Folketap og sammenbrudd: 1350-1520 [4] 8203220177, 8203220134, 8203220320, 8203220282

Citation preview

Bind

j

IISIORIE

Folketap og sammenbrudd 1350-1520 av Halvard Bjørkvik Hovedredaktør: Knut Helle Medredaktører: Knut Kjeldstadli, Even Lange, Sølvi Sogner

Forlagsredaksjon: Stein-Morten Omre Billedredaksjon: Trond Bjorli Grafisk formgivning: Kåre Haugerud og Kristian Ystehede Lay-out: Nini Anker

© 1996 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Boken er satt med ITC Berkeley Old Style 10,5/12,5 punkt medium som brødskrift, 36 og 14 punkt halvfet kursiv som titler hos Bokverkstedet Aschehoug, Oslo 1996

Tegninger: Eva Gjerde Datakart og diagrammer: ArtNet a.s. v/Johs Ensby Repro: Offset Kopio OY, Helsinki, Finland 1996 Papir: 135g Gallerie Art, Glittet Printed in Finland: Werner Soderstrom OY, Porvoo 1996 ISBN 82-03-22017-7 (bd.4, ord.) ISBN 82-03-22013-4 (kpl, ord.) ISBN 82-03-22032-0 (bd.4, skinn) ISBN 82-03-22028-2 (kpl., skinn)

Innhold Krisetid Pesten kommer Hvor kom pesten fra, og hvordan virket den? • Pesta på vandring gjennom landet • Hvordan spredte pesten seg? • Senere pester • Hvor mange mennesker døde? • Men livet måtte gå videre • I pestens fotspor

En krise også på lengre sikt En bygd forandrer karakter • Gårder og bruk blir lagt øde • Forsøk på stabilisering • Landskylden faller • Bosetningsbildet forandres • Hvordan kan den langvarige krisen forklares? • Når startet oppgangen?

D e som overlevde Gårdene og brukerne før 1350 • En annen utvikling i nord • Samer og nordmenn i fredelig sameksistens • Driftsvilkårene forandrer seg • Menneskene tilpasser seg nye forhold • Ble det utført jordbruksvarer i senmiddelalderen? • Ødegården - en ressurs og et stridsobjekt • Agrarkrisen som utjevnende faktor

12

Krise, omstilling og utvikling Kongedømmets ressurser Grunntrekkene i ressursgrunnlaget før Svartedauden • Disponering av inntektene • Inntektsgrunnlaget svikter • Dronning Margrete vil bestemme over krongodset • Mulighet for nye inntekter • Statsmakten undergraves - men det finnes reserver

Kirken - den andre statsmakten Kirken - en makt av denne verden • Kirkegodset - en stor og sammensatt eiendomsmasse • Hvem var sterkest - kirken eller kongen? • Biskopene og domkapitlene får større makt • Konsilbevegelsen viktig også for den norske kirken • Setesveinene - bindeledd mellom kirken og samfunnet • Erkestolen blir storbedrift

Fra hirdaristokrati til fødselsadel Et tjenesteytende aristokrati før Svartedauden •«Slekt skal følge slekters gang» • Adel eller odel - eller begge deler? • Herresveinene - en ny gruppe adelige • Adelen i senmiddelalderen flere bukket under, nye kom til

Byene og bynæringene Hva skapte grunnlag for byer og bymessig næring? • Byene etter Svartedauden - en vanskelig tid • By og land i konkurranse om handelen • I byene ble det drevet jordbruk • De utenlandske handlende får makt og innflytelse • Håndverkerne - næringsdrivende under overvåkning • Fra husfast mann til næringsdrivende med borgerskap • Styre og stell i byene

Det sammensatte samfunnet

100

Aspa-ættene - en slektskrets med innslag av adel og odel • Store forskjeller i det norske samfunnet • Hva betydde det å eie sin egen gård? • Livet på gården lite endret • Den bygdekommunale sektoren • Avgjørelser blir tatt på ting og stevne • Lensmann og kirkeombudsmann - bønder i viktige ombud • Lagrettemennene - arvtagere etter de ikke-bordfaste hirdmenn

M enneskene, kunsten og kulturen

114

Menneskene i en tid med pest og usikkerhet • Kirkekunsten binder Norge til Europa • Bygdekunstneren og folkekunsten - kunst og mentalitet • Diktningen avspeiler livet - det folkelige og visjonene • Språket endrer seg

Hvordan ble Norge styrt?

128

Selvstyreorgan forsvinner • Kongens menn - fra kongsråd til riksråd* Kongens stilling - arv eller valg? • Riksrådet som domsorgan • Det indre styret i oppløsning - fra sysle til len • Slottslen, hovedlen og andre len • Hvorfor ikke allmuesrepresentasjon?

På vei mot lydrikestatus Mot treriksunion Bergensmøtet sommeren 1350 • Far og sønner - samarbeid og motsetninger • Forviklinger hjemme og ute • Båndene knyttet til Danmark • Margrete -«rikets mektige frue og rette husbonde» • Møtet i Kalmar 1397 - hva skjedde?

140

152

Den første fasen i treriksunionen Grunnlaget lagt for en sterk union • Margrete styrer Norge som formynder • Erik av Pommern overtar • Eriks utenrikspolitikk - drømmen om et østersjøvelde • Spirende misnøye i Norge

160

Brytninger innenfor unionen Engelbrekt Engelbrektssons reisning gir resultater • Opprør i Norge • Riksrådet tar føringen • Hva forteller opprørene om forholdene i Norge? • Norsk mellomspill • Lodose-møtet 1442 - et brudd med norsk statsskikk

170

Norge under Kristoffer av Bayern Riksrådene fastlegger politikken • Landefred - en europeisk bevegelse • Riksrådet tar oppgjør med hanseatene • Hadde riksrådets politikk et nasjonalt innhold? • Nytt interregnum 1 4 4 8 -5 0 • Svensk eller dansk konge? • Norge en brikke i det skandinaviske spillet

180

Den første oldenborgeren Danmark og Norge sammenbundet «til evig tid» • Seier og nederlag for kong Kristian i Sverige • Hertug av Slesvig, greve av Holstein • Olav Nilsson og oppgjøret med hanseatene • Den norske kirken vinner fram • Hartvig Krummedike og Alv Knutsson

Norge knyttes næ rm ere til Danmark

190

Riksrådets program: full frihet for Norge • Halmstad-recessen 1483 - norske krav blir godtatt • Hansaveldet blir underminert • Treriksunionen gjenopprettet - og splittet • Uro i Norge • Mordet på Knut Alvsson

Hertug Kristian og Norge - en stormfull tid

200

Hertugen skyver riksrådet til side • Hertugen og hamarbiskopen • De norske borgerne får rettigheter • Da adelen i Norge er fast utdødd ... • Den dans han danset ...

Ved inngangen til en ny tid D en nye kongemakten

212

Norge, et land i Europas utkant • Innstramming av lensstyret og nye lover • Kongen og kongens menn kuer og vanærer kirken • En kirkefyrste må gi tapt • Kongen krever, bøndene protesterer - og betaler • Blodbadet i Stockholm

Det går mot slutten ballast

-

med god

222

Klare tegn på at folketallet er i vekst • Fiskerienes betydning • Trelastnæringen blir vekstfaktor • Begynnende bergverk • Gammelt og nytt i statens økonomiske politikk • Reformasjonen som bnansoperasjon • «Bedst var det, kan hænde, det gik, som det gik ...»

Litteratur, Billedliste, Register 230

N

mges nedgang i senmiddelalderen» er nfast innarbeidet karakteristikk i historiske f remstillinger. Og vi ser da gjerne fo r oss det bildet av landet og folket som Absalon

Pederssøn Beyer tegnet i 1560-årene: Norge var «ligeruis som en gammel vidue [enke], som støder sig med en staff oc kand neppelig gaa». Etter Absalon var det skjebnebestemt at det skulle gå slik, fo r alle riker har sine «fatales periodos». Norge hadde hatt sin manndomstid, i senmiddel­ alderen mistet landet «sin mandoms styrcke og mact» og gikk krokrygget inn i alderdommen. Også i tiden etter Absalon Pederssøn har norske historikere vært opptatt av det såkalte nedgangsproblemet. Siden Sigvald Hasund i 1920 utgav sin lille bok «Ikring mannedauden», har den indre økonomiske og sosiale utviklingen stått sentralt. Like fast innarbeidet som «Norges nedgang i senmiddelalderen» er formuleringen «agrarkrisen (jordbrukskrisen) i senmiddel­ alderen» blitt. I det følgende skal vi forsøke å besvare to viktige spørsmål: Hvordan ytret denne krisen seg, og hvordan skal den kunne forklares? Samtidig skal vi ha øynene festet utover og forsøke å få fram hvordan utviklingen i Norge var sammen­ lignet med andre land i Vest-Europa.

Pesten kommer Forrige oppslag: Den flamske maleren Pieter Brueghel (ca. 1525-69) fullførte ca. 1556 maleriet «Dødens triumf». Svartedauden er her fremstilt som mør­ kets demon - selve ondskapens symbol.

Motstående side: Situasjonsbilde fra Bergens våg i august 1349. Englandskoggen ligger ute på Vågen og mann­ skapet fører varer i land. Menneskene ble slått av panikk da det ble klart at det var et pestskip.

Del av side fra den såkalte «Logmannsannåll», en av de islandske årbøkene som forteller om Svartedauden. Her kan vi i de første lin­ jene lese: «På den tid ble den nordre ver­ densdel hjemsøkt av en drepsott som var så stor at slikt aldri hadde skjedd tidlige­ re siden landene ble bygd.» Det er det samme avsnittet som er sitert her ved siden av. «Dødens triumf» kan passe som benevnelse på denne grusomme farsotten som på få år (1347-52) rev bort nær halvparten av Europas befolk­ ning.

12

En sensommerdag 1349 kom en kogge fra England seilende inn Vågen og la til lands i Bergen. Båten hadde last om bord og stort mannskap, som straks gikk i gang med lossingen. Men de kom ikke langt, for brått døde hele mannskapet. Straks de varene som de hadde rukket å få på land, kom opp i byen, døde også byfolket. Englandskoggen sank med det meste av godset og de døde menneskene, og det var også fle­ re andre skip som sank eller drev omkring med døde mennesker om bord. Så for sotten over hele Norge og rev bort så mange mennesker at bare en tredjedel av befolkningen overlevde. Den samme sotten kom også til Hjaltland, Orknøyene, Suderøyene og Færøyene, men Island slapp fri. Det er en nær samtidig kilde som forteller dette, en annal eller årbok forfattet på Island med notiser og beretninger, år for år, om viktige og mindre viktige hendelser som det kom underretning om til sagaøya. Det finnes flere slike annaler, som for en stor del byg­ ger på felles forelegg slik at lange partier i beretning­ ene er likelydende. Ofte er notisene korte og summa­ riske, med opplysning om at en biskop var død, en abbed ny tilsatt, en person avreist til Norge eller hjemkommet derfra og så videre, og det blir lagt vekt på å få med de livsviktige skipsanløpene fra Norge til Island. For årene 1 349-51 mangler notiser om dette, noe som kan forklare at pesten ikke kom til Island. I andre tilfeller, når det er tale om storhendinger, er beretningene mer utførlige. Den ufattelige pestkatastrofen var en slik storhending.

Hvor kom pesten fra , og hvordan virket den? Annalistene kaller pesten sott eller drepsott, og den blir beskrevet som et overnaturlig vesen som på ufor­ klarlig vis herjet og la øde bygder bak seg. Vi kan la en av annalistene berette videre: På den tid ble den nordre verdensdel hjemsøkt av en drepsott som var så stor at slikt aldri hadde skjedd tidligere siden landene ble bygd. Sotten star­ tet i Babylon og spredte seg over Serkland til Afrika. Siden for den over til Jorsalaborg [Jerusalem] og la nesten hele byen øde. Derfra for den nordover Jorsalahavet [Middelhavet] og over hele Romania og videre nordover til pavens gård [residens], og den la nesten alt øde der den for fram. Paven vigslet elven Rhone, og de døde ble kastet ut i elven. Paven bestemte på vegne av Gud at dette skulle være deres kirkegård, for sotten og det store mannefallet gjor­ de det umulig å jordfeste alle som døde. Siden for sotten over hele Frankerriket og Saksland [Tysk­ land] og fortsatte over til England, og den la nesten hele England øde, slik at det i London ikke levde igjen mer enn 14 mennesker. ... Sotten virket slik at de som ble syke, ikke levde lenger enn ett døgn eller to med store smerter [harde sting]. Så begynte de å kaste opp blod, og døden kom brått. Annalistene forteller også mer. Erkebiskop Arne i

"1 fa & tttttfr U a toop f Oppsand Eljesrud o "■ □■—jHundulfsstad Hundultead □ A Hundebøl Kjeppestad Myr _^rer * Asgjerrud JonsstadQ Finnstad O □ □ □ Vaslestad Haktad0 O Kraktlsn,d ^ Sinnerud O □ Nordby Glopperud

store og hele ble bosetningen her opprettholdt, men med færre bruk enn tidligere, og her finner vi hele 23 av de 32 gårdene som var i drift ved utgangen av mid­ delalderen. Ski-bygda var ikke den eneste som ble forandret i senmiddelalderen. Mønsteret fra Ski finner vi igjen i bygd etter bygd. I flere bygder var omveltningene like store, i enkelte bygder større og i andre mindre. Ved å ta for seg bygder fra ulike deler av landet kan vi få et inntrykk av de lokale variasjonene og hva som betinget dem. Det kan vi gjøre samtidig med at vi prøver å avdekke også andre virkninger av agrarkrisen.

2km

G årder og bruk blir lagt øde En umiddelbar følge av pestens herjinger 1 3 4 9 -5 0 , da opp imot halvparten av landets befolkning ble revet bort så å si over natten, måtte bli mangel på arbeidskraft. Over to tredjedeler av bøndene var leilendinger, og hovedproblemet for jordeierne - kon­ gen, kirken, adelen - måtte bli å få leietagere til eien­ dommene sine. Overskuddet på jord til leie og til bruk gav seg som nevnt samtidig utslag i et kraftig prisfall. I områder hvor kildedekningen er god, for eksempel deler av Vestlandet, på Romerike og i SørGudbrandsdalen, ser vi at gårdprisene, som hadde holdt seg relativt stabile i den foregående tiden, brått

Kartet over Ski sogn i Akershus viser bosatte og øde går­ der i begynnelsen av 1500-tallet og illust­ rerer teksten på denne og foregående side. I tillegg til de ca. 90 gårdene som er avmerket på kar­ tet, kommer ca. 30 som det ikke finnes spor etter i kildene. Vi ser at det gjen­ nomgående var de yngste og mest avsi­ desliggende gårdene som ble forlatt. Av de 56 ødegårdene var hele 44 eller over 78 prosent går­ der som var ryddet etter år 1000, de fleste mot slutten av høymiddelalderen. De resterende tolv var gårder som var ryddet i yngre jern­ alder, ingen av går­ dene fra eldre jern­ alder var forlatt. Til­ svarende var bare seks av de gårdene som det bodde fo lk på i 1350, fra tiden etter år 1000; 27 eller nær 82 prosent av de bosatte gårde­ ne var fra eldre og yngre jernalder. De fleste av øde­ gårdene fra yngre jernalder lå i den søndre delen av byg­ da, på Ski-raet og området rundt. Kartutsnittet på side 27 viser forholdene her mer i detalj. Sam­ menlign fo r øvrig med kartet i bind 3, side 81.

25

KRISETID

En side i biskop Øysteins jordebok jr a 1390-årene som viser det meste av eiendommen til Eids­ voll prestebol. Over­ skriften lyder: «Sancte crvcis et apostolorum Petri et Pauli dedicacio die Scolastice virginis», det vil si at kirken var vigslet til det hellige kors og apostlene Peter og Paulus, og at registe­ ret var satt opp 11. februar (jomfru Scholasticas dag). Deretter står: «Item [dessuten] xx [20] m. kaup tiundhen», det vil si at tienden var forpaktet for 20 mark. Så følger selve eiendomsregisteret: «Anno eodem atte Æidzualla kirkia smi a mykithj aeignum til prestækiunne: Prestbolet allt, Austerhusa, iii m[arke]bol. I Myrum iiii hcefscello boll.» Oversatt: «Samme år lå det til prestebolet ved Eids­ voll kirke så mange eiendommer: Hele prestegården Auster­ husa 3 markebol. I Myrer (nå Kirkemyrer) 4 hefseldebol.» I alt blir det regnet opp 71 eiendommer. Om regningen med «bol» se rammeteks­ ten på side 30. Av et hefseldebol ble det i landskyld betalt én hefselde eller én og en kvart laup smør.

fy

'p-B ^ F ^

CøSfif f> • ét . . ■ j j f AHe^nyt *&{ y a

j

é

diar- AujiPyujxL, mj A?

v

iVMt l

‘“øaipLø,S*

1

\

j

jff -^ rv u ^ ja, J f r

\

jn

-cip

Q

tfip P -B a P .

r», f,

;;

fø f

rfzXVHkinP

*

J

Sf £**>&■* ^ åeryyoxtx. J ;

B*M

(f

'jrf ff^Vn*t’{VøKjHZn /HttX . y*»)-*0>‘ få‘fféym- ! -;

«««•*-W'.

Xår,gStr flffl-wnyei « '( W '*

fzzft éc-rsim ^

ifefl

På ett område ble følgene av at kongen flyttet ut, merkbare med det samme: Det faste opplegget med M ariakirken i Oslo som sentrum for et kongelig kan­ selli ble brutt i stykker. Håkon 5. hadde satset mye på dette, men en forutsetning for at ordningen kunne fungere, var at det kunne bygges opp en riksstyring rundt en konge med fast tilholdssted. Etter 1319 var det ikke lenger så selvsagt at Norge skulle ha sin egen kansler, og at embetet skulle kombineres med stil­ lingen som prost ved Mariakirken. I tiden som fulgte, ble det vekslet m ellom å la prosten ved M ariakirken og biskopen i Oslo fungere som norsk kansler. Vekslingen viser at kanslerstillingen ikke lenger hadde det innholdet som Håkon 5. hadde tiltenkt den, og dette viste seg også i de em betsfunksjonene som kansleren fra nå av utførte. Etter Hirdskråen var kansleren en av de m est betrod­ de kongsm ennene. Hovedfunksjonen var å ha ansva­ ret for riksseglet og kongebrevene, føre kontroll med landskyldlistene og ha tilsyn med det skriftlige regjeringsarbeidet i det hele. Selve grunnlaget for kanslervirksom heten og kanselliet ble nå revet bort. Med København som residensby og rikshovedstad

£ønc 0 * 9 £ -féui w i (j&Sw f a f f a ^ ttuffcrtti Åhn ' I f å f f a

fw fa n q & p w M

from

V uhfr& m M Ø u fv m . tfltlr& n A&rft i

tfi- et .Wi8rrt mi

-"«em i :

,-r & .& & & ’, '

A*-

' - " 4 - **'~ 1 fffC '$ 6 6’

< **& ** 6 * * f W

tfy. &&&:, Yz&Gf + $ * ) G ia v n tf

~ 1*°*r "4-

‘g s t * c f a * - ^ z f x t 8 Y ™ ff /vv-01 c £ æ % v*'«(W» Vy J b *? tf y v ttifc z * > ,- '//& £ $ & J & tK , r - W ? x

^ yk^vscv, ÆTy,:

/TV?. ^ i P /f;

k»»*?'

vJSLyJÆ'?*. et /b fr

-“ fr-*ri-**6p.. .:-. *&i£*^C•

:

« * !~ 1 ~ C A & n ^ js fø tte

TYT'" -,y>mCb.ZqGØ'1 r, ' f ■

f- . C

^

fr

w lw to t /&

* * i»a w*

1

v -:•.> .- n-. * f^-UGrtftc »-.«-akA-tt , . . C t . v'*/-;•••••^jfraAf, ,>b ^ ■-c iy;.* ^ ,t,? ^ f^ , r: c . £ , . j v t * s ^•Afj&C£ •act/Sdufit. «r ^ W ^ * fe» ■■-■-■■^ -a — .J/ . . : - %- •■'.”••*ir £&*«. y . t nm fl& l ;V og oftest høveds­ /iiw' * * £&™9 w*,3* rTrÆ ' gapzfeze&6 fii t«*M•£ mannen på BergenwSnnn-L4Stowtr ^trrt*^-'^ fyaas* I^113'cmSM a-fÉsSya»m ‘i>nt»,rrt . e ^' a s a 5 hus. Også andre * f&an*flr*ayk afeø-G» *» « ™ A**« %sw«*< >.1 '* « < « * > < * ^ ’«* ^ a gLjsftéS^w ifW ft S r i f T ^ L verdslige stormenn é kunne møte, fordelt * » * * ' ,* r å » S ^ V v ^ r * « ^ v w * = * Q « . ( J Z £ * ^ b etter bosted. æ z å Z m fc 7 Riksrådets doms...... “ makt har røtter i ■>4-—Hirdskråen, som bePS stemte at et utvalg av hirden skulle dømme i tvistemålssaker mellom hirdmenn. Med den høye sosiale status rådsmedlemmene hadde, måtte en dom avsagt av riksrådet få tyngde. Her hørte det også med at kirken, med prelatene som faste råds| medlemmer, stilte seg bak. Også ^ kongen godtok de lovfortolk­ ningene som riksrådet gav. I tillegg til at riksrådet som organ kunne avsi dom­ mer, ble enkeltmedlemmer stadig oftere innkalt for å sen deres etterpå (se bind 3, side gi en domsinstans høyere autoritet. De kom m isjon­ 1 8 6 -8 7 ). Fra Håkon 5.s tid var kongelige rådgivere ene med riksråder som medlemmer kongen kunne ofte med i dom skom m isjonene, og da var det bare ett oppnevne når viktige saker skulle pådømmes, ble skritt videre til at rådet fikk egen status som domsoretter dansk mønster kalt retterting. Disse domskom­ gan, plassert under kongen. I et brev fra 1433 som Dette domsbrevet er m isjonene ble forbilde for den faste riksrådsdomstoutferdiget 12. januar omhandler klager over lagmannen på Hedmark, blir 1347 og gjelder len som utviklet seg fra rundt midten av 1400-tallet. det nevnt tre ulike appellinstanser over lagmannssaken mellom kong Et utvalg med Olav Nilsson som formann ble i 1444 dommen - å «skyte seg for dannemenn», «for rigens Magnus Eriksson og utpekt til å sitte retterting i hele det nordafjelske (side råd» og «for kongens nåde selv», nevnt i denne rek­ Jon og Sigurd Hav172), og i 1453 gav Kristian 1. høvedsmannen i Ber­ kefølgen. toressønner. Dom­ gen, Magnus Gren, og andre riksråder fullmakt til å I sin forordning om formynderstyre fra 1302 men ble avsagt av en avgjøre rettssaker på sine vegne. bestemte Håkon 5. at åtte rådsmedlemmer skulle ha riksrådskommisjon I Halmstad-recessen ble denne praksis satt i sys­ på 15 medlemmer, som oppgave å overvåke og føre kontroll med kongens etter oppdrag fra tem. Kongen lovet her (artikkel 18) at han «etter Vårt lokale tjenestemenn (bind 3, side 210). Denne overvåkongen. Brevet fast­ råds råd» skulle sette de rettviseste og klokeste av kende funksjonen gjaldt rettspleien generelt og hørte slår at Havtoresriksrådene til å holde retterting, «og der skal hver bis­ til de fremste oppgavene riksrådet og de enkelte råds­ sønnene ikke hadde kop i sitt bispedømme være én av de samme gode medlemmene hadde. Det er naturlig å se denne overnoen rett til Borgarmenn». Disse rettertingene ble kom binert med de to våkingsfunksjonen som den viktigste grunnen til sysle, som de hadde riksrådsavdelingene som møttes årlig henholdsvis i delingen av rådet i to avdelinger, en sønnafjells i Oslo fått i len av Håkon Oslo og Bergen, og resultatet ble to øvre domsorgaog en nordafjells i Bergen. Rådsmedlemmene fikk mer 5. Det var et viktig rettsprinsipp som ble ner, ett for det sønnafjelske og ett for det nordafjel­ avgrensede ansvarsområder, og det var enklere å kom ­ fastslått: En konge ske. Rettertinget i Oslo ble holdt om våren, ved mid­ me sammen til møter. Delingen finner vi fullt utviklet hadde ikke rett til å faste, i Bergen tidlig på høsten. Sammen med råds­ i 1440-årene. I disse samlingene, som først og fremst gi bort en så stor del medlemmene dømte én eller flere lagmenn, og etter var domsorgan, ble også politiske saker behandlet, og av sitt rike ut over en stund ble også rådmenn trukket inn. Disse dom­ fra nå av var det sjelden rådet kom sammen fulltallig. sin egen levetid. stolene - også kalt overlagting - fortsatte etter refor­ Faste deltagere ved møtene i Oslo var biskopene i Oslo masjonen som herredager (bind 5). og Hamar, dessuten prosten ved Mariakirken og i rege­

~-

132

f- ^ * * - -

HVORDAN BLE NORGE STYRT?

Det indre styret i oppløsning - f r a sysle til len I 1388 utferdiget dronning Margrete, «Norges og Sve­ riges dronning, fyrstinne og rett arving til Danmark», et brev der hun gjorde kjen t følgende:

Bergenhus hovedlen Herr Nils Henriksson til Austråt Erkebiskop Olav Engelbrektsson Herr Olav Galle Andre forleninger

Som takk for den store tjeneste som ærlig mann Benedikt Nikolasson har ytt Vår kjæ re husbond kong Håkon, Vår kjære sønn kong Olav - sjelene til begge er nå hos Gud - og Oss, og som han også i fremtiden skal yte til Oss og Våre etterkommere, så har Vi med råd og samtykke fra Våre og Norges rikes rådgivere forlent, unt og gitt ham Eiker, Modum og Tverrdalene [Sigdal og Eggedal] på livs­ tid. Forleningen blir gitt med alle kongelige visse inntekter, all sakøre innbefattet tegngilde [bot for drap på fri undersått]og fredkjøp [frikjøp fra ut­ legd] og alt som kongen har rett til, med unntak av ubotemål; av slike saker skal han ha 20 mark så ofte de blir idømt. Dessuten har Vi forlent og unt ham Kobbervik ved Drammen med tollen og rett til å nytte seg av kongens første kjøp, også disse rettene

Forleningsvilkårene De vilkårene lenstageme fikk av kongen, vekslet sterkt. De mest vanlige formene var len på regn­ skap, på avgift og for tjeneste, men det kunne også være kombinasjoner av ulike forleningsformer. For regnskapslenet måtte lenstageren avlegge regnskap; gikk inntektene uavkortet inn i kon­ gens skattkammer eller «fatebur», var det et fateburslen. For avgiftslenet betalte lenstageren en fastlagt avgift, mens tjenestelenet ble gitt «kvitt og fritt». Slottslenene ble administrert som fateburslen gjennom hele senmiddelalderen, mens det var ulik praksis for de øvrige lenene. Den som fikk et tjenestelen, hadde plikt til å yte en avtalt krigstje­ neste, og slik tjeneste kunne også gå inn som en del av de vilkårene andre lenstagere fikk. På kon­ tinentet var tjenestelenet den vanligste forleningsformen og den som mer enn noe annet karakteri­ serte det senmiddelalderlige lensvesenet. I Norge var det mest mindre len som ble gitt bort kvitt og fritt. I et slikt len fikk ikke kongen noe av de ordi­ nære inntektene, og det gjorde han heller ikke hvis han pantsatte et len. Pantsettelse var en utvei kongen grep til for å løse et øyeblikkelig problem, men det fikk til følge at inntektene ble redusert og armoden ble enda større. Forleningsformene avspeiler styrken til konge­ dømmet. Kristian 1. (1450-81) hadde pengeproblemer gjennom hele regjeringstiden sin, og under ham finner vi derfor særlig mange pantelen. Reak­ sjonen kom under Kristian 2. (1513-23), som for­ søkte å legge flest mulig av lenene både i Danmark og Norge under fateburet.

for hans livstid. Og like ens etter hans død skal hans kone og barn på samme vis ha Eiker, Modum, Tverrdalene og Kobbervik. Det ble så til slutt sagt at forleningen var å anse som pant for et lån. Brevet innvarsler en helt ny praksis for lokalstyret. Det var ikke første gang at skatter og andre kongelige inntekter ble satt bort til privatpersoner eller institu­ sjoner. Det var en del av det gamle veitslesystemet, og vi har sett at Mariakirken i Oslo i stort monn nøt godt av slike overføringer. Men bak disse overføringene lå det alltid som en forutsetning at kongen skulle få noe igjen. Denne forutsetning mangler i forleningen til

Lensinndelingen nordafjells etter Kristian 2.s nyord­ ning noe fø r 1520 (side 135). Deler av forleningene til erke­ biskopen og Nils Henriksson ble inn­ dratt, og storparten av området fra Dalane i sør til Finnmark i nord ble styrt fra Bergenhus.

133

KRISE, OMSTILLING OG UTVIKLING

Glimmingehus i Skåne ble oppført 1499 av Jens Holgersøn Ulfstand. Det er den eneste bevarte ridderborgen fra middelalderen i Nor­ den. Bygningsformen minner om Håkons­ hallen i Bergen.

Private borger var det mange av i Dan­ mark og Sverige, men nesten ingen i Norge. Den svenske drosten Bo Jonsson Grip (død 1386) hadde sin hovedborg Gripsholm og et par slott i tillegg. Dess­ uten hadde han sam­ let under seg flere slottslen.

Benedikt Nikolasson. Margrete er kommet i skyldnerforhold til ham, og så får han - og også hans kone og barn - livstidsbrev på en del av Norge med alle konge­ lige rettigheter. Det er dette siste som innvarsler det nye. Norge er på vei bort fra høymiddelalderens lokal­ styre med faste administrative enheter (se kart i bind 3, s. 188), over til et system med løsere enheter og en friere stilling for den lokale styreren. Overgangen kan uttrykkes med de fire ordene f r a sysle til len. Det var et skyldnerforhold som lå bak den forleningen Benedikt Nikolasson hkk. Det var muligens Håkon 6. som hadde tatt opp lånet, han var nokså konstant i pengeknipe. At kongene i tiden etter 1350 måtte ty til pantsetting for å skaffe rede midler, er det flust opp av eksem pler på. I 1363 ble Båhus slott og len pantsatt til hertug Erik av Sachsen, og i 1372 for­ handlet kongene Magnus og Håkon med hanseatene om et lån på 8 0 0 0 mark sølv, også da med Båhus som pant. Føydalrettslig praksis fra Vest-Europa var i ferd med å vinne innpass i Norge. Dette var en praksis som dronning Margrete kjente godt fra Danmark, og på ett område hadde den slått igjennom også i Norge, nemlig ved tildeling av morgengave-len til en dronning. Det skjedde første gang i 1261, da Magnus Lagabøte gav sin danskfødte dron­ ning Ingeborg Eriksdatter len i Borgarsysle. Senere i middelalderen ble dette systemet utbygd, og ordning­ en virket med til å oppløse riksenheten. 1 særlig grad gjaldt dette når forleningene i to land grenset opp mot hverandre, slik tilfellet var med de områdene dron­ ning Blanka og dronning Margrete hkk seg tildelt. Den føydalrettslige tankegangen som ligger bak

utdelingen av morgengave-len, er den samme som komm er til uttrykk i panteforleningene etter 1350. Mye skjedde så i kjølvannet av den store mannedauden og de pestene som fulgte. Syslemenn og lagmenn ble revet bort, og det ble tynnet ut i rekkene av de ikke-bordfaste hirdmennene rundt om i bygdene. En naturlig konsekvens av dette måtte bli at sysler ble slått sammen, gjerne etter en overgangsperiode med vekslende praksis. Stadige vekslinger og omflyttinger av syslemenn og andre ombudsmenn vitner også om lite stabile forhold. En av de mest betrodde mennene til kongene Magnus og Håkon og senere dronning Margrete var Gaute Eiriksson, medlem av riksrådet og slått til ridder på Kalmar-møtet 1397. Han kan ha hatt Oslosysle i 1360-årene, senest fra 1381 var han fehirde i Tønsberg, og noen år senere - kanskje fra 1387 - tok han over som syslemann i Skien. Det ser ut til at han hadde syslen i Skien til sin død omkring 1412, men i tillegg opplyser et brev fra 1405 at han hadde Nordmøre som len for en årsavgift på 100 nobler (engelsk gullmynt = 4 1/2 danske mark). Dette er også et av de nye innslagene i det indre styret i senmiddelalderen: Én og samme person kunne få seg til­ delt helt skilte områder som len. Denne forleningspolitikken ble etter hvert den vanlige. Eindride Erlendsson av Losna-ætten, som vi senere skal møte som en av støttespillerne til dron­ ning Margrete og Erik av Pommern, ble i 1408 utnevnt til høvedsmann på Tønsberghus, dessuten var han høvedsmann og fehirde i Bergen, og han hadde sysler på Sunnmøre, på Agder og i Ryfylke. Lenene var blitt utbytteobjekter for personer som kunne gi kongen en håndsrekning.

Slottslen , hovedlen og andre len Fra Håkon 5.s tid var landet inndelt i hre fehirdsler med en fehirde i hver av byene Bergen, Oslo, Trond­

134

HVORDAN BLE NORGE STYRT?

heim og Tønsberg (bind 3, side 212). Med utbygging­ en av Båhus festning i første del av 1300-tallet ble Elvesysle og Ranrikesysle - det senere Båhuslen skilt ut fra Tønsberg og ble i realiteten en egen fehirdsle. Størst av fehirdslene var Bergen, som i til­ legg til sentralområdet også dekket Finnm ark og Vesterhavsøyene. Fehirdenes fremste oppgave var å forestå bnansforvaltningen, og de kunne derfor også kalles rentemestre. De førte kontroll i fehirdslen og tok imot skatter og avgifter fra syslemennene. Fehirdene ble ledere for hver sitt skattkammer, knyttet til de kongelige slottene Akershus, Bergenhus, Tønsberghus og Båhus og til kongsgården i Trondheim. Slottene ble på den måten både fiskale, administrati­ ve og militære sentre, og ombudene til fehirden og syslemannen smeltet sammen fram gjennom 1300tallet og ble overtatt av slottshøvedsmannen. Omformingen av fehirdslene til slottslen var en del av den føydabseringsprosessen som skjedde i senmiddelalderen. Mens de fire fehirdslene hadde vært faste embetsdistrikter i den korte tiden ordningen fungerte, kom slottslenene til å veksle i størrelse. Men med sine befestede slott ble de støttepunkter både militært og administrativt. I Trøndelag ble det derimot ikke bygd noen borg før helt mot slutten av middelalderen. Her var erkebiskopen en viktig lensherre, ved siden av herren på storgården Austråt ytterst i Trondheimsfjor­ den. Vardøhus hadde først og fremst militære funksjo­ ner og ble administrert fra Bergen. Ved siden av slottslenene eksisterte det middelal­ deren igjennom også en rekke mindre len. Enkelte av disse bestod av tidligere sysler, andre var mye mindre, ofte bare en skipreide, et prestegjeld eller et kirkesogn. Særlig mange slike smålen ble det i Borgarsysle, som derfor også ble kalt Smålenene. De mindre len­ ene var selvstendige administrative enheter, og lenstagerne kunne bli kalt lensherrer på samme vis som høvedsmennene på de kongelige slottene. I Sverige og Danmark gikk denne lensoppløsningen mye videre enn i Norge, noe som blant annet viste seg i borgbyggingen. I Norge var det nesten uteluk­ kende kongene som bygde borger eller befestede slott - Akershus, Bergenhus, Båhus, Tønsberghus, Vardø­ hus. I Danmark og Sverige var det mange flere kon­ gelige slott enn i Norge, og her bygde også storm en­ nene - både verdslige og geistlige - sine private bor­ ger. På den måten ble storm ennene en farlig trussel mot kongemakten, og særlig farlig var kom binasjo­ nen av privat makt og makt overdratt fra kongen; sammenblandingen av personlig makt med funksjo­ nen som lensherre kunne resultere i en nær total opp­ løsning av riksenheten. Systemet med små og større len ved siden av hver­ andre og om hverandre og ulike kom binasjoner av bortforleninger eksisterte middelalderen igjennom. Men det skjedde en form for sentralisering, og tre av

slottslenene ble særlig viktige: Båhus, Akershus og Bergenhus. Sentraliseringen viser seg først og fremst ved at de to sistnevnte fra begynnelsen av 1500-tallet ble kraftig utvidet med tillegg av tidligere selvstendi­ ge len. Det tidligere slottslenet Tønsberghus tapte sin betydning samtidig med at Tønsberg tapte i konkur­ ranse med Oslo. Overleverte regnskapsbøker for Bergens kongsgård 1 5 1 6 -2 3 gjør det mulig å følge denne utviklingen. Før 1516 lå trolig bare Rogaland (Ryfylke len), Sunn­ hordland, Nordhordland og det meste av Sogn under Bergenhus slott, i tillegg til Finnmark. Fenger nord satt Nils Henriksson til Austråt med Nord-Vestlandet, deler av Trøndelag og Nord-Norge, mens erkebis­ kopen hadde det meste av Trøndelag og Olav Galle Jem tland, Gauldalen og Sparbu. Nyordningen gikk ut over både erkebiskopen og herr Henrik, og resultatet ble at Bergenhus len kom til å omfatte Vestlandet fra Jæren og Dalane i sør til og med Sunnmøre og i tillegg det nordlige Norge fra og med Namdalen og nord­ over. 1 sammenheng med utbyggingen av slottslenene skjedde det også en annen form for sentralisering:

Len i det sønnafjel­ ske Norge i begyn­ nelsen av 1500tallet. Stadig flere av smålenene ble lagt inn under Akershus. En slik utvidelse skjedde i 1527, da Mogens Gyldenstjer­ ne fik k slottslenet. Grunnen til utvidel­ sen var, hører vi, at slottet var nedbrent, og det trengtes mid­ ler til oppbyggingen.

135

KRISE, OMSTILLING OG UTVIKLING

Selv om føydaliseringen i Norge ikke gikk så langt som i andre vesteuropeiske land - innbefattet Dan­ mark og Sverige - var én ting felles: Det var grupper i samfunnet som var avskåret fra å ta del i styringen av landet. Man kan si det så forenklet at det var en grup­

de såkalte generalstendene - adelen, geistligheten og borgerne, de siste utgjorde tredjestanden. I senm id­ delalderen ble slike forsamlinger også innkalt i Nor­ den, og til forskjell fra de andre landene i Vest-Europa hørte også bøndene med her. I Sverige utviklet denne forsamlingen seg i løpet av 1400-årene til et fast representasjonsorgan, Riksdagen. Bakgrunnen for denne prosessen må søkes i den allmenne samfunnsutviklingen. Byene hadde vært i vekst gjennom høymiddelalderen, og borgerne ble en betydningsfull gruppe i kraft av sin økonomiske styr­ ke. De reiste nå krav om å få delta i styringen av lan­ det, og de kunne finne amm unisjon i den diskusjo­ nen som rettslærde ved de europeiske lærestedene og på de kirkelige konsilsamlingene førte om styrings­ prinsipper og styringsformer både på det verdslige og geistlige området. Som ideal ble satt opp et styre i konstitusjonelle former med klar front mot en sterk fyrste- og kongemakt. På den andre siden kunne kon ­ gen også utnytte tredjestanden for å nøytralisere m aktstillingen til den gamle stormannsgruppen. Det var dette som skjedde i Frankrike i 1302. I Danmark og Sverige var det tradisjon for at repre­ sentanter for allmuen deltok ved kongevalg. Det er naturlig å se disse valgmøtene som utgangspunkt for de senere stenderforsamlingene, ved siden av påvirk­ ningen utenfra. I 1359 kalte kong Magnus inn til et

pe av privilegerte som styrte, og en gruppe av uprivilegerte - allmuen - som ble styrt. Forskjellene land­ ene imellom gikk på formene på styringsorganene og hvor hardt presset allmuen ble. I Norge var dette presset mildt, noe som både hadde sammenheng med historiske tradisjoner og med den begrensede tallmessige og økonom iske styrken til de ledende sam­ funnsgruppene. I løpet av middelalderen ble dette bildet forandret. Et av de europeiske hovedlandene, England, utviklet et eget representasjonsorgan, Parlamentet, så pass tidlig som fra 1260-årene. I Frankrike ble en forsam­ ling som kongen kalte inn i 1302, mønstergivende for de senere stenderforsamlingene både i Frankrike og andre stater på kontinentet. Det var forsamlinger av

møte i Kalmar. Hele adelen ble anmodet om å kom ­ me, like ens alle biskoper sammen med to kanniker fra hver domkirke, utvalgte m enn fra hver kjøpstad og fire menn av allmuen fra hvert sogn. Vi vet ikke om dette spesielle møtet ble avholdt, men vi har her rammen for stenderforsamlingen. En slik bred for­ samling gav et vedtak ekstra tyngde og autoritet. Slik må vi forstå formuleringene i det brevet det svenske rådet sendte ut i 1435 med kunngjøring om at det var fattet vedtak «med størsteparten av vårt rikes fribårne menn, kjøpstadmenn og menig allmue». Det refere­ res her til det kjente møtet i Arboga som valgte Engelbrekt Engelbrektsson til høvedsmann i Sverige (side 162), et møte som er blitt kalt Sveriges første riksdag. Fast utformet ble Riksdagen i den følgende

Det utviklet seg et system med hovedlen og underlig­ gende len. Dette systemet ble etter hvert fastere utbygd, samtidig som de kjempestore hovedlenene ble oppdelt i faste, mer hendige enheter. Men det hører en senere tid til (bind 5, kart side 76). Lensherrene i de store lenene kom bare i unntaks­ tilfeller i kontakt med allmuen rundt om i distrikt­ ene. I de mindre lenene kunne det ofte være enda lengre avstand. Mange av lenstagerne hadde flere len, og enkelte kunne til og med ha sitt hovedtilholdssted i Danmark. Lensherren hadde sin fullmektig, fogden, og det var han som tok seg av forretningene ute blant allmuen. I løpet av senmiddelalderen fikk fogdene faste embetsdistrikter, gjerne en tidligere sysle, og til­ knytningen til kongen viser seg ved at de fikk utlagt en kongseiendom til embetsgård. Fogdens viktigste oppgave var å ta seg av de økonomiske interessene til lensherren, og her var det lett å komme i konflikt med et konservativt bondesamfunn.

H vorfor ikke allm uesrepresentasjon ? Sverige var et valgkongedømme, og etter gammel skikk skulle valg av konge skje på Mora ting i Dalarne. Etter valget mottok kongen fo l­ kets hyllest på Mora ang, stående på hyllingssteinen, Mora sten, som vi ser på bildet. Her ble Karl Knutsson hyllet 28. juni 1448, og dagen etter ble han kronet i Uppsala domkirke. Også Kristian 1. mottok hyllest på Mora ång. Etter tra­ disjonen skulle den valgte kongen «ri sin Eriksgata», det vil si dra rundt i riket og motta hyllest fr a all­ muen på landskapstingene. Allmuens rolle i forbindelse med kongevalgene kan en se som utgangspunkt fo r den stenderforsam­ lingen - riksdagen som utviklet seg fra 1430-årene. Bønd­ ene fra Dalarne ble en sentral gruppe også i riksdagen.

136

HVORDAN BLE NORGE STYRT?

tiden som motpol til riksrådet. Bøndene i Bergslagen, som Engelbrekt Engelbrektsson støttet seg på, ble en viktig gruppe i Riksdagen. Også i Danmark ble stenderforsamlingen innarbei­ det som en del av det politiske systemet. Kongevalg­ ene, hvor allmuen deltok, foregikk på landstingene. Adelen hadde sin egen forsamling, danehqffet, men i senmiddelalderen ble denne forsamlingen stilt helt i skyggen av riksrådet. I kjøpstedene ble det avholdt egne borgermøter, og i 1422 benyttet Erik av Pommern et slikt m øte i Ringsted til å forberede en ny kjøpstadslov. Som politisk organ var derimot riksrå­ det enerådende fram til 1460-årene. Det første m øtet med representanter for alle fire stender som vi kjenner til i Danmark, ble innkalt av Kristian 1. i 1468, og foranledningen var klar: Kon­ gen, som var i permanent pengeknipe, trengte en for­ samling som motspiller til den mektige rådskretsen. I tiden fram til reform asjonen ble det med ujevne m el­ lomrom kalt inn slike forsamlinger, i alt sju ganger. Riksrådet og hele adelen ble alltid innkalt samlet, fra hver kjøpstad m øtte en borgermester, en eller to råd­ m enn og gjerne et par bymenn i tillegg, og fra hvert herred møtte utvalgte bønder. Borgerne og bøndene hadde med seg fullmakter. Møtene ble innkalt når kongen følte behov for det, alltid ved konfliktsitua­ sjoner mellom kongen og rådet. I Norge ble det ikke utviklet en egen stenderforsamling i senmiddelalderen, selv om bøndene som samfunnsgruppe stod sterkere her enn noe annet sted. Representanter for bøndene møtte på høymid­ delalderens riksm øter - nokså enestående i Europa og allmuens godkjennelse var nødvendig ved konungstekja (bind 3, side 12), når nye lover skulle vedtas og nye skatter skrives ut. Hvordan skal det da kunne for­ klares at dette ikke ble fulgt opp i senmiddelalderen med utvikling av en stenderforsamling der bøndene hadde sin faste representasjon? Også i senmiddelalderen ble det holdt på at allmu­ en skulle ha medbestemmelsesrett, men denne retten ble etter hvert nokså begrenset. 1 Halmstad-recessen fra 1483 (kapittel 12) lovet kong Hans at han ikke skulle legge nye skatter på allmuen og kjøpstedene «uten etter menige rigens råds råd og biskopers, prelaters og ridderskaps tillatelse og noen allmuens sam­ tykke etter loven». Her kan vi merke oss ordvalget: Riksrådet skulle gi råd, prelatene og de verdslige stor­ mennene skulle gi tillatelse, og noen fra allmuen skulle gi sitt sam tykke. Ordene var valgt med omhu. Tillatelsen fra de geistlige og verdslige storm ennene gikk på skatter som ble pålagt dem; de skulle jo i utgangspunktet være fritatt for skatt. For skatter som ble lagt på allmuen - det vil i første rekke si bøndene var det i senmiddelalderen aldri snakk om å innhente tillatelse på forhånd. «Noen allmuens samtykke» kunne det derimot være lett å innhente.

Det ble også lagt vekt på å få viktige politiske ved­ tak gjort i former som omfattet godkjennelse fra all­ muen. Dette kommer særlig tydelig fram under de politiske drøftelsene i 1430- og 1440-årene, da unionstilknytningen og kongens arverett var sentrale tema­ er. I 1507 ønsket hertug Kristian svar på noen viktige spørsmål om norsk statsskikk, og da kalte han inn en forsamling hvor også representanter for bøndene var med (side 2 0 1 ). Men en stenderforsamling var det ikke. Når det ikke ble utviklet en egen norsk stenderfor­ samling, kan vi med én gang slå fast at en vesentlig forutsetning manglet: Norge hadde ingen borgerklas­ se av betydning. Men vel så viktig er selve den sosia­ le lagdelingen. En stenderforsamling hadde - ved siden av adel og geistlighet - måttet bestå av lagrette­ menn fra bygdene og medlemmer av byrådene i by­ ene. Men som vi har sett flere eksempler på, var det ingen skarpe grenser mellom dem og de gruppene som var representert i det norske riksrådet. Ledende personer både i bygdesamfunnet og i byene hørte til eller hadde nær tilknytning til væpnergruppen og hadde geistlige i fremtredende stillinger som nære slektninger. Representanter for de samme gruppene hadde også plass i riksrådet, som på den måten ikke ble et høyaristokratisk organ som i Sverige og Dan­ mark. Det norske riksrådet tok vare på interessene til de gruppene som ville blitt sentrale i en «allmuesrepresentasjon». Unionskongen hadde heller ikke behov for noen annen representasjon enn en forsam­ ling som kunne gå god for at vedtak som ble gjort, skjedde i samsvar med lov, rett og gammel sedvane.

På denne samtidige miniatyren f ører den engelske kongen Edvard 1. (1272-1307) forse­ tet under en rettssak i Parlamentet, med kongelige, høyadelige og høygeistlige til stede. I midten sitter dommerne på ullsekker, som var tradi­ sjon i Parlamentet. Den anklagede blir voktet av en mann med sverd. Som sty­ ringsorgan utviklet det engelske parla­ mentet seg i løpet av 1200-tallet og hadde også representasjon fo r lavadelen (gentry) og borgerne. Et tilsvarende organ med representasjon fo r de ulike sam­ funnsgruppene ble ikke utviklet i Norge i middelalderen.

137

1319 fikk Norge felles konge med Sverige, og den lange unionstiden i norsk historie ble innledet. Selv om unionen, som var en personalunion, ble besluttet oppløst i 1343 og Norge fra 1355 gjennom flere tiår hadde egen konge, var unionstanken fra nå av en bestemmende faktor i norsk og nordisk politikk. Fra 1363, ved gifter­ målet mellom den norske kongen Håkon 6. og den danske kongsdatteren Margrete, kom også Dan­ mark med. Det endelige gjennombruddet fo r unionstanken kom i 1397 på møtet i Kalmar da Erik av Pommern ble kronet som konge over de tre skandinaviske rikene. Hva var drivkreftene bak unionstanken og unionspolitikken? Hva var det som bandt sammen, og hva var det som skilte? Dette er spørsmål som fletter seg sammen og går som en rød tråd gjennom nordisk historie i senmiddelalderen. Og i tillegg kommer det viktige spørs­ målet som gjelder Norge: Hvordan skal det kunne forklares at landet fra et utgangspunkt med full likestilling ble en mindreverdig unionspartner og så til slutt, i 1536, utradert som eget rike? For å kunne besvare disse spørsmålene må de indre samfunnsforholdene holdes opp som bakgrunn.

Mot treriksunion Forrige oppslag: Mellom 1517 og 1520 malte en nederlandsk kunstner, trolig Jan Mostaert, altertavlen til St. Maries kirke i Helsingør. Nederst i midten Kristus som verdens dommer; de fremtredende plassene har kong Kristian og dronning Elisabeth ved hver sin bedeskammel. Kristian 2. fullførte prosessen som endte med utslet­ telsen av Norge som eget rike. Neste side:Toppstykke til benk fra Kyr­ kjebø kirke på Fær­ øyene, datert til begynnelsen av 1400-tallet. Trolig overført fra Apostelkirken i Bergen, som ble revet i 1531. Den norske løven er innskåret over døperen Johannes, som holder korslammet i venstre hånd. Se også bilde på side 156. Magnus Erikssons segl. Til høyre den norske løven som våpenskjold fo r folkungeætten. Kongen sitter på tronen med maktsymbolene rikseplet - globen - og septeret. Globen med seiersgudinnen Vic­ toria plassert oppå var maktsymbolet til de romerske keiser­ ne; fra 400-tallet ble gudinnen ombyttet med korset. Også septeret har lange tradisjoner som verdighetstegn.

140

Tidlig på våren 1350, mens Svartedauden ennå raste i svenske bygder og byer, drog kong Magnus Eriksson på pilegrimsferd til Trondheim. Med på turen var dronning Blanka og deres to sønner, den elleve år gamle ju nk er Erik og den ett år yngre ju n k er Håkon. Med det brevet han høsten før hadde sendt til allmu­ en i Linkøping bispedømme (side 14), hadde kongen gjort det som stod i hans makt for å dempe virkning­ ene av mannedauden, men han hadde nok måttet innse at det var tiltak til liten nytte. Pesten var trolig den direkte bakgrunnen for pilegrimsferden, men det lå også politiske mål bak.

Bergensmøtet som m eren 1 3 5 0 Fra Trondheim tok kong Magnus sjøveien sørover, og under et opphold i Bergen ble det holdt et møte som fattet viktige beslutninger. Vi kjenner dette møtet fra en beretning av en islandsk annalist, og vi lar ham fortelle: Kong Magnus og dronning Blanka kom til Bergen. Der gav han Sverige til sønnen Erik og Håkon gav han Norge, og han satte dem i kongesetet og skipet til hird for dem. Og til rike for seg selv tok han av Hålogaland, Island, Færøyene og Hjaltland. Norske historikere har helt fra P.A. M unchs dager diskutert hva som lå bak dette møtet i Bergen sommeren 1350. Det var jo ikke ny rett som ble skapt. I 1343 var det tatt avgjørelser for de to kongesønnene, og Håkons rett til Norge var blitt stadfestet året etter. For så vidt var det som skjedde i Bergen, bare en repetisjon. Det kan også synes som om det var unødvendig, siden forutsetningen hadde vært at «gamlekongen» skulle styre så lenge sønnene var umyndi­ ge. Men møtet og de vedtakene som ble gjort, hadde nok sin grunn likevel. Situasjonen nå var en helt annen enn i 1343/44. Møtet i Bergen ble holdt i skyggen av den store m anne­ dauden. Mye var i ulage, menn i sentrale

ombud var revet bort. Det var om å gjøre å få i stand ordninger som kunne fungere og - så langt det var mulig - sikre kontinuitet. I tillegg kom at Magnus ønsket å ha ryggen fri i Norge for å kunne samle seg om et felttog østover mot de hedenske karelene, som hadde tilhold i området mellom Kvitsjøen og Finskebukten. Det skulle være et kristningstokt i samarbeid med paven, men for Magnus lå også andre interesser bak - det hadde lenge vært m otsetninger mellom norskekongen og Novgorod om utnyttelse av områ­ dene her i nord (se side 4 2 ). Mot denne bakgrunnen må vi også se utnevnelsen av Orm Øysteinsson til drottsete nettopp nå i 1350. Det var ikke noe tilfeldig valg. Orm Øysteinsson hadde tilknytning til Båhus­ len, og det har vært gjettet på at han hadde nære slektslinjer til det svenske aristokratiet. Han hadde i flere år hørt til den indre kretsen rundt kong Magnus og dronning Blanka, og var i 1347 en av dem som hadde i oppgave å fullbyrde det felleskongelige testa­ mentet. Da var han væpner, men alt året etter var han steget til ridder. Ved giftermålet i 1335 hadde dronning Blanka fått Tønsberg fehirdsle i morgengave-len, og hun hadde inntektene av lenet fram til 1353. Da ble det foretatt et bytte. Dronningen gav fra seg Tønsberg og fikk i stedet utlagt det meste av Båhuslen og dessuten Borgarsysle. Brevet om dette ble satt opp på Båhus, datert 6. mai 1353. Det var Magnus som utfer­ diget brevet - «med Guds nåde Nor­ ges, Sveriges og Skånes konge». Men han var påpasselig med å presisere at det skjedde med samtykke av «Håkon, Vår sønn» og hele det norske riksrå­ det. Det ser ikke ut til at det kom protester fra de norske riksrå­ dene, selv om det måtte være innly­ sende at kongens tanke med ombyttingen måtte være å styrke sin egen stilling. At han også i høy grad lyktes med dette, viste seg to år senere da Håkon ble myndig.

MOT TRERIKSUNION

F a r og sønner - sam arbeid og m otsetninger Det er ikke overlevert noe dokument som sier at Håkon 6. Magnusson overtok som norsk konge i 1355, men året fremgår av dateringer i brev etter kon­ gens regjeringstid. Håkon var nå 15 år gammel, og en mer selvstendig politikk fra hans side kunne det ikke bli tale om de første årene. Første gang vi møter ham alene i aksjon som konge, er i januar 1358 da han sendte ut brev med fornyelse av privilegiene for Oslo. Det var ikke hele det daværende Norge Håkon fikk som sitt rike i 1355. Faren hadde ikke tenkt å oppgi sin innflytelse, noe som blant annet komm er til uttrykk ved at han livet igjennom tok Norges konge med i sin tittel. I realiteten ble Norge delt. Som vi så, holdt han i 1350 tilbake for seg skattlandene og Hålo­ galand, og denne riksdelen ble nå utvidet med Tøns­ berg fehirdsle innbefattet Skienssysle og i tillegg det morgengave-lenet dronning Blanka hadde fått byttet til seg to år tidligere. Tyngdepunktet kom til å ligge i sørøst, og Tønsberg ble å regne for hovedstad i dette «M agnusriket». Her fortsatte Orm Øysteinsson som kongens nære medarbeider med tittel av fehirde, men i realiteten som drottsete. Oppdelingen illustrerer de flytende forholdene etter Svartedauden, med små muligheter for å holde på det eldre systemet med fas­ te administrative enheter. Det vi her ser på riksplanet, har vi tidligere sett på lokalplanet ved overgangen fra sysle til len. Orm Øysteinssons tid som fehirde og drottsete ble det brått slutt på i 1358. De islandske annalene for­ teller nøkternt at han ble arrestert sammen med sin sønn og avrettet. Det har vært spekulert i hva som lå bak, for av kildene ser det ut til at avrettingen kom uten forvarsel. Slik annalistene forteller det, ble beslutningen tatt av de to kongene sammen. Herr Orm hadde muligens konspirert med Erik Magnus­ son og kretsen rundt ham i Sverige. Det er ingenting i kildene som sier dette direkte, men vi vet at han oppholdt seg sammen med Magnus under striden med sønnen Erik i årene like før. Dronning Blanka tok Orm Øysteinssons plass på Tønsberghus og fun­ gerte som sin manns trofaste støttespiller fram til hun døde i 1363. Det var nødvendig for Magnus å ha et godt og til­ litsfullt forhold til sønnen Håkon, for det ble mer enn nok å ta seg av i Sverige. Dessuten måtte den politis­ ke kursen hele tiden legges opp ut fra m aktkonstellasjonene rundt Østersjøen, der Danmark, hanseatene og nordtyske fyrster var aktører. En forsamling av svenske riksråder som kom sam­ men i 1343 tre måneder etter at Håkon var blitt utpekt til norsk tronfølger, hadde vedtatt at Erik skul­ le følge etter faren som svensk konge. Dette ble stad­ festet på møtet i Bergen 1350, og med samme praksis

141

Modell av Tønsberghus festning. Det var Håkon Håkonsson som bygde en fest­ ning oppe på Slotts­ fjellet, og den spilte en viktig rolle i den følgende tiden. Tøns­ berg var å regne som hovedstad i «Magnus-delen» av Norge etter 1355, men byen kom senere i skyg­ gen av Oslo, og borganlegget forfalt i senmiddelalderen.

Albrekt 2. av Mecklenburg (til høyre) overrekker fane med tre kongekroner til sønnen Albrekt 3. Fanen symboliserte krav på kongsmakt i Sverige og på samme tid folkungenes krav om arverett: Albrekt 2. var gift med Mag­ nus Erikssons søster Eufemia.

142

i de to land skulle Erik tatt over som svensk konge i 1354. Men dette skjedde ikke. Naturlig nok måtte Erik føle seg forbigått, og det var sterke krefter i Sve­ rige som stod rede til å utnytte denne situasjonen. Erik reiste opprørsfanen i 1356, og i den striden som fulgte, ble Magnus nødt til å anerkjenne ham som svensk konge. Dette skjedde på et forliksmøte i Jonkoping i april 1357, med grevene Albrekt av Mecklenburg og Alf av Holstein som meglere mellom far og sønn. Her ble det bestemt at Erik skulle få Skåne, som var tatt fra Danmark, og de sørlige og østre del­ ene av Sveriges rike, mens Magnus fikk beholde de vestre og nordre delene. Magnus måtte dessuten gå med på ikke å overlate sin riksdel til andre enn kong Erik eller hans sønner eller - hvis Erik skulle dø uten sønner - til kong Håkon av Norge. I så fall skulle Håkon etter vedtak av Sveriges riksråd og stormenn følge etter Erik som svensk konge. Dronning Blanka skulle beholde sine gamle retter i sitt morgengavelen. De svenske storm ennene hadde nok satt mye inn på å få avgrenset makten til kong Magnus, noe som avspeiler seg i at den riksdelen han fikk, ble atskilt fra de viktige områdene i sør og øst. Men det var så sterke interesser innblandet her, særlig knyttet til Skåne og de sørøstlige landskapene, at det ikke var å forvente at forliket skulle vare. Men så forandret situasjonen seg brått ved at Erik døde i 1359. Han ble bare 20 år gammel, og det er lite trolig at han i de to år han bar kongsnavn, maktet å stake ut noen per­ sonlig politisk kurs. Om han godvillig lot seg styre av de mektige svenske storm ennene, er vanskelig å

MOT TRERIKSUNION

«Magnus-delen» av riket etter at Håkon 6. ble myndig i 1355. Delingen var uttrykk fo r den opp­ løsningen av riksenheten som skjedde etter Svartedauden.

si, men i alle fall ble han et kjæ rkom m ent redskap for dem. Magnus så sønnens død som en anledning til å vin­ ne fornyet makt i Sverige, men på nytt m øtte han motstand fra de svenske storm ennene. I første omgang ble han avsatt og Håkon valgt til konge, i samsvar med forliket i Jonkoping i 1357. Det skjedde i 1362, men alt året etter tok det svenske riksrådet kontakt med grev Albrekt av M ecklenburg, søstersønn til kong Magnus, og han ble samme år valgt til svensk konge. Som svar på dette drog Magnus, med hjelp fra Håkon, i 1365 med en hær inn i Sverige, men det endte med katastrofe. Ved Gata i Våstmanland ble de slått av en overlegen mecklenburgsk hær. Magnus ble tatt til fange, og Håkon flyktet. Fangenskapet varte til august 1371, da det lyktes for Håkon å få faren frikjøpt for 12 000 mark sølv. Summen var større enn de ordinære norske statsinn­ tektene før 1350, og med de møllspiste inntektene kong Håkon rådde over i 1370-årene, hadde han selv­ sagt ingen mulighet for å legge løsepengene på bor­ det. Han måtte låne, og kong Albrekt fikk Skåne i pant. Ved løslatelsen fikk Magnus beholde inntektene av Skara bispedømme (Våstergotland, Dalsland og Vårmland). Alt samme høst var han tilbake i sin riksdel i Norge. 14. november dette året utstedte han et brev med stadfesting av privilegiene for Skien, og han titu­ lerte seg da «Magnus, Norges og Sveriges konge». Fram til han døde i desember 1374, regjerte han og Håkon i god samforståelse med hverandre. Vurdert under ett må Magnus mer karakteriseres som svensk konge enn som norsk, men med sitt engasjem ent i utenrikspolitikken fikk han i høy grad betydning også for Norge. Vurderingen av ham i Sve­ rige har vært farget av de motsetningene han kom i til det svenske aristokratiet, og den svartmalingen han blir utsatt for i den hellige Birgittas åpenbaringer. Fra dem stammer tilnavnet Smekk, som spiller på at han skulle være homoseksuell. Noen ubetydelig regent var han ikke, noe blant annet hans svenske landslov bærer bud om. Hans boksamling, som ble registrert i 1340, viser også at han var godt orientert i lovgivningsarbeid. Men han var ingen realpolitiker, og det virker som han ofte hadde vanskelig for å handle rasjonelt. Dessuten hadde han ikke evne til å avpasse sine mål og intensjoner etter de ressursene han rådde over. I hans styringstid inntraff både den store mannedauden og den etterfølgende barnedauden, men det er ingenting som tyder på at de katastrofene de forårsaket, fikk noen innvirkning på hans politikk. Kanskje gir dette forklaring på de mange nederlag han led.

Statuen fr a klosterkirken i Vadstena viser Den hellige Birgitta (1303-73). Hun grunnla Vadste­ na kloster med egne regler stadfestet av paven i 1378. Birgit­ ta ble kanonisert i 1391. Hennes åpen­ baringer, bygd opp som samtalescener der Kristus, jomfru Maria eller en engel vender seg til henne, er utgitt i bokform. Her gikk hun skarpt i rette med verdsliggjøringen i tiden og var blant annet sterkt kritisk til kong Magnus Eriksson. Norge fik k et kloster av hennes orden i 1426, da bir­ gittinerne overtok Munkeliv i Bergen (tidligere benediktinerkloster). Gjen­ nom sin livsførsel og sin lære hadde den hellige Birgitta stor påvirkningskraft også utenfor kloster­ vesenet.

PÅ VEI MOT LYDRIKESTATUS

var ikke med i planene til Magnus, og selvsagt heller ikke til de svenske stormennene. Dessuten så hansea­ tene på erobringen av Gotland som et angrep på seg. Med herredømme både over Gotland og Skåne kunne Valdemar bli for mektig på Østersjøen. Magnus fant det tryggest å skifte parti, han brøt med Valdemar og sluttet forbund med de nordtyske byene og Holstein. Også denne gang ble alliansen beseglet med en forlo­ velse. Andre kandidater enn Håkon var det ikke, så forlovelsen med Margrete ble hevet, og den nye utvalgte ble den holsteinske grevedatteren Elsebe. Forbundet ble kortvarig, men det forteller om de forviklingene Magnus var blandet inn i. Det ble plan­ lagt et angrep på Helsingborg for å vinne tilbake Skå­ ne, og Magnus og Håkon hadde lovet å stille med 20 0 0 mann i full rustning. Dette var helt urealistisk, og angrepet ble en fiasko. Samtidig floket det seg til i Sverige for både Magnus og Håkon, og eneste vei ut av uføret var på nytt å ta kontakt med kong Valdemar. Kong Magnus, kong Håkon og dronning Blanka tok sammen turen til Danmark, og 9. april 1363 stod bryllupet mellom Håkon og Margrete Valdemarsdatter. Håkon fikk en ti år gammel hustru, Norge fikk en barnedronning, og det ble knyttet bånd mellom Nor­ ge og Danmark som skulle få konsekvenser for de to land i flere hundre år fremover. For Liibeck og de andre nordtyske byene var for­ bundet mellom Valdemar og Håkon det de m inst av alt ønsket. Det spente forholdet gav seg utslag i stri­ digheter i Bergen, der det i 1365 og 1366 kom til åpen kamp mellom tyskerne på Bryggen og kongens sysle­ mann, herr Sigurd Havtoresson. Et felttog inn i SveNorden i senmiddelalderen. Den tyske orden behersket et stort område i indre Østersjøen fram til begynnelsen av 1400-tallet.

Valdemar Atterdag på kne sammen med sin dronning. Maleri i St. Peders kirke i Ncestved i Danmark, malt kort tid etter at kongen døde. Inn­ skriften på latin, som vi ser en del av, lyder: «11375, dagen fø r Sankt Chrispinus' fest, døde - glem ikke det - kong Valdemar. Han hviler i Kris­ tus.»

144

Forviklinger hjem me og ute For igjen å komme på offensiven etter oppgjøret med de svenske storm ennene i 1357 vendte Magnus seg mot Danmark og tok kontakt med kong Valdemar Atterdag. I 1359, samme år som Erik døde, ble det sluttet forbund mellom Magnus og Valdemar, be­ seglet med avtale om ekteskap mellom den 19-årige Håkon og kong Valdemars seks år gamle datter Margrete. Men dette var en farlig allianse for Magnus, for Valdemar hadde egne mål for sin politikk. Ett hoved­ mål var å vinne tilbake Skåne, og dessuten fristet Got­ land. Denne øya tilhørte Sverige, men den var samti­ dig viktig for hanseatene; Visby var på det nærmeste en ren tysk by. Valdemar Atterdag var en handlingens mann. Uten forvarsel landet han i 1360 med sin hær i Skåne, som raskt ble undertvunget, og året etter kom turen til Gotland. Det gikk lenge frasagn om de blodige kam­ pene her, med nedslakting av gotlandske bønder. Byen Visby ble derimot spart, mot at borgerne betalte en anselig løsesum, og på den måten skaffet Valdemar seg et viktig støttepunkt i indre Østersjøen. Men dette

rige, som Håkon og Valdemar var sammen om, skremte også hanseatene. De forstod alvoret, og resultatet ble det såkalte Kolnforbundet, som ble stif­ tet på en hansedag i november 1367. Det fikk tilslut­ ning fra samtlige hansabyer fra munningen av Rhi­ nen til Finskebukten, og en rekke nordtyske fyrstedømmer sluttet seg til, slik at forbun­ det i alt talte over 70 byer. Hensikten var klar: Stedenes interesser skulle sikres, ikke bare med handelspolitiske virkemidler, men med militærmakt. Og Den tyske hansaen handlet raskt. Kontoret i Bergen ble stengt og de tyske kjøpmennene sendt hjem, handelsblokade m ot Norge og Danmark ble iverksatt, og herjingstokt ble satt i gang både langs norskekysten og i Danmark. Det viste seg at tyskerne var helt overlegne, og Håkon så seg best tjent med å få i stand en separatfred, noe han oppnådde alt i 1368. De tyske kjøpmennene vendte tilbake til Bergen, og på et fredsmøte på Båhus i ju n i 1370 ble det avtalt våpenstillstand fem år. Det var for store interesser som stod på spill både for tyskerne og Norge - dette avspei­ ler seg i at hanseatene samtidig fikk stadfestet sine privilegier. Den endelige stadfestelsen kom i 1376, et årstall som hanseatene senere stadig henviste til når det gjaldt deres rettig­ heter i Norge.

Norge kom altså forholdsvis heldig fra oppgjøret, for Danmark ble vilkårene som ble fastsatt ved freden i Stralsund 1370, langt strengere. Hanseatene fikk inntektene av Skåne i 15 år med slottene der som pant, og Valdemar måtte gå med på at det ved neste kongevalg måtte innhentes samtykke fra Hansaforbundet. For Håkon gav fredsavtalen muligheter til å ta et oppgjør med Sverige, ikke bare for å befri faren fra fengslet i Stockholm, men også for å realise­ re drømmen om å skaffe seg et nytt kongedømme; han var ennå «Norges og Sveriges konge». Tids­ punktet var gunstig, for Albrekt hadde lagt seg ut med sine svenske undersåtter og var kommet i kon­ flikt med de mektige stormannsgruppene. Klagemålene var de samme som tidligere mot Magnus: Han plasserte egne favoritter i de viktigste stillingene, dess­ uten var slott og len pantsatt til faren og til andre nordtyske fyrster. Håkon hadde derfor stor fremgang da han rykket inn i Sverige på forsom­ meren 1371. Men Albrekt forlikte seg med sine svenske motmenn, og alt Håkon oppnådde, var å få satt faren fri. I tiden som fulgte, både før og etter at

Muren omkring Visby er et av de best bevarte bymessige festningsanlegg fr a middelalderen i Nord-Europa. Den var bygd fo r å avgrense og verne hansabyen. Da Val­ demar Atterdag erobret Gotland i 1361, ble Visby spart, men måtte betale en klekkelig løsesum. Margrete forhandlet Gotland under Danmark. Øya, som ble hoved­ base fo r Erik av Pom m em fra 1437, ble senere et stridsogforhandlingsobjekt mellom Dan­ mark og Sverige og formelt avstått til Danmark ved freden i Stettin 1570. Got­ land kom under Sve­ rige ved freden i Bromsebro 1645.

Skjelett med rust­ ning funnet i Visby, trolig en av soldate­ ne som var med på å slakte ned Gotlands bønder i 1361. Soldaten har hatt solide tenner!

145

PÅ VEI MOT LYDRIKESTATUS

faren døde i 1374, viser brevmaterialet at Håkon mest oppholdt seg i Norge. Som for faren var forholdet til Sverige en drivkraft. Noe av det siste vi har kunnskap om at Håkon foretok seg, siktet mot et oppgjør med riket i øst. I mars 1380 befalte han i et brev til «alle menn i Sogn» at leidangsflåten skulle gjøres klar til utferd. Begrunnelsen var at «de tyske i Sverige har oppsagt den avtalte stillstand de hadde med Oss og Vårt rike Norge og ligger nå rede med hele deres makt og vil angripe Oss, Vårt rike Norge og Vår allmue». Vi kjenner ikke til noe hærtog den ene eller den andre veien, og for Håkon var det slutt. Han døde i Oslo utpå høsten samme år, 40 år gammel.

Båndene knyttet til Danm ark

Tegning av seglet til Ogmund Finnsson (ca. 1315-88). Han brukte segl i flere utforminger, men to motiver går igjen: hjelmen som er plas­ sert i midten, og det trekantede skjoldet nederst som viser pil med vinger. I en utforming som ble brukt i årene 1376-85, blir skjol­ det båret av to løver med kroner og lange haler. Seglforskere har påpekt at dette løvemotivet kan tyde på slektskap med kongeætten. Farfar til Ogmund Finns­ son, baron og mer­ kesmann Ogmund Sigurdsson, var en av Håkon 5.s nær­ meste rådgivere. Det er blitt gjettet på at han var sønn av Håkon Håkonssons sønn Sigurd kongs­ son, født utenfor ekteskapet. Det kan gi forklaring på den høye status Hesbyridderne hadde. De fik k kongelig jorde­ gods iforlening, og det kan forklare det rettskravet dronning Margrete mente å ha til Hesby-godset (se side 56-57).

146

Giftermålet mellom Håkon og Margrete innledet en ny utenrikspolitisk orientering for Norge, med en samordning av interessene med Danmark. Nå var ikke dette uproblematisk, blant annet på grunn av hanseatene og de nordtyske fyrstedømmene. Godsinteresser og politiske am bisjoner gjorde de holsteinske

grevene til en konstant trussel for Danmark. Også andre fyrstedømmer, som Mecklenburg, hadde ambi­ sjoner, dessuten hadde jo Danmark de fremgangsrike nordtyske byene nærmere inn på livet enn Norge. Ut fra en realpolitisk vurdering måtte det likevel fortone seg som naturlig at Norge og Danmark søkte sammen. De ville da kontrollere innseilingen til Østersjøen og ha muligheter for å legge press på han­ seatene. Strategiske overlegninger kan ha spilt inn, men for Magnus og Håkon betydde det nok mer at de hkk en forbundsfelle i forsøkene på å gjenreise folkungenes makt i Sverige. 1 starten var det likevel lite Danmark kunne hjelpe til med, så lammet som landet var etter freden i Stralsund.

At det som skjedde i 1363 ikke var en tilfeldig og tidsbegrenset begivenhet, viste seg etter at kong Valdemar døde tolv år senere. Den femårige Olav, sønn til Håkon og Margrete, ble i 1376 valgt til Valdemars etterfølger. Konsekvensene av valget måtte være klare for alle: Olav var arving til den norske kronen og ville automatisk overta som norsk konge når faren falt fra. Noe man kan undres over, er at Den tyske hansaen ser ut til å ha godtatt valget uten protest. Det skulle jo være nærliggende for dem å benytte den vetoretten de hadde sikret seg ved freden i Stralsund. Når så ikke skjedde, må nok dronning Margrete tilskrives æren. Hun brukte sine diplomatiske evner og kunne dess­ uten med sin manns samtykke by hanseatene en ny femårig fredsavtale med Norge med stadfestelse av de rettighetene som tidligere var oppnådd. Men i realite­ ten var det vel bare to tronkandidater å velge mellom i 1376, ju n k er Olav og Albrekt 4. av Mecklenburg, sønn til dronning Margretes søster Ingeborg. Med tan­ ke på mecklenburgernes sterke stilling i Sverige, der Albrekts farbror med samme navn var konge, måtte hanseatene vurdere det som svært lite heldig å få en mecklenburger også på den danske tronen. Ved valget av ju n ker Olav til dansk konge ble det tatt en avgjørelse av den største betydning også for Norge. Det var kongen som alene tok avgjørelsen for Norge, og for ham var det en ærefull fremtid som avtegnet seg, med en sønn som kunne føye et tredje rike til sin kongetittel. Klarere enn noe annet viser dette det «dominale» innholdet i kongeverdigheten: Kongedømmet ble sett på som et domene, en privat­ rettslig eiendom, for kongen. Dette var det ingen i Norge som protesterte mot. Da Håkon 6. Magnusson døde i 1380, var sønnen Olav ti år, og dronning Margrete ble enke i en alder av 27. Flere barn var det ikke i ekteskapet. I Norge ble det etablert et formynderstyre med dronningens gode støttespiller Ogmund Finnsson som drottsete, og det ser ikke ut til at Margrete i vesentlig grad blandet seg inn i det indre styret. Viktigere saker ville hun der­ imot avgjøre selv, og hun ville ha hånd om utenriks­ politikken. Dette ser det ut til at det norske riksrådet godtok uten protester. En rådsforsamling i 1381 gav for eksempel «den høybårne fyrstinne og vår frue Margrete, dronning til Norge og Sverige» fullmakt til å forhandle med hansabyene om fred og privilegier «til vår herre kong Olav komm er i myndig alder». Forhandlingene gjaldt Norge, og det vitner ikke nett­ opp om initiativ fra de norske storm enns side når de umyndiggjorde seg selv på denne måten. Olav Håkonsson opplevde bare å styre i to år etter at han ble myndig i 1385. Han døde i 1387 uten å etterlate seg livsarvinger og uten å ha satt merke etter seg på noen måte. Den siste norske kongen går ut av historien som en anonym tenåring - det har noe sym­ bolsk ved seg.

MOT TRERIKSUNION

Den norske og svenske kongeslekt fra omkring 1250 til 1480 Birger Jarl svensk riksformynder 125 0 -6 6

Magnus Lagabøte norsk konge 126 3 -8 0 ~ Ingeborg, datter av Erik Plogpenning

Eirik Magnusson norsk konge 128 0 -9 9

Håkon 5. norsk konge 1 299-1319

Ingeborg 1301—ca.l 360

Erik av Sodermanland f l t 1318

■

Valdemar svensk konge 1 2 5 0 -7 5 ~ Sofie datter av Erik Plogpenning

Valdemar f 1318

Ingeborg ~ danskekongen Erik Menved 127 4 -1 3 19

Birger, svensk konge 1 29 0 -1 3 18 f 1321 ~ Margrete d. av Erik Klipping ■

Eufemia f ca. 1370 Albrekt 2. av Mecklenburg

Magnus Eriksson norsk konge 1 3 1 9 -5 5 /7 4 svensk konge 1 319-63 ~ Blanka av Namur

Håkon 6. norsk konge 1 35 5 -8 0 1 ~ Margrete, datter av fl Valdemar Atterdag i 1363 1

Magnus Ladelås svensk konge 127 5 -9 0

Den norske og svens­ ke kongeslekt f ra omkring 1250 til 1480. Vi legger mer­ ke til samrøringen mellom kongeslekten og nordtyske fy rsteslekter fra og med fjerde rekke. Det startet med Eufemia, søster til Magnus Eriksson. Kong Magnus var selv gift med en nederlandsk fyrstedatter.

Erik svensk medregent 1 3 5 6 -5 9

l I g g f l H ■ 3 Olav 4. Håkonsson Marie a norsk konge 1 3 8 0 -8 7 1 ~ Vratislav av Pommern dansk konge 137 6 -8 7 fl

Henrik ~ Ingeborg, datter av Valdemar Atterdag

Albrekt 3. av Mecklenburg svensk konge 1 36 3 -8 9 f 1412

Ingeborg ~ Henrik av Holstein

B

Katarina ~ Johan av Oberpfalz i Øvre Bayern

Albrekt 4. av Mecklenburg f 1388

Gerhard 6. av Holstein

Erik av Pommern norsk konge 1389-1442 svensk konge 1396-1439 dansk konge 1396-1439

Hedvig Diderik den lykkelige av Oldenburg

Kristoffer av Bayern norsk konge 1442—48 svensk konge 1 441-48 dansk konge 1 4 4 0 -4 8

Kristian I. dansk/norsk/svensk konge 1448-81 Regjerende konger

Mar g r ete - «rikets m ektige fr u e og rette husbonde » Margrete var 34 år da sønnen døde, og det må ha vært et hardt slag for henne både som mor og som rikssty­ rer. At hun i denne situasjonen m aktet å holde tøyle­ ne, er en dokum entasjon av personlig styrke. Margrete hadde oppnådd mye i den tiden hun hadde ført styret for sønnen. Hun fikk avgrenset de holsteinske grevenes makt i Sønderjylland, innløste pantelen til kronen og oppnådde i 1385 at hanseatene tilbakeleverte de skånske slottene som de hadde hatt hånd om siden Stralsundfreden. Også i Sverige så hun ut til å lykkes, men de forhandlingene hun førte i

Vi ser av slektstav­ len at den norske kongerekken ender med Olav 4. Håkonsson (sjette rekke ovenfra). Han ble gravlagt i Sorø kloster i Danmark, og bildet viser grav­ steinen med den norske løven. Som tenåring og med bare to år som myn­ dig konge rakk han ikke å markere seg, noe som på en beteg­ nende måte fremgår av gravskriften: «Hicjacet Olausfilius Margarete regine, quem ex Haqvino rege Norvegie genuit» - «Her hviler Olav, sønn av dron­ ning Margrete, som avlet ham med Nor­ ges konge Håkon.»

PÅ VEI MOT LYDRIKESTATUS

Kjortelen på bildet her antas å ha til­ hørt dronning Margrete og skal ha vært hennes bryllupskledning. Den ble oppbe­ vart i Roskilde dom­ kirke, men ble tatt i krigsbytte av Karl 10. Gustav i 1659 og overført til Uppsala domkirke. To kopier av kjortelen ble laget i 1993.

Dronning Margrete fremstilt i utkast til gravstøtte. Bysten er utført i alabast og har en sprekk i god­ set, noe som kan fo r­ klare at det ikke ble arbeidet videre med den. Ansiktstrekkene vitner om besluttsom­ het. Bysten finnes i Lubecks St. AnnenMuseum.

1387, nettopp da sønnen døde, måtte foreløpig avbrytes. Den posisjonen hun hadde vunnet, utnyttet hun nå. Bare en uke etter kong Olavs død ble hun hyllet på det skånske landstinget som Danmarks «frue og husbonde og hele rikets fullmektige formyn­ der», og tilsvarende skjedde på andre danske lands­ ting senere samme år. På et møte i Oslo 3. februar 1388, kalt sammen av den nye erkebiskopen Vinald Henriksson, valgte også det norske riksrådet Margre­ te til rikets «mektige frue og rette husbonde». I Dan­ mark skulle denne ordningen gjelde til ny rettmessig konge var valgt, i Norge måtte det bli en annen løs­ ning siden landet var et arvekongedømme (se side 130). Danmark og Norge var sikret for Margrete, og turen kom til Sverige, der kong Albrekt ennå styrte. Men han var i virkeligheten um yndiggjort og hadde m åttet skrive under en håndfestning som gjorde ham helt avhengig av storm ennene med drottseten Bo Jon sso n Grip som den ledende. En ny situasjon in n ­ trådte i 1386 da Bo Jon sso n døde. Hans enke, M ar­ grete Dume som selv var fra M ecklenburg, prøvde å få kontroll over arven, kong Albrekt var mer enn vil­ lig til å hjelpe, og forsterkninger ble hentet fra Tysk­ land. I denne situasjonen var det at de svenske stor­ m ennene vendte seg til dronning Margrete. Alt tidlig på nyåret 1388 fikk hun i stand avtale om overtag­ else av svenske slott, og like etter at forhandlingene i Norge var sluttført, tok hun på nytt turen over til Sverige til møte med storm ennene der. De tok imot henne med åpne armer og gav seg inn under henne som deres «fullmektige frue og rette husbonde». I de etterfølgende kampene med Albrekt og hans tyske leietropper vant Margrete en endelig seier ved Falkoping i februar 1389, og de tre nordiske rikene var for første gang samlet under én regent. Stockholm fikk hun ikke bukt med, denne byen holdt mecklenburgerne faktisk helt til 1398. Margretes neste skritt måtte bli å sikre for frem­ tiden det som var oppnådd. Da var det naturlig å begynne i Norge og bygge videre på den avtalen som var inngått med det norske riksrådet i februar 1388. Året etter møtte hun det norske riksrådet i Helsing­ borg. Hit hadde hun med seg en liten gutt, Erik, sønn av hertug Vratislav av Pommern og Margretes søster­ datter (slektstavle side 147), og ham fikk hun nå riks­ rådet til å godta som rett arving til Norges rike. Det ble lagt vekt på å følge gamle former. Erik drog som ­ meren 1389 til Øyra ting der han ble hyllet, og som den fremste av de norske storm ennene gav Håkon Jonsson ham kongsnavn. En av de islandske annalistene kaller det som skjedde breytni, det vil si brudd med noe som hadde vært tidligere, og han legger til: «Alle i Norge tykte lite om dette, og særlig i skattlan­ dene.»

148

MOT TRERIKSUNION

D ronning M argretes oppvekst Margrete Valdemarsdatter var bare ti år gammel da hun i 1363 ble gift med kong Håkon 6. Magnusson. Hun var altså å regne som barn, og en tid etter bryllupet ble hun sendt til oppfostring hos en høyadelig svensk kvinne, fru Mærete Ulvsdatter. Hun var datter av den hellige Birgitta og var gift med en høyættet svensk adelsmann, Knut Algotsson. Mar­ grete var omtrent jevnaldrende med en av deres døtre, jomfru Ingjerd - senere abbedisse i Vadstena kloster - og de to ble oppdratt sammen. En svensk kronikør forteller følgende: Det skjedde ofte at dronningen og søster Ingjerd fikk smake det samme riset, og de hadde kjærlig omgang med hverandre i barn­ domstiden. Og etter at dronningen var kommet til makten og hadde overtatt styringen i riket og søster Ingjerd Knutsdatter var blitt abbedisse her i klosteret, elsket dronningen henne og klosteret høyt, både på grunn av den kjærlige omgangen de hadde hatt med hverandre i barn­ dommen, og søster Ingjerds hellige slekt. Halvdan Koht har pekt på at Margrete fra starten var nesten skjebnebestemt for skandinavisk poli­ tikk: Hun hadde danske foreldre, norsk ektemann og svensk fostermor.

Møtet i Kalm ar 1 3 9 7 - hva skjedde? Dronning Margretes stilling som «frue og husbonde og hele rikets fullmektige formynder» var i Danmark tidsbegrenset til det kunne oppnås enighet om valg av ny konge. Den avtalen hun oppnådde for Sverige, fastslo at hun skulle styre riket for hele sin leve­ tid, og den hun ville ha til kon­ ge, skulle bli valgt enten det skjedde før eller etter hennes død. En bedre avtale gikk det ikke an å få. E gen tlig var saken avgjort

ved at Erik ble tatt til norsk konge i 1389, og det støt­ te ikke på problemer å få Erik valgt i Danmark og Sve­ rige. Vinteren 1 3 9 5 -9 6 tok dronningen ham med på hyllingsferd rundt om på de danske landstingene, og sommeren 1396 ble han også hyllet i Sverige. Det neste målet for Margrete måtte da bli å få de separate avtalene med de tre rikene inn i varige, unionelle for­ mer. Høsten 1396 gikk det ut brev til riksrådene i de tre rikene med innkalling til et møte i Kalmar som ­ meren 1397. Her skulle Erik krones til de tre rikenes felles konge, og her skulle det forhandles om en evig fred mellom rikene. Det var en fargerik forsamling av høye geistlige og verdslige storm enn som møttes i Kalmar, og 17. ju n i ble Erik kronet som konge i alle tre rikene av erke­ biskopene i Lund og Uppsala. Store festligheter fulg­ te, og en senere kilde opplyser at 133 væpnere ble slått til riddere. Dette tallet er trolig betydelig over­ drevent, men at fremmøtet av adelige var stort, treng­ er vi ikke tvile på. Av de verdslige storm ennene vi vet navnene på, var danskene i klart flertall og talte om lag like mange som nordmennene og svenskene til sammen: danskene 24 eller 25, nordmennene 13 og svenskene 12 eller 13. På ett viktig punkt skilte den norske delegasjonen seg klart fra den danske og sven­ ske: Mens disse to rikene hadde høytstående geistlige utsendinger med erkebiskopene i spissen, møtte ingen geistlig i ledende stilling fra Norge. Den eneste vi vet navnet på, var prosten ved Mariakirken i Oslo, som også var norsk kansler. I tillegg møtte den nyut­ nevnte biskopen av Orknøyene, men han var ikke nordmann. Fra Kalmarmøtet foreligger to dokumenter, selve kroningsbrevet, som er utferdiget og beseglet av 67 personer, av dem 13 norske, og et dokument omtalt som unionsbrevet. Bortsett fra det uomtvistelige fak­ tum at Erik ble kronet, er

Modell av Kalmar slott slik det kan ha sett ut da Erik av Pommem ble kronet her i 1397. Slottet har gjennomgått fo r­ andringer og frem ­ står i dag med klare renessansedrag. Det er bevart så meget av det middelalder­ lige murverket at det har vært mulig å lage en rekonstruk­ sjon. Kalmar slott var en av de viktig­ ste svenske borgene og ble også senere i middelalderen brukt som møtested når unionsspørsmål og fredsforhandlinger stod på dagsordenen. Senere ble Halmstad i Halland det mest vanlige møtestedet ved slike forhand­ linger, et uttrykk fo r at Danmark var hovedlandet.

PÅ VEI MOT LYDRIKESTATUS

I fj;.

.•f2s«i 'iE

; &l«v

D ronning M argretes instruks til kong Erik 1 4 0 5

* '« v

*

jf- iWMR - /te«. riW

r Kpr/** ■»:«

i v iy

‘ *' ‘ Jff. t h i ^ V ^ V ,: 1

Ar

_

_

P*tA - . f /«■ r»»: „•»(; ’ «iCf.,.v K j-y i

Jf

N-»' **

‘'V***' /w"•* ' « f r !* » .»

-f -»

* '• -

j

fCtn^ (», ■ -v- . b j -.

(WJf» « > ?< % > W M Mr*£*

J f f S rtf^a

i/JaTjf

» A -

'

—► J

-« ■ a r f l+ f u

«w ’ftjWJjf»

«to,»» A.J.« « » « » J r - m W * ' 3 & '-«fH gyJ f *

■wr»W

i*r

W

*& !« *?«jA .V fr ifJi. iriijr.- (■ * ’**< «*'« *“f i - f •'•K ' fr&+4M* .«-«*« Hii^'Kilkf-,^. -^ .W *- «•&•cf''’&*'$*>*-fly'*-IXfta

‘ •*»#

U

u‘ ?.«

A>* ■*r \- •*•»/*«*"v* -•»*«• •-*

[1 7 5 * « A» j

|{|W-f ,’WJ

r*?>v i•n j-r ..iCn-rrr*fr ,lf rfitnsp* - * 1v . ,w fv J J.rifjj

J. 3

«i w »*;

r*%*

W

(i " 9 c ! ^

f t

• **

r^É

"lt „ / )* f f /*£***

•*'*^fc,i IH

( J f i ^ S f j - - v« «A f6 » 0 ».is

-ev-ej- vveiCe

k V fe h 1"TT' & -r a p ^

»f -J-xS ocVA v»x~ owf' -vrjy p --— < 'eKt •p5" erSew ev 2. “Wr- ptp—-"jj 'S '—~«S

1 ' V*»**- --«*«4 ,c

* '!'T r ( l «Ml r- v > ' 1 r*-!” ' -J—W* -f»** CMmJ-CV; n c7 &J4 ' ' '* srr _ . .A j« , . " 7v ‘!^ ‘ * • - v -.w f... ^

medike og hans hjelpere, «våre rikers og mine hatske hender». Herr Knuts mål var å løsrive Norge fra Dan­ mark og få i stand en allianse med Sverige. Dermed var loddet kastet. Han ble oppsagt fra de lenene han hadde igjen i Norge, og ble betraktet som opprører. I første omgang benyttet Knut Alvsson seg av agi­ tasjon og satte mye inn på å få allmuen til å reise seg, etter mønster fra Sverige. Dette virket også. Brev for­ teller om bondeuro i flere bygder på Vestlandet, blant annet på Voss og på Sunnmøre; som eier av Finnegodset og Giske-godset hadde Knut Alvsson godsinteresser her. På Sunnmøre hadde dessuten den harde dommen etter drapet på Arald Kane skapt misnøye. I oktober 1501 hkk Henrik Krummedike brev om å bekjempe de skadene Knut Alvsson og hans hjelpe­ re gjorde. Kongen var «forundret» over at de norske riksrådene «sitter så stille og tillater at herr Knut Alvssons folk drar inn i Norge, røver, skyter og slår i hjel våre undersåtter». Herr Henrik ble bedt om å fri­ gjøre hærfolk fra Båhus, som sammen med «andre Våre råders og gode menns tjenere og kjøpstadsmenn» kunne gå im ot Knut Alvssons menn og bren­ ne gårdene deres. Noe militært innfall i Norge ble det ikke i første omgang, kanskje fordi Knut Alvsson høsten 1501 deltok i beleiringen av Stockholm . Men i januar 1502 drog han over grensen med sveinene sine, og det viste seg at agitasjonen hadde virket også i ØstNorge. Allmuen sluttet seg til ham, og på en måneds

NORGE KNYTTES NÆRMERE TIL DANMARK

Knut Alvsson og H enrik Krum m edike Norske historikere har vurdert Knut Alvsson og hans rolle i norsk og nordisk politikk på ulike vis. Han var lenge sett på som en nasjonal fører og martyr, en oppfatning som i dikterisk form er meislet ut av Henrik Ibsen: «Hugget i Knud Alfsøns pande var et hugg i Norges hjerte.» I dag vil det være full enighet om at det ikke er grunnlag for en slik karakteristikk. Det vil være like misvi­ sende å si at Knut Alvsson hadde et nasjonalt sik­ tepunkt for sin politikk som å si det motsatte om hans motmann, Henrik Krummedike. Ønsket om personlig makt var fremtredende hos dem begge. Henrik Krummedike identifiserte seg med kon­ gens politikk, og med hans bakgrunn var det naturlig å gå kongen til hånde og påta seg oppga­ ver som kongens hjelper; de stillingene han fikk, kunne han så utnytte til egen fordel - til å utøve makt. Slektsbakgrunn og økonomiske interesser gjorde dette vanskeligere for Knut Alvsson, og det ble umuliggort på grunn av det nære forholdet mellom kongen og herr Knuts arvefiende. Avgjø­ rende ble det at denne arvefienden var en mann som var herr Knut overlegen som politiker, stra­ teg og taktiker. At Knut Alvssons to sønner - herr Karl og herr Erik - valgte ulik side i den påfølgen­ de unionsstriden, utfyller bildet av en mann som ikke nådde fram med sin politikk.

tid hadde han inntatt både Akershus og Tønsberg­ hus. Båhus var det verre med, og her satt hovedman­ nen som det var særlig om å gjøre for herr Knut å ta knekken på. Samtidig med at han satte i gang belei­ ring av festningen, sendte han en av sine m enn til Vestlandet, og han hadde ingen problem er med å samle en flokk på 300 bønder. De drog m ot Bergen og inn­ tok kongs­

gården der, etter at lensherren Anders Mus var flyk­ tet. Men avgjørelsen skulle komme til å stå i øst. I ju n i 1502 fikk Båhus unnsetning av tronfølgeren, prins Kristian, og Knut Alvsson måtte trekke seg tilbake inn i Sverige. Samtidig lyktes det Henrik Krummedike å innta Tønsberghus og «tinge» bøndene inn under kong Hans igjen, og han drog til Oslo og begynte beleiringen av Akershus. Knut Alvsson prøv­ de da å få i stand tinginger med sin motmann. Av Henrik Krummedike og de riksrådene som var til ste­ de, bkk han fritt leide til et møte på herr Henriks skip, men her ble han brutalt hugd ned sammen med noen av sine menn. Det er liten tvil om at Henrik Krummedike følte seg trygg på at han ikke ville falle i unåde hos kon­ gen. En kom m isjon ble oppnevnt, og et rettsmøte på torget i Oslo 26. august 1502 avgjorde saken. De som dømte, var lagmennene i Oslo og Tønsberg sammen med en «dom» på 36 m enn - adelsmenn, borgermes­ tere, rådmenn og lagrettemenn; den store domen på tre ganger tolv menn skulle vise utad at saken ble tatt alvorlig. Knut Alvsson og hans hjelpere ble funnet skyldige i opprør mot kongen og Norges rike, de var landrådsmenn som hadde forbrutt liv og gods. Det ble også slått fast at de hadde brutt vilkårene for det leidet som var gitt, så Henrik Krummedike gikk fri. Opprørene i Norge og den oppslutningen de hadde fått, satte en støkk i kong Hans. Dette var den direkte grunnen til at han i 1506 sendte prins Kristian til Norge som regent eller visekonge. Den unge prinsen innledet på mange måter en ny tid her i landet.

En gudfryktig kon­ gelig fam ilie anført av kong Hans og sønnen, den senere Kristian 2. Del av en altertavle som den dansk-tyske billedskj ær er en Claus Berg utførte fo r Gråbrødreklosteret i Odense etter opp­ drag fr a kong Hans’ dronning Kristine (1461-1521). Tav­ len står nå i St. Knuds kirke i Oden­ se. Dronningen var datter av kurfyrst Ernst av Sachsen og Elisabeth av Bayern og var kjent fo r sin fromhet. Rundt 1505 kalte hun Claus Berg til Danmark, og i sitt verksted utførte han en rekke arbeider fo r danske kirker. Hovedverket hans er altertavlen til Gråbrødreklosteret fr a rundt 1520, et ypperlig eksempel på skandinavisk sengotikk. Da var kong Hans fo r lengst død, og prins Kristian var blitt konge. Å døm­ me etter portrettene må fa r og sønn ha vært to helt ulike karaktertyper, se side 201 og 205.

199

Hertug Kristian og Norge - en stormfull tid Niccold Machiavelli (1469-1527), renes­ sansens mest berøm­ te politiske teoreti­ ker, mest kjent fo r boken «Il principe» eller «Fyrsten». Kristian 2. var gre­ pet av hans tanker om den sterke staten og hvilke egenskaper en fyrste måtte ha fo r å kunne virkelig­ gjøre sin makt. Machiavelli var en tid statskansler i fødebyen Firenze, senere i tjeneste hos mediceerne, den kjente fyrsteslekten i renessansetidens Ita­ lia. Men på grunn av sin politiske aktivitet og sine skrifter var han en omstridt mann, og han til­ brakte en tid i feng­ sel. Han døde i fa t­ tigdom. Det var den politiske situasjonen i Italia, oppdelt i småstater og med korrupte fyrster i strid med hverandre, som lå til grunnfor Machiavellis tanker om den sterke staten. Det som trengtes fo r å befri og samle Ita­ lia, var en fyrste som ikke skydde noe middel fo r å oppnå makt. At det var tan­ ker som måtte skaffe ham fiender, er lett å forstå. Men fo r en konge som strebet etter eneveldig makt, slik Kristian 2. gjorde, var det mye å lære.

200

Hertug Christian ble her i vel fem år. Det var første gang på fire mannsaldrer at en kongelig riksstyrer oppholdt seg såpass lenge i Norge. Og det var første gang siden Skule jarls tid at en personlighet av sli­ ke dim ensjoner satte all sin kraft inn på norsk riks­ styre alene. Den 25 år gamle kongssønnen hadde hele renessansens ubendige livslyst og hensynsløse m aktbegjær i seg, og han gikk med revolusjonær dristighet inn for tidens tanke om en eneveldig bor­ gerstat. Det er Andreas Holmsen som gir denne karakteristik­ ken av hertug Kristian, som kong Hans sendte til Norge i 1506. Han var født ca. 1480 og var dermed ti-tolv år yngre enn den italienske politikeren og statsteoretikeren Machiavelli, som i 1513 utgav II prin cipe (Fyrsten). Denne boken med sine tanker om

den sterke statsmakten ble å regne som en bibel for den nye generasjonen statsmenn i Europa. For sta­ tens interesser måtte moralske skrupler vike, endog løgn og bedrag var tillatt. Hertug Kristian kjente II prin cip e, og det fortelles at han også hadde tanker om å få den oversatt til dansk. Hans grunnidé både som visekonge og monark var å bygge opp en stat der han selv kunne regjere som eneveldig fyrste. For å nå dette målet måtte det skapes et nytt grunnlag for sta­ ten. Lensstaten og de prinsipper den bygde på, måtte brytes ned og erstattes av en borgerstat med kongevalgte embetsmenn. I bildet av renessansem ennesket Kristian er likevel m aktmennesket bare en del. I forholdet til Dyveke komm er andre drag fram. Den merkelige «Ørnevisen», som ble diktet etter kongens flukt i 1523, bru­ ker bilder som også rommer omsorg og omtanke: De små fuglene frykter den grådige hauken og setter sin lit til den stolte, edelmodige ørnen. At småfuglene var allmuen i Danmark og Norge, hauken den grådige herremannen og ørnen kong Kristian, var nok ingen i samtiden i tvil om: Alle smaa Fugle i Skoven er, de giver paa Høgen stor Klage, han river af dem baade Dun og Fjer, han vil dem af Skoven jage. M en Ørnen han bygger i Fjeldet ud. Saa fløj de sammen i Egetop, de lagde deres Raad paa ny, hvorledes de kunde en Fuglekonning faa, dem kunde fra Høgen fri. Det svarte alle de andre smaa Fugle, de svarte ja dertil: «Nu er Ørnen Fuglekonning, saa længe som Gud han vil.» Dertil da svarte den stolte Høg: «Vi steder det ingenlunde, og skal den Ørn være Fuglekonning, han lægger os øde i Grunde!» Alt da spurgte den gamle Ørn, Han blev saa vred udi Hu.

HERTUG KRISTIAN OG NORGE - EN STORMFULL TID

Saa slog han den stolte Høg alt med sin skarpe Klo. Som regent i Norge skulle hertugen sikre landet for Danmark. Samtidig benyttet han tiden til å legge et grunnlag for sin senere kongsmakt.

H ertugen skyver riksrådet til side 1 mars 1507, et par måneder etter at hertugen var kom m et til Oslo, innkalte han til møte på rådstuen. Av geistlige kom biskopene i Oslo og Hamar og pros­ ten ved M ariakirken, som alle tre var medlemmer av riksrådet, og i tillegg en sammensatt flokk fra det sønnafjelske Norge: høvedsmennene på Akershus og Tønsberghus, tre væpnere, tre lagmenn, borgermester og rådmenn fra Oslo og to lagrettemenn. For denne sammensatte forsamlingen la hertugen fram «nogre merkelige og svare [alvorlige] klager og spørsmål». Han fremstilte seg som rett arving til Norges rike med fullmakt til å styre med full kongelig myndighet, og det var to hovedspørsmål han bad om svar på: Hvil­ ken straff burde den få som dristet seg til å «forakte» hans brev og bud? Hvilken dom og pine burde den lide som rådet land og folk fra kongen? I det doku­ m entet som er overlevert etter møtet, heter det at de fremmøtte nøye gransket Norges lover og rettarbøter, og de kom til et enstemmig svar på begge spørsmål­ ene: Den som brøt Hans Nådes brev og bud og som gjorde opprør m ot kongen, burde være fredløs og ha forbrutt sitt gods. Hertug Kristian fikk de svarene han ønsket, og sva­ ret på det siste spørsmålet er helt i samsvar med lovens bestemmelser. Brevbrudd skulle derimot etter loven ikke straffes med fredløshet, men med harde bøter (bind 3, side 187). At forsamlingen må ha vært klar over dette, kan det knapt være tvil om, så her lig­ ger det nær å tenke på press. Hertugen ville gjøre det klinkende klart at det han bestemte, skulle etterleves. M iddelalderhistorikeren Lars Hamre har pekt på at de som gav uttalelsen, kan ha funnet et holdepunkt i det brevet som i 1437 ble satt opp i forbindelse med for­ liket mellom riksrådet og Amund Sigurdsson (side 164). Men enten de har bygd dette brevet inn i sin fortolkning eller ikke, så vitner det som skjedde i mars 1507, om at hertugen hadde et klart mål for sin politikk, og at veien lå åpen for å gjennom føre denne politikken. En tafatt forsamling, valgt ut og innkalt av hertugen selv, gav de svar han ønsket å få. Det ville vært naturlig at det var riksrådet som fikk seg forelagt de nevnte spørsmålene. Regenten handlet egenrådig, han fikk vist at han ikke ville være bundet av rådet, og det kom ingen protester. Sitt program markerte han også i den tittelformularen han brukte: «rett arving til Norges rike». Enkeltvis kunne riksrådsmedlemmene protestere mot dette og vise til gjel-

dende håndfestning som fastslo at Norge var et valgrike. I sine brev omtaler erkebiskop Gaute konse­ kvent hertugen bare som «vår unge herre», «vår nådige herre» og lignende, og han nektet også å etter­ komme Kristians ønske om å bli kronet. Men noen selvstendig politikk fra riksrådets side er det ikke tegn til. Hertugen gjorde det klart at han ville styre selv, og han møtte liten motstand. Han innkalte rådsmedlem­ mer enkeltvis når han hadde bruk for dem, han var også til stede på tingsamlinger og holdt retterting per­ sonlig. I hele regenttiden fram til 1513 er det ikke et eneste eksempel på at rådet opptrådte samlet som politisk organ, og de ordinære rettertingskom m isjonene ble også sjeldnere. Rådet som organ og de enkel­ te rådsmedlemmene lot seg styre. Alt før hertugen slo seg ned på Akershus på nyåret 1507, hadde han tatt avgjørelser som viste hvilken kurs han ville følge. Han hadde oppholdt seg på Båhus i noen måneder, og her fikk han innsatt dan­ sken Nils Bild som ny høvedsmann. Samtidig fikk han plassert en annen pålitelig danske på Oslo bispestol, Anders Mus, en kapellgeistlig som hadde vært prost i Viborg og som en tid hadde fungert som høvedsmann på kongsgården i Bergen. Begge biset­ telsene var klart i strid med håndfestningen til kong Hans, og hertugen fortsatte å provosere. På Akershus satt ridderen Knut Knutsson, som hadde deltatt på Henrik Krummedikes side i kampen mot Knut Alvs-

Kristian 2., ukjent maler. Det finnes mange portretter og tegninger av kong Kristian. Enkelte fremstiller kongen som hard - ansiktet er dekket av kull­ svart skjegg og har gjem e et diabolsk uttrykk. Det er por­ tretter som passer med forestillingen om kongen som «Kristian tyrann», standardbenevnelsen i svenske historiske fremstillinger. På bildet her ser vi en annen konge - mild og forfinet, og slik frem trer han også i Albrecht Durers strek på side 207. I forholdet til Dyveke møter vi en mann med varme følelser.

201

PÅ VEI MOT LYDRIKESTATUS

K øllehodefra Våge, Tysnes i Hordaland, kunstferdig fo r ­ met og støpt i bronse, tidfestet til middelalderen. Køllehodet har pigger i tre rekker, trekantede i øvre og nedre rekke, firkan ­ tede i midtrekken, og har pyntebord mel­ lom piggene. Køllen som hodet har sittet på, skal være brukt til våpen, og med slag mot hodet må virkningen ha vært skjebnesvanger.

son og hadde fått slottslenet som takk for sin innsats. Han ble nå fjer­ net til fordel for den jyske adels­ mannen Jø r ­ gen Vesteni. Enda et skritt videre gikk hertugen da han alt før året var omme byttet ut den dan­ ske adelsmannen med en annen danske, slotts­ fogden Mattis Søfrenssøn, som ikke engang var adelig. Dette var noe som ikke bare de nor­ ske herrene protesterte mot; det samme gjorde deres standsfeller i Danmark, men det hjalp ikke. Ved tilsettingen av Anders Mus la Kristian seg også ut med kirken. Da biskop Herlog i Oslo døde i 1505, hadde domkapitlet valgt kanniken Torkjell Jensson ved Mariakirken til hans ettermann, men hertugen trumfet igjennom sin kandidat. Den samme frem­ gangsmåten brukte hertugen også i 1510 da den ald­ rende erkebiskop Gaute Ivarsson døde. Også nå ble kirkelig valg gjennom ført slik kanonisk rett fore­ skrev. Domkapitlet samlet seg om kanniken Jen s Krabbe, men før paven rakk å gi sin godkjennelse, grep hertug Kristian inn og forpurret det hele. Erke­ biskopen var ikke bare en kirkefyrste, men en viktig politisk person. Rett nok hadde regenten m aktet å nøytralisere riksrådet, men Gaute hadde i flere tilfel­ ler protestert og vært besværlig. Dette lå bak det bre­ vet som kong Hans, sikkert med råd fra sin sønn, i 1510 sendte til paven (side 188). Hertugen hadde sin egen mann til dette viktige em betet, nemlig kansleren Erik Valkendorf, og han hadde ingen problemer med å få sin vilje igjennom. Paven begrunnet sin stadfestelse med at erkebispestolen var reservert for Erik Valkendorf alt mens Gau­ te levde, derfor var domkapitlets valg ugyldig. For kirken skulle det vise seg å bli en heldig avgjørelse. Erik Valkendorf ble en kirkeleder som på en kraftfull måte hevdet kirkens interesser, og som kongen skul­ le få ikke så lite bry med.

H ertugen og hamarbiskopen Da hertug Kristian trosset domkapitlet i Trondheim og fikk godtatt sin kandidat til erkebispestolen, hadde han nettopp hatt en alvorlig kontrovers med en annen geistlig, nemlig biskop Karl i Hamar. Han

202

var fra Jem tland, av adelsslekten Skonk. Han var blitt vigslet til biskop på ordinær måte i 1505 og var en av dem som hertugen kalte inn til m øtet i Oslo i mars 1507. Noe som kan ha gjort regenten mistenksom, var biskop Karis gode kontakter med Sverige, der hans søster var gift. Men det var hendelser i nærheten av bispestolen som utløste konflikten. Vinteren 1 5 0 7 -0 8 brøt det ut uro blant bøndene på Hedmark, og hertugen mistenkte biskopen for å stå bak. Uroen på Hedmark hadde samme bakgrunn som vi kjenner fra tidligere: nye skattepålegg og vettløs fremferd av utenlandske fogder. Det ser ut til at her­ tugen hadde skrevet ut gjengjerd fra hele Norge, noe som måtte bli oppfattet som et forsøk på å lure inn en ny skatt. Allmuen protesterte mot dette. På Hedmark var forbitrelsen særlig stor på grunn av den nye fog­ den Anders Skåning - han ble rett og slett kjeppjaget ut av bygda. I nabodistriktet Solør, som Henrik Krummedike hadde i forlening, gikk bøndene enda lenger og drepte fogden Morten Tuessøn. Dette var opprør, og hertugen var ikke sen om å reagere. En straffeekspedisjon ble sendt nordover, med lenssoldater og borgere fra Oslo, og hedmarksbøndene fikk betale dyrt. Under ledelse av væpneren Herlog Hudfat forskanset bøndene seg og blokkerte veiene. Men de kan ikke ha vært særlig befarne i krigstaktikk, for de glemte vaktholdet. Hertugens hær kom over dem bakfra, og de ble et lett bytte. Her­ log Hudfat og flere av lederne ble drept og hodene deres satt på stake i Oslo, andre ble fanget senere og henrettet. Hertug Kristian viste ørneklo, og ingen skulle være i tvil om at han mente alvor. Biskop Karl ble innkalt til Akershus for å svare for seg, men han møtte ikke, og hertug Kristian drog da til Hamar med en større hærstyrke og besatte bispe­ gården. Etter det som blir fortalt, plyndret mennene hans samtidig byen og for hardt fram mot kanniker og andre. Biskopen var bortreist, men han ble senere fanget og innsatt på Akershus. Å fengsle en biskop var en så alvorlig sak at hertug Kristian måtte regne med skarpe reaksjoner. Og de kom. I et brev til kong Hans 31. mai 1508 påtalte erkebiskop Gaute det som «vår unge herre» hadde gjort, og han bad innstendig om at kongen måtte gjø­ re det godt igjen. Klagemålet mot biskopen, at «han skulle ha voldet det opprør som bønder på Hedmarken i vinter gjorde mot Hans Nåde», fant erkebisko­ pen helt grunnløst. Gaute skrev også til erkebiskopen i Lund om saken, og også han tok hertugens «m is­ gjerning» opp med kongen. For hertug Kristian var det om å gjøre å finne en god forklaring, og på et adelsmøte i Varberg midt­ sommers 1508, der også kongen var til stede, gjorde han utførlig rede for biskopens svik. Han hadde dre­ vet agitasjon, samlet folk og oppfordret til opprør. 1 tillegg påpekte hertugen faren for at biskopen ville

HERTUG KRISTIAN OG NORGE - EN STORMFULL TID

slutte seg til svenskene, kongens og Norges rikes fiender. Slik ble saken også fremstilt i det brevet som like etter ble sendt til paven for å få tillatelse til å føre sak mot biskop Karl og få ham dømt. Først i februar 1512 svarte paven på dette brevet. Tillatelse ble gitt, en kirkelig domskommisjon ble oppnevnt, og saken ble endelig avgjort året etter. I brev av 13. mai 1513 gav pave Leo 10. beskjed til erkebiskopen i Nidaros og biskopen i Roskilde om at de skulle frita hertugen og hans menn for de kirkestraffer som var pålagt dem. Da var biskop Karl død. Han hadde hele tiden sittet i forvaring på Båhus, men den nyutnevnte erke­ biskopen i Nidaros hadde sagt seg villig til å ta imot ham og la ham bo hos seg. Biskopen døde i Oslo i 1512 på vei nordover. Dermed var saken avsluttet. Hertug Kristian hadde lykkes i å få kirkens høy­ este myndighet til å godta at han handlet som han måtte da han lot hamarbiskopen fengsle. Paven må ha godtatt Kristians argumenter, men det må ha vært under tvil, noe som kan forklare den lange tiden det tok før svar kom. Samtidig pågikk også striden om erkebispestolen i Nidaros, og vi kan merke oss at begge disse sakene ble avgjort slik kongen og hertu­ gen ønsket. I samtiden reagerte man kraftig mot det som ble

Hjelmen og sporene her hørte til på Steinviksholm slott til 1564, og blir kalt «St. Olavs hjelm og sporer». Under den svenske okkupasjo­ nen av Trondheim dette året ble de tatt i krigsbytte, ført til Sverige og hengt opp i Storkyrkan i Stock­ holm. Hjelmen er en såkalt «salade» med smal øyeåpning og er trolig laget i SørTyskland eller Flan­ dern i 1460- eller 1470-årene. Sporene er trolig av dansk opprinnelse. Det var vanlig utstyr fo r en kriger til hest, og vi kan tenke oss at det ble båret av en av erkebiskop Olav Engelbrektssons sveiner.

203

I PÅ VEI MOT LYDRIKESTATUS

Det var lovbestemt hvilke våpen bønde­ ne skulle holde til forsvar av landet i tilfellet krig. Gulatingsloven bestemte at hver mann måtte ha øks eller sverd, spyd og skjold av en angitt størrelse. Etter Kristian 4.s Norske lov fr a 1604 skulle en bonde «som boer paa en fuld redsels gaard» (fullgård), ha en lang børse, en tessak (kort sverd) og en øks. Bønder på mindre gårder slapp noe lettere. Ellers var bøndene utstyrt med staur, spader og andre mer tilfeldige slagvåpen når de samlet seg til opprør. På bildet her gir Olaus Magnus en idealbeskrivelse av hvordan en hær skulle organiseres. De «vålforståndiga fogdarna» skulle fordele rytteri og fo t­ fo lk og gi forskrifter fo r oppstilling i avdelinger. Vi ser en ridder i full mundur og bondesoldater med armbrøster, sverd og piler. I det virkelige livet gikk det nok mer tilfeldig fo r seg, og det kunne bli en broket forsam ­ ling, slik Dolnstein skildrer det på side 195.

204

oppfattet som en ugjerning av hertug Kristian. Da den danske adelen senere bygde opp sitt anklageskrift mot Kristian 2. for å forklare hvorfor de måtte avsette ham, brukte de fengslingen av biskop Karl som et eksempel på hans tyranni. Den samtidige Povl Helgessøn omtalte det som hadde skjedd, med føl­ gende ord: «Factum est sola potestate et nullo iure» dette ble gjort med makt alene og med ingen rett.

D e norske borgerne få r rettigheter Det hadde vært et klart mål for kong Hans å redusere hanseatenes monopolstilling både i Danmark og Nor­ ge. Dette var en politikk som sønnen fortsatte, både som visekonge i Norge og senere som konge. Virke­ midlene var også de samme - innskrenking av privi­ legiene og fordeler til fremmede kjøpm enn fra andre land. Men hertug Kristian prøvde mer bevisst enn faren å hjelpe fram det hjemlige borgerskapet. Mens Kontoret i Bergen ennå hadde viktige opp­ gaver å ta seg av og derfor ikke kunne avvikles, fikk rostockernes faktorier i Oslo og Tønsberg dødsstøtet i hertug Kristians regenttid. Oslo ble visekongens residens og osloborgerne hans gode støttespillere. Da hertugen i 1508 slo ned opprøret på Hedmark, var en kontingent borgere med i den hærstyrken han sendte nordover. Dette var en hjelp hertugen vant ved å love borgerne bedre vilkår. I et omfattende klageskriv påpekte borgerne at rostockerne tok all handelen fra dem. Ingen, klaget de, verken «borgermester, råd eller menigheten, Norges

H erlog Hudfat 1 1507 brøt det ut opprør på Hedmark. Hertug Kristian hadde skrevet ut en gjengjerdsskatt som bøndene mente det ikke var grunnlag for, og deres harme vendte seg både mot skatten og fog­ den, den forhatte Anders Skåning. Leder for opp­ rørerne var Herlog Hudfat. Den eneste samtidige kilden som forteller om opprøret, er et brev fra den svenske presten Arvid Siggesson, der det nøkternt blir sagt at «der blev Herlog Hudfat slagen med nogre flere de bedste». Det vi ellers vet om Herlog Hudfat, er ikke mye, og det er blitt lansert mange teorier om hvem denne opprørslederen var. Han ble lenge sett på som en fremstående adelig og en nasjonal fører, men ble av Ernst Sars redusert til «i det høieste» å tilhøre gruppen av «gode bønder». Mest sannsyn­ lig var han lavadelig. Det er gjettet på at han var væpneren Herlog Hallvardsson som i 1491 er nevnt som borger i Oslo og i 1496 omtalt som «velbyrdig». Når Herlog Hudfat ble fører for bøndene på Hedmark, var det trolig ut fra godsinteresser. Han hadde slektsgods selv og giftet seg til mer. Kona - hustru Elin Torsteinsdatter - tilhørte Kusseslekten, som vi tidligere har funnet på storgården Torgar i Brønnøy på Helgeland, og som var inn­ giftet i etterslekten til Aslak Jonsson i Aspa (slektstavle side 102). Vi får her et nytt håndfast eksempel på hvor forgrenet og sammenvevd sam­ funnsgruppen mellom adel og odel var.

HERTUG KRISTIAN OG NORGE - EN STORMFULL TID

rikes innfødte m enn», kunne få noe til kjøps av bøn­ dene. Alltid når de skulle kjøpe noe, fikk borgerne det samme svaret: «Vil ikke tyskerne ha det, skal dere få det, men vil tyskerne ha det, da får dere ingenting.» Tyskerne betalte bedre, og de hadde varer å by som borgerne ikke hadde. Borgerne fant dette urimelig, særlig fordi tyskerne nektet å betale ekstraskatter og gjøre m ilitærtjeneste, «sagde at de hadde intet der­ med, ti de hadde hjem m e i Rostock». Dette var det hovedargumentet hertugen brukte da han i 1508 gav Oslo nye privilegier og tok fra rostockerne deres sær­ rettigheter. De m istet nå sin rett til vintersitting og til å handle direkte med bønder. Som andre utlendinger var de velkomne til å gjeste byen og handle med bor­ gere, geistlige og adelige; ville de derimot nyte godt av byens privilegier, måtte de ta borgerskap og innen to år «feste seg ektehustruer, innenlandske eller uten­ landske». Osloborgerne på sin side fikk fornyet sine eldre privilegier og fikk i tillegg rett til all handel innenfor Gullholm en ved Moss. Med dette var det i virkeligheten slutt på hansaveldet i Oslo, og også i Tønsberg. «Vi pleide i Oslo og Tønsberg kjøpslå fritt med bønder og borgere og enhver, [men] det vil de der nå ikke tillate,» skrev rådet i Rostock i 1514. Riktignok fikk de en liten inn­ rømmelse i 1515, da de fikk tillatelse til å handle med bønder på lørdager, en rett som senere ble utvidet til også å gjelde handel med andre utlendinger denne dagen. Men det betydde lite, og det var borgerne - de som hadde borgerskap - som fikk muligheten til å høste fordelen av det som er blitt kalt 1500-tallets handelsrevolusjon (bind 5). Oppgjøret med hanseatene og Oslos nye privilegi­ er er uttrykk for hertug Kristians borgervennlige poli­ tikk. Karakteristisk for denne politikken var at vek­ ten ble lagt på det politiske: Borgerne, byen og han­ delen skulle tjene statens interesser. Derfor måtte sterke sammenslutninger som Hansaforbundet bort, like ens håndverkerlaug som stod utenfor borgerska­ pet og hadde skaffet seg særrettigheter. Men nasjonal kan politikken ikke kalles. En utlending som løste borgerskap og oppfylte sine forpliktelser, fikk samme rettigheter som en innfødt. At tanken først og fremst var å styrke staten, komm er også til uttrykk på andre måter, blant annet i det omfattende lovarbeidet Kris­ tian satte i verk som konge, og som skal bli omtalt senere.

Da adelen i N orge e r fast utdødd ... Povl Helgessøns ord om hertug Kristians maktpoli­ tikk kunne også passe på mange andre av hans hand­ linger - i alle fall måtte kirken, riksrådet og adelen føle det slik. At Norge og Danmark var bundet sam­ men i union som likeverdige partnere og at Norge i Halmstad-recessen var garantert viktige rettigheter,

Kong Hans med kro­ ne og septer i en avbildning av Mor­ ten Bussert, kjent fr a sitt arbeid som arki­ tekt og byggmester på domkirken i Lund. Statuen er over tre meter høy og har stått som sluttstein i en trapp i det gamle Køben­ havn slott. Vi legger merke til portrettlikheten med bildene på side 191 og 199. Mens portrettene av sønnen Kristian 2. viser en mann i vekslende sinnsstem­ ninger, fremtrer kong Hans som en mer stabil og karak­ terfast person. På sine eldre dager skal han ha vært preget av tungsinn, noe som synes å fremgå av bildet her, som viser betydde ingenting. Hertugen gjorde det klart at det en aldrende konge var han som bestemte. I 1513, da den nyvalgte kon­ med et bekymret gen skulle undertegne sin håndfestning, ble dette uttrykk i ansiktet. I demonstrert på en måte som feide all tvil til side. sin politikk viste kong Hans stahet og Kong Hans døde i februar 1513, og hertug Kristian utholdenhet, og fo r - visekonge i Norge - stod klar til å overta. Han var Norge fik k denne hyllet som tronfølger i alle tre riker - i Danmark politikken stor 1487, i Norge 1489 og i Sverige 1499. Under fredsbetydning ved at han drøftingene i Malmo i 1512 (side 195) ble det avtalt bevisst bekjempet et treriksmøte i København året etter. Dette møtet I hanseatenes makt­ kom også i stand, men hovedsaken på møtet ble kon­ stilling. Både når det gjaldt fronten mot gevalg, ikke unionsdrøftelser som forutsatt. At det hanseatene og fo r­ var den utvalgte tronfølgeren som måtte bli valgt, var søket på å gjenvinne det liten tvil om, selv om det kom til orde kritikk fra Sverige, videreførte deler av den jyske adelen. Fra Norge, som absolutt Kristian 2. farens skulle ha grunn til å klage, hører vi ingenting. politikk. Det var en tallrik og staselig forsamling som møtte i København midtsommers 1513. Fremmede fyrster kom med sine følger, og også svenske riksråder møt­ te opp, m en bare som observatører. Fra Norge kom sju riksråder med erkebiskopen i spissen; han alene hadde med seg 140 mann. Det var disse sju som sam­ men med sine danske kolleger skulle være med på å velge og fastsette vilkårene for den nye kongen. Dan­ skene m øtte opp i et antall på 29. Den tallmessige forskjellen på riksrådskontingentene viser med all tydelighet hvordan styrkeforholdet var. Også sammensetningen av den norske kontin­ genten er talende. Det var med fem geistlige - erke­ biskopen, biskopene Anders Mus i Oslo, Andor i Ber­ gen og den nyinnsatte Mogens Lauritsson i Hamar og

205

PÅ VEI MOT LYDRIKESTATUS

Bildene viser Ivar Akselssøn Thott og hustru Magdalena, datter av Karl Knutsson Bonde, se billedteksten på side 183. Maleriene stammer fr a en altertavle og er muligens malt på Gotland. Herr Ivar, den mest kjente av Akselssønnene, hadde Gotland som maktbasis og kunne forsvare sin posisjon så lenge DanmarkNorge og Sverige stod mot hverandre. I tiden etter Halmstad-møtet 1483 (side 194) var det jevnlige fredsdrøftinger mellom rike­ ne, og det gav grunnlag fo r felles opptreden mot herr Ivar. Sten Sture sik­ ret seg de svenske slottene hans, og kong Hans stevnet i 1487 mot Gotland med en sterk flåte. Herr Ivar overlot øya til kongen, og Akselssønnene fo r ­ svant dermed ut av rikspolitikken. De hadde representert et faremoment fo r sta­ ten i og med de store personlige ressurse­ ne de rådde over. Med på turen til Gotland var den unge Henrik Krummedike, som samme år fik k Akershus i forlening.

206

prosten ved Apostelkirken - og så var det de to verds­ lige herrene Nils Henriksson og Knut Knutsson. Bare fire av disse var norskfødte - de to ridderne og bisko­ pene Andor og Mogens - de tre andre var danske. Den norske delegasjonen gikk inn for at hvert land skulle forhandle for seg om kongevalg og håndfest­ ning, men dette ble nedstemt. Utgangen var dermed gitt før forhandlingene var kom m et i gang. De norske riksrådene kunne ikke regne med å få gjennomslag for annet enn det de fikk støtte til fra de danske for­ handlerne. Særnorske krav som de danske riksrådene ikke fant berettiget, kunne kongen uten videre av­ vise. De norske riksrådene hadde med seg en ønskeliste med saker som vi kjenner igjen fra tidligere: innløs­ ning av Vesterhavsøyene, ingen utlending i riksrådet uten med rådets samtykke, kirkelig kalls- og valgrett, len til innfødt adel og ingen «vanbyrding» i noe len, rett til kjøpmannshandel og ingen privilegier til utlendinger uten med samtykke fra rådet. Dessuten protesterte de mot at hertugen hadde kalt seg «rett arving til Norge», og henviste til at Norge var et valgrike på samme vis som Danmark. Det som tidligere hadde kjennetegnet norsk statsrett fremfor noe, at Norge var et arverike, ble nå ansett som en fare for norsk selvstendighet - det forteller ganske mye om utviklingen siden dronning Margretes dager. På dette punktet hkk de norske forhandlerne ellers medhold av de danske, så noen arverett i de to rikene hkk den

tilkommende kongen ikke godtatt. Kravet om at innfødsleretten måtte gjelde ved fordelingen av len, gav de en spesiell begrunnelse: Kongen måtte gi dem så store len at de hkk makt til å verne og styrke riket, og avgiften måtte derfor ikke settes opp. Kongens svar gir fullgod beskjed om at han ikke hadde til hensikt å la seg styre av norske ønsker eller krav. Øyene i vest lovet han å innløse med hjelp fra nordmennene selv; det må bety at de selv eventuelt måtte skaffe innløsningssummen! Kongen ville selv bestemme, og han satte Norge og det norske riksrådet ettertrykkelig på plass med de kjente ordene: «Ade­ len i Norge er fast utdødd, og vil Hans Nåde forsee kronens len og slott i Norge med Norges og Dan­ marks edlinger [adelsmenn! og innfødte menn.» I det norske riksrådet skulle ingen bli opptatt «uten Dan­ marks og Norges innfødte menn». Resultatet av forhandlingene var gitt. Tronfølgeren utstedte den felles dansk-norske håndfestningen og ble tatt til konge. Sommeren etter ble han kronet i København, deretter drog han til Oslo, der erke­ biskop Erik Valkendorf kronet ham olsokdagen 1514. På en måte må man kunne si at omtalen av den norske adelen som «fast utdødd» var nøktern og rea­ listisk, selv om den var sterkt overdrevet. Med 1 8 0 -2 0 0 familier og en andel av befolkningen på nær en halv prosent var adelen som samfunnsgruppe selv­ sagt ikke utdødd. Men spørsmålet er hva gruppen betydde som maktfaktor, og da sier tallet 1 8 0 -2 0 0

HERTUG KRISTIAN OG NORGE - EN STORMFULL TID

ingenting. Av de tjenestedyktige adelsmennene hørte hovedtyngden til på nedre og nederste trinn, med erkebiskopens setesveiner som en dominerende gruppe. De var sentrale i næringsvirksomhet, styre og stell på lokalplanet og fylte viktige stillinger og ombud innenfor ulike sektorer av samfunnslivet. Men i rikssammenheng kom de til kort, og de ble smågutter sammenlignet med riksrådsadelen i Dan­ mark og Sverige. De norske adelige som møtte i København, avspeilet situasjonen slik den var. Nils Henriksson og Knut Knutsson hørte til toppsjiktet av norsk adel, og de hadde få likem enn - stort flere enn Sven Galle og hans sønner var det ikke å regne med. Herr Nils var en mann i 50-60-årsald eren, og i sitt ekteskap med fru Inger hadde han en sønn uten livsarvinger og fem døtre, som alle ble gift med danske adels­ menn. Han bar tittelen hovmester, som ikke gav politisk makt - form annsstillingen i riksrådet var forbeholdt erkebiskopen - men var uttrykk for den fremskutte stillingen han hadde. Knut Knutsson var gift to ganger, og det var ikke barn i noen av ekte­ skapene. Den protesten de norske rådsmedlemmene må ha satt inn m ot formuleringene i håndfestningen, kan ikke ha vært særlig høylytt, og på dette punktet hadde kongen de danske rådsmedlemmene med seg. De så det selvsagt som en fordel å ha det norske lensmarkedet å konkurrere om, og de må ha vært godt fornøyd med håndfestningens ord om at kongen skulle styre med «Danmarks og Norges edlinger, som fødte ere av riddere og svenner». Det danske riksrådet hkk igjennom sine fremste krav, blant annet at rådet skulle være bærer av suvereniteten og ta hånd om slottslovene ved kongens død. Kongen underskrev, sikkert uten å bekymre seg så meget over de harde vilkårene. Frem tiden skulle også kom ­ me til å vise at løftene i håndfestningen ikke betydde stort. Mer realitet lå det i den plassering Norge hkk i håndfestningen. Det viktigste nasjonale kravet, at bare innfødt adel kunne få len og sete i rådet, var sterkt utvannet på forhånd, og nå ble det avvist. I håndfestningens bestemmelser om slott, len og embeter hkk kongen også inn setningen: «dog i Nor­ ges rike skikkes etter tidens leilighet.» Noen særrett for Norge var kongen ikke villig til å gi, og egentlig eksisterte ikke Norge lenger som rike.

ligere vært høkerske i Amsterdam, nå var hun i Ber­ gen, der hun drev ølsalg. Hertugen hadde fått vite at datteren skulle være uvanlig vakker, «det smukkeste folk der udi byen». Det var henne han gjerne ville møte, og så ordnet han det slik at mor og datter ble innbudt. Han danset med Dyveke, og var «så glad Et av de mest kjente som Paris da han hkk Helena. Og jo mer han så på portrettene av Kris­ henne, desto mer ble han betatt av hennes ansikts tian 2. er Albrecht skapning, hennes vekst og holdning, og han ble høyDurers tegning fr a lig forelsket i henne». Etter forhandlinger med moren 1521. Kongen har og løfter om store gaver ble det ordnet slik at Dyveke her et mildt og noe kom til dans en aften senere, og det endte med at de drømmende uttrykk, og det er uråd å to delte seng for natten. Det er Arild Huitfeldt som forteller dette i sin Dan- forestille seg at det er samme mann som m arcks Riges K røn ike, som han skrev helt mot slutten året fø r hadde isce­ av 1500-tallet. Han var født på Bergenhus i 1546 nesatt det makabre faren var høvedsmann der - og han tilbrakte sin barn­ blodbadet på Stockdom i Bergen. Her hørte han historier om det som var I holms torg. Kongen skjedd; det tragiske utfallet som kjærlighetsforholdet er iført barett, den hkk, gjorde sitt til å sette folkefantasien i sving. Vi må flate luen som var derfor regne med at det kan være oppdiktede drag i vanlig i høyere kret­ ser i Europa på den Arild Huitfeldts beretning, men det skulle ikke være tid. Albrecht Durer noen grunn til å tvile på at det første møtet mellom (1471-1528) var hertugen og Dyveke fant sted så tidlig som i 1507. I maler og grafiker og Arild Huitfeldt vurderte også m øtet på rådstuen i Ber­ ! Tysklands største gen og dansen med Dyveke som skjebnetungt i en renessansekunstner.

D en dans han d a n s e t ... En dag i 1507, mens hertug Kristian var i Bergen, lot han kalle inn til gjestebud på rådstuen med de for­ nemste borgerne og deres hustruer som gjester. Blant de innbudte var en nederlandsk kvinne, Sigbrit W illums og hennes datter Dyveke. Mor Sigbrit hadde tid­

207

HERTUG KRISTIAN OG NORGE - EN STORMFULL TID

videre sammenheng: «Den dans voldte at han siden danset fra disse tre riker, Danmark, Sverige og Norge.» Med dansen på Bergen rådstue i 1507 ble to kvin­ ner knyttet til hertug Kristian: Dyveke - «den lille duen» - og mor Sigbrit. Dyveke ble hans store kjæ r­ lighet, mor Sigbrit hans rådgiver. Den tredje kvinnen i hans liv ble dronningen, Elisabeth av Habsburg, søs­ ter til den senere keiser Karl 5. Hun var bare 13 år da hun i 1514 ble gift med kong Kristian, og det lå klare politiske motiver bak forbindelsen. Kongen sluttet kontakt med Europas ledende fyrstehus, og noe som også var viktig: Den tilkommende dronningen var oppdratt i Nederlandene, som nettopp på denne tiden kom under Karl av Habsburg ved arv. De to ble viet i Brussel, men kongen kunne ikke være til stede - det var samme dag som han ble kronet i København så han måtte stille med vikar. Men i bryllupet, som ble holdt i København med stor praktutfoldelse året etter, stod han ved dronningens side. Forholdet mellom kongen og hans tre kvinner for­ teller mye både om Kristian og om kvinnene. Dron­ ningen ser ikke ut til å ha reagert så mye mot ekte­ mannens forhold til Dyveke, men så var hun m est for et barn å regne, og dessuten var det så visst ikke noe særsyn at en konge hadde sin elskerinne. Etter Dyve­ kes død ble det også et nært og godt forhold mellom kongen og dronningen. Men det var nok av dem som protesterte. Erkebiskop Erik Valkendorf var med i delegasjonen som hentet dronningen i Brussel, og han sendte brev til kongen og bad innstendig om at han kvittet seg med Dyveke før bryllupet. Dermed skaffet han seg mor Sigbrit som fiende for livet, og kongen ville ikke gi slipp på sin kjære. Han bygde hus til mor og datter i Oslo like ved Akershus slott. Da han var blitt konge og flyttet tilbake til Køben­ havn, tok han Dyveke og mor Sigbrit med seg. Det er ingen grunn til å tvile på at det var ekte kjærlighet som bandt de to sammen, og smerten må ha vært stor da Dyveke plutselig døde i 1517. Erkebiskopens protester mot forholdet til Dyveke var moralsk begrunnet. Også blant de verdslige stor­ mennene var uviljen stor, men av en annen grunn: et innbitt hat til moren, Sigbrit Willums. Ble Dyveke fjer­ net, regnet de med at kongen også ville gi fru Sigbrit på båten. Det hadde vært mange gnisninger, og det hadde også gått historier om at enkelte adelsmenn, blant dem høvedsmannen på København slott, Torben Oxe, skulle ha oppvartet Dyveke «noe rundeligere» enn det søm m et seg. Like etter dødsfallet begynte også ryktene å gå om at det lå svik bak, og det ble mumlet om at Dyveke var blitt forgiftet av kirsebær som hun hadde fått av Torben Oxe. Han ble fengslet. Kongen fikk oppnevnt en domstol av tolv bønder, og de avgav en lakonisk kjennelse: De ville ikke felle noen dom over herr Torben, men - slo de fast - «hans gjerninger dømte ham». Torben Oxe ble så henrettet.

Også denne hendelsen blir beskrevet av Arild Huitfeldt. Kildematerialet er for ufullstendig til å kunne si noe sikkert om hva som lå bak de drama­ tiske hendelsene i 1517. At Torben Oxe ble henrettet, er sikkert nok, men hva var beskyldningene, og hva var bakgrunnen for dem? Dette er spørsmål som både historikere og andre har beskjeftiget seg med gjen­ nom tidene uten å kunne gi sikre svar. Men det synes i dag å være enighet om at beskyldningene mot Tor­ ben Oxe var grunnløse, og at henrettelsen var et ju s ­ tismord. Det er klart at henrettelsen og forspillet til den måtte øke forbitrelsen blant stormennene. En av deres egne var blitt dømt av noen vanbyrdinger og skammelig henrettet for noe han ikke hadde gjort! Det som før hadde vært ulming, slo nå ut i fullt hat. Forbitrelsen ble heller ikke mindre av at den perso­ nen som de fremfor noen annen ønsket å fjerne, fru Sigbrit, hun fortsatte som kongens fortrolige rådgiver og hjelper, i en enda mer fremskutt posisjon enn tid­ ligere. Det var duket for noen hektiske og avgjørende år i nordisk politikk. Kong Kristian hadde for alvor begynt på den dansen som skulle ende med at han «danset fra seg» de tre rikene sine.

Elisabeth (eller Isa­ bella) av Habsburg var datter av erkehertug Filip den smukke av Østerrike og den spanske dronning Juana la Loca (Johanne den avsindige), og altså søsteren til keiser Karl 5. Gjennom Johannes og Filips ekteskap ble grun­ nen lagt til det habsburgerske verdens­ riket, som omfattet sd vel de spanske besittelsene i Europa og Amerika som de habsburgske arve­ landene. Elisabeths fa r døde tidlig, og sammen med sine søsken ble hun opp­ dratt hos fasteren, Margrete, i Neder­ landene. Å f å knyttet bånd til Nederlande­ ne, som var de frem ­ ste konkurrentene til hanseatene i NordEuropa, må ha betydd mye fo r Kris­ tian og kan ha vært medvirkende til at han så seg ut den 13-årige prinsessen til hustru.

I

Motstående side: Det er mange som har forsøkt å fange inn atmosfæren ved det skjebnesvangre møtet mellom hertug Kristian og Dyveke på rådstuen i Bergen i 1507. Det kan ha foregått slik tegning­ en viser. Dyveke ser littfryktsom ut, mens mor Sigbrit står med beregnende ansikt i bakgrunnen.

209

D

et er lite trolig at vanlige folk i norske bygder og byer i 1499 gjorde seg så mange tanker om hva overgangen til et nytt

århundre kunne innebære. Mye var i ferd med å skje ute i Europa, og det som på sikt kanskje skulle få aller størst betydning, var oppdagelsen av Amerika. Christofer Columbus foretok sin første reise i 1492-93, og nettopp i 1500 kom han til­ bake fra sin tredje reise. I Norge var det nok bare få som hadde hørt om ham, og først etter hvert

IOTM I A

skulle det komme til å vise seg hvilke utviklings­ muligheter, som lå i denne utvidelsen av europeemes verden, fo r nasjoner og enkeltpersoner. Noe som lar seg måle, er de enorme mengdene av edelmetall - gull og sølv - som spanjolene fraktet over hav et fra Mexico og Peru. Ennå i begynnelsen av 1500-tallet var importen relativt beskjeden, i årene 1 5 0 3 -1 0 snaut 5 000 kilo gull. Men fram gjennom århundret ble mengden mangedoblet og nådde en topp i tiåret 1 5 9 1 -1 6 0 0 «I vmicvM

med nær 19 50 0 kilo gull og hele 2 707 600 kilo sølv. Era Spania ble sølvmengden spredd ut over Europa og innebar en kraftig stimulans fo r han­ del og omsetning. Kristian 2.s kongstid viste tydeligere enn noen gang tidligere at Norge ble styrt utenfra. Det gikk bare 13 år fra han ble avsatt som konge i 1523 til Norge med et pennestrøk ble utradert som eget MAK» I t V