451 59 160MB
Norwegian Bokmål Pages 294 Year 2000
Geir Lundestad
Øst, Vest, Nord, Sør Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945
NB Rana Depotbiblioteket
Universitetsforlaget Oslo
© Universitetsforlaget 2000
ISBN 82-00-45383-9 1. 2. 3. 4.
utgave utgave utgave utgave
1985 1991 1996 2000
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inn gått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:
Universitetsforlaget Postboks 2959 Tøyen 0608 Oslo www.universitetsforlaget.no
Omslag: Kristin Berg Johnsen, Semafor
Kart: Oxford UP Sats: HS-Repro A/S Trykk: HS-Trykk A/S
Fra forordet til første utgave
Bøker som tar opp internasjonal politikk etter 1945, er ikke akkurat noen mangelvare. Hvorfor da en til? Jeg vil gi tre svar på et slikt spørsmål. For det første er svært få slike oversiktsverk utgitt på et skandinavisk språk. Langt de fleste finnes bare på engelsk. Denne boka prøver å presentere en omfattende internasjonal forskning for skandinaviske lesere. Samtidig er det mitt håp at en engelsk oversettelse vil oppfylle et behov utenfor Skandinavia. For det andre er de aller fleste av de eksisterende verk, også blant de engelsk språklige, begrenset til ett eller i det minste noen få hovedaspekt ved internasjo nal politikk etter 1945. Mange finnes om forholdet mellom øst og vest, færre om forbindelsene mellom nord og sør, enda færre om f.eks. relasjonene mellom USA og Vest-Europa. Selvsagt har det vært nødvendig å foreta et utvalg av tema selv i denne boka. Det kan likevel ikke være tvil om at bredden i utvalget er stor. Noen vil sikkert si den er for stor. For det tredje er det min erfaring fra mange års undervisning at de etablerte verk virker utilfredsstillende. Dels er de for begrenset i temavalg. Dels er de enten så historisk detaljerte at hovedlinjene i utviklingen kommer bort, i det minste for mange av leserne, eller de er så teoretiske at de ikke gir det minimum av faktisk-kronologisk informasjon som selv slike teoretiske generaliseringer bør være basert på.
Boka behandler forholdet mellom øst og vest generelt og mellom USA og Sov jetunionen spesielt, rustningskappløpet og forbindelsene innad i den vestlige og i den kommunistiske leir, og dessuten nord—sør-relasjonene — avkolonisering og de økonomiske spørsmål. Det sier seg selv at så mange tema ikke kan behandles særlig inngående på ca. 300 sider. Boka er på mange måter en innføringsbok. Jeg tror likevel at pre sentasjonsmåten har mye å si for den forståelse leseren er i stand til å tilegne seg om internasjonal politikk etter 1945. Denne boka legger mindre vekt enn tradi sjonelt i historiske framstillinger på å beskrive konkrete begivenheter. Slike beskrivelser er lett tilgjengelige andre steder. Til gjengjeld er det lagt desto større vekt på å presentere langtidslinjer og på å analysere drivkrefter og årsakssammenhenger. Jeg håper en slik presenta
6 FORORD sjonsmåte vil være til hjelp ikke bare for studenter, som mer eller mindre tvunget vil lese denne boka, men også for den såkalte alminnelige leser, hvem nå det måtte være. Jeg mener det er viktig å skape størst mulig forståelse for sam menhengene i historien, for de store linjene. Den framgangsmåten jeg har valgt, gjør antakelig boka mer subjektiv enn mange andre. Det er lettere, og mindre kontroversielt, å beskrive enn å forklare. Jeg har prøvd å kompensere for dette på tre måter. Den ene er at jeg på særlig omstridte punkt gir leseren en oppsummering av ulike tolkninger av det histo riske forløp. Den andre er at jeg legger mitt eget syn fram relativt åpent, slik at leseren vet hva det er og kan reagere på det. I øst—vest-spørsmål regner jeg meg som en av de såkalte post-revisjonistene; i nord-sør-sammenhenger er jeg mest skeptisk til strukturalistenes teorier. (Dere vil treffe alle disse seinere.) Generelt har jeg en inngrodd skepsis til én-faktor-forklaringer. Endelig har jeg, tross de mange personlige synspunkt, prøvd å sette enkelte av mine mest subjektive kjepphester på stallen.
Denne boka tar opp internasjonal politikk, det vil si forholdet mellom maktene. Selv om den behandler mange tema og prøver å være relativt global i sitt per spektiv, er den ikke noen generell verdenshistorie. Indre forhold blir bare kom mentert i den grad de kan belyse statenes utenrikspolitikk. Boka dreier seg også i betydelig grad om politikk på toppplanet. Det skyldes dels at det er på dette nivå avgjørelsene oftest treffes, dels at det ikke er plass til å gå inn på drøftinger av avgjørelsesprosesser i de enkelte land. Formuleringer som framstiller statene som enheter, som f.eks. «USA gjorde» eller «Storbritannia mente», kan likeledes tilskrives slike forenklingshensyn. Supermaktene USA og Sovjetunionen har fått størst oppmerksomhet, fordi de har vært de to mest sentrale aktørene i etterkrigstida. USA har nok fått noe mer plass enn Sovjet, både fordi det har vært den dominerende av de to makter, og ikke minst fordi vår kunnskap er så mye større om det åpne USA enn om det mer lukkete Sovjet. Den framgangsmåten jeg har valgt, byr ikke bare på fordeler. La meg si litt om ulempene. Historikeren holder begivenheter fra hverandre som i det virke lige liv utgjør et organisk hele. Denne vold på virkeligheten er gjerne større ved en tematisk enn ved en kronologisk disposisjon. F.eks. er forbindelsene mellom øst og vest, mellom USA og Vest-Europa og rustningskappløpet bundet nært sammen. Her er de analysert i separate kapittel. Enkelte gjentakelser er derfor blitt nødvendige fra ett kapittel til et annet. Jeg har dog benyttet krysshenvis ninger mer enn gjentakelser. Selvsagt er ikke alle kapittel basert på den samme grad av lesing og refleksjon. Enkelte deler er relativt analytiske, andre mer beskrivende. Det er nesten uunn
FORORD
7
gåelig i et verk av denne typen. Jeg håper likevel at boka blir tatt godt imot, og at den oppfyller reelle behov. Så får heller råd og kommentarer fra dere lesere gjøre at eventuelle framtidige utgaver kan bli enda mer tilfredsstillende. Histo rien skrives dessuten aldri en gang for alle. Den må skrives om og om igjen.
Geir Lundestad
Forord til fjerde utgave Øst, Vest, Nord, Sør har de siste årene vært tilgjengelig på både norsk, svensk, engelsk og kinesisk (mandarin). De tre første utgavene ble skrevet på norsk, mens den fjerde ble skrevet på engelsk. Årsaken til dette var at Oxford Univer sity Press ville utgi en revidert utgave på engelsk. I denne fjerde utgaven på norsk er det i hovedsak to forandringer som er blitt gjort. For det første er boken blitt oppdatert fra 1995-1996 (den tredje utga ven) og fram til februar 2000. For det andre har jeg igjen benyttet anledningen til å gjennomgå hele manuskriptet og gjort forandringer i tråd med forskning som er utført på mange av de feltene og områdene som boken omhandler. Kon sekvensen av dette er at kapitlene seks, sju og tolv er blitt sterkt revidert, mens et stort antall mindre forandringer er blitt foretatt i de andre kapitlene. I de to første utgavene var kapittel en helt annerledes enn i denne boken. Fra de delene som ble tatt ut av det kapitlet, føler jeg nå behov for å repetere de til bakevendende hovedtemaene i dette forordet. På den ene siden har vi hatt den enorme makt- og styrkerivaliseringen mel lom de to supermaktene, en styrke som kunne utslette nesten all menneskelig eksistens i løpet av noen få minutter. Intet sted på jorden forble upåvirket av denne stormaktspolitikken. På den andre siden legger boken vekt på at stor maktenes betydning er blitt redusert; særlig gjelder dette det tidligere Sovjet unionen, men delvis også De forente stater (USA). Jo mer våpen de samlet, jo mindre syntes de i stand til å kontrollere lokale begivenheter. Til slutt gikk Sovjetunionen i oppløsning. Samtidig som verden ble stadig mindre ved at bånd og kontakter lettere kunne knyttes over landegrenser og verdensdeler, økte betydningen av en hærskare av ulike lokale faktorer. En kan si at verden både vokste og minket på samme tid.
8 FORORD Av de mange som har hjulpet meg med de tidligere versjoner av denne boken, retter jeg en spesiell takk til John Lewis Gaddis. Hans interesse for mitt arbeid har alltid oppmuntret meg. Dette gjelder også Fredrik Fagertun og Frode Liland, som har utført viktig forskningsassistanse i de tidligere versjoner. Jeg er også takk skyldig til bibliotekarene ved Det Norske Nobelinstitutt, spesielt Bjørn Helge Feen. Jeg har mottatt en mengde kommentarer og innspill fra både lærere og stu denter, så vel som fra lesere ellers. Uten disse kommentarene, som jeg er svært så takknemlig for å ha fått, ville boken fremdeles ha vært beheftet med mange feil og mangler. De som fremdeles måtte finnes, er mitt eneansvar.
Februar 2000 Geir Lundestad
Innhold
Kapittel i Verden i 1945-1950.........................................................................................
13
Kapittel 2 Den kalde krigen i Europa 1945-1949....................................................... Tre hovedteorier om den kalde krigen....................................................... Noen strukturelle forklaringer på den kalde krigen................................. Hvem handlet hvor?...................................................................................... USAs politikk.......................................................................................... Sovjetunionens politikk......................................................................... Tysklandsproblemet................................................................................ Drivkrefter i amerikansk og sovjetisk politikk........................................... Den amerikanske siden........................................................................... Den sovjetiske siden................................................................................
18 18 20 23 23 30 36 40 40 43
Kapittel 3 Den kalde krigen blir global 1945-1962................................................... USA, Sovjetunionen og Asia 1945—1950................................................... Borgerkrigen i Kina................................................................................ Andre land i Asia..................................................................................... Tegn til omvurdering av supermaktenes Asia-politikk...................... Koreakrigen.................................................................................................... Endringer i amerikansk politikk i Asia....................................................... Sovjetunionen prøver å spille en global rolle............................................. En ny politikk i Asia og Midtøsten...................................................... En ny politikk i Afrika............................................................................ Den kalde krigen kommer til Latin-Amerika............................................ USA, Sovjetunionen og den tredje verden: en sammenlikning..............
46 46 46 50 52 56 60 65 66 69 71 74
Kapittel 4 Avspenning mellom øst og vest 1962-1975............................................. Tegn til avspenning på 1950-tallet..............................................................
76 76
10 INNHOLD
Avspenningspolitikken 1962—1975........................................................... Avtaler og kontakt mellom øst og vest................................................. Grunner til avspenningen..................................................................... Avspenning og geografisk spredning av øst—vest-konflikten.................. Respekt for hverandres kjerneområder................................................ Gråsonene mellom øst og vest...............................................................
79 79 82 87 88 90
Midtøsten 1967-1975........................................................................... Vietnamkrigen.........................................................................................
90 93
Kapittel 5 Ny spenning mellom øst og vest 1975-1984.......................................... Den sovjetiske siden: en ny globalisme..................................................... Den amerikanske siden: reaksjon på avspenningspolitikken..................
99 100 105
6. Slutten på den kalde krigen, 1984-1990........................................... Flere teorier om slutten på den kalde krigen............................................ Hva skjedde — og hvorfor?...........................................................................
113 113 114
Kapittel 7 Stormakter og lokale konflikter etter den kalde krigen 1990-2000.................................................. 120 De viktigste maktene i den nye verden..................................................... 120 Håp om fred — og de lokale konflikters realitet........................................ 122 Kapittel 8 Våpenkappløpet 1945-2000........................................................................ Perspektiv og drivkrefter.............................................................................. Hiroshima, atomvåpen og konvensjonelle styrker 1945—1949............. Det store omslaget i USA 1949—1953...................................................... Nye veger i amerikansk og sovjetisk forsvarspolitikk............................... The New Look....................................................................................... The New Look i Sovjetunionen........................................................... De mindre kjernevåpenstatene................................................................... Kennedy, McNamara og fleksibelt svar..................................................... Oppbygging på sovjetisk side..................................................................... Den amerikanske reaksjonen...................................................................... Første fase: fram til 1973-1974........................................................... Andre fase: fram mot 1984................................................................... Avspenning og nedrustning.........................................................................
128 128 129 132 134 134 137 139 141 144 148 148 149 152
INNHOLD 11
Kapittel 9 Utviklingen innenfor den vestlige leir 1945-2000................................ Ekspansjon ved invitasjon 1945-1950 ..................................................... Europeisk integrasjon 1945-1973............................................................. Forklaringer på USAs holdning............................................................ De amerikansk-europeiske forbindelser 1950-1973............................... Samarbeidet fram til ca. 1962.............................................................. Politiske og militære uoverensstemmelser 1962-1973...................... Økonomiske forhold 1962—1973 ....................................................... USA og Vest-Europa etter 1973: nye spenninger.................................... Utvidelse og fordypning av EF/EU..................................................... Fra Europa-år til Bill Clinton............................................................... Tysklands samling................................................................................... USA og Japan 1945-2000........................................................................... 1945—1960: okkupasjon og amerikansk dominans........................... 1960-1990: økonomisk styrke og større politisk selvstendighet..... 1990-2000: økonomiske problem og politisk usikkerhet................
157 157 160 164 166 166 168 172 174 174 177 181 184 184 186 188
Kapittel 10 Sovjetunionen/Russland og de (tidligere) kommunistiske land 1945-2000..................................................... 190 Ekspansjon og ensretting 1945-1953........................................................ 191 Tøylene slakkes (1953-1956) og strammes (1956-1958)...................... 193 Oppstandene i Polen og Ungarn i 1956............................................. 194 Splittelsen mellom Sovjetunionen og Kina.............................................. 196 Fra samarbeid til væpnet kamp............................................................ 196 Forklaringer på splittelsen..................................................................... 199 Den sovjetisk-kinesisk-amerikanske trekant 1972—2000........................ 203 Sovjetunionens forhold til Øst-Europa 1958-1985................................ 207 Tsjekkoslovakia i 1968........................................................................... 210 Utviklingen i Polen................................................................................. 211 Sovjetunionen og den øvrige kommunistiske bevegelse........................... 213 > Kommunismens fall i Øst-Europa............................................................. 215 Sovjetunionens fall....................................................................................... 218 Utviklingen i Russland og Øst-Europa etter kommunismens fall......... 222 Kapittel 11 Avkolonisering................................................................................................ Endringer på det internasjonale plan......................................................... Endringer på det nasjonale plan i kolonimaktene...................................
226 226 228
12 INNHOLD
Den britiske politikken.......................................................................... 229 Den franske politikken.......................................................................... 233 * Belgia og Portugal.................................................................................... 235 Hvorfor forskjellige holdninger?.......................................................... 236 Det lokale plan: styrkingen av selvstendighetsbevegelsene...................... 238 De tre stadier........................................................................................... 239 Økonomisk og kulturell utvikling........................................................ 240 Virkningen av internasjonale begivenheter......................................... 242 De alliansefrie land i verdenspolitikken..................................................... 243 ' Kapittel 12 Økonomiske forbindelser nord-sør 1945-2000..................................... To teorier om utvikling og underutvikling................................................ Hjelp og handel 1945—2000 .......................................................................
1945-1955............................................................................................... 1955-1964............................................................................................... 1964-1981............................................................................................... 1981-2000............................................................................................... Sovjetunionen og nord-sør-spørsmål.................................................. Noen kommentarer til de to hovedteoriene.............................................. Nords utviHing - sørs underutvikling?............................................... De multinasjonale selskapene................................................................ Råvarer og bearbeidere produkt............................................................ Avhengighetsspørsmålet......................................................................... Hvorfor fattigdom?.......................................................................................
247 247 250
251 252 253 254 256 257 257 264 J 266 267 270
Bibliografi..........................................................................................................
275
Register..............................................................................................................
283
Kapittel i Verden i 1945-1950
Den verden som oppstod etter andre verdenskrig, var nokså forskjellig fra mel lomkrigstidas. Et av de slående nye trekk var den rolle USA spilte. Selv under «isolasjonismen» var USAs innflytelse stor i geografiske områder som LatinAmerika og Stillehavet. Økonomisk, mht. handel og investeringer, hadde USA lenge vært en stormakt. Det økonomiske samkvemmet med utlandet økte etter krigen, men ikke mer enn den generelle vekst i nasjonalproduktet. Det nye var først og fremst den militære og politiske rolle som USA kom til å spille, ikke bare i visse deler av verden, men praktisk talt over hele kloden. I 1938 hadde landet et forsvarsbudsjett på nesten nøyaktig en milliard dollar. Det var ikke bundet av noen militære allianser og hadde ikke tropper stasjonert utenom US A-kontrollerte områder. De første årene etter krigen kom forsvars budsjettet til å stabilisere seg på rundt 12—13 milliarder dollar. Riotraktaten og NATO ble opprettet, begge med USA som det dominerende medlem. Ameri kanske styrker tok del i okkupasjonen av Tyskland, Japan, Italia og Østerrike. Baser ble opprettet i mange forskjellige deler av verden. Det neste store sprang i USAs rolle fant sted fra 1950 av, først og fremst som et resultat av utbruddet av Koreakrigen. Forsvarsbudsjettet ble tredoblet. Tall rike traktater ble inngått med land rundt om i verden, men særlig i Asia. USA tok initiativet til å danne Den sørøstasiatiske forsvarsorganisasjon (SEATO) og kom i løsere form med i Bagdadpakten. I 1955 hadde USA ca. 450 baser i 36 land. I tillegg kom den kulturelle innflytelse, som ikke er lett å måle i enkle, håndfaste tall, men som ikke var mindre viktig av den grunn. USAs ekspansjon hvilte på det faktum at det var verdens sterkeste land. Mens alle andre stormakter hadde lidd store materielle tap under krigen, hadde den amerikanske økonomien blomstret. Bruttonasjonalproduktet (BNP) steg i faste 1958-priser fra 209,4 milliarder dollar i 1939 til 355,2 milliarder i 1945. Det utgjorde nesten halvparten av verdens samlete produksjon av varer og tje nester. Med 6 prosent av jordas befolkning hadde USA 46 prosent av verdens elektrisitetsforsyning, 48 prosent av radioene, 54 prosent av telefonene, og ame rikanske selskap kontrollerte 59 prosent av verdens kjente oljereserver. Fram til 1949 hadde USA monopol på atomvåpen, og også etter 1949 hadde landet både militært og sivilt et stort teknologisk forsprang på Sovjetunionen.
14 KAPITTEL 1
Amerikanerne hadde verdens sterkeste flyvåpen og verdens ledende marine. Sovjet og USA hadde begge ca. tolv millioner mann under våpen da den andre verdenskrigen sluttet. Selv om USA ikke hadde like store interesser overalt, og selv om det fantes isolasjonistiske levninger også etter 1945, ble USA i denne perioden en global makt. USA hadde innflytelse i flere og større deler av verden enn det Sovjet hadde. Denne innflytelsen gikk dessuten ofte dypere inn i de berørte samfunn, både politisk, økonomisk og kulturelt. Den amerikanske ekspansjonen var såle des mer omfattende enn den sovjetiske. Det skulle gå flere tiår før Sovjet var i stand til å spille en verdensomspennende rolle. Sovjets maktgrunnlag kunne ikke måle seg med USAs. Landet hadde lidd enormt under krigen. Folketallet var blitt redusert med ca. 25 millioner. Mens USAs stålproduksjon hadde økt med 50 prosent under krigen, var den sovje tiske blitt halvert. Liknende forhold gjaldt innenfor jordbruket. På noen områ der var det to forskjellige verdener som møttes. Sovjet produserte 65 000 biler per år, USA sju millioner. Etter nokså omtrentlige beregninger utgjorde det sov jetiske nasjonalproduktet i 1950 mindre enn en tredjedel av det amerikanske. Det var likevel noe nytt at Sovjet var blitt verdensmakt nummer to. Landet var først og fremst en militær supermakt, og da spesielt mht. antall menn under våpen. Etter demobiliseringen kom Sovjet til å få større styrker enn USA, til tross for at den sovjetiske demobiliseringen var mer omfattende enn man antok i samtida. Sovjets styrke og herredømme var også ideologisk basert. Lederne i Kreml var overbeviste om at historien arbeidet for dem, og at «kapitalkreftenes motsetninger» ville hjelpe dem å nå kommunismens mål. I de fleste land i ver den fantes det viktige politiske grupperinger som støttet Sovjetunionen og kom munismen. Mens USA hadde et bredt spekter av virkemidler, så som økono miske og kulturelle, i tillegg til de politiske og militære, måtte Sovjetunionen i hovedsak finne støtte i sin militære opprustning og delvis i sitt ideologiske grunnlag. Den sovjetiske ekspansjonen var geografisk sett mindre omfattende enn den amerikanske. Den var til gjengjeld desto mer håndfast i de områder som betydde mest for Sovjet. Landet økte sitt territorium betydelig: de baltiske sta ter, Øst-Karelen og Petsamo, de østlige deler av førkrigs-Polen og den nordre del av Øst-Preussen, Karpato-Ukraina, Bessarabia og nordre Bukovina, Sør-Sakhalin og Kurilene. Sovjet spilte en liten rolle i land utenfor dets egne grensestrøk. Men på grunn av Sovjets størrelse og geografiske plassering betydde dette likevel at flere sent rale områder av verden nesten automatisk ble av betydning for makthaverne i Moskva. Moskva insisterte på praktisk talt full kontroll over store deler av ØstEuropa. Europa var viktigst for Kreml, som det var for Det hvite hus, men Sov
verden
i 1945-1950 15
jets posisjon ble styrket også i Asia. Landet dominerte i Nord-Korea og kom til å få betydelig innflytelse i Nord-Vietnam. I 1948—49 seiret kommunistene under Mao Zedong i verdens folkerikeste stat, Kana. Dette var imidlertid en seier som ble vunnet med liten støtte fra Moskva. Men når Mao i 1958 sa at «Den kinesiske revolusjon seiret mot Stalins ønsker», var det likevel en overdrivelse. I 1950 inngikk Kina og Sovjet en alli anse for 30 år. Sovjets og Stalins lederrolle innenfor den kommunistiske beve gelse var uomstridt, selv om de første sprekker viste seg da den jugoslaviske leder Tito ble lyst i bann i 1948. Etter 1945 kom stormaktspolitikken til å bli preget av konflikten mellom de to nye supermaktene. Et dårlig forhold mellom USA og Sovjet var i og for seg ikke noe nytt. Relasjonene mellom de to hadde ikke vært gode etter 1917. Diplomatiske forbindelser var først blitt opprettet i 1933. Tidligere hadde imid lertid den amerikansk-sovjetiske temperatur hatt liten betydning for det inter nasjonale klima generelt. Både USA og Sovjet var outsidere i internasjonal poli tikk. USA isolerte seg selv; Sovjet gjorde det samme og ble samtidig isolert av de andre stormaktene. Etter andre verdenskrig stod USA og Sovjet rett overfor hverandre i forskjel lige strøk av verden. De var de to sentrale aktører på den internasjonale arena; den geografiske avstanden mellom dem var borte, men den politiske skulle fort bli større enn noen gang tidligere. I de første årene etter 1945 var den kalde kri gen mellom de to og deres allierte, mellom øst og vest, konsentrert om Europa. Her hadde begge parter sine viktigste interesser. Her hardnet frontlinjene fort. Utenfor Europa kunne det ennå finne sted store endringer uten at supermak tene var særlig involvert. Borgerkrigen i Kina var det klareste eksempel i så måte. Sovjet ga lite hjelp til kommunistene; USA ga mer til sin part, men sam menliknet med seinere begivenheter er supermaktenes tilbakeholdenhet i denne konflikten slående. De gamle stormakter var kommet svekket ut av krigen. Store deler av Tysk land og Japan lå i ruiner. I Tyskland hadde USA, Sovjet, Storbritannia og Frank rike kontrollen over hver sin sone. Forutsetningen var at de fire skulle samar beide om å styre landet inntil tyskerne en gang i framtida kunne gjøre det selv. Splittelsen mellom øst og vest førte imidlertid til en deling i en stor vestlig og en mindre østlig del. Delingen bidro til å løse det tradisjonelle tyske problem i europeisk politikk, et problem som i høy grad hadde vært knyttet til utbruddet av både første og andre verdenskrig. Tyskland skulle aldri bli så sterkt igjen at det kunne dominere Europa. Det var lenge selvsagt at Tyskland skulle holdes demilitarisert. Med den raskt tiltakende stormaktsrivaliseringen begynte imid lertid øst og vest å konkurrere om tyskernes oppslutning. Det satte selv denne del av okkupasjonspolitikken under press.
16 KAPITTEL 1
I Japan rådde USA grunnen alene, til tross for det formelle apparatet som ble opprettet for å gi de andre allierte en viss innflytelse. Krigen i Østen var blitt avsluttet med de to atombombene over Hiroshima og Nagasaki. En ny æra var begynt. Også her var okkupasjonspolitikken basert på det premiss at landet aldri mer skulle få anledning til å starte en krig. Den amerikanske okkupasjons makten var så fast bestemt på å forhindre dette at et forbud mot militære styrker ble skrevet inn i konstitusjonen. Krigen, og ikke minst de to atombombene, hadde også ført til grunnleggende endringer i japanernes egne holdninger. Storbritannia ble i 1945 sett på som stormakt nummer tre. Landets krigs innsats hadde vært betydelig; ingen hadde så konsekvent kjempet mot HitlerTyskland. Landets statsminister, Winston Churchill, spilte en viktig rolle i krigstidsdiplomatiet. Storbritannia ledet et verdensomspennende imperium, eller Commonwealth, som det nå het. Det hadde også en lederstilling blant de vesteuropeiske land og fordelen av nære forbindelser med USA. I juli 1945 ble imidlertid Churchill erstattet av Clement Attlee, Labours leder. Skiftet symboliserte en ny kurs, med mindre vekt på stormaktspolitikk og mer vekt på indre britiske forhold. Storbritannias posisjon var klart svekket sammenliknet med i mellomkrigstida. En viktig grunn til det var de omkost ningene krigen hadde påført landet. Krigsskadene beløp seg til ca. tre milliarder pund. Verdier for mer enn en milliard var blitt solgt i de oversjøiske områdene for å finansiere krigen. Inntektene fra investeringer i utlandet ble halvert. I 1945 brukte Storbritannia mer enn to milliarder pund i utlandet, mens inntektene bare var 350 millioner. For å skaffe balanse i regnskapet måtte London be andre hovedsteder om hjelp. I praksis ville det si Washington. Storbritannia var ikke det eneste land i Vest-Europa som førte en slik poli tikk. Nesten uten unntak ba alle USA om støtte, økonomisk så vel som politisk. I 1948-49 kom de europeiske stater til å øve press på USA for å få landet til å spille en mer aktiv rolle også militært. Vest-Europa fryktet at USA skulle vende tilbake til isolasjonismen. En ny isolasjonisme ville få enorme skadevirkninger, langt større nå enn etter første verdenskrig, mente de fleste europeere. Ødeleggelsene var betydelige i mange områder. Behovet for økonomisk hjelp var tilsvarende stort. Det ble stadig kla rere at Europa trengte en motvekt til den lokale sovjetiske overmakt. Bare USA kunne skape en slik motvekt. Frankrike hadde lidd et ydmykende nederlag i 1940. Til tross for general Charles de Gaulles anstrengelser kunne landet aldri få tilbake den plass det hadde hatt tidligere. Om Frankrike fortsatt var en stormakt, var det på de andres nåde. Skulle Paris igjen spille en sentral rolle i internasjonal politikk, måtte det skje som talsmann for et samarbeidende Vest-Europa. Men tross det grunnlag krigen hadde lagt for et slikt samarbeid, fantes det mange hindringer.
verden
i 1945-1950 17
Frankrike selv var delt i sin holdning, Tysklands plass var problematisk og Stor britannia var bare måtelig interessert når det kom til stykket. På ett område kunne de gamle europeiske stormakter ennå sole seg i glansen fra fortida. De hadde sine kolonier. Krigen måtte føre til endringer til fordel for de koloniale undersåtter. Men med unntak av India, som Storbritannia hadde lovet uavhengighet når krigen var over, hadde kolonimaktene på ingen måte til hensikt å avvikle sine kolonier. Reformer var én ting, uavhengighet noe ganske annet. I 1942 hadde Churchill uttalt de minneverdige ord om at han ikke var blitt kongens førsteminister for å avvikle det britiske imperium. Mange briter var villige til å gå lenger enn Churchill mht. reformer. Til gjengjeld var de andre maktene enda mer oppsatt enn Storbritannia på å vinne tilbake kontrollen over sine kolonier. Ja, Frankrike og Portugal hevdet at båndene skulle vare evig. Kolonier og moderland skulle smelte sammen til ett.
Kapittel 2 Den kalde krigen i Europa 1945-1949
Tre hovedteorier om den kalde krigen Hvorfor oppstod det et motsetningsforhold mellom øst og vest etter andre ver denskrig? På dette spørsmålet finnes det nesten like mange svar som det finnes personer som har forsket i emnet. Svarene kan likevel grovt sett samles i tre sko ler. Representantene for disse hovedretningene blir gjerne benevnt tradisjonalister (Herbert Feis, William McNeill, Arthur M. Schlesinger jr.), revisjonister (William Appleman Williams, Gabriel Kolko, Lloyd Gardner) og post-revisjonister (John Lewis Gaddis, Daniel Yergin, George Herring). Alle de tre retnin gene finnes representert blant forskere i dag, selv om de har vært dominerende i hver sine perioder. Tradisjonalistene var nesten enerådende fram til midt på 1960-tallet. Så satte det inn en sterk revisjonistisk bølge. Denne ble utover i 70-årene avløst av post-revisjonismen. I de seinere år er flere sentrale revisjonis ter blitt trukket over mot post-revisjonismen (Thomas Paterson og Melvyn Leffler). Debatten om årsakene til den kalde krigen var lenge dominert av amerikans ke forskere. I Sovjet reflekterte forskerne det offisielle synet. I Vest-Europa ble det skrevet langt flere generelle framstillinger enn spesialstudier. De fleste euro peiske bidrag var klart tradisjonalistiske (André Fontaine, Raymond Aron, Desmond Donnelly, Wilfrid Knapp), selv om noen få var revisjonistiske (Claude Julien). Forskjellige typer post-revisjonisme kunne merkes utover på 1970- og 1980-tallet (Wilfried Loth, Geir Lundestad), men post-revisjonismen var et enda mer sammensatt fenomen i Vest-Europa enn i USA. I de siste årene er forskningen om den kalde krigen blitt påvirket av det nye kildematerialet som er blitt tilgjengelig etter åpningen av russiske og andre arkiv. Storbritannias rolle i de første årene etter 1945 har kommet tydeligere fram (David Reynolds). Det russiske materialet har bidratt til å understreke koplingene mellom innenriks- og utenrikspolitikken og har således trukket debatten over i mer tradisjonalistisk retning igjen (John Lewis Gaddis, Vojtech Mastny, Vladislav Zubok og Constantine Pleshakov). Mange forhold skiller de tre retningene. Tre spørsmål er mer skoledefinerende enn andre: Hvem var ansvarlig for den kalde krigen? Hvem var den mest
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945-1949 19
aktive part i de første årene etter annen verdenskrig? Hvilke er de sentrale driv kreftene, særlig i amerikansk utenrikspolitikk? Få, om noen, mener at hele ansvaret kan legges utelukkende på én part. Det dreier seg tross alt om et samspill mellom flere aktører. Tradisjonalistene plasse rer likevel hovedansvaret for den kalde krigen på Sovjetunionen. Revisjonistene legger ansvaret på USA, mens post-revisjonistene enten ikke uttaler seg i særlig grad om spørsmålet eller framhever de to landenes felles ansvar mer enn de to andre retningene gjør. Skyldspørsmålet henger nøye sammen med analysen av hvilken part som var den mest aktive i de første etterkrigsårene. Tradisjonalistene ser det slik at USA førte en passiv politikk. Washington la vekt på internasjonalt samarbeid innen for organ som FN og prøvde til en viss grad å mekle mellom de to hovedfien dene, Storbritannia og Sovjetunionen. Demobiliseringen av de væpnete styrker foregikk i raskt tempo. Først i 1947, og da som svar på den sovjetiske ekspan sjonen i Øst-Europa, la Washington om kursen. Truman-doktrinen og Marshallplanen var vendepunktene. Revisjonistene presenterer et helt annerledes bilde. Allerede før krigen var slutt, prøvde USA å begrense Sovjets og venstrekreftenes innflytelse rundt om i verden. USA hadde så omfattende målsettinger at det også kom i konflikt med Storbritannia. For å nå sine mål brukte amerikanerne en rekke forskjellige vir kemiddel, fra atombomben til lån og annen økonomisk støtte. Sovjet blir sett på som defensivt orientert. Et godt stykke på veg var den sovjetiske politikken i Øst-Europa et svar på amerikanske ambisjoner i området. Post-revisjonistene vil være enige med revisjonistene i at viktige element i amerikansk politikk var falt på plass før Truman-doktrinen og Marshallplanen. De er også enige i at USA brukte en rekke forskjellige virkemiddel for å fremme sine interesser. Men de hevder at revisjonistene i altfor høy grad ser bruken av disse virkemidlene som bestemt av anti-sovjetiske hensyn. De avviser også at den sovjetiske politikken i Øst-Europa kan ses på som et resultat av amerikanske ambisjoner. Når det gjelder drivkreftene i amerikansk politikk, framhever tradisjonalis tene USAs behov for å forsvare sine og Vest-Europas legitime sikkerhetsinteres ser overfor et ekspansivt Sovjet. Disse sikkerhetsinteressene flyter sammen med forsvaret av de demokratiske rettigheter. Revisjonistene ser derimot USAs poli tikk som i hovedsak bestemt av kapitalismens behov og en grunnleggende anti kommunisme. Post-revisjonistene hevder at alle disse drivkreftene spilte en rolle, men de fører også inn en del nye, som f.eks. opinionens, Kongressens og forskjellige pressgruppers betydning. Hvor stor betydning man tillegger de enkelte faktorene, vil variere fra forfatter til forfatter, men for post-revisjonis tene er økonomiske forhold mindre viktige enn for revisjonistene. På den annen
20 KAPITTEL 2 side er de uenige i tradisjonalistenes nesten totale avvisning av slike drivkrefter i amerikansk politikk. Synet på drivkreftene i Sovjets politikk er ikke i samme grad skoledefinerende som holdningen til USA. Det er dog en tendens til at tradisjonalistene ser på Sovjets politikk som motivert ut fra ideologisk-ekspansive hensyn, mens revisjonistene legger større vekt på Sovjet-statens sikkerhetsbehov. Igjen vil postrevisjonistene betone mangfoldet og understreke at den ene typen forklaringer ikke trenger å utelukke den andre.
Noen strukturelle forklaringer på den kalde krigen Historikere kan beskrive hva som skjedde, og antyde forklaringer på hvorfor noe skjedde. Særlig i årsaksforklaringene vil det ofte ligge element som angir en fordeling av skyld eller ansvar. Men diskusjonen av skyld og ansvar vil også påvirkes av bedømmelsen av hvor heldig utfallet av en sak var. Om resultatet var godt eller dårlig, er imidlertid en politisk konklusjon. I slike vurderinger er ikke historikernes skjønn bedre enn andres. I tråd med dette vil denne post-revisjonistiske framstillingen beskrive USAs og Sovjets politikk og prøve å si noe om drivkreftene i deres politikk. Skyldspørsmålet vil ikke bli tatt opp til tross for den plass det har fått i den historiske litteraturen. Utbruddet av den kalde krigen kan analyseres på flere forskjellige nivå. En del trekk var bestemt av det internasjonale systemet som sådant, andre var bun det til ideologier, stater og personer. De mer overordnete forklaringer vil bli behandlet her; de mer spesifikke blir tatt opp under punktet om drivkrefter i de to supermaktenes politikk. En teori går ut på at det alltid vil være konflikter i det internasjonale systemet. Normaltilstanden er rivalisering, ikke harmoni. Verdenssamfunnet er forskjellig fra det nasjonale blant annet ved at det ikke har noen effektiv sentral makt med mer eller mindre monopol på voldsanvendelse. Selvsagt kan stor makter samarbeide, men det er som oftest for å møte en felles trussel. Når trus selen er over, opphører gjerne samarbeidet. I et slikt perspektiv er motset ningsforholdet mellom øst og vest en ny variasjon over et velkjent tema. En slik generell teori kan ha mye for seg, men det er viktig å ha i mente at det i historiens løp har vært lange perioder med konflikter hvor spenningen ble holdt på et relativt lavt nivå. Årene fra 1815 til 1914 kan være et eksempel i så
måte. Koalisjonen mellom USA, Sovjet og Storbritannia ble oppløst etter at Tyskland og Japan var slått i 1945. Noe liknende skjedde etter Napoleonskrigene og etter første verdenskrig. Men det kan atter innvendes at spenningen mellom øst og vest ble høyere enn i tilsvarende tidligere konflikter.
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945-1949 21
Andre strukturelle forhold kan kaste lys over det høye spenningsnivået. For andringene som følge av andre verdenskrig var enorme. Viktigst var de vakuum som Tysklands og Japans nederlag hadde skapt. Denne teorien er klarest presen tert av Louis Halle i boka The Cold War as History. [...] beslutningen om å eliminere Tysklands makt i Europa i stedet for å slutte [...] fred, la grunnlaget for den kalde krigen [...] Det er klart at et slikt vakuum knapt kunne opprettholdes, selv for en uke. Det måtte fylles av noe.
Både USA og Sovjet kunne fylle tomrommene Europa og Asia. De to nye super maktene ble begge trukket inn i dem. Siden det ikke var noen gjensidig aksep tabel måte å fylle dem på, måtte det ende i konflikt. Stadig nye vakuum skulle oppstå utover i etterkrigstida. Ikke før var forhol dene i Sentral-Europa og i Øst-Asia noenlunde stabilisert, før kolonirikene begynte å bryte sammen. Siden de nye statene i Asia og Afrika led av mangel på indre stabilitet, og siden de tidligere moderlandene ofte ikke kunne fylle de tomrom som oppstod, var det igjen lagt opp til en konflikt mellom de to super maktene USA og Sovjetunionen. I økende grad fant de viktigste konfliktene mellom øst og vest sted i Asia og Afrika. Spenningen mellom USA og Sovjet var selvsagt også påvirket av det faktum at de to statene hadde forskjellige politiske og økonomiske system. Systemene var ikke bare forskjellige, de var også preget av gjensidig fordømmelse. Den ide ologiske kløften gjorde samarbeid vanskelig og en nøktern analyse av motparten nesten umulig. Dette hadde jo vist seg allerede i mellomkrigsårene: også da hadde forholdet mellom USA og Sovjet vært dårlig. Det nye var at de to mak tene nå stod rett overfor hverandre i flere deler av verden. Det var sågar forskjellige mennesketyper som møttes, er det blitt hevdet. På den ene siden sovjetrusserne, som ofte er blitt beskrevet som utrygge, redde for utenverdenen og med en klar underlegenhetsfølelse overfor Vesten. På den andre siden amerikanerne, som angivelig representerte motsatte egenskaper: optimistiske, overlegne og ekspansive. Heller ikke denne siste faktoren kan avvises, selv om mange historikere vil være skeptiske til forklaringer ut fra nasjonale særtrekk. Men bildet var langt fra ukomplisert. Amerikanerne kunne nok mene at de var Guds utvalgte folk, men frykten for det onde fantes også i USA. Jakten på kommunister viste det. Isola sjonismen i mellomkrigstida tydet heller ikke på noen sterk følelse av trygghet overfor omverdenen. Det var likevel langt igjen til det klima som rådde i Sovjet. «Fiender» av USA mistet sitt gode navn og rykte, «fiender» av Sovjet-staten mis
tet livet. De forskjellige samfunnssystemene er imidlertid en mer håndfast faktor enn
22 KAPITTEL 2 de ulike mennesketypene. Det hadde betydning at USA var kapitalistisk og Sov jet kommunistisk. Et par kommentarer er likevel på sin plass for å belyse at det knytter seg visse komplikasjoner selv til denne tilsynelatende opplagte forkla ring på motsetningsforholdet mellom USA og Sovjet. For det første var det ikke slik at sosialdemokratiet nødvendigvis represen terte en slags middelveg som kunne dempe konflikten, til tross for at mange mente det. I det minste var forholdet mellom Storbritannia og Sovjet ikke noe bedre enn forholdet mellom USA og Sovjet. Fram til våren 1946 angrep Moskva Labour-regjeringen i London hardere enn Truman-administrasjonen i Washington. I flere sentrale spørsmål som gjaldt Tyskland og Polen, var motset ningene enda større mellom Storbritannia og Sovjet enn mellom USA og Sovjet, selv om de to vestmaktene stod hverandre relativt nær. Og som vi skal se: Mange av de nye initiativ i amerikansk politikk - som Truman-doktrinen, Marshallplanen og NATO - var tiltak som i høyeste grad ble applaudert av den britiske regjering. De ble ikke bare applaudert, men til en viss grad sågar initiert eller i det minste påskyndet av britene. For det andre hadde krigens fellesskap skapt en stemning som påvirket kli maet i etterkrigstida. Den sovjetiske holdningen til USA - slik den kom til uttrykk under krigen i Stalins erklæringer, i hans brevveksling med Roosevelt og i sovjetisk presse - mildnet noe. Dette skiftet var likevel nesten for ingenting å regne sammenliknet med det som fant sted i USA. En minoritet fortsatte å være uhyre skeptisk til Sovjet, men det store flertall endret syn på en dramatisk måte. Amerikansk presse trykte artikler som lovpriste Sovjet. Konservative Life prokla merte at Lenin var «kanskje den største person i moderne tid». Det var heller ikke noen grunn til å være redd Sovjet, fordi russerne «ser ut som amerikanere, kler seg som amerikanere og tenker som amerikanere». I 1943 og tidlig i 1944 mente nesten alle de sovjeteksperter som før krigen hadde vært skeptiske til Moskva, at det var mulig å få til et samarbeid etter kri gen. Gallupundersøkelser viser at så seint som i august 1945 mente 54 prosent av amerikanerne at Sovjet var til å stole på, og at landet ville samarbeide med USA. Det var bare én prosent lavere enn det høyeste nivå under hele krigen, som ble målt i februar 1945. 30 prosent mente at Sovjet ikke var til å stole på, mens 16 prosent ikke hadde noen oppfatning. Et flertall trodde således at det var mulig å fortsette samarbeidet etter krigen. Enda flere håpet sikkert å unngå en konflikt. Overgangen fra krig til kald krig kan lett gjøres for automatisk. Det var politisk umulig å gå rett fra det ene til det andre. Bare gradvis mistet ledere og opinion denne optimismen og forberedte seg på ny strid.
Fortida bandt øst og vest sammen, men bare deler av fortida. For det fantes også andre erfaringer, erfaringer som på kort sikt hadde mer begrenset inn
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945-1949 23
flytelse, men som raskt skulle bli viktigere. For Sovjets vedkommende var det snakk om — i et langt perspektiv — alle invasjonene vestfra, fra vikingene til Hitler, og — i et kortere perspektiv — de ikke innfridde løftene om en annen front i 1942 og hva Stalin så som mistenkelige kontakter mellom vestmaktene og Hitler-Tyskland. Moskvas konklusjon var at Sovjet bare kunne stole på seg selv når det gjaldt å trygge sin sikkerhet. Amerikanerne var minst like opptatt av hva de kunne lære av krigen. En vik tig lærdom var at aggresjon måtte stoppes så tidlig som mulig. Oppmuntret av tidlige suksesser, hadde Hitler fått stadig større ambisjoner. USAs skyldfølelse over sin egen isolasjonisme var med på å styre denne tankegangen. Krigen hadde definitivt gitt den amerikanske isolasjonismen en alvorlig knekk. Pearl Harbor hadde vist at Amerika kunne bli angrepet. Det var ikke slik at Stillehavet og Atlanterhavet gjorde angrep på USA umulig. Nye, langt rekkende bombefly og nye våpen, ikke minst atombomben, gjorde at verden skrumpet ytterligere inn. Amerika måtte spille en aktiv rolle for å forhindre nye kriger og for å skape en verden i overensstemmelse med amerikanske interesser.
Hvem handlet hvor? USA skulle komme til å føre en global politikk, selv om den amerikanske inn flytelsen langt fra var like sterk overalt. Sovjets politikk var mindre ambisiøs geografisk sett, men ønsket om å dominere var desto sterkere i de områder som betydde mest for Moskva. Det var to forskjellige oppfatninger som støtte sam men. USA og Sovjet, øst og vest, hadde ganske enkelt motstridende interesser i flere land og regioner.
USAs politikk Amerikanerne hadde alltid sett på seg selv som spesielle. De stod etter egen mening for prinsipp som ikke først og fremst var i USAs, men i hele verdens interesse. Disse prinsippene var blitt proklamert av president Wilson i hans 14 punkt under første verdenskrig. Selv isolasjonismen var en måte å understreke USAs spesielle karakter på. Europas stridsspørsmål angikk ikke landet. Hoved skillet i internasjonal politikk gikk mellom USA og alle andre stormakter, ikke mellom grupper av stormakter. Det fantes en konstant frykt for at de ameri kanske idealene skulle bli besudlet av innflytelse utenfra. USAs egen styrke ble undervurdert. Krigen hadde vist at det betydde noe for USA hvem som kontrollerte Europa. Landet var nærmere knyttet til no»n makter enn til andre. Men troen
24 KAPITTEL 2 på at USA hadde en spesiell misjon, overlevde. Wilsons 14 punkt ble i nye ver sjoner gjentatt i Atlanterhavserklæringen av august 1941 og i Erklæringen om det frigjorte Europa fra Jaltakonferansen i februar 1945. De lå også bak arbeidet for nye internasjonale organisasjoner. Med den glød den nyomvendte ofte har, skulle USA skape et nytt grunnlag for fred og samarbeid mellom nasjonene. Amerika skulle beskytte verden mot de gamle stormakters maktpolitikk, en politikk som hadde ført verden inn i så mange konflikter. Stikkordene var internasjonalt samarbeid, folkenes selvstyre, anti-kolonialisme og friere handel mellom nasjonene.
På den politiske siden skulle FN være det sentrale organ. Det skulle suppleres med andre, som f.eks. jevnlige møter mellom stormaktenes utenriksministere. USA ville delta i internasjonal politikk på en helt annen måte enn tid ligere. Landet skulle være en global makt. Ikke noe spørsmål ville lenger være Washington fremmed. På den økonomiske siden skulle de såkalte Bretton Woods-institusjonene, Verdensbanken og Det internasjonale pengefond, stå sentralt. Gjennom en aktiv lånepolitikk og stabile vekslingskurser skulle de øke internasjonal handel, fremme økonomisk vekst og kanskje dermed også bidra til å sikre verdensfreden. Selv om mange ledende amerikanere forstod at stormaktene ville ha ulik vekt i de forskjellige deler av verden, brøt den overordnete ideologi skarpt med alt som smakte av gammeldagse interessesfærer. Som president Franklin D. Roosevelt uttrykte det med referanse til Jaltakonferansen: «Den betyr slutten for systemet med ensidig handling, eksklusive allianser, interessesfærer og maktbalanse og alle de andre midlene som har vært forsøkt i århundrer uten suksess.» Under denne ideelle overflaten var den konkrete politikken tilpasset egenin teresser og andre praktiske realiteter. FN-systemet ville i høy grad bli dominert av amerikanerne og deres venner. Frihandelen favoriserte den økonomisk ster keste makt. USA skulle likevel ha i både pose og sekk. Det skulle ikke være interessesfærer, men USA ville fortsatt ha storpolitisk kontroll over Latin-Amerika. Kolonier og mandatområder skulle under internasjonalt tilsyn, med unn tak av de områder som USA ville bestemme over selv. Rhinen og Donau skulle internasjonaliseres, men ikke Panama-kanalen. Frihandel skulle kombineres med proteksjonisme der det passet USA best. Sovjet skulle ha liten innflytelse når det gjaldt okkupasjonen av Italia og Japan, men USA skulle helst ha noe mer å si i de tidligere fiendeland i Øst-Europa. Krigen hadde nok fortrengt det meste av skepsisen overfor Sovjet. Men det var alltid 20 prosent eller mer av den amerikanske befolkning som mente at
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945-1949 25
USA ikke kunne stole på Sovjet. Og allerede fra høsten 1944 var det tydelige tegn på at klimaet var i ferd med å skifte. Sovjetekspertene i Utenriksdeparte mentet fikk tilbake sin gamle skepsis. Den manglende sovjetiske støtte til — og sympati for — den polske oppstanden mot tyskerne i Warszawa sommeren og høsten 1944 var her av spesiell betydning. Etter ekspertenes mening syntes Kreml bestemt på å oppnå kontroll over Polen, Romania og Bulgaria. Krigen hadde ikke forandret sovjetledernes politikk. Sovjetekspertene ble støttet av marineminister James Forrestal, selv om de fagmilitære slett ikke var blant de mest kritiske til Sovjet. Utover i 1945 ble signalene om en hard sovjetisk poli tikk i Øst-Europa klarere. Det styrket skepsisen til Sovjet, en skepsis som bredte seg til stadig flere i administrasjonen. President Roosevelt var blant de mange som håpet å få til et samarbeid med Sovjet. Han var også blant de få som forstod at det ville bli nødvendig å gjøre betydelige innrømmelser overfor Sovjet i Øst-Europa for at dette samarbeidet skulle kunne fortsette. Han gjorde imidlertid lite for å forberede opinionen på slike innrømmelser. Opinionen ønsket gode forbindelser med Moskva, men det var få tegn til at den var villig til å gå på akkord med de amerikanske idealene i Øst-Europa. Roosevelt kunne stilltiende godta den slags interessesfærer som Stalin og Churchill ble enige om i oktober 1944, men det ble sett på som poli tisk selvmord offentlig å gå inn for en slik politikk. Like før han døde i april 1945, var Roosevelt i ferd med å endre syn på mulighetene for å fortsette samarbeidet med Sovjet. Den nye presidenten, Harry Truman, skjerpet denne mer skeptiske holdningen, selv om han i de første månedene naturlig nok var usikker på hvilken politikk han skulle følge. Fra utenriksministermøtet i London i september—oktober 1945 var splittel sen åpen mellom USA og Storbritannia på den ene siden og Sovjet på den andre. Nå begynte Kongressen og opinionen for alvor å snu om. Forhåpningene om samarbeid hadde vært store. Skuffelsen over å ha mislykkes ble desto større. Fra å ha trodd at Sovjet kanskje ikke var så ulikt USA, svingte store deler av opi nionen over til å mene at Stalin var en ny Hitler. Det tok ikke lang tid å bevege seg fra ett ytterpunkt til et annet. USA kunne ikke gjennomføre sine omfattende politiske målsettinger. Hadde amerikanerne undervurdert sin egen styrke før andre verdenskrig, var det tegn på at de overvurderte den etter krigen. Tegnene skulle bli sterkere utover i etter krigstida. Dette skyldtes nok mest de ambisiøse målsettingene, for midlene som stod til disposisjon, var betydelige. USA hadde monopol på atomvåpen. Det var en klar forventning i Washington om at atombomben bare ved sin blotte eksistens ville virke modererende på Sovjet. Blant annet ville den ha en avskrekkende effekt overfor eventuelle sovjetiske planer om et angrep på Vest-Europa. I Øst-
26 KAPITTEL 2
Prosentavtalen mellom Churchill og Stalin Vi steg ut av flyet i Moskva om ettermiddagen den 9. oktober og ble med stor hjertelighet og stort seremoniell mottatt av Molotov og mange høytstående russiske personligheter.
Klokken ti samme kveld holdt vi vårt første viktige møte i Kreml. Til stede var bare Stalin, Molotov, Eden og jeg med major Birse og Pavlov som tolker.
Øyeblikket innbød til drøftelser, så jeg sa: «La oss komme til enighet om affærene på Balkan. Deres armeer står i Romania og Bulgaria. Vi har interesser, misjoner og representasjoner der. La oss ikke få misforståelser om småting. Når det gjelder Storbritannia og Russland, hvordan ville det passe at De fikk nitti prosent av den bestemmende innflytelsen i Romania, at vi fikk nitti prosent av det avgjørende ord i Hellas, og at vi begge fikk fifty-fifty i Jugoslavia?» Sam tidig som dette ble oversatt, skrev jeg følgende på en papirlapp: Romania
Russland De øvrige
90 % 10 %
Hellas
Storbritannia 90 % (i samarbeid med De forente stater) Russland 10 % Jugoslavia 50-50 % * Ungarn 50-50 % *Bulgaria Russland 75 % De øvrige 25 %
Jeg skjøv arket over til Stalin, som da hadde hørt oversettelsen. Det ble en liten pause. Så tok han blåblyanten og satte en stor hake på papiret og leverte det tilbake til oss. Det hele var ordnet på kortere tid enn det her tar å skrive det. Selvsagt hadde vi lenge og omhyggelig tenkt over vårt standpunkt, og vi beskjeftiget oss jo bare med den umiddelbare ordning så lenge krigen varte. Alle større spørsmål ble fra begge sider reservert for hva vi den gang håpet ville bli et fredsforhandlingsbord når krigen var vunnet. Etterpå ble det taust en lang stund. Den blyantskrevne lappen lå midt på bordet. Til slutt sa jeg: «Tro om det ikke ville bli ansett for kynisk hvis det fikk utseende av at vi hadde gjort oss ferdig med disse tvistespørsmålene, som avgjør millioner av menneskers skjebne, på en så lettvint måte? La oss brenne papiret.» «Nei, ta vare på det, De,» sa Stalin. Kilde: Winston S. Churchill, Den annen verdenskrig, bind 11, Triumf og tragedie: Seierens flodbølge. (Oslo 1954), s. 213-215. *Revidert av utenriksministrene Eden og Molotov 11. oktober: Ungarn: 80 (SU)- 20 (GB) Bulgaria: 80 (SU)- 20 (GB)
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945-1949 27
Europa var det imidlertid få som så noen positiv virkning av det nye våpenet. (Atombomben vil bli nærmere diskutert på s. 129-132.) USA hadde et omfattende nett av baser rundt om i verden. Stillehavet ble av mange sett på som en enorm amerikansk-dominert innsjø. I Europa hadde USA, i tillegg til styrkene i de okkuperte landene, viktige baser på Grønland, Azorene og Island. Disse var først og fremst etablert ut fra de forpliktelsene USA hadde i de okkuperte områdene, og ut fra deres betydning for forsvaret av det amerikanske kontinent, men formålet med dem endret seg med den internasjo nale situasjonen. Da utenriksminister James Byrnes i september 1946 uttalte at de amerikanske styrker ville delta i okkupasjonen av Tyskland så lenge det var noen okkupasjon, var ikke denne uttalelsen primært rettet mot Tyskland, men mot Sovjet. Erklæringen gjorde slutt på usikkerheten om hvor lenge USA ville ha styrker i Europa, en usikkerhet som delvis skyldtes Roosevelts utsagn på Jalta om at de amerikanske troppene måtte være trukket tilbake innen to år. Lenger regnet han ikke med at den amerikanske opinionen ville tolerere en slik binding til Europa. Allerede Roosevelt hadde gått inn for at økonomisk støtte til Sovjet etter kri gen måtte knyttes til den politikk landet førte. Washington prøvde gjennom økonomiske virkemiddel å påvirke Moskvas kurs. Først ble Lend-Lease-hjelpen brått redusert i mai 1945 og så igjen i august. Det var delvis for å markere mis nøye med Sovjets politikk, særlig i Øst-Europa. Så ble innledningen av låneforhandlinger dratt ut, og da slike forhandlinger endelig kom i gang i begynnelsen av 1946, var betingelsene harde. Det var ikke mulig å oppnå enighet. Også overfor landene i Øst-Europa ble lånepolitikken aktivt brukt for å oppnå poli tisk innflytelse, men igjen til liten nytte, viste det seg. Fordelingen av den økonomiske støtten gir i det hele tatt et godt inntrykk av Washingtons engasjement og prioriteringer. I perioden fra juli 1945 til juli 1947 fikk de land som seinere kom til å delta i Marshallplanen, forskjellige amerikanske lån på til sammen 7,4 milliarder dollar. Det samlete beløp for ØstEuropa var 546 millioner. I det siste beløpet er inkludert 106 millioner til Fin land. Storbritannia fikk 4,4 milliarder og Sovjet 242 millioner i såkalte LendLease-sluttleveringer. Å stoppe disse ville ha skadet amerikanske interesser nesten like mye som sovjetiske. Frankrike fikk 1,9 milliarder, Polen 90 millio ner. Italia fikk 330 millioner, Tsjekkoslovakia 73 millioner, Beneluxlandene 430 millioner, Bulgaria og Romania ingenting. Lånepolitikken var nær knyttet til Washingtons vurdering av hva som var en politisk akseptabel regjering. De mest Moskva-orienterte regimene fikk lite eller ingenting. Høsten 1946 ble den amerikanske hjelpen brått stoppet til Tsjekkos lovakia, brobyggerlandet på østlig side. Da var Prahas utenrikspolitikk blitt uakseptabel i Washington. Høsten 1947 ble klagene over brobyggerne på vestlig
28 KAPITTEL 2
side, de skandinaviske landene, stadig sterkere, selv om det ikke ble tale om å stoppe økonomisk hjelp til land som deltok i Marshallplanen. Det avgjørende var blitt hvor et land stod utenrikspolitisk. Regjeringer som langt fra var plettfrie i demokratisk forstand, kunne i økende grad regne med støtte om de kjempet mot Sovjet og mot kommunismen. Det viste seg i politik ken overfor Hellas og Tyrkia: I 1946 var Washington villig til å øke den økono miske hjelpen til de to landene, og den sjette flåte ble bygd opp i Middelhavet. Den faste holdningen overfor Sovjet i Iran var et signal også til Hellas og Tyrkia, og USA var rede til å gi britene de våpen de måtte trenge for å bekjempe den venstreorienterte geriljaen i Hellas. Høsten 1946 bestemte Truman-administrasjonen seg for å gjøre det som var nødvendig for å hindre at geriljaen vant fram og for å få den tyrkiske regjeringen til å motstå sovjetiske ønskemål om grense endringer og en sterkere stilling i Bosporos-Dardanellene. Da britenes økonomiske situasjon i februar 1947 var blitt så forverret at de ble tvunget til å trekke seg nesten helt ut av området, var Truman-administrasjonen derfor rede til å overta. Administrasjonen trengte ikke, som Kongressen og opinionen, å bli overbevist om at store uttellinger var nødvendige. Det virke lig nye var at hjelpen ble knyttet til et generelt prinsipp: det skulle være USAs politikk å støtte «frie folk som kjemper mot forsøk på undertrykking fra væpnete minoriteter og fra krefter utenfra». Dette var den egentlige Trumandoktrinen. Marshallplanen representerte heller ikke noe dramatisk nytt i Washingtons forhold til Vest-Europa. Den økonomiske hjelpen som ble gitt i årene 1945-47, var faktisk større i gjennomsnitt per år enn Marshallhjelpen fra 1948 til 1951. Men Marshallplanen var nyskapende i sin organisasjonsform, og den ble gitt i noen få store porsjoner, ikke i mange mindre drypp (se s. 158—159). Opprettelsen av NATO i april 1949 innebar en større endring. Som vi har sett, var bindingene til Europa betydelige også før 1949, så selv endringene i USAs militære engasjement overfor Vest-Europa kan lett overvurderes. Likevel, for første gang i fredstid deltok USA i en militærallianse med land utenom den vestlige halvkule. Storbritannia og Frankrike hadde i mars 1947 inngått Dunkerque-traktaten, som formelt var rettet mot Tyskland, noe som var reelt nok, særlig for Frank rike. Sovjet var ikke nevnt, men spøkte i bakgrunnen, spesielt for britene. Allerede fra årsskiftet 1947-48 begynte Storbritannia, støttet av Frankrike, Belgia og Nederland, å ivre for et mer direkte amerikansk bidrag til forsvaret av Vest-Europa. Som med Truman-doktrinen og Marshallplanen var europeernes egen iver etter å binde USA nærmere til Europa en viktig forutsetning for den amerikanske holdningen. Etter britenes mening kunne ikke forsvaret av Vest-Europa bli effektivt uten
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945-1949 29
amerikansk oppslutning, helst i form av medlemskap i en felles organisasjon. På dette tidspunktet var ikke Washington rede til å gi noe løfte om slik deltakelse. En ond sirkel var i ferd med å bli skapt. USA ville først se hva vesteuropeerne fikk til, før graden av støtte ble bestemt. Vest-Europa ville kanskje ikke få til noe meningsfylt om ikke USA på forhånd garanterte omfattende hjelp. En rekke begivenheter i februar—mars 1948 bidro til at USA endret kurs og gikk med på drøftinger om opprettelse av et atlantisk forsvarssamarbeid: kuppet i Tsjekkoslovakia, den fmsk-sovjetiske samarbeidspakten, frykten for en kom munistisk valgseier i Italia. Fra Tyskland kom militærguvernør Lucius Clays alarmerende melding om at en konflikt kunne bryte ut der. Det som likevel synes å ha hatt størst umiddelbar virkning, var ryktene om at Sovjet ville kunne komme til å foreslå en slags finsk pakt med Norge. (Det faktum at et slikt for slag aldri ble framsatt, førte til at disse ryktene lenge ikke ble tillagt særlig vekt i analysen av bakgrunnen for NATO.) Selv etter at drøftinger mellom USA, Storbritannia og Canada hadde ført til enighet om å opprette en eller annen form for et atlantisk sikkerhetssystem, tok det ett år før NATO ble dannet. Amerikanerne var innad langt fra enige om hvilken kurs de skulle følge. Framtredende medlemmer av Truman-administrasjonen som George F. Kennan og Charles Bohlen var skeptiske til en atlantisk traktat, og ønsket en løsere forbindelse mellom Nord-Amerika på den ene siden og Vest-Europa på den andre. De militære var lunkne fordi de fryktet at VestEuropa ville få for stor innflytelse på amerikansk strategi og trekke for store veksler på USAs tross alt begrensete ressurser. Kongressen måtte trekkes med på råd. Demokratene var usikre på hva som ville bli utfallet av presidentvalget høs ten 1948. Det skulle dessuten vise seg at selv om de vesteuropeiske statene ville binde USA fastere til Europa, var de uenige om hvordan det skulle skje. (For holdet mellom USA og Vest-Europa er nærmere behandlet på s. 157—160.) Klare begrensninger fantes både i Washingtons bruk av virkemiddel for å fremme sine mål og i dets storpolitiske engasjement. Atombomben ble først og fremst brukt for å få slutt på krigen mot Japan (s. 129—130). Det kunne aldri komme på tale å true Sovjet direkte med den. Ingen var forberedt på en så rask svingning fra krigstidssamarbeid til kald krig. Lend-Lease ble ikke stoppet hovedsakelig for å skremme Sovjet. Det var et hjelpeprogram for alle allierte, og presidenten hadde lovet Kongressen å stoppe det så snart krigen var over. Låneforhandlingene ble ført med liten tro på at en kunne oppnå noe vesentlig. Be tingelsene var ikke spesielle for Sovjet og Øst-Europa, også de mange land i VestEuropa som fikk hjelp fra USA, måtte gå med på gjenytelser av varierende art. Begrensningene i det storpolitiske engasjementet viste seg i demobiliseringen og i holdningen til forsvarsbudsjettet. Den raske demobiliseringen under minerte USAs posisjon, men det var ingenting å gjøre med det. Den måtte gå
30 KAPITTEL 2 sin gang. Noe annet ble sett på som politisk selvmord. Hæren ble redusert fra 8 millioner mann ved krigens slutt til 1,5 millioner sommeren 1946. For mari nen var de tilsvarende tall 3,5 og 0,7 millioner. Store deler av de gjenværende troppene ventet bare på å komme hjem. Forsvarsbudsjettet raste nedover. Med Truman i spissen mente de politiske lederne at den øvre grense for hva USA kunne tåle av forsvarsutgifter, var 12-13 milliarder dollar. Det var et høyt tall sammenliknet med førkrigstida. Men tatt i betraktning de store okkupasjonsoppgavene USA hadde, og ikke minst sammenliknet med seinere forsvars utgifter, dreidde det seg om små beløp. Selv om det amerikanske engasjementet i prinsippet var globalt, og selv om det var langt mer omfattende enn det sovjetiske, stakk det langt fra like dypt overalt. Som vi snart skal se, var Washington villig til å begrense sin rolle i ØstEuropa til fordel for Sovjet. Det overraskende ved den amerikanske politikken i Kina var hvor lite som ble gjort for å hindre en kommunistisk seier i borgerkri gen der (s. 46-50). Endog i Vest-Europa prøvde USA å begrense sitt engasje ment noe. Washington fremmet europeisk integrasjon, delvis for å redusere Vest-Europas avhengighet av amerikansk hjelp (s. 164-165). USA ønsket også å begrense deltakelsen i NATO og var således i 1948—49 mot gresk og tyrkisk medlemskap.
Sovjetunionens politikk Også Sovjet stod for en global ideologi. For marxister var det nærmest som en naturlov å betrakte at verden en dag ville bli kommunistisk. Men sett fra sovje tisk synspunkt i 1945, måtte det fortone seg som nokså langt fram. Sovjet stod foran enorme gjenreisningsoppgaver. I styrke kunne ikke landet på noen måte måle seg med USA. Det betydde ikke at Sovjet var uten ambisjoner. Noen områder var viktigere enn andre. Mulighetene for økt innflytelse var også større noen steder enn andre. Amerika, Afrika og endog størstedelen av Asia var av liten betydning for de sovjetiske lederne. Få forsøk, om noen, ble gjort på å etablere kommunistiske regimer der. Afrika var det klareste eksempelet. Det fantes bare ett kommunist parti i hele Afrika, nemlig i Sør-Afrika. Å utforme en kolonipolitikk var i stor
grad overlatt til de respektive moderlands kommunistpartier. Stalins interesse for hva som foregikk i Latin-Amerika, var også minimal. I Japan var Moskva vil lig til å godta det amerikansk-styrte okkupasjonsregimet uten altfor store pro tester. I Kina var støtten til kommunistene lunken (s. 48—50). I Sørøst-Asia ble det gjort revolusjonære framstøt, men Sovjets forhold til oppstandene der i 1948 er langt fra klarlagt.
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945-1949 31
Alternativet til et kommunistisk styre var å satse på nasjonalistledere. Men etter en overgangsperiode på et par år ble disse fordømt som lakeier for koloni maktene. Det gjaldt Gandhi og Nehru i India og i noe mindre grad Sukarno i Indonesia (s. 51-52). I Vest-Europa syntes Moskva opprinnelig innstilt på å føre en samarbeidspolitikk. Kreml prøvde bare halvhjertet å endre okkupasjonsregimet i Italia for å styrke sin innflytelse der. De store italienske og franske kommunistpartiene fikk det råd å gå inn i brede koalisjonsregjeringer, blant annet for å løse de enorme gjenreisningsoppgavene. Kommunistene ble konstitusjonelle og moderate. Sovjets posisjon var derimot sterk i Nord-Korea og i Ytre Mongolia. Det ble også gjort forsøk på å styrke innflytelsen i andre grenseområder. I Tyrkia ville Sovjet gjerne ha provinsene Kars og Ardahan samt oppnå størst mulig kontroll over Dardanellene. Og i Iran prøvde Moskva å bygge opp et lojalt styre ved hjelp av de sovjetiske troppene som befant seg i den nordlige delen av landet. I Kina ønsket Stalin å få tilbake de rettigheter Russland hadde mistet etter neder laget mot Japan i 1904—05. Roosevelt syntes endringene i Kana var en rimelig pris for sovjetisk interven sjon i krigen mot Japan, så her ble det oppnådd enighet under forhandlingene på Jalta. Til gjengjeld godkjente Moskva Chiang Kai-shek som Kinas lovlige hers ker. Churchill ble holdt utenfor disse diskusjonene, noe som viste Storbritan nias svekkete posisjon. I Iran førte en fast vestlig reaksjon kombinert med tak tiske iranske innrømmelser til at Sovjet trakk seg tilbake. Kravene overfor Tyrkia ble spilt ned. Det samme gjaldt mer prøvende ønskemål om felles baser med Norge på Svalbard og om å overta den italienske kolonien Tripolitania (Libya). Alle «innrømmelsene» hadde imidlertid en pris. Tilbakeholdenhet i områder som var viktige for Vesten, skulle besvares med vestlige gjenytelser i Øst-Europa. Stalin var i det hele tatt relativt klar på dette punktet. De viktigste målene ble slått fast så tidlig som i desember 1941 i samtalene med den britiske utenriks minister Anthony Eden. De baltiske land skulle atter innlemmes i Sovjet, gren sen mot Polen måtte følge Curzon-linjen og Sovjet ville ha baser i Romania og Finland. Til gjengjeld uttrykte Stalin vilje til å støtte britiske krav om baser i Vest-Europa, f.eks. i Frankrike, Belgia, Nederland, Norge og Danmark. Dette var ikke siste gang Stalin selv klart uttrykte den sovjetiske politikken. Prosentavtalen med Churchill i oktober 1944 gikk jo ut på at Sovjet var villig til å gi britene frie hender i Hellas om Kreml fikk det samme i Romania, i Bulgaria og i noe mindre grad i Ungarn. Stalins budskap til Churchill av 24. april 1945 illustrerte den samme tankegangen, og da med Polen i sentrum:
Polen er for Sovjets sikkerhet hva Belgia og Hellas er for Storbritannias sik kerhet [...] Jeg vet ikke om en virkelig representativ regjering er blitt etablert
32 KAPITTEL 2 i Hellas, eller om den belgiske regjering er skikkelig demokratisk. Sovjetuni onen ble ikke konsultert da disse regjeringene ble dannet, det krevet heller ikke noen rett til å blande seg inn i disse sakene, fordi det forstår hvor viktig Belgia og Hellas er for Storbritannias sikkerhet. Jeg forstår ikke hvorfor ikke også Sovjets interesser blir sett i et slikt sikkerhetsperspektiv når vi diskuterer Polen.
Stalin vaklet aldri når det gjaldt de grenseforandringene som var nevnt i samta len med Eden, selv når Sovjet-regimets eksistens var som hardest truet. Polen var det sentrale landet i Øst-Europa både for Sovjet og for vestmak tene. For Sovjet var det bufferen mot Tyskland og mot Vesten. Angrep vestfra måtte komme gjennom Polen. Storbritannia hadde gått til krig for å forsvare Polen, og derfor var det vanskelig å gå med på fullstendig sovjetisk dominans. Både i London og i Washington ble Polen sett på som en prøvestein for hvor vidt Sovjet ville tillate uavhengige regimer i Øst-Europa. Fra sommeren 1944 syntes det klart at Moskva var bestemt på at Sovjets støt tespillere, dvs. Lublin-gruppen, skulle ha kontroll over Polen. Utfallene hardnet til overfor den eksilregjeringen i London som vestmaktene anerkjente. Londonregjeringens styrker i Polen ble skjøvet til side og til dels undertrykt av den framrykkende røde armé. Den lokale administrasjonen i de frigjorte områdene ble overlatt til dem som var lojale mot Sovjet. I januar 1945 ble Lublin formelt anerkjent av Moskva som Polens regjering. Da det viste seg at Stalins polakker ikke ville ha særlige muligheter til å vinne fram gjennom frie valg, ble de valgene som var forutsatt både på Jalta- og på Potsdamkonferansen, utsatt på ubestemt tid. UtviHingen i Polen var et signal om hvordan det ville gå i Romania. I mars 1945 tvang Moskva igjennom et regjeringsskifte til fordel for krefter som var lojale overfor Sovjet. I Bulgaria hadde Sovjet større oppslutning enn i de tradi sjonelt anti-russiske landene Polen og Romania. Kremls metoder var derfor mer indirekte her, men retningen var klar: utrenskninger av politiske motstandere og økende kontroll for de Sovjet-vennlige. Men selv i de tre nevnte landene var Sovjet villig til å gjøre mindre innrøm melser overfor vestmaktene. Stalin ser f.eks. ut til å ha vært beredt til å akseptere Østre Neisse som Polens grense mot Tyskland. Polakkene holdt på Vestre Neisse. Vestmaktene godtok den vestlige grense før Stalin virkelig ble prøvd på dette punktet. Sovjet var også villig til å akseptere vestorienterte politikere i regjeringene i alle tre land, men da i en mindretallsposisjon. Da vestmaktene protesterte mot de planlagte valgene i Bulgaria i august 1945, gikk Moskva med på å utsette dem. Monarkiet overlevde i Bulgaria til høsten 1946 og i Romania vel ett år lenger.
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945-1949 33
Moskvas fleksibilitet var større i Ungarn og særlig i Tsjekkoslovakia, selv om det også her ble satt grenser for landenes handlefrihet. I Tsjekkoslovakia var det bred samling om en kurs som politisk og militært betydde et nært samarbeid med Sovjet. Økonomisk og kulturelt, derimot, var Tsjekkoslovakia orientert vestover. De sovjetiske troppene ble trukket ut i desember 1945. Frie valg ble holdt i mai 1946. Til forskjell fra i de fleste andre land i Øst-Europa stod kom munistpartiet her sterkt og fikk 38 prosent av stemmene. Den sovjetiske inn gripen var beskjeden inntil sommeren 1947. Også i Ungarn ble det holdt frie valg. De fant sted høsten 1945 og ga en stor seier for Småbrukerpartiet, mens kommunistene gjorde det dårlig. I det minste det første året etter frigjøringen hadde den brede koalisjonsregjeringen betydelig handlefrihet, selv om denne gradvis ble beskåret av den sovjetiske okkupasjons makten. Fra tidlig i 1947 var det klart at Moskva ville sikre seg full kontroll i Ungarn. I Østerrike stod også russiske tropper og i Finland dominerte russerne den allierte kontrollkommisjonen. Men her tok utviklingen en helt annen kurs enn ellers i Øst-Europa. I utenrikspolitisk forstand la Finland vekt på et nært sam arbeid med Sovjetunionen, og kommunistene var representerte i regjeringen fram til 1948, selv om de bare utgjorde et mindretall. Når det gjaldt innenriks politikk, var Finland mer lik de vestlige demokratier. Etter at fredsavtalen var signert i 1947, beholdt russerne en militær base i Porkkala til 1955. En del av Østerrike var under sovjetisk okkupasjon, men i motsetning til Tyskland ble landet styrt som en enhet. Ved valget i november 1945 fikk kommunistene bare fem prosent av stemmene. Landet var til og med en del av Marshallplanen. Den sovjetiske dominansen i Øst-Europa var i stor grad basert på at Den røde armé stod i området. I vest var det et utbredt inntrykk at demobiliseringen i Sovjet var nokså begrenset. Av forskjellige grunner fant Stalin det opportunt bevisst å overdrive Sovjets styrke. De sovjetiske troppene var i 1948 antakelig kommet ned i 2,8 millioner mann. Tallet var fremdeles høyere enn det tilsva rende for USA, men langt mindre enn hva man trodde i samtida. Det var like vel mer enn nok til å holde kontrollen over Øst-Europa. Utviklingen der kastet lange skygger inn over Vest-Europa. Som vi har sett, var Sovjet villig til å gjøre enkelte innrømmelser overfor vest maktene. Disse var på sin side rede til å begrense sin innflytelse i Øst-Europa, og det ble inngått avtaler som styrket Moskvas stilling i området. Det kunne være alt fra våpenhvileavtalene og prosentavtalen i 1944 til avtalen om regjeringene i Bulgaria og Romania i desember 1945 og fredsavtalene i 1947. Både Washing ton og London var klar over at vestlig kontroll over Italia og Japan til en viss grad måtte betales med gjenytelser i Øst-Europa, selv om begge parter selvsagt prøvde å få i både pose og sekk.
34 KAPITTEL 2
Territoriale forandringer i Europa etter andre verdenskrig.
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945-1949 35
USA og Storbritannia innrømte at Øst-Europa var av større betydning for Sovjet enn for dem selv. Det var rimelig at Sovjet hadde betydelig innflytelse der. Grenseendringene bød ikke på så store problem. En viss orientering mot Moskva i utenrikspolitikken, slik som i Tsjekkoslovakia, var heller ikke særlig problematisk i den kalde krigens aller første fase. Til tross for slike innrømmelser fra begge parter stod de likevel langt fra hver andre. Konflikten om Øst-Europa kom til å ødelegge det samarbeidet som var etablert under krigen. Verken Washington eller London var villig til helt å gi avkall på reell innflytelse i området. Sovjet på sin side hadde begrensete geogra fiske mål i Europa, men i det minste i den indre ringen av stater var Kreml fast bestemt på å etablere nokså fullstendig kontroll. Frie valg var det største hinderet. Problemet var at i de landene som betydde mest for Sovjet, stod kommunistene svakest. Det var liten tvil om at bondepar tiene ville vinne frie valg både i Polen og i Romania. Et slikt utfall ville ikke Moskva akseptere, mens vestmaktene ikke kunne godta at opposisjonen bare ble skjøvet til side. I Polen og Romania var det umulig å forene frie valg med en Sovjet-vennlig regjering, i det minste om vestmaktene skulle definere hva som var frie valg, og Sovjet hva som var en Sovjet-vennlig regjering. Det fantes ikke indrepolitisk grunnlag for noen «tsjekkisk» eller «finsk» modell i de anti-russiske landene Polen og Romania. De sovjetiske interessene var også større i disse lan dene enn i Tsjekkoslovakia og Finland. De amerikanske krav til hva som kunne kalles en «vennligsinnet» regjering, ble stadig strengere. Det samme var tilfellet på sovjetisk side, med den forskjell at konsekvensene av ikke å oppfylle disse kravene kunne bli enda mer drama tiske. I den første tida etter krigen var ikke-kommunister representert i alle regjeringer i Øst-Europa, i flere av dem var de sågar i majoritet. Gradvis mistet de innflytelse. Tempoet varierte fra land til land, men høsten 1947 var de fleste ikke-kommunister ute av bildet. Av de framtredende bondelederne ble Petkov i Bulgaria hengt, Maniu i Romania dømt til livsvarig fengsel og Mikolajczyk i Polen og Nagy i Ungarn måtte flykte fra sine hjemland. Fra sommeren 1947 begynte Moskva å føre en mer aktiv politikk også i Tsjekkoslovakia. Kuppet i Praha i februar 1948 sprang delvis ut fra lokale forhold, men hadde utvilsomt Sovjets støtte. I 1948—49 tok omfattende utrenskninger til innenfor de forskjel lige kommunistpartier, utrenskninger som endte med døden selv for flere ledende partimedlemmer (s. 191—193). Fra høsten 1947 endret dessuten Moskvas holdning overfor Vest-Europa seg. De franske og italienske kommunistpartiene ble kraftig kritisert for den passive politikken de hadde ført, selv om dette hadde vært med Kremls støtte. Nå ble det satt i gang omfattende streiker og demonstrasjoner, selv om disse nok mer tok sikte på å svekke effekten av Marshallplanen enn på å ta makten i de to landene.
36
KAPITTEL
2
Tysklandsproblemet Fra Øst-Europa spredte motsetningsforholdet mellom øst og vest seg til Tysk land. Kampen mot Hitler-Tyskland hadde brakt de to partene sammen, og de var blitt enige om viktige prinsipp når det gjaldt landets framtidige utvikling. Det var selvsagt at Tyskland skulle holdes demilitarisert. Etter at de tre stormak tene så seint som på Jaha hadde vært inne på tanken om å dele opp landet i flere småstater, kom de alle i månedene etterpå til å gå inn for å holde Tyskland sam let. En oppdeling innebar en fare for at en ny nasjonalistisk bølge kunne bli skapt rundt kravet om samling. De tre var også enige om at det måtte legges klare begrensninger på den tyske økonomien. USA hadde en stund holdt på Morgenthau-planen, som innebar at all storindustri skulle avvikles. Selv etter at denne planen var lagt bort mot slutten av 1944, var det et felles utgangspunkt at Tyskland ikke skulle ha høyere levestandard enn gjennomsnittet for landene i Europa. På Jalta hadde USA, Storbritannia og Sovjet aller nådigst gått med på at Frankrike også skulle få en okkupasjonssone, men denne skulle skjæres ut av de amerikanske og britiske sonene. Denne noe beskjedne start var ikke til hinder for at Frankrike kom til å føre en særegen politikk. Ingen av de andre maktene la i den grad vekt på å holde Tyskland nede. Paris var imot at en eventuell tysk sentralregjering fikk annet enn rent symbolske funksjoner. Det beste ville være å dele opp landet, men Frankrike var kommet så seint med i diskusjonen og hadde så liten innflytelse at dette var et uoppnåelig mål. Til gjengjeld skulle Saar knyttes til Frankrike, mens Ruhr og Rhinland skulle skilles fra resten av Tysk land og plasseres under internasjonal kontroll på en slik måte at Frankrike kunne spille en sentral rolle her. I motsetning til Frankrike ønsket Sovjet en sterk tysk sentralregjering. På samme måte som amerikanernes ønske om et føderalt Tyskland reflekterte ame rikansk tankegang, reflekterte sentralismen den sovjetiske modell. En sterk sent ralregjering kunne være et instrument for å få større erstatninger ut av Tyskland. Det var også et faktum at Sovjet kontrollerte en mye mindre del av landet enn de tre vestmaktene gjorde til sammen. Gjennom en sterk sentralregjering kunne Moskva få en viss innflytelse selv i de andre sonene. Sovjet hadde naturlig nok en spesiell interesse av krigserstatninger. Tyskerne skulle betale for de enorme ødeleggelsene de hadde forårsaket. På Jalta ble det som et diskusjonsgrunnlag avtalt mellom Roosevelt og Stalin at Sovjets erstat ninger skulle beløpe seg til ti milliarder dollar. Igjen og igjen skulle Moskva komme tilbake til dette spørsmålet. USA og særlig Storbritannia var redde for at det ville bli umulig for tyskerne å betale så store erstatninger som Sovjet ønsket, og at det til slutt ville bli amerikanske og britiske skattebetalere som holdt liv i
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945-1949 37
tyskerne, som så i sin tur måtte overføre store summer til Sovjet. I London og Washington var erfaringene etter første verdenskrig ikke lystelige i så måte. På Potsdammøtet i juli—august ble denne saken delvis, men bare delvis, løst ved at størstedelen av erstatningene skulle tas fra egen okkupasjonssone. Det er vanskelig å finne et enkelt mønster i stormaktenes tysklandspolitikk den første tida etter krigen. Flere linjer konkurrerte med hverandre. Klarest var dette kanskje på sovjetisk side. Moskva gikk inn for samling og sågar en sterk sentralregjering. Samtidig førte Sovjet en politikk som måtte undergrave både samlingsønsket og mulighetene for å oppnå politisk innflytelse. Voldtekter og plyndringer var omfattende. Den harde erstatningspolitikken ble dårlig mottatt av tyskerne. Sammenslåingen av kommunistpartiet og sosialistpartiet i april 1946 var et tegn på at Sovjet begynte å organisere sin sone etter østeuropeisk mønster. Churchill ville ikke godta de ti milliardene selv som et diskusjonsgrunnlag. Britene var skeptiske også til Potsdamavtalens bestemmelser om krigserstatninger. I diskusjonene om hvor stor industriproduksjonen skulle være i Tysk land, gikk britene inn for de høyeste tallene. Det skyldtes mest at det storindustrielle Ruhr lå i britisk sone, og at britene var redde for at deres svake økonomi skulle lide på grunn av uttellinger i Tyskland. Tanken om ikke å svekke Tysk land for mye overfor Sovjet virket også inn. Den 3. mai 1946 stoppet general Clay erstatningsbetalingene fra den ameri kanske sonen. Bakgrunnen for Clays handling var at det hadde vist seg umulig å administrere Tyskland som en politisk og økonomisk enhet. Frankrike var det land som var sterkest imot enhver samordning, og Clays stopp i erstatningene var ikke bare rettet mot Sovjet, men like mye mot Frankrike. Gradvis kom imidlertid USA og Storbritannia til å akseptere at Saar ble knyttet til Frankrike, men de var fortsatt imot at Ruhr og Rhinland skulle skilles fra resten av Tysk land. På amerikansk side var det klare forskjeller mellom de lokale myndigheter i Tyskland, som for å lette sin oppgave på stedet gikk inn for en mykere holdning overfor tyskerne, og Utenriksdepartementet i Washington, som var redd for de reaksjoner en slik politikk ville føre til i andre land. Forskjellene hadde vist seg f.eks. i industrinivåforhandlingene: De lokale myndighetene la seg litt under britenes tall, mens Utenriksdepartementet opprinnelig gikk inn for et nivå som var lavere enn hva både Sovjet og Frankrike foreslo. (Disse to landenes hold ninger var til en viss grad bestemt av at de selv ønsket å bli tilført en del av den høyere produksjonen.) Tendensen i tysklandspolitikken var likevel klar. Spesielt USA kom til å følge en stadig mykere linje. I juli 1946 foreslo Washington at de som ønsket det, kunne slå sin sone sammen med den amerikanske. Storbritannia aksepterte
38
KAPITTEL
2
De alliertes soner i Tyskland og Østerrike. raskt, mens både Frankrike og Sovjet avslo. Opprettelsen av den såkalte Bisonen viste to ting: for det første at enigheten om Tyskland var i ferd med å bryte helt sammen, og for det andre at USA, her som ellers, overtok ledelsen på vestlig side. Det store gjennombruddet for en ny tysklandspolitikk kom med Byrnes’ tale i Stuttgart 6. september 1946. Utenriksministeren slo ikke bare fast at ameri kanske tropper ville ta del i okkupasjonen så lenge den varte. Den tyske økono mien måtte også gjøres selvbærende, slik at landet ikke ble avhengig av tilførsler utenfra. Tyskerne måtte i økende grad få politisk selvstyre. På Potsdammøtet var det blitt bestemt at Polen skulle administrere territoriet fram til Oder—Vestre Neisse, men at den endelige avgjørelsen mht. til den polsk-
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945-1949 39
tyske grensen skulle tas i forbindelse med en tysk fredstraktat. Vestmaktene syn tes å forsone seg med at den midlertidige grensen ville bli den endelige, men i Stuttgart hevdet Byrnes at det slett ikke var gitt at dette ville bli tilfellet. Dette utspillet styrket USAs posisjon i Tyskland, mens Sovjet, som en stund hadde prøvd å sikre seg både overfor Tyskland og Polen, nå støttet polakkene fullt ut. Tyskland var ikke lenger en fiendestat. I økende grad var det en pris stor maktene konkurrerte om. Jo kjøligere den kalde krigen ble, jo større ble interes sen for å gi nye konsesjoner til tyskerne. Det var dessuten blitt stadig klarere at Europa ikke kunne gjenreises økonomisk uten at Tyskland fikk spille en større rolle. De vestlige sonene kom således til å spille en viktig rolle ved utarbeidelsen av Marshallplanen i 1947. Den kalde krigen gjorde det vanskeligere for Frankrike å opprettholde sin uavhengige kurs i tysklandsspørsmålet. I april-mai 1948 gikk Paris i prinsippet med på å slå den franske sonen sammen med den amerikansk-britiske. En grunnlovgivende forsamling skulle kalles sammen og en føderal tysk regjering opprettes for de tre vestlige soner. Den franske politikken overfor Ruhr og Rhinland ble oppgitt. Til gjengjeld ble det oppnådd enighet om en relativt svak kontrollmyndighet for Ruhr. Sett fra Moskva var dette illevarslende. Sovjet var utestengt fra Ruhr og fra størstedelen av Tyskland. De vestlige soners enorme økonomiske potensial ville bli sluppet løs. Amerikansk hjelp strømmet til. I juni gjennomførte vestmaktene en valutareform som definitivt gjorde det klart at Tyskland ikke lenger var noen økonomisk enhet. Det nye Vest-Tyskland ville bli integrert i et vesteuropeisk samarbeid, men dette gjorde ikke situasjonen noe bedre, siden landet lett ville kunne bli den dominerende part. Berlinblokaden var Moskvas svar på disse begivenhetene. De første hindrin gene i trafikken til Vest-Berlin ble innført i april 1948. Fra 25. juni var blokaden total, med unntak av flyforbindelsen. Dette var Moskvas mest dramatiske tiltak etter krigen. For første gang ble det brukt makt for å fremme endringer i et område hvor vestlige tropper var stasjonert. Moskva ga imidlertid seg selv et visst manøvreringsrom ved å argumentere med at tiltakene skyldtes reparasjons arbeider. Tiltakene måtte da kunne heves når reparasjonene var over. Sovjets mål var langt fra klare. Et maksimumsmål kunne være å hindre den nye stats dannelsen i vest og få gjennomført en firemaktskontroll over hele Tyskland. Et minimumsmål kunne være å isolere Vest-Berlin for å få brakt byen under sovje tisk innflytelse. Vestmaktene improviserte med å opprette en luftbro, et tiltak som var tenkt å være midlertidig, men som viste seg å bli langvarig. Luftbroen overgikk alles forventninger. Sovjet kunne ikke stoppe trafikken uten ved direkte maktbruk. Moskva kunne heller ikke hindre utviklingen mot en vesttysk statsdannelse.
40 KAPITTEL 2 Blokaden av Vest-Berlin påskyndet opprettelsen av NATO og svekket Sovjets stilling i Vest-Europa. Den vestlige motblokaden mot Øst-Tyskland hadde også en viss virkning. I mai 1949 gikk Moskva derfor med på å heve blokaden, uten å få annet enn minimale gjenytelser. Dagen etter at blokaden ble hevet, godkjente de tre vest lige militærguvernørene den nye vesttyske grunnloven. Ti dager seinere ble den nye staten formelt opprettet. I oktober fulgte så Øst-Tyskland etter.
Drivkrefter i amerikansk og sovjetisk politikk Det er nesten alltid lettere å beskrive hva som skjedde, enn å forklare hvorfor noe skjedde. Vanskelighetene er spesielt store mht. drivkreftene i sovjetisk poli tikk, på grunn av det spinkle materialet som lenge var tilgjengelig derfra. I de siste årene er det imidlertid kommet mye interessant materiale fra Moskva. Når det gjelder USA, har problemet vært det motsatte: en overflod av kilder.
Den amerikanske siden På amerikansk side var en rekke forskjellige faktorer av betydning. Sikkerhets hensyn spilte inn. Det kunne merkes endog i politikken overfor Øst-Europa et område som i seg selv ikke var av særlig stor strategisk betydning for USA. To forhold gjorde imidlertid at overgangen mellom viktige og mindre viktige regi oner ble nokså glidende. For det første spurte mange ledende politikere i Roose velt- og Truman-administrasjonen seg om det ikke var slik at man ved å «avstå» Øst-Europa til Sovjet bare ville sørge for at presset forplantet seg til det neste lag av stater. Da ville det strategisk viktige Vest-Europa bli utsatt. Denne lag-på-lagteorien ble i 1944-45 akseptert av stadig flere i Washington. For det andre, og det kan forklare hvorfor denne teorien vant så lett fram, var jo lærdommen fra andre verdenskrig at aggresjon begynte i det små. Hitler var ikke blitt stoppet i tide. Den feilen skulle en ikke gjøre om igjen. I 1945—46 dreidde striden seg om Øst-Europa og delvis om Tyskland. I 1947—48 kom Washington til å frykte sovjetisk ekspansjon inn i Vest-Europa. Hovedtrusselen var ikke et direkte angrep — sjansen for det var liten, selv om den ikke helt kunne avskrives. De fleste trodde at et utarmet Sovjet ønsket å unngå en ødeleggende konflikt med Vesten. Derimot var det større muligheter for at Moskva - med utgangspunkt i de lange skyggene som kontrollen over Øst-Europa kastet inn over Vest-Europa — kunne vinne fram på mindre drama tiske måter som resultat av politisk press, økonomisk kaos og aktive lokale kom munistpartier. Tsjekkoslovakia var et eksempel på slik ekspansjon.
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945~1949 41
En rekke begivenheter vinteren og våren 1948 bidro til å skape et inntrykk av at Vest-Europa var truet. Vest-Europas egen holdning var viktig: Som vi har sett (s. 28—29), var det et temmelig konstant press på USA for at landet skulle spille en mer aktiv rolle i europeisk politikk. Først dreidde det seg om økonomisk hjelp, så om politisk-moralsk støtte og endelig om direkte militære garantier. Storbritannias innflytelse var særlig viktig. Landet hadde de beste forbindel sene med USA og arbeidet mest aktivt for å trekke USA nærmere Vest-Europa. Dernest var det et viktig poeng at det var mindre påkrevet for USA å spille en ny utenrikspolitisk rolle så lenge andre kunne ivareta amerikanske interesser. Washington og London hadde langt fra sammenfallende syn på alle punkt. De var uenige om kolonipolitikken, om internasjonal handel, om Palestina-spørsmålet og om en rekke andre ting. Likevel hadde de begge en viktig felles interesse av å begrense sovjetisk innflytelse. Så lenge Storbritannia var i stand til å utøve denne funksjonen, var det mindre behov for at USA skulle gjøre det. Storbritannias posisjon ble imidlertid dramatisk forandret i de første årene etter krigen. På en rekke forskjellige fronter måtte britene trekke seg tilbake. Kolonisystemet raknet i India. I Palestina trakk de seg også ut da de politiske problemene tårnet seg opp og økonomien ikke tillot en aktiv tilstedeværelse. Enda viktigere i kald-krig-sammenheng var britenes reduserte nærvær i HellasTyrkia og i Tyskland. Storbritannias økonomiske problem var den direkte for anledning til proklameringen av Truman-doktrinen i mars 1947. Når britene ikke lenger kunne bekjempe den venstreorienterte geriljaen i Hellas og støtte den tyrkiske regjering mot sovjetisk press, stod det klart for Truman-administrasjonen at den måtte overta ansvaret. Også i Tyskland var Storbritannias dårlige økonomi en viktig forklaring på det nære samarbeidet med USA, slik dette kom til uttrykk f.eks. gjennom sam menslåingen av de to lands soner i 1946. I større målestokk kunne en hevde at så vel Marshallplanen som NATO var tiltak som kom i stand fordi vesteurope erne ikke selv kunne løse sine økonomiske, politiske og militære problem. Også en rekke forskjellige innenrikspolitiske faktorer påvirket den amerikan ske utenrikspolitikken. Det var et sterkt ideologisk ønske om å spre det ameri kanske evangelium til andre land. Amerika var Guds eget land, med plikt til å forkynne sine verdier for andre. Demokrati og friere handel var noe alle ønsket, eller i det minste ville ønske om de kunne uttrykke sin vilje. Den mer avdempete versjonen av dette budskapet var understrekingen av USAs ansvar for å for svare demokratiet mot en ekspanderende kommunisme. Det var bred politisk samling i USA om den hovedkurs landet fulgte etter andre verdenskrig. Enkelte grupper var likevel mer aktive enn andre, avhengig av hvilket spørsmål som stod mest sentralt. Etniske forhold spilte inn. Når det
42 KAPITTEL 2
gjaldt Øst-Europa i 1944—45, var de mange polsk-amerikanerne spesielt enga sjerte. Overfor Vest-Europa spilte særlig amerikanere av italiensk avstamning en tilsvarende rolle. Slike grupper fikk igjen støtte fra bredere lag, f.eks. den katolske kirke. Etter valget i 1946 var Kongressen kontrollert av republikanerne, og selv om de i mange sammenhenger var enda mer anti-kommunistiske enn Trumanadministrasjonen, var de skeptiske til det meste som kostet penger. Anti-kommunismen skulle være billig. Slike partipolitiske forhold fikk innflytelse på den amerikanske politikken. For å kompensere for den manglende appellen som 400 millioner dollar til Hellas og Tyrkia hadde overfor en spareinnstilt kongress, ble Truman-doktrinen presentert i ekstra dramatiske former. Også andre inn rømmelser måtte gjøres, spesielt overfor formannen i Senatets utenrikskomité, Arthur Vandenberg. Marshallplanen ble beskåret hist og her, Vest-Europa måtte love å gjøre mer på egen hånd både økonomisk og militært, og USA unngikk automatiske militære forpliktelser overfor Europa. Etter slike mindre innrømmelser klarte Truman-administrasjonen å få alle sine viktigste tiltak igjennom i Kongressen, gjerne med stort flertall. Den motstanden som likevel fantes, kom fra både venstre og høyre. På venstresiden var den sentrert om tidligere visepresident (1941—45) og handelsminister (1945-46) Henry Wallace og hans tilhengere. Wallace ble avskjediget høsten 1946 på grunn av sitt mer forsonlige syn på Sovjet. Den største opposisjonen kom likevel fra høyre, og var knyttet til senator Robert Taft. Høyrefløyen var enda mer anti-kommunistisk enn flertallet, enda mer nasjonalistisk, men også enda mer kostnadsbevisst. Marshallplanen kostet den amerikanske skattebetaler altfor mye. NATO begrenset USAs militære handlefrihet. Taft og hans tilhen gere representerte den milde etterkrigsvarianten av den amerikanske isolasjo nismen. Økonomiske hensyn hadde også innflytelse på den amerikanske politikken. Et tilbakevendende spørsmål var om den amerikanske økonomien ville skli inn i en ny depresjon når krigen var over. Mange mente at et slikt tilbakeslag var sannsynlig, enda flere at det var mulig. Det kunne unngås eller eventuelt dem pes gjennom utenriksøkonomiske tiltak. Eksporten kunne økes og mulig overskuddskapital anvendes til investeringer i utlandet. Viktige råvarer som USA manglet, kunne importeres fra utlandet. De rene egeninteresser som lå bak en slik politikk, ble forsterket av den ideologi de inngikk i. De dominerende kret ser mente at tollskranker og regionale handelsblokker ikke bare skadet USA, men alle land, og at de dessuten var en viktig forklaring på hvorfor krig og kon flikter oppstod mellom nasjoner. Flere faktorer virket modererende inn på slike økonomiske hensyn. For det første begynte de fleste temmelig raskt å bli mer optimistiske mht. mulighetene
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945-1949 43
for å unngå en ny depresjon. For det andre var det et faktum at USA var blant de land i verden som var minst avhengig av sin utenriksøkonomi. I absolutte tall hadde USA verdens klart største utenrikshandel, men i forhold til den totale produksjonen utgjorde eksport og import hver for seg mindre enn 5 prosent. Dette var langt mindre enn for landene i Vest-Europa. USA var også mer selv forsynt når det gjaldt råvarer enn et nesten hvilket som helst annet land. Først på 70-tallet økte avhengigheten av utlandet sterkt. Det var heller ikke slik at næringslivsfolk var mer skeptiske enn andre til Sovjet. F.eks. hadde flyindustrien utvilsomt fordel av internasjonal spenning og høye forsvarsbudsjett, men størstedelen av næringslivet var langt mer interessert i å holde skattene nede enn i å øke forsvarsbudsjettet. Et overveldende flertall av forretningsmenn var opptatt av å øke samkvem met med Sovjetunionen: Her var et marked som virkelig kunne komme til å bety noe. Disse kretsene gikk derfor inn for både økt handel med og store kredit ter til Sovjet. De mange restriksjonene som ble innført på handelen med Sovjet fra slutten av 1947, representerte ikke holdningen blant big business-folk i USA. Den viktigste forutsetningen for amerikansk politikk er ofte blitt oversett, nemlig den enorme makten som USA hadde ved krigens slutt. Historien har få eksempel på at overveldende makt ikke gir seg utslag i aktiv politikk. Ut fra styr keforholdene i 1945 var det nesten uunngåelig at landet i betydelig grad kom til å prøve å forme de internasjonale omgivelsene i sitt bilde.
Den sovjetiske siden Stalin og andre sovjetiske ledere understreket ofte at den sovjetiske politikken overfor Øst-Europa var motivert ut fra sikkerhetshensyn. Det kan ikke være særlig grunn til å tvile på at dette var tilfellet. Bare i de siste 30 årene var Russland/Sovjet blitt angrepet to ganger av Tyskland. I tillegg kom den vestlige intervensjonen i borgerkrigen og krigen med Polen. Den første verdenskrigen hadde ført til tsarregimets fall. Den andre hadde nær ført til Stalin-styrets sam menbrudd. Sikkerhetskravene måtte veie tungt for enhver leder i Kreml. Men Stalin stilte høyere krav enn de fleste. Innenrikspolitisk hadde dette vist seg bl.a gjen nom de mange og store utrenskningene. Nå skulle sovjetstatens utenrikspoli tiske stilling trygges. Problemet var bare at det som var sikkerhet for én stat, lett kunne bli usikkerhet for en annen. Det gjaldt både i forhold til nabostatene, som ikke lenger skulle gis noen mulighet til å representere en trussel, og i for hold til vestmaktene. Stalin kunne ved sjeldne anledninger gi ros til vestmaktene. Etter at den andre front endelig ble etablert i Normandie i juni 1944, erklærte han således at
44 KAPITTEL 2
«en må innrømme at krigshistorien ikke kjenner noe liknende tiltak, i storslått idé, i gigantiske dimensjoner, i mesterlig utførelse». Pravda gikk til det uhørte skritt å publisere tall for den hjelp Sovjet hadde mottatt vestfra under krigen. Men dette var rene unntak. Skepsisen overfor vestmaktene var stor. Den ble ikke mindre etter som krigen nærmet seg sin avslutning. I mars-april 1945 beskyldte Stalin vestmaktene for å ha inngått en separatfred i Italia som innebar at tyskerne skulle få anledning til å overføre tropper derfra til østfronten. I slut ten av april bygde Den røde armé opp større forsvarsanlegg i Østerrike. Tysk land var da på det nærmeste slått. Det ser faktisk ut til at de sovjetiske lederne nå var redde for at vestmaktene ville inngå en separatfred med Tyskland som gjaldt generelt og ikke bare for Italia. I august 1945 begynte Kreml å understreke åpent at selv om den fascistiske faren var over, kunne ikke Sovjet redusere sin årvåkenhet av den grunn. Angre pene på kapitalismen ble forsterket. Referanser til hva de tre stormaktene hadde felles, forsvant. Stalins såkalte valgtale i februar 1946 var et uttrykk for denne linjen. (De vestlige lederne var med få unntak forsiktige i sine beskrivelser av Sovjet utad. Hva de mente innad, var noe annet. Truman-administrasjonen prøvde således å skape større avstand til opposisjonsleder Churchills angrep på Sovjet i mars 1946 enn hva administrasjonens egentlige holdning skulle tilsi.) Sovjetisk kontroll i Øst-Europa ville ikke bare være en militær cordon sanitaire overfor Vesten, men også en ideologisk sperre. Sovjet ville nok være i stand til å stenge sine grenser for uønsket innflytelse, men det kunne ikke skade med ekstra marginer. Hensynet til de mange sovjetiske soldatene i Øst-Europa spilte også inn. Risikoen forbundet med Moskvas politikk i Øst-Europa var dessuten liten. Det er godt mulig at de sovjetiske lederne hadde inntrykk av at vestmaktene var rede til å «avstå» regionen til Sovjet dersom en del mer eller mindre kosmetiske innrømmelser ble gjort. Lite i vestmaktenes handlinger tydet på det motsatte, i det minste før Jaltakonferansen. Etter Jalta må det ha blitt klart for Kreml at både USA og Storbritannia hadde til hensikt å føre en relativt aktiv politikk, særlig overfor Polen, men også i andre land. Tidligere utenriksminister Litvinov ga antakelig uttrykk for en oppriktig forvirring da han i juni 1945 sa til en ame rikansk journalist: «Hvorfor ventet dere amerikanere til nå med å opponere mot oss på Balkan og i Øst-Europa? Det skulle dere ha gjort for tre år siden. Nå er det for seint, og nå øker klagene deres bare mistenksomheten her.» Økonomiske hensyn spilte en rolle ikke bare i USAs politikk. Sovjet sikret seg store fordeler i Øst-Europa og i andre grensestrøk, f.eks. i Kina. De lokale økonomiene ble ofte brutalt utnyttet. Gjennom handelsavtaler, felles selskap, krigserstatninger og krigsbytte ble betydelige ressurser overført til Sovjet. Den sovjetiske ekspansjonen var absolutt også i overensstemmelse med kom
DEN KALDE KRIGEN I EUROPA
1945~1949 45
munistisk ideologi. Stalins «sosialisme i ett land» hadde vært en innrømmelse av at den kommunistiske revolusjon var blitt begrenset til Sovjet, stikk i strid med Lenins forventninger. Nå begynte endelig historien å gå den vegen den skulle. Men ekspansjonen i Øst-Europa var nok i langt mindre grad et pålegg fra histo rien enn et uttrykk for de muligheter Den røde armés framrykking hadde skapt. Makt var en viktig forutsetning for den politikk som ble ført, selv om Sovjets makt var atskillig mindre og geografisk mer begrenset enn USAs.
Kapittel 3 Den kalde krigen blir global 1945-1962
I årene 1945—49 var den kalde krigen i det alt vesentlige konsentrert om Europa og områder som grenset opp til Europa, som f.eks. Tyrkia og Iran. Dette kapit let vil først vise hvor relativt begrenset supermaktenes engasjement var i andre deler av verden i de første årene etter andre verdenskrig. Særlig gjaldt dette Sov jetunionen. Dernest vil vi analysere hvordan den kalde krigen seinere kom til å spre seg til stadig nye områder, først til Asia, så til Midtøsten og Afrika og til slutt også til Latin-Amerika. På 1960-tallet var den kalde krigen blitt global.
USA, Sovjetunionen og Asia 1945-1950 Borgerkrigen i Kina Selv om Japan og de europeiske stormaktene hadde kontrollert deler av Kina, hadde de aldri klart å dominere det i samme grad som de gjorde med resten av Asia. Landet var enormt og det mest folkerike i verden. Kineserne kunne spille de forskjellige stormaktene ut mot hverandre. Kina skulle i etterkrigstida vise begrensningene også i de to supermaktenes innflytelse. Mange amerikanere hadde lenge hatt en viss forkjærlighet for Kina. Europa var den gamle verden, Asia tilhørte sammen med Amerika den nye. I tusentall hadde handelsmenn, misjonærer og lærere strømmet fra USA til Kina for å spre de amerikanske idealene. Sympatien for Kina hadde også vist seg under krigen. Washington hadde insistert på at Kina skulle være en av stormaktene og som sådan ha fast sete i FNs sikkerhetsråd. Selv om fortvilelsen over Chiang Kai-sheks lite effektive krigføring mot japanerne kunne nå betydelige høyder, holdt amerikanerne all tid fast på ham som den framtidige stormaktens leder. Kina passet ideelt inn i Washingtons planer for etterkrigstida. I øst-vest-sammenhenger ville Kina under Chiang støtte USA mot Sovjet. Også i kolonispørsmål ville landet utvil somt gå sammen med USA, her først og fremst mot Storbritannia. Kina var et ikke uviktig marked, som kunne bli enda større i framtida. Deler av ameri kansk opinion sympatiserte fortsatt mer med Asias «barn» enn med Europas «oldinger».
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL
1945-1962 47
Chiangs regime var autoritært, korrupt og lite effektivt. Det fantes likevel ikke noe alternativ. De toneangivende kretser i Washington så på Mao Zedong som en kommunist som nok hadde uavhengige trekk, men som likevel samar beidet med Moskva. USA ga betydelig støtte til Kuomintang. Fra 1945 til 1947 utgjorde den samlete økonomiske hjelpen 1,4 milliarder dollar. Men dette var ikke nok til å holde regimet flytende. Fra 1947-48 var Chiang på defensiven. Truman-administrasjonen og Kongressen svarte med China Act av 1948. I Washingtons reto riske språkbruk slo den fast at det var USAs mål «å opprettholde Kinas fulle uavhengighet og administrative integritet og å holde ved like og styrke prinsip pene om individuell frihet og frie institusjoner i Kina». Nye 275 millioner dol lar ble gitt i økonomisk hjelp og 125 millioner til militære forsyninger. Det var likevel klare begrensninger på denne hjelpen. De amerikanske styr kene som var i Kina ved krigens slutt, ble trukket ut og bare indirekte og i min kende grad brukt til å støtte Kuomintang-hæren. Nye tropper ble ikke sendt inn for å hindre en kommunistisk seier i borgerkrigen. I 1948 var Truman-administrasjonen bare halvhjertet med på å gi ytterligere assistanse til Chiang. Administ rasjonen var særlig skeptisk til den militære delen av hjelpeprogrammer, men den var også sterkt i tvil om ytterligere økonomisk støtte ville ha noen hensikt. Den nye hjelpen var delvis en konsesjon til de militære og til høyreorienterte kretser i Kongressen. Igjen og igjen hadde Taft og andre konservative republika nere spurt om hvorfor det skulle føres én politikk i Europa og en annen i Asia. Dersom det var riktig å demme opp for kommunismen i Europa, måtte det være det også i Asia. Selv om opinionen lenge hadde vært imot å trappe opp USAs engasjement i Asia, var det i 1948 tydelige tegn på at denne holdningen var i ferd med å endre seg. Opposisjonen ønsket en kraftigere språkbruk, og ville samtidig øke Washing tons økonomiske og militære hjelp. Den var også i økende grad for å sende amerikanske militære rådgivere til Kina. Det kunne være tale om et antall på ca. 10 000. Men selv de sterkeste pro-Chiang-kretser avviste at de ville sende ame rikanske tropper for å kjempe direkte på Kuomintangs side. USAs betydelige, men likevel begrensete støtte kan synes overraskende både i lys av landets omfattende engasjement i Europa og ikke minst sammenliknet med de amerikanske intervensjonene som seinere skulle følge i Asia. En sentral grunn var det faktum at vel var Kina viktig, men ikke på langt nær så viktig som Europa. Innenfor Truman-administrasjonen var både Utenriks departementet og de militære enige om at anstrengelsene for å stoppe kommu nistene i Kina måtte underordnes oppdemmingspolitikken i Europa. Europa kom først mht. strategisk og økonomisk betydning. Under andre verdenskrig måtte Tyskland nedkjempes før Japan. Den samme prioritering viste seg nå. Til
48 KAPITTEL 3 og med de som i teorien mente at Asia minst måtte være likestilt med Europa, stod i praksis for en «Europa først»-politikk, selv om denne linjen var mindre utpreget hos dem enn hos administrasjonen. Dernest var USAs ressurser begrensete, særlig når Europa skulle ha førstepri oritet. Demobiliseringen hadde skåret USAs væpnete styrker til beinet. De var ikke engang tilstrekkelige til fullt ut å ivareta USAs oppgaver i de forskjellige okkuperte landene. Ingen ansvarlige grupper, aller minst Kina-opposisjonen, hadde noe ønske om å gå til innkalling av ekstraordinære styrker eller øke for svarsbudsjettet for å skaffe ressurser til en mer aktiv politikk i Kina. For det tredje var Kina et enormt land, og oppgavene der kunne lett bli til svarende enorme. De 10 000 rådgiverne som det var tale om å sende, var ment å være nettopp rådgivere. Få, om noen, ønsket at USA så kort tid etter andre verdenskrig igjen skulle bli innblandet i en krig. På et vis var oppgavene i Kina mer omfattende enn i Europa, hvor det hovedsakelig dreidde seg om å avskrekke sovjetisk ekspansjon, ikke om å delta i kamper. Ingen kunne dessuten vite hvor mange «rådgivere» som trengtes for å hindre en kommunistisk seier i Kina. For det fjerde var det usikkert hva det sovjetiske svar ville bli om USA begynte å sende inn styrker. En amerikansk intervensjon kunne lett føre til en tilsvarende sovjetisk reaksjon. Siden Sovjet hittil ikke hadde gitt militær støtte til kommunistene, ville USA sitte igjen med ansvaret for å ha latt en lokal kon flikt utvikle seg til noe som kunne true verdensfreden. Endelig var Washington misfornøyd med Chiang Kai-shek og den politikk han stod for. Høyreorienterte autoritære regimer kunne få, og fikk i økende grad, støtte fra USA, men i Kina var det få tegn på at hjelpen hadde særlig effekt. Chiang mottok allerede betydelig mer assistanse utenfra enn hva Mao gjorde. Kuomintangs problem var interne. Oppslutningen syntes å bli stadig mindre, uten at det økte viljen til å foreta reformer som kunne styrke regimets basis i befolkningen. Hjelp kunne ikke kompensere for politisk sammenbrudd. Dette hadde lenge vært konklusjonen blant de fleste av USAs Kina-eksperter. I stadig større utstrekning ble den delt også av Truman og hans fremste med arbeidere. Var den amerikanske støtten til Chiang begrenset, var den sovjetiske støtten til Mao Zedong enda mindre. Sovjet ga noe militær hjelp, spesielt i form av japans ke våpen som ble etterlatt i Mandsjuria da Den røde armé trakk seg ut i 1946. Det er sannsynlig at Moskva også ga en viss økonomisk støtte, men den må ha vært langt mindre enn hva amerikanerne ga til sin part. (Dessuten førte Sovjet betydelige verdiet ut av Mandsjuria ved tilbaketrekningen derfra.) Det er liten grunn til å tvile på at Sovjet foretrakk Mao framfor Chiang, men
KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL
1945~1962 49
dette ideologisk baserte engasjementet ble holdt på et beskjedent nivå. I den sovjetisk-kinesiske avtalen av 14. august 1945 anerkjente Moskva Chiang som Kinas lovlige leder. Denne anerkjennelsen ble formelt opprettholdt helt til 30. september 1949. Til tross for de partikontakter Kreml hadde med de kinesiske kommunistene, var det få kommentarer til krigen i Kina i sovjetisk presse. Først 3. oktober 1949 ble de kinesiske kommunistene hyllet på første side av Pravda. I oktober 1949 understreket også nylig avgåtte utenriksminister Marshall at når det gjaldt Sovjets hjelp til kommunistene, så
kunne jeg aldri få øye på den [...] Det som bekymret meg mer enn noe annet, var at det var klart for meg at Sovjet gjorde alt det kunne der [for å skape inntrykk av at det ikke ga noen hjelp] [...] de ville framstå hvite som snø, mens vi ville ha våre hender tilgriset av all den propaganda de kunne få til. Mao Zedong kom i ettertid til å uttrykke et tilsvarende syn, selv om han i sam tida var en stor beundrer av Stalin. En viktig grunn til den lunkne holdningen var at om amerikanerne måtte innrømme at de hadde begrensete ressurser, var det samme i langt større grad tilfellet på sovjetisk side. De ressurser som var til rådighet, ønsket Moskva igjen enda klarere enn Washington - å konsentrere om Europa, og da særlig om Øst-Europa og Tyskland. Kina kom lenger ned på prioriteringslisten. Det vil si, i enkelte deler av Kina håpet Moskva å styrke sin stilling. På mange måter kunne et relativt svakt Kina være i sovjetisk interesse. Bare da kunne Moskva sikre seg den innflytelsen i de sovjetisk-kinesiske grenseom rådene som det temmelig åpent tok sikte på. Første skritt var å få tilbake hva Russland hadde tapt i krigen mot Japan i 1904-05. Det skjedde på Jalta, og ble bekreftet i den sovjetisk-kinesiske avtalen i august 1945. Den sørlige delen av Sakhalin ble tilbakeført. Port Arthur skulle igjen bli sovjetisk marinebase. Dairen ble internasjonalisert under sovjetisk ledelse, og jernbanen i Mandsjuria kom under sovjetisk innflytelse. Moskvas overherredømme over Ytre Mongolia ble anerkjent, og Sovjetunionen fikk kontroll over hele Kurilene, inkludert de aller sørligste øyene som ikke tidligere hadde vært under Russland. I 1944 hadde islamske opprørere etablert en egen østturkestansk republikk. Sovjet stod åpenbart i kontakt med dem, og først i 1949 ble republikken integ rert i Kina igjen. Så seint som i juli 1949 sluttet Moskva en egen handelsavtale med Mandsjuria. Siden det var åpenbart at hele Kina snart ville komme under de kinesiske kommunistenes kontroll, kunne dette tolkes som et anslag mot Kinas enhet. Den lokale kommunistlederen, Kao Kang, ble seinere skarpt for dømt av Mao. Også i Xinjiang la Moskva vekt på å bygge ut de sovjetiske regio nale interessene.
50 KAPITTEL 3 Videre er det sannsynlig at Stalin i de aller første årene etter krigen regnet med at Chiang ville gå seirende ut av konflikten med Mao, noe som kunne tale for moderasjon, blant annet for å holde på de nevnte privilegier. Den ameri kanske holdningen hadde antakelig også betydning. Sovjet ønsket å unngå en direkte konflikt med USA. Det var usikkert hvordan Washington ville reagere på sovjetisk innblanding i Kina. Moderasjon der kunne til en viss grad dempe konsekvensene av striden om Øst-Europa. Da kommunistene fikk stor fram gang i borgerkrigen, forsvant behovet for å yte hjelp. Utviklingen gikk allikevel i riktig retning. Hvorfor skulle en skjerpe forholdet til Vesten under slike omstendigheter?
Det er endelig sannsynlig at konflikten med Tito (s. 192-193) kom til å virke inn på vurderingen av de kinesiske kommunistene. På en tid da Stalin var blitt til det ytterste mistenksom overfor ah som kunne smake av nasjonale kom munistiske avvik, var det mye som kunne bekymre i Kina. Klart uavhengige trekk fantes i de kinesiske kommunistenes ideologi. Som Tito vant Mao stort sett makten på egen hånd. De hadde begge lite å takke Moskva for i så hen seende. Mao hadde hatt enda mindre kontakt med Moskva enn hva Tito hadde, og han ville styre et atskillig større land. På den andre siden understreket også Mao Sovjets og Stalins ledende posisjon innenfor den kommunistiske bevegelse. Det var ikke de internasjonale, men de lokale faktorer som førte til kommu nistenes seier i borgerkrigen. Oppslutningen om Mao økte raskt. Størstedelen av bondebefolkningen hadde lenge stått på hans side, og korrupsjon, udugelig het og manglende reformvilje begrenset etter hvert Chiangs støtte, selv innen borgerskapet i byene. Eller som Mao oppsummerte prinsippene for geriljakri gen: «Folket er havet — vi er fiskene.»
Andre land i Asia
Både Washington og Moskva la åpenbart langt større vekt på begivenhetene i Europa enn i Asia. Det viste seg ikke bare i Kina, men også i andre deler av Asia. For Truman-administrasjonen gjaldt det å støtte opp om regimene i VestEuropa. Washingtons holdning til de europeiske kolonimaktene illustrerer dette. På den ene siden var Amerikas utgangspunkt klart anti-kolonialt: Kolonirikene måtte avvikles. På den andre siden ønsket USA å demme opp for kom munismen og å stabilisere forholdene i Vest-Europa. Det tilsa ofte en forsiktig linje mht. avkolonisering. Roosevelt-administrasjonen hadde i første fase av krigen gått inn for å påskynde Indias uavhengighet, men selv under krigen kom Washington til å overlate stadig mer av initiativet til London. Churchill ville ha seg frabedt ame rikansk innblanding. Forbindelsene ble dessuten lettere etter som britene ga
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL
1945-1962 51
klare løfter om uavhengighet for India etter krigen. Da Labour-regjeringen overtok i 1945, kom den til å sette ytterligere fart i denne prosessen. Det gjorde forskjellene mellom Washington og London enda mindre. USA støttet Storbri tannias planer om å holde hinduer og muslimer sammen. Da dette ikke viste seg mulig, gikk begge inn for en deling i to stater, India og Pakistan. Prioriteringen av stabiliteten i Europa viste seg enda klarere i forholdet til Frankrike og Nederland. USA hadde langt mindre sammenfallende interesser med disse to landene enn med Storbritannia når det gjaldt Asia. I Indokina hadde Roosevelt gått inn for å opprette et internasjonalt tilsynsområde. Han mente at Frankrike ved sin utnyttelse av regionen hadde gjort seg uverdig til å få styre landet igjen. Denne tanken døde med Roosevelt. Frankrike fikk på ny kontroll over Indokina. Den vekt som Washington i den første tida etter krigen la på at våpenhjelpen til Frankrike ikke skulle brukes i Indokina, ble redusert. Snart var det åpenbart at støtten til Frankrike også hjalp franskmennene i deres kolonikrig i Indokina. Washington gikk fortsatt inn for at Frankrike måtte føre en langt mer liberal kolonipolitikk, men fant det stadig vanskeligere å bygge opp landet i VestEuropa og samtidig presse det til innrømmelser i Asia. Det siste hensynet måtte vike. Denne konklusjonen ble styrket etter som det ble klarere at uavhengighetsbevegelsen i Vietnam var kontrollert av kommunister. Om de anti-koloniale hensyn noe sted skulle ha vist seg i mer reindyrket form, måtte det være i Indonesia. Nederland var ikke noen stor makt i euro peisk sammenheng. Den indonesiske selvstendighetsbevegelsen var klart ikkekommunistisk. Likevel gikk den amerikanske politikken fram til 1948 hovedsa kelig ut på å prøve å mekle mellom de to partene. Først da voldsbruken ble trappet opp, og både FN og Kongressen for alvor begynte å interessere seg for konflikten, kom Truman-administrasjonen til å legge om kursen. Men da ble nederlenderne også truet med at Washington ville stoppe økonomisk og militær hjelp. Det var en viktig faktor bak deres beslutning om å gi Indonesia uavhen gighet. (Avkoloniseringen vil bli nærmere behandlet i kapittel 11.) I de første par årene etter andre verdenskrig viste Moskva en viss åpenhet over for nasjonalistbevegelsene i Asia og Midtøsten. Selv i Sjdanovs såkalte toleir-tale i september 1947 fantes det enkelte avvikere. Vietnam og Indonesia ble sett på som assosiert med den sosialistiske leiren. India, Egypt og Syria hadde sympati for østblokken, men tilhørte den tydeligvis ikke. Men i hovedsak var verden delt i to blokker, «den imperialistiske og anti-demokratiske på den ene siden og den anti-imperialistiske og demokratiske på den andre.» Angrepene på de nye nasjonalistlederne tiltok raskt i intensitet. Moskva ga uttrykk for at det gjorde liten forskjell om britene styrte India direkte eller om
52 KAPITTEL 3
de gjorde det gjennom sine «lakeier» Gandhi og Nehru. Fra 1949 ble også Indo nesias Sukarno, som tidligere hadde fått en noe blidere behandling, på det skar peste fordømt. De som ikke sluttet helt opp om øst, tilhørte vest. Parallelt med dette ble Stalin og de andre sovjetiske lederne stadig mindre opptatt av hva som skjedde i de nye landene i Asia. I det minste ble det overlatt til lavere nivå i hie rarkiet, som pressen og vitenskapsmenn, å uttrykke de offisielle holdninger på dette feltet. Å satse på en kommunistisk makterobring var vanskelig, for utenom i Viet
nam var de lokale kommunistpartiene heller svake. Likevel brøt det i 1948 ut kommunistiske oppstander i Burma, Malaya, Indonesia og Filippinene. Noe til svarende hadde tidligere skjedd i Hyderabad i India. Den sovjetiske rollen er langt fra klar. Det er usikkert om de sovjetiske lederne hadde inspirert opprørene. Konferansen i Calcutta i 1948, hvor Mosk vas direktivet angivelig skal ha blitt gitt, var et lite egnet forum, siden deltakel sen der gikk langt ut over kommunistenes rekker. Da synes det mer sannsynlig at det generelle internasjonale klima, og den todeling det førte til, stimulerte både sovjetrusserne og de lokale bevegelsene til å slå inn på en mer radikal poli tikk. Kommunistenes framgang i Kina kan også ha hatt stor betydning. Moskva gjorde lite eller ingenting for å dempe opprørene etter at de først var brutt ut, men utenom taler og artikler i pressen ble det heller ikke gitt noen aktiv støtte. I pressen synes interessen å ha vært større for en bred front mot kolonimakten, som i Malaya, enn for opprør mot en etablert uavhengig regjering, som i Burma og delvis på Filippinene. Sympatien for oppstanden i Indonesia kom i en mel lomstilling. Selv for Moskva var imidlertid Frankrike viktigere enn Vietnam. Slik kan det i det minste ha fortont seg for de vietnamesiske kommunistene. Ingenting måtte gjøres som kunne svekke de franske kommunistenes stilling. I betydelig grad ble det overlatt til de franske kamerater selv å bestemme sin politikk. De ville gjerne få til et kompromiss, særlig så lenge de var med i den franske regje ring. Etter at krigen var brutt ut mellom Frankrike og Vietminh i desember 1946, slo Moskva fast at «Vietnams videre utvikling avhenger i betydelig grad av båndene med det demokratiske Frankrike, hvis progressive krefter alltid har talt til fordel for kolonienes frigjøring». Fram til 1950 ga Sovjet liten eller ingen materiell hjelp til de vietnamesiske kommunistene.
Tegn til omvurdering av supermaktenes Asia-politikk
Kommunistenes seier i Kina førte til en omvurdering av Moskvas Asia-politikk. En ting var å ha vært lunken til Mao og hans styrker under borgerkrigen. Når seieren først var vunnet, måtte en gjøre det beste ut av de muligheter som utvil
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL
1945-1962 53
somt bød seg. I 1948 var ikke Kina blitt nevnt i hovedtalen ved Moskvas feiring av oktoberrevolusjonen. Året etter uttalte Malenkov at Maos seier ville lede til et nytt og høyere stadium i folkenes frigjøringskamp i Asia og i andre deler av ver den. Kineserne understreket på sin side at det ikke kunne finnes noe mellomstandpunkt i den kalde krigen mellom den imperialistiske blokken ledet av USA, og den anti-imperialistiske ledet av Sovjetunionen. Mao proklamerte at nøytralitet bare var kamuflasje. I februar 1950 inngikk de to landene en allianse og vennskapsavtale for 30 år. De lovet hverandre blant annet gjensidig hjelp i tilfelle de skulle bli angrepet av Japan eller en stat alliert med Japan. Sovjet skulle seinest i 1952 oppgi sine territorielle privilegier, og Moskva ga også et lån på 300 millioner dollar på rimelige betingelser. Men spenninger kunne merkes selv på dette tidspunktet. Det var underlig at Mao måtte tilbringe tre måneder i Moskva på en tid da han i høyeste grad trengtes i hjemlandet. 300 millioner var heller ikke særlig mye. Polen hadde like før fått et lån på 450 mil lioner på enda bedre vilkår. Det kan heller ikke ha vært absolutt nødvendig å beholde de sovjetiske privilegiene i enda noen år. De fellesselskap som skulle etableres, kunne ikke være noen ønskedrøm sett fra kinesisk side, om de kom til å følge det mønsteret som var etablert i Øst-Europa. Den 18. januar 1950 anerkjente Beijing Vietminh som Vietnams regjering. Moskva fulgte raskt etter. Kreml hadde tidligere forklart sine kinesiske kamera ter at anerkjennelse først kunne komme etter at de hadde vunnet kontroll over sitt land. Den etablerte praksis kunne nå med ett brytes.
I 1949-50 kunne en se klare tegn til endring også på amerikansk side, men fram til utbruddet av Koreakrigen var revurderingen mindre omfattende her enn på sovjetisk side. Etter at kommunistene hadde seiret på det kinesiske fastlandet, tok Truman-administrasjonen sikte på å la begivenhetene gå sin gang når det gjaldt Taiwan. Washington regnet med at øya ville bli erobret, og hadde ikke til hensikt å intervenere militært for å forhindre et slikt utfall. Mange mente at det da kunne komme på tale å anerkjenne de nye lederne i Beijing. Det skulle ikke gå slik. Holdningen i Kongressen og i store deler av opinio nen gjorde en diplomatisk anerkjennelse vanskelig. Den økonomiske hjelpen til Taiwan fortsatte. Fra våren 1950 ble det også sendt militære forsyninger. Ledende republikanere gikk inn for at tropper skulle sendes til øya og at den amerikanske marinen skulle stoppe et eventuelt invasjonsforsøk. Men her stod administrasjonen ennå fast på sin opprinnelige holdning. «Kinas fall» gjorde det nødvendig for Truman-administrasjonen å føre en mer aktiv politikk i Asia. Videre kommunistisk ekspansjon ville representere et utenrikspolitisk nederlag for USA og et innenrikspolitisk tilbakeslag for demokratene. I desember 1949
54 KAPITTEL 3
godkjente Truman National Security Council (NSC) 48/2. Med dette dokumen tet tok en sikte på å legge grunnlaget for en opptrapping av økonomisk og mili tær hjelp til Asia. Det ble slått fast at spesiell oppmerksomhet måtte vies situa sjonen i Vietnam. Washington hadde lenge forsøkt å få Paris til å gjøre innrømmelser overfor ikke-kommunistiske nasjonalister. Til slutt gikk Frankrike med på å gi formell uavhengighet til Vietnam. I praksis betydde ikke dette så store forandringer, siden den franske kontrollen fortsatte omtrent som før. USA anerkjente likevel den nye regjeringen under den svake og fransk-orienterte Bao Dai i februar 1950. Washington var nå rede til å øke bistanden, og i mai ble den første mili tærhjelp gitt direkte til Frankrike i Vietnam. Japan var det viktigste landet i Asia sett fra et amerikansk synspunkt. Japans betydning var ytterligere økt etter den kommunistiske seieren i Kina. Den ame rikanske okkupasjonspolitikken var gradvis blitt endret ut fra den betydning Japans ressurser hadde for Vesten i den kalde krigen. (Det japansk-amerikanske forhold vil bli nærmere omtalt på s. 184—185.) Forandringene i USAs Asia-politikk var likevel relativt små før utbruddet av Koreakrigen. Europa var fortsatt langt viktigere enn Asia. I Asia lå hovedvekten på Japan, Filippinene og andre strategisk viktige øyer utenfor det asiatiske fast land.
USAs strategiske interesser i Asia var klart definert i 1949-50. Utenriks minister Dean Acheson slo i januar 1950 fast at den amerikanske forsvarslinjen gikk fra Aleutene til Japan og videre til Ryukene og Filippinene. Flere viktige områder ble således liggende utenfor denne linjen: Taiwan, Indokina og SørKorea. Det var betydelig diskusjon om politikken overfor Taiwan, men når det gjaldt det asiatiske fastland, hadde Acheson bred oppslutning i samtida. Striden om innholdet i talen skulle bli atskillig sterkere seinere. General Douglas MacArthur, øverstkommanderende i Japan og svært aktivistisk under Koreakri gen, uttalte således så seint som to dager etter utbruddet av krigen at den som gikk inn for at amerikanske styrker skulle bekjempe kommunismen på det asia tiske fastland, «burde få hodet sitt undersøkt». Dette betydde ikke at de land som falt utenfor forsvarslinjen, var uten inter esse for Washington. Økonomisk og militær hjelp ble gitt også til disse. Opp trappingen overfor Taiwan og Indokina er allerede nevnt. USAs forpliktelser var enda mer direkte i Sør-Korea. Ved Japans sammen brudd ble Korea delt ved den 38. breddegrad i to okkupasjonssoner. I nord ryk ket Den røde armé inn, i sør U.S. Army. Sovjetrusserne formet sin sone i sitt bilde. De hadde støtte av betydelige grupper kommunister og radikale i det rela tivt industrialiserte nord. Den politiske situasjonen var atskillig mer kaotisk i sør, med opp til 200 politiske partier og grupperinger. Amerikanerne kom til å
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL
1945-1962 55
basere seg på den reaksjonære Syngman Rhee, og favoriseringen av høyresiden ble klarere etter som Rhee ble stilt overfor stadig voksende problem. Acheson understreket i januar 1950 at selv om Sør-Korea lå utenfor de amerikanske for svarslinjer, ville et angrep på landet bli et anliggende for FN. Da Den røde armé ble trukket ut av Nord-Korea i 1948, følte Pentagon at Sør-Korea var et av de steder hvor penger kunne spares på et trangt forsvars budsjett. De siste amerikanske troppene ble trukket ut i juni 1949. I januar 1950 stemte Kongressen ned et forslag fra Truman-administrasjonen om øko nomisk hjelp til Sør-Korea, men ved å love litt ekstra støtte til Taiwan fikk administrasjonen Kongressen til å omstøte dette vedtaket. Det var mange grunner til Washingtons tilbakeholdenhet overfor Sør-Korea. De viktigste amerikanske interessene var utvilsomt knyttet til øyene utenfor det asiatiske fastland. Å intervenere i Korea syntes dessuten lite logisk når en ikke hadde grepet inn i Kina. På et vis var Achesons og andres uttalelser rasjonalise ringer som sprang ut fra den politikk som allerede var blitt ført, særlig overfor Kina. Vurderingene av det lokale styrkeforhold varierte, men mange regnet med at Sør-Korea ville være i stand til å motstå nordkoreanske framstøt. Det ble ansett som lite sannsynlig at Sovjetunionen eller Kina ville være direkte innblandet i et angrep på Sør-Korea. Endelig ble Syngman Rhee, til tross for den økende støt ten han etter hvert fikk, sett på med atskillig skepsis i Washington. Han var langtfra noen demokrat, men det fantes ingen solide anti-kommunistiske alter nativ. USA fryktet sågar at Sør-Korea kunne angripe Nord-Korea, og for å for hindre dette holdt amerikanerne tilbake leveringer av tyngre militært utstyr som
fly og tanks. Den amerikanske politikken hvilte også på en bestemt analyse av forholdet mellom nasjonalisme og kommunisme. Nasjonalismen var en voksende kraft på det asiatiske fastland. Det var viktig at USA ikke kom i et motsetningsforhold til den, men heller kunne bruke den mot kommunismen. I den sammenheng, og vel delvis for å mildne de innenrikspolitiske konsekvensene av Kinas fall, utviklet Truman-administrasjonen en teori om at det i tidens fylde måtte komme til et brudd mellom Sovjet og Kina. Acheson hevdet at den viktigste innblandingen i Asia var Sovjets forsøk på å vinne kontrollen over deler av Kina. Derfor «må vi ikke vende fra russerne og mot oss selv det rettferdige sinne og hat som vil oppstå i det kinesiske folk». På lang sikt ville nasjonalismen seire i Kina. Den amerikanske politikken viste - til tross for at mange generelle utsagn kunne tyde på det motsatte - at Washington fortsatt sondret mellom viktige og mindre viktige områder, og at USA også var i stand til å se forskjeller innenfor den kommunistiske blokken.
56 KAPITTEL 3
Koreakrigen Mange sammenstøt hadde funnet sted mellom tropper fra de to delene av Korea. Det nordkoreanske angrepet 25. juni 1950 var likevel av et helt annet omfang enn disse mindre trefningene. Det er nå klart at Moskva ikke bare visste om, men også hadde gitt sitt samtykke til angrepet. Selv om Den røde armé var blitt trukket tilbake, var mange militære og sivile sovjetiske rådgivere blitt igjen, og de fantes på både sentralt og lokalt nivå. Nord-Korea var avhengig av våpen fra Sovjet og mottok store forsyninger i april-mai 1950. Den nordkoreanske leder Kim II Sung kunne nok vise uavhengige tendenser, men han var i betyde lig grad avhengig av Moskva. Kim II Sung hadde gjort utallige henvendelser til Stalin for å få hans god kjennelse av en invasjon i sør. Våren 1950 fikk han det endelig. Khrustsjov har således rett når han i sine memoarer hevder at initiativet lå på nordkoreansk side. Det eksisterte sterke ønsker både i nord og sør om en samling av Korea. De nordkoreanske lederne håpet at et angrep ville føre til en oppstand i sør som ville gjøre krigen kortvarig. Mao samtykket i de koreanske planene. Med de enorme indre oppgaver Kina stod overfor, var den kinesiske rollen likevel beskjeden i denne tidlige fasen. Kanskje ville Stalin demonstrere overfor kine serne at også han aktivt kunne støtte nasjonale frigjøringsbevegelser. I den storpolitiske sammenheng var det liten grunn til å tro at USA ville intervenere direkte. Landet hadde holdt seg utenfor borgerkrigen i Kina, og, som vi har sett, fantes det tallrike uttalelser som gikk ut på at Korea lå utenfor de amerikanske forsvarslinjer. Et vellykket framstøt ville ikke bare føre til et samlet kommunistisk Korea, men kunne også stoppe den stadig sterkere integ rering av Japan i amerikansk militær strategi. Selv om risikoen ved et angrep ble vurdert som liten, betydde en slik konflikt en klar økning i det sovjetiske engasjementet i Asia. Situasjonen i Europa var noenlunde stabilisert, og Moskva kunne ofre større oppmerksomhet på hva som foregikk i Asia.
USA svarte på det nordkoreanske angrepet med fly- og marinestyrker. Da det viste seg å ikke være tilstrekkelig, ble også bakkestyrker satt inn. Dermed var USA likevel i krig på det asiatiske fastland. Den amerikanske øverstkommande rende var Douglas MacArthur. Hva kan forklare dette skiftet på amerikansk side? Det vil ofte være forskjell på teori og praksis. En ting var å si at det ikke ville bli noe direkte militært svar. Noe annet var å holde fast på det i praksis. Washingtons utsagn om at Sør-Korea lå utenfor den amerikanske forsvarslinjen, var også til en viss grad basert på at sørkoreanerne selv kunne ta seg av framstøt fra nord. Det viste seg å ikke holde stikk. Selv før utbruddet av krigen var det amerikanske engasjementet i Asia vok-
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL
1945-1962 57
sende. Den innenrikspolitiske situasjonen i USA måtte ytterligere undergrave Truman-administrasjonens opprinnelige holdning. Anklagene om å ha «tapt Kina» til kommunistene ble stadig hardere. I februar hadde senator Joseph McCarthy begynt sine utfall mot kommunistisk innflytelse innenfor administ rasjonen. Dersom nå også Sør-Korea falt, ville det utvilsomt skjerpe tonen ytter ligere, og det bare få måneder før kongressvalgene. Videre likte Truman å se på seg selv som en mann som kunne handle raskt og bestemt, noe han nå fikk anledning til å vise at han kunne. Han fikk overveldende støtte fra Kongressen og opinionen. Det ble mer eller mindre tatt for gitt at Moskva stod bak det nordkoreanske angrepet. I de vestlige hovedstedene hadde den vanlige analysen vært at Sovjet nok ville prøve å vinne kontroll over nye områder, men at det ville skje ved indi rekte midler. Nå hadde altså Kreml likevel grepet til svært direkte metoder. Oppdemmingspolitikken nødvendiggjorde et vestlig svar. Et angrep i stor stil over en klar, om enn midlertidig grenselinje vekket til live minnene fra 1930årene. Lærdommen fra den gang var klar: aggresjon måtte stoppes så tidlig som mulig. Om man ikke besvarte den i Korea, ville det bare føre til nye framstøt, og da i mer sentrale områder. Japan og Vest-Europa kunne være nye mål, og tilliten til USA ville svekkes i disse områdene om landet ikke imøtegikk kommunistisk aggresjon også i Korea. Erfaringene med Hitler underbygde slik dominoteorien: falt én brikke, ville også den neste falle. Slike tanker var sentrale element i beslutningen om å sette inn amerikanske styrker i Korea. I de første to-tre månedene hadde amerikanerne mer enn nok å gjøre med å forhindre at de ble kastet på sjøen. Men etter MacArthurs landgangsoperasjon ved Inchon 15. september snudde krigslykken totalt. Amerikanerne var snart i ferd med å krysse den 38. breddegrad. Dette brøt med utsagn like etter krigsut bruddet om at målet var å gjenopprette den tilstand som hadde rådd før krigen. Forandringen var til en viss grad et resultat av press fra MacArthur og sterkt konservative krefter i USA, men i hovedsak var administrasjonen enig i den nye politikken. Det hadde alltid vært et mål å samle Korea. Nå var muligheten til stede. Kommunistene hadde egentlig skapt den selv, mente man i Washington. USA ville ikke uprovosert ha gått over grenselinjen, men når Nord-Korea først hadde gjort det, var det bare rimelig at landet selv fikk ta konsekvensene. Korea skulle samles i en ikke-kommunistisk stat. Målet var Yalu, grenseelven mot Kina. Det viste hvordan USAs engasjement hadde endret karakter. De amerikanske troppene var først blitt trukket ut fra det asiatiske fastland. Nå var de tilbake. Ikke bare det, for første gang var ameri kanere i direkte kamp med kommunistiske styrker. Det skjedde i Asia, ikke i Europa. Etter 1. oktober skjedde det på kommunistisk område. Washington hadde mottatt signal om at Kina kunne komme til å gripe inn
58 KAPITTEL 3
om USA gikk over den 38. breddegrad. Den amerikanske holdningen var tem melig forvirrende, droppene skulle ikke gå over grenselinjen hvis det ville resul tere i kinesisk intervensjon. Men visshet om hva som ville skje, kunne en bare få ved å krysse den. Kina ble ansett som militært svakt og opptatt med interne pro blem. En annen grunn til at Truman-administrasjonen la liten vekt på de signa lene som kom, var at særlig Utenriksdepartementet ennå holdt fast ved den tid ligere analysen om at Beijing ville forstå at det var Moskva, og ikke Washington, som var den egentlige motstanderen. Det kinesiske svaret kom i november i form av store troppestyrker. Sett fra Beijing måtte det verste som kunne hende være at MacArthur ikke stoppet ved Yalu, men fortsatte inn i Kina. Dette var ikke utenkelig, i lys av de nye kravene om støtte til Chiang Kai-shek. Men selv et samlet ikke-kommunistisk Korea var antakelig uakseptabelt for Mao. Et slikt Korea ville komme til å samarbeide ikke
Utviklingen i Koreakrigen 1950—1953.
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL
1945-1962 59
bare med USA, men antakelig også med Japan og Taiwan. Etter seieren i den kinesiske borgerkrigen, kunne en se antydninger til en «revolusjonær romantisering» i Maos politikk i forhold til Korea. Han hadde overvunnet USA i Kina, og var nå klar til å slåss mot USA i Korea. Sovjet var ikke interessert i en væpnet konflikt med USA. Moskva trengte ikke å intervenere så lenge kineserne kunne forhindre et nordkoreansk nederlag. Men det må ha irritert kineserne at de måtte kjempe med dårligere utstyr enn selv det koreanerne hadde. Da de nye våpnene kom fra Sovjet, ser det ut til at Beijing var nødt til å betale en relativt høy pris for dem. Den kinesiske inngripen gjorde slutt på de forhåpninger som Washington, og særlig Utenriksdepartementet, hadde hatt om en mulig splittelse mellom Sovjet og Kina. Nå svingte vurderingene over til den motsatte ytterlighet. Med et lite unntak for Titos Jugoslavia ble kommunismen betraktet som en monolit tisk enhet. En seier for en kommunistisk bevegelse ett eller annet sted i verden måtte dermed nødvendigvis bety et tap for Vesten. Det var nok fortsatt enkelte som mente at det en gang i framtida ville kunne komme til et brudd mellom Sovjet og Kina. Overraskende nok var utenriks minister John Foster Dulles blant disse etter at han overtok i 1953. Men kon klusjonen ble likevel den samme: Kina skulle holdes isolert. Ved at landet ble desto mer avhengig av Sovjet, ville mulighetene for splittelse bare bli større. Politikken overfor Kina ble enda hardere enn overfor Sovjet. Alt snakk om diplomatisk anerkjennelse var tabu. Handel og praktisk talt all annen kontakt opphørte helt. Allerede fra utbruddet av krigen skulle den amerikanske marinen forhindre en kommunistisk overtakelse av Taiwan, men Washingtons assistanse til Chiang økte nå raskt. Det gjaldt ikke bare økonomisk og militær hjelp, men også undergravingsoperasjoner på det kinesiske fastlandet. Støtte til en gjenerob ring av fastlandet var det imidlertid ikke tale om. Det var fortsatt klare begrensninger i det amerikanske anti-kommunistiske engasjementet i Asia. Atomvåpen ville ikke bli brukt i Korea. I april 1951 ble general MacArthur avskjediget, delvis fordi Truman-administrasjonen hadde bestemt seg for at krigen ikke skulle trappes ytterligere opp. Yalu skulle ikke krysses. Forsyningslinjer i Kina ville ikke bli bombet. Militær hjelp fra Chiang skulle avvises, og støtten til ham skulle være begrenset. Våren 1951 stabiliserte krigføringen i Korea seg omtrent ved den 38. bred degrad. Ingen av partene satset på nye store offensiver. Det tok likevel to år og politiske maktskifte i flere hovedsteder før en våpenhvile ble sluttet.
60 KAPITTEL 3
Endringer i amerikansk politikk i Asia Koreakrigen skulle føre til store endringer i amerikansk og sovjetisk politikk. Størst var de på amerikansk side. (Forandringene mht. strategi, opprusting i Vest-Europa og forsvarsbudsjettets størrelse vil bli nærmere beskrevet på s. 132-134.) Truman-administrasjonen fortsatte egentlig å konsentrere seg om Europa. Det amerikanske militære svaret i Korea ble så omfattende som det ble, først etter at det hadde vist seg at Korea ikke var en avledningsmanøver for et angrep i Europa. På to-tre år ble det amerikanske forsvarsbudsjettet tredoblet, men bare en liten del av disse ressursene gikk til krigen i Korea. Størstedelen gikk til en styrkeoppbygging i Amerika med sikte på å forhindre og eventuelt å utkjempe en krig i Europa. De amerikanske troppene i Europa ble styrket med fire nye divisjoner. Europa var fortsatt av langt større betydning for Washington enn Asia var. Selv om hovedvekten fremdeles lå på Europa, økte det amerikanske militære engasjement kraftig i de fleste deler av verden. Spranget var på enkelte felt enda større etter Koreakrigen enn det hadde vært etter andre verdenskrig. Før Korea krigen var USA bare bundet av én militær traktat utenom den vestlige halvkule, nemlig NATO. Etter utbruddet av krigen inngikk USA traktater og påtok seg forpliktelser i en rekke forskjellige områder. Antallet baser steg raskt. Allerede under andre verdenskrig var det blitt klart at Australia og New Zea land ville komme til å orientere seg mot Washington, og bort fra London, når det gjaldt sikkerhetsspørsmål. Særlig Australia viste stor interesse for et eget sik kerhetssystem i Stillehavsområdet. I 1951 var Truman-administrasjonen rede til å gå inn på slike planer. Tanken var å slutte en avtale mellom USA, Japan, Filip pinene, Australia, New Zealand og muligens også Storbritannia og Indonesia. Den amerikanske hæren var ennå skeptisk til å binde seg til det asiatiske fast land. Det var en grunn til at et land som Thailand ikke ble trukket med. Det var umulig å få til et så omfattende system. Særlig var motstanden stor mot å trekke Japan med. Etter at fredstraktaten med Japan var undertegnet i 1951, sluttet USA og Japan en egen forsvarsavtale som ga USA rett til å ha baser i landet. En annen avtale ble sluttet med Filippinene. USA, Australia og New Zealand inngikk ANZUS-pakten. Alt dette skjedde i august—september 1951. Storbritannia ble ikke trukket med. Det understreket den maktpolitiske for skyvning til fordel for USA som hadde funnet sted også i denne delen av verden. Eisenhower-administrasjonen kom til å legge enda større vekt enn sin for gjenger på å bygge opp et bolverk mot kommunismen i Asia. Selv om alliansene og avtalene her var atskillig løsere i oppbygging og forpliktelser enn NATO, var tankegangen bak dem mye av den samme. Det måtte trekkes opp klare linjer.
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL
1945~1962 61
Dersom Sovjet eller noen av Sovjets allierte trådte over disse, ville Vesten, med USA i spissen, svare militært. Jo flere land som ble brakt inn i slike avtaler, jo sterkere ville Vesten bli, og jo mindre sjansen for kommunistisk aggresjon. Allerede i en rapport om administrasjonens første 90 dager kunne utenriks minister Dulles slå fast:
Det fjerne østen har fått en høyere prioritet. Det er dessuten blitt gjort klart at vi mener at våre venner i Østen, fra Japan, Korea og Formosa til Indokina og Malaya, står overfor en enhetlig fiendtlig front, som må møtes med en fel les holdning og større samarbeid mellom frihetens enkelte ledd.
I august 1953 sluttet USA en forsvarsavtale med Sør-Korea. Den skulle garan tere landets sikkerhet og var nødvendig for å få Sør-Korea med på en våpenhvile i Koreakrigen. Også Taiwan hadde lenge ivret for nærmere kontakt med USA. Eisenhower-administrasjonen trappet opp den verbale støtten til Chiang Kaishek. Den amerikanske flåten ble trukket tilbake fra Taiwanstredet. Det skulle angivelig gjøre det lettere for Chiang å foreta operasjoner på fastlandet. Men Washington ville fortsatt ikke gi støtte til noe invasjonsforsøk, og uten slik assis tanse var en invasjon umulig. I september 1954 begynte kommunistene å bom bardere øya Quemoy, som lå like oppunder fastlandet og langt fra Taiwan, som hadde kontrollen der. Til tross for atskillig tvil hos president Eisenhower gikk Washington i desember med på å slutte en sikkerhetsavtale også med Taiwan. Avtalen var uklar når det gjaldt Quemoy og Matsu, men disse øyene kunne i det minste delvis sies å falle inn under USAs forsvarsforpliktelser. Koreakrigen og den motgang Frankrike hadde hatt i kampene mot Vietminh-styrkene, førte videre til at den militære hjelpen til franskmennene i Indo kina raskt ble trappet opp. I 1954 betalte Washington ca. 80 prosent av de fran ske krigsutgiftene. Amerikanske rådgivere ble også brakt inn. Til tross for denne assistansen gikk krigen dårlig for Frankrike. Våren 1954 var den franske posisjonen i ferd med å bryte sammen, delvis på grunn av kam pene rundt Dien Bien Phu og delvis på grunn av den franske innenrikspolitiske situasjonen. Paris ville gjerne seire militært, men ble stadig mer interessert i å finne en utveg som kunne gjøre slutt på krigen. Washington la fortsatt størst vekt på å unngå en kommunistisk seier. For å forhindre et fransk nederlag ble spørsmålet om en amerikansk intervensjon reist. Visepresident Nixon, marinen og flyvåpenet støttet et slikt alternativ. Eisenhower var imidlertid skeptisk. Det samme var den amerikanske hærledelsen, som mente at Koreakrigen bare hadde understreket vanskene med å utkjempe en krig på det asiatiske fastland. Da Storbritannia og den demokratiske ledelsen i Senatet også var imot en ameri kansk intervensjon, droppet Eisenhower tanken.
62 KAPITTEL 3
På den etterfølgende konferansen i Genéve måtte begge parter gjøre innrøm melser. Frankrike ga Nord- og Sør-Vietnam, Laos og Kambodsja full selvsten dighet. Det kommunistiske styret bestod i Nord-Vietnam, og det var store muligheter for at valgene som skulle holdes i Vietnam innen to år, ville føre til kommunistisk dominans over hele landet. Inntil videre måtte imidlertid nordvietnameserne nøye seg med å kontrollere et mindre område enn de hadde reg net med, og mindre enn hva krigsutviklingen ga grunnlag for. Både Sovjet og Kina var interessert i å få en slutt på krigen og medvirket til at Nord-Vietnam godtok avtalen. USA var også etter Genéve-møtet innstilt på at det som kunne reddes fra kommunismen, skulle reddes. Det viktigste skrittet i den forbindelse var opp rettelsen av SEATO, Den sørøstasiatiske forsvarsorganisasjon. SEATO fikk færre medlemmer enn Washington hadde håpet. India og Indonesia hadde ikke noe ønske om å være med. Britene protesterte mot å inkludere Taiwan. Frank rike ville ikke godta Sør-Vietnam, Laos og Kambodsja. Ifølge Genéve-avtalen skulle de dessuten være nøytrale. De ble likevel delvis dekket av SEATO-pakten. Medlemmer ble USA, Storbritannia, Frankrike, Australia, New Zealand, Filip pinene, Thailand og Pakistan. I USA var det bred oppslutning om dette nye til skuddet til paktsystemet. Traktaten ble ratifisert av Senatet med 82 mot 1 stemme. Også i Europa ble paktsystemet utvidet. I 1948—49 hadde USA vært imot å ha med i NATO land som ikke var knyttet til Atlanterhavet. Italia var eneste unntak, selv om mange i Truman-administrasjonen var skeptiske endog til direkte italiensk medlemskap i NATO. I 1952 ble tilknytningen til Atlanterha vet ytterligere svekket ved at Hellas og Tyrkia kom med. I 1955, etter at den franske nasjonalforsamling hadde forkastet planen om en Europahær med tysk deltakelse, ble Vest-Tyskland medlem av NATO (s. 167—168). Både i Europa og i Asia var det betydelig kontinuitet fra Truman- til Eisenhower-administrasjonen. Utvidelsen av NATO og overføringen av paktmodellen fra Europa til Asia var begynt allerede under Truman. Koreakrigen var det store gjennombruddet her. Den gjorde at vurderingene av Sovjets hensikter ble enda mer negative enn tidligere. Gjennom den forserte opprustningen fikk USA også middel til å føre en enda mer ambisiøs politikk, med flere og mer omfattende forpliktelser i stadig nye områder. I prinsippet var republikanerne ikke fullt så Europa-orienterte som den demokratiske Truman-administrasjonen hadde vært. Det gjaldt særlig republi kanernes høyre fløy, som hadde røtter tilbake til isolasjonismen i mellomkrigs tida og til «Asia først»-politikken under krigen. Eisenhower og Dulles tilhørte den mer internasjonalt og Europa-orienterte grupperingen, men tok likevel et visst hensyn til mindretallet i partiet.
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL
1945-1962 63
Skiftet av administrasjon bidro til at en større del av Washingtons hjelpepro gram gikk til Asia, selv om en nedtrapping overfor Europa nå var naturlig av mange grunner. Asias del under The Mutual Assistance Act økte fra 12,6 pro sent i 1953 til 54,5 prosent i 1954. Det hadde også vist seg under Dien Bien Phu-krisen at toneangivende kretser i Eisenhower-administrasjonen var mer vil lige til å intervenere enn demokratene i Senatet var. Men forskjellen kan lett overdrives. Oppslutningen om SEATO var som nevnt overveldende i Senatet. Det største hullet i alliansesystemet etter opprettelsen av SEATO var om rådet Midtøsten — Vest-Asia, mellom Tyrkia i NATO og Pakistan i SEATO. Både Washington og London var opptatt av å skape en pakt i dette området. De første planene var blitt lansert allerede i 1952, under Truman. For amerikanerne var målet først og fremst å skape en front mot kommunismen. Storbritannia var ennå den dominerende stormakten i Midtøsten og hadde, selv etter tilbaketrek ningen fra Palestina i 1948, betydelige strategiske, politiske og økonomiske interesser i området. Et stykke på veg så USA på det britiske nærværet som en faktor som bidro til å radikalisere landene der og dermed vanskeliggjøre en front mot kommunismen. En svekkelse av den britiske rollen kunne også føre til en styrking av USAs posisjon. Disse ulike perspektivene sammen med komplekse lokale forhold vanskeliggjorde arbeidet, men i 1955 ble Bagdadpakten opprettet med Storbritannia, Tyrkia, Pakistan, Iran og Irak som medlemmer. USA ble bare indirekte knyttet til det nye systemet. Hovedgrunnen var at pakten førte til en polarisering i Midtøsten. De som ikke ble med, og det var langt de fleste av de arabiske landene, kom lett i et rivaliseringsforhold til dem som ble med. Washington ønsket å opprettholde forbindelsen også med de sta ter som i det minste delvis så på Bagdadpakten som den britiske kolonialismens forlengete arm. Når det kom til stykket, mente Dulles faktisk at det ville være best om også Iran ventet med å bli medlem. Etter det amerikansk-britisk-støttete kuppet høsten 1953 mot statsminister Muhammed Mossadeq, burde det gå en viss tid før Iran kom direkte med på vestlig side. Men sjahen av Iran ville det annerledes, og han fikk sin vilje. Den nye organisasjonen ble ingen stor suksess. Britene følte seg sveket av amerikanerne. Iran og Irak var de eneste som ikke allerede var med i en pakt. I juli 1958 tok så general Abdul Karim Kassem makten i Irak og meldte landet ut. Bagdadpakten ble reorganisert som CENTO, Den sentrale traktatorganisasjon, uten at den ble mer sentral av den grunn. Parallelt med den amerikanske blokkoppbyggingen gikk en fordømmelse av nøytralitet. Særlig Dulles kom med mange harde utfall. Nøytralitet var etter hans mening ikke bare «gammeldags» og «kortsynt», men også «umoralsk». Det var alles plikt å gå sammen for å bekjempe de onde krefter i verden. I utgangs punktet liknet dette mye på den toleirsteorien som Sjdanov hadde proklamert
USAs traktatsystem.
64 KAPITTEL 3
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL
1945-1962 65
på sovjetisk side allerede i 1947. Dulles gikk imidlertid inn for den på et tids punkt da sovjetrusserne, som vi snart skal se, var i ferd med å gi den opp. India var det mest sentrale av de nøytrale landene. USA og India hadde ulike syn på flere spørsmål under Koreakrigen, de var uenige om fredstraktaten for Japan, og ikke minst om opprettelsen av SEATO, som brakte USA inn i et nært forhold til Indias rival Pakistan. Mange i Washington mente at Nehru var naiv som trodde han kunne praktisere nøytralitet. Den amerikanske holdningen var likevel ikke så bokstavelig som en kunne få inntrykk av fra Dulles’ utfall. USA ga betydelig økonomisk hjelp til land som India, Indonesia, Egypt og også Jugoslavia. Som vi har sett, var Washington opptatt av å opprettholde en viss forbindelse selv med de mer radikale araber land. Stort sett ble holdningen til nøytralitet mer forsonlig utover på 1950-tallet. I Afrika var USA lenge tilfreds med å overlate ansvaret til sine allierte, kolo nimaktene Storbritannia, Frankrike, Belgia og Portugal. Eisenhower-administ rasjonen viste liten interesse for å påskynde selvstendighetsprosessen i Afrika. Stort sett understreket den heller behovet for moderasjon på begge sider. Etter at landene var blitt uavhengige, framhevet den nytten av fortsatt samarbeid med de tidligere kolonimakter. Kennedy-administrasjonen kom til å legge større vekt enn sin forgjenger på å ha et godt forhold til landene både i Asia og i Afrika. Utfallene mot nøytralitet opphørte. Interessen for de nye statene ble større. Den økonomiske bistanden økte. Det samme gjaldt presset på kolonimaktene for å få dem til å fullføre selv stendighetsprosessen. Portugals politikk i Afrika var særlig aktuell i denne sam menheng. Noe avgjørende brudd med fortida var det likevel ikke tale om. F.eks. var Portugal en viktig alliert siden USA var avhengig av fortsatte baserettigheter på Azorene.
Sovjetunionen prøver å spille en global rolle Også den andre supermakten prøvde å presse komplekse lokale forhold inn i en øst—vest-modell. Gradvis kom imidlertid Moskva til å føre en mer vennligsinnet og aktiv politikk overfor de mange nye landene som var trådt fram på den inter nasjonale arena. Dette viste seg først i Asia og i Midtøsten, så i Afrika. Kreml skulle til slutt også prøve å komme med i Latin-Amerika. Alt i alt må konklu sjonen likevel bli at på 50- og 60-tallet kunne Sovjetunionens innflytelse i den tredje verden ikke på noen måte måle seg med USAs.
66 KAPITTEL 3
En ny politikk i Asia og Midtøsten Allerede fra 1949-50 var Moskva blitt mindre eksklusivt Europa-orientert i sin politikk. Som vi har sett, var den kommunistiske seieren i borgerkrigen i Kina, utbruddet av Koreakrigen og konflikten i Indokina viktige i denne sammen hengen. Alle disse begivenhetene kunne likevel forklares innenfor toleirsteorien. Det var tale om å hjelpe sine «sosialistiske brødre» i kampen mot imperialismen. Et stykke på veg ble Sovjet trukket inn i nye områder av begivenheter som lå utenfor sovjetisk kontroll. Men det var også tale om en bevisst endring i Moskvas politikk. De første tegn til bevegelse bort fra en rein øst—vest-deling kunne merkes mens Stalin ennå var i live. I sin bok Sosialismens økonomiske problem i Sovjet fra oktober 1952 hadde den sovjetiske leder endog forsiktig antydet at fredelig sameksistens kunne være mulig mellom øst og vest. Splittelsen i den imperialistiske blokken kunne dessuten bli så stor at de land som kom i sterkest opposisjon til USA, søkte en tilnærming til Sovjet. Dette temaet ble gjort enda tydeligere av Malenkov på den 19. partikongressen samme år. Stalins død i mars 1953 satte større fart i denne forsiktige revurderingen. De nye lederne stod på en helt annen måte fritt til å ta et oppgjør med en politikk som hadde hatt klart negative sider. Det kunne ikke være tvil om at toleirsteo rien hadde avskåret Sovjet fra kontakter med og innflytelse i de nye landene. Tallet på slike stater var i rask vekst, og de aller fleste av dem valgte å holde seg nøytrale i øst-vest-spørsmål. En negativ sovjetisk holdning kunne i verste fall bidra til å presse dem inn i de omfattende alliansesystemene som USA var i ferd med å bygge opp. I beste fall kunne en revurdering føre til et nært samarbeid mot «imperialisme og kolonialisme». Kineserne var også interessert i å føre en mer aktiv politikk i de nye landene. Det materielle grunnlaget lå dessuten bedre til rette enn tidligere for en ny kurs. Ødeleggelsene under krigen hadde gjort at alle ressurser først måtte settes inn i de enorme gjenreisningsoppgavene. I 1950, ved avslutningen av den fjerde femårsplanen, var nivået fra 1940 passert for de aller fleste vareslags vedkom mende. Produksjonen fortsatte å stige raskt utover i 1950-årene. Sovjet kunne omsider begynne å spille på økonomisk hjelp og handel som instrument i poli tikken overfor Asia og Afrika. Landet stod også militært mye sterkere etter at det hadde utviklet atom- og hydrogenbomber. Moskva sluttet å beskrive Nehru og Sukarno som imperialismens lakeier. Skjellsord som tidligere hadde vært vanlige i beskrivelser av disse nasjonalistlederne, ble nå forbeholdt de reaksjonære, slike som Chiang Kai-shek og Syngman Rhee. Kreml begynte å vise interesse for å inngå handels- og kulturavtaler med de ledere som tidligere var blitt så skarpt fordømt. I 1954 ble Afghanistan det første ikke-kommunistiske land som mottok økonomisk hjelp fra Sovjetunionen.
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL 1945-1962 67
De nye signalene fløt sammen i 1955. Da besøkte først Nehru Sovjet, og der etter dro både Khrustsjov og statsminister Nikolaj Bulganin på besøk til India, Burma og Afghanistan. Betydelig økonomisk hjelp ble gitt. Moskva uttrykte støtte til Bandung-konferansen, som ble holdt av asiatiske og afrikanske land (s. 243). Kremls holdning til de arabiske land i Midtøsten var det beste eksempel på hvor nølende denne omleggingen tross alt var. Stalin hadde først prøvd å kon kurrere med Truman om å være mest pro-israelsk. I FN stemte Sovjet for å dele Palestina og tapte bare så vidt for USA i kappløpet om å være først ute med å anerkjenne den jødiske staten. I den påfølgende israelsk-arabiske krigen stemp let Moskva araberne som den aggressive part, og våpen ble sendt fra Øst-Europa til Israel. Utgangspunktet for den sovjetiske politikken synes å ha vært et ønske om å få Storbritannia ut av Midtøsten så raskt som mulig. De sovjetisk-israelske forbindelsene kjølnet imidlertid fort. Israel fulgte en klart vestorientert kurs, til tross for en sosialistisk innenrikspolitikk. Kremls mistenksomme holdning overfor de sovjetiske jødene gjorde også et godt for hold vanskelig. På slutten av sitt liv viste Stalin klare antisemittiske holdninger. Moskva ventet likevel med å prøve å forbedre forbindelsene med de arabiske land. Det faktum at mange av dem førte en reaksjonær politikk, er en forkla ring. Men da kong Faruk av Egypt ble styrtet i 1952 og erstattet av progressive militærledere, var Kreml skeptisk selv til disse. Den store sovjetiske Encyklopedia fra 1952—53 beskrev kuppet som organisert av «amerikansk-britiske imperialis ter», og de nye lederne som «en gruppe reaksjonære offiserer». Det viktigste med omveltningen syntes å være at den varslet en skjerping av de «britisk-amerikanske motsetninger». De sovjetiske forbindelsene med Syria og særlig med Irak var enda dårligere enn med Egypt. Den indre radikalisering i flere av de arabiske land, polariseringen i kjølvan net av de vestlige forsøkene på å bygge opp et alliansesystem og, aller viktigst, den arabisk-israelske konflikten åpnet likevel enestående muligheter for Moskva i Midtøsten. I 1954 brukte Moskva for første gang sitt veto i FNs sikkerhetsråd for å støtte de arabiske land mot Israel. Merkeåret var likevel her, som i Asia, 1955. Gamal Abdel Nasser, som viste seg som den dominerende i gruppen av militære som overtok etter Faruk, prøvde å få kjøpt nye våpen. Vestmaktene var lite interessert i å selge, dels fordi de ønsket å begrense våpensalg til et så konfliktfylt område som Midtøsten, men også fordi de var misfornøyd med den avvisende holdning Nasser hadde til oppbyggingen av et vestlig paktsystem. Nasser vendte seg derfor østover. Moskva var nå rede til å føre en mer aktiv politikk. Våpen handelen, til en verdi av 200 millioner dollar, ble lett kamuflert som en tsjekkisk-egyptisk avtale. Når omslaget først kom, kunne det være dramatisk. De
68 KAPITTEL 3
egyptiske kommunistene som ikke støttet Nasser, ble i sovjetisk presse fordømt som «provokatører som kaller seg kommunister». Den sovjetiske rollen var likevel ennå beskjeden. Selv om innflytelsen var økende, var det langt igjen før Sovjet kunne måle seg med Vesten i Midtøsten. Begrensningene viste seg under Suezkrigen i 1956 og også under Midtøstenkrisen i 1958. I juli 1956 nasjonaliserte Nasser Suezkanalen. Det var i hovedsak en reaksjon på at USA og Storbritannia hadde annonsert at de ikke var villige til å gi Egypt den støtte til byggingen av Aswandammen som de tidligere hadde forespeilt dem. Særlig USA reagerte blant annet på Nassers åpning mot øst, slik den kom til uttrykk i våpenhandelen og i Egypts anerkjennelse av Kina. Forsøkene på å få til en fredelig løsning på disputten over Suezkanalen mis lyktes. I oktober gikk Storbritannia og Frankrike, i samarbeid med Israel, til krig mot Egypt. Storbritannia hadde store interesser i kanalen, både i driften av den og i dens funksjon som forbindelsesledd mellom Europa og Asia. Den britiske regjering var også svært irritert over Nassers forsøk på å redusere britisk innfly telse i Midtøsten. Motviljen mot den egyptiske lederen var minst like stor i Paris. Den franske regjeringen var overbevist om at opprørsstyrkene i Algerie i stor grad fikk forsyninger fra Egypt. Sovjet holdt en lav profil i første fase av konflikten. Seinere truet Moskva med å bruke atomraketter mot de to vestmaktene og også med å sende sovje tiske frivillige for å støtte Egypt. Truslene kom antagelig så seint at det var liten fare for at de skulle bli iverksatt. Da synes USAs holdning å ha hatt større betyd ning for den fransk-britiske beslutningen om å avblåse den militære aksjonen, selv om de ikke hadde oppnådd den seieren de hadde håper på (s. 168). Inva sjonen av Egypt førte også til sterke reaksjoner i mange andre land, inkludert i Storbritannia og Frankrike selv. Den britisk-franske fiaskoen undergravde Storbritannias posisjon i Midt østen. Moskvas trusler representerte en betydelig propagandaseier i de arabiske land, og Kremls innflytelse var økende. Som svar på dette proklamerte Eisenhower i januar 1957 den såkalte Eisenhower-doktrinen. I et budskap til Kongres sen slo presidenten fast at amerikanske styrker ville bli brukt for å beskytte sta ter i området mot aggresjon fra land som var «kontrollert av internasjonal kommunisme». Eisenhower-doktrinen skulle utvirke i Midtøsten hva Trumandoktrinen hadde gjort i Hellas og Tyrkia ti år tidligere. USA skulle fylle det vakuum det britisk-franske nederlaget hadde skapt. Da Washington og London året etter sendte styrker til henholdsvis Libanon og Jordan for å støtte de konservative regjeringene der mot ettervirkningene av Kassems maktovertakelse i Irak, kunne Moskva bare protestere. De to landenes intervensjoner var vel så mye et forsøk på å holde Nasser-vennlige krefter fra
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL 1945-1962 69
makten som de var rettet mot internasjonal kommunisme. Men Sovjet hadde verken evne eller vilje til å nøytralisere slik direkte inngripen. Stikk i strid med hva vestmaktene hadde ventet, brøt det snart ut kraftige diskusjoner mellom Kassem og Nasser. Kreml ville gjerne stå på god fot med begge parter, men kunne ikke helt holde seg utenfor den bitre krangelen. Valget falt på Irak. En grunn til det synes å ha vært Kassems mer radikale innenriks politikk med vekt på større økonomiske reformer og også på samarbeid med kommunistene. Moskva kunne ikke helt overse innenrikspolitiske hensyn i sine vurderinger av de forskjellige land i den tredje verden. Det var likevel aldri tale om noe brudd med Nasser. Sovjet ga fortsatt bety delig økonomisk hjelp til Egypt, f.eks. til fullføringen av Aswandammen. Etter at de irakske kommunistene i 1960 gjorde et mislykket forsøk på å ta over mak ten, minket deres innflytelse raskt. Da skiftet Moskva over til Egypt igjen, eller Den forente arabiske republikk, som unionen av Egypt og Syria het. Unionen varte fra 1958 og til Syria brøt ut i 1961. Endringene skjedde fort i Midtøsten. Det var ingen gitt å kontrollere begivenhetene der.
En ny politikk i Afrika Sovjetunionens holdning til frigjøringskampen i Algerie (1954—62) viste noen av de problemene landet hadde å stri med overfor den tredje verden. På den ene siden ønsket de sovjetiske lederne å støtte opp om «nasjonale frigjøringskriger». Det var ideologisk riktig og kunne gi betydelig politisk gevinst ikke bare i Alge rie, men også ellers i Afrika og Asia. Disse vurderingene måtte styrkes av det fak tum at Kina i 1958 gikk til diplomatisk anerkjennelse av Den nasjonale frigjø ringsfront (FEN) som Algeries lovlige regjering. På den andre siden kom hensynet til Frankrike og i en viss grad også til USA. Selv om general de Gaulle i mange spørsmål viste en anti-kommunistisk holdning, var han en nasjonalist i forholdet til USA. Moskva kunne ikke være interessert i å gjøre noe som brakte Paris og Washington nærmere sammen. De ville begge reagere skarpt på sovje tisk støtte til FLN. Resultatet ble at her, som så ofte ellers, ble det lagt minst vekt på de ideologiske hensyn. Kreml holdt en lav profil i Algerie-spørsmålet. FLN ble ikke formelt anerkjent før Algerie fikk sin selvstendighet i 1962. Var USAs interesse for Afrika sør for Sahara lenge beskjeden, så var Sovjet unionens enda mindre. Det gjaldt særlig i kolonitida, men også etter uavhen gigheten opptrådte Sovjet nølende til tross for at landet jo hadde gode kort på hånden i form av sin prinsipielle motstand mot det vestlige kolonisystem. I 1956—57 fikk Ghana, som den første koloni sør for Sahara, sin frihet. Det tok imidlertid to år før noen sovjetisk ambassadør kom til Accra. Landets leder, Kwame Nkrumah, ble sett på som en av vestmaktenes kollaboratører og en små
7Q KAPITTEL 3 borgerlig politiker. Den revurdering av nasjonalistledere som hadde funnet sted i mange asiatiske land og i Midtøsten, syntes forsinket her. Moskva hadde også liten ekspertise på dette området. Først i 1958 ble en afrikansk avdeling oppret tet i det sovjetiske utenriksdepartement. De første handelskontrakter av noe omfang ble inngått i 1959—60. Guinea under Sekou Touré var en mer lovende samarbeidspartner enn Ghana under Nkrumah. Mens Ghana fortsatte å opprettholde nær kontakt med den tidligere kolonimakt Storbritannia, brøt Guinea i 1958, som det eneste land i Afrika, med Frankrike. Etniske motsetninger var mindre i Guinea enn i Ghana, og Touré var den afrikanske politiker som Moskva kjente og likte best, til tross for visse uoverensstemmelser også med ham. Den nye staten ble raskt anerkjent. President Vorosjilov beskrev den som «et viktig skritt på Afrikas veg mot frigjøring fra kolonial undertrykking». Mens Sovjet viste forståelse for Frankrikes stilling i Algerie, noe som var svært viktig for Paris, var det mindre behov for tilbakeholdenhet overfor et Guinea som hadde brutt med Frankrike. Men Touré hadde slett ikke til hensikt å bytte ut fransk overherredømme med sovjetisk. På grunn av bruddet med Frankrike ble han nok økonomisk mer avhengig av Sovjet enn han likte. Han tolererte imidlertid ingen innblanding i landets indre affærer, og under Cubakrisen i 1962 nektet han å la sovjetiske fly på veg til Cuba fylle drivstoff i Guinea. De progressive regimene i Afrika var sjelden så progressive som Moskva håpet. Som kompensasjon for en viss skuffelse over Touré, kunne de sovjetiske lederne glede seg over at Nkrumah etter 1960 kom til å føre en mer radikal politikk enn tid ligere. Gode forbindelser ble dessuten etablert med Mali og Algerie etter at de var blitt selvstendige. Kongokrisen i 1960 var det første klare signal om at den kalde krigen hadde spredt seg også til Afrika sør for Sahara. Krisen kom til å bekrefte et mønster som allerede hadde vist seg i Asia og i Midtøsten: Selv om Moskva var i ferd med å bli en betydningsfull aktør i stadig nye deler av verden, kunne innflytel sen sjelden måle seg med de vestlige hovedstedenes, og da særlig med Washing tons. Før Kongo ble selvstendig i 1960, hadde det hatt liten kontakt med Sovjet og Øst-Europa. Som så ofte ellers overlot Moskva stort sett utformingen av kolonipolitikken til kommunistene i moderlandet, i dette tilfellet Belgia. Etter selvstendigheten så sovjetrusserne på statsminister Patrice Lumumba som en mulig «progressiv» politiker. Men etter at landets administrasjon var brutt sam men, og Belgia intervenerte, valgte Moskva først å overlate det videre initiativ til FN. Forholdet mellom Lumumba og FN ble imidlertid raskt dårlig. Det økte både fristelsen og mulighetene for de sovjetiske lederne til å spille en mer aktiv
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL 1945-1962
71
rolle. De satset på å hjelpe Lumumba og kom dermed i konflikt med den poli tikk som FN førte under generalsekretær Dag Hammarskjolds aktive ledelse. Transportfly og andre forsyninger ble sendt, og flere hundre rådgivere fra østblokkland dukket opp i Kongo. Igjen skulle det vise seg at Moskva hadde lite hell med seg. I september 1960 tok oberst Sese Seko Mobuto over, med støtte fra USA og Belgia. Lumumba ble satt i fengsel og østblokkrådgiverne sendt hjem. Sovjetrusserne kunne gjøre lite for å forhindre det. I februar 1961 ble Lumumba drept. Det bidro til at Kreml økte sin støtte til en separatistregjering i Stanleyville. Assistansen kom i form av politiske erklæringer og militær hjelp gitt gjennom Egypt og Ghana. De lokale forholdene var ytterst kompliserte. Moskva syntes en stund å ha vært redd for å bli utmanøvrert av Kana når det gjaldt forbindelsen med de prog ressive kreftene. De fleste land i den tredje verden støttet imidlertid den rollen FN prøvde å spille. I motsetning til Sovjet kom USA til å få stadig større innflytelse. Flere år med uro fulgte inntil Mobutu i 1965 gikk til sitt andre statskupp og utropte seg selv til president med full kontroll, i den grad full kontroll var mulig i et enormt og oppdelt land som Kongo — eller Zaire, som navnet ble fra 1971.
Den kalde krigen kommer til Latin-Amerika Om Sovjet hadde vært sein med å etablere seg som en seriøs aktør i Asia og Afrika, tok det enda lengre tid i Latin-Amerika. Siden utformingen av Monroedoktrinen i 1823 hadde Washington sett på den vestlige halvkule som sin bak gård. Gjennom etableringen av regionale system som Riotraktaten i 1947 og Organisasjonen av amerikanske stater i 1948 hadde USA fått formalisert sin rolle som eneste stormakt i denne del av verden. Ikke bare ble Sovjet stengt ute, men også Storbritannia reagerte stundom mot hva det så som amerikansk dob beltmoral. USA var imot andres interessesfærer, men forbeholdt seg retten til å ha egne. Det at USA var for slike regionale arrangement, betydde ikke nødven digvis at de latinamerikanske landene var imot. Tvert om støttet de fleste av dem disse arrangementene aktivt. Sovjet viste nok liten interesse for Latin-Amerika, men landene i denne delen av verden var også skeptiske til Moskva og til kommunismen. I 1953 hadde Sovjet diplomatiske forbindelser med kun tre stater: Mexico, Argentina og Uru guay. Samme år sluttet Moskva sin første handelsavtale med et så viktig land som Argentina. Fra sovjetisk synspunkt var Guatemala dog mest interessant på dette tids punktet. Etter at oberst Arbenz hadde overtatt som president i 1950, beveget
72
KAPITTEL 3
Guatemala seg mot venstre. Utenrikspolitisk inntok landet flere ganger stand punkt mot Washington. Jordreformer ble iverksatt, og disse gikk ut over United Fruit-selskapet, som hadde utmerkete kontakter innen Eisenhower-administrasjonen. Kommunistpartiet var likevel svakt, og den økende kritikk av USA hadde ikke ført til etablering av diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen. Arbenz ville gjerne skaffe seg våpen, blant annet for å forhindre forsøk på å styrte hans regjering. USA ville ikke selge, og han vendte seg da til Moskva. Kreml svarte ja og prøvde i all hemmelighet å få sendt forsyninger til Guate mala. Da hadde antakelig Washington allerede bestemt seg for å bli kvitt Arbenz. Central Intelligence Agency (CIA) skulle i samarbeid med opposisjo nelle grupper i Guatemala foreta et kupp. Kuppet gikk greitt, noe som for en stor del skyldtes at kuppmakerne hadde støtte fra hæren og fra den tradisjonelle overklassen i landet. Guatemala fikk et nytt militærregime i den lange rekken av slike over hele Latin-Amerika. Sovjet unionen kunne gjøre lite annet enn å protestere mot USAs intervensjon i et annet land. Washington så på Latin-Amerika som et trygt område i kald-krig-sammenheng, så trygt at Latin-Amerika bare mottok høyst begrenset økonomisk støtte. Fra 1945 til 1960 ga USA således tre ganger så stor hjelp til Beneluxlandene som til Latin-Amerika. På slutten av 1950-tallet var det tydelig at endringer var i gjære. Riktignok var situasjonen «normal» i Guatemala, og Sovjet hadde ikke siden gitt militær hjelp til noe land på den vestlige halvkule. Sovjetisk handel og andre former for kontakt hadde derimot økt raskt. Den anti-amerikanisme som nå kunne mer kes, sprang imidlertid i det alt vesentlige ut fra lokale forhold. Da visepresident Richard Nixon i 1958 var på rundreise i latinamerikanske land, ble han flere steder møtt med protester og opptøyer. Washington forstod at en mer aktiv politikk måtte føres. Latin-Amerika kunne ikke lenger tas for gitt. Den inter-amerikanske utviklingsbanken ble opp rettet, og den økonomiske hjelpen ble økt. Det kom også hint om at Washing ton heretter ville være mindre interessert i å opprettholde reaksjonære militærdiktatur. Holdningen til Batistas styre på Cuba var et eksempel. Da Fidel Castro tok makten i januar 1959, ble han sett på som en forbedring i forhold til det tidligere styret. Det skulle imidlertid ikke vare så lenge. Sovjetunionen forholdt seg først avventende til Castro. Forbindelsene mel lom ham og de cubanske kommunistene var slett ikke så gode. Nasjonaliseringer og omfattende jordreformer førte imidlertid til at forholdet til USA raskt forverret seg. Kommunistene fikk større innflytelse. Fra årsskiftet 1959-60 var det tydelig at Moskva begynte å få større forventninger til Castro. Anastas Mikojans besøk på Cuba i februar 1960 var det første klare tegn på
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL 1945-1962
73
at Moskva var rede til å ta på seg omfattende forpliktelser. En avtale ble sluttet om at Sovjet skulle kjøpe cubansk sukker. Havana fikk et lån som tilsvarte 100 millioner dollar for å anskaffe industriutstyr fra Sovjet. I mai opprettet de to landene diplomatiske forbindelser. Da USA begynte å skjære drastisk ned på importen av sukker fra Cuba, lovte Sovjet å kjøpe det som USA ikke lenger ville ha. Cuba fikk stadig mer sovjetiske våpen. Seint i 1961 dukket de første refe ranser opp i Moskva om at Cuba kunne bli en «sosialistisk» stat, men først i 1963 ble sosialismen sett på som gjennomført. Kennedy-administrasjonen satte fart i den omvurdering av Latin-Amerikapolitikken som var begynt i Eisenhowers siste år. Den økonomiske hjelpen ble ytterligere trappet opp, og Washington la vekt på behovet for sosiale og økono miske reformer. Disse elementene ble knyttet sammen i Framskrittsalliansen. Bruddet med fortida viste seg imidlertid ikke å bli så stort som det først så ut til. Når det gjaldt Cuba, videreførte Kennedy stort sett Eisenhowers politikk. Planene om en USA-støttet invasjon ble overtatt av den nye administrasjonen. Invasjonen fant sted i Grisebukta i april 1961. Kennedy ventet at den cubanske befolkningen skulle svikte Castro, noenlunde etter oppskriften fra Guatemala sju år tidligere. Det skjedde ikke. Gastros oppslutning var langt mer solid enn oppslutningen om Arbenz hadde vært. Naturlig nok tjente invasjonen til å styrke forbindelsen mellom Cuba og Sovjet ytterligere. Våren 1962 må Sovjet ha bestemt seg for å installere de mellomdistanse raketter på Cuba som i oktober skulle føre til den kanskje alvorligste krise i hele etterkrigstida. Den sovjetiske beslutningen var antakelig tatt ut fra strategiske hensyn. Hovedmålet var på en enkel måte å oppnå likeverdighet med USA. (Dette vil bli nærmere behandlet på s. 146—147.) Castro så nok det hele i et mer lokalt perspektiv, med vekt på å forhindre nye invasjonsforsøk og å styrke Cuba generelt overfor USA. Washington svarte med å etablere en blokade rundt øya for å forhindre nye forsyninger, og truet med invasjon om ikke de raketter som allerede var på Cuba, ble trukket ut. Sovjet bøyde seg, til tross for hard mot stand fra Castros side. Retretten ble gjort lettere ved at amerikanerne lovet å ikke invadere øya i framtida, og ved private forsikringer om å trekke amerikanske mellomdistanseraketter ut av Tyrkia. Cubakrisen viste i dobbel forstand at den kalde krigen angikk hele verden. For det første kunne en konflikt mellom USA og Sovjet føre til en katastrofe for menneskeheten. For det andre var Cuba, som tradisjonelt hadde vært det kla reste eksempel på et land dominert av USA, nå blitt nær knyttet til Sovjet. Den kalde krigen var kommet også til Latin-Amerika. Den var blitt verdensomspen nende.
74 KAPITTEL 3
USA, Sovjetunionen og den tredje verden: en sammenlikning Det amerikanske engasjementet rundt om i verden hadde vært stort allerede i de første årene etter andre verdenskrig. Det hadde økt sterkt utover i etterkrigstida, men ekspansjonen var mindre slående enn på sovjetisk side. Sovjet hadde langt fra vært noen global makt i 1945, men dette var en realitet på begynnelsen av 60-tallet. Sovjet hadde utvilsomt større innflytelse i flere geografiske områder midt på 1960-tallet enn hva tilfellet var 20 år tidligere. Khmstsjov var blitt en sentral aktør i Asia, i Midtøsten, i Afrika og endog i Latin-Amerika. Stalins muligheter til å påvirke utviklingen hadde vært små i de fleste av disse strøkene. Likevel var det liten tvil om at USA fremdeles var Sovjet overlegen på nesten alle områder. USA hadde en stor ledelse når det gjaldt strategiske våpen. Det samme var tilfellet med hensyn til evnen til å utøve makt rundt om i verden. Først etter nederlaget på Cuba kom Sovjet for alvor til å satse på å bli USA likeverdig strategisk og på å få større ressurser til såkalt maktprojisering i fjerne strøk. På det økonomiske området var det i enda mindre grad mulig for Sovjet å konkurrere med USA. Sovjetunionen hadde hatt en betydelig økonomisk vekst i 1950-årene. Det materielle grunnlaget lå bedre til rette for en mer global poli tikk, men i 1960 var bruttonasjonalproduktet ennå mindre enn halvparten av USAs. USA hadde et langt større arsenal av virkemiddel å spille på i sin politikk overfor den tredje verden. Fra 1954 til 1965 ga Moskva (eller i det minste ble det inngått avtaler om å gi) 7,9 milliarder dollar i økonomisk og militær støtte til den tredje verden. Det var en dramatisk forandring i forhold til den totale mangel på slik hjelp under Stalin. Prioriteringen mellom de enkelte land kom fram ved at fem-seks land fikk 2/3 av det totale beløpet. Det var Afghanistan, India, Indonesia, Iran og Den forente arabiske republikk. India og Den forente arabiske republikk mot tok alene omtrent 40 prosent. Sammenliknet med USAs støtte var dette likevel beskjedent. USA ga nemlig mer bare til India og Pakistan enn hva Sovjet ga til hele den tredje verden. Mange av Moskvas største suksesser var blitt snudd til skuffelser i et litt lengre perspektiv. Det gjaldt spesielt overfor Kina, men også overfor land uten for det som en gang hadde vært kommunistblokken. Selv progressive regimer hadde en lei tendens til å undertrykke de lokale kommunistpartiene. Enda vik tigere, i en periode på vel tre år forsvant Sovjets beste venner i fire sentrale land: Ben Bella i Algerie ble avsatt i 1965; Sukarno i Indonesia mistet gradvis makten i årene 1965—68, og i 1965 ble et av de ledende kommunistpartiene i den ikkekommunistiske verden knust og flere hundre tusen personer drept; Nkrumah i Ghana ble avsatt i 1966; Keita i Mali led samme skjebne i 1968.
DEN KALDE KRIGEN BLIR GLOBAL 1945-1962
75
USA måtte tolerere Cuba som en konstant torn i siden. Det var noe nytt. Makt og avmakt fløt sammen i en komplisert blanding. USAs evne til å påvirke begivenheter rundt om i verden var begrenset, men likevel langt større enn Sov jets. Selv Storbritannia og Frankrike intervenerte for å beskytte sine venner i Afrika og Asia. Sovjet måtte se på når radikale regimer i den tredje verden ble kastet. Det var langt igjen før Sovjet var USA likeverdig i makt og innflytelse. Men likeverdighet var nok hva Moskva ønsket.
Kapittel 4 Avspenning mellom øst og vest 1962-1975
De første 15-20 årene etter andre verdenskrig var preget av at den kalde krigen spredte seg til stadig nye områder på kloden. Fram til 1948-49 dreidde det meste seg om situasjonen i Europa. De fleste av konfliktene etter dette tids punkt fant sted utenfor Europa. De viktigste var, som vi har sett, Koreakrigen, Vietnamkrigen, Kongokrisen, Cubakrisen og konfliktene i Midtøsten. Det var ikke slik at denne geografiske spredningen nødvendigvis førte til en stadig høyere temperatur mellom øst og vest. Perioden fra 1945 til 1962 repre senterte ikke en langvarig stigning i spenningen mellom maktblokkene. Inni mellom fantes perioder med tilløp til avspenning. Det finnes ingen klare mål på dette, men grovt sett kan en si at spenningen var økende fra 1945 til 1952, selv om det fantes svingninger også innenfor denne perioden. Deretter fulgte noen år, fram til 1956, med et bedret forhold mellom øst og vest. Selv om tempera turen så steg noe igjen, nådde den ikke opp til spenningsnivået fra de første etterkrigsårene før under Cubakrisen i 1962. Etter Cubakrisen gikk verden inn i en lang avspenningsperiode, fram til midt på 1970-tallet. Kontakten mellom maktblokkene økte, og flere sentrale strids spørsmål fant i det minste en midlertidig løsning. Aller viktigst var det at situa sjonen i det sentrale området, Europa, ble normalisert på en for begge parter akseptabel måte. Avspenningen i Europa overskygget på et vis de fortsatte kon flikter andre steder i verden.
Tegn til avspenning på 1950-tallet Det bedrete forholdet viste seg på flere felt. I juli 1953 ble det erklært våpen hvile i Korea. Året etter ble fredsavtalen for Indokina inngått. I 1955 ble det østerrikske spørsmål løst. Sovjet gikk med på å trekke sine tropper ut, og Øster rike ble et nøytralt land. Sovjet trakk seg også ut fra Porkkala i Finland. En til nærming fant sted mellom Sovjet og Vest-Tyskland. Den tyske kansler og «erkerevansjist» Konrad Adenauer ble invitert til Moskva, diplomatiske forbindelser etablert og de tyske krigsfanger sendt hjem. Året etter ble diplomatiske forbin-
AVSPENNING MELLOM ØST OG VEST 1962-1975 77
deiser opprettet mellom Sovjet og Japan. Moskva antydet sågar en løsning for de omstridte kurilske øyer, uten at det førte fram. Det siste toppmøtet mellom stormaktenes ledere hadde funnet sted i Potsdam i 1945. I 1955 møttes de igjen, i Genéve: Eisenhower, Bulganin, Khrustsjov, Anthony Eden og Edgar Faure. Ingen konkrete resultat ble oppnådd, men møtet demonstrerte det endrete klimaet mellom øst og vest, «ånden fra Genéve». Det skulle gå fire år før Eisenhower og Khrustsjov møttes igjen. Da var det tale om «ånden fra Camp David». Handelen mellom øst og vest økte, Sovjet kom med i de olympiske sommerleker i 1952 og i vinterlekene i 1956, og turister begynte å lage hull i det mye omtalte «Jernteppet» midt gjennom Europa. Forhandlinger om rustningskon troll ble ført med større iver og realisme enn tidligere. Det sentrale spørsmål var et forbud mot prøvesprengninger med atomvåpen. Betydelige framskritt ble gjort på slutten av 1950-tallet, selv om en endelig avtale ikke kom før i 1963. Det var mange grunner til det bedrete klimaet. En viktig faktor var at stor maktene i grove trekk tok til å avfinne seg med situasjonen i Europa slik den nå engang var. Europa var fremdeles langt det viktigste området både for Sovjet og for USA, selv om konfliktene utenom Europa selvsagt også virket inn på forbin delsene. Vestmaktene gikk fortsatt inn for en samling av Tyskland, men det ble stadig klarere at de egentlig var godt fornøyd med et delt Tyskland hvor den største delen var innlemmet i NATO, slik Vest-Tyskland ble i 1955. Fra samme år støttet Sovjet åpent en politikk med et todelt Tyskland. Situasjonen i Vest-Europa ble stabil. Det var ikke lenger noen fare for at kommunismen skulle vinne fram. Opprettelsen av NATO og den raske økono miske veksten hadde gitt en økt trygghetsfølelse. Med hensyn til Øst-Europa bidro amerikansk tale om «liberation» og «rollback», særlig i den første tida etter at Eisenhower hadde overtatt i 1953, til ny usikkerhet. Det viste seg imidlertid fort at denne politikken først og fremst var retorisk. Verken under oppstanden i Øst-Berlin i 1953 eller i Ungarn i 1956 hadde Eisenhower-administrasjonen planer om å gripe inn (s. 194-195). Etter Ungarn ble den amerikanske propa gandaen lagt om slik at innbyggerne i Øst-Europa ikke skulle ha urealistiske for ventninger om hvilken politikk USA egentlig stod for. Stalins død i mars 1953 førte til omfattende endringer i sovjetisk politikk. Ingen av de nye lederne kunne regne med å oppnå Stalins autoritet. Grepet måtte slakkes noe. De nye signalene kunne registreres på en rekke områder i til legg til de som allerede er nevnt. Grensekravene overfor Tyrkia ble gitt opp, og forbindelsene igjen normalisert med Hellas, Jugoslavia og Israel. Holdningen til de nøytrale landene i den tredje verden ble mer positiv. Ideologisk kom de nye tonene klarest fram på den 20. partikongressen i 1956. Stalin ble fordømt. Mulighetene for fredelig sameksistens mellom kapita
78 KAPITTEL 4 listiske og kommunistiske stater, som nok hadde vært antydet tidligere, ble nå understreket. Fredskreftene under Sovjets ledelse var etter Kremls mening blitt så sterke at det ikke trengte å komme til noen konflikt mellom øst og vest. Overgangen fra kapitalisme til sosialisme kunne dessuten skje ved parlamenta riske middel. Noen revolusjon var ikke lenger nødvendig. Kommunismen ville fortsatt seire over hele verden, men gjennom fredelig kappestrid. På amerikansk side stod Eisenhower-administrasjonen for en blanding av vilje til avspenning kombinert med en kraftig anti-kommunistisk språkbruk, ute som hjemme. Retorikken ble svakere etter hvert som viljen til avspenning ble sterkere. Eisenhower gikk av ulike grunner, særlig økonomiske, inn for en reduksjon av forsvarsbudsjettet. Han uttrykte flere ganger sterke ønsker om å begrense rustningene i verden. Med sin vilje til å holde USA utenfor større væpnete konflikter bidro han til å dempe spenningen i den kalde krigen. Noen klar vilje til å bryte med den tidligere politikken hadde presidenten likevel ikke, og det fantes sterke anti-kommunistiske krefter innen administrasjonen. Mest sen tral var utenriksminister John Foster Dulles. Dulles og Adenauer var de to vest lige ledere som var mest skeptiske til økt kontakt mellom øst og vest. På 1950-tallet var det bare tale om tilløp til avspenning. Mye av kraften i denne retning forsvant allerede i 1956 gjennom oppstanden i Ungarn og den måten Sovjet slo den ned på, og gjennom Suez-konflikten (s. 68—69), selv om den siste i minst like høy grad var en konflikt innen vestblokken som mellom øst og vest. Spenningen tiltok igjen i Europa. Med unntak av Østerrikes status var ingen av de sentrale konfliktene egentlig løst. Tyskland- og særlig Berlin-spørsmålet var viktigst i denne forbindelse. I november 1958 insisterte Khrustsjov på at situasjonen i Berlin måtte endres. Moskva foretrakk utvilsomt at Vest-Berlin ble integrert i Øst-Tyskland, men kunne godta at byen ble en såkalt fristad. Båndene til Vest-Tyskland skulle i alle fall løsnes. En avtale om dette måtte være sluttet innen seks måneder. Om det ikke ble gjort, ville Sovjet overdra sine okkupasjonsrettigheter i Øst-Berlin til østtyskerne. Kontrollen med trafikken til Vest-Berlin ville også bli deres opp gave. Siden det ikke hadde vist seg mulig å få til en fredsavtale for et samlet Tyskland, truet Khrustsjov litt seinere med å slutte en separat fredsavtale med Øst-Tyskland. Tidsfristen ble forlenget, men spenningen i Europa økte. På et vis kulmi nerte den ved reisingen av Berlinmuren i august 1961. Flyktningstrømmen øst fra hadde vært stadig økende. I 1959 hadde 140 000 dratt fra Øst-Tyskland, i 1960 nesten 200 000 og i første halvår av 1961 over 100 000. Stridsvogner ble kjørt opp på begge sider, men vestmaktene gjorde ikke noe forsøk på å stoppe byggingen av muren.
AVSPENNING MELLOM ØST OG VEST 1962-1975 79
De nye konfliktene utenom Europa, som f.eks. Kongokrisen i 1960, virket også til å holde spenningen ved like. Cubakrisen høsten 1962 var på mange måter den farligste i hele etterkrigstida. Verden syntes da enda nærmere en stor krig enn under Berlin-konflikten i 1948 og utbruddet av Koreakrigen i 1950.
Avspenningspolitikken 1962-1975 Løsningen av Cubakrisen kom til å få stor betydning for klimaet i internasjonal politikk. Den innledet en lang periode med relativ avspenning, en avspenning som skulle kulminere 10-13 år seinere. Igjen er det viktig å understreke at det ikke var tale om en rett linje mot et stadig bedre forhold mellom øst og vest. Mange brudd fantes på denne linjen. Hovedretningen hersket det likevel ingen tvil om. Det var paradoksalt at den alvorligste krise i etterkrigstida skulle innlede en avspenningsperiode. Bakgrunnen var imidlertid enkel nok. Moskva og Washing ton, og resten av verden for den saks skyld, hadde sett ned i den avgrunn som en krig ville representere. Som Khrustsjov uttrykte det: «Lukten av brann hang i luften.» Begge parter var innstilt på å forhindre at noe liknende skulle skje i framtida. Interessen økte for rustningsbegrensning og tillitsskapende tiltak mellom øst og vest. Eller som Kennedy sa med referanse til slike tiltak: «Kanskje vi nå som vi tar noen skritt tilbake fra faren, sammen kan få til virkelig framgang på dette viktige felt.»
Avtaler og kontakt mellom øst og vest Cubakrisen hadde demonstrert behovet for rask og direkte kontakt mellom lederne i Washington og Moskva. En teknisk forbindelse ble etablert som gjorde dette mulig. Den skulle få en nyttig funksjon i kriser hvor tidsaspektet var av stor betydning. En viktig ny avtale var prøvestansavtalen om atomvåpen av 1963. Forhand lingene hadde foregått helt siden 1955. Betydelige framskritt var gjort, men det nye klimaet etter Cuba skapte det endelige gjennombrudd. Avtalen forbød alle prøvesprengninger med unntak av dem under jorda. Det hadde vist seg umulig å bli enig om et kontrollsystem for slike underjordiske prøver. Stadig nye våpen kunne dermed utvikles, selv om det ble slutt på radioaktivt nedfall fra de ameri kanske, britiske og sovjetiske prøvene. Rustningskontroll fortsatte å være både et resultat av og et ledd i den videre avspenning. En avtale om at Antarktis bare kunne benyttes til fredelige formål,
80 KAPITTEL 4
var blitt sluttet allerede i 1959. I 1967 ble supermaktene enige om å forby atomvåpen i verdensrommet. En annen avtale samme år forbød atomvåpen i Latin-Amerika. Ikkespredningsavtalen ble inngått i 1968. Atomstatene lovet å avholde seg fra å overføre atomvåpen til land som ikke hadde slike, og disse lovet i sin tur å ikke motta eller utvikle slike våpen. Det viste seg dog, her som ved tidligere anledninger, at mange av de land som ville bli sterkest berørt av avtalene, nektet å slutte seg til dem. Således undertegnet Frankrike og Kina ver ken prøvestans- eller ikkespredningsavtalen. Det viktigste av de rustningsbegrensende tiltakene var SALT I (Strategic Arms Limitation Treaty) av 1972. SALT-avtalen bestod av to deler. Den ene var en traktat mot anti-rakettvåpen (ABM), som begrenset USA og Sovjet til å ha to slike anlegg hver. Med dette avstod de to supermakter fra å utvikle et forsvar mot offensive våpen. ABM-traktaten var av ubegrenset varighet. Den andre delen var en 5-årig avtale som satte et tak på det antall offensive strategiske våpenbærere som de to maktene kunne ha. Sovjet fikk et større antall enn USA, 2400 mot 1700. Dette var for å kompensere både for den ledelse USA hadde med hensyn til flerhodete og gjensidig uavhengige stridshoder (MIRV), og for det faktum at bombefly, som USA hadde langt flere av enn Sovjet, ble holdt utenfor. I 1974 ble Washington og Moskva enige om å begrense antallet ABM-anlegg til ett hver. (USA kom i praksis ikke til å utvikle sitt ene.) Samme år ble det opp nådd enighet om retningslinjene for en ny SALT-avtale, SALT II. Begge land gikk med på et tak på 2400 våpenbærere, hvorav ikke flere enn 1320 kunne være utstyrt med flere stridshoder. Bombefly var nå kommet med. Ulikheten i antall våpenbærere i Sovjets favør, som hadde ført til hard kritikk i Senatet, var blitt rettet opp. Til gjengjeld var den amerikanske ledelsen innen MIRV-teknologien i ferd med å bli redusert. Det sentrale element i avspenningspolitikken var normaliseringen i Europa. Som vi skal se, var det ikke slutt på den geografiske spredning av den kalde kri gen tidlig på 1960-tallet. Den skulle fortsette, ikke minst utover i 1970-årene. I noen år på slutten av 60- og tidlig på 70-tallet ble spredningen likevel overskyg get av den avspenning som foregikk i det området som fremdeles stod mest sent ralt, Europa. Tyskland- og Berlinspørsmålet var avgjørende. Gjennombruddet kom i VestTyskland med den store koalisjonen Kiesinger-Brandt (1966-69) og spesielt med den sosialdemokratiske-fridemokratiske regjeringen under Willy Brandts ledelse etter 1969. Den tyske Ostpolitik kunne ikke føres uten en viss støtte fra de vestlige allierte, men både Washington og flere andre vestlige hovedsteder stilte seg tvilende til sider av denne politikken. Initiativet i østpolitikken kom fra den vesttyske regjering selv.
AVSPENNING MELLOM ØST OG VEST 1962-1975 81
Bonn prøvde først å bygge ut forbindelsene med landene i Øst-Europa. Med unntak av Romania var imidlertid suksessen begrenset, og den sovjetiske inn marsjen i Tsjekkoslovakia i 1968 tjente til å understreke det faktum at østpolitikken ikke kunne gjennomføres uten Moskvas medvirkning. Prioriteringen ble lagt om. Forholdet til Sovjet ble stilt i sentrum. Den 12. august 1970 sluttet Sovjetunionen og Vest-Tyskland Moskvatraktaten. Partene forpliktet seg til å ikke bruke vold for å endre de rådende grenser i Europa, inkludert dem mellom Polen og Øst-Tyskland og mellom Øst- og VestTyskland. Dette var en betydelig konsesjon fra vesttysk side, siden Bonn konse kvent hadde stått på at disse grensene var midlertidige. De kunne ennå i teorien endres, men avtalen betydde i praksis en godkjennelse av Europas og Tysklands deling. På den annen side var dette bare en innrømmelse av forholdene slik de hadde vært i hele etterkrigstida. Avtalen med Sovjet la grunnlaget for tilsvarende avtaler med Polen og ØstTyskland. Gjennom den påfølgende anerkjennelse av Øst-Tyskland var en annen av grunnsetningene i vesttysk etterkrigspolitikk forlatt. Vest-Tyskland oppnådde imidlertid gjenytelser for disse innrømmelsene. Den viktigste var firemaktsavtalen om Berlin av 1971. Selv om verken øst eller vest ga opp sine formelle posisjoner når det gjaldt Berlin, betydde avtalen at de mange spørsmål som tidligere hadde skapt slik strid, nå var regulert. Atkomsten fra Vest-Tyskland til Vest-Berlin ble godkjent, og Vest-Berlins tilknytning til Vest-Tyskland slått fast med visse begrensninger som skulle ivareta byens spesi elle status. Vestberlinernes adgang til Øst-Berlin og Øst-Tyskland ble gjort let tere. Muren mellom Øst- og Vest-Berlin ble stående. Den var antakelig en for utsetning for at Berlinspørsmålet kunne finne sin løsning. Den befestet Øst-Tysklands stilling og skapte i det minste på lengre sikt roligere forhold i området. Vest-Tyskland oppnådde også andre fordeler gjennom sin østpolitikk. Selv om det varierte litt fra år til år, ble Vest-Tyskland alt i alt Sovjets største vestlige handelspartner. Det samme gjaldt for de fleste land i Øst-Europa. Handelen mellom Øst- og Vest-Tyskland var spesielt viktig. De menneskelige lettelsene var betydelige: Emigrasjonen av tyskere fra Polen og Sovjet økte, og kontakten over øst-vest-grensen ble atskillig lettere både mht. personlige besøk og mht. f.eks. telefonsamtaler. Ikke noe vestlig land hadde så store fordeler av avspen ningspolitikken som Vest-Tyskland. Det bidro til at den kristelig-demokratiske opposisjonen mot østpolitikken gradvis svant hen. Under avspenningspolitikken ble toppmøter mellom øst og vest stadig vanli gere. Kennedy og Khrustsjov møttes bare én gang, i Wien i 1961. Det samme gjaldt Johnson og Kosygin, i Glassboro i 1967. På 1970-tallet ble møtene årlige. Den største suksessen var Nixons besøk i Moskva i 1972, hvor SALT I og en
82 KAPITTEL 4
rekke andre avtaler ble inngått, blant annet en om «De grunnleggende prinsipp for det gjensidige forhold mellom Amerikas forente stater og Unionen av sovje tiske sosialistrepublikker». Den og en liknende året etter, «Avtalen om forhind ring av atomkrig», skulle trekke opp reglene for det gjensidige samkvemmet og forhindre framtidige konflikter mellom de to supermaktene. Nixon og Bresjnev møttes igjen både i 1973 og i 1974, Ford og Bresjnev i Vladivostok i november 1974. Det skulle vise seg å bli det siste møtet på en lang stund, utenom det store toppmøtet i Helsinki i 1975. Bresjnev-Kosygins møter med lederne i Frankrike og Vest-Tyskland var minst like hyppige. Derimot var Moskvas forbindelser med Storbritannia mer anstrengte, delvis på grunn av at britene i 1971 utviste 105 sovjetrussere for spi onasje. Etter at Labour hadde overtatt makten igjen i 1974, kom Storbritannia mer på linje med de andre vestlige landene. Avspenningspolitikken i Europa nådde sitt symbolske høydepunkt med Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE), som ble holdt i Hel sinki i august 1975. Sluttakten derfra representerte en overbygning for de avta ler Vest-Tyskland hadde inngått. Å få stadfestet status quo på denne måten var
det viktigste ut fra et sovjetisk synspunkt. Akten slo også fast visse prinsipp for økonomisk og kulturelt samarbeid, prinsipp som var generelt akseptable for både USA, Canada og alle de 34 europeiske landene som deltok på konferan sen. Deltakerne sluttet opp om menneskerettighetene, og kontakt over lande grensene skulle gjøres lettere. Her hadde Sovjet og de østeuropeiske land lovet ting som de ikke kunne holde. Om noen år skulle imidlertid disse løftene påvirke den politiske utviklingen mer enn knapt noen hadde forutsett.
Grunner til avspenningen Det var mange grunner til at avspenningen gikk så langt som den gjorde. Flere faktorer har allerede vært berørt. For det første klargjorde Cubakrisen behovet for å forhindre en direkte konflikt mellom de to supermaktene. Ingen kunne være interessert i å gjøre noe som kunne føre til en krig mellom dem. For det andre var situasjonen i Europa gjennom etterkrigsårene blitt frosset fast i en slik grad at alle parter til slutt var rede til å la status quo danne utgangspunktet for en formalisering av forholdene her. Avspenningspolitikken har også mange andre forklaringer. Således hadde Sovjet en rekke fordeler av den. Ikke bare fikk Moskva slått fast ukrenkeligheten av grensene i Øst-Europa, og i det minste indirekte godtatt sin interessesfære der, men Sovjet ble også for første gang direkte gitt supermaktstatus på linje med USA. Dette kom fram gjennom de mange toppmøtene og gjennom avta lene mellom USA og Sovjet, særlig SALT-avtalen, og ble også åpent uttrykt på
AVSPENNING MELLOM ØST OG VEST 1962-1975 83
amerikansk side. For de sovjetiske lederne var det en naturlig følge av dette at de to supermaktene skulle avholde seg fra innblanding i hverandres indre anliggen der. Nixon og Ford var langt på veg villige til det. Da den sovjetiske forfatter Aleksandr Solsjenitsyn ble utvist fra Sovjet, ble han ikke mottatt i Det hvite hus til tross for at mange i Kongressen gikk inn for det. Supermaktstatusen betydde mye. Kunne større heder tenkes enn at selv de kapitalistiske ledere innrømmet at Sovjet var kommet på linje med USA? Det representerte legitimitet innad i Sovjet og i de sovjetisk-kontrollerte områdene, og det ga styrke utad, ikke bare i forhold til de vestlige land, men over hele kloden. Egentlig kunne Sovjet måle seg med USA bare på ett område, det militære. Håpet var selvsagt å komme på høyde med den kapitalistiske supermakten også økonomisk. Khrustsjov hadde hatt store forhåpninger i så måte. I 1959 hadde han f.eks. lovet at den sovjetiske levestandard skulle nå opp til den amerikanske innen tolv år. Det gjorde den ikke. Sovjets bruttonasjonalprodukt holdt seg under det halve av USAs til 1980. Forskjellen i produktivitet var aller størst på det feltet hvor Khrustsjov hadde lovet mest, nemlig innen jordbruket. Veksten i sovjetisk produksjon var fallende. På 1950-tallet hadde den ligget rundt 6 prosent per år. I 1962-63 var den antakelig rundt 3 prosent. Seinere steg den noe igjen, men Sovjet var i ferd med å få betydelige problem. Også økonomisk kunne landet imidlertid oppnå store fordeler gjennom avspennings politikken. For det første ville handel generelt - og import av vestlig teknologi spesielt tilføre viktige vekstimpulser. Ettersom andre metoder for å få fart på økono mien, som f.eks. statsminister Kosygins forslag til større desentralisering, ikke ble gjennomført, ble slik import enda viktigere. De sovjetiske avlinger slo dess uten ofte feil. Import av korn, særlig fra USA, ble nødvendig. På den 23. parti kongress i 1966 framhevet mange betydningen av større internasjonalt vare bytte. Det ble «oppdaget» at Lenin hadde vært inne på loven om de kompara tive fortrinn som rettesnor for slik handel. For det andre var det nyttig å få en viss kontroll med forsvarsutgiftene. Khrustsjov hadde flere ganger foretatt betydelige nedskjæringer i de væpnete styrker for å møte mangelen på penger og arbeidskraft i andre sektorer. Like før sitt fall i 1964 antydet den sovjetiske lederen at det sovjetiske forsvaret nå var på «et passende nivå». Da var tendensen likevel snudd. Det skulle igjen legges større vekt på forsvaret (s. 144-147). Bresjnev-Kosygin forsterket denne poli tikken, men behovet for visse begrensninger i opprustningen ble ikke mindre av den grunn. Kreml kunne da lettere innfri kravet om jevnbyrdighet med USA samtidig som en skulle ivareta sivile investeringer og forbruk. I USA hadde Kennedy økt forsvarsutgiftene betydelig, og den amerikanske
84 KAPITTEL 4
ledelsen på Sovjet var stor når det gjaldt strategiske våpen (s. 141-144). Washington var kommet styrket ut av Cubakrisen. Dette gjorde det relativt lett for Kennedy å gå inn for en revurdering av forholdet til Sovjet, slik han gjorde i talen ved American University 10. juni 1963. Med de ambisjoner som Kennedy og ikke minst Lyndon B. Johnson hadde på det innenrikspolitiske felt, var det dessuten ønskelig å frigjøre penger fra forsvarsbudsjettet. Nå skulle fattigdom men utryddes gjennom omfattende sosialpolitiske tiltak. Etter den tidligere økningen ble forsvarsbudsjettet faktisk redusert midt på 60-tallet (inntil krigen i Vietnam snudde denne tendensen). At Sovjet etter hvert ble USAs likeverdige på det militære området, kunne by på problem for Washington, men det hadde også sine fordeler. Jevnbyrdigheten bidro til å legge forholdene til rette for rustningsbegrensning, særlig da SALT Iavtalen. Sovjet var ikke villig til å inngå avtaler på noe dårligere grunnlag enn jevnbyrdighet. USA var på sin side klar over at tempoet i den sovjetiske strate giske opprustningen var større enn i den amerikanske, og at det derfor kunne være nyttig å få satt et tak på Moskvas oppbygging. Utviklingen av teknisk meget avanserte satellitter gjorde det dessuten mulig å bruke disse til å foreta den kontroll som USA insisterte så hardt på. Dermed kunne en komme rundt den sovjetiske motstanden mot krav om inspeksjoner på sovjetisk jord. Vietnamkrigen kom etter hvert til å påvirke USAs holdning til avspen ningen. Enkelte ble mer fiendtlige til Sovjet på grunn av landets støtte til NordVietnam. På den annen side førte den voksende opposisjonen mot krigføringen til at det av mange grunner ble ønskelig å sette fart i avspenningen. Dette kunne svekke Vietnam-opposisjonen og øke mulighetene for at Moskva ville hjelpe Washington til en gunstig avtale med Hanoi for å få slutt på krigen. Endelig bidro protestbevegelsen til framveksten av nye holdninger til Sovjet og til for svarsbudsjettet. Om USA var «skyldig» i Vietnamkrigen, måtte USA kanskje også bære en stor del av ansvaret for den kalde krigen og for opprustningen i verden. USA hadde også økonomiske fordeler knyttet til avspenningspolitikken, selv om amerikanerne var mer tilbakeholdne enn de vesteuropeiske land med å utnytte de muligheter som bød seg. Kongressen var heller lunken til å avvikle de mange handelsrestriksjoner som var bygd opp på 1940- og 50-tallet. Den ame rikanske fagbevegelsen, med sin sterke anti-kommunisme, var nærmest imot økt samkvem med Sovjet og Øst-Europa. Det var likevel liten mening i at USA skulle være så reservert når de vesteu ropeiske land og Japan handlet med Sovjet og Øst-Europa. Restriksjonene straf fet mest USA selv. USA hadde dessuten underskudd på betalingsbalansen og fra 1971 også på handelsbalansen. Fra 1970-71 begynte øst-handelen å få en viss betydning også for USA. Big business inngikk de kontraktene de lenge hadde
AVSPENNING MELLOM ØST OG VEST 1962-1975 85
Sovjetunionens samlete utenrikshandel.
vært interessert i, farmerne økte kornleveransene kraftig, og kreditter ble gitt for å stimulere handelen ytterligere. Før 1971 hadde amerikansk eksport til Sovjet sjelden oversteget 100 millioner dollar i året. I 1976 var den kommet opp i 2,5 milliarder dollar. Det meste av økningen skyldtes kornhandelen. Utenom jordbrukssektoren hadde Vest-Tyskland, Frankrike og Japan større eksport til Sovjet enn USA hadde. USA importerte langt mindre fra Sovjet enn det ekspor terte. Vest-Europas politiske kontakter med Sovjet og Øst-Europa stimulerte til politiske endringer også fra amerikansk side, de Gaulles åpning østover i 1963-64 hadde liten virkning, fordi Frankrike stod såpass isolert. Det ble annerledes da Vest-Tyskland begynte å føre en aktiv østpolitikk. Brandt under streket at østpolitikken ville stå sentralt i hans utenrikspolitikk. USA måtte mar sjere noenlunde i takt med sine vesteuropeiske allierte. Denne konflikten kan likevel lett overdrives, for i stor grad var det tale om sammenfallende hold ninger. Ennå tidlig på 60-tallet hadde USA vært mer innstilt enn Vest-Tyskland på en åpning østover, og ønsket om avspenning vokste ytterligere i 70-årene også på amerikansk side, selv om endringene her var mindre dramatiske enn i Vest-Tyskland. Mot slutten av 60-tallet var Moskvas politikk mer imøtekommende overfor Vest-Europa generelt og Frankrike spesielt enn overfor USA. Vest-Europas
86 KAPITTEL 4
økende selvstendighet fikk antakelig Kreml til å håpe at det kunne drive en kile inn mellom europeerne og amerikanerne. På sovjetisk side skulle avspennings politikken også tjene en slik hensikt. USA kunne imidlertid ikke holdes utenfor denne prosessen. Løsningen av sentrale spørsmål som f.eks. Berlin-problemet forutsatte amerikansk medvirkning. Europeerne nektet å ta del i en europeisk sikkerhetskonferanse uten at også USA var med. USA satt dessuten med nøkke len til avtaler om rustningsbegrensning og anerkjent supermaktstatus for Sovjet. Det var ingen tilfeldighet at Richard Nixon var den amerikanske president som drev detente lengst. Som det er blitt sagt: Han var den første amerikanske president etter krigen som ikke trengte å bekymre seg for Richard Nixon. Nixon hadde på 1940- og 50-tallet etablert seg som en av de hardeste anti-kommunister blant USAs ledende politikere. Med en slik bakgrunn var det vanskelig for de konservative å beskylde presidenten for å være «bløt» overfor kommunismen når han nå la om USAs politikk. De som stod til venstre i det politiske spekt rum, kunne heller ikke lett anklage Nixon for å gå for langt i å samarbeide med Moskva. Den anti-kommunistiske tradisjonen hadde vist seg aller klarest i forholdet til Kina. Kana var det store tabuemnet i Washington. De møter som fra 1955 av fant sted mellom de to landenes ambassadører i Warszawa, var den eneste kon takt av betydning som eksisterte mellom dem. Nixon hadde vært blant de aller mest kritiske overfor Kina. I valgkampen i 1960 hadde han erklært at de kine siske kommunistene «ønsker ikke bare Quemoy og Matsu. De ønsker ikke bare Formosa. De ønsker hele verden».
Den voksende konflikten mellom Sovjet og Kina endret bare sakte bildet. Da det mot slutten av Kennedy-administrasjonen begynte å gå opp for Washington hvor dypt den sovjetisk-kinesiske splittelsen egentlig stakk, ble Kina sett på som en enda større fare enn Sovjet. Krigen i Vietnam ble en krig mot den kinesiske modellen for frigjøring av den tredje verden. Det er mulig at splittelsen mellom de to kommunistlandene i begynnelsen heller forsinket enn satte fart i detente. I den ideologiske konkurransen med Beijing ville de sovjetiske lederne lett bli sårbare om de viste for stor interesse for samarbeid med den kapitalistiske supermakten. Dette samarbeidet kunne dess uten komme til å foregå på Kinas bekostning. Sett med kinesiske øyne var såle des prøvestansavtalen et raffinert forsøk på å forhindre at Kina skulle få egne atomvåpen. Den kinesiske reaksjonen liknet i så måte den franske på vestlig side. Kinas ideologiske kritikk av Sovjet gjorde det enda vanskeligere for kine serne enn for sovjetrusserne å nærme seg USA. Etter som konflikten mellom de to kommunistiske gigantene ble mer intens, endret perspektivet seg. Splittelsen mellom Sovjet og Kina ble en av de viktigste faktorene bak avspenningspolitikken. Kulturrevolusjonen og grensetrefningene
AVSPENNING MELLOM ØST OG VEST 1962-1975
87
gjorde det klart at de to hadde et større motsetningsforhold til hverandre enn de hver for seg hadde til USA (s. 196-199). Frykten for en konfrontasjon med Kina og USA samtidig måtte gjøre Moskva interessert i å forbedre forholdet til Washington. Sovjet hadde sågar følere ute for å forhøre seg om hvordan Nixonadministrasjonen ville stille seg til et førsteslag mot det kinesiske atomarsenalet før dette var blitt for stort og kunne representere en trussel mot Sovjet. Disse følerne ble avvist av Nixon-administrasjonen. (I 1964 hadde Johnson-administrasjonen besluttet at USA ikke skulle foreta et førsteslag med atomvåpen mot Kina.) I 1969, da kulturrevolusjonen var på retur, gjorde de kinesiske lederne på sin side de første framstøtene for å forbedre forholdet til USA. Nixon—Kissinger var klar til å svare. Tida var inne for en total omlegging av den amerikanske Kinapolitikken. Gjennombruddet kom med Kissingers hemmelige besøk i Kina i 1971 og Nixons mer storslåtte tur året etter. Skiftet foregikk uten særlig innen rikspolitisk strid. Nixon var igjen den rette mann til å samle landet om en ny kurs. Det er mulig endringen skapte større problem på kinesisk side. I det minste fortalte Mao i 1972 Nixon at nestleder Lin Biaos forsøk på å overta makten i 1969 hadde vært en reaksjon mot åpningen mot den kapitalistiske supermakt. Washington spilte ikke det såkalte «Kina-kortet» særlig direkte. Det kunne bidra til å føre de to kommuniststatene nærmere hverandre igjen, eller det kunne øke splittelsen til et nivå som var farlig. Men som Kissinger uttrykte det: «Vi kunne ikke utnytte denne rivaliseringen, den utnyttet seg selv.» Både Moskva og Beijing måtte passe på at den annen part ikke oppnådde for store gevinster i Washington. Sovjets ønske om avspenning overfor USA måtte bli stimulert av dette faktum. Årene fra 1970 til 1972 representerte på mange måter klimaks for detente. Det var neppe noen tilfeldighet at forholdet mellom USA og Sovjet var på sitt beste akkurat i de årene da tilnærmingen mellom USA og Kina var på sitt mest dramatiske.
Avspenning og geografisk spredning av øst-vest-konfUkten Geografisk betydde avspenningspolitikken avspenning først og fremst i Europa. Den var også kombinert med klare tegn på at de to supermaktene hadde fått større interesse av å respektere hverandres innflytelse i andre områder. Men avspenningen betydde langt fra slutten på den videre geografiske spredning av den kalde krigen. Rivaliseringen i Midtøsten tiltok, og Vietnamkrigen kulmi nerte nettopp da detente nådde sitt klimaks. Vietnamkrigen var den mest kost bare, både menneskelig og materielt sett, av alle konflikter i etterkrigstida. Bare Koreakrigen kunne etter visse mål sammenliknes med den.
88 KAPITTEL 4
Respekt for hverandres kjerneområder De klareste tegn på måtehold fantes i de respektive kjerneområder, Latin-Amerika for USA og Øst-Europa for Sovjet. Når det gjaldt Latin-Amerika, hadde Cubakrisen klart understreket både USAs makt og supermaktens vilje til å bruke denne for å trygge sine interesser. Den enorme sovjetiske subsidieringen av den cubanske økonomien kunne heller ikke virke forlokkende på maktha verne i Kreml. Det var på mange vis nok med ett Cuba på den vestlige halvkule. Castro ville gjerne spre den cubanske revolusjonen til andre land i LatinAmerika. Han ga støtte til forskjellige geriljabevegelser og kritiserte selv Sovjet og de lokale kommunistpartiene for passivitet i kampen mot reaksjonære regi mer. I 1968 inntraff imidlertid en kursendring i Cubas politikk. Geriljastrategien syntes å ha spilt fallitt, og øyas økonomiske avhengighet av Sovjet var blitt så stor at landet kom til å følge en klart Sovjet-vennlig linje. Moskva hadde liten sympati for geriljastrategien og prioriterte de ordinære statsforbindelser med landene i området. Den økonomiske hjelpen til LatinAmerika var likevel høyst begrenset, bortsett da fra Cuba og i mindre grad Chile og Argentina. Det eneste landet utenom Cuba som mottok sovjetisk militær hjelp, var det relativt radikale styret i Peru tidlig på 70-tallet. I 1965 intervenerte USA med 20 000 mann i Den dominikanske republikk for å hindre den radikale Juan Bosch i å komme til makten. Bosch skulle ha støtte fra kommunister og kunne angivelig komme til å representere en fare for et nytt Cuba. Den sovjetiske reaksjonen var ikke særlig sterkere enn den fra mange av USAs allierte. Moskva brakte spørsmålet inn for FNs sikkerhetsråd og fordømte USAs inngripen, men selv språkbruken var tilbakeholden. På mange måter viste også politikken overfor Allendes folkefrontregjering i Chile (1970-73) Sovjets tilbakeholdenhet i det amerikanske kjerneområdet. Allende ba ikke om militær hjelp, så Moskva slapp å ta stilling til det. Økono misk støtte ble gitt, men omfanget var langt fra overveldende. I juni 1972 fikk Santiago handelskreditter til en mulig samlet verdi av 260 millioner dollar. Sov jet viste også vilje til å importere kopper fra Chile da andre importører falt fra pga. striden om kompensasjon for de nasjonaliserte amerikanske koppergru vene. På slutten av året synes Allende å ha håpet på ytterligere 500 millioner dollar. Han fikk bare 30-50. Allendes fall i 1973 skyldtes først og fremst lokale forhold, men også USAs destabiliseringspolitikk. Fallet førte til begrensete reak sjoner i Sovjet. Sympatierklæringene var moderate i tonen, men Kreml brøt de diplomatiske og handelsmessige forbindelsene med det nye militærregimet. I Vest-Europa var politikken overfor Portugal etter revolusjonen i 1974 mer uklar. Moskva ga økonomisk støtte til det Sovjet-vennlige kommunistpartiet og håpet åpenbart at radikaliseringen av landet ville styrke både partiets og Sovjets
AVSPENNING MELLOM ØST OG VEST 1962-1975 89
posisjon. Men det var nok heller tale om å utnytte den lokale situasjon enn om å utfordre den vestlige posisjon, om ikke vestmaktene da mer eller mindre fri villig lot seg utmanøvrere. Etter at pendelen en stund hadde svingt nokså langt til venstre, svingte den tilbake mot det politiske sentrum. De lokale krefter bestemte utviklingen i Portugal som de fleste andre steder. Var den sovjetiske politikken i Latin-Amerika relativt tilbakeholden, kunne det samme sies om den amerikanske overfor Sovjets kjerneområde, Øst-Europa. Washington prøvde å styrke forbindelsene med de mer uavhengige landene, spesielt Romania og til en viss grad Polen, men moderasjonen ble klart illustrert i Tsjekkoslovakia. For det første var vestmaktene generelt forsiktige med å gi støtte til Dubcek-regjeringens liberaliseringspolitikk (s. 210-211), fordi dette bare kunne øke Moskvas skepsis til utviklingen i landet. For det andre førte den sovjetiske innmarsjen i august 1968 til nokså begrensete reaksjoner. President Johnson annullerte motvillig et planlagt toppmøte, og forhandlingene om SALT-avtalen ble dermed forsinket. USA og de andre vestmaktene, med delvis unntak for Storbritannia, var likevel innstilt på å fortsette avspenningspolitik ken etter en rimelig pause som markerte deres avstandtagen fra innmarsjen. Allerede i november gjenopplivet Johnson sitt forslag om et toppmøte, men da var det allerede klart at Nixon ville bli ny president. Toppmøtet måtte vente. Det var også en voksende følelse i USA av at landet hadde tatt på seg for store forpliktelser, og at det var behov for å redusere disse noe. USA kunne ikke bære hovedansvaret for ethvert regime som var truet av en eller annen form for aggre sjon. Denne holdningen representerte først og fremst en frykt for et nytt Viet nam og var ikke på noen måte ment å skulle øke Sovjets innflytelse. Den begrenset likevel Washingtons muligheter for å ta på seg nye store engasjement. Klarest ble dette synet presentert i den såkalte Nixon-doktrinen av november 1969. I sin tale på Guam slo Nixon fast at USA ville stå ved sine traktater og beskytte vitale områder mot stormaktsaggresjon. Når det gjelder andre former for aggresjon, så skal vi gi militær og økono misk hjelp når vi blir bedt om det og det er i overensstemmelse med våre traktatforpliktelser. Men vi venter at den nasjon som er direkte truet, vil ta hovedansvaret for å skaffe de tropper som trengs.
De amerikanske styrkene på det asiatiske fastland ble betydelig redusert, ikke bare i Vietnam, men i de fleste land hvor slike tropper fantes.
90 KAPITTEL 4
Gråsonene mellom øst og vest
De to supermaktene var innstilt på å vise moderasjon, særlig i den annen parts kjerneområde. Et problem var at det eksisterte en rekke «gråsoner» hvor super maktene og andre konkurrerte om å skaffe seg innflytelse. Nesten alle disse grå sonene lå i den tredje verden. Mange land i disse områdene av verden var preget av liten indre stabilitet, og det var alltid en fare for at supermaktene kunne bli dratt inn i lokale konflikter. Omstendigheter utenfor Washingtons og Moskvas kontroll kunne komme til å føre de to i konflikt med hverandre. I tillegg kom alle de tilfeller hvor de to mer bevisst arbeidet for å styrke sin innflytelse. En lokal konflikt som fikk en viss innflytelse på stormaktspolitikken, var konflikten mellom India og Pakistan. Motsetningene gikk tilbake til tida før uavhengigheten i 1947, og blusset periodevis opp, ofte sentrert om situasjonen i Kashmir. (Mesteparten av Kashmir tilhørte India, selv om majoriteten av befolkningen var muslimer.) Selv om USA og Sovjet gjerne ville ha et godt for hold til både India og Pakistan, var USA bundet til Pakistan gjennom SEATO og CENTO, mens Sovjet prøvde å etablere nære forbindelser spesielt med India. Statsminister Kosygin opptrådte likevel som mekler etter to korte om ganger med indisk-pakistansk krig om Kashmir i 1965-66. Selv om konflikten ikke ble løst, ble våpenhvile gjennomført. Tidlig på 1970-tallet orienterte Sovjet seg enda mer i indisk retning. Bak grunnen var Pakistans gode forhold til Kina og faren for en borgerkrig hvor India ville støtte Øst-Pakistans uavhengighet. Samarbeids- og vennskapstraktaten mellom Sovjet og India av 1971 ga New Delhi den ryggdekning mot Kina som trengtes for å intervenere på Øst-Pakistans side. Den påfølgende krigen endte med seier for India og opprettelsen av den nye staten Bangladesh. Nixonadministrasjonen sendte en flåtestyrke til området, primært for å forhindre at krigen skulle bre seg til Vest-Pakistan. Om noen slik fare eksisterte; ble den avverget. Alt i alt tok ikke avspenningspolitikken særlig skade av denne kon flikten.
Midtøsten 1967-1975
Da var trusselen mot detente større i Midtøsten. Den sovjetiske innflytelsen var økende, delvis som et resultat av den binding den amerikanske politikken hadde til Israel. Sovjet ga betydelig militær og økonomisk hjelp til stater som Egypt, Syria og Irak. Landet hadde også fått en marinestyrke i Middelhavet som kunne understreke sovjetisk diplomati. Det er liten grunn til å tro at Sovjet ønsket noen krig i Midtøsten i 1967. På den annen side ville Moskva heller ikke svekke sine forbindelser med de radikale
AVSPENNING MELLOM ØST OG VEST
1962-1975 91
92 KAPITTEL 4 araberlandene. Opptrappingen begynte med at Sovjet — antakelig for å hjelpe den syriske regjeringen - satte ut rykter om at Israel var i ferd med å forberede et angrep på Syria. For å forhindre dette mobiliserte Egypt i Sinai. Nasser for langte at FN-styrkene der skulle trekkes ut. Begivenhetene begynte å få en egendynamikk som antakelig overgikk både hva Moskva ønsket og hva Nasser i utgangspunktet ser ut til å ha planlagt. Egypt blokkerte Tiranstredet, som ga Israel adgang til Rødehavet og Det indiske hav. Språkbruken ble kraftig trappet opp. Tropper ble konsentrert langs Israels grenser. Israel valgte å slå til først. I løpet av seks dager var Egypt, Jordan og Syria slått. På kort sikt var krigen et nederlag for Sovjet. Moskva sendte ikke militære forsyninger av noe omfang for å hjelpe araberne. Den sovjetiske marinen i Mid delhavet ble heller ikke satt inn. Sovjet måtte gå med på våpenhvile uten israelsk tilbaketrekning til grensene fra før krigen. Endelig aksepterte Moskva FN-resolusjon 242, som innebar godkjenning av Israel mot at israelerne trakk seg til bake «fra territorier okkupert i den nettopp avsluttede konflikt». Etter seksda gerskrigen ble araberlandene på nytt bygd opp militært samtidig som Moskva støttet dem diplomatisk. Skiftene i de sovjetisk-egyptiske forbindelser kunne imidlertid være brå. I 1971 sluttet Sovjet og Egypt en vennskaps- og samarbeid savtale. 20 000 sovjetiske soldater ble stasjonert i landet, og sovjetiske baser opprettet. Året etter ble soldatene sendt hjem, og Sovjet led et av sine største
nederlag. En av grunnene til omslaget var at Sadat - som hadde overtatt etter Nassers død i 1970 - ikke fikk løfte om den nødvendige støtte i tilfelle en ny krig med Israel. Da Sadat heller ikke fikk til den åpningen vestover som han ville, vendte han seg på nytt til Sovjet. Moskva ville nå rette opp det tapte og sendte store våpenforsyninger. Den sovjetiske politikken var mer aktiv i 1973 enn i 1967. Sovjet ønsket nok fortsatt ikke noen krig, men gjorde ingenting for å stoppe den. Informasjon om de arabiske hensikter ble ikke gitt til vestmaktene, selv om mange i Washington hevdet at dette var forutsatt i avtalen av 1972 om de grunnleggende prinsippene for det gjensidige forholdet mellom Sovjetunionen og USA. Etter at krigen var brutt ut, støttet Sovjet en øyeblikkelig våpenstillstand. Denne ville ha gitt de angripende arabere betydelig gevinst. Da krigslykken snudde, ga Sovjet betyde lig militær hjelp. De araberstatene som stod utenfor konflikten, ble oppfordret til å komme sine brødre til hjelp. Da Israel ikke respekterte den våpenhvileavtalen som USA og Sovjet fikk i stand, truet Sovjet med å intervenere direkte på arabisk side. Det er usikkert hvor reell denne trusselen var, men sovjetiske trop per ble satt i alarmberedskap. USA, som på sin side hadde trappet opp hjelpen til Israel, satte også styrker i alarmberedskap. Faren for en konflikt mellom USA og Sovjet i Midtøsten økte, men gled over ved at israelerne stoppet sin fram marsj før egypterne var helt slått.
AVSPENNING MELLOM ØST OG VEST 1962-1975
93
Midtøsten-konflikten i 1973 var en påkjenning for avspenningspolitikken. Sovjet var imot at området skulle ses på som en form for vestlig interessesfære. Moskva hadde like stor rett som Washington til innflytelse der. Vestmaktene reagerte mot det økende sovjetiske engasjementet. Mange spurte seg om ingen pris var for høy for Kreml for å styrke sin innflytelse i Midtøsten. Mange arabere var likevel skuffet over manglende sovjetisk støtte. Etter 1973-krigen svingte Egypt igjen over til en pro-vestlig linje. Krigen hadde gitt Sadat den ryggdekning som skulle til for å fremme en diplomatisk løsning. Nøkkelen lå da i Washington, siden bare USA kunne presse Israel til innrøm melser. I 1976 sa Sadat opp samarbeidsavtalen av 1971. De siste sovjetiske baserettigheter forsvant. Det sovjetiske militære nærvær, som hadde vært så betyde lig i 1972, var redusert til ingenting.
Vietnamkrigen Vietnamkrigen var etter de fleste kriterier den mest omfattende av alle kon flikter etter andre verdenskrig. Den var den mest langvarige. Etter Frankrikes sammenbrudd i 1954 overtok USA som Nord-Vietnams hovedfiende. Denne nye krigen varte i omtrent 20 år. Den overgikk alle andre i bruk av ildkraft. Allerede i 1970 var det sluppet flere bomber over Vietnam enn på alle andre mål i menneskehetens historie til sammen. Vietnamkrigen var også den mest kost bare økonomisk sett. De amerikanske utgiftene er alene blitt beregnet til 150 milliarder dollar. Det finnes ingen pålitelige anslag over hvor mye krigen kostet den kommunistiske siden. Tallet på amerikanske falne var rundt 58 000 (mot ca. 33 500 under Koreakrigen). Det samlete sivile og militære tap oversteg imid lertid ikke de 3,5—4 millioner drepte fra Koreakrigen. USAs engasjement ble gradvis trappet opp. Fra 1954 til 1961 ble det gitt militær, politisk og økonomisk støtte til Diem-regimet i Sør-Vietnam, men denne var relativt beskjeden. I november 1961 var det ennå «bare» 948 militære rådgivere i landet. Årene fra 1962 til 1965 var en mellomperiode hvor USAs rolle ble kraftig utvidet, men fortsatt var underlagt klare restriksjoner. Tallet på militært personale steg til 12 000 på slutten av 1962 og til 75 000 midt i 1965. Personalets funksjoner ble utvidet, selv om det fortsatt i hovedsak ga støtte til sørvietnamesiske kamptropper. Fra 1965 til 1968 forsvant de fleste restriksjoner i den amerikanske krigfø ringen. I mars 1965 ble de første kamptroppene satt i land. De første bombe toktene over Nord-Vietnam hadde funnet sted allerede i 1964. Fra februar 1965 ble de faste innslag i krigen, selv om det alt i alt ble sluppet langt flere bomber over den sørlige enn over den nordlige delen av landet. På slutten av 1968 var tallet på amerikanske soldater kommet opp i 540 000.
94 KAPITTEL 4 USAs politikk hadde mange årsaker. Vietnam var bare ett av mange steder hvor Washington i etterkrigstida prøvde å demme opp for kommunistisk ekspansjon. Oppdemmingspolitikken var generelt akseptert i USA, og i det minste fram til 1965 var det få reaksjoner mot den måten krigen ble ført på. I den grad den offisielle holdning ble kritisert, kom det meste av kritikken fra høyre, i den forstand at det ble reist krav om en intensivert krigføring. Bak oppdemmingspolitikken lå troen på at en kommunistisk seier i ett område ville føre til videre ekspansjon. Dette var dominoteorien. Igjen dreidde det seg om en tanke som var allment godtatt. Slik oppsummerte president Johnsons fremste rådgivere sitt syn i 1965:
Thailand kunne ikke holdes om Sør-Vietnam falt, og [...] virkningene på Japan og India kunne bli svært alvorlige [...] virkningen i Europa kunne også bli svært alvorlig, og de Gaulle ville få mange til å tro på sitt argument om at USA ikke var til å stole på i Europa [...] Sør-Vietnam var en avgjø rende prøve på den frie verdens og USAs evne til å møte den kommunistiske taktikk med «nasjonale frigjøringskriger», og et amerikansk nederlag ville føre til spørsmål over hele verden om en kunne stole på amerikanske garan tier. Disse generelle forklaringene på det amerikanske engasjementet kan splittes opp i undermoment. I de første årene etter andre verdenskrig var det primære mål å styrke Frankrike i Vest-Europa (s. 50—51). Så ble forsvaret mot «verdenskommunismen» den sterkeste drivkraften. Da Washington i 1962-63 for alvor fikk øye på splittelsen mellom Sovjet og Kina, ble krigen forsvart som et oppgjør med den «kinesiske» modellen for nasjonale frigjøringskriger. Et nederlag for USA ville bety nye geriljaframstøt også i andre deler av verden, mens en seier ville skremme andre bevegelser fra å slå inn på en slik kurs. Fra midten av 60tallet ble det faktum at USA allerede hadde investert så mye av sin prestisje, et hovedmoment mot en revurdering av den amerikanske politikken. De amerikanske økonomiske interessene i Indokina var små. I flommen av kildemateriale er det få indikasjoner på at disse spilte noen viktig rolle i de sent rale politikeres vurderinger. De fleste referanser til betydningen av naturressur sene i området finner en i Eisenhower-perioden. På den annen side opphevet dominoteorien langt på veg skillet mellom strategiske, politiske og økonomiske hensyn. Et nederlag for USA ville etter alle disse dimensjonene ha fått svært negative følger. Det fantes eksempel på at USA ikke hadde grepet særlig aktivt inn for å forhindre kommunistisk ekspansjon, slik tilfellet var i Kina i 1945—49. Dette eksemplet kunne ikke oppmuntre til redusert amerikansk krigføring. Kinas fall hadde ført til bitre tilstander innad i USA og utvilsomt vært en viktig
AVSPENNING MELLOM ØST OG VEST 1962-1975 95
faktor bak mccarthyismen på 1950-tallet. Demokratene hadde slitt med proble met siden. De skulle ikke nå bli anklaget for Indokinas fall. Forskjellene mellom Kina på 40-tallet og Vietnam på 60-tallet var interes sante. USAs materielle ressurser var blitt mye større. Amerikanernes tro på seg selv som verdens ledende nasjon hadde økt i enda raskere takt. Situasjonen i Europa var stabilisert slik at en kunne konsentrere seg desto mer om den nye type konflikter som oppstod i Asia og Afrika. Vietnam var tilsynelatende et langt mer håndterlig problem enn Kina hadde vært. Det var ingen grunn til å tro at ikke Washington kunne hamle opp med Hanoi. Faren for at Beijing eller Moskva skulle intervenere, ble sett på som liten så lenge USA unnlot å invadere Nord-Vietnam og påla seg visse begrensninger i bombingen av landet. USAs relative posisjon var likevel på mange måter svekket, og det skulle vise seg at amerikansk påvirkningsevne i Vietnam var mindre enn de aller fleste antok på forhånd. Fram til 1964—65 var det sovjetiske engasjementet i Vietnam temmelig beskjedent. Sovjet hadde i 1957 gått inn for at både Nord- og Sør-Vietnam skulle bli medlemmer av FN. Den økonomiske og militære hjelpen til NordVietnam ble faktisk redusert i 1964. Det er mulig at dette var en refleks av økende kinesisk innflytelse i Hanoi. Cubakrisen og den kinesisk-indiske kon flikten la antakelig også en demper på sovjetisk interesse for nye større forplik telser. Men etter som krigen i Vietnam tiltok i intensitet, ble Sovjet mer aktiv. Kreml kunne ikke overlate forsvaret mot «kapitalistisk aggresjon» til Beijing. Konflikten i Indokina bandt store amerikanske ressurser. Det ga Sovjet fordeler på mange forskjellige måter, fra reaksjonen mot krigen i opinionen i Amerika og Europa til reduserte bevilgninger til de deler av det amerikanske forsvaret som ikke var involvert i Vietnam. Sovjets økonomiske og militære hjelp økte i alle fall raskt. I 1964 hadde den antakelig ligget rundt 40 millioner dollar. I årene fra 1967 til 1972 var den på rundt en milliard årlig. Den sovjetiske støtten ble klart større enn den kinesiske, selv om Hanoi med betydelig hell spilte de to sta tene ut mot hverandre for å sikre seg maksimal uttelling. Denne politikken fort satte også etter Ho Chi Minhs død i 1969. I juni 1962 hadde forsvarsminister Robert McNamara uttalt at «hvert eneste kvantifiserbart mål vi har, viser at vi er i ferd med å vinne denne krigen». Det var imidlertid mye som ikke kunne kvantifiseres. Kampmoralen var langt høyere på Nord-Vietnams og Vietcongs side enn hos USA og den sørvietnamesiske regje ring. Et stykke på veg virket det amerikanske engasjement mot sin hensikt. Jo mer amerikanerne kjempet, jo mindre motiverte ble sørvietnameserne til å dra sin del av lasset. I stadig større grad ble de sørvietnamesiske regjeringene sett på som amerikansk-dominerte og dermed som påtvunget av utlendinger. I tillegg
96 KAPITTEL 4
Vietnamkrigen 1969—73.
AVSPENNING MELLOM ØST OG VEST
1962-1975 97
kom og gikk regjeringene med bare måneders mellomrom etter president Diems fall i 1963, inntil generalene, først Ky og så Thieu, klarte å få til en slags stabilitet etter 1965. Den omfattende amerikanske bombingen bidro antakelig til den relative sta biliteten i sør etter 1965, men den kunne ikke forhindre en opptrapping av kri gen også fra Nord-Vietnams side. Offisielle amerikanske beregninger viste at til førselen av styrker utenfra økte fra 35 000 i 1965 til 90 000 i 1967. Bombingen synes å ha hatt liten negativ virkning på Hanois vilje til å føre krigen videre, og bidro antakelig først og fremst til å sveise nordvietnameserne nærmere sammen. USAs krigføring generelt, og bombingen spesielt, førte til omfattende reak sjoner i mange land, også blant amerikanerne selv. Protestene bredte seg fra uni versitetene og til store deler av det amerikanske samfunn. USAs mål i Indokina syntes uklare for stadig flere. Midlene var desto klarere, og de ble daglig skildret i detalj i den første fjernsynsoverførte krig. Det faktum at den massive innsatsen heller ikke førte til noen synlig suksess, styrket opposisjonen mot krigen ytterli gere, spesielt etter Nord-Vietnams og Vietcongs Tet-offensiv i 1968. Johnson bestemte seg for ikke å stille til gjenvalg. Nixon hadde ikke noe alternativ da han overtok som president: Bakkestyrkene måtte reduseres i antall. Ved årsskiftet 1970—71 var de kommet ned i 280 000. På andre felt ble krigen intensivert. Flyvåpenet og marinen ble brukt enda mer aktivt enn før, og den sørvietnamesiske regjeringen fikk enda mer støtte. Geografisk fant det sted en utvidelse av krigen i 1970 ved den amerikansk-vietnamesiske invasjonen av Kambodsja, året etter ved invasjonen av Laos. Bombingen av Nord-Vietnam var på sitt mest intense i 1972. I januar 1973 ble en våpenhvileavtale inngått. De amerikanske styrkene skulle trekkes tilbake, mens de nordvietnamesiske fikk være igjen i Sør-Viet nam. Hanoi måtte riktig nok gå med på å la Thieu fortsette ved makten i Saigon inntil videre, men det skulle forhandles om opprettelse av en regjering bestå ende av de to stridende lokale parter samt de politiske krefter som fantes imel lom dem. I krigens polarisering var det ikke mange som ennå stod for noe mellomstandpunkt. Ild og vann kunne heller ikke forenes. Det ble aldri noe av den politiske løsningen i Sør-Vietnam. Våpenhvilen brøt sammen. De amerikanske styrkene hadde ikke vært i stand til å vinne militært, men hadde forhindret en nordvietnamesisk seier. Hold ningen i opinionen og i Kongressen gjorde det nå umulig for Ford-administrasjonen å fortsette bombestøtten. En vel utstyrt sørvietnamesisk styrke på én mil lion mann viste seg å være utilstrekkelig for å stå imot den nordvietnamesiske offensiven da denne kom i 1974—75. Vietcong hadde lidd store tap, særlig under Tet-offensiven, og nordvietnameserne spilte en stadig større rolle i sør. Thieu-regimet falt i løpet av noen måneder. Regimets militære disposisjoner var
98 KAPITTEL 4
uheldige, den politiske støtten liten, økonomisk rådde kaotiske tilstander, og amerikanerne kunne ikke lenger gjøre mye for å påvirke utfallet. Den 30. april 1975 erobret de kommunistiske styrkene Saigon, eller Ho Chi Minh-byen, som den nå ble kalt. Røde Khmer hadde da allerede seiret i Kambodsja. Like etter Saigons fall fikk kommunistene full kontroll også i Laos. Vietnamkrigen var over.
Selv krigen i Vietnam hadde imidlertid liten innflytelse på forholdet mellom USA og Sovjet — hvor liten ble klarest illustrert ved Nixons besøk i Moskva i mai 1972. Bare to uker før besøket minela USA sju nordvietnamesiske havner og trappet opp bombingen. Det hvite hus regnet med at disse dramatiske til takene ville føre til at toppmøtet med Bresjnev ble utsatt. Det skjedde ikke. Møs kva var rede til å holde de planlagte samtalene, som faktisk kom til å repre sentere et av høydepunktene for avspenningspolitikken. Ingen kan si bestemt om denne politikken kunne ha vært ført enda lenger om det ikke hadde vært for Vietnam, men i det minste forhindret ikke Vietnam på noen måte detente. Vietnamkrigen illustrerte også hvor begrenset supermaktenes innflytelse kunne være. Selv samlete utgifter på 150 milliarder dollar og en innsats av over 500 000 amerikanske soldater kunne ikke forhindre at begivenhetene i Vietnam til slutt førte til seier for Nord-Vietnam og Vietcong. Seieren kunne ikke forkla res ved den utenlandske støtten. Den sovjetiske hjelpen utgjorde ikke mer enn anslagsvis 1/30 av den amerikanske.
Kapittel 5 Ny spenning mellom øst og vest 1975-1984
Avspenningspolitikken hadde først og fremst betydd avspenning i Europa. Her var status quo akseptabel for begge de to maktblokkene. Detente bidro også til at rustningskappløpet ble regulert av visse begrensende avtaler. Etter 1975 mistet denne politikken sin kraft. Forholdet mellom øst og vest, særlig mellom USA og Sovjet, ble snart så dårlig at mange mente at den kalde krigen var kommet tilbake. Ikke bare det: Stadig flere hevdet at den i grunnen aldri hadde opphørt. Få nye avtaler ble inngått om rustningsbegrensning. SALT II ble under tegnet, men ikke ratifisert av USA. Intensiteten i rustningskappløpet tiltok (s. 149-152). Det viste seg at utgangspunktet for detente hadde vært forskjellig i øst og vest. Sovjet kombinerte samarbeid på visse felt med konflikt på andre. Moskva var rede til å akseptere status quo i Europa, men normaliseringen her fløt side om side med en mer aktiv politikk i andre strøk av verden: i det sørlige Afrika, på Afrikas Horn, i Indokina, i Afghanistan. USA hadde knyttet store forvent ninger til avspenningen. Skuffelsen over nye konflikter førte til at den motstand som hele tida hadde eksistert i deler av befolkningen mot samarbeid med Sov jet, fikk ny næring. Vietnam kom mer i bakgrunnen. USAs behov for selvhev delse økte, og behovet ble ytterligere stimulert av ulike tilbakeslag rundt om i verden. Avspenningen i Europa hadde på en måte overskygget konfliktene andre ste der. Nå ble detente nesten tatt for gitt i denne delen av verden. Men de mange konfliktene utenom Europa fikk langt større konsekvenser enn i den forutgå ende perioden. Selv i motpartens bakgård ble USA og Sovjet nå innstilt på å føre en mer aktiv politikk. Washington så på slutten på liberaliseringen i Polen som et større tilbakeslag enn den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia. I Sentral-Amerika begynte Cuba igjen, med assistanse fra Sovjet, å støtte opp om revolusjonære bevegelser som vokste seg sterke i flere land.
100 KAPITTEL 5
Den sovjetiske siden: en ny globalisme Det er viktig å få fram hva detente ikke var. Moskva poengterte at mens avspen ningspolitikken var nødvendig, ikke minst for å unngå en ny storkrig, ville de ideologiske motsetningene mellom kommunisme og kapitalisme fortsatt bestå. Både innad og utad understreket Kreml at det ikke var tale om noen ideologisk sameksistens. Kampen mellom ideologier ville fortsette til kommunismen hadde vunnet sin endelige seier over hele verden. Noe annet var utenkelig fra et kommunistisk-ideologisk utgangspunkt. Selv da avspenningen var på sitt høyeste, slo Pravda fast:
Bare de politisk naive kan argumentere for at vi er vitne til en forståelse mel lom kapitalisme og sosialisme, hvis kostnader skal bæres av den tredje ver den. Tvert imot vil Sovjet fortsatt bekjempe imperialistiske krefter og anse det som en plikt å støtte frigjøringskamper mot denne imperialisme. Og Bresjnev hevdet på den 25. partikongress i 1976: Detente avskaffer ikke på noen måte, og kan ikke avskaffe, klassekampens lover. Vi skjuler ikke det faktum at vi ser på detente som en måte å skape gunstigere vilkår for en fredelig sosialistisk og kommunistisk frammarsj på.
Avspenningspolitikken betydde etter sovjetisk mening at Sovjet ble anerkjent som en supermakt på linje med USA. Ikke noe større internasjonalt spørsmål skulle løses uten at Sovjet medvirket. Det var klare tendenser i Moskvas tanke gang i retning av supermakthegemoni. USA hadde lenge hatt både vilje og evne til å bruke militær makt nesten hvor som helst i verden. Etter 1945 hadde USA med stort og smått intervenert over 200 ganger for å fremme sin politikk. Det kunne være nær eget territorium, som i Guatemala, Cuba og Den domini kanske republikk, eller det kunne være i fjernere strøk som Berlin, Midtøsten, Kongo, Vietnam og Quemoy-Matsu. Ikke alle USAs intervensjoner hadde vært like vellykkete, men Kreml hadde enda oftere lidd nederlag når regimet en sjel den gang våget seg langt utenfor landegrensene. På hele 60- og 70-tallet styrket Moskva sin evne til å føre en mer global poli tikk enn tidligere. Det var ikke tale om noen dramatisk utvikling, men om en gradvis oppbygging over tid. På det strategiske felt oppnådde Sovjet noenlunde likevekt med USA rundt 1970. Forsvaret generelt ble sterkere. Som en viktig del av dette ble også mulighetene til såkalt maktprojisering {powerprojection) forbed ret. Flyvåpenet fikk evne til å foreta store forflytninger over lange avstander. Marinen ble kraftig styrket. Etter at Khrustsjov først hadde redusert den kon
NY SPENNING MELLOM ØST OG VEST 1975-1984 101
vensjonelle overflateflåten, ble denne så bygd ut. Fra midt på 60-tallet var den sovjetiske marinen langt på veg permanent nærværende i Middelhavet, noen år seinere i Det indiske og Det karibiske hav. På slutten av tiåret var det flere eksempel på at den ble brukt til å støtte opp om utenrikspolitiske mål (Jemen, 1967, og Ghana, 1969). Sovjet fikk bunkringsrettigheter i Afrika, i Midtøsten og på Cuba, noe som styrket mulighetene til å føre en slik politikk. Sovjet ble også stadig mer aktiv når det gjaldt å eksportere våpen. Tradisjo nelt hadde den amerikanske våpeneksporten vært langt større enn den sovje tiske. Dette snudde midt på 70-tallet, og i begynnelsen av 80-årene stod Sovjet for litt over 30 prosent av verdens våpeneksport, mens den amerikanske pro sentdelen lå litt under 30. De største mottakere av sovjetisk utstyr var Syria, Libya, Irak, India og Vietnam. Moskva la i det hele langt større vekt på militær hjelp enn på økonomisk. For årene 1976—80 var de militære overføringene til den tredje verden over tre ganger større enn de økonomiske. For USAs vedkom mende fortsatte den økonomiske delen å være noe større enn den militære. Den sovjetiske militære oppbyggingen reflekterte først og fremst det faktum at Moskva prioriterte forsvaret høyt, høyere enn USA gjorde i denne perioden (s. 144—147). Det skjedde ingen store forskyvninger i det økonomiske maktfor holdet mellom de to supermaktene, selv om veksten i Sovjet synes å ha vært større enn i USA på slutten av 60-tallet. Etter grove vestlige anslag utgjorde det sovjetiske bruttonasjonalproduktet i 1960 ca. 44 prosent av det amerikanske. I
Totale BNP i USA, Sovjetunionen og resten av verden
Kilde: Block 1981.
102 KAPITTEL 5
1970 var dette tallet steget til 49 og i 1980 til 50. (Russiske og andre beregninger fra 1990-tallet kan tyde på at disse vestlige estimatene har vært alt for høye.) Alt i alt var Sovjet ennå USA klart underlegen også når det gjaldt evnen til maktprojisering i den tredje verden. Det nye var at Sovjet tross alt hadde fått evnen til å føre en mer ambisiøs politikk enn tidligere. I takt med den økende evnen var nok også viljen blitt sterkere, selv om den sovjetiske ekspansjonen mer synes å ha vært svar på muligheter som ble skapt lokalt rundt om i forskjel lige deler av verden, enn uttrykk for en «grand design» bak Moskvas politikk. Etter Ben Bellas fall i Algerie, Nkrumahs i Ghana og Keitas i Mali i årene 1965-68, var det sovjetiske nærvær i Afrika lenge minimalt. I det hele var Bresjnevs første år preget av en viss reaksjon på den politikken Khrustsjov hadde ført. Nå skulle begrensete ressurser konsentreres om sentrale stater, som Algerie og Marokko, eller om de få mer progressive regimer som fantes, som Guinea og folkerepublikken Kongo. Afrikas del av Moskvas økonomiske hjelp til den tredje verden sank fra 47 prosent av det totale beløp i tiåret 1954-64 til bare 13 prosent for årene 1965—74. For Nord-Afrika gikk tallet ned fra 34 til 9 prosent og for Afrika sør for Sahara fra 13 til 4 prosent. I 1971 ble de fleste sovjetiske rådgivere sendt hjem fra Sudan, året etter fra Egypt. Midt på 1970-tallet bød det seg imidlertid nye muligheter for sovjetisk poli tikk i Afrika. I 1974 falt Salazar-regimet i Portugal. Dermed gikk det portugi siske koloniveldet mot en rask slutt. I Guinea-Bissau og i Mosambik hadde en samlet selvstendighetsbevegelse nådd store resultat allerede før revolusjonen i Portugal og stod klar til å overta makten. I Angola derimot rivaliserte flere frigjøringsbevegelser, og de hadde kun fri gjort beskjedne områder av landet. De tre stridende parter, MPLA, FNLA og UNITA, hadde alle fått hjelp utenfra gjennom mange år. Sovjet støttet MPLA, USA og Kina FNLA. Forsyningene utenfra fortsatte etter at det i januar 1975 ble inngått en avtale om en samarbeidsregjering. De første cubanske rådgiverne ankom for å støtte MPLA. Zaire og Sør-Afrika hjalp FNLA. Motsetningene mellom de tre gruppene, og særlig mellom MPLA på den ene side og FNLA-UNITA på den andre, var store, og samarbeidsforsøket brøt raskt sam men. Krigføringen ble trappet opp, og hjelpen utenfra økte. Portugal ville trekke seg ut i november 1975, og for hver av partene gjaldt det å skaffe seg et best mulig utgangspunkt for å overta makten. Det er liten tvil om at den sovjetiske støtten til MPLA kom til å bli mer omfattende enn den amerikanske til FNLA-UNITA. I desember 1975 stoppet Senatet den amerikanske hjelpen. Den amerikanske flåten ble heller ikke sendt til området for eventuelt å nøytralisere det sovjetiske nærværet. Den cubanske inngripen begynte også noe tidligere og var alt i alt vesentlig større enn den sør
NY SPENNING MELLOM ØST OG VEST 1975-1984
103
afrikanske. I alt kom Cuba til å sende ca. 20 000 mann til Angola. Den sørafri kanske intervensjonen kom likevel til å få størst betydning for det svarte Afrikas holdning, og da i UNITA-FNLAs disfavør. Selv om MPLA gikk seirende ut av konflikten, fortsatte krigføringen i deler av Angola. Cuba hadde lenge hatt rådgivere i forskjellige afrikanske land. Det hadde vist seg vanskelig å spre revolusjonen i Latin-Amerika. Castro satset desto mer i Afrika. Før Angola hadde det imidlertid dreidd seg om et relativt beskjedent antall. Selv om det fantes forskjeller mellom sovjetisk og cubansk politikk i Afrika, hadde de to land i hovedsak sammenfallende interesser. Både økono misk og transportmessig var cubanerne avhengige av sovjetisk assistanse for å kunne operere i Angola og flere andre steder i Afrika. Klare storpolitiske, språk lige og rasemessige grunner tilsa at cubanske tropper var langt å foretrekke fram for sovjetiske. På Afrikas Horn hadde Sovjet i 1974 sluttet en vennskaps- og samarbeidsav tale med Somalia. Moskva hadde fått en viktig marinebase i Berbera. Etter kei ser Haile Selassies fall i 1974, og særlig etter at Haile Mengistu i 1977 hadde overtatt ledelsen av det revolusjonære råd, slo imidlertid Etiopia inn på en sta dig mer Sovjet-vennlig politikk. Kreml ville gjerne ha både i pose og i sekk, men siden Somalia og Etiopia var i krig om Ogaden-provinsen, var det vanskelig å støtte begge parter samtidig. De sovjetiske planene om en sosialistisk føderasjon av Etiopia, Somalia og også Eritrea og Djibouti ble avvist. Somalia sa opp avtalen med Sovjet. Sovjet satset da på Etiopia, det klart største og mest innflytelsesrike av de to landene. For sovjetrusserne var det ikke så mye snakk om å forme begivenhetene. De hadde mer enn nok med å reagere på de skiftende lokale forhold. Igjen intervenerte Cuba og Sovjet, nå med ca. 17 000 mann. I november 1978 sluttet Sovjet og Etiopia en vennskaps- og sam arbeidsavtale. Den sovjetiske våpenhjelpen er blitt anslått til en milliard dollar på ett år. Igjen var den amerikanske reaksjonen beskjeden, dels pga. Vietnam-komplekset, dels fordi Somalias krav på Ogaden ikke ble anerkjent av de andre afri kanske land. Imidlertid gled USA etter hvert over på Somalias side. Da krigs lykken snudde i Etiopias favør, støttet USA Somalia direkte, og Etiopia og Sovjet ble advart mot å invadere Somalia. Det skjedde da heller ikke. Også i Sør-Jemen hadde Sovjet fått fotfeste, etter at britene trakk seg ut i 1967. I februar 1979 ble Nord-Jemen invadert av tropper fra Sør-Jemen. Sovjet hadde gitt betydelig militærhjelp til Sør-Jemen, men prøvde også å opprett holde gode forbindelser med Nord-Jemen. Nå var Washington rede til å sende forsyninger og rådgivere. USA samarbeidet med Saudi-Arabia. Selv radikale ara berland gikk ut mot invasjonen. Våpenhvile ble sluttet, og troppene fra SørJemen trukket tilbake, selv om geriljakamper fortsatte til 1982.
104 KAPITTEL 5
I Indokina samarbeidet Sovjet med Vietnam. Etter sin seier over den USAstøttete Thieu-regjeringen i 1975 ble (Nord-)Vietnam stadig mer avhengig av Moskva. Langt på veg var dette et resultat av at Hanois forhold til Beijing var blitt svært anstrengt på grunn av grensestridigheter og ulik Kambodsja-politikk. Da vietnameserne i desember 1978 rykket inn i Kambodsja og fjernet Pol Potregimet, kunne de regne med støtte fra Sovjet. Det mest brutale styre verden hadde sett etter 1945, var dermed falt. I tiden fra 1975 til 1979 drepte Røde Khmer, ut fra en total befolkning på 7-8 millioner, mellom 1 og 2 millioner mennesker. Intervensjonen var likevel et så klart tilfelle av inngripen i et annet land at den nye regjeringen bare vant beskjeden internasjonal godkjennelse. Igjen var det mange i vest som talte om sovjetisk-støttet ekspansjon. Etter at Deng Xiaoping først hadde proklamert sine hensikter i Washington, svarte Kina i februar 1979 med å gå inn i Vietnam. Sovjet kom med advarsler til Kina uten at det synes å ha vært på tale med noen direkte innmarsj. Krigen gikk dårlig for kine serne, og de trakk seg ut av Vietnam etter et kort felttog. Det klareste eksemplet på Moskvas ekspansive rolle var invasjonen i Afgha nistan i 1979. Sovjet hadde tradisjonelt hatt et nært forhold til skiftende afghanske regjeringen Relasjonene med Afghanistan og Finland ble sett på som mønstergyldige for forbindelsene med ikke-kommunistiske land. I april 1978 tok et kommunistvennlig styre makten i landet. Kuppet synes å ha kommet overraskende på Moskva. Det afghanske kommunistpartiet var delt i innbyrdes sterkt rivaliserende grupper. Mange av de reformene som ble iverksatt, var moderate i en vestlig sammenheng: jordreformer, utdanning for alle, reduksjon av brudeskatten. I afghansk sammenheng var de likevel radikale. Kombinasjonen av en raskt voksende sovjetisk innflytelse, politisk under trykking og motstand mot de nevnte reformer førte til en omfattende islamsk geriljakrig mot det marxistiske styret. Det var en høyst reell fare for at det ville falle til tross for at 10 000 sovjetiske rådgivere/soldater allerede var i landet. Moskva fryktet også at den labile kommunistiske makthaver, Amin, kunne vende seg til USA. I desember 1979 grep Moskva inn. De totale styrkene kom opp mot 90 000 mann. Amin ble drept og den Sovjet-vennlige Babrak Karmal innsatt som ny leder. Med et mulig unntak for begivenhetene i Øst-Europa i kjølvannet av den andre verdenskrig, var dette den mest direkte sovjetiske inter vensjon noe sted. Reaksjonen var skarp, ikke bare i USA og mange andre vest lige land, men også i nøytrale land, særlig de muslimske. Den sovjetiske politikken var også blitt mer aktiv overfor Latin-Amerika. I 1983 hadde Moskva diplomatiske forbindelser med 19 land, mot bare fire 25 år tidligere. Handelen med denne delen av verden hadde økt kraftig, selv om det, med et delvis unntak for Argentina, ennå dreidde seg om relativt beskjedne tall.
NY SPENNING MELLOM ØST OG VEST 1975-1984 105
Det økte sovjetiske nærværet sprang ut fra en endret sovjetisk holdning, men også fra et bredt ønske i Latin-Amerika om bedrete kontakter østover. I tillegg til Cuba hadde Sovjet spesielt nære forbindelser med Nicaragua etter at sandinistregjeringen var kommet til makten i 1979, og med Grenada, også fra 1979. De ble begge omtalt i Moskva som «folkedemokratiske» stater og mot tok militær og økonomisk hjelp fra Cuba og Sovjet. Kreml syntes likevel bestemt på å unngå enda mer omfattende forpliktelser overfor regjeringer som til de grader var under press fra USA. Sovjet ønsket både fortsatt avspenning overfor USA og økt innflytelse rundt om i verden. De sovjetiske lederne hadde ikke lagt skjul på at de aktet, ja at de endog hadde plikt til, å støtte «nasjonale frigjøringskriger». Hvorfor skulle slik hjelp sette avspenningen i fare? Sovjet hadde tross alt vært villig til å fortsette detente selv når Vietnamkrigen var på sitt mest intense. Det er likevel sannsynlig at lederne i Kreml etter hvert følte at de hadde mindre å vinne gjennom avspenningspolitikken enn de hadde håpet. SALT II var i vansker. I desember 1979 vedtok NATO å stasjonere amerikanske mellom distanseraketter i Vest-Europa som svar på de sovjetiske SS-20-rakettene, om det ikke kom til en forhandlingsløsning (s. 152). Sovjet fikk mindre økonomisk og teknologisk hjelp fra USA enn russerne hadde satset på. Derimot viste Washington en stadig større vilje til å gi Kina for deler på det økonomiske og selv på det halvmilitære området (s. 203—205). I 1971-72 hadde den amerikanske åpningen til Kina bidratt til å sette fart i avspenningen. Nå syntes konsekvensene å være de motsatte. Forskjellen kunne muligens forklares ut fra to hensyn. For det første var Moskvas frykt for hvor langt den amerikansk-kinesiske tilnærmingen ville gå, størst rundt de sensasjo nelle begivenhetene i 1971—72. For det andre var åpningen til Kina den gang ledsaget av en sterk vilje i Washington til avspenning overfor Sovjet. Dette var i langt mindre grad tilfellet ved overgangen fra 70- til 80-tallet. Om fordelene med detente ble mindre, er det mulig at gevinsten ved en mer pågående politikk i Afrika og Asia ble større enn lederne i Kreml kunne ventet. Særlig i Afrika hadde Sovjet i begynnelsen av 80-årene fått en posisjon som få ville ha tenkt var mulig ti år tidligere.
Den amerikanske siden: reaksjon på avspenningspolitikken På amerikansk side ble avspenningspolitikken sett på med betydelig forvent ning. Det sovjetisk-amerikanske forhold hadde beveget seg fra konfrontasjon til forhandlinger. De retoriske skildringene av de nye forbindelsene kunne nå store høyder. Ved undertegnelsen av SALT I i 1972 uttalte således president Nixon at
106 KAPITTEL 5 «framtidas historikere vil skrive om året 1972 [...] at det var det året da Ame rika hjalp til med å lede verden fra lavlandets konstante krig til det høye platå av fred». Selv når presidenten ville advare mot overdrevne forventninger i forbin delse med detente, kunne språkbruken tyde på det motsatte. I sin tale til Kon gressen etter tilbakekomsten fra SALT-møtet uttalte han: «Vi bringer ikke til bake fra Moskva løftet om øyeblikkelig fred, men vi bringer tilbake begynnelsen på en prosess som kan lede til varig fred.» Slike utsagn var delvis et resultat av genuin optimisme, delvis et forsøk på å rive grunnen unna de skeptikere, ikke minst i Kongressen, som ville gå mot enkelte av de mange avtalene som ble inn gått mellom USA og Sovjet. Deler av opinionen svingte fra den ene ytterlighet til den andre. Mens Sovjet tidligere var blitt sett på nærmest som den onde selv, skulle avspenningspolitikken nå føre til fred og samarbeid. Opinionsmålinger viste at tilliten til Sovjet var større i 1973 enn noen gang etter utbruddet av den kalde krigen. 45 prosent hadde et positivt syn på landets hensikter, mens det til svarende tallet så seint som i 1967 hadde vært 19 og på 50-tallet helt nede i 3 prosent. Store deler av opinionen hadde vansker med å akseptere at forholdet til Sov jet skulle bestå av samarbeid på enkelte felt og konflikt på andre. Det måtte være enten det ene eller det andre. På kort sikt betydde dette at mulighetene for enighet ble overdrevet. På litt lengre sikt la slike holdninger grunnlaget for en betydelig reaksjon når skuffelsene satte inn. Til tross for optimismen under detente var det selv i 1972-73 en større del av opinionen som hadde liten eller ingen tiltro til Sovjet. Den amerikanske fag bevegelsen stod stort sett på den skeptiske linjen. Senator Henry Jackson var skeptikernes fremste talsmann i Kongressen. Han fikk vedtatt et tillegg til SALT I som slo fast at i framtidige avtaler måtte det være jevnbyrdighet mellom USA og Sovjet med hensyn til antall våpenbærere (til tross for den ledelsen USA hadde med hensyn til flerhodete stridshoder). Jackson hadde likevel begrenset oppslutning når det gjaldt skepsisen til rust ningskontroll. Derimot fikk han bred støtte da han prøvde å få gjennomført fri ere utvandring fra Sovjet. I oktober 1972 satte han fram et forslag om at den «bestevilkårsklausul» for liberalisering av handelen mellom USA og Sovjet som Nixon og Bresjnev var blitt enige om, bare skulle ratifiserps av Kongressen der som Moskva tillot fri utvandring (Jackson—Vanik-tillegget). Det var særlig jøder som ønsket å forlate Sovjet. Jacksons forslag samlet fort flertall siden både kon servative og liberale kunne støtte det. Nixon-administrasjonen var skeptisk til å gripe direkte inn i Sovjets indre anliggender. Det var imidlertid få som ivret for bestevilkårsklausulen. Deler av big business og bøndene var de som viste størst interesse. Administrasjonens autoritet overfor Kongressen ble dessuten sterkt svekket på grunn av Vietnamkrigen og Watergate-skandalen.
NY SPENNING MELLOM ØST OG VEST 1975-1984
107
Sovjet var villig til å gjøre visse innrømmelser mht. jøders utvandring, men Kissingers forhandlinger for å få til et kompromiss mellom Jackson og Moskva mislyktes. Ikke bare ble det ingenting av bestevilkårsklausulen, men Kongressen vedtok også at Sovjet ikke skulle få låne mer enn 300 millioner dollar i løpet av den treårsperioden handelsavtalen varte. Handelen mellom USA og Sovjet økte likevel, men det meste av økningen skyldtes Sovjets import av store mengder korn. Her følte til gjengjeld mange amerikanere at de som kapitalister var blitt slått på hjemmebane ved de røverkjøp Sovjet hadde gjort i 1972, det såkalte «store kornrøveri». Utvandringen av jøder gikk også ned. Svingningene i utvandringen reflekterte gjerne Moskvas interesse av å forbedre forholdet til USA. Nixon-administrasjonens utenrikspolitikk ble langt på veg fulgt opp i Fords korte presidentperiode (august 1974-januar 1977). Kissinger representerte kontinuiteten, selv om det kunne merkes at motstanden mot avspennings politikken var økende. Reaksjonen kom fra minst to ulike retninger. På kon servativ side kom den til uttrykk gjennom Ronald Reagans kampanje for å bli republikanernes presidentkandidat i 1976. Reagan mente avspenningen ensidig hadde tjent Sovjet. Selv om Reagan tapte for Ford, fikk han stor opp slutning, og det var illustrerende at ordet detente nå falt ut av det republikanske vokabular.
Den andre reaksjonen var den liberale. De fleste som stod til venstre for sent rum, hevdet at avspenningspolitikken stort sett var et gode. Slik den ble prakti sert av republikanerne, hadde den likevel Hare minussider. Det ble lagt for liten vekt på forholdet til Japan og de allierte i Vest-Europa, noe som disse landene selv ga uttrykk for. Nixon-Kissingers politikk var også for lite i samsvar med de amerikanske idealene i den forstand at politikken angivelig manglet en moralsk dimensjon. Hvor ble det av f.eks. menneskerettighetene oppe i all realpolitikken overfor Sovjet? Behovet for en moralsk gjenreisning ble styrket av de kriser USA hadde gjennomgått under Vietnamkrigen og Watergate. Amerika skulle prøve begge de nevnte tilnærmingsmåtene. I 1976 vant den relativt liberale Jimmy Carter presidentvalget. Carter ville beholde store deler av Nixon-Kissingers politikk, større deler enn han innrømte offentlig, men samti dig skulle nye element føres inn. Carter-administrasjonen var imidlertid mindre samstemt enn noen annen administrasjon etter andre verdenskrig. En liten fløy, assosiert med FN-ambassadør Andrew Young, betonte menneskerettigheter og samarbeid med den tredje verden og la mindre vekt på øst-vest-spørsmål. To andre fløyer var sterkere. En var knyttet til den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, Zbigniew Brzezinski, og representerte delvis en fortsettelse av Kissingers poli tikk, men med en hardere tone overfor Sovjet, enda mer samarbeid med Kina og understreking av amerikansk selvhevdelse. Den andre var forbundet med
108 KAPITTEL 5
utenriksminister Cyrus Vance og stod for en pragmatisk kurs. Hvert spørsmål måtte ses for seg, forsiktighet måtte utvises overfor større forandringer i politisk kurs. Moralisme og grand design kunne begge lett føre USA på avveie. Alle disse fløyene representerte element i Carters egen tenkning. Den nye presidenten manglet utenrikspolitisk erfaring og et dominerende helhetssyn. Like viktig var det at fløyene stod for ulike syn i USA generelt. De hadde vært der i hele etterkrigstida, men aldri var brytningen mellom dem større enn nå. USA var inne i en omskiftelig periode. Realisme gikk side om side med idea lisme, anti-kommunisme med vilje til avspenning, stormaktspolitikk med aver sjon mot en slik politikk. Den sovjetiske reaksjonen på Carter var først avventende, men ble klart mer skeptisk etter hvert. Administrasjonen viste vilje til å følge opp SALT-forhandlingene, men forvirret sovjetrusserne med å foreslå langt større nedskjæringer i våpenarsenalene enn hva som var forutsatt i Vladivostok i 1974. Da en ny SALT-avtale endelig ble sluttet i 1979, var det tvilsomt om Senatet ville god kjenne den med det nødvendige to tredjedels flertall. Carter la større vekt på menneskerettighetsspørsmål enn tidligere presiden ter, men også her var det atskillig vakling. Washington understreket at en ikke bare var opptatt av slike forhold i kommunistiske land, og det ble utvilsomt ført en hardere politikk overfor høyreorienterte diktatur, f.eks. i Latin-Amerika. Men holdningen overfor stater som Iran og Sør-Korea viste at denne dimensjo nen måtte avveies mot andre hensyn. Moskva så på støtten til menneskerettighetsforkjempere som innblanding i indre anliggender, og uenigheten bidro til at forholdet ble kjøligere, selv om Carter-administrasjonen etter hvert førte en for siktigere politikk overfor Sovjet på dette punktet. I Midtøsten satset USA først på et samarbeid med Sovjet for å få til en omfat tende fredsavtale. Ikke før var USA og Sovjet i oktober 1977 blitt enige om et felles opplegg, før Carter-administrasjonen - under press fra Kongressen, fra Israel og mer indirekte også fra president Sadat i Egypt - droppet det hele og heller satset alt på å følge opp Sadats dramatiske reise til Jerusalem i november 1977. Egypt og Israel sluttet i september 1978 fred etter Carters personlige medvirkning (Camp David-avtalen). Sovjet ble desto mer oppsatt på å vinne innflytelse i de radikale araberlandene og på å samarbeide med Den palestinske frigjøringsorganisasjon, PLO. USA tok den sovjetisk-cubanske politikken i Afrika opp i diverse samtaler med sovjetiske ledere, men den relativt milde kritikken kunne knapt virke avskrekkende på Moskva. Det gjaldt så vel Angola som Etiopia-Somalia. I Nord-Jemen og delvis i Shaba-spørsmålet i 1977—78, hvor USA hjalp Frank rike, Belgia og Marokko med å slå tilbake en angolansk-støttet invasjon av Katanga-provinsen i Zaire, grep Washington mer aktivt inn, og med hell.
NY SPENNING MELLOM ØST OG VEST 1975'1984 109
I lys av USAs generelle holdning etter andre verdenskrig var det overraskende hvor lite landet gjorde for å begrense den økende sovjetiske innflytelsen i Afrika. I Senatet sa Kissinger om den sovjetiske innblandingen i Angola at det var første gang siden den andre verdenskrigs etterspill at sovjetrusserne hadde slått til militært over lange avstander for å trumfe gjennom et regime etter eget valg. Det er første gang at USA har latt være å besvare sovjetiske militære trekk utenfor deres umiddelbare nærhet.
Den begrensete amerikanske reaksjonen var først og fremst en ettervirkning av Vietnamkonflikten. Men delvis var den også et uttrykk for at øst—vest-dimensjonen ble dempet noe ned i forhold til de lokale forhold i de berørte landene. Moskvas gevinst behøvde ikke å bli så langvarig. Sovjets nære partnere ett år som Egypt, Sudan og Somalia — kunne det neste bli Sovjets bitreste fiender. Kuppet i Afghanistan i april 1978 avfødte få reaksjoner. Det amerikanske svaret på den sovjetiske innmarsjen i desember 1979 skulle bli desto sterkere. SALT II ble lagt på is. Carter foreslo store økninger på forsvarsbudsjettet, korn handelen ble begrenset, eksport av høyteknologi stoppet, Olympiaden i Moskva boikottet. Det var ikke mulig å stole på sovjetrusserne. Mistilliten i opinionen steg til gamle høyder igjen. Bare 13 prosent hadde nå et positivt syn på Sovjet. Selv om reaksjonene i Vest-Europa var mer forsiktige, skjerpet begivenhetene i Afghanistan holdningene til Sovjet også her. Invasjonen i Afghanistan kom på toppen av andre ydmykelser som USA hadde opplevd. De allierte i Vest-Europa viste seg mindre villige til å følge USAs ledelse. Landets økonomiske avhengighet av omverdenen steg. Den økte olje importen og de høyere oljeprisene var de tydeligste bevis på det. Aller viktigst var imidlertid begivenhetene i Iran. Der hadde sjahens styre gått i oppløsning rundt årsskiftet 1978/79; i november 1979 ble så det amerikanske ambassade personellet tatt som gisler av iranske studenter og holdt innesperrer i mer enn ett år. En følelse bredte seg av at det var på tide at USA igjen lot sin stemme bli hørt, det være seg overfor kommunister, ajatollaher eller lunkne allierte. Vietnamerfaringene kom noe i bakgrunnen. USA var rede til å ta på seg nye forpliktelser i spesielt viktige og utsatte områder. Det klareste utslaget av denne holdningen var den såkalte Carter-doktrinen av januar 1980. Presidenten understreket at
Ethvert forsøk fra en utenforstående makts side på å vinne kontroll over området rundt Den persiske gulf vil bli sett på som et angrep på USAs vitale interesser. Det vil bli slått tilbake med de midler som måtte være nødven dige, inkludert militær makt.
110 KAPITTEL 5 Kombinasjonen av en anti-sovjetisk og en nasjonalistisk bølge skulle bidra til Ronald Reagans seier over Jimmy Carter ved presidentvalget i 1980, selv om innenrikspolitiske forhold var viktigere enn utenrikspolitiske for de fleste velgeres vedkommende. Moskva var blitt så oppgitt over Carters vakling og hans gradvis mer fiendtlige holdning, at selv lederne i Kreml tilsynelatende foretrakk Reagan framfor Carter. Reagans harde utfall mot Sovjet ble skrevet på valgkam pens konto. Kanskje kunne han endog bli en ny Nixon med Kissinger ved sin side, en som samarbeidet med Sovjet, men som hadde et så anti-kommunistisk utgangspunkt at opposisjonen mot denne politikken ville dempes ned. Om dette var Kremls analyse, var den lenge feil. Reagans anti-kommunisme syntes grunnfestet, mens Nixons hadde vært mer situasjonsbetinget. Reagan hadde hele tida vært mot avspenningspolitikken. Den var etter hans syn basert på en farlig illusjon om at USA og Sovjet hadde viktige felles interesser. Hold ningene i USA var også annerledes enn de hadde vært under og etter Vietnam krigen åtte—ti år tidligere. Skepsisen til Sovjet var stigende i alle lag, behovet for en økning av forsvarsbudsjettet ble allment godtatt. USA måtte igjen opptre som den «frie verdens» leder og kaste til side den tvil om egen rolle som Viet namkrigen hadde ført til. Endelig var den internasjonale situasjonen i 1980 helt forskjellig fra hva den hadde vært rundt 1970. Selv i Reagans politikk fantes det enkelte endringer som viste at han som pre sident ikke ville bli helt den samme som i opposisjon. USAs forbindelser med Taiwan ble ikke styrket i den grad han hadde gått inn for (s. 204—205). SALT II ble respektert, selv om den i valgkampen var blitt fordømt som beheftet med «skjebnesvangre feil». Forhandlinger med Moskva om rustningskontroll START, som videreføringen av SALT-prosessen nå ble kalt, og INF-forhandlingene om mellomdistansevåpen i Europa — ble innledet før USA hadde opp nådd den ønskelige styrkeposisjon. Det overraskende var likevel hvor små forandringene var. Reagan fulgte i stor grad den politikken han hadde sagt han ville gå inn for, og som han hadde stått for gjennom 70-årene. Forsvarsbudsjettet skulle økes dramatisk (s. 150—152). Utfallene mot Sovjet var mange og harde. Ingen amerikansk president etter andre verdenskrig hadde offentlig og så krast dratt sovjetsystemets legitimitet i tvil. Reagan hevdet at Frihetens og demokratiets frammarsj vil etterlate marxismen-Ieninismen på historiens søppelhaug på samme måte som den har etterlatt andre tyrannier som undertrykker friheten og begrenser folkenes rett til å uttrykke seg. Reagan-administrasjonen fant stadig nye bevis for at analysene av Sovjets hen sikter var riktige. Krigen i Afghanistan fortsatte. Det var ingen tegn på at Sovjet
NY SPENNING MELLOM ØST OG VEST 1975-1984
111
ville trekke seg ut. I desember 1981 ble unntakstilstand innført i Polen. Selv om Sovjet ikke intervenerte direkte, mente de fleste i Washington at Moskva stod bak den harde politikken i Polen (s. 211—213). I september 1983 ble et sørko reansk passasjerfly skutt ned over sovjetisk territorium, og alle om bord omkom. Det ble sett på som et nytt bevis på sovjetregimets sanne natur. Tilliten til Sov jet ble ytterligere svekket. Bare 9 prosent av det amerikanske folk hadde et noenlunde positivt syn på Sovjet. Etter Reagans mening hadde USA gitt opp å lede den frie verden. Dette skulle nå forandres. Det skulle imidlertid vise seg at USA og Vest-Europa hadde forskjellig syn på hvilke resultat avspenningspolitikken hadde brakt. Europe erne mente den hadde hatt mange positive virkninger og at den burde fortsette, om enn i modifisert form. USA mente detente hadde slått feil og burde oppgis. Europeerne insisterte også på at de måtte bli hørt i utformingen av vestlig poli tikk på en helt annen måte enn tidligere. USA kunne ikke lenger bestemme mer eller mindre alene, enten det nå gjaldt atomstrategi, forhandlinger om rust ningskontroll eller begrensninger i vestlig handel med Sovjet (s. 177—179). Europeernes perspektiv var sterkt påvirket av at avspenningspolitikken hadde brakt større resultat i Europa enn ellers i verden. Men selv i Europa var kraften gått ut av denne politikken, og spenningen steg igjen. Det var dels en følge av begivenhetene i Polen, men enda mer av utviklingen med hensyn til mellomdistansevåpen og av de generelt dårligere forbindelsene mellom øst og vest. De største konfliktene var likevel knyttet til områder utenfor Europa. Reagan var overbevist om at det meste av den uro som fantes rundt om i verden, kunne tilskrives Sovjetunionen. Kommunistisk ekspansjon skulle bekjempes, i Sentral-Amerika, i Midtøsten og overalt ellers, enten Sovjet stod direkte bak, eller landet prøvde å bruke andre som sitt redskap. Reagan nøyde seg ikke med en defensiv holdning. USA skulle også gi støtte til de «frihetskjempere» som var rede til å ta kampen opp mot sovjetisk-kommunistiske regjeringen Dette offen sive element ble kjent som Reagan-doktrinen. Doktrinen kunne minne om Eisenhower-administrasjonens vekt på «liberation», men det var likevel klare forskjeller. Eisenhowers politikk gjaldt hovedsakelig Øst-Europa og var stort sett retorisk. Reagan-doktrinen gjaldt først og fremst den tredje verden, og støt ten var både militær og økonomisk. I Sentral-Amerika hadde de store jordeierne, hæren og kirken tradisjonelt dominert. I løpet av 70-årene begynte denne alliansen å slå sprekker. Kirken ble mer liberal, og nye tanker trengte inn også i deler av offiserskorpset. De brede lag av befolkningen fikk større innflytelse. I Nicaragua var Somoza-familiens maktgrunnlag i 1979 blitt så snevert at styret falt. Den nye sandinistregjeringen var først en bred samlingsregjering, men etter hvert begynte også den å miste noe av sin oppslutning.
112 KAPITTEL 5
Carter-administrasjonen svingte fra halvhjertet støtte til sandinistene og til en mer skeptisk holdning. Under Reagan ble det et temmelig åpent mål å undergrave og helst velte regjeringen som et ledd «i forsvaret av den vestlige halvkule mot sovjetisk-cubansk ekspansjon». I El Salvador forsvarte USA den sittende regjeringen, mens Nicaragua sympatiserte med den politiske og militære opposisjonen. Den amerikanske hjelpen økte stadig, men med begrenset suksess. Frykten for et nytt Vietnam la klare begrensninger på Kongressens og opinionens vilje til å sende militært personell til regionen. Den amerikanske invasjonen av lille Grenada høsten 1983 ble også framstilt som nødvendig for å stoppe sovjetisk-cubansk ekspansjon. Det marxistiske styret på øya ble avsatt og de cubanske rådgiverne sendt hjem, men invasjonen ble fordømt selv av de fleste av USAs allierte. Midtøsten var det andre området som kom i fokus. I 1975 var det brutt ut borgerkrig i Libanon, og de syriske styrkene som rykket inn året etter, var blitt stående. Israel intervenerte i Libanon to ganger, i 1979 og igjen i 1982. Etter den andre innmarsjen ble amerikanske tropper satt inn som del av en interna sjonal fredsstyrke som skulle overvåke forholdene i det kaotiske Beirut. Etter hvert kom troppene til å bli trukket inn på den libanesiske regjeringens side i den fortsatte borgerkrigen. De ble dermed et instrument rettet også mot den syriske innflytelsen. Bak Syria så Washington Moskva, siden det var 7000 sovje tiske rådgivere i Syria. Men i Libanon var situasjonen lokalt så kaotisk, formålet med det ameri kanske nærværet så uklart, tapene så store - 241 amerikanske soldater ble drept i et terroristangrep i Beirut - og opposisjonen i USA så sterk at Reagan tidlig i 1984 ble tvunget til å trekke troppene ut av landet. Det bekreftet at presiden ten, tross en hard og uforsonlig språkbruk, kunne handle pragmatisk. Reagan-administrasjonen ventet at Sovjet ville trekke seg tilbake om USA bare opptrådte fast nok. Når det f.eks. ble klart at Washington kom til å utplas sere nye mellomdistanseraketter i Vest-Europa, ville Moskva gjøre de innrøm melser som skulle til for å oppnå en forhandlingsløsning. Kreml kunne nok strekke seg et stykke, men aldri så langt som Det hvite hus ønsket. I stedet ble angrepene på Reagan-administrasjonen trappet opp. Jurij Andropov, som hadde overtatt ledelsen etter Bresjnevs død i november 1982, uttalte i september 1983 at «selv om noen hadde illusjoner om en mulig utvik ling mot det bedre i politikken til den nåværende administrasjonen i USA, har de siste begivenheter endelig fordrevet disse». I desember 1983 begynte utplas seringen av mellomdistanseraketter på vestlig side. Det førte til at Moskva brøt rustningsforhandlingene mellom øst og vest (s. 151-152). I februar 1984 døde også Andropov, og Konstantin Tsjernenko overtok. Skiftet betydde lite for kli maet mellom de to maktblokkene. Forholdet mellom USA og Sovjet var dårli gere enn noen gang siden Cubakrisen i 1962.
Kapittel 6 Slutten på den kalde krigen 1984-1990
Flere teorier om slutten på den kalde krigen Den kalde krigens slutt startet med at Sovjetunionen mistet taket på ØstEuropa, og den var helt over da Sovjetunionen selv gikk i oppløsning. Vesten, og primært USA, framstod som vinneren av en kamp som hadde vart i over 40 år. Dette utfallet gjorde det fristende å analysere slutten på den kalde krigen som en vestlig triumf. «Triumfalisme» er faktisk en skoleretning i analyser av slutten på den kalde krigen. «Triumfalismen» fremstår i to deler: Den ene legger vekt på bidragene fra Reagan-administrasjonen (Peter Schweizer og noen av de mange som var med i Reagan-administrasjonen, som har skrevet om disse hendingene). Disse forfatterne ser på Ronald Reagan som forskjellig fra sine forgjengere. Reagan avsluttet perioden med avgrensningspolitikk {containmeni} som vektla status quo i forholdet til Sovjetunionen. Han satset på at Vesten skulle vinne ved at «det onde imperiet» kollapset. Schweizer trekker fram flere hemmelige tiltak - både militære, økonomiske, politiske og psykologiske - som var med på å bidra til det ønskede resultat. Denne måten å forstå og tolke slutten på den kalde krigen har også fått støtte fra russere som selv var mot at Sovjetunionen forsvant, og som ser på dette utfallet som noe Vesten hadde planlagt og klekket ut. En mer moderat versjon av «triumfalismen» ser ikke på slutten av den kalde krigen primært som et produkt av Reagan-administrasjonen, men heller som et resultat av den avskrekkingspolitikken som hadde blitt ført av amerikanske presi denter, fra Truman til Reagan. Således skriver Robert Gates at «to generasjoner av oss aksepterte George Kennans analyse fra 1947 om at hvis Sovjetunionens ekspansjonspolitikk kunne avgrenses, ville de grunnleggende motsetningene i det sovjetiske samfunnet selv bryte ned samfunnet over tid». Ifølge denne retningen av «triumfalisme» var det akkurat det som skjedde, selv om prosessen gikk langt fortere enn noen kunne ha forestilt seg, spesielt fra slutten av 1970-tallet. «Triumfalisme» har mange kritikere. En moderat gruppe av disse kritikerne ser på slutten av den kalde krigen som et resultat både av vestlig politikk (pri mært USA) og de grunnleggende forandringer som fant sted i Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjov. Don Oberdorfer tilhører disse kritikerne. Fremstå ende medlemmer av Reagan-administrasjonen, som utenriksminister George
114 KAPITTEL 6 Shultz og ambassadøren i Sovjetunionen, Jack Matlock, ser på Ronald Reagan som en som sørget for å skape en riktig blanding av ulike politiske tiltak også før Gorbatsjov kom til makten. Likevel fremhever de at Reagans politiske tiltak ikke ville fått den effekten de fikk, uten at Gorbatsjov hadde gitt opp den marxist-leninistiske linjen i politikken. I dette regnskapet fremstår både Reagan og Gorbatsjov som helter.
Andre fremhever at Gorbatsjov hadde den viktigste rolle i dette. Raymond Garthoff, som har skrevet den mest detaljerte studien av slutten på den kalde krigen, argumenterer derfor som følger:
Vesten vant ikke, som mange tror, den kalde krigen gjennom geopolitisk avgrensningspolitikk og militær avskrekking. I enda mindre grad ble den kalde krigen vunnet av Reagans opprustning og Reagan-doktrinen, slik som noen har hevdet. «Seieren» kom da en ny generasjon sovjetledere innså hvor dårlig deres politiske system hadde vært, og at deres politikk i og utenfor Sovjetunionens grenser hadde vært mislykket. Likevel mener Garthoff at Vestens politikk i noen grad har bidratt. Først og fremst har dette skjedd gjennom den avgrensningspolitikken som ble ført. Den satte en stopper for enhver fristelse som Moskva måtte ha til å videreføre sine mål med militære midler. Til slutt har vi dem (Archie Brown, Jaques Lévesque, noen russiske støtte spillere av Gorbatsjov) som i praksis gir Gorbatsjov all æren for at den kalde kri gen ble slutt, og som også finner det mulig at visse deler av Reagans harde anti kommunistiske politikk kan ha forsinket avviklingen av den kalde krigen. Hvis Gorbatsjov ikke hadde kommet til makten, hadde den kalde krigen fortsatt. Det er for tidlig å fremsette et endelig historisk perspektiv på hvordan den kalde krigen sluttet. Som vi ser, er mye av litteraturen om emnet fortsatt under skrivning av dem som deltok i prosessene. Min oppsummering er kritisk til «triumfalismen». Den fremhever Gorbatsjovs rolle i avviklingen av den kalde kri gen, men utelukker heller ikke en viss påvirkning fra politikken som ble ført i Vesten, og da særlig i USA.
Hva skjedde - og hvorfor? Høsten 1984 kunne en merke tegn på at det tilfrosne klimaet mellom øst og vest, og særlig mellom Sovjet og USA, var i ferd med å tine opp. For første gang møtte Reagan en representant for det øverste sovjetiske lederskap, nemlig uten riksminister Gromyko. Språkbruken overfor den annen part ble dempet ned
SLUTTEN PÅ DEN KALDE KRIGEN 1984-1990 115
både i Washington og i Moskva. Det var i seg selv viktig, særlig når en tar i betraktning de skarpe utfallene som tidligere hadde dominert. Begge parter fikk igjen større interesse for samtaler og andre former for kontakt. Reagans hold ning til Sovjet var nå klart mer forsonlig enn i hans første år som president. I mars 1985 døde Tsjernenko, og Mikhail Gorbatsjov overtok som partile der. Gorbatsjov var født i 1931. Han var således langt yngre enn sine forgjen gere, han hadde andre holdninger, og han var også langt mer handlekraftig. Det skulle fort bli klart at han hadde til hensikt å gjennomføre vesentlige endringer i sovjetisk utenrikspolitikk. I november 1985 møttes han og Reagan for første gang. Møtet i Genéve var det første toppmøtet siden Bresjnev og Carter hadde møttes i Wien i 1979. Disse samtalene førte ikke til konkrete resultat, men de viste at de to topplederne var interessert i å bygge ut dialogen mellom øst og vest. I oktober 1986 møttes Reagan og Gorbatsjov igjen, denne gang i Reykja vik. Samtalene de hadde om rustningskontroll og nedrustning, var de mest dra matiske som var blitt ført mellom de to supermaktenes ledere, selv om ingen avtaler ble sluttet (s. 152—153). Reagan og Gorbatsjov møttes tre ganger til. I Washington i desember 1987 undertegnet de avtalen om landbaserte mellomdistanseraketter (INF-avtalen). Avtalen representerte noe helt nytt, i den forstand at nå avskaffet supermaktene en hel klasse våpen, i stedet for bare å legge begrensninger på den videre vekst, noe som hadde vært det vanlige tidligere (s. 153). Da Reagan kom til Moskva i juni 1988, var all tale om «det ondes imperium» forstummet, og i stedet kunne de to ledere ses hånd i hånd på Den røde plass. «Gorbamania» feide over USA. Gorbatsjovs bok Perestrojka ble annonsert som «årets bok av årets statsmann». Gorbatsjov var ikke like populær som Reagan i selve USA, men i mange land i Vest-Europa var lederen av det sovjetiske kommunistpartiet mer populær enn den amerikanske presidenten. Dette var definitivt noe nytt i den kalde krigens historie. Da Reagan og Gorbatsjov møttes for siste gang, i New York i desember 1988, fikk man faktisk det inntrykk at det var med et visst vemod de to lederne skiltes. Den nye Bush-administrasjonen ville ikke uten videre bare fortsette den avspenningspolitikk som Reagan hadde slått inn på. Flere av Bush’ rådgivere hadde vært med i Ford-administrasjonen da den forrige avspenningsperioden ble avløst av en ny tilspissing. De mente at man måtte være forberedt på nye til bakeslag. I det minste var det nyttig å tenke seg litt om før man gikk videre. Tenkepausen ble likevel kortvarig. Gjennom toppmøtet på Malta i desember 1989 viste Bush at han var rede til å fortsette der Reagan hadde sluppet. Det ble lagt opp til at de to parter i løpet av 1990 ikke bare skulle inngå en STARTavtale, en avtale om kjemiske våpen og en om konvensjonell nedrustning (s. 153—154), men Bush gjorde det flere ganger klart at han var interessert i at
116 KAPITTEL 6 Gorbatsjov skulle lykkes med sin reformpolitikk. Administrasjonen var der for villig til å foreta en betydelig oppmyking av restriksjonene på handel og kreditter. Utallige artikler ble skrevet om temaet «fra Jalta til Malta». Den kalde krigen, som angivelig skulle ha begynt på Jalta i februar 1945, ble nå erklært som over.
Den kalde krigen var delvis blitt ført på det ideologiske plan. Nå skjedde det store ideologiske endringer på begge sider, men først og fremst i Moskva. Fore stillinger om fredelig sameksistens mellom kapitalistiske og sosialistiske stater gikk tilbake til Lenin, men både under Lenin og seinere under Khrustsjov og Bresjnev var fredelig sameksistens tenkt som en midlertidig tilstand. Som vi har sett, gjorde Bresjnev det flere ganger klart at detente ikke avskaffet klassekam pens lover. De to blokker måtte samarbeide for å hindre en stormaktskonflikt, men Moskva hadde samtidig plikt til å hjelpe «nasjonale frigjøringsbevegelser». Den grunnleggende ideologiske konflikt måtte ende i sosialismen og kommu nismens seier. Gorbatsjov løste fredelig sameksistens fra klassekampen og så på samarbeidet som en mer permanent tilstand. Samarbeidet skulle også gjelde på langt flere områder enn tidligere. Det var ikke nok bare å unngå en stormaktskonflikt. I sin bok Perestrojka skrev Gorbatsjov:
I det store og hele har vi levd i fred lenge. Men den rådende internasjonale tilstand kan ikke beskrives som tilfredsstillende. Våpenkappløpet, spesielt det kjernefysiske, fortsetter. Regionale konflikter herjer. Faren for krig øker. For å gjøre internasjonale forhold mer humane, finnes det bare en utvei - og den er vanskelig å ta. Slik ser vi på spørsmålet: Det er av avgjørende betyd ning å heve seg over ideologiske motsetninger. La alle foreta sine egne valg, og la oss alle respektere dette valget.
Det ville fortsatt være konkurranse mellom samfunnssystemene, og Gorbatsjov håpet selvfølgelig at sosialismen til slutt ville seire over hele verden, men kon kurransen måtte være fredelig og underordnet de mange felles utfordringer som menneskeheten stod overfor. Gjentatte ganger brukte Gorbatsjov bildet om at verdens nasjoner i dag minte om en gruppe fjellklatrere som var bundet sam men i klatretauet: «De kan enten sammen klatre opp til fjelltoppen eller sam men falle i avgrunnen.» Dette ideologiske skiftet gjorde det vesentlig lettere å nå fram til avtaler om rustningskontroll og nedrustning (s. 153-154). Holdningen til regionale konflikter ble også dramatisk endret. De mange sovjetiske framstøt, særlig på 1970-tallet, hadde langt fra vist seg å bli så vellykket som Kreml hadde håpet. I Afghanistan møtte Den røde armé meget sterk motstand og hadde store vans
SLUTTEN
PÅ
DEN KALDE KRIGEN
1984-1990 117
keligheter med å oppnå kontroll utenfor de sentrale byene. Også i Angola, Etiopia og Kambodsja fortsatte de lokale krigene. I Nicaragua konsoliderte sandinistregjeringen sin kontroll, men Moskvas engasjement nettopp her ble oppfattet som spesielt irriterende i Washington. De regionale konflikter skulle nå løses, ikke nødvendigvis vinnes. Hold ningen til FN ble endret. Moskva betalte sin gjeld til verdensorganisasjonen og støttet fredsskapende aksjoner. I krigen mellom Iran og Irak bidro supermakte nes felles innsats, og ikke minst de to parters revurdering etter store tap og liten gevinst, til at det i juli 1988 ble oppnådd en våpenhvile. Innad i konfliktfylte land var nå samlingsregjeringer og valg de fremste løsningsmekanismene. Tilbaketrekningen av de sovjetiske styrkene fra Afghanistan i februar 1989 var det klareste uttrykk for skiftet på sovjetisk side. En endret sovjetisk holdning var også en forutsetning for Namibia/Angola-avtalen av desember 1988, en avtale som den amerikanske viseutenriksminister Chester Crocker forhandlet fram mellom Angola, Cuba og Sør-Afrika. I tillegg hadde selvfølgelig de lokale parter sine egne gode grunner til å gjøre slutt på en langva rig konflikt som ingen av dem syntes å kunne vinne. Frie valg skulle holdes i Namibia, og landet ville så få sin formelle selvstendighet. Valgene i november 1989 ble som ventet vunnet av South-West African Peoples Organization (SWAPO). De cubanske troppene ville gradvis bli trukket ut av Angola, og de skulle alle være ute innen juli 1991. I Indokina proklamerte Hanoi våren 1988 at alle vietnamesiske tropper ville være ute av Kambodsja innen 1990, en frist som seinere ble skjøvet fram med flere måneder. Igjen ble det antatt at Moskvas holdning hadde bidratt til at den lokale part, i dette tilfellet Vietnam, hadde lagt om kursen. Da USA i desember 1989 invaderte Panama og arresterte landets leder, Manuel Noriega, reagerte Moskva knapt. I Nicaragua var Sovjets innflytelse begrenset, og sandinistenes villighet til å holde frie valg i februar 1990 sprang nok først og fremst ut fra regionalt-lokale hensyn, landets pressete økonomiske situasjon og USAs harde linje, men igjen var Sovjets politikk kompromissorientert. Etter at opposisjonskandidaten Violeta Chamorro hadde slått ut sandinistleder Daniel Ortega ved valget, gikk Moskva faktisk med på å fortsette sin økonomiske hjelp til Nicaragua. I Etiopia ble det stadig tydeligere at Moskva ville skjære ned på den omfattende støtten til Mengistu-regimet i dets kamp mot ulike motstandsbevegelser. Den nye sovjetiske politikken overfor Øst-Europa og Tyskland var en svært viktig forutsetning for det endrete klimaet mellom øst og vest. Gorbatsjov nøydde seg ikke med å fjerne det gamle sanksjonssystemet i form av Bresjnevdoktrinen og Den røde armé, men oppfordret flere av de østeuropeiske regi mene til å foreta omfattende politiske endringer for å komme den voksende opposisjonen i møte. I løpet av et halvt år, fra de frie valgene i Polen i juni til
118 KAPITTEL 6
Ceau§escus fall i Romania i desember 1989, falt den gamle orden sammen som et korthus (s. 215-218).
Den samme moderasjon viste seg i det strategisk viktige Øst-Tyskland. Her ble det fort klart at den østtyske befolkning ønsket en rask sammenslåing med Vest-Tyskland. Forbundskansler Helmut Kohl gjorde på sin side tysk samling til sin store merkesak, men begivenhetene skjedde i atskillig større tempo enn selv Kohl kunne forutse. I november 1989 begynte nedrivingen av Berlinmuren, i juli 1990 ble de to statene sluttet sammen i en økonomisk og sosial union, og i oktober skjedde den politiske samlingen. Selv om Moskva først så med skepsis på denne prosessen, godtok Kreml til slutt tysk samling (s. 181-184). Det er lettere å beskrive de store endringene i øst-vest-klimaet enn å forklare dem. På amerikansk side ville Reagan allerede før valget i 1984 vise de ameri kanske velgere at han ikke bare stod for fasthet, men også var i stand til å opp rettholde gode forbindelser med Sovjet. Opinionen i USA ønsket både styrke overfor Sovjet og «fred» med rustningskontroll. Dette ønsket preget også det demokratiske flertallet i Kongressen. Endelig ville en omlegging av amerikansk politikk bedre forholdet til Vest-Europa. Kritikken av detente var aldri så sterk i Vest-Europa som i USA. Avspenningen ga store fordeler politisk, økonomisk og menneskelig, nettopp i Europa, og den sovjetiske ekspansjonen utenom Europa gjorde mindre inntrykk her enn i USA. Politisk-ideologisk kunne Reagan argu mentere med at det ikke var USA, men Sovjet som hadde endret kurs. Og kurs skiftet ble i denne sammenheng sett på som et resultat av den faste politikken som var blitt ført i presidentens første år. Reagan trakk størstedelen av det ame rikanske høyre med seg i sitt nye syn på Sovjet. De kritiske røstene var få, og de hadde liten oppslutning i opinionen og Kongressen. Holdninger i Vesten var uten tvil en faktor som bidro til forandringer i Sov jetunionens utenrikspolitikk. Vesten framstod som en modell ettersom Vesten lyktes på områder der Sovjetunionen hadde store problemer. Ostpolitik tok bort det etablerte inntrykket av et revisjonistisk Tyskland, som hadde betydd mye for samholdet i øst; helsinkiprosessen var en oppmuntring for menneskerettighets aktivister både i Øst-Europa og i Sovjetunionen. I tillegg ble det klart gjennom USAs faste politiske holdning at Moskvas kostnader med å opprettholde den «gamle» politikken bare ville øke. Flere konkrete faktorer spilte også inn, for eksempel Sovjetunionens mislykkede engasjement i Afghanistan, og de tvety dige «triumfene» i land i den tredje verden (de nye medspillerne var sjelden så lojale som Moskva håpet på, men engasjementene medførte alle store kostnader for Sovjetunionen).
Holdningsendringene var klart større i Sovjetunionen enn i USA. Gorbat sjov gjorde mer enn noen andre for at den kalde krigen skulle ta slutt. Han var overbevist om at den hjemlige reform måtte gå hånd i hånd med den uten-
Kapittel 7 Stormakter og lokale konflikter etter den kalde krigen 1990-2000
De viktigste maktene i den nye verden Den kalde krigen hadde vært karakterisert av motsetningsforholdet mellom øst og vest. Da Sovjet endelig var blitt militært likeverdig med USA på de fleste områder, og med en betydelig evne til maktprojisering i fjerntliggende områder, gikk hele riket i oppløsning. Sovjet kunne ikke i lengden opptre som USAs like verdige når det hadde en økonomisk og kulturell-ideologisk maktbasis som ikke på noen måte kunne måle seg med USAs. Avviklingen av det ytre sovjetiske imperium i Øst-Europa gikk mer smerte fritt enn noen kunne ha forestilt seg på forhånd. Foruten Tysklands samling var delingen av Tsjekkoslovakia i 1993 i Den tsjekkiske republikk og Slovakia den eneste territorielle endring som ble foretatt, og denne delingen foregikk fredelig. Nesten alle Sovjetunionens tidligere partnere i Øst-Europa forsøkte å knytte så nære bånd til NATO og Den europeiske union (EU) som mulig, men medlem skap i disse organisasjonene ville i beste fall ta tid. Russland var den klart ledende av de 15 statene som Sovjetunionen ble delt opp i (s. 220—221). Landet overtok på mange områder Sovjetunionens plass, f.eks. i FNs sikkerhetsråd. Overbygningen over 10-12 av disse statene, Samvel det av uavhengige stater (SUS), fikk liten praktisk betydning, selv om særlig de muslimsk-dominerte landene opprettholdt en betydelig kontakt med Moskva. De gamle økonomiske båndene kunne ikke brytes helt, samtidig som Russland brukte sin militære styrke til å knytte urolige nye stater som Georgia og Moldova nærmere til seg. På den andre siden var særlig de baltiske landene oppsatt på å føre en uav hengig politikk med tettest mulig samarbeid med de vestlige makter. Mellom Russland og Ukraina, de to sentrale statene, hersket det et spent forhold knyttet til delingen av arven etter Sovjetunionen, spesielt til Krims og Svartehavsflåtens status. Mellom Armenia og Aserbajdsjan rådde det krigstilstand på grunn av konflikten om Nagorno-Karabakh, en armensk-dominert enklave midt inne i Aserbajdsjan. Innenfor Russland erklærte Tsjetsjenia seg i oktober 1991 som egen stat. En russisk invasjon i desember 1994 brakte situasjonen bare delvis under kontroll,
SLUTTEN PÅ DEN KALDE KRIGEN 1984-1990 119
rikske. I motsetning til tidligere russiske reformatorer, som Alexander den andre og Khrustsjov, grep ikke Gorbatsjov til voldelige tiltak når reformene ikke førte til de ønskede forandringer. Moskvas nye kurs var nær knyttet til de enorme økonomiske, politiske og sosiale problemene nasjonen stod ovenfor. Våpenkappløpet og Sovjetunionens ekspansive utenrikspolitikk hadde kostet enormt mye, minst 20 prosent av nasjonalproduktet, trolig mer - et nasjonalprodukt som i tillegg heller ikke holdt tritt med USAs. De økonomiske vekstratene hadde vært synkende gjen nom syttiårene, og stoppet omtrent opp på sluttet av decenniet. I praksis inne bar det at selv etter en reduksjon i veksten i forsvarsbudsjettet fra fire til to pro sent årlig utgjorde forsvaret en økt del av nasjonalproduktet. Gorbatsjovs økonomiske reformer bidro til å underminere det gamle systemet, men en gjen nomført markedsøkonomi ble ikke etablert. Problemene så mer ut til å øke enn til å minke. Ikke før høsten 1990 ble det besluttet å legge om til markedsøko nomi. Ennå var det en lang vei å gå fra vedtak til realitet, for ikke å si økono miske resultater. I politisk forstand var Gorbatsjov overbevist om at Sovjetunionen måtte til strebe en politisk glasnost, eller større åpenhet, om ikke av andre grunner enn at Sovjetunionens økonomiske perestrojka (omveltning) framstod som umulig uten glasnost. Når Sovjetunionen hadde startet sin vei mot glasnost, var det van skelig å reversere denne prosessen uten å underminere troverdigheten til Gor batsjov. En slik reversering ville da også ha ødelagt forholdet til Vesten på et tidspunkt da Gorbatsjov ønsket å forandre hele klimaet mellom øst og vest. I utenrikspolitikken ga glasnost Sovjetunionen tillit i utlandet. Samtidig gjorde større åpenhet det mer problematisk for Moskva å kontrollere det som skjedde i Øst-Europa. Da selve sovjetstaten etter hvert tok til å bli truet, ble det enda mer opplagt at viljen til å gjøre innrømmelser overfor Vesten måtte økes (se s. 152-154). Således kunne utenriksminister Sjevardnadse hevde at peres trojka hadde vært vellykket nettopp fordi den hadde påskyndet det viktigste målet i sovjetisk utenrikspolitikk, «å forme de betingelsene som kunne være med på å bidra til en forandring av landet». Til slutt var det altså innenrikspoli tikken som styrte utenrikspolitikken.
122 KAPITTEL 7 ledet av republikanerne, forsøkte å få presidenten stilt for riksrett. Forsøket led til slutt et nederlag i Senatet. Likevel, under Clintons styre intervenerte USA militært i flere deler av ver den (Bosnia og Kosovo i Europa, Somalia i Afrika og Haiti i Latin-Amerika). USA var det eneste landet som kunne påta seg en storstilt militær intervensjon hvor som helst i verden. Den bemerkelsesverdige økonomiske veksten i USA under Clinton styrket landet også utenfor grensene; hjemme skapte veksten et føderalt budsjettoverskudd fra 1998—1999. USAs langsiktige økonomiske svekkelse var tydeligst sammenliknet med de to fiendestatene fra andre verdenskrig, Tyskland og Japan. I 1980-årene ble Tysklands eksport like stor som USAs. Japan produserte like mange biler som USA gjorde, og overtok USAs ledende rolle innenfor husholdningselektronikk og som produsent av halvledere. Mens USA på 1950-tallet hadde stått for halv parten av verdens utviklingshjelp, ble Japan fra 1989 den største bidragsyter. Av verdens ti største banker i 1990 var alle japanske. Verken Japan eller det samlete Tyskland hadde likevel på noen måte den samme bredde som USA når det gjaldt kriteriene for supermaktstatus, militært, politisk, økonomisk og ideologisk. I 1992-93 gikk dessuten Japan inn i sin alvorligste krise, økonomisk og politisk, siden tidlig på 1950-tallet. Alle spå dommene om at Japan ville bli det 21. århundrets ledende makt, opphørte brått (s. 188-189). Tyskland var nå den ledende makt i EU, særlig på det økono miske felt, men dets BNP var betydelig lavere enn Japans, og landene i EU hadde store problem med å komme fram til omforente holdninger i de sentrale utenrikspolitiske spørsmål på 1990-tallet. I 1990-årene framstod Kina for alvor som en sentral aktør i internasjonal politikk. Landet gjennomgikk en svært rask økonomisk utvikling og moderni serte også sitt forsvar. Etter reduksjonen i den russiske og den amerikanske interesse for Øst-Asia betydde dette en styrking av Kinas posisjon, en styrking som bekymret de mange naboer som Kina hadde uløste territorielle disputter med. Kinas styrke var likevel fortsatt mer potensiell enn reell på 1990-tallet.
Håp om fred - og de lokale konflikters realitet Avslutningen på den kalde krigen skapte forventninger om en fredeligere ver den. Den sentrale spenning i internasjonal politikk, motsetningen mellom øst og vest, falt bort. Frykten for den altutslettende atomkrig ble også betydelig redusert. Likevel viste det seg at verden ikke ble noe fredeligere enn tidligere, heller tvert imot. Den kalde krigen hadde nok vært preget av høy spenning, men også av stabilitet og forutsigbarhet, spesielt i Europa. Etter den kalde kri-
STORMAKTER OG LOKALE KONFLIKTER ETTER DEN KALDE KRIGEN
1990-2000 121
sett fra Moskvas synspunkt. En foreløpig fredsavtale ble inngått i mai 1997. Selv om Tsjetsjenias status forble formelt uløst, ga Moskva inntil videre opp bestre belsene på å kontrollere tsjetsjensk territorium. Andre provinser utviklet betyde lig autonomi, men innenfor Russland. Mot slutten av 1999 rykket de russiske styrker på nytt inn i Tsjetsjenia. Harde kamper fulgte. Den amerikanske posisjonen innenfor den vestlige verden viste seg i lengden å være langt sterkere enn den sovjetiske innenfor den østlige. USAs militære ledelse ble bare ytterligere understreket av Sovjetunionens sammenbrudd, og politisk-ideologisk kunne slutten på den kalde krigen tolkes som en seier for demokratiet og markedet, begge viktige pilarer i amerikansk politikk. Mange så den nye verden som unipolar, som totalt dominert av USA. Like vel var også USAs posisjon svekket sammenliknet med den nokså unike stilling landet hadde hatt i de første tiårene etter 1945. Selvsagt var USAs økonomi mye større i 1990 enn i 1945. I faste priser ble bruttonasjonalproduktet nesten tre doblet, men veksten hadde vært enda raskere i andre sentrale land. I 1945 hadde USA stått for nesten halvparten av verdens samlete produksjon. Det høye tallet skyldtes delvis krigens ødeleggelser i andre land. I 1960 var denne andelen sunket til rundt 30 prosent. I dag ligger den på rundt 23 prosent. På 1980- og 90-tallet var den økonomiske veksten i USA så sterk at det ikke fant sted noen ytterligere tilbakegang i landets andel av verdens BNP. På en del viktige områder var det imidlertid en negativ utvikling også i 1980-årene. USA hadde store underskudd både på statsbudsjettet og på betalingsbalansen med utlandet. I løpet av noen få år under Reagan gikk landet faktisk fra å være ver dens ledende kreditorstat til å bli den største debitor. I 1950-årene hadde USA produsert opptil halvparten av verdens olje, og importen hadde vært beskjeden. På 1970-tallet utgjorde importen nesten halvparten av konsumet, og etter et fall tidlig i 1980-årene steg importandelen igjen opp mot 50 prosent. Slike forhold begrenset USAs utenrikspolitiske handlefrihet. Det skjedde også viktige endringer i det amerikanske folks utenrikspolitiske holdninger. Etter at den kalde krigen var over, ble det satt spørsmålstegn ved behovet for et omfattende utenrikspolitisk engasjement, særlig på det militære området. Unntaket var hvor det fantes en klar og slående trussel, som Saddam Husseins innmarsj i Kuwait i august 1990. Bill Clinton, valgt til president i 1992, viste liten interesse for utenrikspoli tikk de to første årene han satt i stillingen. Han konsentrerte seg om innenriks politikken, og det som fantes av utenrikspolitisk engasjement, var knyttet til å fremme USAs økonomiske interesser. Motstanden mot å sette amerikanske liv på spill, hvor det enn skulle være, var stor. I 1998 ble amerikanerne i økende grad opptatt av Lewinsky-skandalen, et resultat av at president Clinton hadde hatt et seksuelt forhold til en av de ansatte i Det hvite hus. Kongressen, fra 1994
STORMAKTER OG LOKALE KONFLIKTER ETTER DEN KALDE KRIGEN 1990-2000 123
gen gikk spenningen på mange måter ned, men stabiliteten ble også mindre. Forestillingen om et fredelig Europa ble for alvor ødelagt av utviklingen i Jugoslavia. Jugoslavia var til en viss grad blitt holdt sammen av trusselen fra Sov jet, men oppløsningen fra 1991 skyldtes først og fremst forhold i landet selv. Jugoslavia var et land med to alfabet, tre religioner, 4—5 forskjellige språk og minst 20 ulike folkeslag. I tillegg fantes det store økonomiske forskjeller mellom det mer velstående nord og det langt fattigere sør. Spenningene mellom folke gruppene hadde vist seg også tidligere, spesielt under andre verdenskrig, men i etterkrigstida hadde det også vært betydelig kontakt. Dette kom blant annet til uttrykk i et økt inngifte mellom gruppene. Titos autoritære styre hadde lagt lokk på de etniske spenningene, men da han døde i 1980, kom disse mer åpent fram. Nasjonalismen ble et middel for politikerne til å sikre seg oppslutning, og særlig den serbiske lederen Slobodan Milosevic, som kom til makten i 1987, spilte dette kortet for hva det var verdt. I juni 1991 erklærte Slovenia og Kroatia seg som uavhengige stater. Den serbisk-dominerte jugoslaviske hæren ble satt inn mot det etnisk relativt enhetlige Slovenia, men måtte etter kort tid konsentrere seg om Kroatia, hvor serberne utgjorde et betydelig mindretall av befolkningen. Det lyktes likevel å få til en våpenhvile etter et halvt års krig. I februar 1992 erklærte Bosnia-Hercegovina sin uavhengighet, og her konkurrerte tre store folkegrupper, muslimer, serbere og kroater, om makten. Krigen i Bosnia ble langvarig og blodig, med mange eksempler på «etnisk rensing», særlig fra serbisk side. De tre krigene fra 1991—95 kostet kanskje 150 000 menneskeliv, og etterlot over 2 millioner flyktninger. Ulike forsøk fra FNs og EUs side på å få til en våpenhvile og politisk løsning mislyktes. Høsten 1995 var imidlertid Milosevic mer innstilt på fred. Det øko nomiske og politiske presset på Serbia fra utlandet var sterkt, og serberne hadde vansker med å holde på landområdene de hadde erobret. Kroatia hadde bygd opp sine styrker betydelig, og de drev serberne ut fra størstedelen av Kroatia. USA og NATO bestemte seg for å gå hardere til verks etter at de bosniske ser bere hadde erobret og etnisk renset et par av de «sikre soner» som FN-styrkene skulle beskytte, inkludert Srebrenica, hvor tusener av muslimer ble drept. Omfattende bombetokter ble satt i gang mot serbiske posisjoner. Alt dette endret styrkeforholdet vesentlig i serbisk disfavør. Etter en aktiv meklingsinnsats i Dayton, Ohio, trumfet amerikanerne i november—desember 1995 igjennom en politisk avtale for Bosnia. Bosnia skulle formelt være én stat, men de to deler, en muslimsk-kroatisk, som skulle omfatte 51 prosent av territoriet, og en serbisk, som omfattet de resterende 49 prosent, skulle ha betydelig selvstyre. Et storstilt NATO-nærvær sikret freden, men det var lite forsoning mellom de krigførende parter. I 1998 spredte kampene seg til Kosovoprovinsen. En rasende albansk majo-
124 KAPITTEL 7
ritet motsatte seg serbisk styre. Serberne brukte rå makt for å holde nede det voksende albanske kravet om uavhengighet. Igjen ble serberne presset til delvis retrett av USA og NATO. Konflikten i Kosovo truet freden i hele balkanregionen siden den lett kunne smitte over til både Albania og Makedonia, som også har en betydelig albansk minoritet. Da Milosevic avviste et forslag om en internasjonal løsning for Kosovo, og i stedet økte bruken av militær makt, startet NATO i mars 1999 en militær aksjon. Den stadig mer utstrakte bombingen av serbiske mål varte i syttini dager. I juni ga serberne opp og Kosovo ble satt under FN- og NATO-kontroll, selv om provinsen formelt fortsatt var en del av Serbia. I realiteten styrte alba nerne seg stadig mer selv. I Midtøsten hadde stormaktsrivaliseringen bare vært én av flere dimensjoner i konflikter med dype lokale røtter. Forholdet mellom israelere og palestinere ble bare mer og mer betent utover på 80-tallet. I desember 1987 brøt det ut demonstrasjoner mot det israelske styret på Vestbredden og i Gaza. Denne intifadaen viste seg å bli atskillig mer langvarig enn tidligere oppstander. Den harde israelske politikken bidro til å isolere Israel diplomatisk, og skjerpet også mot setningene innad i det israelske samfunnet, men det regjerende Likud-partiet holdt fast på at det i høyden kunne bli tale om et meget avgrenset regionalt styre for palestinerne. En egen stat var helt utelukket. I august 1990 invaderte Saddam Husseins styrker Kuwait og innlemmet sta ten i Irak. Den militære delen av operasjonen gikk greitt, men invasjonen ble fordømt av et nesten samlet verdenssamfunn. USA og en rekke vesteuropeiske, arabiske og andre land sendte styrker til området rundt Den persiske gulf. USA var igjen den sentrale militære aktør, men dets nye posisjon viste seg ved at ame rikanerne nå fikk betydelig militær og ikke minst økonomisk hjelp fra en rekke andre land. USA kunne i betydelig grad samarbeide med Sovjet, Iraks tidligere allierte, et dramatisk bevis på det endrete internasjonale klima. Dette gjorde at FN kunne spille en viktig rolle. FNs sikkerhetsråd insisterte på at Irak måtte trekke seg ut av Kuwait. Irak nektet å bøye seg. Den 17. januar 1991 innledet USA og dets allierte en større bombeoffensiv mot sentrale militære mål i Irak. Da USA og de allierte 24. februar satte i gang offensiven på bakken, ble de irakske styrkene slått i løpet av fire dager. Irak måtte ikke bare trekke seg ut av Kuwait, men måtte også gå med på begrensninger i suvereniteten over de nordlige og de sørlige delene av landet, for å beskytte grupperinger, særlig kurderne i nord, som hadde bekjempet Saddam Hussein. Irak måtte også gå med på å demontere anlegg som kunne brukes til framstilling av kjernefysiske og kjemiske våpen. USA og dets allierte aksepterte imidlertid at Saddam Hussein ble sittende ved makten. De fryktet at hans fall
STORMAKTER OG LOKALE KONFLIKTER ETTER DEN KALDE KRIGEN
1990-2000 125
kunne føre til en oppdeling av Irak, med uheldige konsekvenser for maktbalan sen i Midtøsten. Da Irak senere brøt vilkårene i våpenhvilen, foretok USA, ofte støttet av Storbritannia, bombetokter, uten at noen politiske resultater ble opp nådd. Slutten på den kalde krigen og på Golfkrigen skulle begge på ulikt vis bidra til en tilnærming mellom Israel og PLO. Sovjetunionens sammenbrudd førte til at PLO mistet en viktig alliert. Golfkrigen, hvor PLO gikk langt i å støtte Irak, styrket de moderate araberlandene, gjorde at PLO mistet størstedelen av sin finansielle støtte fra disse land, og understreket også USAs sentrale rolle i Midt østen. Oppkomsten av ytterliggående fundamentalistiske grupper blant palesti nerne truet også med å utmanøvrere Yasser Arafats PLO. På israelsk side betydde Arbeiderpartiets seier over Likud ved valget i 1992 svært mye. PLO hadde i flere år vært interessert i kontakt med Israel. Nå fikk organisasjonen en forhandlingspartner. Arbeiderpartiet hadde et atskillig åpnere syn når det gjaldt avståelse av israelsk-okkupert territorium. Det var dessuten viktig også for Israel å demme opp for de mer fundamentalistiske grupperingene blant palestinerne. Ved norsk hjelp forhandlet Israel og PLO fram den såkalte Osloavtalen, som ble formelt undertegnet i Washington 13. september 1993. Avtalen ga et be grenset selvstyre for palestinerne i israelsk-okkuperte områder. Med utgangs punkt i Gazastripen og byen Jeriko på Vestbredden skulle selvstyret utvides til å omfatte hele Vestbredden. De jødiske bosettingene skulle likevel fortsatt være under israelsk kontroll. Jerusalems status skulle avgjøres i en endelig fredsavtale, som skulle sluttforhandles innen 1. september 1998. Osloavtalen førte ikke bare til en gjensidig anerkjennelse mellom PLO og Israel, men også til en betydelig grad av normalisering av forholdet mellom Israel og de moderate araberlandene. Avtalen møtte imidlertid sterk motstand, på den ene siden fra fundamentalistiske islamske grupper, støttet av Iran og Syria, og på den andre siden fra Likud og jødisk-fundamentalistiske grupper. Flere terroristangrep truet med å avspore fredsprosessen. Likevel fortsatte den i første omgang, selv om forhandlerne ikke greidde å overholde tidsfristene satt i den opprinnelige planen. Med valget av Benyamin Netanyahu som statsminister for en Likud-styrt regjering i mai 1996 stanset fredsprosessen opp. Forsøkene fra Clinton-administrasjonen på å blåse liv i prosessen lyktes ikke før i oktober 1998. Da fikk den overtalt Netanyahu til å overgi ytterligere tretten prosent av Vestbredden til PLO, til sammen førti prosent, samtidig med at Arafat skulle øke sikkerhetstil takene. Det skulle til slutt vise seg at Netanyahu ikke satte «Wye-avtalen» ut i livet. Etter valget i Israel i mai 1999 ble Arbeiderpartiets Ehud Barak statsminister. Fredsprosessen med palestinerne ble gjenopptatt. Ikke bare forholdet til palesti-
126 KAPITTEL 7
nerne forbedret seg; det samme gjaldt overfor Syria og Libanon, selv om det tok tid å få sluttet nye avgjørende avtaler. Slutten på den kalde krigen gjorde det mulig for FN å spille en mer aktiv rolle enn før. FN bidro til å løse konflikter i Namibia, Mosambik og El Salva dor, og organisasjonen prøvde å dempe konfliktene som pågikk i Angola og Kambodsja, selv om stridighetene i de to siste tilfellene langt fra var løste. Tvert i mot blusset borgerkrigen i Angola opp igjen i full styrke, og FN måtte trekke seg ut. Alle FNs nye engasjementer førte til at organisasjonen etter hvert tok seg vann over hodet. I mange land var dessuten situasjonen så fastlåst at det var ytterst lite FN kunne gjøre. I det tidligere Jugoslavia bidro FN i stor grad med humanitær hjelp, men framgangen i de politiske forhandlingene var liten før USA for alvor ble involvert. I Somalia, hvor hungersnøden herjet og hvor flere grupperinger drev blodige kamper mot hverandre, trakk USA sine styrker ut fra et FN-oppdrag i 1994 etter at tretti amerikanske soldater ble drept. Den dype og vedvarende konflikten i Rwanda mellom hutuer og tutsier resulterte i 1994 i en massakre på hundretusenvis av tutsier uten at verdenssam funnet reagerte. Tvert imot reduserte FN sitt engasjement i landet; USA var skremt ut av Afrika på grunn av tapene i Somalia, mens Frankrike rett nok sendte en styrke som reddet noen mennesker fra massakrene. Situasjonen i Rwanda skapte også konsekvenser for nabolandet Burundi hvor mer enn 100 000 ble drept, for det meste hutuer. Tilstrømningen av flyktninger fra Rwanda bidro også til å underminere «kleptokratiet» til Mobutu i Zaire. I mai 1997 klarte tutsi-støttede opprørsstyrker å styrte regimet. Landet fikk igjen nav net Kongo, men få andre forandringer ble gjort. Som et resultat av dette gikk det ikke lang tid før opprørsstyrker, støttet av Rwanda, Burundi og Uganda, forsøkte å styrte den nye Kabila-regjeringen, som så ble reddet av en interven sjon fra Zimbabwe, Angola, Namibia og til og med Tsjad og Sudan. I Liberia og Sierra Leone herjet blodige borgerkriger. Sudan har opplevd flere runder med borgerkrig mellom det muslimske nord og det kristne sør siden 1963. Ved slutten av 1990-årene har mer enn en million mennesker blitt drept, delvis som en direkte konsekvens av krigen, men også på grunn av hungersnø den som har fulgt. Etter at Eritrea var blitt selvstendig i 1993, brøt det etter noen år ut krig med naboen Etiopia om grenselinjene. I Somalia hersket kaos. Algerie har i praksis opplevd borgerkrig mellom de styrende hærstyrker og mus limske fundamentalister etter at hæren kansellerte valgene i januar 1992, etter at det største islamske partiet vant første runde i desember 1991. I dette tilfellet, som i så mange andre tilfeller, var det åpenbart at slutten på den kalde krigen ikke hadde noen praktisk innvirkning på den lokale situasjonen. Det internasjonale bildet var likevel ikke bare bedrøvelig. I Sør-Afrika, hvor mange hadde trodd at apartheidregimet bare kunne bli avviklet gjennom bor-
Kapittel 8 Våpenkappløpet 1945-2000
Perspektiv og drivkrefter Utvikling av ødeleggende våpen har hørt til dagens orden i uminnelige tider. Likevel oppviser utviklingen etter 1945 visse særtrekk. Et slikt trekk var størrelsen på militærutgiftene. Ikke bare i absolutte, men også i relative tall hadde disse utgiftene aldri vært større i fredstid. Under andre verdenskrig brukte Sovjet og Storbritannia på det meste rundt 60 prosent og USA mellom 30 og 40 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt til krigføring og våpenproduksjon. Etter 1945 oversteg denne prosenten for USAs vedkom mende aldri 14. Selv ikke i Sovjet, hvor disse utgiftene sikkert utgjorde minst 20 prosent av BNP, kunne de måle seg med utgiftene under krigen. Men sammen liknet med andre fredsperioder var kostnadene høye. Rustningsutgiftene totalt utgjorde et beløp som svarte til rundt 6—8 prosent av verdens samlete produk sjon. I årene før første verdenskrig og i mellomkrigsårene hadde den tilsvarende prosent vært rundt 3—3,5. I 1980-årene tilsvarte verdens samlete militærutgifter inntektene til den fattigste halvdel av verdens befolkning. De to supermaktene stod for vel halvparten av det totale beløpet. Dernest ble det utviklet en helt ny type våpen, de kjernefysiske. Disse hadde en ødeleggelsesevne som var unik. Menneskeheten kunne frykte sin egen under gang om en ny storkrig brøt løs. Kjernevåpnene og de nye leveringsmidlene, langtrekkende fly og raketter, gjorde at verden ble én. En framtidig krig kunne berøre alle, militære og sivile, krigførende og nøytrale. Endelig var innovasjonstempoet høyere enn noen gang tidligere. Opprust ningen hadde fortsatt en kvantitativ dimensjon, men det kvalitative kom til å spille en større og større rolle. Stadig nye våpensystem ble utviklet. En var alltid forberedt på at det verste kunne skje, ikke bare i morgen, men 10—15—20 år fram i tida. Forenklet kan en si at det finnes to hovedtolkninger av drivkreftene bak våpenkappløpet. Den første legger størst vekt på de utenrikspolitiske omgivel sene. Kappløpet mellom øst og vest, som tidligere våpenkappløp, sprang ut fra det internasjonale anarki (anarki i den forstand at det ikke eksisterer noen over nasjonal enhet som kan regulere forholdet mellom statene). Mistro og redsel
STORMAKTER OG LOKALE KONFLIKTER ETTER DEN KALDE KRIGEN 1990-2000 127
gerkrig, greidde nasjonalistene under F.W. de Klerk og det største partiet, African National Congress (ANC) styrt av Nelson Mandela, å etablere en bred koalisjonsregjering i 1993—1994, med Mandela som president og ANC som det dominerende partiet. I Nord-Irland, hvor det hadde vært mer eller mindre åpen strid mellom katolikker og protestanter siden slutten av 1960-tallet, forhandlet den britiske og den irske regjeringen i april 1998 fram en fredsavtale med de fleste politiske partier; dog var protestantene noe mer splittet enn katolikkene i sitt syn på denne avtalen. I 1999 gikk Indonesia med på å gi Øst-Timor selv stendighet etter at en folkeavstemning hadde vist innbyggernes klare syn på dette punkt. Følgelig bestod verden av en sameksistens av både nye løsninger og gamle konflikter. Den kalde krigen var over, men det betydde ikke at alle konfliktom råder mellom Russland og Vesten hadde opphørt å eksistere. Russland ivret for å sikre sin internasjonale posisjon, på tross av alvorlige hjemlige problemer. Det største problemet oppstod da land i Øst-Europa ønsket medlemskap i NATO, noe Russland var imot, særlig gjaldt dette de baltiske statene (se s. 224). Russ land forfektet også egne nasjonale synspunkter i forhold til Jugoslavia, Irak, Iran og ikke minst Tsjetsjenia. Det fantes mange blodige konflikter rundt om i verden. I Afrika ble de kalt klan- eller stammekriger, i andre deler av verden etniske eller nasjonale kon flikter. Slike konflikter hadde også eksistert under den kalde krigen, men de syntes nå å øke i antall. Utviklingen i det tidligere Jugoslavia og i Kaukasus viste at slike konflikter også kunne oppstå i Europa. Forskjellen fra tidligere tider var at den ene gjenværende supermakten, USA, og andre stormakter, både på godt og vondt, nå i mindre grad var tilbøyelige til å intervenere militært i de fleste av disse lokale konfliktene.
130 KAPITTEL 8
ingen stor beslutning for Truman og hans rådgivere å bestemme at bomben skulle brukes. De tok det nærmest for gitt. Jo raskere krigen ble avsluttet, jo færre liv ville gå tapt, særlig på amerikansk side. En viktig beslutning har sjelden bare ett motiv. Det var heller ikke tilfellet i 1945. En rekke sentrale politikere, som president Truman, utenriksminister Byrnes og krigsminister Stimson, mente alle at en krigsdemonstrasjon av atom bomben ville ha klare fordeler også vis-å-vis Sovjetunionen. Muligens kunne en rask avslutning på krigen redusere den rollen Sovjet ville komme til å spille i Asia, selv om det var vanskelig å gå tilbake på de innrømmelser som var gjort overfor Stalin på Jalta, og som spesielt gikk ut over Kana. Viktigere var det at bomben ville understreke USAs makt og således kunne få de sovjetiske lederne til å ta større hensyn til USAs interesser i det storpolitiske spillet. Innenrikspolitiske grunner talte også til fordel for å bruke bomben. Mange fryktet at administrasjonen ville bli rammet politisk når det eventuelt ble kjent at millioner av dollar var anvendt på utviklingen av et våpen som så ikke ble brukt til å framskynde Japans kapitulasjon. Endelig trodde noen, særlig en del av de vitenskapsmennene som arbeidet på Manhattan Project, som bombeprosjektet het, at bare en realistisk bruk av det nye våpenet kunne tvinge gjennom den revolusjon i holdninger som var nødvendig for å unngå en storkrig i framtida. Etter krigen ble enkelte framstøt gjort for å sikre at den nye energikilden kom under FNs kontroll, og at den ble utnyttet til fredelige formål. Baruchplanen var det viktigste initiativet på amerikansk side. Ifølge den skulle en inter nasjonal myndighet kontrollere alle ledd i utviklingen, fra gruvedriften til det ferdige våpenet. USA sa seg i prinsippet villig til å gi opp sine atomvåpen. Planen var uakseptabel for Sovjet. USA skulle først gi opp sine atomvåpen som siste punkt i rekken av tiltak. Amerikanerne ville uansett bevare sitt mono pol på kunnskapen om produksjon av atombomber. Endelig ville en omfat tende internasjonal kontroll bryte med Sovjets avstengningspolitikk overfor omverdenen. Like klart var det at USA ikke kunne akseptere den sovjetiske motplanen. Den gikk ganske enkelt ut på å forby bruk av atomvåpen under enhver omsten dighet og å ødelegge alle slike våpen innen tre måneder. Ingen internasjonal kontroll skulle opprettes. Hvert enkelt land skulle forplikte seg til å vedta strenge straffer for (egne) brudd på overenskomsten. Atombombens rolle i amerikansk strategi i de første årene etter andre ver denskrig kan lett overdrives. Alle var klar over at den var et våpen av helt nye dimensjoner. Den militære planleggingen hadde likevel ikke som utgangspunkt at bomben umiddelbart ville revolusjonere krigføringen. For det første var amerikanske krigsplaner fram til 1948—49 basert på at en krig med Sovjet kunne strekke seg over lang tid. På grunn av sin konvensjonelle
VÅPENKAPPLØPET
1945-2000 129
fører til at statene prøver å beskytte seg gjennom opprustning. Partene driver hverandre fram gjennom et aksjon-reaksjonsmønster. Tiltak på én side fører til mottiltak på den andre, som så igjen fører til nye tiltak, osv. Slik fortsetter rustningsspiralen. Den andre tolkningen legger størst vekt på de indre årsakene. Rustningene skal tilfredsstille forskjellige pressgrupper. Vitenskapsmennene er interessert i stadig nye prosjekt. De militære får sjelden eller aldri nok våpen. Våpenindust rien arbeider for å sikre profitt og sysselsetting. Disse gruppene får igjen støtte hos politikerne. Etter denne teorien var det egentlig tale om to parallelle løp, ett i vest og ett i øst. Det finnes kombinasjoner av disse to hovedsynene. De danner grunnlaget for denne framstillingen. Hovedvekten blir likevel lagt på de utenrikspolitiske omgivelsene og aksjon-reaksjonsmønsteret. En rekke andre faktorer virket imidlertid også inn. Den økonomiske utviklingen, de rådende økonomiske teo riene og prioriteringen av forsvaret innenfor den totale økonomien var viktig. Det samme gjaldt den teknologiske utviklingen og innflytelsen fra vitenskaps menn, militære og våpenindustrien. Blandingsforholdet mellom de ulike fakto rene kunne variere betydelig fra sak til sak. Det spiller også en rolle hva vi ana lyserer: de totale utgifter til rustninger, eller utviklingen av de enkelte våpenprosjekt. De indre årsaker spilte nok en større rolle for enkelte våpenprosjekt enn for det totale budsjett. I denne framstillingen ligger imidlertid vekten på det siste.
Hiroshima, atomvåpen og konvensjonelle styrker 1945-1949 Da Franklin D. Roosevelt høsten 1941 bestemte at USA skulle øke forsknings innsatsen vesentlig på det kjernefysiske området, synes to hensyn å ha vært avgjørende. Det første var den internasjonale situasjonen og, mer bestemt, fryk ten for at Tyskland skulle bli det land som først fikk slike våpen. Avgjørelsen ble tatt før USA var kommet med i krigen. Det andre var teknologisk bestemt: sannsynligheten for at en kjernefysisk bombe kunne bli framstilt. Britene var sommeren 1941 kommet til at et slikt våpen ikke bare kunne lages, men at det kunne se dagens lys innen en toårsperiode. Som det skulle vise seg så mange ganger seinere, betydde muligheten for å utvikle et våpen nesten alltid at beslut ningen om å utvikle det ville bli tatt. Forskningen omkring USAs motiv for å slippe atombombene over Hiro shima og Nagasaki i august 1945 har vært intens. I dag råder det langt på veg enighet på dette punktet. Hovedmotivet var å slå Japan så raskt som mulig. For å oppnå dette brukte en de våpen som var tilgjengelige. I denne forstand var det
våpenkappløpet 1945-2000 131
overlegenhet ville Den røde armé antakelig erobre det aller meste av det euro peiske kontinentet. Atombomben ville inngå i USAs generelle mobiliseringsstrategi. Først etter en betydelig oppbygging på en rekke områder kunne USA regne med å slå tilbake den sovjetiske offensiven. Atombombene ville i prinsip pet virke som konvensjonelle bomber, bare med langt større sprengkraft. For det andre hadde USA få og uhåndterlige atombomber. Etter Nagasaki synes Washington faktisk å ha vært uten bomber en kort stund. I juli 1948 hadde landet fremdeles bare 50, og ingen av dem var klare til øyeblikkelig bruk. Marinen og hæren var dessuten lite lystne på å legge hovedvekten på et våpen som ville være under kontroll av flyvåpenet. Gradvis kom politikerne likevel til å gjøre nettopp det. En hovedgrunn var at atomvåpen var så billige sammenliknet med konvensjonelle styrker. Atombombens største militære betydning lå antakelig i den avskrekkende funksjonen. Washington og de fleste hovedsteder i Vest-Europa så på sjansen for et sovjetisk angrep som liten, delvis på grunn av USAs atommonopol. Ved undertegnelsen av Atlanterhavspakten var den underforståtte atomgarantien, kombinert med de amerikanske styrkene i Europa som en slags utløsermekanisme, selve fundamentet i USAs bidrag, i det minste på kort sikt. De politiske fordelene ved det nye våpenet viste seg fort å bli mindre enn hva lederne i Washington hadde håpet. Å true Sovjet direkte med atombomben var politisk umulig. Hovedsaken ble da at Sovjet selv skulle føle seg tvunget til å ta hensyn til bombens maktpolitiske realitet. Truman-administrasjonen kom imidlertid snart til den konklusjon at det var vanskelig å få øye på utslag av en slik moderasjon. Utad bagatelliserte Kreml atomvåpnenes betydning. Stalin la tilsynelatende liten vekt på den informasjon han fikk da Truman, i generelle vendinger og meget kort, fortalte ham om bomben på Potsdamkonferansen i juli 1945. Molotov nærmest spøkte den bort på utenriksministermøtene i London og Moskva seinere i 1945. Sovjetiske militærtidsskrift hadde ikke en eneste artikkel om det nye våpenet før i 1953. Stalins militære konservatisme var én grunn til denne holdningen. Viktigere var det likevel at de sovjetiske lederne nærmest måtte føle seg forpliktet til å avvise betydningen av et våpen som bare motstan deren hadde og ikke de selv. Å innrømme dette våpenets revolusjonære virkning var samtidig å innrømme Sovjets underlegenhet. Under den offisielle overflaten gikk imidlertid sovjetrusserne energisk inn for å framstille egne atomvåpen. Arbeidet hadde begynt for alvor i 1942. Også Sov jet ønsket å utvikle de våpen det var mulig å utvikle. Stalin tok bare tilsynela tende lett på den informasjonen han fikk i Potsdam. I realiteten førte opplys ningene, sammen med det Moskva visste gjennom spionasje og fra bombene over Hiroshima og Nagasaki, til en kraftig forsering av sovjetisk forskning.
132 KAPITTEL 8
Utviklingen i ett land påvirket andre. Sovjet trappet også opp arbeidet innenfor rakettforskningen, et felt der landet satset mer enn hva USA gjorde. På de fleste områder var amerikanerne sovjetrusserne overlegne. Bare mht. konvensjonelle styrker kunne Sovjet sies å være sterkere enn USA. Det ble lenge allment antatt at Sovjet hadde 4—5 millioner mann under våpen etter demobili seringen etter andre verdenskrig. Disse tallene var for høye. Khrustsjov hevdet seinere at 2,8 millioner var det korrekte tallet, men selv dette var betydelig høy ere enn det tilsvarende på amerikansk side. De amerikanske styrkene utgjorde i perioden 1947—50 ca. 1,4 millioner mann. Lederne i Washington klaget over den raske demobiliseringen, men det ble sett på som politisk selvmord for Tru man-administrasjonen å forsøke å føre en annen politikk.
Det store omslaget i USA 1949-1953 I august 1949 opphørte det amerikanske atommonopolet. Sovjet sprengte sin første atombombe, tidligere enn de fleste eksperter hadde regnet med. Først tvilte faktisk Truman på at det kunne være riktig at Sovjet hadde foretatt en slik sprengning. Da det ble klart at så var tilfelle, snudde stemningen. Sovjets kjer nefysiske styrke, som tidligere var blitt undervurdert i Washington, ble nå heller overvurdert. USA bestemte seg for å øke produksjonen av atomvåpen, noe som ikke var særlig kontroversielt. Derimot var det betydelig diskusjon om det skrittet som ble tatt i januar 1950: å produsere et enda sterkere våpen, hydrogenbomben. Mens flere av hans rådgivere var tvilende til eller imot det nye våpenet, i det minste på det daværende tidspunkt, følte Truman at beslutningen var relativt lett. USA måtte til enhver tid ligge foran Sovjet på det kjernefysiske området. Usikkerheten bredte seg i Washington. Sovjet var blitt undervurdert mili tært. Politisk hadde USA lidd et stort tap ved Maos seier i Kina. I januar 1950 ble så Klaus Fuchs, en britisk vitenskapsmann som hadde samarbeidet med amerikanerne i atomspørsmål, arrestert for spionasje. I februar kom senator Joseph McCarthy med sine første sterke utfall mot påståtte kommunistsympati sører i Utenriksdepartementet. I denne atmosfæren fullførte utenriks- og forsvarsdepartementer en av de grunnleggende studiene for amerikansk utenrikspolitikk etter andre verdens krig, NSC 68, som var ferdig 7. april 1950. Hovedforfatteren var Paul Nitze. Det nye var ikke at den amerikanske ledelsen var skeptisk til Sovjets politiske hensikter, men at landets militære styrke ble oppvurdert. Trusselen fra Moskva ble sett på som langt mer direkte enn tidligere. USA var ennå Sovjet overlegen på det kjernefysiske området, men ved en rask oppbygging regnet NSC 68 med
våpenkappløpet 1945-2000 133
at Sovjet i 1954 ville ha 200 langtrekkende atomladninger. Da ville selv fortsatt amerikansk overlegenhet få et langt mindre betryggende innhold. Løsningen lå i en betydelig opprustning på amerikansk side, både på det konvensjonelle og på det kjernefysiske området. Den kjernefysiske delen var allerede i ferd med å bli iverksatt. Mennene bak NSC 68 hadde ikke foreslått bestemte beløp for å gjennomføre forslagene sine, men et forsvarsbudsjett på rundt 40 milliarder dollar syntes realistisk. For Truman var dette altfor høyt. Det var jo her tale om å tredoble hva han tidligere hadde ansett som et maksi mumsbeløp. Utbruddet av Koreakrigen fikk stor betydning for den videre utviklingen. Den 30. september godkjente Truman NSC 68. I løpet av to-tre år økte for svarsbudsjettet til mer enn 50 milliarder dollar. Lite ble nå hørt om at USA ville «blø seg i hjel» om det brukte mer enn 15 milliarder på forsvaret, slik det hadde hett tidligere. Opprustningen foregikk så raskt at forsvarsgrenene ikke hadde mulighet til å få brukt alle bevilgningene. Noen reduksjon kunne de likevel ikke gå med på. USA sendte fire nye divisjoner ti] Vest-Europa, til stor forbitrelse for høyre fløyen i det republikanske partiet. Selv om Vest-Europa fikk betydelig støtte til sin militære opprustning, måtte også europeerne øke sine forsvarsbudsjett dra matisk. De mest ambisiøse konvensjonelle planene ble trukket opp på NATOs Lisboa-konferanse i februar 1952. Her gikk alliansen inn for å ha 50 divisjoner i 1952, 75 i 1953 og 96 i 1954. Vest-Tyskland kom med i forsvaret av Europa. I prinsippet ble dette avgjort allerede i september 1950. Den motvilje som de fleste vesteuropeiske regjeringer følte mot tysk opprustning, bleknet kraftig mot den økte trusselen fra Sovjet unionen. Bare med et tysk bidrag var det mulig å planlegge et framskutt forsvar langs øst—vest-grensen, og ikke, som tidligere, et forsvar som baserte seg på tap av området øst for Rhinen. For å sikre seg mot en ny tysk nasjonal hær og for å effektivisere de enkelte lands forsvarsoppbygging, tok vestmaktene sikte på en betydelig grad av mili tært samarbeid. NATO utviklet seg fra en traktat til en organisasjon. Alliansen fikk en felles stab som skulle forberede en fullstendig integrasjon i tilfelle krig. General Dwight D. Eisenhower ble den første øverstkommanderende. Han skulle bli etterfulgt av en rekke andre amerikanske generaler. Ikke minst så euro peerne det som en fordel å ha en amerikansk øverstkommanderende. Det ville binde USA fastere til Vest-Europa. En rekke viktige endringer fant sted også utenfor Europa (s. 60—62). Alt i alt synes derfor John Lewis Gaddis å ha rett når han argumenterer for at i det minste på det militærpolitiske felt kom den største forandringen i USAs etter krigspolitikk ved NSC 68 og utbruddet av Koreakrigen.
134 KAPITTEL 8 For å forklare dette skiftet er det rimelig å peke på utenrikspolitikkens pri mat. Den spente internasjonale situasjonen, spesielt etter utbruddet av Koreakrigen, var den viktigste enkeltfaktoren. Andre forhold virket imidlertid også inn. Den budsjettpolitiske tankegangen var i ferd med å endre seg. Innenfor Truman-administrasjonen vant keynesiansk ekspansjonisme fram for alvor. Høyere offentlig aktivitet skulle resultere i økt produksjon uten at det nødven digvis medførte sterkere inflasjon. Våpengrenene hadde lenge presset på for å få økt forsvarsutgiftene, overras kende nok uten støtte fra forsvarsminister Louis Johnson i årene 1949-50. En rekke vitenskapsmenn ivret for utviklingen av nye våpen, selv om mange var mot hydrogenbomben. Dette byråkratiske presset hadde sin virkning. Men det var først da presidenten og de sentrale beslutningstakere skiftet syn — og det var i sin tur i betydelig grad en refleks av Koreakrigen og den internasjonale situa sjonen — at et slikt press fikk skikkelig gjennomslagskraft i Washington.
Nye veger i amerikansk og sovjetisk forsvarspolitikk The New Look
Med Eisenhowers overtakelse i januar 1953 fulgte store endringer i amerikansk forsvarspolitikk. De kjernefysiske våpnene fikk en enda mer sentral plass, mens konvensjonelle styrker ble nedprioritert. Den nye presidenten mente imidlertid at oppbyggingen under Truman hadde vært altfor kostbar. Først i 1958 nådde Eisenhowers forsvarsbudsjett opp på samme nivå som Trumans siste, det for 1953. Andelen av bruttonasjonalproduktet som gikk til forsvaret, sank fra 13,8 prosent i 1953 til 9,1 i 1960. Hovedpunktet i New Look — som den nye strategien ble kalt — var at Sovjet aldri skulle føle seg trygg på at kjernevåpen ikke kunne bli brukt. Eisenhower og utenriksminister Dulles sa ikke eksplisitt når de ville komme til anvendelse, men muligheten skulle stå åpen til å besvare også et mindre konvensjonelt angrep med kjernefysiske våpen. Mens Trumans oppdemmingspolitikk hadde hatt som utgangspunkt at sovjetisk maktbruk skulle besvares direkte i det områ det hvor angrepet hadde funnet sted, betydde New Look at USAs svar i og for seg kunne komme på et helt annet sted og med helt andre midler. Hva var det som fikk en tidligere hærgeneral til å gå inn for en strategi som på mange måter satte hans egen våpengren i siste rekke? For flyvåpenet ble igjen satt i sentrum. Flyvåpenets andel av de totale forsvarsutgifter steg fra 26 prosent i 1950 til 47 i 1957. Marinens del holdt seg relativt konstant, mens hærens falt i takt med stigningen for flyvåpenet. I 1957 var den kommet ned i 22 prosent. New Look var delvis en reaksjon på Koreakrigen. USA var blitt trukket inn i
våpenkappløpet 1945-2000 135
en langvarig konvensjonell krig som nærmest hadde endt uavgjort. Trusselen om massiv gjengjeldelse skulle få Sovjet til å avholde seg fra liknende framstøt. Om en krig likevel brøt ut, skulle den avgjøres raskt til USAs fordel. Sterke økonomiske grunner talte for New Look. Eisenhower og republika nerne hadde et annet syn på den føderale regjerings oppgaver enn det som hadde utviklet seg under Truman-administrasjonen. Washington skulle be grense sine utgifter, også de til forsvaret. Eisenhower mente oppriktig at store utgifter, med derav følgende skatter, kunne bryte ned det kapitalistiske system. Hans administrasjon baserte seg dessuten på at trusselen fra Sovjet var langva rig, uten noe bestemt krisepunkt, mens NSC 68 hadde pekt på 1954 som et spesielt farlig år. Som tidligere general og hærsjef visste Eisenhower bedre enn de fleste hvor det kunne skjæres ned i forsvarsbudsjettet. Og han kunne gjøre det uten at noen torde å beskylde ham for å legge USA åpent for Sovjet. Den teknologiske utviklingen var også av betydning for New Look. Utplas seringen av såkalte taktiske atomvåpen startet i 1953. Disse nye og mindre våpnene ville være mer anvendelige og dermed angivelig mer troverdige enn de strategiske, i den forstand at de lettere kunne bli tatt i bruk i tilfelle et sov jetisk angrep. Eisenhower uttrykte det selv slik: «Der hvor disse tingene [tak tiske atomvåpen] blir brukt kun mot militære mål for militære formål, ser jeg ingen grunn til at de ikke skulle bli brukt som en kule eller hva som helst annet.» Britene hadde i praksis lagt seg på en tilsvarende strategi. De konservative var kommet til makten i 1951, og deres strategiske tenkning minnet på mange måter om republikanernes på den andre siden av Atlanteren. Det britiske arbei derparti la derimot, som demokratene i USA, noe større vekt på de konvensjo nelle styrkene. Aller viktigst for innføringen av New Look var likevel det enkle faktum at den satsingen på konvensjonelle våpen som hadde kommet så klart til uttrykk tidligere - seinest under NATOs Lisboa-møte i 1952 - hadde vist seg helt urea listisk. Det siste forsvarsbudsjettet som Truman la fram, pekte mot mange av de samme konklusjonene som dem Eisenhower trakk, til fordel for kjernefysiske våpen og flystyrker. I stedet for 96 divisjoner hadde NATO i 1954 25, med ytterligere 25 divisjoner som reservetropper. Endelig ble det internasjonale klima noe mindre anstrengt fra 1952-53. Det gjorde det lettere å gå inn for nedskjæringer på forsvarsbudsjettet. Så lenge USA var klart overlegen, syntes det å være liten grunn til å tvile på landets vilje til å bruke atomvåpen i tilfelle et sovjetisk angrep. Men etter hvert som Sovjet utviklet atom- og hydrogenvåpen med egnete leveringsmiddel, begynte mange å sette spørsmålstegn ved troverdigheten av den amerikanske atompolitikken. Tvilen kom fra såkalte strategiske tenkere i vest, tenkere som
136 KAPITTEL 8
dels reflekterte den våpentekniske utviklingen, men som i sin tur også virket inn på den. Deres synspunkt ble støttet av dem som hadde politisk eller militær for del av en slik kritikk. På politisk side var det demokratene og på den militære først og fremst krefter innenfor hæren og til dels marinen. Eisenhower-administrasjonens holdning endret seg noe utover i 1950-årene. De taktiske atomvåpen spilte en stadig større rolle, selv om beregninger viste at også disse ville forårsake ødeleggelser av et slikt omfang at diskusjonen om tro verdighet snart spredte seg til også å gjelde dem. På 1950-tallet var likevel USAs overlegenhet på det kjernefysiske området så stor at New Look kunne opprettholdes. En viss grad av uforutsigbarhet inngikk som et bevisst element i denne strategien. Slike tanker kunne utnyttes politisk ved at Washington mer eller mindre direkte truet med å gå til krig for å oppnå bestemte mål. Det var dette Dulles likte å kalle «brinkmanship». Han under streket at «kunsten å bevege seg til kanten av stupet uten å komme i krig, er en helt nødvendig kunst». I det minste ved tre—fire anledninger truet Eisenhower-administrasjonen med å bruke atomvåpen. I april 1953 advarte Dulles gjennom diplomatiske kanaler Beijing om at slik bruk kunne komme på tale om det ikke ble en frede lig løsning i Korea. Sannsynligvis bidro denne trusselen til at det vanskelige spørsmålet om repatriering av krigsfanger 11 dager seinere ble brakt vesentlig nærmere en løsning. I 1954 truet Washington med å bruke atomvåpen i Vietnam for å hindre en kinesisk intervensjon. Det er lite trolig at kineserne i det hele tatt hadde slike planer. Året etter drøftet man mer eller mindre åpent å bruke atomvåpen mot det kinesiske fastland for å forhindre en kinesisk landgang på Quemoy og Matsu. Da det kinesiske presset minket, ble disse planene lagt til side. Det er vanskelig å si noe direkte om årsaksforholdet på kinesisk side. I 1958 begynte kineserne å bombardere øyene på ny, igjen uten å oppnå særlige resultat. Selv med Eisenhowers reduserte forsvarsbudsjett utviklet det seg nære for bindelser mellom de enkelte våpengrener, sentrale politikere og store firma knyttet til rustningsindustrien. Presidenten advarte selv ved flere anledninger, og sterkest i sin avskjedstale, mot den makt et slikt militært-industrielt kom pleks representerte. Det eksisterte utvilsomt et sterkt press i retning av å sette i gang produksjon av de mange nye våpnene som ble utviklet. De som hadde interesser i et nytt våpensystem, hadde en naturlig tendens til å male situasjonen i svart-hvitt: hvis man unnlot å utvikle «deres» system, kunne motparten få et forsprang som i verste fall ville føre til nederlag i krig. En våpengren var lite villig til å se sine våpen i sammenheng med andre våpengrener. Rivaliserende grupper fantes selv innenfor en og samme våpengren. På den strategiske siden kjempet noen i fly
våpenkappløpet 1945-2000 137
våpenet for bombefly, andre for raketter. Det at marinen i 1960 fikk sin første ubåt med langtrekkende raketter, førte ikke på noen måte til reduserte krav om fly og raketter innen flyvåpenet. Da var heller det motsatte tilfellet. Det teknologisk-militære presset kan likevel overdrives. Det fantes nemlig motkrefter. Overordnete økonomiske målsettinger kunne, som i årene under Eisenhower, føre til reduserte bevilgninger til forsvaret. Mange militære var temmelig konservative, nettopp ut fra byråkratiske hensyn. Således var tonean givende kretser i flyvåpenet lenge skeptiske til den interkontinentale raketten (ICBM). Flyvåpenet hadde alltid vært bygd rundt det bemannete flyet og burde være det også i framtida. I 1955 måtte den sivile ledelsen derfor mer eller min dre pålegge flyvåpenet å gi utviklingen av interkontineltale raketter høyeste pri oritet. Men da skulle flyvåpenet selvsagt ha både fly og raketter. Innenfor mari nen viste også enkelte etablerte interesser motvilje mot utviklingen av de nye Polaris-ubåtene. Motstanden innen marinen mot Polaris var likevel mindre enn flyvåpenets motstand mot interkontinentale raketter, ikke minst fordi rakettenkningen her allerede hadde fått gjennomslag.
The New Look i Sovjetunionen
Utviklingen i Sovjet ble bestemt av den internasjonale situasjonen, inkludert de amerikanske militære disposisjonene, og av interne sovjetiske faktorer. Mulighe ten til detaljerte analyser begrenses av mangelen på informasjon, både om de enkelte våpensystemene og om forsvarsbudsjettets reelle størrelse. I grove trekk kom likevel utviklingen på sovjetisk side til å følge den i USA. Første del av 50årene var preget av opprustning med vekt på både kjernefysiske våpen og kon vensjonelle styrker. Fra midten av tiåret ble de konvensjonelle styrkene skåret kraftig ned og de kjernefysiske våpnene stilt i sentrum. Utad fortsatte Stalin til sin død å betone at de feltene hvor Sovjet stod sterkt, var de som betydde noe. Innad presset han på for å utvikle atom- og hydrogenvåpen med tilhørende leveringsmiddel. I august 1953 detonerte Sovjet sin første hydrogenbombe, mindre enn ett år etter USA. Mens den sovjetiske atombom ben i betydelig grad hadde vært basert på spionasje, var hydrogenbomben utvik let gjennom egen design. Sovjetiske mellomdistanseraketter ser ut til å ha blitt satt i serieproduksjon i 1955. Sovjet kunne også konkurrere med USA når det gjaldt mellomdistansefly. Dette var alt resultat av beslutninger som må ha vært tatt under Stalin. Tross denne oppbyggingen var utviklingen likevel langt mindre dramatisk enn forutsatt i NSC 68. Spesielt var dette tilfellet på det strategiske området. Anslagene om at Sovjet i 1954 ville komme til å ha 200 langtrekkende atomlad ninger, viste seg betydelig overdrevne. Først midt på 50-tallet fikk Sovjet bom
138 KAPITTEL 8
befly som kunne nå fram til USA og tilbake igjen. Etter at slike fly hadde tatt del i 1. mai-paraden i Moskva i 1955, oppstod det rykter om et bombeflygap i sovjetisk favør. Dette viste seg å være feil. Sovjet satset heller på produksjon av mellomdistansefly, rettet mot Vest-Europa, enn på langdistansefly. Teknologien var enklere og kostnadene mindre. USA fortsatte å være Sovjet totalt overlegen på det strategiske feltet. I 1956 hadde Strategic Air Command (SAC) minst 540 fly med interkontinental rek kevidde. Så seint som i 1960 hadde Sovjet antakelig bare 135 slike fly, mens amerikanske etterretningskilder regnet det tredobbelte antalll som mest sann synlig. De amerikanske flyene var dessuten teknologisk atskillig mer avanserte enn de sovjetiske. Sovjets konvensjonelle styrker vokste fra ca. 2,8 millioner mann i 1948 til ca. 5,7 millioner i 1955. USA hadde 2,9 millioner under våpen i 1955. Selv om Den røde armé ikke nådde opp til det antall divisjoner som vestlige etterret ningskilder opererte med, fortsatte Sovjet og de østeuropeiske landene å være NATO konvensjonelt overlegne. I 1955 kom Vest-Tyskland med i NATO, noe som økte Vestens konvensjo nelle styrke ganske radikalt. Frykten for et nytt sterkt Tyskland var reell i Sovjet unionen - ikke uventet ettersom landet hadde lidd enorme tap under andre ver denskrig. Dannelsen av Warszawapakten var delvis et svar på dette, selv om pakten langt på veg var en formalisering av forhold som allerede eksisterte i ØstEuropa. I august 1957 foretok Sovjet den første prøven med en interkontinental rakett. I oktober sendte så sovjetrusserne opp Sputnik 1, den første satellitten. Spesielt Sputnik kom som et sjokk på USA. Sjokket var enda større enn da Sov jet fikk sin første atombombe i 1949. Oppskytingen rammet troen på USAs teknologiske overlegenhet. Khrustsjov la nå om til en strategi motsatt den Stalin hadde fulgt. Kjernevåpnene ble satt i sentrum. Khrustsjov proklamerte i høye ordelag den sovjetiske overlegenheten på det interkontinentale området. Dette skulle selvsagt ikke gjøre bekymringene mindre på amerikansk side. Mange i Washington valgte å tolke den sovjetiske lederen bokstavelig når han f.eks. uttalte at Sovjet hadde nok atomvåpen til å viske enhver aggressiv stat bort fra jordens overflate. Som Eisenhower la Khrustsjov stor vekt på å utvikle de delene av flyvåpenet som baserte seg på atomvåpen. Raketter ble prioritert foran fly, selv om denne beslutningen møtte motstand fra store deler av flyvåpenet, slik tilfellet var også i USA. I 1959 ble de strategiske rakettvåpnene skilt ut som en egen våpengren. Den konvensjonelle marinen ble sterkt redusert, særlig flåten av overflateskip. Sovjet lå langt bak USA når det gjaldt utviklingen av atomubåter. I lys av de nye våpnene, en økonomisk omprioritering innad i Sovjet og den
VÅPENKAPPLØPET 1945-2000 139
gryende avspenningen midt på 50-tallet, begynte Khrustsjov å redusere det konvensjonelle forsvaret. Forsvarsutgiftene sank betydelig mot slutten av 50tallet. De væpnete styrkene ble skåret ned. Nedskjæringene foregikk i tre om ganger. Fra 1955 til 1957 ble styrkene redusert fra 5,7 til 3,9 millioner mann. I 1958-59 ble tallet redusert med ytterligere 300 000. I januar 1960 annonserte Khrustsjov en ny beskjæring, til 2,4 millioner mann. Den var bare kommet halvvegs ved Berlinkrisen i 1961, og det er uklart i hvilken grad den siste reduk sjonen ble gjennomført. Til sammenlikning ble de amerikanske styrkene under New Look skåret ned fra 3,5 millioner mann i 1953 til 2,4 millioner i 1960.
De mindre kjernevåpenstatene Den kjernefysiske utviklingen viste de to supermaktenes klare lederstilling. Her, enda mer enn på de fleste andre felt, dreidde det meste seg om USA og Sovjet. Tidlig på 80-tallet hadde de to 96 prosent av verdens kjernevåpen. Helt enerå dende var de likevel ikke. USA og Storbritannia hadde samarbeidet nært i framstillingen av atombom ben under andre verdenskrig. Særlig i den første fasen hadde det britiske bidra get vært av stor betydning. Men de avtaler som Roosevelt og Churchill inngikk i 1943 og 1944 om samarbeid også etter krigen, ble fort satt til side da krigen var over. Det skyldtes dels at avtalene ikke var kjent ut over en meget liten krets, dels at politikerne i Washington, og spesielt i Senatet, var fast bestemt på å verne om det amerikanske monopolet, selv overfor Storbritannia. Den amerikanske atomenergiloven av 1946 var et uttrykk for dette synet. I januar 1947 bestemte den britiske regjering at den på egen hånd skulle utvikle atomvåpen. Beslutningen synes å ha blitt tatt ut fra tre hensyn. For det første ville atomvåpen komme til å spille en viktig strategisk rolle. De represen terte et kvalitativt nytt skritt i våpenutviklingen, og Storbritannia måtte være med. For det andre var det et spørsmål om Storbritannias politiske rolle. Selv om denne måtte bli mindre enn i mellomkrigstida, ville atomvåpen styrke bri tenes posisjon overfor både Sovjet og USA. Endelig håpet London at en egen atomstyrke ville åpne for et samarbeid med Washington på et seinere tidspunkt. Dette kunne ha betydning ikke bare på det kjernefysiske området, hvor viktig det enn var, men langt ut over det. Britenes første sprengning fant sted i oktober 1952. Den bidro til en viss oppmykning av den amerikanske holdningen, men det var prøven med en hydrogenbombe i mai 1957 som virkelig liberaliserte Washingtons politikk. Med hensyn til leveringsmiddel ble London fra slutten av 1950-tallet helt avhengig av amerikansk bistand. Da amerikanerne i 1962 stoppet utviklingen
140 KAPITTEL 8
av den planlagte Skybolt-raketten, og Storbritannia dermed stod uten den bæreraketten landet hadde basert seg på, lovet Kennedy i desember 1962 statsminis ter Harold Macmillan at Storbritannia i stedet skulle få den nye Polaris-raketten. De britiske atomubåtene skulle settes under felles NATO-kommando, men kunne trekkes ut av denne når britene mente at deres «overordnete nasjonale interesser» stod på spill. Frankrike skulle få et liknende tilbud. Frankrike hadde i mellomkrigstida stått relativt sterkt innenfor kjernefysik ken. Landets stilling i internasjonal politikk var etter andre verdenskrig enda mer svekket enn Storbritannias. Det er vanskelig å peke på noe definitivt tids punkt da en beslutning ble fattet om å utvikle en egen fransk atomstyrke. Tek nologi, økonomi og politikk var nær filtret inn i hverandre. Den franske prosessen hvilte for en del på det samme grunnlaget som den britiske. De strategiske overlegningene var viktige, de politiske likeså. Suezekspedisjonen i 1956 stod sentralt fordi den overbeviste franske beslutningsta kere om at noe måtte gjøres for å styrke Frankrikes posisjon. Forholdet til Tysk land og Storbritannia var også av betydning. Frankrike ønsket å balansere tyskernes raskt økende rolle på det militære område. Når London var i stand til å produsere kjernevåpen, burde også Paris være det. de Gaulle økte først tempoet i utviklingen av den franske atomstyrken og gjorde den deretter langt mer uavhengig av NATO-samarbeidet enn tidligere franske regjeringer hadde lagt opp til. Han var også mye mer opptatt av et pro blem som etter hvert skulle oppta stadig flere: Kunne en stole på at USA virke lig ville bruke atomvåpen for å forsvare Vest-Europa når Sovjet hadde fått muligheten til å ramme USA direkte? Den første franske atomsprengningen fant sted i 1960. Den franske presidenten var ikke interessert i det amerikanske Polaris-tilbudet. Han foretrakk å fortsette arbeidet med en egen fransk atomstyrke. Ikke bare det, avtalen mellom Kennedy og Macmillan bidro antakelig til hans nei til britisk medlemskap i EEC i 1963. For de Gaulle hadde britene atter en gang understreket sin avhengighet av USA. Antallet atommakter har vokst saktere enn mange tenkte seg for to—tre tiår siden. I 1957 lovet Sovjet å hjelpe Kina med å utvikle kjernevåpen. To år seinere gikk imidlertid Moskva tilbake på denne avtalen, noe som bidro sterkt til de økende motsetningene mellom de to kommunistlandene (s. 199). Det er uklart hvor mye hjelp kineserne egentlig fikk fra Sovjet i de to årene samarbeidet varte. I 1964 fant den første kinesiske atombombeprøven sted. Kana stod klart tilbake for Storbritannia og Frankrike med hensyn til både atomteknologi og leveringsmiddel. Et tiår gikk før atomklubben fikk et nytt medlem. I 1974 foretok India hva myndighetene kalte en «fredelig atomeksplosjon». New Delhi kunne der med framstille atombomber for militær bruk. I 1998 gjennomførte India, og
våpenkappløpet 1945-2000 141
deretter Pakistan, flere tester med kjernefysiske våpen. Israel hadde også et ikke uvesentlig arsenal med kjernefysiske våpen. Etter apartheidregimets fall har SørAfrika gitt opp sine forsøk på å etablere et kjernefysisk arsenal. På 1980-tallet fantes det en voksende bekymring for at kjemiske våpen kunne bli de fattige staters «atomvåpen». Etter at gass hadde blitt brukt under første verdenskrig, forbød Genéve-konvensjonen av 1925 bruk, men tillot pro duksjon og lagring av kjemiske våpen. Det er antatt at omtrent tyve stater har kjemiske våpen. Teknologien som kreves for å produsere disse våpnene, er rela tiv enkel, og heller ikke lett å skille fra den sivile kjemiske teknologi. På 1980tallet viste Irak at bekymringen for bruk av slike våpen ikke var ubegrunnet; landet brukte kjemiske våpen både i krigen mot Iran og mot sin egen kurdiske befolkning. Irak hadde til og med et eget utviklingsprogram for biologiske våpen. I 1990 ble USA og Sovjetunionen enige om å redusere lagrene med kje miske våpen med åtti prosent. I 1993 ble det undertegnet en internasjonal kon vensjon som også forbød produksjon og lagring av kjemiske våpen. Den ble iverksatt i 1997, men flere land har trolig fremdeles slike våpen.
Kennedy, McNamara og fleksibelt svar Helt fram til sin avgang holdt Eisenhower-administrasjonen fast på et relativt lavt forsvarsbudsjett. Forutsetningen for å klare det var å legge vekt på strategisk avskrekking og villighet til å bruke atomvåpen, særlig de taktiske. Den sovje tiske utviklingen av interkontinentale raketter satte ytterligere fart i satsingen på atomvåpen, noe som gikk ut over de konvensjonelle styrkene. Da John F. Kennedy overtok som president i 1961, tok han sikte på å gjøre store endringer i amerikansk forsvarspolitikk. Budsjettet måtte økes kraftig, og det skulle igjen satses både på strategisk opprustning og på konvensjonelle styr ker. Særlig på det første feltet trengtes en dramatisk innsats. I lys av Sputnikoppskytingen og Khrustsjovs utsagn om Sovjets overlegenhet hadde den tro bredt seg at det eksisterte et rakettgap i sovjetisk favør. Kennedy gjorde mye ut av dette i valgkampen og lovet å innhente Sovjets forsprang. Eisenhower gikk ikke god for det angivelige rakettgapet. Dels ønsket han å beskytte administrasjonen mot beskyldninger om forsømmelser, dels bygde han på etterretningsrapporter som viste at Sovjet utplasserte langt færre raketter enn hva Moskvas egne utsagn tydet på. Opplysninger fra spionflyet U-2 var viktige i denne sammenheng. Kreml satset heller på å utvikle en ny rakettype, bedre enn de første, relativt primitive typene. Kennedy og hans dynamiske forsvarsminister Robert McNamara satte opp tempoet i produksjonen av interkontinentale raketter, basert på de løfter
142 KAPITTEL 8
Kennedy hadde gitt i valgkampen. Ganske tidlig i 1961 ble det imidlertid klart at all tale om et sovjetisk forsprang hadde vært misvisende, noe bilder fra nye satellitter viste. Da var beslutningen om opprustning allerede tatt. Kennedyadministrasjonen mente den ikke kunne snu uten å miste tillit i opinionen. Resultatet ble at mot slutten av 1963 hadde Sovjet fortsatt mindre enn 100 interkontinentale raketter, mens USA da var kommet opp i minst 550. Dette var antakelig en viktig bakgrunn for Sovjets forsøk på å utplassere mel lomdistanseraketter på Cuba i 1962. Khrustsjovs bløff var blitt avslørt. Sovjet hadde aldri hatt den styrke han hadde villet gi inntrykk av. I stedet hadde USA nå en stor og raskt økende ledelse. Den billigste og hurtigste måten for Moskva å utlikne denne ledelsen på, var å installere raketter med kortere rekkevidde på Cuba. Utplasseringen ville ikke i første omgang gi Sovjet noen overlegenhet, men antallet raketter kunne gradvis økes (s. 73). Grunnlaget for seinere amerikansk strategi ble lagt under McNamara. Den kvantitative veksten var omfattende og fortsatte også etter Kennedys død i 1963. McNamara satte et tak på de amerikanske strategiske våpnene - et tak som har vært gjeldende helt til i dag: 1056 interkontinentale raketter og 656 undervannsraketter (SLBM). Disse tallene ble nådd i 1967. Det var mer tale om en oppbygging av eksisterende våpensystem enn om utvikling av nye. McNamara stoppet utviklingen av et nytt bombefly, B-70. Han anså flyene som den minst viktige delen i det amerikanske trekløveret av strategiske våpen. På rakettsiden ble Minuteman II og III utviklet, men de var ikke dramatiske nyskapninger. Skybolt ble stoppet. Den største forandringen skjedde på ubåtsiden, med den store vekten som nå ble lagt på Polaris og seinere på Poseidon. Med sin overlevelsesevne i tilfelle krig var ubåtene McNamaras favoritter. Den viktigste nyskapningen var raketter med flere stridshoder som kunne kontrolleres hver for seg (MIRV). McNamara var skeptisk til anti-rakettvåpen. Han mente de offensive våpnene ville være de defensive overlegne. Her måtte han likevel gi etter for politisk-militært press og gå inn for en begrenset utvikling og utplassering. Med hensyn til den strategiske doktrinen ble nøkkel begrep som garantert gjensidig ødeleggelse (mutual assured destruction MAD), skadekontroll (damage limitation), slag mot militære kontra sivile mål (counterforce, countercity) og fleksibelt svar (flexible response) alle utviklet tid lig i 60-årene. Kryssende hensyn skapte likevel problem for McNamara som for de fleste tidligere forsvarsministere. En spenning oppstod mellom det å unngå krig — som var et hovedpunkt ved MAD - og det å begrense krigen til militære mål om den skulle komme. Moskva fordømte troen på en slik begrenset atomkrig. Vest europeerne fryktet at avskrekkingen ville bli redusert om USA ikke lenger var villig til å gi et ubegrenset svar på sovjetisk aggresjon. Andre kritikere uttrykte
VÅPENKAPPLØPET 1945-2000
143
frykt for at en strategi basert på slag mot militære mål ville føre til et kappløp om å slå til først. Resultatet, i det minste verbalt, ble å skyve skadekontroll i bakgrunnen og igjen legge vekten på at en atomkrig ikke kunne begrenses. Da hadde det liten mening å skille mellom militære og sivile mål. De konkrete amerikanske krigsplanene ser imidlertid ut til bare i liten grad å ha fulgt de verbale svingningene. Både sivile og militære mål var aktuelle, i en rekke forskjellige kombinasjons muligheter, både under Eisenhower og Kennedy. Eisenhowers massive gjengjeldelse hadde bygd på at lokale angrep kunne bli møtt med et kjernefysisk svar. Men Vietnamkrigen viste allerede på 50-tallet at det var lettere sagt enn gjort å bruke, eller endog å true med å bruke, atomvåpen i mindre konflikter. Det var ikke til å komme forbi at også taktiske atomvåpen ville bety en dramatisk opptrapping. Kjernevåpnene kunne virke avskrekkende overfor større angrep, men i begrensete lokale konflikter syntes de nesten irrele vante. Høsten 1959 hadde senator John E Kennedy angrepet Eisenhowers nedskjæringer av de konvensjonelle styrkene og hevdet at vi har først og fremst forberedt oss på å kjempe nettopp den type krig vi minst ønsker å kjempe, og som vi minst sannsynlig kommer til å kjempe. Vi har kjørt oss selv opp i et hjørne der det eneste valg er alt eller intet, verdens ødeleggelse eller overgivelse. Fleksibelt svar gikk i korthet ut på at om mulig skulle fienden bli møtt med de samme midlene som han selv brukte. USA måtte forbedre evnen til å utkjempe kriger uten å ty til atomvåpen. De konvensjonelle styrkene måtte derfor bygges opp. Om Sovjet, mot all formodning, gikk til et omfattende angrep, og Vesten var i ferd med å lide nederlag, var det likevel nå som tidligere forutsetningen at NATO ville bruke atomvåpen først. Men det ble i så fall på et seinere tidspunkt enn under Eisenhowers manglende konvensjonelle beredskap. I 1967 ble fleksibelt svar vedtatt som NATOs strategi. Dette førte til en viss, men nokså beskjeden, styrking av det konvensjonelle forsvaret. Vesteuropeerne var ikke villige til å gjøre noen særlig innsats på dette feltet (s. 171). USA bygde opp sine styrker i løpet av 60-tallet, fra 2,4 millioner mann i 1960 til 3,4 i 1969, men Vietnamkrigen gjorde at de praktiske konsekvensene ble små i VestEuropa. Kennedy-administrasjonen kom derimot paradoksalt nok til å stå for en kraftig økning i antallet taktiske atomvåpen i Europa. Det skyldtes dels at den ikke grep inn mot planer som allerede var i ferd med å bli satt ut i livet, dels at den konvensjonelle oppbyggingen ble mindre enn først tenkt. Med hensyn til forsvarsbudsjettets størrelse skjedde en stor vekst i løpende
144 KAPITTEL 8
tall, fra 45,9 milliarder dollar i 1960 til 81,2 i 1969. Forsvarets andel av brutto nasjonalproduktet ble likevel redusert, mest fordi 60-årene var en gyllen vekst periode i amerikansk økonomi. Noe forenklet sagt kunne man hevde at Eisenhower hadde tatt utgangspunkt i det beløp han på økonomisk-politisk grunnlag mente var tilgjengelig for for svaret, for så å sette opp en doktrine som passet til dette beløpet, og la våpengrenene selv bestemme nokså fritt innenfor disse rammer. McNamara gikk den motsatte vegen: han begynte med doktrinen, fant ut hvor mye den ville kreve av våpen og penger, og prøvde så å sørge for at våpengrenene fulgte opp med en samordning og ikke nærmest planla å føre hver sin krig mot Sovjet. McNamaras strategi ga tilsynelatende logikk og sammenheng, men den ble også betraktelig dyrere enn Eisenhowers, uten at noen kunne hevde at sistnevnte hadde satt USAs sikkerhet i fare. Den mest konkrete arven fra McNamara var den kvantitative veksten, dels på forsvarsbudsjettet, men spesielt når det gjaldt antallet ICBM og SLBM. Hva skyldtes denne veksten? Som vi har sett, var den et godt stykke på veg bestemt av utenrikspolitiske oppfatninger, for ikke å si feiloppfatninger av sovjetisk styrke ved Kennedys maktovertakelse. Program som var satt i gang på feilaktig grunnlag, ble fortsatt, selv etter at realitetene var avdekket. Den kvantitative veksten hadde også i høy grad sammenheng med nye innenrikspolitiske holdninger, og særlig da med synet på offentlig aktivitet. Kennedy og Johnson stod for en langt mer aktiv offentlig politikk enn Eisen hower hadde gjort. De var villige til å bruke større beløp på mange områder, også på forsvaret. Det paradoks oppstod at selv om republikanerne generelt var enda mer skeptiske til Sovjet enn demokratene, var de sistnevnte, på grunn av sitt syn på statens rolle i økonomisk politikk, villige til å bruke mest på forsvaret.
Oppbygging på sovjetisk side På det strategiske området fant det utover på 60- og 70-tallet sted en utvikling som brakte Sovjet på høyde med USA og på enkelte felt sågar forbi. I Sovjet som i USA skjedde det minst på flysiden. «Backfire» på 70-tallet var den første nye flytypen med mulig interkontinental rekkevidde. I antall fly var det heller tale om en viss tilbakegang. Sovjet fortsatte derfor å være USA klart underlegen på dette feltet. I 1985 hadde USA 2520 atomstridshoder om bord i fly, mot Sovjets 680. Endringene var større mht. strategiske ubåter. Også her fortsatte Sovjet å ligge etter USA, men satsingen var betydelig. I 1967-68 fikk Sovjet en ubåt som et stykke på veg kunne sammenliknes med den amerikanske Polaris, og i
VÅPENKAPPLØPET 1945-2000 145
Atomstridshoder på strategiske våpenbærer.
Strategiske våpenbærere. Kilder: The Harvard Nuclear Study Group, Living with Nuclear Weapons (Toronto 1983), s, 74. Econo-
mist, 11. oktober 1985 s. 50 og Economist, 9. juni 1990 s. 50. Arms Controll Today, november 1995 s. 30.
146 KAPITTEL 8
1973-74 en enda mer moderne type. Til tross for at sovjetrusserne nå begynte å trekke de gamle ubåtene ut av tjeneste, slik at det totale antall ikke lenger steg, hadde Sovjet snart flere strategiske ubåter enn USA. USAs nye Poseidon ogTrident var likevel de sovjetiske teknisk overlegne, og fordi USA spesielt til sjøs var kommet så mye lenger i MIRV-teknologien, beholdt landet ledelsen i antall atomstridshoder. I 1985 hadde USA 5536 atomstridshoder, mot Sovjets 3123. Mens amerikanerne hadde en viss balanse mellom elementene i den såkalte triaden, særlig mellom marinens ubåtbaserte raketter og flyvåpenets landba serte, satset russerne primært på de landbaserte rakettene. Denne forskjellen kan i stor grad forklares ut fra tradisjon og geografiske forhold. Satsingen var både kvantitativ og kvalitativ. Fra ca. 100 ICBM i 1963 økte Sovjet sitt antall til ca. 1400 i 1970. Da var sovjetrusserne gått forbi amerikanerne i antall. De sovjetiske rakettene var gjennomgående større enn de amerikanske, hovedsakelig for å kompensere for den større treffsikkerheten som de ameri kanske våpnene hadde. Men etter hvert nærmet russerne seg amerikanerne mht. treffsikkerhet. Den ledelsen USA lenge hadde hatt når det gjaldt MIRV-tekno logien, ble også mindre, særlig til lands. I 1985 hadde Sovjet således 1398 land baserte raketter med 6420 stridshoder. De tilsvarende tall for USA var 1018 og 2118.
Helt fra USA i begynnelsen av 60-årene hadde trukket sine mellomdistanse raketter ut av Vest-Europa, hadde Sovjet hatt en klar ledelse når det gjaldt mellomdistansevåpen. På slutten av 70-tallet utplasserte Moskva moderne SS-20raketter, delvis som erstatning for de gamle SS-4 og -5. Dette understreket på en ny måte Sovjets overlegenhet i forhold til NATO. Grovt regnet var ca. 1/3 av det raskt stigende antall SS-20 primært rettet mot Kina og andre mål i Asia. Også på en rekke andre områder skjedde det en betydelig oppbygging. Den sovjetiske marinen ekspanderte raskt på 60- og 70-tallet. Mens Khrustsjov hadde skåret drastisk ned på konvensjonelle overflateskip, ble politikken endret fra midten av 60-tallet. Nå skulle Sovjet ikke bare ha en moderne ubåtflåte — det hadde hele tida vært forutsetningen - men også en moderne overflateflåte. Etter hvert viste den sovjetiske marine seg på alle verdenshav (s. 100-101). Handels flåten ble doblet fra 1964 til 1969. Midt i 60-årene begynte sovjetrusserne for alvor å bygge opp igjen de kon vensjonelle styrkene. Delvis kunne dette ses på som en refleks av den ameri kanske strategien med fleksibelt svar. Delvis må det knyttes til den spente situa sjonen langs grensen mot Kina, hvor det meste av oppbyggingen foregikk. Tallet på sovjetiske soldater i Øst-Europa holdt seg på rundt 500 000. Det er vanskelig å si noe sikkert om når den sovjetiske opprustningen begynte, langt mindre om motivene. Samfunnsviteren David Holloway hevder at den sannsynligvis startet så tidlig som i 1959-60. De fleste nye prosjekt må i
våpenkappløpet 1945-2000 147
alle fall ha blitt startet opp under Khrustsjov. Han håpet lenge å balansere den kjernefysiske ekspansjonen med reduksjoner i de konvensjonelle styrkene. På 60-tallet skulle det vise seg at dette ikke var en farbar veg. Tempoet gikk muli gens ytterligere opp under Bresjnev. Under ham ble det igjen lagt større vekt på konvensjonelle styrker. Om oppbyggingen var kommet i gang i 1959—60, ble den i alle fall stimulert av den utviklingen som foregikk på amerikansk side under McNamara, og av nederlaget på Cuba. Sovjet anså seg selv som én av to supermakter, og ønsket at også resten av verden skulle se det slik. En slik status måtte, i mangel av andre alternativ, først og fremst sikres på militært grunnlag. Khrustsjov forsøkte å bygge opp den nødvendige styrke på billigst mulig måte. Aller billigst var det å overdrive Sovjets militære styrke. Etter at dette var blitt avslørt som bløff, og bare hadde forsterket USAs militære ledelse, hadde han prøvd å utplas sere mellomdistanseraketter på Cuba. Etter at også dette slo feil, var det bare én veg igjen: å bygge opp den nødvendige styrken, spesielt av interkontinentale raketter. I det minste på kort sikt må målet ha vært å sikre seg militær likevekt med USA. Tidlig på 60-tallet var det ennå langt fram til noe slikt. Å satse på over legenhet må ha fortont seg som nokså illusorisk. Kostnadene ville bli enorme. Likevekt ville gi Sovjet større handlefrihet uten at det rokket ved den interna sjonale stabiliteten. Utover i 70-årene styrket antakelig SALT-forhandlingene denne linjen. Gjennom godkjennelsen av SALT-avtalene påla Sovjet seg begrensninger som passet bedre med en likevekts- enn med en overlegenhetslinje. (Avtalene om rustningsbegrensning behandles på s. 79—82.) På begynnelsen av 70-tallet stoppet økningen i antall interkontinentale raketter opp. Riktignok ble gamle skiftet ut med nye, og etter hvert mestret også Sovjet MIRV-teknologien, men noe dramatisk nytt brakte ikke dette inn i bil det. Amerikanerne hadde en tendens til å legge hovedvekten på de landbaserte rakettene i sammenlikningen med Sovjet. Dette tilslørte det faktum at for USA var denne komponenten i triaden mindre viktig enn for Sovjet. Gjennom 60- og første halvpart av 70-tallet lå veksten i det sovjetiske for svarsbudsjettet på fire-fem prosent årlig. Veksten var i og for seg ikke ekstra ordinært stor. Viktigere var det at den ble opprettholdt over en så lang periode. Sannsynligvis gikk den ned mot slutten av 70-tallet. I det minste beregnet CIA at etter 1976 lå veksten på rundt 2 prosent per år.
148 KAPITTEL 8
Den amerikanske reaksjonen Første fase: fram til 1973-1974 Den amerikanske reaksjonen på den sovjetiske opprustningen var lenge begren set. Tidlig på 60-tallet hadde USA økt sin ledelse kraftig på det strategiske feltet. Den første vurderingen i Washington var at Sovjet bare ville utvikle den minimumsstyrke som trengtes for å avskrekke USA og for å opprettholde sin supermaktstatus. Da landet, etter McNamaras syn, nådde dette nivået midt på 60tallet, gikk forsvarsministeren over til å hevde at det ikke var noe som tydet på at Sovjet tok sikte på å utvikle en like stor styrke som den USA hadde. Den sovjetiske oppbyggingen ble også undervurdert, i det minste på 60-tallet, av de amerikanske etterretningsorganene som hadde som oppgave å forutsi slike ting. Undervurderingen kunne langt på veg forklares som en overreaksjon på de mange feilaktige utsagnene som var kommet på slutten av 50-tallet i for bindelse med det påståtte rakettgapet. Dessuten økte det sovjetiske rakettallet så raskt delvis fordi Moskva ikke i samme grad som Washington tok gamle raketter ut av tjeneste. Det faktum at Sovjet utviklet atskillig tyngre raketter enn USA, ble i stor grad tatt som bevis på at sovjetrusserne måtte ta igjen i sprengkraft hva de tapte i nøyaktighet. Alt i alt så McNamara liten grunn til å reagere så lenge USA var sikker på at landet kunne overleve et sovjetisk førsteslag og fremdeles ha evnen til å slå tilbake i til strekkelig omfang. Denne evnen ville i seg selv avskrekke Sovjet fra å overveie et slikt angrep. Nixon—Kissinger hadde på mange måter samme vurdering som McNamara av den sovjetiske opprustningen. USA fortsatte med å trekke gamle raketter og bombefly ut av tjeneste. I alt forsvant ca. 1000 ICBM og 300 B-52-bombefly fra tidlig på 60- til midt på 70-tallet. Styrkebildet ville ha sett helt annerledes ut om disse var blitt beholdt. Andelen av forsvarsbudsjettet som gikk til strategiske våpen, fortsatte å synke. Mange hadde en følelse av at lagrene av kjernevåpen nå var så store at videre økninger ville ha liten betydning. Som Kissinger utbrøt i et nå nesten klassisk sitat - som svar på motstand i Washington mot SALT I-avtalen:
Og et av de spørsmål vi må stille oss selv, er: Hva i Guds navn er egentlig strategisk overlegenhet? Hvilken betydning har den, politisk, militært, ope rasjonelt, tatt i betraktning de nivåene vi nå befinner oss på? Hva gjør du med den [den strategiske overlegenheten] ? Nixon-administrasjonen gikk over fra å tale om behovet for amerikansk over legenhet til å bruke uttrykk som «paritet» og «tilstrekkelighet». Hvorfor skulle
våpenkappløpet 1945-2000 149
USA ha flere våpen enn det trengte? Det var lett å hevde slike tanker når USA fremdeles ble ansett for å ha en liten ledelse i det strategiske kappløpet. Når USA dessuten hadde et mer enn tilstrekkelig forsvar, og når Sovjets hensikter ble mer optimistisk vurdert enn noen gang tidligere under den kalde krigen, var det liten grunn til å reagere på den sovjetiske oppbyggingen. De tidlige 70-årene var jo avspenningspolitikkens høydepunkt. De nye rustningsbegrensende tiltakene gjorde det både mindre nødvendig og politisk vanskeligere å gå i gang med en ny runde opprustning på amerikansk side. Vietnamkrigen skjerpet skepsisen i opinionen til forsvarsbudsjettet. På slutten av 60-tallet og utover til midt på 70-tallet mente et klart flertall at for svarsbudsjettet var for høyt. Dette hadde innflytelse ikke bare på medlemmene av Kongressen, men også på Johnson- og Nixon-administrasjonen. Våpenutviklingen stod likevel langt fra stille på amerikansk side. Under SALT I-forhandlingene insisterte de amerikanske militære på å holde MIRVteknologien utenfor. Det ble også gjort. Så selv om SALT-avtalen begrenset antallet raketter på hver side, kunne den ikke hindre en eksplosjon i antall stridshoder på de samme rakettene. Seinere på 70-tallet insisterte USA på å holde MX-raketten utenfor en ny avtale. Det samme gjaldt de fleste sidene av den nye krysserteknologien.
Andre fase: fram mot 1984 USA tillot Sovjet å komme på høyde med seg på det strategiske område, endog å gå forbi på visse begrensete felt. Den sovjetiske oppbyggingen kom likevel etter hvert til å føre til store endringer på amerikansk side. Først ble den gjel dende strategiske doktrinen forandret, så ble forsvarsbudsjettet kraftig økt. En ny strategi kom allerede i 1973-74 og er knyttet til forsvarsminister James Schlesingers navn. Schlesingers utgangspunkt var at det ikke lenger var troverdig at USA ville gå til full atomkrig for å forsvare annet enn helt vitale interesser. Etter hans mening hadde MAD vært basert på en amerikansk overle genhet som ikke lenger eksisterte. Landet trengte en strategi for fleksibel bruk også av atomvåpen, delvis for om mulig å kontrollere skadene dersom krigen først skulle bryte ut. Militære mål ble høyt prioritert, og slag mot storbyer og andre sivile mål kom desto lavere på listen. Dette var en tilbakevending til tanker McNamara hadde presentert i sin tid lige fase som forsvarsminister. Han hadde seinere gått tilbake på dem, men retretten var klarere på det verbale plan enn med hensyn til de mål de ameri kanske strategiske våpnene faktisk var rettet mot. Schlesinger opphevet denne motsetningen. Den militære teknologien var dessuten blitt mer avansert. Våp nenes nøyaktighet økte mulighetene for selektiv utvelgelse av mål.
150 KAPITTEL 8
Problemene med denne strategien var likevel de samme som McNamara hadde møtt. Mange følte at målsettingen om å unngå krig nå ble satt i annen rekke i forhold til muligheten av å kunne utkjempe en begrenset krig. Sovjet uttrykte fremdeles ingen tro på at en slik begrensning var mulig. Vesteuropeerne var fortsatt skeptiske, om enn ikke i så stor grad som tidligere. Carter og forsvarsminister Harold Brown var lenge avventende når det gjaldt enkelte sider ved Schlesingers strategi. I praksis aksepterte de dog hovedlinjene i hans opplegg. Schlesinger hadde primært tenkt på militære mål. Brown kom i større grad til å trekke inn også økonomiske og politiske. Carter-administrasjo nens syn ble slått fast i presidentdirektiv 59 fra 1980. Tankene om en fleksibel bruk av atomvåpen fikk ytterligere fart under Reagan-Weinberger. Resultatet var at amerikanske og sovjetiske doktriner nær met seg hverandre. USA, som hadde lagt hovedvekten på avskrekking, oppriori terte analyser av hvordan en atomkrig skulle føres og sågar eventuelt vinnes. Sovjetiske militære ledere hadde lenge lagt relativt liten vekt på avskrekking og betont at Sovjet ville være i stand til å vinne selv en atomkrig. Fra øverste poli tiske hold derimot kom det nå en rekke uttalelser som gikk ut på at i en atom krig ville det ikke finnes noen seierherre.
I løpende tall steg forsvarsbudsjettet gjennom det meste av 60- og 70-tallet. Det var en refleks av Vietnamkrigen og av en økende prisstigning, for utenom utgif tene til krigen i Vietnam var det ingen reell vekst. Forsvarets andel av det totale budsjettet ble halvert i løpet av disse to tiårene. Det var først og fremst et resul tat av store økninger innen andre sektorer, som helse- og sosialvesen og utdan ning. Forsvarsutgiftenes andel av bruttonasjonalproduktet ble også mindre. I 1960 hadde denne prosenten ligget på 9,1. I 1978 var den kommet ned på sitt laveste nivå siden 1950, 5,0 prosent, under det halve av det tilsvarende tallet for Sovjet. Til gjengjeld var det amerikanske nasjonalproduktet dobbelt så stort som det sovjetiske. Fra 1975-76 kom avspenningspolitikken under press (se kap. 5). Det varte likevel en tid før det politiske omslaget resulterte i økte rustningsutgifter av betydning. Da Carter ble valgt til president i 1976, lovet han å skjære ned på forsvarsbudsjettet. Men i stedet steg budsjettet, og mot slutten av hans fireårs periode var det tale om betydelige økninger. Opinionen gikk nå igjen inn for at USA måtte få et sterkere forsvar. Den høye veksten på slutten av Carters periode ble ytterligere akselerert under Reagan. Han foreslo reelle økninger på 14 prosent for 1982 og deretter på 7 prosent per år, mot de 5 som Carter hadde anbefalt for perioden 1982-86. Selv om Kongressen reduserte økningene noe, ble de fleste forslagene stående. I partipolitisk perspektiv var Reagans forsvarspolitikk en nyskapning. Repub
våpenkappløpet 1945-2000 151
likanerne hadde tradisjonelt prioritert å holde utgiftene nede, inkludert for svarsutgiftene. Bare på den måten kunne en redusere statens aktivitet og få rom for skattelettelser. Reagan ville absolutt redusere offentlig aktivitet, men gjorde et stort unntak for forsvaret. Motsatt mønsteret fra tidligere i etterkrigstida, var det nå en republikansk president som gikk lengst, ikke bare i generell anti-kommunisme, men også i opprustning for å styrke USA i kampen mot Sovjet. Nye våpensystem skulle utvikles samtidig som produksjonen av dem som Carter allerede hadde gått inn for, skulle trappes opp. På flysiden ble beslut ningen om å kansellere B-l omgjort, samtidig som det nye Stealth-flyet skulle framstilles. På rakettsiden ble MX beholdt, selv om Reagan-administrasjonen hadde store problem med å bestemme seg for hvordan den skulle utplasseres. I tillegg kom en ny rakett med bare ett stridshode, Midgetman. På ubåtsiden økte tempoet i produksjonen av den nye Trident. Carters beslutning om ikke å sette sammen nøytronbomben ble omgjort, selv om det var umulig å stasjonere det nye våpenet i Vest-Europa på grunn av motstanden der. Oppbyggingen var nes ten like markert på det konvensjonelle feltet. Spesielt ble marinen og flyvåpenet styrket. Grunnlaget ble lagt for en ny runde i rustningskappløpet. Krysserrakettene ble stadig mer avanserte. De var så små og lette å skjule at de kunne undergrave mulighetene til videre rustningskontroll. De første anti-satellittvåpnene ble framstilt, først i Sovjet, så i USA. Aller viktigst var USAs forsøk på å utvikle et forsvar mot sovjetiske raketter, delvis basert på laser- og strålevåpen. Det var usikkert hvor effektivt et slikt forsvar kunne bli, men uansett så stod man her overfor kvalitativt nye spørsmål. Utviklingen representerte en klar trussel mot det viktigste rustningsbegrensende tiltaket, ABM-traktaten av 1972. Reagan-administrasjonen begrunnet de store økningene på forsvarsbudsjet tet med at de var nødvendige for å ta igjen den ledelsen Sovjet angivelig skulle ha opparbeidet seg. Tilsvarende var det Washingtons hovedmål i forhandlinger om rustningskontroll å få til kraftige reduksjoner på de feltene hvor Sovjet stod sterkest. De vestlige nedskjæringene skulle være langt mindre enn de sovjetiske. Flere uttalelser fra administrasjonen kunne tolkes slik at likevekten helst burde kombineres med «en ekstra margin for sikkerhet». Det behov som mange i Washington så for å føre forhandlinger ut fra en styrkeposisjon, kunne også tyde på at siktemålet var noe mer enn bare likevekt med Sovjet. Reagans syn på for holdet mellom øst og vest (s. 110-111) ga nærmest fritt løp for utviklingen av alle de nye våpnene som teknologien var i stand til å frambringe. Opprustningen skremte ikke bare motparten, men også allierte land og egne borgere, et paradoks som hadde vist seg ved flere anledninger i etterkrigstida. Reaksjonene tidlig på 80-tallet ble sterkere enn noen gang tidligere. Protestene viste seg først og sterkest i Vest-Europa, så også i USA selv. De var rettet mot
152 KAPITTEL 8 mange forskjellige forhold: opprustningen generelt, de nye strategiske doktriner med mindre vekt på avskrekking og større vekt på hvordan kjernevåpen kunne brukes i en krig, og mot nøytronbomben. Den viktigste enkeltfaktoren i Vest-Europa var likevel NATOs vedtak i desember 1979 om å utplassere 572 krysserraketter og Pershing II mellomdis tanseraketter (INF) i Vest-Europa. De skulle være et svar på Sovjets SS-20-oppbygging. Moskva hevdet på sin side at SS-20 bare kompenserte for britiske og franske atomvåpen samt amerikanske bombefly i Europa. Det var dog liten tvil om at Sovjet hadde en økende ledelse med hensyn til mellomdistansevåpen i Europa. NATO-vedtaket var også ment å skulle kople USA nærmere til Vest-Europa. Teorien var at USA måtte bygge opp en opptrappingsstige. Det trengtes et ledd mellom de taktiske og de strategiske atomvåpnene. Et slikt mellomledd kunne gjøre forsvaret av Europa mer troverdig enn de andre våpnene alene kunne. I store deler av opinionen ble imidlertid utplasseringsvedtaket tolket som et tegn på at USA forberedte seg på å utkjempe en begrenset atomkrig og holde seg selv utenfor. Denne frykten ble stimulert av forvirrende uttalelser, ikke minst fra president Reagan selv, om hvordan kjernefysiske våpen eventuelt kunne tenkes brukt i krig. Vest-Europas rolle innenfor NATO hadde vokst i løpet av 70-årene (s. 174-179). Dette faktum, sammen med intensiteten i de synspunktene som kom fram i de fleste europeiske NATO-land og i opposisjonen i USA, tvang Reagan-administrasjonen til å legge større vekt på rustningskontroll enn man kunne vente på bakgrunn av Reagans ideologi og tidligere uttalelser. Etter noen tid kom det i gang forhandlinger med Sovjet om begrensninger både av de stra tegiske våpen og av de mellomdistanseraketter som hadde vakt slik uro i VestEuropa. Det var liten framgang å spore. I desember 1983 begynte utplasseringen av krysserrakettene og Pershing Il-rakettene. Da brøt forhandlingene helt sammen (s. 112).
Avspenning og nedrustning Mot slutten av 1984 var det tydelig at både USA og Sovjet var interessert i et bedre klima igjen (s. 114-115). Moskva ga opp sitt krav om at de amerikanske mellomdistanserakettene måtte trekkes ut av Vest-Europa før forhandlinger kunne bli gjenopptatt. I mars 1985 kom så forhandlingene i gang igjen. Det første toppmøtet i Genéve førte ikke til særlige framskritt. Det neste i Reykjavik var meget dramatisk, selv om noen avtale heller ikke ble sluttet her.
VÅPENKAPPLØPET 1945-2000 153
Reagan og Gorbatsjov var tilsynelatende nær ved å bli enige om betydelige nedskjæringer i antallet strategiske våpen. Muligheten for helt å bli kvitt slike våpen ble også diskutert. Møtet brøt sammen på grunn av uenighet om Det strate giske forsvarsinitiativ (SDI). Gorbatsjov insisterte på begrensninger i SDI-forskningen som Reagan ikke ville godta. Det politiske klimaet ble raskt bedre. Gorbatsjovs maktovertakelse i Sovjet førte til store endringer i de sovjetiske posisjoner. Når det gjaldt rustningskon troll, var det liten tvil om at de store innrømmelser nå ble gjort av Sovjet. Først gikk Gorbatsjov med på å oppheve kravet om at en avtale om mellomdistansevåpen også måtte omfatte de britiske og de franske atomstyrkene, så ga han også opp koplingen til SDI. Minst like viktig var det at Moskva fullstendig endret syn på verifikasjonsspørsmålet. De ulike holdningene på dette punktet hadde vært til hinder for avtaler på flere områder. Nå var russerne rede til å åpne sitt samfunn på en helt annen måte enn tidligere. De gikk med på et omfattende system med «på stedet»-inspeksjoner, først i forbindelse med Stockholm-avtalen av 1986 om tillitskapende tiltak under Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE), og så også når det gjaldt mellomdistanseraketter. I desember 1987 ble det oppnådd enighet om en INF-avtale som avskaffet alle landbaserte mellomdistanseraketter på amerikansk og sovjetisk side. Dette var første gang de to partene avskaffet en hel klasse av våpen. Mens det hadde vist seg svært vanskelig å få til avtaler om rustningskontroll når det politiske klima ikke lå til rette for det, viste det seg under den raske avspenningen på overgangen fra 80- til 90-tallet vanskelig for forhandlerne å holde tritt med de reelle nedskjæringene som de to partene faktisk foretok mer eller mindre på egen hånd. Utviklingen i Øst-Europa og de økonomiske proble mene, særlig i Sovjet, men også i USA, virket utvilsomt inn på denne prosessen. Forhandlingene om konvensjonell nedrustning i Europa (CFE) under KSSE illustrerte det nye klimaet aller best. Ved en storslått seremoni i Paris i november 1990 inngikk de 34 berørte landenes ledere en avtale etter mindre enn to års forhandlinger. Til sammenlikning hadde forhandlingene om gjensidige og balanserte styrkereduksjoner (MBFR) vart fra 1973 til 1988 uten at nevnever dige resultat var oppnådd. Også her var det Sovjet som gjorde de største inn rømmelsene. Det overordnete prinsipp var at de to maktblokker skulle være jevnbyrdige. I denne sammenheng betydde det reduksjoner på opptil 50 pro sent for den østlige side, mot bare rundt 10 prosent for den vestlige. Sovjet ga opp sin overlegenhet på områder som tanks og tungt artilleri. Landet forble den sterkeste enkeltmakt i Europa militært, men Warszawapakten var gått i oppløs ning. Når det gjaldt antallet troppestyrker, som ikke var en direkte del av avta len, foretok Moskva først betydelige ensidige nedskjæringer, så var Kreml rede til å innrømme USA jevnbyrdighet. Hver av de to supermakter skulle ha rett til
154 KAPITTEL 8 å ha stående 195 000 mann i Sentral-Europa. USA hadde 30 000 ekstra i tilstø tende områder. I tillegg kom at utviklingen i Tyskland og Øst-Europa gjorde det illusorisk for Moskva å ha selv dette antall i det sentrale avtaleområdet. De rus siske soldatene i Øst-Tyskland skulle således være ute i løpet av 1994, og ingen andre land i Øst-Europa ønsket et militært russisk nærvær. Avslutningen på den kalde krigen la grunnlaget for en helt annen fart i ned rustningen enn tidligere, og illustrerte således den store betydningen som de utenrikspolitiske omgivelsene hadde for supermaktenes våpenarsenaler. Etter ni år med forhandlinger sluttet USA og Sovjetunionen i juli 1991 START I-avtalen. Fra et nivå på 11-12 000 atomstridshoder på sine strategiske våpenbærere skulle de to i løpet av en sjuårsperiode redusere dette antallet til 6000 strids hoder på maksimalt 1600 strategiske våpenbærere. Siden ikke alle strategiske stridshoder ble talt med under denne beregningen på 6000, forble det uklart hvorvidt START I faktisk ville føre til en betydelig reduksjon i antallet av slike våpen.
Oppløsningen av Sovjetunionen i desember 1991 gjorde at også Kviteruss land, Ukraina og Kasakstan ble atommakter, fordi nesten en tredjedel av de sov jetiske arsenalene var plassert på disse statenes territorium. Gjennom Lisboaavtalen av mars 1992 gikk disse tre statene med på å eliminere alle kjernevåpen på sine områder. I praksis skulle noen ødelegges, andre overføres til Russland. Denne avtalen ble etter en viss forsinkelse faktisk gjennomført til tross for de politiske problemene mellom Russland og Ukraina. Allerede i juni 1992 kom George Bush og Boris Jeltsin fram til enighet om nye betydelige reduksjoner, en enighet som ble traktatfestet gjennom START II av 3. januar 1993. I løpet av maksimalt 10 år skulle USA og Russland redusere antallet kjernevåpen til 3—3500 hver. (Partene bestemte selv hvor mange de ønsket å ha innenfor denne rammen.) Traktaten hadde et forbud mot flerhodete stridshoder (MIRV) på landbaserte raketter. Dette betydde at trusselen fra de russiske landbaserte rakettene, som amerikanerne hadde vært så opptatt av, ble vesentlig redusert. Tyngdepunktet i de kjernefysiske arsenaler ble nå for alvor skjøvet over til de ubåtbaserte våpen. Selv om de to makter fremdeles hadde mer enn nok kjernevåpen til å øde legge hverandre flere ganger, var START Il-reduksjonene dramatiske, og de kunne gi et viktig bidrag til at redselen for kjernevåpnene ble mindre. De store reduksjonene i taktiske kjernevåpen trakk i samme retning. Gjennom ensidige, men parallelle forpliktelser bestemte USA og Russland at de ville foreta omfat tende nedskjæringer også i antallet slike våpen. Visse ryper taktiske våpen ble fjernet helt, og både USA og Russland sluttet å oppbevare taktiske atomvåpen om bord på marinefartøyer. Taktiske atomvåpen inngikk imidlertid fortsatt i deres arsenaler. I Europa hadde USA muligheten til å benytte slike våpen fra fly.
VÅPENKAPPLØPET 1945-2000
155
Overslag over amerikanske og russiske kjernefysiske strategiske stridshoder. Kilde: Goldblat 1994.
Å ødelegge et så stort antall våpen som man nå la opp til, var en kostbar og tek nisk krevende oppgave. USA gikk derfor med på å gi Russland ulike former for støtte for å lette denne prosessen. I 1995 ble det enighet om å gjøre ikkespredningsavtalen av 1968 permanent, et viktig skritt i arbeidet for å hindre en økning i antall atommakter. Til gjen gjeld krevde mange av landene uten slike våpen ikke bare at atommaktene fort satte å redusere sine arsenaler, men også at de sluttet helt med prøvespreng ninger av slike våpen. USA, Russland og Storbritannia hadde siden 1992 praktisert et moratorium med hensyn til prøvesprengninger. Kina og Frankrike fortsatte imidlertid sine prøver, men de kraftige internasjonale reaksjonene på de franske prøvene i Stillehavet høsten 1995 bidro til at den franske regjering bestemte seg for å slutte med slike prøver fra 1996 av. Kina ga ikke noe tilsva rende løfte. I 1998 foretok imidlertid India og Pakistan nye tester av kjernefysiske våpen.
156 KAPITTEL 8 På tross av at en vesentlig reduksjon av både kjernefysiske og konvensjonelle våpen ble iverksatt, er det altså heller tvetydig i hvilken grad en har kontroll med våpnene. En videre spredning av atomvåpen kan neppe utelukkes, selv om Irak lovte å stoppe sitt kjernefysiske program etter golfkrigen, og Nord-Koreas mulige planer ser ut til å ha blitt stoppet gjennom avtaler med USA i 1994-95. I 1998 ble START Il-avtalen ratifisert i USA, men den er ennå ikke blitt det i Russland. USA har gitt opp planene for et altomfattende forsvarssystem mot strategiske våpen (SDI), men utviklingen av et mer avgrenset system har fort satt. Dette siste kan også vise seg å komme i konflikt med ABM-avtalen. Da den kalde krigen var over, ble forsvarsbudsjettene i de fleste land redusert, særlig innen NATO og det som hadde vært Warszawapakten. USAs forsvars budsjett sank fra omtrent 300 milliarder dollar i 1990 til omtrent 260 milli arder i 1995. Etter dette har det likevel funnet sted økninger. USA har forblitt den klart største investoren i våpen. Der har utviklingen av nye våpen pågått uavbrutt, på tross av den kalde krigens bortgang. Russland har hatt til hensikt å forbli en militær supermakt, men den vanskelige økonomiske situasjonen har gitt en kraftig reduksjon i forsvarsutgiftene, og i praksis en brå nedgang i pro duksjonen av nye våpen. I desember 1997 ble en verdensomspennde avtale som forbyr landminer, sig nert av mer enn 120 land, men likevel ikke av de viktige stormaktene, USA, Russland og Kina. Landminer er et stort problem for sivilbefolkningen i mange konfliktområder særlig i den tredje verden. Mens det pågikk en generell reduk sjon i investeringer i våpen, har det i visse områder i verden foregått en økning. Særlig gjelder dette på Balkan, i Midtøsten, til og med i Øst-Asia, inntil den økonomiske krisen vanskeliggjorde videre investeringer i våpen her.
Kapittel 9 Utviklingen innenfor den vestlige leir 1945-2000
Etter andre verdenskrig fikk USA en dominerende posisjon i verden. Den største forskjellen i forhold til mellomkrigstida var den nye rollen landet kom til å spille i Vest-Europa og Japan. Den amerikanske innflytelsen var basert på mange forskjellige element: amerikansk deltakelse i okkupasjonen av sentrale land som Vest-Tyskland, Japan og Italia; USAs økonomiske styrke i en tid da de økonomiske behovene var skrikende; landets militære makt kombinert med en økende interesse — særlig i Vest-Europa — for militære garantier overfor Sovjet; USAs kulturelt-politiske gjennomslagskraft. Gradvis endret forbindelsene mellom USA, Vest-Europa og Japan karakter. USAs økonomiske hjelp opphørte, den økonomiske overlegenheten ble mindre, og forholdet ble preget av en uklar blanding av samarbeid og konkurranse. Okkupasjonen opphørte, og særlig Vest-Tyskland og Japan ble sentrale aktører i internasjonal politikk. Japan kom til å bli sterkest av de to økonomisk, men Vest-Tyskland spilte likevel en mer aktiv rolle politisk og militært. Den økonomisk-politiske integrasjonen i Vest-Europa styrket Europa overfor USA. Slutten på den kalde krigen, samlingen av Tyskland og styrkingen av Den europeiske union (EU) satte ytterligere fart i denne prosessen. Samarbeidsgrunnlaget innenfor vestblokken måtte defineres på nytt, men det skulle ikke vise seg så lett å finne en erstatning for det amerikanske hegemoniet.
Ekspansjon ved invitasjon 1945-1950 Hovedtrekkene i det amerikansk-europeiske forholdet ble etablert i årene fram til 1950. USA hadde stor makt og sterke interesser i mange forskjellige deler av verden. Washington ønsket naturlig nok å fremme disse interessene. Men særlig i Vest-Europa kunne en også tale om ekspansjon ved invitasjon. Det var en utbredt frykt i Vest-Europa for at USA ville vende tilbake til den politikk landet hadde ført i mellomkrigstida. Samtidas politikere visste lite om hva framtida ville bringe. De husket derimot godt at USA etter første verdens krig hadde trukket seg tilbake i «splendid isolation». De fleste europeere ønsket å hindre at historien gjentok seg.
158 KAPITTEL 9
Den britiske regjeringen var det klareste eksemplet i så måte. Selv om Lon don overvurderte Storbritannias posisjon, var både Churchills koalisjonsregje ring under krigen og Attlees arbeiderpartiregjering etterpå aktivt opptatt av å binde USA fastere til Vest-Europa. Begge gikk inn for å skaffe så vel økonomisk som militær støtte derfra, for assistanse av noe omfang kunne bare komme fra USA. Storbritannia hadde ikke lenger ressurser til å spille en så sentral rolle som før, verken i verdensøkonomien eller i den globale eller europeiske maktbalan sen. Et godt forhold til USA kunne til en viss grad kompensere for denne svek kelsen. Britene var derfor svært skuffet over de amerikanske nedskjæringene av Lend-Lease-hjelpen i mai og september 1945. Attlee-regjeringen håpet på et enda større og enda rimeligere lån enn de 3,75 milliarder dollar på relativt guns tige vilkår som de to landene var blitt enige om i desember 1945. Da de ameri kanske og britiske sonene i Tyskland ble slått sammen til én i 1946—47, ivret britene for at amerikanerne burde betale en større del av de felles utgiftene. Både Churchill- og Attlee-regjeringen ønsket å opprettholde de felles anglo amerikanske rådene som var blitt opprettet under krigen, hvorav det viktigste var Combined Chiefs of Staff. Britene ville også fortsette samarbeidet om atom våpen. For London gjaldt det endelig å binde de amerikanske okkupasjonstroppene til Vest-Europa så lenge som mulig. Kongressen satte i 1946 en stopper for det opplegget som Churchill og Roosevelt var blitt enige om med hensyn til atomvåpen. På en rekke andre felt fortsatte imidlertid samarbeidet mellom USA og Storbritannia etter krigen. Britene ville at dette skulle skje relativt åpent, men på grunn av politiske betenke ligheter i Washington ble det meste likevel holdt hemmelig. I januar—februar 1947 ble britene, med utenriksminister Ernest Bevin i spis sen, aktivt opptatt av at USA måtte overta den rollen som Storbritannia tradi sjonelt hadde spilt for å demme opp for sovjetisk/russisk innflytelse i SørøstEuropa. Den dramatiske måten britene annonserte sin uttrekning fra Hellas på, bidro til at USA gjennom Truman-doktrinen desto villigere overtok dette ansva ret. Bevin spilte også en betydningsfull rolle når det gjaldt å forme Marshalls tale av 5. juni 1947, hvor han lanserte det som skulle bli Marshallplanen. Ende lig var Londons rolle viktig for den holdningsendringen som i mars—april 1948 fant sted i Washington, og som skulle bringe USA inn som fullverdig partner i et atlantisk militært samarbeid (s. 28-29). Selv om forbindelsene mellom USA og Storbritannia var spesielle, fantes det i flere land holdninger til USA som liknet dem en fant i Storbritannia. På det økonomiske området var det nærmest et enstemmig ønske om hjelp. Landene i Vest-Europa ba om langt mer enn de 7,4 milliarder dollar de fikk fra krigens slutt og fram til juli 1947. Under Marshallplanen ønsket europeerne opprinne
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000
159
lig 28 milliarder fra USA. Truman-administrasjonen skar beløpet ned til 17 mil liarder, og Kongressen bevilget til slutt 14. Bare motstand fra Moskva forhindret Finland, Tsjekkoslovakia og Polen i å delta. Også Spania ønsket å være med, men Truman var imot. Mønsteret var langt på veg det samme når det gjaldt USAs militære bindinger til Vest-Europa. Selv om det var tydelige nyanser i de ulike lands syn, støttet Frankrike, Belgia, Nederland og Luxembourg bestrebelsene i 1948 for å få USA til å øke sine forpliktelser. På kort sikt ønsket de å få mest mulig våpen hjelp, på litt lengre sikt var målet et slags traktatsystem. På samme måte som mange kunne tenke seg å nyte godt av Marshallhjelpen, var det mange som ønsket å delta også i NATO. I tillegg til de nevnte land kom Italia, Portugal, Island, Norge og Danmark med, selv om de to—tre siste nok ville ha foretrukket en noe løsere tilknytning enn den de fikk. Igjen var det stater som ikke fikk være med. Spania var fortsatt stengt ute. Washington ønsket heller ikke å ha med Hellas, Tyrkia og Iran. De vesteuropeiske NATO-landene ivret alle for å gjøre de amerikanske garantiene i tilfelle et sovjetisk angrep så automatiske som mulig, mens Truman-administrasjonen, ikke minst av hensyn til Kongressen, var opptatt av å bygge inn en viss fleksibilitet. Interessen for å binde USA til Vest-Europa fortsatte etter opprettelsen av NATO. De fleste land ivret for å få USA direkte med i de forskjellige regionale planleggingsgruppene som skulle opprettes under NATO. Etter utbruddet av Koreakrigen ble presset for en økning av Washingtons engasjement ytterligere intensivert. Fire nye divisjoner ble sendt til Europa. Den amerikanske militær hjelpen ble kraftig økt. Aller viktigst var det at en felles kommandostruktur ble bygd opp (s. 133). Alt i alt øvde landene i Vest-Europa et aktivt press for å få USA til å spille en større rolle i europeisk politikk. Dette var ikke bare regjeringenes politikk. I den grad vi har tilfredsstillende materiale om opinionen, sluttet den stort sett opp om denne holdningen. Men det var selvsagt forskjeller fra land til land, og i okkuperte og mer eller mindre autoritære stater var det knapt meningsfylt å tale om noen opinion. Europeerne kunne ikke tvinge amerikanerne til å gjøre noe de ikke ville. Men sterke krefter i USA støttet opp om den politikk de fleste vesteuropeiske regjeringer stod for. Vesteuropeernes syn må likevel sies å ha bidratt til å styrke det amerikanske engasjementet, og dermed også til å påskynde avklaringen av USAs forhold til Europa. Med det økte engasjementet kom økt innflytelse for USA. Den økonomiske hjelpen ble ikke gitt uten motytelser. Under Marshallplanen måtte handelen innen Vest-Europa liberaliseres, kontakten med Øst-Europa begrenses, og USA gis en viss innflytelse på utformingen av de enkelte lands økonomiske politikk.
160 KAPITTEL 9 Politisk kunne den amerikanske påvirkningen spenne fra motstand mot sosiali sering i Bisonen i Tyskland til innblanding i de italienske valgene i 1948. Under NATO ble utformingen av organisasjonens strategi i stor utstrekning et ameri kansk anliggende. Washington fikk også gjennomført vesttysk opprustning etter utbruddet av Koreakrigen. Så snart den amerikanske hjelpen var sikret, økte derfor kritikken av visse sider ved USAs politikk. Støtten var for liten, gjenytelsene for mange, amerika nerne for skiftende, for moralistiske osv. Både pengehjelpen og påvirkningen kan likevel overdrives. Marshallhjelpen utgjorde således ikke mer enn 10—20 prosent av mottakerlandenes kapitaldan nelse i årene 1948-49 og mindre enn 10 prosent i 1950-51. Washingtons direkte inngripen i innenrikspolitiske forhold var også beskjeden utenom de okkuperte landene og stater som Hellas og Tyrkia, hvor de interne forholdene var spesielle. Hovedsaken i de første årene etter andre verdenskrig var at USA og VestEuropa i stor grad hadde sammenfallende interesser. Vest-Europa stod overfor enorme gjenreisningsoppgaver og trengte assistanse utenfra. Bare USA kunne gi hjelp av noe omfang. Amerikanerne ville selv få fordeler ved at hjelpen ville føre til større innkjøp fra USA. Truman-administrasjonen og de fleste europeiske regjeringer hadde også felles interesse av å hindre økt sovjetisk innflytelse i VestEuropa. Bare USA kunne sørge for en politisk-militær motvekt til Den røde armé.
Europeisk integrasjon 1945-1973 USA ønsket å veve de vesteuropeiske landene inn i et omfattende internasjonalt nettverk. På det økonomiske området gjaldt det i 1945—46 å få dem til å slutte opp om Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. I 1947—48 var Marshallplanen basert på et nært samarbeid over Atlanterhavet, selv om USA ikke ble medlem av OEEC, den organisasjonen som administrerte hjelpen. De europeiske økonomiene skulle også gjøres mer åpne gjennom opprettelsen av Den internasjonale handelsorganisasjon, som det ikke ble noe av, og gjennom GATT. NATO førte USA og Vest-Europa sammen militært og politisk. Samtidig ivret amerikanerne for at landene i Vest-Europa burde samarbeide atskillig nærmere seg imellom. Truman-administrasjonen, og i enda høyere grad Eisenhower-administrasjonen, støttet aktivt opp om de vesteuropeiske integrasjonsbestrebelsene. Dette viste seg ved en rekke anledninger. Washington så helst at OEEC ble mest mulig forpliktende i form av en permanent tollunion. Så langt gikk ikke OEEC. Amerikanerne viste desto større sympati da de konti nentale statene gikk sammen i overnasjonale organisasjoner.
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000 161
I Vest-Europa kunne en svært forenklet si at det i etterkrigstida var to hovedholdninger til integrasjon, seinere ofte kalt den føderalistiske og den konføderalistiske. Den første dominerte på kontinentet og siktet mot et overnasjonalt samarbeid innenfor enkelte sektorer eller aller helst mer generelt. Den andre aksepterte en viss grad av samordning av politikken i de forskjellige stater, men uten at disse skulle oppgi noe av sin selvstendighet, og uten noen vidtgående institusjonalisering. Dette synet dominerte i Storbritannia, i de skandinaviske land og i Sveits og Østerrike. Den føderalistiske tankegangen lå bak Kull- og stålunionen (1950), forslaget om en Europahær (1950—54), Euratom (1958) og EEC (1958). Den konføderalistiske var grunnlaget for OEEC (1948), Europarådet (1949) og EFTA (1960). Til tross for de ulike holdningene var graden av samarbeid og integra sjon i Vest-Europa historisk sett et nytt og viktig fenomen. En rekke forhold må trekkes inn for å forklare denne utviklingen på 40- og 50-tallet. På det storpolitiske planet var innflytelsen fra USA og Sovjet viktig, om enn på forskjellige måter. USA oppmuntret, som nevnt, vesteuropeerne til å samarbeide og foretrakk klart det som her er kalt en føderalistisk tilnærming, framfor en konføderalistisk. Frykten for Sovjet bidro til europeisk integrasjon ved at denne også var et middel til å demme opp for sovjetisk og kommunistisk innflytelse. Til sammen viste USAs og Sovjets internasjonale posisjon at de tradisjonelle vesteuropeiske stormaktene var blitt annen- og tredjerangs stater. De franske og britiske kolonirikene begynte å rakne. Vest-Europa kunne bare la sin stemme bli hørt igjen om landene samarbeidet. Seinere skulle hendelser som Suez-konflikten (s. 168) tydelig bekrefte hvor redusert Storbritannias og særlig Frankrikes rolle var blitt. En rekke politiske forhold kan forklare hvorfor kontinentet var dominert av de føderalistiske ideene, mens konføderalismen stod sterkest i Nord-Europa. For det første hadde erfaringene fra andre verdenskrig påvirket de forskjellige landene på ulike måter. I land som Tyskland og Italia var nasjonalismen av åpenbare grunner diskreditert. I Frankrike var nasjonalismen på retur, i det minste i enkelte lag av befolkningen, selv om de Gaulle gjorde sitt beste for å gjenreise landets selvrespekt. Det var ingen tilfeldighet at integrasjonstanken stod sterkt innenfor store deler av den europeiske motstandsbevegelse. Freden skulle sikres gjennom et integrert Europa. Små land som Belgia, Nederland og Luxembourg gikk naturlig nok inn for planer som kunne gjøre slutt på de øde leggende tysk-franske konfliktene. I Nord-Europa, derimot, hadde andre verdenskrig på mange måter bidratt til å styrke nasjonalismen i stedet for å svekke den. Britene var uhyre stolte over sine handlinger under krigen. Mange både i og utenfor landet mente at Stor britannia hadde kjempet den mest ærerike kampen av alle de allierte statene.
162 KAPITTEL 9
Også i Norge blomstret selvfølelsen etter motstanden mot tyskerne og de lokale nazistene. Sverige hadde atter en gang klart å beskytte sin nøytralitet. For det andre var de kontinentale statene i stor grad preget av de kristelig demokratiske partiene. Disse hadde langt på veg en felles politisk-religiøs hold ning som gjorde det lettere for dem å komme overens. Samarbeidet ble ytterli gere stimulert ved at flere av deres ledende personligheter kom fra grensestrøk som hadde vært hardt rammet av de europeiske stridighetene: Robert Schuman i Frankrike, Konrad Adenauer i Vest-Tyskland og Alcide De Gasperi i Italia. De kontinentale sosialistene var mer delt, selv om også flertallet av dem støttet integrasjonsbestrebelsene. De mest kjente talsmenn for denne retningen var PaulHenri Spaak i Belgia og Guy Mollet i Frankrike. Det faktum at kristelig-demokratene, de fleste av dem katolikker, stod så sterkt på kontinentet, måtte øke motsetningene til de nordeuropeiske landene. I Storbritannia og Skandinavia stod sosialismen og protestantismen sterkt, uten at dette var et tilstrekkelig grunnlag for å føre dem sammen i et så nært samar beid som det en hadde på kontinentet. For det tredje hadde spesielt Storbritannia fremdeles omfattende politiske og økonomiske forpliktelser utenfor Europa, noe som gjorde det vanskelig å binde seg for nær til Vest-Europa. Som den britiske regjeringen slo fast i sitt svar på planene om Kull- og stålunionen i 1950: «En politisk føderasjon, begrenset til Vest-Europa, er ikke forenlig med våre bånd med Samveldet eller med våre for pliktelser som et medlem av det bredere Atlantiske samfunn og som en verdens makt.» Slike hensyn var bestemmende for skiftende britiske regjeringer gjen nom hele 50-tallet. Norge og Danmark var i sin tur bundet til Storbritannia, økonomisk, politisk og militært. Det var nærmest utenkelig at de ville gå inn i europeiske organisasjoner hvor Storbritannia ikke var med. Det samme gjaldt Sverige. Økonomisk-kommunikasjonsmessige forhold var også av betydning for integrasjonen, og for utviklingen på kontinentet spesielt. Europas geografiske sentrum samarbeidet, mens det en med en viss overdrivelse kunne kalle den nordlige og den sørlige periferi, stod utenfor. De bedrete kommunikasjonene hadde gjort avstandene mindre. Handelen økte, turismen blomstret. Klare stordriftsfordeler var knyttet til et europeisk marked. For mange var USA modellen. I de kontinentale landene var de toneangivende økonomiske kreftene sterke talsmenn for europeisk integrasjon. Frankrike var delvis et unn tak. Fransk industri var relativt proteksjonistisk og redd for konkurranse, særlig fra Tyskland. Til gjengjeld kunne de franske bøndene oppnå store fordeler. I Storbritannia og Skandinavia var dette annerledes, blant annet fordi handelsmønstrene ikke var de samme. Kontakten var mindre med kontinentet og større med andre områder.
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000 163
Endelig var det på kontinentet en rekke «lokale» forhold som stimulerte integrasjonstanken. Tyskland kunne således bare oppnå suverenitet gjennom integra sjon. Ingen torde slippe tyskerne helt fri. Italia søkte både politisk beskyttelse mot den indre kommunisttrusselen og økonomisk framgang i et videre euro peisk samarbeid. Frankrike kunne bare bli en stormakt igjen som talsmann for et noenlunde samlet Vest-Europa. Frankrike stod sentralt i den politiske beslutningsprosessen på kontinentet. Her fantes både de sterkeste og viktigste tilhengerne av integrasjon (Monnet, Schuman osv.) og de kraftigste opponentene. Det store kommunistpartiet fikk støtte fra de Gaulles nasjonalister i motstanden mot et overnasjonalt vesteuro peisk samarbeid. Det var disse to grupperingene, med spredt støtte fra andre, som veltet Europahæren i 1954. Etter at de Gaulle kom til makten i 1958, avfant han seg med EEC. Han ble sågar interessert i å bruke organisasjonen for å oppnå en koordinering også av medlemmenes utenrikspolitikk. Men samarbeidet skulle her som på andre felt foregå mellom selvstendige stater og ikke baseres på overnasjonale organ. Det såkalte Luxembourg-kompromisset av januar 1966 var i virkeligheten en seier for det franske syn på dette punkt. Derimot ble det i denne omgang ikke noe av det utenrikspolitiske samarbei det som den franske presidenten gikk inn for. Hovedgrunnen var EEC-landenes ulike holdninger til Storbritannia og USA. Washington arbeidet aktivt for å oppheve splittelsen mellom EEC og EFTA, og da på EECs premisser. Fem av medlemslandene støttet britisk deltakelse, de Gaulle stoppet imidlertid britenes søknad både i 1963 og i 1967. Etter hans mening ville de «angelsaksiske» sta tene få for stor innflytelse, særlig på bekostning av Frankrike. de Gaulles etterfølger, Georges Pompidou, slapp britene inn i 1972. Storbri tannia ble fulgt av Danmark og Irland. Norge valgte etter folkeavstemning å stå utenfor EEC, eller Det europeiske fellesskap (EF), som organisasjonen het fra 1967. Pompidou var generelt noe mindre nasjonalistisk enn de Gaulle. Den voksende politiske uavhengigheten som Vest-Tyskland viste, kombinert med landets økonomiske styrke, økte Frankrikes behov for å kunne balansere tysker nes innflytelse innenfor EF. Endelig var den daværende britiske regjering under Edward Heath den mest Europa-vennlige Storbritannia hadde hatt. Det var flere grunner til at britene hadde revurdert sin holdning til EF. Stor britannia klarte bare tidvis å opprettholde hva britene yndet å kalle sitt spesielle forhold til USA. Washington så det verken som ønskelig eller nødvendig å ha noen brobygger i sine kontakter med det kontinentale Europa, spesielt ikke når den britiske innflytelsen var dalende, og den franske og tyske økende. Londons tradisjonsrike forbindelser med Det britiske samveldet ble også mindre viktige. Handelen med det kontinentale Europa vokste mye raskere enn handelen med
164 KAPITTEL 9 Det britiske samveldet. De nye statene i Afrika og Asia var bare i liten grad interessert i å følge Storbritannias ledelse i politiske og økonomiske spørsmål. Samveldet ble en stadig løsere organisasjon. Å bygge opp EFTA som en motvekt til EF kunne heller ikke lykkes. EFTA var en for tilfeldig sammensatt gruppe. Det politiske og økonomiske sentrum i Europa lå på kontinentet. Om Storbritannia igjen skulle spille en rolle i ver denspolitikken og få en økonomisk vekst på linje med de andre statene i Europa, syntes medlemskap i EF å være det eneste alternativet. I siste instans viste Storbritannias medlemskap i EF hvordan landets relative posisjon var blitt svekket, ikke bare politisk, men også økonomisk. Så seint som i 1950 var det britiske bruttonasjonalproduktet ennå det tredje største i verden. I løpet av 50-årene ble landet passert først av Vest-Tyskland, så av Japan og Frankrike. Den relative tilbakegangen fortsatte imidlertid også etter EF-medlemskapet. På slutten av 80-tallet gikk således Italia forbi Storbritannia.
Forklaringer på USAs holdning
Det kan argumenteres for at det maktpolitisk måtte være atskillig bedre for USA å binde de europeiske landene til seg enkeltvis enn gjennom en europeisk enhet. Hva kan da forklare at USA satset så sterkt på europeisk integrasjon? I 1940- og 1950-årene ble det stort sett tatt for gitt i Washington, som i de fleste europeiske hovedsteder, at USA og Vest-Europa ville ha sammenfallende interesser i de fleste saker som virkelig betydde noe. Viktigst i denne forbindelse var den felles holdningen til Sovjetunionen og kommunismen. Samarbeid i Europa ville styrke «den frie verden» totalt. Tysklandsproblemet påvirket i høyeste grad den amerikanske holdningen. Det var viktig å få trukket Vest-Tyskland med i internasjonal politikk, både i den felles front overfor Sovjet og i gjenreisningen/den videre vekst i VestEuropa. Vest-Tyskland måtte få sin selvstendighet, men ikke slippes helt fri. Integrasjonen skulle ivareta hensynet både til Tysklands likeverdighet med andre land og til Europas behov for tyske ressurser, samtidig som faren for tysk nasjonalisme ble redusert. Amerikanerne så også på seg selv og sin egen utvikling som en naturlig modell for andre. I USA hadde framveksten av et stort marked ført til verdens høyeste levestandard. Europeerne måtte være villige til å bryte ned handelshind ringer om de ønsket rask økonomisk vekst. Mange amerikanere trakk endog parallellen med USA for nesten 200 år siden. På samme måte som opprinnelig separate stater hadde vokst sammen i USA, ville det samme skje i Europa. Den tradisjonelle amerikanske isolasjonismen var avgått ved døden. Men særlig på republikanernes høyre fløy fantes det likevel overlevninger av isolasjo-
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000
165
nistiske trekk. Hos f.eks. ekspresident Herbert Hoover og senator Robert Taft var disse knyttet til et ønske om å redusere den amerikanske rollen i Europa, økonomisk og militært. Dette kunne lettest gjøres om europeerne samarbeidet om å løse de oppgavene som amerikanerne nå måtte ta på seg, mot høyrefløyens ønsker. Selv om Eisenhower utenrikspolitisk stod langt fra Hoover—Taft, delte han deres overordnete syn på behovet for å husholderere med de amerikanske ressursene. Den gjengse vurderingen i Truman- og Eisenhower-administrasjonen var at det var ønskelig å støtte europeisk integrasjon til tross for de ulempene dette kunne ha for USAs handel. En regnet f.eks. med at kombinasjonen av felles ytre tollmurer og avskaffelse av handelsskranker innad ville føre til økt europeisk samhandel, delvis på bekostning av handelen med stater utenfor området. Dette viste seg langt på veg å være riktig. Fra 1958 til 1967 ble EEC-landenes handel med hverandre fordoblet, målt som andel av deres totale handel. Selv en slik vridning kunne imidlertid ha sine positive sider også fra ameri kansk synsvinkel. Alternativet ble fort at USA måtte fortsette å subsidiere VestEuropa ved å betale disse landenes dollarunderskudd. Washington gjorde det klart allerede i 1947—48 at en slik subsidiering ikke ville komme på tale etter utløpet av Marshallplanens fireårsperiode. Villigheten til i utgangspunktet å ta forventete økonomiske belastninger for hindret heller ikke amerikanerne fra å prøve å trygge visse økonomiske hensyn. Først og fremst skulle det europeiske samarbeidet tilpasses en videre internasjo nal ramme. Men dernest fantes det særlig i Marshallprogrammet en rekke bestemmelser, f.eks. innen jordbruk og shipping, som direkte fremmet ameri kanske interesser. Med den raske økonomiske veksten som fant sted i Europa, viste det seg dessuten at også den amerikansk-europeiske handelen økte, selv om økningen var langt mindre enn for handelen innad i Europa. Gradvis oppstod det gnisninger i forholdet mellom USA og flere av de vest europeiske landene. Disse gnisningene bidro i sin tur til at USA ble stadig mer opptatt av at samarbeidet i Europa ikke måtte svekke NATOs overordnete stil ling. Det måtte heller ikke virke diskriminerende overfor amerikanske handels interesser. USA var ikke lenger villig til å ta økonomiske belastninger for å fremme overordnete politiske mål. Europas økonomiske stilling var dessuten en helt annen enn i gjenoppbyggingsårene like etter andre verdenskrig. Gjennom bruddet for en ny amerikansk politikk kom i 1971 (s. 173—174).
166 KAPITTEL 9
De amerikansk-europeiske forbindelser 1950-1973 Samarbeidet fram til ca. 1962 Gjennom sin støtte til europeisk integrasjon oppmuntret USA et stykke på veg til ordninger som kunne begrense amerikansk innflytelse i Vest-Europa. Vesteu ropeerne, derimot, var fortsatt interessert i å øke det amerikanske nærværet på mange felt, selv om hovedmønsteret var etablert rundt 1950. Dette viste at 50årene var preget av et godt forhold mellom disse to delene av verden. USA og Vest-Europa hadde i hovedsak en felles vurdering av den trussel de stod overfor fra Sovjetunionen. Amerikanerne trengte europeerne, og vesteuro peerne trengte i minst like høy grad amerikanerne. USAs atomgaranti og de amerikanske styrkene i Vest-Tyskland var de sentrale elementene i NATOs avskrekkingspolitikk. Den amerikanske militærhjelpen til Europa var betydelig. Fra 1950 til 1959 beløp den seg til 13,7 milliarder dollar. Vest-Europa var ikke bare avhengig av militær støtte fra USA. Den økono miske hjelpen var også stor, selv om den var i ferd med å bli redusert. Washing ton hadde i utgangspunktet insistert på at Europa skulle stå på egne bein når Marshallhjelpen opphørte i 1951-52. Men selv etter den tid ble assistanse gitt til enkelte land. Samlet kom den opp i rundt tre milliarder dollar fra planen opphørte og fram til 1960. De fleste vesteuropeiske stater arbeidet også aktivt for å trekke til seg amerikanske investeringer. I 1961 ble den gamle Marshallhjelp-organisasjonen OEEC omdannet til OECD. Her var USA og Canada direkte med, og siktemålet var å knytte de to sidene av Atlanterhavet nærmere sammen. De skulle også samarbeide om spørs mål utenom det atlantiske området, f.eks. hjelp til utviklingsland. Amerikanerne hadde i hele etterkrigstida vært opptatt av å redusere handels hindringer, spesielt over Atlanterhavet. På den måten kunne blant annet skade virkningene ved å stå utenfor et felles europeisk marked bli mindre. Gjennom fem runder med forhandlinger innenfor GATT ble da også skrankene bygd ned. Initiativet lå hele tida på amerikansk side. USA gjorde store innrømmelser for å oppnå vellykkete resultat. Amerikansk og europeisk politikk var lenge dominert av ledere som var pre get av det fellesskap som ble skapt under andre verdenskrig og gjennom etable ringen av Marshallplanen og NATO. Nære vennskapsbånd oppstod mellom Acheson og Bevin, Eisenhower og Churchill, Dulles og Adenauer. Også forhol det mellom Macmillan og den atskillig yngre Kennedy var godt, selv om det sei nere skulle vise seg at de nære personlige bånd langt på veg var knyttet til en bestemt generasjon. Forbindelsene over Atlanterhavet ble antakelig styrket ved at konservatismen var den sterkeste politiske retningen i 50-årene, både i USA og i Vest-Europa.
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000
167
Valgene i Italia i 1948, i Storbritannia i 1950-51, i Frankrike i 1951, i USA i 1952 og i Vest-Tyskland i 1953 innvarslet alle en periode med konservativ dominans og tilbakegang for mer radikale partier. Likevel ble toppunktet i Amerikas popularitet i Vest-Europa på mange måter nådd i Kennedys korte presidentperiode. Deretter skulle det gå nedover. Men selv i denne perioden var det nyanseforskjeller mellom USA og VestEuropa i holdningen til Sovjet. I 1953 var Churchill således ivrigere enn Eisenhower når det gjaldt å utnytte de muligheter til avspenning som eventuelt kunne by seg etter Stalins død. Også seinere på 50-tallet prøvde britiske regjeringer under Anthony Eden og Harold Macmillan å løse opp de anstrengte for bindelsene mellom øst og vest. Fra slutten av 50-tallet kom europeerne generelt til å bli mer interessert i å øke handelen med Sovjetunionen og Øst-Europa. Det gjaldt også for Vest-Tysklands vedkommende. Men også amerikanerne styrket sine forbindelser med Sovjet utover i 1950årene. Viktigst var det kanskje at synspunktene varierte atskillig både mellom og innenfor de forskjellige landene i Vest-Europa, slik at Washington ved enkelte anledninger kom til å bli mer forhandlingsvillig enn mange europeiske hoved steder. Tyskerne presset alltid på for at tysk gjenforening måtte være første post på enhver øst—vest-dagsorden. På slutten av Eisenhower-administrasjonen og sær lig under Kennedy så amerikanerne på den tyske holdningen som både urealis tisk og negativ. Denne amerikanske midtposisjonen, i tillegg til USAs militære og økonomiske overlegenhet, styrket landets lederstilling innenfor den vestlige verden. Andre spørsmål enn holdningen til Sovjet skulle skape større spenninger over Atlanteren i 50-årene, selv om en sjelden eller aldri kunne tale om dramatiske forskjeller eller om et enhetlig europeisk syn. Det viktigste stridsspørsmålet i Europa var tysk opprustning. Fra september 1950 insisterte USA på at Vest-Tyskland måtte finne sin plass også i det vestlige militære samarbeidet. Frankrike var naturlig nok svært skeptisk, mens de andre NATO-landene, mer eller mindre motvillig, var rede til å følge USA på dette punkt. Da den franske regjeringen under statsminister Rene Pleven i oktober 1950 foreslo at opprustningen skulle skje innenfor rammen av en integrert europeisk hær, kom amerikanerne til å støtte denne planen. Men ettersom Frankrike nølte med å ratifisere traktaten om Europahæren, ble Paris utsatt for atskillig press fra Washington, uten at det kunne forhindre at nasjonalforsam lingen i 1954 forkastet forslaget. I 1955 kom Vest-Tyskland i stedet direkte med i NATO. Meningsforskjellene mellom USA og Vest-Europa var mer tallrike når det
168 KAPITTEL 9
gjaldt spørsmål utenfor Europa, men selv her var de fleste forskjellene av begrenset omfang. Storbritannia, fulgt av enkelte andre land, som f.eks. Norge, anerkjente det kommunistiske Kina. Det gjorde ikke USA. Europeerne sluttet opp om hovedtrekkene i den amerikanske politikken under Koreakrigen, men de nyansene som fantes, pekte i retning av at mange europeere viste en mer for siktig holdning: De tok avstand selv fra trusler om bruk av atomvåpen og viste større forståelse overfor kinesiske ønskemål. Mange europeiske regjeringer var skeptiske til den økende amerikanske støtten til Chiang Kai-shek på Taiwan utover på 50-tallet. Også under Indokina-krisen i 1954 var de fleste europeere mer tilbake holdne enn Eisenhower-administrasjonen, da med delvis unntak av franskmen nene, som til slutt vaklet mellom ønsket om militær seier på den ene siden og behovet for full tilbaketrekning på den andre (s. 61—62). Under Eisenhower— Dulles var amerikanerne skarpere i sin fordømmelse av nøytrale regjeringer, som den indiske, enn de fleste europeere var. Det fantes likevel klare eksempel på at USA viste en mer moderat holdning til radikale regimer i den tredje verden enn hva Vest-Europa gjorde. Mest slå ende i så måte var Suez-konflikten i 1956, kanskje det viktigste stridsspørsmålet på 50-tallet mellom Washington og Paris-London. Før den israelsk-britiskfranske invasjonen av Egypt førte amerikanerne en noe uklar politikk; etter invasjonen anvendte Eisenhower politiske og økonomiske pressmiddel for å få stoppet den så raskt som mulig. Den ydmykende britisk-franske retretten bidro utvilsomt til oppblomstringen av anti-amerikanske stemninger i enkelte lag av befolkningen, særlig i Frankrike. (For amerikansk-europeiske forskjeller i kolonispørsmål, se også s. 226—227.)
Politiske og militære uoverensstemmelser 1962-1973
På 60-tallet ble det stadig klarere at det premisset som på mange måter hadde ligget under amerikansk Europa-politikk - at USA og Vest-Europa hadde sam menfallende interesser i de fleste viktige spørsmål - ikke lenger kunne tas for
gitt. Flere forsøk ble gjort på å fange opp de store endringene som fant sted innen og mellom de to områdene. Europa måtte få større innflytelse, og det framvok sende europeiske samarbeidet måtte bygges fastere inn i det atlantiske. Disse forsøkene kunne imidlertid ikke forhindre at samarbeidet over Atlanteren begynte å slå sprekker. Det første større reformforslag var Kennedys program for «gjensidig atlantisk avhengighet» (Atlantic interdependence), som han proklamerte i en tale på den amerikanske uavhengighetsdagen, 4. juli 1962:
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000
169
Jeg vil si her og nå, på denne uavhengighetsdag, at De forente stater er rede til å inngå en erklæring om gjensidig avhengighet, om at vi er forberedt på å diskutere med et forent Europa hvordan vi kan skape et atlantisk partner skap, et gjensidig fordelaktig partnerskap mellom den nye union som nå vokser fram i Europa, og den gamle amerikanske union dannet her for 173 år siden.
Militært og politisk ble det lite av Kennedys atlantiske partnerskap. Det fantes ikke noe forent Europa som USA kunne samarbeide med. Storbritannia kom ikke med i EEC, noe som var en viktig forutsetning for Kennedys opplegg, de Gaulle var opptatt av å avgrense den franske politikken overfor USA. Egentlig fantes det sterke element av fransk uavhengighet også før de Gaulle. I de første årene etter krigen hadde Frankrike ført en spesiell politikk i tysklandsspørsmålet, hvor Paris stod for et svakest mulig Tyskland (s. 36). Den raskt stigende temperaturen i den kalde krigen og amerikansk-britiske innrømmelser når det gjaldt Saar, bidro imidlertid til å føre landet inn i det vestlige samarbei det. Allerede i 1948—49 framførte den franske regjeringen de første tanker om at den vestlige militæralliansen skulle ledes av et triumvirat bestående av USA, Storbritannia og Frankrike. Arbeidet med en selvstendig fransk atomstyrke var godt i gang før de Gaulles maktovertakelse i 1958. de Gaulles politikk ble også bare gradvis mer uavhengig av den amerikanske. Den franske presidenten var lenge minst like hard i sin anti-kommunisme som Washington. Han stod for en fast politikk både i Berlin og under Cubakrisen i 1962, og var opptatt av å bekjempe sovjetisk innflytelse i Afrika, særlig i Algerie. Fram til de Gaulles veto mot britisk medlemsskap i EEC i 1963 viste fransk mennene sin uavhengighet først og fremst ved å legge ny vekt på de gamle triumviratplanene og ved å trekke den franske middelhavsflåten tilbake fra NATO-kontroll. I 1963 skjedde det samme med atlanterhavsflåten, og i 1966 trakk så Frankrike seg helt ut av NATOs militære del, selv om landet forble medlem av alliansen og beholdt sine styrker i Vest-Tyskland. Kritikken av USA økte kraftig, og Storbritannia ble fortsatt holdt utenfor EEC, delvis for å begrense den angloamerikanske innflytelsen i Vest-Europa. Forbindelsene med Sovjet og de østeuropeiske statene ble bygd ut, og Frankrike ble fort det vestlige landet som hadde de beste kontaktene østover. de Gaulle var lenge isolert i Vest-Europa med sin holdning til øst-vest-konflikten og til de to supermaktene. Mot slutten av 60-tallet begynte imidlertid de europeiske landene å komme mer på linje med hverandre, og ønsket om avspenning overfor Sovjet ble klarere formulert i hele Vest-Europa. Den økte vesteuropeiske uavhengigheten kan i hovedsak knyttes til to for hold: Vietnamkrigen og den nye tyske østpolitikken. Kritikken av USAs krig
170 KAPITTEL 9
føring i Vietnam var skarpest i Frankrike og i en del av de mindre europeiske landene. Men selv i Storbritannia og Vest-Tyskland kunne kritikken merkes under den offisielle overflaten av enighet med Washington. Etter at de Gaulle i 1963 hadde lagt ned veto mot at Storbritannia skulle bli medlem i EEC, og de Gaulle og Adenauer hadde fulgt opp med en avtale som skulle fremme samarbeid mellom Frankrike og Vest-Tyskland, presset USAs president Kennedy Vest-Tyskland til å utvanne denne avtalen med Frankrike. Bonn måtte innrømme at NATO fortsatt skulle ha forrang i vest-tysk utenriks politikk. I tillegg måtte Vest-Tyskland kansellere planene om en oljeledning fra Sovjetunionen. Enda viktigere var det at Vest-Tyskland ga opp sin harde linje overfor Sovjet og Øst-Europa. De første tegn på en mer fleksibel østpolitikk hadde vist seg før Adenauers avgang i 1963. Da var det imidlertid mest tale om tilpassing til nye signal fra Washington. Gjennombruddet kom i to stadier, først under Kiesinger—Brandts koalisjonsregjering (1966—69) og så for alvor under Brandt— Scheel i årene etter 1969. Den tyske østpolitikken gikk parallelt med den gene relle bevegelsen i retning av detente, men Nixon-Kissinger var likevelbetenkt over både tempoet og den måten som østpolitikken ble praktisert på (s. 80—81). På den militære siden ble mer og mer av den konvensjonelle byrden båret av Vest-Tyskland, med de politiske konsekvenser dette hadde. Et misforhold kunne lett oppstå mellom Vest-Tysklands militære og økonomiske styrke på den ene siden og på den annen side det faktum at landet - i motsetning til Storbri tannia og Frankrike — ikke hadde atomvåpen. Dette var noe av bakgrunnen for planene om en multilateral atomstyrke (MLF) innenfor NATO. Initiativet kom opprinnelig fra Europa-ekspertene i det amerikanske Utenriksdepartementet allerede under Eisenhower. Planene ble så videreført i flere forskjellige varianter under Kennedy, og nå ble vesttyskerne stadig mer interessert. Selv om USA fortsatt ville ha kontroll over atomvåpnene, skulle i det minste retningslinjene for bruken av dem være trukket opp av del takerlandene, og bemanningen og finansieringen av de skipene som styrken var planlagt å bestå av, skulle være multilateral. Vest-Tyskland ville få innflytelse på NATOs atompolitikk uten at landet egentlig fikk noen finger på avtrekkeren, i det minste ikke i overskuelig framtid. Fra årsskiftet 1964—65 gled imidlertid MLF-planene i bakgrunnen. Forsvars minister Robert McNamara viste ingen særlig interesse for ideen. Kongressen ble stadig mer skeptisk. Mange både i USA og i Vest-Europa følte at det hele var for komplisert. Storbritannia og Frankrike fryktet at en felles styrke ville inne bære et press mot deres egne mer uavhengige atomvåpen. Sovjet var imot alt som kunne gi Vest-Tyskland innflytelse på atompolitikken. I stedet for MLF ble det opprettet en kjernefysisk planleggingsgruppe innen
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000
171
for NATO, som skulle gi vesteuropeerne større innsikt i, og kanskje også innfly telse på, amerikansk kjernefysisk planlegging. Det skapte igjen større ro om atomvåpnenes rolle, men hele prosessen hadde snarere forverret enn forbedret det atlantiske klimaet. Hovedmotsetningen i MLF-spørsmålet gikk likevel mel lom europeiske land, ikke mellom USA på den ene siden og Vest-Europa på den andre. Når det derimot gjaldt omleggingen av NATOs strategi fra massiv gjengjel delse til fleksibelt svar (s. 143), var motsetningene størst mellom de to sidene av Atlanterhavet. Vesteuropeerne var i grunnen fornøyd med massiv gjengjeldelse. Denne stra tegien bandt USA fast til Vest-Europa og satte små krav til dem selv. I 1967 ble fleksibelt svar likevel formelt akseptert av NATO, uten at endringene ble store på europeisk side. Noe av det samme skjedde som etter Lisboa-møtet i 1952: store planer om konvensjonelle bidrag, men små konkrete resultat. Washington presset på for at europeerne skulle betale en større del av NATOs forsvarsutgifter. I 1960 stod USA for 74 prosent av alliansens samlete utgifter. Igjen oppnådde amerikanerne heller lite på 60-tallet. USAs prosentdel var like høy i 1970 som den hadde vært ti år tidligere (utgiftene i Vietnam var da ikke skilt ut). Derimot økte Vest-Tyskland den kompensasjonen som landet betalte for de amerikanske styrkene der. Delvis for å demme opp for amerikansk kritikk gikk de europeiske medlemmene av NATO (med unntak av Frankrike, Island og Portugal) i 1968 til opprettelse av en EURO-gruppe innenfor allian sen, med sikte på å styrke og koordinere det europeiske bidraget. Spesielt fra kongresshold kom det sterke reaksjoner mot Europas manglende vilje til å bidra mer til eget forsvar. Vest-Europa hadde økonomisk styrke til å bære langt mer enn tidligere. Store amerikanske styrker var bundet opp i Viet nam. I 1968 ble størstedelen av en amerikansk divisjon trukket tilbake fra Europa. Presset for at Vest-Europa skulle betale mer til NATO-forsvaret, økte fra 1970—71 og kulminerte i 1973. Nixon-administrasjonen kom i en kinkig mel lomstilling mellom Kongressen og Vest-Europa. På dette feltet ble imidlertid vanskelighetene løst overraskende lett, i det minste for denne gang. Dels kom vesteuropeerne til å betale mer, slik at den amerikanske andelen i 1975 var kom met ned i 60 prosent. (Nedgangen skyldtes også avviklingen av krigen i Viet nam og endret dollarkurs.) Dels økte vesttyskerne igjen kompensasjonen for de amerikanske styrkene i landet. Endelig kom Bresjnev til hjelp ved å gå med på å starte forhandlinger om gjensidige styrkereduksjoner i Europa. I lys av avkoloniseringen som pågikk, hadde USA lenge uttrykt generell skepsis til europeiske staters engasjement i kolonier. Likevel støttet USA nå den britiske tilstedeværelsen i Asia ettersom den bidro til å dele på byrdene med å
172 KAPITTEL 9
avgrense spredning av kommunismen. Derfor ble det uttrykt misnøye i den amerikanske hovedstaden da Labour-regjeringen i 1967 under Harold Wilson besluttet å trekke tilbake alle britiske styrker øst for Suez, med unntak for Hong Kong. Denne politiske vendingen i Storbritannia ble videreført av Edward Heath, da de konservative kom til makten i 1970.
Økonomiske forhold 1962-1973 De amerikansk-europeiske uoverensstemmelsene sprang i stor grad ut fra endringer som hadde funnet sted i det økonomiske styrkeforholdet mellom de to delene av alliansen. Like etter andre verdenskrig stod USA alene for halvpar ten av verdens produksjon. Denne andelen måtte synke etter hvert som de raserte landene ble gjenoppbygd. I 1960 var andelen kommet ned i rundt 30 prosent. Fra det øyeblikk Storbritannia kom med i EF, var EFs samlete BNP større enn USAs, i det minste målt i markedspriser. Disse økonomiske realitetene resulterte blant annet i at USAs hjelp til VestEuropa gradvis opphørte. Den økonomiske assistansen var blitt avviklet på slut ten av 1950-tallet. Utover i 60-årene skjedde det samme med det militære hjel peprogrammer. De reint økonomiske fordelene som Vest-Europa hadde av samarbeidet med USA, ble redusert. Kennedys planer for et såkalt to-pilarsamarbeid mellom USA og VestEuropa mislyktes på det politiske og det militære felt. Derimot ble større resul tat oppnådd på den økonomiske siden. Kennedy-runden, den sjette i serien av tollforhandlinger innenfor GATT, var den viktigste av disse. Deltakerlandene stod for til sammen 75 prosent av verdenshandelen. Forhandlingene endte i 1967 med store nedskjæringer i tollsatsene. For industrivarenes vedkommende var to tredjedeler av reduksjonene på 50 prosent eller mer. Tolltariffene i USA, Vest-Europa og Japan på slike produkt ble nå liggende på rundt 10 prosent. Med hensyn til jordbrukshandelen ble derimot lite oppnådd. EEC hadde forhandlet som en enhet under Kennedy-runden. Det var en seier for europeisk integrasjon. Liberaliseringen som ble resultatet av forhand lingene, kunne sies å være en seier for den atlantiske idé, selv om GATT omfat tet langt flere land enn USA og de vesteuropeiske. Dollaren var den sentrale internasjonale valutaen. Den var for det vestlige økonomiske samarbeidet hva atomvåpnene var for det militære. Over 3/4 av handelen mellom ikke-kommunistiske land og av sentralbankenes reserver var i dollar. I løpet av 1967-68 gjennomgikk de viktigste valutaene, dollar, pund, franc og mark, kriser som viste at valutamarkedet var uten effektiv styring. I 1969 ble det derfor etablert et system med spesielle trekkrettigheter (SDR) for å prøve å stabilisere markedet. På lengre sikt kunne SDR eventuelt erstatte
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR
1945-2000 173
dollaren som den sentrale valutaen. Den nye pengeverdien skulle ikke kontrol leres av USA alene, men av en gruppe bestående av de ti viktigste industrilan dene innenfor Det internasjonale pengefond. Forhandlingene innenfor Kennedy-runden og avtalen om SDR representerte på mange måter høydepunktene i etterkrigstida når det gjaldt det vestlige sam arbeidet innenfor handel og valuta. USAs import fra det som seinere ble de ni EF-landene, steg kraftig på 1960-tallet, både absolutt og relativt. USAs eksport til de samme statene økte også. Begge deler utgjorde i 1968 rundt 25 prosent av de totale beløpene. Mest dramatiske var endringene mht. amerikanske investeringer i Vest-Europa. Verdien av disse steg fra vel 4 milliarder dollar i 1957 til vel 24 milliarder i 1970, eller fra 15 til 30 prosent av USAs samlete utenlandsinvesteringer. Alt i alt begynte USA å bli økonomisk mer avhengig av omverde nen enn landet hadde vært tidligere, selv om utenrikshandelen fortsatt var av mindre betydning for USA enn for de aller fleste andre industriland. Signalene om en ny og vanskeligere tid var likevel sterke allerede på dette tidspunkt. Etter 1968 sank USAs import fra Vest-Europa noen år, mens ekspor ten til Vest-Europa holdt seg bedre oppe. Vest-Europas handel med resten av verden, og ikke minst EF-landenes handel med hverandre, økte langt raskere enn handelen med USA. For USAs vedkommende ble Stillehavsområdet stadig mer interessant utover i 1970-årene. I 1962-66 var EEC-landene blitt enige om en jordbrukspolitikk som var klart proteksjonistisk, særlig overfor USA. Den amerikanske eksporten av de varene som europeerne beskyttet, falt dramatisk. Fellesskapets forskjellige preferanseavtaler med land utenom Europa skapte nye problem. En utvidelse av EEC ville ha politiske fordeler, men økonomisk ville diskrimineringen av USA bli ytterligere utvidet. I Asia førte Japans blomstrende økonomi og nye status som økonomisk supermakt til store tilpassingsproblem for det internasjonale handelssystemet. USA hadde lenge slitt med underskudd på betalingsbalansen overfor utlan det, langt på veg som et resultat av de militære og økonomiske forpliktelsene Washington hadde tatt på seg. I 1971 fikk landet for første gang siden 1883 underskudd også på handelsbalansen. Det skyldtes mest det store underskuddet overfor Japan, men året etter ble selv USAs tradisjonelle overskudd i handelen med Vest-Europa snudd til underskudd. Det kompliserte SDR-systemet viste seg ikke å bli noen suksess. Valutamar kedet var fortsatt uten effektiv styring. Dollaren var fremdeles den valutaen som alle andre ble målt mot, og europeerne ble stadig mer irritert over at de var bun det til en enhet som de ikke hadde noen som helst kontroll over. USAs mange og kompliserte økonomiske problem gjorde at Washingtons vilje til å opprettholde en internasjonalt orientert økonomisk politikk svant.
174 KAPITTEL 9 Nixon-administrasjonens tiltak i august 1971 representerte et gjennombrudd i så måte. Dollarens konvertibilitet med gull ble opphevet, og en 10 prosents importavgift lagt på alle tollbelagte varer. Da avgiften kort etter ble tatt bort, devaluerte USA dollaren. De internasjonale valutakursene ble gjort flytende. Washington krevde også endringer i EFs jordbrukspolitikk og i organisasjonens generelle preferansesystem. Her ble imidlertid lite oppnådd. Den nye politikken kunne i sum sies å signalisere sammenbruddet for store deler av Bretton Woodssystemet slik dette var blitt etablert i 1945.
USA og Vest-Europa etter 1973: nye spenninger Utvidelse og fordypning av EF/EU
Den viktigste utvidelsen av EF fant sted i 1973, da Storbritannia, Danmark og Irland kom til. I de to første landene var det betydelige grupper som fortsatte å arbeide mot medlemskapet. Da Labour kom til makten i Storbritannia i 1974, gjennomførte Wilson-regjeringen nye forhandlinger om betingelsene. Etter at EF hadde gått med på mindre endringer, godtok partilederen medlemskapet, som så ble akseptert gjennom en folkeavstemning. Britenes kamp mot EFs finansieringsordninger førte til flere kriser og fant en løsning først i 1984. Gjen nom en ny folkeavstemning i 1986 falt følelsene noe mer til ro også i Danmark. Realiteten var likevel at når et land først var blitt medlem av EF, førte det til økonomiske bindinger som i praksis gjorde det nærmest umulig å gå ut igjen. Utvidelsen i 1973 bidro til at enda flere land ville bli med i EF. Etter mange års forhandlinger ble Hellas det tiende medlem i 1981, og i 1986 kom så Spania og Portugal med som nummer elleve og tolv. Det ville være rimelig å anta at utvidingen av EF ville redusere graden av integrasjon i samarbeidet. Særlig var Storbritannia og Danmark skeptiske til politisk overnasjonalitet, og alle de nye medlemmene syntes først og fremst å være interessert i de økonomiske fordelene som medlemskap gav. Dette synet kom klart til uttrykk i løpet av de årene (1979-90) Margaret Thatcher var stats minister i Storbritannia. Likevel viste det seg at også hun var forberedt på å måtte gi en del innrømmelser i praktisk politikk selv om hun retorisk kunne fremstå som svært steil i sine synspunkter på EF. Faktisk så hadde EF-samarbeidet blitt vesentlig utvidet. Helt siden avtalen mellom Vest-Tyskland og Frankrike i 1963 hadde de fleste politiske initiativ innenfor EF blitt utviklet langs det vi kan kalle for Paris-Bonn-aksen. På mange måter var Frankrike og Vest-Tyskland drivkreftene i europeisk samarbeid. Dette var tilfelle under Valéry Giscard d’Estaing og Helmut Schmidt fra 1974 til 1981, og det fransk-tyske samarbeidet holdt fram på 1980-tallet under Fran^ois
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000
175
Mitterrand og Helmut Kohl. Både Benelux-landene og Italia var innforstått med at en utvidelse av EF ikke skulle bety slutten på forsøkene med å utvide innholdet i det europeiske samarbeidet. På Haag-møtet i desember 1969 hadde medlemslandene lagt grunnlaget for utvidelsen av EF. Samtidig prøvde de å legge opp til et ytterligere økonomisk og politisk samarbeid. Et monetært samarbeid hadde lenge vært et mål for EF, men forsøket i 1972 på å utforme en felles svingningsmargin innenfor det nye inter nasjonale system med frie valutaer, var ikke vellykket. I 1978 ble imidlertid Schmidt og Giscard d Estaing enige om et opplegg til et Europeisk monetært system (EMS). Selv om Storbritannia fram til 1990 bare i liten grad var knyttet til dette systemet, representerte det et viktig skritt mot monetært samarbeid. Det europeiske politiske samarbeid (EPS), som ble etablert i 1970, sprang også ut av fransk-tyske initiativ. EPS var et forsøk på å samordne EF-statenes politikk på det utenrikspolitiske området. Samordningen skulle først og fremst skje gjennom jevnlige utenriksministermøter. I 1974 ble dette flyttet opp ett nivå gjennom opprettelsen av Det europeiske råd, som består av stats- og regje ringssjefene i medlemslandene og formannen i EF-kommisjonen. 1975 ble på mange måter et gjennombruddsår for EPS. På KSSE-konferansen i Helsinki opptrådte EF-landene med en felles talsmann for samtlige nasjo nale delegasjoner. På den store internasjonale konferansen i Paris om økono misk samarbeid mellom nord og sør (CIEC) hadde EF for første gang felles representasjon. Lomé-avtalen mellom EF og 46 utviklingsland ble også inngått i 1975. I 1979 ble denne fornyet og videreført, nå med 58 u-land. På en rekke områder viste EF-landene seg i stand til å framføre om ikke fel les, så i det minste samordnete synspunkter. Dette gjaldt særlig i forholdet til Midtøsten. I FN var det en økende grad av koordinering. Innenfor NATO var det atskillig vanskeligere å få til en slik samordning, spesielt fordi Frankrike jo stod utenfor den militære delen, og fordi Irland ikke var medlem av NATO. I desember 1985 ble Den europeiske enhetsakt vedtatt. Den tok sikte på å fordype integrasjonsprosessen i EF på tre måter. For det første skulle det gjen nomføres et «indre marked» innen utgangen av 1992. Det indre marked skulle være «et område uten grenser, hvor den frie bevegelse av varer, personer, tjenes ter og kapital er sikret». For det andre traktatfestet Enhetsakten EPS og også nye samarbeidsområder som miljøvern, forskning og utvikling, sosial utjevning osv. Endelig ga Enhetsakten adgang til økt bruk av flertallsavgjørelser for å sikre gjennomføringen av det indre marked. Statenes vetorett ble således modifisert. Alt i alt var Enhetsakten den viktigste formelle nyskapningen innen EF siden Romatraktaten fra 1957. På det institusjonelle plan spilte Kommisjonen en viktig rolle, men de vik tigste avgjørelsene ble fortsatt tatt på ministermøtene. I 1979 ble de første
176 KAPITTEL 9 direkte valg holdt til Europaparlamentet, men parlamentets stilling var fortsatt ganske svak innenfor EF-systemet. Utenfor selve EF ble det gjort flere forsøk, særlig fra fransk side, på å styrke Den vesteuropeiske union som et organ for samarbeid på det utenriks- og sikkerhetspolitiske plan, men det skjedde lite konkret på dette feltet. I desember 1990 begynte EF på det mest omfattende revisjonsarbeid siden grunnleggelsen i 1957. Under møtet i Maastricht i desember 1991 vedtok EF å innføre Den europeiske union (EU). EU skulle baseres på tre søyler, hvorav den viktigste var fortsettelsen av det tradisjonelle økonomiske samarbeidet. Her tok man sikte på å innføre en økonomisk og monetær union innen 1999, med en felles pengeenhet og en felles sentralbank for alle medlemslandene. De to andre søylene var den utenriks- og sikkehetspolitiske og den rettslige. Maastrichtavtalen erklærte at «en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk er herved etablert». Medlemslandene tok sikte på i størst mulig grad å koordinere sin utenrikspoli tikk. Med den frie flyt av varer og tjenester, kapital og arbeidskraft over lande grensene oppstod det et behov for en felles kontroll også av kriminelle, terroris ter, narkotika osv. Dette var bakgrunnen for samarbeidet innenfor den rettslige søyle. Et felles politikontor (Europol) ble opprettet, og gjennom Schengenavtalen vedtok de fleste av EU-landene å avskaffe grensekontrollen seg imellom. Det økonomiske samarbeidet skulle styres av de tradisjonelle EF-organene, men med ytterligere reduksjon av medlemslandenes vetorett. Innenfor de to andre søylene forble Ministerrådet det sentrale organ, og dette samarbeidet var basert på selvstendige stater med liten eller ingen overnasjonalitet. I hovedsak representerte det utenrikspolitiske samarbeidet kun en intensivering av det tid ligere EPS-opplegget. Det tradisjonelle samarbeidet innenfor EF hadde gradvis vunnet bred opp slutning i medlemslandene. Maastricht-avtalen var imidlertid omstridt i mange land. I folkeavstemningen i Frankrike var det bare et knapt flertall for Maas tricht, og i Danmark måtte det holdes to folkeavstemninger selv etter at landet, i likhet med Storbritannia, hadde reservert seg mot punkter i avtalen. Slutten på den kalde krigen gjorde det lettere for de nøytrale land å nærme seg EF/EU. Fordypningen av EU gjorde det også økonomisk vanskeligere å stå utenfor, selv om etableringen av «det felles økonomiske rom» (EØS) i 1992 økte integrasjonen mellom EF og EFTA betydelig. Resultatet var at Østerrike, Sverige og Finland kom med i EU fra 1995, mens Sveits og Norge etter folke avstemninger valgte å stå utenfor. Således klarte EU fortsatt å kombinere inn holdsmessig fordypning med geografisk utvidelse. Suksessen med å utvide EU både geografisk og innholdsmessig fortsatte på slutten av 1990-tallet. Geografisk ville nesten alle land i det som hadde vært Øst-Europa, nå bli medlemmer i både i EU og i NATO. Det samme gjaldt land
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000
177
i middelhavsområdet som Kypros, Malta og Tyrkia. Det framstod som uklart hvor mange land som ville bli aksepterte som medlemmer, og i beste fall ville utvidelsen ta mange år. (Tyrkia stod dessuten overfor spesielle problemer etter som landet hadde fått flere påtaler på grunn av brudd på menneskerettighetene, og på grunn av okkupasjonen av Nord-Kypros i 1974.) Innholdsmessig stod forsøkene på å etablere en økonomisk union og penge union overfor tilsynelatende uoverkommelige hindre. I 1992 så både Storbritan nia og Italia det som nødvendig å trekke seg fra det europeiske pengesystemet, og Spania devaluerte sin valuta. Frankrike utsatte sin deltakelse i Schengen-samarbeidet. Likevel, noen år seinere hadde de fleste EU-landene foretatt en drastisk politisk dreining for å kunne imøtekomme de relativt ambisiøse økonomiske kriteriene Maastricht-avtalen la til grunn for opprettelsen av en europeisk øko nomisk og monetær union (ØMU). Mange ble overrasket over at hele elleve av de femten medlemslandene gjorde så store fremskritt at de kunne ta del i ØMU allerede fra starten av, 1. januar 1999. Hellas hadde ikke nådd kravene i Maastricht-avtalen, mens Storbritannia, Sverige og Danmark, som hadde klart å imøtekomme kravene, ikke ønsket å bli medlemmer av politiske årsaker. På det økonomiske området hadde altså EU vist seg å være en formidabel suksess. Politisk, derimot, var samarbeidet i sterk grad fortsatt tuftet på eksis tensen av de enkelte medlemslandene. I 1999—2000 var det imidlertid flere fak torer som oppmuntret til et forsvarspolitisk samarbeid i EU: ØMUs suksess, europeernes avhengighet av USA under konfliktene i det tidligere Jugoslavia, særlig i Kosovo, og en modifisert britisk holdning under Tony Blair til et euro peisk forsvarspolitisk samarbeid. EU økte derfor anstrengelsene for å etablere en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk, bl.a. med opprettelse av egne utryk ningsstyrker. Det gjenstod imidlertid å se hvor langt EU i praksis ville drive den nye viljen til forsvarspolitisk integrasjon.
Fra Europa-år tit Bill Clinton
Det hadde nesten konstant vært ulike former for uenighet i det atlantiske sam arbeidet, men motsetningene hadde gjerne gått mellom USA og ett eller flere av de europeiske landene, særlig Frankrike, eller de hadde vært knyttet til avgren sete problem, som f.eks. Suezkrisen og Vietnamkrigen. På slutten av 60-tallet begynte forskjellene i syn å gå mellom USA på den ene siden og de fleste land i Vest-Europa på den andre. Denne tendensen skulle bli noe forsterket på 1970og 1980-tallet, selv om europeerne fortsatte å ha problemer med å nå felles standpunkt. Hver president siden Kennedy hadde beskyldt sin forgjenger for å ha latt for holdet til Vest-Europa forfalle. Kennedys eget opplegg for «gjensidig atlantisk
178 KAPITTEL 9 avhengighet» hadde i beste fall vært en suksess på ett felt: det økonomiske. Nixon-Kissingers Europa-år i 1973 var det neste store initiativet fra amerikansk side. Europa-året var et forsøk på å sette det allierte samarbeidet i sentrum etter at amerikansk diplomati lenge hadde vært konsentrert om Sovjet, Kina og Viet nam. Som under Kennedy skulle arbeidet munne ut i en erklæring som dels skisserte grunnlaget for det eksisterende samarbeid og dels brakte nytt liv i det. Europa-året ble en fiasko. Nixon-administrasjonen var så svekket etter Viet nam og Watergate at forhandlingsstyrken var liten. 1973 ble dominert av Midtøsten-konflikten og oljekrisen, noe som førte til nye spenninger over Atlanter havet. Europa viste en klart mer arabisk-vennlig holdning enn hva USA gjorde. Franskmennene stod dessuten på sitt og var fortsatt ikke interessert i å legge noe nytt fundament for det atlantiske samarbeidet. Den utenrikspolitiske samordningen innenfor Vest-Europa bidro ikke til å minske spenningen over Atlanterhavet. Også Carter mente imidlertid at et presidentskifte ville kunne bedre forbindelsene. Nå skulle USAs allierte endelig få minst like stor oppmerksomhet som landets fiender. Konsultasjoner skulle erstatte dramatiske initiativ i USAs politikk. Carter-administrasjonen kunne ikke forhindre nye vanskeligheter i de amerikansk-europeiske relasjonene. Det viktigste konkrete stridsspørsmålet gjaldt sta sjonering av nøytronvåpen i Vest-Europa. Carter ville bare gå til utplassering om de berørte landene i Europa, spesielt Tyskland, ga uttrykk for at de ville ha det nye våpenet. Vesteuropeerne ville helst at USA skulle ta ansvaret for en så kontroversiell beslutning. Hele saken ble utsatt og døde deretter hen. Verken selve avgjørelsen eller prosessen bak den styrket det atlantiske samholdet. De økonomiske problemene mellom USA og Vest-Europa bare fortsatte å vokse. Tilbakeslaget i den internasjonale økonomien på 70-tallet forsterket uoverensstemmelsene. Proteksjonisme og subsidiering av industrier i vanskelig heter, som f.eks. stålindustrien, var eksempel på det. I 1979 ble den såkalte Tokyo-runden innenfor GATT sluttført etter over seks års forhandlinger. En viss ytterligere liberalisering ble oppnådd for handel med industriprodukt, men på andre områder var de reelle resultatene små til tross for store ord. Diskusjo nen mellom USA og Vest-Europa om EFs jordbrukspolitikk ble bare hardere, særlig ettersom begge parter prøvde å løse sine overskuddsproblem gjennom eksport. Den økonomiske veksten i Vest-Europa var nå enda lavere enn i USA. Deri mot hadde Stillehavs-Asia fortsatt betydelig vekst. USAs handel med disse sta tene økte raskt, slik at den i 1978 for første gang ble større enn handelen over Atlanteren. Den gjensidige økonomiske avhengigheten mellom de vestlige lan dene ble sterkere, men den internasjonale styringen var svekket. Intet enkelt organ kunne erstatte den ledelsen som USA tidligere hadde hatt.
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000 179
Etter Carters vakling ønsket Reagan å gjenskape samholdet nettopp ved fast styring. «Den frie verden» skulle samles under amerikansk ledelse mot den kommunistiske fare. Forsvaret skulle styrkes vesentlig og kontaktene med Sovjet reduseres (s. 110-111). Det tradisjonelle USA-baserte systemet kunne imidler tid ikke gjenopprettes. Reagan-administrasjonen hadde ikke den innsikt som skulle til. Enda viktigere var det at USA ikke lenger hadde den samme ledende posisjon, og, delvis av den grunn, heller ikke var villig til å gi de generøse bidra gene som hadde bidratt til den gamle orden. Da USA på slutten av Carter-perioden og særlig under Reagan dreidde over til en hardere politikk overfor Sovjet, fikk landet bare delvis følge av VestEuropa. Selv de konservative regjeringene i Storbritannia og Vest-Tyskland gikk inn for å opprettholde en større grad av kontakt med Sovjet, og la også større vekt på forhandlinger om rustningskontroll (s. 111). Et eksempel på de nye relasjonene var at mens Washington i 1962 hadde klart å overtale Bonn til å stoppe gassledningshandelen med Moskva, nektet ikke bare Bonn, men også London og Paris i 1982—83 å bøye seg for tilsvarende anmodninger. De fleste vesteuropeiske regjeringer var også skeptiske til Reagan-administrasjonens pågå ende politikk overfor den tredje verden, slik denne kom til uttrykk i form av Reagan-doktrinen (s. 112). Da Reagan-administrasjonen i 1984—85 slo inn på en samarbeidskurs over for Sovjet, kom USA og Vest-Europa mer på linje. Forholdet mellom USA og Vest-Europa var alt i alt ganske godt i Reagans andre presidentperiode. Den nye politikken kunne imidlertid også by på problem. Dette ble tydeligst illustrert ved toppmøtet i Reykjavik (s. 115). Det europeiske høyre var sjokkert over at Reagan tilsynelatende var rede til å gå svært langt i å avskaffe atomvåpen. Vens tresiden var skuffet over at han likevel stod så fast når det gjaldt SDI. Og de fleste europeiske ledere var svært forbauset over at så store endringer i USAs atompolitikk kunne bli diskutert med Moskva uten at de var blitt konsultert på forhånd. På den økonomiske siden brakte Enhetsakten av 1985 nytt liv i EF. I løpet av kort tid ble referansene til «Eurosklerose» - at den økonomiske veksten holdt på å bli kvalt av ulike institusjonelle problem — erstattet av ny optimisme. USA hadde tradisjonelt støttet europeisk integrasjon, og gjorde det i og for seg ennå, men landet hadde samtidig betydelige økonomiske interesser å ivareta overfor et mer samlet og dynamisk Vest-Europa. Jordbrukspolitikken hadde lenge vært et stridsspørsmål mellom USA og Vest-Europa, men Washington understreket nå mer generelt at «opprettelsen av et felles marked som reserverer Europa for europeerne, vil være til skade for Europa, De forente stater og det multilaterale økonomiske system». Det amerikansk-europeiske samarbeidsklimaet bedret seg under George
180 KAPITTEL 9
Bush. På den politiske siden hadde Washington og de fleste europeiske hoved steder noenlunde sammenfallende syn på utviklingen i Sovjet, selv om Bushadministrasjonen lenge var relativt avventende når det gjaldt økonomisk bistand. Margaret Thatcher prioriterte de nære forbindelser til USA, om enn ikke helt med samme hell under Bush som under Reagan. Bush ga sterk støtte til Helmut Kohls tyske samlingspolitikk, noe som styrket de amerikansk-tyske forbindelsene. Nesten alle vesteuropeiske stater støttet i prinsippet det ameri kanske synet på Irak-Kuwait-konflikten, selv om Washington ønsket enda ster kere støtte både økonomisk, politisk og militært. På den økonomiske siden ble USAs holdning overfor det felles marked mer avslappet i takt med signaler om at dette markedet ville føre en relativt åpen politikk overfor omverdenen. Da Bill Clinton overtok som president i 1993, viste han først liten interesse for Europa. Europa skulle angivelig nedprioriteres i amerikansk utenrikspoli tikk. Snart var imidlertid også Clinton-administrasjonen ivrig opptatt av den nye europeiske «arkitektur». Clinton støttet den innholdsmessige fordypning av EF som Maastricht og Den europeiske union representerte. Det samme gjaldt den geografiske utvidelsen av EU fra 12 til 15 land. Når USA skulle redusere sin utenrikspolitiske aktivitet, var det i utgangspunktet bare positivt at andre vennligsinnete aktører spilte en tilsvarende større rolle. Også Clinton-administrasjonen var imidlertid opptatt av å innpasse euro peisk integrasjon i en sikkerhetspolitisk og økonomisk ramme som sikret USAs interesser. På det sikkerhetspolitiske feltet måtte det ikke gjøres noe som kunne svekke NATOs overordnete stilling. Med Tysklands støtte kontrollerte USA prosessen med utvidelse av NATO. Økonomisk skulle effekten av EU dempes ved en fortsatt liberalisering av verdenshandelen. Det var derfor viktig da 117 land i GATT, med USA, EU-landene og Japan i spissen, i desember 1993 full førte den såkalte Uruguay-runden. Denne betydde en videre nedskjæring av tollsatsene på industrivarer, men også at flere tjenesteytende sektorer og deler av jordbruket kom inn i liberaliseringsprosessen. GATT ble erstattet av en ny og sterkere organisasjon, World Trade Organization (WTO). Etter opprettelsen av WTO oppstod det imidlertid uenighet mellom USA og EU om i hvilken grad og hvordan liberaliseringen skulle fortsette. Den amerikanske innsatsen i Bosniakonflikten høsten 1995, og i Kosovo i 1998-99, viste at USA, etter noe famling, nå var en sentral aktør selv på Balkan (s. 123—124). Således kom Clinton-administrasjonen til å spille en langt mer aktiv rolle i Europa enn den først hadde tenkt. På slutten av 1990-tallet framstod forholdet mellom USA og Europa alt i alt som godt. Det var flere årsaker til denne overraskende utviklingen. I begynnel sen hadde slutten på den kalde krigen skapt en god del usikkerhet omkring dette forholdet. Amerikanerne reduserte sine militære styrker i Europa til
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000 181
100 000, og Europa la vekt på større uavhengighet. Det skulle imidlertid snart vise seg at både samlingen av Tyskland, de uforutsigbare tilstandene i Russland, og, mer enn noe annet, konfliktene i det tidligere Jugoslavia understreket Euro pas fortsatte avhengighet av De forente stater. På en måte kan en således si at invitasjonene til USA om å forbli i Europa måtte utstedes på nytt. USA på sin side innså i hvilken grad dets sterke posisjon i verden var avhengig av nære bånd til Europa. På tross av mange problemer i forholdet mellom Europa og USA, er det i Europa USA finner sine nærmeste og mest pålitelige allierte. For det andre, så lenge Natos suverenitet ikke ble rokket ved, var Clintonadministrasjonen villig til å la europeerne gå langt i å opprette sine egne institu sjoner. Selv et forsvarspolitisk samarbeid innenfor EU kunne aksepteres om koplingen til NATO ble tett nok. På sin side hadde de fleste europeiske land sine egne grunner for å samarbeide nært med USA. Tyskland var takknemlig for støtten i arbeidet med å samle Tyskland igjen; Storbritannia forsøkte under John Major, og kanskje i enda større grad under Tony Blair, å styrke sin posisjon gjennom «spesialavtaler» med USA; Frankrike framstod med en mer pragmatisk holdning til både USA og NATO etter samlingen av Tyskland, etter golfkrigen og etter krigen i Bosnia. Selv om Frankrike ikke sluttet seg til NATOs militære integrerte oppbygning, som president Chirac opprinnelig hadde signalisert at det ville gjøre, gikk landet et steg i den retningen; landene i Sentral-Europa ønsket militære garantier fra USA gjennom NATO, og så videre. For det tredje, på tross av en raskt økende handel over Stillehavet, økte også handelen over Atlanterhavet. USA investerte langt mer i Europa enn i Asia. Størsteparten av den amerikanske befolkningen hadde fremdeles sine aner i Europa, og følte seg derfor nærmere knyttet til denne delen enn til resten av ver den. Amerikansk kultur stod sterkere enn noen gang i Europa.
Tysklands samling
I årene fra 1870 til 1945 hadde det tyske spørsmål vært et av de mest sentrale, for mange det mest sentrale, spørsmål i internasjonal politikk. Første og andre verdenskrig var også en kamp for å forhindre at Tyskland fikk dominere det europeiske kontinentet. Dette problemet ble løst med Tysklands deling i årene 1945^49. «Tysklandsproblemet» i etterkrigstida sprang ut fra det delte Tysk land, men delingen var først og fremst et problem for tyskerne selv. For stor maktene og for Tysklands naboer ble delingen stort sett betraktet som en fordel. Berlinmuren i 1961, Brandts Ostpolitik og Helsinki-erklæringen av 1975 repre senterte den reelle, om ikke den formelle, godkjennelse av at det eksisterte to
tyske stater. I 1989—90, i løpet av mindre enn ett år, ble dette bildet fullstendig endret.
182 KAPITTEL 9 Liberaliseringen i Polen og Ungarn sommeren og høsten 1989 la press på de østtyske myndigheter (s. 216-217), mest konkret ved at Ungarn begynte å gi østtyskere utreisetillatelse til Vest-Tyskland. Da det ble klart at Gorbatsjov ikke ville intervenere militært i Øst-Tyskland, men tvert imot oppfordret Honecker og hans etterfølger Krenz til å foreta reformer, viste det seg at det kommunis tiske regimets dager var talte.
Den 9. november 1989 ble Berlinmuren åpnet, og dermed startet en storstilt utvandring fra Øst-Tyskland. Den 28. november la Kohl fram sin tipunktsplan for tysk samling. Siktemålet var en tysk konføderasjon, en løs samling av Østog Vest-Tyskland utviklet over flere år. Planen ble både i Tyskland og interna sjonalt oppfattet som dramatisk, og den ble fremmet uten forutgående disku sjoner med de tre vestmaktene. I løpet av kort tid ble den imidlertid passert av de faktiske begivenhetene. Allerede i oktober 1990 var samlingen formelt full ført. Den 3. oktober ble den nye nasjonaldagen, i stedet for Vest-Tysklands 17. juni (til minne om oppstanden i Øst-Tyskland i 1953). Øst-Tyskland opphørte å eksistere og gikk helt opp i Vest-Tyskland. De fem østtyske delstatene sluttet seg til de 11 delstatene i Vest-Tyskland. Tempoet i utviklingen ble først og fremst bestemt av dem som i hele etter krigstida hadde utgjort den aller svakeste part, den østtyske befolkning. Når øst tyskerne først ble gitt muligheten til å bestemme, viste det seg at det var lite som bandt dem til den østtyske staten og dens ulike ordninger. Mange dro til VestTyskland, og de fleste av dem som ble igjen, ivret for en rask og fullstendig sam ling. Ved valgene i mars 1990 fikk kristelig-demokratene, som sterkest gikk inn for en slik kurs, 48 prosent av stemmene og ble det klart største partiet. Tem poet i gjenforeningen ble ytterligere stimulert av den østtyske økonomiens sam menbrudd. Det gamle systemet raste sammen, delvis fordi beslutninger ble utsatt i påvente av gjenforeningen. Også av den grunn måtte sammenslutningen gå mye raskere enn noen hadde tenkt seg bare måneder tidligere. USA ga sterk støtte til Kohls linje fram mot tysk samling. Storbritannia og Frankrike hadde ikke annet valg enn å følge med i strømmen av begivenheter, selv om London og Paris uten tvil mislikte i hvert fall den voldsomme farten prosessen hadde. Sovjetunionen var definitivt mest skeptisk til samlingen, men hadde ikke lenger middel til å stanse prosessen. Moskva prøvde å sikre seg at det samlete Tyskland ble nøytralt, men måtte gi opp også på dette punkt. Landet ble medlem av NATO, men i den østlige delen skulle det kun stasjoneres begrensete tyske styrker. De sovjetiske troppene skulle trekkes helt ut i løpet av 1994. Sovjets svake forhandlingsposisjon gjorde at det viktigste Moskva stod igjen med etter å ha avviklet «den østtyske arbeider- og bondestat», var betyde lig vesttysk økonomisk støtte. I tillegg ville tyskerne gjennomføre store reduk sjoner i sine væpnere styrker.
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000
183
Økonomisk var Vest-Tyskland allerede den sterkeste makten i Vest-Europa. Øst-Tysklands produksjon utgjorde bare ca. 15 prosent av Vest-Tysklands. Det samlete Tyskland ble således den uomtvistelige leder økonomisk. Politisk var Tyskland endelig blitt formelt selvstendig, løst fra de siste begrensninger fra 1945. Dets geografiske plassering i hjertet av Europa utgjorde et betydelig politisk-strategisk fortrinn. Det var likevel liten grunn til å tro at et samlet Tyskland ville komme til å utgjøre et maktpolitisk problem på samme måte som i perio den 1870—1945- For det første var Tysklands relative posisjon tross alt atskillig svakere nå enn den gang, både territorielt og befolkningsmessig. Sovjetunionen/ Russland og særlig USA var dessuten aktive deltakere i internasjonal politikk på en helt annen måte enn de hadde vært i perioden fram til andre verdenskrig. For det andre ville det nye Tyskland være integrert i EF og NATO. Innenfor EF var den samlete tyske økonomi mindre enn f.eks. Storbritannias og Frankrikes til sammen. For det tredje var de politiske holdningene i Tyskland langt mer demokratiske nå enn de hadde vært i den tidligere perioden. Samlingen av Tysk land i 1989—90 fant sted gjennom «ord og penger», ikke gjennom «blod og jern», som under Bismarck. Politisk gikk det overraskende lett å passe Øst-Tyskland inn i Vest-Tyskland. Økonomisk og psykologisk, dvs. for borgerne i Øst-Tyskland, gikk tilnær mingen atskillig langsommere. Selv med den oppmerksomhet som den indre samlingen krevde, viste det seg snart at det samlete Tyskland ville bli den sent rale aktøren innenfor europeisk integrasjon. I Tyskland var Kohl av den oppfat ning at den tyske samlingen nødvendiggjorde en sterkere integrering i Europa. President Framjois Mitterrand i Frankrike mente også at samlingen av Tyskland krevde nye forsøk på en nærmere integrering. Slik ble faktisk samlingen av Øst- og Vest-Tyskland en viktig drivkraft bak Maastricht-avtalen. Til og med det samlede Tyskland var skeptisk til å påta seg militære forpliktelser utenfor NATO-området, men her skjedde det nå en form for tysk normalisering. Følge lig spilte Tyskland en rolle i overvåkningen av fredsavtalen for Bosnia av 1995, og landet deltok i den militære aksjonen mot Kosovo i 1999. I Storbritannia ble Margaret Thatcher tvunget av opposisjonen i sitt eget parti til å gå av i 1990. Hun ble etterfulgt av John Major. De konservative var i økende grad delte i sitt syn på videre integrering i Europa. Da de tapte valget i mai 1997, med klar margin, tok det reformerte arbeiderpartiet (Labour) over, under Tony Blairs håndfaste ledelse. I Frankrike kunne Mitterand ikke velges for en tredje periode og han ble erstattet av Jacques Chirac etter presidentvalget i 1995. Under ledelse av Lionel Jospin vant sosialistene parlamentsvalget i maijuni 1997 over koalisjonen mellom sentrum og høyre. Helmut Kohl stod stadig mer fram som den mest erfarne statsmannen i Europa. I september 1998 var imidlertid en seksten år lang æra med Helmut
184 KAPITTEL 9
Kohl som kansler over i Tyskland. Etter valget til den tyske riksdagen tok sosial demokratene, støttet av De grønne, over. Gerhard Schroder ble den nye kansle ren. Dermed var statsministrene i både Storbritannia, Frankrike og Tyskland sosialdemokrater, dog med klare forskjeller mellom dem. Mot Kohl ble det snart reist alvorlige beskyldninger om økonomisk korrupsjon under hans kanslertid.
USA og Japan 1945-2000 USAs forbindelser med Japan endret seg minst like mye som USAs forbindelser med Vest-Europa. I de første årene etter 1945 var Japan okkupert av USA, og den amerikanske påvirkningen var der sterkere enn i Europa. Dette gjaldt på mange måter også etter at fredsavtalen av 1951 var undertegnet. Fra tidlig på 50-tallet gikk Japan inn i en lang periode med svært rask øko nomisk vekst. På 80-tallet ble det japanske bruttonasjonalproduktet større enn det sovjetiske, og Japan var dermed blitt den nest største økonomiske makt i verden. Den økonomiske veksten bidro til en betydelig politisk stabilitet. Det liberal-demokratiske partiet dominerte japansk politikk fullstendig. Gradvis begynte Japan å opptre noe friere i internasjonal politikk, men tilknytningen til USA var ennå sterk. I 1990-årene ble situasjonen i Japan mer usikker. Den politiske stabiliteten forsvant i kjølvannet av slutten på den kalde krigen og forfallet i det liberaldemokratiske partiet etter flere tiår ved makten. Japan gikk også inn i en øko nomisk vanskelig periode med liten eller ingen vekst. Handels- og økonomidisputtene med USA økte i antall og styrke, samtidig som Japan nølende slo inn på en mer selvstendig utenrikspolitisk kurs.
1945-1960: okkupasjon og amerikansk dominans Japan var okkupert av USA alene. Andre allierte land spilte en nesten like beskjeden rolle her som vestmaktene gjorde i de tidligere aksestatene i ØstEuropa, hvor Sovjet bestemte utviklingen temmelig suverent. Sovjet klagde over manglende innflytelse. Det samme gjorde Storbritannia, Australia, New Zea land og flere andre. Også administrasjonen i Washington kunne til sine tider føle seg tilsidesatt. Selv om den hadde kontroll over hovedlinjene, førte okkupa sjonsstyret under general Douglas MacArthur en relativt selvstendig politikk. Under den amerikanske okkupasjonen skjedde det dyptgripende endringer i det japanske samfunnet. Artikkel ni i den japanske konstitusjonen av 6. mars 1946 fastslo at Japan ikke skulle ha militære styrker, og at landet ikke skulle føre
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000 185
krig. Det politiske systemet kom til å likne britisk parlamentarisme på japansk grunn. Keiseren fikk bare en symbolsk rolle. Makten ble lagt til nasjonalforsam lingen, Diet, og statsministeren ble valgt av underhuset. Kvinner fikk stemme rett, fagforeninger ble etablert, omfattende jordreformer iverksatt, utdannings systemet utvidet og desentralisering oppmuntret. Som i Tyskland fikk den kalde krigen raskt innflytelse på okkupasjonspolitikken også i Japan. Utrenskningen av nasjonalistiske krefter fikk mindre omfang, og oppsplittingen av de store selskapene - zaibatsuene - stoppet opp. Noen av dem ble til og med slått sammen igjen. Da det viste seg at kommunis ter og venstresosialister kom til å stå sterkt i de nye fagforeningene, ble deres ret tigheter beskåret. Fra 1947 av ble det lagt stadig større vekt på gjenoppbyggingen av Japan. En hard deflasjonspolitikk ble ført for å bringe landet på fote igjen. Som for Tysk lands vedkommende kunne heller ikke Japan holdes nede uten at også nabosta tene ble påført stor økonomisk skade. Men først i 1954-55 hadde landet nådd helt opp til førkrigsstandard etter de fleste mål. MacArthur ville tidlig ha en fredsavtale, en som kunne gjøre Japan til hva han kalte et Østens Sveits - uten militære styrker og uten amerikanske baser. Denne drømmen ble delt av mange japanere, men på dette punktet fikk ikke generalen, eller japanerne for den saks skyld, gjennomslag i Washington. Særlig forsvarsdepartementer insisterte på at en fredsavtale måtte ledsages av en sikkerhetsavtale som ga USA omfattende baserettigheter. Etter utbruddet av Koreakrigen og overføringen av amerikanske tropper fra Japan til Korea, økte dessuten presset kraftig for å få Japan til å bygge opp sine halvmilitære selvforsvarsstyrker. Selv om fredsavtalen av 1951-52 formelt markerte Japans gjeninntreden på den internasjonale arena, var landet ennå nær knyttet til USA. Sovjet med sine allierte, inkludert Kina, undertegnet ikke avtalen. Den amerikanske innflytelsen ble ytterligere forsterket ved at Senatet som pris for å ratifisere avtalen insisterte på at Japan skulle forplikte seg til å anerkjenne Taiwan. Igjen måtte japanerne bøye seg, selv om mange tvilte på at Japans økonomi ville være særlig levedyktig uten en nær forbindelse med det kinesiske fastlandet. Så tidlig som på 1950-tallet var det imidlertid tegn som kunne tyde på at Japan ville komme til å spille en noe mer selvstendig rolle. Innenrikspolitisk ble en rekke japanske særtrekk bevart til tross for den enorme amerikanske påvirk ningen. Utover i tiåret begynte den økonomiske veksten å skyte fart for alvor. Utenrikspolitisk kritiserte japanerne de amerikanske prøvesprengningene i Stil lehavet, gjenopprettet diplomatiske forbindelser med Sovjet, begynte en forsik tig handel med det kommunistiske Kina og kom med i FN og i det internasjo nale økonomiske diplomatiet gjennom medlemskap i Verdensbanken, Det
186 KAPITTEL 9
internasjonale pengefond og GATT. Men særlig Japans deltakelse i internasjo nal økonomi ble aktivt oppmuntret også av USA.
1960-1990: økonomisk styrke og større politisk selvstendighet Det klareste tegnet på et nytt klima var den økende kritikken mot sikkerhetsav talen av 1951. Eisenhower-administrasjonen forstod at omfattende endringer måtte gjøres om det gode forholdet skulle bevares og det liberal-demokratiske partiet opprettholde sin posisjon vis-å-vis venstreorienterte grupper. I 1960 gikk derfor Washington med på å gjøre avtalen tiårig, med mulighet for fornyelse, i stedet for tilsynelatende permanent. De amerikanske troppene skulle ikke lenger ha adgang til å gripe inn i indre japanske forhold, og forandringer i amerikansk politikk mht. kjernevåpen i Japan kunne bare gjøres etter konsultasjoner med den japanske regjering. Etter at Eisenhower hadde måttet avlyse et planlagt besøk til Japan, og statsminister Kishi hadde vært nødt til å gå av på grunn av uroen i forbindelse med sikkerhetsavtalen, gled dette spørsmålet igjen i bak grunnen i noen år.
Kennedy prøvde å bringe nytt liv i de amerikansk-japanske relasjonene ved å love Japan, som Vest-Europa, «et likeverdig fellesskap» med USA. Forholdet mellom de to landene ble på mange måter bedre, men noe likeverdig fellesskap kunne en ikke tale om. Militært og politisk var Japan ennå svært avhengig av USA. Økonomisk var imidlertid Japan i ferd med å bli en stormakt. I løpet av en sjuårsperiode fra midt på 50-tallet ble det japanske bruttonasjonalproduktet fordoblet, kanskje den raskeste vekst noen stormakt til da hadde hatt. USA bidro til denne veksten ved stort sett å holde det amerikanske markedet åpent for japanske varer, samtidig som Washington aksepterte proteksjonistiske tiltak for handelen den andre vegen - tiltak som til dels gikk tilbake til okkupasjonsperioden. De fleste vesteuropeiske land diskriminerte derimot japanske varer, selv etter at Japan var kommet med i GATT. Som i Europa lå USAs hovedinter esse i å etablere et internasjonalt politisk-økonomisk system under amerikansk ledelse. Så fikk en være villig til å betale de kostnadene som kunne følge med visse sider av denne politikken. Utover på 60-tallet oppstod det gradvis nye holdninger i Washington. Mens amerikanerne fram til 1965 hadde overskudd i handelen med Japan, fikk USA nå et stort underskudd. Til tross for sin deltakelse i det internasjonale økono miske systemet var Japan fremdeles på mange måter proteksjonistisk. Frihandel hadde aldri stått sentralt i japanernes filosofi. Landet følte seg sårbart, siden det hadde så begrensete naturressurser. Kritikken fra utlandet ble dessuten ansett som urettferdig siden så mange stater selv diskriminerte japansk eksport.
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000 187
I 1968 gikk Japan forbi Vest-Tyskland og ble verdens tredje største makt, målt etter bruttonasjonalprodukt. Selv om det fant sted en liberalisering av japansk import, skapte Japans eksport et problem av økende proporsjoner. Fra slutten av 60-årene begynte Washington for alvor å slå inn på en politikk som oppmuntret til «frivillige» japanske begrensninger i eksporten til USA. I takt med Japans stigende velstand vokste følelsen av at landet ikke bidro med sin rettmessige del til forsvaret av den vestlige verden. Riktignok ble de amerikanske styrkene i Japan redusert, slik at de etter hvert kom ned i ca. 37 000, og riktignok økte de japanske bevilgningene til forsvaret, men Tokyo holdt likevel etter de fleste amerikaneres mening en altfor lav profil. Som andel av bruttonasjonalproduktet holdt forsvarsutgiftene seg på under én prosent og viste endog noen år en fallende tendens. Japan ga heller ikke mer enn overflatisk støtte til USA i Vietnam. Igjen kom sikkerhetsavtalen med USA i sentrum. Basene i Japan, og særlig på Okinawa, var av stor betydning for den amerikanske krigføringen i SørøstAsia. Okinawa hadde bare formelt vært japansk etter 1945. I realiteten var øya amerikansk. Igjen gjorde Washington innrømmelser for å bevare det gode for holdet til Japan. I det såkalte Sato-Nixon-kommunikeet av 1969 ga USA Oki nawa tilbake til Japan, og basene der kom på linje med basene ellers i Japan. Til gjengjeld forespeilte japanerne Washington at de ville spille en mer aktiv rolle i forsvaret av sitt nærområde, inkludert Sør-Korea og Taiwan. Det japansk-amerikanske forholdet syntes atter å falle tilbake i mer rolige former, men roen skulle bli kortvarig. I 1971 ble Tokyo utsatt for to sjokk, begge påført av Nixon-administrasjonen. Først åpnet amerikanerne forbindel sen med Kina, deretter påla USA en ti prosents importavgift og devaluerte dollaren. Washington brøt isolasjonen av Kina uten å konsultere Japan. Japan hadde lenge vært interessert i bedre relasjoner til Kina, men hadde avstemt sin politikk etter den amerikanske. Nå anerkjente også Japan Kina. De økonomiske tilta kene var rettet mer mot Japan enn mot Vest-Europa. Heller ikke her var det tale om konsultasjoner på forhånd. Den japansk-amerikanske spenningen førte til at Moskva prøvde å forbedre sitt forhold til Tokyo. De politiske kontaktene ble bygd ut, samhandelen økte, og Kreml var interessert i å trekke Japan med i store industriprosjekt, særlig i Sibir. Det var likevel klare begrensninger i hvor gode de sovjetisk-japanske forbin delsene kunne bli. Kjernespørsmålet var de sovjetisk-kontrollerte øyene nord for Japan. I 1945 hadde Japan måttet avstå Kurilene, men Tokyo ville ikke oppgi kravet på de sørligste øyene. Sovjet, som særlig på 50-tallet hadde vist en viss fleksibilitet, gikk til slutt imot å innfri dette kravet. Utover på 70-tallet ble dess
188 KAPITTEL 9
uten den sovjetiske stillehavsflåten kraftig utbygd. Det økte sovjetiske nærværet rundt Japan kunne ikke bidra til å forbedre det gjensidige forholdet. De store japansk-sovjetiske industriprosjektene i Sibir kom heller ikke skikkelig i gang. Kinas inntreden på den internasjonale arena skapte også vanskeligheter. Selv om Japan prøvde å nærme seg begge kommuniststatene, stod japanerne Kina nærmest: de militære og politiske problemene var mindre, og samhandelen ble langt større med Kina enn med Sovjet. I 1978 gikk derfor Japan med på å undertegne en samarbeidsavtale med Kina, noe Moskva tok ille opp. I de første årene etter andre verdenskrig hadde ledende amerikanske politi kere fryktet at Japan ikke ville kunne stå på egne bein økonomisk. På 70-tallet ble bekymringen den motsatte: at Japan ville utkonkurrere også USA. Landets bruttonasjonalprodukt utgjorde i 1990 mer enn halvparten av det amerikanske og var ikke bare større enn det sovjetiske, men også atskillig større enn det sam lete Tysklands. Japan var blitt verdens ledende kreditornasjon. Alle de ti største bankene i verden var japanske. Japan gikk forbi USA som verdens ledende bidragsyter til u-hjelp. I økonomisk diplomati var det således ingen tvil om lan dets økende rolle. Langsomt hadde Japan begynt å spille en større rolle også politisk og mili tært. Ved det vestlige toppmøtet i Williamsburg i USA i mai 1983 ble de øko nomiske konsultasjonene mellom de ledende industristatene utvidet til å omfatte militært samarbeid rettet mot Sovjet. Japans forsvarsbudsjett steg bety delig og lå på slutten av 80-tallet så vidt over den ene prosenten av BNP som tradisjonelt hadde vært ansett som en absolutt øvre grense. Økningen var likevel atskillig mindre enn hva USA ønsket. Sakte, men sikkert, utformet Japan en egen politikk både overfor Kana og overfor Sovjet. Tokyo deltok bare halvhjertet i sanksjonene mot Kina etter at de kinesiske makthaverne hadde slått ned demokratibevegelsen i juni 1989. Til gjengjeld hadde Japan en skarpere profil overfor Sovjet enn de andre vestmaktene hadde. Dette kom til uttrykk når det gjaldt økonomisk støtte til Gorbatsjovs Sovjet. Striden om de sovjetisk-kontrollerte øyene forhindret her et gjennombrudd.
1990-2000: Økonomiske problem og politisk usikkerhet
På overgangen fra 80- til 90-årene var det mange som spådde at Japan ville bli det 21. århundrets nye supermakt. Igjen skulle det vise seg hvor vanskelig det er å spå om framtida. På 90-tallet gikk nemlig Japan inn i en vanskelig periode, karakterisert ved lavere økonomisk vekst, mangel på politisk stabilitet og også usikkerhet om landets utenrikspolitiske profil. I 1992 stoppet veksten i den japanske økonomien opp. De nærmeste årene var preget av stillstand eller direkte nedgang. Eiendoms- og bankmarkedet fikk
UTVIKLINGEN INNENFOR DEN VESTLIGE LEIR 1945-2000
189
store problem, og selv de store bilprodusentene, som var blitt et symbol på Japans framgang, hadde store fall i salget. Arbeidsledigheten ble et større prob lem enn de offisielle statistikker viste. Det liberal-demokratiske partiet begynte å vise store slitasjeskader. Korrup sjonsskandalene økte i antall, og uenigheten mellom de ulike fraksjonene i par tiet ble stadig mer åpen. Samtidig som den økonomiske veksten forsvant, stod Japan overfor store problem når det gjaldt finansieringen av pensjoner til et sta dig økende antall eldre. I august 1993 kom en bredt sammensatt koalisjon av partier til makten, og liberal-demokratenes dominans var brutt. Nye regjeringsskifter fulgte. I juni 1994 fikk Japan sågar en sosialistisk statsminister, Tomichi Murayama. Det var avgjort noe nytt, selv om de mer konservative kreftene fortsatt dominerte regje ringen. I januar 1996 overtok en koalisjon dominert av liberal-demokrater under statsminister Ryutaro Hashimoto. Etter japansk standard framstod Hashimoto som en direkte og handlingsdyktig politiker, men hans økonomiske politikk gjorde bare situasjonen verre. I august i 1998 ble han derfor erstattet med Keizo Obuchi. Forandringene i japansk utenrikspolitikk var langt mindre enn en kunne ha ventet, i lys av de økonomiske problemene og utskiftningene på den hjemlige politiske arena. Japans rolle ble stadig viktigere i internasjonal politikk, men utviklingen var gradvis. Forholdet til Russland forble relativt anstrengt på grunn av uenigheten om øyene i nord. Forholdet mellom Japan og Kina var forbedret, men Japans halvhjertede innrømmelser av dets handlinger under andre verdens krig la en demper på utviklingen av dette forholdet. USA var fortsatt nøkkelpartneren for Japan, men slutten på den kalde krigen medførte en økende motstand mot USAs sikkerhetsstyrker i landet, spesielt på Okinawa. De ameri kansk-) apanske forsvarspolitiske retningslinjer av september 1997 fortsatte imidlertid det nære samarbeidet, men nå med noe større vekt enn tidligere på det japanske bidrag til samarbeidet. Når det gjaldt handel mellom USA og Japan, har forholdet til tider vært anstrengt. Fortsatt hadde Japan store overskudd i handelen med USA, og ame rikanerne prøvde på mer enn en måte å få japanerne til å øke sin import. Etter hvert skapte det stor bekymring i USA at Japan nektet å sette inn sterke nok til tak for å stimulere den skrantende økonomien. Da økonomien i flere asiatiske land kollapset høsten 1997 (se s. 263-264) ble ikke bare situasjonen i Asia for verret, men også internasjonalt. Mens de fleste land i Øst-Asia kom seg på rett kurs overraskende hurtig, fortsatte imidlertid de økonomiske problemene i Japan. Ved hundreårsskiftet var fortsatt mange spørsmål ubesvarte om hva som skulle bli utviklingen i Japan.
Kapittel 10 Sovjetunionen / Russland og de (tidligere) kommunistiske land 1945-2000 I de første årene etter krigen fikk kommunistene kontroll over store nye om råder: Øst-Europa, Nord-Korea, Kina og Nord-Vietnam. Seinere kom nye Moskva-orienterte regimer til - på Cuba, i Indokina og i Afghanistan. Dessuten vant Sovjet innpass i afrikanske land som Angola og Etiopia. Likevel ble Sovjets stilling på enkelte måter svakere utover i etterkrigstida. Således fantes det ikke lenger noen enhetlig kommunistisk bevegelse med Sov jet som ubestridt leder. Allerede i 1948 hadde Titos Jugoslavia vist at en seier for kommunismen ikke nødvendigvis var en seier for Sovjetunionen. Det skulle bli flere slike eksempel etter hvert. Aller viktigst var konflikten med Kina, som på slutten av 60- og på 70-tallet overgikk den kalde krigen i intensitet. I Øst-Europa kom satellittstatene til å bevege seg i noe ulike retninger: enkelte valgte en kurs relativt uavhengig av Sovjet. Poenget var at de nasjonale partiene innenfor visse rammer selv kunne bestemme hvor tett de ville legge seg opp til Moskva. Dette var i enda høyere grad tilfellet utenfor Øst-Europa, i stater som Nord-Vietnam og Cuba, og i de kommunistiske partiene i Vest-Europa. I løpet av et halvt år i 1989 skjedde det utrolige at det kommunistiske syste met i Øst-Europa ble avviklet. Moskva bestemte seg for ikke å intervenere for å opprettholde de kommunistiske regjeringene. Dermed var deres dager talte. Kreml hadde dessuten mer enn nok med å kontrollere utviklingen i selve Sov jetunionen. I 1991 ble supermakten oppløst i Russland og 14 andre republik ker. Mellom de nye statene eksisterte det bare et løst samarbeid. Øst-Europa, Russland og flere av de nye statene på det gamle Sovjetunionens territorium ble nå styrt av mer eller mindre demokratiske regimer som etterstre bet en eller annen form for markedsøkonomi. I Kina gikk markedsøkonomien langt, men politisk var det kommunistiske systemet intakt. Vietnam og Cuba fulgte den kinesiske modellen et stykke på veg, mens Nord-Korea prøvde å unngå alle endringen Slik var det i 2000 svært lite igjen av den kommunistiske verden slik den hadde stått fram i de første årene etter 1945.
Sovjetunionen/russland
og de (tidligere) kommunistiske land
1945-2000 191
Ekspansjon og ensretting 1945-1953 Mens USA langt på veg ble invitert til å spille en aktiv rolle i Vest-Europa i årene like etter andre verdenskrig, fikk Sovjet ingen tilsvarende invitasjon i ØstEuropa. USA hadde atskillig flere instrument å spille på i sin utenrikspolitikk enn hva Sovjet hadde. Den kapitalistiske supermakten kunne tilby økonomisk assistanse og militære garantier. Sovjet hadde lite å gi økonomisk. Vestmaktene ble heller aldri oppfattet som en trussel i Øst-Europa, slik Sovjet ble i vest. Det gjorde at spørsmålet om militære garantier fikk en helt annen betydning i VestEuropa. Oppslutningen om Sovjet og kommunistpartiet varierte i Øst-Europa. Størst var oppslutningen utvilsomt i Bulgaria og Tsjekkoslovakia, minst i Ungarn, Polen og Romania. Bulgaria hadde ved mange anledninger samarbeidet med Sovjet/Russland. Bulgaria og Tsjekkoslovakia hadde også begge en historie pre get av skepsis mot vestmaktene. I Bulgaria gikk denne skepsisen tilbake til 1870-årene, i Tsjekkoslovakia til Miinchenforliket i 1938. I Polen, Ungarn og Romania stakk fiendskapet til Sovjet dypt. Selv om fryk ten for et nytt sterkt Tyskland kunne øke forståelsen for Sovjetunionen, særlig i Polen, og selv om mer eller mindre opportunistiske grunner tilsa oppslutning om det statsbærende partiet, var det her dårlig grobunn for en Sovjet-dominert kommunisme. Den sovjetiske ekspansjonen i Øst-Europa var først og fremst basert på Den røde armé (s. 30-35). Ungarn, Bulgaria og Romania hadde kjempet på aksemaktenes side, noe som førte til at den sovjetiske kontrollen her ble spesielt omfattende i de første årene etter krigen. Washington og London innrømmet Moskva hovedrollen i okkupasjonen av disse landene. Også i Polen kom den røde armé til å spille en avgjørende rolle, siden det fort ble klart at Lublin-regjeringen av Sovjet-orienterte polakker bare hadde begrenset lokal oppslutning. Tsjekkoslovakia var det eneste landet hvor sovjetrusserne trakk seg ut — i desem ber 1945 — og hvor Moskva og de lokale kommunister likevel vant full kontroll. (Situasjonen i Øst-Tyskland er behandlet på side 36-37.) Politisk ble landene i området styrt av koalisjonsregjeringer under varierende grad av kommunistisk/sovjetisk innflytelse. I 1947—48 opphørte disse koalisjo nene. Først forsvant de ikke-kommunistiske partiene, dernest kommunistiske ledere som kunne mistenkes for å ønske nasjonal uavhengighet. I Ungarn måtte Rajk bøte med livet, i Bulgaria Kostov, i Romania ble Patrascanu offer for utrenskninger, i Polen Gomulka. Selv Moskva-tro kommunister forsvant i nye utrenskninger. De østeuropeiske økonomiene ble underlagt den sovjetiske. Ikke bare ble handelen rettet østover, men handelsbetingelsene var i ekstrem grad til Sovjets
192 KAPITTEL 10
fordel. De blandete sovjetisk-østeuropeiske selskapene var ofte skalkeskjul for sovjetisk utbytting. Gjennom krigsskadeerstatninger og ved å trekke ut tyskkontrollert eiendom kunne Moskva befeste sin stilling ytterligere. Alt i alt utgjorde overføringene fra Øst-Europa til Sovjetunionen antakelig mer enn det USA ga i hjelp til Vest-Europa under Marshallplanen. Etter noen år med relativt balansert gjenreisning ble Øst-Europa fra 1949-50 bygd opp etter sovjetisk mønster, med femårsplaner som klart priori terte storindustri og tungindustri. I de fleste land overtok staten endog mindre håndverksbedrifter. Store deler av jordbruket ble kollektivisert, selv om tempoet varierte noe fra stat til stat. Et økonomisk samarbeidsorgan, COMECON, ble etablert i 1949, men fikk liten betydning i denne perioden. Siden de østeuro peiske landene prioriterte mange av de samme feltene, var behovet lite for sam handel og samarbeid. Grensene mellom landene ble dessuten nøye overvåket. Ensrettingen kan forklares ut fra flere forhold. Sovjet, som andre makter i en tilsvarende posisjon, overførte sitt eget styringssystem til de landene det kon trollerte. Slik USA eksporterte vestlig kapitalisme med betydelige element av pluralisme, eksporterte Sovjet kommunisme, en kommunisme som særlig i Stalin-tida ikke tålte avvik fra Moskvas normer. Øst-Europa var av vital betydning for Sovjets sikkerhet, noe som skjerpet Moskvas krav til de nyetablerte regi mene. Lojalitetskravene steg etter hvert. Dels var dette et resultat av at Moskva fikk bedre tid på seg til å forme regionen i sitt eget bilde, dels reflekterte utviklingen også internasjonale og lokale faktorer. Den synkende temperaturen i den kalde krigen gjorde at stadig færre avvik ble tålt. Grensene mellom øst og vest skulle trekkes enda skarpere. Flere av de østeuropeiske landene, spesielt Tsjekkoslo vakia, var interessert i å delta i Marshallplanen. Kremls misnøye med dette var en del av bakgrunnen for det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia i februar 1948, et kupp som raskt brakte landet på linje med de andre i Øst-Europa. Lokalt betydde bruddet mellom Stalin og Tito i juni 1948 innledningen til en klappjakt på alle som kunne tenkes å representere den minste grad av uavhen gighet overfor Moskva. Jugoslavene ble beskyldt for ideologiske avvik. At de hadde gått for langt i å oppmuntre til revolusjon i Vest-Europa, ble regnet som «venstreavik». Tito hadde fulgt en hard kurs overfor USA og Storbritannia, særlig i Trieste og ved å støtte oppstanden i Hellas. Nasjonalisering av industrien og kollektivisering av jordbruket hadde også startet tidligere i Juguslavia, og var kommet lenger enn ellers i Øst-Europa. Til «høyreawikene» hørte Titos «nasjonale» avvik, som bl.a. omfattet motstand mot blandete selskap og sovjetisk utbytting, kontroll og overvåking. Tito ble nå sammenliknet med Trotskij — stort lavere kunne han ikke falle.
Sovjetunionen/russland og de (tidligere) kommunistiske land
1945-2000
193
Den viktigste forutsetningen for splittelsen var det faktum at Tito og de jugoslaviske kommunistene var kommet til makten ved egne ressurser og med liten hjelp fra Den røde armé. Det var også hovedgrunnen til at Jugoslavia over levde den totale isolasjonen som landet nå ble utsatt for fra de andre kommu niststatene. Tito hadde bygd opp en hær, et parti og en administrasjon som stort sett forble lojale mot ham. Bare i ett annet østeuropeisk land var forholdene tilsvarende: i Albania under Enver Hoxha. Men her bidro den bitre konflikten mellom Jugoslavia og Alba nia til at Hoxha søkte et nært samarbeid med Sovjet for å hindre at landet ble innlemmet i Jugoslavia. Regimets uavhengige maktbasis kunne derfor, inntil videre, forlikes med en Moskva-tro politikk. Også de kinesiske kommunistene hadde et selvstendig maktgrunnlag. Like vel så de naturlig til Moskva som verdens kommunistiske hovedstad. Samar beidsavtalen av 1950 bandt de to statene sammen. Også for kineserne var Sta lins og Moskvas lederrolle en selvfølge. Da Stalin døde 5. mars 1953, talte Mao Zedong om hans «sublime visdom» og «brennende kjærlighet» til det kinesiske folk. (Sovjets holdning under borgerkrigen i Kina er behandlet på s. 49—50.)
Tøylene slakkes (1953-1956) og strammes (1956-1958) En rekke forhold gjorde at Sovjets kontroll over Øst-Europa og den kommunis tiske verdensbevegelse ble mindre utover i 50-årene. Den viktigste enkeltfaktoren var Stalins død. Ingen kunne overta rollen til «samtidas største geni», for å bruke en annen av Maos karakteristikker. Selv om Khrustsjov gradvis stod fram som en ny klar ener, fikk han aldri den autoriteten som Stalin hadde hatt, verken i Sovjet selv, i Øst-Europa eller i de andre kom munistiske stater og partier. Sovjet var fortsatt modell for de andre landene, men med den oppmykning som nå foregikk, var innholdet i denne modellen ikke lenger så entydig. Makten ble delt på flere hender, først i Sovjet, så i Øst-Europa. Sikkerhetspolitiets stil ling ble redusert, og de fleste politiske fangene sluppet fri. Det fantes tilløp til diskusjon, og de forskjellige fraksjonene i de østeuropeiske partiene kunne med større eller mindre rett påberope seg støtte fra ulikt hold i Moskva. Sovjets stilling ble svakere. Handelsavtaler ble revidert, og de blandete selska pene endret karakter eller forsvant helt. Størst var innrømmelsene overfor Kina (s. 196—198). Endringene var dels et resultat av de friere forholdene, dels ble det nå innrømmet at Stalin hadde begått alvorlige feil. Khrustsjovs fordømmelse av den avdøde lederen på den 20. partikongressen i februar 1956 rev guden ned fra pidestallen. Fordømmelsen kunne nok i øyeblikket styrke Khrustsjov, men på
194 KAPITTEL 10 lengre sikt måtte den svekke Sovjets mulighet til å spille den samme lederrollen som før. Sovjet hadde gjort alvorlige feil i fortida. Det samme kunne skje igjen. Et av Stalins største feilgrep, etter Khrustsjovs mening, var at han hadde støtt Tito ut i det ytterste mørke. Bruddet i 1948 ble nå sett på som unødvendig. Jugoslavia skulle igjen bringes tilbake i folden av kommunistiske land. I 1955 dro Khrustsjov til Beograd på forsoningsreise. Tito ble rehabilitert og erklært som god kommunist. Helomvendingen kunne gi Moskva større innflytelse i Jugoslavia, men i Øst-Europa for øvrig var konsekvensen den stikk motsatte. Om det fantes ulike veger til kommunismen, måtte dette gjelde ikke bare i Jugoslavia, men også i andre land. Forsoningen med Tito måtte dessuten få konsekvenser for de mange lederne som var blitt beskyldt for titoisme og nasjo nale avvik. Ikke alle hadde mistet livet. Avstaliniseringen gikk langt fra smertefritt i Sovjetunionen. Problemene var likevel større i Øst-Europa. I Sovjet var nasjonalismen i betydelig grad tatt opp i det kommunistiske systemet, noe som ikke var tilfellet i satellittstatene. Der var nasjonalismen i det vesentlige en anti-sovjetisk og anti-kommunistisk kraft. De indre politiske forholdene var også på andre måter mindre stabile: de kommu nistiske regimene var ennå unge, og tilhørigheten til andre tradisjoner enn den kommunistiske var langt sterkere enn i Sovjet. De nye spenningene kom først til uttrykk i demonstrasjonene i Tsjekkoslo vakia og Øst-Tyskland i juni 1953. I Tsjekkoslovakia klarte styresmaktene å slå ned uroen i Pilsen og andre byer. I Øst-Tyskland fløt sterke liberaliseringsønsker sammen med en maktkamp i det lokale partiet — en maktkamp som hadde for greininger til ulike fraksjoner i Moskva; dessuten var demonstrasjonene en pro test mot fortsettelsen av en hard økonomisk politikk. Bare en direkte inngripen fra de sovjetiske styrkene kunne gjenopprette den sosialistiske lov og orden i Øst-Berlin og andre østtyske byer.
Oppstandene i Polen og Ungarn i 1956 Sommeren og høsten 1956 brøt det ut oppstander, først i Polen, så i Ungarn. Det var på mange måter å vente at problemene ble størst nettopp her. Polen og Ungarn hadde lange historiske tradisjoner når det gjaldt å kjempe mot fremmed overherredømme for å bevare den nasjonale selvstendighet. Un garn og spesielt Polen kunne også (sammen med Romania) oppvise de mest rotfestete anti-russiske holdningene. De økonomiske spenningene var store. Mens Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia var industrialiserte stater og Bulgaria og Romania jordbruksland, stod Polen og Ungarn i en mellomstilling. Investerin gene hadde vært svært høye, noe som hadde medført store forsakelser. Enda vik tigere var det at partiledelsen i begge landene i 1956 var preget av utskiftninger,
Sovjetunionen/russland
og de (tidligere) kommunistiske land 1945-2000 195
noe som førte til forventninger og usikkerhet. I Polen døde Bierut etter å ha opplevd Khrustsjovs avsløringer av Stalins ugjerninger. I Ungarn måtte den for hatte Rakosi gå av etter å ha foretatt diverse krumspring for å overleve politisk. Arbeideropprøret i Poznan i juni var rettet mot økonomiske forhold som lønns- og prisnivå. De polske myndighetene klarte aldri å få situasjonen helt under kontroll. Den nye partilederen, Ochab, kunne ikke samle partiet, langt mindre nasjonen. Partiets fremste «revisjonist», Gomulka, hadde fått fengsels straff og beholdt livet. I april var han blitt satt på frifot, i oktober ble han valgt til leder for kommunistpartiet. Den sovjetiske ledelsen, som på mange måter hadde satt i gang hele liberali seringsprosessen, var imidlertid skeptisk til Gomulka. Det ble gjort forsøk på å forhindre at han ble valgt til generalsekretær. Men med sin oppslutning i par tiet, i folket, i politiet og i store deler av hæren var Gomulka den eneste som kunne samle landet. Om sovjetrusserne intervenerte med makt, kunne de risi kere å bli møtt med åpen motstand. Gomulka måtte få prøve seg. Dessuten skulle Moskva snart bli mer opptatt av Ungarn enn av situasjonen i Polen. Rakosi i Ungarn hadde ført den kanskje hardeste undertrykkelsespolitikken i hele Øst-Europa. I juli var diktatoren blitt tvunget til å gå av etter sovjetisk press, noe som delvis kunne ses som et resultat av tilnærmingen til Tito. Den nye partilederen, Gerd, var imidlertid så diskreditert at hans overtakelse ikke kunne tjene til annet enn å ta motet fra Rakosis tilhengere. Som i Polen mistet de nye lederne kontrollen over situasjonen. Utviklingen i Ungarn ble dessuten stimulert av begivenhetene i Polen. I Polen hadde partiet samlet seg om Gomulka. I Ungarn ble Imre Nagy den 24. oktober utnevnt til statsminister etter store demonstrasjoner i Budapest. Men partiet var fortsatt delt. En appell ble sendt til de sovjetiske styrkene om å gjenopprette den sosialistiske orden. Det kom til kamper flere steder. Janos Kadar erstattet Gerd som generalsekretær i partiet. De sovjetiske troppene ble trukket ut av Budapest, men samtidig ble det gjort forberedelser til å sende forsterkninger inn i landet. Begivenhetene utvik let seg nå raskt. Presset av de opposisjonelle gruppene som sprang opp over alt, tillot Nagy først flere parti og opprettet så en samlingsregjering. Deretter meldte han Ungarn ut av Warszawapakten og erklærte landet nøytralt. Den 4. novem ber intervenerte Den røde armé. I løpet av få dager hadde den sikret seg kon trollen i landet. Kadar ble Ungarns nye sterke mann. Etter de dramatiske begivenhetene i oktober—november 1956 strammet Moskva igjen tøylene. Khrustsjovs avstaliniseringspolitikk hadde lidd et neder lag. Selv om Khrutsjov overlevde utfordringen i 1957 fra sine konservative riva ler i den sovjetiske ledelsen, måtte kursen legges om. Holdningen til Tito ble mer skeptisk. Det politiske tøværet ble avløst av et kaldere klima. Kollektivi-
196 KAPITTEL 10
seringen skjøt på ny fart, og COMECON og Warszawapakten skulle brukes mer aktivt som styringsinstrument for å kontrollere utviklingen i Øst-Europa. I desember 1957 ble en ny kommunistisk verdenskonferanse avholdt. Det sovjetiske lederskapet ble understreket. Angrepene på «revisjonistene» var langt sterkere enn angrepene på «dogmatikerne». Til tross for det strammere grepet kunne ikke Moskvas tidligere dominans helt gjenvinnes. I stedet skulle splittelsen i den kommunistiske leiren snart bli større enn noen gang tidligere.
Splittelsen mellom Sovjetunionen og Kina Gnisninger mellom den sovjetiske og den kinesiske partiledelsen gikk utvilsomt langt tilbake. Det var naturlig for kineserne, i det minste i ettertid, å klandre Stalin for samarbeidslinjen overfor Kuomintang, som hadde endt med massak rene på kommunistene i 1927. Folkefrontlinjen midt i 30-årene passet kine serne godt i kampen mot Japan, mens derimot ikkeangrepspakten av 1941 mel lom Sovjet og Japan ikke kan ha vært i kinesisk interesse. På samme måte er det sannsynlig at Stalins anerkjennelse i august 1945 av Chiang Kai-shek som Kinas lovlige leder knapt behaget Mao. Som vi har sett, var den sovjetiske støtten til de kinesiske kommunistene under borgerkrigen svært begrenset (s. 49-50). Både før og etter den kommu nistiske maktovertakelsen var det umiskjennelige tegn på at Moskva ville prøve å opprettholde en spesiell posisjon i Kinas grenseområder til Sovjet. Mao på sin side ønsket høyst sannsynlig å begrense den sovjetiske innflytelsen innenfor det kinesiske kommunistpartiet. De som ble ansett som mest Sovjet-vennlige, ble isolert. Kao Kang ble frosset ut av ledelsen, og Wang Ming synes ikke engang å ha fått komme inn i Kina.
Fra samarbeid til væpnet kamp
Til tross for disse hendingene, og til tross for de harde utsagnene som Mao selv kom med etter at splittelsen mellom Sovjet og Kina var blitt åpenbar, skal en være forsiktig med å framstille det sovjetisk-kinesiske forholdet som anspent for tidlig. Gjennom det meste av 50-årene samarbeidet de to landene ganske godt. For det første var deres styresett basert på en felles ideologi, marxismen-leninismen. Det fantes nyanseforskjeller i de to landenes tolkning og praktisering av den felles arv, men det var ingen uenighet om at Sovjet var den ubestridte lede ren innenfor den kommunistiske bevegelsen. Fram til 1958 fulgte Mao stort sett den sovjetiske politikken. Femårsplaner
Sovjetunionen/russland og
de (tidligere) kommunistiske land 1945-2000 197
«Det kinesisk-sovjetiske vennskap vil trygge freden». Tresnitt av Li Hua, 1950.
ble trukket opp, investeringene var svært store, og kjempeprosjekt innenfor tungindustrien ble prioritert framfor småindustri og jordbruk. Innen jordbru ket ble refordeling av jord snart avløst av kollektivisering. De politiske sving ningene fulgte i betydelig grad de sovjetiske. Maos store kampanje, lansert i mai 1956 under slagordet «La de hundre blomster blomstre, og de hundre tankeret ninger strides», kunne ses som den lokale varianten av avstaliniseringen. Både Moskva og Beijing la om politikken overfor den tredje verden. Så seint som på
198 KAPITTEL 10
verdenskonferansen i desember 1957 var det få som like klart som kineserne framhevet Sovjets lederposisjon, selv om de understreket at denne måtte ledsa ges av et spesielt ansvar for å slå ned på revisjonister innenfor den kommunis tiske bevegelsen. For det andre bidro intensiteten i den kalde krigen til å holde de to statene sammen. Sovjet og Kina hadde en felles fiende, USA. De kinesiske kommunis tene trengte sovjetisk støtte under Koreakrigen og i striden med Taiwan. Med hensyn til Korea kunne nok kineserne være skuffet over de forretningsmessige vilkårene som Sovjet satte for å gi militær hjelp. Det samme gjaldt Moskvas lun kenhet under Quemoy—Matsu-konfliktene i 1954—55 og i 1958 (s. 136), men selv dette ble nok klarere i ettertida enn i samtida. Selv om den mistenksomme Stalin må ha fryktet en ny Tito i Mao, kunne det på sovjetisk side ikke være noen tvil om at de kinesiske kommunistenes seier hadde styrket Sovjet overfor hovedfienden USA. Alliansen mot Japan og stater alliert med Japan, som ble sluttet i februar 1950 for 30 år, var et uttrykk for samholdet (s. 53). For det tredje var den sovjetiske hjelpen til Kina velkommen. Riktignok var de 300 millioner dollar som Mao i 1950 fikk ut av sitt tre måneder lange Moskva-besøk, ganske sikkert i underkant av hva han hadde håpet på. Sovjet var likevel det eneste landet som kineserne kunne vente økonomisk og militær støtte fra. Etter Stalins død ble hjelpen trappet opp. Nye kreditter ble gitt, og hele fabrikker bygd av sovjetiske teknikere, gjerne mot leveranser fra de samme fabrikkene. Sovjet ga opp sine privilegier i Port Arthur, i Dairen, i Mandsjuria og i Xinjiang. Stalin hadde lovet å avvikle disse privilegiene i 1952, men de var blitt forlenget på grunn av Koreakrigen. 6500 kinesiske studenter dro til Sovjet for å studere, og, kanskje viktigst av alt, i 1957 lovte de sovjetiske lederne å hjelpe Kina med å utvikle atomvåpen. Det skjedde likevel ting på 50-tallet som virket negativt inn på det sovjetiskkinesiske samholdet. Khrustsjov kunne aldri få den posisjonen som Stalin hadde hatt. Kineserne var også bare delvis enige i Khrustsjovs kritikk av sin for gjenger. Moskvas åpning overfor Jugoslavia, med vekt på flere mulige veger til kommunismen, betydde større armslag også for Kina, selv om kineserne ideolo gisk kom til å ta skarp avstand fra Tito. Begivenhetene i Øst-Europa i 1956 illustrerte den kinesiske rollen på en interessant måte. Kineserne forsvarte Gomulka og første fase av begivenhetene i Ungarn. Når Moskva grep inn, skjedde det likevel med Beijings velsignelse, siden Nagy hadde brutt med grunnleggende kommunistiske prinsipp. Det at Sovjet gjerne ville ha internasjonal godkjennelse av sin inngripen, styrket Kinas posisjon. Endelig reduserte den gryende avspenningspolitikken overfor Vesten både viljen til og behovet for å stå sammen mot USA. De to maktene kom også, som vi skal se, til å vurdere fordelene med avspenningspolitikken ulikt.
Sovjetunionen/russland og de (tidligere) kommunistiske land 1945-2000 199 I 1959 gikk Sovjet tilbake på avtalen om å hjelpe Kina med å utvikle atom våpen. Året etter ble den økonomiske hjelpen stoppet og de sovjetiske tekni
kerne brått trukket tilbake. Da var den offentlige polemikken allerede begynt. Fra 1960 til 1962 skjedde angrepene indirekte i form av at kineserne hamret løs på «revisjonistene», og særlig på jugoslavene, mens sovjetrusserne tordnet mot «dogmatikerne» og albanerne. Få var likevel i tvil om de egentlige adressatene. De første mindre grensesammenstøtene fant sted så tidlig som i juli 1960. I 1962—63 gikk polemikken over til åpne og direkte angrep. Fra 1965 var det nærmest tale om brudd i forbindelsen mellom de to partiene. Utover på 60-tallet forfalt også de statlige relasjonene raskt, selv om det aldri kom til noe formelt brudd. Grensesammenstøtene økte i antall og intensitet. Høydepunktet ble nådd i mars 1969 ved Ussurielva. Ved en anledning hadde Sovjet rundt 60 drepte og sårete, mens Kina antakelig hadde mange hundre. I 1967 hadde Sovjet 15 divisjoner langs den kinesiske grensen. I 1973 var dette tallet kommet opp i 45, eller 25 prosent av de sovjetiske styrkene totalt. Kineserne hadde enda flere mann på sin side. Mao fryktet et sovjetisk angrep og ba det kinesiske folket om å «lagre korn og grave dype tunneler» i påvente av den krigen som kunne komme. Så forgiftet ble forholdet at de to kommunist landene kom til å se på USA som et langt mindre onde enn den annen part. (For trekanten USA-Sovjet-Kina, se s. 86-87.)
Forklaringer på splittelsen
Motsetningene mellom Sovjet og Kina kan forklares ut fra mange forskjellige forhold. Disse kan likevel samles i visse hovedgrupper. De ideologiske spørsmå lene utgjør en slik gruppe, de nasjonale en annen. De territorielle uoverensstemmelsene kan ses enten som en tredje gruppe eller som en del av de nasjonale. De ideologiske motsetningene var på mange måter de mest iøynefallende. De spente over et stort spektrum. Utenrikspolitisk understreket Moskva at de sosialistiske statene nå var blitt så sterke at krig kunne unngås, og at fredelig sameksistens burde være mulig mellom øst og vest. Beijing var enig i at sosialis men var blitt styrket. Den var faktisk blitt så sterk at imperialistene burde tvinges til innrømmelser. Sammen med den kinesiske skepsisen til fredelig sam eksistens gikk en understreking av de sosialistiske statenes plikt til å støtte «nasjonale frigjøringskriger». Når det gjaldt forholdet mellom de sosialistiske landene, var det lenge enig het om Sovjets lederrolle. Etter at splittelsen var blitt større, la Beijing deri mot hovedvekten på at forbindelsene måtte være basert på prinsippet om like verdighet. Innenrikspolitisk var mulighetene for en fredelig overgang til sosialismen et
200 KAPITTEL 10 hovedpunkt. I det minste fra den 20. sovjetiske partikongress i 1956 hadde Moskva framholdt at en slik overgang var mulig under bestemte forhold. Kine serne avviste dette og stod fast på at bare en revolusjonær omveltning kunne føre fra kapitalisme til sosialisme. Kreml hevdet også at når proletariatet først hadde vunnet sin kamp, som f.eks. i Sovjet, kunne proletariatets diktatur modi fiseres eller endog opphøre. Dette anså kineserne igjen som en farlig vranglære, som bare ville gi borgerlige element en ny sjanse til å vinne innflytelse. Det mente de hadde skjedd i Sovjet. Disse forskjellene kom sterkest fram under Beijings mest intense ideologiske perioder, Det store spranget framover (1958-61) og Kulturrevolusjonen (1966-76). Det store spranget representerte Kinas frigjøring fra den sovjetiske modellen. Ambisjonsnivået var enormt. I stedet for å basere seg på enkeltstå ende kjempeprosjekt innenfor industrien, bygd med sovjetisk hjelp, skulle en nå satse mer på tusener av små og middels store bedrifter over hele landet. Jord bruket skulle også trekkes med på en mer balansert måte enn tidligere. Organi satorisk skulle basisenheten være folkekommunen, som når det gjaldt grad av kollektivisme, overskred alt annet innenfor den kommunistiske verden. I mange landsbyer ble det opprettet felles kantiner og sovesaler. Det store spranget var langt fra den suksess myndighetene først prøvde å gi inntrykk av. Særlig var resultatene dårlige innenfor jordbruket. Mer enn 20 mil lioner mistet antakelig livet hovedsakelig på grunn av tilbakeslagene i produk sjonen som en opplevde de fleste steder. Dette var en av den moderne tids store sultkatastrofer. Fiaskoen førte også til en svekkelse av Maos stilling. Han måtte overlate presidentembetet til Liti Shaoqi. Forsøk fra mer Sovjet-vennlige element under for svarsminister Peng Dehuai på å utnytte stemningen til fordel for en tilnærming til Sovjet, mislyktes imidlertid. Peng ble avsatt og erstattet av Lin Biao. En noe mer moderat politikk i Kina betydde lite i den store sammenheng. Det samme var tilfellet med overgangen fra Khrustsjov til Bresjnev-Kosygin. Etter en kort pause i polemikken etter Khrustsjovs avgang flammet den snart opp igjen, bitrere enn noensinne. Kulturrevolusjonen førte til en ytterligere opptrapping av konflikten. Nå skulle massenes entusiasme redde den kinesiske revolusjonen fra byråkrati og føre den videre mot den høyeste form for kommunisme, på rekordtid. Den sov jetiske vegen ble på det aller skarpeste fordømt som et forsøk på å gjeninnføre kapitalismen i den sosialistiske verden. Rødegardister blokkerte i perioder den sovjetiske ambassaden i Beijing. Mao kom tilbake sterkere enn noen gang og ble gjenstand for en voldsom persondyrkelse. Han ble sett på som den store forny eren av verdenskommunismen (og av svømmekunsten: Han skulle angivelig ha svømt 15 kilometer på 65 minutt, ikke verst for en mann på 72).
Sovjetunionen/russland
og de (tidligere) kommunistiske land 1945-2000 201
De mange ideologiske stridspunktene mellom Moskva og Beijing var viktige nok. Men det er vanskelig å avgjøre i hvilken grad de var bestemmende i seg selv eller hovedsakelig reflekterte andre faktorer som så ble ikledd en ideologisk språkdrakt. I flere spørsmål kunne en imidlertid registrere et betydelig avvik mellom teori og praksis. Kineserne kom med formaninger om behovet for et oppgjør med kapitalisme og imperialisme og med utsagn om at flere hundre millioner kinesere ville overleve selv en kjernefysisk krig. I de fleste praktiske sammen henger var de likevel tilbakeholdne. Hong Kong og Macau fikk således fortsette som «imperialistiske enklaver» på kinesisk jord. Motsatt, selv om Sovjet under streket mulighetene for fredelig sameksistens, utelukket det ikke, verken i teori eller i praksis, støtte til «nasjonale frigjørings kriger» i Afrika og Asia. Det var dessuten en tydelig tendens til at de ideologiske beskyldningene spilte en mindre rolle på 70-tallet enn de hadde gjort på 60-tallet. Enkelte anklager fikk nærmest motsatt innhold av hva de hadde hatt tidligere. Mens kineserne lenge hadde beskyldt Sovjet for å føre en svak og unnfallen politikk, het det seinere at sovjetrusserne siktet mot verdenshegemoni. Den proletariske internasjonalismen ble stadig svakere, mens anti-sovjetismen ble sterkere. I flere land støttet Kina anti-kommunistiske regimer ut fra det syn at de bekjempet sovjetisk innflytelse (sjahen i Iran og Pinochet i Chile). Ideologiene var ikke frittsvevende; de kom et steds fra. Langt på veg avspeilte de ideologiske forskjellene den ulike historiske utviklingen i de to landene. Det var f.eks. naturlig at man i Sovjet betonte industriarbeiderklassens rolle som revolusjonær fortropp. Kineserne la større vekt på bøndene. Ut fra dette sprang så ulike vurderinger av forholdet mellom by og land, mellom tungindustri, lettindustri og jordbruk. De nasjonale motsetningene var av stor betydning. Som i relasjonene mel lom USA og Vest-Europa kunne en ytre trussel og økonomisk avhengighet bringe de to partene sammen. Når trusselen avtok og avhengigheten ble mindre, kom motsetningene mer åpent fram. Det viste seg enda mye klarere i forholdet Sovjet—Kina enn mellom USA og Vest-Europa. To land vil sjelden eller aldri ha identiske interesser. To så forskjellige, to så sterke og selvbevisste stater som Sovjet og Kina hadde det slett ikke. Sovjet var en verdensmakt, og vant med at andre kommunistiske land underkastet seg Moskvas ledelse. Kina var kanskje ingen stormakt i øyeblikket, men kineserne betraktet seg tradisjonelt som verdens midte og mente de hadde en stor framtid. Det var like naturlig at Sovjet ville begrense antallet atommakter, som at Kina ønsket å utvikle atomvåpen. Etter bruddet i atomsamarbeidet i 1959 måtte Beijing oppfatte undertegnelsen av prøvestansavtalen i 1963 som enda et forsøk på å stoppe Kinas framstilling av egne atomvåpen. Sovjets og Kinas
202 KAPITTEL 10
respektive vurderinger av atomkrigens redsler var påvirket av at begge parter lenge tok det for gitt at det var sovjetrusserne og ikke kineserne som eventuelt skulle ta beslutningen om å utløse en slik krig. I Quemoy-Matsu-spørsmålet var Beijing opptatt av å frigjøre områder som alle var enige om var kinesiske. For sovjetrusserne spilte forholdet til USA en større rolle, noe som tilsa forsiktighet for å unngå en supermaktskonflikt om øyene. I Sovjet-ledernes bestrebelser på å forbedre forbindelsen med landene i den tredje verden stod India sentralt. Kinesernes perspektiv på India var delvis et annet. Grensene var uavklarte, og dette faktum ble mer akutt etter at kineserne hadde slått ned opprøret i Tibet og Dalai Lama hadde flyktet til India. I 1958-59 fant mindre trefninger sted mellom India og Kina. I 1962 kom det til åpen krig, hvor kineserne påførte inderne et klart nederlag. Sovjet forholdt seg avventende under krigen, men gjennomførte et planlagt salg av MiG-fly til India. Cubakrisen i 1962 førte også til polemikk mellom de to kommunistlandene. Først kritiserte Beijing Moskva for å ha vist overmot ved å plassere mellomdis tanseraketter på Cuba. Da de ble trukket ut, var kinesernes kritikk hard fordi Sovjet hadde gitt etter for amerikansk press. Den 23. august 1968 beskrev statsminister Zhou Enlai den sovjetiske inva sjonen i Tsjekkoslovakia som «det mest åpne og typiske eksemplet på fascistisk maktpolitikk fra den sovjetiske revisjonistklikken mot de såkalte allierte». Igjen var perspektivet ulikt. Sovjetrusserne var opptatt av å stoppe oppløsningsten denser innenfor sitt østeuropeiske rike. Kineserne, som i 1956 hadde støttet den sovjetiske inngripen i Ungarn, protesterte nå skarpt. Spesielt var Beijing opprørt over den såkalte Bresjnev-doktrinen, som ga Moskva en politirolle overfor utviklingen i de andre sosialistiske landene. De kinesiske lederne fryktet at en slik doktrine kunne rettferdiggjøre en innmarsj i Kina. De territorielle uoverensstemmelsene gjaldt først og fremst grensen mellom de to landene. I 1858, 1860, 1864 og 1881 hadde Kina avstått store områder i Sentral-Asia og langs Stillehavskysten til Russland. I alt dreidde det seg om 1,5 millioner kvadratkilometer. Det hadde lenge vært en felles kinesisk politikk, støttet av både Chiang Kai-shek og Mao, å betrakte disse avtalene som påtvungne og urettferdige. Lenin hadde vist forståelse for dette synspunktet, selv om Moskva aldri foreslo konkrete endringer av grenselinjene. Få år etter at de sovjetiske privilegiene i Kina var blitt avviklet i 1954-55, begynte kineserne forsiktig å vekke til live grensespørsmålet. Fra 1963 kjørte de det fram i full bredde. Likevel krevde de ikke å få alle de berørte territoriene til bake. Utgangspunktet var at avståelsene skulle betraktes som prinsipielt ugyl dige. Dernest skulle de to landene forhandle om endringer av grensene, men det
Sovjetunionen/russland
og de (tidligere) kommunistiske land 1945-2000 203
forble uklart hvilke områder Kina egentlig ville gjøre krav på. Inntil enighet var oppnådd, var Beijing rede til å akseptere status quo. Sovjetunionen avviste alle forandringer av betydning og ville bare forhandle om mindre detaljer. Dels var de omstridte territoriene viktige i seg selv. Dels kunne innrømmelser skape en farlig presedens i forholdet til andre land, uansett hvor urettferdige de gamle tsaravtalene en gang måtte ha vært. Også en rekke andre spørsmål berørte grenseområdene. Sovjets stilling i Ytre Mongolia var ett av dem. Selv om Kina i 1946 hadde akseptert Ytre Mongolia som en selvstendig stat, var det klart at Beijing ønsket å trekke landet inn i en kinesisk innflytelsessfære og bort fra den nære tilknytningen til Sovjet. På 50-tallet ville Sovjet først importere kinesisk arbeidskraft til Sibir; så ble en redd for at en slik import kunne komplisere grenseforholdene. Moskva var også interessert i å få ubåtbaser og radiostasjoner på kinesisk jord. Dette ble avvist og nærmest betraktet som et forsøk på å undergrave Kinas suverenitet. Kina var altfor stort til at landet kunne domineres av utenforstående makter. Sovjet var ikke den første som fikk erfare det. Det faktum at de kinesiske kom munistene var kommet til makten ved egne anstrengelser, ga dem en uavhen gighet som de fleste andre kommunister manglet. Denne basis var utvilsomt en av de viktigste forutsetningene for splittelsen mellom Sovjet og Kina, en klar parallell til forholdet mellom Moskva og Beograd.
Den sovjetisk-kinesisk-amerikanske trekant 1972-2000 Et av de sentrale stridsspørsmålene i den tidlige fasen av den sovjetisk-kinesiske konflikten var forholdet til de kapitalistiske statene, og da særlig til USA. Bei jing hadde stilt seg svært avvisende til Khrustsjovs avspenningspolitikk. Denne fordømmelsen kunne likevel ikke forhindre tilnærmingen mellom USA og Kina i 1971-72 (s. 87). Forholdet mellom USA og Kina ble stadig bedre utover på 70-tallet, og høydepunktet ble nådd i 1978—79 med full diplomatisk anerkjennelse, en kraf tig økning i handelen og en rekke samarbeidsavtaler på forskjellige felt. Tidlig i 1980 erklærte USA seg villig til å selge «ikke-dødelig» militært utstyr til Kina. Mens Washington tidlig på 70-tallet hadde hatt et relativt godt forhold til både Moskva og Beijing, var kontakten med Kina på slutten av tiåret langt bedre enn med Sovjet. Vesten og Kina så begge Sovjet som en ekspansiv makt, i det sørlige Afrika, på Afrikas Horn, i Afghanistan og i Indokina. Selv om grensetrefningene mellom Sovjet og Kina avtok i intensitet etter 1969, og selv om det ble gjort forsøk på å bedre forbindelsene mellom de to kommuniststatene, var det ikke tale om noen egentlig tilnærming på 70-tallet.
204 KAPITTEL 10
Klimaks i det amerikansk-kinesiske samarbeidet falt sammen med en ny, om enn midlertidig, forverring av klimaet mellom Moskva og Beijing. I 1979 kom det til store sammenstøt mellom Vietnam og Kina, noe som delvis hang sam men med den vietnamesiske invasjonen av Kambodsja. Beijing ønsket tyde ligvis å gi Hanoi, som nå var alliert med Moskva, en lærepenge for å ha marsjert inn i en Kina-vennlig stat. Den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan i desember 1979 representerte en ytterligere påkjenning for de kinesisk-sovjetiske rela sjonene. Snart kunne en imidlertid registrere forsiktige nye signal, signal som ble ster kere i 80-årene. Hovedmotsetningene mellom Beijing og Moskva bestod, men polemikken ble dempet ned. Handelen og samkvemmet ellers økte. Møter fant sted mellom høytstående representanter for de to landene. Framstøt ble gjort for å bedre situasjonen når det gjaldt grensespørsmål og partikontakter. Den nye tonen hadde flere årsaker. Viktige endringer fant sted i Kina. Selv om Kulturrevolusjonen var på retur etter 1969, var de radikale elementene fort satt med i partiledelsen. Frykten for den «sovjetrevisjonistiske smitten» bestod. Så lenge Mao Zedong var i live, syntes det lite sannsynlig at klimaet kunne endres. Etter Maos død i 1976, og etter at de moderate hadde konsolidert sin makt under Deng Xiaopings ledelse i 1978-79, lå forholdene bedre til rette. De nye lederne var innstilt på å utvikle praktiske forbindelser med utlandet, mest for å fremme en storstilt modernisering. Det tilsa et roligere forhold ikke bare til USA, men også til Sovjet. Frykten for et angrep fra Sovjet var dessuten avtakende. På slutten av 60-tallet hadde stemningen vært preget av Bresjnev-doktrinen, omfattende grensesammenstøt og sovjetiske hint om bruk av atomvåpen mot Kina. Selv ikke under Kina—Vietnam-konflikten og innmarsjen i Afghanistan nådde spen ningen de høyder den hadde gjort ti år tidligere. De to landenes relasjoner med USA var også av betydning. Situasjonen på 70-tallet hadde stilt Washington i sentrum. Amerikanerne kunne skiftevis favo risere den ene eller den andre av de to rivalene. Sovjet og Kina hadde ikke den samme manøvreringsfrihet. Både Beijing og Moskva må ha sett negative konsek venser av dette. På slutten av Carters presidentperiode oppstod en ny spenning i det kinesiskamerikanske forholdet. Taiwan-spørsmålet stod sentralt i denne forbindelse. Begge parter var enige om at Taiwan var en del av Kina. USA hadde også lovet, allerede i 1972, å vurdere sine forpliktelser til Taiwan i lys av den generelle situ asjonen i området. Men selv om de amerikanske styrkene på øya var kommet ned i 2500 mann, ble det fremdeles solgt avanserte våpen til Taiwan. Reagans overtakelse førte til at spenningen økte. I valgkampen hadde han lovet å styrke forbindelsene med Taiwan. Siktemålet var en to-Kina-politikk.
Sovjetunionen/russland
og de (tidligere) kommunistiske land 1945-2000 205
Presidenten tilhørte det republikanske høyre med denne fløyens tradisjonelle forkjærlighet for Formosa, som mange foretrakk å kalle øya. Misnøyen med den nye administrasjonens holdning var en faktor bak Kinas noe bedrete forhold til Sovjet. Reagan kom likevel ikke til å gå så langt som han først forespeilte. Behovet for en partner overfor Sovjet ble stadig større og viste seg sterkere enn de kon servative bindingene til Taiwan. Kineserne på sin side trengte amerikansk støtte, delvis overfor Sovjet, men like mye for å gjennomføre de fire moderniseringer (av industri, teknologi, forsvar og jordbruk). Alt i alt skjedde det derfor ikke så store endringer i Kinas forhold til USA under Reagan. I 1984 solgte USA sågar forskjellige typer våpen til Kina. Under Deng Xiaopings faste ledelse gikk kineserne langt i å liberalisere øko nomien. Det offentlige byråkratiet ble skåret ned, privat virksomhet stimulert på en rekke områder, spesielt innen jordbruk og detaljhandel, lønn i større grad knyttet til innsats og utenlandske investeringer oppmuntret. Kina, som på 70tallet hadde valgt å bruke ressurser på u-hjelp, mottok nå selv betydelige uten landske investeringer. Denne kursen ga til dels gode resultat rent økonomisk, og Deng uttalte de seinere så berømte ordene: «Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit; så lenge den fanger mus, er den en god katt.» Det var likevel problem knyttet til denne politikken. For det første var den omstridt innen kommunistpartiet. For det andre førte den ikke bare til vekst, men også til inflasjon, arbeidsledighet og korrupsjon. For det tredje var det pro blematisk å kombinere en relativt liberal økonomisk politikk med den faste sty ring som kommunistpartiet ønsket å opprettholde politisk og kulturelt. 1989 ble et sentralt år i Kina, som i Øst-Europa og i øst-vest-forbindelsene. I april—mai brøt det ut store demonstrasjoner i Beijing og mange andre byer i Kina. Demonstrasjonene ble dominert av studenter og intellektuelle som pro testerte mot korrupsjon og elendige forhold på universitetene, men også for et mer demokratisk Kina. Etter sin maktovertakelse hadde Gorbatsjov tidlig signa lisert interesse for et bedre forhold til Kina. I mai 1989 kom han på besøk til Beijing, et tegn på forbedringen i forholdet. Toppmøtet representerte på et vis slutten på 30 års fiendskap. Demonstrantene var positivt innstilt til Gorbatsjov, siden de ønsket mer glasnost i Kina. Sammenliknet med sovjetisk politikk kunne en si at perestrojka begynte tidligere og gikk lenger i Kina, men til gjengjeld var det lite glasnost. Etter intense debatter satte partiledelsen 4. juni inn hæren mot folkemengden påTian Anmen-plassen i Beijing. Flere hundre ble drept og tuse ner såret. Demokratibevegelsen ble slått ned. Myndighetenes brutale framgangsmåte, foran verdenspressens kameraer, førte til reaksjoner i store deler av verden. De fleste vestlige land svarte med å stoppe militære leveranser, lån og kreditter o.l. Beijing gjorde det på sin side
206 KAPITTEL 10 klart at de økonomiske reformene ville fortsette, om enn i noe moderert form, men at «den åndelige forurensning» ville bli bekjempet. Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før forbindelsene mellom Kina og omverdenen ble mer normale igjen. Den uhyre raske økonomiske veksten i Kina fristet mange til å investere og handle med landet. Når f.eks. Japan i så stor grad opprettholdt forbindelsene, ga det liten mening for andre å holde seg borte. Utover på 90-tallet syntes Kina endelig å bli det store markedet som mange hadde drømt om i årtier. Etter slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens oppløsning endret for holdet mellom Russland og Kina karakter. Russland var nå et ikke-kommunistisk land, mens Kina var fast bestemt på å beholde det kommunistiske system til tross for betydelige kapitalistiske innslag i økonomien. Forholdet mellom de to landene ble mindre viktig enn før, skjønt både Russland og Kina var interesserte i gjensidig gode forbindelser, spesielt på det økonomiske området. Kontakten over grensen mellom Kina og Russland økte betraktelig. De to landene prokla merte til og med et såkalt «strategisk partnerskap» for å kunne motvirke det som ble hevdet å være en «unipolar» verdensorden. Likevel var Kinas forhold til USA langt viktigere enn forholdet til Russland. Avviklingen av den kalde krigen betydde mye også for forholdet USA-Kina. Nå da USA ikke lenger trengte en sterk alliert mot Sovjetunionen, ble forskjellene mellom de to igjen tydeliggjort. Landene hadde svært avvikende syn når det gjaldt menneskerettigheter. På det økonomiske området, med Kinas raskt vok sende økonomi, økte både handelen og USAs investeringer i Kina. Etter hvert hadde dette en positiv effekt på forholdet mellom Kina og USA. Likevel var det problemer med å innlemme Kina i en åpen internasjonal økonomi, særlig med tanke på saker som gjaldt medlemskap i GATT/WTO, patentrettigheter, opp havsrett og dumping av varer. Mens Russland og USA reduserte sine militære engasjement i Øst-Asia, økte det kinesiske engasjement noe. En kunne også ane en nasjonalistisk tone i den kinesiske utenrikspolitikken. Det at Kina hadde uløste grensekonflikter med omtrent alle sine naboer, skapte bekymring i denne del av verden. I USA arbei det høyresiden for at USA burde styrke sine bånd til Taiwan. Da presidenten i Taiwan fikk besøke USA i juni 1995, ble forholdet mellom USA og Kina straks mer anstrengt. Da Kina utførte militærøvinger og testing av militære raketter i forbindelse med det første frie presidentvalget på Taiwan i mars 1996, skapte det enda flere negative konsekvenser for forholdet. Etter en del vakling besluttet Bill Clinton å vektlegge det som kunne fremme samarbeid med Kina. Jiang Zemin, som ble den sentrale lederen etter Dengs død i februar i 1997, fattet interesse for å fortsette arbeidet med å liberalisere økonomien. Den raskt voksende økonomien i Kina var en klar beveggrunn for
Sovjetunionen/russland
og de (tidligere) kommunistiske land 1945-2000 207
å styrke forholdet mellom landene, og de to lederne møttes flere ganger. Til bakeleveringen av Hong Kong fra Storbritannia til Kana 1. juli 1997 gikk også langt mer smertefritt enn mange hadde fryktet. På slutten av århundret var det likevel fortsatt mange ting som irriterte i forholdet mellom Kina og USA. Taiwan, som i økende grad hevdet sin uavhengighet, framstod som det største problemet. USAs bombing av den kinesiske ambassaden i Beograd under kosovokrigen, ulike oppfatninger om menneskerettigheter og om handelsspørsmål, selv etter at USA gikk inn for at Kina kunne bli medlem av WTO, og spionskandaler, var saker som medvirket til at forholdet var vanskelig.
Sovjetunionens forhold til Øst-Europa 1958-1985 Splittelsen mellom Sovjet og Kina hadde dramatiske virkninger på den kom munistiske enheten. At verdens folkerikeste stat så åpent utfordret Moskva, hadde ringvirkninger i praktisk talt alle verdens kommunistpartier. Så lenge stri den foregikk innenfor visse rammer, utvidet Beijings kritikk spekteret for hvilke meningsawik Sovjet måtte tolerere. Etter at bruddet var blitt fullstendig, kunne Kremls behov for støtte i kampen mot kineserne utnyttes av de andre kommu nistpartiene til egen fordel. Noen av partiene valgte å følge den kinesiske vegen. Moskvas autoritet kunne umulig bli den samme etter den gjensidige utskjel lingen mellom Sovjet og Kina. Endelig demonstrerte striden både at flere veger førte til kommunismen, og at dennes seier slett ikke hadde knekt nasjonalismen som drivkraft i forholdet mellom maktene. Selv lille Albania slo inn på en uavhengig politikk. Landets forhold til Sovjet var fortsatt i stor grad en refleks av Jugoslavias forbindelser med den kommu nistiske supermakten. Etter tilnærmingen mellom Khrustsjov og Tito i 1955 distanserte albanerne seg fra Sovjet for så å inngå et samarbeid med Kina mot de jugoslavisk-sovjetiske revisjonistene. Da revisjonismen begynte å vise seg også i Kina på slutten av 70-tallet, valgte «Europas fyrtårn» å stå ganske isolert i verden. Prosessen mot større spillerom for de enkelte landene i Øst-Europa kunne ikke snus. Under en overflate av lojalitet overfor Sovjetunionen og det kommu nistiske systemet kom de forskjellige regjeringer til å foreta ulike valg på mange felt, innenrikspolitisk og til dels også utenrikspolitisk. De faktorene som tidligere hadde bidratt til å svekke Sovjets stilling, fortsatte å virke. De indre begivenhetene i Sovjet selv var blant disse. Stalins død var det store skillet, men Khrustsjovs avgang i oktober 1964 virket i samme retning. De fleste av lederne i Øst-Europa hadde hatt, eller i det minste fått, et nært forhold til Khrustsjov. Nå var Sovjets mektigste mann ganske enkelt avsatt. Fra de øst europeiske ledernes synspunkt kunne dette danne en farlig presedens både i for-
208 KAPITTEL 10
holdet til egne partier og i forholdet til Sovjet. De var derfor mer enn noen gang overbevist om at de, i tillegg til velvilje i Moskva, trengte et lokalt maktgrunnlag som helst var så sterkt at det gjorde dem mer eller mindre immune overfor skiftninger i Kreml. Jugoslavia holdt fram på sin uavhengige kurs. Etter at forbindelsene med Sovjet hadde vært anspent i noen år på grunn av begivenhetene i Ungarn i 1956, ble de igjen bedre, selv om de ikke nådde opp til nivået fra 1955. I 1964 ble Jugoslavia assosiert medlem av COMECON, men landet hadde samtidig omfattende handel med OECD og EEC-landene. I tillegg var Jugoslavia en av de ledende talsmenn for de alliansefrie stater. Dette var en betydelig kontakt flate, en kontaktflate som mange østeuropeere misunte jugoslavene. En rekke faktorer kom til å svekke Sovjets stilling ytterligere i Øst-Europa, som ellers i den kommunistiske verden. Den felles ideologien forfalt til rituelle besvergelser, med liten eller ingen nytenkning. I Øst-Europa som i Sovjet ble den en beskjeden overbygning over et enormt partiapparat. Det var lite igjen av den gløden som hadde preget i det minste deler av befolkningen tidligere. Også avspenningspolitikken økte Øst-Europas handlefrihet. Kreml etablerte et nett av kontakter vestover og kunne ikke da nekte østeuropeerne å gjøre det samme. Handelen økte, importen av vestlig teknologi likeså. Om østeuropeerne var misfornøyde med de betingelser Moskva hadde å tilby, kunne de nå et stykke på veg henvende seg til Vesten. Den økte økonomiske handlefriheten ble ledsaget av politiske kontakter. Både Moskva og de forskjellige hovedstedene i Øst-Europa var, i varierende grad, innstilt på å forhindre at vestlige ideer fulgte med som nissen på lasset, men i flere land bidro avspenningen til en viss frag mentering av det kommunistiske maktmonopolet. Avspenningspolitikken gjorde det dessuten vanskelig å bruke faren vestfra som et argument for indre samhold i østblokken. Særlig hadde trusselen fra «tysk revansj isme» stått sentralt i denne sammenhengen. I stedet ble Vest-Tysk land nå den viktigste handelspartneren og politiske kontakten i den vestlige ver den for de fleste av statene i Øst-Europa. Konsekvensene av denne nye hold ningen skulle bli spesielt store i Polen, hvor de anti-tyske følelsene hadde vært sterkest. Øst-Europa fikk en stadig friere stilling i forhold til Sovjet. Det var likevel klare begrensninger i landenes handlefrihet. Sovjet hadde fortsatt stor innfly telse, på grunn av sin geografiske nærhet og på grunn av de maktmidlene som Moskva hadde til disposisjon. Med unntak av Jugoslavia og spesielt Albania var det fortsatt nære politiske, økonomiske og militære bånd mellom Sovjetunio nen og statene i Øst-Europa. De fleste av de lokale kommunistlederne hadde dessuten et klart behov for støtte fra Kreml. Deres lokale maktgrunnlag var ikke så sterkt at de kunne stå fritt overfor Moskva.
SOVJETUNIONEN/rUSSLAND OG DE (TIDLIGERE) KOMMUNISTISKE LAND
1945-2000 209
Et stamtre. Tegnet av signaturen Jusp i Wir Bruckenbauer, Ziirich.
De landene som representerte de minste problemene for Sovjet, var Bulgaria og Øst-Tyskland. Bulgaria holdt fast på det nære samarbeidet med Moskva som landet hele tida hadde stått for. Øst-Tyskland var militært, politisk og delvis også økonomisk svært avhengig av Sovjet. Partileder Ulbrichts frykt var at Kreml skulle inngå avtaler med Bonn over hodet på ham. Han likte dårlig Sov jets tilnærmingspolitikk overfor Vest-Tyskland, og i 1971 ble han skiftet ut med Erich Honecker, som lenge fortsatte den lojale politikken overfor Moskva. I 1980-årene, og særlig i 1983-84, begynte Øst-Tyskland å vise tegn til større uavhengighet. Landet syntes å ha den høyeste levestandard i Øst-Europa. Både av økonomiske og politiske grunner var Øst-Berlin nå mer interessert enn Moskva i å opprettholde gode forbindelser vestover, og spesielt med Vest-Tysk land. Sovjet satte imidlertid klare grenser for hvor langt Honecker kunne gå i sine bestrebelser på å opprettholde avspenningspolitikken mellom de to tyske statene i en tid preget av et kjølig forhold mellom øst og vest. Ungarn slo på 60-tallet inn på en mer liberal innenrikspolitikk enn noe annet land i Øst-Europa (med unntak av Jugoslavia). Kulturlivet fikk en friere stilling. Fra 1968 ble det mindre sentral styring av økonomien, og markedskref tene fikk større spillerom. Utenrikspolitisk stod Budapest for en mer Moskvatro kurs. Alt i alt klarte likevel den forhatte lederen fra 1956, Janos Kadar, å bygge seg opp som en relativt populær leder i Øst-Europa.
210 KAPITTEL 10 At det ikke var noen sammenheng mellom en liberal politikk innad og uav hengighet overfor Moskva, ble illustrert av utviklingen i Albania og Ungarn, men også i Romania. Under Gheorghiu-Dej, og fra 1964 under Nicolae §escu, stod Romania for en dogmatisk innenrikspolitikk. Utenrikspolitisk var landet det mest uavhengige av alle i Warszawapakten. De sovjetiske troppene ble trukket ut av Romania i 1958. Ikke før var de ute, før nye holdninger viste seg. Foranledningen var de sovjetiske forsøkene på arbeidsdeling og integrasjon innenfor COMECON. De som skulle være «industriland» — Sovjet, Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia — var langt mer til fredse med opplegget enn de som hovedsakelig skulle stå for jordbruksproduk sjonen. Blant disse igjen reagerte det tradisjonelt russisk-skeptiske Romania sterkest. Landet satset i stedet på industriell oppbygging basert på egne ressurser og på økt handel med Vesten. I 70-årene ble maskiner og hele fabrikkanlegg importert vestfra.
Det var ikke aktuelt for Romania å tre ut av Warszawapakten, men landet ble stadig mer passivt også i dette samarbeidet. De rumenske lederne satte endog spørsmålstegn ved Sovjets overtakelse av Bessarabia - nordre Bukovina. I kon flikten mellom Sovjet og Kina prøvde rumenerne å holde seg mest mulig nøy trale og ville gjerne opptre som meklere. Bucuresti samarbeidet dessuten nært med Beograd. Relasjonene med Frankrike var gode, og Romania ble ofte beskrevet som øst blokkens Frankrike. Som det første land i Øst-Europa, etter Sovjet, anerkjente Romania i 1967 Vest-Tyskland. Under konflikten i Midtøsten samme år opp rettholdt Bucuresti forbindelsen med Israel. Rumenerne deltok ikke i invasjo nen av Tsjekkoslovakia og kom, sammen med jugoslavene, med klare advarsler mot at Sovjet foretok seg noe tilsvarende i andre land. Den uavhengige uten rikspolitikken fortsatte i 70- og 80-årene.
Tsjekkoslovakia i 1968
Begivenhetene i Tsjekkoslovakia i 1968 sprang ut fra indre forhold. Den øko nomiske veksten hadde lenge vært blant de raskeste i Øst-Europa. Til gjengjeld stoppet den helt opp tidlig på 60-tallet. For å få opp farten igjen ble det iverk satt reformer. Mens det i Ungarn var veksten som kom til å stimulere den kul turelle liberaliseringen, var det svikten i økonomien som førte til slike endringer i Tsjekkoslovakia. Som i Polen og Ungarn i 1956 skulle det vise seg at halvdiktaturet var en vanskelig styreform for makthaverne. De reforminnstilte syntes reformene gikk altfor kort. Dogmatikerne syntes de gikk for langt, og ble desillusjonerte. I januar 1968 måtte den sterke mann fra 1953, Antonin Novotny, trekke seg til-
Sovjetunionen/russland
og de (tidligere) kommunistiske land 1945-2000 211
bake som generalsekretær i partiet. Han ble avløst av partilederen i Slovakia, Alexander Dubcek. Dubcek og hans medarbeidere mente de hadde lært av begivenhetene i 1956. Det måtte være grenser for liberaliseringen. To grenser var absolutte: det kunne ikke settes spørsmålstegn ved Tsjekkoslovakias deltakelse i Warszawapakten, og et flerpartisystem kunne ikke tillates. Utviklingen vakte likevel fort bekymring i Sovjet, og enda mer i Øst-Tyskland og Polen. Opphevelsen av pressesensuren betydde at myndighetene hadde gitt fra seg et viktig kontrollinstrument. Dogmatikerne ble skjøvet ut. Nye og uavhengige personer overtok. Partier som gikk med på å samarbeide med kom munistpartiet under dets ledelse, skulle bli tillatt. Hva ville det neste bli? Den 20. august rykket Den røde armé inn i Tsjekkoslovakia, støttet av mindre enheter fra Polen, Øst-Tyskland, Ungarn og Bulgaria. Vi vet som vanlig lite om avgjørelsesprosessen på sovjetisk side. Men situasjonen i Tsjekkoslovakia syntes stadig mer urovekkende for Kreml. Den 14. partikongress var ventet å føre til ytterligere utskiftninger av Sovjet-lojale krefter. Ulbricht og Gomulka presset på. Det samme gjorde partilederen i Ukraina, Pjotr Sjelest. Også han var redd for at den «tsjekkoslovakiske syke» skulle spre seg. Dominoteorier var lette å ty til, i Moskva som i Washington. Risikoen ved en invasjon var liten. Vest maktene ville ikke gi noe militært svar, og det var indikasjoner på at selv de poli tiske reaksjonene ville bli svake. Invasjonen ble rettferdiggjort under Bresjnev-doktrinen. En sosialistisk stat hadde plikt til å intervenere i en annen om den sosialistiske styreformen som sådan var truet. Invasjonen møtte ikke militær motstand, og dødsofrene var få. I april 1969 ble Dubcek erstattet av Gustav Husak. Enkelte håpet at Husak, som selv hadde vært fengslet under Novotny, skulle bli en ny Kadar: en som etter å ha fått situasjonen under kontroll, ville slå inn på en liberal kurs. Det skulle vise seg ikke å bli tilfellet. Da liknet Husak mer på Gomulka.
Utviklingen i Polen Innmarsjen i Tsjekkoslovakia viste at Sovjet hadde effektive virkemiddel for å stoppe oppløsningsprosessen i Øst-Europa om den gikk for langt. Men slike middel kunne bare brukes i ekstreme situasjoner. Utviklingen i Polen skulle demonstrere hvor vanskelig det var blitt å gjenta operasjoner som dem i ØstTyskland i 1953, i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968. Det hadde knyttet seg store forventninger til Gomulka da han overtok i 1956. Viktige reformer ble da også innført. Kollektiviseringen av jordbruket ble i stor grad opphevet. Kirken fikk en friere stilling enn i noe annet land i ØstEuropa. Den sovjetiske innflytelsen ble redusert. Men Gomulka var ingen libe-
212 KAPITTEL 10
taler. Etter kort tid ble grepet igjen strammet. Det kulturelle og intellektuelle liv kom under fast kontroll. På slutten av 60-tallet var undertrykkelsen den har deste siden Stalin-tida. I 1970 var Gomulka gammel, syk og utslitt. Økonomien var i store vanske ligheter. For å skaffe staten inntekter ble prisene på forbruksvarer satt betydelig opp like før jul. Det førte til en gjentakelse av 1956, bare med enda mer omfat tende demonstrasjoner og protester. Den nye mannen partiet samlet seg om, var Edward Gierek. Gierek satset på storstilt import av vestlig teknologi for å få opp investerin gene og den økonomiske veksten. Denne politikken viste gode resultat i de første årene. Deretter gikk det igjen nedover. Nye omfattende demonstrasjoner brøt ut i 1976. Atter var den økonomiske situasjonen utgangspunktet. Igjen måtte myndighetene gå tilbake på foreslåtte prisøkningen Forholdene bedret seg ikke etter 1976. Krisen i økonomien ble stadig verre, og den politiske basis for regimet trangere. I kontrast til partiets dalende autoritet stod kirkens stadig sterkere posisjon, klart manifestert gjen nom den «polske pave» Johannes Paul lis besøk i Polen sommeren 1979. I august 1980 brøt det ut omfattende streiker mot nye prisøkningen Et effektivt samarbeid var skapt mellom arbeidere og intellektuelle, et samarbeid som ble konsentrert om kravet om frie fagforeninger. Den nye fagbevegelsen Solidaritet, under ledelse av Lech Walesa, ble fort etab lert som et tredje maktsentrum ved siden av partiet og kirken. Fagbevegelsen skulle ta opp faglige saker og holde seg unna politiske spørsmål som kunne undergrave kommunistpartiets stilling. Denne grensetrekningen måtte bli uklar. Bortfall av sensuren, et mer demokratisk kommunistparti og til slutt også frie valg illustrerte at Solidaritets krav fikk klare politiske sider. Sovjetunionen så på utviklingen i Polen med den største bekymring. Gjen nom militærmanøvrer og andre former for press prøvde Kreml å begrense parti ets innrømmelser. Suksessen uteble. En direkte intervensjon var et lite forlok kende alternativ. Den kunne møte betydelig motstand fra den polske befolkningen og kanskje også fra deler av hæren. Vestmaktene understreket at en sovjetisk innmarsj ville få større konsekvenser enn hva som hadde vært tilfel let ved tilsvarende anledninger tidligere. Polens økonomiske nød var betydelig, og dets avhengighet av Vesten var stor, noe som tilsa at Moskva måtte være interessert i å begrense sitt direkte ansvar for utviklingen i landet. Den uventete løsningen ble at den polske hæren under general Jaruzelski tok over kontrollen og erklærte unntakstilstand i desember 1981. Jaruzelski hadde blitt partileder i oktober 1981. Vestmaktene, med USA som drivkraft, svarte med en begrenset økonomisk boikott. Selv om partiet nærmest hadde brutt sammen, klarte den nye ledelsen på et vis å stabilisere situasjonen.
SOVJETUNIONEN/rUSSLAND OG DE (TIDLIGERE) KOMMUNISTISKE LAND
1945-2000 213
Solidaritets ledere med Lech Walesa i spissen ble drevet under jorden, og i oktober 1982 ble organisasjonen formelt oppløst ved lov. Året etter ble unn takstilstanden hevet, og i 1985 følte general Jaruzelski seg trygg nok til å utskrive «valg». På kommunistpartiets kongress i juni—juli 1986 sluttet partiet opp om Gorbatsjovs reformprogram, samtidig som den sovjetiske leder støttet Jaruzelskis styre. Moskva møtte oppløsningstendensene i Øst-Europa på 70- og 80-tallet på noenlunde samme måte som det hadde gjort tidligere. På den ene siden var en villig til stadig klarere å understreke staters og partiers likeverdige stilling. For melt sett gjorde ikke Sovjet-ledelsen lenger krav på den samme lederstilling. På den annen side prøvde Kreml å styrke de institusjonene som kunne utdype sam arbeidet mellom Sovjet og Øst-Europa. Den militære integrasjonen i Warszawapakten skulle utvikles, og da under sovjetisk ledelse. COMECON burde bygges ut også på lavere nivå, med direkte samarbeid mellom bransjer og selskap. Det skulle imidlertid vise seg at under denne tilnærmet normale overflaten var det prosesser i gang som skulle omforme Øst-Europa fullstendig.
Sovjetunionen og den øvrige kommunistiske bevegelse Enkelte land utenom Øst-Europa var også svært avhengige av Sovjet. Ytre Mongolia er ett eksempel. Landets binding til Moskva gikk tilbake til 1920årene og reflekterte et stykke på veg et ønske om beskyttelse mot Kina. Mongo lia ble tatt opp i COMECON i 1962, og store sovjetiske styrker stod i landet. I Afghanistan ville antakelig Karmal-regimet, som ble innsatt i desember 1979, ha fått en kort levetid om det ikke hadde vært for den massive militære innsat sen fra Sovjet (s. 104). Cuba og Nord-Vietnam sluttet også opp om Sovjet. De aksepterte Sovjets lederrolle, men gjorde i stor grad dette ut fra egne grunner. Regimene her var ikke kommet til makten med hjelp fra Den røde armé, men hadde tvert imot et selvstendig maktgrunnlag. En annen sak var at de etter hvert kunne bli fastere bundet til Moskva enn de kanskje hadde tenkt i utgangspunktet. Etter at Gastros Cuba på 60-tallet hadde vist klare tegn på uavhengighet, f.eks. i forsøkene på å eksportere den cubanske revolusjonen til andre land i Latin-Amerika, og i holdningen til den sovjetisk-kinesiske konflikten, kom lan det etter hvert til å følge en klart Moskva-vennlig kurs. Castro bifalt invasjonen i Tsjekkoslovakia, støttet Sovjet mot Kana og samarbeidet med Sovjet i Afrika. I 1972 ble landet medlem av COMECON. Nord-Vietnam, som i 1975 sikret seg kontroll først over Sør-Vietnam og så over Laos, og fra 1978 over Kambodsja, forlot den balansegangen mellom
214 KAPITTEL 10 Moskva og Beijing som hadde preget landet til midt på 70-tallet. Hanoi støttet nå åpent Sovjet. I 1978 sluttet Vietnam seg til COMECON og inngikk en 25års vennskaps- og samarbeidsavtale med Moskva. Sovjet fikk baserettigheter i landet.
Den cubanske og vietnamesiske oppslutningen om Sovjet var i betydelig grad situasjonsbestemt. Cuba søkte beskyttelse i Moskva mot USA, og den cubanske økonomien var blitt avhengig av den sovjetiske. Vietnam hadde også fått støtte mot USA. Etter avslutningen av Vietnamkrigen kom Hanoi i alvorlig konflikt med Beijing om grenseforhold og utviklingen i Kambodsja. Det bandt Vietnam enda fastere til Moskva. Splittelsen i den kommunistiske bevegelsen viste seg klarere i Moskvas for hold til andre av verdens store kommunistparti. I Nord-Korea ønsket landets leder, Kim II Sung, å holde seg på god fot med begge sine store naboer. Langt på veg klarte han da også å trygge sine egne og Nord-Koreas interesser i den bitre sovjetisk-kinesiske striden. De største ikke-regjerende kommunistpartiene fantes i Indonesia og Italia. Det indonesiske partiet hadde i 60-årene slått inn på en Kina-vennlig kurs, men ble fullstendig knust i de kaotiske begivenhetene med kupp og motkupp høsten 1965. Hærens maktovertakelse innledet en klappjakt på virkelige og innbilte kommunister, og omtrent 500 000 personer mistet livet. Det italienske kommunistpartiet hadde vist tegn på uavhengighet selv før partileder Togliattis død i 1964, men gjennombruddet kom med fordømmelsen av den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia. Seinere kom partiet til å distan sere seg ytterligere fra Moskva. PCI nektet å ta stilling mot Kina og aksepterte Italias medlemskap i NATO og EF. Innenrikspolitisk la partiet vekt på å framstå både som forsvarer av de demokratiske rettigheter og som talsmann for et bredt samarbeid i fagbevegelsen og i nasjonalforsamlingen. Kommunistene ble likevel ikke godtatt som medlemmer av regjeringen. Noe fullstendig brudd med Sovjet tok de ikke. De anså seg som en del av den verdenskommunistiske bevegelsen, men med rett til selv å bestemme sin politikk. Det italienske euro-kommunistiske synet fikk oppslutning i Spania og del vis også i Frankrike. Det spanske partiet gikk en stund enda lenger enn det italienske i sin uavhengighet, mens det franske i 1978-79 svingte tilbake til en mer tradisjonell holdning. Kursendringen sprang først og fremst ut fra indre franske forhold. Moskva hadde ikke lenger autoritet til å bestemme utviklingen i de vesteuropeiske partiene. Få steder var skiftningene i Sovjets stilling større enn i Afrika. Moskva kunne ha suksess fra tid til annen, men tilbakeslagene hadde en tendens til å følge raskt derpå. På 60-talIet satte Kreml sin lit til Ghana og Guinea. Særlig Ghana viste seg å bli en skuffelse fra sovjetisk synspunkt. Deretter ble Egypt hovedsamar-
Sovjetunionen/russland
og de (tidligere) kommunistiske land 1945-2000 215
beidslandet i Afrika. I 1972 ble russerne kastet ut av Egypt. I 1977 skjedde det samme i Somalia. De marxistisk-inspirerte partiene i Afrika var nokså forskjellige fra de vanlige kommunistpartiene. Deres ideologiske innhold kunne være høyst sammensatt. Moskva ønsket derfor å satse mer på ideologisk skolering. På slutten av 70-årene var den sovjetiske posisjonen sterkest i Angola, Etiopia og, i mindre grad, Mosambik (s. 102—103), og dessuten i Benin og folkerepublikken Kongo. I de to første landene var det sovjetisk-cubanske nærværet omfattende. 20-årige vennskaps- og samarbeidsavtaler ble sluttet med Angola (1976), Mosambik (1977) og Etiopia (1978). Kreml ga betydelig militær og økonomisk assistanse til disse tre landene. Men i 80-årene var den sovjetiske innflytelsen minkende også i disse lan dene. Mosambik inngikk en ikkeangrepspakt og Angola en våpenhvileavtale med regimet i Sør-Afrika. Afrikanerne viste interesse for å redusere det sovjetiskcubanske militære engasjementet, samtidig som de gjerne ville styrke de økono miske forbindelsene med Vesten. I desember 1988 ble det inngått en avtale, for melt bekreftet av FN, som ga Namibia selvstendighet, og som fastslo at alle fremmede tropper skulle være ute av Angola i løpet av 1991. Under Gorbatsjov ble Sovjet sterkt opptatt av å redusere sine økonomiske forpliktelser utenlands. På det økonomiske feltet var det fortsatt slik at de kommunistiske landene knapt kunne konkurrere med vestmaktene. Og fokus var ikke lenger på begi venheter i Afrika, men heller på den grunnleggende utvikling mye nærmere hjemlandet.
Kommunismens fall i Øst-Europa På 70- og 80-tallet begynte kommunismen i de østeuropeiske land å anta stadig mer nasjonale former. Det var altså tale om reformer innenfor det bestående. I 1989 forsvant imidlertid det bestående. I løpet av et halvt år, fra de relativt frie valgene i Polen i juni til Ceau§escus fall i Romania i desember, ble hele det gamle systemet i Øst-Europa avviklet. De etablerte kommunistiske regimene gikk alle av som et resultat av omfattende demonstrasjoner og protester. Avvik lingen skjedde i fredelige former, med unntak for Romania, hvor det kom til omfattende gatekamper, og den skjedde i et tempo som ingen hadde tenkt var mulig. Litt spissformulert er det blitt sagt at i Polen tok prosessen omtrent ti år, i Ungarn tok den ti måneder, i Øst-Tyskland ti uker og i Tsjekkoslovakia ti dager. I Polen var Solidaritet den store vinneren ved valget i 1989. Denne brede samlingsbevegelsen vant 99 av 100 plasser i Senatet og også de aller fleste av de
216 KAPITTEL 10
plassene i Underhuset som den hadde anledning til å konkurrere om. I løpet av første halvår av 1990 ble det så holdt mer eller mindre frie valg i nesten hele Øst-Europa. Utfallet av valgene var noe ulikt. I Ungarn ble sentrums-/høyrepartiene de ledende, i Tsjekkoslovakia Borgerforum under Vaclav Havels ledelse, i Øst-Tyskland kristeligdemokratene, med nære bånd til sitt vesttyske søsterparti. Bulgaria og særlig Romania skilte seg ut ved at reformerte kommu nister gikk seirende ut av valgene. De gamle regimenes fall må forklares dels ut fra endringer i den sovjetiske holdningen og dels ut fra prosesser i Øst-Europa generelt og i de enkelte land i regionen mer spesielt. I det minste i ettertid kan vi se at det gradvis var blitt vans keligere for Moskva å intervenere i de østeuropeiske landene. I 1956 hadde Den røde armé grepet inn alene i Ungarn, i 1968 skjedde intervensjonen i Tsjekko slovakia i samarbeid med flere av de allierte i Warszawapakten, i 1980-81 avstod Kreml fra væpnet innmarsj i Polen. Det er således grunn til å hevde at til og med de gamle menn i Kreml var i ferd med å legge om kursen overfor Øst-Europa. Det skjedde heller ikke noe plutselig brudd ved Mikhail Gorbatsjovs maktovertakelse i 1985. Tvert imot var det sannsynligvis tale om en utvikling også i Gorbatsjovs syn. I sin tale ved det polske kommunistpartiets kongress i juni 1986 uttrykte han således sin overbevisning om at sosialismen hadde slått dype røtter i Øst-Europa, og at det arbeidende folk der «ikke kan forestille seg å stå utenfor sosialismen. Det betyr at de sosialistiske framskritt er ugjenkallelige». Videre slo han fast at å true det sosialistiske system, å forsøke å underminere det utenfra og sprenge et land ut av det sosialistiske fellesskap, det betyr å begå overgrep ikke bare mot folkets vilje, men også mot hele ordningen etter andre ver denskrig og, i siste instans, mot freden. Likevel ble Gorbatsjovs politikk en avgjørende faktor for utviklingen i ØstEuropa. Gorbatsjov gjorde det klart at det ikke lenger var noen kommunistisk modell å følge. Ved sin stadig sterkere kritikk av den tidligere kursen ga han nærmest inntrykk av at de østeuropeiske land burde unngå den sovjetiske veg. Aller viktigst var det at han ikke ville sette inn Den røde armé i Øst-Europa. Warszawapaktens fordømmelse av Bresjnev-doktrinen i desember 1989 var der for snarere en formell bekreftelse av en politikk som Moskva allerede hadde slått inn på, enn noe egentlig nytt. I den grad Gorbatsjov mer direkte påvirket de østeuropeiske regimene, virker det som om han støttet reformkreftene både i Polen og i Ungarn. Han ville ikke sette inn tropper selv mot de store demonstrasjonene i Øst-Tyskland. I Tsjekko slovakia synes det som om han gikk inn for at Milos Jakes, den relativt tradisjo-
SOVJ ETU N ION EN/rUSSLAN D OG DE (TIDLIGERE) KOMMUNISTISKE LAND
1945'2000 217
nelle partilederen som hadde overtatt etter Husak i desember 1987, burde erstattes av mer reformorienterte kretser. Slik gikk det imidlertid ikke. Hele par tiet ble feid til side, og Havel stod fram som den ledende og samlende skikkelse. Det kan ha vært mange grunner til at Gorbatsjov slo inn på en ny politikk overfor Øst-Europa. Han stod jo selv for en reformpolitikk i Sovjet, og en slik holdning var vanskelig å kombinere med intervensjon i Øst-Europa. Ønsket om avspenning overfor Vesten trakk så avgjort i samme retning. Og fjernet man først sanksjonssystemet, var det vanskelig å vite hvilken lei utviklingen ville følge. Da ble Gorbatsjov i stor grad begivenhetenes fange. Når søkelyset nå for alvor ble satt på sovjetisk økonomi, ble dessuten de økonomiske kostnadene ved den sovjetiske rollen i Øst-Europa viktigere. I de første årene etter andre ver denskrig hadde Sovjet trukket store ressurser ut av Øst-Europa. På 70-tallet begynte det å bli tydelig at regionen ikke lønte seg rent økonomisk for sovjet russerne. De fikk tvert imot store kostnader med den, ikke bare på grunn av de militære utgiftene, men også gjennom salg av olje og gass til lav pris og kjøp av industriprodukter av dårlig kvalitet til høy pris. De økte kostnadene represen terte en utvikling som tilsvarte den som mange tidligere imperier, f.eks. det bri tiske, hadde gjennomgått. Utviklingen i ett land påvirket i høy grad utviklingen i de andre. Dersom opposisjonen ett sted oppnådde betydelige innrømmelser, ble det en spore for de opposisjonelle i de andre landene. Polen slo an tonen. De tilnærmet frie val gene her i juni 1989 ble en viktig katalysator. 1 Ungarn hadde det i flere år fore gått en liberalisering, men da landet i september åpnet grensene for østtyskere som ville dra til Vest-Tyskland, fikk det store konsekvenser i Øst-Tyskland. Honeckers fall i oktober og åpningen av Berlinmuren i november (s. 118) ble i sin tur en kraftig spore for demonstrasjonene i Tsjekkoslovakia, som i november-desember gjorde slutt på det kommunistiske styret der. Jakes understreket således at «vi har fullstendig undervurdert prosessene som nå finner sted i Polen, Ungarn og spesielt i Øst-Tyskland, og den virkning og innflytelse de vil ha på vårt samfunn». Dette forløpet bidro så endelig til at Sjivkov gikk av i Bulgaria, og at Ceau§escu ble styrtet i Romania, men her var bruddet med fortida mindre enn i de andre landene. Oppslutningen om Sovjet og om kommunismen hadde tradisjonelt vært større i Bulgaria enn i andre land i Øst-Europa (med unntak av Tsjekkoslovakia, men der hadde særlig begivenhetene i 1968 endret dette grunnlaget). I Romania hadde Ceau§escus Sovjet-skeptiske linje gjort at Gor batsjovs eksempel betydde relativt lite, og den nasjonale basis for regimet med virket sterkt til at begivenhetene her ble så blodige, i motsetning til i de andre landene i regionen. Når Den røde armé var satt ut av spill, kunne østeuropeerne selv bestemme over sin framtid. Svært få av de kommunistiske regjeringene hadde hatt noen
218 KAPITTEL 10
masseoppslutning, men lenge hadde det tross alt vært en kjerne av tilhengere som var overbevist om at det nye systemet representerte «lyset og håpet». På slutten av 80-tallet var troen på kommunismen som framtidas veg definitivt borte, og opportunisme og korrupsjon florerte i partibyråkratiene. Den økono miske situasjonen var dårlig, og selv i de land som syntes å stå seg best, som Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Ungarn, følte innbyggerne at de var kommet sørgelig til kort, i det minste sammenliknet med sine vestlige naboer. De øko nomiske reformene hadde nådd lengst i Ungarn, men selv her skulle det vise seg at de ikke svarte til forventningene. Karoly Grosz, som hadde overtatt som ungarsk partileder etter Kadar i 1988, uttalte på selveste maidagen 1989: «Vi har en enorm utenlandsgjeld, en tom statskasse, bred sosial misnøye, og befolk ningen er desillusjonert. Vi må begynne på nytt igjen.» En rekke lokale forhold gjorde at opposisjonen stod sterkest i Polen og Ungarn. Noen av disse har vi vært inne på i omtalen av begivenhetene i 1956 (s. 194-195). I Polen hadde den økonomiske politikken vist seg å være spesielt mislykket. På slutten av 80-tallet var levestandarden lavere enn den hadde vært ti år tidligere, og inflasjonen nådde tresifrete tall. Her hadde de intellektuelle og arbeiderne også klart å få til et nært samarbeid i Solidaritet under Lech Walesas ledelse, og opposisjonen hentet betydelig kraft fra kirkens sterke stilling, en kirke hvis øverste internasjonale leder nå altså var deres «egen» pave. Det som skjedde i 1956, hadde satt sterke spor i Ungarn. I februar 1989 vant de ungarske opposi sjonelle således en betydelig seier da begivenhetene i 1956 ble omdefinert fra «kontrarevolusjon» til «folkelig oppstand». Prosessen i Ungarn var ganske spesi ell på den måten at det her i betydelig grad var partiet selv som avviklet sin ledende rolle.
Sovjetunionens fall Kommunismens fall skulle ikke stoppe i Øst-Europa. I 1991 kulminerte tre prosesser som bare noen år tidligere hadde syntes helt utenfor mulighetenes ver den: Sovjetunionen gikk i oppløsning, det kommunistiske diktatur ble avskaf fet, og en slags markedsøkonomi, om enn vaklende, ble innført. De tre proses sene gikk parallelt og var sterkt avhengige av hverandre. Det var tale om noen av de mest avgjørende forandringer i det 20. århundrets historie. På slutten av Bresjnev-perioden var det åpenbart at Sovjetunionen var inne i en vanskelig periode. Den økonomiske veksten hadde vært sterk på 50- og 60tallet, men på 70-tallet var den avtakende. Utover på 80-tallet stoppet den helt opp. Femårsplanene hadde gitt betydelige resultat når det gjaldt produksjon av jern og stål, men det var langt vanskeligere for en sentralisert økonomi å
Sovjetunionen/russland
og de (tidligere) kommunistiske land 1945-2000 219
bestemme utviklingen innenfor feltet forbruksvarer og elektronikk. Datatekno logien truet dessuten med å undergrave kommunistenes informasjonsmonopol. De lettest tilgjengelige ressurser av råvarer var allerede utnyttet, og tilgangen på arbeidskraft innenfor viktige sektorer var vanskelig. Den tidligere veksten hadde i stor grad vært basert på økning i innsatsfaktorene. Nå måtte veksten baseres mer på økt produktivitet, noe som var vanskelig å få til i Sovjetunionen. De utenrikspolitiske triumfene på 70-tallet hadde dekket over ikke bare et økonomisk, men også et moralsk forfall. Stalins regime hadde hvilt på terror, men også på idealisme og framtidstro. Khrustsjov hadde avskaffet det meste av terroren, og hadde selv en betydelig framtidsoptimisme, men skepsisen ble sta dig større til partilederens høyst skiftende planer for å få fart på den sovjetiske økonomien. Under Bresjnev forfalt systemet stadig mer. Et omfattende byrå krati drepte personlige initiativ, og korrupsjonen blomstret. Det moralske for fallet kom klarest til uttrykk i en sterkt synkende levealder, som igjen bunnet i problemer i helsevesenet, alkoholisme, arbeidsulykker osv. Da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i mars 1985, var han fullstendig klar over at reformer måtte gjennomføres. Som han selv fortalte i 1990: I 1984 hadde han og en annen reform-kommunist, Eduard Sjevardnadse, vandret langs Svartehavets bredder og konkludert med at «alt er råttent», og at «det ikke lenger er mulig å leve på denne måten». Allerede i en tale i desember 1984 slo Gorbatsjov fast at Sovjetunionen var i tilbakegang, og at reformer måtte til for å bevare landets supermaktstatus. Økonomien måtte desentraliseres og prismeka nismen brukes på en friere måte. Arbeiderne måtte få delta i utformingen av bedriftenes politikk. En moralsk opprustning trengtes også. Helt fra begynnelsen av sin regjeringstid slo Gorbatsjov til lyd for glasnost, åpenhet om samfunnets problemer. /WjmyAz-begrepet begynte å komme i omløp våren 1985 og ble først brukt bare om økonomiske reformer. Snart fikk det imidlertid en videre betydning og ble benyttet om reformer av det sovjetiske samfunnet mer generelt. Gorbatsjovs forventning var at om han bare kunne klare å sope vekk de tykke lag av byråkrati som lå mellom ham selv som landets øverste leder og folket med dets veldige krefter, kunne han skape et nytt grunn lag for Sovjetunionens posisjon. Gorbatsjov hadde imidlertid ikke noe ønske om å sprenge grensene for det kommunistiske system som sådan. Han hadde nådd toppen gjennom partiet, og i hele sin regjeringstid bevarte han troen på en reformert kommunisme. Han grep gjerne tilbake til Lenins NEP-politikk når det gjaldt historiske paralleller til hva han prøvde på. Selv om det skulle innføres markedselement, var han mot markedet som økonomisk styringsprinsipp, og bedriftene skulle fortsatt være statlig eid. Gorbatsjov hadde ikke noe klart mål, og følgelig heller ikke noen klar plan
220 KAPITTEL 10 for hvordan han skulle nå sine mål. Det ble likevel fort klart for ham at det var umulig å reformere det kommunistiske system gjennom det bestående apparat. Derfor måtte dosene av glasnost stadig økes. De mest konservative lederne måtte skiftes ut. I januar 1987 erklærte Gorbatsjov at «vi trenger demokrati som frisk luft». Det skulle være flere kandidater ved valg, selv om valgene fortsatt skulle foregå innenfor kommunistpartiets rammer, og det skulle være klare grenser for hvor lenge partilederne kunne sitte, med unntak for dem helt på toppen. Innen for strafferetten begynte det å utvikles element av en rettsstat. I juni 1987 gikk partiet inn for noe dypere økonomiske reformer. Den strenge sentraliseringen skulle erstattes av bedriftenes selvstyre, fortjeneste ble oppmuntret, prispolitikken ble liberalisert og kreditter gitt til nye foretak. Nå begynte det gamle systemet å slå sprekker for alvor. Politisk oppstod det skiller innenfor partiet mellom dem som ville gå enda hurtigere fram med reformpolitikken, og dem som ønsket å bevare mer av det bestående. Boris Jeltsin ble den fremste talsmannen på reformsiden, mens Yegor Ligasjov var lederen blant de mer konservative. Gorbatsjov hadde tatt initiativet til reformpolitikken, men etter hvert kom han inn i en sentrumsposisjon som han behendig utnyttet til egen politisk fordel. Det politiske spill i Sovjetunionen kunne imidlertid ikke lenger holdes luk ket innenfor det kommunistiske partiet. Gjennom glasnost ble det mulig ikke bare for mer uavhengige intellektuelle, men også for dypere folkelige strømninger å spille en rolle. Nasjonalismen ble den viktigste mobiliserende kraft. I 1917 hadde bolsjevikene stått for republikkenes selvbestemmelsesrett, og denne retten var blitt skrevet inn i konstitusjonen. I virkeligheten hadde republikkene mistet ethvert reelt selvstyre, utover ulike kulturelle symboler og uttrykk. Gor batsjov var en varm forsvarer av Sovjetunionens enhet. Høsten 1986 ble han spurt om han trodde at de etniske forskjellene kunne føre til alvorlige konflikter. Han svarte at «etnisk konflikt er det som bekymrer meg minst i Sovjetunionen». De første nasjonalistiske protester kom fram i Kasakstan i desember 1986, da Gorbatsjov skiftet ut en korrupt lokal førstesekretær med en ærlig, men impor tert russer. Det førte til opptøyer og en delvis retrett fra Moskvas side. Året etter brøt striden mellom Armenia og Aserbajdsjan ut, om Nagorno-Karabakh, en armensk enklave i Aserbajdsjan. Denne striden ble snart voldelig og førte til en nasjonal mobilisering i begge republikkene. Moskva var imot å endre de eksiste rende grensene, hovedsakelig av frykt for de omfattende konsekvensene som kunne følge om man først begynte å røre ved det gamle. I 1989 demonstrerte også store grupper i Georgia for selvstendighet. Dermed hadde tre av republik kene i Kaukasus i løpet av 1988-89 slått inn på selvstendighetsvegen. Baltikum var det andre området hvor kravet om selvstendighet ble reist. Mens prosessen i Kaukasus var voldelig og til dels kaotisk, var den legalistisk og
SOVJETUNIONEN/rUSSLAND OG DE (TIDLIGERE) KOMMUNISTISKE LAND
1945-2000 221
ikke-voldelig i de baltiske land. Resultatet var likevel det samme: stadig større styrke bak kravene om full nasjonal selvstendighet. Estland var først ute med sin selvstendighetserklæring, i november 1988. Selvstendighetskravene stod også sterkt i Moldavia, og særlig i den vestlige delen av Ukraina. Katastrofen ved kjernekraftverket i Tsjernobyl i 1986 stimulerte den ukrainske nasjonalismen. I juni 1990 erklærte også Russland sin «selvstendighet». Også økonomisk og politisk var Gorbatsjov i ferd med å miste kontrollen. Økonomisk ble det utarbeidet stadig nye reformplaner med stadig større inn slag av marked innenfor en hovedsakelig sosialistisk eiendomsstruktur. Den ene planen slo den andre i hjel. Resultatet var at det gamle systemet mistet den kraft det ennå hadde, uten at det egentlig kom noe nytt i stedet. Politisk skjedde mye av det samme. Det gamle systemets legitimitet ble underminert uten at Gorbat sjov klarte å etablere noe nytt maktgrunnlag. Det ble stadig klarere at bare frie valg kunne skape en ny legitimitet. Gorbatsjov ønsket valg kun innenfor syste mets rammer, rammer som riktig nok ble stadig videre. Da Jeltsin i juni 1991 ble valgt til Russlands president gjennom frie valg, hadde han skaffet seg en legi timitet som Gorbatsjov ikke kunne konkurrere med. Som Gorbatsjov selv innrømmet i 1990: «Da vi startet, forstod vi ikke dyb den i de problemene som vi stod overfor.» Reformprosessen var i ferd med å komme helt ut av kontroll. Den kunne imidlertid bare stoppes ved omfattende bruk av makt. En slik voldsbruk ville underminere Gorbatsjovs reformpolitikk og også virke ødeleggende på forbindelsene med Vesten. Fra høsten 1990 svingte Gorbatsjov over til en mer konservativ kurs. I okto ber forkastet han den liberale 500-dagersplanen for økonomisk reform. I januar 1991 ble det brukt vold mot nasjonalister både i Litauen og i Latvia. I spørsmå let om republikkenes selvstendighet ble imidlertid Gorbatsjov presset fra skanse til skanse. I august 1991 ble han tvunget, særlig av Jeltsin, til å gå med på en unionstraktat som ga republikkene en høy grad av selvstendighet. I et forsøk på å redde Sovjetunionen og mest mulig av det gamle systemet prøvde en konservativ gruppe under ledelse av visepresident Janajev, statsminis ter Pavlov, innenriksminister Pugo, forsvarsminister Jasov og KGB-sjef Krjutsjkov i august 1991 å foreta et kupp. Kuppmakerne håpet å få Gorbatsjov på sin side - de var jo selv utnevnt av Gorbatsjov - men da han nektet, ble kuppet ret tet direkte mot den sovjetiske presidenten. Kuppet mislyktes imidlertid, fordi det var dårlig organisert, fordi selv de militær-industrielle kreftene var splittet, og fordi Boris Jeltsin var i stand til å mobilisere en bred folkelig motstand, særlig i Moskva. Etter tre dager kunne Gorbatsjov vende tilbake til Moskva, men nå satt han på Jeltsins nåde. Kom munistpartiet, det statsbærende parti siden 1917, ble suspendert i Russland. I desember ble Sovjetunionen oppløst, og Gorbatsjov ble dermed tvunget til å gå
222 KAPITTEL 10
av. Samveldet av uavhengige stater (SUS) — som skulle være en overbygning for de fleste av de nye statene — kom i praksis til å spille en svært beskjeden rolle.
Utviklingen i Russland og Øst-Europa etter kommunismens fall Gorbatsjovs politikk slo i stykker det gamle systemet. Sovjetunionen gikk i opp løsning, kommunismen var diskreditert og den russiske økonomien langt på veg kaotisk. Gorbatsjov hadde lykkes med å gjøre slutt på den kalde krigen, men de hjemlige problemene som hans politikk hadde tatt sikte på å løse, var alle blitt forverret. Under Jeltsins ledelse prøvde Russland å praktisere en form for markedsøko nomi. Prisene ble sluppet fri, med noen få unntak. Utenrikshandelen ble stimu lert. Statlig industri ble delvis privatisert. I første omgang var resultatene dårlige. Inflasjonen nådde 2500 prosent i 1992, før den begynte å avta sterkt. Privatise ringen betydde ofte at de lokale lederne som før hadde drevet bedriften i statens navn, nå drev den i eget navn. Produksjonen gikk betydelig ned. Ifølge offisiell statistikk falt bruttonasjonalproduktet med 38 prosent fra 1991 til 1994. Slike produksjonsfall opplever en sjelden i fredstid. Bortsett fra inflasjonen syntes kriminaliteten å øke mest. På dette området var det private initiativ godt orga nisert. Russland hadde ingen demokratisk tradisjon å snakke om. Den kaotiske økonomien gjorde politisk stabilitet nesten umulig. Gammelt og nytt eksisterte side om side i en urolig blanding. Som president måtte Jeltsin styre sammen med et parlament som var valgt i 1990 og dominert av konservative kretser. Grunnloven var fra Bresjnev-perioden, men flere hundre endringer var blitt foretatt. Maktkampen mellom Jeltsin og de konservative i Folkekongressen kul minerte i oktober 1993, da Jeltsin satte inn tropper i en vellykket operasjon mot en stadig mer aggressiv nasjonalforsamling. De nyvalgene som ble holdt til den reformerte russiske nasjonalforsamling i desember 1993, løste bare delvis Jeltsins problem. Stemmene var fordelt på mange parti. De ekstreme nasjonalistene under Zhirinovski fikk flest stemmer. Den nye konstitusjonen ga likevel presidenten en så sterk posisjon på nasjonal forsamlingens bekostning at Jeltsin kunne styre mer uforstyrret enn tidligere. Presidentens helsetilstand ble imidlertid dårligere, og motvillig måtte han derfor overlate mer makt til statsminister Tsjernomyrdin. Sovjetunionen var blitt løst opp i sine enkelte republikker. Men faren for separatisme eksisterte også innenfor Russlands grenser. Landet har 97 nasjonale eller etniske grupper. De mange problemene i Moskva førte til at regionene i
Sovjetunionen/russland
og de (tidligere) kommunistiske land 1945-2000 223
praksis fikk betydelig selvstyre. Noen få av dem gjorde også krav på formell selv stendighet. Sterkest var nasjonalismen i Tsjetsjenia, som i oktober 1991 ble erklært som egen republikk. Moskva forholdt seg lenge avventende, men i desember 1994 rykket den russiske hæren inn. En blodig krig fulgte, en krig som svekket de demokratiske kreftene i Russland (se s. 120-121). De mange store sjokkene som russerne hadde opplevd, førte til at mange følte en viss lengsel tilbake til fortiden. Inflasjonen hadde gjort pensjonister og arbeidstakere på faste lønninger fattige. Veldige forskjeller hadde oppstått mel lom fattig og rik. Den økonomiske reformpolitikken var delvis diskreditert. Lønninger ble ikke utbetalt for måneder i strekk. Noen begynte sågar å lengte tilbake til det gamle Sovjetunionen. De økonomiske båndene mellom de gamle sovjetrepublikkene var i mange tilfeller blitt revet brått over. Russlands stemme i internasjonal politikk kunne ikke på noen måte måle seg med Sovjetunionens. De nasjonalistisk-konservative strømningene representerte en politisk utford ring til en svekket Jeltsin. Men selv kommunistene var påvirket av de nye for holdene. Sovjetunionen og kommunismen kunne ikke bringes tilbake. Ekskommunistene satset mer på å forsøke å svekke reformene og å kritisere utslagene de hadde gitt. Ved valgene til Dumaen i desember 1995 ble kommu nistene den sterkeste grupperingen, med nasjonalistene på andre plass. På tross av sine helseproblemer, statusen til russisk økonomi og de politiske utfordringene var Boris Jeltsin den ledende personen i russisk politikk. I juni 1996 ble han gjenvalgt som president. Han hentet inn og fjernet sine statsmi nistre i høyt tempo: I mars 1998 ble Tsjernomyrdin erstattet som statsminister av den trettifem år gamle Sergej Kirijenko. Nasjonalforsamlingen utfordret ved flere anledninger presidenten, men Jeltsin gikk seirende ut nesten hver gang. I august-september 1998 brøt den russiske økonomien mer eller mindre sammen. På kort sikt hadde dette sin årsak i at skatteinnkrevingen hadde sviktet, banksystemet var kaotisk, utenlandsgjelden økte, oljeproduksjonen sank med oljeprisen, påvirkningen fra den økonomiske krisen i Øst-Asia var klart negativ. Den viktigste langsiktige forklaringen lå i det faktum at Russland ikke hadde noen historisk erfaring med et markedssystem. En syk og svekket Jeltsin forsøkte nå å få Tsjernomyrdin tilbake som statsmi nister, noe nasjonalforsamlingen avviste. Utenriksminister Jevgenij Primakov ble den midlertidige statsministeren inntil han ble erstattet av Sergej Stepasjin (etter at Jeltsin hadde vunnet en riksrettsavstemning i nasjonalforsamlingen); Stepasjin ble så i sin tur avløst av Vladimir Putin. Jeltsin var nå mer opptatt av å beskytte sin egen økonomiske og politiske basis enn av å ta seg av den vanskelige situasjonen i russisk økonomi. Omverdenen kunne gjøre lite. Den russiske innmarsjen i Tsjetsjenia vinteren 1999-2000 medførte endringer. Innmarsjen var populær i Russland på grunn av flere store bombe-
224 KAPITTEL 10
eksplosjoner i russiske byer, angivelig utført av tsjetsjenere, og på grunn av tsjetsjenske militære framstøt i Dagestan. I den patriotiske bølgen som fulgte, vant Putin valget til Dumaen i desember. Nyttårsaften trakk Jeltsin seg som presi dent. Putin stod fram som den sterke mann foran presidentvalget i mars 2000. Ingen følte seg imidlertid sikre på hva framtida ville bringe i Russland. Også det nye Øst-Europa stod overfor store problem. Dels skulle landene etab lere demokratiske tradisjoner i et område hvor slike tradisjoner, med unntak av Tsjekkoslovakia, var svake. Dels skulle de gå over fra et kommunistisk kom mandosystem til ulike grader av markedsøkonomi. De etnisk-nasjonale motset ningene i regionen var slett ikke løst, slik det var blitt hevdet under kommunis men. Tallet på jøder og tyskere var blitt kraftig redusert, og grenser var blitt flyttet etter andre verdenskrig, men fortsatt var regionen svært sammensatt. Utviklingen i Russland og Jugoslavia er allerede beskrevet (s. 123—124). I Tsjekkoslovakia ble spenningene mellom tsjekkere og slovaker utnyttet av poli tikere i begge leirer, og dette førte til at landet fra 1993 ble delt i Tsjekkia og Slo vakia. Av de mange minoritetsspørsmål i regionen var ungarernes stilling i Romania og Slovakia kanskje det vanskeligste. Den utenrikspolitiske utviklingen i de øst- og sentraleuropeiske landene var klar nok. (Lokalt var Sentral-Europa nå den foretrukkede betegnelse.) Nesten uten unntak ønsket landene å bli medlemmer av NATO og EU. På den måten mente de å trygge både sin sikkerhet, særlig overfor et nytt sterkt Russland, og sin økonomiske utvikling. Toneangivende kretser både i NATO og i EU viste stor sympati for å ta opp særlig de mest vestvendte av landene, nemlig Polen, Ungarn og Tsjekkia. De tre landene ble medlemmer av NATO i 1999, men det vil ta flere år før de eller andre kan bli medlemmer av EU. Den politiske og økonomiske utviklingen i disse landene varierte betydelig fra land til land. Demokrati og markedsøkonomi stod sterkest i Tsjekkia, Polen og Ungarn. I land som Romania og de fleste av de tidligere sovjetiske republik kene, som f.eks. Hviterussland og en del muslimske stater, var endringene i for hold til fortida mye mindre. Mange av lederne i disse landene hadde klare for bindelser tilbake til den kommunistiske perioden, demokratiet var mangelfullt og elementene av markedsøkonomi relativt beskjedne. I de frie valgene som ble holdt etter frigjøringen i 1989, fikk høyrepartiene stor oppslutning i de fleste land. Overgangen til markedsøkonomi førte imid lertid til mange problem også i Øst-Europa, selv om de ikke kunne måle seg med problemene i Russland. I de fleste land var det derfor midt på 90-tallet en tendens til at de reformerte kommunistene kom sterkt tilbake. Ved president valget i Polen i 1995 tapte således Walesa, den tidligere lederen av Solidaritet, for ekskommunisten Kwasniewski. Også i Ungarn og Litauen gjorde ekskom-
SOVJ ETU N ION EN/rUSSLAN D OG DE (TIDLIGERE) KOMMUNISTISKE LAND
1945-2000 225
munistene gode valg. Men nå hadde praktisk talt alle blitt mer sosialdemokra tiske i sin orientering. De gikk således inn for medlemskap i NATO og EU, og de forsvarte demokratiet og de fleste sider av markedsøkonomien, selv om de festet oppmerksomheten på de økonomiske og sosiale problemene som over gangen til markedsøkonomi hadde bidratt til. De sentraleuropeiske ekskommunistene hadde derfor brutt med fortida på en langt klarere måte enn de russiske kommunistene hadde gjort.
Kapittel n Avkolonisering
Da FN ble opprettet i 1945, hadde organisasjonen 51 medlemsland. I 2000 var tallet kommet opp i 188. Den overveiende delen av tilveksten bestod av nye land i Asia og Afrika. I løpet av 1940-årene ble de fleste av koloniene i Asia selv stendige. I Afrika var det ennå bare fire formelt uavhengige stater: Etiopia, SørAfrika, Liberia og Egypt. I 1976, da avkoloniseringen i det alt vesentlige var fullført, var tallet steget til 48. En revolusjon hadde funnet sted i internasjonal politikk. Revolusjonen skyldtes mange ulike forhold. I tråd med modellen utviklet av historikerne Ronald Robinson og Wm. Roger Louis, vil jeg knytte disse til endringer på tre plan: det internasjonale, det nasjonale (kolonimakten) og det lokale (koloni ene).
Endringer på det internasjonale plan Den andre verdenskrig betydde en kraftig reduksjon i de tradisjonelle kolonistatenes internasjonale innflytelse. Det skjedde en relativ maktforskyvning bort fra Storbritannia, Frankrike og de mindre europeiske kolonilandene og over til de to nye supermaktene, USA og Sovjetunionen. Begge disse var preget av en antikolonial arv, og kom, hver på sin måte, til å sette fart i avkoloniseringen. Det prinsipielle utgangspunktet for Washingtons holdning var klart nok. Kolonier stred mot nasjonenes rett til selvbestemmelse. Akkurat som USA i sin tid hadde revet seg løs fra Storbritannia, var det uunngåelig at koloniene ville få sin frihet. Amerikanernes plikt var å skynde på denne prosessen. Dette utgangspunktet hadde ikke forhindret USA fra selv å skaffe seg kolo nier. Den viktigste var Filippinene, som USA overtok fra Spania etter den spansk-amerikanske krig i 1898. Tidsperspektivet for uavhengigheten kunne være svært så langsiktig. Selv en anti-kolonialist som Franklin Roosevelt mente under krigen at det kunne ta både 50 og 100 år før mange av koloniene ville få sin selvstendighet. Etter krigen ble motstanden mot kolonistyret tilpasset andre målsettinger, som f.eks. behovet for å samarbeide med allierte og å begrense kommunistisk ekspansjon.
AVKOLONISERING 227
Alle disse modifikasjonene kunne ikke rokke ved det faktum at USA var en viktig faktor bak avkoloniseringen. For det første hadde USA allerede i 1935 lovet Filippinene uavhengighet. Washington gikk faktisk hurtigere fram enn enkelte av koloniens egne ledere foretrakk. I 1946 fikk landet sin selvstendighet. Forbindelsene til USA var fortsatt svært nære både på det militære og på det økonomiske plan, men USA ble likevel den første som kvittet seg med en ikkehvit koloni. Eksemplet måtte ha en viss smitteeffekt. For det andre bidro det amerikanske synet til å legge grunnlaget for endringer i de mer tradisjonelle kolonimaktenes politikk. Spesielt under krigen ivret Washington for å få gjennomført reformer, og i sin langsiktige planlegging tok særlig britene hensyn til dette. Når India ble forespeilt uavhengighet og de afrikanske koloniene viktige, om enn langt mindre vidtgående nyordninger, var den amerikanske holdningen en av mange faktorer som lå bak. USAs vilje til å bruke direkte press for å påvirke de europeiske kolonimaktene var størst der kolonimakten var svak og uavhengighetsbevegelsen klart anti-kommunistisk. Den amerikanske politikken overfor Indonesia er det beste eksemplet, selv om Washington ventet helt til 1948-49 med å ta klar stilling mot Nederland (s. 51). For det tredje spilte frigjøringsbevegelsene på USAs holdning og store makt. Ett av mange eksempel var at den vietnamesiske uavhengighetserklæringen av 2. september 1945 på flere punkt fulgte den amerikanske av 1776. Det var et for søk på å trekke USA over på vietnamesisk side. Men siden Frankrike var en vik tig makt i europeisk storpolitikk, og frigjøringsbevegelsen i Vietnam var under kommunistisk ledelse, var det amerikanske presset her langt svakere enn overfor Nederland i Indonesia. Også Sovjetunionens innflytelse på uavhengighetsstriden hadde flere sider. Moskvas politikk var klart anti-kolonial. Alle kolonier måtte avvikles (selvsagt med unntak av de områdene i Asia som Russland selv hadde fått kontroll over på 1700- og 1800-tallet). Lenin hadde fordømt imperialismen som kapitalis mens høyeste stadium. De lokale kommunistene var ofte blant de mest aktive i frigjøringsbestrebelsene. Noe annet var at Moskva viste begrenset interesse for hva som foregikk i størstedelen av Asia og Afrika. Kreml kom dessuten ganske raskt etter krigen til å se på mange av nasjonalistlederne som vestlige lakeier. Dette synet førte ofte til strid mellom kommunister og andre som kjempet for uavhengighet. I etterkrigstida ble det stadig viktigere for kolonimaktene å komme med reformer på et så tidlig tidspunkt at uavhengighetsbevegelsene i de forskjellige områdene ikke ble radikalisert og kom under kommunistisk ledelse. Om det kom til væpnet kamp, kunne Sovjet levere våpen. Slik virket Sovjetunionen både ved sin politikk og ved sin blotte eksistens inn på kolonimaktenes hand
228 KAPITTEL 11 linger. Men var en bevegelse først blitt kommunistisk - og definisjonen av kom munisme kunne variere atskillig fra hovedstad til hovedstad - ble kolonimakten nesten alltid mindre villig til å innrømme uavhengighet. Frankrikes politikk i Indokina var et stykke på veg bestemt ut fra slike hensyn. På det internasjonale plan var det også viktig at det ble skapt organisasjoner som la begrensninger på kolonimaktenes handlefrihet. Dette hadde vist seg allerede under Folkeforbundet i mellomkrigstida. Folkeforbundets mandatsystem påskyndet prosessen mot uavhengighet. Britene ga selvstendighet til Irak i 1932. I 1944-46 fulgte Syria og Libanon, styrt av Frankrike, og Jordan, styrt av Storbritannia, etter. Disse mandatområdene - tidligere tyrkiske - ble likevel sett på som så spesielle at utviklingen der kom til å få relativt liten innflytelse både på britisk og fransk kolonipolitikk og på uavhengighetsbevegelsene generelt. Etter andre verdenskrig ble de bestående mandatområdene underordnet FNs tilsynssystem. Det samme gjaldt de koloniene som Italia og Japan måtte avstå. FN-paktens artikkel XI inneholdt vage løfter om framtidig uavhengighet. Syste met som ble opprettet, virket i retning av reform, selv om det bare omfattet et fåtall områder, og selv om kolonimaktene hadde en tendens til å behandle disse på linje med andre kolonier de kontrollerte. Det gjaldt f.eks. Storbritannias politikk i det tidligere tyske Tanganyika, som britene overtok allerede etter før ste verdenskrig. Libya, som hadde vært italiensk, representerte en annen veg. Den internasjonale innflytelsen, kombinert med rivalisering mellom stormak tene om hvem som skulle ha kontrollen, førte til at kolonien fikk sin selvsten dighet så tidlig som i 1951. FN kom også på andre måter til å påskynde frigjøringsprosessen. De nye sta tene som etter hvert kom inn i organisasjonen, var naturlig nok opptatt av at de gjenværende koloniene skulle få sin selvstendighet. Nesten konstant stilte de spørsmål ved den politikken som kolonimaktene førte. Dette presset ble kraftig forsterket ved at de nye statenes synspunkter fikk oppslutning rundt om i ver den, først og fremst i koloniene, men også i Sovjet og USA og endog i koloni maktene selv.
Endringer på det nasjonale plan i kolonimaktene Etter 1945 skjedde det store endringer i kolonimaktenes evne og vilje til å holde på sine kolonier. Evnen ble påvirket av deres svekkete posisjon internasjonalt, av økonomiske problem og av mange andre forhold. Disse faktorene var viktige nok, selv om de var mer relative enn absolutte i den forstand at ingen av de europeiske kolonimaktene egentlig hadde mindre ressurser enn de hadde hatt i mellomkrigstida, i det minste etter at gjenoppbyggingsårene var over. Viljen var
AVKOLONISERING
229
derfor minst like viktig som evnen. Mange politikere og deler av opinionen skif tet helt syn på koloniene, og enda større grupper ønsket ikke lenger å bruke den makt som var nødvendig for å holde på styreformer som brøt med ideal de hyl let i sine egne land. Betydningen av denne faktoren ble understreket ved at den fattigste og minst demokratiske av kolonimaktene, Portugal, holdt lengst på sine kolonier.
Den britiske politikken Storbritannia var den ledende av kolonimaktene, både i kraft av å ha de største områdene og ved på mange måter å sette et eksempel som de andre måtte til passe seg. Britenes kolonirike hvilte på en tynn hinne av kontroll. I India hadde de i 1930-årene således bare 4000 byråkrater, 60 000 soldater og 90 000 sivile, for det meste forretningsfolk og kirkelig personell, i et land med omtrent 300 mil lioner innbyggere. Det enorme riket kunne bare opprettholdes om britene hadde en viss aktiv eller i det minste passiv oppslutning fra sine indiske undersåtter. Lenge var britene i stand til å sikre seg slik oppslutning. En kombinasjon av reformer og maktbruk sikret den nødvendige kontrollen. Maktbruk alene var ikke i lengden politisk akseptabelt. Amritsar-massakren i 1919, hvor britiske soldater åpnet ild mot et indisk folkemøte og drepte flere hundre, hadde vist mønsteret. Begivenheten hadde ført til kraftige protester, ikke bare i India, men også i Storbritannia. Uten bruk av makt var det bare et tidsspørsmål når det hele ville falle sammen. Utviklingen tok bare litt forskjellig tid i de ulike områdene. En teori om avkoloniseringen går ut på at den nærmest var en slags logisk prosess som måtte ende i kolonirikenes avvikling. Egentlig hadde den begynt med USAs uavhengighet fra Storbritannia i 1770- og 1780-årene. USA ble etterfulgt av de hvite dominions Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika. Det spanske imperium falt sammen allerede etter Napoleonskrigene. India skulle da angivelig være neste trinn på den historiske stigen. Gradvis ga britene opp den lokale kontrollen over landet. De viktigste punktene i denne prosessen var de to India Acts av 1919 og 1935. Den første innførte et indisk parlament med høyst begrenset makt og lokale forsamlinger med mer omfat tende kompetanse. Den andre økte handlefriheten til både det nasjonale og de lokale organ. Selvstendighet fulgte i 1947. Dermed var demningen brutt, også for de ikke-hvite koloniene. India dro med seg de andre britiske koloniene i Asia, og fra Asia rullet uavhengighetsbølgen over Afrika. Det som Storbritannia hadde begynt, måtte de andre fullføre: Nederland, Frankrike, Belgia, og til sist også Portugal. En slik teori inneholder riktige element, men den er altfor massiv og gjør avkoloniseringen til en atskillig enklere prosess enn den i virkeligheten var. Stør
230 KAPITTEL 11 steparten av koloniene ble anskaffet etter at de første av dem allerede hadde fått sin selvstendighet. En kolonimakt påvirket en annen, men det var fortsatt store forskjeller mellom dem. Lenge var formålet med de britiske reformene ikke å forberede koloniene for framtidig selvstendighet, men heller å legge et bedre grunnlag for lettere å kunne beholde kontrollen. Endelig var det, i det minste for samtida, helt klart at forskjellene var enorme mellom den politikken som kunne føres i Asia, og den som kunne føres i det langt mindre utviklete Afrika. For den saks skyld var ulikhetene store også innenfor Asia og Afrika. Før og under andre verdenskrig forutså få, om noen, ledende politikere hvil ket tempo og omfang avkoloniseringen skulle få i Asia og særlig i Afrika i etter krigstida. I november 1942 uttalte Churchill at han ikke var blitt kongens førsteminister for å presidere over likvideringen av det britiske imperium. I Asia var utviklingen likevel i ferd med å løpe fra den britiske statsministeren. Like minneverdig, og kanskje vel så representativ for stemningen i de brede lag, var uttalelsen til Labours nestleder, Herbert Morrison, om at selvstendighet for de afrikanske koloniene ville være «det samme som å gi et ti år gammelt barn husnøkkel, bankkonto og gevær». I Frankrike og Portugal talte man lenge etter kri gen om et evigvarende fellesskap mellom moderland og kolonier. Både de konservative og Labour gikk under krigen mot det indiske Kongresspartiets krav om øyeblikkelig selvstendighet. London nektet lenge å disku tere dette spørsmålet før krigen var over, selv om det ikke var særlig tvil om at India i det minste da måtte få utstrakt selvstyre. Den indiske «Forlat India»bevegelsen fra 1942, kombinert med behovet for støtte i krigen mot Japan og Tyskland, fikk britene til å forberede seg på ytterligere konsesjoner. Den offisi elle politikken ble at India etter krigen ville få full dominion-status, endog med rett til å forlate Samveldet. Nøyaktig hvor fort prosessen ville gå, var ennå noe uklart. Selv om heller ikke Labour, som kom til makten sommeren 1945, hadde noen timeplan, var arbeiderpartiet mer villig enn de konservative til å gjøre inn rømmelser overfor Kongresspartiet. I februar 1947 erklærte statsminister Attlee at Storbritannia ville trekke seg ut av India innen juni 1948. I virkeligheten skulle det gå enda raskere. På grunn av presset fra kongresslederne og Storbritannias anstrengte økonomi ble India erklært selvstendig allerede i august 1947. Attlee-regjeringen måtte dessuten gi opp å holde India sammen. Pakistan ble skilt ut som egen stat. Hinduer stod mot muslimer, et skille som britene tidligere hadde prøvd å utnytte gjennom en splitt-og-hersk-taktikk. Også Burma og Ceylon ble uavhengige stater i 1947^8. Få, om noen, i britisk koloniadministrasjon trodde at begivenhetene i India ville ha særlig relevans for de afrikanske koloniene. Labourregjeringen tenkte seg en periode på flere tiår med sosiale og økonomiske reformer som kanskje på lengre sikt kunne legge grunnlaget for politisk selvstendighet i Afrika. Ennå i
AVKOLONISERING 231
1945 fantes det ikke et eneste parti i de afrikanske koloniene som var styrt av Storbritannia, som hadde full uavhengighet på programmet. Selv om samtida ikke så det, kan vi i ettertid se forløpere for de begiven hetene som skulle følge i 1950-årene. Den første i en serie av sporadiske panafrikanske konferanser ble holdt så tidlig som i 1900. De første valgte represen tantene til de lokale lovgivningsrådene hadde tatt sete på begynnelsen av 1920tallet, og konstitusjonene av 1946 økte deres makt betydelig i Gullkysten og Nigeria. Reformer førte til krav om flere reformer, og det var ikke mulig å stoppe denne prosessen uten å bruke fysisk makt i et omfang som ikke var akseptabelt. Den 6. panafrikanske konferanse var blitt holdt i Manchester i oktober 1945- For første gang var afrikanerne i flertall i forhold til de amerikanske negrene de hadde lært så mye av. Konferansen hadde vedtatt et svært radikalt
Afrikas frigjøring.
232 KAPITTEL 11 program: full uavhengighet for et samlet Afrika basert på en sosialistisk øko nomi. En av dem som deltok på konferansen, var Kwame Nkrumah. Et samlet selvstendig Afrika var et urealistisk krav; det samme gjaldt et samlet Vest-Afrika. Nkrumah dro tilbake til Gullkysten for å lede uavhengighetskampen der. Opprøret i Accra i 1948 stimulerte krefter som lenge hadde undergravd den britiske kontrollen. I 1949 dannet Nkrumah et nytt politisk parti, Convention Peoples Party, som gikk inn for dominion-status. Partiet brukte metoder som var blitt utviklet av nasjonalistlederne i India. Som dem endte Nkrumah i feng sel, men heller ikke han ble mindre populær av den grunn. I 1951 vant hans parti en overlegen seier ved valget. Britene måtte enten gi etter eller ty til har dere middel. Utfallet ga seg på mange måter selv. I 1957 ble Gullkysten under navnet Ghana den første av de nye uavhengige statene i Vest-Afrika. Nigeria fulgte etter i 1960. Store regionale problem forsinket prosessen der sammenlik net med i Ghana. Britene, og særlig konservative kretser, så store forskjeller mellom Vest- og Øst-Afrika. I øst var det hvite mindretallet større og den kulturelle og økono miske utviklingen blant afrikanerne kommet kortere enn i vest. I områder som Kenya og Sør-Rhodesia stod settlerne spesielt sterkt, og det hadde også vært betydelig innvandring etter 1945. Den hvite befolkningen i Kenya gikk således opp fra 12 000 i 1945 til over 50 000 ti år seinere. I Sør-Rhodesia var de tilsva rende tallene 80 000 og over 200 000. Så seint som i april 1959 uttalte koloni minister Alan Lennox Boyd at han var «ute av stand til å se den tid da det ville være mulig for noen britisk regjering å overdra det endelige ansvar for Kenyas skjebne og velvære». Prosessen mot uavhengighet gikk imidlertid bare raskere og raskere. Sudan hadde fått sin selvstendighet allerede i 1955, men ble sett på som et spesialtil felle siden landet formelt var blitt styrt som et britisk-egyptisk kondominat. Det London måtte innrømme i Vest-Afrika, kunne heller ikke holdes tilbake i ØstAfrika. I Ghana tok det 32 år fra de første medlemmene av den lokale forsam lingen ble valgt, og til landet ble uavhengig. I Tanganyika, som representerte det store gjennombruddet i øst, tok den samme utviklingen 39 måneder. Nigeria hadde 9 år med indre selvstyre før det ble helt uavhengig, Ghana 6 år og Tanga nyika 19 måneder. Konservative britiske regjeringer ønsket å bygge opp føderasjoner delvis kon trollert av hvite i Øst- og Sentral-Afrika. Tanganyikas selvstendighet i 1961 ble likevel fulgt av Ugandas i 1962 og så av Kenyas i 1963. Den føderasjonen som virkelig kom i stand lenger sør, ble også kortvarig. Malawi og Zambia ble egne stater i 1964. Dermed stod Sør-Rhodesia alene igjen. I 1965 erklærte det hvite mindretallet under lan Smith seg «selvstendig» i et forsøk på å stoppe utvik lingen mot flertallsstyre. Selv i Sør-Rhodesia viste det seg håpløst å beholde den
AVKOLONISERING
233
hvite kontrollen. De vestlige stormaktene la politisk og økonomisk press på lan det, og nasjonalistbevegelsen vokste seg stadig sterkere. I 1979-80 fikk SørRhodesia full selvstendighet under navnet Zimbabwe. Sør-Afrika hadde fått dominion-status allerede i 1909. Pretoria bygde særlig etter 1948 opp et strikt apartheid-system mellom det hvite mindretallet og det svarte flertallet. Landet hadde også kontroll over den tidligere tyske kolonien Namibia. Sør-Afrika ble utsatt for sterk internasjonal fordømmelse og forlot i 1961 Samveldet. Kampen mot rasistregimet tiltok både innad og utad. Høsten 1989 kom EW. de Klerk til makten, og han avviklet de fleste sider av apartheid og satte i gang en dialog med ANCs løslatte leder Nelson Mandela. Også Nami bia fikk sin selvstendighet. I løpet av 1993-94 ble prosessen mot flertallsstyre fullført, og Nelson Mandela ble valgt til Sør-Afrikas president.
Den franske politikken Den franske kolonipolitikken var klart forskjellig fra den britiske. I stedet for desentralisering med lokale forsamlinger som gradvis fikk økende makt, var den franske modellen basert på Paris som sentrum, med en sterk generalguvernør som hovedstadens forlengete arm lokalt. Den britiske politikken førte gradvis fram mot betydelig indre selvstyre, for så til slutt, om først noe motvillig, å ende i full selvstendighet. Frankrikes holdning var derimot at de lokale befolkningene gradvis skulle assimileres innenfor den franske kultur og dermed, i teorien, få rettigheter som franskmenn innenfor en fransk union. Fortsatt skulle en slik union være kontrollert fra Paris, men de lokale befolkningene ville bli stadig bedre representert i nasjonalforsamlingen der. I forsvaret av fransk stormaktstatus, fransk kultur og langsiktig assimilering var franskmennene villige til å bruke atskillig hardere middel enn britene. I 1946 omkom således flere tusen vietnamesere da franskmennene bombarderte Haiphong for å drive Vietminh-styrkene ut av byen. Året etter ble over 80 000
drept på Madagaskar i et forsøk på å slå ned nasjonalistene der. I det hele tatt så Paris på den britiske avkoloniseringen som en prosess som både ville og burde ha liten innflytelse på deres egne områder. Frankrike kunne opprettholde sitt styre selv om britene ga opp. Også franskmennene forstod at den andre verdenskrig måtte føre til store endringer i forholdet mellom moderland og kolonier. Dette kom til uttrykk ved Brazzavillekonferansen i 1944, hvor de frie franske styrker sammen med embetsmenn i de franske koloniene som støttet dem, var representert. Utdan ningssystemet skulle bygges ut, det skulle bli slutt på offentlig pliktarbeid, og afrikanerne skulle få større innflytelse ved valg. Reformene ville legge et nytt grunnlag for et permanent fransk styre. Eller som Brazzaville-erklæringen slo
234 KAPITTEL 11
fast: «Enhver idé om selvstyre, enhver mulighet for utvikling utenfor det franske imperiesystem, så vel som enhver tanke om selvstendighet for koloniene, selv langt inn i framtida, må settes til side.» Det eksisterte forskjeller mellom de franske partienes holdninger til koloni ene. Med unntak for kommunistene, særlig etter at de var kastet ut av regje ringen i mai 1947, var disse forskjellene likevel små. Selv mange afrikanske ledere, som f.eks. Houphouet-Boigny i Elfenbenskysten, stod lenge for en poli tikk som la større vekt på medinnflytelse i Paris enn på lokal uavhengighet. Men også den franske politikken skulle støte mot en lokal virkelighet som ikke lot seg passe inn i et mønster utarbeidet i en hovedstad langt borte. Indo kina var Frankrikes viktigste område i Asia. Her skortet det mer på evnen enn på viljen til å beholde kontrollen. I 1954 led Frankrike et politisk og militært nederlag, et nederlag som ble stadfestet ved Genévekonferansen samme år (s. 61-62). Utviklingen i Indokina gjorde bare franskmennene desto mer bestemt på å opprettholde sitt kolonirike i Afrika. I Nord-Afrika hadde det britisk-dominerte Egypt fått sin formelle selvsten dighet i 1922, den reelle i 1952. Eksemplet derfra, deres spesielle status som protektorat og en sterk, men moderat nasjonalistbevegelse gjorde at Tunis og Marokko fikk sin selvstendighet i 1956. Selv om det var store forskjeller mellom Afrika nord og sør for Sahara, viste dette at uavhengighetsprosessen heller ikke kunne holdes borte fra det franske Afrika. Konsesjoner måtte også gjøres i Togo, siden landet, som tidligere tysk koloni, var under FNs tilsynssystem. De reformene som ble introdusert gjennom en rammelov (loi cadré) av 1956, tok ennå sikte på å beholde kontrollen over de afrikanske koloniene. Disse fikk imidlertid sterkere representasjon i Paris, samtidig som lokale forsamlinger for første gang fikk innflytelse av betydning. Den nye politikken modifiserte den integrasjonslinjen som hadde vært dominerende. Assimilasjon ble stort sett gitt opp. Mest bastant var holdningen overfor Algerie. Dette området ble fortsatt sett på som en integrert del av Frankrike selv, og den franske politikken hadde svingt mellom hard undertrykkelse av det arabiske flertallet og forsøk på assimilasjon. Det franske mindretallet på vel ti prosent av befolkningen hadde den beste jorda og kontrollerte de viktigste delene av økonomien. De var fast bestemt på å forhindre enhver utvikling som kunne redusere deres dominerende stilling. Nasjonalistbevegelsen, FLN, hadde i 1954 startet et opprør som raskt fikk store dimensjoner. Det franske engasjementet ble kraftig trappet opp i 1956 av en regjering ledet av sosialdemokraten Guy Mollett. Det viste, sammen med synet på Indokina, hvordan også sosialdemokratene var en del av hva statsvite ren Tony Smith har kalt «den franske koloniale enighet». Den franske deltakel sen i Suez-invasjonen samme år var i stor grad diktert ut fra hensynet til krigen
AVKOLONISERING
235
i Algerie. Paris ønsket å få slutt på den utenlandske støtten, som en mente var det som egentlig holdt FLN oppe. Suez-ekspedisjonen var mislykket (s. 68). Det skulle også den franske Algerie-politikken vise seg å bli. Etter at de Gaulle kom til makten i 1958, begynte det for alvor å skje endringer i fransk kolonipolitikk. I nært samarbeid med Houphouet-Boigny utarbeidet regjeringen de kapitlene i den franske konstitusjonen som skulle omforme den franske union til det franske fellesskap {communauté). Koloniene fikk valget mellom selvstendighet eller et fortsatt nært samarbeid med Frank rike, men med indre selvstyre. Med unntak av Guinea, som dermed ble den før ste selvstendige svarte staten i det franske Afrika, valgte alle det siste alternativet. Det nye communauté skulle ha felles utenriks- og forsvarspolitikk og også i grove trekk ens økonomisk politikk. Disse felles områdene skulle i teorien bestemmes av et utøvende organ bestående av presidentene fra alle medlemssta tene. Som oftest ble de franske synspunktene avgjørende. På det mer symbolske plan fortsatte fransk å være det offisielle språket, Marseillaisen nasjonalsangen og trikoloren det felles flagget. I 1960 ble dette arrangementet avløst av formell selvstendighet. De enkelte landene kunne nå selv bestemme også over de områdene som før hadde vært fel les. Båndene mellom de franske koloniene og Paris fortsatte likevel å være tette, langt tettere enn mellom London og de britiske koloniene. Det var mange grunner til den raske utviklingen fra 1958 til 1960. Guineas eksempel var én, den britiske avkoloniseringen en annen, rivalisering mellom flere av koloniene i fransk Vest-Afrika en tredje. Endelig spilte den franske krigføringen i Algerie inn. De franske koloniene ønsket å markere større avstand overfor et Frankrike som førte en blodig krig i Afrika. Men selv i Algerie måtte Frankrike gi etter. Til slutt klarte 400 000 fran ske soldater å få den militære situasjonen under kontroll, men prisen viste seg å være svært høy. Den politiske motstanden mot krigen var økende, ikke bare i Afrika, men også i store deler av verden og, aller viktigst, i Frankrike selv. De Gaulle prøvde først å tilfredsstille Frankrikes, de lokale franskmenns og FLNs interesser gjennom en politikk basert på indre selvstyre. Denne linjen mislyktes. Da gikk presidenten inn for full uavhengighet for Algerie, noe som betydde et totalt brudd med mange av dem som hadde satt sin lit nettopp til generalen. I 1962 fikk landet endelig sin selvstendighet.
Belgia og Portugal Også de andre kolonimaktene måtte gi opp, selv om både Belgia og Portugal lenge mente at de kunne opprettholde sine kolonier til tross for den utviklingen som fant sted i andre områder.
236 KAPITTEL 11
Den belgiske politikken i Kongo blir gjerne beskrevet som paternalistisk. Gjennom en generell velferdsheving regnet en med å kunne utsette de politiske kravene, om de noen gang kom. Belgierne så på seg selv som langt mer samvit tighetsfulle enn andre kolonialister. På enkelte måter var de det også. Det ble lagt stor vekt på utdanning, men bare på grunnutdanning. I 1955 proklamerte de belgiske myndighetene med stolthet at mens 10 prosent av kongoleserne gikk på skole, var den tilsvarende prosenten 7 i Ghana, 6 i India og 3 i Fransk Ekvatorial-Afrika. I 1960 fantes det imidlertid bare 16 universitetsutdannete afrikanere i hele landet. Så seint som i 1958 var det ikke gjort noen forberedelser for uavhengighet. Tidlig i 1959 brøt det ut opprør. Politiske grupper oppstod, og med dem et kappløp om å kreve selvstendighet så snart som mulig. Heller ikke Belgia var villig til å bruke omfattende vold for å stoppe denne prosessen. Målet var å beholde best mulige forbindelser med Kongo. De moderate kreftene måtte støt tes. Det kunne gjøres ved å oppfylle uavhengighetskravene. Belgierne avviklet i all hast sin administrasjon. Den nye staten var splittet i mange stammer og språk, og styringsorganene brøt raskt sammen. Fem urolige år fulgte før landet oppnådde en slags stabilitet under general Mobutus ledelse (s. 70—71). Portugiserne var enda mindre påvirket av den generelle avkoloniseringen enn belgierne. Lisboa prøvde å føre den franske assimilasjonslinjen enda lenger enn hva Paris gjorde. Koloniene var fortsatt integrerte deler av moderlandet. Politisk kunne afrikanerne delta når de hadde nådd opp til en definert «sivilisert» stan dard. Portugals kolonipolitikk var nært knyttet til de indre forholdene i landet. I et diktatur var det ikke tale om spredning av frihetsideer og gradvis oppbygging av selvstyre. Avkolonisering ville kunne bety Salazar-regimets sammenbrudd. Men kostnadene ved å opprettholde kontrollen ble enorme etter som selvstendighetsbevegelsene vokste seg sterkere. Kolonipolitikken kom derfor til å legge mye av grunnlaget for regimets fall i 1974. Selv etter revolusjonen i Lisboa talte enkelte av de nye makthaverne om at avkoloniseringen kunne ta en generasjon. Men de radikale kreftene i Portugal presset på, og frigjøringsbevegelsene ble kraftig styrket. Allerede i 1974 fikk Guinea-Bissau uavhengighet. Angola og Mosambik fulgte året etter (s. 102-103).
Hvorfor forskjellige holdninger? Det var mange grunner til forskjellene i kolonimaktenes holdninger. Den kan skje mest sentrale har allerede vært omtalt: tilknytningen som kolonipolitikken hadde til de dominerende ideologiene i hjemlandet.
AVKOLONISERING
237
I forlengelsen av denne faktoren var det viktig at Storbritannia hadde et mulig mønster for sin kolonipolitikk. De hvite dominions hadde tross alt utvik let en modell som kunne følges når den politiske viljen oppstod til å gi koloni ene selvstendighet. Dernest kunne utviklingen i India danne mønster for hva som eventuelt skulle skje i Afrika. Overføring av makt ble på slutten en lite dra matisk prosess for britene. Motsatt kom Frankrike flere steder inn i en ond sirkel. Delvis på grunn av sin uvilje til å innrømme selvstendighet ble Paris stående overfor radikale frigjø ringsbevegelser. Klarest var dette i Indokina og, i noe mindre grad, i Algerie. En radikal bevegelse førte i sin tur til at Frankrike ble enda mer fastlåst i sin poli tikk. Slik var utviklingen i enkelte kolonier selvforsterkende. Britene hadde også langt mer handlekraftige regjeringer enn franskmennene. Å avvikle koloniherredømmet krevde sterke regjeringer, særlig i områder hvor store interesser var bundet til opprettholdelsen av status quo, som i Algerie og i enkelte av de britiske koloniene i Sentral- og Øst-Afrika. Det var lettere for bri tiske regjeringer, selv konservative, å stå imot presset fra settlerne og dem som støttet dem, enn det var for de raskt skiftende regjeringene i Frankrike. De Gaulles maktovertakelse la derimot grunnlaget for de endelige beslutningene om avkolonisering. Prestisjehensyn og stormaktspolitikk var også faktorer som påvirket kolonilandenes holdninger. Rivaliseringen mellom de europeiske maktene hadde stått sentralt i etableringen av kolonirikene. Denne rivaliseringen var opphørt. Både Storbritannia og Frankrike var i internasjonal sammenheng stater på retur. Nå ble koloniene delvis sett på som nødvendige for å forsvare deres rolle som hen holdsvis stormakt nummer tre og fire i verden. Storbritannias innflytelse var likevel klart større enn Frankrikes. Britene kunne derfor lettere gi konsesjoner. Frankrike hadde et enormt behov for å gjenopprette noe av sin førkrigsstatus. Paris var lite villig til å foreta innrømmel ser overfor koloniene. Var en krig begynt, måtte den vinnes. Fordi Frankrike hadde tapt i Indokina, måtte det kjempe desto hardere i Algerie. Forholdet til USA var viktig. Washingtons holdning hadde større gjennom slag i London enn i Paris fordi Storbritannias forbindelser med USA var så mye nærere enn Frankrikes. Dette hadde også virkning for de mindre kolonimak tene. Nederland førte, som Storbritannia, en relativt atlantisk politikk. Da USA i 1948—49 først bestemte seg for å støtte Indonesias selvstendighet, måtte det få stor betydning. Portugal drømte om fortsatt å opprettholde en viss posisjon i internasjonal politikk, og gjennom USAs behov for baser på Azorene kunne Salazar lenge sikre seg i det minste nøytralitet fra Washington. Koloniene hadde ulik betydning for de forskjellige landene. Den britiske økonomien var i liten grad avhengig av koloniene. I 1938 kom bare 8,5 prosent
238 KAPITTEL 11
av importen derfra, og 12,5 prosent av eksporten gikk dit. For Frankrike ut gjorde handelen med koloniene nesten 1/3 av både eksport og import. Der settlerne var mange og de økonomiske interessene spesielt store, som i SørRhodesia for Storbritannia og i Algerie for Frankrike, ble dette en faktor som forsinket selvstendigheten. Det hvite mindretallet kjempet konsekvent mot planene om å overføre makten til det lokale flertallet. Etter hvert ble det imidlertid klart for kolonimaktene at uavhengighet ikke behøvde å bety så store endringer i forholdet mellom moderland og koloni. Økonomiske, militære og kulturelle bånd kunne fortsatt bestå. Jo større sjan sene var for dette, jo lettere var det å innrømme politisk selvstendighet. Å slippe å bruke store beløp på å opprettholde den administrative kontrollen, kunne ha sine fordeler. Selvstendighet ville også bety at kolonimakten slapp å ha ene ansvar for lokale utviklingsprogram. Filippinenes forhold til USA var et godt eksempel. De amerikanske basene forble, økonomisk var landet fortsatt nært bundet til USA, og det var de samme sosiale gruppene som styrte i Manila nå som før. For Storbritannias vedkom mende viste relasjonene med gamle kolonier som Canada, Australia, Sør-Afrika og USA at det økonomiske samkvemmet kunne forsterkes etter at koloniene hadde oppnådd politisk selvstendighet. Britene la likevel liten vekt på disse erfa ringene i de første årene etter 1945. Men seinere fikk de nye bekreftelser på at konsekvensene av avkoloniseringen ofte var langt mindre enn de hadde forestilt seg umiddelbart etter krigen. Opprettholdelsen av nære bånd til moderlandet var også en forutsetning for den omleggingen som foregikk i fransk kolonipolitikk i årene 1958-60. I Afrika sør for Sahara, i Marokko og Tunis - i motsetning til i Indokina og delvis i Alge rie - lyktes det i stor grad å bevare de nye statenes orientering mot Frankrike. De mindre maktene, Nederland, Belgia og Portugal, hadde vanskelig for å opp rettholde de tidligere forbindelsene. Småstatene var ganske enkelt ikke sterke nok, verken økonomisk eller militært.
Det lokale plan: styrkingen av selvstendighetsbevegelsene Selvstendighet var nok noe som kolonimaktene ga, men det var også noe som koloniene tok. Selv om det var forskjeller i kolonimaktenes holdninger, var uavhengighet nesten alltid noe som nasjonale ledere måtte kjempe fram, i det minste inntil prosessen utover på 60-tallet gikk videre nærmest av egen kraft. De lokale forholdene varierte enormt mellom de forskjellige koloniene. Lokale særtrekk var viktig når de enkelte kolonier oppnådde selvstendighet.
AVKOLONISERING
239
Generaliseringer om utviklingen er nødt til å passe bedre for noen kolonier enn for andre. Visse grove hovedtrekk kan dog skisseres. Etableringen og utvidelsen av kolonimaktens kontroll hadde ofte ført til opprør, men disse var gjerne mer eller mindre spontane, uten noen nasjonal ide ologi som sammenbindende faktor. De kunne være protester mot skatter, tap av jord, tvangsarbeid, modernisering, religiøs undertrykkelse, rasediskriminering o.l. Det viktigste fellestrekket var at de prøvde å gripe tilbake til den orden som fantes før kolonimakten var kommet inn. Senussi-opprøret i Tunis i 1881 kunne være et eksempel på en protest i etableringsfasen, mens det indiske myt teriet i 1857 stort sett oppstod i områder som lenge hadde vært under britisk kontroll. Slike reisninger kunne representere inspirasjonskilder for de nasjonalistbevegelsene som seinere oppstod, men ideologisk var de nokså ulike. Opprørene pekte mot en forgangen tid; nasjonalistbevegelsene prøvde å etablere en ny orden. Overgangen mellom de to formene kunne imidlertid være flytende. Opprørene i noen av de afrikanske områdene like før og etter århundreskiftet synes delvis å ha vært forløpere for dem som skulle følge siden. Saya San-opprøret i Burma i 1930 var et annet eksempel på slike mellomformer.
De tre stadier Historikeren Geoffrey Barraclough har delt kampen for uavhengighet inn i tre skjematiserte faser som kan gjenfinnes i mange av koloniene. Den første var dominert av hva han kaller «proto-nasjonalisme». I denne perioden ble koloni styret akseptert, men det oppstod nye sosiale grupper og politiske bevegelser som arbeidet for reformer innenfor dette systemet. Kongresspartiet ble etablert i India i 1885, men fram til 1905 var det stort sett et debattorgan for en begren set overklasse. Britisk sivilisasjon ble sett på som overlegen. Sentrale reformkrav var begrenset indre selvstyre og flere stillinger for utdannete indere. I Indonesia begynte denne første fasen ved dannelsen av den religiøs-nasjonale bevegelsen Sarekat Islam i 1911. I viktige afrikanske land som Gullkysten, Nigeria og Tunis ble tilsvarende bevegelser etablert rundt 1920. Den andre fasen identifiserer Barraclough som «oppkomsten av en ny ledelse». Nasjonalismen begynte å få innpass i en voksende middelklasse. Kra vene som de nye lederne stilte til kolonimakten, ble kraftig utvidet, og uav hengighet ble sett på som i det minste et framtidig mål. I India kan denne andre fasen sies å ha vart fra 1905 til 1919. Selv om den sosiale basis for Kongresspar tiet ble utvidet, var det ennå langt fra noen massebevegelse. Uavhengighetskra vet ble reist, men var ikke noe samlende felles mål. I Indonesia gikk Sarekat Islam allerede i 1917 inn for selvstendighet. Likevel ble Partai Nasional Indone
240 KAPITTEL 11
sia først dannet i 1927. I Tunis og Nigeria kan de tilsvarende vendepunkt sies å ha inntruffet henholdsvis i 1934 og 1944. Den tredje fasen blir så en nasjonalistbevegelse med «masseoppslutning» som arbeider aktivt for å oppnå uavhengighet. Nasjonalistbevegelsene ble så sterke at maktbruken måtte trappes opp for å opprettholde kolonisystemet. Mens kolo nimakten tidligere hadde kunnet spille massene ut mot de snevre sosiale lag som dirigerte disse bevegelsene, ble dette nå vanskeligere, selv om mange fortsatt ikke var direkte med i den politiske kampen. Igjen er India modellen. Under Gandhis ledelse etablerte Kongresspartiet fra 1920 av klare forbindelseslinjer fra det politiske sentrum og ned i Indias titusener av landsbyer. Målet var nå helt klart å oppnå uavhengighet. I Indonesia klarte ikke PNI under Sukarnos ledelse å få til en tilsvarende massemobilisering før under andre verdenskrig. Dette sta diet ble innledet under krigen også i Tunis. I Nigeria fant innledningen til tredje fase sted i 1951. I Gullkysten fløt andre og begynnelsen på tredje fase nesten sammen i årene 1947-49. Således er ikke disse fasene like tydelige overalt. Prosessen strakte seg gjerne over lengst tid i de britiske koloniene. I de franske koloniene i Afrika sør for Sahara kunne hele utviklingen ta bare 10—20 år. I noen tilfeller gikk den enda fortere. I Belgisk Kongo, f.eks., eksisterte det knapt noe krav om uavhengighet før 1955. Selv da trodde lokale ledere at det kunne ta 60-100 år før landet ble selvstendig.
Økonomisk og kulturell utvikling
De tre stadiene var nært knyttet til den økonomiske og kulturelle utviklingen i koloniene. Etableringen av massepartier som i det minste et godt stykke på veg følte seg bundet til nasjonen, og ikke primært til regionale stamme- eller overklasseinteresser, forutsatte gjerne økonomisk modernisering og et visst mini mum av kulturell styrke basert på et utdannelsessystem. I betydelig grad bidro kolonimaktene til å forme motstanden mot kolonisty ret. Lederne for uavhengighetskampen var svært ofte utdannet i vestlige land, helst i moderlandet selv. De sentrale navnene i den indisk-pakistanske frihets kampen var eksempel på dette, selv om de i høy grad var preget også av ikkevestlige kulturer. Jinnah, Ali Khan, Nehru og delvis Gandhi var alle blitt påvir ket av britisk rettsoppfatning under lange opphold i Storbritannia. I Afrika var den vestlige påvirkningen enda sterkere. Navn som Nkrumah, Nyerere (Tanga nyika) og Kaunda (Nord-Rhodesia) kan nevnes i denne forbindelse. Var nasjonalistlederne i de britiske koloniene preget av britiske ideer, var lederne i de franske områdene enda mer preget av franske. Houphouet-Boigny i Elfenbens kysten og Senghor i Senegal var to klare, om enn ulike, eksempel.
AVKOLONISERING 241
Den nasjonale idé som sådan var svært ofte et produkt av vestlige impulser. Klarest var dette i Afrika. Der hadde ikke de nydannete koloniterritoriene i samme grad som i Asia en felles fortid og en felles kulturell tradisjon å falle til bake på. Som Nkrumah skrev i 1958, var det europeerne som «dannet mønste ret for våre håp, og ved å trenge inn i Afrika i stort antall [...] tvang dette møn steret på oss». Det var også kolonimaktene som trakk opp grensene og bestemte hvilke områder som skulle utgjøre de enkelte «land». Den vestlige påvirkningen kunne ha positive sider. Men poenget er snarere at kolonisystemet hadde opprivende virkninger, virkninger som styrket selvsten dighetsbevegelsene. Kommunikasjoner ble bygd ut, noe som bidro til å bryte ned tradisjonelle grenser innen de enkelte koloniområdene. Byer vokste raskt, og med dem utdannelsesinstitusjoner og nye eliter. F.eks. hadde Lagos 75 000 innbyggere i 1914, 230 000 i 1950 og 675 000 i 1962. De tilsvarende tallene for Accra er 20 000, 135 000 og 325 000. I årene like etter krigen gikk over 600 000 barn på skole i Nigeria, over 250 000 i Kenya og 120 000 i Gullkysten. Universitet ble etablert i Gullkysten, Nigeria, Uganda og Sudan. Tidligere hadde det vært kun ett universitet i det britisk-styrte Afrika sør for Sahara, nem lig i Sierra Leone. I Afrika skapte moderniseringen langt på veg nye grupper, som prester, lærere, butikkeiere, politikere osv. I Asia økte den antallet personer i slike grup per. Rasediskrimineringen, som på mange måter var sterkest i de britiske kolo niene, ble utålelig. De som fikk litt under kolonisystemet, ville ha mer. De som ikke fikk noe, protesterte, og protestene ble stadig bedre organisert. De innfødte soldatene som hadde deltatt i andre verdenskrig, ville ikke vende tilbake til det gamle kolonistyret etter å ha kjempet for demokratiets seier. Den store produksjonen av elever med folkeskoleutdanning skapte en gruppe som ble en viktig støttespiller for de nye elitene i kampen mot koloni makten. Handelsreguleringer av ulike slag begrenset ofte mulighetene for de innfødte. Stadige konflikter oppstod om lønns- og arbeidsbetingelser. Dette var forhold som først og fremst berørte byene. Men uavhengighetsbevegelsene var i stor grad byfenomen, særlig i Afrika sør for Sahara. Reaksjonene mot kolonimakten viste seg tidligst og med størst styrke i de områdene hvor det fantes både høyt utviklete kulturer og en sterk og tidlig vest lig innflytelse. Igjen var India det klareste eksemplet. Landet hadde tusener av høyt utdannete personer og sterke religiøse og kulturelle tradisjoner. Omfat tende sosiale forandringer hadde funnet sted under 150-200 år med britisk styre. De områdene som kom nærmest opp mot India i så måte, var Indonesia, Vietnam og det islamske Nord-Afrika. Svakest var selvstendighetsbevegelsene i Øst- og Sentral-Afrika. Her var mot kreftene, enklest målt i antall lokale hvite, betydelige. Av samtlige britiske kolo
242 KAPITTEL 11
nier hadde koloniene i dette området den korteste erfaringen med lokalt selv styre. Få afrikanere hadde høyere utdanning. Så seint som i 1963 var det bare 8 afrikanere blant de 116 høyeste administratorene i Nyasaland (Malawi). Året etter ble landet selvstendig.
Virkningen av internasjonale begivenheter En rekke begivenheter rundt om i verden bidro til å styrke selvstendighetsbevegelsene (eller til å svekke moderlandene - de to aspektene er vanskelige å holde helt fra hverandre). Blant de tidligste kan nevnes de svarte etiopiernes seier over de hvite italienerne ved Adua i 1896; Boerkrigen, som førte til uavhengighet for Sør-Afrika samtidig som de antikoloniale strømningene i Storbritannia ble styr ket; Japans seier over Russland i 1904-05. som viste at den hvite mann kunne bli slått også av den gule; første verdenskrig, som brakte innfødte i hundretusener fra Asia og Afrika til Europa som soldater og arbeidere på en tid da radikale ideer og slagord blomstret; den russiske revolusjon, som skapte høyt bevisste grupper som mange steder kom til å virke som fortropper i selvstendighetsbevegelsene. Den andre verdenskrig var likevel den viktigste enkeltfaktoren. Krigen førte til endringer på det storpolitiske plan, og den bidro til å skape nye holdninger til koloniene i moderlandet. Minst like viktige var de forandringene krigen førte til i koloniene, og særlig da i Asia. Andre verdenskrig hadde mange av de samme virkningene i Asia som Napoleonskrigene hadde hatt på de spanske og de por tugisiske koloniene i Sør- og Mellom-Amerika. Japan okkuperte alle besittelser fram til grensen av India. De europeiske kolonimaktene ble ettertrykkelig slått av asiatene. Også på en rekke andre måter kom den japanske okkupasjonen til å styrke uavhengighetsbevegelsene. Nye sty ringsstrukturer ble skapt, psykologiske barrierer brutt ned. Delvis for å samle støtte mot de allierte, og delvis som et skritt på vegen mot en japanisering, frem met japanerne det nasjonale i flere områder. Nasjonale ledere ble gitt embeter og til dels også makt som de slett ikke var rede til å gi opp da krigen var over. Nasjonale språk ble stimulert i Indonesia og Burma, og nasjonale armeer skapt. Selvstendighet ble endog proklamert for Filippinene og Burma i 1943 og for Vietnam, Laos og Kambodsja i 1945, selv om denne mest var av formell karak ter. De som samarbeidet med japanerne, som Sukarno i Indonesia, Aung San i Burma og Roxas i Filippinene, ble sjelden ansett på samme måte som quisling ene i Europa. Selvsagt var det også konflikt mellom Japan og de nasjonale bevegelsene. De japanske innrømmelsene gikk alltid for kort. Den brutale økonomiske utbyt tingen stimulerte til opprør og motstand. I de områdene som Japan ikke okkuperte, førte krigen til at kolonimaktene
AVKOLONISERING 243
måtte strekke seg til det ytterste for å sikre seg materiell og politisk støtte. Som vi har sett, var slike hensyn en viktig faktor bak India-erklæringen av 1942, som la grunnlaget for landets selvstendighet etter krigen. Aller viktigst var kanskje det vakuum som oppstod da Japan brått kapitulerte i august-september 1945. Japanerne var slått uten at europeerne hadde rykket inn i sine gamle områder. Vietnam og Indonesia fikk, eller rettere sagt tok, sin selvstendighet og var overhodet ikke villige til å gi den opp da kolonimaktene omsider kunne sende inn tropper. Frankrike og Nederland klarte aldri å reeta blere den kontrollen de hadde hatt før krigen. Frigjøringen av Asia måtte få betydelige konsekvenser også i Afrika. Som his torikeren D.A. Low har poengtert: «Det er ingen overdrivelse å hevde at mange av de avgjørende slag mot britisk kolonistyre i Afrika ble utkjempet ikke ved breddene av Volta, Niger eller Zambezi, men ved Ganges.» 4/5 av befolkningen i Storbritannias koloniområder levde tross alt i India. Demningen var brutt og mønster etablert, ikke bare for de britiske, men for alle koloniene.
De alliansefrie land i verdenspolitikken De aller fleste av de nye statene som oppstod i Asia og i Afrika, ønsket å holde avstand til de to stormaktsblokkene. En eller annen form for alliansefrihet ga seg langt på veg selv. Geografisk lå mange av dem langt fra de to blokkene. Selvstendighetsideologien var sterk; uavhengighet betydde opprør mot en vestlig makt, noe som i seg selv gjorde tilslutning til vestblokken vanskelig, for ikke å si umulig; svært få av de nye landene drev imidlertid den anti-vestlige holdningen så langt at de knyttet seg til østblokken. Spørsmålet om samarbeid med andre frigjorte stater ble aktuelt. Noen tredje «blokk» kunne det knapt være tale om, fordi blokkpolitikken etter de alliansefries mening bar mye av ansvaret for den spenning som fantes i verden. Likevel trengte bevegelsen et grunnlag å stå på. Å definere dette grunnlaget skulle vise seg å ikke være så enkelt.
Det første møtet mellom afrikanske og asiatiske stater fant sted i Bandung i Indonesia i 1955. Alle uavhengige land i de to verdensdelene var representert, med unntak av Sør-Korea og Israel. Vestorienterte stater som Tyrkia, Filippi nene og Sør-Vietnam og kommunistiske som Kina og Nord-Vietnam var med. De 29 deltakerne konsentrerte seg om å fordømme kolonialisme, framheve behovet for økonomisk vekst i den tredje verden og oppfordre til internasjonal avspenning basert på prinsippene om samarbeid og fredelig sameksistens. Like etter dro to av konferansens ledere, Nasser fra Egypt og Nehru fra India,
244 KAPITTEL 11 til Jugoslavia for å ha samtaler med Tito, den mest framtredende nøytrale leder som ikke hadde deltatt i Bandung. I en felles erklæring uttrykte de sin støtte til vedtakene fra det avholdte møtet, men kom i tillegg med et skarpt angrep på de to stormaktsblokkene. Dermed var alliansefriheten satt i sentrum på en langt klarere måte enn på det afroasiatiske toppmøtet, hvor jo representanter for de to blokkene hadde deltatt. Det første toppmøtet med alliansefrie stater ble holdt i Beograd i 1961 med 25 deltakere. De klart blokkorienterte blant landene fra Bandung var utelukket; det samme var de såkalte Brazzaville-statene, de mest franskvennlige av de tidli gere franske koloniene. Til gjengjeld var Jugoslavia og Kypros kommet med av de europeiske statene og Cuba av de latinamerikanske. Deltakerne i Beograd la hovedvekten på kampen for fred i verden. Møtet var dominert av en tro på at alliansefrihet skulle være noe annet enn den tradisjonelle nøytraliteten. Allianse friheten skulle være aktiv og positiv, mens nøytraliteten hadde vært passiv og negativ.
Nye konferanser ble holdt i Kairo i 1964, i Lusaka i 1970, i Alger i 1973, i Colombo i 1976, i Havana i 1979, i New Delhi i 1983, i Harare i 1986, i Beo grad i 1989, i Jakarta i 1992, i Cartagena i Colombia i 1995 og i Durban i SørAfrika i 1998. Antallet deltakere økte for hvert møte, fra de 25 i 1961 til 113 i 1995 (og 1998). De afrikanske og de asiatiske statene utgjorde hele tida kjer nen, men de latinamerikanske kom også med i økende antall. Europeiske land som Sverige, Finland og Østerrike deltok på enkelte av konferansene som obser vatører eller gjester. Etter Sovjetunionens oppløsning kom enkelte av de tidli gere sovjetrepublikkene med i den alliansefrie bevegelsen. Å gi noen presis definisjon av alliansefrihet viste seg umulig. Det kriteriet som lenge var viktigst, var at deltakere ikke kunne innrømme stormaktene militære baser, men selv dette ble langt fra praktisert på noen streng måte. Cuba og Vietnam har deltatt blant de mest Sovjet-orienterte, Filippinene, SaudiArabia og Pakistan blant de USA-vennlige. I tillegg kom de mange landene i Afrika som beholdt sin nære tilknytning til Frankrike. Utviklingsgraden er også høyst forskjellig, fra de rike oljestatene i Midtøsten til de fattigste av de fattige i Afrika. Konflikter og kriger har heller ikke vært uvanlig mellom deltakere, som f.eks. mellom India og Pakistan, Vietnam og Kambodsja, Iran og Irak. Konferansene av alliansefrie stater konsentrerte seg alle om avkolonisering, økonomisk utvikling og anti-blokkpolitikk. Balansen mellom disse temaene varierte. Avkoloniseringen mistet noe av sin aktualitet etter hvert som det store flertall av kolonier oppnådde sin selvstendighet. De alliansefrie landene var like vel opptatt av de såkalte restområdene, som Namibia og Sør-Afrika. Det pale stinske spørsmålet ble også behandlet i dette lyset. Det samme gjaldt Falklandsøyene (Malvinas), hvor Argentinas krav fikk støtte.
AVKOLONISERING
245
Krav om en ny økonomisk verdensorden ble stadig viktigere. Allerede i 1964 hadde de alliansefrie statene fått gjennomført den første United Nations Confe rence on Trade and Development (UNCTAD) (s. 253—254). De økonomiske problemene på 70-tallet forsterket konsentrasjonen om disse spørsmålene. De fleste av oljelandene og enkelte andre land hadde sterk vekst, men det store fler tallet ble rammet av den økonomiske stagnasjonen. De alliansefrie prøvde lenge å fordele ansvaret for blokkpolitikken noen lunde likt mellom øst og vest, mellom Sovjet og USA. Framveksten av de nye landene bidro antakelig til å styrke de kreftene innen de to blokkene som var innstilt på avspenning, siden en uforsonlig politikk kunne støte de alliansefrie landene bort. Noen avgjørende faktor var det likevel ikke tale om, noe blant annet den seinere tilspissingen av det internasjonale klimaet har vist. Utfallene mot koloniveldet og kravene om en ny økonomisk verdensorden måtte likevel nesten uunngåelig rette oppmerksomheten mot vestmaktene. Det var de som fremdeles hadde kolonier, og det var de som dominerte det inter nasjonale økonomiske systemet som utviklingslandene protesterte mot. Kritikken av Vesten varierte noe fra ett toppmøte til et annet. Fordømmelsen av blokkpolitikken gled noe i bakgrunnen under avspen ningen på slutten av 60- og tidlig på 70-tallet. Med det nye spente forholdet mellom øst og vest ble den igjen viktigere. På det femte toppmøtet i Colombo og det sjette i Havana var det en klar tendens til å legge hovedansvaret for utvik lingen på vestmaktene generelt, og på USA spesielt. I stor grad sluttet de allian sefrie landene opp om den cubanske fordømmelsen av vestmaktene og ga i det minste indirekte støtte til sovjetiske standpunkt i flere viktige spørsmål. På 60tallet hadde Fidel Castro representert den mest radikale fløyen. Nå ble hans syn delt av langt flere, til tross for Cubas nære tilknytning til Sovjetunionen. Møtet i New Delhi bidro til å trekke de alliansefrie over på en mer balansert kurs. Vietnams politikk i Kambodsja og Sovjets i Afghanistan skjerpet tonen overfor Moskva, men utfallene var fortsatt hardest overfor Washington. I Harare og særlig i Beograd prøvde deltakerne stort sett å unngå direkte angrep på Vesten og USA. Det samme var tilfellet i Jakarta og Cartagena, selv om USA fortsatt fikk unngjelde for sin politikk overfor Cuba. På de to siste møtene var reform av FN-systemet en dominerende sak. De alliansefrie landene ønsket å sikre seg større innflytelse innenfor FN. Toppmøtet i Durban var spesielt fordi det ble avholdt etter avviklingen av apartheid, og fordi konflikten i Kongo (se s. 126) skapte splid blant deltakerne fra Sentral- og Sør-Afrika. Bevegelsen av alliansefrie land er, nest etter FN og dets underorganisasjoner, den mest omfattende sammenslutning i verden. Samholdet har vist seg større enn en skulle tro ut fra det store antall medlemmer og de mange konflikter mel lom enkelte av deltakerne. Ved avstemninger i FN har disse landene jevnt over
246 KAPITTEL 11
vist en større grad av innbyrdes enighet enn hva de vestorienterte og de nøytrale statene har kunnet oppvise. De alliansefrie landene har i stor grad vært i stand til å bestemme hvilke spørsmål FN-systemet skal konsentrere seg om. Kampen for en ny økonomisk verdensorden og kampen mot kolonialisme, rasisme, opprustning o.l. har så ledes vært gjengangere på den internasjonale dagsorden. Resultatene har imidlertid ikke stått i forhold til den tid som har gått med til disse diskusjonene. Med delvis unntak av avkoloniseringen har resolusjoner vedtatt av FN og andre organ ført til få konkrete endringer. Mulighetene til å legge press på stormaktene har vært ytterst små. Selv mindre stater som SørAfrika og Israel kunne uten større konsekvenser nesten se bort fra en konstant fordømmelse fra de alliansefrie landenes side. Et koordinasjonskontor ble opp rettet for å ivareta felles interesser, men bestrebelsene henimot økonomisk sam arbeid mellom u-landene har gitt små resultat. Ettersom samarbeid innenfor den tredje verden medførte så mange proble mer, ble oppmerksomheten flyttet til ulike regionale organisasjoner og organisa sjoner som representerte hele kontinent. De viktigste av disse var Organisasjo nen for afrikansk enhet (OAU, grunnlagt i 1963) og den eldre Organisasjonen av amerikanske stater (OAS, grunnlagt i 1948). Asia var for stort og sammensatt til at en kunne ha én organisasjon, men der, som mange andre steder, dukket det opp en skare av regionale organisasjoner. Blant disse var Forbundet av sørøst-asiatiske nasjoner (Asean, grunnlagt i 1967) og mange ulike organisasjoner som ble opprettet for å kunne fremme en friere handelsvirksomhet mellom medlemslandene. Slutten på den kalde krigen bidrog også til å forbedre sam handlingen mellom nord og sør når det gjaldt økonomiske saker (se s. 255256). Nye organisasjoner som innbefattet både allierte og ikke-allierte, rike og fattige land ble opprettet. Den viktigste av disse var kanskje Det stillehavsasiatiske økonomiske samvirket (APEC, grunnlagt i 1989).
Kapittel 12 Økonomiske forbindelser nord-sør 1945-2000
Den politiske uavhengigheten førte til store forandringer. Utenrikspolitisk valgte flertallet av de nye statene å stille seg utenfor kampen mellom øst og vest. Innenrikspolitisk behersket lokale ledere nå maktapparatet. Bare få av landene fulgte spillereglene for vestlige demokratiske styresett, men sosialt gjennomgikk mange av dem betydelige forbedringer, f.eks. når det gjaldt helsevesen og utdan ning. I perioden fra 1960 til 1990 økte den gjennomsnittlige levealder i u-lan dene generelt fra 46 til 62 år. Fra 1950 til 1985 ble tallet på elever i barneskolen seksdoblet. Både nasjonalistlederne og de brede lag av befolkningen regnet med at den politiske selvstendigheten ville føre til store resultat også på det økonomiske området. Kwame Nkrumahs oppfordring til andre afrikanere var typisk i så måte: «Søk først det politiske kongedømme, og dere skal få alt annet i tillegg.» Alle ville nok ikke bli rike, men mulighetene til materiell framgang ble ansett som gode — svært gode. I forhold til de skyhøye forventningene var skuffelsene enorme. Noen få sta ter oppnådde betydelige resultat. For mange syntes imidlertid uavhengigheten å bety lite eller ingenting i form av konkrete økonomiske uttellinger. I flere land økte den utenlandske innflytelsen, i det minste på enkelte felt. I 1983 bodde det således ca. 300 000 franskmenn i Afrika, over dobbelt så mange som i koloni tida. Radikale politikere og samfunnsforskere satte spørsmålstegn ved om selv stendigheten egentlig hadde endret de sentrale bindingene mellom tidligere moderland og kolonier, eller mellom industriland og utviklingsland generelt.
To teorier om utvikling og underutvikling I denne framstillingen er vi interessert i forholdet mellom stater og blokker av stater. Da blir forbindelsene mellom nord og sør et sentralt tema. En rekke teo rier finnes om disse forbindelsene og den betydning de kan ha hatt for situasjo nen i «utviklingslandene». Igjen finnes det nesten like mange teorier som det finnes forfattere. Vi kan likevel grovt sett tale om to hovedretninger, som så i sin tur kan deles i atskillige undergrupper. Generelt vil det være vanskelig å plassere
248 KAPITTEL 12 så ulike syn i samme bås. Det sentrale spørsmål i denne sammenheng er likevel de økonomiske forbindelsene mellom nord og sør, og her er enigheten stor nok til at en slik skjematisering kan forsvares. Den dominerende retningen har lenge vært den liberale eller tradisjonalistiske. Til tross for det store mangfold innenfor denne skolen tror liberalistene generelt at både fattige og rike land i prinsippet tjener på internasjonal handel. Den andre retningen kalles strukturalisme, eller underutviklings- eller avheng ighetsskolen. I stedet for som liberalistene å betone de felles interessene mellom fattige og rike land understreker strukturalistene konfliktene mellom de to. Innen den liberale retningen finnes relativt tidlige utviklingsøkonomer (Haberler), nyklassikere med stor tro på markedsøkonomiers vekstevne (Bauer), stadieteoretikere som er opptatt av utviklingslandenes økonomiske «take-off» (Rostow), forskere som først og fremst er interessert i de multinasjonale selska pene og ser positive virkninger ved dem (Vernon), og de mange som legger størst vekt på hvordan de indre forholdene i u-landene har vanskeliggjort deres vekst, enten det nå dreier seg om problem innenfor og mellom de ulike økono miske sektorene (Lewis) eller generelle politisk-økonomiske mangler (Galbraith), eller enda dypere faktorer som kultur, sosial organisering, like som klima (Landes). Ekstreme liberalister kan nok være skeptisk til statlig intervenering i økono mien, men de fleste av dem vil likevel støtte intervensjon i form av å etablere helt nødvendig nasjonal infrastruktur, men også moderate reformer som landreformer, effektiv skattlegging osv. For liberalistene er det ikke nødvendigvis noe galt i at et land i betydelig grad spesialiserer seg i sin produksjon. Langt på veg er slik spesialisering en forutset ning for internasjonal handel. Handelen er viktigere for u-landene enn for i-landene, siden deres indre markeder er mindre. Mange liberalister ser eksportledet vekst som mest utviklingsfremmende. Kontakten med i-landene kan også tilføre kapital, teknologi osv. De multi nasjonale selskapene vil ofte være viktige instrument for å overføre ressurser av denne typen. Liberalistene ser disse selskapene som fordelaktige for u-landene fra et økonomisk synspunkt. En liberalistisk analyse av utviklingen i sju land (Argentina, Brasil, Mexico, India, Pakistan, Filippinene og Taiwan) fremmet følgende anbefaling:
Det bør legges vekt på utviklingen av eksport med sikte på å inntjene den utenlandske valuta som trengs for å betale for essensiell import, f.eks. av maskiner, råmaterialer eller mat, som ikke kan produseres regningssvarende lokalt. Det bør legges vekt på å utnytte prismekanismen bedre, og intern produksjon med høye kostnader bør erstattes av et reorganisert jordbruk
ØKONOMISKE FORBINDELSER NORD-SØR 1945~2000
249
eller en industri som gradvis kan bli konkurransedyktig og forsvare sin plass på verdensmarkedet.
Liberalistene avviser at det eksisterer nesten absolutte skiller mellom industri land og utviklingsland. Industrialiseringen begynte i Storbritannia og spredte seg derfra. Nye land vil fortsette å komme til. Også jordbruket kan spille en vik tig rolle i utviklingsprosessen. Dersom en stat har et brukbart ressursgrunnlag og fører en rimelig økonomisk politikk, vil den ha mulighet til å ta del i den økonomiske oppgangen. På strukturalistenes side argumenterte på 1950-tallet ledende venstreorien terte forskere som Gunnar Myrdal, Raul Prebisch og Hans Singer på dette vis her i Myrdals egne ord:
Markedskreftene vil kumulativt tendere mot å aksentuere internasjonale ulikheter, og et helt vanlig resultat av fri handel mellom to land hvor det ene er industrielt og det andre underutviklet, er igangsettelsen av en kumulativ prosess mot fattiggjøring og stagnasjon i det sistnevnte land. På 60- og 70-tallet gikk en rekke forskere ut over analysen av faktorer som skapte skjevheter i internasjonal økonomi. Framtredende representanter for den nye retning av strukturalister var André Gunder Frank, Johan Galtung, Samir Amin og Walter Rodney. Deres teorier var lenge dominerende i utviklingslan dene selv, men de har også tilhengere blant venstreintellektuelle i nord. Svært forenklet hevder denne skolen at sør ble underutviklet, og har forblitt underut viklet, som et resultat av utviklingen i nord. Mange forskjellige strukturer har angivelig ført til et slikt resultat. De lokale økonomiene i koloniene ble tilpasset, gjort avhengig av, moderlandets behov og ikke kolonienes egne. Jordbruket ble således eksportorientert i stedet for rettet mot selvberging. Ofte ble eksporten konsentrert om ett eneste produkt. Til gjengjeld importerte så koloniene bearbeidere produkt fra moderlandet eller andre industrialiserte land. Bytteforholdet mellom råvarer og industrivarer var ensidig til fordel for i-landene. Forsøk på å sette i gang industrialisering ble stoppet på grunn av kolonimaktenes egne interesser på dette området. Strukturalistene hevder videre at selv om koloniene fikk økt handlefrihet etter selvstendigheten, var de så bundet til den internasjonale kapitalistiske struktur at utvikling fortsatt var vanskelig, for ikke å si umulig. De var fremde les råvareprodusenter. Bytteforholdet var like ensidig som før. Spede industrialiseringsframstøt bedret ikke nevneverdig på forholdene. Investeringer fra multi nasjonale selskap gjorde heller forholdene verre, siden disse alt i alt trakk mer kapital ut av u-landene enn de tilførte dem.
250 KAPITTEL 12 Industrilandene fortsatte således å være sentrum, mens utviklingslandene forble periferi. Sentrums makt hvilte i betydelig grad på de båndene det knyttet til lokale eliter i periferien. Også disse elitene tjente på det internasjonale øko nomiske systemet, selv om systemet totalt virket til nords fordel. Hvordan skulle massene i u-landene få del i den økonomiske utviklingen? Det ville ikke under noen omstendighet være lett. Industrilandene og de lokale elitene var beredt til å bruke økonomiske, politiske og militære sanksjoner for å forsvare sine interesser. Etter strukturalistenes mening ligger løsningen i å bryte forbindelsen til den herskende økonomiske verdensordenen. Det enkelte land eller grupper av land må satse på økt selvberging. Det undertrykte flertallet i utviklingslandene må organisere seg og ta kontrollen over egne liv. De fleste marxister vil kunne akseptere hovedtrekkene i underutviklingsteorien, selv om det finnes klare forskjeller mellom dem og andre strukturalisten Blant annet vil marxistene betone rivaliseringen mellom industrilandene ster kere. Disse har slett ikke alltid felles interesser. Marxister vil også legge større vekt på at tilhørighet til forskjellige klasser må føre til ulike holdninger innad både i i-land og i u-land. Og Marx og selv Lenin så i utgangspunktet på imperi alismen som en progressiv faktor. Den bidro i det minste på kort sikt til økono misk utvikling også i koloniene og var et nødvendig skritt på vegen mot sosia lisme og kommunisme.
Hjelp og handel 1945-2000 Før vi går til en nærmere vurdering av enkelte sider ved disse teoriene, kan det være på sin plass å skissere utviklingen i de økonomiske forbindelsene mel lom nord og sør. Denne kan skjematisk deles inn i fire hovedfaser: fra 1945 til midt på 50-tallet, en fase hvor den økonomiske bistanden riktignok kom i gang, men ble holdt på et relativt beskjedent nivå, og hvor det internasjonale handels systemet var lite opptatt av sørs interesser; fra midt på 50-tallet til midten av 60-tallet, karakterisert ved en økning i utviklingshjelpen, ved en betydelig utviklingsoptimisme og etter hvert også ved internasjonale planer for regulering av handelen med sikte på bedre vilkår for u-landene; en tredje periode fra midt på 60-tallet til tidlig på 80-tallet, med stagnasjon i u-hjelpen fra de store ilandene, økende innslag av utviklingspessimisme og en stor og økende kløft mellom u-landenes krav til den handelspolitikk industrilandene burde føre, og den de i virkeligheten førte; endelig en fjerde periode fra begynnelsen av 80tallet, kjennetegnet ved et fall i u-hjelpens omfang fra de fleste bistandsytende land, og en stor forskjell mht. holdninger og resultat i u-landene selv. Kon frontasjonslinjen ble imidlertid svekket, og vekten ble nå klart lagt på betyd-
ØKONOMISKE FORBINDELSER NORD-SØR
1945-2000 251
ningen av friere handel internasjonalt og færre reguleringer nasjonalt også i u-landene.
1945-1955 Kolonimaktene foretok en rekke investeringer i sine kolonier som kunne ha en utviklingsfremmende effekt, og lanserte etter 1945 betydelige utviklingspro gram finansiert først og fremst av kolonienes egne budsjett, men også basert på overføringer utenfra. Å fremme økonomisk vekst i de selvstendige statene var likevel først og fremst en oppgave for statene selv, supplert av privat kapital. De første spede planene for hjelp til utviklingslandene kom gjennom FNs Technical Assistance Program (1949), det amerikanske Punkt 4-programmet (1949) samt den britiske Colomboplanen (1950). Punkt 4 var et forsøk på å overføre erfaringer fra Marshallplanen til de mindre utviklete landene. Oppga ven var langt større enn i Europa. Midlene var langt mindre. Colomboplanen gjaldt beskjeden hjelp fra de mer velstående samveldelandene (Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand) til de nye statene i Asia. Etter at USA kom med, ble også land i Asia utenom Samveldet inkludert. Det norske Indiafondet var også blant de første internasjonale utviklingsprosjektene. Verdensbanken var ikke noen egentlig verdensbank, idet oppgavene lenge ble konsentrert om forholdene i industrilandene. Totalt ga banken fram til 30. juli 1952 lån på kun 583 millioner dollar til u-landene samlet. Også når det gjaldt internasjonal handelspolitikk, spilte u-landene en høyst beskjeden rolle. Charteret for Den internasjonale handelsorganisasjon (ITO) ga en viss åpning for deres interesser, men denne organisasjonen ble som kjent ikke etablert. I stedet kom GATT, som temmelig ensidig la vekt på industrilandenes behov. Mange av de nye statene kom derfor til å holde seg utenfor GATT. Industrilandene ville gjerne handle med utviklingslandene, men gjorde ikke alvorlige forsøk på å tilpasse det internasjonale frihandelssystemet til deres spe sielle situasjon. U-landene på sin side var få og svake, og deres politikk var dår lig samordnet. Depresjonen i 1930-årene og utviklingen under den andre ver denskrig hadde stimulert en selvbergingslinje i Latin-Amerika og i mange av koloniområdene. Denne ble nå fortsatt med vekt på importsubstitusjon. Utvik lingslandene skulle selv produsere mange av de industrivarer de tidligere hadde importert. Et stykke på veg var denne politikken vellykket. Den industrielle veksten var betydelig flere steder.
252 KAPITTEL 12
1955-1964
Utover på 50-tallet kunne en registrere endringer i industrilandenes holdninger. På hjelpesiden ble beløpene trappet opp. Verdensbankens lån til de nye statene økte. Nye låneinstitusjoner ble skapt: i 1956 International Finance Corpora tion, fire år seinere den enda viktigere International Development Association, som ga billige lån med lang avdragstid til land i den tredje verden. De bilaterale programmene skjøt fart. I USA økte den totale hjelpen fra 2,0 milliarder dollar i 1956 til 3,7 milliarder i 1963, i Storbritannia og Frankrike fra henholdsvis 205 og 608 millioner dollar til 414 og 863 millioner. Den endrete holdningen i industrilandene sprang ut fra minst tre forhold. En faktor var de mange nye statene som virket som en pressgruppe for økt bistand. Internasjonale organisasjoner ble etter hvert dominert av disse landene, og de etablerte maktene så det som viktig å holde seg på god fot med dem. I 1959 hadde FN 122 medlemsland, av dem 87 i den tredje verden. En annen viktig faktor var den optimismen som rådde med hensyn til mulig hetene for å få i gang økonomisk vekst i u-landene. Mange økonomer mente at dersom en bare kom opp til et nærmere definert investeringsnivå, ville u-landene kunne «ta av» og skape en selvforsterkende vekst. Det klareste uttrykket for vekstoptimismen var W. W. Rostows bok The Stages of Economic Growth fra 1960. Veksten i u-landene ville øke kjøpekraften der, noe som i sin tur ville ha gunstige virkninger for verdenshandelen og for industrilandenes egen økonomi. Optimismen var for en stor del basert på den utviklingen som hadde funnet sted i Nord-Amerika og Vest-Europa, og hadde sterk grobunn også i u-landene selv. Den viktigste faktoren, særlig for holdningen i USA, var imidlertid den økte sovjetiske interessen for de nye landene. Etter Stalins død kom Kreml til å opp tre langt mer aktivt enn tidligere (s. 66-68). Bistand ble gitt, industriprosjekt satt i gang, politiske støtteerklæringer avgitt. I vest spredte det inntrykket seg at Asia og Afrika ville bli hovedscenen i den kalde krigen. Om ikke vestmaktene passet på, kunne de nye statene drive over i den sovjetiske leiren. Ikke minst måtte USA være seg sitt ansvar bevisst, siden landet var «den frie verden»s leder og ikke var kompromittert på samme måte som de tidligere kolonimaktene. Med hensyn til handelen mellom nord og sør konsentrerte industrilandene fortsatt nesten all oppmerksomhet om varebyttet seg imellom. Veksten i dette varebyttet var svært stor, særlig innad i Europa. De fleste av de nye statene holdt ennå fast på politikken med importsubstitusjon. Særlig veksten i handelen mel lom industrilandene bidro til at sørs andel av verdens samlete eksport falt fra 31,6 prosent i 1950 til 21,4 prosent i 1960. Nye signal kunne likevel merkes. Importsubstitusjon syntes å gi dårligere
ØKONOMISKE FORBINDELSER NORD-SØR 1945-2000 253
resultat etter hvert. Land som satset på eksport, som Taiwan, Sør-Korea og Singapore, begynte på 60-tallet å få en atskillig raskere vekst enn dem som kon sentrerte seg om å beskytte innenlandsk industri. Taiwan og Sør-Korea hadde faktisk eksperimentert med importsubstitusjon på 1950-tallet. De etablerte handelsorganisasjonene hadde vist liten vilje til å tilpasse seg ulandenes voksende krav om reformer. Med den interesse Sovjet nå viste for den tredje verden, kom Moskva fra 1956 av til å støtte opprettelsen av en organisa sjon utenom GATT. Sovjet var jo heller ikke med i GATT. Vestmaktene prøvde nå for alvor å fange opp u-landenes ønsker innenfor GATT, men ga i 1964 til slutt etter for presset om et nytt organ, UNCTAD.
1964 -1981
Det ble ingen økning i utviklingshjelpen på slutten av 60-tallet og utover på 70tallet. De store industrilandenes innsats ble heller mindre. I absolutte tall økte nok beløpene, men på grunn av den sterke prisstigningen var det tale om en reell nedgang. Mest markert var den i USA, hvor u-hjelpen i 1965 utgjorde 0,58 prosent av nasjonalproduktet og i 1970 0,32 prosent. I 1981 var dette tallet kommet ned i 0,27. Storbritannias reduserte nærvær i den tredje verden bidro til stagnasjon i u-hjelpen også fra britisk side. Den utgjorde i 1981 0,39 prosent av nasjonalproduktet. Den til dels sterke økningen som fant sted i bistanden fra mindre OECD-land, var ikke alltid tilstrekkelig til å kompensere for fallet i de størres innsats. En stigende del av hjelpen ble dessuten bundet til innkjøp i giverstaten, noe som ytterligere reduserte effekten. De nyrike medlemmene av Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC) ga langt mer enn OECD-landene, om vi måler bistanden i prosent av bruttonasjonalproduktet. Men det var nedgang også i OPECs innsats fra slutten av 70-tallet. Dessuten gikk OPEC-landenes bidrag i det vesentlige fra én mus limsk stat til en annen. Denne hjelpens geografiske spredning var således liten. Stagnasjonen i u-hjelpen hadde flere årsaker. Den langsomme veksten på 70tallet var utvilsomt én. I mange i-land ble hjelpen mindre populær. Mye av motiveringen forsvant da det viste seg at økonomisk bistand ikke nødvendigvis sikret politisk oppslutning. Mange begynte å tvile på u-hjelpens økonomiske resultat. Det fantes atskillige eksempel på støtte som syntes bortkastet. U-hjelp var bare ett av svært mange forhold som virket inn på utviklingen i de enkelte stater. Med hensyn til internasjonal handel var det en økende misnøye i utviklings landene med de betingelsene de var underlagt. UNCTADs første møte fant sted i Genéve i 1964. Her og på de seinere konferansene, som ble holdt med tre til fire års mellomrom, fremmet u-landene en rekke ønsker: Industrilandene måtte
254 KAPITTEL 12
fjerne hindringer på import fra u-landene, uten at disse skulle behøve å gi til svarende innrømmelser. Prisene på råvarer måtte stabiliseres, lånemulighetene forbedres dramatisk, reguleringer etableres for de multinasjonale selskapenes investeringer og alle former for økonomisk bistand trappes opp. OPECs suksess i 1973-74 (s. 269) ga økt kraft til u-landenes ønsker og gjorde behovet for han del og hjelp større. Resultatet ble kravet om en Ny økonomisk verdensorden (NØV). De mange kravene førte til få endringer av betydning for utviklingslandene. Nye hjelpeprogram kom i stand for de aller fattigste u-landene. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet fikk mer penger å rutte med. Et råvarefond ble etablert i 1980. Forskjellen mellom krav og resultat ble illustrert ved at ulandene hadde foreslått et fond på 6 milliarder dollar, mens de to programmene som kom ut av det hele, utgjorde 750 millioner. Flere av de viktigste industri landene med USA i spissen nektet å bidra til ett av programmene. Et system med handelspreferanser ble i prinsippet opprettet i 70-årene, men det ble gjort så mange og kompliserte unntak for en rekke varer av særlig interesse for u-lan dene, at det i praksis fikk liten betydning. Noe større resultat ble oppnådd gjennom ulike regionale avtaler, hvorav de viktigste var de to Lomé-avtalene av 1975 og 1979. I disse hadde EF-medlemmene strukket seg noe lenger enn de fleste andre industristater, men da bare overfor de 46 — seinere 58 — landene i Det karibiske hav, Afrika og Stillehavet som var assosiert med EF. Men selv her var de praktiske resultatene temmelig små. U-landenes handel økte, men målt som andel av en voksende verdenshandel var det ingen stigning på 60- og 70-tallet. Andelen holdt seg stort sett stabil. Tilbakegangen fra 50-årene var i det minste stoppet opp. Til tross for økende utviklingspessimisme, hadde flere land, særlig i Sørøst-Asia og blant OPECmedlemmene, fortsatt rask økonomisk vekst.
1981-2OOO
Stagnasjonen i u-hjelpen fortsatte utover på 80- og 90-tallet. I USA la Reaganadministrasjonen og i Storbritannia Thatcher-regjeringen relativt liten vekt på slik assistanse. Hjelpen som andel av BNP falt til henholdsvis 0,20 og 0,30 pro sent i 1988. I 1998 hadde prosentandelen sunket ytterligere, til henholdsvis 0,10 og 0,27. I likhet med andre områder var det her hovedsakelig markeds krefter og private interesser, som de multinasjonale selskapene, som skulle løse problemene som oppstod. USAs andel var den laveste innenfor OECD. Ned gangen i hjelpen fra OPEC-landene fortsatte også utover på 80-tallet. Til gjen gjeld økte hjelpen ytterligere i en del av de mindre OECD-landene, som de
ØKONOMISKE FORBINDELSER NORD-SØR 1945-2000
255
skandinaviske og Nederland, og den økte i Japan, som på slutten av 80-tallet gikk forbi USA som den største bidragsyteren i absolutte tall. 1980-tallet var en vanskelig periode for mange utviklingsland. En kombina sjon av lavere vekst i både i-land og u-land, en generell inflasjon, men fallende råvarepriser, et høyt rentenivå og en til dels høy dollarkurs skapte store problem, særlig i Latin-Amerika. Flere av statene hadde på 70-tallet ført en svært ekspan siv politikk, i likhet med svært mange banker i i-landene, og måtte akseptere harde innstramminger for å få ny økonomisk støtte utenfra. Latin-Amerikas utenlandsgjeld oversteg i 1989 400 milliarder dollar. En redusert strøm av penger inn, og en betydelig økning i strømmen ut, førte til at det for u-landene totalt gikk betydelig mer kapital ut enn inn. Dette var en ny situasjon for ver dens fattige land. Denne utviklingen førte ikke, slik en kanskje ville ha antatt, til en radikalise ring i form av politisk ekstremisme og nye krav fra u-landenes side. I LatinAmerika fløt gjeldsbyrden på 80-tallet faktisk sammen med en kraftig demokratiseringsbølge, selv om de til dels harde tiltakene for å få ned gjelden i sin tur satte de nye demokratiene under press. Internasjonalt ble NØV-kravene mer eller mindre gitt opp. De langsiktige reformene måtte vike til fordel for øyeblik kets behov. I-landenes forhandlingsposisjon var for sterk og u-landenes for svak. Det var dessuten en klar tendens til at u-landenes indre samhold, som aldri hadde vært særlig sterkt, ble enda svakere. Oljestater stod mot dem som ikke hadde olje, gjeldsnasjoner mot kreditornasjoner, de nyindustrialiserte (NIC) mot de minst utviklete. Det var liten tvil om at land som på 80- og 90-tallet satset på eksportledet vekst, kunne vise til de beste økonomiske resultatene. Særlig var resultatene imponerende hos Asias såkalte «fire tigere», Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Hong Kong, men også land som Thailand og Malaysia var i rask økonomisk framgang. Det samme gjaldt i aller høyeste grad Kina. Kontrasten mellom Latin-Amerika og Sørøst- og Øst-Asia var slående. Veksten i Latin-Amerika, med unntak av Chile blant de større landene, ble klart svekket i mange år, mens den fortsatte uforminsket i Øst-Asia. I Latin-Amerika var gjelden stor i nesten alle landene, i Asia var Filippinene det eneste landet med store gjeldsproblemer. Tilbakegangen var aller størst i Afrika, det området som allerede stod svakest. Sørøst- og Øst-Asias suksess gjorde utvilsomt sitt til å underminere den tid ligere NØV-linjen. NIC-landenes nye problem var at den relativt åpne adgangen til i-landenes markeder, som hadde betydd så mye for deres framgang, ble truet gjennom forskjellige proteksjonistiske tiltak. I-landene hevdet at når et u-land beveget seg opp i en mer velstående gruppe, da var det rimelig at det mis tet tidligere særordninger. For å stimulere til en såkalt eksportledet økonomisk vekst, for å motvirke
256 KAPITTEL 12
vestlig proteksjonisme, og for å kunne fremme sine interesser generelt, ble mange utviklingsland medlemmer av GATT. Mens bare sytten utviklingsland ble medlemmer i GATT fram til 1987, ble hele tjueni land medlemmer i perio den 1987 til 1994. Regionale frihandelsområder eller tollunioner ble også etab lert. Et eksempel var Mercosur i 1991, med Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay som medlemmer. Chile ble med i 1996. Skillelinjene i GATT-forhandlingene i Uruguayrunden gikk ikke mellom industrialiserte land og utvik lingsland, men innen disse to gruppene, og særlig mellom ulike industrialiserte land. I 1997-98 skulle det derimot vise seg at suksessen med den øst-asiatiske øko nomiske modellen brått ble truet. De fleste landene i regionen fikk økonomiske problemer, som ikke nødvendigvis handlet så mye om hva de hadde oppnådd, men heller at de fikk seg en leksjon i hvordan et land skal kunne bestå prøven i å gå fra å være utviklingsland til å bli et utviklet land (se s. 263—264).
Sovjetunionen og nord-sør-spørsmål Sovjet og øststatene hadde en interessant posisjon i forhandlingene knyttet til UNCTAD og en Ny økonomisk verdensorden. Moskva var, som nevnt, en av drivkreftene bak UNCTAD-prosessen og støttet utviklingslandenes prinsipielle krav nesten uten unntak. Siden disse først og fremst var rettet mot vestmaktene, kunne alle forslag om økt u-hjelp, ettergivelse av gjeld, integrerte råvarefond og reduserte tollhindringer få støtte. Særlig fram til midt på 70-tallet så de fleste i den såkalte 77-landsgruppen på Sovjet som en alliert i disse spørsmålene. Forhandlingene skulle imidlertid også by på en del problem for Moskva. For det første hadde det hele tida vært urovekkende at kravene fra u-landene dreidde seg om reformer innenfor et system dominert av de vestlige industristatene. I 1979 utgjorde handelen med Sovjet og Øst-Europa bare 3,2 prosent av eksporten fra og 5,3 prosent av importen til landene i den tredje verden. De foreslåtte reformene ville ikke løsne på disse båndene, men kunne tvert imot gjøre dem enda fastere. En virkelig ny verdensorden kunne, etter Kremls mening, bare etableres ved at u-landene rev seg løs fra de kapitalistiske statene. NØV ville derfor i beste fall bare være et første skritt på en lang veg mot uav hengighet. For det andre ble u-landene etter hvert mindre villige til å godta at Sovjet stilte seg selv på siden av de kravene de reiste. Moskva kunne avvise å ha noe ansvar for tidligere koloniers fattigdom, men hvorfor skulle ikke også Sovjet øke sin bistand, foreta gjeldssanering og importere mer? Den sovjetiske u-hjelpen var beskjeden. I 1982 utgjorde den således bare omkring 20 prosent av USAs. Gjeldssanering ble kun foretatt på individuell basis overfor stater som hadde
ØKONOMISKE FORBINDELSER NORD-SØR 1945-2000
257
gjort seg fortjent til det. Selv om handelen økte kraftig etter hvert, forble den svært liten sammenliknet med Vestens handel med u-landene. Sovjet kom i økende grad til å bli skeptisk til den egentyngde UNCTAD utviklet. De politiske og økonomiske forventningene som ble stilt også til Sov jet, hadde en lei tendens til å stige hele tida. Landets uvillighet til å innfri disse forventningene førte til at Sovjetunionen ble betraktet som en stadig mindre interessant aktør i UNCTAD- og NØV-sammenheng. Under Gorbatsjov trappet Sovjet ned sitt økonomiske engasjement og kon sentrerte seg om de økonomiske problemene i Sovjet selv. Ideologisk hadde den sovjetiske utviklingsmodellen, en gang ansett som en stor suksess, i stor grad spilt fallitt, selv før Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.
Noen kommentarer til de to hovedteoriene Strukturalistenes og liberalistenes teorier er altfor omfattende til at de her kan diskuteres i sin fulle bredde. På de fleste felt er det dessuten gjort for lite forsk ning til at en kan gi sikre svar på de mange omstridte spørsmålene. Mye av forskningen har i tillegg hatt, og har til dels fremdeles, mer form av politiske oppslag enn av empirisk søken. Store deler av dette kapitlet er relativt spekulativt sammenliknet med resten av framstillingen. Ofte er det også nødvendig å gå langt tilbake i historien. Fire sentrale spørsmål i diskusjonen om de økonomiske forbindelsene mellom nord og sør vil bli behandlet: i hvilken grad kontakt med i-landene har bidratt eller ikke bidratt til økonomisk vekst i u-landene; de multinasjonale selskapenes rolle; prisforholdet mellom råvarer og bearbeidete produkt, herunder den betydning eksportjordbruket har hatt i u-landene; spørsmålet om hvor avheng ige nord og sør er av hverandre.
Nords utvikling - sørs underutvikling? Strukturalistene har understreket at bare ved å bryte med den kapitalistiske ver densordenen kan u-landene skape utvikling. I forlengelsen av dette hevder de gjerne at det fantes høyt utviklete kulturer i mange av de områdene som ble underlagt de vestlige kolonimaktene. Mer eller mindre eksplisitt går deres argu ment ut på at om utviklingen hadde fått fortsette fritt, ville antakelig mange land i den tredje verden i dag ha vært industrialiserte. Den veksten som har fun net sted, mener de helst har foregått i relativt avstengte stater og gjerne i perio der hvor u-landene hadde liten kontakt med den internasjonale økonomi, som angivelig under verdenskrigene. Våre kunnskaper om forholdene i Asia og særlig i Afrika før kolonialismen er
258 KAPITTEL 12 mangelfulle, noe som gir store muligheter for både idealisering og svartmaling. Et viktig kontrafaktisk moment er usikkerheten om hva som ville ha hendt om koloniveldene ikke hadde oppstått. Det er ikke vanskelig å finne eksempel på at kolonimaktene utbyttet sine kolonier økonomisk. Eksemplene er mange, og jo lenger tilbake vi går i tid, jo flere blir de. Men eksemplene på økonomiske utviklingseffekter er også mange. Kolonimaktenes politikk synes ikke å være en tilstrekkelig faktor for å forklare u-landenes manglende utvikling - kanskje ikke engang en sentral faktor. Spesi elt gjelder dette for de land som ikke var kolonier i det hele tatt. Ikke-koloniserte stater som Etiopia, Afghanistan og, i mindre grad, Thailand hadde ikke høyere levestandard enn sine koloniserte naboer. Den tradisjonelle kolonialis men synes også å ha begrenset forklaringsverdi overfor et område som LatinAmerika, som fikk sin selvstendighet etter USA, men før Canada, for å holde oss på den vestlige halvkule. De i-landene som har hatt kolonier, synes heller ikke å være — eller endog ha vært - mer velstående enn andre. USA, Canada, Australia og New Zealand er alle blant verdens rikeste. De var selv en gang kolonier - også da var de relativt høyt utviklet. Om f.eks. Sveits og de skandinaviske statene må det likeledes være urimelig å hevde at deres spesielt høye velstand er basert på utbytting av utvik lingslandene. Industrialiseringen i India er blant de mest diskuterte temaene i denne histo riske sammenheng. Det er tvilsomt, som enkelte gjør, å hevde at landet i dag kunne ha vært et i-land om utviklingen hadde fått fortsette i sitt opprinnelige spor. India lå på 1800-tallet teknisk og økonomisk langt etter Europa. På slut ten av århundret vokste det likevel fram en betydelig tekstilindustri. Britene var utvilsomt interessert i å begrense denne for å fremme sin egen industri. Men for det første gikk de ikke særlig langt i denne politikken. Inderne ville gi sin indu stri særvilkår - det var det striden stod om - og det fikk den også fra 1920-årene av. London prøvde aldri å stoppe industrialiseringen, selv om den antakelig kunne ha gått noe raskere med tollbeskyttelse, i det minste på kort sikt. For det andre vokste tekstilindustrien i India selv da den var underlagt britisk konkurranse. Problemet er mer hva britene ikke gjorde, enn hva de gjorde. De kunne selv sagt ha gjort atskillig mer for å fremme økonomisk vekst. Statens oppgaver var temmelig begrensete i denne historiske perioden, særlig under britisk libera lisme. Det offentlige var snarere mer aktiv i India enn i Storbritannia selv. En epoke må forstås ut fra samtidas tenkemåte, ikke ut fra etterkrigstidas, da det på en helt annen måte ble vanlig for staten f.eks. å aktivt stimulere økonomisk vekst. Beveger vi oss bort fra den tradisjonelle kolonialismen og over til de generelle økonomiske båndene mellom nord og sør, er sammenlikningen mellom Argen-
ØKONOMISKE FORBINDELSER NORD-SØR 1945-2000 259
tina og Australia interessant. Begge landene fikk en raskt vekst rundt 1850, og de solgte stort sett de samme produktene; i 1913 hadde de begge en inntekt per hode som var blant de ti høyeste i verden. Deretter skilte de imidlertid lag. Hva kan forklaringen være? Strukturalistene har pekt på den sterke britiske og sei nere den nordamerikanske innflytelsen for å forklare hvorfor det ikke ble noen omfattende industrialisering i Argentina. Komparativt er imidlertid en slik for klaring problematisk fordi den utenlandske innflytelsen antakelig var enda større i Australia. Mange forskjellige lokale faktorer var trolig viktigere enn de internasjonale. Den skjeve sosiale strukturen i Argentina, som begrenset både incitament og muligheter til industrialisering og videre økonomisk utvikling, stod antakelig sentralt her. Sammenlikningen mellom Kina og India ble lenge brukt for å vise at avskjer ming gir større resultat enn åpenhet. I 1950- og 1960-årene var den økono miske veksten muligens noe høyere i det mer lukkete Kina, og ikke minst gjorde Kina mest av de to når det gjelder å ta seg av de aller fattigste. Utgangspunktet var likevel høyst forskjellig i de to statene, og ikke minst var tilbakeslagene bety delige under Kinas mest avskjermete perioder, Det store spranget og Kultur revolusjonen (s. 200). Den indiske økonomien med sin vekt på importsubstitusjon har heller ikke vært spesielt åpen i internasjonal sammenheng. Fra slutten av 1970-tallet ble den kinesiske økonomien stadig mer åpen. Dette falt sammen med en nesten eksplosiv økonomisk vekst i Kina. Fra 1977 til 1987 ble produksjonen per innbygger fordoblet, en av de mest dramatiske veksteksempler i økonomisk historie, selv om dette skjedde fra en relativt lav basis. Veksten på 90-tallet var lenge like imponerende, og Kinas muligheter for framtida synes store, selv om det er klare problemer forbundet med å kombi nere politisk kontroll og økonomisk liberalisme slik kineserne gjør. Også India opplevde økonomisk framgang med en åpnere økonomi. Det internasjonale økonomiske systemet har ikke vist seg så fastfrosset som en kan få inntrykk av fra strukturalistenes teorier. Den samlete produksjonen i u-landene vokste årlig med 4,9 prosent fra 1950 til 1960, med 6,0 prosent fra 1960 til 1973, med 5,5 prosent fra 1973 til 1980 og med 2,9 prosent fra 1980 til 1993. For alle disse periodene var tallene faktisk høyere enn de tilsvarende tallene for de vestlige i-land samlet. I de aller siste årene kan imidlertid veksten ha vært høyere i de vestlige industrialiserte landene. Ennå må utviklingslandenes lave utgangspunkt tas med i vurderingene. Det må også den høye vekstraten i befolkningstallene i de fleste av disse landene. Inntektene i verden er svært skeivt fordelte og på visse områder er ulikheten fortsatt økende. De tyve prosent rikeste i verden har økt sin andel av inntektene fra 70 til 85 prosent fra 1969 til 1991; de tyve prosent fattigste sin andel har i samme periode sunket fra 2,3 til 1,4 prosent.
260 KAPITTEL 12 Fattige og rike land Folketall
Areal
(i millioner)
(i tusen km2)
1995
BNP pr. innbygger I dollar
Gjennomsnittlig årlig vekstrate (%)
Forventet levealder ved fødsel
Analfabeter blant voksne
1995
1985-95
1995
1995
(%)
3179.9 1050.3
40606 27758
430 290
3.8 -1.4
63 56
34 46
Mosambik Etiopia Tanzania Burundi Malawi
16.2 56.4 29.6 6.3 9.8
802 1097 945 28 118
80 100 120 160 170
3.6 -0.3 1.0 -1.3 -0.7
47 49 51 49 43
60 65 32 65 44
6 7 8 9 10
Tchad Rwanda Sierra Leone Nepal Niger
6.4 6.4 4.2 21.5 9.0
1284 26 72 141 1267
180 180 180 200 220
0.6 -5.4 -3.6 2.4
48 46 40 55 47
52 40
11 12 13 14 15
Burkina Faso Madagaskar Bangladesh Uganda Vietnam
10.4 13.7 119.8 19.2 73.5
274 587 144 236 332
230 230 240 240 240
■0.2 -2.2 2.1 2.7
49 52 58 42 68
81
16 17 18 19 20
Guinea-Bissau Haiti Mali Nigeria Nord-Jemen
1.1 7.2 9.8 111.3 15.3
36 28 1240 924 528
250 250 250 260 260
2.0 -5.2 0.8 1.2
38 57 50 53 53
45 55 69 43
21 22 23 24 25
Kambodsja Kenya Mongolia Togo Gambia
10.0 26.7 2.5 4.1 1.1
181 580 1567 57 11
270 280 310 310 320
0.1 -3.8 -2.7
53 58 65 56 46
35 22 48 61
26 27 28 29 30
Den sentralafrikanske republikken India Laos Benin Nicaragua
3.3 929.4 4.9 5.5 4.4
623 3288 237 113 130
340 340 350 370 380
-2.4 3.2 2.7 -0.3 -5.4
48 62 52 50 68
40 48 43 63 34
31 32 33 34 35
Ghana Zambia Angola Georgia Pakistan
17.1 9.0 10.8 5.4 129.9
239 753 1247 70 796
390 400 410 440 460
1.4 -0.8 -6.1 -17.0 1.2
59 46 47 73 60
36 37 38 39 40
Mauretania Aserbajdsjan Zimbabwe Guinea Honduras
2.3 7.5 11.0 6.6 5.9
1026 87 391 246 112
460 480 540 550 600
0.5 -16.3 -0.6 1.4 0.1
51 70 57 44 67
41 42 43 44 45
Senegal Kina Kamerun Elfenbenskysten Albania
8.5 1200.2 13.3 14.0 3.3
197 9561 475 322 29
600 620 650 660 670
46 47 48 49
Kongo Kirgisistan Sri Lanka Armenia
2.6 4.5 18.1 3.8
342 199 66 30
680 700 700 730
1590.9 1152.6
60838 40323
Lavinntektsland Uten Kina og India
1 2 3 4 5
Middelinntektsland Lavere middelinntekt
73 86
62 38 6
22
62
15
27
50 69 57 55 73
67 19 37 60
-3.2 -6.9 2.6 -15.1
51 68 72 71
25
2390 1670
-0.7 -1.3
68 67
18
29 49 17
8.3 -6.6
10
50 51 52 53 54
Lesotho Egypt Bolivia Makedonia Moldova
2.0 57.8 7.4 2.1 4.3
30 1001 1099 26 34
770 790 800 860 920
1.2 1.1 1.8
61 63 60 73 69
55 56 57 58 59
Usbekistan Indonesia Filippinene Marokko Syria
22.8 193.3 68.6 26.6 14.1
447 1905 300 447 185
970 980 1050 1110 1120
-3.9 6.0 1.5 0.9 0.9
70 64 66 65 68
60 61 62 63 64
Papua Ny-Guinea Bulgaria Kasakhstan Guatemala Ecuador
4.3 8.4 16.6 10.6 11.5
463 111 2717 109 284
1160 1330 1330 1340 1390
2.3 -2.6 -8.6 0.3 0.8
57 71 69 66 69
28
65 66 67 68 69
Den dominikanske republikk Romania Jamaica Jordan Algerie
7.8 22.7 2.5 4.2 28.0
49 238 11 89 2382
1460 1480 1510 1510 1600
2.1 -3.8 3.6 -4.5 -2.4
71 70 74 70 70
18
16 5 56
44 10
15 13 38
ØKONOMISKE FORBINDELSER NORD-SØR 1945'2000 261 Folketall
Areal
(i millioner)
(i tusen km2)
BNP pr. innbygger I dollar
Gjennomsnittlig årlig vekstrate (%)
Forventet levealder ved fødsel
Analfabeter blant voksne (%)
1995
1985-95
1995
1995
5.6 51.6 4.8 9.0 3.7
21 604 407 164 65
1610 1630 1690 1820 1900
2.8 -9.2 1.2 1.9 -11.7
67 69 68 69 69
29
36.8 1.5 10.3 148.2 2.5
1139 824 208 17075 65
1910 2000 2070 2240 2270
2.6 2.9 -5.2 -5.1 -6.6
70 59 70 65 69
9
Peru Costa Rica Libanon Thailand Panama
23.8 3.4 4.0 58.2 2.6
1285 51 10 513 76
2310 2610 2660 2740 2750
-1.6 2.8 8.4 -0.4
66 77 68 69 73
11 5 8 6 9
85 86 87 88 89
Tyrkia Polen Estland Slovakia Botswana
61.1 38.6 1.5 5.4 1.5
779 313 45 49 582
2780 2790 2860 2950 3020
2.2 1.2 -4.3 -2.8 6.1
67 70 70 72 68
18
90
Venezuela
21.7
912
3020
0.5
71
9
438.3
20514
4260
0.2
69
14
41.5 4.8 91.8 1.1 1.1
1221 57 1958 2 268
3160 3250 3320 3380 3490
-1.1
64 74 72 71 55
18
0.1 5.4 -8.2
159.2 1.3 10.3 20.1 10.2
8512 5 79 330 93
3640 3770 3870 3890 4120
-0.8 -1.7 -1.8 5.7 -1.0
67 72 73 71 70..
17 2
14.2 2.2 3.2 19.0 34.7
757 212 177 2150 2767
4160 4820 5170 7040 8030
6.1 0.3 3.1 -1.9 1.8
72 70 73 70 73
5
2.0 10.5
20 132
8200 8210
1.3
74 78
4770.8
101444
1090
0.4
65
30
583.3 1706.4 1243.0 487.6 272.4 477.9
24271 16249 5133 24355 11021 20414
490 800 350 2220 1780 3320
-1.1 7.2 2.9 -3.5 -0.3 0.3
52 68 61 68 66 69
43 17 51
Høyinntektsøkonomier
902.2
32039
24930
1.9
77
108 109 110 111 112
Sør-Korea Portugal Spania New Zealand Irland
44.9 9.9 39.2 3.6 3.6
99 92 505 271 70
9700 9740 13580 14340 14710
7.7 3.6 2.6 0.8 5.2
72 75 77 76 77
113 114 115 116 117
Israel Kuwait De forente arabiske emirater Storbritannia Australia
5.5 1.7 2.5 58.5 18.1
21 18 84 245 7713
15920 17390 17400 18700 18720
2.5 1.1 -2.8 1.4 1.4
77 76 75 77 77
118 119 120 121 122
Italia Canada Finland Hong Kong Sverige
57.2 29.6 5.1 6.2 8.8
301 9976 338 1 450
19020 19380 20580 22990 23750
1.8 0.4 -0.2 4.8 -0.1
78 78 76 79 79
123 124 125 126 127
Nederland Belgia Frankrike Singapore Østerrike
15.5 10.1 58.1 3.0 8.1
37 31 552 1 84
24000 24710 24990 26730 26890
1.9 2.2 1.5 6.2 1.9
78 77 78 76 77
128 129 130 131 132 133
USA Tyskland Danmark Norge Japan Sveits
263.1 81.9 5.2 4.4 125.2 7.0
9364 357 43 324 378 41
26980 27510 29890 31250 39640 40630
1.3
1.5 1.7 2.9 0.2
77 76 75 78 80 78
5673.0
133483
4880
0.8
67
1995
70 71 72 73 74
El Salvador Ukraina Paraguay Tunisia Litauen
75 76 77 78 79
Colombia Namibia Hviterussland Russland Latvia
80 81 82 83 84
Øvre middelinntekt 91 92 93 94 95
Sør-Afrika Kroatia Mexico Mauritius Gabon
96 97 98 99 100
Brasil Trinidad og Tobago Tsjekkia Malaysia Ungarn
101 102 103 104 105
Chile Oman Uruguay Saudi-Arabia Argentina
106 Slovenia 107 Hellas Lav- og middelinntekt
Afrika sør for Sahara Øst-Asia og Stillehavet Sør-Asia Europa og Sentral-Asia Midtøsten og Nord-Afrika Latin-Amerika og Karibien
Verden totalt
Kilde: World Develpment Report 1997.
8 33
30
10 17 37
17
3 37 4
39 13
21 21
262 KAPITTEL 12 I noen utviklingsland har produksjonen vokst mye raskere enn i andre. Nes ten alle de som har hatt sterkest vekst, har også hatt nær kontakt med omverde nen. Flere av oljelandene er blant disse, men de er såpass spesielle at det kanskje ikke er grunn til å legge for stor vekt på utviklingen der. Andre med rask vekst har vært Sør-Korea (8,6 prosent årlig fra 1960 til 1970, 10,1 prosent fra 1970 til 1980 og 9,1 prosent fra 1980 til 1993), Taiwan (henholdsvis 9,0 og 7,7 pro sent for de to første av disse periodene), og målt pr. innbygger fra 1985 til 1995, Thailand (8,4 prosent), Indonesia (6,0 prosent), og Malaysia (5,7 prosent). Afrika opplevde klart den vanskeligste situasjonen, men selv her kunne en finne vekstsuksesser. Det mest slående eksempelet var Botswana (11, 5 prosent fra 1970 til 1980 og 9,6 prosent fra 1980 til 1993). Det finnes eksempel på at også stater som har vært relativt avstengt fra den internasjonale økonomi, har hatt sterk vekst. Sovjet, særlig i mellomkrigstida, er ett. Flere land i Latin-Amerika hadde særlig under første verdenskrig i det min ste kortvarige fordeler av at gryende industrier slapp konkurranse fra Europa. Enkelte kolonier som helt eller delvis ble isolert fra moderlandet under andre verdenskrig, opplevde framgang. Og endelig har jo ikke de høyt utviklete vest lige industrilandene alltid stått for frihandel. USA og Tyskland førte i en opp byggingsperiode en proteksjonistisk politikk vis-å-vis britisk konkurranse. Japan har lenge kombinert frihandel med klare element av proteksjonisme. Det samme har Øst-Asias tigere, med unntak av det gjennomført liberalistiske Hong Kong. Men svært mange kolonier hadde økonomisk framgang under andre ver denskrig. Nettopp innvevingen i den internasjonale økonomien, i form av krigstidas voldsomme etterspørsel, bidro sterkt til det. W. Arthur Lewis har påvist at vekstsyklusene i u-land og i-land har falt nært sammen. Når det er vekst i i-landene, vokser u-landene. Når det er tilbakegang i nord, blir det også tilbakegang i sør. De amerikanske og tyske eksemplene viser vel først og fremst at proteksjonisme i det minste på kort sikt kan medføre fordeler. Japan og Asias tigere har i stor grad praktisert en mer langsiktig og systematisk pose-og-sekkpolitikk, eksportledet vekst og begrenset import. Særlig Japans fantastiske vekst viser jo ellers hvordan et land på få generasjoner kan omformes fra i stor grad å være et u-land til å bli et avansert i-land. Gevinsten ved en langvarig beskyttelsespolitikk alene er atskillig mer tvilsom. De fleste vil i dag mene at importsubstitusjon ikke har gitt de ønskete resultat i de u-landene som lengst holdt fast på en slik kurs. UNCTADs første general sekretær, den moderate søramerikanske strukturalisten Raul Prebisch, under streket selv begrensningene ved importsubstitusjon: Den relativt beskjedne størrelse på de nasjonale markedene, i tillegg til andre negative faktorer, har ofte gjort kostnadene ved disse industriene altfor store,
ØKONOMISKE FORBINDELSER NORD-SØR 1945'2000
263
og gjort det nødvendig å ty til svært høy tollbeskyttelse; dette har i sin tur hatt ugunstige virkninger på industristrukturen, fordi det har ført til små og uøkonomiske fabrikker, svekket viljen til å innføre moderne teknikker, og forsinket produktivitetsøkninger. På den andre siden, den økonomiske krisen som rammet de øst-asiatiske lan dene i 1997-1998, ga også grunn til å stille spørsmål ved om i hvor stor grad en kan stole på den eksportledete økonomiske modellen. Problemene startet i Thailand sommeren 1997 og spredte seg raskt til Indonesia og Sør-Korea, der fra til de fleste landene i Sørøst-Asia, selv om alle ikke ble like hardt rammet. (Kina og Japan var blant de landene som var minst berørt, selv om Japan egent lig hadde hatt økonomiske problemer siden 1992.) Nasjonalproduktene sank bratt, valutaene falt kraftig i verdi og arbeidsløsheten økte dramatisk. Krisen ble imidlertid dempet ved at Det internasjonale pengefondet og USA intervenerte med mottiltak i stor stil. Økonomisk vekst hadde vært med på å stimulere til demokratiske reformer i mange øst-asiatiske land; den økonomiske krisen bidro nå til å gjøre slutt på Suharto-regimet i Indonesia, og det styrket også det demo kratiske styresettet i Thailand. Årsakene til den plutselige forandringen, etter tiår med økonomisk vekst, var
innfløkte. For det første hadde veksten skapt en overopphetet situasjon i mange land. Faresignalene lå i store handelsunderskudd, ubegrensete låneopptak i utlandet og svært ofte også nasjonale budsjettunderskudd. For det andre så hadde overopphetingen i aksjemarkedet frembrakt en så urealistisk verdistig ning både i aksjeselskap og i fast eiendom at det hele før eller siden måtte sprekke som såpebobler. For det tredje gjorde svak lovgivning, få reguleringer og mangel på oversikt i økonomiene, gjerne kombinert med nepotisme og korrup sjon, landene svært sårbare da de økonomiske vanskene oppstod. Det nære sam virket mellom regjeringer, forretningsliv og banker, som tidligere hadde blitt sett på som en styrke i den sørøst-asiatiske modellen, framstod nå som landenes problem. Ingen visste hvor dyp og vedvarende krisen kom til å være. Mange trodde at veksten ville gjenoppstå straks økonomiene hadde gjennomgått en viss omstrukturering. Flere av landene hadde således nådd sitt gamle nivå allerede i 1999-2000. Det skulle dog vise seg at krisen gav en dypere innsikt, ikke bare i den sørøst-asiatiske modellen, men også i økonomisk vekst generelt. Dette ble klart da krisen fikk ringvirkninger både i Russland og Latin-Amerika. Siden disse landenes økonomi hadde trekk som også gjenspeilte elementer i de nasjo nale kulturer, hvor raskt var det da mulig å forandre strukturen i disse kultu rene? Hvis for mange land tilstrebet den samme eksportledete strategien, kunne ikke det da føre til at eksportørene overbydde hverandre slik at verdensmarkedet
264 KAPITTEL 12
igjen ble overlesset med tilbud? Og det dypeste problemet av dem alle, hva ville skje med det globale miljøet hvis alle fattige land forsøkte å følge den øst-asiatiske modellen, og, kanskje enda mer alvorlig, hva om de virkelig skulle nå et konsumnivå på høyde med industrilandenes? På nasjonalt nivå hadde bekymring for miljøet begynt å gjøre seg gjeldende allerede på 1960-tallet. På internasjonalt nivå var mye av frykten knyttet til den raske veksten i folketallet. I 1850 talte verdens befolkning en milliard, i 1930 var tallet to milliarder, i 1975 fire milliarder og i 1999 passerte vi seks milliarder. Den første store miljøkonferansen ble holdt i Stockholm i 1972, der FNs Miljøvernprogram (UNEP) ble startet. I 1987 utga Verdenskommisjonen for miljø og utvikling sin rapport «Vår felles framtid» (Brundtland-rapporten). I 1997 i Kyoto ble utsendinger fra 159 land enige om avtaler for å få redusert utslippene av såkalte klimagasser. I praksis skulle alle tiltakene utføres av industriland, knapt noen av utviklingsland.
De multinasjonale selskapene
Man kan resonnere på liknende måte når det gjelder de multinasjonale selska penes rolle. Igjen finnes det mange eksempel på at disse har inngått urimelige avtaler, så urimelige at det i høyeste grad må være tale om utbytting. Når selska pene over lang tid betaler ingen eller bare minimal skatt på enorme fortjenester, slik f.eks. amerikanske kopperbedrifter i Chile lenge gjorde, da har vi med utbytting å gjøre. Men en kan ikke trekke generelle slutninger om de multina sjonale selskapenes rolle ut fra noen få slike, eller motsatte, eksempel. Ofte er det umulig å vite hva som er alternativet til multinasjonale investeringer. Strukturalistene tar gjerne utgangspunkt i at alternativet er statlig eide bedrifter med samme handlekraft som de utenlandske. Mange liberalister går til den andre ytterlighet og regner med at alternativet er ingen investeringer i det hele tatt. Empiriske undersøkelser synes å tyde på at de multinasjonale selskapene i regelen har en positiv virkning på et lands nasjonalinntekt og endog på statens inntekter. Derimot ser det ut til at virkningen er mer tvilsom med hensyn til betalingsbalansen. Selskapene eksporterer store deler av sine overskudd, mens de opprinnelige investeringene ofte kommer fra det lokale markedet. Dessuten får de gjerne sitt produksjonsutstyr og sine kapitalvarer fra utlandet, slik at ring virkningene av slike etableringer blir mindre enn i utviklete økonomier. Det er misvisende å se isolert på de beløpene som går inn og ut av et land i et bestemt år, slik mange strukturalister gjør. Slike beløp må sammenholdes med de totale utenlandske investeringer i landet og med den produksjon og verdi skapning gjennom ringvirkninger som investeringene tross alt fører til. Når et
ØKONOMISKE FORBINDELSER NORD-SØR
1945-2000 265
selskap klarer å føre mer ut enn det setter inn, kan en viktig grunn være den ver diøkning som har funnet sted undervegs og som også kan ha gitt seg uttrykk i sysselsetting, skatter o.l. Mange multinasjonale selskap har bidratt til en skjev inntektsfordeling fordi deres ansatte er blitt relativt bra betalt i forhold til det store flertallet. Slike investeringer kan i tillegg føre til en reduksjon i antallet arbeidsplasser fordi ny teknologi gjerne krever færre arbeidere enn den gamle gjorde. Forskjellene kan være store fra land til land og fra sektor til sektor. Strukturalistene hevder at forbindelsene mellom multinasjonale selskap og lokale eliter ofte er så nære at de gjør den koloniale kontrollen avlegs. Hvorfor sende inn tropper når den lokale eliten kan utføre jobben? Igjen finnes det atskillige eksempel på slike sammenfall i interesser. Mange eliter mangler både vilje og evne til å kontrollere utenlandske selskap. Tallet på korrupte og/eller udugelige regimer i sør er betydelig. Men regjeringer av ulik politisk farge har vist stor oppfinnsomhet når det gjelder å regulere virksomheten til slike selskap. Et mye omtalt fenomen i denne forbindelse er den såkalte «vertslandets læringskurve». Regjeringer gir gjerne gode vilkår for å få en bedrift inn. Når den først har etablert seg og bundet sin virksomhet, da er tida inne til å stramme vilkårene. Har først ett land staket opp denne vegen, vil andre følge etter. Oljeselskapene, ansett som de sterkeste av de sterke blant de multinasjonale, og deres utvikling kan være instruktive i så måte. Fra å ha kontrollert hele pro sessen fra utvinning til distribusjon og salg, og fra å ha betalt nesten symbolske avgifter, er de nå i mange land blitt redusert til primært å være distributører som betaler store og økende deler av sin inntekt i skatter og avgifter. Det er ikke bare radikale regimer som presser fram forandringer. I oljesekto ren skjedde det et gjennombrudd da Aramco i 1950 gikk med på en 50-50deling av fortjenesten med Saudi-Arabia. Selv i Chile var kristelig-demokraten Eduardo Frei i ferd med å nasjonalisere de nordamerikanske kopperselskapene før Allende overtok i 1970. Konservative ledere har ofte etter en stund overtatt der de radikale slapp. I Iran ble Mossadeq styrtet i 1953; det nye vestorienterte styret under sjahens ledelse økte imidlertid landets del av oljeselskapenes fortje neste fra 68 prosent i 1954 til 80 prosent i 1970. I Venezuela sørget en diktator som Jimenez og reforminnstilte som Betancourt for at andelen steg fra 51 pro sent i 1950 til 70 prosent i 1960-årene. Historikeren David Fieldhouse har i sin analyse av det britisk-nederlandske Unilever-konsernets aktiviteter i Afrika vist at sterke regjeringer i stor grad har kunnet påvirke selskapets lokale politikk. Hvor denne vilje eller evne ikke fan tes, uteble selvsagt resultatene. Det har videre vært en klar tendens til at regje ringene stiller som vilkår at utenlandsk kapital samarbeider med den lokale. Før
266 KAPITTEL 12 1951 var bare 17 prosent av de amerikanske selskapene i den tredje verden underlagt slike begrensninger. I årene 1971—75 falt 38 prosent av amerikanske nyetableringer inn under denne kategorien. For europeiske selskap var de tilsva rende tall henholdsvis 15 og 49 og for japanske 29 og 82 prosent. At multi nasjonale selskap under bestemte vilkår kunne være attraktive også i venstre orienterte land, illustrertes best ved at på 70-tallet begynte selv de fleste kommunistiske stater, med Sovjet i spissen, å interessere seg for slike investe ringer. I 80-årene fulgte spesielt Kina denne linjen en god del lenger.
Råvarer og bearbeidete produkt Prisforholdet mellom råvarer og bearbeidete produkt har vært et annet sentralt spørsmål i debatten mellom strukturalister og liberalister. Er det slik at prisut viklingen ensidig har gått råvarene og dermed u-landene imot? Prebisch er blant dem som sterkest og tidligst hevdet dette. I 1950 ga han ut en studie basert på Storbritannias bytteforhold med utlandet i perioden 1870—1936. Seinere er flere liknende undersøkelser blitt gjort. Konklusjonene her har ikke vært så entydige som hos Prebisch. En rekke metodiske merknader er blitt reist mot Prebisch. Han har i stor grad sett bort fra kvalitetsforbedringer og dermed gitt et skjevt inntrykk av pris stigningen for de bearbeidete varene. Transportkostnadene er ikke «riktig» beregnet. Det viktigste resultatet av de utførte studiene er likevel at svært mye synes å avhenge av hvilke varer og hvilke tidsperioder som undersøkes. Forhol det mellom råvarepriser og priser for bearbeidete produkt har ofte, men slett ikke alltid, vært til fordel for de sistnevnte. Noe annet er det at svingningene stort sett har vært størst for råvarene, med de uheldige sider det har. Og på 1980- og 1990-tallet forble råvareprisene, i relative termer, på et lavt nivå. Det er heller ikke slik at u-landene ensidig eksporterer råvarer og i-landene bearbeidete produkt. I 1965 utgjorde bearbeidete produkt 16 prosent av ulandenes eksport. I 1992 var dette økt til 53 prosent. Mange i-land, f.eks. Australia, New Zealand og Danmark, er blitt blant verdens rikeste nettopp ved å eksportere jordbruksprodukt. USA har lenge vært verdens største råvareeksportør. Strukturalistene har hevdet at kolonimaktene ensidig prioriterte eksport av jordbruksprodukt, og at dette gikk på bekostning av produksjon for det lokale markedet, til dels også på bekostning av de lokale innbyggernes evne til å over leve. Det er liten tvil om at eksport av jordbruksprodukt var en viktig linje i kolonimaktenes politikk. Debatten gjelder først og fremst den virkning dette hadde i koloniene. Igjen er det vanskelig å uttale seg generelt og med stor sikkerhet. De lokale
ØKONOMISKE FORBINDELSER NORD-SØR 1945-2000 267
variasjonene var betydelige. India synes å vise fordelene ved en slik kurs. Eksportjordbruket var klart mest dynamisk. Eksporten betalte for import av andre varer. Ofte var heller ikke den lokale omsetningen tilstrekkelig for å dekke de elementære behovene. Med en rask befolkningsvekst ville antakelig dette for holdet blitt enda mer markert. Endelig forble jordbruk for selvforsyning stort sett viktigere enn jordbruk for eksport. Men det er en viktig kritikk mot koloni maktene at de fremmet eksportinteressene praktisk talt overalt, også i områder hvor det var lite å tjene og kanskje mer å tape ved en slik linje, som f.eks. i Mali og Niger.
Avhengighetsspørsmålet En ting er å hevde at i-landenes utvikling har forårsaket u-landenes underutvik ling, og at de sistnevnte er låst fast i den eksisterende struktur. Strukturalistene har derimot fått større oppslutning når de understreker at utviklingslandene er svært avhengige av industrilandene og at denne avhengigheten kan ha en rekke uheldige sider for dem både politisk og økonomisk. Mens de aller fleste av de fattige statene er avhengige av inntekten fra en enkelt eller noen få eksportvarer, representerer importen av disse varene bare en liten del av industrilandenes import. Ofte konkurrerer flere av u-landene med hverandre, med de virkninger dette har for både pris og forhandlingsposisjon generelt. En økonomisk nedgang i sentrum har store virkninger i periferien, mens en krise i periferien ikke trenger å ha særlige virkninger i sentrum. Denne manglende balansen på handelssiden suppleres av en enda større asymmetri med hensyn til investeringer. I 1982 utgjorde således handel med den tredje verden 25,2 prosent av de vestlige i-lands eksport og 27,2 prosent av deres import, mens de samme land tok 66,5 prosent av eksporten fra Sør og stod for 61,2 prosent av importen. Mens 51,8 prosent av EF-medlemmenes handel var med andre EF-land, utgjorde de fattige statenes handel med hverandre bare 27,5 prosent av deres totale handel. Tendensen i de siste årene har gått i retning av at sør er blitt rela tivt mindre avhengig av nord, men fremdeles er mangelen på balanse slående. På enkelte områder går avhengigheten likevel primært den motsatte vegen. Nord er mest sårbar overfor sør med hensyn til visse strategiske varer, som f.eks. olje, krom, kopper, mangan, nikkel, tinn, fosfater osv. Grovt sett er Japan mer avhengig av å importere slike varer enn hva Vest-Europa er, mens Vest-Europa i sin tur er mer sårbar enn USA. Særlig når det gjelder olje, har endrete maktforhold gitt seg dramatiske utslag. Produsentene blant utviklingslandene organiserte seg i 1960 i Organisa sjonen av oljeeksporterende land (OPEC). Oljeforbruket steg kontinuerlig i de
268 KAPITTEL 12 Produksjon av råolje 1950
1960
1970
100 9.6 4.0 4.3
688 100 176 200 191 300 76 900 137 500
927400 493 000 73 700 130 200 71 500
739 300 257 100 113 200 127 700 66 800
967 400 426 500 182 800
29.7 13.1 5.6
104 400
3.2
8 630 3 600
299 900 52 900 159 800 48 500 23 500
301 102 88 52 29
701 300 400 200 800
262 500 67 600 50 600 46 000 44 200
334 700 93 800 67 900 56 800 46 000
10.3 2.9 2.1 1.8 1.4
289 080 285 200 3 380
411 560 384 080 27 480
609 000 537 500 71 500
565 800 484 100 81 700
545 900 462 500 83 400
493 400 382 500 110 900
15.2 11.8 3.4
102 500 78 140 10 490
194 555 148 690 13 940
272 700 192 200 23 900
298 500 125 400 107 300
341 000 96 400 141 000
439 200 146 400 151 300
13.5 4.5 4.7
11 830 6 450
27 090 20 560
59 400 42 200
135 300 78 300
162 800 63 300
349 600 73 800
10.8 2.3
110
5 500
20 000
105 800
136 100
149 000
4.6
37 500
148 000
353 000
603 000
624 000
306 800
9.4
1 357 600
1 030 500
1 330 600
40.9
2 350 700 21 900 100
Midtøsten Saudi-Arabia Iran Irak Kuwait
86 050 26 620 32 260 6 650 17 290
260 705 61 090 52 065 47 480 81 860
2 550
14 120 800
80 2 370
Nord-Amerika USA Canada Latin-Amerika Venezuela Mexico
Sovjetunionen/ Russland
% 1995
3 252 400 312 800 130 300 139 900
1 090 680 15 300 90
Kina
1995
3 030 800 198 000 114 200 56 000
538 470 1 980 40
Fjerne Østen og Australia Indonesia
1988
900 400 500 800
Verden Vest-Europa Storbritannia Norge
Afrika Nigeria Libya Algeri Egypt
1000 tonn 1980
Andel OPEC
3 081 121 80 25
Kilde: Kunnskapsforlaget 1997.
Oversiktskart over verdens tankfart. Pilene viser de viktigste petroleumsfraktene. Kilde: Kunnskapsforlaget 1997.
ØKONOMISKE FORBINDELSER NORD-SØR 1945-2000 269
vestlige industrilandene. Avhengigheten av import steg tilsvarende siden i-landenes egen produksjon langt fra holdt tritt med forbruket. Spesielt var omslaget stort i USA, som lenge hadde vært selvforsynt, men som i 1977 importerte nes ten halvparten av den oljen landet trengte. Disse langsiktige tendensene, kombinert med det samholdet som Midtøsten-krisen i 1973 skapte blant araberstatene, var bakgrunnen for de store prisøkningene OPEC var i stand til å gjennomføre i 1973-74. Prisene ble da omtrent firedoblet. I 1978-79 ble de igjen fordoblet. Nå var den utløsende fak toren sjahens fall og en sterk nedgang i Irans oljeeksport. Oljesjokkene hadde store virkninger i industrilandene. De bidro blant annet til å øke takten ytterligere i en inflasjon som allerede i flere år hadde vært akse lererende. USAs import og den eksport til oljelandene som disse statenes store inntekter nå la grunnlaget for, var en viktig forklaring på at også USAs avheng ighet av utlandet økte sterkt. Så seint som i 1970 utgjorde eksport og import til sammen bare 8.7 prosent av USAs bruttonasjonalprodukt. I 1992 var denne prosenten steget til 21.9. Oljelandenes prissuksess i 1973-74 skapte store forhåpninger også blant andre råvareprodusenter. Produsentsammenslutninger ble dannet eller fikk nytt liv for produkt som kopper, bauxitt, jernmalm, bananer og kaffe. U-landene presset på for å få til en ny økonomisk verdensorden. Det viste seg imidlertid fort at ingen kunne kopiere OPEC. De andre sam menslutningene klarte ikke å opprettholde høye priser, spesielt ikke når den økonomiske nedgangen for alvor viste seg i Vesten. Uenigheten blant produsen tene kunne være betydelig. Når det gjaldt f.eks. bauxitt, skar Jamaica, Surinam og Guyana ned produksjonen for å få opp prisene, mens Australia og Guinea derimot økte sin. Etterspørselen etter kopper viste seg mindre enn forutsatt. Andre sammenslutninger hadde ekstra vanskeligheter på grunn av produktenes fordervelighet eller i-landenes mulighet til å benytte substitutter. Utover på 80-tallet falt dessuten også oljeprisene sterkt fra det toppnivå de hadde nådd i 1980. Dette skyldtes mange forhold: etterspørselen sank på grunn av høye priser og økt miljøbevissthet, solidariteten i OPEC slo sprekker slik at tilbudet på olje ble større enn forutsatt, produksjonen av olje i land utenfor OPEC økte sterkt, osv. Svingningene i oljeprisen fikk mange i-land til å føle problemene forbundet med prisavhengighet, men i-landenes avhengighet av olje var svært beskjeden sammenliknet med enkelte u-lands nesten totale avhengighet av en beskjeden råvareeksport. Mange utviklingslands avhengighet økte dramatisk selv når det gjaldt matva rer, særlig korn. Mens flere av de store landene i Asia ble selvforsynt, var matva resituasjonen svært alvorlig i store deler av Afrika. Afrikas import av korn steg fra gjennomsnittlig 1,2 millioner tonn i 1960-63 til 8 millioner i 1980. Dette
270 KAPITTEL 12
kunne ikke forhindre at kanskje så mange som 200 millioner - 60 prosent av Afrikas befolkning — hadde et daglig kaloriinntak som lå under hva FN anså som eksistensminimum. Situasjonen var høyst prekær i Etiopia i 1983 til 1985, da og også senere i Sudan, og i Somalia i 1992. Jordbrukskrisen hadde mange årsaker, på samme måte som gjeldskrisen hadde det. Tragediene som utspant seg i Sudan og Somalia, til en viss grad også i Etiopia, hang sammen med krigene som pågikk. Generelt kan en si at kolonilandene hadde vektlagt eksport; Afrika ble rammet av flere alvorlige tørkekatastrofer; de ulike landenes regjeringer førte en politikk som på mange måter favoriserte byene og konsumentinteresser framfor landsbygda og produsentinteresser, på tross av det faktum at over seksti prosent av alle afrikanere fortsatt var sysselsatt i jordbruket.
Hvorfor fattigdom? Debatten om utvikling og underutvikling har naturligvis ikke bare dreidd seg om forbindelsene nord-sør. En rekke andre forhold har stor innflytelse på situa sjonen i sør. For det første kan det være grunn til å spørre om hva som egentlig skal forklares, om hva som er normalt. Er det utvikling eller fattigdom? I et langsiktig historisk perspektiv er den raske veksten unntaket. Fattigdom og mangel på utvikling har vært normalt. Dette faktum er i seg selv viktig for å for stå nøden i u-landene. For det andre, selv om det å bryte ut av århundrers tilpassing til bestemte for utsetninger alltid er en vanskelig oppgave - ikke minst holdningsmessig -, er vanskene forbundet med å få i gang en økonomisk utvikling på noen måter større nå enn tidligere. Befolkningspresset er stort; dødsratene har sunket dra matisk, mens fødselsratene til dels har holdt seg oppe. Tallet på industrialiserte land er allerede høyt; verden er bundet tettere sammen enn tidligere; inngangs billetten til industrialisering i form av avansert teknologi og investeringer er ofte betydelig. Resultatene av industrialiseringen blir også til dels mindre enn før. Det er beregnet at Brasil på 70-tallet bare trengte 8000 arbeidere for å produsere en million tonn stål. Da Storbritannia, som det første land i verden, nådde en slik produksjon, trengtes 370 000 arbeidere. Til gjengjeld har dagens u-land også enkelte fordeler. De fleste former for teknologi er lettere tilgjengelig i dag enn tidligere. Kunnskapen om hvordan økonomisk vekst skapes og styres, er mye større enn før. Handelsbarrierer har blitt redusert, og hjelp fra utlandet er tilgjengelig i form av overføringer, lån og andre ressurser. Balansen mellom fordeler og ulemper kan variere betydelig fra sektor til sektor og fra land til land. For det tredje er det viktig å understreke mangfoldet, de lokale variasjonene,
ØKONOMISKE FORBINDELSER NORD-SØR 1945-2000
271
i det som ennå ofte kalles «den tredje verden». Begrepet den tredje verden egnet seg åpenbart dårligere i 2000 enn tidligere, dels fordi denne verden er så sam mensatt som den er, og dels fordi den andre verden (den kommunistiske) jo var brutt sammen. Økonomen John Kenneth Galbraith skiller mellom tre hoved modeller for å forklare hvorfor økonomisk utvikling ikke har kommet i gang. Disse er ytterst skjematiske, men kan likevel danne et utgangspunkt for disku sjonen av denne lokale dimensjonen. Den første er «Afrika sør for Sahara»-modellen. Her finnes de fleste hin dringer for økonomisk vekst, inkludert de fleste av dem som vil bli nevnt under de to andre modellene. Galbraith legger imidlertid spesiell vekt på det mang lende «kulturelle» grunnlaget. Så seint som i 1958 studerte bare ca. 10 000 afri kanere ved universitet, mer enn halvparten av disse i Ghana og Nigeria. Mest ekstreme var forholdene i Zaire, hvor bare 16 afrikanere hadde fullført en uni versitetsutdanning før uavhengigheten i 1960. Selv om de nye statene jevnt over har lagt større vekt på utdanning enn hva kolonimaktene gjorde, står landene sør for Sahara ennå svakt på dette området. Det er vanskelig å tenke seg utvik ling uten utdanning, og da alt fra universitetsstudier til mange forskjellige for mer for praktisk opplæring. En rekke andre problem er også mer eller mindre særegne for store deler av Afrika. Jorda er ofte dårlig egnet til jordbruk, ørken og jungel vanskeliggjør transport, smittebærende sykdommer har blomstret, analfabetismen har dype røtter, og regionale konflikter og stammekonflikter er fortsatt av stor betydning. Det er riktig at det fantes høyt tilpassete kulturer i deler av Afrika før kolonitida. På den annen side utelukket sovesyken i denne perioden bruk av trekkdyr, noe som betydde at viktige forutsetninger for økonomisk vekst, som hjulet og plo gen, ikke fantes sør for Sahara. Et trekk mange land i Afrika deler med flere andre u-land, er at deres regimer er så svake, korrupte og udugelige at de i seg selv blir en meget viktig hindring for utvikling; noe de mange borgerkrigene definitivt også utgjør. Den andre modellen er den sørasiatiske (som også kan anvendes på enkelte andre stater, særlig i Midtøsten). Her synes hovedhindringene å være befolk ningsvekst og kapitalmangel. Befolkningsveksten er så rask at den ofte spiser opp de framskrittene som blir gjort. Kapitalmangelen gjør investeringer vanske lige innen så vel jordbruk som mer «moderne» sektorer. Forskjellen mellom statene i denne modellen og de afrikanske kan være slående. Et land som India har et utdanningssystem som klart er utilstrekkelig, men det har likevel et overskudd på mange typer høyt utdannet arbeidskraft, et overskudd som er noe av bakgrunnen for eksporten av slikt personell til i-land som USA og Stor britannia. Kapitalmangel og overbefolkning er imidlertid trekk som karakteriserer også
T12. KAPITTEL 12
andre u-land. Flere stater i Latin-Amerika, og særlig i Afrika har hatt betydelig høyere befolkningstilvekst enn f.eks. India, Pakistan og Egypt. Når så stor opp merksomhet vendes mot nettopp disse to faktorene, er forklaringen delvis at det er vanskelig å peke på andre grunnleggende hinder for utvikling. En rekke større og mindre hindringer finnes likevel også her: skjev sosial struktur, skjeve eien domsforhold særlig i jordbruket, et lammende byråkrati, omfattende korrup sjon, relativt lukkede økonomier, osv. Den tredje hovedmodellen er den latinamerikanske (som dessuten passer på noen stater også i andre regioner). Også disse landene har jevnt over et høyt utdanningsnivå. Til dels har de sågar relativt betydelige kapitalressurser. Til gjengjeld er befolkningspresset stort, ofte svært stort. Selv dette har dog ikke forhindret enkelte av statene fra å oppnå en imponerende vekst, målt i brutto nasjonalprodukt. Brasil og Mexico var således blant vekstsuksessene i 60- og 70-årene, Chile i 80- og 90-årene. Veksten var av en type som har spilt en stor rolle i strukturalistenes framstil linger. Flere av dem definerer nærmest utvikling slik at den ikke kan finne sted i et kapitalistisk samfunn. «Utvikling» blir i stor grad forbeholdt land som legger vekt på selvberging. En slik definisjon synes ikke særlig fruktbar. Da er et annet av deres poeng av større interesse i denne sammenheng, nemlig den betydning fordelingen av veksten innad har. En vekst som ikke kommer det store flertall av folket til gode, har åpenbare minussider. Veksten sinkes ved at flertallet i så liten grad får delta i den. Ikke bare det, mange av statene i denne gruppen har ikke særlig vekst i det hele tatt, delvis fordi kjøpekraften begrenses til et lite mindre tall. Få steder er den sosiale strukturen skjevere enn i mange latinamerikanske land. Jordfordelingen er et eksempel. De fleste småbønder finner liten mulighet til å øke produksjonen. Skulle de klare det, stikker andre gjerne av med gevinsten for den økte innsatsen. I de raskt voksende byene foregår en til dels betydelig industrialisering, men overskuddet herfra fordeles ofte gjennom en komplisert kombinasjon av samarbeid og strid mellom tre hovedgrupper, de multinasjonale selskapene, staten og den lokale økonomiske eliten. Samfunnet må også sørge for andre eliter: den militære, den geistlige og den politiske. Siden det sjelden er nok til alle, og til samtidig å gi visse innrømmelser til resten av befolkningen, lar en seddelpressen gå. Resultatet er at mange av verdens høyeste inflasjonsrater fantes her. De utgjør i seg selv en hindring for videre vekst. Latin-Amerika gir mange eksempel på økonomisk vekst som hovedsakelig har hjulpet et mindretall. I Afrika er Kenya og Elfenbenskysten land som tidli gere opplevde vekst, men med skjev fordeling innad. Botswana synes i dag å gjøre det samme. Men andre land, som f.eks. Sør-Korea og Taiwan, har kombi nert vekst med en inntektsfordeling som etter de fleste mål er jevn. Den er anta
ØKONOMISKE FORBINDELSER NORD-SØR 1945-2000 273
kelig jevnere enn i Kina, selv om en kan diskutere hvor interessant det er å sam menlikne to så relativt små land med verdens folkerikeste nasjon.
Industrialisering og vekst har funnet sted under forskjellige forhold. Ingen enkelt modell har ført i-landene dit de står i dag. Mange opererer med fem hovedmodeller, den engelske, den tyske, den franske, den japanske og den sov jetiske. Et tilsvarende syn gjelder for utviklingslandene. Til og med i dagens glo bale økonomi fører forskjellige veger til vekst, akkurat som forskjellige veger opprettholder fattigdommen. Det ser likevel ut til at jo seinere industrialiseringen har kommet i gang, jo viktigere er statens rolle i denne prosessen blitt. Også i de fleste utviklingsland vil en sannsynligvis trenge en sterk stat for å legge til rette ytre rammebetingel ser som utdanning, kommunikasjoner osv., for å stimulere kapitaldannelsen og dempe befolkningspresset, oppmuntre til, men også for å kontrollere utenland ske investeringer, for å innføre skatte- og mange andre reformer osv. Hvorfor hadde landene i Øst-Asia raskere vekst enn nesten alle andre utvik lingsland? Hva er den «riktige» balansen mellom jordbruk og industri for å skape økonomisk vekst? Og, når vi kommer ned på individnivå, hvor de enkelte avgjørelsene treffes som i sum utgjør «utviklingen», hva får én person til å omstille seg, mens en annen forblir i det tradisjonelle mønsteret? Når det gjelder utvikling og fattigdom, som de fleste nord-sør- og øst-vestspørsmål, må overordnete forklaringer suppleres med kunnskap om lokale for hold. Slike forhold vil modifisere nesten enhver generalisering. Det lokale mangfold er vanskelig å få tak på og kommer lett bort i strømmen av begiven heter på det internasjonale toppnivå. Til tross for den økende betydning av poli tisk, økonomisk og kulturell globalisering er likevel de mange ulike lokale fak torene fortsatt helt avgjørende.
Bibliografi
Denne bibliografien har et begrenset siktemål. Den skal for det første vise hvilke framstillinger som har betydd mest for denne boka. For det andre skal den gi den interesserte leser tips for videre lesing. Erfaring tilsier imidlertid at en for omfattende bibliografi kan virke avskrekkende. De som måtte ønske ytterligere forslag, vil finne slike i mange av de bøkene som er nevnt nedenfor.
Oversiktsverk
Nyttige kortfattete framstillinger på et skandinavisk språk av utviklingen etter andre verdenskrig finnes i Bo Huldt: Tre verdener 1945—1965 (Aschehougs Ver denshistorie, bind 14, Oslo 1982), Sven Tagil: Mot en usikker fremtid 1965(Aschehougs Verdenshistorie, bind 15, Oslo 1986) og Jarle Simensen og Sven Tagil: Verden forandres. Verdenshistorien etter 1985 (Aschehougs verdenshistorie, bind 16, Oslo 1993). I flommen av oversiktsverk over amerikansk utenrikspolitikk etter 1945 fore trekker jeg Seyom Brown: The Taces of Power: Constancy and Change in United States Foreign Policy fom Truman to Clinton (New York 1995). Standardverket om sovjetisk utenrikspolitikk var lenge Adam B. Ulam: Expansion and Coexistence: Soviet Eoreign Policy, 1917-73 (New York 1974). En nyttig versjon av historien slik den lenge så ut fra Moskva, er Soviet Foreign Policy, Volume 11: 1945-1980 (Moskva 1981). Vi mangler et oppdatert standardverk om sovjetisk utenrikspolitikk fra 1945 til i dag basert på alt det nye materialet som er blitt gjort tilgjengelig i de siste årene. Joan Edelman Spero: The Politics of International Economic Relations (New York 1981 og mange seinere utgaver) har vært til stor hjelp, siden den på en oversiktlig måte tar opp de økonomiske forbindelsene mellom øst og vest, innad i Vesten og mellom nord og sør. Paul Kennedy: The Rise and Fall of the Great Powers: Economic Change and Military Conflict fom 1500 to 2000 (New York 1987) er utgangspunktet for debatten på slutten av 80-tallet om stormaktenes vekst og fall. Et svar til Ken nedy finnes i Joseph S. Nye: Bound to Lead: the Changing Nature ofAmerican Power (New York 1990). Min egen tolkning av USAs rolle etter 1945 er presen-
276 BIBLIOGRAFI tert i The American «Empire» and Other Studies of US Foreign Policy in a Comparative Perspective (Oxford/Oslo 1990). En videreføring av debatten om vekst og fall finnes i Geir Lundestad, red.: The Fall of Great Powers: Peace, Stability, and Legitimacy (Oslo/Oxford 1994). Svært mye av det statistiske materialet i denne boka er hentet fra The World Bank: World Development Report (New York 1983 og seinere årlige utgaver), U.S. Department of Commerce: Historical Statistics of the United States: Colonial Times to 1970 (Washington D.C. 1975), de årlige Statistical Abstract of the United States (Washington D.C. 1985 og seinere) og Herbert Block: The Planetary Product in 1980: a Creative Pause? (Washington D.C. 1981).
Den kalde krigen 1945-1949 To skandinaviske antologier om bakgrunnen for den kalde krigen er Helge Pharo, red.: USA og den kalde krigen (Oslo 1972) og Goran Rystad, red.: Det kalla kriget (Lund 1979). Herbert Feis: From Trust to Terror: the Onset of the Cold War, 1945—1950 (New York 1970) var lenge en sentral tradisjonalistisk framstilling, mens Gabriel og Joyce Kolko: The Limits ofPower: the World and United States Foreign Policy, 1945-1954 (New York 1972) presenterte en utvetydig revisjonistisk ver sjon. Den beste post-revisjonistiske boka er fremdeles John Lewis Gaddis: The United States and the Origins of the Cold War, 1941-1947 (New York 1972). Mine egne analyser av denne perioden finnes i The American Non-Policy Towards Eastern Europe 1943-1947 (Oslo/New York 1975) og America, Scandinavia and the Cold War 1945—1949 (New York/Oslo 1980). Vojtech Mastny: Russias Road to the Cold War: Diplomacy, Warfare and the Politics of Communism, 1941-1945 (New York 1979) er den beste analyse av sovjetisk politikk i den angitte perioden.
Av nyere bøker om sentrale aspekt ved den kalde krigen må særlig nevnes Melvyn Leffler: A Preponderance of Power: National Security, the Truman Administration, and the Cold War (Stanford 1992) og David Reynolds, red.: The Ori gins of the Cold War in Europe: International Perspectives (New Haven 1994). De nye ledende tolkninger av den kalde krigens opphav finnes i John Lewis Gaddis: We Now Know: Rethinking Cold War History (Oxford 1997), Vojtech Mastny: The Stalin Years: The Cold War and Soviet Insecurity (Oxford 1996) og Vladislav Zubok og Constantine Pleshakov: Inside the Kremlins Cold War: From Stalin to Khrushchev (Cambridge, Mass. 1996).
BIBLIOGRAFI 277
Den kalde krigen blir global 1945-1962 Russell D. Buhite: Soviet-American Relations in Asia, 1945—1954 (Norman 1981) er en nyttig oversikt over de to supermaktenes Asia-politikk. William Whitney Stueck, jr.: The Road to Confrontation: American Policy Toward China and Korea, 1947-1950 (Chapel Hill 1981) inneholder også interessante vurde ringer. Stuecks oppdaterte analyse av Koreakrigen finnes i hans The Korean War: an International History (Princeton 1995). Sentrale bøker om Eisenhower-perioden er fortsatt Robert A. Divine: Eisen hower and the Cold War (Oxford 1981), Townsend Hoopes: The Devil andJohn Foster Dulles (Boston 1973) og Stephen E. Ambrose: Eisenhower: the President (New York 1984). Et banebrytende statsvitenskapelig verk om Cubakrisen var Graham Allison: Essence ofDecision: Explaining the Cuban Missile Crisis (Boston 1971). Verdifulle oversikter over sovjetisk politikk overfor den tredje verden finnes i Roger E. Kanet, red.: The Soviet Union and Developing Nations (Baltimore 1974), Christopher Stevens: The Soviet Union and Black Africa (New York 1976), Robert H. Donaldson, red.: The Soviet Union in the Third World: Successes andFailures (Boulder 1981), Jerry F. Hough: The Struggle for the Third World (Washington D.C. 1986) og Galia Golan: The Soviet Union and National Libe ration Movements in the Third World (Boston 1988). William Curti Wohlforth: The Elusive Balance: Power and Perceptions during the Cold War (Ithaca 1993) er en spennende analyse av hvordan oppfatninger om styrke påvirket utviklingen av den kalde krigen. Fascinerende framstillinger av kinesisk utenrikspolitikk umiddelbart etter 1949 finnes i Jien Chen: Chinds Road to the Korean War: The Making of the Sino—American Confrontation (New York 1994) og Shu Guang Zhang: Deterrence and Strategic Culture: Chinese-American Confrontations, 1949-1958 (Ithaca, NY 1992).
A vspenningspolitikken
To sentrale bøker om Sovjets politikk i denne perioden er Michel Tatu: Power in the Kremlin: from Khruschev to Kosygin (New York 1972) og Robin Edmonds: Soviet Foreign Policy: the Brezhnev Years (Oxford 1983). På amerikansk side er det ikke mulig å komme utenom Henry Kissingers monumentale White House Years (Boston 1979), Years of Upheaval (Boston 1982) og Years ofRenewal(1999). De kan med fordel suppleres med Seymour M. Hersh: The Price ofPower: Kissinger in the Nixon White House (New York 1983). Det nye standardverket om Nixon-Kissinger-perioden er William Bundy: A
278 BIBLIOGRAFI
Tangled Web: The Making of Foreign Policy in the Nixon Presidency (New York 1998). En fortsatt fascinerende analyse av forholdet mellom utenriks- og innen rikspolitikk i USA, basert på Jackson—Vanik-tillegget, finnes i Paula Stern: Water’s Edge: Domestic Politics and the Making ofAmerican Foreign Policy (Westport, Conn. 1979). Den mest tilfredsstillende framstillingen av SALT I-forhandlingene er fort satt John Newhouse: Cold Dawn: the Story of SALT (New York 1973). Om Midtøsten kan Ritchie Ovendale: The Origins of the Arab—Israeli Wars (London 1984 og seinere utgaver) og Nadav Safran: Israel: the Embattled Ally (Cam bridge, Mass. 1982) anbefales, selv om den første er relativt kortfattet og den siste, som tittelen sier, legger mest vekt på Israels rolle. Når det gjelder Vietnam, er mye av litteraturen ennå sentrert om USA. Nyttigst blant disse bøkene er George C. Herring, jr.: Americas Longest War: the United States and Vietnam, 1950-1975 (New York 1979 og seinere utgaver) og Leslie H. Gelb og Richard K. Betts: The Irony of Vietnam: the System Worked (Washington D.C. 1979).
Forholdet mellom øst og vest i de siste år Det mest omfattende verket om avspenningspolitikken og hva som gikk galt med den, er uten tvil Raymond L. Garthoff: Detente and Confrontation: American-Soviet Relations from Nixon to Reagan (Washington D.C. 1985, revidert utgave 1994). Garthoffs oppfølger er The Great Transition: American-Soviet Relations and the End ofthe Cold War (Washington, DC 1994). Adam Ulam har skrevet fortsettelsen til Expansion and Coexistence i Dangerous Relations: the Soviet Union in WorldPolitics, 1970-1982 (Oxford 1983). Mike Bowker og Phil Williams: Superpower Detente: a Reappraisal (London 1988) er en både kortfat tet og interessant framstilling. Anatoly Dobrynins In Confidence: Moscoivs Ambassador to Americas Six Cold War Presidents (New York 1995) er fascine rende lesing. I Odd Arne Westad (red.): The Fall of Détente: Soviet-American Relations during the Carter Years (Oslo 1997) finnes flere gode essay og mange interessante kilder om avspenningspolitikkens opphør. Av de mange memoarene fra Carter-perioden er Zbigniew Brzezinski: Power and Principle: Memoirs of the National Security Adviser 1977—1981 (New York 1983) mest åpenhjertig. Nyttigst fra Reagan-perioden er George P. Shultz: Turmoil and Triumph: My Years as Secretary of State (New York 1993). En samling artikler om Reagan-administrasjonens utenrikspolitikk finnes i David E. Kyvig, red.: Reagan and the World (New York 1990). For en beskrivelse av konflikter over hele verden se Patrick Brogan: World Conflicts (London 1998). Strobe Talbott: Endgame: The Inside Story of SALT II (New York, 1979) er den beste boken på sitt område.
BIBLIOGRAFI 279
Forfatterne som det er referert til i bokens diskusjon om slutten på den kalde krigen, er, i tillegg til nevnte verk av Garthoff og Shultz, Peter Schweizer: Victory: The Reagan Administrations Secret Strategy that Hastened the Collapse ofthe Soviet Union (New York 1994), Robert M. Gates: From the Shadows: The Ultimate Insider} Story of Five Presidents and How They Won the Cold War (New York 1996), Don Oberdorfer: From the Cold War to a New Era: The United States and the Soviet Union, 1983-1991 (Baltimore 1998), Jack Matlock, Autopsy of an Empire: An American Ambassadors Account of the Collapse of the Soviet Union (New York 1995), Archie Brown: The Gorbachev Factor (Oxford 1996), Jacques Lévesque: The Enigma of1989: The USSR and the Liberation ofEastern Europe
(Berkeley 1997). Gorbatsjovs egen historie blir fortalt i Perestroika: New Thinking for Our Country and the World (New York 1987) og Memoirs (London 1996).
Rustningskappløpet
Fire helt sentrale framstillinger av rustningskappløpet er Lawrence Freedman: The Evolution ofNuclear Strategy (New York 1981), Michael Mandelbaum: The Nuclear Question: the United States and Nuclear Weapons, 1945—1976 (Cam bridge, Mass. 1979), David Holloway: The Soviet Union and the Arms Race (New Haven 1983) og McGeorge Bundy: Danger and Survival: Choices about the Bomb in the First Fifty Years (New York 1988). Nyttig er også Thomas Wolfe: Soviet Power and Europe, 1945-1970 (Baltimore 1970) og The Harvard Nuclear Study Group: Living with Nuclear Weapons (Toronto 1983). I den fyldige litteraturen om hvorfor atombombene ble sluppet over Hiros hima og Nagasaki, og det nye våpenets rolle i amerikansk strategi, skiller to bøker seg ut. Det er Martin J. Sherwin: A World Destroyed: the Atomic Bomb and the Grand Alliance (New York 1973) og Gregg Herken: The Winning Weapon: the Atomic Bomb in the Cold War, 1945—1950 (New York 1980). David Holloways Stalin and the Bomb: the Soviet Union and Atomic Energy (New Haven 1994) er utmerket om utviklingen av atombomben på sovjetisk side. En ypperlig framstilling av amerikansk sikkerhetspolitikk mer generelt er John Lewis Gaddis: Strategies of Containment: a Critical Appraisal of Postwar American NationalSecurity Policy (Oxford 1982). Jozef Goldblat: Arms Control: a Guide to Negotiations and Agreements (Oslo 1994) er svært nyttig om det angitte tema.
Utviklingen innenfor den vestlige leir
Robert Hathaway: Ambiguous Partnership: Britain and America, 1944—1947 (New York 1981) er en utmerket bok om det tidlige britisk-amerikanske forhol
280 BIBLIOGRAFI
det. Robert Osgood: NATO: the Entangling Alliance (Chicago 1962) er fremde les viktig. Alfred Grosser: The Western Alliance: European-American Relations Since 1945 (London 1980) inneholder mye nyttig informasjon, men er temme lig rotet. Når det gjelder forholdet mellom Amerika og Europa se også min egen bok «Empire» by Integration: The United States and European Integration, 1945-1997 (Oxford 1998) og, redigert av meg, No End to Alliance. The United States and Western Europe: Past, Present, and Future (London 1998). En generell oversikt over utviklingen i Vest-Europa finnes i D.W. Urwin: Western Europe Since 1945: a Short Political History (London 1981 og seinere utgaver). Martin Sæter: Det politiske Europa (Oslo 1971) er god om europeisk integrasjon. Herbert Tint: French Foreign Policy Since the Second World War (London 1972) var lenge en grei oversikt over fransk utenrikspolitikk. En tilsva rende for Storbritannia var Joseph Frankel: British Foreign Policy 1945-1973 (London 1975). Oppdaterte framstillinger av de respektive temaene finnes i Derek W. Urwin: The Community ofEurope: a History ofEuropean Integration Since 1945 (London 1991), John W. Young: Britain and European Unity, 1945-1992 (London 1993) og Philip H. Gordon: France, Germany, and the Western Alliance (Boulder 1995). Philip Zelikow og Condoleezza Rice: Germany Unified and Europe Transformed: A Study in Statecraft (Cambridge 1995) er fascinerende om Tysk lands samling. De amerikansk-japanske forbindelsene analyseres i Edwin O. Reischauer: The Japanese (Cambridge, Mass. 1978), Charles E. Neu: The Troubled Encounter: the United States and Japan (New York 1975) og Akira Iriye og Warren I. Cohen, red.: The United States and Japan in the Postwar World (Lexington 1989) . W.G. Beasley: The Rise ofModern Japan: Political, Economic and Social Change Since 1850 (London 1995) gir en grei oversikt over Japans nyere historie.
Sovjetunionen og de kommunistiske land
Det sentrale verket om utviklingen i Øst-Europa var lenge Fran^ois Fejtd: A History of the Peoples Democracies (Penguin Books 1974). Nyttig var også Zbigniew Brzezinski: The Soviet Bloc: Unity and Conflict (Cambridge, Mass. 1967). Når det gjelder begivenhetene i Øst-Europa i 1989, står analysene til Timothy Garton Ash i en klasse for seg. Hans artikler er samlet i The Uses ofAdversity: Essays on the Fate of Central Europe (Cambridge 1989) og We the People: the Revolution of‘89 Witnessed in Warsaw, Budapest, Berlin and Prague (Cambridge 1990) . En god oppdatert bok om utviklingen i Øst-Europa er Joseph Rothschild: Return to Diversity: a Political History of East Central Europe Since World War Æ (Oxford 1993). '
BIBLIOGRAFI 281
To utmerkete oversiktsverk over sovjetperioden i russisk historie er Geoffrey Hosking: A History of the Soviet Union 1917—1991 (London 1992) og Martin Malia: The Soviet Tragedy: a History of Socialism in Russia, 1917—1991 (New York 1994). Greie framstillinger av de aller siste årene i Sovjets/Russlands histo rie finnes i John Miller: Mikhail Gorbachev and the End of Soviet Power (New York 1993) og Stephen White: After Gorbachev (Cambridge 1993). En utmerket kildepublikasjon om det sovjetisk-kinesiske forholdet er Keesings Publications Limited: The Sino-Soviet Dispute (London 1970). Verdifulle er også, hver på sin måte, O. Edmund Clubb: China and Russia: the «Great Game» (New York 1971) og John Gittings: The World and China, 1922-1972 (London 1974). Jonathan D. Spence: The Search for Modern China (New York 1990) er uovertruffen når det gjelder de større sammenhenger i kinesisk historie. På norsk gir Jahn Otto Johansen: Hva vil Sovjet? Sovjetisk utenrikspolitikk i perspektiv (Oslo 1969) ennå en nyttig oversikt. Særlig er kapitlet om konflikten mellom Sovjet og Kina bra. Strobe Talbott, red.: Khrustsjov minnes. Det siste tes tamente (Oslo 1974) er en fascinerende kilde fra sovjetisk side. Denne kilden har nå fått et tillegg gjennom Khrushchev Remembers: the Glasnost Tapes (Boston 1990).
Avkolonisering En innføring i nord—sør-problemene finnes i Ole Karup Pedersen: De nye stater (København 1966). Min framstilling er påvirket av kapitlet om avkolonisering i Geoffrey Barraclough: Innføring i vår tids historie (Oslo 1965). Massevis av informasjon finnes i Rudolf von Albertini: Decolonization: the Administration and the Future of the Colonies, 1919—1960 (New York 1971) og Henri Grimal: Decolonization: the British, French, Dutch and Belgian Empires 1919-1963 (Boulder 1978). En god antologi er Tony Smith, red.: The End of the European Empire: Decolonization after World War //(Lexington 1975). Når det gjelder Afrika, står denne framstillingen særlig i gjeld til Prosser Gifford og Wm. Roger Louis, red.: The Transfer of Power in Africa: Decolonization 1940-1960 (New Haven 1982) og Jarle Simensen: Afrikas historie. Nye perspek tivet (Oslo 1990). Den beste oversikten over den tidlige alliansefrie bevegelsen finnes i William M. LeoGrande: «Evolution of the Nonaligned Movement», Problems of Communism, January-February 1980, s. 35-52. Nyttig informasjon finnes fortsatt i Peter Willetts: The Non-Aligned Movement: the Origins ofa Third World Alliance (London 1978).
282 BIBLIOGRAFI
De økonomiske forbindelsene Nord-Sør
En grei innføring i mange av de forholdene som blir tatt opp i dette kapitlet, finnes i Arne Jon Isachsen: Innføring i u-lands økonomi (Oslo 1981). Tore Linné Eriksen har redigert en antologi med bidrag fra forskjellige strukturalister, Underutvikling. En antologi om u-land og underutvikling i historisk perspektiv (Oslo 1974). En tredje nyttig bok er Øyvind Østerud: Utviklingsteori og histo risk endring. En kritisk fremstilling av utviklingsteoretiske posisjoner innen sam funnsforskningen (Oslo 1978). En antologi med flere sentrale bidrag er Andrew Mack, David Plant og Ursula Doyle, red.: Imperialism, Intervention and Development (London 1979). En samling meget spennende essays finnes i W. Arthur Lewis: The Evolution of the International Economic Order (Princeton 1978). Denne framstillingen står også i betydelig gjeld til David K. Fieldhouse: Colonialism 1870-1945: an Introduction (London 1981), C. Fred Bergsten, Thomas Horst og Theodore H. Moran: American Multinationals and American Interests (Washington D.C. 1978), Malcolm Gillis, Dwight H. Perkins, Michael Roemer og Donald R. Snodgrass: Economics of Development (New York 1983) og Gerald M. Meier: Emergingfrom Poverty: the Economics that Really Matters (Oxford 1984). Et vellykket oversiktsverk om forholdene mellom Nord og Sør over en lang tidsperiode er Tony Smith: The Pattern of Imperialism: the United States, Great Britain and the Late-Industrializing World since 1815 (Cambridge 1981). En ny glimrende oversikt om økonomiske forhold finnes i David K. Fieldhouse: The West and the Third World (Oxford 1999). John Kenneth Galbraith: The Nature ofMass Poverty (Cambridge 1979) er en tidlig sentral bok til forståelsen av hvor vanskelig det er å skape økonomisk vekst. Det nyeste og mest amisiøse forsøk på å gjøre det samme er David Landes: The Wealth and Poverty ofNations (New York 1998).
Register
ABM-traktaten 81, 151, 156 Accra 69, 232, 241 Acheson, Dean 54, 55, 166 Adenauer, Konrad 76, 78, 162, 166, 170 Adua 242 Afghanistan 66, 67, 74, 99, 104, 109, 110, 116, 117, 118, 190, 203, 204, 213, 245,258 African National Congress (ANC) 127, 233 Afrika 21, 30, 65, 66, 95, 99, 108, 127, 164, 169, 190, 201, 203, 213, 214, 215, 226, 227, 229, 230, 232, 234, 235, 237, 238, 239, 240, 241,242, 243, 244, 247, 252, 254, 255, 257, 262, 265, 269, 270 fattigdom 271—273 i den kalde krigen 69-71, 74, 75, 101-102, 103 Afrikas Horn 99, 103, 203 Albania 124, 193, 207, 208, 210, 260 Aleutene 54 Alger 244 Algerie 68, 69, 70, 74, 102, 126, 169, 234, 235, 237, 238, 260, 268 Ali Khan 240 Allende, Salvador 88, 265 alliansefrie land 243-246 American University 84 Amin (Hafizullah) 104 Amin, Samir 249 Amritsar-massakren 229 anarki, i internasjonal politikk 128-129 Andropov, Jurij 112 Angola 102, 103, 108, 109, 117, 126, 190, 215, 236, 260 Antarktis 79 anti-rakettvåpen (ABM) 80, 142, 151 ANZUS-pakten 60
apartheid 141, 233 Arafat, Yasser 125 Aramco-konsernet 265 Arbeiderpartiet (Israel) 125 Arbenz, Guzman Jacobo 71, 72, 73 Ardahan-provinsen 31 Argentina 71, 88, 104, 244, 248, 256, 258-259, 261 Armenia 120, 220, 260 Aron, Raymond 18 Aserbadsjan 120, 220, 260 Asia 13, 15, 21, 30, 95, 130, 146, 164, 178, 181, 201,226, 227, 229, 230, 234, 241, 242, 243, 251, 252, 255, 256, 262, 269 supermaktenes politikk 1945-1955 46-65, 74, 75, 181 Aswan-dammen 69 Atlanterhavet 23, 62, 160, 166, 167, 168, 171, 178, 181 Atlanterhavserklæringen (1941) 24 Atlanterhavspakten (1949) 131. Se også North Atlantic Treaty Organization Atlantisk gjensidig avhengighet (atlantic interdependence) 168 atomvåpen 23, 25, 29, 59, 66, 68, 73, 77, 79, 82, 87, 106, 111, 116, 124, 128, 158, 166, 168, 170, 171, 179, 185, 198, 199, 201, 202, 204 1945-1949 129-132 1949-1953 132-134 1953-1960 134-139 1960-1995 141-156 Attlee, Clement 16, 158, 230 Aung San 242 Australia 60, 62, 184, 229, 238, 251, 258, 259, 261, 266, 268, 269 avhengighet (i u-landsdebatten) 248, 247-270. Se også underutvikling avkolonisering 21,226—246
284 REGISTER avspenningspolitikken (1962-1975) 76-98,99, 100, 106, 107, 108, 110, 149, 150, 169, 198, 203, 208, 209, 243, 245 (1984-1990) 113-119,152-156,198, 217 avstaliniseringen 193-194, 196 Azorene 27, 65, 237 B-l 151 B-52 148 B-70 142 Backfire-flyet 144 Bagdadpakten (1955) 13, 63 Balkan 26, 44, 156, 180 Baltiske stater 14, 31, 127, 220 Bandung-møtet (1955) 67, 243, 244 Bangladesh 90, 260. Se også Øst-Pakistan Bao Dai 54 Barak, Ehud 125 Barraclough, Geoffrey 239 Baruchplanen 130 Batista, Fulgencio 72 Bauer, Peter T. 248 Beirut 112 Belgia 28, 31, 32, 65, 70, 71, 108, 159, 161,261 kolonipolitikken 229, 235-236, 238 Belgisk Kongo 240 Ben Bella, Mohammed Ahmed 74, 102 Beneluxlandene TI, 77., 175 Benin 215, 260 Beograd 203,210,244,245 Berbera 103 Berlin 78, 80-81, 86, 100, 118, 181, 182, 217 Berlinavtalen (1971) 80, 100 Berlinblokaden (1948-1949) 39, 40, 78 Berlinkrisen (1958—1961) 79, 139, 169, 182 Bessarabia 14, 210 Betancourt, Romulo 265 Bevin, Ernest 158, 166 Bierut, Ernest 195 Birse, major 26 Bismarck, Otto von 183 Bisonen (Tyskland) 38, 160 Blair, Tony 181, 183 Boerkrigen 242 Bohlen, Charles 29
Bolivia 260 bolsjevikene 220 Borgerforum (Tsjekkoslovakia) 216 Bosch, Juan 88 Bosnia 122, 123, 180, 181, 183 Bosnia-Hercegovina 123 Bosporus-Dardanellene 28 Botswana 261,262,272 Boyd, Alan Lennox 232 Brandt, Willy 80, 85, 170, 181 Brasil 248,256,261,270,272 Brazzaville-erklæringen (1944) 233 Brazzaville-statene 244 Bresjnev, Leonid 82, 83, 98, 100, 102, 106, 112, 115, 116, 147, 171, 200, 218,219, 222 Bresjnev-doktrinen 117, 202, 204, 211, 216 Bretton Woods 24, 174 brinkmanship 136 Brown, Archie 114 Brown, Harold 150 Brundtland-rapporten 264 brutto nasjonalprodukt (generelt) 128 Brzezinski, Zbigniew 107 Budapest 195,209 Bukovina 14, 210 Bulganin, Nikolaj 67, 77 Bulgaria 25, 26, 27, 31, 32, 33, 35, 191, 194, 209,211,216,217, 260 Burkina Faso 260 Burma 52, 67, 230, 239, 242. Se også Myanmar Burundi 126, 260 Bush, George 115, 154, 180 Bush-administrasjonen 115,180 Byrnes, James 27, 38, 39, 130 Calcutta-konferansen 52 Camp David 77, 108 Canada 29, 82, 166, 229, 238, 251, 258, 261, 268 Cartagena 244, 245 Carter, Jimmy 107, 108, 109, 110, 115, 150, 151, 178, 179, 204 Carter-administrasjonen 107, 108, 112, 150,178 Carter-doktrinen 109 Castro, Fidel 72, 73, 88, 103, 213, 245 Ceaujescu, Nicolae 118, 210, 215, 217
REGISTER 285
Central Intelligence Agency (CIA) 72, 147 Central Treaty Organization (CENTO) 63, 90 Ceylon 230. Se også Sri Lanka Chamorro, Violeta 117 Chiang Kai-shek 31, 46, 47, 48, 49, 50, 58, 59, 61, 66, 168, 196, 202 Chile 88, 201, 255, 256, 261, 264, 265, 272 China Act (1948) 47 Chirac, Jacques 181,183 Churchill, Winston 16, 17, 25, 26, 31, 37, 44, 50, 139, 158, 166, 167, 230 Clay, Lucius 29, 37 Clinton, Bill 121, 122, 180-181, 206 Clinton-administrasjonen 125, 180, 181 Colombia 244, 261 Colombo 244, 245 Colombo-planen 251 Combined Chiefs of Staff 158 COMECON 192, 196, 208, 210, 213, 214 Communauté (Frankrike) 235 Conference on International Economic Cooperation (CIEC) 175 Conventional Forces in Europe (CFE) 153 Convention Peoples Party (Ghana) 232 Cordon sanitaire 44 Costa Rica 261 Countercity 142 Counterforce 142 Crocker, Chester 117 Cuba 70, 72, 73, 74, 75, 79, 88, 99, 100, 101, 112, 147, 190, 213, 214, 244, 245 i Afrika 102, 103, 105, 108, 117, 215 i Latin-Amerika 88, 99, 102, 103, 112 Cubakrisen (1962) 70, 72-73, 76, 79, 82, 84, 88, 95, 112, 142, 169, 202 Curzon-linjen 31
Dairen 49, 198 Dalai Lama 202 Damage limitation 142 Danmark 31, 159, 162, 163, 174, 176, 177, 261, 266 Dardanellene 31. Se også Bosporus Dayton avtalen (1995) 123 De Gasperi, Alcide 162 Demokratibevegelsen (Kina) 205
Demokratiske parti (USA) 29, 61, 63, 135 Deng Xiaoping 104, 204, 205, 206 Detente 86, 87, 90, 99, 100, 106, 107, 111, 116, 118 Diem, Ngo Dinh 93, 97 Diet 185 Dien Bien Phu 61, 63 Djibouti 103 dollarens plass i internasjonal politikk 165, 172-174, 188 Dominikanske republikk 88, 100, 260 dominoteorien 57, 94 Donau 24 Donnelly, Desmond 18 Dubcek, Alexander 89, 211 Dulles, John Foster 59, 61, 62, 63, 65, 78, 134, 136, 166, 168 Dunkerque-traktaten (1947) 28 Durban 244, 245
Ecuador 260 Eden, Anthony 26, 31, 32, 77, 167 Egypt 51, 65, 67, 68, 69, 71,90, 92, 93, 102, 108, 109, 168, 214, 215, 226, 232, 234, 243, 260, 268, 272 Eisenhower, Dwight D. 61, 62, 68, 73, 77, 78, 94, 102, 133, 134, 135, 136, 137, 138, 141, 143, 144, 165, 166, 167, 168, 170, 186 Eisenhower-administrasjonen 60, 61, 62, 63, 65, 72, 77, 78, 111, 136, 141, 160, 165,167,168,186 Eisenhower-doktrinen 68 Elfenbenskysten 234, 240, 260, 272 El Salvador 112, 126, 261 Enhetsakten av 1985, den europeiske 175, 179 Eritrea 103, 126 Erklæringen om det frigjorte Europa (Jalta) 24 Estland 221, 261 Etiopia 103, 108, 117, 126, 190, 215, 226, 242, 258, 260, 270 etnisk rensing 123 etnisk uro 123, 126, 220 Euratom (1958) 161 EURO-gruppen (innenfor NATO) 171 eurokommunisme 214 Europaåret 178
286 REGISTER Europahæren (1950-1954) 62, 161, 163, 167 Europaparlamentet 176 Europarådet 161 European Economic Community (EEC) 140, 161, 163, 165, 169, 170, 172 jordbrukspolitikk 173 European Free Trade Association (EFTA) 161, 163, 164, 176 Europeisk integrasjon 160—165, 172, 174-175 USAs holdning til 160, 164-165, 180 Europeisk politisk samarbeid (EPS) 175, 176 Europeiske fellesskap (EF) 163, 164, 172, 173, 174-177, 179, 180, 183, 214, 254, 267 jordbrukspolitikk 174, 178 kommisjonen 175 ministerrådet 176 Europeiske monetære system (EMS) 175 Europeiske råd 175 Europeiske union (EU) 120, 122, 123, 157, 176-177, 180, 181, 224, 225 Europeiske økonomiske samarbeid (EØS) 176 Europol 176 Falklandsøyene (Malvinas) 244 Faruk, kong 67 fattigdom i u-land 270-273 Faure, Edgar 77 Feis, Herbert 18 Fieldhouse, David 265 Filippinene 52, 54, 60, 62, 226, 227, 238, 242, 243, 244, 248, 255, 260 Finland 27, 29, 31, 33, 35, 76, 104, 159, 176, 244, 261 fleksibelt svar (flexible response) 142, 143, 149,150,171 FNL (Den nasjonale frigjøringsfront for Sør-Vietnam). Se Vietcong FNLA (Den nasjonale angolesiske frigjø ringsfront) 102, 103 Folkeforbundet 228 Fontaine, André 18 Ford, Gerald 82, 83, 107 Ford-administrasjonen 97, 115 Forente Arabiske Emirater 261 Forente Arabiske Republikk (UAR) 69, 74
Forente Nasjoner (FN) 19, 24, 51, 55, 67, 70, 71, 92, 95, 107, 123, 124, 130, 175, 185, 215, 226, 228, 245, 246, 252, 270 FN-pakten 228 fredsskapende aksjoner 117,124, 126 miljøvernprogram 264 Sikkerhetsrådet 46, 67, 88, 120, 124 Technical Assistance Program 251 tilsynssystem 228, 234 Forlat /WzVbevegelsen 230 Formosa 61, 86, 205. Se også Taiwan Forrestal, James 25 Framskrittsalliansen 73 Frank, André Gunder 249 Frankrike 15, 16, 17, 27, 28, 31, 35, 36, 52, 62, 65, 68, 69, 70, 75, 82, 85, 93, 94, 108, 126, 159, 167, 170, 171, 177, 210, 214, 273 atomvåpenprogram 80, 140, 152, 153, 155, 170 brutto nasjonalprodukt 164, 261 holdning til europeisk integrasjon 62, 161, 162, 163, 167-168, 169, 174, 175, 176, 177, 181, 184 oppløsning av koloniriket 51, 54, 61, 62,161,226,227,228,229,230, 233-235, 237, 238, 240, 243, 244, 247 stilling etter 1945 16 Tysklands-politikken 36—40, 85, 163, 169 utviklingshjelp 252 Fransk Ekvatorial-Afrika 236 Frei, Eduardo 265 Front de la Liberation Nationale (FLN, Algerie) 69,234,235 Fuchs, Klaus 132 føderalisme 36, 39, 161, 162
Gabon 261 Gaddis, John Lewis 18,133 Galbraith, John Kenneth 248,271 Galtung, Johan 249 Gambia 260 Gandhi, Mohandas 31,52,240 Ganges 243 Gardner, Lloyd 18 Garthoff, Raymond 114
REGISTER
gassledning, handel med Sovjetunionen 167, 179 Gates, Robert 113 Gaulle, Charles de 16, 69, 85, 94, 140, 161, 163, 169, 170, 235, 237 Gaza 124, 125 General Agreement on Tariffs and Trade (GATT) 160, 166, 172, 178, 180, 186, 206, 251, 253, 256 Genéve (1954) 62, 234 Genéve (1955) 77 Genéve (1964) 253 Genéve (1985) 115,152 Genévekonvensjonen (1925) 141 Georgia 120, 220, 260 Gerd, Ernd 195 Ghana 69, 70, 71, 74, 101, 102, 214, 232, 236, 260, 271. Se også Gullkysten Gheorghiu-Dej, Gheorghe 210 Gierek, Edward 212 Giscard d’Estaing, Valéry 174,175 gjeldskrisen i u-land 255 glasnost 119, 205, 219, 220 Glassboro 81 Gomulka, Wladyslaw 191, 195, 198,211, 212 Gorbatsjov, Mikhail 113, 114, 115, 116, 117, 118, 1 19, 153, 182, 188,205, 213,215,216,217,218, 220, 221, 222,257 Grenada 105, 112 Grisebukten (Bay of Pigs) 73 Gromyko, Andrej 1 14 Grosz, Karoly 218 Grønland 27 Guam 89 Guatemala 71, 72, 73, 100, 260 Guinea 70, 102, 214, 235, 260, 269 Guinea-Bissau 102, 236, 260 Gullkysten 231,232, 239, 240, 241. Se også Ghana Guyana 269
Haag 175 Haberler, Gottfried 248 Haiphong 233 Haiti 122,260 Halle, Louis 21 Hammarskjold, Dag 71 Harare 244, 245
287
Hashimoto, Ryutaro 189 Havana 244, 245 Havel, Vaclav 216,217 Heath, Edward 163, 172 Hellas 26, 28, 30, 31, 32, 41, 42, 62, 68, 77, 158, 159, 160, 174, 177, 192, 261 Helsinki 82, 175, 181 Herring, George 18 Hiroshima 16, 129, 131 Hitler, Adolf 16, 23, 25, 36, 40, 57 Ho Chi Minh 95 Ho Chi Minh-byen 98 Holloway, David 146 Honduras 260 Honecker, Erich 182, 209, 217 Hong Kong 172, 201, 207, 255, 261, 262 Hoover, Herbert 165 Houphouet-Boigny, Felix 234, 235, 240 Hoxha, Enver 193 Husak, Gustav 211,217 Hussein, Saddam 121, 124 hutuer 126 Hviterussland 154, 224, 261 Hyderabad 52 hydrogenbomben 66, 132, 134, 135, 137, 139
ikkespredningsavtalen (1968) 80, 155 importsubstitusjon 252, 253, 259, 262 Inchon 57 India 31, 41, 51, 52, 62, 65, 67, 74, 90, 94, 101, 202, 248, 259, 260, 267 atomprogram 140, 155 fattigdom 272 kommunistpartiets rolle 52 industrialisering 258, 259 uavhengighet 17, 227, 229, 230, 236, 239, 240, 241, 242, 243, 244 India Acts (1919, 1935) 229 Indiaerklæringen (1942) 243 Indiafondet 251 Indiske hav 92, 101 Indokina 51, 54, 61, 66, 76, 94, 99, 104, 117, 168, 190, 203, 228, 234, 237 Indonesia 31, 51, 52, 60, 62, 65, 74, 227, 237, 239, 240, 241, 242, 243, 260, 262, 263, 268 kommunistpartiet rolle 51, 74, 214 Inter-amerikanske utviklingsbank 72 interessesfærer 24, 25, 71
288 REGISTER Stalin—Churchill-avtalen (1944) 25, 26 interkontinentale raketter (ICBM) 137, 141, 142, 144, 147, 149 Intermediate Nuclear Forces (INF)-forhandlingene 110, 115, 152, 153 Internasjonale handelsorganisasjon (ITO) 160,251 Internasjonale pengefond (IMF) 24, 160, 186,254 International Development Association 252 International Finance Development Corpo ration 252 Intifada 124 Irak 63, 67, 68, 69, 90, 101,117, 127, 141, 156, 228, 244, 268 Irak-Kuwait-konflikten 124, 125, 180 Iran 31, 63, 74, 108, 109, 117, 125, 127, 141, 159, 244, 265, 268, 269 Irland 127,163,174,175,261 islam 125, 126 Island 27, 159, 171 isolasjonisme. Se USA, isolasjonisme Israel 67, 68, 77, 90, 92, 93, 108, 112, 124, 125, 141, 168, 210, 243, 246, 261 Italia 13, 24, 27, 29, 33, 35, 42, 62, 157, 159, 160, 161, 163, 167, 175, 177, 228 bruttonasjonalprodukt 164, 261 kommunistpartiets (PCI) rolle 31, 214 Jackson, Henry 106, 107 Jakarta 244, 245 Jakes, Milos 216, 217 Jaltakonferansen (1945) 24, 27, 31, 32, 36, 44, 49, 116, 130 Jamaica 260, 269 Janajev, Gennadij 221 Japan 13, 15, 16, 20, 21, 24, 29, 30, 31, 33, 47, 49, 53,54, 56, 57, 59, 60,61, 65, 77, 85, 94, 122, 129, 130, 157, 172, 173, 180, 196, 198, 206, 255, 262, 263, 267, 273 bruttonasjonalprodukt 164, 184, 186, 187, 188, 189, 261 forholdet til Sovjet 187, 188, 189, 196 forholdet til USA 54, 122, 184-189 innvirkning på koloniene 228, 230, 242,243 Jaruzelski, Wojchiech 212, 213 Jasov, Dmitri 221 Jeltsin, Boris 154, 220, 221, 222, 223, 224
Jemen 101,260 Jeriko 125 jernteppet 77 Jerusalem 108, 125 Jimenez, Marcos Perez 265 Jinnah, Muhammed Ali 240 Johannes Paul II 212 Johnson, Louis 134 Johnson, Lyndon B. 81,84, 89, 94, 97, 144 Johnson-administrasjonen 87, 149 Jordan 68,92, 228,260 Jospin, Lionel 183 Jugoslavia 26, 59, 65, 77, 198, 224, 244 konflikten med Sovjetuninonen 190, 192, 193, 194, 207, 208, 209 oppløsningen av, 123-124, 126, 127, 177, 181 Julien, Claude 18 jødisk utvandring fra Sovjetunionen 106 Kabila, Laurent 126 Kadar, Janos 195,209,211,218 Kairo 244 Kambodsja 62, 97, 98, 104, 117, 126, 204, 213, 214, 242, 244, 245, 260 Kamerun 260 Kampuchea. Se Kambodsja Kao Kang 49, 196 Karibiske hav 101, 254 Karmal, Babrak 104, 213 Karpato-Ukraina 14 Kars-provinsen 31 Kasakstan 154, 220, 260 Kashmir 90 Kassem, Abdul Karim 63, 69 Katanga-provinsen 108 Kaukasus 127, 220 Kaunda, Kenneth 240 Keita, Modibo 74, 102 Kennan, George F. 29, 113 Kennedy, John F. 73, 79, 81, 83, 84, 140, 141—144, 166, 167, 168, 169, 170, 172, 177, 178, 186 Kennedy-administrasjonen 65, 73, 86, 141-143 Kennedy-runden (GATT) 172, 173 Kenya 232,241,260,272 keynesiansk ekspansjonisme 134 KGB 221
REGISTER 289
Khrustsjov, Nikita 56, 67, 74, 77, 78, 79, 81, 83, 100, 102, 116, 118, 132, 138, 139, 141, 142, 146, 147, 193, 194, 195, 198, 200, 203, 207,219 Kiesinger, Kurt Georg 80, 170 Kim II Sung 56, 214 Kina 15, 30, 44, 53, 54, 58, 59, 62, 66, 68, 69, 71, 94, 95, 102, 104, 105, 122, 130, 132, 156, 168, 185, 188, 189, 190, 213, 214, 243, 255, 259, 260, 263, 266, 268, 273 atomprogram 80, 140, 155, 201 borgerkrigen 1945—1949 15, 30, 31, 46-50, 55, 56, 57, 58, 193, 196 forholdet til Sovjet 52-53, 74, 86, 146, 193,196-207, 210 forholdet til USA 46-48, 86, 107, 136, 178, 187, 203-207 åpningen til USA 86—87, 203 Kirgisistan 260 Kirijenko, Sergej 223 Kishi, Nobusuke 186 Kissinger, Henry 87, 107, 109, 110, 148, 170, 178 kjemiske våpen 115,141 Klerk, Frederik W. de 127, 233 Knapp, Wilfrid 18 Kohl, Helmut 118, 175, 180, 182, 183, 184 Kolko, Gabriel 18 Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) 82, 153, 175 konføderalisme 161, 182 Kongo 71, 100, 126, 236, 260. Se også Zaire Kongo, folkerepublikken 102,215 Kongokrisen (1960) 70, 76 79 Kongressen (USA) 25, 28, 29, 42, 47, 51, 53, 55, 57, 68, 83, 84, 97, 106, 107, 108, 112, 118, 121, 150, 158, 159, 170, 171 Kongresspartiet (India) 230, 239, 240 konservative parti (Storbritannia) 135 Korea 54, 55, 60, 61, 76, 136, 185, 198, 261 Koreakrigen 13, 53, 54, 56-59, 60, 61, 62, 65, 66, 76, 79, 87, 93, 133, 134, 159, 160, 168, 185, 198 kornhandel (USA-Sovjet) 83, 85 Kosovo 122, 123-124, 177, 180, 183 Kostov, Traitsjo 191
Kosygin, Aleksej 81, 83, 90, 200 Krenz, Egon 182 Krim 120 kristelig-demokratiske partier, europeiske 81, 162, 182,216 Kroatia 123, 261 Krutsjkov, VIadimir 221 krysserraketter 149, 152 Kull-og stålunionen 161,162 kulturrevolusjonen (Kina) 87, 200, 204, 259 Kuomintang 47, 48, 196 kurdere 141 Kurilene 14,49,187 Kuwait 121, 124, 180, 261, 268 Kwasniewski, Aleksander 224 Ky, Nguyen Cao 97 Kyoto 264 Kypros 177, 244 Labour-regjeringen (Storbritannia) (Attlee) 16,22,51,82,158,230 (Wilson) 135, 174 Lagos 241 Landes, David 248 Laos 62, 97, 213, 242, 260 laser-våpen 151 Latin-Amerika 24, 80, 88, 89, 103, 104, 105, 108, 213, 251, 255, 258, 262, 263,272 i den kalde krigen 30, 65, 71—73 Latvia 221, 261 Leffler, Melvyn 18 lend/lease-hjelpen 27, 29, 158. Se også USA, lånepolitikken Lenin, VIadimir Iljitsj 22, 45, 83, 116, 219,227,250 Lesotho 260 Lévesque, Jacques 114 Lewinsky, Monica 121 Lewis, W. Arthur 248, 262 Libanon 68, 112, 126, 228, 261 liberalistene (i u-landsdebatten) 248, 249, 257, 258, 264, 266 liberation (Øst-Europa) 77, 111 Liberia 126, 226 Libya 31,101, 228, 268. Se også Tripolitania Life 22 Ligasjov, Yegor 220
290 REGISTER Likud (Israel) 124, 125 Lin Biao 87, 200 Lisboa-avtalen (1992) 154 Lisboakonferansen (1952) 133, 135, 171 Litauen 221,224,261 Litvinov, Maksim 44 Liu Shaoqi 200 Loi cadre 234 Lomé-avtalene 175, 254 Loth, Wilfrid 18 Louis, Wm. Roger 226 Low, D.A. 243 Lublin-gruppen 32, 191 Lumumba, Patrice 70, 71 Lusaka 244 Luxembourg 159, 161 Luxembourgkompromisset (1966) 163 Maastricht 176, 177, 180, 183 MacArthur, Douglas 54, 56, 57, 58, 59, 184,185 Macau 201 McCarthy, Joseph 57,132 mccarthyismen 95 Macmillan, Harold 140, 166, 167 McNamara, Robert 95, 141-144, 147, 148, 149, 150, 170 McNeill, William 18 Madagaskar 233, 260 Major, John 181,183 Makedonia 124, 260 maktprojisering (power projection) 100, 120 Malawi 232, 242, 260. Se også Nyasaland Malaya 52, 61. Se også Malaysia Malaysia 255, 261, 262. Se også Malaya Malenkov, Georgy 53, 66 Mali 70, 74, 102, 260, 267 Malta 115, 116, 177 Mandela, Nelson 127,233 Mandsjuria 48,49, 198 Manhattan project 130 Maniu, luliu 35 Mao Zedong 15, 47, 48, 49, 50, 52, 53, 56, 58, 59, 87, 132, 193, 196, 197, 198, 199, 200, 202, 204 Marokko 102, 108, 234, 238, 260 Marseillaisen 235 Marshall, George C. 49, 158
Marshallplanen 19, 22, 27, 28, 33, 35, 39, 41, 42, 158, 159, 160, 165, 166, 192, 251 Marx, Karl 250 massiv gjengjeldelse, trussel om 135, 143, 171 Matlock, Jack 114 Matsu 61, 86, 100, 136, 198, 202 Mauretania 260 Mauritius 261 Mellom-Amerika 242 Mengistu, Haile 103, 117 menneskerettigheter 82, 107, 108 Mercosur 256 Mexico 71,248, 261, 268, 272 Middelhavet 28,90, 101, 169 Midgetman-raketten 151 Midtøsten 87,244,271 1945-1962 51,63,65,67-69,74, 76 1962-1975 90-93,210,269 1975-1984 100, 101, 108, 111, 112, 175 1984-1995 124,125 MiG-flyene 202 Mikojan, Anastas 72 Mikolajczyk, Stanislaw 35 militært-industrielle kompleks 129, 136 Milosevic, Slobodan 123, 124 Minuteman-raketten 142 Mitterrand, Fran^ois 175,183 Mobutu, Sese Seko 71, 126, 236 Moldavia 221 Moldova 120, 260 Mollett, Guy 162, 234 Molotov, Vjatsjeslav 26, 131 Mongolia 213, 260. Se også Ytre Mongolia Monnet, Jean 163 Monroe-doktrinen (1823) 71 Morgenthauplanen 36 Morrison, Herbert 230 Mosambik 102, 126, 215, 236, 260 Moskvamøtet (1972) 81 Moskvatraktaten (1970) 81 Mossadeq, Muhammed 63, 265 MPLA (Folkebevegelsen for frigjøring av Angola) 102, 103 multilateral force (MLF) 170-171 multinasjonale selskap 248, 254, 257, 264-266, 272
REGISTER 291 multiple independently targetable reentry vehicle (MIRV) 80, 142, 146, 147, 149,154 Murayama, Tomichi 189 mutual and balanced force reductions (MBFR) 153 mutual assistance act (1953-1954) 63 mutual assured destruction (MAD) 142, 149 MX-raketten 149, 151 Miinchenforliket (1938) 191 Myanmar, se Burma Myrdal, Gunnar 249 Nagasaki 16, 129, 131 Nagorno-Karabakh 120, 220 Nagy, Ferenc 35 Nagy, Imre 195, 198 Namibia 117, 126,215,233,244,261 Napoleonskrigene 20, 229, 242 Nasser, Gamal Abdel 67, 68, 69, 92, 243 national security council (NSC) dokument (48/2) 54 dokument (68) 132, 133, 135, 137 Nederland 28, 31, 51, 159, 161, 227, 229, 237, 238, 243, 255, 261 Nehru, Jawaharlal 31, 52, 65, 66, 67, 240, 243 NEP-politikk (i Sovjet) 219 Nepal 260 Netanyahu, Benjamin 125 New Delhi 244, 245 New look-strategien i USA 134-137 tilsvarende i Sovjet 137-139 Newly Industrializing Countries (NICs) 255 New York 115 New Zealand 60, 62, 184, 229, 251, 258, 261, 266 Nicaragua 105, 111, 112, 117, 260 Niger (elva) 243 Niger (landet) 260, 267 Nigeria 231, 232, 239, 240, 241, 260, 268, 271 Nitze, Paul 132 Nixon, Richard 61, 72, 81, 82, 83, 86, 87, 89, 98, 105, 106, 107, 110, 148, 170, 178, 187 Nixon-administrasjonen 87, 90, 106, 107, 148, 171, 174, 178, 187
Nixon-doktrinen 89 Nkrumah, Kwame 69, 70, 74, 102, 232, 240, 241, 247 Nord-Afrika 102, 234, 241, 261, 268 Nord-Amerika 252, 259 Nord-Irland 127 Nord-Jemen 103, 108, 260 Nord-Korea 15, 31, 55, 156, 190, 214 Nord-Rhodesia 240. Se også Zambia Nord-Vietnam 15, 62, 84, 93, 95, 97, 98, 104, 190, 213, 243 Norge 29, 31, 159, 162, 163, 168, 176, 251, 261, 268 Noriega, Manuel 117 Normandie 43 North Atlantic Treaty Organization (NATO) 13, 29, 30, 42, 60, 62, 63, 77, 105, 120, 123, 124, 127, 133, 135, 138, 140, 143, 146, 152, 156, 160, 165, 166, 167, 170, 171, 176, 180, 181, 182, 183, 214, 224, 225 fordelingen av utgifter innenfor 171 Frankrikes stilling innenfor 140, 169-170, 175, 181 opprettelsen av 22, 28, 40, 41, 159, 160 Novotny, Antonin 210, 211 Nyasaland 242. Se også Malawi Nyerere, Julius 240 ny økonomisk verdensorden (NØV) 245, 254, 255, 256, 257, 269 nøytralitet (Sverige) 162 nøytralitet, USAs holdning til 77 nøytronvåpen 151, 152, 178
Oberdorfer, Don 113 Obuchi, Keizo 189 Ochab, Edward 195 Oder 38 Ogaden-provinsen 103 Okinawa 187, 189 oljekrisen (1973) 178, 244, 269 olympiske leker 77, 109 Oman 261 oppdemmingspolitikk (containment) mot Sovjet 94, 113, 134 Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) 71,246 Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC) 253,254,267,269
292 REGISTER Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) 166, 208, 253, 254 Organization for European Economic Cooperation (OEEC) 160, 161, 166 Ortega, Daniel 117 Osloavtalen 125-126 Ostpolitikk 80, 81, 118, 181, 208
Pahlavi, Muhammed Reza. Se sjahen av Iran Pakistan 51, 62, 63, 65, 74, 90, 140, 155, 230, 240, 244, 248, 260, 272 Palestina 41, 63, 67, 108, 124, 125 Palestine Liberation Organization (PLO) 108,125 panafrikanske konferanser 231 Panama 117,261 Panamakanalen 24 Papua Ny-Guinea 260 Paraguay 256, 261 Partai Nasional Indonesia (PNI) 239 Paterson, Thomas 18 Pathet Lao 96 Patrascanu, Lucretiu 191 Pavlov, tolk 26 Pavlov, Valentin 221 Pearl Harbor 23 Peng Dehuai 200 Pentagon 55 Perestrojka 115, 116, 119, 205, 219 Pershingrakettene 152 Persiske gulf 109,124 Peru 88, 261 Petkov, Nikola 35 Petsamo 14 Pilsen 194 Pinochet, Augusto 201 Pleven, Rene 167 Polarisraketten 140 Polarisubåtene 137, 142, 144 Polen 53,81,89,99,261 utviklingen før 1956 22, 25, 27, 31, 32,35,38,39,42, 43,44, 159, 191,211 utviklingen i 1956 194—196,210, 211-213 utviklingen i 1980-1981 111,117,212 utviklingen etter 1981 182,215,216, 217, 218, 224 Pol Pot 104
Pompidou, Georges 163 Porkkalabasen 33, 76 Port Arthur 49, 198 Portugal 65, 88, 89, 159, 171, 174, 261 kolonipolitikken 17, 102, 229, 230, 235-236, 237, 238 Poseidonubåtene 142, 146 post-revisjonistene (den kalde krigen) 18, 19, 20 Potsdamkonferansen (1945) 32, 37, 38, 77, 131 Poznan 195 Pravda 44, 49, 100 Prebisch, Raul 249, 262, 266 Presidentdirektiv 59 (1980) 150 Primakov, Jevgenij 223 prosentavtalen (Stalin—Churchill) 25, 26, 31 prøvesprengninger 155, 185 prøvestansavtalen (1963) 77, 80, 201 Pugo, Boris 221 punkt 4-programmet 251 Putin, VIadimir 223 Quemoy 61,86, 100, 136, 198, 202
Rajk, Laszlo 191 Rakosi, Matyas 195 Reagan, Ronald 107, 110, 111, 112, 113, 114, 115, 118, 150, 151, 152, 153, 179, 180, 204, 205 Reagan-administrasjonen 110, 112, 113, 151, 152, 179, 205, 254 Reagan-doktrinen 111, 114, 179 republikanske parti (USA) 42, 53, 62, 107, 133, 135, 150, 151, 164 revisjonistene (den kalde krigen) 18, 19, 20 Reykjavik 115, 152, 179 Reynolds, David 18 Rhee, Syngman 55, 66 Rhinen 24, 133 Rhinland 36, 37, 39 Riotraktaten (1947) 13, 71 Robinson, Ronald 226 Rodney, Walter 249 roll-back (Øst-Europa) 77 Romania 25, 26, 27, 31, 32, 33, 35, 1 18, 191,215, 216, 217, 224, 260 relativt uavhengig politikk overfor Sovjet 81, 89, 194, 210
REGISTER Romatraktaten 175 Roosevelt, Franklin D. 22, 24, 25, 27, 31, 36, 51, 129, 139, 158, 226 Roosevelt-administrasjonen 40, 50 Rostow, Walt W 248, 252 Roxas, Manuel 242 Ruhr 36, 37, 39 Russland (etter 1990) 120, 121, 127, 154, 155, 156, 189, 190, 191, 206, 221, 222-225, 261, 263 rustningskontroll 77, 79, 99, 112, 115, 116, 118, 147, 149, 151, 152-153, 154, 179. Se også Strategic Arms Limitation Treaty (SALT) og Strategic Arms Reductions Talk (START) Rwanda 126, 260 Ryukene 54 Rødehavet 92 Røde Khmer 98, 104
Saar 36, 37, 169 Sadat, Anwar 92, 93, 108 Sakhalin 14, 49 Salazar, Antonio de Oliveira 102, 236, 237 Samveldet (Det britiske) 16, 161, 162, 163, 164, 230, 251 Samveldet av uavhengige stater (SUS) 120, 222 sandinist-partiet 111, 112, 117 Sarekat Islam (Indonesia) 239 Sato, Eisaku 187 Saudi-Arabia 103,244,265,261,268 Saya San-opprøret 239 Scheel, Walter 170 Schengen-avtalen 176, 177 Schlesinger, Arthur M., jr. 18 Schlesinger, James 149,150 Schmidt, Helmut 174, 175 Schroder, Gerhard 184 Schuman, Robert 162, 163 Schweizer, Peter 113 seksdagerskrigen 91-92 Selassie, Haile 103 Senatet (USA) 42, 61,62, 63, 80, 102, 108, 109, 139, 185 Senegal 240, 260 Senghor, Leopold 240 Sentral-Afrika 232,237,241,245 Sentral-Amerika 99, 111 Sentral-Asia 202, 261
293
Sentral-Europa 154 Sentralafrikanske republikk 260 Senussiopprøret 239 Serbia 123, 124 Shaba-provinsen 108 Shultz, George 114 Sibir 187,203 Sierra Leone 126,241,260 Sinai 92 Singapore 253, 255, 261 Singer, Hans 249 Sjahen av Iran (Muhammed Reza Pahlavi) 63, 109, 201,265, 269 Sjdanov, Andrej 51,63 Sjelest, Pjotr 211 Sjevardnadse, Eduard 119, 219 Sjivkov, Todor 217 Skandinavia 28, 161, 162, 255, 258 Skyboltraketten 140, 142 Slovakia 120, 211,224, 261 Slovenia 123, 261 Smith, lan 232 Smith, Tony 234 Solidaritet (Polen) 212, 213, 215, 218, 224 Solsjenitsyn, Aleksandr 83 Somalia 103, 108, 109, 122, 126, 215, 270 Somoza, Anastasio 111 sosialdemokrati 22, 80, 234 South East Asia Treaty Organization (SEATO) 13,62,63,65,90 South-West African Peoples Organization (SWAPO) 117 Sovjetunionen drivkrefter i utenrikspolitikken 43—45 militær og økonomisk styrke 13,14, 33, 66, 74, 80, 82-83, 101, 119, 120, 128, 131, 132, 137-139, 144-147, 154, 155, 217, 218, 219, 222,223 nord-sør-spørsmål 252, 256-257 politikk 1945-1949 30-35 politikk 1950-1961 77-79 politikk 1962-1975 82-83 politikk 1984-1991 218-222 Spaak, Paul-Henri 162 Spania 159, 174, 177, 214, 226, 229, 261 Special Drawing Rights (SDR) 172, 173 Sputnik 138, 141
294 REGISTER Srebenica 123 Sri Lanka 260. Se også Ceylon SS-4 146 SS-5 146 SS-20 146, 152 Stalin, Josef 15, 22, 23, 25, 26, 30, 31, 32, 33, 36, 43, 44, 45, 49, 50, 52, 56, 66, 67, 74, 77, 130, 131, 137, 138, 167, 192, 193, 194, 195, 196, 198, 207, 212, 219, 252 Stanleyville 71 Stealthflyet 151 Stepasjin, Sergej 223 Stillehavet 23, 27, 60, 155, 173, 178, 181, 185, 188, 202, 254, 261 Stimson, Henry L. 130 Stockholmsavtalen (om tillitsskapende tiltak, 1986) 153 Storbritannia 15, 16, 17, 18, 19, 20, 22, 25, 26, 27, 28, 29, 31, 35, 36, 37, 44, 60, 61, 62, 63, 65, 67, 68, 70, 71, 75, 82, 89, 125, 158, 162, 167, 168, 169, 170, 179, 181, 184, 192, 249, 258, 266, 268, 270, 271 atomprogram 129, 130, 131, 135, 139-141,152,153,155,170 bruttonasjonalprodukt 128, 164, 61 holdning til europeisk integrasjon 161-164, 174, 175, 176, 177, 183, 184 oppløsning av koloniriket 17, 46, 51, 161, 226, 228-233, 236, 237-238, 240-142 stilling etter 1945 18,31,41,158, 163-164, 181 utviklingshjelp 251, 252, 254 Store spranget (Kina) 200, 259 Strategic Air Commando (SAC) 138 Strategic Arms Limitation Treaty (SALT). Se også rustningskontroll SALT I 80, 81, 82, 84, 105, 147, 148, 149 SALT II 80, 89, 99, 105, 106, 108, 109,110 Strategic Arms Reductions Talk (START). Se også rustningskontroll START I 110, 115, 154 START II 154,156 Strategiske forsvarsinitiativ (SDI) 153, 156, 179
strukturalistene (i u-landsdebatten) 248, 249, 250, 257, 259, 262, 264, 265, 266, 267, 272 strålevåpen 151 Sudan 102, 109, 126, 232, 241, 270 Suez 68, 78, 140, 161, 168, 172, 177, 234,235 Suharto, Thojib 263 Sukarno, Ahmed 31, 52, 66, 74, 240, 242 Surinam 269 Svalbard 31 Svartehavet 120, 219 Sveits 161, 176, 185, 258, 261 Sverige 162, 176, 177, 244, 261 Syria 51, 67, 69, 90, 92, 101, 112, 125, 126,228, 260 Sør-Afrika 30, 102, 117, 126, 141,215, 226, 229, 233, 238, 242, 244, 245, 246, 261 Sør-Amerika 242 Sør-Asia 261 Sør-Jemen 103 Sør-Korea 54, 55, 61, 108, 187, 243, 253, 255,261,262, 263,272 Sør-Rhodesia 232, 233, 238. Se også Zimbabwe Sør-Vietnam 62, 93, 94, 95, 97, 213, 243 Sørøst-Asia 30, 187, 254, 255, 263 Sørøst-Europa 158 Taft, Robert 42, 47, 165 Taiwan 53, 54, 55, 59, 61,62, 110, 168, 185, 187, 204, 205, 206, 207, 248, 253, 255, 262, 272. Se også Formosa Taiwanstredet 61 Tanganyika 228, 232, 240 Tanzania 260 Tchad 260 Tetoffensiven 97 Thailand 60, 62, 94, 255, 258, 261, 262, 263 Thatcher, Margaret 174, 180, 183, 254 Thieu, Nguyen Van 97, 104 Tibet 202 Tian Anmen-plassen (Beijing) 205 Tiranastredet 92 Tito, Josip Broz 15, 50, 59, 123, 190, 192, 193, 194, 195, 198, 207, 244 Togliatti, Palmiro 214
REGISTER 295 Togo 234, 260 Tokyo-runden (GATT) 178 Touré, Sekou 70 tradisjonalister (den kalde krigen) 18, 19, 20 tradisjonalister (i u-landsdebatten). Se liberalister Tridentubåtene 146, 151 Trinidad og Tobago 261 Tripolitania 31. Se også Libya Trotskij, Leo 192 Truman, Harry S. 25, 30, 48, 54, 57, 62, 63, 67, 130, 131, 132, 133, 134, 135, 159,165 Truman-administrasjonen 22, 28, 29, 40, 41, 42, 44, 47, 48, 50, 51, 53, 55, 57, 58, 59, 60, 62, 131, 132, 134, 135, 159, 160, 165 Truman-doktrinen 19, 22, 28, 41, 42, 68, 158 Tsjad 126 Tsjekkiske republikk 120,224,261 Tsjekkoslovakia 27, 29, 33, 35, 40, 99, 120, 159, 191, 192, 194, 210, 211,224 begivenhetenei 1968 81, 89, 202, 210-211, 213, 214 begivenhetene i 1989 215, 216, 217, 218 Tsjernenko, Konstantin 112,115 Tsjernobyl 221 Tsjernomyrdin, Viktor 222-223 Tsjetsjenia 120-121,127,223 Tunis 234, 238, 239, 240 Tunisia 261 tutsier 126 Tyrkia 28, 30, 31,41, 42, 62, 63, 68, 73, 77, 159, 160, 177, 243, 261 Tyskland 13, 15, 17, 20, 21, 22, 27, 28, 29, 32, 33, 41,43, 47, 49, 80-81, 117, 118, 122, 129, 154, 157, 158, 160, 161, 162, 163, 180, 185, 188, 262 bruttonasjonalprodukt 261 oppløsning av koloniriket 230, 232, 234 samling av 118, 120, 157, 181-184 Tysklandsproblemet 1945-1949 15, 17, 36-40, 78, 164, 169, 182
U-2 141 Uganda 126,232,241,260
Ukraina 120, 154, 211,221, 261 Ulbricht, Walter 209, 211 underutvikling, teorier om 247-250, 257-258, 264-273 undervannsraketter, strategiske (SLBM) 142, 144 Ungarn 26, 31, 33, 35, 191, 209, 210, 211, 261 utviklingen i 1956 77, 78, 194-196, 198, 202, 208, 218 utviklingen etter 1989 182,215,216, 217, 218, 224 Unilever-konsernet 265 UNITA (Den nasjonale union for Angolas totale uavhengighet) 102—103 United Fruit-konsernet 72 United Nations Conference on Trade and Development (UNCTAD) 245, 253, 256, 257, 262 Uruguay 71, 256, 261 Uruguay-runden (GATT) 180, 256 USA bruttonasjonalprodukt 13-14, 121, 128, 134, 144, 150, 172, 261, 269 drivkrefter i utenrikspolitikken 18-19, 40-43 ekspansjon etter andre verdenskrig 13, 157-160,172-174 holdninger til Sovjet 19,21,22, 24-25, 84, 105, 108-109 isolasjonisme 13, 14, 15, 16, 21, 23, 42, 62, 157, 164 lånepolitikken 24, 27 militær styrke 13-14, 26, 28, 29-30, 60, 80, 84, 110, 128, 132, 134-137, 141-144, 151 politikk 1945-1949 23-30 politikk 1973-1984 148-152 svekket posisjon 121, 173-174 utviklingshjelp 166,250,251,252, 253, 254,255 Usbekistan 260 Ussuri-elva 199
vakuum, virkninger av i internasjonal poli tikk 68 Vance, Cyrus 108 Vandenberg, Arthur 42 Vanik, Charles 106
296 REGISTER Venezuela 261,265,268 Verdensbanken 24, 160, 185,251,252, 254 Vernon, Raymond 248 Vest-Afrika 232, 235 Vest-Berlin 39,40,78,81 Vest-Pakistan 90 Vestbredden 124, 125 Vesteuropeiske union 176 Vest-Tyskland 62, 76, 77, 78, 80, 81, 85, 138, 157, 164, 166, 167, 169, 170, 171, 182, 183, 208, 210 holdning til europeisk integrasjon 162, 174 opprustning 133, 140 Ostpolitik 80, 81, 85, 179, 209 økonomisk styrke 163 Vestre Neisse 32, 38 Vietcong 95, 97, 98 Vietminh 52, 53, 61, 233 Vietnam 51, 52, 53, 54, 89, 99, 100, 101, 103, 104, 107, 117, 136, 171, 178, 187, 204, 214, 227, 233, 241, 242, 243, 244, 245, 260 Vietnamkrigene 76, 84, 86, 87, 93-98, 105, 106, 109, 110, 112, 143, 149, 150, 169, 177, 214 Vladivostok 82, 108 Volta 243 Vorosjilov, Kliment 70 våpenkappløpet 1945-1995 128-156 drivkrefter bak 128—129 Walesa, Lech 212-213,218,224 Wallace, Henry 42 Wang Ming 196 Warszawaoppstanden (1944) 25 Warszawapakten 138, 153, 156, 195, 196, 210, 211, 213, 216 Watergate 106, 107, 178 Weinberger, Caspar 150 Wien 81, 115 Williams, William Appleman 18 Williamsburg 188 Wilson, Harold 172,174 Wilson, Woodrow 23-24 World Trade Organization (WTO) 180, 206,207 Wye-avtalen 125
Xinjiang 49, 198
Yalu-elva 57, 58, 59 Yergin, Daniel 18 Young, Andrew 107 Ytre Mongolia 31, 49, 203, 213. Se også Mongolia Zaibatsuene (Japan) 185 Zaire 71, 102, 108, 126, 271. Se også Kongo Zambezi 243 Zambia 232, 260. Se også Nord-Rhodesia Zemin, Jiang 206 Zhirinovski, Vladimir 222 Zhou Enlai 202 Zimbabwe 126, 230, 260. Se også SørRhodesia Zubok, Vladislav 18
økonomisk og monetær union (ØMU) 177 Øst-Afrika 232, 237, 241 Øst-Asia 122, 156, 206, 255, 262, 273 Øst-Berlin 77, 78, 81, 194, 209 Østerrike 13, 33, 44, 76, 78, 161, 176, 244,261 Øst-Europa 14, 67, 77, 81, 82, 84, 85, 88, 89, 104, 111, 138, 176, 184, 190, 256 i den kalde krigen 19, 24, 25, 27, 29, 38,40,49, 50, 53, 146, 159, 167 kommunismens fall i 119,153, 215-218, 222-225 Sovjets politikk 1945-1953 31—35, 36, 43-45, 191-193 Sovjets politikk 1953-1958 193-196 Sovjets politikk 1958-1985 207-213 Sovjets politikk 1985-1991 117, 118, 127, 154 Øst-Karelen 14 Øst-Pakistan 90. Se også Bangladesh Øst-Preussen 14 Østre Neisse 32 Øst-Timor 127 Øst-Turkestan 49 Øst-Tyskland 40, 78, 80-81, 118, 182, 183, 191, 194, 209, 210, 211, 215, 216, 217, 218 øst-vest-handel 84-85 Øvre Volta. Se Burkina Faso