Under kirke og kongemakt: 1130-1350 [3] 8203220169, 8203220134, 8203220312, 8203220282

Citation preview

HISTORIE

Under kirke og kongemakt 1130-1350

av Knut Helle Hovedredaktør: Knut Helle Medredaktører: Knut Kjeldstadli, Even Lange, Sølvi Sogner

Forlagsredaksjon: Stein-Morten Omre Billedredaksjon: Trond Bjorli Grafisk formgivning og lay-out: Kåre Haugerud og Kristian Ystehede

© 1995 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Boken er satt med ITC Berkeley Old Style 10,5/12,5 punkt medium som brødskrift, 36 og 14 punkt halvfet kursiv som titler hos Bokverkstedet Aschehoug, Oslo 1995 Tegninger: Eva Gjerde Datakart og diagrammer: ArtNet a.s. v/Johs Ensby Repro: Offset Kopio OY, Helsinki, Finland 1995 Papir: 135g Gallerie Art, Glittet Printed in Finland: Werner Soderstrom OY, Porvoo 1995 ISBN 82-03-22016-9 (bd.3, ord.) ISBN 82-03-22013-4 (kpl, ord.) ISBN 82-03-22031-2 (bd.3, skinn) ISBN 82-03-22028-2 (kpl., skinn)

Innhold Tronstrid

ogny samfunnsorganisasjon Borgerkrigene bryter ut

12

Opptakten til tronstridighetene • En ny kildesituasjon • Skjerpet kamp om ressursene? • Borgerkrigene i rikssamlingsperspektiv

Kirkelig riksorganisasjon

22

Erkebispestol i Trondheim • De hjemlige forutsetningene • Den politiske bakgrunnen • Den nye kirkeorganisasjonen • Fremstøt mot kirkelig uavhengighet

Kongedømme av Guds nåde Fastere partideling • Allianse mellom kirke og kongemakt • Én skal være konge i Norge • Gratian på norsk • «Landrensing og fred» • «Norges evige konge»

Kulturell etterligning og nyskaping Broer mellom Europa og Norge • Bokens religion • Det første litterære senteret • Andre litterære miljøer • En tradisjonalistisk forkynnelse • Hellige bilder • En bølge av ornamentikkglede • Nye gudshus • Stavkirkene • Bare imitasjon?

42

58

Innbyrdesstriden topper seg En liten og lav mann fra utskjærene • Sverres voksende styrke • Striden mellom Sverre og Magnus • Strid med kirken • Baglekrigen • Sverre - en statsmann?

Borgerkrigenes siste fase Tronskifter og ny krig • Riksdeling og nye motsetninger • Håkon Håkonssons vei til kongemakten • Etterveer av innbyrdesstriden

Et samfunn i vekst 80

Bosetning og befolkning Landnåm og fortettet bosetning • Samer og nordmenn • Vekst i bybosetningen • Folketallet • Befolkningsvekstens årsaker og virkninger • Fødsel og død

f ordbruket Åkerdyrkingen • Korn og andre vekster • Husdyrholdet • Høstingsbruket •Jordbruksproduksjon og folketall • Høymiddelaldergården • Folk i arbeid • Gårder og landsbyer

Jord og sosial status

110

Åbud og landskyld • Trygge leievilkår? • Trellene • Fra trell til fri • Leilendinger og odelsbønder • Leilendingsvesen - et gammelt fenomen?

Ætt, familie og individ

122

Ekteskapet - en økonomisk avtale • Kirken og ekteskapet • Økonomisk råderett • Ekte og uekte fødsel • De første fasene i livet • Familie og individ

Drivkrefter i byutviklingen

132

Kongelige sentre • Kirkens bydannende evne • Byer og handel • Handelens veier og betydning • Nordmenn og utlendinger i norsk handel • Byhåndverket

Å leve og virke i by Åpne og trebygde byer • Bygårdene • Det økonomiske livet • Sosiale grupper Fremmede i byene

144

156

Kirken og samfunnet Menigheter og sogn • Felles kristen atferd • En ny oppfatning av tid • Det kristne trosinnholdet • Gamle og nye ordener • Kirkens apparat og tjenere

168

Kulturell utfoldelse i kirkelig og kongelig regi Undervisning og utenlandsstudier • Et litterært hoffmiljø • Litteraturen i politisk tjeneste • Skriftbruk og skriftnorm • Nye impulser i bygge- og billedkunsten

Kongemakten blir statsmakt 180

Et rikso enekongedømme tar form Mot kroning • Arvekongedømmet slår igjennom • Den store lovbøtingen • Kongen som rettshåndhever • Et kongstjenende aristokrati • Dragkamp mellom kongemakt og kirke

194

Aktiv politikk utad Norgesveldet • Vending mot sør og øst • Ny konge og ny politikk • Diplomati og militærvesen • Nytt skifte i utenrikspolitikken • Konflikt med de tyske stedene og Danmark • Det utenrikspolitiske spillet topper seg

Den siste utbyggingen av høymiddelalderkongedømmet

206

Konflikt mellom rådsregjering og kirke • Kongsrådet i forgrunnen • Reaksjon mot selvrådige stormenn • Det gammelnorske statsapparatet • Lokal selvforvaltning og gryende samfunnsfellesskap

Det første skritt mot nordisk union

216

Nasjonal handelspolitikk • Feilslått nordisk politikk • Kongefellesskap med Sverige og formynderstyre • Drottsete i kongens sted • Felleskongen tar over • Mot oppløsning av kongefellesskapet

Litteratur, Billedliste, Register 228

J

1130 døde kong Sigurd Jorsaljare. Et halvt hundreår senere fortonte dette seg som et skjebnesvangert tidsskifte. Munken Theodoricus

(Tore), som da skrev historie i miljøet omkring det unge erkebispesetet i Trondheim, ville ikke føre sin beretning om de gamle norske kongene forbi Sigurds død: « ...fo r uverdig ville det være å gi videre til etterslekten minnet om alle de forbrytelser, drap, falske eder, frendemord, krenkelser av hellige steder, gudsbespottelser, kvinnerov og andre udåder - fo r mange til å regnes opp her - som da fant sted. » Med dette siktet Theodoricus til de tronstridighetene som brøt ut da kong Sigurd var død, og som ettertiden har kalt «borgerkrigene». Kamp­ ene var på sitt hardeste nettopp i de årene da Theodoricus skrev, og det så mørkt utfo r det fredelige og rettferdige kongedømmet som var kirkens ideal. Det Theodoricus vanskelig kunne overskue under sin geistlige utmåling av tidens ulykker, var at borgerkrigene var i ferd med å skape et anner­ ledes norsk samfunn, fastere og mer enhetlig organisert under kirke og kongedømme. Da tronstridighetene omsider ebbet ut i første halvdel av 1200-tallet, var dette lettere å få øye på.

Borgerkrigene bryter ut Forrige oppslag: Krigere til fots på kassestol fra Blaker, Lom i Gudbrands­ dalen. Detaljene i klær og våpen kan avspeile 1100- og det tidlige 1200tallet, selv om stolen har et noe senere, gotisk preg.

Mot slutten av 1120-årene kom en mann ved navn Gilchrist til kong Sigurd Jorsalfare i Norge sammen med sin irske mor. Moren sa at hans annet navn var Harald og at faren var kong Magnus Berrføtt. Etter norsk sedvane gav dette Harald Gille, som han nå ble kalt, rett til å kreve kongsnavn. Kongemakten ble på denne tiden ansett for å være odel innen det som ble oppfattet som Hårfagreætten. Kongsnavn var noe alle kongssønner av denne ætten hadde blodsrett til. Dette gjaldt enten de stammet fra den siste eller tidligere landskonger, og uansett om de var ektefødte eller ikke. Det er opplysningene om tronskifter i skaldekvad og kongesagaer som gir grunnlag for å regne med en slik tronfølgeordning. Den blir så sent som i 1190-årene bekreftet av en vel­ informert engelsk kronikør (Roger Hoveden): Men en må vite at det like til denne dag er sedvane i Norges rike at alle som vites å være sønn til en

Denne vindfløyen i forgylt kobber fra Tingelstad kirke, Gran på Hadeland, kan opprinnelig ha vært festet til stev­ nen på et langskip i første halvdel av 1100-tallet. Slike fløyer, kronet av dyr (her en drage), prydet kongers og stormenns krigsfartøyer. Under borger­ krigene varflåtemakt avgjørende.

12

norsk konge, selv om han er uekte eller født av en trellkvinne, hevder like stor rett til Norges rike som den kongssønn som er avlet i ekteskap eller født av en fri kvinne. Kongelig arverett måtte kreves og eventuelt bevises. Når en tronkrevers avstamning ikke var selvklar eller vitnefast, fant bevisførselen sted gjennom gudsdom i kirkelig regi. Tronkreveren eller hans mor måtte bære eller trå berrføtt på glødende jern og vise at huden var uskadd etter noen dagers forløp. Da hadde Gud av­ gjort saken til hans fordel. Arverett alene gav likevel ikke adgang til tronen. En rettmessig arving måtte være «tatt» eller kåret til konge av folket på tinget. Dette skjedde gjennom en egen seremoni, konungstekja, på lokale allting rundt i landet. Her hadde Øyrating ved Trondheim særlig prestisje. Men også andre ting i by eller bygd ble truk­ ket inn etter behov og anledning for å ta seg av valg-

BORGERKRIGENE BRYTER UT

siden ved tronfølgeordningen. Ikke sjelden hendte det at samme tronkrever søkte kongsnavn på flere enn ett ting, i forskjellige landsdeler. Vi kan si at arv og valg begrenset hverandre gjen­ sidig i den gamle tronfølgeordningen. En tronarving måtte kåres av tingallmuen. Kåringen var på sin side ikke noe fritt valg blant flere kandidater. Den kunne bare foregå innen kretsen av kongssønner, og da som godkjennelse av et fremsatt krav på tronen. Det kan diskuteres hvor reell tingallmuens godkjennelsesrett var. Når en tronkrever opptrådte med tilstrekkelig hærmakt, var det uråd å nekte ham konungstekja. Slik var det åpenbart da den danske kong Valdemar 1. kom til Viken (oslofjordområdet) med stor hær og flåte i 1165 og krevde kongsnavn på Bor­ garting. På den annen side ble tingkåring oppfattet som nødvendig for å sikre kongen lydighet og ytelser fra undersåttene. Noen ren formsak var den neppe. Normalt var den nok avhengig av en viss opinionsforankring, i det minste i området der hyllingstinget ble holdt. Etter at Magnus Olavsson var gått med på å dele kongemakten med sin farbror, Harald Sigurdsson, på Åkertinget ved Mjøsa i 1045/46, hadde det hendt noen ganger at to eller tre arveberettigede konger styrte sammen (se bind 2). Slike ordninger kunne være spenningsfylte. Fram til og med samregjeringen mellom Magnus Berrføtts sønner fungerte de likevel stort sett som fredelige løsninger på problemet med flere likeberettigede arvinger. Samkongedømme var ingen unaturlig styreordning i tidens norske rike. Kommunikasjoner, regjeringsapparat og maktmidler var ennå så lite utvik­ let at det ikke var mulig for en enkelt hersker å gjøre seg gjeldende over hele riket på én gang. Direkte kunne kongen bare kontrollere den delen av landet der han i øyeblikket befant seg med hirden sin. El­ lers var han henvist til å styre gjennom lokale repre­ sentanter som var knyttet til ham med personlige lo­ jalitetsbånd. De fremste av dem, lendmennene (se bind 2), var stormenn som det ikke var lett å få til å støtte kongemakten lenger enn det tjente deres egne interesser.

Opptakten til tronstridighetene Da kong Sigurd Jorsalfare var blitt enekonge etter bro­ ren Øysteins død, var hans frillesønn Magnus den eneste aktuelle tronarving. Kongesagaene forteller at Sigurd sikret seg folkets ed på at Magnus skulle være konge over hele landet - det vil si enekonge - etter hans død. Harald Gille fikk likevel høve til å bevise sin av­ stamning gjennom gudsdom, og Sigurd anerkjente ham som sin bror. Men han hadde på forhånd satt som betingelse at et heldig utfall av jernprøven ikke

Denne sjakkongen i hvalrosstann, Nordens elfenben, stammer trolig fra borgerkrigstidens Norge, selv om den er funnet på Lewis, en av øyene i Hebri­ dene (Suderøy ene). Stilen peker mot Trondheim, og den kan være skåret en gang i årene 1150-75.

skulle gi adgang til kongedømmet så lenge Sigurd selv og Magnus levde. Sagaene vil vite at folk syntes dette var et hardt vilkår. Det fremmet enekongedømme i Sigurds linje på bekostning av den sedvanemessige arveretten som tilkom Harald når hans byrd var anerkjent. Kong Sigurds forholdsregler hjalp lite da han selv var borte. Allerede mens Sigurd levde, hadde Harald Gille støtte blant noen av de kongelige lendmennene. Sagaene skildrer ham som en livsglad og omgjengelig mann, glad i drikk og kvinner. Gavmild og medgjør­ lig som han var, hadde han lettere for å vinne tilslut­ ning enn Magnus Sigurdsson, som blir omtalt som pengekjær og storaktig. Ingen av de to hadde ord på seg for å være særlig kloke, men gjennom sagaskildringene av dem skim­ ter vi den betydning gaver hadde for å bygge opp politiske allianser mellom konger og stormenn. En gave var etter tidens tankegang et tilbud om vennskap som det var vanskelig å avslå. Den fordret en motgave av samme verdi. Som det heter i Gulatingsloven: «... ingen gave er lønnet uten at det er kommet like mye imot.» Den som mottok en gave uten å gi tilsva­ rende igjen, kom i et avhengighetsforhold til giveren. Men personlig støtte og tjeneste kunne gjenopprette balansen. Ved hjelp av gaver kunne det da bygges opp forpliktende vennskap til gjensidig fordel, både mel-

13

TRONSTR1D OG NY SAMFUNNSORGANISASJON

lom likemenn og mellom høyere og lavere i samfun­ net. Slike vennskap måtte stadig holdes ved like. Det­ te var nødvendig for å utøve kongemakt, og Harald Gille skjønte øyensynlig dette bedre enn Magnus Sigurdsson. Etter farens død i 1130 ble den unge Magnus tatt til konge i Oslo. Men Harald holdt samtidig møter med «vennene sine» i Tønsberg. Med deres råd lot han seg ta til konge på Haugating der i byen. Han stod så sterkt i Viken at Magnus fant å måtte godta ham som samkonge. Senere på året ble de visstnok begge tatt til konger sammen på Øyrating. Denne gangen er det likevel tydelig at vilkårene ikke var til stede for å bevare freden gjennom samkongedømme. Da de to kongene satt sammen i Trondheim vinteren 1133-34, kom det nær til strid mellom dem. Da de skiltes, hadde Magnus bestemt seg for å drive Harald fra riket. Begge samlet folk sør­ over i landet, der de hugde ned buskap og drepte folk for hverandre. Dette var et forvarsel om hva befolk­ ningen i bygd og by hadde i vente under de følgende tronstridighetene. 1 august 1134 møttes de to rivalene i borgerkrigenes første slag, ved Fyrileiv (nå Fårlev) i Ranrike (nordre og midtre Bohuslån). Etter en fredsperiode på hundre år stod det igjen åpen strid om Denne slektstavlen viser en del av det mellomnordiske ekteskapsmønsteret som preget den tidligere delen av borgerkrigene.

kongemakten i Norge. Magnus var mannsterkest og gikk av med seieren. På denne tiden var det kamp om tronen i alle de tre nordiske rikene. Kongsættene var knyttet sammen gjennom innviklede ekteskapsforbindelser (se bind 2), og stridende fraksjoner søkte støtte på tvers av landegrensene. Samtidig hadde danske konger og tronkrevere beholdt vikingtidens ambisjoner om å kontrollere deler av norsk og svensk territorium. Vestsvenske herskere, som tidvis hadde nære danske forbindelser, var heller ikke fremmed for tanken om å gjøre seg gjeldende i Viken. På dette grunnlaget utfol­ det det seg et komplisert nordisk spill. I dette spillet hadde kongehusenes kvinner en vik­ tig rolle. Gjennom dem ble slekten ført videre og øko­ nomiske ressurser overført mellom kongsættene. De personlige vennskapsforbindelsene og alliansene som var så avgjørende for tidens politikk, ble derfor ofte stadfestet gjennom giftemål. Samtidig aner vi at dette kunne gi handledyktige kvinner betydelig politisk innflytelse. Det som skjedde i de første borgerkrigsårene, var påvirket av dette nordiske ekteskaps- og alliansemønsteret. Etter nederlaget ved Fyrileiv i 1134 kunne Harald Gille søke hjelp hos danskekongen Erik Emune

Utsnitt av kongelige slektskapsforbindelser i den tidlige borgerkrigstiden Magnus Olavsson Berrføtt

Erik Svendsson Eiegod

(f. 1073, no.konge 1093, d. 1103)

(da. konge 1095, d. 1103) I. g.m. Bodil

1. g.m. Margaret Fredkolla (sv. kongedatter, senere g.m.

2. frille Nils Svendsson da. konge 1104, d. 1134)

2. forskjellige friller

/ Sigurd Jorsalfare

Harald Gille

Sigurd Slembedjakn

Knud Lavard

Erik Emune

(f. ca. 1090, no. konge 1103,

(f. 1103, no. konge

(d. 1139)

(da. hertug, d. 1131)

(da. enekonge

d. 1130)

1130, d. 1136)

g.m. Ingeborg

1134, d.l 137)

1. g.m. Malmfrid

l.g .m . Ingrid Ragnvaldsdatter

(søster til dr. Malmfrid)

g.m. Malmfrid

(russ. storfyrstedatter)

(sønnedatter av den

2. g.m. Cecilia

(tidligere g.m. Sigurd Jorsalfare)

sv. kong Inge Stenkilsson)

3. frille Borghild Olavsdatter

2. frille Tora Gudmundsdatter 3. andre friller

Magnus Blinde (f. 1115, no. konge 1130-35, d. 1139) g.m. Kristin (datter til Knud Lavard)

14

1

Inge Krokrygg

Sigurd Munn

(f. 1135, no. konge 1137,

(f. 1133, no. konge 1137,

(f. ca. 1125, no. konge 1142, (no. konge 1142,

(dansk enekonge

d. 1161)

d. 1155)

d. 1157)

d. 1182)

1

Øystein

I

Magnus d. ca. 1145?)

Valdemar 1. 157,

BORGERKRIGENE BRYTER UT

En kvinne i det politiske spillet Ingrid Ragnvaldsdatter (ca. 1110-70) var sønne­ datter til den svenske kongen Inge Stenkilsson og ble giftet inn i en sidelinje av det danske kongehu­ set. I dette ekteskapet, som hun prøvde å flykte fra med en elsker, fødte hun fire sønner som alle kom til å spille en rolle i svensk og dansk historie. Etter mannens fall i 1134 drog hun til Norge og ble gift med Harald Gille. Med ham fikk hun sønnen Inge Krokrygg. Hun var aktiv når det gjaldt å sikre Inge kongsnavn etter drapet på Harald i 1136. Et ledd i denne politikken var hennes ekteskap med den trønderske lendmannen Ottar Birting, som ble drept noen år etter. Før dette hadde Ingrid fått sønnen Orm Kongsbror med en Ivar Sneis. Ifølge Snorre egget Ingrid til den konflikten som førte til at kong Sigurd Munn ble drept i 1155. Etter Inges fall i 1161 tilhørte hun og Orm Kongsbror kretsen omkring Erling Skakke og kong Magnus Erlingsson. Hun var nå gift med lendmannen Arne på Ståreim i Nordfjord. Med ham fikk hun en datter og tre sønner, blant dem baglerbispen Nikolas Arnesson. Var Ingrid et offer for et politisk system som re­ duserte kvinner til brikker i mennenes spill? Nep­ pe ensidig. Det ser ut til at hun hadde både evne og muligheter til å virke inn på tidens politikk. I sitt mangfoldige forhold til det annet kjønn kunne hun måle seg med mannlige medlemmer av kongs­ ættene, øyensynlig uten at det gikk ut over hennes posisjon.

(1 1 3 4 -3 7 ). De hadde funnet hverandre da Erik søkte å vinne tronen fra sin farbror, Nils Svendsson (1 1 0 4 -3 4 ). Nils søkte nemlig å rydde Erik av veien i samråd med Magnus Sigurdsson i Norge. Denne alliansesituasjonen - typisk som den var for borgerkrigstiden - gjorde at Harald ble vel mottatt i Danmark. Som mange senere norske tronkrevere kunne han der samle støtte for å vende tilbake til Norge. Like over nyttår 1135 overfalt Harald kong Mag­ nus i Bergen med overlegen styrke. Magnus hadde utkommandert bymennene i det gryende handels­ senteret ved Vågen på sin side. Men de var lite lystne på å våge livet i en strid de følte de ikke hadde del i, og søkte tilflukt i gårdene sine. Hæren til Magnus ble raskt slått på flukt, og kongen selv ble sittende fast med skipet sitt innenfor den sperringen av stokker og jernlenker han hadde latt legge over Vågen. Han ble fanget og overlatt til Haralds treller, som stakk ut øynene på ham, hugde av den ene foten hans og kastrerte ham. Som Magnus «Blinde» ble han satt i kloster på Nidarholm (Munkholmen) ved Trond­ heim. Det manglet ikke nye tronkrevere i Norge i den føl­ gende tiden. Kongene søkte seg gjerne høyættede ektemaker, om mulig av nordisk kongsætt. Samtidig holdt de faste friller og tok ellers for seg blant kvinner der de kom. Resultatet var et tallrikt avkom. Harald Gille var av de mer aktive i så måte, og han ble selv utsatt for det samme som han i sin tid hadde påført kong Sigurd Jorsalfare. 1 1136 ble han oppsøkt i Bergen av Sigurd Slembe, som også sa at han var en av kong Magnus Berrføtts sønner. Haralds lendmenn ville rydde Sigurd av veien. Han slapp med nød og neppe unna, og vendte senhøstes 1136 tilbake til Ber­ gen. En natt i desember hadde kong Harald valgt sengen til en frille inne i byen fremfor dronning Ingrids i kongsgården. Der ble han overfalt og drept av Sigurd og noen hjelpere. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet ikke å gi

Bergen omkring midten av 1100tallet med lokaliteter som er kjent fra sagaskildringene av kampene der i første fase av borgerkrig­ ene. 1 1135 satt kong Magnus Sigurdsson i kongsgården på Holmen. Harald Gilles skip hamlet mot Nordnes. Da Magnus drog inn gjennom byen fo r å komme rundt Vågen mot fienden, rømte bymenn i hæren hans inn i gårdene sine ved Stretet. Harald skiftet kurs og landet nordfar byen. Da han kom ned mot Vågen over Bakkene, var hæren til kong Magnus gått i oppløsning.

Dronningen til venstre er en av de trolig norske sjakk­ brikkene fra 1100tallet, som er funnet på Lewis i Hebridene (se side 13).

15

TRONSTRID OG NY SAMFUNNSORGANISASJON

slipp på makten. Da var det viktig å hindre oppslut­ ning om Sigurd Slembe i Trøndelag, der han hadde sin morsætt og kunne håpe på støtte fra tilhengere av Magnus Blinde. I denne situasjonen valgte enkedronning Ingrid og Haralds lendmenn å satse på et nytt samkongedømme som kunne sikre Trøndelag mot Sigurd. De sendte ilbud nordover og bad trønderne ta til konge Haralds bre år gamle frillesønn, Sigurd, som ble oppfostret der. Sigurd fikk kongsnavn på Øyrating under medvirkning av en krets trønderske lendmenn. En av lederne var Ottar Birting, som enkedronningen senere ektet. Selv drog dronning Ingrid og vikværingene i Ha­ ralds krets østover fra Bergen. Hennes toårige sønn med Harald, Inge, var til oppfostring i Ranrike, og ble nå tatt til konge på Borgarting med støtte fra de led­ ende lendmenn i Viken. Slik ble et nytt samkonge­ dømme etablert ut fra klare stormannsinteresser. Det var sterkt nok til å beseire Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå nær Stromstad i 1139, der de begge mistet livet. Likevel skulle dette bli det siste samkongedømmet i norsk historie.

En ny kildesituasjon I kongesagaene blir kampene i 1130-årene skildret langt mer konkret og detaljert enn de politiske be­ givenhetene i den foregående perioden. Islendingen Snorre Sturlasson gir omkring 1230 forklaringen på dette i sitt samleverk om de norske kongene, Heims­ kringla. I den utførlige skildringen av Sigurd Slembes endelikt gir han uttrykk for at han har et særlig godt og pålitelig grunnlag å bygge på:

Stående kriger fra 1100-tallet. Et av «tårnene» i sjakksettet fra Lewis, Hebri­ dene (se side 13).

Hall, som var sønn til legen Torgeir Steinsson, var kong Inges hirdmann og var til stede da dette hend­ te. Han fortalte det til Eirik Oddsson, og han skrev ned denne beretningen. Eirik skrev den boken som blir kalt Hryggjarstykki. I den boken blir det fortalt om Harald Gille og de to sønnene hans, og om Magnus Blinde og Sigurd Slembe, helt til deres død. Eirik var en kyndig mann, og han var på denne ti­ den lenge i Norge. Noe av det som ble fortalt, skrev han ned slik det ble sagt fram av Håkon Mage, Haraldssønnenes lendmann. Håkon og sønnene hans var med i alle disse stridighetene og tiltakene. Eirik nevner videre flere menn som fortalte ham om disse hendingene, kyndige og sannferdige menn som var til stede, slik at de hørte eller så det som hendte. Men noe skrev han etter det han selv hadde sett eller hørt. Snorre gjør det med andre ord klart at han har sine opplysninger fra en samtidig fremstilling av kampene 1 134-39. Den var tuftet på øyenvitners beretning og nedskrevet av hans egen landsmann Eirik Oddsson,

16

som selv hadde vært lenge i Norge og samlet opplys­ ninger fra folk som hadde deltatt i stridighetene. Eiriks bok er den eldste sagaen om norske konger vi vet om. Den er gått tapt, men vi kjenner den gjennom det Snorre og andre senere kongesagaskrivere hentet fra den. Hvor langt fram de kunne bygge på Eirik, er uvisst. Når det heter hos Snorre at Eirik skrev om det som skjedde «helt til deres død», kan det gjelde tiden fram til Magnus Blindes og Sigurd Slembes død i 1139. Men det kan også - og vel så gjeme - bety at Eirik skrev om Haraldssønnene like fram til kong Inges fall i 1161. I alle fall kan vi regne med at de kongesagaene som forteller om tiden etter 1130, stort sett er «samtidssagaer». Forfatterne skildrer begivenheter fra sin egen tid, eller de kan i det minste, som Snorre, bygge på samtidige skriftlige nedtegnelser eller på muntlige be­ retninger av folk som selv har opplevd hendelsene. Sagaene om tiden forut for 1130 er derimot ikke samtidssagaer i denne forstand. De ble ført i pennen fra annen halvdel av 1100-tallet og utover og forteller om en mer eller mindre fjern fortid. Disse «fortidssagaene» henter sitt stoff fra en muntlig tradisjon som er usikrere jo lenger tilbake den går og jo flere ledd den omfatter. Det er bevart flere samleverker om norske konger som går forbi 1130 og dermed inneholder samtidssagaer i den forstand at de bygger på Eirik Oddsson og andre samtidige opptegnelser eller på øyenvitneberetninger. Heimskringla er det best kjente av disse verkene. Litt eldre er de anonyme sagasamlingene Morkinskinna (den morkne skinnboken, i sin eldste utforming trolig fra omkring 1220) og Fagrskinna (den fagre skinnboken, trolig fra 1220-årene). Snorre bygger i Heimskringla på Morkinskinna og har mye felles stoff med Fagrskinna, enten det nå skyldes de samme kildene eller at han direkte gjorde bruk av Fagrskinna. Fagrskinna og Heimskringla forteller om borgerkrigstiden fram til slaget på Re i 1177; her slutter de av fordi den følgende tiden alt var behandlet i den eld­ re samtidssagaen om kong Sverre. Morkinskinna har trolig gått like langt, men den siste delen er tapt. Alle de tre nevnte sagasamlingene har som en av sine kil­ der et langt knappere samleverk om norske konger, det såkalte Ågrip (utdrag). Ågrip ser ut til å være skre­ vet av en norsk geistlig i Trøndelag i 1190-årene og bryter i sin amputerte form av i begynnelsen av 1150årene. Viktige opplysninger om borgerkrigstiden fin­ nes også i sagaen om orknøyjarlene, Orkneyinga saga, som trolig er nedskrevet omkring 1200 eller kort etter. De nevnte sagaene er hovedkildene til borgerkrige­ nes historie fram til Sverres saga overtar med enda flere detaljer. I og med at samleverkene om norske konger bygger på hverandre eller i det minste på fel-

BORGERKRIGENE BRYTER UT

I L . \}?wy. tf$u « :j lx ficøt ac «tøjion&rafoi» Hop fij;n tS W ® cM ’cttrt uiot|5 mmfc&V- ^ t a B n v A ptficV

mon. rkvufenof ih u a m c apollo.cn

imtfx.fciil ?v?aul44 jalparyt^ X&.fuiLar ‘ o p t y to la d

cisalfyrt nnofeapt, f mara' mc

■er.lt k|}4' utmfK. vBmi or tavftiktr ;'.unoau u k . *(j O rii

iarfslta:

Banuf^focn a

eseptmor nCTiTf|)4

tafm. ett ^v^vati ifeottrft^ arcitycmo

f e u e M bxro Oogfv&rw ftit&if np Jfu

v

\-v-

Vj-Heb^ tiailtH atfivn^' m

g.ft

}I ? •; .5.W 0at fk a $£of

jfMvnk ot vitib -rm étt&lu&fctnojit, ■■•!.crttmvn^o fe&u vavuivf?vi.pcj>t> Lji.t fator ocV >nrptuca vi|)i afenøhu tapctio.lural txUainij.øjuitutic K’k i r utyrr WrAjpÉfaotfW par er*t) ynVt.^>arøraaecocotvoc ptvtral) nl Lmx.T)dBKapIstBWpr,; ilai mc y asvp^a er letp bf vai* nvop ocIrcvpriln^titcrji apfer tkaptJ a flvar é W fyner.1I tai&tcikvivVj afcr.ocuir piofcn tvalBnwar fevvaflt oc(hrjpt uuavt .1)liapst frb!!J ipfk.erl\ fvatu. I ulfitSTar cgmcm vrcak att h (ctsftr t»i.c•^av. er margplvro.(vafot^o^ar aUVty tnvn?o\lire - %epm y Ttt.oc^j er peffserit 1voloK1)to r etbrirlrt.at^^c^r^amlTcti^otT irfmfy Var rTpreat vtccviSvx-fjvaK^kp aDstnt vikingr facrrøaga var mefcerAniW.t hTj»av y?p.f»a.f-|y4i^.]la«artmti|knxt^a«-fafcM imtpr kitlu ryt ^ a r a i^ T n v rdfeW t« pw rujsi. Occr? yav^aik.vv^o tf£{ér fat k^xunKfoem n/atetitt^vli^tjcnjari jStev^tc alkbn.føji i mvfeu-t e ftC? •• '’ Vx atej£W et«uåt^w vckewKoar rn.tr.vu> pa, vanaU» acp. iva u je ar1t rotpaer ocfvar pa .f

e

i

/

■

Slik er begyn­ nelsen til den vakre olavssekvensen (messesangen) Lux illuxit laetabunda gjengitt med tekst og noter (middelalder­ lige «neumer») i en sekvensbokfra 1300tallet.

cBrg«ui>*« xnrffK

►“ • " ■ - **v > „V *; c, «ttrøftjl JftB» m i wfuryeubGa «kfb mtnjo

«LvtU»'i‘z &#:* IUmi W

^ a° * lc F W r ic lu f m u « - t v t f t -

W ^ at^ lU ^ er-ar fo t n JiW 0{t£)n^ lg

;!f |

y t* y

fcu>

J d $ / € ( n y ^ y n v A ^ ^ nrA^ y ^ ^

M*%

\antQ. Wnfftng.

*J

^ A M S iV i^ a

1?d[ ||i

«^tuTmu WVm .^rcryftuec jpaføtwircunrt Uttaao Ja btt ynduj fcima» Wnimoriftrønu j e

. « w irø n a v -H U t u ^ m a n Ita A r a ^ y a v -

V ’

j^tigw »«I V**1- k&atvla V a Vuti «unt rem oVaft V»ftv\ J æ«£

*: I

^

uml^tM^^gttr.Aåc Wa^b^oVa Y>/emi ^cgvutsen W

p o jÆi^.yataJo yml mtVa dfottrø alla Ja c|yv^Tnpv^mevnjjm yW bælga måntf Vyyetffctinm ev-ålyy«v&LV>©nr, :1W,—W1T avt Vetiecfagr tvatavtzEuiu J/éTev-yv-diwtenViAtu * ^T-lr^nv^^ca^VnrbÆl^aolafe^.CfnJwtatfy«'^ - all V)oU-fc yev-a e^tut ym^ViM^mavy^u&Tytti&ar |V'* r j a L bMUUl.fyA ft*n fal Vtyet^f cftinTmåh?2 etygær ate&W 'teøpmi (Mi ticamren.fya e*vocV>ennatt' dÆuVvVwmat^Mjyo^ ™TyAl)®l1ra dytTeg^tyi uymv-^W t*ia«lujmf lettw-alcltMglffvrr J^rT T ^ mta^ycvii? v-ben, i w lit y t c r < t \ e & W m iat^ån.m w M ^rø^^yihSptrtfW cyeotdam & itnSn ___

-itJ«^laS(te^ÆtiMMyiftu fy^t^l*w?i^am3tt,

.'JPy’ y»-meb felecctr IpneEnba^lts åFfpmtrg^fcjer^a^? nz&jttloyuf ■ ifij mV «oc£on p n e**Aotyeic m eV fy ian yitm dtp-ct.arl^cryin y Å l ote gu&f boVcoført hy\g^Tyi\WM ot-tlramtlf fullt* fvanbanf 1 ■ w ttatt.Øn fayeflfcSy ^Ve^&fcVyiet^iyr øfy «Æitits^yaaum sS|^ ^V»Awe Va nclc*a V>\m^afen a**Ao yivsSi m ftuf annar-flveif ,i ym tltv- motnj, munugiTfm^t ..i ye^oay^tm ^.Ø & a V>yt yåtm

Den eneste bevarte norrøne utformingen av olavslegenden er å finne i Gammelnorsk homiliebok fra omkring 1200 eller noe senere. På denne siden blir det øverst fortalt om et av Olavs mange mirakler. Ved å påkalle ham og gi gaver til hans kirke (Kristkirken i Trond­ heim) ble en bortkommet liten gutt (Svein ein litil) fun­ net. Nederst kommer innledningen til et nytt mirakel: «Mangt harjegfortalt (Mart hef\ ec sagt) om de jærtegnene som Vår Herre har gjort for den hellige kong Olavs skyld...»

48

De norske historieverkene vitner om at det opp­ svinget som fant sted i europeisk historieskrivning på 1100-tallet, et iøynefallende trekk ved tidens renes­ sanse, også forplantet seg hit til landet. Theodoricus plasserer seg i hovedstrømmen av samtidens geistlige historieskrivning, mens Historia Norvegiæ og Ågrip inneholder mer originalt norsk stoff. Men også Histo­ ria Norvegiæ knytter seg til europeisk historieskriv­ ning gjennom sine lærde hentydninger og sine ansat­ ser til patriotisk eller «nasjonal» tendens. Den siste tilbøyeligheten preget nemlig også noen av 1100tallets mer kjente europeiske historieverker. Til bildet av norske geistliges historieskrivning føyer seg et gåtefullt lite latinsk skrift om «danskenes ferd til Jerusalem », Profectio Danorum in Hierosolymam. Det handler om en gruppe danske korsfareres seilas langs norskekysten fra Konghelle til Bergen i 1191, før de la ut på havet mot sør. Forfatteren skrev trolig omkring 1200, og var tydeligvis en av kannike­ ne i premonstratenserklosteret i Tønsberg. Profectio Danorum gir et glimt av den litterære virksomheten som foregikk i andre kirkelige miljøer

enn det trønderske - i landets klostre og ved de øvri­ ge bispesetene. Også her ble det utformet legender om hjemlige helgener. I 1170 ble den hellige Sunnivas levninger overført fra Selja til Bergen og skrinsatt over høyalteret i byens domkirke, Kristkirken. Legenden om de hellige på Selja, Acta sanctorum in S elia, kan ha fått sin bevarte latinske form ved bispe­ setet på denne tiden. Bispesetet i Oslo fikk også en egen vernehelgen, St. Hallvard. Den bevarte Hallvardslegenden på latin kan være utformet ved bispe­ setet alt på 1100-tallet, og det har også eksistert en norrøn «saga» om ham. Fra den eldste større norske skinnboken som er bevart, G am m elnorsk hom iliebok, faller det ytterligere lys over den litterære virksomheten i landets kirke­ lige miljøer på 1100-tallet. Homilieboken har fått sitt navn fordi den inneholder homilier (utlegninger av evangelietekster) og andre prekener på norrønt mål, dels til et utvalg av kirkelige festdager, dels med et mer alminnelig kristent-moralsk innhold. Prekentekstene bygger på utenlandske prekensamlinger. Noen er oversettelser, andre bearbeidende sammenstillinger av stoff fra slike kilder. Etter språkformen å dømme kan Homilieboken være satt sammen i et av de kirkelige miljøene i Ber­ gen omkring 1200 eller noe senere. To av dens pre­ kener var tydeligvis beregnet på augustinere, og det er mulig at boken ble til i det bergenske augustinersamfunnet i Jonsklosteret, kanskje med sikte på å tje­ ne presteutdannelsen ved byens bispesete. Men mål­ merker tyder på at forskjellige deler av boken hadde fått sin første norrøne utforming tidligere, i kirkelige miljøer lenger sør på Vestlandet, i Trøndelag og på Østlandet. Slik vitner Homilieboken om litterært arbeid ved kirkelige institusjoner over det meste av landet. Prekenene i Homilieboken er for en stor del utfor­ met på grunnlag av utenlandske prekensamlinger. De kilder som er benyttet og det utvalget som er gjort i boken, gir oss det beste grunnlaget vi har for å sam­ menligne norsk kirkelig trostenkning på 1100-tallet med det store gjennombruddet i samtidens europe­ iske teologi og filosofi.

En tradisjonalistisk forkynnelse Et grunntrekk i Homilieboken er avhengigheten av kirkefedrene. Tradisjonen fra dem blir ført videre på en lite original måte. Her finnes ingen klare nedslag av den skarpsindige drøftingen som preget den krit­ iske og logisk påvirkede trostenkningen i samtidens lærde europeiske bymiljøer, den såkalte «skolastik­ ken» (av latin scholasticus - en lærer eller skolelærd person). Vi står overfor en på mange måter tidløs for­ kynnelse av kirkens tro og lære, slik den var overle­ vert fra kirkefedrene. Bare sjelden berører prekenteks-

KULTURELL ETTERLIGNING OG NYSKAPING

tene aktuelle spørsmål i samtiden og den debatten om tro og liv som foregikk i kirken. Denne konservative holdningen var trolig påvirket av den tradisjonalistiske teologien i europeiske klostermiljøer. Her gjorde det seg på 1 100-tallet gjeldende en reaksjon mot den skolastiske tenkningen ved katedralskoler og gryende universiteter. Nå kan vi ikke i noe fall vente avanserte teologiske standpunkter i en prekensamling som åpenbart skul­ le være et hjelpemiddel i forkynnelsen for folk flest. Dessuten var det heller ingen sterk drift mot origina­ litet i tidens prekenkultur. Augustin hadde anbefalt at folk som ikke selv kunne utarbeide prekener, burde lære seg andres utenat. Dette rådet ble også lenge fulgt i middelalderen, dels fordi den geistlige utdan­ nelsen var mangelfull og dels på grunn av respekt for tradisjonen. I denne situasjonen ble det vanlig å utstyre prestene med prekensamlinger som bearbei­ det kirkefedrene. Det er en slik samling vi har i Homilieboken. Den tradisjonsbundne holdningen i Homilieboken kommer til uttrykk i dens gudsbegrep. Den treenige Gud blir forkynt rett fram, uten teologisk spekula­ sjon, som en selvklar forutsetning - «én Gud i tre­ enighet, én i guddom, hver for seg nevnt med tilnavn: Fader, Sønn og Hellig Ånd». Innen treenigheten trer Kristus i forgrunnen. Gjennom ham møter folket Gud på en levende og anskuelig måte. Han er den mektige og samtidig miskunnelige fyrste, drottinn, som til slutt skal komme igjen for å dømme levende og døde.

Prekentekstene underkjenner ikke Kristi mennes­ kelige natur. Men de fremhever den heller ikke under påvirkning av nye tendenser i 1 100-tallets europeiske teologi. Her gjorde det seg gjeldende en voksende ømhet for det lidende mennesket Jesus, en følelse som også førte til at hans mor, jom fru Maria, ble mer inderlig æret enn tidligere. Den banebrytende teolo­ gen Anselm av Canterbury (død 1109) lærte at men­ nesket skyldte Gud oppreisning for å ha syndet uten selv å være i stand til å yte slik «satisfaksjon» (til­ fredsstillelse). Det kunne bare skje ved at Gud ble menneske og sonet menneskenes synd ved sin død på korset. For Bernhard av Clairvaux, tidens store predikant, ble innlevelse i detaljene i Jesu jordiske liv - og da særlig lidelsene på korset - et ledd i det som har vært kalt «det cisterciensiske program»: Mennesket skulle utvikle en stadig renere og mer åndelig kjærlighet til Kristus med sikte på å nå fram til en frelsende, mys­ tisk forening med ham. Dyrking av Maria var et ledd i dette programmet. Felles for Anselm og Bernhard var at de pekte ut en stige for den enkelte sjel mot Gud, i selverkjennelse og ydmykhet. Dette var en religiøs holdning som over tid skulle nå videre ut og dypere ned i de vestkristne samfunnene enn den sko­ lastiske fornuftstenkningen. Den bidrog til at indivi­ det trådte klarere fram fra kollektivet i høymiddel­ alderens forestillingsverden. Homilieboken er lite påvirket av disse nye tenden­ sene i europeisk trosliv. Frelse blir der oftest betegnet som lausn (befrielse, forløsning). Befrieren er oldkirkens Kristus-skikkelse, en opphøyd guddom som gjennom sitt stedfortredende offer vant en triumfe­ rende seier og løste mennesket fra djevelens herre­ dømme. Homilieboken har bare spede antydninger til Anselms nye forsoningslære. Kristus trer ennå mest fram som himmelhøvdingen, slik han var blitt for­ kynt i Norge i misjonstiden (se bind 2). Denne Kristus-skikkelsen møter vi også i 1100-tallets kristne islandske skaldediktning. Homilieboken er heller ikke preget av den nye sakramentslæren som var i ferd med å trenge igjennom i europeisk teologi omkring midten av 1100-tallet. Etter denne læren var det sju sakramenter (nådemidler): dåp, konfirmasjon, nattverd, bot eller skriftemål, den siste olje, prestevigsel og ekteskap. Homilie­ boken nøyer seg med å gå inn på de tre sakramenter som fra gammelt stod som de viktigste: dåpen, skrif­ temålet og nattverden. Det mangler også spor av læren om skjærsilden. Den var under utvikling i skolemiljøene i Paris gjen­ nom 1100-tallet og fikk sitt teologiske gjennom­ brudd i århundrets siste årtier. Homilieboken er opp­ tatt av himmel og helvete, og av dommedag, da men­ neskesjelene vil bli sendt definitivt til det ene eller annet sted. Men den streifer ikke spørsmålet om sje-

M ariafra Urnes stavkirke, trolig fra omkring 1200. Opp­ rinnelig har hun hatt Jesusbarnet sittende på fanget; hennes viktigste oppgave var nok å vise ham fram. Selv er hun en opphøyd, alvorlig og litt fjern himmel­ dronning.

Det romanske krusi­ fikset fra Leikanger kirke i Sogn, trolig fra omkring 1150, tilhører den eldste krusifikstypen som er bevart i Norge. Det fremstiller en ennå levende Kristus med kongekrone, himmelhøvdingen som i døden vil seire over djevelen.

TRONSTRID OG NY SAMFUNNSORGANISASJON

melig trekk ved Homilieboken at den er taus på dette punktet. Homilieboken er også forholdsvis konservativ i forhold til den økende helgendyrkelsen på 1100tallet. Den forkynner den alminnelige lære om h el­ genene som forbilder for menneskene og hjelpere som kan gå i forbønn for dem så de kan oppnå Guds nåde og være sammen med helgenene selv i him m e­ len. Men nærmere omtaler den bare et lite utvalg av særlig viktige helgener som kirken minnes på vikti­ ge festdager: erkeengelen Mikael, døperen Jo h a n ­ nes, evangelistene, apostlene Peter og Paulus, Stefanus (den første martyren) og selvfølgelig HelligOlav, den første helgen som virkelig drog troende til seg i Norge. Det er likevel i pakt med en samtidig strømning når jom fru Maria blir viet særlig opp­ merksomhet som den fremste av helgenene og den som best kan hjelpe menneskene, både her i verden og overfor Gud. Slik avspeiler Homilieboken en hjem lig vekst i Maria-dyrkingen som vi også har vit­ nesbyrd om i 1100-tallets skaldediktning og kirke­ kunst. Hovedinntrykket er likevel at Homilieboken av­ speiler en forkynnelsesteologi som i forhold til 1100-tallets åndelige gjennombrudd i trostenkningen var tradisjonalistisk og konservativ. Selv om vi tar hensyn til at nyere strømninger kunne spille en stør­ re rolle innenfor de geistlige miljøene enn i den fol­ kelige forkynnelse Homilieboken skulle brukes til, er det påfallende at slike strømninger er så fravæOver: Korsfestelsesgruppen i Urnes stavkirke, trolig skå­ ret og malt i annen halvdel av 1100-tallet. Den døde Kristus har Maria på sin høyre og apostelen Johannes på sin venstre side.

Til høyre: Dette kru­ sifikset fra Horg kir­ ke i Nord-Trøndelag (Horg 11) har mye felles med den omtrent samtidige Kristus fra Urnes (over). Han hærer krone og har seiret i sitt møte med døden.

50

lenes skjebne mellom den jordiske død og domme­ dag. Allerede hos kirkefedrene møter vi tanken om at sjelene til mennesker som ikke var så fullkomment gode og rettferdige - som martyrer og helgener var at de gikk rett til himmelen etter døden, eller så full­ komment onde at de havnet i helvete med en gang, måtte gjennomgå en pinefull renselse for å bli frelst. I denne renselsen, som i løpet av 1 100-tallet ble nær­ mere bestemt og sterkere konkretisert som «skjærsil­ den» (purgatorium ) , kunne de dødes sjeler få hjelp fra levende mennesker - gjennom forbønn, minneomtale i gudstjenesten, almisser og faste. Sær­ lig virksomt var det om det ble båret fram messeoffer for dem gjennom en egen «sjelemesse» på deres dødsdag. Å holde deres «årtid», kom dette til å hete på norsk. Kong Magnus Erlingsson var den første nordmann vi vet skjenket inntekter til en norsk kirkelig institu­ sjon, Hovedøya kloster, til «sjelebot» for sine slekt­ ninger og seg selv. Hensikten var trolig at brødrene i klosteret skulle holde sjelemesser eller i det minste be for de nevnte personenes sjeler etter deres død. Vil­ kårene ble ellers lagt til rette for «sjelegaver» som vederlag for årtidhold i kardinal Nicolaus’ gaverettsstatutt fra 1152/53 (se side 29). Det er et alderdom­

KULTURELL ETTERLIGNING OG NYSKAPING

rende som de stort sett er i boken. Det ser ikke ut til at selvstendig og kritisk teologisk tenkning fant gro­ bunn i de kirkelige miljøene i Norge. Dette står i motsetning til at 1100-tallets europeiske renessanse forholdsvis raskt satte seg sterke spor i den hjemlige historieskrivningen og politisk-rettslige tenkning­ en.

Hellige bilder I Urnes stavkirke i Sogn henger en malt treskulptur av Kristus på korset med Maria på den ene siden og apostelen Johannes på den annen. Den ble trolig laget i annen halvdel av 1 100-tallet og festet over inn­ gangen til koret i kirken, slik triumfkrusifikser og korsfestelsesgrupper vanligvis ble. Herfra lutet den kronede Kristus hodet mot menigheten med mørke, halvlukkede øyne. Slik var han synlig nærværende når presten under messen fornyet hans offerdød på Golgata. I motiv og fremstillingsmåte svarer Urnes-gruppen til forkynnelsen i Gammelnorsk homiliebok. Kristus er den kraftfulle himmelkongen, halvt stående på korsets fotbrett, seirende i sitt møte med døden. Det­ te var den vanlige måten å fremstille ham på i samti­ dens norske kirkekunst. Slike bilder skulle minne om Kristus og de hellige og stemme sinnet til andakt under gudstjenesten, som de stod i nær sammenheng med. De var ikke bare kultbilder, men også lærebilder som skulle synliggjøre kirkens religiøse budskap for en menighet som ikke kunne lese. Her i landet ble sli­ ke bilder trolig først vanlige på 1100-tallet. Det er likevel bevart svært lite fra tiden før 1200. Det meste er skulptur, oftest skåret i tre, langt sjeldnere hugd i stein. Av maleri er bare meget få rester bevart fra så tidlig tid. Vanligst blant de bevarte hellige bildene er de skår­ ne og malte krusifiksene som i likhet med Urnesgruppen fremstiller Kristus med krone, som den sei­ rende og herskende konge. Dette var en utbredt måte å avbilde ham på i samtiden. Men vi merker også i slike fremstillinger sammenblanding med en annen gammel krusihkstype, som var i ferd med å bli vanli­ gere på 1100-tallet - den lidende Kristus. På det ene av to romanske krusifikser fra Horg kirke i Trøndelag møter vi denne typen i mer rendyrket form: Kristus henger tungt og smertefullt etter armene, barhodet og med lukkede øyne, med kroppen i en spent bue som fanges opp av de fastnaglede føttene. Kanskje var det likevel vanligere å identifisere seg med den lidende Jesus enn de religiøse tekstene fra 1 100-tallet gir inn­ trykk av? Mens krusifikser og korsfestelsesgrupper gjerne hang over koråpningen i kirken, var helgenbildene plassert over sidealtere eller i egne kapeller. Fra 1100-

Over: Den fine romanske sørportalen i Mariakirken i Bergen fra omkring midten av 1100-tallet røper både lombardisk (Lombardia i Nord-Italia) og anglo-normannisk stilpåvirkning, det første helst via dom­ kirken i Lund.

Til venstre: Dette andre romanske kru­ sifikset fra Horg kir­ ke i Nord-Trøndelag (Horg I) viser i mot­ setning til det på motstående side Kristus barhodet og i smerter. Slike frem ­ stillinger av den lidende, mer men­ neskelige Jesus ble vanligere utover på 1200-tallet.

TRONSTRID OG NY SAMFUNNSORGANISASJON

Temingkapitélene (søylehodene) på toppen av stavene i Umes stavkirke fra omkring 1150 er et godt eksempel på ornamenta1påvirk­ ning fra steindekor over til tredekor.

tallet er det bevart noen få selvstendige treskulpturer av Maria; det svarer til hennes stilling som den frems­ te av helgenene i Gammelnorsk homiliebok. Men det er ennå, i likhet med Kristus, en forholdsvis fjern og opphøyd Maria vi møter, Guds mor og himlenes dronning. Fra sin faste plass til venstre for koråpningen vendte hun seg rett mot menigheten med kro­ ne på hodet. I fanget hennes satt en kronet Kristus som på en trone, en forminsket konge mer enn et barn. Selvstendige avbildninger av andre helgener enn Maria, til bruk over egne helgenaltere, er ukjente før 1200 her i landet. Dermed er det ikke sagt at de ikke fantes. Ikke minst må vi tro at utviklingen av olavskulten førte til at det i noen kirker ble reist olavsaltere med bilder av helgenen allerede på 1100-tallet. Likevel kan det være at det sparsomt bevarte billed­ materialet avspeiler det samme religiøse hovedtrekk som forkynnelsen i Gammelnorsk homiliebok synes å vitne om: en helgendyrkelse som ennå var forholds­ vis begrenset.

En bølge av ornamentikkglede Billedkunsten hadde andre funksjoner i middelalde­ ren enn den har i dag. Tiden kjente ikke den frie, selvstendige kunstneren som søker å realisere seg selv gjennom et individuelt uttrykk. Tidens billed­ kunstnere var håndverkere og tjente oftest religionen eller kirken med sitt arbeid. De laget fortellende hel­ lige bilder, men drev enda mer med ornamental utsmykning. Slik dekor, og da særlig treskurd, kunne være uttrykk for verdslig prydglede. Men i det bevar­ te materialet dominerer utsmykning av gudshuset og dets inventar. På det sene 1000-tallet og i første halvdel av 1100tallet skyllet det en bølge av ornamentikkglede over vestkirkens gudshus. Det var i denne perioden de romanske kirkebygningene nådde sin mest utviklede form. De ble invadert av fabeldyr, bladverk, blomster og ranker - en fantasifull og ofte skremmende billed­ verden som stod i skarp kontrast til den orden og det måtehold som preget selve den romanske byggestilen. Ornamentikkbølgen hadde sitt opphav i norditalienske kirker, i Lombardia, og fant derfra veien nordover, særlig gjennom Rhindalen. Til Norden nådde den for alvor med utsmykningen av den nye domkirken i Lund i første halvdel av 1100-tallet. Fra nå av satte den også varige spor etter seg i Norge, dels via Lund, men også langs andre veier, særlig over Nordsjøen fra De britiske øyer. Importkanaler for de nye dekorative impulsene var i første rekke bispebyene, der det nå ble reist domkir­ ker og andre gudshus i stein, og der kongedømmet engasjerte seg i den monumentale byggevirksomhe­ ten sammen med kirken. I disse steinbyggemiljøene

52

må det ha virket utenlandske byggmestre og steinhuggere, kanskje også nordmenn som hadde fått opp­ læring i utlandet. Slike spesialister kunne ta oppdrag i steinkirker som ble reist utenfor byene, eller deres arbeider ble etterlignet der. Ornamentgleden smittet over på utsmykningen av trebygningen Mye tyder på at den importerte romans­ ke steinornamentikken påvirket treskjærere i byene. Dette er særlig tydelig i de bevarte stavkirkeportalene. De ble etter hvert utviklet til overdådig dekorerte praktstykker med en billedverden som har klare fel­ lestrekk med romansk steindekor: vingede drager, løver, ormer og skrekkinnjagende udyrhoder som sluker eller spyr de planterankene som er det mest dominerende motivet. Slik påvirkning fra Europa til Norge og fra stein til tre foregikk trolig via Trondheim og fremfor alt via Bergen. Men det fantes samtidig en rik hjemlig treskjærertradisjon, med røtter i vikingti­ dens dyreornamentikk. I møtet mellom denne tradi­ sjonen og de nye fremmede impulsene kunne det skje en nyskapende sammensmeltning. Vi kan spørre hva kirkeutsmykningens fantasifulle og ofte skremmende billedverden egentlig hadde å gjøre med Guds hus. Var også den, som de fortellen­ de hellige bildene, et uttrykk for tidens religiøse fore­ stillinger? Spørsmålet er omdiskutert. Et nærliggende svar er at det ofte kan dreie seg om dommedagsmotiver. Av stavkirkeportalenes billedverden er det også gitt andre tolkninger. Kan det være at inngangen til kirken, de troendes tilfluktssted, blir angrepet av hedendommens ondskap? Eller er det omvendt slik at de uhyggelige kjempende vesener skal holde ver­ dens ondskap på avstand? Men det kan også være at 1100-tallets frodige og fantasifulle dyre- og planteornam entikk i stein og tre sprang ut av rent dekorativ begeistring, uten noe dypere religiøst meningsinnhold. 1 så fall ble ikke utsmykningsgleden hemm et av at de ornamentale motivene kunne stå i et problematisk forhold til den religiøse kultus som kirkene dannet ramme om.

Nye gudshus Etter 1100 var det et økende behov for å skifte ut de jevnt over små og enkle norske trekirkene fra det foregående århundret. Med sine jordgravde bærestolper var de utsatt for væte og råte nedenfra, og det skulle godt gjøres om de stod i et hundreår uten å sige over ende. På 1100-tallet var dessuten den norske kirken, som vi har sett, inne i en ekspansiv fase. Det trengtes langt flere kirker enn det beskjedne antallet som var reist på 1000-tallet. Økende folketall og liturgisk utvikling krevde jevnt over også større gudshus enn tidligere. Med kirkens styrkede stilling i samfunnet

KULTURELL ETTERLIGNING OG NYSKAPING

Peter Blix’ tegning fra 1890 viser den praktfulle vestporta­ len i Hopperstad stavkirke i Sogn, trolig fra annen halvdel av 1100-tallet. Påvirkningen fra romansk steindekor er tydelig, i halvsøylene med kapiteler og i planterankene (med klatrende dra­ ger) som udyrhodene nederst på vangene spyr eller sluker. Men samtidig fører de innviklede, jevnt spredte og bølgende båndornamentene i dypt relieff videre den hjemlige vikingtidsstilen fra den eldre Urnes-portalen (se bind 2). Resulta­ tet av sammensmelt­ ningen er nyskapen­ de, og går muligens tilbake til en modell som først ble utfor­ met i Bergen i første halvdel av 1100tallet.

53

TRONSTRID OG NY SAMFUNNSORGANISASJON

Skipet i Stavanger domkirke, reist i løpet av første halv­ del av 1100-tallet, er det største romanske gudshuset som ennå står i Norge, tydelig påvirket over Nord­ sjøen av anglonormannisk kirkebygging. De tunge pilarene og runde buene gir rommet et rolig og harmonisk preg, som står i mot­ setning til den fanta­ sifulle dekoren som gjerne prydet romanske kirker.

Utbredelsen av nors­ ke steinkirker fra middelalderen vitner klart om hvor befolkningen og de økonomiske ressur­ sene var konsentrert. fulgte dessuten sterkere trang og større evne til å byg­ ge monumentalt til heder for Gud og til kirkens og dens tjeneres egen ære. Resultatet var en omfattende kirkebygging. I oldkirken var stein blitt kirkens byggemateria­ le. Etter hvert som kristendommen slo rot og kirken ble fastere organisert, ble det også nordover i Euro­ pa, der trebygninger dominerte fra gammelt, stilt krav om at gudshus skulle bygges i stein. Det vanli­ ge forløp var at m isjonstidens enkle trekirker ble avløst av steinkirker, som igjen ofte måtte vike for større gudshus av samme materiale. På 1100- og 1200-tallet var dette en utvikling som preget NordEuropa til og med Danmark og det nåværende SørSverige. Også i Norge var det kirkens ideal fra 1100-tallet å bygge i stein. Men dette var en langt mer kostbar og krevende byggemåte enn den tradisjonelle i tre, og før de siste årtiene på 1000-tallet var den ukjent her i landet. De første byggmestrene måtte organise­ re muringen med stein og kalkmørtel helt fra grun­ nen av. De måtte sørge for å bryte egnet stein og

54

KULTURELL ETTERLIGNING OG NYSKAPING

utvinne kalk før de kunne ta fatt på den langvarige innsatsen med muring og arkitektonisk utsmykning på selve byggeplassen. Dette krevde fastere organi­ serte byggemiljøer, såkalte bygghytter. Her planla byggmesteren arbeidet og ledet svenner og m edhjel­ pere. Vi har allerede streifet disse byggem iljøene i for­ bindelse med utsm ykningen av kirkene. De fantes tidligst i de fire bispebyene, der deres fremste opp­ gave var å reise de bispekirkene som ble bygd i stein fra og med Olav Kyrres regjeringstid (1 0 6 7 -9 3 ). Gjennom steinbyggemiljøene i byene vant den romanske stilen innpass i Norge. Den brukte murte hvelv på en nyskapende måte og var preget av den runde buen og av tunge bærevegger som bare tillot små lysåpninger. Den fullt utviklede romanske kir­ ken, slik vi møter den i domkirker og andre større kirker ute i Europa, hadde treskipet langhus med hevet midtrom etter mønster av den romerske steinbasilikaen. Den hadde også tverrskip mellom langhuset og koret i øst, slik at kirken fikk korsform. Tårn ble reist over korssenteret og dels - ett eller to - som ledd i vestfronten. I Norden var det reisingen av dom­ kirken i Lund i første halvdel av 1100-tallet som introduserte den fullt utviklede romanske kirketypen i Norden. De eldste norske bispekirkene i stein var mindre og av enklere slag. Blant annet kan det være at de manglet tverrskip. Dette fikk rett nok dom kirkene i Oslo og på Hamar på 1100-tallet. Men det eneste dom kirkeanlegget i Norge som i dette århundret røper am bisjoner om å være helt på høyde med Europa, er likevel det i Trondheim. Her må byg­ gingen av det store og ennå stående romanske tverrskipet som nevnt ha satt inn før midten av 1100-tallet. Ved siden av bispekirkene ble også klosterkirker og en del menighetskirker bygd i stein fra første halv­ del av 1100-tallet. Slike menighetskirker krevde et visst befolkningsgrunnlag og betydelige økonomiske ressurser. Derfor vant de særlig innpass i byene, i samspill med reisingen av bispe- og klosterkirker. Utenom byene ble det reist steinkirker i gode jord ­ bruksbygder og på sentrale steder langs kystleia. Denne utviklingen fortsatte på 1200-tallet. De fleste steinkirkene utenom byene kom til å lig­ ge på begge sider av Oslofjorden, i flatbygdene nord for Oslo og i Trøndelag. De ble reist mer spredt langs kysten i vest og nord, men med konsentrasjoner rundt bysentrene i Bergen og Stavanger. Prikket inn på kartet gir de et godt inntrykk av hvilke områder som i dette tidsrommet var tettest folkesatt og hadde de største økonomiske ressursene. De aller fleste menighetskirkene i stein var likevel forholdsvis enkle og beskjedne byggverk.

Stavkirkene Selv om steinbygging vant innpass, var og ble tre det viktigste byggematerialet i norske gudshus. Av de vel 1200 kirkene som kom til å stå rundt i det nåværen­ de Norge i løpet av middelalderen, ble bare en snau fjerdepart bygd i stein, og steinkirkene hadde ofte forløpere i tre. Fra 1 100-tallet ble trekirkene stort sett bygd som stavkirker, teknisk og arkitektonisk mer utviklede enn de eldre kirkene med jordgravde stol­ per. Den mest revolusjonerende tekniske endringen kom kanskje fra omkring 1100 eller litt senere. Nå ble de bærende stolpene eller «stavene» løftet opp av bakken og sammen med de stående veggplankene satt på gjennomgående sviller. 1 de mer utviklede stavkirkene kom svillene til å hvile på en grunnramme av tømmer som igjen lå på grunnsteiner i bakken. Dermed var det skapt en langt mer levedyktig trekirketype, hevet over væten i terrengnivå og beskyttet mot råte nedenfra. Samtidig opptok og fordelte sviller og grunnramme trykket fra de bærende stavene. Den­ ne nye fundamenteringsmåten dannet bokstavelig talt grunnlaget for den egentlige stavkirkebyggingen i Norge. Den skulle vare ved gjennom 1100- og 1200tallet og inn på 1300-tallet. «Stav» betegner i det gamle språket en stående, vertikal formasjon, naturgitt eller reist av mennesker. I bygninger var det de bærende stolpene i reisverkskonstruksjoner som ble kalt staver. Betegnelsen «stavkirke» er likevel av nyere dato og betegner noe mer spesielt enn en kirke med bærende stolper. Felles for de egentlige stavkirkene var stive veggrammer i

Moster kirke i Sunn­ hordland er en av de enkle menighetskir­ kene i stein som ble reist i Norge på 1100-tallet. Tidlige­ re ble den regnet fo r å være den kirken som Olav Tryggvason skal ha latt reise på Moster, men kirkebygging i stein forekom neppe her i landet fø r fra annen halvdel av 1000tallet.

55

TRONSTR1D OG NY SAMFUNNSORGANISASJON

Hopperstad stavkir­ ke, Vik i Sogn, hører til de mer utviklede stavkirkene med hevet midtrom (se motstående side) som ble reist i større og rikere bygder jr a annen halvdel av 1100-tallet. Utven­ dig er kirken sterkt restaurert, men størsteparten av hov edkonstruksj onen er bevart sammen med blant annet den praktfulle vestporta­ len (se side 50-51). Slike kirker har vært regnet fo r over­ settelser i tre av den romanske steinbasilika, men sammen­ ligning av bygg- og romform gjør dette mindre sannsynlig.

såkalt «stavverk». Innmat i rammen var stående veggplank som sammen med en stav på hver side var satt inn i en svill i bunnen. Topp i rammen dannet et horisontalt «stavlegje» som hvilte på stavene. De enkleste stavkirkene hadde et skip som bestod av fire slike stavvegger med like mange hjørnestaver. Til ski­ pet ble det føyd et kortere og smalere kor, bygd på samme måte. Dermed hadde en kirkelig urtype fått sin stavkirkeutforming. Men de grunnleggende konstruksjonsprinsippene i stavbyggingen kunne også utnyttes til å utforme kirker på andre måter. Det skjedde dels gjennom påbygging og ombygging og dels gjennom nyreising av mer utviklede stavkirker. Resultatet var at de mange stavkirkene som kom til å stå rundt i landet, hadde svært varierende form, fra små og enkle bygninger til større og ganske kompli­ serte konstruksjoner. Stavkirkebyggingen mottok impulser fra steinkir­ kene, mest i rent ornamentale trekk. Når det gjelder selve konstruksjonen har vi helst å gjøre med en videreutvikling av de eldre hjemlige stolpekirkene. Her kunne fremmede forbilder spille en rolle. Men det er meget mulig at den grunnleggende innsatsen ble gjort her i landet. I alle fall er det vesentlig i Norge at stavkirker er bevart.

Bare imitasjon? Kirkebygningene og deres ornamentale utsmykning vitner særlig iøynefallende om grunntrekk i den åndskulturelle utviklingen i Norge på 1100-tallet. Dette var et tidsrom da påvirkning utenfra var en hoved­ drivkraft i det som skjedde. Sammenlignet med Europa lå Norge etter i tid. Nye utviklingstrekk gjorde seg gjerne senere gjeldende her nord, og da ofte i forenklet og til dels forgrovet form. Det fremmede ble i utgangspunktet etterlignet på områder der det fantes hjemlige behov for det, og oversett der slike behov var fraværende eller vilkåre­ ne for etterligning manglet - som når det gjaldt den vidtdrevne teologisk-filosofiske diskusjonen i tidens

Haltdalen stavkirke, fra Gauldalen i SørTrøndelag, står nå på Trøndelag Folke­ museum i Trond­ heim. Den ble reist omkring 1170 og er et eksempel på den trolig tidligste, enkle stavkirketypen med rektangulært skip og et noe smalere, rett avsluttet kor.

56

KULTURELL ETTERLIGNING OG NYSKAPING

«Stavkirkeprekenen» «Stavkirkeprekenen» i Gammelnorsk homiliebok skulle brukes på årsdagen for en kirkes vigsel. I kirkedagsforkynnelsen ble det tidlig vanlig å utlegge kirkebygningens forskjellige deler og utstyr allegorisk (billedlig), på samme måte som i bibelfortolkningen. Det innebar at ord og ting ble tillagt en skjult, åndelig mening som viste hen til noe høyere. Kirken ble gjort til et bilde på hele det kristne samfunnet, og den kunne moralsk gjøres til bilde på den enkeltes kristenliv. Stavkirkeprekenens fremstilling av kirken og dens inventar bygger på denne europeiske prekentradisjonen. Men den er tilpasset den norrøne trekirken, kjent og kjær for hver enkelt i menigheten: «De fire hjørnestavene i kirken er tegn på de fire evangeli­ ene, for deres lære er de sterkeste støttene i hele kristendommen. Taket i kirken er tegn på de men­ nesker som i tankene hever sine øyne opp fra alle jordiske ting mot den himmelske ære, og med sine bønner verner kristenfolket mot fristelser slik taket verner kirken mot regn. Langtømmerstokkene i kirken, det er åsene og stavlegjene, som støt­ ter og holder sammen både taksperrer og veggplanker, de er tegn på de formenn som er satt til å styre og styrke kirken, som abbedene over mun­ kene og høvdingene over folket. Tverrbjelkene som stiver av stavlegjene og holder oppe de stok­ kene som støtter åsene, er tegn på de menn i kris­ tenheten som forliker verdslige høvdinger med sine råd, slik at disse styrker klostre og hellige ste­ der med rikdommer.»

fremste skolastiske miljøer. Her var den norske kir­ ken trolig jevnt over preget av den mer tradisjonalistiske teologiske holdning som preger forkynnelsen i Gammelnorsk homiliebok. Men det foregikk også kulturell virksomhet som var på høyde med utviklingen ute i Europa. Det mest slående eksemplet på dette er domkirkebyggingen i Trondheim, både reisingen av det romanske tverrski­ pet og enda mer den gotiske påvirkningen som begynte å gjøre seg gjeldende fra slutten av erkebis­ kop Øysteins embetstid. På enkelte felter var den norske kulturelle innsat­ sen nyskapende. Dette gjaldt karakteristisk nok på områder der de fremmede impulsene møtte en velut­ viklet hjemlig tradisjon eller hjemlige behov av en slik art at de gav støtet til mer originale løsninger. Slik var det ikke bare i byggingen og utsmykningen av stavkirker. Det gjaldt også i den historiske litteratu­ ren. Og det gjaldt delvis i tilpasningen av europeisk politisk og rettslig tenkning til norske forhold. På det siste feltet skulle utviklingen fortsette i de nærmest følgende tiårene, da borgerkrigene nådde sitt største omfang.

Over til venstre: Konstruksjonssystemet i et bygg med stive veggrammer i «stavverk». Ved å føye til et mindre kor i samme konstruk­ sjon fremkom en stavkirke av Haltdalen-type (se mot­ stående side).

Over: Konstruksjonssystemet i Bor­ gund stavkirke fra annen halvdel av 1100-tallet, den best bevarte av stavkirk­ ene med hevet midtrom (jevnfør Hopperstad på motstå­ ende side).

57

Innbyrdesstriden topper seg

En av den danske kong Valdemar l.s mynter bærer bildet av en konge på den ene siden og en biskop på den andre.

Kalkmaleri av dansk konge fra slutten av 1100-tallet, Stenhags kirke i Skåne. En av «Valdemar ene» ?

58

Erling Skakke trengte den støtte alliansen med kirken kunne gi. I årene etter kroningen i 1163 fikk han hen­ dene fulle med å forsvare sønnens kongedømme mot både indre og ytre hender. Han var en «grim og refsingsfull mann», forteller Fagrskinna. Mot sine mot­ standere gikk han hardt og brutalt til verks, og hans manglende vilje til forsoning bidrog til å holde liv i fiendskapen i de kretser og landsdeler som stod mot sønnens kongedømme. Markusmennene ble nedkjempet med alle midler i løpet av 1 163-64. Ved utgangen av 1164 fantes det ikke lenger noen motkonge mot Magnus. 1 denne situasjonen ville kong Valdemar i Danmark ha inn­ fridd den avtalen han hadde sluttet med Erling i 1161 om dansk herredømme over Viken vest til Rygjarbit (nå Gjernestangen nordøst for Risør), det gamle grensepunktet mellom Grenland og Agder. Da Erling mobiliserte folkemeningen i Viken imot denne av­ talen, sendte Valdemar menn med brev til Trøndelag for å utnytte motviljen mot Erling der. Sommeren 1165 kom kong Valdemar til Viken med stor hær og flåte. Han for fredelig fram og ble tatt til konge på Borgarting. Men Erlings menn holdt Ber­ get (Slottsfjellet) i Tønsberg mot ham, og de norske biskopene nektet å innfinne seg hos ham. Etter at Erling hadde vært på hærferd i Danmark i 1167, gjor­ de kong Valdemar gjengjeld med en ny stor dansk ekspedisjon til Norge i 1168. Saxo forteller at han denne gang ble vel mottatt i Viken, særlig i Tønsberg. Han hadde nedlagt seilingsforbud mellom Danmark og Norge, og de økonomiske følgene av dette kan ha snudd stemningen i Viken, ikke minst blant folk i byene der. Etter dette fant Erling det rådelig å søke forlik. Hans hustru, Kristin kongsdatter, drog til Danmark. Der ble hun vel mottatt av sitt kongelige søskenbarn. Hun forberedte tydeligvis grunnen for at det ble slut­ tet fred i 1170. Her medvirket biskopen av Oslo, og dette kan tyde på at vikværingenes interesser av fred med Danmark veide tungt. Erling anerkjente kong Valdemar som overherre i Viken, men skulle selv styre der som danekongens jarl og lenstager. Alliansen med kong Valdemar stod ved lag så lenge Erling og Magnus levde. Men Erlings ekteskap med Kristin kongsdatter gikk i oppløsning etter fredsslutningen. Sagaene forteller at hun drog til Konstantinopel med en annen mann og hkk noen barn med ham. Erling skal ha

INNBYRDESSTRIDEN TOPPER SEG

latt drepe den sønnen hun tidligere hadde fått med Sigurd Munn. Erling fikk nå noen få roligere år på seg til å befes­ te sønnens kongedømme. Men i 1174 ble utkantom­ rådene på Østlandet igjen arnested for et opprør. Det samlet seg folk øst på Marker om Øystein Møyla («sm åjente»), som ble utgitt for sønn til kong

En liten og lav mann fr a utskjærene

Øystein Haraldsson. Sagaene forteller at Øysteins menn var unge folk som hadde mistet frender og gods i krigene. Den første tiden var det særlig menn fra Marker og Elve-området i flokken. Nå begynte også folk fra Telemark å slutte seg til opprørsflokkene mot makthaverne i Viken. Øysteins flokk holdt til inne i landet i de to første årene og hjem ­ søkte Viken derfra. De var harde og våpendjerve menn som for voldsomt fram for å skaffe seg under­ hold. Lendmenn og bønder samlet seg mot dem og tvang dem ut i skoger og ødemarker. Klærne deres ble slitt i stykker, de spente never om leggene og ble til spott kalt «birkebeiner». Sommeren 1176 hkk birkebeinene tak i skip og seilte til Trøndelag. Atter en gang ble det blåst liv i den tradisjonelle alliansen mellom trøndere og østnorske opprørere. Øystein fikk kongsnavn på Øyrating og kunne mot vinteren dra over land mot Øst­ landet med en stor hærstyrke. Kong Magnus var nå en voksen mann og satt i Tønsberg sammen med sin fremste lendmann i Viken, Orm kongsbror. De møt­ te de tallmessig overlegne birkebeinene på Re nord for byen over nyttår 1177, og drev dem tilbake. Øystein Møyla ble drept under flukten fra Re. Han var den siste motkongen som mistet livet i strid med det viksk-vestlandske lendmannskongedømmet. Øst i Vårmland støtte nemlig restene av birkebeinflokken på den mannen som i kommende år skulle føre dem til seier mot dette kongedømmet. Det var Sver­ re, som kalte seg sønn til kong Sigurd Munn.

faren, Erling Skakke, hadde tapt liv og rike? Selv for­ klarte Sverre det slik:

Sju år senere, sommeren 1184, holdt kong Sverre en av sine store taler på Kristkirkegården i Bergen. Liket av kong Magnus Erlingsson var ført til byen og grav­ lagt inne i kirken. Sverre stod nå som enekonge i Norge. Hvordan kunne det gå til at kong Magnus og

Gud sendte ute fra utskjærene en liten og lav mann for å styrte deres overmot, og den mannen var jeg. Ikke tok vi det av oss selv. Det var Gud som viste hvor lite det kostet ham å styrte deres overmot.

Krigere med spyd på stolpekiste fra Baggetun, Vang i Valdres, trolig fra 1100-tallet.

Slik Sverre her risset opp historien om sin vei til kon­ gemakten, hkk han kort etter den islandske abbeden Karl Jonsson til å føre den i pennen mens han selv «satt over og rådde for hva som skufle skrives». Beretningen kan vi lese den dag i dag i den første delen av Sverres saga. Denne delen ble kalt G ryla (skremsel, trollkjerring) fordi dens fremstilling av Sverres voksende styrke var et varsel om enda større ting, skremmende for hans motstandere. Gjennom ­ gangstemaet i Gryla er Guds inngripen i historien gjennom Sverre. Når han fra sitt usle utgangspunkt vinner fram mot veldige hindringer, viser det at han er Guds utvalgte til kongegjerningen. Det lå altså en klar propagandahensikt bak da Sverre etter europeisk mønster hkk sin biografi påbegynt. Karl Jonsson skrev Gryla i Norge i løpet av årene 11 8 5 -8 8 . Den omfattet muligens bare Sverres to førs­ te stridsår, og gikk iallfall knapt lenger enn til Erling Skakkes fall i 1179. Antagelig ble sagaen fullført av abbed Karl eller en annen ikke mange år etter Sverres død i 1202. 1 prologen heter det at dette skjedde på grunnlag av beretninger fra menn som hadde fulgt

59

TRONSTRID OG NY SAMFUNNSORGANISASJON

vSiir fetp ne j w . ocs Jj epeincr blin&iylsni ' x ^v»^r aynkniir ctr^rnlTtTr j^trt yia v&ziftahty ocrneft' ■pyvf lp ftik>atøeyu «trSfe fcvitPTfetmt Qtrfeutu-xc.q^ u bm Smrba^iltoctfe xvcslc rlmtrczFf ^atjtnay er perrbocykalu&perr tTfct f l ? \ cc.ttt} \?ltcocrøfenbm^. btb-iu.tnatj fenr rfuwtf > ^bretKwfertSimraU%toythqayVKtftcéfrøibr.tt roefc4 é yyvfbItcltga. leer b«$ fctftoii atrøu \bret&aujjlii uyenj ? L f £ tø ft .m^Wlmtnr £ tfot^toott