256 6 126MB
Norwegian Bokmål Pages 333 Year 1999
Jardar Seim
ØST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Forum • Aschehoug
KB Bana
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. © 1999 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo http://w w w .aschehoug.no/ Satt med 11/13 pkt Bembo hos Hamar Maskinsetteri, Hamar Papir: 80 g Ensolux Cream 1,6 Printed in Finland W erner Soderstrom OY, Juva 1999 ISBN 82-03-29106-6
INNHOLD
IN N L E D N IN G .................................................................................................. DEL 1: 1989: D IK TA TU RETS ENDESTASJON - M ED O V ERG A N G TIL DET UKJENTE Fra verdenskrig til kommunistdiktatur ........................................................... Ensretting, samfunnsombygging og tilpasning................................................ 1980-årene: Store forskjeller mellom landene før oppbruddet ................... De polske kommunistene og Solidaritet: Konfrontasjon, kompromiss og kapitulasjon............................................. Glidende overgang i U n g a r n ............................................................................ Miljøet som spydspiss ........................................................................................ To fredelige m aktoverganger............................................................................ Den mnemurte staten - og dagen d e r p å ......................................................... Tsjekkoslovakia: «En folkefiende» blir president ........................................... Bulganas motvillige reformkommunister ....................................................... Romanias kompromissløse re g im e ................................................................... Albania følger med på fe rd e n ............................................................................ Fire sovjetrepublikker begynner for seg s e l v .................................................. DEL 2: D EN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME Det gamle systemet i teori og praksis .............................................................. Systemets sterke sider ........................................................................................ Forsøk på å reformere systemet ....................................................................... Slutt med flikking på det gamle systemet. - Men hvem skal bli de nye kapitalistene? ................................................ Ungarn velger en gradvis omlegging .............................................................. Polen satser på sjokk-behandling..................................................................... Ønske om rask omlegging også i Tsjekkoslovakia........................................ Opphørssalg i D D R .......................................................................................... Privatisering med iver og m o tv ilje ................................................................... Tidligere sovjetrepublikken vei til kapitalisme ............................................. Balkan-erfaringer ............................................................................................... 5
9
16 19 25 27 35 43 45 47 60 65 69 78
90 94 96 100 104 106 110 112 112 114 116
N oen av privatiseringens vanskelige sp ø rsm ål.................................... Bankene henger etter ............................................................................ Hvor p riv at? ............................................................................................. Utenlandsk kapital - trussel eller velsignelse? .................................... Bruttonasjonalproduktet - dypt ned og langsomt o p p ...................... Strukturforandringer - næringer og regioner .................................... Den største veksten kom i sosial u lik h e t.............................................
118 121 123 125 128 131 134
DEL 3: FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG Ønsker om forandring............................................................................ Nye forfatninger - også kongedømme som alternativ? ................... Presidentens m a k t................................................................................... Nasjonalforsamlinger - ett eller to k a m m er? ...................................... Nye og gamle partier ............................................................................ Gamle og nye konfliktlinjer................................................................... Oppgjør med fortiden eller bare se fram over?....................................
140 142 145 148 150 159 167
T T
1
1 1 r» r f - s K i l i t - a t -
JlUUllilV. V .........................................................................................................................................................................................................................................................................
11
i/zw/.
Albania - med anarki som alternativ.................................................... Bulgaria ned for telling .......................................................................... Baltikum og Moldova med ulike v e ie r ................................................ Pionérlandet P o l e n ................................................................................. Tsjekkia —vellykket med skjulte p ro b le m e r...................................... Slovakia plasserer seg utenfor det gode selskap ................................. Ungarn med jevn u tv ik lin g ................................................................... Romania for sakte f a r t............................................................................ En «lang» og mangfoldig demokratipenode ......................................
176 180 183 190 194 197 200 201 205
DEL 4: NASJONALISME SOM FR IG JØ R IN G OG SPØKELSE Nasjonale trekk under k o m m u n ism e n ................................................ Historien som nasjonalt s p e i l ................................................................ Bulgarias tyrkere under p re s s ................................................................ Pinlige europeiske tradisjoner .............................................................. Etnisk nasjonalisme og borger-nasjonalisme ...................................... Nasjonal frigjøring og farvel til k o m m unism en ................................. Estere, latviere og litauere tar tilbake sine stater ............................... To folk med store minoriteter: albanere og ungarere ...................... Albanernes sene nasjonalisme................................................................ Ungarn: stolt nasjonalisme, men nederlag i Trianon 1920 ............ Ungarerne i R o m a n ia ............................................................................
210 212 214 215 216 219 220 224 224 226 228
6
Ungarerne i Slovakia........................................................................................... R utenerne - enda en minoritet? ..................................................................... Moldova - konflikt med russere, men annerledes enn i Baltikum ............ Gagauzerne: Vi ere en nasjon vi m e d .............................................................. Et fattig land mellom Romania og S U S ......................................................... Makedonia og n a b o e n e ...................................................................................... Oppløsningen av Jugoslavia —skjebne eller p o litik k ?.................................... Nasjonale markeringer i Jugoslavia før sam m enbruddet............................... Konflikten i Kosovo vokser f r a m ..................................................................... Når en kommunistfører tar nasjonalisme til hjelp ........................................ Kosovo og Vojvodina mister selvstyret............................................................ Opptrapping i Kosovo ...................................................................................... Fra fredskonferanse til N A TO -bom bing ....................................................... Slovenia demokratiseres og reagerer mot M ilo S e v ic .................................... Kroatias nasjonalistiske alternativ ..................................................................... Krig i K ro a tia ...................................................................................................... Bosnia-Hercegovina - republikken som skulle nektes l i v ............................. Fredsforsøk og råere k r i g ................................................................................... Fred eller våpenløs krig? ................................................................................... Oppløsningen av Tsjekkoslovakia - fredelig, men unødvendig?................. Alt handler ikke om oppløsning.......................................................................
230 231 232 234 235 237 242 247 248 251 255 256 257 260 263 265 275 279 285 287 289
ETTERORD N O E N PERSPEKTIVER PÅ 1989 O G Å REN E E T T E R ......................
291
K A R T ..................................................................................................................
303
L IT T E R A T U R ..................................................................................................
309
R E G IS T E R .........................................................................................................
313
INNLEDNING
erlinmurens fall i november 1989 innebar at folk i Øst-Tyskland (DDR) fikk utvidet sin bevegelsesfrihet på en måte som de tid ligere bare kunne drømme om. Murens fall ble samtidig et symbol på en utrolig utvikling i hele Øst-Europa, da de kommunistiske regimene ble erstattet av demokratier og sentralplanøkonomien av markedsøkonomi. Verken eksperter eller folk flest hadde selv kort tid i forveien regnet med at noe sånt kunne skje på den måten. Det var ikke bare en rask utvikling, den var også i hovedtrekk fredelig. Med tanke på alle de lidelsene folk hadde opplevd da regimene ble etablert i slutten av 1940-årene i stalinismens tid, og med tanke på de brutale midlene som både lokale myndig heter og Moskva hadde brukt for å slå ned protester og opprør senere, var det som hendte i 1989, et gledessjokk. Etter 1989 har erfaringene vært mer blandet. I Jugoslavia har en nasjo nalisme blind for andre folkegruppers livssituasjon kastet millioner av mennesker ut i meningsløst rå krigshandlinger. Men de fleste i ØstEuropa har beholdt freden og det nyvunne demokratiet. Deres problem har vært at den lykketilstanden mange litt naivt trodde ville innfinne seg da diktaturene ble borte, fort viste seg å være et luftslott. En dyp og lang varig økonomisk nedgang kom i stedet for den forventede raske materielle framgangen, som i første omgang ble forbeholdt en begrenset del av befolkningen. Gjennom omrystingen av det økonomiske systemet opp levde store grupper at morgendagen ble usikker på en ny og ukjent måte. Mange fikk sine opplevelser av det omdrømte vestlige overflodssamfunnet begrenset til at det ble Coca-Cola i alle butikker, McDonald’s i alle større byer, og aggressive reklamekampanjer fra en internasjonal tobakksindustri på vikende front i vestlige land. Imens surret MTV på fjernsynet fra nyinstallerte kabelnett som et symbol på delaktigheten i vestlig kultur. Dette kan være ett glimt inn i den østeuropeiske virkeligheten fra 1989 og utover. Men det blir skjevt hvis det blir stående alene. Denne boka er
B
9
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
et forsøk på å gi en bredere oversikt over både 1989 og de senere årene. For å få fram oversiktspreget og muliggjøre sammenlikninger mellom for skjellige land er hoveddisposisjonen tematisk, ikke land for land. Det betyr at en del hovedspørsmål tas opp mer generelt og med erfaringer fra enkeltland som konkrete eksempler. Slike mer drøftende og problem orienterte oversikter utdypes og suppleres i noen tilfelle av mer faktapregede presentasjoner av enkeltland. Det gjelder særlig framstillingen av den politiske historien. Det kan reises mange innvendinger mot å skrive en slik bok. Ingen er mer oppmerksom på det enn forfatteren selv. Det er i seg selv problema tisk å skrive det som med et litt selvmotsigende ord kalles samtidshistone. Hovedinnvendingen er at den er for nær i tid, og det i to betydningen a) Vi vet for lite om de siste årene; nye opplysninger av vesentlig betyd ning for å forstå det som skjedde, vil komme til senere, b) Perspektivet er for nærsynt. Begivenheter eller utviklingstrekk som virker viktige i øye blikket, kan i ettertiden vise seg å være tilfeldige vinders overflatekrusninger på en kraftig havstrøm som ikke er like lett å observere, men som over tid flytter langt mer vann enn de skumproduserende og iøynefallende vindkastene. Boka bør leses med disse innvendingene in mente. De påminner om at det ikke fins én historie som er riktig. Det vil alltid kunne komme nye versjoner - fordi ny kunnskap kommer til, fordi tidsperspektivet endres, eller fordi man blir interessert i andre sider ved fortiden, uavhengig av tidsperspektivet. Derfor er det ikke bare samtidshistorien som må være forberedt på stadige omskrivninger. Det samme gjelder for middelalder historien. Det fins ingen historieframstilling som er «fullstendig». «Historie» i betydningen framstilling vil alltid være et utvalg av «historien» i betyd ningen alt som har hendt før. Ethvert slikt utvalg kan gjøres annerledes. Jeg har gjort ett utvalg i denne boka - etter beste skjønn. Det er mange andre stoffområder det kunne ha vært fristende å ta med innenfor ram men. Noen er utelatt på grunn av manglende kunnskaper, andre på grunn av manglende tid og kapasitet. Håpet er at det utvalget som er gjort, ikke gjør urett mot menneskene i Øst-Europa - verken mot dem som i av gjørende øyeblikk har formet en utvikling, eller dem som i perioder har befunnet seg som ofre for sterke krefter som de ikke har hatt kontroll over. Håpet er også at de ulike delene av Øst-Europa framstår med sine 10
INNLEDNING
egenarter og forskjeller, ikke som ensartede biter av en kunstig avgrenset enhet. Dermed er enda en mulig innvending berørt, bruken av ordet ØstEuropa som samlebegrep. Jeg har valgt det for enkelthets skyld, vel vitende om at det av flere grunner kan være problematisk. For mange, ikke minst i land som Tsjekkia og Ungarn, bygger begrepet på en todeling av Europa som skyldes det kommunistiske herredømmet og den kalde krigen. Alternative begreper er bl.a. «Sentral- og Øst-Europa» og «Det østlige sentral-Europa». Av disse synes jeg det siste er best. Det gir en tre deling av Europa i vest, øst og noe som er imellom, selv om grensene for de tre hoveddelene vil være diskutable. Hvis østdelen utgjøres av Russ land, Ukraina og Hviterussland, vil østparten av mellomdelen omtrent dekke det området som behandles i denne boka. Det er den delen av Europa vest for Sovjetunionen som var under kommunistisk styre etter annen verdenskrig, med tillegg av de områdene i Sovjetunionen som ikke hadde vært sovjetiske i mellomkrigstiden, men som hadde republikkstatus i etterkrigstiden, det vil si Estland, Latvia, Litauen og Moldova. Problemet med «Det østlige sentralEuropa» er delvis at det er tungvint. I engelskspråklig litteratur som benyt ter «East Central Europe», løses problemet av og til ved å bruke forkortel sen ECE. På norsk ville den tilsvarende forkortelsen bh DØSE. Jeg synes ikke det er noe godt alternativ. Den andre innvendingen mot «Det østlige sentral-Europa» er at det forutsetter et annet begrep som sjelden er å høre, «Det vestlige sentral-Europa» (Tyskland, Østerrike?) Det slås gjerne sam men med «Vest-Europa» (vest for Tyskland?) til «Vest-Europa». Jeg velger derfor å bruke «Øst-Europa» og finner det spesielt naturlig når temaet for boka er kommunismens fall og de ulike erfaringene i de tidligere kommunistlandene etterpå. Min største betenkning med begre pet brukt om disse landene, er at det kan implisere at Russland, Ukraina og Hviterussland ikke tilhører Europa. Det mener jeg absolutt ikke. Igjen har jeg latt praktiske overveielser gjøre utslaget. «Øst-Europa» er kort, og det brukes på tilsvarende måte også i mye internasjonal litteratur. Inn delingen er selvsagt kunstig i den betydning at den er laget, den er ikke «natur». Men inndelingen er ikke dermed kunstig i betydningen urimelig. Boka er skrevet som et oversiktsverk for et allment publikum som ønsker å fa vite mer om denne delen av Europa. Den er ikke skrevet som et vitenskapelig verk med henvisninger og drøftinger av ulike teorier og ulike forskeres standpunkter. Å gjøre oppmerksom på det innebærer en 11
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
ny påminning om at det stoffet som presenteres, kan utformes på andre måter. Opplysningene som framstillingen bygger på, er hentet fra inter nasjonal presse, faglitteratur og tidsskrifter (titler nevnt i litteraturliste bak i boka), Internett og inntrykk fra egne reiser. I noen tilfeller, hvor opplys ninger ikke uten videre lar seg finne i standardkilder, eller hvor et bestemt perspektiv er hentet fra en bestemt forfatter, har jeg satt en kort henvis ning til litteraturlista i parentes. Hvis lesere ønsker å kontrollere bestemte andre opplysninger, vil jeg prøve å være behjelpelig med en mer nøyaktig kildehenvisning, hvis jeg far en skriftlig henvendelse om det via forlaget. Manuskriptet er avsluttet i juli 1999.
KAPITTEL 1 1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE I dette kapitlet skisseres først opprinnelsen til de regimene som ble styrtet i 1989, og hva slags samfunnsformer som ble utviklet under kommunismen. Det fører over i de enkelte regimersfall og hvilkeforutsetninger som slik ble skapt i hvert enkelt landfor en ny start.
kke alle diktaturene i Øst-Europa nådde endestasjonen i 1989. Men de fleste gjorde det. Derfor er dette året blitt stående som revolusjonsåret i Øst-Europas nyere historie, - eller året for de store omveltningene, hvis man mener at det som skjedde, ikke var omfattende, voldelig eller nedenfra nok til å kalles en skikkelig revolusjon. At det skjedde akkurat i 1989, var kanskje ikke så dumt. Det året var også preget av 200-årsmarkeringen av den store franske revolusjon. I europeisk historie har 1789 vært et av de årstallene som fortsatt læres av mange skoleelever, på tross av årstallenes degradering fra historiebevisstheten. Derfor vil de endrin gene som skjedde i Øst-Europa på slutten av 1900-tallet, kanskje ha sjanse til å bli husket innenfor en konkret kronologi og ikke bare tilhøre en diffus fortid. For den godt voksne del av befolkningen, både i Øst- og VestEuropa, er det ikke så lenge siden 1989. Og selv om krigshandlingene i det tidligere Jugoslavia nå i flere år har dominert nyhetene fra ØstEuropa, sitter mange fortsatt med klare TV-minner også fra f.eks. Berlin-murens fall i november 1989 eller de blodige kampene i Romania og president Ceau§escus flukt og henrettelse i desember. I Øst-Europa vil det dessuten i år framover være slik at tilværelsen for mange kan deles i to: før og etter 1989. Ikke bare ble de generelle rammene for samfunns livet annerledes; mange enkeltmennesker og familier ble levende illu strasjoner på at forandringene dreide seg om langt dypere forhold enn etablering av McDonaldVfilialer eller at det ble slutt med å gå i obliga toriske 1. mai-tog. Mange som var blitt utestengt fra bestemte stillinger fordi de ikke ville gå på akkord med sin overbevisning, fikk nå endelig posisjoner som de var faglig kvalifisert til. Hvis de da ikke allerede var blitt pensjonister. Andre opplevde å miste makt og privilegier. Grunnen ble borte under deres godt planlagte karriere. For barn og ungdom i Øst-Europa begynner 1989 å bli ijernt, hvis de i
I
15
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
det hele tatt var født da. Mens skoleungdom de første årene etter 1989 kunne gi uttrykk for glede over nyvunnen frihet og håp om en spennende framtid og utforskning av verden, har f.eks. en 16-åring i år 2000 ingen klar erindring om en diktaturfortid som bakteppe for dagens problemer. Han eller hun var bare 5 år da kommunistregimene brøt sammen. For eldre, eldre søsken og lærere kan nok forsøke å fortelle hvordan det var den gangen. Men for de unge er det ikke selvopplevd. Og dessuten spriker fortellingene. Noen forteller om en trygg tilværelse, kanskje litt kjedelig, men uten arbeidsløshet, utbredt fattigdom og demonstrativt luksusforbruk av nyrike. Andre forteller helst om ensretting, umyndiggjøring og varemangel. For så forskjellig kunne kommunismen oppleves. Selv om man etter marxist-leninistisk teori i disse samfunnene ennå ikke var kommet til det kommunistiske stadiet da man skulle yte etter evne og få etter behov med alle klassemotsetninger utvisket, var kommunisme det uttrykket som pierne ble brukt om den reelt eksisterende samfunnsformen. Men den ble cu ikke bare opplevd forskjellig alt ettersom hvilken plass man hadde innen et slikt samfunn. Den var også forskjellig fra land til land. I den forstand var Øst-Europa under kommunismen langt mer forskjellig enn det mange i vestlige land fikk med seg. Det skulle også få betydning for den måten omveltningene i 1989 skjedde på, og for de samfunnsekspenmentene hvert av landene deretter påbegynte.
Fra verdenskng til kommunistdiktatur Øst-Europa hadde en betydelig kortere erfaring med kommunistisk styre sett enn Sovjetunionen. Den russiske revolusjonen skjedde i 1917, på slut ten av første verdenskrig. Den kommunistiske maktovertakelsen i ØstEuropa skjedde kort tid etter den annen verdenskrig. Selv om ett årstall ikke fanger inn alt, var det meste avgjort i 1947 (1948 for Tsjekkoslovakias vedkommende). Og akkurat som utviklingen av første verdenskrig gjorde det mulig for bolsjevikene (kommunistene) å overta makten i et militært og økonomisk svekket Russland, så var utfallet av den annen ver denskng avgjørende for overgangen til kommunisme i Øst-Europa. Mens Russland etter første verdenskrig ikke bare opplevde samfunnsmessig kaos 16
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
og borgerkrig, men også måtte avstå store landområder (bl.a. Finland, de baltiske statene, deler av Polen), var Sovjetunionens stilling etter den annen verdenskrig en helt annen. På tross av de enorme menneskelige tapene og krigsødeleggelsene i kampen mot Hitler-Tyskland var Sovjet unionen blant seierherrene. Og selv om grensene nå ble skjøvet vestover igjen (bl.a. i Polen og Baltikum), skjedde den mest omfattende sikringen av sovjetiske og russiske interesser ved at Øst-Europa ble påtvunget samme samfunnsform som i Sovjetunionen. Sovjetisk militær overlegen het i denne delen av Europa var en forutsetning for at de lokale kommu nistene vant fram. Makten ble likevel ikke overtatt ved hjelp av militærkupp. Det vanlige var et sterkt politisk press som ble utgitt som demokratiske prosedyrer, supplert med folkelige demonstrasjoner hvor kommunister gjerne trakk i trådene. I Jugoslavia og Albania var maktovertakelsen først og fremst et resultat av at verdenskrigen i disse landene også ble utkjempet som en borgerkrig, der de kommunistiske partisanene stod seirende igjen. I de andre landene var det en overgangsperiode på flere år fra krigens slutt fram til kommunistenes seier. Det gjelder Polen, Ungarn, Romania og Bulga ria. Der oppnådde kommunistene og deres støttespillere i andre partier i disse årene gradvis mer makt. I Tsjekkoslovakia fungerte demokratiet lenger enn i nabolandene. Det hadde sammenheng med at Tsjekkoslo vakia hadde de sterkeste demokratiske tradisjonene fra mellomkrigstiden, men også med at kommunistene gjennom sin relativt store oppslutning i befolkningen lenge nøyde seg med innflytelse oppnådd med demokratiske midler. Endelig var det noen land som ikke opplevde noen overgangs periode i det hele tatt, men ble annektert av Sovjetunionen under krigen. Det gjaldt de baltiske statene (Estland, Latvia, Litauen). En tilsvarende skjebne fikk det som i mellomkrigstiden hadde vært den rumenske pro vinsen Bessarabia, men som etter krigen ble den moldovske (før kalt den molda viske) sovjetrepublikken (i dag republikken Moldova). Endelig var det særtilfellet Øst-Tyskland (Deutsche Demokratische Republik, DDR), som ble opprettet som egen sovjetkontrollert stat (1949) som en følge av at Sovjetunionen og vestmaktene ikke klarte å bli enige om Tysklands stilling etter krigen. At de lokale kommunistene overtok makten i de østeuropeiske landene på vegne av Sovjetunionen og under stadig kontroll fra Moskva, var både et utslag av tradisjonell russisk imperialisme og et forsøk på å forebygge at 17
GST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Russland enda en gang skulle bli angrepet fra vest. Den kalde krigen mel lom øst og vest oppstod delvis som følge av denne ekspansjonen, men hadde også andre røtter, slik at det ble en vekselvirkning. Jo dårligere for hold mellom øst og vest, jo viktigere ble det å sikre Øst-Europa for Sov jetunionen. Men etableringen av kommunistisk styre hadde også elemen ter i seg av det som ble kjørt fram i propagandaen og som inngikk i de nye regimenes offisielle selvforståelse. Etter den tolkningen fant det sted sosiale revolusjoner ved at arbeiderklassen tok makten under ledelse av kommu nistpartiet. Det var et resultat av klassemotsetningene og utbyttingen i samfunnene. For å hindre borgerskapet i å ta tilbake makten måtte det innføres et midlertidig diktatur, proletariatets diktatur. At de østeuropeiske samfunnene kunne ha behov for å bli kraftig rystet slik at de enorme sosiale forskjellene kunne bli utjevnet, var ikke bare noe den kommunistiske propagandaen beleilig utnyttet for å rettferdiggjøre sine egne overgrep. Det var også mange unge idealister som ut fra sin egen opplevelse av kløftene i samfunnet sluttet opp om kommunistene eller iallfall godtok dem som et mindre onde enn de gamle makthaverne. På bakgrunn av en nylig avsluttet verdenskrig der millioner var drept og lem lestet og byer og produksjonsutstyr bombet i filler, var det mange som følte at det var nok med gamle pratemåter, nå måtte kommunistene som var blitt forfulgt før krigen, fa sin sjanse. At de var i allianse med det seierrike og dermed det foreløpig så prestisjerike Sovjetunionen, kunne også være en fordel. Noen trodde på Sovjetunionen. Andre var grunnleggende skeptiske ut fra historiske kunnskaper om Russlands opptreden i mange av disse landene tidligere. Men kanskje ville en bli bedre behandlet om en opptrådte som venn enn som fiende? Og hva var alternativet? Vesten kom med løfter om støtte til demokrati og frie valg, men vek unna eller nøyde seg med kosmetiske innrømmelser fra sovjeterne når det ble en konflikt. Det eneste vesentlige unntaket var den vestlige støtten til antikommunistene i den greske borgerkrigen (1944-49). Ved siden av dem som ønsket omfattende sosiale reformer, men uten egentlig å ha noen tillit til Sovjet unionen, fikk de nye makthaverne også verdifull støtte fra rendyrkete opportunister, folk som bare ønsket å være på de seirendes side og utnytte sine muligheter best mulig uavhengig av ideologi. Blant dem var det også ikke så fa tidligere fascister, som håpet at utvist nidkjærhet for de nye makthaverne kunne rødvaske den tidligere brunfargen deres bort. Men store deler av befolkningen nektet å inngå kompromiss. Noen 18
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
engstet seg først og fremst for tap av nasjonal uavhengighet eller kveling av de demokratiske tradisjonene i disse landene. Andre var motstandere av sosial utjevning enten det ble kalt sosialdemokrati eller kommunisme, og noen manglet tillit til at sovjetkontrollerte regjeringer var i stand til å skape et sosialt rettferdig samfunn når man tenkte på hvordan terroren hadde preget Sovjetunionen i 1920- og 30-årene. Også i Øst-Europa ble tusener på tusener arrestert, fengslet, mishandlet og forvist. Det skjedde som reaksjon på selvstendige meninger, protester eller motstand, men rammet også mange som ikke hadde gjort noe annet enn gjennom sin familie å tilhøre borgerskapet, «klassefienden». I mange år ble dessuten ungdom som ikke hadde den rette klassebakgrunn, nektet adgang til mange studier. Det var også en del av klassekampen. Den stalinistiske terroren rammet ikke bare folk som opponerte eller hadde feil bakgrunn. Etter bare fa år med kommunistisk styre opplevde Øst-Europa sin variant av 1930-årenes Moskva-prosesser. Mange av de ledende kommunistene ble stilt for retten, anklaget for å være imperialis tiske agenter og klassefiender. Noen ble henrettet. I de nye kommunis tiske samfunnene skulle ingen føle seg trygge. Selv om det etter hvert ble gitt omfattende amnestier, slik at det på slutten av kommunistperioden var fa politiske fanger sammenliknet med den første tiden, skyldtes ikke det bare at regimene stort sett ble mindre terrorinnstilt, men enda mer at folk tilpasset seg situasjonen. Det hemmelige politiet hadde sine øyne og ører overalt, mest omtale i utlandet fikk etter hvert det østtyske Stasi og det ru menske Securitate. Fryktatmosfære og mistenksomhet ble ett av kjenne tegnene på samfunnene i Øst-Europa, og dermed noe av den arven som den nye oppbyggingen i 1990-årene måtte bygge på eller forholde seg til.
Ensretting, samfunnsombygging og tilpasning Undertrykking og ensretting var grunnleggende for hvordan samfunnene fungerte, selv om det var enorme forskjeller mellom den hardeste stalinis tiske perioden rundt 1950 og den relativt avslappede atmosfæren i f.eks. Ungarn i slutten av 1980-årene. Mange - også utenfor maktens sirkler — fant seg likevel brukbart til rette. Ikke minst gjaldt det mange i arbeider klassen, som fikk en helt annen posisjon enn før. Selv om arbeids 19
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
forholdene kunne være elendige og maktutfoldelsen på arbeidsplassen ikke minnet særlig om bedriftsdemokrati, med streikeforbud som naturlig konsekvens (arbeiderklassen eide produksjonsmidlene og kunne ikke streike mot seg selv), var arbeidernes spesielle status viktig i den offisielle samfunnsforståelsen. Og med den storstilte industrialiseringen som kom munistregimene satset på, var det mange arbeidere som i perioder følte at de virkelig bygde landet. Nettopp industrialiseringen ble et av hovedelementene i den praktiske politikken. I mellomkrigstiden hadde de østeuropeiske landene først og fremst vært jordbruksland med lite industri. Unntakene var Tsjekkoslova kia (og da den tsjekkiske delen), noen hovedstadsområder og enkelte andre regioner. I noen land, som Ungarn, dominerte fortsatt storgodsstrukturen med et tallrikt jordbruksproletariat. I andre land, som Roma nia, var det etter første verdenskrig blitt foretatt omfattende jordreformer. Selvstendige, men fattige småbønder gav heller ikke grunnlag for økono misk vekst i samfunnet som helhet P e kommunistiske regimene satset på å modernisere samfunnet gjennom industrialisering, og fulgte lenge den gamle sovjetiske oppskriften med vekt på tungindustri. Alle viktige pro duksjonsmidler ble sosialisert i tiden rundt maktovertakelsen, og gjennom statbg økonomisk planlegging ble ressurser fra resten av samfunnet kanahsert til industrireisingen. Jorda ble tatt fra bøndene og etter sovjetisk mønster overført til kollektivbruk (selv om de i Øst-Europa oftest ble for melt organisert som kooperative enheter, ikke statlige). Det var ikke bare for å legge forholdene bedre til rette for mekanisering eller for å lette res sursoverføringen til industrialiseringen, men også for å skaffe politisk kon troll over landsbysamfunnene med sin private eiendomsrett, sine sosiale tradisjoner og lokale maktstrukturer. Sammen med industrialiseringen hørte urbanisering. De eksisterende storbyene ble utvidet med nye, tette drabantbyer. Men enda større var forskjellene for mange mindre provinsbyer, som ble oppgradert til å huse nye storbedrifter med tusenvis av arbeidsplasser. Slike forandringer virket like revolusjonerende på samfunnsstrukturen som det politiske diktaturet. Landsbykulturen ble parkert på et sidespor ved kollektivisering, utflytting og økende pendling, samtidig som mange byer vokste så fort at også den nedarvete bykulturen på mange måter ble hjemløs. En stor del av befolk ningen var revet opp fra de tradisjonelle sosialiseringsfeltene og befant seg i en sosial virkelighet som i stor grad var definert av de kommunistiske 20
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
sanifunnsingeniørene. Blokkleiligheter, kvinner ut i arbeidslivet (med bibehold av hjemmepliktene), barnehager og politisk preget organisering som «Unge pionerer» for barna, motarbeiding av religion (f.eks. ikke kir kebygging i de nye drabantbyene) og deltakelse i ritualer som 1. maitog var bare noe av innholdet. Med 1989 kom derfor ikke bare et nytt politisk system; også mye av det som hadde preget dagliglivet, mistet sitt grunnlag. Under kommunismen var vareutvalget begrenset og køene mange og lange. At tilbudet av forbruksvarer lenge var dårlig, skyldtes først og fremst at investeringer i industrisektoren ble prioritert framfor forbruk. Det spilte også inn at bestemmelsene om hva som skuhe produseres for forbrukerne, ble politisk fattet og uten noen form for behovsundersøkelser. Derfor hopet det seg midt i varemangelen også ofte opp produkter som ingen vihe ha. Prisene ble av sosiale grunner holdt nede (riktignok med mange unntak), slik at etterspørselen etter brukbare varer ofte var mye større enn tilbudet. Det skapte køer og raskt utsolgte varer, og dermed nye køer for å sikre seg neste gang. Mange gikk med en ekstra veske eller et bærenett for å kunne kjøpe med seg en mangelvare som brått dukket opp i løpet av dagen. I de østeuropeiske markedsøkonomiene etter 1989 ser man sjelden køer. Nå brukes prismekanismen som i vestlige land; prisene skrus opp så lenge det er lønnsomt, og de som ikke har råd, stiller ikke lenger i køer som er synlige i gatebildet. Den sosiale prispolitikken viste seg også på andre områder. Offentlig transport var billig, det var også barnehager, og husleiene var lave (når man endelig var igjennom boligkøen). Bøker kom i samme kategori. Vel var det ikke trykkefrihet; det var sterke begrensninger på innholdet. Kri tikk mot myndighetene eher deres ideologi ble ikke tålt. Heller ikke por nografi eher religiøs propaganda (enkelte religiøse bøker til bruk i guds tjenester ble likevel trykt). I skjønnlitteraturen dominerte i begynnelsen den såkalte sosialistiske realismen, der forfatterne skuhe sette sin forteller kunst direkte inn i en ideologisk sammenheng der arbeiderne var gode, kjempet og vant over klassefienden. Typeforenklingen og optimismen var statsbestemt. Derfor var en forfatter som f.eks. Franz Kafka lenge regnet som nedbrytende. Ikke bare var det lite av lyse farger og optimisme, hans skildring av individets møte med en byråkratisk spøkelsesverden stemte dessuten bare så altfor godt med den daglige virkeligheten i den østeuro peiske sosialismen. Massemediene måtte også passe seg så de ikke gjengav hverdagen på en slik måte at befolkningen kunne miste troen på at de 21
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
levde i et godt samfunn. Derfor ble f.eks. kriminalitet lite omtalt. Når alle disse forbeholdene er nevnt, gjenstår å si at også mange bøker med et godt innhold kunne trykkes, særlig etter som tiden gikk, og med forskjeller fra land til land. Det gjaldt både fagstoff på mange områder, men kanskje framfor alt verdifull skjønnlitteratur. Både fra verdenslitteraturen og den nasjonale litteraturen ble mesterverker som ikke ble tolket som ideologisk farlige, trykt i kjempeopplag. Myndighetene ønsket kulturtiltak som rakk ut til massene, og billige bøker i store opplag var ett av virkemidlene. Med markedsmekanismens inntog i kultursektoren etter 1989 og myndighete nes delvise tilbaketrekking raste mye av dette sammen, - samtidig med at full trykkefrihet ble innført. Også her ligger et grunnlag for nostalgi hos enkelte. Ikke alle vil innrømme at det er en nødvendig sammenheng mel lom trykkefrihet og nedbygging av det offentlige engasjementet for kul turformål. Et av de klareste uttrykkene for at regimenes selvskryt i festtalene ikke ble tatt alvorlig av storskryterne selv. var den manglende friheten til å reise til utlandet. Til andre sosialistiske land var det ikke så vanskelig, proble mene gjaldt Vest-Europa, USA osv. Noen reiste selvsagt dit også, men oftest var det i offisielt ærend. Og de som fikk anledning, enten det var offisielt eller privat, måtte gjerne ha noen nære slektninger igjen hjemme som «pant». Det var både frykt for at verdifull arbeidskraft skulle forbli i Vesten (det så man i Berlin før Muren ble reist i 1961), og for at folk skulle fa uavhengige inntrykk av hvordan livet under kapitalismen var. Reisepohtikken endret seg over tid og varierte også fra land til land, med det alliansefrie Jugoslavia som det største unntaket i liberal retning. I og med at reisemulighetene vanligvis var sterkt begrenset, ble det å fa reise til utlandet et privilegium, en tillatelse ikke enhver kunne regne med, og dermed et maktmiddel i myndighetenes hender. Ikke minst for intellektuelle ble det fristende å opptre så polert at utreisemulighetene ikke ble helt spolert. I det hele tatt virket presset om å tilpasse seg inn på mange måter. Var man politisk upålitelig, kunne til og med jobben være i fare, i hvert fall dersom den var ansvarsfull eller representerte et karrieresteg. Ellers gav regimet innbyggerne jobbsikkerhet; arbeidsløshet var noe som per defini sjon hørte hjemme i kapitalismen. Med den høye arbeidsløsheten i store deler av det etterkommunistiske Øst-Europa er denne delen av den kom munistiske propagandaen i og for seg blitt bekreftet, og mange arbeidere har derfor følt bitterhet over å bli fratatt den gamle tryggheten til fordel 22
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
for et system der smarte typer med elegante solbriller, men uten møkk under neglene, spradekjører rundt i sine BMWer og Mercedeser. Den gamle tryggheten ble ikke bare kjøpt med tilpasning og lydighet, den innebar også ofte en skjult arbeidsløshet og minsket produktivitet ved at det i mange bedrifter var ansatt langt flere enn det strengt tatt var behov for. Dessuten fungerte tilpasningen slik at man helst unngikk å ta initiativ eller komme fram med nye ideer. Passivitet var mindre farefullt. Igjen en mental arv som på en ullen måte bremser både demokratisering og øko nomisk modernisering i det etterkommunistiske Øst-Europa. Et av paradoksene i hverdagslivet under kommunismen var familiens store betydning. Ideologisk sett burde familien ha spilt en underordnet rolle til fordel for mer samfunnsmessige fellesløsninger. Og på en måte skjedde selvsagt det når barnehager og et offentlig organisert fritidstilbud ble utbygd, enten det var barneorganisasjoner eller ferietilbud gjennom de offisielle og velintegrerte fagforeningene. Likevel ble familien et samlings punkt, et fristed der man kunne være seg selv, der man kunne hevde meninger som det kunne være risikabelt å la fremmede høre. Familien betydde ikke bare kjernefamilien. Ofte gjorde boligmangelen at tre gene rasjoner måtte bo sammen også i trange byleiligheter. En medvirkende årsak var dårlig utbygging av eldreinstitusjoner. De gamle var uproduktive og ble nedprioritert i det kommunistiske produksjonssamflmnet. Og selv om mange unge familier helst ville ha bodd alene, kunne de føle stolthet over å ta ansvar for sine gamle og stille seg undrende til vestlige velferds samfunns kalde utsortering og oppbevaring av gamle i egne institusjoner. Dessuten kunne det i visse situasjoner være praktisk å ha en oppegående pensjonist i huset, f.eks. til å stå i butikkøer, passe barn eller lage mat. At familieliv ikke var begrenset til kjernefamilien, betydde ikke bare at beste foreldre eller onkler og tanter kunne dele leilighet med de yngre. For mange betydde det også tette kontakter med nære slektninger utenfor hjemmet. Ikke minst kunne byfamilier med slektninger i en landsby ha nytte av gode forbindelser. Spesielle matvarer kunne kanskje skaffes utenom de offisielle køkanalene. Slike forbindelser til landsbyene har også kommet mange til nytte etter 1989 i en periode med arbeidsløshet og fattigdom for mange som var vant til å ha det trangt, men trygt. Til gjen gjeld kunne det være praktisk for landsbyfolk å ha noen å ta inn til når de måtte på bytur, f.eks. for å ta opp en sak med myndighetene, med flere dagers køsitting på ulike kontorer. 23
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Kontakten med myndighetene var gjerne tidkrevende. Det er selvsagt noe som kan være tilfelle i alle samfunn med et byråkrati. Regler skal føl ges og saker må vente til det er deres tur i køen. I Øst-Europa ble byrå kratiet et mareritt. I denne delen av Europa var ikke det noe som oppstod med kommunismen, men som ble forsterket av den. Ikke bare ble det offentliges myndighetsområde utvidet til å gjelde det meste. Systemet var samtidig slik at alle ledd i det fryktet tap av kontroll - og var redde for å ta ansvar. Og om byråkrater også i et demokrati av og til kan oppføre seg som småpaver og formelig nyte sin makt, er det enda mer tilfelle i et dik tatur. Den lille mann og kvinne i et østeuropeisk diktatur hadde enda mindre de skulle ha sagt, de hadde ingen fri presse som kunne ta opp maktmisbruk (selv om aviser noen ganger fikk lov til å ta opp mindre alvorlige saker), og de hadde vanligvis ingen reelle ankemuligheter opp over i systemet. Dermed er det ikke så rart at det ble utviklet private løsninger på tvers av reglene. En ting er at det var viktig å pleie forbindelser med folk som kunne komme til nytte. En bilmekaniker kunne fa lagt av noe godt kjøtt det var mangel på som en stilltiende motytelse til at han sørget for at det fantes reservedeler når kjøtthandlerens bil skulle på reparasjon. Slike nett verk var en utvidelse av det som ble følt som en naturlig familiegjensidighet og virket som smøring i systemet, men gjorde også at tilgangen på visse varer og tjenester ble enda vanskeligere for dem som ikke hadde til strekkelig med forbindelser. Parallelt med slike nettverk florerte rene bestikkelser, der man ikke oppnådde noen gjensidighet, men måtte ut med en uoffisiell tilleggsavgift for å fa tak i de varene eller fa utført de tje nestene man egentlig hadde krav på, eventuelt fa dem utført uten å vente i det uendelige. Mange leger tok det som en selvfølge å fa noe ekstra, ellers kunne oppmerksomheten og servicen på et sykehus bli minimal. Lærere kunne la karaktersetting bli influert, tollere kunne se en annen vei. Enkelte kunne nok bli fjernet fra sin stilling og straffet for korrupsjon. Men fenomenet var så utbredt at det var for mange på begge sider som hadde interesse av å opprettholde det. Det var heller ikke noe som var kommet med kommunismen. De byråkratiske tradisjonene i flere av de østeuropeiske landene var også tidligere preget av bestikkelser. En av for klaringene var at byråkratiet lenge hadde vært overdimensjonert og med elendige lønninger for underordnete tjenestemenn. Etter kommunismen sitter tradisjonene igjen. Og på tross av at mange politikere har det som sin 24
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
kampsak å bekjempe korrupsjonen både i små og store forhold, kan den nye kapitalistiske tenkningen ha bidratt til å forsterke slike tradisjoner. Mange har bare fatt med seg at det nå er om å gjøre for den enkelte å berike seg, og er ikke så nøye med midlene.
1980-årene: Store forskjeller mellom landene før oppbruddet I 1980-årene var forskjellene mellom de østeuropeiske landene store, til tross for felles ideologi og mange fellestrekk i praktiske detaljer. Det skyld tes ikke bare at hvert land - ofte også regioner innen et land - hadde for skjellige historiske tradisjoner med ulike kulturtrekk. Regimene utviklet seg også forskjellig fordi så mye var avhengig av den ene eller de fa perso nene som satt på toppen. Innen visse grenser kunne en partisjef som så liberalisering som en nødvendig overlevelsesstrategi for sitt regime, skyve utviklingen i den retningen. Samtidig kunne en stormannsgal fantast som hadde klart å komme seg til topps og ikke hadde røpet alle sine egenskaper før han var der, overutvikle de despotiske trekkene og kneble tilløp til liberalisering. I Ungarn kom Jånos Kådår etter hvert fram til at «den som ikke er mot oss, er med oss». Stalinismen praktiserte det motsatte prinsip pet. I Sovjetunionen oppfordret Mikhail Gorbatsjov til åpenhet og re former. I Romania murte samtidig Nicolae Ceau§escu seg fast i sitt tårn av persondyrking og stormannsgalskap - mens Securitate tok skriftprøver av alle skrivemaskiner i landet for å forebygge protestaksjoner. Grovt regnet var Ungarn det landet som kanskje lå best an til å stake ut en vei videre ved kombinasjonen av liberale politiske åpninger og økono miske reformer. Landet var fortsatt et kommunistisk diktatur, men var så pass i bevegelse at det kunne ha håp om å utvikle seg til noe annet. Også Polen hadde forutsetninger for det, slik det ble demonstrert med den sen sasjonelt store selvstendigheten som fagorganisasjonen Solidaritet klarte å tilkjempe seg i 1980-81. Men i Polen hadde partene like etter kommet på kollisjonskurs med hverandre gjennom overgangen til militærstyre og for budet mot Solidaritet i desember 1981. Det autoritære militærregimet under ledelse av Wojciech Jaruzelski hadde gradvis lettet på trykket, men hadde samtidig store problemer med å fa økonomien til å fungere. Tsjekkoslovakia, DDR (Øst-Tyskland) og Bulgaria framstod som tradi25
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
sjonelt konservative kommunistland der partiledelsene var lite stemt for reformer. Det samme gjaldt Romania og Albania. Til forskjell fra de andre hadde begge disse landene markert en tydelig selvstendig holdning over for Sovjetunionen, Albania sterkest ved å gå i allianse med Kina. Albania roste seg også av å være verdens første ateistiske stat. Religionsutøvelse ble ikke bare vanskeliggjort, men direkte forbudt. Romanias selvstendighet gikk hånd i hånd med en forsert nedbetaling av utenlandsgjeld og med en ressurssløsing på tvilsomme prestisjeprosjekter, noe som gav Romanias befolkning stadige fall i levestandarden. Etter bruddet mellom Jugoslavias leder Tito og Stalin i 1948 fikk dette landet en helt spesiell utvikling ved at et kommunistisk land definerte seg som alliansefritt i den kalde krigen. Innenriks ble det forsøkt med en alter nativ kommunisme, der arbeiderne skulle bestemme over sin egen arbeidsplass. Men på slutten av 1980-tallet var arbeiderselvstyret blitt mer og mer av en formalitet, og landets økonomi ble stadig vanskeligere. Sam tidig dukket nasjonale problemer opp. Jugoslavia var likevel i størstedelen av etterkngstiden det mest åpne landet i øst. . Selv om det kan trekkes opp linjer som er felles for hele Øst-Europa og Sovjetunionen til forklaring av det systemsammenbruddet som skjedde i hele dette enorme området, var det innbyrdes forskjeller. Hvert land hadde sine forutsetninger for å søke forandring, sterke eller svake. Og i hvert land hadde makthaverne sin form for mots tan dsvilje, sterk eller svak. I spenningsfeltet mellom befolkningens vilje og evne til forandring på den ene siden og makthavernes vilje og evne til å kjempe for det bestående på den annen side, ble hvert lands overgangshistorie bestemt. En ekstern faktor som fikk stor betydning for begge parter, var de sig nalene som kom fra Moskva. Tidligere hadde Sovjetunionen flere ganger slått ned reformbevegelser og opprørsforsøk, som i Øst-Berlin 1953, Ungarn 1956 og Tsjekkoslovakia 1968. Og frykten for sovjetiske inngrep hadde påvirket både østeuropeiske reformtilhengeres strategi og østeuro peiske makthaveres egne reaksjoner, som da Jaruzelski i Polen slo ned Solidantet i 1981 like effektivt som om det hadde vært en sovjetisk inva sjon. Da det i 1989 etter hvert ble klart at Gorbatsjov hadde nok med Sovjetunionens indre problemer og ikke kom til å sende soldater for å redde regimene i Øst-Europa, var det en helt ny situasjon i etterkrigs tidens Øst-Europa. Partene i hvert enkelt land var overlatt til seg selv. Etter hvert som land etter land forlot kommunismen, ble eksemplets 26
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
makt også en faktor som påvirket de gjenværende landene. Ikke bare så Sovjetunionen ut til å holde seg passiv —selv om man aldri kunne være helt sikker på om det ville vedvare, Gorbatsjov kunne jo bli styrtet. I til legg gjorde nabolandenes omveltninger det enda mer usannsynlig at regi mene ville bestå i de gjenværende landene. Denne dormno-effekten inn traff ikke automatisk, men fungerte ved at forandringskreftene ble oppmuntret og styrket, og motstandsviljen ble svekket. Kommunistledere var vant til å gå i flokk, og det virket ikke fristende å forsøke å fortsette som før når alle andre, inkludert Moskva, gjorde noe annet. I det per spektivet blir det ikke overraskende at det nettopp var i Romania at hardt ble satt mot hardt. Bortsett fra Albania var det ingen av kommunistlederne i Øst-Europa som var så vant til å opptre isolert i forhold til de andre mer Moskva-avhengige lederne. Og Albania var ikke overraskende det eneste landet som stod imot forandringer lenger enn Romania.
De polske kommunistene og Solidantet: Konfrontasjon, kompromiss og kapitulasjon Det kan diskuteres hvor den utviklingen som førte til kommunistregimenes fall, startet. Men Polen er uansett en sterk kandidat. Og Polen er sam tidig det største av de østeuropeiske landene utenfor det tidligere Sovjet unionen og med en strategisk nøkkelposisjon i Europa mellom Tyskland og Russland. Dersom kommunismen led skipbrudd i det største av disse landene, et land som samtidig var relativt velutviklet i østeuropeisk måle stokk, ville det være et oppbruddssignal også for andre land. Og enten Sovjetunionen var villig til å gi opp det viktigste strategiske byttet fra sei eren over Hitler-Tyskland, eller valgte å tviholde på posisjonene der så lenge som mulig, var det uansett av stor betydning for det øvrige ØstEuropa. Det som skjedde i Polen, kunne aldri forbli en løsrevet kuriositet. Det polske oppbruddet fra kommunistisk styre skjedde ved en styrt avvikling der Solidaritet våren 1989 forhandlet med regjeringen, og det endte med en kompromissavtale der begge parter vant noe, samtidig som de brøt med noen av sine prinsipper. Solidaritet ble igjen tillatt, men gikk til gjengjeld med på å delta i valg som bare delvis var frie, og som derfor kunne anklages for å legitimere kommunistmakten på en ny måte. 27
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Prinsipielt var ikke det i samsvar med demokratiske idealer. Men det var på en liknende måte at Solidaritet tidligere hadde markert seg i 198081 - og da utfordret regimet langt kraftigere enn de formelle posisjonene skulle tilsi. Utgangspunktet for de store streikene i Polen i 1980 som forte til dannelsen av den uavhengige fagorganisasjonen Solidaritet med Lech Walesa som leder, var en stadig forverret polsk økonomi, der myndig hetenes tiltak for å rette opp situasjonen, bl.a. ved prisforhøyelser, skapte reaksjoner i arbeidermassene. Samtidig hadde streikekravene pekt langt videre enn de rent økonomiske forholdene. I august inngikk streikekomiteene (som i september ble til Solidaritet) en avtale med myndighetene der også prinsippene om streikefrihet, ytrings- og trykkefrihet ble slått fast. Motytelsen var at Solidaritet måtte godta «partiets ledende rolle» i samfun net. Dette kompromisset, der Solidaritet var på offensiven og myndig hetene på defensiven, ble satt på kraftige prøver fram til desember 1981, da Jaruzelski slo en tykk militærstrek over hele eksperimentet med sin unntakstilstand, sensur og massearrestasjoner. Før dette skjedde, var det et dobbelt press mot kompromisset fra 1980, både fra Solidaritet, der mer radikale krefter presset på og ville ha skiftet ut Walesa, og fra sovjetisk og østeuropeisk offisielt hold, som lot kritikken komme til uttrykk i pressen og gjennom militærøvelser langs Polens grenser. Etter at dette kompromisset var blitt avlyst, klarte - som forventet ikke myndighetene å fa orden på økonomien. Produktiviteten sank og utenlandsgjelda steg (1988: 40 milliarder dollar). De politiske forholdene ble etter hvert «normalisert». Walesa og andre Solidaritets-ledere ble satt fri i 1982. Ikke lenge etter ble unntakstilstanden opphevet. I 1986 ble det gitt amnesti til de politiske fangene som var igjen. De økonomiske sank sjonene som vestlige land hadde innført i protest mot unntakstilstanden, ble gradvis opphevet fram til 1987. At det kom til et nytt kompromiss i 1989, skjedde altså på direkte bak grunn av Polens dramatiske eksperiment med Solidaritet i årene fra 1980. Den store forskjellen i 1989 var Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk i Sovjetunionen fra 1985. Den gjorde det lettere for de polske kommunis tene å forsøke økonomiske reformer som kunne fa landet på fote igjen. Men siden reformene også omfattet upopulære tiltak, gjorde mangelen på tillit mellom regime og folk det vanskelig å få utrettet noe. Myndighetene visste at nye streiker lett kunne bryte ut, og hadde lært at de problemene man stod overfor i økonomien, ikke lot seg kurere med tanks og vann28
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
kanoner. Det kom da også til en ny streikebølge våren og sommeren 1988, og flere bedrifter ble okkupert av arbeiderne, bl.a. skipsverftet i Gdansk. I mangel av alternativer svarte myndighetene foreløpig med de sedvanlige harde midlene. Arbeiderne ble igjen tvunget i kne av «arbeiderstaten». Likevel var myndighetene egentlig maktesløse. De klarte ikke å styre Polen ut av den økonomiske hengemyra. Da Walesa og Solidaritet krevde forhandlinger med regjeringen, nølte den lenge. Forhandlinger i en slik situasjon virket både fristende og farlig. Regjeringen var ikke alene om å nøle. Mange av Solidaritets medlem mer hadde sterk tvil om riktigheten av å forhandle med udemokratiske og brutale makthavere. «Ingen samtaler med mordere,» var et av slag ordene fra de radikale. Det var bare det at tvilen på at det var mulig å vinne makten gjennom streiker og åpent opprør var enda mindre. Inn stillingen kan minne om den holdningsendringen som foregikk i annen del av 1800-tallet, da Polen var delt mellom Russland, Tyskland og Østerrike, og polakkene var blitt nedkjempet i heroiske opprørsforsøk (det siste store var i 1863), særlig rettet mot russerne. Opprørserfaringene viste at det var vanskelig å oppnå noe på den måten, i stedet måtte polak kenes situasjon styrkes på andre måter. Den gangen ble alternativet å satse på en sterkere kulturell og økonomisk utvikling (f.eks. økt lese ferdighet, bedre kommunikasjoner), slik at Polen kunne stå bedre rustet til å bli en moderne, uavhengig stat. I 1989 var alternativet å gå i politisk dialog med undertrykkerne. En tilleggsgrunn for å unngå åpen kon frontasjon i Polen var, ifølge Adam Michnik, en av Solidaritets mest kjente rådgivere, at det kunne sette en stopper for reformene i Sovjet unionen. For kommunistlederne var det ikke bare de økonomiske problemene som voldte hodebry. Etter unntakstilstanden i 1981 hadde kommunistpar tiet (som egentlig het Det polske forente arbeiderpartiet) mistet halvparten av medlemmene. En hemmelig meningsmåling i 1985 gjort av partiet selv - og offentliggjort i den illegale pressen - viste at mange medlemmer søkte informasjon i undergrunnsaviser, at en fjerdedel var praktiserende katolikker, at halvparten var troende, selv om de sjelden gikk til messe. Kommunistpartiet hadde mistet mye av sin kraft. På den andre siden kunne heller ikke Solidaritets tilhengere være sikre på sin posisjon. De offisielle fagforeningene hadde utviklet en noe mer pågående stil enn det som var vanlig i kommunistland, utvilsomt for å ramme Solidaritet. Og i 29
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
undergrunnspressen fantes det også opposisjonelle tendenser som var for skjellige fra Solidaritets linje. For regimet var den katolske kirken en ytterligere problematisk stør relse. Valget av den polske kardinalen Karol Wojtyla som pave Johannes Paul 2 i 1978 og hans triumfferd i hjemlandet neste sommer var overtyde lige uttrykk for at de polske kommunistene mer enn andre kommunist ledere også måtte forholde seg til en sterk og uavhengig religiøs organisa sjon, som hadde betydelig åndelig innflytelse over befolkningen, og hvis sympati tydelig lå hos Solidaritet, selv om kirken til vanlig ikke la seg åpent ut med regimet. Paven besøkte Polen også i 1987. Etter det besøket ble det diskusjon om paven hadde snakket om solidaritet med stor eller liten forbokstav. Fra offisielt kirkelig hold ble det sagt liten forbokstav, altså i allmennmenneskelig mening og ikke som støtte til en forbudt orga nisasjon. Men mange foretrakk å oppfatte det annerledes. Kirkens posisjon syntes uansett tolkning å være urokkelig. T desember 1988 godtok regjeringen invitten om samtaler. Walesa hadde for å vise forhandlingsvilje fatt avblåst streikene. Ingen visste hva som kunne komme ut av rundebordssamtalene som begynte i februar 1989 og varte til april. Ville Solidaritet havne i en gisselfunksjon? Ville myndighetene grave sin egen grav ved å møtes med en opposisjonell organisasjon som formelt sett fortsatt var forbudt? Legalisering av Solidari tet skulle være ett av temaene. Langt fra alle regimets ledende menn ønsket å sette seg til samtalebordet sammen med Solidaritet og kirkelige representanter. Det var et stormende oppgjør i partiets sentralkomité i januar 1989 om det skulle bli tillatt med frie fagforeninger igjen. De ansvarlige for at så skjedde og at samtalene med Solidaritet kom i gang, var partisjefen selv, Wojciech Jaruzelski, statsminister Mieczyslaw Rakowski og - kanskje mest overraskende - innenriksminister og dermed direkte ansvarlig for politi- og sikkerhetsstyrkene, general Czeslaw Kiszcak. Det var for øvrig han som alt i august 1988 overfor Walesa hadde sagt seg vil lig til å diskutere legalisering av Solidaritet, som var et av streikekravene, hvis streikene ble innstilt. Det praktiske resultatet av rundebordssamtalene var at det vel 40-årige kommunistiske regimet i Polen brøt sammen. Det var selvsagt ikke et slikt utfall regjeringsrepresentantene hadde hatt i sinne. Og i avtalen som det i april ble enighet om i dette merkelige forumet, som ikke engang hadde noen formell status, stod det ingenting om at kommunis30
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
tene måtte stenge butikken. Men de praktiske konsekvensene ble likevel slik. Solidaritets motytelse til igjen å bli en lovlig organisasjon var å delta i valg i juni. De skulle være både frie og ikke frie. Det skulle opprettes et nytt kammer i nasjonalforsamlingen, senatet. Det skulle velges ved helt frie valg. Til andrekammeret, 5ejm’en, skulle kommunistpartiet og dets støttepartier (Polen var formelt sett ikke en ettparti-stat) ha 65 prosent av plassene, resten skulle velges fritt. Endelig skulle det opprettes et presidentembete med stor myndighet i utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det siste var - sammen med det kommunistiske flertallet i sejmcn - ment som en garanti for det gamle regimet og dets forpliktelser overfor Sovjetunio nen, ogjaruzelski var den selvsagte presidentkandidaten. Med Solidaritet som medansvarlig i det politiske livet der kommunistene fortsatt hadde nøkkelposisjonene, var det håp om at regimets økonomiske politikk ville fa en bedre sjanse, og at det samtidig ville bli lettere å oppnå sårt tiltrengte utenlandske kreditter. Dette første valget i Øst-Europa på over 40 år der velgerne fritt kunne gi uttrykk for sitt syn, ble en katastrofe for kommunistene. I sejm'en fikk Solidaritet alle de plassene som ikke var forhåndsbestemt for kommunis tene og deres støttepartier. I senatet, der valget var helt fritt, fikk Solidari tet 99 av de 100 plassene. Den siste gikk til en uavhengig kandidat. Selv om størrelsen på seieren ved senatsvalget også skyldtes valgordningen (som kommunistene stod bak), var nederlaget så knusende at mange i Solidaritet ble bekymret for hva som kunne komme til å skje. Dessuten var ikke Solidaritet forberedt på å overta makten. Organisasjonen hadde bare vært lovlig i kort tid (bortsett fra 1980-81), og var heller ikke ment å være noe politisk parti. Valgresultatet gav ingen oppskrift på veien videre. Solidaritet hadde ikke flertall, og kommunistene hadde fatt ettertrykkelig bevist at de mang let folkets støtte. Samtidig satt de fortsatt med hele regjeringsapparatet og den kommunistiske partimaskinen. Men hva kunne disse styringsred skapene nå brukes til? Og hva med det planlagte valget av Jaruzelski til det nye presidentembetet? Det var ikke bare noe som regjeringsforhandlerne hadde presset gjennom i rundebordssamtalene; også i opposisjonen var det mange som så visse fordeler med en slik ordning. Jaruzelski, som hadde vært Solidaritets bøddel i 1981, kunne kanskje bedre enn noen annen fun gere som en garanti overfor Sovjetunionen om at Polen ikke ville forlate 31
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Warszawa-pakten. Denne tilbakeholdenheten fra opposisjonen kan virke underlig når historien om 1989 leses med fasiten oppslått, der Polen ti år senere oppnådde å bli NATO-medlem. Men i 1989 var ikke fasiten kjent. Selv om Gorbatsjov virket lovende som reformpolitiker, kunne ikke de polske aktørene se bort fra erfaringene med tidligere forsøk på å endre kursen i Polen og andre kommunistland. Også Khrusjtsjov hadde virket lovende da han kritiserte Stalin i 1956, men knuste likevel det ungarske forsøket på selvstendighet samme høsten med tanks. Skulle Solidaritet nå målene om et Polen uten kommunisme, gjaldt det å finne balansen mel lom en radikal politikk som kunne føre til kaos og ny undertrykking, og en kompromisspolitikk som kunne virke ødeleggende for Solidaritets samhold og verdier. Prinsippene måtte ikke ende som eventyr utenfor vir kelighetens verden, og kompromissene måtte ikke ende som kommunistreklame. Enda en kompliserende faktor viste seg snart, og den fikk direkte betydning for presidentvalget. I rundebordssamtalene hadde begge parter naturlig nok regnet kommunistene og deres støttepartier som en enhet. Det var jo bare derfor støttepartiene fikk lov til å eksistere. Men i takt med forvitringen av kommunistpartiets innflytelse, som parlamentsvalgene hadde gjort åpenbar for alle, begynte de hittil så lojale og underdanige støttepartiene (Bondepartiet med flere) å snike seg vekk fra sin marionettrolle og sprelle litt på egen hånd. Enkel politisk kartlesning fortalte småpampene i disse partiene at deres eneste sjanse til å overleve var å innta en viss avstand til kommunistene. Dermed var ikke Jaruzelskis valg så opplagt likevel. Flere av representantene fra «støtte»-partiene markerte at de ikke ville stemme på ham. Han ble valgt av nasjonalforsamlingen (de to kam rene i felles møte) den 19. juli med bare én stemme over halvparten av de avgitte stemmene, det knappest mulige resultatet for å bli lovlig valgt. Bare ved at noen Solidantets-representanter holdt seg borte fra avstem ningen og ved at noen andre gjorde sine stemmesedler ugyldige, var dette resultatet mulig. Solidaritet kunne ha stanset Jaruzelski, men gjorde det ikke. Det smakte ikke akkurat av revolusjon. Etter at folket hadde tatt grundig avstand fra kommunistene i valg, satt Polen igjen med en nyvalgt kommunistisk president, takket være Solida ritet, og med en kommunistisk regjering. For å sikre at regjeringen kunne fa nasjonalforsamlingen med på sine forslag, forsøkte den nyvalgte presi dent Jaruzelski å fa Solidaritet til å gå inn i en koalisjonsregjering der det 32
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
skulle være kommunistisk flertall. Walesa avslo. Etter at statsminister Rakowski fjernet mye av jordbrukssubsidiene i et forsøk på å presse bøn dene til en mer effektiv produksjon (det polske jordbruket var ikke kol lektivisert som i resten av Øst-Europa), mistet bøndene i stedet lysten på å selge til staten, slik at prisene til forbrukerne raste oppover - med en rekke proteststreiker som følge. Rakowski gikk av og overtok ledervervet i kommunistpartiet. Som ny statsminister ble den 2. august utnevnt general Kiszczak. Den politiske temperaturen steg. Streikene fortsatte, og mange krevde en Solidaritets-regjering. Det som nå skjedde, var et uttrykk både for at utviklingen begynte å fa en egentyngde, og for at nøkkelpersoner maktet å se muligheten for avgjø relser som flyttet brikkene definitivt videre uten at noen slo spillet over ende. Denne blandingen av en utvikling som kom i sig, og enkelt avgjørelser som bandt kursen uten garanti for om farvannet var rent nok, var karakteristisk for mange av de endringsprosessene som skjedde i ØstEuropa i revolusjonsåret 1989. I Polen sommeren 1989 var det driften bort fra kommunistisk styre som hadde fatt egentyngde, slik at flere og flere begynte å forholde seg til det som en naturlig utvikling. Men når denne driften støtte mot institusjonelle hindringer, krevdes det dristige initiativ for å komme videre. Walesa, som hadde sagt nei til koalisjonsregjering med kommunistene, benyttet seg av de tidligere støttepartienes forsøk på å løse tauene som bandt dem sammen med den store kommunistiske partiskuta, og tilbød dem å være med i en koalisjonsregjering med Solidaritet. Uten disse småpartiene hadde ikke kommunistene flertall i nasjonalforsam lingen. Den posisjonen de trodde de hadde sikret gjennom rundebordssamtalene og valget, var dermed blitt uthult. I stedet kunne det bh en Solidaritets-ledet flertallsregjering. Bondepartiet og Det demokratiske partiet viste igjen sin sans for overlevelsens kunst og sa ja til Wal^sas tilbud. Nå gjenstod det bare å fa president Jaruzelski med på opplegget. Walesa gjorde oppgaven lettere for ham ved å erklære at Polen skuhe fortsette i Warszawa-pakten. De kommunistiske nabostatene skuhe ikke ha noe å frykte. Mange i Solidaritet var lite begeistret for et shkt utspill. Hvor mange kameler skuhe folk som hadde vært forfulgt av kommunistene, sluke for å overta konkursboet til den polske staten? Ikke nok med det, Walesa be roliget Jaruzelski ytterhgere ved å love at det også skuhe være plass for noen kommunister i regjeringen. De skuhe til og med inneha nøkkelposter som Innenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. 33
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Dette var nok for Jaruzelski til å utnevne en regjering dominert av Soli daritet. Mange hadde regnet med at Walesa skulle bli statsminister. Men det var han ikke interessert i. I stedet ble det den 62-årige Tadeusz Mazowiecki. Han hadde vært blant Waf^sas nærmeste rådgivere fra de intellek tuelle miljøene i Warszawa og var redaktør for Solidaritets ukeavis inntil den ble forbudt i desember 1981. Selv ble han da internert i ett år. Før han engasjerte seg i Solidaritet, hadde han vært redaktør for et katolsk tids skrift. I rundebordsforhandlingene våren 1989 spilte han en ledende rolle. Da Mazowiecki den 24. august 1989 ble valgt som den første ikkekommunistiske statsminister i det Øst-Europa som hadde vært under ettparti-styre så lenge, åpnet det for sterke følelser i den polske nasjonalfor samlingen. Mange trodde nesten ikke at det de var vitne til, kunne være sant. For fa år siden hadde flere av dem sittet i fengsel. Nå stemte til og med de fleste av kommunistene for Mazowiecki som statsminister. Kom munistpartiets formelle maktposisjoner var nå mindre verdt enn den poli tiske kapital som Solidaritet hadde skaffet seg gjennom tillit fra befolk ningen. På dette tidspunkt hadde ikke noe annet østeuropeisk land kommet så langt i marsjen bort fra kommuniststyret. Polen var utvilsomt et pionerland og ble dermed et eksempel for de kreftene som ville det samme i det øvrige Øst-Europa. Men fortsatt kunne ingen vite om en tilsvarende pro sess kunne gå like smertefritt i andre land. Selv om den polske overgangen i 1989 var fredelig, var en forutsetning for det at ikke bare opposisjonen opptrådte med kløkt og besinnelse, men også de gamle makthaverne. Ingen kunne vite om disse forutsetningene ville være oppfylt i tilstrekke lig grad i andre land som ville prøve å frigjøre seg fra diktaturet, og fram for alt, ingen kunne vite om Sovjetunionen virkelig ville godta at hele Øst-Europa gled ut av sovjetisk kontroll. Moskva visste at det kunne koste dyrt å prøve å holde opprørske polakker i sjakk en gang til. Det var ikke sikkert at omkostningene ville være like store overfor andre land. Selv om det gir mening å snakke om en domino-effekt i den utvik lingen som etter hvert omfattet hele Øst-Europa, kan uttrykket forlede en til å tro at alt skjedde etter hverandre, som en slags stafett. Men selv om de prosessene som preget de enkelte land, «gikk i mål» på ulike tidspunkt, var flere av dem like tidlig i gang som dem som ble avsluttet først. De var også annerledes. Ungarn er et eksempel på det.
34
Glidende overgang i Ungarn Ungarn hadde sine opprørserfaringer i forholdet til russerne, men det var så langt tilbake som i 1956. Deretter hadde den ungarske utviklingen vært mer preget av harmonisering enn i mange andre land. Den forhatte parti lederen Jånos Kådår som overtok da sovjetiske tanks knuste ungarernes fri hetskamp i 1956, utviklet seg til en slags bestefar som lot Ungarn gradvis bli styrt på en mer avslappet måte. Ungarn var i 1980-årene pionerlandet i Øst-Europa når det gjaldt økonomiske reformer, og selv om levestandar den også her sank noe i disse årene, vitnet ord som «gulasj-kommunisme» om at forbrukerne hadde det bedre enn i mange andre østland. Allerede i 1968, samme året som Sovjetunionen invaderte Tsjekkoslovakia, hadde Ungarn innført en «ny økonomisk mekanisme». Den tok sikte på å bygge ned den obligatoriske, detaljerte sentralplanleggingen. De økonomiske reformene i Ungarn gikk noe i bølger, både av politiske og økonomiske grunner. De mange innslagene av markedsmekanismer og privat initiativ forberedte likevel grunnen for det varige oppbruddet fra kommunismen i 1989. Slutten av 1980-årene så en rekke nye tiltak, bl.a. bankreformer, konkurslovgivning, skattesystem mer etter vestlig mønster, og en lov som tillot private aksjeselskaper. Samtidig var det økonomiske krisetegn, f.eks. steg utenlandsgjelda kraftig, slik at Ungarn i 1987 hadde høyest gjeld per innbygger i østblokken. Den økonomiske reformpolitikken gjorde nok at mange klarte å skaffe seg en høyere inntekt. Men for å fa til det, måtte man ofte ha to jobber, en i det ordinære statlige næringslivet og en halvprivat ekstrajobb. Samtidig ble nye forskjeller tydelig i bybildet, særlig i Budapest; de nyrikes forkjærlighet for å vise seg fram i BMWer og andre staskjøretøyer var et faktum i Ungarn før kommunismen falt og før denne tilbøye ligheten ble vanlig over hele Øst-Europa. Ikke bare de økonomiske frihe tene ble større. Også ytringsfriheten ble gradvis utvidet, selv om det ikke var noen tvil om at kommunistpartiet satt med den avgjørende kontrollen. Et tegn på at det kunne komme til å skje mer omfattende endringer, kom i mai 1988, da Kådår ble avsatt fra sin stilling som partileder, etter at konservative krefter i partiet like før hadde fatt ham til å fjerne noen ledende reformpolitikere fra partiet. Avskjed på grått papir hadde fore kommet mange ganger før i kommuniststatene; selv om en partileder kunne virke nesten eneveldig, kunne hans politiske dager lett være talte 35
QST-EUROPA ETTER MURENS FALL
dersom en rivaliserende klikk av ledende «kamerater» klarte å gjennom føre en palassrevolusjon. Utskiftningen av Kådår var ikke av den typen. Den var resultatet av lengre tids utvikling langt nedover i partiet og ble gjennomført ved hemmelig avstemning på en «partikonferanse» (det høy este organet utenom kongresser), der også en tredjedel av sentralkomiteen ble kastet. Kådår, som ikke ble sett på som en tyrann, men som en brem sekloss, ble ikke kastet helt ut til ulvene, men fikk en slags ærestittel uten reell innflytelse som «partiformann». Den nye partilederen het Kåroly Grosz. Han representerte egentlig ikke noen stor fornyelse og hadde til hørt Kådårs nærmeste medarbeidere. I 1987 var han blitt statsminister. I den stillingen hadde alvoret i den økonomiske krisen i Ungarn gått opp for ham, og han demonstrerte snart at han også var en meget pragmatisk kommunist som kunne låne øre til mer reformvennlige politikere. Men hans horisont var ettpartistatens. Han var ingen ungarsk Gorbatsjov som kunne stake ut en ny kurs. F.n bedre kandidat til det var Imre Pozsgay. Han tilhørte den mest reformvennlige fløyen i kommunistpartiet. Kådår hadde til en viss grad holdt sin hånd over ham, men samtidig sørget for at han ikke fikk posisjo ner som kunne gi ham noen særlig innflytelse. Alt i september 1987 hadde Pozsgay gått inn for at Ungarn måtte fa en ny grunnlov som skulle sikre landet ytringsfrihet. Pozsgay hadde følge av mange når det gjaldt å tenke radikale reformer, økonomiske eller politiske. For noen sprang reformtenkningen ut av en økende tvil på ettpartistatens berettigelse. For andre lå det også en slags politisk kalkulasjon bak. De var blitt overbevist om at den økonomiske reformpolitikken som Ungarn var blitt kjent for, måtte videreføres med enda sterkere kapitalistiske virkemidler enn til da dersom Ungarn skulle komme seg ut av sin økonomiske stagnasjon. Men slike reformer ville i en overgangsperiode lett kreve store ofre av folket i form av ytterligere nedgang i levestandarden. Skulle folk finne seg i det, måtte de fa noe mer til gjengjeld. Politiske reformer i demokratisk retning kunne være en slik gjenytelse fra regimets side. Sammenliknet med Polen var sterke krefter i det ungarske kommunist partiet på en helt annen måte innstilt på - og delvis en pådriver for reformer. Disse kreftene var også åpne for samvirke med folk utenfor par tiet. Da Pozsgay i 1987 ville legge fram sine tanker om ytringsfrihet, var partipressen stengt for ham. Han valgte da å sette dem fram på et disku sjonsmøte i en landsby der opposisjonelle intellektuelle hadde samlet seg. 36
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
De hadde invitert Pozsgay som sin æresgjest. En rekke av Ungarns pro blemer ble drøftet på fritt grunnlag. Dagen endte med dannelsen av et samtaleforum som ble kalt Demokratisk forum. Noen regulær organisa sjon var det ennå ikke, det ville ha betydd å sette seg utenfor loven. Men det var dette forumet som ved de første frie valgene i 1990 ble det største partiet og overtok regjeringsmakten. Også en rekke andre sammenslut ninger og «bevegelser» fantes og ble tolerert i annen halvdel av 1980årene. Selv om de store folkemassene ikke var engasjert, var slike etable ringer en viktig del av forberedelsene til demokrati. Også andre slike grupperinger enn Demokratisk forum utviklet seg til politiske partier, som Ungdemokratene (Føderasjonen av unge demokrater, Fidesz) og Fri demokratene. Veien fram til frie valg var likevel ikke tråkket opp på forhånd. Myn dighetene måtte ikke bare tenke på forholdet til Sovjetunionen og faren for å gå for langt. De ungarske kommunistene hadde også sine egne ømme tær. En av dem het 1956. Tradisjonelt var oppstanden det året stemplet som kontrarevolusjon, der reaksjonære og ekstreme høyrekrefter forsøkte å ødelegge det som det ungarske folket hadde vunnet gjennom sosialismen. Den tolkningen var nødvendig for å rettferdiggjøre den sovjetiske innmarsjen som knuste oppstanden og avsatte Imre Nagys regjering. (Nagy ble senere henrettet.) Denne tankemodellen var offisiell lære ikke bare av frykt for Sovjetunionen, men også av direkte hensyn til det ungarske regimet. Dersom partiet skulle beklage at oppstanden i 1956 ble slått ned, ville det sage over den greina det selv satt på. For det var nettopp som Nagys sovjetvelsignede etterfølger at «landsfaderen» Kådår hadde kommet til makten. Med den mer åpne atmosfæren som preget Ungarn i slutten av 1980-årene, ble det kunstig å gjenta den gamle dog matiske floskelen om kontrarevolusjon. Myndighetene begynte etter hvert å ro, f.eks. ved å snakke om «en dyp og tragisk krise» som hadde rammet det ungarske samfunnet, med en passiv språkbruk som ikke stilte spørsmål om hvem som hadde ansvaret for det tragiske. I et forsøk på kompromiss la de også ut på en annen rotur: I 1956 fant det sted en beret tiget folkelig oppstand, som dessverre utviklet seg til en kontrarevolusjon de siste dagene. Flvor betent dette spørsmålet var, og dermed hvor vanskelig det var for myndighetene å tenke seg et demokrati med ytringsfrihet, viste seg den 16. juni 1988, som var 30-årsdagen for henrettelsen av Imre Nagy. Da 37
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
demonstrerte rundt 500 mennesker åpent i Budapest til hans minne. Demonstrasjonen ble slått ned av politiet. Politisk differensiering med nye grupperinger og økende ytringsfrihet til tross, det var fort gjort å trå over de grensene som myndighetene satte. Ett år senere hadde det politiske landskapet endret seg betydelig. Fort satt hadde kommunistpartiet makten uten noen institusjonell deling av den med andre. Men den demonstrasjonen som ble holdt i Budapest den 16. juni 1989, viste at en grunnleggende forandring var underveis. Denne gangen var flere hundre tusen mennesker til stede. Og det handlet fortsatt om Nagy. Men nå i form av en begravelse. Nagy og fire av hans nærmeste medarbeidere fra 1956 som var blitt henrettet eller som døde i fengsel, ble begravd på nytt. En sjette kiste var tom og skulle symbolisere alle de andre som mistet livet under oppstanden. Før seremonien, som var fylt med åpenhjertig tale, ringte kirkeklokker over hele landet. En av dem som talte, var en ung studentleder ved navn Viktor Orbån. Han uttalte seg dristig og krevde at alle sovjetiske soldater måtte ut av Ungarn. Nesten nøyaktig m år senere (18. juni 1998) overtok han selv som statsminister. Ikke bare var arrangementet i juni 1989 i seg selv en ladet hendelse, både følelsesmessig og politisk. Ladningen ble enda sterkere når arrange mentet ble sett i sammenheng med forrige gang det fant sted en liknende storstilt begravelse i Budapest, med års forsinkelse og et truende politisk innhold. Det var i oktober 1956, to uker før oppstanden, da stalinismeofferet Låszlo Rajk ble fulgt til graven av flere hundre tusen mennesker med Imre Nagy i spissen. Rajk hadde vært kommunistisk innenriksminis ter før han ble utrensket, dømt til døden og henrettet i 1949. Selv om Rajk ikke akkurat hadde vært noen uskyld i sitt arbeid med å påtvinge Ungarn kommunisme, var rettssaken mot ham en farse, og våren 1956 ble han rehabilitert (etter Khrusjtsjovs angrep på Stalin), som et forspill til den oppsiktsvekkende begravelsen samme høst. Måneden etter den nye begra velsen av Nagy døde Jånos Kådår, og omtrent samtidig foretok den ungarske høyesterett en formell rehabilitering av Nagy. Sommeren 1989 var det ingen andre land i Øst-Europa, selv ikke Polen, som hadde gått så langt i åpen fordømmelse av fortidens feil, en fordømmelse som innbefattet kommunistenes rett til makten. Og det varte ikke lenge før det kom avskyuttalelser fra mer rettroende kommu niststyrte land som DDR, Tsjekkoslovakia og Romania. Stemningsomslaget i Ungarn fra 1988 til 1989 viste seg også ved 38
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
demonstrasjonene den 15. mars. Datoen knytter seg til 1848-revolusjonen, da Ungarn gjorde opprør mot Habsburg-keiseren i Wien, og er i dag én av Ungarns tre nasjonaldager. Den hadde også vært nasjonaldag før kommunistenes maktovertakelse. Under kommuniststyret hadde dagen vært markert enten under en eller annen sosialistisk overskrift («sosialistisk internasjonalisme», «revolusjonær ungdomsdag» osv.) eller - og da kom politiet - av opposisjonelle som la vekt på det nasjonale. Det verste ved dagen sett fra myndighetenes synspunkt var ikke at den hadde vært nasjo naldag under et tidligere regime, eller at den knyttet seg til et nasjonalt opprør mot Østerrike. Det virkelig problematiske ved den var at 1848opprøret mot Østerrike først hadde latt seg knuse da Russland sendte en hær til Ungarn. Selv om det den gangen gjaldt tsar-Russland, var konti nuiteten til Den røde hærs rolle i 1956 tydelig. Den 15. mars nyttet det ikke bare å tenke på Østerrike. I 1988 utfordret flere tusen demonstranter myndighetene ved statuen av Såndor Petdfi (frihetsdikteren fra 1848) i sentrum av Budapest. Demonstrasjonen ble til slutt slått ned av politiet. I 1989 var opposisjonelle grupper så betydelige og myndighetene så tilbake holdende at demonstrasjonene kunne offentliggjøres i massemediene på forhånd. Myndighetene forsøkte å fa til en felles markering, men fikk avslag. Den offisielle feiringen av dagen trakk noen tusen mennesker. Den alternative markeringen samlet titusener. Bak den stod en rekke gruppe ringer, med Demokratisk forum og Fidesz som de viktigste. Typisk for overgangen bort fra kommuniststyre i Ungarn var altså ikke bare at det var sterke reformkrefter innad i partiet. Det fantes også oppo sisjonelle organisasjoner, og selv om medlemstallene ikke kunne sammen liknes med Solidaritets i Polen i 1980-81, kunne det ved spesielle demon strasjoner møte opp store menneskemengder for å tilkjennegi sitt syn. Felles for de toneangivende i opposisjonen og reformkommunistene var at de var innstilt på kompromisser. En utvikling var på gang, og så lenge begge parter kunne godta både tempo og retning, samtidig som de kon servative partikreftene var for svake til å ødelegge prosessen, kunne ungarerne glede seg over at de var på vei over i et demokratisk samfunn uten noen voldelig revolusjon. Reformkommunistene hadde ingen ferdig oppskrift for hvor de ville. Fortsatte økonomiske reformer var grunnleggende for dem, men hva med de politiske forandringene? Massemediene fikk gradvis større åpenhet. Innenfor de ordinære politiske institusjonene var det ikke like lett å tenke 39
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
seg alt som gradvise overganger. Så sent som i 1988 ville ikke kommunist partiet høre snakk om noe flerpartisystem. Men enkelte reformkommu nister så for seg en økt pluralisme innen ett sosialistisk parti, altså en mer åpen ettpartistat. Året etter, i februar 1989, var reformtenkningen kom met så langt at sentralkomiteen i partiet i prinsippet godtok at Ungarn skulle gå over til et flerpartisystem. Selv om ledende partifolk tolket dette nokså forskjellig (fortsatt «ledende rolle» for kommunistpartiet iallfall i en overgangstid, dele makt - ikke overgi den osv.), skjønte ungarere flest at det nå også i partiets egne rekker var åpning for overgang til et nytt politisk system. Omtrent samtidig tydet halvoffisielle uttalelser i Moskva på at man der ikke ville motsette seg et nøytralt og demokratisk Ungarn. Det var som om det som var knust i 1956, nå skulle fa en ny sjanse, med Moskvas velsignelse. Stimulerende på denne utviklingen var også det som skjedde i Polen, der rundebordssamtalene mellom regjeringen og Solidaritet hadde kom met i gang. Og i Ungarn viste den store oppslutningen om 15. marsdemonstrasjonen 1989 og om begravelsen av Imre Nagy i juni at flere og flere engasjerte seg. Det var likevel ikke slik at det nødvendigvis innebar at befolkningen ønsket seg nye ledere. Nettopp den åpne reforminnstillingen hos kommunister som Pozsgay og andre økte deres popularitet. Opposisjonen var splittet i flere organisasjoner og - naturlig nok, fore løpig langt mindre kjent. De første meningsmålingene som ble offentlig gjort (i mai 1989) om hva folk ville ha stemt på om det skulle holdes valg med det første, viste at selv om kommunistene ikke ville fa flertall, ville de bli det største partiet med 36 prosent oppslutning. Det var noe annet enn å ha all makt, men kunne likevel stimulere reformistene til å gå videre med håp om å bli enda mer populære når de politiske reformene ble vir keliggjort og økonomien forhåpentlig bedret seg. At Ungarns kommuniststyre sa farvel til den gamle måten å tenke ØstEuropa på, viste seg på en både konkret og symbolsk måte noen måneder før kommunistpartiet gav fra seg makten. I mai avviklet de ungarske myn dighetene «jernteppet» ved å fjerne piggtråden fra grensen til Østerrike. Selv om reisemulighetene for ungarere de siste årene hadde vært bedre enn for de fleste andre i Øst-Europa (Maria Hilferstrasse i Wien ble på folkemunne kalt Magyar Hilferstrasse pga. de mange ungarerne som kom for å gjøre innkjøp der), var åpningen av grensen prinsipielt viktig. Og enda viktigere ble følgene for andre land i øst. Utover sommeren la 40
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
mange fra Tsjekkoslovakia, men framfor alt fra DDR, sin sommerferie til Ungarn for å benytte seg av den åpne grensen vestover. Mange tok seg over, men mange var også engstelige, siden det ikke var lovlig for dem. Det hopet seg opp med turister som forlenget ferien i nærheten av gren sen, slik at overfylte campingplasser tok form av en slags flyktningleirer. Etter mye diplomatisk arbeid tillot den ungarske regjeringen i begynnel sen av september at den vesttyske regjeringen fikk utstede pass til flere tusen østtyskere som ventet ved grensen, og lot dem deretter reise ut. Det var i strid med en gammel avtale om grensekontroll mellom Ungarn og DDR. Ledelsen i DDR var indignert, samtidig som åpningen ble uhyre populær i Vest-Tyskland og andre vestlige land. Kort etter bestemte Ungarn at grensen skulle være åpen permanent. Berlin-muren hadde der med fatt sine første alvorlige hull - i Ungarn. I november samme år falt den for godt også i Berlin. Modellen med «rundebordssamtaler» som en forberedelse til et demo kratisk system ble fulgt også i Ungarn, formelt som trekantsamtaler. Etter at kommunistpartiet i februar 1989 hadde godtatt at Ungam kunne gå over til et flerpartisystem, ble det viktig for opposisjonen at det ble gjort på en reell måte, og ikke på samme måte som det liksom-flerpartisystemet som allerede fantes i enkelte kommunistland. For å sikre det, måtte oppo sisjonen stå mer samlet, og i mars lyktes det å organisere et samarbeids forum som kunne forhandle med kommunistpartiet. Forhandlingene kom i gang i juni og varte til september. Den tredje parten kom med etter krav fra kommunistene, det var fagbevegelse og andre organisasjoner som i praksis var kontrollert av kommunistene. De fikk likevel liten betydning for samtalene. Det var mye uenighet, både om hvilke saker som skulle dis kuteres og om de enkelte spørsmål. Den avtalen som ble inngått i septem ber, forutsatte at det i slutten av november skulle avholdes presidentvalg og siden parlamentsvalg. Den eksisterende nasjonalforsamlingen skulle vedta de nødvendige lover for å arrangere valg, og gjøre enkelte andre overgangsvedtak. Det nye og fritt valgte parlamentet skulle så føre over gangen videre. Dette opplegget røyk. Grunnen var at deler av opposisjonen (Fridemo kratene og Fidesz) kom til at de ikke ville skrive under avtalen likevel. Motstanden startet i en lokalavdeling av Fridemokratene, og fikk etter hvert oppslutning også sentralt. Delvis gjaldt protesten hvilke betingelser som skulle gjelde for kommunistpartiets fortsatte virke, bl.a. om det skulle 41
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
være tillatt for et politisk parti å ha organiserte avdelinger på arbeidsplas sene. Men protesten gjaldt også de forestående valgene. Fridemokratene og Fidesz fryktet at et direkte valg av president før parlamentsvalget ville gi kommunistene en urimelig fordel. Det var allment antatt at den popu lære reformkommunisten Imre Pozsgay ville bli valgt; ingen av opposisjo nens folk var særlig kjent ute blant folk. Protesten munnet ut i et krav om folkeavstemning om de punktene som nå var blitt omstridt. Til det treng tes 100 000 underskrifter, og de ble skaffet uten problemer. Den delen av opposisjonen som hadde skrevet under avtalen, bl.a. Demokratisk forum, ble nå satt i en vanskelig situasjon, og forsøkte å løse den ved å oppfordre folk til å holde seg hjemme. Hvis mange nok gjorde det, ville resultatet være ugyldig. Oppfordringene virket ikke sterkt nok. Valgdeltakelsen ble akkurat stor nok, og selve valgresultatet ble så knepent det kunne bh: 50,07 prosent stemte for å vente med presidentvalget, 49,93 for å la det avholdes som avtalt under rundebordsforhandlingene. Da folkeavstemningen fant sted i november, fantes ikke lenger det gamle kommunistpartiet, som for øvrig formelt hadde hatt navnet Det ungarske sosialistiske arbeiderpartiet. I begynnelsen av oktober avholdt partiet det som skulle bh dets siste kongress. Partiet oppløste seg selv (20 prosent stemte mot), ikke som en konkurspreget konsekvens av at det i praksis allerede hadde opphørt å fungere, men for å markere en ny start med andre spilleregler. Derfor ble samtidig et nytt parti grunnlagt, som fikk navnet Det ungarske sosialistpartiet. Leder for det ble en en av reformveteranene, Rezsb Nyers. Det var ikke bare kommunistpartiet som forsvant i sin velbrukte rolle som statsbærende parti. Like etter, senere i oktober, ble også den statlige rammen for kommuniststyret kastet på skraphaugen. (Den gamle) nasjo nalforsamlingen vedtok de forfatningsendringene som var nødvendige for å gjøre Ungarn til et parlamentarisk demokrati bygd på respekt for men neskerettighetene. Og med utsøkt blikk for symbolverdien av datoer ble «Folkerepublikken Ungarn» den 23. oktober avløst av «Republikken Ungarn». Den 23. oktober, som nå er blitt en av Ungarns tre nasjonal dager, var dagen da oppstanden i 1956 startet. I 1989 samlet folk seg i gater og på plasser; de nølte med å gå hjem om kvelden og ville ha med seg mest mulig av den sjeldne stemningen. Taler ble holdt, levende lys brøt mørket. Det som de færreste hadde trodd kunne være mulig bare fa år tidligere, hadde skjedd. 42
Miljøet som spydspiss Det ungarske oppbruddet fra kommunismen handlet ikke bare om beho vet for fortsatte og mer radikale økonomiske reformer eller ønsket om et parlamentarisk demokrati. To andre konkrete saker som virket mobiliserende, var miljøspørsmål og nasjonalitetsproblemer. Miljøspørsmålene spilte en viktig rolle for det politiske oppbruddet ikke bare i Ungarn, men også i flere av de andre kommunistlandene. For delen med miljøsaker som brekkstang var at de kunne lanseres som en for lengelse av en vitenskapelig interesse for miljøet, og dermed være mer legitim i regimets øyne enn en protest mot f.eks. ettpartistaten eller sensu ren. Miljøengasjementet ble likevel lett farlig for myndighetene, og det av to grunner. For det første bygde den sovjetiske og dermed den østeuro peiske kommunismen på en massiv industrialisme, der oppmerksomheten om rask oppfylling av kvantitative produksjonsmål overskygget uheldige miljøkonsekvenser —og for den saks skyld behovene for vedlikehold og gjentatte investeringer for å sikre produksjonen på lang sikt. For det andre ble miljøengasjementet farlig fordi det hadde så direkte politiske implika sjoner. Det reiste spørsmål om vanlige borgere kunne ha noen innflytelse på disse sakene, og hvilke hensyn som skulle spille inn ved avgjørelsene, altså om selve grunnlaget og formene for politisk maktutøvelse. Ikke helt enkle spørsmål i et diktatur. Den våknende miljøbevisstheten i mange kommunistland var en del av det engasjementet som preget hele den industrialiserte verden. Men til forskjell fra demokratiske land hadde ikke miljøforkjempere i kommuniststatene noen respektert grunnlovsfestet rett til å delta i offentlig debatt eller til å organisere seg på fritt grunnlag og søke støtte for sitt syn hos andre. At mange miljøaktivister i vesten følte at de talte for døve ører i den offentlige debatt og forsøkte å presse gjennom sitt syn også gjennom ulovlige aksjoner, endrer ikke den prinsipielle for skjellen på de to samfunnsformene. I Ungarn var den store miljøsaken ekstra komplisert for myndighetene fordi den også involverte forholdet til nabolandene Tsjekkoslovakia (senere Slovakia) og mer uoffisielt Østerrike. I 1977 inngikk Ungarn og Tsjekkoslovakia en avtale om kraftutbygging i Donau, som er grenseelv mellom de to landene. To store demninger og kraftstasjoner skulle byg ges, den ene i Gabcrikovo på slovakisk side ca. 4 mil fra Bratislava og den 43
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
andre i Nagymaros over 10 mil lenger nede, der Donau har sluttet å være grenseelv og bare renner i Ungarn. Tsjekkoslovakia og Ungarn skulle i fellesskap være byggherrer. Egentlig skulle kraftverkene ha vært ferdige i henholdsvis 1986 og 1989. Men med de økonomiske problemene som preget Ungarn i begynnelsen av 1980-årene, ble starten på ungarsk side utsatt til 1990. Samtidig ble østerriksk kapital koplet inn i finansieringen med tilbakebetaling i form av strøm til Østerrike. Selv om miljøargumen ter også ble brukt til å begrunne prosjektet (erstatning av kullfyrte kraftverk m.m.), var det farene for miljøet som gjorde kraftutbyggingen til en så kontroversiell sak at den fikk betydning også for den politiske oppvåk ningen i slutten av 1980-årene. Alt i 1981 begynte en naturvitenskapsmann, Jånos Vargha, å interessere seg for de økologiske følgene av prosjektet. Hans forskningsbaserte artikler om dette ble nektet trykt. Han la likevel fram sine synspunkter på enkelte halvåpne sammenkomster og senere i undergrunnspublikasjoner. Også andre engasjerte seg, og det utviklet seg til en bevegelse som gikk under navnet Donau-kretsen (Duna Kor). Det var ulike meninger i kretsen om hvor opposisjonelle man skulle være; noen ønsket å holde seg til det rent miljømessige, mens andre så det som et egnet utgangspunkt for en allmenn og prinsipiell opposisjon mot regimet. Donau-kretsen arrangerte flere demonstrasjoner (noen ble slått ned av politiet) og klarte å samle inn et stort antall underskrifter mot prosjektet (140 000 i 1988). Slik var aktivite tene med på å legge grunnlaget for meningsorganisering uavhengig av myndighetene. I det gradvis mer åpne politiske klimaet fikk Donau-kret sen i 1988 lov til å registrere seg som lovlig organisasjon. I mai 1989 inn stilte den ungarske regjeringen midlertidig arbeidene ved Nagymaros for å undersøke konsekvensene av prosjektet nærmere; slik fikk de som protes terte, en foreløpig seier. I oktober vedtok nasjonalforsamlingen å innstille arbeidene endelig. Denne løsningen var senere med på å skape et konflikt fylt forhold til Slovakia, og striden endte i 1997 i den internasjonale dom stolen i Haag - som avsa en kompromisspreget dom. Også i ungarsk innenrikspolitikk på 90-tallet skapte Donau-utbyggingen bølger, men da som et av mange «ordinære» stridsspørsmål. På slutten av 80-tallet hadde funksjonen først og fremst vært å gi trening til politisk aktivitet - i veksel virkning med de øvrige initiativene både fra myndigheter og opposisjo nelle for å forandre det gamle systemet og påvirke utformingen av det nye. I myndighetenes behandling av protestene mot Donau-prosjektet var 44
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
det ulike strategier, fra forbud mot offentlige ytringer til at protestkravene ble overtatt og gjort til offisiell politikk. Den relativt forsiktige behand lingen av milj©protestantene var et typisk uttrykk for det ungarske kom munistpartiets behandling av samfunnet under «gulasj-kommunismen». Folk skulle holdes fornøyde gjennom materiell vekst som et resultat av økonomiske reformer, og det skulle være et visst spillerom for sosial akti vitet og tankevirksomhet i organisasjoner og klubber som myndighetene hadde kontroll med uten å drive dem med militær disiplin. Det gjaldt å kanalisere både sosiale spenninger og intellektuelle utfordringer inn i aksepterte sammenhenger. Det var med andre ord et diktatur som i større grad enn mange av de andre østeuropeiske kommunistpartiene forsøkte å anlegge en paternalistisk styremåte, der landsfaderen er mild, men sam tidig vet hva som er best for de umyndige. I slutten av 1980-årene virket ikke dette opplegget lenger. Økonomien gav dårligere resultater, lands faderen selv ble avsatt, og den uavhengige tenkningen begynte å bryte ut av de rammene som var satt av regimet. Samtidig ble rammene i høy grad også utfordret fra reformvennlige krefter innenfra i systemet. Sammen med en gunstig utenrikspolitisk situasjon, der den gamle hegemonimakten Sovjetunionen under Gorbatsjovs ledelse nikket forståelsesfullt til det som skjedde, skapte disse forholdene overgangen til et nytt politisk og økono misk system i Ungarn.
To fredelige maktoverganger At utakk er verdens lønn, fikk imidlertid det omdøpte sosialistpartiet snart erfare. Ved parlamentsvalgene i mars 1990, fikk det bare 9 prosent av stemmene. Når først velgerne skulle ha et skifte, lot de heller nye partier fa sjansen. Det kan virke som en naturlig og moden demokratisk refleks, uansett hvilke fortjenester det tidligere kommunistpartiet kunne vise til i overgangsfasen. Mer foruroligende var den lave valgdeltakelsen. Man skulle tro at et folk som i årtier hadde vært nektet frie valg, ville strømme til valgurnene når de endelig fikk anledning til det. Men bare 65 prosent stemte i første valgomgang. I annen omgang, som var avgjørende for resultatet, stemte bare ca. 40 prosent. Ved lokalvalgene i oktober gikk del takelsen ned i 36 prosent (27 prosent i annen omgang). Og da det i juli 45
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
1991 ble holdt folkeavstemning om det skulle innføres direkte president valg, deltok bare 14 prosent. Lav valgdeltakelse var ikke bare et ungarsk fenomen, selv om det var store forskjeller fra land til land og valg til valg. Forklaringene kan ikke være generelle. Hver situasjon har sine særpreg. Noen ganger kan lav deltakelse være et uttrykk for likegyldighet. Det var kanskje tilfelle i Ungarn like etter regimeskiftet. Folk flest hadde ikke hatt det så verst tidligere; opposisjonell politikk hadde vært for spesielt interesserte. Selv om store menneskemasser hadde deltatt på noen spesielle demonstrasjoner, hadde det vært begrenset med ulovlige masseaksjoner mot myndighetene, slik polakkene hadde opp levd mye mer av det siste tiåret. De ungarske kommunistene hadde ikke klynget seg til makten; prosessen gikk stort sett greit uten noe større folke lig engasjement. Ungarn, i likhet med de fleste andre landene i denne delen av Europa, hadde dessuten svake tradisjoner for et bredt folkelig, politisk engasjement også i tiden før det langvarige kommunistdiktaturet. Den andre hovedtolkningen av lav valgdeltakelse har krysspress som stikkord. Ulike varianter kan være aktuelle. Velgere som ikke liker diktatur, vil da gjerne stemme mot kommunistene, de mener at de gjennom de demokratiske overtrekksklærne kan se de gamle holdningene i god behold. Samtidig har de kanskje ikke tillit til at opposisjonen er i stand til å styre lan det i praksis. Samme hva de stemmer, blir det da galt. Hjemmesittmg- eller deltakelse bare i én valgomgang - blir et rimelig kompromiss. Et annet krysspress kan gjelde forholdet mellom politiske og sosiale ønsker. Det høres fint ut med politisk demokrati, og da inngir partier som ikke har vært kommunistiske, størst tillit. Det høres også fint ut med markedsøkonomi og økonomisk valgfrihet. Men de økonomiske omlegninger som følger med, vil bare gjøre det enda vanskeligere å leve og gi økte sosiale forskjeller. Da kan det være like greit å la være å stemme. Uansett blir det jo galt. Både i Polen og Ungarn begynte overgangen fra kommunistdiktatur til parlamentarisk demokrati tidlig. Begge land var pionerer i den prosessen som etter hvert omfattet hele Øst-Europa. Inspirert av sine erfaringer fra tidligere protester og opprør utforsket de hvilke muligheter Gorbatsjovs nye politikk i Sovjetunionen nå gav til nasjonalt selvstyre og demokrati i Øst-Europa. Felles for de to landene var også at kommunistlederne bidrog aktivt til å gjøre overgangen fredelig. De leverte makten fra seg før de ble tvunget til det. Måten det skjedde på, var likevel forskjellig og viser at det samtidig var 46
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
dype forskjeller mellom Polens og Ungarns veier fram til skifte av politisk system. For den polske utviklingen som ledet direkte til 1989, begynte mange år tidligere enn i Ungarn - allerede med Solidaritets første stor hetstid i 1980 og unntakstilstanden som avbrøt den. I dette litt lengre tids perspektivet blir Polen et land der kommunistene så absolutt ikke gav fra seg makten frivillig, men først etter å ha brukt omfattende vold og under trykking for å beholde den. Polen blir et land der det først og fremst var samfunnets kamp, representert av Solidaritet, som førte til at kommunis tene i neste omgang, nesten 10 år senere, gav opp da ryggdekningen fra Moskva ble borte. De hjemlige makthaverne innså at de på tross av sin fysiske makt var maktesløse til å fa økonomien på rett kjøl. De bitre kon frontasjonene i Polen i begynnelsen av 1980-årene gjorde terrenget lite fruktbart for reformkommunisme. Fra partiet kunne man ikke vente noen fornyelse. I Ungarn derimot lå 1956-erfaringene lenger tilbake i tid, og den lange perioden med økonomiske reformer bidrog til en atmosfære som gjorde det mulig for reformkrefter innen partiet til å bli pådrivere for demokratiseringen, sammen med moderate og relativt fåtallige opposisjo nelle utenfor partiet. Omveltningen i Ungarn var derfor på en helt annen måte enn i Polen «gitt» ovenfra, ikke tilkjempet nedenfra. Men også i Ungarn opplevde reformkommunistene at de mistet mer kontroll enn de hadde tenkt seg. En faktor som naturlig nok spilte en mindre rolle i Ungarn og særlig i Polen enn i de andre landene, var det man kan kalle domino-effekten. Jo flere land som hadde gjennomført eller påbegynt en demokratisering, desto flere forbilder fantes det, og desto lettere ble det både for opposisjonelle og reformkommunister å prøve seg. Rammene for hva som føltes normalt, var blitt endret og utvidet. Dermed fortonte det seg også mindre sannsynlig for de antireformistene som fortsatt hadde makt, at de kunne klare å holde på den. Resultatet var at omveltningene gikk raskere og raskere.
Den innemurte staten - og dagen derpå Alle land hadde sine særegenheter i bakgrunnen for og gjennomføringen av omveltningene, også når de i store trekk lar seg innpasse i et mønster. På mange måter fulgte DDR (Deutsche Demokratische Republik eller 47
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Øst-Tyskland) et hovedmønster som kan sammenliknes med utviklingen i Polen: kommunistiske politikere som egentlig ikke er innstilt på dypt gående reformer, blir av folkelige protester og ytre omstendigheter presset til å gi fra seg makten, og er kloke nok til å unnlate å la regimets siste redningsforsøk bestå av et blodbad. Forskjellene i bakgrunn var samtidig store. DDR manglet polakkenes dramatiske former for opposisjon og reaksjon de siste tiårene. DDR hadde en mer stabil form for undertryk king, samtidig som landet materielt sett lå på topp i østblokken og var et betydelig industriland i verdensmålestokk. Men også i D D R hadde det vært økonomisk stagnasjon i 1980-årene. Framtiden så ikke så lys ut. Berlin-muren, som var reist i 1961 for å hindre flukt fra D D R til VestBerbn og dermed Vest-Tyskland, var et sterkt visuelt og symbolsk uttrykk for én viktig side ved situasjonen i hele Øst-Europa: den manglende fri heten til å forlate sitt land, enten det var på et kort besøk eller for å ut vandre. Shk tilsvarte den piggtråden og vakttårnene langs de øvrige gren-------- T
J5V~11V~.
A
t
r H i r o f
/tiaucivuv VI
i n r n ^ l i c a i - f p
VlJUCUiJVitv
ucii
or-ro ro
cifi lo c ir^ r r^ n
f r \r
innbyggerne i en rekke land. Det politisk spesielle ved muren var at den markerte og sementerte en grense som ikke hadde vært der før, og det i to betydningen Før muren ble reist, hadde over to millioner tyskere valgt å forlate DDR gjennom Berlin. Nå kom det en komplett grense mellom «øst» og «vest» der også. Dermed ble muren samtidig den mest synlige delen av DDR-grensen generelt. Det var en grense som var noen år eldre enn muren, men ikke lenger tilbake enn fra 1949, da D D R ble opprettet av den sovjetiske okkupasjonssonen etter annen verdenskrig og Forbunds republikken Tyskland (Vest-Tyskland) av de tre vestlige sonene. Det spe sielle for DDR i hele etterkrigstiden var derfor at selve staten var oppret tet i forbindelse med den kalde krigen og Sovjetunionens ønske om å sikre sine posisjoner mot vest. Det kunne lett glemmes i det daglige, og historisk er det heller ikke noe enestående at stater kommer og går. Men i 1989 førte den spesielle bakgrunnen for DDR til at hele staten forsvant og ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland. Det perspektivet stod ikke klart for alle under den hektiske prosessen da kommunistregimet falt. Men mange av aktørene skjønte at det ville være en sannsynlig utgang på et regimeskifte. For noen, f.eks. partilederen Erich Honecker, betydde det at det ble ekstra viktig å hindre så dyptgående reformer at regimet kunne komme i fare. Hvis samfunnsformen ble for lik den vest-tyske, var mye av begrunnelsen for å ha en særskilt østtysk stat borte. For andre, som ønsket 48
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
tysk samling, var det en ekstra inspirasjon å vite at et ikke-kommunistisk DDR neppe ville bestå særlig lenge. De som ønsket et fortsatt Øst-Tyskland med bibehold av en del av de positive sidene ved samfunnsformen der, en «tredje vei» mellom sosialisme og kapitalisme, kom i en håpløs mellomposisjon. Ironisk nok gjaldt det ikke minst en del av dem som ster kest hadde markert opposisjon til regimet da det ikke var klart at det ville falle. Også krefter i utlandet, utenom Sovjetunionen, kunne tenke seg et fortsatt delt Tyskland. Den gamle vitsen om fransk-tysk forbrødring som sier at franskmennene er så glad i Tyskland at de synes det er fint med to, og ikke bare ett Tyskland, hadde fortsatt noe for seg. Men etter at regimet i DDR var avløst av politisk demokrati på linje med prosessen i Polen og Ungarn, var det Vest-Tysklands forbundskansler Helmut Kohl og Sovjet unionens president Mikhail Gorbatsjov som hadde det avgjørende ord om Tysklands framtid som samlet eller delt stat. Da Ungarn i september 1989 også gjorde sin grenseåpning mot vest gjeldende for DDR-borgere som besøkte Ungarn, fikk Honecker en vrien utfordring. På tre dager kom 15 000 mennesker seg til Vest-Tyskland på den måten. Kloke av skade forventet mange østtyskere at regimet ville svare med ytterligere undertrykkelse, og flere tusen som oppholdt seg i utlandet, søkte tilflukt i de vesttyske ambassadene i Warszawa og Praha. Etter mye diplomatisk strev fikk de lov å reise med «forseglete» spesialtog gjennom DDR til Vest-Tyskland. I håp om å fa bli med samlet tusener seg på stasjoner der togene kom forbi. Myndighetenes neste trekk var å gjøre slutt på at østtyskere kunne reise fritt til andre østblokk-land. Det tilsynelatende så sterke DDR fikk problemer med selvpresentasjonen. Spriket mellom propaganda og virkelighet er alltid til stede i et dik tatur, men under DDRs krampetrekninger ble absurditeten større enn vanlig. Tilfellet ville at DDRs 40-årsjubileum som stat fulgte i begynnel sen av oktober, bare fa dager etter de siste innskrenkningene i folks reise muligheter. De storstilte paradene og hyllingstalene gav inntrykk av et regime som hadde full kontroll. Men ankomsten til æresgjesten Mikhail Gorbatsjov ble ikke dekket av østtysk fjernsyn, og hans uttalelser ble sen surert i massemediene. Honecker fikk beskjed om at det var farlig ikke å skjønne situasjonen. Gorbatsjovs signaler var klare. Honecker hadde ikke Moskvas støtte i sin antireform-politikk. Den store folkeflukten de siste ukene var ikke bare et prestisjenederlag 49
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
for 40-årsjubilanten, den var også av et så stort omfang at det oppstod økonomiske problemer. Mange arbeidsplasser manglet folk. Politisk var nok regimets ledere likevel mer bekymret for de store demonstrasjonene som hadde utviklet seg den siste tiden. Selv om det hadde vært liten åpen opposisjon i DDR, noe som ikke minst skyldtes det godt utbygde hem melige politiet Stasi, hadde det i slutten av 1980-årene dukket opp for skjellige grupper, bl.a. Neues Forum (Nytt forum), som stort sett bestod av intellektuelle som ønsket dialog med myndighetene for å fa til refor mer. Den evangeliske (lutherske) kirken engasjerte seg ikke direkte poli tisk, men gav husrom for enkelte uavhengige grupper, bl.a. fredsgrupper, som også tiltrakk seg opposisjonelle. En av de kirkene som hadde rommet fredsgrupper, var Nikolai-kirken i Leipzig. Utenfor kirken samlet over 20 000 mennesker seg mandag 2. oktober etter kveldsgudstjenesten. En så stor protestforsamling hadde ikke DDR sett siden oppstanden i 1953. Politiet brukte makt for å løse opp demonstrasjonen. Tilsvarende protes ter SKjeaae i r^rcsuen. i.cipii^-uciiiuii5udSjuiiv.iic iwrtsatte hver mandags— kveld utover høsten med økende deltakelse. Rett etter at Gorbatsjov den 7. oktober hadde forlatt 40-årsfeiringen, brøt det ut demonstrasjoner mot regjeringen i flere byer. De ble slått hardt ned. Spenningen var derfor stor to dager senere på den sedvanlige mandagsdemonstrasjonen i Leipzig. Rundt 70 000 deltok - i bevissthet om at de kunne risikere å bli møtt med de hardeste midler. Store kamp styrker stod klare i sidegatene. På sykehusene var det gjort klart for å ta imot sårede. Men skuddene kom ikke. Demonstrasjonen fikk bevege seg langsomt og verdig uten å bli stanset. Flere har villet ta æren for det, men mye tyder på at et lokalt initiativ ble avgjørende. Etter dette var det umulig for myndighetene å prøve seg med politistatens vanlige metoder. Flere og flere deltok i demonstrasjoner, samtidig som mange nok i høy ere partikretser skjønte at en hard linje kunne føre til et omfattende opp rør som ikke ville bli støttet av de over 300 000 sovjetiske soldatene som stod i DDR, og som tidligere var betraktet som regimets livsforsikring. En uke senere, 16. oktober, deltok over 100 000 i mandagsdemonstra sjonen i Leipzig. For første gang ble den nevnt i de offisielle mediene. Samme dag begynte politbyrået i kommunistpartiet sitt krisemøte. Utgangen på det ble at Honecker måtte trekke seg, bitter og ute av stand til å skjønne hva som foregikk. Han hadde ikke lenger autoritet til å presse gjennom sitt syn. Det var tilstrekkelig mange realpolitikere 50
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
som forstod at det ikke nyttet å stanse en så sterk protestbølge når store deler av det øvrige Øst-Europa også var i drift, med åpent eller stilltiende samtykke fra Moskva. Deres politiske overlevelses vilje sa dem at det man ikke kan stanse, må man på en eller annen måte forsøke å henge seg på. Slik fikk også D D R for en kort stund kommunistledere som ville spille rollen som reformkommunister. Det var for sent til å virke tro verdig. DDR fikk deretter noen overgangspolitikere, som partileder først den konservative Egon Krenz, som hadde vært regnet som Honeckers kron prins. Han gav løfter om en viss liberalisering og gav inntrykk av å ville være på linje med Gorbatsjovs perestrojka (omstrukturering), men repre senterte først og fremst det gamle regimet. Han varte bare fram til begyn nelsen av desember, da han ble etterfulgt av Gregor Gysi. Den nye stats ministeren Hans Modrow var noe mer reforminnstilt. I begynnelsen av november overtok han etter Willy Stoph, som hadde vært statsminister helt siden 1964 (bare avbrutt av noen år som president). Samtidig med at Stophs regjering gikk av, gjorde politbyrået det samme. Like før Modrow overtok, toppet demonstrasjonene seg da en million mennesker under slagordet «Wir sind das Volk» (vi er folket) samlet seg på Alexanderplatz i Berlin med krav om demokrati og frie valg. På plakater ble Krenz omtalt som «Krenz Xiao Ping», en påminnelse om at han for ikke så lenge siden hadde vært i Kina og uttrykt støtte til knusingen av demonstrasjonene på Den himmelske freds plass. Andre slagord mot Krenz var «Demokratie unbekrenzt» og «Sozialismus krenzenlos». Som et tegn på oppmykningen ble de restriksjonene som midlertidig var lagt på reiser til Tsjekkoslovakia, opphevet fra 1. november. Regje ringen tillot også at DDR-borgere kunne fa dra direkte fra Tsjekkoslo vakia til Vest-Tyskland. I løpet av en uke valgte nesten 50 000 denne løs ningen. Men dette nye store «hullet i muren» skapte problemer for Tsjekkoslovakia. Den konservative kommunistledelsen der truet med å stenge grensen mot D D R dersom det ikke ble en stans i flyktningstrømmen over tsjekkisk jord. Østtyskernes demonstrasjon mot sin egen regje ring virket stimulerende på den tsjekkiske opposisjonen. Det store antallet flyktninger begynte også å skape problemer for Vest-Tyskland. Landet ville fortsatt motta alle tyske immigranter (det kom samtidig et stort antall tyskspråklige fra ulike deler av Øst-Europa og Sovjetunionen), men de måtte være forberedt på å bo kummerlig i lengre tid. Kohl antydet sogar 51
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
at det kunne komme på tale å hjelpe DDR økonomisk, hvis det ble fore tatt dyptgripende reformer. Fortsatt stod Berlin-muren. Den var reist for å holde folk på plass. Nå var situasjonen i og utenfor DDR blitt så bakvendt for regimet at det eneste som kunne holde folk på plass, var å «rive» muren, å åpne grensen i Berlin. Natten mellom 9. og 10. november skjedde det. Det kom brått på. På en pressekonferanse om kvelden 9. november ble det opplyst at partiet hadde bestemt seg for å la østtyskerne fa reise fritt til utlandet. Det betydde å åpne muren. Giinter Schabowski, nyvalgt medlem av partiets politbyrå, fikk litt før kl. 19 spørsmål om når endringen av reglene skulle tre i kraft. «Så vidt jeg vet, skal gjennomføringen av vedtaket skje umiddelbart,» var det nølende svaret. Det tok ikke lang tid før folk fikk med seg den litt for tidlig fødte nyheten om grenseåpning. Utover kvelden ble gatene opp mot gren seovergangene i muren fylt av forventningsfulle mennesker. Men grense vaktene hadde ikke fatt noen ordre om åpning. Forvirringen var stor. De vakthavende offiserene måtte ta en rask avgjørelse. Mellom menneske mengden og muren innså de sin - og dermed regimets - hjelpeløshet. Det ble foretatt improviserte konsultasjoner oppover i systemet. Med de økende menneskemassene var det oppstått en tvangssituasjon. Mens østtyskerne ropte at de ville ut, strømmet det vestberlinere til på den andre siden og ropte at de ville inn. Bommene ble åpnet. I sitrende spenning og glede strømmet tusener og titusener over til Vest-Berlin. De ble møtt av like entusiastiske vestberlinere. Folk klatret opp på selve muren. Dødsrisikoen var erstattet av en overgiven feststemning. Alle var ikke like sikre på det som skjedde. Noen var nysgjerrige, men var redde for å forlate Øst-Berlin av frykt for ikke å bli sluppet inn igjen. I de nærmeste dagene var det en fol kevandring av utrolige dimensjoner fra ulike deler av DDR til Berlin. Mil lioner av østtyskere ville se med egne øyne hva som foregikk ved muren og hva som var på den andre siden. De så med store øyne, og da de kom hjem igjen, følte de seg enda fattigere materielt enn de hadde visst om før. Åpningen av muren var ikke bare høydramatisk og uventet for ber linerne. Scenene som åpningen avstedkom, var også ypperlig egnet for TV-skjermen. Men selv om det som skjedde, var et uttrykk for at regimet ikke lenger visste hvordan det skulle hamle opp med sine problemer, var det ikke planlagt at det skulle skje på den måten. Ironisk nok opplevde regimet som bygde på planlegging og kontroll over de fleste av livets områder, at tilfeldigheter og misforståelser i egne rekker satte i gang det 52
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
som ble regimets svanesang. Den tyske historikeren Hans-Hermann Herde har i sin bok Chronik des Mauerfalls (Berlin 1996/1998) bygd på doktor avhandlingen «Der Fall der Mauer» (Wiesbaden 1996), minutiøst kartlagt handlingsgangen. Den maskinskrevne meldingen som Giinter Schabowski leste opp på pressekonferansen, hadde han fatt i hånden av Egon Krenz som en ekstrasak like før pressekonferansen. Meldingen varslet en for andring av reglene for varig utreise til Vest-Tyskland over Tsjekkoslovakia. Slik het det i overskriften. Men i et av underpunktene handlet det også om vanlige privatreiser, der folk hadde til hensikt å komme hjem igjen. Det skulle ikke lenger stilles krav om at det måtte foreligge en spesiell anled ning eller slektskapsforhold for å få slik reisetillatelse. Søknadene skulle behandles raskt og bare unntaksvis avslås. De som ønsket å forlate DDR for godt, skulle få sitt pass og utreisevisum øyeblikkelig, uten å måtte opp fylle tidligere krav. Med papirene i orden kunne utreisene skje over alle grensestasjoner til Vest-Tyskland eller Vest-Berlin. Samtidig skulle den midlertidige tillatelsen til å forlate DDR for godt via tredjeland (Tsjekko slovakia) uten søknad bortfalle. Meldingen hadde en sperrefrist. Den skulle først offentliggjøres neste dag, 10. november. Schabowski fikk ikke med seg det siste punktet. Da han besvarte spørs mål fra journalistene om tidspunkt for iverksetting, svarte han «øyeblikke lig» og «straks». Men disse ordene var ment å gjelde fra neste dag av. Det ble altså misforståelser om tidspunktet, selv om hovedinnholdet, en vidt gående liberalisering av reiseforskriftene, ble korrekt forstått. Korrekt i forhold til det som stod på Schabowskis lapp. Men ikke i for hold til det flere viktige aktører som hadde hatt med saken å gjøre, trodde de hadde godtatt. Da to høye offiserer fra Stasi (Staatsicherheitsdienst) om morgenen 9. november troppet opp i Innenriksdepartementet for å disku tere de foreslåtte reisereglene med to offiserer der, visste alle fire at det måtte bli en oppmykning. Situasjonen i Tsjekkoslovakia kunne ikke fort sette. Det var også klart for Krenz. Samme kveld skulle nye regler legges fram for regjeringen. Offiserene kom til at det kunne virke mot sin hen sikt å la friere regler bare gjelde for dem som ville forlate DDR for godt. Da presset man folk til det alternativet. Sistemann kunne slokke lyset. De tilføyde derfor et punkt om vanlige reiser. Det skulle være lov med retur billett. De så ikke for seg at dette skulle føre til en momentan masseutreise og murens fall. Det skulle fortsatt kreves pass (som bare en mindre del av befolkningen hadde) og utreisevisum. 53
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
På en røykepause ved 12-tiden under sentralkomitémøtet 9. november fikk noen av medlemmene i politbyrået raskt lese gjennom de nye reglene. De hadde bare mindre stilistiske kommentarer. Saken ble så sendt regjeringsmedlemmene med bud for korrespondansebehandling. Hvis ingen anmeldte uenighet, var den godkjent. På ettermiddagen ble de nye reglene også referert for sentralkomiteen. Et par timer senere ble den pre sentert på pressekonferansen. Hva med Sovjetunionen? Kunne østtyskerne gjøre så store forandringer på egen hånd i en slik sak? Herde forteller at den østtyske utenriksminis teren den 7. november informerte den sovjetiske ambassadøren om arbei det med nye utreiseregler (uten å nevne Berlin-muren og uten det senere tillegget om vanlige reiser) for å fa en rask sovjetisk reaksjon. Det var ikke så lett å fa til. 7. og 8. november var festdager (og festedager) i Sovjet unionen - årsdagene for oktoberrevolusjonen 1917 (oktober etter den julianske kalender som da gjaldt). Det var ikke så mange som slet kontor stolene de dagene. Etter mye mas fikk Berlin den 9. november likevel beskjed om at Moskva gav grønt lys. Men behandlingen hadde ikke skjedd på topplan, og Moskva kjente ikke den endelige utformingen. Herde far også fram hvordan Schabowskis misforståtte «øyeblikkelig»svar i løpet av fa minutter ble videreskapt og dramatisert av medienes for enkling. Pressekonferansen var slutt kl. 19. Kl. 19.03 og 19.04 meldte de første vestlige telegrambyråene (Reuters og DPA) at alle DDR-borgere ville fa anledning til å reise ut over DDRs egne grenseoverganger. Ett minutt senere brukte Associated Press ordet «grenseåpning». Nyhetssen dinger i vesttysk og østtysk ijernsyn i timen mellom kl. 19 og 20 meldte med litt varierende språkbruk om de nye reisemulighetene. Saken var ikke plassert som toppoppslag. En vesttysk nyhetssending kl. 20 hadde saken på topp med overskriften «DDR åpner grensen». Fordi det fra myndighetenes side så absolutt ikke var planlagt å åpne muren denne kvelden, ble hendelsesforløpet på de ulike grenseovergan gene forskjellig. Den første som ble åpnet - «på gløtt», var ved Bornholmer Strasse litt på halv ti. Det ble først bare gitt tillatelse til at de som trengte seg aller mest på, kunne fa slippe igjennom. Men de skulle fa et pass-stempel på fotografiet i legitimasjonskortet. Det betydde at de hadde forlatt D D R for godt og ikke kunne komme tilbake. Flere av dem som havnet i første rekke og ble sluppet over på denne måten, var bare nys gjerrige og hadde barna sine liggende hjemme og sove. Kl. 23.30 presset 54
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
folkemassene slik på at sjefen for passkontrollen kalte det en flodbølge og åpnet. Ved Brandenburger Tor ble det først brukt vannkanoner for å stanse folkemengden. Ved Invalidenstrasse ble det kjørt opp en buss med 45 godt bevæpnete soldater, klare til innsats. Men da folkemengden bare vokste, skiftet den lokale kommandanten mening og lot være å sette i gang et blodbad. Ved midnatt var alle grenseovergangene i Berlin åpnet. Til kl. 4 om morgenen hadde ca. 68 000 tatt veien til Vest-Berlin. 45 000 hadde da alt vendt tilbake. Etter at muren var revnet og den gladeste Berlin-festen noensinne hadde lagt beslag på natten, opplyst av TV-teamenes prosjektører, kom ettertankens tid for myndighetene, dagen derpå. I politbyrået ble det drøf tet om grensekontrollen skulle tas tilbake med militære midler. Men det var for sent. Herde har også funnet fram til en intern studie som partiet gjorde for å bedomme situasjonen for DDR bare en uke før murens fall. Han opp summerer budskapet i studien slik: «Vi er fallitt, vi trenger kreditt.» Økt reisefrihet kunne være et middel til å oppnå det. Misforståelser og tilfel digheter gjorde at vedtaket om reisefrihet ble til en folkestorm. Hadde vedtaket blitt effektuert slik det var tenkt, ville det neppe ha skjedd noe ved muren akkurat den kvelden. Men også vedtaket, både det opprinnelige om utvandring og tillegget om vanlige reiser, innebar en gjennomhulling av muren, selv om veien ville ha gått om de ordinære pass- og visumkontorene. Og med den oppdemte frihetstrangen som viste seg den 9. november, kunne det lett ha kommet til enorm trengsel og epi soder ved disse kontorene, eller en erkjennelse av at med så store hull, kunne like gjerne hele muren åpnes. Regimet i DDR falt ikke automatisk da Berlin-muren ble åpnet. Men det var ikke mye om å gjøre. For omtrent samtidig begynte massemediene å berette om partipampenes luksusliv og om korrupsjonen som gjennomsyret systemet. Troverdigheten gikk mot null. Avsløringene avdekket maktmisbruk som langt overgikk det folk flest hadde hatt mistanke om. Frykten for å snakke åpent ble borte. Samtidig følte mange, også eldre kommunister som ikke hadde tilhørt pampeskjiktet, at grunnen under dem ble borte. Den arbeiderstaten de hadde trodd på og viet livet sitt til, var avkledd all sin stolthet. Deres slit var ikke lenger en sivilisatorisk inn sats på parti med historiens lover; de var forbikjørt av en annen historie som brøt ned det de hadde bygd opp. 55
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
I begynnelsen av desember strøk nasjonalforsamlingen (Volkskammer) grunnlovens ord om partiets ledende rolle. Krenz og den øvrige parti ledelsen gikk av. Gregor Gysi, en relativt liberalt innstilt advokat, ble ny partileder, og partiet skiftet navn til Partiet for demokratisk sosialisme (PDS). Dets videre skjebne skulle ikke avgjøres med politistatens metoder, men gjennom frie valg. De fant sted 18. mars 1990, de første og siste frie valgene i DDR. Vesttyske politikere med sine partiapparater preget valg kampen i stor stil. Rundhåndete løfter fra forbundskansler Helmut Kohl gjorde sin virkning. CDU, som var Kohls østtyske søsterparti, fikk 41 pro sent av stemmene. Sosialdemokratene (SPD) fikk 22 prosent. PDS, det resirkulerte kommunistpartiet, klarte 16 prosent. En allianse av opprinne lige opposisjonsgrupper i DDR, med Nytt forum som den viktigste, opp nådde bare 3 prosent. Kommentaren fra talskvinnen for Nytt forum, Bårbel Bohley, var bitter: De har kapret valget vårt. Ny statsminister ble CDU-lederen Lothar de Maiziére. Samling av de to tysklandene kunne sees som en logisk folge av den kalde krigens slutt og DDRs oppgivelse av et eget politisk og sosialt sys tem. Det var for lite igjen til å begrunne en egen stat i øst. Det passet med den standardoppfatningen av nasjonalisme som sier at statsgrenser bor falle sammen med etniske grenser. Men en leter stort sett forgjeves etter slike begrunnelser blant det store flertall av østtyskere som gikk inn for gjenfor ening. Det var heller forventninger om raskt å komme opp på Vest-Tysklands materielle nivå, forventninger som også var inspirert av urealistiske uttalelser fra vesttyske politikere. Et annet motiv var å forebygge en rever sering av det politiske skredet bort fra kommunisme som hadde skjedd i løpet av så kort tid som et par måneder. Bare dersom de to tyske statene ble slått sammen, kunne man være helt sikker på at det ikke kom noen til bakeslag, tenkte noen. Samlingsønsket begynte å prege enkelte demon strasjoner allerede i november 1989, og enda mer i desember. Nå var ikke lenger det dominerende slagordet «Wir sind das Volk», men «Wir sind ein Volk» (vi er ett folk). Samtidig begynte det å bre seg en frykt for at Modrow og hans folk ikke ville gi slipp på makten. Det var opprinnelig lovet frie valg i mai 1990. Men det syntes lenge til. I januar 1990 blusset det derfor opp en voldelig uro som kulminerte i stormingen av Stasihovedkvarteret i Berlin. Valgene ble etter det framskyndt til mars. Sam tidig begynte også Modrow å gå inn for en gradvis samling, men uten noen fast timeplan. 56
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
Etter valget tok samlingsprosessen et langt skritt framover da de to tyske statene i juni 1990 inngikk en økonomisk, sosial og monetær union. I slutten av august ble det inngått en ny avtale mellom de to tyske statene, denne gang om de juridiske sidene ved gjenforeningen, som det noe tid ligere var vedtatt skulle skje den 3. oktober. Formelt skulle ikke gjenfor eningen skje ved at to stater ble slått sammen slik at en ny oppstod. En enklere prosedyre ble valgt, og en som samtidig understreket hvor lite selvstendig kraft det var i DDR-staten. En bestemmelse i artikkel 23 i Forbundsrepublikken Tysklands (Vest-Tysklands) grunnlov om oppta kelse av nye delstater (Lander), ble tatt i bruk, slik at de fem «landene» som utgjorde DDR, kunne innlemmes i Forbundsrepublikken på linje med de «landene» som var der fra før. Den artikkelen var brukt i 1954 da Saarland ble innlemmet. Dermed ville ikke lenger DDR eksistere. Alternativet kunne ha vært en ny grunnlov for hele Tyskland. Det var den naturlige framgangsmåten etter artikkel 146, som gav den tyske grunnloven et preg av midlertidighet i påvente av en ny grunnlov som det tyske folk fritt kunne ta stilling til. Det siktet mot tysk samling. Likevel ble artikkel 23 valgt. Både i vest og øst var det flertall for det. Hovedgrunnen var at det var en langt enklere framgangsmåte. Men den ble også et symbolsk uttrykk for en følelse som med årene ble sterkere hos mange østtyskere: Deres land var overtatt av Vest-Tyskland, og det var ingen interesse i vest for det som østtyskerne tross alt hadde å bidra med. Tysk samling var ikke bare et indre tysk spørsmål. Det var et inter nasjonalt og storpolitisk spørsmål. På vestlig hold var det uenighet. Frank rike og Storbritannia markerte i begynnelsen av prosessen skepsis. USA var mer positiv. Ganske snart kom imidlertid vestmaktene på linje. Tyskland måtte selv fa bestemme sin skjebne. I Sovjetunionen var det usikkerhet. A gi opp eksistensen av DDR innebar at hele det sovjetiske imperiet i ØstEuropa falt. Men etter murens fall var det bare en sovjetisk militær inter vensjon som kunne redde DDR-regimet. Og en slik intervensjon ville virke ødeleggende både for Gorbatsjovs egen reformpolitikk og hans inter nasjonale posisjon. Økonomisk stod det dårlig til med Sovjetunionen. Og hva som kunne reddes av DDR-staten, selv med slike midler, var høyst usikkert. Inntil muren ble åpnet, hadde utvandringen fra DDR bare økt og økt. Dersom Gorbatsjov var blitt styrtet ved et militærkupp, en tanke han ikke var fremmed for, kunne imidlertid Sovjetunionen ha kommet til å velge en konfrontasjonspolitikk - med uoverskuelige følger for Europa. o
57
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Hertels undersøkelser viser at mange i det sovjetiske maktapparatet og diplomatiet så sent som i 1988 motarbeidet Gorbatsjov og oppfordret lederne i DDR og andre kommunistland til å ta det rolig med reformer siden Gorbatsjov måtte betraktes som en midlertidig løsning. I motsetning til et slikt scenario ble det Gorbatsjov som i forhandlinger med Kohl gikk med på at et samlet Tyskland selv skulle fa bestemme sin alliansetilknytning. Han stilte f.eks. ikke krav om nøytralitet, et krav han visste at vestmaktene ikke ville gå med på. I praksis hadde Gorbatsjov der med godtatt NATO-medlemskap også for den delen av Tyskland som Sovjetunionen med store troppestyrker helt siden 1945 hadde holdt som pant på seieren over Hitler-Tyskland. Han valgte å godta situasjonen som var oppstått og satset dermed på et godt forhold både til det samlede Tysk land og til vestmaktene. Selv om kontakten mellom Kohl og Gorbatsjov var den viktigste ved avgjørelsen av Tysklands nye status, hadde de for melle forhandlingene en større deltakelse. I de såkalte 2+4-samtalene del tok dc to tyske statene og de fire seiersmaktene fra den annen verdenskrig: USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. Den endelige avtalen ble undertegnet i Moskva i september 1990. Selv om den formelt ikke var en fredsavtale etter den annen verdenskrig, var den det i praksis. Den delingen som hadde vært et resultat av okkupasjonsmaktenes uenighet om hvordan Tyskland skulle behandles etter krigen, var omsider slutt. Også Frankrike og Storbritannia ble med på ferden. For Frankrike ble det enda viktigere enn før å binde opp Tyskland, nå i forstørret utgave, gjennom en sterkere EU-integrermg. Maastricht-avtalen (inngått i 1991, iverksatt fra 1993), der EF ble til EU (Den europeiske union), hører hjemme i bl.a. det perspektivet. Moskva-avtalen om Tyskland omhandlet også grensespørsmålet. Polen hadde tidligere på året uttrykt uro over Kohls manglende presisering av at Tysklands østgrense skulle ligge fast (Oder-NeiBe-grensen). I Moskvaavtalen skrev alle landene i 2+4-samtalene under på at det forente Tysk lands grenser skulle være endelige. Det ble også forutsatt en særskilt avtale om dette mellom Tyskland og Polen. Den ble undertegnet i Warszawa i november. Gjenforeningen av Tyskland fant som planlagt sted den 3. oktober 1990 og ble markert med festligheter foran den gamle riksdagsbygningen i Berlin. Dagen etter ble det første møtet i den fellestyske For bundsdagen avholdt der, og den 2. desember ble de første fellestyske val gene avholdt. 58
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
Avviklingen av kommuniststyret i DDR inneholdt mange av de ele mentene som vi har sett i Polen og Ungarn. Det tok riktignok lengre tid før noe skjedde i DDR. Til gjengjeld gikk det raskere når prosessen først var i gang. Den ble på ingen måte drevet fram ovenfra. Det østtyske par tiet klamret seg til sine gamle standpunkter så lenge som mulig, og kan i så måte sammenliknes med Tsjekkoslovakia og Romania. Faren for at parti ledelsen skulle ha valgt det alternativet som Ceau^escu valgte i desember 1989, væpnet konfrontasjon, var så absolutt til stede. Det brede folkelige engasjementet som oppstod i løpet av relativt kort tid, bidrog avgjørende til at en slik linje ikke ble valgt. Etter hvert som det ikke bare dreide seg om å avskaffe kommunismen, men om Tyskland igjen skulle samles, tok imidlertid utviklingen en retning som skilte den fra det øvrige ØstEuropa. Vesttysk politikk invaderte DDR i den korte tiden DDR ikke var kommuniststyrt. Dermed fikk ikke den hjemlige og opprinnelige opposisjonen vist hva den kunne ha utviklet seg til som en selvstendig kraft. Etter at den første samlingsrusen hadde ebbet ut, fant østtyskerne seg i en merkelig situasjon: Politikken var blitt fellestysk, med tyngdepunktet i Bonn, mens problemene i hverdagen fortsatt var østtyske. Innbyggerne i D D R ble gjenstand for misunnelse fra andre i Øst-Europa da tysk samling seilte opp som et alternativ. Med Vest-Tysklands finansielle ressurser i ryggen ville ikke østtyskerne lide noen nød. Men det var bare den ene siden av medaljen. Selv om befolkningen i de andre landene ikke hadde noen rik vest-onkel, beholdt de en nasjonal identitet som gav dem en sammenheng i historien. De slapp å føle seg som annenrangs borgere i sitt eget land, preget av lavere levestandard enn den andre siden og med manglende respekt fra flertallsbefolkningen for det de tross alt hadde ut rettet gjennom ærlig arbeid gjennom de siste 40 årene. Historien om 1989 kan sentreres så sterkt om Berlinmurens fall at en far inntrykk av at det var der det begynte, hvoretter millioner av mennesker i Øst-Europa krevde frihet og grunnleggende endringer. Eller en tenker motsatt vei: når muren falt, var vel det meste gjort. Men kronologisk var murens fall heller et midtpunkt, etter de avgjørende skrittene i Polen og Ungarn, og før Tsjekkoslovakia, Bulgaria, Romania og Albania. For den videre utviklingen var murens fall en enorm inspirasjon. Hvis dette Stasiarmerte betongregimet, strategisk og symbolsk plassert midt i Europa, kunne falle uten at Moskva grep inn, var det ikke lenger urealistisk å håpe på en tilsvarende utvikling i de øvrige landene. 59
Tsjekkoslovakia: «En folkefiende» blir president Tsjekkoslovakia hadde mange fellestrekk med DDR. Det var et relativt avansert industriland, i 1989 var den kommunistiske ledelsen konservativ, og det var ikke noen massebevegelse av opposisjonelle. Helt siden den såkalte normaliseringen satte inn etter den sovjetiske invasjonen som knuste «Praha-våren» i 1968, hadde opposisjonelle hatt trange kår. Likevel hadde de markert seg, ikke minst gjennom protestgruppen Charta 77. Den oppstod i 1977 og sendte ut et kjent manifest som hudflettet systemet for manglende ytringsfrihet og rettssikkerhet og andre av diktaturets kjennetegn. A skrive under på oppropet førte regelmessig til at man mistet jobben. Noen hundre skrev under ved starten, de fleste av dem intellek tuelle. Flere kom til etter hvert. Mange havnet i fengsel for kortere eller lengre tid, som forfatteren Våclav Havel, eller ble sperret inne på psykiat riske sykehus. Takket være sensuren i Tsjekkoslovakia ble Charta 77 mer kjent i utlandet enn i hjemlandet. Gruppen oppfordret ikke til opprør, men til dialog om hvordan grunnlovens formelle borgerrettigheter kunne bh en realitet. Tenkemåten var inspirert av Helsingfors-erklæringen fra 1975. På flere av oppfølgingskonferansene i KSSE (Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa, fra 1995 OSSE) klarte Charta 77 å gjøre sitt syn gjel dende. På hjemmebane kom det en markering i 1987, da innbyggerne ble utfordret til å overvinne sin politiske apati og engasjere seg for en demo kratisering. Charta 77 ble aldri noen folkebevegelse. Men flere av dens mest kjente medlemmer var i første rekke da kommunistregimet falt i 1989. Havel ble president og hans cellekamerat Jiri Dienstbier ble utenriksminister. Like vel var ikke «fløyels-revolusjonen» i november 1989 satt i gang eller dre vet fram av Charta 77. Både i 1988 og 1989 hadde det vært enkeltstående markeringer eller demonstrasjoner knyttet til 20-årsminnet for hendelser i 1968 og 1969. Så sent som i januar 1989 ble bl.a. Havel arrestert etter flere dagers uro i Praha i forbindelse med 20-årsdagen for studenten Jan Palachs selvmordprotest mot Sovjetunionen. Havel satt fengslet til april. Slike protester viste at det murret og at mange kunne bli engasjert hvis anledningen bød seg. Men protestene var enkeltstående og preget ikke hverdagen. For folk o
60
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
flest gikk livet videre. På spesielle dager kunne de likevel bli minnet om at regimet skyldte sin eksistens historiske forhold som ble forsøkt tildekket. Det var typisk at myndighetene på 21-årsdagen for den sovjetiske invasjo nen i august nedla demonstrasjonsforbud. Omtrent 3000 tok likevel sjan sen på Prahas paradegate Våclavské nåmésti. Politiet slo demonstrasjonen hardt ned og nesten 400 mennesker ble arrestert. Selv om dette var langt inne i revolusjonsåret 1989, utløste ikke hen delsen noen revolusjon i Tsjekkoslovakia. Myndighetene hadde tilsyne latende kontroll og viste at de var villige til å bruke makt for å beholde den. Først i november begynte begivenhetene å kjede seg sammen til en prosess og fa et så stort omfang at regimet kom i fare. Den 17. november, altså vel en uke etter murens fall i Berlin, tillot myndighetene en studentdemonstrasjon i Praha til minne om en tsjekkisk student som var blitt drept av tyskerne da han demonstrerte mot naziokkupasjonen i 1939. En slik anti-fascistisk 50-årsmarkering var det ikke så lett å forby. Demonstrasjonen fikk stor og økende deltakelse. Slagor dene ble raskt rettet mot det sittende regime. Da demonstrasjonen kom dit den etter planen skulle oppløses, tok en hard kjerne veien videre til Våclavské nåmésti. Noen tusen, vesentlig studenter, ble der møtt av opp rørspoliti som brutalt gikk løs på dem. Flere hundre ble såret. Selv om de offisielle massemediene forsøkte å dysse ned det inntrufne, spredte ny heten om politiets framferd seg. I informasjonstomrommet ble beretnin gene som vanlig forsterket av rykter, bl.a. om at en av studentene var slått i hjel av politiet. Dementiene hadde ingen sjanse til å bli trodd. Til det hadde myndighetene løyet for ofte. De neste dagene var det en rekke underskriftskampanjer, streiker og demonstrasjoner, også i andre byer enn Praha. Kravene ble mer generelle og dreidde seg om borgerrettigheter og demokrati. Politiet var nå mer tilbakeholdende. Studentene var fortsatt de mest aktive, alle lag av folket var ikke engasjert. Men spenningen var til å ta og føle på. Den 19. november ble det dannet en koordineringskomité av opposi sjonelle, der studenter og veteraner fra Charta 77 spilte de viktigste rol lene. Den tok navnet Borgerforum. Våclav Havel ble hovedtalsmann. Studentene drog til de store fabrikkene for å fa med arbeiderne. I Brati slava ble det dannet et liknende organ under navnet «Offentlighet mot vold». Der opptrådte partilederen fra Praha-våren, slovaken Alexander Dubcek, offentlig for første gang siden 1968/69. Dermed ble opprøret 61
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
mot det sittende regimet knyttet direkte sammen med symbolfiguren for den reform-kommunismen som Sovjetunionen knuste i 1968, invasjonen som banet veien for de sittende makthaverne. Dubcek regnet seg fortsatt som kommunist, men støttet Borgerforums kamp for demokrati. Han deltok side om side med Havel på en kjempe demonstrasjon i Praha den 24. november. Da hadde tsjekkoslovakisk ijernsyn noen dager før begynt å omtale demonstrasjonene på en mer sak lig måte. Det førte til økt aktivitet av opposisjonelle ute i landet. Samme dag som Havel og Dutxfek ledet demonstrasjonen i Praha, vedtok sentral komiteen i kommunistpartiet med knapt flertall at hæren ikke skulle settes inn mot demonstrasjonene som nå pågikk nærmest døgnet rundt. Uttryk ket «fløyelsrevolusjonen» som ofte er brukt om begivenhetene i Tsjekko slovakia, kan være en god karakteristikk av den lave voldsgraden i dagene etter politibrutaliteten den 17. november. Men uttrykket tilslører at utviklingen lett kunne ha tatt en annen retning. Det kunne ha kommet til blodige konfrontasjoner av stort omfang, slik det hadde skjedd i Kina, slik det holdt på å skje i DDR, og slik det en måned senere skulle skje i Romania. Mindre endringer i stemmeavgivning i ledende organer eller paniske tiltak på lavere plan kunne i den spente atmosfæren ha satt i gang kjedereaksjoner som kunne ha kommet helt ut av kontroll. Men da dagene gikk uten at myndighetene grep inn på en avgjørende måte, skjønte folk at det var mulig å presse mer på. Da Borgerforum ikke fikk svar på et krav som den 19. november var framsatt om forhandlinger, oppfordret det til generalstreik 27. november. Streiken fikk en overvel dende oppslutning. I løpet av fa dager hadde stemningen utviklet seg slik at det føltes som et avvik ikke å delta. Den stokk konservative partiledel sen som pliktskyldigst hadde jattet med når Gorbatsjov snakket om glas nost og perestrojka, men uten å mene noe med det, befant seg nå totalt isolert fra stemningen i folket og uten maktmidler som det lot seg gjøre å sette inn. Det var for sent. Et forsøk på å beholde makten uten å endre noe vesentlig ble gjort samme dag som det ble vedtatt ikke å sette inn hæren. Partilederen MiloS JakeS ble erstattet av den forholdsvis ukjente Karel Urbånek. Også resten av partipresidiet gikk av. Generalstreiken tre dager senere viste at slike personbytter ikke var nok til å vekke mer tillit i folket. Som en følge av det vedtok nasjonalforsamlingen den 30. november at kommunistpartiet ikke lenger skulle ha en ledende rolle i samfunnet. Deretter tok partiledel62
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
sen imot Borgerforums tilbud om forhandlinger. Også «Offentlighet mot vold» deltok der. Slik kom det også i Tsjekkoslovakia i gang en slags rundebordssamtaler mellom myndighetene og opposisjonen. Forhand lingene endte med at det skulle etableres en overgangsregjering inntil det kunne avholdes frie valg. Likevel dukket det opp problemer. Ladislav Adamec, som hadde over tatt som tsjekkoslovakisk statsminister i 1987, skulle også lede overgangsregjeringen. Men han forsøkte å sikre 16 av de 21 plassene for kommunis tene. Da det ble kunngjort 3. desember, begynte massedemonstrasjonene, som hadde tatt pause etter generalstreiken, igjen. 300 000 mennesker fylte Våclavské nåmésti neste dag. Det ble på nytt truet med generalstreik. Ada mec var imidlertidig ubøyelig og trakk seg da han ikke fikk viljen sin. Marian Calfa, som var visestatsminister i den slovakiske delstatsregje ringen, var villig til å lede en regjering der kommunistene var i mindretall (10 av 21 plasser) og overtok den 10. desember. Utnevnelsen av denne regjeringen var ironisk nok den siste embetshandlingen til president Gus tav Husåk før han ble presset til å trekke seg. Husåk hadde overtatt for Dubcek etter den sovjetiske invasjonen. Men til forskjell fra Jånos Kådår, som hadde en tilsvarende rolle i Ungarn etter den sovjetiske invasjonen i 1956, hadde han ikke vist noen vilje til reformtenkning. Nå forsvant Husåk ut av bildet samtidig som en regjering med ikke-kommunistisk flertall og deltakelse av en rekke framtredende opposisjonelle kom inn på scenen. Da Calfa (som i januar 1990 meldte seg ut av partiet) la fram regjeringserklæringen den 20. desember, gikk han inn for at Tsjekkoslo vakia skulle være et parlamentarisk demokrati med markedsøkonomi, og at de sovjetiske troppene snarest måtte trekkes ut. Den tsjekkoslovakiske omveltningen er et eksempel på at det gikk for tere og fortere jo lenger ut i året man kom. Det tok ca. tre uker fra den første store demonstrasjonen 17. november til den nye regjeringen over tok. Samfunnet var selvsagt fortsatt preget av de kommunistiske struktu rene. Men nå gjaldt det å gjøre gode miner til demokratisk spill, når det gamle åpenbart var tapt. Den 29. desember valgte den kommunistdomi nerte nasjonalforsamlingen den tidligere «samfunnsfienden» Våclav Havel til midlertidig president i Tsjekkoslovakia etter Husåk. Alexander Dubcek ble valgt til president i nasjonalforsamlingen. Han hadde —sammen med en del uavhengige - igjen tatt plass der etter at noen av de mest kompro mitterte medlemmene hadde trukket seg. I juni 1990 ble det holdt frie 63
OST-EURQPA ETTER MURENS FALL
valg til parlamentet. De ble overlegent vunnet av Borgerforum med 54 prosent av stemmene i den tsjekkiske delen og av Offentlighet mot vold med 33 prosent i den slovakiske. I juli 1990 ble Havel valgt til president for en toårsperiode. Den tsjekkoslovakiske revolusjonen kom sent i gang sammenliknet med Polen og Ungarn. Den var utvilsomt påvirket av det som hadde skjedd i disse to landene, og av Berlin-murens fall. I motsetning til Ungarn var det ingen drahjelp å fa fra reformkrefter innen partiet. Frykten for å vekke til live tendenser som var slått ned i 1968, var så stor at den tsjekkoslovakiske ledelsen, i likhet med den østtyske, holdt seg til det den trodde var det trygge. Befolkningen hadde etter 1968 ikke markert seg med noe som kunne likne det folkelige engasjementet i Polen. Enkeltdemonstrasjoner hadde lett latt seg slå ned, og intellektuelle dissidenter lot seg stort sett isolere fra resten av samfunnet. Opposisjonen i Tsjekkoslova kia trengte inspirasjonen fra foregangslandene for at folkemassene skulle engasjere seg. Men når først folk kom i sig, var inntrykket så mektig at regimet — som i likhet med DDR-lederne ikke lenger kunne påkalle Moskva i nødssituasjoner - gav opp. De hadde mistet troen på at det lot seg gjøre å overleve på den gamle måten. I forhold til den måten makt skiftet skjedde på i Romania, et annet av de kommunist-konservative lan dene, var det et klarsyn som sparte mange menneskeliv. Samtidig bidrog lederne i opposisjonen til at det ikke ble satt hardt mot hardt unødig. Pro vokasjoner som kunne ha tvunget regimet til farlige reaksjoner, ble unn gått. Det ble ført forhandlinger, opposisjonelle var villige til å sitte sam men med sine tidligere undertrykkere i en overgangsregjering. En slik holdning var ikke bare et taktisk trekk for å unngå en uønsket katastrofe. Den handlet også om at opposisjonen i stor grad manglet administrativ erfaring - og visste det. Det verste som kunne skje, var at amatører over tok i så stor grad at det endte opp i et samfunnsmessig kaos. Det ville mer enn noe annet sette hele demokratiseringsprosessen i fare. I Tsjekkoslova kia minnet dessuten Havel folk om faren ved å sette seg på sin høye hest i forhold til det gamle regimet. I sin nyttårstale til nasjonen rett etter at han hadde overtatt som president, sa han: «Alle vente vi oss til det totalitære systemet; vi fant oss i det som et uforanderlig faktum og holdt det derfor i gang.» Slike ord kunne virke selvransakende når de kom fra en gammel fengselsfugl som Havel. I munnen til en taktisk nyomvendt demokratkommmumst ville de ha virket ansvarsfraskrivende og kvalmende. 64
Bulgarias motvillige reformkommunister Et annet konservativt regime i Øst-Europa som prøvde å benytte den samme taktikken som de tsjekkoslovakiske kommunistene, men som i første omgang lyktes bedre, var det bulgarske. Som samfunn var Tsjekko slovakia og Bulgaria vidt forskjellige; Bulgaria som et av de fattigere land ene, Tsjekkoslovakia med en gammel industribasis og mer vestvendt kul tur. Men begge landene hadde ledere som tradisjonelt var blant de mest Moskva-tro, og som under Gorbatsjov spilte rollen som reform vennlige bare i den grad det virket nødvendig for å holde seg inne med Moskva. Selv om opposisjonelle ikke hadde gjort så mye av seg i forhold til befolk ningen i Tsjekkoslovakia før det brakte løs i 1989, var utsiktene for oppo sisjon i Bulgaria enda svakere. Og landet hadde ikke noe 1968 å se tilbake pa. Bulgarias Todor Zjivkov var den partilederen i Øst-Europa som hadde sittet lengst ved makten, helt siden 1954. Hans forsøk på å framstå som en like så stor reformleder som Gorbatsjov avfødte i 1987 «Tanker om den videre byggingen av sosialismen i Bulgaria». Prinsippene der gikk delvis lenger enn i Sovjetunionen på det tidspunktet. Men det viste seg snart at mye var tomme ord. Bulgaria ble noe mer åpent, men ingen pådriver i den retningen. Landet var i 1980-årene heller preget av en kraftig og brutal assimileringskampanje overfor det betydelige tyrkiske mindretallet (rundt 10 pro sent av befolkningen). Nå skulle Bulgaria gjøres til en «ren» bulgarsk stat en gang for alle. Tyrkerne måtte ta bulgarske navn, tyrkisk kultur skulle usynliggjøres. Som undervisningsspråk i skolen hadde tyrkisk vært bann lyst siden 1970-årene. Fra 1988 oppstod det i Bulgaria flere menneskerettsgrupper, noen med et mer generelt siktemål, andre mer direkte opp tatt av overgrepene mot tyrkerne. Senere samme år ble flere tusen tyrkere utvist til Tyrkia. En rekke «spontane» anti-tyrkiske demonstrasjoner rundt om i landet økte frykten blant tyrkerne, og i løpet av kort tid oppstod det en flyktningstrøm som Europa ikke hadde sett maken til siden den annen verdenskrig, og som bare krigene i Jugoslavia noen år senere skulle overgå i omfang. I løpet av et par måneder hadde over 350 000 mennesker forlatt Bulgaria. Mange kom senere tilbake. Men følgene av det som skjedde, var alvorlige både for landets økonomi og dets prestisje i utlandet. Da Gorbat o
65
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
sjov møtte Zjivkov i juni 1989, nektet han å støtte Zjivkovs politikk. Sovjetlederen var opptatt av å styrke forbindelsene med Tyrkia, og da pas set det dårlig at en av hans nærmeste allierte stelte i stand bråk på denne måten. Følelsen av at Zjivkov begynte å bli isolert, gav den ikke-kommunistiske opposisjonen blod på tann. Den andre konkrete saken som inspirerte til økt opposisjon, var miljø spørsmålene. Som i Ungarn var det delvis snakk om et engasjement, ofte fra et naturvitenskapelig utgangspunkt, som ikke nødvendigvis var ment å være politisk. Andre så med en gang de politiske konsekvensene. Og noen opposisjonelle valgte seg miljøspørsmål som interessefelt av taktiske grun ner. Under en større internasjonal miljøkonferanse i Sofia i siste del av oktober slo miljøopposisjonen til med opplysmngs-stands på åpen gate, demonstrasjoner og pressekonferanser. Ved siden av miljøspørsmål ble manglende menneskerettigheter tatt opp. Slik opptreden var uhørt i det stramt styrte Bulgaria. Aktivistene kalkulerte med at myndighetene ville være forsiktige med å gripe direkte inn så lenge internasjonal presse og utenlandske delegater var til stede og TV-kameraene kunne fange opp sammenstøt. Det stemte lenge. Men på slutten av konferanseperioden var tålmodigheten slutt. En rekke demonstranter og andre opposisjonelle ble arrestert. På konferansen var reaksjonene sterke. Alt strevet for gjennom en slik konferanse å styrke landets internasjonale prestisje, så ut til å kunne bli bortkastet. Bulgarias miljøvernminister søkte å redde det som reddes kunne, ved å beklage det inntrufne og sa at sikkerhetsstyrkene hadde gått over streken. På tross av engasjementet i disse sakene var opposisjonen i Bulgaria svak. Og den var langt fra samlet. Mange i den såkalte demokratiske opposisjonen var lite opptatt av det tyrkiske spørsmålet. Deres protester var nølende. Det var da heller ikke opposisjonen som førte til at Bulgaria fikk en ny ledelse. Det ble besørget av kommunistpartiet selv. Flere av Zjivkovs nærmeste medarbeidere så mer og mer ham som det store problemet. De ville både redde sitt eget skinn og kommuniststyret. Utenriksminister Petar Mladenov ble deres fremste representant og Zjiv kovs etterfølger. Mladenov hadde i slutten av oktober søkt avskjed med en trepunkts begrunnelse: 1) kritikk av Zjivkovs råflotte levestil, person lige maktbruk og favorisering av familiemedlemmer, 2) den feilslåtte øko nomiske politikken, og 3) tvangsassimileringen av den tyrkiske minorite ten. Mladenov fikk ikke sin avskjedssøknad innvilget. På vei hjem fra en 66
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
reise til Kina mellomlandet han i Moskva og fikk bragt på det rene at Gor batsjov så med velvilje på et skifte i den bulgarske ledelsen. Deretter ble Zjivkov avsatt gjennom et klassisk kupp i partiledelsen, der Mladenov underhånden hadde sikret seg støtte fra et knapt flertall i polit byrået. Noen var i utgangspunktet mot Zjivkov, andre så hvilken vei det bar og ble med på ferden for å sikre seg selv videre. Med Gorbatsjov som støtte i bakgrunnen og med forsvarsministeren som en nøkkelperson på Mladenovs lag, hadde ikke Zjivkov noe annet å gjøre enn å be sentral komiteen om å fa avløsning. Den 10. november, dagen etter Berlin murens fall, var det slutt på hans 35-årige maktposisjon på toppen av det bulgarske samfunnet. Han fikk en takk for stor innsats med på veien. Tak ken ble trukket tilbake på et senere møte i sentralkomiteen. Avgangen kom overraskende. Mladenov stod fram som den nye lede ren og lovte vidtgående reformer i Gorbatsjovs ånd, men ikke noe brudd. En uke senere var det en stor demonstrasjon i Sofia av opposisjonen. Den hilste Zjivkovs avgang velkommen og krevde videre reformer. Foreløpig klarte imidlertid den nye ledelsen å beholde initiativet selv og foregrep mye av det som det etter hvert ble stilt krav om. Den så hkevel ikke noen grunn til å ta noe generelt oppgjør med kommunismen som politisk system i etterkrigstidens Bulgaria. Skylden for feilgrep ble stort sett lagt på Zjivkov. Den tyrkiske minoriteten skulle fa sine rettigheter tilbake. Bondepartiet, som hadde eksistert som et kommunist-kontrollert skyggeparti, fikk nytt liv og etablerte seg som opposisjonsparti, slik det også hadde skjedd med Bondepartiet i Polen. Det ble organisert et samarbeids forum for andre opposisjonelle, Unionen av demokratiske krefter. Mlade nov viste vilje til å gå i dialog med opposisjonen, og i januar 1990 kom det i gang rundebordssamtaler mellom Kommunistpartiet, Bondepartiet og en rekke opposisjonelle grupper. Det ble diskutert bl.a. valg- og forfatningsspørsmål. Det skulle holdes frie valg til sommeren, og det skulle bh lett å danne nye partier. Krav fra opposisjonen om at kommunistpartiet måtte oppgi sin grunnlovfestede «ledende rolle» i samfunnet, ble imøtekommet av nasjonalforsamlingen senere i januar. En av de vanskeligste sakene var tyrkerspørsmålet. Den såkalte demo kratiske opposisjonen var her på ingen måte enig med seg selv. Både regjeringsparti og opposisjon kunne være enig om å fordømme de verste utslagene av tvangspolitikken overfor tyrkerne. Men betydelige innslag av eksklusiv nasjonalisme var til stede både hos kommunister og «demokra67
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
ter». Tyrkerne skulle få alle rettigheter tilbake, het det, det vil si rett til å bestemme sine egne navn (etter ordinær forvaltningsmessig prosedyre for navneforandring), religionsfrihet og bruk av språket på offentlig sted. Men tyrkerne ble nektet anerkjennelse som nasjonalt mindretall, og det ble for budt med det som ble kalt separatistiske organisasjoner. Offisielt ble de ikke engang omtalt som tyrkere, men «tyrkiskspråklige muslimske bulga rere». Rundebordssamtalene ble akkompagnert av en rekke demokratidemonstrasjoner, framfor alt i Sofia. Også besøk av enkelte ledende poli tikere fra vestlige land bidrog til å påvirke utviklingen av samtalene. I februar 1990 fulgte kommunistpartiet eksemplet fra andre østland og skif tet navn til Sosialistpartiet. Ved valgene i juni vant partiet rent flertall i nasjonalforsamlingen. Opposisjonen var foreløpig for svak til å slå ut de gamle kommunistene, som nå overgikk hverandre i å skulle demonstrere hvor åpne og demokratiske de var blitt. Mladenov hadde overtatt som landets president (formann i statsrådet) etter Zjivkov. Partiledelsen ble overlatt til Alexander Lilov, som i 1983 hadde blitt fjernet fra politbyrået av Zjivkov på grunn av liberale tenden ser. Andrei Lukanov ble i februar statsminister for en ny regjering, som utelukkende bestod av «sosialister», de gamle kommunistene. Det tidligere støttepartiet Bondepartiet nektet nå å være gissel. Men Mladenovs nye karriere som president skulle ikke vare så lenge. Den 6. juli måtte han gå av etter kraftig kritikk fra studentdemonstrasjoner og opposisjonen. Gjen nom et videoopptak, som ble sendt i fjernsynet 14. juni, ble det doku mentert at han under en stor demonstrasjon den 14. desember 1989 hadde snakket om muligheten av å sette inn tanks. Som ny president valgte nasjonalforsamlingen opposisjonens fremste talsmann, Zjelju Zjelev. Sosialistene hadde flertall i nasjonalforsamlingen, men ikke det to tredjedels-flertallet som var nødvendig for å bestemme presidentvalget alene. Selv om det utviklet seg en opposisjon også i Bulgaria, var det ikke den som gjennomførte det pohtiske skiftet. Det var framtredende medlemmer av kommunistpartiet som gjennomførte oppgjøret med Zjivkov. Det betydde ikke at de var reformpådrivere som de ungarske kommunistene. Det var ment som en justering av partiets kurs i Gorbatsjovs ånd, men også bestemt av at mange ledende partifolk var bekymret for de økono miske og etniske problemene som Zjivkov-regimet hadde bragt Bulgaria inn i. Selv om opposisjonen verken var sterk nok til å styrte kommunis tene eller vinne det første frie valget, betydde den mye for å avsløre regi 68
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
mets sårbarhet før partikuppet, ikke minst under miljøkonferansen i Sofia i oktober. Etter at Mladenov hadde overtatt, arbeidet en voksende oppo sisjon med å gjøre de demokratiske reformene reelle. Men opposisjonen var hemmet både fordi den var så splittet, og fordi den hadde problemer med å takle tyrkemes krav på en måte som var i samsvar med moderne demokratisk tenkning.
Romanias kompromissløse regime Det siste landet som gjennomførte et maktskifte i 1989, var Bulgarias naboland Romania. På mange måter minnet de to regimene om hver andre. Begge partilederne hadde sittet lenge ved makten (Romanias Nicolae Ceau^escu «bare» fra 1965), de hadde bygd opp en personkultus og et personlig styre med favorisering av familiemedlemmer, og de kom binerte en konservativ kommunisme med reformvennlige floskler når det trengtes. De stod også i spissen for to av de mest undertrykkende av 1980årenes kommunistregimer i Europa. Zjivkov først og fremst gjennom sin anti-tyrkiske politikk, Ceau^escu mer generelt, eksemplifisert gjennom det fryktede sikkerhetspolitiet Securitate. Også Ceau§escu forsøkte å holde «sin» største minoritet, ungareme, nede. Men på det punktet kan ikke hans metoder sammenliknes med den hensynsløsheten som ble utvist i Bulgaria, og som resulterte i masseflukten av tyrkere. Ceau^escus galskap kom til uttrykk på andre måter. Han skulle sette spor etter seg, noe som i dag er mest synlig i en sentral del av hovedstaden Bucuresti, der store områder ble rasert for å gi plass for et gigantanlegg av et offentlig byg ningskompleks i palass-stil, omgitt av ruvende boligblokker, og med den storstilte «Bulevarden Sosialismens Triumf», der et av poengene var at den skulle være bredere enn Avenue des Champs-Elysées i Paris. Hans planer om å modemisere den rumenske landsbygda ved å utslette tusenvis av landsbyer som ikke passet inn i «systematiseringen» og erstatte dem med et langt mindre antall «agro-industrielle» sentre, ble bare i liten grad gjen nomført, men skapte frykt både i Romania og utlandet. En av de viktigste forskjellene mellom Zjivkovs og Ceau^escus regimer gjaldt utenrikspolitikken. Mens Bulgaria i alle år var regnet som en trofast sovjetalliert, hadde Romania fra 1960-årene begynt å stake ut en mer f
69
ØST-EUROPA ETTER MURENS FALL
selvstendig kurs i forhold til Sovjetunionen. De formelle båndene ble beholdt gjennom Warszawa-pakten og Comecon, men gjennom en rekke særstandpunkt markerte landet seg med en egen kurs. Det gjaldt bl.a. øko nomisk struktur (minst mulig integrering i felles Comecon-planer), nei til å delta i Warszawapakt-landenes invasjon av Tsjekkoslovakia 1968, diplo matisk anerkjenning av Vest-Tyskland på tvers av østblokkens opprinne lige linje, nøytralitet i rivaliseringen mellom Sovjetunionen og Kina. I den kalde krigens tid var dette populært i vestlige land, siden det betydde en svekkelse av Sovjetunionens innflytelse. Det skaffet Ceau§escu et slags tapperhets-image som var nyttig så lenge den kalde krigen varte. Innad skapte den nasjonale holdningen en styrket legitimitet for regimet. Det hjalp godt på situasjonen fra de første etterkrigsårene da det sovjetinnsatte kom muniststyret hadde omtolket rumensk historie og kultur så den skulle virke mest mulig påvirket av slavisk og russisk innflytelse, på bekostning av det latinske preget. De fåtallige rumenske kommunistene i mellom krigstiden hadde dessuten - på Moskvas (Kominterns) kommando - gått inn for at landsdeler som Transilvania og Bessarabia, tilsluttet Romania etter første verdenskrig, kunne løsrive seg. Det regnet de fleste rumenere som en unasjonal politikk. Da Ceau^escus forgjenger Gheorghe Gheorghiu-Dej begynte å fjerne en del av den russiske kulturimperialismen mot Romania, virket det frigjørende. Ceau§escu fulgte opp, men førte den nasjonalistiske politikken så langt at den flere ganger ble sin egen karika tur. Men selv om mange i sitt stille sinn og i godt vennelag lo - eller skjemtes - av enkelte av utslagene, ble mange mennesker smittet av den nasjonale selvdyrkelsen. Samtidig gikk i 1980-årene levestandarden dras tisk ned, overvåkingen av innbyggerne antok paranoide former, og persondyrkelsen av «føreren» blomstret. Da Sovjetunionen fra 1985 fikk en populær reformkommunist ved navn Gorbatsjov ved makten og kaldkrigsvindene stilnet, gav det ikke lenger særlig uttelling for Ceau^escu å være selvstendig overfor Moskva, verken på hjemmebane eller internasjo nalt. Ceau^escu hadde sett hvordan det ene regimet etter det andre klappet sammen i Øst-Europa i 1989. Hvorfor prøvde han ikke å gjøre som enkelte andre, å lette på grepet så kanskje stormen kunne ris av? Et sikkert svar på det spørsmålet kan ingen gi. Men noen forhold kan forklare at Ceau^escu valgte å sette hardt mot hardt når folkestormen kom også i Romania, slik at han gikk under i den. Hans atferd kan selvsagt forklares 70
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
med at han var forstokket og hadde vent seg til å sette sin vilje gjennom, uten hensyn til kostnader. Men også enkelte mer observerbare faktorer enn hans indre kan trekkes inn. Uavhengighetspolitikken hadde opprin nelig betydd at undertrykte nasjonale verdier igjen skulle fa slippe til. Når omverdenen samtidig begynte å framstilles som truende, innebar det at Ceau§escu og hans nærmeste i større grad enn andre kommunistledere var mentalt trent på å måtte stå alene. Om Ceau§escus regime hadde blitt utsatt for et opprør i den tiden da Moskva fortsatt sendte tanks som utryk ningskjøretøyer til Øst-Europa i politiske nødssituasjoner, hadde ikke Ceau§escu kunnet bruke nødtelefonen. Nettopp fordi han hadde gjort seg selv så avhengig av den nasjonale uavhengigheten, kunne han ikke ha red det seg ved å tilkalle hjelp utenfra. Det er litt av den samme holdningen som også mange i Jugoslavia fikk innpodet gjennom Jugoslavias allianse frie stilling. Man må og skal klare seg selv, og man må være forberedt på at det kan koste dyrt. MiloSevic’ villighet til å la Serbia blø lenge under NATO-bombene kan også sees i det perspektivet, i tillegg til den disposi sjonen til å tåle motgang og nederlag som kan utledes av lidelsesmotivet i serbisk mytologi. En annen, men beslektet side ved Ceau§escus nasjonalistiske logikk var at trusler mot ham og regimet fortrinnsvis måtte forklares som utenlandske eller inspirert fra utlandet. Derfor ble rumenernes store opprør mot Ceau^escu forsøkt nedkjempet med militære midler med en nasjonal begrunnelse. De som stod bak revolusjonen i desember 1989, var ifølge Ceau^escu utenlandske spionasjetjenester i allianse med rumenske forræ dere som var villige til å selge sitt land for en neve dollar. Ceau^escu hadde aldri vært noen reformkommunist (selv om han også av og til brukte ordet reform); etter det som var skjedd tidligere i 1989 i de andre østlandene, var det heller ingen grunn til å tro at regimet kunne reddes ved i siste liten å innføre noen nye reformer. Det hadde erfaringen vist i andre land. Reformkommunisme var bare en mellomstasjon på veien til avvikling av det gamle systemet. Og det virket som oppholds tiden på denne mellomstasjonen bare ble kortere og kortere. Slik det rumenske regimet var innrettet, var Ceau§escus eneste sjanse å bruke den kinesiske metoden fra Den himmelske freds plass. I likhet med det øst tyske regimet lot han foranstalte en oppvisning i diktaturets stolte selv sikkerhet kort tid før alt gikk i oppløsning. DDR-lederne feiret sitt 40årsjubileum uten å ville innse at regimet stod på gravens rand. Ceaufescu 71
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
avholdt en storstilt partikongress i november, som om alt var normalt i Romania. En hovedgrunn til at DDR-lederne ikke forsøkte å kvele «sin» revolu sjon i blod, selv om det noen ganger var nær på, var at de var spesielt avhengige av Sovjetunionen. Og Gorbatsjov hadde gjort det tilstrekkelig klart hva han mente. For Ceau^escu var Gorbatsjovs mening av mindre betydning. Han var vant til å stole på seg selv og sin kone Elena. Og så sterkt utbygd som maktapparatet og den indre overvåkningen var, ville Ceau$escus sjanser til å overleve enda en tid vært betydelige dersom ikke regimene i de øvrige østeuropeiske landene hadde falt i så raskt tempo tid ligere i 1989. Riktignok var det krefter innen det rumenske partiet som var dypt bekymret over kursen, både isolasjonen fra det øvrige Øst-Europa og de forverrede leveforholdene. Noen få i den eldre garde hadde skrevet et åpent brev mot Ceau§escu våren 1989, men det var vanskelig å organisere noen opposisjon i et så ovci våket parti. Det fantes også i Romania mindre grupper av intellektuelle og andre som forsøkte å markere protester, men de var fåtallige. Det hadde vært noen streiker i industrien, bl.a. en drama tisk situasjon i Bra§ov med plyndring av partihovedkvarteret i 1987, men slike aksjoner forble isolerte nålestikk mot regimet. Det kom ikke i stand noe samarbeid eller noen varig organisering mellom grupper som en eller annen gang markerte seg. Det som utløste den rumenske revolusjonen, var en bestemt situasjon i Timi^oara vest i landet, der en frittalende reformert prest, Låszlo Tdkés, tilhørende den ungarske minoriteten, i flere år hadde provosert både de politiske myndighetene og sin egen kirkeledelse. Ikke minst virket det utfordrende da han lot seg intervjue av ungarsk fjernsyn i juli 1989. Det ble til slutt bestemt at han skulle forvises til en liten og avsidesliggende menighet. Hans prestebolig i Timi§oara lå i samme bygning som kirken. Torsdag 14. og fredag 15. desember 1989 samlet en del mennesker seg foran kirken for å protestere mot at Trikés skulle bli kastet ut av leilig heten. Etter hvert ble det flere hundre, både ungarere og rumenere. Lør dag 16. desember fortsatte folk å holde vakt ved kirken. Om kvelden kom de første sammenstøtene med sikkerhetstyrker. Folk som begynte å bevege seg fra kirken mot sentrum, ble møtt av vannkanoner og politikøller. Flere og flere mennesker strømmet til, og utover natten utviklet det seg til veritable gatekamper. Tåregass ble også tatt i bruk. En mengde 72
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
butikkvinduer ble knust. Mindre branner oppstod. I studentbyen begynte studentene å organisere seg for å marsjere mot sentrum. Slagord om frihet og mot Ceau^escu og regimet hørtes stadig oftere. Et stort antall men nesker ble arrestert og ført bort. Neste morgen, søndag 17. desember, våknet innbyggerne opp i en beleiret by. Det var politi og soldater overalt. Utover dagen kom det igjen til sammenstøt. Om ettermiddagen fant det sted et krisemøte i den politiske eksekutiv komiteen (tilsvarende politbyrået i andre kommunistpartier) i Bucuresti. Ceau^escu anklaget forsvarsminister Vasile Milea, innenriksminister Tudor Postelnicu og Securitate-sjefen Iulian Vlad for feighet og for at de ikke hadde sørget for at det ble skutt med skarpt i Tirm^oara. Det måtte snarest skje, så ro og orden kunne gjenopprettes. Ceau$escu hadde bestemt seg for den kinesiske måten å redde regimet på. Like etter møtet holdt Ceau^escu en telefonkonferanse med ledelsen i fylkespartiene med beskjed om å sørge for skjerpet vakthold ved viktige institusjoner. Klok ken 17 kom den offisielle ordren fra hovedstaden om å skyte mot men neskemengdene som ikke ville fjerne seg. Blodbadet begynte. Det ble skutt til langt på natt. Mandag 18. desember om ettermiddagen og kvel den var det på nytt skyting. For Ceau^escu var det utenkelig at et slikt lokalt opprør ikke kunne la seg knuse bare de tilstrekkelige midler ble satt inn. Timi^oara ble forsøkt isolert, også når det gjaldt nyheter om hva som foregikk der. Resten av landet skulle ikke få vite noe. Men gjennom journalister fra naboland som Jugoslavia og Ungarn ble nyhetene kjent i utlandet, og gjennom uten landske radiosendinger kom de tilbake til Romania. Ceau^escu var så sik ker på at alt ville gå bra, at han mandag 18. desember la ut på en lenge planlagt reise til Iran, fulgt av en stor delegasjon. Elena Ceau§escu var hjemme og passet butikken. Om ettermiddagen onsdag 20. desember vendte Ceau^escu hjem fra Iran. Om kvelden holdt han en tale i radio og fjernsyn der befolkningen for første gang offisielt fikk høre at det hadde vært uroligheter i Timi$oara. Ifølge Ceau^escu var rumenske militærenheter blitt angrepet av terroristiske, anti-nasjonale bander som samarbeidet med fremmede staters etter retningsvesener og hadde forårsaket ødeleggelser av fascistisk art. Hensik ten var å destabilisere landet. Alle rumenere måtte nå stå sammen for å verne om landets uavhengighet og den territorielle integritet. Dette for73
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
søket på nok en gang å spille på nasjonalistiske strenger og mane fram Ungarn som en fiende som kunne samle rumenerne bak den uavhengige Ceau§escu, var et nytt bevis på at landets leder ikke skjønte hva som fore gikk rundt ham. Det ble enda klarere da uroen spredte seg til Bucuresti. Alt onsdag 20. desember var det en stille demonstrasjon der det ble tent levende lys til minne om de døde i Timi^oara. Demonstrasjonen ble oppløst av politiet. Neste dag, torsdag 21. desember, ble skjebnesvanger for diktatoren. Sik ker på at han var uovervinnelig, innkalte han til et stort folkemøte i friluft i sentrum av byen kl. 12. Utallige ganger før hadde han talt til menneske masser som var kommandert ut for å hylle ham. Han elsket å høre mas sene rope sine skanderte slagord om ham selv, partiet og landet. I sitt overmot lot han møtet foran kommunistpartiets hovedkvarter overføre direkte i fjernsynet. Men fa minutter etter at han hadde påbegynt sin tale, som programmessig ble avbrutt av de taktfaste, innøvde ropene, skiftet møtet karaktei. Slagordene var plutselig rettet mot Ceau«escu. Han skjønte først ikke hva som foregikk. Da det gikk opp for ham, stod sjokket å lese i ansiktet hans - på liknende måte som da Zjivkov i Bulgaria oppdaget at han var i ferd med å bh avsatt på det TV-overførte møtet i sentralkomi teen i november. Det rumenske jjernsynet var raskt ute med å kutte sen dingen. Men da hadde seerne allerede fatt med seg den utrolige nyheten og skjønt hva som skjedde. Etter noen minutter kom sendingen i gang igjen, og da slik vinklet at alt skulle virke normalt. Det gjorde det bare ikke. Improviserte løfter fra Ceau§escu i siste del av talen om forhøyde minstelønner og bedre sosialytelser var nå tomme ord. I reprisen om kvel den var selvsagt de farlige øyeblikkene klipt bort. Men det var disse øyeblikkene som tente den gnisten som førte revolu sjonen fra Timi§oara til resten av landet. I denne fasen var det at tusener i Bucuresti - og da særlig ungdom - kom seg ut i gatene for å protestere mot diktaturet og ta del i den revolusjonen de skjønte var underveis. Om kvelden kom det til sammenstøt med politi og sikkerhetsstyrker i sentrum av Bucuresti. Først ble det brukt vannkanoner og tåregass mot menneske massene, deretter ble det skutt. Mange ble drept. Også i enkelte andre byer var det sammenstøt. Neste dag, fredag 22. desember, skjedde maktskiftet. Om formiddagen ble det innført unntakstilstand over hele landet. Samtidig ble det offisielt meldt at forsvarsminister Vasile Milea, omtalt som «forræder» mot landets 74
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
uavhengighet, hadde begått selvmord da han ble oppdaget. Store mennes kemengder drog mot sentrum, og da kommunistpartiets hovedkvarter ble stormet om formiddagen, rømte Nicolae og Elena Ceau$escu i helikopter fra taket av bygningen. De ble senere på dagen arrestert i nærheten av byen Tårgovi^te, nordvest for hovedstaden, og henrettet 25. desember etter en summarisk rettssak. Det har vært mange påstander om hva som egentlig skjedde før og under den rumenske revolusjonen. Var det folkelige innslaget et bedrag i den forstand at det var provosert fram av krefter i kommunistpartiet som ønsket å styrte Ceau$escu for å redde sitt eget skinn og fa til en slags Gorbatsjov-kommunisme? Var det til og med slik at Ceau^escu til en viss grad hadde rett i at utenlandske krefter, men kanskje heller sovjetiske enn ungarske, var med og satte det hele i gang? Var det et unormalt stort antall sovjetiske turister i Romania i desember 1989? Eller var det en autentisk folkelig oppstand som ble overtatt («stjålet») av anti-Ceau§escu-krefter i partiet og hæren fordi den kom et planlagt statskupp i forkjøpet? Var det i tilfelle én eller to uavhengige grupper av sammensvorne? Eller var det ikke noen konkrete planer å snakke om, bare anti-Ceau§escu-folk med kjennskap til likesinnete? Hvis det ikke fantes konkrete kupplaner som i begynnelsen ble forbikjørt av begivenhetene, var det da heller slik at den folkelige oppstanden så lett lot seg overta av Ion Iliescu og hans medarbei dere fordi disse politiske veteranene i langt større grad enn modige, spontan-revolusjonære ungdommer i gatedemonstrasjoner hadde tilstrekkelig teoretisk og praktisk erfaring med maktbruk, og nyttige kunnskaper om Ceau§escu-systemet fra innsiden? Det kan virke rart at det ikke foreligger én versjon som med sikkerhet kan fastslå hva som hendte. Forklaringene på det må delvis være at mange i ettertid har hatt interesse av en bestemt versjon og enten har løyet om det de vet, eller harmonisert sin hukommelse med sine senere politiske interesser. For Iliescu og hans gruppe har det vært viktig å tolke det som skjedde, som en folkelig revolusjon. Hans politiske legitimitet ble den første tiden bygd opp på det grunnlaget. For deler av den politiske op posisjon har det også vært viktig å betone det folkelige utgangspunktet, men ofte med tillegg om at Iliescu stjal revolusjonen. Det fratar Iliescu hans påståtte legitimitet og forklarer samtidig opposisjonens svakhet den første tiden. Ytterliggående nasjonalistpartier følger derimot Ceau$escus analyse om et samarbeid mellom utenlandske og innenlandske anti-nasjo75
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
nale og anti-sosialistiske krefter som en forklaring på den omveltningen som åpnet Romania for europeisk integrasjon og utenlandsk kapital. Det er selvfølgelig ikke slik at snevre egeninteresser bestemmer enhver tolkning. Men det er en kompliserende faktor ved siden av at mye av det som skjedde i desemberdagene 1989, var uoversiktlig og kaotisk og fylt av misforståelser og vanskelig å nøste opp i ettertid. Det var også mye frykt. Det var en naturlig følge av den typen regime som hadde holdt rumenerne nede i en årrekke, i tillegg til at frykt trolig ble brukt som et bevisst virke middel av enkelte aktører. Frykt og usikkerhet kan forårsake handlinger som det ikke er noe morsomt å innrømme etterpå. Det er f.eks. påfallende at av de 1104 som ble drept under revolusjonen, mistet «bare» 160 livet i tiden fram til Ceau§escus flukt 22. desember. Resten ble drept de følgende dagene. Det er også påfallende at da Den nasjonale redningsfronten ble eta blert den 22. desember med flere framstående ikke-kommunistiske dissi denter som medlemmer av frontens råd (f.eks. Doina Cornea, Ana Blandiana, Mircea Dinescu og Låszio Tokés), var dette skuebrød utad. Ingen av dem var spurt på forhånd. Først flere dager senere (26. desember) møttes rådet. I mellomtiden hendte mye avgjørende, blant annet den summariske rettssaken mot ekteparet Ceau^escu og henrettelsen av dem. Folk som fulgte utviklingen i ijernsynet, måtte tro at de kjente og populære ikke kommunistene var med og styrte landet, mens de i virkeligheten ikke del tok i det hele tatt. Under dekke av å lede en bred front bygde de nye makthaverne opp de første viktige maktstrukturene nærmest alene. Der etter ble rådet supplert med et stort antall partiaktivister fra «annen rekke» som fylkesrepresentanter, slik at de antikommunistiske deltakerne kom i klart mindretall ved avstemninger. For å unngå rollen som legitimerende gallionsfigurer trakk de antikommunistiske deltakerne seg derfor snart ut. Et annet eksempel på at sider ved revolusjonen ennå ikke er klart opp lyst, gjelder de påståtte terroristene fra Securitate som nektet å gi opp kampen og skremte befolkningen i flere dager med skyting og attentater. Var de reelle, eller var det et kynisk middel til å holde befolkningen i ro, slik at revolusjonen ikke i større grad skulle bli et oppgjør med kommu nismen generelt? I stedet kunne de selvbestaltede revolusjonslederne med til dels lang kommunistisk fartstid fokusere på personen Ceau^escus mis gjerningen Tendensen hos den nye ledelsen i Bulgaria, også de mange årige medlemmer av partiet, til å konsentrere sin avsky om Zjivkov og ikke om kommunismen som sådan, er påfallende lik. Var fryktatmosfæren 76
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
kunstig framkalt for at ledelsen ikke skulle glippe ut av hendene på den selvoppnevnte redningsfronten med Iliescu i spissen? Hvorfor ble de rumenske «terroristene» borte uten særlige spor eller arrestasjoner? Selv om det trolig var mer planlegging under den rumenske revolusjo nen enn innrømmet, og mye av fryktatmosfæren var kunstig framstilt, betyr ikke det at alt må avskrives som en dyktig utført konspirasjon med en intetanende befolkning i heroiske marionett-roller. For da blir det enda flere problemer med forklaringen. Det er så mange individuelle vitnesbyrd om hvordan folk reagerte og hva de reagerte på, at det virker usannsynlig at det først og fremst dreide seg om en storstilt manipulasjon. En slik for klaring ville også ha betydd et så stort antall impliserte i komplottet at det verken kunne ha blitt planlagt uten å oppdages, eller blitt holdt hemmelig særlig lenge etterpå. At Iliescu og hans anti-Ceau§escu-medspillere i partiet hadde behov for en bredere legitimering enn bare å representere en alternativ fløy i kom munistpartiet, er klart. Den folkelige reisningen var nyttig som bakgrunn. Men det var viktig at den ikke fikk utvikle seg så fritt at den fikk tid til å skape sine egne ledere. Det var unge mennesker som hadde vært de modigste i demonstrasjonene og fylt rekkene der. Allerede de første dagene etter revolusjonen var det ganske mye bitterhet å høre fra unge i Bucuresti over hvor lite de virkelig revolusjonære slapp til i den nye ledel sen. Senere bidrog bl.a. innsatsen av gruvearbeidere for å slå ned opposi sjonelle demonstrasjoner til å reise tvil om det nye regimets demokratiske forankring. Romania betalte dyrt under sin revolusjon - og fikk på grunn av måten det nye styret først ble lagt opp på, en ekstra tung start med mange skuffede forventninger.
Albania følger med på ferden Til slutt fikk også Albania, det fattigste landet i Øst-Europa, det mest iso lerte fra omverdenen, og det mest sentralistisk styrte, sin langsomme avvikling av diktaturet. Da revolusjonsåret 1989 ebbet ut, stod Albania fortsatt fast plantet i sine gamle strukturer. Partileder Ramiz Alia tok avstand fra utviklingen i de andre landene og bedyret at det ikke var grunn til å innføre vidtgående reformer i Albania. Likevel hadde Alia minsket litt 77
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
på Albanias selvpålagte diplomatiske isolasjon, og i april 1990 varslet han at Albania var interessert i å opprette diplomatiske forbindelser med USA og Sovjetunionen, de fordums så utskjelte erkefiender. Andre signaler gjaldt mulige endringer av religionspolitikken og behovet for visse refor mer i økonomien. Samtidig murret det i folkedypet. Gjennom utenlandske massemedier visste selv albanerne om det som hadde skjedd i resten av Øst-Europa. Ikke minst gjorde revolusjonen i Romania et stort inntrykk. Ceau§escu var den østeuropeiske partilederen som stod det albanske regimet nærmest i prinsipper og herskestil, og nedkjempelsen av hans regime satte mange tanker i sving. Det samme gjaldt utviklingen i Kosovo, der den albanske befolkningen stod i en stadig vanskeligere konflikt med serberne. Men de sa iallfall fra når de ble krenket. Snart vågde også albanere i Albania å demonstrere. I april 1990 brøt det ut streik på en stor fabrikk; det var uhørt. Og i juli kom det til kraftige demonstrasjoner mot regimet. Myn dighetene svarte med harde midler, og mange demonstranter søkte tilflukt i utenlandske ambassader. Etter hvert fikk over 4000 lov til å forlate lan det. Det bidrog til å dempe den politiske spenningen en tid. Men det fulgte flere demonstrasjoner, og partiledelsen begynte å gjøre mer alvor av de antydningene om reformer som var kommet i april. I kjølvannet av alle kommunistregimene som var falt, innså Alia at heller ikke Albania kunne klare seg videre med det gamle systemet i behold. En del av de mest konservative i partiet ble byttet ut, og albanerne ble fore speilt frie valg. I desember ble det lov å opprette politiske partier. De første frie valgene ble avholdt i mars 1991. Opposisjonen hadde hatt kort tid til å forberede seg, folk var uvant med slike politiske prosedyrer, og ikke uventet gikk det moderniserte kommunistpartiet av med seieren.
Fire sovjetrepublikker begynner for seg selv I sovjetrepublikkene Estland, Latvia, Litauen og Moldova ble avviklingen av det kommunistiske systemet kombinert med frigjøringen fra og opp løsningen av Sovjetunionen. Den skjeve befolkningsutviklingen, der bal terne stod i fare for å ende som minoriteter i sine egne land (særlig gjaldt det Latvia), bidrog til å gi balterne en følelse av nå eller aldri da oppmyk78
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
ningen av sovjetsystemet begynte under Gorbatsjov. Den begynnende åpningen i massemedier og kulturliv gjorde det også enklere å fa kunnskap om de uhyrlighetene som hadde fulgt med etableringen av sovjetdiktaturet i Baltikum, noe som gjorde det lettere å fa befolkningen til å enga sjere seg for uavhengighet. Mange ble opptatt av at balterne ikke hadde motsatt seg de sovjetiske kravene i 1939, og lovte seg selv å sette hardt mot hardt om de igjen skulle bli møtt av et sovjetisk ultimatum. Selv om det hadde forekommet protestaksjoner mot sovjetstyret også tidligere, var det først fra 1987 og 1988 at det ble masseomfang på protes tene. Fra 1988 fikk uavhengighetskampen en større grad av organisering. Da ble det i Estland dannet en «Folkefront for perestrojka». I en fjernsyns debatt i april var det blitt tatt til orde for større økonomisk selvstyre for republikken. Det ble også foreslått å opprette en organisasjon der både partimedlemmer og ikke-medlemmer kunne engasjere seg for å støtte Gorbatsjovs perestrojka. Selv om det ikke var tillatt å danne uavhengige organisasjoner, ble oppslutningen om denne ideen i løpet av kort tid større enn noen kunne ha tenkt seg. Den nye organisasjonen ble grunn lagt i april, og den første kongressen fant sted i oktober. Eksemplet ble fulgt i Latvia og Litauen. Den litauiske organisasjonen ble kjent under ordet for «bevegelse», Sajudis. Bakgrunnen for organisasjonene var noe forskjellig i de tre republik kene. Et av de viktige fellestrekkene var miljøperspektivet. Protester mot de skremmende økologiske konsekvensene av mye av industridriften og råvareutvinningen var blitt fremmet i flere år. I tillegg til at saken i seg selv var uhyre viktig, kunne slike protester til en viss grad holdes på et natur vitenskapelig, upolitisk plan, slik at de ikke med en gang ble slått i hart korn med åpne protester mot russifisering eller brudd på menneskerettig hetene. Det minnet om den rollen som miljøprotester hadde bl.a. i Ungarn og Bulgaria. Men miljøprotestene fikk snart en åpen politisk form og en tydelig brodd mot sovjetsystemet. I 1987 var miljøkampen blitt en offentlig sak i Estland. En fjernsynsserie om miljøproblemer bidrog til å bevisstgjøre mange om behovet for å fa estisk kontroll over naturressur sene og utnyttelsen av dem. Særlig ble planene om fosfontt-utvinning i det nordøstlige Estland angrepet. Det ble påvist hvordan det ville ødelegge store landsbruksarealer og øke forurensningen i Østersjøen. Et tilleggs poeng var at utbyggingsplanene ville føre til en ytterligere import av rus sisk arbeidskraft. 79
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
En ytre ramme av større åpenhet, takket være Gorbatsjovs politikk, ble altså fylt av større innsikt i historiske og nasjonale forhold, men også av konkrete saker som demonstrerte hvor uheldig det var med sentralstyring fra Moskva. I løpet av kort tid ble en mengde mennesker mobilisert. Engasjementet for Gorbatsjovs perestrojka ble et utgangspunkt for å kutte flest mulig bånd til den samme Gorbatsjov. Dette var i stor grad en hjem lig baltisk prosess i forkant av utviklingen i det øvrige Øst-Europa. Det skyldtes i første rekke den sterke mobiliseringskraften de nasjonale kra vene hadde. Det øvrige Øst-Europa hadde beholdt sin status som formelt sett egne stater, mens Baltikum var blitt redusert til sovjetrepublikker. Deres framtid som egne folk var truet på en helt annen måte. Nasjonale krav som til å begynne med kunne kombineres med en tilsynelatende støtte til Gorbatsjov, hadde også den fordelen at partimedlemmer kunne la seg engasjere. Samtidig ble de baltiske revolusjonene i den siste fasen sterkt påvirket og inspirert av utviklingen i det øvrige Øst-Europa, da kommunismen i 1989 falt i land etter land der. I mobiliseringen for uavhengighet og egen kultur i Baltikum ble også følelseslivet trukket med på en særskilt måte. Særlig i Estland var det som meren 1988 en rekke store sangstevner, der titusener og hundretusener av mennesker lot seg rive med av den nasjonale sangskatten til en sterkere fellesskapsfølelse enn politiske slagord og demonstrasjoner alene kunne makte. «Den syngende revolusjonen» var på gang. Slik ble en forbindelse knyttet til sangstevnene på slutten av 1800-tallet, der den tids nasjonalisme hadde hatt en rik grobunn. Kommunistpartiene var ikke pådrivere i den baltiske frigjøringsproses sen. Generelt spilte de likevel snarere en formidlende rolle mellom det gamle og det nye enn en blokkerende. I den første fasen bidrog Gorbat sjov selv til det ved å skifte ut enkelte konservative partitopper med reformkommunister. Når Gorbatsjov forsøkte å fa mer reformvennlige folk inn i de baltiske partiledelsene, folk som i sin tur ble mer lydhøre for langt mer radikale, nasjonale krav enn Gorbatsjov ønsket, var det altså et ledd i Gorbatsjovs egen maktkamp i det sovjetiske partiet. Men det var ikke bare reformvindene fra Moskva som førte til endringer i den kursen de lokale partiene fulgte. Også den nasjonale stemningsbølgen fra samfunnet utenfor partiet påvirket partimedlemmene og gjorde mange av dem innstilt på en mer selvstendig kurs. I den komiteen som forberedte grunnleggelsen av den litauiske folkefronten Sajudis, var 80
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
f.eks. 17 av de 36 som var med, medlemmer av kommunistpartiet. Men først da Sajudis begynte å bli en maktfaktor fra sensommeren 1988 og fikk Vytautas Landsbergis som formann, inntraff den utskiftningen i kommu nistpartiet som virkelig betydde en kursendring. I oktober, bare få dager før stiftelseskongressen i Sajudis, overtok den reformvennlige Algirdas Brazauskas som førstesekretær i partiet. Hans bakgrunn var fra det økonomiske planleggingsapparatet. Der hadde han innsett nødvendigheten av en sterkere økonomisk selvstendighet for Litauen. Som partileder forsøkte han å komme litauerne i møte ved f.eks. å levere katedralen i Vilnius tilbake til den katolske kirken. Kravet fra kar dinal Vincentas Sladkevi£ius om dette var blitt støttet av den første kon gressen i Sajudis i oktober. Katedralen var blitt brukt som kunstmuseum siden 1950-årene. Da Brazauskas kunngjorde at staten gav den tilbake til kirken, ble det møtt med tordnende applaus på Sajudis-kongressen. Men Brazauskas var ikke parat til å støtte kravene om å erklære litauisk suvere nitet. Moskva la et stort press på ham for å unngå en slik erklæring. Fore løpig viste Brazauskas seg lydig. Hans manglende evne til å stå imot det sovjetiske presset i oktober 1988 ble senere brukt mot ham og bidrog til den store valgseieren som Sajudis vant i mars 1989. Dermed ble det Landsbergis som ble stående som symbolet på Litauens nye uavhengighet, som ble vunnet i flere etapper. I mai 1989 vedtok Litauens høyeste råd (før: øverste sovjet) en erklæring om litauisk suvere nitet. I februar 1990 var det valg til Det høyeste råd, der Sajudis fikk rent flertall. Landsbergis ble valgt til president, og den 11. mars erklærte Litauen full uavhengighet, altså løsrivelse fra Sovjetunionen. Moskva la press på Litauen for å få vedtaket omgjort. Meningen med perestrojka var å omstrukturere sovjetstaten, ikke å oppløse sovjetimperiet. Først var pres set politisk. Deretter innledet Sovjetunionen en økonomisk blokade som rammet hardt, ikke minst når det gjaldt oljeforsyninger. Den gjorde sin virkning - i juni suspenderte Litauen uavhengighetserklæringen. Bloka den ble opphevet, og forhandlinger om løsrivelse kom i gang. Men de ble aldri reelle. I stedet ble presset forsterket gjennom militære midler. I januar 1991 ble det sendt inn ekstra sovjetiske styrker. Demonstrasjoner i forbindelse med prisforhøyelser ble brukt som foranledning til å besette ulike mål i Vilnius. Pressesenteret ble tatt den 11. januar, og fjernsynshuset den 13. januar. Femten mennesker ble skutt eller kjørt ned av stridsvogner som tvang seg vei gjennom de menneskemassene som var møtt fram for å 81
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
beskytte bygningen. I slutten av januar varslet den sovjetiske innenriksmi nisteren at styrkene skulle trekkes tilbake. Men stridsvognene hadde ikke bare knust de menneskene som befant seg i deres vei, de hadde også knust enhver mulighet for at Litauen kunne tenke seg en plass innenfor en revi dert og aldri så løs Moskva-ledet union. Det ble bekreftet i den folkeavstemningen som ble avholdt i februar. 90 prosent stemte der for full uavhengighet. Utover våren var det en rekke episoder (bombeattentater, skyting, brannstiftelser, overfall) der etter alt å dømme OM ON, spesialstyrker fra Innenriksdepartementet, var på ferde. Det som reddet Litauen, Latvia og Estland fra en forlenget og stadig vanskeligere uavhengighetskamp, var det mislykte statskuppet mot Gor batsjov i Sovjetunionen 19. august 1991. Latvias og Estlands høyeste råd benyttet anledningen til å erklære full uavhengighet den 20. august, en oppfølging av Litauens eksempel fra mars 1990. I de nærmeste ukene ble de tre baltiske statene anerkjent av en lang rekke land, og de ble opptatt i FN og KSSE. Den 6 september kom også den sovjetiske anerkjennelsen av uavhengigheten. OM ON ble trukket tilbake. Trinnene i de tre landenes vei mot uavhengighet hadde vært noe ulike. Estland hadde vært først ute med å erklære sin suverenitet. Det skjedde i november 1988, et halvt år etter at Den estiske folkefronten ble dannet, som den første i Sovjetunionen (april 1988). Flertallet i dens første styre var medlemmer av kommunistpartiet, blant dem Edgar Savisaar, som også ble den første statsministeren i det uavhengige Estland. Han hadde tid ligere vært leder for Statsplankommisjonen (Gosplan). Som i Litauen og Latvia kom mange av de første medlemmene i folkefrontene fra den mer liberale fløyen i kommunistpartiet. Vedtaket om suverenitet for Estland innebar at republikkens egne lover skulle ha forrang framfor de sovjetiske. Og republikken skulle ha vetorett i spørsmålet om bestemte sovjetiske lover skulle gjelde i Estland. Det estiske vedtaket om suverenitet ble ikke godtatt av Sovjetunionen. I Estland ble det likevel fulgt opp med en ny språklov i januar 1989. Estisk ble republikkens ofEsielle språk, og det ble stilt krav om at språket måtte beherskes i mange jobber. Nettopp slike vedtak virket provoserende på den store russiske minoriteten og var medvirkende til at en ny organisa sjon, Interfront, ble grunnlagt i mars. Kort tid senere ble det dannet tilsva rende bevegelser i Latvia og Litauen. De tok sikte på å bevare de baltiske republikkene som deler av Sovjetunionen og var ellers opptatt av å 82
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
kjempe imot nye språkkrav og tap av f.eks. stemmerett for russere som var kommet til Baltikum etter den sovjetiske anneksjonen. I august 1991, under kuppet i Sovjetunionen, erklærte Estland full uavhengighet, slik Latvia gjorde samtidig og Litauen hadde gjort før. Latvias utvikling liknet mest på den estiske. Sommeren 1988 begynte uavhengighetsbevegelsen å ta form, og i oktober ble den første kongressen i den latviske folkefronten avholdt. Like før hadde Det øverste sovjet gjort latvisk til offisielt språk. I juli 1989 vedtok Det øverste råd latvisk suvere nitet. Men mens Estland slapp både økonomisk blokade og militæraksjo ner (Litauen kom ut for begge disse prøvelsene), opplevde Latvia aksjoner fra sovjetiske sikkerhetsstyrker i Riga i januar 1991, samtidig med aksjo nene i Litauen. Også i Latvia bidrog det til et ekstra stort flertall for uav hengighet i folkeavstemningen i mars. En parallell til Estland var en mer forsiktig kurs i forhold til Sovjetunionen enn det Litauen satset på. I Lat via og Estland ble flere kommunister i overgangsfasen beholdt i statsledel sen enn i Litauen. Den latviske kommunisten Anatolijs Gorbunovs hadde hatt høye verv i partiet i 1980-årene og var fra 1988 leder for Det øverste rådet, og dermed statsoverhode. Da Folkefronten vant valget i 1990, fikk Gorbunovs likevel beholde sin stilling - som et tegn på ønsket om et godt forhold til kommunister og russere i Latvia. De baltiske revolusjonene hadde altså et noe forskjellig forløp. Noen av forutsetningene var ulike; den mye lavere andelen av russere i Litauen gjorde det f.eks. mindre farlig med enkelte provoserende utspill i kampen for uavhengighet. På den annen side var befolkningssammensetningen i Estland og særlig Latvia slik at dette var siste sjanse for å fa tilbake uav hengigheten. Snart ville kanskje estere og latviere være i mindretall i sitt eget land. Det var også andre forskjeller. Resultatet ble likevel det samme i de tre republikkene: Ikke bare forsvant det kommunistiske systemet (som i resten av Øst-Europa), men de baltiske statene oppnådde full uav hengighet uten krig og dermed den første egentlige grenseendringen i Europa etter at oppgjøret etter den annen verdenskrig var over. Det var en så drastisk endring av det bestående at bare fantastene hadde trodd på det. Kampen for demokrati og nasjonal selvbestemmelse i Moldova, som i mellomkrigstiden hadde vært en del av Romania, og der 65 prosent av befolkningen er rumenere (moldovere), fulgte i hovedtrekk mønstret fra de baltiske statene. Ofte tjente det som skjedde der, som direkte inspira83
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
sjon. Men prosessen hadde et noe mer forsiktig preg. En av grunnene var at kommunistpartiet i lengre tid enn i Baltikum forble en konservativ bas tion. I Gorbatsjovs tid som partileder var Moldova en av de republikkene som mest var preget av «stagnasjonens ånd». At Leonid Brezjnev selv hadde vært partisekretær der i 1950-årene, forklarer neppe situasjonen i 1980-årene, men har i ettertid fått en viss symbolsk betydning. Ikke overraskende var den stadige innvandringen av russere og russifiseringen av samfunnet ellers blant de første sakene som ble tatt opp av opposisjonelle da Gorbatsjov begynte med sin reformpolitikk og løsnet litt på båndene. Sommeren 1988 ble det dannet to opposisjonelle bevegelser i Moldova. Den ene var opptatt av kulturelle problemer, ikke minst språk spørsmålet, den andre var «en demokratisk støttebevegelse for pere strojka». Masseomfang fikk de nasjonale manifestasjonene fra januar 1989, altså noe senere i tid enn de tilsvarende i Baltikum. På en stor demonstra sjon i hovedstaden Chi^inåu (russ. Kisjinjov) ble det krevd at moldovsk skulle bli o ni jxvxl j l/i uii ww slcfi \ es mc d det latinske alfabetet, os at det skulle betraktes som samme språk som rumensk. Andre krav gikk ut på at innvandringen fra andre sovjetrepublikker skulle bremses, at ofrene for stalinismen skulle rehabiliteres, at stengte kirker skulle åpnes. Det ble også stilt krav som gikk på nuljøvern. Konservative nøkkelpersoner i parti og massemedier ble anklaget for å stå i veien for perestrojka. De burde derfor fjernes. Utover vinteren og våren kom det til flere demonstrasjoner. Mer og mer kom språkspørsmålet i sentrum for protestene. Først var demonstra sjonene konsentrert til Chi^inåu; deretter spredte de seg til andre byer. De fleste var ikke tillatt av myndighetene, og det var mange harde sammen støt mellom politi og demonstranter. Så konservativ som partiledelsen var, nyttet det ikke å få i stand noen dialog. I mai 1989 sluttet forskjellige opposisjonsgrupper seg sammen til Folke fronten i Moldova, etter mønster fra Baltikum. Samarbeidet med likesin nede der var nært. I motsetning til i de baltiske landene var andelen av partimedlemmer som deltok i Folkefronten, beskjeden. Presset fra den voksende nasjonale bevegelsen førte likevel til at republikkens øverste sovjet i september 1989 vedtok en språklov som langt på vei imøtekom opposisjonens krav. Det førte til sterke protester ikke bare fra russerne, men også fra de tyrkiskspråklige gagauzerne sør i landet. i
O
'
84
o
1989: DIKTATURETS ENDESTASJON - MED OVERGANG TIL DET UKJENTE
I november 1989 ble omsider den konservative partilederen Simeon Grossu byttet ut. Han hadde sittet helt siden 1980, og hadde lenge lyktes med å holde nasjonalistiske tendenser i sjakk. Det var også grunnen til at han beholdt sin posisjon langt inn i Gorbatsjov-perioden, selv om han ikke var noen reformtilhenger. Men utover i 1989 ble det klart at hans linje var mislykket. Selv om partiet fortsatt hadde nok av fysiske maktmid ler, hadde det mistet kontrollen over folket. Da hadde ikke Gorbatsjov bruk for Grossu lenger. Hans etterfølger ble Petru Lucinschi, en innfødt moldover som hadde gjort en rask partikarriere både i sin hjemlige repu blikk og i andre deler av Sovjetunionen. Han fikk til oppgave å omstruk turere det «stagnerte» partiet. Men det ble fort klart for ham at det var for sent å friste folk med perestrojka. Det toget var gått. I stedet åpnet han for nasjonale krav og gav Folkefronten full bevegelsesfrihet. Ved valgene våren 1990 fikk Folkefronten 40 prosent av plassene i Moldovas øverste sovjet, mens 30 prosent av plassene gikk til grupperinger som stod Folke fronten nær. Lucinschi administrerte den fredelige maktoverføringen fra kommunistpartiet til en regjering som var utgått fra en nasjonalforsamling dominert av Folkefronten. Dermed opplevde også Moldova at reformvennlige og nasjonalt innstilte kommunister ytte sitt bidrag til den omfor mingen av stat og samfunn som var satt i gang av nasjonale ikke-kommunister, selv om bidraget var mindre og kom senere enn i de baltiske landene. Moldovas første ikke-kommunistiske nasjonalforsamling erklærte i juni 1990 landets suverenitet, halvannet år etter at Estland som det første av de baltiske landene hadde erklært sin. Etter det mislykte kuppet mot Gorbat sjov i august 1991 erklærte Moldova - i likhet med flere andre republik ker - sin uavhengighet. Moldova sa nei til å være med i utarbeidelsen av nye unionsplaner etter oppløsningen av Sovjetunionen, men er likevel senere blitt med i SUS. På tross av de mange parallellene til de baltiske sta tene er landet blitt liggende i skyggen av vestlig oppmerksomhet. Det er derfor lett å glemme at det dreier seg om et land med 4,4 millioner inn byggere, altså større enn Norge og større enn Estland og Latvia til sam men.
KAPITTEL 2 DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME Kapitlet starter med en beskrivelse av noen hovedtrekk ved statsplanøkonomien i Øst-Europa, både den økonomiske og sosiale siden. Reformforsøk under kommunismen gir noe av bakgrunnen for den storstilte og enestående overgangen til kapitalismefra 1989. En drøfting av prinsipielle og praktiske spørsmål ved overgangen knyttes til en framstilling av de konkrete prosessene i noen av landene.
1
orandringene som knyttes til 1989, var så omfattende at det kan være vanskelig for utenforstående å forestille seg det. Hvis de hadde kom met som følge av en internasjonal storkrig eller langvarig borgerkng, hadde det kanskje vært lettere å fatte dimensjonene ved dem. En krig er i seg selv en tung hendelse, den etterlater seg også fysiske spor i landskapet. Oppmerksomheten om samfunnsforandringer som del av eller følge av en krig, knyttes lett sammen med inntrykkene av krigen og alle de mennes kene som deltok i og ble drept i den. Hendelsene i 1989 var av en annen og stillere art, med unntak av Romania - og i de etterfølgende år Jugoslavia. All spenning og alt enga sjement til tross, i de fleste landene var begivenhetene fredeligere og pres set bak dem mer beskjedent enn det som ligger i det klassiske bildet av en revolusjon. Likevel gav de støtet til noen av de mest komplekse samfunns endringene på kort tid som vi har vært vitne til. Mange i vestlige land tenker først og fremst på overgangen fra diktatur til demokrati når forandringene i 1989 skal beskrives. Og når det gjelder prinsipper for utøvelse av makt og oppfyllelse av menneskerettigheter, er dette området grunnleggende. Det er forandringer her som avgjør om folk skal fa snakke fritt, bli fengslet for sine meningers skyld, og ha rett ril å påvirke sin skjebne gjennom politisk arbeid. Disse prinsipielle endring ene kan være kompliserte å gjennomføre. Organisering av frie valg i land med svake eller ingen tradisjoner for det, er krevende. Likevel er forandringene på dette området lettere å gjennomføre rent praktisk enn på det økonomiske. Et diktatur kan i prinsippet skrus av og på. Enten har du lov til å uttrykke din mening i en offentlig sammen komst - eller ikke. Enten kan en avis trykke det den vil - eller ikke. Enten kan de som er åpent uenige med regjeringen, delta i valg og fa regjeringen utskiftet, - eller ikke. At overgang fra diktatur til demokrati krever mye praktisk omtanke i gjennomføringen, og gjerne en viss forberedelse,
F
89
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
endrer ikke på dette. Heller ikke at nye regler kan undergraves i den poli tiske hverdagen. Motsatt vil et militærkupp også kreve grundige praktiske forberedelser. Men satt på spissen handler det egentlig bare om å frata folk ordet og sperre de gjenstridige inne. De økonomiske forandringene som fulgte da kommunistene overtok styret i Øst-Europa i slutten av 1940-årene, var på sett og vis av samme typen. Den private eiendomsretten ble fjernet, staten overtok. Samtidig ble driften av de økonomiske enhetene knyttet opp til en storstilt statlig planlegging, der kommunistpartiet var den bestemmende faktor. Da de økonomiske strukturene var endret, fulgte mange år med en aktiv økono misk politikk, der massiv industrialisering dominerte. Det som skjedde fra 1989 og i årene deretter, var en langt mer kompli sert prosess enn å overføre privateiendom til staten. Nå skulle statlig eien dom overføres til private. Og fordi storparten av de østeuropeiske lande nes industrialisering hadde skjedd under kommunistisk styre (med noen unntak), var det ikke bare å reversere den sosialiseringen som hadde skjedd rundt 1950, og gi bedrifter tilbake til de gamle eierne. Svært mange av disse bedriftene hadde aldri hatt noen andre eiere enn den kommunis tiske staten. Hvem skulle man da privatisere til? Hvordan lage kapitalisme uten at det først er kapitalister? Det var bare ett av de vanskelige spørsmå lene som de nye makthaverne i Øst-Europa stod overfor fra 1989. Og over alle detaljspørsmålene ruvet problemet om hvordan man kunne omforme økonomien uten at den samtidig gikk inn i en langvarig krise. Det spørsmålet var ikke alle oppmerksomme på i begynnelsen, men særlig i noen av landene ble det snart så smertelig påtrengende at hele reform prosessen kom i fare.
Det gamle systemet i teori og praksis Det økonomiske systemet som i ulike varianter hadde bestått i ØstEuropa rundt førti år, hadde både sine sterke og svake sider, selv om man i Vesten under den kalde krigen gjerne var mest opptatt av de svake. Det var grunnlagt som en del av den sovjetiske kneblingen av Øst-Europa etter den annen verdenskrig. Til å begynne med ble også betydelige res surser overført til Sovjetunionen, ikke bare som krigsskadeerstatninger fra 90
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
enkelte av landene, men gjennom felles selskaper som stod under sovjetisk ledelse. Ideologisk sett - gjennom marxismen-leninismen - ble den poli tiske og økonomiske nyordningen begrunnet med industriproletariatets revolusjonære rolle. Når den borgerlige og kapitalistiske samfunnsformen hadde utspilt sin produktive rolle, var det tid for at arbeiderne, de som gjennom sitt arbeid hadde skapt verdiene og var blitt utbyttet av kapitalis tene, selv tok over makten - gjennom en revolusjon ledet av de mest bevisste arbeiderne, det kommunistiske partiet. Slik ble en allmenn ideologi om at verdenshistorien var økonomisk bestemt, brukt til å kamuflere en imperialisme som var politisk og militært bestemt. Samtidig skrøt kommunistene - på en ideologisk sett selvmot sigende og dermed avslørende måte - av at det var deres regime som moderniserte og industrialiserte disse landene, altså at kommuniststyret skapte industriarbeiderne, ikke omvendt, slik marxismen forutsatte. Den sovjetiske imperialismen var for øvrig ikke alene om å begrunne sine maktovergrep med vennlig omtanke for dem som ble erobret; det var også typisk for den tradisjonelle vestlige imperialismen (la mission rivilisatrice, the white man’s burden). Fascistisk og nazistisk imperialisme var ikke interessert i den slags omskrivninger. Der var makt og styrke en legitimerende verdi i seg selv, og hvis den måtte underbygges mer, skjedde det ved å postulere mindreverdigheten av de menneskene som ble erobret. Gjennom sosialdarwinismen (the survival of the fittest overført på verdens politikken) hadde denne måten å tenke på også sin parallell i vestlig impe rialisme. I den sovjetiske teorien var ikke hele folkegrupper brennemerket på denne måten, selv om mange østeuropeere følte at de nasjonalt sett var det i praksis. Brennemerkingen gjaldt borgerskapet, de som hadde hatt hånd om økonomien og som oftest, men ikke nødvendigvis, også utgjorde den politiske eliten. Det nye økonomiske systemet i kommunistlandene var kjennetegnet ved at borgerskapet ble eliminert som sosial klasse og at øko nomi og politikk ble slått sammen institusjonelt. Bedriftene var ikke lenger selvstendige aktører i det økonomiske landskapet, de var en del av det politiske ettparti-systemet. Avgjørelsene om produksjon og priser ble ikke tatt ut fra markedsøkonomiens horisontale dimensjoner —kontrakter med andre bedrifter om innkjøp av råvarer og salg til videreforedling, og salg til forbrukerne, alt i konkurranse med andre bedrifter. Avgjørelser om hva og hvor mye som skulle produseres, hvor det skulle produseres og til 91
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
hvilken pris det skulle selges, ble tatt i et vertikalt system, der alt i prinsip pet var innordnet i landets femårsplaner. Ovenfra kom ordrer, nedenfra kom rapporter om behov og oppnådd produksjon. Øverst stod en sentral plankommisjon (navnet kunne variere fra land til land), deretter kom departementer for de forskjellige delene av næringslivet. Dette gigantiske planleggingsapparatet hadde ansvaret ikke bare for hovedtallene i økono mien, men også for mange av detaljene på bedriftsnivå. En skofabrikk skulle ikke bare ha beskjed om sluttproduktet, hvor mange sko som skulle produseres. Planmyndighetene måtte også sørge for at enkeltbedrifter ble koplet til hverandre med delleveranser (lær osv.) til riktig tidspunkt og i riktig mengde. Om produksjonen var vellykket eller ikke, ble ikke vurdert ut fra godt eller dårlig salg. Siden både produksjonsmengden og prisene var fastsatt sentralt, var det bare forbrukernes valg om de ville kjøpe en bestemt vare eller ikke, som var unndratt planleggernes avgjørelser. Om det hopet seg u i r opp uDruKenge varer, val iJSk.-Pk.e Lici i S\~g selv ct problem. heller ikke noe mål for butikkansatte å selge mest mulig. Derfor ble så mange kunder møtt av surhet og manglende service. (I rettferdighetens navn: Det er lett å glemme at mange butikkansatte i de tidligere kommu nistlandene også utviste høflighet og imøtekommenhet.) Så lenge det var mangel på det meste, var avsetningen stort sett sikret, uansett kvalitet og fasong. Om en bedrift gikk bra eller ikke, ble målt ved å se på om den hadde oppfylt produksjonstallene i planen. Å fa ros i en partileders tale for å ha overoppfylt planen (uttrykt i prosent, f.eks. 108 prosent), kan sam menliknes med den tilfredsheten en bedriftsledelse i en markedsøkonomi føler når aksjekursen stiger og eierne blir fornøyde. Den teoretiske modellen for styring av økonomien fungerte ikke alltid som forutsatt. Både den teoretiske modellen og avvikene fra den er viktige forutsetninger for å forstå hva som skjedde da kapitalismen igjen skulle innføres fra 1989. Av de viktigste ikke-forutsette avvikene i sentralplanøkonomien var uformelle horisontale forbindelser som lett oppstod mel lom bedrifter. Et annet eksempel er at det ble fristende å fuske med rap porteringen til høyere organer. Hvis behovet for en bestemt råvare ble satt høyere enn nødvendig, og det ikke ble gjennomskuet, kunne bedriften ha litt å gå på til senere. Hvis produksjonskapasiteten ble anslått lavt, ble det lettere å oppfylle eller overoppfylle planen. Hvis ikke alle detaljer var spe sifisert, kunne et kvantitativt produksjonsmål som antall produserte sko 92
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
oppnås ved å gjøre en vri, f.eks. ved å produsere flere sko med små num mer enn store for å spare råvarer. Det var definitivt ikke noen etterspørselsøkonomi. Det var en tilbudsøkonomi der behovene var politisk defi nert. Så lenge gjenoppbyggingen etter annen verdenskrig ikke var avsluttet, og så lenge elementære moderniseringsbehov var påtrengende, kunne sentralplanøkonomien forsvares som en bevisst prioritering av ressursene. I den første tiden etter annen verdenskrig skjedde det også i vestlige land en politisk ressursstyring til fordel for investeringer og på bekostning av forbruk, om enn i varierende grad, i lempeligere former og under demo kratisk kontroll. I Øst-Europa innbefattet ressursstyringen også kollektivisering av landbruket, selv om denne prosessen ikke var avsluttet før rundt 1960, med unntak av Jugoslavia og Polen, som ikke ble kollektivisert. Kollektiviseringen fjernet de selvstendige bøndene som sosial klasse, rasjo naliserte arbeidet i landsbyene slik at det kunne overføres arbeidskraft til den nye industrien i byene, og bidrog til finansiering av industriutbyg gingen. Etter Stalins død i 1953 ble den økonomiske politikken i Sovjetunio nen og Øst-Europa lagt noe om ved at investeringene ble dempet til for del for forbruksvarer. Men fortsatt var bildet preget av kraftig industri utbygging, og det særlig innenfor tungindustrien. Ikke minst den prioriteringen har skapt problemer for 1990-årenes privatisering og markedstilpasning. Mange gamle storbedrifter er håpløst til overs. Selv om køer og mangler fulgte den sosialistiske økonomien hele tiden, var de lettere å godta i begynnelsen. Da var samfunnene fattigere, samtidig som det skjedde utbygging og endringer. En utfyllende måte å se det på er at det politiske trykket med fengslinger og terror da var så stort at køer og materielle mangler gjorde mindre inntrykk. Iallfall var det umulig å tenke seg at det kunne nytte å klage eller foreslå endringer. Begge beskrivelser fanger inn noe vesentlig ved den første perioden. Da det politiske trykket etter hvert lettet, samtidig som økonomiene virket ute av stand til å sikre videre modernisering og økonomisk vekst, forsøkte myndighetene å gjen nomføre reformer for å fa systemet til å fungere bedre. Mens innføringen av et sosialistisk økonomisk system hadde fulgt den sovjetiske oppskriften, uten særlige hensyn til at landene hadde ulike forutsetninger og behov, skapte de økonomiske reformene større variasjoner mellom landene. Del vis var det fordi nasjonale økonomiske forutsetninger fikk noe større rom, 93
ØST-EUROPA ETTER MURENS FALL
delvis var det en følge av at noen kommunistpartier var konservative og reformfiendtlige, mens andre åpnet for reformer så langt Moskva tillot det. Eksempler på det er de tre kommunistpartiene som i 1980-årene hadde oppnådd størst uavhengighet av Moskva, det jugoslaviske, albanske og rumenske. De brukte sin friere stilling helt forskjellig. Mens jugoslavene var økonomiske reformpionerer helt siden 1950-årene, var Albania og Romania eksempler på at partiuavhengigheten ble brukt til færre reformer enn det som Sovjetunionen til slutt gikk inn for. Generelt hadde likevel reformtenkningen magre vilkår det meste av tiden. Det hang sammen med flere forhold. De sosialistiske økonomiene i Øst-Europa var ikke bare bygd opp etter sovjetisk modell, de ble også brukt til å knytte landene sammen med Sovjetunionen. Råvarer, energi leveranser og markeder for ferdigvarer ble brukt til å sy de østeuropeiske landene tettere sammen med Sovjetunionen. Mange bedrifter som var til passet disse forholdene, har fatt store problemer etter 1989. En annen type kopling var koplingen til det politiske systemet i hvert land. Det økono miske systemet måtte ikke organiseres - eller diskuteres —slik at kommu nistpartiets makt kom i fare. Det betydde at reformer som tok sikte på å fa økonomien mer effektiv og bedre tilpasset behovene i samfunnet, kunne bli stanset, selv om de ikke rokket ved de sosialistiske eiendomsforholdene eller forbindelsene til Sovjetunionen. Det var nok at partiet fryktet at dis kusjonene kunne rokke ved dets meningsmonopol, eller at gjennom føringen kunne fore avgjørelser bort fra partiets kontroll og slik åpne for et mer pluralistisk samfunn. Dessuten var det så mange partifunksjonærer - hoyt og lavt i systemet - som var engasjert i planbyråkratiet at de ut fra en ren selvoppholdelsesdrift var skeptiske til å myke opp den sentralstyrte økonomien.
Systemets sterke sider Ser man dette systemet, hvor ineffektiviteten ble tydeligere etter hvert, fra arbeidernes synspunkt, var det langt fra bare skyggesider som heftet ved det. Den viktigste fordelen var jobbsikkerheten. Arbeidsløshet i vanlig forstand ble i praksis avskaffet i løpet av 1950-årene. Det gjaldt ikke bare menn. Kvinnene ble trukket inn i arbeidslivet i langt større omfang enn 94
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
det som var vanlig i Vest-Europa. Skrekkbildene i de sjeldne vestlige reportasjene som fantes, viste kvinner i fysisk tungarbeid, f.eks. veiarbeid, og ikke kvinnenes innmarsj i andre yrker. Den økte sysselsettingen var en del av den raske industrialiseringen som preget etterkrigstiden. Senere ble arbeidsstyrken beholdt, også om det ikke alltid var nødvendig ut fra en vestlig bedriftsøkonomisk tankegang. Denne jobbsikkerheten kunne også omtales med mer skeptiske betegnelser som skjult arbeidsløshet eller «arbeidsløs på jobben». Ifølge den bedriftsøkonomiske logikken i dette systemet kunne det imidlertid være nyttig for bedriften å ha en slik arbeidsreserve tilgjengelig dersom produksjonen i perioder måtte inten siveres. Mange ansatte kunne også være en fordel når behovene for neste planperiode skulle formuleres til neste ledd oppover i systemet. Men det var også en sosialpolitisk begrunnelse: I et sosialistisk system skulle ikke arbeidskraften være kasteball mellom profittsugne bedriftseiere og risikere arbeidsløshet. Utover jobbsikkerheten var det en rekke andre fordeler for arbeiderne. Selv om boligbyggingen alltid var på etterskudd og boligkøene lange, var betingelsene gode når man først hadde fatt leilighet. Husleiene var lave, og selv om den håndverksmessige standarden var skiftende, leilighetene (etter dagens vurdering) små og blokkene lå tett, opplevde mange en bedring av boforholdene i forhold til det de kanskje var vant til fra fattigområdene i landsbyene. Mange sosiale ytelser ble kraftig utbygd, fra lege- og tann legetjenester til daginstitusjoner for barn. Den praktiske organiseringen varierte, i mange tilfelle var tjenestene organisert av bedriften, andre ganger var det formelt en kommunal organisering. Bedriftenes oppgave var ikke bare å produsere, men også å ta seg av de ansattes sosiale behov. Etter hvert kom det også organiserte ferietilbud som vanlige arbeidsfolk hadde råd til. De ble ofte organisert gjennom den offisielle fagforeningen, som i samarbeid med bedriften også kunne engasjere seg i kulturaktivite ter som kor, folkedansgrupper og idrettslag. Et stort kulturhus var en naturlig del av bygningsmassen på en større bedrift. (Og ble ofte fort solgt unna da bedriftene ble privatisert på 90-tallet.) Selv i dag har mange av de ledende fotballklubbene i Øst-Europa navn som røper deres opprinnelse i en storbedrift. Forbindelsen kan i og for seg fortsatt være til stede (om bedriften ikke er nedlagt), men nå i kapitalistiske former som sponsing eller eierskap gjennom aksjer. I samsvar med det politiske klimaet under stalinismen kunne det de 95
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
første årene herske en nærmest militær disiplin på arbeidsplassene. Se nere ble situasjonen ofte annerledes. Selv om enkle generaliseringer er vanskelige, med store variasjoner fra bransje til bransje og fra bedrift til bedrift, var tempoet ofte labert og innsatsen skiftende. Situasjonen er ironisk beskrevet i det utbredte utsagnet «vi later som vi jobber, og de later som de betaler oss». Systemet var fattig på stimuli som kunne øke produktiviteten og bedre kvaliteten. Det ble kompensert med politiske kampanjer for å forbedre ytelsene. Den medisinen var som regel lite virkningsfull og bidrog snarere til å demonstrere at manglene lå i syste met selv. Det samme gjaldt de mange flaskehalsene som kunne oppstå i produksjonen, f.eks. ved at det plutselig manglet råvarer, eller at reserve deler til en maskin som gikk i stykker, ikke var å oppdrive. Etter hvert som det ikke nyttet å øke produksjonen bare ved å øke innsatsen av pro duksjonsfaktorer (flere fabrikker, flere arbeidere, mer energi), ble mange fagfolk mer og mer opptatt av tiltak som kunne øke både produktivite ten og kvaliteten på pioduktenc. Det siste ble ikke minst aktuelt da det ble viktig å øke eksporten til vestlige land som følge av låneopptak og nedbetaling av gjeld.
Forsøk på å reformere systemet De økonomiske reformene som ble diskutert i det kommunistiske ØstEuropa, var hovedsakelig av to typer. Den ene kunne kalles administrativ desentralisering. Da var det spørsmål om å flytte avgjørelser til lavere nivåer, slik at høyere organer mer skulle ta hånd om hovedlinjene. Det ville da nødvendigvis bli flere horisontale forbindelser i økonomien og færre vertikale. En annen måte å tenke reformer på kunne kalles økono misk desentralisering. Da ble avgjørelser ikke bare flyttet ett eller to trinn ned i et hierarki, men ble overlatt til markedet, f.eks. i form av friere pris dannelse. Fysiske mål for produksjonen kunne da lettere byttes ut med økonomiske mål, som kunne virke som mer effektive stimulanser i bedrif tene enn diplom og ros av partisekretæren for å ha oppfylt planen. Disse måtene å tenke reform på endret visse sider av systemet, men var ikke ment å røre ved hovedinnholdet. Det var også andre ideer om hvor dan man kunne komme ut av stagnasjon og ulike vansker, og med enda 96
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
færre inngrep i systemet. Enkelte betraktet moderne datateknologi, som kunne håndtere mye større datamengder og sammenhenger mellom data enn før, som en redning på litt sikt. En sentralplanøkonomi kunne mer enn andre økonomiske systemer ha fordel av dataalderen. Et annet alter nativ kunne være å modernisere industrien ved hjelp av avansert vestlig teknologi, slik Polen og Romania i noen grad prøvde i 1970-årene. Meningen var da å betale for teknologien med eksport av varer fra den moderniserte industrien. Av flere grunner fungerte ikke dette som tenkt. Endelig må nevnes at det etter hvert ble stemning for å løse opp noe av satellitt-organiseringen av østeuropeisk økonomi i forhold til Sovjetunio nen. Til å begynne med hadde hver av de enkelte nasjonale økonomiene blitt utsatt for en raskest mulig industrialisering etter sovjetisk mønster. Det skapte økonomier som langt på vei var kopier av hverandre, ikke økonomier som utfylte hverandre. En virkning av det var at det ikke ble så naturlig med økonomiske tverrforbindelser mellom de forskjellige lan dene. I stedet ble hvert land økonomisk avhengig av Sovjetunionen når det gjaldt råvarer, energi og markeder. I dette lå det selvsagt også et poli tisk kontrollmotiv. Fenomenet er kjent fra f.eks. vestlige lands kolonivelde i Afrika, der det var ytterst fa tverrforbindelser. Alle linjer førte til London eller Paris. I begynnelsen av 1960-årene begynte også Moskva å føle at denne formen for parallelle industristrategier innebar for mye slø sing med ressurser, og Khrusjtsjov gikk inn for å gjøre Comecon til et overnasjonalt organ som skulle gjøre enkelte nøkkelvedtak før de nasjo nale planene ble utarbeidet. Denne strategien, som samtidig var tenkt som planøkonomiens svar på den økonomiske integrasjonen i Vest-Europa, ble særlig motarbeidet av Romania, som fryktet en ny form for økono misk avhengighet og nasjonal degradering til råvareprodusent. Det første kommunistiske landet som gjennomførte økonomiske reformer av noe omfang, var Jugoslavia. Det hadde sammenheng med bruddet mellom Tito og Stalin i 1948. Ikke slik å forstå at de jugoslaviske kommunistene ønsket å være reformister. Tvertimot, etter bruddet la de vekt på å være minst like ideologisk korrekte som Stalin selv. Men etter hvert fant jugoslavene ut at den sovjetiske «statskapitalismen» befant seg nokså langt fra tankene om arbeidermakt hos Marx. Hvis arbeiderne fikk større innflytelse i bedriftene, kunne de føle seg mer delaktige i systemet. Samtidig kunne de jugoslaviske kommunistene regne seg som pionerer i nye og spennende måter å organisere samfunnet på, uten å kunne 97
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
beskyldes for å ha forlatt Marx. I en årrekke solte jugoslavene seg i besøksglansen fra utenlandske delegasjoner som kom for å studere arbeiderselvstyret. De jugoslaviske reformene løste ikke problemene som de sosialistiske økonomiene viklet seg inn i, det viste seg i 1980- og 90-årene, da Jugoslavias økonomiske krise var en av faktorene som muliggjorde oppløs ningen av forbundsstaten i krig og hat. På grunn av utstøtingen av Jugo slavia fra den sovjetkommunistiske leiren (med titoist som et av de verste politiske skjellsordene) fikk de jugoslaviske reformene i første omgang liten betydning for de andre kommunistlandene. En ville helst ikke bli beskyldt for å være titoist. Også etter den sovjetiske forsoningen med Jugoslavia i 1955 fortsatte dette å være tilfelle. Den jugoslaviske veien til sosialismen kunne respekteres, men skulle ikke kopieres. En annen motkraft mot reformtenkningen viste seg hver gang et kommunistpartis politiske makt hadde vært i fare, som i Polen og Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968. Da ble alle partiledelsene redde for eksperimenter med reformer som kunne fa uheldige politiske følger. Dermed satt partilederne med et dilemma: Hvordan åpne for reformer som er nødvendige for å redde regimets økonomiske prestasjo ner, når de samtidig kan fryktes å undergrave det samme regimets poli tiske enevelde? Dette dilemmaet la en bremse på reformarbeidet, men stanset det ikke. Både i Polen og Tsjekkoslovakia var forsiktige reformideer i omløp i slutten av 1950-årene. En litt dypere reformbølge var merkbar fra mid ten av 1960-årene i land som Tsjekkoslovakia, Ungarn og DDR. For siktige varianter dukket for første gang opp også i Bulgaria og Romania. Innholdet varierte fra land til land. Enkelte beslutninger ble desentralisert (ikke alltid helt ned til bednftsnivå), men den sentrale planleggingen ble ikke oppgitt av noen. I tillegg til en viss desentralisering dreide de nye reformene seg også om å ta markedsmekanismer litt mer i bruk. I den forbindelse ble det etablert nærmere kontakter mellom innenriks- og utenriksøkonomiene. Den mest aktive reformperioden i denne omgangen var fra 1965 til 1968. Den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslo vakia det året førte til økt forsiktighet, men betydde likevel ikke at klokka generelt ble skrudd tilbake på dette området. Det landet som deretter ble det ledende reformlandet, var Ungarn. Der var det fra midten av 1960-årene forberedt en «ny økonomisk 98
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
mekanisme». Den ble innført fa måneder før innmarsjen i Tsjekkoslo vakia i 1968. Vesentlig i den ungarske reformen var at den obligatoriske, detaljerte sentralplanleggingen ble avskaffet. Det skulle fortsatt være pla ner på ulike nivåer, men de skulle ikke være bindende på samme måte som før. I stedet for å la administrative vedtak i planorganene styre øko nomien, skulle markedsmekanismer med nærmere angitte betingelser brukes for bedriftenes standardavgjørelser. Man skulle ikke lenger slå opp i en sentral plan for å finne produksjonsmål og leveranser angitt i fysiske størrelser. I stedet skulle det være frie kontraktsforhold mellom selgere og kjøpere, også bedrifter imellom. Dermed ble det åpnet for en sterkere grad av konkurranse mellom selvstendige bedrifter, i begrenset grad også priskonkurranse. Mange subsidier skulle fjernes. Personlige sti mulanser skulle godtas. Utenrikshandelen skulle liberaliseres. Den stat lige styringen skulle først og fremst dreie seg om makrostørrelser som den økonomiske veksttakten, forholdet mellom forbruk og investeringer, og i hvilken retning næringslivet skulle utvikle seg. Selv om bedriftene fikk mer å si med hensyn til investeringer, beholdt staten en rekke virkemidler for å styre investeringene. Alt i alt gikk reformen ut på en kombinasjon av sentral kontroll og markedskrefter. Erfaringene med «den nye økonomiske mekanismen» var at det ble beholdt mer av den sentrale kontrollen enn det som opprinnelig var planlagt. Markedsmekanismene fikk mindre å si, først og fremst på grunn av uforutsette problemer ved å kombinere sentralplanlegging og marked. Det var også vanskelige avveininger mellom markedsmekanismer og sosiale kriterier. De ungarske reformene ble dempet en del midt i 1970årene. De økonomiske resultatene var ikke så gode som forventet, og utenlandsgjelda til vestlige land økte. Den ungarske avhengigheten av sovjetiske råvarer gjorde det i en slik situasjon vanskelig ikke å ta hensyn til den kritikken som ved flere anledninger ble rettet mot reformen fra Moskva. Sentralplanleggingen ble noe styrket, og prisene sterkere regu lert. Men fra slutten av 1970-årene ble den økonomiske reformpolitik ken igjen ført videre, slik at Ungarn gikk inn i 1980-årene som det mest eksperimentelle av landene i Sovjet-blokken. Mer enn andre land i ØstEuropa hadde derfor Ungarn hatt en lang forberedelsestid med økono miske eksperimenter da de kommunistiske regimene i hele regionen falt sammen i 1989.
99
Slutt med flikking på det gamle systemet. - Men hvem skal bli de nye kapitalistene? På tross av disse forberedelsene stod også Ungarn overfor en lang rekke spørsmål som ikke var drøftet så lenge det bare var snakk om å reformere det gamle systemet. For forholdsvis raskt ble det over hele Øst-Europa fra 1989 tydelig at forandringer som tok sikte på å bevare det gamle økono miske systemet, rett og slett var strøket fra dagsorden. Den kommunistiske økonomien var i stigende grad blitt assosiert med stagnasjon og krisetegn (riktignok ikke like sterkt i alle landene), og da kommunismen ble vraket som politisk system, ble det vanskelig å gå inn for en økonomisk ordning som ikke respekterte det. For nettopp håpet om økonomisk vekst og vel stand var det som fikk mange i Øst-Europa til å ønske seg bort fra kom munismen. Ikke alle var mest opptatt av flerpartisystem og politiske rettig heter. Og vekst og velstand ble knyttet til det økonomiske systemet i det rike og vellykte Vesten. At de kommunistiske myndighetene i årevis hadde rakket ned på dette og vært mest opptatt av skyggesidene, førte nå bare til en idealisering av Vesten og dets system. Hvilke forutsetninger som måtte til for å fa det til å fungere, ble i stor grad ignorert i den første tiden. Det gjaldt ikke bare optimister i begeistringens rus i Øst-Europa, det gjaldt også vestlige politikere og finanseksperter i en tilsvarende rus over å ha vunnet den kalde krigen. Raskt meldte likevel de vanskelige spørsmålene seg. En kapitalistisk markedsøkonomi handler jo ikke bare om å la markedskrefter avgjøre, å trekke staten ut fra prisfastsettelse og produksjonsplanlegging. Ett av hovedspørsmålene er alt nevnt: Hvem skal være kapitalister i de tilfellene der bedriftene var bygd opp av den kommunistiske staten, og der det ikke fantes private eiere fra den førkommunistiske perioden? Nettopp fordi den kommunistiske perioden for de fleste landene også hadde vært en intens industrialiseringsperiode, var dette spørsmålet av de viktigste der som man ville skifte økonomisk system. Samtidig meldte en rekke andre spørsmål seg. Hvilken lovgivning og hvilke nye institusjoner er nødven dige for å fa kapitalismen til å fungere? Og hva med innstillingen, menta liteten, hos eiere og bedriftsledere? Selv om man bestemmer seg for hvem som skal ha rett til eller fa muligheter til å overta de statseide bedriftene, hvordan kan tenkemåten, tillært gjennom mange års «sosialisme» (også 100
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
kalt statskapitalisme) endres slik at en ny og privat kapitalisme, basert på konkurranse, kan fungere? Ikke nok med at systemet skulle skiftes; mens det skjedde, skulle helst økonomien fungere bedre enn før, slik at stagna sjonen og krisetegnene i den kommunistiske økonomien kunne bli over vunnet. En undertittel på en av de mange bøkene om endringene i ØstEuropa uttrykker det problemet treffende: Rebuilding the Ship at Sea (Elster, Offe, Preuss 1998). Oppbruddet fra en sosialistisk planøkonomi ville per definisjon inne bære nye relasjoner når det gjaldt eierforhold, produksjon og omsetning. Eierskapet skulle i stor utstrekning bli privat, produksjonen skulle bestem mes på den enkelte bedrift etter de muligheter og begrensninger som mar kedet ville gi. Og markedet var det nye prinsippet for omsetning. Men også et fjerde element hører med, selv om det mer kommer som en følge av de første: en ny måte å fordele godene på i samfunnet. Fordelingen skulle ikke skje som et resultat av politiske vedtak (bortsett fra et visst sosi alt sikkerhetsnett), men som konsekvens av posisjoner, dyktighet, flaks og uflaks i den nye og ukjente markedsøkonomien. Andre hovedspørsmål som måtte besvares, var tempoet for omleg gingen. Det ene hovedalternativet fikk betegnelsen sjokk-terapi. Uttryk ket betegnet delvis tempoet for omleggingen, men også at en rekke tiltak skulle lanseres samtidig eller tett innpå hverandre i en pakkeløsning. At det ville gjøre vondt i øyeblikket, ville bli oppveid av den helbredelsen av det økonomiske systemet som ville følge. Alternativet var å ta seg bedre tid, både for å skjerme befolkningen fra overgangssjokk og for å gi bedre grunnlag for de mange avgjørelser underveis. På tross av sitt sterke reformøkonomiske utgangspunkt kom Ungarn til å befinne seg i den siste kategorien. Noen mente riktignok at den sterke utgangsposisjonen kunne gjøre det naturlig for Ungarn å ta mest mulig av overgangen i en jafs. Et annet syn vant fram: Nettopp den tidlige starten betydde at det ikke var nødvendig med noen sjokk-behandling. Motstanden mot sjokk-terapi kunne også ha andre begrunnelser. I enkelte land oppstod det raskt en mistanke om at hensikten med å utvise forsiktighet egentlig var å forandre så lite som mulig ved systemet, som i Romania de første årene etter 1989. I Ungarn var det derimot ikke tvil om målet. Det var å fa et nytt system. Det problemområdet som i teorien oppviste flest løsningsalternativer, var privatiseringen. De to hovedspørsmålene var hvem som skulle fa mulighet til å bli nye eiere, og hvordan verdiansettelsen skulle være. De 101
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
spørsmålene hadde en viss indre sammenheng. Dersom hele befolkningen skulle fa mulighet til å bli eiere, måtte aksjene, andelsbevisene, eierkupongene osv. bli delt ut gratis eller solgt til en symbolsk pris. Dersom de skulle selges til en reell pris, ville store deler av befolkningen bli utestengt fordi de hadde så lite å rutte med. Dessuten måtte man ta stilling til om utenlandske interessenter skulle kunne kjøpe på like fot med landets egne innbyggere. Så kom hovedspørsmålet om hvordan prisen skulle fastsettes. De to hovedalternativene her var en politisk (eller administrativt) fastsatt pris eller markedspris. Hvis det skulle være markedspris, ville tempoet i gjennomføringen ha stor betydning. Dersom mest mulig skulle privatise res med en gang, ville de som satt med mest midler i starten, dvs. folk som gjennom sine posisjoner hadde klart å legge seg opp betydelige midler under kommunismen, bli favorisert sammen med utlendinger. Den pro blemstillingen fører videre til neste spørsmål. Hva er begrunnelsen for at noen skal overta som privateiendom det hele folket har bygd opp gjen nom sitt arbeid? En behøvde ikke å være ekstrem nasjonalist fui å føle at det var galt å la store deler av landets nasjonalformue bli solgt til utlen dinger i en håndvending. Enda mer provoserende kunne det være å la det ferske demokratiets nye økonomiske elite bestå av folk som hadde levd på solsiden under kommunismen og skummet fløten av diktaturet. For hva slags folk var det som hadde kunnet legge seg opp midler? I de fleste til felle var de partifolk, og ofte var en tilknytning til f.eks. de hemmelige tje nester eller utenrikshandelen en forutsetning for deres økonomiske posi sjon. Kunne et nytt regime, uansett hvor mye ytringsfrihet og frie valg det skiltet med, fa tilstrekkelig legitimitet i befolkningens øyne hvis arvesølvet ble lovlig delt ut til dem mange følte hadde vært de egentlige kjeltringene under det forrige regimet? Jo mer de hadde klart å karre til seg under dik taturet, jo mer skulle de ha rett til å eie når det ble demokrati? En slik diskusjon dreide seg om politiske valg og om hva som føltes rettferdig. Men rettferdighetsaspektet var ikke det eneste. Det konkurrerte med hva som var økonomisk effektivt. For var det ikke nettopp det den økonomiske omleggingen skulle handle om, å skille politikk og økonomi? Satt på spissen var det uinteressant om de nye kapitalistene var tidligere torturister i sikkerhetspolitiet, bare de fungerte bra i sin nye rolle som kapitalister. Og nettopp spørsmålet om hva som ville fungere økonomisk effektivt, fikk stor betydning for de løsninger som ble valgt. Hvis aksjer, andelsbevis o.l. ble distribuert fritt eller nesten fritt til folk, hva slags eiere 102
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
ville det da bli? En fragmentert masse av folk uten kunnskap om hvordan dette økonomiske systemet skulle fungere? Slike eiere ville være høyst passive og ha liten evne til å foreta de omstruktureringer som ville være ønskelige i mange bransjer. I stedet ville direktørene på bedriftene fa stor makt, og en kunne da kanskje like gjerne ha gitt bort bedriftene til dem. Det kunne også tenkes at eierbevis o.l. ble gjort omsettelige. Da ville de uinteresserte kvitte seg med dem, og slik ville man fa en naturlig konsen trasjon av mer interesserte eiere. Men da kunne staten kanskje like gjerne ha satt en reell pris og solgt til dem med en gang? Spørsmålet om fri utdeling eller salg til en reell pris hadde også et annet aspekt. Hvis alt ble gitt ut gratis eller tilnærmet gratis, ville ikke staten sitte igjen med noen verdier etterpå. Med tanke på de mange oppgavene som ville falle på staten i overgangsperioden mellom to samfunnsformer, ville det være uheldig å ta bort en slik inntektskilde. Dessuten ville betydelige inntekter til staten være en rettferdiggjøring av at mer eller mindre tilfel dig private ble sittende som eiere av store deler av nasjonalformuen. Det var også et argument for å slippe til utenlandske selskaper som eiere. De kunne forventes å betale for seg. Med tanke på den gjeldsbyrden som mange av landene hadde til vestlige land, var det en ekstra fordel med utenlandske kjøpere, slik at betalingen skjedde i valuta. Et annet argument for å slippe til utenlandske selskaper som eiere var håpet om at de med sin ofte overlegne teknologi kunne bidra til å modernisere bedriftene. Dess uten kunne de med sin markedskunnskap og sine internasjonale salgskanaler gjøre det lettere å komme inn på nye markeder i utlandet. En ny markedsøkonomi skulle ikke bare bestå av privatiserte bedrifter. En viktig rolle var også tiltenkt nydannede virksomheter, som man særlig tenkte kunne ha gode sjanser i handel og andre tjenestenæringer. Mens industrien var sterkt (om enn ofte umoderne) utbygd, lå tjenestenæringe nes andel av bruttonasjonalproduktet klart under det som var vanlig i andre land med liknende økonomisk nivå. Nye bedrifter kunne hovedsa kelig tenkes å oppstå på to måter. Enten ved ren nystarting, eller ved at virksomheter som hadde fungert i det som ofte ble kalt «den andre øko nomien», ble formalisert. «Den andre økonomien» kunne ha et vidt for skjellig innhold fra land til land. I noen land var det mest snakk om «svart», altså ulovlig økonomi. I andre land, først og fremst i Ungarn, var det legale muligheter til å drive med noe ved siden av hovedjobben. Nye små virksomheter, enten de ble til på den ene eller andre måten, kunne i sin 103
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
tid tenkes å gå med overskudd som kunne skytes inn som investeringskapital i utvidelser eller nye bedrifter. Samtidig ville slike småbedrifter føre til at det oppstod en mellomklasse som kunne virke stabiliserende på en demokratisk utvikling. Det var lett å argumentere for og mot ulike overganger til kapitalisme, og de diskusjonene som i en del av landene tidligere hadde funnet sted i lukkede ekspertfora, ble supplert med friske meningsutvekslinger i offent lige medier så snart sensuren var borte. Vanskeligere var det å forutse hvilke betingelser som måtte oppfylles for at de ønskede framgangsmåtene skulle fungere, eller hvilke sammenhenger som gjaldt mellom forskjellige tiltak. Ulike strategier ble valgt fra land til land. Valgene kan delvis forklares utfra den økonomiske utgangsposisjonen for hvert land. Noen strategier føltes mer naturlige for et relativt velstående land som hadde eksperimen tert med reformer en stund; den samme framgangsmåten ville virke kun stig i en helt tradisjonell kommunistisk økonomi i et fattigere land. Men dike hensyn forklarer langt fra alt. En annen faktor var hvilke politiske erfaringer vedkommende land hadde hatt under kommunismen, og hvem som klarte å vinne makten ved de første valgene. Enkeltpolitikeres per sonlige appell kunne slå sterkere ut enn ekspertuenighet om reformstrate gier, spesielt i en befolkning som ikke var vant til åpen debatt og der et plutselig partimangfold med nye, ukjente politikere gjorde det vanskelig å velge. Etter hvert spilte også erfaringene med de første reformene en rolle; noen av de høyreorienterte regjeringene som satte i gang radikale omleg ginger, fant seg etter noen år erstattet av ekskommunister ved frie valg. Endelig må nevnes at internasjonale finansinstitusjoner, særlig Verdens banken, Det internasjonale pengefond og Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling, ble viktige faktorer til å påvirke hvordan reformene skulle gjennomføres. De satt med muligheten til å gi sårt til trengte kreditter, og satte sine betingelser for å yte slike.
Ungarn velger en gradvis omlegging Ungarns ledende stilling i reformpolitikken gav landet en flying start i arbeidet med å skifte økonomisk system. Det tidligere reformarbeidet ble i januar 1989 supplert med en ny lov som som gjorde det mulig å opprette 104
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
private aksjeselskaper (og liknende selskapsformer med begrenset ansvar). Med den nye loven ble kursen mot kapitalisme befestet, og det før man visste hvor mye som ville bli endret i det politiske systemet, når det i til felle ville skje, og hvilke følger det igjen ville fa for økonomien. Kursen ble satt uten at ankomststedet var bekreftet. Loven skulle riktignok ikke brukes til å privatisere eksisterende virksomheter, hensikten var å legge forholdene til rette for at nye bedrifter kunne organiseres som private aksjeselskaper. Dermed var det tydelig at de økonomiske reformene tok sikte på å nærme seg kapitalismen på begge dens hovedfelt, regler for pro duksjon og omsetning, og eiendomsrett. Produksjon og omsetning hadde i mange år vært underveis fra statsplan til markedsplass, nå ble dette fulgt opp med privat eiendomsrett, ikke bare til småvirksomheter av typen kiosk eller bakgårdsverksted, men aksjeselskaper. I de ungarske reformene hadde det også tidligere vært forsiktige framstøt på eiendomssiden; i 1984 kom en lov som overførte enkelte eiendomsfunksjoner til nyopprettede bedriftsråd. Det var likevel ikke snakk om at arbeiderne fikk noen reell makt. Bedriftsledelsen oppnevnte halvparten av medlemmene, så dette var først og fremst «direktørråd». Ved å kombinere de to lovene åpnet det seg imidlertid også muligheter for privatisering av eksisterende virksomheter, slik Stark og Bruszt har beskrevet det (1998). Det ble ofte kalt spontan privatisering. Det direktørkontrollerte bedriftsrådet kunne opprette et nytt aksjeselskap (eller flere slike), der aksjene ble betalt med deler av statsselskapets realkapital. I neste omgang kunne det nye selskapet utstede obligasjoner som ble kjøpt av det gamle selskapet. Betalingen var de aksjene det hadde i det nye selskapet, - som dermed ble sittende med råderetten både over sine egne aksjer og en større eller mindre del av verdiene i det gamle statsselskapet. Aksjene kunne så igjen selges videre til privatpersoner eller andre firmaer. Dette eksemplet viser hvordan utviklingen kunne ta sin egen retning når strategisk plasserte aktører med kunnskaper og makt i det gamle syste met utnyttet svakheter i de legale rammene som ble trukket opp for over gangen til et nytt system. Utover i 1989, parallelt med den politiske opp mykningen i Ungarn, ble det mye diskusjon om slike forhold. Og i 1990 ble det vedtatt en lov til forsvar av statseiendom, ikke for å stanse privati seringen, men for å fa den inn i mer oversiktlige former. Et statlig eien domskontor ble opprettet for å samordne privatiseringen, som dermed ble trukket over i mer sentraliserte former enn det hadde sett ut til i 1989. Det 105
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
tok tid før det nye statsorganet kom i virksomhet, og opprettelsen av det ble fulgt av nye diskusjoner. De mest skeptiske hevdet at det bare var et nytt forsøk på å skaffe sysselsetting for byråkrater som stod i fare for å bli arbeidsløse, og at det i alle tilfelle ville forsinke prosessen bort fra det gamle systemet.
Polen satser på sjokk-behandling Den ungarske situasjonen var forskjellig fra den polske på flere måter. Polen hadde hatt den mest stormfulle utviklingen i Øst-Europa det siste tiåret, med Solidaritet, unntakstilstand og gradvis nedtrapping av den, fram til rundebordssamtalene våren 1989 og Øst-Europas første ikkekommunistiske regjering. Den dramatiske politiske utviklingen hang nøye sammen med de økonomiske forholdene. Selv om Solidaritet også stod for krav om politisk demokrati, var prisforhøyelser og frykt for lavere levestandard grunnleggende for streikebevegelsene på 70- og 80-tallet, og dermed for dannelsen av Solidaritet. Myndighetenes forsøk på å rette opp økonomien hadde delvis bestått i prisforhøyelser for å minske subsidiene, som utgjorde en stor del av statsbudsjettet. Delvis ble det også forsøkt med en større reformpakke, som kan beskrives med stikkordene selvforvaltning, selvfinansiering og økt selvstendighet for bedriftene. Reformene trådte i kraft 1. januar 1982. Et mindre gunstig tidspunkt kunne ikke tenkes - en halv måned etter Jaruzelskis innføring av unntakstilstand. Det hjalp lite med en reform pakke som skulle desentralisere økonomiske avgjørelser når de politiske avgjørelsene med militærapparatets hjelp samtidig ble kraftig sentralisert igjen. Polakker flest fortsatte å oppleve økonomisk krise med tomme butikkhyller og økende pessimisme. Fra midten av 1980-årene ble det igjen diskutert økonomiske reformplaner. Men de løste ikke problemene. Inflasjonen skjøt fart, og utenlands gjelda var enorm (selv om Ungarn - regnet per innbygger - hadde enda større utenlandsgjeld). Nye streiker i 1988, da prisene ble satt opp uten lønnskompensasjon, førte til at de kommunistiske myndighetene og Soli daritet (formelt sett ennå ikke lovlig igjen) startet sine rundebordssamtaler i 1989 for å komme ut av både det politiske og økonomiske uføret. 106
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
Her ligger en av de store forskjellene mellom Ungarn og Polen. Selv om det også i Ungarn i 1989 ble ført rundebordssamtaler (men etter de polske i tid), stod de polske myndighetene på en helt annen måte overfor en folkebevegelse. Ovenikjøpet var den i stor grad en arbeiderbevegelse som ved forhandlingene for sikkerhets skyld hadde konkurranse av den offisielle fagbevegelsen på den andre siden av bordet. Det ble ikke opp nådd enighet om alle de økonomiske og sosiale spørsmålene som ble tatt opp, og der det ble enighet, dekket den over en god del sprik. På den ene siden ønsket opposisjonen at arbeidstakernes sosiale sikkerhet skulle ivare tas, på den andre siden skulle økonomien gjøres markeds- og konkurransestyrt. Ut fra den sosiale og politiske situasjonen i Polen med et sterkt arbeiderengasjement kunne man ha tenkt seg en forsiktig reformpolitikk. Slik gikk det ikke. Så vanskelig den økonomiske situasjonen var i Polen, var det framfor alt et sterkt ønske om å fa en ny økonomisk politikk, en som kunne fungere. Den polske opposisjonen bestod ikke bare av Solida ritet - og litt tilbaketrukket, den katolske kirken. Det fantes også enkelte miljøer av økonomer og andre som var opptatt av de samme liberalistiske ideene som preget mange vestlige land på 80-tallet. Dessuten var ikke erfaringene med delreformer under kommunismen i flere land overbevi sende. Den allmenne økonomiske visdom blant vestlige rådgivere om markedsøkonomiens vesen gav ytterligere støtte til en rask og målbevisst omlegging. Polen ble det første landet som ble kjent for «sjokk-terapi». Den bestod av flere elementer. Det første målet var å stabilisere økono mien så raskt som mulig. Deretter skulle overgangen til kapitalisme gjen nomføres. Det var Solidaritets-regjeringen fra sommeren 1989 som stod bak opplegget. Den drivende kraften var finansminister Leszek Balcerowicz, en akademiker og økonom med en sterk liberal overbevisning, del vis utdannet i USA og med undervisningserfaring fra flere europeiske land. Han samarbeidet med Det internasjonale pengefondet (IMF) og med uavhengige utenlandske eksperter som professor Jeffrey Sachs fra Harvard University, som en periode også var rådgiver for Boris Jeltsin. Enkelte mente at opplegget minte for mye om et polsk anti-kommunistisk svar på «det store spranget» i Kina i 1958, da det nesten ikke var grenser for hva man mente å fa til i økonomien i løpet av kort tid. I Polen var imidlertid ikke poenget å fa til en kjempemessig økonomisk vekst i løpet av kort tid, målet var å legge om til et annet system som etter rela tivt kort tid ville sikre mulighetene for en varig vekst. Mens overgangs107
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
programmet ble utarbeidet, ble den økonomiske situasjonen bare verre. Inflasjonen var høsten 1989 på vei til å komme helt ut av kontroll. Fra 1. januar 1990 ble en rekke tiltak innført for å bøte på det. Statssubsidiene til industriforetak ble kraftig redusert, og lønnsøkninger i det statlige næringslivet ble sterkt begrenset gjennom flere virkemidler. Pengepolitik ken ble strammet til. Denne medisinen kunne ha lagt store deler av det polske næringslivet øde med en gang, også bedrifter som kunne ha livets rett i en konkurranseøkonomi. For å gi slike bedrifter en sjanse dl å vise hva de kunne prestere, ble den statlige prisreguleringen tatt bort på en lang rekke varer og tjenester. Men også det ville medføre nye farer for feilutvikling. Siden bedriftene var opprettet og hadde fungert i en plan økonomi der de ofte hadde en faktisk monopolstilling, kunne en slik prisliberalisering føre til en prisstigning som ikke ville være naturlig i et åpent marked, men som bare reflekterte monopolsituasjonen. Det var derfor også nødvendig å bygge konkurransetrekk inn i økonomien så fort som mulig. Ellers ville man bare avskaffe planøkonomien uten å sette en mar kedsøkonomi i stedet. Flere virkemidler skulle tas i bruk for å fa til mer konkurranse. Etablering av nye virksomheter var viktig, det innebar også å skaffe legale rammer for aktiviteter fra «den andre økonomien». Like viktig var det å privatisere og omstrukturere det statlige bedriftslivet. Uan sett sjokk-ambisjoner var det umulig å få gjort noe slikt i en håndvending. Derfor hørte også en liberalisering av utenrikshandelen med for å skape økt konkurranse i den polske økonomien. Utenlandsk konkurranse på det polske markedet kunne presse polske aktører, som ellers kunne ha oppført seg monopolmessig, til å effektivisere produksjonen i stedet for å sko seg ved å la forbrukerne betale mer for de gamle varene. Den polske valutaen, zéoty, ble kraftig devaluert samtidig som den ble gjort internt konvertibel, slik at polske bedrifter og borgere fikk anledning til å kjøpe og selge uten landsk valuta. Kursen ble satt omtrent lik den tidligere svartebørskursen. Devalueringen førte til dyrere importvarer, men stimulerte til gjengjeld eksporten ved å gjøre polske varer billigere i utlandet. En rask innføring av så radikale tiltak kunne bare være mulig hvis befolkningen, som skulle bære overgangsbyrdene, hadde tillit til myndig hetene og trodde at politikerne nå tenkte på folks beste. Politikerne skulle da helst ikke ha kommet for ofte med talemåter om at det må bli verre før det kan bli bedre igjen. Det hadde folk hørt nok av i forbindelse med kommunistenes forsøk på å få skikk på økonomien. Solidantets regjering 108
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
hadde av gode grunner ikke et slikt rykte, og kunne tillate seg å be om nye og langt større offer fra befolkningen. Det betydde ikke at opplegget ble heiet fram av en samstemt opinion. Både i 1989 og særlig våren 1990 var det mye debatt, og ikke bare blant eksperter. Selv om det var forutsett en viss økonomisk tilbakegang til å begynne med, ble den større enn antatt. Mens det for 1990 var forventet en nedgang i bruttonasjonalpro duktet på 3,5 prosent, ble nedgangen på hele 11,4 prosent. Og selv om inflasjonen våren 1990 gikk ned i forhold til slutten av 1989, ble likevel tallene høyere enn ventet. Omkostningene ved omleggingen av systemet, blant annet reallønnsnedgang og økende arbeidsløshet, bidrog til at debat ten om privatiseringsformene ble livlig, for ikke å si opphetet. En annen bakgrunn for denne debatten var den begynnende privatiseringen som fant sted allerede før Solidaritet overtok regjeringsmakten. Gjennom å utnytte lovverket fra de økonomiske reformene som kommunistene hadde forsøkt å gjennomføre i 1980-årene, lyktes det enkelte partifolk å fa kontroll over lønnsomme enheter som ble skilt ut fra statsbedrifter. For argelsen over slik pampeprivatisering var en del av atmosfæren i privatiseringsdebatten. Debatten førte fram til en privatiseringslov som ble vedtatt sommeren 1990, supplert med andre lover i 1991. I Polen ble det åpnet for å ta flere metoder i bruk. I noen tilfeller kunne hele bedrifter, etter å ha blitt omgjort til aksjeselskaper, selges til en eller flere investorer, som også kunne være utenlandske. Den polske bakgrunnen med et sterkt arbeiderengasjement viste seg i en bestemmelse om at de ansatte fikk forkjøpsrett til 20 prosent av aksjene, og det til halv pris. En annen framgangsmåte som i enda sterkere grad gav uttrykk for at sosial rettferdighet skulle være et kriterium ved privatisering av statseiendom, var masseprivatiseringen ved hjelp av verdikuponger (vouchers). Et visst antall større statsbedrifter skulle da velges ut og gjøres om til aksjeselskaper (flere i senere omganger). De ansatte kunne gratis fa seg tildelt inntil 10 prosent av aksjene. Staten skulle dessuten foreløpig sitte med en annen del. Men mer enn halvparten av aksjene skulle overføres til en egen type aksjefond med en aktiv forvalt ningsoppgave. Den skulle bestå i å legge føringer for bedriftsledelsen. Disse nye institusjonene, begrenset i antall, skulle fortrinnsvis være uten landske konsulentfirmaer som på en uhildet måte kunne trekke opp stra tegier for bedriftene slik at deres markedsverdi ville stige. Jo bedre bedrif tene gikk, jo bedre ville de selv tjene på engasjementet. Etter en viss tid 109
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
skulle de dele ut andelsbevis til befolkningen, slik at alle voksne fikk en like stor eierandel i hvert fond. Disse eiendomsbevisene kunne det så handles med, på samme måte som med bedriftsaksjene. Hensikten med å trekke inn utenlandsk forvaltningsekspertise var å forhindre at kapitalspredningen som ville følge av en umiddelbar masseprivatisering, skulle komme i konflikt med de økonomiske målsettingene. De polske meto dene for privatisering var altså preget både av en målbevisst økonomisk liberalisme og et tydelig sideblikk til hva som kunne godtas som en sosialt rettferdig løsning. Og Polen fikk raskt rykte på seg som et land som satset høyt og lyktes med mye. Både inflasjonsbekjempelse og privatisering viste resultater. Det samme gjaldt utviklingen av utenrikshandelen, der devalu ering og reallønnsnedgang den første tiden reduserte importen og økte eksporten. For de internasjonale kredittinstitusjonene ble Polen favoritten i klassen, og landet fikk tidlig store kreditter fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefond. I 1991 fikk Polen til og med ettergitt halvpar ten av sin utenlandsgjeld.
Ønske om rask omlegging også i Tsjekkoslovakia I mange spørsmål gjaldt vanasjonene fra land til land ved overgangen til kapitalisme først og fremst hvilket tempo den skjedde i, og hvor mange unntak som ble forsøkt fra f eks. frisleppet av priser. Men i spørsmålet om privatisering av eiendom kom det, i tillegg til tempoforskjeller, også inn uenighet om metoder som var prinsipielt forskjellige, slik som eksem plene fra Ungarn og Polen viser. Et annet land enn Polen som satset på sjokk-terapi, var Tsjekkoslovakia - og, etter oppløsningen av helstaten ved årsskiftet 1992/93, Tsjekkia. Med Våclav Klaus som finansminister (1990-92, deretter statsminister til 1997) ble en liknende radikal overgang som i Polen satt ut i livet fra januar 1991, ett år senere enn i Polen. Det var ikke gitt at Tsjekkoslovakia skulle velge en slik kurs. Landet hadde ikke hatt så akutte økonomiske problemer som Polen, og blant de nye politikerne fra 1989 var det også mange som hadde hatt sympatier med eller vært aktive i reformkommunismen slik den gav seg uttrykk i Prahavåren 1968. Men gjennom forfølgelsen av opposisjonelle og den gene relle politiske undertrykkingen som fulgte den sovjetiske innmarsjen, var 110
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
det samtidig skapt grobunn for tiltak som radikalt ville fjerne Tsjekkoslo vakia fra den kommunistiske samfunnsformen. Mens Ungarn på 80-tallet hadde hatt en mer glidende reformutvikling drevet fram av krefter innen kommunistpartiet, slik at det kunne virke troverdig å fortsette med en mer gradvis overgang til kapitalisme, var situasjonen den motsatte i Tsjekkoslovakia. Dessuten spilte trolig også det personlige engasjementet til Klaus og hans dyktighet til å prege regjeringsarbeidet en rolle for at sjokk-terapi ble løsningen i Praha. Press fra vestlige kredittinstitusjoner virket i samme retning. Den tsjekkoslovakiske (og senere tsjekkiske) modellen minnet om den polske, men var forskjellig i mange detaljer. Ett av de områdene som var preget av både fellestrekk og forskjeller, var hovedmetoden for privatise ring. Også i Tsjekkoslovakia ble voucher-metoden brukt, men med en viktig forskjell. Mens disse eierkupongene var gratis i Polen, ble det i Tsjekkoslovakia innført en avgift for å bruke dem videre. Den var ikke helt liten, omtrent en halv månedslønn for en industriarbeider. Tanken var at en fullstendig gratis utdeling ville gi feil signaler om verdiene. Det skulle koste, men ikke så mye at noen ble utestengt. De som var villige til å betale avgiften, kunne bruke kupongene til å kjøpe aksjer for i selskaper som skulle privatiseres. Privatiseringsmyndighetene gjorde først en fore løpig verdiansettelse, og så ble aksjene solgt gjennom en form for «auk sjon» i flere runder. Hver verdikupong tilsvarte 1000 investeringspoeng, og det var med disse poengene at man kunne by på de aksjene som ble lagt ut. Poengene kunne brukes samlet, eller deles opp på aksjer fra flere bedrifter. Hvis etterspørselen etter bestemte aksjer til den angitte prisen var større eller mindre enn tilbudet, kunne det bli en ny runde med en justert pris. Slik kunne det fortsette noen omganger. Salgsinstitusjonen kunne også velge å godta resultatene fra en runde selv om ikke tilbud og etterspørsel stemte overens. I praksis var det ikke slik at landets innbyg gere personlig deltok i disse auksjonene. Det store flertall plasserte sine verdikuponger i investeringsfond som ikke var planlagt som en del av reformen, men som likevel dukket opp. Selv om det ble trukket opp ret ningslinjer for å sikre fondenes uavhengighet, fikk bankene en stor inn flytelse.
111
Opphørssalg i D D R Et annet tidligere kommunistland hvor det ble satset målbevisst på privat isering, var DDR, staten som opphørte å eksistere og fra 1990 ble en del av det kapitalistiske Tyskland. På tross av at DDR hadde vært en relativt godt utviklet industristat, var det mange virksomheter som hadde små muligheter til å overleve i den fellestyske, moderne konkurranseøkono mien. Selv om ingen andre av de tidligere kommunistlandene hadde en så rik «onkel» som Øst-Tyskland hadde og mottok så store økonomiske overføringer i overgangsfasen, var det heller ingen andre som så brutalt og raskt ble flyttet over i en annen økonomisk verden. Privatiseringen i det tidligere DDR ble ordnet svært sentralisert gjennom den nyopprettede Treuhandanstalt. Med flere tusen ansatte fikk denne institusjonen i oppdrag å privatisere og om nødvendig omstrukturere tusenvis av statsbedrifter med til sammen over 3 millioner ansatte. Vest-tyske interessenter kjøpte mest. I og med at statsgrensen var borte, var situasjonen annerledes enn i de andre landene, der en så omfattende og brå overføring av eiendom til utlandet ville blitt sett på som en nasjonal katastrofe. Noen av de samme følelsene dukket også opp i de østtyske delstatene i forhold til de rike, vel gjørende og maktglade vesttyskerne, men ikke så sterkt at det ble aktuelt å legge om politikken. Det ville også ha vært vanskelig å finne troverdige alternativer når en slik politikk først var påbegynt. En av grunnene til at andre former for privatisering ble valgt i nabolandene, var kapitalmange len. Enten måtte industriformuen deles ut bortimot gratis eller så måtte det legges opp til en langsom prosess. I Tyskland var situasjonen annerle des, ikke bare økonomisk, men også politisk. Det ville ha vært umulig å ha en sameksistens av en saktegående reformprosess i øst og en kapitalistisk turboøkonomi i vest i det samme landet.
Privatisering med iver og motvilje Privatiseringen i de øvrige landene ble lansert gjennom programmer som var større eller mindre variasjoner av oppleggene fra de landene som var først ute. I Romania ble det opprettet et privatiseringskontor i 1990, og 112
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
samme år ble enkelte småbedrifter solgt eller leid ut til private. I 1991 fikk landet sin privatiseringslov, som senere er blitt endret en rekke ganger. Mens småbedrifter skulle privatiseres gjennom auksjon, ble det åpnet for at større bedrifter kunne privatiseres gjennom forskjellige metoder som auksjoner eller direkte salg til investorer, ansatte eller bedriftsledelsen. For å forestå salgene ble det opprettet eiendomsfond. En av oppgavene skulle være å forestå nødvendige omstruktureringer som forberedelse til salg. Det skulle også være et innslag av masseprivatisering (ca. 30 prosent av verdiene) ved at befolkningen mot en lav avgift fikk tildelt eiendomsbevis (vouchers) i fondene. De kunne brukes til å erverve aksjer i de privatiserte bedriftene, eller de kunne selges til andre rumenske borgere. For å unngå for store eierkonsentrasjoner ble det satt grenser for hvor store aksjekjøp hver enkelt kunne foreta med eiendomsbevis. I det opprinnelige privatiseringsprogrammet ble en lang rekke «strategiske» virksomheter holdt uten for, særlig innen energisektoren, transport og telekommunikasjoner. Da loven ble vedtatt, skjedde det under så sterk protest fra opposisjonen at de fleste partiene utenom regjeringspartiet Den nasjonale redningsfronten (vesentlig tidligere kommunister) boikottet parlamentsbehandlingen. Protestene handlet delvis om at opposisjonen fikk for dårlig tid til å sette seg inn i forslaget, men også om innholdet. Noen mente at den lave ande len til masseprivatisering ville innebære at privatiseringen ville trekke alt for lenge ut siden det var så lite kapital tilgjengelig i Romania til kjøp av bedrifter. For å framskynde prosessen ønsket opposisjonen at andelen til «gratisutdeling» heller måtte være rundt 50 prosent. En annen innvending, som var å høre også i de andre tidligere kommunistlandene, var at privati seringen ville favorisere utenlandsk kapital. En poengtert nasjonal argumentasjon om slike spørsmål var en del av den felles forståelsesrammen for alle i et etterkommunistisk samfunn, i Romania som i det øvrige Øst-Europa. Det var ikke bare fordi det var fristende for kommunistene å ty til nasjonale verdier når den tradisjonelle marxistiske ideologien ikke lenger fenget. Det var like naturlig for antikommunistene, som etter diktaturets fall endelig kunne snakke høyt om nasjonale følelser som under kommunismen enten var fortiet eller under ordnet klassekampens retorikk. Dermed kunne nasjonale argumenter tas i bruk av de partier som til enhver tid hadde størst taktisk nytte av det. I debatten om den rumenske privatiseringsloven var det opposisjonen som anklaget de gamle kommunistene for å ville selge for mye av nasjonalfor113
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
muen til kapitalistene i Vesten, siden innenlandsk kapital ikke ville være sterk nok til å kjøpe opp det som ikke skulle deles ut gratis gjennom eiendomsbevisene. Opposisjonen minnet Iliescus parti om at det i valgkampen året før hadde anklaget opposisjonen for å ville slippe til utenlandske kref ter, og selv hadde skrytt av at «vi selger ikke landet». Det skal ikke mye fantasi til for å gjette at rollefordelingen hadde vært stikk motsatt om opposisjonspartiene hadde hatt regjeringen. I forhold til andre land kom Bulgaria sent i gang med sin privatisering. Selv om noen fa småbedrifter ble privatisert i 1991, ble det ikke vedtatt noen lov før i 1992, og først i 1993 startet egentlig prosessen, men også da i lavt tempo. Hovedvekten ble lagt på salg av enkeltbedrifter gjennom metoder kjent fra andre land (aksjesalg, auksjon osv.), men med mulig heter for ansatte og ledelse til å kjøpe inntil 20 prosent av aksjene til halv pris. Dessuten skulle 20 prosent overtas av statlige fond. Systemet var nokså komplisert. At tempoet var lavt, skyldtes både skepsis til privatise ringen i det regjerende sosialistpartiet, og at de tilgjengelige investeringsmidlene var små.
Tidligere sovjetrepublikkers vei til kapitalisme I Baltikum var det andre grunner til at det drøyde med privatiseringen. Først måtte den statlige uavhengigheten fra Sovjetunionen sikres. Det ble oppnådd i 1991. Deretter ble det vedtatt privatiseringslover i alle tre lan dene. Som det første av de baltiske landene fikk Estland sin egen nasjonale valuta i 1992 (kroon), og i 1993 ble en pnvatiseringslov vedtatt (med senere justeringer). En viss privatisering av mindre virksomheter startet likevel allerede i 1991. Av de baltiske statene er det Estland som har ført den mest liberalistiske økonomiske politikken, og det gjenspeilte seg også i utformingen av den estiske loven. Den var inspirert av den tyske Treuhand-modellen, der et statlig privatiseringsorgan fikk store fullmakter til å forestå avhendingen av statlige bedrifter. Store bedrifter som det knyttet seg mer kompliserte problemer til, skulle forsøkes solgt gjennom anbud med foregående forhandlinger for å fa avklart spesielle omstendigheter og betingelser. Enklere bedrifter skulle selges ved auksjon. Det var også et visst innslag av voucher-metoden ved at verdikuponger kunne veksles inn 114
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
i aksjer. Slike aksjeposter kunne bare være minoritetsposter. I det estiske opplegget var det viktig at aksjeselskapene ble kontrollert av eiere som hadde flertallsposisjoner, slik at de kunne forventes å engasjere seg aktivt for å utvikle bedriften. Latvia var det baltiske landet som kom sist i gang med privatiseringen med sin lov av 1994. Målsettingen har vært å fa til mest mulig direkte salg av større bedrifter, slik at det kunne bli en aktiv ledelse til å forestå omstrukturering og planlegging. Men det har også vært et betydelig inn slag av voucher-metoden. Mens et av hovedspørsmålene i flere andre land var om verdikupongene skulle deles ut tilnærmet gratis eller ikke, ble et annet kriterium trukket inn i Latvia. Før uavhengigheten stod latvierne i fare for å komme i mindretall i sitt eget land på grunn av den mangeårige innvandringen fra andre deler av Sovjetunionen. Da verdikupongene skulle deles ut, ble utdelingen knyttet opp mot hvor lang tid folk hadde bodd i landet. Selv om det formelt ikke var snakk om et nasjonalt krite rium, var det slik det virket i praksis. Det baltiske landet som kastet seg ivrigst ut i privatiseringen, var Litauen. Allerede i 1991 begynte en omfattende voucher-privatisering da den sterkt antikommunistiske folkefronten Sajudis under ledelse av Vytautas Landsbergis hadde regjeringsmakten. Programmet ble kritisert for å være for dårlig planlagt, men fikk likevel prosessen i gang. Ved siden av verdikuponger ble også metoder som auksjoner brukt. Et kjennetegn ved det litauiske programmet var at ansatte og ledelse i bedriftene hadde rett til å kjøpe opptil 50 prosent av aksjene. I senere privatiseringslover (1995 og 1997) ble voucher-perioden forlatt, alt videre aksjesalg skulle skje til mest mulig reelle priser. Felles for de baltiske statene var at de ikke hadde vært en del av Sovjet unionen i mellomkrigstiden, bare i etterkrigstiden. Denne historiske bak grunnen delte de med Moldova, selv om Moldova ikke hadde vært egen stat i mellomkrigstiden, men en del av Romania. Samtidig var det store for skjeller. I Sovjetunionen var de baltiske republikkene økonomisk i fremste rekke, noe som også avspeilte den førsovjetiske tiden. Moldova hadde der imot før annen verdenskng vært den fattigste regionen i Romania (og på 1800-tallet en perifer provins i tsar-Russland). Selv om opphevelsen av den integrerte sovjetøkonomien kastet sjokkbølger inn i både de baltiske økonomiene og Moldova, var Moldovas situasjon langt vanskeligere. Ikke bare hadde Baltikum et bedre utgangspunkt. De baltiske statene hadde også en 115
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
gunstig geografisk plassering med korte avstander til velstående land som Tyskland og de skandinaviske landene. Moldova ligger innestengt mellom svake økonomier som Ukraina og Romania, og med lang avstand til VestEuropa. Det er derfor ikke overraskende at den privatiseringsformen som dominerte i Moldova, var voucher-metoden. Den ble satt ut i livet fra 1995. Men allerede kort tid etter uavhengigheten i 1991 var en del mindre virksomheter blitt solgt direkte. Den senere privatiseringen av større bedrif ter gjennom direkte salg (bl.a. anbudsprinsippet med foregående forhand linger) har imidlertid gått langsomt. Utenlandske investorer er ikke interes sert, og innenlandsk er det få investeringsmidler.
Balkan-erfaringer Et annet av Øst-Europas fattigste land er Albania. Også her ble det fra 1995 satt i gang en masseprivatisering med verdikuponger. De kunne veksles med aksjer etter et slags auksjonsprinsipp. Etter det økonomiske og politiske sammenbruddet i Albania i 1997 har myndighetene i større grad forsøkt å få inn eiere som kan opptre aktivt i ledelse og omlegging av bedriftene. I det tidligere Jugoslavia har krigsutviklingen ikke overraskende ført til helt ulike situasjoner når det gjelder privatisering. Viktige bakgrunnsfak torer er også det økonomiske nivået før oppløsningen av Jugoslavia og ulik geografisk plassering i forhold til mer avanserte økonomier. Slovenia har en spesielt gunstig plassering i dette bildet med det høyeste økono miske nivået i det gamle Jugoslavia, minimalt med krigshandlinger, samt nærhet til vestlige økonomier som Italia og Østerrike. Privatiseringen har skjedd forholdsvis langsomt. Et omfattende og komplisert voucher-program har stått sentralt. Det bygde på de spesielle reformforsøkene i jugo slavisk økonomi i 1980-årene med en stor grad av selvstyre for bedriftene og arbeiderinnflytelse. I Slovenia ble derfor naturlig nok de ansatte og bedriftens pensjonister tilgodesett med aksjer (opp til 20 prosent på gun stige betingelser). Et annet trekk ved den slovenske reformen har vært at staten har beholdt en viss innflytelse gjennom statlige fond (utviklings fond, pensjonsfond og fond til erstatning av nasjonalisert eiendom). De fikk til sammen 40 prosent av aksjene. Det som da var igjen (minst 40 116
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
prosent), ble solgt gjennom ulike metoder. Mange mindre bedrifter ble i praksis overtatt av de ansatte og ledelsen, mens større bedrifter mest fikk eksterne eiere. Kroatia fulgte fra 1992 et liknende opplegg, hvor både bedriftsledelse, ansatte og statlige fond ble eiere. Senere ble aksjer også lagt ut til salg gjen nom det statlige privatiseringsfondet. En del av disse ble tilbudt krigsvete raner på gunstige vilkår. Denne linjen ble fulgt opp i et voucher-program i 1997/98. Samtlige verdikuponger ble reservert for dem som var blitt registrert som krigsofre, rundt 230 000 mennesker. De kunne bruke kupongene til deltakelse i et komplisert auksjonsopplegg om aksjer i ulike bedrifter eller plassere dem i et begrenset antall private aksjefond. De fleste valgte det siste alternativet. For de øvrige deler av det tidligere Jugoslavia har den økonomiske situasjonen på grunn av krig, sanksjoner og tradisjonell fattigdom vært lite oppmuntrende. Privatiseringsspørsmålet har ikke vært i fremste rekke. I Serbia og Montenegro («rest-Jugoslavia») var det tilløp til økonomiske reformer og privatisering på begynnelsen av 90-tallet, men krig og inter nasjonale sanksjoner satte en stopper for det. I 1997 kunngjorde regje ringen et større privatiseringsprogram, der ulike salgsmetoder skulle tas i bruk (utenom vouchers). Bosnia-Hercegovina har vært enda lenger fra å fa til en økonomisk reformpolitikk, krigen ødela det meste. Men etter fredsavtalen er det blitt arbeidet med ulike juridiske opplegg for å komme videre. Makedonia har unngått å bli direkte krigsskueplass, men landets økonomi har likevel fatt lide sterkt under sanksjoner mot Jugoslavia og flyktningstrømmer. En stor grad av privatsiering har likevel funnet sted, først med mindre bedrifter, senere også med en del større. Det vanligste er at ledelsen og ansatte har kommet inn som eiere. Denne oversikten viser både fellestrekk og forskjeller i privatiseringen i de østeuropeiske landene. Det største fellestrekket er selve satsingen på privatisering, selv om vilje og evner, tempo og metoder har variert. Mange land har benyttet seg av voucher-metoden i en av dens mange for mer, men først og fremst i første fase av privatiseringen. Voucher-meto den var velegnet til å fa privatiseringen av større virksomheter i gang, og den kunne bidra til å rettferdiggjøre et system hvor landets felles formue ble overført til private. I senere faser gikk man gjerne bort fra denne metoden. Det ble viktigere å fa inn eiere som ville noe med bedriften, og det var ønskelig for staten å fa inntekter av privatiseringen. 117
Noen av privatisenngens vanskelige spørsmål Privatiseringen handlet ikke bare om industri- og handelsbedrifter. Flere andre områder ble samtidig overført fra statlige, kommunale eller kollek tive eiendomsformer til private. Det gjaldt f.eks. mange boliger. Men her var forholdene svært forskjellige. Mange eide selv sine boliger også under kommunistisk styre, ikke bare på landsbygda, men også i byer. Den pri vatiseringen som skjedde etter 1989, ble i noen tilfeller knyttet sammen med det som skjedde i næringslivet, f.eks. slik at verdikuponger kunne anvendes på begge områder. Et av de vanskeligste spørsmålene ved privatisering har vært eiendoms forhold som hadde oppstått før kommunistene tok over makten. Det gjaldt en del bedrifter og boliger, men framfor alt jordeiendommer. Rundt 1950 var de enten nasjonalisert eller omgjort til kollektiv eiendom. Privatiseringen innebar at de gamle eierne igjen skulle fa slippe til. I mange tilfeller var ikke det spesielt problematisk. Men ofte oppstod pro blemer som var vanskelige å løse og som både kunne skape vondt blod lokalt og inngå som en del av det partipolitiske konfliktfeltet. Hva skulle gjores med bedrifter som var blitt utvidet, og som nå hadde lite til felles med det private utgangspunktet for nesten femti år siden? En av løsning ene i slike tilfeller var å gi de opprinnelige eierne og deres arvinger erstat ning uten at de fikk overta bedriften. Der det oppstod langvarig strid, ble det samtidig lagt en død hånd over planlegging og investeringen En rask avklaring av eiendomsforholdene ble derfor ofte viktigere enn en grundig saksbehandling som trakk ut i tid. Ved tilbakelevering av nasjonaliserte boligeiendommer oppstod ofte andre og svært følsomme spørsmål. Der den opprinnelige eierfamilien for lengst var satt på porten eller hadde flyktet til utlandet, bodde det leie boere som kanskje hadde hatt sitt hjem der i mange år, og som i et van skelig boligmarked ikke hadde noe alternativt sted å bo. Hvordan kunne lovgivere og myndigheter klare å ta hensyn til så forskjellige interesser? Hva skulle telle mest, de tidligere eierfamiliers rettmessige krav på å flytte inn i det som en gang var tatt fra dem uten erstatning, eller det sosiale hensynet til leieboerne? Noen ganger kunne det virke naturlig å uttrykke motsetningsforholdet på en slik måte. Andre ganger var eiendommene bebodd av folk fra den gamle partieliten. De ville nødig gi fra seg sine pri 118
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
vilegier, og forsøkte kanskje å tale sin sak ved å framstå som sosialpolitikere med omsorg for ubemidlete leieboere. Vanligvis ble slike saker løst ved at den gamle eiendomsretten ble respektert, men slik at betingelsene for leieboerne og tidspunktet for overtakelse kunne variere. Selve saks behandlingen kunne dessuten dras ut i tid og gjøres juridisk komplisert, noe som ikke minst rammet eierfamilier som hadde holdt til i utlandet og ikke så lett kunne følge opp saken. De fleste av de førkommunistiske gårdsbrukene i Øst-Europa (utenom Sovjetunionen) var formelt sett ikke blitt nasjonalisert, men gjort om til kollektiv eiendom i form av kooperativer. Men det var også en god del statsbruk. To land hadde en annen hovedordning enn den vanlige, Jugo slavia og Polen. Der var de private gårdsbrukene blitt beholdt, selv om det også fantes innslag av de andre eiendomsformene. I de fa årene mellom annen verdenskrig og kollektiviseringen var det i flere av landene først gjennomført jordreformer, der kommunistene for å gjøre seg populære blant den fattige delen av landsbybefolkningen stykket de gamle jordeien dommene ytterligere opp. Med kollektiviseringen fa år senere kom ikke selveiertilværelsen for disse småbøndene til å vare så lenge. Men med sine ulønnsomme småbruk kunne de da på nytt være politisk nyttige for kom munistene ved å være blant dem som lettest lot seg overtale til å gå inn i de nye kollektivbrukene. Etter 1989 ble landbruket i prinsippet utsatt for de samme reformene som annet næringsliv. Prisene skulle slippes fri, subsidier tas bort og omsetningen baseres på markedsprinsippet. Langt fra alt ble gjennomført, særlig ikke til å begynne med. Både i østlige og vestlige land reiser land bruket spesielle problemer for en rendyrket markedsliberalisme. Støtte ordninger, markedsreguleringer og begrensning av retten til fri omsetning av eiendom fins i ulikt omfang i hele Europa. Når det gjaldt eiendomsstrukturen, var det vanligvis høyt prioritert å gi jorda tilbake til bøndene, eventuelt i form av erstatningsjord dersom det var praktisk umulig på grunn av endret arealbruk. Uretten fra tvangskollektiviseringen skulle gjøres god igjen. Dermed gikk Øst-Europa inn i sin tredje store jord reform i dette århundret. Etter første verdenskrig var storgodsene i flere land blitt oppløst, og etter annen verdenskrig kom kollektiviseringen. Men det var mange problemer forbundet med det enkle slagordet om å gi jorda tilbake til bøndene. Mens privatiseringen av industrien hadde som en av sine hovedbegrunnelser at det ville gi en mer effektiv produksjon 119
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
(ved siden av den rent politiske begrunnelsen), var det spørsmålet mer innfløkt når en kom ut på landsbygda. Selv om middelstore familiebruk fungerte tilfredsstillende i mange vestlige land, mente mange eksperter at bruksstørrelsen ved oppsplitting av jorda i Øst-Europa ville bli så liten at det ikke kunne bli lønnsom drift ut av det. Ikke bare på grunn av størrel sen i seg selv, men også fordi småbrukere ikke ville ha tilstrekkelig med tekniske hjelpemidler til å drive moderne. Den gamle maskinparken på stats- eller kollektivbrukene egnet seg ofte ikke til små enheter, og det var i alle tilfelle langt fra nok utstyr dersom hver bonde skulle fa nok redskap å starte med. Det kunne tale for å fortsette med felles maskinpark. Men da ville mye av den gamle strukturen likevel bestå. Samtidig hadde ikke alltid eksperter som ønsket å bevare en del av stordriftens fordeler, så stor poli tisk eller moralsk autoritet. De satt ofte selv i nøkkelposisjoner i det gamle systemet, og ville miste makt og posisjoner om det ble brutt opp. Andre hevdet at den innsatsviljen som ville følge av privatbondens personlige interesse av å gjoie det godt økonomisk, var en nødvendig forutsetning for å fa til et mer veldrevet landbruk. I tillegg til disse politiske og økonomiske argumentene om eiendomsog driftsformer dukket raskt et annet spørsmål opp. Hva med dem som hadde arbeidet i en årrekke på kollektivbrukene, men uten å ha eid jord tidligere? Var det riktig at de skulle stilles utenfor til fordel for byfolk som var barn eller barnebarn av tidligere bønder? Her stod ikke konflikten mel lom politisk rettferdighet og økonomisk hensiktsmessighet, her møttes to motstridende rettferdighetssyn. I mange tilfeller var det folk som stod lavt på den uoffisielle rangstigen i landsbyen som ville bli rammet, folk som verken tilhørte ættestolte bondefamilier eller kommunisttidens lokale elite. Men det kunne like gjerne dreie seg om medlemmer av denne eliten. Og den innbefattet ikke bare en lokal partisekretær, men også agronomer og andre fagfolk som hadde ledet kollektivbruket. Et strengt krav om gjen oppretting av gamle eiendomsforhold kunne dermed utestenge mange av dem som hadde mest greie på jordbruk, fra å bli bønder. I noen land var det enda flere vanskelige spørsmål å ta stilling til. Prin sippet om å gi de førkommunistiske eierne og deres arvinger tilbake jorda, var ikke entydig. Hvilket tidspunkt på slutten av 1940-årene skulle man sammenlikne med? I Tsjekkoslovakia ble den 25. februar 1948 valgt, dagen for den kommunistiske maktovertakelsen. Jord som var tatt fra eierne før det, kom ikke i betraktning. I noen land ville en slik dato først 120
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
og fremst bety at storgods som var blitt oppdelt før kollektiviseringen, ikke skulle gjenopprettes. I Tsjekkoslovakia var datoen bestemt også ut fra en nasjonal tankegang. Rundt en fjerdedel av den dyrkede jorda var blitt ekspropriert kort tid etter krigens slutt. Den jorda hadde tilhørt landets tyske befolkning (og delvis den ungarske) og andre som samarbeidet med okkupasjonsmakten. Representanter for de rundt tre millioner sudettyskerne som etter krigen ble fordrevet og mistet sine eiendommer, møtte ingen forståelse i det etterkommunistiske Tsjekkoslovakia når også de krevde å bli tatt hensyn til i eiendomsoppgjøret.
Bankene henger etter Et av de områdene der privatiseringen i mange tilfelle har gått spesielt langsomt, også i land som har ønsket å være i fremste rekke med hensyn til markedsøkonomi, er bankvesenet. Statsplanøkonomien gav de eksiste rende bankene liten trening i å spille den nøkkelrollen som forretnings bankene innehar i en markedsøkonomi. Det har derfor vært mange bank kriser, både i de fattigere og mer velstående landene. Selv om det har hendt at banker har fatt gå konkurs, har det vært lite fristende for myndig hetene å tillate det. Hvis det hadde vært mer godtatt, ville det kanskje ha virket som en lærepenge for andre banker, slik at bankvirksomheten hadde kommet inn i sunnere spor. Men det ville samtidig bety at mange hadde mistet innskuddene sine, og at enda flere ville frykte for å bli ram met neste gang og ta ut pengene også fra andre banker. Det har derfor vært en tendens til at myndighetene har reddet banker —selvsagt med advarsler om at dette er siste gang. Noe av det som har hemmet bankdriften mest, er alle de store industri selskapene som ikke har kunnet gjøre opp for seg. Ikke minst gjelder det bedrifter som det på grunn av ulønnsom drift og usikre markedsmulig heter har vært vanskelig å privatisere, men som det samtidig har vært poli tisk og sosialt umulig å likvidere. Litt tilspisset kan en si at hvis «flinke» reformmyndigheter har tatt bort subsidieringen av en del ulønnsom industri for å fa ned underskuddet på statsbudsjettet (også etter krav fra internasjonale finansinstitusjoner), har kanskje bankene stilt opp med usik rede kreditter. Det kan ha skjedd som velvillige vennetjenester som følge 121
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
av de tette personforbindelsene fra de gamle partibyråkratiske strukturene, og da ikke bare som en utstrakt hand for å opprettholde driften. Mye av privatiseringen der den gamle ledelsen kjøpte seg inn som nye eiere, ble finansiert ved at bankvenner stilte opp med de nødvendige lån, f.eks. i Slovakia. Bankene kan også ha følt seg i en tvangssituasjon. Om de strupet kreditten til blytunge bedriftskunder i håp om å unngå enda større tap, ville både bedriftene og bankene selv bli trukket ned i dypet. Dermed var dette en måte både for politikere og bankfolk å skyve de håpløse proble mene med slike bedrifter foran seg enda en stund. Konsekvensene av å sette slike bedrifter (f.eks. stålverk eller gruver med mange tusen arbei dere) kniven på strupen kunne bli ufattelig store både for lokalsamfunn (f.eks. byer av betydelig størrelse, men med fa alternative arbeidsplasser), eksportinntekter og endog landets politiske stabilitet. Noen ganger førte også andre former for privatisering av industrien enn «hjelp til direktør-venner» bankene inn i en rolle som skapte problemer for den ordinære bankdriften. Det gjaldt f.eks. Tsjekkiæ som tidlig fikk ry på seg for å være et land med en bevisst privatiseringspolitikk under ledelse av liberalisten Våclav Klaus. Men en del av dette bildet var et overflateinntrykk. Gjennom investeringsfondene som mange av borgerne plas serte sine verdikuponger i under voucher-privatiseringen, fikk bankene en faktisk kontroll over mange av de privatiserte bedriftene. Og bankene var selv bare i liten grad privatisert. Indirekte hadde altså staten fortsatt stor innflytelse over bedriftene. Den innflytelsen ble i begrenset grad brukt til å restrukturere. I stedet fikk bedriftene lån - selv om de var insolvente. I håp om bedre tider. Selv om det alt tidlig dukket opp mindre private banker i de fleste av landene, og noen større banker ble privatisert, kom bankprivatisering i større målestokk først i gang i annen halvdel av 1990-årene. Et av de brennbare spørsmålene var forholdet til utenlandsk kapital. Det har stått på dagsorden i forbindelse med privatisering av industrien, men enda mer når det gjelder bankene. Også i land som generelt har ønsket utenlandsk kapi tal velkommen, har skepsisen vært utbredt til at store banker skulle komme på utenlandske hender. Tsjekkia er igjen et eksempel på det. Ofte har problemstillingen endret seg underveis ved at utenlandske interessen ter har krevd at det først må ryddes opp i bankenes egne tap. Det ville enten innebære at staten måtte dekke bankenes tap eller at utlendingene tok ansvaret mot å fa banken nesten gratis. I en slik situasjon utfordres 122
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
nasjonale følelser selvsagt ekstra, og det er som regel som siste utvei at storbanker er blitt solgt til utlandet. Et eksempel er Ungarn, som ved utgangen av 1998 var det eneste landet ved siden av Latvia der uten landske interesser kontrollerte over halvparten av aksjekapitalen i ban kene. I Ungarn var det allerede tidlig i 1990-årene flere omfattende bank kriser, og staten satset store beløp for å redde bankene. Det beveget etter hvert politikerne til å åpne for utenlandsk eierskap, i håp om at det ville tilføre bankene både ny kapital og vestlig ekspertise. For Latvia kommer også et annet forhold inn. Det latviske markedet er så lite at det er vanske lig å fa til sterke nok selvstendige enheter, noe som har åpnet veien for både skandinaviske og russiske bankinteresser. De mange bankkrisene som har preget østeuropeisk økonomi etter 1989, er ikke bare et uttrykk for at tøylene har vært for slakke. Eksem plene på tøylesløshet og misbruk av posisjoner står ved siden av sosiale tvangssituasjoner der ingen tør å ta ansvaret for å strupe store eller små lokalsamfunn. En beslektet problemstilling gjelder lån til nye eller omstrukturerte bedrifter. Vurderingene av hva som kan ha livets rett i en økonomi under full omstilling og med langt flere ukjente faktorer enn vestlige bankfolk er vant til, kan være uhyre vanskelige. Risikovurde ringen kan lett bli så streng at omtrent ingenting kommer i gang av ny virksomhet, bedrifter som skulle være motorer i den nye økonomien. Og da er man kanskje like langt. En type privatisering som det er blitt mer av i slutten av 1990-årene, gjelder offentlig tjenestevirksomhet, ikke minst av det slaget som også i mange vesteuropeiske land tradisjonelt har vært offentlig eid og drevet, som f.eks. televerk og energiforsyning. I pakt med privatiseringsbølgen i Vest-Europa i 1980- og 90-årene er disse områdene av samfunnet blitt privatiseringmål også i øst.
Hvor privat? I hvor stor grad har så privatiseringen, dette kjernepunktet i overgangen til kapitalisme, lykkes? Selv om det er betydelige forskjeller mellom lan dene, er hovedinntrykket at regionen som helhet er nær ved å nå privatiseringsmålene ved årtusenskiftet. Fortsatt gjenstår en god del, også i de 123
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
landene som økonomisk ligger i første rekke. Når f.eks. deler av tungin dustrien i Polen gjenstår, er det ikke overraskende at det samme gjelder enda mer for et fattigere land som Romania. Men det er privat sektor som dominerer. Det er der den største delen av bruttonasjonalproduktet ska pes. I Polen kom 65 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) fra privat sektor i 1997, i Ungarn og Tsjekkia 75 prosent, i Romania 60 prosent. I denne sammenhengen kan det virke overraskende at tallet for et så fattig land som Albania var på hele 85 prosent i 1996. Slike tall byr på tolkningsproblemer. Hvilke endringer i økonomien skjuler seg bak prosenttallene? En overflatisk tolkning er å tenke seg øko nomien i disse landene som en temmelig statisk helhet, der eierforholdene gradvis endrer seg ved at staten erstattes av private. Men selv om det er én viktig side av utviklingen, har det samtidig skjedd andre viktige endringer. Mens industriens andel av det albanske BNP i 1990 var 40 prosent, var tallet for 1995 bare 12 prosent. Når landbruket var blant de første virk somhetene som ble privatisert, sier dermed den høye privatiseringsgraden for albansk økonomi ikke at det tidligere næringslivet er blitt raskt privat isert og har tatt skrittet inn i en moderne kapitalisme, men at overgangen også har innebåret en avindustrialisering. Eller sagt på en annen måte: for industrien har nedleggelse vært et like aktuelt alternativ som privat eller fortsatt statlig eierskap. Et annet eksempel på at det kan ligge særegne for hold bak en «normal» privatiseringsprosent, er Polen. For de fleste andre landene ville en privatandel på 65 prosent av BNP i 1997 bety at landet på mindre enn ti år hadde gått fra ingen eller en ubetydelig privatsektor til to tredjedeler av produksjonsverdien. Men i Polen var verdien av produksjo nen fra privat sektor på 19 prosent allerede i 1988, det vil si før kommu nismens fall. Forklaringen er at det polske landbruket ikke var kollektivi sert. Selv om privatiseringen likevel har gått fort i 1990-årene, har ikke endringsprosessen vært så kraftig som en kan fa inntrykk av når en ser på 1997-tallet isolert. I det samme året skjedde bare 37 prosent av industri produksjonen i privat sektor. Og i tungindustrien og gruvene var privatandelen helt ubetydelig. Den private økonomien bestod i 1997 dermed først og fremst av landbruket, en mindre del av industrien, privatiserte bedrifter innen bygg og anlegg, handel og tjenester - og en mengde nye og ofte små firmaer i disse bransjene.
124
Utenlandsk kapital —trussel eller velsignelse? Nye bedrifter av litt større omfang har ofte vært utenlandske etableringer. Men utenlandsk kapital har også kjøpt eksisterende virksomheter. Mange hilste utenlandsk kapital velkommen fra begynnelsen. Den kunne bidra til modernisering av tungrodde bedrifter gjennom overforing av teknologi og mer effektive driftsmetoder, foruten bedre markedsføring og økt eksport til vestlige markeder. Men det var også mye motvilje. Noen ganger var det en generell skepsis til utenlandsk eierskap ut fra et ønske om nasjonal kontroll over økonomien og arbeidsplassene. Andre ganger var ikke skepsisen rettet mot utenlandsk kapital generelt, men ble knyttet til bestemte historiske erfaringer. Det gjaldt særlig Polen og Tsjekkoslo vakia - der de mest kritiske så tyske oppkjøp i 1990-årene som en fredelig parallell til nazi-Tysklands aggresjon under den annen verdenskrig. Slike tolkninger ble likevel ikke en del av den offisielle politikken, og i alle lan dene ble det etter hvert åpnet for utenlandsk eierkapital. Ofte var en over takelse koplet sammen med oppsigelser, selv om myndighetene i en del tilfeller forsøkte å stille krav om å opprettholde en bestemt sysselsetting et visst antall år. På den enkelte bedrift måtte bitterheten over eventuelle oppsigelser avveies mot utsiktene til en tryggere framtid for dem som var igjen, og mot faren for å ende opp som en industriruin uten arbeidsplasser i det hele tatt. Selv om noen likevel opplevde at investeringskapital er en troløs partner som uten sentimentalitet kan gå fra optimistiske løfter og nedlegge den innkjøpte bedriften når uventet motgang kommer, fortsatte likevel forhåpningene til denne typen kapital å være store. Den sterke fysiske bindingen som følger med direkte investeringer, minsker tross alt risikoen for at beløpene som satses, trekkes raskt tilbake i dårlige tider, sammenliknet med andre kapitaloverføringer. De landene som har skilt seg ut som størst mottakere av utenlandske direkte investeringer, er Ungarn, Tsjekkia og Polen. I 1990-98 mottok de 73 prosent av investeringene til Øst-Europa (forstått som de tidligere europeiske kommunistlandene vest for Sovjetunionen, unntatt DDR, men med tillegg av de tidligere sovjetrepublikkene Estland, Latvia, Litauen og Moldova). I denne tetgruppen lå Ungarn på topp med 30 pro sent av totalbeløpet. Fram til 1995 var Ungarn det enkeltlandet som hvert år mottok størst investeringer, fra 1996 har Polen overtatt den rollen. 125
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Tsjekkia la som nummer to hvert år til 1995, men fra 1996 som nummer tre, etter Polen og Ungarn. Forskjellene mellom landene er store også dersom investeringene sees i forhold til innbyggertallene. Ungarn er fortsatt lederlandet i denne perio den med 1703 dollar i utenlandsinvesteringer per innbygger. Men i en slik sammenstilling kommer lille Estland, med bare 1,5 millioner innbyggere, som nummer to med 1064 dollar per innbygger. Tsjekkia er på tredjeplass med 984 dollar, deretter kommer Latvia, Slovenia, Kroatia og Litauen. Først på åttendeplass kommer det folkerikeste landet i området, Polen, med 386 dollar. Deretter følger Slovakia, Romania, Bulgaria og Albania. Tendensen på slutten av 90-tallet har vært at Polen far stadig større investeringer, mens årstallene for Ungarn og Tsjekkia har vært mer stabile. Det er vanskelig å trekke slutninger ut fra tallene for et enkelt år, særlig for de små landene, siden enkeltinvesteringer kan gjøre store utslag. Det er like vel av interesse at det i 1998 var Estland som hadde de høyeste utenlandsinvesteringene i forhold til folketallet, med Litauen på neste plass. Så kom i en mellomgruppe de tre tradisjonelle lederlandene Ungarn, Polen og Tsjekkia samt Kroatia, videre Latvia, og deretter en ny gruppe med Slo venia, Romania og Slovakia. En annen måte å anskueliggjøre forskjellene mellom landene på er å sammenlikne utenlandsinvesteringene per inn bygger for Romania, et av de dårligst stilte landene, for hele perioden 1990-98 med enkeltårsbeløp for nabolandet Ungarn. I fem av disse ni årene ble det hvert eneste år investert mer i Ungarn per innbygger enn det ble i Romania i hele perioden. Dersom sammenlikningen gjøres mellom Ungarn og Bulgaria, skjedde det tilsvarende i sju av de ni årene. (Beregningene er gjort ut fra statistikk i FN-publikasjonen Economic Survey of Europe, 1999/1, tabell B.16) Ungarns lederstilling kan forklares ut fra landets tidlige reformstart egentlig allerede før kommunismens fall, kombinert med en gunstig belig genhet. Mange utenlandske selskaper som raskt etablerte seg i Ungarn, fant det også gunstig å bruke landet som springbrett for videre aktiviteter i regionen. Både Polen og Tsjekkia har kommet sterkt med etter hvert, Tsjekkia først og så Polen. Også disse landene har satset på radikale øko nomiske reformer, noe som virker tiltrekkende på utenlandsk kapital. De største investeringene kommer fra EU-land, særlig Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia. Av EU-investeringene i området gikk i 1995 hele 91 prosent til Ungarn, Tsjekkia og Polen. 1 Polen har amerikanske investe126
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
ringer spilt en viktig rolle ved siden av EU-investeringene, og i de baltiske landene skandinaviske. Den private investeringskapitalen til Øst-Europa er altså langt fra blitt jevnt fordelt. Den har naturlig nok gått dit fortjenestemulighetene og sikkerheten har virket størst. Det betyr i praksis de landene som har hatt en målbevisst reformpolitikk og som har kunnet vise til resultater når det gjelder stabilisering av økonomien, overgang til markedsøkonomiske prinsipper, privatisering, foruten revisjon av lovverket slik at man har sikre legale rammer å operere innenfor. I tilknytning til det siste kommer også den måten som myndighetene og opinionen møter utenlandsk kapital på. Hvor omstendelige er de juridiske formalitetene? Hvor vans kelig er det å forstå og trenge gjennom byråkratiet? Hvor utbredt er kor rupsjonen? Men også andre faktorer spiller inn, f.eks. hvor godt utbygd infrastrukturen er, politisk stabilitet og geografisk beliggenhet. Det siste punktet gjelder for det første beliggenhet i forhold til vestlige markeder og beslutningssentrer. Det er lettere å nå det tyske markedet fra Polen og Tsjekkia enn fra Romania og Bulgaria. Og moderne datakommunika sjon har ikke overflødiggjort forretningsreisene: det er raskere å komme seg til Praha eller Budapest enn til Sofia og Skopje. Men beliggenheten har også betydd noe på en annen måte. Krigsårene i Jugoslavia har skapt en økonomisk usikkerhetssone hvor også nabolandene er blitt trukket inn. Utviklingen har en tendens til å ta fomi av onde eller gode «sirkler». Fordi et land kommer godt ut av det på ett eller flere av de nevnte om rådene, tiltrekkes utenlandsk kapital, hvilket i mange tilfeller gjør det let tere å fa til økt eksport og annen økonomisk framgang, hvilket igjen gjør det mer fristende for andre å etablere seg. Noen av faktorene er i høy grad et resultat av vedkommende lands egen politikk i 1990-årene, andre ikke. De økonomiske sanksjonene mot Jugoslavia var f.eks. et internasjonalt til tak hvor byrdene veide tyngst på uskyldige, fattige naboland (i tillegg til det landet som skulle rammes). Og når NATO og EU har sortert ut sine medlemskandidater, er ikke det bare en refleks av de faktorene som alt er nevnt, men også en selvstendig faktor som bidrar til å øke den antatte sik kerheten for investeringer i noen land og minske den i de ufrivillige utenforlandene. Det kan virke løfterikt når et «overgangsland» oppnår store utenlandsinvesteringer, og det kan virke som en reformsuksess når privatsektorens 127
ØST-EUROPA ETTER MURENS FALL
andel av totaløkonomien øker raskt. Eksemplet med den høye privatprosenten i albansk økonomi viser at det bak det overflateinntrykket som slike indikatorer gir, kan skjule seg en helt annen virkelighet.
Bruttonasjonalproduktet - dypt ned og langsomt opp Det gjelder også for oppgaver over bruttonasjonalprodukt (BNP) —ver dien av de varer og tjenester som produseres i et land i løpet av et år. At det ikke er et fullgodt mål for den økonomiske aktiviteten, og i hvert fall ikke for folks leveforhold eller livsstandard, er de fleste etter hvert blitt oppmerksomme på. Tilberedning av måltider i hjemmet er utenfor den økonomiske sfæren som måles i BNP, kjøp av det samme måltidet på et gatekjøkken bidrar til BNP. Mange vil si at det hjemmelagde alternativet likevel gir en bedre livsstandard. Pleie av gamle på en dyr. privat institu sjon er også gunstig for BNP. Når nære familiemedlemmer ofrer mye av sin tid og gjør den samme jobben hjemme, registreres det ikke i denne sammenhengen. BNP sier heller ikke noe om den sosiale fordelingen i et gitt samfunn. Det er definisjonsmessig en selvfølge, men kan lett tapes av syne når en ser tall for BNP per innbygger. I land med en forholdsvis jevn fordeling av godene kan et slikt gjennomsnittstall si mye om hvordan folk flest har det. I et land med store sosiale forskjeller blir gjennomsnittstallet en statistisk konstruksjon. Disse allmenne forbeholdene om hva BNP utsier, gjelder selvsagt også Øst-Europa, og er i noen tilfeller enda mer relevante enn for vesteuro peiske land. At byfolk far matvarer i gave fra slektninger på landet, kan nok hende i de høyt industrialiserte vesteuropeiske landene også. Men der kan det være så formalisert at bondens uttak til eget eller familiens forbruk i praksis må innom det offisielle salgssystemet. I Øst-Europa vil dette i mange tilfeller være annerledes. Det samme gjelder småbedrifter utenom landbruket. Selv om det også i Vest-Europa fins mye svart arbeid som ikke er registrert i noen statistikk, er det trolig langt mer av det i Øst-Europa. Det har vært en tradisjon fra den kommunistiske tiden, da det ble etablert en rekke uoffisielle forbindelser av tjenester og småproduksjon, en «skygge-økonomi» eller «den andre økonomien». Når så det økonomiske systemet legges om til privatkapitalisme, innebærer det en oppfordring til 128
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
å klare seg selv, men uten at det føles maktpåliggende for alle å registrere seg og kaste bort tid med skjemaer og et uforstående byråkrati. I mange tilfeller er det også glidende overganger videre til ulovlige tiltak knyttet sammen med kriminalitet og smugling. Det har vært gjort forsok på å anslå hvor stor skyggeøkonomien er i forhold til BNP i «overgangsland». FNs utviklingsfond (UNDP) anslo f.eks. tallet til mellom 7 og 10 prosent for Baltikum i 1994-95, men gjorde samtidig oppmerksom på at dette tro lig var altfor lavt, og at enkelte eksperter mente at 25-30 prosent var mer treffende. Andre innvendinger mot å trekke for vidtgående slutninger av tall for BNP gjelder sammenlikningene mellom 1989 (eller tidligere år) og tiden etter kommunismens fall. Innvendingene går delvis på at statsplanøkonomiene ikke opererte med BNP, men en liknende størrelse, slik at omregninger har måttet foretas senere. Det har også vært påpekt at deler av produksjonen i det kommunistiske systemet var politisk bestemt og ble gjennomført uavhengig av om det var behov for den eller ikke. Når slik produksjon «automatisk» skrelles bort i en markedsøkonomi (selv om det ikke skjedde med ett slag), kan en tidsserie med 1989 som startår gi et overdrevet bilde av hva nedgangen i BNP har betydd for folks leve standard. Selv om bruttonasjonalproduktet av slike grunner langt fra er noe per fekt begrep, sier det likevel mer om folks generelle økonomiske situasjon enn privatiseringsgrad, utenlandsinvesteringer eller andre eksempler på økonomisk reformpolitikk. Poenget må være å unngå for spissfindige slut ninger på grunnlag av detaljforskjeller og å supplere BNP med andre opp lysninger der hvor tallene gir et for teoretisk inntrykk av utviklingen eller er belemret med store feilkilder. Med disse forbeholdene: Hva har skjedd med bruttonasjonalproduktene i Øst-Europa etter kommunismens fall? Svaret er lite oppmuntrende - og helt forskjellig fra det inntrykket som utenlandske turister lett far ved et kortvarig besøk i en hovedstad der sentrumsgatene preges av elegante restauranter, luksusbutikker og dyre biler. Alle landene opplevde en kraf tig nedgang de første årene. Bunnen ble nådd på ulike tidspunkt, og noen land har hatt flere «bunner». Utslagene har vært langt større enn ved «nor male» konjunktursvingninger. Tilbakegangen har vært dramatisk og lang varig. I de aller verst stilte landene er det økonomiske livet redusert til et vrengebilde av seg selv. I 1998 var det bare to land hvor bruttonasjonalproduktet var tilbake på 129
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
nivået fra 1989, Polen og Slovenia - og nesten Slovakia. Hvis BNP for 1989 settes lik 100, var Polen i 1998 oppe på 117 og Slovenia på 100,5. Slovakia var hakk i hæl med 99,8. Nesten ti år etter omveltningene lå alle de øvrige landene fortsatt under nivået fra 1989. Reformlandene Tsjekkia og Ungarn lå begge på 95. De øvrige landene befant seg under dette, med Moldova på bunnplassen. Der var BNP i 1998 bare 33 prosent av verdien for 1989. Samtlige land hadde klar tilbakegang de første årene. De fleste opplevde sitt laveste BNP i 1992 eller 1993, Polen allerede i 1991, Estland og Litauen i 1994, Makedonia i 1995. Deretter har utviklingen vært forskjellig. Noen land lå i 1998 ennå omtrent på det samme nivået som i 1993, eller endog lavere. I noen tilfeller var det en viss vekst noen år før tilbakefallet satte inn igjen. Det har vært situasjonen for Bulgaria, Jugoslavia og Romania. Mol dova er i en særstilling ved at nedgangen har fortsatt helt til 1998. Den tid ligere sovjetrepublikken viser dermed en utvikling som er parallell med den økonomiske tilbakevaneæn i Russland og Ukraina. Ved siden av Moldova (og krigslandene i det tidligere Jugoslavia) hadde også de tidligere sovjet republikkene i Baltikum (særlig Latvia og Litauen) en sterk reduksjon av BNP, nesten en halvenng. Men i Baltikum har økonomiene begynt å vokse igjen, og særlig i Estland. Oppløsningen av Sovjetunionen førte til at mange økonomiske forbindelser ble kuttet over, det rammet både de baltiske sta tene og Moldova. Men Baltikum har på en helt annen måte enn Moldova klart å etablere nye økonomiske forbindelser med omverdenen, både når det gjelder handel og investeringer. De var også de mest velstående av sov jetrepublikkene før oppløsningen, med større utbygging av forbruksvaremdustn, og de hadde en annen kulturtradisjon gjennom sin beliggenhet ved Østersjøen. På tross av den kraftige tilbakegangen de første årene represen terte den politiske selvstendigheten for de baltiske landene også nye økono miske muligheter, ikke bare bortfall av markeder. Selv om landene har hatt forskjellige vekstrater etter at de fleste var på sitt bunnivå i 1992/93, viser beregninger fra EU-kommisjonen at den gjennomsnittlige årlige vekstraten for de østeuropeiske landene som er kandidater til medlemskap, nådde et maksimum i 1995 med 5 prosent. (Gjelder Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia, Ungarn.) Deretter har den gradvis sunket til 2X pro sent i 1998, som var det første året siden 1993 at den gjennomsnittlige vekstraten for disse landene var lavere enn gjennomsnittsveksten innen 130
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
EU. Dermed var det foreløpig satt en stopp for reduksjonen av den øko nomiske kløften mellom kandidatlandene og EU. I 1995 var gjennom snittlig BNP per innbygger (regnet etter kjøpekraftsparitet) i disse søker landene 38 prosent av gjennomsnittsverdien for EU. I 1997 var kløften minsket til 40 prosent. Dette tallet dekker selvsagt over betydelige for skjeller mellom landene. Men også de landene som ligger best an, hadde i 1997 langt igjen til EU-gjennomsnittet. Slovenia lå det året på 68 prosent av EU-nivå, Tsjekkia 62 prosent, Slovakia og Ungarn 47 prosent, Polen 40 prosent, Estland 37 prosent. Samlet sett har den økonomiske nedgangen i Øst-Europa vært langt dypere enn forutsett, og den har vart lenger. Omstillingen til et annet økonomisk system har vært vanskeligere enn antatt. Selv om den svakere veksten i 1998 skulle vise seg å være forbigående, illustrerer den hvordan ulike interne og eksterne faktorer ca. 10 år etter omveltningene kan påvirke utviklingen. En av påvirkningene kom fra den økonomiske krisen i Russland i august 1998. Handelsnedgangen og rubeldevalueringen berørte alle landene i Øst-Europa. Særlig gjaldt det naboland som Balti kum og Moldova, og i noen grad Polen. Selv om samtlige land har redu sert sine økonomiske forbindelser med Russland etter 1989, er Russland naturlig nok fortsatt en viktig partner for mange av dem. En annen eks tern faktor som virket negativt inn på østeuropeisk økonomi i 1998, var den minskede etterspørselen fra Vest-Europa. Bakgrunnen er styrkingen av handelen vestover i løpet av 1990-årene. Gode tider i Vest-Europa kan dermed påvirke Øst-Europa positivt gjennom økt etterspørsel. Men bak siden av medaljen er at tilbakegang eller redusert vekst i vest også lett smitter østover. Det er beregnet at hvis veksten i BNP i EU blir 1 prosent lavere, reduserer den faktoren alene veksten i Ungarn med 0,8 prosent, i Tsjekkia med 0,5 prosent, og i Polen med 0,3 prosent. (Beregninger fra Det internasjonale pengefond, gjengitt i Business Central Europe 6/99.)
Strukturforandringer - næringer og regioner Samtidig med den drastiske økonomiske tilbakegangen i de fleste landene, særlig de første årene, har det foregått viktige strukturelle forandringer i næringslivet. Generelt har industrien gått tilbake, mens de tjenesteytende 131
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
næringene har gått fram. Det hang sammen med at tjenestenæringene på mange områder var underutviklet med mange udekte behov. Problemene i industrien skyldtes i hovedsak at denne næringen temmelig brått ble utsatt for helt andre arbeidsbetingelser enn den var bygd opp til å fungere under. Ved at handelen ble liberalisert, ble konkurransepresset fra den mer avanserte og effektive vestlige industrien større. Bortfall av statlige subsi dier, som deler av industrien nøt godt av, forverret situasjonen ytterligere. Land som forsøkte å utsette nedbygging eller omstrukturering av indu strien, opplevde en ny stagnasjon eller direkte tilbakegang noen år etter det første dype fallet. Eksempler på det er så ulike land som Tsjekkia, Romania og Bulgaria. Romania og Bulgaria hadde i flere år sosialistregjeringer som var tilbakeholdne med markedsreformer, mens Tsjekkia hadde en av de mest markedsorienterte regjeringene. I begge tilfeller ble mye av industristrukturen beholdt lenger enn i mange andre land, i Romania og Bulgaria ved at privatiseringen skjedde langsomt, i Tsjekkia ved at stats eide banker fikk en strategisk posisjon gjennom de bankkontrollerte in vesteringsfondene. Da en ny oppgang begynte for industrien, i flere av landene fra rundt 1993, hadde tungindustrien en mindre plass enn før, mens forbruksvareindustrien spilte en større rolle. Det skjedde altså en omstrukturering ikke bare mellom industri og tjenesteytende næringer, men også innen indus trien. Andre strukturelle endringer som har fulgt omleggingen av det økono miske systemet, gjelder regionene innen hvert land. Den generelle tenden sen her er at forskjellene har økt kraftig. Hovedstadsregionene og de om rådene som ligger nærmest Vest-Europa, har fått mest ut av den veksten som kom etter at den økonomiske bunnen var nådd. Det har ikke akkurat vært drevet noen aktiv distriktspolitikk. Satt på spissen kan en si at mens andre deler av landene har opplevd stor tilbakegang for sin industri, har erstatningen i form av mer utbygde servicenæringer først og fremst kommet hovedstadsområdene til gode, slik at forskjellene mellom landsdelene ofte har økt betraktelig. En annen faktor som har bidratt til det samme, er til bakegangen for landbruket. Produksjonen gikk kraftig ned da kollektivbru kene ble oppløst og driftsenhetene ble mye mindre enn før. Både selve pro sessen med mye usikkerhet rundt skiftet av eierstruktur, og den nye situasjonen med mangelfull teknisk utrustning og liten investeringsevne hos de nye eierne førte til lavere produktivitet og minsket produksjon. 132
Tabell 1: BRUTTONASJONALPRODUKT FOR ØSTEUROPEISKE LAND 1989-1998. Indeks, 1989=100 1989
1990
1991
1992
1993
1994
1995
1996
1997
1998
Albania
100,0
90,0
64,8
60,1
65,9
71,4
80,9
88,2
82,1
88,6
Bulgana
100,0
90,9
83,3
77,2
76,1
77,5
79,7
71,6
66,6
68,6
Estland
100,0
91,9
82,7
71,0
65,0
63,7
66,4
69,0
76,9
80,1
Jugoslavia (rest-) 100,0
92,1
81,4
58,7
40,6
41,7
44,2
46,8
50,3
51,6
Kroatia
100,0
92,9
73,3
64,7
59,5
63,0
67,3
71,4
76,0
78,3
Latvia
100,0
102,9
92,2
60,1
51,1
51,5
51,0
52,7
56,2
58,4
Litauen
100,0
96,7
91,2
71,8
60,2
54,3
56,1
58,7
62,3
65,1
M akedonia
100,0
89,8
83,5
76,8
69,9
68,6
67,8
68,3
69,3
71,4
M oldova
100,0
97,6
80,5
57,2
56,5
39,0
38,3
35,3
35,9
32,8
Polen
100,0
88,4
82,2
84,4
87,6
92,1
98,6
104,5
111,7
117,1
R om ania
100,0
94,4
82,2
75,0
76,2
79,2
84,8
88,2
82,1
76,1
Slovakia
100,0
97,5
83,3
77,9
75,1
78,7
84,2
89,7
95,6
99,8
Slovenia
100,0
91,9
83,7
79,1
81,4
85,7
89,3
92,4
96,6
100,5
Tsjekkia
100,0
98,8
87,4
84,6
85,0
87,8
93,4
97,0
98,0
95,4
U ngarn
100,0
96,5
85,0
82,4
81,9
84,4
85,6
86,8
90,7
95,3
Tidligere D D R
100,0
84,5
68,3
73,6
80,4
88,2
92,0
95,0
96,6
98,5
Kilde: United Nations Economic Commission for Europe: Ecotmmic Survey ofEurope 1999, No. 1, Statistical Appendix Tablc B. 1. For Bosnia-Hcrccgovina er det ikke oppgitt tall.
Tabell 1 viser først og fremst hvert land sammenliknet med seg selv gjen nom en tiårsperiode. Tabellen kan også brukes til å sammenlikne de for skjellige landene med hensyn til økonomisk vekst og tilbakegang, men sier ikke noe om det absolutte nivået, slik tabell 2 gjør for 11 av landene, sammenstilt med veksten i BNP fra 1997 til 1998. Med tanke på at det i 1989 var betydelige økonomiske forskjeller mellom de østeuropeiske landene, og at det har vært store variasjoner i den økono miske politikken i 1990-årene fra land til land, er det ikke overraskende at forskjellene består også ti år etter de store omveltningene, og i noen tilfeller bare er blitt større. Hvis de to tabellene leses sammen og kombineres med andre forhold (f.eks. utenlandsinvesteringer per innbygger), kan en grov firedeling av hvordan landene har gjort det etter kommunismens fall, se slik ut (uten rangering innen gruppene): I en tetgruppe ligger Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovenia, Slovakia; i en mellomgruppe kan Estland, Latvia, Litauen og Kroatia plasseres; deretter Romania, Bulgaria og Makedonia. Dårligst ut kommer Albania, Moldova, Jugoslavia og Bosnia-Hercegovina. 133
Tabell 2: BNP PER INNBYGGER I 1998 OG VEKSTRATE FOR BNP FRA 1997 TIL 1998 BNP per innb. 1998* USD ($) - kkp (kjøpekraftsparitet) Bulgaria Estland Kroatia Latvia Litauen Polen Romania Slovakia Slovenia Tsjekkia Ungarn .. ■ . __
Endring av BNP 1997/98
4 414 4 444 5 808 3 421 4 255 6 972 4 990 8 391 12 341 10 787 8 879 __________________________
3,5 4,0 2,7 3,6 5,1 4,8 -7,3 4,4 4,0 -2,7 5,1
Kilde: Business Central Europe, Junc 1999. kkp = kjøpekrajtsparitet: Dollarkursen for hvert lands valuta er beregnet ut fra hvor mange enheter av valutaen som trengs for å kjøpe den samme mengde varer og tjenester lokalt som kan fas for 1 dollar i USA. * Estland, Latvia og Litauen: 1996
Den største veksten kom i sosial ulikhet Men også innad i disse samfunnene er det store forskjeller. Heller ikke det er noe nytt - også under kommunismen var det betydelige sosiale for skjeller. Selv om likhet var et sosialt ideal, ble det aldri tolket i noen abso lutt betydning. Ulike sektorer i næringslivet hadde forskjellig lønnsnivå, og innen en bransje eller en bedrift var det også forskjeller på f.eks. fag lærte og ufaglærte, i tillegg til forskjeller mellom ledelse og ansatte. I de kommunistiske samfunnene ble dessuten flere sosiale goder distribuert gjennom arbeidsplassen og ikke gjennom kommersielle omsetningskanaler. Det kunne f.eks. gjelde billige ferieopphold, helsetjenester og kantinemat. I en gruppe for seg kom den politiske elitens spesielle goder som ble distribuert gjennom kanaler som ikke var allment tilgjengelige, f.eks. mer eksklusive feriesteder, egne hoteller, sykehus og butikker. Det betyr ikke 134
DEN VANSKELIGE VEIEN TIL KAPITALISME
at folk som tilhørte elitesjiktet ikke også benyttet seg av de vanlige, offent lig tilgjengelige tilbudene, men at de i en del tilfeller hadde ekstra mulig heter. På tross av slike forskjeller under de gamle regimene har de sosiale ulik hetene økt betydelig etter kommunismens fall. En begrenset gruppe er blitt så rike at de kan tillate seg et luksusliv som bare de aller mest privile gerte var i nærheten av før. I en del land er det også en videre gruppe som er så pass velstående at de kan gjøre bruk av de nye mulighetene i rimelig grad til å kjenne seg fornøyde. Men enda flere har måttet stramme inn liv reima - mens vellykte reklamemennesker i TV og bugnende butikkvin duer (iallfall i byene) minner dem om alt de ikke har råd til. Som massefenomen er også fattigdom blitt utbredt. Fattigdommen rammer ikke minst eneforsørgere og gamle. En nøkkel til de økte sosiale forskjellene er den sterke veksten i arbeids løshet. Opphevelsen av den jobbsikkerheten som de gamle regimene gav, var det største sosiale sjokket da de kommunistiske regimene falt sammen. Selv om det periodevis i en del av landene har vært gitt rimelig understøt telse til arbeidsløse, har beløpene ofte vært så små, eller blitt hengende etter på grunn av inflasjon, at de har ledet rett inn i fattigdommen. Det kan være vanskelig å fastslå størrelsen på arbeidsløsheten i tall. Selv om det foreligger statistikk, vil feilkildene være betydelige. Blant annet vil det i en rekke av landene være mange som har mistet jobben i industrien og gitt opp å få seg noe nytt og i stedet har reist tilbake til den landsbyen de kom fra, men uten å ha noe inntektsbringende arbeid der. De vil som regel ikke fanges opp av en slik statistikk. Likevel kan det være av interesse å registrere de offisielle tallene. Ifølge FN-publikasjonen Economic Survey of Europe, 1999/1, tabell 3.1.1 var 12 prosent av arbeidsstyrken i Øst-Europa (de baltiske statene og Moldova ikke medregnet) arbeidsløse i slutten av 1990-årene. (Tall ved utgangen av de tre siste årene: 1996: 11,7 prosent; 1997: 11,9 prosent; 1998: 12,6 prosent.) Tallene varierte fra land til land. Noen eksempler fra utgangen av 1998 (i prosent): Albania 17,6; Bulgaria 12,2; Kroatia 18,6; Tsjekkia 7,5; Ungarn 9,1; Polen 10,4; Romania 10,3; Slovakia 15,6; Slovenia 14,6; Jugoslavia 27,2. For Baltikum var de tilsva rende tallene: Estland 5,1; Latvia 9,2; Litauen 6,9. Arbeidsløsheten har rammet ungdom, eldre og kvinner hardest. Dessuten er det store regio nale forskjeller innad i hvert land. Særlig hovedstedene i de økonomisk mest avanserte landene kan ha et relativt stramt arbeidsmarked, mens 135
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
arbeidsløsheten i de fattigste regionene ligger langt over gjennomsnittstal lene for landet. Arbeidsløsheten betyr ikke bare at mange er blitt kastet ut av arbeids markedet uten særlig håp om å komme inn igjen, noe som særlig gjelder ufaglærte. Men en så stor arbeidsløshet betyr også at lønningene presses ned for dem som er i arbeid. Arbeidsmarkedet er i stor grad kjøpers mar ked. Unntakene er mange stillinger, særlig i private bedrifter, som krever spesiell kompetanse. Ungdom med den rette utdannelsen kan derfor gjøre det bra. Ufaglærte eller faglærte med bakgrunn i industribransjer som byg ges kraftig ned, må være glad hvis de får jobb i det hele tatt. De store sosiale kostnadene ved overgangen til markedsøkonomi var ikke forutsett. At det ville bh en del smertefulle omstillinger, var ikke uventet. Men overgangen til kapitalisme har vist seg både mer langtruk ken og mer sosialt splittende enn det var vanlig å regne med i begynnel sen. Selv om enkelte av de nye regimene bygde på en uttalt økonomisk liberalisme der det teoretisk er opp til den enkelte å klare seg i samfunnet, presenterte ikke de etter-kommunistiske samfunnene seg på den måten. I de nye grunnlovene ble det vanligvis tatt inn omfattende bestemmelser om sosiale rettigheter (rett til arbeid osv.), på linje med politiske rettig heter. Hvordan slike rettigheter skulle realiseres, ble det ikke sagt noe om. Det ble riktignok foretatt enkelte sosialpolitiske grep for å etablere et visst sosialt sikkerhetsnett, men samtidig skjedde en enda sterkere sosialpolitisk tilbaketrekking fra statens side gjennom privatiseringen av næringslivet og opphør av subsidienng av industriarbeidsplasser. Dette skjedde riktignok ikke med en gang, men var et uttalt mål. Samtidig var tendensen i sosial politikken at mye av det som tidligere hadde vært et statlig ansvar, skulle spres til andre, enten det var private pensjonsfond (der Polen har kommet lengst) eller frivillige, humanitære organisasjoner. Grunnlovsfestingen av sosiale rettigheter forble en optimistisk proklamasjon - verdien for befolk ningen kan kanskje sammenliknes med tilsvarende garantier av politiske rettigheter i de kommunistiske grunnlovene. Etter ti år er det nye økonomiske systemet ennå ikke gjennomført fullt ut. Noen land har kommet langt, slik at flere enn et lite sjikt har opplevd å få det bedre. Andre land sliter med at det som var positivt ved det gamle systemet, er blitt fjernet - uten at det nye systemet er etablert i en slik grad at brede lag av befolkningen har kunnet høste nye fordeler til erstatning for de gamle som ble tatt fra dem.
KAPITTEL 3 FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG Det var lett å ta standpunkt for demokrati da de kommunistiske regimene viste svakhetstegn og gikk i oppløsning eller ble nedkjempet. Men hvordan skulle et moderne demokratisk system organiseres? Valget av politiske institusjoner var avhengig av hvert lands egne tradisjoner, internasjonale tendenser og hvilke interesser som så seg best tjent med ulike løsninger. Første del av kapitlet tar opp slike spørsmål. Deretter presenteres det politiske partibildet i det nye Øst-Europa vedførst å se på ulike måter partier kunne oppstå på, fulgt av en gjennomgang av de viktigste konfliktlinjene i østeuropeisk politikk i 1990-årene. Kapitlet avsluttes med enframstilling av hovedtrekkene i den politiske utviklingen landfor land —som en videreføring av kapitlet om 1989.
elv om de kommunistiske regimene som behersket Øst-Europa i etterkrigstiden, varierte fra land til land, og innen hvert land også over tid, var samtlige av dem politiske diktaturer med en sterk grad av statlig styring av økonomien. Ideologisk gav de seg likevel ut for å være demokratier, og en rekke institusjoner og lovbestemmelser var overflatisk sett utformet slik. Selv i de landene der det også formelt bare eksisterte ett parti, ble det arrangert «valg» til nasjonalforsamlingen. At denne formen for demokrati var av en høyere orden enn det ordinære «borgerlige demokratiet», ble begrunnet ut fra den leninistiske videreføringen av marxismen og dens lære om overvinning av klassemotsetningene gjen nom klassekamp. Og for at ingen skulle være i tvil om at disse diktaturene var demokratiske, var i lang tid den vanligste offisielle betegnelsen på stats formen folkedemokrati, altså «folkefolkestyre». Hvilke styreformer kunne tenkes som realiserbare alternativer til de kommunistiske diktaturene slik de var f.eks. i 1970- og 80-årene? Lenge var det vanlig å mene - både i øst og vest - at kommunismen ikke kunne tenkes å forsvinne innen overskuelig framtid. Det hadde Sovjetunionens gjentatte tvangsinngrep for å bevare utsatte regimer gitt bevis på. Så sent som i 1980-81, da polakkene gjennom sin Solidaritet klarte å trekke gren sene for politisk aktivitet mye lenger enn det som var vanlig i østblokken, kom tilbakeslaget med lammende militærtyngde i desember 1981. Mange følte derfor at det beste man kunne håpe på, var en form for reformkommunisme, en oppmykning av politikk og økonomi som ikke satte regimet som sådant i fare, men som gjorde det mulig å puste litt friere. Moder niseringen av vestlige kommunistpartier under vimpelen eurokommunisme gav også inspirasjon i en slik retning. Og de markedsøkonomiske reformene i enkelte kommunistiske land, særlig Ungarn i 1980-årene, fremmet troen på at styreformen kunne reformeres innenfra. Da regimene falt i 1989, kunne man derfor, ut fra disse landenes nære
S
139
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
historie, ha tenkt seg at en eller annen form for reformkommunisme ville ha vært et nærliggende alternativ. Og slik så nok også enkelte det. Men så snart det var klart at Sovjetunionen ikke kom til å gripe inn mot for andringene, så ikke de som ledet oppbruddet fra det kommunistiske dikta turet, noen grunn til å bytte ut diktaturet med en reformert utgave av det.
Ønsker om forandring Det var mange grunner til å ønske kommunistregimene bort. De tre van ligste var økonomiske, politiske og nasjonale. Troen på at kommunist statene i løpet av kort tid skulle ta igjen de vestlige landene økonomisk, så lettsindig lansert av Khrustsjov, var for lengst smuldret opp. Selv om også vestlig økonomi hadde hatt sine tilbakefall i 1970- og 80-årene, var de beskjedne i forhold til den stagnasjonen som preget det meste av sovjetisk og østeuropeisk økonomi. En vestlig styreform gav dermed håp om en bedre økonomisk utvikling. Hadde de vestlige landene kombinert økono misk vekst og et autontært styre, slik det har skjedd i en del land til ulike tider, ville antakelig mange ha ønsket seg et tilsvarende styre i øst. Det så man på et vis i mellomkrigstiden, da en tilsynelatende vellykket økonomisk politikk i det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland lokket mange i øst (og vest) til å se med sympati på slike styreformer. Men da Øst-Europa fri gjorde seg fra kommunismen i 1989, virket den allmenne tendensen til å foretrekke styreformer som ser ut til å gi økonomiske positive resultater, i samme retning som ønskene fra mer prinsipielle demokratitilhengere. Det er umulig i ettertid å anslå hvor stor del av befolkningen i øst som rundt 1989 så demokrati og politisk frihet som et mål i seg selv, ikke bare som et middel til økonomisk velstand. Men det kan være lett å undervur dere demokratiønskene hos vanlige folk. Også i land som gjerne blir omtalt som fattige på demokratiske tradisjoner, var nok demokratiønskene viktige for mange, ikke bare for dem som hadde markert seg som dissi denter. Selv om mange av diktaturets kjennetegn hadde festnet seg som rutiner i hverdagen, inntraff det likevel for de fleste mennesker situasjoner der de opplevde det som krenkende å bli nektet retten til å ha en selvsten dig mening eller å bli spurt i det hele tatt. Å fa lov til å snakke fritt i andre sammenhenger enn blant nær familie og nære venner var derfor en slum140
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
rende drøm for mange flere enn dem som brukte fine ord som menneske retter og demokrati. Den tredje hovedgrunnen til å ønske de kommunistiske regimene bort, var nasjonale motiver. I dette perspektivet var kommunisme først og fremst unasjonalt, siden systemet var innført av Sovjetunionen og for å tjene sovjetiske, dvs. primært russiske interesser. Dette motivet gav ikke noe klart svar om hva slags styreform som skulle velges, det viktigste var at den måtte være nasjonal. Denne tenkemåten stod dermed i det samme dobbeltsporet som nasjonalismen alltid hadde gjort. Ett spor leder mot demokrati ved at den nasjonale tanken gjør alle individer innen nasjonen likeverdige, uavhengig av rikdom eller nedarvete posisjoner. Denne tradi sjonen kan innebære respekt for andre nasjonaliteter og ønske om at de skal finne og fa utfolde sin egenart, slik en av nasjonalismens tidligste teo retikere, Johann Gottfried Herder (1744-1803), gikk inn for. I sin mest tolerante utforming åpner denne tradisjonen også for at ulike nasjonalite ter kan fa dyrke sin kultur og egenart i en felles stat. Det andre sporet, som vi i dag ofte automatisk plasserer nasjonalismen på, har ingenting av denne toleransen og nysgjerrigheten overfor andre nasjonaliteter. Den er preget av intoleranse og mistenkeliggjøring utad, og ensretting innad. Det enkelte individ må finne seg i å fa sin frihet beskåret for at nasjonen, hel heten, skal stå samlet og bli markert på bestemte måter. Dette sporet leder til en styreform som er autoritær for alle, og i tillegg diskriminerende for andre nasjonaliteter enn flertallsbefolkningen. Alle de østeuropeiske landene som tok farvel med kommunismen rundt 1989, valgte offisielt å skifte til en demokratisk styreform med flerparti system og frie valg, ut fra både politiske frihetsønsker og håp om en bedre økonomisk framtid. I de landene der overgangen ble sterkest knyttet til nasjonalisme eller til et nasjonalt oppbrudd fra en større statsdannelse, fikk autoritære krefter friere spillerom, selv om det ikke lå noen automatikk i det. Nettopp i land som gjennom kommunismen var preget av dype auto ritære spor, var det ikke overraskende at den autoritære utgaven av nasjo nalismen hadde større sjanser enn mer liberale utgaver. Kroatia, Serbia og Slovakia er eksempler på det. At Slovenia fikk en mindre autoritær utvik ling på 90-tallet enn Kroatia, selv om de to republikkene brøt ut av det gamle Jugoslavia samtidig, kan forklares med at nasjonalisme spilte en større rolle som forberedelse til Kroatias brudd. I Slovenia var det et større engasjement for demokratiske verdier. 141
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Også andre forhold enn nasjonalisme kunne disponere for autoritære innslag, først og fremst fraværet av demokratiske tradisjoner koplet sam men med uforberedte eller uklare overganger. Albania kan være et eksempel på hvordan svake demokratiske tradisjoner bidrog til at også det antikommunistiske alternativet som kalte seg «demokratisk» og hevdet å representere vestlige verdier, framstod i en klart autoritær form (Sali Berisha). Og Romania kan være et eksempel på hvordan en uforberedt og manipulerende uoversiktlig overgang la forholdene til rette for at autori tære styringstrekk aktivt ble benyttet de første årene, selv om regimet definerte seg som en demokratisk etterfølger av Ceau^escus kommunisme. Det var altså ikke bare forekomsten av nasjonalisme som disponerte for mer autoritære løsninger.
Nye forfatninger —også kongedømme som alternativ? De institusjonelle løsninger som ble valgt i de nye demokratiene, var republikansk statsform med flerpartisystem og parlamentarisme. Selv om fellestrekkene dermed var klare, bød utviklingen på mange forskjeller. Et av spørsmålene som kunne gi ulike løsninger, var om forfatningene skulle konstrueres fra bunnen av eller i størst mulig grad avspeile nasjonale tradi sjoner fra førkommunistiske regimer i vedkommende land. Det mest prinsipielle av disse spørsmålene gjaldt statsformen, republikk eller konge dømme. Andre spørsmål som måtte avgjøres, var presidentens stilling i forhold til statsminister og regjering. Skulle man ha en president som vesentlig var seremonimester og symbol, som i Tyskland, eller en som aktivt preget politikken, som i Frankrike, for ikke å snakke om USA? Skulle nasjonalforsamlingen ha ett eller to kammer, og hva skulle i tilfelle være arbeidsfordelingen mellom dem? Hva slags valgordninger var å fore trekke? Skulle hele landet være én valgkrets, skulle fylkene fungere som valgkretser, eller skulle det være enmannskretser etter britisk mønster? Skulle det være en mest mulig proporsjonal valgordning, slik at partiene i størst mulig grad ble representert etter sitt stemmetall? Eller skulle det inn føres sperregrenser for å unngå for sterk oppsplitting på småpartier? Det har vært diskusjoner om kongedømme eller republikk i en rekke av landene. Men selv om spørsmålet noen ganger kunne vekke oppstuss 142
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
lokalt, har betydningen vært begrenset. Den viktigste bakgrunnen for at spørsmålet har vært tatt opp, er at flere av landene var kongedømmer før annen verdenskrig og innføringen av kommunismen. Det gjelder Bulga ria, Romania, Jugoslavia og Albania. Ungarn hadde formelt sett også vært monarki, men hadde i mellomkrigstiden ikke hatt noen konge. Polens kongelige erfaringer lå enda lenger tilbake i tid (1700-tallet). Argumentasjonen for å gjeninnføre kongedømme har gjerne gått langs tre linjer, ofte kombinert med hverandre. Det første argumentet går på gjenoppretting av en tidligere legal tilstand. Der hvor skiftet til republi kansk statsform var en følge av kommunistenes maktovertakelse, mangler republikken legitimitet. Uretten bør derfor gjøres god igjen, både for lan det og kongefamilien. Det andre argumentet viser til erfaringene med konstitusjonelle monarkier i enkelte vesteuropeiske land. En monark uten personlig politisk makt og som ikke har fatt sin posisjon som følge av par tipolitikk og valgkamp, kan være nyttig som et samlende symbol og der med et stabiliserende element, ikke minst i en overgangsfase. Det tredje argumentet går noe lenger enn det andre i å ville gi monarken en politisk funksjon, nærmest som en oppmann i vanskelige situasjoner der politi kerne har kjørt seg fast og bare ser sine egne snevre interesser. En monark vil derimot ha helheten for øye. At en konge kan spille en positiv rolle for land som bygger opp demokratiet etter mange års diktatur, er Spania et eksempel på, hevder rojalistene, og viser til Juan Carlos’ store betydning. Motargumentene har variert noe. Noen benekter påstanden om at overgangen til republikk var urettmessig. Andre stiller det spørsmålet mer åpent, men peker på at en ny grunnlov, som bygger på en republikansk statsform, er vedtatt ved folkeavstemning etter 1989. Vurderingen av det som skjedde etter annen verdenskrig, er dermed irrelevant nå. De påståtte fordelene ved et konstitusjonelt monarki blir imøtegått med at et slikt system er ekstremt personavhengig. I et kongedømme er personvalget til landets høyeste stilling basert på genetiske prinsipper (arv). Det er høyst risikabelt, og harmonerer dessuten ikke med de demokratiske grunnprin sippene som omveltningene ellers tar sikte på å fremme. Det blir også argumentert med at erfaringene med kongedømme i mellomkrigstiden i disse landene var svært varierende. Noen konger tiltok seg diktatorisk myndighet (selvsagt for å «redde» landet), andre ble et politisk intrige senter i stedet for å ha en upartisk konstitusjonell rolle. Når man ser på hvem som har ment hva i dette spørsmålet, har de par 143
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
tiene som er videreføringer av kommunistpartier, uten videre vært mot kongedømme. Det skyldes både den prinsipielle tilslutningen til republikk som har vært vanlig i sosialisme, men også at post-kommunistene antok at en konge i praksis ville favorisere deres politiske motstandere, uansett hvor nøytral han ville gi seg ut for å være. Siden det var kommunistene som hadde avskaffet kongedømmet, regnet de ikke med noen velvillig holdning tilbake i neste omgang. Men også blant ikke-sosialistene var det mange som var skeptiske til monarki, delvis på grunn av en prinsipiell, republikansk overbevisning, men også fordi de fryktet unødig uro og splittelse i landet hvis statsformen skulle skiftes mot manges vilje. Dessuten var det kanskje også enkelte innflytelsesrike og ambisiøse politikere som selv kunne tenke seg å bli statsoverhode. Og da måtte det jo være en republikk. Et av de landene der kongediskusjonen spilte en viss rolle de første årene etter omveltningen, er Romania. Den rumenske ekskong Mihai (Mikael) var i den spesielle situasjon at han var gammel nok til å spille en politisk rolle ved kommunistenes maktovertakelse og ung nok til å være oppegående da Ceau§escu ble styrtet i 1989. Som ung konge fikk han dessuten stor ros fra Sovjetunionen for sitt bidrag til at Romania i august 1944 skiftet side i krigen og gikk ut av alliansen med Hitler-Tyskland. Men i desember 1947 hadde ikke de nye myndighetene lenger bruk for ham, og han måtte gå i eksil. Republikken ble innført. Mihai slo seg etter en stund ned i Sveits. I 1989 var Mihai 68 år gammel. Deler av opposisjonen krevde at han måtte fa komme tilbake og overta tronen. De nye myndighetene under ekskommunisten Ion Iliescu nektet ikke bare å ta statsformen opp til debatt, men også å slippe Mihai inn i landet. Først i 1992 fikk han avlegge et kort besøk. Han ble møtt av store menneskemasser. For mange av de frammøtte var nok nysgjerrigheten like viktig som en rojalistisk overbevisning. Etter valgene i 1996, da Iliescu mistet makten, fikk Mihai sitt rumenske stats borgerskap tilbake. Han har siden kunnet besøke landet fritt, men har ikke selv satt i gang noen politisk agitasjon for å overta. Det politiske maktskiftet, da opposisjonens Emil Constantinescu ble valgt til president, gjorde det samtidig praktisk umulig for den tidligere opposisjonen (bortsett fra mindre grupper) å agitere for kongedømme. Men regjeringen har likevel på en måte trukket Mihai mer inn i varmen, og han deltok på vegne av regje ringen aktivt i kampanjen for Romanias NATO-medlemskap med en rekke besøk i vestlige hovedsteder, bl.a. Oslo. 144
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
Et annet kongsemne er Bulgarias ekskong Simeon. Han er for ung til å ha noen erfaring som konge; han er født i 1937 og var formelt konge fra 1943 til 1946, mens et regentskap fungerte på hans vegne. Etter en folke avstemning om innføring av republikk i 1946 forlot han landet. Han har levd i eksil i Madnd. Også han opplevde stor oppmerksomhet om sitt første besøk i hjemlandet, men spørsmålet om kongedømme står ikke høyt på den politiske dagsorden i Bulgaria. Det samme kan sies om Serbia, der diskusjo nen om kronprins Aleksander (født 1945) likevel har blusset noe opp igjen. Hans far, Peter 2, var noen år jugoslavisk konge, men tilhørte den serbiske kongefamilien. Peter var de siste årene av annen verdenskrig i eksil i Lon don og ble avsatt da Tito gjorde Jugoslavia til folkerepublikk i 1945. Den kanskje mest spesielle av tronpretendentene i Øst-Europa er den albanske «kong» Leka. Han var bare noen fa dager gammel da hans far, kong Zog, flyktet fra Albania i 1939 etter det italienske angrepet. Zog, en klanleder og politiker som selv hadde gjort seg til konge i 1928, døde i 1961. Like før han døde, gjorde han Leka til sin etterfølger. I sitt eksil samlet Leka våpen med håp om å styrte det kommunistiske regimet til Enver Hoxha. Våpentrafikken gjorde at han ble utvist fra Spania i 1970årene. Senere fikk han eksil av apartheid-regimet i Sør-Afrika. Etter anar kiet som rammet Albania våren 1997, kom Leka til landet om sommeren, da det parallelt med nyvalg til parlamentet skulle holdes en folkeavstem ning om statsformen. Et monarkistparti ledet av en eksilalbaner hjemvendt fra USA har arbeidet for Lekas sak i Albania. På sin valgkampturné fram stilte Leka seg som Albanias redningsmann etter politikernes svikt. Men han var hte interessert i å si noe om hvilken politikk han ville føre. 33 pro sent stemte for monarki, og Leka drog igjen i eksil. I 1999 ble han arres tert av sør-afrikanske myndigheter for ulovlig oppbevaring av våpen.
Presidentens makt Selv om valget av republikansk statsform i Øst-Europa stort sett virket mer som en selvfølge enn som en vanskelig avveining, var situasjonen annerledes når det gjaldt hvor stor makt presidenten skulle ha. Mellom ytterpunktene sterk presidentmakt uten parlamentarisme, som i USA, og presidenten hovedsakelig som seremonimester og symbol, som i Tysk145
ØST-EUROPA ETTER MURENS FALL
land, er det mange mellomformer. Frankrike og Finland representerer mellomformer der den utøvende makt er delt mellom statsministeren og presidenten, men der den faktiske fordelingen kan variere ut fra en rekke faktorer som f eks. felles eller ulik partitilhønghet for de to, den parla mentariske situasjon, utenrikspolitiske forhold, personlighetstyper. Ingen land valgte en så sterk presidentstilling som i USA, heller ikke er Frank rikes modell fulgt helt ut i noe land. Siden styrkeforhold og innflytelse kan variere også over relativt kort tid innen et land, lar det seg ikke gjøre å sette opp noen absolutt rangering mellom landene. I de fleste landene befinner presidentens makt i forhold til regjering og nasjonalforsamling seg et sted mellom den franske og tyske modellen. I de fleste landene vel ges presidenten ved direkte valg, og det kan i seg selv gi en styrket autori tet. Direkte valg skjer i Bulgaria, Kroatia, Litauen, Makedonia, Moldova, Polen, Romania, Slovakia og Slovenia. I Albania, Estland, Jugoslavia, Lat via, Tsjekkia og Ungarn velges presidenten av nasjonalforsamlingen etter varierende regler og flertallskrav. I Slovakia ble presidenten opprinnelig valgt av nasjonalforsamlingen. Men valgreglene og den partipolitiske situasjonen forte til at landet ble stående uten president fra mars 1998, da funksjonstiden til Michal Kovå£ var omme, til mai 1999, da Rudolf Schuster ble valgt til ny president - ved direkte valg. I en rekke land er det ulike valgperioder for president og nasjonalforsamling, bl.a. i Bulgaria, Estland, Polen, Slovakia og Ungarn, der nasjonalforsamlingens funksjons tid er fire år og presidentens fem år. I andre land er det lik funksjonstid, som i Latvia (tre år), Makedonia, Moldova og Romania (fire år). Med ulike perioder øker sjansene for at presidenten har en annen politisk farge enn parlamentsflertallet. Polen har allerede opplevd det to ganger. Mens Lech Walesa var president, vant venstresiden parlamentsvalget i 1993, og den nye regjeringen fikk et anstrengt forhold til presidenten. Det neste presidentvalget ble i 1995 vunnet av venstresidens Aleksander Kwasniewski. Den partipolitiske harmonien som da oppstod mellom de to statsmak tene, varte bare til parlamentsvalget 1997, som ble vunnet av Solidantets valgaksjon (AWS). Da fikk Polen en høyre-/sentrumsregjering med Jerzy Buzek som statsminister. Igjen var det «ubalanse». At dette fenomenet, som blant annet er kjent fra fransk politikk (Mitterand/Chirac), ikke be høver å innebære noen kritisk situasjon, har vist seg i Polen, ikke minst under Kwasniewski. At det var vanskeligere under Walesa, hadde sam menheng med hans mer spesielle lederstil. 146
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
De krasseste motsetningene mellom en president og en statsminister oppstod i Slovakia, der president Kovå£ og statsminister Vladirmr Me£iar lenge hadde et iskaldt forhold til hverandre. Kovåc:’ presidentembete hadde liten makt, slik at statsminister Meciar dominerte slovakisk politikk. Parlamentsvalget i 1998 førte til at Meciar måtte gå av som statsminister. Da presidenten skulle velges ved direkte valg i 1999, stilte Meciar som kandidat, men ble slått ut. Med sin autoritære og nasjonalistiske stil kan Mechar sammenliknes med den kroatiske presidenten Franjo Tudman. Begge ser på seg selv som far til nasjonens nye uavhengighet og har bidratt både til sterk polarisering i eget land og til en viss internasjonal isolasjon. Et annet sterkt motsetningsforhold mellom president og statsminister opp stod i Litauen. Det toppet seg da president Adamkus i en fjernsynstale våren 1999 gav statsminister Vagnorius beskjed om at presidenten ikke hadde tillit til ham. Vagnorius gikk deretter av. Også i Tsjekkia har det vært spenninger mellom president og statsmi nister. Gjennom sin moralske autoritet har Våclav Havel gjort president stillingen mer betydningsfull enn den formelt er etter grunnloven. Selv om Havels popularitet i hjemlandet ofte har vært mindre enn i utlandet, har han evnet å tilføre tsjekkisk politikk andre dimensjoner enn partipoli tikken har gjort. Mens Våclav Klaus var statsminister, var det hele tiden spenning i luften mellom de to. Klaus foretrakk å regjere alene, uten kom mentarer eller innblanding fra Havel. Etter valgnederlaget i 1996 fortsatte Klaus’ regjering i en parlamentarisk presset situasjon, inntil han gikk av i desember 1997. Havel benyttet anledningen til i en tale i nasjonalforsam lingen å beskylde Klaus for å ha stått for en ensidig økonomisk politikk som ikke tok hensyn til den menneskelige dimensjon. Klaus svarte med å si at Havel ikke forstod hva et fritt marked og et fritt samfunn var. Noen uker senere (januar 1998) ble Havel forsøkt ydmyket ved at hans gjenvalg som president av nasjonalforsamlingen skjedde med bare én stemmes overvekt, enda det ikke var seriøse motkandidater. At definisjonen av presidentstillingene i mange tilfeller gjør det mulig for ulike personligheter å gi stillingene ulikt innhold, forhindrer ikke at det også har vært gjort endringer i de formelle reglene for presidentembetet. Slovakia er allerede nevnt, der den fastlåste situasjonen som oppstod ved den forrige valgprosedyren, åpnet for overgang til direkte valg av pre sident. I Polen har det vært strid om presidentens grunnlovbestemte rolle. Der ble det ikke utarbeidet en ny grunnlov umiddelbart etter at kommu147
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
nistregimet var borte, i stedet ble det gjort en del endringer av den bestå ende grunnloven i 1992 (den såkalte «lille forfatning»), mens arbeidet med en ny grunnlov gikk videre. Et av stridsspørsmålene var presidentens myndighet. Etter erfaringene med Lech Walesa som president - han blan det seg ikke stadig bare opp i regjeringsarbeidet til sine politiske motstan dere i venstrekoalisjonen, men også til Solidaritets-regjeringene - var det en viss tverrpolitisk stemning for å redusere presidentens makt. Det gjaldt bl.a. vetoretten. Hvis presidenten nedla veto, måtte det 2/3 flertall til i sejnVen (annetkammeret i nasjonalforsamlingen) for å oppheve det. Så lenge Kwasniewski var i opposisjon, var han og hans sosialistparti mot et slik presidentveto. Det burde være nok med et absolutt flertall for å til bakevise det. Da det så ut til at de neste parlamentsvalgene ville bli vunnet av Solidaritets-fløyen i polsk politikk, slik at president Kwas'niewski ville befinne seg i en tilsvarende posisjon som Walysa tidligere, fant sosialistene ut at det likevel kunne være greit med et veto som ikke lot seg blåse over ende med en gang. Resultatet ble litt mindre krav til kvalifisert flertall for å omstøte et veto. I stedet for 2/3 skulle det kreves 3/5 flertall! Et tredje eksempel på forsøk på endring av reglene om presidentens stilling har vi i Moldova. Der har landets president Petru Lucinschi, en veteran fra det moldovske og sovjetiske kommunistpartiet, men som nå seiler under reformflagg, i 1999 benyttet den uhyre vanskelige økono miske og parlamentariske situasjonen til å foreslå en så styrket presidentfunksjon at hans motstandere advarer om at det vil bety farvel til et parla mentarisk styresett. Presidentens forsøk på å bruke en omstridt folke avstemning som brekkstang for en slik vingeklipping av parlamentet, slo i første omgang feil. Men det som har skjedd, viser hvor lett det kan være for ledere i et land uten sterke demokratiske tradisjoner å bli fristet til autoritært styre når utbredt fattigdom, trøstesløse økonomiske utsikter og en fastlåst parlamentarisk situasjon opptrer samtidig.
Nasjonalforsamlinger - ett eller to kammer? Akkurat som presidentstillingen kan utformes på mange måter innen et demokratisk system, kan også nasjonalforsamlingene det. Det gjelder bl.a. i valget mellom ett- og tokammersystem. Medvirkende til utformingen 148
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
har vært både historiske tradisjoner fra mellomkrigstiden og mer aktuelle vurderinger av hensiktsmessighet. De minste landene av dem som er omtalt i denne boka, har stort sett valgt ettkammersystemet. De større lan dene er fordelt på begge alternativ. Tokammersystemet kan virke som en anakronisme i et Øst-Europa som satser på modernisering og demokrati historisk har slike ordninger gjerne vært et kompromiss mellom en førdemokratisk samfunnsorden og en folkevalgt representasjon, slik det fort satt tydelig demonstreres i det britiske Over- og Underhuset. Men også land uten erfaringer med adelsforsamlinger kunne i forrige århundre inn føre former for tokammersystem, slik Norge er et eksempel på (men bare delvis, for de to «kamrene» Odelsting og Lagting velges ikke separat, og opptrer hver for seg bare i visse typer saker). Motivet var den gang å ha en mer elitær forsamling som kunne bremse forhastede og uoverveide vedtak fra det «lavere» kammeret. De to største landene, Polen og Romania, har begge innført tokam mersystem. For Romanias vedkommende var det ment som en gjenopp retting av landets forfatning i mellomkrigstiden, før de åpne diktaturers tid. Men oppgavene de to kamrene har i dag, er ikke spesielt forskjellige; kamrene velges samtidig og fra de samme valgkretser (men med ulikt antall representanter). Resultatet er verken grundigere politisk håndverk eller mer effektivt styre, men innbringende «sitteplasser» for et større antall politikere enn det antakelig trengs, og en mer tungvint saksbehandling. Også Polens forfatning i mellomkrigstiden hadde et tokammersystem, inspirert av den tredje franske republikk med sin forfatning fra 1875. At Polen ved kommunismens fall valgte å gjeninnføre senatet ved siden av sejm’en, var imidlertid ikke først og fremst et uttrykk for nostalgi, som i Romanias tilfelle. Det var et praktisk knep for å få til et kompromiss om frie valg i rundebordssamtalene våren 1989: I sejm’en skulle 65 prosent av plassene være reservert for kommunistene og deres støttepartier, mens valgene til det nyopprettede sentatet skulle være helt frie. Den varianten av tokammersystem som kanskje skiller seg mest ut, er Slovenias. Der er ikke valgene til det andre kammeret direkte, men in direkte. Ulike samfunnsinteresser fra arbeidslivet og ellers er representert. Dermed har Slovenia interessant nok fått et åpent korporativt innslag i sin forfatning.
149
Nye og gamle partier Overgangen til flerpartisystem medførte at det ene partiet etter det andre så dagens lys. Som regel var det satt små krav til registrering (fa under skrifter), slik at det var enkelt å sette i gang. Det politiske bildet i mange av landene ble snart uoversiktlig - partier kom og gikk, og politikere hoppet fra det ene til det andre partiet. Hvis man ser på partienes tilblivelser, kan fire hovedmåter skilles ut: 1) videreføringer av kommunist partiene, som regel med skifte av navn til sosialistisk eller liknende; 2) brede sammenslutninger som arbeidet for demokrati (f.eks. Solidaritet i Polen) eller nasjonal frigjøring (folkefrontene i Baltikum) eller som opp stod under omveltningene (Borgerforum i Tsjekkoslovakia); 3) selvstendiggjøring av partier som i noen av landene hadde fatt lov til å eksistere som skyggepartier for å gi et bløffinntrykk av at det var flerpartisystem, 4) partier sum var blitt forbudt av kommunistene, gjenoppstod (Det nasjonale bondepartiet i Romania, sosialdemokratiske partier i flere land); 5) helt nye partier. Den første typen partier har spilt en viktig rolle for overgangen til demokrati og markedsøkonomi. Noen av dem var til og med aktivt med på å gjøre overgangen mulig, som de ungarske og slovenske kommunist partiene, og nøyde seg ikke med tilpasning til en situasjon de ikke lenger kunne dirigere. Kritikerne av de tidligere kommunistpartiene har vanlig vis vært mer opptatt av et annet aspekt, de mange eksemplene på at slike partier har gjort sitt beste for å trenere utviklingen og beholde mest mulig av de tidligere strukturene, og at de ofte har utnyttet sine gamle forbin delser og kunnskaper til å skaffe sine folk urettmessige fordeler under pri vatiseringen av økonomien. Slike anklager mot folk fra den gamle nomenklaturaen (egentlig: liste over de stillingene hvor innehaverne måtte godkjennes politisk av kommunistpartiet) har ofte noe for seg, og historiene om slike fortelles ofte med en lett forståelig bitterhet av dem som led under diktaturet, og som i demokratiet blir forbikjørt av de nyslåtte «demokratene». Det er vanskelig å generalisere om disse partienes betydning. Den vari erer fra land til land, og mye av det som har skjedd bak kulissene, er fort satt lite kjent. Det ungarske partiets engasjement for pluralisme er alt nevnt, de lokale stabeisene som selvsagt fantes der også, tapte internt. Det 150
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
polske partiet utviklet seg - på tross av sin fortid - til å bli tilhenger av europeisk integrasjon og medlemskap i EU og NATO. Det rumenske partiet under Iliescus ledelse virket mer som en bremsekloss, men justerte seg nok til å gå inn for NATO-medlemskap - og gav fra seg makten da det tapte valget i 1996. Generelle anklager om trenering av reformer og fastklynging til gamle strukturer må veies opp mot den konsensus-effekten slike partier ofte har hatt: det at de samtykket i politisk pluralisme og markedsøkonomi (men ikke alle dens former) som grunnlag for utviklingen videre. Med andre ord, at det ikke skulle kjempes for å gjeninnføre mest mulig av det gamle systemet. Selv i de landene hvor det har vært reist mest tvil om den demo kratiske gehalten i disse partiene, har de gitt et bidrag til å selvfølgeliggjøre demokratiet som samfunnsform. Det har vært mye sabotasje og triksing, men lite åpent engasjement mot demokratiet som sådant. Ved å delta i valg i reell konkurranse med andre, og ved å gi fra seg regjeringsmakt etter valgnederlag, har de etterkommunistiske partiene, også de minst reformglade, gitt et viktig bidrag til politisk stabilisering. At de ikke i stedet satset på å ødelegge så mye som mulig for å for berede en ny marxistisk revolusjon, henger klart sammen med at de gamle kommunistpartienes revolusjonære retorikk og ideologi ikke hadde det minste med deres egen praksis og reelle tenkemåte å gjøre. Diktatur var en praktisk måte å styre på for dem som var på den rette siden, men innebar sjelden noen personlig forpliktelse på en revolusjonær marxisme. Det var i beste fall lenge siden, og etter hvert i praksis forbeholdt mimrestundene til illegalistene —de veteranene som hadde vært aktive da kommunistpar tiene var forbudt før krigen, og som kanskje hadde sittet i borgerskapets fengsler. En slik forpliktelse ville også ha vært uforenlig med den opphop ning av personlige privilegier og materielle fordeler som man hadde håp om når man steg i systemet. Ideologisk hadde dette systemet vært banke rott lenge. Underskuddet på revolusjonær overbevisning var formidabelt - og revolusjonene i 1989 gjorde at dette kom fram i lyset. Trollet sprakk. Det som var igjen i motivasjonsregnskapet og som fortsatt kunne benyttes, kan skjematiseres som maktvilje, ønsker om fortsatt faglig utfol delse i viktige stillinger, og ønsker om å bidra med noe positivt til den praktiske samfunnsutviklingen. Alle disse motivene lot seg forene med det nye systemet. Makt kunne delvis søkes gjennom å delta i den nye politiske konkurransen. Mange hadde også trening i det fra før, for selv om det da 151
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
hadde vært ettpartisystem, betydde ikke det at kommunistpartiene innad var fullt ut monolittiske. Det var mange skjulte maktkamper, og albue- og manøvreringsteknikk var en del av den uformelle opplæringen også der. Dessuten gav det etterkommunistiske systemet på ett felt en enda bedre mulighet til å erobre makt enn det gamle. Gjennom privatiseringsprosessen kunne mange nå fa gjort om til privateiendom langt større verdier enn de kunne ha drømt om før. I det gamle, kommunistiske systemet, der pri vilegiene var politisk bestemt, kunne de i prinsippet mistes igjen, og det skjedde for ikke fa som kom i unåde. Men i kapitalismen blir de økono miske fordelene - bare man har klart å erobre dem - juridisk garantert ved at den private eiendomsretten er en av grunnpillarene i samfunnssystemet. Mange kommunister litt oppover i systemet oppdaget derfor at revolusjo nene i 1989 ikke sendte dem til helvete, men til himmelen - ved at de fikk vekslet sine usikrede politisk/økonomiske privilegier inn i grunnlovsfestede økonomiske. Ikke rart at de fant seg godt til rette. Fra disse pragmatikerne som hopper fra den ene ideologiske skuta til den andre uten å bli våt på beina, er det uklare overganger til dem som direkte misbruker sin makt og benytter seg av ulovligheter. Her kommer korrupsjon inn, og her kommer mafiose nett mellom organisert krimina litet, det vanlige næringsliv, det politiske liv samt politi og rettsvesen inn. Slikt går det mange rykter om, og av og til lykkes det også å fa til en av sløring som fører til rettssak. Men disse sakene er vanskelige å komme til bunns i; ofte vil de som har til oppgave å kontrollere og rydde opp, selv ha lysskye interesser, være kjøpt opp eller skremt til taushet. Omfanget av slik virksomhet er vanskelig å fastslå. Men at det forekommer som langt mer enn spredte unntak, er en utbredt oppfatning. En påminnelse om det var mordet på Bulgarias tidligere statsminister Andrei Lukanov. Han var en av hovedmennene bak Zjivkovs avgang i 1989 og statsminister fra februar til november 1990. Dermed hadde han en sentral stilling i den første overgangsfasen. Under det kommunistiske regimet hadde han vært utenrikshandelsminister med kontroll over bul garske handelsfirmaer i utlandet, og visestatsminister. I 1992 ble han arre stert og satt seks måneder i varetekt, anklaget for misbruk av uhjelpsmidler da han var statsråd. Etterforskningen ble etter en tid hevet. Lukanov, som var medlem av parlamentet da han ble arrestert, hevdet at myndig hetene hadde forbrutt seg mot reglene for oppheving av parlamentarisk immunitet, og klagde både til Den interparlamentariske union og Den 152
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
europeiske menneskerettsdomstolen, hvor han fikk medhold, i den siste instansen post mortem. Mange mente også at Lukanov hadde slust store beløp til de bulgarske handelsfirmaene han hadde ansvaret for, og at pengene, etter å ha blitt «hvitvasket» i utlandet, ble ført tilbake til Bulga ria. Der ble de brukt til å starte flere firmaer som snart fikk stor innflytelse i bulgarsk økonomi, og som inngikk gunstige avtaler med store stats bedrifter. Også massemedier ble kjøpt opp. Lukanov var en sentral person bak kulissene. Han var også en av de ledende i et bulgarsk-russisk gassselskap som hadde nære forbindelser med den russiske giganten Gasprom, der statsminister Viktor Tsjernomyrdin var sentral, forøvrig en gammel venn av Lukanov. På slutten røk Lukanov uklar med noen av sine part nere. Selv beskyldte han den sosialistiske regjeringen Videnov for korrup sjon. Høsten 1996 ble han funnet myrdet utenfor sin leilighet. Selv om hele sannheten om hans forbindelser og aktiviteter kanskje aldri blir kjent, og heller ikke om han var skyldig i det han offisielt og uoffisielt ble ankla get for, hadde hans løpebane ført ham temmelig langt bort fra den proletariske revolusjonen han offisielt hadde viet sitt liv til som marxist. Over hele Øst-Europa er det mange liknende historier, men som regel uten klart etablerte fakta, og sjelden med en tidligere kommunistisk visestats minister og senere statsminister i hovedrollen. Mange av de gamle kommunistene på et lavere plan utnyttet sin makt til å skaffe seg personlige fordeler, men mange hadde også mer aktverdige ambisjoner i sitt gamle virke, f.eks. faglige ambisjoner eller ønsket om samfunnsutvikling. Disse lot seg selvsagt godt forene med det nye syste met. Ofte var det dessuten en forutsetning for at revolusjonene skulle lyk kes, at det gamle regimets eksperter var interessert i å holde hjulene i gang. De som hadde vært opposisjonelle på et åpent og prinsipielt grunnlag, dissidentene, hadde ofte liten praktisk erfaring med samfunnsstyring - ute stenging var en del av prisen for å være åpent opposisjonell. Det fins flere partier som fortsatt bruker kommunist-navnet, men de er som regel små utbryterpartier. Bare ett av de tradisjonelle partiene har beholdt kommunistnavnet, og det er det tsjekkiske. Det kaller seg «Kom munistpartiet i Bohmen og Måhren» og ble med 11 prosent av stemmene det tredje største partiet ved parlamentsvalget i 1998. Ved kommunevalget 1994 var partiet nest størst med 15 prosent av stemmene. Det ønsker en radikal sosialistisk politikk med velferdsgoder for alle, det legger vekt på fagbevegelsens rolle, og det sier nei til medlemskap i NATO og EU samt 153
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
til amerikaniseringen av samfunnet. At partiet har valgt å definere seg annerledes enn de fleste andre tidligere herskerpartiene, kan trolig best forstås som en kombinasjon av at partiet etter invasjonen i 1968 var blant de minst reforminnstilte (reformistene ble kastet ut), og av at det tsjek kiske partiet mer enn noen andre i Øst-Europa hadde sterke tradisjoner også fra tiden før den kommunistiske maktovertakelsen. I det relativt sterkt industrialiserte Tsjekkoslovakia var partiet ved de frie valgene i 1946, to år før maktovertakelsen, størst med 40 prosent av stemmene i de tsjekkiske områdene og 30 prosent i Slovakia. I mange andre land måtte kommunistpartiene i denne perioden i stor grad stables på beina av Sovjetunionen før de kunne overta makten. Den andre hovedtypen partier ved de første valgene etter 1989 var brede sammenslutninger som lenge hadde arbeidet for demokrati (f.eks. Solidaritet i Polen) eller nasjonal frigjøring (folkefrontene i Baltikum), eller som oppstod under omveltningene (Demokratisk forum i Tsjekko slovakia). Feiies for disse grupperingene var at de ganske snart ble splittet Det skjedde ikke fordi folk ble kranglete eller var lite innstilt på samhold, men fordi grunnlaget for å stå sammen ble borte når det opprinnelige målet var nådd. Eller for å si det på en annen måte: når den opprinnelige motstanderen var nedkjempet. I forhold til vanlige politiske problemstil linger hadde de vært tverrpolitiske. Kristelig konservative, sosialdemokra ter, nasjonalister og økonomiske liberalister kunne stå sammen for å bh kvitt kommunistregimet eller det sovjetiske herredømmet (Baltikum og Moldova). Så snart det var skjedd, kunne de kanskje klare å stille opp sam men i det første frie valget før de ble splittet. Avskallingene kunne også begynne før valget. Polen var i en spesiell situasjon ved at Solidaritet, som opprinnelig var dannet som en fagorganisasjon i opposisjon til det kom munistiske regimet og dets lydige fagbevegelse, etter regimeskiftet skulle forsøke å være fagorganisasjon og politisk parti på en gang. Denne dob beltfunksjonen, i tillegg til de rent politiske sprikene som fantes innen bevegelsen, gjorde det spesielt vanskelig å fastholde enheten når det kom munistiske regimet hadde gitt opp. Også Romania var et særtilfelle, men på en annen måte. Der ble det under revolusjonen i desember 1989 eta blert noe som så ut til å være en felles sammenslutning av Ceau§escu-motstandere, Den nasjonale redningsfronten. Etter kort tid ble det imidlertid klart at fronten ikke var det den gav seg ut for. Den kan heller sammen liknes med de kommunistpartiene som skiftet navn og toppledelse for å 154
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
kunne fungere under endrete forhold, og tilhører dermed den første grup pen av partier i denne inndelingen. Det denne fronten (som senere har endret navn til Partiet for sosialt demokrati i Romania, PDSR) likevel hadde til felles med de reelt tverrpolitiske sammenslutningene, var at de interne spenningene etter hvert ble så store at det skjedde en organisato risk splittelse. De mer refomivennlige kreftene under ledelse av tidligere statsminister Petre Roman dannet sitt eget parti, som i dag heter Det demokratiske partiet (PD). Den tredje gruppen utgjøres av partier som i noen av landene hadde fatt lov til å eksistere som kommunistkontrollerte skyggepartier for å gi et bløffinntrykk av at det var flerpartisystem. Det første landet denne rollen ble endret i, var Polen. Der hadde Bondepartiet (og noen andre) vært et slikt logreparti. Men akkurat som mange kommunister over hele ØstEuropa fant at det var lurt å bli tilhengere av demokrati og markedsøko nomi når deres gamle fundament sviktet, utnyttet ledelsen i Bondepartiet sin situasjon som et formelt selvstendig parti til å ta denne selvstendigheten i reell bruk. I Polen var dette den parlamentariske nøkkelen til å fa utnevnt en Solidaritets-ledet regjering i august 1989, den første ikkekommunistiske regjeringen i Øst-Europa siden 1940-årene; kommuniste nes flertall ble borte da Bondepartiet lot seg friste til å operere for seg selv og støtte Solidaritet. I andre land som hadde hatt et falskt flerpartisystem under kommunismen, fikk ikke selvstendiggjøringen av de gamle skyggepartiene like dramatiske virkninger. Men slike partier har siden vært en del av partifloraen i flere av landene, bl.a. Bondeunionen i Bulgaria (senere i 1990-årene splittet i en rekke partier og fraksjoner). Den fjerde gruppen av partier er slike som hadde vært forbudt under kommunismen. Ikke alle av mellomkrigstidens store partier har kommet tilbake for igjen å spille en viktig rolle. Men noen har gjort det. I noen til feller stod det også fram ledere som hadde vært politisk aktive som ung domspolitikere i slutten av 1940-årene, før de ble arrestert og gjerne satt fengslet i en årrekke. Revolusjonene i 1989 skjedde i siste liten for at slike folk kunne fa en ny sjanse i politikken. En av dem som dette gjaldt, var Corneliu Coposu i Det rumenske nasjonale bondepartiet (som etter 1989 føyde til «kristelig-demokratisk» i navnet for å markere en mer generell konservativ tilnærming). Coposu hadde vært sekretær for mellomkrigs tidens statsminister Iuliu Maniu (som døde i kommunistisk fengsel i 1953) og hadde selv sittet 17 år i fengsel. Nærmere åtti år gammel var han aktiv 155
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
som partileder og bidrog - litt i samme stil som den mye yngre Våclav Havel - med en blanding av tolerant, moralsk autoritet og en avgjort anti kommunisme. Han døde i 1995. Også det andre av Romanias to største partier fra før krigen, Det nasjonal-liberale partiet, har gjenoppstått. Men det partiet har vært rammet av så mange fraksjonsdannelser og splittelser at innflytelsen har vært langt mindre. Romania er kanskje det landet hvor før-kommunistiske partier har satt størst preg på det politiske livet etter 1989. Det kan oppfattes som en styrke ved at det brakte inn en historisk kontinuitet i partilivet, også i form av personlig kontinuitet. Samtidig kan det oppfattes som et svak hetstegn, et uttrykk for at Romania - i motsetning til f.eks. Ungarn og Polen - under kommunismens siste tid manglet organiserte opposisjonsrmljøer som kunne ha dannet grunnlag for nye og mindre tilbakeskuende partier. Men også i land hvor de viktigste ikke-sosialistiske partiene etter 1989 har vært helt nye partier, har gamle partier kunnet markere seg. Ungarn er et eksempel på det. Der har et av de «klassiske» mellomkrigspartiene, Småbrukerpartiet, på ny gjort seg gjeldende. Det partiet fikk en spesiell rolle like før kommunistenes maktovertakelse ved at det kom til å bli det vik tigste partiet for anti-kommunistisk motstand - med mange velgere som nok hadde en svært laber interesse for småbrukernes spesielle interesser. Ved det frie valget i november 1945 fikk det hele 57 prosent av stem mene. I 1990-årene har partiet brukt sin ærerike fortid for alt det den er verd, og har nok fatt en del nostalgistemmer av den grunn. Men partiet er i dag sterkt preget av sin ambisiøse og uberegnelige populist-leder Jozsef Torgyån, og selv om det ble tatt med som juniorpartner i Viktor Orbåns regjering fra 1998, har ikke partiet klart å etablere seg som et samlings punkt å la 1945. En gruppe «gamle» partier som også har kommet tilbake, men som stort sett ikke har gjort det særlig sterkt, er de sosialdemokratiske partiene. De var vanligvis ikke av de største partiene før annen verdenskrig; den svake industrialiseringsgraden gjorde deres sjanser begrenset. Etter krigen opp levde de i flere av landene å bli tvangssammensluttet med kommunist partiet. Juks og manipuleringer skulle fa det til å se ut som om arbeider klassen frivillig samlet seg om ett parti. Det offisielle partinavnet for det polske kommunistpartiet, Det polske forente arbeiderpartiet (PZPR), var et minne om en slik prosess. Og i DDR het kommunistpartiet Tysklands 156
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
sosialistiske enhetsparti (SED). I Romania var partinavnet de første årene Det rumenske arbeiderpartiet (PMR), før kommunistnavnet offisielt ble tatt tilbake (PCR). Da disse sammenslåingene skjedde i slutten av 1940årene, lot noen av de sosialdemokratiske politikerne seg bevege til å se det som en naturlig utvikling, noen av overbevisning om at arbeiderklassen må stå samlet, andre av ren opportunisme. Men de fleste toneangivende sosialdemokrater så det som et rent maktovergrep og nektet å la seg bruke. De havnet i fengsel på linje med borgerlige politikere som motarbeidet diktaturet. (Også blant de borgerlige var det opportunister som en tid gjorde god nytte for kommunistene.) Etter 1989 håpet de sosialdemokratene som representerte eller videre førte motstanden mot kommunistene, at de ville gjøre det godt i frie valg. De kunne ikke slås i hartkorn med kommunistregimet og stod for en ideo logi og politisk tradisjon som stod sterkt i Vest-Europa. Samtidig hadde industrialiseringen gjort at deres velgerpotensiale var mye større enn tid ligere. Skuffelsen var derfor stor da slike partier stor sett fikk beskjedne resultater i valgene. Litt av forklaringen ligger i at den kjernen som prøvde å fa i gang partiarbeidet, var for liten. Dessuten var tilknytningen til arbei dermiljøet beskjeden. En annen forklaring er de reformerte kommunist partienes satsing på å framstå som sosialdemokratiske. Da ble det ofte lite spillerom igjen for de gamle sosialdemokratene, også fordi de hadde små ressurser til propaganda. Et unntak var det eneste frie valget i DDR i mars 1990. Da fikk sosialdemokratene 22 prosent av stemmene. Men med den sammenfiltringen med vest-tysk politikk som allerede da var skjedd, et halvt år før samlingen, var situasjonen ikke sammenlignbar med de øvrige kommunistlandene. Det sosialdemokratiske partiet som har gjort det best etter 1989, er det tsjekkiske (CSSD). Det er grunnlagt i 1878 og ble «på vanlig måte» tvunget til sammenslåing med kommunistpartiet i 1948. Det begynte å fungere på nytt i november 1989. Partiet definerte seg da som et «vestlig» sosialdemokratisk parti og ble under det markedsliberale styret til stats minister Våclav Klaus det største opposisjonspartiet. Etter valgene i 1998 ble partilederen Milo? Zeman statsminister. De tsjekkiske sosialdemokra tene har hatt en viss drahjelp av at Tsjekkia hadde sterke industritradisjo ner og sosialdemokratiske tradisjoner lenge før det kommunistiske styret. Dessuten har det tsjekkiske kommunistpartiet etter 1989 i motsetning til sine søsterpartier i andre land valgt å beholde kommunist-navnet. Kon157
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
kurransen om hvem som skal kalles sosialdemokratisk, har derfor vært mindre i Tsjekkia. Den femte gruppen av partier er de som oppstod under og etter revo lusjonene, men uten å være brede, tverrpolitiske grupperinger som Soli daritet (Polen), Borgerforum (Tsjekkoslovakia) eller folkefrontene i Balti kum. Ungarn er eksempel på et land hvor de viktigste partigrupperingene etter 1989 har vært ny dannete partier av denne typen. Demokratisk forum oppstod i 1987 som et samtaleforum for opposisjonelle intellektuelle og ble ved valgene i 1990 det største partiet. Partilederen Jozsef Antall ble Ungarns første ikke-kommunistiske statsminister (han døde i desember 1993). Demokratisk forum markerte seg etter hvert med nasjonale og kristelig-demokratiske verdier, et verdikonservativt alternativ som bl.a. så til kristelig-demokratene (CDU) i Tyskland som inspirasjon. Selv om par tiet var nytt, knyttet det likevel an til den tradisjonen i ungarsk åndsliv som kalles den populistiske. Ordet brukes her annerledes enn når enkelte politikere beskrives som populistiske når de profilerer seg med enkeltsaker og mer eller mindre usaklig appellerer til enkle, folkelige løsninger. Den ungarske populistiske tradisjonen legger vekt på «ungarskhet», at den ung arske kulturen har sine spesielle verdier som må forsvares mot internasjo nal, forflatende påvirkning. Utfra dette synet har den ungarske landsbygda stått for en mer ubesmittet kultur enn det mondene Budapest. Motpolen til den populistiske tradisjonen er i Ungarn blitt kalt den urbanistiske. Urbanistene har vært mer opptatt av å betrakte Ungarn som en del av en felles europeisk kulturtradisjon enn stadig å beskytte seg mot uheldig påvirkning. I kommunismens siste år hadde reformkommunistene bedre kontakt med Demokratisk forum enn med deres konkurrenter Fridemo kratene. Demokratisk forum, som også var skeptisk til en altfor rendyrket markedsliberalisme, ble derfor anklaget for å stå kommunistene for nær. Antalls betydning var å definere Demokratisk forum mer som en sentrums/høyre-gruppering og plassere det inn i en europeisk sammenheng, samtidig som mye av arven fra den populistiske tradisjonen ble beholdt. I opinionen har partiet likevel ofte vært oppfattet som mer opptatt av for tiden enn framtiden, en skjebne som har vært mer vanlig for partier som hadde en storhetstid før annen verdenskrig å se tilbake på. Partiet har også rommet sterkt nasjonalistiske tendenser. De to andre nye store partiene i Ungarn var Fridemokratene (Forbun det av frie demokrater, SzDSz) og Ungdemokratene (Føderasjonen av 158
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
unge demokrater, Fidesz). Fridemokratene ble grunnlagt i 1988 av folk som hadde sin bakgrunn fra opposisjonelle, liberale grupper i 1970-årene og utover. Fridemokratene deltok en periode i koalisjonsregjering med sosialistene. Ungdemokratene (Fidesz) ble grunnlagt i 1988 som et liberalt motstykke til den kommunistiske ungdomsorganisasjonen og satset på å gi et moderne, radikalt-liberalt inntrykk. De hadde opprinnelig 35 år som øvre aldersgrense - den grensen er senere fjernet. Til å begynne likte de å opptre ukonvensjonelt (dongerybukser på parlamentsmøter osv.), sam tidig som de utfordret ved faglig dyktighet. Etter å ha vært i opposisjon i mange år vant de overraskende valget i 1998 og ble tyngdepunktet i en koalisjonsregjering med partilederen Viktor Orbån som statsminister. Par tiets politiske utvikling har gått mot høyre; i navnet er det markert med et tillegg til det opprinnelige Fidesz (ungdemokratene): Det ungarske borgerpartiet (MPP). På flere områder har det lagt seg nærmere opp mot den populistiske tradisjonen i Ungarn og framstår som en slags representant for distrikts-Ungarn med sine bygdeverdier mot det sosialistisk-liberale Buda pest. Partiet, inkludert Orbån, har i god konservativ tradisjon også lagt an på å vise større respekt for kristelige verdier. Det uttalte målet er å skape en sterk middelklasse i Ungarn.
Gamle og nye konfliktlinjer Disse eksemplene fra Ungarn viser ikke bare hvordan «nye» partier kan dominere den politiske arena i konkurranse med hverandre og med et reformert kommunistparti. De viser også at nye partier ofte lar seg forstå bedre om eldre kulturelle og politiske konfliktlinjer fra landets historie trekkes inn ved siden av mer dagsaktuelle ideologiske eller sosiologiske forhold. De gamle konfliktlinjene er ikke forbeholdt de «gamle» partiene. Eksemplene viser også hvordan en tidlig ideologisk selvdefinisjon kan for skyves i løpet av noen år. Liknende eksempler kan hentes fra andre land. At partimønsteret har hatt et visst provisorisk preg i 1990-årene, er ellers et nokså allment trekk i Øst-Europa. Det burde ikke være noen overraskelse, det ville være rart om mønsteret var ferdig utviklet i løpet av noen fa måneder eller år. Mange av partiene, særlig de mindre, har mer vært forsøk fra enkeltpersoner eller smågrupper på å skaffe seg en politisk 159
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
plattform enn uttrykk for bredere gruppers interesser eller holdninger. Slike partier har derfor ofte fungert som klientgrupper for ambisiøse poli tikere. Det har også sammenheng med at det i mange tilfeller har vært vanskelig å fa folk til å engasjere seg i partier. Medlemstallene er gjerne ikke særlig høye. Flere forhold virker inn her. For mange mennesker har selve ordet «parti» vært belastet. Under kommunismen var det ensbety dende med kommunistpartiet, de som bestemte over andre uten å være valgt - enten det skjedde gjennom den allmenne politikken eller utdeling av personlige privilegier. Parti var dessuten det samme som meningsdisiplin uten respekt for det enkelte individs oppfatninger. En annen innven ding er at også de nye partiene bare tenker på fordeler til sine egne ledere og medlemmer. Endelig har partibildet vært så broket og skiftende at det ofte har vært vanskelig å orientere seg. Da kan det føles like greit å enten trekke seg tilbake til privatlivets fred eller satse på business. Fordi partibildet har vært så skiftende, riktignok i ulik grad fra land til land, kan det vaere vanskelig å trekke opp klare konfliktlinjer. Noen kan det likevel forsøksvis pekes på. Innenfor økonomisk og sosial politikk spiller den klassiske høyre/venstre-motsetningen en viktig rolle. Hvor stort ansvar skal det offentlige ha for å sikre gode levekår? Det spørsmålet har gjentatte ganger meldt seg både når det gjelder privatisering og vern av arbeidsplasser, og i sosialpoli tikken. Her støter selvsagt sosialistiske og liberale partier sammen. Alle de tidligere kommunistpartiene vil i sin retorikk og kommunikasjon med velgerne benytte seg av denne konfliktlinjen, også når enkelte av dem i praksis har stått for nokså raske privatiseringer og en nedbygging av deler av det tidligere sosiale sikkerhetsnettet. Det interessante er ikke minst dette siste forholdet. Blant velgerne er det ofte en langt større opptatthet av klassiske venstrestandpunkter i den økonomiske politikken enn det de reformerte kommunistpartiene representerer i sin praksis, særlig når de er i regjeringsposisjon. Det skyldes både overbevisning om hvilken økono misk politikk som kan tenkes å fungere i Europa på slutten av 1900-tallet og på 2000-tallet, press fra internasjonale organer som Det internasjonale pengefond og Verdensbanken (ellers far man ikke lån), og mange sosialis tiske politikeres bruk av den nye kapitalismen til å berike seg selv. Alter nativet for disse velgerne som er i forsvarsholdning og frykter framtiden, blir da mer ytterliggående sosialistiske partier, som imidlertid ofte virker for sekteriske eller minner for mye om de negative sidene ved fortiden. 160
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
Noen ganger kombineres en uttalt venstreholdning i økonomiske spørs mål med en ekstrem nasjonalisme. Med en tilstrekkelig demagogisk fører har slike rød/brune partier tidvis fått oppslutning som misnøyepartier, f.eks. Det storrumenske partiet (PRM) i Romania. Blant dem som definerer seg som borgerlige eller ikke-sosialister, har det ofte vært store forskjeller mellom de mer prinsipielt individualistiske liberalistene, som Våclav Klaus og hans borger-demokratiske parti (ODS) i Tsjekkia og Frihetsunionen (UW) i Polen ledet av den polske sjokk-terapiens far, Leszek Balcerowicz, på den ene siden, og partier og politikere som mer tilsvarer den klassiske konservatismes oppfatning av samfunnet som en organisk helhet, med front både mot sosialistenes kollektivisme og liberalistenes atomisering. Slike partier kan av og til nærme seg sosialistene ved å reservere seg mot å minske statens innflytelse i økonomien for sterkt. I livssynsspørsmål står de derimot mer alene i forhold til en «moderne» og seku lær innstilling felles for liberale og sosialister. Dermed er en annen konfliktlinje berørt, som kan være et sterkere eller svakere innslag i en generelt konservativ innstilling. Livssynsspørsmål har ikke minst spilt en rolle i det politiske liv i Polen. Ved presidentvalget i 1995 gav den mektige katolske kirken helhjertet støtte til den aktive kato likken Lech Walesa mot ekskommunisten Aleksander Kwasniewski. Det hjalp likevel ikke, Kwasniewski vant - og han gjorde det like godt på landsbygda, der kirkens innflytelse er størst, som i byene. Selv om kirken etter hvert er blitt påpasselig med ikke å komme med konkrete partianbefalinger til velgerne, vet polakkene fortsatt at kirken foretrekker par tier og politikere i Solidaritets-tradisjonen framfor de mer sekulært inn stilte ekskommunistene. Likevel lar ikke kirken seg entydig plassere i det politiske landskapet. Den raske økonomiske omformingen har —på tross av positive veksttall — ført til arbeidsløshet og mange fattige i byene, samtidig som den store bon debefolkningen delvis føler seg satt utenfor utviklingen. Det fører til at kir ken, som mer enn mange politikere har sitt praktiske virke der folk lever og strever, også har funnet det påkrevet å minne politikerne om å tenke mer på menneskene når de politiske retningslinjene trekkes opp. Det mest konkrete kirkelige engasjementet i Polen har likevel vært i forbindelse med abortlovgivningen. Den liberale abortloven fra den kommunistiske epoken ble kraftig innstrammet i 1993, da ekskommunistene var i opposi sjon. Etter valget i 1993, som ekskommunistene vant, ble en liberalisering 161
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
i 1994 stanset av president Wal^sas veto. Da Kwasniewski ble president, ble loven, som tillot abort på sosiale indikasjoner, vedtatt i 1996. Abortstriden viste at kirken har innflytelse, men også at kirken ikke dermed kan dirigere alle de polakkene som jevnlig går i kirken eller som liker å regne seg som kirkegjengere. Det har i Polen også vært andre stridsspørsmål der religiøse skillelinjer har vært trukket inn. Det gjelder bl.a. arbeidet med ny grunnlov, der mye tid gikk med til spørsmålet om grunnloven skulle gis en konfesjonell for ankring. Det dreide seg ikke bare om kirkens eventuelle privilegier, men om den grunnleggende forståelsen av hva den polske nasjonen er. Skulle en individualistisk forståelse ligge til grunn, eller en samfunnsorganisk tolkning av nasjonen med katolisismen som en av de konstituerende ver diene? Kirken så på seg selv som en nøkkelfaktor til å fa frigjort Polen fra det kommunistiske styret, og reiste etter venstresidens valgseier i 1993 også spørsmålet om hvilken moralsk rett ekskommunister i det hele tatt hadde til å bestemme innholdet i det etterkommunistiske Polens grunn lov. Et av problemene med det kirkelige engasjementet i denne saken var at det splittet ikke-sosialistene. For blant dem fantes ikke bare retninger som ønsket å bruke grunnloven til å understreke Polens katolske karakter. Det var også sterke liberale strømninger (særlig i Frihetsunionen, UW), som i livssynsspørsmål følte seg mer på linje med sosialistene. Grunnloven ble omsider vedtatt i 1997 av nasjonalforsamlingen med det nødvendige flertall, og så godkjent i en etterfølgende folkeavstemning med 53 prosent av de avgitte stemmene. Men valgdeltakelsen var bare på 43 prosent, og motstanderne tolket resultatet som et uttrykk for grunnlovens manglende legitimitet i folket, på tross av flertallet. I andre land har ikke religiøse konfliktlinjer preget det politiske livet på samme måte som i Polen, selv om det fins knstelig-demokratiske eller kon servative partier som mer enn andre har et sterkt konfesjonelt engasjement. Det er heller ingen andre land som har hatt så sterk oppslutning om kirken fra store deler av befolkningen både under kommunismen og etter som Polen. Og på tross av kompromissene som også den polske kirken måtte inngå under kommunismen, maktet den i større grad enn andre å bevare sin selvstendighet. Valget av den polske kardinalen Karol Wojtyla til pave i 1978 (Johannes Paul 2) og hans triumfferd i hjemlandet i 1979 understreket og styrket kirkens stilling i Polen. Når religiøse eller moralske stridsspørsmål har kommet opp i andre av de etterkommunistiske landene, har det i større 162
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
grad vært enkeltspørsmål som ikke har preget helheten på samme måte, f.eks. strid om avkriminalisering av homofili i Romania. Og når de store, prinsipielle spørsmålene har vært reist, har de ikke maktet å komme i første rekke for oppmerksomheten. Av enkeltsaker, som i seg selv er betydelige nok, kan nevnes religionsundervisning i skolen og tilbakelevering av kirke lig eiendom. Bl.a. i Tsjekkia har dette siste vært en vanskelig sak, der den borgerlige regjeringen Klaus ikke kom den katolske kirken særlig langt i møte. Det avspeiler også den langt svakere stillingen som kirken har i Tsjekkia enn i Polen. Mens 70 prosent regnet seg som katolikker i 1948, var tallet ved folketellingen i 1991 gått ned til ca. 30 prosent. I forhold til Polen er ikke Tsjekkia bare et eldre industriland med tilsvarende sterkere liberale og sekulære tradisjoner. Tsjekkernes religiøse historie er også helt annerledes enn polakkenes. Tsjekkerne hadde sin reformator Jan Hus på 1400-tallet og en sterk protestantisk utvikling som ble slått ned av den katolske motreformasjonen på 1600-tallet. Og mens den katolske kirken på 1800-tallet i det delte Polen ble en nasjonal faktor (de to største delingsmaktene Russland og Preussen var henholdsvis ortodokse og protestantiske land), var tsjekkerne fram til første verdenskng underlagt det katolske Østerrike. Den sammenkoplingen mellom det religiøse og nasjonale som Polen opplevde i grunnlovsdebatten, har andre land opplevd i enda sterkere grad. Serbia er kanskje det tydeligste eksemplet. Den serbisk-ortodokse kirken, hvis stilling i folket er klart svakere enn den katolske kirkens i Polen, har lenge støttet opp om den nasjonalistiske politikken til Slobodan MiloSevic. Selve utgangspunktet for den, anklagene mot albanerne i Kosovo om overgrep mot serbisk befolkning og kultur, som MiloSevic valgte å gjøre til sin store mobiliseringssak i 1989, angikk direkte kirkens interesser i form av klostre og Kosovos betydning for kirkens gamle histo rie. Samtidig gav den ideologiske nyorienteringen som MiloSevic gjen nomførte, kirken en mulighet til å markere seg mer i samfunnet og fa til bake noen av de posisjoner som kommunismen hadde tatt fra den. Ortodokse prester deltok flere ganger med helgenbilder på Milosevic' massemøter. Begge parter regnet med at de hadde nytte av hverandre og så gjerne bort fra gamle motsetninger. Men kirken fikk lite ut av samar beidet; de konkrete løftene som MiloSevic hadde gitt, bl.a. om religions undervisning, ble stort sett ikke oppfylt. Samtidig gikk det dårlig for Ser bia i krigene som ble ført for å sikre serbiske interesser i det oppløste
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Jugoslavia. Kirken begynte da å komme mer på kollisjonskurs med MiloSevic. Kritikken var delvis nasjonalistisk begrunnet, som da enkelte kirkelige kretser kritiserte MiloSevic for å ha sviktet serbernes sak i BosniaHercegovina ved å gå med på Dayton-avtalen. En annen kritikk begynte å bre seg da spenningen i Kosovo økte i 1998 og 1999. Høytstående representanter for kirken og enkelte sivile serbiske organisasjoner i Kosovo begynte å frykte at nettopp Kosovo-serberne på lang sikt ville bli de fremste ofrene for den harde anti-albanske linjen fra Beograd, og for søkte å myke opp posisjonene. Men MiloSevic, som hadde fått så god dra hjelp av kirken tidligere, brukte sin mediekontroll til å fortie slike initia tiv. NATO-bombingen i 1999 ble fordømt av kirken. Etter at bombingen tok slutt, har kirkens øverste ledelse med patriark Pavle i spissen sluttet seg til kravene om at MiloSevic må gå av. Kirken var selv med og sådde nasjo nalisme, men rygger tilbake når den ser fruktene. Med sitt nasjonalistiske engasjement bidrog ikke kirken først og fremst til å la religiøse og kirke lige spørsmål bli en dimensjon i politikken, slik som da den polske kirken engasjerte seg i abortsak eller grunnlovsdebatt. Den serbiske kirken hang seg på en av de konfliktlinjene, den nasjonale, som allerede var tatt i bruk av andre og helt verdslige krefter, og bidrog med sin «velsignelse» til å styrke den, for så å stå nokså nbbet tilbake når dette prosjektet hadde spilt fallitt. MiloSevic er langt fra den eneste som har forsøkt å spille ut det nasjona listiske kortet i Øst-Europa. I en rekke land har dette vært en viktig kon fliktlinje, noen ganger på grunn av utbredte holdninger på forhånd i fol ket, andre ganger hausset opp av konfhktorienterte politikere som søker en plattform som kan gi dem en rolle som redningsmenn. I land som Slo vakia, Romania, Bulgaria, Kroatia, Makedonia, Estland og Latvia har det særlig dreidd seg om vilkårene for nasjonale minoriteter i vedkommende land i forhold til oppfatninger om hvordan en nasjonal «enhetsstat» bør være. Men også i land uten minoriteter av særlig omfang, som Polen og Tsjekkia, har det dukket opp partier som har prøvd å bygge opp en platt form ved å bruke enkle nasjonalistiske slagord som avledning fra alle de vanskelige spørsmålene i overgangsårene. Skyld for det som går galt, kan legges på minoriteter, selv om de nesten ikke finnes (f.eks. jøder), på utlandet, eller på vanlige politikere som beskyldes for å tjene utenlandske interesser. Men også mer objektive forhold har i mange tilfelle gitt råstoff til kamp for nasjonale verdier. Det store innsiget av utenlandsk kapital 164
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
med overtakelse av viktige deler av næringslivet har vakt bekymring langt utover rekkene til det som kan kalles nasjonalistiske partier. At dette ikke er blitt et mer omstridt spørsmål, skyldes trolig at toneangivende politi kere både fra den tradisjonelle høyre- og venstresiden har sett utenlandsk kapital som et nødvendig bidrag for å fa økonomien til å fungere i en internasjonal konkurransesituasjon, selv om mange av dem nok gjør det mer ut fra nødvendighet enn fra en overbevisning om at frihet for kapita len til å krysse landegrensene er et gode i seg selv. Slike reaksjoner fins også innen den demokratiske høyresiden. Nasjonale spørsmål som konfliktlinje har også fatt næring fra de fleste landenes ønske om å bli tettere integrert med Vest-Europa gjennom med lemskap i EU og NATO. EU-medlemskap frister først og fremst fordi det sees som et middel til økonomisk velstand, på samme måten som interna sjonale kapitaloppkjøp godtas. At det også fins mer prinsipielle Europa-tilhengere, er en annen sak. Men når medlemskapsforhandlingene for de landene som er i første pulje, nærmer seg slutten, og konsekvensene av medlemskap blir klarlagt, kan det tenkes at en nasjonalt begrunnet argu mentasjon mot medlemskap blir styrket. Det gjelder særlig hvis de økono miske fordelene av medlemskap virker for usikre eller blir skjøvet for langt ut i tid i forhold til de ofre som enkelte deler av befolkningen må være forberedt på. Interessen for NATO-medlemskap er delvis uttrykk for det samme som mye av EU-interessen —et ønske om tett integrering i vestlige strukturer fordi det best kan gi velstand og utvikling. I tillegg kommer sikkerhetsmotivet, tolket på tradisjonell måte, inn. Mange ser fortsatt Russ land som en potensiell trussel, iallfall på lang sikt, og det er derfor viktig å forebygge den med medlemskap i den vestlige militæralliansen. Særlig de første årene var det mange som også så et slikt medlemskap som en sikring mot en eventuell gjenopplivning av kommunismen. For de landene som har søkt medlemskap, men ennå ikke fatt det, kan nasjonale forbehold komme til å prege debatten mer enn før etter at NATO-bombingen av Serbia våren 1999 gav helt nye perspektiver på hva NATOs oppgaver kan komme til å være i framtiden. Østlandenes gamle frykt for og erfaringer med å bli invadert fra Russland/Sovjetunionen med «internasjonale» prin sipper som offisiell begrunnelse (forsvar for sosialismen), har skapt en viss skepsis - også hos mennesker som ellers er vestlig innstilte - til å bli inn blandet i en ny intervensjonspolitikk, denne gang med menneskerettig heter som begrunnelse. I flere land er det også en del som ut fra Kosovo165
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
geriljaens suksess med å få NATO som sitt luftvåpen, frykter for at deres egne minoriteter ved å ta i bruk vold som virkemiddel, kan skape tilstrek kelig kaos til at NATO til slutt rykker ut med sine bombefly, noe som i neste instans kan føre til grenseendringer. Dette er ikke noe flertallssyn i søkerland til NATO, men likevel strømninger som er til stede og som kan styrke nasjonale spørsmål som konfliktlinje i politikken. En konfliktlinje som spilte en stor rolle i mange land i mellomkrigs tidens Øst-Europa, er motsetningene mellom by og land. For bondepar tiene var dette en hovedsak, selv om motsetningsforholdet ble tolket svært ulikt fra parti til parti. Det fantes radikale partier som det bulgarske, der bøndenes og landsbygdas interesser ble tolket i et kompromissløst klassekampperspektiv (men ikke-marxistisk), og det fantes mer moderate, som i Tsjekkoslovakia, der det mer var snakk om interessekamp med innebygd kompromissberedskap. Det tsjekkiske bondepartiet fikk også stor oppslut ning i byene og deltok i mange regjeringer, og måtte etter hvert beflitte seg på å forsøke å harmonisere by- og landinteressene. Andre bondepartier fikk bondepreget avsvekket ved sammenslåing med partier som hadde en annen profil. Det rumenske bondepartiet er et eksempel på det. Ved i 1920-årene å gå sammen med Det rumenske nasjonale partiet fra Transilvania (grunnlagt mens landsdelen var ungarsk) oppstod det et parti som omfattet hele landet, Det nasjonale bondepartiet, men som ikke lenger så klart var et bondeparti. Det fantes også bondepartier som fikk karakter av folkepartier gjennom sitt forsvar av regionale eller nasjonale interesser, som det kroatiske partiet. Bondepartiene kunne også ha forskjellig profil på en høyre/venstre-linje når det gjaldt situasjonen innen landbruket. Noen var konservative og støttet seg på veletablerte bønders interesse av å verne eiendomsretten. Andre var - eller hadde vært - radikale og støttet omfordeling av jorda (jordreformer) for å utjevne forskjeller mellom godseiere og storbonder på den ene siden og småbrukere og landarbeidere på den andre. Mens bondepartiene kanskje var Øst-Europas mest interessante bidrag til den europeiske partifloraen i mellomkrigstiden, har slike partier spilt en langt mindre rolle etter kommunismens fall. Og med svakt partipolitisk engasjement for landbruks- og bygdeinteresser har slike spørsmål lett kommet i bakgrunnen også for partier med en annen profil. I Romania er riktignok Det nasjonale bondepartiet blitt størst på den ikke-sosialistiske siden, men der er det enda mindre igjen av bondepreget enn før krigen. 166
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
Andre bondepartier har også deltatt i regjeringer (f.eks. det største av de polske bondepartiene), men uten de helt store stemmetallene bak seg. Påfallende i flere land (bl.a. Bulgaria, Serbia og Romania) har vært at de tidligere kommunistpartiene har hatt noen av sine sterkeste områder på landsbygda, ikke minst i svakt utviklete og fattige strøk. Ved noen valg og i noen land reflekterer det at landsbybefolkningen i langt større grad enn folk i byene har fjernsynet som sin viktigste politiske informasjonskilde. Det rumenske fjernsynet i begynnelsen av 1990-årene var klart regjeringsvennlig. Og i enda større grad har det vært tilfelle i Serbia under MiloSevic. I tillegg kommer at mange på landsbygda føler seg utrygge med den nye markedsøkonomien. De har fatt tilbake jorda fra kollektivbru kene, men mangler ofte økonomiske midler til å etablere lønnsom drift.
Oppgjor med fortiden eller bare se framover? Ikke sjelden har ulikt syn på den kommunistiske fortiden utgjort en viktig konfliktlinje, som også har vært grunnlaget for flere regjeringsskifter. Spe sielt for de tidligere kommunistene har forholdet til den kommunistiske fortiden vært et av de vanskelige spørsmålene. Tilslutningen til et reelt flerpartisystem og markedsøkonomi innebar et prinsipielt brudd med for tiden for et stort antall politisk engasjerte mennesker. Men dette skiftet ble foretatt kollektivt i form av en nyorientering av partiet. Det kunne selvfortolkes som at fortidens politikk var feil, at man hadde vært med på en styreform som ikke kan forsvares. Eller det kunne forklares som en endring av politikken fordi det var nye tider, uten at fortidens system av den grunn måtte forkastes. Men i tillegg til disse parti-kollektive forståelsene, kom spørsmålet tidlig opp om hva den enkelte politiker hadde fore tatt seg under diktaturet. Hadde han eller hun hatt høye stillinger eller bare hatt underordnete funksjoner? Hadde vedkommende vært informant for det hemmelige politiet? Skulle det i tilfelle kunne gjøres offentlig kjent i en valgkamp? Slike spørsmål handlet ikke bare om politikeres gjøren og laden. Burde ikke alle ha rett til å finne ut hva diktaturets hemmelige tje nester hadde foretatt seg mot dem? Hvem hadde spionert på dem? De to hovedspørsmålene utkrystalliserte seg forholdsvis raskt til å være hvordan tidligere kommunister skulle vurderes når de ville ha lederroller i 167
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
et demokrati, og kravet om å få innsyn i sikkerhetspolitiets mapper om den enkelte borger. De første årene var det en del som krevde karantene for tidligere kom munister til ledende offentlige verv og stillinger. Begrunnelsen var delvis at et nytt demokrati ikke kunne bygges av folk som inntil det siste lydig hadde vært nøkkelpersoner i et diktatur. En annen begrunnelse var at folk som hadde vært satt utenfor av politiske grunner, nå skulle få slippe til. Innvendingene mot en så kraftig utrenskning meldte seg fort. Det var for det første rent praktiske innvendinger. Ville det være mulig å administrere disse samfunnene bare med opposisjonelle bak spakene? I de fleste land var det stor mangel på eksperter med opposisjonell bakgrunn. En radikal utskifting lot seg simpelthen ikke gjennomføre. Så var det spørsmålet om hvor langt ned i systemet man skulle gå. Snakket man om noen få på top pen, kunne mange være enige i kravet. For tidligere kommunistpartier kunne det endog være en fordel å ofre noen fordums pamper i en rettssak for å markere de øvriges renhet. I Romania ble Ceau§escu skutt, i Bulga ria ble Zjivkov stilt for retten, begge steder av «sine egne». Gikk man ned over i rekkene, kom man fort bort i «folk flest». At slike kampanjer der med ikke kunne bli noen stemmesanker ved valg, var én ting. Verre var det at man risikerte å skape frykt hos et stort antall mennesker for å miste jobben, kanskje hos så mange at det kunne gi kommunistene mulighet for å komme tilbake. Og så kom det moralske spørsmålet, som bl.a. Våclav Havel reiste: Var ikke alle på en eller annen måte ansvarlige for at dikta turet var blitt opprettholdt? Måtte ikke alle godta kompromisser? Et annet problem var hensynet til de kommunistene eller de kommu nistpartiene som aktivt hadde bidratt til overgangen til et nytt system, f.eks. det ungarske partiet. Skulle utestenging være takken? Videre ble det spurt om en slik utrenskning ville være forenlig med den demokratiske tankegangen som nå skulle innføres. Skulle ikke da folk nettopp selv kunne velge sine representanter? Hvem hadde rett til å si at folk ikke fikk lov til å velge de og de personene? Et redusert krav var at folk kunne få velge hvem de ville, men at kandi dater til offentlige verv måtte redegjøre for sin fortid. Det skulle altså være en påbudt åpenhet. Men siden egenopplysninger ikke automatisk ville være korrekte, måtte noen kunne kontrollere dem. Det kunne være en offentlig instans med adgang til alle arkiver. Et problem i den forbindelsen var om slike arkiver uten videre var til å 168
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
stole på. Skulle dikaturets hemmelige politi post festum få rollen som moralsk vurderingsinstans i det nye demokratiet? Kunne det ikke hende at informanter i sin tid hadde løyet på seg større oppdagelser enn det var fak tisk grunnlag for? Slik kunne de demonstrere sin dyktighet og årvåkenhet. Dermed kunne uskyldige mennesker rammes mange år senere når arki vene skulle åpnes. En beslektet innvending gjaldt de mulighetene sikker hetspolitiet og liknende tjenester hadde hatt til å manipulere arkivene før de nye myndighetene fikk kontroll med dem. Kompromitterende opplys ninger for enkelte politikere kunne være fjernet, mens mindre graverende opplysninger eller påstander om deres politiske konkurrenter kunne bli offentliggjort. Det hensynet skulle tilsi at arkivene ikke skulle åpnes. Men også mot det kom det opp en innvending. Hvis alt skal være lukket, vil det likevel uten tvil oppstå lekkasjer. De kan brukes mot utvalgte personer og slik bh et våpen for dem som har mulighet til å hente ut opplysninger, eller som for lengst har ordnet seg med dokumenter eller kopier som kan være kompromitterende for andre. Enten slike dokumenter var dekkende for sannheten eller ikke, kunne de brukes til å uskadeliggjøre en person eller til utpressing, politisk eller økonomisk, uten at det ville være mulig å få offentliggjort tilsvarende kanskje like kompromitterende opplysninger om andre. Man kunne tro at frontene i denne debatten, som med ulik intensitet og ulik vektlegging av argumentene ble ført i alle landene, ville være enkle: tidligere kommunister, som ville ønske stengte arkiver, mot alle de andre, som ville ha åpenhet. Slik har det ikke vært. Mange av de prinsi pielle anti-kommunistene har selvsagt ønsket størst mulig åpenhet, og gjerne regler som stengte veien til nye verv i et visst antall år for tidligere kommunister på et visst nivå. Men mange har også tenkt annerledes. Noen har vært skeptiske fordi de selv - uansett hvor anti-kommunistiske sammenhenger de nå befinner seg i —selv har sine svin på skogen. Andre, som ikke har det, har vært redd for en heksejakt som kan minne om den atmosfæren som kommunistene selv skapte i sin jakt på borgerlige ele menter da regimene ble etablert, selv om konsekvensene for den enkelte nå ville være mer humane enn stalinismens fangeleirer og torturkamre. Dessuten vil for stor opptatthet av fortiden gjøre det vanskelig å engasjere seg i nåtidens problemer. En forsoningspolitikk vil være det beste grunn laget for et nytt samfunn. «Tykk strek» ble dette alternativet kalt alt i 1989 169
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
av Polens første ikke-kommunistiske statsminister, Tadeusz Mazowiecki. Det skulle trekkes en tykk strek mellom fortid og nåtid i den forstand at den nye regjeringen bare skulle ha ansvaret for det den selv gjorde, ikke for fortiden. Offentlig ansatte som var kompetente og ville være lojale mot en demokratisk regjering, skulle fa beholde sine stillinger. Selv om Mazowiecki senere har reservert seg mot de mest vidtgående tolkninger av dette utsagnet (av typen «slå en tykk strek over fortiden»), innebar hans uttalelse et ønske om å se framover i stedet for bakover. Dessuten var hans nye, Solidaritets-ledete regjering kommet til makten som resultat av valg og forhandlinger, og da var det ikke så lett å innlede regjeringsarbeidet med å utrenske forhandlingsmotparten. Den motsatte holdningen er blitt uttrykt med ord som renselse eller lut ring. Det må foregå et oppgjør slik at elementer med en tvilsom fortid renskes ut eller nektes å stille til valg en viss periode. To av de mest kjente navnene som har gått mot en slik politikk uten å kunne beskyldes for å ville beskytte sin egen fortid, er Adam Michnik i Polen (han satt fengslet i 1980-årene) og Våclav Havel i Tsjekkia (også han med rikelig fengselserfaring under kommunismen). Da det i Tsjekko slovakia høsten 1991 ble vedtatt en ganske streng «lutrings»-lov, bad pre sident Havel nasjonalforsamlingen om å forandre den. Loven rammet dem som hadde vært informanter for det hemmelige politiet, og dem som hadde innehatt et vidt spektrum av stillinger eller partiverv. De skulle i en penode av fem år forbys å inneha offentlige verv. Havel mente at en slik kollektiv «dom» var urettferdig. En som så vidt og litt tilfeldig hadde vært innom en tvilsom posisjon for mange år siden, ville rammes. En som etter en tid hadde trukket seg ut av slikt arbeid og i stedet engasjert seg i oppo sisjonell virksomhet for menneskerettigheter, likeså. Havel har fortalt hvordan han, like etter at han ble president, fikk en liste over de av hans kolleger som i årenes løp hadde angitt ham til myndighetene. Han mistet listen og glemte navnene, har han fortalt i en samtale med Adam Michnik, offentliggjort i Michniks bok «Letters from freedom». For sin egen del trengte han ikke navnene. Samtidig var han klar over at ikke alle følte det slik. Mange hadde fatt sine liv ødelagt og med bitterhet oppdaget at deres gamle forfølgere hadde klart seg langt bedre enn dem selv også etter kommunisttiden. Dermed oppstod det et samfunnsmessig behov for å hindre folk som grovt hadde krenket menneskerettighetene og terrorisert folket, i å inneha betrodde stillinger. 170
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
Da Tsjekkoslovakia ble delt i Tsjekkia og Slovakia fra 1993, fortsatte loven å gjelde med noen endringer i Tsjekkia, mens slovakene så bort fra den. Et enda strengere lovverk ble innført i Albania. I 1995 ble det vedtatt en «lov om folkemord og forbrytelser mot menneskeheten» rettet mot overgrep begått med politiske, ideologiske eller religiøse motiver. Loven forbød dessuten dem som hadde høye politiske verv under det forrige regimet, å inneha offentlige stillinger til år 2002. Sosialistpartiet protesterte kraftig mot loven, som utelukket flere av dets ledende folk fra å stille til valg. Da Sosialistpartiet kom tilbake til makten, ble loven endret. Også Tyskland, som etterfølger av DDR, innførte radikale tiltak i oppgjøret med fortiden. Der fikk også vanlige borgere anledning til å se sine egne «mapper», slik at de kunne bli kjent med hva som var notert om dem og hvem som hadde rapportert om dem. En egen institusjon ble opprettet for å administrere arkivmaterialet og alle forespørslene. Den omtales gjerne som Gauck-myndigheten, oppkalt etter lederen Joachim Gauck, en øst tysk prest. 1 en rekke land var disse spørsmålene gjenstand for langvarige og ofte opprivende debatter. Det gjaldt bl.a. Ungarn, der de ikke-sosialistiske par tiene som var i regjering sammen, inntok ulike standpunkter. De liberale Fridemokratene ønsket ingen slik prosess, det konservative Demokratisk forum stod på det motsatte standpunktet. Liknende konstellasjoner var det i den polske debatten. Jo flere år som er gått siden 1989, jo vanskeligere blir det å gå inn for en del av de opprinnelige kravene. Delvis blir den fortiden som skal under søkes, fjernere og ijernere, slik at det blir vanskeligere å fa folk til å enga sjere seg. Det er også gått så pass lang tid at de karantenefristene som det i flere land har vært snakk om for å holde gamle kommunister borte, for lengst er utløpt. Det er likevel ikke slik at interessen for «lutring» var rela tivt stor like etter maktskiftet og deretter har sunket jevnt. Det var heller slik at interessen for dette ble større noen år senere da ekskommunistene i flere land gjorde det så godt i valg at de overtok regjeringsmakten igjen. I et land som Romania, der det raskt etter den blodige revolusjonen i desember 1989 viste seg at det var gamle kommunister i opposisjon til Ceau$escu som satt igjen som vinnere, reiste deler av opposisjonen alt etter et par måneder krav om utestenging fra offentlige verv for en viss penode av dem som hadde hatt bestemte posisjoner i det gamle regimet («punkt 8» i Timi§oara-erklæringen av mars 1990). 171
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
I dette spørsmålet vedtok Polen så sent som i 1998 en løsning med «egenmelding»: Folk som er kandidater til offentlige verv, må opplyse om de har samarbeidet med det hemmelige politiet i kommunisttiden. Disse erklæringene blir så gjennomgått av en egen påtalemyndighet. Erklæringer som virker tvilsomme, blir brakt inn for en egen «lutrings-domstol». Hvis denne domstolen finner at egenerklæringen inneholder logn, vil ikke vedkommende person kunne ha offentlige verv de neste ti årene. Det avgjørende er altså ikke hva vedkommende har gjort under kommu nismen, men om han eller hun er ærlig i forhold til det, en framgangsmåte som minner om sannhetskommisjonene i Sør-Afrika og enkelte latiname rikanske land. De siste årene har det vært mest debatt om adgangen til å se egne map per. I Polen ble en slik ordning, inspirert av den tyske løsningen, vedtatt av parlamentet i 1998. Men den sosialistiske president Kwasniewski la ned veto mot loven. Han ble da selvsagt beskyldt for å ville beskytte sine egne, men begrunnet sin motstand mot loven med at den bare gav dem som var forfulgt av det tidligere regimet, adgang til arkivene. Alle burde ha den samme adgangen. De ikke-sosialistiske regjeringspartiene som hadde stemt for loven, manglet en del stemmer på å omstøte presidentens veto, men klarte det likevel ved å fa Bondepartiet, som stod utenfor regjeringskoalisjonen, til å stemme med seg, mot enkelte innrømmelser. Også Ungarn har innført en ordning som langt på vei følger den tyske modellen, men med anonymitet når det gjelder informantenes identitet. Romania har hatt endeløse diskusjoner i parlamentet og i pressen. Men heller ikke det parlamentet som ble valgt i 1996, da ekskommunistene tapte, har i skrivende stund (1999) klart å samle seg om et vedtak. Den nærliggende forklaringen der er at også mange i de tidligere opposisjons partiene er redde fortiden. Å trekke opp noen konfliktlinjer på denne måten betyr ikke at det der med lar seg gjøre å tegne et enkelt kart over partilandskapet i Øst-Europa. Politiske tradisjoner og samfunnsforhold som er spesielle for enkeltland, vil kunne kreve andre tilnærminger. En annen innvending er at mange partier virker for løse til å la seg beskrive ideologisk eller sosialt. Deres vel gergrunnlag kan være skiftende, og det kan være vanskelig å se klare linjer i programmer eller praktisk politikk. Ikke så fa partier har vært sterkt per sonorientert. Tilliten til en bestemt person eller til en liten gruppe har betydd mer enn konfliktlinjer. Partier som er skapt på denne måten og 172
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
som ikke springer ut av sosiale gruppers interesser eller eldre partipolitiske tradisjoner, har ofte vært ustadige. Sterk personorientering fører lett til rivalisering og splittelser. Mange av de helt nye partiene som dukket opp i hopetall særlig ved de første valgene og gjorde velgerne forvirret, var av denne typen. Men også forsøk på å gjenopplive tradisjonelle partier, resul terte i mange slike partier. Ambisiøse politikere lagde hver sin utgave av det gamle partiet i håp om at nettopp de ville kunne utnytte den historiske prestisjen til sin fordel. Dette gjaldt både partier som hadde vært helt for budt og partier som hadde eksistert i form av en kontrollert skyggeutgave. I Romania dukket det opp en rekke partier som hevdet å videreføre arven fra det førkommunistiske nasjonal-liberale partiet; det partiet hadde siden slutten av 1800-tallet alltid vært ett av Romanias to mektigste partier. I Bulgaria, der Bondeunionen med sin store førkommunistiske prestisje var blitt beholdt i form av et «skyggeparti», var det etter kommunismens fall hele ljorten partier som gjorde krav på å videreføre Bondeunionen. Små krav til partiregistrering (opprinnelig var 50 medlemmer nok) gjorde at personlige ambisjoner kombinert med ulike politiske oppfatninger resul terte i så mange partier. Forskjellen i politisk syn kunne ofte karakteriseres langs en tradisjonell høyre/venstre-linje. Og siden en del av Bondeunio nen hadde fungert i kompaniskap med kommunistene som skyggeparti, mens andre deler var politisk forfulgte, skapte den konfliktlinjen som her er kalt forholdet til den kommunistiske fortiden, ytterligere grunnlag for splittelse. De motsetningene som ligger til grunn for de konfliktlinjene som her er skissert, økonomisk/sosialt (fordeling, statlig engasjement), religion/livssyn, nasjonalisme, by/land, forholdet til den kommunistiske fortiden, kan også grupperes og beskrives på andre måter. Et av de begrepsparene som ofte dukker opp, er vestlig (eller europeisk) og ikke-vestlig. Det vest lige eller europeiske blir da brukt som et sekkebegrep for bestemte hold ninger langs flere av de nevnte konfliktlinjene eller aksene, med utgangs punkt i en bevisst demokratisk holdning. Integrering i vestlige institusjo ner sees både som et mål og et middel. Sterk nasjonalisme er derfor ikke forenlig med å være vestlig. Økonomisk og sosialt blir vestlig knyttet til en liberal økonomi med fa statsinngrep. I forhold til den kommunistiske for tiden forventes det åpenhet. Det er flere problemer med et så uklart og generelt begrep. For det første rommer de vestlige landene også andre standpunkter, og ikke bare 173
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
som spredte meningsytringer. Mer eller mindre nasjonalistiske partier har for lengst slått rot og har i enkelte valg fatt betydelig oppslutning. Både Frankrike og Østerrike er eksempler på det. Når det gjelder økonomisk politikk, blir «vestlig» i Øst-Europa ofte brukt på en så smal måte at mye av etterkrigstidens politikk i Vest-Europa risikerer å bli stemplet som «ikke-vestlig». «Vestlig» kan av og til virke som en kortform for «borgerlig vestlig». Statlige monopoler eller offentlig drift innen tjenestesektoren (f.eks. telekommunikasjoner), statsbedrifter i industrien og statlige regule ringer innen økonomien er i de senere årene blitt bygd ned i VestEuropa, men lar seg neppe av den grunn karakterisere som mindre vest lige enn privatisering og økonomisk liberalisme, selv om slike måter å se det på lenge har vært utbredt i USA. Siden statsdrift var så gjennomført under kommunismen, risikerer østeuropeiske politikere som måtte fore trekke en relativt storvokst statssektor - omtrent slik det for noen tiår siden var vanlig i en rekke vesteuropeiske land, å bli beskyldt både fra vestlig hold og fra politiske motstandere hjemme for å ville bevare kom munistiske strukturer og å ha en ikke-vestlig innstilling. Et annet problem med vestlig som sekkebegrep i øst er at holdningene langs de ulike aksene ofte fins i andre kombinasjoner. Reformerte kom munistpartier kan ofte ha en mer «vestlig» innstilling til privatisering og økonomiske reformer og føle seg mer «moderne» enn partier med en borgerlig-konservativ innstilling, spesielt når konservatismen også har en reli giøs dimensjon. Polen kan være et eksempel på det. Andre tidligere kom munistpartier kan spille en økonomisk rolle mer som forventet, f.eks. det rumenske (selv om Iliescus parti formelt ikke er et tidligere kommunist parti). Den enkle todelingen mellom vestlig og ikke-vestlig er forførende. Inndelingen i «oss» og «dem» bringer tilbake den kalde krigens greie for masjoner. Slik politikken har utviklet seg i Øst-Europa etter 1989, er den gamle todelingen blitt mindre og mindre dekkende. Den sitter selvfølge lig igjen i mange mennesker. Etter det terrorveldet som rammet utallige familier da kommunismen ble innført, og etter alle trakasseringer og diskrimineringer i etterfølgende mer «normale» år, vil mange for alltid ha preget inn i seg hvem som var på den andre siden, og som av den grunn kanskje også hadde store privilegier. De kan omgås og samarbeide i et nytt demokratisk samfunn. Men under spesielle omstendigheter kan den gamle todelingen aktiveres, enten det gjelder i personlige forhold, på en arbeids174
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
plass eller politisk. Litt av den effekten kunne observeres i flere land under NATO-bombingen av Jugoslavia i 1999. Regjeringer i land som enten var nye NATO-medlemmer eller håpet å bli det snart, sluttet opp om NATOs krigføring. Mange NATO-tilhengere i søkerland undertrykte sin tvil om bombingen for ikke å forringe sjansene til medlemskap. Da Bulgarias nasjonalforsamling skulle ta standpunkt til regjeringens forslag om å tillate NATO-fly å bruke bulgarsk luftrom, sa den sosialistiske opposisjo nen nei til bruk av luftrommet. I Sofia var det en rekke store demonstra sjoner for og mot. Men de handlet opplagt ikke bare om luftrommet og riktig politikk overfor Kosovo-problemet. Det var en «oss/dem»-situasjon som gjenopplivde de gamle, enkle motsetningene.
Urolig stabilitet Den politiske historien etter 1989 i de østeuropeiske landene utenom det tidligere Jugoslavia har både vært stabil og Ute stabil. Stabiliteten ligger i at den demokratiske styreformen er blitt bevart. Hovedtrekkene i den øko nomiske politikken har også vært forbausende stabile. Det ustabile ligger i hyppige regjeringsskifter, delvis som følge av at partienes oppslutning ofte har endret seg kraftig fra valg til valg, og delvis som følge av at mange regjeringer har vært koalisjoner som har gått i oppløsning, eller at mindre tallsregjeringer av ett eller flere partier har mistet sin parlamentariske rygg dekning. I en del tilfeller har imidlertid dramatiske endringer fra valg til valg ikke vært resultatet av tilsvarende kraftige forskyvninger blant vel gerne. Det har både med valgordninger, valgdeltakelse og antallet partier å gjøre. Polen kan være et eksempel på slike svingninger som bare til en viss grad har avspeilt endringer i folks oppfatninger. Ved parlamentsvalget i sep tember 1993 fikk venstresiden en klar seier, bare fire år etter at det kom munistiske regimet hadde falt. To partier som begge var arvtakere etter det tidligere kommunistregimet, gjorde det best. Den demokratiske venstrealliansen (SLD), der etterfølgerpartiet etter kommunistpartiet dominerte, fikk 20 prosent av stemmene og 171 av de 460 plassene i sejmtn, mens Det polske bondepartiet (PSL), tidligere støtteparti for kommunistene, fikk 15 prosent av stemmene og 132 plasser. Det sterkeste av de partiene som 175
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
hadde røtter i Solidaritet, Demokratisk Union, kom på tredjeplass, men fikk bare 10 prosent av stemmene og 74 plasser. Venstresidens framgang hadde politiske forklaringer, men skyldtes også høyresidens manglende evne til å samarbeide. I motsetning til ved forrige valg var det innført en sperregrense på 5 prosent for partier og 8 prosent for valgallianser, og det rammet spesielt den oppsplittede høyresiden. Med bare 35 prosent av stemmene fikk de to hovedgrupperingene på venstresiden nesten to tredje dels flertall i sejrrizn (303 av 460 plasser) og tre fjerdedels flertall i senatet (76 av 100 plasser). Partier som ikke ble representert i sejrrien, fikk ialt 35 prosent av stemmene. Dette bitre nederlaget for høyresiden førte til at kreftene i langt større grad ble samlet til neste valg i 1997. Da var det opp rettet en valgallianse av høyreorienterte partier og fagforeninger, Solidari tets valgaksjon (AWS), som hovedalternativ til Den demokratiske venstrealliansen. Partistillingen i parlamentet ble nå mer i samsvar med velgernes stemmegivning.
Albania —med anarki som alternativ Ser man på hovedtrekkene i hvert enkelt lands utvikling, og holder det tidligere Jugoslavia med sine krigserfaringer utenfor, er det ett av landene som skiller seg ut ved at det i en periode havnet i kaos og anarki, og som også før det skjedde, opplevde dramatiske situasjoner. Det er trolig ikke tilfeldig at dette landet er Albania, det mest stalinistiske og isolerte av alle de østeuropeiske landene før kommunismens fall. Såvel religion som privatbiler var forbudt. Minimale erfaringer med demokrati før kommu nismen hørte også med til bakgrunnen. Ved de første frie valgene i marsapril 1991 vant Kommunistpartiet (egentlig «Det albanske arbeiderpar tiet», senere omdøpt til Sosialistpartiet), som dermed beholdt regje ringsmakten. Men selv med en sterk parlamentarisk basis ble det et ustabilt styre. Streiker, demonstrasjoner og en vanskelig økonomisk situasjon førte til at regjeringen til Fatos Nano gikk av allerede i juni. Den ble avløst av en samlingsregjering preget av eksperter. Også den brøt sammen. Nyvalg ble avholdt i mars 1992. De ble vunnet av det ledende opposisjonspartiet, Det demokratiske partiet (grunnlagt desember 1990). Dets leder Sali Berisha ble i april 1992 landets første demokratisk valgte president. Den 176
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
første rent ikke-kommunistiske regjeringen, ledet av Aleksander Meksi, tiltrådte også i april. Meksis regjering gikk inn for reformer basert på mar kedsøkonomi og privatisering i form av «sjokk-terapi». Et omstridt trekk ved denne fasen i Albanias etterkommunistiske historie er måten retts apparatet ble tatt i bruk mot de tidligere kommunistene på. Intet annet østeuropeisk land gikk så langt i oppgjøret med fortiden - et oppgjør som snart fikk preg av å være like mye et oppgjør med Det demokratiske par tiets aktuelle motstandere. Maktmisbruk eller korrupsjon har vært de van ligste anklagene. Den mest prominente av aktive politikere som ble arres tert, var Fatos Nano, Sosialistpartiets leder og tidligere statsminister (1991). Han ble i 1994 dømt til 12 års fengsel. Fengslingen av opposisjo nens ledende politiker Nano gav ham delvis status av politisk martyr. Under urolighetene våren 1997 unnslapp han fra fengslet og fikk senere amnesti. Fra 1997 til 1998 var han igjen statsminister. Berishas styre skapte store overskrifter i utlandet og en spent situasjon i hjemlandet da det skulle avholdes valg i mai og juni 1996. Valgkampen foregikk med klar favorisering av regjeringspartiet, og det var mange spente episoder. Gjennomføringen av selve valget, som gav den forven tede seier til regjeringspartiet, ble utsatt for massiv kritikk både fra opposi sjonen og internasjonale observatører. Lokalvalgene i oktober 1996 gav også seier til Det demokratiske partiet, men ble gjennomført uten at til svarende store uregelmessigheter ble rapportert. Det store sammenbruddet i albansk politikk og samfunnsliv kom min dre enn et halvt år senere. Lov og orden falt bort, Albania gjennomlevde et anarki som ikke var forårsaket av krig, men indre forhold. Bakgrunnen var den elendige albanske økonomien, korrupte politikere og kyniske pengefolk, samt en god porsjon naivitet hos vanlige mennesker om hvor dan man kunne bli rik i en fei under kapitalismen. Tilsynelatende var ikke økonomien elendig, det fattige landet hadde hatt betydelige vekstrater i de foregående årene. Men landets egen produksjon var på vei ned, og et stort importoverskudd ble finansiert av pengeoverføringer fra albanere i ut landet og inntekter fra en omfattende smugling av olje og våpen til det tidligere Jugoslavia. Slike og andre inntekter ble i stor grad plassert i inves teringsfond av pyramidespill-typen. Noen av fondene hadde nære kon takter med Det demokratiske partiet. Rundt tre fjerdedeler av befolk ningen hadde latt seg friste av månedlige rentesatser på mellom fem og ti prosent, etter hvert enda høyere. Så lenge innskuddene økte, gikk det bra. 177
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Mange opplevde fondene som symboler på Albanias «økonomiske mira kel» under Berisha. Da den økonomiske boikotten mot Jugoslavia ble opphevet i slutten av 1995, ble innskuddene mindre i pyramide-fondene, og i februar 1997 brøt det ene etter det andre sammen. Spekulative pyramidefond ville før eller siden uansett ha brutt sammen når innskuddene ikke lenger økte. Det hadde allerede skjedd og ført til store personlige tap i andre tidligere kommunistland, bl.a. i byen Cluj i Romania, men ingen steder fikk skandalene et så stort omfang og slike konsekvenser som i Albania. Store demonstrasjoner brøt ut da folk innså at sparepengene var tapt. Misnøyen med det autoritære styret til Berisha var allerede utbredt i mange kretser og lå der som et underlag når protestene mot pyramidespill-tapene også ble rettet mot regjeringen. Den måtte jo være ansvarlig som hadde tillatt den slags. Protestformene utviklet seg raskt til ukontrol lerte masseoppløp. Politistasjoner ble angrepet. Våpen ble tatt ikke bare fra politiet; også hærens våpenlagre ble stormet i store deler av landet. Alba nias befolkning ble bevæpnet. En god del av Kosovo-geriljaens våpen stammer fra denne lovløse perioden i Albania. En rekke blodige sammen støt fant sted, kriminelle boltret seg, gjenger bevæpnet seg og tok kontroll over bestemte områder eller kom i kamp med andre gjenger, familier med såret ære lot den tradisjonelle blodhevnen fa fritt rom. Offentlig eiendom ble ødelagt og plyndret. Særlig i Sør-Albania, den delen av landet der Berisha stod svakest og sosialistene sterkest, brøt samfunnsautonteten mange steder helt sammen. Men også ellers i landet hendte dette. Berisha var fast bestemt på ikke å gi fra seg makten. Til slutt gav han likevel etter for kravene om nyvalg, bl.a. etter at også USA, som han reg net som sin store allierte, la press på ham. Flyktningstrømmen ut av Alba nia, særlig til Italia, hadde igjen antatt store dimensjoner, og Italia fikk av FNs sikkerhetsråd ansvaret for å sette sammen en flernasjonal militær stabiliseringsstyrke, etter invitasjon fra de albanske myndighetene. Den kom til Albania i april. I juni og juli ble det avholdt parlamentsvalg som sosia listene vant med stort flertall. I august overtok Fatos Nano, som hadde sit tet fengslet i flere år, som statsminister for annen gang. Berisha gikk av som president og ble etterfulgt av Rexhep Kemal Meidani. Gradvis kom lovløsheten i landet under kontroll. Men statsmakten fortsatte å være svak mange steder. Og selv om Nano i valgkampen lovte at han ikke ville til late noen ny hevnrunde av forfølgelser mot Det demokratiske partiet, var 178
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
det også i hans sosialistiske parti mange hevngjerrige elementer som gjerne ville gjøre opp når de fikk sjansen til det. Berisha selv var lite innstilt på noen forsoningspolitikk, og albansk politikk fortsatte å være preget av en sterk polarisering, noe som ikke gjorde forsøkene på å stable den sam menraste økonomien på beina, lettere. Utenrikspolitisk har de største problemene vært med nabostatene. For holdet til Hellas har flere ganger vært spent med bakgrunn i uenighet om behandlingen av den albanske minoriteten i Hellas og den greske i Alba nia. Stor tilstrømning av albanere til Hellas på flukt fra fattigdommen hjemme har også skapt negative reaksjoner. Forholdet til flere av de jugoslaviske etterfølgerstatene har også vært problematisk. Albanske myndigheter har flere ganger uttrykt sympati for den albanske folkegruppen i Makedonia, bl.a. i spørsmålet om et eget albansk universitet der. Men det er Kosovo-albanernes situasjon som har skapt størst engasjement i Albania, etter at serberne fratok den albanske flertallsbefolkningen dens selvstyrerettigheter i 1989. Da serbiske flykt ninger fra Krajina (i Kroatia) ble bosatt i Kosovo etter den kroatiske offen siven i august 1995, protesterte Tirana mot det de kalte en serbisk «kolo nisering» som kan føre til åpen konflikt. Det har også vært mindre, væpnete episoder på grensen mellom Albania og Jugoslavia (Serbia). Den sosialistiske regjeringen - Fatos Nano ble i 1998 etterfulgt av Pandeli Majko som statsminister - holdt lenge en relativt lav profil i striden om Kosovo, på linje med den vanlige internasjonale holdningen om å finne en fredelig løsning innen Jugoslavias grenser. Det demokratiske partiet under Berisha brukte derimot Kosovo for å ramme regjeringen og krevde en langt mer aktiv politikk. Kosovo burde anerkjennes som selvstendig stat, og Albania burde støtte den kosovo-albanske frigjøringshæren. De flyktningene som kom til Albania fra Kosovo, ble på regjeringshold i perioder derfor også sett på som et problem, fordi opposisjonen kunne bruke dem i sin kamp mot regjeringen. Dette ble endret ved den masse flukten ut av Kosovo som skjedde i forbindelse med krigen i 1999. Da sat set også regjeringen og befolkningen ellers på å være solidariske og gi all den hjelp og støtte som var mulig. Samtidig ble det helt åpent sagt fra om at det internasjonale samfunnet måtte belønne denne innsatsen med mas siv økonomisk hjelp til Albania og medlemskap i NATO.
179
Bulgaria ned for telling Selv om ingen andre land i Øst-Europa - utenom deler av det krigsram mede Jugoslavia - opplevde et så omfattende sammenbrudd som Albania, opplevde Bulgaria et økonomisk sammenbrudd som også fikk politiske konsekvenser. Et samfunnsmessig kaos av albansk type inntraff likevel ikke. Bulgaria var i begrenset grad forberedt på overgangen til demokrati og markedsøkonomi, og det tok tid før opposisjonen til Sosialistpartiet (som var kommunistpartiets nye navn fra april 1990) var sterk nok til å vinne valg. Det gikk likevel langt raskere enn i nabolandet Romania, der oppo sisjonen trengte enda lengre tid før den vant noe parlamentsvalg. Da partisjefen Zjivkov var blitt styrtet i november 1989 av sine egne partifeller, var målet opprinnelig å få til en moderne perestrojka-kommunisme etter mønster av det Gorbatsjov stod for i Sovjetunionen. Men tilstrekkelig mange av de ledende reformkommunistene forstod at de bare kunne beholde makten om de gikk inn for et reelt flerpartisystem med frie valg. Og til manges overraskelse klarte de å få rent flertall ved de første valgene i juni 1990. Samtidig var det klart at mange, ikke minst studenter og ung dom i de største byene, ikke var fornøyd med å se gamle kommunister i nye roller som demokratiske politikere. De fryktet at demokratiseringen var en bløff. Ikke minst ble det stilt krav om å få fram sannheten om ulike sider ved kommuniststyret og om utviklingen etter at Zjivkov var blitt styrtet. Demonstrasjonene startet i juni med at studenter okkuperte Uni versitetet i Sofia. De fortsatte i friluft med telt og overnattinger og var der med en parallell til liknende langvarige demonstrasjoner i 1990 i sentrum av Romanias hovedstad Bucuresti. Etter en stund organiserte regjerings partiet motdemonstrasjoner samme sted i Sofia, og situasjonen var flere ganger spent. Da det ble avslørt at president Petar Mladenov, som hadde vært en av hovedmennene i kuppet mot Zjivkov og blitt valgt til forelø pig president av parlamentet i april 1990, hadde vært inne på å bruke tanks mot demonstranter i desember 1989, måtte han gå av i juli. Han ble erstattet av opposisjonens Zjelju Zjelev i begynnelsen av august. Etter det tok demonstrasjonene seg opp igjen. Blant annet ble det krevd at den kommunistiske stjernen og det røde flagget måtte fjernes fra partihovedkvarteret sentralt i Sofia. Noen tok seg inn gjennom et vindu og kastet ut 180
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
gjenstander før de tente på. Politiets passivitet da dette skjedde, fikk mange til å spørre om det hele var en provokasjon for å sette demonstra sjonene i et dårlig lys. Assosiasjoner ble også knyttet til riksdagsbrannen i Berlin i 1933, som nazistene hadde brukt som påskudd til en terrorbølge mot nazismens motstandere. (En av de hovedtiltalte den gangen i Berlin var for øvrig den bulgarske kommunistføreren Georgij Dimitrov.) Alle rede klokka fire morgenen etter brannstiftingen ble demonstrantenes telt leirer i Sofia og andre byer stormet. Avisene skrev om at fascistenes forsøk på å velte demokratiet, var slått ned. Igjen minnet situasjonen om slutten på demonstrasjonsbølgen samme sommer i Romania, da Iliescus påstander om fascisme la grunnlaget for at gruvearbeidere rykket inn for å «rydde opp». Dette var ikke den eneste gangen at gatedemonstrasjoner satte et sterkt preg på bulgarsk politikk etter avviklingen av det kommunistiske regimet. Mange av dem som engasjerte seg i demonstrasjoner, nøyde seg ikke med krav knyttet til bestemte saker (f.eks. økonomiske krav eller krav om å fa vite sannheten om en bestemt sak), men krevde kanskje regjeringsskifte uten hensyn til utfallet av et nylig avholdt demokratisk valg, eller de krevde nyvalg. Til sitt forsvar hevdet anti-kommunistiske demonstranter at gamle kommunistiske strukturer var blitt beholdt, at folk ble manipulert gjennom massemediene, at sannheten ofte ble tildekket - slik at utenom parlamentarisk press ofte var den eneste utveien til å realisere overgangen til demokrati. Denne spenningen mellom parlamentarisk og utenomparla mentarisk påvirkning preget bulgarsk politikk i flere år framover. Da den sosialistiske statsminister Andrei Lukanov (som ble myrdet i 1996) måtte gå av i november 1990, under et halvt år etter den sosialis tiske valgseieren, skjedde det etter at dyp misnøye med den økonomiske situasjonen hadde resultert i store demonstrasjoner og streiker, akkompag nert av at opposisjonen boikottet parlamentet. Nyvalg høsten 1991 gav seier til opposisjonen (Unionen av demokratiske krefter, SDS), og Filip Dimitrov ble statsminister. Men siden regjeringen var avhengig av stem mene til det tyrkiske partiet (Bevegelsen for rettigheter og friheter, DPS), ble den politiske situasjon ustabil. Alt i oktober 1992 måtte regjeringen gå av, og i desember ble den erstattet av «ekspert»-regjering, utenom par tiene, men støttet av det tyrkiske partiet og sosialistpartiet. For å fa en mer stabil situasjon skrev president Zjelev ut nyvalg. I den siste tiden før valget fikk for øvrig Bulgaria sin første kvinnelige statsminister, Reneta Inzjova, 181
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
som ledet et forretningsministerium. Valget i desember 1994 ble vunnet av sosialistpartiet. De hyppige regjeringsskiftene og endringene av politisk tyngdepunkt gjorde det ikke lett å fa løst de enorme problemene av økonomisk og sosial art som Bulgaria stod overfor. Velgernes misnøye har ført til at mak ten har gått fram og tilbake mellom de to store blokkene, men også til at valgdeltakelsen har gått ned fra ca. 80 prosent i 1990 til ca. 60 prosent i 1997. Det innebærer f.eks. at den ikke-sosialistiske opposisjonen kunne vinne valget i 1997 med omtrent det samme antallet stemmer (som da utgjorde 52 prosent av stemmene) som den tapte valget i 1990 med (37 prosent av stemmene). Den sosialistiske regjeringen som under ledelse av Zjan Videnov overtok i januar 1995, klarte dårlig å hanskes med landets problemer og var også preget av at det var strid innad i partiet om kursen. I 1996 ble økonomien overfylt av krisetegn. Etter en forsiktig vekst i bruttonasjonalproduktet de foregående år, var det en kraftig nedgang i 1996. Inflasjonen steg til over 200 prosent, rentene steg, valutaen mistet mye av sin verdi i forhold til utlandet, eksporten sank, banksystemet brøt sammen. Dette var ikke bare en følge av en utilstrekkelig politikk. Bul garsk økonomi hadde vært relativt nært knyttet til den sovjetiske gjennom handel, noe som økte omstillingsproblemene. De økonomiske sanksjo nene mot Jugoslavia og Irak rammet også Bulgaria hardt. Dårlige avlinger i 1996 gjorde ikke situasjonen bedre. Høsten 1996 ble folks dagligliv bare vanskeligere og vanskeligere. Misnøyen steg også innen regjeringspartiets rekker. Mange av dem som fikk det vanskeligst i hverdagen, tilhørte nett opp de litt tilårskomne sosialistiske kjerne velgerne. Da det direkte presi dentvalget høsten 1996 førte til at opposisjonens Petar Stojanov vant (pre sident Zjelev fra det samme partiet var tidligere blitt vraket i den interne partinominasjonen), var det et signal til sterkere kamp mot regjeringen. Store streiker og demonstrasjoner preget igjen Bulgaria. Videnov prøvde å holde på makten, men trakk seg til slutt i desember. Parlamentet hadde fortsatt sosialistisk flertall, men det var vanskelig å tenke seg en ny regje ringsdannelse på det grunnlaget. Demonstrasjonene for å unngå dette ble hissigere, og 10. januar 1997 trengte demonstranter også inn i parlamentsbygningen. Igjen så det ut til at den parlamentariske og utenom-parlamentanske maktveien skulle komme i alvorlig konflikt. Men også denne gangen lyktes det å roe situasjonen ned. Sosialistene gav opp å danne regjering og overlot til den nye president Stojanov å utnevne en over182
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
gangsregjering fram til nyvalg i april. I samarbeid med Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken gjennomførte denne regjeringen drastiske tiltak for å fa økonomien under kontroll. Det var en «samling i bånn». Ansvaret for pengemengden ble overlatt et valutaråd med vide full makter, samtidig som valutaen ble knyttet til tyske mark. Inflasjonen kom gradvis under kontroll. Sentralbankrenten gikk ned fra 462 prosent i mars til 5 prosent ved neste årsskifte. Fra 1998 begynte de økonomiske indika torene å vise at bunnen var nådd; Bulgarias økonomi var omsider på vei oppover igjen. Valget i april 1997 ble som ventet vunnet av opposisjonen, Unionen av demokratiske krefter. Ivan Kostov ble ny statsminister.
Baltikum og Moldova med ulike veier En gruppe land som i likhet med Bulgaria har hatt hyppige regjeringsskif ter og skiftende politiske forhold, er de baltiske landene. Politikken har likevel vært mindre stormfuh, og det på tross av at særlig Estland og Latvia har stått overfor etniske problemer som de har valgt å løse med diskrimi nering som hovedprinsipp. I begge landene har en stor del av befolk ningen rett og slett vært utestengt fra politiske rettigheter som skulle være grunnleggende for land som kaller seg demokratiske. Den delen av den russiske befolkningen som hadde flyttet dit under det sovjetiske herre dømmet, fikk ikke automatisk statsborgerskap i de nye selvstendige sta tene. De kunne bli statsborgere etter søknad og etter å ha oppfylt visse språklige og andre krav, og innenfor bestemte kvoteordninger (kvotereglene ble senere opphevd). Estland og Latvia gikk altså mye lenger enn noe annet etter-kommunistisk land i Øst-Europa i systematisk diskrimine ring av minoriteter, med unntak av det tidligere Jugoslavia. Begrunnelsen var en kombinasjon av standpunkter langs to av de generelle konflikt linjene som er omtalt tidligere: Nasjonalisme og forholdet til den kom munistiske fortiden. Staten skulle defineres ut fra en etnisk nasjonalisme. Det var ikke de menneskene som bodde der da uavhengigheten ble erklært, og som ville slutte seg til de demokratiske prinsippene for staten, som utgjorde statsnasjonen, men de etniske esterne og latvierne. Formelt ble dette ikke definert i etniske termer, men gjennom å bestemme at den nye staten var den legale fortsettelsen av det førsovjetiske Estland og Lat183
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
via, altså en situasjon rundt femti år tilbake i tid. De som da hadde hatt statsborgerskap, og deres etterkommere, var godtatt som borgere også i de nye statene, uavhengig av etnisk tilhørighet. Litauen, som hadde en min dre andel russere, gav statsborgerskap til alle som ønsket det. Det innebar ikke at litauerne anså sovjetstyret som mer legitimt. Det var selvsagt esternes og særlig latviernes opplevelse av at de med fortsatt sovjetstyre og rus sisk innvandring kunne komme i mindretall i eget land, som lå bak de dis kriminerende statsborgerreglene, men også en frykt for at fulle borgerrettigheter til russerne ville være en sikkerhetsrisiko. Dersom en MiloSevic-type hadde sittet med makten i Moskva, ville han hatt et godt påskudd til å engasjere seg militært for å sikre russernes interesser. Når det ikke kom til noen slik reaksjon fra Moskva, på tross av en del trusler, skyldes det både at mer ansvarlige politikere enn MiloSevic hadde makten der, og at de baltiske landenes løsrivelse ikke var noen isolert begivenhet, men en del av den større oppløsningen av hele Sovjetunio nen. Etter en del spente situasjoner i begynnelsen har også de lokale rus serne unnlatt å provosere fram bråk. Deres situasjon er på tross av den politiske diskrimineringen i mange tilfeller bedre enn om de skulle ha vært i Russland. Manglende statsborgerskap er heller ikke blitt brukt til andre former for annerledes behandling, f.eks. når det gjelder sosiale ytel ser. Men skulle Russland få en uttalt nasjonalistisk politiker ved roret, kan en ikke se bort fra nye problemer i forholdet til de baltiske statene. Konfliktlinjene ellers i baltisk politikk har i stor grad handlet om øko nomiske og sosiale spørsmål. De første frie valgene til nasjonalforsamling i 1990 (før uavhengigheten) ble vunnet av de brede folkefrontene som var dannet for å oppnå nasjonal selvstendighet. Men etter at uavhengigheten var vunnet (1991), kunne ikke disse organisasjonene virke samlende på samme måte som før. De var sammensatt av folk med høyst ulike stand punkter i andre spørsmål, og det oppstod en lang rekke nye partier og splittelser av folkefrontene. I 1992 fikk folkefronten «Den litauiske fornyelsesbevegelsen», gjerne kalt «Bevegelsen» (Sajudis), bare 22 prosent av stemmene og måtte overgi makten til Det demokratiske arbeiderpartiet (det tidligere kommunistpartiet). Velgerne var skuffet over den økono miske tilbakegangen som til å begynne med fulgte med uavhengigheten, men reagerte også på den autoritære lederstilen til lederen for Sajudis, Vytautas Landsbergis. Da det ikke lenger nyttet å late som den brede, sam lende bevegelsen fortsatt eksisterte, ble Fedrelandsunionen - litauiske 184
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
konservative (TS-LK) dannet i 1993 med Landsbergis som det mest kjente navnet. Partiet la stor vekt på nasjonale verdier med et religiøst tilsnitt og markerte kraftig avstand til sosialistene. Landsbergis, som hadde fungert som president under en midlertidig grunnlov, inntil han etter parlaments valget i 1992 ble erstattet av sosialisten Algirdas Brazauskas, fryktet neder lag ved det første ordinære presidentvalget i 1993 og stilte ikke til valg. Brazauskas ble valgt med 60 prosent av stemmene. Etter at statsminister Adolfas Slezevi£ius i 1996 måtte gå av i forbindelse med en bankskandale, kom den konservative Fedrelandsunionen sterkt tilbake ved valget høsten 1996, men uten å fa rent flertall. Statsminister ble Gediminas Vagnorius, som også hadde vært statsminister 1991-92. Valg deltakelsen var på bare 53 prosent. Mange sosialistvelgere satt trolig hjemme i protest mot bankskandaler, korrupsjonsanklager og dårlige leve kår, men uten å ville støtte de konservative ved direkte å stemme på dem. Det neste presidentvalget fant sted ved årsskiftet 1997/98. Den sosialis tiske kandidaten ledet etter første runde, Landsbergis ble nummer tre og gikk ikke videre. Vinner i annen valgomgang ble Valdas Adamkus, som hadde levd bortimot 50 år i eksil i USA. Han har markert at han ikke ønsker å være noen gallionsfigur, og er blitt beskyldt for å gjøre mer ut av presidentstillingen enn grunnloven legger opp til. Våren 1999 ble motset ningene mellom president og statsminister satt på spissen. Det endte med at Vagnorius gikk av i mai. Han ble etterfulgt av den konservative borger mesteren i Vilnius, Rolandas Paksas, etter at Fedrelandsunionen, som det største partiet, først hadde truet med ikke å ville bidra med noen ny stats minister. På tross av en rekke skandaler, sterke personlige motsetninger mellom enkelte toppolitikere, og store politiske forandringer fra valg til valg, har Litauen fulgt en mer stabil politikk enn de omskiftelige rammene kan gi inntrykk av. Det gjelder både den økonomiske reformpolitikken og uten rikspolitikken, der Litauen søkte om medlemskap i EU i 1995 og ble med i NATOs partnerskap for fred i 1994. Landet ønsker fullt medlemskap i NATO, selv om det virker utfordrende på Russland. Siden den russiske minoriteten i Litauen er mye mindre enn i Latvia og Estland, og alle som ønsket statsborgerskap fikk det, har Litauen unngått mange av de gnis ningene i forholdet til Russland som de to andre landene har hatt. Det viktigste spørsmålet i forholdet til Russland har vært tilbaketrekking av de russiske troppene som stod i landet fra sovjettiden. De siste sovjetiske sol185
QST-EUROPA ETTER MURENS FALL
datene forlot Litauen i august 1993. Gleden over dette ble i Litauen blan det med uro over russiske krav om transittveier over litauisk (og hviterussisk) territorium mellom Russland og Kaliningrad, den russiske enklaven og marinebasen ved Østersjøen. Den første tiden etter kommunismens fall var preget av en viss spen ning mellom Litauen og Polen. Det skyldtes ikke bare uenighet om bl.a. språklige rettigheter for polakkene i Litauen, landets nest største minoritet (ca. 7 prosent), men også historiske forhold som ble trukket inn av nasjo nalistiske politikere. I mellomkrigstiden var Litauen og Polen ikke på tale fot, og Litauens nåværende hovedstad Vilnius ble holdt okkupert av Polen. Høsten 1992 begynte en tilnærming mellom de to statene da den litauiske statsministeren avla Warszawa et offisielt besøk. I april 1994 besøkte Polens president Lech Walesa Litauen og undertegnet en vennskaps- og samarbeidsavtale i Vilnius. I februar 1995 avla Litauens president Brazauskas et gjenbesøk i Warszawa. I 1999 fikk også Latvia en hjemvendt eksil-borger som president —og samtidig den første kvinne som statsoverhode i Øst-Europa. Vaira VikeFreiberga er født i Latvia, men bodde i Canada mens Latvia var sovjetisk. Etter uavhengigheten har latvisk politikk vært urolig, med et stort antall partier, ofte lite oversiktlige parlamentariske forhold og mange påstander om korrupsjon. Et av de sterkeste partiene gjennom lengre tid har vært «Latvias vei» (LC), en liberal sentrumsgruppering som i 1993 ble størst i det første valget etter uavhengigheten. Folkefronten, som i 1990 hadde fatt 66 prosent av stemmene, kom i 1993 ikke over sperregrensen på 4 prosent. Latvias vei hadde som en av sine ledere den tidligere kommunist lederen Anatolijs Gorbunovs. Han hadde i sin tid vært ideologiansvarlig i det latviske kommunistpartiet, men også en av de framtredende kommu nistene som tidligst hadde engasjert seg i uavhengighetskampen, og han fungerte som statsoverhode da Latvia ble uavhengig. Etter valget i 1993 hadde Latvia koalisjonsregjeringer med Latvias vei som det sentrale par tiet, avbrutt av en langvarig regjeringskrise i 1994. Det neste valget, i 1995, gav et høyst uklart resultat. Partibildet var uoversiktlig: flere nye partier dukket opp, andre endret navn eller ble borte. Ingen av partiene fikk mer enn 15 prosent av stemmene. Hovedtendensen var at populis tiske partier på ytterfløyene fikk økt oppslutning, mens sentrumspartiene ble svekket. Ved valget høsten 1998 fikk sentrums-/høyrepartier flest stemmer, og Latvias vei ble igjen sentral i en regjeringskoalisjon under 186
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
ledelse av Vilis Kristopans. Men det største partiet ble det nydannete Folkepartiet med den tidligere partiløse Andris Slféle (statsminister 1995-97) i spissen. Sommeren 1999 brøt regjeringskoalisjonen sammen. Folkepartiet, som hadde stått utenfor, ble da tyngdepunktet i en ny koalisjon med Slféle som statsminister. Kort før hadde presidentvalget (som skjer i nasjonalfor samlingen) funnet sted. Vaira Vike-Freiberga var ikke blant de opprinne lige fem kandidatene, og kom til slutt inn som kompromisskandidat. Gorbunovs fra Latvias vei hadde vært en av favorittene. Men han falt ut —og igjen viste det seg hvordan en politiker som hadde vært sentral i kampen for uavhengighet og stått for en liberal politikk i årene etterpå, fortsatt kunne angripes for sin kommunist-fortid. Valgnederlaget for Gorbunovs sammen med regjeringsskiftet noen uker senere kan ha ført til at den lang varige sterke posisjonen til Latvias vei er blitt varig svekket. Forholdet til den russiske minoriteten har stadig preget latvisk politikk, så sent som i 1998 ble loven om statsborgerskap endret i liberal retning, slik at barn født etter 1991 automatisk skulle fa statsborgerskap. En folke avstemning godkjente endringen med 53 prosent flertall. Slike endringer er ikke minst kommet etter press fra internasjonale, vestlige organer og Latvias ønsker om integrering i disse, kombinert med russisk press. Mis nøye med Latvias politikk i disse spørsmålene førte til at landet ikke ble opptatt som medlem av Europarådet før i 1995, nesten to år etter Estland og Litauen. Etter det har ønsket om å oppfylle de kravene som EU stiller til medlemskap, også virket til å liberalisere lovverket. Denne nasjonale konfliktlinjen i latvisk politikk gjorde seg enda en gang gjeldende i 1999 og satte den nyvalgte presidenten på prøve. En ny språklov som ville gjøre det vanskeligere å bruke russisk i en rekke sammenhenger, ble vedtatt av parlamentet. Den var på forhånd blitt kritisert både av OSSE og EU. Bare fire uker etter presidentvalget nektet Vaira Vike-Freiberga å gi loven sin underskrift. Hun begrunnet det med at den var i strid med ytrings- og informasjonsfriheten, og at den var for negativt utformet ved en sterkere satsing på forbud enn på tiltak som positivt kunne føre til integrering. Også Estland har hatt et stort antall partier og til dels innfløkte parla mentariske situasjoner. I det første parlamentsvalget etter uavhengigheten ble i 1992 det høyreorienterte Fedrelandspartiet (Isamaa) med Mart Laar som leder størst. Han ble også statsminister (1992-1994). Ved de neste valgene i 1995 svingte pendelen mot venstre. Samlingspartiet (senere Koalisjonspartiet etter sammenslåing med et bondeparti) med Tiit Våhi v
187
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
som leder og Landsbygdunionen under ledelse av den tidligere kommu nistlederen Arnold Riiiitel seiret. Vahi ble statsminister for en sentrums/venstrekoalisjon. Både Vahi og Riiiitel gikk inn for fortsatte økonomiske reformer og medlemskap i både EU og NATO. Koalisjonen brot snart sammen, men Vahi fortsatte som statsminister for en sentrums-/høyrekoalisjon. Ved valgene våren 1999 kom sosiale spørsmål i forgrunnen. Som leder av det venstreorienterte Senterpartiet foreslo Edgar Savisaar, en tidligere kommunist og den første statsminister i det uavhengige Estland (199092), å innføre progressiv inntektsskatt i stedet for den flate skatten på 26 prosent for alle. Av sine motstandere ble han beskyldt for populisme. Men mange i Estland har kommet dårlig ut av de økonomiske reformene og utspillet sikret Senterpartiet valgseieren som det største partiet (23 prosent av stemmene). Det hjalp likevel ikke så mye, siden den naturlige samar beidspartneren Landsbygdunionen gjorde det relativt dårlig. De tre høyre partiene Fedrelandspartiet, De moderate og Reformpartiet ble omtrent jevnstore og fikk til sammen 47 prosent av stemmene, nok til flertall i nasjonalforsamlingen. Ny statsminister ble Mart Laar fra Fedrelandspartiet, som også hadde vært statsminister før. I Estland har det vært mange skan daler knyttet til ledende politikere. Det kan ha vært en medvirkende årsak dl at valgdeltakelsen i 1999 var på bare 55 prosent, ned fra nesten 70 pro sent ved forrige valg. På mange måter kan Moldova sammenliknes med de baltiske statene. Moldova kom under Sovjetunionen samtidig med Baltikum. Landet hadde riktignok ikke vært selvstendig i mellomkrigstiden, men tilhørt Romania. Før første verdenskrig hadde Moldova (Bessarabia) i likhet med Baltikum tilhørt Russland. For Moldovas vedkommende begynte det rus siske styret på begynnelsen av 1800-tallet, en god del senere enn den rus siske ekspansjonen i Baltikum. Også måten uavhengighetskampen skjedde på rundt 1990, hadde mange felles trekk. Men her var det de baltiske lan dene som representerte et forbilde, Moldova kom etter og lærte. Et felles trekk er også store russiske minoriteter. Men samtidig er det betydelige forskjeller. Moldovas økonomi er en katastrofe i forhold til de baltiske landene. Levestandarden var mye lavere allerede i sovjettiden, samtidig som næringsstrukturen var mindre egnet til å kunne dra fordel av den nye markedssituasjonen etter kommunismens fall. Moldovas sterke økono miske integrasjon med Russland har gjort landet sårbart, og etter først å ha 188
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
sagt nei til medlemskap i SUS (Samveldet av uavhengige stater), sa det ja i 1994. Men Moldova har sagt nei til å delta i det militære samarbeidet innen SUS og er heller ikke med i pengeunionen. De første frie valgene (1990) ble vunnet av den brede Folkefronten og nærtstående partier. Før de neste valgene var fronten blitt splittet i flere fraksjoner og nye partier. Størst var Det agrardemokratiske partiet, et parti som var preget av tidligere kommunistfunksjonærer i landdistriktene. Det første parlamentsvalget i det uavhengige Moldova fant sted i februar 1994 og ble vunnet av agrardemokratene. Andrei Sangheli, som hadde overtatt som statsminister i 1992, fortsatte i vervet fram til 1997. President fra 1990 til 1997 var Mircea Snegur. Mens det opprinnelige tvistespørsmålet om tilslutning til Romania mistet mye av sin betydning, vokste det fram en ny motsetning knyttet til det nasjonale spørsmålet, navnet på språket. Skulle det kalles rumensk eller moldovsk? Snegur skif tet standpunkt i dette spørsmålet fra moldovsk til rumensk, men ønsket Hkevel fortsatt uavhengighet. I 1995 ble Agrardemokratene sphttet da pre sident Snegur brøt med det. Konservative krefter i partiet var uenige med ham i synet bl.a. på økonomiske reformer. I august dannet han Partiet for fornyelse og forsoning, og har siden anklaget regjeringspartiet for diktato riske tendenser og motarbeiding av den vedtatte reformpoktikken. Ved presidentvalget høsten 1996 tapte han til fordel for parlamentspresident Petru Lucinschi, den tidligere kommunistlederen. Leveforholdene ble sta dig vanskeligere, noe som gav seg utslag i at kommunistpartiet ble størst ved parlamentsvalgene i 1997. Selv om det var stor avstand mellom de andre partiene, gikk de likevel sammen om en koalisjonsregjering for å holde kommunistene unna regjeringsmakten. I 1999 ble det en ny regje ringskrise, og president Lucinschi forsøkte å utnytte den vanskelige parla mentariske situasjonen til å skape en langt sterkere presidentstilling. Hovedproblemet for Moldova ved siden av den vanskelige økono miske situasjonen og språkspørsmålet (men mer språknavnet som nasjonalt symbol enn regler for språkbruken) har vært utbryterregionen Transnistria, som med mer eller mindre åpen støtte fra Russland har forsøkt å rive seg løs, noe som også førte til krig. Moldova er av de nye statene som har kommet dårligst ut av overgangstiden, og der det for store deler av folket virkelig er snakk om en kamp for tilværelsen, og landet befinner seg langt utenfor målområdet for f.eks. utenlandske investeringer.
189
Pionérlandet Polen Spranget er stort fra denne republikken til de mest vellykte overgangsstatene som Polen, Tsjekkia og Ungarn. Polen var et av pionérlandene ved overgangen fra kommunisme, og er det fortsatt når det gjelder utvik lingen av en ny middelklasse og et økonomisk system som har oppnådd en innebygd vekst med reelle muligheter til å bli integrert i EU. Motsetning ene har vært store i polsk politikk, og omløpshastigheten på statsministre har til tider vært høy. Men enigheten om flere grunnleggende mål for utviklingen har vært større enn lydnivået i den politiske kampen skulle tilsi. I januar 1990 la den nye Solidaritets-dominerte regjeringen fram et radikalt program for rask overgang til markedsøkonomi og kapitalisme, ledet av økonomen Leszek Balcerowicz, som en tid var finansminister. u ci val na uttrykke t "sjokkterapi» kom i bruk. De fleste subsidier ble avskaffet, prisene ble sluppet løs så godt som uten lønnskompensasjon, valutaen ble devaluert. De øyeblikkelige virkningene var en skyhøy infla sjon og en sterkt økende arbeidsløshet. En omfattende privatisering ble også satt i gang. De sosiale forskjellene økte, og det vokste fram en klasse av nyrike. Utover i 1990 og 1991 var det en lang rekke streiker og demonstrasjoner som protest mot den forverringen av levekårene som mange opplevde. Bare en bevegelse med en så stor prestisje som Solidari tet kunne trolig ha gjennomført en så tøff politikk. Likevel sank oppslutningen om Solidaritet, både som en reaksjon på de nye og vanskelige tidene, og som en følge av at Solidaritet utgjorde en kunstig enhet når kommunistenes makt var nedkjempet, den samme erfa ringen som ble gjort av en rekke andre brede folkebevegelser fra over gangstiden, f.eks. folkefrontene i Baltikum. Men Solidaritet hadde en lengre historie bak seg (1980), og noe av det som utgjorde det særegne og slagkraftige ved Solidaritet i forhold til eldre polske protester mot kom munistregimet, var alliansen mellom arbeidere og intellektuelle. Denne alliansen brøt nå sammen. Mange intellektuelles holdninger kunne virke belærende på stolte arbeiderledere, og den økonomiske sjokk-terapien virket truende. Lech Wal^sas og statsminister Mazowieckis tilhengere i nasjonalforsamlingen dannet hver sine grupper, og ved presidentvalget i november/desember 1990 stilte Mazowiecki opp mot Walesa (og andre 190
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
kandidater). Mazowiecki tapte i første valgomgang og valgte å gå av som statsminister. I annen valgomgang vant Walesa med 74 prosent av stem mene. På grunn av avtalen fra rundebordsforhandlingene 1989 fortsatte det tidligere kommunistpartiet å ha en sterk representasjon i nasjonalforsam lingen helt til oktober 1991. Først da ble det holdt frie valg til alle plassene i sejm en. Foregangslandet Polen var paradoksalt nok denne gangen blant de siste. Valgdeltakelsen var denne gangen svært lav (43 prosent), og hele 29 partier ble valgt inn. De to største, Mazowieckis Demokratiske union og de tidligere kommunistene, fikk ca. 12 prosent av stemmene hver. Det førte til ustabile forhold for regjeringene, som fram til de neste valgene i 1993 hadde en sentrum/høyre-profil. Størst politisk strid var det om den økonomiske og sosiale politikken, livssynsspørsmål og forholdet mellom president og nasjonalforsamling/regjering. Lech Walesa viste seg som en uberegnelig president. Plan var vanskelig å samarbeide med, sendte ut motstridende signaler om den økonomiske politikken, og samlet etter hvert rundt seg en del intellektuelle som var mindre liberale enn Mazowi ecki og hans nærmeste. Stemningen rundt presidenten ble mer preget av konservative og nasjonalistiske holdninger, og med ønsker om et krafti gere oppgjør med kommunistene enn f.eks. Mazowiecki med sin «tykke strek» hadde gått inn for. Det var også tydelig at Walesa kunne tenke seg mer makt til presidenten. Mange begynte å snakke om at han gikk med en Pilsudski i magen - Polens helt fra selvstendighetskampen og som tok makten ved et kupp i 1926. På tross av hyppige regjeringsskifter og en opphetet politisk debatt var det likevel relativt stor kontinuitet i den prak tiske politikken. Typisk var kanskje Jan Olszewski fra den Wal^sa-orienterte Sentrumsalliansen. I valgkampen 1991 gikk han ut mot sjokk-terapien. Som statsminister (1991-92) etter valget fortsatte han likevel denne politikken i store trekk. I hans regjeringstid ble også en annen konflikt linje mer framtredende enn før: Oppgjøret med kommunismen og utrenskning av kommunister i viktige stillinger. Dette skapte en atmo sfære av økende mistenksomhet; måtte man f.eks. ikke anta at de som gikk inn for en mer forsonlig linje, gjorde det fordi de selv hadde noe å skjule? Konspirasjonsteorier - også med anti-semittiske innslag - fikk voksende spillerom, et fenomen som også er kjent fra andre land i Øst-Europa under omskiftelige og vanskelige tider. Til slutt ble det så mye oppstyr (bl.a. med papirer fra det hemmelige politi som kastet mistanker selv mot 191
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Wal?sa og andre sentrale Solidaritets-folk) at stemningen i nasjonalfor samlingen tvang Olszewski til å trekke seg. Det førte til en langvarig regjeringskrise der president Walesa prøvde å fa bondepartilederen Waldemar Pawlak som statsminister. Men etter vel en måned måtte Pawlak gi opp. Ny statsminister - i en koalisjonsregjering av 7 partier - ble Hanna Suchocka fra høyrefløyen av den liberale Demo kratisk Union (sprunget ut av Solidaritet). Hennes regjeringstid var preget av en viss politisk avspenning både i parlamentet og i forholdet mellom regjering og president. Bl.a. fikk hun gjennomført enkelte mindre konsti tusjonelle reformer som gjaldt regjeringens og presidentens makt. Hun ble også kjent for å slå hardt ned på streiker som truet regjeringens økono miske politikk. Etter hvert begynte koalisjonen å gå i oppløsning, og regjeringen ble styrtet ved et mistillitsforslag i mai 1993. President Walesa skrev ut nyvalg, og regjeringen fortsatte som forretningsministerium fram til valget i september. Parlamentsvalget september 1993 gav en klar seier til venstresiden. Den demokratiske venstrealliansen (SLD) ble størst. Det sterkeste partiet innen SLD, som bestod av 29 grupperinger, var Den polske republikks sosial demokrati (SdRP), den direkte etterfølgeren av det gamle kommunistpar tiet, og med Aleksander Kwasniewski som leder. At venstresiden gikk så sterkt fram, skyldtes delvis mange velgeres misnøye med de sosiale følgene av den økonomiske reformpolitikken. Venstrepartiene lovet at de ville fortsette reformene, men fordele byrdene mer rettferdig. Men venstre siden drog også fordel av høyresidens manglende evne til å samarbeide, noe som gav store utslag etter at det var innført sperregrenser. Det dårlige valgresultatet for de tidligere regjeringspartiene førte i første omgang til en samling av flere av dem i et nytt parti, Fnhetsunionen (UW), der Demo kratisk Union inngikk som det største partiet. Etter valget dannet Venstrealliansen og Bondepartiet i oktober 1993 regjering med bondepartilederen Waldemar Pawlak som statsminister. De tidligere regjeringenes økonomiske politikk ble i hovedsak ført videre, selv om privatiseringen gikk noe langsommere. Innad i koalisjonen var det mange spenninger, og forholdet til president Walesa var anstrengt. Pawlak gikk av som statsminister i februar 1995 og ble etterfulgt av Jåzef Oleksy. Han hadde også vært regjeringsmedlem under kommuniststyret (1988). Mange ikke-kommunister følte seg kraftig utfordret av det. De fikk det ikke bedre ved presidentvalget november 1995, da Lech 192
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
Walesa ble slått av Aleksander Kwas'niewski fra Den demokratiske venstrealliansen (SLD). Kwasniewski fikk 51,7 prosent av stemmene i 2. valg omgang. Den nye presidenten, som hadde vært kommunistisk regjerings medlem i 1985-89 og deltatt i rundebordsforhandlingene i 1989, lovte ved sin innsettelse å arbeide for et samlet Polen, fortsatte reformer og polsk medlemskap i NATO og EU. Påstander om at statsminister Oleksy hadde vært sovjetisk og russisk spion, førte i januar 1996 til at Wlodzimierz Cimoszewicz, også fra Venstrealliansen, overtok som statsminister. I 1996 lyktes det å danne en valgallianse av et stort antall høyreorien terte partier og Solidaritets fagforeninger, Solidaritets valgaksjon (AWS), som hovedalternativ til Den demokratiske venstrealliansen. Leder var Marian Krzaklewski. I mange hovedsaker var det liten avstand mellom de to grupperingene (markedsøkonomi, positiv holdning til medlemskap i NATO og EU). Forskjellene var større når det gjaldt synet på den kom munistiske fortiden og tidligere kommunisters karriere etter 1989. Også forholdet til den katolske kirken virket splittende. Det kom bl.a. fram i striden om abortlovgivningen. Den organisatoriske samlingen av høyrekreftene gav uttelling ved par lamentsvalget september 1997. Solidaritets valgaksjon (AWS) vant med 34 prosent av stemmene. Den demokratiske venstrealliansen (SLD) fikk 27 prosent og den liberale Frihetsunionen 14 prosent. Valgresultatet førte til regjeringsskifte. Jerzy Buzek ble statsminister for en høyre/sentrumsregjering. I mange henseender har altså den polske utviklingen etter 1989 ikke vært enkel og rettlinjet. Det har vært strid om økonomiske, konstitusjo nelle og konfesjonelle forhold, foruten stor uenighet om hvordan man skulle forholde seg til den kommunistiske fortiden. Den radikale kursen som ble staket ut i den økonomiske politikken fra starten, ble imidlertid fastholdt lenge nok til å slå rot. Snart ble omkostningene ved å gå bort fra den underveis i løpet vurdert til å være større enn de sosiale skadevirk ningene som snart ble synlige og som førte til at mange av dem som støt tet reformene, gjorde det med lite overbevisning.
193
Tsjekkia - vellykket med skjulte problemer Også nabolandet Tsjekkoslovakia, og fra 1993 Tsjekkia, regnes blant de mer vellykte reformlandene, selv om den tsjekkiske reformstjernen ikke skinte like blankt i slutten av 1990-årene som i begynnelsen. Den politiske utviklingen i Tsjekkia har vært roligere enn i Polen. Oppløsningen av Den tsjekkiske og slovakiske føderale republikk (det offisielle navnet på Tsjekkoslovakia fra april 1990) ble forberedt i 1992 og fredelig gjennom ført fra 1. januar 1993. Tsjekkerne var «alene» i sitt eget nye land - men uten at det lå noe tsjekkisk nasjonalistisk ønske bak. Det var mer som en bieffekt av den slovakiske nasjonalismen. Som i en rekke andre tidligere kommunistland var det i Tsjekkoslo vakia en vesentlig forskjell mellom det første frie valget og det neste. I 1990 oppnådde Borgerforum (OF), den felles opposisjonsbevegelsen ved kommunismens fall, 54 prosent av stemmene. Ved det neste valget i 1992 var Borgerforum splittet i ulike grupperinger (fra 1991). Av disse gjorde Det demokratiske borgerpartiet (ODS) det best ved valget. ODS hadde under sin leder Våclav Klaus en radikal overgang til markedsøkonomi som sin hovedsak. Klaus ble statsminister i en koalisjonsregjering av tre partier, som til sammen hadde flertall i parlamentet. Tsjekkisk politikk var også preget av et visst spenningsforhold mellom president Våclav Havels liberale humanisme og statsminister Klaus’ mer snevert økonomiske liberalisme. Men Havel stod utenfor partipolitikken og tok i større grad på seg rollen som en frittenkende moralsk vekker, uten smålige partipolitiske sidehensyn, og ofte med et større publikum på den internasjonale arena enn hjemme. Det største opposisjonspartiet ble etter hvert Det sosialdemokratiske partiet med MiloS Zeman som leder. Ved valget i 1996 mistet regjeringskoalisjonen sitt rene flertall, men Klaus fortsatte likevel som statsminister. ODS var fremdeles det største partiet innen koalisjonen med 29,6 prosent av stemmene. Sosialdemokratene, det største opposisjonspartiet, økte sin oppslutning til 26,4 prosent av stem mene. Kommunistpartiet var det tredje største partiet med 10,3 prosent av stemmene. Så lenge de økonomiske makro-tallene pekte oppover, kunne tilliten til Klaus’ politikk beholdes, på tross av betydelige sosiale omkostninger. Men i 1996 begynte en del eksperter å reise tvil om hvor solid den lovpriste 194
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
tsjekkiske økonomien egentlig var. Hadde regjeringen skjøvet en del van skelige avgjørelser foran seg, slik at det var store skjulte problemer? Ikke minst gjaldt det den manglende omstruktureringen av næringslivet. Ble gamle industristrukturer beholdt i en slik grad at framtidig økonomisk vekst var i fare? Var det ikke kunstig at det under en så omfattende omleg ging av det økonomiske systemet ikke hadde forekommet noen store konkurser? I 1997 ble de økonomiske krisetegnene tydeligere. Og da begynte det å røyne på med samholdet i regjeringskoalisjonen. Klaus’ nokså arrogante lederstil bidrog også til det. Flere ledende statsråder gikk av, og til slutt nyttet det heller ikke for Klaus å klynge seg til makten. Han ble etterfulgt av en partiløs overgangsregjering med sentralbanksjef Josef ToSovsky som statsminister. Hans regjering innførte en del smertefulle til stramninger for å fa økonomien over i en veksttilstand igjen. Valgene sommeren 1998 førte til at sosialdemokratene for første gang dannet regjering, en mindretallsregjering med MiloS Zeman som statsminister. De tre høyrepartiene som hadde deltatt i den tidligere koalisjonen, hadde en bredere parlamentarisk basis for å danne regjering enn sosialdemokra tene. Men de indre motsetningene var fortsatt store, og Klaus valgte i ste det å gi sin støtte til den sosialdemokratiske regjeringen, som ikke varslet noe radikalt brudd med den politikken som var ført. I alle tilfelle var regjeringsoppgaven nå mer utakknemlig, siden den lysende veksten fra begynnelsen av 1990-årene ikke lenger var til stede. Oppløsningen av den tsjekkoslovakiske helstaten bragte med seg enkelte uforutsette problemer for Tsjekkia. Akkurat som i de baltiske sta tene måtte også Tsjekkia ta stilling til hvem som skulle regnes som stats borgere i den nye staten. I Tsjekkia var det ikke snakk om noen stor minoritet som følge av en langvarig sovjetisk okkupasjon, og som nesten hadde snudd den etniske balansen, som i Latvia. I Tsjekkia dreide det seg først og fremst om sigøynere. Det skulle være anledning for folk som hadde hørt hjemme i Slovakia, å bli tsjekkiske statsborgere innen en viss frist, bare de oppfylte bestemte krav i loven om statsborgerskap: to års opphold i Tsjekkia og fem år uten noe kriminelt på rullebladet. Med sigøynernes høyere kriminalitet (selv om det ofte var snakk om små forseel ser) følte mange at bestemmelsen mer tok sikte på å holde slovakiske si gøynere unna Tsjekkia enn andre slovaker. Etter internasjonalt press ble denne bestemmelsen endret i 1996. Men også behandlingen av den store sigøynerbefolkningen som på for 195
ØST-EUROPA ETTER MURENS FALL
hånd holdt til i Tsjekkia (trolig rundt 300 000), har vært en vanskelig sak. Selv om de samme diskriminerende holdningene fins i andre land, f.eks. i Romania, har tsjekkerne, som har en tendens til å fole seg mer demokra tiske og mer «vestlige» enn andre tidligere kommunistland, mye å svare for. Den daglige diskrimineringen er åpenbar, og det har vært flere volds episoder der sigøynere er blitt drept. For sigøynerne er det en ond sirkel, der fattigdom fører til mye småkriminalitet, som igjen bekrefter de for dommene som mange tsjekkere allerede har mot sigøynerne. Myndig hetene i Tsjekkia - som i andre av landene med stor sigøynerbefolkning prøver å gjøre noe, men tiltakene er ofte isolerte eller halvhjertet, både fordi mange politikere og tjenestemenn selv har imot sigøynerne, og fordi det ikke er en sak som det er lett å sanke stemmer på i en valgkamp. Det er betegnende at en av dem som har tatt spørsmålet opp mest direkte, er Våclav Havel. I sin nyttårstale 1998 gikk han kraftig til angrep på de «nye murene» som kom i stedet for de murene som var revet ned med kom munismens fall. Han sa at de truei demokratiet, siden demokrati bygger på frihet for det enkelte menneske. Som nye murer navngav han fordom mene mot sigøynerne, i tillegg til bl.a. anti-tyske stemninger. Selv den muren som man, som Havel sa, aldri hadde trodd kunne bli reist igjen, anti-semittismen, viste seg. Henvisningen til anti-tyske stemninger gikk bade på de litt diffuse reak sjonene en del tsjekkere føler i forhold til det sterke innslaget av tysk kapi tal og mengden av tyske turister, og på politiske utsagn i forbindelse med striden om og oppfølgingen av den tsjekkisk-tyske forsoningserklæringen som ble undertegnet i 1997. Sudettyskernes skjebne etter den annen ver denskrig, da rundt tre millioner ble forvist fra Tsjekkoslovakia som reak sjon på sudettyskernes samarbeid med Hitler-Tyskland, er fortsatt et brennbart spørsmål i Tsjekkia. Mens sudettyske organisasjoner i Tyskland benyttet kommunismens fall til å kreve at de som vil, må fa komme til bake eller fa erstatning for tapt eiendom, og at forvisningen var basert på prinsippet om kollektiv skyld, mener mange tsjekkere at ingen sider ved det som skjedde, fortjener noen beklagelse. Den tyske regjeringen har ikke sluttet seg til de sudettyske kravene. Gjennom lange forhandlinger kom den tyske og tsjekkiske regjeringen omsider fram til en erklæring hvor begge parter uttrykte beklagelse over fortiden, tyskerne over naziste nes okkupasjon 1938-45 og tsjekkerne over at det under fordrivelsene etter krigen også ble gjort urett mot uskyldige. Men begge parter er enige 196
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
om å se bort fra alle juridiske og økonomiske krav fra fortiden og i stedet satse på et forpliktende samarbeid i framtiden. Selv om erklæringen først og fremst representerte et nederlag for de radikale sudettyske kravene, mente mange tsjekkere at det var de tsjekkiske innrømmelsene som var urimelige. Kraftigst motstand ble uttrykt av kommunistpartiet og det høyreradikale republikanske partiet. Alternativene til en forsoningserklæring var imidlertid ikke så innbydende, enten man så det fra tysk eller tsjekkisk ansvarlig hold. Storstilte økonomiske erstatninger ville ha ruinert den tsjekkiske økonomien, og dermed heller ikke vært til fordel for Tysk land. Og en stivbeint tsjekkisk avvisning av å beklage noe som helst, ville trolig ha skapt en så anti-tsjekkisk stemning i Tyskland at Tsjekkia kunne se langt etter det EU-medlemskapet de så gjerne vil ha. Da Zeman over tok som statsminister, kom det en ny liten usikkerhet inn, siden han tid ligere hadde uttrykt seg noe mer forbeholdent om forsoningsprosessen, men uten å ta avstand fra den. Men i mars 1999 foretok han det første offisielle besøket av en tsjekkisk statsminister til Tyskland og bekreftet at Tsjekkia nå vil ha ro om saken.
Slovakia plasserer seg utenfor det gode selskap Da Slovakia skilte lag med Tsjekkia i 1993, innledet landet samtidig en periode hvor det ble mer og mer isolert fra den europeiske integrasjonen som mange regnet som naturlig for et land som etterfulgte det vestlig inn stilte Tsjekkoslovakia. De første årene var preget av ustabile forhold og sterke konflikter. Ved uavhengigheten var Vladimir Me£iar fra Bevegel sen for et demokratisk Slovakia (HZDS) statsminister. Han var en popu lær, men omstridt og uberegnelig politiker med klart autoritære tenden ser. Etter at Michal Kovåc, opprinnelig fra samme parti som Meciar, ble valgt til president i februar 1993, oppstod det mellom disse to et spent for hold, som også kom åpent til uttrykk. Bl.a. krevde statsministeren flere ganger at presidenten måtte gå av. I februar 1994 ble regjeringspartiet splittet, og i mars ble statsminister Meciar styrtet ved mistilfitsvotum. Hans etterfølger ble Jozef Moravåik fra utbryterpartiet Demokratisk union (DEUS). Hans koalisjonsregjering spente over nokså ulike partier, fra kris teligdemokrater til tidligere kommunister. Det som først og fremst forente 197
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
dem, var et sterkere engasjement for demokratiske verdier og motstand mot det de mente var en udemokratisk herskestil hos Me£iar. Men sam tidig stod koalisjonspartiene langt fra hverandre i andre viktige spørsmål. At regjeringens økonomiske politikk begynte å gi resultater, var likevel ikke nok til å unngå et nederlag ved parlamentsvalget i september/okto ber 1994. Meciars parti HZDS ble størst med 35 prosent av stemmene. Ingen av de andre partiene fikk mer enn 10 prosent av stemmene. Etter lang tids tautrekking dannet Me£iar i desember 1994 sin tredje regjering. Han fikk med seg to ytterliggående, mindre partier, Det slova kiske nasjonalpartiet (SNS) og Arbeiderforbundet (ZRS). Det slovakiske nasjonalpartiet (SNS) er et nasjonalistisk parti som særlig har front mot ungarere og sigøynere. Det er også mer positivt enn andre partier til den «uavhengige» slovakiske staten som med bistand fra Hitler ble opprettet i 1939 og bestod inntil Tsjekkoslovakia ble gjenopprettet ved utgangen av den annen verdenskrig. Arbeiderforbundet (ZRS) er ett av flere utbryterpartier fra Det demokratiske venstrepartiet (SDL), som er det slovakiske kommunistpartiets direkte etterfølger. Kommunistpartiet skiftet navn i januar 1991 og har lagt seg på en klart sosialdemokratisk kurs. Meciars parti, Bevegelsen for et demokratisk Slovakia (HZDS), er ideologisk nokså spnkende. Både nasjonalistiske, markedsøkonomiske, gammelsosialistiske og rent maktstreberske tendenser har plass der. En stor del av dem som var medlemmer av kommunistpartiet i diktaturtiden, befinner seg nå i HZDS. Selv om Mefiars nye «rød-brune» regjering helt fra den tiltrådte i desember 1994, offisielt har gått inn for utvikling av markedsøkonomi og integrering av Slovakia i europeiske strukturer, er det flere ganger blitt reist tvil om hvor sterkt dette ønsket egentlig er. Noe av det første som skjedde etter valget høsten 1994, var at tempoet i privatiseringen ble satt ned. Og selv om ønsket om medlemskap i EU og NATO har vært under streket, har representanter for regjeringspartier også kommet med mot satte signaler. Det som imidlertid skadet Slovakias rykte mest mens Meciar regjerte, var usikkerhet om vilkårene for ytringsfriheten. Det gjaldt ikke bare den massive regjeringspropagandaen i radio og ijernsyn, men også et tillegg til straffeloven som ble vedtatt våren 1996, men som president Kovå£ foreløpig stanset ved å nekte undertegning. Loven til «beskyttelse av republikken» ble begrunnet med faren for ungarsk uro i grenseom rådene. «Falsk informasjon om Slovakia» kunne gi lange fengselsstraffer 198
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
dersom virksomheten var organisert. Loven var utformet slik at den også kunne brukes mot regjermgsfiendtlige demonstrasjoner («samfunnsomstyrtende virksomhet»). Uavhengig av denne loven har forholdet til den ungarske minoriteten (rundt 10 prosent av befolkningen) vært et omstridt spørsmål i seg selv. Under press fra EU og USA undertegnet Ungarn og Slovakia i Paris i mars 1995 en avtale om «vennskap og samarbeid». Avtalen sikret minoritetsretter på en rekke områder, samtidig som den ungarsk-slovakiske grensen ble erklært som ukrenkelig. Ulike tolkninger av avtalen har siden dukket opp både på ungarsk og slovakisk hold, men såvel Ungarn som Slovakia har ratifisert den. Det har likevel vært mange ungarske klager over at slovakene ikke har vist vilje til å følge den opp med konkrete til tak. Opposisjonen mot Meiiar var hemmet både av egen splittelse og av regjeringspartiets økonomiske ressurser og grep om mange offentlig til satte etter etableringen av den nye slovakiske staten. Men i 1997 lyktes det å fa i stand Den slovakiske demokratiske koalisjonen (SDK), et forplik tende samarbeid mellom flere opposisjonspartier. Og ved parlamentsvalget i 1998 gikk Meiiar på et så klart tap at han måtte trekke seg. Ny statsmi nister ble MikulåS Dzurinda fra SDK. Hans koalisjonsregjering spente vidt, også det ungarske partiet var med. En av de viktigste sammen bindende kreftene er motstanden mot Me£iar. Han prøvde seg også i pre sidentvalget i 1999, men tapte for Rudolf Schuster. Dzurindas regjering satset på å bringe Slovakia tilbake i første rekke blant tidligere kommu nistland som ønsker en vestlig integrering, men har opplevd at det ikke er gjort i en håndvending å rykke framover i køen av land som ønsker med lemskap i EU og NATO, når man i mellomtiden har vært på en lengre bærtur. Under NATOs bombing av Jugoslavia i 1999 sørget Slovakia for å være blant de mest aktive når det gjaldt å gi støtte, i håp om at det ville øke medlemskapssjansene. Landet har dessuten en strategisk viktig belig genhet ved geografisk å binde sammen de nye NATO-medlemmene Tsjekkia og Ungarn. I forhold til den ungarske minoriteten har Dzurindas regjering kommet med flere innrømmelser. Men samtidig har politikere fra det høyreekstreme slovakiske nasjonalpartiet opptrådt truende overfor både ungarske minoritetsrettigheter og sigøynere.
199
Ungarn med jevn utvikling Ungarn var i likhet med Polen et av pionérlandene ved avviklingen av kommunismen, selv om prosessen var helt annerledes. Og etter 1989 har Ungarn, sammen med Polen og Tsjekkia fått tilfredsstillelsen av å bli tatt opp som NATO-medlem, samtidig som økonomien har tiltrukket seg store utenlandske investeringer. Da Ungarn holdt sine første frie valg i 1990, regnet sosialistpartiet (etterfølgeren av kommunistpartiet) med å innkassere seieren, både fordi kommunistpartiet hadde bidratt med tidlige økonomiske reformer og en mild overgang til demokrati og flerparti system, og fordi opposisjonen ikke hadde så mange som hadde erfaring med pohtikk og administrasjon av landet. Partiet forregnet seg. I stedet fikk landet en konservativ koalisjonsregjering med Jozsef AntaU fra Ungarns demokratiske forum (HDF) som statsminister. (Han døde i desember 1993 og ble etterfulgt av Pétcr Boross.) En tydelig antikommu nisme og en markering av konservative, nasjonale verdier preget regje ringen, som samtidig holdt en klar, men mindre hastverkspreget kurs når det gjaldt privatisering og andre økonomiske reformer. Det var betydelige spenninger innad i Demokratisk forum. Ikke minst gjaldt det i nasjonale spørsmål, der interessen for de ungarske minoritetene i nabolandene Romania, Slovakia, Jugoslavia (Serbia) og Ukraina ofte gav seg så høy røstede utslag i partiet at det skapte problemer for regjeringen utad. Den mest markante av disse nasjonalistene var Istvån Csurka, som ikke bare uttalte seg provoserende i forhold til nabolandene, men som også målbar en uttalt anti-semittisme. Csurka ble lenge tolerert i Demokratisk forum. Delvis var partiet redd for å støte bort strømninger som i litt mer polerte former fantes langt inn i partiet. Men delvis tolket ledelsen også situasjo nen i lys av erfaringene etter annen verdenskrig. Da gikk kommunistenes «salami-taktikk» (uttrykket skriver seg fra datidens kommunistleder Måtyås Råkosi) ut på å kritisere de mest antikommunistiske elementene i andre partier så sterkt at de trakk seg eller ble fjernet. Først i 1993 følte partiledelsen situasjonen så pinlig at Csurka og hans nærmeste sympati sører ble utestengt fra partiet. Csurka dannet senere sitt eget parti, Det ungarske partiet for rettferd og liv. Ved valgene i 1994 fikk sosialistpartiet omsider den seieren de hadde forventet i 1990. Seieren var så stor at partiet fikk rent flertall i parlamen 200
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
tet. Partiet valgte likevel å danne en koalisjonsregjering med det nest stør ste partiet i det nye parlamentet, Fridemokratene, som hadde vært det største opposisjonspartiet under den forrige regjeringen. På den måten ble ansvaret fordelt på flere. Gyula Horn, som hadde vært utenriksminister da det kommunistiske Ungarn åpnet grensen mot vest for DDR-turister i 1989, ble statsminister. Selv om Demokratisk forum hadde stått for en gradvis overgang til kapitalisme og ikke noen direkte sjokk-terapi, opp levde store deler av befolkningen den økonomiske utviklingen som van skelig. I sin valgkamp hadde sosialistene spilt på at den sosiale sikkerheten var svekket, uten å gå åpent inn på noen nostalgi-holdning i forhold til livet under Kådår. Tvertimot lovte sosialistene å fortsette de økonomiske reformene, inkludert privatiseringen. Valget i 1998 gjorde det slutt på sosialistenes regjeringstid. I stedet kom Ungdemokratene (Fidesz-MPP) til makten med Viktor Orbån som stats minister. Til tross for at den sosialistiske regjeringen kunne vise til gode økonomiske resultater, var det nok av misnøye å spille på for opposisjo nen. Orbån var dyktigst til det under valgkampen. Han beskyldte den sittende koalisjonen for utstrakt korrupsjon, og han pekte på at bare en mindre del av samfunnet hadde nytt fordel av den økonomiske opp gangen. Dette var ikke ledd i noen sosialistisk argumentasjon, Orbån har heller definert sitt parti mer mot høyre, men utfra et ønske om å skape en sterk og bredere middelklasse. Han klaget også over at regjeringen hadde gjort for lite for å slå ned på den økende kriminaliteten, bl.a. en rekke bombeattentater på åpen gate i Budapest, noen også politisk motivert. Samtidig mente Orbån at det var mulig å oppnå enda høyere økonomisk vekst, og at skattene burde senkes for å redusere undergrunnsøkonomien. Orbån var i tillegg ung og dynamisk og representerte et nytt alternativ for politikk-trøtte ungarere, selv om han hadde vært aktiv politiker helt siden han var opposisjonell studentleder ved kommunismens fall i 1989.
Romania for sakte fart Romania hadde tilsynelatende foretatt det mest avgjørende bruddet med sin kommunistiske fortid gjennom den blodige omveltningen i desember 1989. Det viste seg snart at realitetene var annerledes. Den nasjonale red201
QST-EUROPA ETTER MURENS FALL
ningsfronten som overtok styret med Ion Iliescu i spissen, var i stor grad en reformert utgave av det gamle kommunistpartiet, selv om rekrutte ringen også omfattet andre. Problemet var ikke i og for seg at det gamle kommunistpartiet, med unntak av dem som hadde stått Ceau$escu aller nærmest, forsøkte å modernisere seg over til demokrati og en forsiktig markedsøkonomi. Det gjorde andre kommunistpartier i Øst-Europa også. Problemet var at de rumenske ekskommunistene i så stor grad seilte under falsk flagg ved å utgi seg for å være en bred, tverrpolitisk front, som opp rinnelig ikke skulle stille opp i valg som parti. Da den likevel gjorde det under de første frie valgene i mai 1990, hadde opposisjonen dårlig både med tid og ressurser til å forberede seg, samtidig som rednmgsfrontens kontroll med særlig fjernsynet gav den et stort forsprang under valgkam pen. Fronten vant en klar seier både i parlaments- og presidentvalget. Ion Iliescu ble valgt til president, et verv han hadde fungert i siden Ceau^escus fall. Petre Roman fortsatte som statsminister. Følelsen av å være iurt av kommunistene førte til store demonstrasjoner i Bucuresti apnl-juni 1990 for et klarere brudd med den kommunistiske fortiden. Til slutt ble politiet satt inn for å stanse demonstrasjonene, noe som førte til sammenstøt. Det endte med at tusenvis av gruvearbeidere fra Jiu-dalen inntok byen for å «rydde opp» med ytterst slagkraftige metoder. De ble etterpå takket av president Iliescu. De hadde ikke bare gått løs på demonstranter og alle som så ut som studenter eller intellektuelle på gatene, men også angrepet bl.a. opposisjonens partikontorer og uavhen gige avisredaksjoner. Seks mennesker ble drept og flere hundre såret. Måten aksjonen skjedde på, viste at det ikke bare kunne være snakk om gruvearbeidere som spontant ønsket å motsette seg det myndighetene omtalte som legionærterror («legionærene», også kjent som Jerngarden, var Romanias største fascistbevegelse i mellomkrigstiden), men at de må ha hatt støtte fra det gamle maktapparatet (Securitate). Denne aksjonen bidrog sterkt til å redusere Iliescus anseelse i utlandet, og skapte frykt innad. Det ble ikke bedre da gruvearbeiderne heijet Bucu resti på nytt året etter. I september 1991 forsøkte de bl.a. å okkupere regjeringsbygningen og sette den i brann. Nå var det fagforeningskrav som var den offisielle bakgrunnen. Det endte med at president Iliescu gav Petre Roman avskjed som statsminister. Roman ble etterfulgt av en regje ring av «teknokrater» ledet av Theodor Stolojan, som satt fram til valgene i 1992. 202
FRA POLITISK SYSTEMBYGGING TIL POLITISK HVERDAG
Mange oppfattet «mineriadene» (et nylaget ord etter «miner», rumensk for gruvearbeider) som en rumensk variant av kuppforsøket i Russland august 1991. Da flere tusen gruvearbeidere under ledelse av Miron Cozma forsøkte seg på et nytt protesttog mot Bucuresti i januar 1999, skapte det derfor stor uro, spesielt da myndighetenes (den tidligere oppo sisjonens) forsøk på å stoppe dem med store politisperringer underveis slo feil. Først da statsminister Radu Vasile møtte Cozma til forhandlinger i et kloster og kom ham i møte på flere punkter, ble aksjonen avblåst. Denne gangen handlet det offisielt om lønnskrav og om å unngå stenging av ulønnsomme gruver. Cozma var noe tidligere blitt viseformann for det ekstreme nasjonalistiske stor-rumenske partiet (PRM), ledet av Corneliu Vadim Tudor, som regnes for å ha god kontakt med gamle Securitatekretser. Selv om Cozma under aksjonen trådte tilbake fra dette vervet, uttrykte Vadim Tudor støtte til aksjonen med håp om at flere streiker og aksjoner rundt om i landet kunne føre til et maktskifte. Måneden etter forsøkte Cozma og hans tilhengere på nytt å gå mot Bucuresti. Denne gangen ble de effektivt stoppet og Cozma med flere ble arrestert. Arresta sjonen kom som en følge av at Høyesterett i mellomtiden, etter anke fra påtalemyndighetene, hadde dømt Cozma til en langt hardere straff for «mineriaden» i 1991 enn hva en lavere rettsinstans tidligere hadde gjort. Frykten for at de demokratiske strukturene er blitt motarbeidet av poli tiske krefter som egentlig ikke ønsker å se Romania integrert i vestlige strukturer, slik Romania offisielt har gått inn for under skiftende regjeringer i 1990-årene, har også fatt næring av manglende åpenhet om den kommunistiske fortiden (ingen åpning av Securitates arkiver så sent som sommeren 1999) og uvisshet om hva som egentlig skjedde da Ceau^escu ble styrtet og Iliescu overtok. Likevel har det politiske livet utviklet seg i en «normal» retning med et uproblematisk skifte av regjering etter Iliescus valgnederlag i 1996. Høsten 1992, etter at en ny grunnlov var vedtatt, var Iliescu blitt gjen valgt som president. Ved de samtidige parlamentsvalgene var fortsatt redningsfronten det største partiet (28 prosent av stemmene), men fikk nå ikke rent flertall i parlamentet. Opposisjonsgrupperingen Demokratisk konvent (CDR) ble nest størst. Det største av partiene i Demokratisk konvent er Det kristelig-demokratiske nasjonale bondepartiet (PNJCD), en videreføring av mellomkrigstidens nasjonale bondeparti. Redningsfronten dannet regjering med Nicolae Vacaroiu som statsminister. 203
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Våcåroius mindretallsregjering fikk parlamentarisk støtte fra ytterliggå ende partier på venstre og høyre fløy. Den nasjonale redningsfronten ble splittet våren 1992, som en videre føring av den konflikten som lå til grunn for Iliescus avskjed av Petre Roman som statsminister høsten før. Den ene fløyen bestod av mer reformorienterte politikere med Petre Roman i spissen og kalte seg etter hvert Det demokratiske partiet (PD). Iliescus parti kalte seg etter en stund Det sosiale demokratis parti i Romania (PDSR, til forskjell fra det tradi sjonelle, men lille sosialdemokratiske partiet PSDR, som var forbudt under kommunismen). Både Iliescus og Romans partier erklærer seg som sosialdemokratiske. Men særlig PDSR har fatt kritikk for å henge fast i gamle maktstrukturer og holde et lavt tempo i reformpolitikken. Ved presidentvalget høsten 1996 var Emil Constantinescu som forrige gang kandidat for Demokratisk konvent, og med støtte fra Petre Roman, den tredje kandidaten, vant han 2. valgomgang med 54 prosent av stem mene. lliescu fikk 46 prosent. Ved det samtidige parlamentsvalget fikk Demokratisk konvent sammen med Romans samarbeidsgruppering, Den sosialdemokratiske unionen (USD), et liknende flertall i parlamentet. CDR, USD og det ungarske partiet dannet en koalisjonsregjering ledet av statsminister Victor Ciorbea fra CDR. Innen CDR representerte han Det nasjonale bondepartiet. Omsider hadde også Romania fatt til et regje ringsskifte der opposisjonen tok over som en følge av et valgresultat. For ventningene til en aktiv reform- og demokratiseringspolitikk hadde sam let seg opp over flere år og var skyhøye. I sitt første leveår maktet ikke regjeringen å fa til den forseringen av reformpolitikken som den hadde som mål, og det oppstod etter hvert så store rivninger innad at statsminis ter Ciorbea i 1998 ble presset ut og erstattet av den politisk noe rundere Radu Vasile fra det samme partiet. En forsinket økonomisk reformpoli tikk har ikke maktet å stanse den kraftige nedgangen i levestandard og bruttonasjonalprodukt, noe som har økt mulighetene for PDSR med Iliescu i spissen til å komme tilbake ved valgene i 2000.
204
En «lang» og mangfoldig demokratiperiode En slik gjennomgang av land etter land kombinert med enkelte mer prin sipielle konfliktlinjer viser at det politiske mangfoldet etter hvert er blitt stort i de tidligere kommunistlandene. Noen har fått ødelagt sin utvikling for lang tid framover av krig og borgerkrig, men det er unntakene. I de øvrige landene har det parlamentariske demokratiet festnet seg som regjeringsform og metode for maktskifter, selv om det må settes spørsmålstegn ved hvor dypt forankret det er i enkelte land som Albania og Moldova. Det betyr ikke at et slikt politisk system er garantert en framtid i alle de øvrige landene. Vanskelige økonomiske og sosiale situasjoner kan rokke tilsynelatende sikre strukturer, det samme kan nasjonalistisk ekstremisme, også når det tilsynelatende bare fins et svakt konfliktgrunnlag. Alle fårer til tross: Aldri før på 1900-tallet har disse landene hatt en så lang periode pre get av demokrati.
KAPITTEL 4 NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPØKELSE For dem som trodde at nasjonalismen var satt på museum i Europa, ble utviklingen i Øst-Europa i 1990-årene en vekker. Dette kapitlet tarførst opp litt av den historiske bakgrunnen for nasjonalismen i Øst-Europa, derunder ogsåforskjellige formerfor nasjonalisme. Minoritetsspørsmål iflere av landene blir behandlet, bla. situasjonen for albanske og ungarske minoriteter i ulike land, og den spesielle situasjonen i de baltiske landene. Også noen mer ukjente minoriteter omtales. En vesentlig del av kapitlet handler om oppløsningen av Jugoslavia, en dyster kontrast til den stillferdige oppløsningen av Tsjekkoslovakia.
a kommunismen ikke lenger dugde som legitimerende ideologi i Øst-Europa, grep flere politikere - både i herskerposisjon og opposisjon - til nasjonalisme som erstatning. Det mest ytterliggående eksemplet er Slobodan MiloSevic i Serbia. Han startet i kommunistpartiet som en dogmatisk kommunist og ivrig talsmann for en felles-jugoslavisk linje, og ble på denne bakgrunn valgt som leder i det serbiske partiet i 1986. Fra 1987 begynte han sin nasjonalistiske nyorientering. Han argu menterte fortsatt for et sterkt Jugoslavia. Men han gjorde det i økende grad med serbisk nasjonalisme som ramme, med Kosovo som slagmark, og med albanerne der som de første ofrene når det gjaldt politisk innflytelse og borgerrettigheter. Da tiden var inne, ble kommunistpartiet omorgani sert og skiftet navn (1990). MiloSevic hadde fatt ferdig sin nye plattform. Kommunistpampen hadde sikret sin politiske framtid. I Jugoslavia fikk den etterkommunistiske nasjonalismen sine mest ned brytende utslag. En rekke kriger med et stort antall drepte, enda flere flyktninger, omfattende materielle ødeleggelser og nysprengte kløfter av hat og mistenksomhet demonstrerte nasjonalismens destruktive sider på måter som snudde opp ned på all tankegang om sannsynlig utvikling for et europeisk land på slutten av 1900-tallet. Men oppløsningen av forbundsstaten Jugoslavia var ikke det eneste eksemplet på nasjonalisme i Øst-Europa etter 1989. Også forbundsstaten Tsjekkoslovakia gikk i oppløsning under påtrykk av en voksende slova kisk nasjonalisme, men på en fredelig måte etter at regjeringene i de to delstatene først hadde forhandlet om skilsmissen. Det har også vært andre eksempler på at nasjonalisme har vært en aktiv faktor, enten det har vært uenighet om etniske minoriteters rettigheter, som med ungarerne i Slova kia og Romania, eller politikere som har markert seg med en nasjonalis tisk retonkk. I noen tilfeller er det naturlig å tolke nasjonalismen mest som et virkemiddel, et redskap til å etablere eller legitimere politisk makt i et
D
209
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
tomrom etter kommunismen. I andre tilfeller er det mer nærliggende å oppfatte framveksten av nasjonalistiske holdninger som et resultat av at kommunistregimenes sensur og politiske undertrykkelse er borte, slik at tilbakeholdte nasjonale følelser er blitt tillatt igjen. Krav om bruk av minoritetsspråk i offentlig tjeneste og undervisning og lokal selvbestem melse kan fremmes for første gang på mange tiår. Begge disse tilnærmingsmåtene er kjent fra den internasjonale debatten om nasjonalisme, som har hatt et kraftig oppsving de siste tiårene. Det er også mulig å tenke seg at enkelte forekomster av nasjonalisme best lar seg forstå som en kom binasjon av disse tilnærmingsmåtene, selv om de i litteraturen ofte framstår som alternativer. Avgrensete politiske krav eller nyorienteringer med nasjonalt innhold (f.eks. oppmerksomhet om visse historiske spørsmål som var undertrykt under kommunismen) kan f.eks. snappes opp og blåses opp til en nasjonalistisk plattform av en politiker på jakt etter saker som kan mobilisere velgere og tildekke politikerens egen kommunistiske fortid. Når slike prosesser lykkes, kan en tredje tilnærmingsmåte kaste et utfyl lende lys over den. Akkurat som en politiker mer eller mindre mampulatorisk kan gripe til nasjonalisme i tomrommets nødskrik etter nye saker, så kan vanlige folk la nasjonalisme fylle det tomrommet som oppstår når deler av kommunisttidens sosiale struktur som de er vokst opp med, blir borte. Spesielt vil dette kunne skje når samfunnet ikke bare endrer seg raskt, men også setter dem i en vanskelig sosial situasjon hvor frykten for morgendagen gjør det fristende å lytte til politikere som maner fram et nasjonalt fellesskap som nå trues av andre.
Nasjonale trekk under kommunismen Det kan være fristende å framstille det som har skjedd etter 1989, som om nasjonale tilnærminger var tabu under kommunistisk styre. Men da blir motsetningen mellom før og etter for absolutt. Også de kommunistiske samfunnene hadde plass for mange nasjonale trekk. Et eksempel er den statlige organiseringen. Selv om enkelte statsgrenser ble forandret til Sovjetunionens fordel etter annen verdenskrig, ble grensene fra mellom krigstiden stort sett beholdt. Og de grensene var mer eller mindre truk ket opp etter nasjonalitetsprinsippet. Ifølge den amerikanske president 210
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
Woodrow Wilsons «14 punkter» fra januar 1918 skulle freden etter første verdenskrig bl.a. bygges på nasjonenes selvbestemmelsesrett, slik at gren sene i større grad skulle trekkes etter nasjonale linjer. De multietniske imperiene som hadde dominert Øst-Europa før første verdenskrig, ble erstattet av en rekke nye stater, stater som enten var nye konstruksjoner (som Tsjekkoslovakia eller Jugoslavia), utvidelser av bestående stater (f.eks. Romania) eller gjenopprettelse av eldre statsdannelser (f.eks. Polen). Etter annen verdenskrig kunne man ha tenkt seg at Sovjetunionen innlemmet de områdene som denne stormakten fikk militær og politisk kontroll over, som delrepublikker for å befeste sitt herredømme i Øst-Europa etter de massive krigstapene og lidelsene i krigen mot Hitler-Tyskland. Men det skjedde (bortsett fra grenseforskyvninger) bare med de av mellomkrigs tidens selvstendige stater som hadde tilhørt Russland på 1800-tallet og fram til første verdenskrig, det vil si Estland, Latvia og Litauen. (Også Moldova kan tas med her, selv om landet i mellomkrigstiden hadde vært en rumensk provins og ikke selvstendig stat.) Eksemplet med de baltiske statene viser at selv om hele Øst-Europa skulle ha blitt formelt innlemmet i Sovjetunionen, ville ikke det nød vendigvis ha ført til en utradering av nasjonale følelser. Både estere, lat viere og litauere beholdt sin etniske identitet. Men gjennom opprettholdelsen av de øvrige landene som formelt selvstendige stater med egne politiske institusjoner og deltakelse i internasjonale idrettsarrangementer under eget flagg, ble det nasjonale ivaretatt mer direkte, selv om hvert lands historie ble omtolket for å passe inn i mønsteret gitt av sjefene i Moskva. Det skulle dessuten svært lite til av uautoriserte nasjonale ytringer før en ble anklaget for nasjonalisme, sjåvinisme og antisovjetiske holdninger. Etter hvert som regimene ble stabilisert på 50-tallet og den såkalte sosialistiske realismen ikke lenger dominerte kulturpolitikken, fikk det også følger for holdningene til det nasjonale spørsmålet, men uten at det ble gjort noen teoretisk omvurdering. Sosialismen var fortsatt å forstå som en internasjonal bevegelse der det nasjonale var underordnet og med tiden ville bli av mindre betydning, og der russisk innflytelse ikke ble begrunnet med at russerne hadde spesielle egenskaper eller rettig heter. Men åpningen for andre kunstformer enn den politiske programkunsten førte bl.a. til at hvert lands klassiske litteratur og musikkarv igjen fikk en hedersplass i undervisning og kulturliv, selvsagt med unntak av 211
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
det som fortsatt ble tolket som antisosialistisk, antimssisk eller rasistisk. Noen ganger var det riktignok bare en delvis rehabilitering, ved at enkelte tradisjonelle nasjonale kulturuttrykk ble omformet eller fortolket slik at de virket regimestyrkende. Det kunne være klassiske forfattere som framstod i et kunstig lys ved at spesielle sider av deres forfatterskap ble sensurert, mens de «positive» sidene ble dyrket. Eller det kunne være folkemusikk som ble strømlinjeformet bort fra den gamle, autentiske landsbykulturen for å fungere som identitetsskaper i det nye kollektivsamfunnet. Men i begge disse tilfellene kunne det nasjonale oppfattes som en tillatt referanseramme. Enda tydeligere ble dette når regimene mer bevisst tok i bruk sporten som virkemiddel for å markere seg internasjonalt og slik oke det nasjonale samholdet og dermed lette identifiseringen med regimet. DDRs enorme satsing på å oppnå toppresultater i internasjonal idrett for bl.a. å tvinge fram at flere land anerkjente DDR diplomatisk, er kanskje det beste eksemplet. Men satsingen var stor i de andre landene også, med systema tisk dyrking av talenter, ofte i egne institusjoner fra ung alder. I eksemplet med D D R handlet det ikke bare om å oppnå noe internasjonalt, men også om å skape en ny nasjonal identitet og stolthet innad i folket. Først var nye grenser tvers gjennom Tyskland trukket som et ledd i oppgjøret mellom stormaktene etter annen verdenskrig, og så forsøkte myndighetene å bygge en ny nasjon av dem som tilfeldigvis befant seg innenfor DDRgrensene. De andre landene hadde ikke denne problemstilhngen. Der eksisterte nasjonen og de nasjonale følelsene i stor grad fra før, og hadde lenge vært knyttet til omtrent det samme geografiske området. Problemet var heller at de sovjetimporterte regimene ble sett på som antinasjonale. Den systematiske bruken av idretten kan derfor både sees på som forsøk på å øke regimenes prestisje, og som en kanalisering av nasjonale følelser som ellers kunne ha fatt mer politiske følger.
Histonen som nasjonalt speil Også historien, det kanskje mest potente nasjonale virkemidlet, ble tatt i bruk av noen av regimene for å gjøre seg mer populære. Gamle konge riker og fyrstedømmer ble mant fram uten de tradisjonelle sosialistiske for212
NASJONALISME SOM FRIGJORING OG SPOKELSE
beholdene om tvilsomme klasseforhold og sosial undertrykking. Det ateis tiske DDR sørget for en omfattende feiring av Luther-jubileet i 1983, da det var 500 år siden hans fødsel. Romania opplevde i 1980 en hysterisk markering av 2050-årsjubileet for det som ble kalt den første statsdannelse på rumensk jord. Dakerne, et stolt folkeferd som måtte gi tapt for de romerske legioner under keiser Trajan, ble i månedsvis brukt som propaganda-råstoff i Ceau$escus massemedier. Så massivt var det at mange rumenere reagerte med fordøyelsesbesvær og avsmak. Også Bulgaria slo stort på det da landet i 1981 feiret sitt 1300-årsjubileum som stat. Ikke minst ble det satset på arrangementer i utlandet. Glorifiseringen av en fjern fortid og fortolkningen av den i nasjonale rammer som var fremmede for den samme fortidens tenkning, har vært et innslag i mye nasjonalisme. Vi behøver ikke å gå lenger enn til Norge og den vanlige forståelsen av vikingtid og middelalder for å finne eksem pler på det. Da Slobodan Milo?evic i slutten av 1980-årene startet sin omklednmg fra jugoslavisk kommunistpamp til serbisk nasjonalistfører, brukte han ikke bare serbernes mindretallssituasjon i Kosovo som brekk stang for å øke sin popularitet. Nåtidssolidariteten med disse serberne ble begrunnet og forsterket med appeller til de historiske symbolverdiene som ligger i Kosovos ijerne fortid, og da spesielt slaget i 1389, da fyrst Lazar og hans (også ikke-serbiske) allierte ble slått av tyrkerne. Den ser biske politikken i Kosovo viser hvordan en nasjonalistisk dyrking av for tiden på slutten av 1900-tallet fikk en annen karakter enn den hadde hatt på 1800-tallet. Da var funksjonen av fortidsbegeistnngen oftest å gi undertrykte folkeslag en sterkere selvfølelse og tro på at de var i stand til å bygge et moderne samfunn gjennom å bruke en stilisert fortid som inspirasjon. Når en tilsynelatende liknende nasjonalisme ble tatt i bruk på slutten av 1900-tallet, var det i langt større grad som et politisk virke middel fra etablerte makthavere og knyttet til diskriminering og even tuelt fysisk fordrivelse av andre folkegrupper. MiloSevic var heller ikke den første. I Romania gikk Ceau§escus nasjonalistiske tolkning av histo rien parallelt med diskriminering av den ungarske minoriteten, selv om det ikke var snakk om den slags virkemidler som vi senere har sett i Jugoslavia.
213
Bulgarias tyrkere under press I Bulgaria var det større likheter med det som senere skjedde i Jugoslavia. Den anti-tyrkiske politikken i det kommunistiske Bulgaria i 1980-årene var innledningen til den etniske «rensningen» som flammet opp i Jugo slavia i 1990-årene. Midt i 1980-årene satte bulgarske myndigheter inn en gjennomgripende assimilenngskampanje mot tyrkerne, som utgjorde rundt 10 prosent av befolkningen. Tyrkisk hadde da vært bannlyst som undervisningsspråk i skolen siden 1970-årene. I 1984 kom oppfølgingen: en systematisk innsats for å gjøre Bulgaria til en «ren» bulgarsk stat en gang for alle. Tyrkerne ble tvunget til å ta bulgarske navn, det ble for budt å snakke tyrkisk på offentlige steder, all tyrkisk musikk og lytting på tyrkisk radio ble forbudt (kassettspillere og radioer kunne inndras ved brudd på bestemmelsen), tradisjonelle tyrkiske klær kunne ikke lenger brukes på offentlige steder, muslimske familieskikker som omskjæring av gutter ble forbudt. Mange steder motte kampanjen motstand, og det var en rekke dodsofre. Argumentasjonen mot tyrkerne varierte og hadde flere paralleller med påstander som ble brukt om muslimer i Bosnia og Kosovo. En av påstan dene var at tyrkerne i Bulgaria egentlig var bulgarere som under det tyr kiske styret var fratatt sin opprinnelige kultur og gjort til muslimer. Følge lig ble de ikke omtalt som tyrkere, men «bulgarske muslimer». Nå skulle denne uretten gjores god igjen. Tyrkerne i Bulgaria syntes selvsagt lite om denne måten å bli «befridd» fra sin identitet på. De syntes heller ikke om å bli betraktet som en slags femtekolonne for Tyrkia. Det var lett for bul garske myndigheter å plante vage mistanker om Tyrkias hensikter og manglende respekt for grenser. Hadde ikke Tyrkia invadert Kypros for ikke så mange år siden og delt øya? Mange bulgarere var også opptatt av at tyrkerne fikk flere barn enn bulgarerne, slik at styrkeforholdet mellom folkegruppene gradvis ble endret. For de bulgarske kommunistene var skepsis til tyrkerne en kjærkommen avledning fra landets økonomiske og sosiale problemer.
214
Pinlige europeiske tradisjoner Den bulgarske assimileringspoiitikken var langt fra enestående i Europa, den var bare litt sent ute. Vesteuropeiske nasjonalstater som i Europarådet og andre internasjonale organer støttet minoritetskrav i Øst-Europa, hadde selv ofte en heller tvilsom fortid på dette området, inkludert lille, prektige Norge med sin årelange kamp for å fa samer og tatere til å bli som andre nordmenn. Et annet eksempel er Bulgarias nabostat Hellas, som gjennom sin nyere historie har hatt som mål å være en nasjonalstat i ordets mest ngide betydning: en stat for alle grekere og helst ikke for andre enn grekere. Hellas anerkjenner at det fins minoriteter innen landets grenser, men vil helst bare godta religiøse kriterier. Det har skapt store problemer for bl.a. landets ortodokse, men slavisktalende innbyggere. Offisielt er de blitt omtalt som slavisktalende grekere og blitt nektet anerkjennelse som en egen etnisk gruppe. Før ble de i praksis ofte kalt bulgarere, og senere makedonere. Men også den tyrkiske minoriteten har vært under langvarig press. Den sterke greske assimileringspoiitikken (bl.a. gjennom skolevese net) og undertrykkingen av etnisk funderte protester er delvis en fryktreaksjon i forhold til naboland som kan tenkes å true landets grenser (Tyrkias okkupasjon av deler av Kypros er igjen et eksempel), og delvis et uttrykk for hva en nasjonalstat «egentlig» bør være. En annen av Bulgarias nabostater, Tyrkia, er også kjent for sin benekting av å ha etniske minori teter og sin brutale diskriminering av den store kurdiske folkegruppen. Å oppgi kurdisk som morsmål regnes som «separatisme», altså en trussel mot statens integritet. De tyrkiske protestene mot Bulgarias behandling av den tyrkiske minoriteten der gjorde det derfor lettere for Bulgaria å overse den tyrkiske kritikken. Ikke bare idealet om nasjonalstater uten minoriteter, men også ideen om tvungne folkeforflytninger for å oppnå etnisk «rene» stater, slik vi har sett den gjennomført i det gamle Jugoslavias etterfølgerstater, er gammelt nytt i 1900-tallets europeiske historie - og ikke bare på Balkan. Dimen sjonene ved jødeutryddelsene i Hitlers gasskamre overskygger at jødefiendtlige kretser i Europa, i vest som i øst, lenge syslet med tanker om å forvise jødene kollektivt til f.eks. Madagaskar. Og etter første verdenskrig ble det gjennomført en storstilt tvungen utveksling av befolkningsgrupper mellom Hellas og Tyrkia etter den gresk-tyrkiske krigen 1919-23. Hellas 215
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
benyttet forvirringen etter oppløsningen av det osmanske imperiet til å legge under seg Smyrna (nå Izmir) i Lilleasia. Smyrna hadde en stor gresk befolkning. Men den nye tyrkiske republikken under ledelse av Mustafa Kemal (Atatiirk) stanset de greske forsøkene på å trenge lenger inn i lan det, og ved fredsavtalen i Lausanne 1923 måtte Hellas trekke seg ut av Smyrna og Lilleasia. Det ble samtidig bestemt at grekerne i Lilleasia skulle utveksles med tyrkerne i Hellas (unntatt de som bodde i Vest-Thrakia), en enorm folkeforflytning som omfattet over 1,5 millioner mennesker. Andre eksempler på deportasjoner av hele etniske grupper er fordrivningen av tyskerne fra flere land etter annen verdenskrig, i tillegg til det som skjedde under krigen på grunn av f eks. grenseendringer. Da det Hitler-styrte Tyskland, som selv hadde prøvd å legge under seg Europa, brøt sammen, ble den tyske befolkningen de fleste steder i øst kollektivt for drevet, uten spørsmål om individuell skyld. Fra de tidligere tyske om rådene øst for Oder og Neisse kom rundt 9 millioner, fra Tsjekkoslovakia rundt 3 millioner, fra Jugoslavia 350 000 og fra Ungarn 200 000. Slike omfattende deportasjoner har ikke tilhørt programpostene i de for mene for nasjonalisme som har preget Europa på 1800- og 1900-tallet, selv om det alt på 1800-tallet var teoretikere (utenom anti-semittene) som lekte med tanken om deportasjoner for å oppnå etnisk rene områder dersom assi milering ikke virket. Samtidig har det vært en rekke grenseendringer som følge av kng uten at det har ført til slike folkeforflytninger. Men politikken i land med nye minoriteter var ofte høylydt nasjonalistisk diskriminerende. De utslagene vi har sett i det tidligere Jugoslavia er derfor verken ene stående i europeisk historie eller nødvendige bestanddeler av nasjonalistisk politikk. Når europeere utenfor Sørøsteuropa forsøker å gjøre slike uhyrligheter til en Balkan-spesialitet, er det uttrykk for en nokså kort historisk bevissthet om hva også det øvrige Europa har rommet på 1900-tallet.
Etnisk nasjonalisme og borger-nasjonalisme Nasjonalisme er blitt definert på mange måter. Det er også mange teorier om nasjonalismens sammenheng med andre utviklingstrekk og samfunnsbetingelser. Selv om nasjonalisme noen ganger brukes litt ubestemt i betydningen nasjonalfølelse, eller forstås tilspisset som fremmedhat, hand216
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
ler nasjonalisme som historisk fenomen de to siste århundrene om at nasjonen har en egenverdi som sosial inndeling, og at statssystemet bør være bygd opp av nasjonalstater. Idealet er størst mulig sammenfall mel lom nasjon og stat. Men hva som konstituerer en nasjon, har det vært mye uenighet om. Etter én oppfatning er det knyttet til «objektive» kulturelle fellestrekk som språk, historie eller religion, uten at det er noen enighet om hvilket av disse elementene som er viktigst. Mye av den europeiske nasjonalismen har vært av denne typen. Under inspirasjon fra romantik ken, ikke minst i Tyskland på begynnelsen av 1800-tallet, ble det hevdet at et folks historie og kulturelle ytringer gjennom tidene skapte følelses messige bånd slik at det oppstod et folkefellesskap som kunne sammenlik nes med noe organisk. Statsgrensene burde derfor følge disse «naturlige» grensene mellom folkene, selv om enhetene ikke alltid virket rasjonelle ut fra f.eks. økonomiske eller militære vurderinger. Slike tanker ble ofte avvist, ikke bare av fyrster som ønsket å beholde sine etniske lappetepper av noen riker (f.eks. keiserriket Østerrike) og heller gjøre styret mer moderne og rasjonelt innenfor de grensene som nå engang var der, men også av vanlige mennesker som først og fremst følte en lokal tilhørighet ved siden av å være undersått av en fjern fyrste. Mange unge intellektuelle fant sin livsoppgave i arbeidet med å finne fram til nasjonens «røtter» ved å samle inn folkediktning og å drive språkstudier. Med stor iver gikk de inn for å gjøre befolkningen kjent med sin historie og føle stolthet over det som kanskje før ble sett på som primitiv bondekultur. Oppvurderingen av egen kultur fungerte ikke bare som et forsvarstrekk mot dominans fra en fremmed makt (eller dens samarbeidspartnere i egen befolkning), men innbød dessverre ofte også til en tilsvarende nedvurdering av andre kultu rer og snevre mål for hva som skulle regnes for «riktig» nasjonalt. Når nasjonale hensyn er blitt så viktige i oppgjørene i det tidligere Jugoslavia, er det lett å se at det er en form for etnisk nasjonalisme som har dominert. Men denne «romantiske» nasjonalismen er ikke nødvendigvis knyttet sammen med en slik dødelig intoleranse som vi har sett i Jugo slavia. En teoretiker som Johann Gottfried Herder (1744-1803) la vekt på at individet ikke kunne forstås som et isolert vesen, men som del av et folk, der felles verdier og tradisjoner var med på å skape også den enkeltes identitet. Samtidig mente Herder at nettopp forskjellene mellom nasjo nene var det som gjorde verden rik. Selv den mest nedvurderte nasjonali tet hadde noe verdifullt å tilføre menneskeheten. De nasjonalister som 217
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
senere har gjort det til sitt levebrød å rakke ned pa andre folk, har dermed fjernet seg langt fra Herders grunnsyn. Herder selv var i årene 1764-1769 prest og lærer i Riga, og ble der sterkt opptatt av estisk og latvisk folke diktning. Nettopp erfaringene med disse ikke-tyske folkenes kulturelle skatt var noe av bakgrunnen for hans teorier om at ethvert folk hadde sin egen «sjel», og at den best kom til uttrykk i folkediktningen. En annen hovedtype av nasjonalisme opererer med mer subjektive kri terier for hva det vil si å utgjøre en nasjon, en «borger-nasjonalisme» som ikke er bygd på etnisitet. Den franske religionshistorikeren Ernest Renan ble kjent for sin spissformulering om at en nasjons eksistens er en daglig folkeavstemning. Med det mente han at selv om nasjonen, som han opp fattet som et åndelig prinsipp, også berodde på felles minner om fortiden, var det bare den ene siden av saken. Den andre gjaldt nåtiden. Og der kom den enkeltes valg inn. Nasjonen har like liten rett som en konge til å si at noen tilhører den. Renan, som skrev om dette i 1882, så ikke nasjonsprinsippet som noe evig. Han så sin tids eksistens av nasjoner som noe positivt fordi de garanterte en større frihet enn hvis verden bare hadde én lov og én herre. Men han regnet med at Europas nasjoner med tiden ville bli erstattet av en konføderasjon. Når det gjaldt det fellesskapet som kan vokse fram av en delt fortid, var for øvrig Renan ikke så opptatt av en gloriøs, lykkelig storhetstid som mange nasjonalister ofte har vært. Han mente at felles lidelse er viktigere enn lykkeminner for å skape et slikt fel lesskap; sorgens fellesskap legger i større grad forpliktelser på ettertiden om å opptre sammen. Det er et perspektiv som kan være fruktbart som en av flere mulige tilnærminger til f eks. den serbiske nasjonalismen. Mange former for nasjonalisme legger altså vekt på felles kulturelle trekk. Noen ganger brukes språk eller religion som den viktigste markeringsfaktoren, andre ganger er det folkediktning eller historie som trekkes fram. Alle slike faktorer framtrer som «objektive», ikke i naturvitenskape lig forstand, men som en overindividuell størrelse. Det forhindrer ikke at valget av en slik forståelse i seg selv, og valget av hvilke kriterier som betyr mest, er subjektivt, selv om mange nasjonalister benekter det og ser det nærmest som en del av Guds skaperordmng. En slik nasjonalisme blir lett intolerant, selv om den ikke behøver å bli det. Når den skal anvendes i et land der det bor ulike nasjonale grupper, skal det ikke så mye til før det oppstår konflikter, selv om vidsynte politikere og opinionsdannere også har klart å forene slike tradisjonelle nasjonalismer med praktiske ordninger 218
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPØKELSE
for samliv innenfor de samme grensene, uten at folk flest føler seg tråkket på. Problemet oppstår når politikerne ikke opptrer vidsynt, men ekskluderende, og egger til motsetninger, samtidig som det ikke fins en folke opinion eller et sivilt samfunn som er forutseende nok til å ta fyrstikkene fra de politikerne som slik leker med ilden. I de delene av Øst-Europa hvor statlig assimilering eller deportasjoner av folkegrupper ikke har vært omfattende nok til å gjøre statsgrensene om til nasjonsgrenser, altså der hvor folk fra ulike nasjonale grupper fortsatt bor på kryss og tvers, ofte som naboer i samme landsby eller boligblokk, er den etniske nasjonalismen basert på påstått objektive faktorer (historie, språk, religion osv.), men fike fullt subjektivt valgte og dermed konstru erte, spesielt farlig. I den andre hovedformen for nasjonalisme knyttes ikke fellesskapet til slike kjennetegn, der den som har en annen religion eller en annen språklig bakgrunn, risikerer å falle utenfor eller bli definert som annenrangs. Da knyttes nasjonalismen heller til prinsipper for hvordan samfunnet skal organiseres og styres. Den franske nasjonalismen, som opp stod med den franske revolusjon, var av en slik art —selv om det også i Frankrike er eksempler på andre former for nasjonalisme, og selv om Frankrike har ført en svært sentralistisk politikk. Likevel, den som sluttet seg til den franske republikks prinsipper om frihet, likhet og brorskap, var et fullverdig medlem av folkefellesskapet. Selv om Renan også la vekt på opplevelsen av en felles fortid som grunnlag for et nasjonalt fellesskap, er hans ord om «en daglig folkeavstemning» et klart alternativ til den nasjo nalismen som bruker organiske metaforer for å beskrive fellesskapet.
Nasjonal frigjøring og farvel til kommunismen Fordi oppløsningen av Jugoslavia skjedde med så katastrofale virkninger i form av kriger og etnisk «rensning», er det fristende å la denne delen av historien framstå som kroneksemplet på hva nasjonalismen representerte i 90-tallets Øst-Europa. Men det fins også andre eksempler på betydningen av det nasjonale i disse årene. Først gjelder det selve oppbruddet fra den sovjetiske leiren. Her kunne man i hele Øst-Europa ha ventet sterke utslag av nasjonalisme. For selv om de kommunistiske regimene også hadde lokale forutsetninger, var 219
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
hovedgrunnen til at de ble etablert, sovjetisk, i praksis russisk, vilje og evne til å ta kontroll over selvstendige stater. Men med Gorbatsjovs reformpolitikk i slutten av 1980-årene var ikke lenger behovet for å mar kere antirussiske holdninger i overgangsfasen like stort. I noen land var det til og med tydelig at den sovjetiske ledelsen var mer åpen for reformer i vedkommende land enn den lokale ledelsen. Det var tilfellet både i DDR og i Romania. Det første av disse landene var som stat skapt av Sovjet unionen, og forsvant etter en kort overgangsfase inn i den kapitalistiske forbundsrepublikken Tyskland da Sovjetunionen gjorde det klart at det ikke ville bruke makt for å opprettholde regimet. Det andre landet hadde en kommunistisk ledelse som hadde levd høyt på sine nasjonalkommunistiske markeringer overfor Moskva, og som mistet fotfestet da tradisjonelt antirussiske rumenerne begynte å drømme om at sovjetlederen skulle snakke deres egen diktator til rette. Likevel var det i de fleste landene et nasjonalt moment til stede. Med overgangen til demokrati fulgte retten til fullt ut å være herre i eget hus, uten først å spørre Moskva. Det var også en nasjonal frigjøring. Og med ytringsfrihet fulgte en nyvunnen frihet til å mene hva man ville om sin egen historie. Man trengte ikke lenger å følge en marxistisk historieforstå else, og man måtte ikke hoppe over eller omskrive problematiske punkter i forholdet til Russland.
Estere, latviere og litauere tar tilbake sine stater Den mest direkte følelsen av at regimeskiftet også var en nasjonal frigjø ring, var å finne i Baltikum. Ikke bare hadde de tre baltiske statene mistet sin formelle uavhengighet da de i 1940 ble innlemmet i Sovjetunionen. En av de mest dyptgripende følgene på litt lengre sikt var av demografisk art. Mange baltere ble deportert til andre deler av Sovjetunionen (en del kom tilbake). Det som gjorde størst utslag, var likevel den store innflyt tingen av russere, ukrainere og hviterussere, særlig til Latvia og Estland. For Latvias vedkommende utviklet dette seg til en nasjonalt sett prekær situasjon. I 1989, kort før den nye selvstendigheten (1991), var bare 52 prosent av befolkningen latviere. I Estland var 61,5 prosent estere. I Litauen var det annerledes, der var 80 prosent litauere. Særlig for latvierne 220
NASJONALISME SOM FRIGJORING OG SPOKELSE
var det «nå eller aldri», ikke bare fordi Sovjetunionens svakhet åpnet en sjelden sjanse, men også i demografisk forstand. Noen år til med en tilsva rende utvikling, og latvierne kunne ha mistet alt håp om å gjenopprette sin tidligere stat. Sett i lys av en nasjonalismeforståelse som ikke legger vekt på kulturelle fellestrekk som grunnlag for statsdannelser, men på prinsipper om hvordan samfunnet skal være oppbygd og fungere uav hengig av etnisk bakgrunn, behøvde ikke det å være noen katastrofe. Likevel ble gjenopprettelsen av de baltiske statene møtt med mye sympati i utlandet. Selv om mange hadde glemt eller aldri visst om hvilke brutale midler som var tatt i bruk da Baltikum ble innlemmet i Sovjetunionen, var det for de fleste lett å identifisere seg med små nasjoner som var truet med å gå opp i den store russiske. Senere skulle balterne oppleve at sym patien fra vestlig hold var betinget av at den russiske minoriteten fikk mer fullstendige borgerrettigheter enn balterne følte var naturlig for folk som de oppfattet som indirekte representanter for den tidligere okkupasjons makten. Disse motsetningene, som utover på 90-tallet ble mindre etter hvert som lovgivningen ble justert, var ikke nye. Da KSSE (Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa, etterfulgt av OSSE fra 1995) på 70- og 80-tallet tok opp arbeidet for avspenning og normalisering av forbindel sene mellom øst og vest i Europa, forsøkte eksilbaltiske kretser å skape blest om de sovjetiske maktovergrepene mot Estland, Latvia og Litauen. Slike initiativ virket provoserende på sovjetiske diplomater, og fant også liten støtte hos vestlige diplomater, som fryktet at tilnærmingsprosessen mellom øst og vest kunne komme i fare dersom Baltikum skulle bli et tema. (Det hører med til bildet at USA og enkelte andre land i hele etter krigstiden opprettholdt diplomatiske forbindelser med baltiske eksilregjeringer som en protest mot den sovjetiske anneksjonen.) Først på slutten av 80-tallet, da den sovjetiske politikken begynte å bli mer åpen, fikk eksil baltiske organisasjoner i enkelte KSSE-sammenhenger anledning til å legge fram sine synspunkter innenfor et menneskeretts- og kulturperspek tiv, selv om det ikke var snakk om å sette spørsmålet om uavhengighet og dermed brudd med etterkrigstidens grenser på dagsorden. Da Estland, Latvia og Litauen ble anerkjent som uavhengige stater i 1991, kom forholdet til russerne som bodde der, raskt opp som et av de vanskeligste spørsmålene. Den russiske befolkningen var til å begynne med skeptisk, for ikke å si fiendtlig, til uavhengighet. Alt i 1988/89 ble 221
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
det vedtatt språklover som gjorde det lokale språket til offisielt språk i hver av republikkene. Det ble også stilt krav om at språket måtte beherskes i mange sammenhenger. Det skapte motstand i den russiske befolkningen, som ofte ikke behersket estisk, latvisk eller litauisk. Ved folketellingen i Estland i 1989 var det f.eks. bare 13,7 prosent av russerne som oppgav at de behersket estisk. Tallet for hele befolkningen var 66,3 prosent. Frykten for å miste den dominerende innflytelsen og i stedet bli annenrangs bor gere førte i 1989 til dannelsen av russiske organisasjoner under navnet Interfront i alle de tre landene. De tok sikte på å bevare de baltiske repu blikkene som deler av Sovjetunionen og var ellers opptatt av å kjempe imot nye språkkrav og tap av stemmerett for russere som var kommet til Baltikum etter den sovjetiske anneksjonen. Men fra 1990 begynte oppfat ningene hos de lokale russere å bli mer differensiert; alle var ikke uten videre mot uavhengighet for de baltiske republikkene. Mange av dem fikk en positiv holdning til det og så for seg en bedre framtid i uavhengige sta ter enn i Sovjetunionen. I Estland viste det seg i folkeavstemningen om uavhengighet i mars 1991. Valgdeltakelsen var på hele 83 prosent, og av disse stemte 78 prosent for uavhengighet. Når andelen av estere var på 62 prosent, betyr det at også mange fra minoritetene gikk inn for uavhengig het. De nasjonalistiske uttrykksformene i kampen for uavhengighet i Balti kum var ikke voldspreget. Det hang ikke bare sammen med at den sovje tiske militære overmakten var så stor, men også med at balterne kunne hente fram fra sin historie uttrykksformer som virket nasjonalt samlende samtidig som de ikke var destruktive i forhold til andre etniske grupper. Selvsagt var det også en rekke demonstrasjoner, noen av dem knyttet til årsdager for politiske begivenheter, f.eks. uavhengighetserklæringene etter første verdenskrig, den tysk-sovjetiske pakten av 1939 og deportasjoner under annen verdenskrig. Fra 1987 og 1988 fikk disse demonstrasjonene et større omfang. Noen fikk gå sin gang, andre ble slått hardt ned. Andre demonstrasjonstemaer var i utgangspunktet ikke nasjonalistiske, men fikk likevel en slik funksjon. Det gjaldt f.eks. miljøprotestene, bl.a. mot pla nene om forforitt-utvinning i det nordøstlige Estland og utvidelser av den kjemiske industrien i Litauen. Likevel var andre uttrykksformer mer mobiliserende, der også kultur og følelser ble trukket med på en særskilt måte. Særlig i Estland var det som meren 1988 en rekke store sangstevner, der titusener og hundretusener av 222
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
mennesker lot seg rive med av den nasjonale sangskatten til en sterkere fellesskapsfølelse enn politiske slagord og demonstrasjoner alene kunne makte. «Den syngende revolusjonen» var på gang. Slik ble en forbindelse knyttet til de nasjonale sangstevnene på slutten av 1800-tallet. Hverdagen i de nyopprettede statene har vært mer prosaisk, også når det gjelder nasjonale spørsmål. I Litauen har det ikke vært de samme mot setningene til den russiske folkegruppen som i Estland og Latvia, først og fremst fordi den russiske minoriteten i Litauen er mye mindre enn i de andre landene. I Litauen fikk alle som ønsket det, litauisk statsborgerskap. I Estland og Latvia ble det gjort forskjell på de russerne som hadde bodd der før den sovjetiske anneksjonen, og de som var flyttet dit i sovjetperioden. De første fikk statsborgerskap, de andre bare under bestemte betin gelser og i begrenset antall hvert år. Et tilbakevendende spørsmål har vært hvor mye estisk og latvisk språk russerne må kunne i ulike posisjoner. De mange estere og latviere som ønsker strenge regler overfor russerne, befinner seg likevel i et krysspress. Et hovedargument for strenghet er selve nasjonalstatsforståelsen: I esternes stat og i latviernes stat er det disse språkene som skal prege samfunnet. Russerne har sin egen stat med russisk språk og kan dra dit hvis de ikke er fornøyd. Andre legger mer vekt på nasjonal sikkerhet; de stoler ikke på russernes lojalitet og frykter at rus serne i en spent utenrikspolitisk situasjon kan tenkes å opptre som femte kolonne. Uttalelser fra enkelte russiske politikere som ikke kan forsone seg med tapet av det gamle imperiet, støtter opp under shk frykt. Sikkerhetsargumentet kan imidlertid lett slå motsatt vei. For det første risikerer Estland og Latvia å legge seg ut med dem som de søker sikkerhet hos og ønsker å integrere seg med, den vestlige verden. Og det har allerede flere ganger skjedd at man fra vestlig menneskerettshold har uttalt misnøye med språkbestemmelser og strenge statsborgerkrav. Russerne som har kla get til internasjonale organer, har likevel stort sett ikke fatt medhold i at situasjonen er så alvorlig som de har villet ha det til. For det andre vil en vedvarende diskriminering av de russiske minoritetene kanskje mer enn noe annet kunne skape spente situasjoner i forhold til Russland. De bal tiske statene har en beliggenhet og en størrelse som gjør dem avhengige av å ha et godt forhold til den ydmykede stormakt i øst.
223
To folk med store minoriteter: albanere og ungarere Også i andre østeuropeiske land med nasjonale minoriteter har språkspørs mål vært et stridsemne etter 1989. Størst av disse minoritetene er de ung arske og albanske minoritetene. I Romania (Transilvania) bor det 1,6 mil lioner ungarere, i Slovakia 565 000 og i Serbia (Vojvodina) 345 000. Til sammenlikning er den samlete befolkning i Ungarn 10,2 millioner. Alba nerne i Jugoslavia (Kosovo og Montenegro) utgjør 1,7 millioner, i Make donia 456 000. I Albania bor det 3,4 millioner. Da Kosovo, og dermed det albanske flertallet der, i 1989 ble fratatt det selvstyret som provinsen hadde som del av Serbia og det gamle Jugoslavia, forte det til albansk boikott av serbisk-kontrollerte institusjoner og etablering av parallelle albanske strukturer. Etter hvert kom det også til væpnete utfall, som med brutale midler ble forsøkt slått ned av serbisk politi og militær, og som foreløpig endte med NATOs luftkrig mol Jugoslavia i 1999. Denne blodige utviklingen står i kontrast til det som har vært situasjonen for de ungarske minoritetene. Også den har vært konfliktfylt. Men på tross av enkelte dystre spådommer på begynnelsen av 90-tallet har ikke utvik lingen kommet ut av kontroll. Den historiske bakgrunnen for at det fins store ungarske minoriteter utenfor et «kjerneland», er vidt forskjellig fra den albanske bakgrunnen. Mens Albania er en forholdsvis ung stat i Europa, er Ungarn en meget gammel stat. En slik forskjell gir ingen forklaring på at det gikk galt i Kosovo i forhold til situasjonen for de ungarske minoritetene. Men den kan gi en bedre forståelse av hvordan hver av gruppene opplever sin egen situasjon, og deres nasjonale tenkning.
Albanernes sene nasjonalisme Albania - sammen med det øvrige Balkan - var i mange hundre år under lagt det osmanske imperiet. Flertallet av albanerne ble i tidens løp musli mer, det forklarer at det tok lenger tid før det oppstod en albansk nasjona lisme på 1800-tallet enn det gjorde for de kristne balkanfolkene. At kommunikasjonene var vanskelige der albanerne bodde, og at områdene 224
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPØKELSE
generelt var økonomisk tilbakestående, bidrog heller ikke til en rask fram vekst av nasjonalisme. Som mange andre nasjonalismer fikk også den albanske vind i seilene som reaksjon på noe som andre foretok seg og som ble oppfattet som en forverring av det bestående. Da San Stefano-freden (1878) etter den russisk-tyrkiske krig la betydelige albansk-bebodde områder inn under Bul garia og Montenegro, samlet albanske ledere seg i Prizren i Kosovo for å protestere mot San Stefano-freden. Siden de andre stormaktene fryktet at Russland gjennom sin innflytelse i Bulgaria skulle bli for mektig på Bal kan, ble fredsavtalen gjort om på Berlin-kongressen samme år. Men alba nerne ble ikke hørt. Deres store frykt var at de albanske områdene i opp gjøret med det tyrkiske (osmanske) herredømmet på Balkan skulle bh delt mellom de kristne nabostatene Hellas, Serbia, Montenegro og Bul garia. For å motvirke det, prøvde de en stund å alliere seg med tyrkerne. Men da de samtidig ba om større selvstyre, ble tyrkerne redd at det skulle utvikle seg en albansk uavhengighetsbevegelse. Og for sterk konflikt med tyrkerne kunne lett bh til de sultne nabostatenes fordel. Samtidig var mange av de albanske godseierne ytterst lojale mot de tyrkiske myndig hetene. Da det skrumpende osmanske imperiet ble forsøkt revitalisert gjennom den ungtyrkiske revolusjonen i 1908 med vekt på tyrkisknasjonale verdier, fungerte det som en ny vekker for albanerne, også de mer konservative. Den nye tyrkiske nasjonalismen, som hadde et annet og mer «moderne» innhold enn den gamle osmanske imperietenkningen, bidrog dermed til å styrke den albanske nasjonalismen. Hovedområdet for motstanden var Kosovo. Men først i 1913, etter Balkankrigene som førte til at tyrkerne måtte gi opp omtrent alt de hadde igjen av besittelser i Europa, ble opprettelsen av staten Albania internasjonalt godkjent på en konferanse i London (uavhengighetserklæringen kom i 1912). Den gangen kunne det lett ha endt annerledes, f.eks. med en deling mellom Serbia, Montenegro og Hellas. Men Østerrike-Ungam og Italia så seg tjent med et lite Albania som ville sperre for Serbias adgang til Adriaterhavet. Ikke overraskende fikk internasjonal maktbalanse mer å si ved grensetrekkingen enn etniske forhold. Betydelige områder med albansk flertall ble tildelt Montenegro og særlig Serbia (Kosovo). Under første verdenskrig ble Albania en slagmark, samtidig som mesteparten av landet ble lovt bort til nabostatene i hemmelige avtaler. Albania ble likevel gjenopprettet med de samme grensene etter krigen. Det samme skjedde 225
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
etter annen verdenskrig. Da hadde landet vært under italiensk og tysk kontroll og fatt utvidet grensene, slik at bl.a. Kosovo var blitt forent med Albania.
Ungarn: stolt nasjonalisme, men nederlag i Trianon 1920 Måten som den ungarske nasjonalismen oppstod på, har visse paralleller med den albanske. Men der stanser likhetene. Også Ungarn var på det tidspunktet da det er rimelig å snakke om framveksten av nasjonalisme, underlagt et av de store imperiene i Øst-Europa, det østerrikske Habsburg-imperiet. Men til forskjell fra Albania hadde det eksistert en ungarsk stat siden år 1000, et kongenke som hadde spilt en viktig rolle i europeisk politikk. Også store deler av Ungarn kom under tyrkisk herredømme, men senere og med kortere varighet enn Balkan. Yra i oOO-tallet kom Ungarn under habsburgerne. Da dette riket, en av Europas stormakter, på slutten av 1700-tallet ville modernisere forvaltningen og ta et krafttak for å hevde seg i forhold til andre sterke europeiske makter, var et av til takene å erstatte latin med tysk som administrasjonsspråk. Det reagerte den selvbevisste ungarske adelen på. Dersom latinen skulle vekk, måtte den erstattes med ungarsk, ikke tysk. Mens språkspørsmålet tidligere hadde vært uinteressant for den ungarske adelen, bidrog det administra tive moderniseringsforsøket fra Wien til å bygge opp en tilsvarende «moderne» nasjonalbevissthet i Ungarn med dyrking av ungarsk kulturell egenart. Det kunne true enheten i det sentraliserte og overnasjonale ene veldet. Problemene med en slik nasjonalisme viste seg imidlertid snart også i forhold til andre enn Wien. I Kroatia, som hadde hørt under Ungarn i mange hundre år, var adelen også skeptisk til germaniseringen. Men der kunne man bare tenke seg å gå tilbake til latin, ikke å skifte til ungarsk. Ved 1848-revolusjonen, da Ungarn forsøkte å frigjøre seg fra Østerrike, ble problematikken enda mer akutt. Da krevde ungarerne rett til å bestemme over seg selv. Men de var ikke villige til å innrømme de samme eller liknende rettigheter til de andre nasjonalitetene i Ungarn, selv om de utgjorde omtrent halve folketallet innenfor de daværende grensene. Derfor gav kroatene Wien militær støtte i keiserens oppgjør med ungarerne. De andre store nasjonalitetene innen Ungarn, rume226
NASJONALISME SOM FRIGJORING OG SPOKELSE
nerne i Transilvania og slovakene, manglet politiske selvstyretradisjoner gjennom en egen adel, men stilte like fullt krav om politisk representa sjon eller selvstyre og bruk av eget språk. Dermed var det demonstrert hvilke problemer den eksklusive nasjonalismen støter på når den forsøkes realisert i områder der nasjonalitetene bor om hverandre. Det ungarske opprøret ble slått ned med russisk hjelp i 1849. Men Ungarn kom sterkt tilbake i 1867, da en indre deling av Østerrike ble gjennomført. Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn oppstod, ungarerne og østerrikerne skulle styre hver sin del av riket, men ha enkelte institu sjoner felles. Den ungarske delen ble etter hvert preget av en hard magyarisenngspolitikk, det ungarske preget skulle understrekes også i de om rådene hvor ungarerne bodde sammen med andre og var i mindretall. Det er bakgrunnen for den nasjonale katastrofen som Ungarn opplevde under første verdenskrig, og som fortsatt er det store traumet for mange ungarere, i noen tilfeller så åpenlyst nasjonalistisk at nabolandenes nasjo nalister føler de har noe reelt å frykte og derfor ikke har lyst til å være alt for imøtekommende overfor de ungarerne som nå er minoriteter i Romania, Slovakia og Serbia. Ved freden i Trianon 1920 mistet Ungarn store områder til nabolandene. Transilvania, som betydde mye for un garsk kultur og historie, men der rumenerne var i flertall, gikk til Roma nia. Slovakia, der slovakene var i flertall, ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia. (Slovakias hovedstad Bratislava hadde under navnet Pozsony vært ungarsk hovedstad og kroningsby i flere århundrer.) Og den sørøstlige delen av det gamle Ungarn, Banat, ble delt mellom Roma nia, Jugoslavia (Vojvodina) og Ungarn. I mellomkrigstiden var den un garske revansjelysten stor, og de utenrikspolitiske konstellasjonene i denne delen av Europa handlet delvis om å holde ungarske ambisjoner i sjakk. Den såkalte lille entente bestod da også av Tsjekkoslovakia, Jugo slavia og Romania. Under annen verdenskrig fikk Ungarn med tysk og italiensk velsignelse tilbake betydelige deler av disse områdene. Men etter krigen ble igjen alt som før. Mens den albanske nasjonalismens ytterste mål er å opprette et stor-Albania som aldri har eksistert før, er ønsket hos de mest ytterliggående ungarske nasjonalistene å gjenopprette et storUngarn som forsvant i 1920.
227
Ungarerne i Romania Under kommunismen var det spesielt den ungarske minoriteten i Roma nia som kom i en trengt posisjon. I forhold til Bulgarias forfølgelser av sin tyrkiske minoritet var Ceau§escus politikk overfor ungarerne mer «libe ral». Men det kom mange innskrenkninger i tradisjonelle rettigheter: redusert undervisningstilbud på ungarsk, vanskeligheter med å fa litteratur fra Ungarn, en bosettingspolitikk som favoriserte rumenere i enkelte områder for å fa minske det ungarske preget. Men det var ikke fiendtlighet mellom folkegruppene i dagliglivet. Den rumenske revolusjonen i 1989 førte i første omgang til en økt gjensidig respekt - demonstrasjonene i Timi^oara som utløste opprøret mot Ceau^escu, startet som protest mot at en fritttalende ungarsk-reformert prest, Låszlo Tdkés, skulle avsettes og forvises til et mer avsides sted. I de fredelige demonstrasjonene, som ble møtt med biutal vold fra myndighetene, deltok rumenere og ungarere side om side. Senere er bildet blitt mer komplisert. Den nye ytringsfriheten førte ikke bare til at landets problemer kunne drøftes fritt, men også til at nasjonalistiske og ekstreme standpunkter ble sluppet løs på et uforberedt publikum og skapte motsetninger og gjensidig mistanke. Det er vanskelig å vurdere hvor store virkninger dette har hatt, ikke bare i Romania, men også i andre land hvor en brå overgang til ytringsfrihet åpnet for hat og anklager mot andre nasjonaliteter. Problemet i slike situasjoner er ikke den nye ytnngsfriheten, men arven fra diktaturets meningsmonopol. Så lenge standpunkter ikke fritt kunne veies mot hverandre, og offentlig refleksjon over tradisjonelle meninger og holdninger ikke var tillatt unntatt i sikker hetsklarerte smådoser, bidrog det til stagnasjon i meningsdanning og uvi tenhet om andres tolkninger av virkeligheten. Ikke minst gjaldt det forhol det mellom ulike nasjonaliteter i en stat, og forståelsen av hva en «nasjonalstat» kan være i vår tid. En slik påtvunget pause på minst femti år i den offentlige debatt om et emne som uansett er vanskelig, gir også en bakgrunn for at mange ellers demokratisk innstilte tilhengere av «vestlige» verdier i Øst-Europa kan representere overraskende bastante og ensidige standpunkter i nasjonale spørsmål. Det er ingen grunn til å forbauses eller å moralisere over det; i vestlige land far partier som formidler enkle, nasjo nalistiske holdninger, regelmessig overraskende store stemmetall, selv om disse landene har hatt fri debatt i alle de østlige diktatur-årene. 228
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
Kort tid etter Ceau^escus fall så det ut til at forholdet mellom rumenere og ungarere overraskende kunne utvikle seg til en større åpen, voldelig konflikt. I mars 1990 var det i Tårgu Mure$ i Transilvania sammenstøt som krevde tap av menneskeliv. Det var ikke en naturlig følge av reelle motsetninger mellom befolkningsgruppene. Mye tyder på at konflikten var framprovosert av krefter fra det gamle maktapparatet som var interes sert i å destabilisere det nye demokratiet. Det som skjedde, førte likevel ikke til ødeleggende etniske konflikter som i Jugoslavia. I Tårgu Mure§, som har omtrent like mange rumenske og ungarske innbyggere, har flere organisasjoner siden 1990 arbeidet for å fremme toleranse og forståelse mellom folkegruppene. Det ble etter noen år også valgt en borgermester fra det ungarske partiet. Dette partiet, som egentlig er en allianse av flere partier og organisasjo ner, har deltatt aktivt i rumensk politikk siden 1990, både i organisert valgsamarbeid med rumenske opposisjonspartier de første årene etter kommunismens fall, og som deltaker i regjeringen som ble dannet etter opposisjonens valgseier i 1996. Det har vært spenninger i dette samarbei det. Både blant rumenere og ungarere er det mer moderate og mer ytterbggående krefter. De mer radikale ungarske nasjonalistene har vært mot standere av regjeringssamarbeidet, som de mener det kommer altfor lite ut av. Heller ikke hos de radikale står grenserevisjon offisielt på dagsorden, men rumenere frykter at et slikt ønske ligger bak. De vanligste ungarske kravene har vært ulike former for autonomi, ofte slik at rumenerne har kommet i forsvarsposisjon og frykter at kravene kan føre til oppsplitting av staten. Også språkspørsmål har vært omstridt, fra tospråklige veiskilt til i hvilke situasjoner det skal være anledning til å bruke ungarsk i lokalfor valtningen. På undervisningssektoren har striden særlig stått om ungarernes krav om et eget ungarsk universitet i Romania. Det kravet har vært avvist av de rumenske partiene, som har pekt på at det bl.a. ved Universi tetet i Cluj er ungarsk-språklig undervisning på en rekke fagområder. Som et kompromissforslag er ideen om et tverrkulturelt alternativ blitt lansert, et «Petofi-Schiller-universitet», selv om den tyske minoriteten i Romania etter hvert er blitt svært liten. Også på rumensk side er regjeringssamar beidet med ungarerne omstridt. De ekstreme nasjonalistene ser det som et svik mot den rumenske nasjonen og har nærmest femte kolonne-tanker om de ungarerne som har fatt slike posisjoner. Ser man bort fra de ytter liggående på begge sider, har det likevel vært tverrpolitisk enighet om 229
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
hovedtrekkene i forholdet til Ungarn og den ungarske minoriteten, slik det er uttrykt i en «grunnavtale» mellom Ungarn og Romania fra septem ber 1996. I den inngår både vilkårene for minoritetene (det er også en liten rumensk minoritet i Ungarn) og forsikringer om at grensene ligger fast. Det er også innledet et omfattende samarbeid mellom Ungarn og Romania på en rekke områder, bl.a. militært. Både Romania og Ungarn søkte om å fa bli NATO-medlemmer. Og selv om bare Ungarn ble det i første omgang, innebar søkeprosessen også et press på begge landene om å ordne opp i eventuelle konflikter seg imellom.
Ungarerne i Slovakia Situasjonen for den ungarske minoriteten i Slovakia har mange fellestrekk med den i Romania. Men i Slovakia ble situasjonen komplisert gjennom oppløsningen av Tsjekkoslovakia som stat. Den slovakiske nasjonalismen under ledelse av statsminister Vladimir Meéiar som førte til at det fra 1993 eksisterte en uavhengig slovakisk stat, gjorde situasjonen vanskeligere for ungarerne i landet. Plutselig hadde de ikke sentralregjeringen i Praha å forholde seg til ved siden av delstatsregjeringen i Bratislava. I Slovakia har det særlig vært strid om språkrettighetene for den ungarske minoriteten. På tross av den tidvis spente situasjonen ble det likevel også mellom Slo vakia og Ungarn inngått en avtale om «godt naboskap og vennskapelig samarbeid». Det skjedde i 1995, og avtalen sikret minoritetsretter samtidig som den ungarsk-slovakiske grensen ble erklært som ukrenkelig. Det har likevel vært strid om denne avtalen etterpå. Det har det også vært om tolkningen av den slovakiske språkloven. Hva innebærer det i praksis at slovakisk er landets offisielle språk? Av og til har uenigheten toppet seg i saker som i seg selv neppe er så avgjørende, men hvor symbolkarakteren er stor eller vokser gjennom diskusjonen som følger av uenigheten. Det var f.eks. tilfelle i 1997 da skoler som underviste på ungarsk, ble nektet å utstede karaktervitnesbyrd på ungarsk. Undervisningsdepartementet krevde at de skulle være på slovakisk. Tidligere hadde de vært tospråklige, og mange skoler ønsket å fortsette med det. Da Me£iar og hans parti tapte valget i 1998, fulgte det ungarske partiet i Slovakia eksemplet fra Roma nia og gikk inn i den nye regjeringen. Og vinteren 1999 fikk det som var 230
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
blitt en symbolsak, en løsning. Vitnesbyrdene skulle igjen kunne utstedes på ungarsk.
Rutenerne - enda en minoritet? En av de mindre minoritetene i Slovakia er rutenerne. De illustrerer enda et aspekt ved minoritetsproblematikken i Øst-Europa. Mens ingen reiser tvil om eksistensen av ungarske og albanske minoriteter i ulike land, på tross av de store historiske forskjellene når det gjelder status og statsutvik ling, er det uenighet om selve beskrivelsen av rutenerne. Navnet brukes om de ukrainerne som bodde innenfor det gamle Habsburg-monarkiets grenser. Da Østerrike-Ungarn ble oppløst etter første verdenskrig, havnet rutenerne i ulike nye stater: Tsjekkoslovakia, Polen, Romania, Jugoslavia og Sovjetunionen, flest i Tsjekkoslovakia. I mellomkrigstiden hadde denne østligste provinsen av Tsjekkoslovakia (Karpato-Ukraina) et bety delig selvstyre. Som en oppfølging av Hitler-Tysklands partering av Tsjekkoslovakia i 1938/39, snappet Ungarn Karpato-Ukraina til seg. Den anneksjonen ble ikke varig; etter annen verdenskrig ble regionen innlem met i Sovjetunionen (Ukraina). Mens noen rutenere regner seg som ukrainere, mener andre at det er snakk om to forskjellige folkegrupper. Ved folketellingen i 1991 oppgav 14 000 av befolkningen i Slovakia at de var ukrainere og 17 000 at de var rutenere. Men rundt 50 000 oppgav å ha rutensk som morsmål. De rutenske nasjonalistene, som også har dannet en midlertidig regjering (foreløpig nokså privat) på tvers av de eksisterende landegrensene, mener at slovakiske myndigheter er tilbakeholdende med å gi dem rettigheter på grunn av ukrainsk press. Ukraina hevder at rutensk bare er en ukrainsk dialekt og at det ikke er grunnlag for å snakke om rutenere som en egen etnisk gruppe. Eksemplet med rutenerne viser at også den formen for nasjonalisme som bygger på «objektive» kriterier som språk, felles historie osv., hviler på subjektive avgjørelser. I siste instans kan ingen utenforstående være en nøytral overdommer i forhold til en gruppe som er kommet til at den vil regnes som en nasjonalitet. At det må forholde seg slik, demonstreres bl.a. av at kriteriene varierer sterkt også mellom nasjoner hvis berettigelse ingen trekker i tvil. Noen ganger er språkforskjellene mellom to grupper 231
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
så store at ingen reagerer på at de blir brukt som markering, f.eks. mellom ungarere og slovaker. Andre ganger kan språkforskjellene være like klare, men uten at de blir brukt som markering for nasjonale forskjeller. Sveits kan være et eksempel på det. Og der andre kjennetegn blir brukt som markør mellom to nasjoner, kan språket være det samme eller med ubety delige forskjeller. Før oppløsningen av Jugoslavia figurerte serbisk og kro atisk som ett språk, serbo-kroatisk, men skrevet med to alfabeter. Etter oppløsningen gjelder det å understreke det som er av forskjeller for å begrunne at de bør regnes som to språk. Vi ser noe liknende i norsk his torie. Begrunnelsen for Ivar Aasens konstruksjon av landsmål (nynorsk) var delvis sosial, å gjøre det lettere for folk flest utenfor byene å gjøre seg språklig gjeldende. Men den var også nasjonal: Dersom Norge var en egen nasjon, måtte skriftspråket være et eget for Norge, og ikke det danske. Med andre ord, de kulturelle kriteriene som brukes for å definere en nasjon i etnisk nasjonalisme, er noen ganger til stede på forhånd som udis kutable egenarter sammenliknet med andre nasjoner. Andre ganger er det nasjonalistene eller nasjonsbyggerne som modellerer kulturtrekk som språk eller histonetolkning for å tydeliggjøre eller forstørre forskjeller i forhold til andre.
Moldova - konflikt med russere, men annerledes enn i Baltikum Slike modelleringsforsøk kan komme både nedenfra i samfunnet og oven fra. Et av eksemplene på slik modellering ovenfra som er blitt omstridt i 1990-årenes Øst-Europa, har vi i Moldova. Landsnavnet brukes i flere betydningen Historisk omfattet fyrstedømmet Moldova både den nå værende selvstendige staten (tidligere sovjetrepublikk) og den østlige delen av det nåværende Romania, som i dag også kalles Moldova. Middelalderfyrstedømmet kom under tyrkisk overherredømme rundt 1500 og ble i 1812 delt ved at Russland la under seg den østligste delen, som ble mer kjent som Bessarabia. I mellomkrigstiden var Bessarabia en provins i Romania, men ble under annen verdenskrig erobret av Sovjetunionen. Flertallsbefolkningen har hele tiden hatt rumensk som morsmål. Men under russisk og sovjetisk styre ble det skrevet med det kyrilliske alfabetet 232
NASJONALISME SOM FRIGJORING OG SPOKELSE
(rumensk skrives med det latinske alfabetet) og kalt moldovsk (moldavisk). Da de rumensktalende moldoverne på liknende måte som Baltikum på slutten av 1980-årene krevde mer selvstendighet, stod språkspørsmålet sentralt. Det ble protestert mot den generelle russifiseringen av samfunnet, og det kom krav om at språket skulle betraktes som samme språk som rumensk og skrives med det latinske alfabetet. En ny språklov i 1989 imøtekom mange av kravene. Til gjengjeld protesterte de som følte seg tilsidesatt av forrangen for det rumenske, og som fryktet at det bare var begynnelsen på en innlemming av Moldova i Romania, altså en gjen oppretting av stillingen slik den var før Stalin-Hitler-avtalen fra 1939 god kjente landet som sovjetisk interesseområde. Russerne (og ukrainerne) søkte ikke bare å motvirke alt som kunne orientere Moldova mot Romania eller minske det slaviske innslaget. Den østlige delen av landet, dvs. området mellom Dnestr og Ukraina, forsøkte også å rive seg løs. Etter Moldovas vedtak om statlig suverenitet i 1990 (fulgt av uavhengighet i 1991) ble det i september 1990 utropt en auto nom sovjetrepublikk på østsiden av Dnestr (Transnistria). Innbyggertallet er ca. 550 000, mens hele Moldova har 4,4 millioner innbyggere. Moldo verne utgjør 40 prosent i utbryterrepublikken, mens 28 prosent er ukrainere og 25 prosent russere. Samlet befolkning er på ca. 550 000. Russisk ble igjen innført som språk, og rumensk (moldovsk) er det bare tillatt å skrive med det kyrilliske alfabetet. Transnistria hadde ikke tilhørt det opp rinnelige Bessarabia. Men da Bessarabia ble en del av Romania etter første verdenskrig, nektet Sovjetunionen å anerkjenne dette og opprettet som en påminning om det i 1924 en moldovsk autonom sosialistisk sovjet republikk på østsiden av Dnestr, som del av sovjetrepublikken Ukraina. Siden området ikke var en del av det historiske Moldova, kunne en ha ventet at myndighetene i Chi§inåu (hovedstaden i Moldova) hadde fun net seg i det som skjedde. Når de ikke gjorde det, var det ikke så mye nasjonalisme som lå bak, som økonomiske hensyn. I sovjettiden var en stor del av den nyreiste industrien blitt plassert nettopp i denne provinsen. Å gi avkall på den ville derfor bety mye for det fattige landet. Samtidig fryktet man at en slik ministat - selvstendig eller forent med Russland eller Ukraina - ville innebære en stadig trussel mot Moldova som egen stat. Det betydelige kommunistiske innslaget i ledelsen i Tiraspol (hovedstaden i Dnestr-republikken) forsterket denne frykten. Det kom til væpnete sam menstøt i slutten av 1991. Denne lokale krigen fortsatte til sommeren 233
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
1992, da det ble forhandlet fram en avtale om våpenstillstand mellom Moldova, Russland, Romania og Ukraina. Rundt 700 mennesker hadde da mistet livet, titusener hadde flyktet fra sine hjem, og det var store mate rielle ødeleggelser. Den moldovske regjeringens mulighet til å få tilbake kontrollen over området var fra begynnelsen blitt vanskeliggjort av den tidligere sovjetiske 14. armé under ledelse av general Aleksander Lebed. Disse styrkene, som etter Sovjetunionens oppløsning var under russisk kommando, ble beskyldt for å ha hjulpet utbryterrepublikken militært. Avtalen om våpenstillstand innebar at Transnistria skulle ha en spesiell status innen Moldova, med rett til selv å bestemme sin skjebne dersom Moldova og Romania skulle bli forent. Moldovas president Mircea Snegur måtte gå med på president Jeltsins krav om at det skulle være russiske «fredsbevarende» styrker i Transnistria (senere supplert med ukrainske). Utbryterrepublikken fikk dermed en foreløpig beskyttelse. Den er likevel ikke blitt diplomatisk anerkjent av noe land, heller ikke Russland. Den nye moldovske grunnloven fra 1994 tok hensyn ti) at Transnistria skulle ha en spesiell status, uten at partene er blitt enige om hvordan det skal praktiseres. Nasjonalistiske russiske politikere har flere ganger engasjert seg i Transnistria-spørsmålet, og i november 1995 fikk de dumaen i Russland til å gjøre et vedtak som oppfordret president Jeltsin til å erklære at om rådet er av strategisk interesse for Russland. Moldovas president Snegur fordømte vedtaket som en innblanding i Moldovas indre anliggender. I mai 1997 ble det inngått en avtale i Moskva mellom Moldova og ut bryterrepublikken om hvordan de fremtidige forbindelsene skulle være innen Moldovas opprinnelige grenser. Russland og Ukraina skulle være «garantister» for avtalen. De nærmere detaljene var likevel ikke klare da avtalen ble undertegnet.
Gagauzerne: Vi ere en nasjon vi med Før Dnestr-republikken ble utropt, var det i Sør-Moldova i august 1990 blitt erklært en egen gagauzisk autonom republikk. Gagauzerne er en tyrkisk-språklig, kristen folkegruppe på ca. 150 000 (3,5 prosent av Mol dovas befolkning). Også her kom det til væpnede sammenstøt, men av mindre omfang. Gagauzernes nasjonalisme kan også sees som eksempel på 234
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
en nasjonalisme som oppstår som reaksjon på endringer som gjøres av andre. Så lenge Moldova var en del av Sovjetunionen, ble gagauzisk brukt som lokalspråk, men med svake skriftspråk- og utdanningstradisjoner. Russisk var kommunikasjonsspråket med omverdenen og prestisjespråket. Relativt fa gagauzere behersket rumensk. Dermed ville en overgang til et Moldova med rumensk som offisielt språk (uavhengig om det ble kalt rumensk eller moldovsk) skape en helt ny situasjon for gagauzerne. I så måte var situasjonen parallell med russernes og ukrainernes situasjon. Men da Sovjetunionen gikk i oppløsning, valgte toneangivende gagauzere å satse på å arbeide for en oppvurdering og større bruk av det gagauziske språket også i offentlige sammenhenger lokalt. Kampen for å bli anerkjent som en nasjon førte til at deres område fikk et utstrakt selvstyre innen Moldova fra februar 1995.
Et fattig land mellom Romania og SUS For Moldova har spørsmålet om forholdet til Russland og Samveldet av uavhengige stater (SUS) tatt en annen vending enn i Baltikum. Ved opp løsningen av Sovjetunionen i desember 1991 sa Moldova først nei til å være med i utarbeidelsen av nye unionsplaner. Senere ble landet likevel med i SUS, dog med en rekke forbehold om hvor tett samarbeidet skulle være. Hovedforklaringen er Moldovas sterke økonomiske avhengighet av SUS-landene. Men Moldova har sagt nei til å delta i det militære sam arbeidet innen SUS og er heller ikke med i pengeunionen. Landet inn førte sin egen myntenhet, leu, i november 1993. Mange av dem som først engasjerte seg i språkstriden til fordel for rumensk, ønsket også at Moldova skulle gå sammen med Romania. Det spørsmålet er etter hvert kommet helt i bakgrunnen, selv om det ikke kan utelukkes at det senere kan dukke opp igjen. Forklaringen er delvis frykten for russiske reaksjoner, forsterket av erfaringene med Dnestr-republikken og russisk militært engasjement der, men også at Romania med sine store problemer etter kommunismens fall ikke har virket tiltrekkende nok til å erstatte den moldovske nasjonal følelsen som er bygd opp, med en rumensk. Også rumenske myndigheter har vært svært tilbakeholdende, selv om man fra nasjonalistisk hold innen ulike partier gjerne snakker om uretten fra 1940 som ikke er gjort god 235
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
igjen. Det minner om ungarske nasjonalister som snakker om uretten fra Trianon-avtalen i 1920. For rumenske politikere generelt er det likevel ikke fristende å skulle overta et land på 4 millioner innbyggere, som øko nomisk ligger langt under det lave nivået som Romania selv befinner seg på. En slik prosess ville dessuten skape en vanskelig situasjon i forhold til et Russland som ikke er interessert i flere internasjonale ydmykelser. Tan ken på å fa en russisk-ukrainsk minoritet på 1,1 millioner mennesker innenfor grensene av et stor-Romania, virker heller ikke fristende. Spørs målet kan likevel tenkes å komme opp igjen, selv om det ved årtusenskiftet virker nokså teoretisk. Den rumenskspråklige flertallsbefolkningen i Moldova er på 65 prosent, altså en større andel enn esterne og latvierne utgjorde i sine land ved uavhengigheten i 1991. Et hensyn som nok kom mer til å bremse rumenske politikeres lyst på et slikt eventyr, er hvilke konsekvenser det ville fa for ungarsk agitasjon om Transilvania. Selv om den demografiske situasjonen er ulik (rumenerne var den største nasjona liteten der også under Østerrike-Ungarn), ville situasjonen blitt urolig. Problemet oppstår likevel dersom et flertall av moldovere skulle ønske seg en ny union med Romania, f.eks. hvis Romania skulle få til en økono misk utvikling som gjorde tilslutning mer fristende. Da ville det - uansett mulige konsekvenser - ikke være lett for rumenske politikere å si nei. I Moldovas nye grunnlov, som ble vedtatt sommeren 1994, ble det tatt inn bestemmelser som skulle hindre at uavhengigheten ble en stasjon på veien til en ny union med SUS eller Romania. Bl.a. ble det fastslått at lan det skulle være varig nøytralt og at fremmede styrker ikke kan stasjoneres i Moldova. Navnet på språket skulle dessuten være moldovsk, ikke rumensk. Våren og hosten 1995 var det en rekke store streiker og demon strasjoner i Chi§inau hvor særlig studentene var aktive. Ved siden av anklager mot regjeringens økonomiske politikk og den økende sosiale nøden ble språkspørsmålet tatt opp. Det påvirket trolig president Mircea Snegur, en tidligere kommunistleder, til å innta et nytt standpunkt om at det eneste vitenskapelig korrekte var å kalle språket rumensk, og at navnespørsmålet måtte vurderes uavhengig av en mulig gjenforening med Romania. Etter det er spørsmålet om hva språket skal kalles, blitt en slags politisk markør - ikke for tilslutning til Romania eller ikke, men for generell reformvilje, eller for opprettholdelse av gamle strukturer kombi nert med en prorussisk innstilling.
236
Makedonia og naboene Kampen om hva det ledende språket i en ny stat skal hete, gjenfinnes med litt variasjoner i Makedonia. Denne tidligere jugoslaviske republik ken har til og med slitt med et dobbelt navnespørsmål. Hva bør språket kalles? Og hva bør landet kalles? Det siste spørsmålet har endt med at lan det i offisielle internasjonale sammenhenger går under det mystiske nav net FYROM, som står for The Former Yugoslav Republic of Macedonia. Motparten i denne striden var nabostaten Hellas, som protesterte høylydt da Makedonia etablerte seg som egen stat. Ikke mot uavhengig heten i seg selv, men mot navnet og flagget. Med denne striden ble ikke bare den «nære» historien fra 1800- og 1900-tallet trukket inn og virvlet opp, heller ikke den relativt fjerne fra 1300-tallet, som med serberne og Kosovo. Nei, da EU-landet Hellas begynte å stikke kjepper i hjulene for EUs godkjenning av den nye staten, fikk måpende EU-byråkrater og diplomater det travelt med å lese seg opp på en historie som var enda tusen år eldre. Hellas betraktet det som et simpelt tyveri at en slavisk stat i det hele tatt kalte seg Makedonia. For den greske nasjonalfølelsen var Makedonia-navnet knyttet til antikkens Makedonia, som hadde sin glanstid i det ljerde århundre f.Kr. under Filip 2 og Aleksander den store, nesten 1000 år før den slaviske innvandringen. Grekerne mener at Makedonia derfor bare kan brukes som et geografisk begrep og ikke som navn på et slavisk folk som flyttet inn lenge etter at de opprinnelige makedonere, som grekerne regner som greske, holdt til der. De peker også på at viktige områder i den nye makedonske staten, som norddelen av landet med hovedstaden Skopje, aldn tilhørte antikkens Makedonia. Provoserende virket også det nye makedonske flagget med et solmotiv (Vergina-stjernen med 16 strå ler) som var hentet fra det antikke Makedonia og hellenismen. Blant enkelte grekere oppstod det dessuten mistanke om at den nye staten egentlig hadde som mål å fa videre grenser på bekostning av det greske Makedonia. Forvirringen om Makedonia-navnet skyldes ikke bare at en fjern histo rie trekkes inn, men at navnet både brukes som et geografisk landsskapsnavn og et statlig begrep. Landskapet Makedonia utgjøres i dag av staten Makedonia, den nord-greske provinsen Makedonia (med Thessaloniki) 237
ØST-EUROPA ETTER MURENS FALL
og et område i Vest-Bulgaria, det såkalte Pirin-Makedonia. Landskapet Makedonia var det siste området i Europa som ble frigjort fra tyrkisk styre. Store deler av det ble etter Balkan-krigene 1912-13 underlagt Serbia. Den sørlige delen gikk til Hellas. Under første verdenskrig la Bulgaria (med tysk hjelp) under seg den serbiske delen av Makedonia (og deler av Kosovo). Men i mellomkrigstiden gikk disse områdene tilbake til Serbia, som da var blitt en del av Jugoslavia. Før tyrkerne trakk seg ut, hadde det pågått en intens nasjonaliseringskampanje fra de omkringliggende statene for å fa definert flest mulig av innbyggerne i det etnisk uhyre sammensatte området som «sine». Om Balkan og store deler av det øvrige Øst-Europa hadde vært vant til at ulike folkegrupper bodde om hverandre, var det knapt noe område som kunne konkurrere med Makedonia i kompleksi tet. Det er ikke uten grunn at ordet macédoine på fransk betyr fruktsalat. Der var det bulgarere, serbere, grekere, albanere, vlaker (språket er beslektet med rumensk), tyrkere, jøder, sigøynere og (slavisktalende) makedonere. Det var dessuten uenighet om hvilken nasjonalitet flertalls befolkningen egentlig bestod av, en uenighet som fortsatt har spilt en rolle i 1990-årene. Hva skulle den slaviske befolkningen i Makedonia kalles? Var de bulgarere? Var de serbere? Eller var de «makedonere»? De språklige grensene mellom serbisk, makedonsk og bulgarsk var uskarpe og avhen gige av hvilke dialekter man sammenliknet med. Det eksisterte ikke noe gammelt nasjonalt skriftspråk for området som man kunne forholde seg til. Heller ikke hadde det eksistert noen egen makedonsk middelalderstat eller en langvarig politisk tradisjon som gjorde en moderne statsenhet til noe selvsagt. I kampen om Makedonia ble det derfor satset mye på å finne argumenter som kunne bevise at makedonerne var av den ene eller andre nasjonaliteten. Hvert land sendte sine eksperter for å samle kulturelle argumenter som støttet opp under kravene. Serbiske og bulgarske lingvister fant beviser for at talespråket i Makedonia stod serbisk eller bulgarsk nærmest. Folkeminneforskere gransket folkediktningen for å finne for bindelser til sitt eget land. Folkelige høytider og skikker ble saumfart. Og der språket lå for langt unna, kunne man alltids bruke histonen og påstå at grupper hadde mistet sitt eget språk, men egentlig var f.eks. grekere («slavofone grekere»). De «nye» statene Hellas, Serbia og Bulgaria var alle interesserte i å utvide sitt område med Makedonia. Det å ha flest mulig innbyggere ble i seg selv regnet som en styrking av staten. I tillegg kom strategiske og økonomiske overveielser. Den Balkan-staten som kontrol 238
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
lerte Makedonia med den sentrale ferdselsåren fra Egeerhavet til Donauområdet (Vardar-dalen), ville være den sterkeste i regionen. Enda en kompliserende faktor med Makedonia fra slutten av 1800-tallet og framover var den politiske terrorismen som slo rot. Det var ikke bare «kultur-nasjonalister» som prøvde å vinne fotfeste i regionen. Det oppstod også hemmelige organisasjoner som forberedte «den store opp standen» mot tyrkerne. Noen ville være uavhengig av nabostatene for å unngå oppsplitting av Makedonia. Andre kjempet for tilslutning til Bulga ria. Noen ganger ble tyrkiske embetsmenn drept i håp om at de tyrkiske represaliene ville gjøre befolkningen mer lysten på opprør. Lokalbefolk ningen, som ofte ble utsatt for overgrep fra myndighetene, måtte også hanskes med væpnete grupper fra en av sidene som krevde tilslutning og støtte. Siden kom kanskje en annen bande innom. Ved den ikke-realiserte San Stefano-freden i 1878 hadde Russland sørget for at det meste av Makedonia skulle tilfalle Bulgaria. Det lå siden som en utfordring for mange bulgarere og makedonere. Mange makedonere som ønsket tilslut ning til Bulgaria, hadde flyktet dit da Berlin-kongressen senere i 1878 fortsatt lot Makedonia tilhøre Osman-riket. Rundt århundreskiftet var nesten halve befolkningen i Sofia av makedonsk opprinnelse. Med sin åpenhet for voldelige løsninger virket de, ikke minst i mellomkrigstiden, sterkt destabiliserende på bulgarsk politikk og samfunnsliv. Under serbisk og jugoslavisk styre fram til annen verdenskrig ble Make donia nord for Hellas kalt Sør-Serbia. Noen egen makedonsk nasjonalitet var det ikke snakk om i Beograds øyne. Som protest mot det serbiske styret fant det sted en rekke terroraksjoner fra makedonere med baser i Bulgaria. Da den jugoslaviske kong Alexander ble myrdet i 1934, sam arbeidet anti-serbiske makedonske og kroatiske terrorister om det. Etter et mellomspill med bulgarsk, tysk-støttet styre i Makedonia under den annen verdenskrig, opprettet Titos kommunistiske regime etter krigen en egen makedonsk delrepublikk innenfor rammene av den jugoslaviske for bundsstaten. Og nå ble det satt i gang et stort arbeid for å la Makedonia framtre som egen nasjon forskjellig fra den bulgarske. Det brutale bul garske styret under krigen gjorde dette lettere. Makedonsk ble definert som eget språk, og hele rekken av tradisjonelle nasjonale kulturinstitusjo ner ble opprettet. Til og med en egen makedonsk-ortodoks kirke ble utskilt fra den serbisk-ortodokse i 1967. Da Jugoslavia gikk i oppløsning, prøvde Makedonia og Bosnia-Herce239
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
govina i det lengste å opprettholde det gamle Jugoslavia, eventuelt i en løs form. Det var ikke tilfeldig - nettopp disse to delstatene hadde de mest innfløkte nasjonalitetsforholdene og kunne ha fordel av å tilhøre en fler nasjonal høyere enhet. Men da Slovenia og Kroatia gikk ut for å bli uav hengige stater, fulgte Makedonia etter høsten 1991, noen måneder etter Slovenia og Kroatia. Ut fra Makedonias rykte som Balkans kruttønne ville det ikke ha vært å unmelig å gjette på at en eventuell krig som følge av Jugoslavias oppløs ning ville ha størst sjanser for å bryte ut der. Slik gikk det ikke. Tvertimot var Makedonia den eneste staten som forlot Jugoslavia uten at det kom til krig. Til gjengjeld dukket problemene med naboene Hellas og Bulgaria opp. Hellas blokkerte lenge EUs anerkjennelse av den nye staten, og stengte i 1994 havnebyen Thessaloniki for trafikk til og fra Makedonia, et hardt slag mot den makedonske økonomien. Den ensidige blokaden vakte reaksjoner både i EU og resten av Europa, og etter internasjonal megling ble den opphevet i 1995. Makedonia forandret det omstridte symbolet i flagget dl en mer stihsert sol, og har tatt inn i grunnloven at landet ikke har grensekrav i forhold til naboene. Bortsett fra spørsmålet om navnet på landet er forholdet til Hellas dermed normalisert. Forholdet til Bulgaria er av en annen art. Selv om Bulgaria var det første landet som anerkjente Makedonia diplomatisk, er det fa bulgarere som egentlig regner makedonerne som en egen nasjon. Og det make donske språket oppfattes som bulgarsk. Mange mener at den eneste grun nen til at Makedonia i dag ikke tilhører Bulgaria, er at Bulgaria var på den tapende siden både i den annen Balkan-krig (1913) og i de to verdens krigene. At Bulgaria likevel var først ute med anerkjenning, skyldes at Sofia var interessert i at Makedonia skulle opprettholdes som egen stat, og ikke - slik enkelte rykter ville ha det til - stå i fare for å bli delt mellom Serbia og Hellas. Den bulgarske benektingen av det nasjonale grunnlaget for staten har ikke bare funnet sted på det filologiske og teoretiske plan. Til februar 1999 var det mellom de to landene blitt forhandlet fram over 20 tosidige avtaler av praktisk art (handel, kommunikasjoner osv.). Men ingen var blitt undertegnet og ingen hadde trått i kraft. Makedonerne krevde at avtalene skulle utferdiges på begge språkene, bulgarsk og makedonsk. Bulgarerne nektet, fordi det etter deres mening ikke eksisterer noe eget makedonsk språk, bare en vest-bulgarsk dialekt. Situasjonen har flere ganger glidd over i det ufrivillig komiske når høytstående makedonske 240
NASJONALISME SOM FRIGJGRING OG SPOKELSE
politikere og embetsmenn har stilt med tolk i møter med sine bulgarske kolleger. Bulgarerne har aldri hatt med seg tolk. Tvertimot skal den da værende bulgarske presidenten Zjelju Zjelev ved det første statsbesøket av Makedonias president Kiro Gligorov i 1994 ha gitt den makedonske tol ken beskjed om å sette seg og være stille, siden det ikke var bruk for hen nes tjenester. Gligorov syntes ikke særlig om den måten å reagere på. Likevel ble det etter hvert uholdbart å la det praktiske samarbeidet være skadelidende mellom to naboland som anerkjenner hverandres rett til å eksistere. Og i februar 1999 kom endelig gjennombruddet. Kompromisset innebærer at Sofia godtar at avtaler utformes i de offisielle språkene til de to statene, i samsvar med hva som står om språkene i hver av grunnlovene. Den makedonske innrømmelsen gjaldt en omstridt paragraf i grunnloven som omhandler Skopjes ansvar for å beskytte makedonske minoriteter i utlandet, en paragraf som også Athen har hatt liten sans for. Den make donske regjeringen erklærte at den paragrafen ikke gjelder i forholdet til Bulgaria. I praksis har dermed Sofia godtatt at det fins et makedonsk språk og Skopje at det ikke fins en makedonsk minoritet i Bulgaria. Selv om den makedonske nasjonalforståelsen har vokst fram relativt sent og delvis er blitt dyrket fram av den politiske gartneren Tito, er den offisielle erkjennelsen også i Bulgaria blitt at selv om bulgarerne kan ha sine private meninger om hva makedonsk egentlig er, må man godta at et folk har rett til å definere både sitt språk og sin etniske identitet selv, uav hengig av historien bak. Den skjøre eksistensen for Makedonia som egen stat har også kommet til uttrykk i forholdet til den største etniske minoriteten i landet, alba nerne. De utgjør offisielt 21 prosent av den 2,2 millioner store befolk ningen, men hevder selv at tallet er for lavt. Under Kosovo-krigen i 1999 ble vi minnet om hvor mye geografisk beliggenhet kan ha å si for den politiske utviklingen. De områdene i Makedonia som har den største albanske befolkningen, grenser til Kosovo, og under det gamle Jugoslavia fungerte hovedstaden i Kosovo, PriStina, som et sentrum for albanere i hele Jugoslavia, også for dem fra Makedonia. Er det noe myndighetene i Skopje er redde for, så er det å åpne for ny grensetrekking i dette området. Et Kosovo som blir selvstendig eller sluttes sammen med Albania, ville kunne innebære at albansk-pregede områder i Makedonia også ville for søke en løsriving. Og hvis så skjedde, er det ingen gitt å vite hvordan nabostatene til Makedonia ville forholde seg. Dersom en usikker situasjon 241
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
oppstod med provokasjoner og feiltolkninger og frykt for at andre hadde ekspansive hensikter, kunne det bli farlig. Da flyktningstrømmen fra Kosovo til Makedonia økte sterkt under krigen våren 1999, var det mange i utlandet som reagerte på det som ved enkelte anledninger ble oppfattet som en umenneskelig og byråkratisk holdning fra makedonske myndigheters side. Selv om gammelkommunistiske byråkrativaner sikkert må ta sin del av ansvaret, er den viktigste forklaringen på tilbakeholdenheten frykten for at flyktningene skulle komme i et så stort antall og bli så lenge at den etniske balansen i Makedonia skulle endre seg enda mer i albanernes favør. Albanernes befolkningstilvekst er allerede høyere enn makedonernes. I innenrikspolitikken i Makedonia har forholdet til albanerne stadig vært et av de vanskelige spørsmålene. Albanerne har mange av de vanlige minoritetsrettene, f.eks. innen undervisning. Men de krever mer. Særlig har det stått strid om et albansk universitet som ble opprettet i Tetovo i 1995 mot myndighetenes vilje. Selv om de albanske lederne har lagt vekt på at de ikke ønsker en utvikling som i Kosovo og også i flere år har del tatt i regjeringskoalisjoner, stiller noen av dem krav som makedonerne ikke vil høre snakk om, bl.a. lik status for de makedonske og albanske språkene. Ifølge dette mer radikale synet bør albanerne fa bli Makedonias andre statsnasjon ved siden av makedonerne, og ikke bare en minoritet.
Oppløsningen av Jugoslavia - skjebne eller politikk? Vanskelige politiske og nasjonale situasjoner utvikler seg til forlis bare når det ikke er dyktige og klartseende nok mennesker til å lose utviklingen inn i tryggere farvann. Oppløsningen av Jugoslavia er det dystreste eksem plet på det i 1990-årenes Europa. I mange andre østeuropeiske land kan det diskuteres om folk flest egentlig har fatt det bedre, alt tatt i betrakt ning, ti år etter at de fleste kommunistregimene brøt sammen. I det tid ligere Jugoslavia har det meste gått galt. Mye av det som skjedde, hadde forutsetninger i eldre konflikter. Men slike truende forutsetninger fantes det haugevis av også i de andre landene i Øst-Europa. Eldre konflikter kan brukes til en stykkevis og delt forståelse av det som senere skjedde. Det gir innsikt i en nåtidig konflikt å vite om de som står mot hverandre, og deres 242
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
forfedre og statsdannelser, har gjort det før også, og under hvilke omsten digheter. Likevel forklarer det ikke at konflikten måtte bryte ut, og iallfall ikke på den måten. En forståelse må også ha plass for at det samtidig har vært til stede forutsetninger som har pekt i helt andre retninger, at det har vært tradisjoner for samarbeid og toleranse, at det har vært vilje til å legge tidligere konflikter bak seg, at livet lenge gikk så bra at folk hadde begynt å glemme fortidens urett eller har syntes at det er dumt å rippe opp i det man ikke lenger kan gjøre noe med. A finne forklaringer vil sjelden innebære at man finner det nærmest bevist at det fra et bestemt tidspunkt måtte bli katastrofe, med mindre man setter dette forklaringstidspunktet til like før elendigheten brøt ut. For klaringer som trekker inn en fjernere fortid, og det skal jo helst en skikke lig historisk forklaring gjøre, må samtidig ha oppfølgingsspørsmål om det virkelig var uunngåelig å styre unna katastrofen på tidspunkter som ligger lenger tilbake i tid enn «like før» smellet. Da vil man ofte se at det på mange av de tidspunktene også var andre muligheter til stede. Det er ikke minst tilfelle om man ser på Jugoslavia. Katastrofen der skjedde ikke som en ubønnhørlig konsekvens av fortidens kryssende og ruvende konfliktlinjer. Den skjedde i stor grad som konsekvens av bestemte politiske valg, der noen situasjoner var mer avgjørende enn andre. Den skjedde ikke først og fremst fordi de grunnleggende motset ninger var uløselige, men fordi flere av nøkkelspillerne enten vurderte feil når de gjettet på hvordan andre ville reagere, eller fordi de forfulgte et så snevert mål at konsekvensene for andre var av mindre interesse. 1 sine ekskluderende versjoner er nasjonalisme en faktor som er egnet til å fa både politiske ledere og folk flest til å vurdere hensynet til egen nasjon langt høyere enn hensynet til de menneskene som nasjonalt er definert annerledes. Det er en eksklusiv forkjørsrett satt i system. Nasjonalismen har ofte hatt som funksjon å skape et forsvar for dem som på forhånd mangler rettigheter fordi de har hatt et annet språk eller en annen religion. Men uten vidsynt omtanke blir den lett et middel til å sette andre utenfor - og i en trengt situasjon til å vurdere deres liv og eiendom og tradisjoner lavere. Dessuten handler en slik katastrofe om hva mennesket er. Hva man i en situasjon preget av frykt eller tomhet er i stand til å gjøre mot dem som alltid har vært regnet som «de andre» eller mot dem som brått blir det, er like mye et spørsmål om psykologisk og åndelig innsikt som politikk. o
243
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Jugoslavia hadde på ingen måte de dårligste forutsetningene for å klare overgangen til et etterkommunistisk samfunn på en sivilisert måte. Gjen nom størsteparten av etterkrigstiden hadde det vært den frieste av kom muniststatene, både når det gjaldt forholdet til Sovjetunionen og graden av frihet for innbyggerne. Ytringsfriheten var gjennomgående større, reisemulighetene også. Konfliktene mellom serbere og kroater fra mel lomkrigstiden og annen verdenskrig kunne nok skimtes ved enkelte utbrudd av nasjonalistiske holdninger. De ble holdt i sjakk av myndig hetene, i noen tilfeller også ved fengsling. Men de satte langt fra noe hovedpreg på et samfunn som samtidig opplevde mange blandete ekte skap og en utbredt identifisering med den jugoslaviske idéen som øverste nasjonale plattform. Samtidig var det ikke noen selvfølge at Jugoslavia skulle være en felles stat. Det var flere språk, de fleste riktignok sørslaviske (albansk er det stør ste unntaket), det var tre store religioner eller konfesjoner (katolsk og ortodoks kristendom samt islam) og det var to alfabeter Nasjonalitetene hadde ulike historiske tradisjoner. Kroatia og Slovenia hadde tilhørt Østerrike-Ungarn fram til første verdenskrig. Selv om deler av Kroatia hørte under tyrkerne rundt 150 år, manglet Kroatia og Slovenia den århundrelange erfaringen med tyrkisk styre som de øvrige delene av Jugo slavia hadde. Serbia oppstod som moderne stat på 1800-tallet da det tyr kiske herredømmet i Europa gradvis ble redusert som en følge av nasjona lisme hos Balkan-folkene, andre stormakters innblanding og den generelle svekkelsen av Osman-riket. Fjellandet Montenegro kom i mindre grad under fullstendig tyrkisk kontroll. Bosnia-Hercegovina var også en del av det tyrkiske imperiet, men ble på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet innlemmet i Østerrike-Ungarn. At det ble opprettet en jugoslavisk stat etter første verdenskng skjedde delvis som reaksjon på den østerrikske og ungarske makten i Habsburgmonarkiet. Ved å gå sammen med Serbia kunne de sørslaviske folkene innen Habsburg-monarkiet lettere hevde seg. Etter krigen virket frykten for Italia i samme retning som frykten for særlig en ungarsk revansjisme. (Italia følte seg snytt for det krigsbyttet som var forespeilt dem på den jugoslaviske adriaterhavskysten.) At små, beslektede nasjoner tok sikte på et slikt samarbeid, var ikke uforenlig med nasjonalismen slik den utviklet seg i Europa på 1800-tallet. Det var flere bevegelser med slike siktemål, i Norge trenger vi ikke å gå lenger enn til skandinavismen, selv om den 244
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
ikke fikk gjennomslag. Det var også pangermanske og panslaviske beve gelser. Under annen verdenskrig var Jugoslavia delt opp statlig, bl.a. med et fascistisk og såkalt selvstendig Kroatia under tysk og italiensk kontroll. Motstandskampen mot tyskerne utviklet seg dessuten til en borgerkrig mellom Titos kommunistdominerte partisaner og cetnik’ene ledet av den borgerlige og konge vennlige serbiske generalen Mihailovic. Kongediktaturet (fra 1929) hadde forsøkt å fremme jugoslavismen som en nasjonal statsideologi for å holde staten sammen, og regionale grenser ble trukket slik at de ikke skulle falle sammen med tradisjonelle grenser. Etter krigen ønsket også Tito og kommunistene å holde den jugoslaviske staten sam men, selv om de samtidig samarbeidet med den bulgarske kommunistle deren Georgij Dimitrov om å fa til en Balkan-føderasjon. Stalin likte dår lig planer som kunne ha ført til et kommunistisk tyngdepunkt utenfor Moskva, og planene ble droppet. Tito ønsket likevel ikke å gå tilbake til mellomkrigstidens jugoslavisme. I stedet ble kommunistpartiet den viktig ste integrerende kraft, foruten Titos egen person. I samme retning virket Jugoslavias særstilling under den kalde krigen. Etter bruddet mellom Sta lin og Tito i 1948 stod Jugoslavia overfor en ny ytre trussel. Selv om trus selen kom annetsteds fra enn etter første verdenskrig, virket den like fullt som en integrerende kraft. Det var ikke bare ulik historisk og religiøs bakgrunn og tradisjonelle om enn dempede nasjonale identiteter som definerte forskjeller mellom folkegruppene i etterkrigstidens Jugoslavia. Det var også viktige økono miske forskjeller. Enkelt sagt var de nordlige områdene, Kroatia og fram for alt Slovenia, mer velstående enn de sørlige, og da særlig Makedonia og Kosovo. Jugoslavia hadde innen sine grenser en parallell til Italias nord/sør-problematikk. Det gav grunnlag for dobbelt misnøye. De fat tigste områdene mente at for lite ble gjort for å jevne ut forskjellene, mens de rikeste mente de matte overføre for store ressurser til de fattige strø kene, som heller burde ta seg sammen og arbeide hardere. En ytterligere ubalanse gjaldt forholdet mellom serberne og de andre. Det var et av grunnproblemene helt fra opprettelsen av Jugoslavia. For ventningene til hva den nye staten da skulle innebære, hadde vært svært ulike. Mange serbere oppfattet i praksis den nye staten som realiseringen av en storserbisk tanke, den som Østerrike-Ungarn hadde vært redd for før første verdenskrig, en motsetning som hadde ført til skuddene i Sara245
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
jevo 1914. Og om tanken ikke nødvendigvis var uttalt, syntes mange ser bere at de burde ha en viss forrett på grunn av de store krigstapene og det de opplevde som befrierrollen overfor dem som hadde hørt under Østerrike-Ungarn. Dessuten var det flest serbere. Kroatene og slovenerne følte derimot ikke at de var blitt befridd av serberne, og deres forutsetninger for å gå sammen med serberne i en ny stat var likestilling. De første årene ble det markert med at statsnavnet ikke var Jugoslavia, men Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike. Men både grunnloven og enda mer den praktiske forvaltningen ble sentralistisk, og det kom først og fremst ser berne til gode. Det kan likevel føre til forenklede forestillinger om grunnfestede etniske motsetninger dersom man av den politiske motsetningen mellom kroater og serbere i mellomkrigstiden trekker slutninger om det forutbestemte i 1990-årenes konflikt. Også språkbruken i framstillingen ovenfor kan føre på villspor. «Serbere og kroater» blir lett tolket etnisk, slik at det blir som et forspill til senere tilfeller av etnisk «rensning» i blan dete områder. Men de politiske konfliktene om hvordan Tueoslavia skulle styres i mellomkrigstiden, hadde ikke bare en etnisk dimensjon, men også en regional. Et eksempel på det er samarbeidet mellom ledende kroatiske politikere og serbiske politikere i Kroatia om å fa til en mindre sentralisert stat i form av en føderasjon, noe de ledende politikerne i Serbia satte seg mot. Andre ganger opptrådte serbiske politikere fra Kroatia i allianse med serbere fra Serbia. Det hendte også en gang at den ledende serbiske politi keren Nikola PaSic kuttet ut alliansen med serbiske politikere fra Kroatia for å samarbeide med kroatenes ledende politiker i 1920-årene, Stjepan Radic. At det kom lite ut av det regjeringssamarbeidet som da ble innle det, er en annen sak og har sin egen forklaring. Det er også verdt å merke seg at det i mellomkrigstiden fantes partier som hadde medlemmer på tvers av folkegruppene (og ikke bare det forbudte kommunistpartiet), selv om de største partiene videreførte de før-jugoslaviske tradisjonene og hadde sin basis i enten Serbia, Kroatia eller Slovenia. Under Tito ble det forsøkt å skape mer balanserte forhold mellom fol kegruppene. Ofte ble det brukt en nasjonal fordelingsnøkkel når posisjo ner skulle besettes. Grensene mellom delstatene fikk igjen stort sett følge de historiske grensene. Mange serbere følte likevel at de, som største nasjon, ble diskriminert. Et eksempel var opprettelsen av de to autonome områdene Kosovo og Vojvodina på den serbiske republikkens område. Samtidig var det en utbredt oppfatning blant mange i de andre republik246
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
kene at det tross alt var serberne som hadde mest å si. Selv om det poli tiske systemet var sentralistisk og særlig i begynnelsen innebar et hardt diktatur med mange arresterte og henrettede, fikk de enkelte nasjonale gruppene en stor grad av kulturelt selvstyre. Opprettelsen av egne makedonske kulturinstitusjoner er et av eksemplene. Det ble etter hvert løsnet på den politiske sentraliseringen. Det kom tydelig til uttrykk da landet fikk ny grunnlov i 1974. Da ble delrepublikkenes myndighet i forhold til sentralmakten økt. Og Kosovo og Vojvodina fikk i mange henseender posisjoner som kunne sammenliknes med republikkene, selv om de fortsatt var innenfor Serbias grenser. Nettopp det var et av ankepunktene fra albanerne i Kosovo. Kosovo hadde flere innbyggere enn delrepublikken Montenegro og nesten like mange som Slovenia. Likevel fikk ikke Kosovo full status som republikk. Da Tito døde i 1980, forsvant en av de viktigste integrerende kreftene. Med den desentraliserte forfatningen fra 1974 betydde det at Jugoslavia fikk et kollektivt styre som i stor grad var basert på enighet mellom repu blikkene dersom det skulle fungere godt. Kombinasjonen av økende øko nomiske problemer i 1980-årene og flere eksempler på etnisk misnøye skapte en vanskelig situasjon. Da det falt sammen med den generelle øst europeiske oppløsningen av kommunismen som politisk herskesystem og sosial kontrollør rundt 1989, gjorde den desentraliserte forfatningen det vanskelig å fmne løsninger både på de økonomiske og etniske problemene dersom viktige aktører ikke var innstilt på fellesløsninger og kompromis ser, men valgte å følge egne kortsiktige interesser uten hensyn til følgene for helheten.
Nasjonale markeringer i Jugoslavia før sammenbruddet De etniske markeringene de siste tiårene før sammenbruddet hadde fore kommet i ulike områder av Jugoslavia og til ulike tider. I Kroatia utviklet det seg i slutten av 1960-årene nasjonalistiske strømninger blant studenter og intellektuelle. Helt inn i den lokale partiledelsen var disse tendensene tydelige. Misnøyen gjaldt både økonomiske og kulturelle forhold. Skulle Kroatia finne seg i at de store valutainntektene fra turismen i så stor grad ble brukt til å finansiere ulønnsomme prosjekter i andre deler av Jugosla247
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
via? Og bidrog ikke Kroatia uforholdsmessig mye til det føderale budsjet tet? Var det ikke en overdrevet enhetsideologi i Beograd? Skulle språket heller kalles og betraktes som kroatisk enn kroatisk-serbisk (eller serbiskkroatisk)? De mer ytterliggående snakket om en selvstendig kroatisk stat. Studentstreiker og demonstrasjoner i slutten av 1971 ble slått ned. Mange ble arrestert og fengslet, og Tito foretok kraftige utrenskninger i partiledelsen. En av dem som senere ble dømt til flere år i fengsel, var Franjo Tudman, president i det uavhengige Kroatia fra 1991. Den støtten som studentene hadde håpet på fra arbeiderne til demonstrasjonene, kom likevel ikke. I Kosovo brøt det i 1968 ut demonstrasjoner som bl.a. krevde at Kosovo måtte fa republikkstatus. Kosovo (offisielt Kosovo-Metohija, også kalt Kosmet) hadde status som autonomt (selvstyrt) område innen den ser biske republikken, men hadde færre rettigheter enn det andre selvstyrte området, Vojvodina. Neppe noen annen region i Jugoslavia ble holdt så hardt i tømmene i de første tiårene etter krigen Tkke minst førte den fryk tede sjefen for det hemmelige politiet i Jugoslavia, serberen Aleksander Rankovic, et hensynsløst regime der. Da Rankovic ble styrtet i 1966, var et av anklagepunktene mot ham undertrykkelsen i Kosovo. Etter dette lettet trykket noe. Selv om det ble foretatt arrestasjoner etter demonstra sjonene i 1968, la den jugoslaviske ledelsen opp til en forsoningspolitikk. Det autonome området skulle nå kalles Kosovo og fikk samme status som Vojvodina. De kulturelle forbindelsene med Albania ble utvidet, og det ble grunnlagt et albansk universitet i PrhStina. Tidligere hadde det bare vært avdelinger av Beograd-universitetet der. Universitetet ble et sentrum for utviklingen av albansk nasjonalisme.
Konflikten i Kosovo vokser fram Det kan anlegges flere perspektiver på den videre utviklingen i Kosovo. På én måte gir det mening å si at oppløsningen av Jugoslavia startet der, da Slobodan MiloSevic fra 1987 valgte å gjøre forsvaret av serbiske interesser i Kosovo til sin fanesak. I det perspektivet ble ringen sluttet i 1999 da Ser bia etter NATOs luftkrig helt mistet den faktiske, om ikke den formelle kontrollen over Kosovo. I mellomtiden hadde alle delrepublikkene 248
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
utenom Serbia og Montenegro forlatt det gamle Jugoslavia, akkompag nert av kriger og massedrap og massefordrivelser over store områder. I dette perspektivet far utviklingen i Kosovo en spesiell plass, ikke bare på grunn av det som skjedde akkurat der, men fordi den serbiske politikken overfor Kosovo gjorde Slovenia og Kroatia mer bestemt på å starte for seg selv så fort som mulig. Ingen kan med sikkerhet si hva som hadde skjedd dersom MiloSevic ikke hadde satset på en nasjonalistisk konfrontasjonslinje i Kosovo. Det ville uansett ha vært krefter i Slovenia og Kosovo som ivret for selvstendighet, kanskje så sterkt at en løsere jugoslavisk føderasjon bare ville ha vært en mellomløsning. Det kan også tenkes at en mer forsonlig serbisk politikk i Kosovo på litt sikt ikke ville ha bremset albanske krav om egen republikk, selvstendighet eller sammenslåing med Albania. Men det kan også tenkes at en kompromissinnstilt politikk hadde klart å gi det jugoslaviske samarbeidet en ny giv, slik at de nasjonalistiske slagordene både hos kroater, slovenere, serbere og albanere var blitt reservert for spe sielle grupper uten større gjenklang hos folk flest. Etter alt det som har skjedd i 1990-årene, kan det virke lite sannsynlig. Men det var mange jugoslaver som gikk inn for dette før deres helstat gikk i oppløsning, og som klarere enn de som ble hovedaktører, så hva som kunne bli konse kvensene av kompromissløs, nasjonalistisk politikk og derfor prøvde å holde igjen. Da MiloSevic startet sin nye karriere som talsmann for serbisk nasjona lisme, var det ikke slik at han oppfant konflikten mellom serbere og alba nere i Kosovo. Den gjensidige misnøyen var der fra før. Begge parter hadde sine klagemål. Trekkene i utviklingen fram til 1999 kan sees på som en lang rekke av reaksjoner og motreaksjoner. Det albanerne er blitt beskyldt for, enten det har vært sosialt press mot serbere i kraftig mindre tall eller større gjennomsnittlig barnetall i familiene, har påkalt serbiske reaksjoner. Det betyr ikke at serberne i Kosovo eller Beograd har måttet reagere akkurat slik de har gjort. Men når de har foretatt seg noe som albanerne har følt som en trussel eller fare, har det innebåret nye premisser for albansk atferd. Her er det lett å se at det ikke har vært noen automa tikk i atferden. Det tok mange år før væpnet kamp ble tatt i bruk. Andre reaksjoner ble valgt i mellomtiden. Men da albanerne begynte å drepe ser bere og albanere som samarbeidet med myndighetene, var det igjen lagt et nytt premiss for serbernes måte å hevde sin myndighet på. Opptrappingen var for alvor i gang. For hvert nytt skritt på denne veien ble det vanske249
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
ligere å velge en motreaksjon som dempet konflikten. Da den albanske geriljaens angrep til slutt - via serbiske represalier og strandete forhand linger i Rambouillet - førte til at albanerne fikk NATOs luftvåpen til å gjøre jobben for seg, valgte serberne å ramme dem de var i stand til av dem som støttet luftkrigen, nemlig albanerne i Kosovo. Det var lettere enn å gå til krig mot dem som bombet. De albanske grunnsynspunktene er det allerede redegjort for. De kan plasseres i et langsiktig historisk perspektiv - hvorfor skal albanerne ha mindre rett enn andre balkanfolk til å ha statsgrenser som i større grad samsvarer med etniske grenser? Det historiske perspektivet kan også gjøres litt kortere og nøye seg med etterkrigstidens Jugoslavia. Hvorfor kunne ikke det albansk-dominerte Kosovo fa republikkstatus når både lille Montenegro og (det noe større) Makedonia fikk det? Og hvis perspektivet for kortes til slutten av 1980-årene: Hvorfor skulle nettopp Kosovo finne seg i å bli fratatt sin selvbestemmelsesrett når resten av Øst-Europa i de samme årene kvittet seg med diktaturene, inkludert store deler av det gamle Jugo slavia? Med i det albanske perspektivet hører også økonomiske og sosiale spørsmål. Hvorfor satset ikke en stat som krevde lojalitet av sine innbyg gere, mer på å utvikle det fattige Kosovo? Også de kosovo-serbiske oppfatningene rommet sterke følelser av å være tilsidesatt. Skulle ikke serbere i en serbisk republikk med lange, ser biske tradisjoner slippe å føle seg som fremmede i sitt hjemland? Kunne Beograd bare se på at det albanske preget stadig ble mer dominerende i et serbisk kjerneområde? Det var også en økende frykt for framtiden, ikke bare for at albanerne skulle bli flere, men for hele Kosovos stilling innen for en serbisk republikk. I 1981, året etter Titos død, hadde det igjen brutt ut store demonstrasjoner i PriStina med utgangspunkt i studentklager over elendige bolig- og kantineforhold. Studentene protesterte mot at mange av dem ble utdannet til arbeidsløshet. Demonstrasjonene fikk snart en nasjonalistisk karakter. De mest ytterliggående studentene tok til orde for en samling av alle albanere i et stor-Albania. Var noe egnet til å skremme serberne i Kosovo, var det slike utsagn, uansett om de ikke var typiske for demonstrasjonene, sammen med enkelte tilfeller av vold rettet mot lokale serbere. Og selv om myndighetene i Beograd sørget for å fa en effektiv og hardhendt slutt på demonstrasjonene med flere drepte og unntakstilstand, var det ikke så lett å bygge ned frykten og mistenksomheten hos serberne lokalt. De sentrale myndighetene slo hardt til med lange fengselsstraffer og 250
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
utrenskning av en rekke lokale politikere og øvrighetspersoner, og prøvde også å tenke litt mer langsiktig. Men de økonomiske midlene som ble lovet for å fa i gang en bedre utvikling, ble det ikke så mye av utover i 1980-årene. For da ble Jugoslavia i stigende grad rammet av økonomisk krise, og det var ikke lett å overføre midler til Kosovo når nedgangen også rammet landet ellers. I etterkrigsårene hadde det vært flere eksempler på at serbiske kommu nister med for nasjonalistiske oppfatninger var blitt utrensket fra partiet, på samme måte som kroater. Etter 1981 ble nasjonalistiske holdninger i Beo grad og ellers i Serbia i stigende grad knyttet til situasjonen for serberne i Kosovo og det som ble oppfattet som albansk aggresjon der. Det var ofte en blanding av demokratisk og nasjonalistisk argumentasjon. Det ble både krevd demokratiske reformer, et mer effektivt forsvar for serbisk kultur, respekt for serbernes åndelige identitet og beskyttelse av serberne i Kosovo. Serbiske nasjonalister kunne presentere dette som et forsvar for Jugoslavias grenser, albanerne i Kosovo ble framstilt som den største trus selen mot Jugoslavias enhet. Et memorandum fra Det serbiske vitenskaps akademiet i 1986 fastslo at serberne i Kosovo var truet av «ny-fascistisk» aggresjon, og at serbere også andre steder i Jugoslavia var utsatt for diskri minering. Memorandumet ble av pressen både i Serbia og det øvrige Jugoslavia anklaget for å være nasjonalistisk. Kritikerne hevdet at kravene som ble framført, kunne lede til at Jugoslavia gikk i oppløsning.
Når en kommunistfører tar nasjonalisme til hjelp Selv om det foreløpig var begrenset hvilken oppslutning slike initiativ fikk og hvilken interesse de vakte, endret det seg raskt. Og det er her Slobodan MiloSevic kommer inn. Han var i 1986 blitt formann i det serbiske kom munistpartiet, og ingenting tydet da på at han skulle bli nasjonalistfører. Han var regnet som en nokså ortodoks kommunist, men hadde noe av sin bakgrunn i bankvirksomhet med internasjonale forbindelser, bl.a. til USA. Slik sett kunne han kanskje ha gått inn i rollen som en moderne og prag matisk partileder. Han brukte uttrykk som anti-byråkratiske reformer, og kunne dermed bh tatt som reformkommunist, selv om han var kjent for å være motstander av ideologiske avvik. Da han som partileder i april 1987 251
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
besøkte Kosovo, hadde han i forutsebar partilederstil først snakket om faren for intoleranse overfor andre nasjonaliteter og spredning av hat. Etter påtrykk fra lokale serbere tok han seg likevel tid til å lytte til deres klagemål mot albanerne. Det var et tema som hadde versert en stund også i massemedier i Beograd. MiloSevic må ha skjønt at åpen serbisk nasjona lisme hadde et større potensiale som grunnlag for makt enn de vanlige byråkratiske talemåtene. Da det kom til sammenstøt mellom det lokale politiet og 15 000 serbiske demonstranter, lovte han at «ingen skal fa slå dere mer». Serbisk fjernsyn gav episoden en bred dekning. Nå var det fritt fram for en moderne mytedannelse med partilederen i sentrum. Etter dette tok han opp Kosovo-problematikken i helt andre ordelag enn Jugo slavia var vant til fra ansvarlige politikere. Serbisk nasjonalisme hadde fatt et talerør med langt større muligheter til å prege utviklingen enn mis nøyde intellektuelle. Fordelen for MiloSevic var at budskapet var lettfatte lig og kunne bringe ham massestøtte. Nasjonalismen foldet ut på denne måten kunne både virke som en lynavleder i forhold til de alvorlige øko nomiske problemene som Jugoslavia slet med, og som en kamuflasje av at det ikke var en reell anti-byråkratisk revolusjon som skjedde, men en ommaling av maktapparatet med nye farger. I årene rundt 1989, da så mye av det gamle ramlet sammen eller ble revet ned i Øst-Europa, ble store deler av misnøyen i Serbia kanalisert inn i en nasjonalisme som ble fram stilt som et forsvar mot overgrep og diskriminering, et klassisk utgangs punkt for en slik mobilisering. Det betydde samtidig at Serbia foreløpig mistet anledningen til å delta i den store mobiliseringen for demokrati og mot kommunistisk diktatur som foregikk i andre østeuropeiske land. Folks misnøye med den økonomiske tilbakegangen, med superinflasjonen, med korrupsjonen, med partipampenes favorisering av sine egne, ble ikke brukt til et oppgjør med systemet, men ble flettet sammen med den misnøyen mange serbere ut fra tilgjengelig informasjon følte med situasjo nen i Kosovo. MiloSevic hadde også evnen til å snakke direkte til folk med vanlige ord, slik at hans anti-byråkratiske reklameskilt virket ekte. Også i Serbia ble etter hvert det gamle ettpartisystemet gitt på båten, men nokså motvillig. En ny grunnlov innførte valg med deltakelse av konkurrerende partier, og Kommunistligaen endret navn til Sosialistpar tiet. Det skjedde ikke ut fra noen sterk demokratisk overbevisning hos kommunistene, de mer liberalt innstilte av dem var for lengst presset ut av ledende posisjoner. Og den genuint demokratiske opposisjonen var svak 252
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
og ble lett sugd opp av de nasjonalistiske vindene. Men overgangen til flerpartisystem i andre av de jugoslaviske republikkene parallelt med de store skiftene i det øvrige Øst-Europa gjorde det vanskelig bare å la det politiske apparatet se ut som før. Med den nye nasjonalistiske dagsorden og MiloSevic’ nyorientering i samme retning, var hans makt likevel sikret. Da andre republikker løsrev seg fra Jugoslavia og det oppstod kriger, ikke minst om situasjonen for de serberne som nå plutselig befant seg som bor gere av et selvstendig Kroatia eller Bosnia-Hercegovina, sikret dette et fortsatt nasjonalt engasjement i Serbia som kom MiloSevic til gode. Til å begynne med hadde den serbiske nasjonalismen som MiloSevic gikk inn for, vært tilpasset Jugoslavia som fortsatt ramme. Et sterkt og sen tralisert Jugoslavia var i dette perspektivet nødvendig for å gi de serberne som levde i Kosovo, Kroatia og andre republikker, beskyttelse. Da Jugo slavia falt fra hverandre, ble programmet mer typisk stor-serbisk, da gjaldt det å skape så vide grenser for Serbia som mulig, slik at færrest mulig ser bere skulle måtte bo i andre stater. Det nasjonalistiske stempelet som MiloSevic fra 1987 satte på det politiske livet, bidrog imidlertid til at han i det nye flerpartisystemet selv fikk konkurranse fra enda mer nasjonalistisk hold, også folk som allerede på et tidlig tidspunkt kunne karakteriseres som stor-serbere. Det lå en trussel i en slik konkurranse, men den kunne også fungere som en beroligelse til folk om at han ikke var ekstremist. Med full kontroll over statsapparatet, de militære, politiet og egne sikker hetsstyrker, samt utstrakt kontroll over massemediene, hadde dessuten MiloSevic et kraftig forsprang på konkurrentene i tilfelle populariteten skulle synke. MiloSevic markerte sin nydefinerte stilling i serbisk historie på en sym bolsk og for mange ikke-serbere skremmende måte da han på 600-årsdagen for det skjellsettende og mytebelagte Kosovo-slaget samlet over en halv million serbere fra Kosovo og det øvrige Serbia på slagstedet. Hans tale den 28. juni 1989 inneholdt noen av de gamle sosialistiske frasene om kamp for velstand og utvikling, men først og fremst identifiserte han dagens nasjonale serbiske utfordringer med den heltemodige innsatsen av middelalderens serbere i kamp mot tyrkerne. De historiske mytene ble brukt for alt de var gode for. De var utviklet i folkediktningen. Dessuten hadde den serbisk-ortodokse kirken gjennom århundrene spilt en viktig rolle gjennom å holde minnet om det serbiske middelalderriket som kom under tyrkerne, i hevd. Kirken hadde ikke hatt annet enn en tolerert posi253
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
sjon under kommunismen, men nå var det bruk for den for å gi en nasjonal-religiøs støtte til den nye politikken. Kirken lot seg ikke be to ganger. Den ville gjerne inn i den politiske varmen, og delte dessuten bekymrin gene for at serbernes «hellige land» Kosovo skulle komme i vanære under albanerne. Det interessefellesskapet som da bestod mellom kirken og myndighetene, kom til uttrykk ved at Patriark German (som døde i 1990) deltok sammen med Milosevic under den store markeringen i Kosovo i 1989. Den tradisjonelle serbiske nasjonalismen var likevel ikke først og fremst religiøst preget. Serberne regnes ikke som spesielt religiøse. Deres innstil ling til religion kan ikke sammenliknes med f.eks. polakkenes. Historisk var identifiseringen av nasjonale og religiøse verdier viktig særlig for den tidlige serbiske nasjonalismen på 1800-tallet. Etter hvert ble den supplert og av noen erstattet med andre kjennetegn, både språklige og historiske. Med en nasjonalisme som var språklig forankret, kunne langt flere enn aem som vanligvis icgncb som serbere, bli inkludert. Den store serbiske språkreformatoren Vuk Karadzic (1787-1864, serbernes «Ivar Aasen») utarbeidet et skriftspråk bygd på en regional dialekt som også var en av de tre kroatiske hoveddialektene. Han regnet alle som snakket varianter av denne dialekten, som serbere, uavhengig av hvilken religion de hadde. Dermed ville mange kroater bli regnet som romersk-katolske serbere. En annen variant av serbisk nasjonalisme tok utgangspunkt i en historisk stor hetstid på 1300-tallet, da tsar Stefan DuSans rike omfattet store deler av Balkan. Hans kromngsby var Skopje. Selv om han ikke nådde sitt store mål om å bli keiser i Konstantinopel, var han en av tidens store statsmenn. Mange serbiske nasjonalister har siden drømt om å gjenopprette hans rike. Ved slike visjoner trer det absurde i mye av den nasjonalistiske tenkningen uhyggelig klart fram. For da kan f.eks. bulgarerne med samme rett ha til svarende drømmer (hvilket selvsagt noen av dem har hatt). De bulgarske middelalderrikene omfattet i stor grad de samme områdene. Og Skopje, som i den historisk-inspirerte varianten av serbisk nasjonalisme inntar en plass som ikke ligger langt etter Kosovos, kunne med historiske argumen ter bli krevd av både den ene og den andre, uten hensyn til dagens befolk ning.
254
Kosovo og Vojvodina mister selvstyret Da MiloSevic gikk over til å forankre sin politikk i en nasjonalistisk begrunnet sentralisering, sørget han samtidig for å få kontroll over organer og posisjoner som kunne ha hindret ham i det. I første omgang gjaldt det de autonome områdene innenfor den serbiske republikken, Vojvodina og Kosovo. I Vojvodina måtte partiledelsen tre tilbake i oktober 1988 etter store serbiske demonstrasjoner i hovedstaden Novi Sad. Hensikten var å få inn nye folk som var villige til å redusere selvstyret. I Kosovo forsvant albaneren Azem Vllasi fra partiledelsen i november, etter press fra Serbia. Han var tidligere partileder. Det brøt ut generalstreik, og 200 000 alba nere demonstrerte. De tok de serbiske truslene om å avskaffe selvstyret for Kosovo alvorlig. Om målet tidligere hadde vært å komme over fra status som autonomt område til status som republikk, ble det viktigste målet nå å forsvare de eksisterende rettighetene. Svaret fra Serbia kom raskt i form av en kjempedemonstrasjon i Beograd. Albanerne var fienden. I februar 1989 var det igjen store demonstrasjoner og streiker i Kosovo. De ble fulgt av motdemonstrasjoner i Beograd. Språkbruken ble mer og mer uforsonlig. MiloSevic gav folk det de ville høre - og mer til. I mars ble nasjonalforsamlingen i Kosovo utsatt for et kraftig press, bl.a. i form av stridsvogner utenfor bygningen. Resultatet var at grunnloven ble for andret slik Serbia krevde. I realiteten var det nå slutt på selvstyret i Kosovo så vel som i Vojvodina. I mai 1990 var det ikke lenger noen etnisk albaner igjen i regjeringen. Men i nasjonalforsamlingen hadde albanerne fortsatt et overveldende flertall. I juni forsøkte de å hindre godkjennelsen av den nye serbiske grunnloven, som ville ta bort de siste restene av selvstyre. Da de ble nektet å møte, samlet det store flertallet av albanske representanter seg (114 av 123, hele forsamlingen bestod av 183 medlemmer) utenfor byg ningen og vedtok en erklæring om at Kosovo måtte bli egen republikk innen den jugoslaviske føderasjonen. Dette selvstendighetskravet førte til at Serbia oppløste nasjonalforsamlingen i Kosovo i juli. Fra da av var Kosovo fullt ut underlagt serbisk styre. Navnet ble også ført tilbake til det det hadde vært i den første tiden med kommunistisk og anti-albansk styre, Kosovo-Metohija. Også massemediene ble helt ensrettet. Allerede i 1989 var det blitt slutt på sendinger på albansk i radio og fjernsyn. Også det trykte ord ble rammet. Samtidig ble albansk innflytelse fjernet fra alle deler 255
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
av det offentlige liv, også skoler og høyere utdanning. Folk ble sagt opp i tusentall. Der det var mulig, rykket serbere inn i stedet. Kosovo ble mer og mer preget av en form for indre apartheid - kombinert med okkupa sjon fra Serbia. Mindretallet skulle ha alt å si, med støtte utenfra. Kosovo skulle gjøres til en serbisk provins. Med elimineringen av albanernes poli tiske innflytelse i Kosovo hadde Serbia under ledelse av MiloSevic ensidig forandret noen av de grunnleggende spillereglene for det politiske sam livet mellom folkegruppene i Jugoslavia. Det skulle fa skjebnesvangre konsekvenser. Konflikten ble dessuten fastlåst på en spesiell måte ved at nettopp en tøff linje i Kosovo var det viktigste maktgrunnlaget for den nye ledelsen i Serbia.
Opptrapping i Kosovo Det tok likevel flere år før konflikten i Kosovo kulminerte i åpen krig og store materielle ødeleggelser. Under ledelse av Ibrahim Rugova, som stod i spissen for «Kosovos demokratiske forbund», fulgte albanerne i flere år en ikke-voldslinje hvor de forsøkte å bygge opp parallelle, albanske sam funnsinstitusjoner. Håpet var at en slik linje ville vekke internasjonal sym pati og støtte, samtidig som væpnet motstand uten større forberedelser og våpenforsyninger bare ville virke som provoserende nålestikk mot myn dighetenes politi- og militærstyrker. Serbia på sin side fikk hendene fulle med utviklingen andre steder i Jugoslavia, slik at okkupasjonsstyret i Kosovo fortsatte med enkelte sammenstøt uten at situasjonen ble vesentlig endret. Da Dayton-avtalen om Bosnia-Hercegovina i 1995 styrte unna Kosovo-problemet, slik at det internasjonale samfunnet så ut til å betakke seg for å gjøre noe i Kosovo, virket det til å radikalisere Kosovo-albanerne. For mange av dem mistet ikke-voldsstrategien sin troverdighet. Fra april 1996 var det en rekke væpnete aksjoner mot serbiske mål, i første omgang ofte isolerte politistasjoner (men også mot albanere som ble vur dert som «samarbeidsfolk», kollaboratører), og en hemmelig organisasjon, Kosovos frigjøringshær (UCK), begynte å hevde at den stod bak slike aksjoner med et selvstendig Kosovo som mål (eller rettere Kosova, den albanske navneformen). Fra høsten 1997 begynte sammenstøtene å fa et 256
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
større omfang. Ikke minst ble Drenica-distriktet vest for PriStina rammet, der UCK lyktes å opprette en tilnærmet frigjort sone. I februar 1998 satte serberne inn en kraftig offensiv for å fa tilbake kontrollen over Drenica. Samtidig ble det i Pri^tina og andre steder arrangert en rekke demonstra sjoner både av serbere og albanere. Ikke bare var albanerne gradvis blitt radikalisert. Det gjaldt også på den andre siden; ikke så rent fa serbere var flyktninger fra Kroatia og Bosnia, uvante med å bo i samme provins som albanere og livredde for at Beograd skulle tenke på å gi opp Kosovo og gjøre dem til flyktninger enda en gang. Senere i 1998 var det flere væpnete aksjoner fra begge sider, fra de serbiske myndighetenes side ofte kombinert med brannstifting og andre ødeleggelser for å utrydde terroris men. Flere hundre albanere mistet livet. Opptrappingen forte til at om verdenen begynte å reagere. Blant annet reiste den britiske utenriksminis teren Robin Cook på vegne av EU forgjeves til Beograd i mars 1998 for å presse Milosevic til å forhandle med albanerne. Den såkalte «kontakt gruppen» (USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Tyskland) forsøkte også å legge press på Serbia. Samtidig ble det klart at det ikke bare var serberne som var lite innstilt på kompromissløsninger. Albanerne viste seg også lite interessert - dersom ikke målet for forhandlinger skulle være uavhengighet for Kosovo. I oktober 1998 inngikk USAs spesialutsendmg Richard Holbrooke under trussel om flyangrep fra NATO - en avtale med Milosevic om våpenhvile i Kosovo. OSSE skulle utplassere 2000 ubevæpnete observa tører for å overvåke avtalen. Men avtalen ble snart brutt, og en massakre på sivile albanere i januar 1999 gjorde at de moderate kosovoalbanske lederne ble enda mer isolert, mens UCK ble mindre interessert i avtaler. v
v
Fra fredskonferanse til NATO-bombing En større fredskonferanse ble holdt i Rambouillet i Frankrike fra 6. til 23. februar 1999. «Kontaktgruppen» stod bak den, men USA spilte den vik tigste rollen. Under trusler om flyangrep fra NATO skulle Milosevic pres ses til å godta utplassering av en NATO-styrke i Kosovo for å sikre gjen nomføring av en fredsavtale. Milosevic nektet å underskrive. De fleste serbiske styrkene skulle ut av Kosovo (med mindre unntak, bl.a. grense257
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
vakter), og NATO-styrken skulle ha bevegelsesfrihet i det øvrige Serbia i den grad det ble sett på som nødvendig for oppdraget i Kosovo. Men Kosovo skulle fortsatt være en del av Serbia. Kosovoalbanerne skulle fa selvstyre etter nærmere regler, men ingen løfter om uavhengighet. Både serbiske og kosovoalbanske paramilitære (UCK ble regnet som det) skulle avvæpnes. Kosovoalbanerne nektet i likhet med serberne å undertegne. Etter hardt press, noen flere innrømmelser og intern drakamp undertegnet likevel kosovoalbanerne den 18. mars. En uke senere, 24. mars, startet NATOs flyangrep mot serbiske mål i Kosovo og Serbia. Fra amerikansk og vestlig hold var det tidligere så mange ganger brukt trusler som ikke ble gjennomført, at troverdigheten var i fare. Offisielt var det en krig for å forhindre en humanitær katastrofe i Kosovo, men det var også en krig for å bevise at NATO var troverdig, med et nytt sikkerhetskonsept og med tre nye medlemsland. Det ble gjort kjent at det var uaktuelt å sette inn bakkestyrker, og at flyangrepene ville gjøre sm virkning i løpet av kort tid. Ingenting kunne være mer feil. I uke etter uke ble serbiske militære mål bombet - og definisjonen på hva som var militære mål, var vid: en rekke broer, bl.a. over Donau (noe som ikke minst gikk utover elvetrafikken til andre Donau-land som Ungarn og Romania), fabrikker, fjernsynsstasjoner (for å hindre serbiske regjeringskontrollerte sendinger) osv. Feilbombing av den kinesiske ambassaden i Beograd skapte en uventet internasjonal komplikasjon. Men MiloSevic viste ikke tegn til å gi etter. Den serbiske befolkningen reiste seg heller ikke mot ham, men følte seg urettferdig angrepet av NATO. Og i Kosovo trappet de serbiske sikkerhetsstyrkene og paramilitære opp mas sakrer og deportasjoner. Den humanitære katastrofen som skulle avverges, ble i stedet forstørret. NATO-bombingen kunne gjøre mye skade på ser bisk infrastruktur og ramme mange mennesker i Serbia, men var uegnet til å stanse serbisk maktmisbruk mot kosovoalbanerne. Flyktningstrømmen ble i løpet av kort tid enorm, trolig flyktet minst 780 000, ifølge FNs høy kommissær for flyktninger. De fattige nabolandene Albania og Makedonia fikk i særlig grad bære byrdene. Det var høyst delte meninger i verdenssamfunnet om bombingen. FN var satt på sidelinjen; NATO gav seg selv den fullmakten til et militært angrep på et annet land som etter FN-pakten tilligger Sikkerhetsrådet, når det ikke er snakk om selvforsvar. Det er for tidlig å si noe om konsekven sene av det. NATO fikk demonstrert at det kunne stå samlet. Men i V
258
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
enkelte land var folkestemningen mot bombingen, først og fremst i Hel las. Russland, en skygge av det gamle Sovjetunionen som konvensjonell militærmakt, var sterkt imot NATO-engasjementet, som ble oppfattet som en vestlig styrkeoppvisning, og forsøkte å profilere seg som serbernes eneste venn, men uten vilje til å risikere noe militært eventyr. Til slutt ble det med Russlands hjelp likevel inngått en avtale med MiloSevic den 3. juni om bombestans og tilbaketrekking av de serbiske styrkene fra Kosovo. En flernasjonal fredsstyrke, der også Russland skulle ha en min dre kontingent, skulle samtidig rykke inn. Mens de albanske flyktningene begynte å vende tilbake til et krigsheijet og minelagt land, startet en ser bisk flyktningstrøm ut av Kosovo. Hvordan en fred skulle gjennomføres med samliv mellom de to folkegruppene som begge har Kosovo som sitt hjemland, var vanskeligere å si enn noen gang. I tiden fram til 1999 hadde MiloSevic - og med ham Serbia - gått fra nederlag til nederlag. Engasjementet for å beholde et sentralisert Jugoslavia strandet, alle republikkene unntatt Serbia og Montenegro gikk ut. For søket på å sikre at områder med serbisk bosetting i Kroatia ikke kom under kroatisk styre, endte med at serberne i stor utstrekning ble fordrevet derfra. Kampen mot at Bosnia-Hercegovina skulle være en egen stat, endte med en form for indre deling under en felles paraply, langt fra ser biske ønsker om en deling som forspill til en innlemmelse av en stor del av denne flerfolksstaten i Serbia. Samtidig ble Serbia et internasjonalt parialand, knyttet til krigsforbrytelser og offer for økonomiske sanksjoner og omfattende bombing. De enorme krigsutgiftene bidrog også til at det økonomiske nivået sank dypere enn noen kunne ha fryktet. Om NATObombingen av Kosovo og Serbia var det siste leddet i denne rekken av voldelige konflikter i det tidligere Jugoslavia, vil være åpent så lenge MiloSevic - eller en enda mer nasjonalistisk politiker, som f.eks. Vojislav SeSelj, sitter ved makten. Kosovos framtid var fortsatt uklar etter at bom bingen ble avsluttet i juni 1999. Vojvodina er den andre tradisjonelt selvstyrte provinsen i Serbia og har en betydelig ungarsk minoritet. Også Vojvodina kan være et mulig kon fliktområde dersom konfliktlystne nasjonalister i Beograd skulle fa lyst til å prøve seg enda mer. Det samme gjelder i forholdet til Montenegro, den andre deltakerrepublikken i Jugoslavia ved siden av Serbia, og som etter valget av reformpolitikeren Milo Djukanovic som president i 1998, har vært mer og mer på kollisjonskurs med MiloSevic. v
259
Slovenia demokratiseres og reagerer mot MiloSevic Nederlagsrekken for MiloSevic - og med ham Serbia - hadde startet med de andre jugoslaviske republikkenes reaksjon (utenom Montenegro) på den nasjonalistiske og sentralistiske linjen da Kosovo ble det nye grunn laget for MiloSevic’ makt. Reaksjonene rettet seg delvis mot den serbiske nasjonalismen, som ble oppfattet som truende. Men de inneholdt samtidig en annen dimensjon, som var en påminnelse om at det også i Jugoslavia foregikk en demokratisk mobilisering mot kommunistisk styre. Mest utpreget var denne dimensjonen i Slovenia. Der hadde det i 1980-årene utviklet seg en politisk kultur som gikk i demokratisk retning. Ulike saker ble tatt opp, bl.a. miljø spørs mål, slik det også skjedde i Ungarn. Etter hvert vant pluralistiske holdninger innpass i kommunistpartiet, som fikk et klart preg av reformkommunisme under Milan Ku£an som partileder fra 1986. I januar 1989 gikk det slovenske partiet inn for flerpartisystem. I lik het med det ungarske partiet satset altså det slovenske på å gi fra seg sitt maktmonopol før det ble tvunget til det. Samtidig markerte det sin økende avstand til Serbias nasjonalisme og manglende interesse for demo kratiske reformer. I Serbias behandling av Kosovo så sloveneme et overtydelig eksempel på hva slags Jugoslavia de så absolutt ikke ønsket. På sin side oppfattet serberne den slovenske kritikken som en utidig innblanding i indre serbiske anliggender. I september 1989 vedtok den slovenske nasjonalforsamlingen et tillegg til grunnloven om at Slovenia ensidig hadde rett til å tre ut av den jugoslaviske forbundsstaten. Det var i strid med den jugoslaviske grunnloven og vakte voldsomme protester i Beo grad. De serbiske lederne la nå opp til en direkte innblanding i Slovenia. Tusenvis av Kosovo-serbere skulle reise til den slovenske hovedstaden Ljubljana og demonstrere 1. desember 1989 for de serbiske synspunktene på Kosovo. Framgangsmåten minnet om det som hadde skjedd ikke bare i Vojvodina og Kosovo, men også i Montenegro, der partiledelsen var blitt skiftet ut i 1988 etter et liknende serbisk press. De slovenske myndig hetene så faren som truet, og forbød møter og demonstrasjoner med over 30 deltakere, samtidig med at grensene ble stengt for busser eller tog med serbiske demonstranter. Serbias svar var økonomisk boikott av Slovenia. Noe slikt hadde aldri forekommet mellom noen av Jugoslavias republikker. På den måten hjalp 260
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
MiloSevic bare de slovenske kommunistlederne til å bli nasjonale helter. Ønsket om slovensk selvstendighet ble større og større. Slovenia hadde ikke egne, gamle statstradisjoner å se tilbake på som kroatene og serberne, og deres nasjonale tenkning hadde derfor hatt et annet preg, mer med utgangspunkt i språket. Heller ikke religion hadde vært egnet til marke ring; både Østerrike, Kroatia og Italia var katolske områder slik også Slo venia var det. Med sin beliggenhet, nokså langt borte fra Beograd, hadde Slovenia lettere kunnet leve sitt eget liv. Økonomisk var det den mest velstående av republikkene. Tradisjonene fra den østerrikske forvalt ningen før første verdenskrig hadde også gitt Slovenia et bedre grunnlag for en rettsstatlig utvikling enn det som var tilfelle i de typiske Balkan-statene med en århundrelang tyrkisk arv. Endelig var Slovenia i forhold til det øvrige Jugoslavia nokså enhetlig etnisk sett. Nesten 90 prosent av befolkningen var slovenere. I Slovenias reaksjoner på utviklingen i Serbia ser vi spesielt klart at konfliktene i Jugoslavia ikke bare har dreid seg om minoriteter, nasjonale rettigheter og grenser, men også om de mest grunnleggende prinsippene for landets politiske system. Den nye sloven ske nasjonalismen som resulterte i en egen, selvstendig stat, var dermed knyttet til liberal politisk tenkning slik det ikke så sjelden var hos nasjona lister på 1800-tallet. Det kommer i dag ofte i skyggen av de mer ekslusive og intolerante formene for nasjonalisme. Den slovenske uavhengighetstrangen hadde også et økonomisk aspekt ved at slovenerne nå ønsket å utvikle sin egen økonomi og ikke bidra med mer midler til det fallittboet som Beograd bestyrte. Splittelsen i det jugoslaviske kommunistpartiet ble åpenbar i januar 1990 på en ekstraordinær partikongress. De serbiske utfallene mot slove nerne var så sterke at den slovenske delegasjonen, fulgt av den kroatiske, forlot kongressen. I februar trådte slovenerne ut av det jugoslaviske partiet og skiftet navn til Partiet for demokratisk fornyelse. Ved frie valg som ble holdt i Slovenia i april 1990, de første i Jugoslavia, fikk dette partiet 17 prosent av stemmene. Men selv om DEMOS (Slovenias demokratiske opposisjon, en koalisjon av anti-kommunistiske opposisjonspartier) vant parlamentsvalget med 55 prosent av stemmene, ble den tidligere kommu nistlederen Milan Kuéan valgt til president. Han nøt stor personlig presti sje. I det avgjørende spørsmålet om nasjonal selvstendighet stod partiene sammen. Det viste seg da den slovenske nasjonalforsamlingen i juli 1990 med 187 mot 3 stemmer erklærte Slovenia som suveren stat. Det betydde 261
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
ikke at republikken gikk ut av Jugoslavia, men at slovenske lover skulle gjelde foran de jugoslaviske, og at slovenske myndigheter skulle kontrol lere de jugoslaviske militærenhetene i Slovenia. Det skulle også utarbeides en grunnlov for et suverent Slovenia. En tid forsøkte Slovenia og Kroatia å omgjøre Jugoslavia til en løs sam menslutning av suverene stater, med hver sine væpnete styrker og utenriksrepresentasjoner. Serbia var totalt uinteressert i slike løsninger, og både i Slovenia og Kroatia vokste ønsket om å tre helt ut av Jugoslavia. Serbia forsøkte å legge økonomisk press på de to republikkene med nye toll murer. En av de økonomiske fordelene ved Jugoslavia, et forholdsvis stort indre marked, var dermed i ferd med å forsvinne. Både i den slovenske og kroatiske økonomien økte de problemene som allerede var der. Arbeids løsheten steg. Slovenia begynte samtidig å samarbeide nært med Østerrike på en rekke områder. Færre og færre følte de hadde noe å hente i et Jugo slavia som var i oppløsning, og der i alle fall serberne dominerte. I desem ber 1990 ble det så holdt folkeavstemning om slovensk uavhengighet. 88,5 prosent stemte for. Valgdeltakelsen var på 93,5 prosent. Det var ikke tvil om hva velgerne mente. I juni 1991 vedtok nasjonalforsamlingen Slovenias uavhengighet. Reaksjonene fra Beograd hadde vært sterke etter folkeavstemningen. Men da selve vedtaket ble gjort i juni, ble de enda sterkere. Slovenia skulle tvinges med militær makt. Dermed var den første krigen i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia et faktum. Den endte raskt, blant annet etter melding fra EU, og med fa dødsofre. Serbia, som kontrollerte de føderale styrkene, hadde tross alt begrensede interesser i Slovenia. Slovenia utsatte så gjennomføringen av uavhengigheten til oktober 1991. I januar 1992 ble Slovenia (sammen med Kroatia) aner kjent av EU-landene og andre (deriblant Norge), og i mai ble det medlem av FN. Jugoslavia som det hadde vært, eksisterte ikke mer. Selv om Slovenia og Kroatia gikk ut av Jugoslavia samtidig, var det store forskjeller mellom de to. Siden «den kroatiske våren» i 1971 ble ned kjempet, hadde det kroatiske kommunistpartiet vært lite preget av nye tanker. Til å begynne med i Kosovo-konflikten forsøkte Kroatia å holde seg nøytral. Da utviklingen i retning av demokratiske reformer skjøt fart i Slovenia, var det kroatiske partiet skeptisk.
262
Kroatias nasjonalistiske alternativ Mens demokratiseringen i Slovenia var typisk for de maktskiftene i ØstEuropa som gradvis ble forberedt nedenfra, også i kommunistpartiet, var Kroatia et eksempel på et maktskifte der mye av den første drivkraften lå i eksemplet fra andre land. Partiledelsen ble fornyet så sent som i desember 1989, og selv om partiet skiftet navn på liknende måte som det slovenske, hadde det ikke store sjanser i det første flerparti-valget i Kroatia i april/mai 1990. I valgkampen dukket selvsagt nasjonalismen, som hadde vært holdt nede siden 1971, opp igjen. De politikerne som hadde holdt fast ved nasjonen i de vanskelige årene, også i fengsel, hadde nå et forsprang. Val gets ubestridte vinner ble Franjo Tudman og hans konservative «Kroatiske demokratiske fellesskap» (HDZ). Kommunistpartiet, som hadde fatt en reformvennlig ledelse og et nytt navn, regnet med å gjøre det godt og hadde ordnet en valglov som premierte det største partiet. Men da HDZ vant, ble det dette nasjonalistiske partiet som fikk nyte godt av «valgpremien». Med 40 prosent av stemmene fikk det 2/3 av plassene i nasjo nalforsamlingen. Andre politikere som hadde vært blant de ledende i «den kroatiske våren», men som stod for en mer balansert politikk, gjorde det dårligere. Helt fra begynnelsen i den kroatiske selvstendighetskampen ble forhol det til serberne det vanskeligste spørsmålet. Mens Slovenias konflikt med serberne var en konflikt mellom to republikker, og ikke mellom to folke grupper i den samme republikken, var forholdet mer komplisert i Kroatia. I Kroatia utgjorde serberne minst 12 prosent av befolkningen (over en halv million mennesker) og kroatene under 80 prosent. Mange av ser berne bodde dessuten nokså konsentrert i bestemte områder. I valgkampen hadde Tudman kommet med forsonende løfter til ser berne i Kroatia om kulturelt selvstyre. Og han ville ha en serber til vise president. Men i valgkampen hadde han også snakket om «Stor-Kroatia» og dets «naturlige grenser». Det var først og fremst en trussel mot Bosnia, men skremte også serberne i Kroatia. Andre politikere gikk enda lenger. Mange serbere ble provosert og kom med skarpe angrep tilbake. Kroater snakket om serbere som igjen ville dominere, og serbere mante fram terrorminner fra det kroatiske UstaSa-regimet under annen verdenskrig. Som riksvåpen (og i flagget) kom det gamle kroatiske sjakkbrettmønsteret i 263
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
rødt og sølv tilbake. Serberne forbandt det med usta$a-staten under annen verdenskrig. Beograd forsøkte å isolere Kroatia i den jugoslaviske fødera sjonen og kastet seg inn i propagandakrigen mot kroatene. Et viktig inn slag i denne var ensidige TV-sendinger som fikk serberne i Kroatia til å frykte enda mer for hva som ville skje med dem. Minnene om massakrene på serbere den gangen levde fortsatt og lot seg mobilisere til fiendtlighet mot et selvstendig Kroatia. Den kroatisk-serbiske konflikten som utviklet seg, var på mange måter en videreføring av tidligere nasjonale konflikter. Argumentasjonen fikk gjerne et historisk preg over seg. Gamle overgrep ble hentet fram. På denne bakgrunnen oppstod det også nye, som i sin tur gav ammunisjon til økt frykt. Egne handlinger ble tolket som reaksjoner på motpartens provo kasjoner og overgrep, eller forebygging av slike ut fra tidligere erfaringer med den andre parten. Etter hvert ble arsenalet av det man kunne begrunne egne overgrep med, ubegrenset. Den historiske bakgrunnen ble skåret til slik at bare det som bekrefter fiendebildet, ble tatt med. Serberne kalte kroatene for ustasa og minnet om ugjerningene under annen ver denskrig. Men de «glemte» at mange kroater tok avstand fra ustasa, og at to tredjedeler av partisanene, som kjempet mot ustasa i Kroatia, var kroater. Når det galdt allmenne politiske prinsipper, var det ikke grunnleg gende forskjeller mellom Kroatia og Serbia. Kroatene likte å se seg selv som talsmenn for vestlig demokrati truet av gammelkommunisten MiloSevic. Serberne likte å framstille seg som demokratiets forsvarere mot den kroatiske ustasa-fascismen. Etter hvert som nasjonalismen ble mer enerådende i begge land, ble imidlertid fellestrekkene mellom de to regi mene vel så interessante: Både i Kroatia og Serbia virket nasjonalismen som en anti-pluralistisk kraft. Den som ikke identifiserte seg 100 prosent med den offisielle politikken i Kroatia eller Serbia i nasjonale spørsmål, ble lett regnet som et tvilsomt individ. Nyanser og tvil ble sett skjevt til. Folk som først og fremst hadde regnet seg som jugoslaver, fikk det stadig van skeligere med sin identitet. Blandede ekteskap, som det ikke var så fa av, ble plutselig et mer komplisert sosialt fenomen. Noen gikk i stykker, andre «valgte side», det vil i praksis si at kona valgte å identifisere seg med mannens nasjonalitet. Ingen av landene hadde moderate politikere som var sterke nok til å skjære igjennom og la hensynet til menneskelige lidel ser og en felles framtid gå foran. En avisoverskrift om Nord-Irland kunne like gjerne handlet om situasjonen slik den utviklet seg i Jugoslavia: Kom264
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
promiss er forræderi. Når de moderate politikerne var skjøvet til side, var det heller ikke sterke nok krefter i samfunnet ellers som kunne ta avstand fra de nasjonalistiske råkjørerne. Det hadde sammenheng med arven fra kommuniststyret, der det hadde vært streng kontroll med selvstendig meningsdanning. Massemediene var statsdirigerte, og organisasjonslivet var underlagt politisk kontroll. Enkle nasjonalistiske holdninger lot seg lett mobilisere gjennom fryktkampanjer og fikk dessuten stadig ny næring fra motpartens utspill. Vanskeligere var det å skape engasjement for nasjonal toleranse, det kunne jo beskyldes for å likne for mye på de fellesjugoslaviske idealene som tilhørte det kommunistiske regimet. Nå krevdes det lojalitet til egen nasjonalitet. Kroatia hadde ikke fatt den mer gradvise tilvenningen til demokrati som Slovenia. For mange kroater betydde kommunismens fall og den nye ytringsfriheten først og fremst at de endelig kunne snakke fritt om nasjo nale tradisjoner og verdier. At det i en slik situasjon lett kunne bli over drivelser, er ikke rart —spesielt ikke når noe av det første som skjedde under den nye friheten, var en valgkamp mellom uerfarne politikere, ivrige etter å bli valgt. Demokrati gir nok med tiden trening i kompro misser og respekt for andre. Men det frister også til tomme løfter, provo serende markeringer, lettvinte angrep på andre og dermed økte motset ninger. Da MiloSevic, som den første av ledende politikere, fridde til nasjonalistiske følelser, var det mens det kommunistiske ettpartisystemet fortsatt bestod. Da kroatene skulle ha sitt første demokratiske valg, var den serbiske nasjonalismen allerede blitt så dominerende i Beograd at den føl tes som en trussel i Zagreb. I det perspektivet følte mange kroater det som en nasjonal befrielse når det f.eks. på et valgmøte palmesøndag 1990 blant palmekvistsvingende kroater ble gitt inntrykk av at Zagreb nå var Kroatias Jerusalem, og der man måtte gjøre plass for Tudmans inntog. Serberne i landet ble ikke beroliget av den slags.
Krig i Kroatia Det ble de heller ikke da den nye regjeringen begynte å markere seg i stats- og lokalforvaltningen. Mange serbere ble uten videre fjernet fra sine stillinger. Kroatene mente at serberne ofte var overrepresentert, men 265
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
begrunnet det også med at en demokratisk stat måtte kvitte seg med kom munistiske tjenestemenn, eller med at serberne ikke følte tilstrekkelig loja litet til Kroatia. For å sikre den nye statens interesser kunne f.eks. den ser biske politistyrken i et serbisk dominert område bli byttet ut med kroater. Konfliktene bygde seg raskt opp, og fra august 1990 var det alvorlige væpnete sammenstøt, først i Knin. Serberne markerte sin separatisme bl.a. ved at veier ble blokkert. Kroatiske lokalmyndigheter ble nektet å fungere, våpenlagre ble tatt, halvmilitære grupper oppstod. I august holdt serberne en folkeavstemning som ble fordømt av de kroatiske myndighetene. Den gav overveldende flertall for serbisk autonomi, og det ble opprettet et ser bisk nasjonalt motstandsråd. I desember utropte de kommunene i Kroatia som hadde serbisk flertall, et serbisk autonomt område. Dermed var kon flikten klart definert, og med støtte fra Beograd: Dersom Jugoslavia ble oppløst, ville ikke det serbisk-dominerte Krajina finne seg i å fortsette som en del av Kroatia. Det var i pakt med uttalelser fra MikKevic om at gren sene mellom republikkene måtte revurderes dersom Jugoslavia skulle bli en konføderasjon, for ikke å snakke om dersom Jugoslavia skulle bli helt oppløst. Da ville målet for Serbia være å bli utvidet med de områdene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina som er serbisk preget, uten hensyn til om det også bor kroater og muslimer i stort antall der. Kroatene lot seg ikke skremme av de serbiske truslene, men ble heller mer overbevist om sin vei mot uavhengighet. I desember 1990 ble det vedtatt en ny grunnlov. Den åpnet for et selv stendig Kroatia, men forandret samtidig serbernes stilling rent prinsipielt. Tidligere hadde både kroater og serbere vært definert som Kroatias nasjo ner. Nå ble Kroatia definert som kroatenes nasjonalstat, mens serberne (og andre) hadde status som minoriteter. Utover våren 1991 ble det flere og flere væpnede sammenstøt mellom serbere og kroater i områder med blandet befolkning. Noen ganger grep den jugoslaviske hæren inn, da på serbernes side. Omverdenen fulgte ikke så mye med i dette; Golf-krigen i januar og februar fanget det meste av oppmerksomheten. Slovenia og Kroatia innså at det ikke lenger nyttet å gå inn for en løs konføderasjon og foreslo i stedet å oppløse Jugoslavia. I mai holdt serberne i Kroatia en folkeavstemning som gav overveldende flertall for tilslutning til Serbia. Like etter arrangerte Kroatia sin folke avstemning, som med 75 prosents deltakelse gav et flertall på 92 prosent for uavhengighet. I juni 1991 erklærte så Slovenia og Kroatia seg som 266
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
uavhengige stater. Slovenia, som hadde forberedt seg langt grundigere enn Kroatia og planlagt at vedtaket skulle skje 26. juni, ble lurt av kroatene, som overraskende slo til med sitt vedtak på ettermiddagen dagen før. Slovenerne ville ikke være etter i mål, og framskjøt sitt vedtak til samme kvelden, slik at datoen for begge land ble 25. juni. Mens krigen i Slovenia ble av begrenset varighet og omfang, utviklet situasjonen seg helt annerle des i Kroatia. Høsten 1991 raste det der en veritabel krig, ikke bare begrensede sammenstøt. Den jugoslaviske hæren under serbisk ledelse var nå en av partene. Fra starten av var det ingen selvfølge at den skulle enga sjere seg slik. Mange av offiserene var blant de ivrigste tilhengere av et samlet Jugoslavia. Men med Slovenias og Kroatias uttreden av forbunds staten forsvant også de fleste av offiserene derfra. Den i navnet fortsatt jugoslaviske hæren skiftet rolle til å tjene serbiske interesser. Da MiloSevic godtok EUs fredsinitiativ i Slovenia og unnlot å sette inn kraftigere angrep for å knuse den nokså improviserte og nettopp derfor overraskende sterke slovenske motstanden, var det paradoksalt nok også en seier for serbisk nasjonalisme i forhold til engasjement for et samlet Jugoslavia. For Jugoslavia-ideen var Slovenia viktig som en del av Jugoslavia, for isolerte ser biske interesser var Slovenia mindre viktig. Det bodde få serbere der, og den geografiske beliggenheten var ikke strategisk viktig for Serbia. Hovedkonflikten for Serbia ville være med Kroatia. Ved å gi slipp på Slo venia, slapp serberne å fa Slovenia og Kroatia sammen som motstandere. Også Kroatia kunne fa gå ut av Jugoslavia, men bare dersom den halve millionen serbere som bodde der, fortsatt kunne fa være en del av Jugosla via. Det innebar at betydelige deler av Kroatia, der det langt fra bare bodde serbere, men også kroater, ikke lenger skulle være en del av Kroa tia. Med andre ord, Kroatia skulle omdefineres til å bh det som var til overs når stor-Serbia var skapt. Krigen i Kroatia utviklet seg fra en rekke mindre sammenstøt, og da den mer «offisielle» krigen i Slovenia pågikk, var allerede den kroatiske i ferd med å utvikle seg til et skrekkscenario som fa hadde trodd var mulig i Europa etter det som skjedde under annen verdenskrig. Det var ikke to jevnbyrdige hærer som stod mot hverandre. Kroatia hadde foreløpig ingen egentlig hær, men satset hardt på å bygge opp en, til å begynne med definert som politistyrker. Det arbeidet ble påbegynt alle rede i 1990, bl.a. med våpensmugling fra Ungarn. Den mest kjente epi soden fant sted i januar 1991, da jugoslavisk etterretning lyktes i å filme 267
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
detaljer rundt en stor våpensmugling fra Ungarn og etterpå viste det i fjernsyn. Da krigen i Slovenia begynte, ble den jugoslaviske hæren raskt tappet for slovenere og kroater, offiserer og menige. Det lyktes også for kroatene å fa tak i mye utstyr fra depoter i Kroatia. Våpenproduksjon ble startet (det meste av den jugoslaviske våpenindustrien lå av strategiske grunner i det indre av landet, i Bosnia-Hercegovina), og kroatiske eksilkretser skaffet mye på det internasjonale markedet. På serbisk side deltok den jugoslaviske hæren, lokale serbiske styrker og paramilitære samt paramilitære ekstreme nasjonalister fra Serbia. Til å begynne med opererte den jugoslaviske hæren offisielt som fredsbeva rende styrke for å stanse sammenstøt mellom kroatiske politistyrker og serbiske separatister. Den offisielle nøytraliteten ble høsten 1991 gradvis erstattet med åpen støtte til serberne. De lokale serbiske styrkene var ofte bygd opp med grunnlag i ordinære heimevernsavdelinger. Av paramili tære styrker ble de som var rekruttert utenfor Kroatia, de mest beryktede. De skulle også komme til å spille en viktig rolle i krigen i Bosnia-Herce govina. En av de mest kjente bandene var «Tigrene» (offisielt Den serbiske frivillige garde) til Zeljko Ra^njatovic, bedre kjent som Arkan, med en fortid bl.a. som væpnet bankraner i Vest-Europa. Han var flere ganger blitt dømt til lange fengselsstraffer i utlandet, men hadde klart å unnslippe. I slutten av 1980-årene slo han seg opp i Beograd med økonomisk vel stand og luksus og med nære forbindelser til flere ledende skikkelser i det politiske maktapparatet. Et annet kjent navn var Vojislav SeSelj. Han hadde arbeiderbakgrunn, men hadde selv gått den akademiske veien og tatt dok torgraden. På 80-tallet hadde han sittet noen år i fengsel for politiske ut talelser. Hans £etmk’er ble snart kjent for sin aggressivitet - navnet går tilbake til motstandskamper mot tyrkerne og ble også brukt om antikroatiske og antikommunistiske grupper under annen verdenskrig. Disse og andre paramilitære grupper ble gjerne rekruttert av unge menn med dårlig utdannelse, ofte arbeidsløse, tiltrukket av vold og action. En av kana lene inn i slike miljøer gikk fra de mest voldelige supporter-gruppene i serbisk fotball, f.eks. «Delije» (krigerne) fra Beograd-laget Røde Stjerne, der Arkan hadde stor innflytelse. På Delijes Internett-sider, der det skrytes uhemmet av all volden de har forårsaket på fotballkamper i inn- og utland, sies det med stolthet at da det vokste fram en sterk nasjonalisme på slutten av 1980-årene, erklærte Røde Stjerne-supporterne seg som ekstreme ser biske nasjonalister. Web-siden fra 1999 tilføyde i parentes: Hvem kunne V
✓
268
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPØKELSE
vite hva det skulle føre til? Det opplyses også at da politikken holdt på å bli viktigere i supportermiljøet enn Røde Stjerne selv, holdt de et møte for å unngå å bli en undergruppe av en politisk bevegelse som kunne bestemme over dem. Og uansett hvor godt det var å kunne kjempe mot kroatiske supportere, deres erkefiender var fortsatt Beograd-laget Partizan. Kampen for å oppnå serbisk kontroll over kroatiske områder hvor det bodde serbere, var preget av et systematisk samarbeid mellom hæren og paramilitære grupper. Serbiske separatister angrep kroatiske posisjoner for å fa kroatiske politistyrker til å engasjere seg. De sammenstøtene som da oppstod, gav hæren et påskudd for å gripe inn, slik at den jugoslavisk/ser biske hæren overtok kontrollen over kroatisk område - under dekke av å skulle opprettholde freden og stanse etniske konflikter. Tidlig begynte også det som med et språklig bedragersk uttrykk kalles «etnisk rensning». Selv om det brukes som en praktisk og «nøytral» språklig betegnelse på et fenomen man tar avstand fra, avspeiler uttrykket nasjonalistforbryternes løgnaktige verdensbilde. Ordet signaliserer at en befolkning som er etnisk blandet, ikke er «ren». De som hindrer den ønskede «renheten» i et land eller område, må fjernes, slik at den mest verdifulle og lødige folkegrup pen fritt kan utfolde seg, uten fare for å bli påvirket eller truet i sin påståtte enhet. «Sosial likvidasjon» kunne være et mer dekkende begrep for det som skjer når én gruppe av en befolkning som lenge har bodd sammen, presses bort fra sine hjem og hjemsteder med makt eller drepes, bare fordi de har et annet språk eller en annen religion. Det samfunnet som var, er likvidert, uansett om en av de etniske gruppene blir værende. «Etnisk rensning» var et planlagt og konstruert virkemiddel med bestemte hensikter. Det var ikke et utilsiktet biprodukt av krigen. Det var heller ikke et utløp for århundrers innestengte hat mellom folkegrupper, selv om det, når voldsspiralen hadde fatt utvikle seg tilstrekkelig i krigens løp, selvsagt også oppstod episoder som isolert sett var spontane og blodblinde reaksjoner på noe som hadde hendt før. Historien gav dessuten for bilder og disponerte for ny frykt. Albanerne i Kosovo hadde opplevd vari anter av «etnisk rensning» ved flere anledninger, bl.a. da Kosovo kom under Serbia i 1912. Også andre muslimer på Balkan var utsatt for det da Osmanriket måtte trekke seg ut på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Serberne i Kroatia hadde ferske minner fra Kroatias ekstreme og tyskbeskyttede ustasa-regime under annen verdenskrig. Påstander om århundrers hat og mistenksomhet mellom folkegrupper 269
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
blir spesielt kunstige om en ser på forholdet mellom serbere og kroater. De tilhørte i århundrer hver sin politiske og kulturelle verden, kroatene under det katolske Ungarn og Østerrike og selv katolikker, serberne under det muslimske Osman-riket, men med stor frihet for sin ortodokse kristendomsform. Serberne i Kroatia var for en stor del blitt bosatt fra 1500- og 1600-tallet i grensesonen (Militærgrensen eller Krajina) som en del av keiserriket Østerrikes forsvar mot Osman-riket, med spesielle mili tære forpliktelser, men også med privilegier som gav dem en annen status enn den ordinære bondebefolkningen i Kroatia. På slutten av 1800-tallet, da Kroatia tilhørte den ungarske delen av Østerrike-Ungarn, benyttet Ungarn - som så mange herskermakter - også en splitt og hersk-taktikk som favoriserte serberne, uten at det i de siste årene fram mot første ver denskrig utelukket at serberne og kroatene i Kroatia stort sett stod sam men mot det ungarske styret. De politiske problemene mellom Kroatia og Serbia oppstod ved at det nyopprettede Jugoslavia etter 1918 ikke var bygd på en felles forståelse av hvor sentralisert staten skulle være og i hvor sterk grad Serbia, som hadde vært uavhengig fra 1800-tallet, skulle utgjøre kjernen i den nye fellesstaten. Men disse motsetningene var ikke av etnisk art. Først ekstrem-nasjonalismen fortolket dem inn i et slikt mønster. Den nyopprettede kroatiske staten under Tudmans ledelse gjorde den samme feilen som lå til grunn for de problemene som den nye jugosla viske staten fikk fra 1918: Det var ikke noen felles forståelse på forhånd mellom folkegruppene av hva som skulle være statens karakter, graden av sentralisering og hvilke rettigheter ulike grupper skulle ha. Det var i seg selv konfliktskapende. Når det skjedde samtidig med overgangen fra kom munistisk ettpartistyre til et mer eller mindre demokratisk flerpartisystem, samtidig med en på forhånd dyp økonomisk krise i Jugoslavia, og samtidig med at den nyslåtte nasjonalisten MiloSevic allerede satt ved makten i Beograd, da kunne det lett gå galt. Likevel måtte «etnisk rensning» til som virkemiddel for å skape tilstrekkelig dype motsetninger blant folk. Fordi så mange av dem som bodde i blandete områder i utgangspunktet ikke var ekstrem-nasjonalister, måtte de opplæres til å bli det. Arbeidsdelingen mellom hæren og de paramilitære gruppene bestod ofte i at hæren først utsatte landsbyen eller byen som skulle «renses», for kraftig bombardement. Så rykket de paramilitære - denne ulykksalige blandingen av fanatiske nasjonalister, kriminelle og andre rotløse - inn for å gjøre den skitne jobben. Med en terror bestående av tortur, voldtekter 270
NASJONALISME SOM FRIGJORING OG SPOKELSE
og drap, og som fikk et mer og mer sadistisk preg, skulle de uønskede kroatene - i Bosnia-Hercegovina muslimene - enten drepes eller fordrives. Samtidig var hensikten å skremme andre til å gi opp sine hjemsteder. Poenget var ikke å få til en fysisk utryddelse av alle; dette var en annen form for folkemord enn nazistenes «industrialiserte» masseutryddelse av jøder. Hus ble plyndret og brent, plyndringen gav krigsbytte for bandene. Når terroren hadde virket noen steder og var blitt kjent, flyktet ofte folk fra omkringliggende landsbyer også. Andre steder ble de værende, fordi de aldri hadde hatt etniske problemer der i landsbyen og var sikker på at dette ikke kunne ramme dem. Selv om det skjedde i langt mindre omfang, hører det med til bildet at også kroatiske ekstremistgrupper grep til slike virkemidler rettet mot serbere, og uten at kroatiske myndigheter gjorde noe særlig for å stanse det. Den etniske «rensningen» i Bosnia-Hercegovina under krigen der 1992-95 ble enda mer omfattende. De paramilitære hadde ofte ferdige lis ter over nøkkelpersoner som skulle tas av dage. Voldtekter ble brukt sys tematisk for å terrorisere og ydmyke kvinnene og slik også ramme deres menn. Kunne familiebånd brytes i stykker, var også samfunnsbåndene i oppløsning. Moskeer og andre religiøse symboler ble vanhelliget og øde lagt. Massehenrettelser ble etter hvert en vanlig avslutning på terroren, ofte på bestialske måter og etter forutgående tortur. De som spesielt ble utsatt for massedrapene, var menn i våpenfør alder. Motparten skulle ikke fa anledning til å styrke sin militære stilling med mannlige flyktninger som var fordrevet fra sine hjem. Det mest kjente eksemplet på dette fra Bosnia var massakrene i Srebenica, byen som var full av flyktninger og erklært som «sikkert område» av FN, men som likevel ble utsatt for en langvarig serbisk beleiring og utsulting. Over 7000 drepte muslimer var resultatet etter Srebenicas fall i juli 1995. Mens Srebenica ble stående som et av de fremste symbolnavn for skrek ken i Bosnia-krigen, fikk Vukovar en liknende rolle i krigen i Kroatia. Vukovar, før krigen en av de mest sjarmerende mindre Donau-byene, lå utsatt til på grensen til Serbia (Vojvodina). Befolkningen var blandet serbisk/kroatisk (og med en god del som ved siste folketelling før krigen reg net seg som jugoslaver), med en liten overvekt av kroater. Byen ble gjen nom tre måneder høsten 1991 utsatt for et nådeløst bombardement, men nektet å overgi seg. Da det likevel skjedde i november, var ødeleggelsene enorme. De serbiske paramilitære rykket inn og drepte for fote. Noe av 271
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
det mest uhyggelige var da flere hundre pasienter på et sykehus ble drevet ut og myrdet - foranledningen til en av de første massegravene i Jugoslavia-krigene. Et annet symbol for den nådeløse krigføringen var Dubrovnik, middelalderbyen ved Adriaterhavet med uerstattelige kulturminner. Den står på UNESCOs liste over kultur- og naturminner som det er et internasjonalt ansvar å ta vare på. Både de materielle ødeleggelsene og de menneskelige tapene var små i forhold til Vukovar, selv om den kroatiske propagandaen selvsagt gjorde sitt beste for å forstørre virkningene av den hensynsløse beleiringen og beskytningen. Nettopp et slikt angrep var egnet til å forskrekke en internasjonal opinion og bygge opp inntrykket av serberne som usivihserte barbarer. Målet for serberne var delvis å gjøre Montenegro mer engasjert i krigen - krigshandlingene i Slavonia (i Kroa tia) var så pass fjerne at Montenegro kunne tenkes å miste interessen. Men det var også et mål å gjøre Dubrovnik om til en serbisk/montenegrinsk by. Det var betegnende at ferjeforbindelsen ut fra Dubrovnik ikke ble for„
W l_*. V. •
J W IV L ixxiiciJ.
i,
iiiiiu
y
/ -* WA Å
i n u
— .1 y X ■
n
11 i d H U
lr
1 d.
a y a y aA y , y« — W . y*1_1_
SC g
VC J V J V .
X 4^
d - i. .. - h
1 V 1 C 1 1 L I C L 11 C K ~
tet de. De var glade i sin by, og det gjaldt både kroatene og serberne (7 prosent av befolkningen) i byen. De serbiske påstandene om å beskytte lokale serbere fra kroatiske overgrep ble ekstra løgnaktige i slike situasjo ner. Tusenvis av mennesker ble drept under kampene i Kroatia 1991-92, og tallet på flyktninger kom opp i en kvart million. Omtrent en tredjedel av Kroatias territorium var okkupert. Slik krigføringen i Kroatia utviklet seg, forsvant den sympatien som mange i utlandet tidligere hadde hatt for et samlet Jugoslavia. Det gjorde det lettere for Kroatia og Slovenia å bli aner kjent internasjonalt. Pådriveren her var Tyskland. Men også i Østerrike utviklet det seg en sterk opinion mot serberne. Uten Tysklands sterke engasjement innad i EU ville det tatt lengre tid å fa til en internasjonal anerkjennelse. Det kom klare advarsler mot å gå for fort fram, bl.a. fra FNs generalsekretær Pérez de Cuéllar i desember 1991. EU hadde engasjert seg for å fa til fred sommeren og høsten 1991, blant annet med observa tører, mekling, økonomiske sanksjoner og flere fredskonferanser i Haag. Etter hvert hadde også FN begynt å aktivisere seg med resolusjoner i Sik kerhetsrådet, en spesialutsending til området, og forberedelser til å sende fredsbevarende styrker. Selv om slike tiltak ikke så ut til å hjelpe, var det mange som mente at de måtte gis mer tid, og at en anerkjennelse av utbryterstatene før det var funnet løsninger på konflikten i Kroatia, var 272
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
uheldig. Ikke bare FNs generalsekretær mente det. Det var også skepsis i USA og i flere EU-land. Tysklands engasjement for Kroatia og Slovenia skyldtes neppe bare en annen forståelse av en innfløkt situasjon der ingen hadde noe fasitsvar. Det var også den nye stormakten Tyskland som mar kerte seg. Slik kunne det kanskje utvikle seg et spesielt godt forhold til de delene av Jugoslavia som tysk økonomi og diplomati kunne ha størst interesse av etter kommunismens fall. Det var disse delene av Jugoslavia som var best utviklet økonomisk, det var disse delene som hadde histo riske forbindelser til Østerrike, og det var disse delene som var katolske. Innad i Tyskland var katolske kretser særlig aktive i å legge press på regje ringen. Da Tyskland anerkjente Slovenia og Kroatia i desember 1991 (med gyldighet fra januar), var Vatikanstaten land nummer to som gjorde det. Resten av EU, med følge av blant annet Norge, anerkjente Slovenia og Kroatia i januar 1992. USA markerte sin skepsis til Tysklands press for å fa EU med på en tidlig anerkjennelse ved selv å vente til april. En del serbere utla det tyske engasjementet nærmest som en forberedelse til et tysk «fjerde rike»: I samarbeid med kroatiske fascister ville forbundskansler Kohl fortsette der Hitler måtte gi tapt. En slik tolkning av virkeligheten viser bare hvor ute av stand mange serbere har vært til å gjennomskue sin egen rolle i konflikten og sitt eget ansvar for å være pådrivere i bestialsk krigføring. Selv om kroater også har begått overgrep, var den serbiske brutaliteten bl.a. i Vukovar slik at opinionen i naboland som Østerrike og det sørlige Tyskland reagerte med en avsky som ikke bare gjorde det lettere for politikerne å anerkjenne Kroatia raskt, men som også la press på dem for å gjøre det. Anerkjennelsen virket som et press mot Serbia, men gjorde samtidig at spørsmålet om forholdet mellom kroater og serbere i et selvstendig Kroa tia ikke ble tatt med som betingelse for anerkjennelse. Serberne hadde rik tignok mest seg selv å takke for det, og var dessuten godt fornøyd med sine erobringer. Men på slutten av krigen gikk det ikke så lett lenger. Den kroatiske motstanden begynte å bh sterkere, særlig i Vest-Slavonia. Det var på tide for MiloSevic å godta en fred i Kroatia før neste krig i Bosnia. I januar 1992 ble det vedtatt en internasjonal fredsplan med utplassering av fredsbevarende FN-styrker i de serbisk-kontrollerte delene av Kroatia (UNPROFOR). Det var fortsatt enkelte mindre sammenstøt, men lite i forhold til krigen som hadde vært. Den kroatiske hæren ble etter hvert bygd opp til betydelig styrke. I mai 1995 gjenerobret Kroatia Vest-Slavo273
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
nia og i august Krajina. Med unntak av Øst-Slavonia hadde Kroatia fått tilbake den kontrollen som tilsvarte situasjonen ved uavhengighetserklæringen i 1991. Flyktninger får medieoppmerksomhet når de brått blir revet opp fra sine hjem mens krig pågår og kan filmes på endeløse vandringer eller i fullstappete leirer. De roligere og komplekse flyktningstrømmene som trekker ut i tid, forsvinner lettere ut av oppmerksomheten. Det var i stor grad situasjonen i Kroatia etter at landet igjen kom under Zagrebs kon troll. I 1995 førte tilbakeerobringen til at flere hundre tusen serbere flyk tet fra Vest-Slavonia og Krajina. De fleste dro til Serbia, men ca. 60 000 slo seg ned i Øst-Slavonia, som fortsatt var under serbisk kontroll som FN-sone. Til sammenlikning hadde ca. 80 000 kroater forlatt Øst-Slavo nia etter krigen i 1991. Mens befolkningssammensetningen i Øst-Slavonia før den krigen hadde vært 45 prosent kroater og 35 prosent serbere av en samlet befolkning på ca. 200 000, var det i 1996 8 prosent kroater (resten hadde flyktet eller var blitt drept i 1991) og 85 prosent serbere. Noe over halvparten av disse var opprinnelig fra området, resten var serbiske flykt ninger fra krigen i 1995. Overgangen til kroatisk styre også i Øst-Slavonia ble bestemt i den såkalte Erdut-avtalen fra november 1995 (med FNs fredsmekler Thorvald Stoltenberg i en viktig rolle) mellom Kroatia og lokale serbiske ledere i Øst-Slavonia. Kroatia fikk full suverenitet over Øst-Slavonia i januar 1998. Titusener av serbere har etter det forlatt området, de fleste av dem var interne flyktninger som hadde holdt til i husene til internt fordrevne kroatiske flyktninger. Som regel hadde de ingen andre steder å reise til enn Serbia og en ny flyktmngtilværelse der. Deres tidligere hjem andre steder i Kroatia var ofte ødelagt eller overtatt av andre flyktninger, f.eks. kroatiske bosniere. Også en elendig økono misk situasjon med skyhøy arbeidsløshet i de krigsrammede områdene bidrog til at folk brøt opp til enda en usikker framtid. Før sommeren 1999, da den jugoslaviske hæren trakk seg ut av Kosovo etter NATObombingen, var det omlag 6-700 000 serbiske flyktninger i Serbia og Montenegro, mennesker som er kommet i skyggen av de kroater, bos niere og kosovoalbanere som ble drevet på flukt av serbisk aggresjon. Oppmerksomhet også om disses skjebne er ikke bare viktig av humani tære grunner, men også fordi deres vanskjebne - selvforskyldt eller ufor skyldt - vil ligge der som en stadig misnøye og trussel mot en politisk nor malisering, en situasjon som kan vare lenger enn én generasjon. 274
Bosnia-Hercegovina —republikken som skulle nektes liv Selv uten kjennskap til hva som senere hendte av innfløkte og store flyktningstrømmer i Øst-Slavonia (som bare er ett av eksemplene fra Kroatia), skulle en tro at krigen i Kroatia hadde satt en slik støkk i folk fra alle nasjo naliteter i det tidligere Jugoslavia - og i det internasjonale samfunn - at alt ville bli gjort for å unngå flere kriger. I stedet skjedde det motsatte. Det ble ladet opp til en ny krig i Bosnia-Hercegovina, en krig som skulle bli både enda grusommere og mer langvarig. Det hadde sammenheng med at den etniske situasjonen i denne repu blikken var enda mer sammensatt enn i de andre. Slovenia er en slovensk nasjonalstat uten minoriteter av betydning. Kroatia forsøkte å være en kroatisk nasjonalstat uten å ha tenkt godt nok igjennom serbernes situa sjon på forhånd. Bosnia-Hercegovina var på mange måter et Jugoslavia i miniatyr. Med en fredelig oppløsning av Jugoslavia kunne Bosnia-Herce govina også i framtiden ha fungert som eksempel på toleranse og sosialt liv på tvers av religions- og nasjonalitetsgrenser. Med krig og nasjonalistiske markeringer ellers i Jugoslavia var utsiktene til at denne konglomeratstaten skulle klare seg, langt dystrere. Det hjalp ikke at befolkningen i Sarajevo demonstrativt holdt sammen lenge etter at serbere og kroater skjøt på hverandre i Kroatia, og serbere og muslimske albanere var hender i Kosovo. Etter at krigen begynte, ble det riktignok færre blandete ekte skap enn før i Sarajevo. Men i 1993 var fortsatt over 15 prosent av de nye ekteskapene blandete. Det hjalp heller ikke at folk på landsbygda lovte hverandre at de ikke skulle gå løs på hverandre - de hadde jo ikke noe uoppgjort og var vant til å respektere forskjeller. Det hjalp ikke når krigen også i Bosnia-Hercegovina ble presset inn på folk av uforsonlige, nasjona listiske smågrupper, som systematisk gikk inn for å sette mushmer og ser bere opp mot hverandre, eller muslimer og kroater, eller serbere og kroa ter. Det kunne skje ved nattlige angrep på en landsby, der bare én folkegruppe ble rammet, slik at samholdet skulle vike for hevnønsker etter «nasjonale» skillelinjer. Eller ved den klassiske framgangsmåten fra Kroatia med massivt bombardement fra hærens side av lokalsamfunn etterfulgt av paramilitære gruppers massakrering av de gjenværende. Oftest var det ser bere som gikk fram på denne måten, og da var gjerne de lokale serberne forhåndsvarslet og hadde kommet seg ut. Men også kroater og muslimer 275
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
begikk omfattende overgrep mot hverandre og mot serbere. Volden var selvforsterkende. Ideen om oppløsning av Jugoslavia kunne aldri ha oppstått først i Bosnia-Hercegovina. For denne republikken la det en beskyttelse i å være en del av Jugoslavia. Et oppdelt Jugoslavia ville sette selve eksistensen av Bosnia-Hercegovina i fare av den enkle grunn at Serbia og Kroatia begge ville gjøre krav på store områder. Det ville nødvendigvis gå hardt utover mus limene, som er den største folkegruppen, men som ikke har noen mus limsk naborepublikk som er interessert i deres skjebne. I 1991 hadde republikken 43 prosent muslimer, 31 prosent serbere og 17 prosent kroater. Verdt å merke seg er at Bosnia-Hercegovina var den republikken som hadde størst andel av folk som erklærte seg som «jugoslaver», 5 prosent. (I 1981: 8 prosent.) Planleggingen fra serbisk side begynte før krigen i Kroatia var avsluttet. Den omfattet igjen et samarbeid mellom den jugoslaviske hæren og serbiske paramilitære, vapennvuen i isj-oaua ja n u a i i ø u e ai at mye utstyr ble overført til Bosnia. Den nasjonalistiske oppildningen av serbere i Bosnia-Hercegovina begynte enda tidligere. Og da en EU-konferanse i oktober 1991 om Kroatias og Slovenias uavhengighet også spurte om de gjenværende republikkene ønsket uavhengighet, fryktet både muslimene og kroatene i Bosnia-Hercegovina i den grad for å forbli i et Jugoslavia som i praksis var et Stor-Serbia, at de svarte ja. Bosnia-serbernes leder Radovan Karadzic, som samarbeidet nært både med MiloSevic og 2etniklederen Vojislav SeSelj, gjorde det klart at en slik utvikling ville føre til et helvete hvor muslimene kanskje ville gå til grunne. Etter å ha holdt en folkeavstemning hvor bare serbere kunne delta, opprettet de serbiske lederne i november 1991 autonome serbiske om råder (hvor det også bodde mange muslimer og kroater) som skulle utgjøre en serbisk republikk hvis Bosnia-Hercegovina brøt ut av Jugosla via. Frykten for å komme under serbisk herredømme ved å forbli i Jugo slavia ble ikke akkurat svekket hos muslimene og kroatene. I mars 1992 ble det etter krav fra EU holdt folkeavstemning om uavhengighet. Ser berne boikottet den, så deltakelsen var bare på 63 prosent. Av disse stemte 99 prosent for uavhengighet. Den 6. april ble Bosnia-Hercegovina aner kjent som uavhengig stat av EU, og dagen etter av USA. Men allerede den 4. april hadde serberne utropt sin bosnisk-serbiske republikk som uavhengig, Republika Srpska. 276
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
I serbisk propaganda ble krigen som nå fulgte, karakterisert som en spontan oppstand av serberne for å unngå å komme under muslimsk fun damentalistisk styre. Men Bosnias muslimer var langt fra preget av funda mentalisme, det samme gjaldt president Alija Izetbegovic. Han hadde rik tignok som ung, rett etter annen verdenskrig, vært med i «Unge muslimer», som ble forbudt av de kommunistiske myndighetene. Han fikk da tre år i fengsel. I 1983 kom han igjen i konflikt med myndighetene og ble (sammen med 12 andre) anklaget for «kontra-revolusjonær virk somhet» basert på «muslimsk nasjonalisme». Han hadde i lang tid interes sert seg for hvordan den sosiale tenkningen i islam kan møte det moderne samfunns utfordringer. Han hadde vært med på å skrive en «Islamsk dekla rasjon» og hadde før det utgitt en bok om «Islam mellom øst og vest». I rettssaken ble han beskyldt for å ha gått inn for å gjøre Bosnia-Hercegovina om til en etnisk ren muslimsk stat, noe det ikke var grunnlag for å hevde. Dommen lød på 14 års fengsel (etter anke redusert til 11 år). Av disse sonte han nesten 6 år. Izetbegovic var for øvrig den eneste av presi dentene i de etter-jugoslaviske statene som ikke hadde en kommunistisk bakgrunn. Lenge før uavhengighetserklæringen hadde det vært spredte væpnete sammenstøt. Men fra månedsskiftet mars-april begynte den virkelige kri gen. Den jugoslaviske hærsjefen gjorde det klart at hæren var beredt til å «forsvare» serberne i Bosnia. Paramilitære grupper, bl.a. ledet av Arkan, kom inn fra Serbia og gjennomførte massakrer som forårsaket muslimske flyktningstrømmer. Serbisk tungt artilleri begynte bombardementet av Sarajevo, men de fleste innbyggerne fastholdt byens multikulturelle iden titet. I mai trakk den jugoslaviske hæren seg formelt ut av Bosnia-Hercegovina. Men samtidig ble alle de bosniske serberne i den jugoslaviske hæren trukket ut av den og overført til avdelinger i den bosnisk-serbiske utbryterrepublikken, som derved fikk en velutrustet hær på 80 000 mann. Alt utstyr, både tungt og lettere, fulgte med. Med denne kosmetiske ope rasjonen kunne MiloSevic fraskrive seg ansvaret for at det serbisk kontrol lerte Jugoslavia var angriper, og henvise til at det dreide seg om en bor gerkrig. Men i praksis fikk både hæren og de paramilitære gruppene rikelig støtte fra Serbia. Den serbiske hæren i Bosnia ble satt under kom mando av general Ratko Mladic, som også hadde ledet de serbiske styr kene i krigen i Krajina i Kroatia i 1991, og en av dem som etter krigen i Bosnia har stått høyt på listen over ettersøkte krigsforbrytere. 277
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Regjeringen i Bosnia-Hercegovina hadde til å begynne med ikke noen regulær hær til disposisjon, og det lyktes de serbiske styrkene, dvs. kombi nasjonen av regulære hærstyrker og paramilitære, å erobre rundt 70 pro sent av territoriet i løpet av kort tid. Etnisk «rensning» ble rutine. Titusener ble drept, hundretusener var på flukt. Sarajevo og enkelte andre byer ble beleiret og beskutt. Kroatene i Hercegovina var, med hjelp fra Kroatia, bedre militært forberedt enn regjeringen i Sarajevo. De hadde opprettet et eget autonomt område, men kjempet til å begynne med sammen med muslimene mot de serbiske angrepene. Slik var også situasjonen på slutten av krigen. Men fra 1993 til 1994 kom også muslimene og kroatene i kon flikt med hverandre, og i denne perioden raste det en trekant-krig, men uten at det alltid var så lett å se sammenhengene. Kroatiske nasjonalister fulgte det serbiske eksemplet og utropte en egen ministat, Herceg-Bosna. For befolkningen økte anarkiet og frykten ytterligere. Selv om den muslimsk-kroatiske krigen var av begrenset omfang og varighet, var den preget av stor brutalitet. Mest kjent ble de uhyggelige bildene fra kiuatiske kon sentrasjonsleirer og kroatenes ødeleggelse av den gamle brua i Mostar, et enestående kulturminne fra 1500-tallet. Det var ikke et militær-taktisk til tak for å fjerne en veiforbindelse over ei elv, det var for å fjerne et av de mest symbolske uttrykk for en gammel kultur. At det skjedde på dagen 4 år etter Berlin-murens fall, gav ytterligere et perspektiv til de ulike veiene utviklingen i Øst-Europa hadde tatt. Amerikansk diplomatisk engasjement førte til at alliansen mellom kroatene og muslimene ble gjenopprettet i mars 1994. Det gjorde situasjonen langt vanskeligere for serberne, som da ikke lenger stod overfor to fiender som samtidig kriget mot hverandre. Nettopp dette skiftet av allianser i en krig som av mange utenforstående ble forklart med dype etniske motsetninger, viser hvor lite slike forkla ringer har fatt med seg. Ulike etniske identiteter og dermed forskjeller eksisterte på forhånd, men de dype motsetningene var først og fremst en følge av krigen og den etniske «rensningen», ikke en årsak. Dessuten var de etniske identitetene som fantes på forhånd, langt fra tilskåret etter ekstremnasjonalistenes enkle mønster. Mange hadde f.eks. en sterkere jugoslavisk identitet (i ordets opprinnelige betydning) enn en serbisk, kroatisk eller musHmsk, selv om disse betegnelsene også hørte med til vedkommendes identitet. At ordet «muslim» ble brukt som etnisk beteg nelse, skyldes ingen islamsk fundamentalisme, men ble i Titos Jugoslavia rundt 1970 innført som offisielt alternativ ved siden av serbisk, kroatisk, 278
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPØKELSE
jugoslavisk (for dem som ikke ønsket å markere nasjonal tilhørighet på et lavere nivå enn helstaten) og andre. For å markere at tilslutning til den nye staten Bosnia-Hercegovina ikke hadde noe med religiøs tilhørighet å gjøre, begynte muslimene fra 1993 å gå over til å kalle seg bosniaker. En serber i Zagreb eller Sarajevo følte seg ofte mindre knyttet til serbere i Serbia eller serbere på landsbygda i Kroatia og Bosnia enn til kroatene og muslimene lokalt. Og i Bosnia-Hercegovina var det ikke bare serberne i Sarajevo (og andre steder) som reagerte med avsky på andre serberes for søk på å splitte landet og sette folkegruppene opp mot hverandre. Noe liknende gjaldt for kroatene. Kroatene som bodde i områder med sterkt blandet befolkning, identifiserte seg gjerne lett med en multikulturell stat, mens kroater i områder med konsentrert kroatisk befolkning (Vest-Hercegovina) var mer opptatt av sin kroatiske identitet - og gjerne så tettere forbindelser over grensen til Kroatia. Det knytter an til et av de scenariene som var mest fryktet av musli mene, en deling av landet mellom Serbia og Kroatia slik at det oppstod et Stor-Serbia og et Stor-Kroatia på bekostning av muslimene. Slike planer ble diskutert mellom MiloSevic og Tudman, men ble aldri offisielle.
Fredsforsøk og råere krig Det internasjonale samfunns forsøk på å finne fram til en fredsløsning gjennomgikk flere faser. Våren 1992 la Lord Carrington på vegne av EU fram en plan om kantonisering - en felles stat inndelt i tre provinser basert på nasjonale prinsipper og under hensyn til diverse økonomiske og geo grafiske kriterier. For president Izetbegovic var planen det samme som en deling. Den ble avvist. Mens Slovenia og Kroatia ensidig hadde gått ut av Jugoslavia, hadde Bosnia-Hercegovina gått inn for å beholde helstaten, om nødvendig som en løs konføderasjon. Når det prosjektet ikke gikk, hadde Sarajevo fulgt de internasjonale oppfordringene om å arrangere en folkeavstemning før uavhengigheten. Den bosniske regjeringen hadde ikke rustet opp militært, den gjorde alt den kunne for ikke å provosere noen. Men den forbeholdt seg retten til å danne en uavhengig, multietnisk stat der ingen folkegruppe var i flertall, og der den politiske organi seringen ikke skulle tvinge folk inn i etniske båser som var like kunstige 279
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
for manges selvoppfatning som de var i forhold til landets geografi og bosetningsmønster. Senere fulgte en rekke meglingsforsøk, konferanser og fredsplaner. De internasjonale hovedaktørene var FN, USA, EU, sistnevnte noen ganger samlet og noen ganger sprikende, og Russland. USA var til å begynne med under krigene i Jugoslavia nokså tilbakeholdende og overlot mye til europeerne, dvs. EU. Etter at Bill Clinton tiltrådte som amerikansk presi dent i 1993, ble USAs politikk mer innstilt på aktive inngrep, men ikke i form av bakkestyrker. Russlands politikk svingte. Når president Jeltsin hadde konkurranse av nasjonalistiske strømninger, ble den mer serbiskvennlig. FNs sikkerhetsråd hadde i september 1991, under krigen i Kroatia, ved tatt et forbud mot eksport av våpen til Jugoslavia (våpenembargo). Det var et forsøk på å begrense krigshandlingene. Men både i Kroatia og enda mer i Bosnia-Hercegovina ble det åpenbart at forbudet favoriserte den siden som var velutstyrt med våpen på forhånd, nemlig Serbia (den jugoslaviske hæren) og de paramilitære gruppene som fikk støtte derfra. Et av de første kravene fra regjeringen i Sarajevo til verdenssamfunnet da krigen i Bosnia begynte, var derfor å fa opphevet eksportforbudet, slik at den nye staten kunne fa forsvare seg. Dette ble avslått, selv om serberne stadig erobret mer land og gjennom førte sin etniske «rensning». I stedet ble det satset på økonomiske sanksjo ner mot Serbia og Montenegro (vedtatt av FNs sikkerhetsråd mai 1992, provosert fram av uhyggelige scener fra et serbisk angrep mot en brødkø i Sarajevo), konferanser og forhandlinger. En internasjonal konferanse om Jugoslavia i London i august 1992 krevde at Bosnia-Hercegovina skulle forbli ett land og ikke deles i tre adskilte, etnisk «rene» ministater. Konfe ransen kom i stand etter at verden de første dagene i august var blitt sjok kert av fjernsynsbilder fra den serbiske fangeleiren Omarska. Bildene gav bare én assosiasjon: de nazistiske dødsleirene under annen verdenskrig. Opinionen i vestlige land for at noe måtte gjøres, økte. Londonkonferansen var et forsøk på å gjøre noe mer enn å la Lord Carrington drive sitt reisende diplomati som EUs spesialutsending. Konferansen sluttet opp om Bosnia-Hercegovina som selvstendig stat. Grensene skulle ligge fast, og etnisk «rensning» skulle ikke godtas. Arbeidet med å fa til en ordning skulle videreføres av en konferanse i Genéve. Fredsmeglerne Cyrus Vance (for FN) og David Owen (for EU) la så våren 1993 fram en plan som 280
NASJONALISME SOM FRIGJORING OG SPOKELSE
innebar en svak sentralmakt og deling av landet i ti forvaltningområder, tre styrt av serberne, tre av kroatene og tre av muslimene. Sarajevo skulle være et felles område. Serberne, som i 1991 utgjorde 31 prosent av befolkningen, skulle fa 42 prosent av territoriet. Muslimene, som utgjorde 44 prosent av befolkningen, skulle fa 29 prosent. Planen var et forsøk på å skaffe fred gjennom kompromisser ut fra den foreliggende situasjonen. Men nettopp den gjorde at serberne forkastet den. På det tidspunktet kontrollerte de rundt 70 prosent av arealet og mente at planen gav dem for lite. Det var dessuten tydelig at de ikke ville gi opp sin egen republikk og tok sikte på å slå den sammen med Serbia. MiloJevic var villig til å godta planen for å unngå skjerpede sanksjoner, og fordi han mente at bosnia-serberne var for opptatt av prosentene ved arealfordelingen og ikke så fordelene med planen. Han fikk en motvillig Karadzic til å skrive under. Løsningen for Karadzic var å la bosnia-serbernes «parlament» behandle den. Selv om både MiloSevic og den greske statsministeren var til stede (undertegningen av planen hadde skjedd like før i Athen), ble planen avvist. USA reagerte også negativt på planen (men uten åpent å avvise den) og mente at den i for stor grad godtok den etniske «rensningen» som et utgangspunkt. Den neste planen, som ble forhandlet fram av David Owen og Thor vald Stoltenberg (han hadde overtatt som FNs fredsmegler), gikk enda lenger i en oppsplitting av Bosnia-Hercegovina. Dette forsøket på å komme serberne mer i møte, ble avvist av den muslimskdominerte regje ringen i september 1993. Enda en fredsplan, lagt fram av den såkalte «kon taktgruppen» (USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Tyskland) sommeren 1994, ville gi 51 prosent av landområdet til den muslimskkroatiske føderasjonen (som var opprettet våren 1994 etter krigen mellom de to forbundsfellene) og 49 prosent til serberne. Også denne planen ble støttet av Milosevic. Men Karadzic sa nei. Det førte til at MiloSevic inn stilte hjelpen til bosnia-serbeme. Som takk ble FN-sanksjonene mot Serbia redusert. Parallelt med alle de mislykte forhandlingene ble det av FN og frivillige organisasjoner organisert en stor humanitær hjelpeinnsats, bl.a. en lang varig luftbru med forsyninger til Sarajevo. FN bidrog også med fredsbeva rende styrker for å fa hjelpen fram. NATO fikk i oppdrag å håndheve et militært flyforbud over Bosnia. NATO-fly skulle også være til disposisjon for å trygge de «sikre områdene» som ble opprettet rundt seks byer i juni 281
ØST-EUROPA ETTER MURENS FALL
1993 (muslimske enklaver, det vil si innestengte områder på serbisk-kontrollert territorium, bl.a. Srebenica). De var bevoktet av lett utstyrte FNstyrker, som dermed kunne komme i en gisselsituasjon. Det tydeliggjorde et av problemene med FN-styrkene. De hadde opprinnelig en fredsbeva rende oppgave og skulle bl.a. yte humanitær hjelp og hindre at konflikten spredte seg. De fikk etter hvert også fredsskapende oppgaver, og det forut satte i langt større grad at de måtte kunne bruke makt og ta stilling. Men dermed kom de i konflikt med den humanitære oppgaven som forutsatte samarbeid med alle parter. De var heller ikke utstyrt for å kunne bruke makt i større omfang. Det viste seg da FN-soldatene i Srebenica bare måtte se på da byen, det «sikre» området, ble erobret av serberne i juli 1995, en erobring som førte til krigens verste enkeltmassakre. De 400 lett bevæpnete nederlandske FN-soldatene var ment å være et symbol på internasjonalt ansvar. I praksis ble de et symbol på internasjonal maktesløs het eller ansvarsfraskrivelse. Avslutningen på kii^en kom ogsaå i 1995. Etter en våpenhvile de første månedene av året (forhandlet fram av tidligere president Jimmy Carter) startet den bosniske regjeringshæren en kraftig offensiv i mars. Og i mai startet den kroatiske hæren gjenerobringen av de serbiskkontrollerte områdene i Kroatia ved å ta Vest-Slavonia, som stod under FN-beskyttelse. Et serbisk bombardement av Sarajevo senere i mai ble besvart med NATO-bombing, hvoretter bosnia-serberne tok flere hundre FN-soldater som gisler. Serbia var nå opptatt av å forbedre forholdet til Vesten og bidrog til at gislene ble løslatt. Blodbadet i Srebenica i juli (på toppen av all tidligere råskap) var noe av det som bidrog mest til at det ble for vanskelig for omverdenen å nøye seg med humanitær hjelp og retorikk. Nå var det Frankrike som snakket høy est om å gripe inn militært. Men både Storbritannia og USA var til bakeholdende. Et granatangrep på markedsplassen i Sarajevo i august med 37 drepte og 85 sårede gjorde et nytt uhyggelig inntrykk på TV-skjermene. Etter amerikansk press satte NATO i gang en to ukers kraftig bom bing av serbiske mål i Bosnia for å tvinge serberne til å fjerne sine tunge våpen fra åsene rundt Sarajevo. De første bombetoktene av NATO-fly hadde funnet sted i april 1994 mot serbiske styrker som angrep Gorazde, et av de «sikre» områdene. Den omfattende bombingen etter angrepet på markedsplassen i Sarajevo var medvirkende til at bosnia-serberne gav full makt til MiloSevic, som hadde skjønt at serberne ikke hadde mer å hente, 282
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
om å forhandle for dem. Det var ikke bare bombingen som gjorde ut slaget. Også den militære situasjonen på bakken utviklet seg negativt for serberne. En kraftig muslimsk-kroatisk offensiv førte til at titusener av ser bere flyktet, mange av dem til Øst-Slavonia, den delen av Kroatia som fortsatt var under serbisk kontroll. Og i begynnelsen av august, altså før Sarajevo-massakren, hadde Kroatia med stilltiende amerikansk samtykke erobret Krajina (operasjon «storm»), som serberne i Kroatia hadde holdt i fire år. 170 000 serbere flyktet derfra, mange til Bosnia eller videre til Ser bia og Montenegro. Kombinasjonen av NATO-bombingen og de ser biske militære tilbakegangene i Kroatia og Bosnia gjorde at det nærmet seg en slutt på krigen. Serbia gjorde det samtidig klart at hvis den serbiske flyktningstrømmen økte, kunne landet komme til å gripe inn direkte. På sin side var Tudman ikke interessert i at muslimene skulle bli for sterke i Bosnia, for nå var det regjeringshæren som var mest på offensiven. Izetbegovic fryktet å bli helt isolert; på tross av USAs engasjement for bombing av de serbiske stillingene hadde president Clinton tidligere samme måned lagt ned veto mot et kongressvedtak om å oppheve våpenembargoen. Da serberne hadde fjernet sine tunge våpen fra omegnen av Sarajevo, ble bombingen innstilt, og i oktober var våpenhvilen et faktum. Nå var det særHg den bosniske regjeringen som måtte presses. Fredsforhandbngene foregikk tre uker i november på en amerikansk flybase i Dayton, Ohio. De tre presidentene Izetbegovic, MiloSevic (på vegne av bosniaserberne) og Tudman deltok. Forhandlingene førte fram til en avtale som ble undertegnet i Paris i desember. Den såkalte Dayton-avtalen gjorde slutt på krigen i Bosnia-Hercegovina. FNs sikkerhetsråd vedtok dagen etter undertegningen av avtalen at gjennomføringen skulle overlates til en godt utrustet internasjonal styrke på 60 000 under NATO-kommando, og med soldater fra NATO-land og 16 land utenfor NATO (IFOR, Implementation Force, senere med det nye navnet SFOR, Stabilization Force). FN var nå - gjennom NATO - innstilt på aktiv bruk av makt i til felle avtalen ikke ble overholdt. Dessuten ble det organisert en lang rekke andre aktiviteter for å sikre freden og gjenoppbygge samfunnet, både fysisk og sosialt. Både FN (politistyrker), EU (fysisk gjenoppbygging), OSSE (valgplanlegging, menneskerettigheter), FNs høykommissær for flyktninger, Krigsforbryterdomstolen i Haag (opprettet av Sikkerhetsrådet 1993) og andre instanser hadde viktige oppgaver. Avtalen innebar at delingen av Bosnia-Hercegovina som hadde oppstått 283
ØST-EUROPA ETTER MURENS FALL
ved etableringen av den serbiske republikken, krigføringen og den etniske «rensningen», langt på vei, men ikke fullt ut, ble akseptert. Bosnia-Hercegovina skulle fortsatt være én stat med de samme yttergrenser som da den var jugoslavisk delstat. Denne staten skulle bestå av to enheter, Føderasjo nen Bosnia-Hercegovina (kroatisk-muslimsk) med 51 prosent av arealet og Den serbiske republikken med 49 prosent. Sentralregjeringen skulle ha ansvaret for utenrikspolitikk, utenrikshandel, pengepolitikk og kommuni kasjoner. Sarajevo skulle gå inn i den kroatisk-muslimske føderasjonen. Frie valg skulle organiseres etter en viss tid. Flyktninger skulle fa vende til bake til sine hjemsteder. Med avtalen ble de økonomiske sanksjonene fra FN og EU mot Jugoslavia (Serbia, Montenegro) hevet, likeså våpenembargoen mot det tidligere Jugoslavia. Alle parter var misfornøyd med noe som for dem var viktige punkter i avtalen. Serberne reagerte bl.a. på Sarajevos stilling, muslimene på at områder som var blitt etnisk «renset», ble værende under serbisk kontroll (bi.a. Srebenica). Misnøyen og frykten ble demonstrert da mange av Sarajevos serbiske innbyggere flyktet i februar 1996. Krigen hadde lyktes i å ødelegge mye av det fellesskapet som hadde eksistert mellom de etniske gruppene der. Alle de serbiske angrepene, snikskytterne, ødelagte vann-, gass- og matforsyninger hadde ført til at muslimske paramilitære grupper myrdet serbere, ofte etter tortur, også serbere som sluttet opp om et multietnisk Sarajevo og hadde vist det ved å støtte regjeringen. Da de muslimske myndighetene i samsvar med Dayton-avtalen skulle overta noen serbiskkontrollerte forsteder, oppstod det lange kolonner med ser bere som flyktet fra byen med alt de kunne fa med seg av eiendeler. Mus limske ungdommer forsøkte å plyndre det som ikke var tatt med. Men ofte lyktes det for serbiske paramilitære eller beboerne selv å sette fyr på boligene så ikke noe skulle falle i muslimenes hender. Regjeringen kom ut med en erklæring om at alle kunne bo trygt i Sarajevo, uten at det vir ket beroligende. Serbiske brannfolk hadde flyktet, og muslimske brannfolk holdt seg tilbake av frykt for å bli angrepet av serbiske paramilitære. Den internasjonale IFOR-styrken forholdt seg passiv. Den ville ikke risi kere å gå utover sitt mandat.
284
Fred eller våpenløs krig? Bosnia-Hercegovina hadde omsider fatt sin fred. I 1991 hadde republik ken 4,3 millioner innbyggere. Av disse ble trolig rundt 250 000 drept, over 200 000 såret og 13 000 varig invalidisert. I 1998 var fortsatt over 20 000 savnet. Noen ble etter hvert funnet i massegraver. Det var ca. 2,5 millioner flyktninger og fordrevne. Hvor mange kvinner som ble voldtatt, er det vanskelig å finne sikre opplysninger om. Voldtektene skjedde ikke bare ved at soldater tok seg til rette, som det ofte har skjedd i krig. Det var et bevisst virkemiddel i den etniske «rensningen» og ydmykingen både i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Noen ganger ble slike aksjoner startet ved at paramilitære rykket inn i en landsby og voldtok kvinner uten å for søke å skjule det. Litt senere kunne de komme tilbake og tilby innbyg gerne å forlate stedet «frivillig». Andre ganger skjedde voldtektene i fan genskap. Det kunne være serievoldtekter som del av en tortur som skulle ende med døden. Målet kunne også være å gjøre kvinnene gravide, og beholde dem så lenge at de ikke lenger kunne foreta abort, men måtte føde «en serber» (Allen, 1996). De materielle ødeleggelsene var også svære. Store områder var dessuten minelagt. Det er beregnet at omtrent 400 000 miner lå igjen i 17 000 minefelt da kngen sluttet. Bruttonasjonalproduktet for Bosnia-Hercego vina var lavt nok før krigen. I 1995 hadde det sunket til 23 prosent av 1991-tallet, ifølge Verdensbankens opplysninger. Industriproduksjonen var nede på 10 prosent av førkrigsnivået. Arbeidsløsheten var på 80 prosent. Det er for tidlig å si noe om hvilke muligheter Bosnia-Hercegovina har til å lege krigens sår. Det rapporteres om mye godt arbeid både fra landets egen befolkning og internasjonalt personell. Men det rapporteres også om store problemer med å fa den samlede statsenheten til å fungere. Økono mien er dårlig integrert mellom Republika Srpska og Føderasjonen Bos nia-Hercegovina (kroatisk-muslimsk dominert). Selv om en felles myntenhet ble innført i 1998, sirkulerte andre valutaer ved siden av den så sent som i 1999. De politiske utbrytningstendensene hos serbiske og kroatiske ledere har også vært merkbare. Dessuten har det vært splittelsestendenser innen de forskjellige leirene. Og mens bosniakene (vesentlig muslimer) har følt at den sentrale statsenheten undergraves, har mange serbere og kroater ment at bosniakene har prøvd å fa til en mer sentralisert stat enn 285
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
det var lagt opp til i Dayton-avtalen, en stat som de ville komme til å dominere. Mange av etterkrigstidens lokale makthavere er de samme som aktivt brøt ned det gamle samlivet mellom folkegruppene. I slutten av 1997 fikk den øverste internasjonale representanten (the High Represen tative) for gjenoppbygging og hjelpearbeid utvidete fullmakter til å avskjedige tjenestemenn som ikke ville samarbeide, og tvinge igjennom løsninger når saker hadde kjørt seg fast. Det kunne virke gunstig for å fa fjernet bremseklosser i integreringen og gjenoppbyggingen, men var sam tidig en form for undergraving av et annet av hovedmålene for det inter nasjonale engasjementet, å bygge opp et lokalt demokrati. Jacques Klein, nestkommanderende hos Den øverste representanten, pekte i juli 1999 på at utlendingenes pengebidrag til gjenoppbygging ikke automatisk gav dem politisk autoritet. «Dayton avsluttet volden, men ikke krigen. Den ut kjempes fortsatt i forvaltningen, økonomien og politikken av folk som ikke ønsker å gi opp sin makt.» (Wall Street Journal 7.7.1999.) Krigen i Bosnia-Hercegovina ble brennpunktet for det gamle Jugoslavias blodige sammenbrudd. Republikken var et mim-Jugoslavia som var uhyre sårbart når det multietniske Jugoslavia ikke lenger bestod som en ramme og tilleggsidentitet. Republikken kunne likevel ha klart seg på egen hånd, folk satt ikke og ventet på å fa gå løs på hverandre. Hadde de gjort det, hadde det ikke vært behov for noen etnisk «rensning» for å bryte opp samfunnsbåndene. Den etniske «rensningen» kunne heller ikke vært gjen nomført av lokale krefter uten solid støtte utenfra. Og støtten kom fra et regime som utmerket seg ved en nasjonalisme som bare var opptatt av ser bernes situasjon, et regime som også brukte sin mediemakt til å skape frykt for og motvilje mot andre folkegrupper, et regime som selv var kommet til makten ved å manipulere et utgående kommunistisk diktatur over i et fasadedemokratisk nasjonalistisk ensrettingsstyre. At verden utenfor ikke visste hvordan den skulle forholde seg, er det lett å moralisere over etterpå. Alle hadde sine prismer å se det gjennom. Selv om USA nettopp hadde triumfert i Golf-krigen, lå erfaringene fra Vietnam der og skremte, ikke bare i underbevisstheten, men i åpen argumentasjon i politikk og medier. Det gjaldt å unngå å bli blandet inn i noe man stod i fare for ikke å komme ut av igjen. Men mange politikere og kommentatorer - i USA og andre land - hadde en aktivistisk retorikk som ikke stod i forhold til de tiltakene de selv var villige til å gjennomføre. Det kan kritiseres uten å skulle gjelde for billig etterpåklokskap. Noe liknende kan sies om noen av de vurde286
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
ringene som ble gjort om konfliktens karakter. At alle parter gjorde over grep, ble ikke sjelden generalisert til at krigen hadde tre parter som fikk dele ansvaret. Man kan selvsagt ha en slik oppfatning, men ikke begrunnet med at alle gjorde overgrep. For der var forskjellene store. Og ikke minst var forskjellene store når det gjaldt igangsettingen. Våpenboikotten gjaldt alle, men favoriserte den parten som var velutrustet på forhånd og som fikk god støtte fra nabolandet Serbia. Den lovlige regjeringen som fikk sin internasjonale anerkjennelse og sitt FN-medlemskap da krigen startet, var derimot ikke militært velutrustet. Denne nye staten, som av ytre omsten digheter nærmest ble tvunget til å erklære sin selvstendighet, fikk aldri en sjanse til å prøve et normalt liv. Sammenliknet med Bosnia-Hercegovina var konflikten i Kosovo, som lå i en slags dvale så lenge Bosnia-krigen pågikk, både enklere og vanskeli gere. Enklere fordi det bare var to interne hovedparter, ikke tre, og med én av folkegruppene i overveldende flertall. Vanskeligere fordi historiefor ståelsen der har hatt et spesielt sterkt nasjonal-symbolsk og følelsesmessig preg. Det gjelder i særlig grad serberne, som har vent seg til å se Kosovo som den mest nasjonal-hellige del av Serbia. Men serbernes fiksering på middelalderhistorien provoserer albanerne - uavhengig av nåtidens demo grafiske situasjon. Var ikke albanerne, som oppfatter seg som etterkom mere av de gamle illyrere, der lenge før de slaviske serberne kom? Var ikke Kosovo-byen Prizren et utgangspunkt for den moderne albanske nasjona lismen på slutten av 1800-tallet? Og for å gjøre det enda vanskeligere å finne en løsning: Nettopp i Kosovo var det at MiloSevic hadde bygd opp sin karriere med nasjonalisme som legitimering. I forhold til det bildet han hadde skapt av seg selv, hadde han spesielt lite å gå på der.
Oppløsningen av Tsjekkoslovakia fredelig, men unødvendig? I forhold til all den vold og lidelse som fulgte med oppløsningen av Jugo slavia, er oppløsningen av Tsjekkoslovakia den reneste solskinnshistorien. Da de tsjekkiske og slovakiske landene gikk sammen i den nye staten Tsjekkoslovakia i 1918, hadde de ingen erfaringer med å leve i samme stat. Både tsjekkerne og slovakene hadde riktignok hørt under Østerrike287
ØST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Ungarn. Men tsjekkerne hadde tilhørt den østerrikske delen og slovakene den ungarske. Også lenger bakover i tid hadde de forskjellig politisk histo rie. Samlivet i Tsjekkoslovakia i mellomkrigstiden bød på friksjoner, de mer industrialiserte og velutdannete tsjekkerne hadde en tendens til å innta formynderholdninger overfor slovakene. Sentraliseringen av staten var relativt sterk. Hitler brukte det slovakiske ønsket om større selvstyre som et av sine virkemidler til å bryte ned Tsjekkoslovakia, fra mars 1939 og til 1945 eksisterte det en tysk-kontrollert «uavhengig» slovakisk stat. Under det kommunistiske styret fra 1948 var sentraliseringen igjen sterk. En for mell oppmykning ble gjort i 1968, da ble Tsjekkoslovakia en forbundsstat. Da kommunismen falt og ytringsfrihet ble innført, førte det til at også tidligere forbudt slovakisk nasjonalisme fikk et spillerom. Mindre grupper kjørte fram ønsket om et selvstendig Slovakia, uten at det så ut til å fenge. Men mange ønsket noe mer selvstyre innen helstaten. Utviklingen fram til uavhengighet er et eksempel på hvordan nasjonalistisk agitasjon kan fa en egenstyrke og appellere så sterkt til identitet og æresfølelse at det blir vanskelig å snu. I så måte kan utviklingen i Slovakia minne om Jugoslavia. Det er tvilsomt om slovaker flest ønsket å lage sin egen uavhengige stat. I nesten alle meningsmålinger fra 1990 til 1993 oppgav over tre ^erdedeler at de ønsket å ha en felles stat med tsjekkerne. At det likevel gikk mot en oppløsning, skyldes ikke bare slovakene med Vladimir Me£iar som stats minister, men også tsjekkerne med sin statsminister Våclav Klaus. Mens slovakene gikk inn for en løsere fellesstat, sa tsjekkerne nei. Hvis det skulle være så løst, kunne like gjerne det hele oppløses. Etter valgene i Tsjekko slovakia i juni 1992 ble lederne for det største partiet i den tsjekkiske del staten og det største i den slovakiske derfor enige om at forbundsstaten skulle oppløses. Ulike forslag med sikte på en fortsatt tsjekkoslovakisk stat var tidligere blitt avvist. Heller ikke president Våclav Havels engasjement for å bevare Tsjekkoslovakia førte fram. I Slovakia hadde ønsket om uav hengighet fått stadig større oppslutning, og tsjekkerne fant det da uinteres sant å gå inn på forslag som i siste liten ble fremmet fra slovakisk hold om en løs konføderasjon for å bevare en rest av helstaten. Høsten 1992 ble preget av forhandlinger om hvordan oppløsningen av Tsjekkoslovakia skulle foregå. Det lyktes å komme til enighet. Oppløsningen av den tsjek koslovakiske staten skjedde dermed i fordragelighet og helt fredelig, i motsetning til krigene som fulgte med oppløsningen av Jugoslavia. En slo vakisk grunnlov ble vedtatt i september, og Slovakia ble en selvstendig stat 288
NASJONALISME SOM FRIGJØRING OG SPOKELSE
1.1.1993. I forhold til Jugoslavia ble prosessen lettet ved at den ikke førte til nye etniske minoriteter. Slovakene holdt til i Slovakia, tsjekkerne i Tsjekkia, det var f.eks. ikke noen stor tsjekkisk bosetning i en del av Slo vakia på linje med serberne i Kroatia.
Alt handler ikke om oppløsning Avviklingen av kommunismen bidrog altså til økt statlig oppsplitting i Øst-Europa, og enda mer når Sovjetunionen tas med. Reformkommunismen med sin utvidete ytringsfrihet førte til at nasjonalisme lettere kunne uttrykkes enn før. Der hvor et tidligere tap av nasjonal selvstendighet var knyttet til innføring av kommunismen, som i Baltikum, ble overgangen til demokrati knyttet sammen med nasjonal frigjøring. Men også der hvor flernasjonale statsdannelser var eldre enn kommunismen, som i Tsjekko slovakia ogjugoslavia, fikk ulike nasjonalismer en ny sjanse. I Tsjekkoslo vakia var det ikke noe uimotståelig press som førte til oppløsningen. Det var det heller ikke i Jugoslavia - sterke krefter forsøkte å beholde fellesstaten så lenge som mulig. Men i den delen av Jugoslavia der nasjona lismen først ble sluppet løs, Serbia, skjedde det før demokratisering og ytringsfrihet fikk en sjanse. Den var et maktmiddel ovenfra og bidrog gjennom ensidighet til at andre følte seg presset til å bli tilhengere av uavhengighet for sine republikker, siden én republikks autoritære nasjo nalisme rev grunnlaget vekk under et fortsatt samarbeid. Men avviklingen av kommunismen har også ført til andre nasjonale tendenser enn økt statlig oppsplitting. Det er ennå for tidlig å si hvor langt det vil gå, men når den ene staten etter den andre ønsker medlemskap i EU og NATO, innebærer det en vilje til å gi opp deler av den nyvunne nasjonale selvstendigheten (i forhold til sovjettiden) i håp om at det vil føre til en høyere levestandard og en større sikkerhet. Så langsomt som utvidelsesprosessene foregår både i EU og NATO, og med så harde betingelser, kan det imidlertid se ut som at Vestens vilje til å foreta tilpas ninger av egne strukturer for å imøtekomme de tidligere kommuniststate nes ønsker om å delta i et forpliktende fellesskap, er liten. Nåløyet skal være trangt. Det kan føre til nye skiller i Øst-Europa, like smertelige å leve med for dem som kommer på feil side, som «jernteppet» var det.
ETTERORD NOEN PERSPEKTIVER PÅ 1989 OG ÅRENE ETTER Selv om landene i Øst-Europa og de herskende partiene der før 1989 van ligvis ble kalt kommunistiske, hadde samfunnene ifølge den offisielle for ståelsen av marxismen ennå ikke nådd det kommunistiske stadium med full sosial harmoni, tilfredsstillelse av materielle behov og bortfall av statens tvangsmakt. For befolkningen var dette paradiset en teoretisk talemåte. I 1989, da de kommunistiske regimene falt, følte mange i Øst-Europa at lykkelandet kanskje var i sikte likevel, men definert annerledes: Politisk fri het, økonomisk velstand, nasjonal uavhengighet. Den sterke gledesfølelsen over noe så utrolig som diktaturenes sammenbrudd tente lysende håp om en bedre framtid, også i hverdagen. Nå kunne det bare gå framover. Snart gikk det opp for folk at den nye virkeligheten så visst ikke var noe lykkeland. Urealistiske håp som hadde glimtet til som fyrverkeri mot nattehimmelen, døde ut. Det fantes ingen snarvei til morgenrøden, ver ken før eller etter 1989. At sammenbruddene i 1989 kan gjøres forståelige ut fra svakheter ved de gamle regimene, betyr ikke at de nærmest var uunngåelige. Men en analyse av slike forhold kan gjøre det lettere å forstå både de etterfølgende samfunnstypenes karakter og at prosessene stort sett forløp fredelig. Mange forhold kan trekkes inn. Et av de viktigste var at regimene i økende grad mislyktes med sin økonomiske politikk. I noen land var det svært tydelig (på ulike måter gjaldt det så forskjellige land som Polen og Romania), i andre land var de økonomiske problemene mindre tydelige (f.eks. DDR og Tsjekkoslovakia). Med dårligere økonomiske resultater over en viss tid ble det vanskeligere for befolkningen å godta kommunist partiets rett til å styre. Det førte ikke direkte til opprør, men gjorde det lettere for andre enn menneskerettsopptatte dissidenter å gå mot regimet hvis en anledning bød seg. 291
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
En annen svakhet var det økende gapet mellom den offisielle ideolo gien og den sosiale virkeligheten. Det var ikke bare undersåttene som vis ste at ledernes selvskryt om oppslutningen om regimet (demonstrert i «valg» med rundt 99 prosent av stemmene) og arbeiderklassens lykke var tomme talemåter. Makthaverne visste det selv. Mange av dem hadde en ideologisk overbevisning som kan sammenliknes med en prest som i sitt hjerte utvikler seg til ateist, men som fortsetter i stillingen av bekvemmelighetsgrunner. For partieliten var en slik holdning desto mer fristende siden det også fulgte materielle privilegier med. Et løgnbasert samfunns system faller selvsagt ikke sammen av seg selv, da ville vi nok ha sett hyp pigere maktskifter andre steder i verden også. Men når et slikt regime set tes under press og de vanlige forsvarsmidlene ser ut til å svikte, og når det alternative samfunnssystemet dessuten ser ut til å ha plass også for med lemmer av den gamle eliten, da kan motstandsviljen bli alvorlig svekket. De vanlige forsvarsmidlene som sviktet, var bruken av militær makt for å holde nede et opprør. Selv om hvert av landene selv hadde formidable maktmidler som kunne settes inn mot befolkningen (slik Polens kommu nister demonstrerte så sent som i 1981), var de i siste instans avhengig av sovjetisk støtte. Sovjetunionen hadde flere ganger demonstrert at det var grenser for hvor langt en kommunistfiendtlig befolkning eller en reforminnstilt lokal partiledelse fikk lov til å gå. Frykten for nye sovjetiske inva sjoner hvis noen gikk over streken, var derfor viktig for regimene. Da Gorbatsjov ønsket å konsentrere kreftene om å rette opp den vanskelige situasjonen i Sovjetunionen (noe han ikke klarte), ble de østeuropeiske lederne overlatt til seg selv, sin manglende ideologiske overbevisning og sine lands økonomiske problemer. Tvilen på at det var riktig å bruke makt mot protester, vokste etter hvert som andre land slapp til opposisjonen. Men denne domino-effekten virket ikke automatisk, det demonstrerte Ceau§escu i Romania. Hvem var det som så veltet regimene, og på hvilket grunnlag gjorde de det? Det var to hovedgrupper, den ene utenfor kommunistpartiene, den andre innenfor. Den siste hadde ikke som mål å styrte kommunismen, men å reformere den. Slike reformkommunister kom til å prege mye av utviklingen i noen land (f.eks. Ungarn), mens de var vanskelig å fa øye på i andre. At deres reformhensikter ofte utviklet seg i radikal retning, skyld tes at noen av dem innså at konsekvensen av reformene måtte være et dypere oppgjør med regimet (i og for seg en bekreftelse av Brezjnevs syn 292
ETTERORD
da han invaderte Tsjekkoslovakia i 1968). Andre følte det nok ikke slik, men registrerte at maktforholdene gjorde mellomløsninger til et uaktuelt alternativ, og valgte da å gå sammen med opposisjonen. Opposisjonen utenfor kommunistpartiene hadde ulik styrke og ulik utforming av de opprinnelige kravene i de forskjellige landene. Sterkest var den i Polen, med bakgrunn i Solidaritets mangeårige kamp og den katolske kirkens uavhengige posisjon. En erfaring fra streiketradisjonen i Polen var at økonomiske krav ofte gikk over i politiske krav. I mange av landene var det relativt fa som var aktivt opposisjonelle over lengre tid eller som var med og tok initiativ under begivenhetene i 1989. En langt større del av befolkningen ble med i demonstrasjoner som var med på å legge press på myndighetene om å komme med innrømmelser eller trekke seg. Presset ble merkbart når myndighetene ikke var i stand til å svare med utkommanderte arbeidermasser i motdemonstrasjoner eller våget å satse på en storstilt maktanvendelse. Utenom denne store gruppen var alle dem som holdt seg passive, men som samtykket i en forandring. Hva forandringen skulle bestå i, var mindre klart. Det var ikke krav om kapitalisme som mobiliserte massene. Politiske frihetskrav stod i første rekke. Men det var også utbredte ønsker om en friere økonomi, uten at prinsipper eller detaljer var utformet i noe program. At overgangen til et nytt politisk og økonomisk system også skulle innebære økte sosiale skil ler, var ikke nevnt. Bildet av revolusjonære masser som skyver makthaverne fra skanse til skanse, passer dårlig på det som skjedde i Øst-Europa. Avviklingen av de gamle regimene tok svært forskjellige former, fra «forhandlingsrevolusjonen» i Polen til voldsutgytelsen i Romania og nasjonalistisk borgerkrig i Jugoslavia. At de fleste av de gamle makthaverne godtok nederlaget - eller så de nye mulighetene for seg under kapitalismen - uten først å sette hardt mot hardt, sørget for at de fleste overgangene var fredelige og gjorde sam funnslivet i 1990-årene langt mindre bittert enn det kunne ha blitt. En annen faktor som gjorde det lettere å fa til fredelige overganger, var at det ikke samtidig foregikk noen sterk stormaktsrivalisering som kunne ha fris tet en eller flere av dem til å blande seg inn. Oppgaven for de nye makthaverne - som snart også omfattet tidligere kommunister - var formidabel. Både et politisk system og et økonomisk system skulle erstattes med noe nytt. Samtidig skulle det være økonomisk vekst. 293
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
Hva har så folk fatt ut av disse omfattende forandringene? I de fleste av landene er det etablert demokratiske styreformer. De kan kritiseres for å være utilstrekkelige og ha mange svake sider. Men det er likevel en bedrift å ha fatt det til i så mange land med så ulike forutset ninger og under så vanskelige økonomiske forhold. Økonomisk har de landene som har drevet en mest aktiv reformpoli tikk, lagt om systemet til markedsøkonomi, selv om det også i slike land (f.eks. Polen) gjenstår mange vanskelige oppgaver knyttet bl.a. til store industribedrifter. Men også i land som er kommet kortest i reformarbei det, er det tatt avgjørende skritt bort fra den gamle statsplanøkonomien. Samtidig som systemet skulle legges om, skulle de økonomiske resultatene bli bedre. Og her har det sviktet i langt større grad enn noen hadde fore stilt seg. Noen fa land har etter ti år kommet opp på det nivået (målt i BNP) som de var på i 1989. De andre ligger etter ti år fortsatt under. Det betyr at befolkningen har måttet bære store byrder og har fatt sin levestan dard til dels kraftig redusert i stedet for å gå inn i det lykkelandet som kapitalismen skulle være. Denne økonomiske nedgangen er kombinert med økte klasseforskjeller og en langt større usikkerhet for hva morgen dagen bringer enn folk var vant til i de grå og stagnerte kommunisttidene. Særlig i de landene som fortsatt ligger langt under sitt 1989-nivå, begyn ner det å bli patetisk når politikerne - på samme måte som det kunne skje under kommunismen - forteller at det må bli enda litt verre før det kan bli bedre. Ikke bare patetisk, men til og med kanskje farlig for ferske demokratier, hvor vanlige folks, ikke menneskerettsforkjempernes, tillit til systemet er spesielt avhengig av resultater. En generell erfaring både fra det økonomiske og politiske liv er at så omfattende samfunnsendringer over kort tid er mer komplekse enn de fleste hadde forutsett. Ting tar tid. Og kompleksiteten gjelder ikke bare politiske institusjoner og folks manglende trening i demokratiske proses ser. Den gjelder minst like mye det økonomiske livet. Markedsøkono miens aktører opererer ikke i et tomt rom. Konkurranse er et abstrakt begrep før det blir praktisert i en konkret sosial sammenheng. Hva kon kurranse konkret skal være, bestemmes bl.a. av de formelle institusjonene som blir etablert for det økonomiske livet. Siden det ved overgangen til markedsøkonomi i Øst-Europa var et mål å redusere statens betydning for økonomien, var det en tendens til at oppbygningen av økonomiske institusjoner eller rammer, som staten var den eneste som kunne etablere, 294
ETTERORD
ble neglisjert. Samtidig var de uformelle normene, som også påvirker atferden fundamentalt, men uten å være underkastet politiske vedtak, ofte annerledes enn i samfunn som i mange år hadde praktisert politisk demokrati og markedsøkonomi side om side. Det betyr ikke at de auto matisk var mindreverdige i forhold til vestlig praksis - det er et typisk uttrykk for vestlig selvgodhet å hevde det. Men mange i Vest-Europa og USA glemmer at kapitalisme allerede fins i mange utgaver på kloden, avhengig av lokal kulturbakgrunn og hvilke samfunnskrefter som har kunnet påvirke utviklingen. Da kan det lett oppstå ulike former for «røver-kapitalisme», korrupsjon osv. Overlevelsesstrategier fra et diktatur med mangel-økonomi vil derfor være en del av det kulturgrunnlaget som en kapitalisme plantet ovenfra vil ta sin form fra. Det samme vil maktvanene hos elitepersoner i det samme diktaturet (ofte de nye kapitalis tene) være. Det kan være fornuftig (men vanskelig) å søke å endre noen av de gamle normene som gjør en nyetablert kapitalisme mindre spiselig, ved å bygge formelle institusjoner og rammer. Men det er moralistisk å anklage dem som innfører dette systemet etter anbefalinger av det øko nomisk sterke Vesten, med å si at systemet i seg selv er bra, men gjen nomføringen slepphendt. Dersom tradisjonell konservativ tenkning hadde stått sterkere i vestlig ideologisk debatt rundt 1989 enn den nyliberalistiske, ville det kanskje ha kommet flere advarsler mot så brått og ukritisk å skulle modellere et sam funn etter forholdsvis enkle teoretiske retningslinjer. Helt siden Edmund Burke i 1790 reflekterte over den franske revolusjon, har konservatismen forkastet brå omveltninger eller teoretisk funderte forandringer. Nødven dige reformer skulle både ta hensyn til at et samfunn er et hele, og til at abstrakte friheter vil virke forskjellig i land med ulike stats- og kulturtradi sjoner. Slike tanker kunne nok fornemmes i enkelte politiske kretser i Øst-Europa (f.eks. Demokratisk forum i Ungarn og deler av Solidaritetsmiljøet og den katolske kirken i Polen), men ofte ble slik tankegang med rette eller urette sett på som forsøk på å bevare mest mulig av kommunis tiske strukturer og derfor avvist til fordel for en mer kompromissløs og teoretisk liberalisme. Det som ble kalt reformer, betydde ikke reformer av det gamle systemet, men å erstatte det med et annet så raskt som praktisk mulig. En historisk tilfeldighet gjorde at økonomisk liberalisme samtidig hadde et oppsving i vestlig politikk, og det ikke minst i partier som defi nerte seg som konservative (jfr. Margaret Thatcher i Storbritannia) og som 295
ØST-EUROPA ETTER MURENS FALL
satt med regjeringsmakt. Vestlig påvirkning og rådgivning til Øst-Europa ble sterkt påvirket av disse politiske konjunkturene. Her er allerede noen av paradoksene ved utviklingen etter 1989 berørt: statsmakten som må være aktiv for å utforme et system der den samme staten skal være passiv, og troen på at kapitalismen er et kulturuavhengig økonomisk system. I den forbindelse kan det være interessant å sammen likne motivasjonene for å innføre økonomisk liberalisme i Vest-Europa på tidlig 1800-tall (etter den reguleringsglade merkantilismen) med ØstEuropa på sent 1900-tall (etter den reguleringstotale sosialismen). De poli tiske motivasjonene hadde mye til felles i teorien: fjerning av kunstige administrative og politiske stengsler for utfoldmg av produksjonskreftene. I tillegg gikk mange i Øst-Europa inn for en relativt vidtgående libera lisme av to helt motsatte maktpolitiske grunner: å gjøre det umulig med gjenoppretting av kommunismen som politisk system, - eller: å sikre et økonomisk system som gav mest mulig frihet til kommunister som hadde utnyttet muligheten til å bli storkapitalister. Dertil kom presset fra vestlige finansinstitusjoner. Mens 1800-tallskapitalismen hadde hatt et sterkt inn slag av entreprenør-entusiasme kombinert med holdninger som Max Weber knyttet til protestantisk etikk, var nykapitalismen i Øst-Europa i 1990-årene mer preget av tanken på rask økonomisk gevinst som gjerne kunne omsettes i et ødselt forbruk som ikke ble forsøkt holdt skjult. Dette er en antydning av tendenser som absolutt er til stede, men som ikke for hindrer at det også fins mange nye kapitalister i Øst-Europa som i sitt engasjement for å skape ny virksomhet og i diskret personlig livsførsel ikke står tilbake for noen. Overgangen til kapitalisme inneholdt et dilemma som det ikke fantes noe standardsvar på: Hvordan utvikle kapitalisme når det ikke er noen kapitalister? Nystartete virksomheter berodde ofte på midler som var sam let opp takket være privilegerte posisjoner under diktaturet. Dilemmaet trer enda tydeligere fram i spørsmålet: Hvem skal overta eiendomsretten til de enorme fellesgodene som var bygd opp under kommunismen i form av bedrifter? De ulike privatisenngsstrategiene behandlet dette spørsmålet mer eller mindre inngående. Dilemmaet kan også uttrykkes slik: Skal det kreves en moralsk begrunnelse for utdeling av fellesgoder til private? Voucher-privatisering til hele folket var et forsøk på å ta slike hensyn. Eller skal hensynet til en mest mulig effektiv eierstruktur - og dermed teoretisk sett en bedre økonomisk utvikling for folket - gå foran? 296
ETTERORD
Løsningene på disse spørsmålene, som har variert fra land til land, har gitt mange, særlig dem som har kommet dårlig ut av de store økonomiske omlegningene, en vond følelse av at rettferdighet er borte som norm for samfunnsstyringen. Den føltes ikke alltid påtrengende nær under kommu nismen heller, og da var det dessuten forbudt å etterlyse den. Men den eksisterte i det minste som en offisiell påstand om at det var statens opp gave å stå for en rettferdig fordeling av samfunnsgodene. I det nye syste met trekkes staten mer og mer bort fra denne oppgaven. I stedet far de økonomiske «lovene» skylda. Poenget er ikke om det lar seg gjøre å sette opp allmenne regler om hva som er rettferdig fordeling, men om demo kratiet som styreform bare kan nøye seg med friheter og politiske rettig heter som bærende prinsipper. Når slagskyggen fra kommunismens alt omfattende stat begynner å komme på avstand i Øst-Europa, vil trolig en mer nøktern og bredere diskusjon oppstå om statens oppgaver og hvordan «kapitalisme med et menneskelig ansikt» kan utvikles. Den vil kunne hente inspirasjon fra John Stuart Mills kritikk av det liberale frihetsbegre pet på 1800-tallet, som munnet ut i sosialliberalismen. (Hva slags ikkejuridisk tvang består i et samfunn hvis staten er passiv?) Men den vil også kunne hente inspirasjon fra nyere vestlig debatt om sosialstatens oppgaver og forholdet mellom individ og samfunn. Endelig vil en utdypet østeuro peisk refleksjon over de erfaringer som der er gjort siden 1989, være nyt tig. Forhåpentlig vil den også vekke interesse i Vesten og gi ideer til den vestlige debatten. Det ville være på tide med tanke på forholdet mellom Øst- og VestEuropa de siste årene. I liten grad har Vesten vært interessert i å lære noe fra øst. Det er den belærende rollen som har dominert. Det kan blant annet østtyskerne fortelle noe om når det gjelder allmenne holdninger i Vest-Tyskland. Vest-Europa og USA er de rike og vellykte, og da vet de best. Østeuropeiske løsninger kritiseres. Det skal selvsagt ikke unnlates. Men hvor er de selvkritiske perspektivene som kan nyansere kritikken? Det er f.eks. lett å angripe mange av de politiske partiene for å være snevre klientgrupper rundt en politiker og etterlyse medlemsaktivitet som tegn på at «det sivile samfunn» eksisterer. Vel og bra. Men hvorfor ikke se slike partier i sammenheng med den utviklingen som samtidig skjer i de vest lige demokratiene, der medlemstall og aktivitet i partiene i mange år har vært for nedadgående (selv om aktiviteten trolig er større enn gjennom snittlig for østeuropeiske partier)? Som forklaringer på disse vestlige ten 297
QST-EUROPA ETTER MURENS FALL
densene nevnes ofte at de sosiale identitetene er mer uklare og flyktige i en postindustriell tidsalder og at det reduserer partienes rolle som interesseorganer, at hovedlinjene i politikken ofte er preget av konsensus slik at det blir uinteressant å engasjere seg, eller at ijernsynet og meningsmålinger er blitt partienes viktigste kommunikasjonskanaler til velgerne og har lagt død mye av den gamle organisasjonsstrukturen. Hvorfor brukes ikke til svarende analytiske spørsmål når forholdene i Øst-Europa skal omtales? Alle de tre forklaringene som her er nevnt om Vest-Europa, kan ha gyl dighet for Øst-Europa. Andre eksempler er etniske konflikter og sosiale problemsituasjoner av typen gatebarn eller barnehjemsbarn. Etniske kon flikter far vi selvsagt høre om når det smeller. Men kanskje også vestlige land med sine betydelige rasismeproblemer kunne hente inspirasjon fra dem som arbeider bevisst for å redusere slike spenninger i Øst-Europa? Og kanskje reportasjer om vestlige hjelpeprosjekter (der mange har gjort en formidabel og uegennyttig innsats) for gatebarn og andre litt oftere kunne suppleres med rapporter om det som med små ressurser gjøres av noen av landets egne innbyggere og organisasjoner? Hva er egentlig Vestens forhold til de nye demokratiene i Øst-Europa? Det mest problematiske er kanskje det inkonsekvente i enkelte viktige spørsmål. Da kommunismen falt, falt det mange store ord i vest. Ofte ble det med festtalene og en del hjelpeprosjekter. Da det etter hvert ble tyde lig at omstillingene til et nytt økonomisk system ville bli svært byrdefulle, kunne Vesten ha sett det som en historisk sjanse til å lette overgangen og minske spranget i materielt nivå mellom øst og vest. Mye er gjort, det er ikke det. Men det ble aldri noe krafttak - som kunne ha vært en solidaritetshilsen til dem som hadde levd i diktatur i så mange år. Hvis viljen og storsinnet hadde vært der, hadde det ikke vært vanskelig å finne egnete måter å gjøre det på. En storstilt oppjustering og utbygging av infrastruk tur (f.eks. kommunikasjoner), miljøtiltak (bl.a. i industrien), modernise ring av sykehus, midler til oppussing og oppgradering av den forfalne boligmassen og liknende prosjekter kunne samtidig ha gitt iallfall midler tidig arbeid til mange av dem som ble arbeidsløse i storindustri uten muligheter til lønnsom drift. I spørsmålet om utvidelse av EU og NATO opptrer noe av den samme inkonsekvensen. NATOs funksjon var egentlig endt da den kalde krigen var slutt. Det hadde ikke vært noe nederlag for NATO om organisasjonen var blitt oppløst da Warszawa-pakten ble oppløst i 1991 og Sovjetunio 298
ETTERORD
nen/Russland trakk sine tropper ut fra Øst-Europa, endog fra de baltiske statene. Det kunne NATO tvertimot ha følt som en virkelig seier - sam tidig som det ville ha vært en forsoningsgest overfor Russland. EU-landene ville da ha styrket sitt forsvarspolitiske samarbeid, men kunne ha gjort det på en slik måte at Øst-Europa ikke ble fristet til opprustning. Som ikke-medlemmer av EU ville selvfølgelig Norge og Tyrkia kommet i en litt vanskelig situasjon. Men det var ikke for Norges og Tyrkias skyld at NATO ble opprettholdt. Årsaker til at NATO ble opprettholdt, skal ikke diskuteres her. Spørs målet er heller hva konsekvensene av utvidelsen østover blir. I amerikansk debatt er utvidelsen blitt omtalt på to ganske forskjellige måter. Betyr den først og fremst at delelinjen fra den kalde krigen er tatt bort? Eller at det med Polen, Tsjekkia og Ungarn som vest- og USA-alherte nå er slutt på Sentral-Europa som ingenmannsland? (Granville 1999.) Begge disse tolk ningene fører til det samme spørsmålet: Hvis man først utvider NATO, hvilket signal gir man ved bare å utvide med tre land? At en ny delelinje, som er forskjellig fra den kalde krigens, er etablert? At Russland kan betrakte de andre landene som ingenmannsland i maktpolitisk forstand? Liknende spørsmål kan stilles om EU-utvidelsen, selv om den er anner ledes ved at det er stilt opp kriterier som på tross av sin dyktighet er mer presise enn NATOs. Derfor var det lettere for land som ikke kom med i første forhandlingsrunde om medlemskap i EU (forhandlingene startet i 1998), å forsone seg med det. De visste at mye gjenstod hos dem selv før det ville bli naturlig med medlemskap. Men både de fem landene som er i første pulje: Tsjekkia, Estland, Ungarn, Polen og Slovenia (foruten Kypros), og de fem som foreløpig måtte nøye seg med «førforhandlingssamtaler»: Romania, Slovakia, Latvia, Litauen og Bulgaria, har måttet innse at drømmen om snarlig medlemskap er skutt ut i det uvisse. På den ene siden saumfares de økonomiske og politiske strukturene i søker landene for svakheter og framgang i forhold til EUs krav. Det underlig gende budskapet er at det gjelder å holde et høyt reformtempo for å kva lifisere seg for medlemskap. På den andre siden gjør EU sitt beste for å dempe forventningene til tidspunktet for den første utvidelsen. Søker landene bør med andre ord skynde seg og ta det med ro samtidig. Denne psykologisk og politisk vanskelige situasjonen er av mange iakttagere både i øst og vest tolket som et uttrykk for at entusiasmen i EU for utvidelse ikke lenger er hva den var f.eks. i 1993, da EU på sitt København-møte 299
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
satte opp en del nøkkel-kriterier for utvidelse. Visjonene for innlemmelse av Øst-Europa i et europeisk fellesskap er i løpet av fa år delvis erstattet med vurderinger av økonomisk tap og vinning. Og da går den prosessen som vanskelig kan stanses når den først er åpnet med brask og bram, tre gere. Tyskland har lenge vært mest ivrig for en åpning mot øst - mot land som er Tysklands nære utland. Men etter at Helmut Kohl gikk av som forbundskansler i 1998, er også den tyske interessen blitt noe dempet. Østeuropeerne vil inn i EU ikke bare for å bygge et felles Europa og ta del i et felles marked (og samtidig bli utsatt for hard konkurranse), men med håp om å motta store overføringer som kan fremme utvikling og moder nisering. Det er nettopp det som får mange som nå er innenfor EUs murer, til å ta det med ro. Med økt arbeidsløshet og mindre glitrende økonomiske utsikter er det færre og færre innen EU som synes de har noe å avstå. Innenfor dette problemfeltet er landbrukspolitikken en av de van skeligste sakene. Den er dyr nok som den er for det nåværende EU, mener mange, så hva vil skje hvis også østeuropeiske bønder skal inn under de samme støtteordningene, ikke minst den tallmessig sterke polske bondestanden? Liknende innvendinger kan høres fra fagorganiserte med tanke på konkurransen fra billig østeuropeisk arbeidskraft. I Øst-Europa er det også mye frykt forbundet med en utvidelse. De polske bøndene som med sine veisperringer lammet trafikken i store deler av Polen vinteren 1999, protesterte bl.a. mot import av billige vestlige næringsmidler, som presser prisene og dermed bøndenes inntekter ned over. Hvis det gammeldagse polske landbruket hadde fått like store subsi dier som EU-bøndene, skulle også de polske bøndene ha klart å konkur rere, ble det sagt. Troen på at de ville oppnå en slik stilling i EU, var tydeligvis ikke sterk. Andre problemer for EU-utvidelsen kan melde seg i Øst-Europa når det blir konkretisert hva det vil innebære å skulle overta hele det enorme EU-regelverket på de forskjelligste områder - for land som nylig har vunnet sin pohtiske frihet. Avveiningene på dette området er likevel ikke verre enn at hvert land må gjøre opp sitt eget regnskap over politiske og økonomiske kostnader og fordeler. Det store problemet ligger nemlig ikke her. Det ligger i Vest-Europa, i et EU som har satt i gang en utvidelsesprosess uten å vite om det er poli tisk vilje til å innfri de forventningene som den nye politiske eliten i ØstEuropa har satset så mye av sin pohtiske kapital på. Noen av landene som ligger nærmest medlemskap, håpet bare for få år siden at de ville kunne bh 300
ETTERORD
medlemmer fra år 2000. Det årstallet er etter hvert byttet ut med 2002 eller 2003. Etter at forhandlingene er kommet ordentlig i gang, vurderer mange observatører 2005 som et mer realistisk årstall for opptak av de første landene, eller enda noen år senere. EU har selv vært avvisende til å sette noe årstall som mål, og vil heller ikke si noe om hvor stort EU bør være. Det kan virke som det ikke lenger er noe sterkt politisk ønske i Vest-Europa om å fa til en snarlig utvidelse østover på vilkår som kan sammenliknes med dem som ble de tidligere vesteuropeiske diktaturene Spania og Portugal eller de relativt fattige landene Hellas og Irland til del. Hvis det stemmer, holdes utvidelsesprosessen i gang på krabbegir kanskje mest av frykt for at et direkte nei vil utløse et sjokk i Øst-Europa som det ikke er mulig å se konsekvensene av. Men foreløpig er dette spekulasjo ner. Offisielt er det fortsatt opp til de østeuropeiske landene å kvalifisere seg, selv om tidspunktet for eventuelt opprykk til Europas «førstedivisjon» ikke er fastsatt på noen terminliste. Mens den langsomme EU-utvidelsen inntil så lenge velvillig kan tolkes som et uttrykk for at søkerlandene ennå ikke er kvalifisert, er det annerle des med NATO-utvidelsen. I langt større grad er det der snakk om en avvisning fordi NATO enten ikke har kapasitet (men hvorfor begynte man da i det hele tatt å utvide?), fordi NATO ikke vil forplikte seg til å trå til hvis landet blir truet eller angrepet, eller fordi NATO ikke vil utfordre Russland mer. Det nye skillet som nå trekkes gjennom den tidligere kommunistiske delen av Europa, er alvorlig i seg selv ved at opptaket av noen land automa tisk definerer andre land som avviste land. Det er ingen hyggelig hilsen. Ikke minst er det en voldsom nedtur for de politikere og miljøer som har presentert vestlig integrering som en naturlig oppfølging av sitt demokra tiske engasjement. For de ikke ubetydelige kreftene preget av nasjonalisme eller kommunisme-nostalgi er dette en bekreftelse på deres oppfatning av Vesten: egoistisk, upålitelig og østfiendtlig. Men den nye delelinjen mel lom dem som er innenfor og utenfor har også videre implikasjoner. Noen land er sikre for investeringer, andre er mer i gråsonen. God sirkel for noen, ond sirkel for de andre. Variasjonene mellom de østeuropeiske landene har alltid vært store. De var store på 1800-tallet, da størstedelen av området hørte under forskjel lige imperier. De var store under kommunismen, selv om det kommunis tiske herredømmet da ble en sterk fellesfaktor ved siden av enkelte andre 301
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
historiske, kulturelle og økonomiske fellestrekk som helt eller delvis fore ner det som i denne boka er kalt Øst-Europa. Etter kommunismens fall har disse forskjellene økt, akkurat som de sosiale forskjellene innad i sam funnene har økt. Jernteppet som skilte øst og vest under den kalde krigen, er erstattet med glasstepper mellom mennesker i samme land, for å låne et uttrykk fra FNs «Human Development Report For Central and Eastern Europe and the CIS 1999». Vestlig politikk kan i begrenset grad bygge ned slike forskjeller innad i landene eller mellom de tidligere kommunistlan dene. Men ved å tenke konsekvenser av sine enkelthandlinger og ikke raust utstede sjekker av løfter og store ord som ikke lar seg innløse, burde Vesten iallfall unnlate å øke forskjellene i Øst-Europa.
KART
Ø s t-E u ro p a 1994 Tallinn
Stockholm
Moskva København P Vilnius
Minsk
Berlin Warszawa
Praha'
DEN TSJEKKISKE ' REPUBLIKK LOVAKIA Bratislava
MOLDOVA
Budapest
Chismau
SLOVENIA Uubljana Bucuresti
'{KROATIA ®É BOSNIA HERCEGOV
SVARTEHAVET
Istanbul Tirana
MAKEDONIA
ALBANIA HELLAS Athen
305
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
SIOWENIEN
Daytonavtalen november 1995 KROATIEN
Karlovac
Vojvodina
Bélgrad
Mrkonjicj Grad H
Zenica
férebrenica
Sarajeyg] Bugojno iGoraide!
Sibenik Mostar
MONTENEGRO
Den bosniak-kroatiske føde rasjonen, 51 % av landet Den bosnisk-serbiske republikken 49 % av landet
Dubrovmk
ALBANIEN iRodqorica
50 km
306
KART
UNGARN
®Timisoara
Vojvodina KROATIEN
RUM ANIEN
øN ovi Sad
'' Belgrad
• Banja Luka
Sarajevo
BULGARIEN
DEN JUGOSLAVISKE FORBUNDSREPUBLIKKEN
BOSNIENHERCEGOVINA
SERBIEN 1~
Novi Pazar®
MONTENEGRO
\
Prishtina •
• Po^gcmca
Kosovo 9 Skopje
MAKEDONIEN
307
I
LITTERATUR
Oversikten inneholder litteratur som jeg selv har konsultert, samt en del andre titler som kan være nyttige for lesere som ønsker å sette seg mer inn i noe av stoffet. Hovedvekten er lagt på bredere framstillinger, ikke på spesialstudier, og gjør på ingen måte krav på fullstendighet. Tidsskriftsartikler er som hovedregel ikke nevnt spesielt. Men noen av de viktigste tidsskriftene om østeuropeiske forhold er listet opp. Heller ikke nyhets meldinger og artikler fra dagspressen er nevnt spesielt. Aviser som jeg har hatt særlig stor nytte av, inkluderer Aftenposten, Financial Times, Frankfurter Allgemeine Zeitung, Die Welt, Le Monde, Neue Ziircher Zeitung. På Internett fins det gode, daglige nyhetsoversikter om Øst-Europa på engelsk på føl gende adresser (per juli 1999): Central Europe Online: http://www.centraleurope.com/ Radio Free Europe/Radio Liberty: http://www.rferl.org/ Allen, Beverly: Rape Warfare: The Hidden Qenocide in Bosnia-Hercegovina and Croatia. Minneapolis 1996. Ash, Timothy Garton: History of the Present. Essays, Sketches and Despatches from Europe in the I990s. London 1999. Balcerowicz, Leszek: Socialism, Capitalism, Transformation. Budapest 1995. Balla, Bållint og Anton Sterbling: Ethnicity, Nation, Culture. Central and East European Perspectives. Hamburg 1998. Banac, Ivo: The National Question in Yugoslavia. Origins, History, Politics. Ithaca, New York 1984/1994. Banac, Ivo (red.): Eastern Europe in Revolution. Ithaca, New York 1992. Bennett, Christopher: Yugoslavia’s Bloody Collapse: Causes, Course and Consequences. New York 1995. Bollerup, Søren Rinder og Christian Dons Christensen: Nationalism in Eastern Europe: Causes and consequences of the national revivals and conflicts in late 20th-century Eastern Europe. London 1997. Bozoki, Andras m.fl. (red.): Post-Communist Transition. Emerging Pluralism in Hungary. London 1992. 309
LITTERATUR
Bringa, Tone: Being Muslim the Bosnian Way: Identity and Community in a Central Bosnian Village. Princeton 1995. Brown, J.F.: Hopes and Shadows. Eastern Europe after Communism. Harlow 1994. Bundt, Kate Hansen (red.): Sentral-Europa: Fortid, Nåtid og Fremtid. Oslo 1996. Business Central Europe (månedlig nyhetsmagasin), London. Cigar, Norman: Genocide in Bosnia. The Policy of «Ethnic Cleansing». College Station, Texas 1995. Crampton, R.J.: Eastern Europe in the 20th Century. London 1994. Crampton, Richard og Ben Crampton: Atlas of Eastern Europe in the Twentieth Century. London 1997. Crawford, Keith: East Central European politics today. Manchester 1996. Elster, Jon og Claus Offe m.£L: Institutional Design in Post-communist Societies: Rebuilding the Ship at Sea. Cambridge 1998. Eyal, Gil og Ivan Szelényi m.fl.: Making Capitalism Without Capitalists. The N e w Ruling Elites in Eastern Europe. London 1998. Gabanyi, Anneli Ute: Systemwechsel in Rumånien. Von der Revolution zur Transformation. Miinchen 1998. Gallagher, Tom: Romania after Ceausescu: The politics of intolerance. Edinburgh 1995. Gellner, Ernest: Nationalism. London 1997. Glenny, Misha: The Rebirth of History. Eastern Europe in the Age of Democracy. London 1990. Glenny, Misha: The Fall of Yugoslavia: The 3rd Balkan War. London 1992/1996. Granville, Johanna: The Many Paradoxes of N A T O Enlargement. Current History, April 1999. Gotting, Ulrike: Transformation der Wohlfahrtsstaaten in Mittel- und Osteuropa. Opladen 1998. Hawkes, Nigel (red.): Tearing Doum the Curtain. The People’s Revolution in Eastern Europe by a Team from The Observer. London 1990. Herde, Hans-Hermann: Chronik des Mauefalls: Die dramatischen Ereignisse um den 9. November 1989. Berlin 1996/1998. Herde, Hans-Hermann: Der Fall der Mauer: Die unbeabsichtigte Selbstauflosung des SED-staates. Wiesbaden 1996. Hutchinson, John og Anthony D. Smith (red.): Nationalism. An Oxford Reader. Oxford 1994. Hyde-Price, Adrian: Tire International Politics of East Central Europe. Manchester 1997. 310
LITTERATUR
Johansen, Jahn Otto: Skumring i øst. Oslo 1991. Judah, Tim: The Serbs. History, Myth and the Destruction o/Yugoslavia. New Haven 1997. Kaldor, Mary og Ivan Vejvoda: Democratization in Central and Eastern Europe. London 1999. Karlsson, Klas-Goran og Bo Petersson m.fl. (red.): Collective Identities in an Era of Transformations. Analysing Developments in East and Central Europe and the Former Soviet Union. Lund 1998. Kolstø, Pål: Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst. Oslo 1999. Levesque, Jacques: The Enigma of 1989: The USSR and the Liberation of Eastern Europe. Berkeley 1997. Levinsson, Claes; Lindstrom, Fredrik m.fl.: Central- och Osteuropa: Kontinuitet ochforandring. Lund 1998. Libal, Wolfgang: Das Ende Jugoslawiens. Chronik einer Selbstzerstorung. Wien 1991. Lieven, Anatol: The Baltic revolution: Estonia, Latvia, Lithuania and the path to independence. New Haven 1993. Malcolm, Noel: Bosnia: A Short History. London 1994. Malcolm, Noel: Kosovo: A Short History. London 1998. Michnik, Adam: Letters from Freedom. Post-Cold War Realities and Perspectives. Berkeley 1998. Mommsen, Margareta: Nationalismus in Osteuropa. Gefahrvolle Wege in die Demokratie. Miinchen 1992. Mønnesland, Svein: Bosnia-Hercegovina. Oslo 1996. Mønnesland, Svein: FørJugoslavia og etter. Oslo 1992/1995. Mønnesland, Svein: Kosovo. Oslo 1994. Nordisk Østforum (tidsskrift), Oslo. Offe, Claus: Varieties of Transition: The East European and East German Experience. Cambridge, MA 1997. Oschlies, Wolf: Ceau§escus Schatten schwindet. Politische Geschichte Rumdniens 1988-1998. Koln 1998. Osteuropa (tidsskrift), Stuttgart. Plasser, Fritz og Peter A. Ulram m.fl.: Politischer Kulturwandel in Ost-Mitteleuropa. Theorie und Empirie demokratischer Konsolidierung. Opladen 1997. Poulton, Hugh: The Balkans: Minorities and states in conflict. London 1991/1998. Ramet, Sabrina P.: Nihil Obstat: Religion, politics and social change in East-Central Europe and Russia. Durham, NC 1998. Ramet, Sabrina P.: Whose Democracy? Nationalism, Religion, and the 311
LITTERATUR
Doctrine of Collective Rights in Post-1989 Eastern Europe. Oxford 1997. Religion, State & Society (tidsskrift), Oxford. Riib, Matthias: Balkan Transit. Das Erbe Jugoslawiens. Wien 1998. Seim, Jardar: Øst-Europas historie. Oslo 1994. Sellier, André og Jean Sellier: Atlas des peuples d’Europe centrale. Paris 1991/1992. Slavic Review (tidsskrift), Stanford. Stark, David og Låszlo Bruszt: Postsocialist Pathways. Transforming Politics and Property in East Central Europe. Cambridge 1998. Sugar, Peter F. og Ivo John Lederer: Nationalism in Eastern Europe. Seattle 1994. Thomas, Robert: Serbia under Milofevic Politics in the 1990s. London 1999. Tismaneanu, Vladimir: Fantasies of Salvation. Democracy, Nationalism and Myth in Post-Communist Europe. Princeton 1998. Tismaneanu, Vladimir (red.).: The Reuolutions of 1989. London 1999. Transition (tidsskrift), Praha. Turnock, David: The East European Economy in Context. Communism and Transition. London 1997. White, Stephen ogjudy Batt m.fl. (red.): Developments in Central and East European Politics, 2. London 1998. Williams, Garrett og Michael Konupek: Mellomspill. En sentraleuropeisk reise. Oslo 1991. Yerasimos, Stéphane: Questions d’Orient. Frontiéres et minorités des Balkans au Caucase. Paris 1993.
REGISTER (En f etter tallet betyr at omtalen fortsetter på den eller de følgende sider. Kursiverte tall betegner hovedomtale.) 1. mai 15, 21 2+4-samtaler 1990 (om Tyskland) 58 abortlovgivning 161f, 193 Adamec, Ladislav 63 Adamkus, Valdas 147, 185 adel 226 Adriaterhavet 225, 244, 272 ALBANIA albanere i utlandet 177 arbeidsløshet 135 autoritære styringstrekk 142 blodhevn 178 bruttonasjonalprodukt (BNP) 124, 133 Det demokratiske partiet 176f demonstrasjoner 1990 78 fattigdom 179 flyktninger 258 folkeavstemning 1997 145 investenngsfond 177f kommunismens fall 27, 71f kommunistisk maktovertakelse 17 kommunistpartiet 78, 176 kongedømme 143, 145 korrupsjon 177 kriminalitet 178 markedsøkonomi 177 nasjonalisme 224f, 287 nasjonaliteter 179 og Hellas 179 og Italia 178, 226 og Jugoslavia 177f og Kina 26 og Kosovo 78, 178f, 225, 248, 258 og Makedonia 179 og Montenegro 225 og N A TO 179 og Osmanriket 224f og Serbia 225
og Sovjetunionen 78 og USA 78, 178 og Østerrike-Ungarn 225 oppgjør med fortiden 171, 177 opprettelse av staten 225 politisk utvikling 1990- 176f presidentstilling 146 privatisering 116, 124, 177 religiøse forhold 26 sammenbrudd 1997 177f sjokkterapi 177 smugling 177 Sosialistpartiet 171, 176 statskupp 1924 stor-Albania 227, 250 streik 1990 under 1. verdenskrig 225 under kommunismen 26, 176 utenlandske mvestennger 126 utrenskninger rundt 1950 valg 1991 78, 176 valg 1992 176 valg 1996 177 våpen 178 økonomiske reformer 93, 177 Aleksandar 2. (serbisk/jugoslavisk konge) 239 Aleksander den store 237 Alexanderplatz (Berlin) 51 Aha, Ramiz 77 annen verdenskrig 17, 90f Antall, Jozsef 158 antisemittisme 164, 191, 196, 215 arbeiderklassen 19f arbeidsløshet 22, 94f, 125, 135f 161, 190, 274, 285, 300 Arkan Øeljko Rafcnjatovic) 268, 277 arkiver, innsyn i sikkerhetspolitiets 168f
313
REGISTER
assimilering 214f Associated Press 54 Atatiirk, se Kemal avindustnalisering 124 Balcerowicz, Leszek 107, 161, 190 Balkan føderasjon 245 Osmanriket 225 Balkankngene 1912-13 225, 238 Baltikum (se også Estland, Latvia, Litauen) 17 demonstrasjoner mot sovjetstyret 79f, 222f eksilregjermger 221 folkefronter 79, 82, 150, 154, 158 kommunismens fall 78f kommunistpartier 80f miljøspørsmål 79 nasjonale krav 80f og Russland 131, 223 politisk utvikling 1990- 183f pnvatisenng 114 protester mot sovjetstyret 79 russere i B. 78f, 183f sovjetisk anneksjon 79, 220 Banat 227 banker, bankvesen 121f Latvia 123 Litauen 185 Slovakia 122 Tsjekkia 122 Ungarn 123 utenlandsk kapital 122f befolkningsutveksling 215f Berisha, Sali 142, 176f Berlin Alexanderplatz 51 Berlin-muren 22, 48, 52f, 59, 61, 278 oppstand i Øst-Berlin 1953 26 riksdagsbrannen 1933 181 Stasi-hovedkvarteret 56 Vest-Berlin 52f Berlin-kongressen 1878 225, 239 Berlin-muren 22, 48, 52f 59, 61, 278 Bessarabia (se også Moldova) 17, 70, 115, 188, 232f blandete ekteskap 244, 264, 275
Blandiana, Ana 76 blodhevn 178 BMW 23, 35 BNP, se bruttonasjonalprodukt Bohley, Bårbel 56 boligpolitikk 95, 118 bombing av Jugoslavia/Serbia (NATO) 71, 164, 175, 224 bondepartier Bulgaria 67, 155, 166 Kroatia 166 Polen 32f, 155, 167, 172, 192 Romania 155f, 166 Tsjekkoslovakia 166 Bonn 59 Bornholmer Strasse (Berlin) 54 BOSNIA-HERCEGOVINA arbeidsløshet 285 befolkning 275 blandete ekteskap 275 bondeopprør 1875 bosniaker 279 bruttonasjonalprodukt (BNP) 133, 285 Dayton-avtalen 1995 164, 256, 283f, 286 Den serbiske republikken 276f, 284 et Jugoslavia i miniatyr 275f etnisk rensning 271, 278, 280, 284f flyforbud 281 flyktninger 283, 284 folkeavstemninger 276, 279 ffedsplan (Carnngton) 1992 279f fredsplan (Vance, Owen) 1993 280f Føderasjonen Bosnia-Hercegovina 284 High Representative 286 humanitær hjelp 281 f IFO R 283f islam 277f jugoslaver 276 kantonisenng 279 krig 1992-95 277f krigens ødeleggelser 285 kroater 276, 278, 279 muslimer 276, 279 nasjonalisme 275 nasjonaliteter 275f og EU 276, 280f og FN 280f
314
REGISTER
og Frankrike 282 og Hellas 281 og Kroatia 263 og N A TO 281 f, 283 og Osmanriket 244 og OSSE 283 og Russland 280 og Serbia 281 og Storbritannia 282 og USA 276, 278, 280f, 282 og Østerrike-Ungarn 244 oppløsning av Jugoslavia 239f, 276f paramilitære 275, 284f Republika Srpska 276f, 284 serbere 253, 276, 279 serbisk-ortodokse kirke 164 SFOR 283f sikre områder 281 f økonomiske reformer 117 Brandenburger Tor 54 Bra^ov (Kronstadt, Brasså) 72 Bratislava (PreBburg, Poszony) 43 ungarsk hovedstad 227 Brazauskas, Algirdas 81, 185f BRD (Bundesrepublik Deutschland), se Vest-Tyskland (til 1990) og Tyskland (fira samlingen i 1990). Brezjnev, Leonid 84, 292f bruttonasjonalprodukt (BNP) 103, 128/ 294 Albania 124, 133 Bosma-Hercegovina 133, 285 Bulgaria 130, 133f, 182 Estland 130f, 133f Jugoslavia (rest-) 130, 133 Kroatia 133f Latvia 130, 133f Litauen 130, 133f Makedonia 130, 133 Moldova 130, 133 Polen 109, 124, 130f, 133f Romania 124, 130, 133f, 204 Slovakia 130f, 133f Slovenia 130f, 133f Tsjekkia 124, 130f, 133f tidligere D D R 133 Ungarn 124, 130f, 133f Bucuresti 69, 180, 202f
Budapest 35, 38f Bulevarden Sosialismens Trium f (Bucuresti) 69 BULGARIA 1300-årsjubileum 213 annen verdenskrig 240 arbeidsløshet 135 banker 182 Balkan-kngene 1912-13 240 Bevegelsen for rettigheter og friheter (DPS) 181 Berlin-kongressen 1878 225, 239 Bondepartiet (Agrarunionen) 67, 166, 173 bruttonasjonalprodukt (BNP) 130, 133f, 182 demonstrasjoner 1989 67f demonstrasjoner 1990 180f demonstrasjoner 1996/97 182 første verdenskrig 240 grunnlov 67 inflasjon 182f kommunismens fall 65f, 180 kommunistisk maktovertakelse 17 kommunistpartiet 68, 180 kongedømme 143, 145 kongelig diktatur 1935 levekår 182 massemedier 66, 153, 181 miljøproblemer 66, 79 nasjonalforsamling 68 nasjonaliteter 65f, 67f, 164, 181, 241 og EU 299 og Makedonia 238f og N A TO 175 og Russland 153, 225, 239 og Sovjetunionen 66f, 69 opposisjon mot kommunismen 66 politisk utvikling 1990- 180f presidentstilling 146 privatisering 114, 132 rundebordssamtaler 1990 67f Sosialistpartiet (fra 1990) 68, 180f språkpolitikk 214f streiker 182 tyrkere i B. 65f, 67f, 164, 181, 214/ 228 under kommunismen 25
315
REGISTER
Unionen av demokratiske krefter (SDS) 67, 181, 183 utenlandske investeringer 126f utrenskninger rundt 1950 valg 1990 68, 180 valg 1991 181 valg 1994 182 valg 1997 183 valgdeltakelse 182 valutarad 183 økonomisk sammenbrudd 180, 182 økonomiske reformer (under kommunismen) 98 Burke, Edmund 295 Business Central Europe 131, 134 Buzek, Jerzy 146, 193 by og land 166 byråkrati 21, 24, 127 bønder 20, 120, 166, 300 V .i c .
x
a
_
V^>aild , i v i d u a u
Carrington, Lord 279 Carter, Jimmy 282 Ceau$escu, Nicolae 15, 25, 59, 69f 78, 142, 144, 168, 202, 213, 228f, 292 Ceau^escu, Elena 72f fetniker 245, 268, 276 Champs-Elysées (Avenue des), Paris 69 «Charta 77» 60 Chirac, Jacques 146 Chi^inåu (Kisjmjov) 84, 233, 236 Cimoszewicz, Wlodzimierz 193 Ciorbea, Victor 204 Clinton, Bill 280, 283 Cluj (Cluj, Kolozsvår, Klausenburg) 178, 229 Coca-Cola 9 Comecon 70 Constantinescu, Emil 204 Cook, Robin 257 Coposu, Corneliu 155f Cornea, Doina 76 Cozma, Miron 203 Csurka, Istvån 200 Cuéllar, se Pérez de Cuéllar dakere 213 Dayton-avtalen 164, 256, 283f, 286
D D R (Deutsche Demokratische Republik) 40-årsjubileum 49f, 71 Berlin-muren 22, 48f 59, 61 demonstrasjoner 1989 50f flyktninger til vest 49, 5 lf gjenforening 1990 56f 220 grunnlov 55 idrett 212 kirker 1989 50 kommunismens fall 47f kommunistisk maktovertakelse 17 kommunistpartiet (Tysklands sos. enhetsparti) 54f, 156f Luther-jubileum 1983 213 markedsøkonomi 112 nasjonalforsamling 55 Nytt Forum (Neues Fomm) 50, 56 og Kina 51 og Sovjetunionen 48f, 54 og Tsjekkoslovakia 51 og Ungam 41 og Vest-Tyskland 56f, 59 oppgjør med fortiden 171 opposisjon 1980-årene 50 opprettelse 1949 48 partier 1990 56 Partiet for demokratisk sosialisme (PDS) 55f privatisering 112 Stasi 19, 50, 53, 56 valg 1990 56, 157 økonomiske reformer (under kommunismen) 25, 98 Delije (Beograd) 268 demokrati 89, 139, 140f, 151, 205, 294 Demokratisk forum (Ungam) 37, 39, 42, 158, 295 den andre økonomien 103, 108 Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling (EBRD) 104 Den europeiske menneskerettsdomstolen 153 Den europeiske union, se EU Den mterparlamentariske union 152 Det internasjonale pengefondet (IMF) 104, 107, 110, 131, 160, 183
316
REGISTER
Dienstbier, Jifi 60 Dimitrov, Filip 181 Dimitrov, Georgij 181, 245 Dinescu, Mircea 76 Djukanovic, Milo 259 Dnestr-republikken (Transnistna) 233f, 235 dobbeltmonarkiet, se Østemke-Ungarn dommo-effekt 27, 47, 292 Donau 43f, 239, 271 Donau-kretsen (Duna Kor) 44 DPA (Deutsche Presse-Agentur) 54 drabantbyer 20f Drenica (Kosovo) 257 Dresden 50 Dub£ek, Alexander 61f Dubrovnik 272 duma 234 Duna Kor, se Donau-kretsen DuSan (serbisk fyrste) 254 Dzurinda, MikulåS 199
nasjonaliteter (russere) 82f, 164, 183f, 220f og EU 188, 299 og N A TO 188 og Russland 184 og Sovjetunionen 82f oppgjør med fortiden 183f politisk utvikling 1992- 187f presidentstilling 146 privatisering 114f Reformpartiet 188 Samlingspartiet 187 sangstevner 80, 222f Senterpartiet 188 skatt 188 sovjetisk anneksjon 1939/40 språkpolitikk 82, 222f statsborgerskap 223 suverenitet 82 uavhengighet fra Sovjetunionen 82f utenlandske investeringer 126 valg 1992 187 valg 1995 187 valg 1999 188 valgdeltakelse 188 økonomiske reformer 188 etnisk rensning 214, 269f, 271, 278, 280, 284f EU (Den europeiske union) 126f, 131, 165, 289, 298f og Bosnia-Hercegovina 276, 280f og Bulgaria 299 og Estland 188, 299 og Hellas 237, 240, 301 og Irland 301 og Kosovo 257 og Kroatia 262, 267, 272f og Kypros 299 og Latvia 187, 299 og Litauen 185, 299 og Makedonia 237, 240 og Polen 131, 193, 299 og Portugal 301 og Romania 151, 299 og Slovenia 260, 267, 299 og Slovakia 198f, 299 og Spania 301 og Tsjekkia 131, 153, 197, 299
EBRD, se Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling EEC, se EU Egeerhavet 239 eiendomsrett 90, 105, 118f, 152, 296 eksil 144f, 185f, 221, 268 Erdély, se Transilvania Erdut-avtalen 274 ESTLAND (se også Baltikum) arbeidsløshet 135 bruttonasjonalprodukt (BNP) 130f, 133f De moderate 188 etter 2. verdenskrig 211 Fedrelandspartiet (Isamaa) 187f folkeavstemning 1991 222 folkediktning 65 folkefront 79, 82, Interfront 82f kommunismens fall 78f kommunistisk maktovertakelse 17 kommunistpartiet 82 Koalisjonspartiet 188 Landsbygdunionen 188 miljøproblemer 79 nasjonalisme 183
317
OST-EUROPA ETTER MURENS FALL
og Ungarn 131, 299 eurokommumsme 139 Europarådet 187, 215 fagbevegelse 153 fagforeninger under kommunismen 29, 95, 107 familien under kommunismen 23f fanger, politiske, se politiske fanger fascisme 18, 181 fattigdom 135, 161, 179 Fellesmarkedet, se EU ferie 95 Fidesz (Føderasjonen av unge demokrater, Ungarn) 37, 39, 41f, 158f Filip 2 (Makedonia) 237 Finland 146 fjorten punkter (Wilson) 211 flerpartisystem 141, 150f flyktninger 178, 242, 258f, 272, 274, 275, 283f flyforbud 281 fløyelsrevolusjonen (Tsjekkoslovakia 1989) 62 FN (Forente Nasjoner) 82, 126, 178, 258, 271 f, 280f folkeavstemning Albania 1997 145 Bosnia-Hercegovina 276, 279 Estland 1991 222 Latvia 1991 83, 187 Litauen 1991 82 Polen 1997 162 Ungam 1989 42 folkedemokrati 139 folkefront 79, 84, 150, 154, 158, 184f forbruksvarer 21 fordelingspolitikk 101 fosforitt 79 fotball 95, 268 Franknke 146, 174 og Bosnia-Hercegovina 282 og Tyskland 49, 57 revolusjon 1789 15 fundamentalisme 277f FYROM 237 se ellers Makedonia Føderasjonen Bosnia-Hercegovina 284
første verdenskrig 16 grenser etter 211, 227, 231 Gabfikovo 43 gagauzere 84, 234f Gasprom 153 gatebarn 298 Gauck, Joachim 171 Gdansk (se også Danzig) 29 generasjoner 23 Genéve 280 German, patriark (Serbia) 254 Gheorghiu-Dej, Gheorghe 70 gjenoppbygging etter 2. verdenskrig 93 glasnost 62 glasstepper 302 Gligorov, Kiro 241 Golf-krigen 266, 286 Gorafde 282 Gorbatsjov, Mikhail 25, 26, 28, 32, 36, 45f, 49, 51, 57, 62, 65f, 70, 79f, 180, 220, 292 Gorbunovs, Anatolijs 83, 186 Gri$kevi