nedgang i produksjon og eksport. I Ungarn var produksjonen i 1919 bare en tredjedel av det den hadde vært før krigen (beregnet innenfor etter295

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

krigsgrensene), og vel halvparten i 1920. Men fra midten av 1920-årene så tidene ut til å bli lysere. Prisene på verdensmarkedet steg, og det samme gjorde eksporten. De nye statenes økonomier så ut til å være stabilisert, valutaene var stort sett blitt knyttet til gullstan­ darden som i «de gode, gamle dager» før 1914. Gleden ble kortvarig. Den økonomiske verdenskrisen slo etter noen fa optimistiske år inn over Øst-Europa. Fra og med 1929-avlingen gikk prisene raskt ned­ over, og kraftigere enn industriprisene.

Verdensdepresjonen knuser håp om utenlandsk kapital I noen tilfeller i 1920-årene hadde politikere som gikk inn for indu­ strialisering, fatt til ordninger som tappet jordbruket for ressurser som skulle gå til industriutbygging. Det fremste eksemplet er Roma­ nia, der Det nasjonal-liberale partiet, som dominerte regjeringene i denne perioden, innførte store avgifter på jordbrukseksporten (eksporttoll). På den måten ble jordbruket i de fa gode årene fratatt midler som ellers kunne ha vært brukt til modernisering der. Myn­ dighetene hadde imidlertid ingen klar strategi for industriutviklin­ gen, slik at det kom lite konkret ut av det. En annen hovedkilde for industriinvesteringer kunne tenkes å være sparing blant bybefolkningen. Men byene i Øst-Europa var for det meste små, preget av administrasjonsoppgaver og småhandel mer enn tiltakslyst og spareevne. Unntak fantes, særlig i Tsjekkoslovakia og i de mest industrialiserte delene av Polen, foruten Budapest. Den finansieringskilden som mange politikere og økonomer satte sin lit til, var utenlandsk kapital, selv om ikke alle var like begeistret for tanken. Politikere som stod for en økonomisk nasjonalisme, var skeptiske. Slike fant man i Jugoslavia, særlig i de første etterkrigsårene da det var en utbredt frykt for at Wien og Budapest skulle gjøre den politiske selvstendigheten illusorisk gjennom innflytelse fra sterke finansinstitusjoner. I Romania satt skepsisen enda dypere. Det nasjonal-liberale partiet hadde som mål at rumenerne skulle sikre økonomisk utvikling ved egne krefter. Igjen var det frykten for at økonomisk avhengighet av utenlandsk kapital skulle slå over i politisk avhengighet, som var utslagsgivende. O gså i andre land fantes slike 296

M E L L O M K R IG S T ID E N

holdninger i større eller mindre grad, bl.a. i Polen. Men mer utbredt var ønsket om utenlandsk kapital, både til direkte investeringer og statslån. I land der det fantes politisk skepsis, var det fra før av gjerne investert en god del utenlandsk kapital, f.eks. i jugoslaviske gruver og rumensk oljeutvinning. I Jugoslavia ble etter hvert holdningen til utenlandsk kapital mer avslappet. O g i Romania ble politikken kraftig lagt om da Det nasjonale bondepartiet overtok regjeringsmakten sen­ høstes 1928. Utenlandsk kapital var for dette partiet, som ønsket å stanse ressurstappingen fra jordbruket, noe positivt. Flere forhold gjorde at den utenlandske kapitalen ikke stod og trippet av iver etter å engasjere seg i Øst-Europa da krigen var slutt. Krigsutfallet hadde medført at de fmanssentrene som tradisjonelt hadde hatt mest å gjøre med Øst-Europa (Wien, Berlin og til en viss grad Paris), tapte i betydning til fordel for New York og London, som var mindre fortrolige med Øst-Europa. Men viktigere var det at de fleste landene i øst manglet økonomisk stabilitet. Først da pen­ gesystemene kom i orden utover i 1920-årene og det ble satset på å fa statsbudsjettene i balanse og kvele inflasjonen, lå forholdene til rette. Selv om det da ble mer av både direkte investeringer og lån, var det langt fra nok til å stimulere noe økonomisk gjennombrudd. Likevel var siste delen av 1920-årene preget av en generell økono­ misk framgang som omfattet den eksisterende industrien så vel som jordbruket. Elva som kunne ha kommet ut av dette dersom for­ holdene i verdensøkonomien hadde stabilisert seg, kan man bare gruble over. Den økonomiske depresjonen fra 1929/30 satte en brutal stopper for den optimismen som omsider hadde fatt fotfeste også i ØstEuropa etter krigsskadene og den økonomiske opprydningen. Selv om depresjonen rammet USA og Vest-Europa vel så hardt, hadde den en tilleggsbetydning for Øst-Europa. Om man mange steder ellers i verden hadde lengtet etter å komme tilbake til «normale» tider i øko­ nomi og samfunn (gullstandarden som mål for pengeverdien var et symbol for det), hadde man i det meste av Øst-Europa hatt forhåp­ ninger utover det. Nå da de store imperienes makt var brutt i ØstEuropa og demokratiet var etablert, skulle landene også ut av tilbakeliggenheten. Avstanden til de rikere landene i den samme verdens­ delen skulle reduseres. Gjennom den store depresjonen mistet mange 297

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

troen på at det kunne skje i en liberal verdensøkonomi og at demokra­ tiet var en sterk nok ramme rundt de tiltak som måtte til. Depresjonen rammet Øst-Europa på forskjellige måter. Prisfallet påjordbruksprodukter, en viktig eksportgruppe, var kraftig, og etter­ spørselen gikk også ned. Minsket etterspørsel etter industrivarer fra Tsjekkoslovakia rammet også denne mer industrialiserte delen av Øst-Europa, med produksjonssvikt og arbeidsløshet som følge. Den polske gruveindustrien opplevde det samme. Også industrien i de mindre industrialiserte landene, som produserte mer for hjemme­ markedet, ble rammet da bøndenes kjøpekraft gikk drastisk ned. Sidenjordbruksprisene på verdensmarkedet sank kraftigere enn industriprisene, ble byttevilkårene for utenrikshandelen verre for jord­ brukslandene. Det måtte eksporteres mer jordbruksprodukter enn før for at man skulle kunne importere en tilsvarende mengde industri­ varer. Betalingsbalansen ble anstrengt. Sterkt medvirkende til det var at utenlandske lån ble sagt opp og trukket tilbake, og ny kreditt ble nesten ikke gitt. Siden mye av den utenlandske kapitalen som hadde funnet veien til Øst-Europa, hadde kommet i form av lån og ikke som direkte investeringer, var faren for kapitalflukt stor. Men også på hjemmebane utviklet det seg en gjeldskrise. Særlig rammet dette bøndene, som hadde tatt opp lån til forskjellige formål. Det kunne være erstatning til de tidligere eierne i forbindelse med jordreformen, jordkjøp i tillegg til jordreformen og kjøp av redskap og husdyr. Fattigbønder kunne også ha kommet inn i en ond sirkel der de mot ågerrente måtte ta opp lån for å berge livet fram til neste avling, og deretter måtte selge mye av den for å betale ned på gjelda, slik at ny gjeld snart måtte stiftes igjen. Myndighetene forsøkte seg med forskjellige tiltak. Alle land var innstilt på å prøve å møte krisen med tradisjonell deflasjonspolitikk og la valutaen fortsatt være knyttet til gullstandarden. Det måtte i varierende grad oppgis. Polen og Tsjekkoslovakia var de landene som sterkest prøvde å holde seg til denne oppskriften, Polen lengst. Selv om vekslingskursen på zlotyen ble opprettholdt gjennom de verste kriseårene, hadde det som konsekvenser et kraftig fall i realinntekten og en dramatisk arbeidsløshet i industri og gruvedrift (ca. 40 prosent). Den autoritære styringsformen som Polen hadde fatt tredd nedover seg allerede i 1926 i kjølvannet av flere valutasammenbrudd, arbeids298

M E L L O M K R IG S T ID E N

løshet og strid om den økonomiske politikken, ble bare forsterket under inntrykket av depresjonen og de deflasjonstiltakene som ble valgt for å motarbeide den. En forverring av de finansielle problemene skjedde da CreditAnstalt i Wien røk over ende i 1931. Korttidskreditter av betydelig omfang ble trukket tilbake fra land som Ungarn, Jugoslavia, Romania og Bulgaria. Etter dette grep land etter land til tiltak som valutakontroll og importbegrensning via toll eller kvoter. I forhold til folketallet var Ungarn den største debitornasjonen, og problemene med å betjene utenlandsgjelden ble snart uoverstigelige. Særlig for de lan­ dene som hadde en stor del av sine eksportinntekter fra jordbruksva­ rer, som sank så sterkt i pris, ble realverdien av det som skulle betales tilbake, mye større enn forutsatt. Ungarn fikk med hjelp fra Folkefor­ bundet forhandlet seg til et moratorium (betalingsutsettelse) på uten­ landsgjelden fra 1932. Senere samme år fulgte land som Jugoslavia, Romania og Bulgaria etter. Det var bare Tsjekkoslovakia som maktet å oppfylle sine forpliktelser på dette området. Men så var det også det landet som var mest velstående og som fikk langt mer av sine eksport­ inntekter fra industrivarer, som sank mindre i pris.

Statlig engasjement for industrireising I forhold til problemstillingen om industrivekst er det perioden etter den store depresjonen som er den mest interessante. Depresjonen satte i praksis en sluttstrek for utenlandsk kapital som en vesentlig kilde for nye industriinvesteringer. Likevel opplevde flere av de østeuropeiske landene en ikke ubetydelig industrivekst i siste del av 1930-årene, etter at depresjonen hadde vært på sitt dypeste og konjunkturene hadde snudd (til litt forskjellige tidspunkt i de ulike landene). I noen grad lyktes det for industrien ikke bare å komme ut av bølgedalen, men også å utvide. Den viktigste faktoren bak dette var statlig enga­ sjement. Delvis skjedde det indirekte gjennom den opprustningen som også preget Øst-Europa i årene før den annen verdenskrig. Del­ vis skjedde det gjennom statlige tiltak direkte for å fremme industri­ vekst. Virkemidlene var planlegging gjennom nye organer, hjelp til finansiering, og handelspolitiske tiltak. De siste var en fortsettelse av 299

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

forsøkene fra depresjonsårene på å bedre handelsbalansen gjennom reduksjon av import og stimulering av eksport. Det sterkere statlige engasjementet for industrireisning i slutten av 1930-årene var ikke noe som preget hele Øst-Europa. Det er riktigere å se på det som en tendens, som imidlertid tok håndfaste former i noen av landene. Statlig engasjement for slike formål var for øvrig ikke noe nytt. Det før-kommunistiske Øst-Europa hadde nok et kapitalistisk system, men det var samtidig sterke tradisjoner for at staten ikke skulle være passiv i en del spørsmål som gjaldt økonomi og nærings­ liv. En forløper for industriengasjementet var jernbaneutbyggingen på 1800-tallet, der staten først var med og la forholdene til rette bl.a. gjennom garantert utbytte til private interessenter, senere (fra 1880-årene) også gjennom direkte statsutbygging der utenlandske statslån var en viktig finansieringskilde. Men staten nøyde seg ikke med å legge forholdene til rette for industri (og eksportjordbruk) gjennom utbygging av infrastruktur som jernbaner. I flere land gikk staten også mer direkte til verks. Det kunne skje ved beskyttelsestoll, skattelettelser, favorisering av innenlandsk industri ved statsbestillinger, forskuddsbetaling, krav om bruk av innenlandske råmaterialer osv. For eksempel innførte Ungarn i 1881 skattefrihet i 15 år for alle bedrifter med moderne utstyr som produserte varer som før ikke var blitt produsert i Ungarn. Selv om det kunne være begrenset hvor mange bedrifter som kom inn under slike regler, gjorde de nytte som et signal - også til utenlandsk kapital - om at staten ønsket å stimulere industrien og gjøre investeringene trygge. O gså Jugoslavia, Romania og Bulgaria hadde tradisjoner på dette området - helt fra før første verdenskrig. Det landet som drev det lengst i statlig engasjement for industriut­ vikling i 1930-årene, var Polen. Etter Pifsudskis død i 1935 satset «oberst-regimet» på en fortsatt autoritær politikk. I den økonomiske politikken ble tiltak som var satt i verk for å dempe virkningene av depresjonen, som valutakontroll, utvidet til å bli en mer sammenhen­ gende politikk for å fremme økonomisk vekst. Med valutakontroll kunne kapitalflukt forhindres, samtidig som importen ble regulert. Valuta skulle ikke brukes for å dekke enhver etterspørsel i markedet, men ut fra en prioritering av behov i den polske økonomien. Det ble utarbeidet en ærgjerrig fireårsplan for industriinvesteringer både i 300

M E L L O M K R IG S T ID E N

sivil og militær sektor. I de fa årene som gikk før den annen verdens­ krig knuste alle slike forsøk, opplevde Polen en markert industrivekst. Blant annet lå maskinindustriens produksjonstall for første halvdel av 1939 50 prosent høyere enn for 1929. Industriinvesteringene ble mer enn fordoblet fra 1936 til begynnelsen av 1939. Det var også vilje til et større statlig engasjement for å utvikle industrien i andre land (f.eks. Ungarn og Romania), selv om de ikke kom så langt som Polen med konkrete tiltak. En annen form for statsengasjement i industrien var å bidra og opp­ muntre til større enheter. Slik konsentrasjon skjedde delvis på «natur­ lig» måte, ved at sterke foretak kjøpte opp svake, og ved kartelldannelser som innførte produksjonskvoter for å opprettholde prisene mest mulig i nedgangstider. I en del tilfeller gikk også statlige myndigheter aktivt inn for å fremme slike strukturendringer. De regnet med at de ville gjøre det lettere for industrien å gå med overskudd og slik bidra til ny kapitaldannelse.

Utenrikshandel til fordel for Tyskland? Det er allerede nevnt hvordan utenrikshandelen minsket i omfang i kriseårene og hvordan den ble mer regulert. En konsekvens av den måten reguleringene skjedde på, var at handelen ble mer tosidig. Selv om frihandelen ikke var konsekvent gjennomført før heller, måtte den vike til fordel for nasjonalistiske løsninger. Mye av han­ delen ble en slags byttehandel der poenget ikke lenger var å kjøpe en vare til lavest mulig pris i forhold til kvaliteten, men å kjøpe den fra et land som var villig til å kjøpe noe tilbake fra ens eget land. Slike tiltak var på ingen måte enestående for Øst-Europa, men hadde bedre vekstmuligheter der enn mange andre steder. Landene var også før depresjonen i kronisk kapitalmangel (bortsett fra Tsjekko­ slovakia, som eksporterte kapital da). Med eksportvarer som sank mer i pris enn importvarene, med kapitalflukt fra utenlandsk kapital og en utenlandsgjeld som ble tyngre og tyngre å betjene, ble uten­ landsk valuta et meget knapt gode som måtte rasjoneres. Idealet om størst mulig økonomisk selvberging hadde god grobunn i de karrige resultatene som en fortsatt frihandel gav, og harmonerte 301

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

dessuten godt med den politiske nasjonalismen som spilte en så stor rolle i mange av landene. Et eksempel på økt tosidighet i handelen skal nevnes spesielt, fordi det hadde så store utenrikspolitiske konsekvenser. Det var det avhen­ gighetsforholdet som utviklet seg mellom Tyskland og deler av ØstEuropa, særlig Sørøst-Europa og Ungarn, i annen del av 1930-årene. Tidligere hadde Tysklands handel med disse landene betydd mest for deres import av industrivarer. Eksport av jordbruksvarer til Tyskland hadde betydd mindre. Under selve kriseårene ble ikke dette mønstret vesentlig endret, bortsett fra at handelen gikk tilbake. Tyskland var da mer interessert i å beskytte sitt eget jordbruk. Men etter at Hitler kom til makten i 1933, ble politikken gradvis lagt om. Tysk industriell ekspansjon skulle fremmes, og økonomien ble i økende grad styrt av en sentral planlegging. Et av målene bak denne politikken var opp­ rustning og erobring. Utenrikshandelen ble nøye regulert. Schachtplanen av 1934 krevde at alle transaksjoner som gjaldt utenlandsk valuta, skulle skje med statlig tillatelse. Etter hvert inngikk Tyskland en rekke tosidige handelsavtaler med land som kunne sikre tilførselen av råvarer og næringsmidler som Tyskland hadde for lite av selv, men som var viktige for en økonomi som skulle innrettes på krig. Tyskland var særlig interessert i å handle med land som godtok de spesielle betingelsene landet satte for handelen og som hadde økonomiske res­ surser som utfylte Tysklands. I 1938 ble to tredjedeler av den tyske utenrikshandelen ordnet på denne måten. Sørøst-Europa var en region som passet inn i den tyske tenkningen. Området var relativt fattig på industri, men hadde jordbruksvarer til eksport - varer som Tyskland trengte, men som var rammet av prisfall og avsetningsvansker på verdensmarkedet. Tyskland sa seg villig til å øke sin import av slike varer så mye at det monnet for produsentene, og det til en pris som lå høyere enn verdensmarkedets. Forutsetningen var at betalingen skulle brukes til kjøp av tyske varer. Dermed kunne de industrifattige landene fa kjøpt varer de selv ikke produserte uten å belaste sine magre valutabeholdninger til fordel for industriland som ikke var så interessert i jordbruksvarene. At handelen hadde politiske implikasjoner i form av økt avhengig­ het av Tyskland, ble klarere etter hvert. Enda tydeligere ble det da Tyskland la under seg Østerrike og Tsjekkoslovakia i 1938/39. «Stor302

M E L L O M K R IG S T ID E N

Tyskland» ble da en enda mer dominerende handelspartner. Men han­ delen hadde også økonomiske ulemper som viste seg tidlig. Det var langt fra alltid at Tyskland kunne skaffe de industrivarene som Bulga­ ria, Romania, Ungarn eller Jugoslavia var interessert i å kjøpe. Der­ med fikk disse agrarlandene ofte betydelige midler (betaling for eksporten) frosset på sine clearing-konti i Tyskland («blokkerte mark» som bare kunne brukes i Tyskland). En annen måte å si det på er at de fattige agrarlandene (særlig Bulgaria og Ungarn, som ble mest avhen­ gige av det tyske markedet) ufrivillig havnet i rollen som eksportører av kortsiktig kapital til Tyskland. Det har vært vanlig å se på den avhengigheten som oppstod på denne måten, nærmest som handelspolitisk kriminalitet, der de fattige landene lot seg lokke av gode jordbrukspriser og for sent oppdaget at de hadde gått i Nazi-Tysklands utspekulerte felle. Når de først satt i den, var de redde for å protestere av frykt for å bli fratatt det de tross alt hadde, både markedet og midler på tyske konti. Men det er verdt å merke seg at den handelspolitiske avhengigheten ikke la noen total føring på landenes utenrikspolitikk. Romania motstod f.eks. det tyske politiske presset nesten helt fram til verdenskrigen. O g da prins Paul av Jugoslavia ville gå med i den tysk-italienske aksen i 1941, ble han styrtet av andre politiske krefter i landet. En annen nyansering går på de økonomiske følgene av denne han­ delspolitikken. Det forholdsvis nye standardverket «The Economic History ofEasternEurope, 1919-1975» legger vekt på at verdensøko­ nomien i 1930-årene ikke tilbød agrarlandene noe tilsvarende tilbud om trygg avsetning for mange av produktene til relativt gode priser. Og selv om både kapitaltapet på grunn av manglende tyske varer og den økende politiske avhengigheten var klart negative forhold, må også de positive virkningene for den innenlandske økonomien tas med. Økt eksport til høyere priser stimulerte den innenlandske etter­ spørselen, særlig i jordbruket. Denne impulsen spredte seg også til den øvrige økonomien (multiplikator-effekt), slik at aktiviteten ble større, med en viss økning av kapitaldannelsen som resultat. Ifølge dette synet fungerte Tysklands økonomiske politikk i Sørøst-Europa, iallfall til 1938, som en oppfylling av noe av det tomrommet som opp­ stod da vesteuropeisk kapital sluttet å strømme inn.

303

Utenrikspolitikk: Frankrike eller Tyskland? Med Tysklands styrkede posisjon i Øst-Europa er vi over i spørsmålet om den utenrikspolitiske utviklingen i mellomkrigstiden. Gjennom århundrer hadde det vært Øst-Europas skjebne å være kasteball for imperier og stormakter. Etter første verdenskrig kom en enestående mulighet til selvstyre innenfor nasjonale grenser, minoritetene unn­ tatt. De fire stormaktene som hadde dominert Øst-Europa, var enten gått i oppløsning som stormakter (Østerrike-Ungarn og Osmanriket) eller sterkt svekket på grunn av militære nederlag og samfunnsom­ veltninger (Tyskland og Sovjetunionen). Som nevnt tidligere var det likevel mange skjær i sjøen. Forholdet mellom de tidligere hegemoni maktene og de nye statene var ofte anstrengt (f.eks. Polen-Tyskland, Litauen-Tyskland, Polen-Sovjetunionen, Romania-Sovjetunionen). Det samme gjaldt forholdet mellom flere av de østeuropeiske statene innbyrdes (f.eks. Polen-Litauen, Ungarn-Tsjekkoslovakia, UngarnRomania, Jugoslavia-Bulgaria). Konfliktene umuliggjorde en indre solidaritet mot ytre trusler. Det var alltid en mulighet for gevinst ved å alliere seg med interesserte stormakter. Av de fire maktene som hadde dominert Øst-Europa, stod Tysk­ land relativt sett sterkest i forhold til området, ikke minst fordi Habsburg-monarkiet var borte. De første ti-tolv årene var likevel Tyskland ufarlig. Det kom riktignok et visst samarbeid i stand med Sovjetunionen i 1920-årene gjennom Rapallo-avtalen i 1922. Det ble etablert diplomatiske forbindelser, og et visst økonomisk og militært samarbeid. Den tyske tankegangen ble røpet i det populære slagordet «Mit Moskau gegen Warschau». Dette var et forvarsel om hva som skulle komme med ikke-angrepspakten mellom de to landene i 1939, men fikk foreløpig ikke særlig betydning. Tvertimot var den utenriks­ politiske situasjonen i Europa fra midten av 1920-årene preget av avspenning og forsoningsvilje, samtidig som det endelig var økono­ misk framgang og normalisering etter alle rystelsene og etterdønnin­ gene fra krigen. Men også da var Tyskland seg bevisst sine utenrikspolitiske mål i Øst-Europa. Særlig i forhold til Polen var den tyske holdningen revisjonistisk. Tyskland hadde ikke forsont seg med grensene etter første verdenskrig. Danzigs stilling ble ikke godtatt. «Den polske korridor» 304

M E L L O M K R IG S T ID E N

som skilte Øst-Preussen fra resten av Tyskland, var heller ikke popu­ lær. Forskjellen til Tysklands senere åpent aggressive politikk var at eventuelle grenseendringer var forutsatt å skje med fredelige midler. Det forsonlige forholdet mellom motstanderne fra første verdenskrig ble markert med Locarno-avtalene i 1925. Her ble grensene mellom Tyskland, Frankrike og Belgia gjensidig anerkjent med garantier fra Storbritannia og Italia. Tysklands østgrenser fikk en annen behand­ ling, noe som skapte kuldegysninger i Polen. Storbritannia var ikke interessert i å gå inn med garantier til Frankrikes allierte i øst. Det eneste som deltakerne i konferansen i Locarno forpliktet seg på, var at konflikter - også om østgrensene - skulle avgjøres ved internasjo­ nal voldgift. I Vest-Europa ble den nye forsoningspolitikken sterkt hyllet og resulterte bl.a. i at Gustav Stresemann og Aristide Briand, utenriksministrene i Tyskland og Frankrike, fikk Nobels fredspris i 1926. Usikkerheten for Øst-Europa festet man seg mindre ved. Med Hitler ble den forsonlige politikken borte. I første omgang ble likevel den tradisjonelle konflikten med Polen lagt på is. Det kom til og med i stand en ikke-angrepspakt i 1934. I stedet ble den tyske ekspansjonstrangen rettet mot Østerrike og Tsjekkoslovakia. Forhol­ det til Sovjetunionen ble dårligere. Overfor Tsjekkoslovakia benyttet Hitler-Tyskland seg både av den tyske minoriteten i landet (sudettyskerne), og anklager om at Tsjek­ koslovakia var et bolsjevikisk springbrett i Europa. Det ble begrunnet med den tsjekkoslovakisk-sovjetiske støtteavtalen som ble inngått i mai 1935. Den var inngått bare et par uker etter en fransk-sovjetisk avtale og inspirert av denne. Til grunn for begge lå frykten for et Tyskland som begynte å opptre truende i forhold til Versailles-fredens bestemmelser. Avtalene kan sees som et direkte svar på Tysklands gjeninnføring av verneplikten i mars 1935, som det var forbud mot i Versailles-freden. Remilitariseringen av Rhinland i mars 1936 bekref­ tet mistankene. Denne aksjonen var en direkte trussel først og fremst mot Frank­ rike. Men dermed kom også hele sikkerhetssystemet i Øst-Europa i fare. For av stormaktene var det Frankrike som stod som garanten for de nye statene, de som var vinnerne etter første verdenskrig. I det makttomrommet som hadde oppstått i Øst-Europa etter første ver­ denskrig, etablerte Frankrike sine posisjoner gjennom allianser. Øst305

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Europa ble betraktet som en «cordon sanitaire», et sperrefelt som vern mot kommunismen og for å skille Tyskland og Sovjetunionen. Det alliansesystemet som Frankrike bygde opp, var rettet mot Tyskland, og kan sees som et forsøk på å erstatte den tidligere alliansen med Russland. Men de innbyrdes konfliktene i Øst-Europa gjorde det umulig for Frankrike å bidra til en enhetlig østeuropeisk blokk mel­ lom de to foreløpig fallerte stormaktene. Det var ikke bare Tyskland som var revisjonistisk i forhold til grensene. Det gjaldt om mulig i enda større grad Ungarn, og i varierende grad Bulgaria, altså taperlandene. Det fransk-vennlige alliansesystemet var bygd opp på to mater. «Den lille entente» ble opprettet i 1920-21 og bestod av Tsjekkoslova­ kia, Jugoslavia og Romania. (1920: Avtale mellom Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. 1921: Tsjekkoslovakia og Romania. 1921: Romania og Jugoslavia.) Alliansen var defensiv, og var i første rekke rettet mot faren for en gjenopprettelse av Habsburg-riket og Ungarns ønsker om å fa tilbake landområder der det var ungarske befolkningsgrupper (i flertall eller i mindretall), områder som hadde vært en del av StorUngarn før første verdenskrig. Både Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Romania oppfattet den ungarske revisjonismen som en trussel. Alli­ ansen hadde også en viss brodd mot mulige grensekrav fra Bulgaria. Ved siden av denne trelands-koalisjonen kom det i stand tosidige avtaler mellom Frankrike og hvert av de større østeuropeiske landene som hadde hatt fordel av fredsslutningene: Frankrike-Polen i 1921, Frankrike-Tsjekkoslovakia 1924-25, Frankrike-Romania 1926, Frankrike-Jugoslavia 1926-27. Når det gjelder deltakere, var det altså en forskjell mellom de to systemene. Polen hadde en tosidig avtale med Frankrike, men var ikke med i den fransk-vennlige «Lille entente». Grunnen til det var motset­ ningene mellom Polen og Tsjekkoslovakia, som særlig kom til uttrykk i striden om det industrielt viktige grenseområdet Teschen (tsjekkisk: Tesin, polsk: Cieszyn) i Schlesien. Det var militære sam­ menstøt der i 1919, men området ble så under internasjonal medvirk­ ning delt i 1920 slik at Polen fikk byen og Tsjekkoslovakia områder utenfor med verdifulle kullfelt. Konflikten fortsatte likevel å forgifte forholdet mellom de to landene. Høsten 1938, da Tsjekkoslovakia begynte å brekkes opp som følge av den tyske aggresjonen mot Sude306

M E L L O M K R IG S T ID E N

tenland og vestmaktenes medvirkning gjennom Miinchen-forliket, benyttet Polen anledningen til å legge under seg hele området. (Samti­ dig som Ungarn forsynte seg av den sørlige delen av Slovakia, der det var en stor ungarsk befolkning.) Spenningen mellom Tsjekkoslovakia og Polen demonstrerte én av de grunnleggende svakhetene i det fransk-støttede sikkerhetssyste­ met til fordel for status quo i Øst-Europa: Det dårlige forholdet mel­ lom Frankrikes to viktigste allierte i området. En annen og mer grunnleggende svakhet var at systemet først og fremst virket fore­ byggende mot Ungarn, og ikke mot de stormaktene som på lengre sikt kunne tenkes å rokke fredsordningen til sin fordel: Tyskland og Sovjetunionen. En tredje svakhet, som ble åpenbar etter den økonomiske verdenskrisen, var at Frankrikes virkemidler i området vesentlig var begrenset til allianser, forsvarspolitikk og kulturell prestisje. På det økonomiske området hadde Frankrike vesentlig mindre å stille opp med. Landet forsøkte riktignok å bremse Tysklands økonomiske inntrengning i 1930-årene, men var ikke i stand til å erstatte Tyskland som handelspartner. Da Frankrikes svekkede stilling ble klarere, forsøkte flere av øststa­ tene å innta en mer balanserende holdning mellom Frankrike på den ene siden, og Tyskland eller Italia på den andre, men uten å bryte med Frankrike for det. Polen inngikk en ikke-angrepsavtale med Tyskland i 1934. Jugoslavia begynte også å orientere seg mer i tysk retning. Til å begynne med var det et forsøk på å sikre seg bedre støtte enn det Frankrike kunne by på mot den italienske trusselen, som var en av Jugoslavias største hodepiner i utenrikspolitikken (Italias ønsker om grenserevisjoner). Forholdet mellom Tyskland og Italia hadde ennå ikke utviklet seg til den alliansen som kom i stand senere i 1930-årene (aksen Berlin-Roma 1937, utvidet til militærallianse i 1939), på tross av det ideologiske slektskapet mellom Mussolini og Elitler. Til det var Italia for bekymret for Tysklands framstøt mot Østerrike, som skilte de to statene. Da Folkeforbundet innførte økonomiske sanksjoner mot Italia etter angrepet på Etiopia i 1935, støttet Jugoslavia villig opp om sanksjonene, selv om Italia hadde vært en viktig handelspartner. Det gav Tyskland en ytterligere sjanse til å bli en nøkkelstat i Jugosla­ vias utenrikshandel, en utvikling som er beskrevet tidligere. 307

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Frykten for at Frankrike ikke ville være til noen hjelp hvis det vir­ kelig røynet på, ble dramatisk bekreftet høsten 1938, da Frankrikes statsminister Edouard Daladier var med og undertegnet Miinchenavtalen, som gav Tyskland rett til å overta Sudet-området i Tsjekko­ slovakia. Sammen med tolereringen av «Anschlu/3», Tysklands annektering av Østerrike noen måneder tidligere (våren 1938), som også var i strid med fredsslutningene etter første verdenskrig, viste begivenhe­ tene i Miinchen at vestmaktene i beste fall ikke var villig til å opprett­ holde de grensene de selv hadde vært med på å fastsette etter første verdenskrig, i verste fall ikke lenger interesserte seg for den delen av Europa i det hele tatt. En sterkt medvirkende årsak til Frankrikes mer og mer blasse opp­ treden overfor sine allierte var Storbritannias holdning til utviklingen i Øst-Europa. Selv om også dette landet stod bak fredsslutningene som en av seierherrene, var britene fra begynnelsen av langt mer til­ bakeholdende enn Frankrike med å engasjere seg i Øst-Europa. Det var en klar britisk motvilje mot å være med på franske forpliktelser i øst. Storbritannia så ikke sine egne interesser så direkte berørt som Frankrike gjorde det (den franske frykten for en tysk revansjekrig med påfølgende grenseendringer i tilfelle tysk seier). Dermed ble heller ikke fredsslutningene et så udelelig hele som de var for Frankrike. Det var også en viss britisk reservasjon mot de ofte svært så antityske holdningene i Frankrike. Alt føltes ikke like rettferdig. Da krigen kom på avstand, var det mange som syntes det skurret når det ellers så lov­ priste nasjonalitetsprinsippet ikke noen gang skulle kunne anvendes til Tysklands fordel, f.eks. i Sudet-området. Forskjeller i oppfatning om hvordan det beseirede Tyskland burde behandles, hadde vært tydelige allerede under fredsforhandlingene.

Opptakt til annen verdenskrig: Tyskland på offensiven, Tsjekkoslovakia lemlestes Som tidligere nevnt viste Locarno-avtalen i 1925 at fredsavtalene nettopp ikke ble betraktet som et udelelig hele, idet garantiene for Tysklands østgrenser var svakere enn for vestgrensene, noe som først og fremst var et nederlag for Polen. I dette perspektivet blir ikke den 308

M E L L O M K R IG S T ID E N

ettergivende britiske holdningen overfor Hitler i Tsjekkoslovakiakrisen i 1938 bare et uttrykk for den feilvurderingen av Hitler og nazismen som lå i appeasement-politikken. Den blir også uttrykk for en viss kontinuitet i britisk utenrikspolitikk fra 1920-årene, der gren­ sene i Øst-Europa ble sett på som mindre viktige og der den europe­ iske sikkerhetsordningen ikke ble vurdert som en helhet. En av statsminister Neville Chamberlains berømte uttalelser om Tsjekkoslovakia-krisen røpet nettopp dette perspektivet. I en radio­ tale 27. september 1938 sa han: «Hvor fryktelig, fantastisk, utrolig er det om vi skulle grave skyttergraver og prøve på gassmasker her på grunn av en strid i et land langt borte blant mennesker vi ikke vet noe om. Det virker enda mer umulig at en konflikt som allerede er løst i prinsippet, skulle bli gjenstand for krig.» Dette ble sagt etter at Tsjek­ koslovakia var blitt presset til å godta avståelse av Sudetenland i prin­ sippet, men før man hadde avfunnet seg med Tysklands skjerpede krav om måten det skulle foregå på. Det eneste Tsjekkoslovakia ble tilbudt fra Storbritannias side, var et lån på 30 millioner pund. Ikke rart at enkelte trakk sammenlikninger med noen berømte sølvpenninger, også 30 i tallet. Med Tsjekkoslovakia-krisen var de østeuropeiske landene overlatt til seg selv, på tross av nye formelle garantier fra Storbritannia, Frank­ rike, Italia og Tyskland (!) om Tsjekkoslovakias nye grenser. Tsjekko­ slovakia hadde mistet en tredjedel av sitt folketall, de fleste til Tyskland, men også en del til de autoritært styrte statene Ungarn og Polen, som med glede kastet seg inn i parteringen av Øst-Europas siste demokra­ tiske stat, med godkjennelse fra de vestlige demokratiene. Tsjekkoslo­ vakia selv fikk ikke være med på forhandlingene i Mtinchen. Det gjorde heller ikke Tsjekkoslovakias andre allierte (utenom Frankrike), Sovjetunionen. Det var tydelig at mange i de vestlige landene kunne tenke seg å leve med Hitler, bare han styrte sine erobringer østover, og da særlig mot Sovjetunionen. De nye garantiene til RestTsjekkoslovakia fikk en varighet på et halvt år, til våren 1939, da Tysk­ land delte resten av landet ved å gi Slovakia «selvstendighet» og å opp­ rette et tysk protektorat («beskyttelsesområde») i resten av landet. Selv om opprettelsen av en slovakisk stat imøtekom forventningene hos store deler av befolkningen og dermed ikke føltes fremmed, var den samtidig et tysk bestillingsverk. Før den siste oppdelingen av 309

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Tsjekko-Slovakia (som landet het fra 1938) i 1939 drev tyskerne et splitt-og-hersk-spill med tsjekkere og slovaker, med sterk oppmunt­ ring til slovakiske separatister. Slovakia og Karpato-Ukraina hadde begge fatt en viss autonomi etter Miinchen-avtalen høsten 1938. Situasjonen ble etter hvert svært spent; slovakene var unnvikende til å uttrykke lojalitet til den tsjekko-slovakiske staten. Den slovakiske delstatsministerenjozefTiso ble til slutt avsatt av de sentrale myndig­ hetene i Praha, og deretter innkalt til Berlin, der han nærmest ble fore­ lagt den uavhengighetserklæringen som Hitler ønsket at Slovakia skulle vedta. Den slovakiske uavhengigheten ble så erklært den 14. mars 1939. Dagen etter ble tsjekkernes landområder Bohmen og Måhren erklært som tysk protektorat. O gså i denne siste delingen av Tsjekkoslovakia sikret Ungarn seg sin del, nemlig Karpato-Ukraina. Dermed fikk Polen og Ungarn felles grense. Kort tid etter måtte det «selvstendige» Slovakia inngå en «beskyttelses-avtale» med Tyskland. Slik de tyske maktposisjoner var blitt i Sentral-Europa, var ikke slovakenes alternativ å fortsette sammen med tsjekkerne i en demokra­ tisk stat. Alternativene - som det åpent ble truet med overfor Tiso og andre - var å la Slovakia bli delt mellom Tyskland, Polen og Ungarn, eller å la det bli et tysk protektorat som i Bohmen-Måhren. Det tredje alternativet var å tilbakeføre hele Slovakia til Ungarn (som før første verdenskrig), men med en viss kulturell og politisk autonomi. Etter den siste oppdelingen av Tsjekkoslovakia bidrog en liten epi­ sode til å kaste et symbolsk lys, temmelig grelt, over den britiske poli­ tikken. Den delen av det britiske lånet fra høsten 1938 som fortsatt stod på konto i London, ble til folkeopinionens forferdelse overført til de nye tyske myndighetene i Praha. Hitlers endelige lemlestelse av Tsjekkoslovakia, en flagrant krenkelse av Miinchen-avtalen som skulle sikre «fred i vår tid», gjorde at selv Chamberlain begynte å innse at avtalen i stedet bare sikret tysk dominans i Sentral-Europa. Deretter ble den britiske politikken lagt om, men noe nølende først. Chamberlain forsvarte Miinchen-avtalen, men beklaget at Hitler ikke hadde fulgt den og bedt om konsultasjoner med Chamberlain før han gikk inn for endringen Og et av regjeringsmedlemmene framholdt i Underhuset at den britiske garantien til Tsjekkoslovakia ikke kunne komme til anvendelse siden Tsjekkoslovakia ikke lenger eksisterte!

310

Trusler mot Romania og Polen Erkjennelsen av at knusingen av dette landet ikke innebar slutten på tysk aggresjon, men begynnelsen på en ny fase i den ved at også ikketyske befolkninger (ikke bare østerrikere og sudettyskere) ble tvunget inn under tysk nazistyre, spredte seg. Det neste landet i Øst-Europa som så ut til å stå på det tyske spisekartet, var Romania. Tyskland insi­ sterte på å fa så gode betingelser i en ny handelsavtale at den rumenske økonomien ville ha blitt et underbruk av den tyske. Romania hadde i større grad enn andre Balkan-land unngått å gli inn i den økonomi­ ske avhengigheten av Tyskland som fulgte med den tosidige handelen medjordbruksvarer til Tyskland og betaling i tyske industrivarer. Det skyldtes at en større del av den rumenske eksporten (bl.a. olje) kunne avsettes fritt på verdensmarkedet. Men med de nye tyske kravene ble nå frykten stor i vest for at Tyskland ville legge under seg den rumens­ ke oljen som en viktig strategisk ressurs. Snart etter kom det også alarmerende meldinger fra Polen om tyske krav i forbindelse med Danzig. Omtrent samtidig hadde Tyskland kommet med et ultima­ tum til Litauen om å overgi Memel til Tyskland. Litauen gav etter. O g i Italia kvesset Mussolini knivene med tanke på Albania. Han hadde fått forsikring om at tyskerne ikke hadde noen interesser i Jugoslavia, og planla deretter sitt angrep til langfredag, 7. april. Storbritannia og Frankrike gav i slutten av mars og begynnelsen av april 1939 garantier til Polen, Romania og Hellas (som også følte seg truet) om støtte dersom de kom i en situasjon der de bestemte seg for å kjempe for sin selvstendighet. O gså Sovjetunionen hadde engasjert seg diplomatisk med forslag om bl.a. felles erklæringer med vestmak­ tene og de utsatte østeuropeiske landene, rettet mot Tyskland. Men Munchen-forhandlingene om Tsjekkoslovakia hadde vist at vestmak­ tene ønsket å ha minst mulig med Sovjetunionen å gjøre. Det samme gjaldt to av de østeuropeiske statene som var i faresonen, Polen og Romania. Begge fryktet at et sovjetisk engasjement kunne føre til at de mistet grenseområder til Sovjetunionen. Polens sterke mann etter Pilsudski, oberst Jozef Beck, forsøkte å balansere mellom Tyskland og Sovjetunionen. Det var tendenser i Polen til å overvurdere landets sikkerhet: Polen hadde en ikkeangreps-avtale med Tyskland, og Tyskland ville neppe gå løs på Polen 311

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

- av frykt for at Polen da ville alliere seg med Sovjetunionen. Samtidig så mange polakker at Danzig utmerket kunne bli et nytt Sudetenland - med en tysk befolkning som etter nasjonalitetsprinsippet burde ha lov til å slutte seg til Tyskland. I Polens egen politikk var det også hen­ delser som gjorde at deler av den vestlige opinionen så med skepsis på risikoen for en storkrig for Polens skyld. Polen hadde selv benyttet seg av Miinchen-avtalen til å forsyne seg av Tsjekkoslovakia, og et halvt år tidligere, i mars 1938, hadde Polen truet med å bruke makt mot Litauen i konflikten om Vilnius. O g hvorfor skulle Vesten enga­ sjere seg for det autoritært styrte Polen, der til og med stygge utslag av antisemittisme hadde skjemmet samfunnet i det siste, når det demokratisk styrte Tsjekkoslovakia ble latt i stikken?

Tysk-sovjetisk avtale som innledning til verdenskrig Den britisk-franske garantien til Polen hjalp lite da Tyskland angrep den 1. september 1939. Tyskland hadde på forhånd sikret seg mot den eneste stormakten som hadde praktiske muligheter til å engasjere seg på polsk territorium, men som polakkene ikke var så interessert i å se der, Sovjetunionen. Halvhjertede forhandlinger mellom Storbritan­ nia og Sovjetunionen i Moskva sommeren 1939 førte ikke til noe resultat. I stedet fant Tyskland og Sovjetunionen ut at de begge kunne sikre sine interesser ved å inngå en ikke-angrepsavtale. Den ble inn­ gått 23. august 1939, og hadde en del som var offentlig og et hemme­ lig tillegg. Det siste var det mest interessante. Der delte de to ideologiske fien­ dene store deler av Øst-Europa mellom seg. Det gjaldt Polen, Balti­ kum og Bessarabia. Høsten 1939 var Polen delt. De baltiske statene måtte godta sovjetiske militærbaser allerede høsten 1939 (Litauen fikk Vilnius, som Sovjetunionen hadde tatt fra Polen, i bytte), og ble som­ meren 1940 okkupert og innlemmet i Sovjetunionen. Romania avstod sommeren 1940 etter et sovjetisk ultimatum Bessarabia og NordBukovina. Det siste hadde aldri hørt under Russland. Romania var isolert fra Vesten, som hadde all sin oppmerksomhet om krigen på hjemmebane, og Tyskland presset på for at Romania skulle gi etter for det sovjetiske kravet. Tyskland hadde jo vært med på å avtale det. 312

M E L L O M K R IG S T ID E N

Under kong Carols ledelse nærmet Romania seg nå enda mer Tysk­ land i et forsøk på å demme opp mot fortsatt sovjetisk press. Avtalen med Storbritannia og Frankrike ble sagt opp. Innenrikspolitikken ble samtidig lagt enda mer mot det ekstreme høyre ved at representanter for den til da forfulgte Jerngarden ble tatt med i regjeringen. Tilnær­ mingen til Tyskland ble ingen suksess. Bulgaria kom med grensekrav, Ungarn likeså, slik det også hadde gjort det da Tsjekkoslovakia ble delt i 1938 og 1939. Siden Tyskland hadde behov for «vennskap» med alle tre (viktig for den forestående krig mot Sovjetunionen), ble det arrangert en «voldgift» under tysk og italiensk ledelse som gav Bulga­ ria Sør-Dobrudsja. Ungarn ville helst ha hele Transilvania tilbake (selv om det bodde flere rumenere enn ungarere der), men tyskerne fant at de måtte nøye seg med halvparten. Jugoslavias skjebne i forbindelse med krigsutbruddet, med Kroatias «selvstendighet» under italiensk og tysk beskyttelse, er skildret tidligere. Dermed var det sikkerhetssystemet som Øst-Europa hadde basert seg på fra 1920-årene, blitt snudd fullstendig på hodet. Frankrikes «lille entente» hadde endt som en vits i 1938-39 da en av de tre med­ lemsstatene ble radert bort fra kartet uten at noe skjedde. De gjen­ værende medlemmene Jugoslavia og Romania tok det formelle bryet med å holde begravelsen over alliansen i februar 1939. Innebygde svakheter i fredsordningene etter første verdenskrig ble brukt som springbrett for Tyskland - og etter fattig evne Italia - til brutale ero­ bringer som skulle sikre deres «naturlige» rolle som herrefolk i Europa. De østeuropeiske statene hadde basert sin eksistens på freds­ avtaler, på et Folkeforbund som ikke var sterkere enn det medlemssta­ tene til enhver tid gjorde det til, og på en midlertidig svekkelse av de to stormaktene som fortsatt var i behold i området, Tyskland og Sov­ jetunionen. Da denne forutsetningen ikke lenger var til stede, og da begge disse stormaktene som etter hvert gjorde comeback, var bygd på en ideologi som hver på sin måte var uten moralske hemninger når det gjaldt maktbruk både mot egne innbyggere og naboland - ja, da var håpet foreløpig ute for Øst-Europas forsøk på å styre seg selv. Vanskene med å leve opp til forventningene fra den første etter­ krigstiden hadde meldt seg lenge før, etter hvert som land etter land vraket demokratiet som styreform.

313

r

DEL III DEN KOMMUNISTISKE EPOKEN

r

D

a den annen verdenskrig var slutt i Europa, var verdensdelen rystet i grunnvollene gjennom milliontap av menneskeliv og enorme materielle ødeleggelser. Øst-Europa og Sovjetunionen var i spesiell grad rammet, både gjennom jødeutryddelsene og de tyske forsøkene på å slavebinde «under-menneskene» i øst til en ny euro­ peisk «orden» med tyskerne på toppen. Men bare fa år etter at nazi-helvetet var nedkjempet, oppstod enda en «orden» i Øst-Europa. Den sovjet-ledede befrielsen fra krig og diktatur var ikke det den gav seg ut for å være. Den åpenbarte seg i stedet som et nytt og seiglivet fangenskap for de østeuropeiske fol­ kene. Håpet om at den annen verdenskrig bare skulle være et kortva­ rig avbrudd i den æra med nasjonal uavhengighet som var blitt innle­ det i 1918, svant fort. Sett fra de nye, Moskva-styrte diktaturene var det heller mellomkrigstiden som framstod som en 20 år lang parentes med større nasjonal frihet. Med det røde flagget som de nye hersker­ nes symbol var gufset fra århundrers stormaktsdominans og nasjonal undertrykkelse der igjen. De østeuropeiske statene ble nok en gang redusert til vasallstater. Men det var to nye trekk i bildet: Aldri før hadde hele dette området vært underlagt én makt. Russland/Sovjetunionen hadde nådd et mål som tidligere stormakter bare hadde kunnet drømme om. O g aldri før var den ytre kontrollen blitt brukt til en så gjennomgripende ensret­ ting og omforming innad i samfunnene. Det gjaldt både det politiske systemet, næringslivet og hva menneskene skulle ha lov til å mene. Når vi tar i betraktning at Sovjetunionen hadde militær kontroll over det meste av Øst-Europa da krigen sluttet, kan det virke overra­ skende at den politiske maktovertakelsen ikke skjedde med en gang. Det tok faktisk noen år før de kommunistiske diktaturene ble etablert. I mellomtiden opplevde Øst-Europa fra 1944/45 en merkelig over­ gangsperiode der de gamle autoritære regimene var feid bort og der 317

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

det ble forsøkt en ny start ut fra de demokratiske tradisjonene som tross alt fantes. Det ble arrangert valg med deltakelse av konkurre­ rende partier; aviser og bøker gav plass for ulike meninger og ideolo­ gier. Det ble gjennomført sosiale reformer for å rette opp noen av skjevhetene fra tidligere tider, og den materielle gjenoppbygningen og videreutviklingen startet. Likevel ble det bare et kort demokratisk mellomspill. Ja, en kan spørre om ikke også det er for store ord. Var det politiske livet i disse fa årene snarere en sovjetisk farse for å bløffe Vesten? Var det påtren­ gende viktig å gi inntrykk av at østeuropeerne selv valgte kommu­ nisme og diktatur som resultat av en demokratisk utvikling, selv om virkeligheten var en annen? Eller er vi offer for typisk vestlige fordommer når vi så raskt avviser alle sider ved den offisielle kommunistiske versjonen? I den ble det lagt vekt på at de sosiale motsetningene innad i hvert land var så dype at bare et diktatur kunne gjøre det mulig for arbeiderklassen og andre underprivilegerte å fa sin rettmessige plass i samfunnet med goder som utdanning, helsestell og rask industrialisering. Ifølge dette synet skjønte etter hvert store deler av arbeiderklassen at det var kommuni­ stene som var mest genuint opptatt av å forandre klassesamfunnet fra bunnen av, og at et politisk diktatur kunne være nødvendig. Det kan også tenkes at det som måtte være av hold så vel i påstanden om en utspekulert sovjetisk flertrinnsplan og tanken om en autentisk sosial revolusjon, må suppleres med andre forhold. Var det kanskje slik at den tiltakende kalde krigen mellom øst og vest i slutten av 1940-årene fikk russerne til å gjennomføre en hardere kontroll og ensretting enn de egentlig hadde planlagt?

Polen flyttes vestover La oss se litt på hva som skjedde. Det største landet i Øst-Europa (utenom Sovjetunionen) var Polen. Polen var også det landet som hadde vært utgangspunktet for den annen verdenskrig. Under krigen hadde det vært utsatt for lidelser og ødeleggelser som det er vanskelig å forestille seg. Dessuten var Polen et strategisk nøkkelland mellom Tyskland og Sovjetunionen. I historisk perspektiv hadde det følt pres­ 318

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

set både fra tyskere som ville ekspandere østover og russere som ville sikre seg vestover. Polakkene selv hadde spilt rollen som kasteball mellom de store, men hadde til tider også selv vært mektige med appetitt på å herske over andre. Da krigen sluttet, var Polen på mange måter et annet land enn før krigen. Den store jødiske befolkningen var bortimot utryddet. O gså de andre minoritetene, i første rekke den store ukrainske folkegrup­ pen, var nesten forsvunnet. Det kom av at Polen ikke lenger befant seg på samme sted på kartet. Landet ble rett og slett flyttet vestover. Sov­ jetunionen overtok store områder i det gamle Øst-Polen og dermed den ukrainske befolkningen (det bodde riktignok også polakker der). Til gjengjeld ble Polens vestgrense flyttet lenger vest, på Tysklands bekostning. Omtrent 180 000 km2 ble avstått til Sovjetunionen. Som erstatning fikk Polen vel 100 000 km2 fra Tyskland. Selv om arealet var mindre, hadde det rikere gruve- og industriressurser. Det var stort sett også bedre vilkår for landbruket. Dessuten gav det Polen en lang kystlinje mot Østersjøen, slik at innestengtheten fra mellomkrigs­ tiden (som bare var oppmyket av «den polske korridor») tok slutt. Som følge av denne grenseflyttingen måtte store folkegrupper bryte opp fra sine hjem og bosette seg andre steder. Nesten to millioner mennesker fra det tidligere Øst-Polen ble plassert i vest, sammen med over to millioner fra overbefolkede områder i Sentral-Polen. De som betalte prisen, var tyskerne. Før krigen hadde det bodd mellom åtte og ni millioner tyskere der. En stor del av dem hadde flyktet sammen med de tyske troppene på slutten av krigen. Likevel var det over to millioner tyskere som ble fordrevet av polakker og russere etter at kri­ gen var slutt. Den nye grensen, ved elvene Oder og NeiJ3e, var avtalt på Potsdamkonferansen mellom de allierte lederne i juli 1945, der det også ble bestemt å utvise tyskerne. Men allerede på toppmøtet mellom «de tre store» Churchill, Roosevelt og Stalin i Teheran i november 1943 var det - uten at polakkene var representert - enighet om at grensen mel­ lom Polen og Sovjetunionen skulle følge den såkalte Curzon-linjen. Det var et forslag til grense framsatt av de allierte seierherrene under fredsoppgjøret etter første verdenskrig, og knyttet til den daværende britiske utenriksministerens navn. Etter den polsk-sovjetiske krigen i 1920 var grensen blitt skjøvet mye lenger østover, slik at millioner av 319

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

ikke-polakker kom under polsk styre. Da Tyskland og Sovjetunionen delte Polen mellom seg i 1939, kom grensen i store trekk til å følge nettopp Curzon-linjen. Selv om Storbritannia og USA var alliert med både Polen og Sovjetunionen under den annen verdenskrig, vant det sovjetiske synet igjennom. Det hjalp ikke at den polske eksilregjeringen i London protesterte skarpt. Vestmaktene ville ikke risikere et brudd med Sovjetunionen på et slikt spørsmål, og hadde heller ikke den helt store forståelsen for de polske grensekravene ut fra en etnisk vurdering. I og med at polakkene fikk kompensasjon for de tapte områdene og mange polakker ble bosatt der tyskerne hadde flyktet eller var blitt kastet ut, fikk det nye Polen iallfall ett argument for å ha et godt for­ hold til Sovjetunionen. Selv om Hitler-Tyskland nå var beseiret, ville tyske revansjeønsker kunne dukke opp som en alvorlig trussel senere, og da var det viktig å ha Sovjetunionen i ryggen. De nye vestområdene kom også til å ha en annen funksjon. De polske kommunistene sørget for å fa ansvaret for omfordelingen av jord der. Dermed fikk en hel landsdel et mer positivt forhold til kommunistene og Sovjetunio­ nen enn det som var vanlig; uttrykket «en kommunistisk stat i staten» har vært brukt om denne situasjonen.

Dårlige odds for polsk kommunisme Ellers var nemlig ikke kommunistenes sjanser til popularitet i Polen særlig store. Kommunisme ble regnet som noe russisk, og Russland var mildt sagt lite elsket. Det var rotfestet i polsk historieforståelse gjennom flere hundre år. Det er nok å nevne Polens tre delinger på slutten av 1700-tallet og de bitre og forgjeves opprørene, særlig mot Russland, på 1800-tallet. Det var bare perioder da Tyskland virket som en enda større fare, som kunne fa polakkene til å se med mildere øyne på russerne. Krigen mot Sovjetunionen i 1920, da til og med Warszawa var truet, var i 1945 fortsatt et levende minne for mange polakker. Og selv om det var Tyskland som først hadde gått løs på Polen i den annen verdenskrig, hadde russerne mer enn nok på sam­ vittigheten de også. Polakkene glemte ikke så lett:

320

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

- «Polens 4.deling» høsten 1939: Sovjethæren marsjerte inn i Øst-Polen etter det tyske angrepet i vest. Det var bestemt i den hemmelige delen av ikke-angrepsavtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen fra august 1939. - Nedslaktingen av over 4000 polske offiserer i Katyn-skogen ved Smolensk i Hvite-Russland i 1940, oppdaget i 1943, forsøkt framstilt av russerne som en tysk krigsforbrytelse. Massakren førte til brudd mel­ lom Sovjetunionen og den polske eksilregjeringen. Senere opprettet russerne sin egen polske frigjøringsregjering i Lublin. - Den ukjente skjebnen til ytterligere 10 000 offiserer og andre som var blitt tatt til fange av russerne. - De brutale deportasjonene av polske sivile (antakelig rundt to millio­ ner) til Sibir og andre ugjestmilde strøk 1939-40 - med enorme dødstall. - Den sovjetiske hærens passive holdning under Warszawa-oppstanden i 1944, da de polske undergrunnsstyrkene ble nedkjempet av tyskerne uten at russerne kom til unnsetning.

Selv de polske førkrigskommunistene, forbudt som de var i Polen, fikk sjokk-oppleve at Stalin var en langt farligere fiende enn det bor­ gerlige diktaturet de kjempet mot hjemme. I 1938 var partiet rett og slett blitt oppløst av Stalin gjennom et vedtak i Komintern. Det hadde sammenheng med kommunistenes svake stilling i Polen: Både deres sympatier for Sovjetunionen under krigen i 1920 og det betydelige innslaget av jøder i partiet hadde gjort det til et unasjonalt alternativ for polakker flest. At det var ateistisk, gjorde ikke saken bedre i det sterkt katolske Polen. Samtidig rommet det vesle partiet politiske ten­ denser som ikke passet Stalin. Mange hadde sympatisert med Trotskij. Også tradisjonene fra Rosa Luxemburgs internasjonalt orienterte sosialisme hadde betydd mye i det polske kommunistpartiet. Stalins mistenksomhet under Moskva-prosessene i 1930-årene fikk ham til å frykte hva et slikt parti kunne romme av farlige elementer. Som en del av de blodige utrenskningene ble hele ledelsen i det polske kom­ munistpartiet henrettet. Flere tusen andre aktivister som befant seg i eksil i Sovjetunionen, ble også drept. Først da Tyskland brøt ikkeangrepsavtalen med Sovjetunionen gjennom sitt angrep i 1941, fant 321

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Stalin det nødvendig å tenke seg polakkene som allierte, og i 1942 opprettet han et nytt polsk kommunistparti under navnet Det polske arbeiderparti. Med en slik bakgrunn av polsk-russiske forbindelser skal det mye fantasi til for å forestille seg at det kommunistiske, sovjet-vennlige styresettet i Polen etter annen verdenskrig kom som følge av en spon­ tan og ønsket politisk utvikling blant polakkene selv. Bevisbyrden for en slik påstand påligger - ut fra den historiske bakgrunnen - opplagt dem som framsetter påstanden. Helt fra begynnelsen av den sovjet­ iske frigjøringen fikk polakkene bekreftet at det de ble frigjort til, kunne bli like skremmende som det de ble frigjort fra. Der de sovjetis­ ke styrkene rykket inn og jaget bort tyskerne, samarbeidet de gjerne med polske hjemmestyrker så lenge de hadde militær nytte av det. Men da tyskerne var drevet bort, risikerte de polske samarbeidspart­ nerne å bli arrestert, tvunget til å skrive under lojalitetserklæringer, sendt til Sibir, eller skutt. Sovjetiske sikkerhetsstyrker drev jakt på «anti-sosialistiske» elementer i byer og landsbyer, som en fortsettelse av det som i krigens første fase var blitt skjebnen til mange «uøns­ kede» elementer, dvs. intellektuelle eller folk med borgerlige eller nasjonalistiske sympatier. Et talende uttrykk for hvordan de sovjetis­ ke kommunistene så på sine polske allierte, var «rettssaken» og de harde dommene mot lederne av den polske motstandsbevegelsen. De ble lokket til Moskva under falske forutsetninger og stilt for «retten» i juni 1945, samtidig som FN ble grunnlagt i San Francisco. Mot­ standsfolk som hadde kjempet mot nazismen mens Sovjetunionen ennå var alliert med Hitler, ble dømt til mange års fengsel for antisovjetiske aktiviteter eller samarbeid med tyskerne. «Rettssaken» var ikke hemmelig, men vennskapet med Sovjetunionen var fortsatt for viktig for vestmaktene til at noen brydde seg. Det er ingen tvil om at det sovjetiske nærværet var helt avgjørende for utviklingen i kommunistisk retning i Polen. Om en derfor også kan gå ut fra at Stalin fulgte en ferdig plan for hvordan dette skulle skje, er mindre sikkert. Kanskje hadde han trodd at polakkene lettere ville tilpasse seg en underordnet rolle. Kanskje strammet han derfor inn så kraftig av frykt for at vitale sovjetiske sikkerhetsinteresser kunne bli skadelidende med en for sterk polsk uavhengighet. Selv om Sovjetunionen med sin pakt med Hitler hadde gjort det lettere for 322

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

Tyskland å gå løs på Øst-Europa, var det Ukraina og Russland som var det endelige målet for tyskerne. O g russerne var seg svært bevisst at det ikke var første gang i historien at trusselen hadde kommet vest­ fra. Derfor var det naturlig å bruke den militære seieren og de store tapene i verdenskrigen til å sikre seg mot at land som Polen igjen kunne bli et springbrett for angrep fra vest. Det kan også være at denne frykten ble forsterket - og ensrettingspresset på Polen økt - gjennom skjerpelsen av den kalde krigen i Europa. Stalin ble klar over at fiendtligheten mot Sovjet-kommunismen økte i vest, og at det derfor gjaldt å konsolidere stillingen, dvs. sikre at de områdene i Øst-Europa som Den røde hær hadde frigjort eller erobret i krigen, ikke glapp ut av sovjetisk kontroll. A inn­ lemme disse områdene i Sovjet-unionen som republikker, slik det ble gjort med Baltikum både under selve krigen og etterpå, kunne vært et alternativ for å sikre seg kontroll. Men det kunne ha virket for pro­ voserende både innad i landene selv og i Vesten. Baltikum hadde tross alt vært en del av det russiske riket helt siden 1700-tallet. Det kunne man ikke si om Øst-Europa ellers. Med den høyere levestandarden og det høyere intellektuelle nivået i store deler av Øst-Europa kunne det også innebære en uønsket tyngdeforskyvning vestover for det sovjet­ iske riket, bort fra Moskva. Ved å la de østeuropeiske statene formelt bestå som egne stater, samtidig som de sosiale og politiske omformin­ gene ble sydd etter et marxistisk-leninistisk mønster, ble det likevel mulig å oppnå full kontroll ved å etablere ettpartistyre i arbeiderklas­ sens navn. Fordelen med denne måten å gjøre det på var at den virket mer legitim ut fra den kommunistiske verdensanskuelsen, det verdi­ systemet som sovjet-ledelsen forsøkte å fa sine egne undersåtter til å tro på. Selv om kommunistene stod tallmessig svakt i Polen da krigen slut­ tet, vokste de raskt i antall. En kjerne fantes i gamle sympatisører, for­ sterket med folk som var blitt påvirket gjennom fangeopphold i Sovjetunionen. De fikk følge av en hurtig voksende mengde av op­ portunister som meldte seg på det seirende laget. Noen gjorde det ut fra enkle betraktninger om hva som ville lønne seg, andre ut fra en skjebnefølelse av at de egentlig ikke hadde noe valg, og at det var like lurt å gjøre det frivillig. Blant disse var det også mange, særlig yngre, som følte at dette var den eneste praktiske måten å fa endret de sosiale °

323

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

forholdene på. Dersom det hadde vært større politisk frihet i landet, ville en slik sosial radikalisme, typisk for så mange europeiske land umiddelbart etter krigen, blitt spredt på et langt bredere politisk spekter.

Rå maktkamp i demokratiske kulisser Der tyskerne ble drevet ut, ble den formelle regjeringsmakten overtatt av den kommunist-kontrollerte Lublin-komiteen, som fikk status som provisorisk regjering ved årsskiftet 1944/45. Sovjetunionens press for anerkjennelse av denne møtte en viss motstand hos vestmak­ tene, og framfor alt hos den polske eksilregjeringen. Men sommeren 1945 ble regjeringen godkjent av vestmaktene etter at den var blitt supplert med flere klart ikke-kommunistiske medlemmer. Den fremste var en tidligere leder av eksilregjeringen i London, bondepartilederen Stanislaw Mikolajczyk, som ble en av visestatsministrene. Hans avgjørelse om å bli med i regjeringen skapte stor splittelse i eksilmiljøet. På de alliertes møte i Potsdam senere på sommeren om bl.a. Tysklandsspørsmålet og Polens vestgrense ble det fastslått at det innen kort tid skulle arrangeres frie valg i Polen. Vestmaktene hadde krevd et slikt løfte som betingelse for sin godkjenning av regjeringen. Selv om Polen nå hadde en koalisjonsregjering som hadde lovet å arrangere frie valg, inneholdt den politiske hverdagen nok av signaler som gjorde narr av idealene om pluralisme og respekt for alle oppfat­ ninger. Koalisjonen bestod ikke bare av kommunister og oppriktige antikommunister som Mikolajczyk, men også av representanter for mindre utbryterpartier uten noe særlig selvstendig maktgrunnlag. Kommunistene hadde formelt kontrollen bare over 6 av 21 departe­ menter. Men blant disse fantes strategisk viktige departementer som Innenriksdepartementet, altså det departementet som statens fysiske maktapparat (politiet osv.) sorterte under. O g i flere andre departe­ menter hadde kommunistene den reelle makten gjennom en viseminister, uten hensyn til hvilket parti statsråden tilhørte. En annen måte som kommunistene markerte seg på, var ved «spontane» streiker og arbeiderdemonstrasjoner. Sammen med det sovjetiske militære nær­ været skapte alt dette bade en fryktatmosfære og vanskelige arbeids­ vilkår for politisk opposisjon. 324

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

Mens mange andre ikke-kommunister gled inn i en slags passiv godtakelse av maktforholdene, ønsket Mikolajczyk å ta opp kampen. Bondepartiet, som han ledet, ble derfor et samlingssted for langt flere enn dem som ellers ville ha soknet til et slikt parti. Det var blitt re­ organisert da Mikolajczyk kom tilbake til Polen. Han selv ble en av viseformennene, mens mellomkrigstidens bondeparti-veteran Wincenty Witos (som døde ikke lenge etterpå) ble formann. Det lyktes imidlertid kommunistene å kuppe partiet, og Mikolajczyk dannet et nytt parti som de fleste av de «ekte» bondepartifolkene sluttet seg til. En annen form for motstand som voldte kommunistene stor bekymring, var den væpnede motstanden. Etter at krigen offisielt var slutt, fortsatte den mange steder som borgerkrig. Det var flere større organiserte grupper som motsatte seg utviklingen i kommunistisk retning. Noen av dem sprang ut av hjemmestyrkene, som offisielt var oppløst. Det var også, særlig i avsides strøk, lokale grupper som drog ut i skogene for å drive geriljavirksomhet mot de nye sovjetvennlige myndighetene. Det forekom både sabotasjeaksjoner og drap på tjenestemenn. Først i 1947 var denne formen for motstand over. Flere titusener hadde vært engasjert i den, men måtte til slutt innse at de var sjanseløse. Da hadde den væpnede motstanden for lengst sluttet å være noe vesentlig problem for myndighetene. Den var tvert imot ved enkelte anledninger nesten kjærkommen. Ved at regjeringen alt som­ meren 1945 var blitt anerkjent som lovlig også av vestmaktene, kunne den ikke-voldelige politiske opposisjonen kriminaliseres ved å knyt­ tes - med rette eller urette - til slike grupper. Fram til etableringen av det kommunistiske diktaturet ble formelle demokratiske trekk til en viss grad respektert. Men bak det ytre fore­ gikk det en rå maktkamp der kommunistene hadde regien og gjen­ nom den kunne kamuflere sine framstøt, mens opposisjonen forgjeves forsøkte å fa de demokratiske rettighetene respektert. Regjeringen hadde lovet frie valg, men da den fryktet utfallet, ble de stadig utsatt. I stedet ble det i juni 1946 arrangert en folkeavstemning om spørsmål som man måtte vente at velgerne ville støtte regjeringen i. Det gjaldt avskaffelse av overhuset (senatet) i nasjonalforsamlingen, godkjen­ ning av en jordreform som sikret en langt jevnere jordfordeling enn før krigen, nasjonalisering av tungindustrien, og de nye grensene mot Tyskland. Mikolajczyk, som formelt var med i regjeringen, men 325

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

samtidig var den ledende opposisjonspolitikeren, var egentlig positiv til alle disse spørsmålene. Men fordi muligheten til å måle partienes styrke i frie valg stadig ble skjøvet ut i tid, prøvde bondepartilederen å fa folkeavstemningen til å bli et mistillitsvotum til kommunistene ved å be velgerne svare nei på spørsmålet om å avskaffe senatet og ja på de andre spørsmålene. Slik ville han forhindre at folkeavstemnin­ gen skulle bli oppfattet som en generell legitimering av regjeringen. Resultatet ble ikke slik Mikolajczyk hadde håpet. 68 prosent gikk inn for å avskaffe senatet, 77 prosent støttet jordreform og nasjonali­ sering (staten var også før krigen sterkt engasjert i næringslivet), 92 prosent sa ja til den nye vestgrensen. Bondepartifolk hadde ikke pleid å være tilhengere av å ha et over­ hus som forstyrrende element i en demokratisk prosess. Bondeparti­ lederen kan derfor ha kommet i skade for å legge opp en felle for seg selv ved å be velgerne stemme for noe de var imot. Slik kan han ha overvurdert sin styrke. Selv la han avgjørende vekt på at det måtte ha forekommet manipuleringer og valgfusk i stor stil, og la fram klare indisier på det. Nar man ser på hva slags virkemidler kommunistene ellers benyttet seg av, er det ikke overraskende om de brukte sin admi­ nistrative makt til å unngå et nederlag i folkeavstemningen. Kommunistene håpet å komme unna løftet om frie valg ved å fa alle viktige partier med på en fellesliste der fordelingen av plasser i parla­ mentet var avtalt på forhånd. Men Mikofajczyk nektet. Til slutt var det ikke noen vei utenom. Valgene ble avholdt i januar 1947. Før man kom så langt, hadde presset mot alle uavhengige politiske krefter bare økt. For å ta velgere fra Bondepartiet ble det opprettet et annet «bon­ departi», som i likhet med det autentiske bondepartiet skulle opptre uavhengig av regjeringens fellesliste. Dessuten fantes det et «bonde­ parti» på felleslisten; dermed skulle velgerne gis inntrykk av at Mikolajczyk tilhørte en ekstremist-gruppering. I propagandaen ble det hevdet at hans parti bare var det legale ansiktet til reaksjonære gerilja-grupper som kjempet for godseiere, generaler, kapitalister og vestlige imperialister. Mange partimedlemmer og listekandidater ble arrestert under forskjellige påskudd, valgmøter ble ødelagt, papirrasjoner til partiorganet ble skaret ned. I en rekke valgkretser ble par­ tiets lister kjent ugyldige. På forhånd var valgkretsene satt opp slik at velgerne i de nye vest-områdene fikk mye større innflytelse enn de 326

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

skulle hatt ut fra sitt antall. Dette var velgere som i stor grad oppfattet kommunistene som sine velgjørere. Da valgdagen endelig kom, fortsatte presset og skremslene. Mange steder måtte arbeidere og funksjonærer gå i tog til valglokalet, og ofte ble stemmegivningen gjennomført åpent, uten den beskyttelse det gir å stemme hemmelig. Vi har tidligere sett hvordan en slik framgangs­ måte var lovfestet, f.eks. på landsbygda i mellomkrigstidens Ungarn. I Polen skulle valgene riktignok være hemmelige, ifølge valgloven. De ytre, formelle rammer så altså demokratiske ut. Men nettopp den åpne stemmegivningen kan tjene som eksempel på hvordan disse rammene kunne fylles med et helt annet innhold. Ingen kunne nekte grupper som kom samlet til valglokalet, åpent å erklære sin stemme­ givning. De gjorde det jo «frivillig». Valgresultatet ble som ventet en knusende seier for regjeringens «demokratiske blokk» med 80 prosent av stemmene. Mikolajczyks bondeparti fikk 10 prosent, og de to formelt uavhengige partiene som samarbeidet med regjeringen, fikk mellom 3 og 5 prosent hver. Det kom sterke anklager om valgfusk. Bondepartiet hevdet på grunnlag av opptelling av et utvalg «urørte» stemmeurner rundt om i landet at de skulle hatt over 60 prosent av stemmene. Det lar seg selvsagt ikke gjøre å fastslå noe «riktig» resultat med sikkerhet. Måten både valg­ kampen og selve valget ble avviklet på, med utallige overgrep fra de kommunistiske makthavernes side, gjør det imidlertid sannsynlig at Bondepartiets påstander om at de skulle ha vunnet, er riktige. USA, Storbritannia og Frankrike nektet å godta valgene som frie, og betrak­ tet dem dermed som et brudd på Potsdam-avtalen fra 1945.

Skje Sovjets vilje: Kommunistisk diktatur i Polen Etter valget fortsatte hardkjøret mot opposisjonen. Bondepartiet ble stengt ute fra regjeringen, og anklagene om samarbeid med gerilja­ grupper og vestlige imperialister ble hyppigere. En provisorisk grunnlov etter sovjetisk modell ble vedtatt i februar 1947. Om høsten ble Mikolajczyk uthengt som spion i parlamentet og fikk informa­ sjon om at han kunne regne med å bli arrestert og dømt til døden. Utviklingen i Polen var ikke enestående. Over hele Øst-Europa ble 327

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

det strammet til. På diktat fra Moskva hadde de østeuropeiske landene sagt nei til Marshall-planen. I september 1947 ble det dannet et kom­ munistisk «informasjonsbyrå», Kominform, som en slags oppfølging av Komintern (den kommunistiske internasjonale), som var nedlagt i 1943 som en gest til de vestallierte. Det varslet enda sterkere sovjetisk styring med kommunistpartiene i Øst-Europa. I flere land ble dessuten ledende opposisjonspolitikere arrestert (Romania, Bulgaria). Mikolajczyk innså at han ikke lenger hadde noen mulighet til å kjempe mot over­ makten - at de ofrene det ville medføre i Polen, ville være forgjeves. I slutten av oktober flyktet han til Vesten - med hjelp av den amerikan­ ske ambassadøren. Andre ledende opposisjonelle fulgte etter. På dette tidspunkt var sosialistpartiet den siste organisasjon av betydning som hadde en viss form for selvstendighet. Partiet var siden frigjøringen blitt nøye voktet av russerne, så det ikke skulle oppstå noe uavhengig alternativ til kommunistene i arbeiderkretser. Ingen av førkrigslederne fikk slippe til, flere var dessuten drept under krigen eller forblitt i eksil i Vesten. De nye lederne gikk tidlig i allianse med kommunistene («arbeider-enhet»), men med løfter om at organi­ sasjonene skulle forbli uavhengige av hverandre. På tross av den kommunist-vennlige holdningen blant sosialistpartiets ledere var det mange polakker som så partiet som et mer nasjonalt alternativ på venstrefløyen. Tidlig i 1947 hadde sosialistpartiet klart flere medlem­ mer enn kommunistene. Også i fagbevegelsen stod det sterkt. Men mangelen på selvstendige ledere og presset fra kommunistene, med sovjet-hæren i bakgrunnen, gjorde at partiet mer og mer ble gjort til et lydig redskap. Det ble gjennomført flere store utrenskninger av «høyre-orienterte» medlemmer og tillitsvalgte. I mars 1948 ble partiet tvunget til å melde seg ut av den sosialistiske internasjonalen (ikkekommunistisk). Endelig ble partiet på en samlingskongress i Wars­ zawa i desember 1948 slått sammen med kommunistpartiet til Det polske forente arbeiderpartiet. Kommunistene fikk de ledende posi­ sjonene og flertall i alle organer. Dermed var prosessen som gjorde Polen til et kommunistisk diktatur, avsluttet. Hvorfor gjorde så ikke sosialistene mer motstand? Hvorfor utnyttet de ikke den styrken de hadde i arbeiderklassen og den sympatien de kunne fått som motstandssymbol også fra andre deler av samfunnet? Det viktigste svaret ligger i den maktbruken og det presset de ble 328

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

utsatt for. Et tilleggssvar ligger i sosialistenes tradisjonelle tenkning om politiske skillelinjer og motstandere. Selv om motsetningene mel­ lom sosialister og kommunister hadde vært store siden den russiske revolusjonen, var det barnelærdom for alle sosialister at den aller dypeste motsetningen, den som fulgte av samfunnsklassenes forhold til hverandre, var motsetningen til de borgerlige. A inngå samarbeid med Bondepartiet mot kommunistene føltes derfor unaturlig. Der­ imot kunne det være en fordel med et samlet parti på venstresiden ved at det kunne bli et mer selvstendig uttrykk for den polske arbeider­ klassen og mindre av en sovjetisk filial. Noen har nok også fryktet at en åpen kamp mot kommunistene og et eventuelt nederlag for dem ville føre med seg en direkte sovjetisk maktovertakelse. Dette duger likevel ikke som hovedforklaring. Den ligger i de sovjet-styrte kom­ munistenes evne og vilje til å bruke makt uavhengig av demokratiske prinsipper. At maktbruken ble gitt en ideologisk kamuflasje som klas­ sekamp, og dermed som en mer sann demokratisk utvikling enn det som var mulig i et borgerlig formal-demokrati, var et blekt forsøk på å fa den sovjet-russiske erobringen av Polen - først utenfra og så inn­ enfra - til å se ut som noe annet enn det den var, imperialisme. Polen var et land der det var tydelig at Sovjetunionen ikke ville risi­ kere å miste kontrollen. Både den strategiske plasseringen og historien tilsa det. Og uten aktiv innsats av den sovjetiske hæren ville landet aldri være blitt kommunistisk. Men selv om dette var et fellestrekk ved flere av de kommunistiske maktovertakelsene i Øst-Europa, var ikke det sovjetiske militære nærværet den viktigste grunnen alle steder. To land peker seg ut med en annen vei: Jugoslavia og Albania. I disse landene var maktovertakelsen først og fremst resultatet av et indre oppgjør i form av borgerkrig. Men heller ikke her var utfallet en isolert begivenhet uten sammenheng med at resten av Øst-Europa fikk kommunistisk styre. o

Fra krig til borgerkrig i Jugoslavia Det politiske bildet i Jugoslavia under krigen var komplisert. Ikke bare var sterke krefter direkte alliert med tyskerne og italienerne, som Ustasa-regimet i det «selvstendige» Kroatia. Det var også dype mot­ 329

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

setninger mellom de to sterkeste grupperingene som stod mot tyskerne: Titos kommunistledede partisaner og cetnik’ene under kommando av den serbiske generalen Mihailovic. Den borgerlige og kongevennlige Mihailovic, som tidlig hadde tatt opp kampen mot tyskerne og som til å begynne med stod på god fot med Storbritannia, led senere i krigen den vanskjebne å bli vraket av Churchill til fordel for kommunisten Tito. Det skyldtes at Titos mer aktive motstands­ kamp etter hvert ble foretrukket av britene, på tross av Titos ideo­ logiske farge. Tidligere i krigen hadde britene anbefalt en annen tak­ tikk, nemlig å vente med noe storstilt opprør til en avslutning på kri­ gen var i sikte, for slik å unngå unødige og massive tyske represalier. Mihailovic hadde tilpasset seg dette, men mistet samtidig prestisje blant mange jugoslaver som ønsket en mer aktiv motstand. De søkte heller til partisanene. Dermed økte oppslutningen om Tito, og hans styrker ble mer attraktive som alliert for Storbritannia. Samtidig kom det interne oppgjøret mellom de to motstandsbeve­ gelsene til å bety mer og mer sammenliknet med den kampen de førte mot tyskerne. Ja, ved flere anledninger innledet en av partene former for samarbeid med tyskerne for å stå sterkere i borgerkrigen. Særlig gjaldt dette Mihailovic, og det ble til fulle brukt som anklagepunkt mot ham etter krigen av de seirende kommunistene. Men heller ikke partisanene unnså seg for å justere motstanden mot tyskerne ut fra hva som var tjenlig i borgerkrigen. Det fremste målet for Titos tilhengere var en revolusjonær omdan­ ning av samfunnet. I frigjorte områder ble det derfor opprettet nye styringsorganer («folkekomiteer»), som skulle gi befolkningen en for­ smak på det samfunnet som partisanene ville bygge når krigen var slutt. Et vendepunkt i styrkeprøven mellom Mihailovic og Tito kom da de allierte vinteren 1943-44 gradvis overførte sin støtte fra Mihailovic til partisanene. Den italienske kapitulasjonen i 1943 gjorde at partisa­ nene erobret mye krigsutstyr og bidrog til at de fikk overtaket på Mihailovic. Snart mistet han den status han hadde hatt som krigsmi­ nister i eksilregjeringen i London (selv oppholdt han seg i Jugoslavia), og den materielle støtten fra de allierte begynte å gå til partisanene i stedet for til cetnik’ene. Kong Peter, som befant seg i eksil i London, markerte definitivt skiftet i de alliertes politikk da han i en radiotale 330

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

over B B C i september 1944 bad alle jugoslaviske patrioter om å støtte Tito, med mindre de ville bli regnet som forrædere. Kongen var under sterkt press fra Churchill da han tok dette skrittet. Krigen mot tyskerne gav altså Tito anledning til også å gjennom­ føre en borgerkrig mot krefter som ellers ville ha satt seg imot en jugoslavisk kommunistisk revolusjon. O g nettopp ved ikke å ta hen­ syn til de lidelser som de tyske represaliene medførte for sivilbefolk­ ningen, oppnådde Tito etter hvert økt støtte både blant forbitrede jugoslaver som ville hevne seg på tyskerne, og hos de allierte. Støtten fra de allierte hjgilp partisanene til å trenge tyskerne tilbake. På tross av slik støtte var frigjøringen likevel først og fremst jugoslavenes eget verk, i motsetning til det øvrige Øst-Europa, der sovjethæren spilte en dominerende rolle. Tito gjorde det han kunne for å unngå direkte sovjetisk medvirkning. Da sovjethæren nærmet seg Jugoslavia fra Romania i september 1944, fikk Tito i stand en avtale med Stalin for å sikre at sovjetstyrkene holdt seg til nødvendige militære oppgaver. En felles jugoslavisk-sovjetisk styrke inntok Beograd i oktober, og deretter fortsatte sovjethæren til Ungarn. Partisanenes «Nasjonale Frigjøringsfront» gikk etter frigjøringen over til å hete «Folkefronten». Kommunistpartiet utgjorde den eneste fast organiserte grupperingen innen fronten. O gså andre partier eksi­ sterte i navnet, men de fikk ikke mulighet til å etablere uavhengige organisasjoner. Enkelte ikke-kommunister ble riktignok tatt med i den nye regjeringen. Den hadde startet som en provisorisk regjering i mars 1945, mens krigen ennå pågikk. Tito var statsminister og Ivan Subasic utenriksminister. Subasic kom opprinnelig fra det kroatiske bondepartiet og representerte eksilregjeringen i London, der han hadde overtatt som statsminister i 1944, omtrent samtidig som Mihailovic mistet stillingen som krigsminister. Etter hvert ble det uholdbart for Subasic å sitte i Titos regjering, og han trakk seg høsten 1945 for å organisere en opposisjon med utgangspunkt i det kroatiske bondepartiet og i samarbeid med serbernes demokratiske parti. Men allerede da var kommunistenes grep om makten så sterkt at det var nytteløst for opposisjonen å hevde seg. Den endte med å anbefale sine tilhengere å boikotte parlamentsvalgene som skulle avholdes i november 1945. Jugoslavias spesielle plass i Øst-Europa i de følgende tiårene gjør at 331

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

vi har lett for å forestille oss overgangen til kommunisme i dette lan­ det som mykere enn den var. Jugoslavia i 1950-årene og senere var alliansefritt, landbruket var ikke kollektivisert, det ble eksperimentert med arbeiderselvstyre i bedriftene, og folk hadde større reisemulighe­ ter og ytringsfrihet enn vanlig i kommunistiske land. Når kommunis­ men dertil var innført uten overveldende innblanding fra Sovjetunio­ nen, minket den tradisjonelle vestlige skepsis enda mer. Men virkelig­ heten var langt barskere. Siden den egentlige makterobringen skjedde under krigen, var Jugoslavia et land som gikk rett over i et kommu­ nistisk diktatur, uten det halvt pluralistiske pusteronjmet på noen fa år som tross alt fantes i de andre østeuropeiske landene, med unntak av Albania og de landene som ble direkte innlemmet i Sovjetunionen (de baltiske land og de polske og rumenske grenseprovinsene).

Albansk kommunisme - et krigsprodukt Utviklingen i Albania hadde mange fellestrekk med Jugoslavia. O gså her oppstod det to motstandsbevegelser under krigen, og den ene var kommunistdominert. En vesentlig forskjell var at aksemaktene - på tross av at Italia hadde angrepet Albania så tidlig som våren 1939 imøtekom viktige nasjonale krav når det gjaldt grensene. Det albansk-dominerte Kosovo-området i Jugoslavia ble innlemmet i Albania sammen med deler av Makedonia og Montenegro (der det var albansk befolkning) etter Jugoslavias sammenbrudd i 1941. Det var likevel ikke nok til å gjøre det italienske styret populært. For alba­ nere som var opptatt av nasjonal uavhengighet, var det allerede lenge før den italienske okkupasjonen i 1939 klart at Italia var den fremste trusselen mot landets uavhengighet, ikke bare militært, men også økonomisk. Enkelte albanske styrker deltok likevel under italiensk kommando i angrepet på Hellas i oktober 1940. Det fantes en gresk minoritet på den albanske siden av grensen, og det var albanere på den greske siden. En italiensk seier kunne gi håp om grenseutvidelser på grekernes bekostning. Det italienske felttoget i Hellas endte imidler­ tid med fiasko og gresk invasjon i Sør-Albania, hvilket i sin tur brakte Tyskland aktivt inn også i denne delen av Sørøst-Europa. Albania fikk dermed likevel en grensejustering mot Hellas. 332

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

Motstanden mot det italienske styret ble for alvor organisert i 1942. Kommunistene hadde aldri stått sterkt i Albania; før krigen eksisterte det ikke engang et albansk kommunistparti. Men det fantes en liten gruppe intellektuelle, for det meste med utdanning fra utlandet, blant dem Enver Hoxha, som skulle bli Albanias diktator i store deler av etterkrigstiden. Han hadde oppholdt seg flere år i Frankrike. Med kommunister og enkelte andre i ledelsen ble det dannet en «Nasjonal frigjøringsbevegelse» etter et møte i byen Peza i september 1942. En av de militære lederne var Abaz Kupi, en offiser som hadde tatt opp kampen mot italienerne allerede i 1939, og som siden hadde arbeidet for å starte en oppstand for å bringe kong Zog tilbake til makten. Aret før møtet i Peza ble holdt, var det albanske kommunistpartiet blitt grunnlagt, delvis etter jugoslavisk initiativ. Partidannelsen gjorde det lettere for de relativt fåtallige kommunistene å manøvrere sine folk inn i ledende posisjoner i motstandsbevegelsen. Kort tid etter tok albanske liberale og moderate konservative som hadde vært mot den italienske invasjonen, initiativet til å danne en «Nasjonal front» (Balli Kombétar). De ønsket et republikansk Albania og mislikte kong Zogs «føydale» styre. Samtidig var de nasjonalister som ønsket å beholde Kosovo og andre områder som aksemaktene hadde tildelt Albania. Til å begynne med var denne bevegelsen størst. De to bevegelsene kjempet ikke bare mot italienerne, men gikk snart også løs på hverandre. Etter hvert fikk den kommunistledede bevegel­ sen et klart overtak. Det hang bl.a. sammen med ulik militær strategi. Mens Den nasjonale frigjøringsbevegelsen etter mønster fra Titos partisaner i Jugoslavia ikke tok hensyn til hvilke represalier sivilbefolkningen ble utsatt for av italienerne, var Den nasjonale fron­ ten mer tilbakeholdende. Delvis var det for å skåne befolkningen, og delvis var det for å spare på kreftene til det avgjørende oppgjøret de regnet med ville komme med kommunistene, som de anså som løpe­ gutter for Jugoslavia, og dermed som upålitelige i nasjonale spørsmål. Men som i Jugoslavia bidrog okkupantenes represalier snarere til å styrke oppslutningen om den bevegelsen som virket mest radikal. Da Mussolinis styre i Italia ble nedkjempet av de allierte i 1943, førte det til et kraftig oppsving i rekrutteringen til de albanske mot­ standsgruppene. Italienske våpen ble også overtatt. Men tiden for fri­ gjøringen var ennå ikke inne. Tyskland så med uro på at Albania °

333

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

kunne bli liggende som et landingsfelt for en alliert invasjon på Bal­ kan, og skyndte seg å besette kystlinjen og de største byene. Men de forsøkte ikke å nazifisere landet eller å blande seg inn i albansk poli­ tikk på andre måter. En tysk-vennlig regjering ble riktignok innsatt. Den bestod av folk som ikke hadde samarbeidet med italienerne. Det ble gitt amnesti til dem som hadde kjempet mot Italia, den fascistiske grunnloven ble trukket tilbake, og Albania ble erklært som nøytral stat. Samtidig stadfestet tyskerne grenseforandringene fra 1941 på bekostning av Jugoslavia og Hellas. Det ble til og med opprettet en albansk SS-bataljon oppkalt etter nasjonalhelten Skanderbeg. Disse troppene gjennomførte mange brutale overgrep mot serberne i Kosovo. Tyskernes positive holdning til et Stor-Albania med vide grenser førte til at regjeringen fikk støtte av store deler av Den nasjonale fron­ ten, den borgerlige motstandsbevegelsen. Dette passet kommunisten Enver Hoxha godt. Han hadde motarbeidet tidligere forsøk på å samle de to motstandsbevegelsene av frykt for at kommunistene skulle miste kontrollen. Nå kunne angrepsordren mot Den nasjonale fronten presenteres som en del av kampen mot de tyske nazistene og deres albanske samarbeidsfolk. Den kommunistledede bevegelsen ble noe svekket da en av de fa gjenværende ikke-kommunistene, motstandsveteranen Abaz Kupi, trakk seg ut i protest mot den manglende viljen til albansk samhold. Han ville først og fremst kjempe mot tyskerne, og understreket dessuten sin lojalitet mot den avsatte kong Zog. Men denne splittelsen kunne ikke forhindre at den kommunist­ ledede bevegelsen fikk et militært overtak på sine albanske motstan­ dere. Da tyskerne trakk seg ut av Albania høsten 1944, var det derfor den som kunne overta styret. Som en forberedelse hadde den i mai etter jugoslavisk forbilde igjen - opprettet et «Antifascistisk nasjonalt frigjøringsråd» i Pérmet med Enver Hoxha som leder, og i oktober en provisorisk regjering i Berat. Da de siste tyske enhetene forlot Albania i november, overtok denne regjeringen makten i hovedstaden Tirana. Selv om mange av kommunistenes motstandere var eliminert gjen­ nom borgerkrigen eller hadde flyktet, og selv om kampen mot utlen­ dingene og løfter om sosiale reformer gav regjeringen mye folkelig støtte, ble ikke seieren tatt for gitt. I løpet av 1945 og 1946 ble mange som kunne mistenkes for å ville motarbeide det nye regimet, utrensket 334

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

eller dømt for «krigsforbrytelser». Det var også tydelig at gamle regionale motsetninger spilte inn. Den kommunistledede bevegelsen hadde størst oppslutning blant tosk-befolkningen i sør, der jordegods med store sosiale forskjeller gjorde den kommunistiske ideologien mer attraktiv. Blant den klan-oppdelte gheg-befolkningen i nord, der politiske standpunkter var mer person-orienterte, var det større skep­ sis til kommunistene. I desember 1945 var regjeringen så sikker på sin makt at den arran­ gerte «valg». Det fantes ingen opposisjonslister. Etter de offisielle tal­ lene deltok 92 prosent av velgerne. Av dem skal 93 prosent ha stemt på Den demokratiske fronten, som frigjøringsfronten var blitt døpt om til da krigen sluttet. Det er selvsagt ingen grunn til å bli imponert over tall fra et regime som først bruker alle midler for å eliminere sine motstan­ dere, og så holder «valg». Ijanuar 1946 møttes en grunnlovgivende for­ samling som erklærte at Albania skulle være republikk. Kort tid etter ble det vedtatt en grunnlov etter mønster fra Sovjetunionen og Jugoslavia. Høsten 1945 var regjeringen blitt foreløpig anerkjent av de allierte stormaktene. Men forholdet til vestmaktene ble vanskelig alt i 1946. Som i Jugoslavia var kommunistene kommet til makten ved å bruke krigssituasjonen både til å vinne en betydelig folkelig oppslutning og til å knuse sine viktigste politiske motstandere med våpenmakt. Denne maktovertakelsen var på ingen måte et resultat av Sovjetunio­ nens innblanding; det var albanerne selv som stod bak. Det betyr ikke at de albanske kommunistene helt ut stod på egne bein. Støtten fra de jugoslaviske kommunistene var viktig både under krigen og rett etter den. Avhengigheten viste seg tydelig da de albanske kommunistene gikk inn for å levere tilbake til Jugoslavia de albansk-dominerte områ­ dene som italienerne og tyskerne hadde overgitt til Albania under kri­ gen. O g like etter krigen ble Albania formelig oversvømmet av ju go ­ slaviske eksperter, mens jugoslavisk finansiell støtte holdt det nye regimet i Albania oppe. Jugoslavia så ut til å ha overtatt den rollen som Italia hadde hatt i mellomkrigstiden. Først bruddet mellom Stalin og Tito i 1948 skulle gjøre slutt på denne avhengigheten. Det fikk viktige følger for maktforholdene innad i det albanske kommunistpartiet, samtidig som en lang periode med avhengighet av Sovjetunionen ble innledet. Fra 1960-årene ble Sovjetunionens rolle overtatt av Kina. Det paradoksale ved den kommunistiske maktovertakelsen i Alba335

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

nia er derfor at enda den ble gjennomført av albanerne selv, var det nye regimets politikk - økonomisk modernisering og sosial omvelt­ ning med diktatoriske midler - i de avgjørende første årene i høy grad avhengig av andre kommunistlands engasjement, først Jugoslavia, så Sovjetunionen.

Maktovertakelsens faser Går vi så til de øvrige landene i Øst-Europa, ligger de mye nærmere den polske veien til kommuniststyre enn det som var utviklingen i Jugoslavia og Albania. På tross av viktige forskjeller fra land til land, er fellestrekkene iøynefallende. Den britiske historikeren Hugh Seton-Watson satte allerede i en bok som utkom i 1951, «The East European Revolution», opp en modell for hvordan maktovertakelsen foregikk, en modell som er opplysende den dag i dag. Han delte pro­ sessen inn i flere faser. Den første fasen var kjennetegnet av at en koali­ sjonsregjering hadde makten. Han betegnet den som en «ekte koali­ sjon», for å skille den fra senere regjeringstyper. Ulike politiske partier deltok, hvert av dem med sin egen ideologi, sosiale bakgrunn og par­ tiorganisasjon. Selv om de hadde forskjellige partiprogrammer, hadde de også et mer kortsiktig felles program. Fra norsk historie kan vi tenke på «Fellesprogrammet» mellom samtlige norske partier i 1945. Det kortsiktige programmet tok sikte på å etablere politisk frihet, gjennomføre bestemte sosiale reformer, renske ut fascister og ha et vennskapelig forhold både til de vestlige stormaktene og Sovjetunio­ nen. Det var en reell ytringsfrihet i denne første perioden og lite poli­ tisk sensur. Ser man på aviser og tidsskrifter fra denne tiden, blir man slått av bredden og idérikdommen. Demokratiet så ut til å ha fått en ny sjanse, etter at det på forskjellige tidspunkter hadde lidd skipbrudd i land etter land i mellomkrigstiden. Men alt var likevel ikke åpent og pluralistisk. Selv om trykkefrihe­ ten var vid, hadde den sine begrensningen Sovjetunionen måtte ikke kritiseres. Sovjetstyrkenes nærvær minnet om det. Aktive sovjetiske ambassader gav beskjed om hva som ble regnet som lite vennskapelig opptreden. O g utrenskninger av fascister kunne lett misbrukes til andre formål. I denne mest demokratiske fasen, da kommunistene 336

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

ikke var i flertall i styringsverket, manøvrerte de seg likevel inn i noen av de mest avgjørende maktposisjoner. Særlig gjaldt det sikkerhets­ politiet, hærens generalstab og nøkkelstillinger i mediene og propaganda-apparatet. Den andre fasen i Seton-Watsons modell kalte han «den uekte koali­ sjon». De skjevhetene som mer eller mindre var til stede i den forrige fasen, ble nå systematiske og preget det politiske systemet. På overfla­ ten hadde det fortsatt preg av å være en koalisjon mellom ulike parter. Men skinnet bedrog. Regjeringsmedlemmer fra andre partier enn kommunistene var ikke først og fremst valgt ut og kontrollert av medlemmer og ledelse i egne partier, men av kommunistene. Noen ikke-kommunistiske partier trakk seg selv ut av regjeringen, andre ganger ble de presset ut med anklager om å være sosialt reaksjonære, støttespillere for vestlig imperialisme osv. Fortsatt var en viss opposi­ sjon mulig i samfunnet. Aviser med avvikende meninger kom fortsatt ut. Men distribusjonen ble ofte hindret, spesielt utenfor hovedstaden. Papirrasjoner ble brukt som et politisk pressmiddel. Som supplement til økende direkte sensur, eller for å kamuflere den, kunne trykkingen av opposisjonelle aviser bli stanset av typografer i kommunist-styrte fagforbund som ikke ville bidra til å spre «reaksjonær propaganda mot folkets representanter». Gjennom den økende kontrollen over massemediene ble det lettere å mobilisere arbeidermassene i byene til streikeaksjoner og store gatedemonstrasjoner mot opposisjonspoliti­ kere som våget å tale regjeringen og Moskva midt imot. I tillegg ble direkte kriminelle metoder brukt. Opposisjonens møter og partikon­ torer ble hjemsøkt av hardtslående gjenger fraktet med lastebil, mens politiet i svært mange tilfeller forholdt seg passivt til overgrepene. Den tredje fasen var det som Seton-Watson kalte det «monolittiske regime». Nå var det ikke lenger plass for opposisjon i det hele tatt. Det kunne riktignok forekomme andre politiske betegnelser enn kommu­ nister og sosialister, men det var i tilfelle som medlemmer av en strengt organisert og kommunistledet «front», der ikke-kommunistenes oppgave var å demonstrere «bredde». I kommunismens historie har front-fenomenet dukket opp i andre sammenhenger også; i Norge så vi det demonstrert av de maoistiske AKP-erne da de var på sitt mest revolusjonære. I Øst-Europa var en viktig del av denne siste over­ gangsfasen å uskadeliggjøre den ikke-kommunistiske sosialistiske 337

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

opposisjonen. Sosial-demokratene hadde ulik styrke i de forskjellige land. Men som vi så gjennom det polske eksemplet, kunne de helt til det siste ha tallmessig større oppslutning enn kommunistene. Like fullt endte det der - som i andre land - med en sammenslutning av de to partiene til et «forent» arbeiderparti, der kommunistene hadde full kontroll. De politikerne som fortsatte å gjøre motstand mot nedrivningen av de demokratiske strukturene, enten det var sosialdemokra­ ter eller borgerlige, ble i denne siste fasen fjernet fra politikk og sam­ funnsliv med makt, hvis de da ikke flyktet til utlandet. De ble arrestert under forskjellige påskudd, ofte som vestlige «spioner», eller anklaget for valutasvindel. En slik modell fanger opp mye av det som skjedde i de forskjellige landene og tar hensyn til at skiftet mellom fasene ikke foregikk samti­ dig i alle land. Jugoslavia og Albania passer åpenbart dårlig inn i modellen, i og med at den egentlige maktovertakelsen der skjedde som en del av krigen (på tross av en form for koalisjon i Jugoslavia i 1945). Eventuelt kan man si at de nærmest startet direkte i «fase 3» så tidlig som i 1945. Felles for disse landene og Polen var at krigen hadde ødelagt mye av de politiske og sosiale strukturene. Motkreftene i Polen var likevel betydelige, ikke minst i Bondepartiet, og de ble for­ sterket av eksilpolitikere som kom hjem. Det måtte derfor en betyde­ lig sovjetisk maktinnsats til for å hindre en ikke-kommunistisk ut­ vikling. Gjennom den «flying start» som kommunistene fikk med den sovjetiske frigjørings- og okkupasjonshæren og Lublin-komiteen (den midlertidige regjeringen fra 1944), kunne de plassere lojale folk i viktige stillinger fra et tidlig tidspunkt. Bondepartilederen Mikofajczyks medlemskap i regjeringen (1945-46) kunne gi inntrykk av en «ekte koalisjon«; ingen kunne anklage ham for å være nikkedukke for kommunistene (selv om mange borgerlige var imot at han deltok). Men hans deltakelse i regjeringen ble mer og mer en formsak, og i praksis var Polen derfor allerede inne i sin egen variant av «uekte koalisjon» som regjeringsform, et forhold som ble helt klart da Mikolajczyk trådte ut av regjeringen sommeren 1946. Denne fasen varte til 1948, markert ved Mikolajczyks flukt til utlandet høsten 1947 og sammenslåingen av kommunist- og sosialistpartiene høsten 1948. Romania, Bulgaria og Ungarn er land der trefase-modellen passer 338

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

bedre, selv om forskjellene var betydelige, særlig mellom kommunis­ tenes voldshastverk i Bulgaria og deres tilsynelatende parlamenta­ riske tålmodighet i Ungarn.

Romania og Bulgaria skifter side i krigen Romania var det første av disse landene som ble frigjort fra sitt nazivennlige regime og alliansen med Hitler-Tyskland. Det skjedde under inntrykket av den raskt framrykkende sovjethæren. Men selv om den allerede så vidt hadde krysset grensen, var det rumenerne selv som sørget for maktskiftet 23. august 1944 - noen dager før den røde hær nådde hovedstaden. Den tysk-vennlige marskalk Ion Antonescu ble simpelthen arrestert under en audiens på slottet hos kong Mihai. Bak denne arrestasjonen lå et samarbeid mellom de viktigste poli­ tiske partiene og den unge kongen, som med dette tok skrittet fra å være gallionsfigur for Antonescus diktatur til å bli en selvstendig politisk aktør. Partiene hadde ikke kunnet operere legalt siden 1938. Da hadde Mihais far, kong Carol, gjort statskupp og innført sitt per­ sonlige diktatur. Det var blitt avløst av Antonescus regime i 1940, da Carol abdiserte. Ledende politikere fra de gamle partiene hadde fra 1943 arbeidet med tanken om å bringe Romania ut av alliansen med Tyskland og over på alliert side. Ikke minst slaget om Stalingrad vin­ teren 1942-43 bidrog til denne nyorienteringen. Det var tydelig at Romania var på den tapende siden. Som alliert med Tyskland hadde Romania bidratt med mange av soldatene som mistet livet i slaget om Stalingrad. Krigstrettheten vokste etter hvert som tallet på drepte kom opp i hundretusener. Selv om Sovjetunionens aggresjon mot Romania i 1940 (tapet av Bessarabia og Nord-Bukovina) var den opprinnelige begrunnelsen for rumensk krigsdeltakelse på tysk side, hadde Roma­ nia under Antonescu gått lenger enn til å gjenerobre disse områdene. Områder som aldri hadde vært rumenske, ble lagt under tysk-rumensk kontroll. Høsten 1941 hadde landet sluttet seg til Antikominternpakten. Det førte til at Storbritannia erklærte Romania krig. Håpet om å oppnå fred ved å kontakte vestmaktene og bruke dem som brekkstang mot Sovjetunionen, som var deres allierte, var derfor lite realistisk. Vestmaktene kunne ikke risikere knuter på tråden med 339

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Moskva og overlot til Sovjetunionen å ha hovedkontakten med rume­ nerne. Utenriksminister Molotov erklærte i april 1944 at den sovjetiske regjeringen ikke hadde til hensikt å blande seg inn i Romanias indre politiske og sosiale forhold dersom landet skiftet side og gikk med i krigen mot Tyskland. Alle rumenere følte seg ikke like beroliget av det, og ønsket garantier for at også vestlige styrker skulle bli satt inn når tyskerne trakk seg ut eller ble kastet ut. Slike garantier fikk de ikke. Dersom landet skulle unngå å bli erobret av Sovjetunionen før et politisk skifte hadde skjedd, var det liten tid å miste. Kuppet var plan­ lagt av fire av de viktigste partilederne, en del høyere offiserer og embetsmenn, og kong Mihai. «De fire store» politikerne var Iuliu Maniu, Dinu Bråtianu, Constantin Titel Petrescu og Lucretju Påtråscanu. Den 70-årige Maniu var «the grand old man» i rumensk politikk. Han hadde vært statsminister rundt 1930 for Det nasjonale bondepartiet og hadde en naturlig autoritet som en ubestikkelig og urokkelig tilhenger av demokratiske verdier. Dinu Bråtianu var noen år eldre, en litt blek utgave av den kjente Bråtianu-familien, som man kunne få inntrykk av nærmest eide Det nasjonal-liberale partiet, det andre store av de rumenske partiene. Petrescu ledet det beskjedne sosial-demokratiske partiet, og Påtråscanu var tatt inn i det gode sel­ skap som talsmann for det i mange år forbudte kommunistpartiet. Motivet for kuppet kan sammenliknes med Warszawa-oppstanden som hadde begynt noen uker før, og som i løpet av et par måneder fikk et så tragisk utfall med 200 000 drepte. Det viktige for polakkene var ikke bare at de selv ville befri Warszawa, men også å opprette en polsk regjering i Warszawa som en videreføring av eksilregjeringen i London, og slik unngå at den sovjet-innsatte Lublin-komiteen fra juli skulle fa regjeringsmakt i hovedstaden. Selv om motivene for de polske og rumenske initiativene var nokså like, var den politiske situasjonen svært forskjellig. Polen var et erob­ ret land med en eksilregjering i London. Romania var også under tysk kontroll, men hadde som tysk-alliert beholdt sin egen administrasjon og hær. Det var ingen eksilregjering. Men ved ikke å markere seg for sterkt offentlig kunne ledende førkrigspolitikere ha tilstrekkelig bevegelsesfrihet til å planlegge kuppet sammen med kongen og høy­ ere offiserer. Kuppet var ikke planlagt som en væpnet oppstand, men som et maktskifte der det formelle statsoverhodet brukte sin teo340

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

retiske rett til å utnevne ny statsminister og endre landets utenriks­ politikk. Det kunne imidlertid lett ha utviklet seg til en krig i krigen, et tysk-rumensk oppgjør med sovjet-styrkene på tilskuerplass, som i Warszawa. Det gikk annerledes. Riktignok kom det til kamper, og Bucuresti ble bombet av tyske fly. Men i forhold til andre deler av krigen der rumenske styrker var med, var tapene små. Etter den tyske bombin­ gen erklærte den nye rumenske regjeringen krig mot Tyskland, og store rumenske styrker deltok i den videre allierte framrykkingen gjennom Ungarn og Tsjekkoslovakia. Tapene var omfattende. Som del av krigshistorien fikk det rumenske kuppet ikke bare betydning på denne måten, men også ved at veien vestover for den røde hær ble gjort mye kortere og ved at de tyske styrkene i deler av Jugoslavia og Bulgaria ble isolert. Bulgaria hadde i begynnelsen av krigen anstrengt seg for å være nøytralt, men ble alliert med Tyskland og Italia fra våren 1941. Landet motstod likevel presset om å være med på det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941. Etter det sovjetiske gjennombruddet på den rumenske fronten og maktskiftet i Bucuresti i august 1944, økte det sovjetiske presset på Bulgaria om å gå med i krigen mot Tyskland. Samtidig var den militære verdien for de allierte av et bulgarsk side­ skifte blitt drastisk redusert. Det gjorde de febrilske forsøkene fra bul­ garsk diplomati på selv å bestemme betingelsene, nytteløse. Da sovjethæren krysset grensen til Bulgaria 8. september, utløste det et kupp i Sofia dagen etter, der «Fedrelandsfronten» i samarbeid med forsvarsministeren avsatte statsminister Konstantin Muraviev. Muraviev tilhørte høyrefløyen i Bondepartiet og hadde sammen med andre moderate politikere overtatt etter en mer høyreorientert regje­ ring en uke i forveien. «Fedrelandsfronten» var en opposisjonsbeve­ gelse som forente kommunister, sosialdemokrater, venstre-fløyen i Bondepartiet og Zveno-bevegelsen, en teknokratisk innstilt beve­ gelse som hadde støttet militærkuppet i 1934. Den nye regjeringen ble ledet av Kimon Georgiev fra Zveno, samme mann som var blitt stats­ minister etter 1934-kuppet. Den gangen var han blitt avsatt året etter da kong Boris gjorde sitt kupp. Nå ledet han en koalisjonsregjering der kommunistene hadde sterk innflytelse, selv om de tallmessig ikke dominerte. I 1944 var kongemakten i Bulgaria «utkoplet», etter at 341

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

kong Boris døde året før. Den nye kongen, Simeon, var bare sju år, og regentrådet som fungerte i hans sted, hadde ingen stor innflytelse. Etter statskuppet 9. september ble det inngått en våpenstillstandsavtale, og deretter gikk Bulgaria med i krigen i Ungarn og Østerrike på alliert side. Gjennom sin forholdsvis passive allianse med Tyskland hadde bulgarerne til da greid å unngå krigstap av betydning, og hadde vært mer uberørt av krigen enn andre land i Øst-Europa. Nå mistet også tusenvis av bulgarske soldater livet i kamp mot tyske styrker som trakk seg tilbake i Sentral-Europa. Både Romania og Bulgaria lyktes altså i forsøket på å skifte side i krigen. I begge land ble det kombinert med et kupp som gav en ny, alliert-vennlig regjering som var bredt sammensatt (bredest i Roma­ nia), og der også kommunistene var med.

Ungarn: Mislykket forsøk på å skifte side Ungarn var det tredje landet som prøvde å komme over på alliert side da vissheten om Tysklands nederlag begynte å avtegne seg. Men her lyktes ikke forsøket. Tvertimot førte det Ungarn i den motsatte poli­ tiske retningen. Landet fikk det hardeste fascist-styret det noen gang hadde hatt, og enorme krigsskader. Ungarn hadde som Romania del­ tatt i krigen på tysk side, men med mindre innsats. Tyskland presset på for å fa ungarerne til å engasjere seg kraftigere. Men sommeren 1943 var mange i den ungarske regjeringen overbevist om at det heller ville være en fordel å komme seg ut av krigen. Problemet var - som i Romanias tilfelle - at frykten for Sovjetunionen lenge gjorde det vanskelig for ungarerne å ta det avgjørende skrittet. Fra vestlig hold ble de klart fortalt at Sovjetunionen var deres allierte, at det ikke kom på tale med noen separatfred som holdt Sovjetunionen utenfor og at det ikke var aktuelt å sette inn vestlige styrker og holde de sovjetiske borte fra ungarsk jord. De ungarske kravene om å fa beholde de bety­ delige områdene de med tysk hjelp hadde tatt fra Tsjekkoslovakia, Romania og Jugoslavia, gjorde det ikke lettere å vinne forståelse i vest. Tyskerne været hva som foregikk, og ble redde for å miste det stra­ tegisk viktige Ungarn. Landet hadde tidligere i krigen ikke vært besatt. Men i mars 1944 rykket tyske styrker inn, etter at statssjefen, 342

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

regent Horthy, var blitt presset til å utnevne en mer tysk-vennlig regjering. For å gi den tyske okkupasjonen et skinn av legalitet, skjedde den etter anmodning fra den nye regjeringen. Det var nåjødeforfølgelsene for alvor begynte i Ungarn, etter at myndighetene tidli­ gere hadde holdt igjen. Hundretusener ble sendt til dødsleirene i det tysk-okkuperte Polen. O gså politisk opposisjonelle fikk det vanskeli­ gere. Horthy var som statssjef medansvarlig for dette, men følte sam­ men med sine nærmeste rådgivere en stigende uro. Etter at Romania hadde skiftet side i krigen i august, byttet han derfor ut den svært tysk-vennlige statsministeren Dome Sztojay og innledet hemmelige samtaler med representanter for de forbudte partiene som stod til venstre for regimet: sosialister, kommunister og småbrukere. Det ble blant annet avtalt at arbeidernes undergrunnsgrupper skulle fa våpen, slik at de kunne hjelpe til i forsvaret mot forventede tyske angrep når Ungarn trakk seg ut av krigen. Men våpen fikk de aldri. Horthy nølte og nølte, og først da Den røde hær krysset grensen til Ungarn i slutten av september, innledet han hemmelige forhandlinger med Sovjetunionen om våpenstillstand. Avtalen kom i stand i okto­ ber. Den innebar også at ungarske styrker skulle settes inn mot de tyske okkupasjonstroppene. Men da han i en radiotale den 15. oktober gav de ungarske styrkene ordre om å innstille motstanden mot Sovjetunionen, uten å ha undersøkt om han hadde sine egne generaler med seg, opplevde han at mange av dem ikke kunne tenke seg å gjøre felles sak med den forhatte kommuniststaten. Det var tross alt bare 25 år siden Béla Kuns kommunistiske eksperiment i Ungarn. Før Horthy kunngjorde sin beslutning, hadde tyskerne sammen med de ungarske fascistene allerede forberedt sine mottiltak. I løpet av kort tid hadde de tatt kontroll over strategiske punkter i Budapest. Horthys sønn var blitt tatt som gissel, og gjennom trusler om å hen­ rette ham gikk regenten med på å utnevne en ny regjering ledet av den ungarske fascistføreren Ferenc Szålasi. Horthy selv ble arrestert og ført til Tyskland. Den ungarske hæren var lojal mot de nye herskerne, ikke mot Horthy. Szålasi var leder for Pilkorset, og representerte den delen av ungarsk politikk som ideologisk stod nazistene nærmest. Så lenge det var mulig for Hitler å samarbeide med mer moderate, men likevel sterkt konservative politikere, hadde han foretrukket det. Det var bedre med et fungerende, disiplinert samfunn som partner i kri343

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

gen enn en ideologisk korrekt, men relativt udugelig regjering. Det var den samme vurderingen som hadde ligget bak Hitlers satsing på marskalk Antonescu i stedet for påjerngarden i Romania i 1941. Etter det rumenske statskuppet i august 1944 forsøkte Tyskland der å satse på en alternativ regjering av Jerngarden under ledelse av føre­ ren Horia Sima, som hadde vært i sikkerhet i Tyskland mens Anto­ nescu styrte. Det forsøket ble totalt mislykket. I Ungarn noen måne­ der senere var tyskerne bedre forberedt. O g Szålasi fikk slippe løs sitt terrorregime. Dets brutalitet var på linje med Jerngardens herjinger i Romania tidligere i krigsårene. Men ikke nok med det. Budapest ble offer for harde kamper mellom de framrykkende sovjetstyrkene på den ene siden og tyske og ungarske på den andre. I Europa vest for Sovjetunionen var det ingen by utenom Warszawa som ble utsatt for slike ødeleggelser og lidelser som Budapest i løpet av vinteren 1944-45. Den 13. februar 1945 var det som var igjen av byen, under kontroll av den røde hær. O g i begynnelsen av april var de siste tyske enhetene ute av landet. Nå var det sovjethæren som rådde. I mellomtiden hadde de nye makthaverne sørget for å få innsatt en provisorisk, ikke-fascistisk regjering som alternativ til Szålasi: I Szeged i Øst-Ungarn, landets nest største by, ble det i desember 1944 dannet en koalisjonsregjering av Småbrukerpartiet, Det nasjonale bondepartiet, sosialistpartiet og kommunistpartiet. I januar sluttet denne regjeringen en våpenstillstandsavtale med de allierte stormak­ tene i Moskva. O g midt i april 1945 kunne omsider den nye regjerin­ gen ta plass i Budapest. Dermed hadde de tre tidligere tysk-allierte landene Ungarn, Bulga­ ria og Romania alle fatt koalisjonsregjeringer som var engasjert på alliert side. Forvandlingen av disse til kommunistiske diktaturorganer i løpet av få år minnet mye om utviklingen i Polen, selv om det som skjedde, også var sterkt preget av lokale særtrekk.

Sovjetisk kvelertak på rumensk politikk I Romania var den regjeringen som ble dannet etter kuppet i august 1944, til å begynne med dominert av militære, med de viktigste parti­ lederne som statsråder uten portefølje. I november ble den etter sovje344

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

tisk press gjort om til en hovedsakelig sivil regjering, men fortsatt med general Constantin Sånåtescu som statsminister. Koalisjonen bestod av Det nasjonale bondepartiet, Det nasjonal-liberale partiet, sosialistpartiet og kommunistpartiet. De tallmessig svake kommunis­ tene satset fra september på å utvide sin støtte i befolkningen gjennom nydannelsen Den nasjonal-demokratiske fronten. Tallrike opportu­ nister fant veien dit. Men også mange oppriktige ikke-kommunister, folk som nå for første gang så en reell mulighet til å rokke ved den gamle, sterkt klassedelte samfunnsordningen. De hadde ikke tillit til førkrigspolitikernes evne til å skape noe nytt samfunn. Fronten var likevel ikke opprettet for å være et demokratisk styrt forum for radi­ kale krefter. Hensikten var å være et springbrett for økt kommunistisk innflytelse. Kommunistene satt med ledelsen. Regjeringen ble mer og mer kritisert. Store demonstrasjoner krevde en regjering utgått fra fronten. I desember ble statsministeren skiftet ut med en annen general, Nicolae Rådescu. Han hadde selv sittet i fengsel under Antonescu-regimet for sin tysk-fiendtlige holdning, og kunne vanskelig anklages for å være «fascist», som var et vanlig skjellsord når en politiker skulle brennemerkes. Regjeringen var med Seton-Watsons uttrykk - fortsatt en «ekte koalisjon». Samtidig foregikk det en maktkamp der kommunistene satset på å fa kontroll over statens fysiske maktapparat. Innenriksministeren (en bondepartimann) hadde vært omstridt. Rådescu overtok derfor det departe­ mentet selv. Statssekretæren, kommunisten Teohari Georgescu, fulgte med. Han hadde sittet i rumenske fengsler fra 1933 til 1944 og hadde utvilsomt mye å hevne, og klare mål for sitt virke. Flere ganger hadde han nektet å følge ordre fra sin forrige sjef. Det fortsatte han med under Rådescu. Sin posisjon brukte han til å plassere pålitelige perso­ ner i nøkkelstillinger i politi og sikkerhetspoliti. Det var ikke bare kommunister, for dem var det mangel på. Det var også tidligere jerngardemedlemmer og andre som ellers ville vært i en prekær situasjon. De kunne skape seg en ny og lysere framtid ved blindt å lyde kommu­ nistenes ordre. Da Georgescu til slutt ble avsatt, nektet han å gå av. En politisk krise bygde seg opp i slutten av februar 1945. Hovedstaden ble preget av store gatedemonstrasjoner der en kommunist ble drept (det er uklart hvor skuddet kom fra), en mer trykkende uoffisiell sen­ sur (bl.a. gjennom typografaksjoner), og til slutt sovjetisk avvæpning 345

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

av de rumenske militærenhetene i byen. Tiden var inne for et ultima­ tum. Viseutenriksminister Andrej Vysjinskij, kjent som aktor under Moskva-prosessene, troppet opp hos kongen og krevde en ny regje­ ring som var mer sant «demokratisk». Sovjetiske militære kjøretøyer hadde tatt oppstilling rundt i hovedstaden. Kongen prøvde å vinne tid og håpet på støtte fra USA og Storbritannia. De hadde sammen med Sovjetunionen nylig avsluttet Jalta-konferansen. Der ble det bl.a. ved­ tatt at det i de østeuropeiske landene skulle etableres mest mulig repre­ sentative regjeringer, som skulle ha i oppgave å arrangere frie valg. Utviklingen i Polen, som var det viktigste østeuropeiske landet både for Sovjetunionen og vestmaktene, viste hvor lite slike erklæringer var verdt. O g sammenliknet med Polen var den vestlige interessen for de tidligere tysk-allierte statene Romania, Bulgaria og Ungarn klart mindre. Det hadde kommet til uttrykk i den berømte «prosentavtalen» mellom Churchill og Stalin fra Moskva-møtet i oktober 1944, der de to på kynisk vis satte opp en prosent-fordeling for fram­ tidig innflytelse i Sørøst-Europa. I Romania skulle Sovjetunionen ha 90 prosent, og de andre stormaktene 10 prosent. Selv om dette ikke var noen offisiell avtale, men tall som ble rablet ned på en papirlapp og senere gitt vidt forskjellige tolkninger, var de en avspeiling av de militære realitetene som var hovedforklaringen på Sovjetunionens støveltramp inn i rumensk innenrikspolitikk. Russerne hadde full militær kontroll over landet, de vestlige styrkene var langt unna, og vestmaktene var avhengige av et fortsatt godt forhold til Sovjetunio­ nen for å slå aksemaktene. Den amerikanske militære representanten i den allierte kontroll­ kommisjonen i Romania hadde likevel en klar forståelse av hva det sovjetiske politiske presset innebar for Romania. Han regnet med at Sovjetunionen enten ville omskape Romania til en egen kommunist­ stat som ville være økonomisk og politisk avhengig av Sovjetunio­ nen, eller gjøre landet om til en sovjetrepublikk. For å fa det til gjaldt det å bryte ned de gamle politiske partiene og skape en situasjon der bare kommunistene og deres samarbeidspartnere kunne opprettholde ro og orden. I Washington var man ikke uenig i ønsket om en demo­ kratisk utvikling i Romania. Men stemningen var på ingen måte for å innlate seg på en konfrontasjon som kunne sette forholdet til Sovjet­ unionen som alliert i fare. 346

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

Dermed ble det opp til kong Mihai å ta det avgjørende valget. Den mest innflytelsesrike politikeren i Romania, den 70-årige Iuliu Maniu, rådet 23-åringen til å si nei. A gi etter ville være dødsdommen for demokratiet i Romania. Dersom russerne insisterte på å ødelegge landets uavhengighet, fikk de gjøre det med åpen makt, ikke kamu­ flert som en ny koalisjonsregjering med kongens underskrift. Kong Mihai vurderte det likevel til slutt slik at uten aktiv vestlig støtte var det umulig for Romania å motsette seg de sovjetiske kravene om en ny regjering. Den 6. mars 1945 ble Petru Groza utnevnt til statsminister. Han hadde deltatt i borgerlig politikk før krigen, endog som statsråd en kort tid. I 1930-årene hadde han grunnlagt en småbrukerorganisasjon i Transilvania. Gjennom den fikk han en viss plattform som gjorde ham interessant for kommunistene. Utenriks­ ministeren hadde også borgerlig bakgrunn; han var en utbryter fra det nasjonal-liberale partiet. Sammen med noen andre håndplukkede politikere fra ulike partier kunne den nye regjeringen presenteres som bredt demokratisk sammensatt, i samsvar med Jalta-avtalen. Få dager etter regjeringsskiftet fikk Romania tilbake Nord-Transilvania, som var blitt avstått til Ungarn i 1940. Sovjetunionen hadde selv tatt seg av styret der fra høsten 1944. Nå var tiden inne til å demonstrere for rumenerne hvor gunstig det var å ha en regjering som stod på god fot med Sovjetunionen. Romania hadde tatt skrittet over i «en uekte koalisjon» som over­ gangsfase til et monolittisk kommunistisk regime. Den varte til høsten 1947. Kraftige utrenskninger i forvaltningen våren 1945 hadde gjort det kommunistiske grepet sterkere. Det ble også gjennomført en jordreform. De småbøndene som ble tildelt litt mer jord (den store jordreformen hadde funnet sted etter første verdenskrig), fikk ikke glede seg over den lenge. Få år etterpå mistet de den igjen under kollektiviseringen. Sommeren 1945 ble den politiske situasjonen så spent at kongen gikk til «streik»; han trakk seg tilbake til sitt sommerslott i fjellene og nektet å undertegne regjeringsdekreter. Regjeringen fort­ satte sitt arbeid som om ingenting hadde hendt. En beskjeden utvi­ delse av regjeringen med to borgerlige politikere etter alliert press i januar 1946 gjorde ingen merkbar forskjell i den praktiske politikken, men sikret britisk og amerikansk anerkjennelse. Høsten 1946 ble det omsider arrangert valg. Kommunistene hadde utsatt dette så lenge o

347

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

som mulig, men var nå i stand til å fa det valgresultatet de syntes de trengte. Regjeringsblokken fikk 348 plasser i nasjonalforsamlingen, det største opposisjonspartiet, Det nasjonale bondepartiet, fikk 32. Uavhengige observatører la vekt på den fryktatmosfæren som hersket og forfalskede resultater. Sommeren 1947 ble deretter repet strammet så hardt at all opposisjon ble umulig. Flere ledende opposisjonspoliti­ kere ble arrestert, blant dem Iuliu Maniu, og hans parti ble forbudt. I oktober kom han og andre for retten anklaget bl.a. for sammensver­ gelse mot staten. Dommene lød på livsvarig fengsel. Maniu døde i fengslet i 1953, 80 år gammel. Som i Polen var det sosialdemokratene som kunne ha utgjort en siste opposisjonsmulighet etter at de borgerlige var blitt brakt til taus­ het. O g for å demonstrere regimets arbeidervennlighet ble ikke det sosialdemokratiske partiet knust gjennom et formelt forbud, men slått sammen med kommunistpartiet. Formelt hadde foreningen av de to partiene fulgt «demokratiske» regler, med kongresser i hvert av partiene, som med flertallsavgjørelser vedtok å gå sammen. Den sosialdemokratiske kongressen fant sted i oktober 1947, og sammen­ slåingen var gjennomført i februar 1948. Det nye «forente» partiet skif­ tet for sikkerhets skyld navn for å markere at det nå var noe annet enn det tidligere kommunistpartiet. Navnet ble Det rumenske arbeider­ partiet, et navn som ble beholdt til 1965. Fra da av ble det også i nav­ net et kommunistparti, ikke bare i gavnet. Etter sammenslåingen ble de vanlige politiske terrormidlene satt inn mot det mindretallet hos sosialdemokratene som hadde kjempet mot sammenslutningen. Det innebar infiltrasjon av kommunister, trakassering av sosialdemokrater på arbeidsplasser (f.eks. ved utdeling av rasjoneringskort eller tilde­ ling av arbeid), samtidig som antikommunistiske sosialdemokraters muligheter til å tilkjennegi sitt syn offentlig eller internt stadig var blitt redusert. Den fremste talsmann for et uavhengig sosialdemokrati var Constantin Titel Petrescu. Han var advokat, utdannet i Paris, og hadde vært generalsekretær i partiet i store deler av mellomkrigstiden - helt til 1938, da kong Carol innførte sitt personlige diktatur og opp­ løste partiene. Fra 1944, da partipolitisk aktivitet igjen ble tillatt, til 1946 var han partiformann. Da han så hvordan sosialdemokratiet ble fravristet kontrollen over sitt eget organisatoriske apparat, grunnla han Det uavhengige sosialistpartiet, et forsøk som på det tidspunkt 348

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

ikke hadde noen sjanser mot de kommunistiske myndighetene. Petrescu ble arrestert i mai 1948. Han ble holdt fengslet uten å bli stilt for retten, og døde i 1957. Noen av dem som åpent motsatte seg utviklingen mot diktatur, ble altså stilt for retten, andre ble holdt fengslet uten dom. Domstolene ble til «folkedomstoler» der dommerne ble «valgt» av passende orga­ ner. Kriteriene for hva som skulle regnes som forbrytelser rettet mot samfunnet, ble vide og generelle. D ødsstraff kunne idømmes på større områder enn før. Etter hvert ble det vanlig at folk som myndig­ hetene mislikte eller fryktet, bare forsvant, enten gjennom nattlige arrestasjoner eller gjennom kidnapping på åpen gate. I slike tilfeller kunne det ofte gå lang tid før de pårørende fikk noen bekreftelse på hva som hadde hendt. De kunne havne i fengsler eller arbeidsleirer. Den mest beryktede av disse var kanalarbeidet mellom Donau og Svartehavet, gjennom Dobrudsja. I brennende hete og med primitive redskaper henslepte tusenvis av politiske fanger måneder og år med et prosjekt som var så umulig at det måtte oppgis i 1953. (Det ble rik­ tignok gjenopptatt i 1970-årene av Ceausescu som et prestisjeprosjekt, men da ikke med politiske fanger og spader som produksjons­ faktorer.) Formelt ble det gamle politiske systemet i Romania avsluttet i desember 1947, da kongen ble presset til å abdisere. Han bosatte seg i utlandet. Omdanningen av den øvrige samfunnsstrukturen tok enda noen år, gjennom nasjonalisering av industri og andre næringer, kollektivisering av jordbruket, omlegging av undervisningssystemet, økt kontroll og redusert aktivitet på det kirkelige område, foruten vedvarende politisk undertrykkelse og ensretting på alle nivåer av samfunnet.

Brutale virkemidler i Bulgaria Utviklingen mot kommunistisk diktatur i Bulgaria fulgte i store trekk det samme mønstret som i Romania, men med større brutalitet i de innledende faser. Fedrelandsfrontens regjering fra høsten 1944 var relativt bredt sammensatt av antifascistiske krefter. Men slagsiden viste seg raskt. Det var kommunistene som hadde innenriksministe349

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

ren, og han gikk energisk inn for å fylle viktige stillinger i politi og andre nøkkelorganer med kommunister eller folk fra det gamle regi­ met med sa mye på samvittigheten at deres eneste sjanse var å lystre de nye herrer blindt. Det ble avsagt et uhyggelig stort antall døds­ dommer for samarbeid med tyskerne eller mer eller mindre spesifi­ serte forbrytelser mot befolkningen. Selv beskjedne politiske «feil» kunne føre til livsvarig fengsel. Det gjaldt f.eks. medlemmene i den kortvarige regjeringen Muraviev som hadde makten før Fedrelandsfronten overtok. Deres forbrytelse var at de hadde nølt noen dager med å erklære Tyskland krig og at de hadde forsøkt å fa i stand en fredsavtale med vestmaktene og ikke med Sovjetunionen (som Bulga­ ria da ikke var i krig med). De hadde tilhørt den moderate opposisjo­ nen mot diktaturet under krigen, men hadde nektet å gå med i Fedrelandsfronten. Innen mars 1945 var etter offisielle oppgaver over 2000 mennesker henrettet. De reelle tallene kan ha vært mye høyere. Mange steder utover landet ble politimakten overtatt av kommunister og par­ tisaner som kom ned fra fjellene. Landet hadde mange politiske fan­ ger, som nå ble løslatt. Ikke så fa hevnaksjoner ble satt i gang med døden som utfall. Det høye voldsnivået var ikke noe nytt for bulgarsk politikk. Men dimensjonene var likevel annerledes. Både frykt og økt motstandsvilje var blant følgene. Ikke minst førte maktmisbruket til at store deler av bondebefolkningen følte uro. Deres politiske talerør, Bonde­ partiet, kom derfor snart på kant med kommunistene i Fedrelandsfronten, som begge tilhørte. Da partiets generalsekretær G.M. Dimitrov ble presset ut av sin stilling i januar 1945, anklaget for å være bri­ tisk agent, ble kommunistene kvitt en dyktig politiker som hadde satset på å sikre Bondepartiets organisatoriske uavhengighet. I april fikk han husarrest. Han klarte senere å komme seg til Vesten. Han må ikke forveksles med navnebroren, den internasjonalt kjente kommu­ nisten Georgij Dimitrov, som bl.a. ble anklaget av nazistene for å ha stått bak riksdagsbrannen i Berlin 1933. Han ble frifunnet og kom seg til Moskva. Mens han fortsatt oppholdt seg der våren 1945, ble han valgt til leder i Fedrelandsfronten, og deretter ble han statsminister. G.M.Dimitrovs etterfølger i Bondepartiet, Nikola Petkov, hadde som Dimitrov en klar antifascistisk bakgrunn, men kom fort i kon­ flikt med kommunistene han også. Etter hvert ble han det store sym350

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

bolet for motstanden mot den politiske ensrettingen, også for folk utenom Bondepartiet. På grunn av infiltrasjon og kommunistinspirerte fraksjonsdannelser i Bondepartiet mistet de opprinnelige bondepartifolkene kontroll med sin egen organisasjon i mai 1945, og Petkov gikk av som generalsekretær. Men han fortsatte i regjeringen til august og forsøkte å motarbeide Fedrelandsfrontens planer om å arrangere valg (som var krevd på Jalta-møtet) bare med en fellesliste, der deltakerne i fronten på forhånd skulle ha fordelt plassene, altså på samme måte som det ble forsøkt i Polen. Petkov vant enkelte mindre seirer i sin kamp for pluralisme, men kunne ikke hindre at resultatet ble det samme som i Polen og Romania. Selv om kommunistene tok seg kraftig til rette i Bulgaria allerede fra høsten 1944, var landet fram til våren 1945, da Bondepartiet grad­ vis mistet sin selvstendighet, preget av en mer ekte koalisjonsregje­ ring enn det som fulgte etterpå. Da var det en koalisjon bare i navnet, mens opposisjonen ble mer og mer undertrykt. Det gjaldt ikke bare Bondepartiet, men også sosialdemokratene, som fikk en liknende skjebne. Valgene som ble gjennomført i november, ble av vestlige observatører omtalt som terrorpreget og fulle av forfalskninger. Det som var igjen av regjeringskoalisjonen, fikk offisielt 86 prosent av stemmene. Slutten på denne fasen, der en viss form for opposisjon fortsatt var mulig, men der kommunistene ikke lenger delte makten med noen selv om de lot som det, kom - som i Romania - høsten 1947.1 Bulga­ ria markerte arrestasjonen av Nikola Petkov i juni, «rettssaken» i august og henrettelsen av ham i september et avgjørende vendepunkt. Store demonstrasjoner ble ordnet for å vise at folket krevde dødsdom. En fagforening for gruvearbeidere erklærte at en dødsdom ville gi dem lyst til å arbeide hardere og øke produktiviteten. Talekor utenfor rettslokalet insisterte på at en hund måtte dø som en hund. Utvalgte bønder ble busset til Sofia for å kreve død over «forræderen» Petkov. Han ble nektet å ha forsvarsadvokat. Internasjonale protester hjalp ikke. Tvertimot påstod statsminister Dimitrov at de bare gjorde det vanskeligere for Petkov. Uten en slik «innblanding» i det bulgarske folks rett til selv å bestemme kunne kanskje dødsdommen ha blitt omgjort til livsvarig fengsel! Dimitrov foretrakk å glemme at han selv hadde nytt fordel av omfattende internasjonale protester da han ble 351

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

stilt for retten i Nazi-Tyskland etter riksdagsbrannen. Selv ikke en inntrengende appell fra hans egen forsvarer i rettssaken i Leipzig gjorde inntrykk. Henrettelsen av Petkov (med hengning i stedet for skyting og nek­ ting av religiøs begravelse som de siste ydmykelser) markerte slutten for opposisjonen. Enkelte andre grupper stod fortsatt igjen, men deres endelikt var bare et spørsmål om tid. Det som var igjen av uavhengige sosialdemokrater, holdt stand til sommeren 1948, da lederne ble arrestert og partiet oppløst. Bulgarias konsekvente knusing av oppo­ sisjonen ble likevel forsøkt kamuflert aldri så lite selv etter at landet var blitt helt ensrettet. Formelt fortsatte nemlig en form for flerparti­ system. Som en markering av Bondepartiets historiske rolle som radi­ kalt parti fikk det lov til å beholde sitt eget navneskilt, noe som fort­ satte så lenge Bulgaria var kommunistisk. Men først hadde den offi­ sielle delen av partiet, i likhet med de øvrige deler av Fedrelandsfronten, gått med på å omskrive sitt prinsipp-program i lys av marxisme-leninismen og å godta arbeiderklassens og kommunistpar­ tiets ledende rolle i samfunnet.

Ungarns demokratiske mellomspill I Ungarn tok det - sammenliknet med Romania og Bulgaria - noe lengre tid før kommunistene strammet grepet. På grunn av krigs­ utviklingen hadde koalisjonsregjeringen som ble dannet av kommu­ nister og andre partier i Szeged i desember 1944, først kunnet begynne sitt virke i Budapest i april 1945. Landet, og ikke minst hovedstaden, var sterkt krigsherjet. En stor sovjetisk okkupasjonshær skulle underholdes. Tiden var overmoden for omfattende forandrin­ ger i den sosiale strukturen. Ungarn hadde lenger enn andre land i Øst-Europa beholdt sine enorme jordegods med krasse klassefor­ skjeller på landsbygda. Samtidig var det i byene, og særlig i Budapest, en betydelig middelklasse. I forhold til folketallet hadde landet den største industriarbeiderklassen i Øst-Europa etter Tsjekkoslovakia. Av betydning for overgangen til kommunistisk styre var det også at ungarerne, som de eneste i Øst-Europa utenom Sovjetunionen, en gang tidligere hadde stiftet bekjentskap med kommunistisk styre på 352

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

egen grunn. Béla Kuns røde diktatur etter første verdenskrig hadde vaksinert store deler av befolkningen mot kommunisme. Samtidig hadde mellomkrigstiden vært preget av ulike grader av autoritært styre under Horthy. Alt i alt var de demokratiske erfaringene beskjedne. O g krigsårene endte i et inferno av fascisme og krigsødeleggelser. Ikke rart at lengselen etter noe nytt var stor. Som i flere andre land ble kampen for økt sosial rettferdighet ikke ført innenfor et politisk system det var enighet om på forhånd eller grunnfestede tradisjoner for. Oppgjørene om konkrete sosiale strids­ spørsmål pågikk samtidig med dragkampen om hva som skulle for­ stås med demokrati. Selv om spørsmålet ikke ble stilt så direkte, gjaldt det om individuelle borgerrettigheter eller sikring av store folkegrup­ pers kollektive interesser skulle være det viktigste kriteriet på folke­ styre. O g om ikke dette var vanskelig nok: Hvilken holdning skulle man innta til Sovjetunionen? Kunne man ta kommunistene alvorlig som talsmenn for ungarske interesser, eller spilte de bare Moskvas spill? Lenge så det ut til at Ungarn skulle fa oppleve en friere politisk utvikling enn f.eks. Polen, for ikke å snakke om Bulgaria. Det var nok av dystre tegn, f.eks. opprettelsen i 1945 av et politisk overvåkings­ politi ledet av kommunisten Gåbor Péter som fungerte i tillegg til en kommunistledet overvåkingsavdeling i den ungarske generalstaben og den sovjetiske okkupasjonsmaktens eget politi. Hærledelsen kom tidlig under kommunistisk kontroll. Det skjedde gjennom en omfat­ tende demobilisering av hæren etter krigens slutt. Politisk tvilsomme offiserer kunne dermed forsvinne uten at det virket som forfølgelse av bestemte individer. Da fredsavtalen ble undertegnet i 1947 og Ungarn igjen fikk tillatelse til å bygge opp en hær av normal størrelse, var det lett å fylle alle viktige posisjoner med pålitelige offiserer. Mange hadde tilbrakt flere år i Sovjetunionen og var vendt tilbake til Ungarn sammen med den røde hær. Men det var samtidig mye som pekte i en helt annen retning. I mot­ setning til de landene vi tidligere har vært innom, fikk Ungarn opp­ leve frie valg, der kommunistene tapte. Det første var høsten 1945. Kommunistene fikk igjennom at det først skulle være kommunevalg i Budapest. De fikk sosialdemokratene med på en fellesliste. I denne mest industrialiserte byen kunne de håpe på et klart flertall for arbei353

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

derpartiene, noe som kunne ha positiv innvirkning på parlaments­ valgene senere på høsten. Men selv om de to partiene fikk stor opp­ slutning, fikk de ikke flertall. Det var Småbrukerpartiet som stakk av med seieren med 51 prosent av stemmene. Det gav rent flertall i bystyret. Nå var selvsagt tallet på småbrukere (eller bønder, for «småbruker» er nokså misvisende som sosial merkelapp for partiet) ikke overvettes stort i Budapest, så her var det nok helt andre over­ veielser enn landbrukspolitiske som var avgjørende. Småbrukerpar­ tiet ble rett og slett betraktet som det beste bolverk mot sovjetisk og kommunistisk innflytelse i ungarsk politikk. Partiet gjorde det enda bedre i parlamentsvalgene i november 1945 med hele 57 prosent av stemmene. Sosialdemokratene ville nå ikke lenger være med på fel­ lesliste med kommunistene og fikk 17,5 prosent mot kommunistenes 17 prosent. Normalt skulle man ha ventet en flertallsregjering av Småbruker­ partiet. Før valget hadde imidlertid Sovjetunionen fatt koalisjonspar­ tiene til å gå med på at koalisjonen skulle fortsette, uansett valgresul­ tat. Det reduserte velgernes innflytelse på hvem som skulle være med i regjeringen, selv om de ikke ble satt så mye utenfor som Sovjetunio­ nen og kommunistene helst hadde sett. Som i flere andre land hadde de opprinnelig forsøkt å fa alle partiene til å stille på en fellesliste der styrkeforholdet skulle være avtalt på forhånd. Den nye regjeringen fikk Småbrukerpartiets leder, Zoltån Tildy, som statsminister. Noen måneder senere ble Ungarn gjort om til republikk, og Tildy ble den første presidenten (fra februar 1946). For­ melt hadde landet vært et kongedømme i hele mellomkrigstiden, men uten konge. Overgangen til republikk var derfor ikke noe drastisk brudd med landets nyere politiske tradisjoner. Ny statsminister ble en annen småbrukerpolitiker, Ferenc Nagy. Han ble regnet som relativt medgjørlig, og kommunistene presset på for å fa ham og ikke hans sterkeste konkurrent, Dezsd Sulyok, som i og for seg stod til venstre i partiet. Problemet med ham var at han var kjent for sin kompromiss­ løse innstilling til udemokratiske metoder. Ikke lenge etter ble han og en del andre fra Småbrukerpartiet offer for en utrenskning i partiet. Kommunistene fikk Nagy og Tildy med på det. Sulyok ble beskyldt for nasjonalisme: Han hadde anklaget slovakene for dårlig behandling av den ungarske minoriteten i Tsjekkoslovakia. Men det viktigste var 354

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

å bli kvitt en dyktig og populær antikommunist og redusere Småbrukerpartiets innflytelse. Det var ikke bare personlige svakheter som lå bak når ikke-kommunistiske politikere lot seg bruke til å svekke sin egen leir. Det spilte også inn at ungarerne trodde at de var i en slags forhandlingssituasjon med Sovjetunionen. Ved å vise samarbeidsvilje kunne de håpe på sov­ jetisk velvilje i vitale spørsmål, som størrelsen på krigsskadeerstatningene eller grensene mot naboland med ungarske minoriteter. Denne strategien kastet ikke så mye av seg. Mange ungarere var dypt skuffet over at grensene fra Trianon-freden etter første verdenskrig ble opp­ rettholdt. De utvidelsene som Ungarn hadde fatt av aksemaktene på bekostning av Romania og Tsjekkoslovakia, ble ikke stående. Den tilbakeholdenheten enkelte ledende politikere viste, kunne også ha andre forklaringer. Som president gav Tildy en rekke ganger etter for kommunistisk press, f.eks. da Sulyok ble ekskludert fra Småbrukerpartiet. Her spilte det en rolle at Tildy hadde vært forholdsvis raus med lovprisninger av Horthy før krigen. Oppførte han seg dårlig nå, kunne slike uttalelser brukes mot ham. Før Sulyok ble kastet ut av sitt parti, hadde det vært andre person­ valg med truende perspektiver. Som vanlig i Øst-Europa var innenriksministerjobben ettertraktet. Allerede da Tildy dannet regjering høsten 1945, ble det bråk. Som det største partiet krevde Småbrukerpartiet å fa stillingen. Kandidat var den populære Béla Kovåcs. Men da kommunistene truet med å gå ut av regjeringen hvis ikke en kom­ munist ble utnevnt, fikk de sin vilje. En slik regjering ville ikke lenger være en representativ koalisjonsregjering i sovjetiske øyne, og det var et krav at den skulle være det. Den nye innenriksministeren het Imre Nagy, kommunisten som senere ble helt i 1956-oppstanden og der­ etter henrettet. Nagy er et vanlig etternavn i Ungarn, og Imre Nagy var ikke i slekt med Ferenc Nagy fra Småbrukerpartiet, som hadde etterfulgt Tildy som statsminister i 1946. Imre Nagy ble snart skiftet ut som innenriksminister. Han ble erstattet av Låszlo Rajk, også et navn som innen kort tid skulle falle i unåde blant partikameratene. Den som beordret slike forandringer, var ikke statsministeren, men kommunistpartiets sterke mann, Måtyås Råkosi. Innenriksministe­ rens viktigste rapporter gikk til ham, ikke til regjeringssjefen. Frie valg der kommunistene kom i mindretall, var altså ikke til hin355

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

der for at de stadig skaffet seg mer makt. Taktikken gikk ut på å erobre den både ovenfra og nedenfra: ovenfra ved å utnytte posisjoner og presse på i regjeringen og statsadministrasjonen, også med klart ulov­ lige midler, og nedenfra ved å stille radikale og populære krav, å kana­ lisere og øke folkelig misnøye i store gatedemonstrasjoner, å ta luven fra sosialdemokratene i fagforeningene, å infiltrere i det beskjedne, men viktige Nasjonale bondepartiet og til og med i Småbrukerpartiet. Når det gjaldt metoder, var ikke utviklingen vesensforskjellig fra andre land, det gjelder også det sovjetiske presset og Vestens mang­ lende vilje eller evne til å fa respektert demokratiske prinsipper. Et hovedmål for kommunistene måtte være å knekke Småbruker­ partiet. Noen eksempler på det presset som partiet ble utsatt for, er allerede nevnt. Enkelte ledere ble brukt som samarbeidspartnere, samtidig som de gradvis mistet sitt eget maktgrunnlag. Andre ble presset ut. Noen ganger ble de i første omgang bare fjernet fra viktige verv, andre ganger ble de arrestert nokså brått. Slike metoder er eksempler på det Råkosi kalte «salami-taktikken». Om man ikke greidde å fordøye hele pølsa med en gang, fikk man heller skjære pas­ sende skiver av den. Når det gjaldt Småbrukerpartiet, skjedde vendepunktet med ar­ restasjonen av generalsekretæren, Béla Kovåcs, i januar 1947. Han ble til og med arrestert av sovjetisk sikkerhetspoliti, ikke av de ungarske avleggerne. Anklagen gikk ut på spionasje for en vestlig makt mot sovjet-hæren. Etter dette så ingen - bortsett fra hans fangevoktere ham i live mer. Dette brutale overgrepet skjedde etter at sterke krefter i Småbrukerpartiet hadde begynt å reagere mot flere av ledernes unn­ fallenhet. Partiet var i lengre tid blitt anklaget for å være et tilflukts­ sted for fascister og borgerlige elementer som ikke hadde noe med bondepolitikk å gjøre. Det kunne det nok være noe i. Men det var ikke alltid slike folk som ble utpekt som fiender av en demokratisk utvik­ ling. Sjansen var langt større for at demokratisk innstilte politikere ble rammet. De mest autentiske bondepolitikerne var ofte også de mest uforsonlige motstandere av kommunistene. Da så noen av disse fore­ slo at det skulle oppnevnes en parlamentarisk undersøkelseskommi­ sjon for å se på anklagene mot Kovåcs og diverse arresterte medlem­ mer, ble det panikk. Kovåcs var på dette tidspunktet fortsatt general­ sekretær og redaktør for partiets hovedorgan. Partiledelsen lot seg 356

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

presse til å stanse forslaget, og Kovåcs gikk av. Men det var ikke nok for kommunistene. De arrangerte arbeiderdemonstrasjoner der det ble ropt «død over Kovåcs». Kort tid etter var han arrestert. Statsminister Ferenc Nagy var fortvilt, men ble sittende - i håp om fortsatt å kunne redde noe. A vike plassen for en overbevist kommu­ nist ville bare gjøre vondt verre. Bare en fredsavtale ble undertegnet, ville forhåpentligvis sovjetstyrkene bli trukket ut, og stormen kunne ris av. Men dette var et fromt ønske. Okkupasjonshæren ble stående også etter at fredsavtalen ble undertegnet i februar 1947. Forskjellen var bare at vestmaktene deretter ikke engang hadde en teoretisk rett som med-alliert til å reagere mot sovjetiske overgrep mot en beseiret nasjon. O g med et knekt Småbrukerparti var grunnlaget for en uav­ hengig, ikke-kommunistisk politikk i Ungarn borte. Det fantes nok andre partier med en viss frihet, blant dem det sosialdemokratiske partiet. Men det fikk en liknende skjebne som i andre østeuropeiske land og ble slått sammen med kommunistpartiet i 1948. Salamitaktikken hadde vist seg effektiv. Med nedkjempelsen av Småbrukerpartiet våren 1947 var Ungarn gått over til en «uekte koali­ sjon», for å bruke Seton-Watsons ord. Det hadde langt fra vært «fair play» i tiden før heller. Men det var likevel inntrådt en forskjell som færre og færre trodde det var mulig å gjøre noe med. Ungarn var for alvor i ferd med å bli innlemmet i Sovjetunionens bakgård. Selv i for­ hold til den kyniske prosentavtalen mellom Churchill og Stalin var det bemerkelsesverdig. For der stod det nemlig 50-50 når det gjaldt østlig og vestlig innflytelse i Ungarn. Det er derfor ikke naturlig å se landets skjebne som en uunngåelig følge av krigsnederlaget og den sovjetiske militære overmakten. At det virkelig ble holdt frie valg der kommunistene tapte, er en pekepinn på det. Hva kan så forklare at denne kursen ikke ble videreført i Ungarn? Generelt var Sovjetunionens erobring av den politiske makten i Øst-Europa gjennom egne styrker og lokale kommunister en av de fundamentale årsakene til den kalde krigen. Det utelukker ikke at det samtidig var en vekselvirkning, at nettopp tilspissingen av motsetnin­ gene mellom øst og vest fikk Sovjetunionen til å feste grepet hardere der det fortsatt var et spillerom for politisk opposisjon, som i Ungarn. En av de historikerne som mest inngående har behandlet den kalde krigens første tid i Øst-Europa, LynnEtheridge Davis, legger vekt på o

357

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

misforholdet i USAs politikk i området: Resultatet av en fordøm­ mende retorikk som ble minimalt fulgt opp i handling, var at den sov­ jetiske mistenksomheten overfor Vesten økte samtidig som pågåenheten ikke møtte vesentlige hindringer. Da den ungarske regjeringen så sent som sommeren 1947 ønsket å delta på en stor økonomisk konfe­ ranse i Paris, der USAs Marshall-plan for hjelp og gjenoppbygning i Europa skulle diskuteres, måtte den trekke seg etter sovjetisk påtrykk. I august 1947 ble det igjen holdt valg i Ungarn, etter at Ferenc Nagy hadde latt seg presse til å gå av som statsminister i juni. Dette valget var langt mindre fritt enn de tidligere. Kommunistpartiet ble størst, men fikk likevel ikke mer enn 22 prosent av stemmene. Under trussel om at rettssaker var under forberedelse, foretrakk en rekke opposi­ sjonspolitikere å emigrere til Vesten. På dette tidspunktet passet en slik taktikk best for Råkosi, kommunistenes sterke mann. Jernhånden behøvde ikke være like tydelig hele tiden. Høsten 1947 ble tilstrammingen i sovjetisk politikk overfor ØstEuropa markert gjennom opprettelsen av en ny organisasjon som ble kalt Kominform eller Det kommunistiske informasjonsbyrået. Formelt skulle det være et samarbeidsorgan mellom likestilte par­ tier; i virkeligheten ble det et ledd i kommandostrukturen mellom Kreml og de underordnede partiene. Ikke lenge etter ble det spe­ sielle forholdet mellom Sovjetunionen og de enkelte land i ØstEuropa dessuten nedfelt i tosidige vennskapsavtaler. Ungarn fikk sin i februar 1948. Ungarn var et av de landene der den kommunistiske makterobrin­ gen møtte betydelig kirkelig motstand. Det største kirkesamfunnet, den katolske kirken, satte seg spesielt imot skolepolitikken, bl.a. kommunistenes forsøk på å avskaffe den obligatoriske religions­ undervisningen. En tid måtte myndighetene finne seg i å bremse reformene, men bare for å slå kraftigere til ved neste korsvei. Somme­ ren 1948 ble det vedtatt å legge alle skolene som kirkene drev, under staten. Det rammet også de protestantiske kirkene, og det dreide seg om flere tusen skoler i alt. Katolikkene, under ledelse av kardinal Jozsef Mindszenty, var mest hårdnakket i sin motstand. Det nyttet ikke å fa ham omplassert eller til å gå av. Til slutt, i desember 1948, så ikke makthaverne annen råd enn å arrestere ham. Han ble anklaget for for­ søk på å undergrave staten, valutaspekulasjon og spionasje for vestlige 358

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

imperialister og dømt til livsvarig fengsel. Ensrettingen av det poli­ tiske livet i Ungarn var fullført og ble demonstrert ved nye «valg» til parlamentet i mai 1949. Da fikk den kommunistkontrollerte Folke­ fronten 96 prosent av stemmene. Det var bare én liste.

Tsjekkoslovakia som brobygger Om utviklingen mot kommunistisk diktatur i begynnelsen hadde gått noe langsommere i Ungarn enn i de andre landene vi har sett på, var dette i enda større grad tilfelle i Tsjekkoslovakia. Her fungerte en reell koalisjon med kommunister og ikke-kommunister helt fram til februar 1948. Men da kommunistene først skaffet seg et avgjørende overtak, varte det ikke lenge før Tsjekkoslovakia var minst like ensret­ tet som noe annet land. Lenge så det ut til at Tsjekkoslovakia skulle fa lov til å spille rollen som det fremste brobyggingslandet mellom øst og vest. Landet hadde gode forutsetninger for det: Ikke i noe annet av de landene som ble kommunistiske, var de vestlige demokratiske tradisjonene så sterke. Samtidig hadde landet lenge hatt et godt forhold til Sovjetunionen: Det var ikke stormakten i øst, men de vestlige stormaktene som hadde gitt etter for de tyske kravene under Miinchen-avtalen i 1938. Andre forhold som kunne disponere for en brobygger-rolle, var at den røde hær trakk seg ut av landet allerede på slutten av 1945, og at førkrigspresidenten Edvard Benes, som hadde vært i eksil i London, fikk vende tilbake etter krigen. Riktignok gikk reisen til Praha via Moskva, der han i mars 1945 forhandlet om hvordan landet skulle styres, og riktignok bar det første regjeringsprogrammet preg av å være et typisk front-program der kommunistene hadde mye å si ved utformingen. (Benes hadde alt i 1943 undertegnet en vennskapsavtale med Sovjetunionen.) Men på tross av dette og skjevheter i kommunis­ tisk favør ved besettelse av statsrådsstillinger og andre viktige posi­ sjoner, var Tsjekkoslovakia mindre preget av kommunistisk «salamitaktikk» de første årene. Det lot til at Benes hadde rett når han hevdet at kommunistene i Tsjekkoslovakia var annerledes og mer nasjonale enn i andre land. Regjeringen startet sitt arbeid i den østslovakiske byen Kosice etter 359

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

at landsdelen var frigjort av sovjetiske tropper i april 1945. M ot­ standsfolk i Slovakia (kommunister og ikke-kommunister sammen) hadde gått til væpnet opprør mot president Tisos tysk-avhengige slo­ vakiske regime i august 1944, en aksjon som var beslektet med polske, rumenske, bulgarske og ungarske forsøk på å komme seg ut av tyskernes maktgrep samme år. Vi har sett at disse forsøkene fikk svært forskjellig utgang. Det slovakiske opprøret ble slått ned etter noen måneder, og landet kom i stedet under direkte tysk okkupasjon før sovjet-hæren rykket inn. Regjeringen var en koalisjonsregjering der alle partier var med. Men tallet på partier skulle være begrenset: fire i Bohmen-Måhren, to i Slovakia. Høyreorienterte partier ble forbudt. Det ble begrunnet med anklager om samarbeid med tyskerne under krigen. Staten skulle ha mer å si i det økonomiske liv. Tyskere og ungarere skulle utvises. Det siste ble bare gjennomført overfor den store tyske minoriteten, ca. 3 millioner mennesker. Det utgjorde om lag en femtedel av hele befolkningen. Flertallet blant tyskerne hadde støttet nazistene, og hadde dermed bidradd til Tysklands aggresjon mot Tsjekkoslovakia i 1938 og 1939. Det nye Tsjekkoslovakia reagerte med hevn og hat og gjennomførte en brutal «etnisk rensing» i årene 1945-46, for å anvende et ord som kom i bruk mange år senere under krigen i Bosnia og andre deler av det tidligere Jugoslavia. Kommunistene sørget for å være godt representert i posisjoner (blant annet landbruksministerstillingen) som delte ut tyske eiendommer til tsjekkere, slik polske kommunister hadde vært det i det nye Vest-Polen da den tyske be­ folkningen ble fordrevet der. Slikt skapte takknemlige velgere. Tysk (og ungarsk) eiendom ble beslaglagt uten noen form for erstatning. Da president Våclav Havel i det nye tsjekkoslovakiske demokratiet våget å reise kritiske spørsmål om denne kollektive avstraffelsen av flere millioner tyskere, ble han ikke populær på det. Han oppdaget at det fortsatt er en verkebyll i tsjekkoslovakisk historie. Det viste seg også da det skulle lages regler for tilbakelevering av privateiendommer som i etterkrigsårene var beslaglagt av myndighetene. Grensen i tid ble satt slik at det som tyskerne hadde mistet, ikke kom inn under reglene. Tsjekkoslovakias muligheter som brobygger-land mellom øst og vest var desto større fordi det var det eneste landet i den senere «øst360

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

blokken» der kommunistpartiet hadde vært lovlig i hele mellom­ krigstiden. I andre land var det gjerne blitt forbudt fa år etter den førs­ te verdenskrig. De tsjekkoslovakiske kommunistene hadde dermed ikke det samme hevnbehovet som partikamerater som kanskje hadde tilbrakt år av sitt liv i fengsel. Det var dessuten en stor industriarbei­ derklasse i landet, med fagforeningstradisjoner og forståelse for sosia­ listiske løsninger. Middelklassen var betydelig; typisk borgerlige verdier som likeverd og kompromiss vilje stod sterkere enn i Øst-Europa ellers, der aristokratiske verdier og holdninger ble dyrket i samfunn som var preget av enorme klasseforskjeller og fattigdom. Alt dette kunne tale for at det ville være mulig å fa til en overgang til et sosialis­ tisk samfunn gjennom demokratisk vedtatte reformer snarere enn ved maktovergrep og kuppmetoder. Dersom de tsjekkoslovakiske kom­ munistene kunne fa gjennomført sin politikk gjennom frie valg, ville det gi en enorm prestisjegevinst. Vi har sett hvordan kommunistene også i land der oppslutningen om dem var liten, gjorde det de kunne for å fa maktovertakelsen legitimert gjennom noe som kunne se ut som valg. Da de første etterkrigsvalgene ble holdt i Tsjekkoslovakia, ble kom­ munistpartiet størst med 38 prosent av stemmene. Sosialdemokratene fikk 13 prosent, og sammen hadde disse to sosialistiske allierte flertal­ let både blant velgerne og i nasjonalforsamlingen. Som det største partiet fikk kommunistene nå statsministeren med Klement Gottwald. Regjeringen var fortsatt en bred koalisjon, og Gottwald betonte hvor viktig det var å bygge ut de sosiale godene og fortsette nasjonali­ seringen, men også at landet trengte private virksomheter. Valgene gav ikke det samme resultatet i de tsjekkiske landsdelene som i Slovakia. Mens kommunistene fikk 40 prosent av stemmene i Bohmen-Måhren, fikk de bare 30 prosent i Slovakia. Etter valget ble styrkeforholdet mellom Det demokratiske partiet (det ene av de to partiene som var de eneste tillatte rett etter krigen) og kommunist­ partiet i styringsorganene i Slovakia to til én. Før hadde de hatt like mange plasser. Dermed oppstod faren - sett fra et kommunistisk syn­ spunkt - for at Slovakia kunne få en politisk ledelse som valgte en mer antikommunistisk linje enn sentralregjeringen i Praha. Dermed kom også spørsmålet om graden av slovakisk selvstyre opp på en ny måte. Inntil valgene hadde det ikke skjedd noen endelig 361

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

avklaring i denne saken. Det var ulike syn både blant tsjekkiske og slovakiske politikere. President Benes var preget av den gamle tanken fra tsjekkisk nasjonalisme om én tsjekkoslovakisk nasjon, i likhet med mange andre tsjekkiske politikere. De kunne nok i offentlige uttalelser godta at det fantes en egen slovakisk nasjon som måtte ha en form for selvstyre innen fellesstaten. Men i praksis ønsket de at fellesstaten skulle være mest mulig enhetlig. Slovakiske nasjonalister - som domi­ nerte i Det demokratiske partiet - ville at regjeringen i Bratislava skulle bestemme i alle spørsmål som ikke klart var fellesanliggender for tsjekkere og slovaker. Det var også tsjekkere som ville gi innrøm­ melser til slovakisk selvstyre på betingelse av at det ble opprettet tre, ikke to områder som skulle ha samme grad av selvstyre: Bohmen, Måhren og Slovakia. Kommunistene gikk inn for en løsning inspirert av forholdene i Sovjetunionen. Slovakia kunne gjerne ha en form for selvstyre, men alle prinsippavgjørelser skulle tas i Praha, altså noe liknende som Moskvas rolle i forhold til de ulike sovjetrepublikkene. Etter det skuffende resultatet i det slovakiske valget sluttet imidlertid kommunistene å snakke for høyt om slovakisk selvstyre. I stedet fikk de, bare en måned etter valget, de tsjekkiske partiene med på å vedta en kraftig begrensning av Slovakias selvstyre. Slovakiske styrings­ organer fikk preg av å være forvaltningledd for sentralregjeringen i Praha, ikke uttrykk for slovakisk selvstyre. Denne måten å «løse» et vanskelig nasjonalt spørsmål på var typisk for kommunistenes holdning i slike saker. Nasjonale spørsmål ble i hele Øst-Europa i stor grad behandlet ut fra hvilke løsninger som kunne sikre kommunistisk makt og innflytelse. Nasjonale prinsipper, som for mange var de mest grunnleggende i politikken, ble skjøvet i bakgrunnen som uviktige. Mye bitterhet ble bygd opp på den måten. I Slovakias tilfelle kom dette til overflaten igjen i 1968. Et av de fa reform-resultatene som overlevde «normaliseringen» etterpå, var større formelle rettigheter for Slovakia i forhold til sentralorganene i Praha. Det var igjen opportunt å spille forsiktig på nasjonale strenger. Den reile politiske undertrykkelsen var sterk nok til at det ikke betydde noen fare. Når så Slovakia brøt ut av det etter-kommunistiske Tsjekkoslovakia i 1992, var det typisk nok mange tidligere kommu­ nister som var toneangivende i en prosess som på forbausende kort tid endte med oppløsning av fellesstaten. Igjen ble de nasjonale spørs362

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

målene kynisk brukt som virkemiddel til å sikre politiske posisjoner, Før 1946-valget smakte det å flørte med slovakiske selvstyrekrav. Etter valget ble det farlig, og Tsjekkoslovakia fikk i full fart en sentralistisk løsning på helstats/delstats-problemet. Den var ikke en følge av en rolig avklaring mellom tsjekkere og slovaker, men gjorde det let­ tere for kommunistene å ha politisk innflytelse i hele landet. Den følelsen mange slovaker hadde av at tsjekkerne ikke ønsket å se hvordan vanskelige spørsmål fortonte seg med slovakiske øyne, ble ytterligere understreket da presidenten i krigstidens «selvstendige» Slovakia, Jozef Tiso, ble stilt for retten vinteren 1946-47. Han ble dømt til døden for forræderi mot den tsjekkoslovakiske staten. For mange slovaker, også slike som hadde bekjempet ham politisk og lidd under hans autoritære, tysk-vennlige styre, var dette en urimelig straff. For tsjekkere og antinazister ellers i Europa, og for den saks skyld også en del slovaker, var han en quisling. Men i forhold til den underordningen som slovaker kunne føle i mellomkrigstidens Tsjek­ koslovakia, hadde han gitt dem en selvbekreftelse som hadde symbol­ verdi også etterpå. Også politiske motstandere (ikke kommunister og sosialdemokrater) i Slovakia bad om at straffen måtte omgjøres til livsvarig fengsel. President Benes nektet å gjøre det, han ville ikke motsette seg sin regjerings råd. Tiso ble hengt i april 1947. Forbitrel­ sen var stor i Slovakia, og kommunistene brukte dette til å mane fram faren for et klerikalt-fascistisk kupp (Tiso hadde vært prest). Utover høsten 1947 ble det gjennomført flere arrestasjonsbølger som også rammet ledende politikere i Det demokratiske partiet. Kommunistene klarte å presse seg inn i flere viktige posisjoner enn de hadde sittet igjen med etter valget. Metodene i Slovakia begynte å minne mer om det som på denne tiden var vanlig i andre østeuropeiske land enn det som ellers var det generelle inntrykket av «brobyggings-landet» Tsjekkoslovakia før maktskiftet i 1948.

Kommunistene overtar i Praha Men også i sentralregjeringen i Praha var det tegn som tydet på at det kunne være vanskelig å fortsette med en slik rolle. Sommeren 1947 hadde regjeringen i Praha, ledet av kommunisten Gottwald, måttet si 363

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

nei til å ta imot Marshall-hjelp etter sovjetisk diktat. En enstemmig regjering hadde opprinnelig vært positiv til planen. Nettopp i 1947 ville den ha betydd et kjærkomment tilskudd til tsjekkoslovakisk økonomi. Landbruket så ut til a gå mot krise på grunn av tørke (som i store deler av det øvrige Europa), og det var frykt for at sult og nød ville undergrave både industriproduksjonen og den sosiale roen. Mat­ mangelen førte til økende svartebørshandel og skjevheter i matforsy­ ningene. Kommunistene ledet noen av de departementene som stod mest utsatt til for kritikk i dette spørsmålet (landbruk, handel, sosial), og fryktet tilbakegang. Trusselen fra Moskva om at det ville være en uvennlig handling å si ja til Marshall-planen, gjorde likevel at regje­ ringen - både kommunister, sosialdemokrater og borgerlige - like enstemmig sa nei som den hadde vært innstilt på å si ja. I stedet måtte Tsjekkoslovakia gå med på en femårig handelsavtale som gav store fordeler til Sovjetunionen, riktignok kamuflert av betydelige leveran­ ser av korn for å lette den øyeblikkelige krisen. Fram til sommeren 1947 hadde koalisjonsregjeringen i Praha fun­ gert som et samarbeidsorgan, og mye ble utrettet i praktisk politikk. Det som forekom av overgrep og vilkårligheter, ble tatt opp i nasjo­ nalforsamlingen og pressen. Rettsstaten ble opprettholdt. Men da Tsjekkoslovakia (og andre land i Sovjetunionens maktsfære) måtte si nei til Marshall-hjelp, var det bare ett av flere tegn på at frontene ble trukket klarere i den kalde krigen. O gså i flere vesteuropeiske land hadde kommunistene fatt høye stemmetall og deltatt i koalisjonsre­ gjeringer. Ved de franske valgene høsten 1945 var kommunistpartiet blitt størst med 27 prosent av stemmene. Etter hvert ble samarbeidet mellom kommunister og andre vanskeligere, og våren og sommeren 1947 måtte de tre ut av regjeringene både i Frankrike, Italia og Belgia. Et av motivene for Marshall-planen var nettopp å forhindre økono­ miske krisetider som kunne gi kommunistene et sterkere fotfeste blant europeiske arbeidere. Samtidig skulle deltakerlandene følge enkelte felles prinsipper i sin budsjett- og valutapolitikk for å stimu­ lere til økt handel og økonomisk utvikling. Fra Sovjetunionens side ble dette betraktet som en amerikansk innblanding i interne europe­ iske saker og en skjerpelse av forholdet mellom øst og vest. Svaret kom i opprettelsen av Kominform om høsten, der Marshall-planen ble beskrevet som et forsøk på å gjøre Europa til økonomisk og poli364

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

tisk slave under USA. De tsjekkoslovakiske kommunistene ble kriti­ sert for sin moderate linje. Nå skulle kommunistpartiene samordne sin kurs i langt større grad enn før. Det var ikke lenger snakk om ulike nasjonale veier til sosialismen. Den avgjørende politiske krisen i Tsjekkoslovakia kom i februar 1948. Kommunistene kontrollerte på det tidspunktet en stor del av politiet, sikkerhetspolitiet og nyopprettede arbeidermilitser. Dess­ uten var forsvarsminister Ludvik Svoboda (landets president 1968-1975) i hemmelighet medlem av partiet. Det skulle være nyvalg på forsommeren, og kommunistene visste at de ville gjøre det dårli­ gere enn sist. Håpet om å fa flertall gjennom regulære parlamentariske metoder var borte. For å beholde makten og samtidig gjennomføre valg, gikk de inn for felleslister der alle regjeringspartiene skulle være med, slik vi har sett som forslag eller realitet i land som Polen, Bulga­ ria og Ungarn. Samtidig ble politiet mer og mer en kommunistisk bastion, med den fare det kunne innebære for valgfusk og trakasse­ ring av ikke-kommunister i valgkampen. Da flertallet i regjeringen, de borgerlige og sosialdemokratene, til slutt krevde at den kommu­ nistiske innenriksministeren skulle stanse utrenskningen av høyere polititjenestemenn, nektet han å etterkomme ordre. De borgerlige regjeringsmedlemmene søkte så avskjed for å skape en regjeringskrise som kunne fa kommunistene ut av regjeringen eller presse dem til å rette seg etter flertallet. Men planleggingen var for dårlig. Sosial­ demokratene søkte ikke avskjed (bortsett fra én av deres statsråder), heller ikke den partiløse og høyt respekterte utenriksministeren Jan Masaryk, sønn av Tomas Masaryk, som hadde vært Tsjekkoslovakias «far» og landets president i det meste av mellomkrigstiden. Dermed ble flertallet i regjeringen, også statsministeren, sittende. Teknisk sett var altså ingen regjeringskrise inntrådt. De borgerlige kunne da håpe at president Benes ville nekte å godta avskjedssøknadene. Men kommunistene mobiliserte sine tilhengere på bedrifter og i masseorganisasjoner. Væpnet arbeidermilits opp­ trådte i gatene og skapte en revolusjonær atmosfære som ble forsterket gjennom kommunistkontrollerte massemedier, bl.a. radioen. En intern maktkamp i det sosialdemokratiske partiet gav seier til den fløyen som ønsket å fortsette samarbeidet med kommunistene. Over to millioner arbeidere gikk til en times politisk demonstrasjonsstreik 365

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

og truet med generalstreik. Benes fryktet blodige sammenstøt, kan­ skje borgerkrig, og innvilget avskjedssøknadene 25. februar, vel vitende om at det ville styrke kommunistenes makt. Gottwald supp­ lerte regjeringen slik at den fortsatt formelt var en koalisjonsregjering. Men nå var det en typisk «uekte koalisjon», for å vende tilbake til historikeren Seton-Watsons uttrykk. Det var folk fra de bakre rekker i de borgerlige partiene som nå slapp til i statistroller på mindre vik­ tige statsrådsplasser. En protest fra de tre vestlige stormaktene mot det de oppfattet som en kommunistisk maktovertakelse, hadde ingen virkning. Den 11. mars ble den nye regjeringen godkjent av nasjonal­ forsamlingen. At det var en maktovertakelse og ingen videreføring av koalisjonen, var blitt klart allerede før det. I løpet av fa dager stengte myndighetene en rekke antikommunistiske aviser. I andre aviser ble det foretatt omfattende utrenskninger. Det samme skjedde i forvaltningen, uni­ versitetene og idrettsorganisasjoner, for bare å nevne noe. En ny grunnlov ble vedtatt. I mai ble det holdt «valg» med kommunistdomi­ nerte felleslister, og i juni ble Det sosialdemokratiske partiet slått sam­ men med kommunistpartiet. Om høsten begynte for alvor arbeidet med å kue den katolske kirken (rettssaker, konfiskering av eiendom, andre økonomiske virkemidler) - et arbeid som gav bedre resultater sett fra regimets side enn i Polen. Dermed var «brobyggerlandet» der kommunistene var «annerle­ des», også blitt en del av det sovjetiske imperiet i Europa. O g når først de tsjekkiske og slovakiske kommunistene satte i gang med sin ensret­ ting av samfunnet, stod de ikke tilbake for noen. De tok fort igjen det forsømte. Begivenhetene i Praha omtales ofte som «kuppet i Tsjekkoslova­ kia». Slik ble det oppfattet i vide kretser i samtiden. Det satte fart i den militære blokkbyggingen i vest, først gjennom Vestunionen (opprin­ nelig Frankrike, Storbritannia, Belgia, Nederland og Luxembourg) i 1948, videreført gjennom opprettelsen av NATO i 1949. I mellom­ tiden hadde den sovjetiske blokaden av Vest-Berlin og den vestlige luftbroen i 1948-49 økt spenningen ytterligere. Var så omveltningen i Tsjekkoslovakia et sovjetisk styrt kupp? Det er verdt å merke at det ikke stod sovjetiske tropper i landet på dette tidspunktet. Riktignok besøkte den sovjetiske viseutenriksminister 366

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

Valerian Zorin Praha i de avgjørende dagene. Det er ikke dermed gitt at han styrte det som skjedde. De lokale kommunistene levde riktig­ nok under klare forventninger fra Moskva og Kominform om å ero­ bre mer av makten og iallfall ikke miste den de hadde, noe som lett kunne skje dersom det ble frie valg på ny. Men den styrken de hadde bygd opp, var ikke begrenset til stemmetall ved valg. Ved både demokratiske og udemokratiske metoder hadde kommunistene bygd ut sin makt i fagbevegelsen, forvaltningen, politiet og massemediene, og fatt en styrke som kunne brukes til å sabotere den parlamentariske maktveien basert på frie valg. Da de borgerlige bestemte seg for å ta et oppgjør om hvem som skulle ha strategiske stillinger i politiet, så kommunistene faren for at den rent parlamentariske maktveien kunne bli sperret for dem. Dermed satte de inn det som var nødvendig av utenomparlamentarisk press for å unngå å bli kastet og for i stedet å bli enerådende. Takket være dårlig forarbeid og krisehåndtering fra de borgerliges side slapp kommunistene å bli stilt overfor valget om hvorvidt de skulle ta i bruk direkte voldelige midler. I store trekk kunne de nøye seg med å holde seg innenfor loven. En medvirkende årsak til at de borgerlige snublet i sine egne bein, var den manglende koordinerin­ gen med sosialdemokratene. Sosialdemokratene så med uro på kom­ munistenes maktoppbygning, men var - som sosialdemokrater i andre østland - splittet når det gjaldt å ta parti i en strid mellom bor­ gerlige og kommunister. De sosiale og økonomiske målene kunne lettest nås ved å samarbeide med kommunistene. Det kunne være ødeleggende for velgergrunnlaget i arbeiderklassen å bli framstilt som løpegutter for de borgerlige og kapitalkreftene. Samtidig var det sosialdemokrater som innså at en allianse med kommunister i en så tilspisset situasjon måtte føre til at sosialdemokratene ble slukt og at de demokratiske rettighetene ble til karikatur. Hva skal man med arbeidervelgere dersom det ikke lenger er frie valg? Hva så med president Benes? Kunne han ha satt en stopper for den kommunistiske maktovertakelsen? Ut fra hans demokratiske innstil­ ling kunne man ha ventet at han ville ha forsøkt å stanse det som skjedde ved f.eks. å nekte å godta avskjedssøknadene. Men Benes var ikke den vitale politikeren som han før hadde vært. Han var begynt å komme opp i årene, og han var sykelig. Som president hadde han 367

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

lagt vekt på at han ikke skulle spille noen partipolitisk rolle. I de avgjørende dagene satt han dessuten nokså isolert. Han fikk full beskjed om alle de kommunistvennlige demonstrasjonene og uttalel­ sene. Men da en studentdemonstrasjon ville gå til slottet for å opp­ fordre ham til å vise en fast holdning mot kommunistene, ble den stanset på veien av bevæpnet politi. For Benes var det viktig å unngå en borgerkrig og å komme i en umulig konflikt med Sovjetunionen. Han regnet sovjetisk vennskap som en viktig motvekt mot et fram­ tidig sterkt Tyskland, og han var klar over at vestmaktene ville nøye seg med protest-ord, ikke handling, slik de hadde gjort da HitlerTyskland forsynte seg av landet før krigen. Selv om Benes gjorde for­ søk på å få den nye regjeringen til å bli en reell koalisjon, altså sam­ mensatt etter forhandlinger med de faktiske lederne i de ikkekommunistiske partiene, gav han etter for kommunistiske påstander om at «det arbeidende folk» gjennom sine demonstrasjoner hadde vist at de ikke ville ha noen innblanding fra de reaksjonære partiledernes side. Mange følte utviklingen som uavvendelig. Men den følelsen oppstod ikke i februardagene 1948. Den begynte for alvor å slå rot da regjeringen året før - mot sin vilje - sa nei til Marshall-planen. Man kan selvsagt kalle det som skjedde, et kupp. Men det spesielle i den tsjekkoslovakiske utviklingen kommer ikke godt nok fram med det ordet alene. De legale formene ble ivaretatt i langt større grad enn det som vanligvis ligger i ordet. På samme tid var framgangsmåten preget av en dyptgående mangel på respekt for det representative demokrati som uttrykk for folkeviljen og legitimering av politisk makt. I stedet påberopte kommunistene seg «det arbeidende folk», som uttrykte seg gjennom streiker og andre former for utenomparla­ mentarisk press. Når nettopp det største parlamentariske partiet systematisk begynte å sabotere lovlige vedtak som gikk det imot (med utrenskningene i politiet som prøvesak), og i stedet valgte å hente sin legitimering fra andre kilder, ble systemet undergravd innenfra. Dess­ uten skjedde ikke dette isolert fra verden utenom Tsjekkoslovakia. Det var Sovjetunionen som gjennom sin politikk mot andre østeuro­ peiske land og sin skjerpede holdning til Tsjekkoslovakia og Vesten i 1947, skapte det presset som gjorde det umulig for mange i Tsjekko­ slovakia å tenke seg en effektiv motstand mot omveltningen. Uten den oppmuntringen som lå i den sovjetiske holdningen, er det tvil368

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

somt om kommunistene i Tsjekkoslovakia hadde våget å sette i gang på egen hånd. Likevel undervurderer man de tsjekkoslovakiske kom­ munistenes styrke hvis omveltningen først og fremst forklares som et sovjetisk produkt.

Et delt Europa Med overgangen til kommuniststyre i Tsjekkoslovakia i 1948 var delingen av Europa i to maktblokker gjennomført. Blokkene stod militært mot hverandre, og de hadde ulike politiske og økonomiske systemer. At det i perioder på begge sider fantes land som brøt med deler av mønstret (det kommunistiskeJugoslavias nøytralitet, politisk diktatur i NATO-landene Portugal og Hellas), rokker ikke ved hovedinntrykket av et todelt Europa med nesten uoverstigelige bar­ rierer. Det var et tragisk utfall på krigssamarbeidet mellom Sovjet­ unionen, USA og Storbritannia. Etter sine enorme krigstap valgte Russland/Sovjetunionen å sikre seg mot framtidige angrep fra vest (Hitler-Tyskland var også en del av Vesten, sett østfra) ved å legge under seg resten av det østlige Europa, med unntak av Hellas, Tyrkia, Finland og Nord-Norge. (Nord-Norge kan med sin østlige beliggen­ het [Kirkenes er lenger øst enn Istanbul] og som grenseområde mot Russland sies å tilhøre et geografisk Øst-Europa-begrep). At en stor­ makt forsøker å forandre det sosiale og rettslige systemet i et område for å sikre sin innflytelse der, slik Sovjetunionen gjorde det i ØstEuropa, er ikke noe nytt. Napoleon blandet seg også inn i indre for­ hold, utover det som fulgte av rent militære hensyn, da han prøvde å legge under seg Europa i begynnelsen av 1800-tallet. Den gangen kunne Napoleon kombinere sin maktstreben med en litt falmet revolusjonsideologi som gav de gjeldende franske politiske prinsippene en høyere verdi enn de gammeldagse styreformene i andre deler av Europa. Enda lettere var det for Sovjetunionen å gjøre en slik kombi­ nasjon. Den marxistiske ideologien ble betraktet som den endegyldige forståelsen av verdenshistorien. A etablere sovjetvennlige regi­ mer i Øst-Europa kunne dermed presenteres som noe langt mer enn en stormakts militære sikkerhetssoner mot senere angrep fra vest. Det var samtidig en oppfyllelse av den kommunistiske misjonsbefalingen o

369

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

som man i etterkrigstiden fant trykt øverst på avisenes førstesider i hele Øst-Europa: Proletarer i alle land, forén dere! At industriproletariatet var tallmessig svakt i de fleste av disse lan­ dene, slik som i Russland under revolusjonen der, var egentlig en hån mot ideologien. Revolusjonene burde helst ha skjedd der industriali­ seringen var kommet lengst. Men helt fra Lenins tid hadde de marxis­ tiske skriftlærde forklart hvor naturlig det var at revolusjonen i stedet kom der industriproletariatet stod svakt - for det var det svakeste led­ det i kapitalismen. U t fra marxismens oppfatning av de materielle kreftene var det likevel nødvendig for et moderne samfunn å ha en sterk industriell basis. Dermed var retningen gitt for den politikken som Sovjetunionen i samarbeid med de lokale kommunistene satset på i Øst-Europa: Foruten å sikre en total politisk kontroll gjennom et strengt diktatur gjaldt det å fa i gang en omfattende økonomisk utvik­ ling med en rask industrialisering som hovedinnhold. Slik ble den sovjetiske epoken også et av de mest målbevisste forsøk på å gjøre noe med den økonomiske tilbakeliggenheten som i flere hundre år hadde vært et kjennemerke for det meste av Øst-Europa. De nye myndighetene satset målbevisst ikke bare på å ta fra de rike eiendommen deres og fordele den, men også på planmessige nyeta­ bleringer i stor skala. Dette var noe av det som gjorde kommunismen attraktiv for mange unge. Etter krigens ødeleggelser og førkrigs­ årenes kløft mellom samfunnsklassene var det endelig håp om et sam­ funn med materiell velstand og mer likhet mellom menneskene, selv om det var langt fram. Mange - også unge - protesterte mot den poli­ tiske prisen: tap av politisk frihet. Men samtidig var det mange som ikke hadde noe personlig forhold til pressefrihet og frie valg. Det var et system som før krigen hadde latt seg forene med miserable forhold for store folkegrupper og et luksusliv for «folkevalgte» politikere. Mange unge, ikke minst studenter, hadde allerede før krigen mistet troen på at demokratiet kunne skape et godt samfunn i tilbakeliggende land, og hadde vendt seg mot fascismen som et mer viljesterkt alternativ. Dersom demokratiet hadde vært en tilkjempet styreform i disse landene, eller dersom det gjennom en årrekke hadde utviklet seg til en selvfølgelig ramme for å løse politiske konflikter og forme samfunns­ utviklingen, ja, da ville det ha vært vanskeligere å etablere et kommu370

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

nistisk diktatur. Men i alle landene unntatt Tsjekkoslovakia var demokratiet skjøvet til side allerede i 1920-årene eller i 1930-årene. Og selv om det et stykke på vei fikk en ny sjanse fra 1944/45, var de sosiale røttene for grunne til å stå imot kombinasjonen av sovjetisk maktbruk (i ly av krigsavslutningen) og støtten fra en broket, men aktiv blan­ ding av opportunister og idealister. Etter hvert som de åpne diktaturmotstanderne brutalt ble satt ut av spill, fikk store deler av den øvrige befolkning det nok med å redde skinnet. Det var langt fra lett: A være i familie med feil person kunne være tilstrekkelig til å besegle en skjebne. Vi kan selvsagt ikke svare sikkert på om det ville ha gjort noen for­ skjell for sluttresultatet om demokratiet som styreform hadde vært mer grunnfestet i Øst-Europa. Kanskje hadde det bare medført enda mer lidelse og tap av menneskeliv og frihet. Kanskje ville de landene som betydde minst strategisk for Sovjetunionen, da ha sluppet unna det verste jerngrepet og fatt en finsk løsning. Kanskje ville kommunis­ tenes maktovertakelse blitt slått tilbake i Tsjekkoslovakia dersom det landet var det første, ikke det siste i rekken. Slike spørsmål kan man spekulere over, men aldri få svar på. Sikkert er det at Øst-Europa i slut­ ten av 1940-årene var mer enhetlig politisk enn noen gang før eller senere, på tross av de betydelige forskjellene det var mellom kom­ munistenes vei til makten i mange av landene. Det ensartede preget skulle på noen områder av samfunnet vare helt til kommunismen falt. På andre områder begynte forskjellene å vise seg tidlig. Delvis reflek­ terte de gamle historiske forskjeller som det ikke var så lett å rømme fra. O g delvis var de et uttrykk for ulike valg av politisk strategi fra land til land, enten det gjaldt ledende politikere eller folks reaksjoner i kriser.

Dobbelt undertrykkelse i Baltikum Mens maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia nærmest skjedde «på etter­ skudd» i forhold til hovedutviklingen, var det også noen land som ble utsatt for den sovjetiske modellen «på forskudd». Det var de tre bal­ tiske statene, som ikke bare fikk innført et kommunistisk diktatur, men som også ble fratatt den statlige selvstendigheten som det øvrige Øst-Europa beholdt iallfall formelt. 371

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Da Estland, Latvia og Litauen ble tvangsinnlemmet i Sovjetunio­ nen i 1940, var det forberedt gjennom et hemmelig tillegg til ikke­ angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen fra 1939. Der erklærte tyskerne at de ikke hadde spesielle interesser i Baltikum underforstått at det var fritt fram for Sovjetunionen. Den sovjetiske anerkjennelsen av de tre statene fra tiden etter første verdenskrig var plutselig ikke noe verdt. Opprinnelig var det avtalt at bare Estland og Latvia skulle gå til Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tysk­ land. Men det ble forandret etter at Polen var ferdig partert av sine to sultne stormaktsnaboer i september 1939. Den sovjetiske anneksjo­ nen av Estland og Latvia begynte i månedsskiftet september/oktober med at de fikk ultimatum om å godta en militærallianse og stasjone­ ring av sovjetiske tropper. Det ble overveid å gjøre militær motstand, men utsiktene var så håpløse at det ikke ble aktuelt. Neste sommer, i 1940, da Hitler hadde nedkjempet Frankrike, strammet Stalin grepet om de baltiske statene. I tilfelle Hitler skulle vende seg østover, var Baltikum av stor strategisk betydning. Moskva kom med et nytt ulti­ matum til de tre statene. Kravet var full sovjetisk okkupasjon og reor­ ganisering av regjeringene under sovjetisk kontroll. Mulighetene til å oppnå noe gjennom militær motstand var nå enda mer usannsynlige; det stod allerede tusenvis av sovjetiske soldater i de tre landene. Bare president Smetona i Litauen gikk inn for motstand, men uten å fa sin egen regjering med på det. Smetona flyktet til Vesten og døde i USA noen år senere. Sommeren 1940 ble regjeringene overtatt av lokale kommunister. Moskvas ultimatum og det sovjetiske militære nærværet sikret gjen­ nomføringen. Det ble skrevet ut nyvalg med bare én tillatt liste. Nasjonalforsamlingene som slik ble «valgt», anmodet så om å bli inn­ lemmet i Sovjetunionen. Selv under en så rå maktdemonstrasjon i krigstid forsøkte altså Moskva å skaffe seg en formell legimitet for sin anneksjon. Voldtektsforbryteren var ikke fornøyd med å voldta, han brukte også sin makt til å fa offeret til å be om å bli voldtatt. Det inn­ gikk i historiepensumet til baltisk skoleungdom at det hadde foregått en sosialistisk revolusjon i 1940, og at landene deretter bad om å bli opptatt i Sovjetunionen. Problemet med denne form for legitimering i forhold til «erobringens rett», var at den var bygd på løgn. Når det så ble mulig å avsløre løgnen offentlig, slik det skjedde i 1988, ble 372

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

begrunnelsen for å ha en slik statsordning oppspist innenfra på en måte som også fikk mange trofaste regimetjenere til å se seg om etter en ny ideologi. De ledende baltiske politikerne ved den sovjetiske anneksjonen, som Konstantin Påts, Karlis Ulmanis, Augustinas Voldemaras og mange andre, ble arrestert og deportert til Sovjetunionen. De fleste døde i fangenskapet; Påts så sent som i 1956. I 1990 ble de jordiske restene av ham ført tilbake til Estland. Begravelsen av Påts i estisk jord var en av de store begivenhetene i Estlands forsøk på å knytte forbin­ delsene tilbake til den før-sovjetiske epoken, og gjorde et sterkt inntrykk. Litauens innlemmelse i Sovjetunionen hadde på ett punkt et litt mer komplisert forspill enn de andre. Da Litauen høsten 1939 måtte gå med på sovjetiske militærbaser, skjedde det ikke utelukkende gjen­ nom press. Det var også elementer av byttehandel - Litauen fikk noe igjen. Vilnius-området, som hadde vært under polsk styre i mellom­ krigstiden, hadde under delingen av Polen i september 1939 kommet under sovjetisk kontroll. I oktober ble det som en sovjetisk «gest» gitt tilbake til Litauen. Det samme skjedde med Klaipeda (Memel), som Tyskland hadde tatt våren 1939. Da litauerne i slutten av 1980-årene tok opp arbeidet for å gå ut av Sovjetunionen, kunne de ikke - som Estland og Latvia - uten videre stille krav om at situasjonen igjen måtte bli slik den var før den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av 1939. Da måtte jo Vilnius - hovedstaden - overlates til Polen. Dette forholdet ble derfor forsøkt brukt som press for å få Litauen til å bli værende i Sovjetunionen. De sovjetiske deportasjonene pågikk utover høsten 1940 og videre i 1941. De var på sitt største like før det tyske angrepet på Sovjetunio­ nen i juni 1941. Titusener av mennesker ble da stablet sammen i kuvogner og sendt østover. En del av disse fangene kom tilbake etter Stalins død, men svært mange ble skutt eller døde på grunn av de elendige forholdene i fangeleirene. Det tyske angrepet gav en pause i den sovjetiske okkupasjonen, og tyskerne lyktes til en viss grad i å fa bakere til å gå med i kampen mot Sovjetunionen. Men tyskerne var ikke interessert i å gi balterne noen reell makt lokalt, og gav heller ikke løfter om selvstendighet etter krigen. De tyske nazistene hadde sine egne imperialistiske planer 373

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

for Baltikum - et område der den tyske innflytelsen hadde vært sterk tidligere. Da tyskerne måtte trekke seg tilbake sommeren 1944, forsøkte bal­ terne å gjenopprette sine nasjonale regjeringer. Men den røde hær hadde ikke til hensikt å la krigsbyttet gå tapt, og disse forsøkene varte bare fa dager. Den sovjetiske «orden» ble gjenopprettet, og omdannel­ sen av samfunnet fortsatte. Igjen ble tusener deportert. Men i motset­ ning til 1939/40 oppstod det nå militær motstand i form av partisangrupper, ofte med utgangspunkt i soldater som hadde tjenestegjort for tyskerne. O gså andre sluttet seg til. De trodde ikke at de alene kunne vinne over den røde hær, men håpet på støtte fra vestmaktene. Ryktene gikk om at det snart ville bryte ut krig mellom Sovjetunio­ nen og vestmaktene. Etter hvert sluttet nye grupper seg til styrkene, som holdt seg skjult i skogene i flere år. Det kunne være folk som var redde for å bli deportert til Sibir, eller bønder som ble utsatt for kollektiviseringen fra 1949. Det var i Litauen at den væpnede motstands­ bevegelsen, der kalt Skogsbrødrene, var sterkest. De angrep ikke bare sovjetiske støttepunkter, men også litauere som samarbeidet med sov­ jeterne og familiene deres. Så mange som 13 000 litauere og enda flere sovjetere kan være blitt drept av Skogsbrødrene. Men talloppgavene spriker og er høyst usikre. Partisantapene har vært anslått til et tall mellom 20 000 og 50 000. Først etter Stalins død og avslutningen av Korea-krigen i 1953 var motstandsgruppene i Baltikum helt ned­ kjempet eller hadde gitt opp.

Enda en ny sovjet-republikk Det var enda et område i Europa som opplevde en liknende utvikling som Baltikum, og som endte opp som sovjet-republikk. Det histo­ riske forholdet mellom Moldova og Russland (senere Sovjetunionen) hadde mye til felles med forholdet mellom de baltiske republikkene og Russland. Moldova (Bessarabia) hadde også tilhørt Russland før den russiske revolusjon (fra 1812, altså noe kortere enn Baltikum), og i mellomkrigstiden lå landet utenfor Sovjetunionens grenser, riktig­ nok ikke som selvstendig stat, men som en del av Romania. Parallellen med de baltiske statene fortsatte under den annen verdenskrig. I det 374

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

hemmelige tillegget til den tysk-sovjetiske pakten av 1939 var Bessarabia regnet opp som sovjetisk interesseområde på linje med de bal­ tiske statene. Sommeren 1940 fikk følgelig Romania et ultimatum og måtte avstå denne sin østligste provins til Sovjetunionen. I 1941 gikk så Romania med i Tysklands krig mot Sovjetunionen for å få Bessarabia tilbake. Fra 1944 stod igjen den røde hær der, og Bessarabia fikk status som egen sovjetrepublikk under navnet Moldavia (Moldova er den rumenske navneformen). Dette navnet var også brukt om en «autonom sosialistisk sovjetrepublikk» som i 1924 ble opprettet på østbredden av Dnestr på unionsrepublikken Ukrainas område. Flovedstad var Tiraspol. Under en tredjedel av befolkningen der hadde rumensk som morsmål (russerne foretrakk å kalle det moldavisk), men det var tilstrekkelig påskudd til å opprette et miniMoldavia (bare ca. 8000 km2), som med tiden kunne bli utvidet, selv om det aldri hadde vært en del av det historiske Moldova. Da Bessara­ bia ble erobret fra Romania under den annen verdenskrig, ble følgelig den autonome republikken Moldavia slått sammen med Bessarabia til unionsrepublikken Moldavia (Moldova). Navnet Moldova skriver seg fra det gamle rumenske fyrstedømmet Moldova, som ble delt ved Russlands anneksjon av den østlige delen i 1812. O gså den vestlige delen, som er en av Romanias hovedlandsdeler, bærer navnet M ol­ dova. Dessuten er deler av det historiske Moldova direkte innlemmet i Ukraina. Det gjelder framfor alt den sørlige delen, dvs. svartehavskysten fra Donau-deltaet og nesten til Odessa. Ukraina har også hånd om Nord-Bukovina, som var rumensk i mellomkrigstiden og fra 1775 til 1918 tilhørte Østerrike. Før det hadde Bukovina tilhørt det gamle rumenske fyrstedømmet Moldova. Ikke bare Moldovas skjebne under den annen verdenskrig, men også etterkrigshistorien har mange fellestrekk med de baltiske repu­ blikkene. Det ble lagt stor vekt på økonomisk integrasjon med det øvrige Sovjetunionen, og det ble store endringer i sammensetningen av befolkningen. Etter krigen ble mange hundre tusen rumenere deportert til Sibir for å knekke motstanden mot det nye regimet. Enda flere russere og ukrainere ble bosatt i Moldova, slik at det i dag bare er 65 prosent rumenere der. De største minoritetene utgjøres av ukrai­ nere (14 prosent) og russere (13 prosent). På ett viktig punkt var Moldovas stilling annerledes enn de baltiske 375

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

republikkenes. Moldova var den eneste sovjetrepublikken som hadde et «moderland» utenfor Sovjetunionen. Derfor ble det spesielt viktig å bryte ned alt som kunne knytte Moldova og Romania sammen. Ikke nok med at språket ikke ble kalt rumensk, men moldavisk. Sovjetmyndighetene tvang også den rumenske befolkningen til å skifte ut sitt latinske alfabet med det kyrilliske. Det slapp de baltiske folkene. Dessuten var det liten kontakt mellom Moldova og Romania, på tross av felles politisk system. Det gjaldt også tiden før Romania begynte å markere en viss uavhengighet til Sovjetunionen.

Et utvidet imperium Med erobringen av Øst-Polen, de baltiske statene og Moldova hadde Sovjetunionen flyttet grensene så langt vestover at det som var gått tapt for det russiske imperiet ved revolusjonen, var vunnet tilbake. Nettopp denne historiske kontinuiteten med Tsar-Russland gjorde det ekstra vanskelig å ta kommunistenes internasjonalistiske slagord alvorlig. Med etablering av politisk kontroll over enda større områder i det østlige og sentrale Europa, hadde Stalin oppnådd en ekspansjon som hans tsar-forgjengere bare kunne ha drømt om.

Økonomi som religion Kommunistregimenes satsing på økonomisk vekst med hovedvekt på industri var ikke ukjente toner i Øst-Europa. Det hadde vært betyde­ lige talsmenn for liknende synspunkter før, selv om mange førkrigspolitikere også hadde vært relativt likegyldige, for ikke å si skeptiske, som en del bondepartipolitikere. I Polen var det på slutten av mel­ lomkrigstiden en sterk vilje til å bruke statlig planlegging og offent­ lige ressurser for å fa til en økonomisk og industriell vekst. O g i Romania hadde et av de to største partiene, det nasjonal-liberale, sett oppbygningen av en egen industri som en forutsetning ikke bare for folks velferd, men også for statens uavhengighet. Selv om partiet kalte seg liberalt, hyllet det ikke en passiv stat. Likevel var kommunistenes satsing av en annen type. For det første 376

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

var ambisjonene større. Mer skulle oppnås i løpet av kort tid enn noen førkrigspolitiker hadde drømt om. For det andre skulle staten ha en helt annen og altomfattende rolle i økonomien. Det var økonomien som helhet som skulle bli et statsanliggende, ikke bare bestemte sat­ singsområder. Alt skulle inn i offentlige planer. På den måten kunne man gjennom politiske avgjørelser styre ressursene slik at nasjonen som helhet, og ikke snevre egeninteresser, fikk fordel av det. For det tredje gjorde det kommunistiske diktaturet at planøkonomien fikk en langt tynnere forankring i folks behov enn den ville ha fatt i et sam­ funn med ytringsfrihet og folkevalgt kontroll. Muligheten for at de samlede ressursene skulle bli anvendt til beste for folket som helhet, ble forspilt alt i utgangspunktet ved at lederne ikke var interessert i hva folk mente. Mange av kommunistsjefenes prioriteringer var selv­ sagt ikke vesensforskjellige fra det som kunne ha blitt resultatet av en mer demokratisk beslutningsprosess. Det gjaldt f.eks. rene gjenoppbyggingsoppgaver, kommunikasjoner, helsestell. Men svært mange av de viktigste avgjørelsene var begrunnet i ren kommunistisk dog­ matikk om hvordan økonomien burde organiseres, med Sovjetunio­ nen som forbilde. Det gjaldt f.eks. kollektiviseringen av jordbruket og den harde satsingen på tungindustri framfor forbruksvarer. Den materialistiske verdensforståelsen i marxismen legger avgjø­ rende vekt på produksjonskrefter og produksjonsforhold. Dermed ble den økonomiske politikken ikke bare utsatt for de vilkårlighetene som følger av et hvilket som helst diktatur. Den fikk nærmest karakter av å være et «hellig» område. Åpningen av et stålverk var ikke bare en praktisk milepæl, men også et viktig skritt på veien til paradis, det klasseløse samfunnet, der det ville være materiell overflod og ingen utbytting. Økonomien var blitt religion. De hellige skrifter var for lengst nedtegnet av Marx og Engels og videre tilpasset av Lenin for å legitimere bolsjevikenes maktpolitikk i Russland. Lenin var i denne forstand en slags marxismens Paulus: Paulus tolket Jesu lære slik at den også ble aktuell for andre enn Guds utvalgte folk. De religiøst til­ bakestående hedningene (sett fra jødisk synspunkt) behøvde ikke å te seg som fromme jøder for å bli frelst. Lenin på sin side droppet kra­ vene om at samfunnet måtte ha en velutviklet industri og et bevisst industriproletariat for at frelsen (revolusjonen) skulle komme. Alle kunne rive den til seg, også massene i økonomisk tilbakeliggende °

377

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

land, bare de hadde de rette veilederne, den lille partieliten som kunne styre massenes lengsler etter et bedre liv. Man kunne tenkt seg at det i noen av de østeuropeiske landene da hadde framstått noen nye «Paulus’er», som hadde fortolket læren på ny, slik at den bedre hadde passet til de lokale forhold, som på mange måter var svært ulike Sovjetunio­ nens. Det var også noen som prøvde seg så smått. Men de ble raskt brennemerket som nasjonalkommunister og kastet ut av partiledel­ sene. Den internasjonale kommunismen var i teorien basert på likhet mellom de folkene som hadde gjennomført sin revolusjon. Det var ingen rasetenkning å la nazismen, som plasserte ett folk - og dets ledere - som mer verdifullt enn andres. Men i praksis hadde verdenskommunismen sin pave i Moskva, begrunnet i at de russiske bolsjevi­ kene var foregangsmenn i verdensrevolusjonen og byggingen av sosialismen. Stalin - med etterfølgere - var som kommunismens pave ufeilbarlig i trosspørsmål og forlangte full lydighet av de andre. Som andre paver kunne han nok bruke åndelige våpen mot de gjenstridige, som utelukking fra fellesskapet, men grep lettere til noen av de utal­ lige varianter av fysisk og økonomisk makt han hadde til disposisjon. Den kvasi-religiøse rollen som økonomien spilte, kunne nok gi enkelte av de politisk mest vakte arbeiderne en opplevelse av at deres tungarbeid ikke bare var fysisk slit, men hadde en dypere mening. Ikke bare fordi det var nyttig for landet i øyeblikket, men fordi det var en del av menneskehetens utvikling mot et klasseløst samfunn. De fleste tenkte nok langt enklere tanker om det de strevde med. Fore­ løpig var det iallfall svært langt fram til den materielle overflod og til et samfunn der det arbeidende folk selv bestemte over sin skjebne.

Kollektivisering Ikke minst ble dette tydelig på landsbygda. Selv om den private eien­ domsretten til produksjonsmidlene også ble avskaffet i det øvrige næringslivet, var det bøndene som ble rammet i størst antall. Selv om man ikke bare teller de store industrikapitalistene, men også tar med de mange mindre, private virksomhetene i industri, håndverk og serviceyrker som ble nasjonalisert eller tvangsorganisert i større enheter (ofte kalt kooperativer), var det gårdsbrukene som utgjorde den tall378

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

messig sterkeste bastionen for privat næringsdrift. Bøndene var langt fra ukjente med den skjebnen som hadde rammet bondestanden i Sov­ jetunionen gjennom kollektiviseringen i mellomkrigstiden, og fryk­ tet derfor kommunismen. Til å begynne med gjorde de østeuropeiske kommunistene derfor sitt beste for å berolige bøndene. Forskjellene mellom Sovjetunionen og de enkelte østeuropeiske land ble ofte understreket. Til alt overmål tok ikke de første inngrepene i eiendomsretten på landsbygda sikte på å samle enkeltbruk i større enheter under en samlet ledelse, altså kollektivisering. Nei, til å begynne med gikk politikken ut på det stikk motsatte. Først rundt 1950 kom kollektiviseringen i gang. Før det, i overgangsårene da kommunistenes politiske maktmonopol ble eta­ blert og den private eiendomsretten ble avskaffet i industrien, finans­ livet osv., ble det på landsbygda gjennomført jordreformer som spredte den private eiendomsretten til enda flere. Disse reformene var en radikal videreføring av jordreformene etter første verdenskrig, da godseiersystemet i stor grad ble avskaffet til fordel for små familie­ bruk i flere land. Siden reformene rundt 1920 hadde hatt forskjellig omfang i ulike land, og siden storgodsene heller ikke før det hadde hatt samme betydning over hele Øst-Europa, måtte nødvendigvis reformene i slutten av 1940-årene også slå ulikt ut. De betydde minst i de landene der det allerede var en forholdsvis jevnjordfordeling, som Bulgaria, Jugoslavia og Romania. Der ble under 10 prosent av jorda omfordelt. En virkelig radikal reform var det bare i Ungarn, Polen og i den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland (fra 1949 «Den tyske demokratiske republikk», DDR). Der omfattet reformene over 30 prosent av jorda. I Ungarn - der godssystemet hadde holdt seg lengst - omfattet de nesten 60 prosent. Maksimumsgrensen for hvor mye jord en bonde kunne ha, varierte sterkt, noen steder lå den så høyt som 500 dekar. Hovedmålet ble likevel nådd: Godseierklassen ble helt borte som sosial maktfaktor, og bøndene fikk inntrykk av at de nye myndighetene var positive til at de enkelte bondefamiliene selv skulle ha ansvaret for jorda, ikke godseiere og ikke staten. I noen land fikk reformene - på samme måte som etter første verdenskrig - dessuten et nasjonalistisk innhold ved siden av det sosiale: I Polen og Tsjekko­ slovakia var mesteparten av den jorda som ble fordelt, tysk eid. Den nye jordfordelingen lot seg ikke så lett forene med kommunis379

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

tenes mer langsiktige politiske og økonomiske mål. Privat eiendoms­ rett til et produksjonsmiddel som jorda hørte prinsipielt ikke hjemme i et sosialistisk samfunn. O g dersom jordbruket skulle yte sitt bidrag til å finansiere den storm-industrialiseringen som ble regnet som nøkkelen til all sosial framgang, ville det være gunstigere med andre organisasjonsformer enn myriader av småbruk. I Ungarn, som hadde holdt lengst på storgodsene, hadde pendelen nå slått ut den andre veien: I 1949 var hele 68 prosent av de private brukene på under 20 mål. Det tok ikke lang tid før kollektiviseringen kom i gang. I 1948 kom det resolusjoner fra Kominform som pekte i en slik retning, og fra rundt 1950 kom prosessen i gang. Mønsteret var hentet fra Sovjet­ unionen. Når det gjaldt starten og hvilket tempo som ble fulgt, var det en del variasjoner fra land til land. Det ble også tatt i bruk ulike orga­ nisasjonsmodeller. En del av de nye kollektivbrukene var statsbruk. Men det vanligste var at kollektivbrukene formelt var kooperativer, der bøndene i fellesskap stod som eiere, ikke staten. I teorien valgte de på demokratisk vis hvem som skulle være leder. I praksis bestemte partiet hvem som skulle ha den oppgaven. Det var flere typer av kooperativer. Til å begynne med kunne det hende at de bare omfattet jorda, mens husdyra fortsatt var i privat eie. En annen forskjell gjaldt måten inntektene av driften ble fordelt på. I noen tilfeller var den avhengig av hvor store verdier den enkelte bonde hadde brakt inn i kollektivbruket, eller den kunne beregnes etter arbeidsinnsatsen. Det siste ble det vanligste. Da jordbruket i Sovjetunionen ble kollektivisert fra ca. 1930 og utover, var det en brutal prosess som førte til ufattelig store lidelser: drap og deportasjoner som svar på motstand; sult og hungersnød i uhyggelig stor skala, for ikke å snakke om den mindre dramatiske, men like fullt smertelige opplevelsen av å måtte gi opp bondefamilienes livsform. O gså i Øst-Europa førte kollektiviseringen med seg store lidelser. Mange ble fengslet, forvist eller drept. Bare i Romania lyder et forsiktig anslag på 80 000. Anonyme skjebner i tusentall i land etter land. Likevel forløp prosessen noe annerledes enn i mønsterlandet Sovjetunionen. Litt hadde man lært av erfaringene derfra. På tross av all tvangen som ble anvendt også i de nye folkedemokratiene, var 380

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

metodene alt i alt forsiktigere. Det betydde også at utslagene på pro­ duksjonen ble mindre katastrofale enn de hadde vært i Sovjetunionen. Likevel var de store. Det var mye bruk av «indirekte tvang». Det vil si at myndighetene gjennom en lang rekke tiltak gjorde det mer og mer umulig å fortsette som selvstendig bonde. Dermed kunne den endelige tilslutningen til kollektivbruket skje «frivillig». Slike tiltak kunne være økte kvoter for levering av korn til staten, og lavere priser. I begynnelsen ble ikke minst relativt velstående bøn­ der, med store bruk, presset på denne måten. Det ble også innført store forskjeller på skattesatser, kredittmuligheter og rentesatser, slik at mellomstore og store bønder skulle få vansker med å klare seg uten­ for de nye kooperativene. En spesielt fiffig måte å gjøre det på, som tilsynelatende beholdt like satser for alle, var å skattlegge antatt pro­ duksjonsevne i stedet for inntekt. Produksjonsevnen ble selvfølgelig fastsatt av myndighetene. Bønder som nektet å tilpasse seg de nye tidene, kunne også presses på andre måter, f.eks. ved at barna ble utsatt for diskriminering når det gjaldt utdanning. Det fantes selvsagt også dem som gikk inn i kooperativene med ekte frivillighet. Det kunne f.eks. gjelde fattigbønder som innså pro­ blemene med å klare seg med lite jord og primitive redskaper, og med dårlige utsikter til å fa lån. Men på den andre siden av alle mellomfor­ mene med press og indirekte tvang lå det talløse eksempler på naken makt: arrestasjoner og voldsbruk, også med døden som følge. Det politiske og ideologiske målet med kollektiviseringen var langt på vei nådd i det øyeblikk bøndene hadde måttet gi opp sin selvsten­ dige stilling og gått inn i sin nye kollektive tilværelse. At det ikke bare dreide seg om å fjerne de private bøndene som en politisk maktfaktor, men også om å demonstrere en form for ideologisk renhet, viste seg i Jugoslavia. Da Stalin brøt med Tito i 1948, ble kollektiviseringen drevet fram for å markere at Stalin ikke hadde noen grunn til å kriti­ sere Jugoslavias vei mot et sosialistisk samfunn. Først i årene 1951-53 gikk det jugoslaviske kommunistpartiet tilbake på sine kollektiviseringsvedtak ut fra økonomiske overveielser om hva som var gunstig for produksjonen. Ved siden av politiske og ideologiske mål hadde kollektiviseringen også et økonomisk mål. A øke produksjonen hørte selvsagt med her. o

381

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Likevel var ikke det et overordnet hensyn i seg selv. Poenget var ikke mer mat til folk. Det viktigste var å innordnejordbruket i planene for en rask økonomisk utvikling bygd på forsert industrialisering. I et sosialistisk samfunn måtte kapitaldannelsen skje på andre måter enn med innenlandsk privat kapital eller utenlandske investeringen Øko­ nomisk støtte fra «beskytterlandet» Sovjetunionen å la Marshallplanen var utelukket; i stedet ble mange av de østeuropeiske landene pålagt store krigserstatninger til Moskva. Også i samhandelen mel­ lom Sovjetunionen og de enkelte østeuropeiske land ble betingelsene fastsatt til sovjetisk fordel, som et uttrykk for de maktpolitiske realite­ ter som veide mer enn slagordene om sosialistisk solidaritet og like­ verd. Det som da gjenstod som kilde for industriinvesteringer i ØstEuropa, var å melke jordbruket og forbrukerne. Bøndene slapp nok unna enkelte av de mest konfiskatoriske leveringskravene og skatte­ satsene ved å slutte seg til kooperativene og gi opp privateiendom­ men. Men som nyetablert gruppe i et samfunn som skulle bygge sosialismen, opplevde kollektivbøndene at de også ble utsatt for en sterk økonomisk utbytting. Deres produkter måtte selges til staten for til dels svært lave priser (i lange perioder i kombinasjon med et system med tvungne leveringskvoter), mens forbrukerne måtte betale betraktelig mer. Samtidig ble prisene på industrivarer som bøndene kunne ha bruk for, satt relativt høyt. Resultatet var en skrøpelig leve­ standard, mens store ressurser ble overført til investeringer i indu­ strien. (Investeringene for mekanisering av landbruket var lenge beskjedne.) Kollektivsystemet gjorde det også mulig å overføre res­ surser til industri og anleggsarbeid på en annen måte. Det ble lettere å dirigere arbeidskraft dit partiet ønsket den - ut av landsbyene og til fabrikker og anlegg. Ved siden av landbruket var det forbruksvaresektoren som ble holdt nede for å kanalisere mest mulig ressurser til industriinvesteringer. Kollektiviseringen var ikke en lang, sammenhengende prosess med et jevnt tempo. Forskjellen mellom enkeltland er allerede nevnt. Mer generelt inntraff det en roligere periode etter Stalins død i 1953. Det hadde sammenheng med en mer generell omlegging av den økono­ miske politikken. Den forserte industriveksten ble bremset noe, investeringene fikk ikke lov til å dommere på samme måte som før, det ble satset noe mer på forbruksvarer. For jordbrukets vedkom382

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

mende betydde omleggingen at kollektiviseringen fikk en langsom­ mere takt. Det ble lempet på diskrimineringen av private bønder. For å øke produksjonen ble det lagt noe større vekt på stimulerende tiltak. Det ble mindre av tvangsleveringer. I stedet økte prisene, og det ble bedre tilbud på moderne produksjonsutstyr. Noen land hadde i årene 1953-56 til og med en forsiktig tilbakegang i kollektiviseringen. Men det var bare Polen (utenom Jugoslavia) som opplevde et direkte og kraftig brudd med kollektiviseringen. Den dramatiske utviklingen i Polen i 1956 - som brakte Gomulka til makten og gav Polen større frihet i forhold til Sovjetunionen - førte til oppløsning av kollektiv­ brukene i stor stil. På slutten av 1956 var bare 1700 av 10 600 kollektiv­ bruk intakte. I det øvrige Øst-Europa kom det i stedet en ny og avsluttende runde i kollektiviseringen etter at sjokkbølgene etter 1956 - sterkest etter den mislykte oppstanden i Ungarn - hadde lagt seg. Perioden fra 1957 til begynnelsen av 1960-årene markerte den avgjørende over­ gangen til kollektiv drift. Metodene som nå ble brukt, var mindre terrorpreget enn i begynnelsen av 1950-årene. Bulgaria var tidligst ute. I 1958 kunngjorde de bulgarske lederne stolt på en partikongress at landet var det første etter Sovjetunionen som hadde gjennomført kollektiviseringen helt ut. De neste landene var Tsjekkoslovakia og Albania, deretter DDR, Ungarn og Romania. At kollektiviseringen var gjennomført, innebar ikke at all privat drift ble avskaffet. Det var vanlig at bondefamiliene beholdt et lite stykke jord, gjerne noen mål, som de selv hadde ansvaret for, uten at de dermed eide jorda. Som regel kunne produktene derfra selges fritt. Det hendte likevel i noen land at det ble lagt så sterke restriksjo­ ner på disse jordlappene at privat-preget ble helt eller delvis borte. Det gjaldt særlig Albania fra slutten av 1960-årene og Romania i den siste perioden under Ceausescu. De private jordlappene stod gjerne for en klart større andel av produksjonen enn størrelsen av dem skulle tilsi, og som regel fant makthaverne av økonomiske grunner å måtte godta denne litt pinlige påminnelsen om kollektivdriftens begrensningen I forhold til den politiske omveltningen, der kommunistene hadde innført sitt system i løpet av 1948, tok omdanningen av eiendomsforo holdene på landsbygda mye lengre tid. Årsaken til det var frykten for 383

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

at en for rask ødeleggelse av den privateiendommen kommunistene selv nylig hadde vært med på å spre til flere gjennom jordreformer, ville møte så sterk motstand at det både kunne føre til stor sosial uro og alvorlig svikt i forsyningene til byene.

Nasjonalisering Situasjonen var helt annerledes når det gjaldt å legge industrien, finansvesenet osv. inn under staten. For det første var dette - sett fra marxistisk synspunkt - kommandopostene i økonomien. Derfor hastet det mest her. For det andre var det langt færre personer som mistet sin makt og eiendom, og deres rett til å eie så mye var ikke like selvsagt som bøndenes rett til den jorda de dyrket. Blant annet kunne regjering og parti oftest regne med støtte fra arbeiderne i de bedriftene som ble nasjonalisert. For det tredje var det langt fra noe sterkt og pri­ vateid næringsliv som gikk over til å bli statseiendom. Den korte tiden som var gått siden krigen, gjorde at viktige deler av næringslivet i flere land hadde fatt status som fiendtlig eiendom og dermed allerede var kommet under statlig kontroll. Dessuten var en god del bedrifter stanset opp på grunn av de unormale forholdene under krigen, både når det gjaldt råvarer og markeder. Staten kunne da komme inn som en nødvendig faktor for å fa det hele i gang igjen. Endelig var det ikke så rent lite industri som hadde vært på statlige hender siden før krigen. I land som Polen og Jugoslavia var derfor over halvparten av indu­ strien statlig før den allmenne nasjonaliseringen tok til. Hovedstøtet mot privatdriften kom likevel med nasjonaliseringen. På tross av forskjeller fra land til land var den en forholdsvis enhetlig prosess som strakk seg over tre-fire år. I 1950 var over 90 prosent av industriproduksjonen statlig eller kooperativ. Det siste innebar at sta­ ten var den reelle eier (men ikke den formelle), iallfall etter noen år. Unntaket var DDR, der prosessen kom i gang senere enn i de øvrige kommunistlandene. DDR opplevde også at hele fabrikkanlegg ble beslaglagt som krigserstatning og ført til Sovjetunionen, en utvikling som for øvrig stod i grell kontrast til den økonomiske støtten VestTyskland fikk. Nasjonaliseringen, som ikke bare gjaldt industri og håndverk, men 384

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

også transport, bank og forsikring, var et radikalt tiltak. Den ble gjen­ nomført så godt som uten kompensasjon til de tidligere eierne, og den ble samtidig brukt til å foreta store omstruktureringer i næringslivet. Nå skulle både privat konkurranse, som ble anklaget for å bety urasjo­ nell ressursutnytting, og private monopoler, som skapte kunstig høye priser til fordel for eierne, bort. I stedet skulle produksjonen samord­ nes etter planer som tok hensyn til sosiale behov, riktignok slik partiet tolket dem. Nye investeringer skulle kanaliseres dit det var behov for nye produkter, ikke dit det kanskje var lettest å fa en rask profitt. Før 1950 var likevel planene som regel kortsiktige og relativt generelle, og mer preget av gjenoppbygging enn sosialistisk nyutvikling. Fortsatt var småbedriftene (ulikt definert fra land til land) gjerne private. Men etter fa år var de også nasjonalisert, enten gjennom en utvidet lovgiv­ ning, åpen tvang uten nye lover, eller «frivillig tvang» på liknende måte som i kollektiviseringen på landsbygda.

Et nytt økonomisk system Rundt 1950 var hovedtrekkene i det nye økonomiske systemet klare, selv om gårdsbruk og en del småbedrifter fortsatt var private. Syste­ met var til forveksling likt det sovjetiske. I stedet for markedsøkono­ miens horisontale forbindelser dominerte nå vertikale forbindelser. Det vil si: ovenfra kom ordrer om hva som skulle produseres og hvor mye, nedenfra kom rapporter. Det ble bygd opp et gigantisk planleggingsapparat, som fikk ansvaret ikke bare for hovedtallene i økono­ mien, men også for detaljer på bedriftsnivå. Det var flere nivåer i plan­ leggingen. Øverst stod en sentral plankommisjon (under ulike navn), deretter kom en rekke departementer for de forskjellige delene av næringslivet. Standardlengden på en plan på høyeste nivå var fem år, men det fantes variasjoner. Femårsplanene ble brutt ned til årsplaner, som var mer detaljerte. Det er lett å forestille seg at det trengtes en uhorvelig mengde tall for å styre produksjonen i en traktorfabrikk eller en skofabrikk, for ikke å snakke om et skipsverft. A bestemme hovedtallene, hvor mange traktorer det skulle produseres - kanskje av to-tre forskjellige typer, høres ikke så vanskelig ut. At man på en trak­ torfabrikk i en markedsøkonomi må beregne hva som trengs av rå­ o

385

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

materialer og underleveranser og inngå de nødvendige kontrakter om det, sier seg selv. I en sentralstyrt økonomi tilligger ikke disse opp­ gavene lenger traktorfabrikken. Dens oppgave blir i stedet å rappor­ tere oppover i plansystemet om hva som trengs, og da blir det straks vanskeligere. De overordnede planorganene må ikke bare ta avgjørel­ ser om sluttproduktene (f.eks. hvor mange sko av hvilke modeller og hvilke størrelser), men også sørge for at enkeltbedriftene blir koplet til hverandre med delleveranser til riktig tidspunkt og i riktig mengde. Om produksjonen var vellykket eller ikke, ble ikke avlest gjennom godt eller dårlig salg. Siden både produksjonsmengden og prisene var fastsatt i sentrale planer, var det bare forbrukernes valg om de ville kjøpe en bestemt vare eller ikke som var unndratt planleggernes avgjørelser. Så lenge det var mangel på det meste, var avsetningen stort sett sikret, uansett kvalitet og fasong. Om en bedrift gikk bra eller ikke, ble målt ved å se på om den hadde oppfylt produksjons­ tallene i planen. En bedrift som - helst noen prosent over planen hadde produsert en vare som ikke var etter folks smak, hadde likevel gjort jobben sin. Den hadde jo bare gjort det den hadde fatt beskjed om av planleggerne. O g på grunn av det begrensede tilbudet kjøpte folk det meste likevel. Helt håpløse produkter ville likevel hope seg opp i butikkene, og det kunne ta lang tid før det sentrale planleggingsapparatet gjennom nye vedtak og tilpasninger kunne endre pro­ duksjonen. Siden prisene var politisk fastsatt og ikke skulle endre seg med tilbud eller etterspørsel, var det selvsagt ikke aktuelt for en butikk å selge håpløse varer ekstra billig for å bli kvitt dem. På den andre siden risikerte forbrukerne heller ikke at gode og populære varer steg i pris bare fordi det var stor etterspørsel etter dem. I stedet forsvant de fra butikkhyllene nesten like raskt som de kom inn. Slik oppstod det fenomenet mange vestlige besøkende husker fra det kommunistiske Øst-Europa: køene i og utenfor butikkene. Noen av dem oppstod selvsagt fordi det var for få til å ekspedere eller fordi arbeidstempoet hos de ansatte var lavt. Men de køene som var mest typiske for systemet, skyldtes at tilbudet på bestemte varer var for lite i forhold til folks behov og den fastsatte prisen. Etter at de første etterkrigsårenes rasjonering etter hvert ble opphe­ vet, var det altså folks evne og mulighet til å stå i kø som avgjorde hvem som skulle fa varene. I en markedsøkonomi med altfor begren386

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

sede ressurser til å imøtekomme etterspørselen, ville det ha vært lom­ meboka som avgjorde hvem som ville ha råd til å kjøpe de varene som da kunne prises høyere og likevel bli solgt. Så lenge det nye samfunnet var under oppbygging og den materielle velstanden på en tilforlatelig måte kunne henlegges noen år framover i tid, hadde ikke myndighe­ tene store problemer med å forsvare at systemet i hovedtrekk virket rettferdig, køer til tross. Det er ikke dermed sagt at køene ble godtatt. Men folk ble vant til dem som en del av hverdagen. I praksis fungerte ikke alltid den teoretiske modellen for styring av økonomien som forutsatt. Bl.a. kunne det mellom bedrifter lett opp­ stå uformelle horisontale forbindelser som ikke skulle være der. Det ble fristende å fuske med rapporteringen til høyere organer, og pusle­ spillet med de tusener og hundretusener av tall som skulle stå i et for­ hold til hverandre (før den elektroniske databehandlings tid), var enormt. Feil og misforståelser som forplantet seg videre i produk­ sjonsapparatet, kunne lett oppstå. Men kommandoøkonomien, som denne formen for planøkonomi ofte kalles, virket på et vis. De virkelig store problemene med å få systemet til å fungere, kom senere. Begynnelsen av 1950-årene var preget av en rask utbygging av industrien, med store investeringen Men samtidig gikk realinntektene for folk ned. Etter sovjetisk møns­ ter ble vekten lagt på tungindustrien. Forbruksvarene fikk vente. Den fryktatmosfæren som var skapt av den politiske terroren, gjorde det ikke sannsynlig med alvorlige protester eller opprør på grunn av dårlig varetilbud i butikkene. Likevel var det grenser for hvor mye forbrukernes interesser kunne skyves til side og henvises til det kommende tusenårsriket. O g fra 1953-54 ble den økonomiske politikken lagt noe om. Den hurtige økonomiske veksten ble dempet, det gjaldt også veksten i investeringene. Det gjaldt særlig innenfor tungindustrien. I stedet ble det satset mer på konsumvarer, slik at for­ brukets andel av nasjonalproduktet økte noe. Impulsene til denne justeringen av kursen - for mer var det ikke kom ikke nedenfra i samfunnet. Det var heller ikke slik at de østeuro­ peiske partiledelsene forlangte at herrene i Moskva måtte gi dem lov til å føre en politikk som passet bedre lokalt. Det var tvert imot Moskva som angav tonen. Bakgrunnen var at Stalin døde våren 1953. Flere av dem som hadde stått under ham og nå knivet om å bli hans 387

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

etterfølgere, var klar over at den politikken de selv lydig hadde vært med pa å sette ut i livet, hadde svakheter som kunne bli en fare for systemet, også deres egen makt, på lengre sikt. «Den nye kursen» i økonomisk politikk, som etter noen år også ble videreført til et opp­ gjør med den politiske stalinismen (Khrusjtsjovs hemmelige tale på partikongressen i 1956), oppstod altså i Sovjetunionen, men imøte­ kom samtidig tilsvarende behov i Øst-Europa. Overføringen dit var en følge av avhengigheten av Moskva og altså ingen stor overraskelse. Helt siden mellomkrigstiden var det anerkjent at linjeskifter der måtte fa betydning for kommunister andre steder.

Øst-Berlin 1953 - en masseoppstand I ett land ble betydningen likevel svært annerledes enn en kunne ha tenkt seg på forhånd. I D D R gav utviklingen i 1953 støtet til det som ble det første store folkelige opprøret mot de kommunistiske makt­ haverne i Øst-Europa etter at regimene var blitt stabilisert i slutten av 1940-årene. Det østtyske partiet (Tysklands sosialistiske enhetsparti) hadde i 1952 strammet grepet om befolkningen. Det ble snakket om en skjerpelse av klassekampen og at utviklingen mot et sosialistisk samfunn måtte forseres. Resultatet var i første omgang at flyktningstrømmen til Vest-Tyskland økte. De østtyske lederne var i en klemme. Ikke bare mistet de verdifull arbeidskraft på grunn av de mange fagfolkene som forlot landet. D D R betalte også fortsatt store krigsskadeerstatninger til Sovjetunionen (omtrent Va av produksjo­ nen i 1952), mens rivalstaten Vest-Tyskland opplevde sitt «økono­ miske under». Men i stedet for å moderere politikken for slik å gjøre det lettere for østtyskerne å identifisere seg med kommuniststyret, valgte ledelsen - i samråd med Stalin - å skru opp tempoet (bl.a. kollektivisering av jordbruket), slik at den sosialistiske framtidsstaten med overlegne forhold for innbyggerne skulle komme raskere. Det var lettere sagt enn gjort. Utover våren 1953 ble det i stedet alvorlige problemer med matforsyningen. Den østtyske partisjefen Walter Ulbricht bad om materiell hjelp fra Sovjetunionen, men fikk til sin overraskelse nei. I Moskva syntes nå Stalins etterfølgere at lære­ gutten i Berlin var i ferd med å gå for langt, og Ulbricht ble presset 388

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

til selvkritikk. En del av de vedtakene som hadde skapt størst mis­ nøye, ble dermed trukket tilbake i juni. Men ikke et av de siste og mest utfordrende for arbeiderne, kravet om at produktiviteten måtte økes med minst 10 prosent for at DDR skulle komme ut av det økono­ miske uføret. Industri- og bygningsarbeidere skulle med andre ord presses til å arbeide hardere for samme lønn, samtidig som det siste halvåret hadde vært preget av varemangel (bl.a. poteter og kull) og sti­ gende priser. I det offisielle organet for «fagforeningene» kunne arbei­ derne lese at de nye arbeidsnormene skulle gjennomføres fra 16. juni, med tilbakevirkende kraft fra 30. mai. Det var ikke full enighet i den østtyske ledelsen om denne kursen. Det avspeilte at Moskva etter Stalins død ikke talte med én stemme. De østeuropeiske lederne visste ikke hvem som ville bli den nye sterke mann i Moskva. Ulbricht satset på en fortsatt hard kurs, og trakk ikke mer tilbake enn han følte han var nødt til. Han fikk et kontant svar fra arbeiderne på byggeplasser på Stalin-alleen. De hadde i lang tid dis­ kutert de nye normene seg imellom. Det gjorde ikke misnøyen mindre da partiaktivistene på disse arbeidsplassene forpliktet seg til å fa sine «brigader» med på hele 15 prosents økt arbeidsinnsats. Da bygningsarbeiderne om morgenen den 16. juni kunne lese i sin fagforeningsavis at normene skulle gjennomføres fra den dagen, med tilbakevirkende kraft for lønnsberegningen fra 30. mai, var ikke rase­ riet til å stanse. Allerede dagen før hadde arbeiderne på en av bygge­ plassene lagt ned arbeidet for å rådslå om hvordan de nye normene kunne stanses. Nå samlet de seg på gata, først rundt 80 i tallet, og toget nedover med noen provisoriske transparenter. Arbeiderne fra de andre byggeplassene på Stalin-alleen sluttet seg spontant til. Folkepolitiet (som politiet tidligere var døpt om til for å understreke sam­ hørigheten med folket) var maktesløst. I partihovedkvarteret tok det tid før man skjønte hva som var på gang. Da Ulbricht omsider kunn­ gjorde at også de omstridte arbeidsnormene skulle trekkes tilbake, var det for sent. Demonstrantene var nå over store deler av byen, og i til­ legg til de økonomiske kravene begynte det å dukke opp mer gene­ relle politiske krav om at regjeringen måtte gå av og at det måtte hol­ des frie valg. Om kvelden stilnet det hele av. Men bare tilsynelatende. Folk diskuterte hva som skulle skje neste dag. Den 17. juni, som er blitt stående som datoen for opprøret, gikk 389

Ø ST -EU R O P A S H IST O R IE

arbeiderne på jobben, men ikke for å arbeide. Øst-Berlin var rammet av generalstreik. Folk begynte a marsjere fra utkantene mot sentrum. Flere tusen demonstranter forsøkte å okkupere regjeringsbygninger. På Brandenburger Tor ble det røde flagget revet ned og brent. Situa­ sjonen var ute av kontroll for myndighetene. Ut på dagen grep den sovjetiske kommandanten i Øst-Berlin inn og erklærte unntakstil­ stand, og byen ble effektivt okkupert av sovjet-tropper med panser­ kjøretøyer. Folk som ble tatt til fange, ble i flere tilfeller stilt for stand­ rett og skutt. Den harde militærinnsatsen virket. Om kvelden var det ro i byen igjen. Opprøret hadde også smittet over til en rekke andre byer, som Dresden, Leipzig og Rostock, men var overalt blitt slått ned av sovjetiske styrker. Ifølge offisielle DDR-tall hadde ialt 272 byer og tettsteder vært omfattet av streiker, demonstrasjoner og uro. En rekke dødsdommer ble avsagt, og over 25 000 ble arrestert. (De siste slapp ut av fengslet i 1964.) Regimet hadde vunnet krigen med folket. I et berømt kommentardikt henviste Bertolt Brecht til at Forfatterfore­ ningens sekretær etter oppstanden hadde delt ut flygeblad om at fol­ ket hadde forspilt regjeringens tillit og bare kunne vinne den tilbake ved å arbeide dobbelt så hardt som før. Ville det ikke da være enklere, avsluttet Brecht, om regjeringen oppløste folket og valgte et annet? Når man ser på de oppstandene som har skjedd i det kommunis­ tiske Øst-Europa under ett, er det store variasjoner med hensyn til hvem som har tatt initiativet og hvilke krav som har vært stilt. I Berlin kom initiativet entydig fra arbeiderhold. O gså andre befolknings­ grupper sluttet seg til demonstrasjonene og kravene, men det var først da arbeiderdemonstrasjonene var godt i gang. Kravene som ble rettet til myndighetene, var opprinnelig av økonomisk og sosial art. Men de ble raskt utvidet slik at det ikke bare ble satt spørsmålstegn ved regi­ mets politikk i konkrete saker, men ved selve det politiske systemet. o Årsakene til oppstanden ligger i vekselspillet mellom kursskiftet i Moskva, de østtyske ledernes ustøe kurs i den nye situasjonen og arbeidernes misnøye. I maktspillet mellom ulike kommunistiske frak­ sjoner etter Stalins død økte usikkerheten i den østtyske ledelsen. Det som hadde vært prisverdig i Stalins øyne året før, var det ikke lenger. Når så Ulbricht skulle trekke tilbake upopulære tiltak, gjorde han det halvhjertet. Ikke viste han styrke ved å stå på sitt. O g ved å la den for­ hatte skjerpelsen av arbeidsnormene bli stående, gjorde han heller 390

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

ikke arbeiderne så fornøyde at de kunne roe seg ned av den grunn. Slik oppstod det et rom for åpen protest. Når noen først våget å gå inn i det rommet, ble det raskt utvidet ved at mye oppdemmet misnøye ble tatt med, også når det gjaldt et av de fundamentale trekkene ved DDR, nemlig diktaturet som styreform. Hva førte så denne oppstanden til? Paradoksalt nok styrket den Ulbrichts stilling, selv om han måtte finne seg i å gi noen flere inn­ rømmelser. Han kunne anklage sine mindre stalinistiske rivaler for at de ville gi inntrykk av en svak ledelse, slik at vestlige provokatører let­ tere kunne få arbeiderne med på å gå mot regjeringen. Dessuten ble oppstanden i Berlin brukt i den interne maktkampen i Kreml. Berija, som hadde vært Stalins politisjef og gjerne ville bli hans etterfølger, ble satt ut av spill bl.a. med anklager om at han hadde støttet en kapitulasjons-politikk i D D R gjennom kontakter med noen av Ulbrichts rivaler. Ulbricht ble dermed paradoksalt nok reddet av den oppstanden som først og fremst var rettet mot hans politikk. Det var påfallende at arbeiderkravene i alt overveiende grad rettet seg mot de østtyske politikerne, ikke mot den sovjetiske okkupasjonsmakten. Samtidig beviste utfallet at det østtyske regimet ikke kunne stå på egne bein, men hvilte på sovjetisk makt. Hva kunne så østtyskerne lære av det som hadde skjedd? Nokså pessimistisk måtte de konstatere at de stod alene. Ingen hjelp fra Vesten var aktuell. Storpolitikkens grenser lå fast. Den sovjetiske makten kunne fritt utfolde seg. Denne lærdommen ble selvsagt også en del av den politiske bevissthet i det øvrige Øst-Europa og forklarer mye av den praktiske tilpasningen til regimene som fant sted i hver­ dagslivet - uten begeistring, men heller ikke stadig med opposisjon i tankene. Samtidig lå det også en annen mulig lærdom i 17. juni. O gså den ble tatt fram i Øst-Europa senere. 17. juni var ikke bare et nederlag. Dagen var også et eksempel på at arbeiderne kunne opptre som en selvstendig kraft mot myndighetene i sin «arbeider-stat». Hadde arbeiderne i ett kommunist-land reist seg, kunne også andre gjøre det. Kanskje med et mer vellykt resultat? Spirene til et nytt politisk reak­ sjonsmønster i Øst-Europa var lagt: Oppstandene i Polen og Ungarn i 1956 var de neste utslagene - med varierende sosiale grupperinger i hovedrollene og ulike typer krav som utgangspunkt for protestene. 391

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Selv om begivenhetene i D D R i juni 1953 var den første masseoppstanden mot de nye regimene i Øst-Europa, hadde ikke årene imellom vært preget bare av enhet og stabilitet på det politiske topp-planet. O g flere av de begivenhetene som skapte stygge sprekker i den kom­ munistiske fellesskaps-overflaten i slutten av 1940-årene og begyn­ nelsen av 1950-årene, fikk direkte betydning som en del av bakgrun­ nen for oppstandene i 1956.

Tito skyves ut og fordømmes En av de konfliktene som kom til å spille en slik rolle, var bruddet mellom Jugoslavia og Sovjetunionen i 1948. Det sier mye om hvordan Stalin så på sin egen makt at det var han som brøt med Jugoslavia, ikke Tito som brøt med ham. Han regnet med at mer Moskva-tro kom­ munister i Jugoslavia ville styrte Tito for å bringe Jugoslavia inn i fol­ den igjen. Men det ble han snytt for. I senere oppgjør med gjenstridige kommunistpartier voktet Moskva seg vel for å selv å ta et åpent brudd. Når tålmodigheten var slutt, kom det i stedet en militær inter­ vensjon (Ungarn, Tsjekkoslovakia) eller et press med tilsvarende effekt (Polen). I 1948 gjorde Stalin altså den feilen å tro at Tito som partileder i Jugoslavia var avhengig av sovjetisk støtte for å klare seg. Men Stalin hadde valgt seg den sterkeste motstanderen som var å finne i ØstEuropa. Tito og hans parti hadde stor prestisje langt utover sitt eget land. Det var ikke tilfeldig at hovedkvarteret for Kominform ble lagt til Beograd, selv om det også ble påstått at Stalin gjorde det for å kunne holde Tito bedre under oppsikt. Tito selv var seg svært bevisst at de jugoslaviske kommunistene - i motsetning til de fleste andre kommunistpartier i Øst-Europa - var kommet til makten ved egen hjelp. I kombinasjon med hans dominerende personlighet førte dette til en langt mer selvrådig politikk enn Moskva etter hvert satte pris på. Det gjaldt sider både ved innenriks- og utenrikspolitikken. Tito hadde en tendens til å gå lenger enn Stalin ønsket. Det gjaldt støtten til kommunistene i den greske borgerkrigen, striden med Italia om Trieste, og ikke minst de jugoslaviske tankene om en Balkanføderasjon med Bulgaria, kanskje også med Romania. Det betyr ikke 392

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

at den sovjetiske diktatoren var mer «moderat» enn Tito, men at Stalin ønsket en klar underordning, og at han selv ville bestemme de arenaer der Sovjetunionen skulle føre en utfordrende politikk mot vestmak­ tene. Stalin ønsket ingen eventyrpolitikk som kunne sette byggingen av sosialismen i Øst-Europa i fare. I så måte kunne forsiktigheten i enkelte internasjonale spørsmål minne om oppgjøret med Trotskij om å bli Lenins etterfølger. Trotskij ville arbeide aktivt for verdensrevolu­ sjonen, mens Stalin ble kjent for å ville bygge sosialismen i ett land først. Det var i tråd med dette at Tito ble anklaget for å være trotskist, et sterkt fordømmende skjellsord i den kommunistiske sjargong. Etter at motsetningene mellom Moskva og Beograd hadde bygd seg opp over en tid, kom det avgjørende sovjetiske utspillet på et møte i Kominform i Bucuresti sommeren 1948. Det var sammenkalt for å drøfte situasjonen i det jugoslaviske partiet. Tito unnlot å reise - han fryktet at han kanskje ikke ville få reise hjem igjen. Møtet endte med å sette det jugoslaviske partiet utenfor Kominform. Vedtaket var en sensasjon. Ikke bare kunne Tito frykte at hans maktstilling var i fare - i vedtaket ble de «sunne elementene» i det jugoslaviske partiet opp­ fordret til å skifte ut ledelsen. Men også for Sovjetunionen represen­ terte bruddet et nederlag. Russerne hadde mislykkes i å holde den kommunistiske bevegelsen sammen. Det mest prestisjefylte partiet utenom det sovjetiske var satt utenfor. Mange jugoslaviske kommunister var så drillet inn med troen på Moskva at de så det som hadde skjedd, som en katastrofe. Enkelte hoppet av til Sovjetunionen. Et stort antall ble også arrestert av det jugoslaviske sikkerhetspolitiet under ledelse av Aleksander Rankovic. Tusenvis av partimedlemmer ble utsatt for politisk «omskolering». Men Tito satt fast i salen. O g blant jugoslaver flest ble han snarere oppfattet som vokter av landets uavhengighet enn som en forkastelig avviker fra den rette lære. Den interesserte folk seg mindre for. Selv om Tito mistenkte Stalin for å ha inngått hemmelige avtaler med Churchill på bekostning av jugoslaviske interesser (f.eks. med virkning for Trieste-spørsmålet), en mistanke som ikke var helt ube­ grunnet når vi tenker på den såkalte prosent-avtalen om innflytelsessfærer etter krigen, svarte ikke Tito på eksklusjonen fra Kominform med å fordømme Stalin. Til å begynne med het det at Stalin sikkert var villedet av dårlige rådgivere. På den neste jugoslaviske partikon393

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

gressen ble både Tito og Stalin hyllet. Men dette forandret seg. Snart var propagandakrigen mellom Beograd og Moskva (med lydig følge av de andre hovedstedene i Øst-Europa) i full gang. Tito offentlig­ gjorde brev fra Moskva der partisanenes innsats under krigen ble ned­ vurdert, og fra sovjetisk hold ble det lansert et nytt skjellsord: titoist. Det varte ikke lenge før det ble flittig brukt i den kommunistiske bevegelsen.

Kommunistene rensker ut sine egne I kjølvannet av bruddet med Tito kom det ene oppgjøret etter det andre med påstått upålitelige elementer i de østeuropeiske kommu­ nistpartiene. Kanskje oppgjørene ville ha kommet uansett om Tito var blitt satt utenfor; det hadde vært tilsvarende utrenskninger i Sovjet­ unionen i 1930-årene. Men nå var det demonstrert et eksempel på at farlige avvikere kunne true enheten i bevegelsen selv fra de høyeste posisjoner i partiene. Det gjaldt å være på vakt og slå til før de fikk gjort for stor skade til fordel for klassefienden. En ny Tito skulle ikke tåles. Når en slik mistenkeliggjøring for alvor vant innpass, var det duket for mange oppgjør. De rammet langt fra bare personer som på en eller annen måte sympatiserte med Tito eller var upålitelige ledd i systemet. Først og fremst var de et uttrykk for at det også i lukkede systemer som ikke godtar uenighet, oppstår sterke spenninger mel­ lom personer og grupper. Når de ikke kan fa utløsning gjennom åpen diskusjon og avstemninger, blir fristelsen stor til å løse konflikter ved å eliminere dem som har (eller mistenkes for å ha) et avvikende syn. Det samme gjelder en person som står i veien for en annens karriere, ikke minst i kampen om topp-posisjoner i partiet. I en forholdsvis rolig politisk tid vil elimineringen kunne være fredelig og likne det som også kan skje i demokratiske systemer: Man blir satt utenfor, men uten å risikere å miste livet eller bli satt i fengsel. Slik ble etter hvert utviklingen i øst-landene. Da den sovjetiske statsministeren Georgij Malenkov, en av deltakerne i maktkampen etter Stalin og tilhenger av en mer forbrukerorientert økonomisk politikk, ble satt utenfor i 1955, slapp han å bli erklært som klassefiende og skutt. I stedet havnet han som direktør for et kraftverk i Kazakhstan. Det var en helt ny måte å 394

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

kvitte seg med brysomme elementer på. Bare noen år tidligere, i slut­ ten av 1940-årene og begynnelsen av 1950-årene, levde kommunist­ lederne fortsatt med en helt annen tankehorisont for takling av poli­ tisk uenighet. Den var sterkt preget både av deres egen brutale vei til makten og hele den stalinistiske lydighetsarv de var oppdratt i. Enkeltmennes­ kers liv telte ikke i forhold til det ideologiske målet. Ord som sannhet og rettferdighet var også relative i forhold til det målet. Derfor var det ikke bare tortur som kunne få anklagede kommunister til i rettssaker å innrømme ting de ikke hadde gjort. Dersom de fortsatt trodde på det store målet, kunne de se en falsk tilståelse som et nødvendig offer for sakens skyld. Det var innebygd i marxisme-leninismens forstå­ else av samfunnsforandringer i industrisamfunn. Ved å beskrive den sosiale konflikten mellom arbeidere og arbeidsgivere ved hjelp av en krigsmetafor som klassekamp ble det nærliggende å overta den samme moraltenkning for kampen mellom samfunnsklassene som stater og nasjoner anvendte for sine kriger. I krig er de vanlige moralbud satt ut av spill når det gjelder fienden; man kan drepe, plyndre og lyve, ja, man skal helst gjøre det, om det kan være til hjelp for ens eget folk. Det er uinteressant om de enkeltmenneskene som blir drept, har noen personlig skyld. De mest foraktelige i en krigssituasjon er likevel de som svikter sitt eget folk og hjelper fienden. Samme logikk ble brukt mot kommunister som ble anklaget for å ha hjulpet klassefien­ den ved å motarbeide partiets kurs. Bruddet med Tito aktualiserte denne tankegangen. Nå kunne interne partikonflikter tolkes som en del av kampen mot titoismen. Den skjerpede kalde krigen mellom øst og vest bidrog også til å skape en tettere atmosfære av frykt. Selv i et langt mer åpent samfunn som USA kunne senator Joseph McCarthy i begynnelsen av 1950-årene fa satt i gang en heksejakt på kommunister og venstreorienterte der det å legge inn et ord for en mistenkt kunne være nok til at en selv kom i søkelyset. Når først hysteriet var i gang, var det i en kommuniststat selvsagt enda lettere å bli anklaget for noe en var uskyldig i og enda mer fristende å komme rivaler og motstandere i forkjøpet ved å være først ute med en anklage om høyreavvik, nasjonalisme, titoisme, sio­ nisme - eller andre merkelapper som ble brukt. Sovjetunionen hadde hatt sine store utrenskninger i 1930-årene, med Moskva-prosessene 395

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

som den synlige toppen av terror-fjellet. Da var også mange av de østeuropeiske kommunistene som oppholdt seg i Moskva, blitt ram­ met. Nå fikk de gjenlevende seg en ny omgang på hjemmebane, som offer eller bøddel. I tillegg ble selvsagt mange av de nyrekrutterte både idealister og opportunister - rammet. De fikk oppleve at meto­ dene var like skånselløse som de hadde vært i Moskva-prosessene, kanskje bare enda mer utstuderte. Fysisk og psykisk tortur ble brukt (innbefattet trusler mot nære pårørende), samtidig som det ble appel­ lert til ofrenes partitroskap og gitt løfter om mild behandling hvis de tilstod. Det var også eksempler på at de ble dopet ned slik at tilståelser lettere kunne presses fram. Replikkene som skulle brukes i rettssalen, måtte pugges utenat, samtidig som de anklagede fikk vite at om de prøvde å si noe utenom manuskriptet, ville det likevel ikke kunne høres i salen. Det var ikke noe fast mønster for hvorfor noen og ikke andre hav­ net i utrenskningenes ofte blodige kvern. Noen ganger lå det en reell uenighet om partiets kurs til grunn. Andre ganger virket det bare som utslag av en rå kamp om posisjoner mellom ambisiøse politikere. Noen ganger kunne det se ut til at kommunister som hadde oppholdt seg i Moskva under krigen, tok et oppgjør med framtredende «hjemme-kommunister». Men rollene kunne også være snudd om. Det lot seg ikke gjøre å forutsi ut fra slike kriterier hvilke personer som ville få Moskvas støtte og dermed vinne. Det samme gjaldt spørsmålet om antisemittisme. Noen oppgjør hadde et tydelig antise­ mittisk innslag. Andre ganger var det ogsåjøder blant dem som seiret. En av de mest kjente politikerne som ble satt utenfor, var polakken Wladyslaw Gomulka. Han hadde ledet det kommunistiske mot­ standsarbeidet i Polen på slutten av krigen og ble generalsekretær i partiet etter frigjøringen. I flere spørsmål var han uenig med dem som hadde oppholdt seg i Moskva under krigen. Generelt ønsket han en mer polsk vei til sosialismen og ikke for mye avhengighet av Sovjet­ unionen. Da han fortsatte å holde på sine litt uavhengige synspunkter etter at bruddet med Tito hadde økt ensrettingen og hysteriet innad i Sovjet-leiren, var det lett å brennemerke ham som titoist og nasjona­ list. Han ble fjernet som generalsekretær i september 1948, og mistet i tiden som fulgte, sine øvrige verv. I 1951 ble han arrestert. I 1954 ble han løslatt, og i 1956 ble han rehabilitert og sluppet inn i partiet igjen. 396

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

Med en slik bakgrunn var han en klar kandidat til å overta ledelsen av partiet da det kommunistiske systemet i Polen var truet av sammen­ brudd den dramatiske høsten 1956.

Slånsky og Rajk Andre kjente politikere som ble utrensket, fikk en langt hardere skjebne. Tsjekkoslovakia var et av de landene der det virkelig gikk nådeløst for seg. Det mest kjente av ofrene der var Rudolf Slånsky. Han var generalsekretær i partiet, og ble ikke minst i de første måne­ dene etter maktskiftet i 1948 kjent som en fryktet utøver av kommu­ nistisk terror og ensretting. Han stod også sentralt i den første store bølgen av utrenskninger av påståtte titoister i 1949. Da ble over 10 000 mennesker arrestert og mange partimedlemmer ekskludert. Det var også framtredende politikere blant de arresterte, som visehandelsminister Evzen Lobl. Hvem som helst kunne bli anklaget for tito­ isme. Men slovakiske kommunister, som ofte ønsket større selvsten­ dighet, var spesielt utsatt. En ny utrenskning kom i 1950. Da ble bl.a. slovaken Vladimir Clementis, som hadde avløst Jan Masaryk som utenriksminister i 1948, skjøvet ut. Det samme gjaldt forsvarsminister Ludvik Svoboda. I motsetning til Clementis overlevde han oppgjøret og dukket senere opp som president i Tsjekkoslovakia fra 1968 til 1975. Det endelige oppgjøret i Tsjekkoslovakia kom høsten 1950. Makt­ kampen stod da mellom Klement Gottwald, som i tillegg til høye partiverv var landets president, og Rudolf Slånsky, og deres fraksjoner. Det lyktes Gottwald å fa Moskva til å satse på ham, og i november ble Slånsky og andre arrestert for «sammensvergelse mot staten». Slånsky var ikke akkurat noen populær mann i Tsjekkoslovakia, og det var mange som så arrestasjonen som et tegn på at landet nå var på vei over til mer moderate og lovlydige forhold. Den økonomiske situasjonen hadde i lengre tid vært vanskelig. Slånsky og hans folk fikk derfor også rollen som syndebukker for den. Samtidig ble det uhemmet spilt på antisemittiske strenger. Slånsky og flere av hans nære medarbei­ dere var jøder. Da «rettssaken» mot dem fant sted i 1952 - der alle de anklagede i traust parti-sjargong innrømmet og beklaget sin skyld 397

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

ble de kalt for «trotskistisk-sionistisk-titoistiske, borgerlig-nasjonale forrædere, spioner, sabotører og fiender av det tsjekkoslovakiske fol­ ket, den folkedemokratiske ordningen og sosialismen». Elleve av de anklagede, blant dem Slånsky og Clementis, ble hengt, tre fikk livs­ varig fengsel. For virkelig å demonstrere hvor avskyelige disse forræ­ derne var, ble likene av de hengte kremert, og asken blandet med van­ lig fyllmasse ved utbedring av en kjerrevei i utkanten av Praha. Selv fikk ikke Gottwald nyte seieren så lenge. Bare noen måneder etter døde han. Han hadde ironisk nok pådradd seg lungebetennelse da han deltok i Stalins begravelse i Moskva i mars 1953, og døde fa dager etter hjemkomsten. Selv om Tsjekkoslovakia fortsatte å holde fast ved en nokså stalinistisk kurs i mange spørsmål, gjorde Gottwalds død at landet ble det første som kunne følge de nye signalene fra Moskva om kollektiv ledelse. Gottwalds funksjoner ble delt på flere. Av disse skilte imidlertid snart én seg ut som den sterkeste: Antonin Novotny. Han mistet sine posisjoner først da reform-kommunismen vant fram under den såkalte Praha-våren 1968. Før Tsjekkoslovakia kom i gang med sine utrenskninger og skinnprosesser, hadde Ungarn gått foran. Det mest prominente offer der var Låszlo Rajk. Han var selv heller ikke akkurat noen uskyldighet. Bakgrunnen gav ham stor prestisje: Han hadde deltatt i den spanske borgerkrigen og vært blant de ledende undergrunns-kommunistene i Ungarn under den annen verdenskrig. På slutten av krigen var han blitt arrestert og anbrakt i en tysk konsentrasjonsleir. Fra 1946 til han begynte å bli fratatt posisjoner i august 1948, var han innenriksmi­ nister, med alt det innebar av ansvar for terror og ensretting ved over­ gangen til kommunistisk styre i Ungarn. Hvis det var noen tegn til politiske avvik hos ham, var det heller en tendens til å ville gå fortere fram enn Stalin i perioder han fant det opportunt, altså den motsatte tendensen av Gomulka i Polen. Men det var nok til å komme i søke­ lyset som titoist da forfølgelses-vanviddet satte inn i Øst-Europa etter bruddet mellom Stalin og Tito. Sommeren 1949 ble han arrestert og stilt for «retten». Han «tilstod» både nasjonalistiske avvik og at han f.eks. hadde vært agent for imperialismen i den spanske borgerkrigen. I oktober ble han hengt. I Tsjekkoslovakia uttalte Slånsky etter retts­ saken på et partimøte at de også hadde bruk for en Rajk! Det foresve­ vet ham neppe da at den rollen skulle reserveres for ham. 398

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

I Ungarn ble også en rekke andre kommunister enn Rajk henrettet. Enda flere ble fengslet. En av dem var Jånos Kådår, som senere ble partileder etter at 1956-oppstanden var slått ned. Han havnet i fengsel i 1951, på tross av at han hadde spilt en viktig - og lite flatterende rolle - i prosessen mot Rajk. Den sterke mann i Ungarn under denne kam­ pen på liv og død mellom partimedlemmer og fraksjoner var Måtyås Råkosi, generalsekretær fra 1948 til han som forhatt leder ble styrtet ved oppstanden i 1956. En spesiell side ved utrenskningene i Ungarn var at Stalins antisemittisme ikke fikk noen spesiell innvirkning. Både Råkosi og hans nærmeste støttespillere (som Ernd Gerd og Mihåly Farkas) var jøder. Til gjengjeld hadde de oppholdt seg i Moskva under krigen. Rajk var ikke jøde, men hadde opparbeidet seg en litt for stor selvstendighet - og ikke vært i Moskva.

Utrenskninger i Bulgaria, Romania, Albania O gså i andre østeuropeiske land var det liknende oppgjør, av større eller mindre omfang. I Bulgaria var det mest kjente offeret Traikho Kostov. Han hadde ledet det kommunistiske undergrunnsarbeidet i landet før 1944 og var da flere ganger blitt arrestert og torturert så grundig at han var blitt delvis vanfør. Etter maktovertakelsen var han generalsekretær i partiet og hadde hovedansvaret for den økonomiske politikken. Der tillot han seg å protestere mot sider av Sovjetunionens handelspolitikk overfor Bulgaria. Han var samtidig en av de fremste kandidatene til å overta som partileder etter at Dimitrov døde som­ meren 1949. Da var Kostov allerede fjernet fra sine viktigste verv og plassert som direktør for Nasjonalbiblioteket. Like før Dimitrov døde, var Kostov blitt arrestert. Som en av de kommunistlederne i Øst-Europa som var blitt hardest torturert før krigen, ble han i en absurd «rettssak» anklaget for på den tiden å ha vært agent for politiet, for senere å ha gått i tjeneste for vestlige etterretningstjenester. At han skulle ha vært titoist og trotskist, hørte selvsagt også med. I rettssalen presterte Kostov det fa andre klarte - å ta avstand fra tilståelser som var avtvunget ham i forhørene. Da dommeren skjønte hva som var i ferd med å skje, mistet han ordet med en gang. Kostov ble hengt i desember 1949. Siden den andre nærmeste kandidaten til å etterfølge 399

Ø ST -E U R O P A S H IST O R IE

Dimitrov, Vasil Kolarov, døde (en naturlig død) fa uker etter Kostov, falt valget på en som hadde levd i Sovjetunionen helt fra 1925 til 1946, Vulko Tsjervenkov, for øvrig svoger av Dimitrov. Han hadde vært knyttet til det hemmelige politiet i Sovjetunionen og var nettopp en mann etter Kremls ønsker. I hans tid som partileder ble Bulgaria utsatt for en mest mulig sovjet-lik politikk både i økonomi og kultur­ liv. Hard politisk undertrykkelse ble kombinert med en skjerpet iso­ lasjon av landet i forhold til ikke-kommunistiske land. Også i Romania var det dramatiske oppgjør i partiledelsen. Det mest betydningsfulle fant faktisk sted før bruddet mellom Stalin og Tito og er et indisium på at det kunne ha blitt mange utrenskninger og henrettelser i de østeuropeiske partiene også om Stalin hadde valgt ikke å ekskludere det jugoslaviske partiet fra Kominform. På den rumenske partikongressen i februar 1948 ble Lucretju Påtråscanu angrepet som en eksponent for borgerlig ideologi, en som stadig hadde overvurdert klassefiendens styrke, kanskje også hjulpet av vestlige imperialistmakter. Påtråscanu hadde representert kommunistpartiet i drøftingene med de andre partiene før stats­ kuppet i 1944, ble justisminister samme år og var en av de fa intellek­ tuelle med langvarig medlemskap i partiet. Siden Tito ennå ikke var utstøtt, kunne ikke Påtråscanu godt anklages for titoisme. Men han var tydelig mindre villig enn andre sentrale personer i partiet til å overføre den sovjetiske politikken med blåpapir til rumenske for­ hold. I likhet med Gheorghe Gheorghiu-Dej, som var partiets førstesekretær, hadde han ikke oppholdt seg i Moskva under krigen og hadde fa kontakter der. Gheorghiu-Dej, som etter fa år klarte å fa kontroll med partiet og beholdt den til sin død i 1965, fryktet Påtråscanu som rival. Selv om Gheorghiu-Dej etter hvert utviklet en mer uavhengig stilling av Moskva han også, fant han det opportunt å alliere seg med en gruppe typiske Moskva-kommunister i det rumenske partiet for å bli kvitt Påtråscanu. Blant dem var Ana Pauker (fra 1947 verdens første kvinnelige utenriksminister), Vasile Luca og Emil Bodnåras. Påtråscanu ble sittende flere år i fengsel uten noen rettssak. Først i 1954 var det en summarisk prosess for lukkede dører, hvoretter han ble henrettet. Da var det over ett år siden Stalin døde, og mye tyder på at stalinisten Gheorghiu-Dej fryktet at de nye herrene i Moskva kunne fa lyst til å satse på 400

D E N K O M M U N IS T IS K E E P O K E N

Påtrå^canu som ny leder. Det var følgelig tryggest å eliminere ham helt, selv om det var i seneste laget i forhold til titoist-jaktens rundeskjema. Etter at Påtrå^canu var fjernet fra partiet i 1948, slo Gheorghiu-Dej til mot Ana Pauker, Vasile Luca og den fryktede innenriksministeren Teohari Georgescu i 1952. Av disse ble Vasile Luca dømt til døden i 1954, men fikk straffen omgjort til livsvarig fengsel. Begge de store utrenskningene på topp-plan gikk parallelt med tilsvarende aksjoner lavere i partiet. Selv om «titoismen» hele tiden ble kraftig fordømt i Romania også (hovedkontoret for Kominform ble flyttet fra Beograd til Bucuresti), var ikke tidspunktene og formene for maktkampen i partiledelsen helt typiske for det anti-titoistiske hysteriet som preget oppgjørene i Ungarn, Tsjekkoslovakia og Bulgaria. Men perioden hadde bitre og ofte voldelige oppgjør mellom personer og partifrak­ sjoner som et av sine kjennetegn uavhengig av Tito-striden, og tids­ punkter og formell argumentasjon varierte derfor fra land til land. Albania hadde sitt store interne partioppgjør direkte i kjølvannet av bruddet mellom Stalin og Tito. Mer enn noe annet land var Albania fra krigens siste tid knyttet til Jugoslavia. Blant partilederne hadde det nære forholdet - som kunne minne om den avhengigheten landet hadde vært i til Italia før krigen - sin sterkeste tilhenger i Ko