Det moderne gjennombrudd: 1870-1905 [9] 8203220223, 8203220134, 8203220371, 8203220282

Citation preview

ldHQi(°//q/Qj loa* ®uiey

0

8/V

NB Rana Depotbiblioteket

ASCHEHOUGS

Det moderne gjennombrudd 1870-1905 av Gro Hagemann Hovedredaktør: Knut Helle Medredaktører: Knut Kjeldstadli, Even Lange, Sølvi Sogner

Forlagsredaksjon: Stein-Morten Omre Billedredaksjon: Trond Bjorli Grafisk formgivning: Kåre Haugerud og Kristian Ystehede Lay-out: Nini Anker

© 1997 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Boken er satt med ITC Berkeley Old Style 10,5/12,5 punkt medium som brødskrift, 36 og 14 punkt halvfet kursiv som titler hos Bokverkstedet Aschehoug, Oslo 1997

Datakart og diagrammer: ArtNet a.s. v/Johs Ensby Repro: Offset Kopio OY, Helsinki, Finland 1997 Papir: 135g Gallerie Art, Glittet Printed in Finland: Werner Soderstrom OY, Porvoo 1997 ISBN 82-03-22022-3 (bd.9, ord.) ISBN 82-03-22013-4 (kpl., ord.) ISBN 82-03-22037-1 (bd.9, skinn) ISBN 82-03-22028-2 (kpl., skinn)

____________ Innhold Fred er ei det beste... Det daglige brød Dystre tegn • Den store depresjonen • To millioner nordmenn •Jordbruket ved skilleveien • På jak t etter • Eksportnæringer i omstilling • Svarte seil • På bristepunktet

Utdannelse og standsbevissthet Seminaristene blir kulturbærere • Arbeid eller skoleplikt? • Klassedeling i byskolen • Levebrød for middelklassens kvinner • Utdannelse som nøkkel til sosial fremgang

Kulturradikalt gjennombrudd En intellektuell europeer • Den akademiske bastion • Studentopprør • «Kvindernes Underkuelse» • Det moderne gjennombruddet • Frilynte og kristne folkehøyskoler • De store vekkelsene • En uhellig allianse

12

60

Opposisjonen samler seg Urolige tider • Folkebevegelsene mobiliseres • «Lynkrig» • Skiftende allianser • Krigserklæring

Det volder litt rabalder

Et folk på vandring Flukten fra landsbygda • Der mulighetene var best • Ungdommen drar til byen • Over havet • Det norske Amerika • Færre folk - større krav • Nye muligheter - nye spenninger

Krise og sosial uro Kampen for tilværelsen • «Det sosiale spørsmål» • Til kamp mot drukkenskapen • Håndverkssvennene går i spissen • Arbeidersamfundet mot splittelse • Sosialdemokratene stifter parti • De første «moderne» streikene

Kampen mot vantroen

108

«Kristendommens venner» • «Væk med Pontoppidan» • Kirkesyn i konflikt • Kvinnene tar ordet • Det store sedelighetsfeiden • Hvem var det som seiret?

Det gamle regimet f aller

122

Til valgkamp! • Kompromiss eller statskupp? • Partiene blir organisert • Nytt regime • Venstres første splittelse • Høyre danner regjering • En fredelig revolusjon?

Den nye tid faar f æste Det moderne Norge tar form Industrien vokser fram • Landet blir bundet sammen • Ingeniørene inntar næringslivet • Norsk fossekraft blir gull verdt • Kampen om kundene • Forbruk, husarbeid og familieliv • Konturene av en moderne tid

140

160

Kultur og motkultur Pietisme, avhold og strikketøy • Målfolk på fremmarsj •En nynorsk kulturelite • To nasjonalkulturer - eller én? • Kampen om språket • Motkultur i sentrum

176

Kampfor næringsinteressene Nei til not - ja til hval • Sparepolitikk eller aktiv næringspolitikk? • Sammen mot frihandelspolitikken • Fagbevegelsen tar parti • Statens brød - magert, men trygt? • Arbeiderpartiet blir en maktfaktor

190

Staten og borgernes rettigheter Folkestyre eller flertallstyranni • Fruentimmerstyre? • Embetsmenn • Hvem kan staten stole på? • Rett til sosial trygd • En fri presse? • Et utvidet demokrati

Ut av unionen

204

Nasjonalisme og stormaktspolitikk • Venstre starter offensiv • Svensk og norsk nasjonalisme • Næringslivets menn engasjerer seg • Samling på tvers av partiene • Unionen blir oppløst • Et fritt kongedømme

Litteratur, Billedliste, Register 222

:g velger meg april,» skrev Bjørnstjerne jørnson i 1869, «i den det gamle faller.» I utgangspunktet var ikke dette noe stridsdikt, men et bidrag til en dansk kalender. Det kan like­ vel stå som vignett til den perioden vi nå skal behandle - skrevet som det var av en stridens mann ved starten av en stridens og omdannelsens periode i norsk historie. 1 1870 var Norge et jord­ bruksland i Europas utkant, med en sparsomt utviklet industri, men også med en blomstrende eksportøkonomi som gav store rikdommer. Det var et fredelig land som dyrket sin nasjonale ære, men som neppe ville finne på å opptre krigersk overfor andre stater. I den grad europeere overho­ det kjente til dette landet, var det gjerne på grunn av den vakre naturen. For enkelte var det også et slags gammelmodig Utopia, et naturfolk i nord som ennå var uskyldig upåvirket av moderniseringens uheldige virkninger. Noe midtpunkt i Europa ble Norge heller ikke i de følgende tiåre­ ne. Men Norges stemme ble tydeligere og fikk noen nye toner. Norske diktere vant internasjonal anerkjennelse; demokratiseringen gikk lenger enn i de fleste land på samme tid; enkelte industrifore­ tak nådde opp i verdensklasse. Vi skal se hvordan sosiale spenninger og øko­ nomisk krise satte sitt preg på 1870-årene og skapte en tid som gikk svanger med endring.

J

Det daglige brød Forrige oppslag: Gustav Wentzels maleri fra 1882 viser en enkel hverdagsfrokost i et ikke altfor velstående hjem. Kaffe og sirup inngikk som en selv­ sagt del av frokos­ ten, både for barn og voksne, og var et tegn på økende vel­ stand. Det private forbruket pr. innbygger gikk noe til­ bake under krise­ årene fra 1877, men var likevel langt høyere enn i 1860årene. Blant arbeids­ folk var kostholdet dominert av brød, poteter og skummet melk. I byene spiste man litt mer kjøtt, fløte og egg, mens frisk frukt, nysilt melk, flesk og ost var mer vanlig på landet.

Fullriggeren «Imperator» fortøyd ved Kiellandverven i Sta­ vanger i slutten av 1870-årene. Som de andre kystbyene i det sørlige Norge hadde også Stavanger hatt mange tiår med øko­ nomisk fremgang, ikke minst takket være skipsfarten. Både fullriggeren og de flotte, hvitmalte trehusene kan stå som illustrasjon på de gylne årene da rikdom og optimisme preget seilskutebyene langs kysten av Sørog Sømestlandet.

12

I begynnelsen av 1870-årene forsvant silda fra Rogaland-kysten og gjorde slutt på det rike vårsildfisket. I mer enn ti år hadde de årlige sesongfiskeriene vært overskuddskalaser der kystens befolkning hadde kunnet forsyne seg uhemmet. Mange i distriktet hadde basert virksomheten på det rike fisket, som ikke bare dekket lokale behov, men la grunnlaget for utstrakt handel og eksport. For alle som ble direkte rammet, var overgangen dramatisk. Verst gikk det ut over den tallrike kystbefolkningen; den hadde hatt fisket som en av sine viktigste inntekter. Det er ingen tilfeldighet at den første masseutvandringen fra Stavanger-området kom nettopp i årene etter at vårsilda forsvant. Likevel var det ikke bekymring over situasjonen som preget amtmann Vilhelm Morgenstierne da han i 1876 presenterte sin beretning om den økonomiske tilstanden i Stavanger amt. Det sviktende fisket ble kommentert, men ikke først og fremst som et økono­ misk tilbakeslag for distriktet. En skolemann som

hadde hatt sitt virke på Karmøy, ble bedt om å gi en vurdering av følgene for folk i fiskeridistriktene. Han mente at det tvert imot hadde sine positive sider at sildeeventyret nå var slutt. Over sildefiskeriene hadde det hvilt et «Illusionernes Taageslør», som hadde fått befolkningen til å drømme om stort utbytte av neste fiske og legge sine planer opp etter det. Et omfatten­ de «Kreditvesen» hadde grepet om seg i distriktet med sildefisket som eneste sikkerhet. Konfirmerte unggutter gikk uvirksomme hjemme og ventet på sil­ da uten å ta tjeneste, gå til sjøs eller lære seg et fag. Unge jenter spekulerte i den pene fortjenesten de fikk når silda kom til land; derfor ville de ikke lenger ta arbeid som tjenestepiker. Alle satte de sin lit til fisket, som skulle skaffe lettvinte inntekter. For kystbefolk­ ningen hadde det rike fisket virket som en moralsk kreftskade, mente skolemannen fra Karmøy, og amt­ mannen sluttet seg til vurderingene. Selv om svikten i fisket hadde ført til visse problemer for befolkning­ en, var virkningen alt i alt gunstig: Det er min fulde og faste Overbevisning, at det har været en, om ikke absolut nødvendig, saa dog saare ønskelig Renselsesproces, ligesom Nordenvinden om Vaaren, der nok er bidende kold og dræber tildels svagere Planter, men rænser Luften og ødelægger en Mængde skadeligt Smaakryb. Disse refleksjonene forteller en hel del om situasjo­ nen i landet i første halvdel av 1870-årene. Når det sviktende fisket gav opphav til moralske betraktning­ er snarere enn økonomisk bekymring, hang det sam­ men med at tidene generelt sett var gode og gav grunn til optimisme for fremtiden. Langt på vei var rogalendingene i stand til å oppveie tapene i vårsild­ fisket. Sildehandlerne i Stavanger drog isteden til sesongfiskerier lenger nord i landet. Hele distriktet nøt dessuten godt av de særdeles gode skipsfartskonjunkturene i disse årene. Rederne utvidet virksom­ heten. Byens flåte økte med 200 skip i løpet av 1870årene, og nye markeder ble vunnet. Stavanger amt var ikke noe unntak. Over hele lan­ det hersket det optimisme og gode tider. Jordbrukskrisen i slutten av 1860-årene var overvunnet og ble etterfulgt av en makeløs høykonjunktur. Forholdene på verdensmarkedet var særdeles gunstige for det norske eksportrettede næringslivet. Aktiviteten var stor og prisene høye, til fordel for så vel skipsfart som

DET DAGLIGE BRØD

Etter bybrannen i 1868 ble trehusbebyggelsen i Arendal sentrum erstattet med moderne hus i mur. Byen fikk da en «smuk, regelmessig bebyggelse med rette og brede gater og de viktigste moderne indretninger». Aren­ dal var en verdensby i seilskuteiden, og seilskipsflåten fortsatte å vokse lenge etter at damp­ skipene for alvor hadde begynt å gjøre seg gjeldende. Også beslutningen om å bygge en ny, stor­ slått kirke viser at krisetegnene ikke ble tatt på alvor. Kirken ble innviet våren 1888, året etter at byens økonomi var brutt helt sammen.

trelast- og fiskeeksport. Fra Finnmark i nord til Lister og Mandal i sør kunne amtmennene fortelle om vel­ standsøkning, gode konjunkturer og modernisering. Etter en sammenhengende oppgang fra 1830-årene var Norge blitt en av verdens ledende skipsfarts­ nasjoner. Veksten fortsatte ved hjelp av det gunstige fraktmarkedet. Norske skip seilte på alle verdenshav, og norsk sjømannsskap var høyt verdsatt. Skipsfarten gav inntekter og overskudd og grunnlag for rikdom og blomstrende tider i kystbyene. Sentrum for virk­ somheten var småbyene på vestsiden av Kristianiafjorden og nedover sørlandskysten. Seilskutenes hovedstad var Arendal med en flåte på 169 000 nettotonn. Dette tilsvarte 415 skuter med en besetning på 5000 mann. Etter størrelsen på lasteevnen fulgte Tønsberg som en god nummer to, og deretter Kra­ gerø, Grimstad og Kristiansand. Det største skutetallet hadde Stavanger, med 671 fartøyer. Men målt i tonnasje nådde byen ikke opp i konkurransen. Det var velstanden for folk i kystbyene og byformuene som økte. I Tvedestrand gikk deler av over­ skuddet til gatebelysning ved treoljelykter, og det ble gjort forberedelser til et større og mer tidsmessig vannverk. I Arendal ble store deler av bebyggelsen gjenreist etter bybrannen i 1868. Store og verdifulle murhus ble oppført til erstatning for den tidligere trehusbebyggelsen. Byen fremstod nå med «smuk, regelmessig Bebyggelse med rette og brede Gater og

de viktigste moderne Indretninger», fastslo amtman­ nen i 1875. Også tømmerhandel og trelastindustri nøt godt av de gunstige konjunkturene i begynnelsen av 1870årene. Etter at sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860, var det opp til enhver å starte slik virksomhet. Dette hadde dannet grunnlaget for en særdeles blom­ strende aktivitet med tyngdepunkt ved utløpet av de store vassdragene. Særlig viktige sentra for virksom­ heten var Glommavassdraget, Drammensvassdraget og Skiensvassdraget. Både i Drammen og Fredrikstad var trelasthandel den bærende virksomheten. De gunstige prisene i begynnelsen av 1870-årene bidrog sterkt til at sagbruk og høvlerier befestet sin stilling som landets viktigste industri. Også fisket var rikt. Om silda forsvant fra kystene sørpå, så var det fortsatt store forekomster i nord. Storsildfisket langs Nordlands-kysten, skreifisket i Lofoten og loddefisket i Finnmark fortsatte å gi kyst­ befolkningen betydelige inntekter. Som hans kollega i Stavanger konstaterte amtmann Claus Worsøe i Nordland dette med en viss bekymring. Det rike stor­ sildfisket i 1870-årene ble i for liten grad satt inn i mer langsiktige investeringen Altfor ofte ble fortje­ nesten brukt til luksus eller til investering i dyre red­ skaper som bare kunne anvendes i storsildfisket. Amtmannen måtte likevel innrømme at storsildfisket førte til økt velstand i distriktet. Mange brukte pen-

13

FRED ER EI DET BESTE

Klippfisk var en viktig eksportartik­ kel. Men mye arbeid måtte til før fisken kunne selges. Først var klippfiskbergene blitt flådd for torv og spylt. Den ferske fis­ ken ble sløyet, vasket og flekket, og vasket på ny og så saltet og lagt flatt i stabler. Når fisken var «saltmoden», ble den vas­ ket igjen, før den ble lagt utover klippene til tørk. Tørkingen varte fem-åtte uker, og i den tiden måtte fisken stadig passes. Den skulle vendes, og hvis det ble regn, måtte den samles i såter og dekkes til. Stort sett var det kvinner som stelte med fisken og arbei­ det med tørkingen, noe som gav viktige biinntekter. Bildet viser et klippfiskberg ved Kristiansund i 1902.

14

gene til å reparere hus eller bygge nye, til å betale gjeld og endog legge noe til side. Leilendinger bkk muligheter til å bli selveiere, andre kunne satse på større komfort med velinnredede og velordnede hus. Amtmannen registrerte at overskuddet mange steder hadde ført til «hyggeligere og pynteligere Husstel» uten unødvendig luksus. Den uvanlige høykonjunkturen hadde en gunstig virkning på hele det hjemmebaserte næringslivet. Både handel og industri hadde gode tider. I Kris­ tiania, som var landets kommersielle og industrielle sentrum, tok en rekke håndverksfag nå skrittet over til industriell virksomhet. Og nye industrier ble etab­ lert. Import av utenlandske luksusvarer økte, og også innenrikshandelen opplevde et «hittil ukjent Opsving». I jordbruket ble det ny fart i omleggingen til salgsjordbruk. Optimismen avspeilet seg i en rekke forhold, blant annet i ekteskapsstatistikken. Fra 1873 til 1875 ble det inngått langt flere ekteskap enn vanlig blant yng­ re kvinner og menn. Gode konjunkturer og rikelige arbeidsmuligheter gjorde at mange tok sjansen på å gifte seg før de strengt tatt hadde sikret seg et til­ strekkelig økonomisk grunnlag.

Dystre tegn Den langvarige økonomiske oppgangen og den spesi­ elle høykonjunkturen kan forklare hvorfor amtmann

Morgenstierne ikke var mer bekymret på sitt amts vegne i 1875. Men hans betraktninger forteller også om et stort overskudd av arbeidskraft på gårdene, der uvirksom ungdom drev omkring og ventet på å ta et tak. Dette var langt fra bare et moralsk problem, men i høy grad også et sosialt. Befolkningsøkningen hadde pågått ubrutt i et halvt århundre og var sterkere i Norge enn i de fleste europeiske land. Landets ressur­ ser var presset til det ytterste. Økonomien hadde lenge vært i vekst, men det var en vekst som først og fremst bestod i at nye ressurser ble tatt i bruk. Der­ imot gikk det tregere med en modernisering som innebar en mer effektiv utnyttelse av ressursene innenfor jordbruk, skipsfart og industri. Økonomien baserte seg i stor grad på naturens yteevne, og natu­ ren satte begrensninger for fortsatt vekst innenfor rammene av det eksisterende næringslivet. At silde­ eventyret så plutselig tok slutt, viste også at naturens eget tilbud kunne være både begrenset og lunefullt. Følgene for folk i distriktet og det lokale nærings­ livet var nok også alvorligere enn amtmannen i første omgang innså. Masseutvandringen forteller sitt om situasjonen for kystbefolkningen. Men vårsildfisket hadde også vært et viktig grunnlag for handelsvirk­ somhet og skipsfart. Den nye situasjonen tæret sterkt på økonomien hos mange handlende og førte til et økende antall fallitter. 1 noen grad ble tapet oppveid ved at vestlendingene engasjerte seg sterkere i det gode fisket lenger nord. Dette gav gode tider og økt

DET DAGLIGE BRØD

aktivitet innenfor skipsfarten. Men handelen med sild nordfrå kunne på langt nær oppveie tapene av fiskeforekomster i lokale farvann. Resultatet ble en overkapasitet innenfor både handel og skipsfart som før eller siden måtte føre til problemer. Landet over hadde amtmennene rapportert om gode tider i midten av 1870-årene. I virkeligheten var det i høy grad en tid som gikk svanger med nye kri­ ser. Omslaget kom raskere og kraftigere enn noen kunne ha forestilt seg i begynnelsen av tiåret. I 1875 rådde optimismen fortsatt grunnen. Året etter var situasjonen totalt endret. Mindre enn et tiår etter lav­ konjunkturen i 1860-årene rullet en ny internasjonal krise inn over landet, denne gangen hardere og mer langvarig enn noensinne. Internasjonalt kom omsla­ get i 1873, men i Norge holdt optimismen seg enda i noen år. Enkelte advarende røster blandet seg i koret, men advarslene ble stort sett overhørt. I Drammen fikk man de første meldingene om prisfall på vårparten 1874, men det var ingen som tok dette alvorlig. Også i skipsfartsbyen Stavanger hadde rederne så smått begynt å merke at de gode tidene var på hell. Men lenge håpet man at dette var en forbigående konjunktursvingning, og flåten fortsatte å øke. Krisen var til stede uten at folk flest tok krisetegnene på alvor. Det var vanskelig å forestille seg hvor sto­ re problemene var etter mange tiår med nesten ubrutt økonomisk vekst og en makeløs høykonjunktur i begynnelsen av 1870-årene. De få som så hva som skjedde, ble betraktet som svartmalende pessimisten En av dem var ingeniør Henry Heyerdahl, medstifter og teknisk foregangsmann i Christiania Seilduksfabrik. Gjennom solide kontakter utenlands kjente han godt til hvordan det økonomiske omslaget i 1873 nå virket på den britiske økonomien. I 1874 oppfordret han i Morgenbladet landets borgere til å forberede seg på en mulig depresjon. Han ble skarpt irettesatt av bankmannen Thomas Heftye. En slik pessimisme var både uberettiget og skadelig, mente Heftye, den undergravde selve tilliten til landets økonomi. Året etter var det imidlertid klart at Heyerdahls bekymringer ikke var grunnløse. I løpet av kort tid ble virkeligheten en annen. For de forretningsdriven­ de fulgte en periode preget av prisfall, pengemangel og et økende antall konkurser. Bare i Stavanger ble det registrert nærmere 100 konkurser mellom 1876 og 1880, mer enn tre ganger så mange som i det fore­ gående femåret. Mot slutten av tiåret var det da også definitivt slutt på optimismen. Fra Stavanger amt rap­ porterte Morgenstierne om alvorlige problemer i skipsfarten på grunn av dårlige fraktkonjunkturer. Ved siden av fisket var det skipsfarten som var byens viktigste næringsgrunnlag. Dette var også den mest konjunkturfølsomme av alle byens næringer, så her ble problemene tidlig registrert. Enda alvorligere var

det at moderne dampskip av jern og stål var i ferd med å utkonkurrere de norske seilskutene i tre. Etter at silda hadde sviktet i begynnelsen av tiåret, vaklet nå den andre bærebjelken i distriktets næringsliv, skipsfarten. Ikke underlig at den økonomiske tilstan­ den i byen ble betegnet som «meget trykket».

Den store depresjonen Det var ikke bare Stavanger som ble rammet. Ved slut­ ten av tiåret var optimismen forsvunnet fra amtmen­ nenes beretninger over hele landet. Alle kunne de nå fortelle om «lammende Konjunkturer», «treg Afsetning», «nedgaaende Priser» og «tiltagende Mangel på rørelse». Livet ble hardere for alle, og især for dem som var avhengig av markedet. Prisene sank i alle næringer, lønnsomheten var lav, ikke få virksomheter gikk med tap og måtte innskrenke eller se konkursen i øynene. For arbeiderklassen var situasjonen preget av stigende arbeidsløshet og synkende lønninger. Også mange familieforsørgere gikk uten arbeid, og fat­ tigkommisjonene fikk travle tider. I flere byer satte kommunen i gang ekstraordinært arbeid for å avhjel­ pe den verste nøden. De som særlig ble rammet, var løsarbeidere av begge kjønn, men også mange som tidligere hadde hatt stabilt arbeid og klart seg bra. «I den arbeidsløse Aarstid,» forteller en amtmann, «her­ sker Fattigdom og Nød i Hjem hvor ellers Betingelserne var til Stede for et nødtørftig Utkomme.»

Kvinner i potet­ åkeren på gården Nylende i fjellbygda Grungedal øverst i Vinje. Poteten, eller jordeplet, spilte en avgjørende rolle for folk i fjellbygdene. For å utnytte de korte somrene fullt ut lot man sette­ potetene gro fø r de ble satt i jorden. Det gav kortere veksttid og jevnere og større knoller. Man satte potetene i slutten av april og tok dem opp etter skuronna. Dette var arbeid som både kvinner og menn deltok i.

15

FRED ER EI DET BESTE

Emigrantskipet D/S «Kong Sverre» på Vågen utenfor Bergenhus festning i midten av 1870årene. Skipet tilhørte bergenske redere som forsøkte å etablere en norsk amerikalinje. Det var på 3500 tonn og levert fra et britisk verft i 1873. På det nederste bildet ser vi passasjerene på dekk idet den lange overfarten skal ta til. Passasjerene fikk kost om bord, og en skipslege hørte med til besetningen.

16

DET DAGLIGE BRØD

I 1879 nådde landets økonomi et bunnpunkt med mange konkurser og rekordhøye fattigutgifter. 1880årene ble innledet med en viss optimisme. Man så tegn til bedring og håpet at krisen var over for denne gang. «Forhaabning og Tillid vender tilbage og sætter Liv i Forretningerne,» skrev Vestlandsposten i 1881. Man gledet seg imidlertid for tidlig. Både i Stavanger og andre steder skulle tilstanden komme til å bli ver­ re. Dette var noe mer enn en forbigående nedgangsbølge. Det var innledningen til en av de dypeste og mest langvarige kriseperioder i nyere norsk historie. I europeisk historie er den i ettertid blitt betegnet som «den store depresjonen». Med enkelte mindre kon­ junkturoppganger varte den helt til 1896. Men i 1880 var det ennå ikke klart verken for amtmenn eller næringsdrivende hvor omfattende problemene fak­ tisk var. Krisen var internasjonal, men Norge ble rammet hardere enn de fleste andre vesteuropeiske land. Sær­ lig hardt gikk det ut over de tradisjonelle norske eks­ port- og servicenæringene: trelasthandel, fiskehandel og skipsfart. Da er det ikke til å undres over at omsla­ get måtte føles hardt i en by som Stavanger, der fiske­ handel og sjøfart var bærebjelker i næringslivet. Det virkelig store sammenbruddet i byens økonomi star­ tet i slutten av 1882. Tre av byens mest velrenommer­ te forretningshus gikk konkurs, det ene etter det andre, og utløste et skred av større og mindre kon­ kurser. Våren 1885 startet et nytt skred. For det gode borgerskap i Stavanger føltes det som om hele byens økonomiske grunnlag brøt sammen, og virkningene forplantet seg langt nedover i bysamfunnet. «Hvad Ulykke disse Fald er for store og smaa i Stavanger, gjør du dig neppe Idé om,» skrev Alexander Kielland i brev til en forfatterkollega: plutselige Omvexlinger fra Luxus til Blottelse, uforskyldte Tab av Tillid til de over 100 Aar gamle Huse, Sparepenge forsvundne, Børas og Kvinders Fonds inddragne i Hvirvelen, Arbeidsfolk uden Arbeide, de smaa handlende med ubetalte Regninger, Panik og Storm paa Bankerne. Nedgangen ble langvarig, og den rammet hardt i flere byer enn Stavanger. I Arendal var sammenbruddet like totalt. 1 1886 gikk begge byens forretningsbanker konkurs og trakk en rekke større og mindre forret­ ningsdrivende med seg i fallet. Krakket skyldtes rike­ lig tilgang på lånemidler gjennom mange år med øko­ nomisk nedgang. Etter den blomstrende høykonjunk­ turen var det vanskelig både for bankfolk og låntagere å omstille seg til en situasjon der byens inntekter gikk tilbake. Tilbakeslaget var dramatisk. Arendal hadde vært landets overlegent største sjøfartsby. Nå ble det satt et definitivt punktum for byens storhetstid. I Trondheim måtte RO. Aune & Søn, et av byens

store handelshus, gi tapt på senvinteren i 1 8 8 3 .1 kjøl­ vannet av denne fallitten røk en rekke større firmaer over ende i årene fram til 1887. De små og store fal­ littene la også her en demper på all tiltakslyst og skapte en stemning av mistenksomhet i byens forret­ ningsliv. Folk ble forsiktige med å sette sitt navn under veksler, og de som hadde kapital, så seg vel og lenge om før de plasserte den. Pessimismen var stor. Mange trodde at Trondheim by hadde sett sin beste tid. Næringslivet måtte belage seg på mindre fortje­ neste og kommunen skjære ned på kommunale ut­ gifter. «De gamle, gode Tider kommer neppe igjen,» fastslo Dagsposten i 1886. Både eksportens store betydning og avhengigheten av Storbritannia gjorde at den internasjonale krisen rammet Norge særlig hardt. Storbritannia var Norges viktigste eksportmarked både for tømmer og fisk. Av skip som seilte til og fra britiske havner, var det også flere fra Norge enn fra noen annen fremmed nasjon. Prisfallet var særdeles merkbart i de gamle, utad­ vendte næringene som hadde stått for mye av veksten fra 1830-årene. Samtidig var det først og fremst Stor­ britannia og dets handelspartnere som ble rammet av den internasjonale depresjonen. For de nye industrilandene USA og Tyskland var depresjonen ikke så merkbar. Derimot gav den raskt et utgangspunkt for ny vekst. Også Sverige kom atskillig lettere ut av krisen, og grunnen var nettopp at svensk økonomi var nærmere knyttet til Tyskland. Mens Norge hadde en betydelig sterkere økonomisk vekst enn Sverige i begynnelsen av 1870-årene, fikk Sverige i løpet av århundrets siste årtier et klart øko­ nomisk forsprang. Mye tyder på at den sterkere vek­ sten i norsk økonomi hadde foregått i lang tid før 1875, kanskje helt fra midten av 1830-årene. Nå ble det økonomiske styrkeforholdet mellom de to land definitivt snudd i Sveriges favør. Men de dramatiske virkningene depresjonen hkk i Norge, hang ikke bare sammen med internasjonale forhold. De avspeiler også dype problemer i landet selv, problemer som hang sammen med befolkningssituasjon og næringsstruktur. Befolkningsveksten var sterkere enn i de fleste andre land og representerte et økende press på ressursene. Samtidig var landets vik­ tigste næringer kommet til et punkt der det ikke var rom for mer vekst innenfor gamle produksjonsfor­ mer.

To millioner nordmenn I januar 1876 ble det holdt folketelling i Norge. Siden forrige telling i 1865 hadde Det statistiske kontor fått en ny direktør, som skulle få stor betydning for den offisielle statistikk i Norge. Anders Nicolai Kiær var knapt 30 år da han ble ansatt i 1867, og han kom til å sitte som direktør helt til 1913. Hans Bidrag til en

FRED ER El DET BESTE

Fra 1865 til 1910 økte befolkningen i Norge med 700 000 person er-fra 1,7 til 2,4 millioner. Sammenlignet med den dramatiske befolkningsøkningen tidligere i århundret var det en moderat vekst. Dette skyldtes først og fremst den store utvandringen. Totalt var antallet emigranter mellom 1865 og 1910 nesten like stort som befolkningsøkningen hjemme. Om disse var blitt igjen hjemme, kunne antallet nordmenn ha passert tre tnilliotier i 1910.

18

Antall innbyggere

2500000 2000000 1500000 1000000 500000

1865

1875

1890

1900

1910

norsk Befolkningsstatistikk utkom i begynnelsen av 1880-årene. Det bygger på data fra folketellingen i 1876 og gir et nyansert bilde av de 1,8 millionene mennesker som bodde i Norge midt i 1870-årene. Av de tørre tallene fremtrer bildet av et land som var spredt befolket og av en befolkning som både var ensartet og preget av geografiske og sosiale forskjel­ ler. Tynnest var bosetningen i Nord-Norge. Som i dag bodde omkring en tiendedel av befolkningen i de tre nordligste amtene med en tredjedel av landets flate­ innhold. Av disse var mer enn halvparten bosatt i grisgrendte strøk med mindre enn 500 mennesker på hver kvadratmil. Langt tettere bodde folk i det sørlige Norge, særlig langs kysten, der også de fleste byene lå. Det tettest befolkede området var den gang som i dag et sammenhengende strøk omkring Kristianiafjorden og et stykke nordover til Mjøsa. Her bodde 40 prosent av landets befolkning. Disse områdene var også landets mest urbaniserte, med nesten en tredje­ del av befolkningen bosatt i byer. På landsbasis var en knapp femtedel av alle innbyggerne bosatt i byer, og omtrent like mange bodde i grisgrendte strøk. Næringsgrunnlag og levemåte varierte en hel del fra landsdel til landsdel og mellom bygd og by. Kul­ turelt sett var den norske befolkningen likevel ensar­ tet. De aller fleste nordmenn snakket samme språk og tilhørte samme trosretning. Den samiske og finske befolkningen utgjorde etniske og språklige minorite­ ter på til sammen vel 36 000 individer, eller rundt to prosent av folketallet. Nesten like mange var inn­ vandrere, de aller fleste fra andre nordiske land. Den største innvandrergruppen var svenskene, som alene utgjorde bortimot 30 000 individer. Sett i fugleperspektiv, slik de store tallene gir oss muligheter til, trer det fram store forskjeller mellom by og bygd når det gjelder befolkningens sammenset­ ning og levemåte. De som bodde på bygdene var gjen­ nomgående eldre, de levde i større husstander, de hadde flere barn, og en større andel av dem var menn. Mange byfolk, både kvinner og menn, levde som ens­

lige for kortere eller lengre tid, mens bygdefolk bare unntaksvis var uavhengig av en familiehusstand. Dette gjaldt også ugifte barn, som gjerne ventet til de var nærmere 30 år før de giftet seg. 1 byene var ekteskapsalderen lavere; særlig var det mennene som gif­ tet seg tidligere. Derimot var det langt flere bykvinner som var ugifte. Det ulike næringsgrunnlaget gir en del av forkla­ ringen på disse forskjellene. Store husstander og høy ekteskapsalder var økonomisk fornuftig på bygdene, der det store flertallet levde av jordbruk. Husstanden var en helt sentral enhet i produksjonen, og gården var for de fleste basis for levebrødet. Gårdsdriften var preget av selveiende bønder som baserte virksomhe­ ten på en kombinasjon av familiemedlemmer og leid

En statistiker med sosialt engasjement Om Anders Nicolai Kiær (1838-1919) er det blitt sagt at det folkelige begrepet «tørre tall» var ukjent for ham. Mer enn de aller fleste kunne han lytte til tallenes interessante og underholdende tale. Som direktør for Det statistiske Kontor fra 1867 til 1913 kom han til å fornye den offentlige statistikken i Norge, og også i internasjonal sam­ menheng var han en foregangsmann. Kiær utgav flere arbeider på tysk og var med på å grunnlegge Det internasjonale statistiske institutt i London i 1885. Han har en stor del av æren for at vi har så grundige kunnskaper om sosiale forhold i Norge fra 1870-årene. Kiær utarbeidet en befolkningssta­ tistikk som var særdeles omfattende og detaljert; han foretok inngående undersøkelser av inntekts­ forholdene i Norge og av ekteskapelig fruktbarhet; han la grunnlaget for en norsk skipsfartsstatistikk. Interessen for tallenes tale gikk hånd i hånd med et sterkt sosialt engasjement. Kiær var aktiv i kir­ kelige og filantropiske foreninger og deltok i for­ beredelsen av flere sosialpolitiske reformer. Blant annet satt han i den parlamentariske arbeider­ kommisjonen fra 1885.

DET DAGLIGE BRØD

De to figurene til venstre viser de store forskjellene i kvin­ ners og menns sivilstatus. Både lengre levealder blant kvinner og større utvandring blant menn førte til at flere kvinner enn menn levde utenfor ekteskap. Nesten 25 prosent av voksne menn var ugifte eller enkemenn; tilsvar­ ende fo r kvinnene var nær 40 prosent. Forskjellene var enda større i byene. Kakediagrammene viser situasjonen i alle landets byer i 1900.1 alders­ gruppen 30-45 år levde 90 prosent av mennene i ekteskap mot bare vel 60 prosent av kvinnene.

arbeidskraft. Å drive en gård var ikke mulig uten at mange arbeidskrefter var i virksomhet. Voksne barn, og særlig voksne sønner, var en verdifull arbeidskraft. Stifte egen familie måtte de imidlertid vente med til de selv kom i en økonomisk situasjon som kunne gi levebrød til en familie. Bynæringene krevde ikke det samme av husstan­ dens egen arbeidskraft. Først og fremst var det indu­ stri og handel som preget næringslivet her. En god del av denne virksomheten var fortsatt basert på familiedrift, men uavhengig arbeidskraft ble stadig viktigere. Det nye og friere arbeidslivet var en av grunnene til at stadig flere menn giftet seg tidligere i byene. Særlig utmerket Bergen og Stavanger seg i 1870-årene med mange gifte menn mellom 25 og 30

Kjernefamilie anno 1873: Ole Ingebrigtsen Wolden og Marit Olsdatter fra Vollen i Oppdal fikk ni barn fra 1859 til 1873, to av dem er ikke med på bildet. Barnedødeligheten gikk kraftig tilbake mellom 1876 og 1910 (se diagram­ met til venstre). Det sterke fallet etter 1890 skyldes i første rekke nye store resultater innenfor medisinsk vitenskap. Særlig viktig var Louis Pasteurs gjennombrudd innenfor bakterio­ logien. Med økte kunnskaper om de mikroorganismene som forårsaker smittsomme syk­ dommer, stod man ikke lenger like hjelpeløs i kampen mot dem.

19

FRED ER EI DET BESTE

Innvandringen til Norge var liten, og svenskene utgjorde den uten sammenligning største gruppen. Omkring 50 000 svensker bodde i Norge ved århundreskiftet, mens ingen annen innvandrergruppe var større enn 4000. Av alle innvandrere mellom 1865 og 1910 utgjorde svenskene mer enn 75 prosent. Vi ser av kurvene at det svenske innslaget økte betydelig fram mot århundreskiftet, mens den finske innvandringen gikk tilbake etter 1875. Derimot var det en økende innvandring fra USA - i all hovedsak hjemvendte emigranter.

20

år. Trolig var det de gode tidene langs kysten som oppmuntret dem til å forlate den gamle skikken med å utsette giftermålet til man hadde et solid levebrød. Forskjellene i befolkningens sammensetning avspeiler også et samspill mellom by og land. Jord­ bruket var nok fortsatt uten sammenligning landets viktigste næringsvei. Men næringens betydning var i ferd med å avta. Etter en ubrutt og sterk befolknings­ vekst på bygdene fra begynnelsen av århundret, gikk jordbruksbefolkningen nå for første gang tilbake. Mens 66 prosent av landets befolkning levde av jord­ bruk i 1865, var andelen i 1875 sunket til 58 prosent. Jordbruket kunne ikke lenger brødfø en voksende befolkning. Til gjengjeld fant en større del av befolk­ ningen andre former for utkomme, i håndverk og småindustri, i fiske, sjøfart og handel. Også på bygde­ ne var det flere enn før som var ansatt i statens eller kommunenes tjeneste. Jernbaneutbyggingen var omfattende i begynnelsen av 1870-årene og ga arbeid til mange. Men også post, telegraf og allmueskole gav arbeidsplasser til stadig flere mennesker på bygdene. Men arbeidsmulighetene på bygdene var begren­ set, særlig for ungdommen. Bygdenæringene kunne ikke lenger absorbere det stadig økende befolkningsoverskuddet. Etterspørsel etter annet arbeid skapte et økende press på byene. Resultatet viste seg i sammen­ setningen av bybefolkningen. Mens det på bygdene var flere barn og flere eldre, dominerte de unge og arbeidsføre i byene. I Kristiania var unge og over halv­ parten av befolkningen mellom 15 og 45 år. Mange av dem levde som enslige, og et flertall av dem var kvin­ ner. Muligheten til å skaffe seg et levebrød på bygdene var enda mindre for dem enn for unge menn. Resultatet var en bybefolkning med et betydelig overskudd av kvinner. Gjennomsnittlig var det 110 kvinner på 100 menn i landets byer. Enda høyere lå tallet i de tre største byene, og aller høyest i Trond­ heim, der det var 116 kvinner på 100 menn. Ubalan­ sen hadde synlige følger for ekteskapsmarkedet. I en alder av 35 år var en tredjedel av bykvinnene fortsatt ugifte. Også enkenes andel var høyere i byene. Leng­ re levealder og lavere ekteskapsalder gjorde mange kvinner til enker både i by og bygd. Men sjansen for gjengifte var langt større for en enke på landet. Hun satt ofte igjen med en gård og hadde utvilsomt mer å tilby på et ekteskapsmarked. Det store kvinneoverskuddet i byene bidrog heller ikke til å øke byenkenes sjanser på ekteskapsmarkedet. Enslige kvinner var dermed et forholdsvis vanlig fenomen i byene. Ved 45 års alder var hver femte bykvinne ugift, mens en like stor andel var enker. Blant bykvinner over 55 år var det godt under halv­ parten som levde i ekteskap. Det høye antallet kvin­ ner utenfor ektestanden måtte skape spenninger i et samfunn som i så stor grad var basert på familien som grunnenhet og vanligste form for forsørgelse. For

hvordan skulle de klare seg, alle de som ikke kunne dele byrdene med en mannlig hovedforsørger? Både lovgivning og rådende normer skapte barrierer på arbeidsmarkedet og gjorde det vanskeligere for kvin­ ner å finne et levebrød som gav rimelig underhold. Det arbeidet som fantes, gav stort sett mindre fortje­ neste, fordi kvinners arbeid ble lavere verdsatt. Pro­ blemet var påtrengende for kvinner fra alle sosiale sjikt, for embetsmannens enke og døtre så vel som for husmannsdøtrene som kom til byen for å få seg arbeid.

Jordbruket ved skilleveien I mange årtier hadde jordbruksproduksjonen holdt tritt med befolkningsøkningen og vel så det. Større arealer var blitt dyrket opp, og i noen grad var man også gått over til en drift som gav økt avkastning. Det gamle jordbruket var basert på en arbeidskrevende høsting av naturens ressurser. For å møte det økende behovet, ble stadig nye ressurser tatt i bruk. For, brensel og føde ble hentet fra høyfjell, skog og fjære. Så lenge det var nok av både arealer og arbeidskraft

DET DAGLIGE BRØD

og arbeidskraften var billig, var dette enn god drifts­ form. Fra midt i århundret endret dette seg gradvis. Nye arbeidsmuligheter i industri, anlegg og bynæ­ ringer førte til at lønningene i jordbruket ble presset opp. Bøndene svarte med en mer effektiv drift der de kunne klare seg med mindre leid arbeidskraft. Nye dyrkningsmetoder ble innført. Grøfting, vekselbruk, gressfrø og kunstgjødsel bidrog til å øke avkastning­ en av jorden. Lønnsøkning stimulerte også til inves­ tering i arbeidssparende teknologi. Året 1870 er en viktig milepæl i denne sammen­ hengen. Da kom de første hesterivene og slåmaskinene til landet. Ingen annen teknologi var i stand til å spare så mye arbeidskraft. Det ble sagt at en slåma­ skin kunne erstatte mellom fem og ti mann i slåtten. I 1875 fantes det 1293 slåmaskiner i landet. De aller fleste havnet på flatbygdene, der betingelsene lå best til rette for rasjonelt husdyrhold basert på kunsteng. Den nye teknologien stimulerte både utskiftningen på Østlandet og omleggingen til engbruk og melke­ produksjon. Selv om også de første høstemaskinene kom til landet i begynnelsen av 1870-årene, kunne de ikke konkurrere med den arbeidssparende teknolo­

gien i engbruket. Høstemaskinene var både dyre og tungvinte og kunne bare brukes der lendet var helt flatt. Et mer rasjonelt jordbruk ble det også etter som utskiftningen av jord gradvis gjorde slutt på den gam­ le teigblandingen. Over hele landet hadde det vært vanlig at brukene hadde mange mindre åkerlapper om hverandre. Å få samlet jorden i større, sammen­ hengende områder var en forutsetning for å kunne ta i bruk hestekrefter og arbeidssparende teknologi. Utskiftningen innebar at virksomheten i enda større grad kom til å hvile på den enkelte familieenheten. På Vestlandet ble det tradisjonelle eiendoms- og bofel­ lesskapet avløst av enkeltbruk der bonden og hans familie skulle drive gården alene og også bo for seg selv. Med utskiftningloven av 1857 kom staten inn som en aktiv part i denne prosessen og gav tilbud både om rådgivning og pengestøtte. I 1875 var utskiftningen kommet langt, særlig i deler av landet der forholdene lå best til for et mer effektivt jordbruk. I sentrale deler av Vestlandet kom den store utskiftningsbølgen først mot slutten av århundret. I distriktene omkring byene hadde det lenge fore-

Steinhuggere i Orekroken på Kirkøy i Hvaler omkring 1905. Antagelig var det mange svensker blant dem. Industri og anleggsvirksom­ het i Smålenene virket særlig lokkende på folk i de svenske nabolenene Bohuslån, Dalsland og Vårmland, der jordbruket var sparsomt og industrialiseringen var kommet kort. Mange kom som sesongarbeidere, men et betydelig antall slo seg også nedfor godt i Norge.

21

FRED ER EI DET BESTE

Vestland - Østland

Seterdrift var en viktig del av det tradisjonelle høstingsj ordbruket, der alle naturressurser måtte utnyttes fullt. Vi ser et parti fra en seter i Norangsdalen på Sunnmøre tidlig i 1870-årene. Selv i dette steinete og uveisomme terrenget var det beite for kyrne, som gav rik melkeproduksjon om sommeren og opplagsnæring til en mager vinter med sulteforing.

22

Ingen negter, at Oplandene med sitt Jordbrug og sin Skogdrift har dette materielle Overtag over Vestlandet med sit Fiske. Men Vestlandets Aandsmagt er større, siger man. Det er ingen Sjæleflugt i dette Indlandsfolk. Man indrømmer, at Næringsvejene - ialfald hvor Jordbruget er fremherskende - giver Folkekarakteren Stadighed og Udholdenhed og Forholdene en vis solid Trausthed, fordi Udbyttet blot kan vindes i jevnt Arbejde og ikke er underkastet betydelige Slumpelykkens Omvekslinger. Men saa giver de paa den anden side heller ikke den Aandens Spændkraft, den Tankens Flugt, det vovsomme Mod og den Viljens Energi, som Fisket og Fædriften, Sjø- og Fjeldluften. ... Naar man saaledes sætter Hav- og Fjellbygden op mod det jordbrugende Indland, træder Modsætningen skarpest frem. Den østlandske Fantasi er - forat nævne en enkelt side ved Aandslivet - mørkøjet og drøm­ mende, men tung i Farve og Bevægelse. Den har Jordbundens brune, Granskogens sortgrønne Farve og Ploglivets tunge og dvælende Gang; den savner det gjennemsigtige Blaa, den sejlende Friskhed, som udmærker den vestlandske. Forfatteren Kristian Elster i Om Modsætningeme mellern det vestlige og østlige Norge fra 1872. gått en omlegging til husdyrhold og salgsjordbruk. De gode tidene i første halvdel av 1870-årene, med økende industri og handel og voksende bybefolk­ ning, skapte gunstige betingelser for et salgsjordbruk. Omleggingen til husdyrhold og melkeproduksjon ble stimulert av lønnsnivået, men også av den økte konkurransen på det internasjonale kornmarkedet. Med stadig bedre tilgang på billig korn fra Russland og Ameri­ ka ble det mange steder mer lønnsomt å kjøpe korn enn å produsere selv. Bedre kom m unikasj oner

bidrog til å senke prisene ytterligere på importert mel og gjorde det samtidig mulig å frakte ferske melke­ produkter over lengre avstander. Dermed kunne også bygder som lå lenger unna markedene, legge om til husdyrhold. På tross av den kraftige befolkningsøkningen fant det sted en ikke ubetydelig velstandsøkning på byg­ dene fra midten av 1800-tallet. I 1875 produserte hver nordmann i gjennomsnitt dobbelt så mye som i 1840. I 1870-årene var barkebrødtiden debnitivt over. Til tross for overbefolkning og press på ressur­ sene var det gode tider også for jordbruket. Masseutvandringen i slutten av 1860-årene hadde tatt av for noe av presset. Den generelle optimismen fristet mange til å oppta lån for å investere. Omslaget kom i 1877. Antallet tvangsauksjoner økte på bygdene, særlig blant mellomstore kornpro­ dusenter som hadde stiftet stor gjeld under høykon­ junkturen. Østlandsbøndene var spesielt utsatt fordi de mer enn andre dyrket rug og hvete for salg. Der­ med var de rammet av det sterke prisfallet som fulg­ te med konkurransen fra det billige amerikanske kornet. Bøndene vest og sør i landet klarte seg bedre, siden de i større grad baserte seg på husdyrproduk­ sjon, havre og potetdyrking. For mange av dem ble den reelle kjøpekraften til og med økt i kriseårene. Omslaget fra velstandsøkning til krisetider på byg­ dene skyldtes imidlertid ikke bare forholdene i jordbruket i snever forstand. Uten tilleggsnæringer kunne jordbruket ikke fø et stadig økende befolkningsoverskudd. Særlig spilte skogbruk og fiske en viktig rolle, både for den velstandsdøkningen som

DET DAGLIGE BRØD

fant sted til midt i 1870-årene og for den nedgangen som deretter fulgte.

På jakt etter ekstrainntekter Skogbruk var den viktigste tilleggsnæringen i inn­ landsbygdene på Østlandet og Sørlandet. Med øken­ de innenlandske markeder og vekst i skipsbyggeri og trelasteksport ble det hugd stadig mer i skogene. Først og fremst var det gjennom denne binæringen at Jordbruks-Norge fikk del i den sterke høykonjunktu­ ren i begynnelsen av 1870-årene. Også for landsbyg­ da ble det derfor et tilbakeslag da den internasjonale depresjonen satte inn. Prisfall på verdensmarkedet betydde innskrenket produksjon og færre inntekts­ muligheter for bøndene hjemme. For folk langs kysten var fisket det viktigste næringsgrunnlaget - hovednæring for noen, tilleggs­ næring for de aller fleste. Å kombinere fiske og jord ­ bruk var det typiske næringsgrunnlaget langs hele kysten. Men i en tid med press på jordbruksressurs­ ene ble fisken en ettertraktet ressurs og fisket en til­ leggsnæring for langt flere enn kystbefolkningen. Til de store sesongfiskeriene av sild, torsk og lodde strømmet det folk. 1 noen hektiske uker i sesongene ble kystbefolkningen mangedoblet der fisken stod. Mange kom langveis fra - enkelte hadde seilt eller

rodd i dager og netter for å delta. Til sesongfiskeriene kom det også mange fra innlandsbygdene - fra Vald­ res, Hallingdal og Setesdal. I langt større grad enn

Tømmerkjørere raster ved Damtjemmoen i AurskogHøland omkring 1910.T ømmerkjøringen foregikk vinters­ tid mens det ennå var sledeføre. Frihandel og økt komtilførselfra Russland og Amerika førte til synkende priser. Og­ så for de norske bøn­ dene ble det billigere å kjøpe kom enn å produsere selv. Av dia­ grammet ser vi tyde­ lig den omleggingen som skjedde. Bygg, som var det viktigste norske kornslaget, ble dyrket i Norge i store mengder om­ kring 1870, mens im­ porten var liten. Om­ kring århundreskiftet var bildet et annet. Det aller meste av korn­ behovet ble dekket gjennom import.

23

FRED ER El DET BESTE

Et av de store sesongfiskeriene langs finnmarks­ kysten i fiskeren L. Haalands strek. I forgrunnen ser vi hval, som ifølge fiskerne spilte en viktig rolle ved at den drev fisken inn mot land. «Det er ikke noget hyggeligt Liv ude paa Værene i denne Tid, og Vinterfisket er ikke nogen Bedrift for Stuefolk med fine Kakkelovnsnerver,» skrev Kristian Elster. «Det er en Slagstemning over Folket allerede mens de gaar mstede i Skin fra Top til Taa og driver tause nede i Strandens Snesøle, stiger op paa Hamrene eller ror ud paa Sættepladsenefor at se, om Syneme nærmer sig. Ofte gaar Sjøen sort og urolig lige op i Værenes Sjøboder; Baade og Skuder slider utaalmodigt i Landtougene.»

24

jordbruket var fisket salgsbasert og dermed en viktig kilde til kontantinntekter for familiebedriften. Fiskeriene var en næring i ubrutt vekst fram til 1870-årene. Så lenge naturen var generøs og sørget for rikelig tilgang på fisk, var det nok å ta av. Men med sin avhengighet av naturgrunnlaget var denne næringen sårbar. Særlig spilte silda kystfolket mangt et puss. Etter at vårsildeventyret sørpå tok slutt i 1870, fulgte noen år med rike sildefiskerier på nord­ landskysten. Men det viste seg at heller ikke storsilda var til å stole på. Tilgangen varierte sterkt fra det ene året til det neste, og det var aldri godt å si hvor de rik­ este forekomstene ville stå. På Helgelands-kysten kunne man nærmest øse fisk fra havet i 1871 og 1872, mens det i de følgende sesongene var bortimot tomt. Til gjengjeld var dette rike sesonger i Salten. I 1875 uteble silda helt fra Nordlands-kysten. Fra da av var også storsildeventyret slutt. Det hadde vært et eventyr preget av sterkt varie­ rende fangster - og inntekter. Om fiskerne hadde nytt godt av de gode årene, skulle de også bli hardt ram­ met da nedgangstidene satte inn. Som råvareprodu­ senter var de underlagt voldsomme prisbevegelser. Det internasjonale konjunkturomslaget førte til pris­ fall på sild, mens prisen holdt seg konstant på det sal­ tet de var avhengige av å kjøpe. Mange fiskere opp­ levde derfor at fangstene ble mindre, samtidig som prisene sank dramatisk. Da storsilda forsvant, måtte fiskerne oppsøke and­ re sesongfiskerier. Tilstrømningen til loddefisket i Finnmark var rekordstort mellom 1870 og 1880, årlig var nesten 15 000 fiskere med når loddeinnsiget kom til kysten med stimer av torsk i kjølvannet. Samtidig

hadde skreifisket i Lofoten gått forholdsvis rolig for seg i begynnelsen av 1870-årene, da sildefisket var rikt. Fra 1875 økte presset, mens de internasjonale konjunkturene gjorde lønnsomheten mindre. Med konkurranse om ressursene og trengsel på fiskeplas­ sene var det duket for spenninger og konflikter. Håndverk og industri hadde en dominerende stil­ ling i byenes næringsliv, og trakk til seg mye arbeids­ kraft fra bygdene. Størstedelen av industrien lå i det sentrale østlandsområdet, og særlig styrket hovedsta­ den sin stilling som landets industrielle sentrum. Industrien i Kristiania var allsidig og opplevde en ene­ stående fremgang mellom 1870 og 1875. Hovedstadsindustrien ble styrket av Drammensbanens åpning i 1872, og dette ble i høy grad også en fordel for indust­ rien i Drammens-distriktet. Både her og ved utløpet av Glomma var det mindre industrisentra med trefored­ lingsindustrien som den mest livskraftige. Selv om den norske industrien var i vekst i begyn­ nelsen av 1870-årene, var fortsatt en forholdsvis liten del moderne storindustri. Innenfor alle industribran­ sjer foregikk stordrift, håndverk og småindustri side om side. En ikke ubetydelig industriell virksomhet foregikk også utenfor bygrensene. Bygdehåndverkere fantes i de fleste bygder, og mange steder ble det også drevet husflid for salg og ulike typer småindustri. Der jordbruket ikke gav tilstrekkelig utkomme, kunne håndverk og småindustri gi viktige tilleggsinntekter. Over hele landet foregikk det slik produksjon av tek­ stil varer, skotøy, metallarbeider og trevarer. Ikke sjel­ den hadde bygdene sine spesialiteter som de frembød til salg på markeder og i handelsboder. På Lesja pro­ duserte de utskårne ølkrus i tre. I Breim i Nordfjord

DET DAGLIGE BRØD

ble det dreiet boller og fat. Flere bygder i Hardanger hadde satset på produksjon av kniver og sakser. Messingstøping var en spesialitet i Fåberg, mens man på Toten laget metallknapper eller klokker. Denne småindustrielle virksomheten på bygdene kunne føre til en betydelig konkurranse for byhåndverkerne. Særlig omfattende var den virksomheten som vokste opp i Isfjorden innerst i Romsdalsfjorden. Her var det skomakeri og skredderi som var de lokale spesialitetene. Både befolkningsøkning og svikt i fis­ keriene økte behovet for tilleggsinntekter og la grunnlaget for en omfattende hjemmeindustri etter 1870. Aktive kramkarer utvidet salgsdistriktet til Trøndelag og Nordland og organiserte sying i stor skala utenom jordbrukssesongen. Deretter fulgte de med fiskeflåten nordover og omsatte de ferdige pro­ duktene der. Ved hjelp av en jordbruksnæring i vekst, og godt støttet av gode tider i tilleggsnæringene, opplevde

eksportnæringer. Handel med trelast og fisk bidrog sterkt til den helt spesielle høykonjunkturen i begyn­ nelsen av 1870-årene, som først og fremst skyldtes de gunstige prisene på eksportmarkedet. Motsatt var det det internasjonale prisfallet som preget den dype depresjonen fra 1875. Fisken ble eksportert både som råvare og i foredlet form, og markedene var mange. Tørrfisk fant veien til Tyskland og middelhavslandene. Klippfisken ble et ettertraktet produkt i Portugal og Spania. Torskerogn ble eksportert som åte til franske fiskedistrikter i Bre­ tagne og Vendée. Silda ble solgt som saltsild i tønner til hjemmemarkedet, det øvrige Skandinavia og østersjølandene. I økende utstrekning ble den også omsatt i fersk form, etter at det i 1860-årene var utviklet en teknikk for å nedise fisken. Også andre fiskeslag gav gode inntekter. Makrellen ble en ny og viktig eksportartikkel fra 1860-årene. Den ble først og fremst tatt langs kysten av Sørlandet

Bygde-Norge en sterk velstandsøkning i tiårene fram til 1875. Men befolkningsøkningen var så sterk at velstanden på bygdene ikke kunne holdes ved like på lengre sikt. Jordbruket var ikke lenger i stand til å gi levebrød til en stadig økende befolkning. Både utskiftning og stigende lønninger hadde bidratt til å styrke familiejordbruket, mens behovet for leid arbeidskraft ble mindre. Voksne barn uten odelsrett måtte i økende grad flytte. Døtrene reiste til byen etter arbeid, mens sønnene drog til sjøs, søkte seg til seminarer og lærerskoler eller til arbeid i industri eller anlegg. Presset på arbeidstilbudet i byene økte og skapte en konkurranse om arbeid som bare ble enda hardere med nedgangskonjunkturen i slutten av 1870-årene.

og Rogaland, og viktigste importørland var Storbri­ tannia. Laksefisket foregikk særlig langs trøndelagskysten. Et gjennombrudd for levering av fersk laks til Storbritannia kom i 1870. Mange steder langs kysten lå det råvarebaserte industribedrifter som produserte for eksportmarke­ det. Både på Møre og i Nord-Norge var det mange «guanofabrikker» som produserte gjødsel av tørket fiskeavfall. 1 Trondheim laget Klem & Hansens gar­ veri maskinremmer av hvalrosshud. Trankokerier lå langs hele kysten. Tranen ble brukt hjemme og ute som lysolje. Etter at Peter Møller hadde utviklet sin nye teknikk for trandamping, ble produktet i økende grad tatt i bruk også som kosttilskudd. Mens hskeforedlingsbedriftene fortsatt var små med hensyn til kapitalbehov og sysselsetting, ble sag­ bruk og høvlerier landets viktigste industri i 1860- og 1870-årene. Den store etterspørselen på hjemmemar­ ked og eksportmarked sikret ikke bare gode tilleggs­ inntekter for bøndene i innlandsbygdene; den la også grunnlag for en mer moderne industri. Industrisam­ funn vokste fram ved utløpet av Glomma og i Skiens-

Eksportnæringer i omstilling Skogbruk og fiske var viktige tilleggsnæringer i jord ­ bruket. De gav produkter til eget bruk og til et innen­ landsk marked. Men viktigst for den nasjonale øko­ nomien var det likevel at de gav råstoff til to viktige

Håndverksdrift var en viktig del av bygdenæringene som bigeskjeft for noen og viktigste næringsvei for andre. Ikke sjelden hadde hver bygd sin spesialitet. Til venstre ser vi gjen­ stander fra et gjørtlerverksted på Fåberg. De er i dag en del av De Sandvigske Samlinger. Til høyre er det blikkenslagere i Selbu som viser fram sine produkter i 1880-årene.

25

FRED ER EI DET BESTE

Av diagrammet ser vi hvor dramatiske svingningene var i de store fiskeriene etter 1875.1 løpet av tre tiår forsvant silda praktisk talt fra norskekysten og satte dermed stopp for en særdeles rik inntektskilde fo r kystbefolkningen. Mange fiskere søkte seg i stedet til de store torskefiske­ riene i Nord-Norge, og trengselen på fiskehavet økte. Lofotfisket var det største. Også mange håndverkere og handelsfolk søkte seg til Lofoten når vinterfisket stod på. Hvis fisket gikk godt, var det store mulig­ heter for godt salg.

26

vassdraget. Tresliperiene fikk sitt gjennombrudd under høykonjunkturen i begynnelsen av 1870-årene, og veksten fortsatte også da tømmerprisene falt under depresjonen. Jernbanen bidrog til å gi enkelte distrikter et for­ sprang. I Buskerud ble flere viktige banestrekninger åpnet omkring 1870, Randsfjordbanen i 1869, Krøderbanen i 1871 og Kongsbergbanen i 1872. Men til tross for de gode betingelsene jernbanen hadde skapt, kom Drammens-distriktet til å bli særlig hardt ram­ met av nedgangstidene. Det internasjonale prisfallet satte en stopper for ekspansjonen innenfor den tradi­ sjonelle trelasthandelen. Denne næringen ble i løpet av 1870-årene rammet av et tilbakeslag som den knapt kom seg over. Prisfallet rammet lønnsomheten i næringen, samtidig som stagnasjon i den lokale trebåtbyggingen truet omsetningen innenlands. En av grunnene til problemene i Drammens-dist­ riktet var at trelastnæringen her slet med mer dypereliggende problemer. Den blomstrende virksomheten hadde tæret på ressursene. Skogen var ikke i stand til å fornye seg i takt med den årlige hugsten. I alle de viktige skogbruksdistriktene ble det klaget over dår­ ligere kvalitet på trevirket, men særlig merkbart var problemet i Buskerud. Etter langvarig og intensiv utnyttelse var tømmerdimensjonene i distriktet etter sigende blitt for små til å egne seg som råstoff i sagbruksnæringen. Amtmann Breder var en av dem som uttrykte sin bekymring i siste del av 1870-årene. Han konstaterte at skogbestanden var gått til dels sterkt tilbake, samtidig som det var få tegn å spore til mer begrenset eller forstandig hugst. Presset på råvaresiden stimulerte til omlegging av trelastnæringen. Dels skjedde det en geografisk for­ skyvning av virksomheten til Glommavassdraget, der det ennå var rikelig med råstoff. Den dårligere kvali­ teten på tømmeret i Buskerud var en viktig grunn til at flere trelasthandlere i Drammens-distriktet i 1870årene flyttet virksomheten øst for Kristianiafjorden. Dels skjedde det en omlegging av selve produksjo­ nen, og også her var det bedrifter øst for fjorden som tok ledelsen. Trelastnæringen var lenge preget av lite teknologisk nytenkning. I samarbeid med Myrens verksted i Kristiania ble det nå lagt om til mer moder­ ne produksjon i Fredrikstad med høvlet last som ny spesialitet. Myrens verksted hadde allerede spesiali­ sert seg på produksjon av dampsager og leverte til de aller fleste sagbrukene i Drammens-distriktet. Ny teknologi la også grunnlaget for videreforedling av tømmeret og førte til utvikling av en helt ny type industri. I samarbeid med verkstedindustrien ble det utviklet metoder til produksjon av mekanisk tremas­ se. Dette ble grunnlaget for de nye tresliperiene, som fikk et stort marked da man begynte å bruke trefiber i stedet for tekstilhber i papirproduksjonen.

Svarte seil Ingen næring ble så hardt rammet av krisen som skipsfarten. Under høykonjunkturen i begynnelsen av 1870-årene var virksomheten i seilskipsfarten blomstrende og optimismen fortsatt på topp. Bare på

DET DAGLIGE BRØD

strekningen mellom Kragerø og Lillesand skal 100 skip ha vært under bygging i januar 1875. I løpet av en tiårsperiode var den gylne seilskutetiden definitivt over. De uvanlig gode tidene bidrog til et etterslep slik at virkningene av den internasjonale depresjonen først i slutten av tiåret slo inn for alvor. Til gjengjeld ble virkningene katastrofale. Også her spilte Storbritan­ nias sentrale rolle inn. Norge var nummer én blant fremmede nasjoner i farten på Storbritannia. Men virkningene av depresjonen hang i høy grad også sammen med strukturproblemer i næringen selv. Suksess for tradisjonelle driftsformer bidrog sitt til at man utsatte en omlegging av næringen som etter hvert skulle vise seg tvingende nødvendig. 1 skipsfarten kom den viktigste konkurransen fra moderne dampskip i jern og stål. Det ble også bygd dampskip i Norge, men først og fremst satset man på seilskip. Fram til slutten av 1870-årene var seilskipene fortsatt konkurransedyktige. Norske skip spesialiserte seg på langtransport der tiden spilte mindre rolle, og de gjorde det bra på denne trafikken. Dampskipene kunne ikke konkurrere på lengre distanser fordi driv­ stoffet tok en så stor del av lastekapasiteten. Økono­ misk sett var det derfor en fornuftig prioritering å hol­ de på seilskutene. Først senere skulle det vise seg at den norske flåten hadde spesialisert seg i en bakevje. Omslaget kom i slutten av 1870-årene. Først da begyn­ te seilskutenes andel av den norske tonnasjen å avta. Sørlandsskipsfarten var sterkt integrert i lokalsam­

funn og øvrig næringsliv. Dette var en viktig grunn til virksomhetens store suksess, men også en grunn til at omstillingen ble vanskelig. En omlegging fra seil til damp hadde konsekvenser for hele kystdistriktet. Et stort antall mennesker og en rekke ulike interesser ville bli berørt om den tradisjonelle skipsfarten måtte innstille. Partsrederiet var en demokratisk eieform der høy og lav kunne delta med sine bidrag. Mange brukte sparepengene, men kontante penger var ingen forut­ setning for å bli partseier. Man kunne også få parter ved å skaffe skipstømmer eller ved å delta i bygging og rigging av båten. Dette gav mange anledning til å være med på eventyret. Selv om hovedtyngden av partseierne var å finne blant store og små borgere i byen, forekom det også at bønder og andre bygdefolk deltok. For noen kunne det være en spareform. For andre kunne en part i rederiet åpne for andre fordeler, som hyre for en yngre sønn eller muligheter til å frak­ te varer hjem på egen skute. Skipsfarten gav arbeid til mange, både på sjøen og på land. Langs kysten myldret det av skipsbyggerier som ble forsynt med materiale fra innlandet. Det var ikke få som tok del i den virksomheten som var nød­ vendig for å få tømmeret fram. Hugsten foregikk vin­ terstid, fløting og lasting om våren. Begge deler var viktige tilleggsnæringer i innlandet. Nærmere kysten tok trelasthandlere over og sørget for at tømmeret ble solgt til skipsbyggerier. Mange av skipsbyggeriene var små, og ikke alle

Mjøndalen cellulosefabrikk i Nedre Eiker var en av de mange nyetab­ leringene langs Drammensvassdraget i 1870- og 80-årene. Prob­ lemer i den gamle trelastindustrien ble utgangspun ktet for en vellykket nyindustrialisering. Etter langvarig og intensiv utnyttelse av ressursene var tømmerdimensjonene i distriktet blitt for små til å egne seg som råstoff i sagbruksnæringen, og mye av denne virksomheten flyttet til Glommavassdraget i 1860-årene. Den første bølgen av ny industrialisering kom i begynnelsen av 1870-årene og var basert på mekanisk tremasseproduksjon. Etter en dødperiode under den hardeste depre­ sjonen kom det endelige gjennom­ bruddet i 1880årene. 1 1890 var dette en av de ledende næringene i distriktet med nesten like mange arbeidere som sagbruksindustrien. Mer enn 60 prosent av landets totale tremasse ble produsert her.

27

FRED ER El DET BESTE

Dramatisk reportasjebilde fra et skipsforlis utenfor trøndelagskysten i 1896. Den svenske barken «Minerva» er gått på grunn, og sjøfolk og rednings­ mannskap kjemper for å forsere bren­ ningene. Beslutt­ somhet og mot fra en ung tollassistent førte til at de fleste ble reddet. Han kastet seg ut i bren­ ningene og svømte ut til barken fo r å hjelpe mannskapet med å bruke red­ ningsutstyret. Elleve mann ble reddet, men stuerten og kapteinen på «Minerva» druknet.

28

bygde skuter som holdt mål for et mer kresent øye. Men det kom også mange flotte skuter fra lokale verft med solide tradisjoner i skipsbygging. I flere av byene var det store skipsbyggerier som kunne ha både to og tre hundre ansatte, blant dem også mange fagarbeide­ re. Arbeidet ble ledet av en skipsbygger som ikke sjel­ den hadde utdannelse fra utlandet. Arbeidsstokken omfattet også skipssmie med smeder, samt riggere og seilmakere. Den største gruppen var skipstømmermennene. De var gjerne sjøfolk som tok arbeid på skipsbyggeriene mens skipene lå i vinteropplag. Bare noen ganske få personer arbeidet på verftet året rundt. Når skipene la til havs, gav de arbeidsplasser både til unge og gamle. For noen førstereisgutter ble sjøli­ vet en kortvarig erfaring, for andre ble det en livslang levevei. I løpet av et arbeidsliv kunne en sjømann rykke opp fra matros til styrmann og senere bli skip­ per på skuta. Mang en skipper endte dessuten selv som reder på sine gamle dager. Sjømannslivet brakte unge gutter i kontakt med en større verden. Når de kom hjem, kunne de fortelle om fremmede forhold og folk som landkrabbene ikke hkk kjennskap til på annen måte. Men skipet var også en hard arbeidsplass som

krevde både samarbeidsvilje og lydighet av mannska­ pet. Om bord var det skipperen som styrte. Sjøfarts­ loven fastslo at han hadde husbondsrett over mann­ skapet, noe som også gav ham rett til å refse sine sjø­ folk. Det skulle mye til for at opposisjon ble aksep­ tert. Særlig for førstereisgutten kunne nok møtet med disiplinen om bord være tøff. Når skuta satte til havs, var det ikke mange muligheter for å unnslippe. Iblant ble konfliktene så tilspisset at de endte for retten. En ung matros på 16 år ble stilt for retten etter at han klarte å rømme fra skipet ved hjelp av skipsbåten. Selv om han klaget over at styrmannen hadde hund­ set ham, og at maten om bord var uspiselig, ble han dømt både for rømmingen og for tyveriet av båten. Dømt ble også fem sjøfolk som skulle gjøre tjenes­ te på skuta «Farvel», en gammel, ombygd brigg. De fem hadde nektet å følge hyrekontrakten fordi de mente at skipet ikke var sjødyktig og tok inn vann. Deres bange anelser ble bekreftet da skipet måtte snu etter noen dager på grunn av økende lekkasje. Like­ vel ble de dømt til fengsel for løftebrudd. Det var de mindre partsrederiene og sørlandsbyene som holdt lengst på seilskutene, og som derfor ble hardest rammet da omslaget kom. At skipsfarten i så stor grad var integrert i den lokale økonomien, virket

DET DAGLIGE BRØD

nok til å bremse endringsiveren. Viktige grunner tal­ te for at redere som hadde vært ledende i seilskipstrafikken, i det lengste nølte med å innse at en omleg­ ging var nødvendig.

På bristepunktet Depresjonen rammet et næringsliv og en befolkning som var presset til det ytterste. Til tross for mange tiårs ubrutt befolkningsøkning hadde velstanden økt takket være en sterkere utnyttelse av jordbruksres­ surser og en blomstrende utenriksøkonomi. De uvan­ lig gode konjunkturene i begynnelsen av 1870-årene hadde skjult det faktum at befolkningen nå var blitt mer tallrik enn det landet kunne forsørge med eksis­ terende næringsstruktur. Ressursene var utnyttet maksimalt, og da depresjonen satte inn fra midten av 1870-årene, ble dette følbart for svært mange. De mulighetene som lå i fortsatt utvidelse og intensivering av jordbruksproduksjonen, var begren­ set. Samtidig virket det sterke smådriftspreget som en bremse på økonomisk modernisering innenfor andre næringen For de små familievirksomhetene var det ikke enkelt å skulle reise den kapital som krevdes for å investere i nye produksjonsformer, selv med den

drahjelpen som Hypotekbanken og etter hvert spare­ bankene kunne tilby. Erfaringene fra 1860-årenes kri­ se hadde heller ikke virket befordrende på risikoviljen. Det kunne virke sikrere å holde seg til de gamle og velprøvde metodene enn å risikere at gjeldsbyrden skulle ende i tvangsauksjon. En liberal innvandringspolitikk i USA hadde i lang tid tatt av for en del av befolkningspresset. I ned­ gangsperioder nådde utvandringen opp i høye sifre. En topp ble nådd under jordbrukskrisen i slutten av 1860-årene, og en regional topp da silda forsvant fra Rogaland-kysten i 1870. Nå var presset igjen økende, og virkningene var merkbare over hele landet. Hvor­ dan skulle stormen ris av denne gangen? Dette var spørsmål som direkte og indirekte satte sitt preg på hele den perioden som her behandles. Bak økonomiske sammenbrudd, knapphet på leve­ brød, tvangsauksjoner og ressurskriser finner vi mye nød og mange menneskelige tragedier. Men presset førte også til bevegelse i samfunnet og virket stimule­ rende på mange endringsprosesser. Nye produksjons­ former, sosiale muligheter og ideer fikk vekstvilkår da stabiliteten i det gamle ble brutt. Vi skal i de neste kapitlene følge endringsprosessene slik de foregikk på forskjellige samfunnsområder.

Kaptein Hans Forsgaard med mannskap om bord på en Stavangerskute. Skipet var et samfunn i miniatyr; mange oppgaver skulle utføres, og både arbeidsdeling og rangordning var klar. Matroser og dekksgutter stod lavest på stigen. I forreste rekke med trekkspillet sitter jungmannen. Han var rangert over dekksgutten, men stod under lettmatrosen.

29

Utdannelse og standsbevissthet Mange mennesker var samlet i skolehuset på Gamnes i Trondenes denne julidagen i 1869. Seksti skolelære­ re var kommet reisende fra hele Tromsø stift. I tillegg var seks prester til stede, en del handelsmenn og ikke så få fra allmuen. Etter at de fremmøtte sammen hadde sunget salmen «I Jesu Navn skal al vor Gjer­ ning ske», ble de ønsket velkommen av stedets lærer, organist S. Larsen. Han gav deretter ordet til forman­ nen i Tromsø bys skolelærerforening. Det var han som hadde tatt initiativet til dette første stiftslærermøtet i landsdelen. Lærerne var samlet for å diskutere hvordan man kunne arbeide for folkeopplysningens sak i stiftet. De var enige om at det beste middelet ville være å bedre lærerstandens stilling. Staten måtte ta et større ansvar for lærerlønningene uten å stille betingelser om til­ svarende økning i kommunenes innsats. Kommune­ ne var fattige, og bygdefolket hadde ikke alltid den rette forståelsen for folkeopplysningens betydning. Derfor ville lærerne danne foreninger over hele stif­ tet. Gjennom «den Magt som ligger i Enighed» skul­ le de påvirke staten til å innse at økte lærerlønninger var i samsvar med samfunnets interesser. Lærerne var offentlig ansatte tjenestemenn som var satt til å ivareta viktige funksjoner innenfor skolevesen og opplysning. De tilhørte en uensartet og økende sosial gruppe som vi for enkelhets skyld kan kalle en moderne mellomklasse eller, som de selv ofte kalte seg, middelstand. Ved siden av arbeiderklassen var dette den viktigste nye samfunnsgruppen i det moderne samfunnet som vokste fram fra 1870. Men foreløpig var den fåtallig i forhold til arbeiderne. I 1875 omfattet funksjonærgruppen rundt regnet 40 000 personer. Behovet for underordnede funksjonærer var øken­ de innenfor stat og kommune. Både på landsbygda og i byene vokste det fram et bredt sjikt av offentlig ansatte som skulle ivareta funksjoner innenfor sivil og kommunal administrasjon, kirke, forsvar, sunn­ hetsvesen og statlig næringsdrift. Innen statlig virk­ somhet var det jernbanen, postvesenet og telegraf­ vesenet som vokste sterkest. I kommunene var det undervisning og sosialvesen som ekspanderte mest. I 1875 var i alt 10 000 bestillingsmenn ansatt i stat og kommuner, noen færre i staten enn i kommunene. Dette var fire ganger så mange som antallet embets­ menn. I likhet med embetsmennene var de offentlige funksjonærer, men de rangerte klart under dem i lønn, utdannelse og sosial status.

Dessuten omfattet middelstanden funksjonærer innenfor forretningsliv og industri. Et sjikt av moder­ ne teknikere, sivilingeniører, arkitekter og landbruksfolk kom inn i viktige stillinger i det nye næringslivet. I en lignende sosial stilling stod mange av de vel 3000 som arbeidet innenfor det som i tidens språk ble kalt «immateriell privat virksomhet». Denne gruppen omfattet selvstendige og ansatte innenfor frie akademiske yrker, et stort antall privat­ lærere av forskjellige kategorier, samt et tynt sjikt av utøvere innenfor kunst, litteratur og musikk. Som gruppe var funksjonærene langt mer uensar­ tet enn embetsstanden. De var rekruttert både fra by og land, de kom fra alle samfunnets sjikt og var av begge kjønn. Eordi de hadde utdannelse og ikke var kroppsarbeidere, kom de i en annen stilling enn bøn­ der og vanlige arbeidsfolk. Men i levestandard, utdannelsessnivå og sosial status var det store for­ skjeller mellom dem. Erie akademikere hadde ikke sjelden en stilling som kunne måle seg med embets­ mennenes både i inntekt og sosial anseelse. Det brede sjiktet av lavere funksjonærer stod derimot langt fra den kunnskapseliten som hadde utdannelse fra Uni­ versitetet og stillinger som embetsmenn.

Begrepet stand I samtiden ble begrepet «stand» brukt både om en enkelt yrkesgruppe og om et sjikt av befolkningen som delte økonomiske og sosiale betingelser. I en opprinnelig betydning var dette et juridisk begrep knyttet til lovbestemte plikter og privilegier. En stand var en gruppe som skilte seg ut ved at stats­ makten gav den spesielle rettigheter og stilte sær­ lige krav til den. Etter hvert som det juridiske inn­ holdet mistet sin betydning, kom «stand» til å bli en mer generell betegnelse for sosial og kulturell tilhørighet. Mange grupper definerte seg selv som en stand, og med det viste de til yrkestilhørighet mer enn til en bredere klassetilhørighet. Når lærerne omtalte seg selv som en lærerstand, viste de til den felles utdannelsen på seminarene, men også til den ansvarsfulle stillingen de hadde i sam­ funnet og til ønsket om en bedre sosial stilling. Men «stand» kom også til å betegne en bredere sosial tilknytning. Når lærere og andre funksjo­ nærer omtalte seg som en del av «middelstan­ den», ble begrepet brukt i noe av den samme betydningen som klassebegrepet.

UTDANNELSE OG STANDSBEVISSTHET

Likevel gav nettopp utdannelse og arbeidets art denne sammensatte gruppen noen fellestrekk som gjør det rimelig å betegne dem som en moderne middelstand. Den utgjorde et mellomsjikt av en annen type enn håndverkere og mindre handelsmenn - by­ enes tradisjonelle middelstand. Forskjellen var ikke bare av økonomisk art, den moderne middelstanden ble også bærere av en annen kultur og livsstil. Som gruppe skulle de komme til å prege samfunnet i de kommende tiårene og spille en betydelig rolle i moderniseringen av landet.

Seminaristane blir kulturbærere Allmueskolelærerne var en tallrik yrkesgruppe, og uten sammenligning den største gruppen av offent­ lige tjenestemenn på landsbygda. Hver bygd hadde sin egen skole; de fleste av dem holdt til i faste loka­ ler. Men særlig på Vestlandet og Sørlandet var det mange fattige kommuner i grisgrendte strøk som fortsatt hadde omgangsskole. I alt var det godt over 3000 landslærere i 1875, mer enn fire femtedeler av allmueskolens lærerposter. Hva enten de arbeidet i by

eller bygd, kom nesten alle lærerne i allmueskolen fra landsbygda. Mange var de første i sin slekt som tok skrittet ut av de tradisjonelle bygdenæringene. Skole­ loven fastsatte hvilke rettigheter og plikter de hadde i sin stilling. 1 motsetning til tidligere hadde lærere flest nå forventninger om at lærergjerningen skulle være en livsgjerning. De aller fleste lærere hadde tilbrakt to år på et av landets stiftsseminarer, som var statlige lærerskoler. Alternativt hadde de kortere utdannelse fra en av de mange private lærerskolene som var opprettet. I Tromsø stift hadde nesten 90 prosent av lærerne slik utdannelse. For tusener av unge bygdegutter kom seminarene til å bli det første møte med en større ver­ den og med den nye tids ideer. Bygdejentene kom først inn senere, etter at den statlige lærerutdannel­ sen ble åpnet for kvinner i 1890. Årene på seminaret kom til å prege de fremtidige lærerne for livet, ikke bare på grunn av de boklige kunnskapene de fikk del i. På seminaret møtte de andre ungdommer med tilsvarende bakgrunn og kunnskapshunger som de selv hadde. De møtte også lærerpersonligheter som hadde innsikt i tidens tan-

Læreme i allmue­ skolen var tidlig ute med å organisere seg. I Kristiania ble den første lærer­ foreningen stiftet allerede i 1821, og omkring 1850 var det en ren foreningsbølge på gang. De mange lærerforenin­ gene hadde lenge hatt kontakt gjen­ nom blader og stiftslærermøter, men først i 1890-årene møttes lærerkolleger fra hele landet. Det første landslærermøtet ble holdt i 1892, da Norges Lærerforening ble stiftet. På bildet ser vi deltagerne på foreningens første ordinære landsmøte i Kristiania i 1896. Landslærennøtene ble holdt om som­ meren, slik at mange skulle ha mulighet til å møte. For å bringe lærere fra hele landet sammen ble det inngått spesialavtaler med hurtigrute og jernbane. 1 Kris­ tiania sørget man for innkvartering i skolelokaler for dem som ikke hadde slekt eller venner i byen.

31

FRED ER EI DET BESTE

Arbeidere ved Capjon-bruket i Fredrikstad, fotografert i 1897. Barnearbeid i industrien var vanlig - barn var billig arbeidskraft og inntektene deres nødvendige tilskudd til familieøkono­ mien. 1 sesongpreget virksomhet, eksempelvis fiske, var barns arbeids­ kraft dessuten helt nødvendig. Med utbyggingen av skolevesenet kom barnearbeidet til å bli oppfattet som et sosialt problem, først og fremst fordi det gikk ut over skole­ gangen. 1 1892 ble fabrikkarbeid forbudt fo r bam under 12 år og arbeidstiden sterkt begrenset fo r ungdom mellom 12 og 16.

32

ker og i de mest moderne ideene. Også kulturen på lærestedene spilte en stor rolle. Seminaristene tok far­ ge av samværet på skolen, av ideene som ble formid­ let, av lagsaktivitet og det sosiale livet. Utdannelsen gav dem et fellespreg, men også en sterk tilknytning til den særegne seminarkulturen de hadde stiftet kon­ takt med og tatt del i. Utdannelsen og den fastere organiseringen av lærerpostene bidrog til at lærerne fikk større ambisjo­ ner på vegne av sin egen stand. De ønsket en status og en lønn som stod i et rimelig forhold til den utdan­ nelsen de hadde skaffet seg, og den betydningen de ble tillagt i folkeopplysningen. Møtet på Trondenes var bare én av mange lærersamlinger som gav uttrykk for slike krav omkring 1870. Omtrent på samme tid ble atskillige uttalelser sendt til Stortinget fra lærer­ møter også i andre deler av landet. Det ble skaffet til veie dokumentasjon som viste hvor kummerlig lærerne levde. Men argumentasjonen viser at det ikke bare dreide seg om overlevelse; i høy grad var det også snakk om sosial status. «Man skulle dog tro,» het det på lærermøtet i Vik i Sogn, «at det ikke var nogen ubillig Fordring om Lærerne paa disse Kanter af Landet i Levemaade ville stille sig ved Siden af en almindelig Gaardbruger.» Som ferdigutdannet ble seminaristen stående i en sosial mellomstilling. I forhold til foreldre og andre i hjembygda hadde han tatt et skritt oppover på den sosiale rangstigen. Men han var ikke akademiker og stod langt under embetsmennene i dannelse og sta­ tus. Særlig i de større byene kunne det være vanske­ lig å hevde seg i forhold til den akademisk utdannede eliten. Her stod seminarutdannelsen ikke høyt i kurs, og seminaristene ble stadig omtalt som «halvstuderte røvere» og «skolemesterkarikaturer». På landsbygda ble seminaristen derimot ofte en kulturell lederskikkelse. Utdannelsen gav ham en

uavhengighet i forhold til presteskap og bygdefolk som de gamle skoleholderne ikke hadde. Han var den det var naturlig å henvende seg til når amerikabrevet skulle skrives eller myndigheter kontaktes. Samtidig ble skolehuset ofte bygdas kulturelle sentrum og are­ na for mange slags aktiviteter. Det var forsamlings­ lokale, stemmelokale og det naturlige samlingsstedet for feiring av nasjonaldagen. Læreren spilte en like selvfølgelig rolle som leder og arrangør. Han kunne både tale for en forsamling og organisere mange men­ nesker. Ingen annen gruppe var mer tallrikt represen­ tert i ledelsen av de store folkebevegelsene enn nett­ opp lærerne. Både sentralt og på lokalplan hadde de overtatt prestenes rolle som pionerer og lederskikkel-

Ansvarfor kirkesangen Kirkesangeren var prestens hjelpemann i kirken og var som oftest skolelærer ved siden av. Han hjalp presten under gudstjenesten og førte proto­ koll over sognebarn som meldte seg til altergang. Dessuten hadde han ansvaret for å lede kirkesang­ en der det ikke var orgel og organist. Om kirke­ sanger og organist S. Larsen i Gamnes på Hinnøya het det at han hadde bidratt spesielt til å fremme sangen i sitt prestegjeld. Av alle sogn i Norges nordligste bispedømme var det neppe noe som kunne måle seg med Trondenes i ren og vakker kirkesang. Kirkesangeren her hadde også dannet flere sangkor i distriktet, blant annet en pikesangforening som lærermøtets deltagere fikk gleden av å høre. Under allsang ledet Larsen forsamlingen gjennom en av Hinnøyas vakreste små dalstrøk til et lite skolehus i Kasfjordbygd der sangforening­ ens medlemmer var møtt fram. Etter å ha hørt koret fremføre religiøse og nasjonale sanger ble gjestene traktert med vin og kaker. Samlingen ble avsluttet med allsang.

UTDANNELSE OG STANDSBEVISSTHET

ser i organisasjonslivet på bygdene. Avholdsbeveg­ else, indremisjon, mållag og bondevennforeninger var utenkelige som massebevegelser uten lærernes innsats som organisatorer og ideologer. Innsatsen i foreningslivet var bare ett av de feltene der lærerne utfoldet seg ved siden av skolegjerningen. Mange gjorde seg gjeldende som forfattere eller lokale tradisjonsformidlere, eller de ble valgt til poli­ tiske verv. Allerede i 1876 var hele 22 prosent av bondetingmennene seminarister. Ikke sjelden fungerte stiftsseminarene også som et springbrett til videre utdannelse. For begavede bygdegutter gav de ikke bare en mulig yrkesutdannelse; de gav også en allmennutdannelse som la grunnlaget for videre kar­ riere. Mange seminarister gikk videre og tok artium; en del tok også sin embetseksamen og vendte tilbake til landsbygda som prest, lege eller sorenskriver. Alt i alt var det et betydelig antall seminarister som sluttet etter noen år i skolepost. I begynnelsen av 1870-årene gikk mer enn hver tiende lærer i all­ mueskolen over i andre yrker. En del av dem ble aka­ demikere, andre ble bønder, handelsmenn, kontoris­ ter eller telegrafister. Skolemyndighetene så med bekymring på denne tendensen. Når staten kostet utdannelse på lærerne, så man jo helst at de ble værende i skolen. Særlig sluttet det mange lærere på Vestlandet og Sørlandet. Skoledirektøren i Bergens stift var ikke i tvil om at dette skyldtes «de haarde Vilkaar hvorunder i Alminnelighet Lærerne på Vest­ landet arbeider». Det var en utfordring for det offentlige å forbedre lærerstandens kår slik at de stod i forhold til de vilkårene som ble budt i andre livs­ stillinger. Derfor var det et gunstig tidspunkt lærerne i Trondenes og andre steder valgte for å fremme sine standsinteresser overfor Stortinget og kreve høyere lønn. I 1870 var den gjennomsnittlige årslønnen for lærerne i stiftet i underkant av 100 spesiedaler. Inklu­ dert i dette beløpet var en kostgodtgjørelse for hver skoleuke. Ofte ble denne gitt i form av naturalier. I tillegg fulgte det jord med noen lærerposter, nok til å fø et par kyr. Andre hadde en kirkesangerstilling som gav et kjærkomment tilskudd til lærerlønnen. Det store flertallet måtte likevel klare seg på en lønn som var under halvparten av hva en tjenestemann fikk som funksjonær i jernbane, post eller telegraf. Stortingets menn nølte med å la statskassen overta mer av de økte utgiftene til allmueskolen. Det inne­ bar et brudd med det prinsippet som var blitt knesatt i 1860 om at allmueskolene først og fremst skulle være kommunenes ansvar. Men i 1875 kom omsla­ get. Stikk i strid med tidligere praksis vedtok Stor­ tinget å bevilge en rund sum direkte til lærerne som tilskudd til ukelønnen. For lærerstandens vei mot en mer selvstendig og respektabel stilling i samfunnet var dette et særdeles viktig skritt. Hver lærer fikk nå

60 skilling for hver skoleuke som et direkte tilskudd fra staten. I tillegg ble det bevilget en ekstra penge­ sum til støtte for dem som hadde post i de fattigste kommunene og derfor var aller dårligst stilt. Viktig­ ere enn summen var prinsippet om at staten kunne gi direkte bevilgninger til lønnsøkning. «Jeg kan ikke i hele mit Storthingsliv erindre en eneste Bevilgning i Retning af Oplysningens Fremme, som kan maale sig med denne i Vigtighed,» fastslo Johan Sverdrup etter at vedtaket var i havn. Bak det radikale vedtaket stod bonderepresentanten Søren Jaabæk, som ellers var kjent for å være svært så sparsommelig med statskassens midler. Nå så han behovet for et krafttak for folkeopplysningens sak. Grunnen var nok dels den «lærerflukten» man så tilløp til under de gode tidene i begynnelsen av 70årene. Men Jaabæk kunne nok tenkes også å ha andre motiver. Lærernes sentrale rolle i kultur og organisa­ sjonsliv gjorde dem til viktige medspillere også i poli­ tisk sammenheng. Det var ingen tvil om hvor det store flertallet av lærere hadde sin sympati i den poli­ tiske striden som var i ferd med å spisse seg til.

Å gjete var vanlig barnearbeid over hele landet. Gjeterne kunne være svært unge, og det var ikke noe enkelt arbeid de ble satt til. Mange steder måtte bama vandre lange veier med buskapen, som skulle voktes mot alle slags farer. Her er en ung gjeter fra Svatsum i Gausdal omkring århundre­ skiftet. Han har nistemat i skreppa og lur til å skremme rovdyr med.

33

FRED ER EI DET BESTE

Elever og Icererfamilie foran Ny­ lende skole og lærer­ bolig i Rolvsøy ved Fredrikstad mot slutten av 1890årene. Lærerfamilien hadde tidligere bodd i skolehusets andre etasje, men flyttet inn i ny lærerbolig ved siden av skole­ huset i 1892. På en landsskole som dette gikk piker og gutter i samme klasse, men på bildet er de at­ skilt. Guttene står på veien sammen med læreren, Josef Olsen Hestenæs. Jentene sitter i hagen, og i forgrunnen ser vi lærerens familie. Fru Eline var selv lærerinne og hadde ansvar fo r små­ skolen.

34

Arbeid eller skoleplikt? Skolen skulle bringe opplysning til landets allmue. I forhold til denne målsetningen ble lærerne ofte stå­ ende i en mellomstilling, for skolegang og opplysning var slett ikke alltid så høyt verdsatt av bygdefolket. De innebar en tenkemåte og en livsstil som kunne bryte med tradisjonelle verdien Ofte kunne dette bringe lærerne i konflikt med den befolkningen som skulle opplyses. Ikke bare krevde skoleordninger penger av fattige kommunekasser; den grep også inn i etablerte forestillinger og tradisjonell familieøkonomi. Ikke minst representerte skolen og den gradvise utvidelsen av skoletiden et nytt syn på barndommen. For foreldrene var det en selvfølge at barn deltok etter evne i familieøkonomien. Samtidig var det del av en læringsprosess. Kunnskapsoverføring mellom gene­ rasjonene foregikk for en stor del nettopp gjennom arbeid. Men en slik tradisjonell og uformell læring var av et helt annet slag enn den skolen gav. Der sko­ len formidlet kunnskap som baserte seg på bøker, foregikk læringen i familie og arbeidsliv gjennom praksis. Nettopp fordi den foregikk uformelt, ble denne formen for læring ofte oversett både av lærere og skolemyndigheter. Barns økonomiske innsats var av mange slag. På

landet deltok de i gårdsarbeid og innearbeid, i kyst­ distriktene hjalp de til med å tilberede fisk. Mindre barn gikk til hende omkring husene, sanket ved, hen­ tet for og passet småbarn. Større barn var uunnvær­ lige som onnehjelp, gjetere og arbeidskraft i fiskefor­ edling. Guttene drog gjerne også med mannfolkene på fiske eller i skogen. Også i byene var barna en viktig økonomisk res­ surs, om enn i mindre grad. Da omfanget av barnear­ beid ble kartlagt i forbindelse med forberedelsene til ny byskolelov i begynnelsen av 1870-årene, viste det seg at særlig guttene bidrog med egne inntekter fra lønnsarbeid. Jentene deltok til gjengjeld oftere i arbeidet hjemme. Særlig dersom mødrene arbeidet ute, måtte de større barna stelle mat og se til småsøsken. Alt i alt hadde mer enn en fjerdedel av elevene i allmueskolen arbeid utenfor hjemmet. Særlig mange var det i de største byene, der mellom en og to tredje­ deler av guttene hadde inntektsgivende arbeid. Det omfattende barnearbeidet var noe skolen måt­ te ta hensyn til. Gjennom lovgivningen kunne man fastsette skoleplikt et visst antall uker i året og etter hvert også forby barnearbeid. Men i praksis var skole­ plikten bare mulig å gjennomføre ved at man samar­ beidet med foreldrene. Derfor måtte den praktiseres med lempe. Skoletiden ble tilpasset det lokale

UTDANNELSE OG STANDSBEVISSTHET

næringslivet. De obligatoriske ukene ble lagt slik at de ikke kolliderte med sesongene i fiske og jordbruk. 1 mange bygder kunne skolen ikke starte opp om høsten før gjetesesongen var slutt. I kystområdene måtte skolen legges utenom de store sesongfiskeri­ ene. Også i byene tilpasset man seg forholdene. Man ville nødig gjøre den obligatoriske skoletiden så lang at barnas økonomiske innsats ble hindret. Særlig var man forsiktig med å kreve lange skoledager av gutter over tolv år, fordi de ofte spilte en viktig rolle i fami­ lieøkonomien. Mulig motstand fra foreldrene var ikke det eneste motivet her. Man var også på det rene med at fattighjelpen ville øke hvis skolen stilte seg i veien for barnas økonomiske innsats. Behovet for barns arbeidskraft var en viktig grunn til at skoleplikten var vanskelig å gjennomføre. Men det var også andre grunner. Mangel på varme klær og godt skotøy, barske klimatiske forhold og lang skole­ vei kunne få foreldre til å holde barna hjemme. Omlegging til faste skoler førte mange steder til min­ dre fremmøte. Omgangsskolen hadde fungert som en del av bygdesamfunnet. De nye skolebyggene lå ofte lenger borte og ble opplevd som fremmedelementer. I Vikebygd i Bergens stift ble flere gårdbrukere stilt for retten fordi de holdt barna borte fra skolen etter at

fast skole var innført. Deres argument var at skole­ veien var så lang at barna ikke kunne reise fram og tilbake i løpet av samme dag. Skolemyndighetene vant. Gårdbrukerne ble hver idømt en bot på to kro­ ner for overtredelse av skoleloven og måtte fra da av finne losji for barna i nærheten av skolen. Foreldre kunne også reagere på skolens disiplin. Loven hadde ingen bestemmelser om bruken av straffemetoder i skolen. Dette ble tatt opp i stiftsdireksjo­ nenes instrukser for allmueskolen. Instruksene vari­ erte fra stift til stift, men samtlige påla læreren å vise forsiktighet ved bruk av fysisk straff. 1 utkast til fel­ lesinstruks fra 1874 het det at «legemlig Tugtelse» måtte skje på en måte som «ikke er anstødelig for Sædeligheden eller skadelig for Barnets Helbred». Fra tid til annen kom det likevel offentligheten for øre at lærernes straff nærmet seg grov mishandling. I noen tilfeller kunne slike saker også få rettslige følger. I mer moderat form hadde korporlig straff sin selv­ følgelige plass i skolehverdagen. Også lærerne bekref­ tet at spanskrøret var der for å brukes. Selv om det ikke ble brukt hver dag, fantes det der som en mulig­ het når et barn ikke ville innordne seg skoledisiplinen. Det later til at mange foreldre har reagert på dette. Iblant kunne rasende mødre innfinne seg på skolen og ta med seg sin håpefulle hjem i protest mot

Elevene på Berle pikeskole i Kris­ tiania fotografert i skolegården i 1878. Dette var en av de mange privatskolene i byen, og antagelig en av de mest vel­ sette. Byskolen var sterkt klassedelt, ikke minst gjaldt det Kristiania. I slutten av 1870-årene gikk nesten halvparten av alle skolepliktige barn i privatskoler. De private pike­ skolene økte i antall da borgerskapets døtre begynte å ta middelskoleeksamen.

35

FRED ER EI DET BESTE

Fornorskningspolitikken i skolen ble mer målret­ tet i løpet av 1870-årene. Sett fra skolemyndighetenes synspunkt var det den finske og samiske delen av befolkningen som lå «længst borte fra Civilisation og Oplysnmg». På grunn av de spesielle forholdene i nord hkk lærerne her egne lønnstillegg fra staten. Forutsetningen var at lærerne engasjerte seg aktivt i fornorskningsarbeidet, og det ble også krevet at de skulle være av norsk ætt.

Klassedeling i byskolen

Fysisk straff hørte til skolehverdagen, og de fleste mente at den var på sin plass. Spørsmålet ble om­ stridt da Ole Vollan i 1881 foreslo å be­ grense lærernes rett til å bruke fysisk av­ straffelse. Tanken var å hindre at ret­ ten skulle misbrukes. Lærerne var blant de argeste motstander­ ne av forslaget. Teg­ ningen i Vikingen fra 1890 viser at diskusjonen fortsatt var aktuell ved inn­ gangen til 90-årene.

36

lærernes håndfaste autoritetsutøvelse. Ole Vollan, som vi senere skal treffe som en lederskikkelse i den vestlandske legmannsbevegelsen, fremmet i 1881 et lovforslag som tok sikte på å begrense skoletukten. Motstanden fra lærerhold var omfattende. Lærermø­ ter over det ganske land avviste forslaget og hevdet at det ville virke «nedbrydende på Skolens Gjerning». Også språklige og kulturelle forskjeller kunne dan­ ne bakgrunn for foreldremotstand mot skolegangen. Særlig i landets to nordligste amter representerte den norske allmueskolen en språklig tvang. I Tromsø amt hadde ett av ti skolebarn et annet morsmål enn norsk, i Finnmark nesten halvparten. I to av de nordligste fogderiene var de norske barna i klar minoritet. I Tana hadde tre av bre skolebarn samisk bakgrunn. I Varanger var det nesten like mange hnsktalende barn som norske, og i tillegg en stor gruppe med samisk bakgrunn.

Landsskolen fungerte i praksis som en enhetsskole. Her fantes ikke andre organiserte skoletilbud enn all­ mueskolen. Også de fortsettelsesskolene som etter hvert kom - seminarer, folkehøyskoler og ungdoms­ skoler - var først og fremst tenkt som tilbud til all­ muen. De få kondisjonerte valgte andre løsninger for sine barn - svært ofte hadde de ansatt guvernanter eller huslærere til å ta seg av barnas undervisning inntil de kunne sendes hjemmefra. Men dette dreide seg om heller få barn, og de utgjorde et sjikt så fjernt fra vanlige bygdefolk at skoleskillet nærmest var usynlig. I byskolen stilte det seg annerledes. Her fantes det et velutviklet alternativt skoletilbud for dem som hadde råd til å betale, og den obligatoriske allmue­ skolen var i en helt annen grad en standsskole. Den mest solide dannelsen gav den lærde skolen, latin­ skolen, der både fremmedspråk og klassiske fag inn­ gikk i fagkretsen. Latinskolene tok sikte på senere akademiske studier og var først og fremst et tilbud til de kondisjonertes barn. Her kunne de begynne i ung alder og fortsette helt fram til examen artium. 1 tillegg til disse eliteskolene fantes det også et stort utvalg av private skoler og kommunale borger- og realskoler. I mange byer var det dessuten egne betalingsklasser innenfor allmueskolen, der skoletiden var lengre og fagkretsen mer omfattende. 1 tillegg til klassedelingen var byskolen i de større byene også kjønnsdelt. Piker og gutter ble holdt adskilt, både i friminutter og skoletimer. Fellesklas­ ser forekom ikke, og heller ikke undervisningen var helt den samme. Et økende antall gutter hkk under­ visning i «gymnastikk og militære øvelser», som faget ble kalt. I 1870-årene ble de fleste nye skoler bygd med egen gymnastikksal. Pikene hkk undervis­ ning i håndarbeid. I Kristiania ble håndarbeid et fast skolefag i 1861, da de gamle håndarbeidsskolene ble integrert i allmueskolene. I privatskolene og den høyere skolen var kjønnsdelingen om mulig enda mer utpreget - med egne skoler for gutter og piker og med ulik adgang til avsluttende eksamen. Både offentlige og private gut­ teskoler førte fram til offentlig eksamen og tok sikte på en yrkeskarriere. Sluttpunktet var examen artium,

UTDANNELSE OG STANDSBEVISSTHET

fra 1869 var det også mulig å stanse ved middelskoleeksamen. I pikeskolene, som alle var private, ble det lagt mindre vekt på de boklige fagene, og noen avsluttende eksamen var det ikke snakk om. Med tanke på pikenes fremtid som mødre og husmødre var det håndarbeid og andre praktiske og estetiske sysler som stod i sentrum. Imidlertid var det ikke lenger så opplagt at det var i familien pikene skulle finne sin livsgjerning. Det store kvinneoverskuddet i byene påvirket mulighet­ ene på ekteskapsmarkedet. I tillegg var det en synk­ ende ekteskapsfrekvens også blant menn. Dette førte stadig flere kvinner inn på arbeidsmarkedet. I ikke liten grad gjaldt dette også kvinner fra de dannede klasser. 1 1875 var en fjerdedel av kvinnene på vest­ kanten i Kristiania fortsatt ugifte ved fylte 50 år. Kvinner fra samfunnets øvre sjikt måtte dessuten ofte søke arbeid hvis familieforsørgeren falt fra, hvis fami­

liebedriften ble rammet av fallitt, eller hvis familien av andre grunner kom i en vanskelig situasjon. Dette var kvinner med borgerlig dannelse, og de hadde ofte høye kvalifikasjoner. I tillegg til private pikeskoler kunne de ha lange utenlandsopphold bak seg og være bevandret både i fremmede språk og i fremmed kul­ tur. 1 allmueskolen ble kvinner i økende grad rekrut­ tert som lærerinner, og det var nettopp dannede kvinner som ble foretrukket. Det var en alminnelig oppfat­ ning at de var særlig godt egnet for lærergjerningen. De forente to egenskaper som var av stor betydning når det obligatoriske skoletilbudet skulle bygges ut. Som arbeidskraft kunne de «tækkes med den lille Løn og dog have den nødvendige Dygtighed». De ble dobbelt billige for det offentlige, som både slapp unødvendige lønnsutgifter og kostnader til en dyr utdannelse. 1 mange byer hadde man funnet det hen-

Siste avgangsklasse ved stiftsseminaret på Holt i 1876. Året etter flyttet det inn i nye lokaler i Kris­ tiansand. Seminaristene var nesten uten unntak fra bygdene, og mange var de første i sin slekt som fikk ut­ dannelse utover allmueskolen. Etter læreårene på semi­ naret ble de spredt omkring på allmue­ skoler over hele landet, og noen kom også til å utdanne seg videre.

37

FRED ER EI DET BESTE

Morsesalen ved Telegrafstasjonen i Kristiania i 1893-94. Fram til århundreskiftet arbeidet kvinnelige og mannlige tele­ grafister side om side ved de store telegrafstasjonene. De hadde samme utdannelse og gjorde i hovedsak det samme arbeidet. Men kvinnene hadde lavere lønn og kunne ikke søke seg til de høyere stillingene i etaten. For ugifte kvinner fra borger­ lige familier var telegrafen et av de få akseptable yrkes­ tilbudene, og kvinner som søkte seg dit, var meget godt kvalifisert. Gjen­ nomgående hadde de langt bedre karakter enn sine mannlige medelever når de var ferdige med telegrafistkurset.

38

siktsmessig å ansette kvinner som lærere i årevis før loven formelt gav adgang til dette. 1 Kristiania utgjor­ de kvinnene en drøy tredjedel av lærerstanden 1868, i Bergen nesten halvparten. Lovbestemmelsen om kvinners adgang til allmueskolen kom først i 1869, og da i samsvar med den praksis som hadde innarbei­ det seg. Lærerinnestillingene ble uttrykkelig tilpasset tidens forestillinger om kvinnelighet. At lærerinnelønningene var lavere, var en selvfølge. Rundt regnet var den halvparten av en lærerlønn. Men også arbeidstiden var som regel noe kortere fordi timetallet var lavere i små­ skolen, der lærerinnene ble ansatt. I tillegg var det også en alminnelig oppfatning at kvinner tålte mindre anstrengelser enn menn. Særlig gjaldt det kvinner fra de sosiale sjikt som lærerinnene ble rekruttert fra. Man mente også at arbeidet som lærerinne vanskelig kunne kombineres med ekteskap. En gift lærerinne kunne derfor sies opp fra sin post. Fra 1870 ble så å si all nyrekruttering i byskolen dekket av lærerinner, og i løpet av tiåret kom kvinne­ ne til å utgjøre en majoritet av lærerkorpset i byene. Fortsatt var ingen av landets seminarer åpne for dem; man satset på at de fremtidige lærerinnene kunne betale for seg på private skoler. Isteden ble det innført offentlige prøver som skulle teste lærerinnenes kunn­ skaper. Reglement for lærerinneprøver ble vedtatt, dessuten regler for undervisningen i håndarbeid. Enkelte private skoletilbud ble opprettet. Ved Nis­ sens pikeskole satte man i gang et ettårig pedagogisk kurs. I 1875 ble også Kristiania lærerinneskole startet med Lars Skjegstad som bestyrer. Allmueskolens lærerinner var i ferd med å bli en

tallrik gruppe. I hovedstaden alene var det 100 lærerinner i 1875, mer enn dobbelt så mange som antallet lærere. Selv om de foreløpig var mer tilbake­ holdne enn deres mannlige kolleger, var de en grup­ pe med gryende selvbevissthet og ambisjoner på veg­ ne av seg selv og sin stand. Her spilte nok også den sosiale bakgrunnen deres inn. 1 1865 søkte fem lærerinner i Bergen kongen om lov til å opprette et eget lærerinneseminar. Året etter dannet lærerinner i Kristiania landets første kvinnelige yrkesorganisa­ sjon. Her kom byens lærerinner sammen annenhver onsdag ettermiddag på Nordre skole i Møllergaten. De drakk te, leste høyt og diskuterte litteratur. Et og annet skolespørsmål ble tatt opp, men først senere kom det til å prege møtene. Men lærerinnene fulgte med og var i høy grad opptatt av tidens spørsmål. En god del av dem var også blant medlemmene i den kvinnelige leseforeningen som ble stiftet i Kristiania i 1874. Det økende innslaget av lærerinner var ikke alltid like velkomment blant de mannlige lærerne. I Kris­ tiania lærerforening ble det foreslått å endre vedtekt­ ene i begynnelsen av 1870-årene. Foreningen hadde vært åpen for kvinner fra 1864, og de hadde hatt sam­ me rettigheter som menn. Siden mennene nå kom i mindretall blant byens lærere, mente mange av dem at lærerinnene ikke lenger skulle ha stemmerett i for­ eningen. Mange lærere ble også urolige da det i 1879 ble foreslått å la lærerinner undervise på høyere klasse­ trinn. Forslaget kom opp i forbindelse med diskusjo­ nen om ny byskolelov. Komiteen som var satt til å utrede spørsmålet, mente at kvinner i alle fall kunne

UTDANNELSE OG STANDSBEVISSTHET

undervise gutter opp til tolv års alder. Et mindretall ville gå enda lenger. Kristiania lærerforening argu­ menterte på sin side prinsipielt for å begrense bruken av kvinnelig arbeidskraft. Begrunnelsen var at under­ visning på høyere skoletrinn oversteg en kvinnes krefter, fysisk så vel som psykisk. Allerede fra tredje klasse, argumenterte en lærer, var gutter i den alderen da de trengte en mann «til at udvikle og danne deres Karakter».

Levebrød fo r middelklassens kvinner Byskolen var ikke den eneste institusjonen som etter hvert baserte seg på kvinnelig arbeidskraft. I telegraf­ vesenet hadde kvinner lenge vært et fast innslag. I løpet av 1870-årene ble antallet telegrafistinner for­ doblet, og andelen nærmet seg en fjerdedel av alle etatens funksjonærer. En og annen kunne også oppnå mer betrodde stillinger. Allerede i 1882 ble Emma Balke ansatt som assistent ved intendantkontoret for å kontrollere og reparere etatens materiell. Hun hadde vært ansatt som telegrafistinne siden slutten av

1860-årene og hadde vist seg som en teknisk begav­ else. I utgangspunktet ble telegrafverkets rekruttering av kvinner ansett som et dristig eksperiment. Men det viste seg over all måte vellykket. Som i skolen rekrutterte man arbeidskraft med glimrende kvalifi­ kasjoner, men til en atskillig lavere pris enn det en mann ville ha kostet. I begynnelsen av 1870-årene ble eksperimentet kommentert av en tilreisende fra Østerrike som studerte landets økonomi og sam­ funnsforhold. Han roste telegrafdamene for en ser­ vice som etter hans vurdering langt overgikk den man fant i utlandet. Telegrafistinnene var den største gruppen av kvinnelige funksjonærer i staten, mens lærerinnene var de mest tallrike i kommunal tjeneste. Også andre offentlige institusjoner begynte så smått å føl­ ge etter. Finansdepartementet ansatte sin første kvinnelige kopist i 1876. I kommunene var de flere. Sunnhetsvesenet hadde allerede fem kvinnelige regnskapsførere og 17 økonomiske assistenter. Men også fengselsvesen, fyrvesen, postvesen, politi og

Forholdene var mindre på telegraf­ stasjonene utover i landet. Mange steder var det ansatt bare et par telegrafister, og telegrafstasjonen var også bolig. Mindre telegraf­ stasjoner kunne også drives av kvinner. Her ser vi Finnkongkeila telegrafstasjon i Gamvik i Finn­ mark o?nkring år­ hundreskiftet. Dette fiskeværet ble rasert av tyskerne i 1944 og er ikke blitt gjenoppbygd siden.

39

FRED ER EI DET BESTE

De to diagrammene på denne og neste side viser den økende tilstrømningen til den høyere skolen fra 1870. For unge menn fra borgerskap og embetsstand var den høyere skolen en selvsagt del av skole­ gangen. I siste del av 1800-tallet ble rek­ rutteringen bredere, noe som først og fremst skyldtes inn­ føringen av middelskoleeksamen i 1869. Mens gym­ naset fortsatte å vcere en skole fo r de få, ble middelskolen (motstående side) en selvfølge for svært mange som søkte seg til funksjonæryrkene. Det gjaldt også kvinner; kvinne­ andelen økte raskt etter at kvinnene fikk adgang til å ta middelskoleeksamen i 1878.11905 var 40 prosent av eksamenskandi­ datene kvinner.

40

fattigvesen hadde kvinnelige betjenter blant sine ansatte. Ved m agistratkontorene - kommuneadmi­ nistrasjonen i byene - ble de første kvinnene ansatt omkring 1880. Visse uskrevne regler gjaldt når damer ble ansatt i stat og kommune. Den praksis som ble fulgt i tele­ grafvesenet, forteller en hel del om gjeldende normer. En dame kunne aldri ansettes som overordnet en mann. Ble hun satt til å bestyre en telegrafstasjon, måtte det være en mindre stasjon uten mannlige telegrabster. Derimot kunne hun godt settes til å lære opp en mannlig nykommer som etter kort tid bkk langt høyere status og lønn enn hun selv hadde. Det ble også tatt spesielle hensyn til den alminnelige moral og kvinnenes anstendighet. For eksempel ble det ikke ansett som passende at kvinner hadde natte­ vakter. Det godt betalte nattarbeidet var derfor forbe­ holdt menn. En kvinne kunne heller ikke være alene blant ansatte på stasjoner der det også var menn. Først og fremst var dette av hensyn til kvinnens på­ rørende, som måtte kunne stole på at hun ikke ble utsatt for utilbørlige tilnærmelser av mannlige kolle­ ger. I 1870-årene var kvinner ved offentlige kontorer fortsatt et uvanlig syn. Publikum kunne reagere med forbauselse eller harme over å treffe en kvinne på de høytidelige kontorene; det ble ansett som uforsvarlig og lettsindig. En kvinne som tidlig var blitt ansatt på et magistratkontor, forteller at folk kunne bli stående i døren og se på henne for så å spørre: «Er det ikke nogen tilstede her?» I løpet av tiårene fram til år­ hundreskiftet skulle dette endre seg. Funksjonærene i privat og offentlig tjeneste var en gruppe i sterk vekst, og kvinnene utgjorde en økende andel blant dem. Ved århundreskiftet omfattet funksjonærgruppen i vid forstand 92 000 personer, mer enn en for­ dobling fra 1875. I samme periode var kvinneandelen steget fra 25 til 40 prosent. Telegrahstinner og andre offentlige funksjonærer hadde kvalifikasjoner på høyde med deres mannlige kolleger. Men lenge hadde de ingen papirer på sin kompetanse. Den økende etterspørselen etter kvin­ ners arbeidskraft førte til at mangel på eksamensmuligheter ble et problem. Etter at middelskolen ble opprettet i 1869, ble eksamen herfra opptakskrav for menn som ble tatt opp på telegrafkurs. Kvinnene hadde ennå ikke adgang til å avlegge denne eksame­ nen. Likevel gjorde telegrafdirektøren det klart at også kvinner måtte ha kunnskaper som tilsvarte middelskoleeksamen for å tas opp som telegrafelev. Resultatet ble at unge piker som ville inn i telegra­ fen, begynte å ta eksamen som privatister ved gutte­ skolene. Nøyaktig når dette startet, vet vi ikke sik­ kert. En av de første var Charlotte Lund, som i 1875 tok eksamen som privatist ved Maribogaten skole i Kristiania. Året etter avla fem kvinner middelskole­

eksamen, og samme høst startet skolebestyrer Peter Qvam et privat middelskolekurs for kvinner i Kris­ tiania. Prosten Neumann kontaktet høsten 1876 sin venn Peter Qvam fordi han ønsket at hans døtre skulle få undervisning til middelskoleeksamen. Qvam var grunnlegger og bestyrer ved Maribogadens Latin- og Realskole, men skolen var bare for gutter. Qvam hen­ vendte seg først til bestyrerne av de ulike pikeskolene i Kristiania - Nissens, Bauers, Mickelsens og andre. Ettersom ingen av disse skolene ville påta seg å for­ berede piker til denne gutteeksamenen, startet Qvam sitt eget kurs. Om sommeren gikk ti av hans kvinne­ lige elever opp til eksamen, alle med gode resultater. Middelskolen ble i løpet av få år nærmest en motesak for unge piker av bedre familie. I 1878 var mer enn ti prosent og i 1880 20 prosent av eksamenskandidat­ ene ved middelskolen kvinner. En lovendring presset seg fram. Initiativet kom fra lærerne ved Nissens Pigeskole, som i 1877 utarbei­ det et forslag til lov om middelskole for piker. Da forslaget kom opp i Stortinget året etter, var ingen uenige om at det burde åpnes adgang for kvinner til å ta middelskoleeksamen. Samtidig var man skeptisk til å gjøre dette til en regulær utdannelsesvei for kvinner. Kirkekomiteen frarådet sterkt å gi pikeskolene eksamensrett. Komitéformannen, den senere Venstre-lederen Johannes Steen, mente at dette ville være å «forkvakle Kvindens Uddannelse for hendes egentlige Livskald». Pikeskolene fikk eksamensrett, men det ble lempet på de faglige kravene som ble stilt til den ordinære middelskoleeksamen. Matematikkpensumet ble redusert slik at det også skulle kunne avsettes tid til håndarbeid. Kravene i mate­ matikk ble utformet i samråd med telegrafdirektø­ ren. Det ble lagt vekt på praktisk regning, mens kra­ vene ble betydelig lempet i algebra, geometri og arit­ metikk. Samtidig ble det stadfestet at pikene fortsatt kunne gå opp til eksamen som privatister ved gutte-

Antall elever

UTDANNELSE OG STANDSBEV1SSTHET

Jernbanepersonale utenfor den flotte stasjonsbygningen på Hommelvik stasjon i Sør-Trøn­ delag i begynnelsen av århundret. Stas­ jonsbygningen huset også stasjonsmes­ teren og hans fam i­ lie. Personalet står oppstilt etter stillingsrang: fra vens­ tre ser vi stasjons­ mesteren, konto­ risten, telegrafisten, to sporskiftere, vognvisitøren og vognmannen.

skolene med fullt matematikkpensum. Etterspørselen etter arbeid blant kvinner var langt større enn de offentlige stillingene kunne dekke. Mange sosialt innstilte borgere var opptatt av hvor­ dan man kunne skaffe en anstendig levevei til det økende antallet kvinner som ikke fikk del i «Hustru­ ens eller Moderens bedre Kald».

Utdannelse som nøkkel til sosial frem gang Den moderne middelstanden var en høyst uensartet gruppe både når det gjaldt sosial bakgrunn, inntekt og yrkesmessig status. Den omfattet tjenestemenn og kontorfolk, men også akademikere i privat prak­ sis. Den øverste delen av gruppen nærmet seg sam­ funnets toppsjikt; den nederste skilte seg ikke mye fra arbeiderklassen. Gjennomgående kom de kvin­ nelige funksjonærene fra høyere sosiale lag enn de mannlige. Både blant telegrafistinner og lærerinner var det mange fra embetsstand og borgerskap. Mange av de mannlige funksjonærene kom derimot fra bondesamfunnet. Det gjaldt nesten alle lærere og underoffiserer, men også en betydelig del av jern b a­ nens folk. På landsbygda utgjorde funksjonærene et forsvin­ nende mindretall, men fikk likevel betydning i det sosiale og kulturelle livet som formidlere av kunn­ skap og kontakt til storsamfunnet. Selv i byene var den nye middelstanden en relativt fåtallig gruppe i 1870-årene, omkring en tiendedel av bybefolkning-

41

FRED ER EI DET BESTE

Sosial rekmttering til presteyrket. De fleste bondestudente­ ne valgte presteut­ danning. Dette førte til en betydelig endring i prestestandens sosiale bakgrunn. Midt på 1800-tallet var det embetsmannssønnene som dominerte blant prestene. Deres andel sank kraftig i årtiene fram mot århundreskiftet. Sta­ dig flere prester var sønner av bønder og lavere funksjonærer.

42

en. Det var håndverkere, handlende og høkere som utgjorde ryggraden i byens mellomklasse. Men funksjonærgruppen halte innpå, også sammenlignet med det forholdsvis lille sjiktet av embetsmenn, var funksjonærene en gruppe i sterk vekst. Likevel utmerket de seg mindre enn på bygdene, først og fremst fordi de i større grad måtte konkurrere med en kulturell og økonomisk elite om respekt og anseelse. Mens allmueskolelæreren ofte var en kulturell leder­ skikkelse i bygda, måtte han i byen hnne seg i den nedsettende betegnelsen «seminarist». Middelstandens virksomhet og stilling var basert på utdannelse, og mulighetene til å skaffe seg utdan­ nelse var større enn før. Tilstrømningen økte både til gymnas og universitet, og rekrutteringen til akademi­ kernes rekker ble bredere. Over halvparten av de teo­ logiske kandidatene kom i 1870-årene fra byenes mellomlag eller bondestanden. Enda raskere økte til­ strømningen til middelskolen, som snart ble et al­ minnelig skoletilbud for noenlunde velstilt ungdom i byene. På bygdene var seminarene og folkehøyskolene til­ bud til ungdom som var ferdig med allmueskolen. I 1870-årene kom det også en rekke andre fortsettel­ sesskoler. Etter den sterke satsningen på landsallmueskolen i 1860-årene var turen nå kommet til andre skoleslag. Fra 1875 bkk landsungdommen til­ bud om ambulerende amtsskoler etter avsluttet all­ mueskole. Skolene var en konkurrent til folkehøy­ skolene, som allerede hadde en betydelig utbredelse. Dessuten ble det opprettet yrkesrettede skoler av for­ skjellige slag - tekniske skoler, handelsskoler, styr­ manns- og maskinistskoler, underoffisersskoler, for bare å nevne noen. For brede ungdomsgrupper ble utdannelse nøkke­ len til sosial fremgang. Dette var ledd i en generell tendens: Flere mennesker flyttet på seg, både geogra­ fisk og sosialt. På landsbygda bidrog overbefolkning og knapphet på jord til denne utviklingen, samtidig som handel, industri og offentlig virksomhet vokste

og skapte flere nye arbeidsplasser i byene. 1 økende grad forsynte bygdene byene og de øvrige nærings­ veiene med arbeidskraft, enten det var til industrien, skolene, eller byråkratiet. Bondesamfunnet ble en viktig rekrutteringsbase både for arbeiderklassen og for den nye middelstanden. Særlig hadde lærerne stor betydning i den sosiale sirkulasjonsprosessen. Ikke bare representerte de en moderne mellomklasse på bygdene, men de var også et trinn på den sosiale sti­ ge, der neste generasjon svært ofte kom til å ta ytter­ ligere et skritt. En økende andel av akademikerne var sønner av allmueskolelærere. Utbyggingen av skolevesenet og veksten i funksjo­ nærsjiktet førte dermed til et samfunn med en langt større sosial bevegelighet. De fleste lærere, underoffi­ serer og jernbanefolk hadde tatt et trinn oppover på den sosiale rangstigen. Økonomisk var deres stilling ikke nødvendigvis bedre enn foreldrenes. Iblant kun­ ne det snarere være tvert imot. Sosialt kunne de like­ vel stå et trinn over fordi de hadde fått en stilling som kulturell elite eller som statlig representant for et lokalsamfunn. Felles for mange som tilhørte den moderne mid­ delstanden, var en økende selvbevissthet. Det var ikke bare skolelærerne i Trondenes som ønsket å gjøre seg gjeldende. Også mange andre grupper gav uttrykk for at deres økonomiske betingelser og sosia­ le status ikke stod i forhold til det de anså seg beretti­ get til. Funksjonærer i de statlige etatene - telegraf, post og jernbane - opptrådte gjerne samlet med opp­ fatninger om lønns- og arbeidsforhold. Det gjaldt også kvinnene, som etter hvert skulle oppleve det som urimelig at de ikke ble behandlet på linje med sine mannlige kolleger. Ikke sjelden kom de fra høyere sosiale lag enn mennene og hadde vel så solid utdannelse som dem. Likevel stod de klart under dem i yrkeshierarkiet. I 1875 stod 71 telegrahstinner bak en forsiktig protest mot forskjellsbe­ handlingen av mannlige og kvinnelige funksjonærer. «Vort Arbeide i Telegraftjenesten skiller sig kun i lidet fra deres,» hevdet de i sin lønnssøknad. «Kun med hensyn til Gagen er det os forment at have For­ dring paa en Ligestillen.» Krav om likelønn ble ikke stilt, men det er ingen tvil om at det lurte under over­ flaten. Mange mennesker i middelstanden hadde en tyde­ lig sosial og kulturell ærgjerrighet. Ofte strebet de etter en livsstil og et livssyn som slett ikke alltid var forenlig med de faktiske økonomiske mulighetene. Selv funksjonærer med beskjeden inntekt valgte helst et naboskap av velsituerte. I Kristiania var middel­ standen konsentrert i enkelte strøk av byen. Området mellom Ullevålsveien, St. Olavs gate og Holbergs gate var et typisk funksjonærstrøk. Kulturell ærgjerrighet viste seg også ved at allmueskolelærere og kontorister i større grad enn akademikerne i Kristiania sendte

UTDANNELSE OG STANDSBEVISSTHET

En bondestudent Hans Andreas Lorentzen Warholm var en av de mange bondestudentene som tok examen artium i 1874. Han var født i Brønnøy, der faren var gård­ bruker. Han forteller selv om bakgrunnen sin og om de mulighetene utdannelsen åpnet for ham: Jeg gjennemgik en tarvelig almueskole i min hjembygd; for resten drev jeg sammen med min fader gaardsbruk og fiskeri (baade i Lofoten og paa Finnmarken) indtil mit 20de aar. I 1867 optoges jeg paa Tromsø seminarium, hvorfra jeg dimitteredes 1869 som nr. 1 med hoved­ karakter 1,48, hvorpaa jeg samme aar ansattes som skolelærer i Brønnø; men denne stilling opsagde jeg efter 1 aars forløb. Allerede under opholdet ved seminariet vaktes tanken om en videre uddannelse, hvorfor jeg begynte at tage privat information i sprog. 1 1871 var jeg lærer ved Sarpsborgs realskole; her læste jeg privat. Dernest var jeg i 2 aar fast ansat lærer ved Kragerø borgerskole. Jeg vedblev ogsaa her at tage privat undervisning i fle­ re artiumsfag. Siden frekventerede jeg Heltbergs skole i 1 aar. Efter artium ansattes jeg som lærer ved Kristiania borger- og realskole, hvor jeg forblev til sommeren 1877. Warholm var 26 år gammel da han tok sin eksa­ men artium. Senere fullførte han også teologisk embetseksamen og ble prest i Lofoten.

sine barn til betalingsskolen fremfor å la dem gå i friskolen. Middelstandens sosiale aspirasjoner omfattet også deres statsborgerlige stilling. De som ikke hadde fast eiendom, oppfylte ikke stemmerettskravene. Denne rettigheten var forbeholdt embetsmenn, selveiende bønder, menn med borgerskap og byfolk med hus og grunn. I motsetning til embetsmennene hadde de lav­ ere funksjonærene ingen politiske rettigheter i kraft av sin yrkesstilling, heller ikke de som hadde betrod­ de stillinger i statens eller kommunens tjeneste. Ettersom stemmeretten var inngangen til en selvsten­ dig status som samfunnsmedlem, var dette en umyndiggjørelse som i lengden måtte føles urimelig. Stem­ meretten, slo en lærer fast på et lærermøte i Kristiania stift, «har været og er måten i alle civiliserede Sam­ fund, hvorved enhver Stand har kunnet komme til sin Ret og hævde sin Plads og sin Anseelse i Samfundet». Som representanter for en ny tid fikk sjiktet av funksjonærer og frie akademikere økende betydning, til tross for sitt beskjedne antall. Deres misnøye var et utgangspunkt for politisk opposisjon mot embetsmannsregimet. 1 den kommende politiske styrkeprø­ ven var det menn fra dette sjiktet som formet pro­ grammet og satte sitt preg på stortingspolitikken, og det var også de som skapte den viktige alliansen med bøndene. Som en del av den brede demokratiseringen kom kvinner fra middelstanden til å bli pionerer i bevegelsen for kvinners rettigheter.

Både overbefolkning på bygdene og nye muligheter andre steder fikk mange til å forlate hjembygda fra 1870-årene. Dels var det byen som lokket, dels skole­ gang eller mulig­ heter for gode inn­ tekter på anlegg omkring i landet. Et økende antall drog også til Amerika. På dette Wilse-fotografietfra 1906 er det en gruppe emi­ granter som forlater hjembygda.

43

Kulturradikalt gjennombrudd Naar jeg tænker på forholdene herhjemme omkring 1870, samler mine erindringer sig i billedet af en dagligstue, hvor der var tæt, lunt, hyggelig og dødt. Vi hadde dengang alt på det tørre, trælastpriserne var høie, fragterne steg, grundloven var ufeilbarlig og regjeringen stabil. Ideer? Vi gumlet paa de gamle.

Gerhard Gran (1856-1925) varen fremtredende skik­ kelse i norsk kultur­ liv og litteratur­ kritikk. Han tok sin filologiske embets­ eksamen i 1881 og var i en årrekke lærer ved Bergen Katedralskole, fø r han ble professor i nordisk litteratur i 1900. 1 1890 grunn­ la han tidsskriftet Samtiden.

44

Slik mintes essayisten og litteraturhistorikeren Ger­ hard Gran det intellektuelle klimaet i Norge i sin tid­ lige ungdom. Som stemningsskildring forteller utdra­ get en hel del om hvordan Gran og hans generasjon kom til å oppfatte tiden før det moderne gjennom­ bruddet i litteratur og åndsliv. Gran var selv en aktiv deltager i 1870-årenes ungdomsopprør og ble en av den nye tidens kulturelle lederskikkelser. Som så mange seierherrer før, tegnet han et mørkt bilde av den tidligere generasjonen. Gerhard Gran kom fra en solid, borgerlig familie i Bergen og var elev ved katedralskolen i byen i begyn­ nelsen av 1870-årene. Sammen med noen av skole­ kameratene tegnet han i all hemmelighet et abonne­ ment på Nyt dansk m aanedsskrift. Det var et kritisk tidsskrift som ble utgitt av en gruppe unge intellek­ tuelle i København. De unge gymnasiastene leste begeistret høyt for hverandre og fikk innblikk i en helt ny verden. Her skrev den danske dikteren I.P. Jacobsen om darwinismen og Edvard Brandes om religionshistorie. Holger Drachmann hkk trykt sine første opprørske dikt. Men mest inntrykk gjorde Georg Brandes, som skrev om den gamle og den nye tro på en måte som fikk barnetroen til å vakle. Hvert nummer av tidsskriftets røde hefter brakte nye impulser, forteller Gran, «stundom var det saa det svimlet for oss». Gran og hans venner i Bergen var ikke de eneste som på dette tidspunktet følte en viss uro over til­ standen. Det danske tidsskriftet hadde mange lesere i Norge; fortsatt var det fra Danmark, og ikke fra Sveri­ ge, de viktigste kulturelle impulsene kom. Fra sitt til­ holdssted i Dresden sukket den atskillig eldre Henrik Ibsen på samme tid over at Norge lå utenfor Europas kulturstrømninger, og at hele den nordiske dannelse var foreldet. I ettertid var det også mange andre som karakteriserte det intellektuelle klimaet omkring 1870 som stillestående og konservativt. I lys av sene­ re begivenheter husket de Norge som en kulturell provins utenfor de viktige kulturstrømningene i Europa. Den offentlige mening og den alminnelige

dannelse lå i hendene på menn som skulle få ord på seg for å være mer opptatt av å holde skadelige tanker borte enn å oppmuntre til fri debatt. Tilløpene til nytenkning og opprør mot gammel autoritet var få og spredte. Men noe skulle skje. I løpet av tiåret som fulgte, kom det søvnige Kristiania til å bli rystet av nye ide­ er. Gjennom diktning og billedkunst kom norske bidrag til å bli stående sentralt i den europeiske kulturstrømmen. Gerhard Gran beskriver i dramatiske vendinger hvordan den gamle harmonien plutselig ble brutt: Der var noget som brast; hele hovedvæggen i stuen faldt ut, vinden utenfor suste ind mellem møblerne, - og like for husdøren rullet selve verdenshavet. Far og mor flygtet, men de unge fyldte med begjær sine lunger med stormens friske aande og higet efter at vugge sig paa verdenshavets salte bølger. Den kulturradikale opposisjonen som Gerhard Gran ble en del av i 1870-årene, var et elitefenomen med sin viktigste forankring blant studenter og byintellektuelle. Først og fremst fikk den betydning gjennom sin evne til å prege den offentlige dagsorden. Med det moderne gjennombruddet i litteratur og åndsliv seil­ te dens ledende skikkelser opp som en konkurrer­ ende kulturelite og utfordret det etablerte dannelsesborgerskapet i hovedstaden. Men det fantes også motkulturelle bevegelser med et bredere sosialt nedslagsfelt. Grundtvigianisme og pietisme var religiøse retninger som utfordret em­ betsstandens kulturelle herredømme. På de grundtvigianske folkehøyskolene hadde mange ungdommer fra 1860-årene fått sitt livssyn preget med andre ideer enn den tradisjonelle borgerlige dannelse. Fra den lavkirkelige vekkelsesbevegelsen vokste en bred fol­ kelig opposisjon som ville demokratisere kirkelivet og gjøre slutt på kirkens monopolstilling og embets­ mennenes enerett til forkynnelse. Bred og folkelig var også totalavholdsbevegelsen, som i økende grad vendte seg mot den gamle avholdsbevegelsens måteholdslinje. Dermed var den også en bevegelse med front mot den sosiale eliten og dens livsstil. 1 synet på kultur, tro og samfunn var det ikke mye som forente kulturradikalere, grundtvigianere, pietister og totalavholdsfolk. Hver for seg representerte de tankeretninger som kunne stå i den skarpeste motset-

KULTURRADIKALT GJENNOMBRUDD

Populærvitenskap fra 1880-tallet. Interessen for vitenskapen og dens resultater var stor. Her er det Darwins utviklingslære som anskueliggjøres ved salamandere som mister gjellene og begynner å puste med lunger. Dette stikket ble hentet fra et fransk magasin og gjengitt i Folkebladet.

ning til hverandre. Sosialt sett var bakgrunnen likevel ikke så forskjellig. Mer eller mindre ble alle disse ret­ ningene båret fram av folk fra en utdannet middelstand, av seminarister, studenter, allmueskolelærere og akademikere uten embete. Til tross for innbyrdes forskjeller kom de ulike bevegelsene sammen til å utfordre embetsmennenes dominerende stilling. De utgjorde en opposisjon mot den kulturelle orden; på sikt skulle dette føre til alvorlige sprekkdannelser. Så forskjellige som de var, kom de likevel alle til å spille en rolle i den sterke politiske spenningen som var under utvikling i 1870-årene.

En intellektuell europeer Mer enn noen var det den danske litteraturkritikeren Georg Brandes som kom til å fremstå som kulturradikalismens far og «de gamle guders Ragnarok» i Nor­ ge. Etter å ha tatt sin filosofiske doktorgrad ved Københavns Universitet la han ut på en lang reise i Europa. Møtet med andre åndskulturer og flere av tidens fremste intellektuelle fikk ham til å revurdere hele den akademiske tradisjonen han var opplært innenfor. I Frankrike oppsøkte han sitt store forbilde, kritikeren og historikeren Hippolyte Taine. I Storbri­ tannia knyttet han personlige bånd til Joh n Stuart Mill. I Dresden traff han for første gang Henrik Ibsen. Denne tiden, skrev han senere, «har indprentet sig i mit Sind. Det var med en uendelig pinlig Følelse, at man sammenlignede den aandelige Tilstand i Europa med den i Norden». Høsten 1871 var Brandes tilbake i København, oppildnet av nye og radikale tanker. I november star­ tet han en serie forelesninger om «Hovedstrømninger i det nittende Aarhundredes Litteratur», som ble en brannfakkel over hele Skandinavia. Ingen var i tvil om at forelesningene inneholdt ideer som hadde betydning langt utover litteratenes rekker. Innled­ ningsvis fastslo han hvilke prinsipper han ville for­ fekte: «Troen paa den frie Forsknings Ret og paa den frie Tankes endelige Seir.» Forelesningene dreide seg om kampen mellom opplysning og reaksjon i 1700- og 1800-tallets euro­ peiske åndsliv. Brandes ville plassere seg på frem­ skrittets og vitenskapens side. Fra denne posisjonen utfordret han hele den nordiske litteraturen. Særlig hardt gikk det ut over den danske gullalderlitteraturen, men også norske diktere hkk gjennomgå. Bjørn­ stjerne Bjørnsons bondefortellinger karakteriserte han som «vort Aarhundredes Hyrdescener». Henrik Ibsens Br and var på sin side preget av en virkelighets­ fjern idealisme som omsatt i praksis ville bringe hal­ ve menneskeheten til å sulte i hjel i kjærlighet til ide­ alet. Diktningen skulle ifølge Brandes være knyttet til handling, den skulle sette problemer under debatt.

Georg Brandes var ikke mye optimistisk på den nordiske kul­ turens vegne da han vendte hjem fra sin dannelsesreise i Europa i 1871. Men i løpet av 1870årene skulle dette endre seg. Især gledet det ham å se dreiningen i Bjørn­ sons diktning i 1875 med skuespillene En Fallitt og Redak­ tøren. Det gav «Haab om, at Ibsen ikke mere vilde komme til at staa ene i Norge som en ny Tids Talsmand».

45

FRED ER EI DET BESTE

Håndkolorert foto­ grafi av Karl Johans gate tidlig i 1890årene. Den første sporveien i byen - fra Homansbyen til Stortorget - ble åpnet i 1875. Innen 1880 gikk det spor også til Sagene, Ruseløkken og Oslo (Gamlebyen). 1 1894 kom den første elekt­ riske spoiyognen, og fram mot århundre­ skiftet ble hestesporvognen gradvis avløst av den mer effektive trikken.

Forelesningene gjorde med ett slag Brandes kjent innenfor den opplyste allmenhet. Fjorten dager etter første forelesning, forteller han selv, var han blitt «Dagens og Byens Hovedperson» i København. Ikke bare var forelesningene så populære at tilhørerne ikke kunne rommes i Universitetets største audito­ rium, de var også så kontroversielle at Brandes full­ stendig ble utelukket fra det dannede borgerskapet i København. Aviser som tidligere hadde vært åpne for hans litteraturkritikk, refuserte artiklene hans. Ven­ ner som han tidligere hadde stått på fortrolig fot med, sluttet å hilse. I 1870 hadde han fått Universitetets gullmedalje for fremragende akademiske studier. Nå var det med ett slag utelukket at han kunne få noen stilling ved Universitetet overhodet. Fem måneder senere utkom forelesningene i bok­ form og nådde ut over hele Norden. «Den er en af de

46

bøger som sætter et svælgende dyb mellem igaar og idag,» skrev Ibsen begeistret etter å ha lest boken. På dette tidspunktet var han en av de få som sluttet hel­ hjertet opp om Brandes’ radikale program. Særlig var Brandes’ holdning til religionen vanskelig å godta for mange. I sitt vitenskapsbaserte syn avviste han både troen og den religiøse forestillingsverden. Imidlertid kom Brandes’ ideer på sikt til å fungere som et samlingsmerke for den kulturradikale opposi­ sjonen i Norge. Sentralt stod også ideene fra Rre tone­ angivende personer i 1800-tallets europeiske åndsliv. Den ene var Charles Darwin, som i 1859 hadde utgitt sitt oppsiktsvekkende verk om artenes opprinnelse. 1 1872 forelå verket på dansk i I.P. Jacobsens overset­ telse. Den andre var briten Herbert Spencer, som hadde utarbeidet sin egen utviklingslære for sam­ funnslivet, kunsten og vitenskapen. Den tredje var

KULTURRADIKALT GJENNOMBRUDD

I sin mest radikale form satte de positivistiske strømningene spørsmålstegn både ved Guds eksis­ tens og ved menneskets særstilling i skaperverket. 1 en vitenskapelig fortolkning ble mennesket redusert til et dyr på linje med andre. Samtidig brøt positiv­ ismen med forestillingen om en naturlig rangorden som grunnlag for sosial orden. Menneskets fornuft, erfaring og lykke ble eneste gyldige målestokk for rett og galt, sant og usant. Det var ikke rart at slike tanker måtte skape sjokkbølger langt inn i de mest dannede kretser.

Den akademiske bastionen

franskmannen Auguste Comte, mannen bak den såkalte positivismen, der erfaring og ikke ideer ble gjort til grunnlaget for virkelig kunnskap om sam­ funnet. Endelig var det John Stuart Mill, som omsat­ te positivismen i en praktisk og liberal samfunnsteori. Ideene om det politiske demokratiet, om kvinnenes likestilling og om en utilitaristisk - nytteorientert lykkemoral stammet først og fremst fra ham. Alle disse fire la et grunnlag for tro på fornuft og vitenskap, og støttet opp under en sterk utviklingsoptimisme. Artene utviklet seg fra primitive til mer avanserte, det samme gjorde samfunnet. Med begeistring grep de radikale Comtes idé om at moderne sam­ funn var i ferd med å forlate den metafysiske tidsalder og ta skrittet over i den vitenskapelige. Med like stor begeistring sluttet de seg til ideer om det liberale demokrati, slik det ble fremsatt av Mill.

Nå var det norske dannelsesborgerskapet verken så uinformert eller så stokk konservativt som Gerhard Gran og hans likesinnede i ettertid har villet ha det til. Det manglet verken kunnskaper om eller reflek­ terte holdninger til de europeiske idéstrømningene. Året etter at Georg Brandes skapte sensasjon med sine forelesninger i København, ble de moderne tan­ keretningene presentert ved Universitetet i Kristia­ nia. Den som holdt disse forelesningene for et norsk publikum, var filosofiprofessoren Marcus Jacob Mon­ rad. Forelesningene var blitt til etter oppfordring fra menn som ønsket å bli orientert om tidens tankeret­ ninger, og særlig om den nye positive filosofien. Monrads forelesninger var et filosofisk oppgjør med moderne ideer og særlig med positivismen, som stod for ham som en av de mest skadelige og opp­ løsende tendenser i tiden. Det var en retning som reduserte enhver menneskelig tanke eller vilje til et naturprodukt. Etter mønster av de moderne natur­ vitenskapene ville den bare feste lit til kjensgjerninger som kunne iakttas eller måles. Dermed undergravde den både samfunnets sedelighet og enkeltmenneskets moralske ansvar. Også enkelte av tidens religiøse tankeretninger fikk gjennomgå i forelesningene; både pietismen og grundtvigianismen var svenneriske ret­ ninger som undergravet en sunn samfunnsorden. Marcus Monrad hadde i flere tiår spilt en sentral rolle i formidlingen av tenkning og dannelse i Norge. Hans bøker om filosofi og etikk var pensum til anneneksamen ved Universitetet, datidens parallell til examen philosophicum og obligatorisk for enhver norsk akademiker. Det Kongelige Frederiks Universi­ tet var selve høyborgen for den borgerlige dannelsen. Det var her landets kommende elite avla sin embets­ eksamen; her fikk den sine kunnskaper og sin ideolo­ giske ballast. Monrad var sterkt influert av Friedrich Hegels filosofi, både av hans tro på den menneskelige tankes makt og av hans helhetssyn på samfunnet. Han la derfor avgjørende vekt på den bestående so­ siale orden og på de ideer om moral og ansvar som bandt samfunnet sammen. Monrad var talsmann for et dannelsesborgerskap

FRED ER EI DET BESTE

Ame Garborg som nybakt student høsten 1875. Han var en av de mange bondestudentene som startet som semina­ rist. 1 1870 ble han uteksaminert fra Holt stiftsseminar på Sørlandet og var lærer i Søndeled ved Risør i et års tid før han reiste til Kris­ tiania for å «studera eller døy» i 1873.

med dype røtter i klassisk og europeisk kulturarv. At de var velinformerte og intellektuelt reflekterte men­ nesker, fremgår også av spaltene i Morgenbladet, som var embetsstandens hovedorgan. De fulgte med i tiden, og i sin offentlige opptreden la de vekt på det gode argumentet. Samtidig var det norske dannelsesborgerskapet preget av arroganse overfor det folkeli­ ge og manglet forståelse for tidens sosiale og politiske bevegelser. Om embetsmennene hadde kunnskaper om tidens ideer, forstod de ikke nødvendigvis de bevegelsene som bar ideene fram. Dessuten var de slett ikke uten videre villige til å slippe nye ideer fram i offentligheten. I denne sammenhengen fremstod Universitetet som en særdeles konservativ institusjon, og enkelte professorer opptrådte som åndsfrihetens argeste mot­ standere. Det akademiske kollegium hevdet lenge at skadelige ideer burde holdes borte fra den alminne­ lige undervisningen. Medlemmene nektet i det leng­ ste å åpne for debatt og ville ikke at Universitetets stillinger skulle besettes av menn som sympatiserte med tidens radikale ideer. Spørsmålet ble satt på spissen da Stortinget i 1874 ville bevilge et ekstraordinært professorat til histori­ keren Ernst Sars, som åpent bekjente seg til positiv­ ismen og var en aktiv støttespiller for den politiske opposisjonen. Sars var nesten 40 år på dette tids­ punktet og hadde allerede et betydelig forfatterskap bak seg. Siden 1870 hadde han vært universitetssti­ pendiat og påbegynt sitt hovedverk, Udsigt over den

48

norske Historie. Hans radikale ideer var grunnen til at Universitetets professorer ikke ønsket ham opptatt i sine rekker. Regjeringen støttet dem, men Stortinget vedtok likevel å opprettholde bevilgningen. For oppo­ sisjonen ble dette en prinsippsak og en av mange markeringer mot regjeringen og embetseliten. I spissen for Universitetets motstand stod profes­ sor Ernst Ferdinand Lochmann ved Det medisinske fakultet. Han var en foregangsmann innenfor bakterio­ logien i Norge og stod i opposisjon til den eldre garde i sitt fag. Samtidig var han en iherdig motstander av lærefrihet ved Universitetet og ville med alle midler forhindre at radikale samfunnsideer hkk innpass. Med resonnementer fra sin medisinske spesialitet gikk han inn for den strengeste karantene for å hind­ re at ungdom kom i kontakt med moderne strømninger i europeisk åndsliv. Dette var hans budskap da han i 1874 holdt immatrikuleringstale til de nye stu­ dentene. Den direkte foranledningen var den pågåen­ de striden om Sars’ professorat, og Lochmann la ikke Engrene imellom. Universitetet hadde etter hans mening et særlig ansvar for å unngå smittespredning i åndslivet. Derfor burde det ikke være tillatt å holde offentlige forelesninger som stod i strid med den ret­ te tro. Ernst Sars fikk sitt professorat til tross for mot­ standen fra universitetshold. Før han tiltrådte, måtte han likevel underskrive en lojalitetserklæring der han lovet å ikke tale mot kristendommen fra sitt kate­ ter. Men kampen mot de farlige ideene fortsatte. Det var igjen Lochmann som slo alarm da universitets­ stipendiat i filosofi, Valdemar Dons, annonserte sin forelesningsrekke i 1879. I forelesningenes tittel stil­ te Dons spørsmål om «en sand religiøs livsanskuelse» kunne «forbindes med den moderne videnskabs resultater». Dette burde få kollegiet til å gripe inn, mente Lochmann. Det ble nedsatt en komité med professor Marcus Monrad i spissen som skulle over­ våke Dons’ forelesninger. Dons var ikke selv positivist, men aksjonen mot ham satte allikevel en stopper for hans akademiske karriere. Mange år senere karakteriserte Dons det intellek­ tuelle klimaet som hadde hersket i hans dager som stipendiat: «liksom kristendommen var den eneste sanne religion, lutherdommen den eneste sanne kris­ tendom, således var Johnsons lære den eneste sanne lutherdom, uten hvilken det var umulig for noen å komme frem, enten i denne eller i den neste verden». Gisle Johnson var professor i teologi og styrte dermed et av Universitetets viktigste fakulteter. Stor strid var det også i 1876, da Universitetets kol­ legium nektet å la Georg Brandes holde forelesning i Universitetets lokaler. Ettersom Brandes selv var dok­ tor fra Københavns universitet, var dette et klart brudd med gamle regler om gjensidig imøtekommen­ het mellom universitetene i Norden. Brandes holdt

KULTURRADIKALT GJENNOMBRUDD

likevel sin forelesning, men i Studentersamfundets regi. Først våren 1880, da det akademiske kollegium hadde fått en noe annen sammensetning og opposi­ sjonen hadde vunnet adskillig terreng, slapp Brandes til med en forelesning ved Universitetet.

Studentopprør Blant de nye studentene som hørte professor Lochmanns tale til de nye studentene i 1874, var Gerhard Gran. Han var allerede overbevist positivist og lot seg ikke rokke av professorens formaninger. Han var langt fra den eneste. I studentmiljøet traff han mange som hadde balet med de samme tankene. Han kom med i et intimt vennemiljø. Ofte satt disse vennene sammen på trange hybler om kveldene og diskuterte. De delte tanker om den nye tids ideer, sin religiøse tvil og sine drømmer om fremtiden. Det gjæret blant hovedstadens studenter i disse årene. Men de som ble mest fenget av nye tanker og radikale ideer, var likevel ikke ungdom med solid borgerlig bakgrunn som Gerhard Gran. For dem var Universitetet en selvfølgelig start på yrkeslivet, og den kulturen de møtte der, var velkjent. Stort sett var de akademikersønner som var trenet i borgerlig dan­ nelse og akademisk tenkemåte både hjemmefra og gjennom mange lange år i latinskolen. Annerledes var det for de mange bondestudentene som strømmet til hovedstaden. Bondestudentene var en tallrik gruppe og et synlig innslag i byens student­ liv. Mens akademikersønnene fullstendig hadde dominert studentmiljøet i 1850- og 1860-årene, var en økende andel nå sønner av gårdbrukere, lærere og håndverkere. Det som foregikk, var intet mindre enn en studenteksplosjon. Fra et normalnivå på 7 5 -1 0 0 studenter i året nærmet årskullene seg nå 300. Først og fremst var det seminarene og de andre fortsettel­ sesskolene på bygdene som satte gutter fra landsbyg­ da i stand til å melde seg til et artiumsforberedende kurs i byen. Både økonomisk og kulturelt var det mye som skil­ te bondestudentene fra den mer velstående byungdommen. Mens disse bodde hjemme eller hos slekt i byen, måtte bondestudentene ofte finne seg kummer­ lige hybler. Mange av dem måtte dessuten klare seg med vann og brød i lange perioder, fordi kontantene ikke engang strakk til for et måltid på Dampkjøkkenet. Bare et lite antall, og helst teologistuderende, fikk rom på studenthjemmet i Underhaugsveien, som ble opprettet av teologen og indremisjonsmannen Peter Hærem i 1871. Også på andre måter hadde bondestudentene vanskeligere for å finne seg til rette i den akademiske bykulturen. De hadde ingen latinskole bak seg, og de manglet helt den borgerlige oppdragelsen som var en selvfølge blant de kondisjonerte. Arne Garborg, som

selv kom til Kristiania i 1873 for å «studera eller døy», beskriver i Bondestudentar Daniel Brauts split­ tede følelser i møte med Universitetet, Studentersam­ fundet og «det store studentliv». De var slett ikke så åndfulle som han hadde ventet seg, professorene. Men han var likevel imponert over hvor fint de kun­ ne ordlegge seg. «Daniel høyrde med vørnad på des­ se store talarane og tenkte med seg, at slikt kunne ikkje han lære.» Ikke minst kunne språket virke fremmedgjørende. Mang en landsungdom så på riksmålet som et frem­ med språk som han aldri helt lærte seg å beherske. Han opplevde det nærmest som et språkskifte når han søkte ut av hjemmemiljøet for å skaffe seg utdan­ nelse på universitet eller byskoler. Å skulle leve opp til den borgerlige bykulturens idealer var i seg selv vanskelig, og språket bare styrket følelsen av kultur­ kløft. Uten tvil var dette en viktig grunn til at mål­ saken fikk så stor oppslutning blant landsungdom under utdannelse. Istedenfor tilpasning til bykultur og embetsmannsspråk gav landsmålet grunnlag for alternative verdier og trygg distanse. Selv på stiftsseminarene måtte elevene gi avkall på dialekten sin i 1870-årene. Etter hvert var det nettopp her landsmålet fant sin viktigste grobunn. For stadig flere landsungdommer ble det en prinsippsak å få bruke sitt eget språk, både i tale og skrift. På flere seminarer ble det dannet mållag, og blant de uteksa­ minerte allmueskolelærerne var det stadig flere som tok i bruk landsmålet i undervisningen. Men i 1870-

Studenthjemmet i Underhaugsveien i Kristiania ble reist ved hjelp av inn­ samlede midler, og initiativtageren var indremisjonsmannen Peter Hærem. Den første pengegaven kom fra en engelsk enke som hadde kontakt med norsk sjømannsmisjon. Sammen med andre gaver gav dette muligheter til kjøp av tomt med vånings­ hus. Studenthjemmet ble åpnet i det lille trehuset, der fem -seks teologiske studenter fikk plass. Nybygget stod ferdig i april 1875. Hærem ble hjemmets første husfar.

49

FRED ER EI DET BESTE

50

KULTURRADIKALT GJENNOMBRUDD

årene var målarbeidet først og fremst et byfenomen. Også de fleste av bevegelsens ideologer og lederskik­ kelser holdt til i byene i kortere eller lengre perioder. I Kristiania var oppslutning om målsaken en av de sterke kritiske strømningene i 1870-årene. Blant dem som sluttet opp om den, var mange studenter med bakgrunn fra bygdene. Mer enn bystudentene var bondestudentene en gruppe som var i drift både sosialt og kulturelt. De hadde brutt opp fra hjembygda og den hjemlige kul­ turen og var på leting etter en ny identitet - som lærer, akademiker eller intellektuell. Mange ble radi­ kale. I hovedstaden ble de målfolk og meldte seg inn i Kristiania Arbeidersamfund for å delta i debattene der. En stor gruppe flokket seg om sunnmøringen Olaus Fjørtoft, som kanskje var den som stod for den mest radikale opposisjonen mot gammel autoritet i Kristiania i begynnelsen av 70-årene. Fjørtoft var selv en av de mange talentfulle bygdeguttene som var kommet til Kristiania for å studere. Flan skaffet seg tilstrekkelig utdannelse til å kunne leve som privat­ lærer i matematikk, men først og fremst var det poli­ tikken som kom til å engasjere ham. Med bladet Fram skapte han et talerør for radikale europeiske ideer. Fjørtoft ble en varm forsvarer av Pariserkommunen i 1871 og bidrog til å formidle nye internasjonale sosialistiske og kommunistiske ideer. Selv var han målmann og republikaner, motstander av statskirke og prestevelde samt tilhenger av å sosialisere all jord ­ eiendom. Fjørtofts viktigste støttespillere var nettopp stu­ dentene, som både var tiltrukket og skremt av «hans himmelstormende Tanker». Blant sympatisørene fan­ tes både bystudenter og bondestudenter. Også Ger­ hard Gran og hans venner søkte seg iblant ned til Kafé National på Youngstorget, der Fjørtoft holdt til med en krets av venner. Her drakk de kaffe, leste avi­ ser og diskuterte. Blant radikale bondestudenter var Fjørtoft et selvsagt samlingspunkt. De største bølgene skapte Fjørtoft i Kristiania Arbeidersamfund, der han hadde meldt seg inn i slutten av 60-årene sammen med andre radikale stu­ denter som ønsket å politisere debattene der. I 1873 inviterte Fjørtoft den danske håndverkeren Marius Jantzen til Kristiania for at han skulle tale om sosia­ lismen. Temaet var for politisk for dem som hadde ledelsen i Arbeidersamfundet. De holdt fortsatt på at Samfundet skulle være et upolitisk forum i tråd med det som hadde vært hensikten til stifteren, Eilert Sundt. Fjørtoft arrangerte isteden et offentlig arbeidermøte i egen regi, det første sosialistiske massemø­ tet i hovedstaden. Møtet skapte rabalder. Avisenes referater gir et bil­ de av de villeste tilstander, og byens myndigheter sat­ te deretter mye inn på å hindre en gjentagelse. Flere forsøk på å arrangere nye massemøter ble stanset, og

først året etter lyktes det å få i stand et nytt innendørs møte. I mellomtiden var den egenrådige Fjørtoft eks­ kludert fra Arbeidersamfundet. På det nye møtet i Turnhallen stiftet man «Foreningen til Socialismens Udbredelse i Norge» med 37 medlemmer. Fjørtofts arbeiderforening fikk kort levetid. Langt større betydning fikk hans innsats for målsaken. Dette var for ham en selvsagt del av et sosialt engasje­ ment. I sitt daglige virke som matematikklærer brukte han landsmålet, og han oppfordret både elever og til­ hengere til å bruke et språk som bygde på talemålet i by og bygd. Dette var et viktig pedagogisk prinsipp for ham, men også et middel til å styrke den regiona­ le identiteten og dermed opprørsviljen blant innflyt­ terne. Fjørtoft la mindre vekt på landsmålet som nasjonalt samlingsmerke, noe som derimot var helt sentralt for folkehøyskolemannen Christopher Bruun. Også han fremstod som en av målsakens ideologer i begynnelsen av 1870-årene. Felles for de to var at målsaken ble en del av en kritikk mot den akademiske embetsmannskulturen. Det var ingen tvil om at noe var i ferd med å skje i Kristiania. Byen var ikke den samme som et tiår tid­ ligere, konstaterte Lorentz Dietrichson. Han kom til­ bake etter mange år i utlandet for å bli professor i kunsthistorie i 1875. Byen hadde gjennomgått endringer fra småby til kommende storby, skrev han i sine erindringer, og befant seg nå i «Slyngelalderen». I stedet for en «Studenterstand af Embedsmandssønner» møtte han «et Universitet af Bondestudenter». Og overalt fant han «en underlig Blanding av djerv, moderne-radical Europæisme og foreldet stokconservativ Bureaukratisme».

«Kvindernes Underkuelse» I 1869 utkom Joh n Stuart Mills bok om Kvindernes underkuelse i København, i Georg Brandes’ oversett­ else og med Brandes’ begeistrede forord. Mills bud­ skap var sensasjonelt. I den moderne lovgivningen, fastslo han, var det bare kvinnenes stilling og ju rid­ iske rettigheter som var bestemt av medfødt status. Heller ikke la han fingrene imellom når han betegnet kvinnens stilling i ekteskapet. Det var et moderne slaveri, hevdet han, rent juridisk var det til og med verre enn mange slavekontrakter, bundet som kvin­ nene var til livslang lydighet og økonomisk umyndighet. Mills bok ble ikke umiddelbart noen bestselger, men det var ingen tvil om at den ble lagt merke til, også i Kristiania. Flere innlegg i avisene viser at den ble lest både av kvinner og menn. «De fleste hos os som er emanciperede,» skrev Mathilde Schjøtt sene­ re, «er blevne det ved denne bog.» Men ennå var ide­ er om likestilling av kvinner for dristig til helt å tåle offentlighetens lys. Da den første leseforening for

Paris-kommunen i 1871. Befolkningen i Paris reagerte med store gatedemonstrasjoner da den franske regjeringen kapitulerte i krigen mot Tyskland i januar 1871. Demonstrasjonene utviklet seg til opprør blant arbei­ dere og småborgere. Den 28. mars tok de makten, og Kom­ munen ble pro­ klamert. I to måneder beholdt folket kontrollen i Paris, fø r regjer­ ingen slo opprøret ned i en blodig massakre. Hele Europa fulgte begivenhetene i Paris, og forferd­ elsen over den franske hærens brutale myrderier var stor. Samtidig ble arbeidernes opprør en inspira­ sjon for mange sosialister, blant andre for Olaus Fjørtoft i Kristiania. «Dæ maa gji go Von, at Arbeissreisinga e vekt att i Europa,» skrev han på sitt særegne landsmål i Fram.

51

FRED ER EI DET BESTE

Å spille piano var en selvsagt ferdighet for kvinner i borgerskap og embetsstand, og pianotimer inngikk i pikeoppdragelsen. Man forventet av en god hustru at hun skulle spre skjønnhet i hjemmet, også via musikken. Men for mange ble pianospillet også en nød­ tørftig inntektskilde hvis frieren ikke kom, eller hvis fo r­ sørgeren f alt fra.

I løpet av 1880årene økte de kvin­ nelige kunstnernes antall, og stadig flere ble profe­ sjonelle. På Høst­ utstillingen i 1886 var 23 av 85 ut­ stillere kvinner. En av dem var Aasta Nørgaard, som malte dette selvport­ rettet fra sitt atelier i 1883. Mange av de kvinnelige kunst­ nerne malte inte­ riører, det hørte imidlertid til sjelden­ hetene at de malte fra sin egen arbeids­ plass.

52

kvinner ble stiftet i Kristiania i 1874, var stifterne påpasselige med å understreke at den ikke var basert på en «indført Emancipationstanke». Derimot var den sprunget ut av en trang hos kvinnene selv til å skaffe seg kunnskaper. Leseforeningen skulle gi dem adgang til tidsskrifter og bøker fra inn- og utland. Tanken om en leseforening for kvinner førte til en viss bekymret reaksjon fra konservative menn. De fryktet at hustruer og døtre skulle bli påvirket av moderne ideer om likestilling. Men det var også gode samfunnsborgere som gav tiltaket sin støtte og så for­ eningen som en mulighet til å bringe kvinnene sunn opplysning. Flere av dem undertegnet oppropet som innbød til foreningsstiftelsen, blant dem byens stads­ fysikus og også ekspedisjonssjef Nils Hertzberg. Oppslutningen om foreningen bekreftet at mange kvinner tørstet etter kunnskap. Hundre damer sluttet seg til foreningen da den åpnet sin virksomhet i Fabritius-gården, og antallet steg. På lesesalen var det utlagt 45 aviser og tidsskrifter, fra de skandinaviske landene, Finland, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia. I tillegg fikk medlemmene også tilbud om å delta i lesesirkler, der man leste sammen og utvekslet ideer. Hva som faktisk foregikk i de mange lesesirklene, vet vi lite om. Helt fri for «farlige» ideer var de nep­ pe. I tillegg til Mill leste de nok også tidens radikale diktning. Både Germaine de Staél og George Sand var

KULTURRADIKALT GJENNOMBRUDD

representert i biblioteket, begge varmt anbefalt både av Georg Brandes og Camilla Collett. Enkelte av leseforeningens kvinner skrev også selv. Camilla Collett var en av dem. En annen var Elise Aubert, som skrev populære romaner for damer. Men ennå gjorde kvin­ ner seg i liten grad gjeldende i den alminnelige offentlighet. Å opptre offentlig ble ansett som upas­ sende for en anstendig dame. Én kvinne markerte seg sterkere i offentligheten enn noen tidligere hadde gjort. Det var malerinnen og professordatteren Aasta Hansteen. I 1860-årene enga­ sjerte hun seg i målsaken og utgav i 1863 en av de første bøkene på landsmålet. Etter at Mills bok utkom, var det kvinnesaken som kom til å oppta hen­ ne. Særlig var hun opprørt over kirkens kvinnesyn. Med energi og fantasi utviklet hun en feministisk teologikritikk der hun angrep den rådende teologien som reduserte kvinnen til et annenrangs menneske. I 1876 la hun ut på en nordisk foredragsturné med sitt budskap. Skal vi tro samtidige referater, ble resultatet en serie spetakkelmøter. En kvinnelig foredragshol­ der var i seg selv nesten uhørt, det temaet hun tok opp, gjorde ikke saken bedre. Aasta Hansteens teologikritikk kom ut i bokform i 1878 under tittelen Kvinden skabt i Guds billede. Men hun fikk liten heder for sin intellektuelle innsats og offentlige opptreden. Derimot ble hun gjort til en av byens komiske skikkelser, noe heller ikke vittighetsbladene unnlot å fremheve. Et sympatisk bilde av henne er tegnet i Gunnar Heibergs skuespill Tante Ulrikke. For Aasta Hansteen selv ble forfølgelsen en for tung bør å bære. I 1880 forlot hun landet. Som så mange andre søkte hun seg til frihetens land, Ame­ rika. Først da kvinnesaksbevegelsen var vel etablert i 1880-årene, kom hun tilbake.

Det moderne gjennombruddet Da Georg Brandes holdt sin første forelesning i Kris­ tiania i 1876, var han ikke mye optimistisk på Nor­ dens vegne. Ingen steder i Europa fant man så oppskrudde idealer, fastslo han senere i sine erindringer, og ikke mange steder et plattere åndelig klima. I Brandes’ øyne stod Henrik Ibsen fortsatt «ene i Norge som en ny Tids Talsmand». Vendepunktet kom i 1877. Flere begivenheter på samme tid markerer startpunktet for et moderne gjennombrudd i Brandes’ betydning av begrepet. Tan­ ker som hadde gjæret blant studenter og diktere i første halvdel av tiåret, viste seg nå i en bredere beve­ gelse som kom til å prege offentligheten i hele det føl­ gende tiåret. Litteraturen spilte en viktig rolle, men dette ble mer enn en radikal litteraturbevegelse. Bevegelsen ble en del av den politiske opposisjonen og innebar et omfattende oppgjør med hele det rådende kulturelle system.

Stor betydning fikk det at Bjørnstjerne Bjørnson brøt med grundtvigianismen og sluttet seg til en fritenkersk radikalisme. Bjørnson hadde betydelig auto­ ritet og stod sentralt i nordisk kulturliv. Hans stand­ punkt kom derfor til å påvirke mange. Forholdet til religionen hadde lenge hindret ham i å slutte seg hel­ hjertet til Brandes’ ideer. Bruddet ble markert da han høsten 1877 holdt foredrag i Studentersamfundet om «At være i Sandhed». Her oppfordret han til å forkas­ te troen på autoritetene - konge, regjering og kirke. Tidens oppgaver krevde kritisk nytenkning og intel­ lektuell energi, ikke en blind tro på autoritetene der folk «gaar og smaalyver for hverandre». Fremfor respekten for det bestående, hevdet Bjørnson, var det menneskets fremste plikt i en overgangstid å respek­ tere sannheten. Omtrent på dette tidspunktet brøt også Arne Garborg etter langvarig tvil med sin pietis­ tiske og konservative bakgrunn og sluttet seg til det moderne gjennombruddet. Samtidig tok han til å skrive på landsmål. Som journalist i Aftenbladet fra 1876 hadde han vært innblandet i en langvarig mål­ strid med den strengt konservative historikeren Lud­ vig Ludvigsen Daae. I 1877 utgav han Den ny-norske Sprog- og N ationalitetsbevægelse, som ble et program­ skrift for målbevegelsen og et ideologisk arsenal i språkstriden. Samtidig tok Garborg initiativet til å starte hoved­ stadens første landsmålspublikasjon siden Vinjes

To unge piker på Toi~valmenningen i Bergen i 1880-årene. Både klesdrakten og den ledige gangen vitner om at de tilhørte en ny gene­ rasjon kvinner som beveget seg i gatebildet på en mer selvfølgelig måte.

53

FRED ER EI DET BESTE

Bjørnstjerne Bjørn­ son omgitt av familie og venner i lystig lag i spisestuen på Aulestad i 1901. Hustruen Karoline sitter til venstre for dikteren, sønnen Bjøm to plasser lenger til høyre. Ved bordenden taler sønnen Einar, mens svigersønnen Sigurd Ibsen skimtes helt til venstre. Bildet er malt av dansken P.S. Krøyer, som sitter mellom Karoline og Bjøm.

De siste tiårene av 1800-tallet var en gullalder også for musikklivet i Norge. Mest betydde Edvard Grieg, som her er portrettert av Eilif Peterssen i 1891. Grieg gikk nye veier i bearbeidelsen av gamle folketoner. Han skapte et musi­ kalsk uttrykk som ble sterkt forbundet med det norsknasjonale som også 17. mai representerte.

54

Dølen. Planene for et nytt blad ble først diskutert på et «målmannamøte» som Garborg selv kalte sam­ men. Her fikk planene støtte, men det var en viss uenighet om hva slags målform man skulle velge. Garborg ville ha en moderert Aasen-normal som gav landsmålet et noe gammeldags preg. Olaus Fjørtoft argumenterte på sin side for en form som stod nær­ mere bygdemålet slik det var i bruk. Garborg vant fram, og Fedraheim en, eit V ikeblad aat det norske F ol­ ket begynte å utkomme, i første omgang som uke­ blad. Med Garborg som redaktør ble det et organ både for målsak og kulturradikalisme. Det var her romanen Ein friten k ja r først ble publisert. I 1877 utkom også det første nummeret av Nyt norsk Tidsskrift, som ble et organ for moderne viten­ skap og intellektuell radikalisme. Initiativtageren var Ernst Sars, med Bjørnstjerne Bjørnson som viktig støttespiller. Tidsskriftet fikk i første omgang ikke lang levetid, det måtte gå inn etter bare to år. Men noe viktig hadde skjedd. Med alliansen mellom Sars og Bjørnson ble et avgjørende skritt tatt mot en sam­ mensmelting av det litterære og det politiske venstre. I tidsskriftets spalter ble et grunnlag for en norsk radikalisme lagt. I forordet til første nummer fastslo Ernst Sars at en ny tidsånd syntes å være i anmarsj. Han så historien som en strid mellom «opplysningsideer basert på den positive vitenskaps granskning og den teologiske verdensoppfatning og middelaldersk

kristendom». Positivismen skulle bli gjenstand for begeistret tilslutning i tidsskriftet og ble noe av et samlingsmerke for den radikale opposisjonen. På den andre siden markerte de radikale seg mot alt som smakte av «Hegel og tysk Idealisme». Dette ble ens­ betydende med den filosofien Marcus Monrad og embetsstanden stod for. Sars’ programartikkel inneholdt også et annet ele­ ment som skulle få betydning for norsk radikalisme. Det var hans vektlegging av nasjonale tradisjoner og nasjonalt særpreg. Sars delte ikke opplysningstenkningens negative vurdering av middelalderen, som for ham var de moderne nasjoners «barndomserind­ ringer». Han advarte også mot 1700-tallets revolusjonsånd, der motsetningen mellom gammelt og nytt fikk en uforsonlig karakter. Tvert imot fremhevet han kontinuiteten i historisk utvikling og betydningen av nedarvede verdier. Sars’ posisjon kom dermed til å bli en vidtgående radikalisme i politiske spørsmål kom­ binert med en viss kulturkonservatisme. I første omgang var det ikke kulturkonservatisme som skulle prege det moderne gjennombruddets menn og kvinner. Tvert imot ble kritisk søkelys rettet mot alle samfunnets bestående institusjoner - ekteskap, kirke, skole og kongedømme. Ingen av dem gikk fri. Kritikken var basert på en sterk tro på vitenskap, utvikling og fornuft. Det var det enkelte individet og dets muligheter som stod i sentrum for interessen, og

KULTURRADIKALT GJENNOMBRUDD

Det første barnetoget Høsten 1869 ble Bjørnstjerne Bjørnson valgt til formann i Det norske Studentersamfund. Det som vakte mest oppsikt i hans formannsperiode, var forslaget om at skolegutter skulle delta i feiringen av 17. mai ved å gå i flaggtog. Som Samfundets formann var Bjørnson også leder av 17. mai komi­ teen i Kristiania, og han fikk derfor forslaget ved­ tatt. Morgenbladet kommenterte syrlig at det nå var lykkes å bringe også barna inn i politikken. Spottende ble flaggtoget kalt for «barnekorstoget». Avisen regnet dessuten ut hva det ville koste å forsyne alle smågutter i Kristiania med flagg. Det var langt fra alle byens skolegutter som deltok da det første guttetoget gikk gjennom byens gater 17. mai 1870. Toget ble oppfattet som en politisk markering, og barn fra konservative familier og skoler var ikke med. I mange år ble guttetoget betraktet som en demonstrasjon fra den politiske opposisjonen. Men etter som den politiske striden tilspisset seg, ble nasjonaldagen i økende grad tatt i bruk av begge fløyer. Mange steder gikk det flere tog: De konservative hadde sine markeringer, opposisjonen hadde sine, og unger med unionsflagg kom ofte i slåsskamp med unger som bar rent flagg.

man hadde tillit til at alle kunne bli lykkeligere hvis den ytre tvangen i samfunnet forsvant. Bak anklagene mot det bestående samfunn levde drømmen om et fritt og selvstendig menneske uten livsløgn. Det moderne gjennombruddet i litteratur og ånds­ liv falt sammen med sterk fremgang for den politiske opposisjonen, som vil bli tema for neste kapittel. Opposisjonens leder, Johan Sverdrup, ble et sam­ lingspunkt også for diktere, malere og andre radikale kulturfolk. Sammen med den politiske opposisjonen utfordret kulturradikalerne den konservative hovedstadsoffentligheten. Både D agbladet og Verdens Gang ble kraftfulle talerør for gjennombruddsideer og poli­ tisk opposisjon. 1 Dagbladet skrev Erik Vullum begeistrede artikler om positivismen, mens Ola Thommessen i Verdens Gang gav Georg Brandes spalteplass. I dansk presse slapp han fortsatt ikke til. I Det norske Studentersamfund foregikk stadige brytninger mellom opposisjonen og den gamle akadem­ iske eliten. Et viktig forum ble også Kristiania Arbeidersamfund, som fortsatte å være et samlingssted for de radi­ kale. I 1878 stod den nye samfunnssalen ferdig i eget nybygg på egen tomt mot Torggata. Salen bkk sin ild­ dåp ved et stort møte om flaggsaken i mars 1879. I Stortinget hadde Hagbert Berner, Ernst Sars og Johan Sverdrup foreslått å innføre det rene norske flagget. Sammen med Bjørnson ble forslagsstillerne invitert

til møte i Arbeidersamfundet for å holde foredrag om saken. Flaggmøtet ble en av tidens store politiske møter, og dramatikken det skapte, forteller en hel del om hvor tilspisset stemningen var. Fra de konservati­ ve ble det drevet en kraftig hets på forhånd. Den ble ledet av Morgenbladets markante redaktør, Christian Friele, som i disse årene stod fram som den konser­ vative kulturebtes mest pågående og sarkastiske fane­ bærer. Unionsvenner ble oppfordret til å møte opp og gi uttrykk for sin misnøye gjennom pipekonserter. I dagene før møtet kunne man omkring i byen se pla­ kater med påskrifter som: «Død over Berner, Bjørn­ son, Sverdrup og Sars!» Det ble selvsagt dramatikk. Foran samfunnssalen dannet det seg lang kø lenge før møtet skulle ta til. Blant de fremmøtte var det både unionsvenner og til­ hengere av det rene flagget. Salen var i kok under møtet, og iblant var det vanskelig for foredragshol­ derne å komme til orde. Stemningen var så opphisset at verken Bjørnson eller de andre foredragsholderne våget å forlate salen gjennom hovedinngangen da møtet var slutt. I gatene fortsatte bråket i lang tid etterpå. Det nærmet seg opptøyer da folkemassen neste dag bestemte seg for å oppsøke foredragshol­ derne privat. Flaggmøtet betydde et vendepunkt i Arbeidersamfundets historie. Den konservative formannen ble kastet og et styre av opposisjonelle ble valgt. Arbei-

I det første barne­ toget, 17. mai 1870, var det bare gutter som deltok. Først fra 1889 fikk også pikene være med. Denne tegningen av et senere piketog er hentet fra barne­ bladet Magne i 1903.

55

FRED ER El DET BESTE

dersamfundet ble nå en av de viktigste talerstolene for hovedstadsradikale av alle avskygninger. I ju li 1880 kom representanter for arbeidersamfunn i and­ re byer til møte i Kristiania Arbeidersamfund. Dette ble det første i en rekke av arbeidermøter og en forlø­ per til De forenede norske Arbeidersamfund, som vi senere skal stifte nærmere bekjentskap med. I mange byer gikk arbeidersamfunnene over fra upolitisk møtevirksomhet til politisk opposisjon og ble viktige fora i den politiske striden som spisset seg til.

Frilynte og kristne folkehøyskoler

I motsetning til mange av jolkehøyskolebevegelsens og landsmålsbevegelsens ledere var Christopher Bmun akademikersønn fra Kristiania. Men moren ble tidlig enke og måtte flytte til Hedemarken med tre små bam. Oppvek­ sten her ble preget av den strengeste nøysomhet; som så mange andre enker måtte hun selge alt hun hadde av verdi­ gjenstander fo r å få nok til livets opphold for seg og sine.

56

I hovedstaden spiret en kulturradikal opposisjon inspirert av europeiske tankestrømninger og rettet mot samfunnets etablerte kulturelite. Men det var også andre som opponerte mot embetsmannskulturen og den dannelse som ble forvaltet av Universite­ tets professorer. Grundtvigianismen hadde begeistret mange unge idealister i 1850- og 1860-årene og øvde ikke minst stor innflytelse på skolelivets område. De grundtvigianske folkehøyskolene var ungdomsskoler med en pedagogikk som avvek drastisk fra den domi­ nerende skolemodellen. En frisinnet, humanistisk kristendom gjennomsyret alle skolens fag, men noen egen undervisning i religion ble ikke gitt. Læringen var basert på innlevelse hos lærer og elev og satte det muntlige ord i sentrum. Lærebøker var ikke i bruk. Lolkehøyskolenes sentrale ideolog i 1870-årene var Christopher Bruun. Han var en mann med store visjoner, som så bondekulturen som selve kilden til nasjonal fornyelse. Med utgangspunkt i sin sterke tro på det folkelige så han for seg en alternativ dannelse basert på bondekultur og folkehøyskoler. Hans visjon var at Universitetets embetseksamen en gang i frem­ tiden skulle ha utspilt sin rolle som springbrett for en embetsmannskarriere: «Den vaagnende norske Lolkeaand vil forlange, at den høiere Almendannelse ikke lægges paa klassisk Grund, men paa norsk.» Med sin frilynte kristendom og sin dyrking av det folkelige var grundtvigianismen for svermerisk og virkelighetsfjern både for mer konservative skolefolk og for mange byradikale. Deres dannelsesideal og kristensyn møtte heller ikke mye sympati fra den pietistiske legmannsbevegelsen, som utgjorde en tre­ dje retning i opposisjonen mot embetsmannskulturen. I løpet av 1870-årene mistet grundtvigianerne mye av sin oppslutning og også den dominerende stillingen de hadde hatt innenfor folkehøyskolebevegelsen. På den ene siden møtte de økende konkur­ ranse fra kristne folkehøyskoler med tilknytning til den pietistiske legmannsbevegelsen. På den andre siden ble de særlig hardt rammet da Stortinget i 1875 vedtok å satse på amtsskoler for ungdom. Drivkraft bak den nye skoleloven var ekspedisjonssjef Nils Hertzberg, tidligere styrer ved landets yngste stifts-

Folkeopplyseren Christopher Bruun Mer enn de aller fleste fortjener Christopher Bruun (1839-1920) betegnelsen idealist. Gjen­ nom hele sitt liv var han i opposisjon, helt fra han som ung teologistudent i Kristiania kritiserte sine medstudenter for manglende engasjement i sam­ funnslivet. 1 1864 kjempet han som frivillig i Dan­ marks krig mot Tyskland. Noen år senere startet han som 28-åring sin egen folkehøyskole. Den ble etablert i Sel i 1867 og flyttet til Vonheim i Gaus­ dal i 1871.1 et kvart århundre var Bruun en ånde­ lig leder for folkehøyskolebevegelsen i Norge. Han kjempet for en mer folkelig og human kris­ tendomsforståelse i skarp strid med pietismen og det vakte legfolket, samtidig som han var en streng moralist og en asketisk fanatiker, som hadde svært lite til overs for sin samtids kultur. I hele sitt liv stod han mellom fløyene og kjente seg ofte som en mann uten forbundsfeller. Han var sterkt påvirket av grundtvigianske ideer. Miljøet på Vonheim var farget av sin særpregede styrer. Bruun stilte strenge krav til arbeidsomhet og livs­ førsel, og markerte selv sitt folkelige og nasjonale sinnelag ved å gå kledt i vadmel og topplue. Det var et miljø av «langhaarede, rødskjæggede Pietister og Dydsapostler», konstaterte Bjørnstjerne Bjørnson i 1876. Han var i utgangspunktet en av Bruuns varmeste tilhengere og bosatte seg på går­ den Aulestad i Gausdal nettopp for å være i nær­ heten av kretsen på Vonheim. Men etter hvert ble Bruuns strenge moralisme for mye for ham. 1 1878 kom det til fullt brudd mellom Vonheim og Aulestad etter en tilspisset strid mellom de to åndshøvdingene om synet på de evige helvetesstraffer.

seminar på Hamar. Han var tilhenger av en praktisk skolereform, og hadde ikke mye til overs for grundtvigianismens «svermeriske» program. Med sin avvi­ kende pedagogikk og sine manglende kunnskapskrav oppfylte de grundtvigianske friskolene ikke de krave­ ne som ble stilt til amtsskoler, og mistet dermed også all offentlig støtte. Derimot kunne de kristne folke­ høyskolene lettere tilpasse seg det rådende skolesyn og få status som amtsskoler. Sentralt i etableringen av en alternativ folkehøyskolemodell stod presten Jakob Sverdrup fra Bale­ strand -Jo h a n Sverdrups nevø. I 1870 drog han som nyutdannet teolog med reisestipend til Danmark for å studere de danske folkehøyskolene. Han vendte til­ bake overbevist om at ungdomsskoler var av stor betydning for folkeopplysningen, men at den danske, grundtvigianske modellen passet dårlig i Norge. Han reagerte mot hele den grundtvigianske livsoppfat­ ningen, så vel mot det optimistiske menneskesynet som den overdrevne beundringen av nordisk fortids-

KULTURRADIKALT GJENNOMBRUDD

kultur og alt folkelig. I undervisningen ville han ha mer alvorlig arbeid og mindre lek. Han ville ha lære­ bøker og gi religionsundervisningen en sentral stil­ ling. Året etter Danmarks-reisen fikk han muligheter til å virkeliggjøre disse ideene da han ble styrer ved Sogndal folkehøyskole. Dermed var folkehøyskolebevegelsen splittet i to fraksjoner med hvert sitt prinsipielle grunnlag. 1 1870 var dette en arena som grundtvigianerne domi­ nerte. Av de omkring 60 skolene som var etablert, var de aller fleste grundtvigianske. Men de kristne skole­ ne spredte seg raskt, båret fram av den kraftige pietis­ tiske vekkelsen i begynnelsen av 1870-årene. I 1872 tørnet de to synene sammen på et stort møte i Kris­ tiania. Initiativet kom fra grundtvigianerne. Bjørn­ stjerne Bjørnson, som på dette tidspunktet fortsatt hadde sin grundtvigianske begeistring i behold, stilte opp med en av sine tordentaler. Noen tilnærming mellom fløyene ble det ikke, møtet førte snarere til at motsetningene ble tydeligere.

De store vekkelsene Religiøse vekkelser var ikke noe nytt fenomen, ver­ ken på Sørlandet eller i andre deler av landet. Men den vestlandske vekkelsen i 1870-årene hadde hittil ukjent omfang og intensitet. Hele lokalsamfunn ble satt i bevegelse slik at ingen kunne stille seg nøytral. Enten var man blant de vakte, eller man var erklært motstander. På mange steder brøt en ny kristendomsoppfatning igjennom i disse årene. Den gamle samfunnsreligiøsiteten basert på kirkelige ritualer og menighetsfellesskap måtte vike for individuell omvendelse og inderlighet i trosforholdet. Vekkelsen startet på Sørlandet. Teologen Lars Oftedal kom til å fremstå som den uformelle leder­ skikkelsen i bevegelsen. Han var kapellan i Kristian­ sands stift i begynnelsen av 1870-årene og vikarier­ te i løpet av få år som sogneprest i ti forskjellige kall. Dette brakte ham til prestegjeld over hele stiftet. Oftedal hadde usedvanlige evner som predikant og

Elever og lærere utenfor hovedbyg­ ningen på folkehøy­ skolen Vonheim i Gausdal sommeren 1891. For mang en bondeungdom ble folkehøyskolen et første møte med en større kultur utenfor hjembygda. Det var som «var eg komen frå eit fengsel og ut i Guds frie natur», skrev en tidligere elev om møtet med ideene på Vonheim.

57

FRED ER EI DET BESTE

Den kristne tro var barnelærdom både i by og bygd og dannet for de fleste en selvsagt ramme også omkring det voksne livet. I en tid med store forand­ ringer kunne vekkelsenes inderlige religiøsitet både gi en forankring i tiygge verdier og støttefor et oppgjør med gammel vanetenkning. Carl Frederik SundtHansens maleri «Bordbønn» er fra 1900. Den lange hårlokken, «spir», som var vanlig i Setesdal, og man­ nens drakt tyder på at motivet er hentet fra Setesdal.

klarte som få andre å rive en forsamling med seg. Der han talte, var forsamlingslokalene fylt til treng­ sel. Bladet Bibelbudet, som han utgav fra 1872, fikk flere abonnenter enn noen annen publikasjon i dis­ triktet. På kort tid kunne hele livsstilen endres i en bygd. Brått ble det slutt med fyll og bråk, og det sosiale livet ble i stedet preget av sang og forkynn­ else. Den lavkirkelige legmannsbevegelsen fant en naturlig alliert i totalavholdsbevegelsen. Bevegelsens predikanter var selv avholdsmenn, og mange av dem gikk også aktivt inn i avholdsforeninger og losjer. Kravet om totalavhold stemte godt overens med pietistenes arbeid for en enklere og strengere levemåte. På sin side kunne oppslutningen om avholdssaken i blant ha en vekkelseslignende karakter. Avholds­ saken tok en ny retning i denne perioden. Den eldre avholdsbevegelsen var drevet fram av filantropisk innstilte borgere og embetsmenn. Totalavholdsbeve­ gelsen ble en folkebevegelse styrt nedenfra og stod til dels i skarp opposisjon til embetsstandens kultur og livsstil. At vekkelsen startet i sør og sørvest, var ingen til­

58

feldighet. Særlig Stavanger-distriktet hadde gjennom hele århundret vært åpent for nye impulser, ikke minst av religiøs art. Kvekere, metodister, m isjons­ selskap og avholdsbevegelse hadde sterke forankringspunkter her. Gjennom sitt næringsliv hadde folk i distriktet en bred kontaktflate, og området lå åpent for innflytelse fra utlandet. Også Oftedal hen­ tet viktige impulser utenfra. I to år var han sjømannsprest i havnebyen Cardiff ved Bristolkanalen. Gjennom broren hadde han god kontakt med kirke­ livet i det norske Amerika. Den oftedalske vekkelsen hadde sine paralleller i lignende bevegelser i Storbri­ tannia og på kontinentet. Som folketaler fant Oftedal forbilder blant predikanter i andre land, og i hans lære finner vi klare spor både av tysk og skotsk kirketenkning. Vekkelsen bredte seg til store deler av Sør- og Vest­ landet. Lars Oftedal ble bevegelsens symbol og leder­ skikkelse. I 1874 kom han til Stavanger som kallska­ pellan. Her bygde han opp et omfattende filantropisk veldedighetsarbeid omkring forsamlingshuset Bethania. Oftedals biograf betegner det treffende som et omsorgskonsern. Antallet institusjoner som etter hvert ble omfattet av Bethania-stiftelsene, var intet mindre enn overveldende. Blant de første var vaisen­ hus for foreldreløse gutter, et såkalt thabitahjem for fattige enker, magdalenahjemmet for falne kvinner, og et barnehjem som blant annet tok hånd om de fal­ ne kvinnenes barn. Med den stillingen han hadde i vekkelsesbevegelsen, måtte det få store konsekvenser da Lars Oftedal tok til å engasjere seg i politikken på opposisjonens side. I 1876 sørget han for at venstremannen Johan­ nes Steen ble valgt inn på Stortinget fra Stavanger. To år senere startet han Vestlandsposten, som ble et viktig talerør for en venstreopposisjon som kombinerte pie­ tisme, sparepolitikk og konstitusjonell radikalisme. I 1882 ble han selv valgt inn som tingmann fra Stav­ anger. Med sitt avvikende syn på kirke og trosforhold utfordret vekkelsen den høykirkelige eliten av kir­ kelige embetsmenn. Noe brudd med statskirken ville Oftedal og hans tilhengere ikke ha. Men de utfordret i høy grad statskirkens arbeidsmåter og organisasjonsformer. Sentralt stod spørsmålet om legmannsforkynnelsen, som i lang tid hadde vært kilde til uenighet og strid innenfor kirken. Skulle formidling av Guds ord være forbeholdt prester og andre med et geistlig embete? Eller var dette en rett og en evne som enhver troende hadde? Spenninge­ ne ble utdypet da Jakob Sverdrup sammen med klokkeren og skolemannen Ole Vollan i Bergen stil­ te seg i spissen for en lavkirkelig reformbevegelse med sentrum på Vestlandet. Reformvennene oppo­ nerte så vel mot prestenes enerett til forkynnelse som mot statskirkens monopolstilling. Dermed ble

KULTURRADIKALT GJENNOMBRUDD

Bedehuset «Betle­ hem» var det første forsamlingslokalet i bygda Jåtta, Hinna på Jæren. Det ble reist ved hjelp av dugnadsinnsats fra bygdefolket i 1876. Initiativet kom fra Lars Oftedal, som også innviet huset da det stod ferdig. I tjue år holdt skolen til i bedehuset, som også var stemmelokale og møtested for bygdas foreningsliv. Bede­ huset står i dag på Norsk Folke­ museum.

Vekkelser

det en bevegelse med klar front også mot embets­ standen.

En uhellig allianse I løpet av 1870-årene vokste det fram flere bevegelser som på en eller annen måte utfordret samfunnets kul­ turelle elite. Det var ikke mye annet som forente kulturradikalismen i byene og den lavkirkelige vekkelsesbevegelsen enn nettopp opposisjonen mot embetsmannskulturen. Slik tidene var, kom de like­ vel til å danne en virkningsfull allianse mot denne kulturen. Både byradikalere og folkebevegelser ble politisert i løpet av 1870-årene. Den stadig mer tilspissede politiske situasjonen samlet motstandere i livsstil og trosspørsmål innenfor én og samme beve­ gelse. Fra slutten av 1870-årene stilte både kulturradikalere og pietister seg under Johan Sverdrups poli­ tiske lederskap. Det som startet som flere løsrevne kulturbevegelser, hadde utviklet seg til deler av en omfattende politisk opposisjon. Dermed var det ikke bare embetsstandens kulturelle autoritet som stod på spill, men også deres politiske makt.

En vekkelse kom sjelden alene, noe denne «vekkelseskurven» for Agder illustrerer. Vi ser en bølge av lokale vekkelser i begyn­ nelsen av 1870årene - da Lars Oftedal var kalls­ kapellan i distriktet. En mindre bølge følger midt i 1880årene, deretter en ny og kraftigere om­ kring århundre­ skiftet. Toppunktet ble nådd i 1902-03 med 25 lokale vek­ kelser. Det er ingen enkel forklaring på svingningene lokale og individu­ elle forhold var ofte avgjørende. En viss sammenheng kan de likevel ha hatt med økonomiske og politiske krisetider.

59

Opposisjonen samler seg Mit Arbeidsværelse i nederste Etage af Storthingsbygningen er et fortrinligt Konspirationsværelse. Dets afsides Beliggenhed og Adgang fra tre Kanter aabner det Adgang for Hvemsomhelst, og jeg tror ikke, at der er den Mand i Thinget, der seer saa for­ skjellige Folk hos sig, som jeg.

Ludvig Daae (182993) fra Skodje på Sunnmøre represen­ terte Rcmsdals amt på Stortinget 185979. Blant sine meningsfeller ble han ansett for å være dyktig og kunnskapsrik og ha praktisk evne. I 1856 var han blitt overrettssakfører, i 1869 fogd på Sunnmøre, i 1876 ble han sorenskriver i Nordre Sunnmøre. Etter 1879 deltok han ikke i politikken før han i juni 1884 ble forsvarsminister i Johan Sverdmps regjering. Ti måne­ der senere trakk han seg ut av regjeringen på grunn av uenig­ het om hærordningen. 1886-88 rep­ resenterte Daae Åle­ sund og Molde på Stortinget. 1 1889 ble han utnevnt til tollkasserer i Kris­ tiansand.

60

Dette er betraktninger fra en dagbok, nedtegnet midt i 1870-årene. De sier noe sentralt om det politiske liv i en tid uten partier, men med økende politisk uro. I dette tiåret foregikk den politiske oppmarsjen som skulle føre til konstitusjonell krise og politisk sys­ temskifte i 1880-årene. Fra 1869 var embetsmennene og deres allierte ikke lenger i flertall blant Stortingets representanter. Dermed hadde opposisjonen fått et helt annet spillerom enn før. Imidlertid var opposi­ sjonen ennå ingen klart avgrenset gruppe. Heller ikke var det noen organisert kontakt mellom representan­ tene og interessegrupper utenfor Stortinget. Riktignok var det mer eller mindre faste gruppe­ ringer på Stortinget. Men partiorganisasjoner med programmer fantes ikke, heller ingen velgerkampanje r eller krav om partilojalitet. Alliansene kunne skif­ te fra sak til sak. I denne situasjonen ble den politis­ ke debatten viktig. Enda viktigere var den uformelle kontakten mellom aktørene i det politiske liv. Den kunne foregå i Stortingets korridorer, på representan­ tenes kontorer og i selskapslivet. Å ha et arbeids­ værelse som egnet seg for konspirasjoner, var derfor en klar fordel for en politiker med ambisjoner. Mannen bak dagboksopptegnelsene het Ludvig Daae, stortingsrepresentant og lagtingspresident. Da dette ble skrevet, var han en mann på 45 år med 15 års erfaring bak seg på Stortinget. Han var akademi­ ker, og som så mange av Tingets borgerlige opposi­ sjonelle, var han lenge uten embete. Først i en alder av 40 år fikk han sitt første embete som fogd på Sunn­ møre. Daae hadde lenge tilhørt den politiske opposi­ sjon og var i 1860-årene sentral i kretsen omkring Johan Sverdrup, det såkalte sakførerpartiet. Da det første årlige storting trådte sammen i 1871, ble han valgt til president i Lagtinget og formann i Stortingets konstitusjonskomité. Dette var viktige stillinger på et tidspunkt da den politiske striden tilspisset seg. Vik­ tig var også Daaes egenskaper som politiker. Han var ingen stor strateg som tenkte langsiktig, og han utmerket seg verken som folketaler eller stortingsdebattant. Men som korridorpolitiker var han blant de

ypperste, og han hadde kontakt med alle. «Afgaaede og fungerende Statsraader - mig ligemeget, jeg modtager Alle,» skrev han i dagboken. I 1870-årene tilhørte Daae en stor og sammensatt gruppering i Stortinget som arbeidet for en allianse i sentrum. Grupperingen bestod dels av moderate høyrefolk som var i opposisjon til Frederik Stangs og regjeringens steile linje. Dels var den befolket av representanter fra det gamle sakførerpartiet som ikke lenger ville følge Johan Sverdrup. De var skeptiske til hans nye, aktivistiske kurs, og ikke minst til hans nye allierte, bondelederen Søren Jaabæk. Jaabæk repre­ senterte en kultur som var fremmed for dem. Dess­ uten var han for radikal i mange av sine politiske standpunkter. Ludvig Daae var en av dem som aktivt arbeidet for et sentrumsalternativ mellom de stadig mer fiendtlige ytterfløyene. Han pleiet kontakt med folk fra alle fløyer - med meningsfeller fra det gamle sakførerpar­ tiet, med høyremannen Ketil Motzfeldt, med Georg Sibbern og Ole Jakob Broch, begge tidligere medlem­ mer av Stangs regjering. Den han hadde vanskeligst for å komme overens med, var nettopp Søren Jaabæk. Etter at Sverdrup åpent satset på et samarbeid med ham, ble dette både for Daae og andre borgerlige opposisjonelle i seg selv en viktig grunn til å kjempe for et liberalt sentrum uten Sverdrup. I 1874, da de nevnte dagboksbetraktningene ble nedtegnet, stod Daae sentralt i et viktig politisk spill. Sentrumsgrupperingen i Stortinget var stor og uens­ artet. I tillegg til akademikerne omfattet den både bønder, lavere funksjonærer og mindre næringsdri-

OPPOSISJONEN SAMLER SEG

vende. Samtidig var forholdet heller kjølig mellom Jaabæk og Sverdrup. Mulighetene syntes følgelig gode for et sentrumsalternativ. De politiske begiven­ hetene skulle imidlertid ta en kurs som i løpet av få år reduserte sentrums betydning og satte Daae helt utenfor enhver deltagelse i det politiske spillet. Allerede etter valget i 1876 konstaterte Daae at det politiske tyngdepunktet var i ferd med å forskyve seg. Politiske møter foregikk mellom «Bondekoryfæer» og ærgjerrige representanter for den unge generasjo­ nen. «Ingen har anmodet mig om at komme,» note­ rer Daae i dagboken, «og det er ogsaa godt. Jeg vilde ikke passe der.» De unge representerte noe nytt, en partitenkning og en politisk kultur som var den gam­ le, borgerlige politikken fremmed. Forholdet mellom Daae og Sverdrup ble stadig kjøligere. I 1878 kom det til et definitivt brudd. Sverdrup hadde lykkes i å utmanøvrere både ham og andre som stod for et sent­ rumsalternativ. Året etter var denne delen av Daaes politiske karriere slutt. Han lot seg ikke renominere og var dermed en av flere representanter for sentrums­ alternativet som forsvant ut av politikken. «Nu er da det Hele forbi og min Storthingsvirksomhed afsluttet,» skrev han da sesjonen var over i ju ni, « - je g haaber for bestandigt.» Daaes politiske skjebne var symptom på et viktig kulturskifte i politikken. I sin politiske væremåte representerte han en allianse mellom embetsmenn og borgerskap som var bærebjelken i det politiske syste­ met fra 1814. På godt og vondt var han politiker av den gamle skolen. Han var praktiker og la vekt på å hnne kompromisser og realistiske løsninger på saker som var oppe. Dessuten var han en dyktig taktiker som evnet å skape allianser fra sak til sak. Hele hans politiske væremåte bygde på overbevisning om at det var mulig å forhandle seg fram til enighet. Daae var stortingspolitiker; han stolte på fornuften og det gode argument og ville ikke la seg binde av noe program. En mer intim allianse med bondeopposisjonen stod ham fjernt. Det gjorde også tanken på å skulle stille seg i spissen for partidannelser eller folkelige beve­ gelser. De menn som vant fram på Daaes bekostning, var politikere av en annen og ny type. Langt mer enn han var de i stand til å tenke strategisk og spille på beve­ gelser utenfor Stortinget. Fremfor alt var det to skik­ kelser som markerte seg, og som kom til å spille en nøkkelrolle. Begge var de partibyggere med evne til å bygge opp langsiktige allianser. Den ene var Søren Jaabæk, som gjorde bondevennbevegelsen til landets første velgerorganisasjon. Den andre var Johan Sverd­ rup, som i løpet av 1870-årene stilte seg i spissen for en bred opposisjon med front mot embetsmannsstyret. I hans folkeparti ble bondeopposisjonens, folkebevegelsenes og middelstandens interesser samlet under en felles, demokratisk og nasjonal fane.

Urolige tider Det gamle systemet var båret oppe av en elite av embetsmenn og borgerskap og var blitt til i en tid med stabile, sosiale strukturer. Det bygde på en kom­ binasjon av økonomisk liberalisme og konstitusjonell konservatisme der statens innflytelse var begrenset og der makten var fordelt mellom de ulike statsinsti­ tusjonene. En rekke forhold bidrog til å bringe uro inn i dette systemet. 1860- og 1870-årene var en urolig tid med stor sosial bevegelse og sterke motkulturelle strømningen Økonomisk fremgang og vekst innenfor offentlig sek­ tor hadde skapt nye samfunnsklasser som utfordret den gamle eliten. Fra midten av tiåret skapte den

Søren Jaabæk var sparepolitikkens fremste talsmann, men inntok også svært radikale stand­ punkter i mange enkeltspørsmål. Denne tegneren fra Vikingen, nr. 36, 1881, mente åpen­ bart at det krevde en sjelden balansekunst å kunne hevde så mange forskjellige meninger og likevel fremstå som troverdig.

61

FRED ER EI DET BESTE

Vikingens kommen­ tar til debatten om stemmerettsutvidelse i 1881: Det norske folk forsøker å komme innenfor borgerrettsdøren, men blir avvist av dørvokteren som kan fortelle at han etter 67 å r - f r a 1 8 1 4 ennå ikke er moden for det.

62

økonomiske krisen ny uro. De gamle vekstnæringene stagnerte, konkurser og arbeidsløshet rammet mange. Uroen kom på forskjellige måter til å sette sitt preg på Stortingets liv og styrke den politiske opposisjonen. Fra før av representerte bonderepresentantene på Stortinget en seiglivet motstand mot et sterkt embetsmannsstyre. Bondeopposisjonen var den som tall­ messig veide tyngst på Stortinget, også i 1870-årene. 1 store trekk kom den til å forfølge sine gamle strate­ gier. Bøndenes motstand mot embetsmannsstyret lå i forlengelsen av bondekommunalismen; deres viktig­ ste mål var fortsatt å begrense embetsmennenes makt og sørge for sparsomhet i statlig husholdning. Dess­ uten krevde de innføring av juryordning, reform av allmueskolen og ny lov om lensmenn - demokratiske krav som ville styrke det lokale selvstyret. Derimot hadde bondeopposisjonen ingen ideer om ytterligere demokratisering av statsstyret. For eksem­ pel var det klare grenser for bøndenes demokratiseringsiver når det gjaldt stemmerettsspørsmålet. Tyng­ den bak kravet om en utvidelse av stemmeretten kom

fra grupper som bare i begrenset grad hadde stemme­ rett, i første omgang fra den moderne middelklassen, senere også fra arbeiderklassen og kvinnene. Blant bonderepresentantene stod Jaabæk alene med sitt krav om alminnelig stemmerett. På dette tidspunktet fantes heller ikke noen enty­ dig klassebevissthet eller en felles ideologi som kun­ ne gi grunnlag for en samlet, interessebasert bondepolitikk. Bøndene var en sammensatt gruppe og deltok i mange typer av næringsvirksomhet. Interes­ sene gikk derfor i mange retninger. Men etter hvert som også jordbruket ble vevd inn i markedsøkono­ mien, ble også bøndene mer avhengige av markedets priser og mer interessert i at staten skulle føre en øko­ nomisk politikk. For eksempel førte utbygging av kommunikasjonene til at markedene ble mer til­ gjengelige. En aktiv jernbanepolitikk var derfor i bøndenes interesse, selv om det måtte komme i kon­ flikt med gammel sparepolitikk. Stor betydning for bøndenes situasjon hadde også tollpolitikken. Billig korn fra Russland og Amerika truet de kornproduserende bøndene på Østlandet; for dem var beskyttelsestoll på importert korn et selvsagt krav. Men bøndene kjøpte og produserte ulike varer, og det var ikke lett å samle seg om en felles politikk. De som drev med husdyrhold, hadde klare fordeler av frihandel og til­ gang på billig kjøpekorn. Bønder i mer avsideslig­ gende strøk så det heller ikke som opplagt at staten skulle finansiere jernbanebygging på det sentrale Østlandet. Verken jernbanepolitikk eller tollpolitikk gav grunnlag for noen samlet opposisjon mot embetsmannsstyret. Bøndene hadde heller ikke så sterke felles næringsinteresser at det kunne samle dem til selv å gripe statsmakten. Akademikere uten embete utgjorde et grunnlag for borgerlig opposisjon i Stortinget. Antallet akademi­ kere hadde i lang tid økt raskere enn antallet embeter. Derfor måtte stadig flere finne seg andre stillinger som frie akademikere, lavere funksjonærer eller næringsdrivende. Etter hvert ble denne gruppen tall­ rik. Som politisk opposisjon hadde dens motstand mot embetsmannsstyret et klart innslag av egeninter­ esser. I Sverdrups visjon skulle denne mellomklassen utgjøre det nye politiske lederskapet. Nettopp gjen­ nom sin uavhengighet i forhold til embetsstand og statlig byråkrati representerte de en «Klasse af danne­ de Mænd» som kunne stå i spissen for utviklingen. Den borgerlige opposisjonen var radikal i konsti­ tusjonelle spørsmål. En akademiker uten embete hkk ikke stemmerett med mindre han hadde fast eiendom - i seg selv gav dette grobunn for radikale tanker. Men også for dem som hadde oppnådd statsborgerlige rettigheter, var mulighetene begrenset. 1 praksis innebar embetsmennenes maktmonopol enerett på å gjøre karriere innenfor politikk og statsforvaltning. For bestillingsmenn og frie akademikere falt derfor

OPPOSISJONEN SAMLER SEG

opposisjonen mot embetsmannseliten sammen med egne sosiale og politiske ambisjoner. I 1870 sammenfattet Johan Sverdrup den borger­ lige opposisjonens program; målsetningen var «Fol­ kets Selvstyrelse». Det betydde i praksis et krav om å styrke Stortinget på bekostning av de andre statsmak­ tene. I denne strategien var det tre sentrale kamp­ saker - innføring av årlige storting, utvidelse av stemmeretten og statsrådenes adgang til Stortinget. Alene var den borgerlige opposisjonen ikke sterk nok til å drive igjennom konstitusjonelle reformer. For å nå målsetningene måtte opposisjonen samles på tvers av kultur- og interesseforskjeller. Alliansen med Jaabæk var en nøkkel her. Samar­ beidet ble innledet ved en midlertidig avtale i 1869. Senere kom det mest til å dreie seg om allianser inn­ gått fra sak til sak. Selv ønsket Sverdrup ingen for­ pliktende samarbeidsavtale; han ville åpenbart ha sin fulle og hele handlingsfrihet i behold. Men i sin stra­ tegi ble han en mester i å finne enkeltsaker som vir­ ket samlende på opposisjonen nettopp fordi de tilfør­

te regjeringen stadige nederlag. Politiske utfordringer kom også fra det økonom­ iske borgerskapet som helt fra 1814 hadde vært det gamle systemets trofaste forsvarere. Det nye industriborgerskapet som vokste fram under den økonomis­ ke ekspansjonen, hadde til dels en annen bakgrunn enn i den gamle overklassen. Tidligere var storborgerskapet nesten uten unntak blitt rekruttert fra embetsstand eller patrisierborgerskap. Nå var rekrut­ teringen blitt langt bredere; det nye borgerskapet ble i større grad rekruttert fra lavere sosiale lag eller fra bygdene. Frihandel, industrialisering og økonomisk vekst førte med seg en åpning av de gamle bysamfun­ nene, og det var langt lettere å avansere til borgerskap enn til embetsstand. Regjeringen fant sin sterkeste støtte i Kristiania og andre byer på Østlandet, der embetsmenn og borger­ skap stilte mannjevnt opp til støtte for systemet. Disse byene var solide konservative bastioner. Men også i borgerskapet var det enkelte som hadde sym­ pati for politisk reform. Johan Sundt, grunnlegger av

Byen var pyntet, og joik hadde møtt mannsterkt opp da kong Oscar 2. ble kronet i Trondheim 18. juli 1873. Før kroningen hadde kongen foretatt en lengre reise gjennom Nord-Norge til den mssiske grensen.

63

FRED ER EI DET BESTE

Folkebevegelsene og de frivillige organi­ sasjonene ble skapt av middelklassen, særlig den lavere middelklassen, og senere av arbeider­ klassen. Etter at den politiske striden hadde tilspisset seg, var dette en viktig kanal både fo r oppo­ sisjon og systemforsvarere. Flere av de store bevegelsene ble splittet mellom venstre- og høyre­ krefter. Også totalavholdsbevegelsen ble splittet flere ste­ der i landet. På bildet ser vi med­ lemmer av Det norske Totalavholdsselskab samlet til årsmøte i august 1904 på Kvernes på Averøy sør for Kristiansund.

64

Nitedals Tændstikfabrik og av landets første marga­ rinfabrikk, sympatiserte åpent med opposisjonen. Ingeniøren Fredrik Størmer, en foregangsmann i kje­ misk tremasseindustri, engasjerte seg på opposisjon­ ens side i striden om jernbanens sporbredde. Vestpå var det sterkere sympatier for den politiske opposisjonen, også blant borgerskapet. Ved valget i 1882, den første styrkeprøven mellom fløyene, fikk opposisjonen 70 prosent av stemmene i Bergen. Størstedelen av det høyere borgerskapet støttet nok de konservative også her, men en del gikk åpenbart til opposisjonen. Jernbanedirektør Segelcke, som hadde besøkt byen året før, fastslo med forferdelse at stem­ ningen her var ugunstig for regjeringen, selv blant gode og velhavende borgere. I 1870-årene var den politiske aktiviteten fortsatt mer laber i Bergen enn i hovedstaden. Stort sett over­ lot man til «Intelligentzen hinsides Fjeldet at styre Statens Skib», som Bergensposten formulerte det. Kanskje var dette en av grunnene til at det konserva­ tive forsvaret var svakere i Bergen. Eller var man i den økonomisk fremgangsrike vestlandsbyen mer opptatt av hensiktsmessighet og pragmatiske løsninger enn av konstitusjonelle prinsipper? Uansett kan det virke som om det gjennom hele denne stridbare perioden var flere blant bergensborgerne som så den sterke polariseringen som skadelig, og som derfor var inn­ stilt på å hnne fram til rimelige kompromisser.

Folkebevegelsene mobiliseres I opposisjonens strategi inngikk et stadig mer omfat­ tende samarbeid med grupper utenfor Stortinget. Etter hvert som striden tilspisset seg, ble velgeroppslutning stadig viktigere. Før valgene ble det drevet systematisk agitasjon og velgerorganisering. På hver sin måte var Jaabæk og Sverdrup foregangsmenn på dette området, lenge før det fantes egentlige parti­ organisasjoner. De mobiliserte sine sympatisører til aktiv valgkamp og tok i bruk nye metoder som etter hvert ble nødvendige også for de konservative. I Jaabæks bondevennbevegelse ble bønder i flere deler av landet for første gang samlet i én organisa­ sjon. Da oppslutningen var på sitt høyeste i 1873, hadde bevegelsen rundt 20 000 medlemmer. Bondevennbevegelsen var den første stabile landsomfatt­ ende politiske organisasjonen i Norge med lokalfor­ eninger, amtsforeninger og landsmøte, og med planmessig agitasjon på folkemøter og i presse. Be­ vegelsen var ikke basert på klare interesser. Sterkest stod den blant mindre og middels store bønder og i jordbruksområder der de sosiale forskjellene ikke var så store. Jaabæk forsøkte å bruke bondevennforeningene som velgerorganisasjoner ved å mobilisere ved valgene og sørge for at bønder med riktige syns­ punkter ble valgt inn. Selv ønsket han en fastere og mer disiplinert organisasjon og hadde tanker om at

OPPOSISJONEN SAMLER SEG

bevegelsen kunne danne utgangspunktet for et ven­ streparti. Men han fikk liten eller ingen oppslutning fra lokalforeningene. Jaabæk var langt mer radikal enn flertallet av medlemmene og kom etter hvert til å virke splittende på den bevegelsen han hadde klart å bygge opp. Ved midten av tiåret hadde den i hoved­ sak utspilt sin rolle. Fra midten av 1870-årene la imidlertid andre fol­ kebevegelser atskillige alen til sin vekst, i antall så vel som ambisjoner. Målbevegelse, legmannsbevegelse og avholdsbevegelse ble båret fram av småborgere og bønder i by og bygd. I utgangspunktet var de verken politiske eller økonomiske foreninger - de represen­ terte først og fremst en alternativ livsstil og alternati­ ve former for religiøs og kulturell identitet. Landsmål og folkehøyskoler var alternativer til borgerlig språk og dannelse. Avhold og forbud ble satt opp mot libe­ ralisme i omgangen med alkohol. Statskirkens ritualiserte vanereligiøsitet ble utfordret av mer inderlige og folkelige kristendomsoppfatninger. Men bevegelsene stod også for politiske utford­ ringer og kom etter hvert til å prege deler av opposi­ sjonen, særlig på Sørlandet og Vestlandet. Fra en mer aktivistisk fløy innenfor den kirkelige legmannsbevegelsen kom kravet om en mer demokra­ tisk kirkeordning. Avholdsbevegelsen fremmet krav om alkoholforbud i kommunene dersom et kvalifi­ sert flertall av alle voksne menn ønsket det. Slike bindende lokale folkeavstemninger innebar noe radikalt nytt i den politiske avgjørelsesprosessen. Folkebevegelsenes sentrale krav ble etter hvert en del av opposisjonens program. I noen grad fikk de også sine egne representanter på Stortinget. Den eldre avholdsbevegelsen hadde allerede adskillige talsmenn på Tinget. Legmannsbevegelsen ble repre­ sentert da Jakob Sverdrup ble stortingsmann i 1876 og Lars Oftedal i 1882. Organisasjonene bød på alternative karrieremulig­ heter og bragte nye saker inn på det politiske saks­ kartet. De ble dermed en mulig politisk kanal for grupper som ville være med på å forme samfunnet. Organisasjonsaktiviteten representerte nye sosiale nettverk og kanaler for meningsdannelse som ble viktige for den politiske opposisjonens strateger. Bevegelsene bidrog til å skape opinion, og ble i stadig større grad i stand til effektivt å gi uttrykk for den. Dermed ble motkulturens menn viktige allierte for opposisjonen i kampen om stemmene. Særlig var legmannsbevegelsens krav av en slik art at de lot seg for­ ene med en generell opposisjon mot embetsmannsstyret. Ettersom den pietistiske bevegelsen i Norge ikke var en dissenterbevegelse, ble reform av det embetsbaserte statskirkesystemet en sentral sak. Krav om demokratisering av kirkeordningen var heller ikke vanskelig å passe inn i Sverdrups visjon om «Folkets Selvstyrelse».

«Lynkrig» Da Stortinget kom sammen i 1869, hadde det fått en sammensetning som skapte en helt ny politisk situa­ sjon. Aldri tidligere i Tingets historie hadde embets­ mennene og deres allierte vært i mindretall. For opposisjonen gav dette et spillerom som den aldri tid­ ligere hadde hatt. En rekke begivenheter de følgende tre-fire årene bar bud om den store politiske styrke­ prøven som skulle følge. Andre historikere har beteg­ net dette som en «lynkrig». Opposisjonen seiret overraskende på en rekke punkter, og regjeringen Stang ble brakt ut av balanse. Seirene var resultatet av et midlertidig samarbeid mellom Søren Jaabæk og Johan Sverdrup. Offensiven begynte med mistillitsvedtak mot en av Stangs ministre, som måtte gå av. Deretter ble den kommunale stemmeretten vedtatt utvidet. Størst betydning fikk to grunnlovsforslag som begge ble vedtatt. Det ene fastslo at Stortinget heretter skulle samles hvert år, det andre at statsrådene skulle kunne møte i Stortinget. Når det kom til stykket, ble de praktiske resultat­ ene av dette stormløpet ikke så store. Stemmerettsutvidelsen var begrenset og omfattet ikke stortingsval­ gene. Flere av vedtakene ble ikke gjennomført fordi kongen nedla veto. Heller ikke samarbeidet mellom Jaabæk og Sverdrup ble av lang varighet i denne omgangen. Ikke desto mindre skulle forpostfektning­ ene i begynnelsen av 1870-årene få stor betydning. Viktigst var det at de bidrog til å skape et nytt politisk klima. Opposisjonen hadde demonstrert at den hadde makt. Ikke minst viktig var det at Johan Sverdrup gjen­ nom denne lynkrigen kom til å endre oppfatning av

Etter valget i 1869 ble det skapt en ny politisk situasjon på Stortinget. Vikingen kommenterer situas­ jonen på sin måte. «Bondevennemes nye Fyrtaam», Søren Jaabæk, er mer opptatt av de store vyer enn de nære problemer.

65

FRED ER EI DET BESTE

Overgangsmynt fra 1875, pålydende 1 krone —30 skilling. Den 8. mars 1875 vedtok Stortinget å innføre ny myntenhet: Spesidaler og skilling ble avløst av kroner og øre. Senere samme år vedtok Stortinget også at Norge skulle slutte seg til den internasjonale meterkonv ensj onen; en fullstendig over­ gang til det metriske systemet skjedde imidlertid først den l.ju li 1882. Fra da av måtte all måling og veiing foregå i meter, kilogram og liter. Bakgrunnen for refounene var stadig økende handel og samarbeid lande­ ne imellom, som skapte behov fo r et felles system.

66

hva som var politisk mulig. Selv om opposisjonen var uensartet og oppfatningene helt ulike i mange spørs­ mål, var det mulig å samle den omkring enkeltsaker. Om sakene var aldri så små, kunne de utgjøre front­ avsnitt i et større anlagt felttog. Både for opposisjo­ nen og for de regjeringstro fremstod Sverdrup etter dette som «det folkelige Programs Bannerfører». Størst praktisk betydning fikk vedtaket om årlige storting. Opprinnelig var dette et forslag som kom fra de konservative, og som av sparepolitiske grunner ble motarbeidet av Søren Jaabæk og bondeopposisjonen. Med Stortingets nye sammensetning ble konstellasjo­ nene raskt snudd på hodet. Fra konservativt hold så man nå at årlige storting neppe ville skape mer smi­ dige arbeidsbetingelser for regjeringen, men snarere gjøre det vanskeligere å regjere. Jaabæk så på sin side at årlige storting ville øke mulighetene for opposi­ sjonspolitikk. Forslaget gikk igjennom, og årlige storting ble gjennomført fra 1 8 7 1 .1 1873 ble vedtaket sanksjonert av regjeringen og ble dermed gjeldende grunnlov. Som regjeringen hadde fryktet og opposi­ sjonen forventet, medførte dette en kraftig økning av Stortingets muligheter for å føre en aktiv politikk. Den saken som fikk størst betydning for konstitu­ sjonen og den kommende krisen, var imidlertid grunnlovsvedtaket om statsrådenes adgang til Stor­ tinget. Også dette var en reform som Frederik Stang i sin liberale ungdom hadde gått inn for, fordi han men­ te det ville kunne lette kontakten mellom regjering og Storting. Med den nye situasjonen som nå var inn­ trådt, stod det klart for ham at en slik reform ville bli et ledd i Stortingets kontroll med regjeringen. Stangs gamle idé skulle nå bli opposisjonens fremste symbolsak. Den ble fremmet og vedtatt på nytt i 1874, 1877 og 1880, de tre siste gangene i likelydende form. Hver gang ble Stortingets vedtak stanset av kongens veto, og dette ble stridens andre store konfliktspørsmål. Hadde kongen rett til å stanse grunnlovsforslag gjen­ nom sitt veto? Og hva slags karakter skulle dette veto eventuelt ha - utsettende eller absolutt? Årlige storting var gjennomført. Statsrådssaken ble den store saken som samlet opposisjonen. Derimot var det langt vanskeligere å enes om den borgerlige opposisjonens tredje programsak: utvidelse av stem­ meretten. Forslagene om hvilke prinsipper som skul­ le legges til grunn, var mange og betenkelighetene med en for omfattende utvidelse store. En utvidelse av stemmeretten var imidlertid viktig for å gi Stor­ tinget mer tyngde i forhold til de andre statsmaktene. Men også innenfor opposisjonen fryktet man konse­ kvensene av å la bredere grupper slippe til ved valg­ ene. I en tid med arbeideruro og sosialistisk agitasjon kunne det være betenkelig å la arbeidere og andre småfolk få stemmerett. Heller ikke visste man om et bredere funksjonærsjikt ville stille seg på opposisjo­ nens side i andre stridsspørsmål.

Søren Jaabæks forslag om alminnelig stemmerett var for radikalt til å samle bred støtte. Større oppslut­ ning var det om forslaget fra Ludvig Daae og Aimar Sørensen om å gi stemmerett til alle skattebetalende menn. Johan Sverdrup var mer forsiktig og stilte krav om et visst nivå på inntekt og skatt for å gi stemme­ rett. Etter at en utvidelse av den kommunale stemme­ retten var blitt vedtatt i 1869, var spørsmålet oppe på hver eneste storting fram til 1884. Men man lyktes ikke i å samle seg om noe nytt vedtak før i 1881, denne gangen om en utvidelse av stemmeretten ved stortingsvalg. Den nye politiske situasjonen og opposisjonens plutselige offensiv brakte uro inn i regjeringen. I noen år var det uklart hvilken strategi den ville velge. Regjeringssjefen selv, Frederik Stang, stod for en streng konstitusjonell linje og ønsket å styrke de andre statsmaktene som motvekt mot Stortingets selvstendighet. Han var blant det gamle systemets fremste ideologer og opptatt av maktbalansen mel­ lom den utøvende, den dømmende og den lovgiven­ de makt. I tråd med rådende statsrettslig tenkning ville han unngå maktkonsentrasjon. Mens hans poli­ tikk tidligere hadde vært å styrke Stortingets stilling som mottrekk mot den personlige kongemakten, var det nå Stortingets makt som ble for stor. Dermed ble en sterk kongemakt tvert imot en garanti mot en for stor maktkonsentrasjon. En mer moderat fløy i regjeringen utviste større grad av liberal optimisme og arbeidet for kompromiss med opposisjonen. I spissen for en konservativ sent­ rumspolitikk stod matematikeren Ole Jakob Broch. Han hadde røtter i den gamle patriotiske opposi­ sjonen og hadde lenge forsøkt å samle moderate ele­ menter på Stortinget. 1 1869 gikk han inn i regjering­ en for å fremme et politisk systemskifte. Konfliktene toppet seg omkring vedtaket om statsrådenes adgang til Tinget i 1872. For Stang var det uakseptabelt å sanksjonere forslaget uten konservative motgarantier som sikret regjeringen og mindretallets rett. Broch gikk inn for sanksjon og satte i den avgjørende fasen sin stilling inn. Striden endte med at Broch innlever­ te sin avskjedssøknad, mens Stang samlet sin regje­ ring omkring en grunnlovstro og anti-parlamentarisk politikk. Formaliteter mer enn allianser ble hans middel i forsvaret for det gamle systemet. Etter en periode med viktige forpostfektninger stod frontene klart avtegnet fra 1872. Statsminister Frederik Stang og opposisjonsleder Johan Sverdrup befant seg i hver sin ytterposisjon. Stang forsvarte det gamle systemet med en sterk kongemakt, der kongen hadde vetorett overfor stortingsvedtak. Han blokker­ te effektivt ethvert forslag om stemmerettsutvidelse. 1 statsrådssaken var han imidlertid villig til å bøye av, dersom han samtidig fikk igjennom visse konserva­ tive forfatningsgarantier. Sverdrup ville på sin side

OPPOSISJONEN SAMLER SEG

Vossebanen 1883. Dette var den siste banen som ble full­ ført fø r pengemangel satte en stopper for all jembanebygging til et godt stykke ute i 1890-årene. Dette var en ren lokalbane, som ble anlagt med smalt spor, men senere kom den til å utgjøre et ledd i Bergensbanen. Spørsmålet om sporbredden var en politisk stridssak i 1870-årene. Oppo­ sisjonen inngikk her en allianse med ingeniører og tekni­ kere som så at den bredsporede jernba­ nen hadde fremtiden for seg. Mot seg hadde de blant annet jernbanedirektøren, som ennå mente at jernbanen ville spille en begrenset rolle i et så ufremkommelig land som Norge.

67

FRED ER EI DET BESTE

Sakfører Johan Sverdrup var 35 år gammel da han for første gang i 1851 møtte på Stortinget som representant f or Larvik kjøpstad. Da han døde i 1892, hadde han bak seg en politisk karriere som knapt noen annen norsk poli­ tiker. Han var den første politikeren på 1800-tallet med en stilling blant folket som gjør det rimelig å kalle ham enfolkefører. Han samlet den politiske opposi­ sjonen i Stortinget og knesatte nye prin­ sipper fo r det poli­ tiske systemet. Hans største politiske seier var regjeringen

Selmers avgang og hans egen regje­ ringsdannelse i 1884. Hans Heyer­ dahls portrett er malt noen år senere. Problemene hadde begynt å melde seg for det brede folke­ partiet, og splittelsen truet. Portrettet viser en ensom mann som hadde ført den folke­ lige bevegelsen fram til politisk seier, men som ikke lenger var den samlende lede­ ren.

68

styrke Stortingets makt på bekostning av det gamle embetsmannsstyret. Han ville utvide stemmeretten, forlenge Stortingets samlingstid og stille statsrådene til ansvar overfor stortingsflertallet. Dessuten aksep­ terte han overhodet ingen form for vetorett fra kon­ gens side. De to lederpersonlighetene ble på hver sin måte avgjørende for stridens utgang. Frederik Stang kom til å spille en avgjørende rolle gjennom sin steilhet og manglende kompromissvilje. Både hans sterke ideo­ logiske forankring og hans høye alder kan nok bidra til å forklare hvorfor han taklet den konstitusjonelle krisen med så liten smidighet. Etter alt å dømme var regjeringens manglende fleksibilitet en viktig beting­ else for at opposisjonens seier kom så raskt og ble så markant. Ved å avvise alle forsøk på kompromiss og samarbeid fra sentrumsgrupperinger bidrog regje­ ringen selv i høy grad til å sveise opposisjonen sam­ men og til å hindre kompromisser med innrømmelser til de konservative. Johan Sverdrup spilte en avgjørende rolle takket være sine lederegenskaper og evne til strategisk og langsiktig tenkning. Avtalen med Søren Jaabæk i 1869 viser konturene av en bred venstreallianse og er starten på Sverdrups lederskap. Hans lederegenska­ per var en viktig betingelse for samlingen av de ulike opposisjonelle elementene i og utenfor Stortinget. I løpet av 1870-årene kom også to andre betingelser til å bli oppfylt. Sverdrup utformet for det første et pro­ gram som var allment nok til å samle en sammensatt opposisjon og samtidig konkret nok til å kunne imø­ tekomme enkelte spesielle interesser, for eksempel fra bondeopposisjonen. Som en felles overbygning lanserte han for det andre en ideologi som var vag nok til at alle grupper kunne identifisere seg med den. Her spilte han på arven fra 1814, på folkestyret og på nasjonalstoltheten. En siste betingelse, som Sverdrup selv ikke hadde innflytelse over, var regje­ ringens steile motstand i statsrådssaken. Også den bidrog i høy grad til å sveise opposisjonen sammen. Sverdrups suksess hang også sammen med at han var i stand til å mobilisere krefter utenfor de politiske miljøene i sitt felttog. Han så betydningen av de ulike velgergruppene og arbeidet energisk ved valgene for å bli kjent og skaffe seg oppslutning i brede kretser. Før valgene opptrådte han på folkemøter langt utenfor sitt eget valgdistrikt. Han førte en omfattende korre­ spondanse med folk overalt i landet og skaffet seg et nett av fortrolige som han stod i stadig forbindelse med. Også i Stortinget bar hans politikk preg av at han var en strateg som først og fremst hadde de langsik­ tige perspektivene for øye. Alle enkeltsaker han enga­ sjerte seg i, tok sikte på å svekke regjeringen. Han holdt fanen høyt for de store og prinsipielle spørsmål­ ene, mens han unngikk å engasjere seg for sterkt i

saker han ikke kunne vinne. Spørsmål som var kon­ troversielle, lot han ligge. For eksempel var sosialpo­ litiske saker nesten fraværende fra den politiske dags­ orden i dette tiåret. Han balanserte hårfint mellom ulike gruppeinteresser, mellom bøndenes sparepoli­ tikk og en liberal reformpolitikk, mellom grundtvigiansk frisinn og vestlandsk pietisme. 1 motstanden mot regjering og embetsstand kunne han spille så vel på bondekommunalisme som på ønsket om moderni­ sering. Maktkampen mellom Storting og regjering kom til å dominere hele den politiske dagsorden, og alle andre spørsmål ble underordnet dette ene.

Skiftende allianser «Et Rygte siger, at vi denne Gang vill faa Modstandere blandt dem, der hidtil have staaet i vore egne Rækker,» skrev Johan Sverdrup i 1873 til en stortingskollega. Det ble fortalt at et sentrumsalternativ var på trappene, og at «Foged Daae [stod] som en af Sagens fornemste Bærere». Det viste seg å være mer enn et rykte. Forhåpning­ ene til sentrumsalternativet var blitt styrket etter at regjeringen valgte den harde linje i 1872. Valget året etter ble et tilbakeslag for opposisjonen. Tydeligst var tilbakegangen i hovedstaden. Et samlet fremstøt fra opposisjonen for å få Ole Jakob Broch valgt inn som Kristiania-representant hadde ført til konservativ stormobilisering med Morgenbladets Christian Friele i spissen. Valgdeltagelsen i byen økte med 80 prosent sammenlignet med forrige valg, og høyrefløyen vant klart.

OPPOSISJONEN SAMLER SEG

Også andre trekk skapte optimisme i sentrumskretser. Etter den forbigående forståelsen i 1869 var forholdet mellom Johan Sverdrup og Søren Jaabæk blitt atskillig kjøligere. For Jaabæk viste Sverdrup seg å være en upålitelig alliert. Han ønsket ikke å binde seg til noen form for forpliktende samarbeid, og ved flere avstemninger i Stortinget hadde han gått imot Jaabæk og hans sparepolitikk. Bondevennene i Akershus svarte med å gå imot gjenvalg av Sverdrup ved stortingsvalget. På den andre siden bidrog Sverdrups venstredreining til å styrke de mer moderate kreftene som ønsket et liberalt sentrum uten ham. Etter lynkrigen i begynnelsen av 1870-årene gikk ytterfløyene nå inn i en periode med stillingskrig, og dette gav økt spillerom for sentrumskreftene. Ludvig Daae, som nøt bred tillit blant representantene, ble sentrumspolitikkens ankermann. Han arbeidet sam­ men med dem som var igjen fra det gamle sakførerpartiet og med en håndfull liberale byrepresentanter. En viss støtte fikk han også fra moderate bonderepresentanter. Dessuten pleide han omgang med mode­ rate krefter innenfor den konservative leir og hadde gode kontakter langt inn i Sverdrups innerste krets. Valget i 1876 gav en viss fremgang for opposisjo­ nen. Fra flere amt enn tidligere ble det valgt represen­ tanter som ville at statsrådene skulle møte i Stor­ tinget. Men det var ikke alltid klart om de nye representantene var tilhengere av en sentrumslinje eller av Sverdrups mer radikale opposisjon. I enkelte byer vant opposisjonen fram etter dramatisk kamp og høy valgdeltagelse. 1 Stavanger var motsetningene skarpere enn noen

gang tidligere ved et valg, og 80 prosent av de stem­ meberettigede møtte fram. Resultatet var at opposi­ sjonens mann, rektor Johannes Steen, ble valgt inn igjen etter at han var blitt kastet ved forrige valg. Blant de viktigste støttespillerne var vekkelsespredi­ kanten og kapellanen Lars Oftedal. Valgkampen viste at Oftedal var i stand til å mobilisere sine tilhengere også når det dreide seg om politikk. Ved forrige valg hadde han engasjert seg aktivt på motsatt side i poli­ tikken. Mens han ennå holdt til på Sørlandet, hadde han forsøkt å kaste Søren Jaabæk som representant for Lister og Mandals amt. Selv om utslagene ikke var avgjørende, hadde det likevel skjedd merkbare endringer i Stortingets sam­ mensetning da representantene møttes i 1877. Nye representanter kom inn, og det skulle vise seg at mange av dem i mindre grad følte lojalitet mot Tingets kultur og spilleregler. Yngre bonderepresentanter drev nå «Politik af alle Kræfter», konstaterte Daae i dagboken. En gruppe på 30 stortingsmenn fra oppo­ sisjonens ytterste venstre tok initiativ til jevnlige møter på hotell Royal for å samordne sin opptreden. Heller ikke debattene var som før, skal man tro Daae. Det var kommet inn en tone av smålig bitterhet som tidligere hadde vært ukjent. Ikke var de behagelige lenger, og heller ikke interessante. Daae var ikke i tvil om at det var foregått en klar nivåsenkning: «Den jaabækske Indflydelse paa Valgene forringer kvalite­ ten på Landrepresentationens Dygtighed i væsentlig Grad.» Kommentarene viser at Daae og hans allierte i sentrum i økende grad ble presset inn i en tilskuerpo-

1870-årene startet som jernbaneutbyggingens tiår, og den beslagla en stor del av statsinntek­ tene. Jernbanepoli­ tikken ble derjor en viktig politisk sak, noe som under­ strekes av at Johan Sverdmp satt som leder av den nyopp­ rettede Jembanekomiteenfra 1871 til 1880; da hadde Jernbaneutbyggingen stoppet opp på grunn av de dårlige konjunkturene. I tillegg til jernbane ble det også forsøkt med andre former for kollektive fremkomstmidler. R. W. Thompsons «Patent-Landevejslocomotiv» ble prøvekjørt på Festningsplassen i Kristiania i 1871. Prøveturen var vel­ lykket, men det var ikke prøvedriften i Gudbrandsdalen senere på året.

69

FRED ER EI DET BESTE

Fåberg skytterlag i Kiistians amt (Opp­ land) ble dannet i 1879.11880 hadde laget 19 skyttere og disponerte åtte rifler. Over hele landet fantes det skytterlag som støttet Venstre under det politiske oppgjøret i 1880årene. Den gamle skytterlagsbevegelsen ble splittet i 1881, da venstrefolk dannet f olkevæpningssamlagene. Situasjonen med to rivaliserende skyt­ terbevegelser fikk man imidlertid slutt på i 1893, da Stor­ tinget vedtok ny organisering, og folke\'æpningssamlagene og Centralforeningens skytterlag gikk sammen i Det frivillige skyttervesen.

70

sisjon. Det var nye personer og allianser som skapte forutsetningene for debatten. De stod for måter å ten­ ke og arbeide med politikk på som var nye og frem­ mede for den gamle politikergenerasjonen. Faste par­ tidannelser med krav om gruppedisiplin var en form som var de eldre fremmed. I tillegg ble sentrumsgrupperingens sentrale perso­ ner påført viktige nederlag i denne stortingsperioden. Daae mistet til og med styringen over konstitusjons­ komiteen, som hadde vært et viktig grunnlag for hans innflytelse. Gjennom harde angrep fra så vel konser­ vative som opposisjon smuldret sentrumsalternativet bort. Fra 1878 la Sverdrup åpent an på å punktere Ole Richter og Ludvig Daae, og han lyktes. Ingen av dem stilte til gjenvalg ved valget i 1879. En ny tilnærming fant derimot sted mellom Johan Sverdrup og Søren Jaabæk. Bondevennbevegelsen var gått i oppløsning, og Jaabæk satset igjen på Sverdrup som leder for et norsk venstreparti. Det økonomiske konjunkturomslaget bidrog til å gjøre alliansen tette­ re. I de trange økonomiske tidene fikk enkelte av bondeopposisjonens saker ny aktualitet. Det gjaldt både sparepolitikk og tollpolitikk. Det sterke prisfal­ let på importert korn styrket kornbøndenes krav om innføring av korntoll. Men bøndene var fortsatt ikke i stand til å samles om en felles tollpolitikk.

Krigserklæring I 1879 var det igjen stortingsvalg, med stor valgdelta­ gelse og sterkere polarisering enn noen gang. Særlig fra opposisjonens side minnet metodene denne gang­ en sterkt om partivirksomhet. Mange håndverkerfor-

eninger, arbeidersamfunn og skytterlag ble mer eller mindre omdannet til støtteforeninger for Sverdrup og hans folkeparti. Både i avholdsbevegelsen og legmannsbevegelsen var det innflytelsesrike personer som engasjerte seg aktivt til fordel for opposisjonen på lokalplanet. Valget ble også opptakten til de første virkelige partiforeningene, både på høyre og venstre fløy. Etter de konservatives valgnederlag samlet en gruppe utslåtte stortingsmenn seg i november 1879 og stiftet Novemberforeningen. Noen måneder sene­ re startet den første venstreforeningen opp i Akers­ hus, Sverdrups eget amt. Ennå skulle det gå flere år før de politiske partiene ble stiftet. Men det var ingen tvil om at den gamle motstanden mot partidannelser var på vikende front. Stortingsvalget foregikk i en tid med økonomisk krise, i et år da både antallet konkurser og kommu­ nenes fattigutgifter var rekordhøye. Denne situasjo­ nen tilsa en viss nyorientering. Økonomisk liberal­ isme hadde skapt gode betingelser for vekst så lenge konjunkturene var gode. Men krisen bød på økono­ misk usikkerhet og betydelige sosiale problemer som det ikke uten videre fantes svar på innenfor det gam­ le systemet. Internasjonalt prisfall førte til stagnasjon i norsk økonomi og svekket troen på frihandel. Grunnlaget ble lagt for proteksjonistiske strømninger med ønske om en aktiv tollpolitikk. Også de trangere tidene for statsfinansene satte ny fart i diskusjonene om toll- og skattepolitikk. For første gang spilte næringspolitiske spørsmål en rolle i den politiske striden. Frihandel var mer eller mindre en ulempe for alle som produserte for et hjemlig marked. Det gjaldt bøndene, men også hånd-

OPPOSISJONEN SAMLER SEG

verkere og de fleste som drev industri. Men også bak frihandelen stod det sterke næringsinteresser. Både skipsfart, eksportnæringer og importhandel motar­ beidet nye tollbarrierer. Nettopp eksportnæringenes sterke stilling var grunnen til at den tollpolitiske libe­ ralismen ble så standhaftig i Norge. En annen grunn til at Norge holdt så lenge på fri­ handelen, var splittelsen blant dem som gikk inn for økt proteksjonisme. Verken bønder eller industrifolk var i stand til å samles om en felles politikk. Først og fremst skyldtes det uenighet om hvilke importvarer man skulle legge toll på. For samtidig som alle næringsdrivende ønsket beskyttelse av egne produk­ ter, ville de også kunne kjøpe råvarene billigst mulig. Nedgangskonjunkturen virket imidlertid i noen grad politisk aktiviserende. Foran stortingsvalget i 1879 kom det til samlet aksjon fra industri- og håndverkerhold med krav om beskyttelsestoll. I enkelte byer kom aksjonen også til å prege valgkamp og velgeroppslutning. Valget ble en klar seier for opposisjonen. Særlig var valgbevegelsen merkbar i byene på Østlandet og Sør­ landet, men mobiliseringen var slett ikke bare til for­ del for Sverdrup og hans folkeparti. Den mest hel­ hjertede oppslutningen blant byvelgerne fikk han fra arbeiderklassen. Men Sverdrups menn fikk også stemmer fra håndverkere og industrifolk. Særlig gjaldt dette på Vestlandet, der tollbeskyttelsen ble en sak i valgkampen. I Kristiania var det derimot de konservative som fanget opp store deler av den pro­ teksjonistiske bevegelsen. Antall avgitte stemmer var tre ganger så stort som ved valget i 1876, og på nytt var det de konservative som gikk av med seieren. Den næringspolitiske aksjonen ble et kortvarig

mellomspill. En kongelig tollkommisjon ble nedsatt om høsten, men resultatene lot vente på seg. Dels var uenigheten i kommisjonen så omfattende at det var vanskelig å samle seg om en innstilling. Dels var det andre spørsmål enn de økonomiske som stod fremst på dagsordenen da Stortinget igjen kom sammen. Først i slutten av 1890-årene fikk en mer proteksjo­ nistisk politikk gjennomslag. Med unntak av Storbri­ tannia holdt ikke noe europeisk land så lenge på en liberalistisk næringspolitikk. Da de nye representantene møtte på nyåret i 1880, utgjorde de et storting med klarere partiskiller enn noen gang tidligere. Sentrumsgruppen, som hadde vært stor og sammensatt, var redusert til et lite antall større næringsdrivende og høyere funksjonærer. Den var blitt klemt i hjel mellom ytterfløyene i løpet av tiåret. Noen var gått til høyre, langt flere til venstre, og de fleste var blitt skjøvet helt ut av politikken. I mars 1880 ble loven om statsrådenes adgang til Stortinget vedtatt for tredje gang i uendret form. Fler­ tallet var overveldende - 93 stemte for og bare 20 imot. Også i konservative kretser ønsket flere at loven denne gangen skulle bli sanksjonert, og enkelte for­ søkte å påvirke kongen. Det hjalp ikke. I mai kom kongens veto nok en gang, fulgt av en prinsipiell erklæring om at kongens veto i grunnlovsspørsmål var absolutt. Stortinget svarte med å erklære at vedta­ ket om statsrådenes adgang nå var gjeldende grunn­ lov. Vedtaket ble gjort med stort flertall den 9. juni etter tre dagers ordskifte. Selv om formen var mer for­ siktig enn de mest radikale hadde ønsket, var ingen i tvil om betydningen av det som var vedtatt. Opposi­ sjonen hadde samlet seg under Johan Sverdrups ledelse og erklært regjeringen krig.

Partiskillene var klare da det nyvalgte Stortinget møtte etter valget i 1879. Vikingen tar situa­ sjonen på komet i sin kommentar. En besluttsom venstrefylking står samlet bak Sverdnip og det rene norske flagget, med sparepolitikk og demokratiske refor­ mer på programmet. De konservative står mer nølende bak Selmer og unionsflagget. Sentmmsfløyen er redusert; men de få som er igjen, tiltrekkes åpenbart av oppo­ sisjonen. 1 1880 var det en ekstraordinær situasjon som varslet at oppgjøret næimet seg. Men partiskil­ lene skulle bli ved­ varende i det poli­ tiske systemet.

71

1 -

« S ykkeligere mennesker enn 80-årenes ungdom M ^ har aldrig eksistert,» mintes en kvinne som selv var ung i 1880-årene. Dette gjaldt slett ikke alle. Året 1879 markerte bunnivået fo r den økonomiske og sosiale krisen som hadde startet i midten av 1870-årene. De økonomiske nedgangs­ tidene fortsatte gjennom hele det nye tiåret. Like­ vel kom 1880-årene til å fremstå som et optimis­ tisk tiår. Nye muligheter dukket opp. Store ung­ domskull drog fra bygdene til industristedene, til utdannelsesinstitusjonene eller til Amerika. Industrien var i vekst, den politiske opposisjonen styrket sin stilling og gikk mot seier. Kulturelt var dette en blomstringtid, og norske diktere stod i sentrum fo r europeisk interesse. Samtidig var det et tiår preget av strid - om den politiske makten og om det kulturelle lederskapet. Embetsmennene måtte gi slipp på mye av sin makt; nye samfunns­ grupper gjorde seg gjeldende, og et nytt politisk regime overtok. Men mer enn en sosial revolusjon var det en kulturrevolusjon som foregikk. Striden stod om hele det gamle samfunnets orden og livssynsgrunnlag - om religiøs identitet, livsstil og språklig identitet.

Et folk Forrige oppslag: Røisheim turiststasjon i Bøverdalen i Lom i 1892, fotogra­ fert av Axel Lindahl. Røisheim med det maleriske tunet og bygningene fra 1700-tallet har mot­ tatt gjester siden 1858.1 dag er tun og by gninger fredet.

Etter at den ameri­ kanske Homesteadloven hadde gjort det mulig fo r enhver å kjøpe land, ble det drevet aktiv propa­ ganda for å få nord­ menn og andre euro­ peere til å bli jord­ eiere «overthere». Her er det staten Nebraska som forsøker å lokke til seg nye innbyggere. Nebraska var en ung stat med få inn­ byggere inntil Stillehavsbanen ble åpnet i 1867. Som så mange andre steder bidrog jernbanen til en eksplosiv økning i innvandringen. I løpet av de 20 årene fra 1870 til 1890 økte innbyggertallet med 750 prosent, fra vel 100 000 til over én million.

74

påvandring

I 1883 gikk den 25 år gamle Johannes Jensen fra Finnskogen om bord i en av de mange skutene som lå ved kai i Kristiania havn. I en koffert hadde han klær og noen få eiendeler. I lommen hadde han billett og litt penger. Det var alt han eide. Sammen med mange andre - de fleste unge menn som han selv - ville han prøve lykken over havet, i Amerika. Etter en lang sjø­ reise og en slitsom omstillingsperiode i det nye landet bosatte han seg i Minneapolis i Minnesota - også det i likhet med mange andre landsmenn. Vi vet ikke hvordan han skaffet seg levebrød her, men i Minne­ sota var det store skoger, og det er vel ikke utenkelig at Johannes var en av de mange nordmennene som drog på tømmerhugst. Skogsarbeid var han fortrolig med etter mange vintrer i skogen hjemme. Johannes kom fra småbruket Østre Lukashaugen på Finnskogen. Han var eldste sønn av forpakterne

Jens Henriksen og Kjersti Mattisdatter. Kort tid etter at han var reist, fulgte de yngre brødrene Henrik og Gustav etter. Henrik bosatte seg i Minneapolis, som broren. Gustav fant seg ikke til rette i det nye landet og vendte hjem etter noen år. 20 år etter Johannes drog også den yngste søsteren, Karen, av sted sam­ men med ektemannen. Også de slo seg ned i Minnea­ polis. Dermed var bre av seks søsken dratt av sted, og tre ble boende. En bror ble igjen som ugift ungkar i bygda, mens den yngste sønnen med tiden overtok som forpakter av foreldrenes småbruk. Johannes Jensen og hans søsken er typiske for sin generasjon. De eldste tilhørte de store fødselskullene fra slutten av 1850-årene som ble voksne i trengselsti­ den i slutten av 1870-årene. Fra før var det knapt med arbeid for den som ikke hadde jord å overta. Nå kom det nye, store ungdomskull som skulle konkurrere om mulighetene, og samtidig gjorde depresjonen det vanskeligere å finne arbeid i andre næringen 1 Solør førte fallende trelastpriser til innskrenkninger i skogs­ driften. Virkningene ble store både for høy og lav. Næringsdrivende som hadde svingt seg opp under de gode tidene, gikk konkurs. Mange tømmerarbeidere tapte det de hadde tjent og fant seg ikke nytt arbeid. Gjeld som folk normalt ikke ville ha problemer med å innfri, ble nå drevet inn gjennom utpanting. Johannes og hans søsken kom fra den delen av lan­ det der utvandringen var høyest fram til 1890, nemlig de indre østlandsamtene. Deretter var det Agder-fylkene og Rogaland som overtok ledelsen. Blant dem som utvandret i 1880-årene, var det også mange som i lik­ het med Johannes tilhørte det tallrike landbruksproletariatet. Men slett ikke alle kom fra så enkle kår som han. Riktignok var de fleste arbeidere, men ganske mange av dem var yngre sønner av selveiende gård­ brukere uten egen jord. Sammenlignet med tidligere utvandring var det også langt flere enslige som nå drog. Amerika ble et alternativ for mange. De eldste søn­ nene til Jens og Kjersti på Østre Lukashaugen var med i den andre store bølgen av masseutvandring. Den første hadde foregått i slutten av 1860-årene. Større utvandring enn det som nå foregikk, har det ikke vært fra Norge, verken før eller senere. Bølgen startet i 1880 og kulminerte i 1882. Bare i løpet av de bre årene fra 1880 til 1883 utvandret nesten 100 000 nordmenn. 1 antall tilsvarer det mer enn tre fjerdede­ ler av fødselsoverskuddet. De beste som drog av sted, bosatte seg for godt i det nye landet. Men det var også

ET FOLK PÅ VANDRING

en god del som vendte hjem igjen, slik Gustav Jensen gjorde. Det kunne være fordi de mistrivdes, eller for­ di de hadde skaffet seg penger eller kunnskaper de kunne investere i ny virksomhet hjemme. Etter en roligere periode i 1890-årene fulgte en ny bølge av masseutvandring like etter århundreskiftet. I denne bølgen drog Karen Jensen og mannen. 1 alt utvandret godt over en halv million nordmenn fra 1866 til 1905, et stort innhugg i en befolkning på rundt to millioner. I forhold til folketallet var dette langt flere enn i andre nordiske land. I Europa var det bare Irland som hadde en høyere utvandring i forhold til folketallet. Utvandringen til Amerika er et dramatisk innslag i norgeshistorien. Men det var ikke den eneste folke­ vandringen som foregikk. En og annen drog også til andre land - til Australia eller Canada - men de var ennå en ubetydelig gruppe. Langt flere var det som flyttet innenfor landets grenser på ja k t etter arbeids­ muligheter. En stadig vandring foregikk fra den ene bygda til den andre, fra bygd til by, fra innland til kyst, fra sør til nord. Vandringene avspeiler at dette både var trengselens og mulighetenes tidsalder. Det var trangt i hjembygda, men nye muligheter dukket opp andre steder, ikke minst over havet. Arbeidsvandringer var verken noe nytt eller uvan­ lig. Å søke seg arbeid utenfor bygda var heller ikke ensbetydende med å flytte for godt. Sesongvise arbeidsvandringer hørte til det tradisjonelle nærings­ livet. Omfanget økte i de siste generasjonene, med

sterkere press på jordbruksressursene og et voksende jordbruksproletariat. Det var ikke noe uvanlig i at ung­ dom og andre uten jord søkte seg ut av hjembygda for kortere eller lengre tid. Å ta tjeneste på en fremmed gård eller i byen var en vanlig måte å starte det voksne livsløpet på i årene før man dannet egen familie. Noen nye trekk dukket imidlertid opp i flyttemøns­ teret etter 1875. Aldri hadde så mange flyttet vekk fra hjembygda for godt, og aldri hadde så mange slått seg ned i byer og tettsteder. Strømmen fra bygdene og inn til byene var nesten like sterk som strømmen over havet. Samtidig avtok folkevandringen fra sør til nord i landet, som hadde vært omfattende tidligere i århundret. Industri, handel, anlegg og undervisning bød på nye arbeidsmuligheter og gjorde det fristende å forlate en overbefolket landsbygd. Resultatet ble en utflating av den sterke befolkningsveksten på bygde­ ne. I mange bygder gikk folketallet til og med tilbake. Det er dermed ingen overdrivelse å si at det i disse årene foregikk en flukt fra landsbygda. Nettoutflyt­ tingen var særlig stor i årene mellom 1875 og 1890. Det ble bedre plass på bygdene, mens det vokste fram nye samfunn av nordmenn andre steder. Av alle som reiste fra bygdene, drog 60 prosent til Amerika og 40 prosent til byen. På den andre siden av havet dannet norsk-amerikanerne egne kolonier. I Norge økte fol­ ketallet kraftig i byer og tettsteder, og innflytterne satte mange steder sitt preg på bylivet. En del av dem som kom til byen, brøt senere opp og drog videre over havet til Amerika. Likevel var tilflytningen stor

Emigrantskipet «Montebello» ved avreisen fra Kristiania havn i 1903. Den tredje store bølgen av masseutvandring fant sted i årene under og like etter århundreskiftet. I disse årene ble Norge rammet av en ny nedgangskon­ junktur med stigende arbeidsløshet. Dår­ lige tider i hjem­ landet var langtfra den eneste grunnen til at folk drog til Amerika, men det er ingen tvil om at også dette påvirket reise­ lysten.

75

DET VOLDER LITT RABALDER

Sammenlignet med andre europeiske land hadde Norge et høyt kvinneoverskudd omkring århundreskiftet, særlig blant unge voksne. Diagrammet viser kjønnsfordel­ ingen i aldersgruppen 20-40 år. Mange forhold kunne bidra til å skape et underskudd av menn, ikke minst krig og arbeids­ ulykker. I Norge omkom mange yngre menn på havet som sjøfolk eller fiskere. Men når kvinneoverskuddet var så stort i denne aldersgruppen i 1900, skyldtes det i første rekke masseutvandringen til Amerika i de foregående tiårene.

Befolkningens kjønnssammenset­ ning mellom 1865 og 1910. Et visst kvinneoverskudd i befolkningen er normalt, fordi døde­ ligheten er høyere blant gutter og menn i alle aldersgrupper. I siste halvdel av 1800-tallet ble kvinneov erskuddet høyere enn normalt; legg merke til den bratte stigningen for byene. 1 1910 var det nesten 1200 kvinner pr. 1000 menn i landets bybefolk­ ning. I byene var kvinneoverskuddet enda større, godt over 1300 kvinner pr. 1000 menn i 1910.

76

mann i aldersgruppen mellom 20 og 30 år. Et resultat ble tydelig nedgang i giftemålshyppigheten og der­ med i fødselstallene. Et annet resultat var en økende andel av ugifte kvinner som måtte finne seg livsopp­ hold utenfor den tradisjonelle familieøkonomien. Videre i dette kapitlet skal vi se nærmere på bak­ grunnen for de store folkevandringene. Hva var det som hkk så mange til å bryte opp fra det stabile byg­ desamfunnet der slekten hadde holdt til i generasjo­ ner? Hvilke følger hkk folkevandringene for det nor­ ske samfunnet?

K v in n e r pr. 1 0 0 0 m e n n

Flukten fr a landsbygda

F in la n d

T y sk la n d

Ir la n d

S ve rig e

D an m ark

N o rg e

nok til å sikre en sterk befolkningstilvekst i byene. Utvandringen og de innenlandske vandringene fikk store konsekvenser for samfunnsutviklingen i Norge. Utvandringen dempet befolkningspresset. De som drog over havet mellom 1870 og 1905, tilsvarte rundt regnet halvparten av den naturlig befolkningsøkning­ en. Av disse var ungdommen i flertall, og nesten 60 prosent var menn. Folkevandringen fra bygdene til byer og tettsteder fikk betydning for bosetningsmønsteret i landet og for næringsgrunnlaget. Ubalansen mellom kjønn var nesten like markert i denne strøm­ men som blant utvandrerne, men med den forskjellen at her dominerte de unge kvinnene. Særlig mange kvinner flyttet til byene i begynnelsen av 1880-årene og i det første femåret etter århundreskiftet, nettopp de periodene da utvandringen var sterkest. Sammen skapte de to folkevandringene en ubalan­ se i alders- og kjønnssammensetningen som satte sitt preg på de sosiale forholdene i Norge i lang tid. De som drog fra bygdene, var folk i sin beste alder uten utsikter til jord. Noen bygder ble nesten tømt for ungdom. Barn og gamle kom til å utgjøre en langt større andel av befolkningen, mens det store jordbruksproletariatet mer eller mindre forsvant. Sosialt ble bygdene derfor mer ensartet enn før. På den andre siden vokste arbeiderklassen og middelstanden i byene. Innslaget av unge og uetablerte mennesker i gifteferdig alder økte, og særlig mange var de unge kvinnene. Den sterkere utvandringen av menn forsterket kvinneoverskuddet i befolkningen og skapte en nesten dramatisk ubalanse i byene. I Kristiania var det i 1890 140 kvinner for hver 100.

Presset på bygdene omkring 1880 skyldtes sammen­ fall av en rekke forhold og hang nøye sammen med en økende markedsøkonomi. Tidligere i århundret hadde den sterke folkeveksten skapt overbefolkning i bygde­ ne, med maksimal utnyttelse av ressursene som følge. Men dette skapte også betingelser for vekst i andre næringer, som var avhengig av arbeidskraft. Mange eiendomsløse forlot jordbruket til fordel for bedre betalt arbeid i industri eller anlegg, fiske eller skips­ fart. Helt fra midten av århundret pågikk en utvikling der jordbruket etter hvert tapte i konkurransen om arbeidskraften. Store deler av landbruksproletariatet forsvant. Arbeidslønningene økte og presset fram en omlegging av driften. Samtidig skapte veksten i andre næringer også et økende marked for jordbrukspro­ dukter, særlig i nærheten av byer og tettsteder. I de rike jordbruksdistriktene hadde det lenge foregått en tilpasning til marked og pengeøkonomi.

ET FOLK PÅ VANDRING

Marie Hauges maleri «Husmanns­ folk på hjemveien» ble malt i 1896 og henger i dag i Nasjonalgalleriet. I siste halvdel av 1800-tallet ble situasjonen på bygdene snudd fra overbefolkning til mangel på arbeids­ kraft. Antall hus­ menn, dagarbeidere og tjenestefolk gikk tilbake. For dem som ikke forlot hjem­ bygda, ble forhol­ dene romsligere enn før. Lønningene økte og mulighetene til å finne seg annet arbeid ble større. Bøndene opplevde dette som økende kravmentalitet. For dem som reiste, var Amerika én mulig­ het, men det var også mange alter­ native arbeidsplasser i Norge. Dette skapte ny velstand, men gjorde også bygdesam­ funnet utsatt for konjunktursvingninger. Høykon­ junkturen i begynnelsen av 1870-årene hadde gitt gode inntekter og lokket mange til å låne og investere

i maskiner eller nye driftsbygningen For bønder med store lån kom derfor depresjonen som et hardt slag. Gjeldsbyrden ble særlig tung å bære for alle som hadde satset på kornproduksjon for salg. Resultatet var en gjeldskrise med dramatisk økning i antallet tvangsauksjoner. Gjeldskrisen nådde toppen i 1880, kort tid før masseutvandringen startet. Problemene i jordbruket var omfattende og sam­ mensatte. Men noen generell konjunkturkrise kan man knapt snakke om. Både forløp og årsaker vari­ erte. Konjunkturkrisen rammet de delene av jordbru­ ket som baserte seg på salg. Omleggingen til et mer intensivt salgsjordbruk var kommet lengst i de rikere østlands- og trøndelagsbygdene. Men heller ikke her fikk konjunkturomslaget samme virkning for alle. Prisfallet på korn og maskiner var en fordel for dem som satset på fedrift og ikke hadde store lån. Kombi­ nert med mangel på arbeidskraft ble dette en viktig spore til å investere i slåmaskiner og annen arbeidssparende teknologi. I fjell- og fjordbygdene gikk omleggingen av jord­ bruket langsommere og virkningene av den generelle depresjonen var mildere. Fortsatt dominerte det arbeidskraftskrevende høstingsjordbruket. Åkerbruket var begrenset og husdyrholdet basert på naturlige bei­ ter og en omfattende forhøsting i fjell og utmark. Dette var en driftsform som krevde mye arbeidskraft. Men fortjenesten var liten og i stor grad basert på naturalier.

Lønnsutvikling for tjenestefolk av begge kjønn 1870-1910. Både for tjeneste­ piker og tjeneste­ karer økte årslønnen i løpet av denne perioden. Vi ser at de økonomiske konjunkturene på­ virket lønnsutvik­ lingen. Krisen fra 1875 førte til lønnsnedgangfor tjeneste­ folk på bygdene, særlig markert for­ menn. Derimot slo krisen etter år­ hundreskiftet særlig ut i byene.

77

DET VOLDER LITT RABALDER

Når en familie drog av sted til Amerika, angikk det hele bygda. Som regel kjente alle noen som allerede hadde reist av gårde, og blant dem som ble igjen, fantes Amerika hele tiden som en mulighet. Her er det folket på plassen Sælebote i Veggli i Numedal som skal av sted. Året er 1895, og grannene har møtt fram fo r å ta avskjed.

Fjellbøndene hadde små muligheter til å konkurrere om arbeidskraften. Driften var basert på et overskudd av arbeidskraft som nøyde seg med lite. De økende lønningene i jordbruket gjorde forholdene vanskelige­ re også her. Men enda større problemer skapte det at ungdommen drog fra bygdene. Etter at masseutvandringen satte inn for fullt, var det mangel på arbeids­ kraft som ble det fremste krisetegnet for bøndene. Situasjonen i jordbruket gav gode grunner til å se seg om etter andre muligheter både for bønder og for de mange eiendomsløse på bygdene. Samtidig er dette bare én side av saken. For å bryte opp fra hjembygda måtte man også ha en tro på at mulighetene var bedre andre steder. Hvilke alternativer var det så som fantes? Tidligere i århundret hadde mange flyttet fra overbefolkede bygder sørpå til mer befolkningsfattige områder av landet med rikt fiske og tilgjengelig jord. Dette var bakgrunnen for den sterke tilstrømningen til Nord-Norge. Tilflyttingen til Finnmark var høyere enn til noe annet amt. I Tromsø amt var hele bygder befolket av innvandrere sørfra. Omkring 1880 var mulighetene i nord i ferd med å bli uttømt, og vand­ ringene tok nye veier. Et gammelt alternativ var å dra til kystområder der fiske og skipsfart kunne gi arbeidsmuligheter. Så lenge fisket var bra og skips­ farten blomstret, var dette et godt alternativ. Også anleggsarbeid gav gode muligheter for sterke og uetablerte mannfolk som lett kunne flytte og dra dit det var arbeid å finne. For unge kvinner var det nær­

78

liggende å bli tjenestepiker i en annen bygd eller i byen. Dessuten skaffet både menn og kvinner seg arbeid i industrien. Omkring 1880 var mange av disse mulighetene ikke lenger så tiltrekkende. Men fortsatt var det behov for arbeidskraft i industri og anlegg, handel og undervisning. Det gikk en jevn strøm av folk fra landsbygda til byer og tettsteder. Samtidig var Ameri­ ka et alternativ som fristet stadig flere unge mennes­ ker uten familieforpliktelser.

Der mulighetene var hest Undersøkelser av flyttemønstre kan fortelle mye om hvilke alternativer som ble foretrukket eller ansett som mest realistiske. Ikke overraskende viser det seg at folk helst søkte seg til de mulighetene som lå nær­ mest. Skipsfarten skaffet arbeid til ungdom fra Roga­ land og Agder. De som kom fra bygder i nærheten av byer og tettsteder, søkte gjerne tjeneste i byen. For ungdom i fjell- og fjordbygdene var veien kortere til kysten, der fiske og sjøfart gav arbeidsmuligheter. Ledig arbeidskraft fra bygdene omkring var overalt en viktig forutsetning for etablering av industri. Til storbyen Kristiania kom det folk fra hele landet og fra de svenske grensebyene. Men særlig sterk var innvandringen fra de nærliggende bygdene i Aker, Romerike, Asker og Bærum. De fleste fulgte reiseruter som det var tradisjon for

ET FOLK PÅ VANDRING

i bygda, og valgte miljøer der det allerede fantes slekt eller sambygdinger. Dette gjaldt i stor grad også for utvandringen. 1 mang en fjellbygd var det rett og slett Amerika som var mest nærliggende. Selv om reisen over havet var lang, kostbar og risikabel, var ikke det fremmede landet så ukjent som man kanskje skulle tro. Mange hadde dratt i forveien. I bygder som hadde hatt stor utvandring tidligere i århundret, var det knapt én som ikke hadde en slektning som hadde reist foran. Mange sendte også billett hjem for å hjel­ pe slekt og venner til å komme etter. Også sambyg­ dinger var det mange av, gjerne hele samfunn av folk som kjente hverandre fra gamlelandet. Gjennom brev, aviser eller personlige beretninger fra dem som kom tilbake, hadde folk hjemme rik kunnskap om forholdene i det nye landet. Avstanden til Minnesota eller Chicago kunne dermed oppleves som mindre enn avstanden til kysten eller hovedstaden. Et typisk utvandringsmønster finner vi i fjellbygda Tinn i Telemark. Som en rekke andre avsidesliggende bygder ble den i enkelte perioder nærmest tappet for arbeidskraft. Under masseutvandringen i begynnel­ sen av 1880-årene gikk folketallet tilbake. Den største gruppen som forlot bygda, var ungdom - en fjerdedel av de voksne utvandrerne var mellom 20 og 24 år. Av disse var nesten 70 prosent menn, og en klar overvekt hadde gårdbrukerbakgrunn. Derimot spilte byen og industrien liten rolle for dem som søkte arbeid i Tinn. Av dem som flyttet til andre steder i landet, drog de fleste til nabobygdene eller til Vestlandet. Også fra Randaberg på Nord-Jæren reiste de unge mennene av gårde i stort antall. Den første masseutvandring fant sted etter 1871, da silda forsvant fra kysten. De fleste som drog, var unge bondegutter fra middels velstående familier. Også i hjemdistriktet var det gode arbeidsmuligheter for menn, både i fiske, skipsfart og industri. Derimot var det lite arbeid for kvinnene, som i stor grad ble tilbake i bygda. Resul­ tatet ble en bygd som nesten var tømt for mannlig arbeidskraft og med et betydelig kvinneoverskudd.

Helt annerledes var det i Ullensaker i Akershus amt. Herfra drog flere kvinner enn menn av gårde. Menne­ ne hadde lettere for å skaffe seg arbeid i hjembygda, mens kvinnene fant arbeid i distriktet omkring, og særlig Kristiania. Uansett om man søkte arbeid i hjemlandet eller drog over havet, så gjaldt det at vandringene svingte med konjunkturene. Den første bølgen av masseutvandring fant sted under krisen i slutten av 60-årene. Da fremstod Amerika som mulighetenes land etter at den såkalte homesteadloven innførte fri eiendomsrett til jord i 1862. Enhver som ville bosette seg og drive jord­ bruk, fikk 650 mål jord til odel og eie. Men folk hjem­ me fikk raskt beskjed når tidene var dårlige i Amerika. Børskrakket i New York i 1873 fikk en nesten umid­ delbar virkning på strømmen av innvandrere. Noen år senere satte den hjemlige depresjonen inn. Fiskeriene gikk tilbake, bynæringene ble ram­ met av krise, og den gamle skipsfartsnæringen stod foran sammenbrudd. For de nye, store ungdomskul­ lene så det ikke lyst ut. I Amerika, derimot, snudde konjunkturene i 1878, og igjen kom meldinger hjem om gode muligheter «over there». Industriproduk­ sjonen vokste, nye jernbanelinjer ble bygd, jord ­ bruksproduksjonen økte og gav gode fortjenester. Samtidig ble områder lenger vest i Amerika åpnet for nydyrking og bosetting. Meldingene om den nye høy­ konjunkturen i Amerika nådde folk på samme tid som antallet tvangsauksjoner på bygdene nådde høy­ depunktet. Kort tid etter startet den andre bølgen av masseu tvandring. Blant historikere har det vært diskutert hva som var den viktigste grunnen til at folk drog til Amerika. Var det dårlige tider i hjemlandet, eller var det nye muligheter på den andre siden av havet? Svaret er naturligvis sammensatt. Motivene varierte, både fra individ til individ og fra periode til periode. Allment kan vi likevel fastslå at det ikke var ren nød som fikk folk til å reise fra bygdene. Barkebrødtiden var over, og for den som ville nøye seg med liten fortjeneste, var det arbeid å få på bygdene. Folk drog fra bygdene fordi de trodde det var bed­ re muligheter andre steder. Lønningene i det tradisjo­ nelle jordbruket var lave og avkastningen mange ste­ der dårlig. Både konjunkturer og tradisjonen blant slekt og i hjembygd spilte inn på flyttemønsteret. Man drog til steder der man trodde mulighetene var best og risikoen minst. Etter at utvandringen hadde foregått i flere generasjoner, var reisen ikke lenger noe særlig dristig skritt å ta. Også egen økonomisk evne hadde betydning. Reisen over havet var dyr, og de som ikke fikk billett fra slektninger i Amerika, måtte skaffe pengene selv. Trolig var dette en av grun­ nene til at det var flere gårdbrukersønner enn husmannssønner som for. Kvinner og husmannssønner tok seg isteden arbeid i byen. For den som ikke klar-

Svingninger i ut­ vandringen fra 1870 til 1905. Diagram­ met viser tydelig de tre store utvandringsbølgene. Den første var i ferd med å avta i 1870. Den andre nådde sitt høydepunkt i begynnelsen av 1880-årene. I løpet av fire år drog nesten 100 000 nordmenn fra landet. Den tredje bølgen kom like etter århundreskiftet.

79

DET VOLDER LITT RABALDER

«Møtet med byen» har Wilse kalt dette håndkolorerte foto­ grafiet fra Lakkegata i Kristiania omkring århundre­ skiftet. Her ferdes folk av mange slag, flere av dem inn­ flyttere. Men mange er her også på kor­ tere besøk, som denne bonden med kyr.

Motstående side: Wilhelm Peters’ kjente maleri, «Hjula Væveri», fra 1886 er et av de få som viser produksjonshallene på veveriet. Fabrikk­ bygningen ved Hjula-fossen stod ferdig i 1855.11885 var det omkring 600 arbeidere ansatt på fabrikken. Minst 75 prosent av dem var kvinner. Bildet er malt på oppdrag av fabrikkeierne like etter at det var mon­ tert nytt overlys i fabrikklokalet. Det moderne fabrikk­ lokalet gjorde et overveldende inn­ trykk på besøkende. «Det skarpe Over­ lys, som fra et umaadelig Glastag, der dcekker over Salen, kastes ned paa Vævstolene og Arbejderskene, giver det hele en livlig og munter Kolorit. Alle disse Vævstolene synes at arbejde omkap, saa travelt har de,» skrev Norsk Ugeskrift i 1884.

80

te å skaffe penger nok til en Amerika-billett, var det det nest beste alternativet.

Ungdommen drar til byen Mellom 1875 og 1900 økte befolkningen kraftig i norske byer og tettsteder. Selv om mange utvandret fra byene, var det enda flere som kom tilreisende, slik at resultatet alt i alt ble befolkningsvekst. For landet som helhet stod byene for nesten 90 prosent av befolkningsøkningen i disse 25 årene. Byutviklingen foregikk over hele landet og avspei­ ler endringer i samfunnsstruktur og næringsliv. I inn­ landet vokste det fram nye tettsteder i jernbaneutbyggingens kjølvann. Tynset og Rena var nye stasjons­

byer som oppsto etter at Rørosbanen ble åpnet i 1877. Kommunikasjonene preget også tettstedsutviklingen langs nordlandskysten, der hurtigruta fikk sine anløpssteder fra 1893. Også industri, fiske og gruve­ drift var utgangspunkt for nye tettsteder og vekst i gamle. Allerede tidligere hadde Tinfos Træsliberi og sagbruk dannet grunnlag for den første byveksten på Notodden. Stasjonsbyen Lillestrøm ble et senter for trelastindustrien i distriktet og mer enn tredoblet sitt folketall mellom 1875 og 1890. Det gamle kirke­ stedet på Hemnesberget ytterst i Ranafjorden ble et senter der lofotfarerne fra Rana oppbevarte båt og redskap. Narvik var navnet på en enkelt gård da et engelsk-svensk selskap startet utbyggingen av jern ­ banen til Kiruna i 1883.

ET FOLK PÅ VANDRING

Den sterkeste by- og tettstedsutviklingen fant sted i amtene omkring Kristianiafjorden. Halvparten av den samlede norske bybefolkningen var bosatt her. 1 sentrum lå Kristiania, som var landets eneste storby med 100 000 innbyggere i 1875. Den kraftige veksten fortsatte fram til århundreskiftet, eller rettere sagt til 1899, da det økonomiske krakket startet en bølge av utvandring fra byen. Befolkningen var da økt til en kvart million. Kristiania var en by av innflyttere. Fra 1875 utgjor­ de de et flertall i bybefolkningen og satte sitt preg både på arbeidsliv og gatebilde. Noen var født i andre byer, men de aller fleste kom fra bygdene omkring. Avstanden var ofte så kort at de beholdt en regelmes­ sig kontakt med hjembygda. I byen kunne de skille seg ut både når det gjaldt klesdrakt, livsstil og dialekt. Noen organiserte seg for å holde hjembygdskulturen ved like. Telelaget var først ute i 1883, senere kom det mange bygdelag. Men de fleste forsøkte å tilpasse seg bymiljøet - mange fikk også viktige stillinger i byens liv. Innflytterne kom til å prege arbeiderforstedene på østkanten. I denne perioden ble det skarpe skillet mellom østkanten og vestkanten skapt, for folk flest kom de nesten til å fremstå som to forskjellige byer. Storbylivet var hardt nok for mange som kom inn fra bygdene. Stort sett måtte de finne seg i å stille bak innfødte byfolk i konkurransen om arbeidet og ofte ta til takke med tilfeldig arbeid eller håndverk som var dårligere betalt. Lønningene var ikke høye i forhold til det det kostet å leve i byen. Boligbyggingen holdt ikke tritt med den sterke byveksten; trangboddhet og bolignød hørte til dagens orden. Det var ikke uvanlig at en arbeiderfamilie på sju-åtte personer måtte finne seg til rette på ett rom og dele kjøkken med en annen familie. Mange bodde også i usunne kjellerrom der fuktighet og mangel på dagslys var en hard påkjen­ ning. Arbeiderstrøkene på østkanten ble hjemsøkt av mange slags sykdommer. Mange unge døde av tuber­ kulose, og småbarnsdødeligheten var til tider drama­ tisk høy. Bylivet bød også på fristelser av mange slag, og for en del ble drukkenskap en viktig grunn til so­ sial nød. Slik flyttemønsteret var, måtte Kristiania bli en ungdomsby og en kvinneby. Mange levde alene. I 1875 bestod hver fjerde husstand i byen av bare én person; 20 år senere gjaldt det for nesten halvparten. De fleste som levde alene, var menn. Blant kvinnene var det vanligere å inngå i en større husstand, som tjenestejente eller som losjerende med full kost. Med kvinneflertall blant innflytterne og flest menn blant dem som utvandret, økte kvinneoverskuddet i byen. Det representerte en kraftig utfordring for et tradisjonelt kjønnsrollemønster. Sannsynligheten for at en ung kvinne ville komme til å leve ugift hele livet, var forholdsvis stor. En som giftet seg, måtte på

Diagrammet viser veksten i byer og tettbygde strøk. Utflyt­ tingen fra bygdene var særlig stor mel­ lom 1876 og 1890, da også utvandringen var høy. 11890-årene avtok utvandrin­ gen, mens annen flyt­ ting holdt seg kon­ stant. Bybefolknin­ gen økte. Etter år­ hundreskiftet tiltok utvandringen igjen, mens flyttingen fra bygd til by avtok.

81

DET VOLDER LITT RABALDER

Utvandring fra lan­ dets amter i de tre store utvandringsbølgene. Fram til 1890 var det de indre østlandsamtene som hadde den høyeste utvandrin­ gen. Fra slutten av århundret tok de to sørlands-amtene og Stavanger amt over som de viktigste utvandringsdistriktene. Også i Nord­ lands amt var ut­ vandringen sterkt økende. Legg også merke til den økte utvandringen fra de store hyene. De fleste som utvandret kom fortsatt fra bygdene, men etter 1870 var utvandringshyppighetenfra byene større.

Utvandringen fra enkelte europeiske land mellom 1870 og 1905.1 antall emi­ granter var den nor­ ske utvandringen ikke stor. Men målt i forhold til befolk­ ningen i hjemlandet var den blant de høyeste i Europa. Bare Irland hadde flere emigranter enn Norge i forhold til folketallet.

82

O p p la n d H e d m a rk B u sk e ru d 18 6 6 - 7 5 1 8 7 6 -9 0 1 9 0 1 -1 0

S o g n o g F jord a n e A k e rsh u s T e le m a rk H o r d a la n d K ristia n ia b y R o g a la n d N o rd -T rø n d e la g S ø r-T rø n d e la g N o rd la n d Ø stfo ld V e stfo ld M ø re F in n m a rk V e st-A g d e r A u s t-A g d e r T ro m s B ergen by

A n ta ll e m ig r a n te r

5000

sin side regne med å bli enke, mange til og med før fylte 50 år. Blant middelaldrende kvinner var det ingen selvfølge å leve i ekteskap, slik de rådende opp­ fatningene om kvinners bestemmelse og livsløp tilsa. Samtidig var det mindre behov for kvinnearbeid innenfor familien. Byhusholdningene kjøpte mange varer som tidligere hadde vært produsert hjemme, dermed ble det færre oppgaver for ugifte tanter og døtre. En tallrik gruppe av kvinner måtte finne seg andre kilder til livsoppholdet enn den tradisjonelle familieøkonomien. Særlig ille ute var kvinner som hadde eneansvaret for en familie. De skulle skaffe inntekter nok til for­ sørgelsen og samtidig ha omsorg for barn. Det var ikke rent få som var i en slik situasjon - enker, ugifte mødre, og forlatte kvinner. Mer eller mindre alene om ansvaret var også gifte kvinner som måtte overta forsørgelsen når mannen var arbeidsløs, syk eller alkoholisert. Alle disse gruppene var kvinner som trengte høy­ ere inntekter, men som på grunn av dobbeltansvaret hadde enda færre muligheter på arbeidsmarkedet enn ugifte kvinner. Å være tjenestejente var ikke forenlig med omsorg for egen familie. Derfor var det unge og ugifte som dominerte i dette yrket. Langt på vei var dette også tilfelle i fabrikkindustrien. Tilbake stod søm eller andre former for småindustri. Mange vasket for andre eller tok imot klær til reparasjon eller stry­ king. Mye av dette arbeidet kunne foregå hjemme, der man kunne tilpasse arbeidsrytmen til de hjemlige krav. Men fortjenesten var ikke høy, og mange måtte ha hjelp fra slekt eller fattigkasse for å klare seg.

15 0 0 0

20 000

251

30 0 0 0

Over havet Masseutvandringen fra 1860-årene skiller seg på noen viktige punkter fra utvandringen tidligere i århundret. Mer enn før var det de unge og uetablerte som forlot landet; tidligere hadde det vært familiene som dominerte. Dessuten økte utvandringen fra by­ ene; i forhold til folketallet var det nå langt flere som

ET FOLK PÅ VANDRING

Diagrammet viser spredningen av den norske bosetningen i de amerikanske sta­ tene. De sentrale sta­ tene i Midtvesten har den største norskfød­ te befolkningen gjen­ nom hele perioden fra 1870 til 1910. Men både New York og vestkyststatene Washington og Cali­ fornia få r en økende norsk bosetning etter 1870.

M in n e so ta W is c o n s in

1870 1890 1910

Illin o is N o rth D a k o t a Io w a S o u th D a k o t a W a s h in g to n N e w Y o rk M ic h ig a n C a lifo rn ia

1

1

.

Hi

|

wmm

i

1 |

■1:1— m - i LO

II 1

Alle a n d r e sta te r A n ta ll n o rsk fø d te

50000

dro herfra enn fra bygdene. Utvandrerne hadde også en mer sammensatt bakgrunn enn før. De fleste kom fra landsbygda, men flere hadde opplæring i et yrke eller erfaring fra annet arbeid enn jordbruksarbeid. Tre grupper dominerte blant dem som utvandret fra Kristiania i 1880-årene: håndverkere, løsarbeidere og tjenestejenter. De fleste hadde bodd i byen i kort tid, mange for å tjene penger til reisen. Informasjon om forholdene i Amerika ble spredt av norskamerikanere som var hjemme på besøk. Enkelte kunne drive ren propaganda for det nye hjemlandet for så å ta med seg en hel gruppe sambyg­ dinger tilbake. I avisene fant man mye stoff, både opplysningsartikler og annonser fra agenter som ville selge billetter eller norskamerikanere som tilbød rei­ sefølge over havet. Selv barn var fortrolig med navn

som Dakota og Minnesota og visste noe om forholde­ ne på prærien. «Der høyt oppe i fjellbygda stod vi i en livlig kulturforbindelse med Amerika; meldingene derfra gav livet større synskrets, gav fantasien næring.» Dette forteller professor Didrik Arup Seip fra sin oppvekst i Åseral øverst i Mandalen. Veien til de nye mulighetene og det nye hjemlan­

150000

200000

250 000

det startet med en lang og strabasiøs sjøreise. Etter 1875 hadde dampskipene utkonkurrert seilskutene på denne strekningen, og reisen tok under tre uker. Den vanligste ruten gikk over Liverpool og videre med en av atlanterhavsdamperne til New York. Fra 1880-årene var det også mulig å reise direkte fra Kris­ tiania til New York. Dette kortet reisetiden ned til ca. to uker. En del kom aldri lenger. Men for de fleste gikk reisen videre fra New York med båt langs Hudson-elven til de store sjøene eller med tog til Chicago. Dermed var de i Midtvesten, der de viktigste norske bosetningene lå. Prisene for reisen varierte med markedet. Høyest var de i begynnelsen av 1880-årene, da utvandringen var på sitt høyeste. På den andre siden kom det et markert prisfall først i 1890-årene, etter at utvand­ ringen var begynt å avta. 1 1880 kostet det 110 kroner å reise til New York med dampskip. En reise til SørMinnesota kostet 210 kroner. Selv om maten om bord var inkludert i prisen, var dette en stor investering. For en mannlig dagarbeider kostet billetten til New York opp mot en årslønn, og for en tjenestejente nes­ ten halvannen årslønn. De som eide noe, måtte selge alt de hadde for å finansiere reisen. Familiefolk kun­ ne selge løsøre på auksjon, ja, gården også om de hadde en. Men uetablert ungdom som ingenting eide, måtte finne andre utveier. Noen baserte seg på lån fra folk i hjembygda; atskillig flere fikk billett sendt fra Amerika. Det kunne enten være slektninger som ville hjelpe til, eller en farmer som gav forskudd på lønn og dermed skaffet seg arbeidshjelp. Ute i 1880-årene hadde godt over halvparten av emigrantene billetter som var betalt på forhånd. Vel fremme ble mange tatt imot av slektninger eller sambygdinger som sørget for husvære den første tiden og hjalp dem til å finne arbeid. Også de som kom på egen hånd, fikk gjerne hjelp av etablerte norskamerikanere. 1 Chicago fikk de adresser på folk de kunne oppsøke for å få hjelp til å finne arbeid eller råd om hvor det var lurt å dra.

Forholdet mellom fødselsoverskudd og utvandring 1870 og 1910. Fødselsover­ skuddet regnes ut ved å trekke antall døde i et år fra antallet fødte. Vi ser hvor stort innhugg utvandringen gjorde i den norske befolk­ ningen. Under utvandringstoppene i begynnelsen av 1880-årene og i de første årene etter århundreskiftet for­ svant mer enn 75 prosent av fødselsoverskuddet. I ett enkelt år, 1882, var utvandringen til og med høyere enn fødselsoverskuddet. Befolkningsøkningen i denne perioden ble dermed atskillig mindre enn den ville ha vært uten utvan­ dring. 83

DET VOLDER LITT RABALDER

elven i Vest-Canada i 1896 og senere i Alaska. Fra 1880-årene slo stadig flere seg ned i byer. Tendensen var som hjemme, og omkring århundreskiftet var en femtedel av norskamerikanerne byfolk. Mange søkte arbeid i fag de kjente fra Norge, som anleggsarbeide­ re, sjøfolk, industriarbeidere og tjenestejenter. Familiebånd og bygdesamhold hadde spilt en stor rolle i den norske utvandringen og preget ofte de nye bosetningene. Det samme mønsteret gjentok seg også i byene. 1 Chicago var det en stor vossekoloni. Sørlendinger og rogalendinger samlet seg i Brooklyn, mens sunnmøringer og nordlendinger preget den norske bosetningen i Seattle. Svært ofte kom det hjemlige næringsgrunnlaget til å sette preg på de nye bosetningene. Brooklyn ble sjøfolkenes hjemsted, mens folk fra østlandsbygdene tok arbeid på sagbruk og høvlerier. Tilsvarende trakk det rike hsket utenfor Seattle til seg innvandrere fra Møre og Nordland. Den nasjonale kulturbakgrunnen fortsatte å spille en viktig rolle i det nye hjemlandet. Norske innvand­ rere la vekt på å holde på språk, tro og tradisjoner. 17. mai ble ofte feiret. Innvandrerne grunnla egne norske kirkesamfunn og menigheter; også striden mellom høykirkelige og lavkirkelige brakte de med seg fra hjemlandet. Bare Chicago fikk elleve lutherske Fotografen Anders B. Wilse (18651949) til hest på den amerikanske præ­ rien. Wilse reiste til Amerika i 1884 etter å ha tatt eksamen ved den tekniske skolen i Horten. To år senere kjøpte han sitt første fotografi­ apparat. I USA arbeidet han som jernbaneingeniør og karttegner, fø r han vendte tilbake til Norge i 1901 og etablerte seg som fotograf i Kristiania. Snart ble han viden kjent som landets store landskaps- og turistfotograf.

84

Det norske Amerika Sammenlignet med innvandrere fra andre nordiske land bodde nordmennene konsentrert. I valg av nytt hjemsted viste de også en større forkjærlighet for jordbruk og landlige omgivelser. De viktigste norske bosetningene vokste fram i Minnesota, W isconsin og Illinois. Men i 1880-årene var det ikke lenger enkelt å få jord i W isconsin. Ennå var det noe jord i Minne­ sota, men behovet for nye områder å kolonisere var stort. Strømmen til Minnesota og de andre Midtvestenstatene fortsatte etter at masseutvandringen satte inn. Selv om utsiktene til å få egen jord ikke lenger var like gode, var det trygt å vite at man kom til slekt­ ninger og sambygdinger. Men et økende antall nybyggere fortsatte videre vestover, der bosetningen ennå var sparsom og mulighetene rikere. Etter hvert som jernbanen ble bygd ut, ble nye områder åpnet for bosetting. Innvandringen til Dakota skjøt fart i løpet av 1870-årene, og Nord-Dakota ble snart den nors­ keste av alle amerikanske stater. Fra 1880-årene begynte nordmenn å dra til statene i nordvest, etter at jernbanen var ført helt fram til Seattle. Med en voksende norsk innvandrerbefolkning ble yrkes- og bosetningsmønsteret mer variert. Ungdom­ men lot seg friste også av andre muligheter vestpå anleggsarbeid på jernbanen, skogsarbeid i Montana og fiske på vestkysten. Det var også de som fulgte med i rushet mot vest etter gullfunnet i Klondyke-

En kvinne i Amerika For kvinner kunne den nye verden by på nye muligheter. En av dem som erfarte dette, var Agnes Mathilde Wergeland. Hun var den første kvinnen i Norge som tok doktorgraden og skapte seg en akademisk karriere i USA. Selv om hun kom fra en ansett familie, var foreldrene ikke vel­ stående. Venners hjelp måtte til for å skaffe henne utdannelse. Som mange kvinner fra samme sosia­ le sjikt begynte hun på Nissens guvernanteskole for å bli lærerinne. Etter skolen klarte hun å skra­ pe sammen penger til et to års opphold i Tysk­ land. Her traff hun professor Konrad Maurer, som inspirerte henne til å studere historie. Da de opp­ sparte midlene tok slutt, måtte hun vende hjem igjen i 1885 uten å ha fullført studiene. I Kristia­ nia forsøkte hun å bli ansatt som lærerinne, men ble avvist fordi hun var for radikal. Igjen måtte venner tre støttende til. Denne gangen var det professor Maurer og forfatteren Margrete Vullum som sørget for at hun fikk råd til å reise ut igjen. I 1888 tok hun den filosofiske doktorgraden i Ziirich på et rettshistorisk emne fra norsk middel­ alder. To år senere drog hun av sted for å bli sti­ pendiat ved pikecolleget Bryn Mawr i Pennsylvania. I 1902, 45 år gammel, ble hun kalt til stilling ved statsuniversitetet i Wyoming. Der bodde hun resten av sitt liv og underviste i historie og fransk. Dermed fikk hun også politiske rettigheter - i Wyoming hadde kvinnene hatt stemmerett siden 1869.

ET FOLK PÅ VANDRING

Sammenlignet med ulendt og uveisomt land mange steder i Norge fortonet det seg som en drøm å drive jordbruk i Amerika. Landet var flatt og jordsmonnet godt, og det var enkelt å ta i bnik moderne maskiner. Her ser vi Halvor Merisen Hauge og hans familie med hester og slåmaskin på gården Chris­ tiania Township i Wisconsin.

menigheter og ni metodistkirker mellom 1870 og 1900. Også lutherske presteseminarer ble opprettet, en del av dem overlevde og ble med tiden colleges etter amerikansk standard. Et av dem var St. Olafs College for unge menn i Northheld, Minnesota, som ble grunnlagt i 1870. Det utkom en flora av norske aviser og magasiner, og Chicago og Minneapolis hadde egne norske teatre. Chicago hadde lenge vært Midtvestens hovedstad og huset et stort og mangfoldig innvandrermiljø. Den norske kolonien der var et viktig sentrum for nord­ menn i Amerika, også kulturelt. Byen fikk med tiden en tallrik og aktiv middelklasse som stod bak kirke­ samfunn, veldedige organisasjoner, teater og aviser. Den viktigste avisen var Skandinaven, som ble lest langt utenfor Chicago. Mange kjente nordmenn søk­ te seg til Chicago. Marcus Thrane bodde her i mange år, Sigbjørn Obstfelder vantrivdes i byen under sitt Amerika-besøk, Aasta Hansteen bodde her i to år under sitt amerikanske eksil, Knut Hamsun arbeidet som sporvognskonduktør i byen i 1886. Men først og fremst var Chicago en industriby i sterk vekst; i løpet av 1880-årene ble den Amerikas nest største industriby. Industrien var i stor grad basert på innvandrere, med tyskerne som den største gruppen og svenskene som den tredje største. I alt var det 43 000 svenskfødte innbyggere i byen på denne tiden, dobbelt så mange som antallet norskfødte. De aller fleste skandinavene tilhørte byens arbeiderklas­ se, og de gjorde seg også gjeldende i Chicagos arbei­

derbevegelse. De dannet egne fagorganisasjoner, sær­ lig i næringsmiddelindustrien og maskinindustrien, men deltok også i foreninger der flere nasjonaliteter var representert. I New York var det bare en liten norsk koloni før 1880. Men antallet nordmenn økte kraftig i løpet av 1880-årene, først og fremst i bydelen Brooklyn. Bymiljøet var preget av de mange sjøfolkene som slo seg ned. Så mange hoppet av fra norske båter i New York at dessertering faktisk fungerte som en viktig utvandringskanal i denne perioden. Fikk man hyre over Atlanteren, sparte man jo utgiftene til egen bil­ lett. Rundt 500 norske sjøfolk hoppet av hvert år nesten en femtedel av alle norske sjøfolk som kom til New York havn. 1 Amerika ble dyktige norske sjøfolk en etterspurt arbeidskraft. Mange fant seg andre jobber på sjøen, men et stort antall gikk også inn i andre typer virk­ somhet knyttet til sjøen - som skipsbyggere, opp­ synsmenn i havnene, bergingsmannskap eller fyrbetjening. I Brooklyn vokste det opp egne sosiale og religiøse institusjoner for sjøfolk - sjømannskirke og sjømannshjem, diakonissehjem og -hospital. Havnelivet satte også sitt preg på næringslivet og deler av gatebildet med barer, dansesteder, kjeglebaner og pensjonater. Av den grunn hadde det norske Brook­ lyn et noe frynsete rykte blant mer respektable inn­ vandrere i Midtvesten. Men det fantes også et mer respektabelt Brooklyn. For selv om den ulovlige inn­ vandringen var betydelig, kom de fleste på lovlig vis.

Ungdomsportrett av Agnes Mathilde Wergeland (18571914). Bildet er tatt i slutten av 1870årene.

85

DET VOLDER LITT RABALDER

Mange av de norske innvandrerne hadde engasjert seg på nordstatenes side i den amerikanske borgerkrigen (1861— 65) og gjerne meldt seg frivillig. Opp­ slutningen om den frivillige militær­ tjenesten fortsatte også etter at masse­ innvandringen begynte. Her har en gruppe norsk­ amerikanere fra Wisconsin møtt til sesjon i begynnelsen av 1870-årene.

86

ET FOLK PÅ VANDRING

Brev fr a det nye landet Landet her er ikke aldeles fladt men bølgeformigt, dog er her ingensteds brattere end at mand kan bruge landet som mand vil. Jeg har endnu ikke verken Pløjet eller harvet siden jeg kom hid, thi da vi kom havde de gjort i fra sig det for det meste, saa det er gaardsarbeide for det meste jeg har drevet, og saa har jeg lert mig at være budeije idet jeg hjelper Ellen at melke hvilket er mandfolkets arbeide her. Hvad jeg ellers synnes om Amerikka kan jeg ikke saa bestemt sige ennu da. Jeg har været her saa liden stund, men det synes jeg er sik­ kert at for unge løse og ledige folk er her bedre fremgang end i det gamle land, thi her er stør­ re forkjenester. Mand kan faa dobbelt saa meget for 4 maaneder her som en kjener kan have hele aaret i norge. Men det vil sige nor mand er vant med arbeidet, og saa er det paa den beste tid af sommeren at man kan naa saa høyt som 80 dollar for fire maaneder, saa jeg tror at for ungdommer som vil fortjenne seg lidt for fremtiden, er her ikke galt, og for Piger eller kvindfolk er her god fortjeneste da det er lidet om dem. Brev fra Karl Hansen Frøseth i Minnesota. Han var fra Snåsa og reiste sammen med sin kone i 1884 for å søke lykken i Amerika.

Norske bosetninger fantes også i mindre byer. Om vi ser antall nordmenn i forhold til hele befolkningen, var Minneapolis den norskeste av alle amerikanske byer. Den norske eliten i byen hadde ambisjoner om å gjøre Minneapolis til det kulturelle midtpunktet for nordmenn i Amerika, i skarp konkurranse med Chi­ cago. Mange nordmenn bodde også i Duluth ved Lake Superior. Med sine store sagbruk var dette et sentrum for tømmerdriften i Minnesota; i tillegg var det en viktig havneby med gode muligheter for fiske. Med utvandringen til Amerika fulgte nære kultu­ relle forbindelser over Atlanteren. På den ene siden kom det en strøm av informasjon tilbake til hjemlan­ det i form av amerikabrev, korrespondentbrev til avi­ sene, reportasjer og rapporter fra livet «over there». Amerika representerte den nye tid for mange radika­ le hjemme - der borte kom de i kontakt med moder­ ne ideer om demokrati, kvinnesak, skolepolitikk. Aasta Hansteen skrev begeistret til Verdens Gang om de amerikanske kvinnenes kamp for stemmerett. På den andre siden importerte det norske Amerika kul­ turkonflikter fra hjemlandet. Et dukkehjem ble heftig diskutert i Chicago i 1880. På samme tid la Bjørn­ stjerne Bjørnson ut på foredragsturné i Midtvesten med sitt rasjonalistiske religionssyn. Avisen Skandi­ naven i Chicago ønsket ham velkommen som en fryktløs talsmann for sannhet og moderne frem-

skrittsideer. Men lutheranske kretser oppfordret folk til å holde seg borte fra møtene der han skulle tale. En rekke stormfulle møter fulgte - noen tilhørere var begeistret, de fleste forarget. Bjørnson vendte hjem harm over norskamerikanernes trangsynthet, men også inspirert av den nye verdens frihet og vitenska­ pelige resultater. Også i mange av de private brevene som ble sendt hjem til Norge, fremstilles Amerika som mulighete­ nes og frihetens land. Hva som var sant og hva som var overdrivelser, var ikke alltid så lett å vurdere for dem som satt hjemme. Iblant hørtes det utrolig ut, det som ble fortalt, og norskamerikanerne fikk ord på seg for å være skrythalser. Der borte var det rikelig med fruktbar jord som kunne gi eventyrlig gode avlinger og store fortjenester. «I vil vel ikke tro mig,» skrev en ung rogalending som i 1881 fortalte hvor mye morbroren tjente på høstens maisavling. Andre skrev om rikelige arbeidsmuligheter og høye lønninger for dyktige arbeidere. «For unge løse og ledige Folk er her bedre Fremgang end i det gamle Land,» skrev en trønder som tjente dobbelt så mye på fire måneder i Amerika som på et helt år hjemme. I det nye landet var det også stemmerett for alle menn over 21 år. «Jeg har stemmet mange ganger,» skrev en gudbrandsdøl i 1877, «men saadanne som jeg havde ingen ret i Norge.»

Familie rundt kaffe­ bordet i hagen ved Madison i Wiscoiisin i 1874. Bildet utstråler velstand og en mer forfinet livs­ stil enn det som var vanlig i bygda hjemme. Men også som etablerte amerikanere beholdt de sin norske iden­ titet. Det er det norske flagget vi ser over taket i bakgnumen.

87

DET VOLDER LITT RABALDER

Knut Hamsun malt av Alfred Andersen i 1891. Dikteren var nylig vendt tilbake til Kristiania etter sitt opphold i Amerika, mens maleren samme år forlot Norge fo r å slå seg ned i Brasil.

Men ikke alle var like begeistret. Det var også mange brev som inneholdt klager og kunne fortelle at det langt fra var alle som lyktes. Heller ikke i Amerika var det arbeid til alle, og konjunkturene skiftet der som hjemme. «Jeg har veret temmelig uheldig siden jeg kom her, for min Kjeneste har veret liden og Sygdomstilfelde har ramet mig meget,» skrev en trønder som fikk merke arbeidsløshet og dårlige lønninger på kroppen. De uvante forholdene fikk også mange til å lengte hjem. Problemene var andre enn i hjemlandet, det var verken lett å venne seg til gresshoppesvermer eller uvant klima med varmere somrer og kaldere vin­ trer enn noen norsk innlandsbygd. «Moder gaar her og iltrives, ønsker sig bare til Norge,» skrev en annen husmannssønn fra Dovre som emigrerte sammen med foreldrene. «Det er bare Indianere og japanesere som arbeider der,» skrev en husmannssønn som ville vestover fra Minnesota, «og der er meget Rov og Ran.» Heller ikke var alle like begeistret for amerikansk kultur. Den unge Knud Pedersen, senere Knut Ham­ sun, oppholdt seg i Amerika i flere perioder i 1880årene. 1 1889 utgav han sine inntrykk i Fra det m oder­ ne A m erikas Aandsliv. Hans dom var at landet var usivilisert og manglet åndsliv. Det var befolket av ener­ giske forretningsmennesker, fiffige oppfinnere og dumdristige spekulanter. Med få unntak var litteratu­ ren og kunsten trøstesløst uvirkelig og talentfattig. Skolevesenet var degenerert til underholdning, bare med et og annet stenk av kunnskap innimellom. Familielivet degenererte som følge av moderne mid­ ler som kunne hindre barnefødsler. I stedet for å føde barn, hevdet forfatteren, levde amerikanerinnene et fullstendig unyttig liv. De pleiet sine skjøre nerver, malte dårlige kunstverk, hørte på negerpoesi og del­ tok på kvinnekongresser.

Færre fo lk - større krav Masseutvandringen dempet befolkningspresset i Norge. Sammen med urbaniseringen gjorde den slutt på den overbefolkningen som hadde tynget norske bygder de siste generasjonene. For næringsgrunn­ laget i bygdene fikk dette stor betydning. Mens situa­ sjonen tidligere hadde vært preget av knapphet på jord og på levebrød, var det nå arbeidskraften som ble knapphetsfaktoren. Det var ikke lenger rikelig med arbeidsvillige kvinner og menn som mer enn gjerne deltok i onner og annet forefallende arbeid for en bil­ lig penge. Utflatingen av befolkningsveksten på bygdene var bare ett resultat av utvandring og urbanisering. Like viktig var den mentalitetsendringen som fulgte med de nye alternativene. Jo flere som utvandret, desto mer kom Amerika til å stå som en realistisk mulighet også for dem som ble igjen hjemme. Barn som vokste

88

opp etter midten av 1800-tallet, ble oppdratt med Amerika som et mulig alternativ og kunne fritt veie fordeler og ulemper. Man var ikke lenger dømt til å slå seg til ro med de forholdene som rådde hjemme. Selv en husmann hadde fått en valgmulighet - ved å reise over havet kunne han bli selveier. Det oppstod en ny tenkemåte som virket inn både på dem som ble og på dem som emigrerte. Emigrantene drog ikke av nød, men for å finne noe bedre. Og de som ble, kun­ ne kreve mer. «Kravmentaliteten», som noen kalte det, virket tilbake på betingelsene i bygda: Det var nødvendig å betale høyere lønninger for å få folk til å bli. Lønnsøkningen i jordbruket var da også betydelig etter at masseutvandringen satte inn. Etter et fall i lønnsnivået som følge av konjunkturomslaget i slut­ ten av 1870-årene, steg det ubrutt fram til 1905. Den gjennomsnittlige årslønnen for en tjenestegutt på landet steg med over 50 prosent fra 1880 til 1905, for en tjenestejente med hele 80 prosent. Konsekvensene for jordbruket var betydelige. Mens tidene ble bedre for arbeidsfolk, oppstod det problemer for bønder som trengte arbeidskraft for å holde driften i gang. Krise og stagnasjon ble ofte resultatet for små selveiere i fjord- og fjellbygder, der åkerbruket var innskrenket og februket basert på

ET FOLK PÅ VANDRING

naturlige beiter og utstrakt innsamling av vinterfor. Et slikt høstingsbruk var avhengig av mye arbeids­ kraft. Samtidig la både økonomi og lokale natur­ betingelser hindringer i veien for modernisering. Når arbeidskraften forsvant eller ble for dyr, ble februksnæringen her tvunget til å innskrenke. Jordbruket i fjellbygda Tinn i Telemark var tilpas­ set et naturaløkonomisk samfunn med rikelig tilgang på billig arbeidskraft. Fordi åkerbruket var begrenset, ble prisfallet på korn snarere en fordel enn en ulem­ pe. Derimot ble bygda hardt rammet av mangel på arbeidskraft etter at masseutvandringen satte inn for fullt. Det tradisjonelle høstingsbruket var tilpasset et samfunn lite innvevd i pengeøkonomien. Det forut­ satte rikelig tilgang på arbeidskraft som godtok at den fikk en vesentlig del av lønnen i form av jordbruks­ varer eller husrom. Utvandringen var den viktigste grunnen til at arbeidskraften forsvant fra jordbruket. Men også annet næringsliv i distriktet ble etter hvert en konkurrent. Både skogbruk og turisme tilbød høy­ ere lønninger i rede penger. Konkurranse om arbeids­ kraften og økende lønninger gjorde det umulig å opprettholde den tradisjonelle driften. Bøndene svar­ te med innskrenkningen Høsting i utmark og fjell ble langt på vei oppgitt, seterdriften ble trappet ned, og

uthus i utmarksområdene forfalt. Gjennom en tjueårsperiode kom innskrenkning til å prege februksnæringen, før driften ble omlagt omkring århundre­ skiftet. Situasjonen i Tinn er typisk for mange bygder i fjordene og i høyereliggende dal- og fjellstrøk. Anner­ ledes var det i de rikere østlands- og trøndelagsbygdene. Her satte høyere lønninger og knapphet på arbeidskraft fart i den omleggingen av jordbruket som lenge hadde vært underveis. Det sterke prisfallet på korn virket i samme retning; det ble mindre lønn­ somt å dyrke korn for salg og mer lønnsomt å kjøpe til eget bruk. På den andre siden sørget en voksende bybefolkning for at det stadig ble mer lønnsomt med moderne husdyrhold basert på salg av melkeproduk­ ter. For bønder som hadde stiftet stor gjeld under høykonjunkturen eller som ennå baserte seg på korn­ produksjon for salg, ble omstillingen hard. For dem som hadde råd til investeringer, ble det derimot en spore til rask modernisering. 1 de beste og mest urba­ ne strøkene var denne omleggingen allerede kommet godt i gang før 1875, nå spredte den seg til større områder. I løpet av 1880-årene sank arealet på de norske kornåkrene drastisk, mens arealet på kunsteng og

Investering i nye maskiner ble ett av bøndenes svar på arbeidskraftmangelen på bygdene. Først ute var bøn­ dene i de rikere jordbruksdistriktene i Trøndelag og på Østlandet. På bildet ser vi slåttonn på Gjæv ran i Egge i 1892. På denne gården i Trøndelag var både slåmaskin og hjulrive en selvfølge på dette tidspunktet. Men også andre arbeids­ besparende teknik­ ker ble innført. På bildet ser vi både hesje og venderive med dobbelt sett tretinder. Å hesje høyet ble alminnelig over­ alt i landet mot slutten av 1800tallet. Det sparte mye arbeid med vending og såting og gav bedre høy i regnfulle somre.

89

DET VOLDER LITT RABALDER

Disse alderspyramidene viser noen av masseutvandringens følger fo r sammen­ setningen av befolk­ ningen i Norge. Sammenlignet med 1875 var det flere kvinner og færre middelaldrende i den norske befolkningen i 1900. Legg merke til hvor liten befolk­ ningsøkningen var i de aldersgruppene som var unge da masseutvandringen startet i 1880-årene. potetåkrer økte tilsvarende. Vekselbruk, gressfrø, handelsgjødning og kraftfor ble stadig mer vanlig. Arbeidskraftmangelen fremmet investering i ny tek­ nologi. Tradisjonelle redskaper ble forbedret og mange nye maskiner innført - treskeverk, slåmaskin, såmaskin, gjødselsspreder og separator. Mellom 1875 og 1890 tidoblet antallet slåmaskiner seg; de fleste ble kjøpt inn av bønder i flatbygdene. Store driftsbygninger ble oppført mange steder og avløste de mange små og gammeldagse énfunksjonshusene.

De første treskemaskinene ble drevet med damp og var både store og dyre. I mange bygder gikk flere bønder sammen om anskaffelsen, som her på Nes på Hedemarken. Men da kunne det ta både uker og måneder etter skurhøsten før maskinen kom til gårds og treskingen kunne ta til. Bort­ imot 20 personer kunne delta i arbei­ det, både unger og voksne menn og kvinner.

90

En bygd som for alvor kom med i modernisering­ en i 1880-årene, var Selbu i Sør-Trøndelag. Her var jordbruket i 1870-årene fortsatt preget av en kombi­ nasjon av åkerbruk og fedrift etter tradisjonelt møns­ ter. Ettersom bøndene her i liten grad dyrket korn for salg, var prisfallet - liksom i Tinn - mer til fordel enn til ulempe. Kapitalkrevende modernisering var kom­ met kort, derfor rammet heller ikke gjeldskrisen sær­ lig hardt. Derimot viste forbruksmønsteret klare tendenser til velstandsøkning, også etter at konjunk­ turomslaget hadde satt inn. I løpet av 1870-årene var bøndene i Selbu blitt avhengig av mange nye kjøpeprodukter og dermed mer integrert i pengeøkonomi­ en enn før. Også Selbu-bøndene ble rammet av mangel på arbeidskraft. Fra 1860 til århundreskiftet flyttet omkring 3000 personer fra bygda, to av tre drog til Amerika, de øvrige til andre bygder og byer her i lan­ det. Allerede etter den første masseutvandringen i 1860-årene klaget man i bygda over mangel på dykti­ ge tjenestefolk. I løpet av 1880-årene ble problemet akutt. Men i motsetning til bøndene i Tinn reagerte Selbu-bøndene ikke med å innskrenke driften. Deres svar ble modernisering. Flukten fra bygda førte til storstilt satsing på ny og arbeidssparende teknologi. 1 motsetning til i Tinn lå de naturlige betingelsene til

ET FOLK PÅ VANDRING

rette, og mange gårdbrukere var velstående nok til å kunne bære de nødvendige investeringene. Gjen­ nombruddet i jordbruksrevolusjonen kom nettopp i 1880-årene, med overgang til kunsteng og slåmaskin som de viktigste nyvinningene. Omleggingen til et nytt og mer pengekrevende jordbruk var dermed i full gang. På den ene side krev­ de både investeringer og drift store utlegg. På den annen side skapte omleggingen til husdyrhold grunn­ lag for økte pengeinntekter. Bøndene ble dermed langt mer integrert i markedsøkonomien enn tidlige­ re. Virkningene skulle for alvor vise seg i 1890-årene.

Nye muligheter - nye spenninger To store folkevandringer har vært tema for dette kapitlet. Begge hkk betydning for mange sider av norsk historie. Vandringene inngår som en viktig del av hele den økonomiske og sosiale endringsprosessen som foregikk i slutten av forrige århundre. Flukten fra landsbygda og moderniseringen av jordbruket kan sees som to sider av samme sak; to prosesser som gjensidig forsterket hverandre. Det var ikke moderni­ seringen av jordbruket og mangel på arbeid som hkk folk til å dra fra bygda i 1880-årene, men snarere de lave lønningene og den dårlige avkastningen. For husmenn og jordbruksarbeidere var mulighetene ofte bedre andre steder. Sett fra bøndenes synspunkt ble lønningene for høye til at de kunne drive på den gam­

le måten; både lønnsnivå og arbeidskraftmangel pres­ set fram en modernisering. Tilsvarende hang flyttingen til byer og tettsteder uløselig sammen med fremveksten av et mer moder­ ne næringsliv. Det var bygdene som i første rekke skaffet arbeidskraften til industrien, den voksende handelsnæringen og de nye funksjonæryrkene. Her var lønningene høyere, og ofte gav arbeidet også stør­ re frihet. For mange ble byen bare et midlertidig opp­ holdssted før de reiste videre. Når man først hadde forlatt hjembygda, var det enklere å bryte opp neste gang. Veien over havet til Amerika ble en vanlig utvei for dem som var på jak t etter bedre muligheter. Men også mange av dem som ble i hjemlandet, skiftet sta­ dig arbeid på jakt etter bedre inntekter og nye mulig­ heter. Særlig for industrien ble den store gjennom­ trekken av arbeidskraft et problem. Utvandringen kom til å fungere som en sikkerhets­ ventil for det norske samfunnet; den hindret at pres­ set ble for stort på de knappe ressursene i hjemlandet. Folkevandringen over havet gjorde slutt på overbe­ folkning og knapphet og skapte større valgfrihet hjemme. Høyst sannsynlig førte dette til at de sosiale spenningene ble mindre. Imidlertid oppstod det en ubalanse i den norske befolkningen fordi det var så mange unge menn blant dem som drog av sted. Fød­ selstallene gikk ned; kvinneoverskuddet økte. Begge deler hkk følger for de sosiale og politiske vilkårene i landet.

Prestegårdsfjøset på Lille Røstad i Leksvik i Nordre Trondhjems amt. Steinfjøset ble bygd i 1883, mens komlåven ble påbygd noen tiår senere. Om­ leggingen til et mer rasjonelt jordbruk fikk også følger for byggeskikkar. Fra slutten av 1900-tallet ble de mange små uthusene som preget gamle tun, avløst av sammenhengende enhetsbygninger under ett tak. Under fjøset ble det bygd egen gjødselkjeller til avløsning for gjødselhaugen utenfor fjøsveggen. Kjørebro sørget for at kom og høy kunne kjøres inn på låven. Det gjorde slutt på håndlempingen og sparte mye arbeid, noe som var viktig i en tid med økende lønninger og mangel på arbeids­ kraft.

91

Krise og sosial uro ( ...) en vakker Dag var Ordet paa alles Munde, uden at nogen kunde sige, hvem der først havde nævnt det, - dette ord som Langestrand hidtil kun kj endte af Aviser og Rygter: Streik! - Streik! - Streik! Strikke - var der mange, som udtalte det. Beskrivelsen er fra Per Sivles arbeiderroman Streik, som kom ut i Kristiania i 1891. Romanen handler om begivenheter som hadde foregått ti år tidligere. Lange­ strand var Drammen, der Sivle kort tid etter streiken hadde arbeidet som redaktør av Buskerud Amtstidende. Handlingen i romanen følger i hovedtrekk de vir­ kelige begivenhetene. Streiken startet da arbeiderne ved en av dampsagene i byen la ned arbeidet i protest mot bedriftens lønnsnedslag. På kort tid hkk de med seg arbeiderne ved de fleste andre brukene i byen. Det kom til demonstrasjoner i gatene og sammenstøt med byens fåtallige politikorps, som ikke klarte å mestre situasjonen: Opløbet havde ganske taget Magten i Langestrand. Politiet var glad til, det slap med at holde sig væk. Byens Bedsteborgerskab var skrækslaget, fyldt af bange Forventninger; det holdt sig inde i sine Reder, tildels bag stængte Porte og omdreiede Gadedørsnøgler.

Streiken blant sagbruksarbeideme i Drammen i 1881 ble kommentert i vittighetsbladene. Tumul­ tene i kjølvannet av streiken kommenter­ te Vikingen: «Så vågne vi vel op engang og bryde lænker, bånd - og tvang!!» - «Så sloges de Nordmænd for Norge.»

92

Militær hjelp måtte tilkalles for å gjenopprette roen. Si­ tuasjonen tilspisset seg mer og mer, sinnene kom i kok, og det utviklet seg hurtig til gatekamper mellom demon­ stranter og soldater. Borgermester Ths. C. Bang leste opprørsloven før soldatene ble sendt mot mengden: ( ...) halvthundrede Bajonetter rettedes mod den boblende Folkemasse. Men som skede det paa sam­ me Kommandoraab, kom i selvsamme Øieblik en Puksten-Byge susende mod Militæret. Saa var Sla­ get paa Langestrands Torv i fuld Gang. Til slutt var soldatene utmattet og ble drevet tilbake, og de så ingen annen utvei enn å skyte. Da en unggutt ble drept, trakk imidlertid demonstrantene seg tilba­ ke. Kort etter ble arbeidet gjenopptatt uten at de strei­ kende arbeiderne hadde oppnådd noe som helst målt i rede penger. Lederne for opptøyene hkk sin straff, men arbeiderne ble behandlet på mildeste måte. Man håpet de hadde lært at ulydighet lønte seg dårlig. Streiken i Drammen sommeren 1881 var en av mange reaksjoner på den økonomiske krisen og de virkningene den hadde på arbeidsfolks levekår. I pris­ fallets og konkursenes kjølvann ble lønnsnedslag en del av dagens orden. Lignende tumulter hadde brutt ut på østkanten i Kristiania i 1878. Også her måtte politi og kavalerister gi tapt. Mellom 15 000 og 20 000 mennesker skal ha vært på bena disse dagene. På Kampen bygde folk barrikader og drev kavaleristene tilbake med stein. Først da fotsoldater med bajonetter ble satt inn, måtte folkemassen vike. Opptøyene blottstilte borgerskapets manglende beredskap. For enkelte ble de en påminnelse om demokratiets farer, for andre et argument mot almin­ nelig verneplikt. Mange tenkte med gru tilbake på erfaringene fra 1850-årene da «Thraneria» herjet. Borgervæpningen måtte opprettholdes, skrev Morgen­ bladet etter opptøyene i 1878, for den bestod av «vel­ stående folk som ikke fraterniserte med urostiftere». Uroen i Kristiania, Drammen og andre byer bidrog også til å rette oppmerksomheten mot arbeiderklas­ sen og dens kår. For mange liberale borgere ble den sosiale samvittigheten skjerpet; samtidig ble også de minnet om at arbeiderspørsmålet hadde en politisk side som kunne få alvorlige konsekvenser. I løpet av 1880-årene økte interessen for arbeidernes kår og det såkalte «sosiale spørsmål». Mange venstrefolk enga­ sjerte seg mot at arbeidsfolk ble utbyttet og umyndig-

KRISE OG SOSIAL URO

Theodor Kittelsen (1857-1914) malte dette bildet fra en streik i 1879. Det viser klart hvem som hadde makten i en konflikt mellom arbeidere og arbeids­ herre. Arbeiderne på bildet er famlende og usikre og har ennå ikke den besluttsom­ heten og selvbevisst­ heten som preger arbeiderbevegelsen en generasjon sene­ re. Med «Streik» prøvde Kittelsen seg som en moderne, realistisk samfunnsskildrer, og det er det første norske maleri med emne fra arbeiderbevegelsen.

gjort; høy og lav skulle innlemmes i den brede demo­ kratiske bevegelsen. Arbeiderne selv organiserte seg i økende grad. Streiker som den i Drammen i 1881 uttrykte et spontant raseri. De mer fremsynte ville politisere arbeiderspørsmålet og stille seg i spissen for en egen arbeiderbevegelse. Da vossingen Per Sivles roman utkom i 1891, var den på mange måter tidstypisk. Interessen for sosiale spørsmål delte han med mange i den radikale kultureliten. Som nevnt hadde han fått materiale til roma­ nen fra sine år i Drammen, der mange husket de dra­ matiske begivenhetene. Hele hans sympati ligger på de streikende arbeidernes side. Men han ser også at det blinde opprøret ikke ville føre fram. Da Streik kom u t i 1891, hadde arbeiderbevegelsen tatt de før­ ste viktige skrittene fra blindt opprør til organisert politisk handling. Tidstypisk lar da også Sivle den klokeste og sindigste blant arbeiderne fastslå avslut­ ningsvis: «det blir saa alligevel inte med Pukstein i Nævene, at vi arbeidere vinder os vor Ret».

Kampen fo r tilværelsen Det internasjonale konjunkturomslaget nådde Norge i 1875, men ennå tok det noen år før virkningene for

alvor spredte seg til arbeidsfolk. Men fra høsten 1878 var det ingen tvil om at det var krisetider også for dem. Fra små og store byer fortelles det om en trist tid for arbeidere. Verst var mangelen på arbeid for dagarbeidere i «den arbeidsløse Aarstid». Flere steder måtte kommunestyrene sette i gang ekstraarbeider om vinteren for å avhjelpe arbeidsløsheten. For bykassenes regning fikk de organisert byggearbeider, opparbeidet gater eller beplantet offentlige områder. Vi vet ikke nøyaktig hvor omfattende arbeidsløs­ heten var. Indirekte kan vi likevel få et inntrykk. Fat­ tighjelpen nådde hittil ukjente høyder med 1879 som et rekordår. Som vanlig var det en tallrik gruppe kvin­ nelige forsørgere blant de fattige. Men det som i sær­ lig grad bekymret, var at også mannlige familiefor­ sørgere i langt høyere grad enn normalt kom på fat­ tigkassa. Et signal om de dårlige tidene gir også det synken­ de forbruket av alkohol. Ikke på flere tiår hadde drik­ kingen vært lavere enn nettopp i 1879, da krisen var på sitt dypeste. Sammenlignet med de gode tidene i begynnelsen av 1870-årene var det en tilbakegang i omsetningen av øl og brennevin på bortimot 40 pro­ sent. Nedgangen skyldtes flere forhold, blant annet en aktiv avholdsbevegelse. Men ingen i samtiden lot

93

DET VOLDER LITT RABALDER

Depresjonen fra midten av 1870-årene rammet mange familier med arbeids­ løshet, og selv mann­ lige familieforsørge­ re måtte ty til fattig­ kassa. «Arbeider­ klassens kår har i femåret ikke vært gode,» het det i den økonomiske beret­ ningen fra Kristiania i 1880. «For den sto­ re gruppe av dag- og løsarbeidere må fem ­ året endog betegnes som en trang og tung tid, der i dm arbeids­ løse årstid har bragt fattigdom og nød i hjem hvor ellers be­ tingelsene var til ste­ de fo r et nødtørftig utkomme.» Med sin tunge og neddempede koloritt under­ streker Svein Jørgensens maleri «Arbeids­ løs» fra 1887 alvoret i situasjonen.

til å tvile på at den også hang sammen med arbeids­ folks økonomi. 1 tider med usikkerhet og arbeidsløs­ het var brennevin og øl en luksus færre kunne unne seg. Selv om man beklaget nøden, så enkelte embets­ menn av den grunn med en viss velvilje på at tidene var trange. Ikke alle ble rammet like hardt. De som hadde arbeid, var langt bedre stilt. Selv om inntektsfallet var hardt for mange, var det ikke like stort i alle bransjer. Virkningene av lønnsnedslag var heller ikke alltid så dramatiske. Prisfallet på mange varer var kraftigere enn lønnsnedgangen; dermed ble ikke kjøpekraften svekket i samme grad. For en arbeider med jevn beskjeftigelse kunne resultatet når det kom til stykket være reallønnsoppgang. Teglverks- og sagbruksarbeidere var utsatte grupper. For andre industriarbeidere var det sik­ rere tilgang både på arbeid og fortjeneste. 1 enkelte bransjer var tidene gode; det gjaldt enkelte håndverksfag, mekaniske verksteder og deler av treforedlingsin­ dustrien. For arbeiderne her, og særlig fagarbeiderne, var 1880-årene ingen krisetid. To grupper ble særlig hardt rammet av de dårlige tidene - håndverksarbeidere i konkurranseutsatte fag og løsarbeidere. For flere av de håndverksfagene som ennå var lite industrialisert, betydde nedgangskonjunkturen øk­ ende konkurranse. Skomaker- og skredderfagene var hardt presset. Begge var preget av smådrift, og etter

1875 tiltok importen av billig skotøy og konfeksjon fra utlandet. Særlig i Tyskland var den industrielle utviklingen kommet mye lenger. Samtidig hardnet konkurransen innenfor fagene selv. Ufaglært arbeids­ kraft presset på, det samme gjorde frie håndverkere og andre som ble betegnet som «fuskere» i fagene. Næringsfriheten hadde gjort det lett å etablere seg som håndverker uten tradisjonell fagutdannelse. Sær­ lig blant skomakere og skreddere var det en høy andel innflyttere. Ofte var dette håndverk de kunne fra før. Trass i den harde konkurransen foretrakk de

94

dette fremfor å bli på landsbygda, der lønningene var enda lavere. For fattige kvinner var søm det mest nærliggende arbeidet å ty til, og svært mange av «fuskerne» i skredderfaget var nettopp kvinner. Krisen førte til økonomisk utarming. Både mestre og svenner merket konkurransen på kroppen; mange ble tvunget til å finne annet arbeid eller forlate byen. Samtidig ble det satt fart i moderniseringsprosessen. Alt i alt var det nesten ingen fag som gjennomgikk så store og raske endringer i 1870- og 1880-årene som skredder- og skomakerfagene. Særlig tok skredderne nå viktige skritt mot større enheter og mer spesiali­ sert drift på verkstedene. I økende grad ble også kvin­ ner tatt inn som arbeidskraft, som spesialopplærte bukse- og vestesyersker eller som hjelpearbeidere. Hardt rammet av depresjonen var også den store gruppen av løsarbeidere. De var av mange slag sjauere, midlertidig arbeidskraft i byggebransjen, hjelpearbeidere i håndverket. Det var folk som gjerne tok tilfeldig arbeid der de fant det, men som også var vant til å klare seg uten arbeid i perioder. En del kun­ ne ha forholdsvis høye inntekter når de først hadde arbeid. Men mange hadde lite å gå på fra før og var de første til å miste arbeidet når innskrenkinger satte inn. De måtte ty til fattigkassa i de verste kriseårene for å få midlertidig hjelp til å overleve. En ikke ubetydelig del av løsarbeiderne var kvin­ ner, særlig i byer der kvinneoverskuddet var stort. Gjennomgående hadde de langt færre muligheter på arbeidsmarkedet enn menn, og fortjenesten var dår­ ligere. Med depresjonen kom det et nytt tilsig av kvinner som tidligere hadde kunnet forsørge seg selv. Flertallet var enslige, men mange var også familiefor­ sørgere med ansvar for mindreårige barn. Det var enker og ugifte mødre, og også kvinner som var blitt forlatt av ektemannen. Den økende utvandringen i 1880-årene førte til at stadig flere kvinner ble sitten­ de alene igjen med ansvaret for familien. I Kristiania tok mellom 100 og 200 kvinner kontakt med fattig­ vesenet hvert år for å få hjelp etter at familieforsørge­ ren var reist til Amerika. Det var flere grunner til at kvinnene hadde færre muligheter på arbeidsmarkedet enn menn. De var mindre egnet til tyngre kroppsarbeid, men hadde også vanskeligere for å komme inn i regulert arbeid. Mange håndverksfag var i praksis lukket for kvinner. Selv om næringsfriheten også gjaldt dem, hang gam­ le laugstradisjoner igjen. Kvinner kunne aksepteres som hjelpearbeidere og til nød læres opp som spesial­ arbeidere. Både mestre og svenner motarbeidet imid­ lertid å ta kvinner inn som ordinære lærlinger. Til gjengjeld fant kvinnene andre muligheter. Det store flertallet av dem var fortsatt tjenestefolk. Samti­ dig var det i kriseårene en sterk økning i det samtiden kalte for «kvinnelig småindustri». Denne småindu­ strien rommet mange former for selvstendig virksom-

KRISE OG SOSIAL URO

Dette utsnittet av Christian Krohgs «Kampen for til­ værelsen» fra 1880årene gir et tydelig uttrykk for hans samfunnsengas­ jement. Motivet er fra Karl Johans gate, mellom Skippergata og Dronningens gate. Tidlig en råkald desembermorgen kom Krohg forbi og så en gruppe fattige koner og barn presse seg mot døren til et bakeri der det ble drevet en fonn for privat veldedig­ het. Han ble grepet av dette synet i byens hovedgate. Flere ganger skal han ha stått der og malt skisser, over tolv studier og forar­ beider til bildet er kjent.

het i forlengelsen av kvinners tradisjonelle arbeidsopp­ gaver. Mange tjente til livets opphold ved å gjøre rent, vaske klær eller stryke for andre, men særlig var det mange som fant et levebrød i sømmen. I Kristiania var syerskene den mest tallrike gruppen nest etter tjenes­ tepikene. Noen hadde høye kvalifikasjoner og klarte seg bra; langt flere hadde uregelmessig arbeid og svært lave inntekter. For samtiden kom syerskene mer enn noen annen kvinnelig yrkesgruppe til å symbolisere den store fattigdommen blant enslige kvinner. Nedgangskonjunkturen førte til nød, men også til

økende forskjeller innenfor arbeiderklassen. Mange fikk mindre å rutte med, andre fikk det bedre. En arbeider på et mekanisk verksted kunne ha en dag­ lønn på to kroner og 80 øre i slutten av 1880-årene; det var 60 øre mer enn han hadde fått i 1875. Til sam­ menligning kunne en sjauer som i 1875 hadde tjent 2 kroner og 60 øre om dagen, nå gå i lange perioder uten arbeid overhodet - og når arbeid var å få, fikk han sjelden mer enn 2 kroner. Enda var dette god betaling i forhold til en vanlig syerske, som hadde en gjennomsnittlig daglønn på under én krone.

95

DET VOLDER LITT RABALDER

Fiske var mannfolkarbeid. Men når fis­ ken var kommet på land, trengte man all tilgjengelig arbeids­ kraft. Da var det gode penger å tjene også for kvinner og barn. Mange unge jenter deltok i arbei­ det med salting og ganing -fjerning av gjeller og innvoller. Bildet viser en «ganepike» i Espevæ rpå Bømlo, foto­ grafert vinteren 1863.

96

«Det sosiale spørsmål» Nedgangstidene og nøden appellerte til borgerska­ pets sosiale samvittighet, og et rikt arbeidsfelt for pri­ vat veldedighet vokste fram. Med det omfanget kri­ sen fikk i mange byer i slutten av 1870-årene, var det åpenbart at den kommunale fattighjelpen ikke strakk til. Eldre institusjoner og foreninger rettet blikket mot nye grupper, og en rekke nye initiativer ble tatt. I Trondheim ble byens borgere oppfordret til å orga­ nisere frivillig fattigpleie for å lindre nøden. Innsamlingslister gikk rundt blant byens borgere; så ble det kjøpt spisebilletter til Dampkjøkkenet slik at hjelpen ikke skulle bli misbrukt. I Fredrikstad holdt man ball og basarer til inntekt for de fattige, mens indremisjonen bespiste hundrevis av trengende. Noen av byens damer hkk i stand et suppekjøkken som fortsatte i mange vintrer. I Åle­ sund tok velhavende byfolk med seg fattige barn på landet i sommerferien, også det som et tiltak mot nøden. Også her ble det opprettet suppekjøkken med gratisporsjoner til de fattigste. Kirkelige institusjoner organiserte fattigpleie i flere byer. I Kristiania startet diakonisser det såkalte Arbeidshjemmet i 1882 for å hjelpe «ensligstillede Kvinder og Enker». De ga sømopplæring og formidlet arbeid til fattige kvinner. Men de økonomiske problemene var bare én side ved det sosiale spørsmålet, slik man så det i borger­ lige kretser. Det hadde også en moralsk og en politisk side som begge var gjenstand for atskillig bekymring. Fortsatt var det mange som så på fattigdommen som resultat av moralsk svikt. Hadde arbeidsfolk vist stør­ re sparsommelighet i gode tider, ville kriseårene vært lettere å bære. Man forsøkte derfor å oppdra arbeids­ folk til å «annamme borgerlige dyder» som flid og sparsommelighet. Dette var også en målsetning for arbeidersamfunn og arbeiderforeninger som opplyste borgere tok initiativet til. Samtidig viste oppstandene i Kristiania og Drammen hvilke samfunnsskadelige krefter som ulmet i en misfornøyd arbeiderbefolk­ ning. Fattighjelp og moralsk appell var ikke tilstrek­ kelig for å holde slike krefter i sjakk. Økonomisk nød kunne også føre til moralsk forfall; mange mente at fattigdom førte til økende prostitu­ sjon. Prostitusjonen var omfattende i hovedstaden og økte trolig etter hvert som flere flyttet til byen og innbyggerantallet vokste. I 1880 var det mellom 750 og 1000 «gledespiker» i byen, som da hadde drøyt 100 000 innbyggere. De fleste kom fra enkle kår; ikke få var tjenestepiker, syersker eller arbeidsløse fabrikkarbeidersker. Blant kundene var det mange tilreisende. Men de prostituerte ble også oppsøkt av menn fra alle sosi­ ale lag av byens fastboende befolkning. Etter mønster av andre storbyer hadde man i Kris­ tiania offentlig kontroll med prostitusjonen, først og fremst for å unngå spredning av kjønnssykdommer.

De prostituerte måtte regelmessig la seg undersøke på politilegens kontor. Resultatet ble ført inn i en «Visitations-bog» som de måtte vise fram på forlangende. For å dempe den offentlige forargelse forsøkte myn­ dighetene å gjøre gatetrahkken mindre synlig. Politi­ vedtektene begrenset det tidsrommet de prostituerte kunne vise seg på gaten. De hkk heller ikke kjøre sporvogn og ble nektet adgang til restaurantene. 1 teatret hkk de bare sitte på de billigste plassene. I løpet av 1870-årene ble det reist en kraftig opi­ nion mot den delvis legaliserte prostitusjonen i Kris­ tiania. Motstanden var inspirert av filantropen Josephine Butler, som hadde engasjert seg sterkt da det britiske parlamentet tillot prostitusjon i 1860-årene. Hun stiftet i 1875 en internasjonal bevegelse for å avskaffe offentlig prostitusjon. I Kristiania var det etter hvert mange som hevdet at visitasjonen var en offentlig godkjennelse av en virksomhet som ikke var tillatt. Samtidig økte motstanden mot bordellvirksomheten i bydelene Vika og Vaterland; det kom mange klager fra forargede naboer. I 1879 sendte byens presteskap en klage til regjeringen der de krev­ de at det «legaliserte Skjøgevesen» skulle avskaffes. De ville forby bordellene og avskaffe offentlig kon­ troll av prostituerte siden dette gav virksomheten et

KRISE OG SOSIAL URO

T.v. Sypiker fantes det mange av i 1880årene, både i Kristi­ ania og i andre byer. Etter tjenestepikene var de den tallrikeste gruppen kvinnelige arbeidere. Noen arbeidet på store verksteder eller fabrikker, men de aller fleste hadde arbeidsplassen sin hjemme. Det meste sømarbeidet var dår­ lig betalt, og for å tjene nok til et rime­ lig utkomme måtte de arbeide lange dager.

skinn av legalitet. Byens menigheter og Godtemplar­ ordenen reiste tilsvarende krav. Spørsmålet kom etter hvert til å oppta brede kretser i byen. Særlig byens kvinner engasjerte seg mot at usedeligheten fikk fort­ sette under det offentliges beskyttelse. Kristiania Forening til Fremme av Sædelighet ble stiftet i 1882 som en underavdeling av Josephine Butlers bevegelse. Stiftelsen fant sted etter et offentlig møte om prostitusjonen i regi av Arbeidersamfundet. Særlig legestanden forsvarte i det lengste den offentlige kon­ trollen av byens prostituerte som den beste måten å begrense kjønnssykdommer på. Ikke desto mindre kom den gamle ordningen i sterk miskreditt, ikke minst på grunn av Sedelighetsforeningens iherdige arbeid. I 1884 gav Justisdepartementet beskjed til poli­ timesteren i Kristiania om at bordellene skulle lukkes. 1 1887 ble politiets kontroll av de prostituerte avskaffet. 1 Sedelighetsforeningens regi ble det igangsatt et omfattende hjelpearbeid overfor byens falne kvinner. De ble oppsøkt på Rikshospitalets hudavdeling og på Fødestiftelsen, i fengslene og i bordellene. Med vel­ villige borgeres hjelp forsøkte man å skaffe dem leve­ brød eller gi dem penger til hjemreise. Mange fikk også tilbud om å bo på Magdalenahjemmet, som ble åpnet i Fagerborgveien 48.

Til kamp mot drukkenskapen Man kan neppe se bort fra at arbeiderurolighetene styrket arbeidsgivernes interesse for arbeidernes moralske oppdragelse og religiøse sinnelag. Fra 1880 ble det holdt andakter på flere av hovedstadens arbeidsplasser. Bak sto indremisjonslederen Johan Storjohann. Arbeidsgiverne lot predikantene få dis­ ponere 15 minutter av arbeidstiden; til gjengjeld gav arbeiderne ti minutter av sin hviletid. Den religiøse interessen ble styrket i disse årene. Fra slutten av 1870-årene var det sterke vekkelser i flere av landets byer og dissenterbevegelsen var i sterk vekst. Frikir­ kene hadde mye til felles med den statskirkelige legmannsbevegelsen, men ble i større grad et byfenomen. Frikirkene kom til å prege de mindre byene langs kysten mellom Egersund og Halden, men den ble også sterk i flere av de større byene. Mange av fri­ kirkenes medlemmer var innflyttere. Det nære sosia­ le fellesskapet erstattet noe av den tilhørigheten som gikk tapt ved flytting fra hjembygda. Den religiøse interessen virket disiplinerende på arbeiderbefolkningen. Men størst betydning for arbeidernes levesett og moral fikk likevel kampen mot drukkenskapen. I løpet av 1870-årene hadde

fossa var en av Kristianias gledespiker, og hun stod modell for flere malere. Dette er Christian Krohgs portrett fra 1886. Det skiller seg fra andre fremstillinger ved å vise et følsomt og melankolsk men­ neske, ikke en utfor­ drende forførerske. Krohg engasjerte seg sterkt mot den offentlige prostitu­ sjonen, og også i romanen Albertine skildrer han en pro­ stituert kvinne med medfølelse og respekt.

97

DET VOLDER LITT RABALDER

Fra H. Poulsen & Co.’s vinhandel i Råd­ husgaten 6 i Kris­ tiania. Kasserersken sitter i et eget bur, slik det var vanlig ifinere jonetninger. Til tross for avholdsbevegelsens fremgang kunne vinhandleme fritt rekla­ mere for sine produk­ ter ogfastsette egne priser. En rødvin kos­ tet kr. 0,60-1,40. For god champagne måtte man gi hele kr. 2,80. Nordmenns brenne­ vinsforbruk gikk til­ bake fra midten av 1800-tallet, ikke minst som resultat av av­ holdsbevegelsens virk­ somhet. Fra 1870-årene til slutten av 1890-årene tørria de lokale brennevinsavstemningene mange byer. Derimot var det en svak økning i for­ bruket av øl og vin her hadde avholdsbe­ vegelsens agitasjon åpenbart mindre virkning.

98

totalavholdsbevegelsen økt sin innflytelse; fra 1879 ble veksten formidabel. Da overtok legen Oscar Nis­ sen ledelsen i Det norske totalavholdsselskap. I løpet av hans formannstid som varte til 1887, ble antallet medlemmer tidoblet fra 7000 til 70 000. Bevegelsen var spredt over hele landet; en tredjedel av medlem­ mene stod tilknyttet byforeninger. Impulsene til totalavholdsbevegelsen kom i stor grad utenfra; gjennombruddsårene i siste halvdel av 1870-årene faller sammen med sterke totalistbevegelser både i USA og i mange europeiske land. Et importprodukt var også Godtemplarbevegelsen, som kom til Norge på samme tid. Den første losjen ble stiftet i Porsgrunn i mars 1877 av den svenskfødte sjømannen Carl Reynolds. I Trondheim ble den første losjen, Samfundets Støtte, stiftet i 1881. Fem år sen­ ere var medlemstallet over 500, en større eiendom var anskaffet som forsamlingslokale, og lokale losjer var opprettet både på Lademoen og på Ila. I losjene måtte medlemmene avlegge personlig og livsvarig avholdsløfte; ofte kom de til å fungere som pådrivere overfor en bredere avholdsbevegelse. Totalavholdsfolket virket både i skrift og tale, på lukkede møter og store folkemøter, og i enkelte lokal­ samfunn oppnådde de en dominerende stilling. I økende grad tok de initiativ overfor kommunale og offentlige organer for å påvirke lovgivning og beskatningsbestemmelser. De arbeidet aktivt for å begrense antallet utsalgssteder, og for å øke prisene på alko­ holholdige drikker gjennom høyere tollsatser på importerte produkter og økte kommunale avgifter.

Det var også kretser som var mer pågående og ville forby all brennevinsomsetning. Fra 1871 hadde kom­ munene kunnet opprette såkalte «samlag» med ene­ rett på salg av brennevin. Overskuddet skulle gå til allmennyttige formål, slik at vinningsmotivet ble fjer­ net fra brennevinshandelen. Samlag ble opprettet i en rekke byer i løpet av 1870-årene, ofte med lokale embetsmenn og politikere som pådrivere. 1 1879 stod 32 samlag for en femtedel av det som ble konsumert i landet. Det var en alminnelig oppfatning at samlag­ ene førte til mindre alkoholkonsum. Selv under høy­ konjunkturen i begynnelsen av tiåret, med sterk øk­ ning i alkoholforbruket, meldte man fra mange byer at «Fylderiet er i Aftagende». Brennevinssamlagene virket trolig bremsende på brennevinsbruken. Samtidig kunne de virke som en godkjenning av brennevinsomsetning. «De pene Udsalgssteder» bidrog til å minske den skammen brennevinstrahkken hadde vært forbundet med, ble det hevdet på et stort avholdsmøte i Arendal i 1874, et av de mange møtene der avholdsfolket krevde at brennevinsomsetning skulle kunne forbys etter loka­ le avstemninger. I løpet av 1880-årene slo denne lin­ jen igjennom som avholdsbevegelsens politikk. I langt større grad enn borgerlige arbeiderforening­ er rekrutterte avholdsbevegelsen medlemmer fra lav­ ere samfunnslag, i byene også mange fra arbeider­ klassen. Totalavholdslagene i Haugesund, Stavanger, Bergen, Kristiansund, Drammen og Ålesund hadde alle mellom 1000 og 2000 medlemmer i 1886. 1 til­ legg kom godtemplarlosjene, som enkelte steder hadde enda raskere fremgang. Overalt hadde av-

KRISE OG SOSIAL URO

Medlemmer av losjen «Jarlens bane» i Melhus i Sør-Trøndelag i begynnelsen av 1890-årene. Som en av de svært unge medlemmene i losjen finner vi Martin Tranmæl (født i 1879); han er nr. fem fra venstre i før­ ste rekke. Både for ham og for en rekke andre fremtredende menn og kvinner i arbeiderbevegelsen var avholdslosjen en første skole i organi­ sasjonsarbeid. Der lærte de å planlegge og lede møter, føre protokoller og argu­ mentere fo r en sak.

holdsbevegelsen stor betydning i arbeidet for å endre arbeiderklassens drikkevaner og livsstil. I utgangspunktet var det likevel et kjølig forhold mellom avholdsbevegelsen og den unge arbeider­ bevegelsen. Riktignok medvirket totalister mange steder til å opprette fagforeninger og var også aktive i den politiske arbeiderbevegelsen. Blant annet gjaldt det Oscar Nissen, som kom med i Arbeiderpartiet i 1889. Men de fremste lederne i arbeiderbevegelsen stilte seg avvisende til avholdssak og avholdsbeveg­ else, og lenge var dette et stridsspørsmål på sentralt nivå. På lokalt plan var det derimot mange sosial­ demokrater som sluttet opp om avholdssaken.

Håndverkssvennene går i spissen Under de gode tidene i begynnelsen av 1870-årene hadde flere arbeidergrupper fremmet krav om høyere lønn. Enkelte hadde også gått til streik - eller strike som det lenge ble stavet etter det engelske forbildet. De første fagforeningene ble opprettet i denne bølgen av fremgang. I Kristiania organiserte typografer, snek­ kere, gullsmeder og skreddere seg i 1872. Kort tid etter fulgte salmakere, tapetserere og bakere. 1 1876 organiserte typografene i Bergen seg. Men foreninge­ ne viste seg å være sårbare for konjunktursvingning­ er - de fleste døde ut mot slutten av tiåret. Bare typografforeningen i Kristiania overlevde til den nye foreningsbølgen satte inn. Det skjedde så snart kon­ junkturene lysnet en smule i begynnelsen av 1880årene.

Den andre bølgen av fagorganisering startet langt mer forsiktig enn under høykonjunkturen ti år tid­ ligere. I mellomtiden hadde det foregått en betydelig industrivekst, og arbeiderklassen var blitt tallrikere. Mange av de nye foreningene var basert på selvhjelpstanken. Det sosiale samholdet var viktig, og også muligheten til å bedre egne kår gjennom flid, sparsommelighet og edruelighet. For de fleste var det viktigste likevel den gjensidige støtten de kunne gi hverandre når det knep. I de fleste foreningene ble det opprettet ulike former for hjelpekasser. Dette var innsamlede midler som skulle gi støtte til medlemmene ved syk­ dom og arbeidsledighet, bekoste en anstendig begra­ velse eller sørge for familien hvis forsørgeren falt fra. Foreningsdannelsene gav også et springbrett til å beskytte og forbedre medlemmenes kår gjennom fel­ les opptreden. For enkelte av foreningene var dette et mål fra første stund. Det gjaldt alle de tolv håndverkerforeningene som gikk sammen i Fagforeningernes Centralkomité i Kristiania i 1883. Dette innebar ikke nødvendigvis at det var klassekamp de gikk inn for. I forsvaret av faget hadde arbeider og arbeidsgiver i mange saker felles interesser. Sentralkomiteen mente da også at mestrene burde være medlemmer av for­ eningene, fordi «saavel Principal som Arbeider har samme Interesse». At håndverkssvennene gikk i spissen var ingen til­ feldighet. Med bakgrunn i regulerte håndverksfag hadde de fagstolthet og tilhørte en tradisjon der kol­ lektiv opptreden var en selvfølge. Mange hadde også vært vandrende svenner og var fortrolige med arbei-

99

DET VOLDER LITT RABALDER

Flagg og faner spilte viktige roller i arbei­ derbevegelsens sym­ bolske markeringer. Siden den franske revolusjonen i 1789 hadde den røde fanen stått som et tegn på folkets opp­ rør, og den ble tidlig tatt i bruk av den norske arbeider­ bevegelsen. I tillegg fikk foreningene sydd sine egne faner. På bildet ser vi fanen til Grønvold Fyrstikarbeideres Fællesforening, som ble stiftet etter streiken i 1889.

Størstedelen av det som ved århundre­ skiftet kaltes indus­ tri, var ikke fabrikkindustri. I alle bran­ sjer fantes det mange bedrifter som verken drev tradisjonelt håndverk eller fabrikkdrift i moder­ ne forstand. Særlig gjaldt dette innen søm og konfeksjon, som også var den bransjen der det fan ­ tes flest kvinner. Av diagrammet ser vi hvor liten andel av syerskene som var arbeidere i den fo r­ stand at de var lønnsmottagere - de aller fleste arbeidet selvstendig som skreddere eller syda­ mer.

100

derbevegelse og radikale ideer i andre land. Sam­ tidig innebar fremvek­ sten av kapitalisme og markedsøkonomi store endringer som truet gammel status og hevd­ vunne rettigheter. Det var for mange svenner og lærlinger til at alle i sin tur kunne etterfølge en mester, slik det hadde vært tidligere. Den industrielle utviklingen undergravde også den gamle normen om at svennen skulle vente med å gifte seg til han selv ble mester og hadde et selvstendig levebrød. Det var heller ingen selv­ følge at læregutt og svenn skulle bo hos mes­ teren. Rent økonomiske forbindelser var i ferd med å erstatte de gamle sosiale båndene. Felles­ skap med andre yrkesbrødre i faget ble dermed viktigere enn lojaliteten mot den mesteren man arbeidet for. Forholdene varierte imidlertid sterkt fra fag til fag. Endringene skjedde ikke like raskt overalt, og særtrekk ved fagene virket inn på de produksjonsformene som ble utviklet. Enkelte fag tok skrittet over til industriell drift, mens andre fort­ satte med få ansatte og enkel teknologi. Bakeri, skomakeri og skredderi var alle omkring 1870 ennå for­ holdsvis «gammeldagse» fag. Bakerne holdt lengst på det gamle bofellesskapet; mye av arbeidet foregikk om natten siden bakverket skulle leveres ferskt hver morgen. Derimot forsvant bofellesskapet tidlig i de store bygningsfagene der arbeidet var sterkt sesongpreget og heller ikke ble utført på verksted. Blant skomakere og skreddere var det vanligere at arbeidet ble utført av arbeiderne hjemme. Dette var gammeldagse fag; likevel var det et løsere forhold mellom mester og svenn. En svenn kunne arbeide for flere mestre og også skaffe seg sin egen kundekrets. Det var også vanlig at svennene mottok arbeid fra en mester som de igjen fordelte blant sine medhjelpere. Dette hjelpesystemet, som det ble kalt, skapte komp­

liserte konkurranse­ forhold i de to fag­ ene. Svennene var både lønnsarbeidere og selv­ stendige og stod i et kon­ kurranseforhold både til hverandre og til arbeidsgi­ verne. I andre fag var håndver­ ket blitt industri og svenne­ ne moderne lønnsarbeide­ re. Smedfaget gjennomgikk i løpet av 1870- og 1880årene en raskere endring enn de fleste andre fag. I 1890 var smedene for en stor del industriarbeidere ansatt på mekaniske verk­ steder. Mest moderne var likevel boktrykkerfaget. Her var bedriftene store og produksjonen foregikk i økende grad ved hjelp av maskinkraft med stor grad av arbeidsdeling. Moder­ niseringen undergravde typografenes allsidige yrkes­ kunnskap og gjorde det mulig å rekruttere arbeids­ kraft uten håndverksopplæring. Læregutter ble tatt inn uten å få ordinær opp­ læring; kvinner ble ansatt som settersker. For de utlærte typografene repre­ senterte både «Guttesystemet og Dame-Emancipationen» en høyst uønsket konkurranse som de i det lengste forsøkte å bekjempe. Typograf-faget holdt stillingen under den store

KRISE OG SOSIAL URO

depresjonen. Det var et fag der forholdene var relativt stabile og der konkurransen fra utlandet var liten. Dermed ble det enklere å samle kreftene om aksjoner mot ufaglært arbeidskraft. I Kristiania ville typograf­ ene sette tak på antall lærlinger som kunne tas inn. Dessuten ville de ha fjernet alle settersker. «De beskjørtede Arbeidere maa væk,» krevde typografene og ville oppfordre publikum til boikott av verksteder som ansatte kvinner. I kampen mot den ufaglærte arbeidskraften for­ søkte typografene å få til et samarbeid med mestrene. I 1883 tok typograf-foreningen i Kristiania initiativ til å danne en egen forening av arbeidsgiverne for å få til et felles forsvar av faget. Ved å regulere tilgangen av ufaglært arbeidskraft ville de beskytte faget og begrense utslagene av en grådig kapitalisme. Også andre arbeidergrupper forsøkte å regulere arbeids­ markedet. I Kristiania ville murerne, tømrerne og malerne ha bestemmelser om at organiserte skulle ha fortrinnsrett til arbeidet. I Ålesund sendte 190 arbei­ dere et forslag til kommunestyret om å begrense inn­ flyttingen av fremmed arbeidskraft til byen. De ville også forby bøndene å falby sine varer i byen. For Samhold-foreningene i Arendal var utestenging av svensk arbeidskraft et tiltak mot krisen i 1 8 8 6 -8 7 . Samarbeid med mestrene ble aldri noen hovedsak, verken blant typografene eller i andre fag. Blant annet skyldtes dette at mestrene ikke var interessert i noen felles aksjon. Interessene var ikke sammenfallende; for mange mestre ønsket å kunne benytte seg av billi­ gere arbeidskraft som et middel i konkurransen. Avvisning av samarbeid bidrog i mange fag til å øke avstanden mellom arbeider og arbeidsgiver og legge forholdene til rette for konflikt.

A n ta ll a rb e id e re

16000 M e ta ll- o g m a s k in in d u s tr i

12 000

N æ rin g s- o g n y te lse sm id d e lin d u str i

P a p ir-, læ r- o g g u m m iin d u s t r i

Arb eider samfundet mot splittelse Arbeidsgiverne så med velvilje på arbeidernes fagfor­ eninger så lenge de fulgte en linje de oppfattet som ansvarlig. I god paternalistisk ånd skulle en arbeids­ giver sørge for sine arbeidere; det kunne de også gjø­ re ved å støtte hjelpekasser og foreninger. Samtidig var de på vakt mot utskeielser; de motarbeidet tilløp til klassekamp og ville ikke støtte en arbeiderbeveg­ else som formulerte selvstendige visjoner og målset­ ninger. Dette skjedde i økende grad utover i 1880årene, da sosialdemokratene tok til å utfordre den paternalismen som til da hadde preget «arbeiderspørsmålet». Det var også andre grunner til at paternalismen tapte terreng. Den industrielle utviklingen bidrog til mer upersonlige forhold mellom bedriftseier og arbeider. Aksjeselskap avløste personlige eierforhold og skapte et fjernere forhold mellom eier og bedrift. Med større bevegelighet på arbeidsmarkedet holdt

Bakeri på Grønland i Kristiania, 1901. Man arbeidet nesten døg­ net mndt, jr a to om morgenen, hver dag, selv søndag. Utbredt nattarbeid var én gmnn til at bakernes arbeidstid tidlig ble lovregulert. Veksten i den mod­ erne f abrikkarbeiderklassen fra 1870. På 30 år økte antall fabrikkarbeidere med 130 prosent. Papirin­ dustrien vokste mest med nesten åtte gan­ ger så mange arbei­ dere i 1900, men me­ tallindustrien var størst. Kvinneandelen var høyest i tekstilog nærings- og nytelsesmiddelindustrien.

101

DET VOLDER LITT RABALDER

arbeiderne seg i mindre grad til en bedrift hele livet. De sosiale problemene fikk også større omfang, ikke minst bar den økende sosiale nøden under depresjo­ nen bud om en ny tid der gamle virkemidler ikke lenger var tilstrekkelige. Også forfatningsstriden utfordret paternalismen og den gamle oppfatningen av arbeiderspørsmålet. I økende grad foregikk det en kamp om opinionen, og også arbeidernes organisasjoner ble arena for denne kampen. Ikke minst foregikk det en politisering i arbeidersamfunnene og de borgerlige arbeiderfor­ eningene. Her ble den gamle holdningen utfordret av folk som ville ha tidens samfunnsspørsmål opp på møtene. Striden om arbeidersamfunnene var av gammel dato, den startet i Kristiania med den radikale studentgenerasjonen fra 1870. I løpet av 1870-årene utviklet det seg til partikonflikt inntil den politiske opposisjonen gikk av med seieren i 1879. Tilsvarende kamp ble det også i andre byer, sterkest der Høyre dominerte stortingsvalgene. Her ble arbeidersam­ funnene særlig viktige som talerør for opposisjonen. Før kontrollen ble vunnet, organiserte opposisjonen samtalelag. Disse fungerte ofte som politiske fraksjo­ ner; i Trondheim sendte samtalelaget hyllest-telegram til Johan Sverdrup etter 9. juni-vedtaket i 1880. På Sør- og Vestlandet og i Nord-Norge, der Sverdrups tilhengere hadde det politiske overtaket, fikk kampen

Gameriene var for det meste små bedrifter og beholdt sitt håndverks­ messige preg til et stykke inn på 1900tallet. Det tekniske utstyret var enkelt, og råstoffet var fo r­ skjellige slags huder og skinn. I Kristiania drev fam i­ lien Hallen et av de største garveriene med 34 ansatte i 1885. De ferdige skinnene ble levert videre til Hallens hanskefabrikk, som var byens mest moderne på sitt felt. Dette maleriet fra et garveri ble malt av Alfred Andersen i 1889.

102

om arbeidersamfunnene ikke samme preg av opprør mot autoritetene. I 1880 inviterte Kristiania Arbeidersamfund samt­ lige av landets arbeidersamfunn og arbeiderforening­ er til landsarbeidermøte i hovedstaden. 167 tilreisen­ de fra vel tjue foreninger møtte - ytterligere 14 for­ eninger hadde svart på henvendelsen. Utsendingene kom fra hele landet, fra Hammerfest i nord til Mandal i sør, de aller fleste fra byforeninger. Fra hovedstaden kom det representanter fra flere bydelsforeninger. Enkelte var fra industristeder utenfor byene, som Hafslund ved Sarpsborg og Tistedal ved Fredrikshald (Halden). Elverum og Stjørdalen var de to eneste bygdeforeningene som var representert. Landsarbeidermøtene ble en fast institusjon. Det andre møtet ble avholdt i Trondheim i 1882, det tre­ dje i Kristiansand i 1885. Deltagelsen på møtene viser at dette fortsatt ikke var en arbeiderbevegelse i egent­ lig forstand. Bare vel ti prosent av de som møtte, var arbeidere; omtrent like mange var akademikere. Etter hvert økte arbeiderandelen noe, men de som domi­ nerte forsamlingen, var folk fra middelstanden, med selvstendige håndverkere og lærere som de mest tall­ rike. En del utsendinger kom også fra høyere sjikt. Amandus Schibsted hadde nettopp overtatt som eier og sjefredaktør i Aftenposten da han deltok på det før­ ste arbeidermøtet i 1880. På et senere møte stilte den liberale ingeniøren Gunnar Knudsen, brukseier og

KRISE OG SOSIAL URO

Fagarbeidere Smedene var håndverksutdannede menn som fikk en nøkkelrolle i den mekaniske industrien. De hadde store og allsidige kunnskaper - en blanding av overlevert kunnskap og egen erfaring. Men de var langt fra de eneste fagfolkene på verkstedene. Arbeidet var preget av utstrakt spesialisering og ble utført av menn med høyst forskjellige spesial­ kunnskaper. På Bergens Mekaniske Værksted hadde de til sammen ti forskjellige hovedavdelinger, hver med sine fagarbeidere. Det var modellverksted, snekkerverksted, tømmermannsverksted, maskinverksted, støperi, smie, hammersmie, kjeleverksted, koppersmie, samt en egen avdeling for selve skipsbyggeriet. 1 støperiet var formerne uunnværlige nøkkelpersoner; deres oppgave var å støpe jernet i former av sand. På modellverkstedet hadde snekkerne først laget en modell i tre. Formerne stampet sand omkring tremodellen, som deretter ble delt og fjernet. Nå hadde man et hulrom tilsvarende det ferdige arbeidsstykket. Overflaten i hulrommet måtte deretter bearbeides og glattes før støpingen kunne begynne. Formerne arbeidet som oftest alene, men av og til hadde de en læregutt med seg. Noen steder var det også kjernemakere som laget kjer­ ner til å sette inn i formen slik at støpegodset ble hult.

industrileder på Borgestad fra 1881, og senere stats­ minister. Arbeidersamfunnenes betydning for den spirende arbeiderbevegelsen skal ikke undervurderes, til tross for den lave arbeiderandelen. De ble samlingssteder for mange samfunnsengasjerte mennesker og funger­ te både som inspirasjon og som skoler i politikk. Møtene gav trening i diskusjonens kunst og kunn­ skaper om samfunn og politikk. Dessuten fungerte de som forum for kontakt med meningsfeller andre steder i landet. I 1884 stiftet utsendingene en landssammen­ slutning - De forenede norske Arbeidersamfund - som kom til å fungere som et liberalt arbeiderparti. Fra midten av 1880-årene vokste en ny opposisjon fram i arbeidersamfunnene, denne gangen fra sosial­ demokrater. I spissen for opposisjonen finner vi ber­ genseren Christian Holtermann Knudsen, som meld­ te seg inn i Kristiania Arbeidersamfund i 1882. Hol­ termann Knudsen var overbevist sosialist og en sen­ tral person i fagforeningsbevegelsen. Han kom til Kristiania som tjueåring for å arbeide som typograf. Etter å ha vært ansatt på ulike trykkerier, ble han fak­ tor på Almuevennens trykkeri fra midten av 1870årene. 1 1876 ble han formann i typografenes fagfor­ ening og skal ha hatt en stor del av æren for at denne foreningen ikke døde ut etter høykonjunkturen, slik så mange andre hadde gjort. Fra 1880 sto han i spis­

sen for en ny fagforeningsbevegelse. Han ble første formann i Fagforeningernes Centralkomité i 1883. Året etter utgav han første prøvenummer av Vort Arbeide, Organ fo r Arbeidernes Interesser. Holtermann Knudsen var en belest mann og over­ bevist sosialist, i første rekke inspirert av tysk arbei­ derbevegelse. I Arbeidersamfundet gikk han inn for å markere et radikalt alternativ til flertallslinjen fra 1879. Der de liberale ville ha selvhjelp og folkeopp­ lysning ville sosialdemokratene ha klassekamp. Der liberalerne støttet Venstres valgprogram i stemme­ rettsspørsmålet, krevde sosialdemokratene alminne­ lig stemmerett - for menn.

Sosialdemokratene stifter parti I 1885 stod Holtermann Knudsen som en av initiativtagerne til en sosialdemokratisk forening i hovedsta­ den. Med seg hadde han et par andre typografer, en steinhugger, en smed og en student. Programmet var inspirert av det tyske «Gotha-programmet» fra 1875. «Arbeid er Kilden til al Rigdom og Kultur,» het det i første paragraf. «Derfor bør hele Udbyttet tilfalde den som arbeider.» Alminnelig stemmerett, normalar­ beidsdag og avholdssak ble satt opp som de viktigste arbeidersakene. Fagforeningene ble invitert til å slut­ te seg kollektivt til den nye foreningen, som også

Interiør fra støperiet ved Hamar jemstøperi og mekaniske verksted omkring århundreskiftet. Verkstedet produser­ te maskingods, kom­ fyrer og ovner. I produksjonen av ovner og komfyrer var den gamle håndformingen på denne tiden delvis avløst av maskiner. Når delene var ferdi­ ge, ble de satt på traller og kjørt på spor, først til avpussing, deretter til lag­ ring.

103

DET VOLDER LITT RABALDER

En paternalistisk bedrift I 1887 startet produksjonen ved Fossekleven Tekstilfabrik i Svelvik ved Drammen. Grunnleg­ geren var ingeniør Jens Jebsen, som hadde studert i Sveits, Tyskland og Storbritannia. Maskiner og råvarer ble importert, også arbeiderne ble hentet utenfra i den første tiden. De kom fra Storbritan­ nia og Tyskland, men også fra Arna ved Bergen der familien Jebsen i lang tid hadde drevet tekstil­ industri. Det skulle bli en moderne tekstilfabrikk - og ikke nok med det. Omkring fabrikken ble det bygd opp et lite mønstersamfunn med arbeiderbo­ liger, kirke, forsamlingshus og skole - alt i bedrif­ tens regi. Boligene var moderne etter tidens stan­ dard: Hver familie hadde egen inngang, eget kjøk­ ken og hage. Også foreninger og møtevirksomhet stod bedriften bak, og etter hvert ble det opprettet pensjonsfond og bygd aldershjem. Arbeiderne ved Fossekleven led ingen nød. Men den paternalistis­ ke måten bedriften var organisert på, sikret også bedriftsledelsen en viss kontroll med arbeidernes faglig-politiske virksomhet. Først i 1930-årene ble det dannet en fagforening ved bedriften.

Før århundreskiftet var det ikke uvanlig at fabrikkeierne også sørget for boliger til arbeiderne. Arbeiderboligene ved Fossekleven ble bygd i 1880-årene og var i bedriftens eie helt til 1980. På bildet ser vi en husrekke fra Nedre gate. Husene er like store og med like fasader, og det er bare små fo r ­ skjeller i planløsnin­ gen. Dermed frem ­ står de som demokratiske og egalitære, noe som trolig var viktig både for bedriftseier og beboere.

104

overtok Holtermann Knudsens avis - nå med navnet Social-D em okraten. I protest mot Venstres forsiktighet i stemmerettsspørsmålet gjorde foreningen 17. mai til demonstrasjonsdag for stemmeretten fra 1886. Omtrent samtidig begynte snekkersvennen Sophus Pihl sin virksomhet i Bergen. Pihl var en bereist mann med mer verdenserfaring enn noen annen norsk arbeiderleder. Han hadde hatt kontakt med arbeider­ bevegelsen i Tyskland, Frankrike og Danmark, og hadde levd i sju år i Sør-Afrika blant velstående hvite nybyggere. Sommeren 1885 utgav han første num­ mer av Arbeidervennen; dagen etter ble Den demokra­ tiske Arbeiderforening for Bergen stiftet. Ifølge ved­ tektene var formålet «arbeidernes fullstendige like­ stilling med andre samfunnsklasser». Selv om ordet sosialisme ikke ble nevnt, var det ingen tvil om at dette var et radikalt program. Suk­ sessen var overveldende. Etter bare noen få måneder grodde det fram en hel liten arbeiderbevegelse rundt Sophus Pihl. Etter ett år hadde 14 fagforeninger i byen sluttet opp om hans program. Arbeiderforening­ en ble et «Forbund for Smede, Maskinarbeidere, Kjedelsmede, Jernskipsbyggere». Nyopprettede fagfor­ eninger sluttet seg til - blant dem foreninger for for­ mere, skipstømmermenn og bygningsarbeidere og sjøfolk, ja , til og med et løsarbeiderforbund. Arbeiderbevegelsen i Bergen fikk et annet tyngde­ punkt enn i Kristiania. Her var det ikke håndverker­ ne som gikk i spissen for bevegelsen, men arbeidere fra den mekaniske industrien. Mens depresjonen ikke ville slippe taket i hovedstaden, var det optimis­ me og økonomisk vekst i Bergen i slutten av 1880-

årene. Dette kan være en av grunnene til at Pihls arbeiderforening fikk så stor oppslutning blant industriarbeiderne. Det var de som sto for det radika­ le innslaget, mens håndverket i Bergen var mer kon­ servativt og laugsbasert enn østpå. Blant annet var det færre vandrende håndverkssvenner som brakte impulser inn fra andre land. Flertallet av medlemme­ ne i håndverkssvennenes forening ønsket ikke å slut­ te seg til noen arbeiderbevegelse. Et tredje knutepunkt for en tidlig sosialdemo­ kratisk arbeiderbevegelse var Arendal. I 1886 ble det stiftet tre foreninger i byen som alle fikk navnet Samhold. Foreningene bryter med det mønsteret vi tidligere har sett der foreningsveksten har vært sterkest under høykonjunktur. Samhold-foreningene ble startet da krisen i byen var på sitt dypeste, og de fikk ikke mer enn noen få års levetid. Det var nettopp sammenbruddet i byens økonomi som førte til den særegne organisasjonsaktiviteten blant arbeidere og småkårsfolk. Da privatbanken i Arendal brøt sammen, samlet folk seg til handling for å motvirke den nød og elendighet man fryktet ville følge. Foreningene organiserte innsamlinger, og kommunen ble presset til å igangsette ekstraordinære arbeider for å hjelpe arbeidsløse. Etter hvert ble vir­ kemidlene mer drastiske. Trussel om lønnsnedslag ble møtt med vareboikott eller streik. 1 flokk og følge møtte foreningsmedlemmene opp hos byfogd og amt­ mann og stilte sine krav. I tillegg stilte Samholdforeningene krav om å endre arbeidernes stilling i samfunnet - de ville ha alminnelig stemmerett og normalarbeidsdag.

KRISE OG SOSIAL URO

Den danske børstebinderen Ved siden av Christian Holtermann Knudsen var ingen så sentral i Arbeiderpartiets grunnleggelsesfase som den danske børstebinderen Carl Jeppesen (1858-1930). Han kom fra København som 20-åring for å arbeide på Jordans børstefabrikk. Av skolegang hadde han ikke mye - folkeskole, søndagsskole og teknisk aftenskole. Selv ville han gjerne ha mer utdannelse, men stefaren mente det var bedre å lære seg et fag. Jeppesen fulgte rådet og arbeidet en tid som sigarlegger før han drog til Hamburg for å lære seg børstebinderfaget. Samti­ dig leste han og lærte om den sosialistiske beve­ gelsen i Europa. Det var kommunen i Paris i 1871 som hadde tent ham for de sosialistiske ideene. I Norge ble han straks med i kretsen rundt Holter­ mann Knutsen. Han ble formann i Fagforeningernes Centralkomité i 1886 og redaktør for Vort Arbeide året etter. Stillingene var ikke lønnet; penger til livets opphold måtte han skaffe seg på annet vis. I 1881 startet han børstefabrikk, senere drev han tobakksforretning. Interessen for den internasjonale sosialismen beholdt han, og ofte representerte han det norske partiet på nordiske og internasjonale sosialistmøter. Blant annet var han i Paris i 1889, da den 2. Internasjonale ble stiftet og 1. mai ble vedtatt som arbeiderklassens internasjonale kampdag. Jeppesen var en særegen figur i det norske mil­ jøet; knapt noen av arbeiderbevegelsens ledere var så kunnskapsrik og allsidig som han. Han var høyreist og elegant og tedde seg mer som aristo­ krat enn proletar. Over hele landet ble han kjent som en dyktig agitator. Han skrev også agitasjonslyrikk, og i 1896 utgav han Socialistiske Sange og Digte. De fleste diktene i samlingen var Jeppesens egne - blant dem den kjente «Gryr i Norden».

Samhold-foreningene ønsket en annen type landsarbeidermøter enn de arbeidersamfunnene stod for. 1 1887 inviterte de beslektede foreninger rundt omkring i landet til å stifte et arbeiderparti. Møtet ble holdt i Arendal med representanter fra fire byer. I til­ legg til vertsforeningene og foreningene i Kristiania og Bergen møtte utsendinger fra Kristiansands Understøttelsesforening, som var en selvhjelpsforening av den gamle typen. Utsendingene kom fra bevegelser med ulike forutsetninger og tradisjoner og var ikke uten videre i stand til å samles om en felles plattform. Til tross for ulikhetene lyktes det likevel å stifte et parti - Det forenede norske Arbeiderparti. Ledelsen ble i første omgang lagt til Arendal. Ambisjonene var atskillig større enn de resultatene som ble oppnådd de første årene. I praksis bestod partiet bare av to sosialdemokratiske foreninger og noen få fagforeninger. Bare én ny forening kom til. Samhold-bevegelsen, som i 1887 hadde tatt initiativet til partistiftelsen, gikk i oppløsning i løpet av 1888. Også bergensbevegelsen stilnet da Pihl døde i 1888. Den demokratiske arbeiderforeningen i byen overlev­ de nærmest som en studiesirkel, og de fleste fagfor­ eningene opphørte. Det ble derfor Kristiania-foreningen som overtok ledelsen av partiet. På lands­ møtet i 1889 ble det foreslått oppløsning; isteden ble det vedtatt en radikalisering av programmet. Fra 1889 var Arbeiderpartiet et sosialistisk parti.

Den norske arbei­ derbevegelsens gnmnlegger,_ Christian Holter­ mann Knudsen (1845-1929), var både utgiver og redaktør for den fø r­ ste arbeideravisen, Vort Arbeide. Almuevennens tryk­ keri, der han selv var faktor, ville ikke trykke et sosialistisk blad, og også andre trykkerier avslo. Alle fryktet de at de ville miste andre kunder. Knudsen sa derfor opp sin stilling og startet eget trykkeri.

De første «moderne» streikene Fagforeningenes aktivitet fortsatte å følge konjunktu­ rene. Etter den vanskelige vinteren 1 8 8 7 -8 8 kom det et år preget av en viss oppgang. Prisene steg noe, for­ tjenestene økte og med den også etterspørselen etter arbeidskraft. Samme år inntraff en ny bølge av små og store streiker. Formerne i Kristiania var først ute og nedla arbeidet i åtte uker; etter dem fulgte typograf­ ene. I Smålenene streiket arbeidere ved Moss Cellulo­ sefabrikk, på Borregaard og på Saugbruksforeningens trelasttomter i Fredrikshald. Skomakersvennene gikk til streik både i Fredrikstad og Fredrikshald, og på høsten fulgte arbeiderskene ved to fyrstikkfabrikker i Aker utenfor Kristiania. To streikeaksjoner skiller seg ut i denne bølgen. Hver på sitt vis markerer de milepæler i arbeiderbe­ vegelsens historie. Den ene er typografenes streik i Kristiania. Den er i ettertid blitt betegnet som den første moderne streiken i landet. Det var en vel forbe­ redt og godt organisert streik, helt annerledes enn tidligere spontane streiker som den i Drammen i 1881. Streiken startet i mars 1889. Da hadde den vært forberedt i lang tid. Kravene var utformet, og støtte var sikret fra broderforeninger i Norge og utlandet. Initiativ var også tatt for å sikre lojalitet fra setter-

105

DET VOLDER LITT RABALDER

Fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889 vakte en voldsom oppmerksomhet i samtiden. Her er de streikende pikene oppstilt og fotogra­ fert sammen med sine ledere. Midt på bildet står Hulda Jeppesen og den sosi­ alistiske skribenten Fernanda Nissen. Ytterst til venstre sosialistlederen Carl Jeppesen. De strei­ kende pikene fikk stor støtte fra byens borgerskap, og strei­ ken bidrog også til å øke sympatien med den undertrykte arbeiderbefolkning­ en. «Jeg tror at dette med Streiker er en ren Velsignelse,» sa Bjørnstjerne Bjørn­ son på streikemøtet i Arbeidersamfundets store sal. «Nu ban­ ker det ganske forsigtig — med en Fyrstikpigefinger; men nceste Gang blir det med en Mands Knytnæve, og nceste gang igjen med en Slcegge. Vi blir ikke kvit dette.»

106

skene, som de streikende anså for å være et særlig svakt ledd i kjeden. Streiken dreide seg om lønn, men det viktigste var kravet om en lærlingskala som skulle holde den usunne konkurransen i sjakk. Kon­ flikten ble dermed en viktig prinsippkamp både for typografer og arbeidsgivere. For arbeidsgiverne drei­ de det seg om styringsretten - friheten til å foreta de disposisjoner som ble ansett som gunstigst for bedriften. Til tross for god planlegging og nitid organisering endte streiken med nederlag for typografene. Det som først og fremst knekte dem, var at arbeidsgiver­ ne hentet inn arbeidsvillige fra andre deler av landet slik at de kunne holde driften i gang ved de store trykkeriene. Både Aftenposten og Morgenbladet utkom mens streiken pågikk. Det lyktes heller ikke å oppnå full lojalitet fra setterskene. En god del kvin­ ner arbeidet i de blokkerte trykkeriene - i enkelte til­ feller med en ukelønn som tilsvarte den de mannlige typografene vanligvis bkk. Streiken ble en dyrekjøpt erfaring for typografene. Den styrket deres klassebevissthet og gjorde slutt på alle illusjoner om samarbeid med mestrene. På den andre siden ble den også et vendepunkt i holdningen til setterskene og andre arbeidere uten fagopplæring. Stikk i strid med tidligere stemninger gikk flertallet i typografforeningen nå inn for å inkludere dem i sine rekker. «Det er ikke Sætterskene jeg vil tillivs,» het det i fagbladet, «det er kun den lumpne Løn de faar.» I 1891 ble typograf-foreningen i Kristiania åpnet

CS

for kvinner, lærlinger og hjelpearbeidere. Bak den andre oppsiktsvekkende streiken i 1889 stod arbeiderskene ved Bryn og Grønvold fyrstikk­ fabrikker i Aker. Dette var første gang offentligheten bkk kjennskap til at en gruppe kvinnelige industriar­ beidere hadde nedlagt arbeidet. Den var ikke planlagt og dårlig organisert; i så måte hadde den klare felles­ trekk med de tidligere spontane streikene. På grunn av de arbeidsforholdene som ble avdekket, var det imidlertid en streik som skulle bli lagt merke til i offentligheten. Derfor var også dette en moderne streik. Med en betegnelse fra vår egen tid kan vi kalle den landets første mediestreik. Streiken startet da arbeiderskene på Bryn la ned arbeidet fordi bedriftsledelsen ville senke lønnen. Kort tid etter bkk de følge av kvinnene på Grønvold. Streiken omfattet da 3 0 0 -4 0 0 arbeidersker - mange av dem barn og helt unge piker. Ingen hadde erfaring fra foreningsarbeid, og ingen visste hvordan de skulle drive en streik. De gikk rett og slett hjem, hver til sitt i en spontan protest mot lav lønn og helsefar-

I

KRISE OG SOSIAL URO

lige arbeidsforhold. Ukefortjenesten var mellom fem og ti kroner, og arbeidsdagen fra seks om morgenen til halv sju eller halv åtte om kvelden. Fosforen som pikene arbeidet med, gav dessuten kronisk forgiftning med kjevebensskader, magekatarr og avmagring. Det var ikke første gang kvinnene på Bryn og Grønvold streiket. To ganger tidligere hadde de for­ søkt seg, begge ganger måtte de etter kort tid gå tilba­ ke til arbeidet med uforrettet sak. At forløpet nå ble et annet skyldtes i første rekke Carl Jeppesen, børstebinderen fra København som ble redaktør av SocialDemokraten i 1887. Han sammenkalte til streikemøte og hkk valgt en streikekomité der han også selv deltok sammen med kvinner fra de to fabrikkene. Med seg hkk han også Oscar Nissen, som nå var leder av Kristiania Arbeidersamfund og dessuten medisinsk fagmann. Denne streiken vakte opp­ .f a r te n ^ merksomhet. Streikekomiteen arrangerte demonstrasjonstog fra Etterstad og et stort disku­ sjonsmøte i Arbeidersamfundets sal der Oscar Nissen demonstrer­ te hvordan fosforen brøt ned de unge pikene.

erøre

^W nitere I

Møtet skapte sensasjon og gjorde sterkt inntrykk. Venstreavisene skrev om streiken med sympati, Bjørnstjerne Bjørnson engasjerte seg offentlig til for­ del for de streikende, og styret i Norsk Kvinnesaks­ forening gav moralsk og økonomisk støtte. Pengebi­ drag kom inn fra mange hold; kjente kunstnere gav konserter til inntekt for de streikende. Heller ikke denne streiken førte til noen seier. Etter fem uker gikk arbeiderskene tilbake til arbeidet med vage løfter om lønnspålegg og bedring av helse­ forholdene på bedriften. Helt resultatløs var den like­ vel ikke. Fyrstikkarbeiderskenes egen fagforening ble stiftet under streiken, med Margrete Vullum som før­ ste formann. Dessuten var folks oppmerksomhet på en ny måte blitt rettet mot de helsefarlige arbeidsfor­ holdene som ofte rådde i industrien. Med de to streikene i 1889 hadde det såkalte sosiale spørsmål fått noen viktige nye dimensjo­ ner. Typografstreiken hadde tydeliggjort sammen­ hengen mellom dette spørsmålet og klassekampen. Fyrstikkarbeiderstreiken viste at det sosiale spørsmål handlet om mer enn økonomi - nemlig om arbeids­ forhold som brøt ned sunnhet og helse og iblant inva­ lidiserte selv ganske unge piker. Dette representerte en utfordring så vel for den unge arbeiderbevegelsen som for borgerskapet og den politiske eliten.

Kampen mot vantroen Det kræves nu, at Enhver i sin Kreds i Ord og Gjer­ ning aflægger sit Vidnesbyrd mod den Vantro, som holder paa at trænge sig ind i vort Folk, og mod den politiske Bevægelse, gjennem hvilken den soger at naa sit Maal, tilintetgjørelse af den Magt, Christendommen hidtil har havt over vort Folkeliv. Denne appellen nådde Morgenbladets lesere en søn­ dagsmorgen i januar 1883. Appellen avsluttet et opp­ rop som preget hele førstesiden, og som var rettet «Til Christendommens Venner i vort Fand». Det var et bredt anlagt opprop forfattet av en arbeidskomité på åtte og anbefalt av nesten 500 kjente og respekterte menn fra alle kanter av landet. I spissen stod kristen­ folkets og teologiens nestor, professor Gisle Johnson. Alle landets biskoper var med som underskrivere, dessuten fire universitetslærere, mer enn 70 prester, og mange forretningsmenn. På listen fant man også atskillige gårdbrukere og lærere, dessuten navn som hadde en god klang blant det kristne legfolket. Ingen av underskriverne hadde så langt engasjert seg åpent i den politiske striden. Dermed kunne de heller ikke tas til inntekt for snevre partiinteresser, trodde man. Oppropet var rettet til alle kristne i landet og opp­ fordret til handling. I dagene som fulgte, ble det rykket inn i en rekke aviser og blader omkring i landet. Hovedskytset rettet seg mot radikale ideer som under­ gravet hele den bestående samfunnsorden. Kristen­ dommen var ikke bare en privatsak, het det, men en grunnbetingelse for et moralsk samfunn. Angrepet ble også rettet mot den radikale presse som spredte en «uchristelig, ja antichristelig Verdensanskuelse». Underskriverne av oppropet mente å kunne se en orga­ nisk sammenheng mellom den radikale bevegelsen og verdsliggjøringen av samfunnet, der kristendommen mister sin grunnleggende stilling i samfunnslivet. Om dette virkelig var folkets ønske, kunne ingen jordisk makt hindre det. Men kristendommens venner burde kjenne sin plikt slik at folket i så fall ikke handlet i blinde, men visste hva det gjorde. Oppropet til kristendommens venner var et forelø­ pig høydepunkt i en kulturkonservativ mobilisering som hadde foregått i mange år. Det var en reaksjon på de moderne, radikale åndsretningene som hadde fått innflytelse blant studenter og akademikere i 1870årene, og som hadde ført til det moderne gjennom­ bruddet i litteraturen i slutten av tiåret. Mobiliseringen skulle fortsette for full styrke 1880-årene igjennom.

Nils Hertzberg - en konservativ skolepioner Den som tok initiativet til Opropet til Kristen­ dommens Venner, var kirkestatsråd Nils Hertz­ berg (1827-1911) i Selmers regjering. Som de andre i regjeringen ble han dømt av riksretten i 1884, en dom som gikk sterkt inn på ham. Sin ministerpost til tross var Hertzberg ingen utpreget partipolitiker. Først og fremst var hans interesse knyttet til oppdragelses- og skolespørsmål. I sin ungdom arbeidet han som huslærer og lærer ved jomfruene Steffens’ pikeskole i Kristiania. Etter at han hadde tatt teologisk embetseksamen, under­ viste han i noen år ved krigsskolen før han i 1867 ble ansatt som bestyrer ved det nyopprettede stiftsseminaret på Hamar. Her gjorde han en pioneidnnsats for gymnastikkundervisningen og inn­ førte gymnastikk som fag på seminaret i 1869. Samme år grunnla han Norsk Skoletidende, som ble landets mest utbredte skoleblad. Under Hertzbergs ledelse ble miljøet på Hamar seminar en motpol mot de grundvigianske folkehøyskolene. Etter Hertzbergs syn var disse for «svenneriske» i sitt syn på kunnskap og dannelse. Felttoget mot folkehøyskolene fortsatte da Hertzberg i 1873 etterfulgte Hartvig Nissen som ekspedisjonssjef i Kirkedepartementets undervisningsavdeling. Or­ ganiseringen av statsstøttede amtsskoler fra 1875 var i første rekke hans verk.

KAMPEN MOT VANTROEN

Den politiske striden skapte et skille mellom høyre og venstre som i noen grad gikk langs sosiale og øko­ nomiske linjer. Bønder, arbeidere og store deler av småborgerskap og middelklasse samlet seg om oppo­ sisjonen, mens det gamle systemets forsvarere var embetsstanden og storborgerskapet. De kulturpolit­ iske spørsmålene skapte til dels andre skillelinjer. I konstitusjonelle spørsmål var det en bred allianse som stod bak Johan Sverdrup og hans folkeparti. I kultur­ syn var det imidlertid ikke mye som forente kulturradikale kretser i byen med vestlandspietistene. Før riksrettsdommen og regjeringsskiftet i 1884 var dette underliggende tendenser. FIvor dyp splittel­ sen var, skulle imidlertid vise seg etter at de konstitu­ sjonelle spørsmålene var løst. Alle uenighetene hadde elementer av det samme grunntemaet - spørsmålet om kristendommens stilling i samfunnet.

«Kristendommens venner» Oppropet til kristendommens venner var et innlegg både i den tilspissede politiske striden og i en mer omfattende kulturdebatt. Slik initiativtagerne selv argumenterte, var det slett ikke snevre partiinteresser man var ute for å ivareta. Mer enn konstitusjonell konservatisme var det kulturkonservatisme som bandt underskriverne sammen, og det ble understre­ ket at man ikke rettet seg mot enhver politisk reform. Oppropet var en reaksjon på de sterke kulturradikale strømningene i tiden som man mente var i ferd med å forgifte «hele vort Folkeliv». Det var et forsøk på å skape en allianse på tvers av standsskiller og kirkelige fraksjoner som den politiske elite ikke hadde maktet å bygge. Til tross for hva intensjonene måtte være, ble opp­ ropet likevel oppfattet som et innlegg i den pågående politiske striden. Det ble møtt med begeistring fra konservativt hold, mens kristelige kretser som sognet til opposisjonen, markerte sin avstand mot det. Venstreavisen Bergens Tidende var bekymret over misbruket av kristendommen i politikkens tjeneste. Vestlandsposten, Lars Oftedals avis i Stavanger, tolket oppropet som ren valgkamp. I indremisjonskretser var det stor skuffelse over at Gisle Johnson nå ble omfavnet av Morgenbladet. «Det kristelige Lægfolk troede, at Hr. Professor Johnson var deres Mand,» skrev en innsen­ der i Dagsposten, en av venstreavisene i Trondheim. «Det ser nu, at det har taget grundigen Feil.» Etter opposisjonens overveldende valgseier i 1882 var det naturligvis en illusjon å tro at en bred kulturkonservativ mobilisering skulle kunne bli oppfattet som annet enn et partipolitisk innspill. Et opprop i Morgenbladet som appellerte til forsvar for de råden­ de verdier og var underskrevet av brave samfunnsstøt­ ter, kunne vanskelig unngå å bli tolket som et slag mot Sverdrup og hans folkeparti. Oppropet ble derfor ikke

Med økende bybe­ folkning og utbyg­ ging av stadig nye områder i byens om­ egn økte behovet for nye menigheter og kirkebygg i Kris­ tiania. 11850-årene begynte utparselleringen av løkkeeiendommen Uranienborg, oppkalt etter Tycho Brahes slott og obsematorium på øya Ven ved Øresund. Kom­ munen kjøpte i 1874 den vakre Uranienborgskogen, som hadde vært et popu­ lært utfartssted for hovedstadsbefolkningen, og la den ut til kirketomt og parkanlegg. Johan Christian Heuch ble i 1880 tilsatt som sogneprest i den nye menigheten, og i 1886 kunne han inn­ vie det flotte kirke­ bygget.

109

DET VOLDER LITT RABALDER

Henrik Ibsen som blikkfang på teaterplakatfra 1897. John Gabriel Borkman skulle settes opp på Theatre de 1’Oeuvre i Paris, og Edvard Munch fikk i oppdrag å utforme plakaten. Som få andre har Munch fonnidlet dikterens dobbeltblikk. Han ser oss, men sam­ tidig ser han forbi den realistiske virke­ ligheten og inn i ukjente verdener. Munch sa selv at han viste en dikter som var «likeså sky og ensom» som han selv.

D ij L ^

ib u

Wilhem Fold al E rhart Borkman Jean Gabriel Borkman : Gunhild Borkman : Mu“ J. B ri : E lla Rentheim : MUo Marguerite Maup Madame W ilton : M11" Blanche DttUAU. Frida F q ld a l: M,lr Hedwige Moore . Piano 'de la maisoi Hanna : Mn° DELLAL. W ACKER.

Tjue år gammel ble Jonas Lie (18331908) forlovet med sin kusine Thomasine, som kom til å spille en viktig rolle for hans forfatter­ skap. Hun trodde fullt og fast på ham som dikter før han selv våget å satse på det, og hun samar­ beidet nært med ham da valget først var tatt. Thomasine diskuterte ideene med sin mann, kom­ menterte og redi­ gerte hans manu­ skripter og renskrev dem. Selv hevdet Jonas Lie at «det bedste og mest vellykkede, jeg har skrevet, er blevet til under hendes Aand og Indflytelse». ) C. M. Ross’ pastellmaleri av Jonas og Thomasine Lie ble malt i 1892.

110

den mobiliseringen i kampen mot vantroen som ini­ tiativtakerne hadde ønsket. Venstrefolk oppfattet det som et rent politisk initiativ, og ikke som ledd i den store kulturkampen som også foregikk i disse årene. I praksis er det vanskelig å skille kulturkampen fra den politiske striden, og i ettertidens lys fremstår oppropet som en del av det partipolitiske spill. Den politiske profilen blir også tydeligere i tiden fram til 1884, da forfatningsstriden fant sin løsning. Oppropsbevegelsen stod da bak rekke med småskrifter med et klart Høyre-preg. Betydningen av forfatnings­ striden skal likevel ikke overdrives. Oppropet var i høy grad også et innspill i en pågående strid om ver­ digrunnlaget for samfunnet, der kristendommen inn­ tok en helt sentral plass. Reaksjonen mot tidens intel­ lektuelle og religiøse radikalisme angikk langt flere enn det kulturkonservative embetsmannssjiktet. Mer enn innholdet i oppropet var det den dagsak­ tuelle politiske situasjonen som hindret legfolket i å slutte opp om dette initiativet. Det skulle snart vise seg at kulturkonflikten også gikk tvers igjennom opposisjonen og bidrog til partiet Venstres splittelse. Oppropet bar bud om konfliktlinjer og allianser som skulle prege den offentlige debatten og det politiske liv i lang tid etter at de konstitusjonelle spørsmålene ble avgjort i 1884. Fra slutten av 1870-årene ble diktningen en spyd­ spiss for radikale og kritiske ideer. En rekke sam­ funnskritiske verk så dagens lys fra midten av 1870årene. Realismen i diktningen kom mer eller mindre

til å prege en hel generasjon. Den erfarne fortelleren Jonas Lie sluttet seg til det moderne gjennombrud­ dets ideer med romanen G aa p aa i 1882. Alexander Kielland debuterte som forfatter i 1879 og ble snart kjent for å være den mest radikale av dem alle. 1 1883 kom Gift, en sviende satire over den klassiske dan­ nelse og tidens skolesystem. Amalie Skram utgav sin første naturalistiske fortelling i 1883 og skapte sensa­ sjon i 1885 med ekteskapsromanen Constance Ring. Knapt én av de bærende samfunnsinstitusjonene gikk fri for dikternes skarpe blikk. Nettopp de insti­ tusjonene som for de konservative garanterte det sedelige samfunn, ble for kulturradikalerne et symbol på dobbeltmoral og usannhet. Den konservative

KAMPEN MOT VANTROEN

sedeligheten var for dem ikke annet enn moralske konvensjoner som hindret menneskets frie tanke, holdt sannheten skjult og gjorde det mulig for den gamle embetsklassen å fortsette sin undertrykkelse. Det var ikke bare de konservative som var skremt. Dikternes samfunnskritikk gikk langt utover det den brede opposisjonen stod for. Da Henrik Ibsens Gen­ gangere utkom før ju l i 1882, stilte også radikale hovedstadsaviser seg bak de opprørte reaksjonene. Stykket handlet om kjønnssykdommer og incest, temaer som hittil ikke hadde vært oppe til offentlig debatt, og ble lest som et krast angrep på ekteskapet og den borgerlige familieinstitusj onen. I Dagbladet sluttet Arne Garborg seg til de kritiske røstene, mens Amalie Skram var blant de få som forsvarte Ibsen. I motsetning til Ibsens tidligere bøker solgte Gengan­ gere dårlig, og stykket ble nektet oppsatt på Christia­ nia Thea ter. Når den nye, radikale diktningen fikk så stor betydning og ble tatt så alvorlig, var det fordi den hadde betydning langt utenfor de litterært interessertes krets. Med det moderne gjennombruddet fulgte en ny rolle for litteraturen. Den ble en del av dagens kamp, nøye vevd sammen med den politiske striden. Arenaene var mange. Samfunnskritiske ideer ble luf­ tet i aviser og tidsskrifter, de ble temaer for store debattmøter, og de vant innpass i det politiske liv. For kristendommens venner var det den rådende sosiale og moralske orden som stod på spill. Kampen mot vantroen var noe langt mer enn et forsvar for teo­ logiske dogmer og den statskirkelige institusjon. Det dreide seg om hele det livssynsgrunnlag som hele samfunnet hvilte på. Samtidig som den religiøse enhe­ ten i folket ble truet, ble harde angrep rettet mot fami­ lie og ekteskap, skole og kunnskapssyn, tradisjonell livsstil og rådende moral. Dette var institusjoner som i de konservatives øyne holdt samfunnet sammen i et forpliktende fellesskap der hensynet til helheten ble satt over kortsiktige nytteformål eller snevre egen­ interesser. Når de snakket om et sedelig samfunn, var

Amalie Skram (1846-1905), malt av Georga Elisa Schjeldemp i 1882. Som fraskilt kvinne hadde Amalie Muller slått seg ned i Kristiania i 1881. Her kom hun inn i en krets av Venstrefolk og fikk viktige impulser til sin senere dikterkarriere. Stillingen som fraskilt frue f hoved­ staden var vanskelig - økonomien var bekymringsfull og bysladderen ikke lett å bære. i 1884 reiste hun til Danmark for å gifte seg medfor­ fatteren Erik Skram.

det dette de mente. Mot et slikt syn måtte moderne rasjonalisme fremstå som destruktiv og samfunnsnedbrytende, med sin individualisme og utviklings tro, med sin kritikk av de etablerte institusjoner og med sine moderne ideer om kvinneemansipasjon.

«Vcek med Pontoppidan» I løpet av den radikale oppmarsjen i 1870-årene var kristendomsfaget i skolen kommet under lupen. Da Bjørnstjerne Bjørnson holdt sitt oppgjør med kristen­ dommen, angrep han også skolens rolle. Sin vane tro var han ikke forsiktig i sine uttalelser. Med voldsomt engasjement slo han fast at kristendomsfaget ikke hadde noe i skolen å gjøre: «Væk med Pontoppidan, væk med hele Religionspuget.» I forlengelsen av dette ville han også ha prestene ut av skolens styre. Søren Jaabæk hevdet lignende ideer når han i bondevennbevegelsens blad, Folketidende, gikk inn for en radikal innskrenkning av kristendomsfaget. Iblant hevdet han at faget burde gå helt ut av skolen. Da for­ slag til ny byskolelov skulle behandles i 1880, foreslo han at lærebøkene i kristendomskunnskap heretter ikke skulle læres utenat. Jaabæk fikk ikke støtte for et

Alexander Kielland (1849-1906) vokste opp i glansen fra det gamle, velrenom­ merte kiellandske handelshus i Stav­ anger. Hans kort­ varige dikterkarriere er mer enn noen annens knyttet til realismens gjennombrudd. Han fremstod som en fullt ferdig dikter i 1879 og ble med ett slag kjent over hele Norden. Tolv år senere utgav han sitt siste verk. Hans romaner var glit­ rende skrevet og fulle av opprørstrang. Forslaget om å gi ham diktergasje førte til sterk mot­ stand fra konser­ vativt hold. Kielland er her malt av Eilif Peterssen i 1893.

111

DET VOLDER LITT RABALDER

Spredningen av frikirkebevegelsen på landets amter. Vi ser at frikirkene hadde en sterk stillmg i amtene langs kysten fra Lindesnes og østover helt til svenske­ grensen. På folke­ munne har dette gått under betengelsen «frikirkebeltet». Vest for Lindesnes og oppover langs vestlandskysten tar den lavkirkelige pietismen over som den viktigste kirkelige protest­ bevegelsen.

Nedenes S m å le n e n e B r a tsb e r g J a rlsb e rg o g L a rv ik K ristia n ia a le n e T r o m sø B e r g e n a le n e B u sk e ru d A k e rsh u s m /K r is t ia n ia H ele la n d e t ø n d re B e r g e n h u s m /B e r g e n S ta v a n g e r L iste r o g M a n d a l F in n m a rk e n N o rd la n d S ø n d re T ro n d h je m N o rd re T ro n d h je m H e d e m a rk e n R o m sd a l K ristia n s N o rd re B e r g e n h u s D isse n te re pr. 1 0 0 0 in n b y g g e r e

S

10

15

20

25

slikt lovforslag, og han stod temmelig alene i Stor­ tinget med sine sterkt kristendomskritiske ideer. Slike markeringer måtte virke ekstra sterkt på kris­ tendommens venner fordi de foregikk i en periode da skoleloven var under revisjon. For den politiske opposisjonen var skolereform et sentralt punkt i det folkelig-nasjonale programmet. Deres visjon var en folkeskole med utvidet fagkrets og med mer demo­ kratisk styring enn den gjeldende allmueskolen hadde. Selv om det ikke nødvendigvis lå religionskritiske ideer bak, kunne flere av reformideene få betyd­ ning for forholdet mellom skole og kirke. Å styrke andre skolefag krevde tid og innebar en innskrenk­ ning av kristendomsfaget. Dette reiste spørsmålet om de «borgerlige» fagenes stilling, det vil si alle de verdslige fagene. Skulle de stilles fritt i forhold til kristendommen og ikke lenger være konfesjonsbundet? I diskusjonen om en mer demokratisk sammen­ setning av skolestyret ble det også satt spørsmålstegn ved prestens selvsagte rolle som skolestyrets leder. Spørsmål om dissenteres stilling i skolen kom opp da dissenterloven ble behandlet i 1883. Det dreide seg både om hvorvidt man skulle kunne ansette lære­ re som ikke tilhørte statskirken, og om dissentere eventuelt skulle kunne velges inn i skolestyret. I dette spørsmålet stod opposisjonen splittet. Legmannsbevegelsens representanter ville ha en klar grenseopp­ gang mellom dem som var medlem av kirken og dem som ikke var det. Dissentere skulle ha full frihet til å organisere egne samfunn og til å slippe kirkeskatt. Men de skulle ikke ha medinnflytelse over «kirkesa­ ker». De mer frisinnede hevdet at kommunestyrene

112

måtte stilles fritt i spørsmål om dissentere i skolesty­ rer og skoler. For kristendommens venner fremstod opposisjo­ nens skolepolitikk og Bjørnsons fritenkerske angrep som deler av en felles strategi for å «avkristne vort Folk gjennem Skolen». Dette var et av de stridsspørs­ målene som sterkest opptok bevegelsen bak oppropet til kristendommens venner. Det kontroversielle var ikke i og for seg tanken om å utvide skolens fagkrets - denne striden var tilbakelagt i 1880-årene. Nå stod det i første rekke om en mulig splittelse mellom kir­ ke og skole, som de mente lå i forlengelsen av oppo­ sisjonens demokratiseringsideer. Også i diskusjonene om ny skolelov kom spørs­ målet om kristendommen til å stå sentralt. Mot hver­ andre stod to prinsipielt motsatte syn. I hovedsak dreide også denne striden seg om forholdet mellom kirke og skole, og om skolens funksjon og stilling i samfunnet. Saken kom på dagsordenen kort tid etter at den politiske opposisjonen hadde seiret. Som vi senere skal se, dannet Johan Sverdrup regjering i 1884, og reform av allmueskolen var en av de første «venstresakene» som ble reist. I et åpent brev i Dagbladet offentliggjorde Sverdrup det som skulle bli Venstres skolepolitiske program utvidet skoletid, innføring av flere fag, demokratise­ ring av skolens administrasjon og anerkjenning av landsmålet som undervisningsfag. Alt var gamle og velkjente venstrekrav. Spørsmål om kristendomsfagets stilling i skolen lot Sverdrup imidlertid ligge, som en innrømmelse til kristenfolket i egne rekker. Der­ imot utfordret han de kirkelige interessene når det gjaldt skoleadministrasjonen, og her var han på linje med den pietistiske legmannsbevegelsen. De viktigste kulturpolitiske fløyene i Venstre var alle representert da den nye skolekommisjonen ble nedsatt i 1885. Leder ble Johannes Steen, blant med­ lemmene finner vi både Ole Vollan og Viggo Ull­ mann. Ullmann var radikal grundtvigianer og besty­ rer for Seljord folkehøyskole. Dette var også første gang en kvinne fikk plass i en kongelig kommisjon, lærerinnen Hedevig Rosing. Venstres folk i skolekommisjonen ville bryte den nære forbindelsen mellom kirke og skole. Innen lov­ forslaget kom opp til behandling i 1889, var Venstre et splittet parti og opposisjonen sterkt svekket. Nye lover om folkeskolen i land og by ble vedtatt, men på en rekke punkter ble gamle venstrekrav nedstemt. Forslag om at også dissentere skulle kunne bli med­ lemmer av skolestyret, ble ikke vedtatt. Nederlag ble det også for kravet om at folkeskolens lærere kunne stå utenfor statskirken. Fra radikalt venstrehold ble det fremholdt at dette var et spørsmål om åndsfrihet, men dette kom i mindretall. På noen områder vant Venstre imidlertid fram. En samlet opposisjon gikk inn for at presten ikke lenger

KAMPEN MOT VANTROEN

skulle være den selvskrevne formannen i skolestyret, og fra 1890 valgte skolestyret selv sin formann. Venstre fikk også gjennomslag for å bryte forbindel­ sen mellom skolegang og konfirmasjon, og adgang til å velge kvinner som medlem av skolestyrene ble ved­ tatt til tross for konservativ motstand. I spissen for opposisjonen mot Venstres reformiver stod Nils Hertzberg, tidligere kirkestatsråd i Selmers regjering. Det var han som mest prinsipielt formuler­ te de konservatives standpunkter. Slik han uttrykte det, stod striden mellom en «luthersk Menighedsskole» og en «verdslig Kommuneskole». Mens Venstre ville styrke det kommunale selvstyret for enhver pris, kjempet Høyre for å sikre statskirkens stilling i undervisning og skoleadministrasjon. For de konser­ vative var det derfor helt klart at all undervisning i skolen måtte være bundet av kirkens bekjennelse og støtte kristendomsundervisningen direkte eller in­ direkte. Ved å gjennomføre dyptgripende endringer i forholdet mellom kirke og skole ville Venstre bidra til å gi «den moderne Vantro» innpass også i skolen.

Kirkesyn i konflikt Statskirken dannet den selvsagte rammen omkring folks liv i by og bygd. De moderne, fritenkerske strømningene nådde bare et fåtall og forble et elitefenomen. Imidlertid var det ikke selvsagt hvordan reli­ gionen skulle praktiseres og hvem som skulle ha rett

til å forkynne Guds ord. Dette skapte stadig strid mel­ lom ulike retninger. Innenfor statskirken ble den høykirkelige geistligheten utfordret både av frisinne­ de grundtvigianere og lavkirkelige pietisten Grundtvigianerne ville ha større individuell frihet innenfor kirken, men deres rolle som teologisk og kirkelig ret­ ning avtok med den alminnelige radikaliseringen i 1880-årene. Det var flere enn Bjørnstjerne Bjørnson som ble fritenkere, og de som var igjen, ble splittet da skolemannen og politikeren Viggo Ullmann stilte i spissen for et nygrundtvigiansk syn som sterkt nær­ met seg fritenkernes. Langt sterkere stod pietistene; både stadige vekkelser og en aktiv indremisjonsbevegelse sørget for bred folkelig støtte. Pietistene betraktet den høykirkelige kristendom­ men som slapp og uforpliktende - en vanekristendom som underkjente den personlige omvendelsen. Et sentralt stridsspørsmål var legmannsforkynnelsens stilling innenfor statskirken. Striden gikk tilbake til konventikkelplakatens dager da prestene var pålagt å holde strengt oppsyn med private, oppbyggelige sam­ menkomster. Selv om plakaten ble opphevet i 1842, var det fortsatt et prinsipp for geistligheten at forkyn­ nelsen skulle være knyttet til det kirkelige embetet. Opposisjonen ble i første rekke formidlet gjennom indremisjonsbevegelsen - fra 1868 samlet i Lutherstiftelsen. I sin konsekvens var dette også en kritikk av statskirkens arbeidsmåter og organisasjonsformer. Kritikken delte seg i en vestlandsk og en østlandsk

«Andakt» fra 1890, maleri av Sven Jørgensen. De aller fleste nordmenn var lutheranere og tilhørte statskirken, men religionen ble praktisert på mange forskjellige måter. Mens geistlighet og ritualer stod sentralt i den høykirkelige statskirken, la de lavkirkelige og de mange frikirkemenighetene større vekt på det person­ lige gudsforholdet. Omvendelse var viktigst, og private sammenkomster og husandakter betydde like mye som guds­ tjenestene i kirken. Samtidig stilte man strenge krav til den enkeltes livsførsel. Dans, teater, brenne­ vin og kortspill var ikke tillatt; og man ventet at alle skulle yte sitt til hedning­ misjon og indre­ misjon.

113

DET VOLDER LITT RABALDER

fløy. De østlandske reformvennene hadde røtter til­ bake til den johnsonske vekkelse i 1850-årene og var først og fremst opptatt av kirkens selvstendighet i for­ hold til staten. De var ikke imot enhver legmannsforkynnelse, men forsvarte det Gisle Johnson i sin tid hadde etablert som «nødsprinsippet»; legfolk kunne forkynne, men retten til å kalle dem og sende dem ut hørte inn under kirken. Mer radikal kritikk kom fra den vestlandske reformbevegelsen som vi tidligere har stiftet bekjent­ skap med. Ledet av Ole Vollan og Jakob Sverdrup hevdet den et religionssyn der den enkeltes samvit­ tighet og personlige omvendelse stod sentralt. Derfor aksepterte den ikke at det var embetet som skulle definere forkynnerkallet og den kirkelige autoriteten. Pietistene godtok ikke det johnsonske nødsprinsip­ pet, men hevdet at indremisjonsforeningene selv måtte kunne kalle og sende ut legpredikanter. I stort antall sendte de ut sine egne «bibelbud», som brakte vekkelsen ut til i bygdene. Men reformvennene gikk lenger; de krevde selvstyre for menighetene, rett til borgerlig vielse samt opphevelse av konfirmasjonstvangen og bekjennelsesplikten for embetsmenn. En statskirke av personlig vakte var uforenlig med et kir­ kelig monopol i verdslige spørsmål. Også krav om reform av kirkens organisasjon var av gammel dato og hadde flere røtter. Presteskapet ønsket en organisering ovenfra med stort indre selv­ styre og med landskirkemøter som kontaktforum. Den lavkirkelige bevegelsen ønsket menighetsråd for

Vikingens kommen­ tar til den teologiske striden i 1904. Her er det den liberale teologen de pietis­ tiske mørkemennene forsøker å få utvist fra Universitetet. Forsøket lyktes ikke, og striden førte til en alternativ presteutdannelse ved Menig­ hetsfakultetet.

114

å sikre styring av kirken nedenfra. Menighetsrådene skufle ha innflytelse ved valg av prest og muligheter for å utøve kirketukt. Kampen mot vantroen og strid mellom ulike kirkesyn gikk hånd i hånd. Lutherstiftelsen satte alle­ rede i 1873 søkelyset på de «Vantroens Strømninger» som gjorde seg gjeldende i Europa. Et ledd i kampen var Lars Oftedals agitasjon mot bondeopposisjonens leder, Søren Jaabæk før stortingsvalget samme år. Jaabæk hadde gitt uttrykk for sterke anti-kirkelige opp­ fatninger, både i Folketidende og i andre fora. At Jaa­ bæk likevel ble gjenvalgt, vakte bekymring. Jaabæks velgere var småbønder og fiskere på Sørlandet, kret­ ser der man nettopp kunne vente en sterk oppslut­ ning om kristendommen. At velgerne sluttet opp om en fritenker var for kirkens folk et langt alvorligere slag mot kristendommen enn kulturradikale oppfat­ ninger som knapt nådde utover en kulturell elite. Jaabæks valgseier ble opptakten til geistlighetens brede felttog mot den moderne vantro. I fremste rek­ ke stod Johan Christian Heuch, hovedlærer ved Det praktisk-teologiske seminar. Mer enn noen annen satte han forsvaret av kristendommen inn i en brede­ re kulturpolitisk sammenheng. Det var ikke bare ren gudsfornektelse han ville til livs; han så et indre slekt­ skap mellom vantro og politisk liberalisme. Også den flyttet autoriteten i samfunnet fra Gud til det enkelte individ. Liberalismen skiller det som kristendommen forener, hevdet Heuch, autoritet fra frihet, samfunns­ orden fra likhet.

KAMPEN MOT VANTROEN

Fra 1877 ble Heuch redaktør av Luthersk Ugeskrift, som ble det viktigste organet i mobiliseringen mot tidens «materialistiske, anti-kristelige og hedenske Strømninger». Tidsskriftet var resultat av stridende fraksjoner i indremisjonsbevegelsen. Men alt i pro­ gramartikkelen gjorde Heuch det klart at den indrekirkelige strid var underordnet. Det som nå stod på dagsorden, var å verne evangelisk luthersk tro mot angrepene fra moderne vantro. Nyt norsk Tidsskrift, som kom ut med sitt første nummer samme år, ble stemplet som «Vantroens Hovedorgan». Heuch sognet fra unge år til den johnsonske opposi­ sjonen. I likhet med flertallet innenfor den høykirkelige eliten ble også den drevet i konservativ retning etter som den politiske og kulturelle striden tilspisset seg. Men etter Venstres seier i 1884 ble kravet om kirkereform igjen presserende, også for den høykirkelige geistligheten. Mer enn noen gang var det påkrevd med ordninger som sikret indre selvstyre - ellers ville kirkens skjebne fullstendig være prisgitt Stortingets majoritet. Dette blåste nytt liv i de østlandske reformvennene som innkalte til frivillig kirkemøte i Kristia­ nia høsten 1885. Møtet vedtok et forslag til lov om selvstyre for kirkelige forsamlinger - på menighets-, stifts- og landsnivå. Til tross for et felles ønske om kirkereform lyktes det ikke å oppnå noen allianse mellom geistligheten og pietistene. Regjeringen la fram sitt eget lovforslag, utformet av den nye kirkeministeren Jakob Sverdrup. Det la større vekt på demokrati i menighetene; folket selv skulle ha myndighet over menighetens liv og innflytelse ved presteansettelser. Forslaget fikk ikke oppslutning fra landets biskoper og heller ikke fra Det teologiske fakultet. Fra geistlig hold reagerte man også på regjeringens behandlingsmåte; viktige kirke­ saker skulle avgjøres uten at kirkens egne folk ble tatt med på råd. Heuch stod bak en adresse til kongen der 538 geistlige ba om å få kalt sammen et kirkemøte, slik grunnloven åpnet for. Noe kirkemøte ble det ikke, og heller ingen kirkereform i denne omgangen. Men striden kom til å spille en viktig rolle i det poli­ tiske liv og bidrog til at den brede venstrealliansen ble splittet få år etter at seieren var vunnet. 1 1890-årene endret frontene seg i kirkestriden. Johnsons gamle nødsprinsipp ble opphevet i 1891 og en viktig hindring fjernet for tilnærming mellom øst­ landske og vestlandske grupperinger. Samarbeid ble også presset fram av dissenterbevegelsens sterke vekst. Frikirkene var viktige konkurrenter i mange deler av landet og tilbød en inderlig religiøsitet som minnet om den lavkirkelige pietismen. I 1887 kom også Frelsesarmeen til landet med en ideologi ikke ulik indremisjonens egen. Også Heuch inntok en annen stilling etter at han ble biskop i Kristiandsands stift i 1889. Nå allierte han seg med den den pietistiske vekkelsesbevegelsen

han tidligere hadde bekjempet. 1 første rekke rettet han skytset mot en mer liberal teologi som var i ferd med å vinne innpass på Universitetet. Heuch betrak­ tet dette som en overgangsteologi på vei til ren rasjo­ nalisme. Striden skulle tilspisse seg og føre til at Menighetsfakultetet ble opprettet i 1907 med tilbud om en egen presteutdanning på anti-liberal grunn.

Kvinnene tar ordet For den konservative geistligheten representerte tidens ideer om kvinne-emansipasjon nok et angrep på det sedelige samfunn. Bekymringen dreide seg særlig om de konsekvenser en likestilling mellom kjønnene ville få for ekteskap og familie. Mange fryk­ tet at det ville føre til nedvurdering av den gifte kvin­ nen, oppløsning av ekteskapet og grov umoral i sam­ funnet. «Hvor Ægteskaberne aftager, der tiltager de løse Forbindelser og den unaturlige Utugt,» hevdet presten Thorvald Klaveness. De moderne dikterne hadde tidlig interessert seg for kvinnespørsmålet. Henrik Ibsens Et Dukkehjem fra 1879 ble av mange oppfattet mer eller mindre som et program for kvinnefrigjøring. «En kvinde kan ikke være sig selv i nu tidens Samfund,» skrev han mens han arbeidet med stykket, «der er et udelukkende manligt Samfund.» Likevel hadde han ingen ubetinget sympa­ ti for kvinnesaken, i motsetning til Bjørnstjerne Bjørn­ son, Jonas Lie og Alexander Kielland. Alle skrev de stykker som i John Stuart Mills ånd satte søkelyset på kvinnenes underkuede stilling i ekteskap og samfunn. Så langt hadde kvinner bare unntaksvis selv ført ordet i diskusjonene om kvinnenes stilling. Det var også en uhørt tanke at kvinner skulle delta offentlig på like linje med menn. En «offentlig kvinne» var i tidens språkbruk det samme som en prostituert. En ny fase ble innledet da seks unge kvinner kom sam­ men i november 1883 for å danne en diskusjonsforening. Foreningsdannelsen markerer et vendepunkt fordi kvinnene her tok mål av seg til å gjøre seg gjel­ dende i en politisk offentlighet med egne krav. Foreningen fikk navnet Skuld etter fremtidens norne. Gjennom ukentlige møter skulle medlemme­ ne «bidrage til hinandens Selvudvikling og erhverve sig den Lethed og Slagfærdighed i Diskussioner» som krevdes for offentlig å forsvare et standpunkt og hev­ de en mening. Initiativtager til foreningen var Laura Rømcke, datter av en sagbrukseier i Drammen og elev på løytnant Halls private artiumskurs i Kristia­ nia. Med seg hadde hun fire medelever og Cecilie Thoresen, som hadde tatt artium året før som landets første kvinnelige student. Medlemstallet kom etter hvert opp i 24, blant dem også kvinner med mer modenhet og erfaring. Blant dem var den nesten 40 år gamle Gina Krog, tidligere lærerinne og fra 1880 skri­ bent i dagspressen.

Gina Krog (1847-1916) var kvinnesakens ube­ stridte leder i Norge fra 1884 til 1916. Som så mange andre ugifte kvinner utdan­ net hun seg til lærer­ inne og arbeidet i mange år i skolen. I begynnelsen av 1880-årene sluttet hun i skolen for å vie seg helt til kvinnesa­ ken. Sammen med Hagbard Berner stod hun som stifter av Norsk kvinnesaks­ forening i 1884, og året etter var hun stifter og første fo r­ mann i Kvinnestemmerettsforeningen.

115

DET VOLDER LITT RABALDER

Sammenlignet med Sverige og Danmark var Norge sent ute med å gi kvinner adgang til å ta exa­ men artium, og det var det eneste landet der en lovendring måtte til. Spørsmålet kom opp i 1880, da legedatteren Cecilie Thoresen besluttet at hun ville prøve å ta artium. Faren søkte departementet om datteren kunne få ta eksamen ved Univer­ sitetet, men fikk vite at dette måtte av­ gjøres av Stortinget. Cecilie Thoresen fikk hjelp av Hagbard Bemer som fremmet et lovfor­ slag i 1882. Et nesten enstemmig Storting vedtok at kvinner kunne ha adgang til examen artium og anneneksamen - examen philosophicum. Men embetseksamen var fortsatt forbeholdt menn. Cecilie Thore­ sen kunne dermed ta sin eksamen med glimrende resultater, og hun ble immat­ rikulert i Univer­ sitetets festsal den 8. september 1882. Bildet er tegnet av W. Feters fo r The Graphic.

116

Skuld slo fra første stund an en radikal tone. På det første møtet innledet Laura Rømcke til diskusjon over det selwalgte temaet: «Hvad er kvindeligt, og hvorvidt bør man anstrænge sig for at bevare denne Egenskab?» Hun gav selv svaret: «Enhver Kvindes Maal bør netop være saa hurtig som mulig at blive sin Kvindelighet kvit, og deilig maatte det være at leve den Dag da dette Begreb var gammeldags.» Diskusjonene i Skuld var hemmelige, og forening­ en var uttrykkelig forbeholdt kvinner. Å gå lenger var for dristig i første omgang. Men det skulle ikke gå lang tid før kvinnene våget seg ut i offentligheten. Våren 1884, samme vår som riksrettsdommene falt mot den konservative regjeringen, stod Gina Krog som forfatter av en artikkelserie om kvinnesaken i Nyt Tidsskrift. 1 ju ni kom en gruppe menn og kvin­ ner sammen og dannet Norsk Kvinnesaksforening. To personer stod bak initiativet - den ene var Gina Krog, den andre var tidligere redaktør av Dagbladet, Hagbard Berner, foreningens første formann. I november ble publikum invitert til å tegne seg som medlemmer gjennom et stort opprop i avisene. Mål­ setningen var, het det, å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet». Invitasjonen var undertegnet av 171 kvinner og

menn, deriblant både Jonas Lie og Alexander Kiel­ land. Foreningsstiftelsen gjorde kvinnesak til et av høs­ tens hete temaer i hovedstaden. 1 Det norske Studentersamfund inviterte formannen, høyremannen Francis Hagerup, den nye foreningen til en møteserie om kvinnesak. Selv holdt han et omfattende foredrag der han markerte seg som tilhenger av kvinnesaken. Foredraget demonstrerer hvor sterke liberale trekk man også fant på den politiske høyresiden. Hagerup gav prinsipiell støtte til alle kvinnesakens viktigste krav: utdannelse og adgang til offentlig ansettelse, stemmerett og rett til særeie i ekteskapet. Hagerups standpunkt skapte en viss uro i høyrekretser. I Studentersamfundet ble det imøtegått av Universitetets fremste autoriteter; Ferdinand Lochmann og Marcus Monrad hadde begge omfattende innlegg som senere ble trykket i Morgenbladet. I Luthersk Ugeskrift fulgte presten Michael Færden opp med en utredning om kvinnenaturens og kvinnelighetens vesen. Alle tre argumenterer sterkt for at kvinner og menn er grunnleggende forskjellige, og at forholdet mellom dem bør være slik at de utfyller hverandre og ikke konkurrerer på de samme feltene. Professor Lochmann advarte mot de skadelige virk-

KAMPEN MOT VANTROEN

Lykkelig ungdom Anna Bugge var en av de unge kvinnene i diskusjonsforeningen Skuld. Hun ble en forgrunnsfigur i norsk kvinnesaksbevegelse før hun i 1890 reiste til Sverige for å leve sammen med den svenske økonomen Knut Wieksell. Mange år senere min­ tes Anna Bugge Wieksell sin ungdom i Kristiania da Skuld hadde tilhold på loftet over apoteket Løven: Aa dette Løvens gamle loft! Det staar for min erindring som et stort, lyst rum uden nogen begrænsning, jeg kan aldrig huske jeg har seet vægge paa det loft, sandsynligvis derfor, at den ene lampe, vi havde, aldrig oplyste mere end den lille firkant hvor vi sad, mens alting udenfor laa i mørke. Men indenfor lyskredsen ser jeg hele raden af unge, straalende ansigter, ivrige, intelligente og brænnende i aanden. Lykkelige­ re mennesker enn 80-aarenes ungdom har ald­ rig eksisteret, det var de store almene principers tid, alle døre var slaaede op for os, og alt dette som alene kan gøre livet riktigt fuldt og værd at leve for en ungdom, debateringen af principerne og strømmen ud af de aabne døre for at tage i besiddelse al den aandens frihed og herlighed, som laa derude - just det var vor pligt, vort kald, vor opgave. Skuld skabtes af denne pligt og denne opgave; den er mig som en inkarnation af vor ungdom, og Løvens loft er tempelbygningen.

ningene akademiske studier ville ha på kvinners organisme og nervesystem. Professor Monrad la en helhetstankegang til grunn som nesten kan kalles økologisk. Han argumenterte for at menneskene inn­ gikk i en større sammenheng med naturen, en balan­ se som hvilte på kjønnenes forskjellighet. Færden hevdet at likestilling var i strid med Guds skaperverk og skadelig både for kvinnen og for samfunnet. Han viste til at forsøk på kvinnefrigjøring i tidligere perio­ der av historien alltid hadde stått i forbindelse med moralsk forfall og nedgangstider. I Studentersamfundet fikk pionerene fra Skuld sin ilddåp som deltagere i det offentlige ordskiftet. Gina Krog og Laura Rømcke, som nå var blitt student, stod som de første kvinner på Studentersamfundets taler­ stol. De argumenterte for en likestilling av kvinnene og mot de konservative professorenes ideer. Deres opptreden og argumenter ble lagt merke til og behø­ rig kommentert i avisreferatene etter møtet. Heller ikke unngikk det oppmerksomheten at de to damene etterpå benket seg om punsjebordet sammen med de mannlige akademikerne. Deltagelse i studentlivet syntes ikke uten videre forenlig med tidens ideer om kvinnelig ærbarhet. Med stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening trådte

kvinner inn i politisk offentlighet som selvstendige aktører. Drøye to år senere kom første nummer av tidsskriftet Nylænde og gav dem en tydeligere stem­ me. Gina Krog var tidsskriftets redaktør, og blant bidragsyterne finner vi den radikale intelligentsiaen rikt representert. Det var også Gina Krog som tok ini­ tiativet til å få reist kravet om stemmerett for kvinner. Kvinnesaksforeningens program var forsiktig på dette punktet. Berner advarte mot å ta «Syvmilsstøvler paa». Han ønsket i første omgang bare å reise dis­ kusjon om kvinnene burde få stemmerett i kommu­ nale saker og som medlemmer av skole- og fattig­ kommisjoner. Gina Krog var mer utålmodig og ville straks kreve av Stortinget at alle kvinner skulle få stemmerett så sant de oppfylte Grunnlovens stemmerettsbetingelser. For ikke å splitte foreningen tok hun høsten 1885 initiativ til å stifte en egen kvinnestemmerettsforening. Forslag til Stortinget om stemmerett for kvinner forelå i 1886, underskrevet av ni stor­ tingsmenn. I 1890 ble saken for første gang gjenstand for politisk behandling. Den viktigste enkeltsaken i 1880-årene var imid­ lertid ikke stemmeretten, men forslag om å endre de gifte kvinnenes rettslige stilling. Enker og ugifte voksne kvinner hadde allerede i lang tid vært juridisk

1880-årenes unge kvinner fikk impulser som oppmuntret til å biyte med gjengse for­ ventninger til kvin­ ner. Marie Høegfra Langesund begynte i fotolære som ganske ung og engasjerte seg tidlig i kvinnesaken. Etter mange år som fotograf i Finland slo hun seg i 1895 ned i Horten 29 år gammel. Sammen med en fem år yngre kvinnelig kollega etablerte hun Berg & Høeg Fotoatelier. De to bodde også under samme tak livet ut. Blant Marie Høegs private fotografier finnes en enestående samling selvportretter som formidler et kvinne­ bilde stikk i strid med tidens nonner.

117

DET VOLDER LITT RABALDER

Utsendinger på det første landsmøtet for kvinnesak i Bergen i 1898. Etter 1884 ble sympatien for kvinne­ saken langt bredere enn medlemstallene i kvinnesaksforeninge­ ne tilsa. Også mange kvinneforeninger med ideelle formål støttet kravet om borgerlige rettigheter fo r kvin­ ner. Foruten kvinne­ saksforeninger og stemmerettsforeninger møtte utsendinger fra avholds-, sanitetsog sedelighetsforeninger. Øverst ser vi Camilla Collett og Aasta Hansteen, kvinnesakens viktig­ ste pionerer i Norge. Bildet er montert av Marie Høeg.

myndige med rett til å foreta disposisjoner på egen hånd. Derimot var de gifte kvinnene fortsatt stilt under mannens myndighet. Han hadde rett til å ta alle viktige avgjørelser som hadde med familien å gjø­ re, og også til å råde over formue og inntekt som hun brakte inn i boet. Saken var av gammel dato. Allerede i 1871 hadde Søren Jaabæk foreslått at mannens råderett over boet skulle begrenses. Han viste både til de ulykkene som fulgte med lettsindige økonomiske disposisjoner, og til det urimelige i at myndige ugifte kvinner ble full­ stendig rettsløse når de giftet seg. I 1875 foreslo en regjeringsoppnevnt kommisjon at det skulle kunne opprettes særeie i ekteskapet, og at hustruen skulle ha råderett over det hun tjente ved eget arbeid. Dis­ kusjonen ble heftigere etter at radikale venstrefolk omkring 1880 foreslo særeie mellom ektefeller som den normale ordningen; formuesfellesskap skulle bare kunne opprettes ved ektepakt. For mange kon­ servative virket dette som et angrep på selve ekteska­ pets idé. Også mange venstrefolk var betenkt, særlig etter at flertallet av landets kommunestyrer i 1882 gikk imot særeie som normal ordning. Da spørsmålet

endelig kom opp til realitetsbehandling i 1888, ved­ tok et enstemmig storting å gi gifte kvinner samme myndighet som ugifte og la dem råde over egen inn­ tekt. Særeietanken ble imidlertid avvist, selv om det ble lagt større begrensninger på mannens ensidige disposisjonsrett over fellesboet. Krav om stemmerett og økonomisk likestilling i ekteskapet brakte kvinne-emansipasjonen over fra diktning og leseforeninger inn på den politiske dags­ orden. Dette var ikke de første likestillingsreformene Stortinget hadde behandlet. Begrensede økonomiske rettigheter og adgang til middelskoleeksamen hadde kvinner alt hatt i lang tid. Fra 1882 kunne de ta exa­ men artium, og i 1884 fikk de samme adgang som menn til alle embetseksamener ved Universitetet. Dette var reformer som hadde gått igjennom uten stor motstand. I en helt annen grad ble stemmerett og særeie oppfattet som kontroversielle krav som grep inn i forholdet mellom kvinner og menn og berørte familien. Mer sindige menn var dessuten opptatt av at reformer ikke skulle presses fram og ville bremse de mest pågående kvinnesakskvinnenes iver.

mmi mm

‘JiABleW

VWoS6*1'

~\

j a

w VaSw'

H i i i ,m

i

118

KAMPEN MOT VANTROEN

Damemoter fra 1883. De første kvinnesakskvinnenes protester rettet seg også mot tidens kvinnedrakter, som ødela kvinnekroppen og hindret enhver naturlig bevegelse. Som et alternativ forsøkte kvinnesaks­ kvinnene å lansere den britiske «reformdrakten », men det ble ingen stor suksess. Der­ imot bidrog både yrkesliv og friluftsliv til å skape mer ledige kvinnemoter.

Den store sedelighetsfeiden Kvinnesaken handlet ikke bare om enkeltreformer, den gav også støtet til 1880-årenes store moraldebatt. Både kulturradikale og konservative så at kvinne­ saken hadde betydning for familien og for forholdet mellom kjønnene. For de radikale dikterne hang støt­ ten til kvinnenes sak nøye sammen med kritikk av ekteskap og borgerlig dobbeltmoral. Under lå ideer om fri kjærlighet. For de konservative var dette en farlig blanding som undergravde grunnlaget for et sedelig samfunn. De ulike synene brakte sammen i en heftig debatt om kvinnefrigjøring, prostitusjon og seksualmoral i slutten av 1880-årene. Kristenfolk og radikalere ble stående på samme side i kampen mot den offentlige prostitusjonen utfra helt ulike motiver. For de kulturradikale var prostitusjonen et symptom på det borgerlige samfun­ nets dobbeltmoral og råttenskap. Under en fasade av borgerlig moral kunne borgerskapets menn tillate seg å gå til prostituerte, også om de levde i ekteskap. Dette stod i skarp strid med kravet om å «være i sann­ het». For unge menn fungerte den offentlige regule­ ringen rett og slett som en oppfordring til å oppsøke prostituerte, fordi den bidrog til å redusere smitterisi­ koen. Samtidig virket den i høy grad nedvurderende på kvinnenes menneskeverd - både de prostituerte og de gifte kvinnene som var ukjente med mennenes utskeielser. En liten gruppe intellektuelle stod for særlig radi­ kale meninger i denne debatten. Det var den såkalte bohemkretsen omkring studenten og forfatteren Hans Jæger. På et møte i Arbeidersamfundet i 1882 vakte han oppsikt med et innlegg om prostitusjon og fri kjærlighet. Han hevdet at det viktige spørsmålet ikke gjaldt offentlig kontroll eller ikke. Ondets rot lå i ekteskapsinstitusjonen og i økonomisk nød blant

byens fattige kvinner. Sosialisme og fri kjærlighet ville føre til en avskaffelse av prostitusjonen, mente Jæger. Senere utdypet han temaet i den delvis selvbiograbske romanen Fra Christiania-bohem en fra 1885. Den ble beslaglagt for sin åpenhjertige skild­ ring av seksuelle forhold. Samme skjebne møtte to romaner som kom året etter, begge skrevet av menn som tilhørte kretsen rundt Jæger. Den ene var Arne Garborg med Mann­ fo lk , den andre Christian Krohgs Albertine. Innholds­ messig var det Albertine som bkk størst betydning; den kom til å bli et kampskrift mot den offentlige prostitusjonen. De tre romanene bidrog til å rette oppmerksomheten mot prostitusjon og seksualmo­ ral; at de ble beslaglagt gjorde ikke oppmerksomhe­ ten mindre. Det vakte harme at en Venstre-regjering stod for meningssensur. Selv innenfor bohemkretsen var det bare et fåtall som gikk så langt som Jæger. Men i en mer avdempet form hadde ideen om fri kjærlighet oppslutning langt utover denne kretsen. Overraskelsen var derfor stor da Bjørnstjerne Bjørnson i 1883 gjorde seg til tals­ mann for en strengere kjønnsmoral. I skuespillet En Handske gikk han inn for seksuell avholdenhet uten­ for ekteskapet både for kvinner og menn. Hittil var slike krav stilt til kvinnene alene. En Handske innleder Bjørnsons brudd med kul­ turradikalismen og er starten på en intens strid om seksualmoral. Senere utdypet han sitt synspunkt i foredraget «Engifte og manggifte». Det var gjennomsyret av utviklingsperspektiver i Darwins ånd. Ifølge Bjørnson gikk «Fremgangslinjene» i menneske­ hetens utvikling mot «altid strengere Éngifte», mens mangegifte var en primitiv form som ville overvinnes av siviliseringsprosessen. Ideene møtte stor sympati fra kvinnesakshold over hele Norden. For mange ble Bjørnsons «hanskemoral» en viktig del av deres eget

119

DET VOLDER LITT RABALDER

program. Også enkelte kirkelige kretser uttrykte sympati. Grundtvigianeren Viggo Ullmann sluttet fullt og helt opp om hanskemoralen; Lars Oftedal lånte under tvil ut bedehuset Bethanien da Bjørnson skulle holde foredrag i Stavanger. Derimot var det ingen støtte å hente fra høykirkelig hold. 1 Luthersk Ugeskrift fikk Bjørnsons ideer

gjennomgå. Det var «dybt usædelig» i likhetens navn å kreve samme kyskhet av menn som av kvinner, mente redaksjonen. For samfunnet hadde kvinners kyskhet en helt annen betydning enn menns. For menn var det en samvittighetssak, for kvinner der­ imot et spørsmål om samfunnets orden. Det monoga­ me ekteskapet hvilte på henne, og hensynet til fami­ lien måtte ubetinget settes foran hensynet til kvinner som enkeltindivider. Hanskemoralen ville i praksis føre til at kvinnene ble likestilt med mennene i deres usedelighet, mente Færden, og ikke omvendt. I venstrepressen ble dette tolket som en støtte til dobbelt­ moralen. «At Usædeligheden i Kristi Navn gives Ret til at udbrede sig, det er for oprørende,» het det i en av lederartiklene. Bjørnsons nymoralske linje splittet det kulturradikale miljøet i Norden. I Sverige angrep August Strindberg hanskemoralen og Bjørnsons lefling med kvin­ nesaken. Strindberg var tilhenger av bohemkretsens moralsyn. I København distanserte Georg Brandes seg fra så vel bohem- som hanskemoral, og det kom til åpent brudd mellom ham og Bjørnson. Striden skapte dype sår også innenfor den norske venstre­ side. Da Gerhard Gran i 1890 inviterte til samling om

Gatetrafikk i Kristiania

«Forfatteren Hans Jæger» malt av Edvard Munch i 1889. Jæger (18541910) hle student i 1875 og ansatt som stortingsreferent. Han begynte å stu­ dere filosofi og utgav sitt første arbeid i 1878. Dette var en kritisk granskning av Kants fornuftskritikk og ble utgitt anonymt. Da Fra Kristiania-Bohémen ble beslaglagt i 1885, ble han avsatt som stortingsreferent og også nektet ad­ gang til videre studier ved Univer­ sitetet.

120

I Hovedgaderne, Karl Johansgaden og Stortingsgaden og de mellemliggende Gader, navn­ lig ved Studenterlunden, findes der en stadig Oxndriven om Aftenen af løsagtige Kvinder, som ved mer eller mindre tilslørede Midler oppfordre til at indlade sig med dem. De 6 Aftner, jeg var i Christiania, gik jeg hver Aften fra 10-11 1/2 i Gaderne, og jeg, som dog er ældre og paa ingen Maade gav Anledning dertil, blev hver Aften utallige Gange ved Miner og paa anden Maade opfordret af de omdrivende Kvin­ der til at indlade mig med dem, og to gange skede Opfordringen paa den Maade, at Fruentim­ meret nærmede sig mig og fløitede ind i Øret paa mig. Saa vel Politiets Embedsmænd som en i disse Spørgsmaal indviet Læge, udtalte for mig at Trækkeriet paa Gaderne var i høi Grad tiltaget siden den nye Ordning [stengning av bordelle­ ne og avskaffelse av offentlig kontroll med de prostituerte]. Det blev tillige udtalt, at Mændene, som nu opsøgte de løsagtige Kvinder i Gaderne, jævnlig tage feil og tiltalte eller for­ fulgte anstændige Kvinder, og Damerne frygtede derfor for at gaa alene paa Gaden efter Mør­ kets Frembrud, hvad de tidligere ikke havde behøvet at frygte for. Fra en rapport skrevet av en dansk politiinspektør som var på besøk i Kristiania i 1889.

KAMPEN MOT VANTROEN

tidsskriftet Samtiden, stilte han som betingelse at man lot spørsmålet om kjønnsmoralen ligge. Hanskefeiden toppet seg høsten 1887. Samme år ble den offentlige prostitusjonen opphevet i Kristia­ nia. Den offentlige debatten hadde bidratt til å sette søkelyset på forhold som av mange ble oppfattet som uverdige i et moderne samfunn. Like viktig var det jevne arbeidet som hadde vært drevet av menigheter og ideelle organisasjoner. De første skrittene ble tatt allerede før hanskefeiden blusset opp for fullt. I 1884 ble bordellene i Kristiania lukket, etter at antallet hadde vært for nedadgående i flere år. I 1887 ble det bestemt at det ikke skulle bo mer enn én prostituert i hvert hus. Om prostitusjonen dermed gikk tilbake, er imid­ lertid et åpent spørsmål. Samtidige rapporter kan tyde på at gatetrahkken ble mer synlig og påtrengen­ de enn den hadde vært, og at den også forekom ofte­ re enn før på kafeer og vertshus. Heller ikke var det bare fordelaktig at det hygieniske tilsynet med gatepikene ble overført fra politilegen til byens helse­ myndigheter. Det viste seg å være vanskelig å holde kjønnssykdommene i sjakk når man ikke lenger hadde politimyndighet bak.

Hvem var det som seiret ? I sin kjerne var kulturstriden i 1880-årene en strid om kristendommens gyldighetsområde og om kon­ trollen over samfunnets verdslige institusjoner. Dis­ kusjon berørte en rekke ulike temaer - forhold mel­ lom individ og samfunn, mellom kvinne og mann, mellom tro og vitenskap, mellom frihet og plikt. Det var også en diskusjon om hva som var samfunnets høyeste autoritet og grunnlag for statsmakten. Var det folkets vilje, folkesuvereniteten, eller fantes det en høyere autoritet som stod over det jordiske men­ neskelivets stridigheter? Hvem var det i så fall som forvaltet denne autoriteten på jorden - geistligheten eller den enkelte omvendte kristne? Da diskusjonen startet, hadde embetsstanden det kulturelle herredømmet i landet. Da striden ebbet ut i slutten av tiåret, hadde embetsmennene tapt den poli­ tiske kampen, og de konservative hadde mistet mye av sin autoritet. Samtidig var også den seirende parten kommet i strid med seg selv. Den radikale fronten hadde slått sprekker, og motsetningene mellom byradikalere og pietister var kommet til overflaten. Det var på ingen måte opplagt hvem som hadde seiret.

«Aften på Karl Johan» malte Edvard Munch i 1893-94. Bildet er typisk for 1890-årene, og et klart brudd med realismen ogfremskrittsoptimismen fra forrige tiår. Her er det ikke den sosiale virkeligheten som er temaet, men menneskenes grunn­ leggende ensomhet og eksistensielle angst. Nettopp i folkemylderet i byens hovedgate dominerer følelsen av å være en frem ­ med i en strøm av pregløse og uperson­ lige mennesker.

121

Det gamle regimet faller Den 28. januar 1884 møttes et hundretall menn i Arbeidersamfundets sal i Kristiania. De representerte venstreforeninger over hele landet som for første gang var sammenkalt til landsmøte. Vel to tredjedeler av utsendingene kom fra landdistriktene. 15 amt og 18 byer var representert, i alt var 109 representanter til stede. Blant dem var det bønder, advokater, kjøp­ menn og lærere, til og med noen få embetsmenn. Ikke alle utsendingene var med fra starten. Flere representanter fra Sørlandet og Vestlandet ble hindret av storm og kom ikke fram til Kristiania før sent nes­ te dag. Men alle var til stede da utsendingene gikk fra hverandre den tredje dagen. Da var de blitt enige om formålsparagraf og hadde valgt styre. Landets første parti, Norges Venstreforening, var stiftet. Forberedelsene til partistiftelsen hadde pågått i mange år, både som gruppesamarbeid i Stortinget og som organisert samarbeid foran valgene. Johan Sverd­ rup hadde lenge betegnet sin gruppe som et folkepar­ ti. Mens bondevennforeningene ennå stod sterkt, håpet Søren Jaabæk at de skulle danne utgangspunk­ tet for et parti. På amtsnivå foregikk et organisert valgarbeid ved stortingsvalgene. I Sverdrups eget amt, Akershus, ble det stiftet en lokalforening i 1880 i forlengelsen av valgkampen året før. I februar 1883 ble Stortingets venstreforening stiftet, og i løpet av året så en rekke lokale venstreforeninger dagens lys. Fra flere hold kom nå krav om en felles venstrefor­ ening for hele landet. Hva slags sammenslutning som lå i forlengelsen av disse tilløpene, var lenge uklart, og meningene var delte. Var det den tilspissede konstitusjonelle striden som gjorde det påkrevd å opptre samlet, eller siktet man mot en sammenslutning som også skulle arbeide for felles mål på lengre sikt? Var det samordning av valgarbeidet som var det sentrale, eller skulle venstreforeningen også kunne forplikte sine representan­ ter til å føre en viss politikk? Mange lokale venstreforeninger så organisasjonsbehovet som situasjonsbestemt. Venstres sammen­ slutning var diktert av «Nødværgehensyn», hevdet en venstreforening i Trondheim. Den umiddelbare trusselen fra konservativt hold gjorde det påkrevet å verne om Grunnloven og forhindre at kongen skulle kunne bruke absolutt veto for å hindre statsrådenes adgang til Stortinget. Andre så at en landssammen­ slutning også kunne ha oppgaver å ivareta på lengre sikt. Den politiske kampen var bare én av Venstres

oppgaver, hevdet trondheimsavisen Dagsposten. Etter at den aktuelle striden hadde funnet sin løs­ ning, ville nye, betydningsfulle oppgaver melde seg. Venstres styrke var å arbeide for «Fremskridtstanken paa alle Omraader». Tidspunktet for møtet i Kristiania var strategisk velvalgt. Få dager senere skulle stortingssesjonen åpne, og den politiske striden var i ferd med å gå inn i sin avgjørende sluttfase. Striden hadde vært akutt siden 9. juni-vedtaket i 1880 da Stortinget vedtok å trosse kongens veto. For tredje gang hadde han nek­ tet å sanksjonere loven om statsrådenes adgang til Stortinget; nå ble den erklært som gjeldende grunn­ lov. Hvis regjeringen ikke ville ta vedtaket til følge, var riksrett neste skritt. Det neste avgjørende slaget ble stortingsvalget i 1882. Ville velgerne fortsatt slutte opp om opposisjo­ nen når følgene av Sverdrups politikk gikk opp for dem? En tilspisset valgkamp og en større velgeroppslutning enn ved noe tidligere valg sikret brakseier for opposisjonen. Da venstreforeningenes landsmøte gikk av stabelen i januar 1884, var vedtaket om riks­ rett mot den sittende regjering fattet, og retten hadde sittet sammen i nesten ett år. Alle ventet på at dom­ mene skulle falle, og politikkens aktører forberedte seg på neste skritt. I denne situasjonen var en samling av venstremenn fra hele landet uten tvil en markering som måtte gjøre inntrykk, ikke minst i den konserva­ tive hovedstaden. De spørsmålene som stod på den politiske dags­ ordenen og skapte den dramatiske situasjonen, var av konstitusjonell art og dreide seg om forholdet mel­ lom statsmaktene. 1 sentrum for striden om statsrå­ denes adgang til Stortinget og kongens absolutte veto i grunnlovssaker lå spørsmålet om styrkeforholdet mellom storting, regjering og kongemakt. Venstres krav om økt stortingsmakt svekket det gamle prinsip­ pet om fordeling av makten mellom en lovgivende og en utøvende myndighet. For de konservative var kongens veto en garanti som skulle hindre flertallsdiktatur og maktkonsentrasjon. Når denne striden om konstitusjonelle spørsmål var i stand til å vekke så sterk allmenn interesse, var det selvsagt fordi realitetene i konflikten dreide seg om langt mer enn formell forfatning. De dreide seg om den politiske makten og om embetsstandens stilling. Nye grupper presset på og ville ha innflytelse. I denne sam­ menhengen var Stortingets rolle sentral. Hvor mye

DET GAMLE REGIMET FALLER

makt skulle den folkevalgte forsamlingen ha, og hvem skulle ha rett til å stemme ved stortingsvalgene? Det var disse spørsmålene som stod i sentrum da venstremennene møttes i Kristiania i januar 1884. De konservative hadde foreløpig ingen tilsvarende orga­ nisasjon. Men vel et halvt år senere, fra 25. til 27. august, holdt også Høyre sitt konstituerende lands­ møte. Bare få år tidligere hadde det vært en alminne­ lig mening i politiske kretser at et partivesen både var unorsk og lite ønskelig. Selv et iherdig venstreorgan som Vestlandsposten advarte mot organisering av politiske foreninger, fordi dette i for stor grad ville binde representantene og hindre en fri stillingtagen. Men de politiske foreningene var kommet like fullt, nå også landsomfattende partier med forankring både i lokalforeninger og i stortingsgrupper. De syntes å være uunngåelige produkter av begivenhetenes egen dynamikk i en stadig mer tilspisset politisk situasjon. I et lengre tidsperspektiv kom partistiftelsen til å

representere noe langt mer. Den førte med seg endringer i forholdet mellom velgere og Storting, mellom Storting og regjering og innad i den folkevalgte for­ samlingen. Partiene var i seg selv en viktig del av det systemskiftet som fant sted i 1884, og som innebar en utvidelse av demokratiet og en innskrenkning av byråkratiets makt. Stortinget fikk mer makt, kongen og regjeringen mindre. Samtidig ble deler av beslut­ ningsprosessen overført til organer og kanaler utenfor de institusjonene som hittil hadde utgjort det polit­ iske systemet. Kontakten mellom de valgte represen­ tantene og deres velgere ble mer systematisk. Regje­ ringen hadde tidligere forholdt seg til et Storting der flertallet kunne skifte fra sak til sak. Nå stod den over­ for faste partier som i en helt annen grad var bundet av programmer og vedtak i stortingsgrupper. Jo større vekt programmer og gruppevedtak hkk, desto mindre ble den enkelte representantens handlefrihet, og desto mindre reell betydning fikk debattene i Stortinget.

Bjørnstjerne Bjørn­ son var en frem­ ragende folketaler og en utrettelig agitator for de sakene han trodde på. I begyn­ nelsen av 1890årene ivret han for at Venstre skulle slå inn på en mer radi­ kal linje i unionsspørsmålet. Her taler han på et Venstre-møte i Vestre Gausdal i 1892.

123

DET VOLDER LITT RABALDER

Til valgkamp! Stortingets vedtak den 9. ju n i 1880 var en krigser­ klæring mot den sittende regjering. Til tross for kon­ gens uttrykkelige sanksjonsnektelse ble vedtaket om statsrådenes adgang til Stortinget erklært som gjel­ dende grunnlov. Hvis ikke regjeringen nå bøyde av, måtte riksrett være neste skritt fra opposisjonen. Dette førte til en liten rystelse i det politiske system. Frederik Stang trakk seg tilbake om sommeren. Kon­ gen gjorde et forsøk på å redde situasjonen ved å be sin tidligere minister, sentrumsmannen Georg Sibbern, danne regjering. Forsøket mislyktes, og Chris­ tian August Selmer dannet regjering og ble ny stats­ minister.

Christian Friele (1821-99) var sjef­ redaktør i Morgen­ bladet i mer enn 30 år og en foregangs­ mann i norsk presse. Friele la vekt på å gi leserne bred og solid informasjon. Han satte også sin ære i å bringe upartiske og fyldige referater fra Stortinget, selv under den mest opphetede politiske striden. 1 lederartiklene var han desto mer pågå­ ende og subjektiv. De bar preg av klare re­ sonnementer og et til dels ondskapsfullt vidd. «Det er ikke godt at være Storthinget!» lyder overskriften til Vikingens karikatur ved åpningen av Stortinget i 1881. I økende grad ble også avisene og deres re­ daktører deltagere i den politiske striden: Vikingen antyder at det er de som har tatt den politiske styringen, mens den folkevalgte forsam­ lingen er blitt et viljeløst bytte.

124

Selmer var ju rist og mangeårig medlem av Frede­ rik Stangs regjering. Han var ingen kompromissets mann og heller ingen stor strateg i det oppgjøret som nå skulle finne sted. Med ham som regjeringssjef og Sverdrup som opposisjonsleder stod frontene steilt mot hverandre. 9. juni-vedtaket hadde bidratt til å befeste fløyene. For opposisjonen markerte vedtaket at Venstre i virkeligheten var blitt et stortingsparti, selv om den formelle organiseringen først kom noen år senere. For de konservative var det nå ingen tvil om at statsrådssaken berørte grunnleggende konsti­ tusjonelle prinsipper. Det var selve maktfordelings­ prinsippet som stod på spill. Både for opposisjon og systemforsvarere foregikk valgkampen i 1882 som en storstilt kamp om folke­ meningen. Polariseringen etter 9. juni-vedtaket gjor­

de kampens tema udiskutabelt. For begge fløyer ble forsvaret av Grunnloven gjort til det sentrale poenget i agitasjonen. Grunnloven hadde en god klang og var egnet til å mobilisere støtte. Av begge partier ble begreper som nordmennenes selvstendighet og nasjonale tradisjoner utnyttet for hva det var verdt. Men dette var mer enn et retorisk poeng. Bak lå ulike fortolkninger av den norske konstitusjonen. Skulle Stortinget eller regjeringen ha det avgjørende ordet i grunnlovsspørsmål? Skulle kongens veto være abso­ lutt, eller skulle det bare være utsettende? Det var dette som var stridens sentrale konflikttemaer. I opposisjonens agitasjon stod striden mellom folkemakt og embetsmakt. Målet var økt demokrati og begrensning av elitens makt. Fra høyrehold var det maktfordelingsprinsippet fra 1814 som stod på spill Venstres styreform var ensbetydende med et flertallsdiktatur der særinteresser fikk råde. Det store flertal­ let av velgere ville ikke være i stand til å heve seg over kortsiktige interesser og sette hensynet til helheten i sentrum, ble det hevdet. En rettsstat var for de kon­ servative et styre basert på balanse mellom statsmak­ tene, der demokratiet ble veid mot garantier som beskyttet mindretallets rett og sikret en langsiktig politisk kurs der stabilitet og forutsigbarhet ikke kunne endres av vilkårlige flertallsvedtak. Under valgkampen var den systematiske organise­ ringen av de politiske fløyene ennå i sin begynnelse. Desto viktigere ble andre kanaler for politisk meningsdannelse og mobilisering. Viktigst var uten tvil avisene. 1870- og 1880-årene var gjennom-

DET GAMLE REGIMET FALLER

bruddsår for den politiske pressen. Etter 9. juni-vedtaket tok en rekke etablerte aviser politisk stilling, og nye partiaviser oppsto. Den regjeringstro pressen var tallmessig liten og politisk enhetlig. Til gjengjeld var det de konservative avisene som var størst og som lå nærmest an til å bli landsdekkende. Morgenbladet var både hovedstadens viktigste avis og den som nåd­ de lengst utover i landet. Den ble holdt i de fleste bor­ gerlige hjem. Redaktøren, Christian Friele, var en ruvende skikkelse som sørget for at avisen forente en streng konservativ prohl med sarkastisk polemikk mot enhver motstander. Opposisjonspressen var atskillig mer uensartet og rommet mange aviser som i det lengste unngikk å ta standpunkt. Å innta en sentrumsposisjon i striden ble imidlertid stadig vanskeligere, og de heste uav­ hengige aviser falt ned på opposisjonens side. Også tidligere hadde det vært vanlig at det var avisene som bekjentgjorde nominasjonene foran valgene. I øken­ de grad kom de nå til å spille rollen som mer aktive velgerorganisasjoner. Typisk var situasjonen i Trondheim, der det tidli­ gere ikke hadde eksistert klare partiorganer. Adresse­ avisen var byens eldste avis. Gjennom sitt annonse-

monopol var den en viktig informasjonskanal, mens den redaksjonelt var talerør for det bestående uten noen klar politisk retning. Fra 1880 ble den imidler­ tid et stadig tydeligere organ for det politiske høyre, og ved valget i 1882 var det denne avisen som lanser­ te den regjeringstro listen. Heller ikke byens andre to aviser markerte klare politiske standpunkter før som­ meren 1882. 1 Trondhjems Stiftavis ble redaksjonen overtatt av den radikale telegrafbestyrer Henrik Severin Kjær. Han gjorde avisen til et talerør for opposi­ sjonen. Dagsavisen utkom med sitt første nummer i 1877, etter at Adresseavisens annonsemonopol var opphevet. Utgiverne hadde ulike politiske sympatier, og målsetningen med virksomheten var først og fremst fortjeneste. Men før valget i 1882 foregikk det en maktkamp som endte med at avisen ble overtatt av ledende venstremenn i byen. Dermed hadde opposi­ sjonen fått nok et organ, og Venstres valgmannsliste kunne lanseres av Dagsposten og Trondhjems Stift­ avis i fellesskap. Også folkeopplysning ble satt inn i politikkens tje­ neste i stridens mest tilspissede fase. Selskabet for Folkeskrifters Udbredelse ble startet i 1880 og drevet i nesten hre år. Selskapet utgav en rekke folkeopply-

Folkeliv i Ravnkloa, Trondheims fiskebrygge, i 1880årene. I økende grad satte den politiske striden sitt preg også på provinsbyene.

125

DET VOLDER LITT RABALDER

sende småskrifter med mer eller mindre skjult poli­ tisk budskap. Skriftene ble trykt billig i Dagbladets trykkeri og ble spredt i mange tusen eksemplarer til lav pris. I alt ble det utgitt et par og tjue skrifter, blant dem taler av Bjørnstjerne Bjørnson, Erik Vullum og Johan Sverdrup. Særlig viktig var en lommeutgave av Grunnloven med innledning av Ernst Sars, der han gav en historisk redegjørelse for Grunnlovens viktig­ ste paragrafer. Han fastslo at dannelsen av et venstre­ parti var en naturlig fortsettelse av nordmennenes nasjonale arv. På høyresiden startet mennene bak oppropet til kristendommens venner en tilsvarende skriftserie med front mot «det radikale Parti». Det tok opp stats­ rettslige så vel som moralske spørsmål. Småskriftene ble spredt over hele landet, hvert skrift i et opplag på 50 000. Kretsen omkring oppropet skaffet seg flere tusen agenter som «arbeidet for en stærkere Høireretning omkring i Landet». Prester, skolelærere, legpredikanter, lensmenn og handelsmenn sørget for at skriftene ble spredt. En tredje viktig agitasjonskanal ble folkemøtene. Dette var åpne møter arrangert av foreninger eller enkeltpersoner, gjerne med en kjent mann som folke­ taler, og med adgang for enhver til å ta ordet under diskusjonen. På de største møtene kunne det være tusener til stede. Som middel til politisk mobilisering ble folkemøtene først tatt i bruk av venstrefløyen, og den stod også bak et flertall av møtene. Men de kon­ servative kom etter. Selv om formen ikke appellerte like sterkt til dem, var det umulig å overlate denne påvirkningsmuligheten fullstendig til opposisjonen. Over hundre folkemøter ble avholdt i løpet av 1881 og 1882, og fra begge partier drog folketalere omkring. For opposisjonen reiste Bjørnstjerne Bjørn­ son og Erik Vullum på turné, mens historikeren Yng­ var Nielsen var en av dem som stilte seg til disposi­ sjon for høyresiden. Politiseringen nådde også organisasjonslivet. Gamle foreninger og bevegelser ble splittet, og nye ble stiftet. Påskyndet av den tilspissede politiske si­ tuasjonen brøt venstrefolk i 1880 ut av den konser­ vativt dominerte Centralforeningen til Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbruk. De dannet deretter sin egen bevegelse basert på Folkebevæpningssamlag. Også mange arbeidersamfunn kom i praksis til å fungere som rene venstreforeninger. I Stavanger ble håndverkerforeningen omdøpt til Stavanger Arbeidersamfund på en ekstraordinær generalforsamling i ju ni 1882. Samtidig ble det valgt et rent venstrestyre. Høyrefolk meldte seg ut, og samme høst fungerte sty­ ret i foreningen som nominasjonskomité for Venstre. På bygdene ble et stort antall samtalelag stiftet, ikke sjelden med seminarister i spissen og med nære for­ bindelser til folkehøyskolemiljøet. Valget i 1882 var det første moderne valget i Norge

i den betydningen at det var det første rene partival­ get. Mange steder var partiskillene klare allerede i 1879, men i 1882 var mobiliseringen nesten lands­ omfattende. Et unntak var likevel de tre nordligste amtene, der partipolitiseringen var mindre tydelig. Oppslutningen om valgene var større enn noen gang. Flere skrev seg inn i valgmanntallet, og en langt høy­ ere andel av dem som stod i manntallet, kom til å avgi stemme. I landet som helhet stemte omkring halvpar­ ten av dem som hadde registrert seg i valgmanntallet. Andelen var noe færre i bygdene enn i byene. Høyest var valgdeltagelsen i Johan Sverdrups distrikt, Akers­ hus amt, der valgdeltagelsen var 75 prosent. Lavest lå Finmarken amt med 19 prosent valgdeltagelse. Landets første partivalg endte med overveldende seier for opposisjonen. I Stortinget økte Venstre sitt mandattall fra 73 til 83, mens høyresiden gikk tilbake fra 41 til 31. Venstres velgermasse utgjorde nesten 45 000 menn, mer enn 60 prosent av alle som avgav stemme. På bygdene var Venstres styrke overvelden­ de. Trolig var mer enn 80 prosent av venstrevelgerne bønder, og disse utgjorde mer enn to tredjedeler av de stemmeberettigede bøndene i landet. 1 byene var mønsteret mer variert. I distriktene rundt Kristianiafj orden var høyrevelgere forholdsvis flere enn ellers i landet, og skillet mellom by og bygd var markert. De fleste østlandsbyene hadde et flertall av høyrevelgere, i Kristiania utgjorde de vel 75 prosent. Men landdis­ triktene var også her preget av opposisjonen. For­ skjellen mellom by og land var mindre utpreget i lan­ det for øvrig. I Bergen, for eksempel, gikk Venstre sei­ rende ut av valget med omkring 70 prosent av stem­ mene.

Kompromiss eller statskupp? Opposisjonen var overlegen da det nyvalgte Storting­ et møttes i februar 1883. Sverdrup fylte samtlige plas­ ser i Lagtinget med sine menn og beholdt likevel fler­ tallet i Odelstinget. Plasseringen var strategisk med sikte på en kommende riksrett, der Odelstinget var påtalemyndighet og Lagtinget dømte sammen med Høyesteretts faste medlemmer. Ved begynnelsen av denne stortingssesjonen ble også Venstres stortings­ gruppe organisert. Foran de avgjørende slagene var det viktig å sikre oppslutning og disiplin i egne rek­ ker. Å reise riksrett mot regjeringens medlemmer var et uhørt dristig skritt, og både Sverdrup og mange av hans menn nølte i det lengste. Utover våren ble det tatt initiativ til forhandlinger både med regjering og konge for å få til kompromiss og unngå konstitusjo­ nell krise. Kongen overveide å gå inn for kompromiss og få i stand en moderat-konservativ sentrumsregje­ ring. Men regjeringen stod fast på sitt og lot seg ikke skremme av valgresultatet. Noe kompromiss ønsket

DET GAMLE REGIMET FALLER

verken Selmer selv eller andre ledende høyrefolk som Emil Stang. Det spilte nok også inn at de ikke for alvor trodde at Sverdrup og opposisjonen ville våge å løpe linen ut. Om så galt likevel skulle skje, stolte Selmer på lan­ dets juridiske elite. Regjeringen hadde den juridiske fagkunnskapen i ryggen i sin tolkning av Grunn­ loven. Støtten skyldtes ikke bare en politisk allianse i snever forstand; regjeringens fortolkning var i sam­ svar med tidens rettstenkning. På regjeringens initia­ tiv var dette bekreftet av det juridiske fakultetet i 1881 - i en egen betenkning om veto-spørsmålet. Det var også klart hvor medlemmene av Høyesterett stod, de som skulle representere den juridiske fagkompe­ tansen i en eventuell riksrettssak. Selmer håpet at høyesterettsdommerne ville nekte å møte i riksretten med den begrunnelse at retten var politisk arrangert. Ut fra en konservativ tolkning av Grunnloven var 9. juni-vedtaket å betrakte som et forfatningsstridig grunnlag for tiltale. Etter Sverdrups mislykte forsøk på kompromiss vedtok Odelstinget i april å sette regjeringen under tiltale. I mai ble riksretten satt, og den ble sittende til mars 1884. Statsminister Selmer og alle hans statsrå­ der ble satt på tiltalebenken for å dømmes. Retten bestod av 9 høyesterettsdommere og 17 lagtingsmenn, av dem 15 bonderepresentanter. Det var i sannhet et broket dommerkorps. Som Jens Arup Seip har formulert det: «Bunnen i Venstre og toppen i Høyre [var] presset sammen i ett rom for å avgjøre landets skjebne.» Med vedtaket om riksrettstiltale var loddet kastet for venstresiden. For høyresiden var det eneste håpet nå at fagdommerne ville avvise saken som grunnlovs­ stridig. Historikere har hevdet at verken opposisjo­ nen eller de konservative fullt ut hadde ønsket eller regnet med at en slik situasjon ville oppstå. Begge parter hadde håpet på kompromiss og satset på at motparten ville trekke seg når den innså alvoret i situasjonen. Men fra april 1883 var det ikke lenger noen vei tilbake. Det gamle politiske systemet stod for fall; man kunne ikke lenger regne med at respekt for etablerte autoritetsforhold ville sikre det. For sys­ temets forsvarere tegnet konturene av en revolusjo­ nær situasjon seg, og nye forsvarsstrategier måtte til. Mangelen på en samlende forsvarsstrategi hadde vært høyresidens problem siden krisen i 1872, da Ole Jacob Broch gikk ut av regjeringen i protest mot Stangs steile linje i statsrådssaken. Selv om Broch for­ svant ut av politikken, fantes det fortsatt et moderatkonservativt alternativ i opposisjon til den manglen­ de kompromissviljen hos Frederik Stang og senere hos Selmer. Ferdinand Roll var en av dem som kon­ sekvent stemte for statsrådenes adgang til Stortinget. Han var sorenskriver fra Romsdal og kom inn på Stortinget i 1877. Hans tankegang var ikke så ulik

ke.) Svo. m Pag. eren ^villet male et m neskelivet............... , seet i Kristendomende Hjerté. Som

‘ 3U A“o' Om dette Arbejde siger Forfatteren i For­ ordet: >Jeg har plantet Guds aabenbarede Ord i ’) K fr. for hvert enkelt Skrifts Vedkommende de respek­ tive Anmeldelser.

llglUUCll,

CL X>I1(L pij

giver i korte Træk af Samfundsforhold heden af, at Religl Samfund. Bogen blev ov

1

jf . Vogt. Hunr. Hullicaeii. J . L. Jolm nsen. J.H o lm b o e . C. A. Selmer. It. Kierulf. A. F . Munthe. C. Jcnacn. C. H. Sohweignurd. N. HerUberg. 0 . A. Uitchko.

Ministeriet Selmer.

den Stang selv hadde stått for i tidligere år, nemlig at statsrådenes adgang til Stortinget ville styrke regje­ ringens stilling og dempe konflikten mellom stats­ maktene. Etter 9. juni-vedtaket ble det stadig vanskeligere å stå for en sentrumspolitikk, og sentrumsgruppen skrumpet inn. Riksrettstrusselen virker sammensveisende på høyrefraksjonen. Nå gjaldt det ikke bare statsrådssaken; det var selve maktfordelingsprinsip­ pet som stod på spill. Roll var en av de få som fortsatt plasserte seg i sentrum. «Vi er rester av et splittet og - hvo vet - spirer til et vordende sentrumsparti,» skrev han i dagboken mens striden raste. Også etter at riksrettstiltale var reist, forsøkte han å motvirke høyreakti vis tiske tilløp fra regjeringshold. Til høyre for systemforsvarerne i regjeringen befant det seg en tredje retning - det såkalte «tokammerhøyre». De ønsket konservative reformer mot den demokratiseringen som ville følge med forvente­ de stemmerettsreformer og vedtak om statsrådenes adgang til Stortinget. Dette ytterste høyre ville innføre

Regjeringen Selmer avbildet i Ny Illustreret Tidende i mars 1884. Riksrettsdommene var et hardt politisk slag, og også personlige nederlag for statsrådene. Den avgående statsminis­ teren selv ser vi som nummer to fra vens­ tre i midterste rad. Christian Schweigaard og Nils Hertzberg er nr. to og tre fra venstre i forreste rekke.

127

DET VOLDER LITT RABALDER

Oscar 2. - en folkekjær konge Kong Oscar 2. (1829-1907) ble betegnet som Europas mest opplyste monark i sin samtid. Etter­ som han hadde eldre brødre, var det ikke den fremtidige kongeverdigheten som preget hans oppvekst og ungdom. Han ble utdannet som sjø­ offiser og fikk også universitetsstudier i humanis­ tiske fag. Da broren, Karl 4. (i Sverige Karl 15.), døde, ble han svensk og norsk konge i 1872, 43 år gammel. Han tok valgspråket «Brodrafolkens vål» og ble kronet i Trondheim den 18. juli 1873. Før kroningen foretok han en lengre reise gjennom Nord-Norge til den russiske grensen. Her hadde ingen konge vært siden Kristian 4.s dager. Også i sin prinsetid hadde Oscar flere ganger reist i Nor­ geOscar 2. var den eneste av unionskongene som oppfylte den norske Grunnlovens krav om at kon­ gen årlig skulle oppholde seg noen tid i Norge. To-tre ganger hvert år bodde han noen uker i Kristiania. Han foretok også flere lengre reiser omkring i landet - til Sørlandet i 1891, til Vest­ landet i 1896 og på nytt til Nord-Norge i 1903. Mottagelsen var alltid hjertelig, selv når den poli­ tiske situasjonen var spent. Kongen var språkbegavet og snakket alltid norsk i Norge og med nordmenn. Utenrikspolitisk stod Oscar for en tilnærmelse til Tyskland, og han pleide forbindelser med den tyske keiserfamilien. Han engasjerte seg så sterkt i den norske forfatningskampen at regjeringen Sverdrup 1884 ble et personlig nederlag for ham. Senere skrev han sine memoarer i tre bind for å rettferdiggjøre sin rolle.

tokammersystem i Norge, slik mønsteret var i andre europeiske land. Det ville kunne sikre mindretallets rett og en fortsatt maktfordeling slik Grunnlovens hensikt var. Oppslutningen om konservative refor­ mer av denne typen var imidlertid liten, og i praksis kom tokammerhøyre til å bli støttespillere for Selmer og det rådende system. Kong Oscar 2. spilte en selvstendig rolle i konflik­ ten. Mens Selmer stod urokkelig på sin konstitusjo­ nelle linje, la kongen sine egne planer som svingte mellom kompromiss og planer om statskupp. I bunn og grunn var han misfornøyd med den norske Grunnloven og ville helst se den avløst av en mindre liberal forfatning. Hans hovedinteresse var likevel å sikre kongemaktens interesser, og han så klart at de kunne svekkes gjennom en for uforsonlig politikk. Sommeren 1880, etter 9. juni-vedtaket, undersøkte han mulighetene for et regjeringsskifte med sentrumsmenn i sentrale roller. Etter at regjeringen Sel­ mer var tiltrådt, foretok han en rekke reiser til Norge for å styrke de konservative kreftene. Nye kompromissplaner dukket opp etter det konservative valg­

128

nederlaget i 1882. Men alle slike ideer ble resolutt avvist av Selmer og den norske regjeringen. Derimot fikk kompromisstanken en viss støtte fra svensk regjeringshold. Den svenske statsministeren, adelsmannen Arvid Posse, rådet kongen til å gi etter i statsrådssaken i 1880, blant annet av frykt for de kon­ sekvensene er hard linje ville ha for unionen. Da kon­ flikten toppet seg, stod denne siden av saken klarere for svenske iakttagere. I Norge var unionsspørsmålet så å si fraværende som tema. Men fra svensk hold stod det klart at Stortingets avvisning av kongens veto var «unionsfiendtlig undergravelse» av kongens stilling. Fra ytterliggående høyrekrefter ble det tatt til orde for harde motreaksjoner. I usminket form kom slike tanker fram i brosjyren Den norska konflikten i 1882. Den var forfattet av pseudonymet Marcellus, som senere viste seg å være en underordnet svensk embetsmann. Han hevdet at det bare fantes ett akseptabelt alternativ dersom riks­ retten skulle finne på å dømme de norske statsråde­ ne. Da måtte man resolutt sette hele regjeringens og kongemaktens autoritet inn mot det han så som

DET GAMLE REGIMET FALLER

maktovergrep fra Stortingets side. Brosjyren, med sin oppfordring til statskupp, vakte stor oppsikt i Norge. Mange venstrefolk var overbevist om at det dreide seg om signaler fra høyere hold. Kongen selv hadde nok sympati for ideene, men noen bred politisk støtte i Sverige fantes ikke. Vedtaket om å reise riksrettstiltale utløste et intenst raseri blant de konservative. Opposisjonens fremgangsmåte provoserte. Ved å utsette riksretten til over valget og fylle Lagtinget med sine menn, hadde Sverdrup sikret seg full kontroll over rettens avgjørel­ ser. Å reise tiltale i en politisk sak var dessuten i strid med de konservatives rettsoppfatning og et misbruk av riksretten. Lov og ikke politikk måtte ligge til grunn for en dom, og grunnlovsfortolkning lå uten­ for riksrettens kompetanse. Stortingets flertall bestred en så snever juridisk fortolkning. Ministeransvaret var også politisk, hevdet man her, derfor måtte også politiske forseelser kunne behandles av riksret­ ten. Kongen syslet nå med tanker om statskupp hvis konflikten virkelig ble satt på spissen. Denne gangen fikk han langt på vei Selmer med seg. De var begge enige i fortolkningen av situasjonen. En eventuell riksrettsdom som dømte statsrådene for embetsforsømmelse, var en revolusjonær handling som beret­ tiget til kraftig motreaksjon fra kongemaktens side. Også Selmer var innstilt på å sette hardt mot hardt og la regjeringen bli sittende, uansett utfallet av en riks­ rettsdom. I motsetning til kongen stod han imidlertid fast på gjeldende norsk forfatning og var ikke villig til å sette Grunnloven ut av spill. På sensommeren i 1883 ble Selmer invitert til kong

Oscars slott for å utarbeide en felles strategi. Resulta­ tet av møtet ble en konkret motstandsplan for alle stridens tenkelige faser. Hvis statsrådene ble dømt, skulle kongen fastslå at de uansett skulle forbli i sine embeter. Dersom Stortinget deretter nektet å respek­ tere regjeringen, skulle det oppløses, om nødvendig med våpenmakt. I siste instans, hvis det virkelig kom til opprør, skulle regjering og konge vedta unntaks­ bestemmelser for å avverge krisen, eventuelt også endringer i Grunnloven som kunne forebygge lignen­ de kriser i fremtiden. Hvis planen ble gjennomført, ville det være ensbetydende med statskupp der den norske forfatningen ble satt ut av spill. Manglende entusiasme blant Selmers ministre var en av grunnene til at denne harde linjen ikke ble fulgt opp. Flertallet i regjeringen forholdt seg avventende og ville ikke gi Selmer den støtte han ville ha. Heller ikke kunne Selmer regne med støtte fra samtlige 31 representanter i stortingsgruppen. En hard linje ville også møte motstand blant konservative utover landet. Den gruppen som stod bak et eventuelt statskupp, kunne dermed risikere å bli isolert, noe som ville ha store konsekvenser for en fremtidig konservativ poli­ tikk. På dette tidspunktet var det klart at partisystemet kom til å slå rot også i Norge. En uforsonlig poli­ tikk som splittet de konservative, ville være et særde­ les dårlig utgangspunkt for et høyreparti.

Partiene blir organisert Den landsomfattende venstreforeningen som ble stif­ tet i Kristiania i januar 1884, satte seg mål som gikk langt ut over den aktuelle striden. Men målsetningen

Kong Oscar 2. følte seg knyttet til Norge, og gjorde selv en innsats for å ta vare på og fremme norsk bygdekultur. På sin eiendom på Bygdøy utenfor Kristiania bygde han opp sin private samling av gamle bygninger, som senere inngikk i Norsk Folke­ museums samlinger. På bildet ser vi Gol stavkirke og Hovestuen i 1880-årene.

129

DET VOLDER LITT RABALDER

Statsminister Selmer møter for Riksretten i 1883 - Selmer og hans forsvarer ved bordet i bakgrunnen. Til høyre sitter ak­ sjonskomiteen, an­ klagerne, med Sverdrup i spissen. I forgrunnen sitter justitiarius Iver SteenThomle; som Riksrettens visepre­ sident var det han som fonnet rettens domskonklusjon.

var vagt formulert og så allmenn at den i virkelig­ heten var rensket for alt konfliktstoff. Venstre ble et parti uten program og med en organisasjonsform som ikke gav rom for å fatte flertallsvedtak i kontroversi­ elle spørsmål. Partiet ble en paraplyorganisasjon med et landsstyre som overbygning over selvstendige amtsog byforeninger. Denne profilen var i samsvar med Johan Sverdrups ønsker. Romslige programformuleringer og stor selv­ stendighet for enkeltforeningene stod for ham som en forutsetning for at partiet skulle holde også etter at den pågående striden var over. Heller ikke var han spesielt entusiastisk til tanken om et parti som skulle formulere forpliktende politiske programmer. Han ønsket en løs overbygning som formidlet kontakt mellom selvstendige lokalforeninger og gav råd, men som ikke hindret de valgte representantenes handle­ frihet. Også fra vestlandsk legmannshold ble det ytret skepsis mot et for sterkt parti. Mens de fleste venstreaviser øvde stadig påtrykk for å få organisert et ven­

130

streparti, var tonen i Lars Oftedals Vestlandsposten en annen. Allerede våren 1883 advarte Oftedal mot partipolitiske foreninger som skapte for store bindinger til politiske grupperinger. Han betraktet Ven­ stre som et nødvendig middel i den akutte politiske striden, men ønsket ingen varig partidannelse. Et annet syn ble fremmet av trøndelagsrepresentantene med Ole Anton Qvam i spissen. Trønderne ville ha en mer forpliktende og handlekraftig organi­ sasjon med større myndighet og innflytelse over stortingspolitikken for landsmøtet og lokalforeningene. Dette var en mer demokratisk modell, som gav større makt til valgte organer. Men det var også en sentralistisk modell som svekket lokalforeningenes direkte innflytelse. Sverdrup vant dragkampen om organisasjons­ strukturen i partiet, mens Qvams retning ble domine­ rende i det første landsstyret. En overvekt av dem som ble valgt, kom til å tilhøre det «rene» Venstre etter at partisplittelsen i 1888. Østlendinger og trøn­ dere dominerte i det nye styret, mens vestlendingene

DET GAMLE REGIMET FALLER

ble sparsomt representert. Landsstyret ble dermed preget av folk med klare politiske mål ut over striden med det gamle regimet. I tillegg til opposisjonens gamle hjertesaker ville de formulere et program for en fremtidig liberal politikk. Dette omfattet også saker som var omstridt innenfor venstrealliansen utvidelse av stemmeretten, direkte valg, sosiale refor­ mer og kvinne-emansipasjon. Selv om programmet foreløpig manglet, formåls­ paragrafen var vag og organisasjonen løs, var det ingen tvil om at Norges Venstreforening representer­ te noe nytt innenfor det politiske system i Norge. Organisert politisk samarbeid brøt med ideen om en folkevalgt forsamling av selvstendige representanter som tok sine standpunkter uavhengig av gruppetilknytning og standsinteresser. Men fortsatt var dette ikke et parti i egentlig forstand. Det var en bevegelse, og den hadde så sterke indre spenninger at en split­ telse på lengre sikt syntes vanskelig å unngå. Mens Venstres stiftelsesmøte var preget av en frem­ gangsrik opposisjons optimisme, var det nederlaget som satte sitt preg på Høyres stiftelsesmøte et halvt år senere. Også denne partistiftelsen hadde forløpere til­ bake til valget i 1879. Som et direkte svar på valgne­ derlaget ble Novemberforeningen stiftet av en gruppe ikke gjenvalgte stortingsmenn. Den startet som en samleorganisasjon for konservative som var misfor­ nøyde med regjeringens politikk; etter hvert ble den en ultrakonservativ velgerorganisasjon som tok mål av seg til å danne et landsomfattende parti. Først etter nok et valgnederlag i 1882 ble det vir­ kelig fart i den konservative organiseringen, og da på et annet grunnlag enn det Novemberforeningen stod for. I årene som fulgte, ble et stort antall konservative velgerforeninger stiftet over hele landet. Disse grunnlovsforeningene stod til dels i opposisjon til Novemberforeningens linje. Noe felles program hadde de ikke; sammenlignet med venstreforeningene var de likevel enhetlige. De samlet seg omkring tre sentrale konservative verdier - maktfordeling, kristendom og union med Sverige. Organisering av en høyregruppe i Stortinget gikk langt tregere, først og fremst fordi de konservative representantene innbyrdes var uenige om strategien i forfatningsstriden. Først i slutten av mai 1884 ble det konservative samarbeidet mer permanent. I likhet med Venstre kunne dermed også Høyre bygge på organiserte grupper både i Stortinget og på lokalnivå. Men selve partistiftelsen drøyde fortsatt noen måne­ der.

Nytt regime Den 27. februar 1884 falt dommen over statsminister Selmer. Han ble fradømt sitt embete og måtte betale et stort beløp i saksomkostninger. Dommen var

Gild tid å vera student Forfatteren Anders Hovden (1860-1943) forteller fra sin tid som student i Kristiania: Gildt var det for oss unge å sitja på tingtrevet i åttiåri! Der nede i salen såg me Steen, stabbe­ stein, ekte trøndar, ljos, staut og byrg. Grundig, men ikkje veltalande. Sivert Nielsen, den fyrste bonde på presidentstolen, med dei gløgge augo bak brillone, han som vågde seg i kast med advokatane i tinget, og ofte sette deim til veggs. Ketil Motzfelt med den stive, raude luggen som stritta i veret. Sint stod han alltid, stama og hak­ ka, men sikta godt; og brått kunne han råka spikaren på hovudet, og slå han inn med eit einaste slag. Og Ullmann med sin brusande taleflaum, so jamvel tennene gav seg og halla fram. Og mange andre, friske og djerve menn. Den 27. februar 1884 var ein stor dag i Oslo, riksrettsdomen fall yver statsminister Selmer. Gatene ikring tingbygningi var fullpakka av folk. Det låg sterk spaning i lufti, det var jord­ skjelv i vente. Professor Monrad hadde i Mor­ genbladet slage frampå om statskup. Geværlåsi, sa dei, var fråskruva langs grensevegen frå Sverik. Det var ført krut om natti frå Hovudøyi og til Akershus festning. Krigsskip, sa dei, skulde liggja ferdige med eimen uppe nede på Horten. - Då spaninga var på det høgste, tok kanonane på Akershus til å dundra. Det sokk i folk: No bryt det laust! - Men det var berre fødselsdagen åt ein prins.

strengere enn ventet og sendte sjokkbølger inn i det politiske miljøet. Også blant moderate høyrefolk begynte enkelte nå å vurdere om man burde gripe til mer drastiske midler siden den konstitusjonelle lin­ jen ikke førte fram. I ukene som fulgte, ble den ene statsråden etter den andre dømt. Det var spente dager. Rykter om statskupp verserte i hovedstaden, og venstreungdom i folkevæpningssamlagene forbe­ redte seg på motstand. Men det var også de som reagerte på den bitter­ heten som var kommet til å prege striden og ønsket forsoning. 1 Bergen ble en sentrumsforening forsøkt dannet i mars 1884. Man ønsket å samle moderate menn fra alle fløyer og rettet kritikk både mot høyre og venstre. Høyrefløyen i Høyre ble kalt «et ultrareaksjonært parti» som hadde fjernet seg både fra Grunnlovens ånd og fra tidens politiske idealer. Ven­ stre ble kritisert for å praktisere en «demoraliserende indblanden af politiske partihensyn i vort offentlige liv». Bak initiativet stod menn fra næringslivet, blant dem den unge sakføreren og skipsrederen Christian Michelsen, som her startet sin politiske karriere. Flertallet i regjeringen innså at slaget var tapt, og at man hadde lite å vinne på en konfrontasjon. En etter

DET VOLDER LITT RABALDER

Menighet i Telemark samlet utenfor stav­ kirken i Heddal. Kvinner og menn står plassert på samme måte som de satt i kirken under gudstjenesten. Økt innflytelse fo r menig­ hetene i kirkesaker var ett av kravene til Jakob Sverdrups og Lars Oftedals kirke­ lige reformbevegelse. Menigheten, ikke staten, skulle ha det avgjørende ordet ved presteansettelser, mente de. Avstanden i kultur og levemåte var stor mellom embetsmenn og by­ råkrater i hoved­ staden og menig­ hetene omkring i landet.

Antallet skilsmisser skjøt i været fra 1880-årene. Både større mobilitet i samfunnet og endret syn på individets rettigheter bidrog til en slik tendens. Men skilsmissetallene var fortsatt lave. 1 1900 ble det inngått vel 15 000 ekteskap i Norge, mens om­ kring 100 skilte seg. Dette gir 6 skilsmis­ ser pr. 1000 inngåtte ekteskap. 1 1995 var det tilsvarende antallet 476 skils­ misser. Til gjengjeld var det langt flere i 1900 som ble enker og enkemenn i forholdsvis ung alder. I gjennomsnitt varte ekteskapene derfor ikke så mye lenger enn i dag, og gjengifte var vanlig, da som nå.

132

en trådte minstrene tilbake. Først nå slo Høyre inn på en kompromisspolitikk. Det ble gjort forsøk på å etablere regjering med en moderat høyremann, Christian Schweigaard, i spissen. Dette såkalte aprilministeriet ble av kort varighet. Det gav opp etter den første konfrontasjonen med Stortinget, da det ble klart at trusselen om ny riksrett stod på lur. Enda et forsøk ble gjort, denne gangen med gamle sentrumsfolk i ledelsen. Som et siste forsøk på å unngå det totale nederlaget ble Ole Jacob Broch hjemkalt fra Paris, der han ledet det internasjonale byrå for mål og vekt. Men heller ikke Broch lyktes i å etablere en regjering som hadde opposisjonens tillit. Den 23. juni ble Johan Sverdrup utnevnt til regjeringssjef. Samtiden opplevde Sverdrups regjeringsdannelse som et skifte av politisk system i Norge. I hvilken grad dette faktisk kan sies å være tilfelle, er omdiskutert. Rent juridisk sett var de konstitusjonelle endringene

små. Riksrettsdommen avgjorde at Stortinget hadde makt til å endre Grunnloven uten kongens medvirk­ ning. Men verken i dommen eller i loven var det ned­ felt at kongen måtte velge sitt råd med støtte i stor­ tingsflertallet. Men selv om det ennå skulle gå mange år før en slik praksis var etablert og innarbeidet, var det i realiteten klart at et parlamentarisk system fra nå av skulle gjelde; den avgjørende politiske makt skulle ligge i Stortinget, og ingen regjering kunne fortsette som ikke hadde støtte her. Det gamle maktfordelings­ prinsippet fra 1814 var dermed forlatt. Størst var konsekvensene for kongemakten. Uten vetorett var den redusert til et symbol når det gjaldt lovspørsmål. Også regjeringens selvstendige makt var betydelig svekket. Mot et parlamentarisk flertall kun­ ne den ikke gjennomføre sin politikk. Endelig var Høyesteretts selvstendige autoritet rokket. Gjennom riksrettsdommen var dens juridiske fagkunnskap overprøvd av folkevalgte legmenn. Men ved å holde seg strengt til spillereglene og ikke argumentere for at riksretten var konstitusjonsstridig, beholdt Høyeste­ rett likevel tillit som en uavhengig statsmakt. Riksrettens dommer var i strid med den juridiske fagkunnskap i Norge. Imidlertid var det ingen tvil om at det politiske skiftet som hadde foregått, var i sam­ svar med den demokratiske utviklingen i andre land. Tilsvarende skritt mot demokratisk flertallsstyre fore­ gikk i ulikt tempo mange andre steder. Da Venstre seiret i Norge i 1884, var folkevalgt kontroll av regje­ ringen allerede innført i Frankrike, Italia og Sveits. Men ennå var det ikke gjeldende forfatning i andre skandinaviske land. Danmark fikk et tilsvarende sys­ temskifte i 1901, Sverige først i 1918. Noen vesentlige spørsmål gjenstod fortsatt før et

DET GAMLE REGIMET FALLER

demokratisk flertallsstyre var fullstendig gjennomført i Norge. Det ene var stemmeretten, som fortsatt var begrenset til et mindretall av voksne menn. Det andre var adgangen til statens embeter, som var stengt for kvinner og for menn som ikke tilhørte den norske statskirken. Disse spørsmålene skulle prege den poli­ tiske dagsordenen i tiårene som fulgte. Endelig var det enkelte trekk ved kongemaktens stilling som ikke var avklart. Det gjaldt forholdet mel­ lom konge og regjering. Kunne kongen fatte selvsten­ dige beslutninger etter sitt eget omdømme uten å ha støtte i sitt eget råd? Dette var et spørsmål som ble satt på spissen da unionsproblematikken kom opp i 1890-årene og der regjering og konge kom på kolli­ sjonskurs. I det systemskiftet som foregikk i 1880-årene, utspilte alle avgjørende slag seg innenfor lovlige poli­ tiske institusjoner. Ideer om statskupp, bruk av mili­ tærmakt og væpnet motstand forekom nok, men de forble på idéplanet. De dypere årsakene til krisen lå likevel ikke i Storting og regjering, men i de sosiale,

Likestilling i ekteskapet? Naar vi alene har de landlige Forhold for Øie, finde vi, at Oprettelsen af Særeie i Almindelighed vil være uheldigt, da vi anseer Fælleseie det ene naturlige og riktige. Det har Aarhundreders Fiævd og er trængt saaledes ind i Folkets Retsbevidsthed at neppe mange heri ønsker Foran­ dring. Store Formuer haves yderst sjeldent hverken af Mand eller Kone, og det lille hver eier trænges altid at slaaes sammen for den fælles virksomhed ... De høie Røster om kvindernes Ydmygelse og Undertrykkelse ved Mandens Formynderskab som følger af Egteskabsindgaaelse ansees for en hel Deel overdrevne og ubeføiede. Skulde Forholdene fornemlig i Byerne paakræve en Forandring i den bestaaende Lovgivning angaaende Formuesforholdet mellem Ægtefæller sigtende til at beskytte Hustru­ en for økonomisk Ruin, saa troer man det vilde være uheldig om Mand og Kone blev ligestillede med hensyn til Raadighed over Boets Midler, thi det formenes at vilde virke forstyrrende paa de huslige Forhold. Derimod finder vi at kunde anbefale en lov hvorved ... Manden ikke kan afhænde eller kjøbe fast Gods uden Hustruens Samtykke og ligesaa, at Manden ikke ved Kautions eller Panteforpligtelser skal kunne forpligte Boet for mere en en vis Del uden Hustru­ ens Samtykke. Fra diskusjonen om gifte kvinners myndighet og rett til særeie i Vestre Gausdal formannskap. Lov om fonnuesforhold mellom ektefeller fra 1888 fulgte i hovedsak de prinsippene som her fikk til­ slutning.

økonomiske og kulturelle endringene som foregikk i det norske samfunnet. Den politiske opposisjonen var båret fram av en sterk allianse mellom bonde­ opposisjonen og en voksende middelklasse i byene. Nye former for økonomisk virksomhet, sosiale og geografiske bevegelser i befolkningen, nye former for fellesskap, alt dette skapte behov for nyordninger. At striden foregikk i en periode av langvarig øko­ nomisk depresjon bidrog ytterligere til politisk gjæ­ ring. Den politiske krisen var også en styringskrise; makten lå hos en embetsmannselite som nektet å inn­ se at den nye tidens spørsmål krevde nye svar. De økonomiske og sosiale problemene var påtrengende. Etter tiår med nesten uavbrutt høykonjunktur var landets viktigste næringer preget av krise. I byene steg utgiftene til fattighjelp hver gang konjunkturene nådde bunnen. Utvandringen tappet landet for unge arbeidsdyktige menn. Dette var problemer som stilte staten overfor nye oppgaver. Men det gamle systemet rommet verken perspektiver eller virkemidler som kunne møte disse utfordringene. Nå ble samfunnets maktsentrum forskjøvet fra embetsstanden mot små­ borgerskap og middelklasse. Men det var slett ikke opplagt hvordan den nye politikken skulle utformes. Etter det dramatiske opp­ gjøret fulgte en ny politisk hverdag som stilte begge de nystiftede partiene overfor store utfordringer. For Høyre startet den lange veien mot konsolidering etter lang tids splittelse og et opprivende nederlag. For Venstre var spørsmålet snarere det motsatte. Det var et parti basert på en bred og skjør allianse, uten noe egentlig program ut over de konstitusjonelle spørs­ målene som nå hadde funnet sin løsning. Hva skulle være partiets politikk, og hvem skulle forvalte den store seieren som var vunnet?

Venstres første splittelse I løpet av partiet Venstres forhistorie og første tid hadde det overhodet ikke hersket noen tvil om hovedskillelinjene i politikken. Det var Høyre som var motstanderen og de konstitusjonelle spørsmålene som stod i sentrum. Andre spørsmål var underordnet. Etter Sverdrups regjeringsdannelse var situasjonen en annen, og det skulle raskt vise seg at venstrealliansen rommet store og til dels uforsonlige motsetning­ er. Det fantes politiske skillelinjer som kom til uttrykk i form av ulike forventninger til den nye regjeringen. De gamle sparepolitikerne forventet at den nye flertallsregjeringen skulle sørge for billigere statsdrift. I delvis motsetning til sparepolitikken stod forventninger om sosiale reformer. De var sterkt representert i Venstres landsstyre, der Ole Anton Qvam hadde ledelsen. Et tredje sett av forventninger kom fra kirkelige reformvenner med sin hovedforankring i den vest-

DET VOLDER LITT RABALDER

134

DET GAMLE REGIMET FALLER

landske legmannsbevegelsen. Denne grupperingen lot seg lettest avgrense og var den eneste av de tre som var samlet om et eget fraksjonsprogram, bygd på tanken om «den kristelige stat». Det sentrale kravet var gjennomføring av en kirkereform som sikret de troende kontrollen over kirke og skole, og som gjor­ de den venstrestyrte staten til et effektivt våpen mot vantroen. Reformvennene identifiserte seg ikke med Venstre slik det fremstod i 1884. Allerede et halvt år etter seieren var splittelsessymptomene tydelige. I Bergen startet legfolket høsten 1884 forberedelsene til neste års stortingsvalg. Enkelte ønsket å bryte ut allerede nå. Men Ole Vollan, reformpartiets viktigste talsmann i byen, gikk inn for å holde partiet samlet og støtte Sverdrup så lenge samvittigheten tillot det. Sverdrups regjering fikk ingen dristig sammenset­ ning og representerte en myk overgang fra det gamle regimet. Bare et mindretall av ministrene var klare venstremenn, og embetsmennene var sterkt represen­ tert. Bak forsiktigheten lå nok engstelsen for å splitte det brede folkepartiet. Men det spilte også inn at Sverdrup selv var blitt gammel og var trett av politisk strid. Han fryktet at den bevegelsen han hadde reist, ville gå lenger enn han klarte å styre den. Bare én minister kom fra det folkelige flertallet som hadde brakt seieren i havn - Baard Haugland fra Søndre Bergenhus var bonde og landsmålsmann. De radikale reformpolitikerne ble ikke representert. Det ble derimot den kirkelige reformbevegelsen med statsministerens nevø, Jakob Sverdrup. I første om­ gang var det likevel ikke han, men professor Elias Blix, som skulle lede kirkedepartementet. Jakob Sverdrup ble sendt til Stockholm som medlem av statsrådsavdelingen der. Også flere gamle sentrumsmenn ble kalt inn som ministre, blant andre Ludvig Daae, som fikk ansvar for Forsvarsdepartementet. Regjeringen gjennomførte raskt noen reformer som hadde stått sentralt i Venstres opposisjonspoli­ tikk. Stemmeretten ble utvidet til å omfatte menn som betalte skatt av en viss minsteinntekt. Antallet stemmeberettigede økte dermed med en fjerdedel. Prinsipper for en nyordning av hæren med utvidet verneplikt ble vedtatt. Det ble også gjort forberedel­ ser til en mer demokratisk rettsordning med legmannsrepresentasjon i et jurysystem. I 1885 nedsatte regjeringen også to viktige kommisjoner for å forbe­ rede fremtidige reformer. Den ene var skolekommi­ sjonen som skulle utarbeide ny folkeskoleordning. Den andre var en arbeiderkommisjon som skulle vur­ dere behovet for lovbestemt sosialforsikring og arbei­ dervern. Dessuten ble det fattet prinsippvedtak om språklig likestilling av landsmålet. Dette var ukontroversielle venstresaker som ikke truet enigheten innenfor alliansen; uenighet i skole­ spørsmål og sosialpolitikk ble utsatt til de to kommi­ sjonene hadde avsluttet sitt arbeid. Derimot skulle

Privat eller statlig telefondrift? I 1880 ble den første telefonlinjen opprettet i Kris­ tiania med 169 abonnenter. Bak stod selskapet International Bell Telephone Company of New York. Bell-kompaniet fikk snart konkurranse; året etter startet også Christiania Telefonforening, og i en rekke andre byer ble lokale selskaper oppret­ tet. For å starte et telefonselskap var det tilstrek­ kelig med kommunal konsesjon, og dette ble gitt villig vekk i 1880-årene. Verre var det med tele­ fonforbindelse over lengre strekninger. Utbygging av rikstelefonen ble motarbeidet av det statlige telegrafvesenet som så dette som uønsket konkur­ ranse. 1 1881 ble det vedtatt en lov for å hindre privat etablering av telefonlinjer som kunne skade statstelegrafen. Den første rikstelefonlinjen mel­ lom Kristiania og Drammen ble påbegynt i 1891. Da hadde ulike private interesser forsøkt å få dette til i nærmere ti år. I 1895 fikk telegrafvesenet ene­ ansvaret for utbygging av rikstelefonen. Samtidig ble det vedtatt at staten på sikt skulle overta all telefondrift i landet. Innløsningen av private tele­ fonselskaper startet kort etter, men prosessen tok lang tid. Det siste private anlegget ble innløst i 1974 - det var Andebu sentral i Vestfold.

det raskt vise seg å være politisk sprengkraft i uenig­ heten om tros- og livssynsspørsmål. Ytterpunktene var den kulturradikale intelligentsiaen på en side og de vestlandske reformvennene på den annen. På beg­ ge hold var det krefter som gjerne så en konfronta­ sjon slik at Venstres holdning ble avklart. Innen regjeringen Sverdrups første år var til ende, var splittelsen et faktum. Det første store slaget fore­ gikk i ju ni 1885 for et fullsatt galleri i Stortinget. Stri­ den dreide seg om hvorvidt Stortinget skulle bevilge diktergasje til en av 1880-årenes mest samfunnskri­ tiske og radikale diktere, Alexander Kielland. Det ble en prinsippstrid mellom venstremenn; Høyre var nes­ ten fraværende i debatten. Krav var fremmet av Kiellands dikterkolleger Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie, som begge hadde fått diktergasje. Forslaget hadde støtte fra det radikale venstre og fra store deler av venstrepressen. Fremst blant motstanderne stod Lars Oftedal. Både på Stortinget og gjennom spaltene i Vestlandsposten kjempet han mot vantroen på veg­ ne av det han så som den tause majoritet innenfor venstrealliansen. Med Kielland-saken var livssyns- og kulturspørs­ mål trukket opp som en av de viktigste skillelinjene i det politiske landskapet. For Sverdrup og hans regje­ ring var saken betent. Fra første stund var det klart at den rommet splittelse. Både i Bergen og Stavanger definerte reformvennene seg nå som moderate innen­ for partiet, og det var et tidsspørsmål hvor lenge de ville være lojale.

Motstående side: Christiania Telefon­ forening startet sin virksomhet i 1881 som det andre tele­ fonselskapet i hoved­ staden. På denne montasjen fra Ny Illustreret Tidende i 1882 ser vi både glimt fra selskapets moderne lokaler på Stortorget og eksem­ pler på telefonens muligheter. Fra star­ ten var det ti telefonistinner ansatt her, og fra hvert sentral­ bord ble femti abon­ nenter betjent. Byens to telefonselskaper fungerte helt adskilt med hver sine tele­ fonlinjer trukket over hustakene i byen. Ifire år kon­ kurrerte de om abonnenter og arbeidskraft inntil de slo seg sammen i 1886.

N = 3.

f2

Januar 1898.!

Abonnenter ved Telefonanlæg dor staar i forbindelse med Rigstelefonlinjome.

Rikstelefonkatalog fra 1898. Katalogen omfattet alle abon­ nenter ved telefonan­ legg som var knyttet til rikstelefonlinjene. Private telefonanlegg måtte betale avgift til det statlige tele­ grafvesenet for å bli knyttet til rikstelefonnettet.

135

^ V

DET VOLDER LITT RABALDER

Oppslutningen om Moderate Venstre var klart begrenset til visse deler av landet. Det var de områdene der også den pietistiske legmannsbevegelsen stod sterkt. Tyngde­ punktet lå på Vest­ landet, men partiet hadde også en bastion i Gausdal, hvor Christopher Bruun og hans folkehøyskole holdt til. De to kartene viser likhetstrekkene mellom Moderate Venstres oppslutning i 1891 og oppslut­ ningen om Kristelig Folkeparti i 1953.

136

M o d e ra te V e n stre 1891

K riste lig F o lk e p a rti 1953

□

A lle e lle r fle rta lle t a v v a lg m e n n e n e

H l

O ver 3 0 % av ste m m e n e

□

O p p til h a lv p a rte n a v v a lg m e n n e n e

□

2 0 - 3 0 % av ste m m e n e

Oftedals dype motvilje mot åndseliten i byene var ikke av ny dato. At det var Kielland-saken som skulle bli den første store grensemarkeringen mot byradikalismen, var likevel ingen ønskesituasjon. For de vest­ landske reformvennene var det ny kirkeordning som stod øverst på dagsorden. Allerede høsten 1884 hadde Jakob Sverdrup klart et forslag til lov om menighetsråd og prestevalg. Våren 1885 ble det arbeidet systematisk for å gjøre dette til en del av Venstres valgprogram. Det lyktes imidlertid ikke. Uenigheten var for stor, og mange holdt også igjen fordi de så at spørsmålet kunne føre til partisplittelse. Valget i 1885 ble en styrkeprøve mellom gruppe­ ringene i Venstre. I sine valgdistrikter gikk de vest­ landske reformvennene aktivt inn for å rekruttere medlemmer til venstreforeningene og forsøkte å kob­ le kirkereformen til Venstres valgprogram. 1 valgmannsnominasjonene ble holdningen til kirkerefor­ men et avgjørende krav. Mot dem mobiliserte de reformvennlige, som nå hadde begynt å kalle seg «rene» venstrefolk. De fryktet kirketukt og åndelig formynderskap innenfor statskirken og stilte seg der­ for avvisende til en vidtgående kirkereform. I en mel­ lomstilling stod de gamle sparepolitikerne, som også mobiliserte aktivt foran valget. Deres viktigste saker var billigere forsvar og inndragning av embeter. I spa­ repolitikken stod de sammen med de moderate, men kunne ikke følge dem i livssynsspørsmål. I to byer førte valgkampen til åpen splittelse i Ven­ stre. I Bergen brøt Ole Vollan og hans folk ut og lan­ serte sin egen valgmannsliste, som imidlertid led et sviende nederlag. I Stavanger ble alliansen fra 1882 delt i to fraksjoner som stod steilt imot hverandre. Valgkampen førte til en sprengning av venstreforeningen i byen. Legmannsfløyen, de moderate, opp­ nådde full kontroll over alle verv i organisasjonen. De rene venstrefolkene brøt ut, men deres kandidater ble likevel valgt - med Høyres støtte. Resultatet ble at både Ole Vollan og Lars Oftedal måtte holde seg hjemme da Stortinget møttes til ny sesjon i 1886.

Under det neste valget, i 1888, var splittelsen total. Vestlandsfraksjonen brøt ut av Venstre og dannet sitt eget parti, Moderate Venstre. I stortingsperioden hadde striden kommet til å dreie seg om tillit til Johan Sverdrup. I sak etter sak skuffet han forvent­ ningene fra det rene Venstre, ved å være for unnfal­ lende eller ved åpent å gi etter for presset fra Vestlands-Vens tre. Viktigst var forslaget til kirkereform, som ble lagt fram til behandling i 1887 til tross for sterk motstand. Resultatet ble nederlag for regjering­ en, med støtte fra et betydelig antall venstremenn. I Norges Venstreforening hadde de «rene» fortsatt ledelsen, og etter regjeringens nederlag i kirkesaken gikk de åpent ut og utfordret Sverdrup i kampen om venstreopinionen. Året etter ble deres politikk vedtatt som Venstres valgprogram, og bruddet var et faktum. I alle valgkretser var det nå en uforsonlig kamp mel­ lom grupper og enkeltpersoner som tidligere hadde tilhørt samme politiske opposisjon og samme parti.

Høyre danner regjering Mens Venstre opplevde en opprivende splittelse, gjennomgikk Høyre en konsolidering i de første åre­ ne etter nederlaget. Valget i 1888 markerte slutten på den brede venstrealliansen som skapte grunnlaget for Sverdrups regjering. Sverdrup ble sittende som regjeringsleder en stund etter valget, men hans dager var talte. Med støtte fra de moderate felte Høyre regje­ ringen sommeren 1889. Partiets leder, Emil Stang, hkk deretter i oppdrag å danne ny regjering. Regjeringsdannelsen var et klart tegn på at Høyre hadde gjennomført en vellykket samlingsprosess, noe som hadde virket høyst urealistisk bare noen år tid­ ligere. Før det endelige nederlaget i ju ni 1884 var de konservative splittet og ute av stand til å samle seg om noen felles strategi. På stiftelseslandsmøtet i august fantes det fortsatt talsmenn for alle de ulike retningene innenfor Stortings-Høyre. TokammerHøyre ville akseptere, og til og med påskynde, den

DET GAMLE REGIMET FALLER

demokratiske reformbevegelsen, men ville til gjen­ gjeld kreve Lagtinget omgjort til overhus. Revansj elysten preget mange av dem som hadde forsvart det gamle systemet til siste slutt; de ønsket å gjeninnsette den selvstendige kongemakten som partiets poli­ tikk. Flertallet samlet seg likevel om en moderat-konservativ tilpasning til den nye situasjonen. Emil Stang, Frederik Stangs sønn, stilte seg i spissen for denne retningen og ble partiets første formann. Emil Stangs lederskap var den viktigste forutset­ ningen for partiets raske konsolidering. Under forfat­ ningsstriden var han systemtro og nektet i det lengste å akseptere nederlaget. Han var arkitekten bak aprilministeriet og forsøket på å danne en regjering Broch. Først etter det endelige nederlaget orienterte han seg mot den moderate fraksjonen i partiet og ble nå tals­ mann for en pragmatisk høyrepolitikk. Dette kom til uttrykk i partiets program og i stortingsgruppens politiske taktikk. Stangs strategi var å tone ned stri­ den omkring de konstitusjonelle spørsmålene og ret­ te søkelyset mot de politiske enkeltsakene. I motsetning til Venstre fikk Høyre tidlig et pro­ gram - det første ble offentliggjort i oktober 1884. Det var et forsvarsprogram mot fortsatt oppløsning av det gamle systemets velprøvde grunnlag. Partiet gikk imot en videre demokratisering og motsatte seg økt partiinnflytelse i kommunale og statlige institusjoner. Men det var også et forsiktig reformprogram, selv om avgrensningen mot alle radikale reformforslag fra venstrehold ble understreket. Partiet støttet en forsik­ tig sosialpolitikk og ville lette kvinners muligheter til en selvhjulpen stilling i samfunnet. Programmet og Stangs strategi bidrog både til å dempe de skarpe motsetningene innad i Høyre og til å synliggjøre de indre motsetningene i Venstre. Emil Stang appellerte til bondekonservatismen og viste etter hvert til et naturlig fellesskap mellom Høyre og Moderate Venstre. Under valget i 1888 kom det i stand valgsamarbeid flere steder, noe som også var sterkt tilskyndet av Stang. Heller ikke ministeriet Stang fikk lang levetid. Han måtte gå allerede i 1891 etter selv å ha reist kabinettspørsmål i en sak der venstrealliansen ennå var intakt, nemlig unionsspørsmålet. Han ble avløst av Johannes Steen i spissen for en ren venstreregje­ ring. Til tross for sin korte levetid markerer den før­ ste høyreregjeringen likevel en viktig milepæl. Ved å reise mistillitsforslag mot Sverdrup i 1889 og ved selv å stille kabinettspørsmål to år senere hadde han - i det minste indirekte - anerkjent forfatningsen­ dringen fra 1884. «Folkets husbondsret er nu anerkjendt ogsaa af Høyre,» skrev Dagbladet triumferen­ de. «Den parlamentariske statsskik og dermed de forskjellige partiers ligeberettigelse er nu godkjendt ogsaa af Høyre og den norske regjering er flyttet hjem for bestandig.»

En fredelig revolusjon? Riksrettsdommen og Sverdrups regjeringsdannelse markerer slutten på et politisk regime og innledning­ en på et nytt. Det hadde vært en dramatisk og langva­ rig strid for alle som var innblandet, og ettervirkning­ ene skulle komme til å sitte i lenge. Men dramatikken skapte ingen virkelige sår. I den grad det var en revo­ lusjon som hadde funnet sted, hadde den foregått fullstendig fredelig uten blodsutgytelse av noe slag. Også denne revolusjonen hadde sine seierherrer og sine tapere. Seierherrer var Sverdrup og den brede, folkelige alliansen som hadde støttet ham. Taperne var embetsstanden og den gamle politiske eliten. De seirende fikk imidlertid ikke hvile lenge på sine laur­ bær, den folkelige alliansen var for bred og motset­ ningsfylt til å kunne holde sammen. Taperne samlet på sin side de skadeskutte troppene og ble igjen i stand til å spille en politisk rolle. På det konstitusjonelle plan var det Stortinget som var stridens ubestridte seierherre. Den folkevalgte forsamlingen fikk større formell makt og dessuten en basis i partiene, som ble en ny maktfaktor i politik­ ken. Regjering og kongemakt var begge kommet svekket ut av konflikten og gjenvant aldri sin gamle stilling. På sikt innebar regimeskiftet innføring av parlamentarisme - regjeringen kunne ikke styre på tvers av et flertall i Stortinget. Den utøvende makt var dermed alvorlig vingestekket, mens kongens makt ble redusert til et symbol. Den tredje statsmakten, Høyesterett, kom ut av striden med mindre sår. Selv om dens juridiske fagkunnskap var overprøvd av folkevalgte legmenn, beholdt den tilliten som uav­ hengig statsmakt.

Venstremannen Hans Rasmus Astrup øvet stor innflytelse på Venstres forsvarspolitikk. I 1895 gikk han i Stortinget i spissen for å endre partiets forsvarspolitikk i mer militaristisk retning. Denne dreiningen møtte en del motstand i partiet, blant annet i Astmps valgdistrikt Kristiansund. Vi k ingen fo res tiller seg at Astrup ville blitt avsatt om Venstreforeningen i Kristiansund skulle ha dannet en parlamentarisk domstol.

137

# ** *

«B

W er har været noget hovmodigt, fo r ikke

at s i g e skrydende, over den norske Nationalfølelse,» konstaterte en dansk observatør etter unionens oppløsning i 1905. 11890-årene fik k nasjonalfølelsen rikelig anledning til å utfol­ de seg. I langt større grad enn tidligere nådde nasjonalbegeistringen ut over en fåtallig elite. Skolen, avisene og de store organisasjonene gjor­ de sitt til å skape en felles norsk identitet. Her var Norge på linje med den dominerende strømningen i Europa - overalt dyrket man nasjonal identitet og nasjonale symboler. På flere måter markerer 1890-årene overgangen til en ny tid. Endelig var det slutt på den lange depresjonen, og en ny industriell revolusjon tok til. Fortsatt var det kul­ turspørsmål mer enn økonomiske interesser som skapte de politiske skillelinjene. Men vi ser også tegn til endring. En ny generasjon vokste fram, og den var i mindre preget av skillelinjene fra 1870og 80-årenes strider. De åpne klasseinteressene kom mer i forgrunnen. Arbeiderklassen ble poli­ tisk styrket gjennom utvidelse av stemmeretten. Sosiale reformer ble i økende grad satt på dagsor­ denen. Et nytt økonomisk borgerskap vokste fram med ønsker om en aktiv næringspolitikk. B

Det moderne Norge tar form Forrige oppslag: Yr­ ende folkeliv i Karl Johans gate i Kristiania.Universitetets bygninger ligger sen­ tralt til venstre på bildet. Håndkolorert fotografi fra 1905. Internasjonalt prisfall og nye betingelser på fraktmarkedet brakte norske sjøfartsbyer i dyp krise og gjorde slutt på seilskutenes storhetstid. Omstil­ lingen var smertefull: Det var noe helt annet å bygge dampskip av jern enn seilskip av tre. Bildene på dis­ se to sidene viser den gamle og den nye tid. Under ligger kullskip ankret opp i Bjørvika i Kristiania i 1902, på motstående side

140

Da 1890-årene satte inn, hadde landets økonomi vært preget av mer eller mindre sammenhengende depresjon siden midten av 1870-årene. Flere ganger var det tendenser til oppgang som skapte ny optimis­ me, men noen varig høykonjunktur ble det ikke. Etter flere tiår med sterk økonomisk vekst, var det til­ bakegang i nasjonalproduktet fra 1877 til 1887. Befolkningsøkningen spiste opp hele den svake vek­ sten som fant sted. Målt i forhold til folketallet var det ingen tvil om at landet var fattigere i 1890 enn i 1875. Hovedproblemet var det internasjonale prisfallet som rammet sentrale norske eksportprodukter. Ver­ ken skipsfarten eller trelasthandelen kom seg på fote igjen i sin gamle form. Til tross for gode fangster var inntektene lave også innen fiske og fangst. Ringvirk­ ningene spredte seg til andre områder av økonomien og skapte dårlige tider både for næringsdrivende, handelsmenn og folk flest. Det mest dramatiske uttrykket for depresjonen var masseutvandringen, som aldri var høyere enn i 1880-årene. Men det fan­ tes også andre tegn som fortalte om vedvarende ned­ gangstid. Importen av forbruksvarer sank, kommu­ nenes fattigutgifter steg, antallet konkurser lå høyt. Jernbanebyggingen som hadde skutt fart i 1870-

årene, stoppet nesten helt opp i 1880-årene. Bergen var et viktig unntak i dette generelt bedrø­ velige bildet. Her rådet optimisme og økonomisk vekst, selv i de tunge 1880-årene. Også Bergen ble rammet av den økonomiske nedgangen fra midten av 1870-årene, men i motsetning til resten av landet ble den av kort varighet. Allerede fra tidlig i 1880-årene var byens økonomi igjen i vekst, og denne fortsatte i andre halvdel av tiåret da situasjonen ellers nærmet seg et nytt bunnivå. Det var «Fremgang paa alle Fel­ ter af vort økonomiske Liv», konstaterte en av byens forretningsmenn. Også i Bergen var det mange konkurser i disse åre­ ne. Når dette ikke førte til samme krisestemning her, var det fordi byen samtidig opplevde vekst innenfor noen av sine viktigste næringen Byens nøkkelbedrif­ ter gikk ikke over ende, slik tilfellet var i Stavanger og Arendal. Tidene var gode både i fiskeeksport og skips­ fart, selv om begge næringer var preget av sterke endringer - gammel teknologi og gamle organisa­ sjonsformer utspilte sin rolle. En nøkkelrolle i Bergens gode økonomi spilte skipsfarten. Som få av landets øvrige skipsfartsbyer klarte bergensrederne en smertefri overgang til ny teknologi. Allerede fra 1870 satset de på å bygge dampskip på egne verft, langt tidligere enn man tenk­ te på det i de andre ledende skipsfartsbyene. Fra 1880 økte den bergenske dampskipsflåten dramatisk, og i 1883 var den større enn byens seilskipsflåte. Mens størstedelen av landets handelsflåte var satt utenfor konkurransen, kunne bergensrederne dermed for fullt kaste seg inn i det nye internasjonale fraktmar­ kedet som var basert på dampdrevne skip. 1 løpet av få år ble Bergen nummer én blant landets skipsfarts­ byer med en større dampskipsflåte enn alle de øvrige av landets byer til sammen. Denne stillingen beholdt byen til den ble passert av Kristiania før første ver­ denskrig. Hva var grunnen til at redere og handelsfolk i Ber­ gen tidligere enn mange andre forstod at det var damp som var fremtiden for skipsfarten? Forklaring­ en må søkes i en kombinasjon av tilfeldigheter, loka­ le næringstradisjoner, tilgang på kapital og fremsynte rederes evne til handling. Sammen gjorde det at Ber­ gen raskere ble i stand til å satse på ny teknologi og bli med i det nye skipsfartseventyret. I den omstil­ lingen som krevdes, var det på flere måter en fordel for den bergenske skipsfarten at den i så stor grad var

DET MODERNE NORGE TAR FORM

knyttet til fiskeeksport. Behovet for raskere og regel­ messig transport var mer åpenbar her enn i trelast­ handel og gjorde at rederne tidligere så fordelene ved dampskip. Bredden i den bergenske fiskehandelen sørget samtidig for at fiskeeksportørene i byen ble mindre utsatt for konjunktursvingningene. Mens de fleste eksportfirmaene i Kristiansund gikk konkurs da klipphskprisene sank drastisk i 1884, klarte eks­ portørene i Bergen seg forholdsvis bra. I en helt annen grad kunne de oppveie tapene med eksport av andre fiskeprodukter - tørrfisk, tran og rogn.

Det skulle også vise seg å bli en fordel at de ber­ genske rederne var mindre flinke til å behandle treskip enn rederne i seilskutebyene langs sørlandskys­ ten. Av den grunn solgte de ofte båtene når de ble eldre og krevde mer vedlikehold. Bergens seilskuteflåte var derfor forholdvis ung og lettere å avhende. Store deler av den kunne selges til østlandsk trelasteksport, der det fortsatt var fordelaktig å bruke seilskip. Dermed fikk bergensrederne frigjort midler til å satse på moderne dampskip. Eksemplet Bergen kan illustrere et mer generelt poeng ved den langvarige depresjonen. De fallende prisene på verdensmarkedet var bare en ytre årsak til krisen i de norske eksportnæringene. Mer grunnleg­ gende dreide det seg om en strukturkrise. Den inter­ nasjonale depresjonen blottla foreldede produk­ sjonsforhold i næringene selv. Det var ikke bare innenfor skipsfarten det var behov for nytenkning. Også industri og handel var preget av gamle former som førte til at norsk økonomi sakket akterut. Inter­ nasjonalt var ny teknologi og nye organisasjonsfor­ mer blitt etablert og gav grunnlag for økt produktivi­ tet. Dette bidrog i seg selv til det internasjonale pris­ fallet, som i sin tur ble en spore til å øke produktivi­ teten for å produsere billigere. Teknologisk fornyelse ble dermed på samme gang både årsak til og virkning av prisfallet. For å komme på høyde med situasjonen trengtes en fornyelse av de norske eksportnæringene. En slik fornyelse fant da også sted. Selv om det i den store sammenhengen var nedgang og pessimisme som dominerte til langt ut i 1890-årene, var det også tilløp til ny vekst. Mange så seg om etter andre muligheter; de så svakhetene i de gamle produksjonsformene og satset på nye produkter og ny teknologi. Depresjonen

D/S «ErlingJarl», bygd for Norden­ fjeldske Dampskibsselskab i Trondheim i 1895 og satt i hurtigrutetrafikk.

Dette diagrammet illustrerer i tørre tall noe av dramatikken i overgangen fra seil til damp. Den norske handelsflåtens sam­ lede tonnasje nådde en topp i 1890 og gikk deretter noe tilbake. Et blikk på de to nederste kur­ vene viser hva dette skyldtes. I løpet av to tiår ble den stolte norske seilskipsflåten mer enn hal­ vert. Derimot var dampskipsflåten i jevn vekst og pas­ serte seilskipsflåten i tonnasje like etter 1905.

141

DEN NYE TID FAA R FÆSTE

«Iskjøring» av Frits Thaulow, 1884/85, ved Lille Frøn i Vest­ re Aker utenfor Kris­ tiania. I området om­ kring der Chateau Neuf ligger i dag, fantes det tidligere dammer hvor man skar is. I tiårene ved århundreskiftet var naturis en viktig eks­ portartikkel, som gav tilleggsinntekter for mange østlandsbønder. Isen ble tatt fra fjorder og inn­ sjøer, men det ble også anlagt egne dam­ mer til formålet. Store isblokker ble saget ut og pakket inn i sagflis. Oppbe­ vart slik holdt den seg lenge. Isen ble enten solgt i byene eller eksportert, blant annet til Storbritan­ nia. Diagrammet viser iseksportens korte blomstringstid. Den tok seg kraftig opp med urbanisering og økende leve­ standard fra 1870årene, men fikk en brå slutt med over­ gangen til elektriske isskapfra 1910.

142

var også en smertefull omstillingsprosess - utgangs­ punktet for noe nytt. Alle sektorer av økonomien ble ikke rammet like hardt. Først og fremst stoppet veksten opp i de gamle eksportnæringene. I én sektor fortsatte veksten, nem­ lig i industrien. Den stod alene for nesten hele nettoveksten i nasjonalproduktet mellom 1875 og 1905. Nettopp i de krisepregede 1880-årene etablerte den seg som bærende kraft i landets økonomi. Da kon­ junkturene igjen ble gunstige i 1890-årene, var lan­ dets industri midt inne i en kraftig ekspansjon. Sam­ tidig stod man på startstreken til en ny industriell revolusjon basert på nye former for teknologi og på en samling av virksomhetene i større enheter. I det nye århundret var det ikke lenger jern og dampkraft som skulle danne basis for den mest ekspansive industrien, men stål, kjemi og elektrisitet.

Industrien vokser fram I vesteuropeisk sammenheng startet industrialise­ ringen sent i Norge. Den første etableringsfasen kom i 1840- og 1850-årene. Viktige pionerbedrifter ble grunnlagt i tekstil- og verkstedindustrien. Etter at sagbruksprivilegiene var blitt opphevet i 1860, kom også de første tresliperiene i gang, og i 1870-årene de første papirfabrikkene basert på mekanisk tremasse. I 1875 var også verkstedindustrien utviklet til en viktig industrigren. I første rekke var det likevel forbruksvareindustrien som dominerte i denne første industrialiseringsfasen. Tekstilindustrien var lenge den mest typiske storindustrien, men også næringsmid­ delindustrien gjennomgikk en viss modernisering og sentralisering, stimulert av den økende kjøpekraften i byene. Dampbakerier, bryggerier, møller og tobakks­

industri ble konsentrert i større enheter. Også en og annen hermetikkfabrikk ble grunnlagt i 1860-årene. Som helhet var industrien i vekst i perioden før 1875, men fortsatt var den liten målt i antall ansatte. I alt var nesten 46 000 arbeidere sysselsatt i det man i samtiden regnet som fabrikkindustri. Fra omkring dette tidspunktet gikk industrialiseringen i Norge inn i sin andre fase. I de første depresjonsårene gikk antallet industriarbeidere tilbake, først og fremst på grunn av problemene innenfor tradisjonell trelastindustri og verkstedindustri. Deretter økte arbeideran-

DET MODERNE NORGE TAR FORM

tallet raskt. Da folk skålte det nye århundret inn, var antallet registrerte fabrikkarbeidere økt til 76 000. En fjerdedel av befolkningen hadde nå sitt levebrød i ulike former for industriell virksomhet. Industrialiseringens annen fase var preget både av stagnasjon og omstilling. På den ene siden ble mange gamle industribedrifter rammet av den internasjona­ le depresjonen. På den andre siden ble nye produksjonsmåter etablert, og grunnlaget ble lagt for et nytt industrielt gjennombrudd. Utviklingen av norsk tek­ nologisk kompetanse var det viktigste trekket ved

industrialiseringen i denne fasen, da treforedlingsin­ dustri og verkstedsindustri ble de ledende bransjene. Tidligere ble både maskiner og kompetanse impor­ tert til den norske industrien, først og fremst fra Stor­ britannia. Maskinene som ble produsert på norske verksteder, var stort sett rene kopier av utenlandske produkter. Også etter 1875 var store deler av indu­ strien basert på teknologi-import. Men i tillegg vok­ ste det fram en norskbasert teknologiproduksjon. Først og fremst var dette utenlandske maskiner som ble videreutviklet på lisens i norske verksteder og etter hvert gav grunnlag for egne patenter. I større grad enn i første fase utnyttet de fremste vekstbransjene landets egne råstoffer. Fisk og trelast, som tidli­ gere i stor grad hadde vært eksportert som lite bear­ beidet råstoff, ble nå i større grad foredlet i landet. Den strukturendringen som foregikk etter 1875, kom også til å legge grunnlaget for en tredje industriabseringsfase, preget av storindustrialisering og ny vekst. Denne fasen startet for alvor først etter 1905. I overgangen til denne tredje fasen ble landet også i økende grad en energiprodusent. Med elektrisitetens økende betydning og en teknologi som utnyttet vannkraft under høyt trykk, bkk landets fosser en ny betydning. Også tidligere industri hadde vært basert på vannkraft; nå ble de mange høye fossefallene med forholdsvis mindre vannføring den viktigste innsats­ faktoren i en nasjonal industri. Fortsatt måtte tekno­ logien i hovedsak hentes utenfra, og i større grad enn tidligere også den nødvendige kapitalen. Historikere har diskutert hva som var de viktigste forutsetningene for at en industriell revolusjon over­ hodet skulle kunne finne sted i Norge. Enkelte har lagt stor vekt på eksportmarkedets betydning for lan­ dets økonomiske vekst og for industrialiseringens

Lars Hesle i spissen for arbeiderne ved Sandaker teglverk ved århundreskiftet. Fram til dette tids­ punktet var teglverk en vekstindustri både i Kristiania og andre byer, et resultat både av byvekst og stadig utvidet murtvang. Omkring 1870 ble såkalte tyske ringovner innkjøpt til mange av bedriftene. Ovnene økte pro­ duktiviteten og gav penere stein. Men de bidrog også til et prisfall som gjorde konkurransen har­ dere. Mange teglverk i hovedstaden måtte gi tapt for konkur­ ransen fra bedrifter i Fredrikstad og Dram­ men og fra utenlands­ ke bedrifter som leverte glassert stein av bedre kvalitet. Yrkesbefolkningen i Norge 1875-1910. Vi ser at det blir for­ holdsvis færre bøn­ der i denne perioden, mens stadig flere har arbeid i bygg, anlegg og industri.

143

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Den andre industrielle revolusjonen Årene fra 1 8 7 3 til 1 8 9 6 var ingen allmenn krisetid i Europa, og det har vært diskutert om det over­ hodet er berettiget å betegne perioden som «den store depresjonen». 1 første rekke var det en krise for Europas gamle økonomiske stormakt, Storbri­ tannia. Etter 1 8 7 0 ble verdensøkonomien i større grad enn tidligere preget av konkurranse og omstilling, og i denne situasjonen klarte den gam­ le stormakten ikke lenger å hevde seg. Storbritan­ nias lederstilling ble utfordret av to nye økono­ miske stormakter - USA og Tyskland. Begge hadde sine storindustrielle gjennombrudd i tiåre­ ne fram mot århundreskiftet og kom til å gå i spis­ sen for det som ofte kalles den andre industrielle revolusjonen. Den første hadde startet i Storbri­ tannia med jern og kull som sentrale innsatsfak­ torer. Nå sakket Storbritannia akterut, mens Tyskland og USA bygde opp en industri basert på stål og elektrisitet. Vitenskapen ble satt i industri­ ens tjeneste, og kunnskaper ble viktigere enn råvarer for etableringen av ny industri. Da det nye århundret startet, hadde Tyskland og USA passert Storbritannia i industriell produksjon. Viktige forutsetninger for industrikapitabstisk fremgang lå også i politiske forhold. USA og Tyskland hadde begge konsolidert stillingen sin som nasjo­ nalstater etter langvarig indre strid: I 1 8 6 5 hadde nordstatene seiret i den amerikanske borgerkri­ gen, mens det samlede Tyskland ble skapt etter seieren i den fransk-tyske krigen i 1 8 7 1 .

Både post og telegraf var i vekst fra 1870. Men som vi ser av de to diagrammene, var det klare forskjeller mellom de to statsbe­ driftene. Telegram­ trafikken var i større grad utsatt fo r kon­ junktursvingninger. Det kostet mer å sende et telegram, og i større grad var det forretningsfolk som benyttet seg av tele­ grafen. 1 1888 ble prisen på telegram­ mer sterkt redusert, noe som viser seg i et kraftig hopp i antall telegrammer.

144

forløp. Veksten i norsk økonomi er langt på vei blitt forstått som en avspeiling av utviklingen på verdens­ markedet. Andre har betonet den indre dynamikken i det norske samfunnet. Eksportmarkedet bidrog nok til de gode tider etter 1850, men internasjonale kon­ junkturer kan ikke forklare hvorfor norsk skipsfart hevdet seg bedre enn andre på internasjonale fraktmarkeder. Her må også de hjemlige forutsetningene trekkes inn. Diskusjonen har også dreid seg om hvilke hjemlige forutsetninger som satte ny fart i norsk økonomi fra midten av 1800-tallet. Den sterke befolkningsveksten før masseutvandringen gav rikelig tilgang på arbeids­ kraft fra en overbefolket landsbygd og førte kraftig økning i hjemlig etterspørsel etter forbruksvarer. Dette bidrog til å stimulere både den industrielle utviklingen og et mer salgsbasert jordbruk. Arbeidskraftstilgangen ble en viktig innsatsfaktor i ny virk­ somhet. Samtidig økte arbeidslønningene med det økte arbeidskraftsbehovet og drev fram en omlegging til mer rasjonelt jordbruk. Internasjonale forhold spilte også en rolle for det industrielle gjennombruddet mellom 1875 og 1905.

Depresjonen rammet den tradisjonelle eksportindus­ trien og skapte behov for fornyelse. Prisfallet tvang fram intensivering av produksjonen - omfordeling av kapital og arbeidskraft fra lavproduktive til mer høyproduktive sektorer. Denne omfordelingen forklarer det meste av den økonomiske veksten i Norge fram til århundreskiftet. Mens de gamle næringene stagnerte, ble treforedling, bskeforedling og damskipsfart de nye store eksportnæringene. På den andre siden var det i høy grad hjemlige for­ utsetninger som kom til å avgjøre hvordan omforde­ lingen foregikk. Masseutvandringen førte til arbeidskraftmangel på bygdene og økte etterspørselen etter arbeidsbesparende teknologi. Urbaniseringen skjøt fart og skapte større markeder for forbruksvarer av alle slag. Omleggingen til et moderne salgsjordbruk ble landsomfattende. Alt virket til å stimulere hjemlig etterspørsel etter forbruksvarer og kapitalvarer og til å øke behovet for pengeinntekter på alle nivåer i sam­ funnslivet.

Landet blir bundet sammen Markedsøkonomien forutsatte kommunikasjon, ikke bare med utlandet, men også innenfor Norges gren­ ser. Både handel og industri var avhengig av transport og annen form for kontakt over lange avstander. Folk og gods måtte fraktes. Råvarer og drivstoff skulle til fabrikkene, de ferdige produktene ut til markedet. Varemarkeder krevde at mennesker reiste - med tog og kystruter - for å oppsøke lokale handelsmenn eller forretningsforbindelser i andre byer. Rask infor­ masjon ble stadig viktigere og formidlet via post og telegraf, etter hvert også telefon. Til lands var jernbanen fortsatt det overlegne frem­ komstmiddelet, både for folk og gods. Etter en lang pause tok jernbanebyggingen seg opp igjen i siste halvdel av 1890-årene. Nye jernbanetraseer bkk store konsekvenser for lokale næringsinteresser. Om det ikke på forhånd fantes presserende lokale næringsbeA n ta ll b re v i m illio n e r 50

40

30

20 10

DET MODERNE NORGE TAR FORM

Dette kartet viser jernbanenettet i Norge 1905. Bergensbanen, som fortsatt var under bygging, er markert med en stiplet linje. Med åpningen av Bergensbanen i 1909 var de tettest befolkede områdene i det sørlige Norge knyttet sammen. Sammenliknet med de andre nordiske land var dette resultatet ikke spesielt imponer­ ende. Målt i kilo­ meter jernbanespor var Sverige klart den ledende i Norden, mens Danmark hadde det tetteste jernbanenettet i forhold til areal. Dette hadde sam­ menheng med at Norge både hadde mindre økonomisk evne og vanskeligere geografiske forhold enn nabolandene.

hov, ble det antatt at jernbanen ville bidra til gunstig lokal utvikling. Økonomiske interesser på Vestlandet og Sørlandet hadde da også skapt et vedvarende press for å bli knyttet til jernbanenettet østpå. I de fleste utbyggingssaker var det lokale pressgrupper i sving for å påvirke linjevalget. Ikke minst engasjerte han­ delsstanden seg i slike saker.

Det dristigste prosjektet var uten tvil tanken om å bygge en bane over fjellet mellom Østlandet og Vest­ landet. En mer krevende utfordring kunne norsk jernbaneteknologi vanskelig bli stilt overfor. Ideen om en slik bane ble lansert allerede i 1871, og de første befaringene ble foretatt i begynnelsen av 1870årene. Både pressede statsbnanser og ulike lokale konflikter bidrog til å trekke avgjørelsen ut. I 1883 ble jernbanen mellom Bergen og Voss åpnet, men den videre planleggingen ble liggende i dvale. Først i 1894 ble det vedtatt å bygge ut jernbanen mellom Voss og Finse. Dette ble tolket som en første prinsippavgjørelse på veien mot en bergensbane, men først i 1898 fattet Stortinget vedtak om å bygge jern ­ bane mellom Kristiania og Bergen. På forhånd enga­ sjerte handelsstanden i Kongsberg, Drammen og vestfoldbyene seg sterkt for å få lagt traseen gjennom Numedal. Men til slutt var det hallingdølene som gikk av med seieren. Også langs kysten skjedde det en kraftig utbygging av kommunikasjonene mot århundreskiftet. I NordNorge etablerte Vesteraalens Dampskibsselskap skipsforbindelse til mange av de mindre stedene i distrik-

145

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Bicykkelen, tohjulingen, har en lang forhistorie, men først omkring 1890 fikk den enfoim som gjorde den brukbar for en større allmen­ nhet. Da fikk begge hjulene lik størrelse, og de gamle massive gummihjulene ble erstattet av luftfylte ringer. På bildet ser vi fire tidlige sykkelturister i Nærøydalen i Sogn i 1889.

146

tet i 1880-årene. I 1883 var det helårsruter langs hele kysten øst til Varanger. Men forbindelsen mellom Sør-Norge og Nord-Norge var fortsatt tilfeldig og tid­ krevende, og kravet om en statsstøttet hurtigrute langs kysten økte. På departementets oppfordring la Vesteraalens Dampskibsselskap i 1893 inn anbud på drift av en hurtigrute fra Trondheim og nordover. Budet ble godtatt, og kontrakten trådte i kraft fra 1. juli 1893. Dagen etter gikk første hurtigrutebåt fra Trond­ heim. Deretter fulgte en avgang i uka. Rutebåtene gikk fram til Tromsø om vinteren og til Hammerfest om sommeren. Utover i 1890-årene fikk også det Ber­ genske og det Nordenfjeldske dampskipsselskap sine hurtigruter. Forbindelsen fikk stor betydning både for handel og turisme i nord, og bidrog til å binde Nord-Norge nærmere til resten av riket. Som stasjo­ nene langs jernbanen ble også anløpsstedene for hur­ tigruta viktige knutepunkter for handel og trafikk. Innenfor skipsfart, handel og fiske var telegrafen blitt et uunnværlig meldesystem. Den gav enestå­ ende rask informasjon om priser, fiskeforekomster,

været, isforhold til havs, skipenes ankomst og av­ gang. For byene vestpå ble telegrafsamband et m ot­ trekk mot det forspranget jernbanen hadde gitt øst­ landsbyene. Med det kunne man raskt spre informa­ sjon om markeder og priser for konjunkturbestemte eksportvarer. Også fiskevær med telegrafstasjon hadde en klar konkurransefordel. Men telegrafen ble tatt i bruk også på andre områder enn det økonomis­ ke. Pressetelegrammer ble vanlige i de politisk uroli­ ge 1880-årene og svarer for en ikke uvesentlig del av økningen i telegraftrafikken i løpet av dette tiåret. Etter at prisen på telegrammer ble betydelig nedsatt i 1888, ble dette også en mer tilgjengelig mulighet for folk flest. I 1890-årene var det imidlertid den nye teletekno­ logien, telefonen, som ekspanderte raskest og fikk størst betydning for privat og forretningsmessig kom­ munikasjon. Det første private telefonselskapet ble grunnlagt i Kristiania i 1880, og i løpet av tiåret ble lokale telefonselskaper opprettet i de fleste norske byer. Først i 1890-årene kom også det statlige tele­ grafvesenet til å engasjere seg i telefondrift. Den før-

DET MODERNE NORGE TAR FORM

En visjonær veidirektør Hans Hagerup Krag (1829-1907) har mye av æren for at det ble satset på nasjonal veibygging i Norge før århundreskiftet. I jernbanebyggingens glansperiode sørget han for at statens veivesen ble omdannet til en sterk og selvstendig etat med dyktige fagfolk. Som veidirektør vant han forstå­ else for at Norge måtte ha et nasjonalt veinett med kjøreveier mellom Østlandet og Vestlandet og i Nord-Norge. Hans navn er særlig knyttet til høyfjellsveien over Haukelifjell. Byggingen ble påbe­ gynt i 1860-årene og ble avsluttet i 1891 med åpningen av den store broen over elven Tokke nær utløpet i Bandak. Under Krags ledelse ble vitenskap og moderne teknikk for alvor tatt i bruk i veibyggingen. Av sine veiingeniører forlangte han at de skulle gjen­ nomgå kurs ved en utenlandsk høyskole før de fikk fast ansettelse. Da de første automobilene kom i begynnelsen av 1890-årene, så Krag at dette kunne få stor betydning for Norge. Mens de fleste ennå så på bilen som en kuriositet, sendte han folk til Tyskland for å studere de første modellene til Daimler og Benz. Teknisk var han på høyden med det beste i tiden, men økonomisk var han mer forsiktig. Ofte bygde han veier med enkel kjørebredde og møte­ plasser for ikke å belaste de offentlige budsjettene mer enn strengt nødvendig. Som ivrig friluftsmann var han også opptatt av å legge forholdene til rette for turistliv og skiidrett. 1 forbindelse med veibyg­ gingen fikk Krag i stand bebyggelse på Haukeliseter fjellstue og på Svandalsflona. 1 Kristiania sørget han for at Holmenkollen og Voksenkollen ble over­ dratt til kommunen og åpnet for publikum. ste linjen ble åpnet i 1891 mellom Kristiania og Drammen. Virkelig fart fikk utbyggingen av rikstele­ fonen først etter 1895, da Stortinget vedtok at all telefondrift på sikt skulle være statlig. Deretter startet den gradvise innløsningen av private telefonanlegg omkring i landet. Det største, Kristiania Telefonsel­ skap, ble innløst i 1899. Telefontrafikken vokste sterkt, både ved de private anleggene og de offentlige. Antallet telefonsamtaler formidlet av det statlige Tele­ grafvesenet økte fra 2500 i 1890 til 1,5 millioner i 1900. Vekst i kommunikasjonene tiltok etter at ned­ gangskonjunkturen endelig slapp taket på økonomi­ en et stykke ute i 1890-årene. I løpet av dette tiåret skjedde det en fordobling og vel så det både i antallet passasjerer og i gods fraktet med jernbanen. For­ doblet ble også antallet brevpostsendinger og antallet ekspederte telegrammer. I tillegg var telefonen i ferd med å vinne innpass og skulle snart bli et helt uunn­ værlig kommunikasjonsmiddel. Virkningene av den nye infrastrukturen var store, både for folks hverdag og for landets næringsliv.

Ingeniørene inntar næringslivet Den unge Christian Bjelland fra Sandnes startet sin virksomhet under den tyngste krisen i 1880-årene. Han var bondesønn fra Åreskjold ved Sandnes og for­ søkte å slå seg opp gjennom ulike typer av handels­ virksomhet. Ved å prøve og feile fant han ut at det lå muligheter i eksport av nye produkter fra havet. En

«Da gaor tao seg sjøl, skreik gutungane og vart heilt oppkava over sensasjonen.» Slik skrev en av lokal­ avisene da den første automobilen viste seg på Voss i 1902. Bilen hadde sykkel­ styre og ballonghom og ble satt inn i skysstrafikk mellom Vossevangen og Eide. Her er den fotografert foran Nesheim hotell i Granvin i Hard­ anger. På det nederste bildet ser vi Norges første bil, en Benz seksseter med ensylindret motor fra 1895.

147

DEN NYE TID FA A R FÆSTE

Christian Bjelland (1858-1927) startet i 1882 en liten eksportforretningfor ferskfisk, som etter hvert ble verdens­ kjent for sinfiskehermetikk. Men han satte også spor etter seg i hummereksporten. Som nyetablert utfordret han det store britiske firmaet som i praksis hadde hatt enerett på norsk hummereksport i 100 år. I løpet av 1880-årene klarte han å bringe store deler av denne virk­ somheten over på norske hender.

148

stund satset han på hummer, ørret og laks til Ham­ burg og Storbritannia. Deretter forsøkte han med krydret ansjos etter en oppskrift han hadde lært av lokale fiskere. Ansjosen ble lagt i tretønner og solgt til Sverige og de baltiske statene. Det viste seg å være et heldig grep, og produksjonen ble utvidet. I slutten av 80-årene gikk han over til industriell produksjon. Produktet var fortsatt ansjos, men istedenfor tretøn­ ner tok han nå i bruk blikkbokser som emballasje. Få år senere begynte bedriften også å legge ned brisling - «sardiner» - på boks. Virksomheten ble en stor suksess, og fiskehermetikk ble i løpet av kort tid en av landets store eksportprodukter. Da Bjelland i 1889 etablerte sin første hermetikkfabrikk i Stavanger, var dette en av ti mindre hermetikkfabrikker i byen. Men fremgangen krevde utvi­ delser, og i 1897 stod to nye fabrikker klare. Den ene lå i Stavanger, den andre i Gdteborg. Året etter kom nok en bedrift i gang, denne gangen i Hamburg. I 1900 hadde hermetikkindustrien i Stavanger en sam­ let arbeidsstyrke på godt over 1000 arbeidere; 60 pro­ sent av dem var kvinner. Christian Bjelland var både typisk og utypisk for den nye generasjonen av forretningsmenn som kom til å prege 1890-årenes virksomhet. Typisk var hans pågangsmot og oppfinnsomhet og viljen til å satse på nye produkter og ny teknologi. Derimot skilte han seg ut fra mange andre av tidens entreprenører ved sin mangel på utdannelse. Nettopp i disse årene var det stadig flere av industriens foregangsmenn som hadde skaffet seg teoretisk opplæring innenfor tek­ niske fag. Denne kompetansen ble en viktig nøkkel til industriell nyskaping. Mer enn noen annen enkelt yrkesgruppe kom ingeniørene til å stå i spissen for nytenkning og dristige nyetableringer i norsk industri. Høyere teknisk utdanning var det ennå ikke mulig å få i Norge. Ingeniørene måtte dra utenlands for å skaffe seg den nødvendige kunnskapen. I tillegg til mer elementær grunnopplæring på teknisk skole i Horten, Trondheim eller Kristiania hadde en ingeniør gjerne langvarige studier fra høyskoler i Tyskland, Sverige eller Sveits. Ikke sjelden hadde han også erfa­ ring fra utenlandsk industri før han kom tilbake til Norge for å starte sin yrkeskarriere her. Utdannelsen og kontakten med utlandet gjorde ingeniørene til en etterspurt ressurs i landets næringsliv. De hadde en teoretisk innsikt som la grunnlaget for å mestre tek­ nologien. I tillegg gav utdannelsen også selvtillit og innsikt i nye strømninger innenfor teknologi og vitenskap. For de mest kreative ble dette et utgangs­ punkt for å videreutvikle utenlandsk teknologi og til­ passe den til lokale forhold. Mange ingeniører fant også fram til løsninger som gav grunnlag for egne patenter. I 1880- og 1890-årene markerte ingeniørene seg sterkt, både enkeltvis - som bedriftsledere og entre­

prenører - og som gruppe med økende selvbevisst­ het. Gjennom Polyteknisk Forening og enda mer gjennom Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening fra 1874 virket de som pådrivere for teknologisk nytenkning. I økende grad var de også opptatt av ingeniørstandens status og mangelen på høyere ingeniørutdannelse i Norge. Til tross for det åpenba­ re behovet for ingeniører var det vanskelig å få poli­ tisk støtte for kravet om en teknisk høyskole i Norge. Motstanden skyldtes blant annet gammel næringsliberalistisk tenkning, som tilsa at staten ikke skulle engasjere seg før det var en tydelig etterspørsel til ste­ de. Fra bøndene ble det dessuten reist sparepolitiske innvendinger mot forslag om en norsk høyskole, og fra akademisk hold var man skeptisk til denne typen nyttebasert, teknisk vitenskap. Først i 1900 ble det politisk flertall for å opprette en høyskole, og ennå skulle det gå ti år før skolen stod klar. Av distrikts­ politiske grunner ble den plassert i Trondheim. Ingeniørutdannede folk var en forutsetning for en norsk industri bygd på egen fagkunnskap og egen­ produsert utstyr. Viktigst ble dette for treforedlings­ industrien, som var i sterk vekst i depresjonsårene. Mange nye tresliperier ble anlagt mellom 1875 og 1890, og produksjon av mekanisk tremasse ble et nytt og viktig eksportprodukt. I løpet av 1880-årene ble Norge ledende eksportnasjon på dette området, med Storbritannia som viktigste avtaker. Treforedlingsindustrien anvendte ny teknologi som i økende grad var utviklet i Norge. Utenlandske

DET MODERNE NORGE TAR FORM

Norge var i 1880årene verdens ledende tremasseeksportør. Men nordmennene hadde vanskeligere for å hevde seg når det gjaldt fremstilling av cellulose. Produk­ sjon av cellulose begynte senere her enn i Sverige og andre sentrale treforedlingsland. Celluloseproduksjonen ved Sarpsfossen tok til i 1892, og i 1896 kom den første papirproduksjonen i gang. 1 1904 startet produksjonen av bleket cellulose i papirfabrikk num­ mer to, som her er fotografert under bygging i 1903.

maskiner ble produsert på lisens fra verksteder i Tyskland eller Sveits og tilpasset og videreutviklet på mekaniske verksteder i Norge. Gjennom nært sam­ arbeid med treforedlingsbedriftene lærte norske verksteder å kopiere og videreutvikle turbiner, drivverk og slipeapparater slik at de kunne tilpasses den

enkelte bedriftens spesielle behov. Treforedlings­ industrien kom dermed til å ekspandere parallelt med den mekaniske industrien. Kværner, Myren og Thunes Mek. Verksted gjorde en pionerinnsats for å tilpasse og utvikle utenlandsk teknologi for norske forhold. Tresliperiene stilte få krav til tømmerdimensjonene og sikret derfor ny virksomhet langs Drammensvassdraget, der kvaliteten på tømmeret var dårlig etter mange års intensiv utnyttelse. I de mange nyeta­ bleringene i distriktet spilte ingeniører en viktig rolle som initiativtagere og eksperter på ny teknologi. De hadde den kompetansen som krevdes. De hadde også den nødvendige pionerånden, var ubundet av tradi­ sjoner og gamle mønstre og var åpne for å tenke nytt. Treforedlingsindustrien brakte et nytt og driftig element inn i den gamle trelastnæringen. I 1870-årene var disse trekkene ennå ikke sterke nok til å kun­ ne snu det negative helhetsbildet, der tilbakeslagene i den tradisjonelle delen av næringen fortsatt dominer­ te. Men på lengre sikt la den nye industrien grunnlag for sterk økonomisk vekst. Viktigst var produksjon av tremasse, mens produksjonen av kjemisk tremas­ se, såkalt cellulose, gikk tregere å utvikle her i landet. Den første virkelig vellykkede cellulosefabrikken var Borregaard, som i løpet av 1890-årene snudde den negative trenden. Bedriften startet sin virksomhet i 1889 som del av det britiske Kellner-Partington-konsernet. I 1895 stod Borregaard alene for en tredjedel av verdens celluloseproduksjon.

Diagrammet viser eksporten av trelast og treforedlings­ produkter mellom 1870 og 1910. Mens den gamle trelastindustrien stagnerer, blir tremasse, papir og cellulose stadig viktigere eksportprodukter.

149

DEN NYE TID FAA R FÆSTE

De første separa­ torene som kom til Norge, ble innkjøpt til meieriene. Først i 1890 fikk separa­ toren en fonn som gjorde den til et egnet hjelpemiddel på gårdene. Her demonstreres en separator i Sunn­ fjord omkring århundreskiftet. Bruttonasjonal­ produktet i Norge, Sverige og Danmark 1865-1905. Dia­ grammet viser den store virkningen depresjonen fra midten av 1870årene hadde på norsk økonomi. Etter en sterk vekst i begynnelsen av tiåret var det til­ bakegang fram til slutten av 1880årene. Sverige og Danmark ble ikke så hardt rammet av depresjonen og hadde en klart ster­ kere økonomisk vekst gjennom hele perioden.

150

Moderne treforedlingsindustri var en bærebjelke i tre av landets viktigste industrisentre. Tresliperiene langs Drammens- og Glommavassdragene hadde i starten et nært samarbeid med verkstedsindustrien i Kristiania. Både Myrens og Kværners verksteder ble fra første stund trukket inn på den teknologiske siden. Tremasseindustriens gjennombrudd fikk også ringvirkninger for andre deler av næringslivet. Ikke minst hadde bøndene fordel av at industrien i økende grad etterspurte skogprodukter av mer variert kvali­ tet. Norsk maskinindustri vant også et visst ry utenfor landets grenser. Norskproduserte maskiner ble en ikke ubetydelig eksportartikkel; blant andre leverte Myrens verksted maskiner til mange svenske og fin­ ske høvlerier. Norske verksteder oppnådde også anerkjennelse og utmerkelser på internasjonale industriutstillinger. For den nasjonale selvfølelsen var det ikke minst viktig at norske produkter høstet anerkjennelse på Stockholmsutstillingen i 1897. På enkelte områder var norsk maskinindustri nå på høy­ de med den svenske, eller til og med litt foran. Også andre deler av verkstedindustrien ekspan­ derte. Strømmen Mekaniske Verksted fremstilte loko­ motiver inntil depresjonen satte en stopper for jern ­ baneutbyggingen. Da Nils Claus Ihlen overtok som eier og driftsbestyrer i 1883, satset han målbevisst på andre oppgaver. I første omgang startet han med pro­ duksjon av ovner og komfyrer, senere av landbruksmaskiner. Tidlig i 1880-årene fikk Ihlen patentrett på den første separatoren i Norge. Han opprettet deretter et forsøksmeieri på Strømmen, der både denne og andre maskiner ble utprøvd og demonstrert. Separa­

toren revolusjonerte smørproduksjonen og førte til opprettelse av et stort antall små smørmeierier over hele landet. I 1890-årene ble det i gjennomsnitt star­ tet 50 nye meierier hvert år. Mange skipsbyggerier og mekaniske verksteder ble slått over ende i slutten av 1870-årene. Det gjaldt selv store bedrifter som Nylands Verksted i Kristiania og Trondhjems mekaniske Verksted, TMV Disse to er imidlertid også eksempler på verksteder som kom på fote igjen og snart kom til å føre an i moderne skipsbyggingsindustri. Langt bedre enn seilskipsbyggeriene var de rustet til å bygge dampskip, som var basert på en annen teknologi og dessuten krevde langt mer kapital enn bygging av seilskip i tre. Både verkstede­ nes industrielle anlegg og arbeidernes kunnskaper om jern- og stålarbeid gav et godt utgangspunkt. Mot slutten av 1880-årene en egen norsk stål- og jernskipsindustri etablert; mens tyngdepunktet for skipsbyggingsindustrien var flyttet fra kystbyene i sør til de store byene. Men omleggingen tok tid. Norske dampskip ble lenge levert fra utenlandske verft, først og fremst bri­ tiske. Men norske skipsverft kom langsomt etter. I løpet av 1880-årene ble flere mindre dampbåter sjø­ satt fra norske verft, og stadig nye ordrer kom inn. Vel ti år etter reorganiseringen i 1877 hadde TMV like mange arbeidere som under glansperioden i begyn­ nelsen av 70-årene. Nyland i Kristiania opplevde en tilsvarende vekst og kunne i 1894 sjøsette et skip på 4700 dødvekttonn. Skipet het «Bogstad», og det var bestilt av rederiet Fearnley & Eger i Kristiania. Dette var det største dampskipet som til da var bygd ved noe norsk verft, og et like stort skip bygde verftet bare én gang til før 1914. Den industrielle veksten skjøt ny fart da de inter­ nasjonale konjunkturene endelig pekte oppover igjen fra midten av 1890-årene. Nå kom det for alvor fart i den moderne norske skipsbyggingsindustrien, som i løpet av få år ble den betydeligste virksomheten innenfor jern- og metallindustrien. I tiårsperioden

DET MODERNE NORGE TAR FORM

mellom 1895 og 1905 ble skipsverftenes andel av sys­ selsettingen i industrien firedoblet, mens norske verfts bidrag til handelsflåtens nybygde tonnasje økte fra under 20 prosent til over 50. Også deler av forbruksvareindustrien opplevde sterk vekst fra midten av 1890-årene. Innen bekled­ ningsindustrien ble de første moderne fabrikkene etablert. Det hadde lenge foregått klesproduksjon i stor skala, men fremstillingen var håndverksmessig gjort for hånd eller ved hjelp av hånddrevne og fotdrevne symaskiner. Forsøk på å få opp farten ved hjelp av dampdrevne eller vanndrevne sentralanlegg hadde ikke ført fram; først med tilgang på elektrisk kraft ble forsøkene vellykket. En rekke gamle verk­ steder gikk over til mer eller mindre industriell drift i løpet av 1890-årene. Mest moderne var konfeksjonsfabrikken Herkules A/S i Kristiania med sentraldrevne elektriske symaskiner. Virksomheten startet i 1898 med maskiner og kompetanse importert fra Tyskland. Både tilskjærere og øvede konfeksjonssyersker kom derfra, dessuten en tysk verksmester som skulle lære opp norske syersker.

fall og relativt liten vannføring, hadde ikke tidligere hatt noen økonomisk betydning. At fossen snart skulle bli uhyre verdifull falt verken ham eller de fles­ te andre bønder inn. Derimot var det mange andre som etter hvert fikk kunnskaper om ny teknologi som gjorde fosser som Måna til gullgruver. Oppkjøperne spekulerte i bønde­ nes uvitenhet og sikret seg fosserettighetene billig. Eierforholdet til fossene var ofte komplisert, og de juridiske forholdene måtte klarlegges før salg kunne finne sted. Ikke sjelden markerte fossen grenselinje mellom flere eiendommer. Slike forhold ble gjerne kartlagt i hemmelighet for å unngå spekulasjon omkring fosserettighetene. Kappløpet mellom opp­ kjøper og grunneier var et spill mellom ulikeverdige parter, men med muligheter for utpressing fra begge. En enkelt grunneier kunne velte et helt fossekjøp hvis han hkk full informasjon om hvor verdifulle fos­ sene var. I lengden lot dette seg heller ikke skjule, med stigende priser på fosserettighetene som uunn­ gåelig resultat. Utviklingen av industri knyttet til elektrisiteten

Troen på elektrisi­ tetens muligheter var stor. Elektrisk lysbad var et av be­ handlingstilbudene ved Kurbadet i Kristiania. Pasienten satte seg på en krakk i en kasse med hvitmalt eller speilglassdekket innside. Gradvis ble gløde­ lampene tent —i alt var det 48 av dem og temperaturen i kassen ble etter hvert svært høy. Kurbadet var det første i sitt slag i Norge, opprettet i 1879 og innredet i eget bygg i Akers­ gaten i 1885.

Norsk fossekraft blir gull verdt Fra naturens side var forutsetningene de beste for en norsk satsing på kjemisk og elektrisk industri. Alle­ rede i 1880-årene ante de mer fremsynte hvilke mulig­ heter som lå i å utnytte fossekraften. Man kunne med sikkerhet «antage at Electriciteten er en Naturkraft der i Fremtiden vil spille en stor Rolle», skrev direk­ tør Gunder Swensen ved Akers mekaniske Verksted i 1886. Da hadde elektrisiteten så smått begynt å vinne innpass. De første elektrisitetsverkene ble etablert, og strømmen ble tatt i bruk til belysning, telefon og enklere maskiner. Også enkelte mindre bedrifter skaffet seg dampmaskiner til fremstilling av elektrisk kraft. Det skulle ta lengre tid før statlige og kommunale myndigheter forstod den betydningen vannkraften skulle få for fremtidens industri. Ingeniør Fredrik Størmer forsøkte i begynnelsen av 1890-årene å få Kristiania bystyre til å kjøpe opp vannfall i Glomma, men han fikk ingen støtte. Først etter 1894 begynte staten å kjøpe opp fossefall, etter at private oppkjøpe­ re i flere år for en billig penge hadde sikret seg små og store fossefall rundt omkring i landet. Bønder som hadde eierinteresser i fossene, solgte som regel villig nok. Oppkjøperne tilbød priser som lå mange ganger høyere enn det jorden var verdt; for bøndene var det ikke godt å se at fossene var noe annet enn død kapital. Da Gunnar Vemork i Telemark i 1892 søkte Stortinget om penger til å bygge ny bro over Måna etter at flommen hadde tatt den gamle, var det fossens muligheter som turistattraksjon han brukte som argument. Fosser som dette, med høyt

151

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Fysikeren Kristian Birkeland i gang med et laboratorieforsøk. Ved hjelp av eifaring fra systematiskefor­ søk fikk han bl.a. ny kunnskap omjordmagnetisme og nord­ lys. For unge akade­ mikere var natumtenskapen et ideal også når det gjaldt kunn­ skap om samfunnet. For den gamle eliten på Universitetet var dette opprørske tanker. Neste side: Den utemmede Rjukan­ fossen i Theodor Kittelsens strek. Det var Sam Eyde som i 1907 gav Kittelsen i oppdrag å skildre det eventyrlige arbei­ det med å temme fossen. Eyde selv opp­ trer som Askeladden, og feen oppmuntrer ham til å temme udyret i fossen.

152

fikk på sikt store konsekvenser for norsk økonomi. Den åpnet helt nye perspektiver både for malm- og metallsmelting og for en elektrokjemisk industri. Men selv om mange var klar over fossekraftens muligheter, var norske ingeniører lenge ute av stand til å utvikle en teknologi som kunne utnytte ressurse­ ne på avansert vis. Flere bedrifter forsøkte å ta opp produksjon av dynamoer og elektrotekniske motorer. Med noen unntak - som Electrisk Bureau og Frognerkilen Fabrik (senere NEBB) - ble det ikke særlig vellykket. Norske ingeniører hadde sin styrke innen­ for mekanisk teknologi; mer komplisert teknologi var de ikke i stand til å mestre. Ved århundreskiftet var det fortsatt ingen omfat­ tende elektrisitetsproduksjon i Norge; kapasiteten var ikke særlig større enn i Sverige. Først da uten­ landsk kapital for alvor kom inn i bildet, ble det fart i denne industrireisingen. En viktig pionerinnsats ble gjort av bygningsingeniøren Sam Eyde, som var utdannet i Berlin. Som mange andre så han de mulig­ hetene som lå i den norske fossekraften og hadde visjoner om å skape en industri som kunne nytte­ gjøre seg de store energimengdene. Han gikk tidlig inn for å samle seg fosserettigheter og sikret seg Vammafallene i Smålenene, Svelgfoss ved Notodden og Rjukanfossen i Øvre Telemark. Når Eydes ambisjoner førte fram, skyldtes det dyk­

tig samspill mellom ham og folk innenfor vitenskap og finanskretser. Ved Universitetet i Kristiania hadde professor Kristian Birkeland lenge eksperimentert med elektrisitet og kosmiske fenomener. Han var også opptatt av praktisk tillempning av vitenskape­ lige resultater og hadde fått økonomisk støtte til å utvikle en elektromagnetisk kanon. Ved en tilfeldig­ het møtte han Eyde, og et systematisk samarbeid ble innledet for å omsette Birkelands oppfinnelse til industriell virkelighet. Tanken var å produsere kun­ stig salpeter ved å utvinne nitrogen fra luft. Dette var en velkjent mulighet, men ingen hadde ennå funnet løsninger som kunne gi grunnlag for lønnsom pro­ duksjon. 1 1903 startet Birkeland og Eyde sin første forsøksfabrikk på Ankertorget i Kristiania. Den tredje parten i samspillet var brødrene Marcus og Knut Wallenberg i Stockholms Enskilda Bank. Wallenberg-brødrene hadde lenge fulgt den norske industrien med interesse, fordi de så de mulighetene som lå i landets fossekraft. I motsetning til hva som fantes i Norge, disponerte stockholmsbanken en betydelig mengde risikovillig finanskapital. Brødrene Wallenberg hadde dessuten gode kontakter med Banque de Paris, som i siste omgang skulle bli avgjøren­ de for industrietableringen. Ved hjelp av svensk og senere fransk kapital ble større forsøksfabrikker bygd i Arendal og på Notodden. I 1905 ble så Norsk Hydro grunnlagt, et norsk industriforetagende i verdens­ klasse. Bedriften var basert på en norsk oppfinnelse, på landets vannkraft og på utenlandsk kapital.

Kampen om kundene Industriens vekst var en av mange endringsprosesser som foregikk samtidig i tiåret før århundreskiftet. Mens utvandringen tappet en stor del av byenes befolkningsvekst i 1880-årene, ble 1890-årene urbaniseringstiåret fremfor noe. Nesten hver tredje nord­ mann var bosatt i byer eller tettsteder omkring århundreskiftet. Sterkest var bykonsentrasjonen fort­ satt omkring Kristianiafjorden. Hovedstaden var det pulserende midtpunktet med 250 000 innbyggere ved århundreskiftet. Bergens folketall var 72 000 i 1900, dobbelt så høyt som i 1875. Trondheim var lan­ dets tredje største by med 38 000 innbyggere. Den sterkeste tettstedsveksten fant man likevel ikke i de store byene, men i områder som tidligere hadde vært lite urbanisert. I teten lå Kristians amt, Hedemarken og Nordland. Til grunn for veksten i byer og tettsteder lå store endringer i næringsliv, levevilkår og dagligliv. Flere forsørget seg ved hjelp av lønn eller andre pengeinn­ tekter, mens stadig færre hadde primærnæringene som viktigste kilde til livsopphold. Mens nesten halv­ parten av alle yrkesaktive tilhørte jordbruksnæringen i 1875, var denne andelen sunket til en tredjedel i

DET MODERNE NORGE TAR FORM

153

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Fra frøken Bertha Stabells leketøysbutikk og dukkeverksted i Kongens gate i Kristiania. Med økende velstand og voksende vare­ marked ble leketøy til barn alminnelig i kondisjonerte fam i­ lier. Men dukkene var laget av skjørt materiale. Hodet var av porselen og knus­ tes lett. De strålende «soveøynene» kunne forsvinne inn i hodet og bevegelige ben og armer løsne. Men dukkeklinikken kunne imidlertid råde bot på det meste.

154

1900. Derimot var det langt flere industriarbeidere; og også handel, småindustri og ulike typer av serviceyrker gav levebrød til stadig flere. Mekaniseringen av jordbruket og tilpasningen til en markedsøkonomi hadde sitt endelige gjennom­ brudd i 1890-årene. Byvekst og utbygging av kom­ munikasjonene stimulerte salgsjordbruket over hele landet. Søtmelk var det viktigste salgsproduktet i områdene omkring de store byene og særlig omkring hovedstaden. Med etableringen av nye jernbanetraseer ble søtmelksgrensen stadig utvidet. I distrikter med dårligere utbygd kommunikasjon kom andre melkeprodukter - som smør og ost - til å spille en større rolle. Også andre jordbruksprodukter fant veien til markedene i og omkring byene. Kjøtt- og fleskeproduksjonen økte. På Østlandet tok griseholdet seg sterkt opp, på Vestlandet dominerte sauehol­ det. Også eggproduksjon ble en ny vekstnæring, med Rogaland som foregangsfylket. Økt etterspørsel etter forbruksvarer skapte gode forhold for handelsstanden. I byene dukket lokale

melkeutsalg opp på nesten hvert hjørne, og også et økende antall spesialforretninger av andre slag. Mat kunne handles hos kolonial- og fetevare- og delika­ tesseforretninger, tekstilvarer i trikotasje- og manufakturvareforretninger, verktøy og husgeråd i isenkramforretninger. Også kull og ved, petroleum og parafin, sigarer og sigaretter kunne kjøpes hos spesialforhandlere. Også grossistene hadde gode tider, ikke minst tak­ ket være den økende importen av kolonialvarer. Kris­ tiania etablerte sin stilling som landets viktigste importby med en tallrik og velstående grossererstand. Bergen stod for en økende andel av kornimporten. I de viktigste importbyene vokste det fram store firmaer som spesialiserte seg på engroshandel. De sendte egne agenter omkring og opparbeidet seg en kundekrets av små og større handelsmenn over hele landet. Et slikt firma var I.E. Mowinckel Kolo­ nial & Melforretning i Bergen, som drev engroshan­ del med mel, kaffe, sirup og andre kolonialvarer. Kundene var handelsmenn og firmaer langs hele kys­

DET MODERNE NORGE TAR FORM

ten fra Kirkenes til Halden og også enkelte i det indre østlandsområdet. Det økende forbruksvaremarkedet førte til sterk vekst i handelsnæringen. Men samtidig var de siste tiårene av forrige århundre en periode da også denne næringen ble tvunget til drastiske omlegginger. Han­ delsmenn kunne ikke lenger basere seg på gamle, sta­ bile relasjoner bygd på regelmessig kreditt og økono­ misk avhengighet. Med et voksende og mer aktivt marked fulgte konkurranse og mer ustabile forhold både mellom kjøpmann og kunde og mellom grossist og landhandler. De trange tidene under depresjonen gjorde konkurransen særlig hard. Enkelte handels­ menn ble revet over ende, andre satset på nye og mer offensive metoder for å vinne nye kunder og holde på de gamle. Innen alle former for varehandel var nye metoder på vei inn. Fra 1880-årene ansatte mange store handelsfirmaer egne handelsreisende, som drog lange veier med jernbane og rutebåter for å vinne innpass hos lokale handelsmenn i distriktene. Detaljhandelen satset på å tiltrekke seg kunder; mange ominnredet butikkene sine for å gjøre lokaler og utstillinger mer innbydende. I Trondheim utløste kjøpmann Tharum rene ombyggingsfeberen da han midt i 1880-årene satset på rommelige og innbydende lokaler og mon­ terte store vinduer med skinnende speilglass. En sen­ sasjon var det da enkelte også begynte å installere elektrisk belysning. Først ute var gullsmed David Andersen i Kristiania, som fikk elektrisk lys i forret­ ningen i 1888. Dette var før kommunens elektrisi­ tetsverk var i drift; det elektriske anlegget måtte der­ for drives av et eget aggregat i kjelleren. I økende grad ble også reklame brukt i konkurran­

sen om kundene. Dette satte sitt preg på aviser og bla­ der og kom også inn som et nytt trekk i bybildet. Pla­ kater på branngavler og annonsesøyler tiltrakk seg oppmerksomheten og fristet med nye, spennende produkter. Steen & Strøm i Kristiania begynte å utgi egne kataloger fra 1890. Steen & Strøm var landets første stormagasin. Etter systematiske oppkjøp av bygårder gjennom fle­ re tiår disponerte forretningen et halvt kvartal, der et tidsmessig nybygg stod ferdig i 1873. I 1890-årene var dette en storslått butikk med store utstillingsvinduer, lyse lokaler, stort vareutvalg og flotte utstilling­ er over flere etasjer. I løpet av 1890-årene kom alle magasinets avdelinger til å preges av det nyeste nye innen teknologi. Elektrisk belysning og heis ble installert, skrivemaskiner ble tatt i bruk på kontoret, elektriske symaskiner på systuene. Magasinet frem­ stod som et moderne eventyr. Lokalene var lyse, vareutvalget fristende. Også det appellerte til kjøpelysten hos byens husmødre og virket dessuten som en magnet på mange skuelystne. De store magasinene drog fordel av en ny og effek­ tiv kommunikasjon mellom bydelene, som gjorde at kundene lett kunne komme inn til sentrum. I de stør­ ste byene ble det anlagt sporvogn, først hestesporvogn og deretter elektrisk «trikk». I Kristiania ble den første elektriske sporveien åpnet i 1894, ett enkelt spor fra Jernbanetorget til Majorstuen. Dette var den fjerde bybanen i sitt slag i Europa, planlagt og bygd av britiske ingeniører. Bergen fikk sin elektriske sporvogn i 1897, og Trondheim sin i 1902. I Kristia­ nia ble landets første forstadsbane anlagt i slutten av 1890-årene - dobbeltsporet fra Majorstuen til Slemdal, deretter enkeltsporet videre til Holmenkollen.

Sjøbad var en del av det nye friluftslivet. De tidligere lukkede og private bade­ husene slapp inn nye gjester; sjøbadeanstalten på St. Olajs pir i Trond­ heim var et av disse, her fotografert tidlig i 1890-årene. At badene var kjønnsdelt, var en selvfølge.

155

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Bakermester Paulsen og frue fotografert i sitt hjem i Kristiania omkring århundre­ skiftet. Interiøret er typisk for det bedre­ stilte borgerskapets stuer på den tiden med piano, forseg­ gjorte lysekroner, tunge tekstiler, store innepalmer og mange nipsgjenstander. Det er ingen tvil om at rengjøring måtte bli en tid­ krevende arbeids­ operasjon i en slik stue.

Forbruk, husarbeid og familieliv

Motstående side: Håndkolorert foto­ grafi av trikken i Kristiania omkring århundreskiftet. På dette tidspunktet var det tre sporveisselskaper i Kristiania, ett kommunalt og to private med kommu­ nal konsesjon. Etter en langvarig strid vedtok kommune­ styret i 1905 å fo r­ nye konsesjonen til det privateide Kris­ tiania Sporveisselskab, som samtidig skulle overta de kommunale spor­ veiene.

156

Veksten i forbmksvaremarkedet foregikk som et sam­ spill mellom handelsnæring og forbruker. Flere peng­ er var i omløp blant folk. Samtidig økte vareflommen, og prisene på industriproduserte varer gikk ned. For­ bruket av importvarer og industriprodukter steg i alle samfunnslag. Særlig gjaldt det i byhusholdningene, der man ikke hadde samme muligheter for egenpro­ duksjon som tidligere i århundret. Nye yrkes- og forbruksmønstre revolusjonerte dagliglivet i byene og fikk store konsekvenser for familien. Husmødrene var ikke lenger i samme grad ansvarlige for selv å fremstille mat og klær. En desto viktigere oppgave ble det å organisere forbruket. Hus­ moren fikk også bedre tid til å rette oppmerksom­ heten mot familielivet - mot vedlikehold og innkjøp, mot barneoppdragelse og familiemedlemmenes lykke og trivsel. Særlig i den voksende middelklassen fin­ ner vi nye idealer om ekteskap og familieliv. Mer enn arbeidsfellesskap var det følelser som nå skulle binde familien sammen. Litteraturen formidlet nye ideer om ekteskap og familieliv og nye idealer om hva en husmor skulle være. Husarbeidet i borgerlige hjem ble på samme tid både enklere og mer komplisert. Nye tekniske hjelpe­ midler lettet en god del av slitet. Flere fikk innlagt

vann, enkelte til og med eget bad. Isskap ble vanlig, mange fikk også innlagt sentralvarme. Kjøkkenstellet ble enklere da ved- og kokskomfyrer avløste grua. 1 1890-årene ble de første gasskomfyrene installert. Men elektrisitet var fortsatt uvanlig i private hus­ holdninger. I 1900 hadde Kristiania kommunale elektrisitetsverk bare 5000 private abonnenter. Men selv om store deler av produksjonen og slitet forsvant, gjorde husholdet fortsatt krav på husmorens fulle arbeidskraft. Enkelte deler av husarbeidet ble mer tidkrevende enn før. Med større vekt på hjeminnredning ble rengjøringen atskillig mer komplisert. Den enkle innredningen som hadde preget borgerlige hjem tidligere i århundret, var blitt avløst av påkostede og til dels overfylte hjem. Stuene ble innredet med plysj, frynser og nips, masseproduserte praktvaser og store potteplanter, parafinlamper på kunstferdige støpejernsføtter eller som imponerende lysekroner. Med økende vekt på hygiene måtte rengjøringen bli langt mer tidkrevende. Ingenting måtte unngå oppmerk­ somheten, formante Henrikka Høegh Schmidt i sine råd til stuepiken i 1890-årene: «Kakkelovnen, Stolben, Pedalen paa Pianoet maa tørres lige saa vel som Dore, Bordflader, Boghylden og Etagéren med Nips.» Mange husholdninger i byene hadde tjenestefolk; i borgerlige familier var dette en regel uten unntak. Her kunne en normal husholdning uten vanskelig-

DET MODERNE NORGE TAR FORM

157

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Lørdagsvask på barneværelset, foto­ grafert av Anders Wilse. I borgerlige hjem var det tjenes­ tefolk som hadde den daglige omsorgen for bama. De sørget fo r at maten stod på bordet, at hus og klær ble vasket, og at ungene fikk sitt ukentlige lørdagsbad. Kontakten mel­ lom barna og barne­ piken var nær - ofte mer intim enn med foreldrene, selv om avstanden var stor mellom barnas ver­ den og tjeneste­ folkenes.

158

heter sysselsette stuepike så vel som kokke og barne­ pike. Men i de siste tiårene før århundreskiftet gikk tjenerholdet kraftig ned; mellom 1850 og 1900 ble andelen tjenestefolk halvert. Mange husmødre klaget over at det stadig ble vanskeligere å få tak i dyktige tjenestefolk. Unge kvinner foretrakk gjerne annet arbeid - i fabrikk, på kontor eller i butikk. Dette var arbeid som både var bedre betalt og gav mer frihet. Det nye husmoridealet fikk mindre betydning for arbeiderklassens kvinner, selv om den borgerlige nor­ men ble et ideal også for mange av disse familiene. De nye tingene gjorde sitt inntog i mer velstående arbei­ derhjem, men i billigere utgaver og i mindre måle­ stokk. Også i arbeiderklassen var idealet at de gifte kvinnene skulle være hjemme og bruke sin arbeids­ kraft på familien og husholdet. Det var et tegn på vel­ standsøkning at mannens lønn alene kunne forsørge familien. Men fortsatt var det ikke uvanlig at gifte kvinner hadde noe arbeid ved siden av husarbeidet. 1 perioder med sviktende familieinntekter kunne de sy, vaske eller stryke for andre. Nicolai Rygg, som var sekretær og senere direktør i Statistisk sentralbyrå, anslo at hver femte arbeiderhustru i Kristiania hadde

egen inntekt omkring århundreskiftet. Dette var langt færre enn i byens arbeiderstrøk tidligere i århundret. Mye skilte arbeiderhusmødrenes tilværelse fra hverdagen i et borgerlig hjem. Ikke bare satte familie­ økonomien strengere begrensninger for arbeidernes forbruk. Som regel var også arbeiderkonenes husar­ beid langt mer slitsomt og tungvint. Noen fikk inn­ lagt vann, men de fleste slet fortsatt med vannbæring. Selv om vannposter ble montert i mange arbeider­ strøk, var det ingen spøk å bære vannet opp trappene i leiegårder med tre og fire etasjer. Og klesvasken var fortsatt tungt arbeid, selv om vaskebrettet lettet en del og gjorde klærne renere. Mange arbeiderhjem hadde komfyr, men langt fra alle hadde eget kjøkken. En viss produksjon i husholdet var ikke uvanlig i arbeiderhusholdningene. Selv om husdyrholdet avtok, ble det fortsatt holdt gris, ku eller høns i mange husholdninger, særlig i mindre byer. Mange hadde også en hageflekk der de dyrket poteter. 1 arbeiderboligene ved Christiania Spigerverk dekket husleien adgang til et åkerstykke der familien kunne dyrke poteter. Alt i alt er det likevel ingen tvil om at også arbeiderfamiliene i økende grad ble rene forbru­ kere. Kolonialvarer ble kjøpt i butikken, men også varer som tidligere hadde vært laget hjemme - såpe og lut, mel og sukker, ved og kull. Arbeiderhusmødrene sydde fortsatt klær til familien. Men bukser ble alltid kjøpt, og kjøpekåper avløste gradvis de hjemmestrikkede sjalene som hadde vært vanlige ytterplagg for kvinner. Familiens endrede rolle og et nytt syn på barn var viktige grunner til at barnetallet begynte å gå ned i slut­ ten av forrige århundre. Barn var en økonomisk ressurs i arbeidskraftskrevende primærnæringer og småindus­ tri; i husholdninger basert på lønnsinntekt og forbruk ble de i større grad en økonomisk belastning. I alle europeiske land sank barnetallet i årene mellom 1880 og 1930. I store trekk var det sammenheng mellom denne nedgangen og fremveksten av et industri- og for­ brukersamfunn. Noen direkte årsakssammenheng var det likevel ikke. Det var varierende og sammensatte motiver som fikk stadig flere ektepar til å planlegge familiestørrelsen og begrense barnetallet. I borgerlige sjikt i Kristiania hadde man helt siden midten av 1800-tallet begrenset barnetallet. Den nye tendensen kunne registreres i 1890 og ble kommen­ tert av direktør Anders Kiær i Statistisk sentralbyrå. Han mente at den nedsatte fruktbarheten i norske ekteskap måtte henge sammen med økende sterilitet. Ideen om planlagt begrensning av barnetallet var ennå kontroversiell, og spredning av opplysning om befruktningshindrende midler var ikke tillatt. I 1891 ble det uttrykkelig fastslått i straffeloven at spredning av preventive midler var en krenkelse av sedeligheten. Loven omfattet også enhver som «veileder i eller opfordrer til Anvendelse af Midler, hvorved Livsfrugt

DET MODERNE NORGE TAR FORM

af Samleie mellem Mand og Kvinde søges forhindret». Likevel fant det sted en planlagt begrensning av barnetallet. Borgerlige familier gikk foran i det som skulle bli en befolkningsrevolusjon. Grunnene kan ha vært mange. Å forsørge en stor barneflokk var en betydelig økonomisk belastning. Mange ønsket kan­ skje å investere mer i det enkelte barns fremtid. Dess­ uten ble det vanskeligere å få hjelp i huset, noe som gjorde barnestell til en større belastning. Preven­ sjonsmidler kunne være en hjelp, men var ingen for­ utsetning for barnebegrensning. Det fantes andre måter å hindre befruktning på som var vel kjent sene ekteskap, seksuell avholdenhet, avbrutt samleie. Omkring århundreskiftet var barnetallet jevnt over langt høyere i arbeiderfamiliene. Men også her var et endret syn på barn i ferd med å vinne innpass. Med økende skoleplikt og lovbestemt begrensning av bar­ nearbeid ble forsørgelsesbyrden tyngre og barns betydning som arbeidskraft mindre. Dette kan være en grunn til at arbeiderfamiliene fikk færre barn. Også i enkelte områder utenfor byene avtok barnetal­ let; i Agder-fylkene startet nedgangen så smått allere­ de i 1830-årene. Historikere mener at dette kan ha vært sørlendingenes svar på den sterke befolknings­ økningen og et alternativ til utvandring. Statistikken viser i alle fall at utvandringen gjennomgående var høyest der den høye fruktbarheten holdt seg lengst.

Konturene av en moderne tid 1890-årene var en tid med store forandringer i norsk næringsliv, levekår og sosiale forhold. Forandringene skjedde raskere enn før. Slik opplevde de det i alle fall, de som levde i 1890-årene. Det var en ny tid som hadde begynt, mange oppfattet det som en moderne tidsalder. Den nye teknikken var overveldende og impone­ rende. Alt gikk raskere. Telefonen kunne erstatte gamle dagers korrespondanse. Telegrafen brakte vær­ meldinger og nyheter fra den store verden. Tog og hurtigrute bandt landsdelene sammen. Verden ble lysere, i alle fall i byene, der gass og elektrisitet lyste opp gatene og de første glødelampene imponerte i forretningene. Frisk frukt fra fjerne land dukket opp i butikkene for dem som hadde råd. Også forlystel­ sene ble moderne. De første levende bildene ble vist i Kristiania like før århundreskiftet, og snart ble de før­ ste små kinematografteatrene åpnet. De gode tidene fra midten av tiåret styrket troen på en lovmessig utvikling mot stadig nye fremskritt, men slett ikke alle hadde del i de nye godene, og det var heller ikke alle som var like overbevist om frem­ skrittets velsignelser. Med industriens vekst og den raske byutviklingen fulgte nye visjoner, men også klassekamp og sivilisasjonskritikk.

Krambu av gammel type, i dag på Samvirkemuseet på Gjettum i Bærum. Her var det varer av alle slag, alt man trengte fra mat og klær til sykler og bøtter. Økningen i forbruket av importerte luksus­ varer. Kaffe, sukker og sirup ble en del av det daglige kosthol­ det. Den dramatiske økningen i sukkerforbruket skyldes først og fremst etter­ spørsel i industrien, særlig i sjokoladeindustnen; men også andre sukkervaixfabrikker, bakerier og mineralvannsfabrikker brukte sukker i produksjonen.

159

Kultur og motkultur

Avholdsforeningens ledelse i Hammerfest under kampen om brennevinssamlagets fremtid. Bildet er et postkort som ble sendt til Martin Tranmæl i 1911. Bakpå har forenin­ gens viseformann skrevet: «Vil idag sende Dem et billede a f oprøremes ledelse under vinkrigen i Hammerfest.»

160

Den 13. november 1895 ble Norges første brennevinsavstemning holdt i Ålesund. Det lokale demokra­ tiet skulle avgjøre om man fortsatt skulle ha brennevinssamlag eller om det ikke lenger skulle omsettes brennevin i Ålesund by. Avstemningen var et resultat av den brennevinsloven som var vedtatt året før, der spørsmål om brennevinssamlag ble overlatt til det lokale folkeflertallet. Alle innbyggere over 25 år fikk stemmerett i slike saker, kvinner som menn. De som ikke møtte fram til avstemningen, ville bli talt opp som tilhengere av samlaget. Å vinne avstemninger krevde dermed ikke bare flertall av de avlagte stem­ mene, men et flertall av alle stemmeberettigede. Som mange andre byer hadde Ålesund et aktivt avholdsmiljø. Den første foreningen som hadde tatt opp arbeidet for edrueligheten i byen, var handelsfor­ eningen. Den stod for en politikk som balanserte edruelighetshensyn med handelsstandens økonom­ iske interesser. Denne politikken ble i løpet av 1880årene fullstendig overkjørt av en totalavholdslinje som ville forby alt brennevinssalg. Ålesund totalavholdsforening var den eldste langs kysten mellom Bergen og Trondheim. Den ble stiftet i 1878 og fikk stor innflytelse i løpet av 1880-årene. Også andre avholdsforeninger kom til. Den første godtemplarlosjen ble startet i 1880, og en lokalavdeling av Norske kvinners totalavholdsforening, Det Hvide Baand, i

1893. Ålesund var i ferd med å bli et sentrum for avholdsbevegelsen på Sunnmøre. Brennevinsavstemningen i 1895 var grundig forbe­ redt av avholdsforeningene i intimt samarbeid med byens indremisjonsforening. Med de avstemnings­ reglene som gjaldt, måtte det et omfattende agitasjonsarbeid til for å sikre seieren. Flere massemøter ble holdt, og bevegelsens beste agitatorer kom til byen for å tale. Plakater og løpesedler ble spredt i stort antall. I tillegg drev avholdsfolket en ivrig husagitasjon for å få flest mulig til å møte fram på avstemningsdagen. Og seier ble det. Da stemmene var telt opp, viste det seg at nesten tre fjerdedeler av byens voksne befolkning hadde stemt for å nedlegge brennevinssamlaget. Ålesund stod ikke i noen særstilling. 1 løpet av 1880-årene hadde totalavholdsbevegelsen slått igjen­ nom som en landsomfattende folkebevegelse. Antallet organiserte «totalister» blir anslått til rundt 100 000 i 1890 og 140 000 fem år senere. 1 mer enn hver tiende husstand i landet var det totalavholdsfolk. Bevegelsen var spredt over hele landet, men stod sterkest der den pietistiske bevegelsen hadde sin sterkeste forankring. Først og fremst gjaldt dette byer og bygder langs vestlands- og sørlandskysten, det som ofte er blitt kalt «den mørke kyststripen». I løpet av 1880-årene ble alkoholspørsmålet stadig viktigere i rikspolitikken. Sven Aarrestad fra Jæren ledet en aktivistisk fløy innenfor Det norske totalavholdsselskap som ville gjøre totalavhold til noe mer enn et personlig anliggende. Avholdssaken skulle politiseres, og Aarrestad ble en aktiv pådriver for lov­ endringer som skulle stoppe «drikketrafikken» og på sikt føre til et totalforbud. Avskaffelse av brennevinssamlagene var et kjernespørsmål i denne strategien. Ved systematisk å mobilisere til underskriftskampan­ je r styrket forbudsfløyen sin stilling. 1 Kristiansands stift skrev 35 000 personer seg på lister til fordel for en forbudslinje - ingen annen del av landet kunne måle seg med dette. I flere bygder i nærheten av Stav­ anger skal samtlige voksne menn ha skrevet under. Aktiv og samordnet virksomhet fra avholdsfolkets side bidrog til å bringe alkoholpolitikken inn i valg­ kampene både i 1888 og 1891. Det lyktes riktignok ikke å øke antallet totalister på Stortinget, men opi­ nionen for en restriktiv alkoholpolitikk ble stadig styrket. I 1889 ble Aarrestad medlem i den departementskomiteen som skulle utrede alkoholpolitikken

KULTUR OG MOTKULTUR

og vurdere et eventuelt statlig omsetningsmonopol. Her ble han stående for et radikalt mindretallsforslag som gikk inn for lokale brennevinsavstemninger med alminnelig stemmerett. Forslaget var et dristig frem­ støt for direkte demokrati og kvinneemansipasjon som mange i utgangspunktet hadde vanskelig for å godta. Dessuten representerte forbud mot brennevins­ omsetning et overgrep mot den enkeltes frihet som falt mange frisinnede tungt for brystet. Takket være effektivt opinionsarbeid, som omfat­ tet så vel agitasjonsreiser som press på stortingsrepre­ sentantene, vant Aarrestad fram med sitt syn. En søn­ dag i ju ni 1894 ble det arrangert landsomfattende demonstrasjonsdag til støtte for lokale brennevinsav­ stemninger. 1 Kristiania og flere andre byer gikk avholdsfolket i tog for å markere sin styrke. Kort tid etter ble den nye brennevinsloven vedtatt i Stortinget med nesten full seier for Aarrestads totalavholdslinje. Den eneste innrømmelsen han måtte gjøre, var å akseptere at samlagene bare kunne oppheves hvis et

flertall av de stemmeberettigede krevde det. I Ålesund som i en rekke andre byer samarbeidet forbudstilhengere med den pietistiske legmannsbevegelsen om å sikre oppslutning om avholdssaken. Alli­ ansen var intim, ikke sjelden var det bedehusfolk som satt i ledelsen også i avholdslagene. Verken indremisjons foreninger eller avholdslag var erklært partipolitiske. Men i praksis kom de i stor grad til å fylke seg omkring Moderate Venstre, som ble det sterkeste politiske partiet langs «den mørke kyststri­ pen». I mange bygdesamfunn langs kysten ble denne alliansen helt dominerende i 1890-årene uten at noen virkelig motideologi var representert. Avholdssaken var ikke den eneste folkelige kulturbevegelsen, og heller ikke den eneste som gjorde seg politisk gjeldende. Med næring blant annet fra uni­ onsstriden i 1890-årene vokste den frilynte grundtvigianske bevegelsen til en folkebevegelse med mål­ saken som viktigste fanesak. Målsaken fikk stor oppslutning på folkehøyskoler og stiftsseminarer, de

Gudbrandsdøler i Det norske Totalavholdsselskap samlet til kretsmøte i Nordre Fron i 1897. Totalavholdet hadde bred oppslutning, og i 1895 organiserte bevegelsen mer enn 150 000 personer. Den hadde sitt sik­ reste feste i de sør­ vestlige kystdistrik­ tene, men stod også sterkt langs kysten østover fra Kristian­ sand og nordover mot Romsdal. I Trøndelag var det dg ganske stor opp­ slutning om totalavholdsideen.

161

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Marie Føreid (1861-1940) ble ferdig utdannet diakonisse i 1890. De fleste diakonisser viet livet sitt til sykepleie og sosialt arbeid i hjemlandet, men Marie Føreid drog til Madagaskar for å arbeide blant de spedalske. Først i 1925 vendte hun tilbake til Norge.

statlige lærerskolene, og var særlig dypt forankret i indre strøk på Vestlandet og i fjell- og dalstrøkene østpå. Politisk fylket den seg om Venstre, som også hadde et av sine viktige kjerneområder her. Avholdssak, pietisme og målsak var motkulturelle bevegelser med brodd mot den tradisjonelle kultureliten. I løpet av 1890-årene ble deres krav en del av statens politikk. Det klare sammenfallet mellom kul­ turgrenser og partiskiller gir noe av forklaringen på den innflytelsen de hkk i rikspolitikken. At de opp­ nådde så stor innflytelse hadde også sammenheng med den politiske situasjonen etter riksrettsdommene i 1884. Med Sverdrups regjeringsdannelse ble småborgerskap og bønder regjeringens viktigste sosi­ ale grunnlag, mens den gamle elitens lederskap ble alvorlig svekket. Også den gamle elitekulturen kom i vanry, og i det tomrommet som oppstod, fikk mot­ kulturene større innflytelse. Motkulturenes gjennomslag er et viktig trekk ved 1890-årenes kulturkamper. Men også innenfor kultureliten i hovedstaden bragte 90-årene nye mot­ setninger. Som en reaksjon på 1880-årenes vitenskapstro og rasjonalisme kom nasjonalisme og sivilisasjonskritikk til å prege det offentlige ordskiftet. I litteraturen blomstret nyromantikken, i kunst og musikk dominerte nasjonale strømningen I moraldebatten ble 1880-årenes seksualliberalisme avløst av ny interesse for familie og sedelighet.

Pietisme, avhold og strikketøy Totalavholdssakens gjennombrudd innebar en dra­ matisk endring av livsstilen i mange lokalsamfunn. Bortsett fra det svake ølet som ble brygget hjemme, ble det ikke lenger nytt alkohol innenfor familiens rammer. Også festkulturen ble mer nøktern. Det ble slutt på bryllup og gravøl som varte i dagevis med stort forbruk av alkoholholdige drikkevarer. Først og fremst gikk alkoholforbruket dramatisk ned i stabile lokalsamfunn, mens det fortsatt var høyt i grupper som etablerte seg utenfor det tradisjonelle bondesam­ funnet - i byenes overklasse og arbeiderklasse, blant anleggsarbeidere og i kunstnerkretser. Markedsøkonomien stod sterkt i de delene av landet der legmanns- og totalavholdsbevegelsen var sterkest. Dette var strøk med jevne samfunnsforhold - verken store forskjeller i levestandard eller mellom høy og lav. Karakteristisk var det også at disse sam­ funnene stod i nær forbindelse med omverdenen; både fiske og skipsfart medførte kontakter bygder imellom og med andre land. Gårdbrukere og en vok­ sende middelklasse var de toneangivende i leg­ manns- og totalavholdsbevegelsen. De rettet seg mot embetsmannskulturen, vantroen og andre uheldige sider ved bylivet, men også mot en del gamle seder og skikker på bygdene. Kravet om totalt avhold fra

162

Skal kvinnene få tale? Kvinnene var aktive i avholdsbevegelsen fra star­ ten; alt fra 1860-årene ble det dannet enkelte kvinnelag. Men det var ingen selvfølge at kvinne­ ne også skulle delta i beslutningsprosessen eller opptre offentlig. Det vakte oppsikt da den 20 år gamle lærerinnen Elisabeth Edland fra Mosterøy møtte som utsending til kretsmøte i Det norske Totalavholdsselskap i 1889. Det utløste en følel­ sesladet diskusjon om kvinner overhodet kunne ha tale- og valgrett på møtet. På dette tidspunktet hadde bevegelsen 30 000 kvinner som medlem­ mer. Det fortelles at Elisabeth Edland gikk opp på talerstolen i harme og snakket kvinnenes sak så de ærverdige mennene tiet. Etter kort tid ble hun en av totalavholdsselskapets mest benyttede agen­ ter. Hun holdt hundrevis av foredrag i by og bygd landet over og fikk ord på seg som en av bevegel­ sens beste talere. Land og strand rundt gikk det gjetord om hennes talegaver. Avisen Folkerøsten i Skien skrev senere hvordan folk husket hennes første foredrag der i byen i 1893: Frk. Edland kom og steg op paa talerstolen, vakker, kjek, svulmende av liv og kraft, rigtig en nutidens skjoldmø at se til - og dertil særde­ les veltalende. Hun tok folk med storm. De tro­ ende avholdsfolk ble revet fullstendig med, de tvilende ble troende og begeistret, de nysgjerri­ ge blev grepet og glemte sin nysgjerrighet, og de, som ikke likte at se en kvinde paa talersto­ len, fik en anden mening.

KULTUR OG MOTKULTUR

Symøte i «Zuluforeningen» i Stavanger omkring 1903. Misjonsarbeidet engasjerte en stor del av kvinnene på Sørvestlandet. På møtene arbeidet de for den gode sak, og samtidig fikk de muligheter for sosialt samvær. I denne foreningen er det flere f nier med, blant dem en prestefm e og en organistfrue. Men flertallet var ugifte kvinner med egne yrker - to drev egne forretnin­ ger, to var kontor­ damer, to var diako­ nisser, og dessuten var én husstellærerinne og én sydame.

alkohol gikk hånd i hånd med det gamle protestan­ tiske idealet om enkel og nøysom livsførsel. På den andre siden hadde disse bevegelsene et virkelighetsnært og tolerant syn på moderne forretningsdrift. Mange av frontfigurene ble foregangsmenn i næringslivet, og mange klatret oppover på samfunnsstigen - ikke minst takket være sin nøysomme livsstil. Både indremisjon og avholdsbevegelse spredte sitt budskap ved hjelp av utsendinger som reiste omkring og talte for saken og startet lokale foreninger. Legmannsbevegelsen hadde en tallrik gruppe av emissæ­ rer, som de utsendte legpredikantene gjerne ble kalt. Mens predikantene tidligere var frivillige og ubetalte utsendinger, ble de i denne perioden en yrkesgruppe av omreisende organisasjonsbyggere. 1870-årene hadde vært tiden for de mange lokale vekkelser; i 1880- og 1890-årene var det de store landssammenslutningene og den systematiske organisasjonsutvik­ lingen som preget legmannsbevegelsen. En rekke nye selskaper for indre og ytre misjon ble stiftet; samtidig ble organisasjonene rikere og bkk stadig flere lønne­ de medarbeidere. Emissærene drog med lokalbåten fra bygd til bygd og talte på møter som lokale krefter hadde fått i stand. Møtene ble arrangert i skolehuset, eller i bede­ huset der det fantes. Enkelte steder ble til og med kir­ ken brukt som forsamlingslokale. Med tillatelse fra presten bkk legpredikanten holde sin tale fra kor eller prekestol. Emissærene kunne skape ny lokal vekkelse, men stort sett var legmannsbevegelsen så

etablert at rekrutteringen foregikk gjennom familie og bekjentskap. Emissærene bidrog til å blåse nytt liv i kretsen av vakte og holde gløden ved like. De holdt ikke bare møter i bygdene de besøkte; mye tid gikk også med til husbesøk og sykebesøk. Emissærene var også pådrivere for lokal organise­ ring, som jo var en forutsetning for driften av lands­ forbund og misjonsselskap. Ofte var det de som stif­ tet indremisjonslag og satte i gang arbeid for å få bedehus i bygda. Bedehuset var gjerne det første for­ samlingshuset i bygder der det ikke var fast skole. Det kunne være eid av det lokale indremisjonslaget eller av bygdefolket selv. Men også i styrene for bygde-eide bedehus var det gjerne indremisjonen som avgjorde hvem som kunne få bruke huset. Bedehuset ble mange steder selve symbolet på legfolkets makt. Langt på vei gav det muligheter til å kontrollere bygdas kultur- og foreningsliv. Virksom­ het som ikke passet med legfolkets normer, ble ikke tillatt. Dissentere bkk ikke bruke huset til sine møter. Dans, folkeviseleik og bruk av alkohol var bannlyst som oftest gjaldt det også politisk agitasjon. Mange steder spilte de «vakte» en viktig rolle også i bygdas øvrige organisasjonsliv. Selv om de sjelden var emissærer, spilte kvinnene en hovedrolle i misjonsarbeidet og i annet kristelig arbeid. 1 økende grad ble ytremisjonsforeningene rene kvinneforeninger. Ikke sjelden utgjorde kvinne­ ne også et flertall av forsamlingen på bedehusene. De ble ofte grepet av emissærenes budskap og nedla et enormt arbeid i den gode saks tjeneste. Møter i kvin-

163

DEN NYE TID FAA R FÆSTE

Bærestolen var et vanlig transport­ middel for misjonæ­ rer i Afrika. På lengre turer måtte det åtte mann til for hver bærestol; fire og fire bærere skiftet om å bære. På bildet ser vi Aagot Kjeldseth som kom til Madagaskar i 1896 for arbeide som lærerinne ved en internatskole f or piker i Tananarive.

neforeningen var utenkelig uten håndarbeid - de fer­ dige produktene endte senere opp som gevinster på en av bygdas mange basarer. Basarene var viktige møteplasser i bygdene. De ulike foreningene hadde sine faste dager eller uker i løpet av året. For ung og gammel var dette velkomne avbrudd i den daglige arbeidsrytmen som gav mulig­ heter både for åndelig oppbyggelse og sosialt samvær. Her møtte hele bygda fram. Det var religiøse møter, men like mye folkelige samlinger der det ble servert kaffe og lefse og gitt anledning til å snakke om små og store spørsmål i tiden. I tillegg ble det penger i kassen til inntekt for den gode saken. Kvinneforeningens innsats utgjorde det økono­ miske grunnlaget både for den ytre misjonen og for det lokale foreningslivet. Derimot var det klare mot­ forestillinger mot at kvinnene skulle spille en for aktiv og offentlig rolle. Fortsatt rådde Paulus’ bud om at kvinnene skulle tie i forsamlinger. Mange kvinne­ foreninger var ledet av en kontaktmann som venne­ samfunnet eller indremisjonslaget pekte ut, men etter hvert bkk de velge kontaktmannen selv. Han tok imot utsendinger, styrte basarene og sendte penger til kretskontoret. Dessuten var han ofte til stede på for-

eningsmøtene for å holde andakt. Ennå i 1890-årene forekom det at kvinnene på egen hånd ble nektet å holde møter eller låne skolehuset til sin virksomhet. Til tross for denne strenge holdningen kom kvin­ ner tidlig til å gjøre seg gjeldende som misjonærer. Det Norske Misjonsselskap sendte ut sin første kvin­ nelige misjonær i 1870, og de ble snart flere. Av de 25 misjonærene som ble sendt fra Agder til Madagaskar fram til århundreskiftet, var 15 kvinner. Mest kjent er Marie Føreid, som arbeidet blant spedalske på Mada­ gaskar. Bedehuskulturen var forankret i et sterkt lokalt engasjement. Den sto for en ny livsstil, men var også en motkultur i kirkelige spørsmål. Med sine krav om ny kirkeordning med større makt til menighetene representerte den også et demokratisk element i for­ hold til statskirken og embetsmannskulturen.

Målfolk på fremmarsj Mellom den pietistiske legmannsbevegelsen og den frilynte, folkelig-nasjonale bevegelsen var forholdet anstrengt. 1 lokalsamfunn der begge retninger hadde sine tilhengere, ble det gjerne tilspisset kamp mellom

KULTUR OG MOTKULTUR

dem. Ungdommen måtte velge mellom bedehuset og dansetilstelninger, mellom kristelige ungdomsfor­ eninger og frilynte ungdomslag. I synet på kristen­ dom var de to bevegelsene som ild og vann. Legmannsbevegelsen stilte seg også avventende til målsaken, som var den folkelig-nasjonale bevegel­ sens fanesak. Av mange ble landsmålet betraktet som et «fritenkjarmål». På den andre siden var en god del norskdomsfolk imot en streng forbudslinje i alkohol­ politikken. Personlig kunne nok mange være avholdsfolk, men en lovbestemt forbudslinje stred mot deres frisinnede grunnsyn. Ikke sjelden søkte pietister og frilynte til ulike organisasjoner - de kris­ telige var med i Det norske totalavholdsselskap, mens avholdslosjene tilknyttet godtemplarbevegelsen var de frilyntes arena. Den frilynte norskdomsbevegelsen hadde sterke røtter i folkehøyskole- og lærerskolemiljøene. Ved flere av stiftsseminarene hadde det vært aktive mållag helt siden 1870-årene - lenge som rene elevlag uten støtte fra lærerhold. Men snart fikk landsmålet sine sentrale talsmenn også blant seminarlærerne. Stifts­ seminaret i Levanger ble et sentrum for landsmålet da Matias Skard ble norsklærer der i 1892. Han gav straks landsmålet en sentral plass i undervisningen og forsøkte også å få elevene med i aktivt målarbeid. I 1897 var tre av fire elever med i mållaget på skolen. Men i første rekke ble de nye privatseminarene aktive målmiljøer der lærere og elever arbeidet side om side for målsaken. De var generelt mer liberale enn stifts­ seminarene og ble ofte bygd opp av menn med bak­ grunn i motkulturene.. Særlig aktive målmiljøer var det ved seminarene på Elverum, i Volda, i Seljord og på Notodden. Elever og lærere ved landets seminarer ble viktige pådrivere i arbeidet for språkreformer. En viktig alli­ ert ble den frilynte ungdomsbevegelsen, som i løpet av 1890-årene etablerte seg som en nasjonalsinnet folkebevegelse. Ungdomsbevegelsen var resultat av systematisk mobilisering. Fra begynnelsen av 1890årene ble ungdomslag stiftet over hele landet, og i 1896 ble bevegelsen samlet i Norigs Ungdomslag. Lagtettheten var større på Vestlandet enn i andre deler av landet og minst i Nord-Norge, med unntak av en foreningsbølge i Lofoten og Vesterålen i 1896. Sentralt i mobiliseringen stod landsmålsdiktere som Rasmus Steinsvik, Anders Hovden og Arne Gar­ borg. På lokalt nivå var lærerne viktige drivkrefter ofte satt de som ledere for lagene. Stevnearrangementer var et viktig ledd i organisasjonsbølgen. De samlet store antall ungdommer fra flere distrikter til fore­ drag og sosialt samvær. Fra midten av 1890-årene deltok tusener av ungdommer hvert år på ulike stev­ ner omkring i landet. Bare i løpet av sommeren 1895 gikk hele 16 stevner av stabelen. De best besøkte ble arrangert i Vestnes i Romsdal, Lofthus i Hardanger og

En reisende i Norge På eget forlag utgav Thrond Sjursen Haukenæs (1840-1922) fra Hardanger rundt 50 bøker om folkeliv og folkeminne. Mange av dem ble folkelesning. Han vandret landet rundt og solgte egne bøker samtidig som han samlet materiale til neste bok. Haukenæs var ingen nøytral observatør og tok tydelig stilling til den kulturstriden som fore­ gikk i mange bygder. Pietismen hadde han ikke sans for, og heller ikke omreisende predikanter som han traff på sin vei. Med desto større begeist­ ring skildret han bygder der pietismen ikke hadde fått fotfeste, som i denne skildringen fra Nord­ fjord i 1890-årene: Den Iste november overvar jeg skytterfest i «Fridheims skytterlag» på gården Loen. Både kvinder og mænd deltog i den. Det var en lyst at se, med hvilken sikkerhed det smukke kjøn traf blinken på skudskiverne. ... De kvindelige medlemmer af «Fridheim skytterlag» vilde vistnok ikke betænke sig to gange på at stå last og brast med mændene, om det gjaldt at redde fedrelandet. At kvinderne er med i skytterlage­ ne vil være til styrkelse af frisind og fedrelandskjærlighed, - og kvinderne i Loen har således givet et eksempel værd at efterfølge. Ingensteds har jeg seet mere agtelse og respekt for kvinden end her. Derfor trivdes også oplysning og frisind her mere end noget andet sted i Nordfjord.

Frosta i Trøndelag med henholdsvis to, tre og fire tusen deltagere. Ungdomsbevegelsen hadde god draghjelp av riks­ politiske begivenheter. I begynnelsen av 1890-årene ble unionspolitikken aktualisert med krav om et eget norsk konsulatvesen. Etter en tilspisset strid endte det med et forsmedelig nederlag for nordmennene i 1895, som gav god grobunn for antisvenske og nasjo­ nale stemningen Først og fremst var det da også nasjonale spørsmål som var temaer for foredrag og markeringer på ungdomsstevnene. Unionskritikk og flaggsak hadde en sentral plass i agitasjonen, men viktigst som nasjonal fanesak var styrkingen av landsmålets stilling. Også i de lokale lagene engasjerte målsaken. Ikke noen annen sak ble gjort til gjenstand for flere resolu­ sjoner på lagsmøtene enn nettopp den. Mange lag gikk også i spissen for å feire 17. mai i bygda. Derimot var den lokale interessen mer laber for andre nasjo­ nale spørsmål. De vanlige medlemmene i ungdoms­ lagene var mer opptatt av bygda enn av nasjonen; lokal lagsaktivitet var preget av sosialt samvær, fest og leik og diskusjoner om sed og skikk. Press fra lærerstanden og ungdomsbevegelsen var

DEN NYE TID FAA R FÆSTE

de viktigste grunnene til at landsmålet slo igjennom som skolespråk i løpet av 1890-årene. Ved århundre­ skiftet hadde nesten en femtedel av alle landets sko­ lestyrer vedtatt at landsmål skulle være hovedspråket i skolekretsen - en oppfølging av vedtaket fra 1885 om språklig likestilling i skolen. Målvennlige lærere var ofte drivkrefter også i dette arbeidet. De kom sko­ lestyret i forkjøpet og tok i bruk lærebøker på lands­ mål lenge før det var fattet vedtak i saken. Lokale språkkonflikter blusset opp der dette var i strid med foreldrenes eller skoleautoritetenes holdninger. Den språklige likestillingspolitikken førte i første omgang til en problematisk språksituasjon i allmue­ skolen. Det var uklart hvordan vedtaket skulle følges opp i praksis, og politikken var dessuten på kolli­ sjonskurs med det konservative embetsverket i skole­ administrasjonen. Et neste gjennombrudd for målfol­ ket kom med folkeskoleloven i 1889, der innholdet i prinsippvedtaket fra 1885 ble konkretisert. Nå ble det fastslått at den lokale skolekommisjonen skulle avgjøre om landsmålet eller bokmålet skulle være hovedspråket i undervisningen. Forslaget om at det også skulle gis obligatorisk undervisning i sidemålet møtte i første omgang for stor motstand, men ble vedtatt som et tillegg til loven i 1892. Dermed hadde man fått en juridisk godkjennelse av den språklige todelingen som i noen grad allerede hadde preget skolen i en halv generasjon. Valg av skolespråk ble et spørsmål av stor symbol­ verdi, der sterke følelser kom i sving på begge sider. Embetsmenn i skoleadministrasjonen engasjerte seg sterkt imot det de oppfattet som en uheldig språklig splittelse. Men deres påvirkningsmulighet var blitt sterkt svekket med det nye politiske systemet - mak­ ten lå nå hos folkevalgte organer. Motstanden fra embetshold minsket da en ny generasjon embets­ menn overtok - menn av den nye tid. I Kristiansands stift gjorde skoledirektør Wulff sitt beste for å motar­ beide landsmålspresset mot skolene i distriktet. Den nye skoledirektøren i 1901 het Matias Skard, som jo tvert imot var en pådriver i arbeidet for landsmålet. I Trondhjems stift skjedde skiftet i 1896, da grundtvigianer og tidligere kirkeminister V A. Wexelsen tok over som skoledirektør etter den konservative Jacob Bonnevie. Wexelsen selv så imidlertid at det kunne virke mot sin hensikt å presse endringene fram for fort. Det kunne føre til en reaksjon som på sikt kun­ ne forpurre «den gode Sags Seier». Også kirken ble et redskap for målarbeidet. Kravet om en bibeloversettelse til landsmålet var av eldre dato, og allerede fra begynnelsen av 1880-årene ble det gitt offentlig støtte til dette arbeidet. Den pietistis­ ke legmannsbevegelsen stilte seg direkte negativ. Bibelspråket skulle være hevet over politisk strid. I 1892 autoriserte regjeringen Elias Blix’ salmesamling til kirkebruk. Der menighetene vedtok det, ble lands-

målssalmeboken tatt i bruk i gudstjenestene. Menig­ hetene kunne også bestemme at hele gudstjenesten skulle foregå på landsmål. Vanskeligere kunne det være i kirkesogn der også legmannsbevegelsen var representert. Hvis presten gav etter for press fra pietistene, kunne han nekte ungdomslaget i bygda å få låne kirken til gudstjenester som ble holdt på landsmål.

En nynorsk kulturelite For norskdomsbevegelsens ledere var målsaken en del av en større nasjonal bevegelse der den norske kulturen skulle gjenreises etter århundrer under fremmed styre. Arne Garborg var den som tydeligst formulerte dette synet. Hans skrift om Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse hadde fungert som programskrift for målbevegelsen og et ideologisk våpenarsenal i språkstriden siden den utkom i 1877. Da striden spisset seg til mot slutten av 1890-årene, gikk han enda lenger i denne tankegangen. Nå hevdet han at hele målstriden var en brytning mellom to nasjoner. Landsmålet var nordmennenes språk, mens motstanderne av målreising forsvarte unorske ele­ menter fra den gangen landet var dansk koloni. Dan­ ske embetsmenn hadde mistet den politiske makten i 1814, argumenterte Garborg, men kjempet fortsatt for å beholde den kulturelle makten. Fremmed kultur preget byene, mens bøndene var bærere av norske tradisjoner. Et viktig forankringspunkt for norskdomsbevegelsen vokste fram i hovedstaden. Mange av bevegelsens ideologer hadde sitt fotfeste der; ofte ble synspunkt­ ene utviklet nettopp i møtet med byens overklasse, som ikke satte synderlig pris på de verdiene innflyt­ terne stod for. Det første frilynte ungdomslaget i byen ble stiftet i 1890 og bkk navnet Fram etter Olaus Fjørtofts blad fra 1870-årene. Det skulle samle radi­ kal ungdom «um nationale hugmaal» og kom først og fremst til å fungere som et mållag. I 1894 kom det første nummeret av Den 1 7de Mai, som ble et hoved­ organ for målbevegelsen og et fast blad på «norsk» i hovedstaden. Redaktører var Arne Garborg og Ras­ mus Steinsvik. Samme året begynte også Det Norske Samlaget å utgi eget tidsskrift, som fikk navnet Syn og Segn. Rasmus Flo var redaktør i de første årene inntil Halvdan Koht overtok i 1901. Den «norske» kulturen i hovedstaden fikk et gjen­ nombrudd i de siste årene før århundreskiftet. 1 1899 holdt Marius Hægstad, nyutnevnt professor i lands­ mål, sin første forelesning på Universitetet. Det var første gang det hadde vært forelest i landsmål i denne akademiske høyborgen. Samme år ble Bondeung­ domslaget stiftet, og året etter Oslo Gilde, som var et selskapslag for voksne. Størst innflytelse fikk utvil­ somt Bondeungdomslaget. Det ble både et sosialt til­ bud til innflytterungdom og en mektig pressgruppe

KULTUR OG MOTKULTUR

for målsaken i hovedstaden. Lagets kafé, Kaffistova, ble et selvfølgelig samlingspunkt både for innflytterungdom og tilreisende. Miljøet omkring Bondeung­ domslaget fungerte som et stykke Bygde-Norge i byen, og medlemmenes nasjonale ytringer vakte opp­ merksomhet i hovedstaden. Forargelse skapte det da Bondeungdomslaget i 1901 bkk tillatelse til å holde hovedstadens første landsmålsgudstjeneste i Johan­ nes’ kirke ved byens gamle torg. Hovedstadspressen etterlot ingen tvil om at mange byfolk syntes dette gikk for vidt. Norskdomsbevegelsens ledere nedla et omfattende arbeid for å gjenfinne og gjenskape en norsk kultur, og Bondeungdomslaget var gjerne de første som tok opp de «nye tradisjonene». I Den 17de Mai skrev Hulda Garborg om praktisk husstell og nasjonal kost. Hun var også den som introduserte folkeviseleiken som en gammel norsk tradisjon. I 1901 startet hun sin egen dansering, som opptrådte for første gang i

Bondeungdomslaget året etter. Før forestillingen holdt Arne Garborg foredrag om nordisk folkedans. Senere tok Hulda Garborg også opp arbeidet med å innføre bunadene som nasjonaldrakter. Mye av det som ble fremstilt som norsk bondekul­ tur i denne perioden, var mer konstruksjoner enn levende bygdetradisjon. Det gjaldt folkedans så vel som bunader og det mest gammelmodige landsmålet. Sangleiken fantes ikke som levende tradisjon i Norge; det var dansetradisjonen på Færøyene som ble tillem­ pet og lansert som norsk. Bygdebunadene var gått av bruk de fleste steder i landet. De draktene som bkk status som nasjonaldrakter, måtte ofte rekonstrueres og moderniseres ved hjelp av innslag både fra inn- og utland. På sett og vis var også dette en modernisering - i nasjonal form med brodd mot bykulturen. Både folkeviseleik og bunader slo an og ble populæ­ re innslag i ungdomslag over hele landet. De høstet også anerkjennelse i Sverige da Hulda Garborg og hen-

«Måltrollene rykker inn i Christiania» i Olaf Gulbranssons strek fra Tyrihans i 1890-årene. Trollene er ikke til å ta feil av: De har Ame Garborgs, Per Sivles og Ivar Aasens trekk.

167

DEN NYE TID FAA R FÆSTE

Hulda Garborg og hennes dansegruppe i aksjon under åpningsfestlighetene på Maihaugen i 1904. Danseleiken hadde Hulda Garborg hentet fra Færøyene, men den ble raskt omdannet til en «norsk» tradisjon.

168

nes dansegruppe opptrådte på Skansen i Stockholm i 1903. Derimot var det mange nedsettende kommenta­ rer å høre fra folk i Kristiania, som betegnet dette som «kaffistovekultur». Mens dansen og draktene i nabo­ landene ble ansett som ekte uttrykk for folkekulturen, hadde de i Kristiania et visst sosialt stempel som hang sammen med at det var norskdomsbevegelsen og ikke byens kulturelite som stod bak. Både landsmålet og de nye skikkene bkk stor opp­ slutning og utbredelse. Ulike forklaringer har vært gitt på denne motkulturens suksess. Enkelte har hev­ det at bygdenasjonalismen ble båret fram av bønder som en forsvarsideologi mot moderniseringen av landbruket. Bevegelsen vokste fram i en periode da landbruket gjennomgikk store endringer og bøndene møtte forventninger om å endre både tenkemåte og produksjon. Men det var ikke motstand mot modernisering som preget ungdomslagenes aktivitet. Mange lokallag hadde tvert imot en positiv holdning til den nye tiden og ikke sjelden en viss front mot den gamle garde, som ikke lenger orket «at følge med i sin tid». Det var heller ikke i bondesamfunnet norskdomsideologien hadde sitt utspring. Interessen for det nasjonale kom

fra den sentrale ledelsen i organisasjonen, mens lokallagene ofte var opptatt av andre spørsmål. Det er neppe tilfeldig at det var en ungdomsbeve­ gelse som førte til masseoppslutning for landsmålet. Det var ikke gårdbrukerne som bar bevegelsen, men de uetablerte, de som skulle overta, og særlig de som måtte finne seg levebrød andre steder. For den siste gruppen gav norskdomsideologien tilhørighet og kulturell ballast som kom til nytte i møtet med utdan­ nelse og bykultur. Den gav bevissthet om verdien av eget språk og egen kultur, og gjorde det enklere å finne fotfeste for den som flyttet fra bygda og bygdenæring­ ene. I større grad enn bønder som motarbeidet mo­ dernisering og bykultur, var det grupper innenfor en ny middelklasse som dannet det sosiale grunnlaget for norskdomsideologien. Ungdomsbevegelsens suksess hadde sammenheng med det systematiske mobiliseringsarbeidet som ble drevet av ledere med bondebakgrunn som ikke selv var bønder. Den nasjonale motkulturen ble i første rekke båret fram av det man kan kalle en ny intelligentsia med røtter utenfor embetsstanden og de kondisjonertes rekker. Dette var nettopp menn med opp­ vekst på landsbygda. Et stort antall var lærere, men

KULTUR OG MOTKULTUR

mange hadde også avansert ytterligere sosialt og skaf­ fet seg stillinger som bladfolk, skolestyrere og dikte­ re. De utfordret bykulturens dannelsesborgerskap akademikerne med en selvsagt bakgrunn i klassisk og borgerlig dannelse.

To nasjonalkulturer - eller én? Nasjonale spørsmål lå i tiden og opptok også kultureliten i Kristiania. Både den hjemlige unionsstri­ den og strømninger ute i Europa gav næring til denne interessen. I de fleste land diskuterte man verdien av det nasjonale mens man lette etter nasjo­ nal identitet og nasjonale symboler. Nasjonen ble stadig viktigere som begrunnelse for politikken. I tråd med tradisjonen fra tysk rom antikk kom språk, folkekarakter og folkelige overleveringer derfor til å få stor betydning også for de politiske og kulturelle elitene. Den nasjonalsinnede kulturebten i Kristiania del­ te også norskdomsideologenes forestilling om at det fantes «to kulturer» i Norge, en dansk overklassekultur og en norsk folkekultur. Men for dem var det ikke noe absolutt skille mellom kulturene. Målet var å skape en nasjonal enhetskultur og oppheve motset­ ningene mellom folkediktning og kunstdiktning, mellom folkemål og riksmål. Interessen for det nasjonale var et fellestrekk ved en krets av kunstnere og vitenskapsfolk som holdt til på Lysaker ved Kristiania. Sentralt i dette miljøet stod malerne Erik Werenskiold og Gerhard Munthe og

ikke minst vitenskaps- og friluftsmannen Fridtjof Nansen. De var knyttet sammen gjennom vennskap, familiebånd, naboskap og felles holdninger i samti­ dens kulturdebatt. Vennene på Lysaker oppfattet seg som representanter for en norsk nasjonalitetsbevegelse. Mange av dem var samtidig sterkt kritiske til radikalismen fra 1880-årenes moderne gjennom­ brudd. Noen motkulturell bevegelse med front mot bykultur og finkultur var dette likevel ikke. I motset­ ning til norskdomsbevegelsens bondenasjonalisme var dette en borgerlig nasjonalisme med et uttalt ønske om å gjøre Norge til en europeisk kulturna­ sjon. Arbeidet for en nasjonal kultur og identitet fore­ gikk på en rekke fronter fra 1890. I språkpolitikken ble Moltke Moe en forkjemper for språklig samling. Han var professor i «norsk folkesprog» fra 1886 og arbeidet aktivt for å smelte sam­ men Ivar Aasens landsmål og Knud Knudsens riks­

Bunadskledde serveringsjenter på Kaffistova i Kristiania, som ble åpnet i 1901. Lokalet var vakkert utsmykket med brystpanel pyntet med norske flagg og farger. Kaffistova ble en populær møteplass, især for byens mange innflyttere og tilreisende. Her ble det servert god, norsk mat til lave priser, og kaffen var «fyrsteklasses».

mål. Moltke Moes samnorsk kom til å utgjøre en tre­ dje front i språkstriden, som tilspisset seg mot århun­ dreskiftet. På lengre sikt skulle den få stor innflytelse som et radikalt språkalternativ. Samnorsken, slik Moe tenkte seg den, skulle være et kulturspråk bygd på norske dialekter, men uten den forkjærligheten for gammelmodige og eksotiske former som etter hans mening preget Ivar Aasens nasjonalromantiske defi­ nisjon av folkespråket. Han ville bygge på folkesprå­ ket slik det faktisk var i bruk i by og bygd. I 1903 tok han initiativet til å stifte Bymålslaget for å fremme byenes dialekter. I sitt kunstsyn forkastet Lysaker-malerne 1880årenes naturalisme til fordel for nasjonale holdninger. De ville foredle folkelig tradisjon til moderne dekora­ tiv kunst. Både Erik Werenskiold og Gerhard Munthe illustrerte norske sagaer og folkeeventyr og skapte bilder som ble selve innbegrepet av norsk folkeliv og sagatid. Disse kom til å bli viktige nasjonale symbo­ ler. Erik Werenskiold hadde vært med på det radikale kunstneropprøret i begynnelsen av 1880-årene, men kom nå i motsetningsforhold til flere av sine gamle kampfeller. Blant dem var Christian Krohg - markert

Ame og Hulda Garborg malt av Otto Valstad i 1905. Ekteparet Garborg stod sammen om den nasjonale kulturreisningen. I bladet Den 17de Mai deltok de begge, han som redaktør med artikler om målstrev og norskdom, hun med artikler om kulturelle emner og praktiske råd om husstell. 1 1898 flyttet ekteparet til Asker, der de sam­ men med naboene Tilla og Otto Valstad tilhørte en krets av kunstnere.

169

DEN NYE TID FAA R FÆSTE

68. Terje Yikeu. Der bodde en underlig graasprængt en paa den ytterste nøgne ø ; — lian gjorde vist intet menneske mén hverken paa land eller sjø; dog stundom gnistred hans øine stygt — helst mod uroligt veir, — og da mente folk, at han var forrykt, og da var det faa som uden frygt kom Terje Viken nær. Siden jeg saa ham en enkelt gang, han laa ved bryggen med fisk; hans haar var hvidt, men han lo og sang og var som en ungdom frisk. T il pigeme havde han skjemtsomme ord, han spøgte med byens børn, han svinged sydvesten og sprang om bord, saa heiste han fokken, og hjem han for i solskin, den gamle ørn. Nu skal jeg fortælle hvad jeg har hørt. om Terje, fra først til sidst, og skulde det stundom falde lidt tørt,, saa er det dog sandt og visst; jeg har det just ei fra hans egen mund,

T

men vel fra hans nærmeste kreds, — fra dem som stod hos i hans sidste, stund og lukked hans øine til fredens blund,, da han døde høit oppi de tres. T r e s eller T r e s i u d s t y v e (dansk): tre ganger tyve, seksti.,

Første bind av Nordahl Rolfsens Læsebog for folkeskolen kom i 1892. Ved hjelp av utdrag fra norsk diktning og illustrasjoner av norske kunstnere formidlet han et bilde av nordmenn som myndige og hardføre mennesker som behersket seg selv og naturen omkring. Christian Krohg har illustrert Henrik Ibsens dikt «Terje Vigen».

170

Han var i si kom tidlig og havdi å som yngste Siden han men længte og kom me men kjemm der reiste i Nu havde b og var der Men døde og sagtens Han stu ed men saa Han fa idt nei, da var paa detj st Et aar de det kom r Folk menl som bandt Saa le ’æd en vim.ter skjønt rin med snas i det lille Dr ning. ifft : Be dr i]i Leve

h e sp s blev eslet;

motstander av det programmatisk nasjonale. Krohg ble samlingsmerke for yngre kunstnere med en mer internasjonal orientering - blant dem Ludvig Karsten og Edvard Munch. Norsk historie og skriftlig tradisjon ble formidlet gjennom flere mektige verk. Størst betydning fikk Nordahl Rolfsens lesebøker, som utkom fra 1890. Rolfsen ville formidle et «harmonisk billede af norsk liv gjennem tiderne». Verket skulle være pedagogisk i formen og inneholde lesestykker både på bokmål og landsmål. Også andre verk bidrog til å skape en enhetlig norsk tradisjon og forme en felles forestillingsverden. Snorres sagaer og norske folkeeventyr ble utgitt i praktutgaver med illustrasjoner av Werenskiold og Munthe. I 1900 kom praktverket Norge i det nittende århundrede med Nordahl Rolfsen som redak­ tør og Erik Werenskiold som billedansvarlig. Samti­ dig utkom Andreas Auberts kunsthistorie, mens Ernst Sars begynte på sin Norgeshistorie om tiden etter 1814. Både Aubert og Sars tilhørte Lysaker-kretsen, og begge lot nasjonal vekst være den bærende ideen i fremstillingen. Også samling av gjenstander og andre levninger fra

folkekulturen var en del av det nasjonale arbeidet. I Kristiania hadde Kunstindustrimuseet samlet gjen­ stander siden 1876, og da Trondheim fikk sitt museum i 1895, ble innsamling satt i gang også her. Opprettelsen av museene var en del av en europeisk bevegelse for å samle nasjonale husflidsgjenstander av høy kunstnerisk kvalitet. Tanken var at de skulle fungere som forbilder i industrialismens tidsalder og motvirke massekulturens forflatende virkning. Det fantes også ildsjeler som bygde opp private samlinger av gammel bondebebyggelse fra forskjellige deler av landet. På Lillehammer hadde tannlegen Anders Sandvig en samling av seks gjenreiste bygninger grunnstammen i «De Sandvigske Samlinger» på Mai­ haugen. På Bygdøy ved Kristiania hadde kong Oscar 2 fått i stand et bygningshistorisk museum som bestod av en stavkirke og fire gamle hus. Til landste­ det sitt på Frognerseteren hadde Thomas Heftye i 1884 flyttet to gamle bondestuer, og for å oppmuntre interesse for friluftsliv åpnet han eiendommene for publikum. Da Kristianias borgerskap i 1894 ble invitert til å støtte opprettelsen av et Norsk Folkemuseum, var det likevel en ny museumsidé som ble lansert. Bak initia­ tivet stod den 23 år gamle Hans Aall, konservator ved det nyopprettede Nordenfjeldske Kunstindustrimu­ seum i Trondheim. De store linjene for museumstan­ ken ble trukket opp av Moltke Moe. Han forfattet museets programskrift i form av et opprop som ble spredt i flere tusen eksemplarer i Kristiania og andre byer, særlig på Sør- og Østlandet. Ideen var å skape et friluftsmuseum etter mønster av Skansen i Stock­ holm. Her skulle man ikke bare stille ut enkeltgjenstander eller bygninger, men gi et bilde av miljøet i Bygde-Norge i fortiden. Museet skulle vise bygge­ skikk, redskapsskikk, klesdrakter, arbeidsliv og fritid i en form som ikke stilte krav om forkunnskaper, men kunne forstås og oppleves direkte. Ved å gjøre fortiden levende for menigmann skulle man vekke interessen for landets og folkets historie og styrke fedrelandskjærligheten. I de første årene holdt museet til i lokaler sentralt i Kristiania. Ideen om et friluftsmuseum kunne først virkeliggjøres da man i 1898 skaffet tomt på Bygdøy og kunne starte gjenoppføringen av de gamle bygningene som var innkjøpt. I mai 1902 kunne Norsk Folkemuseum åpne porten til egen eiendom med kong Oscars private samling som nærmeste nabo. Allerede da hadde museet en omfattende samling, særlig fra Øst- og Sørlandets bygder. Foruten bygningene kunne man også by på folkedans på leikar­ vollen samt friluftsfester på sankthansaften og olsok­ dagen. For de fleste var den norske nasjonalfølelsen sterkt knyttet til naturen. Den ble oppfattet som et sterkt symbol på det norske innenfor kunst og litteratur,

KULTUR OG MOTKULTUR

ggslif'F" a r j[i_]

men kom også til å spille en sentral rolle når man skulle skape en norsk, nasjonal livsstil. Fra 1870årene hadde Den Norske Turistforening arbeidet for å gjøre landets natur tilgjengelig for alle. Stadig flere hytter ble bygd i Jotunheim en og på Hardangervidda. Lokalkjente folk ble engasjert som veivisere over fjellovergangene og i ulendte strøk. Et stort arbeid ble nedlagt for å rydde stier og bygge varder og broer. Fjellheimen ble et eksotisk reisemål for stadig flere byfolk, kvinner så vel som menn. Særlig kom skisporten til å spille en nøkkelrolle som den norskeste av alle idretter. Omkring århund­ reskiftet hadde den utkonkurrert den kontinentale skøyteløpingen som fritidssyssel blant middelklassen i Kristiania. Samtidig begynte man å holde enkelte av turisthyttene i fjellet åpne vinterstid. Fridtjof Nansen spilte en sentral rolle for å øke skisportens populari­ tet. Gjennom sine eventyrlige skiferder ble han en folkehelt og den viktigste banebryteren for norsk fri­ luftsliv. For ham inngikk skisport og friluftsliv i en livsstil som skulle gi fysisk og åndelig sunnhet til moderne mennesker.

Det gjenoppbygde Holmenkollen turist­ hotell ca. 1900. Hotellet stod ferdig i 1889, utført i laftet, brunbeiset tømmer med verandaer som svalganger etter fo r­ bilder fra gamle loft i Telemark og Setes­ dal; arkitekten var Holm Munthe. 1 1895 brant hotellet, men allerede året etter stod et nytt fer­ dig, fortsatt inspirert av gammel norsk byggekunst. Den sterke interessen for arkeologi og middel­ alder lå til grunnfor dragestilen, som slo igjennom i arkitek­ turen midt i 1880årene.

Gerhard Munthes stol til «Eventyrvcerelset» på Holmenkollen Turisthotell f ra 1898. Munthe bidrog mer enn noen til å fornye nasjonal form ogfargefølelse omkring århundre­ skiftet, noe som kom til uttrykk både i dekorativ kunst, møbler og interiører. Han lot seg inspirere av nordisk oldtidskunst, men også av den samtidige jugendstilen.

171

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Fane for idrettslaget «Nomen» fra 1893. Idrett og avholdssak var ofte to sider av samme sak. Dette idrettslaget var også tilsluttet den internasjonale godtemplarordenen, IOGT. Bak på fanen står det «Fri! Freidig! Enig! Edm!». Som sitt symbol har laget valgt skiløperen Fridtjof Nansen i sin karakteristiske drakt.

172

Kampen om språket Også 1890-årene ble preget av motsetninger mellom ulike kultursyn; kulturkampen var like tilspisset som i 1880-årene, selv om temaene til dels var andre. Brytningene mellom verdikonservatisme og intellektuell radikalisme var mindre fremtredende; desto viktigere var forholdet mellom det nasjonale og det internasjo­ nale. Både den frilynte norskdomsbevegelsen og den mer finkulturelle Lysaker-kretsen sluttet seg til den intense dyrkingen av det nasjonale. Den vestlandske legmannsbevegelsen inntok et mellomstandpunkt og så det kristne fellesskapet som viktigere enn det nasjonale. Endelig fantes det en gruppe hovedstadsintellektuelle med kontinental orientering som mot­ arbeidet dyrkingen av det nasjonale til fordel for den europeiske felleskulturen. Det heteste temaet i 1890-årenes kulturkamp ble striden om det norske språket. Den spisset seg til etter hvert som landsmålsfolket flyttet sine stillinger fremover og ble mer pågående i sin politikk. I første

omgang var kravet språklig likestilling; enhver skul­ le ha frihet til å velge målform. Utbredelsen av landsmålet i skolen presset imidlertid fram krav om mer forpliktende likestilling, der staten grep inn og la forholdene til rette: Skulle elevene under­ vises på landsmålet, måtte det foreligge tilstrekke­ lig med lærebøker. Det Norske Samlaget fungerte som bindeledd mellom myndighetene og målfol­ ket, og fra 1894 kom det i gang en ordning med offentlig støtte til lærebokproduksjonen. Lærerne fikk også økonomisk støtte til etterut­ dannelse i landsmål. Kurs ble gitt ved flere semi­ narer, ofte av menn fra målbevegelsens ledersjikt. Kursene gav ikke bare realkunnskaper i landsmå­ let; svært ofte inspirerte de også til aktivt arbeid for målsaken. Parallelt oppstod kravet om at landsmålet skulle inn som ordinært undervis­ ningsspråk ved seminarene, og at likestillingsvedtaket også måtte gjelde her. Ved flere seminarer hadde målvennlige norsklærere latt elevene skrive stil på landsmål, men ennå var det ikke avgjort om de kun­ ne bruke landsmålet til eksamen. Spørsmålet ble satt på spissen da lærerne ved Elve­ rum privatseminar henvendte seg til Kirkedeparte­ mentet for å få bekreftet at elevene kunne bruke landsmål i morsmålsstilen ved lærerprøven. Departe­ mentet fastslo at den norske stilen måtte skrives på riksmål. Reaksjonene var sterke, både fra målfolket og fra seminarelever som stod foran avsluttende eksamen. Den 17de Mai oppfordret til sabotasje, og ved stiftsseminaret i Levanger ble sju elever enige om å trosse departementets påbud og levere besva­ relsen på landsmål. Konfrontasjonen førte til en ny delseier for målfolket. Departementet trakk seg og reddet eksa­ men for de sju «sabotørene» i Levanger. En ny prak­ sis ble deretter gjeldende ved lærerprøven. Elevene kunne få skrive den norske stilen på landsmål, men måtte samtidig dokumentere sine ferdigheter i riks­ mål ved å bruke denne målformen i minst én annen eksamensbesvarelse. Samme praksis ble gjeldende for examen artium. Men for målfolket var dette bare en foreløpig seier og utgangspunkt for den neste målpo­ litiske fanesaken - full språklig likestilling i lærerut­ dannelsen. Strategien var blitt langt mer pågående etter at Norigs Ungdomslag ble stiftet i 1896. Men denne gangen skulle målfolkets offensiv føre til sterkere motreaksjon enn noen gang tidligere. For første gang ble de møtt av en organisert motbeveg­ else. I november 1899 offentliggjorde avisene i hovedstaden en resolusjon om språkspørsmålet undertegnet av 100 personer. Den var stilet til Stor­ tinget og tok avstand fra likestillingsvedtaket av 1885 og den stillingen landsmålet hadde fått i skoleverket. Resolusjonen var undertegnet av skolefolk, akademi­ kere og embetsmenn i hovedstaden og innbød til

KULTUR OG MOTKULTUR

Hjalmar Johansen og Fridtjof Nansen forsøker å nå Nord­ polen med ski og hundesleder etter at de har forlatt «Fram» fastfrosset i isen. Ekspedisjonen la utfra Kristiania i juni 1893, og det tok nesten tre år før den vendte tilbake. De nådde ikke polpunktet, men måtte snu på 86 grader og 4 minutter nordlig bredde. Lenger nord hadde ikke noe menneske vært. Den siste vinteren over­ vintret de to på Franz Josef Land, før de vendte tilbake til Norge med hjelp fra en britisk eks­ pedisjon. For å få tatt dette bildet måtte Nansen rigge opp kameraet og bm ke selvutløser.

På kartet ser vi Nansens ferd i Polhavet inntegnet. Den tynne stiplete linjen viser «Fram»s mte i åpent hav, mens ishavsskutas drift i polarisen er markert med hel strek. Den prikkete linjen viser Nansens ogjohansens sledeferd over isen, og prikk/strek-linjen viser hjemfarten med «Windward». (Den kraftige stiplete linjen viser hvordan saker fra det forliste amerikanske skipet «Jeannette» hadde krysset Polhavet.)

173

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Skagastølstindene i Luster fotografert av Carl Hald. De ville vestlandsfjellene bød på utfordringer fo r moderne frilufts­ mennesker. Store Skagastølstind, som skimtes bakerst på bildet, er Norges tredje høyeste fjell og rager 2405 meter over havet. Det ble første gang besteget av den britiske tindebestigeren William Cecil Slingsby i 1876. Denne begivenheten innledet fjellklatringens epoke i Norge; i løpet av 15 år var også de fire andre Skagastølstindene besteget. Slingsby ble senere æres­ medlem både av Norsk Tindeklub og Den Norske Turistforening.

174

møte i forsamlingshuset Eldorado 28. november. Møtet samlet 1400 mennesker og ble utgangspunktet for et organisert riksmålsarbeid. Bak resolusjonen og folkemøtet sto Bjørnstjerne Bjørnson. Han hadde innledet sin offensiv noen uker tidligere med en tale på et veldedighetsarrangement, der han ganske overraskende gikk til frontalangrep på målstrevet. Nok en gang tok han i bruk sine evner som folketaler og holdt en rekke foredrag mot lands­ målet og ungdomsbevegelsens bonderomantikk. Han harselerte over ideen om at rottene til norsk kultur og kulturspråk skulle være å finne i Bygde-Norge. Det var i byene man fant kulturens rot, og det var riks­ målet som var landets kulturspråk. I samme omgang gikk han til angrep på landets lærerstand, som mer enn noen bidrog til at målstrevet slo rot på bygdene. Seminarene, hevdet Bjørnson, formidlet ikke kunn­ skap, men «udenpaahængt halvkultur». Derfor ble det også forferdelige resultater når seminaristene skulle spre «dannelsens værdier udover bygderne paa Vestlandet». Da Bjørnson kastet sin brannfakkel inn i målstri­ den, var det utsikter til nye seire for målfolket. Anset­ telsen av landsmålsmannen Marius Hægstad som professor i 1899 hadde hisset opp gemyttene. Vikti­ gere var likevel mulighetene for at opplæring i lands­ mål nå skulle bli obligatorisk i lærerskole, middel­ skole og gymnas. Fra 1897 foregikk det arbeid for en omfattende revisjon av seminarloven, og målfolket presset på for språklig likestilling. Tidspunktet for

Bjørnsons offensiv var strategisk. Året etter var det stortingsvalg; han håpet å presse Venstre til å oppgi sin støtte til målsaken og sette stopp for landsmålets fremgang. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mange konser­ vative og intellektuelle støttet opp om Bjørnsons tan­ ker. Ikke minst i hovedstaden var det en utbredt mot­ vilje mot landsmålet. Målfolket tok naturligvis til motmæle. Garborg var raskt ute og tolket den nye språkstriden som en kamp mellom to nasjonaliteter. Bjørnson hadde stilt seg i spissen for en «dansk-norsk reisning». Blant folkeskolelærerne var skuffelsen stor. Helt siden bondefortellingenes dager hadde Bjørnson vært et av de store forbildene for mange lærere - nå flommet skolebladene over av bitre angrep. Bjørnsons initiativ og riksmålsfolkets organisering førte språkstriden over i en ny fase. Mens det før hadde vært et anspent forhold når det gjaldt disse spørsmålene, ble det nå full krig. Det første store sla­ get stod omkring den nye lærerskoleloven, som kom opp i Stortinget i 1902. Hovedmotstanderne var mål­ folket med sin viktigste basis i ungdomsbevegelsen og riksmålsfolket som nå samlet seg i riksmålsfor­ eninger. Foreningen i Kristiania var den første, stiftet et halvt år etter folkemøtet i Eldorado. I 1906 ble landsforbundet stiftet, ett år før Noregs mållag. Massemobilisering foregikk på begge fløyer. Målfol­ ket presset systematisk på gjennom flere kanaler. Et enstemmig årsmøte i Norigs Ungdomslag vedtok i 1897 å kreve obligatoriske landsmålsprøver på semi­

KULTUR OG MOTKULTUR

narene. Målstevner og lokale ungdomslag vedtok reso­ lusjoner og demonstrerte sin støtte. Lærere og elever ved seminarene og folkeskolelærere presset på ved å kre­ ve mer og bedre opplæring i landsmål. Nesten 30 000 underskrifter ble samlet inn og overlevert Stortinget våren 1902. Men også riksmålsfolket hadde sine støt­ tespillere i skolen. De forsøkte også å mobilisere lærer­ standen, og hadde en viss fremgang i de større byene. Det viste seg at lærerstanden var delt på midten i dette spørsmålet; Norges lærerforening unnlot å ta stilling i saken for ikke å splitte organisasjonen. I november 1902 ble den nye lærerskoleloven ved­ tatt. Det noe belastede navnet seminar ble avskaffet. I språkspørsmålet ble loven en stor seier for målfolket. Valg av målform ved lærerprøven ble frivillig for den enkelte elev, men i tillegg til hovedstilen ble det inn­ ført en obligatorisk sidemålsstil. En viss skuffelse for enkelte var det at loven ikke likestilte de to morsmålsstilene. Men først og fremst ble loven et avgjø­ rende gjennombrudd for å føre striden videre og få landsmålet likestilt også i den høyere skolen. Dette var en seigere kamp, fordi krav om obligatorisk landsmålsstil ikke hadde noen støtte fra krefter innenfor skolen. Alle fremstøt kom utenfra, og det gjorde striden ekstra bitter. Men i 1907 ble ordningen med obligatorisk sidemålsstil gjennomført også her.

Motkultur i sentrum De folkelige motkulturene avspeiler spenninger av mange slag - mellom by og land, mellom nytt og

gammelt, mellom høy og lav. Striden dreide seg om sentrale spørsmål i menneskelivet - om religiøs og språklig identitet, om livsstil og verdien Ofte hadde de norske bevegelsene utenlandske forbilder, og lig­ nende bevegelser finner vi i de fleste vestlige land i denne perioden. I et større perspektiv er det likevel slående hvor stort gjennomslag motkulturene fikk nettopp i Norge. De preget partistrukturen og vant i uvanlig grad fram gjennom de politiske kanalene. Den store utvandringen hadde trolig betydning for motkulturenes vekt i norsk politikk. Den tok sosial sprengkraft fra landsbygda og gjorde sitt til at kultur­ spørsmålene fikk større tyngde. Samtidig var heller ikke kulturspørsmålene uavhengige av økonomiske interesser. Pietisme og totalavhold var med på å ska­ pe grunnlaget for en kapitalistisk ånd som inspirerte til driftighet og økonomisk vekst i vest. Norskdoms­ ideologien fungerte på sin side som et forsvar mot bykultur og borgerlig dannelse og ble plattform for en konkurrerende kulturelite. Avholdssaken ble en del av småfolks kamp for verdighet. Motkulturenes gjennomslag avspeiler også den sosiale strukturen i Norge med sen industrialisering, liten byutvikling og en landsbygd dominert av frie bønder. Storborgerskapet var relativt svakt, og den gamle embetsmannseliten hadde tapt mye av sin autoritet gjennom forfatningskampen i 1870- og 1880-årene. Desto sterkere og mer tallrikt var små­ borgerskapet, som sammen med bondestanden og den nye middelklassen hadde overtatt både den poli­ tiske makten og den kulturelle styringen.

Vikingens kommen­ tar til Bjørnsons innspill i måldebatten. Mor Norge roper til mannen på gården som har Garborgs umiskjen­ nelige trekk: «Ame, Ame! Rigsmaalskua er i Maalaker’n!»

175

Kampfor næringsinteressene Der steg en larm av føtter fra baat til baat, av hyl, av slag med aarer og klepper, baatshaker, øsekar, fj el­ dene med nysneen paa drønet av ekkoet fra dette slag, som spredte seg innover den lange, smale fjord. Ingen visste lenger i hvis baat han var, man vilde bare ha hevn. Nu skulde endelig de forbandede linefiskerne faa, og i like maate skulde de satans garnkaran faa, siden de kom hit og vilde hindre ærlige folk fra at fiske i deres egen sjø. Slik skildrer Johan Bojer et sammenstøt mellom rasende fiskere under lofotfisket. Konfrontasjonen foregikk i 1890 i den trange Trollfjorden i Raftsundet. Spenningen mellom lokale linefiskere og garnfiskere sørfra var av gammel dato - konkurransen på fiske­ havet var hard. Men nå stod de overfor en langt alvoligere trussel. Fjorden var stengt av dampbåter som fanget fisken i synkenøter. Rasende hadde fiskerne krevd adgang til fjorden. De tvang seg om bord på damperne, raserte og truet: «Slip os ind i fjorden, eller djævlen han annamme slaar vi dokker ihjel.» Notstenget tilhørte dampskipsekspeditør Ole Johan Kaarbø fra Svolvær som på forhånd hadde for­ søkt å inngå en avtale med fiskerne. For en fast avgift pr. båt skulle de få fiske opp den innestengte skreien. Noen avgift ville fiskerne ikke godta. I næringsfrihetens ånd fastslo lofotloven av 1857 at retten til å utnytte havets ressurser var fri. For å hindre konflikt mellom fiskerne kunne fiskehavet deles inn i redskapsstrekninger for henholdsvis garn og line, eller det kunne innføres tidsgrenser for nattfiske og dagfiske. Å kreve avgift for fisket var det imidlertid ingen hjemmel for. Da stenget først kom opp i Trollfjorden, strømmet fiskerne likevel til. Rasende krevde de adgang til den innestengte fisken. Resultatet ble en avtale som var enda mer ufordelaktig. Noteieren krevde dem for inntil halvparten av båtens fangst. I tillegg gjorde han gode penger på salg av fiskeutstyr og agn etter hvert som fiskernes eget utstyr ble ødelagt og agnet slapp opp. «Aldrig har vel non hørt tale om et slikt skreifis­ ke som det der nu begynte her inde i fjorden,» skriver Bojer. Fjorden kokte av fisk, og fiskerne var så mange at det knapt var plass nok til båtene. Langt om lenge innfant statens oppsynsmann seg på feltet, men han hadde ikke mye å stille opp med. Under slaget i Trollfjorden blusset de gamle mot­ setningene mellom garnfiskere og linefiskere opp

En selvlært mann Sivert Nielsen (1823-1904) var husmannssønn fra Brønnøy i Nordlands amt og han vokste opp i fattige kår. Han hadde ingen utdannelse ut over den han fikk etter konfirmasjonen av læreren i hjembygda. Nielsen arbeidet som omgangsskole­ lærer, kirkesanger og poståpner og ble til slutt postmester i Bodø. I en årrekke var han også ord­ fører i Brønnøy. 36 år gammel ble han valgt inn på Stortinget, der han satt nesten uten avbrudd til 1900. I 1881 ble han president i Odelstinget og i 1885 stortingspresident. Derimot avslo han flere ganger tilbud om å bli statsråd. Det skjedde også da Sverdrup skulle danne regjering etter bruddet med det rene Venstre i 1888. Ole Vollan diskuter­ te spørsmålet med ham den gangen og har senere fortalt hvordan Nielsen begrunnet avslaget: De ved, at jeg har lært lidet, og De vil forstaa, at jeg derfor føler mig utrygg i mange Henseender. Jeg vil ikke magte at styre et departement, og jeg ønsker paa den anden Side heller ikke at være afhængig af Departementsfunktionærene. De og andre, der har akademisk Uddannelse eller lignende, kan ikke vide, hvor utrygge vi ofte kan føle os, der ikke har gjennemgaaet en god Skole, men møisommelig og paa egen Kaand har ervervet os lit Kundskab. Selv det at nedskrive vore Tanker, volder os ikke blot Møie, men Ængstelse.

KAMP FOR NÆRINGSINTERESSENE

igjen. Med det virkelige raseriet rettet seg i andre ret­ ninger - først og fremst mot noteierne som dikterte betingelsene både for linefiskere og garnfiskere. De stod som representanter for storkapitalen og truet fat­ tige fiskeres levebrød. Raseriet rettet seg også mot sta­ tens representant, oppsynsmannen, som ikke grep inn mot de kaotiske forholdene som utspilte seg i fjorden. Kort tid etter slaget telegraferte fiskerne til Stortinget og krevde forbud mot notfiske. Slikt fiske var «i alle Dele uforsvarlig og ulovlig» het det i tele­ grammet som var undertegnet «To Tusinde Linefisk­ ere» i Raftsundet. Uroen fortsatte. Kravet om forbud mot notfiske ble gjentatt på et massemøte i Hassel to måneder senere. Også oppsynssjefen, som hadde fått fiskernes raseri mot seg etter urolighetene i Trollfjorden, pekte på uheldige sider ved notfisket. 1 Stortinget fikk fiskerne støtte fra venstrepolitikeren Sivert Nielsen, som i lang tid hadde talt fiskernes sak. En hskerikommisjon ble nedsatt høsten 1891, og der ble kystfiskernes interes­ ser sterkt representert. Foruten Sivert Nielsen kom to hskerbønder fra Nordland og Troms med. Resultatet var oppsiktsvekkende. Allerede neste vår ble det for­ budt å fiske med not i Lofoten. Bortsett fra den spesielle dramatikken var aksjo­ nen blant fiskerne i Lofoten på flere måter tidstypisk.

I 1890-årene gikk mange grupper til organisert aksjon for å fremme egne interesser. Ikke sjelden ble kravene rettet nettopp mot Stortinget og staten. Krav om beskyttelse fra statens side vokste fram som reak­ sjon mot næringsfriheten som hadde dominert i de foregående tiårene. Fiskerne ønsket en strengere regulering av lofotfisket. Innen industri og landbruk økte motstanden mot frihandelspolitikken og ønsket om beskyttelsestoll. Statens funksjonærer reiste krav om større trygghet og økt status. Arbeiderne ønsket beskyttelse mot utbytting og farlig arbeid. Men mer enn noen annen gruppe formulerte de også mer lang­ siktige mål og ble gradvis en selvstendig politisk maktfaktor. Fiskerne var allment sett ingen gruppe med sterke organisasjoner. Organiseringen var spontan, frempro­ vosert av en situasjon som truet næringsgrunnlaget. Andre dannet i denne perioden mer varige sammen­ slutninger med utgangspunkt i økonomiske interes­ ser. Alle rettet de i større eller mindre grad sine krav mot Stortinget og staten. Fiskerne var heller ikke de eneste som hadde alli­ erte på Stortinget, enten stortingsmennene represen­ terte samme næring som de selv eller kom fra samme distrikt. Partipolitikken oppmuntret til samspill mel­ lom gruppeinteresser og stortingsrepresentanter fra

En liten del av fiskeflåten i Svolvær havn i Lofoten omkring århundreskiftet.

177

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

ligere hadde stått langt fra det politiske sentrum, uten stemmerett eller muligheter for politisk innflytelse gjennom representanter som talte deres sak. Fiskerne var en av dem.

Nei til not - j a til hval

Hvalfangsten spilte en ikke ubetydelig rolle som næringsvei i Nord-Norge. Det øverste bildet viser Svend Foyns guanofabrikk i Vadsø. Nederst ser vi arbeidere i gang med å flense hval på en av hvalstasjonene i Finnmark. Illus­ trasjonen er fra Ny Illustreret Tidende i 1884.

178

de aktuelle områdene som kunne målbære deres sak i politiske organer. Også utvidelse av stemmeretten åpnet for politisk innflytelse for flere enkeltinteresser. Både næringer og yrker organiserte seg for å fremme egne økonomiske interesser og fungerte som politis­ ke pressgrupper. Arbeiderbevegelsen hadde allerede dannet et eget parti; blant bønder og andre nærings­ drivende var det folk som syslet med lignende planer. Som resultat fikk velgernes interesser og synspunkter mer enn tidligere direkte innflytelse på politiske beslutninger, mens embetsverkets og ekspertenes synspunkter ble tillagt mindre vekt. Tendensen til interesseorganisering avspeiler også et nytt syn på statens økonomiske rolle. Idealet om den passive stat var på vikende front; ønsket om en stat med en aktiv og styrende nærings- og sosialpoli­ tikk var på fremmarsj. Også en ny form for demokra­ tisk tenkning vant fram. Nye grupper krevde å bli hørt i offentligheten og få sine saker inn på det poli­ tiske sakskartet. Blant dem var også grupper som tid­

Fisken i havet var en viktig - i enkelte strøk helt avgjørende - del av næringsgrunnlaget langs kysten. I Nord-Norge sognet storparten av den voksne, mannlige befolkningen til fiskerinæringen. Kombina­ sjonen jordbruk/hske var selve forutsetningen for bæredyktig lokalt næringsliv og bosetning. Økende press på ressursene skapte derfor stadige spenninger. Slaget i Trollfjorden dreide seg om forholdene i Lofot­ havet og rettet seg mot moderne fangstmetoder. Aksjoner av tilsvarende styrke foregikk lenger nord, men der først og fremst som motstand mot økende hvalfangst. I begge tilfeller krevde fiskerne strengere regulering. Nordlandshskerne ville forby notfiske, fiskerne i Finnmark og Nord-Troms krevde forbud mot hvalfangst langs kysten. Lofotloven fra 1857 hevdet fritt fiske i havet mot væreiernes tidligere makt. Likevel hadde loven lenge vært en kilde til misnøye fra fiskeribefolkningens side. Allerede i 1860-årene kom det fram ønsker om en endring i mer restriktiv retning der interessene til lokale kystfiskere ble bedre ivaretatt. I tillegg var man misfornøyd med det statlige fiskerioppsynet. Under de gode tidene i 1870-årene var det forholdsvis stille om loven, men fra 1880 økte aktiviteten på ny. Svik­ tende fiske langs nordlandskysten og økonomiske krisetider bidrog til at flere fant veien til Lofoten. I rekordåret 1888 deltok nesten 32 000 fiskere i lofot­ fisket, omtrent dobbelt så mange som i 1872, da det var gode tider og godt fiske i andre farvann. Trengse­ len på Lofothavet ble desto større ettersom en større del av skreien i disse årene fant veien til de trangere farvannene i Øst-Lofoten. I de trange fjordene og mellom øyene ble kampen om fiskeplassene drastisk tilspisset. I løpet av 1880-årene fikk fiskernes krav om ny lofotlov form av organisert pressgruppevirksomhet. 1 Stamsund sluttet garnfiskere seg sammen i 1885 og utarbeidet sitt eget forslag til lovendring. Fiskere i Gildeskål gjorde det samme. Steigen Venstre-forening var raskt ute med å fange opp fiskernes krav. De ulike forslagene ble samordnet og fremmet som venstrepolitikk. I slutten av tiåret ble det dannet en fiskerifor­ ening for hele Nordland amt med Sivert Nielsen som styreformann. I foreningens navn ble de ulike forsla­ gene samordnet og ekspedert til Indredepartementet. Forbudet mot notfiske i 1892 var fiskernes første seier. Men pressgruppevirksomheten fortsatte med uforminsket styrke med sikte på en endring av lofot­ loven. Gjennom amtets fiskeriforening undersøkte

KAMP FOR NÆRINGSINTERESSENE

Sivert Nielsen stadig stemningen blant fiskerne, og den ble lagt til grunn for de forslagene han utarbeidet til Stortinget. Undersøkelsene tjente like mye som mobilisering av opinionen. Kombinasjonen av syste­ matisk pressgruppevirksomhet og politisk arbeid på riksnivå førte fram til en ny lofotlov i 1897. Forbudet mot notfiske ble opprettholdt, og samtidig kom fis­ kerne inn i oppsynsvirksomheten på Lofothavet. Garnfiskere, linefiskere og snørefiskere skulle dele retten til skreifisket i Lofoten og sammen ha ansvar for det direkte tilsynet på havet. Også motstanden mot hvalfangsten i Finnmark var av eldre dato. De første protestene kom til uttrykk kort tid etter at Svend Foyn hadde startet moderne hvalfangst i Varangerfjorden i begynnelsen av 1870årene. Fiskerne mente at hvalfangsten ødela fisket og krevde fredning av hvalen av hensyn til landsdelens viktigste næring. De mente å ha observert at det var hvalen som drev lodde og sild inn fra havet mot kys­ ten, og også at det var en sammenheng mellom min­ kende hvalbestand og økende forekomster av sel langs kysten. Til tross for lokale protester ble Svend Foyns virksomhet likevel oppmuntret av myndig­ hetene. I 1873 fikk han ti års enerett på hvalfangst med sin nye granatharpun. Etter vedvarende press fra fiskere og andre lokalinteresser ble et privat lovforslag om fredning fremmet i 1879. Året etter ble hvalen midlertidig fredet i Fin­ marken amt. Men virkningen ble ikke den man håpet; tvert imot økte hvalfangsten. Etter at loven hadde virket i fem år, var fangsten nesten firedoblet og antallet hvalstasjoner var økt fra 2 til 19. Særlig tok fangsten seg opp da Foyns patentbeskyttede ene­ rett utgikk i 1883 og det ble fri konkurranse og ube-

Mashinstormere Hvalfabrikken i Mehamn var den største og mest moderne av hvalkokeriene langs kysten. Den lå midt i sentrum av fiskeværet. To store dampskip kom jevnlig inn til kaia med hval, og 50-60 mann var i arbeid på hvalkokeriet. Av de store dyrene ble det aller meste utnyttet. Spekket ble kokt til olje, kjøttet ble solgt til mat. Bena ble malt opp til gjødsel, og det ble også eksperimentert med å koke limstoff av dem. Innvoller og skinn ble spredt utover berget for med tiden å bli til jord. Hele det moderne anlegget ble rasert da 2000 fis­ kere deltok i stormen på hvalstasjonen sommeren 1903. Dampmaskinene som drev fabrikken ble ødelagt. Store tanker til å koke tran i ble rullet på sjøen. Murveggene ble revet, og alt treverk ble knust. En fisker fra Sørreisa som gikk under nav­ net «Lettvinten», ble folkehelt da han klatret til topps på fabrikkpipen for å feste tauet som ble brukt for å trekke den overende. Men verken bestyrerboligene eller arbeiderboligene ble rørt.

Krigen i „Afkrogen“.

grenset fangst i områder som fredningsloven ikke omfattet. Virksomheten spredte seg vestover; Foyn selv flyttet sitt viktigste landanlegg fra Vadsø til Mehamn på Sørøya. I slutten av 1890-årene ble hvalfredningen en vik­ tig Venstre-sak i de to nordligste amtene. Fiskernes reaksjoner toppet seg etter flere år med dårlig fiske langs kysten. Kravet var totalfredning av hvalen i nord og forbud mot ilandføring av hval fanget i andre farvann. I 1900 kom fredningskravet med i Venstres valgprogram. Postmester Adam Egede-Nissen, som stilte som Venstre-representant fra finnmarksbyene, gjorde spørsmålet til en hovedsak i valgkampen. På Stortinget ble han en viktig talsmann for fiskerbefolkningen. I landsdelen hadde han en viktig alliert i sog­ neprest Alfred Eriksen fra Karlsøy i Tromsø amt. Vinteren 1903 tilspisset situasjonen seg i nord. Fis­ ken uteble, fiskeplassene ble inntatt av sel, men fred­ ningsloven lot vente på seg. På massemøter demon­ strerte en samlet fiskerbefolkning at de stod bak kra­ vet om fredning. I ju n i samlet fiskerne seg og raserte hvalstasjonen i Mehamn. Opprøret varte i flere dager, og mellom 1000 og 2000 fiskere deltok i hærverket. Oppsynsskip og politi kom til, men kunne ingenting gjøre. Av frykt for at uroen skulle bre seg, ble også andre hvalstasjoner besatt med soldater. Opprøret i Mehamn fikk rettslig etterspill. Men opprørerne oppnådde samtidig å få gjennomslag for sitt hovedmål. I desember vedtok Stortinget med stort flertall å totalfrede hvalen i ti år innenfor norsk territorialgrense. Det ble også forbudt å bringe hval til land i Norge. Loven var en klar seier for fiskerne som hadde reist kravet og de lokale politikere som hadde støttet dem. Egede-Nissen og Eriksen ble stå­ ende som fiskerbefolkningens fremste talsmenn.

Korsarens frem ­ stilling av slaget i Mehamn i 1903. Rasende fiskere har tatt saken i egne hender, mens tydelig nervøse obseiyatører følger med på avstand. Opprøret i Mehamn ble en politisk vekker. Det bidrog til å bringe Arbeiderpartiet inn på Stortinget og øke samarbeidsviljen i de borgerlige partiene.

179

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Økningen av antall landbruksmaskiner gir et klart bilde av den moderniseringen som foregikk innen­ fo r jordbruket. Slå­ maskinen er uten sammenlikning den viktigste og forteller både om omlegging til melkeproduksjon og om innsparing av arbeidskraft. 1 1870årene var det først og fremst bønder i sentrale jordbruks­ områder på Øst­ landet og i Trønde­ lag som anskaffet slåmaskin. Omkring århundreskiftet var den blitt vanlig i alle deler av landet.

180

Begge ble valgt inn på Stortinget ved valget i 1903. Egede-Nissen representerte fortsatt Venstre; Alfred Eriksen hadde noen måneder tidligere skiftet parti og stilte som kandidat for Tromsø Amts Arbeiderfor­ ening. Flere interesser var blandet inn i kampen om hva­ len. Det var ikke bare fiskerne som forsvarte sine næringsinteresser, det gjorde også de som levde av hvalfangsten. Svend Foyn og andre hvalfangere i nord motarbeidet ethvert fredningsforsøk. Den økende fangstaktiviteten bidrog også til å endre styrkeforhol­ det mellom næringene i nord. Hvalfangsten la grunn­ laget for den første industrien langs kysten og der­ med også for en arbeiderklasse. I det nordligste Nor­ ge var flere hundre personer sysselsatt ved hvalsta­ sjoner og fabrikker. Fredningsforsøkene møtte også motstand fra næringsdrivende i hvalfangerbyene i Jarlsberg og Farviks amt. Hvalstriden gjorde problemer omkring ressursut­ nyttelse og økologisk balanse i havet til politisk tema. Spørsmålene var av langt større rekkevidde enn de umiddelbare næringsinteressene. Ulike oppfatninger stod mot hverandre. Fiskernes teori om samspillet mellom hvalfangst og fiske ble både imøtegått av hvalfangstnæringens folk og av andre. Ved flere anledninger ble vitenskapen trukket inn for å gi sin vurdering av sammenhengene, men det viste seg at heller ikke forskerne var i stand til å legge fram enty­ dige resultater. I 1874 ble zoologen Georg Sars tilkalt til Vadsø for å undersøke forholdene i Varangerfj or­ den. Hans konklusjon var at fiskerne tok feil. Blåhva­ len, som Foyn fanget, ernærte seg ikke av lodde, men av en liten reke som i Finnmark gikk under navnet «kril». I forbindelse med lovarbeidet i 1880 ble utta­ lelser på nytt innhentet fra vitenskapshold, og denne gangen gikk de i favør av fiskernes teorier. Man ville ikke avvise at hvalfangsten kunne ha uheldig inn­ virkning på fisket. 20 år senere ble Johan Hjort fra Bergen bedt om å utrede spørsmålet. Han kom fram til at finnhvalen hadde betydning for loddefisket og anbefalte fredning av denne hvalen deler av året. Men han ville ikke bekrefte behovet for totalfredning av blåhvalen. Til tross for at vitenskapen ikke kunne gi entydige svar, var det på dette tidspunktet likevel stadig flere som mente at hvalen langs norskekysten ble overbeskattet. Mange hevdet også at man var i ferd med å utrydde storhvalbestanden her, slik det tidligere hadde skjedd med grønlandshvalen. Hvalfredningsloven av 1903 var ikke bare et resultat av politisk pressgruppevirksomhet fra fiskerne, for den kom på et tidspunkt da hvalfangsten utenfor Norge i alle fall syntes å gå mot slutten. Politisk var det fiskerbefolkningen i nord som ble stående som seierherrer. Men når alt kom til alt, var en fredning på dette tidspunk­ tet kanskje også i hvalfangstnæringens interesser.

Sparepolitikk eller aktiv næringspolitikk? I Trollfjorden og Mehamn kjempet fiskerne mot moderne fangstmetoder som truet deres levebrød. Både noteieren fra Svolvær og hvalfangeren fra Tøns­ berg ble oppfattet som representanter for en kapita­ listisk overmakt. Modernisering og markedsøkonomi var også utgangspunktet for uro blant bøndene - men spontane opprør var ikke deres form. De organiserte seg og staket dermed ut en ny retning for bondepolitikken. I et halvt århundre hadde sparepolitikken kjenne­ tegnet bondeopposisjonens økonomiske politikk. Bøndene hadde kjempet for en passiv stat som ikke skulle koste mer enn høyst nødvendig. Etter som markedet fikk større betydning, kom sparepolitikken i bakgrunnen som felles bondepolitikk. Fortsatt stod den sterkt blant bønder i fjell- og fjordbygder, men i strøk av landet der moderniseringen var kommet lenger, var det stemning for en mer aktiv næringspo­ litikk. Her ønsket man tollvern mot billig oversjøisk korn, reduserte takster for frakt med jernbanen, ren­ tenedsettelse og lettere lånevilkår for bøndene. Dette var gamle krav som nå ble reist med økende utål­ modighet og større styrke, blant annet stimulert av allmenne strømninger i tiden til fordel for beskyttelsespolitikk. I slutten av 1880-årene gjorde østlandsbøndene flere fremstøt for å få gjennomslag for et økonomisk bondeprogram i Venstre. Én viktig grunn til at dette ikke lyktes var proble­ mene med å finne en økonomisk politikk som alle bønder kunne enes om. Særlig i tollpolitikken stod interessene mot hverandre. Korntoll ville tjene kornbøndene, men slett ikke dem som var avhengige av å kjøpe korn. Fettere ble det ikke etter Venstres split­ telse. I 1888 gikk mange vestlandsbønder til Mode­ rate Venstre. En ny splittelse kom i 1893, da nok et moderat parti ble stiftet. Det var Centrum, som hadde basis blant østlandsbøndene. Det rene Venstre beholdt sin oppslutning i Fjell- og Fjord-Norge, men satset på andre spørsmål enn landbrukssaker. Cent­ rum og Moderate stod sammen mot Venstres radika­ lisme, men representerte bondemiljøer i ulike lands­ deler og hadde vanskeligheter med å finne sammen i næringspolitikken. Tanken om å starte et norsk landmannsforbund etter dansk forbilde ble første gang luftet i 1893. Ini­ tiativet kom fra Johan Theodor Fandmark, dosent og overlærer ved Den høiere Fandbruksskole på Ås. Fandmark var en handlingens mann og på mange fel­ ter en pådriver for modernisering av jordbruket. Han hadde høyere landbruksutdannelse fra Tyskland, og hadde tidligere i sitt liv utgitt et landbrukstidsskrift og stiftet Christiania Meieribolag og Den norske biavlsforening. Ved siden av lærergjerningen eide han

KAMP FOR NÆRINGSINTERESSENE

to gårdsbruk i Ås som han drev ved hjelp av forpak­ tere. Landmark så for seg «et økonomisk Bondeparti» som en reaksjon mot den manglende bondepolitikken i Venstre. I første omgang var det ingen oppslut­ ning om en slik tanke, og det skulle heller ikke lykkes å samle bønder fra hele landet i én organisasjon. Da Norsk Landmandsforbund ble stiftet i 1896, var det først og fremst bønder fra det sentrale østlandsområ­ det som kom med. Noe bondeparti ble det ikke, men

en næringsorganisasjon og en politisk pressgruppe som bidrog til å sette landbruksspørsmål på dags­ ordenen. Som vi tidligere har sett, opplevde mange bønder 1880-årene som en krisetid og en vanskelig omstil­ lingsperiode. Mange hadde store lån, særlig i det sentrale østlandsområdet der bøndene også var utsatt for økt konkurranse. Billig importkorn truet kornbøndene; for mange melkeprodusenter førte utbyg­ ging av jernbane og dampskipsruter til økende kon­ kurranse fra mer fjerntliggende bygder. Usikkerheten økte når tilleggsnæringene kom i vanskeligheter. For mange førte krisen i trelastindustrien til tap av kon­ tanter som trengtes for å betjene lånene. I et større perspektiv er det tvilsomt om denne perioden egentlig var en krisetid for jordbruket. I vir­ keligheten falt ikke jordbruksprisene så mye. Både kolonialvarer, driftsmidler og redskaper falt mer i pris. På Østlandet drog jordbruket etter hvert også fordel av den nye veksten i treforedlingsindustrien og den positive virkningen det fikk for skogbruket. Selv om enkelte år var vanskelige, var det i det store og hele fremgang som preget bildet. I 1890-årene var jordbruket i vekst og produktiviteten i næringen gikk opp. Dette var gjennombruddsår for moderne hus­ dyrproduksjon. Fortsatt foregikk mekaniseringen

Arbeiderne viser fram sine produkter fra fabrikken Nord­ inanden i Sandefjord i 1898. Dette var en av de mange små og halvstore fabrikkene innenfor jem - og metallindustrien. Denne fabrikken hadde spesialisert seg på sykler og enkle landbmksmaskiner - ploger og harver.

181

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Bærum meieri i begynnelsen av 1900-tallet. Noen av meieriene omkring de største byene drev egne melkeutsalg, andre var rene mot­ taksstasjoner fo r melk til byen. Bare i liten grad fremstilte de ost og smør. Bøndene fraktet selv mye av melken til meieriene med hest og vogn i store melkespann; ofte slo de seg sammen i kjørelag og kjørte etter tur. Der det var jernbane, kjørte de melken til stasjonen om morgenen, og tomspannene kom tilbake med kveldstoget.

Diagrammet viser hvor mange tonn melk som ble levert til norske meierier i utvalgte år mellom 1875 og 1910. Øk­ ningen er formidabel og forteller både om bøndenes omlegging til melkeproduksjon og overgangen til et mer industrielt og salgsbasert jordbruk.

182

raskest i de tyngste jordbruksbygdene på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag. Men nettopp i 1890-årene fikk slåmaskinen og annen ny teknologi stor utbre­ delse også i mer karrige strøk. Omstillingen i jordbruket og økende markedsøko­ nomi førte til at sparepolitikken kom i vanry. Særlig har nok østlandsbøndene følt behov for en mer aktiv næringspolitikk. Generelle holdninger i tiden frem­ met en slik tankegang. Stadig flere næringsspørsmål ble definert som del av det offentliges ansvar. Andre interessegrupper stilte krav til myndighetene, og det var ikke mer enn rett og rimelig at også bøndene ville være med. Da nyttet det ikke med en ensidig spare­ politikk. Selv om de offentlige bevilgningene til jord­ bruket økte fra 1880-årene, mente mange at landets hovednæring hadde krav på mer.

Sammen mot frihandelspolitikken Til tross for bøndenes ulike interesser i tollspørsmålet, kom nettopp dette til å bli den samlende saken da Norsk Landmandsforbund ble stiftet i 1896. Den direkte bakgrunnen var Sveriges oppsigelse av mellomriksloven i 1895. Den gjorde slutt på frihandelen mellom de to landene og brakte tollsaken inn i en

helt ny fase. Langt mer enn den norske jordbruks­ næringen hadde svensk jordbruk hatt fordeler av fri­ handelsavtalen. Importen av jordbruksprodukter til Norge var mange ganger høyere enn eksporten. Sven­ ske bønder solgte stadig mer på det norske markedet - særlig av kjøtt og flesk, fjærkre og egg. De viktigste eksportvarene fra norsk jordbruksnæring var arbeidshester og ull. Mellomriksloven styrket motstanden mot frihan-

KAMP FOR NÆRINGSINTERESSENE

del, noe som skulle prege det nye landmannsforbundet. Kravet om tollbeskyttelse av visse jordbrukspro­ dukter ble forsøkt presset igjennom i Stortinget, og kom til å stå sterkt i den parlamentariske tollkommisjonen som ble nedsatt i 1895. Kommisjonen hadde flere representanter fra kretsen bak stiftelsen av landmannsforbundet i 1896. Den nye tolltariffen som ble vedtatt i 1897, markerer avslutningen på en tollpolitisk liberalisme i Norge. Det viktigste resultatet for bøndene var innføring av toll på flesk og smør. Korntoll ble ikke innført og heller ikke krevd, fordi det ville ha splittet bøndene. Landmannsforbundet var en pressgruppe, ikke noe parti. Men forbundsstiftelsen bar utvilsomt kimen i seg til en partidannelse, slik Landmark hadde gitt uttrykk for i 1893. Også i Stortinget bygde det seg opp et mer omfattende næringspolitisk samarbeid mellom bonderepresentantene. I 1896 ble det dannet en fast gruppe av bønder på Stortinget for å fremme standens økonomiske krav. Hovedtyngden kom fra de konservative partiene - Høyre, Moderate og Centrum - de samme partiene som dominerte i landmannsforbundets organer. Med gjennombruddet for beskyttelsespolitikken og med organisasjonsdannel­ ser i og utenfor Stortinget var bøndene i ferd med å etablere seg som en samfunnsklasse i økonomisk og politisk forstand. Et langt skritt var tatt mot en felles bondepolitikk og på sikt også til partidannelse. Den nye tolltariffen var resultat av et samarbeid mellom tilhengere av tollbeskyttelse innen landbruk og industri. Blant håndverkere og industridrivende hadde depresjonen i 1870-årene styrket motstanden mot den økonomiske liberalismen - både den hjem ­ lige næringsfriheten og frihandelspolitikken. Mange lokalforeninger reiste krav om en strengere håndverkslovgivning og høyere tollsatser. Imidlertid var tollpolitikken like omstridt i hånd­ verker- og industrikretser som i jordbruksnæringen. Problemene ble tydelig illustrert på et landsomfatten­ de håndverkermøte i Trondheim i 1886. Det var stor

enighet om behovet for tollbeskyttelse, men vanske­ lig å samle seg om et felles forslag til tollsatser. Alle ville ha støtte til sitt eget fag, men lave tollsatser på råvarer som de måtte importere. Ullfabrikantene ville forhøye tollen på ferdig ulltråd. Skredderne protester­ te, for i deres fag var ulltråden et råstoff. Derimot ville de ha toll på ferdige klær. Maskinfabrikantene ville ha høye tollsatser på importerte maskiner. Det var stikk i strid med interessene til alle andre som drev maskinelt. På møtet i Trondheim ble Fællesforeningen for Haandværk og Industri stiftet, og etter hvert klarte man å forene kravene og opptre som én pressgruppe. Foreningens formann, pianofabrikanten Karl Hals, ble valgt inn på Stortinget i 1888. 1 1891 fremla han et forslag til en tolltariff som var prinsipielt begrun­ net. Mens frihandelstilhengerne fremhevet skipsfar­ tens og eksporthandelens betydning for økende nasjonal velstand, la Hals vekt på at man måtte styr­ ke produksjonen hjemme i Norge. Å forbedre redska­ per og maskiner var da den første forutsetningen for vekst. Han foreslo derfor graderte tollsatser der rå­ materialer ble tollfrie, halvfabrikata fikk en lav toll­ sats, ferdigvarer en høyere sats og luksusvarer den høyeste.

Basarhallen på Nytorvet i Kristiania i 1902. På torgdager strømmet bønder og andre inn til torget. Her ble det solgt alt f ra jordbruksproduk­ ter til klær, skotøy og husgeråd. Nytorvet (Youngstorget) var møteplass for østkantfolk, og mange handlet heller her enn i dyre forretninger.

Nedgangen i utvin­ ning av jernmalm vitner om sammen­ brudd for de gamle jernverkene. Gruvene var ikke konkur­ ransedyktige lenger. Med nye produk­ sjonsteknikker i 1890-årene ble norsk jernmalm igjen inter­ essant.

183

DEN NYE TID FAA R FÆSTE

Hals’ forslag fikk ikke mange stemmer, men mar­ kerer likevel et viktig gjennombrudd. En proteksjo­ nistisk politikk hadde nå fått sine prinsipielle tals­ menn og ble støttet av organiserte næringsinteresser. Med organiseringen av landmannsforbundet skjedde det samme for bondeinteressenes del. Handelssituasjonen i Skandinavia etter mellomrikslovens opp­ hevelse ble utgangspunkt for et bredere samarbeid.

Fagbevegelsen tar parti

Diagrammet illus­ trerer de store inn­ tektsforskjellene mellom embetsmenn, lavere funksjonærer og arbeidere. Også lønnsmessig utgjorde funksjonærene et tydelig middelsjikt. De befant seg langt over arbeiderne i gjennomsnittsinn­ tekt, men avstanden opp til embetsmen­ nenes nivå var mye større. Lønnsfor­ skjellen mellom bygd og by var klar fo r alle grupper. Men dette tilsvarte langt fra forskjellen i levestandard. Kost­ nadene var mindre på bygdene og mulighetene f or naturaltilskudd større.

184

Også blant lønnstagere ble det reist krav om en mer aktiv statlig politikk. Fagforeningsbevegelsen vokste seg sterk i løpet av 1890-årene, og tettere bånd ble knyttet til det unge Arbeiderpartiet. Kravene rettet seg både mot arbeidsgivere og stat. Det viktigste poli­ tiske kravet var stemmerett, mens åtte timers arbeids­ dag og arbeidervern i fabrikkene var sentrale faglige krav. At den sosialdemokratiske retningen etter hvert skulle bli den dominerende i arbeiderbevegelsen var ingen selvfølge fra starten av. Derimot foregikk det lenge en rivalisering mellom to jevnbyrdige retninger. Både Arbeiderpartiet og Venstre ønsket å kontrollere arbeidernes foreningsbevegelse, og i 1890-årene var både den liberale og den sosialdemokratiske arbei­ derbevegelsen i vekst. Selv Høyre gjorde fremstøt for å fange opp bevegelsen blant arbeiderne. I Fredrik­ stad gikk grosserer Anthon B. Nilsen aktivt inn for å få arbeiderne i tale. Han deltok på sosialdemokrate­ nes massemøter og startet et konservativt arbeider­ blad i 1889. 1 hovedstaden forsøkte den konservative Arbeiderforeningen av 1894 å verve medlemmer ved å formidle arbeid. For Arbeiderpartiet var fagforeningsbevegelsen en sentral del av det partibyggende arbeidet. Partiet byg­ get på kollektiv tilslutning fra foreningene og tok sik­ te på å være både en politisk og en faglig sammen­ slutning. I 1880-årene var grensene fortsatt flytende mellom sosialdemokratene og Venstres arbeider­ bevegelse. De samarbeidet både innenfor arbeider­ samfunn og faglige samorganisasjoner. Klimaet ble kjøligere ettersom sosialdemokratenes politiske am­ bisjoner økte, og i løpet av 1890-årene kom det til full splittelse. Det faglige bruddet kom i 1892, da sosialdemokra­ tene i Kristiania vedtok å arrangere sitt eget stemmerettstog 17de mai. Dermed brøt de det samarbeidet som hadde foregått siden 1886, med sosialdemokra­ ter og venstrefolk i samme stemmerettstog. Året etter dannet 20 liberale arbeiderforeninger en egen felles­ organisasjon - Norsk Fagforbund - i konkurranse med sosialdemokratenes samorganisasjon. En offen­ siv ble satt i gang for å verve medlemmer til forbun­ det, og nærmere 30 fagforeninger sluttet seg til. På dette tidspunktet var omtrent samme antall kollektivt

tilsluttet Arbeiderpartiet. Det politiske bruddet kom i 1894, da de sosialdemokratiske foreningene ble ute­ lukket fra De forenede Arbeidersamfund. Samme år avviste Venstre ethvert samarbeid med sosialdemo­ kratene ved valget, og Arbeiderpartiet stilte egne lis­ ter for første gang. I løpet av 1890-årene mistet fagforeningsbevegel­ sen den håndverkerdominansen som hadde preget den i starten. Ikke minst skulle Jern- og Metallarbeiderforbundet bidra til å gi bevegelsen et annet tyng­ depunkt. Dette var landets første industriforbund, stiftet på massemøte i Arbeidersamfundets hus i 1891. Fire fagforeninger i Kristiania stod bak. Den eldste var Mekanikernes forening fra 1880, som ble

stiftet av arbeidere, verksmestre og ingeniører på Akers mekaniske verksted. Det var også fagarbeidere som stod bak de tre andre foreningene, henholdsvis smedsvenner, formere og platearbeidere. Starten var beskjeden, og foreningene spilte ingen stor rolle i 1880-årenes arbeiderbevegelse. Men på lengre sikt skulle jernarbeiderne og andre industriarbeidere bli blant de mest klassebevisste og kampvillige. Stor betydning fikk også organisasjonsbevegelsen blant ufaglærte anleggsarbeidere. De sluttet seg sam­ men i Det norske vei- og jernbanearbeiderforbund i 1895. Forbundet fikk snart en langt bredere rekrutte­ ring, og navnet ble endret til Arbeidsmandsforbundet. Mer enn de andre forbundene hadde det et pro­ gram som fra første stund omfattet sosiale reformer så vel som politiske rettigheter og politiske mål. Ikke minst virket spørsmålet om arbeidstiden mobilise-

KAMP FOR NÆRINGSINTERESSENE

rende. «Ved alt offentlig arbeide indføres en 8 timers maksimums arbeidsdag,» het det i lovene til Hamar -Sel-banens arbeiderforening, en av de sju for­ eningene bak forbundsstiftelsen. Denne foreningens mål var å få andre anleggsarbeidere med i «et klassebevidst norsk vei- og jernbaneforbund», men også å arbeide for politisk og økonomisk frihet gjennom Det norske Arbeiderparti. Lokale foreninger ble stiftet i de fleste bransjer. Noen ble varige, andre hkk kort levetid. I en rekke byer ble det også dannet sammenslutninger av flere lokale foreninger, faglige og politiske. I Kristiania var De samvirkende Fagforeninger en fortsettelse av Fagforeningernes Centralkomité fra 1884. Den hkk i 1890-årene en fastere organisasjon og en bredere sammensetning, men forble i første rekke et Kristiania-fenomen. I Bergen tok De centraliserede fag &

arbeiderforeninger opp arven etter den første arbei­ derlederen, Sophus Pihl, og utgav avisen Arbeidet fra 1893. Tilsvarende sammenslutninger fantes under ulike navn også i andre byer. Flere av dem hadde pla­ ner om å bli landsomfattende, men uten å lykkes. Foreningsbevegelsen nådde også kvinnelige arbei­ dere. Arbeiderne ved Christiania Seildugsfabrik gikk til streik i begynnelsen av 1890. De måtte gi seg etter noen uker. Men i likhet med fyrstikkarbeiderskenes aksjon året før, førte også denne streiken til at den første fagforeningen ble stiftet. 1 årene som fulgte, kom flere kvinneforeninger til - i håndverksfagene og i tekstil- og tobakksindustrien. Til og med tjenestepikene forsøkte å organisere seg. I 1897 møt­ te flere hundre tjenestepiker og en del av byens fruer for å stifte Tjenestepikenes Forening i Kristiania. Den var aktiv i noen år, men i likhet med en rekke

Arbeidsstokken ved Nylands Verksted i Kristiania i 1898. Verkstedet, som lå på odden ut i Bjørviken, var i 1890-årene blitt et av landets mest avanserte, med dy k tige fagarbeidere. Største dampskip og fremragende hvalbåter ble bygd her. Nyland utførte mange typer spesial­ arbeider: jernbane­ vogner, mudringsmaskiner og mas­ kiner til trefored­ lingsindustrien.

185

DEN NYE TID FAA R FÆSTE

Høykonjunkturen jr a 1895 førte til byggeboom i Kris­ tiania. Også mange praktfulle bygninger ble oppført i denne perioden, blant dem denne på hjørnet av Riddeiyolds gate og Oscars gate. Arki­ tekten er Kristen Rivertz (1862-1937). Han stod også for mange andre byg­ ninger i Kristiania, og var dessuten en av arkitektene bak gjenoppbyggingen av Ålesund etter brannen i 1904.

andre foreninger fikk også denne kort levetid. I 1895 ble den første sosialistiske kvinneforening­ en stiftet, i regi av Kristiania Arbeidersamfund. For­ eningen var i første rekke tenkt som en støttefor­ ening; ved håndarbeid og innsamlinger skulle den skaffe bidrag til partiets økonomi. Men virkefeltet ble gradvis utvidet, og den lille foreningen ble starten på en bredere sosialdemokratisk kvinnebevegelse. Det var ingen tvil om at fagforeningsbevegelsen vokste. Carl Jeppesen kunne i 1898 dokumentere at den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen nå bestod av 13 landsomfattende fagforbund med i alt 9000 medlemmer. Disse forbundene utgjorde kjernen da Arbeidernes faglige Landsorganisasjon ble stiftet i Kristiania skjærtorsdag 1899. I tillegg møtte utsen­ dinger fra lokale foreninger og samorganisasjoner. Av disse var Norsk Fagforbund det eneste som hadde til­ knytning til Venstre. Arbeidernes faglige Landsorganisasjon fikk fra starten av en klar politisk forankring i Arbeiderparti­ et. To medlemmer fra partiets sentralstyre fikk plass i Landsorganisasjonens sekretariat, mens to fra sekre­ tariatet fikk plass i partistyret. Noe umiddelbart gjen­ nombrudd for den sosialdemokratiske fagforenings­ bevegelsen skjedde likevel ikke. 1 de første årene etter

at LO var stiftet, gikk det særdeles tregt med å vinne tilslutning, selv fra foreninger som hadde vært repre­ sentert på stiftelsesmøtet. De økonomiske forpliktel­ sene virket avskrekkende, ikke minst etterat den øko­ nomiske depresjonen satte inn ved århundreskiftet. Selv store forbund nølte - som Jern- og Metall og Centralforeningen for Boktrykkere. Et gjennom­ brudd ble det likevel, og det tidlig i det nye hundre­ året. Da Landsorganisasjonen møttes til sin fjerde kongress i 1905, var medlemmenes antall tredoblet og utgjorde 15 000 arbeidere. De to største forbunde­ ne, Jern- og Metall og Arbeidsmannsforbundet, hadde hver bortimot 5000 medlemmer.

Statens brød - magert, men trygt? Mens arbeiderbevegelsen utfordret den rådende sam­ funnsorden, var det mer beskjedne organisasjonstilløp blant funksjonærene. Men også de satte interesseorganisering på dagsordenen i 1880- og 90-årene. I løpet av 1800-tallets siste 25 år økte antallet funksjo­ nærer i privat og offentlig virksomhet med bortimot 150 prosent. Langt under halvparten var ansatt i stat­ lig eller kommunal virksomhet - som embetsmenn, bestillingsmenn eller underordnede funksjonærer.

KAMP FOR NÆRINGSINTERESSENE

Med unntak av de frie akademiske yrkene var det imidlertid disse middelklassegmppene som tidligst gjorde sine økonomiske krav gjeldende. For de offentlig ansatte ble stat og kommune den selvsagte adressaten, enten kravet var lønn, pensjon eller kor­ tere arbeidstid. Som vi har sett, var ikke organisasjonstanken alde­ les ny, verken blant frie akademikere, allmueskolelærere eller bestillingsmenn. Legeforeninger hadde eksistert i atskillige tiår; lokale lærerforeninger ble stiftet i stort antall i 1840-årene; den eldste forening­ en for ansatte i offentlige etater, Jernbanens forening, var fra 1869. Men noe nytt skjedde omkring 1890. De tidlige foreningene hadde hatt samvær og opplysning som sine viktigste formål, nå ble oppmerksomheten rettet mot økonomiske og sosiale interesser. Flere gamle foreninger skiftet retning, lokalforeninger slut­ tet seg sammen i landsforbund og nye foreninger ble stiftet, de aller fleste med en klar interesseprohl. Samtidigheten i foreningsstiftelsene sier noe om tidsånden. 1 1892 møttes lærere fra hele landet til landslærermøte i Trondheim og stiftet Norges Lærer­ forening. Omtrent samtidig var landets filologer og realister samlet til landsmøte i Kristiania for å stifte en landsforening for den høyere skoles lærere. Sam­ me høst samlet postfunksjonærene seg til det første norske postmannsmøtet for å stifte et landsomfatten­ de postmannslag. Og i telegrafverket tok telegrafister ved Kristiania-stasjonen initiativ til å stifte etatens første fagforening, Telegrafmændenes Forening. Spørsmål om lønn og pensjon spilte en sentral rol­ le for alle de nye landssammenslutningene. I varie­ rende grad fikk de også gjennomført lønnsøkninger og sosiale ordninger som gjorde det offentlige til en bedre arbeidsplass. Tjenestemenn fikk lønnsregulati­ ver med alderstillegg og ble innlemmet i den statlige pensjonsordningen i 1896. Det sikret dem en mini­ mumspensjon ved fylte 65 år. I tillegg hadde de lønn under sykdom i seks uker, og innen visse grenser også rett til fri lege og gratis medisiner. 1 alle etatene var det imidlertid et klart skille mel­ lom tjenestemenn og lavere funksjonærer, som van­ ligvis ble holdt utenfor de sosiale ordningene. For funksjonærer med høyere utdannelse var det også viktig å understreke forskjellen i utdannelse og sosial stilling. Tjenestemennene ville at staten skulle beskytte deres interesser, for så vidt i tråd med tidens proteksjonistiske strømningen Opptakskrav, intern opplæring og lønnsregulativer var midler til å regule­ re adgangen til tjenestemannssjiktet og holde uøn­ sket konkurranse ute. Reaksjonene var sterke blant postens bestillingsmenn da postbudene reiste krav om at også de skulle kunne forfremmes til postassi­ stenter ved jernbaneekspedisjonene. Dette var stil­ linger forbeholdt funksjonærer med middelskoleeksamen. Lærerne i den høyere skolen ville sikre aka­

demikerne enerett til stillinger i middelskole og gym­ nas. For biologenes og realistenes forening ble dette en hovedsak som de i prinsippet hkk gjennomslag for i den nye loven om høyere skoler i 1896. Lignende problemstillinger kom opp da kvinner ble ansatt i etatene. En økende del av funksjonærene var kvinner, hele 40 prosent i 1900. De fleste var ansatt i underordnede stillinger, men stadig flere hadde kvalifi­ kasjoner på samme nivå som de mannlige funksjonæ­ rene. Holdningen til kvinnene varierte fra den ene eta­ ten til den andre. Telegrafvesenet rekrutterte kvinner i økende antall og gav dem samme opplæring som mannlige funksjonærer. 1 Postvesenet var man mer avventende. Postmesteren i Kristiania var åpent skep­ tisk da departementet i begynnelsen av 1880-årene anbefalte å la kvinner konkurrere om ledige assistent­ stillinger. Han mente at de neppe ville makte å utføre den strenge tjenesten ved postkontoret. Han ansatte likevel én kvinne, men hun var lenge den eneste. Innenfor organisasjonene kunne konkurranse mellom kvinnelige og mannlige funksjonærer bli en kilde til strid. De mannlige funksjonærene fryktet både lønnstrykk fra billigere kvinnelig arbeidskraft og konkurranse om avansementsstillinger. Dette var grunnen til at kvinnene ble holdt utenfor da telegraf-

Typisk kontorinteriør omkring 1890. Dette er fra et av ekspedisjonskonto­ rene i den gamle tollboden. Innerst i rommet finnes en høy dobbel kontorpult der kontoristene står og skriver. Lys få r de fra en lampe med gassbluss som henger over bordet. I 1890 var de aller fleste kontorister fortsatt menn.

187

DEN NYE TID FA A R FÆSTE

ISTE M A I

4 9 0 5 ,7 *

Kampen fo r en nor­ malarbeidsdag på åtte timer ble en samlende symbolsak for arbeiderbevegel­ sen i mange land. Da 1. mai ble vedtatt som arbeiderklas­ sens internasjonale kampdag i 1889, ble dette kravet satt opp som det første og viktigste. Også i Norge gikk krav om 8 timersdagen igjen på bannere og 1. maimerker, så også på dette merket fra 1903.

188

mennene dannet sin første forening i 1892. Flertallet i foreningen mente at de kvinnelige og mannlige funksjonærene ikke hadde sammenfallende interes­ ser og derfor burde organiseres hver for seg. Blant lærerne var holdningen den motsatte. I Norges Lærer­ forening ble lærerinnene ønsket velkommen på lik linje, og for å sikre dem representasjon i landsstyret ble det til og med vedtatt en form for kjønnskvo­ tering. Telegraf-funksjonærene kom etter. I 1895 ble en ny forening dannet, Telegraffunksjonærenes Landsfor­ ening. Her ble telegrabstinnene tatt opp som fulle medlemmer og med tre av ni plasser i foreningens styre. Samarbeidet varte i tre år. Fortsatt fryktet de mannlige telegrabstene konkurransen fra kvinnene, og faren føltes overhengende da det fra politisk hold kom signaler om økt likestilling i etaten. I Stortingets jernbanekom ité var det stemning for å gi menn og kvinner samme begynnerlønn, og enkelte var i prin­ sippet villig til å gå enda lenger: «Egentlig er der jo stærke Grunde som taler for at stille Telegrahstinderne aldeles lige med deres mandlige Kollegaer.» I 1898 brøt det ut bitter strid mellom mannlige og kvinnelige telegrabster. Kvinnene krevde høyere lønn og bedre betingelser, mennene forsvarte sine posisjo­ ner. Damene egnet seg ikke til annet enn de enkles­ te oppgavene ved telegrafstasjonene, hevdet en gruppe mannlige telegrafassistenter i Dagbladet. Kvinnene bkk ikke muligheten til å vise hva de dugde til, svarte telegrabstinnene i fagbladet. Når de ikke utførte det tekniske arbeidet, var det for­ di «vor herre og mester, manden, fra Arilds tid af har betragtet sig som den eneste kompetente paa dette omraade». Striden var uforsonlig med sterke interesser og følelser på begge sider. Kvinnene bkk støtte fra Norsk Kvindesaksforening og deler av hovedstadspressen. Mennene vant dragkampen innad i etaten. Men fortsatt samarbeid syntes ikke lenger mulig, og den felles landsforening­ en gikk i oppløsning.

Arbeiderpartiet blir en maktfaktor Valget i 1894 ble et gedigent nederlag for Arbeider­ partiet. På Elverum bkk partiets liste fem stemmer, i Kristiansand sju. I Kristiania stemte 525 med partiet, men selv dette var bare tre prosent av velgerne. Til tross for et elendig resultat ble det likevel en tydelig politisk markering. De sosialdemokratiske lederne ville mer enn faglig interessekamp. De ville delta i kampen om den politiske makten, og for de beste av dem var dette aller viktigst. I de følgende årene stod slaget om stadig nye are­ naer. Det ble strid om 1. mai-dagen. Internasjonalens kongress i Paris vedtok i 1889 at den skulle være internasjonal demonstrasjonsdag for åtte timers

arbeidsdag. Sosialdemokratene stod for den første markeringen i Kristiania i 1890. Men også Venstre innså dagens betydning og hadde egne markeringer mange steder i landet. I 1896 gjaldt kampen Kristia­ nia Arbeidersamfund, der sosialdemokratene gikk av med seieren. Både i Venstres og Arbeiderpartiets arbeiderpolitikk lå det krav om økt engasjement fra det offentlige. Venstre samlet seg i 1891 om et omfattende og radi­ kalt reformprogram som på mange punkter kom arbeiderbevegelsen i møte. Arbeiderbevegelsens vik­ tigste krav, alminnelig stemmerett, ble programfestet dette året. Direkte statsskatt ble vedtatt i 1892, også dette et gammelt sosialt krav. Tollinntekter og annen indirekte beskatning rammet forbrukerne hardt; for dem var det en fordel å kunne kjøpe importvarer bil­ ligst mulig. Etter hvert ble også andre sosiale refor­ mer tatt inn i Venstres arbeidsprogram. Arbeiderpartiets program var ikke så ulikt Venstres i de enkelte sakene. Også de krevde arbeiderbeskyttelse, normalarbeidsdag og stemmerettsreform - selv om kravene ofte gikk lenger. Mens Venstre program­ festet ti timers arbeidsdag, var åttetimersdagen sosial­ demokratenes mål. Og mens Venstre nølte med å pro­ gramfeste alminnelig stemmerett for menn, stod dette øverst blant sosialdemokratenes krav. Den viktigste forskjellen mellom de to retningene lå ikke så mye i enkeltkravene som i samfunnssyn og tenkemåte. For sosialdemokratene var målet et annet og nytt samfunn der arbeiderklassen ikke lenger ble utbyttet. En slik visjon om et nytt samfunn manglet Venstre. Sosialdemokratene krevde respekt og aner­ kjennelse på arbeidernes egne premisser. Organiserte arbeidere ville verdsettes som fullmyndige, handlen­ de individer, og ikke gjøres til gjenstand for velme­ nende borgeres medlidenhet. Også arbeidere skulle ha rett til å føre ordet i egen sak og skape forutset­ ninger for en ny samfunnsmodell. Hva samfunnsendring skulle innebære, var ikke alltid så klart. I allmenne vendinger rettet agitasjo­ nen seg mot individualisme og privat eiendomsrett. Alternativet var ideer om kollektiv eiendom til jord og kollektiv handling basert på samhold og felles­ skap. Helt klart var det imidlertid at veien til det nye samfunnet gikk gjennom stemmeretten. Derfor kom også utvidelse av stemmeretten til å bli det viktigste kravet inntil alminnelig stemmerett for menn ble vedtatt i 1898. Nettopp stemmerettskravet og de politiske målene bidrog til å gjøre den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen radikal på en annen måte enn spontane masseaksjoner. For bevegelsens politiske lederskikkelser hadde slike aksjoner og streiker verdi ved at de ble knyttet til en politisk bevegelse. Toneangivende ledere som Carl Jeppesen og Christian Holtermann Knudsen la større vekt på innsamling av midler til sosialdemo-

KAMP FOR NÆRINGSINTERESSENE

Arbeiderbevegelsen var ingen virkelig samfunnsmakt i 1890-årene, men sosialdemokratenes radikale agitasjon unnlot likevel ikke å gjøre inntrykk. På denne tegningen ser vi Vikingens kom­ mentar til sosial­ demokratenes opp­ treden i Arbeidersamfundet i 1890.1 teksten til bildet siteres Arbeidersamfundets leder, «Kvindelægen» Oscar Nissen: «Der maa den sociale Revolution til, hvilket vil sige det samme som, at Magten leegges fra de nuværende Magthavere over i de Besiddelsesløses Hænder.»

kratisk opplysningsarbeid enn på landsomfattende streikekasser. Likevel var det nettopp en spontan masseaksjon som førte til sosialdemokratenes første politiske gjen­ nombrudd. I 1903 ble fire sosialdemokrater valgt inn på Stortinget fra Nord-Norge. Tre representerte Trom­ sø amt, og én ble valgt fra den felles bylisten for Tromsø, Narvik og Bodø. Det som skjedde, var intet mindre enn et valgskred for Arbeiderpartiet. I Karls­ øy fikk partiet 94 prosent av stemmene, i Tromsø amt to tredjedeler av alle avgitte stemmer. Men det var verken håndverksarbeidere eller anleggsarbeidere som brakte denne første seieren i havn, og det var heller ikke en bevegelse som i utgangspunktet var politisk radikal. Arbeiderpartiets gjennombrudd skyldtes uroen i den nordnorske fiskerbefolkningen. Utgangspunktet for valgskredet var fiskernes aksjo­ ner mot hvalfangsten. I spissen for denne bevegelsen stod som nevnt sog­ neprest Alfred Eriksen, som så sent som i 1902 ennå var formann i Venstre-foreningen i Tromsø amt. Bak partiskiftet lå det ingen dyp sosialdemokratisk over­ bevisning, men først og fremst et langvarig enga­ sjement til fordel for fiskerbefolkningen. Han hadde tidligere engasjert seg i kampen mot de lokale nessekongene og deres kontroll med distriktets fiskehan­ del. Derfor var hans stilling i fiskerbefolkningen sterk, mens han etter hvert ble for radikal til å få støt­ te fra toneangivende Venstre-kretser i amtet. I 1902

startet han sin egen avis, Nordlys, som alternativ til Venstres partiorgan, Tromsø. Kort etter trakk han seg som formann i Venstre-foreningen i amtet og startet arbeidet med å bygge opp en ny plattform. Han så for seg et parti av småfolk som kunne omfatte fiskere, husmenn og dagarbeidere. Først høsten 1902 kon­ taktet han Arbeiderpartiet, og året etter stilte han seg i spissen for partiets valgkamp. Den bevegelsen som brakte de første sosialdemo­ kratene inn på Stortinget, var av en type som ikke skilte seg mye fra andre interessebaserte bevegelser og masseaksjoner. Den tok utgangspunkt i umiddel­ bare næringsinteresser og reiste krav til staten om lovbeskyttelse. I utgangspunktet var det ikke gitt at fiskernes protester skulle resultere i en sosialdemo­ kratisk bevegelse. Men når begivenhetene nå en gang tok denne retningen, fikk det stor betydning for Arbeiderpartiets sterke stilling i nord. For de andre partiene ble valgresultatet et viktig varsku. Både for høyrefolk og venstrefolk bekreftet det at den sosialistiske trusselen var virkelig nok. Det som hadde skjedd i Nord-Norge ved dette valget, kunne utmerket godt komme til å skje også i andre fiskerkommuner, i industristrøk på bygdene eller i arbeiderstrøk i de store byene. For Venstre ble det en kraftig påminnelse om at avskalling til venstre nå var en mer påtrengende trussel enn nye avskallinger til høyre. Høyre fikk på sin side bekreftet behovet for en borgerlig samling mot de radikale kreftene.

189

Staten og borgernes rettigheter En vintersøndag i 1899 hadde presten sammenkalt til møte i Vinje hovedkirke for å avgjøre om menigheten skulle ta i bruk Elias Blix’ salmebok på landsmål. Avstemningen skulle foregå etter høymessen. Spørs­ målet om landsmålets stilling opptok mange i denne Telemarks-bygda. Både kvinner og tjenestefolk møtte fram, selv om de vanligvis ikke hadde stemmerett. Denne gangen hadde man fått forståelsen av at alle skulle få være med og gi sin stemme. Men slik ble det ikke. Presten fastslo at ifølge gjeldende forordning var det bare husfedrene som hadde stemmerett i menighetssaker. Kvinnene stod som om de var «slegne paa munnen alle saman», fortalte en av de tilstedeværende senere til kvinnesaksbladet Nylænde. «Å so harme, som me vart!» Da foreslo en at de der på stedet skulle starte en kvinnestemmerettsforening. En av de yngre jen te­ ne ble sendt av sted etter papir og blyant. Mens pres­ ten i én del av kirken forsøkte å skille de virkelige husfedrene fra menn som ikke hadde stemmerett, skrev kvinnene navnene sine på en liste i et av kir­ kens andre hjørner. Da avstemningen var ferdig, var Vinje Kvendestemmeretsforening et faktum. I 1899, da denne episoden fant sted, foregikk slike foreningsstiftelser mange steder i landet. Året før var Landskvinnestemmerettsforeningen stiftet i Kristia­ nia med Fredrikke Marie Qvam som myndig leder. Stemmerettsbevegelsen blant kvinner var i ferd med å bli bred. Samme vår hadde 12 000 kvinner under­ tegnet en henvendelse til Stortinget med krav om stemmerett for kvinner. Alle landets valgdistrikter var representert. På nasjonaldagen inviterte Den sosial­ demokratiske kvinneforening til demonstrasjonstog for kvinnestemmeretten i Kristiania og fortsatte den tradisjonen sosialdemokrater og venstrefolk hadde startet i 1886. Hvert år siden hadde det gått stemmerettstog gjennom byen på 17. mai med oppslutning både av kvinner og menn. Men etter at Stortinget i 1898 vedtok tilnærmet alminnelig stemmerett for menn, var kvinnestemmeretten nå kommet i fokus. Som kravet om mannsstemmerett ble også dette båret fram av en aktiv bevegelse med forankring både i og utenfor Stortinget. Stemmerettsbevegelsene var del av en bred beve­ gelse for økt folkestyre. Med de politiske begiven­ hetene i 1880-årene var viktige skritt tatt mot en moderne demokratisk styreform i Norge. Gjennom riksretten, Sverdrups regjeringsdannelse og partistif-

telsene dannet det seg et politisk system med flere maktsentra der regjeringsmedlemmene kunne kon­ trolleres gjennom valgte representanter. En viktig for­ utsetning for demokrati var dessuten en fri offentlig­ het med rett til å kritisere valgte representanter og det økonomiske og politiske systemet. Like viktig var informasjonskanaler som gjorde disse rettighetene til noe mer enn formaliteter. Også denne betingelsen var oppfylt. Både til høyre og til venstre fantes det aviser og andre publikasjoner som informerte opinionen og lot kritikk komme til orde. 1890-årenes store folkebevegelser og interesse­ organisasjoner gav viktige tilskudd til dette moderne folkestyret. Ikke minst bidrog de til å debnere 1890årenes politiske dagsorden. Som vi tidligere har sett, var verken organisasjonsfriheten eller foreningsbølgen av ny dato. Men i 1890-årene tas friheten i bruk i et nytt omfang og bølgen tar en ny retning. Mange av de nye foreningene var interessebaserte og hadde grunnlag i yrkestilhørighet, stand og klasse eller i et kulturelt fellesskap. Dette ble i seg selv en viktig del av kampen for folkestyre. Politikk dreier seg i høy grad også om makten til å debnere virkeligheten. Derimot var store grupper fortsatt utelukket fra direkte politisk innbytelse gjennom stemmeseddelen eller ved selv å kunne stille til valg. Stemmeretten var fortsatt svært begrenset i 1884. Den omfattet bare et mindretall av voksne menn og var først og fremst knyttet til embete og eiendom. Enda mer eksklusiv var retten til å bekle statlige embeter. Den første bar­ rieren var akademisk utdannelse, som var en forut­ setning for de beste embeter. Adgangen til statens embeter var dessuten stengt for kvinner, også etter at de hadde fått rett til å avlegge embetseksamen i 1884. Videre var en rekke embeter stengt for menn som ikke tilhørte den norske statskirken; det gjaldt også muligheten til å bli medlem av kongens råd. Ifølge Grunnloven var dette rettigheter som var forbeholdt selvstendige norske borgere. Selvstendighet forutsat­ te en viss modenhet og selvhjulpenhet som man antok fulgte med eiendom og stilling. I Grunnlovens tekst omfattet dette verken kvinner eller dissentere, uansett hvilken sosial stilling de for øvrig måtte ha. Kampen om de statsborgerlige rettighetene ble en av 1890-årenes store saker. Den dreide seg dels om en utvidelse av eksisterende rett; grupper som tidligere hadde vært utelukket, krevde nå medbestemmelse og karrieremuligheter. Men dels ble også selve rettig-

STATEN OG BORGERNES RETTIGHETER

hetsbegrepet omdefinert og utvidet. I 1800-tallets tankegang ble næringsfriheten betraktet som en grunnleggende menneskerettighet, mens politisk innflytelse ble sett på som et statsanliggende. Bare den som var uavhengig og selv bidrog til statens drift, skulle ha medbestemmelse over virksomheten. Stemmerettskampen bidrog til ny forståelse av statsborgerlige rettigheter. Samtidig ble næringsliberalismens forestillinger om en passiv «nattvekterstat» avløst av nye forventninger til staten. Også trygghet og beskyt­ telse kom gradvis til å bli betraktet som rettigheter.

Folkestyre eller flertallstyranni? Stemmerettsreform var en gammel Venstre-sak. Men da stemmerettsreglene endelig ble forandret i 1884, dreide det seg om en svært begrenset reform. Menn med inntekt over et visst nivå fikk nå stemmerett, og antallet stemmeberettigede økte fra knapt 100 000 til 123 000. De fleste funksjonærer og de best betalte arbeiderne fikk stemmerett, men som regel nådde verken husmenn, jordbruksarbeidere eller ufaglærte arbeidere opp til grensen. Dessuten var det fortsatt en selvfølge at kvinner ikke skulle kunne stemme, uan­ sett inntekts- eller eiendomsforhold. Stemmerettsspørsmålet hadde mistet noe av sin sprengkraft i 1870-årene. En grunn var tiltagende lunkenhet hos opposisjonslederen Johan Sverdrup, som fryktet de konsekvensene en stemmerettsutvidelse kunne få for den politiske balansen. En annen

grunn var det såkalte «myrmannsvesenet», som åpnet en mulighet for de mest pågående til å skaffe seg stemmerett i strid med Grunnlovens egentlige intensjoner. Stemmeretten fulgte eiendomsrett til jord, men det fantes ingen nedre grense for hvor lite et jordstykke kunne være for å bli matrikulert. En verdiløs jordlapp kunne gi politisk fullverdighet. Både Høyre og Venstre økte sine stemmetall ved hjelp av slike «myrmenn». I 1880-årene kom det ny sprengkraft inn i stem­ merettsspørsmålet. Med økende tyngde ble det frem­ met krav om en helt annen og drastisk utvidelse av stemmeretten. Presset kom fra to ulike hold - fra arbeiderbevegelsen, som først og fremst ville ha med dem som lå under den fastsatte inntektsgrensen - og fra kvinnesaksbevegelsen som ville utvide rettighet­ ene til også å omfatte kvinner. De to strømningene gikk parallelt og hadde til dels også sammenfallende politiske mål. Men samarbeidet var begrenset, og iblant fremstod målene som mot­ stridende. For arbeiderbevegelsen var alminnelig stemmerett både et spørsmål om sosial rettferdighet og en nøkkel til politisk makt. Dette ble et hovedkrav, men i praksis kom alminnelig stemmerett til å bety stemmerett for menn. Etter at nesten alle voksne menn hadde fått stemmerett i 1898, avtok sosialde­ mokratenes interesse - én av grunnene var den ret­ ningen kvinnestemmerettskampen kom til å ta. Likestillingen var det sentrale for kvinnesaks­ kvinnene. Særlig blant kvinner som selv hadde eien-

Stemmelokale i Kris­ tiania ved stortings­ valget i 1903, det første valget med alminnelig stemme­ rett for menn. Val­ gene var indirekte og foregikk atskillig mer omstendelig enn i våre dager. Først ble det valgt valg­ menn, i neste om­ gang kom valgmennene sammen og valgte stortings­ representantene.

191

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

To glade piker på aketur i Frognerseterbakken i 1902. I løpet av 1880- og 90-årene ble kvin­ ners rettigheter og handlingsrom utvidet på mange områder. Kvinner var ikke noe uvanlig syn lenger, verken på offentlige konto­ rer eller i akebak­ ken. Fortsatt var det imidlertid barrierer som måtte overstiges før kvinner ble fullt myndige borgere. De hadde hverken stem­ merett eller adgang til statusembeter. Dermed var de avskåretfra direkte makt og innflytelse over statssaker.

192

dom og inntekter, var det et utbredt raseri over den politiske umyndiggjørelsen som lå i Grunnlovens bestemmelser. Innføringen av alminnelig stemmerett for menn i 1898 var fra denne synsvinkelen nok et nederlag for kvinnene. Kampen om stemmeretten artet seg dels som et press fra stemmerettsbevegelsene, dels som prinsipi­ elle og partitaktiske avveininger fra dem som satt med den politiske makten. Både arbeider- og kvinnesaksbevegelse forsøkte på forskjellige måter å demonstrere egen styrke for å understreke at kravene var berettiget. Dette var en demonstrasjonenes, folke­ møtenes og adressenes tid. Jo flere de klarte å få med seg, som deltagere eller underskrivere, desto viktigere og mer rettferdige viste de at kampsakene deres var. Samtidig la stemmerettsaktivistene vekt på å opptre med engasjement og verdighet; på den måten ville de vise at de var modne for å ta det politiske ansvaret som fulgte med stemmeretten. I 1885 ble krav om alminnelig stemmerett en del av De forenede Arbeidersamfunds program. Samme år ble det første stemmerettstoget arrangert i byens gater. Å ta nasjonaldagen i bruk til stemmerettsde-

monstrasjoner var en virksom symbolsk handling. En slik markering ble lagt merke til, og den bidrog til å knytte stemmerettskravet til nasjonens demokratiske tradisjoner. I 1890-årene ble dette et fast innslag i mange byer. I Kristiania overtok sosialdemokratene styringen over markeringene. I Trondheim hadde Venstre sterkere grep om arbeiderbevegelsen og hånd om de store demonstrasjonene. Det første stemme­ rettstoget gikk gjennom byens gater i 1890 med noen hundre deltagere. Det var «de stemmeretsløses stilfærdige skare uden musik eller trommer, bare med et rent flag i spidsen og en enkelt fagforenings fane», het det i Dagspostens referat. Fire år senere erobret Venstre byens 17. mai-komité og arrangerte stemmerettstog med rene flagg, fagforeningsfaner og 2700 deltagere. Den sterkeste motstanden mot nye stemmerettsutvidelser kom fra Høyre. De konservative lot seg heller ikke uten videre overbevise av massedemonstrasjonene. Kravet om stemmerett kom ikke fra de utestengte selv, hevdet de. Det var «fabrikerede folkekrav» fra borgerlige venstreradikale som utnyttet arbeiderne til sine formål. I den grad det fantes uro og gjæring i de lavere klassene, så man det som resultat av økono­ miske forhold og ikke politiske mål. Tilsvarende mente de mest konservative at krav om kvinnestemmerett hadde liten oppslutning utenfor en krets av «emansiperede neutra», som biskop Johan Christian Heuch betegnet dem. Med dette mente han selververvende kvinner som hadde tapt sin kvinnelighet, og som derfor heller ikke kunne målbære kvinneflertallets interesser. Høyres motstand mot alminnelig stemmerett var hårdnakket og vedvarende. Fra 1884 og fram til århundreskiftet kjempet partiet konsekvent mot alle forslag fra Venstre om å utvide stemmeretten. Stand­ punktet lå i forlengelsen av det de konservative hadde hevdet under forfatningskampen. Etter at de hadde tapt på alle punkter under riksrettsstriden, hadde de bare det gamle stemmerettssystemet igjen som konservativ bremsekloss. Motstanden deres ble båret oppe av et viktig øko­ nomisk argument, som særlig var fremme i diskusjo­ nen om den kommunale stemmeretten. En hovedfor­ utsetning for det kommunale selvstyret, fremholdt Emil Stang, var at ingen skulle ha rett til å pålegge andre å betale skatt uten at han selv bar samme byr­ de. Høyrefolk så med bekymring på de økende krav­ ene som ble rettet mot stat og kommune, også fra dem som lite eller ingenting kunne yte. Med almin­ nelig stemmerett ville det åpnes for et system der fler­ tallet befalte og mindretallet betalte. Derfor så man heller ikke på stemmerett som noen menneskerett, men som et spørsmål som måtte avgjøres med tanke på statsstyrets behov. I Stortinget var Venstre selve stemmerettspartiet.

STATEN OG BORGERNES RETTIGHETER

I løpet av 1890årene ble sykkelen vanlig. På bildet fra 1894 ser vi Dram­ mens første kvin­ nelige syklist, sakfører f men og kvinnesakskvinnen Betzy Kjelsberg. Tidens kvinnedrakt var svært upraktisk for sykling, for det lange skjørtet satte seg fast i sykkelkjedet. Derfor begynte både fm Kjelsberg og andre kvinner nokså snart å bm ke bukser når de skulle ta seg fram på sykkel. Det vakte oppsikt i byen, fo r­ talte fru Kjelsberg. Folk stanset opp og ropte «fy og fy» etter henne når hun for gjennom gatene i sin ukvinnelige drakt.

193

DEN NYE TID FAA R FÆSTE

Valgdeltagelsen ved stortingsvalgene fra 1870 til 1906. De store politiske mobiliseringsvalgene markeres som topper på kurven, mens det første valget med alminnelig mannsstemmerett få r kur­ ven til å falle dras­ tisk.

194

Etter splittelsen med de Moderate i 1888 hadde parti­ et tapt oppslutning i mange landdistrikter. I høyere grad enn tidligere måtte partiet appellere til byvelgerne, og nye velgere kunne først og fremst vinnes i lavere samfunnssjikt. At alminnelig stemmerett ble programfestet i 1888, var et klart uttrykk for denne nyorienteringen i partiet. I 1891 fikk denne posten førsteprioritet på partiets valgprogram. Bak kravet stod sosialdemokrater og radikale venstrefolk som hver på sin måte drev Venstre i radikal retning. De forenede Arbeidersamfund utgjorde en venstrefløy innenfor Venstre og fikk oppslutning fra arbeiderforeninger over hele landet. Mellom dem og sosialdemokratene var det enighet om målet, men de stod ofte mot hverandre i valg av fremgangsmåte. Dels var de uenige om metodene, dels bunnet striden i at de var rivaliserende partigrupperinger. De forenede Arbeidersamfund var villig til å strek­ ke sin lojalitet overfor moderpartiet langt. Den ster­ keste delorganisasjonen var Oplandenes fælles Arbei­ derforening med den radikale sakføreren Johan Castberg som formann. Her ble det flere ganger fattet ved­ tak mot å støtte venstrekandidater som ikke gikk inn for alminnelig stemmerett. Samtidig nølte man med å sette hardt mot hardt, som i verste fall kunne føre til en splittelse av partiet. Sosialdemokratenes forhold til Venstre var langt enklere. De så seg ikke på noe tids­ punkt tjent med tingmenn som ikke støttet alminne­ lig stemmerett. Som parti med egne ambisjoner hadde de også klare egenmotiver i å ville avsløre ethvert tegn på vakling og upålitelighet fra Venstres side. Venstre nølte med å gi stemmerettssaken høyeste prioritet. Ved valgene i 1894 og 1897 ble kravet skjø­ vet nedover på valgprogrammet. Først og fremst var det unionsspørsmålet som nå ble kjørt fram. Etter den store valgseieren i 1897 var det imidlertid klart at stemmerettsreformen nå ville bli gjennomført. Bare én venstremann stemte imot da Grunnloven i 1898 ble endret og de aller fleste voksne menn fikk stem­ merett. Helt alminnelig ble retten likevel ikke. Unn­ tatt ble sinnssyke og menn som hadde vært straffet, og dessuten alle som hadde mottatt fattighjelp i løpet av det siste året. Fortsatt var alle kvinner holdt utenfor. Reaksjone­ ne var sterke i kvinnesakskretser. «Tusner av intelli­ gente og selvhjulpne kvinner,» het det i agitasjonen, skulle fortsatt settes i klasse med «fattiglemmer, sinnssyke og forbrytere».

Fruentimmer styre? Om motstanden mot alminnelig stemmerett var enty­ dig fra konservativt hold, var holdningen til kvinnestemmerett mer tvetydig - vel å merke så lenge det dreide seg om en inntektsbegrenset stemmerett.

Francis Hagerup var en gammel venn av kvinnesaken og en av de ganske få konservative som offentlig hadde støttet stiftelsen av Kvinnesaksforeningen i 1 8 8 4 .1 1890-årene ble han en av partiets frontfigurer. Fra de kulturkonservative i Høyre var det derimot ingen støtte å hente, og lenge var det denne fløyen som førte ordet i og for partiet. Da det første grunn­ lovsforslaget om kvinnestemmerett kom opp i Stor­ tinget i 1890, var det tre teologer som fremførte Høy­ res syn. Stemmerett for kvinner var i strid med Bibe­ len, mente biskop Heuch. Det var Guds uttrykkelige vilje at kvinner skulle være «undtagen fra offentligheden og livet i den». Samtidig skilte han mellom en forkastelig radikalisme som ville gi kvinner politiske rettigheter, og en økonomisk frigjøring av kvinnene. Det siste anså han som berettiget og en del av næringsfriheten. Men Bibelens ord kunne brukes begge veier. Hvorfor var ikke Heuch like bokstavelig i sin bibeltolkning når det gjaldt prestenes lønninger, spurte venstremann og senere biskop V.A. Wexelsen. Det sterke innslaget av bibelord unngikk ikke samti­ dens kommentarer. «Vi er sikker paa, at kirkemødet i Nicæa ikke var saa bibelstærkt, som Storthinget viste sig at være,» skrev Verdens Gang. Ved avstemningen gikk alle høyrerepresentantene enstemmig mot å endre Grunnloven slik at kvinner fikk stemmerett. Hagerup var taus; selv om han hadde atskillig forståelse for kvinnenes krav, var det underordnet viktigere hensyn. Som innbitt motstan­ der av utvidet mannsstemmerett sluttet han lojalt opp om partiets flertall så lenge dette spørsmålet stod på dagsordenen. Den alminnelige mannsstemmeretten i 1898 førte til en ny situasjon for kvinnestemmerettskampen. Den skapte også noen nye politiske konstellasjoner. 1 Høyre fikk Hagerups syn mer vind i seilene - en drei­ ning som også var styrt av partitaktiske hensyn. Kvin­ nene ble antatt å utgjøre en konservativ ressurs som kunne demme opp for den radikalismen man fryktet med alminnelig mannsstemmerett. Men dette var

STATEN OG BORGERNES RETTIGHETER

ikke den eneste grunnen til at Høyres syn ble endret. Betydning hadde det også at partiets gamle leder, Emil Stang, forlot politikken, mens en ny generasjon av høyrefolk seilte opp. Francis Hagerup ble formann i partiets sentralstyre i 1899. Samtidig presset konser­ vative kvinnesakskvinner på for å få Høyre til å pro­ gramfeste stemmerett for kvinner. Innføringen av alminnelig mannsstemmerett førte til at enigheten innenfor kvinnestemmerettsbevegelsen sprakk. Det ble vanskeligere enn før å støtte det som fra starten hadde vært Kvindestemmerettsforeningens parole: at stemmerett skulle gis til kvinner på samme betingelser som menn. Toneangivende kretser i Kvindestemmerettsforeningen gikk inn for at foreningens formålsparagraf skulle endres slik at man kunne arbeide for en mer skrittvis innføring av kvinnestemmerett. Begrunnelsen var dels taktisk, men dels var det nok også konservative kvinner som ikke ønsket alminnelig stemmerett. Kvinnesaksfor­ eningens gamle leder, Ragna Nielsen, var en av dem. Hun hevdet at de fleste kvinner ennå var for umodne til å ha politisk innflytelse. På en dramatisk generalforsamling tidlig i 1898 ble det vedtatt å endre Kvindestemmerettsforeningens formålsparagraf. Resultatet ble splittelse. Med Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam i spissen ble en ny forening, Fandskvindestemmerettsforeningen, dan­ net kort tid etter. Snart ble en rekke underavdelinger opprettet over hele landet. I 1906 hadde foreningen vel 2500 medlemmer og 40 lokale organisasjoner. Også den sosialdemokratiske kvinneforeningen fra 1895 trådte nå ut av sin tilbaketrukne tilværelse og

tok stemmerettssaken opp. På nyåret i 1898 ble det foreslått at foreningen skulle samle alle kvinnefor­ eningene i Kristiania til felles stemmerettstog på 17. mai. Forslaget fikk en kjølig mottagelse; enkelte mente at dette kunne tolkes som mistillit til mennene i Arbeiderpartiet. Året etter ble ideen luftet på nytt, og denne gangen ble den til virkelighet. En rekke kvinneforeninger fikk invitasjon, og oppslutningen ble god. I stemmerettstoget deltok 2000 kvinner og 15 større og mindre kvinneforeninger hadde sluttet seg til. Kvindestemmerettsforeningen var blant dem, mens Fandskvindestemmerettsforeningen avslo invi­ tasjonen. At Høyre så på kvinnestemmeretten som en kon­ servativ garanti ble tydelig da de kommunale stemmerettsreglene kom opp i Stortinget i 1901. Da det ble klart at Venstre ville gå inn for alminnelig kom­ munal stemmerett for menn, fremmet Høyre under Hagerups ledelse forslag om kvinnestemmerett som konservativ motvekt. I Venstre var det en del irrita­ sjon over måten kvinnene ble brakt inn i debatten på, men mange venstrefolk støttet likevel forslaget. Pinseaften 1901 ble det vedtatt å gi kommunal stem­ merett til kvinner som betalte skatt av en inntekt som var høyere enn 300 kroner på landet og 400 kroner i byene. Aasta Hansteen fulgte debatten fra stortingsgalleriet og rapporterte gledesstrålende til Nylændes lesere: «Mens kirkeklokkerne ringte ind til aandens fest, den første i det nye hundredeaar, ringedes der ind en ny tid for kvinder i vort land.» Vedtaket i 1901 var et viktig skritt på veien, men fortsatt gjenstod det som av kvinnesakskvinnene selv

Den aller første kvinne legger stem­ meseddelen i urnen i gymnastikksalen på Akershus festning i Kristiania i 1901. Ved kommunevalget dette året fikk kvin­ nene en begrenset stemmerett, i 1907 ble den begrensede stemmeretten utvidet til også å gjelde stor­ tingsvalget, før de i 1913 fikk alminnelig stemmerett, sju år etter Finland, men før Danmark (1915) og Sverige (1921).

Diagrammet viser an­ delen stemmeberetti­ gede iforhold til to­ talbefolkningen. I sys­ temet fra 1814 omfat­ tet stemmeretten underfem prosent av befolkningen. Først med den alminnelige mannsstemmeretten i 1898 skjedde det en utvidelse som monnet. Men fortsatt manglet kvinnene.

195

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Styret i Suffrage Alliance Movement i London i 1909. På dette tidspunktet var kvinnestemmerett et hett politisk tema i mange land. De norske kvinnesaks­ kvinnene ble feiret internasjonalt etter at Stor tinget vedtok begrenset kvinnestemmerett i 1907. Norge var dermed den første uav­ hengige nasjonen som utvidet stemme­ retten til å gjelde kvinner. I Stor­ britannia trappet suffragettene opp sine utradisjonelle og dramatiske metoder for å få politikerne i tale. Både her og i en rekke andre land ble stemmerett fo r kvinner innført etter første verdenskrig.

ble ansett som det viktigste - nemlig statsborgerlig stemmerett. Det første kommunevalget der kvinner deltok, viste også at rett til å stemme langt fra var ens­ betydende med politisk deltagelse. I mer enn en fem­ tedel av landets herreder stemte ikke en eneste kvin­ ne. Godt fremmøte av kvinner var det bare i de større byene. Valget bekreftet dessuten at kvinnene langt på vei ble den ressursen for Høyre som Hagerup hadde håpet på. 1 Kristiania arrangerte konservative kvinner et stort valgmøte med over 3000 kvinner. Fire kvin­ ner, derav to kumulerte, ble ført opp på Høyres liste, og de to ble også valgt inn i bystyret. Kvindestemmerettsforeningen stilte egen upolitisk liste i Kristiania og fikk også inn to kvinner. Det samme fikk sosialde­ mokratene, mens Venstre ble uten kvinnerepresenta­ sjon. I Bergen gikk flere kvinneforeninger sammen med næringslivsfolk og dannet en «upolitisk» liste med to kvinner på de første plassene. På programmet stod sparsomhet i kommuneøkonomien og hjelp til næringslivet. Valget viste også at kvinnestemmeretten var omstridt blant velgerne. Både i Kristiania, Trondheim og Drammen ble mange kvinner strøket av listene.

Embetsmenn - hvem han staten stole på? Embetsmenn utøvde myndighet på statens vegne og ble utnevnt av Kongen i statsråd. Visse krav måtte stilles til dem som skulle ivareta et slikt ansvar, både når det gjaldt utdannelse og moral. I denne perioden

196

ble det lagt stor vekt på embetsmannens borgerlige «ærbarhet» - på hans lojalitet og upartiskhet. Man var også opptatt av at ære kunne være en skrøpelig størrelse, og ville på ulike måter sikre seg mot kor­ rupsjon og dobbelte lojaliteten Kravene favoriserte i praksis menn fra den borgerlige eliten. De var i fler­ tall på universitetene og hadde fått den riktige opp­ dragelsen. Fra venstrehold og fra grupper som følte seg utestengt, ble kampen mot favorisering av embetsmannseliten en del av kampen for folkestyret. Klasse, tro eller kjønn skulle ikke avgjøre hvem som skulle ha adgang til statens embeter. Partistrid og konflikt ble ansett som en trussel mot borgerlig ærbarhet. At embetet skulle være hevet over partistrid var derfor et første krav. Dette ble gjenstand for strid etter at Venstre dannet regjering i 1884 og innledet det som av mange ble oppfattet som en poli­ tisering av embetene. Reaksjonene var sterke da venstrepolitikeren Sivert Nielsen ble utnevnt til postmes­ ter i Bodø i 1886. Sivert Nielsen var husmannssønn uten akademisk utdannelse. Fra 1880 var han post­ ekspeditør, samtidig som han satt i flere sentrale verv på Stortinget. Flere lignende embetsutnevnelser fulg­ te i 1880-årene, og reaksjonene toppet seg da en Venstre-mann ble ansatt som ny telegrafdirektør i 1892. Høyre-folk oppfattet utnevnelsen som ren partipoli­ tikk. Men heller ikke før 1884 var det uvanlig at regjeringen benyttet postmesterstillinger og enkelte andre embeter som en påskjønnelse. Et beslektet tema var rettighetene til dissenterne folk som ikke stod tilsluttet statskirken. Her var det lojalitet mot Grunnloven som var spørsmålet. Religi­ onsfrihet var slått fast i Grunnloven og gjaldt fra 1851

STATEN OG BORGERNES RETTIGHETER

også jødene, som representerte den viktigste ikkekristne trosretningen. Derimot var det lenge uavklart om de som ikke bekjente seg til statens offisielle tro, kunne ha fulle borgerrettigheter. Stemmerett fikk de fra 1853, da man avskaffet kravet om edsavleggelse for alle som skulle føres inn i manntallet. Men embetsmann kunne ingen bli som ikke avla ed til Grunnloven og dermed bekjente seg til statens reli­ gion. På den andre siden kunne dissentere heller ikke reservere seg mot kristendomsundervisning i skolen, obligatorisk konhrmasjonsundervisning eller stats­ kirkens vielsesrituale. Begrensningen av dissenternes borgerlige rettighe­ ter var et tankekors i et demokrati der religionsfrihet ble betraktet som en grunnleggende menneskerett. Men det var også mer praktiske grunner til at spørs­ målet ble aktualisert i de siste tiårene av 1800-tallet. Frikirkebevegelsen var i rask vekst fra 1870-årene, dermed kom temaet til å gjelde et langt større antall borgere enn før. I 1900 var det mer enn 50 000 dis­ sentere i landet. Den største gruppen tilhørte ulike lutherske frimenigheter. Men det foregikk også en økende innvandring av jøder. I 1875 var det bare 25 fastboende jøder i landet, langt færre enn i de andre nordiske landene. Ved århundreskiftet nærmet antal­ let seg 700. Særlig Kristiania fikk stadig flere jøder, og i 1892 ble det første mosaiske trossamfunnet stiftet i byen. Også den kirkepolitiske striden økte interessen for dissenterspørsmålet. For den kirkelige reformbeve­ gelsen var målet en «kristelig stat» der de sanne tro­ ende skulle styre kirke og skole. Men dette forutsatte at ingen ikke-troende måtte tvinges til å delta i kirke­ lige handlinger eller miste sine borgerrettigheter ved å stå utenfor kirken. Dette innebar en klarere grense­ oppgang både mellom dem som var medlem av kir­ ken og dem som ikke var det, og mellom kirkens religiøse og sivile oppgaver. Den kirkelige reformbe­ vegelsen gikk derfor inn for at dissenterne skulle ha frihet til å organisere egne samfunn og slippe kirkeskatt. De ville også fjerne konfirmasjons tvangen og statskirkens enerett til å foreta vielser. Derimot satte de seg sterkt imot at dissentere skulle få medinnfly­ telse i «kirkesaker», eller at de kunne virke for sitt syn gjennom statens institusjoner. Dette standpunk­ tet skapte strid i Venstre, der mange tvert imot ville utvide dissenteres rettigheter og slippe dem til i sko­ lestyrer, i lærerstillinger og i en rekke embeter. 1 1880 ble Grunnloven endret slik at kristne dis­ sentere hkk adgang til de fleste embeter. Men fortsatt hkk de ikke bli dommere eller ha embeter i kirke og skoleverk, og de hkk heller ikke bli medlemmer av kongens råd. Større uenighet skapte spørsmålet om de ikke-kristne dissenterne, som i praksis betydde jødene. Enkelte argumenterte for at de burde være med, fordi de delte et kristent samfunnssyn. Andre

«Klokkejødene» Ved siden av Kristiania ble Trondheim det viktig­ ste senteret for norske jøder, og her ble Norges andre mosaiske trossamfunn opprettet. Fra 1880årene var det en økende innvandring av jøder til byen; ved århundreskiftet var de i alt 119 per­ soner. Mange var handelsfolk. Enkelte løste han­ delsbrev i Trondheim, men de fleste var omrei­ sende kramkarer som handlet med klokker og manufakturvarer. På folkemunne gikk de gjerne under betegnelsen «klokkejøder». Størst betyd­ ning hadde handelen i Nord-Norge, og særlig vik­ tig var virksomheten omkring de store sesong­ fiskeriene. Her var mange folk samlet på samme sted, og pengene satt gjerne løst etter et godt fiske. Men livet som omførselshandler var kummerlig. Mange av kramkarene satt trangt i det og måtte ta seg fram på enkleste måte. Det var ingen spøk å reise med hurtigruta vinterstid for den som måtte overnatte på mellomdekket. Vanskelig var det også å følge de strenge kravene til rituell renhet som jødedommen krevde, og de fleste kramkar­ ene følte seg bundet av disse ritualbudene. Ikke minst kunne det skape problemer å skaffe riktig mat og sørge for de nødvendige forberedelsene. Den jødiske påsken falt ofte sammen med avslut­ ningen av lofotfisket. Da var det ikke mulig å komme seg hjem, og kramkarene måtte selv stå for de omfattende forberedelsene til påskehøytiden. Påskens krav måtte respekteres; det kom ikke på tale å spise annet enn usyret brød. Da måt­ te det samarbeid til - en av karene sørget for å for­ berede påsken mot at de andre lot ham få del i sin fortjeneste.

Handelsjøde på besøk i loshytten, malt av Karl Lorck i 1863. Bildet viser en handelsmann som svarer til tidens ensidige bilde av jøden. Jødiske handelsmenn opptrer som skikkelser både i kunst og litteratur, blant annet hos Knut Hamsun og Johan Bojer. Det er ikke bare sympatisk det bildet som tegnes. Jødene var fremmede og skilte seg ut gjennom utseende, opptreden og tale — og også ved sin form for handel. De var gjeme nye i landet og ukjente med forholdene, og ofte hadde de erfart både jødeforfølgelser og despotiske samfunn. Når de så satt trangt i det, kunne deres måte å drive handel på lett preges av mistro og frykt for tapt fortjeneste.

197

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

«Kvindelige Embedsmcend» har Vikin­ gen kalt denne kari­ katuren fra 1904. Under tegningen siteres venstreman­ nen Sofus Arctander, som i stortingsdebat­ ten hadde hevdet: «Kvinder kan mere tale til Hjertet end Mcend, og tager sig ligesaa godt ud i sin Samarie som disse.» Den latterlige og lite tiltrekkende embets­ kvinnen illustrerer en tidstypisk hold­ ning. Importen av enkelte luksuspregede varer forteller om den velstandøkningen som fant sted i 1890-årene. Verken pianoer, imporert vin eller silke hørte til nødvendighetsartiklene i en husholdning. Men i løpet av 1890-årene ble disse varene kjøpt inn i mange bedrestilte familier.

198

advarte mot jødisk innflytelse og viste til at jødene var i ferd med å bli et samfunnsproblem i enkelte land på kontinentet. Resultatet var at man fortsatt skulle utelukke ikke-kristne dissentere. Først i 1894 fikk jødene rett til å bli embetsmenn. Fortsatt skulle statsrådsstillinger og embeter som direkte eller indirekte berørte kirkesaker, forbeholdes medlemmer av statskirken. Til de øvrige embetene ble alle utenfor statskirken nå stilt likt, så vel kristne som jøder og fritenkere. Som en del av en demokra­ tisk kirkereform var det i mellomtiden vedtatt å til­ late borgerlig vielse, og tvungen konfirmasjon var opphevet. Samtidig stod det fast at alminnelige lærer­ stillinger skulle være stengt for dem som ikke bekjen­ te seg til statens offisielle religion. Diskusjonen om kvinners adgang til statens embe­ ter foregikk parallelt med diskusjonen om dissenter­ ne. Argumentene var andre, men også når det gjaldt kvinnene, spilte lojalitetskravet inn. Kunne man sto­ le på en kvinnelig embetsutøver? 1 diskusjonen pekte man på de konsekvensene en åpning av embetene for kvinner ville få for familien og samfunnets orden. Mange tvilte også på om kvinner hadde de moralske kvalitetene som krevdes. De egenskapene som ble forbundet med borgerlig ærbarhet, ble i første rekke oppfattet som maskuline. Kvinnelighet ble forbundet med ubesluttsomhet, uberegnelighet og mangel på saklighet, egenskaper som var uforenlig med de kra­ vene som måtte stilles til statens betrodde og pålite­ lige tjenere.

Kravet om adgang til embeter var en nærliggende fortsettelse etter at kvinner hadde fått rett til å avleg­ ge embetseksamen i 1884. To private lovforslag om kvinners adgang til embeter ble lagt fram i begynnel­ sen av 1890-årene. Hagbart Berner foreslo i 1891 å åpne alle embeter for kvinner. Viggo Ullmann begrenset dette i 1893 ved å foreslå åpning av alle embeter unntatt de geistlige. De fleste mente at forslagene hadde liten praktisk betydning, og de kom ikke opp til realitetsbehandling. Den første åpningen kom med lov om høyere sko­ ler 1896. Her ble det fastslått at kvinner kunne utnev­ nes til rektorer, overlærere og adjunkter. Imidlertid krevde dette grunnlovsendring. Ifølge Grunnloven kunne bare norske borgere inneha embeter, og slik Stortinget tolket Grunnloven, var kvinner ikke inn­ befattet i lovens begrep om norske borgere. Den grunnlovsmessige hindringen ble ryddet av veien i 1901. Loven om embetstilsettelse fikk da et tillegg der det het: «I hvilken utstrekning kvinner skal kun­ ne ansettes i embeder, bestemmes ved lov.» Proposi­ sjonen ble fremsatt i 1898 og vedtatt i 1901 uten debatt. I løpet av ti år hadde en betydelig endring fun­ net sted. Selv det sterkt konservative Morgenbladet bemerket at «det nu indledede Skritt er naturlig». Loven om kvinners adgang til embeter lot imidler­ tid vente på seg. 1 1904 foreslo regjeringen Hagerup at kvinner skulle være likeberettiget med menn ved besettelse av embeter - unntatt i militære og geistlige stillinger, dommerembeter og som medlemmer av kongens råd. For Justiskomiteen i Stortinget var dette for radikalt og uprøvd - også i Europa. Før man gav

STATEN OG BORGERNES RETTIGHETER

seg inn på en så dristig reform, måtte flere erklæringer innhentes. Først skulle man «sende bud rundt til alle fordommene i landet», kommenterte Gina Krog syrlig i Nylænde. Forslaget ble utsatt, og først i 1912 ble loven vedtatt. Også denne gangen var det Høyre som stod bak forsla­

get i samarbeid med Frisinnede Venstre. I mellomtiden hadde 75 kvinner rukket å ta embetseksamen, og antallet kvinnelige studenter økte raskt fra år til år. På ett felt ble borgerrettighetene innskrenket i denne perioden. For kvenene - den finske minorite­ ten i Finnmark - ble det vanskeligere å oppnå stats­ borgerskap etter at det i 1888 ble fastslått at retten til å kjøpe jord og fast eiendom i Norge var forbeholdt nordmenn og svensker. Denne rettigheten hadde vært praktisk talt fri siden 1860 og gav automatisk statsborgerskap. Begrunnelsen for den nye bestem­ melsen var først og fremst utenrikspolitisk; Finland tilhørte Russland - den gamle erkefienden. Med en innskrenkning av retten til statsborgerskap ville man styrke den norske koloniseringen. Både innvandrere og kvener som hadde bodd i landet hele livet, ble rammet; for å bli norske statsborgere måtte de først igjennom en søknadsprosess der det blant annet ble lagt vekt på om de kunne gjøre seg forstått på norsk. Dette var en annen praksis enn den som gjaldt for samer; de ble automatisk betraktet som norske stats­ borgere.

Rett til sosial trygghet Det som i tidens språk ble kalt «arbeiderspørsmålet», ble for alvor satt på dagsordenen i 1885, da regjering­ en Sverdrup nedsatte den første arbeiderkommisjo­ nen. Også dette kom direkte og indirekte til å berøre spørsmålet om individenes rettigheter. Initiativet til

Nordlandssjekte i Lyngenfjorden i slutten av 1880-årene. Fiskerinæringen trengte arbeidskraft både på land og til sjøs. Finsk innvand­ ring skjøt fart fra 1830-årene og nådde en topp mot slutten av 1860-årene. Finsk jordbruk var rammet av krise, mens det i Nord-Norge fortsatt var ledig jord også for innvandere. Fra 1870 endret den norske holdningen til finnene seg: Man ønsket å begrense innvandringen og styrke norsk bosetting og kultur i amt­ ene i nord. Kvenene utgjorde en betydelig del av befolkningen, enkelte bygder var nesten helt finske særlig i Varanger, men også i Lyngen, Kvænangen, Alta og Porsanger.

Økning i offentlig forbruk 1865-1905. Den tilspissede unionsstriden leses av den blå kurven, den røde viser hvor­ dan stat og kom­ muner engasjerte seg stadig mer aktivt og på nye områder. Særlig sterkt økte kommunalt forbruk, med helse- og sosialformål og utdannelse som de største pos­ tene; skoleloven av 1889 medførte sterk stigning i skole­ utgiftene. Sosial­ politikken tynget særlig byenes bud­ sjetter. Kommunene igangsatte også mye ny virksomhet: renovasjons-, gassog elektrisitetsverk, badeanstalter, folkekjøkken, kino og sporveier.

199

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Arbeidsfolk i hoved­ staden levde nesten som i egne småbyer uten særlig kontakt med andre grupper. Wilses håndkolorertefoto viser Vika i 1904. Dette var en av byens eldste fo r­ steder, nesten full­ stendig dominert av arbeidsfolk. Det er ikke tilfeldig at det nettopp er denne by­ delen som har gitt navn til den folkelige dialekten «vikaspråket».

200

kommisjonen kom fra konservativt hold, faktisk fra kong Oscar 2, etter at tilsvarende kommisjoner var blitt nedsatt i en rekke land, blant andre Sverige. Mål­ setningen skulle være å utrede hvordan man kunne hjelpe «den ubemidlede Del af Befolkningen» gjen­ nom statlige tiltak. Bakgrunnen var dels sosiale pro­ blemer og økte fattigutgifter som fulgte med befolk­ ningsøkning, urbanisering og industrialisering. Dels var det også et uttalt motiv å bringe den begynnende arbeiderbevegelsen inn i «sunde og sindige Spor». De første resultatene av kommisjonens arbeid ble fabrikk tilsynsloven av 1892 og ulykkesforsikringsloven av 1894. Begge var preget av en sosialkonservativ tankegang, inspirert av sosialpolitikken i Bismarcks Tyskland. De utfordret i liten grad prinsippet om kontraktsfrihet mellom «voxne og myndige Mænd».

Men samtidig varslet lovene at et nytt syn på staten var i ferd med å vinne fram. Næringsliberalismens passive nattvekterstat ble utfordret av forventninger om en mer aktiv stat. Den første fabrikktilsynsloven var forsiktig i sine påbud. Et fabrikktilsyn ble opprettet som et nytt so­ sialpolitisk forvaltningsorgan. Forbudet mot barne­ arbeid var en overmoden reform etter langvarig press fra skolefolk. Også visse former for kvinnearbeid ble forbudt. Det gjaldt arbeid i gruver og ved farlige maskiner og dessuten alt arbeid i de første ukene etter en fødsel. Etter som verken kvinner eller barn fullt ut var myndige, mente man at disse inngrepene ikke brøt med næringsfriheten. Bak ulykkesforsikringsloven lå et selvhjelpsprinsipp. Deler av forsikringen skulle finansieres av arbei­

STATEN OG BORGERNES RETTIGHETER

derne selv, slik at egen innsats gav fordeler. For arbeidsgiveren innebar loven nye tanker om sosiale forpliktelser; bedriftene ble pålagt et kollektivt ansvar for ulykkesrisikoen i moderne industri. Den innebar at staten tok initiativ til en felles løsning av de risikoproblemer som fulgte med industrialisering­ en. Loven trådte i kraft i 1895; samme år ble Riksforsikringsanstalten opprettet som et statlige forsikringsorgan. Begge lovene gikk igjennom uten nevneverdig strid. Verken Høyre eller Venstre hadde store innven­ dinger mot en sosialpolitikk av denne typen. Imidler­ tid fantes det et mindretallssyn som på sikt skulle gjøre sosialpolitikken mer omstridt. Mindretallet i arbeiderkommisjonen ville lovfeste ti timers normal­ arbeidsdag for å gi arbeiderne rett til fritid. Argumen­ tene ble hentet fra Storbritannia, der sosialpolitikken var blitt formet etter andre prinsipper enn i den tyske forsikringsmodellen. Britene la mer vekt på arbeider­ vern og på arbeidernes egenorganisering. Et viktig organ for en mer radikal sosialpolitikk ble Stortingets sosialkomité, opprettet i 1894. Bak stod venstremannen, senere statsminister Gunnar Knud­ sen, som selv hadde tilhørt mindretallet i arbeider­ kommisjonen. Han ble sosialkomiteens første for­ mann. For ham var lov om ulykkesforsikring et første skritt på veien mot en mer omfattende forsikrings­ ordning i likhet med dagens folketrygd. Tankegangen var at alle arbeidere skulle ha krav på forsikring mot tapt arbeidsevne, uansett hva som var årsaken. For arbeideren var det likegyldig hvordan han var blitt arbeidsufør, en sosialforsikring måtte omfatte enhver som ikke var i stand til selv å tjene til livets opphold. Når sosialpolitikken etter hvert ble et av 1890årenes store stridsspørsmål, hang det sammen med en sosialradikal dreining i Venstre. Arbeiderpartiet spilte ingen selvstendig rolle i rikspolitikken før 1900, men var utvilsomt en pressgruppe. Innføringen av alminnelig stemmerett bidrog til å gjøre sosialpoli­ tikken mer omstridt. I mange byer ble også lokalval­ gene partivalg, og i siste halvdel av 1890-årene ble kommunepolitikken politisert. Venstre gikk i spissen ved å verve stemmer på en radikal sosialpolitikk i de større byene. I større grad enn i rikspolitikken kunne man her komme arbeidernes krav i møte, og også arbeiderbevegelsen presset på for å få innflytelse på lokalt nivå. Kravene om hva kommunene skulle ta ansvar for var mange: nødsarbeid mot arbeidsløshe­ ten, arbeidsformidling, gratis skolemateriell, skolebespisning, boligbygging. Langt fra alle reformkrav ble innfridd. Men noen ble det, og de bidrog til en eksplosiv økning i kommunenes utgifter. 1 løpet av 1890-årene økte bykommunenes ordinære drifts­ utgifter med 150 prosent. Økningen i kommunenes og statens utgifter førte til en ny sparepolitisk giv etter 1900. Bøndene hevdet

at de sosialpolitiske reformene var «klasseforsikringsordninger», ettersom de ikke omfattet fisk­ ere, bønder, skogbrukere og ufaglærte arbeidere. Også blant næringsdrivende i byene var det motstand mot reformene, og i Høyre ble kampen mot sosialradikalismen en hovedsak. I noen grad endret arbeiderspørsmålet karakter etter at fagforeningene var blitt en maktfaktor og i manges øyne en trussel mot næringsfriheten. Det var slett ikke bare høyrefolk som så det slik. Også i Ven­ stre var det stemning for å begrense sterke fagfor­ eningers makt. Endringen var tydelig i diskusjonen om arbeidernes organisasjonsrett. Spørsmålet kom opp i 1893, da 96 arbeidere på Lisleby bruk ved Fred­ rikstad ble oppsagt fordi de forsøkte å organisere seg. Etter mange utsettelser forelå et lovforslag i 1902, men da i en form som fagorganiserte arbeidere så seg lite tjent med. I de ni årene som var gått, var synsvin­ kelen endret slik at det ikke lenger var den enkelte arbeiderens organisasjonsrett som stod i sentrum. I næringsfrihetens og arbeidsfredens navn ville man nå sikre retten til å være uorganisert. For arbeiderbeve­ gelsen stod det klart at det dermed ville bli ulovlig både å presse uorganiserte til å streike og stenge bedriftsporten for streikebrytere. Den som mer enn noen ble bærer av sosialradikalismen etter århundreskiftet, var Johan Castberg. Han møtte første gang på Stortinget i 1900, og som for­ mann for Sosialkomiteen ble han raskt reformpolitik­ kens fremste talsmann. I 1901 startet han Stortingets demokratiske reformforening som en gruppe av arbeidersamfunnsrepresentanter og radikale Venstre-menn.

Diagrammene viser økningen i lege- og tannlegedekning. Legedekningen økte fra 2 leger pr. 10 000 innbyggere i 1870 til 5 leger i 1910. Bak den økte legedekningen ligger først og fremst en kraftg økning i antallet offentlig ansatte leger knyttet til sunnhetskommisjoner og sykehus. Antallet tannleger var lavt i sammen­ ligning, men også her skjedde det en økning. Tannlegene var private nærings­ drivende, men for å etablere seg måtte de avlegge en offentlig tannlegeeksamen. Fra 1887 krevdes middelskoleeksamen og praksis av den som skulle bli tann­ lege. 1 1905 åpnet Den norske tannle­ geforenings teknolo­ giske institutt, forlø­ peren til vår nåværenede tannlegeut dannelse.

201

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

En fri presse?

Bertrand Narvesen (1860-1939) satset ikke bare på avissalg, men var også tidlig ute med salg av rimelig kvalitetslitteratur. Den aller første lille boken handlet om Dreyfussaken. Den utkom i 1898 på Norsk Jernbaneboghandels forlag, en forløper for Nai~vesens Kioskkompagni. Narvesen var selv en over­ bevist «Dreyfusard». Kioskkompagniet utgav flere kjente verk fra verdens­ litteraturen, som ikke tidligere var oversatt til norsk.

202

I 1906 brøt han med Venstre og dannet sitt eget parti, Arbeiderdemokratene. Castberg hadde stor tro på sta­ tens muligheter til å skape et godt samfunn for den enkelte. Samtidig så han arbeiderklassens organisering som et nødvendig middel til å «avskaffe den hovedløse, uregulerede Kamp mellem Kapital og Arbeide». Castberg tok initiativet til ny og mer radikal fabrikktilsynslov. Den kom opp til behandling i 1909, med Castberg som justisminister. To spørsmål viste seg å bli særlig omstridt. Normalarbeidsdagen var det gamle stridsspørsmålet - heller ikke denne gangen ble den vedtatt. Men nesten mer strid vakte forslaget om forbud mot nattarbeid for kvinner. Heller ikke det ble vedtatt, til tross for at dette i 1906 ble anbefalt av en internasjonal arbeidervernkongress i Bern. Forsla­ get ble avvist etter intens offentlig debatt, der kvinne­ sakskvinnene med all sin kraft bekjempet det de opp­ fattet som diskriminering. I dette spørsmålet gikk splittelsen tvers gjennom partiene. Kvinnesakskvin­ nene hkk støtte fra en næringsliberal fløy i Høyre og av halve Venstres gruppe. Deres seier innebar at Nor­ ge i tillegg til Danmark var det eneste landet som avviste den første internasjonale arbeidervernkonvensjonen.

En viktig del av 1890-årenes politiske strid dreide seg om forholdet mellom staten og individene. For dem som sognet til politikkens venstreside, var reformene viktige skritt på veien mot et virkelig folkestyre. På høyresiden mente mange at demokratiseringen skjedde for raskt og var for omfattende, slik at andre, grunnleggende samfunnsinteresser ble truet. Styr­ king av staten og utvidede demokratiske rettigheter var en trussel mot det enkelte individets handlefrihet. Begrensningene ble større og forutsigbarheten mind­ re. De konservative fryktet et flertallsstyre der kamp mellom ulike interesser ville føre til at helhetsinteresser og mer langsiktige perspektiver gikk tapt. Stortinget og partiene stod i sentrum for striden. I tillegg spilte interesseorganisasjonene stadig viktigere roller som pressgrupper. Sentralt stod også den åpne, kritiske debatten som foregikk på tvers av partier og organisasjoner. I 1890-årene ble det offentlige ord­ skiftet preget både av større deltagelse og større mangfold. Antallet aviser økte, det samme gjorde avissalget. Ved århundreskiftet distribuerte postvese­ net mer enn dobbelt så mange aviser som i 1890. Mens forfatningskamp og partistrid preget den offentlige debatten i 1880-årene, gjorde avisene seg i 1890-årene i større grad til talerør for enkeltgrupper eller særinteresser. I mindre grad enn tidligere deltok aviser over hele landet i den samme diskusjonen. Den politiske striden hadde ført til en stor lokal avisflora. De fleste byer hadde to aviser, noen også fle­ re. Stavanger fikk sin femte avis da Lars Oftedal i 1893 startet Stavanger Aftenblad som et «upolitisk Dagblad». Etter halvannet år gikk avisen forbi tre av konkurrentene. Den eneste avisen som hadde større opplag var Oftedals tidligere avis Vestlandsposten, som beholdt sin sterke stilling i distriktet. Men i Sta­ vanger by ledet likevel Aftenbladet. Særlig imponerende var avistilbudet i hovedsta­ den. Morgenbladet var redusert fra å være selve «Hovedstadens avis» til å bli et organ for den danne­ de, konservative eliten. Aftenposten vokste fram som et organ for en bredere, konservativ allmennhet. Den var preget av interesse for næringslivet og dagliglivets små og store begivenheter. Etter hvert ble den landets største, tykkeste og mest utbredte avis. Norges Sjø­ fartstidende ble grunnlagt i 1890 som organ for rederstanden. Den radikale hovedstadspressen omfattet i 1890årene fire venstreaviser og to arbeideraviser. Dagbla­ det var talerør for det rene Venstre, Verdens Gang var organ for det «europeiske» venstre. Før de fleste and­ re hadde Verdens Gang korrespondenter i utlandet som sendte utførlige telegrammer og brev om euro­ peiske forhold. Den 17de Mai var landsmålsavisen som målbar de nasjonale ideene. Social-Demokraten,

STATEN OG BORGERNES RETTIGHETER

senere Arbeiderbladet, var Arbeiderpartiets hoved­ organ og kom fra 1890 med tre utgaver i uken. I hovedstaden utkom det dessuten flere aviser for en bredere allmennhet uten spesiell interesse for poli­ tikk. Mest kjent var Morgenposten, populært kalt «Sværta». Det var en folkelig og uhøytidelig avis som holdt strengt på nøytraliteten i politiske spørsmål. Ingen annen avis var så billig, og det var heller ingen som ble trykt i høyere opplag. Også andre billigere aviser dukket opp, men de nådde aldri opp i samme opplag og hadde ofte kortere levetid. I 1880-årene ble svært mye av stoffet i avisene ennå skrevet av folk utenfor redaksjonen. Avisenes egen redaksjonelle stab var liten, og en av de viktigste oppgavene var nettopp å skaffe seg et nettverk av bidragsytere. Denne ordningen med faste leverandø­ rer utenom redaksjonene avtok gradvis i 1890-årene, mens tallet på redaktører og journalister økte. Nils Vogt, Morgenbladets redaktør fra 1894, skal ha vært den første akademikeren som hadde mot nok til å kalle seg journalist. Da han ble ansatt som redak­ sjonssekretær i avisen i 1883, vakte det oppsikt at en mann av god familie og med juridisk embetseksamen frivillig valgte å bli journalist. Stiftelsen av Kristiania Journalistklub i 1894 markerer at denne oppfatning­ en var i ferd med å endres. Derimot kom dikterne til å spille en mer tilbaketrukket rolle i 1890-årenes ordskifte. Arne Garborg og Bjørnstjerne Bjørnson var imidlertid fortsatt sent­ rale bidragsytere, Garborg som utgiver og politisk redaktør av Den 17de Mai. Men den unge forfatterge­ nerasjonen vendte seg bort fra den politiske debatten og orienterte seg mot det litterære markedet. I 1893 gikk de sammen i Den norske forfatterforening. Etter århundreskiftet var det langt færre av de kjente for­ fatterne som arbeidet aktivt i avisene og førte an i den politiske debatten slik gjennombruddsdikterne i 1870- og 1880-årene hadde gjort. Også innholdet i avisene endret seg gradvis. Med flere journalister i redaksjonene og stadig utbygging A n ta ll a v ise r

1870

1880

1890

1905

av teleteknologien ble nyhetsstoffet tillagt større vekt. Telefonen ble et viktig hjelpemiddel i lokale reportasjer, mens telegrafen revolusjonerte avisenes utenriksdekning. Norsk Telegrambyrå deltok i en stadig mer omfattende internasjonal utveksling av pressetelegrammer. Etter at telegraftakstene ble redu­ sert i 1880-årene, kunne også mindre aviser benytte seg av byråets tjenester. Mer enn 40 aviser abonnerte på disse tjenestene i 1898. De fleste avisene hadde en klar politisk farge, uten at dette nødvendigvis innebar noen ubetinget parti­ lojalitet. Mange redaktører fulgte sin egen linje, og ikke sjelden kom de også til å spille en selvstendig politisk rolle. I utgangspunktet var det særlig Venstre som hadde problemer med sin partipresse. Da den store venstrekoalisjonen slo sprekker etter riksrettsdommene i 1884, kom også avisene til å bli mer kri­ tiske til partiets linje. Ikke minst gjaldt dette den radikale hovedstadspressen. På et tidspunkt tok Johan Sverdrup selv kontakt med både Dagbladet og Verdens Gang og bad dem dempe kritikken mot regjeringen. I enkelte andre tilfeller gikk partiet inn med økonomisk støtte for å sikre seg lojalitet fra sen­ trale aviser. Ofte virket slike initiativer snarere mot sin hensikt og fremmet både samhold og yrkesstolthet blant pressens folk. Redaktørene spilte ofte en aktiv rolle i partisammenheng, men de ville ikke la seg diktere. Under unionsstriden i 1890-årene stilte både Ola Thommessen i Verdens Gang og Nils Vogt i Morgenbladet seg kritisk til sine partier.

Narvesens Kioskkompagni skapte et marked for billige kvalitetsbøker. «Den sidste Mohikaner» av J. Fenimore Cooper varén av utgivelsene; andre kjente forfattere Nar-vesens forlag utgav var Guy de Maupassant, Jules Verne og Miguel de Cervantes.

Et utvidet demokrati Da 1800-tallet ebbet ut, hadde det norske folkestyret lagt atskillige alen til sin vekst - langt på vei i tråd med det brede venstrepartiets visjoner. Synet på de grunnleggende menneskerettighetene var gradvis i ferd med å endre seg. Slik tankegangen var tidligere i århundret, var disse rettighetene begrenset til reli­ gionsfrihet, ytringsfrihet og økonomisk handlefrihet. I løpet av 1890-årene slo en bredere forståelse av begrepet igjennom. Også politisk medbestemmelse var langt på vei kommet til å bli sett på som en grunn­ leggende rettighet. Statens institusjoner var ikke lenger i samme grad forbeholdt en ensartet og fåtallig elite. Enkelte hadde også startet diskusjonen om ret­ ten til sosial trygghet. Men ett sentralt spørsmål stod fortsatt uløst: for­ holdet til Sverige og Norges nasjonale selvstendighet. Det hadde ligget under som tema da forfatningskampen raste i 1870- og 80-årene og stod øverst på den politiske dagsordenen i begynnelsen av 1890-årene. Spørsmålet ventet på en avklaring. For deler av Ven­ stre var dette en særdeles viktig sak. For Høyre var det et spørsmål som i perioder gjorde det vanskelig å samles om andre og viktigere saker.

Antall aviser fire­ dobles mellom 1865 og 1910. Avisene blir stadig viktigere som informasjons­ kanaler og fora for offentlig debatt. Fram til 1885 er det i første rekke utvik­ lingen av en parti­ presse som fører til økningen i antallet aviser. Fra 1890 gir avisfloraen bredere rom for enkelt­ grupper og sær­ interesser. Denned splittes også den offentlige debatt mer opp enn tidligere.

203

Ut av unionen Neppe noen gang hadde landets kirker vært så godt besøkt som denne søndagen i juni. Året var 1905, og det var pinsedag. Et uvanlig alvor hvilte over forsam­ lingene. Så var det da også en uvanlig gudstjeneste. Fire dager tidligere - den 7. ju n i - hadde Stortinget enstemmig erklært at foreningen med Sverige under én konge var oppløst. Dermed hadde tingmennene gitt full støtte til statsminister Christian Michelsen og hans regjering, som hadde vedtatt å gå til ensidig opp­ sigelse av unionen da forhandlingene med Sverige ble brutt i februar. 1 kirkene over hele landet samlet nå folk seg for å høre regjeringens meddelelse til det norske folk, og for å hente styrke til det oppgjøret som måtte komme. Den religiøse og den nasjonale vekkelsen løp sam­ men denne pinsesøndagen. Samme alvor og samme besluttsomhet lot til å råde overalt, i statens kirke­ hus så vel som i frikirkemenighetene. Nesten uten unntak stilte presteskapet seg bak regjering og Stor­ ting, og menigheter og misjonsforeninger over hele landet fulgte opp. Forholdet til Sverige hadde vært

Den 9. juni 1905 ble unionsflagget firt og det norske flagget heist på alle mili­ tære anlegg, også på Akershus festning, der dette bildet er tatt. Begivenheten var et synlig bevis på at unionen var opp­ løst. Flagget spilte en viktig symbolsk tvile i hele unions­ striden, helt fra det beryktede flaggmøtet i Arbeidersamfundet i 1879. Unionsflag­ get med den forhatte «sildesalaten» ble forbundet med na­ sjonal avhengighet og svensk stormaktsarroganse.

204

spent siden november 1904, da den svenske regje­ ringen presenterte sine såkalte «lydrikepunkter». I den norske opinionen hadde disse ført til sterk har­ me. Den usikre situasjonen hadde også gitt næring til en viss religiøs vekkelse. Nå samlet man seg i bønn for fedrelandets lykke og for freden. Ofte føyde prestene også til noen ord om kong Oscar, som var syk og ikke lenger regjerende konge. I den fullsatte domkirken i Kristiania var det etter sigende sterk bevegelse da stiftsprost Gustav Jensen mintes «vor gamle konge». Selv var stiftsprosten så rørt at stem­ men på et tidspunkt var nær ved å briste. «Vi vil hus­ ke ham med Tak for hver god Tanke, han har tænkt for vort land, og haabe, at Gud vil glæde ham i hans Alderdom.» Dagene og ukene som fulgte, var preget av alvor og besluttsomhet. Svenskene hadde truet med krig tidli­ gere, da unionsstriden var tilspisset i 1895. 1 juni var det fortsatt et åpent spørsmål hvordan de ville reage­ re denne gangen - man hørte at militære forberedel­ ser ble gjort på den andre siden av grensen. Nord­ menn forberedte seg på allmenn mobilisering. Man visste at situasjonen kunne få store konsekvenser for den enkelte, men etter hva som fortelles, var det ingen tegn til faneflukt. Tilsynelatende hadde nasjonen aldri stått så sam­ let. For en stakket stund lot alle gamle stridsspørsmål til å være glemt. Fra alle kanter av Norge strømmet det inn støtte-erklæringer til regjering og Storting; nordmenn ute sendte lykkeønskninger og gledestelegrammer. I august ble det avholdt folkeavstemning, som til fulle bekreftet at regjeringens aksjon også hadde støtte i folket. 85 prosent av de stemmeberetti­ gede møtte fram, 370 000 stemmer ble avgitt. Mer enn 99 prosent sa ja til unionsoppløsningen. I tillegg ble det arrangert en privat avstemning blant kvinne­ ne, som fortsatt ikke var fullverdige borgere. 245 000 kvinner satte navnet sitt under et opprop som støttet unionsoppløsningen. I ettertid har begivenhetene i 1905 fått plass som et av høydepunktene i vår nasjonale historie. Oppløs­ ning av unionen står som fullføringen av den demo­ kratiske utviklingen som startet på Eidsvoll 17. mai 1814. Dette var også en oppfatning som stod sterkt blant de historikeren som selv deltok i begivenhet­ ene. Etter hvert er denne versjonen blitt mer nyan­ sert. Senere historikere har lagt vekt på at det også fantes økonomiske og sosiale årsaker til bruddet, på

UT AV UNIONEN

at dette også var et spørsmål av betydning for stor­ maktene, og på den rollen innenrikspolitiske forhold spilte for konfliktens forløp. Selve unionen var av underordnet betydning for begivenhetene, hevder noen; den hadde liten praktisk betydning for Norge og ble i første rekke en symbolsak som skulle tjene andre politiske formål. Både for svensker og nord­ menn stod innenrikspolitikken i sentrum, mener de. Unionskonflikten ble til i et samspill mellom det nor­ ske Venstre og det svenske ultra-høyre. Hva skal man tro? På den ene siden var den dra­ matiske situasjonen i 1905 virkelig nok. Striden stod om Norges rett til eget konsulatvesen og eget utenriksstyre. Kravene kom første gang opp i begynnelsen av 1890-årene og førte til en serie offensive fremstøt fra Venstre. Spørsmålene var ikke uten faktisk betyd­ ning for Norge som nasjon. Det var heller ingen tvil om at striden utløste sterke bevegelser i landet, som toppet seg hver gang svenske myndigheter truet med motaksjoner. En bølge av forbitrelse skyllet over lan­ det etter at «lydrikepunktene» var lagt fram i 1904. Det skjedde også da unionsaktivistene ble drevet til retrett i 1895. På den andre siden var kanskje ikke unionsspørsmålet av så livsviktig betydning som man i samtid og nær ettertid fikk inntrykk av. Unionen hadde på mange måter fungert til begge lands tilfredshet. Like­ stillingen mellom de to landene var omfattende, og bare i svært liten grad la unionen begrensninger på den norske selvråderetten. Den norske Grunnloven ble respektert, og en videre demokratisering ble akseptert. Heller ikke økonomisk var unionen noen opplagt hemsko. På mange måter hadde den tvert imot fungert på en måte som var fordelaktig for Norge.

Nasjonalisme og stormaktspolitikk I europeisk sammenheng hører den nasjonale vekkel­ sen i Norge til regelen, ikke til unntakene. I tiårene omkring århundreskiftet gjorde et betydelig antall til­ svarende bevegelser seg gjeldende. Europeisk nasjo­ nalisme skiftet i noen grad karakter etter 1870. Tidli­ gere hadde den vært knyttet til allerede etablerte sta­ ter, som Storbritannia og Frankrike; nå krevde også andre grupper selvbestemmelse i form av uavhengi­ ge, suverene og atskilte stater. I større grad kom språk og kulturell tilhørighet til å bli en selvstendig begrun­ nelse for nasjonsdannelser. Den europeiske nasjonalismen tok ulike retninger. På den ene siden førte den til økt selvstyre for nasjona­ le minoriteter, slik det skjedde i Wales og Skottland, og også i Norge. På den andre siden oppstod det nasjona­ lisme med innslag av fremmedfiendtlighet - i sin mest ytterliggående form som ren rasisme. En Darwininspirert utviklingstenkning gav sammen med nye kunnskaper om arvelighet «vitenskapelige» begrun­

nelser for å skille folk etter raser. Slike teorier gav også ny kraft til gammel europeisk antisemittisme. Den nye nasjonalistiske bølgen i Europa fra 1870 falt sammen med en overgang fra frihandel til protek­ sjonisme og en mer pågående kolonipolitikk. I siste instans var det spørsmål om krig eller fred, og nett­ opp nasjonen gav en viktig begrunnelse for hva som var rimelige og rettferdige handlinger. I nasjonens navn kunne man forsvare seg mot angrep, men man kunne også selv angripe dersom viktige interesser stod på spill. Den norske nasjonalismen var hovedsakelig en fre­ delig bevegelse med sterke røtter i opplysningstidens ideer om frihet og demokrati. De nasjonale ambisjo­ nene strakte seg i liten grad ut over ønsket om å få anerkjent egen grunnlov og kultur. Språkspørsmålet var av stor betydning. Derimot var spørsmål om rase mindre fremtredende i den alminnelige nasjonale retorikken. Kravet om full nasjonal uavhengighet kom forholdsvis sent på dagsordenen. Det var knapt formulert før Venstre startet sin offensiv i 1890-årene. Tidligere konflikter med Sverige hadde dreid seg om manglende likestilling innenfor unionen. Inntil 1880årene var alle konflikter med Sverige blitt løst på en måte som økte likestillingen mellom de to rikene. Men også Norge hadde interesser å hevde ut over

Kong Oscar 2. tok sin rolle som norsk konge på alvor. Med sorg opplevde han at det stadig ble van­ skeligere å få de to rikene til å enes om felles symboler. Han tok seg personlig nær av at Stortinget i 1898 forkastet unionsflagget, som var utformet fo r å markere likestil­ lingen mellom de to rikene. Heller ikke lyktes det å få til en felles feiring av år­ hundreskiftet. Sve­ rige fulgte kongens råd og startet det nye hundreåret 1. januar 1900, mens Norge utsatte feiringen til 1. januar 1901.

205

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

206

UT AV UNIONEN

forsvaret for egen forfatning og kultur. Utenrikspoli­ tikken var felles for de to rikene, med felles utenriks­ minister og felles diplomati. Samtidig var dette det eneste område der likestilling innenfor unionen ikke var gjennomført. Utenrikssaker ble behandlet i det såkalte ministerielle statsråd, der utenriksministeren møtte sammen med en minister fra hver av de to regjeringene. Det var ikke nedfelt svart på hvitt i riksakten, men i praksis var utenriksministeren alltid svensk. Dette sikret svenskene en overrepresentasjon i det ministerielle statsrådet. Med den viktige rollen skipsfart og utenrikshandel spilte for norsk økonomi, var både handelspolitikk og utenlandsk representasjon av stor betydning. I disse spørsmålene lå det kilder til uenighet mellom de to rikene. Et mulig konfliktstoff dukket opp etter at svenskene fra slutten av 1880-årene fulgte den pro­ teksjonistiske hovedstrømningen i Europa. Den nor­ ske frihandelen sikret fortsatt billige råvarer til norsk industri, mens importen ble dyrere for svenskene. For å motvirke uønsket konkurranse tok svenskene initiativ til å endre mellomriksloven. Norge måtte gå med på betydelige innrømmelser for å beholde den fordelaktige frihandelsavtalen med Sverige. Fra norsk hold førte omslaget i svensk handelspoli­ tikk til bekymring for hvordan de felles konsulene ville ivareta norske interesser. Konsulatvesenet hadde fått økende betydning for eksporten av norske pro­ dukter, og man fryktet en mulig spenning mellom svensk proteksjonisme og norske frihandelsinteresser. Dette falt sammen med en økende norsk misnøye med konsulatvesenet også på andre områder. Det var for dyrt. Særlig mente dampskipsredere at de ble belastet uforholdsmessig hardt, fordi konsulatvesenet delvis ble finansiert gjennom avgifter på skipsanløp. Også den geografiske plasseringen av konsulatene var et problem. Den norske skipsfartens behov tilsa færre konsuler i Europa og flere i oversjøiske områder. I stormaktspolitikken var uenigheten mindre. Det generelle fiendebildet var det samme. Både i Norge og Sverige så man Russland som den alvorligste trusse­ len mot Skandinavia. Den såkalte russiske fare hadde gamle tradisjoner i begge land, selv om det i NordNorge foregikk en livlig handel med russere. Et visst sprik var det likevel i den internasjonale orientering­ en for øvrig. Sverige var økonomisk og kulturelt nær­ mere knyttet til Tyskland; Norge var i en helt annen grad vendt mot vest, med Storbritannia som viktigste handelspartner og kulturelle forbilde. Trusselen fra det russiske riket ble en viktig begrunnelse for mer aggressiv fornorskning av landets nordligste amt. Man så det som en sikkerhetsrisiko at så store deler av befolkningen der ikke snakket norsk. Særlig så man med bekymring på den fmsktalende befolkningen i grenseområdene mot Russland, etter­ som Finland jo var en del av det russiske riket til

1917. Fornorskningspolitikken fikk også næring fra tidens rasistiske strømningen 1 forhold til norsktalende nordmenn ble særlig samene oppfattet som et min­ dre utviklet folkeslag; å innføre norsk språk og leve­ sett ble dermed ledd i en siviliseringsprosess. Fra 1880-årene drev norske myndigheter en syste­ matisk fornorsking av de samiske og kvenske minori­ tetene. Særlig hardt gikk det ut over de finske inn­ vandrerne - kvenene. De lot også til å holde sterkere på egen kultur og eget språk. Den finske innvandringen ble forsøkt bremset og næringsrettighetene deres begrenset. 11880-årene kunne finnene ikke lenger del­ ta fritt i finnmarksfisket; de måtte betale særskilte avgifter og fikk bare hyre som lottfiskere på norske båter. Også mulighetene til å kjøpe jord ble begrenset. Samenes næringsrettigheter ble mer indirekte rammet, blant annet ved at norsk jordpolitikk ikke tok hensyn til reindriftsnæringens spesielle vilkår. Jordpolitikken ble et middel til å styrke norsk bosetning i grensestrøkene. Statens jord ble systema­ tisk overdratt til norskspråklige nybyggere. Statlige bevilgninger til veianlegg skulle sørge for å lette norsk kolonisering av Varanger og Alta. Anleggsar­ beidere ble importert sørfra; man håpet at en del av dem senere ville slå seg ned i nybyggerområdene i nord. Økonomisk støtte ble tilbudt den som ville starte gårdsbruk eller slå seg på skogsdrift. For å hin­ dre at jorden gikk videre til folk av fremmed avstam­ ning, fikk nybyggerne ikke full eiendomsrett. De for­ paktet statens jord med klare begrensninger på hvem som kunne brødfø seg av den. I 1902 ble en utvetydig språkklausul ført inn i loven om avhendelse av sta­ tens jord og grunn i Finnmark. Salg skulle bare skje til norske statsborgere «som kunne tale, læse og skri­ ve det norske sprog og benytter det til daglig brug». Restriksjonene på kvenenes næringsrett ble fulgt opp av en stadig mer pågående politikk for å fornor­ ske kvener og samer. Norsk ble påbudt som språk ved kirkelige handlinger til tross for protester fra kirkelig hold. 1 skolen var det en overordnet målsetning å lære barna muntlig og skriftlig norsk. Den språklige fornorskingen tok tid, og gradvis ble hardere midler tatt i bruk. Færere med samisk eller kvensk bakgrunn ble motarbeidet, mens norsktalende lærere ble premi­ ert med høyere lønn betalt av det statlige «fmnefondet». Muligheten til å bruke samisk eller finsk som hjelpespråk ble innskrenket; bare religionsundervis­ ningen kunne i spesielle tilfeller foregå på morsmålet. Etter århundreskiftet ble det også bygd skoleinternater i Finnmark for å styrke skolegang og språkunder­ visning. De første bevilgningene ble gitt i 1901, og ikke uventet fikk Varanger-området høyest prioritet. Høsten 1905 kom de to første internatene i drift - i Langfjorddalen og Neiden. I motsetning til kirkens embetsmenn var skole­ direktører og andre skolefolk aktive pådrivere for å

Johannes Johannesen Hcetta og Lars Lar­ sen Gaino fotogra­ fert i Kautokeino 1882/83. Fotografen, Sophus Tromholt, var en av de få som formidlet et hilde av samer som individer og ikke eksotiske eller primitive.

207

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

fornorske befolkningen i nord. Den åpne motstanden later heller ikke til å ha vært særlig stor. Skoledirek­ tøren i Finnmark sa seg tvert imot fornøyd med frem­ gangen da han rapporterte om forholdene i 1886. Dette er imidlertid ikke den eneste versjonen vi har kjennskap til. Forfatteren Jens Andreas Friis, som reiste omkring i Finnmark i 1887, kunne fortelle om «et Misnøiens Skrig blandt Kvæner og et jammerraab blandt Lapper paa Grund af Sprogtyranniet».

Venstre starter sin offensiv

Norske kvinner hadde stort sett samme syn på fo r ­ svarsspørsmål som sine menn. Men fordi kvinnene var politisk umyndige, måtte de finne andre uttrykk fo r sine holdninger og sin innsatsvilje enn mennene. På bildet ser vi torpedobåten «Valkyrien», som ble bygd fo r midler innsamlet av kvinnekretsen i Norges Forsvars­ forening. Kretsens styre var dominert av kvinner som var gift med offiserer eller konservative politikere. Derimot var Norske Kvinners Sanitetsforening i utgangspunktet en venstreforening, ledet av Fredrikke Marie Qvam.

208

Venstres landsmøte i 1891 markerte gjennombruddet for en ny unionsradikalisme i partiet. En fløy foreslo at partiet skulle programfeste egen norsk utenriks­ minister. Programformuleringen ble forsiktigere, men var åpen nok til å romme en mer pågående linje. Selv i sin forsiktige form var formuleringen et brudd med den gamle linjen i unionsspørsmålet. Det var ikke lenger opplagt at man tok sikte på likestilling innenfor unionen - krav om likestilling i utenrikssaker var i sin konsekvens en trussel mot hele unionen. Bjørnstjerne Bjørnson, den gamle unionsaktivisten, var en av pådriverne for en mer radikal politikk. Sammen med ham stod blant andre Dagbladets redaktør Lars Holst og Henrik Ibsens sønn, Sigurd. Bakgrunnen for en mer pågående politikk lå dels i unionspolitiske begivenheter. Konstitusjonskampen i 1870- og 1880-årene hadde bare i liten grad berørt forholdet til Sverige direkte. Men etter Venstres regje­ ringsdannelse kom spørsmålet igjen på dagsordenen. I 1885 vedtok den svenske Riksdagen visse endringer i det ministerielle statsråd. Tvert imot tendensen til økt likestilling mellom rikene ble det bestemt at tre svenske ministre heretter skulle delta ved behand­ lingen av diplomatiske saker. Samtidig ble utenriks­ ministerens rolle styrket på bekostning av kongen. Fra norsk side ble svenskenes initiativ oppfattet som et overgrep. Regjeringens motkrav var at også den norske representasjonen måtte utvides. I forhand­ lingene som fulgte, ble det oppnådd enighet om at utenrikssakene skulle behandles av utenriksministe­ ren og to andre fra den svenske regjering, samt tre

norske ministre. I nasjonale kretser i Norge høstet vedtaket likevel storm fordi det forutsatte at utenriks­ ministeren skulle være svensk. Venstre kunne også ha andre grunner til å slå inn på en radikal unionspolitikk i 1891. Etter bruddet med Moderate Venstre i 1888 var Sverdrups folkepar­ ti ugjenkallelig splittet. De fleste gamle Venstre-sakene fra den store kamptiden var brakt vel i havn. Valg­ resultatet i 1888 var dårlig; Ventres representasjon ble kraftig redusert, og samarbeidet mellom Moderate og Høyre truet det rene Venstres ute i amtene. Partiet hadde kort sagt behov for et nytt program og nye vel­ gere. Den sosiale reformpolitikken kunne nok fange opp arbeiderstemmer i byene, men egnet seg dårlig som fanesak på bygdene. Også Høyres unionspolitiske rolle bidrog til en viss nyorientering i Venstre. Da Emil Stang overtok regje­ ringsansvaret i 1889, la han vekt på å holde en lav profil i konstitusjonelle saker for å bygge bro over motsetningene fra 1884. De fleste av hans ministre tilhørte den moderate delen av partiet; først og fremst var det økonomiske spørsmål som preget regjering­ ens politikk. I unionspolitikken hadde Høyre pro­ gramfestet likestilling i ministerielt statsråd i 1888, og som statsminister fortsatte Stang forhandlingene med Sverige i tråd med den tidligere regjeringens politikk. Med Høyre som talsmann for det som tidli­ gere hadde vært Venstres strategi, stod Sverdrups par­ ti i fare for å bli utmanøvrert i unionspolitikken. Etter intenst diplomati lyktes det regjeringen Stang å komme fram til en overenskomst med Sverige i 1891. I langt større grad enn tidligere ville den sikre norsk innflytelse på den felles utenrikspolitikken, men noen full likestilling var det ikke. Utenriksmi­ nisterens nasjonalitet var ikke nevnt, men i en svensk protokollmerknad ble det forutsatt at han fortsatt skulle være svensk. Den svenske regjeringen hadde antagelig vært villig til å strekke seg lenger, men av hensyn til den sterke nasjonale opinionen i den sven­ ske Riksdagen, ble protokollmerknaden tatt med. Venstre fikk dermed et påskudd til å felle Stang med støtte fra Moderate Venstre. Stortinget kunne ikke ha tillit til en regjering som ikke hadde protes­ tert mot en slik protokollmerknad. Regjeringsskiftet fant sted noen måneder før et nytt stortingsvalg og gjorde sitt til at utenriksministerspørsmålet ble et sentralt valgkamptema. Den vage programformule­ ringen forhindret ikke at krav om egen utenriks­ minister hyppig ble nevnt i valgagitasjonen. Det ble også fremholdt at dette var et rent norsk anliggende som ikke krevde forhandlinger med Sverige. Krav om egen utenriksminister viste seg velegnet til å mobilisere velgerne og bidrog til en overvelden­ de valgseier for Venstre i 1891. Venstre hadde flertall i det nye stortinget, og Johannes Steen kunne samme høst danne en ren Venstre-regjering. Utenriksminis-

UT AV UNIONEN

terspørsmålet valgte han imidlertid å la ligge. Konsulatsaken var et spørsmål med mindre drastiske kon­ sekvenser, og den fikk i stedet høyeste prioritet. Det ble nedsatt en norsk regjeringskomité for å vurdere hvordan konsulatvesenet burde organiseres. Etter å ha innhentet uttalelser fra berørte parter konkluderte komiteen med at tilfredsstillende løsninger ikke fan­ tes innenfor gjeldende system. Hensynet til Norges sjøfarts- og handelsinteresser krevde et eget konsulatvesen, het det i begrunnelsen. Konklusjonen var tvil­ som. Det viktigste ankepunktet mot gjeldende ord­ ning var ikke konsulenes nasjonalitet, men de høye konsulatavgiftene. Ordningen var rett og slett for dyr, men komiteen gikk ikke detaljert inn på hvordan en separat norsk løsning kunne bli billigere. Komiteens innstilling dannet grunnlaget for en ensidig norsk aksjon fra 1892 og innledet det som er blitt kalt Venstres «knyttnevepolitikk». Den førte til

en serie kriser i den følgende treårsperioden - innen­ rikspolitisk så vel som unionspolitisk. Tre ganger søk­ te den sittende regjeringen avskjed, regjeringen Steen sommeren 1892 og våren 1893, regjeringen Stang etter valget i 1894. Våren 1895 var situasjonen kritisk: Sverige truet med krig, og i Norge klarte man ikke å stable et styringsvillig regjeringsalternativ på bena. Våren 1892 hadde Stortinget for første gang ved­ tatt å opprette et eget norsk konsulatvesen og erklær­ te samtidig at dette var et norsk anliggende. Forhand­ linger med Sverige krevdes bare for den praktiske avviklingen av det felles konsulatvesenet. I ju ni ble vedtaket fulgt opp gjennom en bevilgning på 50 000 kroner til å forberede gjennomføringen. Dette var et velvalgt skritt som tok sikte på å ramme den person­ lige kongemakten. Kongen hadde ikke veto i bevilgningssaker, og riksakten gav ikke andre muligheter til å hindre norske vedtak. Da kongen likevel nektet å ta

Fridtjof Nansen ble hyllet som enfolkehelt etter «Fram»ekspedisjonen høsten 1896. Turen fra Tromsø tok tre uker, og overalt mottok folk ham med ova­ sjoner. I Kristiania ble han møtt av en levende triumfbue av 200 kvinner og menn i hvite sportsdrakter. Nansens polarprestasjoner styrket nasjonal selvtillit og bidrog ikke nettopp til å svekke antisvenske stemninger midt i 1890-årene.

209

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

beslutningen til følge, svarte regjeringen med å søke om avskjed. Opinionen var opphisset - og sterkt splittet. Venstrefolk gikk i fakkeltog til Steens bolig; de konservative arrangerte kongetog til slottet. Emil Stang ble bedt om å danne mindretallsregjering, men ville nødig ha ansvaret for å ro den vanskelige situa­ sjonen i havn. Krisen ble løst ved at Steen trakk sin avskjedssøknad mens konsulatsaken ble utsatt. Den svenske regjeringen reagerte i første omgang med et forsonende utspill rettet mot knyttnevestrategien. Utspillet var et forsøk på å samle unionsvenner i begge riker og avvise både ensidig norsk aksjon og nasjonalistiske strømninger i Sverige. Bak stod den liberale svenske utenriksministeren Carl Lewenhaupt. For første gang sa man seg fra svensk side vil­ lig til å godta en unionell utenriksminister som kun­ ne være enten svensk eller norsk. Men det svenske utspillet ble avvist. Våren 1893 gjentok Stortinget sin tidligere beslutning om eget konsulatvesen. Krisen fra sommeren før gjentok seg, med det unntaket at Emil Stang denne gangen sa seg villig til å danne regjering med støtte av. et mindretall i Stortinget. Valgkampen 1894 ble en mønstring som man ikke hadde sett maken til siden forfatningskampen. Frem­ møtet var stort, men valget gav ingen egentlig avkla­ ring. Venstre gikk noe tilbake, men beholdt flertall på Stortinget. Regjeringen Stang søkte avskjed, men uten at noe annet alternativ forelå. Venstre var ikke villig til å danne regjering uten at konsulatsaken ble sanksjonert. Samtidig ble stemningen i Sverige stadig

Unionskrisen i 1895 brakte Sverige og Norge på randen av krig, og utviklingen ble nøye fulgt av stormaktene. Krig på Den skandina­ viske halvøya var en trussel mot maktba­ lansen i Europa, og faren for stormaktsinngrep var derfor høyst virkelig. Slik kommenterer Vikin­ gen situasjonen.

210

mer truende. I mai ble mellomriksloven sagt opp og krigsforberedelser igangsatt, mens Riksdagen varslet en fullstendig revisjon av unionsforholdet. Det var først og fremst kretser ved hoffet som ville utnytte krisen og gå til krig mot Norge. Dermed ville man redde unionen og samtidig tvinge igjennom en endring av Grunnloven som styrket kongemakten. Kronprins Gustaf var pådriver, kongen gav sin støtte, og også i regjeringen vant tanken oppslutning. De svenske krigsplanene var dermed mer enn løse rykter og tomme trusler. Når det kom til stykket, tvilte den svenske regjeringen på om det fantes nok støtte i Riksdagen og lot det dermed bli med trusselen. Knyttnevepolitikken hadde ikke ført fram, og også innenfor Venstre var det flere som stilte seg kritisk til å fortsette offensiven. Et uventet initiativ løste den vanskelige situasjonen. Våren 1895 ble det offentlig­ gjort en adresse som oppfordret til ikke å drive prinsipprytteri i unionsspørsmålet. 86 kjente menn og kvinner hadde undertegnet; de fleste hadde tilknyt­ ning til et politisk parti, omtrent likelig fordelt mel­ lom Høyre og Venstre. Mange var næringsdrivende, men blant dem var også kjente Venstre-navn som Ernst Sars og Erik og Margrete Vullum. Den 7. ju n i 1895 ble det fremmet en dagsorden i Stortinget som oppfordret til nye forhandlinger med Sverige på fritt grunnlag. Som det endelige dødsstøtet mot Venstres knyttnevepolitikk ble dette vedtatt med stort flertall. Bare 24 venstremenn stemte imot. Selv statsminister Steen gikk inn for å støtte forslaget i håp

UT AV UNIONEN

om å unngå splittelse av partiet. Vedtaket dannet grunnlaget for Francis Hagerups regjering høsten 1895. Det var en samlingsregjering med ministre både fra Høyre, Venstre og Moderate.

Svensk og norsk nasjonalisme Venstrealliansen hadde raknet; på Stortinget var parti­ gruppen splittet i et aktivistisk mindretall og en mer moderat flertallsgruppering. Selv om frontene var i bevegelse, var dette et spenningsforhold som bestod så lenge unionsstriden varte. Fortsatt unionsradikalisme var umulig som praktisk politikk, og unionssaken gikk inn i en roligere fase. En tredje unionskomité ble nedsatt, uten at noen hadde særlige forventninger om at man skulle nå resultater. Men om kompromissviljen preget de offisielle kanalene mellom rikene, blom­ stret nasjonalismen som aldri før i kulissene. Den mest ytterliggående svenske nasjonalismen ble fremført av Majoritetspartiet, en allianse mellom storbonder og industriproteksjonister. Deres unionsprogram var klart tidlig i 1890-årene: Norske særkrav skulle møtes med motytelser i forsvarspolitikken og norsk steilhet med svensk aksjon som tvang fram en unionsrevisjon. Svensk nasjonalisme hadde støtte­

spillere innenfor kongehuset, og bkk fra 1895 en alli­ ert i den nye utenriksministeren. Carl Lewenhaupt hadde nektet å ta ansvar for den nye, harde linjen og ble avløst våren 1895. Etterfølgeren het Ludvig W il­ helm August Douglas og var greve med sete i det svenske førstekammeret. I strid med tidligere svensk unionspolitikk ville han trekke stormaktene inn i konflikten med nordmennene. I det norske Venstres partiorganisasjon levde unionsradikalismen videre til tross for nederlaget i 1895. 7. juni-vedtaket ble tolket som et nasjonalt nederlag; bare én amtsforening støttet vedtaket og ville ha en forsiktigere politikk. De øvrige holdt fast på aksjons­ linjen. Heller ikke valgprogrammet i 1897 var preget av forsoningsvilje. Enhver utvidelse av unionsfellesskapet ble avvist, og for første gang ble flaggsaken eget programpunkt. Kampen for det rene norske flagget var en gammel Venstre-sak og ble i 1890-årene et synlig symbol. Mange steder stiftet venstrelagene såkalte flaggsamlag for å skaffe medlemmene rene flagg, og 17. maimarkeringen ble ofte høydepunktet i det lokale partilivet. Fra 1893 ble flaggsaken stortingspolitikk. Etter press fra flaggsamlaget i Kristiania ble det vedtatt en ny flagglov som fjernet unionsmerket fra handelsflag-

Christian Michelsen holder tale på Akers­ hus festning. Taler­ stolen er pyntet til trengsel med flagg, den norske bonden med Gmnnloven, vardestein, den norske løve og kongekronen f or et selvstendig rike. Men så er det da også selveste nasjonaldagen i unionsoppløsningsåret 1905, og når var det vel mer på sin plass å trekke fram de nasjonale symbolene?

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Under hele unions­ striden var interes­ sen stor for de nasjo­ nale symbolene, og også for nasjonale monumenter av alle slag. Her er det Axel Enders statue av sjøhelten Peter Wes­ sel Tordenskiold som avdukes på Tordenskiolds plass 17. mai Kristiania i 1901. (Plassen, som nå er bebygd, lå nederst i Rosenkrantz’ gate.)

get. Kongen nektet å sanksjonere loven, som kom opp på nytt med samme utfall i 1896. I 1897 ble flaggsaken en av valgkampens viktigste saker, og igjen viste unionspolitikken seg egnet til å mobilisere velgere. Venstre gikk på nytt fram ved val­ get og dannet regjering. I 1898 ble flaggloven vedtatt for tredje gang. En viss dramatikk fulgte. Den antinorske stemningen tiltok i Sverige. Flaggvedtaket ble forhalt, mens utenriksministeren tok kontakt med Berlin for om mulig å få støtte i konflikten med Norge. Da tyskerne avslo, gikk han videre til Østerrike-Ungarns minister i Stockholm for å få i stand en stormaktsaksjon mot eventuelle norske planer om unionsopp­ løsning. Henvendelsene skjedde i forståelse med kon­ gehuset, men bak den svenske statsministerens rygg. Begrunnelsen for svenskenes handlemåte var dob­ belt. På den ene siden fryktet man den smitteeffekten som lå i Norges demokratiske forfatning og reformvilje. Sett fra den svenske elitens side fortonet Norge seg som ytterliggående demokratisk med sin svake kongemakt, parlamentariske regjering og sitt mang­ lende førstekammer. På den andre siden ønsket man også en sterk union med tanke på den utenrikspoli­ tiske situasjonen. Frykten for et aggressivt Russland

var sterk, og mottiltakene var opprustning og en ster­ kere allianse med Tyskland. Økende norsk uavhen­ gighet i utenriks- og forsvarsspørmål innebar en vesentlig svekkelse av tvillingrikenes forsvarsevne. Forsøkene på å blande stormaktene inn i unionspolitikken var resultatløse. Tyskerne var nok interes­ sert i den skandinaviske politikken og stod ubetinget på svenskenes side i konflikten. Keiser Vilhelm 2. oppfordret kongehuset til å føre en kamppolitikk, men det ble med den moralske støtten. I 1899 ble den nye flaggloven tatt til følge, og Venstre hadde halt i land en viktig symbolsk seier. Flaggsakens mest håndfaste resultat var Douglas’ avgang som utenriks­ minister. Etterfølgeren var den svensk-norske sende­ mannen i Berlin, Alfred Lagerheim. Han stod for en langt smidigere linje i unionspolitikken og innledet en ny fase med mildere klima mellom de to rikene. I ett spørsmål førte nederlaget i 1895 og den sven­ ske aktivismen til en tydelig endring i Venstres poli­ tikk, og det var i forsvarspolitikken. Styrking av for­ svaret var gammel høyrepolitikk, mens Venstre etter beste evne hadde motarbeidet forsvarsbevilgninger av sparepolitiske grunner og av sympati med freds­ saken. Men under den mest tilspissede krisen i 1895

UT AV UNIONEN

var det Venstre som stod bak forslag om ekstraordinæ­ re bevilgninger til forsvaret. Bakgrunnen var ryktene om Sveriges krigsplaner og pågående opprustning. Også fredsvennene i partiet støttet den nye linjen enkelte med åpenlys uvilje. I den neste femårsperioden ble bevilgningene til forsvaret trappet kraftig opp. Det ble bygd fire nye panserskip og en rekke mindre fart­ øyer. Nye festningsanlegg ble anlagt og verneplikten forlenget. I 1896 ble Rødfoss Patronfabrik (i dag Rau­ foss Ammunisjonsfabrikker) grunnlagt for å sikre hæren norske forsyninger av ammunisjon. Også frivil­ lig innsats ble satt inn i forsvarets tjeneste. Torpedobåten «Valkyrien» ble overlevert til flåten 17. mai 1896. Den var bygd for midler samlet inn av en kvinnegrup­ pe i Norges Forsvarsforening. Samme år ble Norske Kvinners Sanitetsforening stiftet med forsvarspolitikk og kvinnestemmerett på programmet. Blant annet ville kvinnene lage bandasjer til Forsvarets sanitet. I forsvarsbevilgningene var Høyre og Venstre enige i sak. Men bak lå to konkurrerende fiendebilder. For de konservative var det fortsatt Russland som truet, for Venstre var det Sverige. At det var Venstres syn som seiret ble klart da Stortinget i 1900 vedtok å modernisere Kongsvinger og Fredriksten festningen De to grensefestningene hadde ingen annen funksjon enn å forsvare landet mot et eventuelt svensk angrep. Den norske aktivismen og de sterkt nasjonalistiske strømningene innenfor det svenske høyre forsterket hverandre gjensidig. Det politiske Sverige stod imid­ lertid like splittet i synet på unionsspørsmålet som partiene i Norge. Den norske demokratiseringen utgjorde en trussel for de mest konservative; for sven­ sker på venstresiden var det tvert imot. De betraktet Norge som et land med sterkere demokrati, mindre sosiale forskjeller og større gjennomslag for sosiale reformer. Dette bidrog til en unionsvennlig holdning, men da på et grunnlag som fullt ut sikret likestilling for Norge. Dette var en unionspolitisk linje som hadde mer til felles med det norske Høyre enn med Venstres aktivisme. Fire år med resultatløse forhandlinger og svenske trusler hadde ikke brakt unionsspørsmålet nærmere en løsning. Det mest synlige resultatet var oppsigel­ sen av mellomriksloven som svensk mottiltak i 1895. Politisk sett var dette til skade for svenskene. Nå brast «unionens økonomiske livsnerve», uttalte Francis Hagerup. Økonomisk var Norge den tapende part; store deler av næringslivet hadde hatt fordeler av fellesmarkedet. For mange næringslivsfolk mistet unionen nå en viktig del av sin eksistensberettigelse.

Næringslivets menn engasjerer seg Fra 1891 var det unionspolitikken som mer enn noe annet holdt venstrepartiet sammen. Den bidrog til at velgerne sluttet opp om partiet og bygde bro over

splittelsen mellom Venstre og Moderate. Som vi har sett i tidligere kapitler, var det imidlertid også en rek­ ke andre saker som hadde betydning for velgeroppslutning og politiske grupperinger fra 1890. Målsak og avholdssak ble ført fram med stor tyngde. Et godt stykke på vei skapte de skillelinjer som falt sammen med frontene i unionsspørsmålet. Særlig var det sam­ menfall og gjensidig innflytelse mellom de unionsradikale og målfolket. For mange venstrefolk ble norskdomsarbeidet i Noregs Ungdomslag et middel i den politiske kampen. «Me hev nyleg tapa - og tapa stygt - i ei stor nasjonal strid,» sa en taler på et av ungdomsstevnene i 1895. «Det gjeld um aa reisa ei ny folkekjensla, ein ægte norskdom i landet.» Taleren var den 22 år gamle Halvdan Koht, radikal student og styremedlem i Kristiania flaggsamlag. Derimot gikk interessene i stemmerettsspørsmål, sosialpolitikk og næringspolitikk ofte på tvers av unionspolitiske skillelinjer. De gamle partiskillene var et resultat av forfatningsstriden i 1870- og 1880årene. Mot slutten av 1890-årene var motsetningen mellom arbeid og kapital i ferd med å skape nye poli­ tiske skillelinjer og nye allianser. Arbeiderbevegelsen var på fremmarsj og i ferd med å bli en politisk makt­ faktor. Venstres valgseier i 1897 brakte også den al­ minnelige mannsstemmeretten nærmere. På den andre siden økte oppsigelsen av mellomriksloven behovet for et brudd med den norske frihandelspoli­ tikken. Resultatet ble samarbeidet i tollpolitikken mellom Fællesforeningen for Haandværk og Industri og Norsk Landmandsforbund. Dette tegnet konturer av nye politiske allianser basert på næringsinteresser. Mens Venstre forlot sin gamle sparepolitikk og ble et sosialt reformparti, ble det for Høyre maktpåliggende å sette en stopper for den sosiale reformpolitikken og de stadig økende offentlige utgiftene. Også i unionspolitikken var det tendenser til nye politiske allianser. Stortingets unionsvedtak 7. juni 1895 var resultat av misnøye innenfor begge de store partiene. Ingen av de to partilederne var informert om adressen som startet reaksjonen mot Venstres knyttnevepolitikk. Folk utenfor partiledelsen hadde tatt initia­ tivet, og de som i første rekke målbar misnøyen, var menn med tilknytning til næringslivet. I begge partier fantes det en økende opposisjon mot generasjonen fra 1884 og mot de sterke partiskillene fra den gang. Bergensrederen Christian Michelsen var en av dem som kjempet mot unionspolitikken innenfor Venstre. I 1892 forsøkte han å få regjeringen til å trekke for­ slaget om ensidig norsk vedtak i konsulatsaken. Sam­ men med ham stod blant andre Gunnar Knudsen, også han næringslivsmann. Men på dette tidspunktet var det liten støtte å hente i Venstre. Michelsen trakk seg ut av rikspolitikken i 1894, men som ordfører i Bergen arbeidet han aktivt for å dempe partiskillene på lokalt plan. En viktig støttespiller ble redaktør Ola

DEN NYE TID FA A R FÆSTE

Kvinnemobilisering En tallrik kvinnedeputasjon møtte fram på Storting­ et den 22. august for å overlevere listene fra landets kvinner. I spissen for en deputasjon fra Drammen stilte Betzy Kjelsberg (1866-1950), som senere ble landets første kvinnelige fabrikkinspektør. Drammenskvinnene hadde arrangert sitt eget valg 13. august med store stands i byens hovedgate. Mer enn 12 000 underskrifter ble samlet samtidig som byens menn avla sine stemmer i stemmelokalet. Oppropet fra drammenskvinnene lød: Til Regjering og Storting! Undertegnede kvinder fra Drammen og Omegn tillader sig herved at frembære for Regjering og Storting sin varmeste tak med tilslutning til 7de juni beslutningen. Vi føler derhos en trang til at udtale, at vi er rede til sammen med vort lands mænd at dele det ansvar og bære de byrder, hævdelsen af denne beslutning maatte medføre. Kvinnenes alterna­ tive folkeavstemning i 1905 imponerte. Bildet er fra avstem­ ningen i Drammen, og Betzy Kjelsberg står i midten ved siden av sin bunads­ kledde datter Laura. Over hele landet ble det arrangert egne kvinnesamlinger 13. august samtidig med den ordinære folkeavstemningen. Oppslutningen ble stor -2 4 5 000 kvinner underskrev adressen som senere ble overlevert Stor­ tinget. Dermed fikk landets kvinner demonstrert sin støtte til 7.juni-vedtaket om å oppløse unionen og samtidig protestert mot at de ikke ble ansett som fullverdige borgere i spørsmål som var av livsviktig betydning for nasjonen.

214

Thommessen i Verdens Gang, som stilte seg kritisk til Venstres partiledelse fra 1893. Etter valget i 1897 stod han for en systematisk opposisjon mot Steens styre. I unionspolitikken krevde han handling på grunnlag av et nasjonalt samlende program. Samtidig markerte han en konservativ profil i økonomisk og sosial poli­ tikk og sluttet seg til motstanden mot landsmålet i kulturpolitikken. Innenfor Høyre forankret den interne opposisjo­ nen seg i Yngre Konservatives Forening som ble stif­ tet i 1892. I utgangspunktet var det sosial tilknytning og generasjon mer enn sak som bandt medlemmene sammen. Mange av medlemmene kom fra nærings­ livet. De delte et ønske om å fornye partiet og var også skeptiske til Emil Stangs lederskap. En av dem var grosserer Anthon B. Nilsen fra Fredrikstad, også kjent som forfatteren Elias Kræmmer. På Høyres landsmøte i 1895 fremholdt han at næringslivet øns­ ket avspenning mellom partiene. Også Francis Hage­ rup tilhørte denne kretsen av yngre konservative og ble oppfattet som deres representant da han kom inn i partiets landsstyre i 1892. Samlingen i 1895 kom i stand som resultat av for­ handlinger mellom opposisjonelle i Høyre og Ven­ stre. For Christian Michelsen og Anthon B. Nilsen var unionspolitikken som sådan underordnet; det var næringsinteressene som stod i sentrum. Begge ønsket en allianse på tvers av gamle partiskiller for å danne front mot arbeiderbevegelsen og Venstres sosiale radikalisme. Splittelsen i unionsspørsmålet var den viktigste hindringen for at en slik allianse kunne komme i stand. Samlingsinitiativet lyktes i den for­ stand at det satte en stopper for den mest aktivistiske Venstre-politikken. Samtidig skapte det dyp splittelse i begge de store partiene.

Hagerups samlingsregjering ble ingen politisk suk­ sess. For å redde unionsforhandlingene måtte høyre statsrådene godta Stortingets vedtak om alminnelig kommunal stemmerett for menn i 1896. Med Ven­ stres valgseier i 1897 og unionskomiteens fiasko i 1898 var frustrasjonen til å ta og føle på. Misnøyen med Stangs forsiktige linje økte. Den ble tolket som ubesluttsomhet. På ytterste høyre fløy ble kretsen rundt Aftenposten stadig mer høyrøstet. Ved siden av Adresseavisen i Trondheim ble den det gamle Embetsmanns-Høyres organ, som til det siste holdt fast på at den viktigste oppgaven i politikken var å bevare unionen. Men det var også krefter som ønsket en endring av Høyres unionspolitikk i mer forsonlig retning, og som støttet kravet om eget konsulatvesen. Nils Vogt, redaktør Frieles etterfølger i Morgenbladet fra 1894, var en pådriver her. Han mente at venstre ledelsen aldri ville kunne fjernes hvis Høyre fortsatte å binde seg til en håpløs kamp mot unionen.

Samling på tvers av partiene Med det svenske utenriksministerskiftet i 1899 var det åpnet for et mildere klima i unionspolitikken. Derimot var det ingen tegn til avspenning i forholdet mellom arbeid og kapital. Presset fra den organiserte arbeiderbevegelsen økte, mens konjunkturomslaget skapte kaldere klima for reformer og økt behov for en aktiv næringspolitikk. I flere byer og særlig i Kris­ tiania ble kommunevalget i 1901 en katastrofe for Venstre, etter at venstrefløyen i partiet inngikk valg­ samarbeid med Arbeiderpartiet. I Høyre ble motstanden mot sosiale reformer satt på programmet i 1900: Det ble en hovedoppgave for partiet «at verne den personlige frihed og private

UT AV UNIONEN

Folkeavstemningen 13. august 1905 be­ kreftet at det norske folk stod samlet bak unionsoppløsningen; 368 208 svarte ja, 184 stemte nei. Dette var en dag da alle var ute, gatene var fulle og stemningen høy. Øverst ser vi Tønsberg torg, i midten et valglokale i Drammen, nederst til venstre avleser man valgresultatene, til høyre valgmenn fra Lofoten og Vesterålen.

I 71=;

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Motstående side: «Jægerkorpset» på grensevakt ved Lier skanse utenfor Kongsvinger i okto­ ber 1905. Grensefestningene spilte en viktig rolle i Karlstad-forhandlingene. Svenskene krevde full nedleggelse av samtlige festninger. For nordmennene var dette en viktig symbolsak, men forhandlerne valgte likevel å gi seg fo r å få i stand en fo r­ handlingsløsning. Med unntak av Kongsvinger ble alle grensefestningene nedlagt. Som mot­ ytelse godtok svens­ kene nordmennenes krav om en nøytral grensesone, samt en traktat som forplik­ tet begge riker til å overlate fremtidige uoverensstemmelser til voldgiftsdomstolen i Haag.

Foran sluttforhandlingene i Karlstad Den 13. september drog de svenske forhandlerne med tog tilbake til Karlstad for å sluttføre for­ handlingen med nordmennene. Utfallet var uklart; en uke tidligere var det kommet til brudd i for­ handlingene, og det store spørsmålet var om Nor­ ge ville godta en nedleggelse av grensefestning­ ene. I Stockholm var stemningen spent, fortalte en som var til stede før avreisen til Karlstad: Strax fore tågets afgång rådde å perrongen, som var bfverfylld af menniskor, en tystnad så fullståndig och djup, att jag aldrig å en jernvegsstation iakttagit något liknande. Alla insågo den for framtiden omåtliga betydelsen af de for­ handlingar, hvartill affården nu skulle ske. Då tåget sattes i gång, hojdes af nogon person å perrongen ett lefve for gamla Sverige. Samme kveld skrev justisminister Gustaf Berg et brev til statsminister Christian Lundeberg, som var svenskenes forhandlingsleder: Ers Exellens! Kåre van! - Tilgif mig att jag i des­ sa dagar besvårar Dig med bref, men jag kanner ett behof for att for Dig nårmare forklara de ord jag sade Dig i går afton på perrongen. Du kan­ ner min uppfattning i fråga om ett krig med Norge. Du vet att jag anser, att et sådant under nuvarande forhållanden skulle vara det ratta och enda medelet att uppretta ett for framtiden betryggande tilstånd på Skandinaviska halfon och den enda mbjligheten att rycha upp vår fbrsoffade nation ur den nationelle dekadans, hvaruti den i så många hånseenden befinner sig.

eiendomsret mot socialistiske overgreb». Samtidig ble det i ulike kretser syslet med planer om nye partistiftelser. Omkring århundreskiftet ble det arbeidet for å danne et nytt nasjonalt parti. Sentrale folk fra Høyre og Venstre deltok, men planene kom aldri ut­ over et forberedende stadium. I 1902 forsøkte en krets av næringsdrivende fra begge partier å få i stand et næringsparti med basis i Norsk Landsmandsforbund, Fællesforeningen for Haandværk og Industri og Handelsstandens Fællesforening, men heller ikke dette førte fram. Begge forsøkene viser imidlertid behovet for en ny partistruktur, en borgerlig samling der unionsspørsmål og konstitusjonelle spørsmål ble lagt til side, men der næringspolitikken ble satt i sen­ trum. Sentralt stod ønsket om vernetoll, støtte til næringslivet og for øvrig streng sparsomhet i stats- og kommunehusholdningen. Christian Michelsen hadde forlatt rikspolitikken i 1894, men tilhørte fortsatt en sterk moderat/liberal

216

gruppering i Bergen Venstre. Sammen med menings­ feller skaffet han seg en plattform i Bergens liberale Forening og gjorde et mislykket forsøk på å rive for­ eningen løs fra Venstre i 1901. 1 1902 startet han sin egen avis, Morgenavisen, som ble et talerør for hans linje. I 1903 la han fram et program for borgerlig samling i Bergens liberale forening, som i sin helhet ble trykt i Verdens Gang. Michelsen satset lenge på at han ville vinne Venstre for sitt standpunkt. Det ble imidlertid Høyre som tok imot utfordringen. Michelsens næringspolitiske linje og hans front mot sosiale reformer appellerte til store deler av partiet. Hans unionspolitiske linje var vans­ keligere å svelge. Her stod han på linje med sitt gamle parti og ville kreve at Norge fikk eget konsulatvesen. Etter sterk indre uenighet på landsmøtet i 1903 ble også denne hindringen ryddet av veien da Høyre pro­ gramfestet eget norsk konsulatvesen. Kretsen rundt Aftenposten var prinsipielt og hårdnakket imot en slik innrømmelse. Nils Vogt og Morgenbladet stod på motsatt fløy. I en mellomstilling stod partiformannen Francis Hagerup og den gamle garden fra forfatningskampen og 1890-årenes unionsstrid. De var ut­ pregede unionsvenner, og motstandere av enhver ensidig aksjon fra Norges side. Etter deres syn var det ingenting i riksakten som stod i veien for et norsk konsulatvesen, men dette måtte ordnes gjennom for­ handlinger med svenskene og i samsvar med forfat­ ningsretten. Hagerup og hans fløy så at en endring av Høyres unionspolitikk kunne gi innenrikspolitiske fordeler, men ønsket likevel å holde en lav profil for ikke å oppmuntre til ny unionsradikalisme. En ny vending i unionsforhandlingene fikk Hagerups betenkeligheter til å falle. Våren 1903 så det med ett ut som om et positivt forhandlingsresultat var på trappene; dette fikk ham til å godta eget konsulat­ vesen som Høyres politikk. Dermed var det åpnet for valgsamarbeid mellom Høyre, Moderate Venstre og Michelsens liberale utbrytere. Samlingslisten ble en stor suksess og førte til valgseier. Venstre tapte velge­ re til begge sider, men størst innhugg i partiets vel­ gerskare stod arbeiderbevegelsen for.

Unionen blir oppløst Begivenheten som fikk Francis Hagerup til å snu i unionspolitikken, var det såkalte marskommunikeet i 1903. Etter forhandlinger var de to landenes regjeringer kommet fram til en løsning av unionsspørsmålet: Landene skulle få hvert sitt konsulatvesen, og for­ holdet mellom konsuler og utenriksminister skulle ordnes gjennom likelydende lover for hvert land. 1 det nye, forhandlingsvennlige klimaet tok utenriks­ ministeren initiativ til en utredning om konsulatsaken med Sigurd Ibsen, norsk statsminister i Stock­ holm, som norsk representant i komiteen. Han hadde

UT AV UNIONEN

Blir det krig? 13. og 14. september var forhandlingene på det skarpeste. Den svenske generalstaben presset på og forlangte at Kongsvinger festning skulle ned­ legges og Fredriksten jevnes med jorden. I Kris­ tiania regnet man med at krigen var nær forestå­ ende. Om aftenen var det fullt av folk i gatene. Diskusjonene gikk livlig. Tankene gikk til solda­ tene som lå ved grensen og sjøfolkene som skulle verne kystene. Utpå kvelden ble det fortalt at alle telegrafstasjoner skulle holdes åpne hele natten. Innkallingene kom til de vernepliktige hjemme. I Kristiania ble sjøoffiserer og vernepliktige matro­ ser kalt til Horten; mange av dem drog med natto­ get til Brevik. Neste kveld ble flere avdelinger av landhæren bevæpnet og sendt av sted som grense­ vakt. Den 15. september stod Norge klar til å ta imot det første angrepet fra øst. Overalt holdt man pusten mens man ventet på resultater fra forhand­ lingene i Karlstad. Hulda Garborg fulgte begiven­ hetene fra Tyskland: «Jeg kan ikke lenger arbeide idag; må bare tenke på forholdene hjemme som i disse dage ser brogede ud. Ved grænsestationerne i Sverige kan nu de reisende se store ansamlinger af krigsmateriell, telte o.s.v., og den svenske pres­ se skal være mer ophidsende og truende end nogensinde.» Etter en uke kom avgjørelsen. Ved halv elleve­ tiden den 22. september meddelte statsminister Michelsen at en forhandlingsløsning var i vente.

217

DEN NYE TID FAA R FÆSTE

Norsk diplomati I striden med Sverige var mangelen på eget diplo­ mati en klar ulempe for Norge. Da forhandlingene brøt sammen våren 1905, var det ingen talsmenn som kunne presentere de norske interessene i utlandet. I denne situasjonen kom Fridtjof Nansen (1861-1930) til å spille en viktig rolle. Han stod lenge utenfor den unionspolitiske striden og var motstander av Venstres unionsradikalisme. Men i februar 1905 tonet han flagg. 1 norske aviser manet han nordmennene til å stå vakt om Norges selv­ stendighet og ære. I mars vendte han seg til et stør­ re publikum og offentliggjorde et brev om unions­ striden i den britiske avisen Times. 1 virkeligheten var dette kamuflert norsk diplomati. Brevet var utarbeidet av den norske regjeringen - Nansen hadde bare lånt det sitt navn. Samtidig drog han til London for å holde foredrag for det geografiske sel­ skapet der, også dette som kamuflert utsending fra den norske regjeringen. Nansen hadde et stort navn i utlandet, og det han sa, ble lagt merke til. Brevet vakte oppsikt. Det ble trykt i franske og tys­ ke aviser, og mange intervjuet ham i dagene som fulgte. Han fikk dermed forklart Norges stilling sett fra norsk synspunkt og gitt Norge en stemme i utlandet. Det halvprivate utspillet hadde tatt inner­ svingen på svenskenes offisielle diplomati. Som mottrekk mobiliserte de Sven Hedin, som hadde et like stort navn i Europa som Nansen. Han var kjent for polhavsferder og ekspedisjoner i Tibet. Mellom de to oppdagelsesreisende og gamle vennene utspant det seg en heftig strid i Times. 1 virkelighe­ ten var det de to landenes regjeringer som fremla sine synspunkter kamuflert som private innlegg.

Tre sentrale aktører jra unionsstridens siste fase. Christian Michelsen var den politiske lederen som samlet partiene i en felles strategi gjen­ nom det avgjørende oppgjøret. Carl Berner ledet Stortinget den 7. juni og redi­ gerte 7. juni-beslutningen som erklærte at unionen med Sve­ rige var oppløst. Jør­ gen Løvland var statsminister i Stockholm med den vanskelige oppgaven å legge fram det norske vedtaket til konsulatlov.

218

en stor del av æren for den innstillingen som ble lagt fram i 1902. Den fastslo at norsk konsulatvesen lot seg ordne innenfor den bestående utenriksordningen. I mars 1903 gav regjeringene i begge land sin støtte til denne oppfatningen. Det så derfor lovende ut da Francis Hagerup dan­ net regjering etter Samlingspartiets valgseier i 1903. Med den nye svenske forhandlingsviljen tegnet det til å bli en løsning av den betente konsulatsaken uten ny unionspolitisk krise. I mai 1904 la den norske regje­ ringen fram sitt utkast til likelydende lover og orga­ nisasjonsplan for opprettelsen av et eget konsulat­ vesen. I Sverige skjedde det foreløpig ingenting, men det gikk rykter om uenighet innad i regjeringen. Den norske uroen økte da utenriksminister Lagerheim trakk seg i november, og det ble snart bekreftet at dette skyldtes uenighet mellom ham og statsminister Erik Gustaf Bostrom. I desember kom statsministeren selv til Kristiania for å fremlegge det svenske forsla­ get. Det var dette forslaget som kom til å få betegn­ elsen «lydrikepunktene». Sett fra norsk side ble svenskenes utkast oppfattet som et brudd med forutsetningene i marskom-

UT AV UNIONEN

Den 12. og 13. november ble det holdt folkeavstem­ ning fo r annen gang i 1905. Denne gan­ gen var det selvsten­ dige Norges stats­ form tema. Konge­ dømme ble vedtatt med stort flertall, men et mindretall på 70 000 stemte for republikk. Først og fremst kom republi­ kanerne fra Arbeiderpartiet, De forenede Arbeidersamfund og den radikale fløy av Venstre. Av kartet ser vi hvor disse gruppene stod fo r­ holdsvis sterkest: i Tromsø, Nordre Trondhjems, Brats­ berg og Lister og Mandals amter. Oppslutningen om kongedømmet var derimot massiv i de sentrale østlandsamtene.

P ro se n t ja -s te m m e r Ø stfo ld

88,1

A k e rsh u s

8 5 ,9

O slo

80,1

H e d m a rk

7 6 ,8

O p p la n d

8 8,3

B u sk e ru d

8 9 ,0

V e stfo ld

9 3,4

T e le m a rk

5 8,9

A u s t-A g d e r

76,1

V e st-A g d e r

5 9,6

R o g a la n d

7 9,5

H o r d a la n d

7 7 ,8

B e rg e n

7 0 ,2

S o g n o g F jord a n e

8 0 ,4

M ø re o g R o m sd a l

7 9 ,6

S ø r-T rø n d e la g

7 3 ,8

N o rd -T rø n d e la g

6 3,3

N o rd la n d

8 3 ,8

T ro m s

7 2 ,0

F in n m a r k

7 6,2

Hele la n d e t

7 8 ,9

munikeet. Under lå uenighet om fortolkningen av utenriksstyrets stilling i riksakten. Nordmennene så ordningen av utenriksstyret med svensk utenriksmi­ nister som en praksis uten rettslig forankring. Uten­ riksministerens nasjonalitet var ikke uttrykkelig nevnt i riksakten, og etter den norske tolkningen kunne utenriksministeren like godt være norsk. For svenskene hadde gjeldende praksis rettslig grunnlag, og dette synet var nedfelt i deres utkast til konsulatlovgivning. I marskommunikeet hadde Lagerheim vært villig til å komme nordmennene i møte og holde spørsmålet om det øvrige utenriksstyret utenfor. Nye forhandlinger ble forsøkt, men var nytteløse. I slutten av februar 1905 kom det til endelig brudd. På dette tidspunktet var det klart for regjeringen at si­ tuasjonen kunne føre til unionsbrudd. Det var ikke lenger spørsmål om å gi seg i konsulatsaken, men om hvilken fremgangsmåte man skulle velge. Hagerup og regjeringsflertallet ønsket å utsette konflikten og ta bruddet når kongen hadde brukt opp sitt utsettende veto etter tre gyldige stortingsvedtak. Et mindretall i regjeringen ville følge en snarvei og ta brudd på før­ ste kongelige sanksjonsnekting. Uenigheten sprengte

regjeringen, og Christian Michelsen stilte seg i spis­ sen for en ny samlingsregjering der også Venstre kom med. Utenriksministerskiftet høsten 1904 avspeiler at også svenskene stod overfor vanskelige valg i unionspolitikken. Lagerheims kompromissvilje hadde støtte i Riksdagens andrekammer, mens førstekammeret, Riksdagens overhus, underkjente ettergivenheten som kom til uttrykk i marskommunikeet. Også kon­ gen etterlyste en fastere linje overfor nordmennene. Det var kortsiktig tankegang, mente han, å føre en politikk som økte nordmennenes forhåpninger om egen utenriksminister. Han kunne ikke gå med på noe vedtak i konsulatsaken som ikke tydelig fastslo at utenriksministeren var en fellesinstitusjon. Bostroms politikk fra høsten 1904 var i tråd med en strengere unionsfortolkning. Han så mulighetene for at dette kunne føre til unionsbrudd, men så sent som i februar 1905 vurderte han faren som liten. At gemyttene kom i kok i Norge, var ingen nyhet; han kalkulerte med at det ikke ville vare. Kronprins Gus­ taf, som i februar 1905 overtok som regent, var også innstilt på å møte norske protester med besluttsom-

Motstående side nederst: Denne telegramvekslingen mellom Michelsen og Bjørnson har gått inn i floraen av fortellinger fra 1905. Situasjonen er fiktiv, men tar de to personlighetene på kornet: Bjørnsons talegaver og evne til å kaste seg inn i enhver sak med engasjement og Michelsens kloke strategi basert på kompromisser og balansekunst.

219

DEN NYE TID FAAR FÆSTE

Etter en lang kro­ nings reise ble kong Haakon 7. og dron­ ning Maud kronet i Nidarosdomen 22. juni 1906. Mange gamle unionsaktivister var vanne forsvarere av det nye kongehuset. Men fo r sosialdemokratene og mange radikale var det en stor skuf­ felse at Norge valgte monarki etter uni­ onsoppløsningen. Bjørnstjerne Bjørn­ son hadde imidlertid endret standpunkt et republikansk Norge kunne bli fa r ­ lig ensomt i Europa. Utenrikspolitiske hensyn var en viktig grunn til at valget falt på den danske prinsen. Han var dattersønn av den svensk-norske kong Karl 15. og gift med den yngste datteren til kong Edvard 7. og dronning Alexandra av Storbritannia. Gjennom kongeval­ get knyttet Norge dermed forbindelser til kongehusene i tre land som alle var viktige fo r Norge. Men den nye konge­ familien skulle også bli et viktig samlingssymbol innad.

het. I slutten av februar forsøkte han et siste forhandlingsutspill overfor Stortinget. Det bidrog mer til økt irritasjon enn til en mildere stemning. På dette tidspunktet var stemningen i kongehuset i ferd med å snu. Fra sitt sykeopphold i Saltsjobaden fulgte den gamle kongen begivenhetene med sorg og uro. I forsiktige ordelag gav han sin sønn råd: «Hei­ dre ut ur unionen ån krig med Norge,» skrev han i begynnelsen av mars, mens kronprinsen fortsatt for­ handlet i Kristiania. Gustaf fulgte farens råd. Da han vendte tilbake til Stockholm, hadde han skiftet stand­ punkt. Så sent som i 1903 hadde han igjen henvendt

220

seg til Berlin og forgjeves bedt om tysk støtte. Nå for­ søkte kronprinsen tvert imot å få Riksdagen med på et svensk initiativ til en fredelig oppløsning av unio­ nen. Han ville heller ikke sanksjonere loven om norsk konsulatvesen, som ble vedtatt av Stortinget i mai - dette til tross for påtrykk fra unionsvenner både i Sverige og Norge. Igjen handlet han i samsvar med farens råd: En sanksjonering av loven «vore Kungamaktens dod i de båda lånderna». Unionsbruddet skapte en spent situasjon mellom Norge og Sverige. Mens forhandlingene pågikk i Karl­ stad, foregikk det krigsforberedelser på begge sider av

UT AV UNIONEN

grensen. Stormaktene fulgte oppmerksomt med, ut fra ulike strategiske interesser. Men ingen var interes­ sert i at konflikten ble satt på spissen med de følger det kunne få for maktbalansen i Europa. Tyskland ønsket en rask løsning av konflikten og ville ikke støtte svenske eventyr. Russland var mest opptatt av krigen med Japan. Storbritannia påvirket Sverige til et fredelig oppgjør. Den manglende stormaktsinteressen bidrog til å legge forholdene til rette for et fredelig oppgjør. I samme retning virket forhold mellom tvillingrikene. Riktignok var Sverige militært overlegent. Men poli­ tisk stod Norge sterkere. Folkeavstemningen hadde ikke etterlatt noen tvil om at nordmenn samlet stod bak Storting og regjering i denne saken. Situasjonen var dermed en helt annen enn ti år tidligere, da krigs­ trusselen sist forelå. Derimot stod Sverige sterkt split­ tet. Et lite mindretall krevde krig og norske landav­ ståelser i nord. Utenfor de politiske institusjonene demonstrerte sosialdemokrater og venstreliberalere mot krig. I tillegg var også kongehuset blitt en garan­ ti for fred.

Et fritt kongedømme Forhandlingene med svenskene startet i Karlstad i slutten av august. I ukene som fulgte, var situasjonen særdeles spent, men avtalen kom i havn og ble under­ tegnet 23. september. Dermed hadde svenskene god­ tatt unionsoppløsningen - og det nesten uten beting­ elser. Den viktigste innrømmelsen fra norsk hold var nedbygging av grensefestningene. Allerede i lang tid hadde den norske regjeringen sondert mulighetene for å få en utenlandsk prins som norsk konge. Kongevalget var viktig - ikke minst kunne det gi muligheter for internasjonale allianser, og de kunne komme godt med for et selvstendig Nor­ ge. Valget falt på den danske prins Carl. At han var gift med den britiske prinsesse Maud, kong Edvard 7’s yngste datter, veide tungt i hans favør. I november 1905 ankom prins Carl til Kristiania med sin familie for å bli norsk konge - den eneste fol­ kevalgte kongen i Europa. Prinsen hadde selv for­ langt folkeavstemning før han sa seg villig til å over­ ta. To uker før han ankom, hadde nesten 260 000 nordmenn sagt ja til kongedømme; et mindretall på 70 000 stemte for republikk. Den nye kongen kalte seg Haakon 7. og tok valgspråket «Alt for Norge». Han bosatte seg i Karl Johans gamle slott i hovedsta­ den. Et dramatisk år var forbi. «Eit stort Aar for Noreg,» skrev universitetsstipendiat Halvdan Koht i Syn og Segn, «og eit stort Aar for heile mannasoga.» Samtidig var også en epoke forbi. Den generasjonen som hadde kjempet 1870- og 1880-årenes kamper, var avløst av en ny. Depresjonen var overvunnet,

optimisme og ny vekst preget økonomien. Et nytt århundre hadde startet og med det forventninger om en ny og lysere fremtid. Det er ingen tvil om opti­ mismen hos stipendiat og senere utenriksminister Koht: Det 19de hundreaaret maatte slita med alt det poli­ tiske fridomsstrævet. Det 20de hundreaaret, det som heve fenge rette vigsla si, det kan leggja alt arbeidet sitt paa det som er mykje viktigare: aandslivet og samfundslivet. ... Ein ny stor arbeidsdag lyser fram for menneskja.

Sommeren 1906 fristet Tivoli i Stortingsgaten i Kristiania med en sensasjon. Publikum kunne få stige til værs i en forankret luftballong og se hovedstaden fra luften for aller første gang. Men billett­ prisen var skyhøy fem kroner!

221

Litteratur Billedliste Register Litteratur Oversikten inneholder bare et utvalg av den litteraturen som er lagt til grunn for fremstillingen. Arbeider som er brukt i flere sammenhenger, er bare unntaksvis ført opp mer enn én gang. Det vises derfor også til referanser i andre kapitler. Oversiktsverker Hans Try: N o r g e s h i s t o r i e .T o k u l t u r e r - e n s t a t, bd. 11 (1979) Per Fuglum: N o r g e s h is t o r ie . N o r g e i s t ø p e s k j e e n , bd. 12 (1978) Jostein Nerbøvik: N o r s k h i s t o r i e 1 8 7 0 - 1 9 0 5 (1986) Trond Bergh m.fl.: N o r g e f r a u - l a n d til i- l a n d (1983) Jan Eyvind Myhre: O s lo b y s h i s t o r i e . H o v e d s t a d e n C h r i s t i a n i a , bd. 3 (1990) Rolf Danielsen: T r o n d h e i m b y s h i s t o r i e . D e t n y e b y s a m f u n n 1 8 8 0 - 1 9 1 4 , bd. 4 (1958, ny utgave 1997) Egil Ertresvåg: B e r g e n b y s h i s t o r i e . E t b y s a m f u n n i u t v i k l i n g 1 8 0 0 - 1 9 2 0 , bd. 3 (1995) Ingrid Semmingsen m.fl. (red): N o r g e s K u l t u r h i s t o r i e , bd. 5 (1980) N o r d - N o r s k k u l t u r h i s t o r i e , bd. 1 -2 (1994) Det daglige brød Norges offentlige statistikk (NOS): B e r e t n i n g e r o m r i k e t s ø k o n o m i s k e t ils t a n d . Amtmennenes femårsberetninger (1871-1905) A.N. Kiær: B i d r a g til e n n o r s k b e f o l k n i n g s s t a t i s t i k k , (NOS 1882) August Schou: H å n d v e r k o g i n d u s t r i i O s lo 1 8 3 8 - 1 9 3 8 (1938) Stein Tveite: J o r d o g G j e r n i n g : T r e k k a v n o r s k l a n d b r u k i 1 5 0 å r (1959) S t a v a n g e r p å 1 8 0 0 - t a l l e t , (utgitt av Stavanger kommune til byjubileet i 1975) Fritz Hodne: N o r g e s ø k o n o m i s k e h i s t o r i e 1 8 1 5 - 1 9 7 0 (1981) Frands Sejersted (red): V e k s t g j e n n o m k r i s e : S t u d i e r i n o r s k t e k n o l o g i h i s t o r i e , (1982) Odd Thorson: D r a m m e n : e n n o r s k ø s t la n d s b y s u t v i k l i n g s h i s t o r i e (1982) Trygve Solhaug: De n o r s k e f i s k e r i e r s h i s t o r i e 1 8 1 5 - 1 8 8 0 (1983) Francis Sejersted: D e m o k r a t i s k k a p i t a l i s m e (1993) Utdannelse og standsbevissthet Frederikke Mørck (red): N o r s k e K v i n d e r (1914) K v i n n e l i g e s t u d e n t e r 1 8 8 2 - 1 9 3 2 , utgitt av Norske kvinnelige akademikeres landsforbund (1932) N.A. Ytreberg: N i s s e n s p i k e s k o l e (1949) Dagbnn Mannsåker: Den n o r s k e p r e s t e s k a p e t i d e t 1 9 . h u n d r e å r e t (1954) Ingrid Semmingsen: «Standssamfunnets oppløsning i Norge» i S t å n d s s a m h å l l e t s u p p l o s n i n g i N o r d e n (Rapport fra Nordiska historikermotet i Åbo 1954) Helge Dahl: N o r s k l æ r e r u t d a n n i n g (1959) Hans Jørgen Dokka: F r a a l l m u e s k o l e til f o l k e s k o l e (1967) Erling Strømberg: T e l e g r a f i s t e n e (hovedfagsoppgave 1977)

222

Kari Rolfsen: L æ r e r i n n e r i T r o n d h e i m 1 8 6 5 - c a . 1 9 1 0 (hovedfagsoppgave 1978) Merete Lien: M i d d e l s k o l e f o r p i k e r - e n v e i u t i y r k e s l i v e t ? (hovedfagsoppgave 1981) Gro Hagemann: S k o l e f o l k (1992) Susanne Stiver Lie og Maj Birgit Rørslett: A l m a M a t e r s d ø t r e : et å r h u n d r e m e d k v i n n e r i a k a d e m i s k u t d a n n i n g (1995) Kulturradikalt gjennombrudd Georg Brandes: L e v n e d II: E t T i a a r (1907) Fredrik Wallem: D e t n o r s k e S t u d e n t e r s a m f u n d g j e n n o m 1 0 0 å r , 1 8 1 3 - 1 9 1 3 (1913) Lorentz Dietrichson: S v u n d n e T i d e r , bd. 4 (1917) Gerhard Gran: N o r s k a a n d s liv i h u n d r e d e a a r (1919) Francis Bull m.fl.: N o r g e s L i t t e r a t u r , bd. 4 -5 (1937) Kr. Aamot: K r i s t i a n i a a r b e i d e r s a m f u n d 1 8 6 4 - 1 9 3 9 (1939) Einar Skavlan: G u n n a r H e i b e r g (1950) Ola Rudvik: I n d r e m i s j o n s s e l s k a p e t s h i s t o r i e (1967) Hans Hertel og Sven Møller Christensen (red): D e n p o l i t i s k e B r a n d e s ( 1 9 7 3 ) Kjell Haugland: K a m p e n o m s k u l e s p r å k e t : f r å 1 8 6 0 - å r a til 1 9 0 2 (1985) Leif Longum: D r ø m m e n o m d e t f r i e m e n n e s k e (1986) Berge Furre: S o g a o m L a r s O ft e d a l (1990) Elisabeth Møller Jensen (red.): N o r d i s k k v i n n e l i t t e r a t u r h i s t o r i e . F a d e r h u s e t 1 8 0 0 - 1 9 0 0 , bd. 2 (1993) Hanne Engberg: E n f r i g ø r e l s e s h i s t o r i e : M a r g r e t e V u l l u m 1 8 4 6 - 1 9 1 8 (København 1994) Opposisjonen samler seg Ludvig Daae: P o lit is k e d a g b ø k e r o g m i n n e r 1 8 7 2 - 1 8 7 9 (1938) Jens Arup Seip: E t r e g i m e f o r a n u n d e r g a n g e n (1945) Rolf Danielsen: D e t N o r s k e S t o r t i n g g j e n n o m 1 5 0 å r , bd. 2 (1964) Ingrid Semmingsen: «Ludvig Daae og de politiske gruppedannelser i 1870årene» i 1 0 0 å r s h i s t o r i s k f o r s k n i n g (1970) Jens Arup Seip: U t s y n o v e r N o r g e s h i s t o r i e , del 2 (1981) Alf Kaartvedt: H ø y r e s h is t o r ie . D r ø m m e n o m b o r g e r l i g s a m l i n g , bd. 1 (1984) Olaf Aagedal (red): B e d e h u s e t : R ø r s la , b y g d a , f o l k e t (1986) Trond Nordby: D e t m o d e r n e g j e n n o m b r u d d e t i b o n d e s a m f u n n e t (1991) Et folk på vandring Knut Hamsun: F r a d e t m o d e r n e A m e r i k a s A a n d s l i v (1889) Theodore C. Blegen: T h e A m e r i c a n T r a n s i t i o n (Northfield 1940) Ingrid Semmingsen: V e i e n m o t v e s t : U t v a n d r i n g e n f r a N o r g e 1 8 6 5 - 1 9 1 5 (1950) A m e r i k a b r e v , utgitt av Theodore C. Blegen (1958) Julie E. Backer: E k t e s k a p , f ø d s l e r o g v a n d r i n g e r i N o r g e 1 8 5 6 - 1 9 6 0 (1965) Andres A. Svalestuen: T i n n s e m i g r a s j o n s h i s t o r i e 1 8 3 7 - 1 9 0 7 (1972)

LITTERATUR Ståle Dyrvik og C.J.O. Neill: N o r g e s b e f o l k n i n g (1975) Kjell Haarstad: B o n d e n æ r i n g e n i s t ø p e s k j e e n . S t r u k t u r e n d r i n g e r i j o r d b r u k e t . S e l b u 1 8 5 0 - 1 9 0 0 (1976) Sigmund Skard: U S A i n o r s k h i s t o r i e (1976) Arnfinn Engen (red): U t v a n d r i n g a - d e t s t o r e o p p b r o t e t (1978) Odd S. Lovoll: D e t l ø f t e r i k e la n d e t (1984) Odd S. Lovoll: A C e n t u r y o f U r b a n L i f e : T h e N o r w e g i a n s in C h i c a g o b e f a r e 1 9 3 0 (1988) David C. Mauk: T h e C o l o n y th a t r o s e f r o m t h e S e a : T h e N o r w e g i a n s in t h e R e d H o o k s e c t io n o f B r o o k l y n , 1 8 5 0 - 1 9 1 0 (stensilert doktoravhandling, New York University 1991). Krise og sosial uro Ingrid Andersgaard:

S trid e n m ello m s e tt e r s k e r o g t y p o g r a fe r i try k k e r ie n e i

K ris tia n ia , 1 8 7 0 - å r e n e - 1 9 0 7

(hovedoppgave 1975)

Per Fuglum: K a m p e n o m a l k o h o l e n i N o r g e 1 8 1 6 - 1 9 0 4 (1972) Edvard Bull: A r b e i d e r m i l j ø u n d e r d e t i n d u s t r i e l l e g j e n n o m b r u d d (1972) Edvard Bull: A r b e i d e r b e v e g e l s e n s h is t o r ie . A r b e i d e r k l a s s e n b l i r til 1 8 5 0 - 1 9 0 0 , bd. 2 (1985) Finn Olstad: K a m p m o t k a p i t a l e n : O m f a g o r g a n i s e r t e a r b e i d e r e i K r i s t i a n i a c a . 1 8 8 0 - 1 8 9 5 (utrykt avhandling 1987) Gro Hagemann: K j ø n n o g i n d u s t r i a l i s e r i n g (1994) Kampen mot vantroen A. Skrondal: «Kristendom og fritenking i norsk åndsliv 1876-1894» i N o r v e g i a S a c r a (1940) Carl Fredrik Wisløff: P o lit ik k o g k r i s t e n d o m (1961) Elias Bredsdorff: D e n s t o r e n o r d i s k e k r i g o m s e k s u a l m o r a l e n (1973) Per Amdam: B j ø r n s o n o g k r i s t e n a r v e n (1977) Einar Molland: N o r g e s k i r k e h i s t o r i e i d e t 1 9 . å r h u n d r e (1979) Bente Nielsen Lein: K i r k e n s f e l t t o g m o t k v i n n e f r i g j ø r i n g (1981) Berge Furre: S o g a o m L a r s O ft e d a l (1990) Bjørn Slettan: O , a t j e g k u n d e m in J e s u m p r i s e » : F o l k e l i g r e l i g i ø s i t e t o g v e k k e l s e s l i v p å A g d e r p å 1 8 0 0 - t a l l e t (1992) Det gamle regimet faller Kaartvedt, Alf: K a m p e n m o t p a r l a m e n t a r i s m e 1 8 8 0 - 1 8 8 4 (1967) Castberg, Frede: J u r i d i s k e s t r i d s s p ø r s m å l i N o r g e s p o l i t i s k e h i s t o r i e (1971) Kaartvedt, Alf: H ø y r e s h i s t o r i e . D r ø m m e n o m b o r g e r l i g s a m l i n g 1 8 8 4 - 1 9 1 8 , Oslo 1984 Mjeldheim, Leiv: F o l k e r ø r s l a s o m v a r t p a r t i (1984) Sejersted, Francis: «1884 og den liberale tradisjon» i N y t t n o r s k t id s s k r ift (1984) Stein Rokkan: S ta t , n a s j o n , k l a s s e : E s s a y s i p o l i t i s k s o s io lo g i (1987) Det moderne Norge tar form K. Fasting og H. Myran: H e r f r a g å r s k i b e - B m V 1 8 5 5 - 1 9 5 5 (1955) F. Sejersted & A. Strømme Svendsen: B l a d e r a v t o b a k k e n s h i s t o r i e : J . L . T i e d e m a n n s t o b a k k s f a b r i k k 1 7 7 8 - 1 9 7 8 (1978) Ida Blom: B a r n e b e g r e n s n i n g - S y n d e l l e r s u n n f o r n u f t (1980) Sølvi Sogner, Hege Brit Randsborg og Eli Fure: F r a s t u a f u l l til t o b a m s k u l l (1984) Kari Melby & Anna Avdem: O p p e f ø r s t o g s is t i s e n g (1985) Tore Jørgen Hanisch og Even Lange: V i t e n s k a p f o r i n d u s t r i e n : N T H - e n h ø y s k o l e i u t v i k l i n g g j e n n o m 7 5 å r (1985) Even Lange (red): T e k n o l o g i i v i r k s o m h e t : V e r k s t e d i n d u s t r i i N o r g e e t t e r 1 8 4 0 (1989) Finn Erhard Johannessen: I s t ø te t: O s lo e n e r g i g j e n n o m 1 0 0 å r 1 8 8 2 - 1 9 9 2 (1992)

Kultur og motkultur Haukenæs, Trond Sjursen: R e i s e s k i l d r i n g e r f r a N o r g e s n a t u r o g f o l k e l i v (1890 og 1892) Per Fuglum: K a m p e n o m a l k o h o l e n i N o r g e 1 8 1 6 - 1 9 0 4 (1972) Werner Steinsland: D e n f r i s i n n a u n g d o m s r ø r s l a til s k i p i n g a v N o r e g s u n g d o m s l a g (hovedoppgave 1981) Kjell Haugland: S t r i d e n o m s k u l e s p r å k e t f r a 1 8 6 0 - å r a til 1 9 0 2 (1985) Edgar Hovland og Hans Eyvind Næss (red.): F r å V i s t e h o l a til E k o f i s k : R o g a l a n d g j e n n o m t i d e n e , bd. 2 (1987) Bodil Stenseth: E n n o r s k e l it e : N a s j o n s b y g g e m e p å L y s a k e r 1 8 9 0 - 1 9 4 0 (1993) Tonte Hegard: H a n s A a l l - m a n n e n , v i s j o n e n o g v e r k e t (1994) Jan Kløvstad (red.) U n g d o m s l a g e t : N o r e g s u n g d o m s l a g 1 8 9 6 - 1 9 9 6 (1995) Kamp for næringsinteressene Sverre Steen: K r i s t i a n i a P o s t v e s e n , 1 6 4 7 - 1 9 2 1 : E t s t y k k e a v p o s t e n s h i s t o r i e i N o r g e (1923) Adam Egede Nissen: E t liv i s t r i d (1945) Finn Olstad: J e m o g m e t a l l 1 0 0 å r l 8 9 1 - 1 9 4 0 (1990) Einar A. Terjesen: «Arbeiderbevegelse og politikk i 1890-årene» i A r b e i d e r h i s t o r i e (1991) Olav Rovde: N o r g e s B o n d e la g s h i s t o r i e . I k a m p f o r j a m s t e l l i n g 1 8 9 6 - 1 9 4 5 , bd. 1 (1995) V e s t f o l d m i n n e , spesialnummer om hvalfangst; utgitt av Vestfold historielag (1995) Finn Erhard Johannessen: A l l t i d u n d e r v e i s : P o s t v e r k e t s h i s t o r i e g j e n n o m 3 5 0 å r (1997) Staten og borgernes rettigheter Emil Smith: D i s s e f j e r n e å r (1936) Edvard Bull: A r b e i d e r v e r n g j e n n o m 6 0 å r (1953) Anna Caspari Agerholt: D e n n o r s k e k v i n n e b e v e g e l s e n s h i s t o r i e (1973) Knut Einar Eriksen og Einar Niemi: D e n f i n s k e f a r e : s i k k e r h e t s p r o b l e m e r o g m in o r i t e t s p o l i t i k k i n o r d 1 8 6 0 - 1 9 4 0 (1981) Anne-Lise Seip: S o s i a l s t a t e n b l i r til: N o r s k s o s ia lp o lit ik k 1 7 4 0 - 1 9 2 0 (1984) Oskar Mendelsohn: J ø d e n e s h i s t o r i e i N o r g e g j e n n o m 3 0 0 å r (1987) Edgar Hovland: «Grotid og glanstid 1837-1920» i F o l k e s t y r e i b y o g b y g d (1987) Øyvind Bjørnson og Inger Elisabeth Haavet: L a n g s o m t b l e l a n d e t et v e l f e r d s s a m f u n n (1994) Svennik Høyer: P r e s s e n m e l l o m t e k n o l o g i o g s a m f u n n (1995) Ut av unionen Yngvar Nielsen: N o r g e i 1 9 0 5 (1906) Rolf Danielsen: «Samlingspartiet og unionen» i H i s t o r i s k t id s s k r ift (19 6 1 -6 2 )’ Jorgen Weibull: I n f a r u n i o n s u p p l o s n i n g e n 1 9 0 5 : K o n s u l a t f r å g a n , Stockholm 1962 Evert Vedung: U n i o n s d e b a t t e n 1 9 0 5 : E n j å m f a r e l s e t n e lla n a r g u m e n t e r i n g e n i S v e r i g e o c h N o r g e , Stockholm 1971 Thomas Christian Wyller: C h r i s t i a n M i c h e l s e n - p o l i t i k e r e n (1975) Alf Kaartvedt: H ø y r e s h is t o r ie . D r ø m m e n o m b o r g e r l i g s a m l i n g 1 8 8 4 - 1 9 1 8 , Oslo 1984 Leiv Mjeldheim: F o l k e r ø r s l a s o m v a r t p a r t i (1984) Eric Hobsbawm: N a t i o n s a n d N a t i o n a l i s m s i n c e 1 7 8 0 : P r o g r a m m e , rn y th , r e a l i t y (1990) Ida Blom: «En nasjon - to kjønn» i H i s t o r i s k T i d s s k r i f t (1993) Alf Kaartvedt: «Utenrikspolitikk under parlamentarismen» i Bjørgo, Rian og Kaartvedt: S e l v s t e n d i g h e t o g u n i o n : N o r s k u t e n r i k s p o l it i k k s h i s t o r i e , bd. 1 (1995)

223

B1LLEDLISTE

Billedliste Akershus Fylkesmuseum: s. 23, s. 159 Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek: s. 64, s. 99, s. 100, s. 105 (marg), s. 106-107, s. 160, s. 191 Aschehoug forlags bildearkiv: s. 71, s. 24, s. 25 (t.h.), s. 36, s. 45 (begge), s. 48, s. 49, s. 50, s. 56, s. 61, s. 62, s. 65, s. 71, s. 92, s. 114, s. 116 , s. 119 (begge), s. 124 (begge), s. 127, s. 134, s. 137, s. 142, s. 167, s. 170, s. 173 (nederst), s. 175, s. 178, s. 179, s. 189, s. 198, s. 210, s. 211, s. 218 (nederst) Bergen Kommunes kunstsamlinger: Henriksen a.s.: s. 121 Bergen Museum: s. 150, M. Selmer: s. 96, Svein Skare: s. 172 Bergen Sjøfartsmuseum: s. 141 Tore Brantenberg: s. 104 Bærum bibliotek, Skuisamlingen: s. 182 Dalane Folkemuseum: s. 28 Drammen Museum: s. 214 Terje Farseth: s. 91 Finmarksbiblioteket: s. 39 Forsvarsmuseet: s. 217 (begge) Gausdal Historielag: s. 33 Marit Golf: s. 37 Tordis Hallre: s. 193 Hedmarkmuseet & Domkirkeodden: s. 90, s. 103 Jernbanemuseet: s. 67 Knudsen Fotosenter: Wilse (kolorert): s. 80, s. 84, s.- 138-139, s. 140, s. 157, s. 158, s. 171 (øverst), s. 183, s. 192, s. 200, s. 204, s. 212 Lillehammer kunstmuseum: s. 142 Marinemuseet: s. 208 Munch-museet: s. 110 (øverst) Nasjonalgalleriet: s. 110, J. Lathion: s. 10-11, s. 54 (marg), s. 77, s. 94, s. 95, s. 97 (til høyre), s. 120, s. 197, s. 199

De Norske Skolehistoriske samlinger: s. 31 Norsk Folkemuseum: s. 15, s. 59, A. Lindahl: s. 72-73, s. 132, s. 146, s. 155, Wilse: s. 43, s. 75, s. 123, s. 125, s. 129, s. 171 (nederst), s. 199 Det Norske Misjonsselskaps arkiv: s. 162 (marg), s. 163, s. 164 Norsk Teknisk Museum: s. 38, s. 68-69, s. 147 (begge), s. 154, s. 181, s. 185 Oslo Bymuseum: s. 35, s. 98, s. 101, s. 151, s. 156, s. 187, s. 195, s. 211 Preus Fotomuseum: s. 117 De Sandvigske Samlinger/Maihaugen: s. 25 (t.v.), s. 70, s. 168 Finn Skedsmo: s. 202, s. 203 (marg) The State Historical Society of Wisconsin: A. Dahl: s. 85 (øverst), s. 86, s. 87 Statens Museum for Kunst, København: s. 97 (t.v.) Statistisk Sentralbyrå: s. 18 Stavanger Museum: s. 148 (marg, begge) Stavanger Sjøfartsmuseum: s. 29 Steinkjer Museum: s. 89 Stortingsarkivet: s. 176 TraxiRama: s. 221 Trøndelag Folkemuseum: s. 19, s. 41 Thea Tønnesen: s. 109 Universitetsbiblioteket (Billedsamlingen), Bergen: s. 16 (begge), Knud Knudsen: s. 22, s. 53, Sophus Tromholt: s. 206 Universitetsbiblioteket (Billedsamlingen), Oslo: s. 12, s. 13, s. 14, s. 26-27, s. 44, s. 45 (nederst), s. 46-47, s. 57, s. 60, s. 63, s. 85 (marg), s. 108, s. 118, s. 128, s. 130, s. 148 (marg øverst), s. 152, s. 161, s. 162 (t.h.), s. 169 (øverst), s. 173, s. 174, s. 177, s. 186, s. 196, s. 205, s. 209, s. 215 (alle), s. 218 (øverst), s. 220 Utvandrermuseet: s. 74, s. 78 Væring Foto: s. 52 (begge), s. 54, s. 58, s. 68 (marg), s. 81, s. 88 (marg), s. 93, s. 102, s. 105 (t.v.), s. 111 (begge), s. 113, s. 153, s. 169 (nederst) Østfold Fylkes Billedarkiv: s. 21, s. 32, s. 34, s. 143, s. 148-149

Register I dette navne- og sakregisteret er det brukt bokstaver etter sidetallene dersom det ikke henvises til vanlig hovedtekst, men til en billedtekst (B ), en karttekst (K) eller en ram ­ m etekst (R ). Når et emne er behandlet forholdsvis u tfør­ lig over to eller flere sider, er det henvist til den siden der om talen begynner, med bokstavene f (én følgende side) eller ff (flere følgende sider) etter.

A Adresseavisen 125, 214 Afrika 164B Aften på Karljohan (kunst) 121B Aftenbladet 53 Aftenposten 102, 106, 202, 214, 216 Agder 59B, 74, 78, 159, 164, 219K Akademikere 42, 62 Aker 78, 105f Akers mekaniske Verksted 151, 184 Akershus 69f, 79, 122, 126, 131R, 2 0 4 B ,2 1 IB, 219K

224

Alaska 84 Albertine (litt.) 97B, 119 Alexandra, engelsk dronning 220B Algebra 40 Alkohol 65, 81f, 93f, 97f, 98B, 160ff Almuevennens trykkeri 103, 105B Alta 199B, 207 Amerika (USA) 22, 23B, 43B, 53, 58, 62, 74ff, 94; se også USA Amerikabrev 87, 87R Amtsskoler 42, 56, 108R Andakt (kunst) 113B

Andebu 135R Andersen, Alfred 88B, 102B Andersen, David 155 Ankertorget 152 Anleggsarbeid 78 Ansjos 148 Antisemittisme 205 Arbeid 34 Arbeiderbevegelsen 186, 189B, 192 Arbeiderbladet 203 Arbeiderdemokratene 202 Arbeidere 32B, 62, 64B, 66, 92ff, 92B, 93B, 143, 158, 178, 185B, 1 9 1 ,200B Arbeiderforeningen av 1894 184 Arbeiderkommisjoner 199ff Arbeidernes faglige Landsorganisasjon (LO) 186 Arbeiderpartiet 99, 102, 105, 179B, 184f, 188f, 195, 201, 203, 214, 219K Arbeidersamfunn 70, 103 Arbeidervennen (blad) 104 Arbeidervern 135, 201f

Arbeidet (blad) 185 Arbeidsløshet 75B, 93, 94B Arbeidsmandsforbundet 186 Arbeidsmiljø 107 Arbeidstid 101B, 188, 202 Arbeidsvandringer 75 Arctander, Sofus 198B Arendal 13, 13B, 17, 98, 101, 104f, 14 0 ,1 5 2 Aritmetikk 40 Arkitekter 30 Arkitektur 41B, 74B, 91B, 171B, 186B Arna104R Arvelighet 205 Asker 7 8 , 169B Astrup, Hans Rasmus 137B Aubert, Andreas 170 Aubert, Elise 53 Aulestad 54B, 56R Aune, P.O. 17 Aurskog-Høland 23B Australia 75 Autoritet 121

REGISTER Averøy 64B Avholdsbevegelsen 33, 44, 58, 65, 93, 98f, 98B, 99B, 160ff, 160B, 162R, 172B, 175 Aviser 55, 124ff, 190 Avissalg 202, 202B, 203B

B Badehus 155B Bakere 99f Bakerier 101B Bakteriologi 19B, 48 Balestrand 56 Balke, Emma 39 Ballonger 221B Bandak 147R Bankvesen 17, 29, 104 Banque de Paris 152 Barkebrød 22 Barn 34B, 58, 76, 82, 158f Barnearbeid 32B, 33B, 34, 96B, 200 Barnebegrensning 158f Barnedødelighet 19B Barnetog 55B, 55R Basarer 96, 164 Bauers pikeskole 40 B ed ehu s59B ,112B ,163, 165 Befolkning 14, 17, 18B, 20, 22, 43B, 75f, 76B, 80f, 88, 90f, 144, 159, 200 Bell Telephone Company 135R Benz147B, 147R Berg & Høeg Fotoatelier 117B Berg, Gustaf 216R Bergen 16B, 19, 33, 38, 44, 53B, 58, 64, 98f, 104, 104R, 118B, 126, 131, 135f, 140, 145, 152, 154, 185, 196, 213, 216, 219K Bergenhus 16B Bergens katedralskole 44B Bergens Mekaniske Værksted 103R Bergens Tidende 109 Bergensbanen 67B, 145 Bergensposten 64 Berle pikeskole 35B Berlin 152, 212, 220 Bern 202 Berner, Carl 218B Berner, Hagbard 55, 116f, 116B, 198 Beskyttelsestoll 71, 177 Bethania-stiftelsene 58 Biavl 180 Bibelbudet (blad) 58 Bibelen 166, 194 Biler 147B, 147R Birkeland, Kristian 152, 152B Biskoper 108 Bismarck, Otto von 200 Bjelland, Christian 147f, 148B Bjørnson, Bjørn 54B Bjørnson, Bjørnstjerne 11, 45, 45B, 53ff, 54B, 55R, 56R, 57, 87, 106B, 107, 111 ff, 115, 119f, 123B, 126, 1 3 5 ,1 7 4 ,175B ,2 0 3 ,2 0 8 , 219B, 220B Bjørnson, Einar 54B Bjørnson, Karoline 54B Bjørvika 140B, 185B Blikkenslagere 25B Blix, Elias 135, 166, 190

Blåhval 180 Bodø 176R, 189, 196 Bogstad (skip) 150 Bojer, Johan 176, 197B Boktrykkere 100 Boligbygging 81 Boliger 14 Bondekultur 167 Bondestudentar (litt.) 49, 51 Bondeungdomslaget 166f Bondevennene 64, 65B, 69f Bonnevie, Jacob 166 Bordeller 96f, 121 Borgerrettigheter 190ff Borgervæpning 92 Borgestad 103 Borregaard 105, 149 Bosetningsmønster 76 Bostrom, Erik Gustaf 218f Brahe, Tycho 109B Brand (litt.) 45 Brandes, Edvard 44 Brandes, Georg 44ff, 45B, 53, 55, 120 Branner 1 3 , 13B Brasil 88B Bratsberg 219K Breder, Paul, amtmann 26 Breim 24 Brennevin 93f, 98B, 160B Brennevinsloven 161 Brennevinssamlag 98, 160ff Bretagne 25 Brevik 217R Brisling 148 Broch, Ole Jakob 66, 68f, 127, 132 Brooklyn 84f Bruttonasjonalproduktet 150B Bruun, Christopher 51, 56B, 56R Bryggerier 142 Bryllup 162 Bryn fyrstikkfabrikk 106f Bryn Mawr 84R Brønnøy 43R, 176R Bugge, Anna 117R Bunader 167, 169B Buskerud 26, 219K Buskerud Amtstidende 92 Butler, Josephine 96f Byer 24, 46B, 53B, 63B, 80B,125B, 183B,186B, 200B, 212B, 215B, 221B Bygdelag 81 Bygdøy 129B, 170 Bygg 23B Bymålslaget 169 Byskoleloven 38 Bærum 78, 159B Bømlo 96B Bønder 21, 27, 30, 62, 64, 71, 77f, 89B, 126, 143B, 162, 166, 168, 1 7 8 ,1 8 0 , 201 Børstebindere 105R Bøverdalen 74B Båter 177B, 199B C Canada 75, 84 Capjon-bruket 32B Cardiff 58 Carl, dansk prins (Haakon 7.) 221

Castberg, Johan 194, 201f Cellulose 149, 149B Centralforeningen for Boktrykkere 186 Centrum 180, 183 Cervantes, Miguel de 203B Chicago 79, 83ff, 87 Christiania Meieribolag 180 Christiania Seilduksfabrik 15, 185 Christiania Spigerverk 158 Christiania Telefonforening 135R Christiania Theater 111 Christiania Township (gård) 85B Collett, Camilla 53, 118B Comte, Auguste 47 Constance Ring (litt.) 110 Cooper, J. Fenimore 203B

D Dagbladet 55, l l l f , 116, 126, 137, 202f, 208 Dagsposten 17, 109, 122, 125, 192 Daimler 147R Dakota 83f Dalsland 21B Dampsager 26 Dampskip 15, 27, 83, 140f, 140B, 1 4 1 B ,150 Damtjernmoen 23B Danmark 20B, 44, 56R, 104, 116B, 132, 145K, 150B, 202 Dannelse 48 Dans 163, 168B Darwin, Charles 45B, 46, 119, 205 Darwinisme 44 De forenede Arbeidersamfund 194 De samvirkende Fagforeninger 185 Dekksgutter 29B Demokrati 47, 62, 87, 124, 132, 161, 190-203, 205, 213 Den norske Forfatterforening 203 Den 17de Mai (blad) 166f, 169B, 1 7 2 ,202f Det Hvide Baand 160 Det Norske Misjonsselskap 164 Det Norske Samlaget 166, 172 Diakonisser 162B Dialekter 169 Dietrichson, Lorentz 51 Diktere 203 Diktergasjer 135f Dissentere 97, 163, 190, 196ff Dissenterloven 112 Dommere 197 Dons, Valdemar 48 Douglas, Ludvig Wilhelm August 212, 212B Dovre 88 Drachmann, Holger 44 Drammen 13, 15, 24, 26, 92f, 92B, 96, 104R, 105, 115, 135R, 143B, 14 5 ,1 4 7 , 193B, 196, 214B, 214R, 215B Drammensbanen 24 Drammensvassdraget 13, 27B, 149, 150 Dresden 44f Dreyfus-saken 202B Drukkenskap 97 Duluth 87

Dødelighet 76B, 81 Dølen (blad) 54 Daae, Ludvig 60f, 60B, 66, 68ff, 135 Daae, Ludvig Ludvigsen 53 E Edland, Elisabeth 162R Edvard 7. 2 2 0 B ,221 Egede-Nissen, Adam 179f Egersund 97 Egge 89B Eggproduksjon 154 Eide 147B Eidsvoll 204 Eiendomsrett 191 Ein fritenkjar (litt.) 54 Eksport 12, 14B, 17, 25, 71, 140ff, 183 Ektepakt 118 Ekteskap 14, 19B, 20, 37, 51, 54, 76, 82, 111, 115ff, 132B, 133R, 156, 197 Ekteskapsalder 18 Eldorado (møtelokale) 174 Electrisk Bureau 152 Elektrisitet 143, 144R, 151f, 151B, 155f Elitekultur 162 Eliteskoler 36 Elster, Kristian 22R, 24B Elverum 102, 165, 172, 188 Embetsmenn 42f, 62, 166, 196 Emissærer 163 En Handske (litt.) 119 Ender, Axel 212B Enkemenn 132B Enker 20, 56B, 58, 82, 96, 117, 132B Eriksen, Alfred 179f, 189 Erling Jarl (skip) 14 IB Espevær 96B Et dukkehjem (litt.) 87, 115 Etikk 47 Etterstad 107 Examen artium 116B, 118, 172 Eyde, Sam 152, 152B F Fabrikkarbeidere 10 IB, 143 Fabrikker 100B Fabrikktilsynslover 200, 202 Fagforeninger 99, 101, 103ff, 104R, 184ff, 201 Fagforeningernes Centralkomité 99, 103, 105R, 185 Fallitter 17 Familieliv 156 Familien 19, 19B, 119 Fan er100B ,161B , 172B Farsund 112B Farvel (skip) 28 Fattigvesen 35, 40, 93, 96, 133, 200 Fearnley & Eger (rederi) 150 Februk 89 Fedraheimen (blad) 54 Feminisme 53 Fengselsvesen 39 Festninger 213, 216B, 216R, 217R,

221 Fetsildfiske 26B Filologer 187

225

REGISTER Filosofi 47 Finansdepartementet 39 Finland 20B, 52, 117B, 145K, 207 Finner 18, 20B, 199, 199B, 207 Finnhval 180 Finnmark 13, 24, 36, 39B, 43R, 78, 126, 178f, 178B, 199, 207f, 219K Finnskogen 74 Finnkongkeila telegrafstasjon 39B Finse 145 Finsk språk 36 Fiske 12f, 14B, 22ff, 22R, 24B, 26B, 35, 78f, 96B, 140ff, 162, 176ff, 177B,179B, 199B Fiskeeksport 148 Fiskeforedling 144 Fiskehandel 17 Fiskehermetikk 148, 148B Fiskere 76B, 189, 201 Fiskerikommisjonen av 1891 177 Fjellbønder 78 Fjellklatring 174B Fjørtoft, Olaus 51, 51B, 54, 166 Fjøs 91B Flagg 100B, 204B, 205B Flaggloven 212 Flaggsaken 55, 55R, 165, 212, 212B Flekkefjord 112B Flesk 154 Flo, Rasmus 166 Folkeavstemninger 65, 204, 214B, 215B, 2 1 9 K ,221 Folkebevegelser 59, 64f, 64B, 161, 190 Folkebladet 45B Folkedans 167, 170 Folkediktning 169 Folkeeventyr 169f Folkehøyskoler 36, 42, 44, 56, 56B, 56R, 57B, 65, 108R, 126, 161, 165 Folkekarakter 169 Folkeminner 165R Folkeopplysning 30, 56 Folkerøsten (blad) 162R Folkeskoleloven av 1889 166 Folkestyre 191, 202 Folketalere 126 Folketellinger 17f Folketidende 111, 114 Folketoner 54B Folketrygd 201 Folkeviseleik 163, 167 Folkevæpningssamlag 70B, 126, 131 Forbruk 156, 199B Foreninger 31B, 187, 190 Foreningsliv 33 Forfattere 203 Forkynnelse 58 Forlis 28B Forsgaard, Hans 29B Forsikring 201 Forstadsbaner 155 Forsvar 137B, 208B, 212f Fosfor 107 Fossekleven Tekstilfabrik 104B, 104R Fossekraft 151, 152B Fotografer 117B, 207B Foyn, Svend 178B, 179f Fra Christiania-bohemen (litt.) 119, 120B

226

Fra det moderne Amerikas Åndsliv (litt.) 88 Fram (blad) 51, 51B Fram (skip) 173B, 209B Fram (ungdomslag) 166 Frankrike 45, 52, 104, 132, 205 Fredrikshald 102, 105 Fredrikstad 13, 26, 32B, 34B, 96, 105, 1 4 3 B ,184, 201, 214 Fredriksten 213, 217R Frelsesarmeen 115 Fremmedhendtlighet 205 Fremskrittsoptimisme 47 Fridheims skytterlag 165R Friele, Christian 55, 68, 124B, 125, 214 Frihandel 62f, 70f, 177, 182, 205 Friis, Jens Andreas 208 Frikirker 97, 113B, 115, 197 Friluftsliv 119B, 170f, 174B, 192B Frisinnede Venstre 199 Fritenkere 198 Frivillige skyttervesen, Det 70B Frognerkilen Fabrik 152 Frognerseterbakken 192B Frognerseteren 170 Fron 161B Frosta 165 Fruktbarhet 159 Frøseth, Karl Hansen 87R Fullriggere 12B Funksjonærer 30, 40, 40B, 42f Fyrstikkarbeidersker 106B, 107, 185 Fyrstikkfabrikker 105f Fyrvesen 39 Fællesforeningen for Haandværk og Industri 183 Færden, Michael 116f, 120 Færøyene 167, 168B Føreid, Marie 162B, 164 Første mai 188 Fåberg 25, 25B, 70B G Gaino, Lars Larsen 207B Gamnes 30, 32R Gamvik 39B Garborg, Arne 48B, 49, 53f, 111, 119, 165ff, 167B, 169B, 174, 175B, 203 Garborg, Hulda 167, 168B, 169B, 217R Garverier 25, 102B Gasskomfyrer 156 Gausdal 33B, 56R, 57B, 123B, 133R Gengangere (litt.) 111 Geometri 40 Gift (litt.) 110 Giftermål 20 Gildeskål 178 Gjeld 77 Gjetere 33B, 34f Gjettum 159B Gjævran 89B Gjødsel 25 Gjørtlere 25B Glomma 24ff, 27B, 151 Glommavassdraget 13, 150 Godtemplarbevegelsen 97f, 160, 172B

Gol stavkirke 129B Gotha-programmet 103 Gran, Gerhard 44, 44B, 47, 49, 51,

120 Granvin 147B Gravøl 162 Grieg, Edvard 54B Grimstad 13 Griser 154 Grundtvigianisme 44, 47, 53, 56f, 5 6 R ,113 Grungedal 15B Grunnloven 66, 71, 117, 122ff, 128R, 190ff, 205, 210, 21 IB Grønland (i Kristiania) 101B Grønlandshval 180 Grønvold Fyrstikarbeideres Fællesforening 100B Grønvold fyrstikkfabrikk 106f Guanofabrikker 25, 178B Gudbrandsdalen 69B Gudstjenester 32R Gulbransson, Olaf 167B Gull 84 Gullsmeder 99 Gustaf, svensk kronprins 210, 219f Guvernanter 36 Gymnaser 40B, 42 Gymnastikk 36, 108R Gøteborg 148 Gaa paa (litt.) 110 H Haag 216B Hafslund 102 Hagerup, Francis 116, 194ff, 212B, 213f, 216, 218f Hald, Carl 174B Halden 97, 102, 155 Hallén, familien 102B Hallingdal 23, 145 Hall, løytnant 115 Hals, Karl 183f Hamar 56, 103B, 108R Hamar-Sel-banens arbeiderforening 185 Hamburg 105R, 148 Hammerfest 102, 146, 160B Hamsun, Knut 85, 88, 88B, 197B Handel 12, 15f, 1 7 ,4 2 , 71, 141, 1 5 9 B ,177, 184, 197B, 197R ,207 Handelsskoler 42 Handelsstandens Fællesforening 216 Hanskemoral 119ff Hansteen, Aasta 53, 85, 87, 118B, 195 Hardanger 25, 1 4 7 B ,1 6 5 ,165R Hardangervidda 171 Hassel 177 Hauge, Halvor Merisen 85B Hauge, Marie 77B Haugesund 98 Haugland, Baard 135 Haukelifjell 147R Haukeliseter fjellstue 147R Haukenæs, Trond Sjursen 165R Havie 22 Heddal stavkirke 132B Hedin, Sven 218R Hedmark 56B, 90B, 152, 219K

Heftye, Thomas 15, 170 Hegel, Friedrich 47, 54 Heiberg, Gunnar 53 Helgeland 24 Heltbergs skole 43R Hemnesberget 80 Henriksen, Jens 74 Herkules A/S 151 Hermetikk 148, 148B Hermetikkfabrikker 142 Hertzberg, Nils 52, 56, 108R, 113, 127B Hesjing 89B Hesle, Lars 143B Hestenæs, Eline 34B Hestenæs, Josef Olsen 34B Hesteriver 21 Hestesporvogn 46B Heuch, Johan Christian 109B, 114f, 192, 194 Heyerdahl, Hans 68B Heyerdahl, Henry 15 Hidra 112B Hinna 59B Hinnøya 32R Hjort, Johan 180 Hjula Væveri (kunst) 80B Hjulriver 89B Holmenkollen 147R, 155 Holmenkollen Turisthotell 171B Holst, Lars 208 Holt 37B Holt stiftsseminar 48B Homestead-loven 74B, 79 Hommelvik stasjon 41B Hordaland 219K Horten 84B, 117B, 131R, 148, 217R Hovden, Anders 13IR, 165 Hovedstrømninger... (forelesninger) 45f Hovestuen 129B Huder 102B Hudson-elva 83 Hummer 148 Hummereksport 148B Hurtigruta 80, 141B, 146 Hus 14, 91B Husandakter 113B Husarbeid 156 Husdyr 22, 22B, 77 Husflid 170 Huslærere 36 Husmenn 77B, 79, 88, 189, 191, 196 Husmødre 156, 158 Hval 24B Hvaler 21B Hvalfangst 178ff, 178B Hvalfredning 179f Hvalkokerier 179R Hvalross 25 Hvalstasjoner 179f Hvete 22, 23B Hypotekbanken 29 Hyttebygging 171 Hægstad, Marius 166, 174 Hærem, Peter 49, 49B Hætta, Johannes J. 207B Høeg, Marie 117B, 118B Høkere 42 Høstemaskiner 21

REGISTER Høstutstillingen 52B Høvlerier 13, 25 Høyesterett 126f, 132, 127 Høyre 102, 110, 113, 123ff, 136, 183f, 189, 191 ff, 208, 212B Haakon 7. 220B Haaland, L. 24B Håndarbeid 36f Håndverk 24f, 25B, 183, 213, 216 Håndverkere 42, 94, 100, 102 Håndverkerforeninger 70, 99

I Ibsen, Henrik 44f, 45B, 53, 110B, 1 1 1 ,1 1 5 ,170B ,208 Ibsen, Sigurd 54B, 208, 216 Idrett 172B Ihlen, Nils Claus 150 Ila 98 Illinois 84 Imperator (skip) 12B Import 71 Incest 111 Indremisjon 33, 96f, 109, 113, 115, 160f, 163f Industri 13f, 24, 32B, 42, 78, 94, 99, 100B, 101B, 104, 141 ff, 143B, 144R, 213, 216 Innvandring 18, 20B, 199B, 207 Interiører 156B, 187B Internasjonalen 188 IOGT 172B Irland 75 Iseksport 142B Isfjorden 25 Isskap 142B, 156 Italia 52, 132

J

Jacobsen, I.P. 44, 46 Jantzen, Marius 51 Japan 221 Jarlens bane (losje) 99B Jarlsberg og Larviks amt 180 Jebsen,Jens 104R Jensen, Gustav 74f, 204 Jensen, Henrik 74 Jensen, Johannes 74 Jensen, Karen 75 Jeppesen, Carl 105R, 106B, 107, 186, 188 Jeppesen, Hulda 106B Jern 144R Jern- og Metallarbeiderforbundet 1 8 4 ,1 8 6 Jernbanebygging 20, 26, 62, 67B, 69B, 80, 140, 144ff, 145B, 145K, 147R Jernbanens forening 187 Jernbaner 24, 26, 30, 64 Jernbanestasjoner 41B Jernverker 183B Johannes' kirke 167 Johansen, Hjalmar 173B John Gabriel Borkman (litt.) 110B Johnson, Gisle 48, 108f, 114f Jordans børstefabrikk 105R Jordbruk 14, 15B, 18ff, 29, 35, 76f, 88ff, 143B, 144, 178, 181ff, 199B Jordmagnetisme 152B

Jotunheimen 171 Journalister 203 Jugendstil 171B Jungmenn 29B Jury 62, 135 Jæger, Hans 119, 120B Jægerkorpset 216B Jæren 59B, 79, 160 Jødedom 197R Jøder 197f, 197B, 197R Jørgensen, Svein 94B, 113B Jaabæk, Søren 33, 6 0 -71, 61B, 65B, 1 1 1 ,1 1 4 ,1 1 8 , 122 Jåtta 59B

K Kafé National (i Kristiania) 51 Kaffe 12B, 154, 159B Kaffistova (i Kristiania) 167, 169B Kampen for tilværelsen (kunst) 95B Kant, Immanuel 120B Kapital 29, 152 Karl 4. 128R Karl 15. 128R, 220B Karl Johan 221 Karljohans gate (i Kristiania) 46B, 95B,140B Karlstad-forhandlingene 216B, 216R, 217R ,220f Karlsøy 179 Karmøy 12 Karsten, Ludvig 170 Kas fjordbygd 32R Kautokeino 207B Kellner-Partington-konsernet 149 Kielland, Alexander 17, 110, 111B, 115f, 135f Kinoer 1 5 9 ,199B Kiosksalg 203B Kirken 44, 53, 65, 96, 113, 115, 136, 164, 166, 197, 207 Kirkenes 155 Kirker 13B, 109B, 129B, 132B Kirkesang 32R Kirkeskatt 112, 197 Kirketukt 114 Kirkøy 21B Kiruna 80 Kittelsen, Theodor 93B, 152B Kiær, Anders 17f, 18R, 158 Kjeldseth, Aagot 164B Kjelsberg, Betzy 193B, 214B, 214R Kjelsberg, Laura 214B Kjersti Mattisdatter 74 Kjær, Henrik Severin 125 Kjøleskap 142B Kjønnsdeling 36 Kjønnsmoral 119ff, 158 Kjønnssykdommer 96f, 111, 121 Kjøpmenn 197B, 197R Kjøtt 154 Klassebevissthet 62 Klassekamp 101, 103, 107 Klasser 30, 30K Klaveness, Thorvald 115 Klem & Hansens garveri 25 Klippfisk 14B, 25, 141 Klokkejøder 197R Klokker 25 Klondyke 84

Klær 3 5 , 53B,58B, 119B, 193B Knudsen, Christian Holtermann 103, 105B, 105R, 188 Knudsen, Gunnar 102, 201, 213 Knudsen, Knud 169 Koht, Halvdan 166, 213, 221 Kolonialvarer 154 Kolonipolitikk 205 Komfyrer 103B Kommunikasjoner 144f Kommunisme 51 Kondisjonerte 36 Konfirmasjon 113f, 197f Kong Sverre (skip) 16B Kongemakt 66, 122ff, 128, 132f, 137, 209f, 212, 220 Kongsberg 145 Kongsbergbanen 26 Kongsvinger 216B Kongsvinger festning 213, 217R Konkurser 15, 17, 70, 140 Konsulatsaken 205ff, 218B Konsulatvesen 165 Kontorinteriører 187B Konventikkelplakaten 113 Korn 22, 23B Kornimport 62, 154, 180f Kornpriser 89f Kornproduksjon 62, 77 Korntoll 70, 180, 183 Korsang 32R Korsaren (blad) 179B Kosthold 12B Kraftfor 90 Kragerø 13, 27, 43R Krag, Hans Hagerup 147R Krambuer 159B Krill 180 Kristendom 48, 54, 56f, 56R, 58B, 6 5 ,1 0 8 -2 1 , 108R, 113B, 165 Kristendomsundervisning 197 Kristiania 14, 20, 24, 26, 31B, 35B, 38, 38B, 40, 42, 46B, 52, 69B, 75B, 76, 78, 80B, 81, 92, 95, 95B, 9 9 ,1 0 1 , 101B, 105, 109B, 120R, 121, 126, 131R, 135R, 140, 140B, 143B, 148, 150, 152, 156B, 167ff, 1 8 3 B ,1 8 5 B ,1 8 6 B ,188, 195, 197, 197R, 200B, 209B, 212B, 221B Kristiania Arbeidersamfund 51, 55f, 102f, 107, 122, 186, 189B, 188 Kristiania Journalistklub 203 Kristiania lærerforening 38f Kristiania Sporveisselskab 156B Kristiania Telefonselskap 147 Kristians amt 70B, 152 Kristiansand 13, 37B, 57, 60B, 102, 1 1 2 B ,115, 188 Kristiansands stift 160, 166 Kristiansands Understøttelsesforening 105 Kristiansund 14B, 64B, 98, 137B, 141 Krog, Gina 115ff, 195, 199 Krohg, Christian 95B, 97B, 119, 169f, 170B Kræmmer, Elias 214 Krøderbanen 26 Krøyer, P.S. 54B Kull 144R, 154 Kultur 18, 3 lf, 37, 4 4 -5 9 , 109, 121,

1 2 9 B ,160-75 Kunst 30 Kunstgjødsel 21, 90 Kunstindustrimuseet (i Kristiania) 170 Kunstnere 52B, 169 Kurbad 151B Kvekere 58 Kvener 3 6 , 1 9 9 , 199B,207f Kvernes 64B Kvinden skabt i Guds billede (litt.) 53 Kvindernes underkuelse (litt.) 51 Kvindestemmerettsforeningen 195f Kvinnearbeid 200 Kvinner 12, 14B, 15B, 18, 19B, 20, 31, 34ff, 38B, 39B, 40B, 47, 52f, 52B, 53B, 58, 62, 76, 76B, 78f, 80B, 81f, 84R, 85B, 91ff, 96B, 97B, 100f, 100B, 101B, 106f, 115ff, 116B, 117B, 119B, 120R, 132B, 132R, 133R, 136, 148, 156, 158, 160ff, 162R, 163B, 165R, 171, 185ff, 190ff, 192B, 193B, 198, 198B ,202, 204, 208B, 214B, 214R Kvinnesak 53, 87, 116ff, 118B, 191,

202 Kvinnestemmerett 190ff, 196B, 213 Kvænangen 199B Kværners mekaniske verksted 149 Kyr 22B København 44ff Kaarbø, Ole Johan 176

L Lademoen 98 Lagerheim, Alfred 212, 218f Lagtinget 60, 126, 129, 136 Lake Superior 87 Lakkegata (i Kristiania) 80B Laks 148 Laksefiske 25 Landbruksmaskiner 18 IB Landmark, Johan Theodor 180ff Landskvinnestemmerettsforeningen 190 ,1 9 5 Landsmål 49, 53, 65, 11 2 ,1 3 5 , 165ff, 1 7 2 ,1 7 4 , 190 Landsorganisasjonen (LO), se Arbeidernes faglige Lands­ organisasjon Langesund 117B Langfjorddalen 207 Larsen, S. 30, 32R Larvik 68B Latinskoler 36, 40 Legeforeninger 187 Leger 2 0 IB Legmannsforkynnelse 113 Leilendinger 14 Leketøy 154B Leksvik 91B Lensmenn 62 Lesebøker 170, 170B Leseforeninger 38, 5 lf Lesesirkler 52 Lesja 24 Lettmatroser 29B Levanger 165, 172

227

REGISTER Levealder 20 Lewenhaupt, Carl 210, 212B Lie, Jonas 110, 110B, 115f, 135 Lie, Thomasine 110B Lier skanse 216B Likelønn 42 Likestilling 191 Lille Frøn 142B Lille Røstad 91B Lillehammer 170 Lillesand 27 Lillestrøm 80 Lindahl, Axel 74B, 155B Lisleby bruk 201 Lista 112B Lister og Mandals amt 13, 69, 112B, 219K Litteratur 30, 53, 55, 92f, 108, 110ff, 1 1 0 B ,1 1 1 B ,119, 119, 162, 170B, 1 7 6 ,197B,202B, 203, 203B Litteraturkritikk 44B Liverpool 83 LO, se Arbeidernes faglige Landsorganisjon Lochmann, Ferdinand 48f, 116 Loddefiske 13, 23f, 179f Loen 165R Lofoten 13, 24, 26B, 43R, 165, 176ff, 177B,215B Lofotloven av 1857 176, 178 Lofotloven av 1897 179 Lofthus 165 Lokomotiver 69B, 150 Lom 74B London 18R, 196B, 218R Lorck, Karl 197B Lov og rett 38, 62, 66, 71, 116B, 117f, 122, 129, 133R, 197f, 200, 207 Lund, Charlotte 40 Lundeberg, Christian 216R Luster 174B Lutherdom 48 Luthersk Ugeskrift 115f, 120 Lutherstiftelsen 113f Lydrikepunktene 205, 218 Lykkemoral 47 Lyngen 199B Lyngenfjorden 199B Lysaker-kretsen 169f, 172 Lysbad 15 IB Lærebokproduksjon 172 Lærere 30ff, 30R, 31B, 34B, 42, 102, 108, 168, 172, 175, 198 Lærerforeninger 3 IB, 187 Lærerinner 37ff Lærerinneseminarer 38 Lærerlønninger 30, 33, 37f Lærerskoleloven av 1902 174 Lærerskoler 25, 165 Lønnsforhold 42, 77B, 78, 91ff, 106f, 187f Løsarbeidere 94 Løven (apotek) 117R Løvland, Jørgen 218B M Madagaskar 162B, 164, 164B Madison 87B Magdalenahjemmet 58, 97 Magne (blad) 55B

228

Maihaugen 168B, 170 Mais 23B Majoritetspartiet 212B Majorstuen (i Kristiania) 155 Makrellfiske 25, 26B Maktfordelingsprinsippet 124, 132 Malerkunst 12B, 58B, 77B, 80B, 88B, 93B, 94B,95B, 97B,102B, 111B, 113B,121B, 197B Mandal 13, 102, 112B Mandalen 83 Mannfolk (litt.) 119 Marcellus (pseudonym) 128 Margarinfabrikker 64 Maribogaten skole (i Kristiania) 40 Markedsøkonomi 100 Marskommunikeet 216, 2181 Maskiner 21, 143 Maskinindustri 150 Maskinistskoler 42 Matematikk 41 Matroser 28, 29B Maud 220B, 221 Maupassant, Guy de 203B Maurer, Konrad 84R Mehamn 17B, 179f, 179R Meierier 150, 150B, 180, 182B Mekanikernes forening 184 Mekanisk industri 104 Mekaniske verksteder 103R, 149f Melhus 99B Melk 12B, 154 Melkeproduksjon 22, 181, 182B Mellomriksloven 182, 184, 207, 210, 213 Menighetsfakultetet 114B, 115 Menn 19B, 37, 76B, 77B, 91, 120 Messingstøping 25 Metallindustri 101B Metodister 58 Michelsen, Christian 131, 204, 21 IB, 213f, 216, 217R, 218B, 219, 219B Mickelsens pikeskole 40 Middelhavslandene 25 Middelskole 35B, 40, 40B, 42, 118 Middelskoleeksamen 40, 40B Middelstanden 30f, 41 Militærvesen 92, 135, 137B, 204, 217R Miljø 107 Mill, John Stuart 45, 47, 51 ff, 115 Minerva (skip) 28B Minneapolis 74, 85, 87 Minnesota 74, 79, 83ff, 87R Misjon 163B, 164, 164B Mjøndalen cellulosefabrikk 27B Mjøsa 18 Moderate Venstre 136f, 161, 180, 1 8 3 ,1 9 4 ,2 0 8 , 212B Moe, Moltke 169f Molde 60B Monrad, Marcus 47f, 54, 116f, 13IR Montana 84 Montebello (skip) 75B Moral 40, 47, 56R, 58, 97, 108, 110f, 113B, 114, 119f, 162 Morgenavisen 216 Morgenbladet 15, 48, 55R, 68, 92, 106, 108f, 116, 124B, 125, 131R, 198, 202, 216

Morgenposten 203 Morgenstierne, Vilhelm 12, 14f Mosaiske trossamfunn 197, 197R Moss Cellulosefabrikk 105 Mosterøy 162R Moter 119B Motzfeldt, Ketil 60, 131R Mowinckel, I.E. 154 Munch, Edvard 110B, 120B, 121B, 170 Munthe, Gerhard 169f, 171B Museer 170 Musikk 30, 52B, 54B, 162 Muller, Amalie 111B Myrens mekaniske verksted 26, 149f Myrmannsvesenet 191 Møller, Peter 25 Møllergaten (i Kristiania) 38 Møre og Romsdal 25, 219K Mållag 3 3 ,4 9 , 165f Målsak 49, 51, 53f, 65, 161ff, 172, 213 Måltrollene rykker inn i Christiania (kunst) 167B Måna 151 N Nansen, Fridtjof 169, 171, 172B, 173B, 209B,218R Narvesen, Bertrand 202B Narvesens Kioskkompagni 202B, 203B Narvik 80, 189 Nasjonaldrakter 167 Nasjonalfølelse 169f, 172, 205, 21 IB, 212B Naturis 142B Naturvitenskaper 47 NEBB 152 Nebraska 74B Nedre Eiker 27B Neiden 207 Nes (på Hedmark) 90B Nesheim hotell 147B Nessekonger 189 Neumann, prost 40 New York 79, 83, 85 Nidarosdomen 220B Nielsen, Ragna 195 Nielsen, Sivert 131 R, 176R, 177ff, 196 Nielsen, Yngvar 126 Nilsen, Anthon B. 184, 214 Nissen, Fernanda 106B Nissen, Hartvig 108R Nissen, Oscar 98f, 107, 189B Nissens guvernanteskole 84R Nissens pikeskole 38, 40 Nitedals Tændstikfabrik 64 Nitrogen 152 Norangsdalen 22B Nord-Norge 18, 63B, 78, 146, 165, 1 7 8 ,1 7 8 B ,189, 199B Norden 53 Nordenfjeldske Dampskibsselskab 141B Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum 170 Nordfjord 24, 165R Nordland 13, 24f, 80, 84, 152, 176R,

177f, 219K Nordlandssj ekter 199B Nordlendinger 84 Nordlys 152B Nordlys (avis) 189 Nordpolen 173B Noregs mållag 174 Norges Forsvarsforening 208B, 213 Norges Lærerforening 31B, 175, 187f Norges Sjøfartstidende 202 Norges Venstreforening 122, 131, 136 Norigs Ungdomslag 165, 172, 174, 213 Nornen (idrettslag) 172B Norsk Fagforbund 184, 186 Norsk Folkemuseum 59B, 129B, 170 Norsk Hydro 152 Norskjernbaneboghandels forlag 202B Norsk Kvinnesaksforening 107, 116f, 188 Norsk Landmandsforbund 181ff, 213, 216 Norsk Skoletidende 108R Norsk Telegrambyrå 203 Norsk Tindeklub 174B Norsk Ugeskrift 80B Norske Kvinners Sanitetsforening 2 0 8 B ,213 Norske kvinners totalavholdsforening 160 Norske totalavholdsselskap, Det 98 Northfield 85 Notfiske 177ff Notodden 80, 152, 165 Novemberforeningen 70, 131 Numedal 78B, 145 Ny Illustreret Tidende 127B, 178B Nylands Verksted 150, 185B Nylende gård 15B Nylende skole 34B Nylænde (blad) 117, 190, 195, 199 Nynorsk 166 Nyromantikk 162 Nyt dansk Maanedsskrift 44 Nyt norsk Tidsskrift 54, 115 Nytorvet (i Kristiania) 183B Nærøydalen 146B Nørgaard, Aasta 52B

O Obstfelder, Sigbjørn 85 Odelstinget 126f, 176R Oftedal, Lars 57ff, 59B, 65, 69, 109, 114, 120, 130, 132B, 135f, 202 Omgangsskole 31 Oplandenes fælles Arbeiderforening 194 Oppdal 19B Oppland 70B, 219K Opplysning 45 Opplysningstiden 205 Orekroken 21B Oscar 2. 63B, 128, 128R, 129, 129B, 170, 200, 204, 2 0 5 B ,2 1 0 ,2 1 2 , 219f Oscars gate 186B Oslo 219K Oslo Gilde 166

REGISTER Ost 154 Overbefolkning 43B Ovner 103B

P Papirproduksjon 26, 101B, 142, 149B Parafin 154 Paris 105R, 110B, 132, 188 Paris-kommunen 51, 51B Parlamentarisme 132, 137 Partiaviser 125 Partier 123, 126, 129ff, 178, 180, 183f, 196, 202f, 213 Partsrederier 27f Pasteur, Louis 19B Paulsen, bakermester 156B Paulus 164 Pennsylvania 84R Pensjon 187 Peterssen, Eilif 54B, 111B Peters, Wilhelm 80B, 116B Pianospill 52B Pietisme 44, 47, 56R, 57f, 65, 109, 112f, 114B, 160ff, 165R, 175 Pihl, Sophus 104f, 185 Pikeskoler 37ff Polarforskning 173B Politi 39 Polyteknisk Forening 148 Pontoppidan 111 Porsanger 199B Porsgrunn 98 Portugal 25 Positivisme 47ff, 54f Posse, Arvid 128 Postbud 187 Postmannslag 187 Postvesen 20, 30, 39, 144B, 187, 202 Poteter 12B, 15B, 22 Predikanter 97 Presse 190, 202f Pressebyråer 203 Prester 58, 108, 114 Preventiver 158 Prostituerte 97B Prostitusjon 96f, 115, 119, 120R, 121 Proteksjonisme 70f, 205 Q

Qvam, Fredrikke Marie 190, 195, 208B Qvam, Ole Anton 130, 133 Qvam, Peter 40

R Raftsundet 176f Ranafjorden 80 Randaberg 79 Randsfjordbanen 26 Rasisme 205 Rasjonalisme 162 Raufoss Ammunisjonsfabrikker 213 Ravnkloa 125B Realister 187 Redere 15, 16B, 28, 140ff, 207 Rederier 27 Reformvennene 135 Regning 40 Reindrift 207 Reklame 155

Religion 32R, 44, 46, 48, 56f, 58B, 97, 108-21, 113B, 133, 197, 203 Religionsfrihet 196 Religionsundervisning 207 Rena 80 Republikanere 219K, 220B, 221 Reynolds, Carl 98 Richter, Ole 70 Riddervolds gate 186B Riksdagen 208, 210, 219f Riksforsikringsanstalten 201 Riksmål 49, 169, 172, 174 Riksmålsforeninger 174 Riksrett 124, 126ff, 130B, 190 Risør 48B Rivertz, Kristen 186B Rjukanfossen 152, 152B Rogaland 12, 25, 29, 74, 78, 154, 182, 219K Rogalendinger 84 Rogn 141 Rolfsen, Nordahl 170, 170B Roll, Ferdinand 127 Rolvsøy 34B Romaner 53, 119 Romantikk 169 Romerike 78 Romsdal 60B, 127, 161B, 165 Rosing, Hedevig 112 Rug 22 Ruseløkken (i Kristiania) 46B Russland 22, 23B, 62, 199, 207, 212f,

221 Rygg, Nicolai 158 Rødfoss Patronfabrik 213 Røisheim turiststasjon 74B Rømcke, Laura 115ff Rørosbanen 80 S Sagaer 169 Sagbruk 25f, 27B, 92B, 94 Sagbruksprivilegier 13, 142 Sagene (i Kristiania) 46B Saint Olafs College 85 Salgsjordbruk 22 Salmakere 99 Salmebøker 190 Salmer 166 Salpeter 152 Salten 24 Saltsjobaden 220 Samer 18, 36, 199, 207f, 207B Samhold-foreningene 104f Samnorsk 169 Samtiden (tidsskrift) 44B, 121 Samvirkemuseet på Gjettum 159B Sand, George 52 Sandaker teglverk 143B Sandefjord 181B Sandnes 147 Sandvig, Anders 170 Sandvigske Samlinger 25B Sangkor 32R Sangleik 167 Sankt Olafs pir 155B Sarpsborg 43R, 102 Sarpsfossen 149B Sars, Ernst 48, 54f, 126, 170, 210 Sars, Georg 180

Sau 154 Saugbruksforeningen 105 Schibsted, Amandus 102 Schjelderup, Georga Elisa 111B Schjøtt, Mathilde 51 Schmidt, Henrikka Høegh 156 Schweigaard, Christian 127B, 132 Seattle 84 Segelcke, jernbanedirektør 64 Seilmakere 28 Seilskip 27, 140f, 141B Seilskuter 13, 15, 83, 140B Seip, Didrik Arup 83 Seip, Jens Arup 127 Seksualmoral 119f Sel (i Gudbrandsdalen) 56R Sel (dyr) 179 Selbu 25B, 90 Seljord 165 Seljord folkehøyskole 112 Selmer, Christian August 71B, 108R, 113, 124ff, 130B, 131R Selmer, regjeringen 68B, 127ff, 127B Seminarer 25, 30R, 36, 37B, 42, 175 Seminarister 31 ff, 42, 48B, 126, 174 Sentralvarme 156 Separatorer 90, 150, 150B Seterdrift 22B, 89 Setesdal 23, 58B Settersker 101, 106 Sibbern, Georg 60, 124 Sidemålsstil 175 Sigarer 154 Sigaretter 154 Sildefiske 12ff, 23f, 26B, 19 Sildesalaten (i unionsflagget) 204B Sirup 12B, 154, 159B Sivilingeniører 30 Sivilisasjonskritikk 162 Sivilstatus 19B Sivle, Per 92f, 167B Sjokoladeindustri 159B Sjøbad 155B Sjøfart 140B Sjøfolk 28, 29B, 76B, 85 Skagastølstindene 174B Skandinaven (blad) 85, 87 Skandinavia 25, 45 Skansen 168, 170 Skard, Matias 165f Skatt 66, 192 Skien 162R Skiensvassdraget 13, 25 Skilsmisser 132B Skinn 102B Skip 12B, 13B, 15, 140B, 150 Skippere 28 Skipsbygging 27f, 103R Skipsfart 12f, 12B, 15, 16B, 17, 27f, 71, 78f, 140ff, 162, 183, 207, 209 Skipsfartsstatistikk 18R Skipsforlis 28B Skipstømmermenn 28 Skipsverft 150f Skisport 171 Skjegstad, Lars 38 Skodje 60B Skogbruk 22f, 23B, 26, 181 Skolekommisjonen av 1885 112 Skoleloven av 1889 199B

Skolespråk 166 Skolestyrer 112f Skoletukt 36 Skolevesen 30ff, 32B, 34B, 35B, 40B, 43R, 56, 108R, lllff , 135, 166, 187, 197f, 207 Skomakere 25, 94, 100 Skottland 205 Skram, Amalie 110f, 111B Skram, Erik 111B Skreddere 25, 94, 99f, 100B, 183 Skreifiske 13, 24, 176, 178f Skrivemaskiner 155 Skuld (forening) 115ff, 117R Skulptur 212B Skytterlag 70, 70B, 165R Skøyteløping 171 Slemdal 155 Slingsby, William C. 174B Slottet 46B Slåmaskiner 21, 77, 85B, 89B, 90f, 182 Smeder 100, 103R Smør 150, 154 Smålenene 21B, 105, 152 Snekkere 99 Snorre Sturlasson 170 Snåsa 87R Social-Demokraten (blad) 104, 107, 202 Socialistiske Sange og Digte (litt.) 105R Sogn 32, 146B Sogn og Fjordane 219K Sogndal folkehøyskole 57 Solør 74 Sosial bevegelighet 42 Sosialdemokrater 103, 220B Sosialdemokrati 184, 189B Sosialisme 51, 104, 105R, 119 Sosialpolitikk 201 Sosialt liv 58 Spania 25 Sparebanker 29 Spencer, Herbert 46 Sporveier 46B Sporveisselskaper 156B Sporvogn 155 Språk 49, 135, 165f, 205, 207f Språklig samling 169 Språkstrid 172ff Stabell, Bertha 154B Staél, Germaine de 52 Stamsund 178 Stand 30R Standsbevissthet 30 Stang, Emil 127, 136f, 192, 208ff, 214 Stang, Frederik 60, 65ff, 124, 127, 136 Statistikk 17, 18R Statistisk sentralbyrå 158 Statsborgerskap 199 Statskirken 51, 65, 113f, 133, 164, 197 Statskupp 129, 131, 133 Statsrådssaken 68, 71, 122ff Stavanger 12f, 12B, 15, 17, 19, 29B, 5 8 ,6 9 ,9 8 , 109, 111B, 120, 135f, 140, 148, 160, 163B, 202

229

REGISTER Stavanger Aftenblad 202 Stavanger Arbeidersamfund 126 Stavkirker 129B, 132B, 170 Steen & Strøm 155 Steen, Johannes 40, 58, 69, 112, 137, 208ff, 214 Steffens' pikeskole 108R Steigen 178 Steinsvik, Rasmus 165f Stemmerett 43, 62f, 62B, 66, 68, 84R, 87, 103f, 116f, 118B, 127, 131, 133, 135, 160f, 188, 190ff, 191B, 194B,195B, 196B, 201, 213 Stiftsseminarer 31, 165 Stjørdal 102 Stockholm 135, 168, 170, 212, 220 Stockholms Enskilda Bank 152 Stockholmsutstillingen i 1897 150 Storbritannia 17, 20B, 25, 27, 45, 52, 58, 71, 104R, 142B, 143, 144R, 196B, 201, 205, 207, 218R, 220B,

221 Store Skagastølstind 174B Storjohann, Johan 97 Stormagasiner 155 Storsild 13 Storting, årlige 66 Stortinget 32f, 48, 58, 6 0 -71, 60B, 65B, 122-37, 131R, 136, 177, 179, 179B, 183, 189, 195, 198, 202, 204ff, 205B, 208, 213, 214B, 220 Stortingsvalg 191B, 194B Straff 35f, 36B Streik 92ff, 93B, 99, 105ff, 106B, 185 Streik (litt.) 92f Strindberg, August 120 Strømmen 150 Strømmen Mekaniske Verksted 150 Studenter 49 Studentersamfundet 49, 53, 55, 55R, 116f Styrmannsskoler 42 Styrmenn 28 Stormer, Fredrik 64, 151 Stål 144 R Suffrage Alliance Movement 196B Suffragettene 196B Sukker159B Sundt-Hansen, Carl Frederik 58B Sundt, Eilert 51 Sundt, Johan 63 Sunnfjord 150B Sunnhetsvesenet 39 Sunnmøre 22B, 60, 60B, 160 Sunnmøringer 84 Suppekjøkkener 96 Svandalsflona 147R Svatsum (i Gausdal) 33B Sveits 104R, 132, 148f Svelgfoss 152 Svelvik 104R Svensker 18, 20B, 21B, 85, 199 Sverdrup, Jakob 56, 58, 65, 114f, 132B ,135f Sverdrup, Johan 33, 55f, 59, 60B, 6 0 -71, 68B, 69B, 71B, 102, 109, 112, 122-37, 128R, 130B, 162, 176R, 190f, 199, 203, 208 Sverige 17, 44, 116B, 117R, 120, 129, 13 lf, 145K, 148, 149B, 150, 150B,

230

152, 167, 182, 200, 203ff, 205B Svolvær 176, 177B, 180 Swensen, Gunder 151 Sydamer 100B Syersker 95, 100B Sykdommer 81, 96f, 107, 111, 121, 162B Sykler 74B, 193B Sykling I46B Syn og Segn 166, 221 Sypiker 97B Syttende mai 55B, 55R, 84, 165, 192, 195 Sælebote 78B Særeie 118, 133R Søm 94f, 100B Søndeled 48B Sør-Afrika 104 Sørensen, Aimar 66 Sørlandet 12B, 13, 23, 25, 33, 57, 65, 114 Sørlendinger 84 Sørreisa 179R Sørvestlandet 12B Sørøya 179 Såmaskiner 90 T Taine, Hippolyte 45 Tana 36 Tananarive 164B Tannleger 201B Tante Ulrikke (litt.) 53 Tapetserere 99 Teater 111 Teglverk 94, 143B Teigblanding 21 Teknologi 143, 152 Tekstilindustri 101B, 104R, 185 Telefon 135R, 144, 146f, 159, 203 Telefonselskaper 146 Telegraffunksjonærenes Landsforening 188 Telegrafmændenes Forening 187 Telegrafvesen 20, 30, 38B, 39ff, 39B, 135R, 144B, 146f, 187, 203 Telelaget 81 Telemark 79, 89, 132B, 151f, 190, 219K Teologi 48, 53f, 114f, 114B Terje Vigen (dikt) 170B Thabitahjem 58 Tharum, kjøpmann 155 Théåtre de 1'Oeuvre 110B Thomle, Iver Steen 130B Thommessen, Ola 55, 203, 213f Thompson, R.W. 69B Thoresen, Cecilie 115, 116B Thrane, Marcus 85 Thunes Mekaniske Verksted 149 Tibet 218R Tidemand, Adolph 58B Times (britisk avis) 218R Tinfos Træsliberi 80 Tinn (i Telemark) 79, 89 Tistedal 102 Tivoli 221B Tjenere 77B, 156f, 158B, 190 Tjenestepikenes Forening 185 TMV 150

Tobakk 105R, 159B Tobakksindustri 142, 185 Tokammerhøyre 127f, 136 Tokke147R Toll 62, 71, 177, 180, 182f, 188, 213 Tollboden (i Kristiania) 187B Tollkommisjonen av 1895 183 Tollpolitikk 70 Tordenskiold, Peter Wessel 212B Tordenskiolds plass (i Kristiania) 212B Torskefiske 23f, 26B Torvalmenningen (i Bergen) 53B Totalavhold 44, 58, 64B, 98, 16ff, 161B, 162R Toten 25 Tran 141 Trankokerier 25 Tranmæl, Martin 99B, 160B Treforedling 148ff, 149B, 181 Trelastindustri 13, 17, 23, 25f, 27B, 80, 140ff Treskemaskiner 90B Tresliperier 26, 142, 148f Trikk 46B, 155, 156B Trollfjorden 176ff, 180 Tromholt, Sophus 207B Troms 177f Tromsø 30f, 36, 43R, 78, 146, 179f, 1 8 9 ,209B,219K Tromsø (blad) 189 Trondenes 30, 32R, 32f, 42 Trondheim 17, 20, 25, 63B, 96, 98, 102, 109, 125, 125B, 128R, 141B, 148, 152, 155, 155B, 170, 183, 187, 192, 196, 197R, 214 Trondhjems mekaniske Verksted 150 Trondhjems stift 166 Trondhjems Stiftavis 125 Trykkerier 106 Trøndelag 25, 41B, 89B, 99B, 165, 182, 219K Tuberkulose 81 Tun 91B Turisme 89, 146B, 171, 174B Tvangsauksjoner 22, 29 Tvedestrand 13 Tynset 80 Typografer 99ff, 105f Tyrihans (blad) 167B Tyskere 85 Tyskland 17, 20B, 25, 51B, 52, 84R, 94, 104, 104R, 128R, 144R, 147R, 148ff, 180, 200, 207, 212, 217R, 221

Tømmer 13, 17, 26, 27B Tømmerfløting 27 Tømmerkjørere 23B Tønsberg 13, 180, 215B Tørrfisk 25, 141 U Ullensaker 79 Ullfabrikanter 183 Ullmann, Viggo 112f, 120, 131R, 198 Ulykkesforsikringsloven av 1894 200f Underhaugsveien (studenthjem) 49B, 49 Undervisning 30

Ungdomslag 165 Unionsspørsmålet 131, 133, 137, 1 6 5 ,1 6 9 ,1 9 4 ,19 9 B ,204-21, 210B ,214B ,215B ,218B Universitetet (i Kristiania) 42, 47ff, 1 1 8 ,120B, 140B, 152 Uranienborg (i Kristiania) 109B USA 17, 20B, 23B, 29, 84B, 84R, 98, 144R; se også Amerika Utdannelse 3 0 -43, 43R Utilitarisme 47 Utskiftningsloven av 1857 21 Utvandring 12, 14, 18B, 19B, 22, 29, 4 3 B ,7 4 -91, 75B, 79B, 133, 140, 159 ,1 1 9 Utviklingslæren 45B, 46 V Vadsø 178B ,179f Vaisenhus 58 Valdres 23 Valgdeltagelse 194B Valgkamp 210 Valgmenn 191B Valkyrien (skip) 208B, 213 Valstad, Otto 169B Valstad, Tilla 169B Vammafallene 152 Vannkraft 143, 151 Vannverk 13 Varanger 36, 146, 199B, 207 Varangerfjorden 179f Vaterland (i Kristiania) 96 Ved 154 Veggli 78B Veibygging 147R Vekkelser 57f, 58B, 59B, 97, 114 Vekselbruk 21, 90 Velosipeder 74B Vemork, Gunnar 151 Ven 109B Vendée 25 Venderive 89B Venstre 40, 103f, 109ff, 119, 122-37, 123B, 137B, 174, 176R, 178ff, 184, 186, 188f, 191 ff, 205, 208, 212B, 219K Verdens Gang 55, 87, 194, 202f, 214, 216 Verdsliggjøring 108 Verftsindustri 150f Verkstedsindustri 143 Verne, Jules 203B Verneplikt 92, 135 Vesterålen 165, 215B Vesteraalens Dampskibsselskab 145f Vestfold 219K Vestlandet 21, 22R, 31, 33, 58, 65, 71, 165 Vestlandsposten 17, 58, 109, 123, 1 3 0 ,1 3 5 ,2 0 2 Vestnes 165 Vetorett, kongens 66, 68, 71, 122ff, 127f, 132, 209, 219 Veverier 80B Vielse 197f Vik (i Sogn) 32 Vika (i Kristiania) 96, 200B Vikebygd 35 Vikingen (blad) 36B, 61B, 62B, 65B,

REGISTER 71B ,92B ,114B ,124B , 137B, 175B,189B, 198B, 210B Vilhelm 2. 212 Vinforbruk 98B Vinhandlere 98B Vinje 15B, 190 Vinje Kvendestemmeretsforening 190 Vinje, Aasmund Olavsson 53 Vitenskap 45, 45B, 47f, 54, 203 Vogt, Nils 214, 216 Voksenkollen 147R Volda 165 Vollan, Ole 36, 36B, 58, 112, 114, 135f, 176R Vollen (i Oppdal) 19B Vonheim (i Gausdal) 56R, 57B Vort Arbeide (blad) 103, 105R, 105B Voss 145, 147B Vossebanen 67B Vossevangen 147B Vossinger 84 Vullum, Erik 55, 126, 210 Vullum, Margrete 84R, 107, 210 Væreiere 178 Vårmland 21B Vågen (Bergen) 16B Vårsild 12 Vårsildfiske 24

W

0

Wales 205 Wallenberg, Knut 152 Wallenberg, Marcus 152 Warholm, Hans A. Lorentzen 43R Wentzel, Gustav 12B Werenskiold, Erik 169f Wergeland, Agnes Mathilde 84R, 85B Wexelsen, V.A. 166, 194 Wicksell, Knut 117R Wilse, Anders 43B, 80B, 84B, 158B, 200B Windward (skip) 173B Wisconsin 84, 85B, 86B, 87B Wolden, Marit Olsdatter 19B Wolden, Ole Ingebrigtsen 19B Worsøe, Claus 13 Wulff, skoledirektør 166 Wyoming 84R

Økonomi 12-30, 34ff, 61ff, 70, 76, 78, 82, 89ff, 100, 104, 133, 140-59, 144R,150B, 205, 213 01 93f, 98B Øresund 109B Ørret 148 Østerrike 39 Østerrike-Ungarn 212 Østersjølandene 25 Østfold 21B, 219K Østlandet 22R, 62, 89B Østre Lukashaugen 74

Y Yngre Konservatives Forening 214 Youngstorget 51, 183B Yrker143B Yrkesskoler 42 Ytringsfrihet 203

Z Zurich 84R

Å Ålesund 60B, 96, 98, 101, 160f, 186B Aall, Hans 170 Åndsfrihet 48 Åndsliv 22R, 55 Åreskjold 147 Årlige storting 66 Aarrestad, Sven 160f Ås 180f Aasen, Ivar 167B, 169 Åseral 83 Åttetimersdag 188

1879-81 1879: Ibsen skriver Et dukkehjem. Stortinget pålegger lærerne å undervise på

barnas talemål. Rabaldermøte om det rene norske flagg i Kristiania Arbeidersamfund. Oscar Nissen blir leder av Det Norske Totalavholdsselskab. 1880: Ny skoleinstruks fastslår norsk som undervisningsspråk for samiske og kvenske barn. 1881: Handelsreisendes forening stiftes.

1885-87

1882: Norge vedtar fullstendig overgang til det metriske system. Kilogram avløser mark som grunnenhet for vekt (1 mark = 0,234 kg). Cecilie Thoresen tar examen artium som første kvinne. Statens årlige kunstutstilling, Høstutstil­ lingen, arrangeres for første gang. 1883: Riksretten settes. Lars Oftedal og Jakob Sverdrup foreslår å øke barnefarens bidrag til «uekte» barn. Foreningen til Skiidrættens Fremme stiftes. 1884: Landsmålet sidestilles med riksmålet som skolespråk og offisielt språk. Johan Sverdrup danner regjering. Norsk Kvinnesaksforening blir stiftet. Bordellene blir stengt i Kristiania.

1885: Ragna Nielsens skole grunnlagt i Kristiania basert på fellesundervisning for gutter og piker. Kvinnestemmerettsforeningen stiftes. 1886: Sosialdemokratene reiser krav om kommunal boligbygging på massemøte i Kristiania. 1886: Grundtvigianerne splittes på «ålmannamøte» på Sagatun folkehøyskole. Nyutgivelse av Bjørnsons En Handske starter den nordiske sedelighetsfeiden. 1887: Offentlig kontroll av prostitusjonen oppheves. Det norske Arbeiderparti stiftes i Arendal. Sven Aarrestad blir leder av Det Norske Totalavholdsselskab.

1882: Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia danner trippelalliansen. Apachene i USA går til væpnet opprør, «Apachekrigen i Arizona» er den siste store indianerstriden i USA. 1883: Åpning av Orientekspressen mellom Paris og Istanbul. Gottlieb Daimler får patent på sin første hurtiggående forgassermotor. 1884: Berlin-konferanse om delingen av Afrika mellom de europeiske stormaktene. Goodman og Eastman fremstiller fotografisk film. Tyskland erklærer overhøyhet over Tysk Sørvest-Afrika (Namibia).

1885: Louis Pasteur kurerer rabies og innleder gjennombrudd for bakteriologien. Carl Benz konstruerer verdens første «automobil» - kjøretøy som drives med forbrenningsmotor. Protektoratene Britisk Somaliland og Fransk Somaliland opprettes. Tyskland skaffer seg kolonien Tysk ØstAfrika (i Tanzania). Kongostaten (Zaire) anerkjennes som personlig eiendom for Leopold 2. av Belgia. Nasjonalkongressen i India dannes. 1886: Rike gullfunn i Transvaal i SørAfrika, Johannesburg grunnlegges. 1887: Den franske general Georges Boulanger foretar en mislykket organisering av antirepublikanske krefter.

Tidstabellen fortsetter på bakre forsats

1879: Verdensutstilling i Paris. Fjodor Dostojevskijs roman Brødrene Karamasov utkommer. Monarkister og klerikale lider stort valg­ nederlag i Frankrike, president Mac Mahon går av, maktskiftet følges av en rekke antiklerikale lover. 1880: Kvinnene på den britiske øya Man er de første i Europa som får stemmerett. Tyfoidbasillen oppdages. 1881: Tunis blir fransk protektorat. Jacques Offenbach komponerer operaen Hoffmanns eventyr. Den liberale Aleksander 2. av Russland skutt; sønnen Aleksander 3. avskaffer alle liberale planer og oppretter det hemmelige politiet Okhrana.

1882-84

Bind 9

T 4000

3000

2000

1000

0

1000

2000 e.Kr.

u

io o o -y u

yo

1888: Frelsesarméen kommer til Norge. Stortinget begrenser adgangen til statsborger­ skap for innvandrere og fremmedspråklige. Venstre splittes. Fridtjof Nansen går på ski over Grønland (hjemkomst 1889). 1889: Fyrstikkarbeiderskene streiker og demonstrerer i Kristianias gater. Stortinget vedtar lover om folkeskoler på landet og i byene. Mekaniske Verksteders Forening stiftes, første arbeidsgiverforening i verkstedindustrien. 1890: Knut Hamsun debuterer med Sult. Tidsskriftet Samtiden kommer ut for første gang. Venstre starter sin unionspolitiske offensiv.

1891: Kristiania kommune bevilger støtte til den første skolekjøkkenundervisningen på Kampen skole. 1892: Nordahl Rolfsen utgir første bind av L æ sebogfor Folkeskolen, som godkjennes til skolebruk. Fabrikktilsynsloven forbyr barnearbeid for barn under tolv år. 1893: Helga Parr tar apotekereksamen som den første kvinnen.

1894: Lov om brennevinsavstemninger vedtas, første forbudsavstemning avholdes. Den biologiske Station i Drøbak blir åpnet. Den elektriske sporveien i Kristiania startei driften som den første i sitt slag i Norden. Norges første trygdelov blir vedtatt - «lov om ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker m.v.» 1895: Unionspolitisk krise: den svenske regjeringen sier opp mellomriksloven. 1896: Fridtjof Nansen vender hjem fra «Fram»-ferden. Norigs Ungdomslag stiftes. Det mosaiske trossamfunn grunnlegges. Norsk Landmandsforbund blir stiftet.

1888: Heinrich Hertz oppdager radiobølgene. Vilhelm 2. blir keiser i Tyskland. Sarawak på Nord-Borneo britisk protektorat. 1889: Revolusjonsjubileum i Paris der-den andre sosialistiske Internasjonale stiftes; be­ slutter at 1. mai skal være arbeidernes internasjonale kamp- og høytidsdag. Italiensk Somaliland opprettes. Sveriges sosialdemokratiske parti dannes. Japan blir konstitusjonelt, arvelig monarki og får nasjonalforsamling med to kamre. Den første internasjonale fredskongressen avholdes. Etiopia erklært som italiensk vasallstat. 1890: Keiser Vilhelm 2. avsetter Bismarck. Luxembourg trer ut av personalunionen med Nederland.

1891: Pave Leo 13. offentliggjør Rerum novarum, banebrytende encyklika om den katolske kirkes syn på sosiale spørsmål. 1891-93: Frankrike og Russland inngår allianse. 1892: Lov om selvstyre for Irland vedtas av det britiske Underhuset, men stoppes av Overhuset. Den franske erobringen av Indokina fullført. Pjotr Tsjaikovskij komponerer Symphonie Pathétique. 1893: Independent Labour Party stiftes (Labour Party fra 1906).

1894: Den franske president Sadi Carnot myrdet av en anarkist. Britene erobrer Uganda i Øst-Afrika. 1894-95: Rudyard Kipling utgir The Junglt Book og The Second Jungle Book. 1894-96: Krig mot Italia fører til uavhengighet for Etiopia. 1895: Sigmund Freud publiserer sin avhandling om kvinnelig hysteri. W.K. Rontgen oppdager røntgenstrålene. 1896: Zola skriver fa ccu se og retter verden oppmerksomhet mot Dreyfus-saken. De første olympiske leker i moderne tid. Madagaskar erklæres som fransk koloni. Storbritannia og Frankrike garanterer Siam: (Thailands) selvstendighet. Det oppdages gull i Klondyke i Canada.