227 19 242MB
Norwegian Bokmål Pages 242 Year 1997
Bind
ASCHEHOUGS
HISTORIE NBR-DEPOTBIBUOTEKET POSTBOKS 2 7 8
8601 M O
N asjonen bygges 1830-1870 av Anne-Lise Seip Hovedredaktør: Knut Helle Medredaktører: Knut Kjeldstadli, Even Lange, Sølvi Sogner
Forlagsredaksjon: Stein-Morten Omre Billedredaksjon: Trond Bjorli Grafisk formgivning: Kåre Haugerud og Kristian Ystehede Lay-out: Nini Anker
© 1997 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Boken er satt med ITC Berkeley Old Style 10,5/12,5 punkt medium som brødskrift, 36 og 14 punkt halvfet kursiv som titler hos Bokverkstedet Aschehoug, Oslo 1997
Datakart og diagrammer: ArtNet a.s. v/Johs Ensby Repro: Offset Kopio OY, Helsinki, Finland 1997 Papir: 135g Gallerie Art, Glittet Printed in Finland: Werner Soderstrom OY, Porvoo 1997 ISBN 82-03-22021-5 (bd.8, ord.) ISBN 82-03-22013-4 (kpl, ord.) ISBN 82-03-22036-3 (bd.8, skinn) ISBN 82-03-22028-2 (kpl., skinn)
Innhold Eliten, folket og nasjonen Demringstid og demringsstrid
12
Forventning om en ny tid • Patriotene forsvarer friheten • Et vellykket ungdomsopprør - Intelligensen • Hva er frihetens vesen? • Nasjonen eller sivilisasjonen - to kultursyn brytes • Hvordan skal folket foredles? • Kulturstriden dabber av
På jakt etter «Folkeaanden»
24
Hvem var nordmennene? • Eliten svermer for et «lutret» folkeliv • Eventyrene - «cultiveret» eller «folkelig»? • Forskerne finner folkets «Sagn og Sange» • Språk og nasjon hører sammen • Kulturinstitusjoner vokser fram • Nasjonal forsoning i eliten
Folket blir fullmyndig Fåmannsvelde eller folkestyre? • En «Samling af Smaarepublikker»? • Lokalforvaltningen moderniseres • En politikk for «Communens Gavn og Bedste» • Kommunen i samspill med amt og stat
38
50
Eliter og styringsidealer Embetsmenn og andre menn • Kløften mellom klassene • Hvor demokratiske var valgene? • Et styringsideal for eliten • Det norske demokrati - forbilde eller problem • Styringssystemet i praksis • Styringsapparatet vokser
Staten og de «fornuftige Reformer» Friere næringsliv • Var eiendomsretten hellig? • Politiske interesser styrer tollpolitikken • Hvilke oppgaver skulle staten ha? • Staten og private samarbeider om samferdsel • Fattige og forbrytere får nye lovverk • Helsestellet krever offentlig innsats
Vandring og vekst Folkevekst og «Rift om Brødet» Hvorfor flyttet folk? • Drømmen om en bedre tilværelse • Innvandrere kommer til Norge • På leting etter arbeid • Hvordan skulle fattigdommen bekjempes?
f ■K#-*> *** lt, i
' ' ,7 /
r
i
Naturressurser og næringsutvikling
92
Uår og kronår • Et jordbruk som går «fremad» • Et jordbruk «under Videnskabens Tugt» • Fisker-Norge • Fisk - en nasjonal ressurs under offentlig oppsyn • Same-Norge kommer under press fra storsamfunnet • Skogen - et truet næringsgrunnlag • Primærnæringene i et ressursperspektiv
En «matosover landet» - økonomisk nasjonsbygging
110
Nye betingelser - ny vekst • Veien til markedet samferdselsrevolusjonen • Et «fortrinsvis sjøfarende Folk» • Gammelt håndverk og ny fabrikkdrift
Samfunn i forvandling Kunnskap og makt
126
Den første skolegangen • Lærerne får utdannelse • Skolen blir allmenndannende «Fra religion til nasjon - skolen for samer og kvener • «Skolen er Statens Hjerte» - kampen om latinen • Tanker om en folkelig dannelse • Skoler for landbruk og teknikk møter motstand • Elitenes dannelse
Den rette tro —kirke og kristenliv Kirkeliv • Nye utgangspunkter - forsamlingsfrihet og lærefrihet • Jødeparagrafen faller • Vekkelse til et inderlig kristenliv • Hvem har den rette tro? • Vekkelsene fører til kulturs trid
138
150
Nyemøteplasser «Møtenes Tid» • Til kamp mot brennevinet •Kvinnene organiserer veldedigheten • Foreninger til nytte og hygge • «Sangen har Lysning» - sangerstevner og andre møter • Kunstnerne vil være nasjonale • Den norske tonen lokkes fram • Kulturutvekslingens veier
162
Nye livsformer Byene vokser • Middelstand og arbeiderklasse • Hvem bestemte? Familieautoritet og samfunnsmyndighet • Familieliv på solsiden *En sammensatt byarbeiderklasse •Gamle og nye skikker i bondesamfunnet • Mot nye normer?
Mot en splittet nasjon 180
Opposisjon og «
»
Opposisjonen krever politisk fornyelse •Kampen mellom «Arbeidet og Capitalen» begynner • Arbeiderne truer med opprør • Reaksjonen setter inn • Velstand gjennom vekst?
192
Nasjon og union - fra forsoning til strid Mot forsoning i unionspolitikken • Utenrikspolitikken - norsk, svensk eller kongelig? • Hvilke utenrikspolitiske interesser hadde Norge? • Kongen vil føre egen utenrikspolitikk • Skal forsvaret tjene unionen? • Den tysk-danske krig og skandinavismens fall • «Norges Ret og Selvstændighed heel og ubeskaaren»
«Snart tages højderne» - Folkestyre på fremmarsj
204
Første allianse - Reformforeningen • Bondevennene går egne veier • Andre allianse: Jaabæk og Sverdrup finner sammen • Hvorfor utvide stemmeretten? • En mer demokratisk forfatning? • Demokrati mot byråkrati - kamp mot «Systemet Stang»
Nasjon og sivilisasjon - nye frontlinjer
216
Generasjonen fra 1848 • Folkelivet kommer under forskerblikk • Fremskrittstroen blir til tvil • Oppgjør med nasjonalromantikken • Teatret - «Nationalitetens Forpostvagt mod Udlandet» • Synet på fortiden skaper strid • De «norsk-norske» marsjerer opp • Nasjonen fornemmer et tidsskille
Litteratur, Billedliste, Register 228
E
uropa opplevde i 1830 en revolusjonsbølge. I Norge ventet man også på en ny tid.
Frihet var dagens krav. Norge hadde allerede den
frieste forfatning i Norden. Men om landet var fritt, var det likevel uferdig som nasjon. Norge var i sitt morgengry, sin «Dæmring», skrev Johan Sebastian Welhaven. Skulle lyset og dagen bryte igjennom, måtte friheten brukes til å utvikle nasjonen. Frihet alene var ikke nok, fo r «Statens Frihed ingen frelse lover,/før den har vakt den Folkehob der sover», het det i diktet Norges Dæmring. Å vekke folket og bygge nasjonen ble den kulturelle og politiske oppgaven som den styrende eliten satte seg i årene fram mot 1870. Folket selv, bøndene, så på oppgavene utfra sine inter esser. De ville styre seg selv i bygdene. Nasjonsbygging betydde ikke alltid det samme fo r eliten og fo r folket. I kulturlivet var det et spenningsforhold mel lom ønsket om å fordype seg i nasjonale verdier - slik de fantes i historie, språk og folkekunst og trangen til å utvikle Norge til en moderne nasjon, åpen fo r kulturimpulser fra Europa. I årene 1 8 3 0 -5 0 ble striden om det nasjonale løst fo r en tid - eliten samlet seg om en nasjonal kul tur samtidig som mange gikk inn fo r et større nordisk fellesskap og sluttet seg til den skandi naviske bevegelsen. I praktisk politikk ble friheten utvidet i disse årene. Bøndene fikk større selvstyre, og landets lovgivning ble modernisert. Eliten dyrket folket kulturelt, men ikke politisk. Nasjonen fikk sin identitet befestet, og sin politikk europeisert.
Demringstid og demringsstrid Forrige oppslag: «Gallene i Lærdal». Maleri av Thomas Feamley, 1839. Kristiania så ikke ut som en hovedstad, men som «en stillfer dig provinsby». Det var få pene bygg der og ingen skikkelige butikker, skrev en engelsk reisende i 1834. Byen fikk like vel en rekke monumentalbygg i 1820og 1830-årene - som Børsen, Norges bank, Observatoriet, Christiania Theater og Frimurerlogen. Kristiania lå også vakkert til. Dansken Fredrik Sødring laget i 1833 dette prospektet av byen sett fra Fredensborg mot Ekebergåsen.
12
«Nordmændene have ikke alene een kristelig Tro tilfælleds, men ogsaa een politisk Tro, een politisk Reli gion,» skrev Henrik Wergeland i 1830. Ordene var mer en besvergelse enn en beskrivelse. Politisk strid hadde kjennetegnet tiden etter 1814. Nå mante den unge dikteren - han var 22 år - til samhold. Fedre landets vel krevde nasjonal samling, og samling om det nasjonale. Men var det mulig å samle nasjonen? Norge var, som andre europeiske stater, et land med store ulikheter i livsvilkår. Ni tiendedeler levde utenfor byene, og de fleste ernærte seg av jorden, sko gen og havet, noen få av handel og fabrikkdrift. I bysamfunnet, det som også er kalt pengesamfunnet, var folk knyttet til handel, håndverk, skipsfart og fabrikkdrift. Der bodde de fleste offentlige og private funksjonærer, og arbeidsfolk. Embetsstanden talte bare ca. 2000 familier. Denne standen forvaltet den offentlige makten og satte normene for dannelse. Disse samfunnsgruppene fulgte et europeisk møns ter. Likevel var det en viktig forskjell. Norge hadde ingen sterk godseierklasse og adel som i Sverige og Danmark. Dette la andre rammer om det politiske liv i vårt land enn i nabolandene. Embetsmennene stod på toppen av samfunnsstigen, og fikk en mer betydnings full rolle å spille i staten. Bøndene hadde en mer uav
hengig stilling i Norge, enten de eide eller leide jord, og Grunnloven gav dem en politisk innflytelse som var langt større enn de hadde greid å utnytte. Bøndene var både en reell og potensiell maktfaktor i politikken. Hvordan kunne Wergeland vente at disse sam funnsgruppene skulle samle seg om «een politisk Religion»? Etter 1814 hadde det vært ett grunnfor hold i politikken som tidvis hadde kunnet samle dem. Det var forsvaret av Grunnloven mot kongemakten. I 1836 stod en nær sagt samlet embetsstand sammen med bøndene mot kongens beslutning om å oppløse Stortinget (se bind 7). Unionen førte med seg at frem støtene for en politikk som utvidet kongemakten på bekostning av parlamentet, ble slått tilbake. Grunnlovsforsvaret var en konservatisme som beskyttet mot tidens politiske hovedretning i Europa, reaksjonen. Men det var også dyp politisk splittelse. Mot embetsmennene på Stortinget stod den opposisjon som i 1820-årene kalte seg Patriotene. Patriotene var både nasjonale og demokrater. De lovpriste «Frihed» som det høyeste gode. Det var frihet både i forholdet til Sverige, og frihet forstått som borgerlig og politisk frihet. Ute i Europa hersket politisk reaksjon, og det var grunn til å engste seg: «Himmelske Frihed! forsvinder dit Aasyn fra Jorden,» spurte dikteren Henrik
DEMRINGSTID OG DEMRINGSSTRID
Anker Bjerregaard, som hadde grunnlagt tidsskriftet P atrioten , i 1824. Bare seks år senere ble den politiske situasjonen i Europa endret. Frihet ble et samlingsord for en ny generasjon.
Forventning om en ny tid I året 1830 ble forventning tent om en ny tidsalder. Julirevolusjonen i Frankrike utløste håp og seiersvisshet hos Bjerregaard: Himmelske Frihed! Saa straaler Dit herlige Øie End over Jorden med usvekket Pragt! Ydmyg for Dig Despotismen sin Nakke maa bøie, Mørket maa vige for Solstraalens Magt. Denne følelsen av en ny tid delte Bjerregaard med mange. Ikke minst ble de unge grepet. Fiberale intel lektuelle over hele Europa svermet for denne borger lige revolusjonen, som spredte seg fra Paris til Brus sel, flere tyske stater og til Polen. Wergeland oversat te straks en fransk frihetshymne, og Ole Bull satte musikk til. Men også andre, som senere kom til å til høre mer konservative kretser, ble revet med. Da dik teren Andreas Munch senere så tilbake på 1830-årene, innrømmet han at han «sværmede jo dengang paa Ungdommens Viis for Frihedens taagede Ideal». Omkring 1830 begynte en ny tid også fordi en ny generasjon steg fram. De som i perioden 1830 - 1870 i første rekke kom til å prege det kulturelle og politis ke livet i Norge, var ikke et innfødt hovedstadssleng. De kom fra alle kanter av landet. Men de samlet seg i
hovedstaden. Der skulle de studere, eller de skulle møtes for å delta i politikken. Til Universitetet kom Henrik Wergeland fra Eids voll og Johan Sebastian Welhaven fra Bergen, begge dikterbegavede prestesønner. De møtte Frederik Stang, som ble Wergelands venn - også han kom vest fra for å studere jus. To intellektuelle enere var alt ven ner fra skolen i Skien - Anton Martin Schweigaard, en farløs kjøpmannssønn som hadde arbeidet seg fram, og Peter Andreas Munch, som kom fra trygge kår som sønn av en prest. I Kristiania møtte de likesinnede ved Universitetet og i Studentersamfundet. De unge ble ikke gående lenge som studenter. De fleste tok raskt eksamen, og med topp resultater. Så begynte de på sin embetsbane: Stang som dosent i rettsvitenskap da han var 22 år, Schweigaard bkk sti pend og drog utenlands for å kvalibsere seg til uni versitetsstilling, som han overtok da han var 29 år. Peter Andreas Munch tok fatt på sitt vitenskapelige arbeid da han var 25 år. De to dikterne bkk det van skeligere. Wergeland ble ferdig teolog, men bkk ikke prestekall. Welhaven fullførte ikke studiet. Først da han var 33 år ble han hjulpet til en stilling som lektor i blosob, til forargelse for mange som så det som en politisk utnevnelse, hva det også var. Selv om de beste som kom til Universitetet hadde bakgrunn i embetsstanden, betydde ikke det at de kun ne leve et makelig rikmannsliv som studenter. Mange hadde et svare strev med å forsørge seg. Welhaven mis tet sin far tidlig og kunne ikke få hjelp hjemmefra. Stang greide seg selv; Schweigaard hadde gjort det lenge. De slet seg oftest fram ved å undervise yngre studenter.
Julirevolusjonen ble symbolsk fremstilt av Eugene Delacroix (1798-1863) i male riet «Friheten på barrikaden ». En arbeider, en borger og en student omgir kvinnen som bærer «Trikoloren », revolusjonsjlagget som «borgerkongen» Ludvig Filip tok til nasjonalflagg. Revolusjoner er smittsomme. Kartet viser spredning av uro og opprør i Europa i årene 1830-32. Belgia oppstod som eget kongerike i 1831 etter at de sørlige delene av kongeriket Nederlandene, inspi rert av revolusjonen i Frankrike, gjorde opprør.
13
ELITEN, FOLKET OG NASJONEN
Et trekløver i poli tikken: fra venstre: Anton Martin Schweigaard (1808-70), Frederik Stang (1808-84) og Ole Gabriel Ueland (1799-1870). Schweigaard og Stang var jurister, ble embetsmenn og giftet seg inn i leden de familier Schweigaard med Caroline Homan, Stang med Augusta von Munthe a f Morgenstierne. De sam arbeidet nært i poli tikken. Ueland var bonde, kirkesanger, lærer og lensmann på Heskestad i Roga land. Han var gårdbrukersønn og giftet seg med gårdbrukerdøtre, først Marthe Ueland, etter hennes død med Anne Het land. Ueland ble Stangs og Schweigaards politiske motstander, og bøn denes ubestridte leder.
14
Disse unge dannet en akademisk krets, men de kom ikke til å dele «politisk Religion». Tvert om sprang det opp motsetninger som la grunnen for en av Norges mest dyptgripende kulturdebatter. Den ble ført i hovedstaden - det eneste sted hvor så mange var samlet at det kunne bli en debatt. Den utfoldet seg i Studentersamfundet, i tidsskrifter og pamfletter, og i den beskjedne pressen. Den ble livet opp av litt rabalder og teaterslag en gang imellom. Eldre, mer sindige menn deltok også. Likevel kan vi si at debat ten ble dominert av 20- og 30-åringer. Kanskje det forklarer noe av formen. Da forfatterinnen Camilla Collett - Henrik Wergelands søster - så tilbake på sin ungdom i 1830-årene, husket hun at den var «ikke dressert og polert...» Her var det tvert imot tempera ment: «hele livet hadde en saa forunderlig fa rt... Det skummet og gjæret over alt...» Men mange av de unge var også menn som alt hadde fått stilling og samfunnsansvar. Det gjorde diskusjonen til noe mer enn studenterstrid. 1 debatten utkrystalliserte det seg synspunkter og ble skapt litterære og faglige arbeider som ble retningsgivende for en hel epoke. Det fantes også en annen scene, den politiske. Til Stortinget kom representanter fra alle kanter av landet. Også her toget det inn nye menn, unge de og, om ikke så unge som akademikerne. Et tidsskille viste seg i 1833. Bøndene valgte for første gang bevisst sine egne. Bondestortinget - med 45 bønder, nesten halvparten av tingmennene - betydde for Patriotene oppfyllelsen av profetiene om seier for «Friheden». Andre fryktet bøndene og det de kalte «Raaheden». Men mange av bonderepresentantene kom til å bli betydelige politike re. Ingebrigt Sæter, gårdbruker fra Oppdal, var en hel ler tagal kar, men opplyst, og dyktig i kulissene. Han var 33 år da han kom på Tinget, og ble valgt til ting
mann for tolvte gang på sin 70-årsdag i 1870. Like lenge kom Ole Gabriel Ueland til å være med. Han var på alder med Sæter, 34 år, en selvlært lærer, klokker og bonde. Også han holdt ut i politikken til han døde i 1870. Var Sæter taus, så var Ueland talefør. Han talte kort, aldri i utide, og med liv og smidig tankeføring. Også Ueland bar bud om en ny tid. Bøndene fikk med ham lederskap, og politikken deres retning. Mange av de nye menn skulle komme til å domi nere kultur og politikk i årtiene fremover. To trekan ter trer fram. I kulturlivet har ettertiden samlet opp merksomhet om Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven og Peter Andreas Munch. I politikken ble Frederik Stang landets ledende statsråd, Anton Mar tin Schweigaard den fremste talsmann for embets mennenes gruppe på Stortinget, og Ole Gabriel Ueland bøndenes leder. Omkring dem spirte det i 1830-årene et rikt åndsliv og myldret mangslungne politiske grupper. Noen av de viktigste skillelinjene i nasjonens tankeliv og politikk ble trukket opp i dette tiåret. I debatten ble politikk og kultur vevd sammen. Striden om diktning og estetikk var i dypeste forstand en debatt om politikk. Diktere og vitenskapsmenn var med og definerte viktige politiske verdier. Sentralt stod forståelsen av begrepet «Frihed».
Patriotene forsvarer friheten De gruppene som i samtid og ettertid fikk fellesnav net Patriotene, var mangfoldige. En kjerne var den politiske opposisjonen i Stortinget. Bøndene regnet seg som Patrioter. De tok også med de embetsmenn ene som dels ledet, dels støttet dem i viktige saker. Ingebrigt Sæter skrev hjem til broren i 1836 og regnet opp dem han stolte på, «dem jeg troer mig overbeviist
DEMRINGSTID OG DEMRINGSSTRID
om ere Patrioter efter Overbevisning, eller som man siger af Hjertet». Det var både bønder og en del embetsmenn. De fleste embetsmenn regnet han like vel som illiberale, og kjøpmennene var ikke bedre: «Kjøbmændene regner man ikke anderledes end som Embedsmænd, og de fleste ere værre end disse.» Patriotenes politiske program var det samme som i 1820-årene: forsvar for Grunnloven, front mot embetsmennene og byråkratiet - den viste seg ofte i lønns- og pensjonssaker - kombinert med sparsom het i offentlige utgifter, og arbeid for sterkere og mer demokratisk lokalstyre. Patriotene i politikken fikk følge av akademikere, som kjempet på sine skanser for frihetens sak. En kampplass ble Studentersamfundet, som var stiftet i 1813, der de unge møttes for å diskutere. Det hadde egen avis. Samfundet skulle etter sine vedtekter «udbrede Aandsdannelse og Broderaand» blant med lemmene. I 1830-årene kom debatten om åndsdannelse til å gjøre det av med broderånden. Livet i Stortinget og livet i Studentersamfundet var ikke uten forbindelseslinjer. Wergeland, som jo omgikkes og fikk venner blant bøndene på Eidsvoll, regnet seg som en venn av stortingsbøndene. I sine erindringer skrev bonden Ola Neergaard om «de private Aftenstorthing en Deel Storthingsmænd holdt sammen med et Par Studerende», og nevnte også Wergeland blant dem som så innom losjiet hans i Pipervika i 1833. Patriotene hadde støtte i deler av pressen. Blad kom og gikk. «Ligesom Enhver i Byeme vil have sin egen Koe, brygge selv sit 01 ... o.s.v, saaledes vil ogsaa Enhver ... have sit eget Blad og brygge sin egen Politik...,» skrev en gammel opposisjonspolitiker surt i 1836. Men det var ikke minst opposisjonsmenn som stod bak bladforsøkene, både i hovedstaden og i andre byer. Stundom bærer titlene bud om innholdet: F olk e bladet og Statsborgeren ville begge oppdra massen. De vendte seg «til selve Mengden, til det egentlige Folk», som det het i Folkebladets programartikkel i 1831. Og folket var de «nærende Stænder», bønder og borgere. Folkebladet holdt det gående i tre år, fra 1831 til 1833. Her ble Wergeland medarbeider. Redaktør Peder Soelvold greidde å holde Statsborgeren gående fra 1831 og med avbrudd ut gjennom 1830-årene. Wergeland gikk med også her. Likeså skrev han i opposisjonspo litikeren Jonas Anton Hielms Almindeligt N orsk Maanedsskrivt, et kulturtidsskrift som greide seg i to år. Ingen av disse bladene hadde stor utbredelse. Bare Morgenbladet med sine om lag tusen abonnenter hadde betydning utover landet. De menn som startet og støttet disse bladene, regnet seg selv og ble regnet som Patrioter. De skrev under navn, og slik kan vi kjenne både kretsen og dens ideer. Patriotene var heller høyrøstet, og de fikk høre det. En moderat mann som verkseier Jacob Aall angrep dem i hjertet: Det var de som sviktet friheten, som
ville legge «Tvang» på medborgere ved å anklage sine motstandere for landsforræderi. Aalls ord bar preg av bitterhet over den behandlingen han og hans venner hadde fått på Eidsvoll i 1814. Men han var ikke alene om å fordømme «hine Demagoger». En yngre krets samlet seg til motstøt.
Et vellykket ungdomsopprør - Intelligensen I februar 1831 holdt statsråd, professor Niels Treschow et stort selskap. Welhaven var innbudt, og «Statsraaden proponerede hans Skaal som første Gang i hans Huus...», fortalte en observatør. Der var også mer å nevne: «En Schweigaard af hvem Welhaven er Ven, skal Treschow gjøre Væsen af og ofte tale om ham.» De unge menn fra «Intelligensen» var på vei inn i maktens saler. Intelligensen var i sin kjerne en vennekrets. Wel haven og Schweigaard, poeten og den realistiske juristen, fant sammen i et sjeldent nært forhold. Sammen med dem vanket Peter Andreas Munch, Schweigaards skolevenn, juristen Bernhard Dunker, og fysikeren Christian Langberg, som om søndag ettermiddag holdt hus for vennene. Ellers møttes «Klubben» på hybelen hos Schweigaard. Traktemen tet var beskjedent: kavringer, brød og smør med litt ost eller pølse, og når det var fest, ble det en flaske hvitvin etterpå. Debatten gikk livlig, og Welhaven var «Sjelen i det hele», mente Dunker, selv om Schwei gaard var autoriteten som de alle, også Welhaven, bøyde seg for. Ofte kom vennene også sammen hos
golfefclabet Jfå 8 .
Æ icS ba g ben 22 b e SK artS .
1831.
£e» fot at late, [og læt foråt Ute!
gjtn g fo rtn a n b jla b e r i SXenigfyebetne. (2£f Sonbibat K cosb). (gortfieftelfe ftaKo. 5). S e (forretninger ber ftrap burbe oserbrageS •Sormanbftabernc bot (forfatteren i SBubffiffen font bet forefomntet mig temmelig rigtig ongiset. Jpon næsner: a) S e (forretninger, fom ffattigeommiofionerne nu b