KGB - sett fra innsiden 1: Fra den russiske revolusjon til den kalde krigen [1] 8202127157

Citation preview

CHRISTOPHER ANDREW OLEG GORDIEVSKIJ

KGB -

sett

fra innsiden BIND I:

Fra den russiske revolusjon til den kalde krigen

O versatt av Finn B. Larsen J. W. C A PPELEN S FO R LA G A-S

Originalens tittel: KGB. The Inside Story of its Foreign Operations from Lenin to Gorbachev Copyright © Christopher Andrew and Oleg Gordievsky, 1990 Norsk utgave © 1990, J. W. Cappelens Forlag a-s Omslag ved Séan Brewer Trykt i a.s Joh. Nordahls Trykkeri, Oslo 1990 ISBN 82-02-12715-7

Innhold

KGBs utvikling Forkortelser Innledning

8

9 13

Kapittel 1 Den tsaristiske bakgrunnen (1565-1917)

32

Kapittel 2 Tsjeka, kontra-revolusjonen og «Loekhart-sammensvergelsen» (1917-1921) 57 Kapittel 3 Etterretning i utlandet og aktive tiltak i Dzersjinskijperioden (1919-1927) 90 Kapittel 4 Stalin og spionmanien (1926-1938)

140

Kapittel 5 «Folkefiender» i utlandet (1929-1940)

191

Kapittel 6 Kommunikasjonsetterretning, agentinfiltrasjon og «de praktfulle fem» fra Cambridge (1930-1939) 218 Kapittel 7 Den andre verdenskrig (1939-1941)

290

Kapittel 8 Den store fedrelandskrigen (1941-1945) Kapittel 9 Overtakelsen av Øst-Europa (1944-1948) Noter

451

Bille dliste

457

334 419

Til Leila, Maria og Anna i Moskva og til Jenny, Charles, Emma og Lisa i Cambridge og London i håpet om at utbredelsen av menneskerettigheten i Sovjetunionen ganske snart vil gjøre det mulig for dem å treffes.

K G Bs utvikling Desember 1917

Tsjeka

I Februar 1922

Innlemmet i NKVD (som GPU)

1 Juli 1923

OGPU

1 Juli 1934 Februar 1941

Pånytt innlemmet i NKVD (som GUGB) 1 NKGB

I Juli 1941

Pånytt innlemmet i NKVD (som GUGB)

4 April 1943

NKGB

I Mars 1946

MGB

______________ 4______________ Oktober 1947 November 1951

Utenlandsetterretningen overført til Kl

4 Mars 1953

Sammensluttet med MVD til et utvidet MVD

4 Mars 1954

KGB

Uttrykket KGB brukes i denne boken som benevnelse på den statlige sovjetiske sikkerhetsorganisasjonen gjennom hele dens historie siden den ble opprettet som Tsjeka i 1917 og, mer spesielt, som benevnelse på den statlige sikkerhetsorganisasjonen siden 1954 da den fikk sitt nåværende navn.

Forkortelser AEC: Atomic Energy Commission (USA) AFSA: Armed Forces Security Agency (USA): forløperen til NSA AK: Den polske hjemmestyrken (andre verdenskrig) ANC: African National Congress ASA: Army Security Agency (USA): forløperen til AFSA AVO: Ungarsk sikkerhetstjeneste: forløperen til AVF[ BfV: Vest-tysk sikkerhetstjeneste BND: Vest-tysk etterretningsorganisasjon for utlandet CIA: Central Intelligence Agency (USA) CND: Campaign for Nuclear Disarmamant (UK) CPUSA: Det amerikanske kommunistpartiet CUSS: Cambridge University Socialist Society DA: Amerikansk avdeling (kubansk etterretningsorganisasjon uavhengig av DGI) DGI: Kubansk etterretningsorganisasjon for utlandet DGSP: Rumensk sikkerhetstjeneste (Securitate) DIE: Rumensk etterretningsorganisasjon for utlandet DISA: Angolsk sikkerhetstjeneste DFB: «dead-letter box» DS: Bulgarsk sikkerhetstjeneste DST: Fransk sikkerhetstjeneste EKKI: Eksekutivkomiteen i den kommunistiske Internasjonale FBI: Federal Bureau of Investigation FEID: Første hoveddirektorat i KGB (utenlandsetterretninger) FNFA: Den nasjonale front for frigjøring av Angola FREFIMO: Fronten for frigjøring av Mozambique GC&CS: Government Code & Cypher School (UK): forgjengeren til GCHQ (den statlige kode og chiffer-skolen i Storbritannia) Gehlen Org: Vest-tysk halvoffisiell etterretningsorganisasjon for utlandet: forgjengeren til BND GKES: Den sovjetiske statskomité for økonomiske forhold til utlandet GKNT: Den sovjetiske statskomité for vitenskap og teknologi GPU: Det statlige politiske direktorat (sovjetisk sikkerhetstjeneste inkorporert NKVD 1922-23) GRU: Sovjetisk militær etterretningsorganisasjon GUGB: Hovedadministrasjonen for statens sikkerhet

10 (sovjetisk sikkerhetstjeneste innen NKVD, 1934-43) Gulag: Direktoratet for arbeidsleirer Humint: Etterretninger skaffet til veie fra menneskelige kilder HVA: Øst-tysk etterretningsorganisasjon IADL: International Association of Democratic Lawyers IB: Intelligence Branch (India) ID: Den internasjonale avdeling i det sovjetiske kommunistpartiets sen­ tralkomité INO: Avdelingen for utenlandsetterretninger i Tsjeka/GPU/OGPU/GUGB 1920-41: forløperen for INU INU: Direktoratet for utenlandsetterretninger i NKGB/GUGB/MGB 1941-54: forløperen til FHD IRA: Irish Republican Army IRD: Information Research Department (UK) IWA: International Workers Aid JIC: Joint Intelligence Committee (UK) K-5: Øst-tysk sikkerhetstjeneste. 1947-49, forløperen til SSD KGB: Komiteen for statens sikkerhet (den sovjetiske sikkerhetstjenesten, opprettet 1954) KHAD: Den afghanske sikkerhetstjenesten Kl: Komiteen for informasjon (sovjetisk etterretningsorganisasjon for utlandet som til å begynne med kombinerte utenlandsdirektoratene til MGB og GRU, 1947-51) Komintern: Den kommunistiske Internasjonale KOR: Polske arbeideres forsvarskomité KPD: Det tyske kommunistpartiet KR-linje: Kontra-etterretningsavdelingen i KGB-residensene KRO: Mellomkrigstidens kontraspionasje-avdeling i Tsjeka/ GPU/OGPU/GUGB. forløperen til KGBs Andre hoveddirektorat LPG: London Processing Groups, GCHQs utskrivningsservice LSR: Left Socialist Revolutionary MGB: Det sovjetiske departementet for statens sikkerhet, 1946-54 MGIMO: Statens institutt for internasjonale forhold, Moskva MI5: Den britiske sikkerhetstjenesten MOR: Den monarkistiske sammenslutning i Sentral-Russland («Trusten») MPLA: Den marxistiske folkebevegelsen for frigjøring av Angola MVD: Det sovjetiske departement for internasjonale saker, 1946 NEP: New Economic Policy NKGB: Folkekommissariatet for statens sikkerhet (den sovjetiske sikkerhets­ tjenesten, 1941 og 1943-46, forløperen for MGB)

11 NKVD: Folkekommissariatet for indre anliggender (inkorporert i statens sikkerhet 1922-23, 1934-43), forløperen for MVD NSA: National Security Agency (USA) NSZRiS: Folkeunionen for forsvar av land og frihet (anti-bolsjevikisk organisasjon) NTS: Nasjonal arbeidsallianse (sovjetisk sosialdemokratisk emigrantorganisasjon) OAU: Organization for African Unity OGPU: Forent statlig politisk direktorat (sovjetisk sikkerhetstjeneste, 1923-34) Okhrana: Tsaristisk sikkerhetstjeneste, 1881-1917 OMS: Den internasjonale sambandsavdelingen i den kommunistiske Internasjonale OSS: Office og Strategic Services (krigens forløper for CIA) OUN: De ukrainske nasjonalistenes organisasjon OZNA: Den jugoslaviske sikkerhetstjenesten, forløperen for UD BA PDPA: Det afghanske kommunistpartiet PLO: Palestine Liberation Organisation POUM: Det forente arbeiderparti (spansk marxistisk/trotskistisk parti i 1930-årene) PPR: Det polske arbeiderparti (kommunistisk): forløperen for PZPR PR-linje: Avdeling for politiske etterretninger i KGB-residensene PROD: Production Office i NSA PSP: Det kubanske kommunistpartiet PZPR: Det forente polske arbeiderparti (kommunistisk) RENAMO: Den nasjonale motstandsbevegelsen i Mozambique ROVS: Den russiske kombinerte tjenesteytende union (hvite-russisk emigrantgruppe) RPC: Russian Political Committee (anti-bolsjevikisk organisasjon) SACP: South African Communist Party SAS: Special Air Squadron (UK) SB: Den polske sikkerhetstjenesten SDECE: Fransk etterretningsorganisasjon for utlandet SDI: Strategic Defence Initiative («Stjernekrigen») SDP: Social Democratic Party (UK) SED: Øst-tysk sosialistisk enhet: kommunistparti Sigint: Etterretninger innhentet fra oppsnappete, analyserte og dechiffrerte kommunikasjoner SIM: Den spanske republikanske sikkerhetstjenesten SIS: Secret Intelligence Service (UK)

12 SMA: Sovjetisk militæradministrasjon (Øst-Tyskland) Smersh: «Død over spionene!» (Sovjetisk militær kontra-etterretning, 1943-46) SNASP: Sikkerhetstjenesten i Mozambique SOE: Special Operations Executive (UK) Sovnarkom: Det sovjetiske Folkekommissærenes råd SPD: Det tyske sosialdemokratiske parti SR: Sosialistiske revolusjonære SS: Den nazistiske sikkerhetstjenesten SSD: Den øst-tyske sikkerhetstjenesten («Stasi») S&T: Scientific and technical/technological intelligence Stavka: Det militære hovedkvarteret/overkommandoen i Sovjetunionen under krigen StB: Den tsjekkiske sikkerhetstjenesten Tsjeka: Den russiske ekstraordinære kommisjon for bekjempelse av kontra­ revolusjon og sabotasje (den sovjetiske sikkerhetstjenesten 1917-22) TUC: Trades Union Congress (UK) U2: Amerikansk spionfly UB: Polsk sikkerhetstjeneste, forløperen for SB UDBA: den jugoslaviske sikkerhetstjenesten UNITA: Unionen for total frigjøring av Angola USC: Unitarian Service Commission VMS: Det øverste monarkistiske råd (hvite-russisk emigrantgruppe) VPK: Den sovjetiske militære industrikommisjon WES: West European Secretariat (Komintern) WiN: «Frihet og Uavhengighet» (den siste aktive resten av de polske hjemmestyrkene) WPC: World Peace Council X-linje: Avdelingen for vitenskapelige og teknologiske etterretninger i KGB-residensene ZANU: Zimbabwe African National Union ZAPU: Zimbabwe African People's Union ZOMO: Polsk halvmilitært politi

Innledning

De fleste forfattere kan før eller siden forvente å komme med en korrekt spådom selv om de ikke bør regne med at det skjer ofte. Turen kom til Christopher Andrew i oktober 1985 da boken hans, Secret Service: The M akingofthe British Intelligence Community, ble utgitt. Da han skrev Secret Service, begynte han etter hvert å tvile på en utbredt oppfatning som langt på vei skrev seg fra den verdensom­ spennende media-interessen for de sovjetiske muldvarpene med utdannelse fra Cambridge-universitetet (der Andrew underviser i historie). Denne antakelsen gikk ut på at infiltrasjon på høyt nivå og avhopping stadig var et større problem i vest enn det var for Kreml. Karrieren til Oleg Penkovskij, den engelsk-amerikanske muldvarpen i GRU (den sovjetiske militære etterretningen) som spilte en sentral rolle i Cuba-kriseni 1962, var langtfra u n ik -etter Andrews mening. I det Andrews familie forsikret var en lite typisk raptus av klarsyn, skrev han i førsteutgaven av Secret Service: «Det er lite betryggende å konkludere med at det senere ikke har forekommet noen Penkovskijer bare fordi navnene deres ikke har dukket opp i avisene ennå.»1 Kort tid før Secret Service ble utgitt, kom nyhetene om en annen og enda mer framgangsrik Penkovskij - denne gangen i KGB. Han het Oleg Gordievskij. Noen få måneder før Gordievskij flyktet fra Sovjetunionen sommeren 1985, ble han utnevnt til KGB-resident (stasjonssjef) i London. Siden 1974 hadde han arbeidet for SIS, det britiske Secret Intelligence Service (også kjent som MI6), som infiltrasjonsagent i KGB. Sommeren 1986 leste Gordievskij Secret Service og kom i kontakt med Andrew. Etter hvert som de ble bedre kjent i løpet av det neste året, ble de slått av hvor likt de tolket KGB-operasjonene siden organisasjonen ble grunnlagt som Tsjeka seks uker etter

14

Innledning

oktoberrevolusjonen. KGBs tvangsforestillinger om innbilte sam­ mensvergelser i tillegg til faktiske motstandere, var blitt et hovedte­ ma i Andrews forskning. Dette var tvangsforestillinger som Gordievskij hadde et førstehånds kjennskap til. Den mest dramatiske perioden i hans karriere som KGB-offiser inntraff tidlig på 1980tallet da Kreml ble svært urolig over en ikke-eksisterende vestlig plan om et førsteslag med kjernevåpen. Gordievskij var sterkt involvert i den største etterretningsoperasjonen i sovjetrussisk historie, et verdensomspennende samarbeid uten sidestykke mellom KGB og GRU med kodenavnet RYAN, som tok sikte på å avdekke Vestens kjernefysiske plan med så bisarre metoder som overvåking av lagrene i britiske blodbanker, antallet dyr som ble slaktet på slaktehusene og hvor ofte fru Thatcher og dronningen møttes. Hovedproblemet for alle historikere som i likhet med Andrew hadde forsøkt å etterspore historien om KGBs utenlandsoperasjoner, hadde vært den totale utilgjengeligheten, også i Gorbatsjovtiden, på opplysninger om KGBs avdeling for utenlandsetterretning, Første hoveddirektorat (FHD). Gordievskijs adgang til mange av disse opplysningene gjennom en periode på 23 år var en måte å omgå dette tilsynelatende uovervinnelige problemet på. Andrew merket allerede den første gangen de snakket sammen at Gordievskij var sterkt opptatt av KGBs historie og av organisasjonens løpende aktiviteter. I 1980 hadde han hatt ansvaret for å forberede deler av en intern og høyt sikkerhetsgradert historisk framstilling av Første hoveddirektorats befatning med KGB-operasjonen i Storbritannia, Irland, Skandinavia og Australasia. Han syntes at det forberedende granskingsarbeidet var mer interessant enn skrivearbeidet. Det var mangt og mye som det ikke var politisk mulig å skrive om etterretningsoperasjoner i utlandet, selv i en sikkerhetsgradert KGB-historie. Det finnes ingen slike hindringer i denne boken som Andrew og Gordievskij begynte å samarbeide om på sensommeren 1987. KGB-offiserer vil kunne konstatere at den er en god del mer åpenhjertig enn deres egne, interne historiske framstillinger, og håper forfatterne - en god del mer informativ. Selv om denne historien er skrevet av Andrew, er den basert på et

Innledning

15

felles forarbeid, følger tolkninger som begge har kommet til i fellesskap etter mange inngående diskusjoner og representerer begge forfatternes konklusjoner. Den utnytter de hemmelige arkivene i KGB, annet kildemateriale i en lang rekke forskjellige vestlige biblioteker og arkiver, og Gordievskijs lange erfaring fra FHD og KGB-residenser i utlandet. Etter ett års opplæring i 1962-63, arbeidet Gordievskij ni år i Sentret, KGBs hovedkvarter i Moskva (1963-65 og 1970-72) og i København-residensen (1966-70) der han organiserte operasjonene til illegale KGB-agenter (agenter som opererer under falsk identitet og som ikke er beskyttet av diplomatisk immunitet). I de neste 13 årene arbeidet Gordievskij med politisk etterretning (PE) i København (1973-80), i Sentret (1978-82) og i London (1982-85). Det avgjørende øyeblikket i Gordievskijs stadig sterkere distanse­ ring fra både KGB og Sovjetsystemet kom sommeren 1968 da styrker fra Warszawa-pakten invaderte Tsjekkoslovakia og friheten som hadde begynt å blomstre i Praha-våren, ble knust. Synsmåtene hans lignet dem som feide over Øst-Europa 20 år senere - i revolusjonsåret 1989: en overbevisning om at den kommunistiske ettpartistaten uunngåelig fører til intoleranse, umenneskelighet og undertrykkelse av frihetene. Men som alle sovjetiske dissidenter i Bresjnevperioden, sto Gordievskij overfor dilemmaet å skulle kjempe for demokrati i et politisk system som var blitt ekspert på å gjøre sine motstandere maktesløse. Da han reiste tilbake til København i 1973 for å ta fatt på sin andre arbeidsperiode der, hadde han kommet til at som KGB-offiser kunne han best føre denne kampen ved å arbeide for vestmaktene. Gordievskij begynte å se seg om etter kontakter med vestlige tjenestemenn. Etter en periode med gjensidige sonde­ ringer. begynte han et heltids samarbeid med SIS mot slutten av 1974. I løpet av Gordievskijs arbeid for vestmaktene gravde han seg så dypt og omfattende ned i FHD-arkivene som det var mulig for ham uten å ta uakseptable sjanser. Hans detaljerte gransking av KGBs slagplan har gjort det mulig å sette opp en enestående liste over KGB-residenter i de større vestlige hovedstedene. Denne listen er tatt med i tillegget til denne boken (bind II). Han hadde også mange

16

Innledning

samtaler med ledende KGB-offiserer, diplomater og partifunksjo­ nærer. Gordievskij ble ofte overrasket over hvor mye han kunne få vite rett og slett ved å sitte på kontorene til betydelige apparatsjik. Alle hadde skrivebord med telefoner på rekke og rad. Dette var blitt et høyt verdsatt sovjetrussisk statussymbol. Tidlig på 1980-tallet var Gordievskij regelmessig innom kontoret til avdelingslederen i FHD som hadde ansvaret for de europeiske etterretningsoperasjonene, Viktor Fjodorovitsj Grushko. For å få snakke med Grushko i ti minutter måtte Gordievskij enkelte ganger sitte i over en time inne på kontoret hans, mens den mektige mannen ordnet opp i dagens problemer via de mange telefonene sine. Den mest betydelige partilederen som Gordievskij orienterte om aktuelle problemer, var Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov. Da Gorbatsjov første gang besøkte Storbritannia i 1984, tre måneder før han ble generalsekretær i det sovjetrussiske kommunistpartiet, fikk han tre eller fire etterret­ ningsrapporter daglig, og de fleste av dem var skrevet av Gordievskij. Gorbatsjov ga også uttrykk for sine synspunkter når det gjaldt enkelte prioriteringer for det framtidige arbeidet ved både Sovjetuni­ onens ambassade og KGB-residensen i London. Han må senere ha reflektert over det ironiske i å bli orientert foran sine første samtaler i Vest-Europa av en etterretningsoffiser som arbeidet for SIS.

Blant aspektene ved KGB-historien som hadde interessert både Andrew og Gordievskij mest før samarbeidet deres begynte, var karrierene til Cambridge-muldvarpene. Cambridge-universitetet, som Andrew underviser ved, har den enestående, men tvilsomme æren å ha stått for den beste rekrutteringen i det 20. århundre både til britisk etterretningstjeneste og dens hovedmotstander, KGB. (I motsetning til inntrykket enkelte framstillinger gir, er imidlertid rekrutteringen til den britiske etterretningstjenesten den langt største.) Etter mønster fra den populære westernfilmen The Magnificent Seven fra 1960, ble de ledende KGB-rekruttene fra Cambridge kjent som «The Magnificent Five» i Sentret i Moskva. Portretter av de

Innledning

17

som rekrutterte Cambridge-muldvarpene og hovedkontaktene de­ res, har fått en æresplass i det hemmelige «Minnerommet» der FHD hedrer sine helter. Gordievskij fulgte med spesiell interesse karrieren til den mest framgangsrike av The Magnificent Five, Kim Philby, som hoppet av til Moskva i januar 1963 da han var midt i det første året i et opplæringskurs i etterretning. Da Gordievskij ti år senere var stasjonert i København, kjøpte han et eksemplar av Patrick Seales og Maureen McConvilles bok Philby: The Long Road to Moscow og sendte den til Philby via en venn i Sentret, Albert Ivanovitsj Kozlov. Philby leste den og returnerte den til Gordievskij med en håndskrevet dedikasjon på omslaget: Til min kjære kollega Oleg: Tro ikke noe om meg som du ser på trykk! Kim Philby Gordievskijs syn på Philby var helt annerledes enn det glorifiserte bildet av mesterspionen som KGB forsøkte å gi til beste i skriftlige framstillinger. Da Gordievskij var på permisjon i Moskva i 1977, var han til stede da Philby holdt sin første forelesning i Sentret for en forsamling på omkring 300. Philby snakket engelsk. «Dette året,» sa han, «er et helt spesielt år. Det markerer ikke bare 60-årsminnet for oktoberrevolusjonen - vi feirer også 50-årsdagen for det sovjetrussis­ ke fotballforbundet.» Latteren kom i to omganger, først fra dem som forsto engelsk, siden fra resten da de hadde fått det oversatt. Etter at Philby hadde avvæpnet tilhørerne på denne måten, fortsatte han med en indirekte, men knusende kritikk av måten KGB hadde behandlet ham på i de 14 årene som var gått siden han hoppet av. «I løpet av min karriere,» sa han. «har jeg besøkt hovedkvarterene til endel av verdens ledende etterretningstjenester. Og nå, etter 14 år i Moskva, besøker jeg omsider deres for første gang.» Ved de tilfeldige møtene med vestlige journalister avslørte Philby aldri hvor sterkt han følte seg såret, selv ikke når han en sjelden gang kritiserte KGB for å neglisjere hans talenter. Han forsøkte å gi

18

Innledning

inntrykk av at han hadde en ledende stilling i KGB. I løpet av den siste samtalen med Phillip Knightley noen få måneder før han døde, bekreftet han en rapport om at han hadde obersts grad på det tidspunktet da han hoppet av. Men da Knightley senere i det samme intervjuet spurte om han senere var blitt KGB-general, ga han et mer tvetydig svar. «Strengt tatt,» sa han til Knightley, «finnes det ingen militær rang i KGB, men jeg har en generals privilegier.» Som Philby utmerket godt visste, er det en militær rangorden i KGB (Gordievskij var oberst da han hoppet av), og det finnes KGB-generaler.2 Det var en personlig krenkelse for Philby at han til sin død aldri fikk noen høyere grad enn «agent» selv om han hadde en privilegert tilværelse. Da han kom til Moskva i januar 1963, var han overbevist om at han ville få en ledende stilling ved Sentret. Det kom som et slag for ham da han første gang oppdaget at vestlige agenter, uansett hvor framgangsrike de var, aldri fikk offisers rang i KGB. De forble, som Philby, menige agenter. Helt til Philby døde i 1988 var kodenavnet hans «Agent Tom» i Sentret. Philby oppdaget for sent at KGB aldri stoler helt på sine vestlige agenter. Da han hoppet av i januar 1963, var hans nærmeste venn i Moskva, Guy Burgess, døende av alkoholisme. Burgess hadde en så merkelig livsførsel at det uroet KGB enda mer enn Utenriksdeparte­ mentet. Til tross for gjentatte henvendelser til Sentret fikk Philby ikke lov til å treffe ham før han døde i august 1963. Burgess testamenterte biblioteket sitt, vinterfrakkene, noen møbler og 2000 pund til Philby. Philby ble nøye overvåket når han reiste til andre østblokkland. Da han besøkte Cuba, ble det sørget for at han reiste med skip for å eliminere den mikroskopiske faren for at han skulle bytte fly ved mellomlandinger. I de første årene i Moskva klarte Philby å beherske noe av skuffelsen han følte når han måtte gjennom den langvarige og vidløftige debriefing-prosessen. Han måtte gjøre rede for alle etterretningsoffiserer og alle operasjoner han hadde hatt befatning med. Han ble også bedt om å hjelpe til med å skrive memoarene til den ledende illegale, sovjetrussiske agenten i Storbritannia etter krigen, Konon Molodij (alias Gordon Lonsdale), utgitt i vestlige land

Innledning

19

i 1965, og å forberede sine egne propaganda-memoarer som omsider ble utgitt i 1969 etter lange overveielser i Sentret. Som en kompensasjon for den manglende offisersgraden fikk han som plaster på såret en rekke utmerkelser fra etterretningsorganisasjonene i østblokken. Det hele begynte med Leninordenen i 1965. Han sa til Knightley at dette i virkeligheten gjorde ham til en sovjetrussisk adelig. «Det finnes selvfølgelig forskjellige adelstitler, men Leninordenen hører til de bedre.» Men i 1967, da debriefingen var avsluttet, hadde Philby sunket ned i en dyp depresjon. Han var overbevist om at «KGB ikke hadde noen anelse om hva mitt virkelige potensiale var». Privatlivet hans begynte også å falle fra hverandre. Etter at han kom til Moskva, oppsto vennskapet med Donald Maclean som han knapt nok hadde truffet etter at han reiste fra Cambridge. Dette vennskapet opphørte i 1965 da Philbys tredje kone forlot ham og Melinda Maclean flyttet inn. Et års tid senere hadde også dette forholdet strandet. Philby streifet rundt i Sovjetunionen på rangleturer som nesten tok livet av ham. Enkelte ganger ante han ikke hvor han befant seg eller om det var natt eller dag. I motsetning til Maclean, som til slutt drakk seg ihjel (selv om han gjorde det adskillig langsommere enn Burgess), ble Philby reddet ut av alkoholismens glemsel av Rufa, «kvinnen jeg hadde ventet på i hele mitt liv». De giftet seg i 1971. Gordievskijs kontakter med Philby i begynnelsen av 1970-årene forsterket bare avgjørelsen om å begynne å arbeide for vestmaktene. Philby forsøkte desperat der han sto og stirret ut over Moskva fra vinduet i leiligheten sin om at han kunne, som han påstår i memoarene sine, «se det solide fundamentet for framtiden jeg ante i Cambridge». Men for Gordievskij virket det tvert imot slik at det ikke var mulig å bygge bro over kløften mellom mytens sovjetiske samfunn der rettferdigheten rådet, dette samfunnet som hadde inspirert Philby da han var ferdig med universitetsstudiene, og den dystre, stillestående virkeligheten i Bresjnevs Russland. Det var stunder da det virket som om Philby selv erkjente hvor bred denne kløften var. Når han kritiserte svakheter ved det sovjetiske systemet, pleide som regel KGB-offiserene å svare: «Det har jeg ikke noe

20

Innledning

ansvar for.» Dette utløste følgende replikk fra Philby: «Har du ikke ansvar for det? Alle sovjetiske borgere sier at de ikke har ansvar. Sannheten er at dere alle har ansvar!» Selv om Sentret forsøkte å gjøre Philbys karriere kjent i Vesten, var det misnøye med den offentlige blottstillelsen av Anthony Blunt, det fjerde medlemmet av The Magnificent Five, i 1979. I 1980 så KGB med forundring på hvor sterkt britiske medier var opptatt av jakten på den femte mann og at de fulgte en rekke blindspor. Antallet innbilte muldvarper og også faktiske sovjetiske agenter ble i uhyggelig grad mangedoblet i en rekke bestselgere. Blant dem som feilaktig ble beskyldt, var Frank Birch, Sefton Delmer, Andrew Gow, sir Roger Hollis, Guy Liddell, Graham Mitchell og Arthur Pigou som alle er døde - videre sir Rudolf Peierls som til tross for påstander om at han også var død, viste seg å leve i beste velgående og anla injuriesøksmål som han vant. Lord Rothschild, som inntil han døde i 1990 mer var et offer for insinuasjoner enn åpne beskyldninger, anla også sak, og dr. Wilfred Mann, som ikke anla sak, men som offentliggjorde en overbevisende begrunnelse for at han var uskyldig. Mot slutten av 1980-årene hadde jakten på den femte mann begvnt å ligne Monty Pythons søken etter den hellige gral.4 Hvis KGB hadde vært mindre henfallen til konspirasjonsteorien, ville organisasjonen kanskje ha vært glad for denne forvirringen som medienes muldvarpjakt skapte og skadene dette påførte ryktet til MI5. Det verserte mange spydigheter som gikk ut på at MI5 var en av KGBs utestasjoner. I stedet ble det ofte i Sentret antydet at hele muldvarpjakten var en skummel britisk sammensvergelse. Gordievskij hadde nettopp flyttet til det britiske kontoret i Tredje avdeling i 1981, da Chapman Pinchers sensasjonelle påstander om at den femte mannen var Sir Roger Hollis, MI5-direktør fra 1956 til 1965, ble slått opp på førstesidene i britisk presse. Gordievskij kjente allerede til den femte mannens sanne identitet takket være det forberedende granskingsarbeidet til den offisielle FHD-historien i 1980. Men etter beskyldningene mot Hollis diskuterte han denne saken i timevis med Ivan Aleksandrovitsj Shishkin, leder for Fakultet nummer to (kontraspionasje) ved opplæringsskolen for FHD, Andropov-insti-

Innledning

21

tuttet. Shishkin var en av FHDs ledende spesialister på Storbritannia og hadde tjenestegjort som nestleder ved residensen i London og sjef for kontraspionasjen der fra 1966 til 1970. Han var overbevist om at det ikke fantes et sant ord i beskyldningene mot Hollis. En av Gordievskijs venner ved Sentret, Albert Kozlov, en av seksjonssjefe­ ne i Tredje avdeling, hadde også gransket Hollis-saken. Også han avviste den som absurd. 1 1984 figurerte Hollis-historien nok en gang i britiske aviser etter at anklagene mot ham ble gjentatt i et fjernsynsintervju med Peter Wright, en pensjonert MI5-offiser som var svak for konspirasjonsteorien. Han hadde vært hovedkilden for Chapman Pinchers beskyldninger tre år tidligere. Da Gordievskij var på permisjon i Moskva midt under sin tjenestetid i London, leste han et KGB-telegram om Wrights påstander da han var innom lederen for det britiske kontoret, Igor Viktorovitsj Titov. Han var tidligere nestleder i London med ansvar for politisk etterretning der før han ble utvist året før. «Denne historien er latterlig,» sa Titov til ham. «Det ligger en mystisk, intern britisk intrige bak alt dette.» Dimitri Andrevitsj Svetanko, konsulent og tidligere nestleder for Tredje avdeling i FHD, var enig. Gordievskij syntes det var dypt ironisk at britisk mediainteresse for en innbilt sovjetisk muldvarp skulle nå sitt høydepunkt samtidig som den faktiske KGB-infiltrasjonen i Storbritannia var lavere enn på et halvt århundre. Arkivet i London-residensen indikerte at KGB ikke hadde noen kilde hverken i MI5 eller SIS etter at George Blake ble arrestert i 1961. Det ser ikke ut til at det noengang falt Peter Wright inn at en av grunnene til at myndighetene så kontant avviste anklagene mot Hollis, var at SIS hadde sin egen godt plasserte kilde i KGB.

Gordievskijs karriere som etterretningsoffiser nådde et forbløffende klimaks i 1985. Han hadde vært infiltrasjonsagent for SIS i 11 år, men likevel hadde han aldri hatt en så høy stjerne i Sentret i Moskva som nå. Som leder for PR-avdelingen og stedfortredende resident i

22

Innledning

London siden 1983, hadde han skrevet politiske rapporter som skaffet ham mye anerkjennelse. Orienteringene han ga under Gorbatsjovs besøk i 1984, beseglet hans suksess i London. I januar 1985 ble han innkalt til Sentret og fikk vite at han var blitt utnevnt til London-resident og skulle overta når den fungerende residenten, Leonid Jefremovitsj Nikitenko, reiste tilbake til Moskva i mai. Ved sitt besøk i Sentret ble Gordievskij orientert om residentens personlige kodesystem som ble brukt til topphemmelige kommuni­ kasjoner med Moskva. Fredag 17. mai 1985 fikk Gordievskij et telegram i London der han ble kalt tilbake til Moskva for å bli offisielt utnevnt til Londonresident. Hvis det ikke hadde vært for hans evne til å overvinne krisen som fulgte, ville Gordievskij ikke ha overlevd og denne boken kunne ikke ha blitt skrevet. Umiddelbart var det ikke noe mistenkelig ved telegrammet, selv om han ble innkalt på kort varsel. I telegrammet fikk Gordievskij vite at han skulle ha samtaler med Viktor Mikhailovitsj Tsjebrikov, leder for KGB og medlem av Politbyrået, og med general Vladimir Aleksandrovitsj Kryutsjkov, gjennom mange år leder for Første hoveddirektorat. Han skulle etterfølge Tsjebrikov som KGB-sjef i 1988. Viktor Ivanovitsj Popov, den oppfarende sovjetrussiske ambassadøren i London, ble helt tydelig imponert. Da Popov hadde lest telegrammet, var han et eneste stort smil. Til tross for tidligere sammenstøt med Gordievskij, ga han ham faderlige råd om hvordan han skulle håndtere de viktige møtene som nå ventet ham i Moskva. Men Gordievskijs sjette sans som etterretningsoffiser sa ham at noe var galt. Da han leste telegrammet, merket han kaldsvetten i håndflatene og det svartnet for ham et øyeblikk. Kort tid etter at han hadde snakket med Popov, kom et nytt telegram som orienterte Gordievskij om emnene som Tsjebrikov og Kryutsjkov ville snakke med ham om. Gordievskij fikk en fornem­ melse av at en snedig tilrettelagt felle ventet ham i Moskva. Han sa til seg selv at påkjenningene ved dobbeltlivet han førte, sikkert hadde gjort ham overdrevent mistenksom. Yrkesstoltheten som britisk infiltrasjonsagent i KGB fikk ham til å undertrykke betenkelighetene og reise tilbake til Moskva.

Innledning

23

Lørdag 18. mars var en av de mest hektiske dagene Gordievskij hadde opplevd i løpet av sine tre år i London-residensen. Han måtte ordne med alt det praktiske i forbindelse med reisen og forberede orienteringer til Tsjebrikov og Kryutsjkov, men også levere 5000 pund til en illegal KGB-agent. En tekniker ved residensen hadde hult ut en murstein der det såvidt var plass til en plastpose med 250 20-pundsedler. Gordievskij la mursteinen i en plastpose og tok med seg de to små døtrene sine, Maria og Anne, slik at de kunne få leke på CoranTs Field i Bloomsbury i nærheten av barnesykehuset på Great Ormond Street. Mens han lekte med jentene, plasserte Gordievskij mursteinen ved et gjerde i den nordlige utkanten av parken. Søndag morgen, den 19. mai, ble Gordievskij hentet i leiligheten sin i Kensington High Street av en Ford Granada fra den sovjetrussis­ ke ambassaden, og kjørt til Heathrow der han skulle ta Aeroflot-flyet til Moskva. Ettersom det etter alt å dømme dreide seg om et kort opphold, ble familien hans værende i Fondon. På Sheremetjevoflyplassen i Moskva fikk han de første klare indikasjonene på at noe var i veien. Immigrasjonsoffiseren fra KGB tok seg god tid da han kontrollerte diplomatpasset, og mens Gordievskij var til stede, ringte offiseren og meldte fra om at han var kommet. Det virket også litt uhyggelig at det ikke var kommet noen KGB-bil for å hente ham selv om han senere oppdaget at bilen som var sendt etter ham , hadde kjørt til en annen terminal. Gordievskij tok drosje i stedet. Sjåføren hadde allerede to passasjerer, og det viste seg at de var vest-tyske diplomater som skulle tilbake til leiligheten sin i Moskva. Da Gordievskij fortalte at han var sovjetrussisk diplomat, ble vest-tyskerne åpenbart urolige, og det var tydelig at de var redde for en eller annen felle. De ba om å bli kjørt direkte til ambassaden sin. Gordievskij lurte på om KGB-overvåkerne utenfor ambassaden ville synes det var mistenke­ lig at han satt i en drosje sammen med to vest-tyske diplomater. Da han kom tilbake til leiligheten sin på Leninskij Prospekt nr. 109, visste han til og med før han åpnet døren at den var blitt ransaket. Han og hans kone Leila brukte bare to av de tre låsene på døren. Denne gangen var alle tre låst. «Typisk,» tenkte Gordievskij. Husundersøkerne i KGB var svært dyktige, men beryktet for sitt

24

Innledning

alkoholkonsum. Rett som det var sviktet konsentrasjonen. En første inspeksjon avslørte ingen tegn på at noen hadde vært der. Men da han tok en ny runde på badet, fant han et lite hull i cellofanpapiret rundt en rull papirlommetørklær som ikke var åpnet. Der var en sonde stukket inn. Gordievskij visste at en ransaking av leiligheten ikke ville ha avdekket noen spor bortsett fra en stabel bøker kjøpt i Vesten (blant dem Solsjenitsyns samlede verker) som lå gjemt under sengen hans. Selv om disse bøkene offisielt ble betraktet som undergravende, var de av det slaget som mange sovjetiske diplomater kjøpte uoffisielt. Før han la seg, ringte han til sjefen for tredje avdeling i Første hoveddirektorat, Nikolai Petrovitsj Gribin, for å fortelle at han var kommet tilbake. Gribin sa ikke stort, men klangen i stemmen hans virket kjøligere enn ellers. Neste morgen, mandag 20. mai, kom en yngre KGB-offiser, Vladimir Tsjernov, som var blitt utvist fra Storbritannia to år tidligere, til leiligheten i Fadaen sin for å kjøre Gordievskij til Første hoveddirektorat-bygningen i Jasenevo i nærheten av ringveien rundt Moskva. Gordievskij fikk anvist et ledig rom i tredje avdeling. Da han nevnte møtene med Tsjebrikov og Kryutsjkov som han var blitt lovet, fikk han til svar: «Vent. Vi skal gi beskjed når de er klare til å treffe deg.» En hel uke skjedde ingenting. Gordievskij ventet hver dag til omkring åtte om kvelden på en oppringning om tidspunktet for møtene, men han fikk bare en rekke unnskyldninger. Han ble fortalt at Kryutsjkov hadde en svært travel uke med en rekke konferanser ved KGB-hovedkvarteret og i sentralkomiteen. Tsjebrikov kunne ikke treffe ham før han hadde snakket med Kryutsjkov. Gordievskij brukte tiden til å finpusse orienteringen sin om Storbritannia og KGB-operasjonene og gjennomgikk statistikken om britisk økonomi og de væpnede styrker. Gribin forsøkte å overtale Gordievskij til å tilbringe weekenden hos ham og hans kone på en KGB-dacha. Gribin ble tydelig irritert da Gordievskij insisterte på å bli værende i leiligheten sin i Moskva i stedet slik at han kunne få være sammen med moren og søsteren. Storparten av samtalene i weekenden dreide seg om familien hans i

Innledning

25

London. Maria gikk på en barneskole den engelske kirken drev på Kensington High Street, og Gordievskij var stolt av engelsken hennes. Han fortalte moren og søsteren hvordan hun en dag hadde kommet hjem og sagt fram Fadervår på perfekt engelsk. Gordievskijs andre uke i Moskva ble mer begivenhetsrik enn den første. Om formiddagen mandag 27. mai fikk han en telefonoppringning til rommet sitt i tredje avdeling fra general Grushko, assisteren­ de sjef for Første hoveddirektorat. Han ble innkalt til et viktig møte der en ny strategi for sovjetisk infiltrasjon i Storbritannia med agenter på høyt nivå skulle diskuteres. De ble kjørt i Grushkos svarte Volga limousin til en KGB-dacha noen få kilometer unna der en smørbrødlunsj sto klar til dem. «Har du lyst på en drink?» spurte Grushko. Gordievskij nølte et øyeblikk og tenkte på Gorbatsjovs anti-alkoholkampanje. Men ettersom Grushko etter alt å dømme regnet med at han ville ha en drink, sa han ja takk. En kelner kom med en halvlitersflaske armensk konjakk og skjenket i et glass til dem hver. Det kom som en overraskelse på Gordievskij at Grushko begynte å stille spørsmål om familien hans. Mens de spiste, kom general Golubev og oberst Budanov i Direktorat K (kontra-spionasje). Ansvarsområdet deres omfattet etterforskning av interne lekkasjer. En ny flaske armensk konjakk ble hentet, og Gordievskijs glass ble fylt fra den. Nesten øyeblikkelig skjønte han at han hadde fått i seg et narkotisk stoff. «Jeg fikk en fornemmelse av at jeg var et annet menneske,» husker han. Han begynte å snakke fort og iltert og var seg bevisst at en del av hjernen hans forsøkte å bevare kontrollen mens en annen del sa ham at dette var en kraftanstrengelse som kanskje lå hinsides det han kunne makte. Det gikk rundt for ham, og han la merke til at Grushko gikk ut av rommet mens Golubev og Budanov begynte å stille ham spørsmål. Gordievskij ble spurt om hvordan han vurderte tidligere sovjetiske avhoppere, særlig en fransk muldvarp som franskmennene ga kodenavnet «Farewell», i FHD Direktorat T (med ansvar for vitenskapelig og teknologisk spionasje) og som var blitt henrettet to år tidligere. Så ble spørsmålene mer personlige. «Hvordan kunne du sitte og høre på at datteren din sa fram Fadervår?» ble han plutselig

26

Innledning

spurt. «Jeg er klar over at jeg er dopet og har problemer med å tenke klart,» sa Gordievskij til seg selv. «Men dette betyr at de har lyttet til samtalene mine med moren og søsteren min i weekenden. De har altså avlyttingsutstyr i leiligheten.» Siden ble Gordievskij stilt til ansvar for bøkene av Solsjenitsyn og andre vestlige bøker han hadde liggende under sengen. «Hvordan kunne du få deg til å ta med deg disse anti-sovjetiske bøkene over grensen?» ble han spurt. Neste trinn i forhøret var langt mer aggressivt. Gordievskij ble direkte anklagd for å arbeide for britene. Han fikk oppgitt navnet på en britisk diplomat. «Det var han som rekrutterte deg, ikke sant?» sa Golubev. «Du traff de britiske vennene dine før du reiste tilbake til Moskva, ikke sant?» Så gikk de og lot Gordievskij sitte alene igjen. Etter en stund kom Golubev tilbake. «Tilstå nå!» sa han til ham. Gordievskij merket at det gikk rundt for ham, og det var som om stemmen hans kom langt borte fra da han hørte seg selv benekte at han hadde noen tilståelse å komme med. «Nei, jeg gjorde det ikke,» gjentok han mekanisk. «Jeg gjorde det ikke.» Så husket han ikke mer før han våknet neste morgen med en dundrende hodepine i ett av soveværelsene i dachaen. To dacha-tjenere, en mann og en dame, sto klar med kaffe til ham. Gordievskij drakk kopp etter kopp, men hodepinen ga seg ikke. Da han begynte å huske det som hadde foregått dagen i forveien, var dette det første han tenkte: «Jeg er ferdig. Det finnes ingen redning.» Men etter hvert begynte han å øyne et svakt håp. Ved halv ti-tiden kom Golubev og Budanov til dachaen og oppførte seg som om forhøret dagen i forveien ganske enkelt hadde vært alminnelig konversasjon etter middagen. Ikke lenge etter dro Golubev sin vei, men Budanov ble værende. Selv om Gordievskij husker Budanov som en av de mest uhyggelige KGB-offiserer han noengang har truffet, virket de første spørsmålene hans forholdsvis uskyldige. Det var tydelig at Budanov en eller annen gang i sin karriere hadde vært stasjonert i Storbritannia. «Hvilke deler av England har du besøkt?» spurte han. Gordievskij svarte at på grunn av de vanlige begrensningene som gjaldt for sovjetiske diplomater (eller KGB-offiserer som opptrådte som diplomater) på reise utenfor London, hadde

Innledning

27

turene hans stort sett begrenset seg til partikonferanser i Blackpool. Brighton og Harrogate. «Harrogate?» sa Budanov. «Den byen har jeg aldri hørt om.» Så ble tonen en annen. «Du var arrogant og altfor selvsikker i går kveld,» sa han. Gordievskij ba om unnskyldning. Budanov fortsatte: «Dusa også til oss at vi gjenskapte atmosfæren fra utrenskningene og gjentok heksejakten og spionmanien fra 1937. Det er ikke riktig. Etter hvert skal vi vise deg at du tar feil. Om en liten stund kommer det en bil som kjører deg hjem.» Da Gordievskij var kommet tilbake til leiligheten sin, ringte han til Grushko. «Jeg beklager at jeg ikke føler meg frisk nok til å komme til avdelingen i dag,» begynte han. Grushko godtok unnskyldningen. «Hvis jeg sa noe upassende i går kveld, beklager jeg det også,» fortsatte han. «Men de to karene som dukket opp, var svært spesielle.» «Tvert imot,» svarte Grushko. «Det er svært hyggelige mennesker.» Uttrykket virket kunstig, tenkte Gordievskij, men Grushko var klar over at det ble gjort opptak av samtalen deres. Resten av tirsdagen og hele onsdagen tilbrakte Gordievskij i leiligheten for å komme til hektene, og han forsøkte, som han selv sier, å «tenke, tenke, tenke». Onsdag kveld var depresjonen noe lettere. Begivenhetene de siste to dagene og at han hittil hadde klart å motstå anklagene som ble reist mot ham, tydet på at han kanskje kom til å få et pusterom og få tid til å områ seg før det ble avsagt en dødsdom over ham. «Kanskje jeg tross alt klarer å finne en utvei,» tenkte han. En generasjon tidligere ville han ganske enkelt ha blitt likvidert. Men nå var KGB nødt til å legge fram beviser. Torsdag 30. mai reiste Gordievskij tilbake til rommet sitt i tredje avdeling. Ikke lenge etter ble han innkalt til Grushkos kontor. Grushko hadde hos seg Golubev og avdelingsleder Gribin som virket dyster. Grushko sa til ham: I går diskuterte vi saken din nesten hele dagen med kamerat Kryutsjkov. Du vet at du har forrådt oss gjennom lang tid. Det er grunnen til at ditt oppdrag i Storbritannia nå er avsluttet. Familien din reiser tilbake til Moskva umiddelbart. Men vi har bestemt at du fortsatt kan arbeide i KGB. men antakelig ikke i Første hoveddi-

28

Innledning

rektorat. Hva sier du til dette? Gordievskij var ikke et øyeblikk i tvil om at forslaget ganske enkelt var en felle som var satt opp for at han skulle avsløre seg selv. Han hadde en dødsdom hengende over seg, men ettersom forhøret i dachaen hadde vært en fiasko, var han nå satt under overvåking og gitt en frihetsperiode fordi de håpet at han skulle bli grepet i forsøk på å kontakte den britiske etterretningstjenesten eller gi dem andre kompromitterende beviser. Når general Golubev hadde lagt så stor vekt på bagateller som Marias Fadervår og bøkene under sengen hans, virket det i ettertid sannsynlig at saken mot ham hittil hovedsakelig hvilte på indisier. Ettersom den eneste sjansen han hadde til å overleve lå i et forsøk på å vinne tid, bestemte Gordievskij seg for å opptre så samarbeids­ villig som mulig. Han ba om unnskyldning for at han hadde sovnet mens han ble utspurt på dachaen, «Jeg tror,» sa han og lot som han ikke visste det, «at det må ha vært noe galt med maten.» General Golubev, som selv etter vanlig KGB-standard hadde en dårlig utviklet sans for det absurde, avviste dette indignert. «Skinken var førsteklasses,» påsto han. «Lakserognen var også utmerket. Det samme var osten.» Gordievskij satte ikke spørsmålstegn ved Golubevs forsvar for smørbrødene. «Når det gjelder beskyldningene dere retter mot arbeidet mitt,» fortsatte han, «aner jeg ikke hva dere snakker om. Men hvis dere har kommet til at arbeidet mitt for Første hoveddirektorat skal avsluttes, tar jeg det som en offiser og en gentleman.» I ettertid syntes han at dette siste uttrykket i likhet med Golubevs lovprisning av smørbrødene fortonte seg som et komisk mellomspill i en desperat kamp for å overleve. General Grushko virket lettet over at Gordievskij reagerte som han gjorde, og var glad for å slippe både det pinlige ved en åpen innrømmelse eller en voldsom avvisning av forræderibeskyldningene på sitt kontor. «Mange takk, mange takk,» sa han til Gordievskij og trykket hånden hans. Men han ga Gordievskij beskjed om å levere de «anti-sovjetiske bøkene» han hadde liggende under sengen til biblioteket i Første

Innledning

29

hoveddirektorat. Hvis Gordievskij var blitt stilt for retten, ville de utvilsomt ha blitt lagt fram som bevismateriale. Gribin, lederen for tredje avdeling som noen få måneder tidligere hadde skamrost Gordievskijs arbeid, unngikk å trykke hånden hans. «Jeg vet ikke hva jeg skal si,» bemerket han. «Forsøk å ta det med stoisk ro.» Etter at Gordievskij hadde flyktet til England, overveide han å ringe til Gribin og si til ham : «Jeg fulgte rådet ditt. Jeg tok det med stoisk ro.» Gordievskij fikk permisjon fram til 3. august. Han regnet med at katt og mus-leken kom til å fortsette i hvert fall til permisjonen var utløpt. Han tilbrakte en bittersøt 14-dagers periode i juni sammen med Leila, Maria og Anna i leiligheten deres i Moskva. Gleden han følte over familielivet, ble mer intens fordi han var klar over adskillelsen som nå ville komme. Resten av familien planla å reise til dachaen til Leilas far i Trans-Kaukasia den 20. juni. Gordievskij skulle inderlig gjerne ha blitt med dem. Men han var klar over at han trengte tid til å organisere flukten, og godtok i stedet et tilbud om et opphold på et KGB-«sanatorium» (et slags feriehotell) i Semjonovskoje der Stalins dacha nummer to lå - omkring 100 kilometer sør for Moskva. Kort tid før han reiste, kom en tidligere kollega i den samme blokken, Boris Botsjarov, til ham og spurte: «Hva var det egentlig som skjedde i London? Vi måtte tilbakekalle alle de illegale agentene. Operasjonene våre er totalt ødelagt. Jeg har hørt rykter som at stedfortrederen din har hoppet av.» Neste gang han traff Gordievskij, var Botsjarov tydeligvis blitt advart og unngikk å snakke med ham. Gordievskij brukte tiden på KGB-sanatoriet til å mosjonere forsiktig, lese og planlegge flukten. De fleste gjestene på sanatoriet måtte dele rom med noen. Enten det nå var tilfeldig eller veloverveid, var Gordievskijs romkamerat en KGB-grensevakt. Lokalt KGBpersonell sørget for å overvåke ham. og de var en god del mindre sofistikerte enn i hovedstaden. Hver gang Gordievskij tok seg en løpetur, la han merke til at de samme vaktene lot som de urinerte i de samme buskene og brukte andre iøynefallende former for kamufla­ sje. I sitt stille sinn ga han en lokal KGB-mann med en tilsynelatende utømmelig blære oppnavnet «Inspektør Clouseau». I sanatoriets

30

Innledning

bibliotek gransket Gordievskij kartene og veibeskrivelsene han kunne komme over fra grenseområdet han hadde tenkt å komme seg gjennom, men han gjorde det mens han sto ved bokhyllene og unngikk å vekke oppmerksomhet ved å ta med seg bøkene på rommet. Han sørget for å låne bøker som ikke hadde noen sammenheng med fluktplanene. Den siste KGB-offiseren som snakket med ham før han forlot sanatoriet, spurte ham hvorfor i all verden han leste en bok om den tyrkisk-russiske krig i 1877-78. Gordievskij svarte at han fylte et tomrom i historiekunnskapene sine. Etter flukten er denne boken ganske sikkert blitt gransket med tanke på eventuelle spor av Sentret i Moskva. Avreisen for Gordievskijs familie til Trans-Kaukasus ble uventet utsatt til 30. juni, og barna kunne besøke ham én dag. Det var siste gang han så Maria og Anna. Da dagen var slutt og han satte dem på toget til Moskva, omfavnet han dem så lenge at han bare såvidt kom seg av toget før det gled ut fra stasjonen. To ganger mens Gordievskij var på sanatoriet, fant han påskudd til å reise til Moskva for å kontakte SIS. Han gikk de 16 kilometrene til nærmeste jernbanestasjon, og brukte den lange spaserturen til å planlegge den enda lengre marsjen til grensen som var en del av fluktruten hans. Oppsiktsvekkende nok ser det ikke ut til at hans kontakt med SIS i Moskva er blitt registrert av KGB. Den første gangen han reiste til Moskva, traff han sin kone for siste gang før han flyktet (Maria og Anna var på dachaen til moren hans i nærheten av Moskva). Han tok farvel med Leila i et supermarked i Moskva der de var på handletur før Gordievskij tok toget tilbake til sanatoriet. Dette var ett av de mest intense og hjerteskjærende øyeblikkene i Gordievskijs liv. Det som gjorde det nesten uutholdelig, var at Leila ikke kunne ane hva det innebar for dem begge. Hun kysset ham flyktig på leppene. Gordievskij forsøkte å smile. Lavt sa han: «Det kunne godt ha vært litt ømmere.» Gordievskij har erindret disse ordene mange ganger siden han flyktet. Det har utvilsomt Leila også. Den vanskeligste delen av forberedelsene til flukten var at han ikke kunne betro seg til familien sin og vissheten om at de kom til å være adskilt i mange år etter flukten. Men alternativet til adskillelsen var

Innledning

31

noen få ukers frihet til, siden å bli henrettet som forræder og enda større hjertesorg for familien. Onsdag 10. juli reiste Gordievskij fra KGB-sanatoriet til leilighe­ ten sin i Moskva. I løpet av de siste 4 dagene før han flyktet til Vesten, la han en rekke falske spor for å forvirre KGB-overvåkingen og avtalte flere sammenkomster med venner og slektninger i uken etter at han hadde tenkt å reise fra Moskva. Han brukte også en god del tid på å arbeide med den upålitelige Ladaen sin for å gjøre den klar til den obligatoriske tekniske inspeksjonen. De som overvåket Gordi­ evskij, var vant til at han forlot leiligheten sin på Leninskij Prospekt for å ta seg en joggetur, og de fulgte som regel ikke etter ham. Klokken fire om ettermiddagen fredag 19. juli la han ut på en joggetur iført det vanlige joggeutstyret sitt. Med seg hadde han en plastpose, og innholdet i denne posen har senere sikkert vært gjenstand for intense spekulasjoner i Sentret. Gordievskij kom ikke tilbake fra denne joggeturen. Noen få dager senere, etter en komplisert ferd, krysset han den sovjetrussiske grensen. Ettersom andre kanskje blir nødt til å forlate Sovjetunionen via den samme ruten, har han ikke lyst til å gi noen opplysninger om den. Gordievskij sammenligner fornemmelsen av å komme trygt fram til Vesten med øyeblikket i Trollmannen fra Oz da filmen skifter fra svart-hvitt til farger. Mot alle odds hadde han sluppet unna en sikker KGB-henrettelse. For første gang i sovjetrussisk historie hadde en KGB-offiser som var avslørt som vestlig muldvarp, flyktet over den russiske grensen. Men da Gordievskij ble gratulert av vennene sine, hadde han ikke tanke for annet enn familien som han hadde vært nødt til å etterlate. KGB tar fortsatt gisler. Når denne boken sendes til trykkeriet, er Leila, Maria og Anna blant dem. De huskes i for­ fatternes dedikasjon.

KAPITTEL 1

Den tsaristiske bakgrunnen ( 1565- 1917)

Russlands første politiske politi, det fjerne opphavet til våre dagers KGB, var Opritsjnina, grunnlagt i 1565 av Ivan den grusomme, den første storfyrste av Moskva som ble kronet som tsar. De 6000 opritsjniki var kledd i svart, red på svarte hester og hadde på salene emblemer med et hundehode og en kost som symboliserte at deres oppgave var å snuse opp og feie bort forræderi. Som i Stalins Russland eksisterte mesteparten av forræderiet de feide bort bare i fantasien til opritsjniki og deres hersker. Ofrene deres var enkelte ganger hele byer, den største av dem var Novgorod. De fleste av innbyggerne her ble massakrert i en fem ukers brutalitetsorgie i 1570. Ivan selv svingte mellom perioder med barbarisk sadisme og perioder med bønn og anger. Etter et syv års terrorregime ble Opritsjnina avskaffet i 1572. Nesten fire århundrer senere hendte det at ofrene for Stalins NKVD kalte forfølgerne sine for opritsjniki bak ryggen på dem. Stalin lovpriste Opritsjninas «progressive rolle» i

Den tsaristiske bakgrunnen

33

sentraliseringen av statsmakten og neddempingen av bojar-aristokratiets makt. Men han kritiserte Ivan for at han kastet bort tiden på bønn. Den kunne han ha anvendt bedre til å likvidere flere bojarer.1 Den neste mektige organisasjonen som ble etablert for å ta seg av politiske forbrytelser, var Peter den stores Preobrasjenskij Prikaz som ble organisert i så stor hemmelighet på slutten av 1600-tallet at den nøyaktige datoen for grunnleggelsen fortsatt er et mysterium. I likhet med Opritsjnina bebudet Preobrasjenskij Prikaz, riktignok i mindre målestokk, redselens og angiveriets klima som ble skapt av Stalins terror. De som gikk til grunne i Stalinterrorens kjellere og torturkamre, kunne være alt fra adelsmenn som hadde forsøkt å unngå statstjeneste til ubetydelige drukkenbolter som hadde dristet seg til å slå vitser om tsaren.: I dag huskes Peter både innenfor og utenfor Sovjetunionen mest for moderniseringen av den russiske stat der den nye hovedstaden St. Petersburg (nå Leningrad) skulle «åpne et vindu mot Europa». Men han var også en hersker som brukte skremmende brutalitet. Sønnen og arvingen, tsarevitsj Aleksei, som flyktet til utlandet, ble lokket tilbake til Russland og torturert til døde. I likhet med Ivans Opritsjnina overlevde ikke Peters Preobrasjen­ skij Prikaz grunnleggeren. Selv om politisk forfølgelse forekom med jevne mellomrom, ble det ikke gjort ytterligere forsøk på å grunnlegge et spesialisert politisk parti før etter den mislykte Desemberoppstanden i 1825, et århundre etter Peters død. Dekabristene utgjorde Russlands første revolusjonære bevegelse. I mot­ setning til tidligere opprørere siktet de ikke bare mot å bytte ut tsaren, men å skape et nytt politisk system - enten en republikk eller et konstitusjonelt monarki - der livegenskapet skulle avskaffes. For å motarbeide flere oppstander opprettet tsar Nikolai I (1825-55) en tredje avdeling i det keiserlige kanselli som sitt politiske politi/ Både Nikolai og den første lederen for tredje avdeling, grev Beckendorff, forsøkte å distansere seg fra den brutale presedens som Opritsjnina og Preobrasjenskij Prikaz representerte. Det temmelig malplasserte symbolet på tredje avdeling var et lommetørkle som etter sigende var gitt av tsaren og som ble oppbevart i et glasskrin i 2 -KGB

34

Kapittel 1

seksjonens arkiv. Ifølge en from, men plausibel tradisjon sa Nikolai til Beckendorff: «Flere direktiver enn dette får du ikke. Jo flere tårer du klarer å tørke bort med dette lommetørklet, desto mer trofast fremmer du mine m ål...» Denne eksentriske metaforen passet både tsarens svulstige selvbilde som «farsleder» for sitt folk og tredje avdelings oppfatning av seg selv som nasjonens «moralske lege». Men det viktigste anliggende for tredje avdeling var det som KGB senere kalte «ideologisk undergraving»: politisk avvik av alle avskygninger. For å kunne holde oversikt over slikt avvik oppfattet tredje avdeling det som nødvendig - slik KGB gjør det i dag - å overvåke opinionen. Beckendorff skrev årlige «Oversikter over opinionen» som senere fikk tittelen «Den moralske og politiske situasjon i Russland». «Opinionen,» het det i en oversikt fra 1827, «er for regjeringen hva et topografisk kart er for en hærledelse i en krig.» I tillegg til å opprette et omfattende nettverk av kilder og hjemmelsmenn, disponerte lederen for tredje avdeling også et gendarmkorps på flere tusen mann som hadde som oppgave å trygge statens sikkerhet. De var lett gjenkjennelige på sine blå uniformsfrakker og hvite hansker. Men likevel var tredje avdeling en liten organisasjon etter KGB-standard. Ved hovedkvarteret var det ansatt 16 fra starten av, og dette tallet hadde vokst til 40 da Nikolai I døde i 1855. Lederen for tredje avdeling manglet den personlige brutalitet som preget tidligere ledere for det politiske politiet. Aleksander Herzen, den ledende politiske dissidenten i postdekabrist-generasjonen, kunne «gjerne godta... at Beckendorff ikke gjorde så mye skade som han kunne ha gjort som leder for dette forferdelige politiet, ettersom han befant seg utenfor og over loven med rett til å blande seg borti alt mulig... Men han gjorde ikke noe godt heller. Han hadde ikke nok viljestyrke, energi og hjertelag til det.» Da Herzen ble innkalt til Beckendorff i 1840, la Herzen merke til at han virket «trett og nedslitt» og «med det villedende joviale ansiktsuttrykket som man ofte finner hos unnvikende og sløve mennesker».4 Grev Aleksei Orlov, som etterfulgte Beckendorff da han døde i 1844, var bror av den ledende dekabristen general Mikhail Orlov. Det er vanskelig å tenke seg at Stalin et århundre senere skulle

Den tsaristiske bakgrunnen

35

tillate en slektning av Trotskij eller Bukharin å komme i nærheten av NKVD - langt mindre bli organisasjonens leder. Av de 290 000 menneskene som ble dømt til indre eksil i Sibir eller til hardt tvangsarbeid mellom 1823 og 1861, var bare fem prosent blitt funnet skyldig i politiske forbrytelser, og mange av disse var ikke russiske dissidenter, men polske patrioter som gjorde motstand mot det russiske styret. I Russland var politisk meningsforskjell i praksis begrenset til en opprørsk del av den opplyste overklassen. Men ikke desto mindre institusjonaliserte Nikolai Is styre politiske forbrytel­ ser. Kriminalloven fra 1845 innførte svært strenge straffer for alle «personer som gjør seg skyldig i å skrive og spre skrevne eller trykte arbeider eller framstillinger som tar sikte på å vekke ringeakt for statsoverhodets autoritet eller for statsoverhodets personlige egen­ skaper eller for hans regjering». Denne loven, skriver Richard Pipes, er «for diktaturet det samme som Magna Carta er for friheten». Fra 1845 til 1988, med unntak av perioden fra den mislykte revolusjonen i 1905 og bolsjevikenes maktovertakelse i oktober 1917, var det hele tiden en forbrytelse å sette spørsmålstegn ved den eksisterende politiske samfunnsorden. Kriminalloven fra 1960 hadde fengsels­ straffer på opptil syv år med tillegg av opptil fem års eksil for «oppvigleri eller propaganda i den hensikt å undergrave eller svekke den sovjetiske autoritet». Tsarismen ga i arv til bolsjevismen både en politisk kultur og et lovverk der bare staten hadde rettigheter." Tredje avdeling skrøt av at i 1848, det viktigste revolusjonsåret på 1800-tallet i Vest-Europa, var Russland «søvnig og i ro». Gjæringen på landsbygda som fulgte tsar Alexander lis (1855-81) frigjøring av de livegne i 1861, overbeviste en generasjon unge overklassepopulister om at bøndene endelig var modne for revolusjon. «Ut til folket»-bevegelsen, der seriøse, radikale idealister dro rundt på landsbygda i et forgjeves forsøk på å reise folket til kamp mot tsarismen, brøt sammen i 1874. Dette gjorde enkelte desillusjonerte populister til terrorister. Talsmennene for terror argumenterte med at likvidering av tsaristiske notabiliteter både ville demoralisere regi­ met og vise hvor sårbart det var overfor bøndene i en form de kunne forstå. Den harde kjernen av terrorister, som i 1879 hadde sluttet seg

36

Kapittel 1

sammen i Folkeviljens eksekutivkomité, talte omkring 30 medlem­ mer. Men i en treårs kampanje med bombing og snikmyrding fra 1878 til 1881 skapte de nærmest panikk i regimet, og dermed avdekket de utilstrekkelighetene i tredje avdeling. 1 1878 ble general Mezentsov, politisjef og leder for tredje avdeling, stukket ned og drept midt på lyse dagen på en av St. Petersburgs hovedgater. Adjutanten hans, oberstløytnant Makarov, ble så overrumplet at han ikke maktet annet enn å slå snikmorderen med paraplyen sin. Morderen kom seg unna. Etter mange flere snikmord og forsøk på å ta livet av tsaren, som formelt ble dømt til døden av Folkets vilje, avslørte en granskning av funksjonsmåten til tredje avdeling så mye svikt i sikkerhetsopplegget at «tsaren ikke kunne føle seg trygg i sin egen residens».6 I august 1880 ble den miskrediterte tredje avdeling avskaffet og erstattet av et nytt statspolitidepartement (i 1883 omdøpt til politidepartementet) med ansvar for alle sider av statens sikkerhet. Politiske forbrytelser ble ansvarsområdet for et spesialdepartement (Osobyi Otdel) ved politihovedkvarteret og for et regionalt nett av sikkerhetsavdelinger (Okhrannoje Otdelenie). Den første av disse avdelingene ble etablert i 1881. Senere ble hele det politiske politisystemet kjent under samlebetegnelsen Okhrana. Men denne omorganiseringen kunne ikke forhindre at tsar Alexander II i 1881 ble myrdet med en enkelt konstruert håndgranat. Okhrana var enestående i Europa i sin tid både når det gjaldt maktområdet og aktivitetenes omfang. Andre europeiske politistyr­ ker arbeidet etter lovens bokstav. Men Okhrana var en lov i seg selv. Når det gjaldt politiske forbrytelser, hadde den rett til å ransake, fengsle og sende mennesker i eksil uten å be noen om godkjenning. Den grunnleggende forskjellen på Russland og resten av Europa, skrev den liberale marxist-omvendte Pjotr Struve i 1903, var «det politiske politiets absolutte makt» som tsarismen baserte sin overle­ velse på. Men det tsaristiske Russland ble aldri en fullt utviklet politistat. Etter senere sovjetisk standard ble Okhranas enorme makt bare brukt i beskjedent omfang. Til og med ved undertrykkelsen i 1880-årene ble ikke mer enn 17 mennesker henrettet for politiske

Den tsaristiske bakgrunnen

37

forbrytelser. Det dreide seg i alle tilfellene om faktiske eller forsøkte snikmord. Blant terroristene som ble sendt til skafottet, var Aleksander Uljanov. Han ble dømt til døden for medvirkning i et mislykket komplott for å drepe Alexander III den 1. mars 1887, som var seksårsdagen for snikmordet på Alexander II. Uljanovs 17 år gamle bror Vladimir (bedre kjent under sitt dekknavn Lenin) skal ha sverget hevn over det tsaristiske regimet. I 1901 befant 4113 russere seg i indre eksil for politiske forbrytelser. 180 av dem var satt på hardt straffarbeid.7 Den uten sammenligning mest forfulgte gruppen i det russiske riket var jødene. Folkelig anti-semittisme, pogromer som staten støttet, ødeleggende lover og mangfoldige former for diskriminering under Alexander III (1881-94) og Nikolai II (1894-1917) førte til at mange millioner russiske jøder utvandret, for det meste til De forente stater. Regimet, fra tsaren og nedover, brukte jødene som beleilige syndebukker som misnøyen i de brede lag av folket kunne fokuseres mot. Den plutselige utvisningen av nærmere 3000 jøder fra Moskva i forbindelse med den jødiske påskefesten i 1891, skapte presedens for Stalins langt mer omfattende deportasjon av andre etniske minorite­ ter. Selv om Okhrana ikke sto bak statsstøttet anti-semittisme, bidro organisasjonen til å sette den ut i livet. Den Okhrana-ansatte Komissarov fikk en offisiell belønning på 10 000 rubler for å ha gitt støtet til anti-jødiske oppstander med flygeblad som var trykket i politidepartementets trykkeri/ Den siste lederen for Okhrana, A.T. Vasilijev, avviste på en selvrettferdig måte «opphissete avisartikler» i Vesten som «simple bakvaskelser», når det tsaristiske regimet og Okhrana ble beskyldt for å se gjennom fingrene med pogromene. Han forklarte i sine memoarer at «ondets rot» var «jødenes ulykksalige manglende evne til å utføre sunt, produktivt arbeid»: Myndighetene ville aldri ha hatt den ringeste grunn til å sette i verk tiltak rettet mot jødene hvis tiltakene ikke var blitt uomgjengelig nødvendige for å beskytte det russiske folk, særlig bøndene... Det fantes en viss form for jødeundertrykkelse i Russland, men den var dessverre langt fra så effektiv som den burde ha vært. Myndighete­

38

Kapittel 1

ne forsøkte å beskytte bøndene mot jødenes hensynsløse utbyt­ ting, men tiltakene var altfor lite effektive...9 Den statstøttede anti-semittismen bidrar til å forklare hvorfor marxismen spredte seg raskere blant jødene enn blant noen annen etnisk gruppe i det russiske riket. Det første marxistiske partiet som fikk masseoppslutning, var Det jødiske forbund stiftet i 1897. Jødene var også framtredende blant grunnleggerne av både Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti, den største marxistiske gruppe­ ringen, i 1898, og Det sosialistiske revolusjonære parti, populistenes etterfølger, i 1902. Den voksende jødiske representasjonen i den revolusjonære ledelsen fyrte ytterligere oppunder Okhranas anti­ semittisme.10 Til tross for den jødiske bakgrunnen til mange «gamle bolsjevi­ ker», dukket anti-semittismen opp igjen, som regel i forkledning, under Stalin. I motsetning til Okhrana har KGB ikke gjennomført noen pogromer, men organisasjonen utgjør fortsatt den mest anti-semittiske delen av sovjetisk offentlighet. Selv om nomenklatura (ledersjiktet) som helhet er nærmest lukket for jøder, er Utenriksde­ partementet og sentralkomiteen som regel innstilt på å vurdere kandidater med halvt jødisk avstamming. KGB er ikke det. Bak enkelte KGB-offiserers stadig tilbakevendende tvangstanker om en sionistisk sammensvergelse og «ideologisk undergraving», lurer levninger av de anti-semittiske mytene som ble spredt av Okhrana. L.P. Zamoiskij, assisterende leder for FHD-direktoratet for etterretningsinformasjon, en mann som hadde ry på seg for å ha både intelligens og god vurderingsevne, forsikret høytidelig i januar 1985 KGB-residensen i London, i Gordievskijs nærvær, at frimurerne med sine riter, som etter hans mening hadde jødisk opprinnelse, var en del av den store sionistiske sammensvergelsen.11 KGB-lærebøkene og undervisningen er forståelig nok lite villig til å innrømme noen kontinuitet i Okhranas behandling av politiske forbrytere og jødiske dissidenter og deres egen praksis. I stedet får Okhranas etterretningsarbeid i utlandet stor anerkjennelse.12 Okh­ ranas topprioritet i utlandet var overvåkingen av russiske emigranter

Den tsaristiske bakgrunnen

39

som i dag utføres av KR (kontraspionasje)-offiserene i KGBresidensen. De politiske dissidentenes emigrasjon som begynte med Herzens eksil i 1847, skjøt fart i populist-generasjonen i 1870-årene. I Nikolai lis regjeringstid forberedte nærmere 5000 revolusjonære emigranter å styrte tsaren med metoder som varierte fra å lage bomber til å drive studier i lesesalen på British Museum.1' Hovedkvarteret til Okhranas utenlandskontor (Zagranitsjnaia Agentura), som var opprettet for å overvåke emigranter, lå i den russiske ambassaden i Paris, det viktigste emigrant-sentret.14 Ifølge det franske Surété-arkivet begynte utenlandskontoret å arbeide i Paris i 1882, sannsynligvis i beskjeden målestokk.lr 1 1884 var det helt operativt under ledelse av den formidable Pjotr Ratsjkovskij. I populist-perioden var Ratsjkovskij en underordnet offentlig tjeneste­ mann med revolusjonære sympatier. 1 1879 ble han arrestert av tredje avdeling og fikk valget mellom eksil i Sibir eller en karriere i det politiske politiet. Ratsjkovskij valgte det siste og ble etter hvert den mest innflytelsesrike etterretningsoffiseren i utlandet i det tsaristiske Russlands historie. I motsetning til KGB-residenter i Paris var han også en prominent skikkelse i de høyere kretser i Paris. Han samlet seg en formue ved å spekulere på børsen og holdt overdådige selskaper i sin villa i St. Cloud. Direktører for Surété, ministre og presidenter var nære venner. En skribent i avisen Echo de Paris omtalte ham i 1901 på denne måten: Hvis du noengang treffer ham i selskapslivet, tviler jeg sterkt på at du vil føle noe ubehag for ham. Ingenting i væremåten hans røper at han har en uhyggelig funksjon. Tykkfallen, livlig, alltid med et smil om m unnen... han ligner mest av alt en godslig, munter fyr på rangel... Han har en temmelig iøynefallende svakhet - en lidenskapelig forkjærlighet for våre små parisiennes - men han er den dyktigste fagmann på sitt felt i Europas ti hovedsteder.16 Ratsjkovskij og hans etterfølgere som ledere for utenlandskontoret hadde omtrent samme status som lederne eller nestlederne i Okhrana i St. Petersburg, og de hadde dessuten betydelig hand­

40

Kapittel 1

lefrihet. I likhet med Okhrana innenfor Russlands grenser benyttet utenlandskontoret seg av både «ekstern» overvåking (utført av sivilkledte detektiver, vaktmestere og andre) og «intern» infiltrasjon (utført av politispioner som i enkelte tilfeller hadde begynt som genuine revolusjonære) rettet mot russiske emigranter.1 Sureté hadde ingen innvendinger mot utenlandskontorets operasjoner på fransk jord - de ble tvert imot ønsket velkommen som en utvidelse av det franske etterretningsarbeidet. En Sureté-rapport konkluderte slik umiddelbart før første verdenskrig: Det er umulig ut fra en objektiv vurdering å benekte nytten av at det russiske politiet arbeider i Paris, enten det skjer offisielt eller ikke - et politi som har som siktemål å overvåke aktivitetene til russiske revolusjonære. For å bevare de franske myndighetenes velvilje, gjorde utenlandsavdelingen det til en vane å overdrive den revolusjonære trusselen. Sureté antok at antallet russiske revolusjonære bare i Paris-området lå på drøyt 40 000 - nesten ti ganger det faktiske samlede antallet for hele Vest-Europa.ls De andre europeiske politistyrkenes beredvillighet til å samarbei­ de med utenlandskontoret ble styrket av en bølge med snikmord som anarkister sto bak. Blant de mest framtredende ofrene for anarkistenes myrderier var den franske presidenten Carnot i 1894, kong Umberto av Italia i 1900, president McKinley i De forente stater i 1901 og en rekke prominente russere: N.P. Bogolepov, undervis­ ningsministeren, i 1901, D.S. Sipjagin, innenriksministeren (og dermed ansvarlig for Okhrana), i 1902, Sipjagins etterfølger V.K. Plehve i 1904, storhertug Sergei Aleksandrovitsj, Moskvas gene­ ralguvernør, i 1906 og og P. A. Stoljpin, statsminister og innenriksmi­ nister, i 1911.1 1898 ble det på en konferanse for etterretningsorgani­ sasjoner i Roma vedtatt en resolusjon der det het at «De sentrale myndighetene som i hvert enkelt land har ansvaret for å overvåke anarkistene, oppretter direkte kontakt med hverandre og utveksler alle relevante informasjoner».19

Den tsaristiske bakgrunnen

41

Fra Paris ledet utenlandsavdelingen mindre agentgrupper som holdt øye med russiske emigranter i Storbritannia, Tyskland og - fra 1912 - Italia. I Sveits, som ble et stadig viktigere senter for revolusjonære diaspora, hadde utenlandsavdelingen tre Genévepolitimenn på lønningslisten for å skaffe informasjoner direkte fra politiarkivene og sørge for kontroll av etterretningene som ble sendt av de sveitsiske myndighetene. Overvåking av emigranter i Belgia og Skandinavia ble utført av en blanding av lokale politifolk og agenter fra utenlandskontoret som ble sendt fra Paris i spesialoppdrag.20Men i løpet av de få årene før den første verdenskrig protesterte sosialistiske og radikale deputerte mot utenlandskontorets virksom­ het på fransk jord. 1 1913 fant den russiske ambassaden det betimelig å meddele at kontoret var avviklet. Arbeidet ble offisielt overtatt av et privat detektivbyrå, Agence Bint et Sambain, ledet av Henri Bint, en franskmann som tidligere hadde vært ansatt på utenlandskonto­ ret. I virkeligheten fortsatte utenlandskontoret sine operasjoner, riktignok med større diskresjon enn tidligere. Men den offisielle, om enn oppdiktede, avviklingen skadet kontorets nære samarbeid med Sureté, som i 1914 klagde over at «den franske regjeringen har ikke lenger mulighet for å vite så nøyaktig som tidligere hva de farlige utenlandske flyktningene i Frankrike foretar seg».21 Utenlandskontoret begrenset seg ikke bare til innsamling av etterretninger. Det gjorde også en pionerinnsats i mange varianter av det KGB senere kalte «aktive tiltak» som var ment å skulle påvirke utenlandske regjeringer og opinionen i utlandet, foruten «spesielle aksjoner» som omfattet ulike former for vold. I 1886 sprengte Ratsjkovskij trykkeriet til Folkets Vilje i Genéve, og klarte å få det til å se ut som det var opprørske revolusjonære som sto bak. I 1890 «avslørte» Ratsjkovskij en sammensvergelse blant russiske emigran­ ter i Paris med sikte på å lage bomber. Ved en sensasjonspreget rettssak fikk enkelte av deltakerne i komplottet fengselsstraffer (en av dem som het Landezen og som hadde flyktet ut av landet, ble dømt in absentia) og andre ble vist ut av landet. Okhrana arresterte så 63 revolusjonære i Russland, og det ble påstått at de hadde kontakter med bombemakerne i Paris. I virkeligheten var det Landezen som.

42

Kapittel 1

etter instruks fra Ratsjkovkij, sto bak planen. Landezen var en provokatør som arbeidet for utenlandskontoret, og han skaffet penger til bombefabrikken fra utenlandskontorets kasse.221 løpet av sine 18 år i Paris (1884-1902) klarte Ratsjkovskij å skjule sporene etter sitt engasjement i denne og andre saker som gjaldt påståtte bombefabrikker og bombeattentater. Ratajev, som etterfulgte ham som leder for utenlandskontoret (1903-05), var ikke så heldig. Han ble tilbakekalt til Russland etter at Sureté oppdaget at han var involvert i et mislykket bombeattentat i Paris mot prins Truberskoi og bombeangrepet på et fransk protestmøte mot den tsaristiske under­ trykkelsen av 1905-revolusjonen. I den forbindelsen ble to gardes républicains såret. I 1909 avslørte en revolusjonær journalist som het Vladimir Burtsev endelig Ratsjkovskijs rolle i bombesammensvergelsen i 1890. Han påsto også at provokatøren. Landezen, som hadde kommet seg unna i 1890, var ingen annen enn den daværende sjefen for utenlandskontoret i Paris, Harting. Sureté kom til at Hartings «plutselige flukt og forsvinning» pekte i retning av at Burtsev hadde rett i sine avsløringer. Merkelig nok virket Sureté lite opptatt av slike episoder. Etterretningene som kontoret leverte, var i franskmenne­ nes øyne «des plus précieux» og oppveide klart forbrytelsene som kontorets provokatører hadde gjort seg skyldig i.23 Ratsjkovskij spesialiserte seg på falsknerier i tillegg til bruken av provokatører. Det er overveiende sannsynlig at han sto bak det berømte anti-semittiske falsumet «Sions vises protokoller», som angivelig beskrev en jødisk sammensvergelse for å oppnå verdensdo­ minans. «Protokollene» fikk bare begrenset innflytelse før første verdenskrig. En stund trodde Nikolai II at de var nøkkelen til en forståelse av 1905-revolusjonen, men ble senere overbevist om at de var et falskneri og beklaget seg over at de «forkludret anti­ semittismens edle sak». Men i mellomkrigstiden dukket «Protokol­ lene» opp igjen som en av de sentrale tekstene i den nazistiske og fascistiske anti-semittismen og ble kanskje det mest innflytelsesrike falsumet i det tyvende århundre.24 Ratsjkovskijs rolle begrenset seg ikke bare til innsamling av etterretninger og aktive tiltak. Han forsøkte også å påvirke russisk

Den tsaristiske bakgrunnen

43

utenrikspolitikk. Ratsjkovskij kom til Paris i 1884 som en ivrig talsmann for en allianse med Frankrike, som var diplomatisk isolert etter nederlaget i den fransk-tyske krig fra 1870-71. Han ble regelmessig brukt som hemmelig mellommann i forhandlinger om den fransk-russiske «doble alliansen» i perioden 1891-94 og da den ble modifisert i 1899. Blant Ratsjkovskijs nærmeste kontakter i Paris var Théophile Delcassé. Fra 1898 til 1905 var han utenriksminister den lengste perioden noen fransk utenriksminister hadde sittet i Den tredje republikks 70-årige historie. Da Delcassé besøkte St. Petersburg for å modifisere betingelsene i Den doble alliansen i 1899, da tsaren var på offisielt besøk i Frankrike i 1901, og da president Loubet var på gjenvisitt i Russland i 1902, gikk han utenom den franske ambassadøren, Marquis de Montebello, og samarbeidet i stedet med Ratsjkovskij. Den russiske utenriksministeren, grev Muravjov, informerte den ulykkelige Montebello på denne måten: «Vi har full tiltro til monsieur Ratsjkovskij, og vårt inntrykk er at han nyter den franske regjerings tillit.» Ratsjkovskij gapte til slutt over for mye, og han ble tilbakekalt fra Paris i 1902. Men det som førte til dette fallet, var ikke at han stadig mer blandet seg opp i det fransk-russiske diplomatiet, men tsaritsaens raseri da han var uforsiktig nok til å avsløre at en fransk «lege» som hun hadde brukt, var en ukvalifisert sjarlatan.2" Okhranas viktigste bidrag til utformingen av en tsaristisk utenriks­ politikk var organisasjonens pionerrolle i utviklingen av kommunikasjonsetterretning. Det dreide seg om signaler etterretningstjenesten snappet opp og klarte å dechiffrere. Som de andre stormakter i anden régime hadde Russland på 1700-tallet cabinets noir eller kodeavdelinger som i all hemmelighet snappet opp både privat korrespondan­ se og diplomatpost. I Vest-Europa ble utbyggingen av kodeavdelingene forstyrret i varierende grad på 1800-tallet av offentlige protester og innvendinger fra nasjonalforsamlingene mot manipule­ ringen med postforsendelsene. I Storbritannia, for eksempel, ble dechiffreringsavdelingen avskaffet i 1844 etter en debatt i Underhu­ set om åpningen av korrespondanse til emigrantnasjonalisten Giuseppe Mazzini. Den britiske kommunikasjonsetterretningen ble ikke

44

Kapittel 1

gjenopptatt før den første verdenskrig brøt ut.26Men i det eneveldige Russland ble ikke utviklingen av kommunikasjonsetterretning for­ styrret av protester fra nasjonalforsamlingene. Okhrana hadde kodeavdelinger som arbeidet for organisasjonen i postkontorene i St. Petersburg, Moskva, Warszawa, Odessa, Kiev, Kharkov, Riga, Vilnius, Tomsk og Tiflis. Den siste sjefen for Okhrana, A.T. Vasilev, påsto dydsiret at arbeidet deres bare var rettet mot undergravere og kriminelle: «Den rettskafne borger har aldri hatt noen grunn til å frykte sensuren, for private forhold ble på prinsippielt grunnlag ignorert.»2 Som under ancien regime var brevåpning i virkeligheten en kilde til sladder og til etterretninger. Den kodete korrespondansen til erkebiskopen i Irkutsk avslørte da den ble dechiffrert, at han hadde et forhold til en abbedisse.2S Okhranas ledende kodeekspert, Ivan Zybin, var en genial kodebryter. Ifølge Okhranas sjef i Moskva, P. Zavarzin, var han «fanatisk, for ikke å si vanvittig når det gjaldt arbeidet sitt. Enkle koder løste han ved å kaste et blikk på dem, men kompliserte koder hensatte ham i en slags trance som han ikke kom ut av før problemet var løst». Opprinnelig var korrespondansen til de revolusjonære innenfor og utenfor Russland det viktigste for kodeekspertene i Okhrana, men Okhrana utvidet sitt virkefelt slik at det også omfattet diplomattelegrammer til og fra ambassadene i St. Petersburg. Oppsnappete diplomatnoter hadde vært en mer eller mindre tilfeldig kilde til etterretninger fra utlandet siden 1740-årene. I 1800 skrev utenriksminister N.P. Panin til sin ambassadør i Berlin: Vi har kodenøkkelen til korrespondansen fra kongen (av Preus­ sen) til hans chargé d’affaires her. Skulle De mistenke Haugwitz (den prøyssiske utenriksministeren) for skumle hensikter, er det bare å finne et eller annet påskudd til å få ham til å sende et brev hit om det aktuelle temaet. Med det samme hans eller kongens note er dechiffrert, skal jeg underrette Dem om innholdet.29 På begynnelsen av 1800-tallet reduserte stadig den økende bruken av kurerer i stedet for brev i den diplomatiske korrespondansen antallet

Den tsaristiske bakgrunnen

45

noter som ble snappet opp av kodeavdelingene. Men den elektriske telegrafen ble stadig mer brukt mot slutten av århundret, og dette forenklet i høy grad både forsendelsen og oppsnappingen av diplomatisk korrespondanse. I Frankrike ble den diplomatiske trafikken dechiffrert i kodeavdelinger både i Utenriksdepartementet og i Sureté.30 I Russland ble kodingen av diplomattrafikken på samme måte delt mellom Okhrana og en kodeavdeling i Utenriksde­ partementet. Under Aleksandr Savinskij, leder for Utenriksdeparte­ mentets kodeavdeling fra 1901 til 1910, ble avdelingens status styrket og organiseringen av den forbedret.11 Men Okhrana fortsatte sannsynligvis å være den dominerende part i kodesamarbeidet med Utenriksdepartementet. Dechiffreringen av høygraderte koder og chiffersystemer er som regel ikke bare avhengig av kodeekspertenes dyktighet, men også av spionasjebistand. Okhrana ble den første moderne etterretningstjenesten som gjorde det til en førsteprioritert å stjele ambassadekoder og chiffersystemer foruten klartekstversjoner av diplomattelegrammer som kunne sammenlignes med de kodete originalene. På denne måten skapte Okhrana en viktig presedens for K GB. Som britisk ambassadør i St. Petersburg fra 1904 til 1906 oppdaget sir Charles Hardinge at en ansatt ved ambassaden var blitt tilbudt en enorm sum, 1000 pund, for å stjele en kopi av ett av de diplomatiske chiffersystemene/31juni 1904 rapporterte Hardinge til det britiske Utenriksdepartementet om det han kalte «et ubehage­ lig sjokk». En framtredende russisk politiker hadde sagt at han «ikke brydde seg om hvor mye jeg brakte videre skriftlig av det han fortalte meg i løpet av en samtale, men han anmodet meg innstendig om å la være å telegrafere noe av det ettersom alle telegrammene våre blir snappet opp!»33Hardinge oppdaget tre måneder senere at Ratsjkovskij hadde etablert en hemmelig avdeling i innenriksdepartementet (som hadde ansvaret for Okhrana) «med sikte på å skaffe seg adgang til arkivene til andre lands legasjoner i St. Petersburg».'4Anstrengel­ sene for å forbedre den britiske ambassadens temmelig primitive sikkerhetstiltak var nytteløse. Cecil Spring Rice, ambassadesekre­ tæren. rapporterte i februar 1906 at «I noen tid er det blitt fjernet papirer fra denne ambassaden. Vaktmesteren og andre personer som

46

Kapittel 1

har forbindelse med ambassaden, står på politidepartementets lønningsliste og får også betaling når de leverer papirer». Spring Rice påsto at han hadde «slått fast» at operasjonene i den britiske ambassaden ble ledet av Komissarov, Okhrana-funksjonæren som nettopp hadde mottatt en utmerkelse fordi han på en så vellykket måte hadde fremmet den anti-semittiske propagandaen. Etter ordre fra Komissarov «venter utsendinger fra politiet hver kveld utenfor ambassaden for å ta hånd om papirer som er skaffet til veie». Til tross for at det var installert en ny safe i ambassaden, festet hengelåser på arkivskapene og gitt instrukser til ambassadens stab om ikke å levere fra seg nøklene til ambassadekontorene, ble det fortsatt stjålet papirer. To måneder senere kunne Spring Rice slå fast at «noen har skaffet seg adgang til ambassadens arkiver som så er brakt til agent Komissarov der de er blitt fotografert». Den skyldige var sannsynlig­ vis en bestukket ambassadefunksjonær som hadde tatt voksavtrykk av hengelåsene på arkivskapene. Siden hadde så Okhrana skaffet nøkkelkopier. De amerikanske, svenske og belgiske ambassadene meldte også om at de hadde opplevd noe lignende." Ved århundreskiftet, kanskje enda tidligere, fikk diplomatiske etterretninger som var skaffet til veie ved hjelp av kommunikasjonsetterretning og stjålne ambassadedokumenter, en viktig (men fortsatt nesten uutforsket) innvirkning på den tsaristiske utenrikspo­ litikken." Fra 1898 til 1901 gjorde Russland gjentatte forsøk på å overtale Tyskland til å undertegne en hemmelig avtale om innflytelsessfærer i det tyrkiske riket som ville anerkjenne Russlands gamle ambisjoner i Bosporus. Forsøkene ble oppgitt i 1901 fordi - som den russiske utenriksministeren grev Famsdorff informerte sin am­ bassadør i Berlin - dechiffrerte tyske telegrammer viste at den tyske regjeringen ikke hadde noen reelle planer om å undertegne en avtale.3 Gjennom hele Nikolai lis regjeringstid var Russland fortsatt ledende i verden når det gjaldt diplomatisk kommunikasjonsetterretning. Storbritannia, Tyskland, De forente stater og de fleste mindre nasjonene hadde overhodet ikke kontorer for kommunikasjonsetterretning før den første verdenskrig. Det ser ut til at den østerrikske kommunikasjonsetterretningen var begrenset til militære kommuni­

Den tsaristiske bakgrunnen

47

kasjoner.38 Det tsaristiske Russlands eneste virkelige konkurrent i diplomatisk kommunikasjonsetterretning var landets allierte, Frank­ rike. I løpet av 20-årsperioden før den første verdenskrig hadde kodeavdelingene på Quai d’Orsay og i Sureté en viss suksess når det gjaldt å bryte diplomatiske koder og chiffersystemene til de fleste stormaktene. Men mens Russland brøt endel franske koder og chiffersystemer, klarte ikke Frankrike å dechiffrere noe av den russiske diplomatkorrespondansen overhodet (selv om franskmen­ nene gjorde det bedre med Utenriksdepartementets koder og chiffersystemer). Sommeren 1905, i sluttstadiet av den russisk-japanske krig og den fransk-tyske krisen som gjaldt Marokko, var det en kort periode med samarbeid om kommunikasjonsetterretning mellom Russland og landets franske allierte. I juni 1905 overleverte den russiske ambassadør, etter ordre fra hans regjeringen, den franske statsminis­ teren Maurice Rouvier en kopi av et dechiffrert tysk telegram som dreide seg om Marokko-krisen. Rouvier vurderte telegrammet som så viktig at han ga ordre til at Sureté skulle overlevere Utenriksdepar­ tementet all den japanske diplomattrafikken som organisasjonens kodeavdeling klarte å dechiffrere. Telegrammene som ble sendt til St. Petersburg av fungerende leder for det russiske utenlandskontoret, Manuilov, med innholdet i de dechiffrerte japanske meldingene, ble siden dechiffrert av kodeavdelingen på Quai d'Orsay. Quai d'Orsay var ikke kjent med at dechiffreringene ble gitt til russerne etter ordre fra statsministeren, og konkluderte med at det hadde forekommet et alvorlig brudd på sikkerhetstiltakene for kommuni­ kasjonsetterretning. Det ble gitt ordre om at ingen kodeekspert på Quai d’Orsay skulle ha noen kontakt med kollegene i Sureté. Som en følge av denne farseaktige misforståelsen som oppsto på grunn av den korte perioden med fransk-russisk samarbeid om kommunika­ sjonsetterretning, fortsatte kodeavdelingene på Quai d'Orsay og i Sureté i seks år framover å dechiffrere uavhengig av hverandre store mengder diplomattrafikk - enkelte ganger den samme diplomattra­ fikken - uten engang å kommunisere resultatet til hverandre. Det ser ikke ut til å ha forekommet noen ytterligere utveksling av kommuni-

48

Kapittel 1

kasjonsetterretninger mellom Russland og Frankrike.39 Den periodevise forvirringen i Frankrikes håndtering av kommunikasjonsetterretninger hadde en viktig uheldig konsekvens for russiske kodeeksperter. Russland fortsatte helt fram til utbruddet av første verdenskrig å dechiffrere betydelige, men fortsatt ikke kvantifiserbare, mengder av diplomattrafikken til alle stormaktene unntatt én. Unntaket etter 1912 var Tyskland.40 Forandringene i tyske diplomatkoder og chiffersystemer som ser ut til å ha vært for vanskelige for de rusiske kodeekspertene i de to årene før krigsut­ bruddet i 1914. skrev seg direkte fra franske lekkasjer under den fransk-tyske Agadir-krisen i 1911. I løpet av denne krisen oppdaget den franske utenriksministeren, Justin de Selves, takket være tyske telegrammer som ble dechiffrert av kodeavdelingen hans, at statsmi­ nisteren, Joseph Caillaux, hadde forhandlet med tyskerne uten at han visste det. Dechiffreringene ble brukt av de Selves og noen av medarbeiderne hans da de satte i gang en hviskekampanje der Caillaux ble beskyldt for forræderi. I raseri over kampanjen som var startet mot ham, gikk Caillaux til det uvanlige skritt å henvende seg til den tyske sendemannen og be om å få se de opprinnelige telegramtekstene der han ble omtalt, for å sammenligne dem med de dechiffrerte versjonene. «Jeg tok feil,» innrømmet han senere overfor republikkens president, «men jeg måtte forsvare meg.» Naturlig nok tok tyskerne i bruk et nytt chiffersystem som ble for vanskelig for franskmennene og deres russiske allierte.41 I Russland, som i Frankrike, led innsamling og analyse av etterretninger fra utlandet under rivaliseringene mellom avdelin­ gene. Den militære etterretningen hadde første avdeling i gene­ ralstaben ansvaret for. Selv om etterretningen i den tyske hæren før 1914 var middelmådig, var etterretningen til Russlands andre hovedmotstander, Østerrike, fremragende.42 Den militære etterret­ ningens hovedkilde, oberst Alfred Redl, en ledende østerriksk etterretningsoffiser, var sannsynligvis den viktigste agenten i hele Europa i generasjonen før den første verdenskrig. I løpet av vinteren 1901-02 oppdaget oberst Batjushin, lederen for den russiske militære etterretningen i Warszawa, at Redl var en promiskuøs homoseksuell.

Den tsaristiske bakgrunnen

49

Dette visste verken Redls overordnete eller venner. Med en blanding av utpressing og bestikkelser av det slaget som senere enkelte ganger ble brukt av KGB, vervet han Redl som infiltrasjonsagent. For pengene som Redl fikk av russerne, kunne han kjøpe biler ikke bare til seg selv, men også til en av favorittelskerne sine - en ulanoffiser som han dessuten betalte 600 kroner i måneden. Blant de omfattende etterretningene han skaffet til veie i tiåret før han ble avslørt og begikk selvmord i 1913, var de østerrikske mobiliseringsplanene mot både Russland og Serbia.4, Tsaristiske diplomater og konsuler drev sporadisk med etterret­ ningsarbeid og kom enkelte ganger over opplysninger av militær verdi. Men den militære og diplomatiske etterretningen var dårlig koordinert, noe som var uttrykk for en generell mangel på kommunikasjon mellom krigs- og utenriksministrene. Til tross for hærens interesse for opplysninger om enkeltmennesker, innså den ikke betydningen av kommunikasjonsetterretninger. Den første store tyske seieren på østfronten, ved Tannenberg i august 1914, skyldtes langt på vei at de russiske styrkene var så utrolig dumme at de sendte radiomeldingene sine ukodet i klartekst. Tyske radiooperatører begynte til å begynne med å lytte til fiendens meldinger av ren nysgjerrighet, men den tyske operative lederen, oberst Max Hoffmann, som ble arkitekten bak seieren, forsto raskt hvor viktige de var. Tannenberg ble den første militære seieren som ble vunnet takket være kommunikasjonsetterretning. «På grunn av kommunikasjonsetterretningen,» skrev Hoffmann senere, «kjente vi til alle de russiske planene.» Nesten som i en krigslek måtte russerne konstate­ re at de var omringet av en fiende som fulgte alle bevegelsene de gjorde.44 På samme måte som Okhrana ikke hadde noe monopol på innsamling av etterretninger i utlandet, hadde organisasjonen heller ikke noe monopol på «aktive tiltak». De fleste påvirkningsagentene Russland hadde, var utenlandske journalister som ble bestukket av finansdepartementet for å støtte de massive utenlandslånene tsarregimet trengte, og å dempe engstelsen utenlandske investorer følte for investeringene sine. I storparten av Europa i tiden før 1914 ble det

50

Kapittel 1

oppfattet som fullstendig normalt at regjeringene «subsidierte» vennligsinnete utenlandske aviser. En rapport som i 1913 ble lagt fram for den franske nasjonalforsamlingen, reiste kritikk mot enkelte sider ved etterretningsarbeidet, men beskrev behovet for slike subsidier som «ubestridelig».4" De russiske «subsidiene» var de største i Europa. Ettersom Frankrike var den absolutt største utenlandske investoren i Russland, var hovedmålet for finansdepar­ tementet den franske pressen. Artur Raffalovitsj, departementets representant i Paris, bestakk samtlige franske aviser av betydning med den sosialistiske (senere kommunistiske) UHumanité som eneste unntak. I mars 1905 var de franske investorenes tillit blitt så tynnslitt av både den mislykte russiske revolusjonen og de russiske tilbakeslagene i krigen mot Japan at Raffalovitsj, med støtte av Declassé, den franske utenriksministeren, fordelte bestikkelser i størrelsesorden 200 000 franc i måneden. Som vanlig når det gjelder påvirkningsagenter, er det vanskelig å vurdere betydningen av pressestøtten som ble kjøpt på denne måten. I mars 1905 kunne ikke engang gavmildheten til Raffalovitsj forhindre at franske banker avbrøt forhandlingene om ytterligere lån. Men i 1914 gjaldt 25 prosent av Frankrikes investeringer i utlandet Russland (fire femteparter av dem var statsgaranterte lån) - sammenlignet med bare ni prosent i det enorme franske koloniriket. Ehen pressestøtten ville den typen tillitskrise som forpurret sluttføringen av låneforhandlingene i mars 1905, utvilsomt ha forekommet oftere.46 Selv om etterretningssystemet i utlandet var diffust og dårlig koordinert i tsartidens Russland, skapte det en rekke viktige presedenser for den sovjetiske perioden. Den benyttet seg av en lang rekke «aktive tiltak» i tillegg til innsamling av etterretninger. Den var førende i verden når det gjaldt kommunikasjonsetterretning og i bruken av spionasje som en hjelp i kodebrytingen. Og i Alfred Redl hadde Russland prototypen på de mer tallrike utenlandske infiltrasjonsagentene (eller «muldvarpene») som i 1930-årene skulle kom­ me til å bli et hovedaktivum for den sovjetiske etterretningen i utlandet. Men det fantes også en annen tsaristisk presedens som gjorde enda mer enn Redl for å overbevise sovjetisk etterret-

Den tsaristiske bakgrunnen

51

ningtjeneste om infiltrasjonsagentenes potensiale som våpen mot landets motstandere. Bolsjevikene oppdaget i Okhrana-arkivene etter februarrevolusjonen at nesten fra samme øyeblikk som det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti ble splittet mellom bolsje­ vikene og mensjevikene i 1903, var de blitt mer vellykket infiltrert enn kanskje noen annen revolusjonær gruppe A Okhranas kunnskap om bolsjevikenes organisasjon og aktiviteter var så detaljert og grundig at til tross for at en del av organisasjonens arkiver ble ødelagt i etterdønningene etter februarrevolusjonen, har det som ble igjen senere vært en av de viktigste dokumentariske kildene for den tidlige bolsjevik- historien. Endel av Okhrana-arkivene må senere ha vært pinlige for Stalin som, da han kom til makten, sto fram som den mest lojale av Lenins meningsfeller. I virkeligheten kritiserte han så sent som i 1909 Lenin for en rekke teoretiske «blundere» og for en «ukorrekt organisasjonspolitikk». Et brev som ble snappet opp av Utenlandskontoret i Paris i desember 1910, viser øyeblikket da Stalin omsider bestemte seg for å stå last og brast med Lenin. Lenins linje, skrev han, var «den eneste korrekte», og han beskrev Lenin selv som en «luring» (umnji musjik). Det er usannsynlig at Stalin, slik det er blitt hevdet, på noe tidspunkt var Okhrana-agent, selv om det slett ikke er umulig at Okhrana kan ha forsøkt å verve ham. Okhrana hadde imidlertid ingen mangel på andre agenter i det bolsjevikiske partiet. Av de fem medlemmene i bolsjevikpartiets St. Petersburg-komité i 1908-09, var ikke mindre enn fire Okhrana-agenter. Andre anti-tsaristiske arupper ble også infiltrert i varierende grad. Blant dem som sto på Okhranas lønningslister i det sosialistiske revolusjonære parti, var lederen for partiets «kampavdeling» fra 1904 til 1909, Jevno Azef, som var ansvarlig for organiseringen av snikmord og terrorangrep. Blant ofrene hans var innenriksminister Vijatsjeslav von Plehve som ble sprengt i småbiter av en «kampavdeling». Azef var imidlertid en uklar og forvirret skikkelse som til slutt knapt nok visste «om han var en terrorist som spionerte på regjeringen eller en politiagent som spionerte på terroristene». Den mest framgangsrike muldvarpen fra den tsaristiske synsvinkelen - han ble vervet av Okhrana i 1910 - var

52

Kapittel 1

en arbeider fra Moskva som het Roman Malinovskij. I 1912 ble han valgt som én av seks bolsjevikrepresentanter i Duma, det tsaristiske parlamentet. «For første gang,» skrev Lenin entusiastisk, «har vi en fremragende leder (Malinovskij) fra arbeiderklassen som represente­ rer oss i Duma.» I et parti som arbeidet for proletariatets revolusjon, men som hittil ikke hadde ledere fra proletariatet, oppfattet Lenin Malinovskij som et svært viktig tegn i tiden og sørget for at han kom med i den bolsjevikiske sentralkomiteen: «Det er virkelig mulig å bygge opp et arbeiderparti med slike folk selv om vanskelighetene kommer til å bli ufattelig store.» Bolsjevik- og mensjevik-utsendingene som ble valgt i 1912, satt i ett år i samme sosialdemokratiske gruppe i Duma. Men da gruppen ble splittet i 1913, ble Malinovskij formann for den bolsjevikiske fraksjonen.51 I 1912 var Lenin så bekymret for problemene som knyttet seg til infiltrasjon fra Okhranas side at den bolsjevikiske sentralkomiteen på hans initiativ etablerte en tremanns «provokasjonskommisjon» - og ett av medlemmene i denne kommisjonen var Malinovskij. Etter at Stalin og medlemskollegaen hans i sentralkomiteen, Jakov Sverdlov, ble arrestert i februar 1913 som en følge av informasjoner som ble skaffet til veie av Malinovskij, diskuterte Lenin med Malinovskij hva som kunne gjøres for å forhindre ytterligere arrestasjoner. I juli 1913 diskuterte Lenin igjen problemene knyttet til Okhrana-infiltrasjon med Malinovskij og to av de nærmeste medarbeiderne hans, Lev Kamenev og Grigorij Zinovjev. Det var bare Malinovskij som innså det ironiske i konklusjonen de trakk. Den gikk ut på at det måtte være en Okhrana-agent «i nærheten» av de seks bolsjevikiske representan­ tene som han var gruppeformann for. Han ble bedt om å være «så konspiratorisk som mulig» for å redusere farene ved politi-infiltrasjon. S.P. Beletskij, lederen for politidepartementet, beskrev Mali­ novskij som «Okhranas stolthet». Men påkjenningene som dette dobbeltlivet innebar, ble til slutt for store. Til og med Lenin, som var den som støttet ham aller mest, ble bekymret av at han drakk så mye. Den nye vise-innenriksministeren, V.F. Dsjunkovskij, bestemte seg i mai 1914 for å kvitte seg med ham. Sannsynligvis var han redd for skandalen som ville komme hvis Malinovskijs stadig mer forvirrete

Den tsaristiske bakgrunnen

53

opptreden førte til at det kom for en dag at Okhrana hadde brukt ham som agent i Duma. Malinovskij trakk seg tilbake fra Duma og flyktet fra St. Petersburg med en utbetaling på 6000 rubler, som Okhrana oppfordret ham til å bruke til å begynne et nytt liv i utlandet. Ryktene spredte seg raskt om at han hadde arbeidet som agent for Okhrana. Juli Martov, mensjevik-lederen, skrev i juni: «Vi er alle absolutt sikre på at han er en provokatør... Men om vi klarer å bevise det, er en helt annen sak.» Selv om Lenin godtok at Malinovskij hadde begått «politisk selvmord», avviste han anklagene mot ham. Da Malinovskij dukket opp igjen i en tysk krigsfangeleir og spredte bolsjevikisk propaganda blant medfangene sine, gjenopptok Lenin korrespon­ dansen med ham og fortsatte å forsvare ham mot anklagene om at han hadde arbeidet for Okhrana. Anklagene, gjentok Lenin i januar 1917, var «det rene sludder». Da bevisene begynte å komme fra Okhrana-arkivene som ble åpnet etter februarrevolusjonen, nektet Lenin først å feste lit til dem. Malinovskijs karriere fikk en tragisk og bisarr slutt halvannet år senere. I oktober 1918 reiste han tilbake til Russland og påsto at han «ikke kunne leve utenfor revolusjonen». Det var tydelig at han håpet på å rehabilitere seg. Han ble stilt for en revolusjonær domstol og skutt i Kremls hager den 6. november 1918. Malinovskijs evne til å narre Lenin så lenge hadde mye å gjøre med Lenins skyldfølelse på grunn av sin privilegerte oppvekst. Dette var en skyldfølelse han delte med enkelte andre overklasse-revolusjonære. I Lenins øyne var Malinovskijs største fortrinn det at han kom fra samfunnets lavere lag. Han var prototypen på arbeiderklasse-organisatoren og -folketaleren som det var skuffende stor mangel på i bolsjevikenes rekker. Malinovskijs forbryterbane og enkelte ganger voldsomme tendenser var etter Lenins syn hans ekte arbeiderklasse-akkreditiver. Lenins sans for Stalin i den første tiden hadde en lignende bakgrunn. Stalins beskjedne herkomst og grove væremåte uten antydninger til borgerlig raffinement, utløste nok en gang Lenins skyldfølelse på grunn av sin egen bakgrunn. Infiltrasjonen av bolsjevikpartiet hadde paradoksalt nok både fordeler og ulemper for Lenin. Beletskij, som var politisjef før krigen, innrømmet senere at «hele hensikten» med førkrigspolitik-

54

Kapittel 1

ken hans hadde vært å forhindre for enhver pris en samling av russisk sosialisme.. «Jeg arbeider,» sa han, «etter splitt og /zm/c-prinsippet.» Den mannen som mest sannsynlig kunne sørge for å holde de russiske sosialistene splittet, var Lenin. Selv om mange bolsjeviker håpet på en gjenforening med mensjevikene, sto Lenin fast i sin motstand mot en slik gjenforening. Beletskij hjalp faktisk Lenin ved en rekke anledninger ved å arrestere på beleilige tidspunkter de vanskeligste mensjevik-motstanderne hans og de av bolsjevikene som arbeidet ivrigst for en samling av det russiske sosialdemokratiske arbeiderpar­ tiet. Men selv om Okhrana var overbevist om at et splittet parti nødvendigvis måtte bety en svakere sosialistisk bevegelse, trodde Lenin tvert imot at nøkkelen til seier var at det fantes et separat bolsjevikisk parti. Bare en disiplinert, doktrinært ren, «monolittisk» elite av herdete revolusjonære kunne lede det russiske folk til det forjettede land. Selv om det forjettede land aldri ble nådd, viste de kaotiske tilstandene som fulgte tsarismens fall i februar 1917 at Lenins revolusjonære strategi var den rette. I etterdønningene etter februarrevolusjonen var bolsjevikene færre i antall enn begge de to viktigste rivalene sine, mensjevikene og de sosialistiske revolu­ sjonære. Men det var bolsjevikene som tok makten i oktober. Den bemerkelsesverdige taktiske seieren som Okhrana vant ved å infiltrere bolsjevikene, endte altså i 1917 med et strategisk nederlag og utslettelse av organisasjonen. Februarrevolusjonen (8.-12. mars 1917 etter vår tids kalender) kom som en overraskelse på de fleste revolusjonære. Bare seks uker tidligere hadde den 46 år gamle Lenin spådd fra sitt eksil i Sveits: «Vi som er gamle, kommer sannsynligvis ikke til å få oppleve de avgjørende slag i den kommende revolusjonen.» Okhrana hadde sannsynligvis ikke en mer korrekt formening om stemningen i Petrograd (som St. Petersburg ble kalt ved krigsutbruddet) enn noen av de revolusjonære gruppene. En av organisasjonens agenter spådde umiddelbart før revolusjonen: «De hemmelige revolusjonære parti­ ene forbereder en revolusjon, men hvis det kommer en revolusjon, vil den være spontan - omtrent som en hungeroppstand.» De som sto revolusjonen nærmest, hevdet han, var mødrene i store familier, «de

Den tsaristiske bakgrunnen

55

som er utmattet av å stå bakerst i endeløse køer og som har lidd så mye ved å se på sine syke og halvt utsultede barn. De utgjør et lett antennelig materiale, og det skal bare en gnist til for å få dem til å flamme opp.»52 Og det som startet revolusjonen, var riktig nok demonstrasjoner blant kvinner som sto i brødkø den 8. mars. Den 10. mars var hele Petrograd i streik. Den avgjørende faktoren på dette tidspunktet var holdningen til garnisonen i Petrograd. I 1905 ble revolusjonen slått ned av hæren. I mars 1917 sluttet hæren seg til revolusjonen. Igjen hadde Okhrana registrert hvilken vei vinden blåste. En politisk samling av streikende arbeidere ble oppløst av kosakker den 27. februar, men Okrana meldte: «Det generelle inntrykket var at kosakkene sto på arbeidernes side.»"' Den 12. mars gjorde deler av Petrograd-garnisonen mytteri, og revolusjonens suksess var sikret. Tre dager senere abdiserte tsar Nikolai II til fordel for broren, storfyrst Mikhail. Da Mikhail ga avkall på tronen dagen etter, den 16. mars, innebar dette slutten på Romanov-dynastiets styre gjennom fire århundrer. Makten gikk over til en provisorisk regjering som for det meste besto av liberale politikere. Den innledet et vanskelig samarbeid med et Petrograd-sovjet som besto av arbeider- og soldatrepresentanter. Det ble en modell og på en måte en talsmann for lokale sovjeter over hele Russland. Da tsarismen hadde havnet i det Trotskij kalte «historiens søppelkasse», gikk det den samme veien med tsarismens politiske politi. Den 12. mars brøt mengden seg inn i Okhrana- hovedkvarte­ ret. En forferdet politisjef, A.T. Vasilijev, meddelte: Alle arkivene til den spesielle etterforskningsavdelingen med fingeravtrykk, fotografier og andre opplysninger om tyver, bedra­ gere og mordere ble slept ned på gårdsplassen og høytidelig brent der. Inntrengerne brøt også opp skrivebordet mitt og tilegnet seg 25 000 rubler av offentlige midler som jeg hadde i min forvaring. Selv om Vasilijev dydsiret forsikret at han «ikke kunne huske en eneste ulovlig aksjon» som han hadde ansvaret for, havnet han fort i Peter-Paul-festningen. Han klagde over at han måtte sove på

56

Kapittel 1

«halmmadrasser og puter fylt med hønsefjær», spise «motbydelig, stinkende suppe og en like uappetittelig lapskaus lagd av allslags unevnelig avfall» - og han var ikke fornøyd med at han bare fikk bade hver 14. dag på et iskaldt badeværelse med «trekk fra alle kanter».54 At Okhrana-lederen ble fengslet og tsar Nikolai II, keiser over hele Russland, ble redusert til borger Romanov, kunne oppfattes som et symbol på framveksten av en ny demokratisk orden og den endelige seieren over despotismen. I revolusjonens kjølvann trodde både den provisoriske regjeringen og Petrograd-sovjetet at Russland aldri mer skulle få et politisk politi.

K A PITT EL 2

Tsjeka, kontra-revolusjonen og «Lockhartsammensvergelsen»

Tsjeka, forløperen for våre dagers KGB, ble grunnlagt den 20. desember 1917. Da KGB ble opprettet i 1954, overtok denne organisasjonen Tsjeka-emblemene som besto av skjoldet og sverdet: skjoldet for å forsvare revolusjonen og sverdet for å slå revolusjonens fiender. Da Gordievskij flyktet i 1985, hadde KGB-identitetskortet hans bare skjold-emblemet. Sverdet var blitt droppet i et forsøk på å mildne KGBs hensynsløshet i manges omdømme.1Men våre dagers KGB-offiserer kaller seg fortsatt «tsjekistij» og får utbetalt lønn den 20. i hver måned («tsjekistenes dag») til minne om Tsjekas fødselsdag.2 Tsjeka var, som den britiske inntektsskatten da den ble innført i 1799, opprinnelig tenkt som et midlertidig hjelpemiddel. Lite ante Lenin at organisjasonen raskt skulle bli både verdens største politiske politistyrke og verdens største etterretningstjeneste rettet mot utlandet. Før den bolsjevikiske revolusjonen i oktober 1917 (den

58

Kapittel 2

7. november etter den vestlige kalenderen som senere ble anvendt) hadde ikke Lenin regnet med noe behov verken for et politisk politi eller noen etterretningstjeneste i utlandet. Da han reiste tilbake til Petrograd (senere omdøpt til Leningrad) to måneder etter at februarrevolusjonen hadde styrtet tsarismen, hilste han en verdensre­ volusjon velkommen. Bolsjevikene regnet med at deres egen revolusjon skulle gi støtet til en internasjonal revolusjonær bevegelse som ville komme til å styrte verdenskapitalismen. I den nye post-revolusjonære verdensordenen skulle det ikke være plass til konvensjonelle diplomater - for ikke å snakke om spioner. Leo Trotskij uttalte med stor sikkerhet da han ble utnevnt til folkekommissær for utenrikssaker etter oktoberrevolusjonen: «Jeg skal sende noen få revolusjonære proklamasjoner til verdens folk og så innstille virksomheten.» Han ga ordre til at det tsaristiske Russlands hemmelig avtaler med sine allierte skulle offentliggjøres og meddelte så: «Avskaffelsen av det hemmelige diplomati er en første betingelse for en respektabel, folkelig og virkelig demokratisk utenrikspoli­ tikk.»3 Lenins før-revolusjonære visjoner om livet i det bolsjevikiske Russland var like utopiske. I Staten og revolusjonen, som ble skrevet sommeren 1917, påsto han at det ikke engang ville bli behov for en politistyrke, for ikke å snakke om et hemmelig politi. Han erkjente at i overgangen fra kapitalisme til kommunisme ville det bli nødvendig å sørge for «at majoriteten som består av gårsdagens lønnsslaver undertrykker utbytternes minoritet». Men en slik undertrykkelse ville være «forholdsvis lett»: Utbytterne er selvfølgelig ikke i stand til å undertrykke folket uten et svært komplisert apparat for å utføre denne oppgaven, men folket kan undertrykke utbytterne med et svært enkelt «maski­ neri», nesten uten noe «maskineri», uten et spesielt apparat, ved en enkel organisering av det væpnede fo lk . .. Folket, trodde Lenin, skulle utmåle klassejustis på gaten når behovet meldte seg.4 Men oktoberrevolusjonen innvarslet en verden som var

Tsjeka, kontra-revolusjonen

59

totalt annerledes enn den utopiske visjonen i Staten og revolusjonen. Avgjørende viktig for legitimiteten til Sovjetstaten som vokste fram av revolusjonen, er den kommunistiske myten om at bolsjevikene som «revolusjonens fortropp» ledet en folkereisning som ikke bare uttrykte sin egen vilje, men viljen til det russiske folk som helhet. Oktoberrevolusjonens realitet, som Lenin og etterfølgerne hans ikke engang kunne innrømme overfor seg selv, var et statskupp gjennom­ ført av en revolusjonær minoritet rettet mot den hendøende provisoriske regjeringen som hadde etterfulgt tsar- regimet. Ved først å motarbeide og siden styrte en stadig mer upopulær regjering, sørget bolsjevikene for å få støtte fra massene, men sikret seg ikke et flertallsstøtte. Ved valgene etter revolusjonen til den konstituerende forsamling fikk hovedrivalen deres til venstre, de sosialistiske revolusjonære (SRene), absolutt flertall samtidig som bolsjevikene fikk mindre enn en fjerdepart av stemmene. Selv med støtte fra de venstresosialistiske revolusjonære (VSRene), var de fortsatt i mind­ retall. Da forsamlingen kom sammen i januar 1918, sørget bolsjevi­ kene for å oppløse den. Problemet med opposisjonen både hjemme og ute for den nye bolsjevikiske regjeringen, Folkekommissærenes råd (Sovnarkom), viste seg å være vesentlig større enn Lenin hadde regnet med. Han konkluderte raskt at et «spesialapparat» som kunne ta seg av problemet, likevel var nødvendig. De bolsjevikiske lederne var overbevist om at de hadde monopol på marxistisk visdom, og hadde helt fra første stund en tendens til å vurdere all opposisjon, uansett sosial opprinnelse, som kontra-revolusjonær. Den 4. desember opprettet Den militære revolusjonskomité, som hadde gjennomført oktoberrevolusjonen, Kommisjonen for bekjempelse av kontra­ revolusjon og sabotasje under Feliks Dzersjinskij. Nyhetene den 19. desember om at samtlige statsansatte truet med streik, overbeviste Sovnarkom under Lenins ledelse om at enda mer drastiske tiltak var nødvendige. Dzersjinskij fikk beskjed om «å opprette en spesi­ alkommisjon for å undersøke mulighetene for å bekjempe en slik streik med de mest energiske revolusjonære tiltak». Dagen etter, den 20. desember, skrev Lenin til Dzersjinskij: «Borgerskapet er innstilt

60

Kapittel 2

på å begå den mest avskyelige av alle forbrytelser...» I en tale til Sovnarkom samme kveld erklærte Dzersjinskij: Tro ikke at jeg søker former for revolusjonær rettferdighet. Det er ikke rettferdighet vi nå har behov for. Nå er det krig - ansikt til ansikt, en kamp til siste slutt. Liv eller død! Jeg foreslår, jeg forlanger et organ for det revolusjonære oppgjør med de kontrarevolusjonære. Sovnarkom godkjente opprettelsen av en allrussisk ekstraordinær kommisjon, ledet av Feliks Dzersjinskij, for bekjempelse av kontra­ revolusjon og sabotasje, bedre kjent som Tsjeka (en av de mange forkortelsene for Vserossiiskaja Tsjrezvytsjainaja Kommissija po Borbe s Kontrrevolutsiej i Sabotasjem).5 Feliks Dzersjinskij er i våre dager gjenstand for en KGB- inspirert personkultus som overøser ham med mer overdreven smiger enn den samlede mengden som ble alle etterfølgerne hans til del (en pinlig stor del av dem er nå offisielt betraktet som grove forbrytere). «Ridder av revolusjonen,» skriver den sovjetiske historikeren, professor V. Andrianov. «Det fantes mange som fortjente denne tittelen. Men likevel er det slik at når dette uttrykket brukes, tenker man først og fremst på Feliks Edmundovitsj Dzersjinskij... Hele det heroiske livet hans var en forberedelse til udødelighet.»6 Som storparten av den tidlige Tsjeka-ledelsen var Dzersjinskij av ikke-russisk opprinnelse. Han ble født i 1877 i en velstående familie av polske jordeiere og intellektuelle, og trodde i barndommen at han hadde et kall om å bli katolsk prest. I stedet ble han som skolegutt i overbevist marxist, og i 1895 meldte han seg inn i det sosialdemokra­ tiske partiet i Litauen. Et år senere avsluttet han den formelle utdannelsen for å «komme nærmere folket» og «lære av det». Etter det han selv senere har fortalt, ble han fort «en framgangsrik agitator og fikk kontakt med de fullstendig uberørte massene - i selskapelig samvær, på kroer og overalt hvor arbeidere kom sammen». Dzersjinskij var også, slik han selv uttrykker det, «nasjonalismens bitreste fiende». I 1900 ble han stifter og medlem av det sosialdemo­

Tsjeka, kontra-revolusjonen

61

kratiske parti i Polen og Litauen (SDKPiL). Det ble ledet av Rosa Luxemburg som agiterte for proletarisk internasjonalisme og samar­ beid med russiske marxister, ikke for et uavhengig Polen. Kompro­ misser av ethvert slag var fremmed for Dzersjinskijs personlighet. I 1901 skrev han: «Jeg er ikke i stand til å hate halvt om halvt eller elske halvt om halvt. Jeg er ikke i stand til å gi min sjel halvveis. Enten må jeg gi meg selv fullt og helt eller ikke ofre noe.» Ikke noen gang i løpet av sin karriere som revolusjonær i tsarens Russland eller Polen var Dzersjinkskij på frifot i lengre perioder enn tre år. Han ble arrestert første gang i 1897 etter at en ung arbeider «som lot seg forføre av ti rubler fra politiet» sladret på ham . Fengselskarrieren hans var slutt 20 år senere da han ble løslatt fra sentralfengslet i Moskva etter februarrevolusjonen, og da hadde han tilbrakt 11 år i fengsel, i eksil eller på straffarbeid. Tre ganger hadde han rømt." Etter at Dzersjinskij var løslatt, sluttet han seg til bolsjevikene, til å begynne med som SDKPiL-utsending, og han ble innvalgt i bolsjevikenes sentralkomité på partikonferansen om sommeren. Han spilte en framtredende rolle ved oktoberrevolusjonen.9 I løpet av sitt første år som leder for Tsjeka, arbeidet, spiste og sov Dzersjinskij på kontoret sitt i Lubianka. Hans utholdenhet og spartanske levesett skaffet ham oppnavnet «Jern-Feliks».10 Den «gamle tsjekisten» Fjodor Timofevitsj Fomin lovpriste senere Dzersjenskijs standhaftighet når det gjaldt å avvise alle privilegier som andre tsjekister ikke fikk nyte godt av: Et gammelt bud pleide å hente middag til ham fra spisesalen som alle Tsjeka-arbeiderne brukte. Enkelte ganger forsøkte budet å gi Feliks Edmundovitsj noe som var litt mer smakfullt eller bedre, og da pleide Feliks Edmundovitsj å myse med øynene og spørre: «Skal det bety at alle har fått dette til middag i kveld?» Og den gamle mannen forsøkte å skjule hvor forpint han følte seg og svarte fort: «Ja,absolutt alle, kamerat Dzersjinskij.»11 I likhet med Lenin var Dzersjinksij en ubestikkelig arbeidsnarkoman som var innstilt på å ofre både seg selv og andre for revolusjonens sak.

62

Kapittel 2

«Min styrke,» sa han i den siste talen han holdt før han døde, «bunner i at jeg aldri sparer meg selv.»12 Etter at han var død, ble disse kvalitetene brukt til å skape et portrett av Dzersjinskij der han ligner en dårlig parodi på en framstilling av en helgen fra middelalderen. Viktor Tsjebrikov, leder for KGB fra 1982 til 1988, hadde dette å si: Feliks Edmundovitsj forsøkte av alle krefter å fjerne urettferdighet og forbrytelser fra verden og drømte om en tid da kriger og fiendskap mellom nasjonene ville forsvinne for alltid fra vår tilværelse. Han levde sitt liv i overensstemmelse med mottoet som han uttrykte med disse ordene: «Jeg vil gjerne omslutte hele menneskeheten med min kjærlighet, varme den og rense den for urenhetene ved det moderne liv.» St. Feliks ville nok ikke ha klart å verdsette Tsjebrikovs lett komiske lovprisning, for blant talentene hans fantes ikke humoristisk sans. Senere, i 1980-årene, da «opphøyde humanister» som Dzersjinskij helst burde ha humoristisk sans, gjorde imidlertid Tsjebrikov et humorløst forsøk på å forsvare ham mot anklagene om å være blottet for humor. Dzersjinskij var ikke, påsto Tsjebrikov, «så asketisk som enkelte ville ha det til. Han elsket livet i alle dets manifestasjoner og i alt dets mangfold. Han kunne spøke og le og elsket musikk og naturen».13 St. Feliks-dyrkingen i KGB begynte umiddelbart etter at han døde i 1926. Inne på et konferanserom i KGB-offiserenes klubb ble et bilde av Dzersjinskij med avtrykk av dødsmasken og hendene hans sammen med uniformen plassert i en glasskiste som en slags hedersbevisning - altså noe i likhet med Fenins balsamerte levninger i mausoleet på Den røde plass.14Dzersjinskijs ry holdt seg uplettet inn i den stalinistiske tiden selv om det ble stadig mer overskygget av Stalins egne påståtte geniale evner i retning av etterretning og nær sagt alt mulig annet. På 20-årsdagen for Tsjeka i desember 1937 ble Dzersjinskij lovprist som «den utrettelige bolsjevik, den standhaftige revolusjonens ridder. Under hans ledelse avverget Tsjeka ved flere anledninger livsfarlige trusler mot den unge sovjetiske republik­

Tsjeka, kontra-revolusjonen

63

ken».1'' Men etter hvert som Stalin-perioden skred fram, ble portrettene av Dzersjinskij mindre og færre. Like etter den andre verdenskrig ble Dzersjinskij-bildet fjernet fra KGB-offisersklubben og etter alt å dømme ødelagt.16 Gjenoppfriskingen og utvidelsen av Dzersjinskij-kultusen i 1960årene var et resultat av av-staliniseringen og et forsøk fra KGBs side på å flykte fra de avskyelige realitetene ved organisasjonens engasjement i ugjerningene i Stalin-tiden ved å skape seg en mytisk, oppdiktet fortid der St. Feliks, «revolusjonens ridder», drepte kontra-revolusjonens drage. Sitatet som forekommer oftest i KGBlærebøkene, er Dzersjinskijs understrekning av at tsjekistene trenger «et varmt hjerte, et kjølig hode og rene hender». På slutten av 1950-tallet ble en enorm statue av Dzersjinskij avduket utenfor KGB-hovedkvarteret på Dzersjinskij-plassen. Det viktigste kultstedet i Første hoveddirektorat (avdelingen for utenlandsetterretning) i dag er en stor byste av Dzersjinskij på en marmorpidestall som alltid er omgitt av friske blomster. Alle de yngre offiserene i FF1D må en eller annen gang i sin karriere legge ned blomster eller kranser ved bysten av grunnleggeren og så stå tause med bøyd hode omtrent som om de var krigsveteraner ved den ukjente soldats grav. Ved hjelp av slike ritualer oppnår KGB-offiserene å styrke sitt selvbilde som tsjekister og demper, i hvert fall delvis, den plagsomme bevisstheten om at de har et mye nærmere slektskap med Stalins NKVD.! De opprinnelige våpen som ble godkjent av Sovnarkom den 20. desember 1917 og som Dzersjinskij og Tsjeka skulle bruke mot kontra-revolusjonens krefter, var «konfiskering av eiendom, tvangsforflytting, inndragning av rasjoneringskort, offentliggjøring av lister over folkets fiender, osv».1KMen Tsjekas hovedvåpen kom til å bli terror. Da Lenin bråvåknet til en virkelighet preget av en opposisjon med et omfang som han hadde holdt for utenkelig før revolusjonen, konkluderte han med at «en spesiell form for organisert vold» ville være nødvendig for å etablere proletariatets diktatur. I klassekampen kunne bolsjevikene ikke tillate seg å bli hemmet av avlegse oppfatninger om «bursjoasi-preget» lovlydighet og moralisme. Den største revolusjonære oppstanden på 1800-tallet. Pariserkommunen i

64

Kapittel 2

1871, hadde etter Lenins mening lidd nederlag fordi den stolte for mye på forsoning og for lite på makt. At den ikke hadde klart å undertrykke bursjoasiet med makt, førte direkte til at oppstanden mislyktes. Lenin snakket sarkastisk om «intelligentsiaens fordom­ mer mot dødsstraffen».|y Han mente at massene hadde sunnere instinkter. Så tidlig som i september 1917 oppmuntret han dem til å praktisere lynsjjustis («gatens lov») mot «spekulanter» og i det store og hele terrorisere sine «klassefiender».20 I likhet med Lenin var Dzersjenskij, som personlig ikke var noe brutalt menneske, fylt av hat mot samfunnsklassen han kom fra. Han sa til sin kone at han hadde lært seg opp til å være «nådeløs» i forsvaret av revolusjonen. En av de nærmeste medarbeiderne hans, Martin Janovitsj Latsis, skrev i Tsjekatidsskriftet Krasnij Terror (Rød terror): Vi fører ikke krig mot enkeltmennesker. Vi utrydder bursjoasiet som klasse. Under en etterforskning skal du ikke lete etter beviser for at den anklagde sa eller gjorde noe mot sovjetmakten. Det første spørsmålet du bør stille, er dette: Hvilken klasse tilhører han? Hvilken bakgrunn har han? Hvilken utdannelse og hvilket yrke har han? Det er disse spørsmålene som burde avgjøre skjebnen til den anklagde. Dette er den røde terrorens betydning og innerste vesen.21 Dzersjinskij og medarbeiderne hans var bare tilhengere av rød terror i forbindelse med det de oppfattet som de objektive mål for klassekampen, men det fantes menige Tsjeka-medarbeidere, særlig i provinsene, som oppviste en noe mindre edelmodig glede ved brutalitet. Jakov Kristoforovitsj Peters, den viktigste av Dzersjinskijs tidlige medarbeidere, innrømmet senere at mange «mindreverdige elementer» hadde forsøkt å knytte seg til Tsjeka.22 Han unnlot å nevne at mange av dem klarte det. Tsjeka-ugjerningene forekom riktignok i mindre målestokk enn i Stalins NKVD, men de var absolutt like avskyelige. Fram til sommeren 1918 ble Tsjekas terrorbruk dempet av de venstresosialistiske revolusjonære (VSRene) som bolsjevikene hen­

Tsjeka, kontra-revolusjonen

65

tet støtte fra til å begynne med. Til tross for motstand fra Lenin og Dzersjinskij forlangte venstresosialistene i Sovnarkom å bli represen­ tert i Tsjeka, og de fikk igjennom dette kravet. En av de fire venstresosialistene som ble utpekt til Tsjeka-kollegiet, Vijatsjeslav Alekseevitsj Aleksandrovitsj, ble Dzersjinskijs stedfortreder. I mars 1918 forlot venstresosialistene Sovnarkom i protest mot BrestLitovsk-freden med Tyskland. Bolsjevikene kalte seg kommunister, og Sovnarkom, som fra nå av var helt og holdent kommunistisk, flyttet hovedkvarteret sitt fra Petrograd til Moskva. Men selv om venstresosialistene forlot regjeringen, er det grunn til å merke seg at de ble værende i Tsjeka. Ifølge venstresosialistenes versjon av det som skjedde, bønnfalt Dzersjinksji dem faktisk om å bli. Han sa til lederen deres, Maria Spiridonova, at uten deres støtte ville han «ikke lenger klare å holde styr på de blodtørstige elementene i Tsjekas rekker». Så lenge venstresosialistene befant seg i Tsjeka, forekom det ingen henrettelser for politiske forbrytelser. Dzersjinskij hadde så stor tiltro til den venstresosialistiske stedfortrederen sin, Aleksan­ drovitsj, at han etter flyttingen til Moskva lot ham få hovedansvaret for den daglige administrasjonen slik at han selv kunne konsentrere seg om den operative delen av arbeidet.2" Tsjeka etablerte sitt Moskva-hovedkvarter i Bolsjaija Lubijanka nr. 11 som tidligere var brukt av forsikringsselskapene Yakor (Anker) og Lloyds fra London. (Senere ble hovedkvarteret flyttet til nr. 2, de tidligere kontorene til forsikringsselskapet Rossija, som nå er hovedkvarteret til KGB og omdøpt til Ulitsa Dzersjinskogo 2).24 Det var ikke til å unngå at det Dzersjinskij kalte «blodtørstige elementer» blant de menige i Tsjeka, gjorde organisasjonen uvel­ kommen i Moskva. Blant tsjekistenes første ofre i Moskva var den kjente sirkusklovnen Bim-Bom, som på repertoaret sitt hadde vitser om kommunistene. I likhet med KGB var Tsjeka ikke kjent for sin humoristiske sans. Da tsjekister med bistre fjes nærmet seg Bim-Bom under en av forestillingene hans, trodde publikum til å begynne med at det bare var en del av nummeret. Men munterheten gikk over i panikk da Bim-Bom flyktet ut av manesjen og tsjekistene skjøt etter ham.2'' 3 -KGB

66

Kapittel 2

Ved siden av terror var hovedvåpenet Tsjeka brukte mot kontra­ revolusjonen agentinfiltrasjon. Selv om Dzersjinskij tok avstand fra provokatørtradisjonen fra tsar-tiden, ble han fort ekspert på å bruke den.26 Ifølge offisiell sovjetisk historie hadde tsjekistene i begynnel­ sen av 1918 allerede «satt i gang farlige operasjoner» som agentin­ filtrasjon: «Situasjonen i den spente klassekampen var slik at det måtte settes inn raske tiltak for å avsløre kontra-revolusjonens reder. Ethvert feiltrinn kunne koste tsjekisten livet. Men mot og tapperhet var en del av hans naturlige egenskaper.» Ifølge KGB-versjonen av det som skjedde, ble de første suksessene med Tsjeka-infiltrasjon oppnådd med organisasjonen «Kampunionen mot bolsjevikene og troppeforsendelser til general Kaledin» med base i Petrograd. En tsjekist som het Golubev og som utga seg for å være tidligere tsaristisk offiser, «klarte i løpet av kort tid å infiltrere unionen, avslørte mange medlemmer av de hvite offiserenes undergrunnsbevegelse og fant ut hvor de holdt de hemmelige møtene sine». Dette førte til at hele unionen med sine 4000 medlemmer i løpet av januar og februar ble «avslørt av tsjekistene og fullstendig uskadeliggjort med hjelp fra rødegardistene».2 Tsjeka ble sterkt utvidet i løpet av 1930- årene, og to av organisasjonens mest effektive teknikker for å ødelegge opposisjonen mot bolsjevikene - terror og infiltrasjon - dannet grunnlaget for de to mest slående prestasjonene til Stalins NKVD: den største fredstidsterroren i europeisk historie og den mest omfattende infiltrasjon i utenlandske regjeringskontorer som noen­ gang er oppnådd av noen etterretningstjeneste. Men den første vesentlige utvidelsen av terror og infiltrasjon skjedde under borger­ krigen 1918-1920. %

^^^

Det unge sovjetiske regimet sto overfor en forvirrende mengde trusler mot sin eksistens. Oktoberrevolusjonen og ettervirkningene av den gjorde at regimet bare hadde kontroll over Petrograd, Moskva og et varierende område med en radius på rundt regnet 500 km rundt Moskva (mer i øst enn i sør). I mesteparten av Russland ellers var det

Tsjeka, kontra-revolusjonen

67

administrativt kaos. Splittingen av den demokratisk valgte grunnlovsgivende forsamlingen gjorde at storparten av verden (men ikke bolsjevikene selv) avviste kravet om at bolsjevikene sto bak det lovlige styret i Russland. Problemene deres ble forsterket av de svært strenge fredsbetingelsene som tyskerne satte. Lenin hevdet at det sovjetiske Russland ikke hadde annet å gjøre enn å akseptere dem. «Hvis du ikke er tilbøyelig til å krype på magen i gjørme,» sa Lenin til de mange tvilerne i den bolsjevikiske ledelsen (der befant Dzersjinskij seg), «er du ikke en revolusjonær, men en pratmaker.» Ved freden i Brest-Litovsk den 3. mars 1918 (som ble opphevet åtte måneder senere ved den allierte seieren på vestfronten), ble bolsjevikene tvunget til akseptere oppdelingen av Vest-Russland. Den tsjekkoslovakiske legionen - den var rekruttert av den tidligere tsar-hæren - gjorde opprør i Sibir i mai, og dette markerte opptakten til den to og et halvt år lange borgerkrigen. I juli var det 18 antibolsjevikiske regjeringer i restene av det gamle tsarriket. Sov­ jetregimet var bare anerkjent av sin tyske erobrer (som i sin tur ble erobret i november), og internasjonalt ble regimet betraktet som en paria. Sommeren 1918 konspirerte allierte diplomater som ennå befant seg i det sovjetiske Russland med bolsjevikenes motstandere, og de britiske, franske, amerikanske og japanske regjeringene hadde startet en militær intervensjon.2K Bolsjevikene oppfattet borgerkrigen fra første stund som en del av en stor alliert plan. I virkeligheten var oppstanden i den tsjekkoslova­ kiske legionen ikke stimulert av de allierte, men av frykt i legionen for at den skulle bli utslettet etter at Leo Trotskij, som nå var krigskommissær, hadde forsøkt å avvæpne den.2" Men for Lenin og Sovnarkom virket det opplagt at tsjekkerne var et redskap for «de anglo-franske børsmeglerne». «Det vi er involvert i,» sa Lenin i juli, «er en systematisk, metodisk og åpenbart lenge planlagt militær og økonomisk mot-revolusjon mot Sovjetrepublikken, som alle repre­ sentantene for den anglo-franske imperialismen har planlagt i månedsvis.»30 KGB har fortsatt en tendens til å betrakte alle sammensvergelser og angrep rettet mot det unge sovjetregimet som «uttrykk for en samlet konspirasjon» mellom regimets klassefiender

68

Kapittel 2

hjemme og de «imperialistiske kreftene» i utlandet.31 Virkeligheten var helt annerledes. Hvis det hadde vært en «samlet konspirasjon», kunne bolsjevik-regimet aldri ha overlevd. I løpet av 1919 sto bolsjevikene overfor tre store militære trusler: angrepet om våren som ble gjennomført av styrkene til den tidligere tsaristiske admiralen Koltsjak fra Sibir, og sommeroffensiven fra de hvite generalene Denikin og Judenitsj fra henholdsvis Kaukasus og Finskebukta. Judenitsj nådde fram til utkanten av Petrograd og klarte nesten å avskjære jernbaneforbindelsen til Moskva. At bolsjevikene overlevde disse angrepene, skyldes delvis Trotskijs fremragende ledelsen av Den røde armé. Men at de klarte seg, skyldes i enda høyere grad at motstanderne var splittet. Hvis de separate offensivene til Koltsjak, Denikin og Judenitsj hadde vært en del av et koordinert angrep mot Petrograd og Moskva, ville mot-revolusjonen sannsynligvis ha gått av med seieren. Men i stedet opptrådte de tre hvite armeene uavhengig av hverandre. Hver av de viktigste anti-bolsjevikiske kommandantene var opptatt av å reserve­ re for seg selv æren for å ha slått det sovjetiske regimet, og isolert mislyktes de. Den røde armé framstilte det slik at den ikke kjempet for en mindretallsregjering, men for det russiske folk mot hvite generaler som bare var reaksjonære og som ikke var opptatt av annet enn å få tilbake privilegiene de tidligere hadde hatt. Borgerkrigens kaos ga vestlige regjeringer en mulighet til å gjøre slutt på oktoberrevolusjonen som aldri kom tilbake: De utnyttet ikke denne muligheten. Før seieren over Tyskland var sikret i november 1918, var hovedmålet for en alliert intervensjon ikke ideologisk, som sovjetiske historikere tradisjonelt har påstått, men militær. Det gjaldt å dempe presset mot vestfronten på et kritisk tidspunkt i krigen. Freden i Brest-Litovsk gjorde det mulig for tyskerne å overføre store troppestyrker fra østfronten og starte sin største offensiv i vest siden krigen begynte. For den britiske øverstkommanderende, feltmarskalk Haig, fortonte det seg slik at krigens største krise var et faktum. Han sa til troppene sine i den berømte dagsbefalingen den 11. april: «Alle stillinger må holdes til siste mann. Med ryggen mot veggen og med tro på det rettferdige i vår sak må hver enkelt av oss kjempe til

Tsjeka, kontra-revolusjonen

69

siste slutt.» I juni 1918 sto tyskerne ved Marne og truet Paris. Skjebnen til det bolsjevikiske regimet i øst hadde i forhold til dette mindre betydning. Selv om krigslykken vendte raskt i vest i løpet av sommeren, kom farten i det endelige tyske sammenbruddet utpå høsten som en overraskelse for de allierte. Den klossete sammensvergelsen mot det sovjetiske regimet som vestlige diplomater og etterretningsoffiserer i Russland sto bak sommeren 1918, representerte aldri noen alvorlig trussel mot bolsjevikene. Det virket faktisk som om Tsjeka var direkte opptatt av å oppmuntre konspiratørene til å utvide sammensvergelsen sin slik at Tsjeka kunne vinne en propagandaseier ved å avsløre dem. Til og med etter våpenhvilen med Tyskland, da vestlige regjeringer konsentrerte seg mer om å styrte bolsjevik-regimet, var forsøkene fra Tsjekas side på å avsløre konspiratørene i beste fall halvhjertede. Hvis to eller tre allierte divisjoner var blitt landsatt fra Finskebukta, kunne de sannsynligvis ha slått seg fram til Moskva og styrtet den sovjetiske regjeringen. Men i etterdønningene etter den første verdenskrig kunne ikke engang to-tre divisjoner framskaffes. Trop­ pene som ble sendt, gjorde stort sett ikke annet enn å sette de hvites sak i miskreditt, og på den måten hjalp de i realiteten bolsjevikene. De var for få til å bety noe for utfallet av borgerkrigen, men likevel såpass mange at bolsjevikene kunne stemple motstanderne sine som redskap for vestlig imperialisme. Men de fleste bolsjevikene mente at de sto overfor et målbevisst angrep som hadde den vestlige imperialismens fulle tyngde bak seg. Tsjeka påsto med stolthet, og KGB tror fortsatt, at organisasjonen spilte en avgjørende viktig rolle i forsvaret av den unge Sovjetstaten mot en gigantisk sammensvergelse fra vestlige kapitalkrefter og deres hemmelige tjenester. 1 1921 hyllet Lenin Tsjeka og omtalte organisasjonen som «vårt ødeleggende våpen mot utallige sammensvergelser og utallige anslag mot sovjetisk makt fra mennesker som er uendelig mye sterkere enn oss»: Mine herrer kapitalister i Russland og i utlandet! Vi vet at det ikke er mulig for dere å like denne regjeringen. Nei, det er det ikke! Den har som ingen annen klart å finne mottrekk mot intrigene og

70

Kapittel 2

renkespillet deres når dere holdt på å kvele oss, når dere organiserte interne sammensvergelser og ikke vek tilbake for noen forbrytelse for å ruinere det fredelige arbeidet vårt. 2 Selv om sammensvergelsene som vestlige diplomater og etterret­ ningstjenester sto bak, var mye mattere enn Lenin påsto og KGB fortsatt antar, oppnådde ikke Tsjeka en rekke suksesser mot dem. Organisasjonens mest framgangsrike våpen var bruken av infiltrasjonsagenter («muldvarper») og provokatører av det slaget Okhrana utformet. Men Tsjekas første infiltrasjon av noe omfang i en vestlig ambassade gikk helt galt. Den eneste stormakten det bolsjevikiske regimet hadde et formelt diplomatisk forhold til, var Tyskland - som det ble utvekslet legasjoner med etter Brest-Litovsk. Den 23. april 1918 ble det opprettet en tysk ambassade i Moskva under ledelse av grev Wilhelm Mirbach. Seks dager senere skrev en av Mirachs medarbeidere i dagboken sin: «Her må vi hele tiden være på vakt overfor tilnærminger fra agenter og provokatører. De sovjetiske myndighete­ ne har raskt blåst nvtt liv i tsarens O khrana... med minst samme størrelse og en mer nådeløs holdning, om enn i en noe annen form.» Infiltrasjon av den tyske ambassaden ble ansvarsområdet for en avdeling for kontraspionasje som ble opprettet i mai 1918, innenfor Tsjekas avdeling for bekjempelse av kontrarevolusjon. I 1921-22 ble denne kontraspionasje-seksjonen utvidet til KRO, forløperen for Andre hoveddirektorat i KGB. Den første lederen for denne avdelingen, en 20 år gammel venstresosialistisk revolusjonær som het Jakov Blijumkin, var sannsynligvis den yngste avdelingssjefen i KGBs historie. Blijumkin klarte på en vellykket måte å infiltrere den tyske ambassaden ved å verve grev Robert Mirbach, en østerriksk slektning av den tyske ambassadøren som var blitt russisk krigsfange. I juni fikk han av Mirbach en undertegnet avtale om at Mirbach skulle forsyne Tsjeka med hemmelige etterretninger om Tyskland og den tyske ambassaden.11 Men det var ikke særlig klokt av Dzersjinskij å betro infiltrasjonen av den tyske ambassaden til Blijumkin, for de venstresosialistiske j

Tsjeka, kontra-revolusjonen

71

revolusjonære var fortsatt bitre motstandere av fredsavtalen fra Brest-Litovsk. Den 4. juli godkjente den venstresosialistiske sentral­ komiteen en plan for å snikmyrde den tyske ambassadøren. De trodde at dette ville bety en dramatisk slutt på bolsjevikenes «forsoning» med tyskerne, få i gang krigen igjen på østfronten og fremme verdensrevolusjonens sak. Snikmordet ble overlatt til Blijumkin og en venstresosialistisk fotograf, Nikolai Andreev, som arbeidet under ham i Tsjeka. Om morgenen den 6. juli skrev Blijumkin et dokument på Tsjekas papir med de forfalskede underskriftene til Dzersjinskij og Tsjeka-sekretæren, som ga ham og Andreev myndighet til å føre samtaler med den tyske ambassadøren. Dzersjinskijs venstresosialistiske utsending, Alexandrovitsj, ble så orientert om planen av Blijumkin og fikk Tsjekas offisielle godkjen­ nelse. Samme ettermiddag kjørte Bliumkin og Alexandrovitsj til den tyske ambassaden og avtalte et møte med ambassadøren under påskudd av at de skulle ta opp saken til slektningen hans, grev Robert Mirbach. Blijumkin påsto senere at han løsnet revolverskuddene som drepte ambassadøren. Men ifølge vitneutsagnene til staben ved ambassaden bommet Blijumkin med alle tre skuddene han fyrte av, og grev Wilhelm Mirbach ble skutt ned av Andreev.'4 Tsjekas første tid som «revolusjonens skjold og verge» endte altså nesten med en katastrofe. I stedet for å forsvare den nye kommunis­ tiske staten, klarte organisasjonen i juli 1918 nesten å ødelegge den. Lenin telegraferte til Stalin at drapet på Mirbach førte Russland «en hårsbredd» fra en fornyet krig med Tyskland. Mordet ble etterfulgt av en venstresosialistisk oppstand der Tsjekas Lubijanka-hovedkvarter ble erobret og Dzersjinskij ble tatt til fange. Men venstre sosialistene hadde ingen klar slagplan, og oppstanden deres ble knust etter 24 timer av litauiske tropper som var lojale overfor kommuniste­ ne. Den 8. juli ble Dzersjinskij etter anmodning fra ham selv løst fra ledervervet i Tsjeka, mens en undersøkelseskommisjon gransket omstendighetene omkring oppstanden, og venstresosialistene ble utrensket av Tsjeka. Da Dzersjinskij den 22. august ble gjeninnsatt som leder, var Tsjeka blitt en utelukkende kommunistisk organisa­ sjon. Bruken av terror mot politiske motstandere var ikke lenger

72

Kapittel 2

hemmet av den modererende innflytelsen fra venstresosialistene. «Vi er i oss selv organisert terror,» sa Dzersjinskij. «Dette må komme helt klart til uttrykk.»3'’ Lenin hadde en sterk, om enn naiv, interesse for bruken av både teknologi og terror i jakten på kontrarevolusjonære. Han følte seg tiltrukket av tanken på at en stor elektromagnet kunne bygges og brukes til å finne skjulte våpen ved husundersøkelser, og han presset denne ideen på Tsjeka. Men Dzersjinskij var ikke særlig overbevist. «Magneter,» sa han til Lenin, «er ikke til mye nytte ved hus­ undersøkelser. Vi har testet dem.» Men han gikk med på å bruke slike magneter ved husundersøkelser som et eksperiment i håp om at de kontrarevolusjonære kunne skremmes til å utlevere våpnene sine selv.’6 Eksperimentet ble raskt avsluttet. ^

^

Tsjeka-infiltrasjonen av allierte utsendinger og etterretningstjenester i Russland endte på en mer vellykket måte enn operasjonene mot den tyske ambassaden. KGB mener fortsatt at en av organisasjonens største triumfer i tidligere tider var Tsjekas avsløring sommeren 1918 av den såkalte «Lockhart-sammensvergelsen» som omfattet britiske, franske og amerikanske diplomater og hemmelige agenter. Robert Bruce Lockhart. tidligere fungerende britisk generalkonsul i det før-revolusjonære Moskva, var et dyktig, men uberegnelig medlem av konsulkorpset. Karrieren hans var to ganger blitt avbrutt av kompliserte kjærlighetshistorier. I begynnelsen av 1918, etter at den britiske ambassadøren var hjemkalt, ble Lockhart sendt tilbake til Russland for å ta uformell kontakt med bolsjevik-regimet. Det opprinnelige siktemålet med oppdraget - å overtale bolsjevikene til å fortsette krigen mot Tyskland mot løfter om alliert hjelp - endte med fiasko. Men til og med etter Brest-Litovsk-freden mistet Lockhart ikke håpet. Han rapporterte til London at til tross for fredsavtalen, var det «fortsatt adskillige muligheter for å organisere motstand mot Tyskland». Trotskij, krigskommissæren, og Georgi Tsjitsjerin, som etterfulgte ham som kommissær for utenlandssaker, var begge

Tsjeka, kontra-revolusjonen

73

opptatt av å holde forbindelseslinjene med London åpne, og de antydet overfor Lockhart at Brest-Litovsk-freden kanskje ikke kom til å vare lenge. Men Lockhart ble ikke lenger hørt av sin egen regjering. «Mr. Lockharts råd er muligens dårlige,» lød den syrlige kommentaren fra en representant for Utenriksdepartementet, «men ingen kan beskylde oss for å ha fulgt dem.»37 Da Lockhart omsider mistet håpet om å sette ny fart i krigen på østfronten, forandret han seg raskt fra å være pro-bolsjevikisk diplomat til å bli anti-bolsjevikisk konspiratør. I midten av mai var han i kontakt med agenter for den anti-bolsjevikiske undergrunnsbe­ vegelsen anført av den tidligere sosialistiske revolusjonære terro­ risten Boris Savinkov. Han organiserte før krigen likvideringen av Plehve og storfyrst Sergej. I sine memoarer benektet Lockhart senere at han ga Savinkov noen oppmuntring. Men telegrammene hans til London sier noe annet. Den 23. mai 1918 sendte han uten kommentarer en plan til Utenriksdepartementet. Det var en av Savinkovs agenter som sto bak denne planen, og den gikk ut på «å myrde alle bolsjevikledere samtidig med en alliert landsetting og danne en regjering som i virkeligheten vil være et militærdiktatur». På dette tidspunktet var Lockhart blitt en glødende tilhenger av en alliert militær intervensjon som et bidrag til å styrte kommunistregi­ met. Ennå delte ikke den britiske regjeringen, som fortsatt var opptatt av problemene med å vinne krigen mot Tyskland, disse synspunktene. Den hemmelige etterretningstjenesten, som dengang ble kalt M ile, bidro ytterligere til forvirringen som skyldtes Lockhart. I tillegg til Mllc-stasjonssjefen, løytnant Ernest Boyce, som fortsatt i navnet ledet det hemmelige etterretningsarbeidet i Russland, ankom flere andre offiserer for å forsøke seg i begynnelsen av 1918. Lockhart hadde «svært lave tanker» om arbeidet deres. «Uansett mot og språkbegavelse» var de etter hans mening «som regel ute av stand til å foreta en pålitelig politisk vurdering». De lot seg narre av forfalskede dokumenter der det het at kommunistlederne ble lønnet av tyskerne, og de festet lit til falske rapporter om at regimenter med tyske krigsfanger i Sibir ble bevæpnet av bolsjevikene.

74

Kapittel 2

M ile var fortsatt et perifert element i britisk utenrikspolitikk og ikke, som Tsjeka var overbevist om, en viktig del av en hemmelig strategi som var trukket opp i maktens korridorer i Whitehall. Den moderne britiske etterretningstjenesten, forløperen for våre dagers SIS, ble ikke etablert før i 1909. Fram til krigsutbruddet var dette et bittelite kontor med utilstrekkelige bevilgninger. Kontoret hadde ikke råd til å betale en eneste heltids stasjonssjef i utlandet. Som en hemmelig rapport senere erkjente, måtte man fram til 1914 på grunn av små bevilgninger «benytte seg av tilfeldige agenter som etter erfaringer høstet under krigen, har vist seg å være lite egnet». I løpet av første verdenskrig ble MI le både betydelig utvidet og delvis faglig styrket. I begynnelsen av 1918 kontrollerte organisasjonen et nettverk på over 400 belgiske og franske agenter som rapporterte regelmessig og presist om tyske troppebevegelser i det okkuperte Belgia og i Nord-Frankrike. Men MI lc la mest vekt på vestfronten og fikk sine største suksesser der. Russland var i sammenligning fortsatt mindre viktig. Mllc-offiserer i Russland hadde en god del felles med de entusiastiske amatørene og tjenestegjørende offiserene som ble brukt til hemmelig etterretningsarbeid i det viktorianske og edvardianske Storbritannia i tiden før en profesjonell etterretningstjeneste ble opprettet. Deres oppskrytte eventyr hadde liten merkbar innvirkning på britisk politikk overfor kommunist-Russland. Men Tsjeka oppfattet de enkelte ganger eksentriske initiativene deres som beviser ikke på forvirring eller en amatørmessig holdning, men på at vestlige etterretningstjenester hadde lagt en snedig og uoversiktlig plan.38 Selv om Lockhart ikke hadde høye tanker om operasjonene M ile sto bak i Russland, lot han seg imponere av den utrolige dristigheten til organisasjonens mest utadvendte agent, Sidney Reilly. Reilly var født Sigmund Rosenblum - eneste sønn i en rik jødisk familie i det russiske Polen - i 1874. I 1890-årene brøt han med familien sin og emigrerte til London. Etter hvert ble han en selvsikker, dristig, internasjonal eventyrer, snakket flere språk flytende, var ekspert på å forføre kvinner og innhyllet sin kosmopolitiske karriere i et slør av fantasier som enkelte ganger blendet Reilly selv og som senere har

Tsjeka, kontra-revolusjonen

75

lurt de fleste av dem som har skrevet om ham. Selv om Reilly var en fantast, hadde han sans for etterretningsfaget kombinert med en likegyldighet overfor farer som ble beundret av både sir Mansfield Cumming, den første lederen for SIS, og Winston Churchill. Lockhart beskrev Reillys fargerike personlighet som en blanding av «jødens artistiske temperament og irlendingens fandenivoldske innstilling».39 Ifølge en bestselgerhistorie om den britiske Secret Service «hadde Reilly mer makt, myndighet og innflytelse enn noen annen spion». Han var ekspert på å snikmyrde «med gift, knivstikking, skyting og kvelning». Og han hadde «11 pass og en kone til hver av dem».40 Kjensgjerningene ved Reillys karriere er kanskje ikke fullt så fantastiske, men de er uansett bemerkelsesverdige. Før første verdenskrig hadde han etablert seg i St. Petersburg som framgangsrik forretningsmann og bigamist, og han var også engasjert av Cummings som deltids «tilfeldig agent». Da Reilly kom tilbake til Russland våren 1918 med kodenavnet ST nr. 1, beveget bedriftene hans seg fra det helt eventyrlige til det absolutt farseaktige. Som man kunne vente seg, så ikke Tsjeka det komiske i dette. Reilly annonserte sin ankomst til Moskva den 7. mai med karakteristisk dumdristighet ved å marsjere opp til Kremls porter, gi vaktene beskjed om at han var en utsending fra Lloyd George og forlangte å få snakke med Lenin personlig. Merkelig nok klarte han å komme så langt som til en av Lenins nærmeste medarbeidere, Vladimir Bontsj-Bruijevitsj, som forståelig nok ikke riktig visste hva han skulle tro. Kommissariatet for utenlandssaker ringte til Lockhart for å få vite om Bontsj-Bruijevitsj1 gjest var en bedrager. Lockhart innrømmet senere at han nesten «buste ut at Reilly enten måtte være en russer som utga seg for å være engelsk eller også en galning». Da Lockhart fikk vite av Boyce, Mllc-stasjonssjefen, at Reilly var britisk agent, ble han rasende, innkalte Reilly til kontoret sitt, «lot ham stå skolerett og truet med å sende ham hjem». Men Lockhart erindret senere at Reilly var «så oppfinnsom i sine unnskyldninger at jeg til slutt ikke kunne la være å le». Reilly utviklet så en ny forkledning som levantinsk greker, rekrutterte flere elskerinner til å hjelpe seg i arbeidet og begynte for

76

Kapittel 2

alvor å planlegge hvordan Lenin skulle styrtes.41 Den dag i dag forvirrer Reilly ofte de sovjetiske etterretningsekspertene som studerer den merkelige karrieren hans. Ifølge en offisiell sovjetisk historie om militære tsjekister fra 1979, som er «rik på heroiske dåder», men som garanteres å ikke «inneholde noe sensasjonspreget eller oppdiktet», var Reilly født i Odessa av en russisk mor og en«irsk kaptein». Den samme «strengt dokumentaris­ ke» beretningen opplyser feilaktig at han var «hovedresident» (stasjonssjef) for M ile i Russland, en stilling som Ernest Boyce i virkeligheten hadde.42 Reillys karriere er spesielt interessant for den nåværende lederen for KGB, general Vladimir Aleksandrovitsj Krijutsjkov. I 1979, da han var leder for Første hoveddirektorat (etterretning i utlandet), ble denne interessen sannsynligvis stimulert av en nylig utkommet KGB-historie til internt bruk. Krijutsjkov skaffet seg samtlige bøker om Reilly fra FHD-biblioteket. «Og,» sa en av bibliotekarene, «det ser ut til at han leser dem.»43 Den mest kjente av Reillys kolleger i M Ilc’s russiske operasjoner, kaptein (senere brigadier) G.A. Hill med kodenavnet IK nr.8, var etter Lockharts mening «like modig og dristig som Reilly» og «snakker russisk like godt».44 «Festlige George Hill,» som Kim Philby senere beskrev ham,4" betraktet sine dager som britisk spion i Russland som «et muntert eventyr i mitt livs historie». Reisene i gutteårene sammen med faren, «en engelsk pionerkjøpmann av beste merke» med forretningsinteresser fra Sibir til Persia, ga ham det han regnet som en bedre forberedelse for spionasje enn noen yrkesopp­ læring kunne gi. Hill kom til Russland to måneder før bolsjevikrevolusjonen for å være med på et Royal Flying Corps-oppdrag, men begynte å arbeide for M ile våren 1918. I likhet med Lockhart håpet han til å begynne med at Brest-Litovsk-avtalen skulle bli brutt og at bolsjevikene kunne overtales til å gå med i krigen mot Tyskland igjen. Hills memoarer, som har den storslagne tittelen «Go Spy The Land», beskriver med en uhemmet mangel på beskjedenhet hvordan han vant Trotskijs fortrolighet og hjalp til med å planlegge den første utviklingen av både den sovjetiske militære etterretningen og Tsjeka:

Tsjeka, kontra-revolusjonen

77

Opplæringen av Trotskij, teaterbesøk og middagsselskaper forstyr­ ret ikke arbeidet jeg hadde planlagt. For det første hjalp jeg det bolsjevikiske militære hovedkvarteret med å organisere en etter­ retningsavdeling med sikte på å identifisere tyske enheter på den russiske fronten og holde troppebevegelsene under konstant observasjon... For det andre organiserte jeg en bolsjevikisk kontraspionasje-avdeling som skulle spionere på den tyske etter­ retningstjenesten i Petrograd og Moskva.46 Hills samtidige rapporter til M ile og krigsdepartementet forteller en mindre sensasjonell, men likevel imponerende historie. Han «fikk Moskvadistriktets militærkommandant til å organisere en bolsjevi­ kisk identifikasjonsavdeling (for tyske enheter) og lovte dem all mulig hjelp fra England». Men det finnes ikke beviser for det Hill påsto i memoarene sine, nemlig at han personlig hjalp til med å etablere denne avdelingen. Det er heller ikke sannsynlig at Hill spilte noen rolle i opprettelsen av Tsjekas kontraspionasje-avdeling i mai 1918.4 Han innrømmet senere at han aldri traff denne avdelingens første leder, Jakov Blijumkin.44 Men det kan godt ha forekommet begrensede utvekslinger av tyske etterretninger mellom Hill og Tsjeka. Da det engelsk-sovjetiske etterretningssamarbeidet var etablert på en bredere basis under den andre verdenskrig, reiste Hill tilbake til Moskva som sambandsoffiser for lederen for Special Operations. Ifølge Kim Philby «tok russerne imot ham med glede. De visste alt om ham».44 Sommeren 1918 var Hills første, kortvarige erfaring fra samarbeid med russisk etterretning over. Etter at han i likhet med Lockhart måtte oppgi forsøkene på å få kommunistregi­ met til å gjenoppta krigen mot tyskerne, etablerte han sitt eget nettverk for å påvise tyske og østerrikske enheter på østfronten og med hjelp av «patriotiske russiske offiserer» forberede sabotasje­ handlinger mot dem.50 I juli 1918 var Lockhart selv også sterkt involvert i planer om å styrte kommunistregimet - til tross for at han senere har benektet det. Sammen med den franske generalkonsulen i Moskva, Fernand Grenard, overleverte han ti millioner rubler til den kontrarevolusjo-

78

Kapittel 2

nære Nasjonalt Senter-gruppen i Moskva. Den hadde løse tilknytninger til Savinkov i nordøst og den hvite armeen til den tsaristiske generalen Alekseev i Kuban. Men verken Lockhart eller Grenard var verdige motstandere for Dzersjinskij. I juni sendte Dzersjinskij to tsjekister av litauisk opprinnelse, Jan Buikis og Jan Sprogis med dekknavnene Shmidken og Bredis, til Petrograd, der de utga seg for å være representanter for den kontrarevolusjonære undergrunnsbeve­ gelsen i Moskva som søkte alliert støtte. Der fikk de et introduksjonsbrev til kaptein Cromie i den britiske marinen. Han var marineattasjé ved den britiske ambassaden. Cromie hadde blitt igjen i Petrograd etter at ambassadøren var kalt hjem, og hovedhensikten med dette var å sprenge den russiske Østersjøflåten hvis det var fare for at den skulle havne i tyske hender. Cromie på sin side presenterte Buikis og Sprogis for Reilly. Han ble svært interessert i rapportene deres om misnøye blant litauiske tropper i Moskva. Reilly så i litauerne nøkkelen til å styrte kommunistregimet. Litauerne var de eneste soldatene i Moskva. Den som kontrollerte litauerne, kontrollerte hovedstaden. Litauerne var ikke bolsjevi­ ker. De var bolsjevikenes tjenere fordi de ikke hadde noen andre å ty til. De står til disposisjon for den som byr høyest. Hvis jeg kunne kjøpe litauerne, ville min oppgave være lett. Buikis og Sprogis lot seg overtale av Cromie og Reilly til å oppsøke Lockhart i M oskva.1 Forberedelsene til et anti-bolsjevikisk kupp i Moskva falt sammen med begynnelsen til en britisk intervensjon mot bolsjevikene i det nordlige Russland. Et kompani marinesoldater ledet av generalma­ jor Frederick Poole hadde gått i land i Murmansk ved Barentshavet den 6. mars, bare tre dager etter Brest-Litovsk-avtalen. Men marinesoldatene var ikke sendt for å styrte bolsjevikene. Landgan­ gen skulle i stedet forhindre at tyskerne fikk tak i de store mengdene krigsmateriell som var skipet til Murmansk til bruk på østfronten. Den allierte intervensjonen fikk et annet preg da Poole gjennomførte en ny landgang i Arkhangelsk den 2. august med en avdeling Royal

Tsjeka, kontra-revolusjonen

79

Marines, en fransk bataljon og 50 amerikanske sjøfolk. Den angivelige årsaken til landgangen i Arkhangelsk var igjen å forhindre at krigsmateriell falt i tyskernes hender, men tidspunktet var valgt slik at det skulle komme samtidig med et anti-bolsjevikisk kupp. To grupper allierte agenter som gikk i land i all hemmelighet 14 dager før marinesoldatene kom. ble pågrepet og fengslet av bolsjevikene. Men et vellykket kupp ble gjennomført natten til 1. august av kaptein Georgi Tsjaplin, en russisk marineoffiser som tidligere hadde vært knyttet til den britiske marinen og som nesten sikkert opptrådte i samråd med Pooles etterretningssjef, oberst C.J.M. Thornhill (tidligere knyttet til M ile). Da Pooles tropper gikk i land dagen etter, gjorde de det etter invitasjon fra den selvbestaltede anti-bolsjevikiske «Øverste administrasjon i den nordlige region».52 Merkelig nok forårsaket den allierte landgangen i Arkhangelsk, der Poole i praksis etablerte seg som en visekonge som styrte etter et dekret, ikke et øyeblikkelig og åpent brudd mellom Storbritannia og bolsjevikene. Utenriksdepartementet sendte Lockhart dette tele­ grammet den 8. august: «Oppretthold i den grad det er mulig de eksisterende relasjoner til den bolsjevikiske regjeringen.53 Et brudd eller en krigserklæring bør eventuelt komme fra bolsjevikene, ikke fra de allierte.» I løpet av den andre uken i august oppsøkte Tsjekas litauiske provokatører, Buikis og Sprogis, Lockhart på Moskvakontoret hans og la fram et brev fra Cromie. Lockhart, som påsto at han «alltid var på vakt overfor provokatører», gransket brevet omhyggelig. Han ble fort beroliget. Både skriften og uttrykksmåten var umiskjennelig Cromies: «Han skrev at han gjorde forberedelser til å kunne forlate Russland og ‘smelle igjen døren etter seg'. Dette var typisk for denne fremragende offiseren.»54 Kort tid etter tok Buikis en annen provokatør, oberst Eduard Berzin, med til et nytt møte med Lockhart. Lockhart beskrev Berzin som «en høy, kraftig mann med rene trekk og harde, stålgrå øyne som hadde kommando­ en over ett av de litauiske regimentene som gjorde tjeneste som livvakt for den sovjetiske regjeringen».55 Denne gangen var Reilly og Grenard, den franske generalkonsulen, også til stede. Berzin overbeviste dem alle om at de litauiske troppene var klare til å bli med

80

Kapittel 2

på en anti-bolsjevikisk oppstand og at «alt kunne ordnes i løpet av fem-seks uker». Etter et forslag fra Lockhart ble det enighet om at Reilly skulle «ta seg av» alle forhandlinger med litauerne som ble ført fra omkring den 20. august og senere, på en dekkadresse som Tsjeka skaffet.56 For å finansiere kuppet skaffet Reilly 1 200 000 rubler som Berzin leverte videre til Tsjeka." Franske og amerikanske agenter var også, i likhet med M ile, engasjert i å hjelpe anti-bolsjevikiske grupper. På et møte mellom allierte agenter den 25. august i Moskva-kontoret til den amerikans­ ke generalkonsulen de Witt Poole, der også den franske militærattasjeen general Favergne var til stede (men ikke Fockhart), ble det enighet om at etter at de gjenværende allierte diplomatene hadde reist fra Russland, skulle spionasje og sabotasje utføres av allierte agenter som ble værende - Reilly for Storbritannia, oberst Henri de Vertement for Frankrike og Xenophon de Blumental Kalamatiano (en amerikaner av russisk-gresk avstamning) for De forente stater. Men blant dem som deltok på møtet, var en Tsjeka-agent - René Marchand, en journalist med tilknytning til den franske legasjonen. Han hadde i all hemmelighet begynte å støtte bolsjevikene og ble senere en av grunnleggerne av det franske kommunistpartiet. Den 28. august reiste Reilly til Petrograd for å ha hemmelige møter med anti-bolsjevikiske litauere sammen med Tsjekas provokatør, oberst Berzin.59Inntil videre foretrakk Dzersjinskij å se tiden an og gi de allierte konspiratørene i Moskva og Petrograd nok reip til å henge seg selv. Denne makelige katt og mus-leken fikk en brå slutt den 30. august da lederen for Tsjeka i Petrograd, M. Uritskij, ble myrdet av en krigsskoleelev og Fenin selv ble skutt og alvorlig såret av en mulig sinnsforvirret sosialrevolusjonær som het Fanija (Dora) Kaplan. Disse to episodene som ikke hadde noen innbyrdes sammenheng, utløste et redselsregime. Bare i Petrograd ble over 500 politiske fanger henrettet på to dager.6" Tidlig om morgenen den 3L august (ifølge den sovjetiske versjonen av begivenhetene) «begynte Tsjeka-agenter utslettelsen av Fockhart-sammensvergelsen». Selv om Tsjeka ikke klarte åta Reilly, ble den amerikanske agenten Kalamatiano arrestert. Han utga seg da

Tsjeka, kontra-revolusjonen

81

som russisk ingeniør under pseudonymet Serpovskij. I et hemmelig rom i leiligheten hans ble det funnet en liste over pengesummene han hadde fordelt på russiske agenter.61 Selv om Lockhart, i motsetning til Reilly og Kalamatiano, kunne påberope seg diplomatisk immuni­ tet, ble han vekket i leiligheten sin omkring halv fire om morgenen den 31. august av «en hard stemme som beordret meg opp øyeblikkelig». Da han åpnet øynene, stirret han inn i en revolvermunning og så omkring ti bevæpnede tsjekister inne på soveværelset sitt. Han ble kjørt sammen med assistenten sin, kaptein Hicks, til Lubijanka for å bli forhørt av Dzersjinskijs medarbeider, litaueren Jakov Peters. Han hadde «svart, langt og bølget kunstnerhår... og et hardt og fryktinngytende ansiktsuttrykk». «Kjenner De denne Kaplan-kvinnen?» spurte Peters. Selv om Lockhart aldri hadde truffet henne, krevde han ifølge sin egen beretning ikke diplomatisk immunitet på dette møtet, og svarte at Peters ikke hadde noen rett til å forhøre ham. «Hvor er Reilly?» fortsatte Peters. Heller ikke nå svarte Lockhart. Da tok Peters fram fra en mappe et pass til general Poole i Arkhangelsk som Lockhart hadde gitt til Tsjekas litauiske agenter. «Hr det Deres håndskrift?» spurte han. Først nå gikk det opp for Lockhart at Buikis og Sprogis var provokatører, men han skjønte fortsatt ikke at oberst Berzin også var en del av Tsjeka-sammensvergelsen. Igjen informerte han Peters «utstudert høflig» at han ikke kunne svare på noen spørsmål.6' Peters ga senere en temmelig annerledes framstilling av forhøret av Lockhart som, påsto han, «var så redd at han ikke engang la fram diplomatpapirene sine. Den stakkars engelske diplomaten trodde sannsynligvis at han ble beskyldt for attentatet mot Lenin, og han hadde sikkert dårlig samvittighet».63 Lockhart selv trodde at hovedhensikten med spørsmålene fra Peters var å knytte ham til Fanija Kaplans forsøk på å ta Lenins liv. Men den umiddelbare bekymringen var notisboken han hadde i brystlommen. Tsjekaagentene som arresterte ham, ransaket leiligheten hans, men la ikke merke til notisboken han hadde i jakkelommen. Der var det notert «i kryptisk form» alle pengesummene som Lockhart hadde fordelt sikkert også summene som var gitt til Savinkov og Reilly. Lockhart

82

Kapittel 2

regnet med å bli kroppsvisitert, og ba om å få gå på toalettet. Med to bevæpnede vakter i nærheten klarte han å rive de kompromitterende sidene ut av notisboken og brukte dem som toalettpapir.64 Ved sekstiden om morgenen ble en kvinne kledd i svart, med svart hår og «store, svarte ringer under øynene», ført inn til Lockhart og Hicks på rommet deres i Lubijanka. Vi regnet med at det var Kaplan. Bolsjevikene håpet uten tvil at hun på en eller annen måte skulle vise at hun kjente oss igjen. Sinnsroen hennes var unaturlig. Hun gikk bort til vinduet, støttet haken i hånden og stirret ut på dagslyset. Der ble hun stående, ubevegelig, uten å si et ord, åpenbart forsont med skjebnen sin, til vaktene etter en stund kom og førte henne bort. Fanija Kaplan ble skutt fire dager senere på en gårdsplass i Kreml uten å få vite om hennes forsøk på å ta Lenins liv hadde lykkes. Klokken ni om formiddagen ble Lockhart og Hicks løslatt fra Lubijanka, og de satte kursen hjemover igjen. I Lockharts leilighet oppdaget de at Lockharts elskerinne, Moura Beckendorff, var blitt arrestert av Tsjeka.65 Mens dette sto på, befant Reilly seg i Petrograd, sannsynligvis uten å være klar over at Lockhart var arrestert. Midt på dagen den 31. august, tre timer etter at Lockhart var satt fri, kom han til leiligheten til Ernest Boyce, Mllc-stasjonssjefen. Der skisserte han en plan for en oppstand blant de litauiske troppene som sørget for vaktholdet i Kreml. Ifølge Reillys beretning om samtalen deres, beskrev Boyce planen som «ekstremt risikabel», men «et forsøk verdt». Men hvis den mislyktes, mente han at ansvaret ville være Reillys. Boyce dro så til den britiske ambassaden. Han hadde tenkt å ta med seg kaptein Cromie tilbake til leiligheten sin og la Reilly orientere ham.66 Da han kom fram, var Cromie død. En folkemengde anført av Tsjekaagenter hadde stormet i bygningen, fra seg av raseri på grunn av rykter som ville ha det til at Uritskijs morder hadde fått tilhold i ambassaden. Cromie konfronterte mengden, fikk beskjed om å fjerne seg eller «bli skutt som en hund», åpnet ild og ble drept i

Tsjeka, kontra-revolusjonen

83

skuddvekslingen som fulgte.67 Et Tsjeka-raid natten til 1. september mot leiligheten til den franske agenten de Vertement, sannsynligvis etter informasjoner fra Tsjeka-tysteren René Marchand, førte til at det ble funnet eksplosi­ ver som var tenkt brukt i sabotasjeaksjoner. Selv om de Vertement selv unngikk å bli tatt, kunngjorde Sovnarkom triumferende dagen etter: I dag, 2. september, ble sammensvergelsen som var organisert av engelsk-franske diplomater ledet av sjeten for den britiske legasjonen, Lockhart, den franske generalkonsulen Grenard, den franske generalen Lavergne og andre, avslørt. Hensikten med denne sammensvergelsen var å ta til fange Folkerådets kommis­ særer og proklamere et militaerdiktatur i Moskva. Dette skulle gjøres ved å bestikke sovjetiske tropper. Kunngjøringen hadde ikke med det faktum at planen om å bruke sovjetiske tropper (de litauiske bataljonene) i et militærkunpp, var utklekket av Tsjeka-provokatørene. Det ble også gjort forsøk på å unnskylde overgrepet på Lockharts diplomatiske immunitet ved å påstå, så usannsynlig det enn lød, at identiteten hans ikke hadde vasrt på det rene da han ble arrestert: I konspiratørenes hemmelige hovedkvarter ble det arrestert en engelskmann som etter at han ble innbrakt til den spesielle etterforskningskommisjonen, opplyste at han var Lockhart og diplomatisk representant for Storbritannia. Etter at den arresterte Lockharts identitet var fastslått, ble han straks løslatt. Men kunngjøringen fra Sovnarkom avslørte korrekt nok at Reilly, kalt «en av Lockharts agenter», hadde skaffet til veie 1 200 000 rubler for å finansiere planen. Det ble ogsa korrekt slått fast at andre allierte legasjoner var involvert. Selv om René Marchand ikke ble offentlig nevnt som Tsjeka-tyster, fortalte han om møtet mellom allierte agenter som ble holdt den 25. august der man diskuterte spionasje og

84

Kapittel 2

sabotasje i et protestbrev til den franske presidenten, Raymond Poincaré. En kopi av dette brevet ble beleilig nok funnet - dette var utvilsomt arrangert på forhånd - i forbindelse med Tsjeka-etterforskningen, og offentliggjort i den kommunistiske pressen.69 I Sovnarkom-kunngjøringen den 2. september og i senere sovjetis­ ke meddelelser, ble Lockhart framstilt som anfører for den allierte sammensvergelsen. Men det som opptok Lockhart mest i dette stadiet av krisen, var situasjonen for den fengslete elskerinnen hans. Den 4. september gikk han til kommissariatet for utenlandssaker og ba om at Mura måtte løslates, men forgjeves. Etter en plutselig innskytelse bestemte han seg for å appellere direkte til Peters og dro til Lubijanka der han øyeblikkelig ble klar over at han «forårsaket en viss uro og mye hvisking blant vaktene i inngangshallen». Peters hørte tålmodig på Lockhart anmodning når det gjaldt Mura, og sa til ham at forsikringene om at hun ikke hadde vært med på noen sammensvergelse, ville bli omhyggelig vurdert. «Du har spart meg for endel bryderi,» fortsatte han. «Mine folk har lett etter deg den siste timen. Jeg har en arrestordre på deg.» Til tross for motstand fra kommissariatet for utenlandssaker, som tok mer hensyn til prinsip­ pet om diplomatisk immunitet enn Tsjeka, ble Lockhart arrestert på stedet og tilbrakte den neste måneden i fangenskap. 11 Sannsynligvis i et forsøk på å rettferdiggjøre at Lockhart var blitt arrestert pånytt dagen i forveien, offentliggjorde Isvestija den 5. september en kunngjøring undertegnet av Dzersjinskij og Zinovijev, partisjefen i Petrograd, som gikk mye lenger enn Sovnarkomkunngjøringen den 2. september. Engelskmennene og franskmenne­ ne ble beskyldt for å være «planleggerne» bak forsøket på å ta Lenins liv og Uritskijs «virkelige mordere»: «De har myrdet kamerat Uritskij fordi han samlet trådene i en engelsk sammensvergelse i Petrograd.»71 I virkeligheten hadde Tsjekas provokatører forsøkt uten særlig suksess å overtale engelske agenter til å legge en mordplan som så kunne ha blitt offentlig avslørt. Omkring den 22. august forsøkte Berzin å overbevise Reilly om at hvis det antibolsjevikiske kuppet skulle lykkes, var det to avgjørende grunner til at Lenin og Trotskij måtte myrdes:

Tsjeka, kontra-revolusjonen

85

1. De fremragende oratoriske evnene deres ville virke så sterkt inn på mennene som skulle arrestere dem at det ikke var tilrådelig å risikere en slik arrestasjon. 2. Mordet på to av lederne ville skape så mye panikk at det ikke kom til å bli noen motstand. Reilly sa til Hill at «han hadde helt klart frarådet en slik fram­ gangsmåte, og han ville ikke på noen måte støtte den». Den rette politikken, mente han, var «ikke å skape martyrer av lederne, men å latterliggjøre dem i verdens øyne». ' Den spesielle formen for latterliggjøring Reilly hadde i tankene, var å ta buksene av Lenin og Trotskij, vise dem fram i bare undertøyet i Moskvas gater og på den måten latterliggjøre dem for all verden.7"Naturlig nok passet det ikke Tsjeka å offentliggjøre en sammensvergelse om å ta buksene av Lenin og Trotskij. Denne eksentriske planen ble derfor aldri tatt med i listen over faktiske og oppdiktede sammensvergelser som britiske agenter ble beskyldt for. Ernest Boyce, Mllc-stasjonssjefen i Petrograd, kan ha vært mindre avvisende enn Reilly og Hill overfor tanken på snikmord. En av de russiske agentene hans påsto at Boyce hadde spurt, sannsynligvis med bestemte baktanker, «om han var innstilt på å likvidere én eller to prominente medlemmer av den sovjetiske regjeringen». Da agenten truet med utpressing og forlangte penger for ikke å avsløre Boyces forespørsel, ble det funnet å være tilrådelig «å betale i stedet for å få nye anklager rettet mot oss».74 Da denne utpressingen ble forsøkt, hadde Mllc-operasjonene i Russland bokstavelig talt brutt sammen. Boyce var blitt arrestert og kastet i et forferdelig og overfylt fengsel. Tsjeka arresterte flere av Reillys elskerinner, men Reilly selv skaffet seg et forfalsket pass via Hill og ble smuglet ut av Russland om bord i et nederlandsk lasteskip. Hill unngikk også å bli tatt, men etter at 18 av agentene og kurerene hans var blitt pågrepet, fant han ut at han ble nødt til å innhente nye instrukser og finansiering i London for å kunne «starte på ny frisk med nytt personell og nytt hovedkvarter». Lockhart tilbrakte i motsetning til Boyce storparten av fangenskapet i relativ komfort i leiligheten til en tidligere hoffdame i Kreml. Mens han satt

86

Kapittel 2

innesperret, ble elskerinnen hans, Mura, løslatt og fikk lov til å besøke ham. En kort periode bodde Berzin i den samme leiligheten og skulle opptre som politispion, men Lockhart «våget ikke å si et ord til ham». I oktober fikk Lockhart, Boyce og Hill lov til å reise hjem sammen med annet alliert personell mot at sovjetiske funksjonærer som satt arrestert i London, ble løslatt. Lockharts avskjed med Peters var påfallende hjertelig. Da Peters den 28. september kom for å fortelle at Lockhart skulle settes fri, ga han ham et signert fotografi, viste ham fotografier av sin engelske kone i London og ba ham om å levere et brev til henne. Men så fikk Peters betenkeligheter. «Nei,» sa han. «Jeg kan ikke uleilige deg. Med det samme du er vekk herfra, kommer du til å forbanne meg som din verste fiende.» Lockhart ba ham holde opp med slike dumheter. «Bortsett fra politikken bar jeg ikke noe nag til ham. Jeg kommer til å huske hvor vennlig han var mot Mura så lenge jeg lever. Jeg tok imot brevet.» Peters sa til Lockhart at han gjorde klokt i å bli boende i Russland. «Du kan bli lykkelig her og skape deg din egen tilværelse. Vi kan gi deg arbeid. Kapitalismen er dømt til undergang uansett.» Det Peters ikke nevnte for Lockhart, var at han hadde beviser for at Mura var tysk spion. Han påsto senere at han ikke engang nevnte dette da «Lockhart-sammensvergelsen» kom for retten i desember, av redsel for at det skulle skade Lockharts karriere. Men Peters offentliggjorde omsider påstandene sine i 1924 i protest mot det han kalte den «rabiate anti-sovjetiske kampanjen» som ble ført av Lockhart i London.76 Etter at Lockhart ble løslatt, reiste han tilbake til London. Det samme gjorde Boyce og Reilly. Derimot ble Hill, da han kom til Linland, beordret tilbake til Russland av Cumming, Mllc-sjefen, der han skulle oppholde seg noen få uker og hjelpe anti-bolsjevikiske grupper med sabotasjeoperasjoner. Etter anbefaling fra Cumming ble Hill tildelt Distinguished Service Order og Reilly Military Cross for sin innsats i Russland. I desember ble Lockhart, Reilly, Grenard og de Vertement dømt til døden in absentia av den øverste revolusjonsdomstolen i Moskva. Kalamatiano, den amerikanske agenten som ble arrestert den 31. august, ble sittende i fengsel i Moskva. Han fikk to ganger vite at han skulle føres ut og skytes. Det

Tsjeka, kontra-revolusjonen

87

var et mislykket forsøk på å få ham til å snakke. Siden ble han benådet og fikk anledning til å reise tilbake til De forente stater i 1921.77 Tsjeka oppfattet «utslettelsen av Lockhart-sammensvergelsen» som en triumf med heroiske proporsjoner. Det gjør KGB fortsatt. «Man kan si uten å overdrive,» står det i en offisiell historiebok, «at det knusende slaget tsjekistene tilførte konspiratørene, tilsvarer seier i et større militært slag». s I virkeligheten hadde Tsjeka vunnet bare en mindre forpostfekting. Motstanderne hadde ikke vært en be­ sluttsom koalisjon av kapitalistiske regjeringer, men en gruppe eventyrlystne, politisk naive vestlige diplomater og hemmelige agenter som stort sett var overlatt til seg selv i de kaotiske første månedene av bolsjevik-styret. Den uten sammenligning mest avan­ serte delen av Lockhart-sammensvergelsen - planen om en oppstand ved hjelp av de litauiske troppene i Moskva - var klekket ut av Tsjeka selv. Tsjekas dyktighet i bruken av infiltrasjonsagenter og pro­ vokatører som ble demonstrert i løpet av «Lockhart-sammensvergel­ sen», skulle imidlertid muliggjøre en mer avgjørende seier over den britiske etterretningstjenesten (SIS) i løpet av 1920-årene.'9

I begynnelsen av 1920 var ikke de hvite styrkene lenger noen alvorlig trussel for det bolsjevikiske regimet selv om de ikke hadde lidd et endelig nederlag. Et dekret undertegnet av Lenin og Dzersjinskij den 17. januar meddelte avskaffelse av dødsstraff for «fiender av Sovjetmyndighetene». Men etter tre uker fikk Lenin betenkelighe­ ter. Den 6. februar sa han på en konferanse for provins-Tsjekaer at dødsstraffen ganske enkelt var «et spørsmål om formålstjenlighet», og at dette var noe som det sannsynligvis ville bli bruk for i forbindelse med flere «kontrarevolusjonære bevegelser og opp­ stander».80 Den polske invasjonen i Ukraina i april 1920 og den seks måneder lange russisk-polske krigen som fulgte, førte til at Tsjeka hensynsløst utslettet faktiske og innbilte konspiratører. I KGBs offisielle historie står det: «Den avgjørende kampen Tsjekas organer

88

Kapittel 2

utkjem pet... forpurret planene til de hvite polakkene og deres entente-inspiratorer om å undergrave kampevnen til Den røde armé ved spionasje, sabotasje og forbryterske handlinger.»81 Mot slutten av 1920-årene hevdet Dzersjinskijs nestkommanderende, Martin Latsis, Tsjekas rett til total overvåking av Sovjetsamfunnet: Motrevolusjonen har utviklet seg overalt, på alle områder av vår tilværelse og manifestert seg i de forskjelligste former. Det står derfor klart at det ikke finnes noe livsområde som er unntatt fra å bli dekket av Tsjeka. Latsis' totalitære visjon rommet spiren til den stalinistiske politista­ ten som vokste fram i 1930-årene.82 Det samlede antall Tsjeka-henrettelser i perioden 1917-21 lå sannsynligvis godt over 250 000. Men i 1921, da den bolsjevikiske seieren i borgerkrigen var utvilsom, trodde mange i partiet at Tsjeka ikke lenger hadde noen nyttefunksjon. Som man kunne vente, var Tsjeka uenig i dette. Selv om veksten i organisasjonen stoppet midlertidig opp og makten forbigående ble redusert, overlevde den i en noe endret form. Den niende allrussiske sovjetkongressen besluttet den 28. desember 1921 at «styrkingen av sovjetisk autoritet hjemme og ute tillater en innsnevring av Tsjeka og dens avdelin­ ger».'"’4 Den 8. februar 1922 ble Tsjeka erstattet med det statlige politiske direktorat (Gosudarstvennoje Polititsjeskoje Upravlenije eller GPU) som ble innlemmet i kommissariatet for indre forhold (NKVD). Dzersjinskij hadde vært kommissær for innenlandssaker og også leder for Tsjeka siden mars 1919, og beholdt dermed kontrollen over GPU. I det minste på papiret var GPUs makt drastisk redusert i forhold til makten Tsjeka hadde. Organisasjonens innflytelsessfære var strengt begrenset til politisk undergraving. Behand­ ling av vanlige kriminalsaker skulle være domstolenes og de revolusjonære tribunalenes sak. GPU fikk bare myndighet til å etterforske. Organisasjonen mistet myndigheten til å bruke sum­ marisk rettergang og sperre folk inne i konsentrasjonsleire etter forvaltningsmessig ordre. Men gradvis overtok GPU mesteparten av

Tsjeka, kontra-revolusjonen

89

Tsjekas myndighetsområde. Dette skjedde med Lenins velsignelse. I mai 1922 skrev han: «Loven bør ikke avskaffe terror. Å love noe slikt ville være å bedra og narre seg selv...» Dekreter fra august og oktober 1922 ga GPU myndighet til å utvise, fengsle og i enkelte tilfeller henrette kontrarevolusjonære, «banditter» og visse kategori­ er kriminelle. Da USSRble dannet i 1923, fikk GPU en høyere status som føderal institusjon - Det forente statlige politiske direktorat (Objeddinijonnoje Gosudarstvennoje Polititsjeskoje Upravlenije eller OGPU). Et «dømmende kollegium» ble knyttet til OGPU for å utmåle sum­ marisk rettferdighet til kontrarevolusjonære, spioner og terrorister. Mens Tsjeka bare var tenkt som et midlertidig hjelpemiddel for å forsvare revolusjonen i farens stund, var GPU, OGPU og deres etterfølgere fast forankret i sentrum av Sovjetstaten.''''

K A PITTEL 3

Etterretning i utlandet og aktive tiltak i Dzersjinskij-perioden 1919-1927

Sovjetunionen startet et ambisiøst program med hemmelige aksjoner utenfor landets grenser også før en systematisk innsamling av etterretninger fra utlandet ble satt i gang. Mens Tsjeka under borgerkrigen forsvarte bolsjevik-regimet mot en rekke faktiske og innbilte sammensvergelser hjemme, hadde arbeidet til sovjetiske agenter i utlandet som siktemål først og fremst å spre revolusjonen. Organisatoren bak storparten av de hemmelige aksjonene var imidlertid ikke Tsjeka, men Komintern, den sovjetisk-dominerte kommunistiske Internasjonale hvor eksekutivkomiteen (EKKI) betraktet seg som «generalstaben i verdensrevolusjonen». Etter oktober 1917 levde storparten av bolsjevikledelsen i en konstant forventning om at deres egen revolusjon skulle rykke fram over hele Europa og siden over hele kloden. Hensmuldringen av de store rikene i det sentrale Europa i sluttfasen av krigen på vestfronten gjorde Lenins forhåpninger skyhøye. Den 1. oktober 1918 skrev han:

Etterretning i utlandet

91

«Den internasjonale revolusjon er rykket så nært i løpet av én uke at vi kan regne med at den vil bryte ut i løpet av de nærmeste dagene... Vi skal alle sette livet inn på å hjelpe de tyske arbeiderne med å fremme revolusjonen som nå er i ferd med å begynne i Tyskland.»1 Den 9. november, to dager før våpenhvilen, ble Tyskland proklamert republikk, og det ble opprettet arbeider- og soldatråd etter sovjetisk modell. I januar 1919 ble en oppstand i Berlin som ble støttet, men ikke satt i gang av det nystiftede tyske kommunistpartiet (KPD), knust, og partiets to karismatiske ledere. Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, ble brutalt myrdet av høyre-orienterte hæroffiserer. Selv om mordene ødela KPDs allerede små utsikter til å erstatte det sosialistiske SPD som det største partiet på venstresiden, gjorde de det mye lettere for Moskva å dirigere dette partiet. Da Rosa Luxemburg døde, var hun den mest framtredende marxistiske kritikeren av bolsjevikregimet. Hun bekyldte Lenin for ikke å ha skapt et proletariatets diktatur, men et diktatur for proletariatet. Hun var kanskje den eneste kommunisten utenfor Sovjetunionen som kunne opponere mot Lenin og by på noe mer enn en symbolsk motstand mot omdanningen av den kommunistiske Internasjonale til et redskap for sovjetisk utenrikspolitikk.' Kominterns stiftelseskongress som ble holdt i Moskva i begynnel­ sen av mars 1919, var et stykke høyst uredelig russisk revolusjonsteater. Bare fem delegater kom fra utlandet. Storparten av de resterende ble håndplukket av den bolsjevikiske sentralkomiteen blant de utenlandske sympatisørene de hadde i Moskva. Enkelte hadde aldri vært i de landene de skulle representere, og endel av partiene de skulle være delegater fra, eksisterte ennå ikke. Men for storparten av den europeiske venstresiden spilte slike formaliteter knapt noen rolle. For utallige venstreorienterte militante var Moskva blitt det sosialistiske nye Jerusalem, og Kominterns fødsel styrket bare entusiasmen deres. Den franske kommunisten Louis-Oscar Frossard gjorde seg til talsmann for mange av dem: Angrepet av en verden av fiender, halvveis utsultet midt i anarki og omveltninger, kjempet Russland for å bygge det rettferdighetens

92

Kapittel 3

og harmoniens land vi alle drømte om. Der triumferte sosialismen selv om den var fredløs og hatet overalt ellers. Det sosialistene i alle land hadde håpet på, ønsket seg, forberedt seg på og ventet på forgjeves, oppnådde Russlands sosialister, drevet som de var av en kompromissløs vilje. Over det gamle tsar-riket vaiet Internasjona­ lens røde flagg. Aldri mer skulle mennesker utbytte mennesker! Kapitalismen var endelig blitt kvalt, slått ut, fordrevet... Fremad! Menneskeheten var ikke redningsløst fortapt, for over Russland grydde en ny dag!3 Kominterns fortsatte tro på en verdensrevolusjon hadde sin mot­ svarighet i enkelte vestlige statsmenns bange anelser. Et par uker etter at den første kongressen var oppløst, advarte Lloyd George den franske statsministeren Georges Clemenceau: Hele Europa er fylt av revolusjonens ån d ... Hele den eksisterende orden i Europas politiske, sosiale og økonomiske systemer trekkes i tvil av befolkningsmassene fra den ene enden av verdensdelen til den andre.I I noen få berusende uker virket det som om revolusjonen spredte seg til og med før Komintern hadde begynt å eksportere den. Uten påtrykk fra Moskva ble sovjetrepublikker erklært i Ungarn den 2E mars og i Bayern den 7. april. Grigori Zinovijev, presidenten i Komintern, spådde at innen et år ville hele Europa være kommunis­ tisk. Men bolsjevikene ble tvunget til å være hjelpeløse tilskuere da det bayerske sovjet ble knust etter mindre enn en måned av en kombinasjon av regulære og irregulære tropper - og igjen i august da den ungarske sovjetrepublikken ble styrtet av en rumensk invasjon.4 I oktober 1919 opprettet Komintern to hemmelige vesteuropeiske utposter som skulle hjelpe til med å spre revolusjonen: Det vest-europeiske sekretariatet (som regel forkortet til VES) i Berlin og Vest-kontoret (som regel ikke forkortet) i Amsterdam. Lederne for disse kontorene - Jakov Reich (alias Kamerat Thomas) i Berlin, Sebald Rutgers i Amsterdam - ble valgt av Lenin personlig til

Etterretning i utlandet

93

fortrengsel for mer prominente tyske og nederlandske kommunister som han mente kunne være mindre villige til å følge instrukser fra Moskva. Lenin orienterte Reich og Rutgers hver for seg om de hemmelige oppdragene, finansieringen og de første kontaktene. Men Vest-kontoret i Amsterdam kom fort under politiets over­ våkning/ Den andre dagen av kontorets første hemmelige konferan­ se i februar 1920 oppdaget den russiske delegaten, Mikhail Markovitsj Borodin, at det nederlandske politiet gjorde opptak av forhandlingene med en diktafon i en tilstøtende leilighet. Han løp inn på konferanserommet for å rope en advarsel med politiet i hælene. Alle delegatene ble arrestert.6 Selv om delegatene senere ble satt på frifot, reiste den britiske kontingenten hjem uten Kominternpengene de hadde regnet med.7 I april 1920 ble Vest-kontoret avviklet. VES i Berlin ble mer vellykket. Kamerat Thomas opprettet et omfattende hemmelig nettverk og sendte kurerer til Moskva og andre steder på diplomatpass, skaffet falske papirer til kommunistis­ ke militante og fordelte pengemidler til det tyske og andre vest-europeiske kommunistpartier. Ettersom politiet var mindre årvåkent overfor kvinner enn menn, var endel av kurerene hans kvinnelige partiarbeidere. Blant dem var søsteren til Iosif Stanislavovitsj Unshlikht som i april 1921 ble Dzersjinskijs nestkommanderen­ de. Thomas viste sin tekniske virtuositet ved å leie to fly og en båt til å frakte delegater, alle med falske papirer eller diplomatpass, til den andre Komintern-kongressen i Petrograd.9 Petrograd-kongressen godkjente «21 betingelser» - de fleste utformet av Lenin - som påla medlemmene en nærmest militær disiplin. Det ble forlangt at alle kommunistpartiene skulle operere både illegalt og legalt og «opprette en parallell illegal organisasjon som i det avgjørende øyeblikk kan hjelpe partiet med å gjøre det som er dets plikt overfor revolusjonen».9 Karl Radek, ett av de russiske medlemmene av EKKI, erklærte: «Ettersom Russland er det eneste landet der arbeiderklassen har tatt makten, burde arbeiderne over hele verden nå bli russiske patrioter.»10 De fleste utenlandske kommunistene var enige. Arbeiderpartiledere i Storbritannia kunne tillate seg å beskrive de britiske kommunistene som «intellektuelle

94

Kapittel 3

slaver av Moskva». Men det varet frivillig slaveri som mange gikk inn i med glede. En av de mer kritiske britiske delegatene til Kominternkongressen skrev etter at han kom tilbake fra Petrograd: «Det er temmelig opplagt at for mange er det kommunistiske Russland ikke et land å lære av, men et uangripelig aller helligste som man ligger nesegrus for omtrent på samme måten som en from muhammedaner vender seg mot Mekka når han ber.»11 Zinovijev sa til Kominternkongressen at EKKI ikke bare hadde rett, men plikt til «å blande seg inn i arbeidet til partier som tilhører eller ønsker å tilhøre den kommunistiske Internasjonale».12 Det viktigste hjelpemidlet i en slik «innblanding» var representantene, med oppnavnet «Moskvas øyne», som ble sendt av EKKI til medlemspartier og kommunistiske grupper. Paul Levi, presidenten i KPD og leder for den tyske delegasjonen til Kongressen, skrev etter bruddet med Komintern i 1921: «Disse representantene samarbeider aldri med ledelsen i de enkelte kommunistpartiene, men alltid bak ryggen på dem og mot dem. De har Moskvas fortrolighet, men det har ikke de lokale lederne... Eksekutivkomiteen (i Komintern) opptrer som et Tsjeka forlenget utenfor Russlands grenser.»13 «Moskvas øyne» satt i sentralkomiteene i partiene de var akkreditert til og sendte tilbake hemmelige rapporter som, ifølge kamerat Thomas, bare ble sett av Lenin og Kominterns Lille Byrå (i praksis dets politbyrå).14Komintern-representanter i utlandet opptrådte som det den italienske sosialisten Giacinto Serrati kalte «grå eminenser» når de bidro til å organisere splittelser i sosialistpartier som i 1920-21 førte til opprettelse av nye kommunistpartier i Frankrike, Italia, Tsjekkoslovakia og andre steder. Den franske sosialisten André Le Troquer beklaget seg på den sosialistiske kongressen i Tours i 1920, som førte til stiftelsen av det franske kommunistpartiet, på denne måten: «Selv om jeg ønsker å slutte meg til den tredje Internasjonale (Komintern), er jeg ikke villig til å godta den hemmelige over­ våkingen som foregår - til og med overvåking av denne kongres­

Etterretning i utlandet

95

sen.»1'' Komintern-utsendinger hjalp også til å pådytte andre kommunist­ partier de konspiratoriske metodene som ble praktisert av bolsjevi­ kene i det tsaristiske Russland. En av utsendingenes viktigste funksjoner var å overføre pengemidler fra Moskva til kommunistpar­ tier og den pro-sovjetiske pressen, ofte i form av juveler som var konfiskert fra det tsaristiske aristokratiet og det høyere borgerska­ pet. Storhertuger i eksil i Paris og andre europeiske hovedsteder påsto enkelte ganger (sannsynligvis tok de feil) at de kjente igjen i juvelerenes vinduer deler av tsarens kronjuveler. Den finske kommunisten Aino Kuusinen, Otto Kuusinens kone, som i 1921 ble Kominterns generalsekretær, erindret senere hvordan Kuusinen vinteren 1920 finansierte et hemmelig oppdrag til London for en annen finsk kommunist, Salme Pekkala: Plutselig tok Kuusinen fram fire store diamanter fra vestlommen, viste dem til oss og sa: «Elver av disse er verdt 40 000.» Jeg husker ikke lenger hvilken valuta dette gjaldt. Så ga han diamantene til Pekkalas kone og sa med et smil: «Her har dere litt penger til turen.»17 En annen kurer som pleide å smugle tsarist-juveler inn i Storbritan­ nia, var Francis Meynell, en ung redaktør i den sosialistiske avisen Daily Herald. Selv om Meynell enkelte ganger ble ransaket når han kom tilbake til England, ble han aldri tatt. På én «juvel-tur» smuglet han to perlekjeder skjult i en krukke dansk smør. Ved en annen anledning sendte han i posten fra utlandet en stor og kostbar konfekteske der hver enkelt konfektbit inneholdt en perle eller en diamant, til sin venn, filosofen Cyril Joad (senere stjerne i BBCradioprogrammet «Brains Trust»). Da Meynell kom tilbake til London, ble han ført til Scotland Yard og kroppsvisitert - uten resultat. To dager senere hentet Meynell og hans kone konfektesken hos Joad og «tilbrakte en kvalmende time med å suge på konfektbitene for å få fram juvelene».18 Den entusiastiske amatørholdningen som preget bruken av

96

Kapittel 3

tsar-juvelene til å finansiere den internasjonale revolusjonen, førte til noen alvorlige underslagstilfeller. I 1919 ble Borodin sendt for å levere noen tsar-juveler som var sydd inn i foret på to lærkofferter, til to kommunister i De forente stater. Sannsynligvis var han redd for å bli overvåket på reisen, og betrodde koffertene til en østerriker han traff om bord på skipet. Selv om østerrikeren lovte å levere koffertene i Chicago, kom de aldri fram. En stund var også Borodin under mistanke for juveltyverietA I løpet av Kominterns første to år omfattet programmet for hemmelige aksjoner lite annet enn opplæring og finansiering av ikke-russiske revolusjonære og bolsjevik-sympatisører. I Tyskland gjorde organisasjonen i mars 1921 det første forsøket på å starte en revolusjon. Hovedinitiativet til den tyske «Marsaksjonen» kom fra Béla Kun, den mest berømte ikke-russiske kommunisten i samtiden. Han var en veteran fra oktoberrevolusjonen, tidligere leder for den ungarske sovjetrepublikken og medlem av Kominterns Lille Byrå. «De borgerlige regjeringene,» mente Kun, «var fortsatt svake. Nå var tiden inne til å slå dem, om og om igjen, med oppstandenes, streikenes og opprørenes lenker.» Han hevdet også at Tyskland som marxismens fødested også var kapitalismens mest sårbare punkt. Lenin var mindre entusiastisk. Hans egen tro på en forestående verdensrevolusjon hadde begynt å vakle. Etter ødeleggelsene i borgerkrigen mente han at det sovjetiske Russland trengte en periode med indre restitusjon og avspenning i utlandet i forholdet til sine imperialistiske fiender. Men det ser ut til at Kun klarte å overtale Lenin ved å understreke at et vellykket opprør i Tyskland kunne redusere det internasjonale presset mot Sovjetregimet. Tidlig i mars kom Kun og en hemmelig Komintern-delegasjon til Berlin for å planlegge den tyske revolusjonen. «Kamerat Thomas», som fra tidligere var Komintern-representant i Tyskland, ble forferdet. «Jeg protesterte energisk,» påsto han senere, «og forlangte at Kun måtte tilbakekalles. Jeg sendte dem beviser for at betingelse­ ne for en oppstand rett og slett ikke var til stede i Tyskland. Moskva forble taus.» Men den 17. mars hadde Kun klart å overtale KPD-ledelsen. Instruksen fra partiet lød slik: «Arbeiderne mobilise­

Etterretning i utlandet

97

res hermed til kamp.» Representanter fra de franske, britiske, tsjekkiske og andre kommunistpartier ble innkalt for å bevitne og lære av den kommende tyske revolusjonen. Den 21. og 22. mars begynte streiker og oppstander. Den 24. mars ga KPD ordre til generalstreik og oppfordret arbeiderne til å gripe til våpen. Men det store flertall av den tyske arbeidsstyrken var overhodet ikke med i kampen. Den 1. april var ro og orden gjenopprettet i de få opprørssentrene, og KPD avblåste generalstreiken. 145 arbeidere var blitt drept, et ukjent antall såret og 3470 arrestert. Levi, som hadde trukket seg tilbake som KPD-leder i februar, ga Komintern skylden for å tvinge KPD til å forsøke en revolusjon som de tyske arbeiderne var motstandere av: «Takket være eksekutivkomiteen og den rollen den spilte, er det tyske kommunistpartiets eksistens - hittil det eneste kommuniststyrte massepartiet i Europa - i alvorlig fare.» Heinrich Brandler, Levis etterfølger som KPD-leder, avviste påstan­ dene om at EKKI eller «personer som sto eksekutivkomiteen nær» hadde noe å gjøre med initiativet til «Marsaksjonen» og kalte det «den mest utspekulerte og mest skitne form for bakvaskelse». Denne påstanden, gjentok Komintern-presidenten Zinovijev, var «en infam løgn». Men i 1926 ble «løgnen» offisielt bekreftet. Det ble endelig innrømmet i Béla Kuns offisielle biografi at «kommunistene sendte ham i 1921 på et oppdrag til Tyskland der han ledet Marsaksjonen som proletariatet hadde satt i gang».20 ^^^

Selv om verken Lenin eller Komintern kunne få seg til å påta seg ansvaret for Marsaksjonen, ble denne fiaskoen et vannskille i sovjetisk politikk. Det viktigste nå var ikke spredningen av revolusjo­ nen, men konsolideringen av sovjetregimet hjemme. Da Lenin på den 20. partikongressen i mars 1921 opplyste at han hadde tenkt «å sette en stopper for opposisjonen og sette lokk på den», foruten å opprette en kommunistisk ettpartistat renset for restene av mensjevikene og de sosialistrevolusjonære, innrømmet han: «Vi har ikke klart å overbevise de brede lag av folket.» Store deler av den russiske 4 -KGB

98

Kapittel 3

landsbygda var herjet av hungersnød, industrien var på sammen­ bruddets rand og bondeoppstandene fortsatte i Ukraina og i Sentral-Asia. Samtidig som partikongressen var samlet, gjorde sjøfolkene i Kronstadt-garnisonen, som Trotskij tidligere hadde kalt revolusjonens «skjønnhet og stolthet», opprør mot den politiske undertrykkelsen og de økonomiske innstramningene som bolsjevikregimet hadde satt ut i livet. Manifestet til Kronstadt-rebellene: «Hva vi kjemper for», satte opp som ett av sine hovedankemål Tsjeka, som de sammenlignet med Opritsjniki til Ivan den grusomme: «Makten til politi-monarkiet ble overtatt av kommunist-usurpatorene som i stedet for å gi arbeiderne frihet, fylte dem med konstant frykt for å havne i torturkamrene til Tsjeka som med sine redsler langt overgikk tsarregimets politistyre.»21 Som man kunne vente, gjorde Tsjekas forkjærlighet for konspirasjonsteorien at organisasjonen fort øynet den vestlige kapitalismens lange arm bak Kronstadt-oppstanden. Dzersjinskij rapporterte til Lenin at opprøret var en del av et komplott satt i scene av franske agenter i Riga som arbeidet i hemmelig forståelse med de sosialistiske revolusjonære «for å gjennomføre et kupp i Petrograd med støtte av sjøfolkene og de misfornøyde arbeidermassene, hvoretter Frankrike har tenkt å sende sin flåte inn i Østersjøen». Lenin erklærte seg enig.22 Den 17. mars 1921, samtidig som KPD forberedte seg på «Marsaksjonen» i Tyskland, ble Kronstadt-opprøret brutalt slått ned av 50 000 soldater fra Den røde armé, inkludert Tsjeka-avdelinger. Kronstadt framskyndet, men utløste ikke, en vesentlig forandring i bolsjevikisk politikk. På den tiende partikongressen meddelte Lenin at det skulle innføres en ny økonomisk politikk (NØP). Tvangsinndrivingen av mat ble stoppet, privat handel og private foretak i mindre målestokk ble igjen tillatt og det ble gjort forsøk på å få utenlandske forretningsfolk til å la Russland nyte godt av kunnskape­ ne og kapitalen deres. Det viktigste for det sovjetiske diplomatiet var heretter å forhandle fram handelsavtaler og sikre diplomatisk anerkjennelse fra den kapitalistiske verden. Begynnelsen på denne prosessen var at det kom en sovjetisk handelsdelegasjon til London i mai 1920, ledet av kommissæren for utenrikshandel, Leonid Krasin,

Etterretning i utlandet

99

som startet langvarige forhandlinger om en engelsk-sovjetisk han­ delsavtale.23 Krasins nærmeste medarbeider og tolk var en Tsjekaoffiser, N.K. Klyshko. Den britiske etterretningstjenesten rapporter­ te at Klyshko umiddelbart etter ankomsten til England tok kontakt med «kommunistiske elementer».24 Nok et tegn på at det ble lagt stadig mer vekt på innsamling av etterretninger i utlandet, var at Dzersjinskij bestemte at det skulle opprettes en utenlandsavdeling (Inostranniji Otdel, bedre kjent som INO) på Tsjekas treårsdag den 20. desember 1920.25 INOs viktigste diplomatiske mål var Storbritannia som de sovjetis­ ke lederne fortsatt betraktet som den største av verdensmaktene og nøkkelen til å få det bolsjevikiske Russland akseptert av den kapitalistiske verden. I løpet av et drøyt år etter undertegnelsen av den engelsk-sovjetiske handelsavtalen i mars 1921, forhandlet Russland om lignende avtaler med Tyskland, Italia, Sverige, Norge, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Da den engelsk-sovjetiske avtalen ble undertegnet, hadde den ferske INO fortsatt få pålitelige etterretnin­ ger om britisk utenrikspolitikk. I en rapport til Lenin påpekte Tsjeka helt korrekt at den mest innflytelsesrike støttespilleren for avtalen var statsministeren selv, Lloyd George. Hovedopposisjonen, ble det meddelt, kom fra «det konservative partiet til Curzon og Churchill, og den baserer seg på Utenriksdepartementet og dets nærmeste kretser».26 Men det var ikke nødvendig med noen hemmelig etterretning får å slå fast at Lord Curzon, utenriksministeren, og Winston Churchill, på dette tidspunktet koloniminister, var de to mest overbeviste anti-bolsjevikene i regjeringen. Da Krasin hadde et møte med regjeringen i Downing Street nr. 10 ved starten på de engelsk-sovjetiske handelsforhandlingene i mai 1920, holdt Chur­ chill seg unna for å slippe å «håndhilse på den hårete bavianen». Curzon var motvillig til stede ved resepsjonen, men da Krasin rakte fram hånden, nektet han til å begynne med å trykke den. Tørst da statsministeren utbrøt: «Curzon, vær en gentleman!» grep Curzon Krasins hånd som fortsatt ble strukket mot ham.2 Bortsett fra å nevne Curzon og Churchill som de ledende i den britiske opposisjo­ nen mot handelsavtalen, avslørte Tsjeka en sviktende vurde­

100

Kapittel 3

ringsevne både av britisk politikk og av det som påvirket britisk utenrikspolitikk i mars 1921. Churchill var fortsatt en koalisjonsliberaler og ikke, som Tsjeka påsto, en konservativ. Først i 1924 skiftet han side i Underhuset. Tsjekas viktigste, kanskje eneste hemmelige kilde om britisk politikk - en kilde som ble sitert flere ganger i rapporten - var journalisten Arthur Ransome,28 senere berømt barnebokforfatter. Han er mest kjent for eventyrfortellingene «Swallows and Amazons» fra båtlivet i Lake District. Ransome var både en aktet litterær skikkelse og en evig skolegutt. Som krigskorrespondent for Daily News i det revolusjonære Russland hadde han oppvist en underlig blanding av sluhet og naivitet. Han var blitt fascinert av de «eiegode, ville, gale, praktiske, upraktiske, troskyldige, mistenksomme, kort­ synte, klarsynte, infernalsk energiske bolsjevikene», og han var full av en uklar beundring for deres revolusjonære visjon om et nytt samfunn: Ethvert menneske er på en eller annen måte en potensiell bygger av det nye Jerusalem inntil hans ungdom dør og øynene hans hardner til... Og selv om dette som bygges her med blod og tårer ikke er den gylne by som vi selv har drømt om, er det likevel noe som appellerer til vår medfølende innlevelsesevne som vi er knyttet til med det vi skylder vår egen ungdom.2' Ransome ble kjent med mange av bolsjevik-lederne personlig, og giftet seg til slutt med Trotskijs sekretær etter lange og bitre skilsmisseforhandlinger med sin første, engelske kone. Han beund­ ret både Dzersjinskij og hans nestkommanderende, Peters: Dzersjinskij er en rolig, klarttenkende revolusjonsfanatiker som stoler uavkortet på sin egen samvittighet og som ikke anerkjenner noen høyere domstol. Han har sittet mye i fengsel der han ble kjent for sin sterke trang til å påta seg ubehagelig arbeid for de andre forbryterne som for eksempel å vaske cellene og tømme skyller. Han har en teori om selvoppofrelse der én mann må påta seg

Etterretning i utlandet

101

ubehagelighetene som ellers måtte deles av mange. Dette er bakgrunnen for at han var uvillig til å ta stillingen han nå har. Selv da Ransome ble konfrontert med bevisene for Tsjekas uhyrligheter, forsøkte han å rettferdiggjøre organisasjonens eksistens som det eneste alternativet til kaos. 1 1921 klarte han til og med å forsvare undertrykkelsen av Kronstadt-oppstanden.30 Både Tsjeka og SIS var svært interessert i Ransome. Selv om enkelte SIS-offiserer betraktet ham som en bolsjevik-agent, fantes det andre som gjerne ville utnytte de uvanlig mange kontaktene hans i den russiske ledelsen. Men det kom ingenting ut av SIS-følerne overfor Ransome. Ransomes biograf konkluderer med at både Ransome og SIS forsøkte, men mislyktes i «å utnytte hverandre».11 Hvis Ransome noen gang nevnte sine kontakter med SIS - og han var stort sett opptatt av å imponere den bolsjevikiske ledelsen med sine betydelige britiske kontakter - fikk han utvilsomt en høyere stjerne i Tsjeka. Tsjeka kjente også muligens til kontaktene hans etter krigen med sir Basil Thomson, leder av både Special Branch og etterkrigstidens Etterretningsdirektorat som hadde ansvaret for overvåking av sivil undergraving.32 1 1919 flyttet Ransome fra Moskva til Riga i Latvia, men fortsatte i mange år å reise regelmessig til Russland som korrespondent for Manchester Guardian. Den kortfattede og fragmentariske dagboken hans forteller om møter på disse turene med sentrale Tsjekaskikkelser som Dzersjinskijs to nestkommenderende, Peters og Unshlikht.11 Blant de andre Tsjeka-kontaktene hans var N.K. Klyshko, Tsjeka-representanten i den sovjetiske delegasjonen som forhandlet om den engelsk-sovjetiske handelsavtalen.34 Tsjeka tok feil da The 7/raes-journalisten Harold Williams (som i 1922 ble utenriksredaktør) og SIS-offiseren sir Paul Dukes ble utpekt som de viktigste påvirkningskreftene for Curzons og Churchills motstand mot den engelsk-sovjetiske handelsavtalen. 1Denne feilen var delvis et uttrykk for Tsjekas tendens - som organisasjonen delte med enkelte andre utenlandske observatører - til å overvurdere innflytelsen til både The Times og Secret Service i maktens korridorer i Whitehall. Men den ugunstige innflytelsen som ble tillagt Williams

102

Kapittel 3

og Dukes, skrev seg sannsynligvis også delvis fra Ransomes omtale av dem. Ransome hadde diskutert voldsomt med Williams, som engang var en nær venn, i forbindelse med det spente forholdet Williams hadde til bolsjevikene.36 Og han hadde en lignende forakt for Dukes’ hemmelige oppdrag for SIS som, påsto han, «ga ham omtrent de samme synspunktene på Russland som en jaget rev har på revejak­ ten».37 Tsjeka tok også feil når Williams ble beskrevet som baronett. Dessuten het det seg at han var «gift med en viss Tyrkova, som etter sigende skal være datter av en berømt statsmann med konservative, kadet-(medlem av det konstitusjonelle demokratiske parti) tenden­ ser». På dette punktet korrigerte Lenin selv Tsjeka-rapporten. Williams’ kone, skrev han til Dzersjinskij, het ikke Tyrkova, men Tyrtova («Min kone kjente henne godt personlig i ungdommen») og var selv «en svært framtredende kadet».38 Ransomes tendens til å overvurdere sin egen innflytelse og kontakter i Whitehall var sannsynligvis bakgrunnen for at Tsjeka trakk den ukorrekte konklusjonen at Ransomes reise til Russland tidlig i 1921 skyldtes et spesialoppdrag som Lloyd George hadde gitt ham og en forretningsmann som het Leith om å arbeide for en handelsavtale. Ransome opplyste til Tsjeka at «Sovjetunionen har større innflytelse (enn Storbritannia) på Østen, og at den muslimske verden er mer åpen for russisk innflytelse enn for engelsk». Tsjeka konkluderte feilaktig med at «spredningen av sovjetisk innflytelse østover, som England ikke er i stand til å legge hindringer i veien for», var ett av motivene som gjorde England tilbøyelig til å undertegne en handelsavtale. Ransome orienterte også Tsjeka om at rapportene i britisk presse om Kronstadt-oppstanden og motstanden mot bolsjevi­ kene i Petrograd og Moskva, var beviser for «organisert press mot den engelske opinion» for å ødelegge handelsavtalen. Tsjeka rapporterte: «Ransome antar at tiden kanskje er inne for den sovjetiske regjeringen til å gjøre det faktiske forholdet kjent.»39 Lenin skrev til Dzersjinskij etter at han hadde lest Tsjekarapporten: «Etter min mening er dette svært viktig og sannsynligvis fundamentalt riktig.»40 Lenin og Tsjeka la så stor vekt på Ransomes feilinformerte synspunkter på britisk politikk delvis fordi han sa til

Etterretning i utlandet

103

dem det de forventet å høre og ofte bekreftet teoriene deres om sammensvergelser som de hadde fra før. Ransome hadde få, om noen, britiske hemmeligheter å røpe, men han følte en lidenskapelig forpliktelse til å bidra til at bolsjevikene ble anerkjent diplomatisk i Vesten. Etter at det første skritt i denne prosessen var tatt - den engelsk-sovjetiske handelsavtalen fra mars 1921 - økte Ransomes nytteverdi for Tsjeka. Han ble en venn og, ved enkelte anledninger, en nær venn av lederen for den britiske handelsdelegasjonen, Robert Hodgson, som umulig kan ha vært klar over Ransomes kontakter med Tsjeka. I mai 1923 ble handelsavtalen truet av det såkalte «Curzon-ultimatum» som beskyldte den sovjetiske regjeringen for undergraving og fiendtlig propaganda i India og i Indias naboland. Etter hva Ransome selv forteller, diskuterte han denne saken i mange timer med Tsjetsjerin, hans nestkommanderende Litvinov og sann­ synligvis også GPU, selv om det ikke nevnes i memoarene hans. Han hevdet at selv om Curzon var en uforsonlig mostander av SovjetRussland, ville ikke den britiske regjeringen bryte forbindelsene. «Jeg har,» skrev Ransome, «sjelden drukket så mye te i Kreml på så kort tid.»411 dagboken hans nevnes fire møter med Litvinov, tre med Tsjertsjerin. to med Hodgson og ett med Bukharin og Zinovijev samtlige i løpet av fire dager.42 Hodgson hadde instrukser om ikke å diskutere Curzon-ultimatumet med kommissariatet for utenlandssa­ ker, men lot seg overtale av Ransome til å gå med på et «tilfeldig» møte med Litvinov i skogen utenfor Moskva.43 Åtte måneder senere fikk Ransome omsider tilfredsstilt sine ambisjoner om å se Sovjetuni­ onen bryte ut av den diplomatiske isolasjonen. Han var til stede ved seremonien i Moskva i januar 1924 da Hodgson. etter at den første Labour-regjeringen i Storbritannia under Ramsay MacDonald var valgt, kunne overlevere Tsjetsjerin en offisiell note som formelt anerkjente Sovjetregimet som Russlands formelle regjering. «Det var,» skrev Ransome, «en svært lykkelig dag for meg. «Min krig», som hadde vart i over fem år etter våpenhvilen i 1918, var slutt.»44

104

Kapittel 3

I begynnelsen av 1920-årene var den britiske etterretningsvirksom­ heten omkring sovjetisk utenrikspolitikk Tsjekas klart overlegen når det gjaldt den britiske utenrikspolitikken. Sovjetunionen hadde ennå ikke noen kommunikasjonsetterretning som hadde gitt det tsaristiske Utenriksdepartementet de viktigste diplomatiske etterretningene. Det første tiåret bolsjevikene satt med makten, led de under to alvorlige handikap hva kommunikasjonsetterretningen angikk. For det første var de redde for å basere seg på de forholdsvis avanserte kodene og chiffersystemene som de hadde arvet etter tsar-regimet, og de tok i bruk mindre sikre systemer som til å begynne med var basert på enkle former for omstilling av brev. For det andre var de tsaristiske kodebryterne som hadde gjort det før-revolusjonære Russland til en ledende makt på kodeanalysens område, ikke lenger tilgjengelige. Og fra bolsjevikenes synspunkt var det enda verre at enkelte av de dyktigste av dem hadde flyktet til utlandet.45 Lederen for den russiske avdelingen i Storbritannias kontor for kommunikasjonsstrategi i mellomkrigstiden (Government Code and Cypher School - GC&CS - forløperen for våre dagers GCFIQ), Ernst «Fetty» Fetterlein, var en flyktning fra den tsaristiske kodeavdelingen. Han flyktet med sin kone til Storbritannia om bord i et svensk skip som ble gjennomsøkt før det gikk fra Russland. Men ekteparet ble ikke funnet. Fetterlein påsto at han hadde stått i spissen for kodeanalysen i tsarens Russland med admirals rang. Kollegene hans i GC&CS konstaterte av når det gjaldt «bokchifre og alt der innsikt betydde noe, var han utvilsomt den dyktigste».4^ Den store ameri­ kanske kryptografen Walter Friedman, som traff «Fetty» like etter at krigen var slutt, la merke til den store rubinringen han hadde på pekefingeren på høyre hånd: Da jeg viste interesse for dette uvanlige smykket, fortalte han meg at han hadde fått ringen som et tegn på anerkjennelse og takk for sitt framgangsrike arbeid som kodeekspert i tsar Nikolais tjeneste den siste i rekken. Ironisk nok omfattet disse suksessene dechiffrering av britisk

Etterretning i utlandet

105

diplomattrafikk.4 Den største prestasjonen hans i tiåret etter revolusjonen var å hjelpe til med å dechiffrere russisk diplomattrafikk for britene. Selv om han snakket engelsk med markert russisk aksent, var Fetterlein en fin lingvist. Men storparten av engelsken sin hadde han lært fra folkelige detektivromaner som for eksempel Sexton Blake, og det hendte at han moret kollegene sine i GC&CS med svært så saftige uttrykk. Fetterlein sa lite om Russland før revolusjonen. Det hendte at en av de andre kodeekspertene forsøkte å fritte ham ut ved å komme med en uvederheftig bemerkning som han visste at Fetterlein ville protestere på. «Var ikke tsaren en svært sterk mann med god fysikk?» «Fetty» pleide å sluke agnet og svarte indignert: «Tsaren var en svekling som ikke hadde en eneste selvstendig tanke. Han var sykelig og ble hånet av alle.»48 Takket være Fetterlein og de britiske kollegene hans klarte GC&CS å dechiffrere mesteparten av den strengt konfidensielle russiske diplomattrafikken mens forhandlingene om den engelskrussiske avtalen sto på. De oppsnappete sovjetiske meldingene var dramatisk lesning. Lenin hadde dette rådet til Krasin ved starten på forhandlingene i juni 1920: «Det svinet Lloyd George har ingen skrupler eller skamfølelse i måten han bedrar på. Tro ikke på et ord av det han sier og lur ham tre ganger så mye.» Lloyd George tok slike fornærmelser med filosofisk ro. Det gjorde enkelte av ministrene hans ikke. Curzen og Churchill brukte bevisene fra det oppsnappete materialet om subsidier til Daily Herald og de britiske bolsjevikene og om andre former for sovjetisk undergraving i Storbritannia og India, til å forlange at handelsdelegasjonen skulle utvises og forhandlingene om en avtale avbrytes. Selv om Lloyd George ikke ville ofre mulighetene som en handelsavtale innebar, syntes han det var på sin plass å reagere på raseriet mange av ministrene hans følte på grunn av bevisene for undergraving i de sovjetiske meldingene. Den 10. september beskyldte statsministeren lederen for kommunistpar­ tiet i Moskva, Lev Kamenev, som hadde kommet i august for å lede handelsdelegasjonen som Krasins nestkommanderende, for «grovt tillitsbrudd» og forskjellige former for undergraving. Selv om Krasin fikk tillatelse til å bli i landet, fikk Kamenev, som skulle vende tilbake

106

Kapittel 3

til Russland for konsultasjoner dagen etter, beskjed om at han ikke ville få tillatelse til å komme tilbake. Lloyd George hevdet at han hadde «ugjendrivelige beviser» for sine anklager, men nektet å fortelle hva de gikk ut på. Men den sovjetiske delegasjonen burde ha forstått at tele­ grammene deres var blitt dechiffrert. I august var det enighet i regjeringen om å offentliggjøre et utvalg av de oppsnappete sovjetiske meldingene. Åtte slike meldinger som dreide seg om sovjetiske subsidier til Daily Herald, ble sendt til alle landsdekkende aviser bortsett fra Daily Herald selv. Håpet var å få russerne til å tro at meldingene var lekkasjer fra Maxim Litvinovs følge i København, og avisene ble bedt om å skrive at meldingene hadde kommet fra «et nøytralt land». Men The Times ville ikke være med på dette. Lloyd George ble rasende da han så at avisen begynte artikkelen sin slik: «De følgende telegrammene er snappet opp av den britiske regjeringen.» Men Klyshko, Tsjeka-residenten (stasjonssjefen) i handelsdelegasjonen, var åpenbart en novise når det gjaldt kommunikasjonsetterretning. Enten skjønte han ikke hva som sto i The Times, eller også gikk han feilaktig ut fra at de sovjetiske chiffersyste­ mene var sikre nok - bortsett fra «Marta-systemet» som var brukt til å sende de åtte offentliggjorte meldingene. Han skjønte heller ikke betydningen av lekkasjene til Daily Mail og Morning Post i september basert på enda flere oppsnappinger av sovjetiske meldinger. Hvor grundig den britiske infiltreringen i sovjetiske kode og chiffersyste­ mer var, ble ikke klarlagt av handelsdelegasjonen, men av Mikhail Frunze, øverstkommanderende for den sørlige Røde armé-gruppen som nedkjempet styrkene til den hvite generalen, baron Wrangel, på Krim. Frunze rapporterte til Moskva den 19. desember 1920: Det viser seg av en rapport jeg fikk i dag av Jamtsjenko, at absolutt alle kodemeldingene våre blir dechiffrert av fienden fordi de er så enkle... Den generelle konklusjonen må bli at samtlige av våre fiender, særlig England, hele denne tiden har vært fullstendig orientert om vårt interne, militæroperasjonelle og diplomatiske arbeid.49

Etterretning i utlandet

107

En uke senere fikk handelsdelegasjonen i London beskjed om å gjennomføre så mye av korrespondansen som mulig ved hjelp av kurer «inntil det er opprettet nye chiffersystemer». Disse nye chiffersystemene, som ble tatt i bruk tidlig på året i 1921, klarte ikke Fetterlein og de britiske kollegene hans å løse på flere måneder. Men i slutten av april hadde GC&CS igjen begynt å dechiffrere en betydelig mengde sovjetisk diplomattrafikk. Det berømte «Curzonultimatumet» i mai 1923 som fordømte sovjetisk undergraving, siterte ikke bare en rekke oppsnappete sovjetiske meldinger, men hånte russerne gjentatte ganger på en udiplomatisk måte ved at det lyktes å snappe opp meldingene: Det russiske kommissariat for utenlandssaker vil uten tvil kjenne igjen følgende melding datert 21. februar 1923 som de fikk fra M. Raskolnikov... Kommissariatet for utenlandssaker vil også utvil­ somt kjenne igjen en melding som de fikk fra Kabul, datert 8. november 1922... De vil heller ikke ha glemt en melding datert 16. mars 1923 fra M. Karakhan, assisterende kommissær for uten­ landssaker, til M. Raskolnikov... Sommeren 1923 tok Moskva igjen i bruk en ny kode og chiffersyste­ mer som Fetterlein og kollegene hans trengte tid på å løse. Men sannsynligvis mot slutten av 1924 - klarte GC&CS igjen å dechiffrere betydelige mengder sovjetisk diplomattrafikk.'’0 Selv om sovjetisk kommunikasjonsetterretning fortsatt var dårli­ gere enn den britiske i tiden omkring Curzon-ultimatumet, var INOs (Tsjekas utenlandsavdeling) etterretningstjeneste i utlandet allerede større, mer ambisiøs og mer aggressiv enn den tilsvarende tjenesten hos SIS. SIS-budsjettet var blitt skåret drastisk ned da den første verdenskrig var slutt. Spredningen av sovjetiske handelskontorer og ambassader etter den engelsk-sovjetiske handelsavtalen i mars 1921, ga INO mulighet til å opprette et nettverk av «legale residenter» (stasjonssjefer) som opererte med diplomatisk immunitet innenfor de sovjetiske legasjonene."1Som i Storbritannia førte spørsmålet om diplomatisk immunitet til stadige friksjoner mellom diplomater og

108

Kapittel 3

etterretningsoffiserer. SIS-stasjonssjefer i utlandet førte i mellom­ krigstiden som regel et underprivilegert liv som «passkontrollører» i periferien av de britiske ambassadene, der de som regel ble betraktet mer som en belastning enn som et aktivum for ambassadørene som foretrakk å distansere etterretningstjenesten fra diplomatiet."2INOresidentene var langt mektigere personer enn SIS-stasjonssjefene, og de stadige sammenstøtene deres med de sovjetiske ambassadørene var tilsvarende kraftigere. Georgi Agabekov, en OGPU-resident som hoppet av i 1930, uttrykte det slik: Teoretisk er OGPU-residenten underordnet ambassadøren, som han offisielt er annensekretær eller noe lignende for. Men i virkeligheten har han ofte større myndighet enn ambassadøren. Han utnytter den evindelige redselen for angiveri, og er i høyeste grad fryktet av kollegene sine, også av ambassadøren. Det hender at ambassadøren sender inn en klage på residenten som ambassa­ desekretær. Da vil en ambassade bli splittet i to leire med residenten og ambassadøren med sine partisaner i hver av dem helt til Moskva kaller hjem en av dem. Og partisanene følger snart etter/"3 Lederen for INO, Tsjekas utenlandsavdeling, og dens etterfølgere med ansvar for driften av residensene i utlandet fra august 1921 til utgangen av 1929, var Mikhail Abromovitsj Trilisser, en russisk jøde som var blitt yrkesrevolusjonær i 1901 bare 18 år gammel. Før første verdenskrig hadde han spesialisert seg på å spore opp politispioner blant de bolsjevikiske emigrantene. Til og med Stalins sekretær en periode, Boris Basjanov, som hoppet av i 1928 med OGPU rett i hælene, beskrev Trilisser som «en dyktig og intelligent tsjekist»."4 Som de fleste andre ledende INO-offiserer av denne generasjonen, ble Trilisser likvidert under terroren i slutten av 1930-årene for så å bli posthumt rehabilitert etter Stalins død. Portrettet hans henger i dag på en hedersplass i «Minnerommet» i INOs etterfølger, Første hoveddirektorat i KGB."" I de første to årene Trilisser var leder for INOs utenlandsavdeling, ser det ut til at han har delegert storparten

Etterretning i utlandet

109

av det daglige arbeidet i avdelingen til sin estlandske assistent, Vladimir Andrejevitsj Styrne. I tillegg til å være oppsiktsvekkende ung (Styrne var bare 22 år gammel da han begynte i utenlandsavdelingen i 1921), hadde han også et uhyggelig ry for å være hensynsløs. Det er ikke mulig å få historien bekreftet, men i Tsjeka gikk det rykter om at han sørget for å likvidere sine egne foreldre.''6 ^ ^

^ sfc

Omtrent på den tiden da Trilisser overtok INO i 1921, opprettet Komintern en hemmelig internasjonal sambandsavdeling, OMS (Otdel Mesjdunarodnikh Sviazeij), som skulle ta seg av administra­ sjonen av det hemmelige agentnettet i utlandet.5 OMS gjorde et nyttig arbeid for INO ved å trekke inn i etterretningsarbeidet utenlandske kommunister og sympatisører som hadde lettere for å reagere på en appell om hjelp fra den kommunistiske Internasjonale enn på en direkte henvendelse fra sovjetisk etterretningstjeneste. I 1930 trodde mange av de beste utenlandske OGPU- og NKVDagentene til å begynne med at de arbeidet for Komintern.''8 OMS spilte også en pionerrolle i utviklingen av «frontorganisasjo­ nene» som senere skulle bli et viktig hjelpemiddel i KGBs aktive tiltak (påvirkningsoperasjoner). Den største virtuosen i frontorgani­ sasjonene som ble opprettet med OMS-midler, var den tyske kommunistutsendingen, Willi Miinzenberg, som hengivent ble beskrevet av sin «livspartner» Babette Gross som «skytshelgenen for de kommunistiske sympatisørene»/9Under den russiske hungersnø­ den i 1921 opprettet Miinzenberg den internasjonale arbeiderhjelpen (International Workers’ Aid - IWA) med hovedkvarter i Berlin, og etablerte seg raskt som Kominterns mest effektive propagandist. Babette Gross uttrvkte det slik: j

Trylleordet hans var solidaritet - til å begynne med solidaritet med de sultende russerne, siden med hele verdens proletariat. Ved å erstatte solidaritet med nestekjærlighet fant Miinzenberg nøkke­ len til hjertedøren hos mange intellektuelle. De reagerte spon­

110

Kapittel 3

tan t... Når han snakket om den «hellige entusiasmen for proletarenes plikt til å hjelpe og bistå», rørte han ved den nesten opphøyde offerviljen som finnes overalt hvor det er tro.60 Hver eneste «solidaritetsgjerning med det russiske folk» knyttet et følelsesmessig bånd mellom giveren og den idealiserte versjonen av den sovjetiske bonde-arbeider-staten som ble presentert i Komintern-propagandaen. IWA ble i partislangen kalt «Mtinzenberg-fondet». Ifølge Arthur Koestler, som ble sendt for å arbeide for ham i 1933, hadde Miinzenberg oppnådd «en større grad av uavhengighet og hand­ lefrihet på det internasjonale området enn noen annen Kominternleder... Han var uberørt av partibyråkratiets kvelende kontroll,» og de fantasifulle propagandakampanjene hans sto i «slående kontrast til det pedantiske, sekteriske språket i den offisielle partipressen».61 Miinzenberg-fondet fikk raskt støtte av en vrimmel av «uforpliktede» forfattere, akademikere og vitenskapsmenn. Bildet av et storøyd, sultent barn som strekker ut hendene etter mat på Kåthe Kollwitz' plakat som ble lagd for Miinzenberg i 1923, ble ett av århundrets mest effektfulle og minneverdige bilder. I løpet av 1920-årene opprettet Miinzenberg-fondet sine egne aviser, forlag, bokklubber, filmer og teateroppsetninger. Så langt unna som i Japan kontrollerte Fondet, direkte eller indirekte, 19 aviser og tidsskrifter, ifølge Koestler. Og det bemerkelsesverdige er at Miinzenberg til og med klarte å få de fleste av prosjektene sine til å lønne seg.62 IWA ble stamfaren til en rekke av det Miinzenberg privat kalte «Uskyldsklubber»63som ble opprettet for å «organisere de intellektu­ elle» under en fordekt Komintern-ledelse til støtte for en lang rekke saker som var i vinden. Han hadde en smilende forakt for de «uskyldige» bursjoasi-intellektuelle som han forførte med den forlokkende åndelige solidariteten med proletariatet. Selv om Miinzenberg var mest opptatt av propaganda, brukte han også «Uskyldsklubbene» som en kamuflasje for OMS-etterretningsnett som inkluderte enkelte av de intellektuelle han hadde forført.64 På operasjonsnivå oppsto det uunngåelig stadige friksjoner mel­

Etterretning i utlandet

111

lom agentnettene til OMS og det mektigere INO. Men i toppledelsen ble friksjonene mellom de to hemmelige organisasjonene mildnet takket være det personlige vennskapet mellom Mikhail Trilisser, lederen for INO, og Iosif Aronovitsj Pijatnitskij, leder for OMS fra opprettelsen i 1921 til utrenskingen i midten av 1930-årene. Som Trilisser var Pijatnitskij jøde og hadde begynt en karriere som yrkesrevolusjonær i slutten av tenårene. Før første verdenskrig hadde han spesialisert seg på smugling av både revolusjonære og revolu­ sjonær propaganda inn og ut av det tsaristiske Russland/1' INO var som regel den dominerende part i forholdet til OMS. Trilisser hadde sete i OMS, men Pijatnitskij hadde ingen innflytelse i INO.66 Den mest ambisiøse hemmelige aksjonen som omfattet både OGPU og Komintern, var det siste forsøket på å sette i gang en revolusjon i Tyskland. Selv om politbyrået hadde gitt sin godkjennel­ se, kom initiativet denne gangen fra Komintern. I mars 1923 fikk Lenin et tredje slag som betydde slutten på hans aktive politiske liv. Komintern-lederne var fast bestemt på å spre revolusjonen til minst ett land til før han døde. Hvis kommunismen triumferte i Tyskland, var de overbevist om at den ville feie over hele Europa.6 Den 15. august avbrøt Zinoviev sommerferien sin for å gi det tyske kommu­ nistpartiet, KPD, beskjed om å forberede seg til den kommende revolusjonen.68 Den 23. august holdt politbyrået et hemmelig møte for å få seg forelagt en rapport fra Kominterns tyske spesialist, Karl Radek. «Kamerater, her har vi endelig den stormen vi har ventet utålmodig på i så mange år,» sa Trotskij. «Den skal komme til å forandre Jordens overflate... Den tyske revolusjonen innebærer verdenskapitalismens sammenbrudd.» Politbyrået var ikke fullt så oppstemt som Trotskij, og besluttet å sende en hemmelig firemannsdelegasjon med falske papirer til Berlin for å forberede den tyske revolusjonen. Radek skulle bringe videre Kominterns instrukser til KPD (instrukser som det sovjetiske politbyrået sto bak) og dirigere sin sentralkomité deretter. Unshlikht, Dzersjinskijs nestkomman­ derende i OGPU, skulle organisere og bevæpne «Røde hundremannsgrupper» som skulle gjennomføre revolusjonen og senere etablere et tysk OGPU for å eliminere en motrevolusjon. Vassija

112

Kapittel 3

Schmidt, den sovjetiske arbeidskommissæren som var av tysk avstamning, skulle organisere revolusjonære celler i fagforeningene som i etterdønningene etter revolusjonen skulle bli tyske sovjeter. Juri Pijatakov, medlem av det russiske kommunistpartiets sen­ tralkomité, skulle koordinere arbeidet til alle de andre og ha ansvaret for sambandet mellom Moskva og Berlin.69 Det var i virkeligheten aldri noen reelle utsikter til en tysk revolusjon i 1923. KPD hadde bare en brøkdel av den støtten i den tyske arbeiderklassen som partiets sosialistiske rival, SPD, hadde, og den tyske regjeringen var langt mer handlekraftig enn Kerenskijs provisoriske regjering i oktober 1917. Men den hemmelige sovjetiske gruppen var fortsatt hårdnakket optimistisk. Pijatakovs rapporter til Moskva var riktignok fulle av forakt for KPD-ledelsen, men understreket at det tyske proletariatet var modent for revolusjonen. På et ekstraordinært møte i politbyrået sent i september ble klarsignalet gitt. Avgjørelsen som ble tatt her, ble betraktet som så hemmelig at detaljene, som ellers ble videresendt til partiets sentralkomité - det var det normale på denne tiden - ble låst inn i safen i politbyrå-sekretariatet. Ifølge planen som var godkjent av politbyrået, skulle Unshlikhts «Røde hundremannsgrupper» etter demonstrasjoner for å markere årsdagen for bolsjevikrevolusjonen starte væpnede kamper mot politiet. Legemsbeskadigelsene dette ville føre til og myndighetenes mottiltak som dette kom til å utløse, regnet man med ville føre til en generell oppstand i arbeiderklassen. I denne forbindelsen skulle Unshlikhts avdelinger sikre seg kontrollen over viktige maktsentra slik rødegardistene hadde gjort det i Petrograd seks år tidligere. 11Våpen til de røde hundremannsgruppene ble smuglet inn på et lasteskip fra Petrograd til Hamburg, der de ble losset av kommunistiske havnearbeidere. 1 Den tyske revolusjonen skulle begynne i grålysningen den 23. oktober. Iosif Pijanitskij, lederen for OMS, Dmitri Manuilskij i kommunistpartiets sentralkomité, og Otto Kuusinen, Kominterns finske generalsekretær, satt oppe hele natten på Kuusinens kontor og røykte og drakk kaffe, mens de ventet på telegrammet fra Radek i Berlin med beskjed om at revolusjonen hadde begynt. Hele natten

Etterretning i utlandet

113

ble en direkte telefonlinje holdt åpen til Lenins sykeseng i Gorkij der andre sovjetledere var samlet. Lenin selv klarte bare å hviske noen få stavelser, selv om han ventet på nyhetene om revolusjonen som han hadde forutsagt fem år tidligere med normal årvåkenhet. Men nyhetene kom aldri. Ved daggry den 23. oktober ble det sendt et telegram til Radek med forespørsel om hva som hadde skjedd. Noen få timer senere kom svaret som inneholdt ett ord: «Ingenting.» I siste øyeblikk hadde Radek og KPD-ledelsen avlyst den planlagte oppstanden på grunn av manglende støtte fra arbeiderklassen. Selv om en folkereisning fant sted i Hamburg, ble den raskt slått ned. Bitre beskyldninger fulgte.72 KPD ble sterkt kritisert i Moskva fordi en «gunstig mulighet» var kastet bort.73 Skylden kunne heller plasseres i Moskva der man til tross for kjensgjerningene hadde trodd at muligheten i det hele tatt forelå.74 ^

jfc

Senere flyttet Kominterns forhåpninger om spredning av revolusjo­ nen seg fra Europa til Asia, særlig til India og Kina. I Europa bekreftet fiaskoen med «Den tyske oktober» i 1923 tendensen, som hadde vært merkbar siden den mislykte tyske «Marsaksjonen» i 1921, bort fra å støtte revolusjonære oppstander i retning av å opprette handelsforbindelser og diplomatiske forbindelser med de kapitalis­ tiske maktene. I endel år hadde Tsjeka og organisasjonens etter­ følgere større suksess med aksjoner mot vestlige diplomatiske mål i Moskva enn i vestlige hovedsteder. Handelskontorene og ambassa­ dene som ble etablert i Moskva fra 1921 og framover, viste seg å være mye lettere å infiltrere enn de store departementene i utlandet. Overvåking av utenlandske legasjoner var ansvarsområdet for Tsjekas kontra-etterretningsavdeling, KRO, som gjennom storpar­ ten av 1920-årene ble ledet av Artur Kristjanovitsj Artuzov. Artuzov var født i 1891 som sønn av en italiensk-sveitsisk ostefabrikant som hadde slått seg ned i Russland. Og han var nevø av M.S. Kedrov, leder for NKVD-avdelingen for tvangsarbeid.-' Han etterfulgte senere Trilisser som leder for INO fra slutten av 1929 til 1934.

114

Kapittel 3

Portrettet hans henger i dag i Minnerommet i Første hoveddirektorat sammen med en lovprisning av arbeidet hans som leder for både KRO og INO.76 Den hemmeligstemplede FHD-historien lovpriser Artuzov først og fremst som en ideenes mann. Han var en pioner når det gjaldt mange infiltrasjonsteknikker til bruk i utenlandske legasjoner. De varierte fra å friste med vakre kvinner til mindre subtile skremselsmetoder som KGB senere benyttet seg av. Utenlandske diplomatkurerer ble skygget fra det øyeblikket de krysset den sovjetiske grensen, ofte enda tidligere, og håpet var å få tak i innholdet i diplomatveskene deres. Når kurerene var på reise, og det varde ofte, med nattoget fra Petrograd til Moskva, ble en spesialvogn koblet til toget. Den var utstyrt som et fotolaboratorium i håp om at det skulle lykkes å få tak i innholdet i diplomatveskene mens kurerene sov. En kurer som ble benyttet av det finske handelskontoret i Moskva i 1921, måtte stritte imot for ikke å bli forført på nattoget av en tiltrekkende Tsjeka-kvinne som forsøkte å ta fra ham vesken.78 Ikke lenge etter ble en annen finsk kurer bedøvet med forgiftet te fra samovaren i toget, og innholdet i vesken hans ble fotografert i fotovognen - og dette er første gang det er registrert at sovjetisk etterretningstjeneste har brukt narkotiske stoffer mot et diplomatisk mål. 91 motsetning til INO i 1920-årene hadde KRO sitt eget laboratorium hvor det ble arrangert kurs i kunsten å åpne diplomatvesker, forfalske offentlige segl, lage usynlig blekk og bruke narkotika.80Den sannsynligvis mest slående av KROs tidlige suksesser mot fremmede diplomatkurerer gjaldt estlenderen Roman Birk, som satte seg i stor gjeld da han spilte kort med en Tsjeka-agent i Moskva. Birk gjorde ikke bare innholdet i diplomatvesken sin tilgjengelig, men ble selv rekruttert av Tsjeka. Senere var han med på Trust-bedraget, den mest vellykte sovjetiske etterretningsoperasjonen i 1920-årene.81 I 1922 ser det ut til at KRO hadde klart å pønske ut en enda uhyggeligere plan for å ta seg av Robert Hodgson, lederen for den britiske handelsdelegasjonen. En tidligere tsar-funksjonær påsto, sannsynligvis med rette, at kommissariatet for utenlandssaker hadde tilbudt ham en jobb hvis han gikk med på å spionere på det britiske

Etterretning i utlandet

handelskontoret. Hodgson sendte denne rapporten til Utenriksde­ partementet: Roller (lederen for den britiske delen av KRO) foreslo at han skulle lokke meg hjem til seg, bedøve meg der og kroppsvisitere meg. Tanken var at verdifulle opplysninger kunne skaffes til veie på denne måten. Min følgesvenn kom med de opplagte innvendin­ gene mot dette geniale forslaget. Bilen min kom til å bli stående utenfor huset, kontoret ville begynne å forhøre seg om grunnen til at jeg ble så lenge borte, og det ville oppstå komplikasjoner som den sovjetiske regjeringen knapt nok kom til å like. Artuzov sa seg enig, og planen ble droppet.^ De vanligste KRO-operasjonene mot utenlandske legasjoner i Moskva gikk ut på å skremme de russiske ansatte og andre kontakter. I mai 1924 sendte Hodgson Litvinov, kommissæren for utenlandssa­ ker, som han helt korrekt trodde var imot i hvert fall noen av OPGUs eksesser, to «absolutt vennlige» brev med eksempler på trakasserin­ gen som hans kontor hadde vært utsatt for de to foregående årene. Flere av sakene dreide seg om en OGPU-offiser som brukte navnet Anatolij Vladimirovitsj Jurgens, som, ifølge Hodgson «ser ut til å ha spesialisert seg på å terrorisere kvinner og unge piker». Tidlig i 1922 innkalte Jurgens en av hushjelpene på handelskontoret. Hun het Theresa Koch. Jurgens truet med å sette henne i fengsel for resten av livet hvis hun ikke undertegnet et dokument der hun sa seg villig til å spionere på kontoret og rapportere til Tsjeka en gang i uken: Etterat hun var blitt fullstendig terrorisert, undertegnet hun. Hun ble truet med en passende straff hvis hun nevnte episoden til m eg... I flere måneder etterpå våget hun ikke å fjerne seg fra kontoret. Da hun senere ønsket å reise ut av landet, ble utreisetillatelsen systematisk avslått, og grunnen var at hun hadde hatt noe å gjøre med en episode i Ekaterinoslav - der hun aldri hadde vært i hele sitt liv.

116

Kapittel 3

Tidlig i 1923 forsøkte Jurgens seg med et lignende press mot en gammel dame som het Maria Nikolaijevna Schmegman. Hun var blitt kjent med Hodgson da hun solgte noen antikke møbler til ham. Jurgens sa til henne at hun aldri kom til å forlate Lubijanka i live hvis hun ikke undertegnet en avtale der hun gikk med på å stjele dokumenter fra Hodgson og spionere på ambassaden hans. Omsider gikk hun med på avtalen. I lang tid etterpå ble hun forfulgt av Jurgens. Hun ble også truet med streng straff hvis hun nevnte saken for noen. Tidlig i 1924 ble en venninne til en ansatt ved handelskontoret, Tatijana Romanova Levitskaja, også bedt om å spionere på kontoret. Da hun nektet, ble hun dømt til tre års eksil i Narim-regionen som britisk spion.83 «I sammenligning med andre kontorer,» opplyste Hodgson til Utenriksdepartementet, ble det britiske kontoret «truet på en forholdsvis anstendig måte.» Etter protester fra den polske legasjo­ nen mot trakasseringer fra OGPUs side, mottok den en formell unnskyldning fra kommissariatet for utenlandssaker.84Men i motset­ ning til polakkene fikk Hodgson ingen formell unnskyldning. Han rapporterte imidlertid i august 1924 at OGPU-skremslene hadde opphørt (bare midlertidig som det senere viste seg) etter at han protesterte i mai: «M. Tsjetsjerin har tydeligvis tatt denne saken innover seg, og er svært opptatt av at en gjentakelse av slike utiltalende episoder bør unngås i framtiden.»85 Tsjeka og dens etterfølgere syntes ofte at det var lettere å infiltrere europeiske diplomatiske legasjoner utenfor Europa enn i selve Europa. I begynnelsen av 1920-årene ga elskerinnen til den britiske konsulen i Resht i Persia en Tsjeka-offiser som het Apresov konsulens hemmelige papirer. Da Apresov skulle flytte og overta som OGPU-resident i Meshed i 1923, skaffet han seg også fra det britiske konsulatet kopier av konsulens rapporter til den britiske ambassaden i Teheran, foruten korrespondansen mellom militærattasjeen i Teheran og overkommandoen i India.86

Etterretning i utlandet

117

Den ikke-europeiske hovedstaden der de europeiske legasjonene var mest sårbare for sovjetisk infiltrering i den før-stalinistiske perioden, var sannsynligvis Beijing. Et politiraid mot den sovjetiske ambassaden i Beijing i april 1927, førte til at man fant kopier av en rekke topp-hemmelige britiske diplomatdokumenter. Ifølge en rapport til Utenriksdepartementet dreide det seg blant annet om «de sannsynligvis viktigste notene» som den britiske ambassadøren, sir Miles Lampson, hadde skrevet i løpet av de siste månedene. Lampson selv påsto at «lekkasjene» fra de italienske og japanske legasjonene hadde vært enda alvorligere: Dokumenter som ble skaffet til veie fra den italienske legasjonen, består hovedsakelig av dechiffrerte versjoner av alle viktige telegrammer mellom Peking og Roma og omvendt - foruten tilsvarende dokumenter fra den japanske legasjonen. Disse er svært omfattende og omfatter til og med detaljer som bordplasse­ ringen ved offisielle middager og referater av samtaler mellom legasjonens ansatte og gjester. Lampson rapporterte at det hadde vist seg at både hovmesteren og et annet medlem av den kinesiske staben ved den britiske legasjonen arbeidet for russerne.87Utenriksdepartementet tok ingen lærdom av disse legasjonslekkasjene. I mellomkrigstiden hadde det ingen sikkerhetsavdeling, men ikke nok med det. Det fantes ikke en eneste sikkerhetsoffiser. Sikkerheten ved de britiske utenlandsstasjonene fortsatte å være utilstrekkelig, enkelte ganger i opprørende grad. Dokumentlekkasjer fra ambassaden i Roma som involverte minst én lokal ansatt, begynte i 1924 og fortsatte helt fram til den andre verdenskrig.ss Selv om storparten av den sovjetiske spionasjen mot utenlandske legasjoner i Beijing ble organisert av den militære etterretningen og ikke av OGPU, ga dokumentene som ble tatt i forbindelse med raidet mot den sovjetiske ambassaden, en avslørende innsikt i enkelte av metodene som begge etterretningsorganisasjonene brukte. Instruk­ ser for rekruttering av «underordnete» kinesiske hjelpearbeidere i

118

Kapittel 3

utenlandske legasjoner («kontorister, vaktmestere, tjenere osv.»), understreket at «de kommunistpartiarbeidere som har tilstrekkelig opplæring til å verve hemmelige agenter på et idealistisk grunnlag, kan bli godt egnete rekrutteringsagenter». De rekrutterte agentene skulle sikre seg istykkerrevne dokumenter fra ambassadens papirkur­ ver, «kassert maskinskrivepapir, originalene til alle slags kopierings­ maskiner osv.». Det gjaldt å være spesielt oppmerksom på stensilene som ble brukt i stensilmaskinene: Agenter som stjeler slikt materiale, bør få en økonomisk beløn­ ning. Men disse belønningene bør være små av to grunner: a. Store pengesummer i agentenes hender kan vekke mistanke hos andre kinesiske tjenere i legasjonen, og gjennom dem kan ledelsen få rede på det. b. Ikke under noen omstendighet bør agenten få anledning til å tro at han gir oss verdifullt materiale som han ved en gitt anledning kan begynne å kjøpslå med oss om. Tvert imot, vi må alltid påpeke overfor ham at vi venter på noe viktigere fra ham, og at vi betaler ham ekstra bare fordi vi håper han er heldigere i framtiden. Dermed blir det klart at lønnen til slike agenter bare må være en anelse høyere enn lønnen de får fra de faste arbeidsgiverne sine. Når de hemmelige agentene utfører godt arbeid, må også rekrutteringsagentene få sin belønning ettersom de er drivkraften bak dette arbeidet. Hemmelige agenter bør få beskjed om å vise «flid, punktlighet og tilsynelatende lojalitet og tilknytning» overfor arbeidsgiverne sine, og generelt gjøre sitt ytterste for å unngå mistanke. De som kontrollerer dem, «må alltid være på vakt mot falske opplysninger» og klar over muligheten for at en agent kan bli avslørt av legasjonen sin og brukt til å skaffe falske opplysninger.89 Når dokumentene som ble stjålet fra utenlandske legasjoner ble sammenlignet med de kodete versjonene, var de til stor hjelp for de sovjetiske kodeekspertene. Det hendte, som i tsartiden, at også chiffermateriale ble stjålet.90 På midten av 1920-årene framsto

Etterretning i utlandet

119

kommunikasjonsetterretning igjen som en viktig kilde for den russiske diplomati-etterretningen. Innen OGPU var kommunikasjonsetterretningen ansvarsområdet til en spesialavdeling (Spets Otdel), ledet av Gleb Ivanovitsj Bokij. Spesialavdelingen var allerede i funksjon i Tsjeka i 1921, men funksjonene den hadde på dette tidspunktet ser ut til å ha vært temmelig selektive og dreide seg om konsentrasjonsleire. Men gradvis begynte den å spesialisere seg på kommunikasjonsetterretning. Lederen Bokij, som var født i 1879 som sønn av en ukrainsk lærer og gammel bolsjevik, hadde en eksemplarisk revolusjonær merittliste som omfattet 12 opphold i tsaristiske fengsler, to forvisninger til Sibir og deltakelse i revolusjo­ nene i 1905 og oktober 1917. Han ledet spesialavdelingen i 16 år fra 1921, til han ble utrensket i 1937 under Stalin-terroren.9l Midt på 1920-tallet hadde spesialavdelingen klart å plassere avlyttingsutstyr i noen av Moskva-ambassadene og hadde også brutt kodene deres. Det heter seg at Bokij skal ha gitt Tsjitsjerin en dramatisk demonstrasjon av avdelingens tekniske virtuositet, ved å invitere ham til å lytte til en direkte overføring av den afghanske am­ bassadøren i Moskva som elsket med en operasangerinne som også var vervet som OGPU-kilde.92 I mars 1921, da Sovjet-Russland begynte å arbeide seg ut av den diplomatiske isolasjonen etter den engelsk-sovjetiske handelsavta­ len, var landets diplomati-etterretning svak. Den eneste etterretnin­ gen det nyopprettede INO drev i forbindelse med utenrikspolitikken til «hovedmotstanderen» Storbritannia, baserte seg på Arthur Ransomes villedende analyse. Da Dzersjinskij døde i juli 1926, hadde situasjonen forandret seg. Den sovjetiske kommunikasjonsetterretningen, som riktignok ennå ikke var av tsaristisk klasse, var igjen blitt en viktig kilde for diplomati-etterretningen. Infiltreringen av vestlige ambassader i Moskva og andre steder innebar at Russland sannsynligvis hadde verdens beste etterretning om enkeltpersoner i det diplomatiske miljøet. Derimot bød Moskva på så vanskelige forhold at de fleste vestlige etterretningstjenester hadde gitt opp å operere der. Ikke på noe tidspunkt hadde SIS så mye som en stasjon i Moskva. I likhet med de fleste andre vestlige etterretningstjenester

120

Kapittel 3

forsøkte SIS med stadig mindre hell å infiltrere Russland fra grenseområdene, for det meste fra Finland og de baltiske statene.93 Men Storbritannias mangel på diplomati-etterretning rettet mot enkeltpersoner ble oppveid midt på 1920-tallet av den fortsatte overlegenheten i kommunikasjonsetterretning og fordi britene had­ de adgang til Komintern-kommunikasjoner. Strengt fortrolige tsaristiske diplomatiske chiffersystemer ser ut til å ha vært for vanskelige for alle utenlandske kodeeksperter, i hvert fall i generasjonen før den første verdenskrig. Sovjetiske chiffersystemer som ble brukt i diplomatiet og etterretningsvesenet, var sårbare et tiår etter revolu­ sjonen. 94 I denne perioden var Komintern sannsynligvis minst like lekk som de vestlige ambassadene i Moskva. Komintern-ledelsen var fullt klar over at «mange av organisasjonens hemmeligheter ble infiltrert av agenter fra utenlandske regjeringer».95 MI5, Special Branch i London, og etterretningskontoret i det britiske Raj i Dehli klarte å snappe opp en strøm av Komintern- kommunikasjoner til og fra britiske og indiske kommunister. I dag bruker indiske kommunis­ ter disse oppsnappete meldingene som en viktig kilde for sin egen historie.96 Komintern forsøkte enkelte ganger å dekke over sikkerhetsmanglene av redsel for at OGPU skulle forlange at organisasjo­ nen måtte bli nærmere overvåket.9" Dokumenter var ikke det eneste Komintern mistet. Vassili Kolarov, den bulgarske representanten i EKKI, reiste engang med sovevogn for å representere Komintern ved en militær festlighet i Minsk. Da han våknet, var både klærne og kofferten hans stjålet. Da han kikket ut av vinduet, oppdaget han en velkomstgruppe av offiserer som sto i stram giv akt mens et militærorkester stemte i militærmusikk. Situasjonen ble stadig mer spent da orkesteret fortsatte å spille og Kolarov ikke dukket opp. Til slutt ble det klart at han befant seg i en pinlig situasjon, og han ble smuglet ut av toget i lånt frakk og støvler. Den italienske representanten i EKKI, Palmiro Togliatti, alias Ercoli, led en lignende skjebne. Aino Kuusinen husket senere at hun oppsøkte Togliatti og konen hans på hotellet deres i Moskva:

Etterretning i utlandet

121

Jeg banket på døren. Togliatti svarte, men sa at han ikke kunne åpne fordi han ikke hadde noe på seg. Alle tingene deres var blitt stjålet i løpet av natten... Det var tydelig at tyvene hadde klatret inn fra balkongen og åpnet vinduene mens ekteparet lå og sov." Noe alvorligere var det faktum at Komintern-midler som var øremerket for utenlandske kommunister, stadig kom på avveie. De ble underslått av korrupte kurerer eller kommunistfunksjonærer. Den førende indiske kommunisten, M.N. Roy, levde temmelig flott i Paris og reiste mye, etter alt å dømme for underslåtte Kominternmidler, samtidig som en annen indisk kommunist klagde over at store summer hadde kommet «på vidvanke», som de forsiktigvis uttrykte det. For å kunne svare for midlene han hadde underslått, la Roy ved minst én anledning fram for Komintern en liste med ikke-eksisterende indiske kommunister som han påsto at han hadde subsidiert." Komintern havnet i en spesielt pinlig situasjon under den britiske generalstreiken i 1926. Allan Wallenius, den engelsktalende Komintern-bibliotekaren, fikk 30 000 pund som han skulle levere til kommunistlederne for Londons havnearbeidere. Han dro til Stock­ holm med et forfalsket svensk pass, gikk om bord i et britisk skip som skulle til England, og gjorde seg til venns med en fyrbøter som sa at han ikke bare var en god kommunist, men at han personlig kjente kommunistene som pengene skulle leveres til. Da Wallenius kom tilbake, nevnte han for Otto Kuusinen at fyrbøteren hadde sagt seg villig til å levere pengene selv. Kuusinens kone erindret senere hvordan resten av samtalen forløp: «Hva het denne fyrbøteren?» spurte Kuusinen tørt. «Han sa hva han het, men jeg har glemt det.» Otto ble så rasende at han ikke fikk fram et ord og pekte på døren. Det skulle ikke være nødvendig å si at pengene aldri kom fram dit de skulle.100 Men vestlige regjeringer merket at det knyttet seg en rekke faremomenter til å utnytte svakhetene ved Kominterns stadige

122

Kapittel 3

mangel på sikkerhetstiltak. Faktiske oppsnappete Komintern-kommunikasjoner var en etterretningskilde som enkelte ganger ble forkludret av forfalskede dokumenter. Hviterussiske forfalskere i Berlin, Tallinn og Warszawa produserte ustanselig forfalskede sovjetiske dokumenter og Komintern-dokumenter for både å tjene penger og sette bolsjevikene i miskreditt. Fra tid til annen lot vestlige regjeringer og etterretningstjenester seg lure. I september 1921 opplevde det britiske Utenriksdepartementet en ytterst pinlig situa­ sjon da man i en offisiell protestnote til Moskva siterte en rekke sovjetiske dokumenter og Komintern-dokumenter som det senere viste seg var forfalsket i Berlin. Sir Wyndham Childs, assisterende kommisjonær med ansvar for Special Branch fra 1921 til 1928, konstaterte at forfalskerne var «en utålelig plage» ettersom «de ga russerne en mulighet til å rope 'falsum’ når det dreide seg om et ekte dokument».101 Anklagen om at virkelig oppsnappete telegrammer egentlig bare var falsknerier fra ende til annen, ble raskt en av de mest vellykte formene for OGPU- og Komintern-desinformasjon. Det mest kjente eksemplet på slik desinformasjon dreier seg om det såkalte «Zinovijev-brevet» datert 15. september 1924, oppsnappet av SIS og offentliggjort i pressen under valgkampen før parlamentsvalget i oktober 1924. Dette dokumentet, som påla kommunistene å legge press på sine arbeiderparti-sympatisører, intensivere «agitasjons- og propaganda-arbeidet i de væpnede styrker» og generelt forberede seg på den tilstundende britiske revolusjonen, ble i vide kretser - men feilaktig - i samtiden oppfattet som utslagsgivende for de konservati­ ves seier og betydde slutten for Storbritannias første Labourregjering. Originalen til Zinovijev-brevet er siden forsvunnet, og det er ikke lenger mulig å si med sikkerhet om det var ekte eller ikke. Det var ingen mangel på forfalskede Komintern-dokumenter på tilbud, men det var heller ingen mangel på ekte, oppsnappete Kominternmeldinger. Den påtroppende konservative regjeringen påsto at et omfattende samarbeid med andre etterretningskilder lå til grunn for Zinovijev-brevet. Vi vet nå at dette samarbeidet omfattet en «betrodd» MI5-agent i det britiske kommunistpartiets hovedkvarter,

Etterretning i utlandet

123

som regelmessig leverte pålitelige etterretninger om andre Komintern-kommunikasjoner.102 Det britiske kommunistpartiet ble mot slutten av 1924 formelt irettesatt av Komintern for sin skjødesløshet i behandlingen av hemmelige dokumenter. To muligheter gjenstår. Enten var Zinovijev-brevet ekte - eller, hvis det var forfalsket, instruksene det inneholdt lå tilstrekkelig nært opptil dem som fantes i en ekte Komintern-kommunikasjon, slik at MI5-agenten blandet dem sammen.114 Enten Komintern hadde rett i sin påstand om at Zinovijev-brevet var et falsum eller ikke, kan det ikke være tvil om at organisasjonen på denne påstanden bygde opp en framgangsrik desinformasjonskampanje som skulle vise at Komintern aldri sendte medlemspartier instrukser av det slaget som det vitterlig sendte temmelig regelmes­ sig. Kjernepunktet i denne kampanjen var et Moskvabesøk av en naiv tremanns-delegasjon fra TUC (Trades Union Congress) som ble sendt fra London og som skulle inspisere Komintern-arkivene for å slå fast sannheten om Zinovijev-brevet. Aino Kuusinen beskrev senere de «tre døgnene med febrilsk aktivitet» som måtte til for a fjerne hemmelige instrukser til britiske kommunister og andre «kompromitterende dokumenter» fra Komintern-arkivene før dele­ gatene kom. Til og med registret for den daglige korrespondansen ble fullstendig skrevet om og gitt en rettet form: Følgen var at trioen ble fullstendig ført bak lyset, og Komintern ble frifunnet for enhver beskyldning om undergravende eller hemme­ lig aktivitet i England. Etter at delegasjonen hadde reist, var det en generell lettelse, og alle fikk seg en god latter av det faktum at de så lett hadde klart å lure engelskmennene.10" Ett av resultatene av episoden med Zinovijev-brevet var at det hemmelige arbeidet i Kominterns OMS (den hemmelige sam­ bandsavdelingen) senere ble strengere kontrollert av OGPU og - når det gjaldt militære saker - av den sovjetiske militære etterretningen (dengang generalstabens fjerde byrå, senere G R U ).100 OGPU økte antallet egne agenter i sambandsnettet for å overvåke det hemmelige

124

Kapittel 3

arbeidet i OMS. Samtidig gjennomførte OMS tiltak for å forbedre sikkerheten i sine egne kommunikasjoner. 1 1925 etablerte Abramov, Pijatnitskijs nærmeste medarbeider i OMS, en hemmelig skole i Moskva-forstaden Mytishtsji, for å lære opp utenlandske Kominternradio-operatører til å kommunisere med OMS via kodete radiomeldinger. Etter Wallenius’ klossete forsøk på å sende penger til de kommunistiske havnearbeiderne under den britiske generalstreiken i 1926, ble det opprettet et mer pålitelig kurersystem der man brukte kommunistiske sjøfolk. Dette systemet ble overvåket av den militære etterretningen ved hjelp av Edo Fimmen, leder for sjømannsforenin­ gen i Hamburg og transportarbeidernes fagforening. Påliteligheten til de utvalgte sjøfolkene ble testet med en rekke prøveforsendelser med pakker uten innhold før de ble betrodd virkelige forsendelser.107 ^ ^

Til tross for den voksende suksessen som den sovjetiske spionasjen hadde i 1920-årene, var hovedmålet fortsatt ikke de kapitalistiske regjeringene, men «kontrarevolusjonen» - slik det var da Tsjeka ble opprettet. Fram til slutten av borgerkrigen hadde den viktigste kontra-revolusjonære trusselen befunnet seg på russisk jord. Da de siste hvite hærstyrkene ble evakuert i november 1920, flyttet hovedbasene for kontrarevolusjonen til utlandet. Den 1. desember 1920 ba Lenin Dzersjinskij om å legge en plan for å nøytralisere disse basene. Fire dager senere foreslo Dzersjinskij et sammensatt angrep: Det skulle tas flere gisler fra prominente emigrantfamilier i Russland, spesialavdelinger skulle angripe emigrantledere i de utenlandske basene deres og bruken av bedrageriteknikkene ved hjelp av provokatører - som hadde avslørt Lockhart-sammensvergelsen skulle utvides.los «For å finne utenlandske etterretningsagenter på vårt territorium,» foreslo Dzersjinskij at det skulle «opprettes falske hvitegardist-foreninger».104 Trusselen for bolsjevik-regimet som hvitegardistene representerte etter nederlaget i borgerkrigen, var alltid beskjeden, men for Lenin fikk den enorme proporsjoner. Han sa til den tredje Komintern-kongressen i juli 1921:

Etterretning i utlandet

125

Nå, etter at vi har slått tilbake angrepet fra en internasjonal motrevolusjon, er det i utlandet dannet en organisasjon av russisk bursjoasi og av alle de russiske motrevolusjonære partiene. Antallet russiske emigranter, som er spredt rundt i alle fremmede land, utgjør mellom halvannen og to millioner... Vi kan observere hvordan de alle samarbeider i utlandet uansett hvilke partier de tidligere tilhørte... De vet å utnytte enhver mulighet for på en eller annen måte å angripe Sovjet-Russland og knuse landet i småbiter... På enkelte felter må vi lære av denne fienden. Disse motrevolusjonære emigrantene er svært godt informert, de er fremragende organisert og de er gode strateger... Et gammelt ord sier at en slagen hær lærer mye. De er svært lærenemme og har gjort store framskritt. Lenin appellerte til «våre utenlandske kamerater» om å holde hvitegardistene i deres land under overvåking.110 KGB regner fortsatt bedragerioperasjonene mot hvitegardistene etter borgerkrigen til sine største tidligere triumfer. To slike operasjoner - med kodenavnene Sindikat og Trest (Trust) - har en framtredende plass i opplæringskursene om aktive tiltak på Andropov-instituttet i F H D .111 Sindikat var rettet inn mot den mannen som ble antatt å være den farligste av alle hvitegardistene: Boris Savinkov, tidligere sosialistrevolusjonær terrorist og Kerenskijs vise-krigsminister. Under den russisk-polske krigen i 1920 hadde Savinkov ledet den antibolsjevikiske russiske politiske komité (RPK) i Warszawa, og var langt på vei ansvarlig for rekrutteringen til den russiske folkearmé som kjempet under polsk kommando mot Den røde armé. Med restene av RPK dannet Savinkov i januar 1921 en ny organisasjon som skulle arbeide for å styrte bolsjevikene: Folkeunionen for forsvar av land og frihet (NSZRiS) som administrerte et agentnett i SovjetRussland for å samle inn etterretninger og forberede oppstander mot regimet.112 Ifølge den sovjetiske versjonen av det som skjedde, «sto nesten samtlige av Savinkovs agenter samtidig på Polens lønningslis­ ter, og det polske politiet hjalp til med å få dem over grensen».11' Til

126

Kapittel 3

tross for polsk hjelp og en viss støtte fra franskmennene, britene og tsjekkerne, vaklet Savinkov på randen av konkurs. SIS-stasjonssjefen i Warszawa rapporterte til «Hovedkontoret» i juni 1921: «Situasjonen er i ferd med å bli desperat. Kontantbeholdningen i øyeblikket beløper seg til 700 000 polske mark, og det er ikke engang nok til å betale Savinkovs stab lønn for juli måned.»114 Selv om Savinkov ikke var klar over det, var det alvorligste problemet hans ikke mangel på pengemidler vestfra, men sovjetisk infiltrasjon. I desember 1920, da Savinkov var i ferd med å organisere NSZRiS, fikk han besøk fra Polen av assisterende stabssjef ved de sovjetiske hjemmestyrkene i Gomel, Aleksandr Eduardovitsj Opperput, som påsto at han var med i en anti-bolsjevikisk under­ grunnsbevegelse. Han hadde med seg en koffert full av forfalskede hemmelige dokumenter. Opperputs virkelige navn var Pavel Ivanovitsj Selijaninov, og han skulle bli en av Tsjekas mest framgangsrike provokatører.11" Det uvanlige navnet han brukte, burde i seg selv ha vakt mistanke i en tid da sovjetregimet tok i bruk så mange forkortelser i det russiske språket. «Opperput» ligner mistenkelig på en forkortet kombinasjon av Operatsija (Operasjon) og Putat (Forvirring): «Operasjon forvirring». Verken Savinkov eller de vestlige etterretningstjenestene som Opperput kom i kontakt med, fattet betydningen av navnet, og han fortsatte med å forvirre begge parter i en rekke år. Savinkov rekrutterte Opperput som en av sine nærmeste medarbeidere, og på den måten fikk Opperput kjennskap til de ledende medlemmene av NSZRiS på sovjetisk jord. De fleste ble pågrepet av Tsjeka, og 44 av dem ble stilt for retten for syns skyld i august 1921. For å beskytte Opperputs dekkidentitet, ble det rapportert at han var blitt arrestert.116 Etterretningene som Opperput skaffet, dannet grunnlaget for en offisiell sovjetisk protest til den polske regjeringen mot Savinkovs forsøk på å få til en anti-sovjetisk oppstand fra sin base i Warszawa. I oktober 1921 ble det på polsk hold forlangt at Savinkov skulle forlate landet, og han opprettet en ny base - først i Praha, senere i Paris.117 Det neste stadiet i Tsjeka-operasjonen, Sindikat-2, begynte nå. Planen var å splitte det som var igjen av Savinkovs organisasjon både i

Etterretning i utlandet

127

Russland og i Vesten, og endelig lokke Savinkov selv tilbake til Moskva til en liksom-rettssak. Operasjonen ble enklere fordi Savinkov opptrådte stadig mer virkelighetsfjernt. Mot slutten av året i 1921 besøkte han England, fornyet sitt bekjentskap med Winston Churchill, og begynte en besøksrunde til prominente personer. Oppsiktsvekkende nok besøkte han til og med det russiske handels­ kontoret i London. Etter besøket påsto han at lederen for dette kontoret, Krasin, som ble dypt imponert av hans visjoner om et postbolsjevikisk Russland, hadde foreslått at han skulle gå inn i den sovjetiske regjeringen. Sannsynligvis var det på grunnlag av Krasins oppsnappete telegrammer at SIS-sjefen, sir Mansfield Cumming, rådet Utenriksdepartementet til ikke å feste lit til det Savinkov sa. I virkeligheten ble han «langt vennligere mottatt» i handelskontoret. Like før jul kjørte Churchill til Chequers sammen med Savinkov for å treffe statsministeren. Da de kom fram, var Lloyd George omgitt av frikirkeprester og et walisisk kor som sang salmer på walisisk i flere timer. Da salmesangen var over, forsøkte Savinkov å overbevise Lloyd George om gehalten i sine visjonære planer. Han mislyktes. Men senere ga Savinkov en helt annen framstilling av møtene, der salmene det walisiske koret sang ble til en versjon av «Gud bevare tsaren», framført av Lloyd George og familien hans.118 Selv om Savinkov i stigende grad ble en fantast, fortsatte han å være en karismatisk skikkelse for en stadig mindre krets av tilhengere. Til og med Churchill bevarte en viss beundring for ham. «Når alt er sagt og gjort,» skrev han, «og de feil og mangler som måtte finnes er tatt i betraktning, er det få som forsøkte mer, ga mer, våget mer og led mer for det russiske folk.»119 Sommeren 1922 ble Savinkovs assistent, L.D. Sheshenja, en tidligere tsaristisk offiser, pågrepet av sovjetiske grensevakter da han krysset den polsk-russiske grensen. Etter instruks fra GPU skrev Sheshenja til Savinkovs emigrant-tilhengere i Polen og opplyste at han i Russland hadde fått kontakt med en velorganisert anti-bolsjevikisk undergrunnsbevegelse. En ledende KRO-offiser, A.P. Ljodorov, reiste så flere ganger til Polen og utga seg for å være «A.P. Mukhin», en av lederne for den oppdiktede undergrunnsbevegelsen i Moskva. Han overtalte lederen for Savin-

128

Kapittel 3

kovs organisasjon i Vilnius, Ivan Fomitsjov, til å reise tilbake til Russland sammen med ham. I Moskva hadde Fomitsjov samtaler med en gruppe GPU-provokatører som utga seg som ledere for undergrunnsbevegelsen, og gikk med på å be Savinkov om å påta seg ledelsen av gruppen deres.120 I juli 1923 traff «Mukhin» Savinkov i Paris. Han sa til ham at undergrunnsbevegelsen i Moskva var dypt splittet i spørsmålet om taktikk, og de trengte sårt hans erfaring som leder. Men i stedet for å reise til Moskva selv, sendte Savinkov assistenten sin, oberst Sergei Pavlovskij. Da Pavlovskij kom til Moskva i september, ble han arrestert, og ifølge KGBs retusjerte beretning om det som skjedde, var han til å begynne med «svært aggressiv», men «også han gikk med på å hjelpe, og GPU ga ham en rolle å spille». Pavlovskijs del i bedrageriet var å sende en rekke meldinger med inntrengende oppfordringer til Savinkov om også å komme til Moskva.1211juli 1924 slukte Savinkov omsider agnet, bestemte seg for å reise tilbake til Russland og telegraferte til sin gamle venn og medarbeider Sidney Reilly at han måtte komme over fra New York og hjelpe ham med å planlegge det hemmelige oppdraget i hjemlandet hans. Den 15. august, etter tre ukers diskusjoner med Reilly, krysset Savinkov med endel medarbeidere den russiske grensen og gikk rett i en GPUfelle. 122 Under forhøret brøt motstanden hans raskt sammen. Ved en liksom-rettssak den 27. august avla han full tilståelde: Jeg anerkjenner betingelsesløst sovjetmakten og ingen annen. Til enhver russer som elsker sitt land, vil jeg, som har gjennomført hele denne blodige, harde kampen mot dere, jeg som har imøtegått dere som ingen annen, si til ham at hvis du er russer, hvis du elsker ditt folk, vil du bøye deg for arbeidernes og bøndenes makt og anerkjenne den reservasjonsløst. Til gjengjeld for denne avsvergingen unngikk Savinkov dødsstraffen og fikk ti års fengsel. Ifølge den offisielle KGB-versjonen av det som skjedde, begikk han selvmord ved å kaste seg ut av et fengselsvindu i mai 1925.121 Som den nåværende KGB-ledelsen er fullt klar over, ble

KGBs grunnleggere

i mm t

Statuen av Feliks Dzersjinskij på Dzersjinskij-plassen i Moskva utenfor KGB-hovedkvarteret. Dzersjinskij-statuen faller foran en entusiastisk men­ neskemengde i Warszawa i hjemlandet hans, Polen, i november 1989.

Motstående side øverst: Stalin er med og bærer båren ved Dzersjinskijs begravelse i 1926. Nederst: Mikhail Trilisser (nummer fire fra venstre og innfelt), den første lederen for KGB-operasjoner i utlandet, avlegger eden til Tsjeka-flagget.

♦

OGPU-medalje med Dzersjinskijs hode omgitt av en laurbærkrans som en markering av tiårsjubileet (i 1927) for opprettelsen av Tsjeka.

Oleg Gordievskijs identitetskort som oberst i KG1 med skjoldet fra Tsjekas opprinnelige emblem.

KOMHTET rOCyAAPCTBEHHOØ BE30DACH0CTK

e c n o ip yAOCTOBEPEHME HK N° 3406 i, COCTØHT

8 aaDKfl O C T » (?W^

u CCt’t* J 7 £ f ø / ^

—i

Ververe og kontakter for de fem

Teodor Maly, tidligere katolsk prest og berømt illegal agent for KGB. Portrettet hans henger i dag i Minnerommet i KGBs Første hoveddirektorat (utenlandsetterretning).

Dr. Arnold Deutsch, Teodor Malys protesjé og den første kontakten i England for «de praktfulle fem». Portrettet hans henger ved siden av Malys i Minnerommet. U nder: Minneplakett for Deutsch utenfor leiligheten hans i Wien. Her nevnes den heroiske rollen han spilte i motstandskampen mot nazistene og at han ble henrettet av SS i 1942. Men det nevnes ingenting om hans karriere i KGB.

f f 'f

I N D I E S E M H A U S E LEBTE

Dr ARNOLD D E U T SC H WAHREND DER NATIONALSOZIALlSTIStREN HERRSCHAFT WURDE ER IM ALTER VON 38 JAHREN IM NOVEMBER 19A2 VON DEN SS FASCH1STEN ERMORDET. ER KAMPFTE FUR EIN FREIES, d e m o k r a u s c h e s o st e r r e ic h f O r d e n f r ie d e n .

UND FUR DÅS GLUCK DER MENSCHHEIT. m S gen DIE MENSCHEN SEIN OPFER VERSTEHEN.

Anatolij Gorskij (alias Gromov), kontakt for «de praktfulle fem» mens han var stasjonert i KGBs London-residens fra 1940 til 1944.

Gorskij med et annet alias som professor Nikitin tidli på 1970-tallet da han ledet KGB-operasjonene mc utlendinger i Moskva.

Juri Modin tidlig i hans karriere i KGB. Mens han var stasjonert i London-residensen fra 1947 til 1953, ble han de: siste KGB-kontakten for samtlige av «de praktfulle fem». Han hjalp til med å arrangere flukten for Burgess o Maclean i 1951. På 1980-tallet var han leder for Fakultet nr. 1 (politisk etterretning) ved Andropov-instituttet FHD.

«De praktfulle fem» pluss Elli

Kim Philby i 1934

Ø v e rst til venstre: Ø v e rst til h ø yre :

Guy Burgess i 1932

M id ten til venstre: M id te n til h ø yre: T il venstre:

Donald Maclean i 1932

Anthony Blunt i 1933

Leo Long under den annen verdenskrig.

Etterretning i utlandet

129

Savinkov i virkeligheten puffet utfor en trappesjakt i Lubijanka og døde. Stedet ble flere ganger utpekt for Gordievskij av en rekke KGB-veteraner. Alle var overbevist om at Savinkov var blitt puffet utfor. Enda mer framgangsrik enn Sindikat var Tsjeka-intervensjonen overfor en fiktiv monarkistisk undergrunnsbevegelse, Den monarkistiske sentral-russiske forening (MOR), bedre kjent under dekk­ navnet Trest (Trusten), som i seks år var en av de klassiske dekkoperasjonene i fredstid i moderne etterretningshistorie. Trustens hovedmål var to av de viktigste hviterussiske emigrantgruppene: Det øverste monarkistiske råd (VMS) med base i Berlin, og Den russiske kombinerte tjenesteytende union (ROVS) ledet av general Alexandr Kutepov i Paris. At den ikke-eksisterende MOR fantes, ble først avslørt senhøstes 1921 for VMS-delegaten i Tallinn, Jurij Artamonov, av en KRO-offiser, Aleksandr Jakushev, som sa han var et hemmelig medlem av Trusten og dermed kunne reise i utlandet som sovjetisk representant. Gjennom Artamonov fikk KRO kontakt med VMS. I 1922 flyttet Artamonov til Warszawa der han ble ROVS-representant og opptrådte som kontaktledd til general Kutepov i Paris. I løpet av de nærmeste årene besøkte Jakushev og andre «Trust»-representanter fra KRO en rekke ganger Tyskland, Frankrike og Polen, og utvidet sitt kontaktnett med de hviterussiske emigrantmiljøene. På noen av disse turene hadde Jakushev følge med general Nikolai Potapov, en tidligere tsaristisk offiser som hadde sluttet seg til bolsjevikene like etter revolusjonen, men som nå påsto at han var militær stabssjef i M O R .124 Hovedæren for at det lyktes å vinne general Kutepovs fortrolighet han var mer på vakt enn de fleste hvitegardister når det gjaldt muligheten for en sovjetisk provokasjon - går til Maria Zakhartsjenko-Schultz, enken etter to tsaristiske offiserer. Etter at den første mannen hennes døde i verdenskrigen, etterlot Maria barnet sitt hos noen venner og meldte seg frivillig ved fronten. Den andre mannen hennes ble drept under kamper i borgerkrigen, og Maria ble med de hvite styrkene da de trakk seg tilbake til Jugoslavia. 1 1923 ble hun med i Kutepovs organisasjon, fikk kodenavnet «Niese» og reiste 5 -KGB

130

Kapittel 3

til Russland for å ta kontakt med Trusten. Pepita Reilly, den siste konen til den berømte britiske agenten, beskrev ZakhartsjenkoSchultz som «en slank kvinne med et alminnelig, men likevel tiltrekkende og sterkt ansikt, rolige, ærlige, blå øyne, åpenbart med god bakgrunn - og Sidneys beskrivelse av henne som en folkeskolefrøken passet utmerket». Zakhartsjenko-Schultz bidro så sterkt til at Trusten ble en suksess at det ikke har vært til å unngå at hun er blitt beskyldt for å være en bevisst agent for den.12" Men versjonen av denne operasjonen som det ble undervist i ved Andropov-instituttet ved PHD, framstiller henne - sannsynligvis korrekt-som en ubevisst agent som ble dyktig manipulert av «Aleksandr Opperput» som forførte henne da hun var i Moskva og som hadde et forhold gående med henne de nærmeste årene.12"1Zakhartsjenko-Schultz' blanding av lidenskap og naivitet kombinert med evnen hun hadde til å vinne både Kutepovs og Reillys tillit, gjorde henne til ett av Trustens viktigste aktiva. Trusten skaffet KRO muligheter til både å infiltrere de viktigste hvitegardist-emigrantgruppene og til å finne fram til gruppens sympatisører i selve Russland. I forskjellig grad førte den også etterretningstjenestene i Finland, de baltiske statene, Polen, Storbri­ tannia og Frankrike bak lyset. Roman Birk, den estlandske funksjonæren i handelsdepartementet som ble utpresset av KRO, var en av kurerene mellom hvitegardistene og den ikke-eksisterende MOR. Polske diplomater tillot at MOR-meldinger ble sendt i diplomatposten deres.12 Trust-representantenes grensekrysninger inn og ut av Russland ble etter sigende gjort lettere av en underoffiser i den sovjetiske grensevakten, Toivo Våha, som selv om han ble betalt av den finske militære etterretningstjenesten, i virkeligheten arbeidet for K RO.12" Ifølge en offisiell sovjetisk historieframstilling ble ikke mindre enn åtte medlemmer av Trusten påskjønnet på forskjellig vis av vestlige etterretningstjenester som de hadde ført bak lyset.1 Det finnes et visst belegg for denne påstanden: det ser ut til at minst én Trust-agent fikk en gullklokke av den polske etterretningen.13" Trustens største kupp var at den klarte å lokke i en felle og sette en stopper for den påståtte britiske «mesterspionen», Sidney Reilly,

Etterretning i utlandet

131

som KRO feilaktig trodde var organisasjonens farligste utenlandske motstander. Helt siden Reillys Moskva-eventyr i 1918 hadde han oppfattet «Russlands frelse» fra bolsjevikene som «den helligste av alle plikter». «Jeg tillater meg også å tro,» sa han til SIS-sjefen, sir Mansfield Cumming. mot slutten av krigen, «at staten ikke bør miste mine tjenester. Jeg har tenkt å vie resten av mitt omskiftelige liv til denne typen arbeid.» Men Cumming, og i enda høyere grad Utenriksdepartementet, var blitt forsiktig med Reillys uberegnelige talent og hang til merkelige operasjoner som forsøket på å ta buksene av Lenin og Trotskij. Han ble nektet en stilling i Cummings fredstidsstab, og beholdt bare en løs tilknytning til SIS.131 I flere år etter krigen syslet Reilly med mange forskjellige forretningsforetak på begge sider av Atlanterhavet. De varierte fra tsjekkisk radiumeksport til en etter sigende ny mirakelmedisin som het «Humagsolan» - men ingenting av det han ga seg i kast med, skaffet ham den formuen han hadde forventet. Samtidig la han en rekke fantastiske planer for å styrte bolsjevikene. Hans viktigste medsammensvorne i begynnelsen av 1920-årene var Boris Savinkov. Det var Reilly som i 1922 fikk Savinkov til Storbritannia - på tross av instrukser fra både Cumming og Utenriksdepartementet - og arrangerte besøksrunden som endte med det underlige møtet med Lloyd George. Reilly fikk et stadig løsere grep på virkeligheten. Ifølge en av sekretærene hans, Eleanor Toye, «pleide Reilly å lide av alvorlige mentale kriser som nærmet seg vrangforestillinger. En gang trodde han at han var Jesus».1"2 Men den sovjetiske etterretningen tolket Reillys eksentriske planer for å styrte bolsjevikregimet ikke som bevis for en sviktende virkelighetsoppfatning, men som en forseggjort sammensvergelse som SIS sto bak og som var godkjent på høyeste hold i Whitehall. 1 1924 var det blitt en topprioritert oppgave for Trust-operasjonen å nøytralisere Reilly ved å lokke ham over den russiske grensen. Ennå den dag i dag har Reilly et ufortjent ry som britisk «mesterspion» i KGB. OGPUs planer om å pågripe Reilly ble fremmet av Reillys venn, kommandør Ernest Boyce, uten at han var klar over det. Boyce var SIS-stasjonssjef i Russland i 1918 mens Reilly hadde sine opplevelser

132

Kapittel 3

der. Boyce var blitt dypt imponert av Reillys teft og dumdristighet. Selv var han politisk naiv, og innså ikke at Reillys planer om å styrte bolsjevismen ikke lot seg gjennomføre. I 1919 ble Boyce SISstasjonssjef i Helsinki, hovedbasen for de britiske etterretningsopera­ sjonene mot Russland. Entusiasmen han følte for Trusten var like sterk som beundringen for Reilly. Selv etter liksom-rettssaken mot Savinkov i august 1924, var Boyce overbevist om at Trusten vokste i styrke og til og med hadde hemmelige støttespillere i den sovjetiske regjeringen. Til tross for instrukser fra SIS- hovedkvarteret om ikke å bli trukket inn i noen av Reillys planer, skrev Boyce til ham i januar 1925 og ba ham møte en representant for Trusten i Paris. Reilly, som på dette tidspunktet befant seg i New York og så hvordan forretningsforetakene hans raste sammen rundt ham, svarte i mars at selv om de private forholdene hans var i «en helvetes forfatning», «er jeg når som helst villig til å skyve til side alt annet og ofre meg helt og holdent for Syndikatets (Trustens) interesser når jeg treffer de rette menneskene og øyner muligheter for skikkelige aksjoner».133 Etter en rekke forsinkelser som skyldtes Reillys «helvetes», gjeldstyngete forretninger, kom han til Paris den 3. september. Der hadde han samtaler med Boyce og general Kutepov, og han bestemte seg for å reise videre til Finland og treffe representanter for Trusten. Men Kutepov forsøkte å få Reilly fra å besøke selve Russland.134 Samtidig forsøkte Trusten å skaffe ytterligere beviser på sin pålitelighet ved å smugle ut av Russland Boris Bunakov, broren til Boyce’ «hovedagent», Nikolai Bunakov. En annen Trust-agent tok senere med seg Boris Bunakovs fiolin som betydde mye for ham. Men selv ikke da luktet Boyce og Reilly lunten. Reilly kom til Helsinki den 21. september, reiste videre sammen med Nikolai Bunakov og Maria Zakhartsjenko-Schultz til Viborg for å treffe Trustens hovedrepresentant, Jakushev. Reilly hadde opprinnelig ikke tenkt seg lenger enn til Viborg. Men Jakushev appellerte til Reillys forfengelighet og stormannsgalskap, og klarte å overbevise ham om at det var avgjørende viktig for ham å treffe Trustens ledelse i Russland. Reilly fikk forsikringer om at han ville være tilbake i Finland tidsnok til å rekke en båt som gikk fra Stettin den 30. september.13" Sammen med

Etterretning i utlandet

133

Jakushev reiste han til den russiske grensen etter å ha latt Bukanov få et brev til hans kone Pepita «hvis det usannsynlige skulle skje at noe ugunstig inntreffer». Selv om «bolsjiene» skulle forhøre ham. forsikret Reilly sin kone, var det utenkelig at de ville klare å avsløre hans sanne identitet: «Hvis jeg av en eller annen grunn skulle bli arrestert i Russland, vil det bare være i forbindelse med en eller annen liten og ubetydelig anklage, og mine nye venner er mektige nok til å få meg løslatt med det samme.»136 Planen var at Reilly skulle komme tilbake fra Russland om kvelden den 28. september. Det gjorde han ikke. I stedet iscenesatte OGPU et drama for å imponere den finske militære etterretningen og SIS. Denne kvelden ble det hørt skudd i nærheten av landsbyen Allekul på den sovjetiske siden av grensen, og folk så at en mann ble båret bort på båre av grensevakter. Toivo Våha, den sovjetiske grensevakten som hadde hjulpet til med å smugle Trust-utsendinger og kurerer over grensen, tilsynelatende i samarbeid med den finske etterret­ ningstjenesten (men i virkeligheten etter instruks fra OGPU), tok ikke pånytt kontakt med den finske militære etterretningen. Dermed antok både SIS og finnene, slik OGPU hadde tenkt at de ville gjøre, at både han og Reilly var blitt drept eller tatt til fange i forbindelse med grensekryssingen.117 Ifølge den gjengse, sannsynligvis utbroderte sovjetiske versjonen av hvordan Reilly møtte slutten, ble han ikke arrestert umiddelbart etter at han krysset grensen til Russland den 25. september. I stedet førte Jakushev ham til en dacha i nærheten av Moskva, der han skulle møte en gruppe OGPU-offiserer som utga seg for å være Trustens «politiske råd». Reilly ble bedt om å legge fram aksjonsplanen sin, og ifølge den sovjetiske beretningen foreslo han å finansiere Trustens aktiviteter ved å plyndre russiske museer og selge kunstskattene i Vesten. Han ble så arrestert. Etter forhørene fikk Reilly vite at dødsdommen som ble avsagt over ham in absentia i forbindelse med «Lockhart-sammensvergelsen» i desember 1918, nå ville bli full­ byrdet. De sovjetiske beretningene påstår at i et forgjeves forsøk på å redde seg, sendte han en personlig appell til Dzersjinskij:

134

Kapittel 3

Etter lange overveielser er jeg nå villig til å gi Dem åpne og komplette informasjoner om saker som er av interesse for OGPU vedrørende den britiske etterretningstjenestens organisasjon og personell, og i den grad jeg kjenner til dem, lignende informasjo­ ner om amerikansk etterretning, samt om russiske emigranter som jeg har hatt forretningsmessige kontakter med. Men hvis Reilly virkelig hadde vært innstilt på å samarbeide med OGPU, ville han utvilsomt ha fått en liksom-rettssak i likhet med Savinkov. I stedet ble han, ifølge den sovjetiske versjonen av begivenhetene, skutt den 3. november 1925.138 Flere år etter at Reilly var blitt lokket tilbake til Russland, spredte OGPU uklarhet og desinformasjon om skjebnen han fikk. Trustbedraget fortsatte fram til 1927. Pepita Reilly, som først reiste til Paris og siden til Helsinki for å forsøke å finne ut noe om mannen sin. ble ett av ofrene for denne desinformasjonen. Før fru Reilly traff Maria Zakhartsjenko-Schultz i Helsinki, var hun «temmelig sikker på at hun var en provokatør». Men med det samme hun traff henne, forsvant Pepitas tvil: Ved første øyekast visste jeg at jeg kunne stole på henne. Ved andre øyekast visste jeg at jeg kom til å like denne kvinnen. Da hun så meg slik, tynget av sorg, svært fortvilt, svært ensom, omfavnet hun meg med sterke følelser og fortalte meg at hun følte seg ansvarlig for at mannen min var død og at hun ikke kom til å hvile før alle omstendigheter var klarlagt og en redningsaksjon var satt i gang hvis han fortsatt var i live - eller en hevnaksjon hvis han virkelig var død. Men, la Zakhartsjenko-Schultz til, det var liten tvil om at Sidney Reilly var død. Hun viste fram et utklipp fra Isvestija med den autoriserte versjonen av den arrangerte skuddvekslingen i Allekul natten til 29. september, og det ble meddelt at «fire smuglere» var pågrepet da de forsøkte å krysse grensen. To var blitt drept, én tatt til fange og den fjerde hadde dødd av sårene mens han ble transportert

Etterretning i utlandet

135

til Petrograd. Ifølge bevisene hun hadde klart å skaffe, var det Reilly som døde av sårene underveis til Petrograd uten at bolsjevikene var klar over hvem han var.139 Til tross for Pepita Reillys tiltro til Maria Zakhartsjenko-Schultz selv, var hun svært skeptisk overfor historien hennes. Selv om Reilly hadde forfalsket pass og lånt dress, hadde han på seg en skreddersydd skjorte og undertøy med initialene hans foruten en klokke med en inskripsjon på engelsk. I lommen lå et signert fotografi av Pepita. OGPU kunne derfor ikke unngå å forstå at de hadde tatt den berømte britiske mesterspionen, og såvidt konen hans kunne skjønne, ville de ha gjort en slik triumf kjent for all verden. Zakhartsjenko-Schultz innrømmet at dette var noe hun ikke hadde tenkt på, men hun lovte å samarbeide med Pepita for å komme fram til «sannheten».14'1Det gikk ikke lang tid før Pepita var på randen av et nervøst sammen­ brudd: Jeg ropte på hevn... Madame Schultz sto over meg, vennlig, effektiv, fornuftig, medfølende. Hun ba meg stole fullt og fast på henne. Jeg tok hånden hennes uten et ord. Hun ba meg bli med i organisasjonen. Jeg stolte på henne. Etter godkjennelse fra Moskva-sentret, ble jeg med i Trusten med partinavnet «Viardo». Og slik gikk det til at jeg tok min manns plass i anti- bolsjevismens rekker. Etter oppfordring fra Trusten rykket fru Reilly inn en dødsannonse for sin mann i The Times: «Sidney George Reilly, drept 28. september av G.P.U.-tropper ved landsbyen Allekul i Russland.» Selv om hun ikke trodde at Reilly fortsatt levde, hadde hun et naivt håp om at denne annonsen ville tvinge bolsjevikene til å offentliggjøre hvilken skjebne mannen hennes hadde fått. Men den sovjetiske pressen bekreftet ganske enkelt det faktum at Reilly var død. og offentliggjor­ de senere «avskyelige løgner» om ham. Det var en trøst for henne at hun trodde at «Trustens makt, innflytelse og intelligens ble brukt til å finne ut sannheten om det som skjedde med Sidney». Tidlig i 1926 fikk fru Reilly et brev fra Trustens ledere (blant dem var Jakushev og

136

Kapittel 3

Opperput) med en oppfordring til henne om å besøke Russland når hun hadde lært seg litt russisk, «slik at du kan ta aktivt del i arbeidet og slik at vi kan presentere deg for medlemmene i vår gruppe». Samtidig sa Maria Zakhartsjenko-Schultz til Pepita at hun «viet sitt liv til å finne ut hva som virkelig hadde skjedd med Sidney Reilly». Hun sendte brev skrevet med usynlig blekk til Pepita i Paris fra Petrograd, Helsinki og Warszawa: «Som hun lovte,» skrev fru Reilly, «lot hun ingenting være uprøvd.»141 Trustens hovedproblem i forholdet til vestlige etterretningstjenes­ ter var hvordan de skulle reagere på anmodningen om å skaffe militære etterretninger. OGPU ville mer enn gjerne skaffe politisk desinformasjon, men syntes det var vanskeligere å dikte opp falske, men plausible etterretninger om de sovjetiske væpnede styrker og våpenindustrien. Derfor pleide Trusten som regel å gli unna henvendelser fra SIS om andre etterretningstjenester, ved å under­ streke at organisasjonen konsentrerte seg om å forberede avskaffel­ sen av bolsjevikregimet. og at dette målet kunne forstyrres hvis de begynte å lete etter militære etterretninger.142 Det som sannsynligvis var Trustens første forsøk på militær desinformasjon, holdt på å ende i en katastrofe. Like etter at marskalk Pilsudski ble polsk krigsminis­ ter (og i virkeligheten, om enn ikke i navnet, leder for regjeringen) i 1926, ga han generalstaben sin beskjed om å be Trusten om å skaffe til veie den sovjetiske mobiliseringsplanen. Jakushev fikk en henven­ delse, og etter litt nøling gikk han med på å skaffe planen for 10 000 dollar. Men dokumentet som Trusten skaffet til veie, inneholdt påviselige falske opplysninger om russiske jernbanelinjer tett ved den polske grensen. Etter at Pilsudski hadde gransket den påståtte mobiliseringsplanen, sendte han den tilbake til generalstaben sin med denne korte kommentaren: «Forfalskning».14' Etter mistankene som ble vakt av fellene som ble lagt for Savinkov og Reilly, var fiaskoen med Trustens sannsynligvis første større forsøk på militær desinformasjon et tydelig tegn på at organisasjonens dager var talte. Våren 1927 skrev Zakhartsjenko-Schultz et tåredryppende brev til fru Reilly (og utvilsomt også til Kutepov) der hun fortalte at hun hadde oppdaget at Trusten var «full av provokatører»: «Alt er ta p t...

Etterretning i utlandet

137

Det er umulig å fortsatt leve med det jeg nettopp har fått vite etter fire års arbeid som jeg satset alt på med glede.» Allekul-bakholdet hadde ikke vært annet enn «løgner og skuespill». Mannen din ble drept på en feig og gemen måte. Han kom aldri så langt som til grensen. Hele denne komedien var iscenesatt for oss andre. Han ble pågrepet ved Moskva og sperret inne i Lubijanka som en privilegert fange. Hver dag ble han kjørt fra fengslet i en bil slik at han skulle få mosjonere, og ved en slik anledning ble han drept bakfra etter ordre fra en av GPU-sjefene - Artuzov, en av de gamle, personlige fiendene hans, som dermed tok hevn på en så nedrig m åte... At jeg ikke visste om dette, reduserer ikke mitt ansvar. Hans blod er på mine hender, og slik vil det være resten av livet. Jeg skal toe dem ved å hevne ham på en fryktelig måte eller dø i forsøket. Fru Reillys første reaksjon var medfølelse med ZakhartsjenkoSchultz: «Det må ha vært forferdelig for Marie å være nødt til å erkjenne at hun i alle disse årene var blitt ført bak lyset og at så mange mennesker, blant annet mannen til hennes nærmeste venninne, gjennom henne var blitt pågrepet og d rep t...» Pepita trodde ikke på Marias versjon av Reillys død, men antok at hun var blitt offer for enda et bedrag. Zakhartsjenko-Schultz sluttet brevet med å be henne om «en siste tjeneste». Kunne Pepita sende henne alt hun klarte å finne om Opperput?144 Pepita, som ikke var klar over at Maria var Opperputs elskerinne, svarte med å sende et rulleblad på Opperput, og dette rullebladet var hun naiv nok til å tro «ville ha forbauset den ærede herremannen hvis han hadde ant det». Zakhartsjenko-Schultz svarte at Opperput nå hadde innrømmet alt overfor henne, men sa at han var blitt tvunget til å bli provokatør etter at han ble torturert i 1921: Nå legger han fram alt. Han hjelper representantene for de andre landene som blir narret og er omgitt av bolsjevik-agenter for å komme ut av denne forferdelige situasjonen...145

138

Kapittel 3

Da Zakhartsjenko-Schultz skrev dette brevet, var hun sammen med elskeren sin, Opperput, i Finland, der han angivelig var opptatt med å avsløre Trustens arbeid. Men Opperputs offentlige tilståelser til pressen foruten de private orienteringene hans til hviterussiske emigranter og vestlige etterretningstjenester, var ganske enkelt siste stadium i bedraget. Ettersom det åpenbart ikke var mulig å fortsette operasjonen lenger, hadde OGPU bestemt å avslutte den på en måte som både ville styrke organisasjonens ry og demoralisere motstan­ derne. Samtidig som Opperput tilsynelatende fordømte OGPU, understreket han organisasjonens uinnskrenkede makt og hvor umulig det var å kjempe mot den. Og han overdrev svakhetene motstanderne hadde og påsto for eksempel at den polske etterret­ ningstjenesten praktisk talt var overtatt av sovjetiske agenter.14" En skandinavisk etterretningsoffiser hevdet senere at etter Opperputs avsløringer, var etterretningstjenestene i Finland, de baltiske state­ ne, Polen, Storbritannia og Frankrike «en tid knapt nok på talefot».147 I mai 1927 reiste Zakhartsjenko-Schultz og Opperput tilbake til Russland. Før de reiste forsøkte de å overtale Pepita Reilly, slik de hadde overtalt mannen hennes to år tidligere, til å krysse grensen sammen med dem. Men telegrammet som ble sendt til Paris med en oppfordring om å bli med dem, ble av American Express levert til en annen fru Reilly og nådde fram til Pepita 14 dager for sent. Hvis hun hadde fått det i tide, ville hun ha forsøkt å overbevise ZakhartsjenkoSchultz om at Opperput var «en lett gjennomskuelig provokatør» som med sin «djevelske sluhet» lokket henne mot undergangen. General Kutepov trodde at Zakhartsjenko-Schultz’ påvisning av Trustens bedrag hadde gjort henne sinnsforvirret: «Det virket som hun var fast bestemt på å vende tilbake til Russland og ta hevn over de menneskene som hadde narret henne, og på den måten kvitte seg med skyldfølelsen overfor dem som hun intetanende hadde sendt i døden». Ikke lenge etter at hun var kommet tilbake, fikk Kutepov og fru Reilly nyheten de hadde ventet på. Zakhartsjenko-Schultz hadde foretrukket å skyte seg framfor å bli pågrepet. «Og slik,» skrev fru Reilly, «døde den tapreste av alle russiske kvinner som kjempet mot

Etterretning i utlandet

139

tyrannene i deres land.» Kutepov var sannsynligvis enig.148 Genrikh Grigorevitsj Jagoda, nestleder for OGPU, hevdet i et intervju med Pravda at både Zakhartsjenko-Schultz og Kutepov i lang tid hadde vært SIS-agenter.149 I dag lovpriser KGB offentlig Sindikat og Trust som to av sine største seire over kontra-revolusjonære sammensvergelser og vestlige etterretningstjenester. Men samtidig fortsetter KGB en del av bedrageriopplegget som de var basert på. Tsjeka-provokatørene som satte begge operasjonene ut i livet, Opperput og Jakushev, påstås fortsatt å ha begynt som henholdsvis «en tilhenger av Savinkov» og «en monarkist» før de så lyset og gikk med på å samarbeide med O G PU .150 20 år etter at Trusten ble avslørt, skulle den bli «modell» for en ny serie bedragerioperasjoner mot både SIS og CIA.

K A PITTEL 4

Stalin og spionmanien (1926-1938)

Beretningene om de siste timene til KGBs første leder, Felix Dzersjinskij, hører med til de mest ærbødige i KGB-litteraturen. «Den 20. juli 1926,» skriver Fedor Fomin, den mest framtredende av de tidlige tsjekistene som overlevde Stalins utrenskninger, «falt han på sin post mens han bekjempet partiets fiender.» Bare tre timer før han døde talte Dzersjinskij til et plenumsmøte i sentralkomiteen og den sentrale kontrollkommisjonen. Den flammende talen var rettet mot dem som fravek Lenins partilinje, og ifølge Fomin hadde han «full rett» til å stille dette spørsmålet: «Vet dere egentlig hvor min styrke ligger? Jeg sparer meg aldri (Stemmer fra flere hold: «Det er riktig.») Det er grunnen til at alle her stoler på meg og liker meg. Jeg motsier aldri den gode samvittighets diktat, og hvis jeg ser uorden, angriper jeg den av alle krefter.»

Stalin og spionmanien

141

Dzersjinskijs bemerkelsesverdige hyllest til seg selv ble raskt etterfulgt av et skjebnesvangert hjerteattakk. Dødsfallet ga støtet til en enda mer overdreven hyllest fra plenumsmøtet som hadde hørt den siste talen hans: I den mest krevende tid med endeløse sammensvergelser og kontrarevolusjonære oppstander, da det sovjetiske land ble til aske og den blodige fiendesirkel omringet proletariatet som kjempet for sin frihet, oppviste Dzersjinskij en overmenneskelig energi. Dag og natt, natt og dag, uten søvn, uten mat og uten den aller minste hvile sto han på sin post. Arbeidernes fiender hatet ham, men han vant også deres respekt. Hans kongelige skikkelse, hans personli­ ge mot, hans skarpe vurderingsevne, hans rett på sak-holdning og hans eksepsjonelle edelhet ga ham den største autoritet.1 Dzersjinskij døde på et beleilig tidspunkt for Stalin. Seieren hans i den langvarige tronfølgerstriden etter Lenins død var nå nærmest fullstendig. «Jern-Feliks» ville nesten sikkert ha motsatt seg (selv om det til slutt ville ha vært forgjeves) at OGPU brukte våpen mot dissidenter innen partiet som provokasjon og bedrageri - denslags han ikke hadde noe imot å bruke mot ikke-kommunister. Etter Lenins død hadde Dzersjinskij vært formann for Det øverste nasjonaløkonomiske råd (Veshenka) samtidig som han ledet OGPU. Han ville utvilsomt ha opponert mot både angrepet på «bursjoasispesialistene» i industrien og den grusomme klassekampen på landsbygda som Stalin satte igang noen få år senere.2 I den «flammende talen» som han holdt tre timer før han døde, kom han med sin hittil hardeste kritikk av partiapparatet: «Når jeg ser på apparatet vårt, på organisasjonssystemet vårt, på det utrolige byråkratiet vårt og på en fullkommen uorden som er oversådd med alle former for byråkratisk treghet, blir jeg rett og slett forferdet.»3 Dzersjinskijs foretrukne etterfølger, Vijatsjeslav Rudolfovitsj Mensjinskij, en høy, slank mann med gullinnfattet lorgnett, var mer ettergivende og ikke så ubøyelig som forgjengeren. Overfladisk sett hadde de to mye felles. Begge var gamle bolsjeviker fra velstående

142

Kapittel 4

polske familier. Mensjinskij hadde sluttet seg til Tsjeka-kollegiet like etter at organisasjonen ble opprettet, og han ble Dzersjinskijs første viseformann etter at OGPU ble opprettet. Han var sannsynligvis den mest intellektuelle av alle KGB-lederne. Til og med OGPUavhopperen Georges Agabekov, som ikke hadde mye godt å si om sine tidligere kolleger, beskrev ham som «et tvers igjennom kultivert menneske med fullendt dannelse». Ifølge Fjodor Fomin behersket Mensjinskij allerede 12 språk til fullkommenhet da han begynte i Tsjeka, og senere lærte han seg kinesisk, japansk, persisk og tyrkisk. Han var både en polyhistor og en polyglott med interesseområder som fysikk, kjemi, astronomi og matematikk.4 Men Mensjinskij var også en mye svakere personlighet enn forgjengeren. Til og med Fomins offisielle lovprisning erkjenner at «han hadde ingen bydende stemme». For mange av dem som samarbeidet med ham, «var det underlig å få en ordre fra en OGPU-sjef som begynte slik: Jeg anmoder i all ydmykhet...»" Trotskij, som begynte å bli forfulgt i Mensjinskij-perioden, syntes Mensjinskij var påfallende fargeløs: «Jeg kan best beskrive det inntrykket han gjorde på meg ved å si at han ikke gjorde noe inntrykk på meg i det hele tatt. Han virket mest av alt som skyggen av et urealisert menneske eller som en dårlig skisse til et uferdig portrett.» Mensjinskij var ingen stalinist. Under borgerkrigen besøkte han Trotskij ved fronten for å varsle ham om at Stalin gjennomførte «en svært komplisert intrige» mot ham. Men han mobiliserte ingen motstand av betydning mot Stalins voksende makt.6 Også før Mensjinskij etterfulgte Dzersjinskij, hadde han vært plaget av angina. Som regel lå han på sofaen på kontoret sitt i Lubijanka når han tok imot besøk. «Legene har gitt beskjed om at jeg skal ligge,» pleide han å si. I april 1929 fikk han et alvorlig hjerteattakk og var slått ut i to år. Han begynte å arbeide deltid igjen i 1931, men i 1933 klarte han ikke lenger å gå opp trappen til leiligheten sin i Kreml og trakk seg tilbake til en dacha utenfor Moskva der han i praksis var pensjonist.7 På grunn av Mensjinskijs sviktende helse og passive lederstil gled makten i stadig sterkere grad over til hans mer aggressive jødiske nestkommanderende, Genrikh Grigorjevitsj Jagoda. Han var tykk-

Stalin og spionmanien

143

fallen og rødmusset og en slående kontrast til Mensjinskij både i væremåte og utseende. I dag minnes han med forlegenhet også i KGB. Få Stalin-memoarer nevner navnet hans uten avsky og fordømmelse. «Like utvilsomt som Mensjinskij er et fullkomment dannet menneske,» skrev Agabekov, «like klart er det at Jagoda er brutal, ukultivert og simpel.» Grovheten og brutaliteten hans kan ikke ha vært så tydelig da Dzersjinskij utnevnte ham som andre viseformann i 1923. For Dzersjinskij fortonte han seg antakelig ganske enkelt som en effektiv, energisk og ambisiøs byråkrat. Jagoda ble et klassisk eksempel på en byråkrat som lot seg korrumpere av for mye makt, og han ble stadig mer pretensiøs og brutal." Like før han falt fra maktens tinde sommeren 1936, oppdaget en av offiserene hans at han holdt på å tegne en ny uniform til seg selv. Den besto av en hvit ulljakke dekorert med gulltresser, en liten gulldolk av den typen de tsaristiske marineoffiserene hadde brukt, lyseblå bukser og importerte lakksko.9 Stalin stolte aldri helt på Jagoda, delvis på grunn av sin egen anti-semittisme, delvis på grunn av Jagodas ideologiske sympati for «høyreopposisjonen» og dens karismatiske leder Nikolai Bukharin. I 1928 sa Bukharin til Kamenev at både Jagoda og Trilisser, andre viseformann i OGPU og leder for INO, var «på vår side». Jagoda, sa han, hadde i all fortrolighet informert ham om bondeoppstander.10 Men Bukharin spådde også at Jagoda var en opportunist, og at støtten fra ham ikke var til å stole på. I 1931 forsøkte Stalin å styrke sin innflytelse i OGPU ved å innsette en parti-apparatsjik, A.I. Akulov, som første viseformann ved siden av Jagoda. I løpet av et år var Akulov frosset ut.11Men Stalin inngikk et forlik med Jagoda mens han ventet på å få en anledning til å plassere sin egen mann i spissen for OGPU. Jagoda var mer karrierejeger enn ideolog, og var innstilt på å samarbeide med Stalin for å styrke sin egen posisjon. Men han var aldri villig til å gi ham betingelsesløs støtte. Trilisser var en mer engasjert tilhenger av «høyreopposisjonen». Så tidlig som i 1923 hadde han sluttet seg til Bukharin i angrepene på Trotskij-linjen.12 Men mot slutten av året i 1929 oppfattet Jagoda Trilisser som en mulig rival, og startet intriger i sentralkomiteen for å få ham fjernet fra

144

Kapittel 4

OGPU. Det klarte han. Trilisser ble etterfulgt som leder for INO av den tidligere sjefen for KRO (kontraspionasje), Artur Artuzov.11 jjc ^^^ OGPUs vellykte avvikling av Trust-bedraget i løpet av det første året Mensjinskij og Jagoda satt i ledelsen, ble overskygget av en pinlig rekke fiaskoer i etterretningsarbeidet i utlandet. Sikkerheten i de stadig flere residensene OGPU og den militære etterretningen hadde, var truet av de sårbare russiske kodesystemene, og den manglende erfaringen i å bruke entusiastiske, men enkelte ganger amatørmessige lokale kommunister som agenter. Våren 1927 kom det sensasjonelle avsløringer av sovjetisk spionasje i åtte forskjellige land. I mars ble en større spionring avslørt i Polen. Den var ledet av en hviterussisk general. Daniel Vetrenko, som var blitt OGPU-agent. En framstående funksjonær i det sovjetisk-tyrkiske handelsselskapet i Istanbul ble tatt for å drive spionasje på den sovjetisk-tyrkiske grensen, og det sveitsiske politiet opplyste at to medlemmer av en sovjetisk spionring var arrestert. I april førte et politiraid mot det sovjetiske konsulatet i Beijing til at det ble funnet en mengde dokumenter om sovjetisk spionasje. Det franske Sureté arresterte åtte medlemmer av en sovjetisk spionring ledet av Jean Cremet, et politbyråmedlem i det franske kommunistpartiet. I mai viste det seg at funksjonærer i det østerrikske Utenriksdepartementet ga kon­ fidensielle opplysninger til OGPU-residensen. og Special Branch gjennomførte et raid mot kontorene til All-Russian Co-operative Society (Arcos) og handelsdelegasjonen, etter at man oppdaget det den lettbevegelige britiske innenriksministeren med en viss overdri­ velse kalte «ett av de mest komplette og avskyelige spionsystemer jeg har vært så uheldig å støte på».14 De to mest traumatiske sjokkene for sovjetisk spionasje i utlandet var politiraidene i Beijing og London. I begge tilfellene ble de fulgt opp av offentliggjøring av dokumentene som ble beslaglagt. Doku­ mentene som ble offentliggjort i Kina, da en mengde pinlige detaljer om hemmelige sovjetiske operasjoner (for det meste gjennomført av

Stalin og spionmanien

145

den militære etterretningen) kom for en dag, også instrukser fra Moskva om «ikke å vike tilbake for å bruke noen hjelpemidler, enten det nå dreier seg om plyndring og massakrer» i arbeidet for å nøre opp under konfliktene mellom kinesere og folk fra Vesten, navn på agenter, instrukser til kinesiske kommunister om å hjelpe til med etterretningsoperasjoner og detaljer om våpen og ammunisjon som var smuglet inn i Kina.1 Dokumentene som ble publisert i England, var færre og langt mindre dramatiske, men de ble etterfulgt av den like pinlige avsløringen av at Storbritannia nok en gang hadde brutt sovjetiske diplomatkoder. Både statsministeren, utenriksministeren og innenriksministeren leste dechiffrerte utdrag av oppsnappete sovjetiske telegrammer i Underhuset.16 Virkningene i Kreml og OGPU av de sensasjonelle avsløringene i Beijing og London ble enda større fordi de kom ved et vendepunkt i det russiske forholdet både til Kina og Storbritannia. Siden 1922 hadde den sovjetiske politikken i Kina vært basert på en allianse med det nasjonalistiske Kuomintang. I april 1927 førte en kommuniststyrt oppstand til at Kuomintang-generalen, Jiang Jieshi (Chiang Kaishek), fikk kontrollen over Shanghai. Jiang, sa Stalin, «skulle krystes som en sitron og så kastes bort». Ved denne anledningen var det kommunistene som ble sitronen. Etter at Jiang hadde fått kontroll over Shanghai, begynte han en systematisk massakre på kommunis­ tene som hadde tatt byen for ham. Etter instruks fra Stalin svarte kommunistene med en rekke væpnede oppstander. Alle ble katastro­ fale fiaskoer.17 Avsløringer av sovjetisk spionasje førte også til et brudd, riktignok av et mindre brutalt slag, i forholdet til Storbritannia som i Sovjetunionen fortsatt ble betraktet som den ledende verdens­ makten. Helt siden den britiske generalstreiken i mai 1926, som konspirasjonsteoretikere i det konservative partiet feilaktig hadde tilskrevet en russisk sammensvergelse, hadde presset økt mot Stanley Baldwins regjering om å bryte de diplomatiske forbindelsene med Sovjetunionen. Dramatiske nye beviser for sovjetisk spionasje i de væpnede styrker våren 1927, ble dråpen som fikk begeret til å flyte over. Den 26. mai 1927 informerte sir Austen Chamberlain den

146

Kapittel 4

sovjetiske chargé daffaires, Arkadi Rosengolts, om at Hans Majes­ tets regjering brøt de diplomatiske forbindelsene på grunn av «anti-britisk spionasje og propaganda». Han ga meldingen et uvanlig personlig innhold ved å sitere et dechiffrert sovjetisk telegram som var sendt av Rosengolts til Moskva den 1. april «der De ber om bakgrunnsmateriale slik at De kan støtte en politisk kampanje mot Hans Majestets regjering». Da Rosengolts var på vei hjem med tog, stoppet han på sentralstasjonen i Warszawa for å spise frokost med den sovjetiske ambassadøren Pjotr Voikov i restaurantvognen. Like før Rosengolts' tog skulle gå, ble Voikov skutt flere ganger av en hviterussisk emigrant som ropte: «Dette er for det nasjonalistiske Russland, ikke for det internasjonale!» Den sovjetiske regjeringen var snar til å påstå at «britene sto bak handlingen som drepte Voikov».lN Ironisk nok ble Rosengolts i den siste av liksomrettssakene før krigen - det var i 1938 - tvunget til å tilstå at han arbeidet for britisk etterretning fra 1926 og videre framover.19 Katastrofene for sovjetisk etterretning våren 1927 fikk to umiddel­ bare konsekvenser. Den første var en drastisk oppjustering av sikkerheten ved de sovjetiske ambassadene, OGPU-residensene og kodesystemene. En ilmelding til sovjetiske stasjoner og handelskon­ torer inneholdt en ordre om at alle dokumenter som kunne bety en ytterligere belastning hvis de ble konfiskert, skulle tilintetgjøres. Til og med i Teheran, der faren for et raid mot ambassaden var ubetydelig, ble bålene med OGPU-arkivene på ambassadeområdet så store at det lokale brannvesenet rykket ut. OGPU-residenter fikk ordre om bare å oppbevare korrespondansen for den siste måneden i arkivene og legge planer for hvordan de kunne ødelegges øye­ blikkelig i tilfelle av et raid. Nye bestemmelser for administrasjonen av lokale kommunister i rollen som agenter tok sikte på å sørge for at det ikke senere skulle være mulig å finne spor etter kontaktene deres med O G PU .20 For å beskytte de diplomatiske kommunikasjonene og trafikken til OGPU ga Kreml ordre om at man skulle ta i bruk det arbeids­ krevende, men (når det ble brukt riktig) ubrytelige «engangs»kodesystemet. En følge av dette ble at kodeekspertene i Vesten

Stalin og spionmanien

147

mellom 1927 og den andre verdenskrig ikke klarte å dechiffrere en eneste viktig sovjetisk melding, selv om GC&CS i Storbritannia fortsatt hadde en viss suksess med kodete Komintern-meldinger og den mindre betydelige russiske militærtrafikken. A.G. Denniston, operasjonssjefen for GC&CS, skrev med en viss bitterhet at følgen av all publisiteten fra den britiske regjeringen omkring brytingen av de sovjetiske kodene «utvilsomt har vært a sette arbeidet vart i fare». Etterretningskatastrofene våren 1927 gikk sterkt inn på Stalin. Karakteristisk nok oppfattet han dem som bevis for en imperialistisk sammensvergelse som stakk dypt: Det kan knapt være tvil om at det viktigste spørsmålet i samtiden er trusselen om en ny imperialistisk krig. Det er ikke snakk om en eller annen udefinerbar og immateriell «fare» for en ny krig. Det er snakk om en reell, håndgripelig trussel om en ny krig generelt, og en krig mot Sovjetunionen spesielt. Anføreren i arbeidet for å skape «en forent imperialistisk front» mot Sovjetunionen, påsto Stalin, var landets hovedfiende. Det var «det engelske bursjoasiet og dets kampstab, det konservative partiet». «Engelsk kapitalisme har alltid vært, er og kommer alltid til å være den mest iherdige undertrykkeren av folkets revolusjoner.» Stalin mente å kunne påvise tre hovedstadier i sammensvergelsen som var orkestrert av den konservative regjeringen. Det første var raidet mot den sovjetiske ambassaden i Beijing der hensikten var å «avsløre «forferdelige» dokumenter om Sovjetunionens «nedbrytende» ar­ beid og på den måten skape en generelt indignert atmosfære». Det andre stadiet i sammensvergelsen var Arcos-raidet i London og bruddet i de diplomatiske forbindelsene mellom Storbritannia og Sovjetunionen. Meningen var at dette bruddet skulle «starte en diplomatisk blokade av Sovjetunionen i Europa» som et forspill til krigen. Det tredje stadiet var mordet på Voikov i Warszawa, «satt i scene av agenter fra det konservative parti» som en etterligning av mordet på Frans Ferdinand i Sarajevo i 1914 som utløste den første verdenskrig.22

148

Kapittel 4

Selv om denne britiske «sammensvergelsen» mislyktes, ville det uunngåelig komme andre. Storbritannia fortsatte å finansiere «spionasje-terrorist-grupper i Sovjetunionen» og forsøkte å anstifte revolter i samarbeid med hvite emigranter og andre imperialistiske krefter. Stalin fordømte «alle disse lederne i arbeiderbevegelsen som mener at trusselen om en ny krig bare er oppspinn, de som beroliger arbeiderne med pasifistiske løgner, de som lukker øynene for bursjoasiets forberedelser til en ny krig...» To ting måtte få topprioritet hvis man skulle demme opp for den imperialistiske trusselen. For det første dreide det seg om «å styrke forsvarsevnen i vårt land» gjennom økonomisk vekst, særlig i krigsindustrien, og forbedre årvåkenheten i det sovjetiske folk. Det andre prioriterte området var å «sikre seg i ryggen» ved besluttsomme angrep på påståtte interne fiender: terrorister, industrisabotører og annen «berme». «Bermen» omfattet ifølge Stalin også opposisjonen innen kommunistpartiet: «Hva skal vi si til alt dette vi har opplevd av den elendige opposisjonen og dens nye angrep på partiet ansikt til ansikt med trusselen om en ny krig? Hva skal vi si til at den samme opposisjonen finner det betimelig å forsterke sine angrep på partiet når krig truer?»23 I 1927 kom den eneste motstanden av betydning mot Stalins voksende personlige makt innenfra bolsjevik-partiet. Det kan ikke være tvil om at skremslene om krig kom på et beleilig tidspunkt mens Stalin forberedte seg på å konsolidere sin egen ledelse. Men det er like liten tvil om at Stalin, den mest «sykelig mistenksomme» (for å bruke Khrusjtsjovs uttrykk) av alle kommunistlederne, utnyttet parti-hierarkiet maksimalt. Ideologien deres forpliktet dem faktisk til å gjøre det. Det var sentralt i bolsjevikisk tro at den internasjonale kapitalismen ikke kunne tolerere en konsolidering av sovjetisk makt. De imperialistiske regjeringene og deres hemmelige tjenester måtte nødvendigvis planlegge å styrke «bonde-arbeider-staten». Det var OGPUs ansvar som «revolusjonens skjold og verge» å avdekke de uunngåelige imperialistiske sammensvergelsene og drepe dem i fødselen. Ettersom ingen betydelig vestlig leder fra slutten av borgerkrigen til Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 for alvor planla

Stalin og spionmanien

149

å styrte bolsjevik-regimet, sier det seg selv at de eneste sammensver­ gelsene OGPU kunne avsløre, var oppdiktede. Men Stalin ble stadig mer besatt av oppdiktede sammensvergelser. I tiåret etter skremsle­ ne om krig i 1927, oppkonstruerte han en stadig mer omfattende konspirasjonsteori som i sin endelige form var nesten like grotesk, men ikke så giftig, som mytene om jødenes verdenskonspirasjon som besatte Hitler. De to største diktatorene i moderne europeisk historie, Stalin og Hitler, var begge konspirasjonsteoretikere som til slutt oppfattet massemord som den eneste framgangsmåten for å sette en stopper for de oppdiktede sammensvergelsene som truet dem. Deres hovedmedskyldige var sikkerhetsstyrkene de dispo­ nerte. Stalin brukte først OGPU til å styrke sin egen personlige autoritet i kommunistpartiet. Som tilfellet var med Tsjeka, hadde OGPU fortsatt som sin viktigste plikt å bekjempe motrevolusjonen. Men definisjonen av motrevolusjon forandret seg. Under Lenin hadde det dreid seg om opposisjon mot kommunistpartiet. Under Stalin betydde det i stigende grad motstand mot Stalin. Ettersom den eneste motstanden av betydning mot Stalin kom fra andre kommunister, begynte OGPU å bruke infiltrasjons- og provokasjonsteknikkene, som tidligere var reservert for partiets motstandere, innen partiet. De første ofrene ble «venstre-opposisjonen» ledet av Trotskij og Zinovijev. I september avslørte en OGPU-provokatør i venstre­ opposisjonen et illegalt trykkeri (i virkeligheten dreide det seg ikke om stort mer enn en stensilmaskin) der opposisjonen planla å trykke programmet sitt. Ifølge OGPU-avhopperen Aleksandr Orlov svarte Stalin da Jagoda fortalte om avsløringen: «Det er bra! Nå kan du gi den hemmelige agenten din offisers rang hos general Wrangel og antyde i rapporten din at trotskistene samarbeidet med en hvitegardist med tilknytning til Wrangel.»24Stalin meddelte så sentralkomite­ en og den sentrale kontrollkommisjonen at venstre-opposisjonen hadde gjort seg skyldig i samarbeid med de hvite. I november 1927 ble Trotskij, Zinovijev og nærmere hundre av tilhengerne deres ekskludert fra partiet. Zinovijev gikk med på å avsverge og fordømme trotskismen, og fikk bli medlem av partiet

150

Kapittel 4

igjen. Trotskij nektet, og i januar 1928 dømte OGPU ham til indre eksil i en tjern avkrok av Kasakhstan på den kinesiske grensen.2:1 Mindre enn et tiår senere ble Trotskij gjenstand for den mest målbevisste menneskejakten i KGBs historie. Men i 1928 var den anti-trotskistiske heksejakten bare i sin begynnelse, og at den store kjetteren ble fjernet fra Moskva, hadde ved seg et element av svart komedie som ville ha vært utenkelig bare noen få år senere. Da OGPU kom til leiligheten hans i Moskva om morgenen den 17. januar for å sende ham i eksil, hadde Trotskij fortsatt pyjamas på seg. Som i de før-revolusjonære dagene når politiet kom for å arrestere ham, låste han seg inne på rommet sitt. Etter nytteløse forhandlinger gjennom den låste døren, ga offiseren som ledet OGPU-avdelingen ordre om at døren skulle sprenges. Trotskij ble overrasket da han kjente igjen offiseren som en av de tidligere livvaktene sine under borgerkrigen. Da offiseren fikk se den tidligere kommissæren i pyjamas, brøt han sammen og begynte å hikste: «Skyt meg, kamerat Trotskij, skyt meg!» Trotskij avslo, klarte å roe ned den tidligere livvakten sin og overtalte ham til å gjøre sin plikt, selv om den var aldri så forkastelig. Så fortsatte han med passiv ulydighet og avslo både å kle på seg og forlate leiligheten. OGPU-avdelingen tok av Trotskij pyjamasen, kledde på ham og bar ham, mens familien protesterte, ut til en bil som kjørte ham til den trans-sibirske jernbanen.26 Da Trotskij ble tvunget til eksil i Tyrkia i februar 1929, gjorde OGPU sitt beste for å sørge for at det ikke var noen vitner ved avreisen hvis han skulle ty til passiv motstand igjen. Sammen med sin kone, den eldste sønnen Lev Sedov og et følge på to OGPUoffiserer, gikk han om bord i Iljitsj på havnen i Odessa - og konstaterte at det ikke fantes andre passasjerer på skipet. Til og med mannskapet hadde fått beskjed om å holde seg ute av syne og unngå kontakt med Trotskij-gruppen. Da Iljitsj kom inn i Bosporus, fikk Trotskij 1500 dollar av en av OGPU-offiserene «slik at han kunne finne seg et sted å bo i utlandet». Trotskij hadde ingen penger, svelget stoltheten og tok imot beløpet. Han tilbrakte de første seks ukene av sitt eksil i utlandet på den sovjetiske ambassaden i Istanbul før han

Stalin og spionmanien

151

flyttet til den tyrkiske øya Prinkipor

Heksejakten som ble gjennomført av OGPU i slutten av 1920- årene, var rettet mot både økonomisk og politisk undergraving. I mars 1928 opplyste OGPU at de hadde oppdaget en «kontrarevolusjonær sammensvergelse» i Shakhty-kullgruvene i Donbassområdet. Ifølge den mest overbevisende beretningen om opprinnelsen til denne sammensvergelsen, ble den oppdaget mot slutten av året i 1927 av OGPU-sjefen i det nordlige Kaukasus, Y.G. Jevdokimov, som rapporterte til Mensjinskij at en gruppe ingeniører i byen Shakhty hadde konspirert med tidligere gruveeiere i hviterussiske diaspora og vestlige imperialister for å ødelegge gruvene. Da Mensjinskij forlangte beviser, la Jevdokimov fram en rekke oppsnappete brev til ingeniørene fra utlandet. Selv om brevene fortonte seg forholdsvis harmløse, påsto Jevdokimov at de inneholdt «sabotasjeinstrukser» i en kode som bare ingeniørene kjente til. Mensjinskij var skeptisk og ga Jevdokimov en frist på to uker til å bryte koden. På dette stadiet appellerte Jevdokimov direkte til Stalin, som ga ham i oppdrag å arrestere ingeniørene. På et ekstraordinært møte i politbyrået fikk Stalin myndighet til å ta seg av saken personlig."s På grunnlag av en rekke uhell i industrien, feil på maskinene, berusete arbeidere, ineffektive ledere, bursjoasi-ingeniører, uten­ landske forretningsmenn og - sannsynligvis - et begrenset antall tilfeller av virkelig vandalisme, oppkonstruerte OGPU så en «vidtrekkende internasjonal intrige» styrt fra Warszawa, Berlin og Paris. Etter to måneder med fordømmelse i sovjetiske medier av «usle sabotører, intrigemakere og spioner», ble hele den fantastiske konspirasjonsteorien lagt fram i et anklageskrift på 250 000 ord der 50 russiske og tre tyske teknikere og ingeniører ble beskyldt for sabotasje og spionasje. Den langdryge liksom-rettssaken mot dem, som begynte i mai under de enorme krystallysekronene i Fagforenin­ genes hus i Moskva (Adelsmennenes klubb før revolusjonen), hadde nye tilhørere ved hvert rettsmøte. Til sammen var over 100 000

152

Kapittel 4

fabrikkarbeidere, bønder, skolebarn og andre grupper utvalgte tilhørere til stede ved deler av rettsforhandlingene. United Presskorrespondenten, Eugene Lyons, en tidligere kommunist-sympatisør, skrev senere: De få som bedyret sin uskyld... ga mest spenning for tilhørerne. Å se dem trengt opp i et hjørne, anspente, med panikk i stemmen, hele tiden nødt til å gå fra et intrikat spørsmål fra aktor til å avvise en uttalelse fra en medfange og i neste øyeblikk reagere på en advarsel fra dommeren - miste oversikten, gå i stå, snuble i sine egne ord - og til slutt stå urørlige, utmattet, redselslagne og stirre ut i auditoriet som om de så tilhørerne for første gang, var virkelig et interessant tidsfordriv: Heldige var de elitearbeidslagene som var til stede ved slike rettsmøter! Det makabre dramaet som utspilte seg i Fagforeningenes hus, var noe mindre brutalt enn de senere liksom-rettssakene i Stalin-tiden. Bare 11 av de påståtte Shakhty-sabotørene ble dømt til døden, og seks ble benådet som en påskjønnelse for gode prestasjoner i rollene som OGPU hadde tildelt dem. Det store flertall av både tilhørerne og sovjetiske avislesere syntes at dramaet som ble oppført for å belære dem, var overbevisende. «Klassefienden i vår midte» som konspirer­ te med kontrarevolusjonære i utlandet, var beleilige syndebukker for savn og mangler som ledelsen ville ha fått skylden for ellers.29 På plenumsmøtet i sentralkomiteen i april 1928 omtalte Stalin selv de enorme forgreningene ved konspirasjonen som var avslørt i Shakhty: Det ville være tåpelig å tro at den internasjonale kapitalen vil la oss være i fred. Nei, kamerater, det er ikke sant. Klassene eksisterer, den internasjonale kapitalen eksisterer, og kan ikke rolig se på utviklingen av et land som bygger sosialismen. Tidligere overveide den internasjonale kapitalen å styrte Sovjetmakten ved hjelp av direkte militær intervensjon. Forsøket mislyktes. Nå forsøker den, og kommer til å forsøke i framtiden, å svekke vår økonomiske

Stalin og spionmanien

153

makt ved usynlig økonomisk intervensjon, ikke alltid åpenbar, men temmelig alvorlig, organisering av sabotasje, planlegging av alle slags «kriser» i ulike deler av industrien og på den måten øke mulighetene for en framtidig militær intervensjon. Det er en fundamental del av den internasjonale kapitalens kamp mot Sovjetmakten, og det blir ikke snakk om noen tilfeldige hendel­ ser.30 KGB-offiserene som Gordievskij diskuterte Shakhty-rettssaken med et halvt århundre senere, erkjente at den var et resultat av sabotørmani og spionfrykt. Men på Gordievskijs tid fikk KGB seg ikke til å innrømme såpass offentlig. Til og med den hemme­ ligstemplede, interne KGB-historien som ble fullført i 1978 under ledelse av sjefen for Andre hoveddirektorat (kontraspionasje), Grigori Fjodorovitsj Grigorenko, fastholdt, uten særlig overbevis­ ning, at det hadde forekommet en faktisk sammensvergelse.31 Ved begynnelsen av Gorbatsjov-perioden holdt KGB seg utad strengt til den tolkningen av Shakhty-saken som Stalin ga i 1928. I en offisiell historisk framstilling som kom i 1979, heter det: Det er ikke tvil om at sabotører, spioner og undergravere som sto fram i en forent anti-sovjetisk front i slutten av 1920-årene, representerte en alvorlig trussel for utviklingen av sosialismen og oppbyggingen av vår nasjons defensive styrke. OGPU-organenes, blant annet spesialavdelingenes, avsløring av denne fiendtlige undergrunnsbevegelsen, hjalp partiet og regjeringen til å forpurre den internasjonale reaksjonens anti-sovjetiske planer.32 1 1928 ble denne konspirasjonsteorien tatt alvorlig - høyst sannsynlig også av de fleste OGPU-offiserene som fabrikkerte bevisene ved Shakhty-rettssaken. Stalins Russland led av en variant av spionfeberen som hadde feid over storparten av Europa under den første verdenskrig. I løpet av de første ukene av krigen ble «mange tusen» mistenkte tyske spioner meldt til London-politiet. Ingen av anmel­ delsene viste seg å ha noe reelt grunnlag. Spionmanien, skrev lederen

154

Kapittel 4

for Metropolitan Special Branch, Basil Thomson, «fikk en ondartet, epidemisk form ledsaget av vrangforestillinger som det ikke nyttet å kurere». Gjennom resten av krigen led noen av ministrene og en del av opinionen av en stadig tilbakevendende vrangforstilling om at uro i arbeidslivet og andre hindringer for krigsinnsatsen var et resultat av undergravende sammensvergelser som fienden sto bak. I en berømt injuriesak i 1918 ble juryen overbevist om at den hemmelige tyske etterretningen hadde en «svartebok» med navnene på 47 000 seksuelt perverterte briter, de fleste av dem i høye stillinger, som ble utpresset til å sabotere krigsinnsatsen.33 Spionmanien dukket opp igjen ved begynnelsen av den andre verdenskrig. Etter at Frankrike og Nederland hadde kapitulert for tyskerne i 1940, var Storbritannia preget av en frykt for en «femtekolonne» med undergravende virksomhet fra fiendens side som ikke var særlig mindre overdrevet enn spionmanien i den første verdenskrig. En etterretningsrapport som innenriksdepartementet utarbeidet i juni, konkluderte slik: «Femtekolonne-hysteriet har fått farlige proporsjoner.» En tid trodde til og med Winston Churchill og stabsjefene hans at «de mest hensynsløse tiltak» var nødvendige for å få bukt med det som i virkeligheten var en nesten ikke-eksisterende trussel.34 Krigstidens vrangforestillinger i de vestlige demokratiene om store femtekolonner, i likhet med den kalde krigens heksejakt på ofte innbilte kommunister i De forente stater anført av senator Joseph McCarthy, gjør det lettere å forstå bakgrunnen for den stalinistiske besettelsen når det gjaldt anti-sovjetisk undergraving i en tid da regimet også ble truet av klassefiender hjemme og imperialister i utlandet. Men den stalinistiske heksejakten skilte seg fra det som foregikk i Vesten både i preg og omfang. Churchills unødige engstelse for trusselen om en femtekolonne i 1940 var kortvarig. Mot slutten av krigen var han kommet til at «heksejakt» var uproduktivt. Den amerikanske administrasjonen under den kalde krigen var mer ett av målene for McCarthys heksejakt enn opphavsmenn til den. I motsetning til dette var heksejakt-generalen i Sovjetunionen Stalin selv. I Vesten førte jakten på innbilte spioner og undergravere under

Stalin og spionmanien

155

de to verdenskrigene og på innbilte kommunister under den kalde krigen bare til en håndfull arrestasjoner. I Sovjetunionen ble folkefiender i millionvis likvidert på 1930-tallet. Stalin og menings­ fellene hans brukte den innbilte sammensvergelsen som ble avslørt ved Shakhty-rettssaken til å sette en stopper for NEP-tidens toleranse overfor bursjoasiets interesser og startet et målbevisst angrep på klassefiender som saboterte økonomien, bursjoasispesialister i næ­ ringslivet og kulaker (velstående bønder) på landsbygda. Etter at Stalin hadde ordnet opp med «venstre-opposisjonen», syntes han at han kunne tillate seg å bruke den radikale politikken som denne opposisjonen sto for og gjennomføre en dramatisk omforming av den sovjetiske økonomien i sosialistisk retning. Bukharin og «høyre opposisjonen», som foretrakk en mindre radikal politikk basert på forsoning og ikke klassekamp, ble feid til side enda lettere enn venstrekreftene. I januar mistet Bukharin plassen sin i politbyrået. Sentralt blant årsakene som fikk den stalinistiske ledelsen til å legge seg på en hard industrialiseringslinje det neste året i og med den første femårsplanen, og en tvungen kollektivisering på landsbygda for å «utslette kulakene som klasse», var en kronisk usikkerhetsfølelse overfor den kombinerte trusselen som klassefiender internt og imperialistiske motstandere i utlandet representerte. I en tale til sentralkomiteen i november 1928 understreket Stalin at «skulle sosialismen overleve i et land», var det avhengig av sovjetøkonomiens evne til å ta igjen Vesten: «Enten klarer vi det, eller også blir vi knust.» Han gjentok den samme advarselen i februar 1931: Ett trekk ved det gamle Russlands historie var alle slagene hun måtte tåle fordi hun var så tilbakestående... Vi er 50 eller 100 år bak de avanserte landene. Vi må utligne dette forspranget i løpet av 10 år. Enten klarer vi det, eller også går vi under. " Den stalinistiske omformingen av den sovjetiske økonomien ble født like mye av idealisme som av usikkerhet. Utsiktene til et stort sprang framover mot en fullstendig sosialisert økonomi tente i den nye

156

Kapittel 4

generasjonen partimilitante mye av den samme messias-gløden som hadde inspirert Lenins meningsfeller i 1917. 50 år senere husket den sovjetiske dissident-generalen Petro Grigorenko fortsatt «entusias­ men og lidenskapen» hos seg selv og andre ung-kommunister da Stalin hilste 1929 velkommen som «De store forandringenes år»: Brød var det en forferdelig mangel på. Det var køer og rasjonering -o g hungersnøden truet like om hjørnet. Men likevel lot vi oss rive med av Stalins budskap og stemte i: Ja, sannelig skal det skje store forandringer. Vi skal utslette husmannsplassene og ødelegge selve grobunnen som kapitalismen igjen kan vokse opp av. Bare la kapitalismens haier forsøke å angripe oss nå. Nå er vi på den rette vei til sosialismens triumf.»36 Mange av Trotskijs russiske tilhengere ble overbevist av Stalins økonomiske visjoner. Juri Pijatkov, leder for nasjonalbanken og en tidligere nær medarbeider av Trotskij, erklærte i en følelsesladet tale til folkekommissærenes råd i oktober 1929: «Vår sosialistiske oppbyggings heroiske periode er kommet.»37 Men om det var slik at den sosialistiske oppbyggingens «heroiske periode» oppildnet entusiasmen hos mange partimilitante, trengte den også OGPUs undertrykkende krefter. I november 1929 ble alle fanger som sonte fengselsstraffer på over tre år, enten det var for politiske forbrytelser eller ikke, overført til OGPUs jurisdiksjon. Denne organisasjonens veldige nettverk av arbeidsleirer (GULAG) utviklet seg raskt i 1930-årene til en viktig kilde til tvangsarbeidskraft for den sovjetiske økonomien. Blandingen av visjonær idealisme og brutal maktbruk i løpet av den første femårsperioden omformet den sovjetiske industriøkonomien. Det ble oppnådd mer ved at det ble satt opp urealistiske produksjonsmål, fordi mange var overbevist om at «det finnes ingen forsvarsverker som bolsjevismen ikke kan storme», enn mer realistiske, men mindre inspirerende produk­ sjonsmål noengang kunne ha ført til. Nye, store industrisentra ble bygd opp i Ural, Kuzbass og Volga, byene Magnitogorsk og Komsomolsk ved Amur ble reist på jomfruelig jord, ny teknologi ble

Stalin og spionmanien

157

tatt i bruk i fjerne områder som Kasakhstan og Kaukasus, den mektige Dnieper-demningen ble bygd og elektrisitetsforsyningen ble nesten tredoblet. Og alt dette ble oppnådd tidlig i 1930-årene i en tid da depresjonen i Vesten, som ble utløst av krakket på Wall Street i juli 1929, var på sitt verste. Sovjetiske talsmenn satte med stor selvsikkerhet den sosialistiske oppbyggingens suksesser opp mot de uløselige motsigelsene i den internasjonale kapitalismen.?s Depresjonen gjorde ikke, i sovjetiske øyne, kapitalismen mindre farlig. Stalin kom med denne advarselen i juni 1930: Hver gang de kapitalistiske motsigelsene blir tydelige og bursjoasiet retter blikket mot Sovjetunionen som for å si: «Kan vi ikke finne en løsning på denne eller hin motsigelse i kapitalismen eller på alle motsigelsene på én gang, på bekostning av Sovjetunionen, revolusjonens høyborg, som ved sin blotte eksistens revolusjonerer arbeiderklassen og koloniene...?» Dette er bakgrunnen for tendensen til urealistiske angrep på Sovjetunionen og til interven­ sjoner - en tendens som er styrket av krisen som nå er i utvikling. Med det konservative nederlaget ved det britiske parlamentsvalget i juni 1929 og med innsettelsen av Ramsay MacDonalds andre Labour-regjering og gjenopptakelsen av de diplomatiske forbindel­ sene mellom Storbritannia og Sovjetunionen, opphørte Storbritan­ nia å være hovedtrusselen. Hovedtrusselen om krig, sa Stalin, kom nå fra Frankrike, «det mest aggressive og militaristiske av alle land».19 Sovjetunionens redsel for et angrep ble sterkere på grunn av en fransk kampanje mot russisk dumping på markeder i Vesten. I oktober 1930 ga den franske ministeren for handel og industri ordre om at det skulle innføres restriksjoner på import fra Sovjetunionen, og forsøkte å overtale Frankrikes allierte i Øst- Europa til å gjøre det samme. Sovjetunionen slo tilbake ved å innføre totalforbud mot import fra Frankrike, og opinionen ble advart mot det aggressive preget i fransk imperialisme.40 Den franske planen, påsto Vijatsjeslav Molotov, formann i Sovnarkom (Folkekommissærenes Råd) og senere kom­ missær for utenlandssaker, var «å organisere en økonomisk blokade

158

Kapittel 4

av Sovjetunionen» som en forberedelse til et væpnet angrep.41 Den fornyete trusselen om fremmed aggresjon intensiverte jakten på innenlandske sabotører som samarbeidet med utenlandske, særlig franske, imperialister. Den 22. september 1930 ble det opplyst i pressen at OGPU hadde avslørt en «kontrarevolusjonær forening» som besto av 48 professorer, agronomer og matvareadministratorer og som ble ledet av professor Aleksander Rijazantsev. Foreningen ble beskyldt for å stå bak en sammensvergelse for å sabotere landets matforsyning. Dagen etter var avisene fylt av lederartikler og arbeiderresolusjoner som forlangte at de kontrarevolusjonære kon­ spiratørene måtte henrettes. Den 24. september ble det meddelt at samtlige 48 forbrytere var blitt skutt, og det ble gjengitt utdrag av tilståelsene deres for stort sett oppdiktede forbrytelser. På hundrevis av arbeidermøter takket, ifølge den sovjetiske pressen, «proletariatet varmt det prektige OGPU, revolusjonens blanke sverd, for det fremragende arbeidet med å utslette denne usle sammensvergel­ sen».42 Bak nesten hvert eneste større uhell og all svikt i industrien avdekket OGPU ytterligere «usle sammensvergelser». Den mest bemerkelsesverdige oppdiktede sammensvergelsen som ble avslørt i løpet av den første femårsplanen, gjaldt undergrunnsbevegelsen «Industriselskapet». Den besto av 2000 ingeniører og statsansatte planleggere som en tid hadde planlagt å styrte det sovjetiske regimet i samarbeid med generalstabene i et dusin land anført av Frankrike, de ledende franske statsmennene Raymond Poincaré og Aristide Briand, et utvalg utenlandske berømtheter som Lawrence av Arabia og oljemagnaten sir Henry Deterding, foruten en hviterussisk provisorisk regjering i Paris (det viste seg at to av medlemmene i denne regjeringen var døde) som ventet på å få vende tilbake til Russland og gjeninnføre kapitalismen.41 Innledningen av liksomrettssaken mot Industriselskapets eksekutivkomité på åtte mann i den falmete prakten i den tidligere Adelsmennenes klubb, skjedde samtidig med en gigatisk parade der over en halv million fabrikkarbeidere og kontorfunksjonærer marsjerte gjennom gatene og ropte: «Død! Død! Død!» Det ble under rettssaken sendt ut advarsler om at

Stalin og spionmanien

159

imperialistiske agent-grupper når som helst kunne forsøke å redde de tiltalte og starte en massiv sabotasjekampanje. Men etter en velformet appell fra den aldrende Maxim Gorkij til arbeidere, bønder og intellektuelle over hele verden, dukket ingen agenter opp og det innbilte trusselen om en krig med utlandet ble forpurret.44 Et halvt århundre etter rettssaken fastholdt KGB absurd nok at Industriselskapet hadde vært et geniunt «fordekt spionasjesenter... styrt og finansiert av hemmelige agenter fra Vesten og også av ... tidligere sentrale russiske kapitalister i Paris».4' Gordievskij kjente ingen i KGB som tok dette tøvet alvorlig. Det er fristende å konkludere med at OGPU-holdningen til rettssaken var like kynisk i 1930 som KGBs holdning 50 år senere, og at hele saken med Industriselskapet var et bevisst bedrag fra begynnelse til slutt. Sannheten er ikke så enkel. OGPU hadde utvilsomt oppdaget misfornøyde ingeniører og offentlige funksjonærer som foraktet det sovjetiske regimet og som hadde forskjellige kontakter med den enorme hviterussiske diaspora i utlandet. Men OGPU var uhelbre­ delig besatt av konspirasjonsteorien, og organisasjonen var overbe­ vist om at den hadde å gjøre med en godt organisert, kontrarevolusjonær sammensvergelse der imperialistiske agenter nødvendigvis måtte spille en rolle. OPGU hadde så tillatt seg å bruke sin kollektive fantasi til å forfatte og sette i scene en dramatisk rekonstruksjon for å belære det sovjetiske folk, vennene deres i den kommunistiske Internasjonale og andre progressive krefter i utlandet. Storparten av bevismaterialet som trengtes til disse stalinistiske moralitetene, ble skaffet til veie gjennom «konspiratørenes» tilståelser. I 1967 avga ett av ofrene for de tidlige liksom-rettssakene denne beedigete erklærin­ gen til den sovjetiske riksadvokaten der han forklarte hvordan OGPU skaffet seg tilståelsene: Enkelte... ga etter for løftene om framtidige fordeler. Andre, som forsøkte å stå imot, ble med fysisk vold «tvunget til å ta fornuften fangen». De ble slått - i ansiktet, i hodet, på kjønnsorganene. De ble kastet på gulvet og sparket, kvalt inntil blodet til hodet stoppet opp og så videre. De ble holdt våkne og plassert i kartser

160

Kapittel 4

(halvnakne og barføtte i en kald celle, eller i en ulidelig varm og innestengt celle uten vinduer) og så videre. For enkelte var bare trusselen om slike metoder med en skikkelig demonstrasjon, mer enn nok.46 Svært få av dem som skulle belæres av disse liksom-rettssakene, var skeptiske til dem. Ikke engang trotskistene, som selv ble forfulgt av OGPU, tvilte på realitetene i sammensvergelsen som Industrisel­ skapet sto bak. Trotskij understreket at «sabotasjespesialister» var blitt «engasjert av utenlandske imperialister og russiske emigrantcompradorer». En arbeider ved Den røde proletarfabrikken i Moskva erindret 40 år senere: «Raseriet og indignasjonen blant arbeiderne som fordømte forrædernes handlinger, har sittet i meg hele livet.»47 Rettssaken mot Industriselskapet endte uventet nok med et anti-klimaks. Fem dødsdommer ble avsagt av dommerne til jubelrop og en storm av applaus i rettssalen. Men så, to dager senere, ble det opplyst at dødsdommene var omgjort til ti års fengsel. Enkelte ble i all hemmelighet rehabilitert.47 Det var økonomiske årsaker til denne holdningsendringen. Til tross for at en ny generasjon proletarteknokrater var lært opp. hadde den raske framgangen i den første femårsplanen vist at næringslivet fortsatt var avhengig av «bursjoasispesialistenes» ferdigheter. På en bedriftslederkonferanse tidlig i 1931 understreket Sergo Ordsjonikidze, som var blitt leder for Det øverste nasjonale økonomiske råd under rettssaken mot Indu­ striselskapet, behovet for «en forsiktig tilnærming» til spesialister som «arbeider ærlig». I løpet av våren gjenopptok Rådet sakene til en rekke landsforviste og fengslete ingeniører som ba om å bli rehabilitert. Stalin kom med denne hyklerske erklæringen i juni 1931: «Vi har alltid ment og mener fortsatt at «spesialist-agn» er et skadelig og skammelig fenomen». Han oppfordret til «maksimal omtanke for de spesialister, ingeniører og teknikere av den gamle skolen som definitivt har stilt seg på arbeiderklassens side». Mensjinskij under­ streket visdommen i Stalins tale i en sjelden artikkel i Pravda der han betonte at Dzersjinskij ofte hadde brukt OGPU «for å beskytte

Stalin og spionmanien

161

spesialistene mot alle former for undertrykking».49 Moratoriet om «spesialist-agn» betydde ikke slutten på sabotørmanien. Stalin og storparten av OGPU var fortsatt overbevist om at en del av den kontrarevolusjonære sammensvergelsen som var klekket ut av innenlandske forrædere og utenlandske fiender, omfattet en langsiktig plan om å sabotere den sovjetiske økonomien. I mars 1933 ble seks britiske kraftanlegg-ingeniører som arbeidet for selskapet Metropolitan-Vickers med prosjekter i Russland, arrestert sammen med et stort antall russiske arbeidere og anklagd for sabotasje og spionasje. Selv om enkelte av de britiske ingeniørene hadde skaffet seg det Metro-Vic-direktøren kalte «generelle informa­ sjoner» om den sovjetiske økonomien (sannsynligvis at det slaget som var fritt tilgjengelig i Vesten), var sabotasjen oppdiktet —som vanlig. Nå var rutinen med liksom-rettssakene i den tidligere Adelsmennenes klubb godt etablert. De russiske tiltalte tilsto pliktskyldigst de oppdiktede forbrytelsene sine: Samtlige var redde for aktor Vishinskijs piskesnert og lystret med den skremte iveren som preger dresserte dyr. Med sine «siste ord» tagg de om å få beholde livet og lovte bot og bedring på den måten som var blitt et velkjent refreng siden Shakhty-rettssaken. De britiske ingeniørene spilte sin rolle noe mindre profesjonelt. To av dem hadde avlagt omfattende «tilståelser» til OGPU før rettssaken, men begge trakk dem tilbake (den ene bare midlertidig) under rettsforhandlingene. En annen av de tiltalte gikk til det uvanlige skritt å si rett ut at rettssaken var «et narrespill... basert på forklaringene til terroriserte fanger». Alle unntatt én av russerne fikk fengselsstraffer. Det samme fikk to av Metro-Vic-ingeniørene. Den britiske regjeringen svarte med en handelsembargo som ble hevet i juli 1933 da ingeniørene ble løslatt."0

Foruten å lede kampanjen mot industrisabotører, sto OGPU også i 6-K.GB

162

Kapittel 4

spissen for arbeidet med å kollektivisere landbruket i forbindelse med den første femårsplanen. Det mest bemerkelsesverdige som ble oppnådd i løpet av de første månedene av tvangskollektiviseringen, var det Stalin beskrev som «utslettelsen av kulakene som klasse». Ettersom kulakene var «kollektivbruk-bevegelsens svorne fiender», var det en forutsetning for kollektiviseringen at de ble fjernet fra gårdene sine. Uttrykket «kulak» ble ikke bare brukt om velstående bønder, men om alle bønder, uansett hvor fattige eller rike de var for eksempel ivrige kirkegjengere - som ble mistenkt for å være motstandere av kollektiviseringen. De første massearrestasjonene OGPU gjennomførte av overhodene for kulak-familiene, begynte sent på året i 1929. Alle ble skutt. Og så, i begynnelsen av 1930, ble hele kulak-familier omringet og arrestert. Tusenvis av dem ble ført til jernbanestasjoner, plassert i kuvogner, transportert til villmarksom­ råder i Sibir eller Arktis og overlatt til seg selv. Politbyrået brydde seg ikke om de levde eller døde. Denne operasjonen - som til slutt involverte kanskje ti millioner bønder - var for stor til at OGPU kunne klare den alene. 25 000 unge partimilitante, som fikk et to-ukers lynkurs, ble utkommandert til landsbygda der de hjalp til med å evakuere kulakene og opprette kolkhoser (kollektivbruk). De unge militante oppviste mye av den samme hensynsløsheten som rødegardistene i den kinesiske kulturrevolusjonen en generasjon senere. De var overbevist om at de hadde å gjøre med klassefiender som var med i en kontrarevolusjonær sammensvergelse for å forhindre sosialismens seier. En av de 25 000, Lev Kopelev, skrev senere: «Jeg var overbevist om at vi var soldater ved en usynlig front og at vi førte krig mot kulak-sabotører for å skaffe den maten landet trengte til femårsplanen.»51 Men for enkelte av veteranene blant OGPU-offiserene ble lidelsene og redslene ved å tvinge millioner av bønder til å forlate hjemmene sine for mye å bære. Isaac Deutscher traff en OGPU-oberst som var dypt deprimert av det han nylig hadde opplevd på landsbygda: «Jeg er en gammel bolsjevik,» sa han og var på gråten. «Jeg motarbeidet tsaren og sloss senere i borgerkrigen. Har jeg gjort alt

Stalin og spionmanien

163

dette bare for å omringe landsbyer med maskingeværer og gi mine menn ordre om å skyte vilkårlig inn i bondeflokken? Nei, nei, nei!» I begynnelsen av mars 1930 hadde de 25 000 partimilitante ført over halvparten av bøndene til kolkhoser og skapt kaos på landsbygda. Stalin ble tvunget til å gi stoppordre for å la våronna gå sin gang. Etter at Pravda den 2. mars trykket artikkelen hans, «Svimmel av suksess», der han skinnhellig bebreidet de militante for ikke å ta hensyn til «frivillighetsprinsippet», ble befolkningen i kolkhosene redusert med over halvparten. Da innhøstingen var vel overstått, begynte tvangskollektiviseringen igjen. Problemene med kollektiviseringen, lavere jordbruksavkastning, en sterk økning i statsdirigeringen, tørke og avlingssvikt i 1932 førte i 1932-33 til den forferdeligste hungersnøden i Europa i det tyvende århundre, og kanskje så mange som syv millioner mennesker mistet livet. En partiaktivist i Ukraina, der nøden var størst, husket senere hvordan det var: Den forferdelige våren 1933 så jeg at mennesker døde av sult. Jeg så kvinner og barn med oppblåste mager som begynte å bli blå. De pustet fortsatt, men øynene var tomme og livløse. Og likene - lik i fillete saueskinnskapper og billige filtstøvler, lik i bondestuene, i den smeltende snøen fra gamle Voldoga, under Kharkovs broer. Men han mistet ikke troen: Jeg overbeviste meg om og sa til meg selv at jeg ikke måtte gi etter for svekkende medynk. Vi innså den historiske nødvendigheten. Vi gjorde vår revolusjonære p lik t... For jeg var overbevist om at jeg var med på den store og nødvendige omformingen av landsbygd, at lidelsen og elendigheten var et resultat av folks uvitenhet eller klassefiendens intriger../"'1 Hele tiden mens hungersnøden i Ukraina sto på, fortsatte OGPU å

164

Kapittel 4

avsløre tilfeller av sabotasje som «klassefiender» og «kontrarevolusjonære konspiratører» sto bak. Blant dem var veterinærer som ble beskyldt for å ha desimert kvegbestander, hele staben ved det meteorologiske kontoret som ble anklagd for å ha forfalsket værvarslene, offentlige tjenestemenn som skulle ha ødelagt traktorer og blandet ugress i såkornet, og formenn på kollektivbruk som ikke hadde klart å tilfredsstille umulige produksjonsmål. Stanislav Kosior, den ukrainske førstesekretæren (som selv ble skutt under den store terroren), opplyste at «Hele kontrarevolusjonære reder ble dannet i Folkekommissariatene for undervisning, jordbruk og justis, i det ukrainske instituttet for marxisme-leninisme, i Jordbruksakademiet, i Sevtsjenko-instituttet osv.»54 OGPUs ustanselige evne til å oppdage innbilte sabotører på landsbygda bidro til å opprettholde den gigantiske konspirasjonsteo­ rien som i stadig sterkere grad dominerte Stalins verdensbilde. Lazar Kaganovitsj, en av Stalins mest betrodde tilhengere og ett av de få politbyråmedlemmene som ikke ble utrensket, påsto at kulaker som overlevde deportasjonene, hadde klart «å sabotere såkornleveransene og såingen». Da forfatteren Mikhail Sholokhov skrev til Stalin i april 1933 for å klage over «det dødbringende slag som var tilføyd kollektivbruk-økonomien» i Don-distriktet. svarte Stalin at «de respekterte korndyrkerne i ditt distrikt (og ikke bare i ditt distrikt)» hadde forsøkt å sabotere matforsyningene til byer og Den røde armé: At sabotasjen var fredelig og i det ytre harmløs (uten blodsutgytel­ se), forandrer ikke det faktum at de ærede korndyrkerne førte det som i realiteten var en «stille» krig mot sovjetmakten. En hungerens krig, kamerat Sholokhov...'1" Til tross for at sabotasjeanklagene mot de sultende bøndene har et uhyrlig preg, er det ikke mulig å avvise dem ganske enkelt som et kynisk forsøk på å finne syndebukker for på den måten å avlede oppmerksomheten fra forbrytelsene og bommertene til partiledel­ sen. Som heksejegerne i tidligere tider trodde Stalin på sine egne konspirasjonsteorier selv om han mente han kunne utbrodere dem

Stalin og spionmanien

165

slik at de passet hans politiske hensikter. Bortsett fra å finne ikke-eksisterende sabotører på landsbygda, utførte OGPU to andre viktige funksjoner under hungersnøden. Den første besto i å isolere det sultende Ukraina fra resten av verden. Det ble forbudt å sende korn inn i Ukraina. Ingen ukrainere uten spesialpass ble sluppet ut. Den siste jernbanestasjonen mellom Kiev og den ukrainsk-russiske grensen ble besatt av en bevæpnet OGPU-avdeling som sendte tilbake alle passasjerer som reiste uten tillatelse. 1 Ukraina måtte OGPU dessuten ta seg av noen av de mest skremmende konsekven­ sene av hungersnøden. Kannibalisme ble alminnelig, men ettersom det ikke sto noe i loven om kannibalisme, ble kannibalene overlatt til OGPUs jurisdiksjon.56 OGPU hjalp også til med å forhindre at meldinger om hungersnø­ den krysset grensene som organisasjonen hadde stengt. Ett av de mest framgangsrike sovjetiske «aktive tiltak» i 1930-årene var å overbevise storparten av omverdenen og også godtroende besøkende og journalister fra Vesten som befant seg i Sovjetunionen, om at en av de verste hungerkatastrofene i moderne historie ikke var annet enn et stykke anti-sovjetisk propaganda. Etter at Edouard Herriot, den radikale franske lederen som to ganger var statsminister i sitt land, hadde tilbrakt fem dager i Ukraina som han brukte til offentlige mottakelser, banketter og omhyggelig planlagte rundturer, «benek­ tet han kategorisk løgnene i bursjoasi-pressen om en hungersnød i Sovjetunionen». Etter en rundtur i Potemkin-landsbyer, hevdet George Bernard Shaw: «Jeg så ikke et eneste underernært menneske i Russland, verken unge eller gamle. Var de polstret? Var de innsunkne kinnene deres fylt opp med viskelær?» New York r/mes-korrespondenten i Moskva, Walter Duranty, som i 1932 fikk Pulitzer-prisen for sine «lidenskapsløse, fortolkende nyhetsrapporter fra Russland», påsto i august 1933 at «enhver melding om hungersnød i Russland er en overdrivelse eller ondsinnet propagan­ da». Guruene i den britiske Fabian-sosialismen, Beatrice og Sidney Webb, trakk den samme konklusjonen etter rundreiser i Russland i 1932 og 1933. De la skylden for «en delvis avlingssvikt» i visse områder på «en befolkning som åpenbart er skyldig i sabotasje», og

166

Kapittel 4

refset bønder som i «ren ondskap» hadde begynt å «løsne kornet fra akset eller til og med skjære av hele akset og ta det med seg for å dyrke det hos seg selv - altså et skammelig tyveri av felleseiendommen».57 *****

Den uunngåelige konsekvensen av den menneskeskapte hungersnø­ den på landsbygda og den tøylesløse heksejakten på «klassefiender», enten de nå var virkelige eller innbilte, både i byer og på landet, var en brutalisering av det sovjetiske kommunistpartiet generelt og OGPU spesielt. «Terror,» skrev Bukharin, «ble senere en normal administrasjonsmetode, og lydighet overfor enhver ordre fra høyere hold en viktig dyd.»58 Men tilstrekkelig av den opprinnelige idealismen i den bolsjevikske revolusjonære drømmen ble igjen til at den moralske fordervelsen i klassekampen førte til i hvert fall en stum protest. Den mest artikulerte protesten var et brev som ble skrevet av en av Bukharins meningsfeller, Mikhail Ryutin, som han selv og 17 andre undertegnet. Brevet ble overlevert til medlemmer av sentral­ komiteen kvelden før plenumsmøtet høsten 1932. Teksten i «Ryutinprogrammet», som ikke ble offentliggjort før i 1989, inneholdt et så direkte angrep på Stalin og brutaliteten de siste årene at enkelte trotskister som så brevet, trakk den feilaktige konklusjonen at det var en OGPU-provokasjon.50 Det fordømte Stalin som «den russiske revolusjons onde ånd som, drevet av hevngjerrighet og maktbegjær, har ført revolusjonen til avgrunnens rand», og forlangte at han måtte fjernes: «Det er en skam for proletar-revolusjonære fortsatt å tolerere Stalins åk, hans vilkårlighet, hans forakt for partiet og de arbeidende masser.»60 Ryutin-programmets virkning på Stalin ble forsterket av samtidige beviser for uro blant restene av Trotskijs meningsfeller. I oktober 1932 traff den sovjetiske statstjenestemannen og tidligere trotskisten E.S. Goltsman Trotskijs sønn Sedov i Berlin, og ga ham et sterkt kritisk dokument med tittelen «Den økonomiske situasjonen i Sovjetunionen». Dette ble måneden etter utgitt anonymt i det trotskistiske tidsskriftet Bijulleten Oppozitsii. Goltsman hadde også

Stalin og spionmanien

167

med seg et forslag om å danne en samlet opposisjonsblokk i Sovjetunionen. Det som fantes igjen av venstre-opposisjonen, var spredte, demoraliserte og stadig mer maktesløse rester. Men Trotskij overvurderte styrken i støtten han hadde i Sovjetunionen, og det var ikke siste gang han gjorde det. «Forslaget om å opprette en blokk forekommer meg å være absolutt akseptabelt,» skrev han til sønnen sin.61 Stalin hadde et enda mer overdrevet inntrykk av den trotskistiske trusselen i Sovjetunionen enn Trotskij selv. Da han i 1936 beskyldte det politiske politiet sitt for å ligge «fire år etter» i «avsløringen av den trotskistiske-zinovijevittiske blokken», tenkte han på det han oppfattet som politiets manglende evne til å slå ned på både Ryutin-programmet og Trotskijs meningsfeller i 1932.62 Stalin var ennå ikke klar til å begynne menneskejakten på den landsforviste Trotskij. Det ser ut til at han forlangte at Ryutin måtte henrettes med det samme. Til tross for støtte fra OGPU ble han nedstemt av flertallet i politbyrået, etter alt å dømme ledet av partisjefen i Leningrad, Sergei Kirov. Men de 18 som hadde undertegnet «Ryutin-programmet», ble ekskludert fra partiet med den tøvete begrunnelsen at de hadde forsøkt å stifte en bursjoasipreget kulak-organisasjon for å gjenopprette kapitalismen og først og fremst kulak-systemet i Sovjetunionen, ved hjelp av undergrunnsaktiviteter under marxisme-leninismens falske banner. Zinovijev og Kamenev, som nå var mer symboler enn ledere for opposisjonen, ble også ekskludert fordi de ikke hadde informert om Ryutins «kontrarevolusjonære gruppe».63 På et fellesmøte mellom sentralkomiteen og den sentrale kontroll­ kommisjonen i januar 1933, argumenterte Stalin for å intensivere «klassekampen»: «Vi må huske at veksten i sovjetstatens makt kommer til å intensivere motstanden i de siste restene av de utdøende klassene.» Typisk nok la han skylden for hungersnøden og andre økonomiske problemer på sabotasjehandlinger utført av disse «utdøende klassene». Enkelte av dem hadde «til og med klart å lure seg inn i partiet». Men igjen møtte Stalin opposisjon. Sekretæren i sentralkomiteen, Postijshev, hevdet at det ikke lenger var noen mening i å bruke kulakene som syndebukker for problemene som

168

Kapittel 4

knyttet seg til å drive store kollektivbruk: «Når vi påstår at kulaker, sabotører, funksjonærer, petliurister (ukrainske nasjonalister) og andre slike elementer ødelegger avlingene eller saboterer inn­ høstingen, forandrer vi ikke på situasjonen.» Så mange talere kritiserte partiets jordbrukspolitikk at Stalin, for siste gang i sitt liv, faktisk innrømmet at han hadde begått feil. «Det er vår skyld,» sa han. En partiavis gjenga talen hans som et eksempel på «bolsjevikisk selvkritikk».64 To forskjellige trender var nå tydelige i partiledelsen. Stalin og de nærmeste medarbeiderne hans var innstilt på å slå til med OGPUs fulle styrke mot de kontrarevolusjonære kreftene. Andre var opptatt av å gjenopprette «den sosialistiske legalitet». En tid mente Stalin at det var uklokt å motsette seg denne trenden åpenlyst. I mai 1933 aksepterte han at en hemmelig «instruks» ble sirkulert med fordømmelse av masseundertrykkelsen på landsbygda. En måned senere ble riksadvokatembetet opprettet i Sovjetunionen med det åpenbare formål å begrense OGPUs eksesser. Men samtidig ekspanderte Stalinkulten stadig. Ved 1. mai-feiringen i 1933 ble Stalin i marskalk Voroshilovs festtale for første gang omtalt som «leder» (vosjd). På årsdagen for oktoberrevolusjonen i Moskva forekom det nesten dobbelt så mange portretter av Stalin som av Lenin.65 Opposisjonen mot Stalin dukket opp igjen på den 17. partikongres­ sen tidlig i 1934. Det er nå slått fast som en kjensgjerning i Sovjetunionen at Stalin fikk nærmere 300 stemmer mindre enn Kirov ved valgene til sentralkomiteen. Stalin mistet tittelen «generalsekre­ tær» og ble bare omtalt som «sekretær».66 Men partiopposisjonen mot Stalin var så dempet at det store flertall av det russiske folk ikke var klar over at den eksisterte. Den dag i dag er det umulig å gjøre annet enn å gjette seg til hvor omfattende den var. Langt mer synlig enn opposisjonen i 1934 var den voksende ekstravagansen i Stalin-kulten. Og selv om Stalins dominans over partiet ikke var absolutt, fortsatte kontrollen han hadde over undertrykkelsesmidlene å vokse. I mai 1934 døde den invalidiserte Mensjinskij, og ble i første omgang etterfulgt av sin nestkomman-

Stalin og spionmanien

169

derende Jagoda, som en tid hadde vært fungerende leder for OGPU. I juli ble OGPU omorganisert til GUGB (Hovedadministrasjonen for statens sikkerhet) og integrert i et omorganisert NKVD (Folkekommissariat for indre anliggender) ledet av Jagoda. Det politiske politiet, ordenspolitiet, kriminalpolitiet, grensetroppene, hjem­ mestyrkene og, fra oktober 1934, hele straffesystemet, ble dermed samlet i ett organ. Selv om det politiske politiet egentlig bare var en del av denne organisasjonen, ble det som regel kalt NKVD. Hele denne umåtelig mektige styrken sto direkte ansvarlig overfor Stalin selv.67 Stalins direkte linje til NKVD gikk via hans personlige sekretariat ledet av A. Poskrebijshev.68 Ifølge NKVD-avhopperen Aleksandr Orlov ledet Poskrebijshev og Georgi Malenkov et «Lite råd» som vurderte alle innkommende etterretninger til politbyrået.69 Stalins sekretariat ble også øvingssted for protesjeen hans, Nikolai Jesjov, som i 1936 skulle komme til å etterfølge Jagoda som leder for NKVD og presidere over den store terroren.70 Mordet på Kirov, Stalins viktigste potensielle rival, den 1. desember 1934, førte til at NKVD fikk enda større makt. Kirov ble skutt i nakken da han forlot kontoret sitt i partihovedkvarteret i Leningrad. Den mentalt forstyrrete morderen, Leonid Nikolajev, oppfattet seg selv som etterfølger til populistene som myrdet tsar Alexander II. Oppsiktsvekkende nok hadde Nikolajev to ganger tidligere blitt tatt av Kirovs livvakter da han nærmet seg Kirov med en ladd revolver i dokumentmappen, men begge gangene ble han løslatt av NKVD i Leningrad. Ingen i KGB som Gordievskij diskuterte mordet med, tvilte på at ordren om at Kirov skulle myrdes, kom fra Stalin selv. Men de fleste trodde at Stalin hadde gått utenom Jagoda, som han ikke stolte helt på, og i stedet hadde samarbeidet med lederen for NKVD i Leningrad, Filipp Medved og hans nest­ kommanderende I. Zaporosjets.71 Khrusjtsjov konkluderte senere med - sannsynligvis tok han feil - at Jagoda også var involvert og hadde fått muntlig ordre fra Stalin. Da Stalin kom til Leningrad etter at Kirov var myrdet, leverte han en av de mest fremragende skuespillerprestasjonene i sin karriere. Han slo Medved, som hadde kommet for å ta imot ham på jernbanestasjonen, med en behansket

170

Kapittel 4

hånd og virket knust av sorg da han så Kirovs lik. Offisielt fikk Medved og Zaporosjets avskjed for forbrytersk pliktforsømmelse, men senere dukket begge opp igjen som NKVD-medarbeidere i Det fjerne østen, før de ble skutt under den store terroren i 1937 sannsynligvis, som Khrusjtsjov senere antok - «for å viske ut alle spor etter organiseringen av mordet på Kirov».72 Et direktiv som ble sendt ut samme kveld som Kirov ble myrdet, tillot summarisk rettergang og også dødsstraff for mistenkte terroris­ ter. Ifølge Khrusjtsjov ble direktivet utstedt «uten politbyråets godkjennelse» etter initiativ fra Stalin.73NKVD fikk altså myndighet til å bestemme over liv og død for de sovjetborgerne som organisasjo­ nen valgte å stemple som «terrorister», og denne myndigheten beholdt organisasjonen i 20 år. De første syndebukkene NKVD fant for mordet på Kirov, var en påstått sammensvergelse av hvitegardister som hadde infiltrert Russland over de polske, finske og latviske grensene. 104 av de påståtte konspiratørene ble angivelig pågrepet og skuttV Tre uker etter Kirovs død ble enda en ikke-eksisterende sammensvergelse avslørt. Den 22. desember 1934 ble det opplyst at Nikolajev tilhørte en hemmelig terroristorganisasjon som var etablert av Zinovijevs meningsfeller. Stalin noterte selv ned navnene på to av de skyldige zinovijevittene som ble hetende «Moskva-sentret» og «Leningradsentret». Det ble videre avslørt at Nikolajev hadde mottatt 5 000 rubler fra den latviske generalkonsulen (han ble senere utvist), som var det påståtte bindeleddet mellom de zinovijevittiske konspiratørene og den landsforviste Trotskij. Den 30. desember ble det opplyst at konspiratørene var skutt etter en kortvarig rettssak uten forsvarere. I januar 1935 figurerte Zinovijev og Kamenev i den første politiske rettssaken mot tidligere opposisjonsledere. Begge erkjente bare et uklart formulert politisk ansvar for mordet på Kirov som ikke kunne kalles en direkte anstiftelse, og de ble dømt til henholdsvis ti og fem års fengsel. Uansett hvor underlige disse rettssakene fortonte seg, var det russiske folk blitt så vant til avsløringer av sammensvergelser at de syntes de var svært så plausible.75 Etter rettssakene innkalte Stalin Jagoda og sa til ham: «Du arbeider dårlig, Genrikh Grigorijevitsj!» Han understreket at

Stalin og spionmanien

171

Zinoviev og Kamenev burde ha blitt torturert helt til de kom med en fullstendig tilståelse. Jagoda ble så rystet av dette møtet at da han fortalte om det til sin nestkommanderende, Georgi Prokofijev, begynte han å gråte. 6 I løpet av 1935 la Stalin grunnlaget for et langt mer omfattende angrep på faktisk eller potensiell opposisjon mot lederstilingen hans. En utrenskning av partimedlemmer, som begynte i 1933 og fortsatte gjennom hele 1934, hadde som hovedmål å fjerne korrupsjon og ineffektivitet. I 1935 ble utrenskningen både mer uhyggelig og mer politisk. «Det ondsinnete mordet på kamerat Kirov,» sa Stalin senere, hadde avdekket «mange suspekte elementer i partiet.» De kunne bare fjernes ved hjelp av detaljerte og grundige undersøkelser ettersom, slik en talsmann for partiet uttrykte det: «løgn, politisk jesuittisme og dobbeltspill er de grunnleggende taktikkene for partiets fiender».7 Hver eneste lokale partiorganisasjon satte i gang en kampanje med tilståelser og selvkritikk. «Store, fullpakkede saler,» skriver Evgenia Ginsburg, «ble til skriftestoler»: Hvert møte hadde sin soupe du jour. Folk beklaget at de hadde en ukorrekt oppfatning av teorien om permanent revolusjon og at de hadde unnlatt å stemme over opposisjonsprogrammet i 1932. De beklaget et «utbrudd» av stormakts-sjåvinisme og for undervurde­ ring av den andre femårsplanen. Og de beklaget bekjentskapet med visse «syndere» og begeistringen for Meyerholds teater. s Stalin ble stadig mer besatt av én stor motstander som var utenfor rekkevidde - Leon Trotskij. Ett av standardspørsmålene som NKVD-forhørerne stilte når de tok imot politiske tilståelser, var dette: «Er du enig eller ikke enig i at Trotskij er lederen i fortroppen for bursjoasiets kontrarevolusjon?» De fleste av dem som ble ekskludert fra partiet, ble brennemerket som trotskister eller zinovijevister. For Trotskij var dette svært oppmuntrende nyheter i hans ensomme eksil. I januar 1938 skrev han: Blant de mellom ti og tyve tusen «trotskister» som ble utvist den

172

Kapittel 4

siste måneden, er det ikke mer enn noen få titall, kanskje noen få hundre... som tilhører den eldre generasjon - motstandere av 1923-28-årgangen. Hovedtyngden består av nye rekrutter... Det kan trygt sies at til tross for 13 år med lokking, bakvaskelser og forfølgelse som savner sidestykke i ondskap og villskap, til tross for kapitulasjoner og avhoppinger som er farligere enn forfølgelse, har den [trotskistiske] fjerde internasjonale allerede i dag sin sterkeste, mest tallrike og mest herdete avdeling i Sovjetunionen. " Både Stalin og Trotskij befant seg nå, i hvert fall i en periode, i en fantasiverden der begge baserte seg på hverandres fantasier. Stalins tro på de stort sett ikke-eksisterende trotskistene smittet over på Trotskij, som ble så glad for disse oppdiktede tilhengerne at han i sin tur overbeviste Stalin om at den trotskistiske trusselen var enda verre enn han hadde trodd. Den virkelige årsaken til at trotskistene hadde forsvunnet ut av syne i Sovjetunionen, var ganske enkelt at de, med noen svært få unntak, faktisk hadde forsvunnet. Men Stalin og storparten av NKVD trodde at denne tilsynelatende forsvinningen bare viste at de hadde gått under jorden og ofte sto fram som lojale partimedlemmer. Sommeren 1933 ga en hemmelig sentralkomité-resolusjon, som var behandlet etter initiativ fra Stalin, NKVD ekstraordinær fullmakt til å ødelegge alle «folkefiender»/" Et hemmelig rundskriv, som ble sendt i politbyråets navn, men som muligens var godkjent av Stalin alene, rettet i juli denne advarselen til alle partiorganisasjonene: Nå da det er blitt demonstrert at trotskist-zinovijevitt-uhyrene forener i en kamp mot sovjetmakten alle de bitreste og mest erklærte fiendene av vårt lands slitere - spioner, provokatører, sabotører, hvitegardister, kulaker osv. - nå da alle forskjeller mellom disse elementene på den ene siden og trotskistene og zinovijevittene på den andre er utvisket, må alle våre partiorgani­ sasjoner, alle medlemmene av partiet, forstå at kommunistenes årvåkenhet er nødvendig på alle sektorer og i alle situasjoner. Den umistelige kvalitet i enhver bolsjevik i den aktuelle situasjon må

Stalin og spionmanien

173

være å kunne oppdage en partiets fiende uansett hvor godt kamuflert han er. En pressekampanje de påfølgende ukene avslørte at «takket være korrupt liberalisme og en svekket årvåkenhet hos enkelte kommu­ nister» fantes det fortsatt «trotskistiske- zinovijevittiske degenererte» i partiets rekker.81 Rettssaken mot de mest sentrale «degenererte» begynte den 19. august. Zinovijev, Kamenev og meningsfellene deres tilsto nå det de hadde fått lov til å benekte i januar 1935 - at de var «de direkte organisatorene» bak mordet på Kirov og at de hadde planlagt at mordet skulle være opptakten til likvidering av andre kommunistle­ dere, blant dem Stalin selv, som et middel til å styrte sovjetregimet. Siden 1932 hadde de opptrådt etter (ikke-eksisterende) instrukser fra Trotskij som ble sendt via (like ikke-eksisterende) hemmelige agenter. En av de anklagde beskrev et møte med Trotskijs sønn på et hotell i København som, viste det seg, ble revet 20 år tidligere. For slike oppdiktede forbrytelser ble samtlige medlemmer i «Det trotskistiske-zinovijevittiske terroristsentret» dømt til døden. Den offentlige tilståelsen deres var et viktig stadium i utbrode­ ringen av en enorm konspirasjonsteori som i sin endelige form smeltet sammen alle stalinismens motstandere både hjemme og ute i én, formidabel plan. Rettssaken knyttet restene av venstre-opposisjonen innenfor Russlands grenser ikke bare til den landsforviste Trotskij, men også med hvitegardister og fascismen. «Det trotskistis­ ke-zinovijevittiske terroristsentret», viste det seg, «sank definitivt i en sump av hvitegardisme», blandet seg med den og «ble den organiserende kraft bak de siste restene av de utbyttende klasser som var blitt slått på flukt i Sovjetunionen». De hadde også samarbeidet med Gestapo som Trotskij hadde inngått en avtale med om en felles terroristkampanje mot sovjetregimet. I sin siste bønn om nåde definerte Zinovijev forholdet mellom tilhengerne sine og nazismens og den internasjonale fascismens krefter på en elegant enkel, om enn usannsynlig måte: «Trotskismen er en variant av fascismen, og zinovijevismen er en variant av trotskismen.»8"

174

Kapittel 4

Til Stalins tilfredsstillelse trakk rettssaken også inn restene av høyre-opposisjonen: Bukharin, Rykov og Tomskij. Tomskij skjønte hentydningen og begikk selvmord. Men mens Stalin var på sin årlige ferie i Stotsji midt i september, fikk han de uvelkomne nyhetene om at Bukharin og Rykov var blitt renvasket etter en NKVD-granskning. Samtlige av Stalins gamle mistanker til Jagoda kom nå opp til overflaten.1" Jagoda solte seg i sin nye verdighet som generalkommissær for statens sikkerhet (dette tilsvarte marskalks rang) og belønningen som en leilighet i Kreml representerte, men han overvurderte styrken i stillingen sin, ga den voksende forfengelig­ heten frie tøyler og ga ordre til at NKVD-gardens vaktskifte skulle foregå i full offentlighet med ny-tsaristisk musikk og seremoniell.84 Den 24. september innhentet skjebnen ham i form av et telegram til politbyrået fra Stalin og hans protesjé Andrei Sjdanov med krav om at Jagoda måtte bli byttet ut med Nikolai Jesjov: «Jagoda har definitivt vist seg å være ute av stand til å avsløre den trotskistiskezinovijevittiske blokken. OGPU (NKVD) ligger fire år etter i denne saken.» Dette var en klar henvisning til den påstått svake reaksjonen på den «kontrarevolusjonære» Ryutins program og den trotskistiske trusselen i 1932.85 Stalin hadde sannsynligvis allerede tenkt å sette i gang en større utrenskning av NKVD. men bestemte seg for inntil videre å lulle ledelsen inn i en falsk trygghetsfølelse ved bare å fjerne Jagoda og nestlederen hans, Georgi Prokofijev. Inntil videre ble ingen av dem henrettet eller satt i fengsel. I stedet ble de henholdsvis kommissær og visekommissær for samferdsel. Jagodas etterfølger, den bittelille, gutteaktige Jesjov, var den første etniske russeren som ledet KGB. Som sekretær i sentralkomiteen og leder for partiets kontrollkommisjon, hadde Jesjov i praksis overvåket NKVD en tid på Stalins vegne. I partiapparatet hadde han skapt en sikkerhetsstab parallelt med NKVD selv, og denne staben hadde sannsynligvis planlagt mordet på Kirov, også det etter pålegg fra Stalin. Jesjov hadde vært med på forberedelsene til rettssaken mot «Det trotskistiske-zinovijevittiske terroristsentret», etablerte til og med et kontor i Lubijanka og tok del i forhørene som partiets representant med

Stalin og spionmanien

175

ansvar for sikkerheten. Han la for dagen en spesiell interesse for metodene som ble brukt til å trekke ut tilståelser av de fangene som gjorde mest motstand, og pleide å spørre forhørerne hva det var som «etter deres mening var det siste strået som knekte ryggen på en fange». Jesjov la personlig stolthet i å redusere en hardbarket gammel bolsjevik til et klynkende vrak ved å true barna hans. En av NKVD-forhørerne som var vitne til Jesjovs triumf, sa senere: «Jeg har i hele mitt liv aldri sett maken til kjeltring som Jesjov. Han gjør det med glede.» Jagoda kan ikke ha vært glad for Jesjovs nærvær i Lubijanka, men mistankene hans ble dempet av æresbevisningene som ble lesset på ham i 1936, den voksende forfengeligheten hans og forventningene om et sete i politbyrået.86 Under Jesjov ble alle hindringene som hadde stått i veien for likvidering av Stalins innbilte fiender, fjernet. De neste to årene, som i Vesten vanligvis kalles den store terroren, huskes i Sovjetunionen som Jesjovsjtsjina. Den neste liksom-rettssaken, i januar 1937, dreide seg om Pijatakov, Radek og 15 andre innbilte forrædere. Den foregå å avsløre at i tillegg til «Det trotskistiske-zinovijevittiske terroristsentret», som ble avslørt ved liksom-rettssaken i august 1936, hadde Trotskij også opprettet et «reservesenter» som ble kalt «Det anti-sovjetiske trotskistiske sentret», som en gardering hvis det første sentret skulle bli oppdaget. Dette andre «reservesentret» ble funnet skyldig i å konspirere med «folkefiende L. Trotskij» og «visse representanter for Tyskland og Japan» «for å styrte sovjetmakten i Sovjetunionen og gjeninnføre kapitalismen og bursjoasiets makt ved hjelp av sabotasje, avledningsmanøvrer, spionasje og terroristaktiviteter, med sikte på å undergrave Sovjetunionens økonomiske og militære makt, hjelpe utenlandske angripere og arbeide for Sovjet­ unionens nederlag». Naziregimet og dets etterretningstjeneste spilte, in absentia, en langt større rolle i saken mot «Det anti-sovjetiske trotskistiske sentret» enn i den foregående liksom-rettssaken. Den japanske regjeringen dukket også for første gang opp som en sentral konspiratør. Det ble påstått at Trotskij hadde lovet Tyskland Ukraina og Japan de maritime provinsene og Amur-området som en belønning for hjelpen med å styrte sovjetregimet. «Det anti-

176

Kapittel 4

sovjetiske trotskistiske sentret» hadde regelmessig forsynt både den tyske og den japanske etterretningstjenesten med hemmelige opplys­ ninger «av den største viktighet for staten», organisert omfattende fredstidssabotasje på deres vegne og gjort forberedelser til en enda mer omfattende krigstidssabotasje som inkluderte bakteriologisk krigføring og «som hadde som mål å forgifte troppetog, kantiner og hærsentrer med svært smittsomme basiller»77 Den 18. mars 1937 avslørte Jesjov en enda mer skremmende dimensjon ved den innbilte kontrarevolusjonære sammensvergelsen på et møte i NKVD-offiserenes klubb. Da de engstelige tilhørerne hans kom, satt enkelte av Jagodas ledende avdelingssjefer allerede i fengsel. De var blitt sendt av gårde med tog, angivelig for å gjennomføre regionale inspeksjoner, men de ble arrestert på den første stasjonen utenfor Moskva. Denne sammensvergelsen, forklar­ te Jesjov, hadde trengt inn til selve hjertet i NKVD. Hovedforræderen var Jagoda selv. Etter at Jagoda hadde arbeidet for Okhrana, ble han rekruttert av den tyske etterretningstjenesten og brukt av dem til å infiltrere Tsjeka. Da han fikk avskjed, hadde han plassert spioner i samtlige nøkkelstillinger i NKVD, og noen av dem satt allerede arrestert. Jesjovs tilhørere applauderte en tale som de fleste visste var tøv. Ifølge Walter Krivitskij, en sentral INO-offiser som hoppet av senere samme år: ...applauderte de for å vise sin hengivenhet. Hvem vet? En betimelig tilståelse kunne kanskje fortsatt redde dem fra en kule gjennom hodeskallen. Kanskje de nok en gang kunne klare å kjøpe seg retten til å leve ved å forråde sine nærmeste venner. Den første som fikk ordet, var Artuzov, som øynet en mulighet til å hevne seg på Abram Slutskij som hadde erstattet ham som leder for INO i 1934. Artuzov begynte med å tilstå deres kollektive «blindhet» når de ikke oppdaget Jagodas forræderi og lot ham «sette OGPU opp mot partiet». Som eksempel nevnte han Jagodas forsøk på å fryse ut Stalins protesjé Akulov i 1932: «Jeg må si rett ut at hele partiorganisa-

Stalin og spionmanien

111

sjonen i OGPU var opptatt av å sabotere Akulov.» Så gikk Aruzov over på offensiven: «Jeg ber dere fortelle meg hvem det var som ledet partiorganisasjonen i OGPU på den tiden.» Han tok seg en pause for effektens skyld, og så ropte han: «Slutskij!»8R Angrepet kom som en overraskelse på Slutskij, og til å begynne med snublet han i forsøkene på å forsvare seg. Så øynet han en lovende mulighet til et motangrep: Si meg, Artuzov, hvor bor du egentlig? Hvem bor vis-å-vis deg? Bulanov? Og er ikke han blant de første som ble arrestert? Og hvem bor rett over deg, Artuzov? Ostrovskij? Han er også arrestert. Og hvem bor rett under deg, Artuzov? Jagoda! Og nå spør jeg dere, kamerater: Hvem kunne under de rådende forhold ha bodd i samme hus som Jagoda uten å ha hatt hans absolutte fortrolighet?89 Artuzov ble kort tid senere arrestert og skutt. Det samme ble de fleste av Jagodas avdelingssjefer i løpet av det neste året.90 Det viktigste unntaket var Slutskij som ble spart en stund slik at INO-offiserene som gjorde tjeneste i utlandet og som var plukket ut for likvidering, kunne lokkes tilbake til Moskva i den feilaktige tro at avdelingen deres skulle bli spart. I februar 1938 var han ikke nyttig lenger. Han ble bedt om å komme til kontoret til Jesjovs nestkommanderende, Mikhail Frinovskij, ble servert te og kaker og døde på stedet, angivelig av et hjerteattakk. Erfarne NKVD-offiserer som var til stede da Slutskij lå på lit de parade, skal ha lagt merke til karakteristiske flekker i ansiktet hans etter blåsyre. En offisiell nekrolog undertegnet av «arbeidskameratene» hans, beskrev Slutskij som en «fryktløs stridsmann for arbeiderklassens sak». «Tsjekistene kjente hans navn så langt vårt store land rakk. Fiendene fryktet det navnet.»91 Men i motsetning til forgjengerne, Trilisser og Artuzov, er det ikke hengt opp noe portrett av Slutskij i minnerommet i FH D .9; Den neste store innbilte konspirasjonen som ble avslørt av Jesjov, dreide seg om Den røde armé. Den 11. juni ble det meddelt at marskalk Tukhatsjevskij, en helt fra borgerkrigen og Sovjetunionens

178

Kapittel 4

ledende militærteoretiker, var blitt arrestert sammen med syv andre generaler. Anklagen lød på forræderi. Alle ble skutt, sannsynligvis dagen etter. Marskalk Voroshilov rapporterte at forræderne hadde «innrømmet forræderi, sabotasje og spionasje». De hadde, som det senere viste seg, stått i ledtog med både Trotskij og Nazi-Tyskland. Uansett hvor uhyrlige disse anklagene måtte fortone seg, var Stalin og Jesjov så besatt av en paranoid redsel for kontrarevolusjonær konspirasjon at det faktisk ser ut til at de har fryktet et militærkupp. Frinovskij, Jesjovs nestkommanderende, sa til Krivitskij: «Vi har nettopp avslørt en gigantisk konspirasjon i hæren, en konspirasjon av et slag som historien ikke kan oppvise maken til. Og vi har nettopp fått kjennskap til en sammensvergelse om å drepe Nikolai Ivanovitsj [Jesjov] selv! Men vi har tatt dem alle sammen. Vi har alt under kontroll.»j" Nestlederen for INO, Mikhail Shpigelglas, ga omtrent den samme versjonen av begivenhetene til en annen framtidig avhopper, Aleksandr Orlov: Det var litt av en sammensvergelse! Det kunne man merke av panikken som spredte seg på toppen. Alle adgangstegnene til Kreml ble plutselig erklært ugyldige. Troppene våre ble holdt i alarmberedskap. Det er som Frinovskij sa: «Hele den sovjetiske regjeringen hang i en tynn tråd. Det var umulig å opptre som normalt. Først rettssaken og så skytingen. I dette tilfellet måtte vi skyte først og stille for retten etterpå.»94 Det viste seg senere at Gestapo hadde forsøkt å utnytte Stalins paranoia ved å plante forfalskede dokumenter i Tsjekkoslovakia som skulle få det til å se ut som Tukhatsjevskij planla et statskupp med tysk støtte. Men Gestapo-planen var unødvendig. Stalin hadde bestemt seg for å sette en stopper for den innbilte militære planen før han ble gjort oppmerksom på den av president Benes i Tsjekkoslovakia. Uten tilskyndelse fra tyskerne desimerte Stalin og Jesjov overkom­ mandoen i Den røde armé med en grundighet som må ha overgått Gestapos villeste forhåpninger. Det samlede antall ofre for Jesjovsjtsjina vil vi kanskje aldri kunne

Stalin og spionmanien

179

oppgi med sikkerhet. Som svar på en hemmelig henvendelse fra politbyrået i 1956, la KGB fram tall som viste at omkring 19 millioner mennesker ble arrestert mellom 1935 og 1940, og av dem ble minst syv millioner skutt eller døde i gulag. Den faktiske dødslisten var sannsynligvis enda høyere.96 Det er en makaber ironi at de farligste «folkefiendene» ble oppdaget i de tre institusjonene som delte ansvaret for å forsvare sovjetstaten mot dem: partiet, Den røde armé og NKVD. 110 av de 139 medlemmene i sentralkomiteen som ble valgt på partikongressen i 1934, ble skutt eller fengslet. Bare 59 av de 1966 delegatene dukket opp igjen på den neste kongressen i 1939. 75 av de 80 medlemmene i Det øverste militære råd ble skutt. Over halvparten av offiserskorpset i Den røde armé, sannsynligvis godt over 35 000 mann, ble henrettet eller fengslet. NKVD-hierarkiet ble utrensket to ganger. Alle 18 av Jagodas kommissærer for statens sikkerhet av første og andre grad ble skutt (bortsett fra Slutskij, som sannsynligvis ble forgiftet) under Jesjov. Av Jesjovs 122 toppoffiserer i 1937-38 satt bare 21 fortsatt i stillingene sine under etterfølgeren hans i 1940.97 Jesjovsjtsjina ødela storparten av det som var igjen av idealisme i det tidlige tsjekistiske lederskapet, og NKVD var overbevist om at brutaliteten var nødvendig for å bygge et nytt samfunn og knuse kontrarevolusjonen. En av dem som fikk førstehånds kjennskap til forandringene hos NKVD-forhørerne, var forfatteren Nadesjda Mandelstam, konen til den forfulgte lyrikeren Osip Mandelstam: Den første generasjonen av unge tsjekister, som senere ble fjernet og ødelagt i 1937, var særpreget av sin sofistikerte smak og svakhet for litteratur - selvfølgelig bare den mest fasjonable. Mens jeg var til stede, sa Christophorovitsj til Osip at det var nyttig for en dikter å oppleve frykt («Det har du selv sagt til meg») fordi det kan inspirere til dikt, og han skulle komme til å «oppleve frykt i fullt monn». Mandelstam døde i en arbeidsleir. Christophorovitsj, forhørslederen, ble skutt.98 Etterfølgerne hans var menn med lite kultur og enda

180

Kapittel 4

mindre idealisme. I NKVD, som i partiet, førte forholdene under terroren til at de moralsk mindreverdige overlevde. Det var de som var mest villige til å redde seg ved å fordømme andre. NKVDbødlene som var stasjonært ved gulag, ble som regel alkoholikere. Hver morgen når de hentet automatvåpnene sine i vaktrommet, fikk de et glass vodka. Så lastet de dagens ofre på lastebiler, kjørte dem til en massegrav som var kastet opp av en gruppe dømte kriminelle, stilte opp fangene og begynte å skyte. Noen sto tause, andre begynte å rope at de var gode kommunister, at de døde uskyldige og så videre. Men kvinnene nøyde seg med å gråte og klamret seg tettere til hverandre. Enkelte steder stilte NKVD-skarpskytterne fangene opp på rekke og rad for å finne ut hvor mange de kunne drepe med ett enkelt skudd. Så dro eksekusjonspelotongene tilbake til leiren, satte automatvåp­ nene på plass i vaktrommet, fikk så mye gratis vodka de klarte å drikke - og sov." Ofrene for NKVD omfattet både utenlandske og russiske kommu­ nister. Et flertall av Komintern-tjenestemennene og de utenlandske kommunistresidentene i Moskva ble stemplet som «fiendtlige agenter» eller «utenlandske spioner» og skutt. De aller mest utsatte var medlemmer av illegale kommunistpartier og familiene deres, for de hadde mistet beskyttelsen som lå i et annet statsborgerskap. De fleste hadde sittet i utenlandske fengsler der det ble påstått at etterretningstjenestene i kapitalistiske land hadde vervet dem som agenter. De to illegale utenlandske partiene med det største antallet innbilte spioner i sin eksilledelse, var polakkene og jugoslavene. De polske kommunistene ble aller mest mistenkt. Lederne deres var jøder og hadde valgt Trotskijs side da Lenin døde. Alle ble skutt. Manuilskij sa på den sovjetiske partikongresen i 1939: For å splitte den kommunistiske bevegelsen, forsøkte de fascisttrotskistiske spionene å danne kunstige «fraksjoner» og «grupper» i enkelte av kommunistpartiene og skape fraksjonsstridigheter.

Stalin og spionmanien

181

Mest gjennomsyret av fiendtlige elementer var det polske kommu­ nistpartiet der agenter for polsk fascisme klarte å skaffe seg posisjoner i ledelsen. Stalin var nesten like skeptisk til det jugoslaviske kommunistpartiet. Partiets første leder, Sima Markovic, hadde stilt seg tvilende til synspunktene hans om nasjonalitetsspørsmålet i 1925. Ironisk nok, den eneste ledende jugoslaviske kommunisten som Stalin stolte på, var selveste erke-kjetteren i etterkrigstidens østblokk, Josip Broz, alias Tito, som senere så tilbake: Da jeg var i Moskva i 1938... diskuterte vi hvorvidt vi skulle oppløse det jugoslaviske kommunistpartiet. Alle de jugoslaviske lederne som befant seg i Sovjetunionen på den tiden, var blitt arrestert. Jeg var alene, partiet var svekket og uten ledelse. Og jeg var der alene.100 Den endelige avsløringen av omfanget av den innbilte internasjonale, kontrarevolusjonære konspirasjonen mot det stalinistiske Russland kom med liksom-rettssaken i februar 1938 mot 21 medlemmer av «De høyreorienterte og trotskistenes blokk» ledet av Bukharin, Rykov og Jagoda, som sto tiltalt for en utvidet versjon av det som var blitt den vanlige listen over trotskistiske forbrytelser: spionasje, sabotasje, terrorisme og forberedelser til en fremmed invasjon, oppdeling av Sovjetunionen, avskaffelse av sovjetsystemet og gjeninnføring av kapitalismen. Tidligere var det påstått at trotskistene bare hadde konspirert med tyske og japanske etterretningstjenester. Nå ble de beskyldt for å samarbeide med britisk og polsk etterretning også. Trotskij selv ble avslørt som tysk agent siden 1921 og britisk agent siden 1926. Jagoda hadde en tid vært «omgitt omtrent som av en fluesverm av tyske, japanske og polske spioner». Den siste liksomrettssaken hadde vist at Trotskij og de assorterte kontrarevolusjonære under hans ledelse hadde lovet Ukraina til Tyskland og de maritime provinsene og Amur-regionen til Japan. I februar 1938 ble det avslørt at de også hadde lovt Hviterussland til Polen og Usbekistan til

182

Kapittel 4

Storbritannia. Den trotskistiske terrorismen viste seg også å være enda mer utspekulert og omfattende enn tidligere antatt. Jagoda var ikke fornøyd med bare å hjelpe til med å myrde Kirov, og var blitt en foregangsmann når det gjaldt bruken av «medisinske sabotasjemetoder». Han sørget for å forgifte sin forgjenger Mensjinskij, den store forfatteren Maxim Gorkij og formannen i den statlige planleggingskommisjonen, V.V. Kuibyshev. Han hadde også begynt å forgifte selveste Jesjov, men ble tatt i siste liten.101 Den viktigste nyheten i konspirasjonsteorien som ble avdekket ved rettssaken mot «De høyreorientertes og trotskistenes blokk» var den sterkere understrekingen av rollen de vestlige regjeringene og etterretningstjenestene deres spilte. Trotskistene var ikke lenger bare bidragsytere til utenlandske etterretningstjenester, men «slaver» under dem, «treller for sine herrer». Riksadvokaten, Andrei Vyshinskij, sa i sitt sluttinnlegg: «De høyreorientertes og trotskistenes blokk» er ingen politisk gruppering. Det er en bande spioner og agenter for utenlandske etterretningstjenester. Dette er blitt bevist til fulle og ugjendrivelig. I dette ligger den enorme sosiale, politiske og historiske betydningen av denne rettssaken. Helt siden Shakhty-rettssaken ti år tidligere, hadde de utenlandske etterretningstjenestenes rolle i forberedelsene til å styrte det sovjetis­ ke systemet ruvet stadig mer truende i Stalins og NKVDs konspira­ sjonsteori. Den endelige versjonen av denne konspirasjonsteorien ga tilbakevirkende kraft til den dominerende rollen som «de utenland­ ske etterretningstjenestenes djevelske arbeid» spilte i all kontrarevolusjonær virksomhet rettet mot oppbyggingen av sovjetstaten: Hele historien til bursjoasiets kontrarevolusjon i Sovjetunionen er knyttet til de aktive forsøkene som de fleste reaksjonære kreftene i det internasjonale bursjoasiet gjorde på å styrte sovjetenes makt. Det har ikke forekommet et eneste mer eller mindre alvorlig anslag mot sovjetisk makt i Sovjetunionen uten direkte og særdeles aktiv

Stalin og spionmanien

183

deltakelse av utenlandske kapitalistiske og militære klikker.102 Blant dem som var til stede ved rettssaken mot «De høyreorientertes og trotskistenes blokk», var sir Fitzroy Maclean, på denne tiden ung engelsk diplomat ved Moskva-ambassaden. På et tidspunkt under rettssaken lyste en klosset manøvrert lyskaster opp en losje bakerst i rettssalen, og til sin forbløffelse så Maclean den gulaktige ansiktsfar­ gen og den hengende barten til Stalin selv.103 Selv om Stalin selvfølgelig ikke overvåket alle detaljer ved terroren eller kjente til navnene på et flertall av ofrene, var han ikke desto mindre den styrende hånden. Gordievskijs far og andre KGB-veteraner fortalte ham hvordan Stalin fra Kirovs død og framover pleide å motta Jagoda og senere Jesjov hver kveld. Kveldsmøtene med Jesjov varte ikke sjelden fra klokken ti til klokken to om natten. 104 Stalin hadde en nærmest sykelig personlig interesse ikke bare for forfølgelsen av de sentrale skikkelsene i partiet, NKVD og de væpnede styrker, men også for mange mer anonyme «folkefiender» som ble avslørt. De mest betrodde medarbeiderne hans, som for eksempel Lazar Kaganovitsj, reiste rundt i provinsene og sørget for at de lokale kvotene for slike «avsløringer» ble fylt eller overfylt. Mens den store terroren var på sitt kraftigste, var Stalin aldri tilfreds med tallene som ble rapportert til ham. Lederen for militsen i Ivanovo-regionen, Mikhail Shreider, husket senere en slik inspeksjonsvisitt som Kaganovitsj avla i 1937. Mens Kaganovitsj var der, ringte han flere ganger om dagen til Stalin for å rapportere om antallet arrestasjoner. Selv om det lokale NKVD allerede brukte det Shreider kalte «hard tortur» for å trekke tilståelser ut av innbilte folkefiender, insisterte alltid Kaganovitsj etter hver telefonsamtale på raskere tilståelser. Ved én anledning ringte Kaganovitsj for å melde fra om antallet arresterte, mens Shreider var til stede. Stalin var som vanlig misfornøyd, og Shreider hørte at Kaganovitsj gjentok flere ganger: Det skal bli, kamerat Stalin. Jeg skal passe på at avdelingslederne i NKVD ikke er for liberale og sørge for en maksimal økning i påvisningen av folkefiendene.10"

184

Kapittel 4

«Folkefiender» med utenlandske forbindelser måtte sannsynligvis tilstå at de var spioner også. Mange år senere hendte det at Gordievskij tilfeldigvis kom over mappene deres i KGB-arkivene. Et noenlunde typisk tilfelle som ble sittende i hukommelsen hans tidlig i karrieren, dreide seg om mappen til en tysk kommunist som het Sturm. Han hadde gått halvt utsultet fra Ukraina til Volga i 1937. NKVD tok ham da han tigget om mat i Kuybyshev. Etter noen få forhør orket han ikke mer og tilsto at han var tysk spion. Han ble skutt.1"’ Det var ikke til å unngå at terroren fortsatte av egen tyngde. Kravet om at innbilte «folkefiender» skulle peke ut sine like innbilte medskyldige, i tillegg til den mer generelle mistanken som ble rettet mot vennene og slektningene deres, ble til et arrestasjonsmønster i 1937-38 som nærmet seg en geometrisk tallfølge. Men den viktigste drivkraften bak terroren og den som var mest opptatt av å gjøre den så altgjennomtrengende som mulig, var Stalin selv. Stalin hadde aldri noe samvittighetsnag fordi han tillot fabrikasjon av bevismaterialet, noe som var nødvendig for å gi liksom-rettssakene en maksimal dramatisk effekt. Men både han og Jesjov trodde uten tvil på den kjempemessige konspirasjonsteorien som rettssakene var basert på. Bak de uhyrlige påstandene om et kombinert angrep fra imperialis­ tiske hemmelige tjenester og de trotskistiske medløperne deres, lå en feilfri leninistisk logikk. I et åpent brev som ble offentliggjort under rettssaken mot «De høyreorientertes og trotskistenes blokk», rettferdiggjorde Stalin konspirasjonsteorien sin med Lenins egne ord: Vi lever ikke bare i en stat, men i et system av stater, og Sovjetrepublikkens eksistens side om side med imperialistiske stater er i det lange løp utenkelig. Til slutt kommer den ene eller den andre til å triumfere. Men før denne slutten kommer, er en rekke forferdelige sammenstøt mellom Sovjetrepublikken og bursjoasi-statene ikke til å unngå... Vi må huske at vi alltid befinner oss en hårsbredd fra invasjonen. Det var, hevdet Stalin, «absurd og stupid» at Sovjetunionens ytre

Stalin og spionmanien

185

fiender ikke kom til å angripe hver gang de øynet en gunstig mulighet: «En slik tankegang kan bare forekomme hos blinde skrythalser eller skjulte folkefiender.»10 De som ikke delte Stalins konspiratoriske verdensbilde, ble altså definert som «folkefiender». Ifølge de leninistiske premissene var det umulig for imperialistene å la være å forsøke å styrte verdens eneste bonde-arbeider-stat. Og hvis de planla denne omstyrtingen, var det lite trolig at etterretningstje­ nestene deres ikke var travelt opptatt med å undergrave denne staten. Hvis man skulle fordømme grunnlaget, om enn ikke detaljene, for Stalins konspirasjonsteori, var det nødvendig å angripe leninismen selv. Som Lenins reaksjon på «Lockhart-sammensvergelsen» 20 år tidligere hadde vist, gjorde denne manikeiske visjonen hans om en verden splittet mellom bursjoasi-mørke og bolsjevik-lys at han ustanselig var mottakelig for angrep fra konspirasjonsteorien. En samling dokumenter som ble offentliggjort for å markere «det ærefulle 20-årsminnet for Tsjeka-OGPU-NKVD» i desember 1937, hadde med Lenins egne advarsler om de kontrarevolusjonæres «organiserte forræderi bak vår rygg», «sabotering av matproduksjo­ nen som truer millioner av mennesker med hungersnød» og «omfattende opplegg for spionasje». Lenin ba om «øyeblikkelige tiltak for å avsløre de utallige konspirasjonene» som ble klekket ut av en redselsfull allianse av hviterussiske emigranter og utenlandske imperialister: «Vi har ikke noe annet svar enn svaret til en organisasjon (Tsjeka) som følger hvert eneste skritt konspiratøren tar og som ikke forsøker å snakke fornuft, men straffer øye­ blikkelig.»10* Men Lenin ville aldri ha henfalt til de villeste utsvevelsene i Stalins sabotørmani og spionfeber. Han beskrev det som «latterlig å si at utlendinger som blir satt til å administrere visse handelskonsesjoner, er farlige eller at vi ikke klarer å holde øye med dem».109 Nesten samtlige av anklagene ved de stalinistiske liksomrettssakene ville ha vært utenkelige i Lenins levetid. Stalins Russland var mer mottakelig for konspirasjonsteorien enn Lenins av to grunner. Lor det første hadde 20 års sosialisme i et land omgitt av kapitalister avlet en utpreget usikkerhetsfølelse. Håpet i

186

Kapittel 4

den første tiden om å eksportere revolusjonen til utlandet, hadde veket plassen for konsentrasjon om problemene som knyttet seg til å forsvare revolusjonen hjemme. «Hjelp fra det internasjonale proleta­ riatet,» skrev Stalin i sitt åpne brev fra februar 1938, «må kombineres med vårt arbeid for å styrke forsvaret av vårt land, styrke Den røde armé og marinen, mobilisere hele landet til kampen mot et militært angrep og mot forsøk på å gjenopprette bursjoasi- forhold.»110 Spionmanien på Stalins tid skrev seg også fra det Khrusjtsjov kalte Stalins «sykelig mistenksomme» personlighet. «Overalt og i alle ting øynet han fiender, dobbeltmennesker og spioner.»111 Enken etter Aleksandr («Sasha») Kosarev, Komsomol-sekretæren, husket senere ektemannens siste møte med Stalin på en bankett i Kreml: Stalin skålte ikke bare med ham, men omfavnet ham og kysset ham. Da Sasha gikk tilbake til plassen sin, var han blek og urolig, og sa til meg: «La oss gå hjem.» Da vi gikk, spurte jeg ham om hvorfor han var så urolig. Han svarte: «Da Stalin kysset meg, hvisket han i øret mitt: Hvis du er forræder, skal jeg drepe deg.» Kosarev ble skutt noen få måneder senere.112 Den største sovjetiske psykologen i mellomkrigstiden, Vladimir Betsjterev, konkluderte så tidlig som i 1929 med at Stalin var en paranoid schizofren, og det ser ut til at han måtte bøte med livet for denne diagnosen. Men en konferanse i 1989 der ledende sovjetiske psykiatere deltok, avviste denne diagnosen som for enkel.11' I motsetning til virkelig paranoide personligheter beholdt Stalin evnen til kjølig, riktignok slu, bereg­ ning og han hadde en instinktiv sans for de rette tidspunktene. Men at Stalins «sykelig mistenksomme» personlighet i hvert fall hadde paranoide trekk, er det vanskelig å bortforklare. Jesjov bebodde det samme konspiratoriske univers som Stalin. Både privat og offentlig understreket han at utenlandske etterret­ ningstjenester hadde lagt et «gement intrigenett der fiender av alle nasjonaliteter hadde slått sine krefter sammen».114 Han sa på et møte med ledende NKVD-offiserer at det alltid ville være «noen uskyldige ofre» i «kampen mot fascistiske agenter»: «Det er bedre at ti

Stalin og spionmanien

187

uskyldige mennesker må lide enn at én spion slipper unna.»115Jesjov levde i en konstant redsel for å bli myrdet av forrædere innen NKVD. For å komme til det strengt bevoktede kontoret hans i Lubijanka måtte til og med NKVD-offiserer ta heisen opp i femte etasje, gå gjennom en rekke lange korridorer, ta trappene ned til første etasje, gå gjennom flere korridorer og ta en annen heis opp til Jesjovs sekretariat i tredje etasje. Papirene deres ble kontrollert med jevne mellomrom på denne tungvinte ruten.116 Det er ikke utenkelig at Jesjov har trodd, slik det ble antydet i rettssaken mot «De høyreorientertes og trotskistenes blokk» at Jagoda hadde forsøkt å forgifte ham. Også Stalin tok omfattende forholdsregler mot forsøk på forgiftning. Han hadde en kvinnelig tjener som hadde som sin eneste oppgave å trekke te av forseglete pakker som ble oppbevart i et låst skap som bare ble åpnet når en sikkerhetsvakt fra NKVD var til stede. En dag oppdaget vakten et brutt segl, og tetrekkeren ble sendt av gårde til Lubijanka.117 Storparten av den sovjetiske befolkningen aksepterte den offisielle doktrinen om at de var truet av en større konspirasjon av spioner og sabotører som ble betalt av utenlandske etterretningsorganisasjoner. På hver eneste fabrikk doserte NKVD-offiserer for arbeiderne om farene de imperialistiske agentene midt iblant dem representerte. Nesten hver eneste film, også komediene, inneholdt sin obligatoriske kvote med spioner. Mange av de innbilte spionene og sabotørene som ble tatt av NKVD, særlig i begynnelsen av Jesjovsjtsjina, trodde at andre folkefiender var skyldige i det de ble anklagd for, til tross for at de selv var blitt ofre for en forferdelig feiltakelse («Om bare Stalin visste!»). Gamle gulag-fanger ble så vant til å høre denne klagen fra nykommerne at de beskyldte dem for å spille den samme grammo­ fonplaten alle som én .lls Selv de som innså det forlorne preget ved tiltalene i liksom-rettssakene, trodde som regel at de tiltalte hadde en «objektiv skyld». De partimilitante tok ofte hvert ord bokstavelig. Evgenija Ginsburg husket at en kvinne hun kjente utbrøt da NKVD kom for å arrestere mannen hennes i 1937: «Han har altså løyet for meg? Han har i virkeligheten vært imot

188

Kapittel 4

partiet hele denne tiden.» Med et muntert smil sa agenten: «Det er best du pakker tingene hans.» Men hun nektet å gjøre dette for en fiende av partiet, og da mannen hennes gikk bort til sengen der barnet deres lå og sov for å kysset ham til farvel, sperret hun veien for ham. «Barnet mitt har ingen far.»119 En så ensporet fanatisme er mindre forbløffende enn at mange velutdannete utenlandske observatører var så godtroende. Dette var tydelig under hungersnøden tidlig på 1930-tallet. Den amerikanske ambassadøren Joseph Davies rapporterte til Utenriksdepartementet at liksom-rettssakene hadde skaffet til veie «bevis... som ikke gir noen rimelig grunn til å tvile på det rettferdige i dommen: skyldig i forræderi». Den prisvinnende New York 77mes-korrespondenten Walter Duranty konkluderte med at «framtidens historikere kommer sannsynligvis til å akseptere den stalinistiske versjonen». Sir Bernard Pares, som dengang var den best kjente eksperten på russisk historie i Storbritannia, syntes at de ordrette rapportene fra liksom-rettssake­ ne «gjorde et sterkt inntrykk»: «Påstanden om at Stalin aksjonerte først for å splitte en potensiell femtekolonne... er slett ikke uberettiget.» Ekteparet Webb syntes at de tiltalte «oppførte seg naturlig og fornuftig, slik engelskmenn ville hvis de ikke i praksis blir tvunget av det ytterst kunstige rettsvesenet sitt til å gjennomgå en rutine som bare er nyttig for den tiltalte når det hersker en viss tvil om kjensgjerningene eller skyldsspørsmålet i den aktuelle saken».1- En slik godtroenhet døde ikke med Stalin. For mange i NKVD som overlevde terroren eller som ble rekruttert for å erstatte de likviderte forgjengerne sine, var det primære målet ganske enkelt å overleve. Med et sinn som var numment og brutalisert av arbeidet de utførte, foretrakk de å la være å tenke for grundig igjennom redslene de forøvet. Men de fleste aksepterte realitetene i den innbilte konspirasjonen de bekjempet. Mikhail Gorokhov, en ingeniør som begynte i NKVD i 1938, konstaterte at de fleste av de nye rekruttene var «partimedlemmer, enkle unggutter,

Stalin og spionmanien

189

som er blitt fortalt at «fiender av det sosialistiske samfunnet» forsøker å sabotere det sovjetiske systemet vårt og drepe lederne våre - og at slike sabotører må utryddes». Tidlig i opplæringsperioden så han og de andre rekruttene uanfektet på at en bonde ble torturert fordi de mente det var avgjørende viktig å avdekke hans rolle i konspirasjonen.125 Den framtidige avhopperen Viktor Kravtsjenko fikk vite av en gammel barndomsvenn i NKVD at terroren hadde vært «absolutt nødvendig... for å befri landet for forrædere og spioner»: «Hvis du havnet i våre hender, ville det sikkert ikke være uten grunn.»122 Den gamle garden i NKVD var ikke så naiv. Det bidrar utvilsomt til å forklare hvorfor så mange av dem ble likvidert. Men selv de som overlevde Dzersjinskij-perioden, følte seg forvirret over hva som egentlig var realitetene ved «spionene» og «sabotørene» de fikk ordre om å avsløre. Enken etter den myrdete NKVD-avhopperen Ignace Poretskij (alias Ignace Reiss) husket Abram Slutskij, leder for INO fra 1934 til 1938, som «en sympatisk og elskverdig mann» som gjorde sitt beste for å redde noen av ofrene for terroren. Men: Slutskij var en mann med mange motsetninger. Vi kjenner tilfeller etter 1936 der han modig grep inn for å redde noen fra å bli arrestert, og han pleide å gråte når han fortalte om forhørene av enkelte av de tiltalte. Han beklaget skjebnen til familiene deres. Men i samme åndedrag kunne han fordømme dem som «trotskistiske fascister».123 Den stalinistiske heksejakten på spioner og sabotører stilte Slutskij og de fleste i NKVD som tenkte som han, overfor et uløselig dilemma. De visste at storparten av ofrene for Jesjovsjtsjina var uskyldige. Men som gode leninister var de nødt til å akseptere at Sovjet-Russland var truet av en permanent konspirasjon som verdens-kapitalismen sto bak, og de hemmelige tjenestene deres forsøkte nødvendigvis å undergrave landet. I virkeligheten var de eneste farlige anti-sovjetiske konspirasjonene som ble organisert av utenlandske etterretningstjenester i 1930-årene, forsøkene fra Tysk-

190

Kapittel 4

lands og Japans side på å utnytte paranoiaen til Stalin og NKVD ved å få dem til å tro på enda flere innbilte konspirasjoner. Den etterretningstjenesten som gjorde mest skade i Sovjetunionen før krigen, var NKVD selv. Slutskij og den gamle garden i INO kunne lite gjøre med det, selv om de fattet endel av det som foregikk. De var både intellektuelt og fysisk maktesløse - fanget som de var av sin ideologi i et konspiratorisk univers som det ikke var mulig å komme ut av uten å bryte staven over Lenin.

K A PITTEL 5

«Folkefiender» i utlandet 1929-40

Den hemmelige historien om KGBs Første hoveddirektorat, som ble skrevet i 1980 som en markering av 60-årsminnet for opprettelsen av INO, understreker at fram til begynnelsen av 1930-årene var OGPUs viktigste utenlandske mål stadig hvitegardist-bevegelsen med tyng­ depunkt i hovedkvarteret til Den kombinerte russiske tjenesteytende union (ROVS) i Paris.1Topprioriteten for OGPU-residensen som var etablert i Paris i begynnelsen av 1925 etter fransk diplomatisk anerkjennelse av Sovjetunionen, var overvåking og utvikling av «aktive tiltak» mot ROVS. ROVS ble et stadig lettere mål. Lederen, general Kutepov, regnet med at selv om 90 prosent av den hviterussiske diaspora på omkring to millioner fortsatt var «sunne patrioter», hadde resten, ti prosent, blitt desillusjonert. Ifølge Kutepovs egne tall var 30 000 av de 300 000 hviterusserne i Frankrike blitt mulige mål for OGPU - demoralisert som de var av hjemlengsel, alle savn som eksiltilværelsen innebar og bekymringer for slektninger

192

Kapittel 5

i Sovjetunionen. Men til tross for lærepengen Trust-bedraget midt på 1920-tallet hadde gitt, var Kutepov merkelig naiv når det gjaldt sovjetisk infiltrasjon blant medarbeiderne hans. Det fantes OGPUagenter til og med i hvitegardistenes overkommando. Blant dem var admiral Krylov. Det ser ut til at han håpet å ta opp igjen karrieren sin i den sovjetiske marinen. Videre var det general Monkevitz som satte i scene et fingert selvmord i november 1926 for å skjule flukten til Sovjetunionen og Kutepovs egen tidligere stabssjef under borgerkri­ gen, general Steifon.' OGPU-infiltrasjon ble ikke bare brukt til innsamling av etterretninger, men også for å destabilisere det hviterussiske samfunnet. Avsløringen av Trust-bedraget ble lagt slik til rette at det skulle skade Kutepovs troverdighet maksimalt. Storhertug Nikolai, tsarens fetter, tilsto overfor sine nærmeste at han var «dypt skuffet» over Kutepov. General Wrangel, tidligere øverstkommanderende for en av de hvite armeene i borgerkrigen, ba ham inntrengende om å oppgi alle forsøk på å organisere en anti-bolsjevikisk konspirasjon innen Sovjetunio­ nen. Men Kutepov lot seg ikke overtale. Til tross for at han var ydmyket av Trust, gjorde naiviteten ham fortsatt til et lett bytte for OGPU-provokatører. I november 1929 sa han til den tidligere hvite generalen Denikin: «Store bevegelser sprer seg over hele Russland. Aldri har så mange mennesker kommet derfra for å treffe meg og be meg om å samarbeide med deres hemmelige organisasjoner.» Etter anmodning fra Kutepov reiste den tidligere stabssjefen hans, Steifon, minst to ganger i all hemmelighet til Russland for å treffe innbilte konspiratører, og kom tilbake full av OGPU-inspirert optimisme som smittet over på Kutepov.1 Kutepov var en tragikomisk skikkelse. Selv om beundrerne hans kalte ham «jerngeneralen», passet han bedre til beskrivelsen som ble gitt av den siste tsaristiske øverstkommanderende, general Kornilov: «En mann med løvens hjerte og sauens hjerne.» OGPU ville ha gjort klokt i å la ham bli værende i Paris og vekselvis lure ham og miskredittere ham og på den måten forsterke demoraliseringen i den hviterussiske diaspora. Men verken Tsjeka eller noen av etter­ følgerne har noengang klart å vurdere nøkternt og objektivt den

«Folkefiender» i utlandet

193

faktiske styrken til de kontrarevolusjonære kreftene. I Stalin-epoken ble betydningen av alle former for kontrarevolusjon vilt overdrevet. Til og med Kutepov ble oppfattet som en så stor potensiell trussel som leder for ROVS at han måtte likvideres. Ettersom han i motsetning til Savinkov og Reilly ikke lot seg lokke tilbake til Sovjetunionen, sørget OGPU for å kidnappe ham i stedet. Avgjørelsen om å gjøre det ble tatt etter ordre fra Stalin selv.4 OGPU-offiseren som ble sendt fra Moskva for å organisere kidnappingen av Kutepov, Sergei Puzitskij, hadde vært med på både Sindikat- og Trust-bedragene. Kidnappingen fant sted like før klokken 11 søndag formiddag den 26. januar 1930, midt på en Paris-gate i syvende arrondissement. Det ser ut til at fellen var lagt av Kutepovs tidligere stabssjef, general Steifon, som sa til ham at to representanter for den anti-bolsjevikiske undergrunnsbevegelsen (i virkeligheten OGPU-residenten i Paris, Nikolai Kuzmin, og en ledende illegal OGPU-agent, Andrei Fikhner) hadde kommet fra Sovjetunionen. De måtte snakke med ham øyeblikkelig, og de ventet i en drosje. OGPU fikk også hjelp av en kommunistisk politimann i Paris slik at hvis en tilfeldig forbipasserende så at Kutepov ble tvunget inn i en bil (det gjorde en person), ville kidnappingen bli oppfattet som en arrestasjon (noe den ble). Tidlig på ettermiddagen den 26. januar ringte Steifon til Kutepovs leilighet og ba om å få treffe generalen. Da konen hans sa at han ikke var kommet tilbake fra minnegudstjenesten, klarte Steifon å få henne til å la være å ringe til politiet i flere timer ved å gi flere forskjellige forklaringer på at generalen var fraværende. Så foreslo han at det ble gjort forespørsler i den hviterussiske kolonien. Mens dette foregikk, kjørte bilen med Kutepov mot kanalkysten. Øyenvitner som senere ble forhørt av Sureté, så at han ble båret om bord i et sovjetisk dampskip. Men kidnappingen mislyktes. Kombinasjonen av det bedøvende midlet som ble brukt til å passifisere Kutepov og generalens svake hjerte ble skjebnesvanger. Han døde av hjertesvikt 100 nautiske mil fra den sovjetiske havnebyen Vovorossilsk. Det påtenkte OGPU-forhøret av Kutepov, som det var meningen skulle avdekke de siste hemmelighe­ tene ved den hviterussiske konspirasjonen mot sovjetregimet, fant 7 -KGB

194

Kapittel 5

altså aldri sted." Like etter kidnappingen av Kutepov vervet OGPU enda en emigrant-general i Paris,6 Nikolai Skoblin, tidligere øverst­ kommanderende i en hvit divisjon i borgerkrigen. Skoblins kone, emigrant-sangerinnen Nadesjda Plevitskaja, populært kalt «Natter­ galen fra Kursk», hadde vært i kontakt med OGPU i noen år. Hun led av hjemlengsel, og midt på 1920-tallet hadde hun søkt om tillatelse til å vende tilbake til Sovjetunionen. Dzersjinskij avslo. Han mente at hun ville kunne bli svært verdifull blant emigrantene. 1 ukene etter kidnappingen var general Skoblin og hans kone Nadesjda Plevitskaja nesten daglig innom Kutepovs kone for å vise medfølelse og forhøre seg om siste nytt om etterforskningen av forsvinningen. «Skoblin og hans kone sa hele tiden at mannen min fortsatt var i live,» fortalte madame Kutepov senere. «Da jeg ga uttrykk for at denne skråsikkerheten forbauset meg, sa Plevitskaja til meg at hun hadde hatt en drøm som bekreftet det.» Plevitskajas dyktighet til å forstille seg kombinert med en evne til å røre ved emigrantenes innerste følelser med sin tolkning av «Å, moder Russland, snøen dekker deg» og andre sentimentale sanger og ballader, ga både henne og Skoblin muligheter til å infiltrere de hviterussiske samfunnene over hele Europa. I mange år benektet OGPU og dens etterfølgere indignert enhver deltakelse i kidnappingen av Kutepov. Sannheten ble omsider innrømmet nærmest tilfeldig i 1965 i en nekrolog over en kidnappings-organisator: Kommissær for statens sikkerhet, Sergei Visiljevitsj Puzitskij, deltok i borgerkrigen, var en glødende bolsjevik-leninist og elev av F.E. Dzersjinskij. Han deltok ikke bare i pågripelsen av banditten Savinkov og i nedbyggingen av «Trust», men han gjennomførte også en glimrende operasjon i forbindelse med arrestasjonen av Kutepov og en rekke hvitegardist-organisatorer og inspiratorer for utenlandsk intervensjon i borgerkrigen. S.V. Puzitskij ble to ganger tildelt Det røde banners orden og mottok tsjekistutmerkelser.6

«Folkefiender» i utlandet

195

Kutepovs etterfølger som leder for ROVS, general Jevgeni Karlovitsj Miller, var ikke mindre naiv. Til tross for skjegg og militær bart, gjorde et rundt, rødmusset ansikt, blå øyne og en munter væremåte at han ble en mer jovial enn imponerende skikkelse. Noe av det første han gjorde som leder, var å plassere storparten av ROVS-midlene i hendene på svindleren Ivar Kriiger. Da Kriiger skjøt seg i mars 1932, var pengene forsvunnet. Før Kriiger-skandalen ble kjent året i forveien, skrev Denikin et dystert brev til en venn: «ROVS har sunket ned i en sløvhetstilstand. Det er ikke tegn til annet liv enn ustanselige intriger. Det er et salig rot!» Den alvorligste av disse interne intrigene ble anført av general Shatilov som uten tilskyndelse fra OGPU engasjerte seg i en rekke planer for å undergrave Millers autoritet og utfordret to andre hviterussiske generaler til duell. Selv om begge duellene ble avlyst, truet den franske regjeringen med å trekke tilbake oppholdstillatelsen hans. Til slutt fikk Shatilov anledning til å bli boende, men bare på betingelse av at han holdt seg utenfor politikken. Han forlot ROVS og - i likhet med en rekke andre tsaristiske notabiliteter som hadde lite å leve av - begynte som drosjesjåfør.9 Takket være Millers udugelige ledelse og Shatilovs intriger klarte ROVS å destabilisere seg selv uten hjelp fra OGPU. Men OGPU sørget for å akselerere forfallet. Den mest innflytelsesrike OGPUmuldvarpen i ROVS var fortsatt general Skoblin. I 1933 ga Miller ham ansvaret for «hemmelig arbeid i Finland». Et år senere smuglet Skoblin med hjelp fra finsk etterretning to ROVS-agenter over den finsk-sovjetiske grensen. Begge ble raskt stanset av NKVD, men de trakk pistoler og klarte oppsiktsvekkende nok å flykte tilbake over grensen. Finnene avviste alt ytterligere samarbeid med grensekrysninger, og ga tydelige vink om at de hadde etterretninger som viste at Skoblin var NKVD-agent. Miller forsvarte ham indignert og sa at han «ustanselig er et offer for intriger og gemene bakvaskere». Han utnevnte Skoblin til «leder for kontraspionasjen i utlandet».10 På grunn av pengetapene ble Miller i 1934 nødt til å flytte ROVShovedkvarteret til billigere lokaler. En russisk emigrant-forretningsmann som het Sergei Tretjakov, tilbød ham en første-etasjes leilighet

196

Kapittel 5

til rimelig husleie. Miller visste ikke at Tretjakov var NKVD-agent med kodenavnet Ivanov. Da Miller flyttet inn i det nye ROVShovedkvarteret, var det utstyrt med avanserte NKVD-lytteapparater. I de nærmeste årene tilbrakte Tretjakov flere timer hver dag i et rom rett over hovedkvarteret og lagde utskrifter av samtaler mellom Miller og medarbeiderne hans. Hans plikttroskap ble kommentert i en utveksling av NKVD-telegrammer sent i 1934: Paris til Sentret: Vi mener det er nødvendig å merke seg Ivanovs plikttroskap og flid. Om kvelden den 25. november ble han alvorlig syk, men til tross for sykdommen satt han hele den påfølgende dagen og gjorde notater - slik det går fram av rapporten hans. Sentret til Paris: Gi Ivanov midler til legebehandling - som en anerkjennelse for plikttroskap og flid. Bestem summen selv, men den bør ikke overstige en månedslønn.11

Den hemmelige historien om Første hoveddirektorat konkluderer med at Leon Trotskij i 1933 hadde erstattet Miller og ROVS som direktoratets hovedmål i utlandet.12Trotskij tilbrakte 11 1/2 år i eksil (i Tyrkia fra 1929 til 1933, i Frankrike fra sommeren 1933 til sommeren 1935, i Norge fra sommeren 1935 til årets slutt i 1936, i Mexico fra januar 1937 til han ble myrdet i august 1940). Hele tiden var Trotskijs følge, i likhet med Millers, grundig infiltrert av OGPU og NKVD. De mest framgangsrike av de tidlige OGPU-infiltrasjonsagentene var Sobolevicius-brødrene, sønner av en rik jødisk kjøpmann i Litauen, senere bedre kjent som Jack Soble og dr. Richard Soblen. I tre år fra våren 1929 var begge brødrene blant Trotskijs nærmeste fortrolige. De hadde adgang til kodene, det

«Folkefiender» i utlandet

197

usynlige blekket og dekkadressene som Trotskij brukte til sin hemmelige korrespondanse med tilhengere i Sovjetunionen, og Trotskij betrodde storparten av korrespondansen til dem - og alt ble gitt videre, også navnene på Trotskijs tilhengere i Sovjetunionen, til OGPU. Sobolevicius-brødrene brukte også mye tid - igjen til fordel for OGPU - på å besøke Trotskijs tilhengere i Frankrike og Tyskland. Begge dukket opp igjen under den andre verdenskrig som sovjetiske agenter i De forente stater.1" Det eneste vanskelige øyeblikket i infiltreringen av Trotskijs følge mens han bodde i Tyrkia, kom sommeren 1929. OGPU fikk vite sannsynligvis av en av infiltrasjonsagentene sine - at Trotskij hadde fått et hemmelig besøk fra en sympatisør fra OGPUs egne rekker. Sympatisøren var Jakov Bliumkin. Som ung sosialistrevolusjonær i Tsjeka drepte han i 1918 grev Mirbach, den tyske ambassadøren, stikk i strid med Dzersjinskijs ordre, men senere ble han rehabilitert og steg i gradene. Han var nå OGPUs «illegale resident» i Istanbul. Bliumkin sa seg villig til å formidle en melding fra Trotskij til Radek, og ifølge KGB- versjonen av det som skjedde, «diskuterte de hvordan de skulle etablere illegale kontakter med den trotskistiske under­ grunnsbevegelsen i Moskva». Trilisser ga ikke umiddelbart ordre om at Bliumkin skulle arresteres. I stedet ga han, sannsynligvis i samråd med Jagoda, ordre om at en tiltrekkende OGPU-agent, Lisa Gorskaja, skulle «glemme bursjoasi-fordommer», forføre Bliumkin, få rede på det fulle omfanget av konspirasjonen hans med Trotskij, og sørge for at han reiste tilbake til Moskva. I den tyrkiske enden ble operasjonen ledet av den «legale» OGPU-residenten, Nahum (Leonid) Aleksandrovitsj Eitingon (på dette tidspunktet brukte han aliaset Nahumov) som senere skaffet seg berømmelse i KGB da han organiserte mordet på Trotskij.14Da Bliumkin ble arrestert i Moskva noen få uker senere mens Gorskaja var til stede, forsto han - for sent - at hun var blitt brukt som provokatør. «Lisa,» sa han, «du har forrådt meg!» Bliumkin var den første av bolsjevikene som ble skutt for å ha sympatisert med opposisjonen. Ifølge Orlov «gikk han modig til henrettelsen, og da det dødbringende skuddet skulle avfyres, ropte han: ’Lenge leve Trotskij!’». Kort tid etter giftet Gorskaja seg med

198

Kapittel 5

OGPU-residenten i Berlin (og senere i Washington), Vasili Mikhailovitsj Zarubin.1' Men Trotskijs russiske tilhengerskare skrumpet raskt inn mens han bodde i Tyrkia. De var overbevist om at «Man kan ikke ha rett mot partiet», som Trotskij selv uttrykte det i 1924.16 De fleste i venstre-opposisjonen kapitulerte overfor den stalinistiske linjen. En rapport som nådde fram til Trotskij (og utvilsomt også til OGPU) i slutten av 1929, anslo antallet på tilhengerne hans til ikke mer enn tusen. Trotskij skrev trassig til en gruppe sovjetiske disipler: «La det ikke være 350 landsforviste som er trofaste mot sitt banner, men 35. La det bare være tre igjen - banneret står.» Turister og sympatisører i vestlige kommunistpartier som reiste til Sovjetunionen, fortsatte å opptre som kurerer mellom Trotskij og den stadig mindre gruppen av russiske trofaste. Som regel ble disse kurerene overvåket av OGPU. Brev, ofte fra gulag. som var skrevet på grovt innpakningspapir, andre ganger på sigarettpapir, og som ble gjemt på en lang rekke forskjellige oppfinnsomme måter, nådde fram til ham i Tyrkia i mange år. Ved én anledning ble det lagt en fyrstikkeske på skrivebordet hans med en komplett politisk tese skrevet med bitteliten skrift. Men i slutten av 1932 kom det ikke lenger slike brev og forsendelser.1 Trotskijs tilhengere i Vesten var aldri mange og alltid splittet. Selv om trotskistene har en uhelbredelig tendens til fraksjonsdannelse («Der hvor det finnes to trotskister, er det alltid tre tendenser»), ble denne oppsplittingen i 1930 behendig akselerert og gjort bitrere av OGPU-provokatører. Sobolevicius-brødrene klarte å spille ut den prominente østerrikske trotskisten Kurt Landau mot Trotskij selv med så stor suksess at Landau ble ekskludert fra bevegelsen. En annen OGPU-provokatør som vant Trotskijs fortrolighet, Henri Lacroix, rykket plutselig ut med den demoraliserende påstanden om at i Spania «får den trotskistiske opposisjonen ingen støtte og er verken kjent eller forstått - samtidig som arbeidernes støtte går til Sovjetunionen og til kommunismen generelt slik den ytrer seg i det spanske kommunistpartiet».18 Etter enhver objektiv vurdering burde Stalin ha kommet til at på

«Folkefiender» i utlandet

199

bakgrunn av bevisene, som OGPU regelmessig forsynte ham med, om sviktende støtte og indre strid i den infiltrerte trotskistiske bevegelsen, var utviklingen absolutt beroligende. Men Stalin var ikke i stand til å foreta en objektiv vurdering. Trotskij ble en besettelse som dominerte mange av de våkne timene hans og dukket opp når han sov. Isaac Deutscher trakk denne konklusjonen: Villskapen Stalin oppviste i denne feiden unndrar seg enhver beskrivelse. Han gjorde den til en altoverskyggende beskjeftigelse både for den internasjonale kommunismen og i Sovjetunionen slik at alle politiske, taktiske, intellektuelle og andre interesser ble underordnet den. Det finnes i hele historien knapt nok et annet tilfelle der så enorme makt- og propagandaressurser ble brukt på et enkeltindivid.19 Hvis Stalin hadde forfulgt den virkelige Trotskij, ville besettelsen hans ha vært uforklarlig. Men den Trotskij som Stalin var besatt av, var en mytisk skikkelse oppkonstruert av Stalins «sykelig mistenk­ somme» fantasi, og denne skikkelsen lignet stadig mindre på den Trotskij han hadde landsforvist. Da trusselen fra den mytiske Trotskij ruvet stadig mer i Stalins sinn, ble makten og innflytelsen til den virkelige Trotskij stadig mer redusert. Trotskij klarte ikke engang å finne et sikkert europeisk hovedkvarter der han kunne samle den kommunistiske opposisjonen. Han forlot Tyrkia for å lete etter en ny base i november 1932, men ble nødt til å vende tilbake fire uker senere fordi han ikke hadde klart å finne noen regjering som var villig til å gi ham noe mer enn et gjennomreisevisum. Han fikk omsider lov til å flytte til Trankrike sommeren 1933, men fikk ikke tillatelse til å bli i Paris, ble underlagt en rekke restriksjoner og ble endelig utvist sommeren 1935. Fra Frankrike flyttet Trotskij til Norge der den politiske aktiviteten hans igjen ble underlagt restriksjoner før han ble utvist - denne gangen til Mexico i slutten av 1936.J Hovedorganisatoren i Trotskij-bevegelsen gjennom storparten av 1930-årene var ikke Trotskij selv. men sønnen hans, Sedov, som reiste til Berlin fra Tyrkia i 1931 og flyttet til Paris to år senere, etter at

200

Kapittel 5

Hitler kom til makten. Det var Sedov som inntil han døde i 1938 organiserte utgivelsen av Opposisjonens Bulletin (Bijulleten Oppozitsii) og opprettholdt kontakten med Trotskijs spredte meningsfel­ ler.21 Sedovs medarbeiderskare var som farens infiltrert av OGPU og NKVD. Fra 1934 til han døde fire år senere, var hans nærmeste fortrolige og medarbeider en NKVD-agent, den russiskfødte an­ tropologen Mark Zborowski (alias Etinne) som hjalp ham med å utgi bulletinen og med forsøkene på å holde kontakten med den opposisjonen som ennå fantes i Russland. Sedov stolte så fullstendig på Zborowski at han ga ham nøkkelen til postkassen sin, lot ham hente posten for seg og oppbevarte Trotskijs mest konfidensielle mapper og arkiver hjemme hos ham.22 ^^

Under Mensjinskij og Jagoda var OGPUs og NKVDs operasjoner i utlandet mot Trotskij og meningsfellene hans begrenset til over­ våking, infiltrasjon og destabilisering. Under Jesjov slo NKVD innpå en likvideringspolitikk overfor trotskismens ledere. I desember 1936 opprettet Jesjov en «Administrasjon med spesielle oppgaver» under hans personlige ledelse med «mobile grupper» som skulle gjennom­ føre snikmord i utlandet etter ordre fra Stalin.23 Det viktigste operasjonsfeltet de neste to årene var Spania. Den sovjetiske regjeringen reagerte langsomt på utbruddet av den spanske borgerkrigen i juli 1935 og trodde feilaktig at den republi­ kanske regjeringen raskt kom til å slå ned opprøret til nasjonaliststyrkene under general Francisco Franco. Men da den erfarne diplomaten Marcel Rosenberg omsider kom som sovjetisk am­ bassadør den 27. august, hadde han med seg et stort følge som omfattet general Jan Berzin, tidligere sjef for den militære etterret­ ningen, som leder for militærmisjonen. Det var en høy, gråhåret og fåmælt mann som ironisk nok enkelte ganger ble tatt for å være engelskmann. Blant andre sovjetiske militærrådgivere var genera­ lene Goriev og Kulik og de senere marskalkene Malinovskij, Rokossovskij og Konev. Offiserer fra Den røde armé kjempet i

«Folkefiender» i utlandet

201

borgerkrigen under mange forskjellige forkledninger. Blant dem var general Lazar Stern, alias general Emilio Kleber, som NKVD hadde utstyrt med kanadisk pass og en egnet «bakgrunnshistorie». Han vant verdensberømmelse som «Madrids frelser» i slutten av 1936. Videre var det general Mate Zalka alias Lukacs, en tidligere ungarsk forfatter som gikk i Den røde armé og ble den sannsynligvis mest populære kommandanten i de internasjonale brigadene, general Janos Galicz, alias G all, også med ungarsk bakgrunn og sannsynligvis den minst populære kommandanten i de internasjonale brigadene, general Dimitri Pavlov, alias Pablo, kanskje den dyktigste av de republikanske stridsvognkommandørene og general Karol Swierczewski, alias Walter, en offiser i Den røde armé med polsk opprinnelse, senere viseforsvarsminister i to polske kommunistregjeringer etter krigen.24 Det var et like massivt, men langt mindre synlig, NKVD-nærvær i det republikanske Spania, og lederen var den senere avhopperen Aleksandr Orlov. Han kom i september 1936 med overordnet mål å sikre stalinismens seier over de marxistiske kjetterne som angrep den. ' Eksekutivkomiteen i den kommunistiske Internasjonale (EKKI) informerte det spanske kommunistpartiet i desember: Uansett hva som skjer, må den endelige utslettelsen av trotskistene gjennomføres. De må eksponeres overfor massene som en fascistisk hemmelig etterretningstjeneste som utfører provokasjo­ ner for Hitler og general Franco og forsøker å splitte Folkefronten. driver en kampanje for å bakvaske Sovjetunionen og er en etterretningstjeneste som aktivt hjelper fascismen i Spania.26 En slik sekterisk skinnhellighet lå langt fra tankegangen til de fleste av de 35 000 utenlandske frivillige, de fleste kommunister, som reiste til Spania for å slutte seg til de internasjonale brigadene til forsvar for republikken. For dem som for mesteparten av venstrekreftene i Europa, som feilaktig trodde at Francos revolt var en sammensver­ gelse dirigert av Hitler og Mussolini, var krigen et korstog mot den internasjonale fascismen - og for mange den største følelsesmessige

202

Kapittel 5

opplevelsen i livet: Hva foreslår du? Å bygge den rettferdige by? Det skal jeg gjøre. Jeg er enig. Eller er det selvmordspakten, den romantiske Død? Nåvel, jeg aksepterer, for jeg er ditt valg, din avgjørelse. Ja, jeg er Spania. Stalin selv traff denne stemningen i et åpent brev til den spanske kommunistledelsen i oktober: «Frigjøringen av Spania fra de fascistiske reaksjonæres åk er ikke bare et privat anliggende for Spania, men en fellessak for hele den progressive menneskehet.27 Men Stalins viktigste anliggende var den trotskistiske infiltrasjo­ nen og ikke den fascistiske trusselen. På hovedrekrutteringssentret for de internasjonale brigadene i Paris, ble frivillige som ikke tilhørte partiet som regel spurt ut av NKVD-offiserer som skjulte sin identitet. De fleste frivillige som hadde pass, ble bedt om å levere dem inn ved ankomsten til Spania. De ble så sendt til Sentret i Moskva med diplomatpost. NKVD var særlig fornøyd med en fangst på 2000 amerikanske pass som senere ble brukt av organisasjonens illegale agenter.2S De internasjonale brigadenes base i Albacete ble kontrollert av et politisk direktorat i Komintern ledet av den franske representanten i EK K I, André Marty, som i endel år hadde arbeidet for den sovjetiske militære etterretningen, og han samarbeidet med entusiasme i NKVDs krig mot trotskismen. Ingen ikke-russisk kommunist var mer besatt enn Marty av å utslette anti-stalinistisk kjetteri. Sammen med Marty kom en dynamisk kontingent Komintern-funksjonærer. Enkelte av dem, for eksempel Martys italienske nestkommanderen­ de, Luigi Longo (alias Gallo) og Guiseppe de Vittorio (alias Nicoletti) hadde bare forakt til overs for Martys sekteriske fanatisme. Andre var doktrinære stalinister av Marty-støpningen. Blant dem var den framtidige øst-tyske lederen Walter Ulbricht. Han ledet en NKVD-enhet som sporet opp tyske, østerrikske og sveitsiske «trotskister» i de internasjonale brigadene.29 Støtten til republikanerne fra de frivillige i de internasjonale

*Folkefiender» i utlandet

203

brigadene kunne ikke oppveie hjelpen nasjonalistene fikk fra Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia. Selv om Hitler var fullt klar over at Franco innerst inne var mer tradisjonalist enn fascist, betraktet han Spania som en velegnet slagmark der han kunne prøve Blitzkrieg-teknikkene som senere ble benyttet med ødeleggende virkning i de første årene av den andre verdenskrig. Hitlers øyeblikkelige hjelp sommeren 1936 reddet den militære oppstanden fra et tidlig nederlag og førte Franco inn på veien til den endelige seieren.30 Republikanerne led under en annen alvorlig ulempe. Nasjonaliste­ ne sto samlet, selv var de splittet. Selv om russerne ikke sto bak splittelsen, gjorde de den til en borgerkrig i borgerkrigen. Våren 1937 sto Stalins kamp mot trotskismen i ferd med å overskygge krigen mot Franco. Stalin fryktet for at Partido Obrero de Unificacion Marxista (POUM), som hadde trotskistiske sympatier selv om det ble skarpt kritisert av Trotskij selv, kunne gi den store kjetteren en spansk base. Partiets medgrunnlegger i 1935, Andreu Nin, tidligere Trotskijs privatsekretær i Moskva, var justisminister i den katalonske regjerin­ gen før den ble fortrengt av kommunistene i desember 1936. I mai 1937 begynte de spanske kommunistene med hjelp fra NKVD ødeleggelsen av POUM. Slutskij. lederen for INO, informer­ te NKVD-residenter: «Hele vår oppmerksomhet er fokusert på Catalonia og på vår nådeløse kamp mot de trotskistiske bandittene, fascistene og POUM.»35 Ijuni ble Nin arrestert, brutalt torturert og til slutt flådd levende da han nektet å tilstå oppdiktede forbrytelser. Kommunistene forsøkte uten hell å skjule dødsfallet ved å late som om Nin var blitt tatt av en nazistisk kommandogruppe.32 Ikke lenge etter ble en annen av Trotskijs tidligere sekretærer, Irwin Wolf, som hadde arbeidet for ham mens han bodde i eksil i Norge, kidnappet i Barcelona og likvidert av NKVD.3' Blant andre av POUMs internasjonale sympatisører som døde under mistenkelige omsten­ digheter, var Trotskijs tidligere meningsfelle, Kurt Landau, Mare Rhein. sønn av den gamle mensjevik-lederen Raphael Abramovitsj, José Robles, en tidligere dosent ved Johns Hopkins University i De forente stater og journalisten «Bob» Smilie, sønn av en engelsk

204

Kapittel 5

gruvearbeiderleder. Mange av POUMs menige medlemmer ble skutt uten lov og dom etter en summerisk rettergang ved en kommunistisk krigsrett. Resten av ledelsen ble arrestert i juni 1937. Advokaten deres, Benito Pabon, ble så livredd av snikmordene at han flyktet til Filippinene.34 Dr. Juan Negrin, som ble republikansk statsminister i mai 1937, var klar over endel av redslene som NKVD spredte.3" Men han var også forbløffende naiv. Mot slutten av krigen, da nasjonalistene viste fram de private fengslene som var bygd av det NKVD-dominerte Servicio de Investigacion Militar (SIM), avviste Negrin dem som falsk fascistisk propaganda. Ti år senere innrømmet han at han var blitt lurt.36 Samtidig som NKVD og deres SIM-medarbeidere kvittet seg med POUM-tilhengere så diskret som mulig, satte Stalins favorittfranskmann, André Marty, i scene en offentlig heksejakt på trotskistisk forræderi. «For Marty,» skrev en av de franske kommu­ nistene som arbeidet for ham, «var fienden mer i de internasjonale brigadene og på lojalistisk territorium enn på den andre siden av fronten.» Alle brudd på den militære disiplinen var etter hans syn en del av et enormt trotskistisk komplott for å «splitte og demoralisere de internasjonale brigadene». Hans ry som «slakteren fra Albacete» gjorde at han ble tilbakekalt til Paris for å forklare seg for den franske kommunistledelsen. Marty innrømmet uten videre at han hadde gitt ordre til å henrette 500 medlemmer av de internasjonale brigadene. Samtlige, erklærte han, hadde begått «alle slags forbrytelser» og «drevet spionasje til fordel for Franco». Ernest Hemingway, som hadde stor sympati for disse brigadene, syntes at Marty var «fullstendig gal. Han har en mani for å skyte folk. Han renser bedre enn Solvarson»/7 ^

^^

Selv om NKVDs «mobile grupper» var svært aktive i Spania, rammet operasjonen deres også ledende trotskister og forrædere så langt unna som i Nord-Amerika. Den 5. juni 1937 forlot den opprørske amerikanske NKVD-agenten Juliette Stuart Poyntz rommet sitt i

«Folkefiender» i utlandet

205

Women’s Association Clubhouse på Manhattan. Ingen så henne igjen. Bevis som senere dukket opp, tyder på at hun ble lokket i døden av en tidligere russisk elsker i NKVD, Schatsjno Epstein, og liket ble gjemt bak en murvegg i et hus i Greenwich Village.38 Men de fleste «tåredryppende affærene» utspilte seg på den andre siden av Atlanterhavet. Sommeren 1937 oppdaget NKVD, sannsyn­ ligvis takket være Mark Zborowski (alias Etienne), at en av offiserene deres i Vest-Europa hadde hatt hemmelige kontakter med den ledende nederlandske trotskisten Henryk Sneevliet. En «mobil gruppe» under ledelse av nestlederen i INO, Mikhail Shpigelglas, en kort, undersetsig skikkelse med lyst hår og utstående øyne, ble sendt til Paris for å oppspore og likvidere den skyldige. Den 17. juli ble Walter Krivitskij, NKVD-resident i Nederland, innkalt for å treffe Shpigelglas på Paris-utstillingens område i Vincennes. Shpigelglas avslørte at forræderen var en sovjetisk illegal agent av polsk opprinnelse som het Ignace Poretskij (alias Ludwig, alias Reis). Poretskij hadde nettopp gitt en forseglet melding til en NKVD-offiser ved det sovjetiske handelskontoret for videreforsendelse til Russ­ land. Det var ikke meningen at den skulle åpnes før den var framme i Sentret i Moskva. Shpigelglas åpnet den og viste innholdet til Krivitskij. Det var akkurat slik at det ville forsterke Stalins og Jesjovs paranoide frykt for at en trotskistisk undergrunnsbevegelse hadde infiltrert NKVD. Meldingen inneholdt et brev til sentralkomiteen der Poretskijs avhopping ble bekjentgjort og der Stalins forbrytelser ble fordømt. Det ble oppfordret til «en kamp uten nåde mot stalinismen». Brevet sluttet slik: Jeg har til hensikt å vie mine ubetydelige krefter til Lenins sak. Jeg vil fortsette kampen, for bare vår seier - proletarrevolusjonens seier - kan befri menneskeheten for kapitalismen og Sovjetunio­ nen for stalinismen. Fremad til nye strider! For den [trotskistiske] fjerde Internasjonale! Seks uker senere ble Poretskijs gjennomhullete lik funnet på en vei ved Lausanne i Sveits. For å lokke ham i undergangen hadde

206

Kapittel 5

Shpigelglas brukt en venn av Poretskij-familien som het Gertrude Schildbach, en tysk-jødisk kommunistisk flyktning som skrev til Poretskij og sa at hun hadde et akutt behov for hans råd. Schildbach traff Poretskij og hans kone på en kafé i Lausanne. I siste øyeblikk fikk hun seg ikke til å følge NKVD-instruksene om å gi fru Poretskij en eske full av stryknin-forgiftet sjokolade (som senere ble funnet av det sveitsiske politiet). Men Schildbach klarte å lokke Poretskij inn på en sidevei der han ble skutt med et maskingevær på kloss hold av en NKVD-morder med monegaskisk bakgrunn - Roland Francois Rossi (alias Abiate). I siste øyeblikk gikk det opp for Poretskij at han ble lokket i en felle. Da liket hans ble funnet, klemte hånden rundt en dott av Schildbachs grånende hår. NKVD forsøkte å legge ut et falskt spor ved å sende et anonymt brev til det sveitsiske politiet der det ble opplyst at liket var av en internasjonal våpensmugler. Planen mislyktes. Selv om Rossi og Schildbach klarte å komme seg unna, ble medvirkningen deres i mordet avslørt for det sveitsiske politiet av Rossis elskerinne. I Rossis etterlatte koffert fant politiet en detaljert plan over Trotskijs eksilhjem i Mexico.39 ^^^^

Det neste offeret for NKVDs «mobile grupper» var lederen for hvitegardistenes ROVS i Paris, general Miller. I desember 1936 kom Slutskij, lederen for INO, til Paris for å starte organiseringen av kidnappingen av Miller. Flan sendte en anmodning til Krivitskij, residenten i Nederland, og ba ham anbefale to agenter som kunne utgi seg for å være tyske offiserer. Det var først etter at Miller ble kidnappet åtte måneder senere at Krivitskij skjønte formålet med henvendelsen.4" Den 22. september 1937 forsvant Miller, akkurat som Kutepov syv år tidligere, midt på lyse dagen på en Paris-gate. Men i motsetning til Kutepov hadde han lagt igjen et brev hos generalsekretæren sin, general Kusonskij, og dette brevet skulle åpnes hvis han ikke kom tilbake. Brevet viste at Miller hadde en avtale med general Skoblin klokken halv ett om ettermiddagen og at de skulle treffe to «tyskere»: den ene var militærattaché fra et

«Folkefiender» i utlandet

207

naboland, den andre kom fra Paris-ambassaden. Nå var det avslørt at Skoblin var NKVD-agent. Sent på kvelden etter kidnappingen sendte general Kedrov, visepresident i ROVS, og general Kusonskij en beskjed til Skoblin med spørsmål om hvor det var blitt av Miller. Skoblin var ikke klar over Millers brev, og svarte at han ikke hadde sett Miller hele dagen. Da han ble konfrontert med brevet, nektet han fortsatt at han hadde sett Miller. Kedrov og Kusonskij forlangte at Skoblin skulle bli med dem til politistasjonen. Skoblin presset seg forbi dem, løp ned flere trapper og kom seg unna. Forfølgerne ble hindret av utbrente pærer i trappen. Da de kom ned på gaten, hadde Skoblin forsvunnet. Fra Paris flyktet han til Spania der han sannsynligvis ble likvidert av NKVD. Hans kone Nadesjda Plevitskaja ble stilt for retten i desember, funnet skyldig i medvirkning til kidnappingen og dømt til 20 års hardt straffarbeid. Hun døde i fengslet i september 1940.41 Aktoratet i rettssaken mot Plevitskaja hevdet på grunnlag av Sureté-etterforskningen at Miller var blitt ført til den sovjetiske ambassadebygningen og drept der. Liket ble så lagt i en Ford lastebil som ble lastet om bord i et russisk lasteskip som lå og ventet ved kai i Le Havre. Flere vitner hadde sett at lastebilen ble heist om bord. Men Miller var fortsatt i live - sterkt neddopet - i lastebilen. I motsetning til Kutepov syv år tidligere, overlevde han reisen til Sovjetunionen. Da han var framme i Moskva, måtte han gjennom harde forhør, ble stilt for retten i all hemmelighet og skutt. Men selv ikke forhøret av Miller og likvideringen av ham overbeviste Sentret om at hvitegardistene ikke lenger representerte noen reell trussel. Da Sergei Tretjakovs utskrifter av samtalene i ROVS-hovedkvarteret etter Millers avhopping ikke avdekket noen større nye anti-sovjetiske sammen­ svergelser, konkluderte Sentret med at Tretjakov (med kodenavnet Ivanov) måtte ha sluttet seg til undergraverne. Sentret sendte dette telegrammet til Paris-residenten: «Vi tror at Ivanov fører oss bak lyset og sender oss påfunn og ikke faktiske samtaler.»421 virkeligheten var det Sentret som narret seg selv med ytterligere oppdiktede konspira­ sjoner. Kidnappingen av Miller fikk en ødeleggende virkning for ROVS. Generalsekretæren hans, Kusonskij. ble feilaktig beskyldt

208

Kapittel 5

for å ha vært med på komplottet av enkelte hvitegardister. ROVS flyttet hovedkvarteret sitt til Brussel der organisasjonen under sin nye leder, general Arkhangelskij, viste seg å være enda mer hendøende enn under Miller.43 Belgia var åstedet også for det neste NKVD-mordet. I begynnel­ sen av 1938 ble OGPU-avhopperen Georgi Agabekov, som hadde flyktet til Vesten ni år tidligere, myrdet av en mobil gruppe etter en lang menneskejakt.44 En menneskejakt begynte også på to nyere avhoppere: NKVDs nederlandske resident Krivitskij og den store virtuosen i Kominterns frontorganisasjon, Willi Miinzenberg. Begge hadde nektet å adlyde ordre om å vende tilbake til Moskva i 1937 til en sikker likvidering. I juli 1938 ble menneskejakten utvidet til også å gjelde NKVD-residenten i det republikanske Spania, Aleksandr Orlov, som også avviste en tilbakekalling fra Sentret i Moskva.4' %

^

Men de viktigste «folkefiendene» som NKVD jaktet på i utlandet, var de ledende trotskistene. NKVD hadde tre hovedmål: Trotskijs sønn og viktigste organisator Lev Sedov, den påtenkte sekretæren i den trotskistiske fjerde Internasjonale som ble formelt opprettet i september 1938, Rudolf Klement, og endelig den store kjetteren selv, Leon Trotskij, som befant seg i eksil i Mexico. Stalins frykt for trotskistisk infiltrasjon av NKVD ble holdt i live da Poretskijs venn Krivitskij hoppet av i oktober 1937. I den følgende måneden fikk Krivitskij et introduksjonsbrev til Sedov i Paris gjennom advokaten til Poretskijs enke: Da jeg kom til Sedov, sa jeg rett ut at jeg ikke kom for å slutte meg til trotskistene, men mer for å søke råd og kameratskap. Han tok hjertelig imot meg, og jeg traff ham senere nesten daglig. Jeg lærte å sette pris på Trotskijs sønn som en selvstendig personlighet. Jeg skal aldri glemme den uegennyttige hjelpen og trøsten han ga meg på den tiden da Stalins agenter var etter meg. Han var ennå svært ung, men usedvanlig begavet - sjarmerende, velinformert, effek-

«Folkefiender» i utlandet

209

tiv. I forræderirettssakene i Moskva ble det sagt at han mottok enorme pengesummer fra Hitler og mikadoen. Jeg konstaterte at han levde en revolusjonærs liv. Han slet hele dagen for opposisjo­ nens sak og hadde absolutt et behov for bedre mat og klæ r/6 Men Krivitskij var ikke klar over at Sedovs nærmeste medarbeider, Mark Zborowski (alias Etienne), var NKVD-agent. Stalin kan ikke ha unngått å forstå den svært uhyggelige betydningen av de «nesten daglige» møtene mellom Sedov og Krivitskij som Etienne pliktskyl­ digst rapporterte til Sentret i Moskva. Disse møtene må utvilsomt ha spilt en viss rolle i avgjørelsen om å gå videre med likvideringen av Sedov. Trotskij var en krevende far med en ulykksalig tilbøyelighet til å ta fra alle barna sine enhver selvrespekt. Han delte ikke Krivitskijs beundring for sønnens hengivenhet og effektivitet. Mens Sedov slet med fattigdom og dårlig helse for å klare å utgi Bijulleten og bevare kontakten med trotskistbevegelsen som sloss innbyrdes og som var i ferd med å gå i oppløsning, skrev faren sint fra Mexico i januar 1938: «Jeg er svært misfornøyd med måten arbeidet med Bijulleten utføres på, og jeg må igjen lufte spørsmålet om den ikke bør overflyttes til New York.» I et desperat forsøk på å tilfredsstille Trotskijs urimelige krav, utsatte Sedov gjentatte ganger en blindtarmoperasjon til tross for at han hadde stadige anfall. Etter et hardt anfall den 8. februar 1938, var det klart at han ikke kunne vente lenger. Etienne gjorde sitt til å overbevise ham om at hvis han skulle unngå NKVD-overvåking, kunne han ikke opereres på et fransk sykehus, men måtte legge seg inn på en liten privatklinikk som ble drevet av emigranter. Selv om Sedov ikke visste det, var den sannsynligvis infiltrert av NKVDagenter. Etienne innrømmet senere at med det samme han hadde ringt etter sykebil, varslet han NKVD. Sedov ble operert samme kveld. I de nærmeste dagene så det ut til at han kom seg på normalt vis. Angivelig av sikkerhetsgrunner nektet Etienne å oppgi adressen på klinikken (den hadde han øyeblikkelig gitt til NKVD) til franske trotskister. Sedov fikk bare besøk av sin kone Jeanne og Etienne.

210

Kapittel 5

Den 13. februar fikk han et uforklarlig tilbakefall, og han ruslet rundt i korridorene og ropte delirisk da han ble funnet. Legen ble så perpleks av Sedovs tilstand at han spurte konen hans om han kunne ha forsøkt å ta sitt eget liv. Jeanne begynte å gråte og sa at han måtte ha blitt forgiftet av NKVD. Sedov ble stadig verre til tross for gjentatte blodoverføringer. Han døde med store smerter den 16. februar, bare 32 år gammel. Konklusjonen etter et rutinemessig likskue ble at han døde av komplikasjoner etter operasjonen, hjertesvikt og lav motstandskraft. Men det var alvorlige uoverensstemmelser i grunnlagsmaterialet. Selv om det forbausende nok ikke finnes bevis for at NKVD hadde en finger med i spillet, taler sannsynligheten for at NKVD sto ansvarlig.4 NKVD hadde allerede da en avansert medisinsk seksjon, Kamera (Kammer), sannsynligvis opprettet av Jagoda som hadde utdannelse som farmasøyt og eksperimenterte med bruken av narkotiske stoffer og gift.4' Det kan ikke være tvil om at Sedov i likhet med faren var blinket ut av en mobil gruppe fra NKVD, og når NKVD først hadde lokket ham til en klinikk som den sannsynligvis hadde infiltrert på forhånd, er det lite sannsynlig at det ikke ble gjort forsøk på å ta livet hans. Sedovs dødsfall ga NKVD lederstillingen i den trotskistiske organisasjonen. Etienne overtok ansvaret for å utgi Bijulleten, holde kontakten med flyktningene fra det stalinistiske Russland som forsøkte å kontakte Trotskij, og ble det viktigste bindeleddet med de europeiske tilhengerne hans. Han sørget for at Trotskij kom i konflikt med Sneelivet, gjorde forholdet mellom Trotskij og Jeanne enda dårligere og uten at noen merket det nørte han oppunder stridig­ hetene mellom de trotskistiske sektene. Etienne var så sikker på Trotskijs tiltro til ham at han spurte ham hvordan han skulle reagere på mistanker fra Sneelivet og andre om at han arbeidet for NKVD. Trotskij rådet ham til å utfordre anklagerne og be dem underbygge anklagene sine overfor en uavhengig kommisjon. Trotskijs egen tiltro til Etienne var urokket. NKVDs neste viktige trotskist-mål var tyskeren Rudolf Klement som var organisasjonsleder for stiftelseskonferansen for Trotskijs

«Folkefiender» i utlandet

211

fjerde Internasjonale som skulle holdes senere på året. Den 13. juli forsvant Klement på mystisk vis fra hjemmet sitt i Paris. Omkring 14 dager senere mottok Trotskij et brev som angivelig var skrevet av Klement og postlagt i New York. Brevet beskyldte Trotskij for a ha alliert seg med Hitler og andre oppdiktede forbrytelser. Kopier av brevet nådde også fram til en rekke av Trotskijs franske tilhengere. Trotskij avviste brevet, utvilsomt med rette, og mente at det enten var et NKVD-falskneri eller et dokument som Klement hadde skrevet med en revolvermunning mot hodet. Sannsynligvis var det meningen at Klement skulle forsvinne etter at han hadde kommet med denne fiktive fordømmelsen. Men kort tid etter at brevet kom fram. ble et hodeløst lik funnet ved Seinens bredd. To franske trotskister klarte å kjenne det igjen som liket av Klement ved hjelp av tydelige arr på hendene.49 Den fjerde Internasjonale var dødfødt. Stiftelses-«konferansen» åpnet i nærheten av Paris i hjemmet til den franske trotskisten Alfred Rosmer den 3. september 1938. Til stede var bare 21 delegater som skulle representere de svært så minimale trotskistiske gruppene i 11 land. Den «russiske seksjonen», der de autentiske medlemmene nå etter alt å dømme var fullstendig utryddet, ble representert av NKVD-agenten Etienne. I utkanten av konferansen befant også Ramon Mercader seg (alias Jacques Mornard, alias Frank Jacson), elskeren til den amerikanske trotskistiske tolken Sylvia Ageloff. Senere ble han berømt som Trotskijs morder."0 Trotskijs biograf, Isaac Deutscher, konkluderer korrekt med at den nystiftede Internasjonale «ikke var stort annet enn en fiksjon» med en nærmest ikke-eksisterende innflytelse ut over de minskende, fraksjonspregete rekkene av Trotskij-tilhengere. Trotskij selv var håpløst akterutseilt i sitt eksil i Mexico. Han erkjente «misforholdet mellom vår styrke i dag og morgendagens oppgaver», men spådde samtidig selvsikkert at «i løpet av de kommende ti år vil programmet til den fjerde Internasjonale få tilslutning fra millioner, og disse revolusjonære millionene vil kunne storme himmel og jord». 1 Kanskje den eneste statsmannen som tok Trotskijs profetier alvorlig, var Stalin selv. Meldinger fra NKVD til organisasjonens residenser i

212

Kapittel 5

utlandet og fra Komintern til medlemspartiene, beklaget ustanselig mangelen på energi som preget utslettelsen av trotskismen. Et rasende telegram til Stockholm og Oslo som ble sittende i Gordievskijs hukommelse, var typisk for mange i arkivene. «Kampanjen mot trotskistiske terroristbanditter,» het det, «føres i deres land med utålelig p a s s i v i t e t . I Stalins konspiratoriske mentale univers var Trotskij fortsatt en enda farligere motstander enn Adolf Hitler. Med Hitler forutså Stalin, kanskje så tidlig som på midten av 1930-tallet, muligheten for en enighet. Med Trotskij var det en kamp inntil døden.

Etter den siste store liksom-rettssaken før krigen i mars 1938, begynte den store terroren i Sovjetunionen å dabbe av. I juli ble Lavrentij Berija, leder for Det trans-kaukasiske NKVD, utnevnt til Jesjovs første nestleder. Da Jesjov ble løst fra sitt verv i NKVD den 8. desember, hadde Berija allerede overtatt den reelle makten. Under den store terroren hadde Stalin unngått offentlig ansvar. Jesjovs avskjed gjorde det mulig for Stalin å bruke ham som syndebukk for slike eksesser under Jesjovsjtsjina som kunne innrømmes åpent.53 Etterfølgeren hans, Berija, er beskrevet av Stalins datter Svetlana som «en praktfull moderne utgave av den slue hoffmannen, inkarnasjonen av orientalsk falskhet, smiger og hykleri».54 Han var også uhyggelig moralsk fordervet og lastefull. Han brukte NKVD til å skaffe, ofte direkte fra Moskvas gater, en endeløs strøm av kvinneri mange tilfeller skolepiker - som ble voldtatt og seksuelt misbrukt. Ektemenn og foreldre som klagde, kunne regne med å havne i gulag.55 Under Berija ble den store terroren erstattet med en mer selektiv terror. Men menneskejakten på Trotskij fortsatte usvekket. Den virkelige Trotskij i Mexico hadde fortsatt få likhetstrekk med mytenes Trotskij som hjemsøkte Stalins syke fantasi. 1. mai 1940 marsjerte 20 000 meksikanske kommunister gjennom Mexico City med plakater der det ble forlangt: «Ut med Trotskij!»56 Til og med

«Folkefiender» i utlandet

213

etter utregninger som ble foretatt av Trotskijs nærmeste medarbeide­ re, fantes det ikke flere enn 30 aktive trotskister i Mexico, og de var splittet i flere stridende fraksjoner.5' Men til tross for stridighetene vekslet de på å holde vakt ved Trotskijs hjem i Coyoacån. KGB minnes mordet på Trotskij som en av sine aller viktigste «spesielle operasjoner». «Minnerommet» i Første hoveddirektorat, som ble innredet i 1979, har et portrett og en lovprisning av mannen som organiserte mordet, Nahum (Leonid) Aleksandrovitsj Eitingon. Hans engasjement i «tåredryppende affærer» gikk tilbake til likvide­ ringen av Blijumkin i 1929. Eitingon var en av de få jødene i NKVD som overlevde utrenskningene.5' Han huskes av en av offiserene sine som en grovbygd mann med skallet hode, smal panne og små, stikkende øyne.59 Han var med i den spanske borgerkrigen under dekknavnet general Kotov, og var rådgiver for de internasjonale brigadene om partisankrigføring bak nasjonalistenes linjer. Mens han var i Spania, ble han elskeren til Barcelona-kommunisten Caridad Mercader del Rio, og rekrutterte både henne og sønnen hennes, Ramon Mercader - Trotskijs framtidige morder - som NKVD-agenter.60 Tegningen av Trotskijs villa, som ble oppdaget av det sveitsiske politiet i Rossis koffert etter mordet på Poretskij i 1937, viste at han var under nøye NKVD-overvåking helt fra det øyeblikket han kom til Mexico.61 Den framtidige avhopperen Vladimir Petrov fikk i 1948 lese en av mappene som dreide seg om mordet på Trotskij. Den var drøyt ti centimeter tykk. Her var det flere fotografier tatt inne i villaen som viste vaktene, gjerdene. Trotskij sammen med sin kone, Trotskij som drakk te sammen med vennene sine, Trotskijs hund og en rekke andre motiver. Trotskijs følge i Mexico var sannsynligvis infiltrert, i varierende grad til ulike tidspunkter, av flere NKVD-agenter. Hver enkelt av dem var utvilsomt ikke klar over de andres identitet. Såvidt Petrov kunne huske fra lesningen av mappen, var den første en kvinnelig sekretær som ble rekruttert mens han var i N o r g e . D e n mest innflytelsesrike muldvarpen i Trotskijs følge var imidlertid Ramon Mercader. Mercader hadde fått god opplæring. Til tross for intensiv

214

Kapittel 5

utspørring i månedene etter at han ble arrestert, røpet han ingenting om sin virkelige identitet (som ble oppdaget først i 1953) eller om arbeidet han utførte for NKVD. Han var svært intelligent, snakket flere språk flytende, var en veltrent idrettsmann, var flink til å forstille seg og hadde en bemerkelsesverdig selvkontroll. Sylvia Ageloff innrømmet at hun aldri tvilte på at han elsket henne før Trotskij ble myrdet. Langvarig psykologisk testing viste at Mercader hadde en uvanlig kort reaksjonstid, en nesten fotografisk hukommel­ se, evnen til å ta seg fram i stummende mørke og kapasitet til å lære fort og huske kompliserte instrukser. Han kunne ta et Mauser-gevær fra hverandre i mørke og sette det sammen igjen på tre og tre kvart minutt.63 Mercader sluttet seg til sin trotskistiske elskerinne, Sylvia Ageloff, i New York i september 1939, og reiste på et forfalsket kanadisk pass som skrev seg fra en frivillig i de internasjonale brigadene. Passet lød på Frank Jacson (åpenbart en eksentrisk NKVD-stavemåte av «Jackson»). I New York tok han kontakt med NKVD-residenten, Gaik Ovakimjan. De fleste instruksene om mordet på Trotskij fra Sentret i Moskva gikk gjennom ham .64 Etter instruks fra NKVD reiste Mercader til Mexico City i oktober, angivelig for å arbeide for et eksport- import-firma. Der fornyet han kontakten med moren og elskeren hennes, Nahum Eitingon. I januar 1940 fulgte Sylvia Ageloff etter til Mexico City, etter at Mercader hadde overtalt henne til å gjøre det. Som Eitingon utvilsomt hadde regnet med, tok Ageloff kontakt med guruen sin, Leon Trotskij, og gjorde sekretærarbeid for ham i to måneder. Mercader kjørte henne til Trotskijs villa og hentet henne når hun skulle tilbake. Mens Ageloff var i Mexico, gjorde Mercader aldri noe forsøk på å komme inn på villa-området, men ble etter hvert en velkjent skikkelse for vaktene og gjorde seg til venns med Trotskijs franske disipler, Alfred og Marguerite Rosmer. Kort tid etter at Ageloff hadde reist tilbake til New York, lot ekteparet Rosmer Mercader få komme inn i villaen for første gang.65 På dette stadiet var Mercaders rolle mer infiltrasjonsagentens enn morderens. Villaen var omgjort til en festning med jerngitre, elektriske sperringer, et automatisk varslingssystem, maskingeværer,

«Folkefiender» i utlandet

215

en permanent timanns politivakt og uoffisielle trotskistiske vaktpos­ ter. Mercaders hovedoppgave var å skaffe etterretninger om forsvars­ verkene i villaen, beboerne og vaktene som var nødvendige for å planlegge et væpnet angrep. Selve angrepet ble ledet av den berømte meksikanske kommunisten og maleren David Alfaro Siqueiros, en veteran fra de internasjonale brigadene i den spanske borgerkrigen. Like før klokken fire om morgenen den 23. mai dukket det opp en gruppe på 20 mann, ledet av Siqueiros, i politiuniformer og militære uniformer, overrasket og overmannet vaktstyrken og pepret sove­ værelsene med maskingeværild. Trotskij og hans kone overlevde ved å kaste seg ned på gulvet. Politiet talte senere 73 kulehull i veggen i soveværelset deres. Siqueiros kom senere med den lite sannsynlige påstanden at hensikten med raidet ikke hadde vært å drepe Trotskij, men å sette i scene en dramatisk protest mot at han oppholdt seg i Mexico. Han ble løslatt mot kausjon og flyktet fra Mexico ved hjelp av den chilenske kommunistdikteren Pablo Neruda. Fem dager etter raidet traff Mercader Trotskij for første gang. Elskverdig som alltid ga han Trotskijs sønnesønn et lekefly og viste ham hvordan han skulle bruke det. I løpet av de neste tre månedene var han ti ganger på besøk i villaen, misbrukte aldri gjestfriheten, hadde enkelte ganger med seg små presanger og traff Trotskij selv bare to-tre ganger. Han gjennomførte kanskje to reiser til New York for å avslutte forberedelsene til mordet. Den 20. august kom Mercader til villaen med en artikkel han hadde skrevet og som Trotskij hadde sagt seg villig til å kommentere. Han hadde også med seg en dolk som var sydd inn i foret på regnfrakken hans, en revolver som lå i én lomme og en ishakke i en annen. Revolveren ble tatt med som en sikkerhetsforanstaltning hvis han skulle få problemer med å komme seg unna. Hensikten med dolken er fortsatt uklar. Det er mulig Mercader skjulte den i regnfrakken i tilfelle de andre våpnene skulle bli oppdaget. NKVD hadde brukt lignende metoder tidligere. Vinteren 1938-39 ble en NKVD-offiser som het Bokov innkalt til Berija og spurt om han var sterk nok til å drepe en mann med ett slag. «Ja, kamerat kommissær,» svarte Bokov. Berija forklarte at NKVD hadde

216

Kapittel 5

oppdaget at en sovjetisk ambassadør i Midt-østen planla å hoppe av. Bokov ble sendt sammen med en assistent for å sørge for at ambassadøren ble «uskadeliggjort». Da de kom, fikk han en kort jernstang av NKVD-residenten. Den ble skjult i klærne hans, og han gikk sammen med assistenten til residenten for å avlegge am­ bassadøren en høflighetsvisitt. Bokov klarte å manøvrere seg bak ambassadøren og drepte ham med ett slag mot skallen. Han og assistenten pakket liket inn i et gulvteppe for å skjule blodflekkene, la det i en bil, kjørte ut av byen og begravde det. Ambassadørens kone ble fortalt at mannen hennes var blitt hjemkalt til Moskva på kort varsel og hadde ordnet det slik at hun og barna skulle følge etter med tog. De ble, praktisk talt sikkert, stoppet underveis og overført til en arbeidsleir for «folkefiender».66 Mercader regnet også med å drepe med ett slag mot bakhodet og komme seg unna før liket ble oppdaget. Da Trotskij satt på kontoret sitt og leste artikkelen han hadde liggende foran seg på skrivebordet, tok Mercader ishakken opp av lommen, lukket øynene og slo den så hardt han maktet mot Trotskijs hode. Men Trotskij døde ikke umiddelbart. I stedet satte han i «et forferdelig, gjennomtrengende skrik» («Jeg kommer til å høre det skriket så lenge jeg lever,» sa Mercader), snudde seg, satte tennene i morderens hånd og grep ishakken før kreftene sviktet. Han døde på sykehuset dagen etter den 21. august 1940. KGB forteller om mordet ned til minste detalj. Det nevnes, husket Petrov senere, at det dødelige slaget traff med den butte, ikke den spisse, enden på ishakken. Mercader ble dømt til 20 års fengsel. Moren og Eitingon flyktet til Moskva via ruter som var lagt på forhånd. I Moskva ble senora Mercader mottatt av Berija, presentert for Stalin i Kreml og dekorert med Lenin-ordenen. Etter noen få år holdt hun på å forgå av skyldfølelse. Hun sa til det spanske kommunistpartiets representant i Kominterns hovedkvarter: De (NKVD) har ikke lenger bruk for m eg... Jeg er kjent i utlandet, og det er farlig å bruke meg. Men de vet også at jeg ikke lenger er den kvinnen jeg pleide å være... Caridad Mercader er

«Folkefiender» i utlandet

217

ikke bare Caridad Mercader, men den verste av alle m ordere... Ikke nok med at jeg reiste over hele Europa og sporet opp tsjekister som hadde forlatt paradiset for å myrde dem uten nåde. Jeg har gjort enda mer! For deres skyld gjorde jeg sønnen min, Ramon, til morder - denne sønnen som jeg en dag så komme ut fra Trotskijs bolig, bundet og blodig, ute av stand til å komme til meg. Og jeg måtte flykte i én retning og Leonid (Eitingon) i en annen.66 Ramon beholdt sin stalinistiske overbevisning mens han satt i fengsel. Han påsto at historien kom til å oppfatte ham som en soldat i verdensrevolusjonen som hadde gjort arbeiderklassen en enormt stor tjeneste ved å kvitte den med en av lederne som hadde satt seg fore å forråde den. Han likte å synge den revolusjonære sangen «Den unge garde», og understreket den siste linjen: «Vi arbeider for en stor sak!» Hvis Mercader hadde vært villig til å avsløre sin sanne identitet eller sin KGB-tilknytning, ville han ha blitt benådet. Men han nektet og sonte hele straffen på 20 år. 11960 ble Mercader satt på frifot, reiste fra Mexico til Cuba og fortsatte via Tsjekkoslovakia til Sovjetunion­ en. Da han søkte om medlemsskap i kommunistpartiet, ble søknaden avslått.69 Utenfor KGB var Trotskijs morder i den post-stalinistiske epoken blitt en pinlig påminnelse om en paranoid fortid.

K A PITT EL 6

Kommunikasjonsetterretning, agentinfiltrasjon og «De praktfulle fem» fra Cambridge ( 1930-39)

Av de mange portrettene av den sovjetiske etterretningstjenestens helter som henger i Minnerommet i Første hoveddirektorat, er bare ett av en ikke-KGB-offiser. Unntaket er general Jan Karlovitsj Berzin. øverstkommanderende for en Tsjeka-avdeling i borgerkri­ gen, men best kjent som leder for den sovjetiske militære etterretnin­ gen (dengang Fjerde avdeling i generalstaben, senere GRU, Glavnoje Razvedivatelnoje Uravlenie) fra 1924 til 1935.1 Berzin ble født i Latvia i 1890 og ble med i den revolusjonære undergrunnsbeve­ gelsen da han bare var i tenårene. Han satt mange år i fengsel og måtte sone hardt straffarbeid i Sibir. I 1919 satt han i den kortvarige latviske sovjetregjeringen. I sine første år i den militære etterretnin­ gen gikk mange av de nærmeste medarbeiderne hans - en god del av dem hadde en lignende bakgrunn - under navnet «den latviske fraksjon», på samme måte som Dzersjinskijs nærmeste medarbeide­ re en tid ble kalt «den polske fraksjonen». I 1935 ble Berzin sendt på et oppdrag for Den røde armé til Det fjerne østen. Han ble kalt hjem i

Kommunikasjonsetterretning

219

august 1936 for å lede den sovjetiske militærmisjonen til den spanske republikanske regjeringen. Et år senere, da den store terroren var på sitt verste, fikk han ordre om å reise tilbake til Russland og ble likvidert.2 At Berzin er plassert i FHDs minnehall, skyldes innsatsen han gjorde for å utvide innhentingen av utenlandske etterretninger både ved hjelp av kommunikasjonsetterretning og agentinfiltrasjon. I begynnelsen av 1930-årene var han med på å opprette en kombinert OGPU/Fjerde avdeling-enhet i OGPUs Spesialavdeling (SpetsOtdel) som skulle ta seg av både sivil og militær kommunikasjonset­ terretning. Enheten ble ledet av Gleb Bokij fra OGPU med oberst P. Kharkevitsj fra Fjerde avdeling som nestleder. Denne enheten var den aller hemmeligste i OGPU. Fram til 1935 holdt den ikke til i Lubijanka, men i bygningen til Folkekommissariatet for uten­ landssaker på Kuznetskij-broen. Ifølge Evdoika Karseva (senere Petrova), som begynte å arbeide i enheten i 1933, hadde personalet fått streng ordre om ikke å gi adressen videre, ikke engang til foreldrene sine/ Som de fleste andre unge damene i denne avdelingen, gikk Kartseva rundt med en evig angst for lederen. Bokij var krumbøyd og hadde den pussige vanen at han gikk med regnfrakk året rundt. Kartseva grøsset når hun tenkte på de «kalde, gjennom­ trengende, blå øynene hans som ga alle en følelse av at han ikke kunne fordra synet av dem». Selv om Bokij var i 50-årene, var han likevel stolt av sine ferdigheter som sexatlet, og han arrangerte regelmessig gruppesex-weekender på dachaen sin. Da Evdokia Kartseva spurte en mannlig kollega om Bokijs orgier, svarte han: «Hvis du så mye som åpner munnen din om dette til noen, kommer han til å gjøre livet uutholdelig for deg. Du leker med ilden.» Kartseva var hele tiden redd for å bli invitert til Bokijs dacha. På kveldsskiftet - hun følte seg mest utsatt da - pleide hun å gå i sine «enkleste og kjedeligste klær slik at hun skulle unngå at han la merke til henne».4 Til tross for det moralske forfallet hos lederen, var det kombinerte OGPU/Fjerde avdeling verdens største og mest ressurssterke senter for kommunikasjonsetterretning. I hvert fall fikk det langt bedre

220

Kapittel 6

spionasjehjelp enn noe tilsvarende senter i Vesten. De fleste sentrene for etterretning rettet mot enkeltpersoner, skaffet seg kodemateriale med jevne mellomrom, men i 1930-årene var det bare OGPU og Fjerde avdeling, som gjorde kommunikasjonsetterretning til sin hovedoppgave, i tråd med Okhranas arbeid før revolusjonen. I de første årene denne enheten for kommunikasjonsetterretning eksis­ terte, var det de oppsnappete japanske meldingene som fikk størst innflytelse på den sovjetiske politikken. Evdokia Petrova arbeidet i den japanske underavdelingen og oppdaget at det var «agenter som fikk tak i det kodete japanske materialet».'1På forskjellige tidspunk­ ter i 1930-årene var funksjonærer ved de japanske ambassadene i Berlin og Praha blant disse agentene.6 Den andre hovedgrunnen til at Berzin vant berømmelse både i KGB og GRU, var hans tilrettelegging av teknikkene for agentinfiltrasjon som ble utviklet av OGPU i 1920-årene, først og fremst til bruk mot hvitegardist-emigrasjonen og til å infiltrere utenlandske regjeringskontorer og etterretningstjenester på 1930-tallet. Ifølge den hemmeligstemplede historiske framstillingen INO skrev til 60årsmarkeringen i 1980, utviklet denne strategien seg i diskusjoner mellom Berzin, Artuzov, lederen for INO (OGPUs utenlandsavdeling) og Piatnitskij, lederen for Kominterns OMS (internasjonal sambandsavdeling). Det virker sannsynlig at det var Berzin som tok ledelsen. I begynnelsen av 1930-årene var hvitegardistene fortsatt INOs viktigste infiltrasjonsmål, og snart kom trotskistene til. Berzin var mer interessert i å bruke agentinfiltrasjon som et hjelpemiddel til innsamling av etterretninger fra utlandet/ Men opplegget hans ble raskt fulgt opp av OGPU og NKVD. Grensene mellom an­ svarsområdene til Fjerde avdeling og OGPU/NKVD var ofte uklare i 1930-årene. Agenter fra Fjerde avdeling samlet rutinemessig inn både politiske og militære etterretninger, men det var ikke fullt så alminnelig at OGPU/NKVD gjorde det. Begge overtok stadig mer av etterretningsnettet til OMS. Berzins mest framgangsrike infiltrasjonsagent var Richard Sorge. I 1964, 20 år etter at han døde, ble Sorge gjort til Helt av Sovjetunionen. Han ble beæret med en rekke offentlig godkjente

Kommunikasjonsetterretning

221

hagiografier og - det var høyst uvanlig for en utenlandsk agent - en frimerkeutgivelse. Da Sorge begynte i Fjerde avdeling i 1929, syntes Kominternagenten Hede Massing at han var «oppsiktsvekkende pen og en romantisk, idealistisk lærd» som utstrålte sjarme. «Under de buskete brynene virket de kalde, litt skråttstilte, blå øynene hans smilende selv om det ikke var noen grunn til det.»9 Richard Sorge ble født i Kaukasus i 1895 som sønn av en tysk oljeingeniør, som han senere beskrev som «umiskjennelig nasjo­ nalistisk og imperialistisk», og en russisk mor. Han begynte på en skole i Berlin, ble såret under aktiv tjeneste i første verdenskrig, ble desillusjonert av «det meningsløse» i alle ødeleggelsene som krigen førte med seg, og sluttet seg til den revolusjonære fløyen i arbeiderbevegelsen. Den bolsjevikiske revolusjonen overbeviste ham om at han «ikke bare måtte støtte bevegelsen teoretisk og ideologisk, men bli en direkte del av den». Etter krigen tok Sorge en doktorgrad i statsvitenskap ved Hamburg-universitetet og arbeidet som kommunistisk militant. Sent i 1924 flyttet han til Moskva, begynte å arbeide for OMS tidlig i 1925 og fikk sovjetisk statsborger­ skap. Fra 1927 til 1929 sendte OMS ham på en rekke etterret­ ningsoppdrag til Tyskland og, etter det han selv senere opplyste, til England og Skandinavia. I november 1929 ble han rekruttert til Fjerde avdeling av general Berzin personlig, selv om han også fortsatt hadde kontakt med Piatnitskij og OMS. Det første oppdraget hans gikk ut på å drive et spionasjenett i Shanghai, og han utga seg for å være tysk journalist. Der rekrutterte han en japansk journalist, Hotsumi Ozaki, som senere ble den viktigste agenten hans. Dette var en ung, marxistisk idealist fra en rik familie med førsteklasses kontakter i den japanske regjeringen. I januar 1933 reiste Sorge tilbake til Moskva og ble gratulert av Berzin personlig med det han hadde oppnådd i Shanghai. Det neste, og uten sammenligning viktigste, oppdraget hans gjaldt Tokyo. Underveis dit tilbrakte han flere måneder i Tyskland og styrket sin journalistkamuflasje. Han sørget også for å bli medlem av nazi-partiet. Selveste dr. Goebbels var til stede ved en avskjedsmiddag for ham i Berlin.111 Da Sorge kom til Tokyo i september 1933, innyndet han seg fort hos

222

Kapittel 6

den tyske ambassaden. Han skrøt av dette etter at han ble arrestert åtte år senere: At jeg klarte å vinne innpass i den tyske ambassaden i Japan og vant ambassadefolkenes absolutte tillit, var grunnlaget for min organi­ sasjon i Japan... Til og med i Moskva oppfattes det som helt utrolig at jeg infiltrerte ambassaden og brukte den til min spionasjevirk­ somhet. Dette har ingen parallell i historien.11 Sorge var ikke klar over at det på dette tidspunktet fantes andre infiltrasjoner som Moskva oppfattet som like «utrolige». Men det var likevel Sorges spionring som skaffet Moskva de beste etterretningene fra menneskelige kilder om både tysk og japansk politikk. Gjennom størsteparten av Sorges åtte år i Tokyo mente Kreml at Japan utgjorde hovedtrusselen mot Sovjetunionen. Den store depresjonen tidlig på 1930-tallet ødela de svake røttene til det japanske demokratiet. For de fleste japanske soldatene var det eneste svaret på problemet depresjonen hadde skapt, en sterk regjering hjemme og ekspansjon i utlandet. Depresjonen skapte et opinionsklima der hæren kunne riste av seg politikerkontrollen og vinne støtte i brede lag av folket for sine territoriale ambisjoner. I september 1931 sprengte japanske tropper som var stasjonert i nærheten av den sør-mandsjurianske jernbanen, en del av denne linjen. De ga så kinesiske tropper skylden for eksplosjonen og brukte det som eufemistisk ble kalt «Mandsjuria-episoden» som påskudd til å begynne okkupasjonen av Mandsjuria. Japan godtok en resolusjon i Folkeforbundet som forlangte en tilbaketrekking av troppene, men den nasjonalistiske gløden som feide over landet, gjorde det umulig for politikerne å dirigere soldatene. Tidlig i 1932 opprettet hæren marionettstaten Mandsjuko under den siste mandsju-keiserens nominelle ledelse. Japan kontrollerte nå den lange landegrensen mot Sovjetunionen. Fram til midten av 1930-tallet oppfattet Moskva Tyskland som en langt mindre alvorlig militær trussel enn Japan. I mange år så russerne på nazismens framvekst med en sinnsro som grenset til

Kommunikasjonsetterretning

223

selvgodhet. Nazismen ble oppfattet som den tyske kapitalismens dødskamp og ikke som kimen til en framtidig tysk erobringskrig østover. Helt fram til det øyeblikket da Adolf Hitler ble rikskansler i Tyskland i januar 1933. oppfordret Komintern tyske kommunister om å rette skytset mot de sosialistiske fiendene på venstrefløyen og ikke mot den nazistiske fienden på høyrefløyen. Selv om Maxim Litvinov, kommissær for utenlandssaker, advarte mot naziregimets «ekstreme anti-sovjetiske oppfatninger» i en generell gjennomgang av sovjetisk utenrikspolitikk mot slutten av 1933, understreket han at Japan fortsatt var hovedtrusselen. I de nærmeste årene var den sovjetiske politikken overfor Japan og Tyskland, som overfor Vesten generelt, basert på forsoning. Det viktigste var å unngå krig både i øst og vest.i: Da Sorge kom til Tokyo i september 1933, fikk han beskjed om å «vurdere særdeles omhyggelig spørsmålet om hvorvidt Japan planla et angrep på Sovjetunionen». Etter at han var blitt arrestert åtte år senere, skrev han: Dette var i mange år den viktigste oppgaven for meg og gruppen min. Det ville ikke være noen overdrivelse å si at det var den eneste hensikten med oppdraget mitt i Japan... Slik Sovjetunionen oppfattet den sentrale rollen det militære hadde fått i japansk utenrikspolitikk etter Mandsjuria-episoden, hadde det vokst fram en grunnfestet mistanke om at Japan planla å angripe Sovjetunio­ nen. Dette var en mistanke så sterk at mine hyppige forsikringer om det motsatte ikke alltid ble like godt mottatt i M oskva...1’ Det kunne nok være slik at Moskvas frykt for et japansk angrep var overdrevet enkelte ganger, men grunnløs var den ikke. Den japanske hæren var i mange år splittet mellom to stridende fraksjoner Kodo-ha, som ville ha krig med Sovjetunionen, og den mindre eventyrlystne Tosei-ha, som rettet sine ambisjoner mot Kina. Det var først i 1936, etter at Kodo-ha hadde forsøkt seg på et statskupp uten å klare det, at Tosei-ha vant en klar seier over rivalene sine. Formaningene fra vestmaktene overfor Japan om ikke å gripe inn i

224

Kapittel 6

Kina var ifølge den japanske krigsministeren som å «si til en mann at han ikke skal involvere seg med en kvinne som han allerede har gjort gravid». Da Japan begynte åpen krig i 1937, hadde japanerne allerede skaffet seg indirekte kontroll over storparten av det nordøstlige Kina.14 Da Hede Massing traff Richard Sorge i 1935, hadde hun ikke sett ham siden 1929. Hun konstaterte at han var merkbart forandret etter årene i Kina og Japan. Selv om han fortsatt var «oppsiktsvekkende pen» og en overbevist kommunist, «var det lite igjen av sjarmen som preget den romantiske, idealistiske og lærde mannen». En japansk journalist beskrev ham som «en typisk brautende, arrogant nazist... oppfarende og drikkfeldig».1^ Dette inntrykket gjorde det lettere for Sorge å vinne tillit i den tyske ambassaden. Den beste kontakten i ambassaden hadde han med oberst Eugen Ott, militærattaché fra mars 1934, og fru Ott, som Sorge hadde ett av sine mange erotiske forhold til. Sorge fikk kjennskap til storparten av opplysningene om de japanske væpnede styrker og militærplanleggingen som Ott sendte til Berlin, og også mange av dokumentene som ambassaden mottok om tysk politikk i Det fjerne østen. Da Ott ble forfremmet til ambassadør i april 1938, spiste Sorge frokost med ham hver dag, orienterte ham om japanske forhold og lagde utkast til enkelte av rapportene sine til Berlin. Det viktigste medlemmet av Sorges spionring, Hoysumi Ozaki, kunne holde seg stadig bedre orientert om den politiske planleggingen i Japan som medlem av hjernetrusten til den ledende statsmannen prins Konoye. Sent i 1935 avfotograferte han et planleggingsdokument for det kommende året. Her ble det antydet at det ikke var umiddelbart sannsynlig at Japan ville angripe Sovjetunionen. Sorge forutsa korrekt invasjonen i Kina i juli 1937, og kunne nok en gang forsikre at det ikke forelå noen planer om en invasjon av Sovjetunionen.16 De offentlig godkjente lovprisningene av Sorge inneholder alle minst én bevisst forvrengning som hittil ikke er blitt oppdaget i Vesten. Sorges etterretningsrapporter blir som regel brukt til å skjule suksessene til den sovjetiske kommunikasjonsetterretningen. Dette er en form for etterretning som til og med i glasnosttider fortsatt er

Kommunikasjonsetterretning

225

offentlig unevnelige i Sovjetunionen. Det kan godt være slik at kommunikasjonsetterretningen har vært en enda viktigere kilde for japanske etterretninger enn Sorge selv. Den ene etterretningen som sannsynligvis bidro sterkest til å vekke sovjetisk frykt for et japansk angrep, var et dechiffrert telegram fra den japanske militærattacheen i Moskva, oberstløytnant Yukio Kasahara, som støttet Kodo-hafraksjonen, til generalstaben i mars 1931, et halvt år før «Mandsjuriaepisoden» og over to år før Sorge kom til Tokyo: Det er Japans uunngåelige skjebne å støte sammen med Sovjetuni­ onen før eller senere... Jo før den sovjetisk-japanske krigen kommer, desto bedre vil det være for oss. Vi må være klar over at for hver dag som går, utvikler situasjonen seg gunstigere for Sovjetunionen. Kort sagt - jeg håper myndighetene vil bestemme seg for en snarlig krig med Sovjetunionen og treffe politiske vedtak i tråd med dette. Moskva fryktet naturlig nok at «Mandsjuria-episoden» i september var et forspill til angrepet på Sovjetunionen som Kasahara gjorde seg til talsmann for. Sovjetunionen ble ytterligere oppskremt av bemerk­ ninger som Hirota, den japanske ambassadøren i Moskva, kom med til en japansk general som var på besøk. Bemerkningen ble gjengitt i et oppsnappet japansk telegram: Rent bortsett fra spørsmålet om Japan bør føre krig mot Sovjetunionen eller ikke, foreligger det et behov for en sterk politikk vis-å-vis Sovjetunionen med besluttsomhet om å bekjem­ pe Sovjetunionen når det måtte være nødvendig. Målet bør imidlertid ikke være å forsvare seg mot kommunismen, men snarere å okkupere Øst-Sibir.1 Vinteren 1931-32 var det i Moskva sterk frykt for en krig med Japan. Komintern-sekretariatet rettet hard kritikk mot utenlandske kame­ rater fordi de ikke innså «den nære sammenhengen mellom det japanske angrepet på Mandsjuria og forberedelsene til en stor 8 -KGB

226

Kapittel 6

anti-sovjetisk krig». I februar 1932 forlangte sekretariatet øye­ blikkelige tiltak fra medlemspartienes side for å sabotere våpenpro­ duksjon og våpenforsendelser til Japan: Det er nødvendig med en besluttsom mobilisering av massene, først og fremst mot transport av våpen og militære forsyninger som foregår til Japan på alle kapitalistiske jernbaner og fra havnene i alle kapitalistiske land.18 Så oppskremt var Moskva blitt at man i mars 1932 gikk til det oppsiktsvekkende skritt å opplyse at «Vi er i besittelse av dokumen­ ter som skriver seg fra de øverste militære sirkler i Japan og som inneholder planene om et angrep på Sovjetunionen og erobring av sovjetisk territorium». Enda mer oppsiktsvekkende var det at Isvestija offentliggjorde dechiffrerte utdrag av oppsnappete japanske telegrammer som avslørte både Kasharas oppfordring til en «snarlig krig» og Hirotas krav om en okkupasjon av Sibir.19 At Moskva ville offentliggjøre dette dramatiske beviset på den japanske trusselen, skrev seg, i hvert fall delvis, fra at man visste at japanerne allerede var klar over at de diplomatiske kodene og chiffersystemene deres var blitt brutt. I 1931 utga den oppsagte amerikanske kode-eksperten Herbert Yardley en sensasjonell me­ moarbok der han avslørte at De forente staters kodeavdeling hadde dechiffrert japansk diplomattrafikk. Dette skapte en umiddelbar diplomatisk røre. Den japanske utenriksministeren beskyldte De forente stater offentlig for «tillitsbrudd» ved å ha snappet opp japanske kommunikasjoner på Washington-konferansen ti år tidlige­ re.20 Våren 1932 ble Kashara, som hadde skremt Moskva så kraftig med sin oppfordring om «en rask krig», utnevnt til sjef for den russiske seksjonen i Andre avdeling i den japanske generalstaben. Hans etterfølger som militærattaché i Moskva, som også var en tilhenger av Kodo-ha-fraksjonen, Torashiro Kawabe, rapporterte til Tokyo at en russisk-japansk krig var «uunngåelig». Kashara svarte at de militære forberedelsene var gjort. «En krig mot Russland er nødvendig hvis

Kommunikasjonsetterretning

227

Japan skal konsolidere Mandsjuria.»21 I de nærmeste årene var topprioriteten for de sovjetiske kode-ekspertene, og for Sorges spionring, å overvåke faren for et japansk angrep som aldri materialiserte seg. Den kanskje største suksessen innen kommunikasjonsetterretning på midten av 1930-tallet, var overvåkingen av de langvarige forhandlingene i Berlin mellom baron Joachim von Ribbentrop og den japanske militærattacheen (senere ambassadør), general Hiroshi Oshima, som kulminerte i Anti-Komintern-pakten mellom Tyskland og Japan. Pakten ble offentlig kunngjort den 25. november 1936. Den tyske ambassaden i Tokyo, som delte storparten av hemmelighetene sine med Sorge, hadde liten befatning med forhandlingenes gang. Takket være kommunikasjonsetterretningen var Moskva bedre orientert. Sommeren 1936 fikk en agent som ble dirigert av Walter Krivitskij, NKVD-residenten i Nederland, adgang til både den japanske ambassadens kodebok og dens arkivmateriale om de tysk-japanske forhandlingene. «Fra da av,» skrøt Krivitskij, «gikk all korrespondanse mellom general Oshima og Tokyo regelmessig via oss.»22 Telegrammer mellom Tokyo og den japanske ambassaden i Moskva som ble dechiffrert av avdelingen for kommunikasjonsetter­ retning som NKVD og Fjerde avdeling drev i fellesskap, var uten tvil en supplerende etterretningskilde om framskrittene i forhandlinge­ ne. Den offentliggjorte versjonen av Anti-Komintern-pakten sørget bare for en informasjonsutveksling om Komintern-aktiviteter og samarbeid om forebyggende tiltak. Men en hemmelig protokoll la til at hvis noen av underskriverne ble offer for «et uprovosert (sovjetisk) angrep eller trussel om angrep», skulle begge umiddelbart konsultere hverandre om tiltak som måtte gjennomføres, og ingen skulle foreta seg noe for å «lette situasjonen for Sovjetunionen» - en intrigant formulering som det var lett for Kreml å lese mer uhyggelige hensikter inn i. Bare tre dager etter offentliggjøringen av AntiKomintern-pakten opplyste Litvinov, kommissæren for utenlandssa­ ker, til en sovjetkongress:

228

Kapittel 6

Når det gjelder den offentliggjorte japansk-tyske avtalen... er den bare et dekke for en annen avtale som ble diskutert og foreløpig godkjent, sannsynligvis også underskrevet-som ikke ble offentlig­ gjort og ikke er tenkt offentliggjort. Jeg er fullt klar over ansvaret som påligger meg når jeg erklærer at det nettopp var til utarbeidelsen av dette hemmelige dokumentet, der ordet kommu­ nisme ikke engang nevnes, at de 15 måneder lange forhandlingene mellom den japanske militærattacheen og den tyske superdiplomaten ble brukt.1' Litvinov gjorde ikke offentlig kjent kilden han kunne takket for kjennskapet til den hemmelige protokollen, men talen hans innehol­ der en pussig hentydning til bryting av koder: «Det forbauser ikke at mange mener at den tysk-japanske avtalen er skrevet i en spesiell kode der anti-kommunisme betyr noe helt annet enn den leksikalske betydningen av ordet, og at folk dechiffrerer denne koden på forskjellige måter.»24 For sine bidrag til den sovjetiske kommunikasjonsetterretningen ble Krivitskij innstilt til Lenin-ordenen, men han hadde ennå ikke fått den da han hoppet av påfølgende høst.2' ^^

Det vellykte arbeidet med å bryte britiske diplomatkoder og chiffersystemer i avdelingen for kommunikasjonsetterretning som OGPU og Fjerde avdeling drev i fellesskap i 1930-årene, skyldtes langt på vei støtten fra spionasjearbeid. OGPUs første infiltrasjon av Utenriksdepartementet må tilskrives det som kalles en «walk-in» - en leilighetstyv på etterretningsspråket. I 1929 gikk en chiffermann i Utenriksdepartementets kommunikasjonsavdeling, Ernest Holloway Oldham, som da var knyttet til en britisk handelsdelegasjon i Paris, inn på den sovjetiske ambassaden, fortalte at han het Scott og spurte om han kunne få snakke med militærattacheen. I stedet fikk han snakke med en annen OGPU-offiser, Vladimir Voijovitsj, som presenterte seg som major Vladimir. Oldham opplyste at han arbeidet for Utenriksdepartementet og hadde med seg det britiske

Kommunikasjonsetterretning

229

diplomatiske chiffersystemet som han tilbød å selge for 2000 dollar. Voijovitsj tok chiffersystemet med seg inn på et annet rom der han fikk avfotografert det. Det er mulig han hadde mistanke om en provokasjon, for han gikk tilbake til Oldham, lot som han var indignert, kastet chiffersystemet i fanget hans, kalte ham en svindler og ba ham forsvinne.26 Kode-ekspertene i avdelingen for kommunikasjonsetterretning i OGPU/Fjerde avdeling slo fast at Oldhams chiffersystem var ekte. Sentret i Moskva irettesatte Voijnovitsj for at han ikke hadde gitt «Scott» penger slik at det kunne etableres en kontakt med ham. Det ble gitt beskjed at han skulle få 2000 dollar som han hadde bedt om, og det ble forlangt at kontakten skulle gjenopptas. Situasjonen ble ikke mindre pinlig for Voijnovitsj da det viste seg at OGPU-offiseren som fulgte Oldham tilbake til boligen hans i Paris, hadde notert gal adresse, og det var ikke mulig å oppspore ham. Det måtte møysommelige undersøkelser til av Hans Galleni, en nederlandskbasert illegal agent som kollegene kalte «Hans», før Oldham ble funnet i London i 1930.2 Galleni traff ham en kveld på Cromwell Road da han var på vei hjem fra arbeidet. Han sa navnet hans og holdt en kort, forberedt tale: «Jeg beklager at vi ikke traff hverandre i Paris. Jeg er kjent med den alvorlige feilen major Vladimir begikk. Senere er han blitt fjernet og straffet. Jeg har kommet for å gi deg det som er rettmessig ditt.» Så la Galleni en konvolutt i hånden hans, krysset gaten og forsvant i mengden av kontorfunksjonærer. Forbi­ passerende, som la merke til at Oldham presset hånden mot brystet og at knærne sviktet under ham, skyndte seg å hjelpe ham. Oldham stammet fram en forpint takk, tok seg sammen og fortsatte å gå. Da han åpnet konvolutten hjemme, oppdaget han at den inneholdt 2000 dollar og detaljene omkring et nytt møte med Galleni. Det foreligger enkelte beviser for at Oldham gikk til dette møtet for å avbryte kontakten med OGPU. Men Galleni overtalte ham til å ta imot flere penger og skaffe ytterligere informasjoner om Utenriksdepartemen­ tets chiffersystemer, sikkerhetsprosedyrene og kollegene hans i kommunikasjonsavdelingen. Selv om Galleni forsøkte å oppmuntre Oldham ved å invitere ham og konen hans ut på dyre restauranter, ble

230

Kapittel 6

påkjenningene ved dette dobbeltlivet etter hvert for store. I september 1933 ble Oldham funnet bevisstløs på kjøkkengulvet i boligen sin i Pembroke Gardens. Han ble brakt til sykehus, men var død ved ankomsten. Likskuet slo fast at han hadde tatt livet sitt i «et øyeblikks sinnsforvirring» med gass. Galleni reiste tilbake til kontinentet. OGPU brukte informasjonene Oldham hadde skaffet om persona­ let i kommunikasjonsavdelingen som grunnlag for et nytt rekrutteringsframstøt. To illegale agenter fra OGPU ble sendt til Genéve der flere av Oldhams kolleger arbeidet som chiffermenn for den britiske delegasjonen til Folkeforbundet. En av de illegale agentene, en tidligere russisk sjømann som hadde bodd i De forente stater, viste seg å være så udugelig at delegasjonen helt korrekt mistenkte ham for å være en sovjetisk spion. Den andre illegale agenten, Henri Christian (Han) Pieck, en framgangsrik og jovial nederlandsk kunstner som glødet for Komintern, ble styrt delvis av Hans Galleni (som hadde kontrollert Oldham), av den ulykksalige Ignace Poretskij (likvidert i 1937), ogTeodor Maly (mer om ham senere). Under deres ledelse brukte Pieck sin betydelige sjarme i Genéve så virkningsfullt at han ble en populær skikkelse i en vid krets av engelske tjenestemenn og journalister. Han inviterte flere av chiffermennene til å bo i boligen sin i Haag, overøste dem med gjestfrihet og lånte dem penger.28 Den mannen han valgte ut som best egnet til rekruttering, var kaptein John Herbert King, som begynte i kommunikasjonsdepartementet som «midlertidig funksjonær» i 1934 (det var en stilling uten pensjonsrettigheter),29 mistet kontakten med sin kone, hadde en amerikansk elskerinne og syntes det var vanskelig å klare seg med de beskjedne inntektene han hadde. Pieck dyrket King med stor tålmodighet og dyktighet. Ved en anledning tok Pieck og konen hans med seg King og elskerinnen hans på en kostbar ferietur til Spania der de bodde på de beste hotellene. Fru Pieck beskrev senere hele ferien som «en stor prøvelse», og syntes at King og elskerinnen hans var «utrolig kjedelige».311Han Pieck gjorde ikke noe forsøk på å verve King i Genéve, men ventet til han var tilbake i utenriksdepartemen-

Kommunikasjonsetterretning

231

tets kommunikasjonsavdeling i 1935 og besøkte ham så i London. Også da skjulte han sin tilknytning til NKVD. I stedet sa han til King at en nederlandsk bankmann, som var interessert i innside-informasjoner om internasjonale forhold, kunne betale dem store summer hvis King ville skaffe disse informasjonene. King gikk med på det. For å gi seg selv en legitim base i Storbritannia, henvendte Pieck seg til en britisk butikkdekoratør, Conrad Parlanti, som han hadde truffet gjennom chiffermennene, og foreslo at de skulle samarbeide om å etablere et dekorasjonsfirma som han skulle skaffe kapitalen til. Parlanti ble med på dette, og de overtok et hus i Buckingham Gate. Pieck beholdt en etasje til eget bruk. Her var det blant annet et låst rom der han fotograferte dokumentene King skaffet ham .1' En mappe som Gordievskij så, tyder på at noen av dokumentene ble ansett å være så viktige at enkelte av dem ble vist til Stalin selv. Det var blant annet telegrammer fra den britiske ambassaden i Berlin som fortalte om møter med Hitler og andre nazi-ledere/2

I oktober 1935 begynte en annen og etter hvert enda mer betydelig Sovjet-agent. Donald Maclean, i Utenriksdepartementet. Maclean var den første av en gruppe britiske agenter som ble rekruttert på universitetet eller like etter at de var ferdige med studiene der, og som klarte å infiltrere maktens korridorer i Whitehall. KGB mener fortsatt at de fem Cambridge-muldvarpene er den dyktigste gruppen utenlandske agenter som organisasjonen noengang har rekruttert. Under den andre verdenskrig ble de kjent som «de fem i London» (da ble alle styrt fra residensen i London), eller ganske enkelt som «de fem». Etter at filmen The Magnificent Seven kom på kinoene, ble de i Første hoveddirektorat kjent som «The Magnificent Five» - De praktfulle fem.33 De første to av de fem som ble identifisert offentlig, var Donald Maclean og Guy Burgess, som hoppet av til Moskva i I95l. Kim Philby ble døpt «Den tredje mann» i de britiske mediene etter at han hoppet av i 1963. «Den fjerde mann», Anthony Blunt, ble avslørt i 1979. I løpet av 1980-årene fulgte mediajakten på «Den

232

Kapittel 6

femte mann» flere falske spor som endte i en rekke blindveier og feilslåtte identifikasjoner. Hans identitet, som ble oppdaget av Gordievskij da han forberedte en hemmeligstemplet historisk framstilling av FHDs tredje avdeling, avsløres i dette kapitlet for første gang. I motsetning til Oldham og King, som solgte Utenriksdepartemen­ tets hemmeligheter for penger, var motivene for «de praktfulle fem» ideologiske. Agnet som lokket dem til å arbeide for KGB, var anti-fascisme etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland. Anthony Blunt forklar­ te sin rekruttering slik etter at han ble avslørt i 1979: På midten av 1930-tallet forekom det meg og mange av mine samtidige at kommunismen og Russland utgjorde det eneste faste bolverk mot fascismen ettersom de vestlige demokratiene inntok en usikker og kompromissvillig holdning til Tyskland. Guy Burgess overbeviste meg om at jeg best kunne tjene antifascismens sak ved å bli med ham i arbeidet hans for russerne.34 Et flertall av de nye studentene ved universitetet i Cambridge på midten av 1930-tallet var apatisk konservative. Men selv om de konservative hadde de største politiske klubbene i Oxford og Cambridge, fortonte de seg intellektuelt hendøende og med en generell avsmak for organisasjonsiver. En skribent i Cambridge Review konstaterte i begynnelsen av 1934: Den politiske aktiviteten ved de eldre universitetene har de siste årene stort sett vært begrenset til sosialistene, og, i økende grad, til kommunistene... Det russiske eksperimentet har skapt en svært stor interesse på universitetene. Det oppfattes som modig og konstruktivt, og ungdommen, som alltid er utålmodig overfor fryktsomme forsinkelser og hindringer som de eldre legger i veien, har lett for å se med sympati (ofte uansett politisk oppfatning) på dette forsøket på å grunnlegge en ny samfunnsmessig og politisk orden.3'’

Kommunikasjonsetterretning

233

Den voksende sympatien blant de idealistiske studentene for «det russiske eksperiment» hadde like mye å gjøre med begivenheter i Storbritannia som i Russland. Det Kim Philby oppfattet som «det virkelige vendepunktet» i sin egen politiske utvikling, kom - slik det var for mange unge Sovjet-sympatisører - med «demoraliseringen og nederlaget for Arbeiderpartiet i 1931». Labour-lederen Ramsay MacDonalds store «forræderi» da han gikk med på å lede den konservativt dominerte regjeringen i august 1931, ble etterfulgt av Arbeiderpartiets valgnederlag to måneder senere. For Philby .. .virket det utrolig at partiet (Labour) skulle være så hjelpeløst mot reservestyrken som reaksjonen kunne mobilisere i krisen. Enda viktigere var det faktum at en antatt sofistikert velgerskare sådde alvorlig tvil om verdiene i synsmåtene som lå til grunn for demokratiet som helhet.16 Mens Labour hadde mistet framdriften under depresjonen, sto Russland midt oppe i en stor økonomisk omforming i og med den første femårsplanen. «De praktfulle fem» ble ikke forført av de brutale realitetene i Stalms Russland, men av myten om det sosialistiske tusenårsriket: en bonde-arbeider-stat som modig bygde opp et nytt samfunn uten det sosiale snobberiet i det britiske klassesystemet. Dette mytebildet var så kraftig at det til og med overlevde besøk i Russland av dem som ble forført. Malcolm Muggeridge, kanskje den dyktigste av de britiske journalistene i Moskva midt på 1930-tallet, skrev om de radikale pilegrimene som kom fra Storbritannia til Stalins Russland: Gleden de følte over alt de så og ble fortalt, og måten de uttrykte denne gleden på, utgjør utvilsomt ett av vår tids undre. De var oppriktige talsmenn for menneskeslaktingen og så opp på OGPUs massive hovedkvarter med takknemlighetens tårer i øynene. De var oppriktige talsmenn for forholdstallsrepresentasjon og ga ivrig sitt bifall når nødvendigheten av et proletariatets diktatur ble forklart for dem. De var oppriktige prester som ærbødig snudde

234

Kapittel 6

bladene i den ateistiske litteraturen, oppriktige pasifister som med fryd så på at stridsvogner larmet over Den røde plass og bombefly formørket himmelen, oppriktige byplanleggere som sto utenfor overbefolkede, falleferdige boliger og mumlet: «Om vi bare hadde noe som dette i England!» Den nesten utrolige godtroenheten til disse for det meste universitetsutdannete turistene, forbløffet til og med sovjetiske tjenestemenn som var vant til å ha med gjester fra utlandet å gjøre.. ,23 Den amerikanske korrespondenten i Moskva, William C. White, la merke til den samme naiviteten blant amerikanere som besøkte Stalins Russland: De er ville av entusiasme over alt de ser, men logiske er de ikke alltid. De var entusiastiske før de kom, og besøket tjener bare til å gjøre dem dobbelt overbevist. En lærer fra Brooklyn var med på en omvisning i et avistrykkeri. Hun så en maskin som gjorde underverker med papir som ble puttet inn i den. «Det var virkelig utrolig,» sa hun. «En slik forbløffende oppfinnelse kunne bare forekomme i et land som deres der arbeidet er fritt, der ingen blir utbyttet og der alle arbeider mot samme mål. Jeg skal skrive en bok om det jeg har sett.» Hun følte seg litt flau da hun så skiltet der det sto: «Made in Brooklyn, N.Y.»38

Men for «de praktfulle fem» var den berusende idealismen som knyttet seg til en hemmelig krig mot fascismen, et enda kraftigere incitament enn sympati for Sovjetunionen, og dette incitamentet fikk dem til å spionere for NKVD. Det anti-fascistiske korstoget som førte til at Cambridge-muldvarpene ble rekruttert, ble satt i gang av Willi Miinzenberg, den store propaganda-virtuosen i Komintern og opphavsmannen til «Uskyldsklubbene» på 1920-tallet. Hensikten med dem var å «organisere de intellektuelle» i kommunist-dominerte fro n to rg an isasjo n er.I løpet av nazistenes anti-kommunistiske

Kommunikasjonsetterretning

235

heksejakt etter Riksdagsbrannen den 27. februar 1933, som naziste­ ne ga kommunistene skylden for, ble Miinzenberg tvunget til å flytte hovedkvarteret sitt fra Berlin til Paris.41 Der grunnla han i juni 1933 det som skulle vise seg å bli den mest innflytelsesrike av alle «Uskyldsklubbene» - Verdenskomiteen for hjelp til ofrene for den tyske fascismen. Forfatteren Arthur Koestler, som arbeidet i komiteen, merket at som vanlig i Uskyldsklubbene «ble det passet nøye på at ingen kommunist - bortsett fra noen få internasjonalt kjente navn som Flenri Barbusse og J.B.S. Haldane - skulle knyttes til komiteen». Den franske seksjonen ble ledet av en høyt anerkjent ungarsk emigrant, grev Kårolyi. Den internasjonale formannen var en naiv britisk Labour-representant i Overhuset, Lord Marley. Den store fysikeren Albert Einstein sa seg også villig til å være med i komiteen, og det gikk ikke lang tid før han ble kalt president. At disse menneskene var med, ga inntrykk av at komiteen var en partipolitisk uavhengig, filantropisk organisasjon. I virkeligheten, skrev Koestler senere, var Paris-sekretariatet som drev den, «fullstendig kommu­ niststyrt med Miinzenberg i spissen og kontrollert av Komintern... Miinzenberg selv arbeidet i et stort rom i Verdenskomiteens lokaler, men ingen utenforstående fikk noengang vite dette. Så enkelt var det».41 Fra Paris-basen sin organiserte Miinzenberg i august 1933 utgivel­ sen av det mest effektive propagandaskrift i Kominterns historie Brunbok om Hitlerterroren og brenningen av Riksdagen.42 Brunboken ble raskt oversatt til over 20 språk - alt fra japansk til jiddisch - og den ble, for å bruke Koestlers uttrykk, «det anti-fascistiske korsto­ gets bibel». Koestler påsto, noe overdrevet, at den «sannsynligvis fikk større politisk virkning enn noe flygeblad siden Tom Paines Common Sense forlangte uavhengighet for de amerikanske koloni­ ene halvannet århundre tidligere.43 Ifølge tittelbladet var boken «utgitt av Verdenskomiteen for ofrene for den tyske fascismen (president: Einstein) med en innledning av Lord Marley». «Navnet mitt,» skrev Einstein, «forekom i den engelske og franske utgaven som om jeg hadde skrevet boken. Det stemmer ikke. Jeg skrev ikke et ord i den.» Men ettersom det gjaldt en god sak, bestemte den store

236

Kapittel 6

fysikeren seg for ikke å klage. «Det faktum at jeg ikke skrev den,» sa han gemyttlig, «spiller ingen rolle...»44 Lord Marleys innledning, skrevet fra «Overhuset, London SW1», ga den uredelige boken et preg av respektabilitet og skrupuløs pålitelighet. «Vi har ikke benyttet de m est... sensasjonelle... dokumentene,» forsikret den høye lorden sine lesere. «Hver eneste påstand i denne boken er blitt omhyggelig kontrollert og de er typiske for en rekke lignende saker.»4" Lord Marley var naiv nok til å tro på sin egen innledning. Som de fleste vellykte bedrag hadde Bnmboken et betydelig element av kjensgjerninger. Men kjensgjerningene var, som Koestler senere innrømmet, blandet med usannheter og «ren bløff» som «Kominterns etterretningsapparat» sto bak. Storparten av skrivearbeidet ble ifølge Koestler utført av Mtinzenbergs nærmeste medarbeider, Otto Katz (alias André Simon).46 Katz var tsjekkisk jøde og i likhet med Miinzenberg en ukonvensjonell, kosmopolitisk sentral-europeer med stor personlig sjarme, som ga inntrykk av å stå langt unna den doktrinære stalinismen man kunne forvente av kommunistpartiets apparatsjik. I løpet av 1920-årene hadde Katz skaffet seg et bemerkelsesverdig kontaktnett innen forlagsvirksomhet, journalistikk, teatermiljøet og filmindustrien. I Hollywood, skrev Babette Gross, Miinzenbergs «livspartner», «sjar­ merte han tyske emigrantskuespillere, direktører og forfattere. Katz virket spesielt tiltrekkende på kvinner, noe som i høy grad hjalp ham når han skulle organisere komiteer og kampanjer».4 Koestler var enig i at Katz «hadde et eget tak på kvinner, særlig kvinner av den middelaldrende, velmenende, politisk aktive typen, og brukte dem behendig til sin egen fordel»: En av Ottos oppgaver v ar... å spionere på Willy for partiapparatet. Willy var klar over dette og brydde seg ikke om det. Willy trengte Otto, men han anstrengte seg knapt nok for å legge skjul på sin forakt for ham ... Til tross for all lurvethet var han et svært tiltalende menneske. Han hadde eventyrerens generøsitet og kunne være varmhjertet, spontan og hjelpsom - så lenge det ikke kom i konflikt med hans egne interesser.46

Kommunikasjonsetterretning

237

Til arbeidet med Brunboken fikk Katz hjelp av Alexander Abusch, tidligere redaktør av det tyske kommunistpartiets (KPD) avis Rote Fahne og senere minister i etterkrigstidens øst-tyske regjering. Han fikk også hjelp av en rekke andre kommunistiske journalister.4' Forsøk som ble gjort av utenforstående på å finne fram til den faktiske sammensetningen av Verdenskomiteen for hjelp til ofrene for den tyske fascismen, var alltid nytteløse. En nysgjerrig og radikal amerikansk journalist som besøkte Paris, måtte konstatere at forespørslene hans havnet i en lite brukbar sirkelforklaring: Jeg gjorde iherdige forsøk på å finne ut hvem Komiteen besto av og spurte: «Hvem er Komiteen?» Svar: «Det er vi.» Jeg spurte videre: «Hvem er vi?» Svar: «En gruppe mennesker som er opptatt av å forsvare disse uskyldige menneskene.» «Hvilken gruppe mennes­ ker?» Og så ble det svart: «Komiteen vår.»'’0 Brunboken imøtegikk nazistenes påstand om at Riksdagsbrannen var et resultat av en kommunistisk sammensvergelse med en like falsk, men mer overbevisende påstand om at den var en nazistisk konspirasjon. Falske dokumenter ble brukt for å vise at Marinus van der Lubbe, den nederlandske brannstifteren som sto bak brannen, var med i en plan som var lagt av den nazistiske mesterpropagandisten Joseph Goebbels der en gruppe SA-menn hadde tatt seg inn i Riksdagen gjennom en underjordisk tunnel fra residensen til nazi-presidenten Herman Goring, anstiftet brannen og flyktet via den samme ruten. Den oppdiktede konspirasjonen ble krydret med seksuelle skandaler basert på falske beviser for at van der Lubbe hadde kontakt med ledende nazistiske homoseksuelle.'1 Den grunnleggende hypotesen i Brunboken, som øyeblikkelig ble populær hos de fleste anti-nazistene og etter hvert utbrodert med enda flere fabrikasjoner, ble akseptert fram til 1962 da den vest-tyske journalisten Fritz Tobias gjorde slutt på både nazistiske og kommu­ nistiske konspirasjonsteorier, og påpekte at van der Lubbe etter all sannsynlighet hadde satt fyr på Riksdagen på egenhånd i det fåfengte håp å utløse en folkeoppstand.’’2 Tobias’ avsløringer var ikke særlig

238

Kapittel 6

velkomne i Øst-Tyskland som støttet ytterligere forfalskninger for å gjenopprette Brunbokens versjon av det som skjedde. På 1970- tallet narret den mest forseggjorte av disse forfalskningene, utført av en kroatisk emigrant, Edouard Calic, en internasjonal komité for vitenskapelig granskning av årsaker og konsekvenser av den andre verdenskrig, støttet av det vest-tyske Utenriksdepartementet og pressekontoret, der det satt endel anerkjente vest-tyske historikere helt til også disse dokumentene en gang for alle ble avslørt som falsknerier."3 Miinzenberg brukte Bnmboken som grunnlag for en av sine mest ambisiøse kunststykker. Sommeren 1933 besøkte han Moskva og fikk godkjennelse fra Kominterns hemmelige sambandsavdeling OMS til å opprette en internasjonal juristkomité, sammensatt av sympatiserende ikke-kommunister, som skulle uttale seg med tilsynelatende objektivitet om årsakene til Riksdagsbrannen og finne nazistene skyldige."4 Da Miinzenberg kom tilbake til Paris, la han sammen med Katz planer for en rettslig høring om Riksdagsbrannen som skulle holdes i London like før rettssaken mot van der Lubbe og hans påståtte kommunistiske medsammensvorne skulle ta til i Leipzig. Lormannen for den rettslige høringen - eller mot-rettssaken, som den ble k a lt-v a r en ledende britisk sympatisør, D.N. Pritt, K.C. (kronjurist), et framtredende parlamentsmedlem for Labour og advokat som senere forsvarte Stalins liksom-rettssaker mot den «hensynsløse kritikken» de fikk i England. Han ble senere eksklu­ dert fra Labour fordi han støttet den sovjetiske invasjonen av Finland."" Pritts kolleger i den internasjonale juristkomiteen var Arthur Garfield Hays, en kjent skikkelse i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, Georg Branting, sønn av Sveriges første sosialistiske statsminister, Moro-Giafferi og Gaston Bergery fra Frankrike, Valdemar Hvidt fra Danmark, dr. Betsy Bakker-Nort fra Nederland og Pierre Vermeylen fra Belgia. Otto Katz reiste til London for å organisere mot-rettssaken. Utenriksdepartementets arkiver viser at selv om Katz sto på svartelisten til MI5 som «rødglødende kommunist», ble han sluppet inn i Storbritannia «som en følge av et initiativ» fra Arthur

Kommunikasjonsetterretning

239

Henderson (den tidligere utenriksministeren) og andre medlemmer av Labour som var velvillig innstilt til mot-rettssaken, og som sannsynligvis ikke var klar over tilknytningen Katz hadde til sovjetisk etterretning. Til tross for motstanden fra MI5 tillot innenriksdeparte­ mentet at Katz kom på et nytt besøk senere på året «for å slippe spørsmål fra Labour i Underhuset» V Da Katz først var i London, holdt han seg skjult i kulissene som, med Koestlers ord, «den usynlige organisatoren bak komiteen». Men han klarte på en fremragende måte å gi mot-rettssaken en aura av respektabilitet. Den 13. september holdt Lord Marley og Sidney Bernstein en mottakelse for de internasjonale juristene i velrenommerte Mayfair-omgivelser på Hotel Washington.57Mot-rettssaken åpnet dagen etter i Lincoln’s Inn i Law Societys rettssal, og rettsforhandlingene fikk dermed et offisielt preg. I en åpningstale som ble holdt av Labour-advokaten sir Stafford Cripps, K.C., senere ambassadør i Moskva under krigen og finansminister etter krigen, ble det understreket at «ingen av juristene i kommisjonen tilhører det samme politiske parti (det vil si det kommunistiske) som de tiltalte personene i Tyskland». Forståelig nok var Katz fornøyd med seg selv. Han skrøt senere av at mot-rettssaken var blitt et «uoffisielt tribunal som fikk sitt mandat av verdens samvittighet».59 Katz klarte å kombinere respektabilitet med melodrama. Vitner kom i forkledning. Dørene til rettssalen ble låst slik at ingen kunne forsvinne mens spesielt viktige vitner avga sin forklaring. Pritt, rettens formann, påsto dramatisk at Ramsay MacDonalds regjering forsøkte å forhindre m o t-rettssak en .M en etter hvert som de omhyggelig planlagte rettsforhandlingene gikk sin gang, spredte det seg en viss følelse av anti-klimaks. Enkelte prominente sympatisører som H.G. Wells begynte å kjede seg. Og selv om det ikke ser ut til at juristene satte spørsmålstegn ved den tvilsomme opprinnelsen til enkelte av bevisene som ble lagt fram for dem, var de mindre ettertrykkelige i sin konklusjon enn Munzenberg og Katz hadde håpet. I stedet for å slutte med en rungende fordømmelse av nazi-regimet, konkluderte mot-rettssaken mer forsiktig med at «det var alvorlig grunn til mistanke om at Riksdagen ble satt i brann av, eller på vegne av, ledende skikkelser i det

240

Kapittel 6

nasjonalsosialistiske parti».61 Den svake skuffelsen MUnzenberg og Katz må ha følt over dommen i mot-rettssaken, forsvant raskt takket være selve rettssaken i Leipzig som ble en propagandakatastrofe for nazistene. Til tross for den tyske dommerens anstrengelser for å hjelpe dem, falt forklarin­ gene til enkelte av de nazistiske nøkkel vitnene fra hverandre. Den ledende kommunistiske tiltalte, Georgi Dimitrov, en bulgarer som tidligere hadde vært leder for Kominterns vest-europeiske kontor i Berlin og senere bulgarsk statsminister, forsvarte seg glimrende. Goring ble så rasende da nazistenes sak ble pulverisert at han mistet besinnelsen og brølte til Dimitrov: «Bare vent til jeg får deg utenfor denne rettssalens beskyttelse!»62 Van der Lubbe, som helt fra første stund hadde påstått at han var eneansvarlig, ble funnet skyldig og henrettet. Alle de tiltalte kommunistene ble frifunnet. At den nazistiske konspirasjonsteorien brøt sammen i full offentlighet, tjente til å styrke den alternative kommunistiske konspirasjonsteori­ en i Bnmboken. En ny Bnm bok ble skrevet av MUnzenberg, Katz og medarbeiderne deres for å utnytte den pinlige situasjonen for nazistene etter rettssaken i Leipzig, rette opp de mindre overbevisen­ de delene av førsteutgaven og inkludere ytterligere fabrikasjoner.63 %%^

%

I likhet med Munzenbergs tidligere «Uskyldsklubber», tok kampan­ jen i forbindelse med Riksdagsbrannen sikte på å tjene Kominterns og den sovjetiske etterretningstjenestens sak foruten å vinne en propagandaseier. Selv om det viktigste målet for ham var å vinne den offentlige opinionen, håpet han også å lokke enkelte britiske intellektuelle med på en hemmelig krig mot fascismen under Kominterns ledelse. Forberedelsene til en vervekampanje blant unge, intellektuelle «uskyldige» i Storbritannia begynte samtidig med forberedelsene til mot-rettssaken. Ett av Munzenbergs mål var universitetet i Cambridge. Utsendingen hans, grevinne Karolyi, erindret senere den naive entusiasmen som møtte henne blant Cambridge-kommunistene da MUnzenberg sendte henne for å samle

Kommunikasjonsetterretning

241

inn penger til mot-rettssaken og Dimitrovs forsvar i Leipzig: Jeg husker kjøreturen i den skranglete bilen til en ungkommunist som underveis sørgmodig forklarte meg at det var avgjørende viktig, men høyst beklagelig at de vakre, gamle universitetene i Oxford og Cambridge måtte jevnes med jorden når proletariatets diktatur ble proklamert. I århundrer, sa han, hadde de stått som symboler på bursjoasi-privilegier. Han virket litt tvilende til styrken i min revolusjonære glød da jeg mente at det ikke var nødvendig å rasere universitetene. I Cambridge kjørte vi til ett av universitetene der studenter i hvit flanell spilte tennis på velstelte gressbaner. Vi ble mottatt med en voldsom entusiasme. Det var underlig å høre at studentene ved et slikt berømt universitet, som tydeligvis kom fra overklassen og som førte et dannet språk, snakket om Sovjetunionen som det forjettede land.64 Miinzenbergs hovedkontakt i Cambridge, som sannsynligvis arran­ gerte grevinne Karolyis besøk, var Maurice Dobb, en universi­ tetslærer i økonomi ved Pembroke College (og senere ved Trinity). Det var ingenting fordekt ved Dobbs kommunisme. På stiftel­ sesmøtet for kommunistpartiet i Storbritannia ble han sannsynligvis den første britiske akademikeren med partimedlemskap. Rett som det var holdt han taler i Cambridge Union der han lovpriste det som ble oppnådd i det sovjetiske samfunnet. I 1925 forlangte kong George V å få vite hvorfor en slik velkjent kommunist fikk lov til å indoktrinere ungdommen. Men selv om Dobb tiltrakk seg oppmerk­ somhet fra Special Branch og MI5, var det mer fordi han var en åpenlys kommunistisk propagandist og militant i frontorganisasjoner som Miinzenbergs Liga mot imperialismen, enn på grunn av mistanker om at han hadde noe med sovjetisk etterretning å gjøre. Sammen med Roy Pascal, en ung språklærer ved Pembroke, etablerte Dobb i 1931 universitetets første kommunistiske celle i «Reed House» - boligen hans i Chesterton Lane.65 Men Dobb var både naiv og militant. I misjoneringen for kommunismen og vervingen av nye tilhengere i Kominterns hemmelige krig mot den internasjonale

242

Kapittel 6

fascismen, kan det absolutt tenkes at han ikke skjønte at han også opptrådte som talentspeider for KGB. Agnet Miinzenberg brukte for å lokke Cambridge-uskyldige og andre unge britiske intellektuelle til å arbeide for sovjetisk etterret­ ning, var det heroiske eksemplet som tyske arbeidere angivelig satte ved å danne hemmelige Funfergruppen (grupper på fem) for å gjennomføre et proletarisk motangrep mot nazismen. Uttrykket «gruppe (eller ring) på fem» ble senere blandet sammen med «de praktfulle fem» og andre benevnelser som KGB brukte på de fem mest framgangsrike Cambridge-muldvarpene under og etter den andre verdenskrig. Opprinnelsen til FUnfergruppen gikk imidlertid tilbake til den revolusjonære undergrunnsbevegelsen i det tsaristiske Russland. Den første gruppen på fem ble dannet i 1869 av den revolusjonære studenten Sergei Netsjajev som Dostojevskij brukte som modell for Peter Verkhovenskij i De besatte. Selv om Dosto­ jevskij så på ham som en psykopat, oppfattet konspiratørene i Folkets vilje og deres bolsjevikiske etterfølgere Netsjajev som en revolusjonær visjonær.66 I de anspente siste årene av Weimar-republikken som gikk forut for Hitlers vei mot makten, blåste det tyske kommunistpartiet (KPD) nytt liv i gruppene på fem. Sommeren 1932 begynte KPD å erstatte de eksisterende halvåpne cellene med 10 til 30 medlemmer med hemmelige Funfergruppen, etter sigende til ære for Netsjajev. Ikke alle gruppene på fem hadde nøyaktig fem medlemmer. Det var meningen at bare lederen for hver gruppe skulle kjenne identiteten og adressen til de andre medlemmene, og bare han hadde myndighet til å ta kontakt med neste nivå i partihierarkiet. Overfor trusselen fra Hitler opptrådte KPD i virkeligheten som «en kastrert kjempe» for å bruke Koestlers uttrykk.67 Før Hitlers maktovertakelse konsentrerte ikke partiet skytset mot nazi-partiet, men mot sin hovedrival på venstresiden, det sosialistiske SPD. Etter den nazistiske maktovertakelsen gikk mange kommunister over til å støtte Hitler. Hoveddelen av den kommunistiske motstanden som overlevde i nazistenes tredje rike, var ingen organisert under­ grunnsbevegelse, men en dårlig organisert opposisjon blant underbe-

Kommunikasjonsetterretning

243

talte bygningsarbeidere i Hitlers arbeiderhærG Men Komintern dekket over de faktiske forholdene omkring KPDs forsmedelige nederlag når det gjaldt å motarbeide utfordringen fra nazistene, ved å påstå at partiet hadde gått under jorden og at Fiinfergruppen hadde skapt «et nytt, revolusjonært undergrunns-Tyskland... som følger alle Hitlers bevegelser».69 Sjefspropagandisten for gruppene på fem var Seymon Nikolajevitsj Rostovski, en illegal OGPU-agent og medarbeider for Miinzenberg som hadde etablert seg som journalist i London under dekknavnet Ernst Henri (senere Henry eller Ghenri). I august og september 1933 skrev han tre artikler med tittelen «Den revolusjonære bevegelsen i Nazi-Tyskland» for Storbritannias ledende venstreside-tidsskrift New Statesman. Den første, med undertittelen «Gruppene på fem («Fiinfergruppen»)», avslørte for første gang offentlig at disse gruppene eksisterte, og påsto at de hadde hatt oppsiktsvekkende suksesser: Det finnes kanskje ikke noe annet eksempel i historien på at en hemmelig revolusjonær bevegelse med en komplett utstyrt organi­ sasjon og en effektiv innflytelse som strekker seg over hele landet, har vært i stand til å utvikle seg pa sa kort tid ... Disse gruppene på fem dekker praktisk talt hele det tyske næringslivet. Nesten alle fabrikkene og storparten av de viktigste kontorene er gjennomsyret av dem. Gruppene skulle angivelig bestå av mange tidligere sosialister, republikanere, liberale og katolikker som «under kommunistisk ledelse... har begravd alle tidligere uoverensstemmelser og bare fører én politikk - antifascisme». I tillegg til å trykke hemmelig propaganda, koordinere demonstrasjoner og innhente etterretninger om «Hitler-terroren», klarte gruppene på fem å infiltrere den nazistiske arbeiderbevegelsen og forberedte seg på å lamme systemet innenfra. Ftinfergruppens eksempel viste altså behovet for infiltra­ sjon og innsamling av etterretninger i krigen mot fascismen. Nazismens hemmelige nettverk, påpekte Henri, var allerede så

244

Kapittel 6

mektig og omfattende at de utgjorde en skjult «fascistenes internasjo­ nale». Derfor måtte anti-fascistene også organisere seg både i det skjulte og åpenlyst.70 Til tross for de ville overdrivelsene i Henris romantiske beretning om gruppene på fem som var med på et proletarenes korstog mot nazi-tyranniet, slo det an så dype strenger i New Statesman og mange av tidsskriftets lesere at skepsisen forsvant. Redaktøren, Kingsley Martin, hevdet bestemt at Henris «kjensgjerninger» ikke kunne «trekkes i tvil».71 I mars 1934 utdypet Henri argumentene sine mer detaljert i Hitler over Europa, ", en bok som kom i to nye opplag i løpet av de nærmeste månedene. Den matte, skrev The Times, «gi enhver demokrat gåsehud».7, Henris budskap i dette og senere skrifter var at valget leserne sto overfor, var enkelt og grelt - mellom Berlin og Moskva: «I vår moderne verden som slites mellom disse gigantiske, motstriden­ de kreftene og som står på randen av sin endelige omforming, finnes det ikke noe slikt som politisk og samfunnsmessig upartiskhet, og noe slikt kan heller ikke forekomme.» Det var ren og skjær liberal eskapisme a lete etter en middelvei. " I private møter med sympa­ tisører understreket Henri dette poenget på en mer personlig måte. «Dere engelskmenn,» kunne han si, «er slike liberale velgjørere.»75 De anstendige verdiene i det liberale demokrati ble altså plausibelt framstilt som rett og slett en side ved forsoningspolitikken. Implika­ sjonen i Henris budskap var at hvis anti-fascismen hos britiske intellektuelle var noe mer enn ord, burde de vise «solidaritet» (et nøkkelord i Munzenbergs leksikon for intellektuelle uskyldige) med de undertrykte tyske arbeiderne, ved å bli med i deres hemmelige krig mot fascismen. Spesielt for Guy Burgess, den mest glødende av de unge kommunistene i Cambridge, var dette et uimotståelig berusende budskap. Ifølge en av dem som kjente ham, satte Burgess seg fore å opprette sin egen «lyseblå gruppe på fem».76 Hitler over Europa ble anmeldt i New Statesman i april 1934 av Brian Howard, en av Burgess’ nærmeste venner og, som han, en rovgrisk gammel-etonsk marxistisk homoseksuell. Selv om Evelyn Waugh med Lady Caroline Lambs ord om Byron kalte Howard «gal. ond og farlig å kjenne», ble han raskt en innflytelsesrik litterær

Kommunikasjonsetterretning

245

skikkelse. Howard lovpriste Hitler over Europa og mente det var «sannsynligvis den beste boken om Det tredje riket som har kommet på engelsk... Ernst Henris bok bør leses øyeblikkelig av alle som er seriøst interessert i å forstå det egentlige grunnlaget for hitlerism en... Den viser, for første gang, dynamikken i nazi-bevegelsen.» Howard fortsatte med å gi sin tilslutning til Henris analyse av «de berømte revolusjonære gruppene på fem», og sluttet med en oppfordring til engelske anti-fascister om å «slutte seg sammen» uten å nøle.77 Henris karriere i sovjetisk etterretningstjeneste strakte seg over et halvt århundre. Han begynte som illegal OGPU-agent i mellom­ krigstiden og endte i Femte direktorat i Andropovs KGB. Etter å ha hjulpet til med å rekruttere Burgess i 1933, fikk han instruks om å holde et våkent øye med ham en generasjon senere i de siste, alkoholiserte årene av Burgess’ eksil i Moskva før han døde i 1963. Det er ikke særlig forbausende at Henri alltid har avslått å offentlig diskutere detaljene ved sin etterretningskarriere. Men i 1988 innrømmet han omsider overfor en vestlig skribent at han hadde vært på talentjakt for KGB i Cambridge i 1930-årene og hadde holdt kontakten med Burgess og Dobb.79 Da Burgess traff ham første gang, hadde Henri ikke fylt 30. Han var kortvokst, slank og med en stor bart, men han var allerede blitt skallet. I likhet med Munzenberg og Katz var han en engasjerende, kosmopolitisk og utadvendt type - helt annerledes enn de doktri­ nære, sneversynte stalinistene som jevnt og trutt overtok stadig mer av NKVD. Edith Cobbett, som arbeidet for Henri et tiår senere da han var redaktør i SovietNews i London, syntes at han var «en virkelig karismatisk personlighet» som det alltid var morsomt å være sammen med: «Jeg tror jeg lo mer i den perioden jeg arbeidet for ham enn jeg har gjort i noen annen periode i mitt liv.» Henri foretrakk Picasso og Matisse framfor de offisielt foretrukne kunstnerne i «den sosialistiske realismen». Han brukte velsittende, engelske dresser og likte cowboyfilmer. Han var også i stand til a være uærbødig pa en måte som nok virket tiltalende på Burgess, men som ville ha vært utenkelig i Sovjetunionen. Etter at Henri hadde lest en rekke av Stalins typisk

246

Kapittel 6

kjedelige taler, sa han til Edith Cobbett: «Hadde det ikke vært fint om noen sa: 'Pokker ta Stalin!' til en forandring?» Men Henri var også en idealistisk kommunist og russisk patriot som var forferdelig stolt over det som ble oppnådd i Sovjetunionen og de økonomiske omleggingene som ble utmeislet i femårsplanene.80 Gjennom sin lange karriere i journalistikken og sovjetisk etterretning, ivret han alltid for behovet for «å slutte å undervurdere det revolusjonære sinnelaget og kreftene hos ungdommen»; «I nærmere to århundrer har bursjoasi-samfunnet egentlig bare fryktet arbeiderklassen. Det konstaterer nå at det må frykte en annen kraft —unge mennesker som inntil nylig fikk ordre om å lytte og gjøre som de fikk beskjed om.» I en artikkel fra 1982 kritiserte Henri «ekstremister både til høyre og venstre» for at de spilte på følelsene til «lett påvirkelige» studenter.81 Han innrømmet i 1988 at han var «forbløffet» over at talentspeidin­ gen hans i Cambridge for KGB ikke førte til at han ble arrestert i 1930-årene.82 ^

jfc

Selv om fire av «de praktfulle fem» og flere andre berømte muldvarper ble rekruttert mens de fortsatt studerte i Cambridge, kom den første og mest berømte av dem inn i KGB via en litt annen rute. Harold Adrian Russel «Kim» Philby ble født i India på nyttårsdagen i 1912 som sønn av Harry St. John og Dora Philby. Faren, som da var tjenestemann i det britiske Raj, ble en anerkjent Arabiakjenner. I likhet med sønnen, som tilba ham, beveget St. John Philby seg ubesværet i to helt forskjellige verdener. Han skrev for The Times, forsøkte to ganger å bli innvalgt i Parlamentet, var stamgjest i Londons Clubland og forsøkte å få med seg alle landskampene i cricket. Men han var like mye på hjemmebane i arabiske klær, konverterte til Islam og tok en saudi-arabisk slavepike som sin andre kone.83 I likhet med Kim, men i langt mer beskjeden målestokk, røpet han britiske hemmeligheter til en fremmed makt som han følte en sterkere lojalitet til. Han beundret Ibn Saud voldsomt og ga ham hemmeligstemplede dokumenter om Midt-østen.84Kim gikk både på

Kommunikasjonsetterretning

247

sin fars gamle skole, Westminster, der han var King’s Scholar, og begynte i oktober 1929 pa sin fars Cambridge-college, Trinity, der også Anthony Blimt og (fra 1930) Guy Burgess gikk. Noe av det første Philby gjorde etter at han kom til Trinity, var å melde seg inn i Cambridge University Socialist Society (CUSS), selv om han de to første årene ikke engasjerte seg i foreningen på annen måte enn å være til stede på møtene. I disse to årene leste han historie, arbeidet lite og fikk dårlige karakterer til første del av historiestudiet til B.A.-eksamen. I oktober 1931 begynte han å studere økonomi som andre del av B.A.-graden. Denne forandrin­ gen i studiene skjedde samtidig med Parlamentsvalgene der Ramsay MacDonald led et braknederlag. Labour-opposisjonen ble redusert til bare 52 plasser. «Det var Labour-katastrofen i 1931,» sa Philby senere, «som for første gang fikk meg til å tenke alvorlig på mulige alternativer til arbeiderpartiet.» Han ble mer aktiv i det nå kommunistdominerte CUSS og ble kasserer i foreningen det siste året han studerte i Cambridge - i 1932-33. Men det var ikke før i det siste semestret ved Trinity tidlig på sommeren i 1933 at Philby ristet av seg det han kaller «de siste restene av tvil». To opplevelser var sannsynligvis avgjørende for Kims endelige omvendelse. Den første var et besøk i Berlin i mars 1933 i den siste påskeferien hans kort tid etter Riksdagsbrannen. Da ble han på nært hold vitne til Hitlers forfølgelse av KPD og etableringen av nazi-politistaten. Philby vendte tilbake til Cambridge for å gjennomføre det siste semestret, og brant etter å få gjøre sitt i kampen mot fascismen. I Cambridge ble han sterkest influert av Maurice Dobb, en av universitetslærerne som ga ham økonomi-oppgaver og som diskuter­ te hver enkelt av dem med ham pa tomannshånd i en time om gangen. Sannsynligvis fortsatte de å snakke politikk når timen var over. Overfor studentene understreket Dobb Kominterns rolle i kampen mot fascismen. En annen Trinity-student som ble fascinert av Dobb, V.G. Kiernan, skrev senere: «Vi tilhørte den tredje Internasjonales æra. Den var genuint internasjonal i hvert fall i ånden, dengang da Saken raget høyt over alle nasjonale eller provinsiale krav.» Philby tok avgangseksamen i økonomi med middels karakterer i

248

Kapittel 6

juni 1933 og var «overbevist om at livet mitt måtte vies til kommunismen». Han avslørte senere at han den siste dagen i Cambridge gikk for å få Dobbs råd om hvordan han best kunne arbeide for Saken: «Han ga meg et introduksjonsbrev til en kommunistgruppe i Paris, en helt legal og åpen gruppe.» Philby avslo å fortelle hvilken gruppe det dreide seg om, men det var nesten sikkert Munzenbergs Verdenskomité for hjelp til ofrene for den tyske fascismen. Det er absolutt mulig at da Dobb dirigerte Philby til Munzenberg, var han ikke klar over at han hadde begynt Kims rekruttering som sovjetisk agent. Han var såpass naiv at han ganske enkelt kan ha ment å verve Philby i Kominterns hemmelige krig mot den internasjonale fascismen. Etter at Philby hadde tatt kontakt med Munzenbergs apparat i Paris, ble han «sendt videre til en kommunistisk undergrunnsorganisasjon i Wien».8' Kontaktadressen hans var boligen til Israel os Gisella Kohlmann. De var polske jøder som hadde kommet til Wien like før første verdenskrig. Israel var en underordnet statstjenes­ temann som sammen med sin kone brukte mesteparten av fritiden til velferdsarbeid blant jødene. Philby ble betalende gjest hos dem. og utad skulle han bruke tiden i Wien til å lasre tysk og arbeide som freelance-journalist. Ekteparet Kohlmanns datter, Litzi Friedmann, en kortvokst, livlig og fraskilt kvinne, arbeidet allerede som Kommtern-agent. Om vinteren mens de var ute og spaserte i snøen, innledet hun og Philby et forhold. «Jeg vet at det lyder helt umulig,» fortalte Philby til en senere elskerinne, «men det var faktisk temmelig varmt når man bare ble vant til det.» I februar 1934 ble Litzi Philbys første kone. På det tidspunktet hadde hun allerede presentert ham for Kominterns undergrunnsbevegelse.86 Som Philby erkjente et halvt århundre senere i et intervju noen få måneder før han døde, gjorde arbeidet han utførte i Wien at OGPU «ble oppmerksom» på ham.8 Den første som innså Philbys potensiale som sovjetisk agent, var den store illegale agenten Teodor Maly. Portrettet hans er blant de mange heltebildene som i dag henger på veggene i Minnerommet i Første hoveddirektorat. Den offisielle lovprisningen under Malys

Kommunikasjonsetterretning

249

portrett nevner rollen han spilte i arbeidet med å rekruttere og kontrollere Philby og «de praktfulle fem» som en av de største bragdene hans.88 Slutskij, som da var leder for INO, tilskrev Malys suksess hans personlige sjarme og instinktive takt. Han var en stor, pen mann med klengenavnet «der Lange», «den høye», i Kominterns undergrunnskretser i Sentral-Europa. NKVD-avhopperen Aleksandr Orlov, som hadde liten beundring for de fleste av de tidligere kollegene sine, husket med hengivenhet Malys «sterke, mandige ansikt og de store, nærmest barnslige, blå øynene»V Bak et sterkt ytre og en lidenskapelig tro på Kominterns idealer, fornemmet noen av agentene hans en sårbarhet som bare knyttet dem enda sterkere til ham.90Maly hadde lite til felles med de stadig mer brutale apparatsjik som etter hvert dominerte NKVD under den store terroren. Han var ungarer av fødsel og ble ordinert som katolsk prest før første verdenskrig. Under krigen var han feltprest i den østerrikskungarske hæren før han ble tatt til fange av russerne i Karpatene. Senere fortalte han til en av agentene sine: Jeg så alle redslene, unge menn med stivfrosne lemmer som døde i skyttergravene. Jeg ble flyttet fra én krigsfangeleir til en annen og sultet som de andre fangene. Vi var dekket av utøy og mange døde av tyfus. Jeg mistet troen på Gud, og da revolusjonen brøt ut, sluttet jeg meg til bolsjevikene. Jeg brøt fullstendig med fortiden min. Jeg var ikke lenger ungarer, prest, kristen - ikke engang sønnen til noen .Jeg var bare en soldat som var «savnet i kamp». Jeg ble kommunist og har alltid vært det siden. Kort tid etter at Maly forlot krigsfangeleiren, gjorde den voldsomme iveren hans etter å forsvare revolusjonen mot kontrarevolusjonen at han fikk innpass i Tsjeka. Den visjonære troen på et jordisk nytt Jerusalem, fritt for menneskers utbytting av andre mennesker, som erstattet den religiøse troen hans under første verdenskrig, forlot ham aldri. Men den ble rystet både av redslene under borgerkrigen og kollektiviseringen. Fra borgerkrigen fortalte han senere:

250

Kapittel 6

De røde avdelingene våre «rensket opp» landsbyer akkurat som de hvite gjorde det. De som var igjen av landsbyfolket - gamle menn, kvinner og barn - ble meid ned med maskingeværer fordi de hadde hjulpet fienden. Jeg holdt ikke ut jarnringen fra kvinnene. Jeg holdt det rett og slett ikke ut. Når landsbyene ble «rensket opp», påsto Maly at han forsøkte å gjemme seg og holde seg for ørene. Da kontrarevolusjonen var slått ned, ser det ut til at han overbeviste seg selv om at redslene fra borgerkrigen hørte fortiden til. Med kollektiviseringen dukket de opp igjen. «Jeg visste hva vi gjorde mot bøndene,» innrømmet Maly, «hvordan de ble deportert, hvordan mange ble skutt. Men likevel ble jeg værende. Jeg hadde fortsatt håp om at jeg ville få sjansen til å sone det jeg hadde gjort.» Han ble personlig engasjert i et tilfelle der en mann hadde blitt dømt til døden for å ha stjålet en liten pose poteter til de utsultede barna sine. Maly overtalte sin overordnete til å anbefale at dommen ble omgjort til en fengselsstraff. Han traff mannens kone og sa til henne at mannens liv var reddet. «Denne saken,» mente han, «ble min soning.» Så måtte jeg reise bort i forbindelse med et oppdrag som tok to uker. Da jeg kom tilbake, var det første jeg gjorde å se etter «min sak». Jeg fant ikke mappen. Jeg løp til sjefen min. Han visste ikke hva som hadde skjedd, og vi begynte begge å lete etter mappen. Til slutt fant vi den. Det var skrevet ett ord på den: «Henrettet». Dagen etter gikk Maly til INO og ba om å bli forflyttet til utlandet.91 Det første oppdraget hans, som han sannsynligvis fikk sent i 1932, var å arbeide som illegal OGPU-agent i Tyskland. Noen få måneder etter den tyske maktovertakelsen flyttet han til Wien. Budskapet hans til den østerrikske agenten hans, Hede Massing - og uten tvil også til Kim Philby - var temmelig forskjellig fra det Ernst Henri spredte i England. I stedet for som Henri å understreke suksessen i undergrunnskrigen som ble ført av de tyske arbeidernes Funfergruppen, hevdet Maly at kampen mot nazismen hovedsakelig måtte føres

Kommunikasjonsetterretning

251

utenfor Tysklands grenser. «Den eneste måten å bekjempe nazismen på, er fra utsiden.»921 undergrunnskampen mot den internasjonale fascismen nørte Maly igjen opp under sin tidlige bolsjevik- idealisme, og han inspirerte agentene sine med visjonen han hadde om den endelige seieren til den kommunistiske Internasjonale. Philbys første erfaring med illegalt arbeid for Komintern i Wien gjaldt kureroppdrag mellom østerrikske kommunister og kontakter i Ungarn, Paris og Praha. I februar 1934 nådde kampen mellom venstre- og høyrekreftene i Østerrike det Philby med rette beskriver som «et krisepunkt». Kreftene bak den høyreorienterte Dollfussregjeringen og de enda mer ekstreme gatekjemperne i Heimwehr (grunnleggeren, prins Starhemberg, var med på Hitlers putschforsøk i Munchen i 1923) angrep fagforeningskontorer, venstresidens aviser, sosialistenes kontorer, velferdskontorer og til og med leiegårder. To av de største leiegårdene i Wien ble ødelagt av artilleriild, og ni sosialistledere ble klynget opp i bakgården i høyesterettsbygningen. Hvis det var en enkeltepisode som mer enn noen annen overbeviste Maly om Philbys potensiale som NKVDagent, så var det sannsynligvis motet og oppfinnsomheten han la for dagen da han smuglet kommunister og sosialister ut av landet. Daily Tb/øgrap/z-korrespondenten Eric Gedye fortalte senere at Philby besøkte ham i Wien: Jeg åpnet garderobeskapet for å finne noe. Da Kim oppdaget at det hang flere dresser der, utbrøt han: «Herregud, du har syv! De må jeg ha. Jeg har seks sårete venner som gjemmer seg i kloakken og som risikerer å bli hengt.» Dressene ble lagt i en koffert og, ifølge Philby, brukt da han smuglet vennene sine bort fra gjemmestedet i kloakken og over grensen til Tsjekkoslovakia.93 Philby innrømmet senere overfor barna sine at i løpet av denne tiden i Wien fikk han «i oppdrag å infiltrere britisk etterretning og ble fortalt at det ikke spilte noen rolle hvor lang tid det tok å gjøre denne jobben».9" Det var Maly som ga ham dette oppdraget og som i mai 1934 sendte ham tilbake for å utføre det. Som Philbys kontakt i

252

Kapittel 6

England sendte Maly en illegal agent, Arnold Deutsch, som hadde arbeidet for ham i Wien, til London. Et bilde av Deutsch henger i dag ved siden av Malys i Minnerommet i Første hoveddirektorat. Omtalen under bildet vurderer hans innsats i arbeidet med å rekruttere og kontrollere Cambridge-muldvarpene som like betyde­ lig som Malys.9" Deutsch var en 30 år gammel østerriksk jøde - en tiltalende, talentfull, kosmopolitisk sentral-europeer av Maly- og Munzenbergstøpningen. Faren var jødisk kjøpmann, han vokste opp i et ortodoks jødisk strøk i Wien og tok eksamen ved et gymnas i Wien i juni 1923, en måned etter at han hadde fylt 19 år. Samme høst begynte han å studere ved filosofifakultetet ved universitetet i Wien. Til tross for navnet på fakultetet var mange av studentene her, i likhet med Deutsch, naturvitere. Selv om Deutsch ikke tok noen deleksamener, hadde han en raskere progresjon i studiet enn noe britisk eller amerikansk universitet ville tillate. I fire år konsentrerte han seg først og fremst om fysikk og kjemi, men fulgte også forelesninger i filosofi og psykologi. Det femte året brukte han til å skrive en doktorgradavhandling med tittelen «Om amidobensotiasolers sølv- og kvikksølvsalter og en ny metode for kvantitativ sølvanalyse». Den 19. juli 1928, mindre enn fem år etter at han begynte på universitetet i Wien og to måneder etter at han hadde fylt 24 år, ble Deutsch tildelt doktorgraden med utmerkelse. Men disputasen gikk ikke smerte­ fritt. Da han skulle forsvare avhandlingen sin, hevdet den ene av de tre opponentene at den var «ikke tilfredsstillende». Deutsch klarte seg fordi de to andre stemte imot. Også ved den andre delen av disputasen, som dekket et bredere kunnskapsfelt og der den endelige karakteren skulle fastsettes, inntok to av opponentene motsatt synspunkt. Professor Schlick ville gi ham toppkarakter, professor Reiniger ville bare la ham få bestått. Formannens stemme avgjorde, og Deutsch fikk sin toppkarakter.96 Opponenten som hadde hovedansvaret for toppkarakteren Deutsch fikk, Moritz Schlick, grunnleggeren av filosofenes og naturvitenskapsmennenes «Wien-sirkel», var vel ansett både som fysiker og filosof. Flan ble myrdet i 1936 av en rasende student som

Kommunikasjonsetterretning

253

Schlick hadde latt stryke til en etikk-eksamen. Et tiår tidligere hadde han sannsynligvis en viktig innflytelse på Deutsch, som tok sin etikk-eksamen i sommersemesteret 1926. Schlick likestilte moralske verdier med lystfølelse og menneskers realisering av seg selv med ekstase. Men han mente at for å oppnå ekstase i samtidens samfunn, måtte individet først utholde pinsler. Sorg og glede ga til sammen en omveltning som førte til at «hele mennesket påvirkes i en dybde som få andre inntrykk kan nå». Schlick mente at etter hvert som sivilisasjonen utviklet seg, ville den gradvis gjøre det mulig for menneskene å oppnå lystfølelse uten å lide.9" Mens Deutsch studerte ved universitetet i Wien, oppga han både i universitetsdokumentene og i sin levnetsbeskrivelse at han var jødisk både når det gjaldt religion (mosaisk) og etnisk opprinnelse (jødisk).98 Den intellektuelle utviklingen hans fra ortodoks judaisme til marxistisk materialisme kan ikke følges med sikkerhet. Men sansen for Schlicks visjon om en verden der glede ville fortrenge lidelsen ser ut til å ha forekommet parallelt med, og til slutt blitt fortrengt av, et voksende engasjement i den kommunistiske Interna­ sjonales visjoner om en ny verdensorden som ville frigjøre menneske­ ne fra utbytting og savn. Sent på 1920-tallet gikk han med i «sex-pol»-bevegelsen som var grunnlagt av en jødisk psykolog i Wien, Wilhelm Reich, som åpnet klinikker for å veilede arbeidere om seksuelle problemer. Deutsch drev Miinster Verlag som utga Reich’s arbeid og annen «sex-pol»-litteratur.99 På dette stadiet i sin karriere var Reich engasjert i et ambisiøst forsøk på å integrere freudianisme og marxisme. Han konkluderte med at politisk og seksuell undertrykkelse virket sammen og la grunnlaget for fascis­ men. En stund håpet han at Sovjetunionen kunne klare å sette en stopper for begge deler. 1 1930 reiste Reich fra Wien til Berlin der han meldte seg inn i det tyske kommunistpartiet (KPD). Etter Hitlers maktovertakelse tre år senere måtte han flykte fra Tyskland. Han oppholdt seg en kort periode i Wien og reiste så til Skandinavia der han begynte et tidvis underlig forskningsprogram omkring mennes­ kelig seksualadferd som ga ham karakteristikken «profeten for den bedre orgasme». Deutsch’ engasjement i «sex-pol»-bevegelsen og

254

Kapittel 6

innsatsen han gjorde for å få utgitt enkelte av Reichs arbeider, gjorde at anti-pornografi-avdelingen i det østerrikske politiet ble oppmerk­ som på ham og begynte å etterforske aktivitetene hans våren 1934, nettopp da han skulle reise til England.100 Omtalen under bildet av Deutsch i Minnerommet i Første hoveddirektorat nevner ikke tilknytningen til Reich. I stedet står det at han begynte i OGPU etter at han hadde arbeidet i OMS i Komintern, og at det første oppdraget hans i utlandet dreide seg om Palestina som da sto under britisk styre. I 1933 besøkte Deutsch Moskva sammen med sin kone Josefine, født Rubel, som han giftet seg med i 1929. Mens han var i Moskva, fikk Arnold Deutsch dekknavnet Stefan Lang, men i april 1934 reiste han til London under sitt virkelige navn og med sitt østerrikske pass, slik at han kunne bruke den akademiske bakgrunnen sin til å få innpass i universitetskretsene.11,1 I løpet av årene i London utga han seg for å være universitetslærer med forskningsoppdrag. Han bodde først i en midlertidig bolig, men da konen hans kom etter i 1935, flyttet de til en leilighet i Lawn Road i Hampstead. I mai 1936 fikk Josefine Deutsch en datter, Ninette Elizabeth.1(12 Kim Philby kom tilbake til England i mai 1934, en måned etter at Deutsch var kommet. Til å begynne med bodde han sammen med konen sin, Litzi, i morens bolig i Hampstead. Det første forsøket hans på å infiltrere Whitehall gjorde han da han søkte på en tjenestemannsstilling. Men de to han brukte som referanser - den tidligere studieveilederen hans i økonomi ved Trinity, Dennis Robertson, og en venn av familien. Donald Robertson (ikke en slektning) - hadde sine tvil. Etter at Dennis Robertson hadde rådført seg med den andre referansen om Kims kommunist-sympatier i Cambridge, skrev han til Philby at selv om de beundret hans energi og intelligens, følte de seg forpliktet til å gi uttrykk for at hans «tanker om politisk urettferdighet nok kunne gjøre ham uegnet til admini­ strativt arbeid». Philby trakk søknaden tilbake og konsentrerte seg om å få innpass i statsapparatet på lengre sikt. Han fikk en jobb i et liberalt månedstidsskrift, Review of Reviews i City, avbrøt kontakten med sine kommunistvenner fra Cambridge-tiden og sørget for at det

Kommunikasjonsetterretning

255

ble kjent at han hadde skiftet politisk syn. Arnold Deutsch, som han bare kjente som Otto, ga ham hjelp og støtte og rådet ham til å være tålmodig: Han sa til meg at han satte pris på mitt engasjement. Spørsmålet var hvordan han best kunne bruke meg. Jeg burde ikke dra av gårde og dø på en eller annen slagmark i utlandet eller bli krigskorrespondent for Daily Worker. Det var viktigere slag jeg kunne utkjempe, men jeg måtte være tålmodig. I de neste to årene ga han meg absolutt ingenting å gjøre. Han satte mitt engasjement på prøve. Jeg kom til møtene uten å ha noe å tilby, og til gjengjeld fikk jeg tålmodige oppmuntringer. ^ ^^ Deutsch kom til England med instrukser om å ta kontakt både med Burgess og Philby.104Burgess var allerede begeistret for kampen mot fascismen som gruppene på fem førte, og både Philby og Henri hadde foreslått at han skulle verves. En mer doktrinær og mindre fantasifull NKVD-kontakt enn Deutsch ville kanskje ha kommet til at den skandaløse Burgess ville bli mer en belastning enn et aktivum. Men Deutsch delte Burgess’ forakt for bursjoasiets seksuelle moral. Etter kontakten med Wilhelm Reichs «sex-pol»- bevegelse, mente han at politisk og seksuell undertrykkelse gikk hånd i hånd. Dette gjorde ham tiltalende for samtlige av «de praktfulle fem», men sannsynligvis mest for Burgess. Til tross for Burgess’ senere mangfoldighet, ser det ut til at barndommen hans var både privilegert og temmelig konvensjonell. Han var sønn av en marinekaptein som giftet seg rikt. Etter et år på Eton ble Guy sendt til Royal Naval College i Dartmouth der han utmerket seg både i klasserommet og på idrettsbanen. Men dårlig syn gjorde det umulig for ham å satse på en karriere i marinen, og 16 år gammel begynte han på Eton igjen. Det siste året fikk han både Rosebery- og Gladstone-prisene i historie og også et historie-stipend til Trinity College i Cambridge. Men til tross for en stadig mer aktiv

256

Kapittel 6

selskapelighet ble han ikke innvalgt i «Pop», det eksklusive Eton Society, muligens på grunn av sin åpenbare homoseksualitet. Da han kom til Cambridge i oktober 1930, kastet han all diskresjon over bord. På en tid da homoseksuelle handlinger, også mellom voksne der begge samtykket og i private omgivelser, fortsatt var forbudt etter loven, skrøt Burgess åpenlyst av utsvevelsene sine med klasseka­ m erater.111" Burgess nøyde seg ikke med det homoseksuelle miljøet i Cam­ bridge. Hans elegante konversasjon, flotte utseende, naturlige omgjengelighet og selvsikkerhet gjorde ham til en av de sosialt sett mest vellykte studentene i sin generasjon. Han beveget seg med samme selvfølgelige sikkerhet både i den eksklusive Pitt Club og den mer uærbødige Footlights, studentforeningen som arbeidet med satiriske revyer. Burgess hadde også en formidabel intellektuell kapasitet som imidlertid mer kom til uttrykk i en evne til uanstrengt generalisering og til å finne gode eksempler enn i evnen til inngående tekstanalyser. Verken det mangfoldige sosiale livet hans eller flasken med Liebfraumilch årgang 1921 som han konsumerte hver dag til lunsj, hindret ham i å få toppkarakter ved første deleksamen i biologistudiet i juni 1932. Fem måneder senere ble han innvalgt i «Apostles», en hemmelig intellektuell diskusjonsklubb for universi­ tetslærere og studenter som skrøt av (litt overdrevet) at de hadde Cambridges beste studenter som medlemmer.116 Da Goronwy Rees, som da var ung stipendiat ved All Souls, sommeren 1932 første gang traff Burgess som var på besøk i Oxford, «hadde han ry på seg for å være den mest begavete studenten i samtiden»: Og han levde sannelig opp til dette ryktet. Han studerte da ved Trinity, og alle mente at han hadde en glitrende akademisk løpebane foran seg. Den kvelden snakket han en hel del om malerkunst, og jeg hadde inntrykk av at det han sa, var både originalt og skarpsynt, og til å være så ung la han for dagen uvanlig store kunnskaper om emnet. Konversasjonen hans ble ikke mindre sjarmerende av at han var pen på en gutteaktig, atletisk og svært

Kommunikasjonsetterretning

257

engelsk måte. Det virket fornuftsstridig at nesten alt han sa gjorde det helt klart at han var homoseksuell og kommunist... Det forekom meg at det var noe dypt originalt ved alt han sa, at det i høyeste grad var hans eget.10 1 1932 var Burgess marxist, noe Rees oppdaget den første gangen de møttes. Senest i 1933 meldte han seg inn i kommunistpartiet, sannsynligvis vervet av Maurice Dobb. Ett av de historiske favorittemaene hans, der han viste seg å være mer forutseende enn de fleste av foreleserne, var den uunngåelige tilbakegangen for det britiske imperiet. I foreningen for indiske nasjonalister i Cambridge, Majlis, hevdet han at en revolusjon i imperiet kunne åpne veien for en britisk sosialisme. Men det virket som om Burgess’ fornemmelse av å leve i den britiske kapitalismens skumringstid, bare forsterket sansen han hadde for gledene den kunne gi. Samtidig tok han i stadig stigende grad inn over seg marxismens formaning om at tidligere filosofer hadde forsøkt å fortolke verden, men nå «var poenget å forandre den». I det siste året som grunnfagsstudent ble Burgess aktivist. Han hjalp til med å organisere vellykte streiker blant kelnerne ved Trinity College, som protesterte mot det tilfeldige arbeidssystemet som innebar at de fleste av dem gikk arbeidsledige i feriene. At Burgess i fulle drag nøt de dekadente gledene i det kapitalistiske systemet som han hadde forpliktet seg til å være med på å styrte, var karakteristisk for hans ungdommelige evne til å få både i pose og sekk.108 Burgess ble stadig mer opptatt av partiarbeid og et hektisk sosialt liv, og han innkasserte ikke like selvfølgelig toppkarakterer i andre del av studiene som i første. Under den avsluttende eksamen sommeren 1933 var han syk, sannsynligvis dreide det seg om en psykosomatisk lidelse, og fikk en legeattest og en karakter som ble gitt til dem som åpenbart hadde god nok kapasitet, men som ikke var i stand til å fullføre eksamen. Men fortsatt mente alle at han kom til å gjøre en glimrende akademisk karriere. Han begynte å arbeide på en doktoravhandling om «Bursjoasi-revolusjonen» i 1600-tallets Eng­ land, og hensikten med dette var å skaffe seg et Trinity-stipend.109 9 -KGB

258

Kapittel 6

Ett av Burgess’ mest bemerkelsesverdige talenter, også mens han var student, var å sjarmere både universitetslærerne og medstudente­ ne. Goronwy Rees, som riktignok var heteroseksuell og som motsto forsøkene fra Burgess side på å forføre ham den første gangen de møttes, ble en god venn av ham. Fra det øyeblikket var det Burgess som dominerte i forholdet. Burgess hadde enda større tiltrek­ ningskraft på en rekke homoseksuelle universitetslærere. Den vel ansette Oxford-klassisisten, Maurice Bowra, daværende dekanus ved Wadham College, som Burgess flyttet sammen med, var helt forblindet av ham. Rees øynet i Burgess «en bevisst eller ubevisst trang til å dom inere... Han oppfattet seg selv enkelte ganger som en slags Figaro-skikkelse som alltid var oppfinnsom i andres tjeneste slik at han kunne manipulere dem og på den måten få det slik han ville». I kretsen av det Bowra kalte «homintern» - fordekte, ofte frustrerte homoseksuelle, enkelte ganger skyldbetynget på grunn av det illegale sexlivet de førte - var Burgess’ evne til å manipulere i hvert fall delvis seksuell: Han var grov og til og med brutal i måten han behandlet elskerne sine på, men den seksuelle adferden hans hadde også en generøs side... På et eller annet tidspunkt gikk han til sengs med flesteparten av disse vennene, slik han gjorde det med alle som var villig og ikke direkte frastøtende. Dermed frigjorde han dem fra mange av frustrasjonene og hemningene deres... Slike forhold varte ikke lenge, men Guy hadde evnen til å beholde hengivenheten til dem han gikk til sengs med og klarte også, på en eller annen merkelig måte, å beholde en slags permanent dominans over dem . Dette ble forsterket fordi han, lenge etter at forholdet var slutt, fortsatte å hjelpe vennene sine med seksuallivet deres som ofte var problemfylt og utilfredsstil­ lende. Han hørte på det de hadde å fortelle om de følelsesmessige vanskelighetene sine, og når det var nødvendig, fant han egnete partnere til dem. For slike mennesker var han en kombinasjon av skriftefar og hallik... 11(1 *****

Kommunikasjonsetterretning

259

Det medlemmet av «homintern» som Burgess fikk den mest varige innflytelse på, var Anthony Blunt. Av ham fikk Burgess noe av den innsikten i malerkunst som imponerte Goronwy Rees den første gangen de traff hverandre. Anthony Blunt, den eldste av «de praktfulle fem», var sønn av Arthur Vaughan Stanley Blunt, en anglikansk prest med gode forbindelser. Han døde i Anthonys tredje år i Cambridge. Dronning Mary, kong George Vs gemalinne, skrev til presteenken Hilda: «For et savn han etterlater seg! Hvorfor skulle han gå bort, han som gjorde et så godt arbeid på Jorden, når så udugelige, onde mennesker får leve?» Anthony hadde bare et fjernt forhold til sin helgenaktige far, men var sterkt knyttet til moren, som broren Wilfred beskrev som «en uendelig god kvinne med en nesten puritansk enkelhet som ikke er i stand til å komme med den hviteste av alle hvite løgner».111 Da Blunt var fire år gammel, ble faren prest ved den britiske ambassaden i Paris. I de neste ti årene, som familien tilbrakte nesten utelukkende i Frankrike, fikk Blunt det han kalte «en svært sterk fransk tilbøyelighet som alltid siden har farget hele min holdning til tingene. Fra ung alder, nærmest ubevisst, ble jeg oppdratt til å se på kunstverk og betrakte dem som noe viktig».112 På skolen i Marlborough, der han begynte 14 år gammel, skaffet Blunt seg, ifølge hans nærmeste venn og samtidige, lyrikeren Louis MacNeice, ry for «å ha en bråmoden kunnskap om kunst og en vanemessig forakt for konservativ autoritet». Blunt selv sa til en senere generasjon av Marlburianere: Vi anstrengte oss til det ytterste for å være irriterende provokative. Vi pleide å gå nedover midtgangen i kirken og vifte med silkelommetørklærne våre - mitt festet jeg i en hempe på klokkereimen, og de kunne ikke stoppe meg, for det fantes ingen regel som forbød det. Og lørdagskveldene pleide vi å gå dit hvor andre gutter spilte rundball og gjøre dem rasende ved å kaste en stor, fargerik ball fram og tilbake tvers over plassen. På Marlborough kom Blunts forakt for bursjoasi-konvensjoner til uttrykk på et mer estetisk enn politisk plan. Ifølge MacNeice «sa han

260

Kapittel 6

til alle som ville høre på ham at han... oppfattet det som ytterst simpelt å snakke om politikk».111Til tross for en rekke «svermerier» for andre gutter, er det ikke sikkert at Blunt var aktiv homoseksuell da han sluttet på skolen. Noen av de nærmeste skolevennene, for eksempel MacNeice, var heteroseksuelle. Det faget som ville ha interessert Blunt mest i Cambridge, kunsthistorie, kom ikke inn i fagkretsen før tidlig på 1960- tallet. Da han kom til Cambridge i 1926, ble det ikke undervist i kunsthistorie ved noe engelsk universitet. Courtauld Institute, der Blunt senere ble direktør, ble ikke grunnlagt før i 1931. Blunt begynte på Trinity College med et matematikkstipend - noe som var en stor prestasjon for en mann som hadde en overveiende estetisk og litterær begavelse.114 Men matematikk passet ham ikke. Etter å ha avlagt en innledende eksamen med middelmådige karakterer etter det første studieåret i juni 1927, gikk han over til moderne språk, et fag som var mindre fjernt fra interessen hans for kontinental kunst og kultur. Han tok en deleksamen i fransk (som han hadde snakket flytende siden barndommen) i 1928 med toppkarakterer og også en eksamen i tysk med noe mer beskjedne karakterer. Resten av studietiden kunne han konsentrere seg om fransk. Han tok hovedfagseksamen med toppresultat i 1930.11" I mai 1928 ble Blunt innvalgt i Apostles. Det var sannsynligvis et annet av medlemmene, matematikeren fra King's, Alister Watson (senere vitenskapelig rådgiver i Admiralitetet og også han KGB-agent, men ikke i samme klasse som «de praktfulle fem») som først gjorde Blunt interessert i et seriøst studium av marxistisk teori.116 Men det gikk flere år før Blunts intellektuelle marxisme ble omformet til politisk aktivisme. Inntrykket Blunt fikk av den unge historielæreren i Trinity, Steven Runciman, delte han med mange av dem som traff ham. «Jeg tror han alltid var ganske fornøyd med seg selv. Men han kunne være svært hyggelig å være sammen med.» I løpet av sine fire studentår ble Blunt også en aktiv, men diskret homoseksuell.117 Den som gjorde mest for å trekke Blunt inn i arbeidet for KGB, var Guy Burgess, som kom til Trinity som student samtidig som Blunt begynte med forskerarbeid i oktober 1930. Det var Blunt som to år

Kommunikasjonsetterretning

261

senere sørget for å få Burgess med i Apostles.11*Da hadde Blunt fått et forskerstipend ved Trinity for arbeidet sitt med «Malerteorienes historie med spesiell henvisning til Poussin». Den nybakte forskeren og det nybakte Apostle-medlemmet var ofte sammen. Begge var såpass markante skikkelser at de ble gjenkjent av en vilter Corpus Christi-student, Valentine Lawford, da han sto i et vindu ut mot Trinity og kastet en banan på dem som kom ut gjennom Great Gate etter lunsj uten å bry seg det minste om hvem av de tre han traff - en undersetsig fyr som så ut som han var med på universitetets rolag, den kortvokste som han visste var Guy Burgess eller den lange, tynne som var Anthony Blunt.119 Det seksuelle var noe av det som bandt de to sammen. Blunt hadde en sterk fysisk dragning mot den yngre mannen. Burgess, som var mer likegyldig i alle sine forhold, frigjorde sannsynligvis det Blunt ennå hadde av seksuelle hemninger og de proletariske gleder ved «rough trade» (sadistisk homofili). Men i likhet med Bowraog andre i «homintern», ble Blunt også sterkt tiltrukket av Burgess’ intellektu­ elle teft, konversasjonskunst og kunnskapsbredde. Første gang Goronwy Rees traff Burgess, ble han slått av evnen Burgess hadde til å relatere sin kunstinteresse til den marxistiske historiefortolkningen og det i sin tur til en bussjåførstreik han hjalp til med å organisere i Cambridge.12" I 1972, syv år før hans eget forræderi ble avslørt, protesterte Blunt offentlig mot dem som forsøkte å nedvurdere de bemerkelsesverdige talentene som Burgess oppviste i sine Cambridge-år: Jeg tror det er viktig å gjenta at han ikke bare var en av de intellektuelt sett mest stimulerende menneskene jeg noengang har kjent, men at han også hadde stor sjarme og en voldsom livlighet. Og de menneskene som nå skriver at de følte seg fysisk syke i hans nærvær, er ikke sanndrue. De lar ting som kunne stemme om Guy i de siste årene han bodde her i landet, også gjelde for hans unge år. Han var en utrolig intellektuell stimulans. Han hadde en langt

262

Kapittel 6

bredere interessesfære enn både [John] Cornford og [James] Klugmann [de to mest prominente partiaktivistene blant studente­ ne i Cambridge]. Alt interesserte ham, og selv om han var pervers på mange måter, fantes det ikke et emne man ikke kunne diskutere med ham uten at han ga uttrykk for en viss interesse og kom med verdifulle synspunkter.121 Burgess påvirket Blunt vesentligst ved å overbevise ham om at hans plikt besto i å omforme sin teoretiske marxisme til et aktivt engasjement i arbeidet for Komintern - og etter hvert KGB - i den internasjonale kampen mot fascismen. Kjernen i Burgess’ argumen­ ter ble sannsynligvis presist oppsummert i ett av favorittavsnittene hans i en erindringsbok av Claude Cockburn: «Det kommer et øyeblikk da dine handlinger må stå i et visst forhold til dine ord. Det er dette som kalles Sannhetens øyeblikk.»122 Dette øyeblikket kom tidlig i høstsemestret 1933 da Burgess, inspirert av Henris visjoner om solidaritet med de anti-nazistiske Fiinfergruppen til de tyske arbeiderne, satte seg fore å opprette en «gruppe på fem» i Cambridge. Blunt kom selv med en uklar hentydning til dette vendepunktet i sin karriere i en artikkel som ble offentliggjort i 1973: Helt plutselig i høstsemestret 1933 slo marxismen ned i Cambrid­ ge. Jeg kan tidfeste det helt nøyaktig, for jeg hadde et hvilesemester den høsten, og da jeg kom tilbake i januar 1934, konstaterte jeg at nesten alle de unge vennene mine var blitt marxister og hadde meldt seg inn i partiet. Og Cambridge ble bokstavelig talt forvandlet over natten.122 Blunt kunne dengang ikke avsløre offentlig hvordan denne «forvand­ lingen» påvirket ham. Burgess påsto at «Sannhetens øyeblikk» var kommet og at Blunt nå måtte forplikte seg til å være med i Kominterns hemmelig krig mot fascismen. I høstsemestret 1933 besøkte Burgess Blunt i Roma der han tilbrakte en del av hvilesemestret sitt hos Ellis Waterhouse, som da var bibliotekar ved

Kommunikasjonsetterretning

263

den britiske skolen i Roma. Waterhouse var ikke klar over alt som foregikk mellom Burgess og Blunt. Men han la merke til at før Burgess kom, «diskuterte vi aldri politikk. Men Guy ville ikke snakke om noe annet. Han hadde i høyeste grad forstand på politikk, og Anthony var enig i det han sa». Det var sannsynligvis i Roma, det fascistiske Italias hovedstad, at Burgess vervet Blunt til sin hemmeli­ ge gruppe på fem for å føre Kominterns hemmelige krig mot den internasjonale fascismen.124 ^%

Bortsett fra Blunt var den viktigste av de tidlige rekruttene til Burgess’ gruppe på fem Trinity Hall-studenten Donald Maclean, som han hoppet av til Moskva sammen med 18 år senere. Macleans far, sir Donald Maclean, var en presbyteriansk advokat og liberal politiker. Han var engelsk av fødsel, men hadde skotske forfedre. Da han døde plutselig i 1932, var han formann for undervisningsstyret i Ramsay MacDonalds samlingsregjering. Sir Donald var opptatt av en høy moralsk standard, og sendte sønnen sin til Gresham’s School i Holt i Norfolk. Rektor ved denne skolen, J.E. Eccles, understreket overfor hver nye elev betydningen av «sannhet, ærlighet og ære, renhet i tanker, ord og gjerninger, betydningen av og verdien i hardt arbeid og ærlig arbeid». For å oppmuntre til renhet og begrense den ungdom­ melige seksuelle eksperimentering om dagen, ble bukselommene til guttene sydd igjen. En av Greshams mest berømte elever i Ecclestiden, forfatteren W.H. Auden, påsto i 1934: «Den beste grunnen jeg har til å være en motstander av fascismen, er at jeg på denne skolen har levd på en fascistisk måte.» Maclean reagerte ikke så sterkt. Det finnes ikke noen klare beviser for at han hatet (selv om han slett ikke elsket) verken faren eller skolen. Han spilte rugby for Gresham, vant et legat (som var litt mindre prestisjefylt enn et stipend) til Trinity Hall i Cambridge og sluttet skolen uten noen plett på sitt moralske rulleblad. Men i motsetning til Philby og Burgess fikk han sin første alvorlige kontakt med kommunismen på skolen. Skolekameraten hans, Norman John

264

Kapittel 6

(«Janus») Klugmann, som senere ble medlem av det britiske kommunistpartiets politiske komité og også var partiets historiker, påsto senere at han ble kommunist på Gresham for å irritere skolens ledelse. Maclean fikk sine første erfaringer i å leve et dobbeltliv mens han ennå gikk på skolen. Han måtte skjule for faren at han både hadde mistet sin kristne tro og at han hadde fått stadig mer venstreorienterte politiske synspunkter. Hvis han ikke allerede var kommunist da han kom til Trinity Hall i 1931, ble han det i løpet av det første året. Det var sannsynligvis vennen hans, «Kluggers», en lærer i moderne språk ved nabo-colleget Trinity, som første gang presenter­ te ham for Burgess. Og det var sannsynligvis den rovgriske Burgess som ble den biseksuelle Macleans første elsker. Etter at Burgess hadde frigjort Maclean for seksuelle hemninger, gikk han raskt videre til nye erobringer. Han latterliggjorde senere tanken på at Macleans «store, kvapsete, hvite, hvalaktige kropp» skulle ha tiltrukket ham. I virkelighet var Maclean høy og mørk og tok seg godt ut. Han virket, som Burgess, tiltrekkende på begge kjønn.12'' Burgess frigjorde også endel av Macleans politiske hemninger. Det var sannsynligvis i høstsemestret 1933, kort før Burgess reiste til Roma for å treffe Blunt, at han vervet Maclean til den hemmelige cellen sin og fikk ham med i Kominterns hemmelige krig mot den internasjonale fascismen. I november 1933 ga Maclean et intervju til det største studenttidsskriftet i Cambridge, The Granta, som inneholdt en merkelig hentydning til dobbeltlivet hans på både det politiske og det seksuelle plan. Maclean begynte intervjuet med å slå fast at han hadde tre forskjellige personligheter. Han anla dem etter tur: først bohemen, den homoseksuelle esteten «Cecil» - «Jeg holdt akkurat på å ta på meg fløyelsbuksene mine da jeg hørte at du ringte... Du må komme i det neste selskapet mitt. Jeg skal ha ekte pasjonsblomster og alle skal kle seg som Dagens d ik t...», videre den heteroseksuelle, sportslige kjekkasen «Jack»: «Jeg fikk meg akkurat en biff på Pig and Whistle da jeg hørte fra deg. Det er noen knakende kjekke karer der - og noen fordømt fine serveringsdamer også (han blunker)» og til slutt den innerste Maclean, den dødsens alvorlige marxistiske sliteren «Fred»: «Jeg er svært opptatt akkurat nå med å

Kommunikasjonsetterretning

265

finne ut hvorvidt Middleton Murray [sic] er reell eller bare dialektisk... Poenget er dette. Alle bør arbeide. Det er derfor jeg er her.»126 ^

%

Gruppen på fem som Burgess opprettet, hadde i likhet med noen av de tyske Ftinfergruppen som var forbildet, et varierende medlems­ antall som altså ikke alltid var nøyaktig fem. Blant de første medlemmene var sannsynligvis også Alister Watson og James Klugmann. Men ingen av dem ble i KGB senere ansett for å befinne seg i samme klasse som Philby, Burgess, Blunt, Maclean - eller «Den femte mann» som ble rekruttert i 1935. Våren 1934 forandrer Burgess sitt forskningstema fra 1600- tallets bursjoasi-revolusjon til sepoyoppstanden.12 Men også dette prosjek­ tet løp ut i sanden da Burgess ble opptatt av den hemmelige krigen mot fascismen. I mai, kort tid etter at Philby kom tilbake til London, besøkte han Cambridge og ga Burgess en førstehånds beretning om sine opplevelser i Kominterns undergrunnsbevegelse i W ien.128 Goronwy Rees syntes at Burgess’ beundring for Philby var «så overdrevet at jeg hadde problemer med å forstå hvilket objektivt grunnlag den var basert på».129 Det var sannsynligvis også i mai og på kafeen East End at Burgess hadde sitt første møte med Arnold Deutsch som han i likhet med Philby bare kjente som «Otto».130 Burgess skrev til Philby og fortalte ham at han var vervet. Etter hva Philby selv opplyser, «sendte han svar tilbake og gratulerte ham».131 Sommeren 1934 besøkte Burgess etter oppfordring fra Deutsch, både Tyskland og Russland sammen med Oxford-kommunisten Derek Blaikie (senere drept i den andre verdenskrig). Besøket i Tyskland fant sted på et dramatisk tidspunkt. Kort tid etter at de hadde diskutert med en ung tysk kommunist hvordan han kunne rømme til Russland, hørte de lyden av geværild et stykke unna. Det var den 30. juni 1934, «De lange knivers natt», da Hitler gjorde opp med sine motstandere i nazipartiet.132 Ifølge en av dem Burgess betrodde seg til, traff han i Moskva både

266

Kapittel 6

Pijatnitskij, lederen for OMS, ogBukharin, den tidligere Kominternlederen.133 Reisen styrket ham i troen på at han arbeidet for Komintern i en hemmelig krig mot den internasjonale fascismen. Men da han kom tilbake, klarte Deutsch å overbevise ham om at for å føre en hemmelig krig, måtte han i likhet med Philby gå under jorden og avbryte alle synlige kontakter med kommunistpartiet. Burgess gjorde det på en måte som vennene hans syntes var merkelig. Han sammenlignet Stalin med fascistiske diktatorer og snakket om fascismen som «framtidens bølge». Til og med på de hemmelige møtene i Apostles skjulte han sin politiske overbevisning: I enhver diskusjon om ideer hadde han alltid på rede hånd et passende sitat, en morsom anekdote, en tankevekkende analogi, et drepende motstøt. Hvis det var et politisk tema som ble diskutert i foreningen, snakket han i metaforer som var fjerne og uklare. Hvis han ble bedt om å gi uttrykk for sin egen overbevisning, ble de lyseblå øynene hans større. Han stirret på spørreren med et forførende smil og snakket om andre ting.14 Samtidig som Deutsch manøvrerte Burgess slik at han aksepterte i det minste noe av NKVD-agentens disiplin, overtalte han ham også til å dempe ned sin opprinnelige plan om å opprette en Kominterncelle etter mønster fra Fiinfergruppen og opptre som gruppe. Cambridge-rekruttene ble veiledet individuelt av Deutsch og senere av Maly.135Men stikk i strid med ortodoks praksis fortsatte Burgess å betrakte etterretningsarbeid som en slags selskapslek han beskjefti­ get seg med sammen med vennene sine. Philby innrømmet senere: «Det var Burgess som insisterte på å holde forbindelsen med alle oss andre.»136Det var dette som i 1951 på et hengende hår førte til Philbys fall.137 Etter anmodning fra Deutsch, avbrøt Donald Maclean alle forbindelser med kommunistpartiet samtidig med Burgess. Da han tok en avsluttende eksamen i moderne språk med toppkarakterer i juni 1934, hadde han planlagt enten å undervise i engelsk i Sovjetunionen eller bli værende i Cambridge og arbeide med en

Kommunikasjonsetterretning

267

doktorgrad. Emnet han hadde i tankene, var en marxistisk analyse av Jean Calvin og bursjoasiets framvekst. Utpå sommeren fortalte han imidlertid moren at han hadde tenkt å forsøke seg i Utenriksdeparte­ mentet. Lady Maclean var glad for det, men spurte om ikke dette kom i konflikt med de kommunistiske oppfatningene hans. «Du tror kanskje jeg snurrer rundt som en værhane,» svarte sønnen hennes, «men faktum er at jeg har distansert meg fra det der i det siste.» Storparten av det neste året tilbrakte han hos en manuduktør i nærheten av British Museum og forberedte seg på Utenriksdeparte­ mentets prøve i august 1935.338 Han klarte prøven med glans. Maclean beskrev senere hvordan han i det siste intervjuet ble spurt om sine «kommunistiske synspunkter» i Cambridge: Jeg ble nødt til å tenke meg om. Skulle jeg benekte sannheten, eller skulle jeg late som ingenting? Jeg bestemte meg for å satse på det siste. «Det stemmer at jeg hadde slike synspunkter,» sa jeg, «og jeg er ikke helt kvitt dem ennå.» Jeg tror de likte at jeg var ærlig, for de nikket, så på hverandre og smilte. Så sa formannen: «Mange takk, det var alt, mr. Maclean.»139 Da Maclean gikk opp trappen til Utenriksdepartementet i oktober 1935 som et nytt medlem av det diplomatiske korps, var han den første av «de praktfulle fem» som infiltrerte maktens korridorer. Burgess brukte lengre tid enn Maclean på å få tilgang til statshemmeligheter. Ved utgangen av 1934 hadde forskningsarbeidet hans stoppet opp, og han bestemte seg for å forlate Trinity. Den første jobben han tok utenfor Cambridge tidlig i 1935, var som økonomisk rådgiver for moren til en av Trinity-vennene og en med-Apostle, Victor (senere Lord) Rothschild. Men det langsiktige målet hans, som han var blitt enig med Deutsch om på de regelmessige møtene de hadde på East End-kafeen, var å infiltrere maktens korridorer - om mulig Secret Intelligence Service.140 Med dette i tankene satte Burgess seg fore «kynisk og bevisst» å utnytte the old boy network (det uformelle, men effektive samholdet mellom tidligere kostskoleelever, som sikrer karriere og posisjon). I denne prosessen brukte han

268

Kapittel 6

all sin betydelige sjarme, men senere innrømmet han at han «ikke alltid kunne være like nøye med det han foretok seg».141 Det ser ut til at han gjorde et mislykket forsøk på å få en stilling i det konservative partiets forskningsavdeling som ble ledet av sir Joseph Ball, tidligere sjef for Investigation Branch i MI5 og en nær rådgiver for den framtidige statsministeren, Neville Chamberlain.142 Men på slutten av 1935 var Burgess blitt personlig assistent for den homoseksuelle kaptein «Jack» Macnamara, konservativ parlamentsmedlem, som Rees oppfattet som «så høyreorientert... at det var grunn til å kalle ham fascist». «Guy snakket om arbeidsgiveren sin med en slags elskverdig forakt. Igjen spilte han Figaro-rollen sin der tjeneren i virkeligheten er herre...» Figaro og arbeidsgiveren hans reiste på en rekke orienteringsturer til det nazistiske Tyskland, og ifølge Burgess besto disse reisene hovedsakelig av homoseksuelle eskapader med likesinnede medlemmer av Flitlerjugend.14' Burgess skaffet seg et imponerende kontaktnett blant «homintern» på kontinentet. Den viktigste blant dem var Edouard Pfeiffer, chef de cabinet for Edouard Daladier, fransk krigsminister fra januar 1936 til mai 1940 og statsminister fra april 1938 til mars 1940. Burgess fortalte vennene sine makabre historier om hvordan «han og Pfeiffer og to medlemmer av den franske regjeringen... hadde tilbrakt en kveld sammen på en mannsbordell i Paris. Mens de sang og lo, danset de rundt et bord der en naken gutt lå bundet og pisket ham med lærreimer».144 I motsetning til Philby, Burgess og Maclean behøvde ikke Blunt legge an en ny og falsk høyreorientert politisk identitet. Ettersom han aldri hadde vært kommunistpartimilitant, hadde han ingen bakgrunn som aktivist å skjule. Det marxist-inspirerte helhetssynet som lå under kunstkritikken hans i 1930-årene, virket fjern både fra aktiv politikk og polemikken til de stalinistiske teoretikerne. Ja, Blunt var faktisk blitt beskyldt, sannsynligvis ubegrunnet, av en ledende marxistisk kritiker for å avpolitisere kunsthistorien og forsøke å gjøre den «formalistisk og uten tilknytning til verdier». Men Blunts grunnforutsetning, som kom til uttrykk i 1930-årene, var en understreking av at kunsten ikke kan skilles fra samfunnet:

Kommunikasjonsetterretning

269

Kunstverk produseres av kunstnere. Kunstnerne er mennesker. Mennesker lever i et samfunn og de formes i høy grad av det samfunnet de lever i. Derfor kan ikke kunstverk vurderes historisk hvis det ikke skjer i en menneskelig og i siste omgang samfunns­ messig sammenheng. Etter en reise til Russland sommeren 1935 ble de marxistiske sympatiene hans tydeligere i artiklene han skrev som kunstkritiker i The Spectator. «Den intellektuelle,» erklærte han, «er ikke redd for å vedkjenne seg en interesse for praktiske forhold i denne verden, og kommunisme får lov til å være et like interessant emne som kubisme.» Han fortsatte med å etterlyse fagforeninger for kunstnere og omdanning av museene fra fornøyelsespalasser til klasserom.14'' Det var sannsynligvis etter reisen til Russland at Blunt begynte å treffe Arnold Deutsch regelmessig. Selv om han var en radikal røst i kunstverdenen, fikk Deutsch ham til å late som han var likegyldig overfor partipolitikk. Michael Straight, en ung amerikansk økonom i Trinity som ble medlem av Apostles i mars 1936, konkluderte etter en diskusjon med at Blunt var «totalt upolitisk». Han innså ikke at han hadde tatt feil før i 1937 da Blunt forsøkte å verve ham som sovjetisk agent.146

Den viktigste agenten Blunt klarte å spore opp, var «Den femte mann», Trinity-studenten John Cairncross. Sammen med Philby, Burgess, Blunt og Maclean huskes han i Sentret som en av «de praktfulle fem», den dyktigste gruppen utenlandske agenter i KGBs historie. Hadde det ikke vært for konspirasjonsteoriene omkring sir John Hollis’ karriere og de andre falske sporene som forvirret medienes muldvarpjakt i 1980-årene, er det godt mulig at Cairncross var blitt avslørt som den femte mann før Gordievskij skaffet de avgjørende bevisene. Selv om Cairncross er den siste av de fem som blir offentlig identifisert, klarte han å infiltrere et større mangfold av maktens korridorer og etterretningsorganisasjoner enn noen av de

270

Kapittel 6

andre fire. På mindre enn et tiår etter at han var ferdig i Cambridge, arbeidet han suksessivt i Utenriksdepartementet, finansdepartemen­ tet, på privatkontoret til et regjeringsmedlem, i sentret for kommunikasjonsetterretning, GC&CS, og i SIS. Gordievskij husker Dmitri Svetanko som da han var leder for den britiske avdelingen i Første hoveddirektorat, snakket om Cairncross «med ærefrykt, beundring og respekt». «Cairncross’ prestasjoner,» sa Svetanko, «kunne måle seg med alt det de andre gjorde - bortsett fra Philby.»147 Studentrullebladet hans er også like bemerkelsesverdig som rullebladet til de andre som utgjorde «de praktfulle fem». Cairncross ble født i 1913 i en beskjeden, men intellektuelt begavet Glasgowfamilie. Den eldre broren hans, Alec (som ikke hadde noen kontakt med KGB), var en fremragende økonom som etter hvert ble leder for Government Economic Service, bestyrer ved St. Peter’s College i Oxford og rektor ved universitetet i Glasgow. Som Alec fikk John Cairncross et stipend til Hamilton College i nærheten av Glasgow. I 1930, da han var 17 år gammel og sannsynligvis allerede påvirket politisk av det radikale Clydeside-miljøet og de sosiale urettferdighetene depresjonen avdekket, begynte han på universitetet i Glasgow der han i to år studerte fransk, tysk, politisk økonomi og engelsk.14^ Han reiste så til kontinentet for å forbedre språkkunn­ skapene sine og tilbrakte det akademiske året 1933-34 ved Sorbonne i Paris. Mens han var der, tok han licence és lettres på bare ett år, sikret seg et stipend til Trinity College i Cambridge og tok trolig kontakt med Miinzenbergs Verdenskomité for hjelp til ofrene for den tyske fascismen. Da Cairncross kom til Trinity for å studere fransk og tysk i oktober 1934, var han en åpenlys kommunist. Med en licence fra Sorbonne kunne han hoppe over den første delen av språkstudiet og tok en Cambridge BA på bare to år.149 En av Cairncross’ college-veiledere i fransk litteratur var Anthony Blunt, som ga ham en rekke individuelle manuduksjonstimer hver uke («supervisions» som de kalles i Cambridge). Blunts faderlige væremåte og marxistiske intellektualisme, som tilsynelatende var høyt hevet over klassekampens bitre realiteter, irriterte den lidenska­ pelige unge skotske kommunisten. «Jeg likte ham ikke,» sa

Kommunikasjonsetterretning

271

Cairncross senere, «og han likte ikke meg.» Men Blunt blinket ham ut for Burgess som traff Cairncross på en av visittene til Cambridge, og kom øyeblikkelig på bølgelengde med ham. I et intervju med Cairncross 40 år senere, der han skjulte mesteparten av sin KGBkarriere, innrømmet Cairncross at han syntes Burgess var «fascine­ rende, sjarmerende og ytterst hensynsløs».1''0 På en av Burgess’ visitter til Cambridge i 1935, vervet han Cairncross som Kominternagent i den hemmelige krigen mot den internasjonale fascismen og satte ham i kontakt med Arnold Deutsch.1' 11 1936 hadde Cairncross brutt alle åpenlyse kontakter med kommunistpartiet og søkte om å bli ansatt i Utenriksdepartementet. Sommeren 1936 tok han en avsluttende språkeksamen ved Cambridge med toppkarakterer, ble tildelt et senior-stipend på Trinity og klarte opptaksprøvene i Utenriksdepartementet - 100 poeng foran en fremragende All Souls-student, Con 0 ’Neill, som senere ble en ledende britisk diplomat. Om høsten ble Cairncross, etter John King og Donald Maclean den tredje sovjetiske agenten som arbeidet i Utenriksdepar­ tem entet.1'’2

Det stigende potensialet til de fem fra Cambridge, betydningen av etterretningen som kaptein King skaffet Pieck fra Utenriksdeparte­ mentet og den samtidige utviklingen av en spionasjering i Woolwich Arsenal som Deutsch sto for, fikk INO i begynnelsen av 1936 til å sende Maly til London for å ta hovedansvaret for NKVDs illegale operasjoner. NKVDs «legale» resident ved London-ambassaden, Aron Vaclavovitsj Shuster, var ikke med på disse operasjonene ut over at han sørget for en kommunikasjonskanal til Sentret i Moskva og andre former for illegal støtte.1"' Slutskij, lederen for INO, beundret Malys store vervingstalent og hans evne til å inspirere og vinne agentenes lojalitet, men han var fortsatt betenkt over tendensen til å angre sin tidligere karriere. Etter fuktige aftener på restauranter sammen med agentene sine, var Maly tilbøyelig til å minnes redslene han hadde vært vitne til. Hede Massing skrev senere

272

Kapittel 6

om ham: «Han var en diskret verdensmann når han var edru, men sank ned i forferdelige depresjoner og anfall av selvbebreidelse når han var full. Å få kjennskap til marerittene under den glatte overflaten var skremmende.» Maly hadde en lidenskapelig kjærlig­ hetsaffære med en av Ignace Reiss’ agenter som het Gerda Frankfurter. «Men Moskva, som var fullstendig klar over alkoholtilbøyelighetene hans,» skrev Hede Massing, «tvang ham til å gifte seg med en russisk pike som han mislikte. Hun skulle opptre som en kombinasjon av sykepleier og politivakt.»1''4 Maly og hans kone kom til London tidlig på året i 1936 på falske østerrikske pass med navnene Paul og Lydia Hardt. Han presenterte seg for kaptein King som «mr. Petersen», direktør i en oppdiktet nederlandsk bank som Kings NKVD-kontakt Pieck hadde fortalt ham kjøpte innside-informasjon fra Utenriksdepartementet. Til å begynne med leverte King kopier av dokumenter fra Utenriksdepar­ tementet på Piecks kontor i Buckingham Gate når han var på vei hjem fra arbeidet. Fra Buckingham Gate ble kopier eller originalene brakt til Maly av en britisk kommunist-ingeniør. Brian GooldVerschoyle (alias Friend) som i noen år hadde arbeidet som Komintern-kurer. Goold-Verschoyle, som hadde gjort opprør mot kostskoleopplæringen og blitt inspirert av en romantisk visjon om den sovjetiske bonde-arbeider-staten, trodde at han leverte politiske direktiver fra den kommunistiske Internasjonale. Han ble sjokkert da en av Kings pakker gikk i stykker og han oppdaget dokumenter fra Utenriksdepartementet i den. Maly telegraferte det viktigste av Kings materiale til Moskva fra den sovjetiske ambassaden i Kensington og brukte kodenavnet Mann. Resten ble brakt videre av GooldVerschoyle eller en annen kurer for å bli fotografert i et atelier som ble drevet av Wolf Levit, en tysk NKVD-fotograf.1'0 Til å begynne med hadde Donald Maclean, som begynte sin karriere i Utenriksdepartementet i avdelingen som arbeidet med nederlandske, iberiske og sveitsiske saker foruten saker som gjaldt Folkeforbundet, tilgang til et mer begrenset utvalg dokumenter enn den mer beskjedne, men også mer strategisk plasserte King. De nyttigste etterretningene han forsynte NKVD med, gjaldt sannsyn-

Kommunikasjonsetterretning

273

ligvis den spanske borgerkrigen. Om den skrev Maclean senere: «Vi ønsket alle sammen at franskmennene og sovjetrusserne skulle intervenere og redde den spanske regjeringen fra Franco og fascistene...» Sannsynligvis brakte han videre til NKVD det tendensiøse synet at britisk ikke-intervensjon var en del av en bredere forsoningspolitikk mot Tyskland som tok sikte på å la Stalin stå overfor fascismen alene.06 Men Maly oppfattet Maclean hovedsake­ lig som en langsiktig investering, og i Macleans tidligste karriere i Utenriksdepartementet ba Maly ham konsentrere seg mer om å fremme sin karriere så fort som mulig og ikke så mye om å innhente etterretninger.157 Dette klarte Maclean i forbløffende grad. Per­ sonalavdelingen ga ham et førsteklasses skussmål da avdelingen i mars 1938 anbefalte ham til den britiske ambassadøren i Paris til den første utenlandsstillingen hans som tredjesekretær ved ambassaden i Paris: Maclean, som er sønn av avdøde sir Donald Maclean, som De kanskje husker som liberalt parlamentsmedlem, har gjort det særdeles bra i løpet av sine to første år her, og er en av støttespillerne i Vest-avdelingen. Han er en svært behagelig person med hjernevindinger i overflod og stor arbeidsiver. Han har også utseendet med seg, og burde etter vår mening kunne bli en suksess i Paris både fra et sosialt og arbeidsmessig synspunkt.1" Nå hadde Macleans ry vokst så sterkt at han ble tippet som framtidig departementsråd.1"" John Cairncross, som begynte i Utenriksdepartementet høsten 1936, ett år etter Maclean, gled ikke på langt nær så lett inn i miljøet. I løpet av de neste to årene arbeidet han i de amerikanske, vestlige, sentrale avdelingene og i Folkeforbundsavdelingen, uten å finne en skikkelig nisje for seg selv. En tid samarbeidet han med Maclean i den vestlige avdelingen og fikk adgang til det han selv beskrev som «et vell av informasjon om det som skjedde i borgerkrigen i Spania».16" Cairncross manglet Macleans selvfølgelige sjarme og omgjengelighet. Selv om han forsøkte å dyrke en lang rekke kontakter i

274

Kapittel 6

Whitehall, hadde han vanskelig for å skaffe seg venner. Sir John Colville, assisterende privatsekretær for Neville Chamberlain og senere Churchills privatsekretær, syntes at han var «en svært intelligent, men enkelte ganger springende og kjedelig fyr». Han husket senere at «Cairncross ustanselig inviterte folk ut til lunsj. Han spiste langsomt, langsommere enn noen annen jeg har truffet». Cairncross tok omhyggelige notater av sine lunsjsamtaler i Whitehall og ga dem videre til NKVD.161 Etter det første året hans i Utenriksdepartementet, foreslo Maly for ham at han skulle overveie å bli overført til finansdepartementet, et departement som NKVD hadde til gode å infiltrere.162 Han klarte det til slutt i oktober 1938. Utenriksdepartementet var sannsynligvis glad for at han forsvant, etter at de hadde kommet til at den keitete væremåten hans gjorde ham uegnet for en diplomatisk karriere. Burgess var utvilsomt frustrert over at rekrutten hans, Cairncross, hadde klart å infiltrere Utenriksdepartementet raskere enn ham. Sent på året i 1936 fikk han ansettelse i BBC som produsent. Etter et opplæringskurs og etter å ha produsert en serie som pussig nok het Keep Fit with Miss Quigley, flyttet han over til Talks Department i Home Service (nå Radio 4) og begynte å spore opp folk med tidligere eller nåværende etterretningsforbindelser som han ga fristende tilbud om å kåsere i radioen. Den viktigste nye kontakten hans var David Footman, assisterende leder (senere leder) for avdelingen for politiske etterretninger i SIS.161 Footman ville utvilsomt ha blitt forskrekket hvis han hadde fått vite at produsenten av foredraget hans om Albania sommeren 1937 var en NKVD-agent. Men slike mistanker falt ham ikke inn, og han ble dypt imponert av Burgess’ åpenbare teft for internasjonale forhold. Et år senere hjalp han ham til å få en jobb i SIS. Burgess fortsatte i endel år regelmessig å reise til Cambridge og være til stede på møtene i Apostles og besøke venner. Før Blunt forlot Trinity og reiste til Warburg- instituttet i London i 1937, konsulterte han Burgess i forbindelse med egnete rekrutter til sovjetisk etterret­ ning. Etter at Michael Straight var forsøkt vervet av Blunt tidlig i 1937, kom han til at Burgess var «den usynlige mannen bak

Kommunikasjonsettenetning

275

Anthony».164 Blunts viktigste rekrutt var Leonard Henry «Leo» Long, som allerede var kommunist da han kom til Trinity i oktober 1935, med et førsteklasses akademisk ry og et stipend i moderne språk. «Jeg var en arbeiderklassegutt,» sa Long senere, «og hadde en sterk fornemmelse av ulikhetene i samfunnet.»16 Blunt var veileder for ham i fransk, og var sannsynligvis ansvarlig for at han ble innvalgt i Apostles i mai 1937. Omtrent samtidig vervet Blunt ham til å arbeide for NKVD. I likhet med Straight syntes Long at Blunts rekrutte ringsteknikk var overbevisende delvis fordi han virket mer medfølende enn overbærende. Long fortalte senere: «Blunt forsøkte aldri å presse eller true meg, for vi hadde felles en grunnfestet tro på kommunismens sak.»166Under den andre verdenskrig ble Long styrt av Blunt personlig som sovjetisk under-agent.

Selv om Philby til slutt ble den viktigste av «de praktfulle fem», utviklet karrieren hans seg langsommere enn for de andre fire. Det uspennende arbeidet i Review of Reviews etter at han kom tilbake fra Wien, gjorde at han i en overgangsperiode var oppgitt over hvor lite han oppnådde i den hemmelige krigen mot fascismen, og han trengte oppmuntring fra Deutsch. Den første lille suksessen hans var at han fikk innpass i den pro-tyske engelsk-tyske foreningen. Denne foreningens «løpende kontakt» med Goebbels og det nazistiske departementet for propaganda og opplysning ble fordømt i et hemmelig memorandum i Utenriksdepartementet. Philbys entusias­ tiske deltidsarbeid i denne foreningen åpnet mulighetene for en heltidsstilling som gjaldt oppstarting av et nytt handelstidsskrift finansiert av tyske penger. Selv om det til slutt ikke ble noe av denne stillingen, hadde Philby en rekke møter med den tyske ambassadøren i London, von Ribbentrop, og avla flere visitter i Goebbels’ propagandadepartement i Berlin.16 Philby befant seg i Berlin i juli 1936 da han hørte nyhetene om at den spanske borgerkrigen hadde brutt ut. Det var denne krigen som skaffet ham det første store etterretningsoppdraget der han skulle

276

Kapittel 6

operere som journalist. «Det første jeg skulle gjøre,» skrev han i sine memoarer, «var å skaffe førstehånds informasjoner om alle sidene ved den fascistiske krigsinnsatsen.» Som vanlig forteller memoarene hans ikke hele sannheten. Men opplysningene Gordievskij sitter inne med, gjør det mulig å løse det siste større mysteriet ved Philbys opphold i Spania. Tidlig i 1940 besøkte NKVD-avhopperen Krivitskij England der han ble debriefet av Jane Archer, som Philby beskrev som den nest dyktigste MI5-offiseren han noengang hadde møtt. Philby skriver i memoarboken at Jane Archer «lokket ut av Kri vitskij en interessant informasjonsbit om en ung engelsk journalist som sovjetisk etterretning hadde sendt til Spania under borgerkri­ gen».1'1" Den «unge, engelske journalisten» var Philby. Den «interes­ sante informasjonsbiten» dreide seg om en plan om å myrde general Franco. Tidlig i 1937 ga Jesjov Maly ordre om at han skulle sende en av de britiske agentene sine til Spania der han skulle utgi seg som journalist, infiltrere general Francos følge og myrde ham .169 Philby fikk et nyhetsbyrå i Fondon til å gi ham et akkrediteringsbrev som freelance krigskorrespondent, og kom til Spania i 1937. Herfra bombarderte han The Times med uoppfordrete rapporter om krigen skrevet i områder som ble kontrollert av Francos styrker.170 Hans karriere som sovjetisk agent i Spania ble nesten avbrutt før den for alvor hadde begynt. Philby selv mente at det «bokstavelig talt var på et hengende hår» at han unngikk å bli oppdaget. To måneder etter at han kom til Spania, ble han vekket midt på natten av to nasjonalistiske sivilgardister som hamret på soveværelsedøren hans. Da han kledde på seg mens gardistene fulgte nøye med. oppdaget han at han hadde en lapp rispapir med NKVD-koden sin stukket ned i klokkelommen på buksen. Han klarte ikke å kvitte seg med den på turen til sivilgardens hovedkvarter, hvor han ble geleidet inn på et kontor som var opplyst av en enkelt, naken lyspære. Her skulle han forhøres av en «kortvokst, aldrende, skallet og sur major i sivilgarden». Han fikk beskjed om å tømme lommene sine. De neste sekundene hørte til de mest kritiske i Philbys liv: Jeg tok først fram lommeboken min, og da jeg kastet den på

Kommunikasjonsetterretning

277

bordet, ga jeg den et ekstra vipp med håndleddet som sendte den over mot motsatt ende av bordet. Som jeg hadde håpet, kastet alle tre seg over den slik at de ble liggende over bordet. Med tre buksebaker foran meg fikk jeg lappen opp av lommen, krøllet den sammen, svelget den - og borte var den.11 Siden gikk det raskt bedre for Philby. I mai ble han offisielt engasjert av The Times som den ene av avisens to korrespondenter i det nasjonalistiske Spania. Han reiste til London for å avtale detaljene i arbeidet sitt både for The Times og Maly. Da han kom tilbake til Spania, forsterket han sin kamuflasje ved å skaffe seg en elskerinne, Lady Frances «Bunny» Kindsay-Hogg, den fraskilte konen til en engelsk baronett og glødende royalist. Philby forstilte seg glimrende i sengen også. «Han sa aldri et ord om sosialisme, kommunisme eller noe slikt,» fortalte «Bunny» senere. Mot slutten av året ble Philby en lokal helt. Tre journalister som satt i en bil han kjørte med, ble dødelig såret av et granatnedslag. Philby selv ble bare lettere skadet. Han rapporterte beskjedent til The Times: «Deres korrespondent... ble brakt til en førstehjelpstasjon der lette hodeskader ble raskt behandlet. Til tross for granatregnet arbeidet samtidig spanske offiserer tappert for å redde de som satt i bilen.» Den 2. mars satte general Franco selv en militær utmerkelse på Philbys bryst. Storbritannias eneste kommunistiske parlamentsmedlem protesterte i Underhuset. Senere hevdet Philby, sannsynligvis med rette: At jeg ble såret i Spania betydde uendelig mye for meg - både i journalistikken og etterretningsarbeidet. Tidligere var det blitt rettet mye kritikk mot britiske journalister fra Franco-offiserer som åpenbart mente at britene generelt måtte være en gjeng kommunister ettersom så mange kjempet i de internasjonale brigadene. Etter at jeg ble såret og dekorert av selveste Franco, ble jeg kjent som «engelskmannen Franco dekorerte», og alle mulige slags dører åpnet seg for meg.

278

Kapittel 6

Ifølge en britisk diplomat «var det lite Philby ikke visste om den tyske og italienske militære deltakelsen på Francos side». Etterretningene Philby samlet inn i kretsen rundt Franco, leverte han videre til NKVD-offiserer som han møtte på den franske siden av grensen - i Hendaye eller St. Jean de Luz.1; Men oppdraget som Maly hadde sendt Philby til Spania for å utføre, nemlig å myrde Franco, ble oppgitt sommeren 1937 før Philby hadde fått innpass i Francos følge.173 I juli 1937 ble Maly tilbakekalt til Moskva. De fleste INOoffiserene fikk mistanker rettet mot seg i paranoiaen under ut* renskingene. Bare en minoritet overlevde den store terroren. Malys religiøse bakgrunn og avsky for bruken av terror gjorde ham til en selvskreven mistenkt. Lovordene han hadde fått av Jesjov og anbefalingen fra Stalin året i forveien, ga ham et visst håp om at han skulle greie å imøtegå anklagene som måtte bli rettet mot ham. Men hovedmotivet hans for å vende tilbake, var en underlig følelse av fatalisme. Han sa til Elizabeth Poretskij, konen til Ignace Reiss: «De kommer til å drepe meg der, og de kommer til å drepe meg her. Det er best å dø der.»174Aleksandr Orlov, som avviste en lignende ordre om å komme tilbake, forteller at Maly sa til ham: «Jeg vet som tidligere prest at jeg ikke har en sjanse. Men jeg har bestemt meg for å dra dit slik at ingen kan si: Den presten kan ha vært en virkelig spion tross alt.»1 ' Omtalen under Malys portrett i Minnerommet i Første hoveddirektorat opplyser at han ble skutt sent på året i 1937.176 Tilbakekallingen og likvideringen av Maly reddet muligens Franco fra å bli myrdet. Kim Philby var tilstrekkelig engasjert og ressurssterk til å ha gått videre med mordplanen som han var blitt enig med Maly om - selv om han hadde mistet livet selv. Men han var også en disiplinert NKVD-agent som rettet seg etter instruksene han fikk. Da Maly ble kalt tilbake, var detaljene i mordplanen ennå ikke sendt til Sentret i Moskva for godkjenning. Etter at Maly reiste tilbake, var Philby uten regelmessig styring i over et år, og planen ble lagt på hyllen. Krigen mot trotskistene i Spania ble høyere prioritert enn likvideringen av Franco.177 Hvis Maly ikke var blitt tilbakekalt, kunne han utmerket godt ha

Kommunikasjonsetterretning

279

blitt arrestert i London. Selv om MI5 ikke hadde kjennskap til NKVD-infiltreringen i Utenriksdepartementet eller vervingen av de fem fra Cambridge, hadde en av MI5-agentene, Olga Grey, klart å bli fortrolig med lederen for en sovjetisk spionring i Woolwich Arsenal, Percy Glading, en veteran blant Komintern-agentene som ble styrt av Deutsch og Maly etter tur. I februar 1937 ba Glading frøken Grey om å leie en leilighet i Kensington som skulle brukes som dekkadresse. To måneder senere var Maly innom leiligheten. Glading presenterte ham for Olga Grey som «mr. Peters» og fortalte henne at han var en «østerriker som hadde tjenestegjort under krigen i det russiske kavaleriet». Den 16. august, noen få uker etter at Maly var tilbakekalt til Moskva, kom Glading til leiligheten sammen med Deutsch som han presenterte som «mr. Stephens». Frøken Grey gikk med på å hjelpe Stephens med å fotografere dokumenter som Glading kom til leiligheten med. Hun var ikke språkkyndig og oppdaget ikke hvilken nasjonalitet «Stephens» hadde, for ikke å snakke om den egentlige identiteten. Når hun var til stede, snakket Arnold og Josefine Deutsch til hverandre på fransk. Sent i oktober merket frøken Grey seg referansenummeret på et dokument som Josefine Deutsch avfotograferte, og dermed kunne MI5 identifisere det som planene for en ny 14-tommers marinekanon. Tidlig i november opplyste Glading at ekteparet «Step­ hens» skulle reise tilbake til Moskva fordi datteren deres var syk. Meningen var at «fru Stephens» skulle bli værende i Moskva, og at det var lite sannsynlig at mannen kom tilbake før etter jul. I mellomtiden ble frøken Grey bedt om å øve seg på å bruke fotoutstyret som var installert i leiligheten av «fru Stephens» slik at hun kunne overta etter henne.1 " I motsetning til hjemkallingen av Maly ser det ut til at Deutschfamilien ikke ble hjemkalt på grunn av utrenskingsfeberen, men av frykt for at de skulle bli avslørt. Sommeren 1937 mistet Kominternagenten Edith Tudor Hart, som NKVD for det meste brukte som kurer, en dagbok med kompromitterende detaljer om ekteparet Deutsch' etterretningsoperasjoner. Omtrent samtidig ble Deutsch søknad via en advokat om å opprette et privat firma avvist. Dette

280

Kapittel 6

kunne ha gitt ham en permanent base i London. Da oppholdstillatel­ sen nærmet seg utløpsdatoen, ville politiet vite hva slags planer han hadde for å forlate landet.179 Arrestasjonen av Glading og spionringen i Woolwich Arsenal som Special Branch sto for i januar 1938, satte bom for alle utsikter til at Deutsch kunne reise tilbake til Storbritannia. Hvis MI5 og Special Branch hadde aksjonert tidligere, hadde de sannsynligvis arrestert enten Maly eller Deutsch - eller muligens begge. De ventet fordi de håpet å nøste opp spionringen så fullstendig som mulig før de arresterte Glading.180 MI5 kunne ikke vite at hele NKVDs Londonresidens og illegale apparat skulle bli tilbakekalt til Moskva i begynnelsen av 1938.1 motsetning til Maly og de fleste (kanskje alle) som utgjorde London-residensen, ble Arnold og Josefine Deutsch ikke likvidert da de kom tilbake til Moskva. Arnold arbeidet i flere år i Sentret som ekspert på håndskrifter og forfalskninger. Omtalen under portrettet hans i Minnerommet i Første hoveddirektorat opplyser at han i 1942 ble sluppet ut i fallskjerm over hjemlandet sitt, Østerrike, for å gjennomføre etterretningsoperasjoner bak fiendens linjer, men han ble raskt tatt og henrettet av nazistene.181 Da Deutsch og hele NKVD-residensen reiste fra London i slutten av 1937, ble «de praktfulle fem» og de andre sovjetiske agentene i Storbritannia stående uten både ledelse og støtte. Selv om noen av agentene som ble overlatt til seg selv, klarte å opprette en uregelmessig kontakt med NKVD-offiserer på kontinentet, var det alvorlige forstyrrelser i 1938 både i etterretningsstrømmen til Sentret og Moskva og behandlingen av materialet av det sterkt utrenskete INO.182 Betydningen av den første fasen i den sovjetiske infiltrasjonen av Whitehall. som ble avsluttet med tilbakekallelsen av Maly og Deutsch, er stort sett blitt misforstått. De viktigste suksessene i denne perioden var vervingen av to kodemenn - Oldham og King og to unge diplomater - Maclean og Cairncross - i Utenriksdeparte­ mentet. Selv om innholdet i noen av dokumentene de skaffet til veie utvilsomt var viktig, var dokumentene enda viktigere fordi de var til hjelp for kodebryterne i avdelingen for kommunikasjonsetterretning

Kommunikasjonsetterretning

281

som NKVD og Fjerde avdeling drev i fellessskap. Det har oppstått en myte om at kodebryting er noe som foregår rett og slett ved hjelp av fremragende matematikk - i våre dager assistert av enorme databan­ ker. I virkeligheten ble de første større bruddene på høyt graderte koder og ciffersystemer som det finnes bakgrunnsmateriale om, oppnådd i hvert fall delvis ved hjelp av informasjoner om disse systemene som ble skaffet via spionasje. Sovjetiske kodebrytere hadde i 1930-årene enormt mye større hjelp av spionasjen enn sine vestlige motparter. Alle de fire NKVD-agentene i det britiske Utenriksdepartementet skaffet britiske diplomattelegrammer i klar­ tekst, og de kunne i enkelte tilfeller sammenlignes med chifferversjonene når koden skulle brytes. Alle fire var også i stand til å skaffe etterretninger om selve kodesystemene. Selv om Gordievskij har få direkte informasjoner, kan man trygt gå ut fra at de sovjetiske kodebryternes suksess i forholdet til japanerne på 1930-tallet, hadde en parallell i kanskje like store suksesser i forholdet til britene.183 Men i likhet med resten av NKVD og Fjerde avdeling led den sovjetiske kommunikasjonsetterretningen av en viss uro da terroren var på sitt verste. På slutten av 1937 ble både Gleb Bokij, lederen for avdelingen for kommunikasjonsetterretning som NKVD og Fjerde avdeling drev i fellesskap, og hans nestkommanderende, oberst Kharkevitsj, skutt. Etter arrestasjonen av Bokij ble det funnet et hemmelig gjemmested med gull- og sølvmynter i leiligheten hans. Bokijs etterfølger, Shapiro, hadde stillingen i bare en måned før også han ble arrestert. Men på et lavere nivå ble kode-ekspertene langt mindre utrensket enn INO. S. Tolstoij, lederen for den japanske seksjonen, kanskje den mest produktive i avdelingen, beholdt stillingen sin gjennom både terroren og den andre verdenskrig.184 Da NKVD kom seg etter omveltningene i den store terroren, hadde organisasjonens infiltrasjonsagenter i Storbritannia og andre steder større suksess enn noengang før. Under den andre verdenskrig klarte sovjetiske agenter i Storbritannia å infiltrere ikke bare Whitehall, men også selve de britiske etterretningsorganisasjonene. ^^^

^

282

Kapittel 6

Selv om De forente stater representerte en mye lavere prioritet enn Storbritannia for sovjetisk etterretningstjeneste gjennom storparten av 1930-årene, var dette landet enda mer sårbart for sovjetisk infiltrasjon. Som i Storbritannia var det mest verdifulle ved den sovjetiske spionasjen mot De forente stater før krigsutbruddet den enorme hjelpen den ga sovjetisk kommunikasjonsetterretning. Før og under den andre verdenskrig var den amerikanske ambassaden i Moskva sannsynligvis enda grundigere infiltrert enn ambassadene til noen annen stormakt. Diplomatisk forbindelse med Sovjetunionen ble opprettet i november 1933, på et tidspunkt da De forente stater ikke hadde noen sivil etterretningstjeneste og den amerikanske militære etterretningen var liten og dårlig organisert. Den første amerikanske ambassadøren i Moskva, William C. Bullitt, skrev til det amerikanske Utenriksdepartementet i 1936. «Vi burde aldri sende en spion til Sovjetunionen. Det finnes ikke noe virkemiddel som samtidig er så avvæpnende og effektivt i forholdet til kommunistene som ren og skjær ærlighet.»lx' Denne ærligheten ble tøyd svært langt. George Kennan, ett av de opprinnelige medlemmene i Bullitts stab, fortalte senere at den første vinteren, 1933-34, hadde ambassaden ingen koder, ingen safer, ingen kurerer og bokstavelig talt ingen sikkerhetstiltak: «Kommunikasjonene med vår regjering gikk gjennom det vanlige telegrafkontoret - helt åpenlyst for den sovjetiske regjeringen.» Da det ble installert et sikkerhetssystem, var det ineffektivt. Etter anmodning fra Bullitt ble ambassaden hans bevoktet av marinesoldater. De ble raskt forsynt med elskerinner av NKVD. «Chip» Bohlen. som i likhet med Kennan både tilhørte ambassadens opprinnelige stab og senere ble am­ bassadør i Moskva, satt en dag i resepsjonen på Savoy Hotel der marinen dengang var forlagt. Da kom en sterkt sminket russisk kvinne bort til skranken og sa hun hadde tenkt seg opp på rommet til marinesersjant 0 ’Dean. «Jeg er russisklæreren hans,» opplyste hun.1X6 Ved hjelp av lignende russiske «lærere» vervet NKVD minst én i den første gruppen amerikanske kodemenn som ble sendt til Moskva-ambassaden. Det var Tyler G. Kent, som sannsynligvis skaffet kodemateriale foruten hemmeligstemplede dokumenter.1X7

Kommunikasjonsetterretning

283

Ambassadørens residens, Spaso House, var like utett som selve ambassaden. Bohlen husket senere at telefonene i residensen «klinget halvhjertet og kritikkløst natt og dag. Når røret ble løftet av, var det ofte ingen reaksjon i den andre enden, bare tung pusting og ordløs stillhet». Sergei, vaktmesteren, var oppfinnsom nok til å påstå at den tunge pustingen kom fra tidligere folkekommissær for utenlandssaker, Tsjetsjerin, som nå var halvt sinnssyk og som bodde alene i en leilighet i nærheten. Selv om Sergei var gemyttlig og pliktoppfyllende, hjalp han til med å organisere avlyttingen av ambassaden fra leiligheten sin som han alltid holdt låst. Først da Bohl kom tilbake som ambassadør i 1952, forlangte ambassaden en nøkkel til Sergeis låste leilighet. Da nøkkelen etter flere uker og høyst motvillig ble levert, var alt utstyret inne hos Sergei selvfølgelig fjernet. Kort tid senere trakk Sergei selv seg tilbake.188 De fleste amerikanske diplomatene hadde i 1930-årene få begre per om effektiviteten ved den sovjetiske infiltrasjonen og enda mindre anelse om den sovjetiske kommunikasjonsetterretningen. Joseph E. Davies, som etterfulgte Bullitt som ambassadør fra 1936 til 1938, hadde mindre peiling enn de fleste. Såvidt Bohlen kunne forstå «reiste han til Sovjetunionen i suveren uvitenhet om selv de mest elementære realiteter ved sovjetsystemet og dets ideologi... Han hadde ikke engang den fjerneste forstand på utrenskingene og gikk langt i retning av å akseptere den offisielle sovjetiske versjonen om at det ble konspirert mot staten.» Oberst (senere brigadegeneral) Phillip R. Faymonville, militærattaché fra 1934 til 1939, var enda mer naiv enn Davis, til tross for at han var en av de få i ambassaden som behersket russisk flvtende. Bohlen mente at han hadde en «klar pro-russisk tilbøyelighet».189 Major Ivan D. Yeaton, militærattaché fra 1939 til 1941, oppfattet etter hvert Faymonville som «NKVDs fange». Da Yeaton reiste til Moskva i 1939, fikk han av Faymonville, som da befant seg i Moskva, to hemmeligstemplede marinehåndbøker og ba ham gi den til en venn i Den røde armé. Faymonville ba ham inntrengende om at han måtte fortsette å bruke den russiske sjåføren han hadde hatt, for han kunne skaffe «særdeles verdifulle kontakter i Moskva». Det som skjedde, var at Yeaton ga sjåføren J

284

Kapittel 6

sparken. En uke senere så han ham iført NKVDs kapteinsuniform.190 Da Yeaton kom til Moskva, til å begynne med som assisterende militærattaché, ble han forferdet over sikkerhetstiltakene ved ambassaden. Han kom til at ambassadens koder var brutt, og ambassadefunksjonærene arrangerte titt og ofte selskaper med unge damer som NKVD «generøst skaffet». Yeaton la også merke til en rekke homoseksuelle forbindelser.191 Ledende ambassadefunksjonærer ble beleiret, utvilsomt etter NKVD-initiativ, av ballerinaer fra Moskva-balletten. Bohlen forteller: Det var som regel to-tre ballerinaer i ambassaden. De pleide å komme til lunsj eller middag og ble sittende å prate og drikke til daggry... Mange midlertidige forbindelser ble inngått. Men forsøk på å forføre ambassadøren ser ut til å ha vært mislykte. En av ballerinaene tilbrakte mye av tiden i ambassaden der hun forsikret om sin «uforgjengelige kjærlighet» til Bullitt som hun malende beskrev som sin «sol, måne og stjerner» - åpenbart uten særlig virkning.192 Yeatons kritikk av sikkerheten ved ambassaden irriterte mer enn vekket de fleste av kollegene hans. Da han rapporterte at den franske husholdersken til Laurence A. Steinhardt, ambassadør fra 1938 til 1942, solgte ambassade-forsyninger på svartebørsen i Moskva, ble Yeaton «advart» av Steinhardt, som nektet å tro ham. Kort tid før Utenriksdepartementet tok i bruk nye koder tidlig i 1940, bestemte Yeaton seg for på egenhånd å be om , via den militære etterretningen i Washington, at en FBl-agent måtte inspisere ambassaden for å sikre at de nye kodene, som de tidligere, ikke kom på vidvanke.193 FBI-agenten, som utga seg for å være kurer, avla et besøk i ambassadens koderom om natten og oppdaget at safene sto åpne og at kodebøker og meldinger lå på bordet. På ett tidspunkt forlot vakthavende kodemann koderommet i tre kvarter med døren åpen. Det var opplagt at de russiske ansatte ved ambassaden, som i antall var nesten like mange som amerikanerne, hadde mange muligheter til å skaffe seg adgang til både kodene og hemmeligstemplede

Kommunikasjonsetterretning

285

dokumenter. Agenten rapporterte også til FBI: Mennene som er knyttet til ambassaden, klarer ikke å finne normale kvinnebekjentskaper, og tyr til en gruppe sovjetiske prostituerte... Det blir meldt at samtlige av disse jentene hele tiden rapporterer til GPU. Dessuten hadde «perverse» homoseksuelle handlinger funnet sted inne på ambassadens koderom.194 Etter FBI-rapporten ble «en mindre gruppe jurister» beordret tilbake til Washington, og det ble gjennomført visse forbedringer i ambassadens sikkerhetsopplegg.195 Men FBI-agenten var ingen teknisk ekspert. Det falt ham ikke inn å undersøke om det fantes lytteutstyr i ambassaden. Da en gjennom­ søking omsider ble beordret i 1944, oppdaget en elektriker fra marinen 120 skjulte mikrofoner i løpet av den første gjennomgangen av bygningen. Ifølge et medlem av ambassadestaben «fortsatte de å dukke opp - i beina på nye bord eller stoler som ble levert utenfra, i murpussen på veggene - hvor som helst og overalt».196 Fram til sent på 1930-tallet var innhenting av etterretninger innenfor De forente staters grenser forholdsvis lavt prioritert av Sentret i Moskva. Men omkring midten av 1930-tallet var flere innflytelsesrike undergrunns-celler i det amerikanske kommunist­ partiet (CPUSA) i varierende grad i kontakt med Komintern og sovjetiske etterretningsoffiserer. Det viktigste kontaktleddet mellom partiets undergrunnsbevegelse og sovjetisk etterretning var Whittaker Chambers, en kommunist og journalist som i 1932 ble instruert om å avbryte alle åpenlyse kontakter med partiet.1’' I 1933 ble Chambers sendt til Moskva til etterretnings-opplæring. Hovedkon­ takten hans da han kom tilbake var Sandor Goldberger, en tidligere Komintern-apparatsjik som var slående lik Groucho Marx. I tillegg til å arbeide for Fjerde avdeling ble Goldberger, under dekknavnet J. Peters, en grå eminense i CPUSA i et kvart århundre.195 I 1934 begynte Chambers å opptre som kurer mellom Goldberger og en undergrunnscelle i Washington som var opprettet av Harold Ware, en kommunistisk tjenestemann i landbruksdepartementet.

286

Kapittel 6

Han ble drept i en bilulykke i 1935. Ifølge vitneforklaringen som Chambers senere kom med, var andre sentrale medlemmer John T. Abt i landbruksdepartementet (senere i Works Progress Administration, Senatskomiteen for utdannelse og arbeid og justisdeparte­ mentet), Nathan Witt i landbruksdepartementet (senere National Labor Relations Board), Lee Pressman i landbruksdepartementet (senere i Works Progress Administration), Alger Hiss i landbruksde­ partementet (senere i Senatets spesialkomité for våpenindustrien, justisdepartementet og Utenriksdepartementet), broren Donald Hiss i Utenriksdepartementet (senere i arbeidsdepartementet), Henry H. Collins i National Recovery Administration (senere landbruksdepar­ tementet), Charles Kramer (Krevitskij) i National Labor Relations Board (senere Office of Price Administration og deretter Senatets underkomité for krigsmobilisering) og Victor Perlo fra Office of Price Administration (senere i War Production Board og finansdeparte­ mentet). Hiss, det dyktigste medlemmet av Ware-cellen, ble i 1935 flyttet av Chambers og gjort til grunnlegger og medlem av et «parallelt apparat».lw Blant andre nye agenter som ble med i Chambers’ organisasjon i 1935-36, var Harry Dexter White, en streber i finansdepartementet, George Silverman, en statsansatt statistiker (senere ansatt i Pentagon) som sannsynligvis vervet White, og Julia Wadleigh, en Oxford-utdannet økonom som i 1936 flyttet fra landbruksdepartementet til avdelingen for handelsavtaler i Utenriks­ departementet. Motivasjonen for muldvarpene i Washington var stort sett den samme som for de fem i Cambridge: det forlokkende ved Kominterns hemmelige krig mot fascismen. Wadleigh skrev senere: «Da den kommunistiske Internasjonale representerte den eneste verdenskraft som på en effektiv måte gjorde motstand mot det nazistiske Tyskland og de andre aggresjonsmaktene, tilbød jeg mine tjenester til den sovjetiske undergrunnsbevegelsen i Washington som et lite bidrag til å demme opp for den fascistiske flodbølgen.»200 Høsten 1936 kom en ny Fjerde avdeling-resident, Boris Bykov, for å avløse Goldberger og ta kontroll over Chambers kontakter. Chambers beskrev senere Bykov, som han kjente som «Peter», som

Kommimikasjonsetterretning

287

en middelaldrende mann, omkring 1,70 høy med tynt, rødlig hår, som alltid brukte dyre kamgarnsdresser, alltid gikk med hatt og alltid hadde høyre hånd stukket innunder jakken (på Napoleon-vis) og som hadde en «myndig» og slu væremåte.201 Bykov foreslo at medlemmene av undergrunnsgruppen skulle tilbys penger «slik at de kom i en produktiv sinnsstemning». Da Chambers kom med innvendinger, ga Bykov ham 1000 dollar - dengang et betydelig beløp - som han skulle kjøpe Bokhara-tepper for til sine fire mest verdifulle agenter: Hiss, White, Silverman og Wadleigh. Alle ble fortalt at teppene var «gaver fra det russiske folk til dets amerikanske kamerater».202 På denne tiden hadde sovjetisk etterretning i Storbritannia hittil bare klart å infiltrere én av Whitehall-departementene. I Washing­ ton, derimot, var sovjetiske agenter allerede installert på et stadig bredere område av Roosevelt-administrasjonen. Men infiltrasjonen i Washington ble mye lavere prioritert enn infiltrasjonen i Whitehall. Moskva var fortsatt mye mer interessert i de største europeiske maktene og Japan enn i De forente stater. Bykov var ikke så opptatt av detaljene omkring amerikansk politikk. I likhet med Goldberger hadde han som hovedmål å samle inn etterretninger om spesielt Tyskland og Japan - «alt som har tilknytning til forberedelsene tyskerne og japanerne gjør for å føre krig mot oss». Bykov kritiserte Wadleigh voldsomt fordi han ikke hadde klart å skaffe dokumenter fra Utenriksdepartementet om tysk og japansk politikk.203 Han var mer tilfreds med Hiss som høsten 1936 ble assistent for Francis B. Sayne, vise-utenriksministeren. Hiss hadde adgang til et bredt utvalg telegrammer både fra diplomater og militærattacheer. Tidlig i 1937 leverte han dokumentpakker til Chambers med en ukes eller ti dagers mellomrom. Dokumentene som fra Bykovs synspunkt var de mest verdifulle, dreide seg om japansk politikk under den kinesisk-japanske krigen. Et telegram fra 2. mars 1937 gjenga synspunktene til ikke navngitte «japanske hærsjefer... om at de ville kunne føre en framgangsrik krig mot Russland samtidig som de uten vanskeligheter ville kunne holde kineserne i sjakk på flanken».20’ I det amerikanske utenriksdeparte-

288

Kapittel 6

mentet skjulte Hiss sporene etter seg like effektivt som Maclean i det britiske. Ikke engang Wadleigh hadde noen anelse om at Hiss arbeidet for russerne. «Jeg oppfattet ham som en svært moderat New Deal-tilhenger med sterke konservative instinkter.»20'' Sayne konklu­ derte senere med at dokumentene Hiss skaffet, «sannsynligvis» kunne sette russerne i stand til å bryte amerikanske diplomatkoder.206 Det falt ham ikke inn at de allerede var brutt - takket være infiltrasjonen i den amerikanske ambassaden i Moskva. At den sovjetiske innsamlingen av etterretninger i De forente stater var såpass lavt prioritert, kom til uttrykk både i personalet og i metodene som ble brukt. Bykov og Goldberger kunne ikke på noen måte sammenlignes med Deutsch og Maly. Da Chambers fikk etterretningsopplæring i Moskva i 1933, sendte han, sikkert i strid med instruksene, postkort til venner hjemme - ett for å «gi en sovjetisk velsignelse» til et nyfødt barn. Da han var tilbake i De forente stater, la han seg til endel agentmystifikasjon. Han snakket for eksempel med en svak utenlandsk aksent som fikk Wadleigh og noen av de andre agentene hans til å tro at han ikke var amerikaner.207 Men både Goldberger og Bykov så gjennom fingrene med at Chambers forbrøt seg mot elementære regler for agentvirksomhet. Noen av vennene hans visste at han drev med «et svært hemmelig» arbeid. Ved én anledning avslørte han at han arbeidet med «kontraspionasje for sovjetiske agenter mot japanske». Chambers behandlet den mest sentrale agenten sin, Alger Hiss, som en venn av familien. Han og konen hans flyttet inn i boligen til familien Hiss. Andre av Chambers’ agenter hadde omgang med hverandre, gikk på kunstutstillinger og spilte bordtennis sammen.208 Men den største sikkerhetsrisikoen var Chambers selv. I juli 1938 ble han innkalt til Moskva. Chambers var blitt stadig mer desillusjo­ nert i forholdet til stalinismen og var med rette redd for skjebnen som ventet ham . Han halte ut tiden i ni måneder før han i april 1938 avbrøt all kontakt med NKVD. Resten av året tilbrakte han stort sett i dekning og begynte å fortelle sin historie til forståelsesfulle lyttere.209 I et sikkerhetsbevisst land kunne Chambers’ omfattende kunnskaper om sovjetisk infiltrasjon i Washington ha fått katastrofale følger for

Kommunikasjonsetterretning

289

NKVD-operasjonene. Men sikkerheten i Washington var enda slappere enn i London. I løpet av de nærmeste årene konstaterte Chambers at FBI og administrasjonen fra presidenten og nedover ikke hadde noen egentlig interesse for avsløringene hans.210 Landet som mot slutten av den andre verdenskrig ble blinket ut av NKVD som «hovedmotstanderen», var fram til dette tidspunktet mest sårbart av alle land for sovjetisk infiltrasjon.

10 -KGB

K A PITT EL 7

Den andre verdenskrig (1939-41)

Hitlers endelige ambisjon var å gjøre storparten av Øst-Europa til et rasistisk imperium der slaverne, som ble oppfattet som «undermennesker», skulle utføre slavearbeid for det tyske herrefolket og der den jødiske «giften» skulle fjernes. Føreren var aldri i tvil om at det avgjørende stadiet for dette imperiet ville bli en krig mot Sovjetuni­ onen. Visjonene om et Øst-Europa som kom til uttrykk på en bombastisk måte i Mein Kampf, var det få som tok alvorlig da han kom til makten i 1933. Mein Kampf var Hitlers usammenhengende politiske testamente som han skrev nesten et tiår tidligere. På midten av 1930-tallet skjulte Hitler sine stormannsgale ambisjoner i ØstEuropa for offentligheten og narret det tyske folk til å tro at ved å gjenvinne «like rettigheter», kunne Det tredje rike garantere fred i Europa.1 I 1922 brøt det revolusjonære Russland og det slåtte Tyskland, de to store utstøtte fra det internasjonale systemet, ut av isolasjonen,

Den andre verdenskrig

291

undertegnet Rapallo-traktaten og overrasket resten av Europa ved å gjenopprette diplomatiske forbindelser, avstå fra økonomiske krav mot hverandre og forplikte seg til samarbeid. Til tross for et ynkelig forsøk på å inspirere til en tysk revolusjon i Tyskland i 1923, var de sovjetrussiske diplomatiske forbindelsene og handelsforbindelsene med Weimar-Tyskland mer intime enn med noen annen stormakt. Mot slutten av 1933 betydde nazistenes maktovertakelse slutten på Rapallo-traktaten. Selv om Stalin ikke fattet det fulle omfanget av den nazistiske trusselen før den tyske invasjonen i 1941, gjorde Hitlers uforsonlige holdning både til marxismen i alle dens former og til den eksisterende internasjonale orden, at det nazistiske Tyskland ble den mest åpenbare trusselen mot russisk sikkerhet. Den sovjetiske følelsen av sårbarhet ble forsterket av den samtidige trusselen fra Japan i øst. Resultatet var en dramatisk omlegging i det russiske diplomatiet. Den offisielle sovjetiske utenrikspolitikken ble heretter basert på forsøk på å få til en kollektiv sikkerhet sammen med vestmaktene mot faren for en nazistisk og fascistisk aggresjon. Denne politikken kom til uttrykk ved at Sovjetunionen gikk med i Folkeforbundet som landet hittil hadde boikottet og i 1935 ved traktater med Frankrike og Tsjekkoslovakia - de første forsvarsavtalene med kapitalistiske land. Den mest sentrale forkjemperen for kollektiv sikkerhet, Maxim Fitvinov, utenrikskommissær fra 1930 til 1939, hadde bodd i Storbritannia i en tiårsperiode før revolusjonen som leder for en bolsjevik-gruppe. Han reiste tilbake til Sovjetunio­ nen med en engelsk kone. Fitvinov hadde mer teft enn andre statsmenn i sin generasjon for å opprette vennskapelige forbindelser med vestlige statsmenn, og for å appellere til radikale i Vesten som var desillusjonert av regjeringenes manglende evne til å stå imot først truslene og siden aggresjonen fra Hitler og Mussolini. Men så tidlig som i 1934 begynte Stalin i all hemmelighet å overveie en alternativ måte å møte den tyske trusselen på: å inngå en avtale med Hitler i stedet for å etablere en kollektiv sikkerhet mot ham. På et møte i politbyrået tidlig i juli 1934, kort etter drapet på stormtroppenes leder Ernst Rohm og omkring 180 andre i «De lange knivers natt», skal Stalin ha utbrutt: «Har dere hørt nyhetene fra

292

Kapittel

7

Tyskland? Om det som har skjedd, om hvordan Hitler kvittet seg med Rohm? Flink fyr, den Hitler! Han visste hva som bør gjøres med politiske motstandere!»2 Det er ikke umulig at Stalins beslutning om å likvidere Kirov, den viktigste politiske rivalen hans, er blitt inspirert av Hitlers eksempel. Senere gikk Stalins vurdering av «styrkefor­ holdet» i Vesten (et begrep som i motsetning til den tradisjonelle beregningen av maktbalansen tok hensyn til både den politiske og militære m akten1) stadig mer i Hitlers favør. Han trodde ikke at det var mulig å få til noe mer enn en midlertidig tilpasning til noen kapitalistisk stat. Stalin hadde som et slags marxistisk- leninistisk bud at alle kapitalisters naturlige tendens var å konspirere mot sov­ jetstaten. Men i øyeblikket var den kapitalistiske verden splittet. I denne oppsplittingen lå Sovjetsamveldets mulighet. Ut fra Hitlers hat til marxismen ville det bli vanskeligere å få til en tilpasning til det nazistiske Tyskland enn til bursjoasi-demokratiene. Men det ser ut til at Stalin håpet på at Hitler var en tilstrekkelig dreven realpolitiker til å utnytte de felles fordelene ved at Øst-Europa ble delt i nazistiske og sovjetiske innflytelsessfærer. I Europa kom den ledende sovjetiske handelsrepresentanten i Berlin, David Kandelaki, etter instruks fra Stalin og Molotov (Litvinov ble aldri nevnt) med de første følerne om hemmelige forhandlinger om en russisk-tysk politisk avtale. I første omgang viste Hitler ingen interesse.4 Men da Kandelaki kom tilbake til Moskva sammen med NKVD-residenten i Berlin for å avlegge rapport til Stalin, ga han. ifølge Krivitskij. en optimistisk vurdering av de framtidige utsiktene for en enighet med tyskerne - selv om optimismen hans godt kunne ha bunnet i motvilje mot å innrømme at oppdraget hadde mislykkes. Jesjov sa til Krivitskij: «Tyskland er sterkt. Det er nå den sterkeste makt i verden. Hitler har sørget for det. Hvem kan tvile på det? Hvordan kan noen med sine sansers fulle bruk unnlate å regne med tyskerne? For Sovjetunionen er det bare én kurs.» Og han påsto at Stalin hadde sagt til ham: «Vi må komme til enighet med en så mektig nasjon som det nazistiske Tyskland.»^ Stalin hadde færre pålitelige etterretninger fra Nazi-Tyskland enn fra noen annen stormakt. Men likevel hadde den sovjetiske

Den andre verdenskrig

293

etterretningen i utlandet operert i større skala i Tyskland enn noe annet sted i Europa før Hitler kom til makten. KPD, det største kommunistpartiet utenfor Sovjetunionen, hadde organisert et nett av arbeiderkorrespondenter eller rabcorer (en forkortelse for «rabotsji correspondent») der mange tusen var med. Den angivelige hensik­ ten, som i Frankrike og andre deler av Europa, var å rapportere til den kommunistiske pressen om arbeidsforholdene. Men mer i det skjulte sendte de også tekniske informasjoner som ble brukt til industriel] og militær spionasje. I 1930 ble Hans Klippenberger. et KPD-politbyråmedlem med ansvar for kontakten mellom partiets undergrunnsbevegelse og det sovjetiske etterretningsapparatet, valgt inn i riksdagen. I de neste tre årene, før nazistene overtok makten, fortsatte han etterretningsarbeidet sitt - som ble lettere både fordi han hadde parlamentarisk immunitet og fordi han satt i riksdagens militærkommisjon.6 Berlin var den viktigste vestlige basen for OMS-operasjonene og hovedstad for Mtinzenbergs frontorganisasjo­ ner og mediaimperium. Her lå også et stort og meget profesjonelt pass-senter som hjalp OGPU-, Fjerde avdeling- og OMS-agenter med pass og «legender» (falske identiteter underbygd av omstendeli­ ge biografiske detaljer og falske dokumenter). Hans Reiners, en av passekspertene ved sentret, fortalte senere om «Ivar Muller» for å vise hvor stor vekt det ble lagt på detaljene: Muller kan ikke spasere ut i verden bare utstyrt med et pass. Han må være forsynt med alle de dokumentene han trenger for å bekrefte sin identitet - som for eksempel en fødselsattest, attester fra arbeidsgivere, trygdekassekort osv. Slike personlige identifikasjonspapirer kalles en samling, og for å gjøre samlingen komplett må man være historiker, geograf og ha ekspertkunnskap om politiarbeid... Når en «samling» er klar, må det gjennomføres en ytterligere sikkerhetsforanstaltning. Når Ivar Muller legger ut på sin første reise over en grense, må passet hans ikke se nytt ut. Hvis det legges fram et pass der et antall visaer eller kontrollstempler viser at den reisende er blitt kontrollert og dobbeltkontrollert og funnet i

294

Kapittel

7

orden, vil politiet ta lettere på det enn om det ble lagt fram et nytt dokument. Dette er grunnen til at pass-sentret forsyner passet med en rekke falske visa- og kontrollstempler. Reiseruten som disse falske stemplene indikerer, vurderes nøye - alt må passe logisk til «legenden» som han må lære utenat. Ifølge Reiners produserte pass-sentret i Berlin omkring 450 doku­ mentsamlinger hvert år fra 1927 til 1932. Omfanget av de sovjetiske etterretningsoperasjonene i Tyskland, overlappingen mellom de åpne KPD-aktivitetene og partiets undergrunnsarbeid foruten den entusiastiske amatørmessigheten til rabcorene, førte til sammen til en rekke offentlige skandaler for både OGPU (med kodenavn Klara) og Fjerde avdeling (med kodenavn Grete) i Weimarrepublikkens siste år. Mellom juni 1931 og desember 1932 kom over 300 spionasjesaker for retten i Tyskland. Nesten alle involverte sovjetisk etterretning.s Storparten av de som ble funnet skyldige, fikk bare noen få måneders fengsel fram til april 1932 da et dekret om forsvaret for den nasjonale økonomien økte maksi­ mumsstraffen for industrispionasje for en fremmed makt til fem års fengsel. I november 1932 førte et politiraid mot en leilighet som pass-sentret brukte, til at det ble funnet 600 uutfylte pass, 35 delvis ferdige pass, 800 passbilder, 700 politiskjemaer, 2000 stempler fra offentlige etater og en mengde forskjellige andre offisielle dokumen­ ter som ble brukt til å oppkonstruere «legender».9 Den største belastningen for den sovjetiske etterretningen var avhoppingen til Georg Semmelmann i 1931. Dette var en OGPUagent som de siste åtte årene hadde operert fra den sovjetiske handelsdelegasjonen i Hamburg. Etter avhoppingen skrev Semmel­ mann til en avis i Wien og foreslo at han skulle skrive en rekke artikler om sovjetisk spionasje i Tyskland, Østerrike og andre steder som kunne identifisere Kippenberger og andre sovjetiske agenter. Men før artiklene ble skrevet, ble Semmelmann myrdet av Andrei Piklovitsj, en serbisk kommunist som arbeidet for OGPU. Under rettssaken i 1932 innrømmet Piklovitsj ansvar for mordet, men påsto at han hadde gjort det for å forhindre at mange «som kjempet for

Den andre verdenskrig

295

proletariatets sak», skulle bli forrådt og miste livet. Etter en kommunistisk ledet pressekampanje til fordel for Piklovitsj, oppsto det uenighet i juryen, og Piklovitsj ble frikjent. Langt på vei takket være falske dokumenter fra pass-sentret klarte de fleste ledende KPD- og Komintern-representantene å flykte til utlandet etter nazistenes maktovertakelse i 1933. Men innføringen av en politistat, forbudet mot KPD, en voksende entusiasme hos folk flest over Hitlers diktatur og en rekke avhoppinger fra den kommunistiske undergrunnsbevegelsen ødela mesteparten av det sovjetiske etterretningsnettet. En OGPU-offiser som het Griinfeld (med kodenavnet Bruno) ble i all hemmelighet sendt til Tyskland for å forsøke å redde levningene av Klara- og Grete-organisasjonene. Sentret i Moskva var misfornøyd med rapportene hans og byttet ham ut med en høyerestående offiser, dr. Gregor Rabinovitsj, en jødisk lege som gjorde inntrykk på en av agentene sine med «bedrøvelsen, men også... intelligensen i de mørkebrune øynene sine... De skreddersydde, men konservative klærne understreket inntrykket av stabilitet og soliditet».11 Rabinovitsj reduserte nettet til Fjerde avdeling til omkring 25, og det ser ut til at han avskaffet OGPU-nettet helt. Hele rabcor-organisasjonen forsvant. Pass-sentret ble overført til Saar i 1934, senere til Moskva og Paris da Saar valgte å gå inn i Tyskland igjen året etter. Abram Slutskij, lederen for INO, opplyste på en KPD-kongress som ble holdt i nærheten av Moskva i 1935, at all masse-etterretningen i Tyskland var avsluttet. Også Grete-nettet som Rabinovitsj holdt ved like, fungerte mer som en ineffektiv undergrunnsopposisjon mot nazistyret enn som et etterretningsnett. 1 1936 ble Rabinovitsj overflyttet til De forente stater for å hjelpe til med å styre infiltrasjonen i trotskist-bevegelsen. Avviklingen av den sovjetiske etterretningen i Tyskland som Hitler begynte, ble nesten fullført av Stalin. Mange av tyskerne som hadde arbeidet for sovjetisk etterretning, forsvant sammen med storparten av den landsforviste KPD-ledelsen i Moskva under den store terroren. En av de første som ble skutt, var Hans Kippenberger. Han ble i 1936 tvunget til å tilstå den absurde anklagen at han var «spion for den tyske Reichswehr».13

296

Kapittel 7

Skadene som ble anrettet ved at det omfattende tyske agentnettet nærmest ble rasert, var desto alvorligere fordi Tyskland sannsynligvis var den eneste stormakten med et kodesystem som avdelingen for kommunikasjonsetterretning, som NKVD/Fjerde avdeling drev i fellesskap i NKVD Spets-Otdel (Spesialavdeling), ikke klarte å løse. Da Berija ble leder for NKVD i 1938, ble den kombinerte avdelingen delt opp. NKVDs avdeling for kommunikasjonsetterretning i SpetsOtdel flyttet inn på det tidligere Hotel Select på Dzersjinskij-gaten og konsentrerte seg om diplomattrafikk. Storparten, men ikke alt, av militærtrafikken ble overlatt til GRU (den sovjetiske militæretterretningen). Ingen av variantene fra de kompliserte Enigma-kodemaskinene som de væpnede styrker i Tyskland brukte, ble brutt - verken av kode-ekspertene i NKVD eller GRU - før invasjonen i juni 1941. Med få unntak var de fortsatt ubrutt da krigen sluttet.14 De viktigste tyske kodesystemene - engangskoden og et system som britiske kode-eksperter kalte «Floradora» - var enda vanskeligere å bryte. Ikke engang opplysninger om oppbyggingen av de diplomatiske kodesystemene og dokumentene som ble skaffet til veie etter infiltrasjonen av de tyske ambassadene i Tokyo og Warszawa, gjorde det mulig å bryte «Floradora». Britiske kode-eksperter klarte å bryte Fuftwaffe-varianten av Enigma i mai 1940. Men til tross for at en komplett Floradora-kodebok ble skaffet til veie omtrent samtidig, var det først i august 1942 at de første store framskrittene med dette systemet ble gjort.1' jjc^ ^

^

Den sovjetiske etterretningen forsøkte å kompensere for svakhetene innenfor Tysklands grenser med operasjoner rettet mot Tyskland fra utlandet, særlig fra Nederland, Frankrike og Sveits. Sent på 1930-tallet begynte en rekke begavete agenter fra Fjerde avdeling å utvikle det som ble Sovjetunionens viktigste krigstidsnett for innsamling av etterretninger fra Nazi-Tyskland. To navn skiller seg ut. Det første er Feopold Trepper, en polsk jøde som etter å ha arbeidet i Kominterns OMS ble vervet av Berzin til Fjerde avdeling i

Den andre verdenskrig

297

1936. I 1938 kom han til Belgia med et forfalsket pass som lød på Adam Mikler, kanadisk forretningsmann med 100 000 dollar å investere. Sammen med Leon Grossvogel, en jødisk venn som også hadde arbeidet for OMS, grunnla Trepper et firma med det merkelige navnet Foreign Excellent Raincoat Company som skulle tjene som kamuflasje for etterretningsarbeidet. Han påsto senere at han ble «selve symbolet på en rik industriherre» samtidig som han bygde opp et spionasjenett som for det meste besto av jøder som var rasende på den nazistiske anti-semittismen og som var villige til å motarbeide Hitler uten å få noe for det. Selv om han styrte agentnettet, var Trepper, i likhet med Sorge, sin egen beste agent. Men før krigen skaffet han og nettet hans få etterretninger av betydning. Trepper skrev selv senere: «Før krigen brøt ut la vi egentlig til side alt etterretningsarbeid. Målet vårt var å konsolidere den forretningsmessige kamuflasjen og legge det nødvendige grunn­ laget slik at vi kunne være klare når de første skuddene ble avfyrt.»16 Treppers mest fremragende samtidige var ungareren Alexander Rado som i likhet med Trepper hadde etablert seg som forretnings­ mann og grunnlagt det kartografiske firmaet Geopress i Genéve i 1936 som kamuflasje for etterretningsarbeidet sitt. Under den andre verdenskrig styrte han Sovjetunionens viktigste agentnett rettet mot Tyskland. Men før krigen var også etterretningene hans av marginal betydning.1 Sovjetunionens viktigste tyske etterretninger før krigen kom fra en vellykket infiltrasjon av de tyske ambassadene i Tokyo og Warszawa. Sorge i Tokyo sto i en klasse for seg. Da vennen hans, Eugen Ott, som tidligere var militærattaché, ble tysk ambassadør i april 1938, hadde Sorge ifølge et høytstående medlem av Otts stab «fri adgang til ambassaden natt og dag». Selv regnet Sorge med at 60 prosent av etterretningene som ble sendt av spionringen hans til Moskva, kom fra den tyske ambassaden. Ved én anledning opptrådte Sorge etter forespørsel fra Ott som ambassadekurer til Manila. Kanton og Hong Kong - et sjeldent eksempel på at en sovjetisk agent opererte med tysk diplomatisk kamuflasje.18 Ifølge den autoriserte sovjetiske hagiografien fikk Sorge aldri vite

298

Kapittel

7

at direktøren for Fjerde avdeling, general Berzin, ble skutt i 1938. Det er derfor et ekstra poeng ved brevet han sendte til avdelingens direktør i oktober 1938: Kjære kamerat! Vær ikke bekymret for oss. Selv om vi er forferdelig trette og anspente, er vi like fullt disiplinerte, lydige, besluttsomme og hengivne karer som er klare til å utføre oppgavene som knytter seg til vår store misjon. Jeg sender de beste hilsener til deg og vennene dine. Jeg ber deg sende videre det vedlagte brevet og hilsnene til min kone. Vær så snill, ta deg tid til å sørge for henne.. . 19 Men Sorges viktigste etterretninger fram til og etter utbruddet av den andre verdenskrig, dreide seg mer om japansk enn om tysk politikk. Sommeren 1938 kunne han forsikre Moskva ut fra informasjoner som agenten hans, Ozaki, skaffet, at det første alvorlige russisk-japanske grensesammenstøtet ved Khasan-sjøen på grensen til det japanskokkuperte Mandsjuria, skyldtes den lokale japanske kommandan­ ten, og at regjeringen i Tokyo var opptatt av å unngå krig. Sorge sendte de samme beroligende meldingene etter japanske overgrep på grensen til Ytre Mongolia i mai 1939. " Ved denne anledningen trodde ikke Moskva på ham, og mente en tid at landet sto overfor en større aggresjon i Det sovjetiske fjerne Østen.-1 Sommeren 1939 hadde Fjerde avdeling midlertidig mistet tiltroen til sin dyktigste offiser. Da Tyskland invaderte Polen og begynte den andre verdens­ krig 1. september 1939, sendte Moskva en skarp irettesettelse til Sorge: Japan må ha satt i verk viktige tiltak (militære og politiske) som en forberedelse til krig mot Russland, men du har ikke skaffet noen vesentlige informasjoner. Aktivitetene dine ser ut til å ha blitt slappe.22I I to år før krigsutbruddet hadde sovjetisk etterretning hatt en annen agent inne i en tysk ambassade. I 1937 vervet Rudolf Flerrnstadt, en

Den andre verdenskrig

299

tysk, jødisk journalist (senere redaktør i den øst-tyske avisen Neues Deutschland) som arbeidet for Fjerde avdeling i Warszawa. Rudolf von Scheliha, en 40 år gammel rådgiver ved den tyske ambassaden. Von Scheliha kom fra en schlesisk aristokratifamilie og hadde gjort tjeneste som kavaleri offiser i første verdenskrig før han begynte i diplomatiet. Men midt på 1930-tallet tjente han ikke nok til spille hasard og holde seg med elskerinner. I motsetning til Sorge var von Scheliha mer en leiesoldat enn en ideologisk spion. I februar 1938 satte Fjerde avdeling inn 4000 amerikanske dollar på von Schelihas konto i en bank i Ziirich - en av de største utbetalingene til noen sovjetisk agent i mellomkrigstiden.23 Von Scheliha ble så høyt verdsatt av Fjerde departement fordi han hadde en enestående innsikt i utviklingen av den tyske politikken i forholdet til Polen, noe som opptok Moskva svært mye. I Hitlers første fem år med makten forsøkte han å redusere Polens velbegrunnete frykt for Førerens ambisjoner i Øst-Europa, og undertegnet en ikke-angrepspakt med polakkene i januar 1934. Hans mål var å berolige polakkene inntil opprustningen hadde gjort ham sterk nok til å risikere fiendtligheter fra Polens side og inntil videre sikre seg polsk støtte mot Sovjetunionen. I oktober 1938 foreslo han overfor Polen «en felles politikk mot Sovjetunionen på grunnlag av AntiKomintern-pakten». Men i etterdønningene etter Miinchen ble det stadig klarere at Hitlers krav om å få havnebyen Danzig (nå Gdansk), var en del av en politikk som tok sikte på å redusere Polen til en tysk satellitt. I mars 1939 hadde forholdet mellom Polen og Tyskland nådd en krise. Storbritannia og Frankike forlot sin tidligere forsoningspoli­ tikk og garanterte Polen «all støtte de kunne gi» mot tysk aggresjon. ^

4^

Presise etterretninger om tysk politikk fra Sorge og von Scheliha var blandet med feilinformasjoner og konspirasjonsteorier fra andre kilder. Nazi-Tysklands ekspansjon mot Østerrike i mars 1938 og mot det tsjekkiske Sudetenland etter Munchen-konferansen et halvt år senere, falt sammen med et klimaks i omveltningene som skyldtes

300

Kapittel

7

terroren innen INO- og NKVD-residensene i utlandet. Følgen var en drastisk nedgang i etterretningsstrømmen samtidig som Hitler hadde begynt å forberede seg på krig. Ett av faremomentene som ble understreket av blant andre Semyon Rostovskij (alias Ernst Henri), en av de ledende illegale agentene i NKVD som overlevde terroren, var trusselen om «en tysk militær okkupasjon av hele Østersjø-området». Et nøkkelelement i denne trusselen var faren for et tysk fotfeste i Finland til støtte for den tyske Østersjøflåten. Et slikt fotfeste kunne også brukes til å sette i gang et angrep med landstyrker mot Leningrad over Karelen - noe som stadig mer opptok partisjefen i Leningrad, Andrei SjdanovV Den hemmelige historien til KGBs Første hoveddirektorat (utenlandsetterretning) som ble skrevet i 19802\ konkluderte med at NKVD-residensen i Helsinki var noenlunde framgangsrik på midten av 1930-tallet og ble assistert av et halvt dusin politikere og offentlige tjenestemenn. Men etter London ble Helsinki en av de residensene som ble hardest rammet av terroren. Ved utgangen av 1937 var absolutt alle NKVD- og Fjerde avdeling-offiserene tilbakekalt til Moskva og enten skutt eller satt i fengsel. Helsinki-residensen ble stående ubemannet, og kontakten med de finske infiltrasjonsagentene ble brutt. De eneste NKVD-offiserene som overlevde inkvisi­ sjonen i Moskva og reiste tilbake til Helsinki, var Boris Nikolajevitsj Rybkin (alias Jartsev), som hadde stillingen som annensekretær som diplomatisk kamuflasje, og hans kone Zoja Nikolajevna Rybkina (alias Jartseva) som arbeidet som leder for Intourist-kontoret i Helsinki.26 Rybkin ble forfremmet til resident og fikk i oppdrag sammen med sin kone å starte opp igjen NKVD-operasjonene i Finland våren 1938.27 Selv om den framtidige finske utenriksministeren Vaino Tanner var fullt klar over at Rybkin arbeidet for NKVD, syntes han at han var «en livlig person og hyggelig på sin måte. Det var lett å diskutere selv de mest følsomme emner med ham, og man kunne få inntrykk av at han ikke behøvde å være spesielt forsiktig med hva han sa - i motsetning til mange mennesker i hans stilling». Zoja Rybkina var høy og lys, og hun var også en sosial suksess i Helsinki - «en vakker

Den andre verdenskrig

301

kvinne som var over sin første ungdom», etter Tanners mening.2H Etter krigen ble hun leder for den tyske og østerrikske avdelingen i det omorganiserte INO.2' Rybkins fordomsfrie, engasjerte væremåte overfor de finske kontaktene sine var villedende. I NKVD var Rybkin en doktrinær stalinist. Han var fullt klar over at den jødiske bakgrunnen hans gjorde det enda mer nødvendig å unngå alle uortodokse tendenser og følge grunnsetningen «ugadat, ugodit, utselet» («snus opp, sug ut, overlev»).30 I løpet av 1938 ble Rybkins arbeidsfelt utvidet til å omfatte hemmelig diplomati i tillegg til innhenting av etterretninger. Hitlers uhindrete invasjon av Østerrike den 12. mars som umiddelbart ble etterfulgt av en innlemmelse i Det tredje rike, skapte engstelse i Kreml om at førerens neste trekk ville bli å skaffe seg fotfeste i Finland. Denne engstelsen ble styrket ved feiringen den 12. april av 20-årsdagen for Helsinkis frigjøring, med tysk hjelp, fra sovjetisk overherredømme. En delegasjon ledet av grev Riidiger von der Goltz, som hadde kommandert de tyske troppene i 1918, sto sentralt i feiringen.'1 To dager senere hadde Rybkin et møte med den finske utenriksministeren, Rudolf Holsti. Han opplyste at han under sitt siste opphold i Moskva hadde fått «usedvanlig brede fullmakter» til å føre åpne diskusjoner om russisk-finske forhold som måtte holdes hemmelige til og med for den sovjetiske ambassadøren. Han sa til Holsti at Kreml var helt overbevist om at Tyskland planla å landsette en hær i Finland som så skulle invadere Sovjetunionen. Kreml hadde også fått kjennskap til et planlagt fascistisk kupp i Finland hvis myndighetene ikke samarbeidet med de tyske angriperne. Hvis tyskerne intervenerte i Finland, ville Den røde armé gjøre det samme, og dette ville bety krig på finsk jord. Men hvis Finland var innstilt på å motsette seg en tysk intervensjon, ville Sovjetunionen sørge for våpen og militær hjelp og forplikte seg til å trekke troppene tilbake så snart krigen var over. I løpet av de nærmeste månedene gjorde ikke Rybkin framskritt i retning av en avtale. I juni og juli hadde han to møter med statsministeren, A.K. Cajander. Enda en gang understreket Rybkin at han alene hadde myndighet til å forhandle. Ambassadøren, sa han

302

Kapittel

7

hånlig, «snakket riktignok en hel del med mange personer, men det han sa, hadde ingen betydning». Det viste seg at Cajander var like uvillig som Holsti til å oppgi finsk nøytralitet og satse på en militærallianse med Sovjetunionen. I desember 1938 ble forhandlin­ gene ført videre i Moskva. Det kom som en overraskelse på den finske delegasjonen at det ikke var Litvinov, utenlandskommissæren, som tok imot dem, men Anastas Mikojan, kommissær for utenriks­ handel. De ble fortalt at Litvinov ikke kjente til møtet (selv om han senere ble trukket inn i samtalene). Finnene fortsatte å motstå det sovjetiske presset for en militær avtale. De ville heller ikke leie ut strategiske øyer i Finskebukta til Sovjetunionen. Samtalene løp ut i sanden i mars 1939, nesten et år etter at Rybkin rettet de første hemmelige henvendelsene til Holsti ,32Men da sto sovjetisk diplomati midt oppe i en total omlegging. Mtinchen-konferansen i september 1938 hadde lagt den kollektive sikkerhetspolitikken i ruiner. Sovjetunionen ble ikke invitert til konferansen, og det engelsk-franske presset tvang tsjekkerne til å overlate Sudetenland til Tyskland slik at de ble stående uten noe effektivt forsvar da Hitler marsjerte inn i Praha et halvt år senere. Stalin, Berija og temmelig sikkert hele politbyrået ble stadig mer tilbøyelige til å tolke Munchen som en del av en vestlig sammensver­ gelse for å oppmuntre Hitler til å ekspandere østover, la Storbritan­ nia og Frankrike være i fred og fokusere sin aggresjon mot Sovjetunionen. Denne konspirasjonsteorien ble etter hvert en historisk ortodoksi i Sovjetunionen. Til og med på slutten av 1980-tallet hevdet sovjetiske historikere at: «De førende vestmakte­ ne fant seg ikke bare i den fascistiske aggresjonen, men forsøkte på en høyst åpenlys måte å rette den inn mot Sovjetunionen.»3' Selv om det ikke var noen mangel på vestlige statsmenn som ville ha vært svært fornøyde hvis de to diktatorene hadde røket i tottene på hverandre, forelå det ingen engelsk-fransk sammensvergelse om å oppmuntre til et tysk angrep på Sovjetunionen. Stalin trodde på en engelsk-fransk sammensvergelse ikke bare fordi han hadde en naturlig tilbøyelighet til å tenke i den retningen, men også på bakgrunn av etterretningene han fikk. Storparten av en

Den andre verdenskrig

303

hel generasjon legale residenter og illegale agenter var blitt likvidert eller, i noen få tilfeller som Orlov og Krivitskij, var på flukt. Enkelte NKVD-residenser, som den i London, sto fortsatt uten bemanning. De av INO-offiserene som unngikk likvidering, forsøkte å gardere seg med den underdanige grunnsetningen ugadat, ugodit, utselet («snus opp, sug ut, overlev»). Mer enn noen gang tidligere i KGBs historie sto INO under press for å skaffe etterretninger som støttet ledelsens konspirasjonsteorier. De som ikke klarte å finne beviser for engelsk-franske forsøk på å framprovosere en tysk-russisk krig, risikerte å bli mistenkt for å stå i ledtog med imperialistene. Den nye generasjonen av apparatsjik som etterfulgte de kosmopolitiske offiserene som ble utrensket fra INO, hadde som regel liten erfaring fra omverdenen, og hadde gjort karriere ved å vise at de var i stand til å finne og likvidere oppdiktede kontrarevolusjonære konspirasjoner. Etter at Abraham Slutskij var død, sannsynligvis etter en forgiftning, i februar 1938, overtok hans nestkommanderende, Mikhail Shpigelglas, som fungerende leder for INO. Shpigelglas hadde drevet sabotasjeoperasjoner bak de nasjonalistiske linjene i Spania og organisert mordet på avhopperen Ignace Reiss i Sveits. En senere avhopper, Vladimir Petrov, husket ham som hensynsløs, men også «korrekt, høflig, forretningsmessig og kvikk både i kroppen og hodet». I likhet med Slutskij var Shpigelglas jøde. Etter noen få måneder ble han også likvidert.34Da Berija kom til Moskva i juli 1938 som påtenkt etterfølger av Jesjov, hadde han med seg den georgianske håndlangeren sin, Vladimir Georgievitsj Dekanozov, som ny leder for INO.35Dekanozov var knapt 1,50 høy med en liten ørnenese og noen få svarte hårstrå klistret til en skallet isse. Han hadde altså et lite imponerende ytre. Men de mange dødsdommene han avsa i Kaukasus tidlig på 1920-tallet, hadde gitt ham tilnavnet «bøddelen fra Baku», og dette ryktet ble forsterket under terroren av den blodtørstige adferden hans som viseformann i folkekommissærenes råd i Georgia.34 Dekanozov hadde ingen erfaring fra utenrikssaker, og ble den første INO-lederen som aldri hadde vært utenfor Sovjetunionen. Men likevel spilte han en langt viktigere rolle i sovjetisk utenrikspolitikk enn noen av forgjengerne sine.

304

Kapittel

7

Betydningen av etterretningene som Dekanozov skaffet Berija og Stalin etter Miinchen, kan vurderes ut fra den mytiske oppfatningen de hadde av samtalene Neville Chamberlain, den britiske statsminis­ teren, hadde i Roma i januar 1939. Litvinov sa til den polske ambassadøren at han hadde «mottatt informasjoner fra en pålitelig kilde at Chamberlain i sine samtaler i Roma hadde forsøkt å bringe det ukrainske spørsmålet på bane og gjort det klart at Storbritannia ikke ville se med kritiske øyne på Tysklands forhåpninger i denne retningen». Moskva festet så stor lit til disse ytterligere bevisene på britiske forsøk på å stimulere til et tysk angrep på Sovjetunionen, at en av Litvinovs medarbeidere kritiserte Chamberlains oppdiktede konspirasjon for den italienske ambassadøren tre måneder senere.1 Samtidig som NKVDs etterretninger i utlandet var på sitt minst pålitelige, hadde de størst innflytelse på sovjetisk utenrikspolitikk. NKVD ble brukt til å åpne hemmelige forhandlinger med Finland i 1938 og Tyskland i 1939. En NKVD-utrensking av diplomater som ble mistenkt for påståtte kontrarevolusjonære eller vestlige sympati­ er, fortsatte i hele 1938 og inn i 1939. En av diplomatene som overlevde, fortalte senere: «Det hendte ofte at du gikk med på å møte en kollega for å diskutere et spørsmål, og neste dag var han ikke lenger i kommissariatet for utenlandssaker - han var blitt arrestert.» De av diplomatene som Berija og Stalin syntes var mest suspekte, var de med størst erfaring og mest kunnskap om Vesten. Arrestasjonene gikk nesten til topps i kommissariatet. Den tidligere visekommissæren, N.N. Krestinskij. var en av «folkefiendene» som ble dømt til døden ved rettssaken mot «De høyreorientertes og trotskistenes blokk» som tok til i februar 1938. Senere arbeidet den andre visekommissæren, Boris Spiridonovitsj Stomonjakov, under et så voldsomt press at kollegene enkelte ganger konstaterte at han hadde tullet hodet sitt inn i et vått håndkle for å lindre den konstante hodepinen. Mot slutten av hver arbeidsdag tok han en kald avrivning for å lette spenningen. Som Krestinskij ble han skutt.3S Da den kollektive solidaritetspolitikken kom i miskreditt etter Miinchen, var Litvinovs dager som kommissær talte. Molotov beklaget senere at «det fantes endel kortsynte mennesker også i vårt

Den andre verdenskrig

305

land som lot seg rive med av vulgær anti-fascistisk agitasjon og som glemte det provoserende arbeidet som våre (vestlige) fiender utførte». Den han først og fremst hadde i tankene, var Litvinov, og Molotov lot det skinne igjennom at han ved å gå inn for et fantasifoster som den kollektive sikkerhet, hjalp de britiske og franske «dominerende kretser» som i all hemmelighet forsøkte å få Hitler til å angripe Sovjetunionen/' I april 1939 gjorde Litvinov sitt siste forsøk på å gjøre den kollektive sikkerheten til en realitet ved å foreslå samtaler med Storbritannia og Frankrike om en pakt om gjensidig hjelp mot «aggresjonen i Europa». Men samme dag kom den sovjetiske ambassadøren i Berlin til Utenriksdepartementet og foreslo samtaler for å forbedre de tysk-sovjetiske forholdene. Starten på forhandlingene som til slutt førte til pakten mellom Sovjetunionen og Tyskland, ser ut til å ha blitt ført via NKVD og ikke gjennom diplomatiske k a n a le r/1Litvinov, som både var jøde og talsmann for den kollektive sikkerhet, var åpenbart et hinder for samtaler med Tyskland. Den 4. mai ble det opplyst at Molotov hadde avløst ham som kommissær. Kort tid etter ble Dekanozov og Lozovskij, tidligere leder for fagforeningenes røde Internasjonale, utpekt til visekommissærer. Selv om Litvinov i motsetning til sine tidligere nestkommanderende overlevde, ble det opprettet en egen domstol med Molotov, Berija og Dekanozov i spissen for å fjerne «litvinovismen». Molotov og Berija opptrådte i sivile klær, Dekanozov i NKVD-uniform. En etter en måtte kommissariatets funksjonærer stille opp og benekte - enkelte gjorde det ikke særlig overbevisende enhver tilknytning til folkefiendene.41 I flere måneder førte Molotov i full offentlighet lignende samtaler om avtaler med Frankrike og Storbritannia, og etter en nølende start også med Tyskland i all hemmelighet. Samtalene mellom Sovjetuni­ onen, Frankrike og Storbritannia begynte uten noen entusiasme i Sovjetunionen og Storbritannia. Chamberlain skrev privat: «Jeg har sterke mistanker når det gjelder Sovjetunionens siktemål og stor tvil med hensyn til den sovjetiske militære kapasiteten selv om det skulle være til stede et ærlig ønske og en vilje til å hjelpe .»4_Høyst sannsynlig betraktet Stalin forhandlingene med Storbritannia og Frankrike

306

Kapittel 7

hovedsakelig som et middel til å legge press på tyskerne for å få dem til å undertegne en avtale - eller alternativt som den nest beste løsningen hvis det ikke lot seg gjøre å få til en avtale med tyskerne. Det var bare franskmennene som viste en viss iver. De gikk helt riktig ut fra at hvis de engelsk-franske forhandlingene mislyktes, ville Stalin inngå en avtale med Hitler.43 NKVD anvendte et svært oppfinnsomt «aktivt tiltak» i et forsøk på å legge press på tyskerne for å få til en avtale. Noen få dager etter at den sovjetiske ambassadøren hadde henvendt seg til det tyske Utenriksdepartementet den 14. april, fikk den tyske ambassaden i London innholdet av det første i en rekke britiske diplomattelegrammer med rapporter om framgangen i forhandlingene med Sovjetuni­ onen, og dette materialet ble sendt videre til Berlin. De oppsnappete telegrammene inneholdt en rekke uforklarte hull og forvrengninger. Det ble for eksempel antydet at de engelsk-franske forhandlerne tilbød bedre betingelser og gjorde raskere framskritt enn det som faktisk var tilfellet. Det er svært lite sannsynlig at kilden for telegrammene var tysk etterretning. Tyskerne klarte ikke å dechif­ frere den britiske diplomattrafikken, og det er praktisk talt sikkert at de ikke hadde noen agent i det britiske Utenriksdepartementet med adgang til telegrammene.44 Som professor Donald Cameron Watt har vist, er den eneste plausible hypotesen som kan forklare den tyske ambassadens plutselige og selektive adgang til britisk diplomattrafikk i april 1939 og det like plutselige opphøret en uke før undertegningen av den tysk-sovjetiske pakten, foruten utelatelsene og forvrengningene i de oppsnappete telegrammene, at kilden til dem var NKVD. Det hendte at von der Schulenberg, den tyske ambassadøren i Moskva, fikk lignende informasjoner som også var tenkt å skulle akselerere forhandlingene om den tysk-sovjetiske pakten. De forfalskede telegrammene som NKVD plantet i den tyske ambassaden i London, kom fra én eller begge av to utfyllende kilder. Den første muligheten var kaptein J.H. King, kodemannen i Utenriksdepartementets kommunikasjonsavdeling som ble styrt av Teodor Maly inntil han ble tilbakekalt i 1937. King ble sannsynligvis,

Den andre verdenskrig

307

men ikke absolutt sikkert, reaktivisert etter at NKVD igjen var til stede i London vinteren 1938-39. Den andre mulige kilden for dechiffrert britisk diplomattrafikk var NKVDs avdeling for kommunikasjonsetterretning. Arbeidet her fikk betydelig hjelp av King, Maclean og Cairncross. Etterretningene fra én eller begge disse kildene som ble plantet av NKVD i forfalsket form i den tyske ambassaden i London, er blitt treffende omtalt som «et mesterverk av suppressio veri og suggestio falsi.A Men det viste seg også å være unødvendig. Fordelene for Hitler med en pakt med Stalin mens han forberedte erobringen av Polen, var så vesentlige at han ikke trengte noen hemmelig overtalelse fra NKVDs side. Ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen ble undertegnet den 23. august. En hemmelig protokoll slo fast at hvis det inntraff «territoriale og politiske forandringer», skulle Sovjetunionen få kontroll over det østlige Polen, Estland, Latvia, Finland og Bessarabia (i Romania). Pakten kom som en overraskelse på det britiske Utenriksdepartemen­ tet og resten av verden. De to diktatorene var jublende glade for pakten. Etter undertegnelsen skålte Stalin for Hitler. «Jeg vet,» sa han, «hvor høyt det tyske folk elsker sin fører. Han er en kjekk kar. Jeg vil derfor gjerne skåle for ham.» Så utbrakte Molotov en skål for Ribbentrop, Ribbentrop skålte for den sovjetiske regjeringen og Molotov skålte for Stalin som den mannen som i mars «innvarslet omleggingen av de politiske forholdene». Til slutt sa Stalin til Ribbentrop: «Den sovjetiske regjeringen tar denne pakten svært alvorlig. Jeg kan med æresord garantere at Sovjetunionen ikke vil forråde sin partner.» Hitler satt i en middag da han fikk nyheten om at pakten var undertegnet. Han spratt opp og utbrøt: «Vi har vunnet!» Polen var prisgitt ham.4h

Den 1. september, nøyaktig en uke etter at den tysk-sovjetiske pakten var undertegnet, gikk halvannen million tyske soldater over den polske grensen. Den 17. september, mens polakkene fortsatt gjorde tapper, men håpløs motstand mot Wehrmacht, gikk Den røde armé

308

Kapittel

7

inni Øst-Polen og gjorde krav på sin del av det territoriale byttet. Der hvor de to hærene møttes, fraterniserte de, skålte med hverandre og holdt til og med felles militærparader enkelte steder.471 den endelige fordelingen av territoriet sikret Stalin seg de polske provinsene Lublin og Warszawa i bytte mot Litauen (som ifølge den tysksovjetiske pakten skulle gå til Tyskland). De baltiske statene fikk ytterligere ni måneder med begrenset uavhengighet, men alle ble truet til å godta sovjetiske militærbaser. Stalin sa til den estlandske delegasjonen etter at den hadde gitt etter for kravene hans: «Jeg kan fortelle dere at den estlandske regjeringen har opptrådt klokt... Det som skjedde med Polen, kunne lett ha skjedd med dere.»48 I det sovjetisk-okkuperte Polen organiserte NKVD fingerte folkeavstemninger om en union med Sovjetunionen. Nikita Khrusjtsjov - han var førstesekretær i kommunistpartiet i Ukraina som fikk de sørøstlige delene av Polen som «Vest-Ukraina» - fortalte senere, tilsynelatende uten noen bevisst ironi, om de oppsiktsvekkende teatersuksessene NKVD hadde: Det ble valgt delegasjoner til en forsamling i Lvov... Den satt sammen noen dager i stor stemning og politisk glød. Jeg hørte ikke en eneste tale der det ble gitt uttrykk for den minste tvil om at sovjetisk makt burde etableres. Den ene taleren etter den andre sa rørt og gledestrålende at det var deres høyeste ønske å bli innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken. Det var oppmunt­ rende for meg å merke at arbeiderklassen, bøndene og den arbeidende intelligentsiaen begynte å forstå den marxist-leninistiske læren... Samtidig gjennomførte vi arrestasjoner. Det var vårt syn at disse arrestasjonene tjente til å styrke sovjetstaten og bane veien for bygging av sosialismen på marxistisk-leninistiske prinsipper...49 Samtidig som Gestapo organiserte forfølgelsen av «rasefiender», tok NKVD for seg «klassefiendene». NKVD-dekreter fra 1940 listet opp 14 kategorier mennesker som skulle deporteres. Den første kategori­ en besto betegnende nok av trotskister og marxistiske kjettere. På

Den andre verdenskrig

309

listen sto også alle de som hadde reist i utlandet eller som hadde hatt «kontakt med representanter for fremmede stater» - en kategori så bred at den til og med omfattet esperantister og filatelister. Men de fleste deporterte var samfunnsledere og familiene deres - politikere, offentlige tjenestemenn, hæroffiserer. politimenn, advokater, land­ eiere, forretningsmenn, hotell- og restauranteiere, prester og «aktive personer i menighetene». Som SS og Gestapo var NKVD, slik general Wladijslav Anders senere uttrykte det, opptatt med å «halshogge samfunnet» - ødelegge ethvert potensielt lederskap som kunne organisere motstand mot det sovjetiske styret. NKVD samarbeidet faktisk med SS og Gestapo og utvekslet tyske kommu­ nister fra gulag med russiske emigranter og ukrainere fra Tyskland.'’0 Margarete Buber-Neumann var en av de tyske kommunistene som ble overlevert til SS på broen over elven Bug i Brest-Litovsk. Etter at SS- og NKVD-offiserene hadde gjort honnør for hverandre, hilste de på hverandre som gamle venner: Da vi var halvveis over, så jeg meg tilbake. NKVD- representante­ ne sto fortsatt samlet og så etter oss. Med bitterhet tenkte jeg på det kommunistiske litaniet: Sliternes fedreland, frihetens vern, de forfulgtes tilholdssted.. .51 Til sammen ble omkring halvannen million polske klassefiender fraktet mange tusen kilometer i enorme jernbanekonvoier på kuvogner til ødemarkene i Khasakhstan og Sibir. Da det ble erklært et amnesti i forbindelse med den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941, var nærmere halvparten av dem døde. De 15 000 polske offiserene døde på drapsmarker nærmere hjemmet. ” Det siste som står skrevet i dagboken til en av offiserene, major Solski, forteller at han kom under NKVD-bevoktning til Katyn-skogen i nærheten av Smolensk den 9. april 1940: Vi kom til en liten skog som så ut som en ferieleir. De tok fra oss ringene og klokkene våre —som viste at klokken var halv syv på morgenen —foruten beltene og knivene våre. Hva kommer til å

310

Kapittel

7

skje med oss? Tre år senere ble liket av Solski, med dagboken fortsatt i lommen, oppdaget av tyske soldater sammen med over 4000 andre i massegraver i Katyn-skogen. De fleste var bakbundet og hadde kulehull i hodet. NKVD-ofrene omfattet også noen av de polske kommunistene som hadde overlevd Moskva-utrenskingene. I 1940 flyktet den framtidige partilederen, Wladijslav Gomulka, fra den sovjetiske til den tyske sonen.54 Den tysk-sovjetiske delingen av Polen ble raskt etterfulgt av nytt press på finnene. Rybkin, NKVD-residenten i Helsinki, sa til Stalin det han ville høre: I tilfelle krig kom finnene til å bryte sammen like fort som polakkene, og den finske arbeiderklassen kom til å støtte et nytt kommunistisk regime.55 Midt i oktober 1939 ble en finsk delegasjon, som ikke var klar over den hemmelige tysk-sovjetiske protokollen som gjorde Finland til sovjetisk innflytelsesområde, innkalt til Kreml for å bli informert av Stalin selv om at Sovjetunionen forlangte militærbaser på finske øyer og kystområder foruten et landområde nord for Leningrad til gjengjeld for en stripe av sovjetisk Karelen som finnene ikke var interessert i. «Det ser ikke ut til at vi sivilister gjør noen framskritt,» sa Molotov til finnene etter 14 dagers forhandlinger. «Nå er det soldatenes tur til å snakke.» I løpet av sommeren ble det lagt to planer for et angrep på Finland. General K.A. Meretskov, øverstkommanderende i Leningrads militærdi­ strikt, antok at erobringen av Finland bare ville ta tre uker. Marskalk Shaposhnikov, sjefen for generalstaben, regnet med at det ville ta flere måneder. Stalin foretrakk Meretskovs plan.56 Khrusjtsjov fortalte senere om et møte mellom Stalin, Molotov og Otto Kuusinen, Kominterns finske generalsekretær og en av Stalins utenrikspolitiske rådgivere: Da vi kom til leiligheten, sa Stalin: «La oss komme i gang i d ag...» Det eneste vi behøvde å gjøre, var å heve stemmen litt, og så ville finnene lystre. Hvis det ikke gikk, kunne vi løsne ett skudd, og finnene kom til å løfte hendene over hodet og overgi seg.57

Den andre verdenskrig

311

De sovjetiske troppene som krysset den finske grensen den 30. november og begynte Vinterkrigen, ble fortalt at Finlands undertryk­ te folk ventet på å få ønske dem velkommen med åpne armer." Sovjetiske bombefly slapp flygeblad over Helsinki med en oppford­ ring til arbeiderne om å hjelpe Den røde armé med å styrte de kapitalistiske undertrykkerne deres.59 En marionett-regjering, «Fin­ lands demokratiske regjering» som Kuusinen sto i spissen for og, som den hevdet, «utelukkende baserte seg på støtte fra folket», ble opprettet i Terijoki, den første finske byen som ble «befridd» av Den røde armé. Den 2. desember undertegnet denne regjeringen en avtale med Sovjetunionen der den overdro alt territoriet som tidligere var forlangt av Cajander-regjeringen og proklamerte at «gjennom det finske folkets heroiske kamp og anstrengelsene til Sovjetunionens røde armé skal det settes en stopper for krigsfokuseringen som den tidligere plutokratiske regjeringen i Finland hadde skapt i grenseområdene mot Sovjetunionen til fordel for de imperialistiske maktene».60 Den hemmeligstemplede historien til Første hoveddirektorat godtar at noe av den særdeles ubegrunnete optimismen som Vinterkrigen begynte med, er et uttrykk for forhåpningene til Rybkins pro-sovjetiske agenter som representerte et smalere spekter av finsk opinion enn det bredere utvalg kilder som ble brukt av residensen før den ble utslettet i 1937. Ønsketenkningen deres, som den servile Rybkin personlig rapporterte til Moskva, forsterket Stalins optimisme.611 de første stadiene av krigen ble Moskva lurt av etterretningsrapporter om at den finske regjeringen hadde «forlatt Helsinki på vei til et ukjent bestemmelsessted».62 Men krigen gikk ikke etter planen. En million sovjetiske soldater med enormt effektive våpen og luftstøtte ble slått tilbake av en finsk hær som aldri var på mer enn 200 000 mann. Finnene, som brukte hvite uniformer og tok seg fram på ski i skogene, splittet lange kolonner med russiske styrker og ødela dem bit for bit. Ifølge Khrusjtsjov brølte Stalin ukvemsord til marskalk Voroshilov, forsvarskommissæren. Voroshilov brølte tilbake: «Du har deg selv a takke for alt dette! Det var du som utslettet den gamle garden i hæren. Du sørget for å få de beste

312

Kapittel

7

generalene drept!» Krangelen endte med at den rasende marskalken veltet et stort fat med smågriskjøtt.63 For å skjerpe besluttsomheten i Den røde armé ble det satt inn NKVD-baktropper som skulle skyte soldater som forsøkte å trekke seg tilbake.64 Til slutt brøt den finske motstanden sammen under overmakten. Ved en fredsavtale som det ble forhandlet om i mars 1940, ble Finland tvunget til å gi fra seg Karelen nord for Leningrad med en tidel av landets befolkning, men Kuusinens marionettregjering forsvant i historiens søppelbøtte. Sovjetisk kludring i Vinterkrigen sto i slående kontrast til tempoet i den tyske erobringen av Norge i april 1940 og den enda mer framgangsrike blitzkrig-offensiven i mai og juni der Frankrike og Nederland ble slått i løpet av bare seks uker. Molotov innkalte Schulenburg, den tyske ambassadøren, til Kreml for å motta «de varmeste gratulasjoner fra den sovjetiske regjeringen for de strålende suksessene til den tyske Wehrmacht»A Sovjetunionen hadde gitt et lite, men viktig bidrag til Hitlers seier: «Guderians stridsvogner brukte stort sett sovjetisk bensin da de presset på mot havet ved Abbeville, bombene som raserte Rotterdam inneholdt sovjetisk skytebomull og kulene som pepret de britiske soldatene som vasset mot båtene ved Dunkirk hadde mantler av sovjetisk nikkelkobber.66 Da Hitlers styrker løp Nederland overende, fortalte Isvestija leserne sine. «De siste krigsbegivenhetene viste nok engang at nøytraliteten til små land som ikke har makt til å håndheve den, er en ren fantasi. Derfor er det svært små sjanser for at små land kommer til å overleve og bevare sin uavhengighet.»67 De baltiske statenes dager var åpenbart talte. Natten mellom 15. og 16. juni innkalte Dekanozov en rekke tjenestemenn, blant andre kollegaen sin, vise-kommissæren for utenlandssaker, Andrei Vishinskij, den fryktede aktor i liksomrettssakene, til kontoret sitt i Lubijanka og fortalte dem at de var blitt plukket ut til «oppdrag» i de baltiske statene: «Etter avgjørelse i politbyrået og på anmodning fra kamerat Stalin skal nå sikkerhets­ problemet langs den nordvestlige grensen vår løses.» Dekanozov hevdet, og kan godt ha trodd, at regjeringene i de baltiske statene hadde sammensverget seg med «børsene i Paris og London».

Den andre verdenskrig

313

Molotov kom med lignende påstander overfor Schulenburg, men han nevnte ikke noe om børsene. Dekanozov sa på midnattsmøtet at han skulle lede en delegasjon til Litauen, Vishinskij skulle til Latvia og Sjdanov til Estland. Hvis arbeiderne i disse landene forlangte at bursjoasi-regimene skulle omdannes til sovjetsosialistiske repu­ blikker, «har kamerat Stalin sagt at han ikke vil ha noen innvendinger til slike krav».68 Et visst inntrykk av arbeidet til de tre delegasjonene kan man få av en NKVD-plan som var utarbeidet av Dekanozov for Litauen «som en forberedelse til utslettelsen», datert 7. juli 1940, og som senere ble beslaglagt av tyskerne. Den sørget for: Aktiv avskaffelse av innflytelsen til partier som er fiendtlig stemt overfor staten: nasjonalister, voldemarister, populister, kristelig­ demokrater, unge litauere, trotskister, sosialdemokrater, nasjonalgardister og andre. Aksjonene må gjennomføres samtidig over hele Litauen natten mellom 1. og 12. juli 1940. Valgene midt i juli 1940 som ble overvåket av NKVD, hadde lav deltakelse, men tilfredsstillende kommunistflertall på 99,2 prosent i Litauen, 97,8 prosent i Latvia og 92,8 prosent i Estland. Den 21. juli anmodet de nye forsamlingene om en union med Sovjetunionen. Anmodningen ble imøtekommet av Det øverste sovjet den 3. august. Ved hjelp av tusenvis av angivere arresterte NKVD en jevn strøm av «folkefiender». Bare natten mellom 14. og 15. juni 1941, ikke mer enn en uke før den tyske invasjonen av Sovjetunionen, ble 60 000 estlendere, 34 000 latviere og 38 000 litauere lastet om bord i kuvogner og begynte på en mange tusen kilometer lang ferd til sovjetiske fangeleirer. Da invasjonen begynte, var omkring fire prosent av estlenderne og to prosent av latvierne og litauerne deportert til fjerne gulager i Sibir og UsbekhistanA Den 12. november 1940 kom Molotov, Dekanozov og Berijas nestkommanderende, Vsevolod Nikolaijevitsj Merkulov til Berlin for å ha samtaler om emner av felles interesse for Tyskland og Sovjetunionen. Selv om Dekanozovs erfaring fra omverdenen begrenset seg til undertrykkingen av Litauen, var han den mest

314

Kapittel 7

bereiste av de tre. For både Molotov og Merkulov var dette den første utenlandsreisen deres. Mens samtalene pågikk den 20. november, bekjentgjorde Stalin at Dekanozov var utnevnt til ambassadør i Tyskland.70 Den 18. desember undertegnet Hitler det nå velkjente hemmelig dekret nummer 21, Fall Barbarossa, som ga ordre om at forberedelsene til å knuse Sovjetunionen med en lynoffensiv skulle være avsluttet den 15. mai. Dagen etter mottok føreren Dekanozov for første gang.71 Han var hjertelig, men den bittelille Dekanozov kom sammen med to kjempestore vakter som var spesielt utplukket for å understreke den beskjedne kroppsstørrelsen hans.72Dekanozov var den første tidligere INO-lederen som fikk en ambassadørstilling i utlandet, og var i teorien rette mann på rett sted på et tidspunkt da Sovjetunionen hadde større behov for gode etterretninger fra Tyskland enn noengang før i sin historie. Men Dekanozov var ikke en Trilisser eller en Artizov - ikke engang en Slutskij. Den sleske stalinismen hans, den konspiratoriske tankegangen og uvitenheten om omverdenen gjorde ham til en medskyldig i Sovjetunionens verste etterretningskatastrofe noen gang. Gjennom Dekanozovs ambassadørtid i Berlin på nærmere syv måneder, var han i likhet med Stalin mer opptatt av oppdiktede britiske sammensvergelser enn med den faktiske tyske. De tysksovjetiske forholdene hadde sine problemer, men de ga ham ikke grunn til alvorlige bekymringer. Sovjetisk olje fortsatte å strømme vestover og ble brukt som drivstoff i den tyske krigsmaskinen. Tyske våpen og maskiner ble sendt østover. I januar 1941 kjøpte Sovjetuni­ onen det polske området Suwalki av Tyskland for 7,5 millioner dollar i gull. ’ I begynnelsen av 1941 sendte Hitler Stalin et personlig brev der han skrev at ettersom det sentrale og vestlige Tyskland «var utsatt for massiv engelsk bombing og ble nøye observert av engelskmenne­ ne fra luften», ble han tvunget til å flytte store troppestyrker østover (han la ikke til at dette var en forberedelse til operasjon Bar­ barossa).74 Hovedområdet for tysk-sovjetiske spenninger var Balkan der Tysklands framrykking utløste flere offisielle klager fra Sovjetunio­ nens side. Den 6. april ble en vagt formulert jugoslavisk-sovjetisk

Den andre verdenskrig

315

avtale undertegnet. Selv om avtalen ikke forpliktet Sovjetunionen til å støtte Jugoslavia militært, ble den hilst med publisitetsfanfarer i den sovjetiske pressen. Dagen etter satte tyskerne i gang en blitzkrigoffensiv som tvang jugoslavene til å be om fred etter bare åtte dager. Selv om Sovjetunionen protesterte, umaket Stalin seg for ikke å vekke mishag. I april 1941 nådde de sovjetiske råstoffleveransene til Tyskland sitt høyeste nivå siden undertegningen av den tysksovjetiske pakten: 208 000 tonn korn, 50 000 tonn olje til drivstoff, 8300 tonn bomull og 8340 tonn metaller. Sovjetunionen leverte også 4000 tonn gummi som var kjøpt i Det fjerne østen og sendt til Tyskland med den trans-sibirske jernbanen. Ved en avskjedsseremoni for en japansk delegasjon som forlot Moskva midt i april, var Stalin på sitt mest joviale overfor Schulenberg og de andre tyskerne som var til stede. Han klappet en forbløffet militærattaché-assistent på ryggen og sa til ham: «Vi kommer til å bli bestevenner med dere!» På 1. mai-paraden i Moskva plasserte Stalin Dekanozov på æresplassen ved siden av seg på plattformen over Lenins mausoleum på Den røde plass.7" I sin iver etter å unngå «provokasjoner» som kunne støte Hitler og true den tysk-sovjetiske pakten, innførte Stalin restriksjoner på etterretningsarbeidet i Tyskland som ikke fantes noe annet sted. * Stalin satte som topprioritet for både NKVD- og GRU-residensene i Berlin rett og slett å finne hemmeligheten bak Hitlers suksess: «Hva var det som fikk nazi-partiet til å fungere - hvordan klarte det å trampe mesteparten av Europa under fot?» Ismail Akhmedov, en GRU-offiser som var sendt til Berlin våren 1941, fikk vite av sjefen sin at Stalin var «spesielt interessert i Hitlers styrkebasis», og at han burde gi «usminkede, utendensiøse rapporter» om dette emnet - et underlig forlangende i en tid preget av «snuse opp, suge ut, overleve», og en indikasjon på styrken i Stalins interesse. Et annet prioritert område for NKVDs arbeid i Berlin var å overvåke arbeidet til GRU. NKVD-residenten, Amyak Zakharovitsj Kobulov, likte å grille GRU-offiserene om «legendene» (dekkhistoriene) deres mens staben deres hørte på. Akhmedov, som ble utsatt for et slikt forhør, konkluderte - sannsynligvis korrekt - med at Kobulov «bare ville

316

Kapittel

7

finne ut om jeg gjorde en feil som kunne brukes mot meg senere».771 NKVD-residensen var det et rom (som ble funnet da ambassaden var forlatt etter den tyske invasjonen) med spesialutstyr for forhør, tortur og likvidering av «folkefiender» som ble oppdaget i ambassaden og i den tyske kolonien.78 Dekanozov hadde den overordnete ledelsen av både NKVD- og GRU-operasjonene, og regjerte over ambassaden som en «liten tsar». «På ambassademøter,» fortalte Akhmedov, «spesifiserte han oppgaver som skulle utføres og ting vi måtte være klar over før han sendte oss ut igjen nærmest diktatorisk... Denne forestillingen spilte han bare for å vise hvem som var sjef.»79 Spionasjen som ble drevet fra Berlin-ambassaden, ble kjørt i stramme tøyler. Det ser ikke ut til at NKVD har brukt noen agenter av betydning. GRU-residenten i den sovjetiske handelsdelega­ sjonen, «Aleksandr Erdberg», (som muligens kan ha vært Sergei Kudrijavtsev som senere dukket opp i land så langt fra hverandre som Canada og Kambodsja)''" begrenset seg til å verve noen få omhyggelig utvalgte medlemmer av den kommunistiske undergrunnsbevegelsen. Han oppfordret dem til å etablere sine egne agentringer og opprettholde kontakten via en mellommann (cut-out), Rudolf von Scheliha, den tyske diplomaten som ble vervet i Warszawa i 1937. De to viktigste rekruttene fra den kommunistiske undergrunnsbevegel­ sen var Arvid Harnack og Harro Schulze-Boysen. Harnack var født i 1901 som sønn av en velkjent historiker og nevø av en like berømt filosof. Han ble marxist midt på 1920-tallet. Under et besøk i Sovjetunionen i 1932 traff han Kuusinen og Pijatnitskij. og gikk med på å samarbeide med Kominterns undergrunnsbevegelse. I 1933 begynte han å arbeide i det tyske økonomidepartementet og steg i gradene til den overordnete stillingen Oberregierungsrat. Men kontaktene hans med den sovjetiske etterretningstjenesten var ujevn inntil han ble vervet av Erdberg sent i 1940. Et annet medlem av den kommunistiske undergrunnsbevegelsen. Reinhold Schonbrunn, sa senere om ham: Harnack var fanatisk, ubøyelig, flittig, iøynefallende energisk og effektiv og ikke akkurat en sympatisk person og en hyggelig kar.

Den andre verdenskrig

317

Alltid var han alvorlig og hadde liten sans for humor. Vi, kollegene hans, følte oss ikke vel når han var til stede. Det var mye av puritaneren i denne mannen, noe snevert og doktrinært. Men han var ytterst engasjert. 81 *

Schulze-Boysen, den andre betydelige av Erdbergs rekrutter, hadde en helt annerledes personlighet. Leopold Trepper, øverste leder for krigstidens spionasjenett Rote Kapelle (Rødt Orkester), syntes at han var «like lidenskapelig og temperamentsfull som Arvid Harnack var rolig og reflektert».82 Selv om Schulze-Boysen var født i en aristokrat-familie, ble han kommunist i 1933, 24 år gammel. Han ble fengslet av Gestapo i kortere tid etter at nazistene hadde fått makten, men familien brukte sin innflytelse for å få ham løslatt. Familiens innflytelse hjalp ham også til å gjøre karriere som etterretningsoffiser i Gorings flydepartement. En tysk kontra-etterretningsrapport tidfestet starten på «den bevisste forræder-virksomheten» hans til 1936, da han via en mellomamm forsynte den sovjetiske ambassaden i Berlin med hemmelige planer for militære operasjoner mot den spanske republikanske regjeringen. Men det var først da Harnack presenterte ham for Erdberg tidlig i 1941 at Schulze-Boysen omsider ble vervet som GRU-agentA Blant agentene som Schulze-Boysen vervet gjennom kontaktene sine i flydepartementet, var oberst i flyvåpenet, Erwin Gehrts, en av dem som hadde ansvar for offisersopplæringen, Johann Graudenz fra Messerschmitt-fabrikkene, Horst Heilmann, som i 1941 ble innrul­ lert i kodeseksjonen i overkommandoen med adgang til Abwehrkommunikasjoner og løytnant i flyvåpenet, Herbert Gollnow, som senere ble leder for en avdeling som organiserte fallskjermutsprang bak sovjetiske linjer. I mai eller juni 1941 utstyrte Erdberg Harnack og Schulze-Boysen med radiosendere som agentgruppene deres skulle bruke. Men ingen av senderne virket, og etter det tyske angrepet på Sovjetunionen var Harnack og Schulze Boysen nødt til å sende etterretningene sine med kurer til Belgia og Skandinavia for videreforsendelse derfra til Moskva.84 Ingen av agentgruppene til Harnack eller Schulze-Boysen fulgte

318

Kapittel

7

ortodokse metoder i innsamlingen av etterretninger. Mange av agentene kjente til hverandre og fortsatte å samarbeide i den kommunistiske undergrunnsbevegelsen. Stalins restriksjoner på etterretningsarbeidet i Tyskland gjorde det umulig å gi hver agent en individuell kontakt og etablere forholdsvis sikre spionasjenett som var helt adskilt fra den politiske motstanden mot nazi-styret. I tillegg til å utvikle gruppene til Harnack og Schulze- Boysen, opprettholdt Erdberg også kontakten med diplomaten Rudolf von Scheliha, som i august 1939 ble overført fra ambassaden i Warszawa til informasjonsavdelingen i det tyske Utenriksdepartementet. Ved å være til stede på de daglige møtene avdelingssjefene i departementet hadde, kunne von Scheliha holde Moskva informert om den generelle utviklingen i tysk utenrikspolitikk. Ilse Stobe, elskerinnen til Rudolf Herrnstadt som hadde vervet von Scheliha i Warszawa, klarte å få seg en jobb i departementets presseavdeling, noe som ga henne et påskudd til å ha regelmessige møter med Tass-representanten i Berlin. Han leverte så von Schelihas etterretninger videre til den sovjetiske ambassaden der de etter all sannsynlighet ble tatt hånd om av Erdberg. Schelihas motiver var fortsatt rent økonomiske, og i februar 1941 ga Stobe ham 30 000 mark. Påkjenningene for Stobe var enda større enn for von Scheliha. Hun ble smittet av en venerisk sykdom, og helsetilstanden hennes ble stadig forver­ ret.8" Etter Frankrikes og Nederlands kapitulasjon begynte Treppers nett for første gang å skaffe høyt graderte etterretninger om tyske troppebevegelser. Trepper flyttet hovedkvarteret sitt til det tyskokkuperte Paris og etablerte et nytt firma som kamuflasje - Simexco i Brussel og Simex i Paris. Simex, med kontorer på Champs Elysées, drev omfattende forretninger med det nærliggende hovedkvarteret til Todt-organisasjonen som hadde overoppsynet med alle befestningsarbeider for Wehrmacht. Det var gjennom en anti-nazistisk ingeniør i Todt-organisasjonen, Ludwig Kainz, at Trepper våren 1941 skaffet til veie og sendte videre til GRU-hovedkvarteret de første advarslene om operasjon Barbarossa. Dette var én av stadig flere advarsler Moskva fikk om forberedelser til et tysk angrep.86

Den andre verdenskrig

319

Etterretningssjefen som Stalin oftest diskuterte disse advarslene med, var generalløytnant Filipp Ivanovitsj Golikov som i juli 1940,40 år gammel, ble direktør for G RU, krigstidens avløser av Fjerde avdeling). Golikov var ikke rette mann for denne stillingen. Han var blitt plukket ut på grunn av sin politiske pålitelighet og militære effektivitet, som han siste gang demonstrerte da han kommanderte den sjette armé under okkupasjonen av Polen. Men han hadde ikke hatt noen stilling tidligere i den militære etterretningen. En av offiserene hans, den framtidige avhopperen Ismail Akhmedov, skrev senere om ham: Selv om han tok seg godt ut i generalløytnants uniform i Den røde armé, var han ingen imponerende skikkelse. Han var kortvokst, ikke mer enn 1,55 høy. Han var undersetsig og fullstendig skallet. Ansiktet hans var ukledelig rødmusset. Men myndigheten som preget denne mannen, kom helt tydelig til uttrykk i øynene hans. De var ikke spesielt store, men de hadde en stålblå glans og var intenst gjennomborende når de ble rettet mot noen.87 Golikov ga offiserene sine beskjed om å utvikle «gjensidig forståelse og samarbeid» med NKVD, en formulering som GRU-residensene tolket som en akseptering av at de skulle overvåkes av det mektigere NKVD. I september 1940 sa han på et møte med de seks operasjons-avdelingssjefene sine at han hadde fått instruks fra Stalin og Malenkov om å gjennomføre en ytterligere utrensking av GRU-residensene: «For mange hadde vært for lenge i utlandet, hadde for mange utenlandske kontakter og var derfor en sikkerhets­ risiko.» Ismail Akhmedov, en av divisjonssjefene som fikk ansvaret for å gjennomføre utrenskingen, gjennomgikk arkivene på jakt etter ofre: Enkelte ganger var jeg heldig og fant noen ulykkelige sjeler som hadde gjort glipp og tabber og som før eller siden ville ha mistet stillingene sine. Men stort sett måtte jeg basere meg på kriteriet om for mange kontakter med Vesten.88

320

Kapittel

7

Etter et langvarig møte med Stalin i desember 1940, innkalte Golikov hele toppledelsen sin til en konferanse. Talen han holdt var et uttrykk for hans dogmatiske, men gjennomførte stalinisme og primitive oppfatning av internasjonale spørsmål. Golikov beskrev den tysksovjetiske pakten som rent midlertidig - «et produkt av vår kamerat Stalins dialektiske genialitet». Men faren for et tysk angrep var liten. Storbritannia ville i likhet med Frankrike snart være slått, og det britiske imperiet kom til å bli delt mellom Tyskland og Japan. De forente stater, «arnestedet for den klassiske kapitalismen», kom så til å angripe Tyskland i et forsøk på å redde det britiske imperiet fra totalt sammenbrudd. «I mellomtiden skal Sovjetunionen vente tålmodig inntil tiden er inne til å oppfylle sin framtidige rolle. Når kapitalistene blør og er utmattet, skal vi befri verden.»89 Selv om storparten av advarslene om operasjon Barbarossa som den sovjetiske etterretningen skaffet, kom fra GRU, ble det sendt kopier til NKVD eller, fra februar 1941, til det nyopprettede NKGB. Den 3. februar 1941 ble sikkerhets- og etterretningsseksjonen i NKVD, det tidligere OGPU, skilt ut og fikk navnet NKGB (Narodij Komissariat Gosudarstvennoij Bezopasnosti - eller Folkekommissariatet for statens sikkerhet). Federen var enda et medlem av Berijas georgiske mafia, Vsevolod Nikolajevitsj Merkulov. Etter at Merkulov i tiåret fra 1921 til 1931 hadde arbeidet for Tsjeka, GPU og OGPU, hadde han vært opptatt med «partiarbeid» i Georgia de neste syv årene før han ble Berijas nestkommanderende i desember 1938.90 Bak Merkulovs dogmatiske og brutale stalinisme lurte de råtnende restene av en idealistisk tsjekist som hadde ofret storparten av idealene sine for å overleve under terroren. Som Stalin var han overbevist om at «før eller siden kommer det til et sammenstøt mellom den russiske bjørn og den vestlige bulldogen... Vår sunne, sosialt sterke, unge tanke, Fenins og Stalins tanke, kommer til å bli seierherren!»41 Han lagde engang dreieboken til en stalinistisk moralitetsfilm der helten og heltinnen, som hadde seiret over kapitalismens onder, kjørte sitt nye kooperative treskeverk inn i en skarlagensrød, sovjetisk solnedgang. Den ungarske statsmannen Nicholas Nyaradi, som måtte forhandle med Merkulov etter krigen,

Jakten på Trotskij

Trotskij, hans kone Natalija Sedova og Abraham Sobolevicius, tidlig i sitt eksil i Tyrkia (1929-1932). Sobolevicius ble senere avslørt som OGPU-agent utsendt for å infiltrere Trotskijs nærmeste krets. På dette fotografiet har Sedova skrevet «Provokatør» over ansiktet hans. Mark Zborowski, alias Etienne (under), en NKVDagent som ble den nærmeste medarbeideren for Trotskijs sønn og viktigste organisator i Europa (på fotografiet sammen med sin far), Lev Sedov og, nesten sikkert, bidro til å organisere mordet på ham i 1938.

Mordet på Trotskij

O ver:

Meksikansk politi demonstrerer mordvåpenet.

T il venstre: Mercader rekonstruerer mordet på Trotskijs kontor etter arrestasjonen. En politimann sitter i Trotskijs stol. N e d e rst til venstre:

NKVD-morderen Ramon Mer­

cader i fengselet. N e d e rst til h ø y re :

Trotskij på dødsleiet, august 1940.

Stalinistisk spionmani

1 Andrei Vishinskij som ledet aktoratet ved liksomrettssakene (senere sovjetisk ambassadør i De forente ; stater) og avslørte mange oppdiktede utenlandske I spioner og sabotører.

«Legesammensvergelsen» slik den ble framstilt i Krokodil i 1953. Dette var en oppdiktet sammensvergelse mellom zionister og imperialister for å forgifte Stalin og det sovjetiske lederskapet.

Laszlo Rajk, den tidligere generalsekretæren i det ungarske kommunistpartiet, avslørt som oppdiktet titoist og imperialistisk agent ved rettssaken mot ham i 1949. Det siste han sa før han ble henrettet, var: «Lenge leve kommunismen.»

KGB og De forente stater

Harry Hopkins, president Roosevelts nærmeste rådgi­ ver, sammen med Stalin. Harry Dexter White, den mest sentrale sovjetiske agenten i det amerikanske finansdepartementet under krigen. Atom-spionene, Julius og Ethel Rosenburg, henrettet i den elektriske stol i 1953.

Den andre verdenskrig

321

syntes at han var et paradoks, et menneske fylt av stor vennlighet og bestialsk grusomhet, en som er dødsens alvorlig og samtidig svært vittig. Han har en Jobs tålmodighet, men likevel kjederøyker han mellom 40 og 50 sigaretter i løpet av en arbeidsdag. Han er en så fremtredende mann at russiske ambassadører strammer seg opp når han er til stede. Merkulov er alltid nølende og usikker, og et underfundig smil leker om munnen hans når han snakker. Merkulov var mannen som [etter krigen] personlig overvåket likvideringen av nærmere to millioner estlendere, litauere og latviere med hjerteløs effektivitet. Men som en gangster som brister i gråt når han hører Brahms’ vuggesang, har han den typiske russiske sentimentaliteten overfor barn, og etter at jeg ble bedre kjent med ham, viste han meg engang med tårer i øynene et fotografi av soldatsønnen sin.y: Til tross for det Nyaradi oppfattet som Merkulovs «gigantiske intellekt», avvek han ikke fra grunnsetningen «snus opp, sug ut, overlev» i sitt forhold til Stalin. I det nyetablerte NKGB ble INO hevet i status fra avdeling til direktorat og ble Inostrannoje Upravlenie eller INU. Den unge lederen for INU, Pavel Mikhailovitsj Fitin, hadde etterfulgt Dekanozov som siste leder for INO i 1940. Fitin var en av de dyktigste i en gruppe på 200 unge kommunister med universitetsgrader som sentralkomiteen valgte ut mot slutten av 1938 til å overta etter likviderte NKVD-offisererU Selv om Fitin var ytterst forsiktig, var han noe mindre servil enn Merkulov i etterretningsanalysene som han sendte til Stalin. I motsetning til de tre forgjengerne som ledere for INO, Slutskij, Shpigelglas og Dekanozov, henger Fitins portrett med en lovprisning på veggen i Minnerommet i Første hoveddirektorat.94 Fitin fikk etterretningsrapporter både fra GRU og fra NKGBresidenser, men hadde fram til den tyske invasjonen den 22. juni 1941 mindre innflytelse enn Golikov, lederen for GRU. Men verken Fitin 11 -KGB

322

Kapittel

7

eller Golikov hadde på langt nær så stor innflytelse i vurderingen av den tyske trusselen som Stalin selv. Den sovjetiske biografen hans, Dmitri Volkogonov, konkluderer med at «Stalin helt til siste øyeblikk stolte på sitt eget klarsyn».4" Troen han hadde på sin egen evne til å se framover, gjorde at han avviste de fleste etterretningene som ikke stemte med konspirasjonsteoriene hans. ^^

En detaljert undersøkelse som ble utgitt i 1973, konkluderer med at Moskva mottok 84 separate «advarsler» om planer om en tysk invasjon. En lignende undersøkelse i dag ville sannsynligvis øke antallet til over 100. Golikov påsto etter krigen at «den sovjetiske militære etterretningen hadde pålitelige og velprøvde kilder for innsamling av hemmelig informasjon i en rekke land, også i selve Tyskland».96 Men før det overraskende tyske angrepet den 22. juni 1941, stolte Golikov ikke på et flertall av disse kildene. Etterret­ ningsvurderingen hans falt alltid i to deler. Den første dreide seg om etterretninger «fra pålitelige kilder», den andre om «tvilsomme kilder». Det ser ut til at Golikov har plassert de fleste advarslene om et overraskende tysk angrep i den andre kategorien.9 Fitin har etter alt å dømme vært mindre skeptisk. Han påsto senere at han hadde skrevet en rapport om påliteligheten til kildene, men at Merkulov nektet å undertegne den og overlate den til Stalin. «Der oppe på toppen,» skal han angivelig ha sagt til Fitin, «vet de [det vil si Stalin] bedre hvordan de skal analysere det [etterretningene] enn oss.»9S Den 2E mars 1941 sendte Golikov Stalin en rapport om rekken av advarslene fra etterretningshold om tyske planer for et overraskende angrep. Men han konkluderte med at et slikt angrep var usannsynlig før Tyskland enten hadde slått Storbritannia eller sluttet fred med britene: «Rykter og dokumenter som forteller at krig mot Sovjetuni­ onen er uunngåelig denne våren, bør betraktes som desinformasjon fra engelskmennene eller kanskje rett og slett den tyske etterret­ ningstjenesten.»99 Marskalk Sjukov, som da var stabssjef, påsto senere at Golikovs rapporter utelukkende ble gitt til Stalin: «[Han]

Den andre verdenskrig

323

avla ikke rapport til noen andre, ikke engang til stabssjefen eller kommissæren for forsvaret, Marskalk Timoshenko.» Selv om denne påstanden sannsynligvis var overdrevet, hadde verken Sjukov eller Timoshenko adgang til stort av etterretningene som pekte i retning av et tysk angrep. Sovjetiske historikere som for eksempel Vijatsjeslav Dashitsjev, har beskyldt Golikov for å ha skrevet rapportene sine «slik at de behaget Stalin».10" Men det mest sannsynlige er at Golikovs rapporter var basert på både overbevisning og slesk smiger. Han var blitt utpekt som direktør for GRU i juli 1940 til tross for manglende etterretningserfaring, fordi han var en pålitelig stalinist som delte Stalins tro på en britisk sammensvergelse som tok sikte på å sørge for at han kom i konflikt med Hitler. Stalins mistanker om en britisk sammensvergelse ble styrket av Churchills forsøk på å advare ham om Hitlers intensjoner. Av alle de vestlige statsmenn var Winston Churchill sannsynligvis den Stalin mistrodde mest. Han husket ham som den onde ånd som hadde gjort seg til talsmann for et anti-bolsjevikisk korstog i borgerkrigen, forsøkt å sabotere forhandlingene om en britisk-sovjetisk handelsav­ tale og ledet kampanjen i den britiske regjeringen for å bryte de diplomatiske forbindelsene i 1927. Nå da Churchill var kommet til makten igjen, trodde Stalin at Churchill utvilsomt klekket ut en ny, anti-sovjetisk sammensvergelse. Den sannsynligvis første seriøse advarselen om planer om et tysk angrep på Sovjetunionen, forekom i et brev datert 25. juni fra Churchill til Stalin. Det ble overlevert ham personlig av den nye britiske ambassadøren, sir Stafford Cripps, den 1. juli. Churchills advarsel baserte seg ikke på ennå hemmelige etterretninger, men på en presis vurdering av Hitlers framtidige strategi. Men Stalin oppfattet ikke brevet som bevis for en tysk. men britisk plan om å framprovosere en tysk-sovjetisk krig. Etter instruks fra Stalin overleverte Molotov en note til Schulenberg, den tyske ambassa­ døren, der han ble informert om den britiske advarselen. Dette var den første av en rekke britiske og amerikanske advarsler som Stalin leverte videre til tyskerne. Han var åpenbart redd for at hvis han ikke gjorde det, ville kanskje Hitler mistenke ham for å stå i ledtog med

324

Kapittel

7

fiendene hans.101 I september 1940 skaffet NKVD seg en oppsiktsvekkende ny innsikt i den britiske regjeringens politikk da John Cairncross ble privatsekretær for lord Hankey, på det tidspunktet kansler i hertugdømmet Lancaster.102 Hankey hadde lengre erfaring fra både regjeringen og Whitehall-komiteer enn noen annen i britisk offentlig liv. Fra 1912 til 1938 gjorde han tjeneste som sekretær i Committee of Imperial Defence, og fra 1916 til 1938 arbeidet han som regjeringssekretær og sekretær i mange regjeringskomiteer. Ved krigsut­ bruddet i september 1939 ble Hankey minister uten portefølje i Chamberlains krigsregjering. Til ansvarsområdet hans hørte etter­ retningstjenestene som han skrev to lange rapporter om. Da Churchill etterfulgte Chamberlain i mai 1940, mistet Hankey plassen sin i krigsregjeringen (som til å begynne med bare hadde fem medlemmer), men beholdt ministerrangen som kansler i hertug­ dømmet Lancaster. Han mottok fortsatt alle regjeringens papirer, satt i mange hemmelige komiteer og hadde overoppsynet med . . i rn etterretningstjenestene. Som Hankeys privatsekretær hadde Cairncross adgang til så mange regjeringsdokumenter at han bare kunne levere videre en liten del av dem til NKVD. Men Dmitri Svetanko, lederen for det britiske kontoret i Sentret på slutten av 1970-årene og i begynnelsen av 1980-årene, fortalte Gordievskij at Cairncross hadde skaffet «boksta­ velig talt tonnevis av dokumenter».104 Noe av det første var antakeligvis den tredje av Hankeys halvårlige «Krigsvurderinger», datert september 1940, som korrekt spådde at de tyske planene om å invadere Storbritannia kom til å slå feil og bli erstattet av en ubåtkrig mot den britiske skipsfarten. Blant komiteene som Hankey ledet, må NKVD ha vært spesielt interessert i Scientific Advisory Committee som besto av noen av Storbritannias fremste vitenskapsmenn. Komiteen kom første gang sammen i oktober 1940 for å koordinere bruken av vitenskap i krigsinnsatsen. Cairncross holdt nøye oppsyn med Hankeys stadige tilgang på topphemmelige dokumenter fra krigsregjeringen. Da nye bestemmelser fra krigsregjeringen i juni 1941 begrenset forsendel­

Den andre verdenskrig

325

sene av diplomat-telegrammer til Hankey, klagde både Cairncross og Hankey personlig til Utenriksdepartementet. Restriksjonene ble raskt fjernet.105 Informasjonene fra krigsregjeringen og andre etterretninger som Cairncross og andre sovjetiske agenter skaffet, bidro ikke til å overbevise Stalin om at Churchills advarsler om en tysk invasjon av Sovjetunionen bunnet i virkelig frykt og ikke i en machiavellisk konspirasjon for å få ham i konflikt med Hitler. Den 3. april 1941 skrev Churchill en inntrengende advarsel til Stalin om forberedelser til en tysk invasjon basert på Ultra-etterretninger fra dechiffrerte tyske kommunikasjoner som han kamuflerte som «sikre informasjo­ ner fra en betrodd agent». Denne meldingen, skrev Churchill senere, var ment å skulle være «spesielt betydningsfull og fange Stalins oppmerksomhet». Cripps, ambassadøren i Moskva, hadde rett da han var engstelig for at Stalin kom til å oppfatte den som en provokasjon. Churchill ble rasende da han fikk vite at Cripps ikke leverte meldingen til Vishinskij for viderelevering til Stalin før 19. april. Stalins reaksjon ble akkurat som Cripps hadde fryktet. «Senere,» fortalte han, «skydde ikke bare Stalin, men til og med Molotov meg som pesten. Stalin... ville ikke ha noe med Churchill å gjøre. Så livredd var han for at tyskerne skulle få rede på det.»106 Stalin hadde en tendens til å oppfatte alle advarsler om et tysk angrep, uansett hvor advarslene kom fra, som ytterligere bevis for en britisk konspirasjon. Den 17. april sendte GRU-residenten i Praha en advarsel om at Hitler ville angripe i andre halvpart av juni. Denne meldingen var basert på etterretninger fra ledende tyske offiserer i Tsjekkoslovakia, innhentet av sjefsingeniøren ved Skoda-verkene. Dette var en kilde som forlengst hadde vist seg å være pålitelig. Rapporten ble sendt til Stalin med angivelse av kilden. Han sendte den tilbake med denne kommentaren skrevet tvers over rapporten med rødt blekk: «Engelsk provokasjon. Undersøk nærmere! Sta­ lin.»107 Stalins overbevisning om at det fantes en dyptstikkende britisk sammensvergelse som tok sikte på å få ham i konflikt med Hitler, ble stimulert av tyskerne. En av avledningsmanøvrene den tyske

326

Kapittel 7

overkommandoen brukte for å skjule forberedelsene til Barbarossa, var å påstå at ryktene om et tysk angrep sannsynligvis skyldtes et britisk forsøk på å «forgifte brønnene».10s Denne konspirasjonsteori­ en ble ytterligere forsterket ved den mystiske flukten til Skottland som Hitlers sinnsforvirrete nestkommanderende, Rudolf Hess, gjennomførte den 10. mai 1941. Det var en utbredt oppfatning at Hess var blitt sterkt påvirket av en professor i geopolitikk, Karl Haushofer, som i mange år hadde gjort seg til talsmann for en britisk-tysk allianse mot Sovjetunionen. Den britiske regjeringen ble overrumplet av at Hess dukket opp på denne uventede og merkelige måten, og den forpinte tausheten fra britisk side tjente bare til å styrke den sovjetiske mistanken om at den hadde sammensverget seg med Hess. Stalin «var overbevist om at England ansporet Tyskland til å angripe Sovjetunionen og at hemmelige forhandlinger var i gang i London med grunnlag i forslagene fra Hess».111"' I virkeligheten avslørte Hess ingenting om planene for operasjon Barbarossa. Han understreket tvert imot at det «ikke finnes noe grunnlag for ryktene som nå blir spredt om at Hitler forbereder et tidlig angrep på Sovjetunionen». Hensikten med hans misjon, påsto han, var å stifte fred mellom Storbritannia og Tyskland. Begge parter konkluderte korrekt med at han var mentalt forstyrret.11" Det gjorde ikke Stalin. Selv om konspirasjonsteorien som var mest aktuell for Stalin før operasjon Barbarossa begynte, hadde britisk opprinnelse, hadde han også stigende mistanker om en tysk sammensvergelse - men ikke en som tok sikte på et overraskende angrep. Stalins mistanker om en bisarr tysk sammensvergelse ble styrket av en oppsiktsvekkende hemmelig advarsel fra den tyske ambassadøren, grev von der Schulenburg. Tidlig i juni inviterte Schulenburg Dakanozov, som da var på et kort besøk i Moskva, til en privat lunsj i sin residens. Det var ikke andre til stede enn Gustav Hilger, ambassaderådgiveren, og V.N. Pavlov, tolken Stalin og Molotov brukte. Hilgers senere påstander om at Schulenburg brukte lunsjen til å advare Dekanozov om planene om et overraskende tysk angrep, ble avvist av storparten av det historiske miljøet i Sovjetunionen (men ikke av alle sovjetiske historikere) i Bresjnev-tiden som et «fantastisk oppspinn».111 Men i

Den andre verdenskrig

327

1988 trykket en sovjetisk avis en beretning om denne lunsjen. Den ble skrevet over 20 år senere av den pensjonerte KGB-offiseren Ernst H enri, etter alt å dømme basert på et intervju med Pavlov der det ble bekreftet at Schulenburg hadde kommet med en advarsel.112 En artikkel av historikeren Georgi Kumanev som ble offentliggjort i Pravda i 1989, inneholdt ytterligere informasjoner som stammet fra Anastas Mikojan. Ifølge Mikojan sa Schulenburg til Dekanozov: Det er mulig at noe slikt som dette aldri har skjedd i diplomatiets historie, men jeg har tenkt å avsløre for deg vår statshemmelighet nummer én ... Hitler har bestemt seg for å begynne krig mot Sovjetunionen den 22. juni. Du kommer til å spørre meg hvorfor jeg gjør dette. Jeg ble oppdratt i Bismarcks ånd, og han var hele tiden en motstander av krig med Russland. Dekanozov hadde mistanker om en provokasjon, men ga meldingen videre til Stalin som sa til politbyrået: «Desinformasjonen har nå nådd ambassadørnivå.»113 Ernst Henri hadde sannsynligvis rett da han kom til at «Stalin mente at den tyske ambassadørens opplysning ikke var annet enn et listig trekk fra Hitlers side for å få ham til å komme med nye innrømmelser overfor tyskerne».114 Da det ble stadig vanskeligere å skjule de tyske troppebevegelsene østover, spredte den tyske etterretningen bevisst rykter om at Hitler forberedte seg på å stille et ultimatum støttet av en viss militær maktdemonstrasjon. Det var dette som i stigende grad opptok Stalin - ikke en reell trussel om et overraskende angrep. Han var ikke alene om det. En rekke utenlandske statsmenn og aviskorrespondenter ble lurt av ryktene om at et tysk ultimatum var i emning.11^ Den viktigste advarselen om et tysk overraskelsesangrep som kom via sovjetisk etterretning, skrev seg fra Sorge og nettet innenfor Tysklands grenser. Etter to meldinger som forutsa et tysk angrep i slutten av mai, rapporterte Sorge den 19. mai: «Ni armeer som består av 150 divisjoner kommer til å bli satt inn mot Sovjetunionen.»116 Denne advarselen gjorde Stalin rasende. Sorge, sa han sint, var «en tufs som hadde skaffet seg noen små fabrikker og bordeller i Japan».

328

Kapittel 7

GRUs svar på Sorges advarsel var knapt: «Vi betviler sannhetsge­ halten i opplysningene dine.» Sorges radio-operatør, Max Clausen, var sammen med ham da svaret kom. «De uslingene!» ropte Sorge. «Hvordan kan de ignorere meldingen vår!» Han marsjerte rundt i rommet og presset hendene så hardt mot hodet at Clausen rett og slett ble redd for at han skulle eksplodere. Spenningene den neste måneden da Sorge forgjeves forsøkte å overbevise Moskva om en fare den sovjetiske ledelsen nektet å akseptere, ga ham nesten et nervøst sammenbrudd. Hittil hadde elskerinnen hans, Hanako Miyake, syntes at han var en omtenksom og følsom elsker. Ved en anledning mens hans dialogue des sourds sto på med Moskva, kom han halvfull hjem, grep fatt i henne inne på kontoret sitt og elsket så voldsomt med henne at hun gjemte ansiktet i hendene. En annen gang ble Hanako forbløffet da hun så at Sorge lå på en sofa mens tårene rant nedover kinnene hans. «Jeg er ensom,» sa han til henne. Ifølge den autoriserte sovjetiske hagiografien, Kamerat Sorge, rapporterte han den 15. juni: «Krigen kommer til å begynne den 22. juni.» Men etter at japanerne arresterte ham, påsto Sorge aldri at han hadde satt fingeren på den nøyaktige datoen. Det nærmeste han kom, ser ut til å ha vært 20. juni. Uten at Sorge hadde noen anelse om det, var Clausen blitt desillusjonert av spionasjen og en motvillig beundrer av Hitlers prestasjoner. I en periode hadde han ikke sendt alle rapportene Sorge skrev. «Jeg fikk mange manuskripter fra Sorge der det sto at krigen utvilsomt kom til å bryte ut,» påsto Clausen etter at han ble arrestert. «Men jeg sendte ut bare litt fra disse manuskripte­ ne. Jeg kan ikke huske at jeg sendte noen melding som anga tidspunktet for krigsutbruddet.»11' Ifølge en KGB-godkjent historiker, ble «den viktigste» av de endelige advarslene om et tysk angrep mottatt i Moskva den 16. juni 1941 fra to av de sovjetiske etterretningsgruppene i Berlin sannsynligvis gruppene til Harnack og Schulze-Boysen. Alle tyske militære tiltak som en forberedelse til et væpnet angrep på Sovjetunionen er nå gjennomført, og slaget kan komme når som helst... Ungarn kommer til å ta aktivt del i fiendtlighetene på

Den andre verdenskrig

329

Tysklands side. En ving tyske fly som for det meste består av jagere, er blitt utplassert på ungarske flyplasser. Klokken 12 om formiddagen neste dag ble Merkulov og Fitin innkalt til Stalin. Da de kom inn, var Stalin alene på kontoret sitt. Med det samme de kom inn, henvendte Stalin seg til Fitin: «Etterretningssjef, det er ikke nødvendig å gjenta spesialrapporten. Jeg har lest den nøye. Fortell meg hva slags kilder det er som rapporterer dette, hvor de arbeider, hvor pålitelige de er og hvordan de klarer å skaffe hemmelige informasjoner som dette.» Da Fitin svarte, gikk Stalin opp og ned i kontoret sitt og stilte nå og da flere spørsmål. Etter at Fitin var ferdig med forklaringene sine, fortsatte Stalin å gå opp og ned en stund mens han dampet på pipen. Til slutt snudde han seg mot Fitin. «Hør her, etterretningssjef,» sa han. «Det finnes ikke en eneste tysker det går an å stole på - bortsett fra Wilhelm Pieck.* Er det klart?» «Det er klart, kamerat Stalin,» svarte Fitin. Det som sto klart for Fitin, var at Stalin hadde mistanke om at Berlin-kildene var medlemmer av nazi-partiet og Wehrmacht-offiserer som bevisst spredte desinformasjon. Stalin ba ham kontrollere etterretningene pånytt og avlegge rapport. Fitin satte pliktskyldigst opp et telegram til NKVD-residensen i Berlin og ba om «klargjøring av en rekke spørsmål». Før residensen rakk å svare, hadde det tyske angrepet begynt.llx En advarsel om det tyske angrepet kom også i siste øyeblikk fra Trepper i Frankrike. General Susloparov, den russiske militærattacheen i det franske Vichy-regimet, som sendte Treppers rapporter til GRU i Moskva, var som regel skeptisk til etterretningene hans. Situasjonen var ifølge Trepper slik: «Hver gang jeg ga ham opplysninger om forberedelse til krig mot Sovjetunionen, klappet han meg nedlatende på skulderen og sa: Jeg skal sende meldingen, men bare for å gjøre deg tilfreds.» Trepper påsto senere at da han den 21. juni rapporterte at angrepet kom til å starte dagen etter, sa * Wilhelm Pieck (1876-1960) var en av de få i KGB- ledelsen i Moskva som overlevde terroren. Etter krigen ble han en av lederne i det øst-tyske kommunistpartiet (SED) og president i Øst-Tyskland.

330

Kapittel

7

Susloparov til ham: «Du tar fullstendig feil. Senest i dag snakket jeg med den japanske militærattacheen som nettopp hadde kommet fra Berlin. Han forsikrer meg at Tyskland ikke forbereder krig. Vi kan stole på ham.» Tidlig neste morgen ble Trepper vekket av hotelldirektøren som ropte i øret hans: «Nå har det skjedd! Tyskland er i krig med Sovjetunionen!»11" Selv om det er en merkelig perversitet og intensitet i måten Stalin og de nærmeste rådgiverne hans avviste advarslene om et overrasken­ de tysk angrep på, var det også mange utenlandske statsmenn og analytikere som i varierende grad mistolket Hitlers intensjoner. Så sent som den 23. mai 1941, en snau måned før den tyske invasjonen, hevdet fortsatt Joint Intelligence Committee (JIC) i London: «Fordelene for Tyskland ved å slutte en avtale med Sovjetunionen er overveldende.»12" En av grunnen til at Stalin personlig stadig mistrodde Churchill, var etterretningene fra infiltrasjonsagenter knyttet til NKGB som avslørte at Whitehalls vurdering av den tyske trusselen mot Sovjetunionen var vesentlig forskjellig fra dem som kom fram i Churchills dramatiske advarsler om den truende invasjonen.121 Selv da Whitehall generelt i begynnelsen av juni kom til at Tyskland forberedte seg på å angripe, trodde man fortsatt at Hitler kom til å stille et ultimatum støttet av trusselen om maktbruk i stedet for å sette i gang et overraskelsesangrep. Ikke før 12. juni, bare 10 dager før invasjonen begynte, konkluderte JIC endelig med at: «Hitler har bestemt seg for å kvitte seg med de sovjetiske hindringene og har til hensikt å angripe landet.»122 Men JIC var mer forutseende enn de fleste utenlandske observatører. Den japanske overkomman­ doen, utenriksministeren og ambassadøren i Moskva trodde alle at rapportene om tyske forberedelser til et angrep på Sovjetunionen bare var fabrikkert for å kamuflere planer om en invasjon av Storbritannia. Ironisk nok ble telegrammene fra Oshima, den japanske ambassadøren i Berlin, som korrekt forutsa en tysk invasjon, lest med større oppmerksomhet i Washington (som klarte å dechiffrere dem) enn i Tokyo. Men selv i Washington var enkelte framstående medlemmer av administrasjonen forbløffet da opera­ sjon Barbarossa tok til den 22. juni.12.

Den andre verdenskrig

331

Merkelig nok stolte Stalin mer på Hitler enn Hitlers generaler som han var stygt redd for hadde latt seg beruse av den utrolige rekken med blitzkrigseire. I dagene umiddelbart før og i timene etter det tyske angrepet, ble Stalins vurdering påvirket av en tredje konspira­ sjonsteori. Samtidig som han fortsatt hadde mistanker om en britisk sammensvergelse for å skape konflikter mellom ham og Hitler og om en plan fra Hitlers side om å stille ham et ultimatum med krav om sovjetiske innrømmelser, ble Stalin opptatt av en like feilaktig teori om at en provokasjon var under forberedelse av Hitlers seiersberuste generaler. Ifølge marskalk N.N. Voronov trodde Stalin at «krig mellom det fascistiske Tyskland og Sovjetunionen bare kunne forekomme som et resultat av provokasjoner fra de fascistiske militære, og han fryktet slike provokasjoner mest av alt».124 Provokatsia spilte en sentral rolle i det konspiratoriske stalinistiske verdensbilde. I likhet med Stalin selv oppfattet Golikov, Berija og de fleste sovjetiske etterretningsoffiserene provokasjon som et uunn­ gåelig hjelpemiddel for å stoppe de kapitalistiske kreftenes konspira­ sjoner mot sovjetstaten. Hvis Sovjetunionen lot seg provosere i spørsmål som var lagt fram av landets kapitalistiske motstandere, løp man deres ærend og mistet midlertidig kontrollen over historiens gang. Da rapportene om tyske troppebevegelser strømmet inn like før invasjonen, vaklet Stalin helt tydelig mellom på den ene siden behovet for å sette de sovjetiske styrkene i krigsberedskap og på den andre siden å unngå de (oppdiktede) provokasjonene fra de tyske generalene. Natten mellom 21. og 22. juni ringte Stalin til general I.V. Tjulenev, øverstkommanderende i Moskva militærdistrikt, og ga ordre om at Moskvas anti-luftskyts skulle gjøres 75 prosent kampklart. Men ikke lenge etter sa han til marskalk Timoshenko: «Vi skaper panikk uten grunn.» Da han fikk høre at en tysk desertør hadde fortalt at angrepet skulle begynne neste dag, ga Stalin ordre om at han skulle skytes for forsøk på å spre «desinformasjon». En halv time etter midnatt den 22. juni, tre timer før Barbarossa begynte, utstedte forsvarskommissariatet endelig et direktiv med ordre om at de væpnede styrker skulle gjøres kampklare (men

332

Kapittel 7

direktivet nådde ikke fram til enkelte militærdistrikter før etter at angrepet begynte). Men kommandanter som spurte om de skulle åpne ild hvis tyske tropper krysset grensen, ble fortalt: «Gi ikke etter for provokasjoner og åpne ikke ild.» Selv etter at invasjonen hadde startet, ringte Timoshenko til general Boldin, nestkommanderende i det vestlige spesielle militærdistrikt, og sa til ham: «Du må ikke aksjonere mot tyskerne uten at vi vet om d et... Kamerat Stalin tillater ikke at det åpnes artilleriild mot tyskerne.» Boldin ropte i mikrofonen: «Hva er meningen med dette? Troppene våre tvinges til å trekke seg tilbake. Byer brenner, mennesker dør.» Ikke før kvart over syv om morgenen ga forsvarskommissariatet ordre om at de sovjetiske styrkene skulle angripe. Selv da klamret Stalin seg til troen på at det som skjedde, ikke var begynnelsen på en krig, men en «provokasjon» fra de tyske generalene. Først utpå formiddagen ble provokasjons-fiksjonen forlatt. Offentlig var Stalin taus, men Molotov fortalte det sovjetiske folk i en radiosending at de nå var i krig. De åtte timene som var gått siden Barbarossa begynte, hadde Stalin brukt til desperate forsøk på å hindre at «provokasjonen skulle ende med krig. Han bombarderte det tyske Utenriksdepartementet med radiomeldinger og han forsøkte med japansk «megling» for å få en slutt på «krisen». I mellomtiden hadde de tyske inntrengerne sikret seg kontroll over alle jernbane- og veibroene ved overrumplende angrep, gjennomført lynaksjoner mot 66 sovjetiske flyplasser og ødelagt 1000 fly på bakken, og begynt en rask framrykking på en 1500 kilometer lang front.12' Med historiens største utenlandsetterretning ble Sovjetunionen natten til 22. juni 1941 utsatt for den største etterretningskatastrofen under den andre verdenskrig. Katastrofen skyldtes ikke noen mangel på etterretninger, men analysene og bruken av dem. Overraskelsesmomentet som tyskerne benyttet seg av, ble muliggjort både av den sovjetiske etterretningens preg og av de personlige manglene hos diktatoren som ledet den. I Whitehall førte en tålmodig gransking av etterretningsrapportene via komitésystemet til at teorien om at Tyskland øynet «overveldende» fordeler ved en avtale med Sovjet­ unionen, ble byttet ut med en erkjennelse av at Hitler hadde bestemt

Den andre verdenskrig

333

seg for å angripe. I Moskva var hele systemet med etterretningsvur­ dering dominert av engstelig smisking uttrykt i grunnsetningen: «Snus opp, sug ut, overlev.» Men svakhetene i systemet er ikke en tilstrekkelig forklaring på den fullstendige perversiteten i Stalins rolle som sin egen sjefsanalytiker av etterretningene. Han ble avledet fra den umåtelige trusselen som en tysk invasjon representerte av tre ikke-eksisterende sammensvergelser: fra britisk side for å skape konflikter mellom ham og Hitler, fra Hitlers side om å stille ham overfor et ultimatum og fra de tyske generalenes side om å provosere ham til å skyte på de framrykkende hærene deres. Innbilte konspirasjoner gjorde ham blind for den faktiske konspirasjonen operasjon Barbarossa. Det er som kardinal de Retz skrev på 1600-tallet: «De mest mistenksomme er ofte de mest lettlurte.»

K A PITTEL 8

Den store fedrelands krigen ( 1941- 45)

Barbarossa var den mektigste invasjon i militærhistorien. Wehrmacht, skrøt Hitler, kom til å seire før vinteren satte inn; «Vi behøver bare å sparke inn døren, og så kommer hele det råtne byggverket til å falle sammen.» Til å begynne med så det ut til at Hitler hadde rett. Styrkene hans rykket fram 80 kilometer om dagen og feide unna all motstand enda raskere enn i blitzkrigen i Vest-Europa. Sovjetunio­ nen sto dessuten overfor den skremmende muligheten for et samtidig japansk angrep i øst. Sorge rapporterte fra Tokyo at Ribbentrop instruerte den tyske ambassaden om å forsøke å få japanerne til å bryte nøytralitetsavtalen med Sovjetunionen som var inngått bare tre måneder før Barbarossa begynte. «Gjør alt,» oppfordret Rib­ bentrop, «for å få japanerne til å begynne krig med Sovjetunionen... Jo raskere dette skjer, desto bedre. Vårt mål er fortsatt å hilse på japanerne ved den trans-sibirske jernbanen før vinteren setter inn.» Til å begynne med var det delte meninger i den japanske regjeringen

Den store fedrelandskrigen

335

og overkommandoen om en «nordlig løsning» (krig mot Sovjetunio­ nen) og en «sørlig løsning» (krig mot Storbritannia og De forente stater). Takket være etterretningene Ozaki skaffet, kunne Sorge holde Moskva orientert om at tilhengerne av den «sørlige løsningen» fikk overtaket. Den 15. august meldte han at en krig før vinteren var blitt utelukket på grunn av «store påkjenninger for den japanske økonomien». Men til tross for at han fikk en forsinket takk for de neglisjerte advarslene om Barbarossa, påsto Sorge senere at de stadig mer beroligende rapportene hans om Japans hensikter, ikke overbe­ viste Moskva helt før i slutten av september. Radiomeldingene hans om at «Det sovjetiske fjerne østen kan ikke anses å være truet av et japansk angrep», førte til en spesiell takk fra Moskva. I oktober begynte Stalin å flytte halvparten av styrkene i øst for å sette dem inn mot tyskerne i vest. Sorges siste melding til Moskva var en anmodning om å bli tilbakekalt til Moskva eller sendt til Tyskland nå da trusselen om et japansk angrep var borte. Meldingen ble aldri sendt. Den 18. oktober ble Sorge arrestert. Det samme ble 35 medlemmer av spionringen hans i løpet av noen få dager. Ifølge den japanske sikkerhetspolitioffiseren som hadde ansvaret for over­ våkingen av Sorge før han ble arrestert, brukte han den siste natten sin i frihet til å ligge med konen til den tyske ambassadøren.1 Alle eksisterende opplysninger om etterretningene om de japan­ ske hensiktene som ble skaffet til veie av Sorges spionring, er basert på én uriktig antakelse. Sorges etterretninger var ikke enestående slik det generelt har vært antatt. I hvert fall noen av dem kom samtidig via kommunikasjonsetterretning som omsider gjorde at Sorge ble trodd, bare tre uker før han ble arrestert av det japanske sikkerhetspolitiet. Etter arrestasjonen av Sorge fortsatte kommunikasjonsetterretningen å skaffe beroligende meldinger om de japan­ ske hensiktene. Et dechiffrert telegram fra 27. november 1941 fra Tokyo til Berlin-ambassaden (sannsynligvis med kopi til Moskvaambassaden) instruerte den japanske ambassadøren på denne måten: «Oppsøk Hitler og Ribbentrop og forklar dem i all hemmelighet vårt forhold til De forente stater... Forklar Hitler at

336

Kapittel 8

den største japanske innsatsen vil bli konsentrert i sør og at vi foreslår å avholde oss fra bevisste operasjoner i nord.»2 De sovjetiske kode-ekspertene hadde de største suksessene sine med japanske koder og chiffersystemer. I februar 1941 var Spets-otdel-enheten for kommunikasjonsetterretning blitt integrert i et nytt Femte (kode) direktorat i NKGB (senere NKVD). Sentral i direktoratet var en forskningsavdeling som hadde ansvaret for de største framstøtene mot utenlandske koder og chiffersystemer. Den ledende Japanspesialisten i forskningsavdelingen, S. Tolstoij, ble den mest dekorer­ te kode-eksperten under krigen. Han mottok to Lenin-ordener. De nærmeste medarbeiderne hans var Professor Shumski, en japansk lingvist, oberst Gerasim Balasanov, oberst Kotelnikov og en armener som het Kasparov. Tolstoij selv døde kort tid etter seieren. Suksessene til hans gruppe gjorde at Femte direktorat kunne overta ansvaret for å dechiffrere i hvert fall noen av de japanske militære kommunikasjonene fra GRU. En av oppgavene til første avdeling i Femte direktorat var å overvåke trafikken til den japanske Kwantung-hæren, for å påvise eventuelle forberedelser til et angrep på Det sovjetiske fjerne østen.3 De beroligende meldingene om de japanske hensiktene som Sorge og Femte direktorat skaffet, gjorde at Stalin kunne flytte militære styrker som tilsvarte en halv divisjon fra Det fjerne østen-kommandoen vestover. I løpet av oktober og november 1941 ble mellom åtte og ti geværdivisjoner sammen med 1000 stridsvogner og 1000 fly kastet inn i kampen mot Tyskland.4 De kom på det mest kritiske tidspunktet under krigen. Den 2. oktober begynte Hitler Operasjon Tyfon, angrepet på Moskva, som han beskrev som «det siste store, avgjørende slaget i krigen». To dager senere fortalte han en jublende menneskemengde i Sportpalats i Berlin: «Fienden er allerede jagd på flukt og kommer aldri til å få tilbake sin styrke!» Men Moskva falt aldri. Forsvaret for sovjetstaten ble forvandlet til en hellig krig for Moder Russland, Stalin ble symbolet på nasjonal enhet mot en brutal inntrenger. Selv om regjeringskontorene og de diplomatiske repre­ sentasjonene ble evakuert og flyttet til Kuibijsev ved Volga, ble Stalin værende i Kreml. «Stalin er med oss!» ble kampropet til Moskvas

Den store fedrelandskrigen

337

forsvarere. Surkovs «Soldatens ed» fanget inn stemningen i folket: Stalin har fortalt meg at slaget kommer til å bli hardt og blodig, men at jeg skal få seieren. For hjertet mitt brenner av tårene til kvinner og barn. Hitler og hordene hans skal få betale for disse tårene med ulveblodet sitt. Jeg skyter uten å bomme, for kulene suser fra hjertet mitt." Men de som forsvarte Moskva og Leningrad hadde aldri noen anelse om at Stalins hovedmål i oktober 1941 ikke var å føre Den røde armé i en heroisk motstandskamp, men å bruke NKVD til å forhandle fram fred med Hitler. Den 7. oktober ble Georgi Sjukov, den dyktigste av de ledende Røde armé-kommandantene, innkalt til Stalins kontor i Kreml der Stalin var alene sammen med Berija. Begge var overbevist om at Den røde armé sto overfor et nederlag.6 Berija hadde nå nok en gang direkte kontroll over hele etterretnings- og sikkerhetsimperiet som han hadde arvet etter Jesjov. I juli 1941 ble NKGB igjen integrert i NKVD og opptrådte ikke som en egen enhet igjen før i april 1943. Krigen befestet Berijas posisjon som den mektigste sikkerhetssjefen i sovjetisk historie. Han hadde sete i den fem mann sterke Statens forsvarskomité (sammen med Stalin, Molotov, Voroshilov og Malenkov) som ble dannet etter det tyske angrepet.7 Berija forholdt seg taus mens Stalin fortalte Sjukov at Den røde armé ikke var sterk nok til å motstå det tyske angrepet mot Moskva. Det var blitt nødvendig å følge Lenins eksempel fra mars 1918 da han uten noe realistisk alternativ undertegnet den ydmykende BrestLitovsk-freden med Tyskland. Stalin snudde seg mot Berija og ga ham instruks om å finne fram til framgangsmåter for å forhandle seg fram til en ny «Brest-fred» med Tyskland - selv om det skulle innebære tap av de baltiske statene, Hvite-Russland, Moldavia og en del av Ukraina. NKVD-agenter som Berija hadde plukket ut, spurte den bulgarske ambassadøren i Moskva, Stotenov, om å opptre som megler. Stotenov gikk med på det, men følerne han sendte ut til tyskerne, ble feid til side."

338

Kapittel 8

Til og med da Moskvas skjebne sto og vippet, fortsatte Berija utrenskingene i overkommandoen. Natten mellom 15. og 16. oktober ble det sentrale NKVD-apparatet evakuert til Kuibijshev sammen med de øverste offiserene som da ble forhørt i kjellerne i Lubijanka. 300 andre, som det ikke fantes transport til, ble skutt. Forhøret av de overlevende fortsatte i Kuibijshev. Etter at Berija ble arrestert i 1953, innrømmet han: «Det ble gjennomført en nådeløs korporlig avstraffelse. Det var en skikkelig kjøttkvern.» Alle unntatt general A.D. Loktionov, som heroisk motsto all tortur, tilsto de oppdiktede forbrytelsene som NKVD beskyldte dem for. Den sovjetiske militærhistorikeren generalløytnant Nikolai Pavlenko, uttrykker det slik: «Flundrevis av høytstående militære spesialister ventet på døden samtidig som regimenter ved fronten ble komman­ dert av løytnanter.» Noen av offiserene som ble ført til Kuibijshev ble skutt den 28. oktober. Men da satte Stalin plutselig en stopper for Berijas forhør. To av de mest framstående offiserene som satt innesperret, general K.A. Meretskov, tidligere sjef for gene­ ralstaben, og general B.L. Vannikov, tidligere ammunisjonkommissær, var blant dem som ble løslatt og rehabilitert til tross for at de hadde tilstått oppdiktede forbrytelser.4 Avslutningen av NKVD-utrenskingene av overkommandoen kom samtidig med. men var ingen årsak til, en forandring i krigslykken. Moskva falt ikke. Hitler hadde følt seg trygg på at Den røde armé ville være knust før høsten var omme, og han hadde overmodig sagt: «Det blir ikke noe vinterfelttog.» Uten vinterklær frøs styrkene hans. Til og med i feltsykehusene omkom sårete og frostskadete soldater av kulden. I desember satte Sjukov inn et motangrep utenfor Moskva som drev fienden tilbake og tvang Wehrmacht på defensiven for første gang under krigen. Seieren gjorde ham til en folkehelt. Men Sjukov var fullt klar over at Stalin så med misnøye på populariteten hans. Senere sa han: «Jeg tilhører den lille kretsen av militære ledere som aldri ble arrestert, men trusselen hang over hodet mitt [de følgende] fem årene.» Sjukov mente at arrestasjonen av operasjonsoffiseren hans, generalmajor V.S. Golushkevitsj, var Stalins måte å minne ham på at han ikke befant seg utenfor NKVDs

Den store fedrelandskrigen

339

rekkevidde.

Sovjetiske beretninger om undergrunns-motstandsgruppene i Tysk­ land som ble ledet av Harro Schulze-Boysen og Arvid Harnack, understreker verdien av etterretningsbidragene de skaffet som en hjelp til å demme opp for den tyske invasjonen: Fra høsten 1941 begynte de heroiske medlemmene av under­ grunnsbevegelsen å sende verdifull informasjon til den sovjetiske overkommandoen. Schulze-Boysens arbeid i etterretningsavdel­ ingen ved Luftwaffes hovedkvarter og de brede kontaktene hans i militære kretser, også i Abwehr, gjorde det mulig for ham å skaffe ytterst viktige informasjoner om Hitlers planer.11 Schulze-Boysen og Harnack ble arrestert av Gestapo henholdsvis den 30. august og 3. september 1942. Den 22. desember, da de ble henrettet i Berlin, var over 80 medlemmer av nettene deres pågrepet. Selv om den viktigste infiltrasjonen deres sannsynligvis gjaldt Luftwaffe, flydepartementet, krigsdepartementet og hærens over­ kommando foruten overkommandoen for de væpnede styrker, hadde de skaffet seg andre kontakter av varierende verdi i propagandadepartementet, Utenriksdepartementet, Berlins byregjering, kon­ toret for rasepolitikk og det tyske kontoret for beskyttelse av arbeidsplassene. En undersøkelse som det nazistiske sikkerhetspoli­ tiet og sikkerhetstjenesten gjennomførte med tysk grundighet, konkluderte med at yrkene til de arresterte var: 29 prosent 21 prosent 20 prosent 17 prosent 13 prosent

akademikere og studenter forfattere, journalister og kunstnere yrkesmilitære, offentlige tjenestemenn og statsansatte utskrevne menige håndverkere og arbeidere.

340

Kapittel 8

Sovjetiske framstillinger har hatt en tendens til å overdrive verdien av etterretningene som ble skaffet av nettene til Schulze-Boysen og Harnack for å understreke betydningen av den kommunistiske motstanden inne i det nazistiske Tyskland. Selv om etterretningene deres ble skaffet til veie med stor personlig risiko, og var spesielt verdifulle når det gjaldt å vurdere styrken og kapasiteten til Luftwaffe, var de ikke av vesentlig operasjonsmessig betydning i forsøkene på å demme opp for den tyske invasjonen. Det tyske sikkerhetspolitiet og sikkerhetstjenesten satte opp ni områder der Schulze-Boysens nett hadde skaffet de mest verdifulle etterretnin­ gene til Sovjetunionen: 1. Rapporter om det tyske flyvåpenets styrke ved begynnelsen av krigen mot Sovjetunionen. 2. Informasjoner om månedsproduksjonen i den tyske flyindustrien i perioden juni-juli 1941. 3. Informasjoner som dreide seg om drivstoff-situasjonen i Tyskland. 4. Informasjoner som dreide seg om det planlagte tyske angrepet på Maikop (Kaukasus). 5. Rapporter om det tyske hovedkvarterets plassering. 6. Opplysninger om serieproduksjonen av fly i de okkuperte områdene. 7. Rapporter om produksjon og lagring av utstyr til kjemisk krigføring i Tyskland. 8. Rapporter om pågripelse av en russisk kodebok i nærheten av Petsamo [sannsynligvis den samme som ble skaffet til veie av OSS, amerikansk krigsetterretning, fra finnene]. 9. Rapporter om tap av tyske fallskjermhoppere på K reta.13 Ved å kombinere politisk motstand med spionasje, sørget SchulzeBoysen og Harnack for at det ikke var til å unngå at de til slutt ble avslørt. Schulze-Boysen og konen hans, Libertas, satte sin egen sikkerhet på spill ved å arrangere diskusjonsgrupper om kvelden for medlemmer og potensielle medlemmer av den anti-nazistiske undergrunnsbevegelsen. Når små grupper unge motstandsfolk klist-

Den store fedrelands krigen

341

ret opp anti-nazistiske plakater på veggene i Berlin, sto SchulzeBoysen vakt for dem - iført Luftwaffe-uniformen sin og med avsikret automatpistol i hånden. Da den anti-sovjetiske utstillingen «Det sovjetiske paradis» ble arrangert i Lustgarten Berlin i 1942, organiserte Schulze-Boysen en konkurrerende plakatkampanje der han brukte slagordet: Utstilling: Nazi-paradiset Krig - Sult - Løgner - Gestapo Hvor mye lenger? Både Schulze-Boysen og Harnack skrev og distribuerte også fly­ geblad som en senere sovjetisk lovprisning beskrev som «fremragen­ de eksempler på kjempende anti-hitlersk propaganda».14 Den tyske diplomaten Rudolf von Scheliha tok langt færre sjanser. Både før og under krigen holdt han seg helt unna gruppene til Schulze-Boysen og Harnack. Hadde det ikke vært for mangelen på GRU-radio-operatører i Berlin, kunne han kanskje ha klart å unngå å bli oppdaget mye lenger. Pågripelsen i Brussel av en radio-operatør som hadde vært brukt til å sende noen av etterretningene hans, førte til slutt til at han ble tatt. Etter at Barbarossa begynte, ble von Scheliha mer motvillig mot å spionere for G R U . Kontakten hans, lise Stobe, som nå led av en venerisk sykdom, syntes det var vanskelig å lirke etterretninger ut av ham. I oktober 1942 ble en GRU-agent, Heinrich Koenen (sønn av en tidligere KPD-delegat) sluppet ut i fallskjerm over Øst-Preussen. Han klarte å ta seg fram til Berlin der han fikk kontakt med von Scheliha via lise Stobe. Han hadde med seg et radiosett som skulle brukes til å sende von Schelihas etterretninger til Moskva. Koenen hadde også med seg von Schelihas kvittering for 6500 dollar som han hadde fått av GRU i 1938 - som nesten sikkert skulle brukes til å presse ham hvis han viste seg lite samarbeidsvillig. En rapport fra det tyske sikkerhetspolitiet og sikkerhetstjenesten konkluderte fornuftigvis med at Koenens oppdrag viste «hvor sterk interesse Moskva hadde for at von Schelihas arbeid skulle fortsette». Men Gestapo hadde arrestert lise Stobe i september og ventet på

342

Kapittel 8

Koenen da han forsøkte å kontakte henne en måned senere.1" Gruppene til Schulze-Boysen og Harnack var en del av et løst koordinert GRU-nett i det vestlige og sentrale Europa som kollektivt gikk under kodenavnet Rote Kapelle (Rødt Orkester) i det tyske sentrale sikkerhetskontoret. «Musikerne» var radio-operatørene som sendte kodete meldinger til Moskva. «Dirigenten» deres var Leopold Trepper, som i organisasjonen ble kalt «grand chef».16 Trepper påsto senere at en av «musikerne» hans i Brussel den 12. november 1941 sendte en radiomelding fra et medlem av SchulzeBoysen-gruppen som ga Moskva den første advarselen om Hitlers Operasjon Blå, det strategiske framstøtet som skulle føre til katastrofen ved Stalingrad et års tid senere: Plan III, Mål Kaukasus, som opprinnelig var satt opp i november, skal gjennomføres våren 1942. Utplasseringen av troppene skal være fullført 1. m ai... Detaljer følger.17 Men det er ikke mulig å få Treppers uttalelse til å rime med skadevurderingen den tyske etterretningstjenesten foretok av infor­ masjonene som Schulze-Boysen-gruppen skaffet til veie.ls Den 12. mai 1942, også dette ifølge det Trepper senere kunne huske, kom en av kurerene hans til Moskva med «alle informasjoner om de viktigste elementene i offensiven».1' Heller ikke på dette punktet stemmer Treppers hukommelse med det sovjetiske materialet. De første vesentlige etterretningene om Operasjon Blå kom fra planene for første fase av operasjonen som ble tatt fra et tysk fly som styrtet bak de sovjetiske linjene den 19. juni 1942. Den 26. juni opplyste Stalin at han ikke trodde et ord av det som ble sagt om Operasjon Blå, og irettesatte etterretningsstaben fordi den lot seg narre av en slik åpenbar desinformasjon.20 To dager senere begynte Operasjon Blå med rask tysk framrykking på bred front fra Kursk til den nordlige Donets-elven. Dette fornyet Hitlers tro på at seieren over Sovjetuni­ onen, som han hadde gått glipp av i 1941, ville være et faktum før utgangen av 1942. Rote Kapelle i det okkuperte Europa ble gradvis rullet opp i løpet

Den store fedrelandskrigen

343

av 1942 da tyske radiopeilere sporet opp musikerne. Trepper selv ble pågrepet mens han satt i en tannlegestol i Paris den 5. desember 1942. Abwehr-offiseren som arresterte ham, fortalte senere: «Et øyeblikk virket han sjokkert, men så sa han på perfekt tysk: Dere gjorde en fin jobb.» Etter å ha gått med på å samarbeide med Gestapo, ble Trepper dobbeltagent, muligens tredobbelt agent, og sendte desinformasjon, muligens kombinert med advarsler, tilbake til Moskva. Opp­ siktsvekkende nok klarte han å unnslippe i september 1943 og holdt seg i dekning resten av krigen.-1 Det som til slutt viste seg å være krigens viktigste sovjetiske agentnett med adgang til kilder i Tyskland, var Rote Drei (De tre røde) i Sveits. De fikk dette navnet på grunn av det antatte antallet radiosendere de hadde. Leder var Alexander Rado (med kodenav­ net Dora). Den absolutt viktigste agenten i Rados nett var Rudolf Roessler (Lucy), en sveitsisk etterretningsoffiser av tysk opprinnelse. Etterretningene hans nådde fram til Rado via en undergruppeleder, Rachel Duebendorfer (Sissy), og en cut-out (en mellommann), Christian Schneider (Taylor). Roessler hadde fire viktige kilder i Tyskland som han ga kodenavnene Werther, Teddy, Anna og Olga. Selv om ingen av dem er blitt identifisert med sikkerhet, konkluderte en Cl A-undersøkelse senere med at Roesslers fire kilder sannsynlig­ vis var generalmajor Hans Oster, den anti-nazistiske stabssjefen for lederen for Abwehr, admiral Canaris, som senere ble hengt sammen med Canaris for sin deltakelse i bombesammensvergelen i juni 1944, videre Hans Bernd Gisevius, en annen Abwehr-offiser som også gjorde tjeneste som tysk vise-konsul i Ziirich, Carl Goerdeler, sivil leder for den konservative opposisjonen mot Hitler - han ble også henrettet etter bombesammensvergelsen - og oberst Fritz Boetzel, øverste leder for kontoret for etterretningsevaluering ved den sørøstlige armegruppen i A then.-2 Mysteriet omkring «Lucy-ringen» har ført til mange myter - blant dem en påstand om at ringen var en kamuflasje det britiske etterretningsvesenet brukte for å tilføre russerne Ultra-kommunikasjonsetterretning som skrev seg fra brutte tyske koder uten at russerne skulle vite hvor de kom fra.23 Men selv om britene ikke

344

Kapittel 8

brukte Roessler som mellommann, kan sveitserne godt ha gjort det. Kildene som Roessler omtalte som sine egne, tilhørte sannsynligvis den sveitsiske etterretningen som brukte Roessler for videreforsen­ delsen til russerne. Noen av de samme etterretningene ser ut til å ha nådd Vesten via oberst Karel Sedlacek, den tsjekkiske eksilregjeringens representant i Sveits. Roesslers egne motiver var hovedsakelig pengemessige. Rado rapporterte til Moskva i novem­ ber 1943: «Sissy understreker at Lucy-gruppen ikke lenger arbeider når lønningene stoppes.»24 Det hevdes ofte at Roessler sendte etterretninger til russerne også før den tyske invasjonen. Rados meldinger til Moskva viser at den første kontakten hans med Roessler i virkeligheten ikke fant sted før omkring september 1942.23 Uansett hvor modig og ressurssterkt GRUs agentnett var, hadde etterretningene de skaffet overhodet ingen vesentlig betvdning for de sovjetiske militære operasjonene før etter slaget om Stalingrad. I det første sjokket etter operasjon Barbarossa, mistet Stavka (under krigen en blanding av hovedkvarter og overkommando) gjentatte ganger oversikten over de tyske inntrengerne. Den militære etterret­ ningen klarte ikke å registrere den plutselige tyske dreiningen sørover som førte til at Kiev ble erobret i september 1941, og intensiteten i oktober-angrepet på Moskva kom som en overraskelse. Stavka ble igjen overrumplet sommeren 1942. Stalin og Stavka var overbevist om at den tyske hovedtrusselen var et nytt forsøk på å ta Moskva, og de mistolket Wehrmacht-angrepet i sør. Under hele den tyske framrykkingen mot Stalingrad og Kaukasus var de sovjetiske styrkene hele tiden i villrede om hvor det neste slaget ville komme.26 Da Den røde armé omringet aksestyrkene i Stalingrad i november, trodde den at den hadde kontrollen over 85 000-90 000 soldater. I virkeligheten hadde den omringet tre ganger så mange.27 Stavka var like dårlig informert om planene for en tysk redningsekspedisjon. Den røde armé fikk ikke vite om forflytningen av seks panserdivisjoner fra Frankrike før sovjetisk kavaleri støtte på dem. Den store seieren ved Stalingrad, som ble beseglet da de tyske styrkene overga seg i slutten av januar og begynnelsen av februar i 1943, bar bud om kvaliteten i Den røde armés stabsarbeid, om evnen til å improvisere

Den store fedrelandskrigen

345

og legge om planer på kort varsel - og om motet til sovjetiske soldater. Men det var en seier som ble vunnet til tross for, ikke på grunn av, kvaliteten på sovjetisk operasjonsetterretning.2"

Gjennom hele den store fedrelandskrigen, men særlig i de to første årene, var NKVD/NKGB bedre informert om Sovjetunionens allierte enn om Nazi-Tyskland. Til å begynne med var den agenten som skaffet best innsikt i britisk politikk «Den femte mann», John Cairncross, som var privatsekretær for lord Hankey fram til mars 1942. I juli 1941 sluttet Hankey i stillingen som kansler i hertugdømmet Lancaster og begynte i en mindre prestisjetung offentlig stilling som generaldirektør for post- og telegrafvesenet. Men han beholdt full adgang til krigskabinettets papirer og formannsvervet i en rekke viktige komiteer.24Cairncross fortsatte å skaffe «tonnevis av dokumenter» til NKVD i løpet av de ni første månedene av den store fedrelandskrigen.30 Fram til oktober 1941 var Hankey formann i Allied Supplies Committee som koordinerte forsendelsen av våpen, ammunisjon og råstoffer til Sovjetunionen. Men det er sannsynlig at Cairncross ga NKVD en overdrevet vurdering av opposisjonen mot Churchill. Hankey var Churchills hardeste kritiker i regjeringskretsene, og sa privat at hans «krigskabinett av ja-folk var håpløst». Tidlig i 1942 skrev han en vurdering av Churchills strategiske ledelse under krigen som han ga overskriften «Anklagen». Noe av det Hankey kritiserte, og som utvilsomt Cairncross brakte videre til NKVD, var «prioriteringen av forsendelsene til Sovjetunionen». Da Churchill ga Hankey sparken i mars 1942, svarte han: «Jeg har en tid vært dypt misfornøyd med krigsledelsen.» Hankeys «dype misnøye» var praktisk talt den siste etterretningen Cairncross skaffet fra Whitehall før han begynte infiltrasjonen av krigstidens kontor for kommunikasjonsetterretning i Bletchley Park. Storbritannia hadde vært høyt prioritert av de sovjetiske etterret­ ningsoperasjonene i utlandet helt siden INO og Fjerde avdeling (GRUs forgjenger) ble opprettet. De forente stater, derimot, ble

346

Kapittel 8

tillagt sekundær betydning inntil et års tid før den andre verdenskrig. Fjerde avdeling, som drev de fleste amerikanske operasjonene i 1930-årene, var stort sett ikke interessert i De forente stater for landets egen skyld, men som base for operasjoner mot viktigere mål som Japan og Tyskland. I 1938 ble operasjonene til Fjerde avdeling satt kraftig tilbake da avdelingens viktigste amerikanske kurer, Whittaker Chambers, hoppet av. En tid gikk Chambers under jorden fordi han var redd for å bli myrdet av NKVD eller Fjerde avdeling. Dessuten var han lite lysten på en rettsforfølgelse ved å avsløre sin tidligere karriere som spion. I 1939 dukket han fram for offentlighe­ ten igjen som skribent (senere redaktør) i tidsskriftet Time. Han var oppbrakt, men ikke overrasket, over den tysk-sovjetiske pakten, og gikk med på å fortelle sin historie den 2. september, dagen etter krigsutbruddet, til Adolf Berle, viseutenriksminister og Roosevelts rådgiver for indre sikkerhet. Berle forsikret Chambers at informasjo­ nene hans skulle gå direkte til presidenten og at han ikke ville bli straffet for å ha sagt seg villig til å samarbeide. Men han lovte ikke immunitet mot rettsforfølgelse. Etter møtet skrev Berle et firesiders memorandum med tittelen «Undergrunns spionagent» og oppga navnene på Alger Hiss, Harry Dexter White og andre ledende sovjetiske agenter som Chambers hadde opptrådt som kurer for. Roosevelt var ikke interessert. Det ser ut til at han ganske enkelt har oppfattet hele forestillingen om en spionring innen administrasjonen som absurd. Like merkelig er det at Berle ganske enkelt arkiverte rapporten han hadde skrevet. Han gjorde ingen forespørsler om Hiss før i 1941 da han nevnte Chambers’ anklager for Hiss’ tidligere arbeidsgiver, den senere høyesterettsdommeren Felix Frankfurter, og til diplomaten Dean Acheson. Begge avviste anklagene uten videre. Berle foretok seg ikke noe mer. Han sendte ingen rapport om samtalen med Chambers til FBI før byrået ba om det i 1943. Blant andre som gjorde Roosevelt oppmerksom på Chambers’ historie, var ambassadør Bullitt, fagforeningsleder David Dubinsky og journalist Walter Winchell. Igjen avviste presidenten anklagene. Chambers ble til slutt forhørt av FBI i 1942 etter at en tidligere medarbeider i den kommunistiske undergrunnsbevegelsen pekte

Den store fedrelandskrigen

347

ham ut som en tidligere sovjetisk agent «med mer materiale enn dere kunne klare å skaffe på egenhånd i løpet av et helt år». Det er mulig at Chambers var redd for å bli stilt for retten, for han var mindre imøtekommende enn han hadde vært overfor Berle tre år tidligere. Han understreket de kommunistiske undergrunnsaktivitene sine mer enn sitt spionengasjement. Direktøren for FBI, J. Edgar Hoover, avviste en åttesiders rapport om forhøret med en svevende begrunnelse om at det for det meste dreide seg om «historie, hypoteser og deduksjoner». Det ble ikke foretatt noe oppfølgingsforhør av Chambers de neste tre årene. Av de enkeltpersonene Chambers hadde nevnt, ble det bare gjort overfladiske forespørsler om J. Peters som allerede figurerte i FBI-arkivene som en ledende skikkelse i det amerikanske komm unistpartiet.'1 Etter at Chambers hoppet av i 1938, ble de viktigste Fjerde avdeling-nettene i Washington overtatt av NKVD-residenten i New York, Gaik Badalovitsj Ovakimian, senere døpt til «den utspekulerte armeneren» av FBI.32 Deretter ble De forente stater et viktig (ved slutten av den andre verdenskrig det viktigste) mål for sovjetisk spionasje og ikke, som tidligere, en base for etterretningsoperasjoner mot andre mål. I 1938 hadde NKVD ennå ikke helt forstått hvor sorgløst administrasjonen fortsatt behandlet spørsmålet om sovjetisk spionasje i De forente stater. Chambers’ avhopping og redselen det skapte for en FBI-etterforskning, førte derfor til uunngåelige forstyrrelser i NKVD-operasjonene i Washington. Harry Dexter White i finansdepartementet var den mest framtredende av flere agenter som brått sluttet å levere opplysninger. Hans kone, som ikke delte de kommunistiske sympatiene hans, fikk ham til å love at han skulle oppgi spionasjen. Den mannen som gjorde mest for å blåse nytt liv i Washingtonnettet av etterretningsinnhentere, var Nathan Gregory Silvermaster (som ikke må blandes sammen med vennen og med-agenten hans, George Silverman), en tjenestemann av ukrainsk-jødisk opprinnel­ se. Han var i begynnelsen av 40-årene og arbeidet ved Farm Security Administration, senere overført til Board of Economic Warfare. Silvermaster var følelsesmessig ikke i stand til å akseptere de brutale

348

Kapittel 8

realitetene i det stalinistiske Sovjetsamveldet, men beholdt den revolusjonære drømmens uplettede idealisme. Han led av kronisk bronkialastma som gjorde at han ofte nesten ikke fikk luft, og trodde at «min tid er strengt begrenset, og når jeg dør, vil jeg gjerne tro at jeg i hvert fall har spilt en viss rolle i oppbyggingen av en anstendig tilværelse for dem som kommer etter meg». Det var Silvermaster som fikk Harry Dexter White til å begynne å skaffe etterretninger igjen, sannsynligvis kort tid etter krigsutbruddet. Da Pearl Harbor ble angrepet, hadde han samlet en gruppe på ti statstjenestemenn som arbeidet både i forskjellige deler av Roosevelts krigsadministrasjon og for NKVD. White var ikke med i gruppen, men skaffet Silvermaster etterretninger på egenhånd. Silvermaster syntes han var en engstelig mann som helst ikke ville «at den høyre hånden skulle vite hva den venstre gjorde». For å berolige ham og la ham overbevise sin kone om at han hadde sluttet med aktiv spionasje, sa Silvermaster til ham at opplysningene hans bare ble gitt til én mann i sentralkomi­ teen i det amerikanske kommunistpartiet. Silvermaster tvilte ikke på at White kjente sannheten, men trodde at han foretrakk å la være å tenke på det. Han gjemte det verdifulle Bokhara-teppet, som han hadde fått av Bykov før krigen, på loftet. Som finansminister Henry Morgenthaus høyre hånd hadde White adgang til ikke bare storpar­ ten av departementets hemmeligstemplede arkiver, men også til fortrolige opplysninger som var utvekslet med andre departemen­ ter.33 Kureren for Silvermastergruppen fra 1941 var Elizabeth Bentley. Hun var 33 år gammel og hadde eksamen fra Vassar College og brukte New York som base. Hun var blitt en glødende anti-fascist etter å ha tilbrakt et år i Mussolinis Italia og meldte seg inn i det amerikanske kommunistpartiet i 1935. I 1938 ble hun overtalt til å bryte alle åpenlyse forbindelser med partiet, utgi seg for å være konservativ og arbeide for NKVD. Bentleys NKVD-kontakt, Jacob Golos, en annen ukrainsk jøde, som agentene hans kalte Timmy, brøt NKVD-reglene ved å forføre henne. Bentley beskrev senere forføringen under en snøstorm i New York med klisjeer lånt fra Mills og Boon: «Hånden hans berørte min, jeg så på ham og plutselig lå jeg

Den store fedrelandskrigen

349

i armene hans med leppene hans mot mine.» «Tid og rom lot til å stå stille,» helt til frøken Bentley syntes hun «svevde bort i en ekstase som virket uten begynnelse og slutt». På slutten av en lang natt satt hun hånd i hånd med Golos i bilen hans og betraktet «den vakreste soloppgangen jeg noengang har sett». Golos ødela stemningen litt ved å forklare NKVD-reglene han nettopp hadde brutt: Det er forbudt i knytte nært vennskap med noen og særlig bli forelsket. Du og jeg har ifølge den kommunistiske disiplinen ingen rett til å føle det vi føler for hverandre.'4 Stimulert av Golos dårlige eksempel blandet Bentley vennskap og spionasje på en måte som ville ha forferdet Sentret i Moskva. Hver jul kjøpte hun omhyggelig utvalgte presanger - alt fra whisky til dameundertøy - for NKVD-penger til agentene hun var kurer for. Da en ny kontakt forsøkte å innføre strengere sikkerhetsbestemmelser etter at Golos døde i 1943, så hun med nostalgi tilbake på «de gode, gamle dager - da vi samarbeidet som kamerater».3" Uforsiktigheten til enkelte av agentene i nettet hennes gjorde til og med frøken Bentley bekymret. J. Julius «Joe» Joseph, en agent i krigstidens etterretningskontor, Office of Strategic Services (OSS), som var vervet i 1942, var en av dem som «aldri klarte å lære seg korrekt undergrunnsprosedyre skikkelig»: Han rotet seg ustanselig bort i vanskeligheter som enten moret oss eller gjorde oss bekymret. Han var blitt fortalt at han enten måtte brenne dokumenter eller skylle dem ned i toalettet, og ved en mye omtalt anledning forsøkte han å putte en luende papirhaug i toalettet med det resultat at setet begynte å brenne. Den forundrede huseieren kom for å se på skadene, og da han gikk ut av leiligheten igjen, mumlet han for seg selv: «Jeg begriper ikke hvordan det kan ha skjedd.»36 Med tanke på den generelle likegyldigheten overfor sovjetisk spionasje i Washington under krigen, var det få risikomomenter

350

Kapittel 8

knyttet til slike brudd på sikkerhetsbestemmelsene. Elizabeth Bentley fikk stadig flere etterretninger på sine besøk i Washington hver 14. dag. Til å begynne med hadde hun bare med seg tilbake noen få maskinskrevne sammendrag av fortrolige opplysninger og blåkopi­ er av spesielt viktige dokumenter. Sentret i Moskva forlangte snart mer. Heretter kom medlemmene av Silvermaster-gruppen til boligen hans, 5515 35th Street, N.W ., med hemmelige dokumenter. Her ble det mikrofilmet av Silvermaster og konen hans hele natten. Til å begynne med ga dette tre-fire ruller mikrofilm med gjennomsnittlig 35 eksponeringer på hver. Ekteparet Silvermaster sørget for framkallingen selv. Men våren 1943 hadde frøken Bentley med seg tilbake til New York i strikkeposen sin omkring 40 uframkalte mikrofilmer hver 14. dag. De skulle framkalles i laboratoriet i NKVD-residensen. Hver rull var utstyrt med en spesifisert liste over dokumentene hvis det skulle vise seg at noen av negativene var uleselige. Mange av dem var det. NKVD foretrakk å forsyne ekteparet Silvermaster direkte for å unngå at de vakte oppmerksomhet ved storoppkjøp som var vanskelig, om enn ikke umulig, for sivile under krigen. Men på grunn av dårlig tilgang på film leverte NKVD enkelte ganger mindreverdig, langsom film som gjorde det svært vanskelig å fotografere dokumen­ tene. «Hvordan kan de vente at vi skal fortsette når de ikke kan utstyre oss med skikkelig film?» spurte ekteparet Silvermaster frøken Bentley. «Er det noe i veien med den amerikanske regjeringens Lend Lease-program for Sovjetunionen?»3 Silvermasters sarkastiske for­ slag om at NKVD skulle få den amerikanske regjeringen til å hjelpe til med den sovjetiske spionasjen i De forente stater, var ikke så søkt som han kanskje trodde selv. På et møte med lederen for den amerikanske militærmisjonen i Moskva i 1944, ba lederen for INU, Pavel Fitin, og hans assistent, Andrei Grauer, om «alle opplysninger vi [amerikanerne] kunne gi dem om teknikkene for å ta og framkalle mikrofilmbilder med bærbart utstvr osv.».38 Til tross for tekniske vanskeligheter samlet Elizabeth Bentley hver 14. dag i strikkeposen sin det hun ubeskjedent kalte «en fabelaktig mengde» etterretning fra Silvermaster-gruppen. I mars 1944 begynte hun å arbeide som agent for en annen gruppe som besto av åtte j

Den store fedrelandskhgen

351

statstjenestemenn i Washington. Denne gruppen ble ledet av Victor Perlo, på dette tidspunktet statistiker i War Production Board. Bentley identifiserte senere også 11 andre tjenestemenn som ikke tilhørte Silvermaster- eller Perlo-gruppene og som skaffet betydelige mengder hemmeligstemplet materiale fra regjeringsarkivene. Hun mente at «den mest fruktbare kilden» for Silvermaster-gruppens etterretninger, var Pentagon. For hennes uerfarne øye virket det som om gruppen skaffet «alle mulige data om tall for flyproduksjon, plansjer som viste fordelingen av fly til kampområder og fremmede land, opplysninger om utførelse foruten nye og hemmelige nyvinninger på utallige områder».39 NKVD var utvilsomt glad for denne infiltrasjonen i det amerikans­ ke etterretningsmiljøet. Elizabeth Bentley identifiserte senere syv medlemmer av hovedkvarterstaben til Office of Strategic Services (OSS), krigens forløper for CIA. Disse syv arbeidet også for NKVD.40 Dechiffrerte sovjetiske kommunikasjoner avslørte senere enda flere.41 Den viktigste kan ha vært Duncan Chaplin Lee, en etterkommer etter borgerkrigsgeneralen Robert E. Lee. Han hadde studert ved Oxford med et Rhodes-stipend og var nå en dyktig New York-advokat i William J. Donovans firma. Kort tid etter at Donovan ble leder for OSS i 1942, engasjerte han Lee som sin personlige assistent. Det forbauser ikke at Golos «la stor vekt på Lees intelligens».42 Det var i det store og hele en forbløffende mangel på samsvar mellom det OSS visste om NKVD og det NKVD visste om OSS. Den sovjetiske infiltrasjonen av OSS og Roosevelt-administrasjonen torpederte på en effektiv måte Donovans ene større anslag mot NKVD. I november 1944 kjøpte Donovan av finnene en delvis brannskadd NKVD-kodebok på 1500 sider som finnene hadde sikret seg.43 Alarmklokkene begynte fort å kime hos noen av de sovjetiske agentene i Washington som var redde for at de ville bli kompromittert av dechiffrerte NKVD-kommunikasjoner. Ifølge senere forklaringer fra Elizabeth Bentley kom Lauchlin Currie, administrativ medarbei­ der for Roosevelt og medlem av Silvermaster-gruppen, stormende inn i huset til et annet medlem av gruppen, George Silverman, «mens

352

Kapittel 8

han hev etter været og fortalte ham at amerikanerne var på nippet til å bryte den sovjetiske koden». Nyheten gikk raskt videre til Bentley.44 Hvis Donovan var blitt overlatt til seg selv, ville han sannsynligvis ikke ha satt kupplanene sine i fare ved å fortelle utenriksministeren, Edward Stettinius, om kodeboken. Men andre, høyst sannsynlig en eller flere av NKVD-agentene i OSS, sørget for at utenriksministeren ble informert. Stettinius understreket overfor presidenten at gent­ lemen ikke leser brevene til sine allierte. Roosevelt var enig. Til Donovans store beklagelse fikk han ordre om å levere kodeboken til russerne.4" Men da Donovan gjorde det, passet han på å gi et galt bilde av motivene han hadde for å gjøre det. Han forsikret Fitin at han «gjorde det eneste mulige for en lojal alliert da han tok imot dette materialet så snart det viste seg at det lot seg oppdrive»: General Donovan ville gjerne at general Fitin skulle vite at vi ikke har undersøkt dette materialet nærmere og at han derfor ikke kan si noe med sikkerhet om hvilken verdi det har. Han har imidlertid gått ut fra at dette er en viktig sak for den sovjetiske regjeringen.46 Og det var det. Fitin sendte sin «oppriktige takk» for Donovans initiativ «i denne svært viktige saken». På anmodning fra ham ble den forkullete kodeboken overlevert til den sovjetiske ambassadøren i Washington, Andrej Gromyko, og ingen andre i ambassaden fikk vite at den eksisterte.4 Fitin lot seg selvfølgelig ikke narre av Donovans edelmodige demonstrasjon av lojalt samarbeid, men Roosevelts og Stettinius' naivitet må ha gjort inntrykk på ham. NKVD/NKBG byttet kodebok i mai 1945. En kopi av den forkullete kodeboken fra 1944, som Donovan beholdt da han leverte fra seg originalen, ble brukt fra 1948 som en hjelp til å dechiffrere endel NKVD/NKGBkommunikasjoner fra krigens siste år. De var av stor betydning for å finne fram til sovjetiske agenter under krigen.48 Men hvis russerne i 1944 ikke hadde fått vite om kodeboken, ville verdien for amerika­ nerne ha blitt umåtelig mye større. ^

^

^

Den store fedrelandskrigen

353

Selv om de fleste NKVD/NKGB-agentene i Washington under krigen tilhørte Silvermaster- og Perlo-nettene, ble noen få av de viktigste drevet individuelt. Blant dem var Alger Hiss (med kodenavn Ales). Vennskapet hans med Whittaker Chambers ser ut ti! å ha satt ham i en spesielt utsatt stilling etter at Chambers hoppet av i 1938.49 Fra sommeren 1939 til mai 1944 arbeidet Hiss som assistent for Stanley K. Hornbeck, politisk rådgiver i Utenriksdepar­ tementets avdeling for Det fjerne østen. «Alger,» sa Hornbeck senere, «hadde min fulle fortrolighet og så alt jeg så.» Det er ingen grunn til å tvile på at han leverte mye av det videre til NKVD. FBI etterforsket temmelig flyktig en beskyldning mot Hiss i 1942, men da han forsikret dem om at «Det er bare én regjering jeg vil styrte - og det er Hitlers,» ble det ikke aksjonert ytterligere.50 NKVD ville sannsynligvis ha foretrukket å styre White, som de styrte Hiss, adskilt fra Silvermaster- og Perlo-nettene. Men etter sjokket med Chambers’ avhopping, var White lite villig til å ha med andre enn Silvermaster å gjøre.51 Hiss’ kontakt under krigen var den ledende illegale NKVDagenten i De forente stater, Iskhak Abdulovitsj Akhmerov, født i Baku på slutten av 1800-tallet. I De forente stater brukte han aliasene Bill Greinke, Michael Green og Michael A dam ec/2 Da han første gang traff den Cambridge-utdannete amerikaneren Michael Straight, som Blunt hadde forsøkt å verve til NKVD, på en Washington-restaurant i 1938, reiste han seg og smilte varmt og vennlig... Han rakte fram hånden og holdt min i et fast, vennlig grep... Han var mørk og undersetsig med brede lepper og et smil som hele tiden lå på lur. Engelsken hans var bra, væremåten jovial og ubesværet. Det lot til at han nøt tilværelsen i Amerika."" Akhmerov forårsaket litt av en oppstandelse i Direktorat S, den illegale delen av INU, ved å gifte seg med Helen Lowry, niesen til det amerikanske kommunistpartiets leder, Earl Browder. Dette var et brudd på NKVD-reglene som han i likhet med Golos overlevde/4 12 -KGB

354

Kapittel 8

Akhmerov tvilte ikke på at revolusjonen ville komme i kjølvannet på krigen. På et møte med Straight sent i 1939, var Greens [Akhmerovs] øyne skinnende... De sovjetiske soldate­ ne [i Finland] kom til å bli hilst velkommen som frigjørere - mente han. Revolusjonen ville fra øst spre seg som en gressbrann til Tyskland og Frankrike. «En stor tid nærmer seg!» sa han."'1 Akhmerov hadde også en mye hardere side. Da Golos døde i november 1943, etterfulgte Akhmerov (med aliaset Bill) ham som Elizabeth Bentleys kontakt. Det gikk ikke lang tid før han presset henne hardt for å la ham overta den direkte kontrollen med Silvermaster-ringen i Washington. «Etter at jeg hadde slåss med ham kveld etter kveld,» skrev Bentley senere, «pleide jeg å karre meg hjem og var enkelte ganger for trett til å kle av meg.» Frøken Bentley var både urolig og imponert over hvor fort Akhmerov vant Silvermasters tillit den første gangen de traff hverandre: Bill [Akhmerov] var i sitt lystigste hjørne og gjorde alt han kunne for å sjarmere Greg [Silvermaster]. Han insisterte på at vi skulle spise den dyreste maten med vin og det hele. Han roste ham for arbeidet han utførte og antydet at han var en av Sovjetunionens bærebjelker. Jeg så på ham med kynisme og tenkte på den virkelige Bill som lå under denne fernissen av godt kam eratskap... Hvis Bill fortsatte å treffe Greg, ville han helt sikkert klare å korrumpere ham.'’6 Da Gordievskij tidlig i sin karriere arbeidet i FHD, Direktorat S i 1971-72, hørte han et foredrag Akhmerov holdt. Han var da sølvhåret og i 60-årene. Akhmerov nevnte Hiss bare i forbifarten. Hovedte­ maet for foredraget var den mannen som han utpekte som den viktigste av alle sovjetiske agenter i De forente stater under krigen Harry Hopkins, den nærmeste og mest betrodde rådgiveren til president Roosevelt. Gordievskij diskuterte senere Hopkins-saken med en rekke offiserer i Direktorat S og eksperter på amerikanske

Den store fedrelandskrigen

355

forhold i FHD. Alle var enige om at Hopkins hadde vært en svært betydningsfull agent." Men etter hvert som Gordievskij diskuterte Hopkins-saken, kom han til at Hopkins var en mer ubevisst enn bevisst agent. Denne tolkningen av Hopkins forbindelser med KGB passer best til bevisene om hans karriere som er tilgjengelige i Vesten. Såvidt man kjenner til, diskuterte Hopkins aldri de leilighetsvise møtene sine med Akhmerov med noen. Ingen visste om dem og ingen hadde mistanke om at noe slikt hadde foregått før Gordievskij avslørte det. Hopkins hadde lett for å holde på en hemmelighet. Det var en av grunnene til at Roosevelt valgte ham som en betrodd medarbeider. Moren sa om ham: «Jeg blir ikke klok på Harry. Han sier aldri noe om hva han tenker innerst inne.»58 Sønnen til Hopkins, Robert, merket at faren ikke engang hadde lyst til å snakke om plenumsmøtene i regjeringen under krigen."g Akhmerovs teknikk i kontaktene med Hopkins var å si at han hadde personlige og konfidensielle beskjeder fra Stalin.6'1 Han smigret Hopkins like framgangsrikt som han smigret Silvermaster, og fikk ham til å tro at han spilte en enestående rolle i en avgjørende viktig periode i det sovjetisk-amerikanske forholdet. Hopkins’ naivitet når det gjaldt NKVD (som etter hans syn «virket like iøynefallende som hvilken som helst amerikansk politimann i sivil»)61, kan godt ha fått ham til å misforstå Akhmerovs betydning. Sannsynligvis så han ganske enkelt på Akhmerov som en uoffisiell mellommann som Stalin hadde valgt på grunn av mistroen (som Hopkins delte) til det ortodokse diplomatiet. Sikkert er det at Hopkins etter hvert kom til å beundre og føle tiltro til Stalin - kombinert med frykt for framtiden «hvis noe skulle skje» med ham .62 Med Akhmerovs hjelp må han etter hvert ha begynt å føle en hemmelig stolthet over at han var på fortrolig fot med to av de mektigste lederne i verden. Gordievskij fant ikke ut, verken av Akhmerovs foredrag i Direktorat S eller fra senere samtaler i KGB, når og hvordan Akhmerov først etablerte kontakt med Hopkins. Men de hadde allerede kontakt med hverandre før Hopkins’ første besøk i Sovjetunionen sommeren 1941, litt over en måned etter den tyske invasjonen.6. Den 16. juli kom Hopkins til Storbritannia som

356

Kapittel 8

Roosevelts utsending. Der hadde han samtaler med Churchill og krigskabinettet. Den 25. telegraferte han til presidenten: «Jeg vil gjerne vite om du tror det kan være viktig og nyttig at jeg reiser til M oskva... Jeg har en følelse av at alt som står i vår makt bør gjøres for å sørge for at russerne kan holde en permanent front selv om de kanskje lider nederlag i det første slaget.»64 Både den sovjetiske og den amerikanske ambassadøren i London, Ivan Maiskij og John G. Winant, hevdet senere at deres råd hadde tilskyndet Hopkins’ besøk.65 Det samme gjorde Akhmerov.66 «Mottakelsen Harry Hopkins fikk av den sovjetiske regjeringen,» skrev Laurence Steinhardt, den amerikanske ambassadøren, «var en klar indikasjon på betydningen besøket er blitt tillagt av denne regjeringen».6 Ingen tidligere vestlig utsending hadde fått en slik mottakelse. «I Sovjetuni­ onen,» skrev Hopkins, «håndhilste jeg som jeg aldri i mitt liv har håndhilst før. Flere ganger måtte jeg smile og spørre meg selv om det var en presidentvalgkamp jeg drev på med. Men jeg kysset ingen småbarn.» Hopkins ble oppvartet på alle tenkelige måter - til og med i det personlige bomberommet sitt. Han konstaterte forbløffet at det var fullt utstyrt med champagne, kaviar, sjokolade og sigaretter. (Steinhardt klagde over at han aldri ble tilbudt et bomberom av noe slag.) På de daglige møtene ble Hopkins fullstendig overbevist om Stalins lederevner og Sovjetunionens vilje til å stå imot: Ikke en eneste gang gjentok han seg selv. Han snakket som om han visste at soldatene hans skjøt - rett og hardt. Han ønsket meg velkommen med noen få raske, russiske ord. Han trykket hånden min kort, fast og høflig. Smilet var varmt. Her var det ingen bortkastede ord, gestikulering eller affektasjon... Han innsmigrer seg ikke. Det virker ikke som det finnes tvil hos ham. Han forsikrer deg om at Sovjetunionen kommer til å stå imot angrepene fra den tyske hær. Han tar det for gitt at heller ikke du tviler.. ,68 Hopkins var ingen beundrer verken av prinsipp eller praksis i den kommunistiske ettparti-staten. Men, som den første biografen hans skrev, «i årene som fulgte, var Hopkins en oppriktig og til og med

Den store fedrelandskrigen

357

aggressiv venn av Sovjetunionen og en intens beundrer av det gigantiske sovjetiske bidraget til at krigen ble vunnet».69 Hovedhensikten med Hopkins’ oppdrag i juli 1941 var å vurdere Sovjetunionens umiddelbare og langsiktige behov for krigsmateriell. Først og fremst takket være møtene med Stalin kom han raskt til at utenriks- og krigsdepartementet, i likhet med britene, hadde undervurdert det sovjetiske militære potensialet grovt. Hopkins’ største betydning for russerne lå i hans evne til å overbevise Roosevelt om at hjelp til Sovjetunionen var risikoen verdt. Roosevelt sa til sønnen sin, Elliot: «Jeg vet hvor stor tiltro statsministeren (Churchill) har til Sovjetunionens evne til å fortsette krigen.» Han knipset med fingrene for å indikere null... «Harry Hopkins har større tiltro til dem. Han klarer å overbevise meg.»7n Hopkins gledet også russerne ved å insistere på at hjelpen skulle gis betingelsesløst. Den amerikanske militærattacheen, Ivan Yeaton, forsøkte å overtale Hopkins til å forlange retten til å sende militære observatører til fronten som en motytelse. Ambassadør Steinhardt sa senere til en journalist at «de to [Hopkins og Yeaton] satt og slo knyttnevene i et frokostbord i en opphetet diskusjon slik at asjettene til slutt danset rundt. Ambassadøren stakk pipen fort i sekken og trakk seg tilbake fordi han ikke ville risikere å fornærme presidentens personlige utsending ved å støtte militærattacheens argumenter.» 1 Det som ifølge Yeaton gjorde Hopkins mest opprørt, var kommentarene hans om Stalin: «Da jeg trakk Stalins integritet og metoder i tvil, klarte han ikke mer og stoppet meg fort på denne måten: Jeg er ikke interessert i å diskutere dette mer.»72 Som Stalin forsto var Hopkins’ betingelsesløse støtte av av­ gjørende betydning i utviklingen av den amerikanske politikken overfor Sovjetunionen. Uten hans støtte kunne Roosevelt knapt nok ha kommet med et umiddelbart løfte om militær hjelp. Løftet om denne hjelpen sommeren 1941 la grunnlaget for Roosevelts politiske linje i krigssamarbeidet med Sovjetunionen. 3 Når Hopkins støttet Stalin og den sovjetiske krigsinnsatsen, var det mer ut fra en besluttsomhet om å hindre nazistenes seier enn ut fra et hemmelig engasjement i kommunistenes sak. Men Akhmerov påvirket utvil­

358

Kapittel 8

somt Hopkins ved å overlevere det han kalte et «personlig budskap fra kamerat Stalin».74Noe av det kamerat Stalin ønsket å oppnå, var å få byttet ut «anti-sovjetiske» tjenestemenn som, påsto han, var til hinder for sovjetisk-amerikansk samarbeid. Hopkins sto sentralt i arbeidet for å sørge for å fjerne Yeaton som militærattaché i Moskva. Han ordnet det også slik at en tidligere militærattaché som russerne satte stor pris på, oberst Philip R. Faymonville, som hadde hatt stillingen i Moskva fra 1933 til 1938, kom tilbake til Sovjetunionen for å fordele den amerikanske hjelpen. Faymonville var både naiv og pro-sovjetisk. I den første tjenesteperioden sin mente han at den «mest verdifulle kontakten» han hadde, var en mann som senere viste seg å være NKVD-kaptein. Han ga fortrolige dokumenter om andre europeiske militære styrker til russerne og var totalt uvitende om selv de enkleste sikkerhetstiltak i ambassaden. " Da den militære etterretningen kom med innvendinger mot at Faymonville pånytt skulle til Moskva, slo Hopkins tilbake: «Dere kan like godt gjøre papirene hans klare med det samme, for han skal dra.»7h Hopkins presset også på for å få byttet ut Steinhardt som ambassadør, og argumenterte med at han ikke hadde Stalins fortrolighet. Hopkins lyktes med det. Han var også med på å overtale Roosevelt til å fjerne enda en av Stalins kritikere, Lov W. Henderson, fra stillingen som leder for den sovjetiske avdelingen i Utenriksdepartementet - til tross for motstand fra utenriksministeren, Cordell Hull. Da Stalin neste gang traff Hopkins, det var på Teheran-konferansen i 1943, gjorde han seg ekstra flid med å hilse på ham. Stalin gikk tvers over gulvet og trykket ham varmt i hånden. Ved en annen anledning sa Stalin at Hopkins var den første amerikaneren som hadde snakket til ham po dushe - «fra sjelen».78 Men Hopkins fravek ikke det han oppfattet som amerikanske interesser. Hans politikk overfor Sovjetunionen var basert på en skarp vurdering av Den røde armés endelige potensiale, til tross for nederlagene i startfasen, kombinert med en langt mer naiv tro på mulighetene for et varig vennskap med Stalin. Denne troen ble styrket av besøket i Moskva i 1941 og av kontakten med Akhmerov. Presidentens Soviet Protocol Committee, der Hopkins var formann, rapporterte i august 1943:

Den store fedrelandskrigen

359

Ettersom Sovjetunionen er den avgjørende faktor i krigen, må landet få all mulig hjelp og alle anstrengelser må gjøres for å bevare vennskapet med Sovjetunionen. Ettersom Sovjetunionen utvil­ somt kommer til å dominere Europa etter at nazistene er slått, er det også av den grunn enda mer nødvendig å utvikle og bevare det mest vennskapelige forhold til dette landet.79

Selv om det ikke fantes noen britisk Hopkins i kretsen rundt Churchill, var den sovjetiske infiltrasjonen i Storbritannia under krigen minst like oppsiktsvekkende som i De forente stater. De mest framgangsrike utøverne var «de praktfulle fem» som var vervet i Cambridge. Fire av dem (Burgess, Blunt, Philby og Cairncross) infiltrerte den britiske etterretningstjenesten. Den første som klarte det, var Guy Burgess. For ham bød sjansen seg i 1938 da SIS opprettet sin første spesialiserte avdeling for dirty tricks («sjofle knep»), Seksjon D (som sto for destruksjon). Disse knepene, som forsiktigvis ble beskrevet som framgangsmåter for å «angripe potensielle fiender med andre midler enn militær makt», skulle ikke anvendes i fredstid. Før Storbritannia kom med i en krig, skulle Seksjon D ganske enkelt «undersøke enhver mulighet».80 En av mulighetene som ble undersøkt, var å kringkaste til Tyskland fra illegale stasjoner utenfor Storbritannia.81Erfaringene Burgess hadde fra BBC, teften for internasjonale forhold og kontakter i SIS gjorde ham til en selvfølgelig kandidat til den nye seksjonen. I over et år hadde Burgess brukt sin betydelige sjarme til å dyrke nestlederen i avdelingen for politisk etterretning (Seksjon I) i SIS, David Footman. Burgess produserte Footmans første radiokåseri i 1937.8~ Burgess gjorde seg også nyttig for Footman ved å formidle opplysninger fra sin beryktede venn, Edouard Pfeiffer, en homosek­ suell pederast som etter Goronwy Rees’ mening «stinket av alle former for korrupsjon».8" Pfeiffer var chef de cabinet for Edouard Daladier, fransk statsminister fra april 1938 til mai 1940. I løpet av 1938 var Burgess ofte i Paris, i navnet som kurer for Rothschild-

360

Kapittel 8

familien, som var den første arbeidsgiveren hans etter at han sluttet i Cambridge. Etter hva Burgess senere fortalte, overleverte han konfidensielle meldinger «på vegne av Pfeiffer» til utenriksministe­ ren, lord Halifax, og andre i maktens korridorer i Whitehall. Etter at Burgess hoppet av i 1951, oppkonstruerte han en sterkt overdrevet versjon av sin førkrigskarriere der han opptrådte som en hemmelig kurer mellom den franske og den britiske statsministeren og brakte «meldinger fra en forvirret og panikkslagen patriot [Daladier] til en uvitende, provinsiell jernvarehandler [Chamberlain]».84 Selv om Burgess ikke nevnte det, opptrådte han også som kurer for NKVD. Ettersom NKVD-residensen i London var midlertidig ute av funksjon, formidlet han til Paris noen av etterretningene de britiske NKVD-agentene samlet inn.88 I januar 1939 hadde Burgess, med Footmans hjelp, fått beskjefti­ gelse i Seksjon D. Han arbeidet i den utadtil repspektable Joint Broadcasting Committee, der brevpapiret hadde et hode med Big Ben i midten og heraldiske løver på sidene, og produserte tyskspråklige plater som inneholdt en blanding av propaganda, revynumre og slagere. Platene skulle brukes i sendingene i Tyskland med det samme (eller til og med før) krigen var et faktum.86 Lederen for Seksjon D var den nesten overmenneskelige skikkelsen major (senere generalmajor) Laurence Grand. Han var høy, tynn, elegant, med svart bart og alltid med en rød nellik i knapphullet. Han ble identifisert med symbolet «D». Grand manglet NKVDs erfaring både fra «aktive tiltak» som tok sikte på å påvirke utenlandske regjeringer og opinionen, og fra «spesielle tiltak» - en eufemisme for forskjellige former for vold. Ifølge Kim Philby, som senere tjeneste­ gjorde en kort periode under ham, lot han tankene streife «fritt og uanstrengt over hele det fryktinngytende ansvarsområdet sitt. Han vek aldri tilbake for en idé, uansett hvor stor og vill den var».87 NKVD har uten tvil fulgt med spent oppmerksomhet de rikelige detaljene Burgess forsynte dem med om etableringen av britiske «aktive tiltak». Men de må også ha blitt forbløffet av noen av planene som han rapporterte om. En av ekspertene på den britiske etterretningstjenestens historie under krigen har gitt uttrykk for en

Den store fedrelands krigen

361

viss overraskelse, som sannsynligvis NKVD delte på denne tiden, over en sabotasjeplan fra Seksjon D. Den gjaldt Tyskland og skulle «ødelegge Siegfried-linjen ved hjelp av to utvandrete tyskere. Den ene var stokk døv og den andre holdt på å bli blind.'" På lang sikt var det viktigste Burgess utrettet i løpet av sine to år i SIS, å hjelpe til med å få Kim Philby inn i organisasjonen. De første ni månedene av den andre verdenskrig var Philby Tzmes-korrespondent i den britiske hærens hovedkvarter i Arras. I juni, etter Frankrikes kapitulasjon og evakueringen av Dunkirk, var Philby tilbake i London og brukte kontaktene sine for å få ansettelse i etterret­ ningstjenesten. Det første intervjuet, som ble «arrangert av en felles venn», var med Frank Birch, en tidligere historieforeleser ved Cambridge som arbeidet som kode-ekspert i begge verdenskrigene og som nå vervet folk til regjeringens kode- og chifferskole, den britiske organisasjonen for kommunikasjonsetterretning, med krigs­ hovedkvarter i Bletchley Park. Birch avviste ham til slutt - ifølge Philby «av den irriterende grunn at han ikke kunne tilby meg nok penger til at jeg syntes det var bryet verdt».80 Philbys forklaring er lite overbevisende. De unge universitetslærerne og folk fra andre yrker som Birch vervet, fikk 600 pund i året,90 akkurat den samme begynnerlønnen Philby fikk da han begynte i SIS. Da er det mer sannsynlig at Birch rett og slett mente at Philby ikke egnet seg til å arbeide med kommunikasjonsetterretning. Dette var et hardt slag for Philby som lot seg undersøke av en militærlege og regnet med å bli utkalt.91 På dette avgjørende viktige stadiet i Philbys karriere, kom Guy Burgess ham til hjelp. Philby ble innkalt til et intervju om «krigsarbeid» (for SIS). Intervjuet var med frøken Marjorie Maxse, som han syntes var en «svært sympatisk eldre dame». Hun diskuterte med ham «muligheten for å utføre politisk arbeid mot tyskerne i Europa». Ved et nytt intervju noen få dager senere hadde frøken Maxse med seg Burgess: Fordi Guy var til stede, begynte jeg å vise meg og slo hemningsløst om meg med fine bekjentskaper slik man gjør i intervjuer. Rett som

362

Kapittel 8

det var så intervjuerne på hverandre. Guy nikket alvorlig og bifallende. Det viste seg at jeg kastet bort tiden ettersom det allerede var tatt en avgjørelse. De drakk sammen weekenden igjennom, og Philby framstilte seg formelt på Burgess’ kontor påfølgende mandag morgen. Burgess’ hemmelige symbol var DU. Han ga Philby symbolet DUD. Philbys første store prosjekt var å utforme en detaljert plan for Burgess’ opplegg til en skole for Seksjon D-agenter. Da skolen ble opprettet kort tid senere i Brickendonbury Hall i nærheten av Hertford, ble både Burgess og Philby instruktører.42 NKVD/NKGB-kontakten til Burgess, Philby og resten av «de praktfulle fem» fra 1940 til 1944 var Anatoli Borisovitsj Gorskij, alias Anatoli Gromov, som agentene ganske enkelt kalte «Henry». De første møtene hans med Burgess og Philby foregikk på en parkbenk i Kensington Gardens, ikke langt fra den sovjetiske ambassaden. Gorskij var av en helt annen støpning enn Maly, Deutsch og de kosmopolitiske illegale agentene i 1930-årene. Han var født i 1907 og da han ble postert i London i 1936, var det opprinnelig som en underordnet tekniker uten diplomatisk status ved den sovjetiske ambassaden. Utrenskingen av hele NKVD-residensen i 1937-38 gjorde at han overtok en rekke mindre etterretningsoppdrag og avanserte på denne måten. I 1939 ble han hjemkalt til Moskva til etterretningsopplæring, og han returnerte til London som NKVDoffiser med diplomatisk kamuflasje.4’ Men Gorskij hadde en hemmelighet som kunne ha ødelagt etterretningskarrieren hans før den var kommet skikkelig i gang. På NKVD-skjemaene hadde han alltid oppgitt at faren var lærer i Krasnojarskij-regionen. En undersøkelse som ble foretatt i 1953 da Gorskij skulle utnevnes til leder for den amerikanske avdelingen i Sentret i Moskva, avslørte at faren i virkeligheten hadde vært tsaristisk politioffiser, og han ble øyeblikkelig avskjediget.44 En av agentene hans under krigen beskrev Gorskij på denne måten: «Han var en kortvokst, tykkfallen mann midt i 30-årene, med blondt, bakoverstrøket hår og briller som ikke kunne skjule et par

Den store fedrelandskrigen

363

listige, kalde øyne.» Han var hard, effektiv, humørløs, brukte skreddersydde dresser og ga inntrykk av å være «velfødd og kvapset».9" Blunt påsto senere at han syntes Henry var klosset og usympatisk.96Da Gorskij i august 1940 oppdaget at Burgess og Blunt i strid med vanlige NKVD-regler delte Victor Rothschilds leilighet i Bentinck Street, forsøkte han å få Blunt til å flytte ut. Men han var såpass fleksibel at han ikke insisterte da Blunt nektet.9 Verken Philby eller Burgess hadde stort av interesse å fortelle Gorskij den tiden de arbeidet i Brickendonbury Hall. «Vi hadde lite å gjøre,» skrev Philby senere, «bortsett fra å snakke med sjefen og hjelpe ham med å sette opp rapporter til hovedkvarteret som sjelden ble verdiget et svar.» I løpet av sommeren 1940 ble Seksjon D innlemmet i en ny organisasjon, Special Operations Executive (SOE) som fikk beskjed fra Churchill om å «sette Europa i flammer» ved fantasifull bruk av undergravende krigføring. Selv om det ikke var noe i veien med fantasien til Burgess, likte de nye sjefene ikke den uærbødige væremåten hans, og han fikk sparken. Senere klagde han over at han ble «offer for en byråkratisk intrige». Men Philby ble værende i SOE og utnevnt til instruktør på opplæringssentret i Beaulieu i Hampshire. Philby understreket at SOE-agenter «trengte en viss mengde politisk indoktrinering slik at de kom til operasjonsfeltene sine med i hvert fall en generell anelse om hva den britiske regjeringen hadde i tankene for framtiden». Dette ga Philby en unnskyldning for hyppige briefingturer til London. Orienteringen foregikk ved publunsjer med den framtidige Labour-lederen, Hugh Gaitskell, som da var privatsekretær for ministeren for økonomisk krigføring i arbeiderpartiregjeringen, Hugh Dalton. Han hadde ansvaret for SOE. Dalton tok alltid imot Philby «med en gjestfri whisky og soda».99 Når det Philby fikk høre på London-briefingene sine ble filtrert gjennom det forvrengte prismet som var Philbys egen politiske overbevisning og konspiratoriske tolkning av britisk politikk, virket det i mistenkelig grad som en sammensvergelse mot Sovjetunionen: «Det virket ofte som om Storbritannia så smertefritt som mulig ville vende tilbake til status quo før Hitler, til et Europa som var

364

Kapittel 8

problemfritt dominert av Storbritannia og Frankrike via reaksjonære regjeringer som var akkurat sterke nok til å holde sitt eget folk i ro og bevare cordon sanitaire mot Sovjetunionen.99Da Philby fikk høre om Hess’ flukt til Storbritannia den 11. mai 1941, trakk han den feilaktige konklusjonen at dette var bevis for en dyptstikkende sammensvergelse mellom forsoningspolitikere på høyt nivå og nazi-ledelsen. Så sent som i 1990 siterte KGB fortsatt en rapport fra Philby som bevis for at Hess «hadde med seg førerens fredsforslag og en plan for invasjon av Sovjetunionen».100 Philbys forvrengte vurderinger i krigsårene av Whitehalls etterkrigsplanlegging, som Gorskij sendte videre til Sentret i Moskva, tjente til å forsterke den rådende stalinistiske konspirasjonsteorien om britisk politikk. Bi­ dragene til å forsterke Moskvas skepsis til de britiske hensiktene skulle bli det viktigste resultatet av Philbys virksomhet som sovjetisk agent under krigen. Med starten på operasjon Barbarossa den 2. juni 1941 forsøkte Philby - uten tvil med Gorskijs tilskyndelse - å «komme bort fra rhododendronene i Beaulieu» og finne en stilling nærmere sentret i det britiske etterretningsmiljøet. Det gikk ikke lang tid før han ble tilbudt en stilling i Seksjon V (kontra-etterretning) i SIS. Den iberiske underavdelingen her var interessert i ekspertisen som Philby hadde skaffet seg som aviskorrespondent i den spanske borgerkri­ gen.191 Philbys skifte av arbeidssted innebar ikke at NKVD sto uten noen agent i SOE. Den sannsynligvis viktigste SOE-muldvarpen deretter var Macleans tidligere skolekamerat og Cambridge- samtidige James Klugmann, som etter krigsutbruddet avanserte som talentspeider for NKVD og parti-ess til aktiv sovjetisk agent. Klugmann begynte å arbeide i den jugoslaviske avdelingen av SOE-Kairo i februar 1942, og steg etter hvert i gradene til major. I løpet av denne tiden i Kairo fikk Klugmann takket være sitt intellekt, sin sjarme og flytende serbo-kroatiske språk en innflytelse som overhodet ikke sto i forhold til rangen han hadde. Klugmanns overordnete, Basil Davidson, uttrykte det slik: «Han kunne snakke med sakkunnskap om nesten hva det skulle være, men det han aller mest likte å snakke om, var

Den store fedrelandskrigen

365

politikk.» En av Klugmanns plikter var å orientere allierte offiserer som skulle hoppe ut i fallskjerm over Jugoslavia. Han skrøt alltid av Titos kommunistiske partisaner og rakket ned på Mihailovitsj’ royalistiske tsjetniker. Til en gruppe kanadiske offiserer sa han: Dere må innse at denne krigen er blitt noe mer enn en krig mot noe, mot fascismen. Den er blitt en krig for noe, for noe mye større. For nasjonal frigjøring, for menneskers frigjøring, for kolonienes frigjøring.102 Fra april til august 1945 gjorde Klugmann tjeneste i Jugoslavia i militærmisjonen til Titos styrker. Som lojal stalinist måtte han senere ta i seg igjen mye av det han hadde sagt under krigen. Da Tito røk uklar med Stalin i 1948, skrev Klugmann en bok og fordømte ham.103 En annen sovjetisk agent i SOE under krigen fortjener å bli nevnt. I april 1943 oppdaget MI5 at Douglas Springhall, den nasjonale organisatoren bak kommunistpartiet i Storbritannia som også utførte oppdrag for NKVD, skaffet konfidensielle opplysninger fra Ormond Uren, en yngre skotsk stabsoffiser i SOEs ungarske avdeling i London-hovedkvarteret. Springhall ble dømt til syv års fengsel etter at han var funnet skyldig etter en helt annen anklage. Den gikk ut på at han hadde mottatt hemmeligheter fra Luftfartsdepartementet. Uren fikk også syv års fengsel. Han påsto senere spøkefullt at hvis han hadde studert i Cambridge og ikke i Edinburgh, ville han kanskje ha gått klar.104 Etter at Philby sluttet i SOE, begynte han å arbeide i Seksjon V i SIS i september 1941. Selv om Seksjon V var plassert i St. Albans og ikke, som han ville ha foretrukket, i Broadway Buildings, SIShovedkvarteret i London, hadde det den fordelen at Seksjon V lå vegg i vegg med SIS-arkivene. Philby begynte med det samme å dyrke arkivaren, Bill Woodfield, og det viste seg at de hadde noe felles. Begge satte pris på lyserød gin. I tillegg til å studere arkivmappene for Spania og Portugal, gransket Philby innholdet i de to «kildebøkene» med detaljer om SIS-agenter som før krigen opererte mot sovjetiske mål. Alt dette materialet ble gitt videre til

366

Kapittel 8

Gorskij.105 De viktigste etterretningene som ble mottatt av den iberiske underavdelingen i Seksjon V, var de oppsnappete og dechiffrerte Abwehr-kommunikasjonene som i 1942 ga et «svært fullstendig bilde» av tyske etterretningsoperasjoner i Spania og Portugal.106 Blant de oppsnappete meldingene som interesserte Philby mest, var en som rapporterte at lederen for Abwehr, admiral Wilhelm Canaris, snart skulle besøke Spania. Meldingen oppga detaljene i reiseruten hans. Philby foreslo at SOE skulle forsøke å ta livet av Canaris mens han bodde på et lite hotell mellom Madrid og Sevilla. Felix Cowgill, lederen for Seksjon V, sa seg enig i forslaget og sendte det til SIS-sjefen, sir Stuart Menzies. Noen få dager senere viste Cowgill Philby svaret, ftølge det Philby senere kunne huske, hadde Menzies skrevet: «Jeg vil ikke at det skal gjennomføres noen aksjoner overhodet mot admiralen.» For den mistenksomme Philby virket dette som en ytterligere bekreftelse på en plan om en hemmelig avtale med Nazi-Tyskland og ikke et uttrykk for Menzies håp om at Canaris, en av Hitlers motstandere som ble henrettet for forræderi en måned før VE-dagen (seieren i Europa), skulle skifte side. Menzies sa senere til Philby: «Jeg har alltid ment at vi kunne gjøre noe med admiralen.» Noen få måneder før Philby døde, innrømmet han at det som interesserte Gorskij mest, var etterretninger om Storbritannias (ikke-eksisterende) planer om en separatfred med Nazi-Tyskland og strategier for å gjøre krigen til en kamp mot Sovjetunionen. Gorskij ga Philby beskjed om at han ikke bare måtte rapportere om slike tiltak, men gjøre sitt beste for å hindre dem. Philby tolket dette slik at det skulle gjelde britiske kontakter han hadde både med anti-nazister og nazister. Stalin fryktet at anti-nazister planla å styrte Hitler, slutte fred med de allierte og så bli med i et angrep på Sovjetunionen. Anti-nazister som var villige til å forhandle med Vesten, hadde dessuten den ulempen at de kunne utgjøre en konkurrent til den Moskva-støttede frie tyske komiteen som Stalin ville skulle dominere etterkrigstidens Tyskland. Pensjonerte MI5-offiserer har påstått at blant etterretningene som Philby ga til Gorskij, var en liste over

Den store fedrelandskrigen

367

katolske aktivister som var skaffet til veie av en katolsk Abwehravhopper. Disse aktivistene ble blinket ut for likvidering av NKVD etter krigen.107 Mens Philby var stasjonert i St. Albans, var han innom SIShovedkvarteret på Broadway en gang i uken og besøkte så mange ledende offiserer som mulig. Han meldte seg også frivillig til natt-tjeneste i Broadway én eller to ganger i måneden - «en lærerik opplevelse, for i løpet av en enkelt natt pleide det å komme inn telegrammer fra alle kanter av verden som kastet nytt lys over organisasjonens operasjoner». En mappe som var tilgjengelig for vakthavende nattoffiser og som Gorskij viste spesiell interesse for, inneholdt korrespondansen mellom War Office og den britiske militærmisjonen i Moskva som gikk via SIS-kanalene. I 1942-43 utvidet Cowgill Philbys ansvarsfelt slik at det også omfattet Nord-Afrika og Italia, og gjorde ham senere til sin nestkommanderende «i alle etterretningsspørsmål». Philby følte seg stadig mer trygg på sin framtidige SIS-karriere. 1 1943 flyttet Seksjon V til Ryder Street i London, to minutters spasertur fra St. James’s Street, hvor MI5s hovedkvarter lå under krigen, og hvor Philby stadig fant flere sambandsmuligheter - og 15 minutter fra Broadway. Tidlig i 1944, etter to spionasjesaker der de to skyldige (Douglas Springhall og Osmond Uren) ble funnet skyldige i å ha arbeidet for Sovjetunio­ nen og satt i fengsel, opprettet SIS en ny Seksjon IX «for å studere tidligere opptegnelser om sovjetisk og kommunistisk aktivitet». Til å begynne med ble den midlertidig drevet av Jack Currie, en offiser som nærmet seg pensjonsalderen og som var utlånt fra MI5. Philby har skrevet: «Mot slutten av 1944 ble det på kontoret snakket om at sjefen ville utvide seksjonen - flere folk, mer ressurser. Jobben var egentlig Cowgills, men jeg måtte sørge for at jeg fikk den.» Philby ble informert av Sentret i Moskva via kontakten sin at «jeg måtte gjøre alt, absolutt alt, for å sørge for at jeg ble leder for Seksjon IX ... De var fullt klar over at dette innebar at Cowgill måtte vekk». Takket være et klassisk eksempel på byråkratisk beinkrok, der Philby vervet assistenten til Cowgills dødsfiende, Valentine Vivian, nestleder for SIS, fikk Philby jobben og Cowgill trakk seg tilbake. En av kollegene

368

Kapittel 8

hans, Robert Cecil, skrev senere: «Philby hadde med ett slag kvittet seg med en sterk anti-kommunist og sørget for at hele etterkrigs­ tidens innsats for å motarbeide kommunistisk spionasje ville bli kjent i Kreml. Spionasjehistorien kan oppvise få, om noen, sammen­ lignbare mesterstykker.»108 Dette mesterstykket, som ble omfattende utnyttet etter at krigen var slutt, gjorde Philby etter KGBs mening til den mest bemerkelses­ verdige av «de praktfulle fem». Bortsett fra Philby ble arbeidet Blunt og Cairncross utførte under krigen høyest verdsatt. Den første av de åtte tykke, brune operasjonsmappene på Blunt i KGB-arkivene noterer at det tok ham nesten to års anstrengelser å infiltrere M I5.109 Sent i 1938 overvant Blunt motviljen han hadde hatt i Marlborough for Officer Training Corps og meldte seg frivillig til militærtjeneste. Senere innrømmet han at han «brukte eller kanskje rettere sagt misbrukte» broren Christophers forbindelser i Territorial Army til å få War Office til å tilby ham en stilling i Officers’ Emergency Reserve. Blunt klarte det ikke. Like før krigsutbruddet forsøkte han igjen. På grunn av kaos i War Office fikk han to svar med samme post: Ett brev der han ble antatt og et annet der han ble avvist. Blunt rev avvisningen i stykker og begynte i oktober 1939 på et fem ukers kurs i Minley Manor i Hampshire der han skulle lære det mest fundamenta­ le ved militær etterretning. Noen få dager senere ble han tatt ut av kurset og innkalt til War Office etter en MI5-rapport om noen av de kommunistiske kontaktene hans. Etter en samtale med nestlederen for den militære etterretningen, som mislikte MI5, bortforklarte Blunt den kommunistiske fortiden sin og dro tilbake til Minley Manor for å fullføre kurset. Han gikk ut fra Minley som kaptein i Field Security Police og ble sendt til Frankrike med den britiske ekspedisjonsstyrken med ansvar for en tropp på 12 mann. En av dem som tjenestegjorde under ham, sa senere: «Han hadde mye blasert sjarme. Men han var en håpløs offiser.»110 Mens Blunt var i Frankrike, skrev han til venner i London og klaget over den meningsløse kjedsommeligheten ved arbeidet i Frankrike, og fisket etter en stilling i SIS eller MI5. Sjansen fikk han med Dunkirk og evakueringen av den britiske ekspedisjonsstyrken i juni

Den store fedrelandskrigen

369

1940. Blunts venn Victor Rothschild, som da arbeidet i MI5, lot ham få bo i Himh«ten sin i Bentinck Street ved Oxford Street og presenterte ham for Guy Liddell, leder for MI5s B-(kontraspionasje) avdeling. Til tross for MI5s innvendinger ni måneder tidligere, vervet Liddell ham. Etter noen måneder hadde Blunt fått ansvaret for overvåkingen av nøytrale ambassader, særlig de som kunne tenkes å være mål for fiendens etterretningstjeneste. Det viste seg at han var flink til å ta fra kurererne diplomatveskene deres lenge nok til å undersøke innholdet i dem. Robert Cecil syntes Blunt var «kald og rolig, og det var tydelig at han stortrivdes i jobben». Blunt klarte også i høyeste grad å innynde seg hos sine overordnete i MI5. Dick White, senere generaldirektør både i MI5 og SIS, fortalte senere: Han bestormet nøkkelfolk og sørget for at de likte ham. Jeg var interessert i kunst, og han pleide alltid å sette seg ved siden av meg i kantinen og prate. Og han forrådte oss alle. Han var en svært hyggelig og kultivert mann, og jeg likte å snakke med ham. Ingen kan forestille seg hvordan det føles å bli forrådt av noen du har arbeidet sammen med, uten å ha vært gjennom det selv.111 Blunts mapper i KGB-arkivet gir fortsatt en viss fornemmelse av spenningen i Moskva-sentret over at han hadde infiltrert MI5.1 løpet av det første året i MI5 økte stoffmengden som Blunt jevnt og sikkert ga Gorskij på møtene deres på London-puber, inntil han ble en av de mest produktive agentene i KGBs historie. Notater fra Gorskij i Blunts mapper uttrykker bekymring over at han arbeider for hardt, blir trett av å bruke nettene til å avfotografere MI5-dokumenter eller nervøs av den stadige spenningen ved dobbeltlivet han fører.1~Men Blunts kolleger i MI5 merket sjelden slike tegn til at han var trett eller anspent. Det virker sannsynlig at mye av spenningen Gorskij merket seg, skrev seg fra nervøsiteten Blunt følte når de møttes og mangelen på sympati for Gorskij personlig. Det som bekymret Pavel Fitin, lederen for INU, mest til å begynne med, var at Blunt ikke ville ta imot penger. Tidlig i 1941 insisterte Fitin på at Blunt måtte gjøre det uten tvil for at INU skulle få et tak på ham hvis han noengang skulle

370

Kapittel 8

forsøke å bryte kontakten. Våren 1941 overtalte Gorskij Blunt til å ta imot 200 pund. Senere fikk han mellom 150 og 200 pund tre-fire ganger i året. Mappen hans i KGB-arkivene inneholder takkebrev og kvittering fra Blunt for hver utbetaling, og de ligger fortsatt i de originale konvoluttene.113 Da Gordievskij leste gjennom Blunts mapper, ble han slått av at han med omkring 50 siders mellomrom for perioden fra sommeren (eller høsten) 1941 fram til slutten på krigen fant notater som dette: «Generalstaben sender en sterkt rosende vurdering og ber om at en takk blir formidlet til agenten.»114 Slike notater i en agentmappe var, såvidt Gordievskij visste, svært uvanlige. Selv om Blunt ikke likte Gorskij, må inntrykket han fikk av sin egen betydning utvilsomt ha blitt styrket ved de stadige takksigelsene og gratulasjonene både fra Sentret i Moskva og generalstaben. Blunts KGB-mapper viser at han ga den sovjetiske etterretningen tre viktige bidrag. Først skaffet han det som for Gordievskij fortonte seg som «alle mulige detaljer» om MI5, også agentene, og skaffet tilgang på materiale som gikk et stykke utenfor ansvarsområdet til avdeling B. Flan brukte mange kvelder på å fotografere MI5 dokumenter. For det andre kunne Blunt gi videre resultatet av overvåkingen som han utførte av nøytrale ambassader. For det tredje skaffet han en mengde etterretninger om den tyske slagordenen og operasjonene. Blunt fikk stadig bedre adgang til «lure-systemet» der falske etterretninger ble tilført tyskerne via «omvendte» Abwehr-agenter i Storbritannia. Hovedkil­ den for den tyske slagordenen var den tidligere eleven hans, Leo Long.11" Da Long tok eksamen ved Trinity College i 1938, var forholdene for NKVD i Storbritannia høyst kaotiske, og London-residensen sto ubemannet. Moskva ga ingen klar rettesnor for Longs framtidige karriere.116 Skoleåret 1938-39 brukte han til å undervise i Frankfurt for å få oppleve Nazi-Tyskland på nært hold. Da krigen brøt ut, meldte han seg til tjeneste i Oxford and Bucks Light Infantry, men ettersom han snakket flytende tysk, fikk han en stilling som fenrik i etterretningskorpset. I desember 1940 ble Long overført til MI14 i War Office som samlet inn og analyserte tyske etterretninger om

Den store fedrelandskrigen

371

slagordenen. Der hadde han full adgang til Ultra-etterretningene som ble skaffet til veie fordi Bletchley Park hadde klart å bryte en Luftwaffe-variant av Enigma-kodesystemet i mai 1940. Da den tyske hærens Enigma ble brutt sommeren 1942, fikk Long se disse dechiffreringene også. Tidlig i 1941 gjenopptok Long kontakten med Blunt. Long fortalte senere: «Blunt fortsatte der vi slapp,» og ba om «alle informasjoner som kunne være av nytte for russerne.» De hadde ukentlige møter, som regel ved lunsjtid, på en pub i Portman Square eller på ReineLs snackbar i Jermyn Street der Long ga Blunt det han kalte en «slags komprimert versjon av den ukentlige departementale vurderingen» under bordet. «Blunt forsøkte aldri å presse eller true meg,» sa Long senere, «for vi var begge like kraftig engasjert i kommunismens sak.»117 Leo Longs mappe i KGB-arkivene løser ett mysterium som har forvirret vestlige etterretningstjenester og mange av dem som har skrevet om spionasje helt siden den sovjetiske kodemannen Igor Gouzenko hoppet av i Ottawa i september 1945. Gouzenkos viktigste opplysninger, som for det meste var begrenset til GRU- operasjoner, dreide seg om en spionring i Canada og atom-spionasje. Men han avslørte også at det fantes to GRU-agenter med kodenavnet Elli. Den første var Kay Willsher, nestleder ved den britiske høykommisjonen. Hun ble dømt til tre års fengsel i mars 1946 for brudd på loven om statshemmeligheter. Gouzenko kjente ikke til identiteten til den andre Elli som arbeidet i Storbritannia. Men han kom med endel ufullstendige, forvirrende og enkelte ganger fordreide antydninger. Peter Wright fortalte senere: Han sa han visste at det var en spion i «fem av MI». Dette hadde han fått vite av en venn, Lijubimov, som hadde arbeidet sammen med ham i GRUs koderom i Moskva i 1942... Det var noe russisk ved Elli, sa Gouzenko, enten i bakgrunnen hans, fordi han hadde besøkt Sovjetunionen eller snakket språket. Elli var en betyd­ ningsfull spion fordi han kunne fjerne fra MI5 mappene som dreide seg om russere i L ondon... Gouzenko sa at når Ellis telegrammer kom inn, var det alltid en kvinne til stede i koderommet som leste

372

Kapittel 8

de dechiffrerte meldingene først og om nødvendig leverte dem til Stalin direkte. Ved nye samtaler noen få år senere, forandret Gouzenko på enkelte av detaljene. «Fem av MI» ble ganske enkelt til MI5. Men da hadde Gouzenkos alkoholisme og stadig dårligere hukommelse gjort det vanskelig å få klarhet i den ufullstendige og forvirrete versjonen av den andre Elli-historien som han kom med ved den første debriefingen.lls Den andre Elli er blitt feilaktig identifisert som, blant andre, sir Roger Hollis og Kim Philby. Egentlig var Elli Leo Long. Dette kodenavnet står med store bokstaver på omslaget til operasjonsmappen hans i KGB. Mappen er uvanlig tynn. Ifølge KGBs standardprosedyrer burde Blunt ha skrevet en rapport om Long etter hvert møte, men som regel var han for trett eller for opptatt til å gjøre det. Men innholdet i mappen bringer klarhet i noen av de forvirrende elementene i Gouzenkos beretning. Resten skriver seg fra hans og muligens også Peter Wrights sviktende hukommelse og ufullstendige kjennskap til saken. Longs mappe viser at selv om han var en NKVD/NKGB-agent styrt av Blunt, tok GRU separat kontakt med ham i 1943. Long ble urolig og ba Blunt spørre Moskva hvem han arbeidet for. Gorskij leverte forespørselen videre, og Sentret svarte: «For oss.» GRU gikk med på å overlate framtidige kontakter til Blunt.114 Gorskij hadde så sitt eneste møte med Long der han forsikret ham om at GRU aldri kom til å plage ham igjen. At Longs etterretninger kom til Sentret i rapporter fra Blunt, forklarer endel andre uklarheter i Gouzenkos historie. Det var Blunt, ikke Long, som kunne «fjerne fra MI5 mappene som dreide seg om russere i London». Uttrykket «fem av MI» kunne rett og slett være en fordreid versjon av MI5 og en annen henvisning til Blunt, Longs kontakt. Men det kunne også være en uklar kombinasjon av MI, der Long arbeidet, og «de fem» (det ble de ledende Cambridge-muldvarpene kalt under krigen) som han var knyttet til. Da Gordievskij begynte å lese henvisningene i Longs mappe til den detaljerte tyske slagordenen, spurte han seg selv: «Hadde engelskmennene virkelig så fantastiske

Den store fedrelandskrigen

373

menneskelige kilder?» Men så oppdaget han henvisningene til oppsnappete meldinger og skjønte at Longs hovedkilde var kommunikasjonsetterretning.120

Moskva var ikke bare avhengig av agentene sine for å få adgang til Ultra. I løpet av noen få dager etter den tyske invasjonen, begynte London offisielt å levere endel Ultra-etterretning i kamuflert form. Stuart Menzies, lederen for SIS som også hadde den generelle kontrollen med GC&CS, frarådet Churchill å levere videre etterretninger fra Enigma-dechiffreringer i noen form på grunn av svakhete­ ne ved russernes eget kodesystem. Bletchley Park mente at «å fortelle russerne at vi leser Enigma, ville være det samme som å fortelle det til tyskerne også».121 I juli 1941 hadde Ultra avslørt at tyskerne dechiffrerte endel av den sovjetiske marinetrafikken og signaler fra russernes 17. flydivisjon og at de forsto signalsystemet som sovjetiske fly i Leningrad-området brukte. Så tidlig som 24. juni avviste Churchill Menzies’ innvendinger og ba ham om å sende kamuflerte Ultra-etterretninger til russerne via den britiske militærmisjonen i Moskva «forutsatt at vi ikke tar noen sjanser». Senere pleide statsministeren å skrive notater på viktige oppsnappete meldinger som dreide seg om østfronten: «Er noe av dette sendt videre til Joe?» Kilden for Ultra- etterretningene som ble gitt til Stalin, ble kamuflert med uttrykk som «en sentralt plassert kilde i Berlin», «en svært pålitelig kilde» eller «en offiser ved det tyske krigskontoret». Avdelingsidentifikasjon og andre detaljer som kunne vise at den egentlige kilden var kommunikasjonsetterretning. ble bevisst holdt tilbake. Den IL juli 1942 dechiffrerte for eksempel Bletchley Park denne oppsnappete meldingen: 1. Økende fiendtlig press forventes mot fronten til 2. armé. Binding av sterke fiendtlige styrker på armeens front er ønskelig når man tar i betraktning den østlige armeens operasjoner totalt.

374

Kapittel 8

2. Oppgaven til armégruppe von Weichs er, sammen med den 2. ungarske armé, å holde Donets-fronten mellom utløpet av Potudan og utløpet av Voronesj og, sammen med 2. armé, å holde brohodet Voronesj og den nåværende posisjonen til linjen Oltsjowatka-OserkBork-Kotysch jernbanestasjon (øst for Droskowo). To dager senere ble dette sendt videre av den britiske militærmisjo­ nen i Moskva slik: Informasjon til den russiske generalstab. Vårt inntrykk fra forskjellige kilder gir klare indikasjoner på at tyskerne, inkludert ungarerne, har tenkt å holde russerne på fronten Livni-VoronesjSvoboda, samtidig som panserstyrker presser på sør-østover mellom elvene Don og Donets. Sommeren 1941 kom en offiser fra den britiske flyetterretningen til Moskva med detaljer om taktiske koder, navigasjonshjelpemidler og kallesignaler som Luftwaffe brukte. Han fikk et lignende materiale tilbake. Han kom sammen med en offiser fra den militære etterret­ ningen som la fram erobrete dokumenter om radiosystemer i Wehrmacht og forklarte hvordan håndkoder fra det tyske politiet skulle brytes. Russerne kom med endel erobrete dokumenter, men ingen kommunikasjonsetterretninger. Men senere ble Whitehall mer og mer frustrert på grunn av ensidigheten i etterretningsutvekslingen. I begynnelsen av 1942 var russerne ikke engang villige til å utveksle tekniske etterretninger om erobret fiendtlig utstyr.122 Bletchley Park hadde inntrykk av at russerne utnyttet etterretningene de fikk dårlig. «Når det gjaldt de store stridsvognslagene i 1942,» skrev en kode-ekspert senere, «ble de advart om at de pøste folk og materiell inn i en enorm tysk felle. Det er da vanskelig å tro at de festet lit til advarslene. Hadde de lyttet til dem, ville de ha blitt spart for enorme tap.»123 Fra sommeren 1942 ble mengden av operasjonsetterretninger som russerne fikk basert på Enigma-dechiffreringer, drastisk redusert. Men det ble fortsatt gjort unntak i spesielt viktige saker. I desember

Den store fedrelandskrigen

375

1942, på et kritisk stadium i slaget om Stalingrad, fikk russerne etterretninger (som Blunt og Philby sannsynligvis allerede hadde skaffet) om hvordan Abwehrs håndkoder skulle brytes, i håp om en viss respons fra Sovjetunionen. Det kom ingen. ~ Samtidig som mengden av kamuflerte Ultra-etterretninger russer­ ne fikk, dabbet av sommeren 1942, begynte John Cairncross å skaffe disse etterretningene i uendret form. Noen få måneder etter at han sluttet som privatsekretær for lord Hankey i mars 1942, klarte Cairncross, der Philby hadde mislykkes to år tidligere, a få ansettelse ved kontoret for kommunikasjonsetterretning, GC&CS, som under krigen holdt til i Bietchley Park.12' Kontakten hans, Anatoli Gorskij, som han i likhet med de andre av «de fem» kalte Henry, lot ham få penger til å kjøpe og bruke en billig bil som han kjørte dokumenter til London med på fridagene sine.126 Selv om Cairncross arbeidet mindre enn ett år i GC&CS, falt perioden hans i Bietchley Park sammen med både at krigslykken snudde seg på østfronten og tidspunktet da Stalin og Stavka endelig begynte å bruke gode etterretninger i gjennomføringen av operasjonene. Hovedoppgaven hans var å analysere oppsnappete Ultra-meldinger om Luftwaffesignaler. Cairncross selv mente at høydepunktet i de 15 årene hans som sovjetisk agent kom før slaget ved Kursk sommeren 1943 da Den røde armé sto overfor operasjon Citadel, den siste store tyske offensiven på østfronten.127 Den 30. april sendte engelskmennene en advarsel til Moskva om et truende tysk angrep på Kursk-fronten sammen med tyske etterretningsvurderinger av sovjetiske styrker i området. De var skaffet til veie via oppsnappete Enigma-meldinger.128Men Cairncross leverte selve tekstene sammen med identifika­ sjon av avdelingen som alltid ble strøket i de forenklede, offisielle versjonene av Ultra-etterretninger som Whitehall enkelte ganger skaffet.129 De oppsnappete meldingene som NKVD satte mest pris på, var en rekke som viste fordelingen av Luftwaffe-skvadroner før slaget. Russerne fryktet for at en tysk offensiv kunne begynne så tidlig som 10. mai (selv om den faktisk ikke begynte før den 5. juli), og sovjetiske bombefly gjennomførte ved daggry 6. mai et forhind-

376

Kapittel 8

ringsangrep, som var forberedt i største hemmelighet, mot 17 tyske flyplasser. De var plukket ut ved hjelp av etterretningen fra Cairncross og lå i en 1200 kilometer lang sone som strakte seg fra Smolensk til Azovhavet. Mange tyske fly ble ødelagt på bakken. Ytterligere angrep mot tyske flyplasser fant sted den 7. og 8. mai, men selvfølgelig uten overraskelsesmomentet de oppnådde 6. mai. Disse tre store flyangrepene ble husket som den største operasjonen det sovjetiske flyvåpenet gjennomførte under den store fedrelandskrigen. Det dreide seg om 1400 tokter, og over 500 tyske fly ble ødelagt. Det sovjetiske tapet var på 122 fly. Gorskij sendte videre til Cairncross en spesiell takk fra Moskva for etterretningene han hadde skaffet.1'" Men nå var påkjenningene ved å skulle frakte Ultraetterretninger fra Bletchley til London blitt for store for Cairncross. Like før slaget ved Kursk sa Cairncross ja til en stilling i SIS til tross for at Gorskij inntrengende ba ham bli i GC&CS. Cairncross arbeidet først i det tyske kontoret i Seksjon V, senere i Seksjon I (politisk etterretning).131 Den røde armé satte inn nærmere 40 prosent av troppene og storparten av stridsvognene sine for å forsvare Kursk-fronten. Å knuse de sovjetiske styrkene der var Hitlers siste sjanse til å komme seg etter katastrofen ved Stalingrad. Den røde armé hadde seiret ved Stalingrad til tross for feilene som var begått av den militære etterretningen. Ved Kursk ga gode etterretninger et viktig bidrag til seieren. Den 8. april 1943 sendte stedfortredende øverstkomman­ derende, marskalk Sjukov, en rapport til Stalin der han korrekt forutså en tysk knipetangbevegelse mot Kurst-fronten fra både nord og sør kombinert med et angrep vestfra for å splitte de to Røde armé-gruppene som forsvarte fronten. Både da og senere var Stalin og Stavka ikke like velinformert om datoen for det tyske angrepet. Men Hitler selv ombestemte seg til stadighet. Den 3. mai, som var den første datoen føreren valgte for offensiven, ble senere utsatt til 12. juni, senere til 3. juli og endelig til 5. juli.1'2 Selv om Ultra ga vesentlige bidrag (både via den britiske militærmisjonen i Moskva og NKVD-agenter i Storbritannia) til seieren ved Kursk, hadde det siden Stalingrad skjedd store forbedringer i den sovjetiske militære

Den store fedrelandskrigen

377

etterretningen, både når det gjaldt innsamling og vurdering. Det er blitt påstått at den viktigste etterretningen som Stalin og Stavka hadde før og under slaget ved Kursk, kom fra Lucy-ringen i Sveits.133 Det er ingen tvil om at Lucy (Rudolf Roessler) skaffet verdifulle strategiske etterretninger før han ble arrestert våren 1944. GRU-hovedkvarteret sendte denne radiomeldingen den 22. februar 1943: «Bring videre til Lucy vår takk for godt arbeid. Den siste informasjonen var viktig og verdifull.» GRU var også ivrig etter å forsikre leiesoldaten Roessler (hans virkelige identitet oppdaget ikke GRU) om at pengene han forlangte, ville bli betalt. I november ble denne meldingen sendt: «Vennligst fortell Lucy fra oss at... hans gruppe garantert vil bli betalt ifølge hans forlangende. Vi er innstilt på å belønne ham rikelig for informasjonene han gir.»134 Men det er nå klart at Lucy ikke skaffet nøkkelinformasjonene om Kursk. Sent i april var GRU fortsatt opptatt av å forsøke å finne identiteten til Lucy og kildene hans. Den 23. april gikk GRU forbi Rado, lederen for Rote Drei, og kontaktet en av medarbeiderne hans direkte, men forsøket mislyktes. Lucys viktigste kilde, Werther, gjorde også en rekke feil. Den 23. juni mente han at på grunn av den massive sovjetiske styrkeoppbyggingen, kom operasjon Citadel til å bli avblåst V En av nøkkelfaktorene i omleggingen av den sovjetiske militære etterretningen våren 1943 var forbedringene i kommunikasjonsetterretningen. Siden krigsutbruddet hadde forskningsseksjonen i INUs Femte direktorat og utvilsomt også GRUs kode-eksperter arbeidet hardt for å bryte maskinkoden Enigma. Det var en enormt komplisert oppgave. Den tyske hæren, marinen, flyvåpenet og andre organisasjoner brukte Enigma-maskinen til å lage sine egne koder, og brukte forskjellige nøkler til forskjellige formål på forskjellige krigsskueplasser. Fra 1941 og framover var det aldri mindre enn 50 nøkler i bruk samtidig, og samtlige ble forandret eller satt opp pånytt daglig. Selv når maskinkodene ble brutt, måtte nøkkelen avdekkes øyeblikkelig hvis kommunikasjonsetterretningen som ble skaffet på denne måten, skulle få noe operasjonell verdi.136 Bletchley bygde på polakkenes tidligere arbeid og klarte å bryte alle hovedvariantene av Enigma mellom 1940 og 1942, og utarbeidingen av metoder for å

378

Kapittel 8

mestre de daglige nøkkelforandringene var sannsynligvis den største etterretningsprestasjonen under krigen. NKVD ble informert om mesteparten av dette via Cairncross, og mindre detaljert av Long, Blunt og Philby. Oppgaven ble lettere da en rekke Enigma-maskiner og tysk kodemateriale ble erobret, sannsynligvis fra desember 1941 og videre framover da den tyske 2. armé mistet flere maskiner.137Men det største varpet ble nesten sikkert gjort ved Stalingrad. De tyske styrkene som ble omringet ved Stalingrad hadde minst 26 Enigma-maskiner, og slik beleiringen artet seg, må de ha konstatert at det ikke var mulig å ødelegge mange av dem. Ved minst ett tilfelle fortsatte det tyske hovedkvarteret å sende helt til sovjetiske tropper sto ved døren. Flere Enigma-maskiner kan også ha blitt erobret fra de seks tyske divisjonene som var knust utenom beleiringen. Vi kan videre gå ut fra som nesten sikkert at mange nøkkeloppsett også havnet hos Den røde arm é.138Kanskje like viktig var det at det fantes sambands- og kodemenn blant de 91 000 fangene som overga seg ved Stalingrad. Ikke alle kan ha stått imot de sterke oppfordringene fra fangevokterne om å hjelpe den sovjetiske kommunikasjonsetterretningen. Den 17. januar 1943, altså før tyskerne overga seg ved Stalingrad, hadde sambandsavdelingene i Wehrmacht-hovedkvarteret konklu­ dert med at i flere konkrete tilfeller var det «sikkert» at russerne hadde dechiffrert Enigma-meldinger, og tok i bruk en rekke forbedringer i kodesikkerheten.130 Men sannsynligheten taler for at de sovjetiske kode-ekspertene ikke var i stand til å lese Enigmatrafikk jevnlig. Erobrete maskiner, nøkler og sambandsfolk gjorde det mulig å løse en rekke tyske oppsnappete meldinger i ettertid. Det fantes også en rekke mindre kompliserte Enigma-maskiner uten pluggbordene på de høyt graderte versjonene. Disse maskinene var sannsynligvis, i hvert fall enkelte ganger, sårbare for sovjetiske angrep.140 Men til tross for den fremragende dyktigheten til de russiske kode-ekspertene, manglet NKVD og GRU spiss-teknologien som var avgjørende viktig for Ultra-etterretningene som ble framskaffet av Bletchley Park. Det ser ikke ut til å ha vært noen parallell til verken de kraftige elektroniske «bombene» som først ble

Den store fedrelandskrigen

379

bygd i Bletchley Park i 1940 for å bryte Enigma, eller til Colossus, verdens første elektroniske datamaskin som ble bygd i 1943 for å dechiffrere Geheimschreiber-meldinger (radiosignaler basert på teleprinterimpulser som ble kodet og dechiffrert automatisk) som i de to siste årene av krigen ga flere viktige operasjonelle etterretninger enn Enigma-trafikken. De største framskrittene i den sovjetiske kommunikasjonsetterretningen mot Tyskland i løpet av våren 1943 kom i kodeanalysens «lavland» og ikke på de høyeste toppene. Det skjedde mer når det gjaldt retningsgivende trafikkanalyse og i bryting av lavt graderte håndkoder, enn i angrepene på Enigma og Geheimschreiber. Den militære kommunikasjonsetterretningen i felten hadde lidd under store tap av trenete sambandsfolk i de første stadiene av krigen. Men ved utgangen av 1942 opprettet Stavka spesielle radio-bataljoner. Utplasseringen av dem førte til det sovjetiske militærhistorikere har kalt «et kvalitativt sprang framover i utviklingen av radio-elektronisk krigføring i den sovjetiske hæren». Sovjetiske historikere har vært påvirket av et tradisjonelt tabu når det gjelder å omtale kommunikasjonsetterretning, og de har lagt størst vekt på støysendinger og desinformasjonsoperasjoner. Men hver bataljon var også oppsatt med 20 mottakere for oppsnapping av radiomeldinger og fire peileapparater.141 Selv om utplasseringen av spesielle radio-bataljoner begynte mot slutten av kampene ved Stalingrad, fikk de mye større betydning ved Kursk. En etterretningsrapport om den sovjetiske 1. stridsvognarmé som ble erobret av Wehrmacht, viste at kommunikasjonsetterretnin­ gen hadde påvist posisjonene til hovedkvarterene og enheter fra II Panzer Corps, 6. og 11. Panzer-divisjoner før offensiven begynte. Andre erobrete dokumenter viste at 7. Panzer-divisjon, XIII Corpsog 2. armehovedkvarter hadde lidd samme skjebne. Den sovjetiske kommunikasjonsetterretningen på slagmarken var ikke på noen måte perfekt. XLVI Panzer Corps nord for Kurskfronten. og XLVIII Panzer Corps i sør kunne dra nytte av et taktisk overraskelsesmoment i det første tyske angrepet. Men Wehrmachts sambandsoffiserer tvilte ikke på at kommunikasjonsetterretning

380

Kapittel 8

hadde spilt en stor rolle for den sovjetiske suksessen og pekte på dårlig tysk radiodisiplin som en av grunnene til at operasjon Citadel mislyktes. Selv om den sovjetiske radiosikkerheten hadde bedret seg de siste to årene, var den ikke noe bedre enn Wehrmachts. Sannsynligvis var kommunikasjonsetterretning den mest verdifulle kilden til operasjonsetterretninger for begge parter under slaget ved Kursk.142 Kommunikasjonsetterretningen på sovjetisk side skjedde parallelt med andre former for innhenting av etterretninger som var i vanlig bruk i moderne militære styrker. Luftrekognosering, som på vestfronten allerede sto fram som en metode for innhenting av krigsetterretninger som i betydning bare kom etter kommunika­ sjonsetterretning, ble utført av det sovjetiske flyvåpenet på en mer vellykket måte enn noen gang før. Omkring 6000 tokter ble gjennomført før slaget. Enheter fra den sentrale fronten og Voronesjfronten gjennomførte 105 større rekognoseringsoppdrag, over 2600 nattflyginger og 1500 bakholdsangrep i de tre månedene før det tyske angrepet. De 187 tyske soldatene som ble tatt til fange i løpet av disse operasjonene, var en viktig etterretningskilde. Fanger og desertører som ble tatt natten til 4. juli, ga det endelige beviset for at den tyske offensiven skulle settes i gang om morgenen neste dag.143 Omkring tidspunktet for slaget ved Kursk hadde et relativt fleksibelt system for å skaffe kommanderende offiserer ved fronten etterretninger, erstattet det mer sentraliserte systemet som ble benyttet fram til våren 1942. Etter denne tiden ga etterretningsavdelinger (razvedijvatelnji otdel) ved fronten offiserene taktiske etterretninger mens GRU fortsatt hadde ansvaret for de strategiske etterretningene.144 Kursk ga støtet til en bokstavelig talt kontinuerlig framrykking for Den røde armé som endte med at Sjukov aksepterte Berlins kapitulasjon i mai 1945. Med en tallmessig overlegenhet på fire til én i forhold til Wehrmacht, store mengder militært utstyr fra De forente stater og Storbritannia og et stadig sterkere luftherredømme, var Den røde armé ustoppelig til tross for at den led store tap. Operasjonsetterretningen som støttet den to år lange seierrike framrykkingen, var først og fremst ansvarsområdet til Stavka, GRU

Den store fedrelandskrigen

381

og de kommanderende offiserene ved fronten. Men NKVD spilte også sin rolle. En vurdering som nylig ble foretatt i Sovjetunionen, setter det totale antall NKVD-tropper til 53 divisjoner og 28 brigader «og da har vi ikke regnet med mange andre uavhengige enheter og grensetropper»,145sannsynligvis minst tre kvart million menn. Mange ble brukt som sperreavdelinger bak de regulære styrkene for å forhindre tilbaketrekning og gjennomføre straffeaksjoner mot «sus­ pekte» nasjonaliteter. En rekke minoriteter - tsjetsjener, ingushi, tartarer fra Krim, karatsjai, balkarer, kalmijker, Volga-tyskere - ble ofre for massemord og deportasjoner som NKVD gjennomførte.146 Stalin ville ha foretrukket å deportere ukrainerne også, men klagde over at det var for mange av dem. NKVDs viktigste bidrag til Den røde armés seierrike framrykking var organisasjonens ledende rolle i partisankrigføringen. Lederen for NKVDs partisanadministrasjon under krigen var generalløytnant Pave! Anatoljevitsj Sudoplativ, senere leder for etterkrigstidens Spetsburo som gjennomførte mord i utlandet. Til tross for det fryktinngytende ryktet, ga avhopperen Nikolai Khokhlov denne beskrivelsen av ham: «Holdningen, den forfinete væremåten, den rolige, selvsikre måten å snakke på røpet en betydelig og intelligent person. Han var også klar over verdien av den utstuderte enkelheten som bare maktmennesker kan hengi seg til.»147 Sudoplatovs nest­ kommanderende, generalmajor Leonid Alexandrovitsj Eitingon, hadde ledet partisanoperasjoner bak Francos linjer i den spanske borgerkrigen under pseudonymet general Kotov, og vant be­ rømmelse i NKVD foruten en plass i Minnerommet i Første hoveddirektorat i dag som tilretteleggeren av mordet på Trotskij.148 Partisanenes rolle både i etterretningsinnsamling og sabotasje er blitt tilslørt av administrativt rot på denne tiden og heroiske myter som senere har spredt seg. En av de mest kjente partisanheltene bak de tyske linjene, Nikolai Kuznetsov (portrettet hans finnes også i Minnerommet i FHD), skal ha klart å komme seg inn på kontoret til rikskommissær i Ukraina, Erich Koch, i april 1943, forkledd som tysk løytnant. Han skulle til å myrde Koch, heter det videre, da rikskommissæren begynte å avsløre detaljer om operasjon Citadel -

382

Kapittel 8

det forestående tyske angrepet mot Kursk-fronten. Kuznetsov droppet planen om å drepe Koch og sendte i stedet Citadel-planene øyeblikkelig tilbake til Moskva. Det er ikke sikkert at historien er fullstendig apokryf, men, som dr. Timothy Mulligan har notert, kunne Koch ikke ha detaljkunnskaper om den kommende offensi­ ven, og han kunne først og fremst ikke ha oppgitt noen dato ettersom Hitler ennå ikke hadde bestemt seg.144En sovjetisk undersøkelse som nylig ble gjennomført om partisanenes innsamling av etterretninger, nevner en rekke mangler før slaget om Kursk, blant dem manglende erfaring og opplæring av partisanene når det gjaldt å rekognosere, dårlige kamuflasjedokumenter, mangel på radiosendere og mangel på «skikkelig koordinering» mellom partisanene og etterretnings­ virksomheten ved fronten. En ordre fra øverstkommanderende den 19. april 1943, «Om forbedringer av etterretningsarbeidet i partisanavdelinger», forlangte både bedre koordinering og bedre opplæring av partisanledere fra NKVD- og GRU-spesialister.150 Den første omfattende partisanoffensiven bak de tyske linjene som ble koordinert med frontoperasjoner av Den røde armé, var «krigen mot jernbanen» (relsovaja voina) som tok sikte på å bryte Wehrmachts jernbanekommunikasjoner under slaget om Kursk ved hjelp av store mengder sprengstoff som ble sluppet ned i fallskjerm til partisanene. Selv om tusenvis av ladninger ble detonert, ble ikke jernbanelinjene som tyskerne var avhengig av, fullstendig ødelagt.151 En sovjetisk vurdering som nylig ble foretatt av partisanetterretningen under den store fedrelandskrigen, peker på arbeidet til 11. partisanbrigade som en av de store suksessene - både før og etter offensiven som endte den 880 dager lange beleiringen av Leningrad i januar 1944. Brigaden sendte omfattende rapporter over radio om alle tyske troppebevegelser på vei og jernbane: Da offensiven begynte... hadde brigadens speidere skaffet seg oversikt over enhetenes antall og lokalisering og navnene på kommanderende offiser. De hadde notert seg stabenes og enhete­ nes bevegelser til 21 fiendtlige divisjoner og brigader og hadde funnet fram til lokaliseringen av stabene til XXXVIII armékorps

Den store fedrelandskrigen

383

og 18. armé foruten plasseringen av fire flyplasser. Da den sovjetiske troppeoffensiven begynte... hendte det ofte at spei­ derne førte de framrykkende enhetene til fiendens flanker og baktropper.1"2 Abwehr følte seg overveldet av mengden av partisaner som opererte bak de tyske linjene. Sommeren 1944 kunne den tyske kontra­ etterretningen peke ut 20 000 sovjetiske agenter og antok at dette antallet økte med 10 000 hver tredje m åned.153 Blant de vanskeligste å oppdage var besprisorniki, barn i tenårene som hadde fått opplæring i rekognosering og sabotasje. Til og med Wehrmacht beundret motet deres. En rapport fra en tysk enhet beskrev et tilfelle der «en halvvoksen gutt» var blitt tatt mens han gjorde notater om troppebevegelser. Under forhørene nektet han standhaftig å fortelle hvem det var som hadde gitt ham ordrene, og fortsatte å komme med «hjelpeløse løgner». Til slutt ble det bestemt at han skulle skremmes til å gi etter. Først ble han tvunget til å se på at syv voksne fanger ble skutt. Så ble det sagt at han måtte forberede seg på å bli henrettet. I siste øyeblikk, idet eksekusjonspelotongen tok sikte, fikk unggutten vite at livet hans ville bli spart hvis han sa sannheten: Gutten smilte frekt og sa han visste han kom til å bli drept selv om han sa noe. Da forhøreren igjen forsikret ham om at han bare kunne redde livet hans hvis han navnga oppdragsgiveren sin, svarte gutten: «Jeg vet godt at jeg kommer til å bli skutt selv om jeg forteller sannheten. Jeg skal fortelle sannheten nå: Jeg har løyet for dere seks ganger, og jeg skal gjøre det enda en gang.»1'4 I rapporten sies det ingenting om hva slags skjebne gutten fikk. Han ble temmelig sikkert skutt. ^^

I løpet av den store patriotiske krig begynte vitenskapelig såvel som politisk og militær etterretning å få en vesentlig innvirkning på

384

Kapittel 8

sovjetisk politikk. Den viktigste vitenskapelige etterretningen dreide seg om atombomben. Den første advarselen om at britene og amerikanerne hadde bestemt seg for å bygge atombomben, kom sannsynligvis fra John Cairncross. I oktober 1940 ble dette spørs­ målet grundig drøftet i den britiske Scientific Advisory Committee. Formann her var lord Hankey som Cairncross var privatsekretær for. Saken ble pånytt diskutert sommeren 1941 etter at den hemmelige «Maud»-komiteen rapporterte - altfor optimistisk - at «et svært kraftig krigsvåpen med uran-235 kunne bygges innen utgangen av 1943. Scientific Advisory Committee innså, i likhet med Maudkomiteen, at produksjon av atombomben (med kodenavnet Tube Alloys-prosjektet) trengte de betydelige amerikanske ressursene. Et hemmelig samarbeid med amerikanerne hadde allerede begynt. Hankey ble medlem av Tube Alloys konsultative komité som ble nedsatt høsten 1941 for å gi råd om politiske forhold.135 Cairncross sendte utvilsomt de første rådene fra komiteen til Sentret. I april 1942 fikk M.G. Pervukhin, visestatsminister og kommissær for den kjemiske industrien, etter instruks fra Stalin en tykk mappe med NKVD- og GRU-rapporter om arbeidet i utlandet med atombomben. Pervukhin anbefalte at rapportene skulle vises til fysikere som kunne vurdere hvor betydningsfulle de var.156 I mai skrev en ung sovjetisk fysiker, G.N. Flyorov, på dette tidspunktet løytnant i flyvåpenet, til Stalin: «Det er avgjørende viktig at vi bygger uranbomben uten å miste tid.» Ved å gjennomgå amerikanske og britiske vitenskapelige tidsskrifter hadde Flyorov oppdaget at det ikke lenger ble offentliggjort noe som helst om kjernefisjon, og at ledende fysikere på dette området ikke lenger skrev i tidsskriftene. Han kom helt korrekt til at kjerneforskningen nå var hemmelig og at De forente stater var i ferd med å bygge en atombombe. Stalin var rasende over at den kjernefysiske trusselen mot Sovjetunionen ikke var blitt oppdaget av Vitenskapsakademiet, men av en løytnant ved fronten. Ved utgangen av 1942 sendte statens forsvarskomité med Stalin som formann ut et dekret der det ble bestemt at det skulle opprettes et laboratorium under Vitenskapsakademiet for å arbeide med

Den store fedrelandskrigen

385

utviklingen av en atombombe. Beslutningen ble tatt i en kritisk fase av krigen og mot råd fra til og med mange sovjetiske fysikere som mente at det ville ta mellom 10 og 20 år å utvikle bomben. Det var opplagt at bomben ikke ville være klar tidsnok til å settes inn i krigen mot Tyskland, og at forskningsarbeidet ville legge beslag på sårt tiltrengte ressurser til krigføringen. Men da Stalin bestemte seg for å utvikle en atombombe midt under slaget om Stalingrad, tenkte han ikke bare på behovene i den store patriotiske krig, men på etterkrigstidens verden. Når De forente stater og Storbritannia hadde atomvåpen, måtte Sovjetunionen ha dem også. Ved utgangen av 1942 ser det også ut til at Stalin har tenkt at krigen kunne slutte uten at nazi-staten var knust - og i så fall ville Sovjetunionen også stå overfor et etterkrigs-Tyskland bevæpnet med kjernevåpen. Men det var først og fremst etterretningsrapportene om framgangen i kjerneforskningen i de allierte landene som fikk Stalin til å gå i gang med bygging av den sovjetiske atombomben.1" Den første, og sannsynligvis den viktigste, av «atomspionene» som skaffet vitenskapelige etterretninger om framgangen i den britiskamerikanske kjerneforskningen, var Klaus Fuchs. De tidligste rapportene hans var temmelig sikkert de som etter ordre fra Stalin i april 1942 ble vist til Pervukhin og senere til sovjetiske fysikere. Fuchs ble født i en familie som en tysk avis beskrev som «de røde revene fra Kiel» (Fuchs er det tyske ordet for rev), både på grunn av fargen på håret deres og de politiske sympatiene de hadde. Faren var en framtredende kvekerleder som nedstammet fra en lang rekke protestantiske prester. Fuchs meldte seg inn i KPD i 1932 da han var 21 år gammel. Da studerte han ved universitetet i Kiel og ble leder i en gruppe kommunistiske studenter. Etter at Hitler kom til makten, ble han tvunget til å flykte fra Tyskland. Han kom til England som flyktning i september 1933. Kort tid senere sluttet han seg til den kommunistiske undergrunnsbevegelsen i England og utførte for­ skjellige mindre oppgaver for den - for det meste knyttet til propaganda. I 1934 begynte Fuchs et forskningsprosjekt ved Bristol University med tanke på en doktorgrad i fysikk som han tok i desember 1936. Mens han oppholdt seg i Bristol, tok han aktivt del i 13 -KGB

386

Kapittel 8

møtene i en frontorganisasjon, Foreningen for kulturelt samkvem med Sovjetunionen. På dramakveldene i foreningen der det ble lest opp fra utskrifter fra liksom-rettssakene, imponerte Fuchs den vitenskapelige veilederen sin, den senere Nobelprisvinneren sir Neville Mott, med gløden han la for dagen da han spilte Vijshinskij. «Han rettet beskyldninger mot de anklagede med et kaldt raseri som jeg aldri ville ha ventet fra en så rolig og tilbakeholden ung mann.» I 1937 begynte Fuchs å arbeide i Max Borns laboratorium ved universitetet i Edinburgh. Der ble han værende til mai 1940 da han i likhet med mange andre «fiendtlige utlendinger» ble internert på grunn av femtekolonne-redselen som fulgte Frankrikes fall. Etter syv måneder på Isle of Man og i Canada ble han løslatt mot slutten av året. I mai 1941 fikk han en forespørsel fra en annen tysk flyktning, vitenskapsmannen Rudolf Peierls (senere adlet), om han ville komme og utføre «krigsarbeid» under ham ved universitetet i Birmingham. «Jeg kunne ikke fortelle ham hva prosjektet dreide seg om før jeg fikk tillatelse til å gjøre det,» fortalte Peierls senere, «men jeg forklarte hva slags teori som var nødvendig, og han sa ja til å være med.»1'* Etter visse forsinkelser som skyldtes at MI5 nølte med å sikkerhetsklarere ham, konstaterte Fuchs at han var en del av et topphemmelig prosjekt med kodenavnet Tube Alloys. Det gikk ut på å planlegge og bygge en atombombe. Sent i 1941, på et kritisk stadium i operasjon Barbarossa da det fortsatt så ut til å være mulig at Wehrmacht kunne innta Moskva, bestemte Fuchs seg for å tilby sine tjenester som sovjetisk spion. Han reiste fra Birmingham til London, tok kontakt med Jiirgen Kuczijnski, lederen for KPDs under­ grunnsbevegelse i Storbritannia, og ba om hjelp til å informere russerne om det han hadde fått vite om planene for å bygge en atombombe. Kuczijnski sørget for at han fikk treffe GREI-offiseren Simon Davidovitsj Kremer (som Fuchs kjente som Alexander). Hans kamuflasje var en sekretærstilling ved militærattacheens stab ved London-ambassaden. Forsøkene han gjorde på å få Fuchs til å bruke ortodokse sovjetiske etterretningsmetoder, ble ikke udelt vellykte. I referatet fra de senere FBI-forhørene av Fuchs står det:

Den store fedrelandskrigen

387

Alexander understreket at han måtte passe nøye på at ingen fulgte etter ham, at han burde bruke drosje og snu og vende tilbake dit han kom fra for å riste av seg eventuelle forfølgere. Men [Fuchs] mente at dette ville bli for dyrt og at det etter hans mening ikke var noen god metode. Han foretrakk å dra til et sted hvor det var mange mennesker, for eksempel en undergrunnsstasjon i London der det var både en heis og trapper, og ta kontakt på slike steder.159 Sommeren 1942 ble Fuchs overført til en annen GRU-kontakt som han temmelig sikkert aldri skjønte var Jurgen Kuczijnskis søster. De pleide å treffes i Banbury, midtveis mellom Birmingham og Oxford, der Sonia bodde som fru Brewer, en jødisk flyktning fra NaziTyskland.160Fuchs sa senere at han aldri ante hvilken del av sovjetisk etterretning han arbeidet for. Han påsto faktisk at han helt til han ble arrestert ikke visste at det fantes mer enn én etterretningstjeneste.161 Den spesielle blandingen av vitenskapelig dyktighet, trangsynthet, doktrinær idealisme og personlig naivitet gjør denne påstanden absolutt plausibel. Det viktigste ved Fuchs’ etterretninger i første omgang lå ikke så mye i de tekniske detaljene som i det de avslørte om framgangen britiske og amerikanske vitenskapsmenn gjorde.162 Tidlig i 1942 fikk Fuchs adgang til hemmeligstemplede amerikanske rapporter om den kjernefysiske forskningen. Sammen med Peierls utarbeidet Fuchs også vurderinger av den tyske framgangen i atomforskningen ved hjelp av vitenskapelige tidsskrifter og SIS-rapporter. I februar 1942 konkluderte de med at tyske kilder ikke ga «nye indikasjoner på arbeid med eller interesse forT.A. [Tube Alloysj-området».16, Fuchs’ materiale om den raske framgangen i den britisk-amerikanske forskningen var sannsynligvis det som fikk Stalin til å bestemme seg for å bli med på atomvåpenkappløpet. I desember 1943 reiste Fuchs til De forente stater som medlem av en Tube Alloys-delegasjon til den amerikanske motsvarigheten, Manhattan Project. Før han reiste fra Storbritannia hadde Sonia gitt ham instruks om hvordan han skulle ta kontakt med sin amerikanske kontakt. Raymond. Selv om Fuchs ikke var klar over det, var GRU

388

Kapittel 8

blitt presset til å overlate ham til NKVD. Raymond var Harry Gold, en 33 år gammel kjemiker, født i Sveits av russiske foreldre, som kom til De forente stater tre år gammel og arbeidet fra 1936 og videre framover for NKVD som industrispion og kurer.164 Fuchs husket at det første møtet med Raymond kom i stand tidlig i 1944 på East Side i New York. Han fikk beskjed om å holde en tennisball i hånden og se etter en mann med hansker som holdt et reservepar i hånden.165 Da Gold senere ble forhørt av FBI, husket han at han også måtte bære på en bok med grønt omslag.lhnFuchs påsto at «Raymond alltid oppførte seg som den underlegne» når de møttes.167 Gold selv innrømmet at han følte seg overveldet av det skremmende potensialet i de kjernefysiske etterretningene Fuchs skaffet. Selv om Gold mente at Sovjetunionen hadde rett til å få denne informasjonen, syntes han det var så skremmende å håndtere informasjoner om atombomben «at det eneste jeg kunne gjøre, var å skyve det så langt bak i hodet som mulig og ikke tenke på det i det hele tatt».168 I august 1944 ble Fuchs plassert i det topphemmelige atomlaboratoriet som rommet 12 Nobelprisvinnere i Loa Alamos i nærheten av Santa Fe der atombomben ble montert. Britiske vitenskapsmenn som hadde adgang til forskjellige deler av det sammensatte prosjek­ tet, hadde ofte bedre oversikt over atomforskningen enn sine amerikanske kolleger. En sikkerhetsoffiser i Los Alamos skrev i september 1945, en måned etter at de første bombene var sluppet over Hiroshima og Nagasaki, at vitenskapsmennene i den britiske delegasjonen hadde en «i det vesentlige komplett kunnskap» om fissilmaterialet, selve konstruksjonen av bombene og mulige framti­ dige utviklinger, blant annet hydrogenbomben. Men han trodde at de kjente til bare et «minimum av de tekniske detaljene». Alt av betydning som Fuchs kom over, ble levert videre til NKGB.169 Men ikke alt Fuchs ga fra seg, forenklet oppgaven for sovjetiske vitenskapmenn. Noe av Edward Tellers tidligste arbeid med termonukleær fusjon, som Fuchs stjal i 1944, inneholdt alvorlige feil som senere må ha forvirret sovjetiske atomfysikere da de begynte å arbeide med hydrogenbomben.10 Fuchs hadde ingen anelse om at han ikke var den eneste sovjetiske

Den store fedrelands krigen

389

spionen i Los Alamos. David Greenglass, en 22 år gammel veteran fra den andre verdenskrig, kom noen få dager før ham for å arbeide som maskinist. Han skulle hjelpe til med å lage og vedlikeholde utstyr som ble brukt i utviklingen av atombomben. «Jeg var ung, dum og umoden,» sa Greenglass senere, «men jeg var en god kommunist.» I brevene til sin kone Ruth beskrev han Stalin og den sovjetiske ledelsen som «virkelige genier, alle som en» og som brukte makt «med smerte i hjertet». «Mer makt til Sovjetunionen og en godt og rikt liv for det sovjetiske folk!» Greenglass hevdet senere at han hadde sett opp til den eldre svogeren sin, Julius Rosenberg, som en helt. Rosenberg var medlem av en NKGB-spionring i New York, og Greenglass lot seg fort overtale til å forsyne Rosenberg med hemmelige opplysninger fra Los Alamos. «Min elskede,» skrev han til sin kone i november 1944. «Jeg vil mer enn gjerne være en del av det samfunnsprosjektet som Julius og vennene hans [russerne] planlegger.» Mens Greenglass var på permisjon i New York i januar 1945, ga han Rosenberg en rekke notater og skisser. Til gjengjeld ga Rosenberg ham halvparten av en Jell-O-boks og sa til ham at en kurer skulle kontakte ham senere på året og identifisere seg med den andre delen av boksen. Da Harry Gold kom for å treffe Fuchs i juni, oppsøkte han også Greenglass, fikk endel notater av ham og ga ham en forseglet konvolutt med 500 dollar. Anatoli Jakovlev, Golds NKVD-overordnete med base i det sovjetiske konsulatet i New York, beskrev begeistret etterretningene fra Greenglass som «absolutt førsteklasses og ytterst verdifulle». Greenglass leverte flere informasjoner til Rosenberg neste gang han var på permisjon i New York i september, og fikk ytterligere 200 dollar.1 1Opplysningene hans hadde verdi for NKGB, både fordi de bekreftet Fuchs viktigere vitenskapelige etterretninger og fordi de ga enkelte tekniske detaljer - akkurat det området Fuchs var minst informert om. Våren 1945 hadde den sovjetiske etterretningen også to viktige agenter i det britisk-kanadiske gruppen for kjernefysisk forskning ledet av professor John Cockcroft, direktør for Atomenergidivisjonen ved Canadian National Research Council i Montreal. Den første

390

Kapittel 8

agenten som ble vervet, var en britisk vitenskapsmann, Alan Nunn May. Han var hemmelig kommunist, hadde vært Donald Macleans samtidige ved Trinity College i Cambridge og begynte å arbeide med Tube Alloys-prosjektet i 1942. Kort tid etter tok han kontakt med G R U .1 ~ I motsetning til Philby, Blunt og andre ledende sovjetiske agenter, følte May ikke noen velbehagelige gysninger ved farene og bedragene i den hemmelige verden. «Alt var ytterst pinefullt for meg,» sa han senere, «og jeg begynte bare med det fordi jeg mente at det var dette bidraget jeg kunne gi til menneskehetens trygghet.» I ettertid delte han Macleans desillusjonerte syn på spionasje: «Det er som å være toalettvakt. Det lukter vondt, men noen er nødt til å gjøre det.»17, May ble med i Cockcrofts forskningsgruppe i Montreal i januar 1943. Av grunner som fortsatt er uklare, tok det sin tid før det lokale GRU fattet hvor viktig han var. Det var først sent på året i 1944 at løytnant Pavel Angelov fra GRU-residensen i Ottawa ble hans kontakt-offiser. En eller annen gang i første halvdel av 1945 ba Angelov May om å skaffe en uranprøve, et oppdrag som en kanadisk GRU-agent, Israel Halperin, allerede hadde beskrevet som «abso­ lutt umulig». Men May klarte det. Den 9. august 1945, tre dager etter Hiroshima, ga han Angelov en rapport om atomforskning, detaljer om bomben som var sluppet over Hiroshima og to uranprøver: anriket U-235 på et glassrør og et tynt lag U-233 på en bit platina-folie.1 4 Oberst Nikolai Zabotin, GRUs legale resident i Ottawa, så på dette som så viktig at han sendte sin nestkomman­ derende, oberstløytnant Motinov, med prøvene til Moskva umiddel­ bart. Angelov presset en flaske whisky og 200 kanadiske dollar på May. Ikke lenge etter ble Zabotin tildelt både Det røde banners orden og Den røde stjernes orden.1 ' May var medlem av et kanadisk GRU-spionasjenett som omfattet minst 19 agenter.16 Blant andre militære og vitenskapelige etterretninger som nettet samlet inn, var det en kongelig kanadisk kommisjon beskrev som «informasjoner av aller største viktighet» om radar («nest etter atom bom ben... det kanskje viktigste arbeidet utført av engelsktalende demokratiske stater på det tekniske området i den aktuelle perioden»), asdic,

Den store fedrelandskrigen

391

eksplosiver, drivladninger og V.T.-lunten.1 Zabotins nett omfattet kilder til både politiske, vitenskapelige og militære etterretninger. De ledende blant dem var Sam Carr (født Kogan i Ukraina av jødiske foreldre), organisasjonssekretær i det kanadiske kommunistpartiet i 1937, som vervet og styrte agenter for Zabotin, samt Fred Rose (født Rosenberg i Polen av russrsk-jødiske foreldre), parti-organisator i Quebec og medlem av den kanadiske nasjonalforsamlingen som leverte rapporter om hemmelige møter i nasjonalforsamlingen.1^ Storparten av GRU-nettet ble nøstet opp etter at Igor Guzenko hoppet av fra Ottawa-ambassaden i september 1945. Men NKGBs agentnett i Canada holdt seg stort sett intakt. Blant dem var en annen viktig atomspion i Montreal, Bruno Pontecorvo, en fremragende italiensk fysiker som hadde emigrert. I motsetning til den innadvend­ te Alan Nunn May var Pontecorvo, som de fleste kalte Bruno eller Ponte, en populær og omgjengelig mann med et filmstjerneutseende som skaffet ham enda et klengenavn - Ramon Navarro. Pontecorvo ble født i 1913 av jødiske foreldre og reiste fra Italia under en fascistisk anti-semittisk kampanje i 1936. Tidlig i 1943 begynte han å arbeide i det engelsk-kanadiske atomforskningsteamet i Montreal. En eller annen gang i løpet av de neste to årene skrev han et brev til den sovjetiske ambassaden, sannsynligvis i Ottawa, og tilbød sine tjenester. Brevet havnet ikke i GRU-residensen, slik tilfellet var med Nunn May, men hos «naboen», NKGB. Til å begynne med reagerte ikke residenten. Antakeligvis avviste han Pontecorvo som enten en svindler eller en provokatør. Da Pontecorvo ikke fikk noe svar på brevet, leverte han en pakke med hemmeligstemplede dokumenter og beregninger til ambassaden. NKGB-residensen skjønte ikke hvor betydningsfulle de var, men sendte dem videre til Sentret. Stor var overraskelsen da det kom et iltelegram tilbake om at det måtte opprettes øyeblikkelig kontakt med vitenskapsmannen som hadde skaffet dem. Pontecorvo ble værende i Canada og arbeidet både som atomvitenskapsmann og sovjetisk agent inntil han ble overført til en britisk atomforskningsinstitusjon i Harwell i begynnelsen av 1949. KGB-offiserer som hadde kjennskap til saken, fortalte Gordievskij at de verdsatte Pontecorvos arbeid som atomspion nesten like høyt som

392

Kapittel 8

Fuchs’.17g Sommeren 1944 skaffet en av «de praktfulle fem» fra Cambridge, Donald Maclean, både atometterretninger og politiske etterretnin­ gen Selv om Maclean hadde vært den mest framgangsrike av «de fem» i 1930-årene, stoppet karrieren hans delvis opp både i Utenriksdepartementet og NKVD i de første krigsårene. Han kom til den britiske ambassaden i Paris som tredjesekretær i september 1938 med rykte som selskapsløve.1*" Påkjenningene ved å skaffe etterretninger til NKVD etter den tysk-sovjetiske pakten og særlig etter at tyskerne begynte blitzkrigen mot Frankrike i mai 1940, tærte etter hvert på ryktet hans. Ikke minst kritisk var sir Donald Campbell som ble ambassadør i Paris like etter krigsutbruddet. Ifølge en annen ledende britisk diplomat snakket Campbell etter Frankrikes fall «ufordelaktig om Macleans sendrektighet og pliktforsømmelser de siste kritiske dagene. Han oppfattet ham, kanskje noe strengt, som litt av en svekling.»181 Selv om Maclean ble forfremmet til an­ nensekretær da han kom tilbake fra Frankrike, ble han plassert i det lite prestisjefylte, nyopprettede General Department i Utenriksde­ partementet. Denne avdelingen arbeidet for det meste med saker som hørte hjemme i departementene for skipsfart, forsyninger og økonomisk krigføring. Aubrey Wolton, en av kollegene hans i General Department, syntes at han var «et temmelig innesluttet og ensomt menneske». Følelsen av isolasjon ble forsterket av at den amerikanske konen hans, Melinda, som han hadde giftet seg med i Paris, bodde i De forente stater fram til høsten 1941. Og det første barnet deres kom dødfødt til verden like før jul i 1940. Den tyske invasjonen i Sovjetunionen i juni 1941 ga Maclean, og i varierende grad alle «de praktfulle fem», en fornyet målbevissthet. Av de oppgavene som Macleans avdeling arbeidet med de nærmeste årene, var det det administrative sambandet med allierte tropper stasjonert i Storbritannia som interesserte kontakten hans, Anatoli Gorskij og NKVD mest. Av dem var det flest polakker og franskmenn før amerikanerne kom mannsterke mot slutten av 1943. Selv om Stalin undertegnet en militæravtale med general Sikorskis polske eksilregjering i London etter det tyske angrepet, hadde han

Den store fedrelandskrigen

393

fortsatt dype mistanker til den. Maclean kunne rapportere at mistanken var gjensidig. I april 1943, kort tid etter at de tyske troppene hadde avdekket massegravene etter NKVD-massakren på polske offiserer i Katyn-skogen, krevde den polske regjeringen i London at Røde Kors skulle gjennomføre en granskning. Moskva avbrøt øyeblikkelig alle kontakter med Sikorskis regjering, stemplet dem som «fascistiske medløpere» og ga tyskerne skylden for massakren. Som hemmelig agent for organisasjonen som gjennom­ førte massakren, kan det ikke ha vært morsomt for Maclean å orientere den om de polske reaksjonene.182 Våren 1944 kom det et oppsving i Macleans karriere både i Utenriksdepartementet og NKGB/NKVD da han ble overført til Washington-ambassaden og kort tid etter utnevnt til førstesekretær. Ikke lenge etter at Maclean var kommet, ble han sammen med sin førstesekretærkollega Roddie Barclay plassert i en britisk-amerikansk komité som arbeidet med betingelsene for en fredsavtale med Italia. Barclay ble imponert av Macleans «formuleringssans og evne til å skjære gjennom kompliserte spørsmål». Robert Cecil, en annen av hans samtidige i Washington, husker dette: Ingen oppgave var for vanskelig for ham, ingen arbeidsdag ble for lang. Han fikk ry på seg for å være den som alltid kunne overta en ugrei sak etter en kollega som var syk, som skulle på ferie eller som rett og slett var mindre ivrig i arbeidet. Det mest følsomme, og etter NKVDs syn det sannsynligvis viktigste politiske området som Maclean ble involvert i tidlig i 1945, var samarbeidet mellom Tube Alloys og Manhattan Project. Hans voksende ekspertise på atomområdet førte til at han i februar 1947 ble utnevnt til fellessekretær for Combined Policy Committee som koordinerte den britisk-amerikansk-kanadiske atompolitikken.183 Mens Maclean var i Washington, ga han uttrykk for omtanke for ambassadesikkerheten. Da han var fungerende administrativ leder for ambassaden våren 1946, innkalte han pressesekretæren, William Clark, til en sikkerhetsbriefing. Clark sa senere: «Så nervøs hadde

394

Kapittel 8

jeg ikke vært siden kostskolelæreren min innkalte meg til den obligatoriske samtalen om sex (også den temmelig forsinket).» Maclean gjorde Clark oppmerksom på at han hittil ikke hadde undertegnet et skjema der han bekreftet at han var orientert om loven om statshemmeligheter. Han ba ham undertegne dette skjemaet, og sa til ham: Selvfølgelig skal du snakke med dyktige journalister. Det er ikke dem vi er ute etter - det er de menneskene som kan tenkes å utnytte opplysningene. For eksempel - og så koblet han ut telefonen ved å trekke ut kontakten på skrivebordet sitt - kobler jeg alltid ut telefonen når jeg snakker med forretningsmenn, for vi avlyttes selvfølgelig av de amerikanske myndighetene, og vi vil ikke at de skal være orientert om alle handelsplanene våre. Og en ting til, William - fortell aldri hemmeligheter til franskmennene. De lekker som en sil. Det var alt foreløpig. Vær diskret.1*4 Hvor viktig NKVD vurderte Macleans stilling i Washington ble demonstrert av avgjørelsen om å sende Anatoli Gorskij, hittil London-kontakt for alle «de praktfulle fem», til De forente stater i juli 1944 for å holde forbindelsen med ham .ls* I oktober 1944 etterfulgte Gorskij også Akhmerov som Elizabeth Bentleys kontakt, og fikk i oppgave å styrke agentnettet som ble drevet av John Golos med Bentleys hjelp inntil han døde sent i 1943. I likhet med Akhmerov kom Gorskij (som Bentley kjente som «Al») fort til at Golos’ metoder var amatørmessige og usikre.1X6Han sa til Bentley at ordningen i øyeblikket var «full av hull og derfor altfor farlig. Jeg er redd for at vår venn Golos ikke var særlig forsiktig, og det er fare for at du, på grunn av forbindelsen du har hatt med ham, kan sette apparatet i fare.» Bentley skulle derfor gi fra seg agentnettet sitt og trekke seg tilbake i et halvt år, inntil det var klart at hun ikke ble overvåket av FBI. NKVD skulle nøye gjennomgå bakgrunnen til agentene hennes og bestemme seg for hvem som skulle beholdes. Gorskij insisterte også på at hun skulle ta imot penger og gi ham en kvittering for dem. «Vi kan ikke ha mer tøys om dette. Jeg har 2000

Den store fedrelandskrigen

395

dollar i lommen. Det er en del av honoraret ditt. Du skal ta imot pengene nå! Hvis du ikke gjør det, er jeg nødt til å trekke den uunngåelige konklusjon at du er en forræder!»1K Da Bentley tok imot denne summen, var hun absolutt en «forræder». I november 1945 ble hun dobbeltagent og arbeidet for FB I.188 Selv om agentnettet hennes ble avslørt, ble ikke Maclean, som ble styrt separat, oppdaget ved FBI-etterforskningen. iJC

^

Foruten å infiltrere det britisk-amerikanske etterretningsmiljøet under den store patriotiske krig hadde NKVD/NKGB ironisk nok for første og siste gang i KGB-historien sambandsordninger med dette miljøet. I august 1941 kom oberst (senere brigadegeneral) G.A. Hill (med kodenavnet Dale) til Moskva for å lede en SOE-sambandsgruppe som fikk «SAM Mission» som dekknavn.189 Ifølge Kim Philby, som en kortere periode var hans kollega i SOE, var Hill et noe pussig valg. «Han var en av de få dalevende engelskmenn som virkelig hadde helt sand i maskineriet. Han var enormt tykkmaget og så ut som Soglows konge med skallet isse i stedet for krone.» Mindre enn ti år tidligere hadde Hill utgitt en svulstig beretning om hvordan han til å begynne med hadde forsøkt å hjelpe det unge bolsjevikregimet, men siden gått inn for å sabotere det. Men han var dårlig forberedt på kontakten med NKVD under krigen. Det tok sin tid før han ga ordre om en sikkerhetskontroll av konferanserommet til «SAM Mission». Da kontrollen fant sted, forteller Philby triumferende, «avdekket den uhyggelig mange lekkasjer».190 Hills motpart i Moskva, oberst (senere general) A.P. Osipov, en NKVD-ekspert på undergravende krigføring, hadde, sett med vestlige øyne, en uhyggelig ytre likhet med Boris Karloff. Etter en treg start på SOE/NKVD-samarbeidet, tillot Osipov at Hill ble med en NKVD-enhet bak de tyske linjene i februar og mars 1942 for å studere den sovjetiske partisanteknikken. Hill påsto senere at da han kom tilbake til Moskva, hjalp han Osipov med å skrive den offisielle sovjetiske håndboken om gerilja-krigføring.191 Denne

396

Kapittel 8

påstanden bør ikke godtas uten videre. Tidligere hadde han beskrevet hvordan han opprettet «en bolsjevikisk kontraspionasjeavdeling» i 1918.192 Men Hills opplevelser bak de tyske linjene i øst gjorde at han til å begynne med var positivt innstilt til tanken om å utplassere NKVD-agenter bak fiendens linjer i Vesten og Midt­ østen. Sommeren 1942 reiste han til Istanbul og Kairo for å diskutere tanken om en felles SOE/NKVD-aksjon. Så fløy han videre til London sammen med en NKVD-agent som SOE slapp i fallskjerm over Belgia. Men nå hadde Hills entusiasme for å utvide NKVDoperasjonene vestover begynt å kjølne. Mens han arbeidet med å arrangere agent-droppet i Belgia, skrev han i dagboken sin: «Ærlig talt, jeg liker dette overhodet ikke.» SOE-hovedkvarteret i London og Kairo nedla veto når det gjaldt fellesoperasjoner fra Tyrkia. Ifølge SOE-arkivene ble bare «et mindre antall» NKVD-agenter sluppet ut i fallskjerm over Vest-Europa av britene - de fleste i 1943.191Utslippet ble forsinket av dårlig vær og operasjonelle vanskeligheter. NKVD protesterte og hadde åpenbart mistanke om en britisk konspirasjon. SOE skaffet opplysninger om sprengladninger, men fikk lite til gjengjeld.194 Lederen for NKVD-delegasjonen i London under krigen, som kom kort tid etter at Hill hadde installert seg i Moskva, var Ivan Andrejevitsj Tsjitsjajev som også opptrådte som sovjetisk rådgiver for allierte eksilregjeringer. Han var storvokst, robust, dyktig og omgjengelig, men uvanlig i NKVD fordi han var nesten totalavholdsmann. Til å begynne med kombinerte Tsjitsjajev sambandsarbeidet med stillingen som NKVD-resident i London.19" Men den stadig større betydning det britiske agentnettet fikk, gjorde at Moskvasentret i 1943 sendte en enda høyere offiser, Konstantin Mikhailovitsj Kukin, som skulle overta for Tsjitsjajev som resident i London med diplomatisk kamuflasje. Kukin solte seg i glansen fra «de praktfulle fem». Portrettet hans henger i dag på veggen i Minnerommet i Tørste hoveddirektorat sammen med en omtale som lovpriser ham som en av de mest fremragende etterretningsoffiserene i 1940- og 1950årene. Etter at Kukin hadde overtatt styringen av det britiske agentnettet, konsentrerte Tsjitsjajev seg om eksilregjeringene.199 Da

Den store fedrelands krigen

397

seieren nærmet seg, la han stadig større press på dem. General Frantisek Moravec, etterretningssjefen for den tsjekkiske eksilregjeringen, syntes til å begynne med at Tsjitsjajev var svært så vennlig og hjelpsom: Etter Stalingrad forsvant det sovjetiske smilet. Da den militære situasjonen bedret seg for sovjeterne, forandret Tsjitsjajevs hold­ ning seg fullstendig. Tidligere kom han til meg hver dag og takket meg for det han mottok, men nå ble han kritisk, hovmodig og til og med truende. Tsjitsjajev begynte å forlange direkte adgang til den tsjekkiske undergrunnsbevegelsen, kritiserte opplysningene den skaffet til veie og krevde etterretninger som det etter Moravecs mening var umulig å skaffe. Han begynte også å samle inn opplysninger om tsjekkere i eksil og satte opp lister over «upålitelige». Mot slutten av krigen fikk Tsjitsjajevs forlangender om etterretninger om de britiske etterret­ ningstjenestene og om Edvard Benes, leder for eksilregjeringen, Moravec til å bryte kontakten med ham .197 Til tross for den begrensede suksessen som SOE-sambandet med NKVD/NKGB hadde hatt, ble general Donovan, lederen for OSS, i kjølvannet av det første møtet mellom «de tre store» (Roosevelt, Stalin og Churchill) i Teheran, begeistret for tanken om et omfattende etterretningssamarbeid med sovjeterne. 1. juledag 1943 hadde Donovan og Averell Harriman, den amerikanske am­ bassadøren, samtaler i Moskva med Molotov, kommissæren for utenlandssaker. To dager senere traff Donovan Fitin, lederen for INU, og Osipov, NKVDs ekspert på undergravende krigføring. Ifølge den amerikanske rapporten om møtet lyttet Fitin «med spent oppmerksomhet» mens Donovan orienterte ham om organisasjonen og operasjonene til OSS, og besvarte så spørsmål om «alle tilgjengelige metoder» som infiltrasjonsagenter kunne bruke på fiendtlig territorium og andre tekniske spørsmål. «General Osipov,» står det i rapporten, «virket spesielt interessert i mulighetene for å bruke plastiske eksplosiver. General Donovan lovte å sende general

398

Kapittel 8

Fitin... en type liten standardradio som ble brukt av OSSoperatørene.» Etter at Donovan på denne måten hadde forsøkt å vekke appetitten til sine sovjetiske verter, foreslo han så at de skulle opprette en OSS-misjon i Moskva og en NKVD-misjon i Washington. De to misjonene skulle utveksle etterretninger (Donovan mente at begge hadde informasjoner om fienden «av stor verdi» for begge parter), koordinere operasjoner for å forhindre at agentene arbeidet med motstridende mål og holde hverandre informert om forberedel­ sene til sabotasjeoppdrag. Donovans forslag ble i prinsippet aksep­ tert med en beredvillighet som knapt nok har sin make i amerikansksovjetiske forhold. Fitin var ivrig etter å få tak i opplysninger om OSS-operasjoner i Øst-Europa og på Balkan, og også adgang til OSS-våpen og -teknologi. Samtidig som INU overveide å styrke Elizabeth Bentleys usikre spionring i Washington etter Jacob Golos død, må han også ha ønsket velkommen utsiktene til å styrke residensen sin i Washington med en offisielt akkreditert delegasjon som kunne kombinere sambandsarbeid med spionasje - akkurat som i London. Fitin sa til Donovan at han ønsket forslagene «hjertelig velkommen». Enkelte sider av saken måtte naturligvis avgjøres av høyere myndigheter. At en OSS-offiser kunne være til stede i Moskva, kunne anses som «opp og avgjort», og utvekslingen av etterretninger «burde begynne med det samme».198 Harriman, den amerikanske ambassadøren, var like entusiastisk som Fitin. Han skrev naivt til Roosevelt: Vi har de siste to og et halvt årene forgjeves forsøkt å infiltrere sovjetiske informasjonskilder og skaffe oss et grunnlag for gjensi­ dig tillit og utveksling av opplysninger. Her, for første gang, har vi infiltrert en del av etterretningen til den sovjetiske regjeringen, og hvis vi går videre med dette, er jeg overbevist om at dette kommer til å bli innledningen til en langt større intimitet med også andre deler.199 Men Washington hadde fått kalde føtter. Roosevelt var opptatt av å

Den store fedrelandskrigen

399

unngå kontroverser i et valgår, og ga etter for FBI-direktøren J. Edgar Hoovers overbevisning om at det ikke var riktig å ha en NKVD-delegasjon i Washington. I april 1944 fikk Fitin og Osipov vite av lederen for den amerikanske militærmisjonen, general Deane, at den formelle delegasjonsutvekslingen var blitt «utsatt».200Selv om de var «skuffet», var de opptatt av å fortsette etterretningsutvekslingen med OSS via Deanes kontor. I august begynte OSS-delegasjonen i London også å utveksle informasjoner med Tsjitsjajev.201 Selv om NKVD skaffet nok rapporter til at en utveksling kunne komme i gang, og OSS til å begynne med var imponert av det rent nyhetsmessige i å motta sovjetiske etterretninger, ble utvekslingen stadig mer ensidig slik at OSS skaffet langt mer enn organisasjonen mottok.202Men fra tid til annen skaffet Fitin adskillige detaljer når det var i hans interesse å gjøre det. I september sendte han for eksempel detaljer om åtte fiendtlige installasjoner i Polen og Øst-Tyskland utvilsomt i håp om at de ville bli bombet av det amerikanske flyvåpenet.20"Fitin grep også inn som en reddende engel etter at den sovjetiske overkommandoen beordret alle OSS- og SOE-offiserer ut av Bulgaria den 25. september. To dager senere opplyste Fitin at han hadde sørget for at de kunne få komme tilbake. Men han satte som en betingelse at Donovan ga ham en liste over alt OSS-personalet, ikke bare i Bulgaria, men i Romania, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og alle områder okkupert av Den røde armé. Donovan gikk med på det. Senere kunne partisanene i Øst-Europa og på Balkan som tok kontakt med OSS-offiserer, sannsynligvis regne med å havne på NKVDs svarteliste. OSS-offiserer så hjelpeløst på at NKVDkollegene deres undertrykte mostand mot kommunistisk dominans i områder som var befridd av Den røde armé.204 Etableringen av OSS/NKVD-samarbeidet i 1944 og de store forventningene som til å begynne med knyttet seg til det, fikk brigadegeneral Hill til å gjøre et mislykket forsøk på å blåse nytt liv i SOE-sambandet med russerne. I april 1944 utstyrte SOE-major N.N. Krassovskij i NKVD med en trådløs sender og håndvåpen - og slapp ham ut i fallskjerm over Jugoslavia slik at han kunne besøke Titos hovedkvarter. SOE i Bari telegraferte til London: «Krassovskij

400

Kapittel 8

fullstendig uforstående overfor tiltakene som er gjennomført på hans vegne.» I juni informerte Tsjitsjajev SOE om at Krassovskij var blitt tilbakekalt av Moskva «ettersom forsøk på å etablere samband med SOE med sikte på et samarbeid hadde mislykkes». Brigadegenereal Fitzroy Maclean, Churchills sambandsoffiser med Tito, bemerket at SOE-delegasjonens forhold til Krassovskij tvert imot hadde vært svært så hjertelig. Osipov sa til Hill: «Kanskje Krassovskij ikke var den rette typen å sende.» Hill sa seg enig i det, og inviterte Osipov til å besøke London og diskutere et framtidig samarbeid. Osipov svarte ikke.205 ^^ ^^

I tillegg til å samle inn enorme etterretningsmengder om Sovjetuni­ onens allierte, gjennomførte NKVD også en rekke «aktive tiltak»operasjoner med sikte på å påvirke den vestlige opinionen. Under arbeidet med den hemmeligstemplede offisielle historien til Første hoveddirektorat, konkluderte Gordievskij med at NKVDs mest oppsiktsvekkende «aktive tiltak»-kupp var at en av organisasjonens agenter, Peter Smollett, klarte å bli leder for informasjonsdepartementets britisk-sovjetiske sambandsavdeling. Smollett var født i Wien i 1912 og døpt H.P. Smolka. Han kom fra en familie østerrikske jøder som skapte seg en formue i mellomkrigstiden ved å produsere den første skibindingen som løste seg ut når den ble vridd i et fall. Han kom til London i 1933,2116 sannsynligvis etter initiativ fra Maly, som en idealistisk, ung illegal NKVD-agent. Som kamuflasje hadde han en journaliststilling i en avis i Wien. I 1934-35 samarbeidet han i kortere tid med Philby i et mislykket forsøk på å opprette deres eget nyhetsbyrå.2"7 Smolka skapte seg et ry i Storbritannia med en rekke livlige, velskrevne artikler for The Times der han beskrev reisene sine til de arktiske områdene sommeren 1936. I 1937 ble artiklene samlet og utgitt som bok: Forty Thousand Against the Arctic: Russian’s Polar Empire, som kom i tre opplag på mindre enn ett år. Etter datidens standard var Smolkas bok et avansert eksempel på

Den store fedrelands krigen

401

NKVDs «aktive tiltak», skrevet ut fra et tilsynelatende ikkekommunistisk perspektiv av en forfatter som ganske enkelt var opptatt av å «ære den som æres bør» og glemme «gammelt kiv og nag». «Sovjetunionen i dag,» fortalte han leserne sine, «er som et hus under bygging. De klarer ikke å skjule skitten, rotet og improvisasjonspreget som slår oss på alle byggesteder.» Men Smolka la vekt på det imponerende som var oppnådd gjennom femårsplanene som erobringen av ødemarkene i Arktis var et slående eksempel på. Det sovjetiske folk var stolt av det som var oppnådd med det sosialistiske byggverket, opptatt av «kampen mot naturen» og utviklingen av ressursene sine. Nå hadde de mistet interessen for å «bære verdensrevolusjonens fakkel ut over sine egne grenser». Den mest oppfinnsomme fabrikasjonen i Smolkas bok var skildringen av den uhyggelige brutaliteten i gulag under den store terroren som et idealistisk, sosialistisk reformeksperiment. Han skrev om forholdet mellom vokterne og fangene: «Det jeg oppfattet som nytt, var de unge [NKVD] administratorenes store og oppriktige tro på at de faktisk var sjelens pionerer i kaoset som preget disse bøllenes [fangenes] sinn.» De reformerte bøllene i gulag bygde fangekolonier som med veiledning fra idealistene i NKVD en dag kunne bli like frie og velstående som Australia med den samme bakgrunnen som straffekoloni.208 Merkelig nok svekket ikke slike fabrikasjoner tiltroen til Smolka verken i The Times eller Utenriksdepartementets pressekontor, som lot seg imponere av hans «betydelige ry som skribent om internasjo­ nale forhold». Kort tid etter Anschluss, Nazi-Tysklands annektering av Østerrike i mars 1938, ble han britisk statsborger under navnet H. Peter Smollett (til å begynne med Smolka-Smollett). Noen få måneder senere begynte han i The Exchange Telegraph Company som leder for det nyopprettede utenlandskontoret der. I november fikk han en varm anbefaling fra Utenriksdepartementets pressekon­ tor til de britiske ambassadene i Praha, Warszawa, Budapest, Bucuresti, Beograd og Bern der han ba om «en mulighet til å diskutere... den lokale pressesituasjonen og spesielt spørsmålet om hvordan direkte nyheter fra dette landet står i forhold til den

402

Kapittel 8

tendensiøse propagandaen som sendes ut av offisielle og halvoffisielle byråer». Smolletts egen begavelse når det gjaldt å produsere førsteklasses «tendensiøs» NKVD-propaganda, legger et ironiens skjær over disse samtalene i de britiske ambassadene. Han og hans kone befant seg i Praha under den tyske maktovertakelsen i mars 1939, og ble nødt til å søke tilflukt i den britiske ambassaden før de vendte tilbake til London.209 Etter krigsutbruddet forsøkte Smollett forgjeves å komme inn i etterretningstjenesten.210 I stedet fant han seg en jobb i krigstidens informasjonsdepartement, der karrieren hans ble fremmet fordi han kjente den unge og dynamiske Brendan Bracken som ble Churchills informasjonsminister i juni 1941.2111 september ga Churchill Bracken instruks om å «overveie hvilke tiltak som skulle til for å motvirke den nåværende tendensen i den britiske opinionen til å glemme farene ved kommunismen i sin entusiasme over motstanden Sovjetunionen viser».'1' Ikke lenge etter ble Smollett utnevnt til leder for det nyopprettede russiske kontoret.213 Raskt og behendig omdefinerte han statsministerens instruks ved å henvise til Churchills radiotale den 22. juni, der han lovte å «gi all den hjelp vi kan til Sovjetunionen og det russiske folk». De to viktigste oppgavene, rapporterte Smollett, var å: a) Bekjempe slike anti-sovjetiske følelser i Storbritannia som kunne sette i fare gjennomføringen av den politikken som statsministeren staket ut den 22. juni. Motvirke fiendtlige forsøk på å splitte nasjonens enhet i spørsmålet om en britisk-sovjetisk enhet. b) Forsøke å dempe overdrevet pro-sovjetisk propaganda fra venstresiden som kunne bli en belastning for den britiske regjeringen. Være forberedt på kommunist-inspirert kritikk og hindre at initiativet gled over i hendene på kommunistpartiet. Måten å «dempe overdrevet pro-sovjetisk propaganda» på, mente Smollett, var «å stjele kraften i den venstreradikale propagandaen ved å overgå dem i pro-russisk publisitet på en slik måte som vi mener

Den store fedrelandskngen

403

er mest ønskverdig».-1" Det viste seg at a stjele kraften i venstreradikalismen involverte å hylle prestasjonene til Den røde armé på en måte som identifiserte det sovjetiske folk med sovjetregimet. Smollett definerte arbeidet sitt som å «dirigere kontorets arbeid generelt» og sørget for sambandet med Utenriksdepartementet, den sovjetiske ambassaden og Political Warfare Executive. Ivan Maiskij, den sovjetiske ambassadøren, skrev til Brendan Bracken i november 1941 for å forsikre ham om at «alt mulig vil bli gjort for å hjelpe mr. Smollett med å opprettholde den nære kontakten med ambassaden her».216 Smollets viktigste støttespiller i ambassaden var NKVD-kontakten hans, Anatoli Gorskij, som konstaterte at det var 217 lettere å arrangere møter med ham enn med «de praktfulle fem».Utenriksdepartementet mistenkte aldri Smollett for å være sovjetisk agent, men det spredte seg en viss bekymring når det gjaldt omfanget av kontaktene hans med den sovjetiske ambassaden. I 1942 ble det forsøkt å «gi Smollett en forståelse av hvor viktig diskresjon er i bruken av informasjoner».-1K Smollett klarte å overbevise R.H. Parker, leder for avdelingen for innenlands publisitet, om at departementet burde unngå å la «både hviterussere og røde engelskmenn» uttale seg om sovjetiske for­ hold.219 Denne tilsynelatende balanserte holdningen passet NKVD ypperlig. Hviterussere var selvfølgelig bannlyst. Men NKVD fore­ trakk også at Sovjetunionens sak ble lagt fram av tilsynelatende upartiske britiske talsmenn enn av erklærte kommunister. Smollett framstilte den sovjetiske ambassadens vilje til å distansere seg fra klart pro-kommunistiske grupper som en viktig innrømmelse: Lederen for presseavdelingen [i ambassaden] ba meg si rett ut om jeg mente at enkelte av de pro-sovjetiske organisasjonene her i landet var en belastning for den britiske regjeringen. Jeg svarte like åpent at som offentlig organ burde vi bare forholde oss til offisielle sovjetiske organisasjoner, og min samtalepartner slo øyeblikkelig fast idet han ga meg anledning til å sitere ham, at ambassaden er innstilt på å stille seg helt nøytral [sic] i skjebnen til organisasjoner som Russia Today Society, Friends of the Sovjet Union og avisen

404

Kapittel 8

Russ ia Today. Smollett fikk Parkers samtykke når det gjaldt forslaget hans om å få ambassadens hjelp til «å få noen spesialtrente talere fra Sovjetunio­ nen som skulle holde seg strengt til en instruks utarbeidet av den britiske regjeringen og den sovjetiske ambassaden».220 Det sovjetiske propagandaframstøtet som ble organisert av Smol­ lett og som ble kamuflert som et forsøk på å «stjele kraften fra venstreradikalerne», skjedde i en formidabel målestokk. På et kjempestort møte i Albert Hall i februar for å markere 25-årsdagen for Den røde armé ble det sunget lovsanger av et enormt kor, John Gielgud og Laurence Olivier leste opp og ledende politikere fra alle de store partiene var til stede. Offentlige plakater hyllet ustanselig både sovjetiske sivile og soldatene. Mange sovjetiske utstillinger ble sendt rundt i landet. Filmen Sovjetunionen i krig ble vist på fabrikker for over en kvart million arbeidere. Bare i september 1943 organiserte informasjonsdepartementet møter om Sovjetunionen i 34 offentlige lokaler, på 35 fabrikker, i 100 frivillige organisasjoner, 28 forsvarsforeninger, ni skoler og i ett fengsel. I løpet av den samme måneden sendte BBC 30 programmer med overveiende sovjetisk innhold.221 En av de konservative innpiskerne i Underhuset konstaterte: «Filmer som er sendt ut av informasjonsdepartementet og som gir et fargerikt bilde av livet i Sovjetunionen, har fått mange mennesker til å skifte holdning til kommunismen.»222 Smollett klarte også å dempe mye av de ufordelaktige kommentarene om den stalinistiske forfølgelsen. Departementet klarte til og med å overtale forleggeren Jonathan Cape til å utgi George Orwells satiriske mesterverk Animal Farm (Diktatoren).223 Smollett hadde et nasrt samarbeid med BBC og «gjennomgikk kritisk manuskripter om sovjetiske forhold som skulle brukes i innenlandssendingene».224 Med Guy Burgess som en innflytelsesrik programleder fra 1940 til 1944 hadde NKVD også en kraftfull stemme innenfor BBC. I juli 1941, en måned etter den tyske invasjonen, sendte Burgess rundt en liste med «Foreløpige forslag til

Den store fedrelandskrigen

405

kåserier om Sovjetunionen». De dekket felter som litteratur, naturvitenskap, kultur, økonomisk planlegging («Sovjetunionen var pioneren»), det føderale systemet i Sovjetunionen («et område der Sovjetunionen har gjort noen interessante eksperimenter») og sovjetisk utenrikspolitikk («Behandlet med forsiktighet, skulle det være mulig å gi en objektiv framstilling»). Burgess’ forslag når det gjaldt sovjetisk kultur, hadde en spesiell ironi som BBC-ledelsen på den tiden ikke oppfattet: Dr. Klugender og dr. Blunt er aktuelle kåsører når det gjelder kunst - ingen av dem er kommunister. Christopher Hill (stipendiat ved All Souls) er kommunist, men sannsynligvis også vår fremste ekspert på russisk historie.2'^ Det som sannsynligvis var Burgess’ største kupp i BBC på vegne av NKVD, var å arrangere et kåseri om østfronten i januar 1942. Kåsør var den sovjetiske illegale agenten Ernst Henri som første gang skapte entusiasme for «gruppene på fem» i 1933. Henri, som fortsatt arbeidet med journalistikken som kamuflasje, sa til lytterne at Den røde armé kom til å bli seierrik fordi «den kjemper for folket, for fedrelandet og folkestyret». Så hadde Henri et spesialbudskap til muldvarpene. Han sa til dem i radiokåseriet at Sovjetunionen hadde «en etterretningstjeneste som hører til de beste i verden». Gestapo (og underforstått MI5) sto maktesløs overfor den.2-6 De sovjetiske agentene som hørte Henris bemerkelsesverdige kåseri, må ha fått en moralsk oppstiver av NKVDs evne til å bekjentgjøre sin suksess i BBC. Lederen for samfunnsredaksjonen i Home Service (nå Radio 4), George Barnes (senere adlet), som var en venn av Burgess da han var leieboer hos Barnes i Cambridge, forsvarte hårdnakket staben sin mot «beskyldninger om at sendingene våre er venstrevridde» - selv om han innrømmet at programlederne hans for det meste var «unge menn, og det er naturlig at unge menn ferdes i progressive kretser». NKVD var på sin side irritert over at den mer objektive redaksjonen for innenlandsnyheter i BBC ikke la seg på samme linje som

406

Kapittel 8

samfunnsavdelingen. Våren 1943 sendte den sovjetiske ambassaden en kraftig protest mot BBCs nyhetsdekning av sovjetiske forhold til Brendan Bracken, som sendte protesten videre til BBC-sjefen. Bracken avviste anklagene, men meddelte ambassaden at BBC var blitt passelig refset.227 Mens Gordievskij hjalp til med å administrere sovjetiske «aktive tiltak» i London i 1982-85 (og samtidig holdt den britiske etterretnin­ gen godt informert om dem), tenkte han ofte på den presedens som var satt av Smollett og Burgess under den andre verdenskrig. Men selv om de «aktive tiltak» som Smollett og Burgess ledet var aldri så geniale, fikk de mindre betydning enn KGB trodde. For storparten av den britiske opinionen talte prestasjonene til Den røde armé for seg selv. Sovjetunionen mistet flere soldater vinteren 1942-43 enn både Storbritannia og De forente stater i samtlige slag i løpet av krigen. Avdelingen for innenlandsetterretninger i informasjonsdepartementet rapporterte tidlig i 1943: Uansett hvor framgangsrike eller til og med sensasjonelle nyhete­ ne fra annet hold måtte være, er flertallets øyne og sinn rettet mot «våre store allierte». Det sies at seieren ved Stalingrad har vakt en «sterkere beundring enn noen annen sovjetisk dåd», og det ser ut til at flertallets beundring og takknemlighet aldri har vært større.228 I etterdønningene etter Stalingrad foretrakk til og med Utenriksde­ partementet å overse bevisene for NKVD-massakren på polske offiserer i Katynskogen. «Aktive tiltak»-kampanjen som ble ledet av Smollett i informasjonsdepartementet, bidro til å viske ut grensen mellom heroismen i det sovjetiske folk og i stalinistregimet, men sammenlignet med Den røde armés seire og ofre fikk den bare marginal innflytelse på den britiske opinionen. Det sannsynligvis mest oppsiktsvekkende «aktive tiltaket» for å påvirke den vestlige opinionen, var den plutselige oppløsningen av Komintern i mai 1943. Hovedhensikten med denne uventede og dramatiske gesten var å styrke Vestens oppfatning av at Sovjetunio­ nen ikke lenger var opptatt av å eksportere revolusjonen gjennom dominans over kommunistpartier i utlandet, men i stedet gikk inn for

Den store fedrelandskrigen

407

å styrke krigens allianser og forlenge dem inn i etterkrigstidens verden. I et intervju med Reuters Moskvakorrespondent nevnte Stalin de to viktigste årsakene til avskaffelsen av Komintern: a) Det avslører Hitlertilhengernes løgn om at Moskva angivelig har tenkt å gripe inn i andre nasjoners liv og gjøre dem bolsjevikiske. Det settes nå en stopper for denne løgnen. b) Det avslører bakvaskelsene til kommunistenes motstandere i arbeiderbevegelsen om at kommunistpartiene i forskjellige land angivelig ikke opptrer i folkets interesse, men etter ordre utenfra. Nå settes det en stopper for denne bakvaskelsen også. Den sovjetiske politikken, sa Stalin, fremmet en forening av alle «progressive krefter... uansett parti og religiøs overbevisning» og «den framtidige organiseringen av et nasjonenes fellesskap basert på deres likeverd».229 Samtidig presset Smollett på BBC og de andre mediene argumentet om at «en større kursendring... har funnet sted i sovjetisk politikk under Stalin»: Mens den trotskistiske politikken gikk ut på å styrke sikkerheten i den svake Sovjetunionen ved hjelp av undergravende bevegelser i andre land som Komintern kontrollerte, har Stalins politikk vært og fortsetter å være å bevare et sterkt land som opprettholder vennskapelige diplomatiske forbindelser med andre regjeringer... Parallelt med denne utviklingen i den sovjetiske politikken har det skjedd en forandring i den typen mennesker som har makten i Sovjetunionen. De ideologiske og doktrinære internasjonale revolusjonære har i stadig stigende grad blitt erstattet av mennes­ ker med administrativ og teknisk erfaring, både fra den militære og sivile siden, som er opptatt av å oppnå praktiske resultater.230 Selv om kommunister i utlandet ble oppfordret til å bli nasjonalister for å styrke utsiktene til makt etter krigen, hadde Stalin i virkelighe­ ten ikke til hensikt å løse dem fra forpliktelsen til å følge direktivene

408

Kapittel 8

fra Moskva. Samtidig som Stalin stemplet påstandene om hemmelig sovjetisk innblanding i andre land som «bakvaskelser», nådde NKVD-infiltrasjonen både i London og Washington rekordhøyder. Men oppløsningen av Komintern var en propagandasuksess. Senator Tom Connally, formann i Senatets utenrikskomité, tolket det slik at den sovjetiske kommunismen ikke lenger ville blande seg inn i andre lands anliggender. The New York Herald Tribune skrev at dette markerte omformingen av Sovjetunionen fra et senter for verdenskommunismen til en nasjonalstat som ble styrt etter kommunistiske prinsipper.231 ^

Noe av Stalins bekymring for Sovjetunionens omdømme i Vesten i 1943 bunnet i et ønske om å dempe engstelsen hos sine allierte når det gjaldt spredningen av sovjetisk innflytelse i det østlige og sentrale Europa før forhandlingene om utformingen av etterkrigstidens Europa begynte. NKVD/NKGB ga ham betydelige forhandlingsfordeler i forhold til hans allierte. Både den britiske og den amerikanske etterretningstjenesten var dyktigere overfor fienden. Sovjetunionen hadde ingen etterretningssuksess i forholdet til Tyskland som kunne sammenlignes med Ultra. Men den sovjetiske etterretningen satset enormt mye større ressurser på å infiltrere de allierte enn de allierte satte inn mot Sovjetunionen - stikk i strid med etterkrigsmyten som KGB spredte om at den vestlige etterretningen drev en aktiv kald krig lenge før Tyskland var slått. På det første møtet mellom de tre store i Teheran i november 1943, var det en slående mangel på samsvar mellom etterretningene Stalin fikk og det som Churchill og Roosevelt hadde til sin disposisjon. NKVD var godt utstyrt med agenter både i London og Washington. SIS og OSS hadde ikke en eneste agent i Moskva. Etter at NKGB hadde klart a installere et omfattende system med lytteutstyr i den amerikanske ambassaden i Moskva, utarbeidet organisasjonen en enkel, men like framgangsrik metode for å avlytte Roosevelt og hans følge i Teheran. Molotov påsto i uklare vendinger

Den store fedrelandskrigen

409

at han hadde opplysninger om en tysk mordplan og påsto at den amerikanske delegasjonen, som holdt til halvannen kilometer fra de britiske og amerikanske ambassadene, ikke kunne føle seg trygg. Churchill foreslo at Roosevelt skulle bo i den britiske ambassaden. Presidenten ville ikke vekke russernes mistanker om en britiskamerikansk sammensvergelse, og takket nei. I stedet var han naiv nok til å akseptere Stalins iherdige invitasjon om at han og følget hans kunne ta inn i en bygning på det sovjetiske ambassadeområdet. General Ismay, leder for den militære seksjonen i krigskabinettets sekretariat, funderte senere i sine memoarer: «Jeg lurer på om de hadde installert mikrofoner på forhånd!»232 Det kan selvfølgelig ikke være tvil om at de hadde gjort det. Den amerikanske delegasjonen bodde i en sovjetisk-eid bygning og ble oppvartet av NKVDpersonale. Vertene deres hørte hvert ord de sa, og på denne måten måtte amerikanerne på det første toppmøtet med en sovjetisk leder praktisere noe i retning av åpent diplomati. Men Stalins forhandlingsfordel begrenset seg ikke til dette. Som rådgiver i Teheran hadde Roosevelt Harry Hopkins som NKVD betraktet som sin agent. Hopkins oppfatning av sin egen rolle var helt annerledes. Han var amerikansk patriot uten noe ønske om å innføre det sovjetiske systemet i De forente stater. Men han gikk med på å motta hemmelige kommunikasjoner «fra kamerat Stalin» via Akhmerov og uttrykte offentlig og også privat sin overbevisning om at «ettersom Sovjetunionen er den avgjørende faktoren i krigen, må landet få all mulig hjelp og alle anstrengelser må bli gjort for å opprette vennskapelige forbindelser med russerne».23,1 motsetning til Roosevelt eller Utenriksdepartementet hadde Hopkins allerede kommet til at De forente stater måtte forsone seg med det faktum at Sovjetunionen «utvilsomt.. .vil dominere Europa etter nazistenes nederlag», og at det sovjetisk-amerikanske vennskapet var nøkkelen til etterkrigstidens verden. Han understøttet Roosevelts overbevis­ ning om at han kunne lykkes der Churchill hadde mislykkes, og opprette et personlig forhold til Stalin. Ifølge Roosevelts neglisjerte utenriksminister Cordell Hull, som i motsetning til Hopkins ikke var invitert til Teheran, «håpet presidenten at han gjennom personlige

410

Kapittel 8

møter med Stalin kunne utmeisle problemene som eksisterte mellom Sovjetunionen på den ene siden og bokstavelig talt hele FN på den andre».234 Hopkins trodde også at når de amerikanske styrkene som sto i Europa og siden De forente stater skaffet storparten av det militære utstyret, var det på tide at amerikanerne hevdet sin stilling som dominerende partner i den britisk-amerikanske alliansen. Han sa illevarslende nok til Churchills lege, lord Moran, før konferansen begynte: «Jovisst innstiller vi oss på kamp i Teheran. Du skal få se at vi stiller oss skulder ved skulder med russerne.»23" «Chip» Bohlen, som var amerikansk tolk i Teheran, beskrev Hopkins’ innflytelse på presidenten som «svært betydelig».236 Andre utenrikspolitiske rådgi­ vere ble holdt på en armlengdes avstand. Den amerikanske diplomaten Robert Murphy beklaget seg overfor Cordell Hull om at den amerikanske utenrikstjenesten ikke fikk vite hva som lekket ut fra samtalene mellom Roosevelt og Stalin. Hull svarte at han for sin del ville ha vært takknemlig hvis han hadde fått noen nyheter fra Teheran overhodet.23" Churchill hevdet senere at det var i Teheran han for første gang innså hvor liten Storbritannia var som nasjon. «Der satt jeg med den store russiske bjørn med utstrakte labber på den ene siden, og på den andre siden den store amerikanske bøffelen. Mellom de to satt det stakkars lille engelske eslet...» 233 Etter konferansens andre sesjon oppsøkte Hopkins Churchill den 29. november i den britiske ambassaden, og fortalte ham at Stalin og Roosevelt var fast bestemt på at operasjon Overlord - den britisk-amerikanske invasjonen av Nord-Frankrike over den engelske kanalen - skulle finne sted i mai 1944. Den britiske motstanden måtte opphøre. Churchill ga plikt­ skyldigst etter.234 (Overlord begynte den 6. juni.) Den viktigste politiske innrømmelsen overfor Stalin var en britisk-amerikansk enighet om å gi Sovjetunionen tilbake grensene fra 1941 og dermed la russerne få beholde sitt urettmessige utbytte etter den tysksovjetiske pakten: Øst-Polen, de baltiske statene og Bessarabia. Polen skulle få visse territoriale kompensasjoner på bekostning av Tyskland i vest. Den polske regjeringen i London, som siden juni var ledet av Stanislaw Mikolajczyk, ble ikke konsultert. Da Stalin

Den store fedrelandskrigen

411

bakvasket Mikolajczyks regjering («Den polske regjeringen og vennene deres i Polen var i kontakt med tyskerne. De drepte partisanene»), fant verken presidenten eller statsministeren det betimelig å protestere.240 Roosevelt og Churchill skapte heller ikke disharmoni ved å bringe på bane spørsmålet om Katyn-massakren. Sviket overfor polakkene bunnet ikke bare i illusjoner om Stalins adferd etter krigen (de var langt større hos Hopkins og Roosevelt enn hos Churchill), men også i en dyp fornemmelse av Vestens militære gjeld til Sovjetunionen i en tid da Den røde armé fortsatt bar den absolutt største byrden i krigen mot Tyskland. Stalin vendte tilbake fra Teheran i godt humør. Ikke lenge etter kunne den amerikanske ambassaden i Moskva melde om en «nesten revolusjonerende forandring» i den sovjetiske pressens holdning til Storbritannia og De forente stater. Hele den sovjetiske propagandamaskinen ble innstilt på å berømme den allierte enheten og «De historiske avgjørelsene» i Teheran.241 Fra et sovjetisk synspunkt lot det til at de vest-allierte hadde erkjent, slik en russisk diplomat uttrykte det privat, Sovjetunionens «rett til å innsette vennligsinnete regjeringer i nabolandene». Den tsjekkiske eksilregjeringen i Lon­ don var rask til å oppfatte vinket. Den 12. desember 1943 undertegnet president Benes i Moskva en vennskapsavtale og en allianse med Sovjetunionen. Benes var så naiv at han trodde han kunne beholde kontrollen ved å stå på god fot med Stalin, og sa til de tsjekkiske kommunistlederne i Moskva at han regnet med at de ville stå fram som det sterkeste partiet etter krigen.242 Den neste konferansen mellom de tre store, på Jalta i Svartehavet i februar 1945 (den siste Roosevelt var til stede på før han døde i april), ble nok en sovjetisk triumf. Igjen satt Stalin med de fleste militære kortene. Den røde armé kontrollerte praktisk talt Polen, Tsjekkoslo­ vakia og de baltiske statene foruten en stor del av Tyskland - mens de vestallierte ennå ikke hadde krysset Rhinen til tross for suksessen med Overlord. Stalin hadde et like imponerende stort overtak når det gjaldt etterretninger. NKVD hadde to dyktige muldvarper i den britiske utenrikstjenesten: Donald Maclean i Washington-ambassaden som satt godt plassert til å rapportere om britisk-amerikanske

412

Kapittel 8

diskusjoner før konferansen - og Guy Burgess, som hadde sluttet i BBC og begynt i Utenriksdepartementets pressekontor i 1944. NKGBs hovedkilde i det amerikanske Utenriksdepartementet, Alger Hiss, var faktisk med i den amerikanske delegasjonen til Jalta. Som nestleder på kontoret for spesielle politiske saker siden slutten av 1944 hadde han vært aktivt med på forberedelsene til konferansen.243 Det vakte stor glede i NKGB da Harry Hopkins, etter å ha mistet noe av sin innflytelse i Det hvite hus i løpet av 1944, gjorde seg gjeldende igjen til tross for mye sykdom, og pånytt ble den sentrale rådgiveren for Roosevelt som nå var merkbart svekket.244 Amerikanerne var plassert i det tidligere tsaristiske sommerpalasset Livadia, britene 20 minutter unna i det en av dem beskrev som «et slags gotisk Balmoral» - Vorontsov-palasset.24'' Begge innlosjeringsstedene ble omfattende avlyttet. Spesielt amerikanerne ser ikke ut til å ha tatt noen forholdsregler. NKGB forsøkte, med et visst hell, å ta oppmerksomheten bort fra overvåkingen ved en overdådig og intens gjestfrihet som ble personlig overvåket av NKGBs første visekommissær, general Sergei Nikiforovitsj Kruglov, som Joan Bright fra det britiske krigskabinettet beskrev som «den kraftigste mann jeg noengang har sett - med enorme skuldre, et enormt ansikt og like enorme hender og føtter». Kvelden før konferansen sa Kruglov til frøken Bright at den britiske delegasjonen hadde falt i unåde hos russerne. Han slo ut med de store hendene: «Fra amerikanerne har vi fått mange anmodninger, og vi har gjort vårt beste for å oppfylle dem. Fra britene har vi ikke hørt noe som helst...» Frøken Bright gjorde sitt beste for å roe ham ned med en lang liste med anmodninger.246 Sarah Churchill, som var med faren til Jalta, skrev til moren: «Her varter de oss sannelig opp på alle bauger og kanter!» Over 1000 sovjetiske soldater hadde reparert veiene, bygd om og pusset opp bygningene og stelt hagene. På veggene ble det hengt opp mesterverk fra Moskvas kunstgallerier, på staselige peiser brant flammende bål, på gulvet lå persiske tepper, skinnende hvite og stivede duker prydet bordene, tjenerne var iført kjole og hvitt og stuepikene var kledt i svarte kjoler med hvite forklær. Frøken Bright syntes at maten var «som i et eventyr». Ved en anledning nevnte hun i forbifarten at hun

Den store fedrelandskrigen

413

aldri hadde smakt Kiev-kylling. Det gikk ikke mange minuttene før hun fikk retten servert av en hovmester som hele tiden sto ved siden av henne «med et stolt smil» mens hun spiste. Da Sarah Churchill bemerket at sitronjuice passet godt til kaviar, dukket det som ved et try lleslag opp et enormt sitrontre, nedlesset med sitroner, i drivhuset i Vorontsov. Amerikanerne konstaterte det samme fenomenet i Livadia-palasset. General Kruglov, som presiderte over slike små mirakler, fikk på den neste konferansen mellom de allierte en K.B.E. (ordenen Knight Commander of the British Empire), og dermed ble han den eneste KGB-offiseren som noengang har fått en æresadelstittel.247 I de økonomiske forhandlingene på Jalta, som var konsentrert om krigsskadeerstatninger, fikk de sovjetiske forhandlerne god hjelp av Elarry Dexter White, den mest framtredende av flere NKVD-agenter i det amerikanske finansdepartementet.248 Siden 1942 hadde White, som finansminister Morganthaus nærmeste rådgiver, spilt en ledende rolle i å utforme den amerikanske politikken for verdensøkonomien etter krigen. Sammen med lord Keynes var han den dominerende skikkelsen på Bretton Woods-konferansen i juli 1944. Her ble grunnmønsteret lagt for både Det internasjonale pengefondet (International Monetary Fund) og Verdensbanken (International Bank for Reconstruction and Development). I januar 1945 ble han vise-finansminister.249 Forhandlingene om krigsskadeerstatninger begynte på Jalta den 5. februar. Molotov ba om langsiktige amerikanske lån foruten massive tyske erstatninger. Mainskij, som da var assisterende kommissær for utenlandssaker, forlangte av-industrialisering av Tyskland, at rust­ ningsindustrien og 80 prosent av tungindustrien måtte fjernes. Konfiskerte fabrikker skulle bidra til en total krigsskadeerstatning på 20 milliarder dollar, og halvparten av dette skulle gå til Sovjetunio­ nen. Selv om White ikke var til stede på Jalta, hadde han allerede gitt sterk støtte til Sovjetunionens standpunkt. I januar 1945 tok han initiativet til to notater som Morgenthau sendte presidenten. I det første ble det foreslått et lån til Sovjetunionen på 10 milliarder dollar til to prosent rente og med 35 års løpetid og valgfri tilbakebetaling i

414

Kapittel 8

strategiske råvarer. Det andre notatet slo fast at det var «avgjørende viktig» at den kjemiske, metallurgiske og elektroniske industrien i Tyskland skulle fjernes i sin helhet for å forhindre en framtidig tysk aggresjon: Det virkelige motivet til dem som motsetter seg et svakt Tyskland e r ... redsel for Sovjetunionen og kommunismen. Det er den 20 år gamle tanken om «et bolverk mot bolsjevismen» som var en av faktorene som førte til den nåværende krigen. Det er ikke noe jeg kan tenke meg som i høyere grad kan skape tiltro og mistro mellom De forente stater og Sovjetunionen enn holdningen denne regjeringen inntar til det tyske problem. Whites argumenter klarte ikke å overvinne Utenriksdepartementets motstand mot lånet på 10 milliarder dollar til Sovjetunionen og nedbyggingen av den tyske industrien. Men i motsetning til Churchill aksepterte Roosevelt det sovjetiske tallet på 20 milliarder dollar for krigsskadeerstatningen og at halvparten skulle gå til Sovjetunionen som et «diskusjonsgrunnlag» for en tremaktskommisjon om krigs­ skadeerstatningen som skulle komme sammen i Moskva.~NJ Men White hadde allerede sørget for hemmelige amerikanske subsidier til Sovjetunionen. 1 1944 skaffet White NKVD, via Silvermaster, prøver på okkupasjonsvalutaen som var produsert av finansdepartementet for bruk i Tyskland. Etter denne tilskyndelsen bestemte russerne seg for å be om trykkplatene, sverte og papirprøver slik at de kunne trykke sine egne pengesedler. Direktøren for Bureau of Printing and Engraving innvendte rimelig nok at «å tillate den sovjetiske regjeringen å trykke sedler som er identiske med dem som trykkes her i landet, vil gjøre regnskapskontrollen umulig». White innvendte at russerne kom til å tolke dette som et tegn på manglende tillit til deres integritet. «Vi må stole like mye på dem som på våre andre allierte.» En uke etter fikk de platene. I 1953 ble det under en Senat-høring sagt at: «Det er umulig å bestemme i hvilken utstrekning sovjeterne brukte disse platene.» Utgiftene for ameri­

Den store fedrelandskrigen

415

kanske skattebetalere kan godt ha kommet opp i millioner av dollar.251 Hovedproblemet på Jalta var politisk. Det var Polen som tok mest tid. Cadogan, den faste statssekretæren i Utenriksdepartementet, forklarte det slik til sin kone: «Det blir det aller viktigste... Det er tross alt slik at hvis vi ikke kommer fram til en anstendig avtale om Polen, vil det ikke være særlig mye fornuft i de andre høyttravende planene våre for verdens organisering og desslike.2521Teheran hadde Churchill og Roosevelt gått med på sovjetisk dominans over Polen og Sovjetunionens valg av grenser. Nå, noe forsinket, forsøkte de å forene denne innrømmelsen med prinsippene i Atlanterhavspakten ved å forlange garantier om polsk demokrati som var uforenlige med stalinismens prinsipper. Polen, sa Churchill poetisk, må «være frue i eget hus og herre over sin egen sjel». Dette forutsatte at den provisoriske Lublinregjeringen som sovjeterne hadde innsatt, ble byttet ut og at det ble gitt garantier om frie valg. Stalin viste seg som en glimrende forhandler. Først forsøkte han å vinne tid, siden kom han med innrømmelser i sekundære spørsmål etter å ha understreket hvor viktige de var for å beholde de alliertes ja til et sovjetdominert Polen - selve nøkkelen til opprettelsen av en stalinistisk ordning i Øst-Europa. Cadogan, som i de fleste tilfellene var en hard dommer, skrev til sin kone: Jeg har aldri opplevd russerne så føyelige og ettergivende. Spesielt Joe har vært ytterst lett å ha med å gjøre. Det er et stort menneske og han hevder seg imponerende godt i forhold til de to andre aldrende statsmennene. Særlig presidenten er svært ullen og usikker.253 Da Churchill og Roosevelt på denne måten var formildet av Stalin, gikk de med på et opplegg for Polen for å redde ansikt. Den provisoriske Lublinregjeringen ble ikke byttet ut, men rett og slett utvidet slik at enkelte «demokratiske ledere» kom med. Valgene i Polen etter krigen skulle ikke overvåkes av de allierte som en garanti for at det gikk riktig for seg, men av den provisoriske regjeringen som kom til å fikse resultatet med eksperthjelp fra NKVD.

416

Kapittel 8

I Jalta var det fortsatt usikkert (noe Stalin visste fra NKGBrapportene) om Manhattan Project ville resultere i en atombombe tidsnok til å tvinge Japan til å kapitulere uten en enormt kostbar amerikansk invasjon. Stalin lot seg overtale til å erklære Japan krig tre måneder før Tysklands nederlag, til gjengjeld for at han fikk Sakhalin og øygruppen Kurilene fra Japan foruten kontroll over Mandsjuria og Ytre Mongolia på Kinas bekostning. Stalin gikk også med på, etter motstand til å begynne med, å la Frankrike få en okkupasjonssone i Tyskland (den ble tatt av de britisk-amerikanske sonene) og en plass i den allierte kontrollkommisjonen. Igjen etter påtatt nøling aksepter­ te Stalin stemmeprosedyren i Sikkerhetsrådet og sikret på den måten at FN ble opprettet. I løpet av de siste møtene under Jaltakonferansen ga Hopkins et notat til Roosevelt som begynte slik: «Russerne har gitt etter så mye på denne konferansen at jeg ikke tror vi bør skuffe dem.»2"’4 Notatet dreide seg først og fremst om krigsskadeerstatningen, men oppsummerte Hopkins syn på konfe­ ransen som helhet. Hopkins reiste fra Jalta i en slags euforisk optimisme og beundring for Stalins genialitet: Vi trodde faktisk innerst inne at dette var daggryet i den nye dagen vi alle hadde bedt om måtte komme og snakket om i så mange å r ... Russerne hadde bevist at de kunne være fornuftige og framsynte. Det fantes ikke tvil hos presidenten eller hos noen av oss andre om at vi kunne leve fredelig side om side med dem så langt inn i framtiden vi kunne øyne. Men jeg må gjøre én forandring på det jeg tror vi alle reserverte oss fordi vi ikke kunne vite hva som kom til å hende hvis noe skjedde med Stalin. Vi følte oss sikre på at vi kunne regne med at han ville være fornuftig og forståelsesfull men vi kunne aldri være sikre på hvem eller hva som ventet ham i Kreml.23"’ Blant dem som delte Hopkins’ eufori var Alger Hiss. Etter kon­ feransen skrev han for å gratulere utenriksministeren, Edward Stettinius, med den strålende jobben han hadde gjort. I virkeligheten var han ikke stort mer enn en gallionsfigur i utformingen av den

Den store fedrelandskrigen

417

amerikanske politikken i Jalta.256Hiss’ karriere så ut til å gi NKGB en usedvanlig mulighet i det nye FN. I april 1945 ble han midlertidig generalsekretær i FN og organiserte konferansen i San Francisco. Det er ikke så rart at Gromyko ga uttrykk for «den største respekt for Alger Hiss, spesielt på grunn av hans rettferdighet og upartiskhet». Han sa til Stettinius at han ville bli svært fornøyd hvis Hiss ble midlertidig generalsekretær i FNs konstituerende forsamling - en stilling som godt kunne ha ført til at han ble utnevnt til den første permanente generalsekretæren i FN.2?7 Stalin avsluttet Jalta-konferansen i et strålende humør. Ved den siste fotograferingen forsøkte han å underholde de andre ved å gjenta de fire setningene han kunne på engelsk: «Det har du rett i!», «Hva så?», «Hva i all verden er det som foregår her?» og «Toalettet er der borte.»27* De førsteklasses etterretningene som var tilgjengelige for Stalin både fra infiltrasjonsagenter og fra den tekniske overvåkingen, hadde vært en av nøkkelfaktorene bak forhandlingssuksessen hans. Han var sannsynligvis bedre informert enn både Churchill og Stettinius om hvilket territorium Roosevelt var villig til å tilby ham for å føre krig mot Japan. Roosevelt, derimot, forsto ikke at Stalin var ivrig etter å gi seg i kast med Japan etter Tyskland og slett ikke motvillig. Men som alltid begrenset Stalins ekstreme mistenksomhet, som grenset til paranoia, hans evne til å trekke maksimale fordeler ut av etterretningene han mottok. Han funderte lenge og hardt på hvorfor Churchill og Roosevelt i Jalta strittet imot den polske avtalen som de i grove trekk var blitt enige om i Teheran året før. Ettersom han ikke kunne forstå at innvendingene deres, som riktignok var halvhjertede, baserte seg på et ekte engasjement for menneskerettig­ hetene, var det uunngåelig at han lette etter en eller annen skummel forklaring. I denne prosessen ble han nok en gang opptatt av konspirasjonsteorier. I juli 1952 forsikret han den italienske sosialis­ ten, Pietro Nenni, om at den amerikanske «kardinal Spellman har vært til stede på Jalta-konferansen i forkledning. Stalin sa at det var han som forherdet Aennen' Roosevelt mot ham». Nenni tvilte ikke på Stalins oppriktighet. Han tolket denne merkelige teorien som en indikasjon på at Stalin stadig ble besatt av mistanker om at han var 14 -KGB

418

Kapittel 8

utsatt for sammensvergelser som ble styrt av V a ti k a n e t.D e t spinkle grunnlaget for Stalins teori om en konspirasjon fra Vatikanet, var at Ed Flynn, den demokratiske partilederen i Bronx, pussig nok var med i den amerikanske delegasjonen. Flynn var innom Roma på vei hjem fra Krim2hn (og ble i Stalins konspiratoriske fantasi til kardinal Spellman i forkledning). I en kommentar til teorien om en Spellman-konspirasjon ga den britiske diplomaten R.A. Stykes en presis beskrivelse av Stalins verdensbilde og kalte det «en underlig blanding av sluhet og vrøvl».26. Den samme blandingen skulle bli like karakteristisk for Stalins bruk av etterretninger under den kalde krigen som den hadde vært det under den store patriotiske krig.

K A PITT EL 9

Overtakelsen av Øst-Europa ( 1944- 48)

Ekspansjonen under krigen av Berijas enorme sikkerhetsimperium hadde, etter Stalins syn, gjort Berija selv for mektig. Tidlig i 1946 ble han fullt medlem av politbyrået og viseformann i ministerrådet. Men samtidig ble han byttet ut som leder for NKVD og erstattet av sin tidligere nestleder, den kjempestore, okselignende Sergei Kruglov, som var blitt tildelt en britisk æres-adelstittel som anerkjennelse av sikkerhetsarbeidet han ledet ved konferansene mellom de tre store. I mars 1946 fikk NKVD og NKGB hevet status fra kommissariater til departementer, og ble henholdsvis Innenriksdepartement (Ministerstovo Vnutrennikh Del eller MVD) og Departement for statens sikkerhet (Ministerstovo Gosudarstvennoij Bezopasnosti eller MGB). Ikke lenge etter ble Berijas protesjé, Merkulov, byttet ut som leder for MGB og erstattet av Semjonovitsj Abakumov som i likhet med Kruglov ikke tilhørte Berijas kaukasiske mafia. Men hvis Stalin hadde håpet at Abakumov skulle begrense Berijas innflytelse, hadde

420

Kapittel 9

han for en gangs skyld regnet feil. Ifølge Khrusjtsjov ble Abakumov raskt Berijas mann. Han rapporterte aldri til noen, ikke engang til Stalin, uten å klarere sakene med Berija først.1 Abakumovs lederstil i MGB var brutal og korrupt, men gemyttlig i hvert fall for tilhengerne hans. Abakumov var opptatt av at han ikke skulle bli overskygget av den tsjekistiske fortiden, og det var sannsynligvis han som sørget for å fjerne MGBs mest verdifulle relikvier, dødsmasken, bildet og uniformen til Dzersjinskij, fra æresplassen i MGB-offiserenes klubb. Abakumov var fast gjest i klubben om kvelden, spilte biljard med kameratene sine og hadde sex med de mange elskerinnene sine i et privatrom som han fylte med importert brennevin og fransk parfyme. Det ble forventet av MGB-offiserene i utlandet at de skulle innynde seg hos Abakumov ved å kjøpe dyre gaver for hard valuta i Vesten. Avhopperen, Pjotr Derjabin, husket senere at han i Wien kjøpte en barnevogn og en kjole som var verdt 1 000 000 rubler til sjefen sin. «Umoral» og korrupsjon var blant de offisielle grunnene som ble oppgitt da Abakumov ble arrestert i 1951 og henrettet i 1954.' Abakumov fikk stillingen som minister for statens sikkerhet fordi han under krigen hadde hatt suksess som leder for Smersh, som oppsto i april 1943 etter en reorganisering av NKVDs «spesialavde­ linger» som sto ansvarlig for kontra-etterretningen i de væpnede styrker. Stalin selv presiderte på møtet med ledende etterretningsof­ fiserer der Smersh ble opprettet. Ifølge en offisiell sovjetisk framstilling ble Smernesh opprinnelig foreslått som navn. Det var en forkortelse av krigens slagord Smert nemetskim shpionam! (Død over tyske spioner!). Men Stalin hadde innvendinger: Hvorfor skulle vi bare snakke om tyske spioner? Er det ikke slik at også andre etterretningstjenester arbeider mot landet vårt? La oss kalle det Smert shpionam [Død over spionene] - Smersh for lettvinthets skyld. ’ Men det viktigste for Smersh var ikke først og fremst å finne fram til utenlandske spioner, men å overvåke opprørsånd og «feighet» i de

Overtakelsen av Øst-Europa

421

væpnede styrker via et enormt nett av angivere.4 Stalin viste hvor viktig han oppfattet Smersh ved å skille organisasjonen ut fra NKVD og selv kontrollere den som formann for statens forsvarskomité og som kommissær for forsvaret under krigen. Da den røde armé tok tilbake sovjetisk territorium fra Wehrmacht, snuste Smersh opp alle dem som var mistenkt for å ha samarbeidet med fienden og undertrykt nasjonalistisk opposisjon. Mot slutten av krigen hadde Smersh også ansvar for overvåkingen av godt over fem millioner sovjetiske borgere som ble sendt hjem fra fiendens territorium. Både de britiske og amerikanske myndighetene var opptatt av å overholde forpliktelsene overfor sin allierte, og begge var med på hjemsendinger som enkelte ganger var temmelig barbariske.6 Mange av de to millioner sovjetborgerne de sendte hjem, ofte mot deres vilje, gikk ganske enkelt fra nazistisk til stalinistisk forfølgelse. En offisiell sovjetisk historieframstilling erkjenner eufemistisk at Smersh så «med mistro» på de over én million russiske krigsfangene som hadde overlevd redslene i tyske krigsfangeleirer. Nesten alle ble behandlet som antatte desertører. I juni 1945 rapporterte den amerikanske ambassadøren i Moskva, Averell Harriman, til Uten­ riksdepartementet: Ambassaden kjenner bare til ett enkelt tilfelle der en hjemsendt fange har fått vende tilbake til hjem og familie i M oskva... Hele tog med hjemsendte passerer Moskva og fortsetter østover. Passasjerene holdes isolert mens togene står på stasjonene i Moskva. Noen ble skutt etter at Smersh hadde forhørt dem. De fleste havnet i fangeleirer i de arktiske strøkene av Sovjetunionen der mange av dem døde. Den aller frykteligste skjebnen ventet medlemmer av general Andrei Vlasovs russiske frigjøringshær som amerikanerne sendte hjem. Vlasov, en av heltene etter slaget om Moskva, ble tatt av tyskerne i 1942 og senere fordømt av det sovjetiske regimet som en tyrannisk pervertering av oktoberrevolusjonen. Hæren hans av frivillige, som besto av russiske krigsfanger, kjempet i en kort periode

422

Kapittel 9

sammen med tyskerne på østfronten i mars 1945. De amerikanske soldatene som sendte Vlasovs tropper hjem, måtte bruke tåregass mot dem før de ble overlevert. Likevel klarte 11 å henge seg eller stikke seg ihjelL Den ungarske statsmannen Nicholas Nyaradi, som var i Moskva da Vlasov ble hjemsendt, skrev senere: For å markere troløsheten hans torturerte MVD ham til døde på den forferdeligste måten som tenkes kan og sørget for at hele landet fikk vite hvordan Vlasov til slutt hadde klart å dø og hvor lenge denne prosessen varte. Vlasovs offiserer og soldater ble utryddet på en like smertefull m åte.. .y I mars 1946 ble Smersh formelt avviklet og arbeidet overtatt av Tredje direktorat i M GB.11En av oppgavene som både Smersh og NKVD og NKGB hadde hatt mot slutten av krigen, var - ifølge den offisielle historiske framstillingen - å «hjelpe menneskene i befridde land til å opprette og styrke en fri, innenlands form for styresett», med andre ord, sørge for at det ble opprettet «folkedemokratier» langs Sovjetunionens vestgrense." Under Abakumovs ledelse var dette også en av de viktigste oppgavene for MGB. I en samtale med den jugoslaviske kommunisten Milovan Djilas i 1944, omdefinerte Stalin 1600-tallsmaksimen cuius regio eius religio som hadde gjort det mulig for herskerne å bestemme religionen i landene deres: Denne krigen er ikke som i tidligere tider. Den som okkuperer territoriet, påtvinger det sitt eget samfunnssystem. Alle framtvin­ ger sitt eget system i den grad vedkommendes hær har makt til å gjøre det. Det kan ikke være annerledes.12 «Folkedemokratier» ble påtvunget landene i Øst-Europa ved en kombinasjon av maktbruk og bedrag der NKVD/MGB spilte en sentral rolle. Mange av dem som samarbeidet for å gjøre landet sitt til et «folkedemokrati», var karrierejegere, medløpere eller mennesker som motvillig aksepterte at sovjetisk makt utelukket andre mulighe­ ter. Men i alle øst-europeiske land var det også en (som regel liten)

Overtakelsen av Øst-Europa

423

kommunistisk eller sympatiserende minoritet som var besatt av den samme visjonære tro på en sosialistisk samfunnsstruktur av det slaget som hadde inspirert den første generasjonen av bolsjevikiske revolusjonære og unge sovjetiske idealister under den første femårs­ planen. Den ungarske kommunisten George Hodos, som senere ble offer for en av Stalins liksom-rettssaker, uttrykte det slik: Det var en glede å være kommunist, å tjene menneskehetens sak, å være til stede ved tilblivelsen av en bedre framtid. Etter redslene i den andre verdenskrig virket det omsider som om verden begynte å komme til en slags orden. Og hvilken vakker orden det så ut til å bli... Vi bygde et sosialistisk Ungarn under kommunistpartiets banner.13 Over hele Øst-Europa var tro på den sosialistiske samfunnsstruktu­ ren uløselig knyttet til Stalin-dyrkelsen. For trofaste kommunister i alle land var virkelighetens verden med den brutale, morbid mistenksomme despoten erstattet av et heroisk mytebilde som personifiserte deres egen visjon av en bedre verden. Mot slutten av krigen oppfattet til og med Djilas og de fleste jugoslaviske kommunis­ tene seg som lojale stalinister: Stalin var ikke bare det ubestridte ledergeniet, han var inkarna­ sjonen av selve ideen og drømmen om et nytt samfunn. Denne heltedyrkelsen av Stalins personlighet, som av nær sagt alt annet i Sovjetunionen, antok irrasjonelle former og proporsjoner... Blant oss kommunister fantes det mennesker med en velutviklet estetisk sans og et betydelig kjennskap til litteratur og filosofi, men likevel godtok vi ikke bare Stalins synspunkter, men også «perfeksjonen» i måten han formulerte dem på. Selv henviste jeg mange ganger i diskusjoner til det krystallklare i stilen hans, den gjennom­ trengende logikken og det treffende i kommentarer, som om de var uttrykk for den høyeste visdom.14

424

Kapittel 9

I Polen, der den politiske omformingen først førte til alvorlig uenighet mellom Stalin og hans allierte, var en slik entusiasme sjelden. «Kommunisme,» sa Stalin i 1944, «passer ikke polakkene. De er for individualistiske, for nasjonalistiske.»1" I mellomkrigstiden var det polske kommunistpartiet blant de mest upopulære i Europa både i Moskva og hos det polske folk. I Polen var partiet nødt til å operere i hemmelighet, og mange av de militante partimedlemmene ble satt i fengsel. De som flyktet til Moskva, fikk det enda verre: i løpet av den store terroren ble nesten samtlige skutt.|f’ De praktisk talt eneste militante som overlevde, var de som, i likhet med den framtidige partilederen Wladijslaw Gomulka, satt innesperret i forholdsvis trygge forhold i polske fengsler, og et mindre antall som arbeidet for NKVD og som hadde vært med på å likvidere kameratene sine. Det polske kommunistpartiet opphørte å eksistere. I 1938 erklærte Komintern at det var formelt oppløst. Den mest betydelige polske motstandsbevegelsen under krigen, hjemmehæren (Anna Krajowa - AK), var klart anti-kommunistisk og betraktet med stor bitterhet rollen Sovjetunionen spilte i den polske delingen i 1939 og den stalinistiske forfølgelsen som fulgte. Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen, kom Stalin imidlertid til at tiden var inne til å gjenopplive den polske kommunismen. I desember 1941 landet en gruppe polske NKVD-agenter anført av Marceli Nowotko, Boleslaw Molojec og Pawel Finder i fallskjerm i Polen for å forsøke å blåse nytt liv i førkrigstidens parti under et nytt navn - Det polske arbeiderparti (PPR). Finder fornyet kontakten med Wladijslav Gomulka og sørget for at han ble sekretær i partikomiteen i Warszawa. Nowotko ble også betrodd et hemmelig oppdrag for å destabilisere hjemmehæren. Etter instruks fra NKVD anga han en rekke AK-partisaner til Gestapo. Molojec forsto ikke at Nowotkos kontakter med Gestapo var en del av en NKVD-plan, og drepte ham som forræder. Selv ble han dømt til døden av et partitribunal. Da Gestapo hadde drept Finder, lå veien åpen for Gomulka til stillingen som generalsekretær i PPR. Flan var ikke Stalins valg, men ble partileder på et tidspunkt da radiokontakten med Moskva var brutt. Gomulka organiserte «Folkevernet» som en

Overtakelsen av Øst-Europa

425

undergrunnskommunistmilits som skulle konkurrere med hjemmehæren. Men partiledelsen var fullt klar over at utsiktene til å få makt avhang mer av sovjetisk enn av polsk støtte.1 Partiets ledende ideolog, Alfred Lampe, skrev kort tid før han døde i 1943: «Hva slags Polen ville ikke være anti-sovjetisk?»18 Den 23. juli 1944 opprettet Stalin en polsk nasjonal frigjøringskomité i Lublin som kjernen i en framtidig marionettregjering. Da Den røde armé nærmet seg Moskva, ble befolkningen der i en sovjetisk radiosending oppfordret til å gripe til våpen: «Dere har ikke et sekund å m iste!... Warszawas befolkning til våpen! Kast ut den tyske inntrengeren og frigjør dere!» Den 1. august satte hjemmehæren i Warszawa i gang en oppstand. I de neste to månedene kjempet Warszawa desperat mens Den røde armé så på fra den andre siden av Vistula. Samtidig som en kvart million polakker ble drept, kalte Stalin lederne deres foraktelig for «en håndfull maktsyke kriminelle», og i over en måned nektet han til og med britiskamerikanske fly som fraktet forsyninger fra Italia til opprørerne å fylle drivstoff på sovjetiske flyplasser. De sårede blant flymannskapet fikk heller ikke legebehandling. Undertrykkelsen av Warszawaoppstanden knuste hjemmehæren som en effektiv trussel mot kommunistene.19Da Den røde armé rykket fram gjennom ruinene av Polen, kom i kjølvannet på den en stor NKVD-avdeling for å spore opp restene av hjemmehæren og etablere kommunistisk makt. Leder var den framtidige sjef for både KGB og GRU, general Ivan Aleksandrovitsj Serov - en kortvokst, hard og brutal mann og en overbevist russisk nasjonalist som hadde overvåket massedeportasjonene fra Kaukasus.29Serov fant fram til medlemmer av hjemmehæren ved hjelp av metoder som varierte fra infiltrasjon av PPR-medlemmer til oppsnapping og dechiffrering av radiokommunikasjonene deres.21 I januar 1945, da Lublin-komiteen oppkastet seg selv til en provisorisk regjering, ble hjemmehæren formelt oppløst. Noen av medlemmene stiftet en anti-kommunistisk undergrunnsbevegelse, andre meldte seg inn i kommunistpartiet. De fleste ga opp kampen og var bare takknemlige for at de hadde berget livet så langt.22 I tillegg til å likvidere opposisjonen var NKVDs viktigste oppgave å

426

Kapittel 9

opprette en polsk versjon av seg selv. Denne organisasjonen fikk til slutt navnet Urzad Bezpieczenstwa (UB). Lederen, som først var avdelingsdirektør i Lublin-komiteen, senere minister for offentlig sikkerhet fram til 1954, var Stanislaw Radkiewicz, som før krigen var kommunistisk militant. Han var født i Hviterussland og kunne, i likhet med Gomulka, takke interneringen i et polsk fengsel for at han overlevde. Radkiewicz kombinerte brutalitet med sjarme og overtalelsesevner. Den første amerikanske ambassadøren i etterkrigstidens Warszawa, Arthur Bliss Lane, skrev etter at han hadde oppsøkt ham i 1945: Hvis det var riktig som vi hadde hørt, at den vanlige teknikken hans gikk ut på å skremme vettet av dem som oppsøkte ham , brukte han den ikke da vi kom. Han var svært hjertelig og urban. Han var kjekk å se på, tydeligvis av russisk opprinnelse, med blankt, svart hår som var omhyggelig gredd, og et levende, bevegelig og vakkert ansikt. Han begynte samtalen, helt logisk, med å bemerke at nazistene hadde gjort Polen så kaotisk at den nye regjeringen hadde vært nødt til å be en av sine allierte om hjelp i gjenoppbyg­ gingen av landet. De forente stater og England var langt unna. Sovjetunionen var Polens nærmeste nabo... Han innrømmet åpent og ærlig at russerne hadde lånt ham 200 NKVD- instruktører som skulle organisere det polske sikkerhetspolitiet etter sovjetiske retningslinjer.23 Umiddelbart etter opprettelsen av Lublin-komiteen ble Radkiewicz innkalt til Moskva for å få instrukser av Berija. Han reiste tilbake til Polen med to ledende NKVD/NKGB-rådgivere, generalene Selivanowski og Melnikov, som overvåket organiseringen av UB under Serovs kontroll.24 UB fikk en trang fødsel. I desember 1944 var antallet vervete 2500, men Radkiewicz klagde til PPR-politbyrået over at de var unge og uerfarne og at «lederne var av dårlig kvalitet». Stedfortrederen hans, Roman Romkowski, en veteranagent i NKVD, påsto imidlertid at de hadde hatt en rekke suksesser i kampen mot hjemmehæren: «Vi har slått til mot ledelsen i alle

Overtakelsen av Øst-Europa

427

provinsene.» Politbyrået ble også konfidensielt informert om at forholdene var «vanskelige» fordi «Den røde armé ødela og plyndret» (og - detaljene er for frastøtende å dvele ved - voldtok unge piker og kvinner i hopetall).1'’ Nazi-terroren var blitt avløst av sovjetisk terror. General Zygmunt Berling, tidligere kommandant i den russiske første polske armé og medlem av Lublin-komiteen, skrev senere til Gomulka: Berijas lakeier spredte død og ødeleggelse over hele landet. Kriminelle elementer fra Radkiewicz’ apparat hjalp dem uten å legge hindringer i veien. I forbindelse med lovlige og ulovlige ransakinger ble folk frastjålet eiendelene sine, og fullstendig uskyldige mennesker ble deportert eller kastet i fengsel. Folk ble skutt som kjøtere... Ingen visste hva de var anklagd for, hvem som arresterte dem eller hva det var meningen å gjøre med dem.26 På plenumsmøtet i PPRs sentralkomité i mai 1945 innrømmet Gomulka at UB i likhet med NKVD var kommet ut av kontroll: Sikkerhetsapparatet er selvfølgelig aldri elsket, men det ser ut til å utvikle seg til å bli en stat i staten. Det har sin egen politikk, og ingen får tillatelse til å gripe in n ... I fengslene våre behandles de innsatte som dyr. Medlemmer av sikkerhetsapparatet blir demora­ lisert og faller fra ... Resultatet blir at vi ender som den dårligste frontorganisasjonen i NKVD. Radkiewicz var like dyster: Det er tegn til en krise i sikkerhetstjenesten som omfatter 11 000 mann. men som bare har 25 prosent av stillingene besatt... Det finnes en stor tilvekst av fremmede og fiendtlige elem enter... Det er vanskelig å si hvorvidt [de sovjetiske] rådgiverne har gjort mer gagn enn skade. I den første fasen hjalp de oss. I den andre skadet de oss. Dette har nå forandret seg slik at det inntil videre ikke er nødvendig å bli kvitt dem.:

428

Kapittel 9

Men hvorvidt NKVD-rådgiverne ble værende, ble ikke bestemt av polakkene, men av Moskva, og Stalin hadde ikke tenkt å la dem vende tilbake. I hele Øst-Europa drev de kommuniststyrte sikker­ hetstjenestene overvåking, bortsett fra i Jugoslavia og Albania, ved hjelp av sovjetiske «rådgivere», og spilte en avgjørende rolle i overgangen til «folkedemokratier». Den politiske utviklingen i de fleste øst-europeiske statene fulgte det samme grunnmønsteret. Mer eller mindre ekte koalisjoner, som ga betydelig representasjon til en rekke ikke-fascistiske partier, men overlot sikkerhetstjenestene og de andre maktsentrene til kommunistene, ble inngått umiddelbart etter frigjøringen. Med varierende mellomrom ble disse regjeringene erstattet av kommuniststyrte liksom-koalisjoner som i sin tur bante vei for ettpartistater som mottok direktiver fra Moskva.:s Men i Polen var koalisjonsregjeringen falsk helt fra første stund. Lublin-komiteen, som ble anerkjent av Sovjetunionen som Polens provisoriske regjering i januar 1945, ble korrekt oppfattet som en ikkerepresentativ marionettregjering av de vestallierte som ikke aner­ kjente den. Selv om hele omfanget av undertrykkelsen av de polske menneske­ rettighetene ikke ble fullstendig forstått i Washington, ble dette bakgrunnen for det første alvorlige sammenstøtet mellom Roosevelts etterfølger, Harry S. Truman, og Sovjetunionen. På sitt første møte med Molotov den 26. april 1945 sa den nye og uerfarne presidenten rett ut at det amerikansk-sovjetiske forholdet ikke lenger kunne være «enveiskjørt». I framtiden måtte Sovjetunionen holde seg til avtale­ ne. Molotov ble hvit i ansiktet og stammet: «Jeg er aldri blitt tilsnakket på denne måten i hele mitt liv.» Ifølge Truman selv repliserte han: «Hold avtalene, og dere blir ikke tilsnakket på den måten.»29 Etter Roosevelts død hadde Harry Hopkins for det meste vært sengeliggende og levde avsondret i boligen sin i Georgetown i Washington.30 Han levde bare ni måneder lenger enn den avdøde presidenten. Men Akhmerov, som påsto som alltid ellers at han snakket på vegne av Stalin, bidro til å overbevise ham om at han igjen hadde en avgjørende rolle å spille i en kritisk fase i forholdet mellom

Overtakelsen av Øst-Europa

429

De forente stater og Sovjetunionen.31 I midten av mai kom Averell Harriman, den amerikanske ambassadøren i Moskva, og «Chip» Bohlen i fellesskap på ideen at Truman kunne sende Hopkins til Moskva og forsøke å gjennomdrøfte aktuelle spørsmål med Stalin direkte. Da de la ideen fram for ham, «var det utrolig å se Hopkins’ reaksjon. Selv om han virket så syk at han knapt nok kunne klare å karre seg ut av sengen og gå over gaten, var bare antydningene om en tur til Moskva nok til å forvandle ham til den gamle sirkushesten som lukter sagflis».32Utenriksdepartementet og den nye utenriksministe­ ren, James F. Byrnes, mente at Hopkins hadde for lett for å ta den sovjetiske retorikken for god fisk. Truman avviste innvendingene deres.33 Moskvas reaksjon på det foreslåtte besøket lot ikke vente på seg, og den var entusiastisk.34 På det første møtet med Stalin den 26. mai understreket Hopkins hvor viktig det var å sørge for en videreføring av «hele strukturen i verdenssamarbeidet og forholdet til Sovjetunionen som president Roosevelt og marskalken hadde arbeidet så hardt for å bygge opp». Hovedgrunnen for den aktuelle tillitskrisen i den amerikanske opinionen når det gjaldt samarbeidet med Sovjetunionen, så ut til å være «vår manglende evne til å sette Jalta-avtalen ut i livet når det gjaldt Polen».3" En rekke historikere, som ikke har vært klar over at NKVD/NKGB oppfattet Hopkins som sovjetisk agent, har blitt slått av den pro-sovjetiske holdningen hans til forhandlingene. Vojtech Mastny kommenterer: Hopkins beklaget sterkt den negative trenden i den amerikanske opinionen hva Sovjetunionen angikk, men knyttet ikke denne forandringen til noe av det Sovjetunionen hadde foretatt seg. Ved å rose Stalin fordi han hadde støttet Roosevelts anstrengelser for å få til en ny «struktur for verdenssamarbeidet», antydet han i stedet at den russiske lederen overhodet ikke kunne klandres. Ved ikke å nevne britene, ble de dermed stående som syndebukkene, og Stalin nølte ikke med å legge skylden på dem."6 Stalin påsto at britiske konservative, Churchill inkludert, motsatte

430

Kapittel

9

seg den sovjetiske planen om et fritt Polen fordi de ønsket å skape et fiendtlig cordon sanitaire ved den sovjetiske grensen. I stedet for å ta fatt i denne feilaktige tolkningen av den britiske politikken under­ streket Hopkins to ganger at den amerikanske politikken var helt annerledes. De forente stater ville ha vennligsinnete stater langs hele den sovjetiske grensen. I så fall, svarte Stalin, kunne de lett komme til en avtale om Polen. Hopkins svarte at han var glad for å høre ham si det.37 «Vi kan tenke oss,» fortsatte Hopkins dagen etter, «å akseptere enhver regjering i Polen som det polske folket ønsker og som samtidig har et godt forhold til den sovjetiske regjeringen.» Verken Hopkins eller, inntil videre, Truman innså det pinlige faktum at ingen polsk regjering kunne være begge deler. Professor Mastny konklude­ rer korrekt med - stadig uten å kjenne til NKVDs syn på Hopkins - at «Hopkins til slutt aksepterte det sovjetiske opplegget... Det polske spørsmålet var dermed avgjort mellom Stalin og Hopkins uten britenes medvirkning». Den kommunist-dominerte provisoriske regjeringen ble utvidet med en symbolsk representant for de polske landflyktige i London. Mikolajaczyk fikk den prestisjetunge, men svært lite innflytelsesrike stillingen som visestatsminister. Det uløselige problemet ved å arrangere frie valg til en permanent regjering ble skjøvet til side.3* Selv om Hopkins hadde gått ut over sine fullmakter, var Truman glad for avtalen som en hjelp til å tråkle sammen en krigsallianse.34 NKGB trodde at de ved Hopkins’ hjelp hadde triumfert over amerikansk imperialisme.41' Men det er mer sannsynlig at selv om Hopkins innflytelse på Roosevelt og, til å begynne med, Truman tjente sovjetiske interesser, var han aldri en bevisst sovjetisk agent. NKGB, via Akhmerov, hadde enda en gang utnyttet både hans fornemmelse av å ha et personlig oppdrag for å sikre de framtidige forbindelsene mellom Sovjetunionen og De forente stater og hans naivitet når han trodde at Stalin følte det samme engasjementet for å skape en ny verdensorden. Nødløsningen som Stalin og Hopkins ble enige om, overlevde det siste møtet mellom de tre store (Hopkins var ikke til stede) i Potsdam i juli og august 1945. Men etter hvert som bevisene for sovjetiske brudd

Overtakelsen av Øst-Europa

431

på menneskerettighetene i Øst-Europa ble stadig tydeligere, begynte til og med Hopkins’ tro på framtiden for de amerikansk-sovjetiske forbindelsene å vakle. Han hadde knapt nok reist fra Moskva før en liksom-rettssak mot 16 polske ledere begynte. Hopkins hadde bedt om nåde for dem.41 Han døde i januar 1946 som en i hvert fall delvis desillusjonert mann. Den amerikanske ambassadøren i Warszawa, Arthur Bliss Lane, konkluderte dystert med «at NKVD og UB holdt maktens tømmer så stramt at ikke noe demokrati i vår oppfatning av ordet kunne være mulig i Polen i de nærmeste årene».4' Den sovjetiske kontrollen med UB var på sitt hardeste i perioden fra 1944 til 1947. Da var det sovjetiske rådgivere med rett til å treffe endelige avgjørelser i samtlige UB-kontorer.4? Lærerne i de første UB-skolene måtte levere inn opplegget for timene sine til rådgiverne som foretok de forandringene de fant for godt. Mellom 1947 og 1949 ble de sovjetiske rådgiverne trukket tilbake fra UBs distriktskontorer. Fram til Stalins død i 1953 var antallet rådgivere utenfor Warszawa skåret ned til to ved hvert provinskontor. I enkelte operasjoner, først og fremst ved valgfusk, viste UB seg som sinken i klassen. På Jalta hadde Molotov sagt at det bare ville ta en måned å organisere polske valg. Det viste seg at UB var så usikker på sin evne til å takle utfordringene fra de to største opposisjonspartiene, bondepartiet og det kristelige arbeider­ partiet, at valgene ble utsatt til januar 1947. Denne måneden ble valgt med vilje på grunn av snømengdene.44 Selv etter to års forberedelser til valgfusk, var fiksingen så tydelig at til og med UBs sovjetiske rådgivere syntes det var pinlig. I løpet av et år var opposisjonsparti­ ene avskaffet på en effektiv måte. Men for å unngå ytterligere blamasjer ved det neste valget i 1952 og sørge for et massivt flertall for det kommunistdominerte polske forente arbeiderparti (PZPR, som ble dannet etter en «fusjon» med sosialistene i 1948), organiserte UBs sovjetiske rådgivere et tremåneders opplæringsprogram som ble ledet av fru Konopko. Hun ga detaljerte instrukser for bruk av bedrageri og metodene som var nødvendige for å bestemme et valgresultat på forhånd. Den katolske kirken i Polen skapte imidlertid problemer for UB

432

Kapittel 9

som lå hinsides det de sovjetiske rådgiverne var vant til. En av UBs mest kyniske nyskapninger var å lære opp en av offiserene sine, oberstløytnant Jierek Labanowski, til å utgi seg for å være katolsk prest, protestantisk prest eller jødisk rabbi - alt etter behovet - når de som var dømt til døden ba om at en prest måtte være til stede ved henrettelsen.4" ^ ^ sfc

Våren 1945. med den kommunistiske overtakelsen av Polen i god gjenge, reiste den framtidige KGB-formannen, general Serov, til Tyskland for å lede den «interne» (NKVD/NKGB) seksjonen av den sovjetiske militærmisjonen (SMA), som installerte seg under mar­ skalk Sjukov i et enormt bygningskompleks i Karlshorst, en forstad til Berlin. Bygningene var omgitt av et nettinggjerde, piggtråd, vakter, politipatruljer og hunder. Serov opprettet en NKGB-(senere MGB) enklave innen SMA-bygningskomplekset med hovedkvarter i et tidligere sykehus. Offiserene ble installert i herskapsvillaer, og de hadde adgang til et stort svømmebasseng. Det var bare NKVD/NKGB-personalet, som til slutt talte omkring 2000, som fikk lov til å komme inn.4h Serov organiserte et enormt NKGB/MGB-nett i den sovjetiske sonen. Det ble ledet av generalmajor Melnikov, tidligere rådgiver for det nyetablerte polske UB. Sonen ble delt i regioner (Bezirke) som hver hadde sitt eget NKGB/MGB-hovedkvarter. Regionene ble ytterligere oppdelt i distrikter (Kreise) som ble kontrollert av «operasjonsgrupper». Dette store apparatet overvåket politiske partier, kirker og fagforeninger - og styrte sovjetiseringsprosessen. Karlshorst ble også den største basen utenom Sovjetunionen for spionasje rettet mot Vesten. Det var nok en NKGB/MGB-base i Leipzig som arbeidet med illegale agenter.47 «Å få en tysker til å bli kommunist,» jamret Stalin, «er som å legge en sal på en ku.»48 Ledelsen i KPD (det tyske kommmunistpartiet) kom tilbake fra sitt Moskva-eksil den 30. april 1945, samme dag som Hitler begikk selvmord i bunkeren i Berlin. De to mest framtredende medlemmene, den 69 år gamle Wilhelm Pieck (senere den første

Overtakelsen av Øst-Europa

433

presidenten i Øst-Tyskland) og den 52 år gamle Walter Ulbricht (senere førstesekretær i Øst-Tysklands statsbærende parti), var begge veteraner i Kominterns undergrunnsbevegelse og også NKVDprotesjeer gjennom lang tid.49 Både Serov og KPD trådte varlig til å begynne med, fordi de følte seg usikre på hvordan en kommunistisk maktovertakelse ville fortone seg i praksis. Da Ulbricht kom tilbake fra Moskva, sa han til sin nærmeste krets: «Det er nødt til å virke demokratisk, men vi må ha alt under kontroll.»50 Den første taktikken hans sommeren 1945 var å føre KPD og tre andre partier som var godkjent av SMA, inn i en uformell anti-nazistisk koalisjon. Frie valg i den sovjetiske sonen ville sannsynligvis ha gitt et sosialdemokratisk (SPD) flertall, men orgien av voldtekter og plyndring som enkelte enheter i Den røde armé hadde feiret seieren med, ødela alle utsikter til at KPD kunne etablere seg som det ledende parti uten å basere seg på den enorme tvingende makten som SMA og NKGB/MGB representerte. Den sovjetiske visekongen, marskalk Sjukov, begynte å legge press på SPD-ledelsen for å få den til å si seg enig i en forening med kommunistene. Britene mottok klager fra to prominente sosialde­ mokrater som hadde fått ordre fra en NKVD-offiser om «å agitere for forening. Flvis de ikke gjorde det, ville de bli arrestert. Noen av dem som hadde nektet, var allerede plassert i Sachsenhausen-fengslet» tidligere en nazistisk konsentrasjonsleir.51Erich Ollenhauer, forman­ nen i det vest-tyske SPD, påsto senere at minst 20 000 vrangvillige øst-tyske sosialdemokrater var blitt forfulgt, fengslet eller til og med drept mellom desember 1945 og april 1946. Resultatet av den massive skremselskampanjen som ble styrt av KGB. var foreningen av KPD og SPD til Det sosialistiske enhetsparti (Sozialistische Einheitsparti Deutschlands eller SED) den 22. april 1946, årsdagen for Lenins fødsel og den effektive undertrykkingen av sosialdemokratiet i Øst-Tyskland.52 Til tross for skremslene ga de første kommune­ valgene og de regionale valgene høsten 1946 SED knapt 50 prosent av stemmene, men kunne ikke forhindre utviklingen i retning av en ettpartistat.''3 I august 1947 førte ordre nr. 201 fra SMA til at det ble opprettet et

434

Kapittel 9

øst-tysk sikkerhetspoliti, Kommissariat 5 (K-5), overvåket av MGBrådgivere, som skulle komme til å bli forløperen for statens sikkerhetspoliti (SSD) som ble etablert etter at Deutsche Demokratische Republik ble grunnlagt i oktober 1949.54 Lederen for K-5, og senere for SSD, var Wilhelm Zaisser, en tysk GRU-veteranagent som med navnet general Gomez hadde kommandert den XIII. Internasjonale brigade i den spanske borgerkrigen. Blant de nærmeste medarbeiderne hans var en annen gammel GRU-agent, Rudolf Herrnstadt. Blant prestasjonene hans var vervingen av den tyske diplomaten Rudolf von Scheliha. " Ekspertopplæringen MGB ga i Øst- Tyskland, omfattet, som i Polen, veiledning i teknikkene for valgfusk/' De første nasjonale valgene i DDR i 1950 ga SED en tilfredsstillende oppslutning på 99,7 prosent - det dobbelte av resultatet ved de regionale valgene i 1946. ^^^^^

Før Hitler kom til makten hadde det i Tyskland i mellomkrigstiden vært et kommunistisk masseparti. I Romania, derimot, hadde partiet i mellomkrigstiden vært nesten like svakt som i Polen, og medlemsstokken besto stort sett av etniske minoriteter. I det siste året av krigen måtte partiet gjenoppbygges nesten fra nullpunktet. I mars 1944 sendte NKGB en tremannsgruppe ledet av organisasjonens rumenske agent, Emil Bodnaras, for å forberede partiledelsen på at Den røde armé skulle komme. Bodnaras klarte å holde et hemmelig møte i et fengselssykehus med Gheorghe Gheorghiu-Dej og andre fengslede kommunistledere. På dette møtet stemplet Gheorghiu-Dej den daværende sekretæren i undergrunns-partiet, Stefan Foris, som politiangiver. Gheorghiu-Dej ble partisekretær i stedet for ham. Dette var den første av en rekke snedige manøvrer som til slutt ga ham seieren i en maktkamp med Moskvakontoret for rumenske kommunister i eksil. Dette kontoret ble ledet av NKGB-agentene Ana Pauker og Vasile Luca. Etter at Den røde armé okkuperte Romania i august 1944, ble Gheorghiu-Dej løslatt og Foris kastet i fengsel. To år senere ble Foris hengt uten rettssak etter ordre fra

Overtakelsen av Øst-Europa

435

Gheorghiu-Dej.v I løpet av vinteren 1944-45 overtok «Vokterne av det patriotiske forsvar» nøkkelstillingene i politiet og sikkerhetsstyrkene. De var lært opp av Bodnaras og NKGB. I mars 1945, etter syv måneder med bredt fundamenterte koalisjonsregjeringer, ga kong Michael av Romania etter for et sovjetisk ultimatum der det ble reist krav om et kommunist-dominert «folkedemokrati» ledet av sympatisøren Petru Groza. Fusk ved valgene i november 1946 ga Groza-regjeringen et overveldende flertall. I 1947 ble de viktigste opposisjonspartiene oppløst, og opposisjons-lederne ble anklagd for sammensvergelse mot staten. Anklagene ble prøvd ved liksom-rettssaker. Den 31. desember 1947 ble kong Michael tvunget til å abdisere, og den rumenske folkerepublikken ble proklamert. Sentralt sto det alle­ stedsnærværende Folkets Sikkerhet (Directoratul General al Sigurantei Poporolui eller DGSP) og organisasjonens sovjetiske rådgivere.58 Gheorghiu-Dejs enda mer stormannsgale etterfølger, Nicolae Ceausescu, erkjente senere at «tidligere» (med andre ord under Gheorghiu-Dej) ble «interne partisaker enkelte ganger henvist til sikkerhetsorganer slik at det ble skapt en grobunn for innblanding i partiets liv. Dets autoritet og ledende rolle ble alvorlig underminert».59 DGSP var ikke bare vant til å tvinge gjennom stalinistisk ortodoksi, men også å fremme Gheorghiu-Dejs personli­ ge ambisjoner. Men ettersom Gheorghiu-Dej gjentatte ganger bekreftet sin lojalitet overfor Sovjetunionen og dens store leder, lot de sovjetiske rådgiverne ham ture fram som han ville. I likhet med Serov, som ledet NKGB/MGB-operasjonene sukses­ sivt i Polen og Øst-Tyskland, var Dmitri Georgievitsj Feditsjkin, sovjetisk sjefsrådgiver i Romania fra 1944 til 1947, et hardt og kompromissløst handlingsmenneske. Han var født i 1903 og hadde skaffet seg erfaringer på Balkan. Han opptrådte som en visekonge i Bucuresti før krigen og ga stadige instrukser til Gheorghiu-Dej.6" Fotografiet av ham, som viser en undersetsig mann med rundt ansikt og briller, har fått en æresplass i Minnerommet i våre dagers Første hoveddirektorat i KGB. Omtalen under fotografiet inneholder en hvllest til arbeidet han nedla både som NKGB/MGB-«rådgiver» i

436

Kapittel 9

Bucuresti og senere da han gjennomførte «aktive tiltak» mot Vesten. Serov, som på denne tiden var en enda mer prominent sovjetisk rådgiver og ble den første KGB-sjefen, har ikke fått plass i Minnerommet. Han er diskvalifisert både på grunn av den nære tilknytningen til de stalinistiske uhyrlighetene og fordi han begikk selvmord i 1962.61 ^^^^

Den kommunistiske maktovertakelsen i Sofia i Bulgaria skjedde enda raskere enn i Bucuresti. Kommunismen var langtfra den dominerende kraften i det bulgarske samfunnet, men den ble styrket av en slavofil tilknytning til det sovjetiske Russland og hadde mye dypere røtter i Bulgaria enn i Polen og Romania. Selv om Bulgaria var det mest tilbakestående av de europeiske statene, hadde landet i mellomkrigstiden ry på seg for å frambringe Kominterns beste bolsjeviker.6' Den karismatiske bulgarske kommunisten Georgi Dimitrov hadde, takket være sitt framgangsrike forsvar i Leipzig mot nazi-anklagene om at han sto ansvarlig for Riksdagsbrannen i 1933, gjort seg til en helt i den anti-fascistiske bevegelsen. Fra 1935 til 1943 var han Kominterns siste generalsekretær. Da Den røde armé krysset den bulgarske grensen i september 1944, gjennomførte den kommu­ nistdominerte Fedrelandsfronten et vellykket statskupp. I løpet av tre måneder steg medlemstallet i kommunistpartiet fra 15 000 til 750 000. Den kommunistiske folkemilitsen, som erstattet den gamle politistyrken, og et NKGB-overvåket hemmelig politi, begynte et terrorregime.61 Også Dimitrov var fullstendig klar over at livvakten og svogeren hans, Vulko Tsjernenkov, som han hadde reddet fra likvidering under terroren, var blitt vervet av det hemmelige politiet for å spionere på ham.64 Etter fire måneder med en koalisjonsregje­ ring, overtok en liksom-koalisjon mellom kommunister og sympa­ tisører i januar 1945. Valgfusk ved valgene i november 1945 ga Fedrelandsfronten et flertall på 88 prosent. Til tross for en tapper innsats av baktrappene i restene av opposisjonen, ble Bulgaria en folkerepublikk i desember 1947.6' I den neste generasjonen var

Overtakelsen av Øst-Europa

437

Bulgaria den mest lojale av de sovjetiske satellittstatene. %

I Ungarn og Tsjekkoslovakia viste flerparti-demokratiet seg å være mer motstandskraftig mot en kommunistisk maktovertakelse enn andre steder i Øst-Europa. De ungarske valgene på ny nasjonalfor­ samling i november 1945 ble klart vunnet av Husmannspartiet med 57 prosent av stemmene. Sosialistene og kommunistene lå langt bak med 17 prosent hver. I den nye ungarske republikken som ble proklamert den 1. februar 1946, kom både presidenten, dr. Zoltan Tildy, og statsministeren i koalisjonsregjeringen, dr. Ferenc Nagy, fra Husmannspartiet. Men det at de sovjetiske okkupasjonsstyrkene sto i landet, sørget for at Husmannspartiets overtak ble kortvarig. Det mektigste medlemmet av Ferenc Nagys regjering var visestatsminis­ teren, kommunisten Matyas Rakosi (født Roth). Finansminister Nicholas Nyaradi fra Husmannspartiet vurderte ham slik: ...d en dyktigste kommunisten i Ungarn, opplært i Moskva i propaganda, sabotasje, massepsykologi og politisk krigføring. Rakosi var en av de smarteste menn uansett politisk avskygning jeg noengang har truffet. Han hadde også den evnen som gjør skuespillere, trapeskunstnere og politikere store, nemlig evnen til å velge det rette tidspunktet. Den russiske treningen hadde lært ham nøyakig hva han skulle gjøre. Hans egne instinkter sa ham når han skulle gjøre det.66 Det mest formidable av maktmidlene som kommunistene kontroller­ te, var sikkerhetspolitiet som ble overvåket av sovjetiske «rådgive­ re». Det ble til å begynne med kalt AVO (Allamvedelmi Osztaly), senere AVH (Allamvedelmi Hatosag). AVO fungerte til å begynne med som en kommunistisk privathær. Den var den organisasjonen, innrømmet Rakosi senere, «der partiet vårt forlangte å få ledelsen og verken tålte deling [av makten] eller respekt for fordelingen i koalisjonen... Vi hadde kontrollen over denne organisasjonen fra

438

Kapittel 9

den dagen den ble til, og sørget for at den hele tiden var et pålitelig, skarpt våpen i kampen for folkets demokrati.»67 Lederen for AVO var en bitteliten jødisk skredder med hitlerbart. Han het Gabor Peter (født Beno Auspitz) og hadde tidligere arbeidet for NKVD. I de tidligere stadiene av etterkrigskoalisjonen anstreng­ te Peter seg til det ytterste for å pasifisere ikke-kommunistiske ministere. Nyaradi syntes han var «fullstendig kjønnsløs»: Han skjelver, han tripper, lesper, håndleddene hans er slappe, hendene hans er aldri i ro. Å snakke med ham - ikke i embeds medfør, vel å merke - gir alltid en følelse av at han når som helst kan ta fram målebåndet og sette krittmerker på dressen... En annen kvalitet han har, er kjærlighet til blomster. I vinduspostene i 60 Andrassy Ut (AVO-hovedkvarteret) gror eføy og stemors­ blomster. Og Peters ryddige, solfylte lille kontor er som Titanias løvsal. Geranier er det overalt - rosa, røde og hvite. Den lett svovelaktige duften fyller neseborene. Å føre en samtale med Peter inne på kontoret hans er som å snakke med en tjenestejente som svinser rundt i den lille hagen hun endelig har klart å skaffe seg selv. Han snakker med beskjæringssaks i hånden og løper fra espalier til potte til vase til bolle. «Å. herr minister! Lukt på min Pelargonium! Du verden, herr Nyaradi! Lukt på Viola thcolor hortensis. Har De kjent på maken, herr minister! For ikke å snakke om Hedera helix.» Det er nesten til å le av. Det er ufattelig at en slik mann kan være den mest fryktede i Ungarn A De fleste av dem som besøkte Peter, så en annen side ved ham. «Det er best dere er klar over at dere ikke kan regne med støtte fra noen eller bli beskyttet av noen her,» sa han til dem. «Forstår dere? Partiet har overlatt dere til oss.» For å gjøre dem mer samarbeidsvillige begynte Peter som regel med å beordre en «såling», et uttrykk som det ungarske politiet før krigen lånte fra skomakeryrket. Det dreide seg om å slå de nakne fotsålene til fangene med rør eller gummikøller. Senere fulgte mer gruvekkende former for tortur. Det hendte at sovjetiske rådgivere var med på forhørene, men overlot som regel

Overtakelsen av Øst-Europa

439

torturen til AVO.69 1 1948 var koalisjonsregjeringen borte, og Ungarn ble omdannet til et «folkedemokrati». Senere skrøt Rakosi av at han hadde «skåret av» de ikke-kommunistiske partiene i koalisjonen som «skiver av en salamipølse». Kniven som ble brukt til å skjære av de politiske salamiskivene, ble smidd av AVO. Den første skiven var den påståtte «høyrefløyen» i Husmannspartiet. Under påskudd av å fjerne «fascistiske elementer» fra Husmannspartiet, arresterte AVO de i partiet som hadde vært mest frittalende om kommunistenes over­ grep. Den neste skiven var «høyrefløyen» hos sosialdemokratene, igjen under påskudd av det påståtte samarbeidet med fascistene. Den største salamiskiven, hovedtyngden av Husmannspartiet, var også den vanskeligste og forutsatte direkte sovjetisk intervensjon. AVO fabrikkerte en konspirasjon som involverte Husmannspartiets gene­ ralsekretær Bela Kovacs. Da nasjonalforsamlingen var uvillig til å oppheve hans parlamentariske immunitet, ble Kovacs arrestert av sovjetisk militærpoliti og anklagd for å stå bak en sammensvergelse mot okkupasjonsstyrkene. I mai 1947 ble Husmannspartiets statsmi­ nister, Ferenc Nagy, skremt til å vende tilbake fra en ferie i Sveits av trusler om at han kom til å bli arrestert hvis han ikke gjorde det. " Men selv ikke snedige salamiteknikker og valgfusk førte til noen umiddelbar kommunistmajoritet. Ved valgene til ny nasjonalforsam­ ling i august 1947 fikk kommunistene, som riktignok ble det største partiet for første gang, bare 24 prosent av stemmene. Ifølge et øyenvitne var stemningen dyster i AVO-hovedkvarteret på grunn av de delvis mislykte forsøkene på å fikse valgresultatet (dette ble senere rettet opp etter retningslinjer fra MGB). 1 Den styrende koalisjonen, som ble ledet av kommunistene, fikk likevel dobbelt så mange stemmer som opposisjonen. Den minste av kommunistenes tre koalisjonspartnere, Det nasjonale bondepartiet, som fikk ni prosent av stemmene, ble allerede ledet av en fordekt kommunist, Ferenc Erdei. Vinteren 1947-48 reduserte Rakosi regjeringen til en liksom-koalisjon der noen ikke-kommunistiske gisler ikke klarte å skjule realitetene ved kommuniststyret. Da ettpartistaten ble åpent innført i 1948 og bekreftet av en ny grunnlov året etter, omtalte den

440

Kapittel 9

anti-semittiske Berija Rakosi på denne nedsettende måten: «Den jødiske kongen av Ungarn».72

I Tsjekkoslovakia, som sto i en særstilling blant etterkrigstidens sovjetiske satellitter, dukket kommunistpartiet fram etter krigen som det uten sammenligning mest populære politiske partiet i landet - i denne forbindelsen godt hjulpet av minnene om vestmaktenes svik i Miinchen. Ved frie valg i 1946 fikk det 38 prosent av stemmene, over dobbelt så stor andel som noe annet parti. Kommunistene lyktes også med å infiltrere andre partier i koalisjonen som satt med regjerings­ makten. General Ludvik Svoboda, forsvarsminister fra 1945 til 1950 (og senere republikkens president), var offisielt partiløs. Men senere innrømmet han at han i virkeligheten hele tiden hadde vært «en trofast og veldisiplinert» kommunist. Partiet ba ham skjule sitt medlemskap for å hjelpe til med den endelige maktovertakelsen. 73 Som i resten av Europa kontrollerte kommunistene nesten fra starten av innenriksdepartementet og både politiet og sikkerhetstje­ nesten (Statni Bezpecnost eller StB) som sorterte under det. Ettersom det ikke fantes noen sovjetiske okkupasjonsstyrker, var deres rolle enda viktigere i Tsjekkoslovakia enn i Ungarn. Etter påtrykk fra president Benes ble avdeling Z i innenriksdepartementet, som kontrollerte StB, til å begynne med ledet av sosialdemokraten Josef Bartik. Kommunistene i StB brukte øyeblikkelig en tidligere Gestapo-medløper til å fabrikkere anklager om landssvik under krigen mot Bartik og tvang igjennom at han måtte gå av. Bartiks etterfølger og tidligere nestkommanderende, Bedrich Pokorny, måtte selv byttes ut etter at han hadde brukt forfalskede beviser for å bringe generalsekretæren i det nasjonalsosialistiske partiet i vanry (til tross for navnet må det ikke sammenblandes med nazistene). Kommunistene innsatte så en partiløs frontfigur, general Frantisek Janda, som overlot driften av avdeling Z til sin kommunistiske nestkommanderende, Jindrich Vesely.74 StBs funksjon ble overvåket av to NKGB/MGB-rådgivere som

Overtakelsen av Øst-Europa

441

brukte navnene Tikhonov og Khazyanov og styrte adskillige tsjekkis­ ke agenter. «Tikhonov» var den tidligere NKVD/NKGB-residenten i Storbritannia under krigen, Ivan Tsjitsjajev. Den tsjekkiske histori­ keren Karel Kaplan kunne etter nøye granskninger av partiets og statens arkiver på slutten av 1960-tallet konkludere med at det sovjetiske agentnettet i kommunistpartiet var «generelt svært tett». Blant disse agentene var Stepan Placek, først leder for distriktenes sikkerhetsavdeling (1945-47) og siden leder for den innenlandske etterretningen (1947-48); Bedrich Reicin, leder for forsvarets etter­ retningstjeneste og Karel Svab, leder for registreringsavdelingen i kommunistpartiets sentralkomité som hentet inn etterretninger om andre partier og kirken. NKGB/MGB- agenter i andre partier var blant andre Jan Sevcik fra demokratene og Vojtech Erban fra sosialdemokratene. ° Vinteren 1947-48 ble både StB og organisasjonens sovjetiske rådgivere alvorlig oppskremt av den stadig svakere støtten til kommunistpartiet. I januar 1948 spådde opinionsinstituttet i Praha at den kommunistiske andelen av stemmene ved valgene den på­ følgende våren ville falle til 28 prosent.76 At to av de sterkeste kommunistpartiene i Vesten mistet makten i 1947 - det gjaldt det franske og det italienske - styrket de bange anelsene i den tsjekkiske partiledelsen. Tsjitsjajev og «Khazyanov» sendte en strøm av pessimistiske vurderinger til Sentret i Moskva. «Khazjanov» infor­ merte Placek, mannen som sto bak en alarmerende rapport der det ble påstått at ikke-kommunistiske partier forberedte et kupp, om at rapporten hans var blitt rost av Stalin selv. Sentret i Moskva ga Placek ordre om at han og de andre agentene skulle sette opp en liste med kommunistenes fremste motstandere som en del av en plan for å «halshogge reaksjonen». Samtidig begynte StB å beskylde partiledel­ sen for å «fisle med reaksjonen», og forlangte at det ble satt fortgang i arbeidet med å opprette et folkedemokrati.7 Under foregivende av at regjeringsmedlemmene trengte beskyttel­ se, fikk samtlige StB-livvakter. Den egentlige oppgaven deres var å spionere på dem. En ikke-kommunistisk minister klagde i januar 1948 over at StB-offiserer «når som helst kunne komme inn og

442

Kapittel 9

ransake ministrenes skrivebord, forhøre seg om hvor vi hadde telefonen stående i boligen vår, hvem vi snakket med i telefonen, hvilke andre kontakter vi hadde og så videre». Avdeling F, en illegal StB-enhet ledet av Karel Svab, spesialiserte seg på innsamling av kompromitterende materiale om ikke-kommunistiske politikere og plasserte agenter i Folkepartiet og det nasjonalsosialistiske partiet. En liten gruppe i avdelingen, som gikk under navnet RR, organiserte provokasjoner som varierte fra å rope opprørske slagord under ikke-kommunistiske demonstrasjoner som siden ble stoppet, til å fabrikkere en «sammensvergelse mot staten» i Slovakia. På grunnlag av de nå graderte tsjekkoslovakiske arkivene, konkluderer Karel Kaplan at MGB-rådgiverne Tsjitsjajev og «Khazyanov» hadde «en stadig sterkere lederrolle» når det gjaldt å styrte både avdeling F og kommisjon RR «bak ryggen på ledende kommunist-politikere».78 Klement Gottwald, kommunistpartiets formann (og fra juli 1948 statsminister), trodde ikke på alarmerende StB-rapporter om et forestående kupp, planlagt av andre politiske partier og der de væpnede styrker var involvert. Det gjorde heller ikke et flertall i partiledelsen. Men de var overbevist om at motstanderne deres forsøkte å manøvrere dem bort fra makten og at det var nødvendig å gjennomføre forhindringstiltak. Tidlig i 1948 ledet Prokop Drtina, den nasjonalsosialistiske justisministeren, et mislykket forsøk fra ikke-kommunistiske ministeres side på å opprette en kommisjon som skulle granske StB-overgrep. Den 19. februar kom den sovjetiske vise-utenriksministeren, V.A. Zorin. som inntil nylig hadde vært ambassadør i Praha, for å be Gottwald innstendig om å ta et endelig oppgjør med kommunistenes motstandere. Gottwald gikk med på å ta et oppgjør med dem. men avviste Zorins påtrengende råd om å be om sovjetisk militærhjelp («den eneste gangen i hele hans liv,» ifølge Kaplan, at han nektet å lystre instrukser fra Sovjetunionen). v Opposisjonen ga Gottwald det påskuddet han trengte. Den 20. februar trakk de katolske, demokratiske og nasjonalistiske ministre­ ne seg og trodde at de kunne tvinge regjeringen til å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg. De sosialdemokratiske ministrene ble imidlertid sittende. I stedet for å oppløse parlamentet dannet

Overtakelsen av Øst-Europa

443

Gottwald en ny nasjonal front-regjering den 29. februar. Den besto utelukkende av kommunister og sympatisører. Selvbestaltede «ak­ sjonskomiteer» fra Den nasjonale front, med støtte fra politiet og StB. tilranet seg rollen som nasjonalforsamling og godkjente en generell nasjonalisering. President Benes ga etter for det kommunis­ tiske presset. Valgfusk i mai fullførte makterobringen fra kommunis­ tenes side. I juni erstattet Gottwald Benes som president. Han døde, betegnende nok, i 1953 av en lungebetennelse han fikk ved Stalins begravelse.80 ^

^^

Jugoslavia var den eneste øst-europeiske nasjonen etter krigen (bortsett fra Albania etter 1968) der kommunistregimet brøt med Moskva. Men mot slutten av krigen var det ingen tegn til at den jugoslaviske partilederen og statsministeren, marskalk Tito, skulle bli en av MGBs hovedmål. Tito (født Josip Broz) var en av de få jugoslaviske kommunistene i eksil i Moskva som overlevde terroren. Han ble generalsekretær i det jugoslaviske partiet i 1937 som NK VDs protesje. På den tiden, som Titos framtidige kritiker Milovan Djilas senere erkjente, var det ingenting som fortonte seg nedverdigende ved NKVD-kontakten: Det var nødvendig for partiet å ha en tilknytning til det sovjetiske etterretningsvesenet - særlig med tanke på partiets illegale status av organisasjonsmessige grunner, og en kontakt mellom et enkeltmedlem av partiet og sovjetisk etterretning ble oppfattet som en anerkjennelse, til og med en ære, og det styrket vedkommendes prestisje. Tito fordømte pliktskyldigst kameratene sine som ble utrensket under den store terroren i partiorganet Proletar med de vanlige stalinistiske invektivene og kalte dem trotskister, forrædere, fraksjonister, spioner og partifiendtlige elementer.81 Da Tito under krigen ble leder for de kommunistiske partisanene, opptrådte en

444

Kapittel 9

NKVD-agent, Josip Kopinic, med kodenavnet Vazduh («Luft») som hans radiokontakt med Moskva. Mot slutten av krigen, skriver Djilas, «var den sovjetiske etterretningstjenesten spesielt oppmerk­ som på Tito».82 Da krigen sluttet, var det ingen antydninger til den voldsomme konfrontasjonen mellom Stalin og Tito som skulle flamme opp tre år senere. Til tross for at Djilas senere kom til å avsky stalinismen, understreket han til og med i ettertid: Det er et faktum at ikke en eneste partileder var anti- sovjetisk ikke før krigen, ikke under, ikke etter... Ledere og vanlige partimedlemmer kunne ikke ha vært så forent eller så gjennomsyret av ideologien hvis de ikke hadde vært hengivne overfor «sosialismens ledende makt». Stalin og den sovjetiske unionen var vår hjørnestein og åndelige utgangspunkt... Storparten av den vestlige pressen beskrev Jugoslavia som den sovjetiske «satellitt nr. 1». Det lot også til at Stalin roste Tito spesielt. Da «ledende kamerater» senere fortalte om måten Tito ble mottatt på under besøket i Moskva i forbindele med president Kalinins begravelse i 1946, «var de i ekstase og koblet ut fornuften. Øynene skinte og de smilte bredt. Til og med Tito glødet av stolthet i ’ydmyk' taushet og selvbeherskelse».83 Men Stalin og NKGB var bekymret over Titos selvsikkerhet og evne til selvstendig vurdering. I motsetning til de andre framspirende folkedemokratiene, hadde de jugoslaviske partisanene seiret over tyskerne og italienerne først og fremst av egen kraft. Tito erklærte kort tid etter tyskernes kapitulasjon i Europa: «Vi skal aldri mer være avhengig av noen.» For å unngå å støte sine vestallierte for tidlig, ville Stalin mot slutten av krigen ha foretrukket en koalisjonsregjering som besto av representanter både for Titos nasjonale komité og av den Londonbaserte kongelige eksilregjering ledet av Ivan Subasic. Men Tito gjorde ikke noe alvorlig forsøk på å stå ved avtalen han hadde inngått med eksilregjeringen mot slutten av 1944. Selv om Subasic fikk stillingen som utenriksminister, trakk han seg i protest

Overtakelsen av Øst-Europa

445

mot Titos brudd på avtalen deres i oktober 1945. En måned senere vant Titos regjering en knusende seier ved hjelp av valgfusk. I likhet med mange andre utenlandske observatører, trodde de britiske og amerikanske representantene at kommunistene i frie valg kunne ha lidd et stort nederlag.84 Til å begynne med dreide den ikke-publiserte jugoslavisk- sovjetis­ ke diskusjonen seg om NKVDs innblanding i jugoslaviske saker. Det kom tidlig til sammenstøt mellom NKVD-rådgiveren i Beograd, oberstløytnant Timofejev, og lederen for Titos sikkerhetstjeneste, Aleksandar-Leka Rankovitsj. Rankovitsj var ikke lettskremt. Han satt i jugoslaviske fengsler og fikk hard behandling i 1930-årene, og han ble tatt og torturert av Gestapo i 1941 før han ble reddet av et dristig partisanraid. Da krigen sluttet, var han leder for Kontoret for folkets beskyttelse (OZNA) i Titos departement for de væpnede styrker. I februar 1946 ble han innenriksminister og beholdt kontrollen over OZNA som en måned senere ble offisielt omdøpt til Administrasjonen av statens sikkerhet (UDBA), men det var like upopulært, og folk brukte det gamle navnet. Djilas konstaterte at Timofejev, den sovjetiske rådgiveren, «ikke oppviste disse plutselige utbruddene av vennlighet som er så karakteristiske for russerne»: Timofejev kunne komme inn på Rankovitsjs kontor og virke alvorlig og engstelig. Når han kom ut igjen, kunne han enten ha fått nytt mot og nye krefter - eller luske ut med halen mellom bena. Det kom an på om de hadde diskutert gjensidig samarbeid eller om Rankovitsj hadde konfrontert ham med ugjendrivelige fakta om sovjetisk verving av jugoslaviske borgere. De diskuterte alltid sakene i det vide og brede til tross for at Rankovitsj snakket dårlig russisk og Timofejev enda dårligere serbisk. Når det dukket opp en opplagt vervingssak, begynte Rankovitsj alltid å presse Timofejev som kom med de samme unnskyldningene. Dette var enkeltagenters verk. Det var ikke offisiell politikk og absolutt ikke hans.8" Vervingen av jugoslaviske agenter var i virkeligheten en topprioritet for NKGB/MGB i etterkrigstidens Jugoslavia. To av dem befant seg i

446

Kapittel 9

Titos regjering. Industriministeren, Andriya Hebrang, tidligere partisanleder i Kroatia, ble presset av NKGB som oppdaget at han under tortur hadde forrådt noen av kameratene sine. Finansministe­ ren, Streten Zujovic, opptrådte også som sovjetisk tyster. Et tilfelle i 1945 som gjorde Tito spesielt rasende - han visste på det tidspunktet ikke om muldvarpene i regjeringen sin - var NKGBs forsøk på å forføre og verve Dusica Perovic, kvinnen som kontrollerte den jugoslaviske kryptografien. Da Tito ble informert om denne saken av Rankovitsj, eksploderte han: «Et spionnett er noe vi ikke vil tolerere! Vi er nødt til å la dem få vite det med det samme!» Tito leverte en personlig klage både til den sovjetiske ambassadøren og lederen for militærmisjonen.'''1 Selv om Tito motsatte seg innblanding fra NKGBs side, nølte han ikke med å etterligne metodene de brukte. I løpet av fire års krig hadde én av ti av Jugoslavias befolkning på 15 millioner mistet livet. Tito og kommunistene hadde ikke bare seiret over tyskerne og italienerne, men også i en borgerkrig med unevnelig grusomhet. Etter seieren begynte OZNA et terrorvelde mot Mihailovitsjs tsjetniker og andre tidligere motstandere. Dr. Milan Grol, et tidligere medlem av den kongelige eksilregjeringen, erklærte mens han var visestatsminister sommeren 1945: «Dette er ingen stat. Det er et slaktehus.» Mihailovitsj selv ble tatt i 1946 etter at en av offiserene hans, som var arrestert og vervet av OZNA, lokket ham fram fra gjemmestedet hans. Han ble henrettet etter en liksom-rettssakF «Virkningen av kontrollen som det hemmelige politiet utøvde på alle livsområder - som sivet inn i alle porer, infiltrerte familie- og privatlivet,» skrev Djilas senere, «var giftig også for det statsbærende partiet.»88 En britisk observatør. Frank Waddams, skrev i 1946: OZNA har full kontroll over alle borgernes liv, frihet og eiendom, og hvis organisasjonen bestemmer seg for å gå til arrestasjoner, å fengsle uten lov og dom, å deportere eller «likvidere» noen, kan ingen protestere eller spørre hvorfor. Det er grunnen til at befolkningen befinner seg i en så redselsslagen tilstand.

Overtakelsen av Øst-Europa

447

Liksom-rettssaker i 1947 demaskerte mange «spioner i utenlandske imperialisters tjeneste» i rekkene til tidligere tsjetniker. «kapitalis­ tisk avskum», den katolske kirken og andre motstandere av regimet.89 I den jugoslaviske partiledelsen var følelsen av felles sak med Sovjetunionen og de framvoksende stalinistiske folkedemokratiene mye sterkere enn bitterheten over MGBs innblanding. Til og med i begynnelsen av 1948 var det ingen tegn til de voldsomme konfronta­ sjonene som bare lå noen måneder unna. På det første møtet i Kominform, etterkrigstidens avløser av Komintern, i september 1947, ble Jugoslavia holdt fram som en modell for andre, mindre resolutte partier. Beograd ble valgt som sete for det framtidige Kominform-sekretariatet. På jugoslavisk side var hovedårsaken til konflikten i begynnelsen av 1948 de sovjetiske rådgivernes forsøk på å undergrave lojaliteten i overkommandoen i den jugoslaviske hæren. Ifølge den framtidige jugoslaviske representanten i FN, Alex Bebler, «infiltrerte russerne etter Stalins ordre, dypere og dypere inn i hærorganisasjonen vår, og det var slik bråket begynte». Bruddet ble satt i scene fra sovjetisk side. Av alle tegn på uavhengighet fra Titos side var det sannsynligvis planene hans for en føderasjon på Balkan som skapte mest oppstandelse. Det ser ut til at Stalin oppfattet den som en mulig trussel mot sovjetisk hegemoni. I mars 1948 tilbakekalte Sovjetunionen sine militære og sivile rådgivere og stemplet i en rasende fordømmelse det jugoslaviske partiet som gjennomsyret av både ideologisk kjetteri og britiske spioner. Den 28. juni ekskluderte Kominform jugoslavene og appellerte til «sunne elementer» i partiet om å styrte ledelsen.90 Stalin overvurderte i høy grad sin egen styrke. Ifølge Khrusjtsjov sa han skrytende: «Jeg kommer til å riste lillefingeren min, og så finnes det ingen Tito lenger.» Da det mislyktes, «ristet han alt annet han kunne riste», men Titos grep på partiet, hæren og statsapparatet holdt seg på en måte som savnet sidestykke i noe annet folkedemo­ krati. UDBA og MGB begynte en nådeløs etterretningskrig. Hebrang og Zujovic, de to sovjetiske muldvarpene i Titos regjering, ble øyeblikkelig arrestert. Tre ledende jugoslaviske offiserer som var

448

Kapittel 9

vervet av den sovjetiske etterretningen, ble pågrepet da de forsøkte å krysse den rumenske grensen. Andre sovjetiske agenter ble til og med oppdaget blant Titos livvakter. Ifølge Djilas fantes det en MGB-plan om «å utslette politbyrået med automatgeværer mens medlemmene slappet av med biljard i Titos villa». UDBAs bruk av terror mot Kominform-«forrædere» kunne i grusomhet, om enn ikke i omfang, måle seg med NKVD-terroren i 1930-årene. Djilas sa til Rankovitsj sommeren 1948: «Nå truer vi Stalins tilhengere slik som han truet fiendene sine.» Nærmest desperat svarte Rankovitsj: «Ikke snakk slik! Nevn det ikke!» Rankovitsj innrømmet senere at 12 000 antatte (og i mange tilfeller innbilte) tilhengere av Stalin og Kominform ble stuvet sammen i konsentrasjonsleiren på Goli Otok («Naken øy»). Det faktiske tallet var sannsynligvis mye høyere. Djilas uttrykte det slik: «Ondskap og skam - ondskap uten måte, uendelig skam - ventet fangene i leiren.» Da fangene gikk om bord i båten som skulle til Goli Otok. ble de kastet med hodet først ned i lasterommet. Der nede ble de slått av doble rekker voktere og fanger. I leiren ble de systematisk mishandlet og nedverdiget. De fikk hodet stukket ned i bøtter med menneske-ekskrementer hvis de ikke tilsto sine faktiske eller oppdiktede kjetterier og forbrytelser.^1

De første store suksessene til MGB i den hemmelige krigen mot UDBA var å sette i scene et anti-Tito-kupp i Albania. Før bruddet med Tito hadde Stalin slått seg til ro med at Albania kunne være en jugoslavisk satellitt. Under den andre verdenskrig hadde jugoslavis­ ke «rådgivere» omorganisert det jugoslaviske kommunistpartiet under ledelse av Enver Hoxha, som generalsekretær, og Koci Xoxe, som ble innenriksminister i den kommunistkontrollerte regjeringen. «Uten det jugoslaviske folkets kamp,» sa Hoxa etter krigen, «ville motstand i den lille albanske nasjonen ha vært utenkelig.» Under ONZA-press ble det albanske partiet rensket for «avvikere» og «trotskister». Blant dem var Anastas Ludo, leder for den kommunis­ tiske ungdomsorganisasjonen, som ble skutt for «venstre-avvik»;

Overtakelsen av Øst-Europa

449

Lazar Fundo, en av grunnleggerne av det albanske kommunistpartiet som kom desillusjonert tilbake fra et eksil i Sovjetunionen og som ble slått til døde foran øynene på en forferdet britisk militærmisjon - og Mustafa Gjinishi, et politbyråmedlem som ble henrettet for å ha dannet en forent anti-fascistisk front med «bursjoasi»-grupper. Det albanske kommunistpartiet som sto fram etter krigen, var i praksis en del av det jugoslaviske partiet. Den albanske sikkerhets­ tjenesten, Sigurimi, var like klart under OZNA-kontroll som de andre øst-europeiske sikkerhetstjenestene var under NKGB-kontroll. Hoxha ble stadig mer nervøs på grunn av at stillingen hans var truet av rivalen Xoxe, som i egenskap av innenriksminister hadde ansvaret for Sigurimi og hadde en høy stjerne hos Tito. I mai 1947 organiserte Xoxe en liksom-rettssak mot ni anti-jugoslaviske med­ lemmer av Folkekongressen. Alle fikk lange fengselsstraffer for «undergravende aktiviteter». På stiftelsesmøtet for Kominform i august 1947 var albanerne representert av det jugoslaviske partiet. Fire måneder senere sa Stalin til Djilas: «Dere bør sluke A lbania-jo før, jo heller!»92 Den sovjetisk-jugoslaviske konflikten i 1948 ga Hoxha mulighet til å vinne maktkampen mot Xoxe. Samtidig som sovjetiske rådgivere ble trukket ut av Beograd, strømmet MGB-offiserer inn i Tirana. Etter Titos brudd med Moskva ga Hoxha ordre om øyeblikkelig utvisning av alt jugoslavisk personale og gjorde front mot rivalen Xoxe som forgjeves forsøkte å redde seg ved å bekrefte sin lojalitet overfor Sovjetunionen. Han ble arrestert sammen med sine tilhenge­ re og byttet ut som innenriksminister med den pro-sovjetiske Mehmet Shehu, som sørget for å få inn MGB-rådgivere til å renske ut og omorganisere Sigurimi. Etter fem måneder med Sigurimi-forhør og tortur, som ble overvåket av MGB, kom Xoxe og tilhengerne hans med detaljerte tilståelser. I mars 1949 besøkte Hoxha Moskva for å diskutere forberedelsene til liksom-rettssaken mot «Koci Xoxe og gjengen hans» som åpnet to måneder senere. Xoxe tilsto at han var blitt vervet under krigen av både den britiske og den amerikanske etterretningstjenesten, at han var blitt personlig informert av lederen for den britiske militærmisjonen i 1943 om at Tito var britisk agent, 15 -KGB

450

Kapittel 9

og at han hadde vært med på en sammensvergelse som var utpønsket av Tito og SIS i fellesskap om å innlemme Albania i Jugoslavia. Han ble skutt for disse oppdiktede forbrytelsene i juli 1949.93

Rettssaken mot Xoxe og henrettelsen av ham var forspillet til en rekke liksom-rettssaker mot Titos medskyldige, faktiske eller (det var det vanligste) oppdiktede, som ble styrt av MGB i storparten av Øst-Europa. Fram til Stalins død i 1953 arvet Tito fra Trotskij den store kjetterens kappe. I motsetning til Trotskij kom Tito uskadd fra det, og gikk serierrik ut av en fem år lang krig mot M GB. I den samme perioden hadde MGB en rekke strålende suksesser i forholdet til vestlige etterretningstjenester. Men, som med NKVD i 1930-årene, ble mye av organisasjonens energi samtidig brukt på en krig mot innbilte fiender.

Noter Forkortelser som er brukt i notene: AAC: Australian Archives, Canberra FBI: Freedom of Information Act Archive, Federal Bureau of Investigation, Washington NAW: National Archives, Washington PRO: Public Record Office, Kew, Surrey SWB: BBC: Summary of World Broadcasts Innledning, side 13-31 1. Christopher Andrew: S ec ret S ervice: The Making of the British Intelligence Communi­ ty (London: Heinemann, 1985), 1. utg., side 499. KGB-generalmajor Danilovitsj, tidlige­ re leder for FHD-Direktorat K (kontra­ etterretning), avslørte offentlig for første gang til KGB-ledelsens store vrede at av­ hopping og infiltrasjon var blitt et alvorligere problem for KGB enn for CIA. Intervju i M o s c o w N e w s, 1990, nr. 25. 2. Intervju med Philby av Phillip Knightley i S u n d a y T im e s , seksjon C, 20. mars og 10. april 1988. Christopher Andrew: «More Unreliable Memoirs from 'General’ Philby», D a ily T e le g ra p h , 15. april 1988. 3. Kim Philby: M y S ile n t W ar (London: Panther Books, 1969), side 17. 4. Det er på sin plass å legge til at de to mest kjente litterære muldvarpjegerne i 1980-årene, Chapman Pincher og Nigel West, feilaktig identifiserte den femte mann som henholds­ vis sir Roger Hollis og hans medarbeider Graham Mitchell, men de avslørte tross alt en rekke faktiske sovjetiske agenter. Første kapitlet av vår kommende bok, T h e M a g n ific e n t F iv e , vil ta for seg enkelte av de falske sporene som forkludret muldvarpjakten. Tid­ lig på 1980-tallet fulgte Andrew også et falskt spor. Han oppdaget at den tyske F iin ferg ru p -

som inspirerte Guy Burgess til å danne en «gruppe på fem» i Cambridge i 1933-34, ikke alltid hadde fem medlemmer og at Cambrid­ ge leverte mer enn fem rekrutter til KGB. Dermed begynte han å tvile på at uttrykket «den femte mann» hadde noen faktisk betyd­ ning. Denne tvilen ble styrket av skepsis overfor beretninger om avhoppingen til Bur­ gess og Maclean i 1951 som feilaktig gikk ut fra at en «femte mann» var involvert. Først da Andrew traff Gordievskij, fikk han vite at KGB under den andre verdenskrig døpte sine fem dyktigste Cambridge-rekrutter «De fem» (senere «De praktfulle fem»), og at det faktisk var en femte mann med en like betydelig innsats som de andre fire selv om han ikke var aktivt med i flukten til Burgess og Maclean. 5. Hollis var i virkeligheten en overbevist anti-kommunist som selv midt under krigen sendte ut inntrengende advarsler om at Stalin ikke var til å stole på. Han forutså at «Når Sovjetunionen føler seg trygg og er ute av kampene, kommer våre kommunister til å benytte enhver anledning til å lage bråk - slik de har gjort tidligere.» Se Sheila Kerr: «Roger Hollis and the Dangers of the Anglo-Soviet Treaty of 1942», In te llig e n c e a n d N a tio n a l S e c u r ity , bind V (1990), nr. 3.

pen

452

KAPITTEL 1 Den tsaristiske bakgrunnen (1565-1917) Side 32-56 1. N.V. Riasanovskij: A H is to r y o f R u s s ia, 4. utg (Oxford University Press, 1984), s. 148-55. Ronald Hingley: T h e R u s s ia n S ec ret P o lice (London: Hutchinson, 1970), s. 1-4. 2. Richard Pipes: R a ssia u n d e r th e O ld R e g im e (Harmondsworth: Penguin, 1974). s. 129-30. 3. Hvis annet ikke er anført, baserer vår beretning om tredje avdeling seg på Sidney Monas: T h e T h ir d S e c tio n (Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1961) og P.S. Squire: T h e T h ir d D e p a r tm e n t (Cam­ bridge University Press, 1968). 4. Alexander Herzen: M y P ast a n d T h o u g h ts , oversatt av Constance Garnet (London: Chatto & Windus, 1968), bind II, s. 441-2. 5. Pipes: R u s s ia , s. 294-5. 6. Samme sted. s. 297 ff. Hingley: Secret P o lic e , kap. 3. 7. Pipes: R u s s ia , kap. 11. Hingley: S ecret P o lic e , kap. 4. 8. Hingley: S ec ret P o lic e , s. 92-3. 9. A.T. Vassiljev: T h e O c h ra n a (London: Harrap, 1930), kap. 6. 10. Hans Rogger: R u ssia in th e A g e o f M o d e r n is a tio n

and

R e v o lu tio n

18 8 1 -1 917

(London: Longman, 1983) s. 199-206. Hing­ ley: S ecret P o lic e , s. 92-4. 11. Gordievskij 12. Gordievskij 13. Hingley: S ecret P o lic e , s. 79. 14. Richard J. Johnson: «Zagranichnaia Agentura: The Tsarist Political Police i Euro­ pa.» J o u r n a l o f C o n te m p o r a r y H is to r y , 1972, nr. 1-2. 15. «La police russe en France», 29. juni 1914, Archives Nationales, Paris, F714, 605. 16. Norman Cohn: W arrant f o r G e n o c id e (London: Eyre and Spottiswoode, 1967), s. 78-9. Hingley: S ecret P o lic e , s. 80-1. 17. Johnson; «Zagranichnaia Agentura». 18. «La police russe en France», 29. juni 1914.

19. «Les polices étrangéres en France», 19. juni 1914, Archives Nationales, Paris, F714, 605. 20. Johnson: «Zagranichnaia Agentura». 21. «La police russe en France», 29. juni 1914. 22. Cohn: W arrant f o r G e n o c id e , s. 79. Hingley: Secret P o lic e , s.80. 23. «La police russe en France», 29. juni 1914. 24. Cohn: W arrant f o r G e n o c id e , s. 76-86, 113. 25. Christopher Andrew: T h é o p h ile D elcass é a n d th e M a k in g o f the E n ten te C o rd ia le

(London: Macmillan, 1968), s. 130-1, 239, 241. 26. Christopher Andrew: Secret Service: T h e M a k in g o f th e B ritish ln te llig e n c e C o m m u n ity

(London: Heinemann, 1985), s. 3, 85 ff. 27. Vassilijev: O c h r a n a , kap. 5. 28. Hingley: Secret P o lic e , s. 114. 29. David Kahn: T h e C o d e b re a k e rs (New York: Macmillan, 1967), s. 614-21. 30. Christopher Andrew: «Déchiffrement et diplomatie: le cabinet noir du Quai d’Orsay sous la Troisiéme République», R e la tio n s In te r n a tio n a le s , 1976, nr. 5. 31. Kahn: C o d e b r e a k e r s , s. 621. 32. Notat av Hardinge om Spring Rice til Grey, 28. februar 1906, hemmelig melding nr. 151, PRO FO 371/123/7670. 33. Hardinge til Sanderson, 3. juni 1904, privat, Lansdowne papers, PRO, FO 800/115. 34. Hardinges påvisning ble tatt opp av Spring Rice til Grey, 12. april 1906, hemmelig melding nr. 263, PRO, FO 371/123/12817. Ratsjkovskij, grunnleggeren av den hemmeli­ ge avdelingen, omtales bare som «en mann som har tjenestegjort som leder for det russiske politiet i Paris». Bare Ratsjkovskij passer til denne beskrivelsen. Etterfølgeren hans som leder for utenlandskontoret, Rataev, ble værende i Paris til 1905. 35. Spring Rice til Grey, 28. februar 1906, hemmelig melding nr. 151, PRO FO

Noter 371/123/7670. Spring Rice til Grey, 12. april 1906, hemmelig melding nr. 263, PRO FO 371/123/12817. 36. Se for eksempel de mange oppsnappingene i fjerde rekke av russiske dokumenter i tysk oversettelse utgitt av Otto Hotsch: D ie In te r n a tio n a le n B e z ie h u n g e n in Z e ita lte r des Im p e r ia lis m u s (Berlin, 1933-42). Det er fort­

satt ikke foretatt noen undersøkelse av kommunikasjonsetterretningens innflytelse på den tsaristiske utenrikspolitikken. To for øvrig utmerkede undersøkelser som nylig er utført om tsaristisk utenrikspolitikk av Willi­ am C. Fuller jr. («The Russian Empire») og D.D.C. Lieven (R u s s ia a n d th e O rig in s o f th e F irst W o rld W ar (London: Macmillan 1983), nevner ikke engang kommunikasjonsetterretningen. 37. Lamsdorff til Osten Sacken, nr. 27. 10. januar 1902, siterer utdrag av tyske dechif­ freringen Archives du Ministere des Affaires Etrangéres, Paris, Nelidov Papers. 38. David Kahn: «Codebreaking in World War I and II: The Major Successes and Failures, Their Causes and Their Effects», i Christopher Andrew og David Dilks (red.): T h e M is s in g D im e n s io n s : G o v e r n m e n ts a n d In te llig e n c e C o m m u n itie s in th e T w entieth C e n tu r y (London: Macmillan, 1984) s. 138-9.

Selv om Storbritannia før krigen ikke hadde noen kommunikasjonsetterretning, hadde det indiske Raj et lite kontor med egne oppgaver. 39. Andrew: «Déchiffrement et diplomatie». 40. Den siste tyske oppsnappingen offentlig­ gjort i Hotsch: D ie In te rn a tio n a le n B e z ie h u n ­ g e n , gjelder 1912. 41. Andrew: «Déchiffrement et diplomatie». Men både Frankrike og Russland klarte å dechiffrere tysk diplomatisk trafikk under krigen. 42. William C. Fuller, jr.: «The Russian Empire», i Ernest R. May (red.): K n o w in g O n e s E n e m ie s (Princeton University Press,

453

1984). 43. lan Armour: «Colonel Redl: Fact and Fantasy», In tellig en ce a n d N a tio n a l S e c u rity , bind II (1987), nr. 1. 44. Kahn: C o d e b r e a k e r s , s. 622-8. 45. Chrisopher Andrew: «France and the German Menace» i mai (red.): K n o w in g O n e ’s E n e m ie s , s. 133. 46. A.G. Raffalivitsj: U a b o m in a b le vén a lité de la p resse (Paris, 1921). René Girault: E m p r u n ts russes et in v e stisse m e n ts fra n c a is en R u ssie 1887-1914 (Paris 1973). Andrew, D e lca ssé , s. 245-6.

47. Ifølge Oleg Kalugin, leder for FHDDirektorat K (kontra-etterretning) gjennom storparten av 1970-årene og nestleder for Leningrad KGB fra 1980 til 1987, bruker KGB i Sovjetunionen «fortsatt instruksene om hvordan agenter skal behandles som ble skrevet av det tsaristiske politidepartemen­ tet». Intervju i K o m s o m o ls k a ja P ravda, 20. juni 1990. 48. Robert Chadwell Williams: T h e O th e r B o ls h e v ik s (Bloomington and Indianapolis: Indiana University Press, 1986), s. 120-1, 154-5. 49. Stefan T. Possony: L e n in th e C o m p u ls iv e R e v o lu tio n a r y , revidert britisk utgave (Lon­ don: Allen & Unwin 1966), s. 142. 50. Bertram D. Wolfe: T h ree w h o M a d e a R e v o lu tio n , paperback-utgave (Harmondsworth: Penguin, 1966), s. 535-6. 51. Vår analyse av Malinovskijs karriere er basert på R.C. Elwood: R o m a n M a lin o v s k y : A L ife W ith o u ta C ause (Newtonville, Mass.: Oriental Research Partners, 1977) og Wolfe: T hree W h o M a d e a R e v o lu tio n , kap. 31. 52. Tsuyoshi Hasegawa: T h e F eb ru a ry R e v o ­ lu tio n : P etrograd, 79/7(Seattle: University of Washington Press, 1981), s. 201. 53. Samme sted, s. 201. 54. Vassiljev: O c h r a n a , s. 229, 249-50.

454

KAPITTEL 2 Tsjeka-kontrarevolusjonen og Lockhart-sammensvergelsen 1917-21 Side 57-89 1. Se illustrasjon på omslaget. Enkelte andre KGB-emblemer har fortsatt både skjold og sverd. 2. Gordievskij. 3. E.H. Carr: T h e B o ls h e v ik R e v o lu tio n 1917-1923 (London: Macmillan 1953), bind III, kap. 21. 4. Lenin: T h e State a n d R e v o lu tio n (London: Allen & Unwin 1919), kap. 5, delene 2 og 3. 5. George Leggett: T h e C h e k a : L e n in s Political P o lice (Oxford University Press, 1981), kap. 1. 6. V. Andrianov: «Revolusjonens ridder», Pravda, 10. september 1987. 7. Leggett: C h e k a , sidene 22 ff. 8. «Dzersjinskij om seg selv» og utdrag fra hans korrespondanse i 2 0 L e t V C h K -O G P U N K V D (Moskva: OGIZ, 1938), sidene 20-3, Andrianov: «Revolusjonens ridder». 9. Leggett: C h e k a , sidene 26-7. 10. Samme sted, sidene 250 ff. 11. Fedor Timofejevitsj Fomin: Z a p is k i Storo g o T s je k is ta , 2. utg. (Moskva: Politizdat, 1964). 12. Tale den 2. juli 1926, 2 0 L e t V C k K O G P U - N K V D , side 24. 13. P r a v d a , 11. september 1987. 14. Intervju av Christopher Andrew med KGB-avhopperen Pjotr Deriabin, 25. no­ vember 1987. 15. «Terror til våre fiender, heder til vårt fedreland», 2 0 L e t V C h K - O G P U - N K V D . 16. Se nedenfor. 17. Gordievskij. 18. Utdrag fra Sovnarkom-rapporter, 20. desember 1917, i 2 0 L e t V C h K -O G P U NKVD.

19. C.K. Tsvigun o.a. (red.): V .L L e n in i V C h K : S b o r n ik d o k u m e n to v . (1917-1922 gg)

(Moskva: Izdarelstvo Polititsjeskoi Literature, 1975), særlig nr. 52. 20. Leggett: C h e k a , sidene 54-5. 21. Samme sted, side 114. 22. Jakov Khristoforovitsj Peters: «Vospominanija o rabote v VChK v pervji god revolutsii», i P ro leta rska ija R e v o liu ts ia , 1924, nr. 10

(33). 23. Leggett: C h e k a , kap. 123, side 255. 24. Samme sted, sidene 34, 219-20. 25. Peters: «Vospominanija». 26. Leggett: C h e k a , sidene 280-1. 27. Sergei Zakharovitsj Ostrjakov: V o jennje T sje k istij (Moskva: Vojenizdat, 1979), kap. 1. 28. Evan Mawdsley: T h e R u ssia n C ivil W ar , (London: Allen & Unwin, 1987). 29. Samme sted, side 53. Leggett: C h e k a , side 102. 30. Tsvigun o.a. (red.): L e n in i V C h K , nr. 48. 31. Ostrjakov: V o jen n je T s je k is tij , kap.l. 32. Tale av Lenin, 23. desember 1921. Tsvi­ gun o.a. (red.): L e n in i V C h K , sidene 543-4. 33. Leggett: C h e k a , sidene 73, 293. 34. Samme sted, kap. 4. 35. Samme sted. John J. Dzuak: C h e k isty (Lexington, Mass: Lexington Books, 1987), side 13. 36. Tsvigun o.a. (red.): L e n in i V C h K , nr. 198. 37. Christopher Andrew: Secret S ervice: T he M a k in g o f the B ritish In tellig en ce C o m m u n ity

(London: Heinemann, 1985), sidene 212-3. 38. Samme sted, kap. 2, 4 og 6. 39. Samme sted, sidene 83-4. 40. «Richard Deacon», A H is to r y o f the B ritish S ecret S e r v ic e , (London, Frederick Muller 1969), sidene 139-42, 175. 41. Andrew: S ec ret S e rv ic e , sidene 83-4, 214. Robert Bruce Lockhart: M e m o ir s o f a B ritish A g e n t , 2. utg. (London/New York: Putnam, 1934, sidene 276-7. 42. Ostrjakov: V o je n n je T s k e k is ti , innled­ ningen og kap. 1. En annen sovjetisk histori­ ker mener at den er «lite troverdig» og at Reilly «var født i Odessa med navnet Rosenblum». Fjodor Volkov: Secrets fr o m W hitehall a n d D o w n in g Street (Moskva: Progress Publishers, 1986), side 33. 43. Gordievskij. 44. Lockhart: B ritish A g e n t , s id e 323. 45. Kim Philby: M y S ile n t W a r , (London: Panther Books, 1969), side 30.

Noter 46. G.A. Hill: G o S p y th e L a n d (London: Cassell, 1932), sitat fra side 193. 47. G.A. Hill: Secret 29. «Report on Work Done in Russia; 26. november 1918, PRO FO 371/3350. 48. Leggett: C h e k a , side 419, nr. 104. 49. Philby: M y S ile n t W a r , side 30. 50. Hill: G o S p y th e L a n d , sidene 196-7. 51. Richard K. Debo: «Lockhart Plot or Dzerzhinskii Plot?» J o u r n a l o f M o d e m H isto r y , bind XLIII (1971), sidene 428-31. S.G. Reilly: T h e A d v e n tu r e s o f S y d n e y R e illy , B rita in s M a ster S p y (London: E. Mathews & Marrot, 1931), side 21. 52. Richard H. Ullman: A n g lo -S o v ie t R e la ­ tio n s 1917-21 (Princeton University Press, 1961-72), bind I, kap. 8. 53. Samme sted, sidene 285-6. 54. Lockhart: B ritish A g e n t , sidene 314-15, oppgir gal dato for møtet og antyder feilaktig at Berzin og ikke Sprogis var til stede. (Se Debo: «Lockhart Plot or Dzerzhinskii Plot?», side 434.) Hill nevner Reillys første møte med Lockhart og de litauiske provokatørene i Moskva og mener at det fant sted «i den andre uken i august», nesten sikkert umiddelbart etter Berzins og Sprogis’ første møte med Lockhart: «Report on Work Done in Rus­ sia», fol. 32-3, PRO FO 371/3350. 55. Debo: «Lockhart Plot or Dzerzhinskii Plot?» sidene 432-6. Lockhart: B ritish A g e n t , side 314. 56. Hill: «Report on Work Done in Russia», fol. 37-8. PRO FO 371/3350. Hill og Reilly trodde selvfølgelig at dekkadressen var skaf­ fet av litauerne. 57. Leggett: C h e k a , side 281. 58. Samme sted, side 282. 59. Hill: «Report on Work Done in Russia», fol. 38-9, PRO FO 371/3350. 60. Leggett: C h e k a , kap. 6. 61. Ostrjakov: V o jen n ije T s je k is tij , kap. 1.

455

62. Lockhart: B ritish A g e n t , sidene 317-19. 63. Peters: «Vospominanija». 64. Lockhart: B ritish A g e n t , sidene 319-20. 65. Samme sted, side 320 66. Opplysninger fra Reilly til Hill. «Report on Work Done in Russia», fol. 41, PRO FO 371/3350. 67. T im e s , 24. oktober 1918. Richard K. Debo: R e v o lu tio n a n d S u rv iv a l: T h e F oreign P o licy o f S o v ie t R u ssia 1917-18. (Liverpool University Press, 1979), side 361. 68. Hill: «Report on Work Done in Russia», fol. 39 PRO FO 371/3350. 69. Isv e stija , 3. september 1918. Jane Degras (red.): D o c u m e n ts o n S o v ie t F oreign P o licy (London: Oxford University Press, 1951), bind I, sidene 98-9. 70. Lockhart: B ritish A g e n t , sidene 324-26. 71. Leggett: C h e k a , side 283. 72. Hill: «Report on Work Done in Russia», fol. 38, PRO FO 371/3350. 73. Lockhart: B ritish A g e n t , side 322. Hill: G o S p y the L a n d , side 238. 74. Hill: «Report on Work Done in Rusia», fol. 42 PRO FO 371/3350. 75. Lockhart: B ritish A g e n t , kap. 10. 76. Peters: «Vospominanija». 77. Andrew: Secret S e r v ic e , sidene 21819. Leggett: C h e k a , side 283. 78. Ostrjakov: V o je n n e T s je k is ti , kap. 1. 79. Se nedenfor. 80. Tsvigun o.a. (red.): L e n in i V C h K , nr. 286, 295. 81. Ostrjakov: V o jen n ije T s je k is tij , kap. 1. 82. Leggett: C h e k a , side 349. 83. Samme sted, Tillegg C. 84. Tsvigun o.a. (red.): L e n in i V C h K , side 545. 85. Leggett: C h e k a , kap. 15. Amy Knight: The KGB: P o lice a n d P olitics in th e S o viet U n io n (London: Unwin Hyman, 1988), side­ ne 14-15.

456

KAPITTEL 3 Etterretning i utlandet og aktive tiltak i Dzersjinskij-perioden " 1919-1927 Side 90-139 1. W.T. Angress: «The Takeover that remained in Limbo: The German Experience 1918-1923», i Thomas Hammond (red.): T h e A n a t o m y o f C o m m u n is t T a k e o v e rs (New Haven, Conn.: Yale University Press, 1975), side 162. 2. J.P. Nettl: R o sa L u x e m b u r g , 2 bind (Lon­ don: Oxford University Press, 1966). 3. Brank Lazitch og Milorad M. Drachkovitch: L e n in a n d th e C o m in te r n , bind I (Stanford: Hoover Institution Press, 1972), sidene 214-15. Aino Kuusinen: B efo re a n d A fte r S ta lin (London: Michael Joseph), 1927, sidene 35-6. 4. E.H. Carr: T h e B o ls h e v ik R e v o lu tio n 1 9 1 7 -1 9 2 3 , bind III (London: Macmillan, 1953), sidene 128 ff. 5. Lazitch og Drachkovitch: L e n in a n d the C o m in te r n , bind I, sidene 167-93. 6. Dan N. Jacobs: B o r o d in (Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1981), side 75. 7. Christopher Andrew: S ecret S erv ic e, T he M a k in g o f the B ritish In tellig en ce C o m m u n ity

(London: Heinemann, 1985), side 244. 8. Lazitch og Drachkovitch (red.): L e n in a n d th e C o m in te r n , bind I, sidene 182-98. 9. Jane Degras (red.): T h e C o m m u n is t In ter­ n a tio n a l 1919-1942. D o c u m e n ts , bind I (Lon­ don: Oxford University Press, 1956) sidene 166-72. 10. Geoffrey Hosking: A H is to r y o f th e S o v ie t U n io n (London: Fontana, 1975), side 101. 11. Henry N. Peiling: T h e B ritish C o m m u ­ n is t P a rty , andre utgave (London, 1975), sidene 11, 17-18, 29. 12. Lazitch og Drachkovitch: L e n in a n d the C o m in te r n , bind I, side 141. 13. Branko Lazitch: «Two Instruments of Control by the Comintern: The Emissaries of the ECCI and the Party Representatives in Moscow», i Milorad M. Drachkovitch og Branko Lazitch (red.): T h e C o m in te r n : H isto r ic a l H ig h lig h ts. E ssa ys, R ec o lle c tio n s, D o -

cuments (New York: Praeger, 1966), side 49. 14. Lazitch og Drachkovitch: L e n in a n d the C o m in te r n , bind I, sidene 158, 454. 15. Samme sted, kap. 10. 16. Elizabeth Poretsky: O u r O w n P eo p le (London: Oxford University Press, 1969), side 53. 17. Kuusinen: B efo re a n d A fte r S ta lin , side 20 . 18. Francis Meynell: M y L iv e s (London: Bodley Head, 1971), sidene 128-31. 19. Jacobs: B o r o d in , sidene 61-5, 81, 97. 20. Lazitsch og Drachkovitsch: L e n in a n d the C o m in te r n , bind I, kap. 11. Angress: «Takeover», sidene 176-82. 21. Paul Avrich: K ro n sta d t 1921 (Princeton University Press, 1971). 22. S.K. Tsvigun o.a. (red.) L e n in i V C h K , Sbornik dokumentov (1917-1922) (Moskva: Izdatelstvo Politetsjko Literaturj, 1975) nr. 390, sidene 440-2. 23. Richard Ullman: A n g lo -S o v je t R e la tio n s , 1917-1921, bind III (Princeton University Press, 1972) gir den beste framstillingen av disse forhandlingene. 24. Samme sted, side 97. 25. George Leggett: T h e C h e k a : L e n in 's P olitical P o lice (Oxford University Press, 1981), sidene 298-9. 26. Tsvigun o.a. (red.) L e n in i V C h K , nr. 390. 27. Ullman: A n g lo -S o v ie t R e la tio n s , bind III, kap. 3. 28. Tsvigun o.a. (red.): L e n in i V C h K , nr. 390. 29. Hugh Brogan: T h e L ife o f A r th u r R a n so m e (London: Jonathan Cape, 1984), sidene 197, 223. 30. Samme sted, sidene 213, 253. 31. Samme sted, sidene 218, 221. 32. Om Ransomes kontakter med sir Basil Thomson, se samme sted sidene 234-5, 244. 33. Se f.eks. Ransomes dagbok for 12. okto­ ber, 3. november 1922, 16. juni 1923. Ranso-

Noter me papers, Brotherton Library, University of Leeds. 34. Det lille antallet adresser og telefonnum­ re som var notert i begynnelsen av Ransomes dagbok for 1924, omfattet Klyshkos adresse og telefonnummer i Moskva. Samme sted. 35. Tsvigun o.a. (red.): L e n in i V C h K , nr. 390. 36. Brogan: R a n s o m e , sidene 163-5. 37. Ransome påsto senere at «det var umulig å ta Paul Dukes alvorlig nok til å mislike ham». Rupert Hart-Davis (red.): T h e A u to h io g r a p h y o f A r th u r R a n s o m e (London: Jonathan Cape, 1976), sidene 262-3. 38. Tsvigun o.a. (red.): L e n in i V C h K , nr. 390. 39. Samme sted. 40. Samme sted. 41. Hart-Davis (red.): A u to b io g r a p h y o f A r ­ th u r R a n s o m e , sidene 309-11. 42. Ransomes dagboknotater for 8.-11. mai 1923. Dagboken hans er helt blank for perioden fra 15. til 21. mai. Ransome papers, Brotherton Library, University of Leeds. 43. Hart-Davis (red.): A u to b io g r a p h y o f A r ­ th u r R a n s o m e , sidene 309-11. Ransomes dagbok for 23. mai 1923 beskriver møtet mellom Hodgson og Litvinov som «et av­ gjørende møte». Ransome papers, Brother­ ton Library, University of Leeds. 44. Hart-Davis (red.): A u to b io g r a p h y o f A r ­ th u r R a n s o m e , side 317. Senere i 1924 fortalte Ransome til M a n c h e s te r G u a rd ia n at han hadde fått nok av å leve i Øst-Europa og at han var på vei tilbake til England. I de nærmeste årene fortsatte han som politisk korrespondent, reiste til Midt-østen og Kina og var på et siste besøk i Moskva i 1928.1 1929 sa han opp stillingen i G u a r d ia n , la jornalistikken på hyllen, bosatte seg i Lake District og konsentrerte seg om sin stadig mer fram­ gangsrike karriere som barnebokforfatter. 45. Andrew: S ecret S e r v ic e , side 261. 46. P. William Filby: «Bletchley Park and Berkeley Street», In tellig en ce a n d N a tio n a l S e c u r ity , bind III (1988), nr. 2, side 280. 47. W.F. Friedman: S ix L e c tu r e s o n C ry p to lo g y , side 18, NAW RG457 SRH-004/ 48. Filby: «Bletchley Park and Berkeley Street», side 280. 49. Ullman: A n g lo - S o v ie t R e la tio n s , bind 16 -KGB

457

III, flere steder. Andrew: Secret Service, sidene 266-74. 50. Andrew: Secret S e r v ic e , sidene 273-96, 312, 315-17. Raskolnikov forsvant senere i den store terroren. 51. Leggett: C h e k a . side 299. 52. Andrew: S ecret S erv ic e, sidene 306-7. 53. Georgi Agabekov, O G P U , (New York: BrentanoN, 1931), side 271. 54. Leggett: C h e k a , side 458. Gary R. Waxmonsky: «Police and Politics in Soviet Society 1921-1928», ikke-publisert doktoravhandling (Princeton University, 1982), sidene 373-4. 55. Gordievskij. 56. Agabekov: O G P U , sidene 12-13. 57. Kuusinen: B e fo re a n d after S ta lin , sidene 40 ff. Poretsky: O u r O w n P e o p le , sidene 53 ff. Walter Krivitsky: / Was S ta lin s A g e n t (Lon­ don: Hamisch Hamilton, 1939), sidene 79 ff. 58. Se nedenfor, kap. 6. 59. Babette Gross: W illi M iin z e n b e r g : A P o litica l B io g r a p h y (Ann Arbor, Mich.: Mi­ chigan University Press, 1974), side 217. Kri­ vitsky: S ta lin s A g e n t , sidene 79-80. 60. Gross: M iin z e n b e r g , side 217. 61. Arthur Koestler: T h e In v is ib le W riting, Danube utg. (London: Hutchinson, 1969), side 253. 62. Samme sted. Gross: M iin z e n b e r g , side 120. 63. R.N. Carew-Hunt: «Willi Muenzenberg» i David Footman (red.): In te rn a tio n a l C o m m u n is m , St. Antony’s Papers, nr. 9 (Chatto & Windus, 1960), side 87. 64. Et politiraid i 1931 mot Berlin-hovedkvarteret til League Against Imperialism, grunnlagt av Miinzenberg i 1927, førte til at det ble funnet dokumenter som dreide seg om et etterretningsnettverk i flere land. Samme sted, side 77. 65. Agabekov: OGPU, side 272. Kuusinen: B efo re a n d A fte r S ta lin , side 40. Leggett: C h e k a , side 458. 66. Branko Lazitch og Milorad M. Drachkovitch: B io g ra p h ic a l D ic tio n a ry o f th e C o m in te r n , revidert utgave (Stanford: Hoover Institution Press, 1986), omtale av Pjatnitskij og Trilisser. 67. Kuusinen: B e fo re a n d A fte r S ta lin , sidene 61-2. 68. Angress: «Takeover», side 186.

458

Kapittel 3

69. Boris Basjanov: B a ja n o v révéle S ta line: s o u v e n ir s d 'itn a n cien secrétaire d e S ta lin e (Paris: Gallimard, 1979), sidene 62-4. Basja­ nov var sekretær i politbyrået i 1923. 70. Samme sted, sidene 64-6. En delvis be­ kreftelse av Unshlikhts rolle i «den tyske oktober» får vi av hans sentrale posisjon i 1928, sammen med Piatnitskij og andre holdt han på med å utarbeide en lærebok i væpnet oppstand basert på detaljerte studier av oppstanden i Hamburg i 1923, Tallinn i 1924 og Kina i 1926-7. A. Neuberg: A r m e d In su rrectio n (London: NLB, 1970), sidene 9, 11. 71. Kuusinen: B e fo re a n d A fte r S ta lin , side 62. 72. Samme sted, sidene 63-6. 73. Angress: «Takeover», side 190. 74. Det ble gjort enda et forsøk - i mindre målestokk - på å starte en revolusjon i Tallinn, Estlands hovedstad, den 1. desem­ ber 1924. Initiativet ble tatt av Zinoviev, som senere ble beskyldt for å forsøke å styrke sin stilling i lederstriden etter Lenins død ved å arrangere en vellykt oppstand. Han lot seg føre på villspor av overoptimistiske estland­ ske kommunister i Moskva og Leningrad, og trodde at estlandske arbeidere ville følge et kommunistisk, revolusjonært forbilde. Det gjorde de ikke, og oppstanden ble brutalt slått ned på en eneste dag. Neuberg: A r m e d In s u r r e c tio n , sidene 11-12. Kuusinen: B e fo re a n d A fte r S ta lin , side 66. 75. Leggett: C h e k a , sidene 443-4. 76. Gordievskij. 77. Gordievskij. 78. Leggett: C h e k a , side 294. 79. Gordievskij. 80. Agabekov: O G P U , side 45. 81. Gordievskij. Om Birks rolle i Trusten, se Natalie Grant: «Deception on a Grand Scale», Journal of Intelligence and Counterlntelligence, bind I (1986-8), nr. 4, side 87. 82. Hodgson til Curzon, 29. mai 1922, PRO FO 371/8216 N5429. 83. Hodgson til Litvinov: 24. og 31. mai 1924, PRO FO 371/10495 N4868/2140/38. 84. Hodgson til MacDonald, 26. mai og 9. juni 1924, samme sted. 85. Hodgson til MacDonald, 22. august 1924, sitert i notatet: «Soviet Espionage on British Mission in Moscow», 7. oktober

1924, samme sted. 86. Agabekov: O G P U , side 33. Agabekov var leder for avdelingen som tok hånd om Apresovs korrespondanse. 87. Strang, rapport datert 25. april 1927, om Lampson til Utenriksdepartementet, 22. april 1927, nr. 756, PRO FO 371/12500 F3967. Lampson til Utenriksdepartementet, 28. april 1927, nr. 796, PRO FO 371/12500 F4134. 88. Andrew: Secret S e r v ic e , sidene 402-9. 89. «Instructions for the Enlistment of Secret Co-Workers in Foreign General Consulates (British, American, Japanese)», 4. april 1927, PRO FO 371/12501 F6532. 90. Se f.eks. Agabekov: O G P U , side 35. 91. Leggett: C h e k a , sidene 232, 446. 92. Gordon Brook Shepherd: T h e S to rm Petrels (London: Colins, 1977), side 104. 93. Andrew: Secret S e r v ic e , side 407. 94. Se nedenfor. 95. Kuusinen: B e fo re a n d A fte r S ta lin , side 73. 96. Andrew: Secret S e r v ic e , side 302. 97. Kuusinen: B efo re a n d A fte r S ta lin , side 74. 98. Samme sted, sidene 76-7. 99. Andrew; Secret S e r v ic e , side 335. Etter en rekke uoverensstemmelser ble Roy eks­ kludert fra Komintern i 1929. 100. Kuusinen: B e fo re a n d A fte r S ta lin , side­ ne 71-2. 101. Andrew: Secret S e r v ic e , sidene 309-10. 102. Samme sted, sidene 311, 319. 103. Kuusinen: B e fo re a n d A fte r S ta lin , side 51. 104. Andrew: Secret S e r v ic e , sidene 312-13. 105. Kuusinen: B e fo re a n d A fte r S ta lin , s id e ­ n e 51-2. 106. Samme sted. 107. Gordievskij. 108. Leonard D. Gerson: T h e Secret P olice in L e n in 's R u ssia (Philadelphia: Temple Uni­ versity Press, 1976), sidene 234-5. 109. S.P. Melgounov: T h e R e d Terror in R u ssia (London: Dent, 1925), side 253. 110. Tsvigun o.a. (red.): L e n in i V C h K , nr. 437. 111. Gordievskij. 112. Leggett; C h e k a , side 295. 113. David Golinkov: T h e S ec ret W ar a g a in st S o v ie t R u ssia (Moskva: Progress Publishers,

Noter 1981), sidene 90-1. 114. Andrew: S ec ret S e r v ic e , side 288. Robin Bruce Lockhart, A c e o f S p ies: A B io g r a p h y o f S id n e y R e illy (London Hodder & Stoughton, 1967), sidene 101-8. 115. Leggett: C h e k a , side 295. 116. Samme sted, sidene 295-6. 117. Golinkov: S ec ret W a r , side 91. 118. Andrew: S ec ret S e r v ic e , sidene 290-1. 119. Winston S. Churchill: G rea t C o n te m p o r a r ie s (London: Odhams, 1947), side 101. 120. Golinkov: S ec ret W a r , sidene 91-3. 121. Samme sted, side 93. 122. Andrew: S ec ret S e rv ic e , sidene 313-14. Michael Kettle: S id n e y R eilly: T h e True S to ry (London: Corgi, 1983), kap. 7. 123. Golinkov: S ec ret W ar, sidene 93-6. 124. Grant: «Deception on a Grand Scale», sidene 51-9. Sergei Zakherovitsj Ostrjakov: V o jen n je T sje k isti (Moskva: Voijenizat, 1979), kap. 2, seksjon IV. 125. Grant: «Deception on a Grand Scale», side 64, «Trest», Melgunov MSS nr. 103, gruppa 18, papka 10, London School of Economics. V. Sidorov: «Once again about The Trust: The Role Played by M. V. Zakharchenko-Schultz», G o lo s Z a r u b e z h y a , 1987, nr. 45-6. 126. Gordievskij. 127. Grant: «Deception on a Grand Scale», sidene 56-8. Ostrjakov: V o je n n je T sje k istij, kap. 2, nr. IV. 128. Gordievskij. 129. Ostrjakov: V o je n n je T s je k is tij, kap. 2, seksjon IV. 130. Grant: «Deception on a Grand Scale», side 53. 131. Andrew: S ecret S e rv ic e , side 286. 132. Samme sted.

459

133. Samme sted, side 314. Lockhart: A c e o f sidene 131- 5. Kettle: S id n e y R e illy , sidene 131-6. 134. Andrew: Secret S e rv ic e , side 315. Reil­ ly: T h e A d v e n tu r e s o f S id n e y R e illy , B rita in s M a ster S p y (London: E. Mathews & Marrot, 1931), sidene 180-1. 135. Gordievskij. 136. Reilly: A d v e n tu r e s o f S id n e y R e illy , sidene 194-8 (med faksimile av Reillys brev datert 29. september 1925). 137. Gordievskij. Kfr. brev fra «Commander E» (Ernest Boyce) til Pepita Reilly utgitt i Reilly: A d v e n tu r e s o f S id n e y R e illy , sidene 189-94. 138. Golinkov: Secret W ar, sidene 96-101. Gordievskij. 139. Reilly: A d v e n tu r e s o f S id n e y R e illy , sidene 209-14. 140. Samme sted, sidene 214-15. 141. Samme sted, sidene 225-47. 142. Gordievskij. 143. Grant: «Deception on a Grand Scale», side 70. 144. Reilly: A d v e n tu r e s o f S id n e y R e illy , sidene 253 ff, inneholder en faksimile av Zakhartsjenko-Schultz’ brev, skrevet på fransk. Den engelske oversettelsen som gis i teksten, inneholder endel feil, blant annet stavemåten av Artuzov. 145. Samme sted, sidene 255-6. 146. Grant: «Deception on a Grand Scale», sidene 68-9, 72. 147. Intervju av ukjent opphavsmann. 148. Reilly: A d v e n tu r e s o f S id n e y R e illy , sidene 257-9. 149. P ra vd a , 6. juli 1927. 150. Ostrjakov: V o jen n je T sje k istij, kapittel 2, nr. IV. S p ie s,

460

KAPITTEL 4 Stalin og spionmanien (1926-1938), side 140-190 1. Fjodor Timofevitsj Fomin: Z a p is k i S ta r o ­ g o T s je k is ta , 2. reviderte utg. (Moskva: Politizdat, 1964). 2. Robert M. Slusser: «Chekist Leaders from Dzerzhinsky to Yezhov: Variations on a Theme». Foredrag i det 88. årlige møte i American Historical Association, kopi i Ho­ over Institute, Stanford. 3. Boris Souvarine: S ta lin , A C ritica l S u r v e y o f B o ls h e v is m (London: Stocker & Warburg, 1939), s. 425. 4. Agabekov: O G P U (Georgij: New York: Brontano’s, 1931), s. 256. Fomin: Z a p is k i S ta ro g o T s je k is ta , sidene 128ff. 5. Fomin: Z a p is k i S ta ro g o T s je k is ta , sidene 128ff. 6. Leon Trotsky: M y L ife (Gioucester, Mass: P. Smith. 1970) sidene 448-50. 7. Fomin: Z a p is k i S ta ro g o T s je k is ta , sidene 128ff. Agabekov: «OGPU», side 256. Slus­ ser: «Chekist Leaders». Teodor Gladkov og Mikhail Smirnov: M e n s jin s k ij (Moskva. Moldaja Gvardija, 1969). 8. Agabekov: O G P U , sidene 256-7. A.M. Larina: «De uforglemmelige», Z n a m j a , ok­ tober 1988. 9. Alexander Orlov: T h e S ecret H isto ry1 o f S ta lin s C rim e s (London: Jarrolds 1954) side 311. I likhet med mange memoarbøker inne­ holder Orlovs en blanding av relativt på­ litelige førstehånds observasjoner og annen­ hånds sladder med varierende pålitelighet. Hans beskrivelse av Jagoda sommeren 1936 er basert på en førstehånds observasjon. 10. Stephen F. Cohen: B u k h a r in a n d the B o ls h e v ik R e v o lu tio n 1888-1938 (New York: Oxford University Press, 1980), sidene 288. 448. 11. Larina: «De uforglemmelige». 12. Gary Waxmonsky: «Police and Politics in Soviet Society 1921-1929», ikke utgitt doktor­ avhandling (Princeton University, 1982), si­ dene 373-4. 13. Agabekov: O G P U , sidene 256-7. Or­ lov: H e m m e lig h is to r ie , side 260. 14. David J. Dallin: S o v ie t E s p i o n a g e f New Haven. Conn.: Yale University Press, 1955),

side 40. Christopher Andrew: Secret Service, T he M a k in g o f th e B ritish In tellig en ce C o m ­ m u n ity , (London, Heinemann, 1985), sidene

330-32. 15. PRO FO 371/12500 og 12501. 16. Andrew: Secret S e r v ic e , sidene 331-3. 17. E.H. Carr: F o u n d a tio n s o f a P la n n e d E c o n o m y (London: Macmillan, 1978), bind III. kap." 84, 85. 18. Andrew: Secret S e r v ic e , sidene 321-33. 19. R.C. Tucker og S.F. Cohen (red.): T h e G rea t P u rg e Trial (New York: Grosset & Dunlap. 1965), side 683. 20. Agabekov: O G P U , sidene 122-3. 21. Andrew: Secret S e r v ic e , side 332. 22. Artikkel av Stalin datert 23. juli 1927 i Jane Degras (red.): D o c u m e n ts o n S o v ie t F oreign P o lic y , bind II (London: Oxford University Press, 1952), sidene 233-5. 23. Samme sted, sidene 236-7. 24. Orlov: H e m m e lig h isto rie , side 311. Or­ lov påsto at han rapporterte om en sak han hadde direkte kjennskap til. 25. Leonard Schapiro: T h e C o m m u n is t Party o f th e S o v ie t U n io n , 2. reviderte utg. (Lon­ don: Methuen, 1970), kap. 16. 26. Isaac Deutscher: T h e P ro p h e t U n a rm e d : T rotsky 1921-28 (London: Oxford University Press, 1959), sidene 393-4. 27. Isaac Deutscher: T h e P r o p h e t O utcast: T rotsky 1929-40 (London: Oxford University Press, 1963) sidene 1-3. Jean van Hejenoort: W ith T ro tsky in exile (Cambridge, Mass.: Harvard University Press. 1978), kap. 1. side 154. 28. Kendall E. Bailes: T e c h n o lo g y a n d S o c ie ­ ty1 U n d e r L e n in a n d Sta lin (Princeton Uni­ versity Press, 1978), sidene 73-7. 29. Eugene Lyons: A s s ig n m e n t in U topia (London: Harrap, 1938) kap. 6. 30. Bailes: T e c h n o lo g y a n d S o c ie ty \ side 87-8. 31. Gordievskij. Grigorenkos historie må ikke forveksles med den hemmeligstemplede FHD-historien som ble fullført i 1980. 32. Sergei Zakharovitsj Ostrijakov: V o jen n je T sje kistij (Moskva: Vojenizdat, 1979), kap 2.

Noter 33. Andrew: Secret S e r v ic e , sidene 177-80. 34. Samme sted, sidene 477-80. 35. Hiroaki Kuromija: S ta lin ’s In d u s tr ia l R ev o lu tio n (Cambridge University Press, 1989), sidene 14-17. Geoffrey Hosking: A H is to r y o f th e S o v ie t U n io n (London: Fontana, 1985), sidene 149-50. 36. Petro G. Grigorenko: M e m o ir s , overs, av T.P. Whitney (London: Harvin Press, 1982), sidene 28, 98-9. 37. Kuromiya: S ta lin s In d u s tr ia l R e v o lu tio n , sidene 110-115. 38. Amy W. Knight: T h e K G B : P o lice a n d P o litics in th e S o v ie t U n io n (London: Unwin Hyman, 1988), side 20-1. Martin McCauley: T h e S o v ie t U n io n S in c e 1917 (London: Long­ man, 1981), sidene 72- 4. 39. Rapport fra den 19. partikongress, 27. juni 1930, i Degras (Red.): D o c u m e n ts o n S o v ie t F oreign P o lic y , bind II, sidene 4445. 40. Jonathan Haslam: S o v ie t F oreign P o licy 19 30-33 (London: Macmillan, 1983), kap. 4. 41. Rapporter til den sentrale eksekutivko­ mité, 5. januar 1931, og til den 6. sovjetiske kongress, 6. mars 1931, i Degras (red.): D o c u m e n ts o n S o v ie t F oreign P o lic y , bind II, sidene 467, 473. 42. Lyons: A s s ig n m e n t in U to p ia , sidene 357-8. 43. P ro tsess P ro m p a rtii; 2 5 n o ia b ra - 7 d e k a bria 1 9 3 0 g. S te n o g r a m m a s u d e b n o g o p ro tsessa i m a teria lo v, p r io b s jts je n n je k d elu (Mosk­

va: Folkekommissariatet for rettferdighet i Sovjetunionen, 1931). 44. Lyons: A s s ig n m e n t in U to p ia , sidene 370-8. 45. Ostrjakov: V o jen n je T s je k is ti , side 110. 46. Roy Medvedev: L e t H is to r y J u d g e (Lon­ don: Macmillan, 1972), side 127. 47. Kuromiya: S ta lin 's In d u s tr ia l R e v o lu tio n , sidene 171-2. 48. Kyons: A s s ig n m e n t in U to p ia , side 379. 49. Kuromiya: S ta lin ’.s In d u s tr ia l R e v o lu tio n , sidene 274-6. 50. Lysons: A s s ig n m e n t in U to p ia , sidene 561-71. Andrew: «Secret Service», sidene 355-6. 51. Robert Conquest: T h e H a r v e s t o f S o rro w (London: Hutchinson, 1986), Del II. Lev Kopelev: T h e E d u c a tio n o f a True B elie v er

461

(London, Wildwood House, 1981). Alex de Jonge: S ta lin a n d th e S h a p in g o f th e S o v ie t U n io n (London: Collins, 1986), kap. 28 og 29. 52. Isaac Deutscher: S ta lin : A P o litic a l B io g r a p h y (New York: Vintage Books, 1962), side 325. 53. Conquest: H a r v e s t o f S o rro w , side 233. 54. Samme sted, sidene 242-3, 269. 55. Samme sted, side 240. 56. Samme sted, sidene 232, 257, 327. 57. Samme sted, kap. 17. 58. Boris Nicolaevsky; P ow er a n d th e S o v ie t E lite (New York: Praeger, 1965), sidene 18-19. 59. Victor Serge: M e m o ir s o f a R e v o lu tio nary, 1901-1941 (London: Oxford University Press, 1963), side 259. 60. Is v e s tija , 1989, nr. 6. O g o n e k 1989, nr. 15. 61. J. Arch Getty: O rig in s o f th e G rea t P u rg es (Cambridge University Press, 1985), sidene 119-21. Det forekommer oss at Getty overvurderer det faktiske omfanget av Trotskijs «hemmelige organisasjon i Sovjetunion­ en». Se nedenfor. 62. Se nedenfor. 63. Jonathan Haslam: «Political Opposition to Stalin and the Origins of the Terror in Russia, 1932-1936» H isto ric a l J o u r n a l , bind XX (1986), side 398. Hosking: H is to r y o f the S o v ie t U n io n , sidene 184-5. 64. Haslam: «Political Opposition to Stalin», side 402. 65. Samme sted, sidene 402-7. De Jonge: S ta lin kap. 30. 66. Leonid Radzhushovsky: «December 1» M o s c o w N ew s 1988, nr. 48. 67. Knight: K G B , sidene 24-6. 68. «Comrade Stalin's Personal Secretariat», «Secret Department» og «Special Sector» var opprinnelig tre forskjellige organer i det sentrale kanselliet, men ble slått sammen tidlig i 1930-årene. Niels Erik Rosenfeldt: K n o w le d g e a n d P ow er: T h e R o le o f S ta lin ’s Secret C h a n cellery in th e S o v ie t S y ste m o f G o v e r n m e n t (København: Rosenkilde og

Bagge, 1978). 69. Alexander Orlov: H a n d b o o k o f Intellig e n c e a n d G u e rilla W arfare (Ann Arbor, Michigan: University of Michigan Press

462

Kapittel 4

1963), side 187. 70. Rosenfeldt: K n o w le d g e a n d P o w e r , side­ ne 131-2. 71. Gordievskij. Blant dem han snakket med i KGB, var det ingen som støttet teorien om at Zaprosjets opptrådte uten at Medved visste om det. 72. Utdragene fra Khrusjtsjovs memorarer er offentliggjort i «Ogonek» 1989, nr. 28. Medvedev: L e t H is to r y J u d g e , sidene 159-61. 73. Bertram D. Wolfe (red.): K h r u s h c h e v 's Sec ret R e p o r t to th e T w entieth C o n g re ss o n the N ig h t o f F eb ru a ry 24-25, 1956 (London:

Atlantic Press, 1957), side 128. 74. Orlov: S ec ret H i s t o r y side 74. 75. Medvedev: L e t H is to r y J u d g e , sidene 161-5. 76. Larina: «De uforglemmelige», sidene 158-9. 77. Haslam: «Opposition to Stalin», side 409. 78. Medvedev: L e t H is to r y J u d g e , side 166-7. 79. Deutscher: P rofet O u tc a s t , sidene 326-9. 80. Selv om makten opprinnelig ble gitt for ett år, ble de forlenget på ubestemt tid i juni 1937. Medvedev: L e t H is to r y J u d g e , side 393. 81. Haslam: «Opposition to Stalin», sidene 416-17. 82. R a p p o r t o f C o u r t P ro ce ed in g s: T h e C ase o fT r o ts k y ite -Z in o v ie v ite T errorist C en tre (Moscow: People’s Commissariat of Justice of the USSR, 1936). 83. Haslam: «Opposition to Stalin» side 418. 84. Orlov: S e c re t H is to r y , sidene 261-3. Or­ lov fikk førstehånds kjennskap til Jagodas «forbløffende forfengelighet» i løpet av de få månedene før han ble avsatt. 85. Wolfe (red.): K h r u s h c h e v a n d S ta lin s G h o s t , side 130. 86. Orlov: S ec ret H is to r y , kap. 12, sidene 260-2. Robert Conquest: In s id e S ta lin s S e ­ cret P olice: N K V D P olitics 1936- 1 9 3 9 (Lon­ don: Macmillan, 1985), sidene 22-3. 87. R e p o rt o f C o u r t P ro ce ed in g s in th e case o f th e A n ti- S o v ie t T ro tskyite C en tre (Moscow: People’s Commissariat of Justice of the USSR, 1937). 88. Walter Krivitskij: 1 was S ta lin s A g e n t (London: Hamish Hamit, 1939) sidene 166-

71. Krivitskijs beretning, som er skrevet av en ghost-writer, skriver seg nesten sikkert hovedsakelig fra Slutskij som han hadde nær kontakt med. 89. Samme sted, side 171. 90. Conquest: In sid e S ta lin ’s Secret P o lic e , sidene 14-25. 91. Orlov: Secret H is to r y , sidene 237-8. Et­ tersom alle andre kommissærer for statens sikkerhet av første og andre grad ble skutt, virker det usannsynlig at Slutskij døde av naturlige årsaker. 92. Gordievskij. 93. Robert Conquest: T h e G rea t Terror: Sta lin s P u rg e o f the T h irties (London: Mac­ millan, 1968) kap. 7. Krivitskij: 1 was Sta lin s A g e n t, side 253. 94. Orlov: Secret H is to r y , side 242. 95. F.N. Kovalev: «Documents from the Soviet Plenipotentiary Representation in Prague relating to the «Tukhachevsky Affair» V estn ik nr. 8 (42), 1. mai 1989. 96. Jonathan Lewis og Phillip Whitehead: S ta lin : A T im e f o r J u d g e m e n t (London: Methuen, 1990), side 109. 97. Conquest: G rea t T error. Conquest: In s i­ d e S ta lin ’s S ecret P olice. Om antallet som ble utrensket i de væpnede styrker, se P ra vd a , 22. juni 1989. 98. Nadesjda Mandelstam: H o p e a g a in st H o p e (London: Collins, 1971), sidene 75-6. Den samme: H o p e A b a n d o n e d (Lon­ don: Collins, 1974). 99. Lev Razgon: «The ExecutioneFs Song» M o s c o w N e w s 1988 nr. 48. Zenon Poznyak: «Kuropaty» M o s c o w N e w s 1988, nr. 41. 100. Branko Lazitch: «Stalin’s Massacre of the Foreign Communist Leaders» i Drachkovitch og Milorad M. Lazitch (red.) T he C o m in te rn .

101. Tucker og Cohen (red.): T h e G reat P u rg e Trial.

102. Samme sted. 103. Intervju med sir Fitzroy Maclean: T im ew atch. BBC2, desember 1988. 104. Gordievskij. 105. Mikhail Shreider: «Ivanovo, 1937» M o ­ sc o w N e w s 1988, nr. 48. 106. Gordievskij. 107. Isvestija 15. februar 1939. Jane Degras: D o c u m e n ts o n S o v ie t F oreign P o lic y ,

Noter bind III (1953) sidene 273-5. 108. 2 0 L e t V C h K - O G P U - N K V D (Moskva: OGIZ. 1938). 109. C.K. Tsvigun o.a. (red.): V I . S b o r n ik d o c u m e n to v (1917- 1922) (Moscati Izdatelstvo Polititsjeskoi Literature, 1975), L e n in i V C h K , side 369. 110. Degras (red.): D o c u m e n ts o n S o v ie t F oreign P o lic y , bind III, side 273. 111. Wolfe (red.): K h r u s h c h e v a n d S ta lin s G h o s t , side 158. 112. Medvedev: L e t H is to r y J u d g e , side 333. 113. A. Pavlov og Z. Fedotova: «Konsulta­ sjon» L ite r a tu r n a ja G a ze ta nr. 32 (5253), 2. august 1989. 114. «Terror til våre fiender, heder til vårt fedreland» P r a v d a , 20. des. 1938. 115. Medvedev: L e t H is to r y J u d g e , side 339. 116. Orlov: S ec ret H is to r y , sidene 221-2. 117. De Jonge: S ta lin , side 365. 118. O.V. Khlevnyuk: «The Year 1937 Opposition to the Repressions» K o m m u n is t 1989, nr. 18. R.V. Ivanov-Razumnik: T h e

463

(London: Ox­ ford University Press, 1965), side 342. Ro­ bert W. Thurston: «Fear and Belief in the USSR’s «Great Terror»: Response to Arrest 1935-1939» S la vic R e v ie w sommeren 1986, sidene 226-7. 119. De Jonge: S ta lin , sidene 349-51. Evgeniya Ginsburg: I n to th e W h ir lw in d (Lon­ don, 1967), sidene 20-1. 120. Conquest: G rea t T erro r , sidene 499513. 121. Mikhail Gorokhov: «From the NKVD to the Polish Army», Dallin Collection, Bakhneteff Archive, Columbia University. 122. Victor Kravchenko: I C h o se F re d o m (New York: ScribneYs, 1946), side 232. Thurston: «Fear and Belief», side 228. 123. Elizabeth Poretsky: O u r O w n P eo p le (London: Oxford University Press), 1969, sidene 110, 149. M e m o ir s o f Iv a n o v - R a z u m n ik

464

KAPITTEL 5 «Folkefiender i utlandet» (1929-1940), side 191-217 1. Gordievskij hadde ansvaret for den delen som tar for seg FHD Tredje avdeling-landene (Storbritannia, Irland, Skandinavia, Australasia). Den hemmeligstemplede FHD-historien som ble skrevet i 1980, må ikke blandes sammen med Grigorenkos generelle historis­ ke framstilling av KGB (også den er hemme­ ligstemplet ) som ble ferdig i 1979. Se ovenfor. 2. Marina Grey: L e g é n é ra l m e u r t å m in u it (Paris: Pion, 1981), kap. 4, 10, 17. Leonid Mlechin: A Minister in Emigration: Hitherto Unknown Pages in the History of the Soviet Intelligence Services, N e w T im e s, 1990, nr. 18-20, baserer seg på materiale fra KGBarkivene som utfyller, og i enkelte tilfeller korrigerer Marina Greys banebrytende be­ retning om aksjonen mot Kutepov. 3. Grey: L e g é n é ra l m é u rt å m in u it, sidene 42-43, 88. 4. Alle KGB-mord i utlandet må godkjennes av politbyrået - eller måtte det før KGB i praksis sluttet med denne formen for «spesi­ elle operasjoner». I Stalin-tiden ble slike avgjørelser enkelte ganger tatt av Stalin personlig. 5. Grey: L e g é n é ra l m e u rt å m i n u i t , kap. 1, 14. Mlechin: A Minister in Emigration, N e w T im e s , 1990, nr. 20, side 38. Rapport om en Sureté-etterforskning i T h e T im e s , 25. mars 1930. 6. Mlechin: A Minister in Emigration, N e w T im es, 1990, nr. 20, side 38. 7. Grey: Le général meurt å minuit, sidene 83-4. A. Shneider: Z a p is k i sta ro g o m o s k v its ja (Moskva), sidene 118-19. Mikhail Heller og Aleksandr Nekritsj: U to p ia in P ow er (New York: Summit Books, 1986). 8. K ra sn a ja Z v e z d a , 22. september 1965. John Dziak: C h e k is ty : A H is to r y o f th e K G B , (Lexington, Mass.: Lexington Books, 1988), side 99. 9. Grey: L e g é n é ra l m e u rt å m i n u i t , kap. 20. 10. Samme sted, kap. 22, sidene 224-26. 11. Mlechin: A Minister in Emigration, N e w T im es, 1990, nr. 20, side 38.

12. Gordievskij. 13. Isaac Deutscher: T h e P ro p h e t O utcast: T ro tsky 1929-40 (London: Oxford University Press, sidene 25-26. Georges Vereeken: T he G P U in th e tro tsk y ist M o v e m e n t (London: New Park Publications, 1976), kap. 2. Herbet Romerstein og Stanislav Levchenko: T he K G B a g a in st the « M a in E n e m y » (Lexington, Mass.: Lexington Books, 1989), sidene 155 ff, kap. 10. 14. Sergei Zakherovich Ostryakov: V o jen n je T sje k istij (M o sk v a : V o jen izd a t, 1 9 7 9 ), side 108. 15. Georgi Agabekov: OGPU (New York: Brentano*s, 1931), sidene 202-3, 207-8, 219— 21, 238-40. Samme sted. Elizabeth Poretsky: O u r O w n P eo p le (London: Oxford Uni­ versity Press, 1969), sidene 146-7. Alexander Orlov: T h e Secret H is to r y o f S ta lin 's G rim es (London: Jarrolds, 1954), sidene 200-3. Det forekommer noen mindre uoverensstemmel­ ser mellom disse beretningene, som i varie­ rende grad baserer seg på personlig kunn­ skap. Men begge er enige når det gjelder Bliumkins møte med Trotskij, Gorsajas en­ gasjement og henrettelsen av Bliumkin. Den offisielle KGB-versjonen av KGB-saken (den eneste der datoen for henrettelsen oppgis) oppsummeres i Ostryakov: V o jen n je T sje kistij • 16. Leonard Schapiro: T h e C o m m u n is t Party o f th e S o v ie t U n io n , 2. rev. utg. (London: Methuen, 1970), side 307. 17. Deutscher: P ro p h e t O u tc a st , sidene 81-2, 277-8. 18. Vereeken: G P U in th e T ro skyist M o v e ­ m e n t, kap. 2, 5. 19. Deutscher: P ro p h e t O u tca st, sidene 125-6. 20. Troskijs reiser er beskrevet i detalj i Deutscher: P ro p h et O u tca st. 21. J. Arch Getty: O rig in s o f th e G rea t P u rg es (Cambridge University Press, 1985), side 119. 22. Deutscher: P r o p h e t O u tca st, sidene 347-8. Vereeken: G P U in the T ro tsky ist M o -

Noter v e m e n t, kap. 1. 23. Orlov: S ec ret H is to r y , sidene 229-34. 24. Hugh Thomas: T h e S p a n is h C iv il W ar. 3. rev. utg. (London: Hamisch Hamilton, 1977), kap. 27. Jonathan Haslam: T h e S o v ie t U n io n a n d th e S tru g g le f o r C o lle ctive S ec u rity 19 33-39 (London: Macmillan, 1984). kap. 7. R. Dan Richardson: C o m in te r n A r m y (Lex-

ington, Kentucky: University Press of Kentucky, 1982), kap. 4, 5, 6. 25. Walter Krivitsky: I was S ta lin s A g e n t (London: Hamish Hamilton, 1939), side 101. 26. Haslam: S tru g g le f o r C o lle c tiv e S e c u r ity , side 116. 27. Thomas: S p a n ish C iv il W a r , sidene 460-1. W.H. Auden: S p a in (London: Faber, 1937). 28. Thomas: S p a n is h C iv il W a r , side 454. Krivitsky: S ta lin s A g e n t, sidene 113-14. 29. Thomas: S p a n is h C iv il W a r , sidene 457-9. David J. Dallin: S o v ie t E s p io n a g e (New Haven, Conn.: Yale University Press, 1955), side 47. Ruth Fischer: S ta lin a n d G e rm a n C o m m u n is m (London: Oxford Uni­ versity Press, 1949), side 500 ff. Branko Lazitch og Milorad M. Drachkovitch: B ib lo g ra p h ic a l D ic tio n a r y o f th e C o m in te r n , rev. utg. (Stanford, Conn.: Hoover Institution Press, 1986). 30. En god oversikt over krigen fra den internasjonale brigadenes synsvinkel (boken er dedisert til dem) er Paul Preston: T he S p a n ish C iv il W ar, 1 9 36-39 (London: Weidenfeld & Nicolson, 1986). 31. Poretsky: O u r O w n P e o p le , side 211. 32. Preston: S p a n is h C iv il W a r, side 137. 33. Vereeken: G P U in th e T ro tsk yist M o v em e n t , kap. 12. 34. Thomas: S p a n is h C iv il W a r, sidene 707-9. 35. Samme sted, side 669. 36. Auguste Lecoeur: L e P artisan (Paris: Flammarion, 1963), side 72. 37. Richardson: C o m in te r n A r m y , sidene 174-5. 38. Allen Weinstein: P er ju r y : T h e H issC h a m b e r s C ase (New York: Knopf, 1978), sidene 174-5. 39. Poretsky: O u r O w n P e o p le , sidene 1-3, kap. 9, 10. Krivitsky: S ta lin 's A g e n t , kap. 8. De to beretningene stemmer stort sett

465

overens. 40. Krivitsky: S ta lin s A g e n t , sidene 235-6, 260-1. 41. Grey: L e g é n é ra l m e u rt å m in u it , sidene 222-3, kap. 15-19. 42. Henrettelsen av Miller ble ikke inn­ rømmet før i 1990. Mlechin: A Minister in Emigration, N e w T im e s , 1990, nr. 20, side 38. 43. Grey: L e g é n é ra l m e u rt å m in u it, kap. 31. 44. Orlov: Secret H is to r y , sidene 333-4. 45. I 1940 ble liket av Miinzenberg funnet hengdende i et tre ute på landsbygda i Frankrike. Han var nesten sikkert blitt myr­ det av NKVD. Krivitsky ble funnet død på et hotellrom i Washington i 1941. Den offisielle dødsårsaken var selvmord. Orlov overlevde med en ny identitet i Nord-Amerika. 46. Krivitsky: S ta lin s A g e n t, sidene 290-1. 47. Deutscher: P r o p h e t O u tc a s t, sidene 405-8. 48. Intervju med Peter Derjabin av Christo­ pher Andrew den 25.november 1987. Peter Derjabin og Frank Gibney: T h e Secret W o rld , rev.utg. (New York: Ballantine Books, 1982) sidene 159- 60, beskriver Kameras funksjoner etter krigen. 49. Deutscher: P r o p h e t O u tc a st, sidene 405-8. Poretsky: O u r O w n P eo p le , side 265. Jean van Heijenoort: W ith T rotsky in E x ile (Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1978), side 129. 50. Deutscher: P ro p h e t O u tc a s t, sidene 41920 . 51. Samme sted, sidene 420-6. 52. Gordievskij. 53. Robert Conquest: D e n sto re terroren: S ta lin 's P u rg e a n d th e T hirties (London: Macmillan, 1968), kap. 13. 54. Svetlana Allilujva: O n ly O n e Year (Lon­ don: Hutchinson, 1969). 55. Sergei Shtsjirov, Helt av Sovjetunionen og ektemann til ett av Berijas ofre, som mistet sin forstand og sin heltemedalje i gulag etter at Berija bortførte og voldtok konen hans, ble etter sin død rehabilitert i 1988. G u a r d ia n , 20. oktober 1988. 56. Deutscher: P r o p h e t O u tca st, side 482. 57. Van Heijenoort: W ith T ro tsk y, side 132. 58. Gordievskij. Om henrettelsen av Bliumkin, se ovenfor. 59. Nikolai J. Khokhlov: In th e N a m e o f

466

Kapittel 5

(London: Frederick Muller, 1960), side 42. 60. Isaac Don Levine: T h e M in d o f an A ssa ssin (London: Weidenfeld & Nicolson, 1959), sidene 32-5. 61. Se ovenfor. 62. «Secret. V.M. Petrov: Intelligence Re­ port. Assassination of Trotsky», 2. mai 1955, Records of Petrov’s debriefing, AAC CRS A6283/XR1/9, fol. 128. 63. Levine: M in d o f an A s s a s s in , kap. 7, 10. 64. Vladimir Petrov fortalte under debriefingen at KGB-mappen «klart viste at mordet på Trotsky var en planlagt operasjon som ble styrt fra NKVD-hovedkvarteret og at NK VDorganisasjonen på det amerikanske konti­ nent var i hendene på NKVD-residensen i det sovjetiske generalkonsulatet i New York». AAC CRS A6283/XR1/9, fol. 128. 65. Hvis ikke annet nevnes, er vår framstil­ ling av mordet på Trotsky basert på Deutscher: P ro p h e t O u tc a s t , kap. 5, og Levine: C o n sc ie n c e

M in d o f a n A s s a s s in .

66. Vladimir og Evdokia Petrov: E m p ir e o f

Fear (London: André Deutsch, 1956) sidene 80-2. Petrov debriefing: «Miscellaneous Soviet Intelligence Personalities,» AAC CRS A6283/XR1/8, fol. 84. 67. AAC CRS A6283/XR1/9, fol. 128. Se note 62. 68. Notat av Enrique Castro Delgado om samtale med Caridad Mercader i Levine: M in d o f an A s s a s s in , sidene 216-22. 69. Gordievskij ser bort fra påstander om at Mercader (eller Ramon Lopez som han kalte seg etter at han kom til Moskva) ble utnevnt til Helt av Sovjetunionen, en utmerkelse han godt kunne ha motttatt hvis han hadde kommet mens Stalin levde. Om årene hans i Moskva, se Juan Cobo: «Trotsky’s Assassin: Executioner or Victim?», M o s c o w N e w s , 1989, nr. 12. Midt på 1970-tallet reiste Mer­ cader fra Moskva til Cuba der han døde i 1978. Enken reiste tilbake til Moskva for å begrave asken på Kuntsevo- kirkegården i Moskva. Det finnes et fotografi av graven hans i M o s c o w N e w s , 1989, nr. 26.

Noter

467

KAPITTEL 6 Kommunikasjonsetterretning, agentinfiltrasjon og «de praktfulle fem» fra Cambridge (1930-1939), side 218-289 1. Gordievskij. 2. George Leggett: T h e C h e k a , L e n in s P o litical P o lice (Oxford University Press, 1981), side 301. Elizabeth Poretsky: O u r O w n Peo p le , (London: Oxford University Press, 1969), sidene 211-12. Walter Krivitsky: S ta ­ lin 's A g e n t , (London: Hamish Hamilton, 1939) sidene 115-18. Victor Suvorov: S o v ie t M ilita ry In te llig e n c e (London: Hamish Ha­ milton, 1984), sidene 21-2. Robert Conquest: T h e G rea t Terror: S ta lin ’s P u rg e o f th e T hirties

(London: Macmillan, 1968), side 230. John J. Dziak: C h e k is ty (Lexington, Mass.: Lexington Books, 1987), side 15. Det forekommer noen mindre uoverensstemmelser i disse korte beretningene om Verzins karriere. Vi har brukt datoene som Leggett oppgir. 3. «Mrs. Petrovs Statement Concerning Her Past Intelligence Work,» 15. mai 1954, AAC CRS A6283/XR1/14. 4. Vladimir og Evdokia Petrov: E m p ir e o f Fear (London: André Deutsch, 1956), sidene 129-31. 5. «Mrs Petrov’s Statement...» AAC CRS A6283/XR1/14. 6. Poretsky: O u r O w n P e o p le , side 1. Inter­ vju med Juri Rastvirov av Christopher And­ rew, oktober 1987. Ytterligere informasjo­ ner fra Gordievskij. 7. Gordievskij. 8. Etter at Sorge ble arrestert i 1941, påsto han i en memoarbok som ble skrevet i fengslet, at Fjerde avdeling hadde hovedan­ svaret for innsamlingen av etterretninger i utlandet. «[NKVD] innhenter hemmelige informasjoner, men er først og fremst opptatt av kontraspionasje, anti-sovjetiske organisa­ sjoner og observasjon av ideologiske tenden­ ser i andre land». Denne uttalelsen var et uttrykk for OGPU-prioriteringer på det tids­ punktet da Sorge reiste fra Moskva våren 1933. Han vendte bare én gang tilbake til Moskva og var der noen få uker sommeren 1935. Sorges memoarer er offentliggjort i

generalmajor Charles A. Willoughby: Sorge: S o v ie t M a ster S p y (London: William Kimber, 1952). Sitatet ovenfor er hentet fra side 139. 9. Hede Massing: T h is D e c e p tio n (New York: Ivy Books, 1987) side 59. 10. I tillegg til Sorges egne memoarer, se F.W. Deakin og G.R. Storry: T h e C ase o f R ic h a r d S o rg e (New York: Harper & Row, 1964) og Gordon W. Prange o.a.: Target T o k y o : T h e S to ry o f th e S o rg e S p y R in g (New York: McGraw-Hill, 1985). 11. Prange o. a.: T arget T o k y o , side 43. 12. Jane Degras (red.): D o c u m e n ts on S o v ie t F o reig n P o licy (London: Oxford University Press, 1953), bind III, side 48 ff. Adam B. Ulam: E x p a n s io n a n d C o existen ce: S o v ie t F oreig n P o licy 1 9 1 7-1973 (New York: Holt Rinehart, 1974), sidene 200-8 13. Willoughby: S o r g e , side 62. 14. Richard Storry; A H is to ry o f M o d e r n Ja p a n (Harmondsworth: Penguin Books, 1960), kap. 8. 15. Massing: T h is D e c e p tio n , sidene 59-60. 16. Deakin og Storry: S o rg e . Prange o.a.: T arget T o k y o .

17. B.V.A. RolingogC.F. Riiter (red.): T he T o k y o J u d g e m e n t: T h e In te rn a tio n a l M ilita ry T rib u n a l f o r th e Far E a st. (Amsterdam: APA

University Press, 1977), bind I, kap. 6. Jonathan Haslam: S o v ie t F oreig n P o licy 1930-33 (London: Macmillan, 1983), kap 7. 18. Haslam: S o v ie t F oreig n P o licy 1 9 3 0 -3 3 , sidene 86-9. 19. «The Soviet Union and Japan», Is v e s tija , 4. mars 1932. 20. Christopher Andrew: «Codebreakers and Foreign Offices: The French, British and American Experience», sidene 49-51 i Chri­ stopher Andrew og David N. Dilks (red.): T h e M issin g D im e n s io n : G o v e r n m e n ts a n d In tellig en ce C o m m u n itie s in th e T w entieth C e n tu ry (London: Macmillan, 1984). Herbert Yardley: T h e A m e r ic a n B la c k C h a m b e r ( New

York: London: Faber, 1931).

468

Kapittel 6

21. Rolling og Rtiter (red.): T o k y o J u d bind I, side 312. 22. Krivitsky: S ta lin ’s a g e n t , sidene 32-36. Denne framstillingen er bekreftet av enken etter Krivitskys nære venn og offiserskollega i NKVD, Ignace Poretsky (alias Reiss). Fru Poretskys memoarer påpeker en rekke over­ drivelser i Krivitskys memoarer som med­ forfatteren hans sannsynligvis langt på vei må ta på sin kappe. Men i denne forbindelsen skriver hun at Krivitsky «forståelig nok» toner ned «sitt største kupp». Denne nedtoningen kan skyldes medforfatterens dårlige orientering om kommunikasjonsetterretningens betydning to år før Pearl Harbor. Poretsky: O u r O w n P e o p le , side 71. 23. Tale av Litvinov den 23. november 1936. Degras (red.): D o c u m e n ts o n S o v ie t Foreign P o lic y , bind III. side 224. 24. Samme sted. 25. Krivitsky: S ta lin s A g e n t , side 36. 26. Hvis ikke annet er nevnt, baserer fram­ stillingen vår seg på William F. Corson og Robert T. Crowley: T h e N e w K G B , «oppda­ tert» Quill-utg. (New York: William Morrow, 1986), sidene 140-68. Framstillingen deres er stort sett basert på amerikanske kilder og etterretnings-debriefinger som skjuler Oldhams identitet. Det skyldes kanskje at Oldham-saken aldri er blitt offisielt innrømmet i Storbritannia at han hele tiden omtales som «Scott». Sted og dato for «Scotts» selvmord i Corsons og Crowleys framstilling identifise­ rer ham som Oldham. 27. Gordievskij identifiserer «Hans» som Galleni. 28. Opplysninger til Christopher Andrew fra pensjonerte nederlandske etterretningsoffi­ serer. Ytterligere opplysninger fra Gordi­ evskij. En noe annerledes versjon av endel av historien forekommer i Gordon Brook-Shepherd: T h e S to r m P etrels (London: Collins, 1977), sidene 174-7. 29. Donald Cameron Watt: «[John] Herbert King: A Soviet Source in the Foreign Office»: In te llig e n c e a n d N a tio n a l S e c u r ity , bind III, nr. 4, side 62. 30. Igor Cornelissen: D e G P O e o p d e O verto o n (Amsterdam: Van Gennep, 1989), side­ ne 156-7. 31. Opplysninger til Christopher Andrew fra

g e m e n t,

pensjonert nederlandske etterretningsoffise­ rer (en av dem var involvert i senere granskninger av Pieck-saken). Ytterligere informa­ sjoner fra Gordievskij. Kfr. Brook-Shepherd: T h e S to r m P etrels , sidene 74-9 og Cornelis­ sen: D e G P O e o p de O v e r to o n , side 158. 32. Gordievskij. 33. Gordievskij. 34. Pressekonferanse, 20. november 1979, gjengitt i avisene dagen etter. 35. C.W. Guillebaud: «Politics and the Undergraduate in Oxford and Cambridge,» C a m b r id g e R e v ie w , 26. januar 1934. 36. Kim Philby: M y S ile n t W ar (London: Panther Books, 1969), side 15. 37. Paul Hollander: P o litic a l P ilg rim s (Ox­ ford University Press, 1981) side 102. 38. Samme sted, side 105. 39. Se ovenfor. 40. Babette Gross: W illi M iin ze n b e rg , A P o litica l B io g r a p h y (Ann Arbor, Mich.: Mi­ chigan University Press, 1974), side 240. 41. Samme sted, sidene 41-2. Arthur Koestler: T h e In v isib le W r itin g , Danube-utg. (Lon­ don: Hutchinson 1969), sidene 242-3. 42. Utgitt i Storbritannia av Victor Gollancz i 1933. 43. Koestler: In v is ib le W ritin g , side 243. 44. Ronald W, Clark: E in stein : T h e L ife a n d T im es (London: Hodder & Stoughton, 1973), side 463. 45. B ro w n B o o k , side 9. 46. Koestsler: In v is ib le w ritin g , side 243. 47. Gross: M iin z e n b e r g , side 311. 48. Koestler: In v is ib le w r itin g , sidene 254 ff. 49. Alexander Abusch, epilog (Nachwort) til opptrykk av B ra iin b u c h iib er R e ic h ta g sb ra n d u n d H itlerterror (Frankfurt/Main: Roderberg-Verlag 1978). 50. Garfield Hays, sitert i Fritz Tobias: T h e R eic h sta g Fire: L e g e n d a n d Truth (London: Secker & Warburg, 1963). 51. Fabrikasjonen av beviser diskuteres i Christopher Andrew og Harold James: «Willi Miinzenberg, the Reichstag Fire and the Conversion of Innocents» i David Charters og Maurice Tugwell (red.): D e c e p tio n in EastW est R ela tio n s (London: Pergamon- Brassey, 1990). 52. Tobias: R eic h sta g F ire . 53. Om Calic og komiteen hans, se D ie

Noter Z e it- dossier,

september- oktober 1979. Kfr. E. Calic (red.): D e r R e ic h sta g s b r a n d : E in e W issen sc h a ftlich e D o k u m e n ta tio n , bind II (MUnchen: K.G. Saur Verlag, 1978). 54. Gross: M iin z e n b e r g , side 251. 55. Se D.N. Pritt: F ro m R ig h t to L e ft (Lon­ don: Lawrence & Wishart, 1985), særlig kap. 5 ,7 , 9, 12. 56. Rapporter fra Utenriksdepartementet 14. desember 1933, PRO FO 371/16755. 57. T h e T im e s , 14. september 1933. 58. T h e T im e s , 15. september 1933. 59. Koestler: In v is ib le W ritin g , side 244. 60. P. Stojanoff: R e ic h sta g sb ra n d : D ie P ro zesse in L o n d o n u n d L e ip z ig (Wien: Europa Verlag, 1966), side 183. 61. T h e T im e s , 21. september 1933. 62. Tobias: R eic h sta g F ire , side 228. 63. T h e S e c o n d B ro w n B o o k o f th e H itler T e n o r (London: Bodley Head, 1934). And­ rew og James: «Miinzenberg, The Reichstag Fire and the Conversion of Innocents». 64. Catherine Karolyi: A L ife T o g eth er (Lon­ don: Allen & Unwin, 1961), sidene 298-9. 65. John Castello: M a s k o f T reachery (Lon­ don: Colins, 1988), sidene 164-7, 197-8. 66. Christopher Andrew: «F.H. Hinsley and the Cambridge Moles: Two Patterns of Intelligence Recruitment» i Richard Longhorne (red.): D ip lo m a c y a n d In te llig e n c e d u r in g the S e c o n d W o rld W ar: E ssa ys in H o n o u r o f F .H . H in sle y (Cambridge University Press, 1985),

side 25. 67. Koestler: In v is ib le W ritin g , side 28-30. 68. Michael Kater: T h e N a z i P a rty: A S o c ia l P rofile o f M e m b e r s a n d L e a d e r s 1919-1945

(Oxford: Basil Blackwell, 1983), sidene 81-3. 69. Ernst Henri: «The Revolutionary Movement in Nazi Germany: (1) The Groups of Five (Fiinfergruppen)», N e w S ta te sm a n & N a tio n , 5. august 1933. 70. Samme sted. 71. Utgiverens innledning, samme sted. 72. London: Dent, 1934. 73. T h e T im e s , sitert i 1939-utgaven av Ernst Henri: H itle r O v e r E u r o p e ? (London: Dent), side 292. 74. Henri: H itle r O v e r E u r o p e ? , sidene 299300. 75. Andrew: «F.H. Hinsley and the Cam­ bridge Moles», side 26.

469

76. Private opplysninger til Christopher Andrew. 77. N e w S ta tesm a n & N a tio n , 7. april 1934. 78. Gordievskij. 79. Lydbåndopptak av samtaler med Henri i 1988 ved Robin Bruce Lockhart (sønn av sir Robert Bruce Lockhart som omtales i kap. 2) oppsummert i brev fra Robin Bruce Lockhart til Christopher Andrew den 21. november 1988 og 18. mars 1989. 80. Intervju med Edith Cobbett av Christo­ pher Andrew den 18. mars 1981. Fru Cob­ bett var ikke klar over at Henri var involvert i spionasje mens hun arbeidet sammen med ham. 81. Ernst Henry (sic): S to p T erro rism ! (Moskva: Novosti, 1982), sidene 32-3, 195. 82. Bruce Lockhart-samtaler (se note 79). 83. Philip Knightley: P h ilb y : K G B M aster S p y (London: André Deutsch, 1988), kap. 1. 84. Innledning til Andrew og Dilks: M issin g D im e n s io n , side 5. 85. Knightley: P h ilb y , kap. 2. Philby: M y S ile n t W ar , innledningen. 86. Bruce Page, David Leitch og Phillip Knightley: P h ilb y : T h e S p y W h o B e tr a y e d A G e n e ra tio n (London: Sphere Books, 1977), kap. 5. 87. Knightley: P h ilb y , side 45. 88. Gordievskij. 89. Orlov: T h e Secret H isto ry o f S ta lin s C rim e s (London: Jarrolds, 1954), siene 35-7. 90. Massing: T h is D e c e p tio n , sidene 116-18. 91. Poretsky: O u r O w n P e o p le , sidene 21415. Cornelissen: D e G P O e o p de O v e rto o n , kap. 11. 92. Massing: T h is D e c e p tio n , side 117. 93. Knightley: P h ilb y , sidene 39-43. 94. Page, Leitch og Knightley: P h ilb y , side 86. 95. Gordievskij. 96. «Nationale flir ordentliche horer des philosophischen Fakultåt»: notater om Ar­ nold Deutsch, 1923-7; «Rigorosenakt des Arnold Deutsch», nr. 9929,1928 (Som inklu­ derer en levnetsbeskrivelse av Deutsch); opptegnelser om Deutsch’ doktordisputas 1928 (arkivene i universitetet i Wien). 97. William M. Johnston: T h e A u s tr ia n M in d (Berkeley, Ca.: University of California Press, 1983) sidene 188-92. «Nationale flir

470

Kapittel 6

ordentliche horer», notat om Deutsch, sommersemestret 1926. 98. Se universitetsarkivene som det refereres til i note 96. Politiarkivene for 1934 omtaler Deutsch som K o n fe s s io n slo s (se note 100). 99. Wilhelm Reich: S e x u a le rre g u n g u n d Sexu a lb e frie d ig u n g , den første utgivelsen i serien S ch riften d e r S o zia listisc h e n G e se llsc h a ft fiir S e x u a lb e r a tu n g u n d S e x u a lfo r s c h u n g in W ien.

Her er det oppgitt: Copyright 1929 by Miinster-Verlag (Dr. Arnold Deutsch), Wien II. Om Reich, se Myran Sharaf: F u ry o n E a rth : A B io g r a p h y o f W ilh e lm R eich (London: André Deutsch. 1983). 100. Politirapport om Deutsch, 27. april 1934, ref.: Z1.38.Z.g.P./34, Dokumentationsarchiv des Osterreichen Wiederstandes, Wien. 101. Gordievskij. 102. Fødselsattesten til datteren hans, som ble født på kvinneklinikken i Chelsea den 21. mai 1936, oppgir Deutsch' yrke til å være «universitetslærer» og adressen til familien Deutsch er 7 Lawn Road Flats. Arkivene ved universitetet i London inneholder ikke noe materiale på Deutsch, verken som foreleser eller forsker, men det kan tenkes at han har drevet deltidsundervisning eller uavhengig forskning som ikke er registrert. 103. Knightley: P h ilb y , sidene 44-6. I sam­ talene med Knightly nevnte Philby aldri noen av kontaktene sine ved navn. 104. Gordievskij. 105. Andrew Boyle: T h e C lim a te o f Treason (London: Hutchinson, 1979) sidene 78-85. 106. Tom Driberg: G u y B u rg e ss: A P ortrait w ith B a c k g r o u n d (London: Weidenfeld & Nicolson, 1956), sidene 17-18. Costello: M a s k o f T rea ch ery, side 208. 107. Goronwy Rees: A C h a p te r o f A c c id e n ts , (London: Chatto & Windus, 1971), sidene 110- 11. 108. Driberg: B u r g e s s , kap. 1. 109. Samme sted, sidene 15-17. 110. Rees: C h a p te r o f A c c id e n ts , sidene 11014. 111. Barrie Penrose og Simon Freeman: C o n sp ira c y o f S ile n c e (London: Grafton Books, 1986), side 69. Costello: M a s k o f T rea ch ery , side 50. Det andre døpenavnet til Blunts far blir som regel feilaktig oppgitt til å

være «Vere». 112. Anthony Blunt: «From Bloomsbury to Marxism,», S tu d io In te r n a tio n a l, november 1973, side 164. 113. Penrose og Freeman: C o n sp ira c y o f S ile n c e , sidene 32-4. 114. Blunt: «From Bloomsbury to Marx­ ism», sidene 166-7. 115. Arkivene i University of Cambridge. The Cambridge Mathematical Tripos skilte ikke - og gjør det heller ikke nå - mellom høye og lave karakterer til andre del. Blunt, del I-resultater i Moderne språk er ofte blitt feilaktig oppgitt. 116. Costello: M a s k o f T reachery , sidene 190-4. 117. Penrose og Freeman: C o n sp ira c y o f S ile n c e , side 45. 118. Costello: M a s k o f T reachery , side 190. 119. V.G. Lawford: B o u n d f o r D ip lo m a c y , (London: John Murray, 1963), sidene 141-2 (skrevet lenge før Blunt ble avslørt som sovjetisk agent). 120. Rees: C h a p te r o f A c c id e n ts , sidene 11014. 121. Blunt: «From Bloomsbury to Marx­ ism», side 167. 122. Driberg: B u rg e ss, side 34. 123. Blunt: «From Bloomsbury to Marx­ ism», side 167. 124. Samme sted. Penrose og Freeman: C o n ­ sp ira c y o f S ilen ce , side 107. På en pressekon­ feranse etter at Blunt ble avslørt i 1979, påsto han at han «ble kommunist og nærmere bestemt marxist u 1935-36». Men dette var ikke tidspunktet da han gikk over til marx­ ismen, men da han begynte aktivt etterret­ ningsarbeid for russerne. 125. Den beste studien av Maclean er Robert Cecil: A D iv id e d L ife (London: Bodley Head, 1988). 126. T h e G ra n ta , 8. november 1933. 127. Driberg: B u rg e ss, sidene 16-17. 128. Knightley: P h ilb y , side 45. 129. Rees: C h a p ter o f A c c id e n ts , side 131. 130. Gordievskij. Burgess sa senere til Rees at han traff kontakten sin, som han ikke kunne identifisere, «med regelmessige mel­ lomrom på en østkant-kafé». Rees: C h a p ter o f A c c id e n ts , side 145. 131. Knightly: P h ilb y , side 48.

Noter 132. Driberg: B u r g e s s , kap. 2. 133. Michael Straight: A fte r L o n g S ilen ce (London: Collins, 1983), side 94. 134. Samme sted, side 95. 135. Gordievskij. 136. Knightley: P h ilb y , side 48. 137. Se nedenfor. 138. Cecil: D iv id e d L i f e , sidene 36-9. 139. Boyle: C lim a te o f T rea so n , side 114. 140. Stedet der møtene med Deutsch fant sted, avsløres i Rees: C h a p te r o f A c c id e n ts , side 145. 141. Driberg: B u r g e s s , side 23. 142. Penrose og Freeman: C o n sp ira c y o f S ile n c e , side 143. 143. Rees: C h a p ter o f A c c id e n ts , sidene 122-3. Straight: A fte r L o n g S ile n c e , sidene 94-5. 144. Straight: A fte r L o n g S ile n c e , side 142. 145. Wendy Steiner: «Scholarship and its Affiliations: Wendy Steiner on the Blimt Case», L o n d o n R e v iew o f B o o k s , 30. mars 1989. 146. Michael Straight, intervjuet av Christo­ pher Andrew i del 3 av BBC-dokumentarserien: T h e P rofession o f In te llig e n c e , som første gang ble sendt 16. august 1981. 147. Gordievskij. 148. Arkivene i University of Glasgow. 149. Arkivene i University of Cambridge og Trinity College. 150: Penrose og Freeman: C o n sp ira c y o f S ile n c e , sidene 169-71. 151. Nigel West: M o le h u n t (London: Weidenfeld & Nicolson, 1987), side 26. 152. Arkivene i University of Cambridge og Trinity College. John Colville: T h e F rin g es o f P o w e r ( London: Hodder&Stoughton, 1985), side 30 ff. 153. Gordievskij. 154. Massing: T h is D e c e p tio n , sidene 11718. 155. Gordievskij. 156. Cecil: D iv id e d L i f e , sidene 42-9. Det finnes mange rapporter skrevet av den unge Maclean om den spanske borgerkrigen i f.eks. PRO FO 371/21283-90. 157. Gordievskij. 158. Utenriksdepartementet til Phipps, 11. mars 1938, Phipps papirer, Churchill College Archives Centre, Cambridge, PHPP

471

2/ 21 .

159.

Lord Gladwyn, intervjuet av Christo­ pher Andrew i T im e w a tc h , BBC 2, 10. juli 1984. 160. Rapport av Cairncross, 23. mars 1937, PRO FO 371/21287 W 5214. Rapporten av Cairncross og Maclean forekommer enkelte ganger i samme mappe. Se f.eks. PRO FO 371/21289 W 7016. 161. Penrose og Freeman: C o n sp ira c y o f S ile n c e , side 527. Colville: F rin g e o f P ow er, side 30 ff. 162. Gordievskij. 163. Christopher Andrew: Secret S ervice: T h e M a k in g o f th e B r itis k In tellig en ce C o m ­ m u n ity (London: Heinemann, 1985), side

408. Filmrapport om Cambridge-muldvarpene av Christopher Andrew i T im ew a tch på BBC 2, 27. juli 1983. 164. Straight: A fte r L o n g S ile n c e , side 143. 165. Chapman Pincher: Traitors (London: Sidgwick & Jackson, 1987), side 123. 166. Costello: M a s k o f T rea ch ery , side 405. Straight: A fte r L o n g S ile n c e . side 105. 167. Knightly: P h ilb y , sidene 51-2. 168. Philby: M y S ile n t W ar, sidene 19, 102. 169. Gordievskij. Mange NKVD-rekrutter fikk lignende oppdrag samtidig med Philby. Ifølge Utenriksdepartementets arkiver kom tre agenter som utga seg for å være antikommunister inn i Spania tidlig i 1937 «i den hensikt å myrde general Franco», sir H. Chilton til FO, 16. februar 1937 (sett av Maclean den 22. feb.), PRO FO 371/21285 W 3393. 170. Knightley: P h ilb y , sidene 53-4. 171. Philby: M y S ile n t W a r , sidene 19-21. 172. Knightley: P h ilb y , kap. 5. 173. Gordievskij. Philbys kortvarige enga­ sjement i det avbrutte oppdraget å myrde Franco var én av en rekke episoder i hans KGB-karriere som han forsøkte å skjule under sitt eksil i Moskva. Kfr. Knightley: P h ilb y, side 185. 174. Poretsky: O u r O w n P e o p le , sidene 213ff. 175. Orlov: Secret H is to r y , sidene 235-7. 176. Gordievskij. 177. Gordievskij. 178. Detaljer omkring frøken Greys møte med «Peters» og ekteparet «Stephens» ble

472

Kapittel 6

gitt i forhørsretten. Frøken Grey ble bare identifisert som «frøken X». T h e T im e s , 4. februar 1938. Andrew: S ecret S e r v ic e , sidene 368, 370-1. Ytterligere opplysninger fra Gordievskij om identifiseringen av «Peters» og ekteparet «Stephens». 179. Gordievskij. 180. Andrew: S ec ret S e rv ic e , sidene 370-1. 181. Gordievskij. En minneplakett utenfor leiligheten Deutsch bodde i før krigen, nev­ ner rollen han spilte i motstandsbevegelsen, men ikke i NKVD og bekrefter at han ble henrettet av SS i november 1942. 182. Gordievskij. Like før Glading ble arres­ tert i januar 1938 beklaget han seg til frøken Grey over at «Stephens» ikke kom tilbake fra Moskva og at det ikke fantes noen som kunne overta etter ham. Følgen var at han sto nesten uten pengemidler. 183. Gordievskij. 184. «Fru Petrovs forklaring... «AAC CSR A6283/XR1/14. Petrov: E m p ir e o f F ear, si­ dene 127, 129, 149. 185. Charles E. Bohlen: W itn ess to H is to ry 191 9 -1 9 6 9 ( L o n d o n : Weidenfeld& Nicolson. 1973), side 34. 186. Samme sted, side 20. 187. En FBI-rapport fra 1940 henviser til Kents russiske elskerinne. I dette året. da han var ansatt som kodemann ved London-ambassaden, ble han dømt til syv års fengsel for å ha gitt hemmeligstemplede dokumenter til en pro-nazistisk gruppe. Ronald Kessler: M o sc o w S ta tio n (New York: ScribneFs, 1989), side 22. Anthony Masters: T h e M a n W h o Was M (Oxford: Basil Blackwell, 1984). kap. 6. Hayden B. Peake tar for seg denne saken i F oreign In te llig e n c e L ite ra ry S c e n e . mars/april 1986. 188. Bohlen: W itn ess to H is to r y , sidene 20, 15. 189. Samme sted, sidene 44-5. 190. Ikke utgitte «Memoirs of Ivan D. Yeaton, USA 1919-1953», sidene 11-15. 40, US

Army Military Institute, Carlisle Barracks, Pa. 191. Samme sted, sidene 21-2. 192. Bohlen: W itness to H is to r y , sidene 20-1. 193. «Memoirs of iVan D. Yeaton», sidene 25-6. Ifølge Bohlen: W itn ess to H isto ry , side 72, «Vår diplomatis­ ke kode var ikke avansert» i 1939. 194. Kessler: M o s c o w S ta tio n , sidene 21-3. 195. «Memoirs of Ivan D. Yeaton», side 26. 196. Wellington A. Samouce: «I Do Under­ stand the Russians», sidene 52-3 ff. Samouce papers, US Army Military History Institute, Carlisle Barracks, Pa. 197. Hvis ikke annet angis, baserer vår framstilling av Chambers’ karriere seg på Allen Weinstein: Per ju r y : T h e H is s -C h a m h ers C ase (New York: Knopf. 1978). 198. Herbert Romerstein og Stanislav Levchenko: K G B a g a in st th e « M a in E n ern y » (Lexington, Mass.: Lexington Books, 1989), sidene 76-9. 199. Weinstein: P e rju ry , side 142. 200. Henry Julian Wadleigh: «Why I Spied for the Communists». del 7, N e w Y o rk P ost Home News, 19. juli 1949. 201. FBI 100-287685. 202. Romerstein og Levchenko: T h e K G B a g a in st th e « M a in E n e rn y » , sidene 94-5. 203. Wadleigh: «Why I Spied for the Com­ munists», del 4, N e w Y o rk P o st Home News, 15. juli 1949. 204. Weinstein: P erju ry, sidene 241-63. 205. Wadleigh: «Why I Spied for the Com­ munists», del. 8, N e w Y o rk P ost Home News, 20. juli 1949. 206. Weinstein: P e r ju r y , side 261. 207. Wadleigh: «Why I Spied for the Com­ munists», del 3, N e w Y o rk P ost Home News, 14. juli 1949. 208. Harry Rositzke: T h e K G B : E y e s o f R u ssia (London: Sidgwick & Jackson, 1983), side 55. Weinstein: P e r ju r y , sidene 145-53. 209. Weinstein: P erju ry, sidene 310-28. 210. Se nedenfor.

Noter

473

KAPITTEL 7: Den andre verdenskrig (1939-41), side 290-333 1. Denne fortolkningen av Hitlers politikk utdypes mer detaljert i bl.a. T h e F atal A ttra ctio n o f A d o l f H itle r (BBC 1, 21. april 1989), lagt fram av Christopher Andrew. 2. Stalins tolk, Valentin Beresjkov, intervju­ et i sovjetisk TV, 12. mai 1989. BBC SWB, 12. mai 1989. SU/0464 C /l. Beresjkov fikk et førstehånds referat av møtet i politbyrået av Mikojan. «Jeg har ingen grunn til å tro at kamerat Mikojan forvrengte det på noen måte,» sa han til intervjueren. 3. John Erickson: «Threat Identification and Strategic Appraisal by the Soviet Union 1930-1941», i Ernest R. May (red.): K n o w in g O n e ’s E n e m ie s (Princeton University Press, 1984), side 379. 4. Jonathan Haslam: T h e S o v ie t U n io n a n d th e S tru g g le f o r C o lle ctive S e c u rity 1 9 33-39

(London: Macmillan. 1984), side 127. 5. Walter Krivitsky: I was S t a l in s A g e n t (London: Hamish Hamilton. 1939), side 22. Krivitskys beretning gjør et ekstra sterkt inntrykk fordi den første gang ble offentlig­ gjort i S a tu r d a y E v e n in g P ost i New York flere måneder før den tysk-sovjetiske pakten ble inngått og på et tidspunkt da sannsynligheten for en slik pakt ble ansett for å være små i Vesten. Detaljene omkring politbyråets dis­ kusjoner om de lange knivers natt og Kandellaki-oppdraget, som Krivitsky var den første som rapporterte om, er siden blitt bekreftet av andre kilder. 6. David J. Dallin: S o v ie t E s p io n a g e (New Haven, Conn.: Yale University Press, 1955), sidene 68-8. Branko Lazitch og Milorad M. Drachkovitsch: B ib lio g ra fic a l D ic tio n a ry o f th e C o m in te r n , rev. utg. (Stanford, Conn.: Hoover Institution Press, 1986). 7. Dallin: S o v ie t E s p io n a g e , sidene 100-10. 8. Robert Chadwell Williams: K la u s F u ch s , A t o m S p y (Cambridge, Mass.: Harvard Uni­ versity Press, 1987), side 14. 9. Dallin: S o v ie t E s p io n a g e , sidene 122-3. 10. Samme sted. sidene 117-19. 11. Samme sted, sidene 121-2. Louis Budenz: T h is Is M y S to ry (New York: Whitt-

lesey House, 1947, sidene 254-5. 12. Dallin: S o v ie t E s p io n a g e , sidene 122-3. 13. Lazitch og Drachkovitch: B ib lio g ra p h ical D ictio n a ry’ o f the C o m in te rn .

14. Se nedenfor. 15. A.G. Denniston: T h e G o v e r n m e n t C o d e a n d C y p h e r S c h o o l B etw een th e W a rs , i Christopher Andrew (red.): C o d e b re a k in g a n d S ig n a ls In tellig en ce (London: Lrank Cass. 1986), side 56. 16. Leopold Treppers egen historie blir for­ talt i T h e G rea t G a m e (London: Michael Joseph, 1977). Sitatene er fra kap. 2. Kfr. Central Intelligence Agency: T h e R ote K a p e l­ let T h e C IA ’s H isto ry o f S o v ie t In tellig en ce a n d E sp io n a g e N e tw o r k s in W estern E u ro p e 1936-1945 (Washington DC: University Pub-

lications of America, 1984), sidene 13-55, 367-73. 17. Rados karriere er blitt innhyllet i mange myter. Den mest pålitelige beretningen fin­ nes i CIA: R ote K a p e lle , sidene 165- 226, 334-8. 18. Gordon W. Prange o.a.: Target T o kyo : T h e S to ry o f the S o rg e S p y R in g (New York: McGraw-Hill, 1985), sidene 216-21. Harry Rositzke: T h e K G B : E y e s o f R u ssia (London: Sidgwick & Jackson, 1983), side 25. 19. I.A. Dementjeva, N.I. Agajants og J.J. Jakovlev: T ovartishtsj S o rg e (Moskva: Sovetskaja Rossija, 1965). 20. Prange o.a.: Target T o k y o , kap. 28, 32. 21. G.K. Zhukov: T he M e m o ir s o f M a rsh a l Z h u k o v (London: Jonathan Cape, 1971), bind I. side 149. 22. Prange o.a.: Target T o k y o , side 280. 23. «Linal Report of the 'Rote Kapelle' Case» (US Armed Lorces Security Agencyoversettelse av beslaglagte rapporter fra tysk sikkerhetspoliti og sikkerhetstjeneste: «Abschlussbericht fiber den Pall Rote Kapel­ le», 22. mars 1942), NAW RG SRH-380, sidene 25. 43-4. CIA: R o te K a p e lle , side 232. antyder 1936 eller 1937 som tidspunktet for vervingen av von Scheliha (henvisningen til 1934 på side 348 kan være en trykkfeil). Ifølge

474

Kapittel

utgiverne av sovjetiske diplomatidokumenter ble Scheliha narret til å tro at han arbeidet for «en vestlig etterretningstjeneste». Donald Cameron Watt: H o w W ar C a m e: T h e I m m e d ia te O rig in s o f th e S e c o n d W o rld W ar 1 9 3 8 1939 (London: Heinemann, 1989), side 115. 24. Ernst Henri: H itle r o ve r E u r o p e ? , (Lon­ don: Dent, 1939), side 265. Elaslam: S o v ie t U n io n a n d th e S tr u g g le fo r C o lle c tiv e S e c u r ity ,

appendiks 2: «The Soviet Union and the Defence of Leningrad 1936-39». 25. Gordievskij skrev avsnittene i framstillin­ gen som dreier seg om Storbritannia, Irland. Skandinavia og Australasia. 26. Gordievskij snakket med Rybkina mens han arbeidet med historien om Lørste hoveddirektorat. 27. Gordievskij. 28. Våino Tanner: T h e W in ter W ar (Stanford.Conn.: Stanford University Press 1957), side 3. 29. Debriefing av Petrov, AAC CRS A6283/XR1/80. 30. Gordievskij. Jødene var det etniske gruppen som var mest utsatt under utrenskingene i den sovjetiske etterretningstje­ nesten. Men til tross for Stalins anti-semittisme sparte han noen jøder som var uvanlig servile (som Kaganovitsj) eller uvanlig talent­ fulle (som Litvinov). 31. Nikolai Tolstoy: S t a l in s S ec ret War (Lon­ don: Jonathan Cape, 1981), side 127. 32. Tanner: W in ter W a r , side 3-16. 33. Vsevolod Vesjnov: «En anti-Hitler koali­ sjon før krigen? Mulighet og realitet», L ite ra tu rn a ja G a z e ta , nr. 17, 26. april 1989. 34. Debriefing av Petrov AAC CRS A6283/XR1/56. Vladimir og Evdokia Pe­ trov: E m p ir e o f Fear (London: André Deutsch, 1956), side 57. 35. Robert Conquest: In sid e S ta lin ’s S ecret Police: N K V D P olitics 1 9 36-1939 (London: Macmillan, 1985), side 466. 36. Anthony Read og David Lisher: T h e D e a d ly E m b r a c e (London: Michael Joseph, 1988), side 466. 37. Samme sted, side 51. Watt: H o w W ar C a m e, sidene 117-18. 38. A. Roshtsjin: «Inside the Commissariat of Loreign Affairs on the Eve of the War», M e sjd u n a r o d n a ja S jiz n . april 1988.

7

39. P ra vd a , 1. september 1939. Haslam: S o ­ viet U n io n a n d th e S tru g g le f o r C o llective S e c u r ity , side 201.

40. Donald Cameron Watt: «The Initiation of Talks Leading to the Nazi-Soviet Pact: An Historical Problem», i C. Abramsky og Beryl J. Williams (red.): E ssa ys in H o n o u r o f E .H . C arr (London: Macmillan, 1974). 41. Roshchin: «Inside the Commissariat of Foreign Affairs». 42. Martin Gilbert: W in sto n S. C h u rc h ill (London: Heinemann, 1976), bind V, side 1073. 43. J.-B. Duroselle: L a D é ca d en c e, 19321939 (Paris: Imprimerie Nationale, 1979), sidene 416, 429. 44. Donald Cameron Watt: «[John] Herbert King: A Soviet Source in the Foreign Office», In tellig en ce a n d N a tio n a l Security', bind III (1988). nr. 4. 45. Samme sted. 46. Read og Fisher: D e a d ly E m b r a c e , sidene 256-9. John Toland: A d o l f H itle r (New York: Doubleday, 1976), side 548. 47. Read og Fisher: D e a d ly E m b r a c e , sidene 337-40. 48. Tolstoy: S ta lin 's S ec ret W ar, sidene 11720. 49. Strobe Talbott (red./overs.): K ru sh c h e v R e m e m b e r s (London: Sphera Books, 1971), sidene 128-9. 50. Norman Davies: G o d ’s P la yg ro u n d : A H is to r y o f P o la n d , bind II (Oxford: Clarendon Press, 1981). 51. Intervju med Margarete Buber-Neumann sitert i Read og Fisher: D e a d ly E m ­ b ra ce, side 432. Margarete Buber-Neumann: Von P o tsd a m nach M o s k a u : S ta tio n e n eines Irrw eges (Kbln: Hohenheim, 1981). 52. Davies: G o d ’s P la y g ro u n d , bind II, side­

ne 448-52. 53. Artikkel i det polske uketidsskriftet O d r o z e n ie sitert i D a ily T eleg ra p h , 17. febru­ ar 1989. 54. Davies: G o d ’s P la y g ro u n d , bind II, side 452. 55. Gordievskij. 56. Tolstoy: S ta lin ’s Secret W ar, sidene 12934. Albert Seaton: S ta lin as W a rlo rd (Lon­ don: Batsford, 1976), side 90. 57. Tolstoy: S ta lin ’s S ec ret W ar, sidene 135-6.

Noter 58. Beviser fra sovjetiske krigsfanger, sitert i Jukka L. Måkela: H e m lig t k r ig (Stockholm, 1968), side 10. Carl O. Nordling: D e fe n c e or Im p e r ia lis m ? (Uppsala: Universitetet Reprocentralen HSC, 1984), side 54. 59. Tolstoy: S ta lin ’s S ecret W a r , side 137. 60. Tanner: W in ter W a r , sidene 101-6. 61. Gordievskij. 62. Professor Mikhail Semiriaga, sitert i «The Road to World War Two», M o s c o w N e w s , 1988, nr. 36. 63. Talbott (overs.): K r u s h c h e v R e m e m b e r s , sidene 153-4. 64. Tolstoy: S t a l in s S ecret W a r , side 143. 65. Read og Fisher: D e a d ly E m b r a c e , side 462. 66. Tolstoy: S ta lin ’s S ecret W ar, side 188. 67. Samme sted, side 189. Isv e stija , 16. mai 1941. 68. Read og Fisher: D e a d ly E m b r a c e , sidene 467-8. 69. Samme sted, side 468. Tolstoy: S ta lin ’s Secret W ar, sidene 192-6. 70. Read og Fisher: D e a d ly E m b r a c e , side 537. Tolstoy: S t a l in s Secret W ar, sidene 206-7. 71. Milan Flauner: H itler: A C h r o n o lo g y o f H is L ife a n d T im e s (London: Macmillan, 1983) , side 156. 72. Se fotografiet i Read og Fisher: D e a d ly E m b r a c e , etter side 496. 73. Davies: G o d ’s P la y g ro u n d , bind II, side 444. 74. Dmitri Volkognov: «On the Eve of War», P r a v d a , 20. juni 1988. 75. Martin Gilbert: T h e S e c o n d W o rld W ar (London: Weidenfeld & Nicolson, 1989), side 179. Tolstoy: S ta lin ’s S ecret W ar, sidene 209-12. 76. Gordievskij. Kfr. Trepper: G rea t G a m e , side 92. Dallin: S o v ie t E s p io n a g e , side 138. 77. Ismail Akhmedov: In a n d O u t o f S t a lin s G R U (London: Arms & Armour Press, 1984) , sidene 139-143. 78. Auswartiges Amt, Bonn: Handakten Ritter. Akten betr. Russland Bd. 1-2: Aktennotiz Ritter, 20. juli 1941. (Vi takker dr. C.G. Mackay for denne henvisningen.) 79. Akhmedov: In a n d O u t o f S ta lin ’s G R U , sidene 140-145. 80. CIA: R o te K a p e lle , sidene 275-6.

81.

475

Samme sted, sidene 146-50, 288-9. Dal­ lin: S o v ie t E s p io n a g e , sidene 234 ff. 82. Trepper: G rea t G a m e , side 122. 83. «Final Report of the ‘Rote Kapelle' Case», NAW RG 457 SRH-380, sidene 2931. CIA: R ote K a p e lle , sidene 140-6, 353-4. Dallin: Soviet E s p io n a g e , sidene 23844. 84. CIA: R ote K a p e lle , sidene 144-5, 289, 353-4. Trepper: G rea t G a m e , sidene 122-4. 85. «Final Report of the 'Rote Kapelle’ Case», NAW RG 457 SRH- 380, side 43. CIA: R ote K a p e lle , sidene 151-2. 86. Trepper: G rea t G a m e , kap. 5. Den ofte gjentatte påstanden om at Rudolf Roessler (med kodenavnet «Lucy») på forhånd advar­ te Moskva om Barbarossa via Rados sveitsis­ ke nett, er uriktig. Rachel Diibendorfer («Sissy») som styrte «Lucy» via en mellomkontakt, Christiane Schneider («Taylor»), var ikke i kontakt med noen av dem før sent på sommeren 1942. CIA: R ote K a p e lle , side­ ne 173 ff. 87. Akhmedov: In a n d O u t o f S ta lin ’s G R U , side 127. 88. Samme sted, side 132. Når det gjelder Golikovs utrensking av noen av de dyktigste offiserene sine, se kommentarene til profes­ sor Vjatsjeslav Dashitsjev i Vladimir Petrov (red.): J u n e 22 1941: S o v ie t H isto ria n s a n d the G e rm a n In v a sio n (Columbia,SC: University of South Carolina Press, 1968), side 254. 89. Akhmedov: In a n d O u t o f Sta lin 's G R U , sidene 133-4. 90. Conquest: In s id e S t a lin s Secret P o lice, side 175. 91. N.N. Krasnov: T h e H id d e n R u ssia : M y Ten Years as a S la ve L a b o u r e r (New York: Holt & Rinehart, 1960), sidene 66 ff. 92. Nicholas Nyaradi: M y R in g sid e S e a t in M o s c o w (New York: Crowell, 1953), side 56. 93. Gordievskij. Når det gjelder vervingen av de 200, se A. Baidakov «Fakta om etterret­ ningen Fra arkivene til Sovjetunionens hem­ melige organer», P ra v d a , 9. mai 1989. 94. Gordievskij. 95. Volkogonov: «On the Eve of War». 96. Petrov (red.): J u n e 22 1941, side 181. 97. Samme sted. sidene 250-1 (kommentarer ved G.A. Deborin). 98. Intervju med Fitin sitert i Baidakov:

476

Kapittel

«Fakta om etterretninger». 99. G. K. Zhukov: T h e M e m o ir s o f M a rsh a l Z h u k o v , bind I, side 229. 100. Petrov (red.): « Ju n e 2 2 1 9 4 1 » , sidene 253-4. 101. Barton Whaley: C o d e w o r d B a rb a ro ssa (Cambridge. Mass.: MIT Press, 1974), sidene 24-5. Gabriel Gorodetskij: S ta ffo r d C r ip p s' M issio n to M o s c o w 1940-42 (Cambridge Uni­ versity Press, 1984), kap. 2. 102. Denne svært viktige perioden i Cairncross’ karriere har, oppsiktsvekkende nok, tiltrukket seg lite oppmerksomhet. Det er dessverre slik at Hankey-papirene i Churchill College Archive Centre i Cambridge innehol­ der få konkrete henvisninger til Cairncross. Bare noen få sider av Hankeys dagbok fra denne perioden er bevart. Korrespondansen som finnes, gjelder praktisk talt utelukkende offentlige personer og Hankeys familie. 103. Når det gjelder Hankeys ansvar i regje­ ringen og adgang til dokumenter, se Stephen Roskill: H a n k e y : M a n o f S e c re ts , bind III (London: Collins, 1974). 104. Gordievskij. 105. G.L. Glutton til Cairncross, 6. juni 1941. Sir Alexander Cadogan til Hankey, 17. juni 1941, Hankey Papers, Churchill College Archive Centre, Cambridge, CCAC HNKY [23] 4/33. 106. Winston S. Churchill: T h e S e c o n d W o rld W ar , bind III (London: Cassell, 1950), sidene 319-23. Gorodetskij, C r ip p s ’s M is ­ sio n to M o s c o w , sidene 118-25. 107. Akhmedov: In a n d O u t o f S ta lin ’s G R U , sidene 136-7. 108. Whaley: C o d e w o r d B a rb a ro ssa , side 260. 109. Petrov (red.), J u n e 22, 1941, sidene 190-1. Over et kvart århundre senere påsto enkelte ledende sovjetiske historikere fort­ satt at den britiske regjeringen «begynte forhandlinger» med Hess etter at han hadde landet «av provokatoriske grunner... for å presse tyskerne til å angripe Sovjetunionen». Samme sted, sidene 291-2. Kfr. Churchill:

7

bind III, sidene 44-9. Den samme konspirasjonsteorien ble fortsatt of­ fentlig kolportert av KGB i 1990 i et dokumentarprogram om Philby i fjernsynet C u ttin g E d g e , Channel 4, den 14. mai 1990. 110. Gilbert: S e c o n d W o rld W ar, side 181. Dokumentarprogrammet i T im ew a tch : H ess: A n E d g e o f C o n sp ira c y (BBC2, 17. januar 1990), ledet av Christopher Andrew, tok for seg noen av konspirasjonsteoriene knyttet til Hess. H l. Petrov (red.): J u n e 22, 1941, side 295. 112. «Letter from 'An Historical Optimist’», D r u s jb y N a r o d o v , mars 1988. Dette brevet som tidligere ikke er offentliggjort, ble skre­ vet av Semjon Rostovskij, alias Ernst Henri (eller Ghenri) til Ilja Ehrenburg den 30. mai 1965. Henri sa til Ehrenburg: «Hvis du ikke tror på Hilger, kan du spørre Petrov.» 113. Georgij Kumanev: «The 22nd at Dawn», P ra vd a , 22. juni 1989. 114. «Letter from *An Historical Opti­ mist’». 115. Whaley: C o d e w o r d B a r b a r o s s a , sidene 223-4, 241-3. 116. Dementjeva, Agajants og Jakovlev: 7bS e c o n d W o rld W ar,

va rish tsj Z o rg e .

117. 118. 119. 120.

Prange o.a.: T arget T o k y o , kap. 42-7. Baidakov: «Facts on Intelligence». Trepper: G rea t G a m e , siden 126-8. F.H. Hinley o.a .: B ritish In tellig en ce in th e S e c o n d W o rld W ar (London: HMSO 1979-88), bind 1, side 47. 121. Se nedenfor. 122. Hinsley o.a.: B ritish In tellig en ce in the S e c o n d W o rld W ar , bind I, kap. 14. Christo­ pher Andrew: Secret S e r v ic e : T h e M a k in g o f th e B ritish In tellig en ce C o m m u n ity ? (London: Heinemann. 1985), sidene 484-5. 123. Whaley: C o d e w o r d B a r b a r o s s a , sidene 226-45. 124. Petrov (red.): J u n e 2, 7947, side 183. 125. Samme sted. sidene 200-23. John Erickson: T he R o a d to S ta lin g ra d (London: Panther Books, 1985), kap. 3.

477

Noter

KAPITTEL 8: Den store fedrelandskrigen (1941-45), side 334-418 1. I. A. Dementjeva, N. I. Agajantsog Y. Y. Jakovlev: T o va rish tsj Z o r g e (Moskva: Sovetskaja Rossija, 1965). Gordon Prange o.a.: T arget T o k y o : T h e S to r y o f th e S o rg e S p y R in g

(New York, McGraw-Hill, 1985), kap. 49-59. 2. A. Baidakov: «Fakta om etterretninger. Fra arkivene til sikkerhetsorganer i Sovjet­ unionen», P r a v d a , 9. mai 1981, siterer fire japanske oppsnappete meldinger fra perio­ den november 1941 til mars 1942. I tråd med normal sovjetisk praksis identifiserer han dem ikke som kommunikasjonsetterretninger (som fortsatt er et tabu-emne i Sovjetuni­ onen), men sier: «De stammer fra bare én kilde, og deres verdi er udiskutabel.» 3. Intervju med Juri Rastvorov av Christo­ pher Andrew. Rastvorov arbeidet i Femte direktorat under krigen, nov. 1987. 4. John Erickson: T h e R o a d to S ta lin g ra d (London: Panther Books, 1985), side 329. 5. Cathy Porter og Mark Jones: M o s c o w in W o rld W ar Two (London: Chatto & Windus, 1987), kap 5. 6. Nikolai Pavlenko: «Krigens historie er ennå ikke skrevet», O g o n e k , 1989, nr. 25. Nikolai Pavlenko: «Tragedy and Triumph of the Red Army», M o s c o w N e w s, 1989, nr. 19. Pavlenko avslører at den delen av Sjukovs memoarer som dreier seg om denne episoden ble sensurert før utgivelsen. 7. Amy W. Knight: T h e K G B : P olice a n d P o litics in th e S o v ie t U n io n (London: Unwin. Hyman, 1988), sidene 34-5. 8. Se artiklene av Pavlenko som er nevnt i note 6 .1 et intervju i sovjetisk fjernsyn den 29. april 1988 beskrev advokaten G. A. Terekhov diskusjonene han hadde med Stotenov om tilnærmingen til Tyskland etter arrestasjonen av Berija i 1953. BBC, S W B , 2. mai 1988, SU/0140 B/4. 9. Pavlenko: «Krigens historie er ennå ikke skrevet». 10. Samme sted. 11. L. Kolosov: «De falnes udødelighet», del 3, I s v e s tija , 10. oktober 1969. 12. «Final Report on the 'Rote Kapelle'

Case», (US Armed Forces Security Agency, oversettelse av rapport fra det tyske sikker­ hetspoliti og sikkerhetstjenesten: «Abschlussbericht iiber den Fall Rote Kapelle, 22. mars 1942»). NAW RG 457 SRH-380. 13. Samme sted. Om skjebnen til den beslag­ lagte kodeboken, se nedenfor. 14. CIA: T h e R o te K a p elle: T h e C I A s H isto ry o f S o v ie t In tellig en ce a n d E sp io n a g e N e tw o r k s in W estern E u ro p e 1936-1945

(Washington DC: University Publications of America, 1984), sidene 140-1. Kolosov: «De falnes udødelighet», del 3. 15. 'Final Report on the «Rote Kapelle» Case’, sidene 33-4, NAW RG 457 SRH-380. David J. Dallin: S o v ie t E s p io n a g e (New Haven, Conn.: Yale University Press, 1955.) 16. Se ovenfor. 17. Leopol Trepper: T h e G rea t G a m e (Mi­ chael Joseph, 1977), side 133. 18. Se ovenfor. 19. Trepper: T h e G rea t G a m e . side 133. 20. Erickson: R o a d to S ta lin g r a d , sidene 483-5. 21. CIA: R o te K a p e lle , sidene 105-11. Dal­ lin: S o v ie t E s p io n a g e , sidene 163-4. Trepper gir sin egen versjon av begivenhetene i T he G rea t G a m e .

22. CIA: R o te K a p e lle , sidene 165-93. 23. Anthony Read og David Fisher: O p era tion L u c y (London: Hodder & Stoughton, 1980). Et motsatt syn representerer Hinsley o.a.: B r itis k In te llig e n c e in th e S e c o n d W o rld W ar (London: HMSO, 1979-88), bind II, side 4, og Phillip Knightley: T h e S e c o n d O ld est P rofession (London: André Deutsch, 1986), side 204. 24. CIA: R ote K a p e lle , sidene 222-6. 344-5. 25. Samme sted, sidene 176-7, 344-5. 26. I denne forbindelsen står vi i takknemlig­ hetsgjeld til dr. David Glantz' pionerforskning. og særlig til foredraget han holdt i den fjerde US Army War College internasjonale konferanse om etterretninger og strategi i mai 1989: «The Role of Intelligence in Soviet

478

Kapittel 8

Military Strategy during the Second World War». 27. Erickson: R o a d to S ta lin g ra d , side 639. 28. Geoff Jukes: «The Soviets and Ultra», In tellig en ce a n d N a tio n a l S e c u r ity , bind III (1988), nr. 2. 29. Om Hankeys karriere i 1941-2, se Stephen Roskill: H a n k e y : M a n o f S ecrets (Lon­ don: Collins, 1974), bind III, kapitlene 14,15. 30. Gordievskij. 31. Allen Weinstein: P er ju r y : T h e H issC h a m b e r s C ase (New York: Knopf, 1978). Når det gjelder bakgrunnsstoff for mellom­ krigstiden, se ovenfor. 32. Robert J. Lamphere: T h e F B I - K G B War: A S p e c ia l A g e n f s S to ry (Berkley Books, 1987), sidene 24 ff. Hayden Peake, etterord til Elizabeth Bentley: O u t o f B o n d a g e (New York: Ballantine Books, 1988), side 231. 33. Bentley: O u t o f B o n d a g e , sidene 103-6, 113-5. Når det gjelder påliteligheten i Bentieys framstilling, se Hayden Peakes veldoku­ menterte 115-siders etterord. Herbert Romerstein og Stanislav Levtsjenko: T h e K G B a g a in st th e « M a in E n e m y » (Lexington, Mass.: Lexington Books, 1989), kap. 7, legger til ytterligere detaljer. 34. Bentley: O u t o f B o n d a g e , sidene 68-9. 35. Samme sted, side 171 og senere flere steder. 36. Samme sted, side 110. 37. Samme sted, sidene 121-2. 38. Referat av møtet som general Deane og kaptein Waere hadde med general Kitin og oberst Graur den 11. november 1940, NAW RQ 334, Military Mission to Moscow, Boks 180. 39. Bentley: O u t o f B o n d a g e , sidene 122, 165. Romersteinog Levtsjenko: K G B a g a in st th e « M a in E n e m y » , sidene 106-108. 40. Bentley: O u t o f B o n d a g e , flere steder. Romerstein og Levtsjenko: K G B a g a in st the « M a in E n e m y » , side 106-8. 41. Peter Wright påsto at Venona-dechiffreringene avslørte 14 sovjetiske agenter «som opererte i eller nær OSS» i hovedkvarte­ ret og i felten. (S p y c a tc h e r ÆNew York: Viking, 1987, side 182). 42. Bentley: O u t o f B o n d a g e , sidene 125-7, og etterordet av Peake, sidene 255-7. 43. Lamphere: F B I - K G B W ar, side 86.

44. Romerstein og Levtsjenko: K G B a g a in st th e «M a in E n e m y » , sidene 111-112. 45. Lamphere: F B I - K G B W ar, side 86. 46. G. Edward Buxton (fungerende direktør i OSS) til general Deane, 5. januar 1945, NAW RG 334, US Military Mission in Moscow, Boks 18. 47. Fitin til Deane, Deane til Fitin, 15. fe­ bruar 1945, samme sted. 48. Lamphere: F B I - K G B W ar, sidene 87 ff. 49. Gordievskij. Thomas Powers: «Spook of Spooks», N e w Y o rk R e v ie w o f B o o k s , 17. august 1989, oppgir Hiss’ kodenavn. 50. Weinstein: P e rju ry , sidene 87 ff. 51. Se ovenfor. 52. Gordievskij. 53. Michael Straight: A fte r L o n g S ilen ce (London: Collins, 1983), side 129. 54. Gordievskij. 55. Straight: A fte r L o n g S ile n c e , side 143. 56. Bentley: O u t o f B o n d a g e , sidene 161-71. 57. Gordievskij. 58. Robert E. Sherwood: R o o s e v e lt a n d H o p k in s : A n In tim a te H isto ry (New York: Grosset & Dunlap, 1950), side 17. 59. Dwight W. Tuttle: H a rry L . H o p k in s a n d A n g lo -A m e r ic a n -S o v ie t R ela tio n s, 1941-1945

(New York: Garland, 1983), side 32. 60. Gordievskij. 61. Sherwood: R o o se v e lt a n d H o p k in s , side 325. 62. Samme sted, side 870. Se nedenfor. 63. Gordievskij. 64. Sherwood: R o o se v e lt a n d H o p k in s , side 318. 65. Tuttle: H o p k in s a n d A n g lo -A m e r ic a n S o v ie t R e la tio n s, side 92. 66. Gordievskij. 67. Tuttle: H o p k in s a n d A n g lo -A m e r ic a n S o v ie t R e la tio n s, sidene 103-4. 68. Harry L. Hopkins: «The Inside Story of My Meeting with Stalin», A m e r ic a n M a g a zin e , desember 1941. Sherwood: R o o se v e lt a n d H o p k in s , side 326-30. 69. Sherwood: R o o se v e lt a n d H o p k in s , side­ ne 343-5. 70. Tuttle: H o p k in s a n d A n g lo -A m e r ic a n S o v ie t R e la tio n s, side 105. Elliot Roosevelt: A s H e S a w It (New York: Duell, Sloan & Pearce, 1946), side 22. 71. Anmeldelse av Sherwood: R o o s e v e lt a n d

Noter «Memoirs of Ivan D. Yeaton, USA, Retd., 1919-1953», skrevet av Walter Trohan, leder for Washington-kontoret til C h ica g o T r ib u n e , appendiks 4, US Army Military History Institute, Carlisle Barracks, Pa. 72. «Memoirs of Ivan D. Yeaton», sidene 37-8. 73. Warren Kimball: 'T h e y D o n t C o m e O u t H o p k in s :

W here Y ou E x p e c t ’: R o o s e v e lt reacts to the G e r m a n -S o v ie t W ar (i produksjon). Det var

betydelige forskjeller mellom Steinhardts framstilling av en diskusjon mellom Hopkins og Molotov og den som Hopkins ga Roose­ velt. Ifølge Steinhardt ga Hopkins, stikk i strid med instruksene han hadde fått, Molo­ tov en klar forsikring om at De forente stater ville reagere hvis Japan angrep Sovjetunio­ nen. Tuttle: H o p k in s a n d A n g lo - A m e r ic a n S o v ie t R e la tio n s , side 102. 74. Gordievskij. 75. «Memoirs of Ivan D. Yeaton», sidene 38, 46, appendiks 4. Sherwood: R o o s e v e lt a n d H o p k in s , side 396. 76. George McJimsey: H a rry H o p k in s : A lly o f th e P o o r a n d D e fe n d e r o f D e m o c r a c y

(Cambridge, Mass.: Harvard University Press 1987), side 189. 77. Intervju med Henderson sitert i William F. Corson og Robert T. Crowley: T h e N e w K G B (New York: William Morrows, 1986), side 447. 78. Tuttle: H o p k in s a n d A n g lo - A m e r ic a n S o v ie t R e la tio n s , side 105. 79. Samme sted, sidene 212-13. 80. M .R.D. Foot: S O E in F ra n ce (London: HMSO, 1966), sidene 1-6. 81. W.J. West: T ruth B etra ye d (London: Duckworth, 1987), kap. 6. 82. Samme sted, sidene 62-4. Goronwy Rees: A C h a p te r o f A c c id e n ts , (London: Chatto & Windus, 1971) sidene 132-3. John Costello: M a s k o f T reachery (London: Col­ lins, 1988), sidene 320-2. 83. Se ovenfor. Rees: C h a p te r o f A c c id e n ts , sidene 132-3. 84. Tom Driberg: G u y B u rg e ss: A P o rtrait W ith B a c k g r o u n d (London: Weidenfeld & Nicolson, 1956), sidene 40-1. 85. Gordievskij. KFR. Wright: S p y c a tc h e r, side 228.

479

86. West: Truth B e tr a y e d , side 118. 87. Kim Philby: M y S ile n t W ar (London: Panther Books, 1969). 88. Foot: S O E in F ra n ce, sidene 1-6. 89. Philby: M y S ile n t W ar, sidene 23-4. 90. A.G. Denniston til T.J. Wilson (FO), 3. september 1939, PRO FO 366/1059 X9173. 91. Philby: M y S ile n t W ar, side 24. 92. Samme sted, sidene 24-9. 93. Gordievskij. Stedene i Kensington der Gorskij traff agenter, ble avslørt i det KGBsponsete dokumentarprogrammet om Phil­ by, C u ttin g E d g e , Channel 4, 14. mai 1990. 94. Beviser fra KGB-avhopperen Pjotr Derjabin (i 1954) i Pjotr Derjabin og Frank Gibney: T h e Secret W o r ld , rev. utg. (New York: Ballantine Books, 1982), sidene 11718. 95: Bentley: O u t o f B o n d a g e , sidene 173-7. 96. Intervju med Blunt sitert i Robert Cecil: A D iv id e d L ife (London: Bodley Head, 1988), side 66. 97. Notat om Blunts KGB-mappe som Gor­ dievskij så. 98. Philby: M y S ile n t W ar, sidene 31-5. 99. Samme sted. 100. C u ttin g E d g e , Channel 4, 14. mai 1990. Om Hess-flukten, se ovenfor. 101. Philby: M y S ile n t W ar, sidene 38-41. 102. David Martin: «James Klugmann, SOE-Cairo and the Mihailovich Deception» i David Charters og Maurice Tugwell (red.): D e c e p tio n in E a st-W e st R ela tio n s (London: Pergamon- Brassey, 1990). Men etter vårt syn fikk Klugmann ingen avgjørende innflytelse på Whitehalls avgjørelse om å støtte Tito og ikke Mihailovitsj. Denne avgjørelsen ble hovedsakelig tatt på grunnlag av Titos større militære effektivitet. 103. M.R.D. Foot: SOE (London: BBC, 1984), side 47. 104. Samme sted, sidene 145-6. 105. Philby: M y S ile n t W ar, sidene 46-8. 106. Samme sted, side 61. 107. Phillip Knightley: P h ilb y: K G B M aster S p y (London: André Deutsch, 1988), sidene 105-110. 108. Samme sted, sidene 123-5. Philby: M y S ile n t W ar, sidene 92-3. Robert Cecil: «The Cambridge Comintern», i Christopher And­

480

Kapittel 8

rew og David N. Dilks (red.): T h e M issin g D im e n s io n : G o v e r n m e n t a n d In te llig e n ce C o m m u n itie s in th e Tw entieth C e n tu r y (Lon­

don: Macmillan, 1984), side 179. 109. Gordievskij. 110. Barrie Penrose og Simon Freeman: C o n sp ira c y o f S ile n c e (London: Grafton Books, 1986), sidene 212-21. The Intelli­ gence Corps Museum at Ashford, Kent, inneholder en kort beskrivelse av Blunts opphold på Minley Manor og et gruppefotografi av dem som tok kurset. 111. Penrose og Freeman: C o n sp ira c y o f S ile n c e , sidene 221, 249- 51. Costello: M a sk o f T rea ch e r\\ sidene 370-2, 396-7. Cecil: «Cambridge Comintern», sidene 177-8. 112. Gordievskij. 113. Gordievskij. 114. Gordievskij. 115. Gordievskij. 116. Gordievskij. 117. Costello: M a s k o f T rea ch ery , sidene 406-8. 118. Wright: S p y c a tc h e r , sidene 291-2. Nigel West: M o le h u n t (London: Weidenfeld & Nicolson, 1987), sidene 48-61. 119. Gordievskij. 120. Gordievskij. 121. Peter Calvocoressi: T op S ec ret U ltra (London: Cassell, 1980), side 94. Hinsley o.a.: B ritish In tellig en ce in th e S e c o n d W o rld W ar. bind II, siden 59. 122. Hinsley o.a.: B ritish In te llig e n c e in the S e c o n d W o rld W a r , bind IL sidene 58-66. 123. Calvocoressi: Top Secret U ltra , side 94. 124. Hinsley o.a.: B ritish In te llig e n c e in the S e c o n d W o rld W a r , bind IL sidene 58-66. 125. Gordievskij. 126. Cairncross-debriefing, sitert av Chapman Pincher: T oo S ecret T oo L o n g (London: NGL, 1985), side 396. 127. Samme sted. 128. Hinsley o.a.: B ritish In te llig e n c e in the S e c o n d W o rld W a r , bind IL sidene 624,764-5. 129. Gordievskij. Philby skaffet også etterretninger før Kursk. men påstanden som KGB-generalmajor Vassilij Alekseevitsj Dasjdaly kom med i 1990 om at Philby var den viktigste kilden for kommunikasjonsetterretninger («Det finnes ikke maken i krigshistori­ en!»), er åpenbart upålitelig. C u ttin g E d g e ,

Channel 4, 14. mai 1990. 130. Pincher: T oo S ecret T oo L o n g , side 396 (bekreftet av Gordievskij). Om de sovjetiske luftangrepene, se Januscz Piekalkiewicz: O p e ra tio n ’C itadeV (Novato, Ca.: Presidio Press, 1988), side 94. 131. Gordievskij. 132. Jukes: «The Soviets and 'Ultra'», sidene 239-40. 133. Pierre Accoce og Pierre Quet: T h e L u c y R in g (London: W.H. Allen, 1967). Read og Fisher: O p e ra tio n L u c y . 134. Dallin: S o v ie t E s p io n a g e , side 197. CIA: R ote K a p e lle , side 222. 135. Timothy P. Mulligan: «Spies, Ciphers and 'Zitadelle'»: Intelligence and the Battle of Kursk, 1943», J o u r n a l o f C o n te m p o ra ry H is to r y \ bind XXII (1987), nr. 2, sidene 236- 40. 136. F.H. Hinsley: «British Intelligence in the Second World War», i Christopher And­ rew og Jcrcmy Noakes (red.): In tellig en ce a n d In te rn a tio n a l R e la tio n s 1900-1945 ( Exeter University Press, 1987), sidene 210-11. 137. Mulligan: «Spies, Ciphers and 'Zitadelle'», side 249. 138. Jukes: «The Soviets and 'Ultra'», side 237- 8. 139. David Kahn: T h e C o d e b re a k e rs (New York: Macmillan. 1967), side 649. Mulligan: «Spies, Ciphers and 'Zitadelle'», side 249. 140. Brev fra Ralph Erskine i In tellig en ce a n d N a tio n a l S e c u r ity , bind III (1988), nr. 4, sidene 184-5. 141. Generalmajor A. Palii: «Radio-Electronic Combat in the course of the War,» V o je n n o -Isto ritsje sk ij S jo rn a L 1977, nr. 5. David R. Beachley: «Soviet radio-electronic combat in World War Two,» M ilita ry R e v ie w , bind LXI (1981), nr. 3. 142. Mulligan: «Spies, Ciphers og 'Zitadel­ le'», sidene 245-6, 250-2 143. Samme sted, sidene 248-9. 144. Glantz: «The role of Intelligence in Soviet Military strategy», side 159. 145. V.F. Nekrasov: «Vklad Vnutrennikh vojsk v delo pobedy sovetskogo naroda v Velikoj Otetsjestvennoj vojne» [«Hjemme­ styrkenes bidrag til det sovjetiske folkets seier i den store fedrelandskrigen»], V o jen n o Isto ritsje sk ij S jo r n a f 1985, nr. 9.

Noter 146. John Dziak: C h ekisty, A H is to r y o f th e (Lexington, Mass.: Lexington Books, 1988), sidene 113-14. Erickson: R o a d to S ta lin g r a d , sidene 517-18. 147. Nikolai Y. Khokhlov: In th e N a m e o f C o n sc ie n c e (London: Muller, 1960). sidene 30 ff. 148. Samme sted, side 42. Se ovenfor. 149. F ro n t b e z lin ij fr o n ta (Moskva, 1965). Mulligan: «Spies, Ciphers and 'Zitadelle’», sidene 251-2. 150. Generalmajor V.N. Andrianov: «Parti­ san Reconnaissance during the Years of the Great Patriotic War», V o je n n o -Is to r its je s k ij S jo r n a l , 1986, nr. 8. 151. John Erickson: T h e R o a d to B erlin (London: Weidenfeld & Nicolson, 1983), sidene 114-15. 152. Andrianov: «Partisan Reconnaissan­ ce». 153. Mulligan: «Spies, Ciphers and ’Zitadelle’», side 250. 154. Utdrag fra beslaglagte tyske dokumen­ ter i kontoret for marine-etterretninger: «Espionage-Sabotage-Conspiracy. German and Russian Operations 1940 to 1945», side 51, NAW RG 242 Boks 70. 155. Cairncross var i en periode medsekretær i Scientific Advisory Committee (Defence Services Panel), ledet av Hankey, S.A.C. (D.P.) (41) 4, PRO CAB 90/8. Om Hankeys rolle i Scientific Advisory Committee og Tube Alloys Consultative Committee, se Roskill: H a n k e y , bind III, sidene 487-93, 522-5. 156. A.I. Iovnijsh. I.D. Morokhov, S.K. Ivanov: A - B o m b a (Moskva: Nauka, 1980), side 377. David Holloway: T h e S o v ie t U n io n a n d th e A r m s R a c e (New Haven, Conn.: Yale University Press, 1983), side 17. 157. David Holloway: «Entering the Nuclear Arms Race: The Soviet Decision to Build the Atomic Bomb, 1939-45», S o c ia l S tu d ie s o f S c ie n c e , bind XI (1981), sidene 172-7. 158. Et antall Fuchs-debriefinger er nå til­ gjengelige i FBI ifølge offentlighetsloven. Den mest innholdsrike, som er på 38 sider og datert 26. juli 1950 - den ble gjennomført fra 20. mai til 2. juni 1950 av Hugh M. Clegg og Robert J. Lamphere - befinner seg i FBImappe 65-58805, bind 38. Den beste bio­ grafien er Robert Chadwell Williams: K la u s KGB

481

F uchs, A t o m S p y (Cambridge, Mass.: Har­ vard University Press, 1987). 159. I løpet av debriefingen forklarte Fuchs at den sovjetiske ambassaden var stedet der han møtte Kremer, men han nevnte ikke hvilket møte det gjaldt. FBI 65-58805, bind 38, side 6. 160. Williams: Fuchs, sidene 59-61. 161. FBI 65-58805, bind 38, side 7. 162. Margaret Gowing: B rita in a n d A to m ic E n e r g y (London: HMSO, 1964), sidene 65-8, 394-436. 163. Williams: F u c h s , sidene 41-5. 164. Samme sted, kap. 6. 165. FBI 65-58805, mappe 38, side 7. 166. FBI 65-58805, mappe 40, side 5. 167. FBI 65-58805, mappe 38, side 9. 168. FBI 65-58805, mappe 40. 169. Williams: F u c h s , sidene 75-82. 170. Rapport i B u lle tin o f A to m ic S c ie n tis ts , sitert i S u n d a y T im e s , 14. januar 1990, del C. 171. Ronald Radosh og Joyce Milton: T he R o s e n b e r g F ile (London: Weidenfeld & Ni­ colson, 1983), kap. 3 og side 212. 172. Harry Rositzke: T h e K G B : T h e S to r y o f the S o rg e S p y R in g (New York: McGraw-Hill, 1985), sidene 44-5. 173. Cecil: D iv id e d L i f e , side 77. 174. T h e D e fe c tio n o f Ig o r G o u z e n k o , opp­ trykk av Canadian Royal Commission-rapport fra 27. juni 1946, tre bind. (Laguna Hills, California: Aegean Park Press, 1984). Når det gjelder mai, se særlig bind II, sidene 447-57. Se også H. Montgomery Hyde: T h e A t o m B o m b S p ie s (London: Hamish Hamil­ ton, 1980). 175. D e fe c tio n o f Ig o r G o u z e n k o , bind II, side 456, bind I, side 95. 176. Canadian Royal Commission navnga 14 som hadde levert hemmelige opplysninger til russerne og oppga ikke-identifiserte kode­ navn på fem andre. Samme sted. bind III, side 685. 177. Samme sted, sidene 617-19. 178. Samme sted. 179. Gordievskij. Se Hyde: A t o m B o m b S p ie s , sidene 125-42. 180. Se ovenfor. 181. Andrew Boyle: T h e C lim a te o f Treason (London: Hutchinson, 1979), side 300. 182. Cecil: D iv id e d L i f e , side 67.

482

Kapittel 8

183. Samme sted, sidene 74-5. 184. Peter Hennessyog Kathleen Townsend: «The documentary spoor of Burgess and Maclean», In te llig e n c e a n d N a tio n a l S e c u r ity , bind II (1987), nr. 2, sidene 292-3. William Clark: «Cabinet secrecy, collective responsibility and the British public’s right to know about and participate in foreign policy-making», i Thomas M. Franck og Edward Weisband (red.): S ecrecy a n d F o reig n P olicy (Oxford University Press, 1974), sidene 202-3. 185. Gordievskij. 186. Se ovenfor. 187. Bentley: O u t o f B o n d a g e , sidene 173, 184, 200-2. 188. Samme sted, kap. 12. 189. Bradley F. Smith: T h e S h a d o w W arriors (London: André Deutsch, 1983), side 324. Philby: M y S ile n t W a r , side 32. 190. Philby: M y S ile n t W a r , side 30. Om Hills tidligere opplevelser i Sovjetunionen, se ovenfor. 191. Smith: S h a d o w W a rrio rs , side 335. 192. Se ovenfor. 193. Smith: S h a d o w W a rrio rs , sidene 335-6. 194. Foot: S O E , side 149. 195. Gordievskij. 196. Gordievskij kan huske at Tsjitsjajev, som da var en hvithåret veteran, talte på et møte i Minnerommet i Første hoveddirektorat. Men i motsetning til Kukin har han ikke fått portrettet sitt opphengt der. 197. Frantisek Moravec: M a ster o f S p ies (London: Bodley Head, 1975), sidene 23343. 198. «Memorandum of Conversation at the Commissariat for Internal Affairs», 27. de­ sember 1943, NAW RG 334, Military Mission to Moscow, Boks 18. 199. Harriman til Roosevelt, telegram, 17. mars 1944, samme sted. 200. Smith: S h a d o w W a rrio rs , sidene 339-46. 201. Donovan til Dean, 29. august 1944, NAW RG 334, Military Mission to Moscow, boks 18. 202. Se rapportene til Military Mission to Moscow, samme sted. 203. Fitin til Deane, 27. september 1944, samme sted. 204. Smith: S h a d o w W a rrio rs , sidene 350-2.

205. «Principal Heads of SOE Contact with NKVD and Results Thereof», udatert [1944] PRO FO 371/47709. Den første offisielle sovjetiske militærmisjonen til Tito i februar 1944 kom i glidefly eskortert av RAF. Erickson: R o a d to B e r lin , side 339. 206. TVrø&s-nekrolog, 7. november 1980. Sarah Graham: «Smolka T he Spy’: A Letter frem Vienna», E n c o u n te r , desember 1984. 207. Gordievskij. 208. H.P. Smolka: Forty T h o u s a n d A g a in s t th e A r c tic : R u s s ia s P o la r E m p ir e , rev. utg. (London: Hutchinson, 1938), sidene 162, 274-5, 278. 209. W.J. West: T h e T ruth a b o u t F lollis (London: Duckworth, 1989), side 47. Gainham: «Smolka T he Spy’». 210. Gordievskij. 211. West: F lo llis , side 48. 212. Informasjonsdepartementet, rapporter fra Policy Committee, 4. september 1941, PRO INF 1/676. 213. Grubb til Leigh Ashton og Stevens, 29. september 1941, PRO INF 1/147. 214. H. P. Smollett: «Policy on Russian Propaganda», [tidlig i oktober 1941] samme sted. 215. Smollett til Elizabeth Monroe, 20. mars 1942, samme sted. 216. Maisky til Bracken, 4. november 1941, PRO INF 1/676. 217. Gordievskij. 218. Sargent til Grubb, 9. mai 1942, PRO FO 371/32921/N 2523. Vi er Sheila Kerr takk skyldig for denne henvisningen. 219. Smollett: «Policy on Russian Propagan­ da» [tidlig i oktober 1941], PRO INF 1/147. 220. Samme sted. 221. lan McLaine: M in istry o f M o ra le (Lon­ don: Allen & Unwin, 1979), sidene 202-3. 222. Desmond Morton til Bracken, 16. ja­ nuar 1942, PRO INF 1/677. 223. West: F lo llis , sidene 107-8. 224. Smollett til Aynsley, 9. oktober 1941, PRO INF 1/147. 225. Burgess: «Draft Suggestions for Talks on Russia», 15. juli 1941. BBC Written Archives Centre, R51/520/1: første gang sitert i Christopher Andrews filmrapport om de første Cambridge-muldvarpene i T im e w a tch , BBC2, 27. juli 1983 (produsent: Ro­

Noter bert Marshall), tekst i West: T ruth B e tr a y e d , sidene 59-61. 226. Et utdrag fra Henris samtale ble tatt med i Christopher Andrews filmrapport nevnt i note 225. 227. West: H o llis , sidene 73-5. 228. McLaine: M in is tr y o f M o r a le , side 209. 229. Jane Degras (red.): T h e C o m m u n is t In te r n a tio n a l 1919-1942. Documents (Lon­ don: Oxford University Press, 1956), bind III, sidene 476-7. 230. H. P. Smollett: «Arguments to Counter the Ideological Fear of 'Bolshevism’», febru­ ar 1943, i W.J. West (red.), O rw ell: T h e W ar C o m m e n ta r ie s (London: Duckworth, 1985), sidene 20 ff. 231. Hugh Thomas: A r m e d Truce: T h e B eg in n in g s o f th e C o ld W ar (London: Hamish Hamilton, 1986), side 67. 232. David N. Dilks: T h e D ia rie s o f A le x a n ­ d er C a d o g a n 1938-1945 (London: Cassell, 1971), side 579. Martin Gilbert: W in s to n S. C h u r c h ill (London: Heinemann, 1986), bind VII, sidene 568-9. 233. Se ovenfor. 234. Cordell Hull: T h e M e m o ir s o f C o rd e ll H u ll (New York: Macmillan, 1948), bind II, side 1249. 235. Lord Moran: W in sto n C h u rc h ill: T h e S tru g g le f o r S u r v iv a l 194 0 -1 9 4 5 (London: Constable, 1966). 236. Charles E. Bohlen: W itn ess to H is to r y 191 9 -1 9 6 9 (London: Weidenfeld & Nicolson, 1973), side 148. 237. Thomas: A r m e d T ru c e , sidene 170-1. 238. Dilks (red.): C a d o g a n D ia ries. 239. Tuttle: H o p k in s a n d A n g lo - A m e r ic a n S o v ie t R e la tio n s , sidene 225-6. 240. Adam B. Ulam: E x p a n s io n a n d C o e x istence: S o v ie t F o reig n P o licy 19 1 7 -1 9 7 3 (New York: Holt Rinehart, 1974), side 354. 241. Alex de Jong: S ta lin a n d th e S h a p in g o f th e S o v ie t U n io n (London: Collins, 1986), side 437. Sherwood: R o o s e v e lt a n d H o p k in s , side 804. 242. Vojtech Mastny: R u s s ia ’s R o a d to th e C o ld W ar (New York: Columbia University Press, 1979), sidene 132-9.

483

243. Allen Weinstein: Per ju r y : T h e H issC h a m b e rs C ase (New York: Knopf, 1978), sidene 352-4. 244. Tuttle: H o p k in s a n d A n g lo -A m e r ic a n S o v ie t R e la tio n s , sidene 242, 249. 245. Dilks (red.) C a d o g a n D ia r ie s , side 703. 246. Joan Bright Astley: T h e In n e r C ircle (London: Hutchinson, 1971), side 189. 247. Samme sted, kap. 12, side 223. Richard Collier: T h e W ar th a t Sta lin W on (London: Hamish Hamilton, 1983), sidene 237-9. Mar­ tin Gilbert: C h u r c h ill , bind VII, side 1182. 248. Bentley identifiserte fem andre agenter som arbeidet i det amerikanske finansdepar­ tementet på ulike tidspunkter. 249. David Rees: H a rry D e xter W hite: A S tu d y in P a ra d o x (New York: Macmillan, 1973). 250. Samme sted, kap. 15-17. 251. Bentley: O u t o f B o n d a g e , side 166. Romerstein og Levchenko: K G B a g a in st the « M a in E n e m y », sidene 110-11. 252. Dilks (red.): C a d o g a n D ia r ie s , sidene 707-8. 253. Samme sted, sidene 708-9. 254. Sherwood: R o o s e v e lt a n d H o p k in s , side 860. 255. Samme sted, side 870. 256. De Jonge: S ta lin , side 485. 257. Thomas M. Campbell og George C. Herring (red.): T h e D ia ries o f E d w a r d R . S tettin iu s Jr ., 1943-1946 (New York: New Viewpoints, 1975), side 416. 258. Collier: W ar th a t Sta lin W o n , side 238. 259. J.W. Russel (Roma) til P. Mason (FO), 2. oktober 1952, PRO FO 371/100826 NS 1023/29/G. H. A.F. Hohler (FO) til P.F. Grey (Moskva), samme sted, N 31023/34/G. Vi er professor John Gaddis takk skyldig for disse henvisningene. 260. Ulam: E x p a n s io n a n d C o existen ce side 377. 261. Rapport skrevet av R.A. Sykes, 23. oktober 1952, PRO FO 371/100826 NS 1023/29/G.

484

Kapittel 8

KAPITTEL 9: Overtakelsen av Øst-Europa (1944-1948), side 419-450 1. Amy W. Knight: K G B : P o lice a n d P olitics (London: Unwin Hyman, 1988), sidene 35-6. John Dziak: C h e k is ty : A H is to r y o f th e K G B (Lexington, Mass.: Lexington Books, 1988), sidene 125-6. Strobe Talbott (red.) K h n is h c h e v R e m e m h e r s (Lon­ don: Sphere Books, 1971), bind I, side 256. Foruten Stalin var også Sjdanov, partisjefen i Leningrad, blant dem som var misunnelige på Berijas imperiebygging. 2. Intervju med Pjotr Derjabin av Christo­ pher Andrew 25. november 1987. Derjabin husker at Dzersjinskij-utstillingen forsvant etter krigen fra MGB-offisersklubben, men er ikke sikker på det nøyaktige tidspunktet (han tror det skjedde før 1947) eller hvem som var ansvarlig. 3. Sergei Zakherovitsj Ostrjakov: V o jen n je T s je k is tij (Moskva: Vojenizdat. 1979), kap. 3, del IV. 4. Vladimir og Evdakina Petrov: E m p ir e o f Fear (London: André Deutsch, 1956), sidene 98-9. 5. Robert W. Stephan: «Death to Spies: The Story of Smersh». doktoravhandling, Ameri­ can University, Washington DC, 1984, sidene 61-4. 6. Nikolai Tolstoy: S ta lin s S ec ret W ar (Lon­ don: Jonathan Cape, 1981), kap. 17. Hugh Thomas: A r m e d Truce: T h e B e g in n in g s o f the C o ld W ar (London: Hamish Hamilton, 1986). 7. Ostrjakov: V o jen n je T sje k istij. side 256. 8. Thomas: A r m e d T ruce, side 220. Tolstoy: S ta lin s S ecret W a r , kap. 17. 9. Nicholas Nyaradi: M y R in g s id e S ea t in M o s c o w (New York: Thomas Y. Crowell Co., 1953), side 155. 10. Stephan: «Death to Spies», sidene 150 ff. 11. Ostrjakov: V o jen n je T s je k is tij , side 205. Knight: K G B . side 258. 12. Milovan Djilas: C o n v e r s a tio n s w ith S talin (London: Rupert Hart-Davis, 1962), side 105. 13. George H. Hodos: S h o w Trials: S ta lin ist P u rg es in E a s te r n E u r o p e 19 4 8 -1 9 5 4 (New in th e S o v ie t U n io n

York: Praeger, 1987), side 40. 14. Djilas: C o n v e rsa tio n s w ith S ta lin , sidene 15-16. 15. Stanislaw Mikolajczyk: T h e Pattern o f S o v ie t D o m in a tio n (London: Sampson Low, Marston & Co, 1949), side 112. 16. Se ovenfor. 17. Hodos: S h o w T rials , sidene 137-8. 18. Jacques Rupnik: T h e O th e r E u r o p e (London: Weidenfeld & Nicolson, 1988), side 85, siterer fra et dokument som ble smuglet ut av Warszawa på 1970-tallet. 19. Alex de Jonge: S ta lin a n d the S h a p in g o f th e S o v ie t U n io n (London: Collins, 1986), kap. 45. Norman Davies: G o d ys P la yg ro u n d : A H is to r y o f P o la n d (Oxford: Clarendon Press, 1981), bind II, sidene 472-80. 20. Gordievskij. Om Serovs bakgrunn, se Ilja Dsjirkvelov: S ecret S e rv a n t (London: Collins, 1987), sidene 146-7, og William F. Corson og Robert T. Crawley: T h e N e w K G B (New York: William Morrow, 1986), side 248. 21. Se rapportene fra SOE og andre i PRO FO 371/47709. 22. Davies: G o d 's P la y g ro u n d . bind IL side 479-80. 23. Arthur Bliss Lane: / S a w F ree d o m B etra yed (London: Regency Publications, 1949), sidene 105-6. 24. Gordievskij. 25. PPR politbyrå-rapporter. 17. desember 1944: i Antony Polonsky og Boleslaw Drukier (red.): T h e B e g in n in g s o f C o m m n n is t R u le in P o la n d (Routledge & Kegan Paul. 1980), sidene 396-9. Det ble senere innrømmet at «utskeielsene» som Den røde armé hadde gjort seg skyldig i, «gjorde folk fiendtlig stemt overfor Sovjetunionen». Samme sted, side 429. 26. Berlinga til Gomulka, 20. september 1956, i J. Nowak: «Sprawa gen. Berlinga»: Z e s z y tij H is to r y c z n e , bind XXXVII (1976), side 39. John Coutouvidis og Jamie Rey­ nolds: P o la n d 1 9 3 9 -1 9 4 7 (Leicester Universi­ ty Press, 1986), sidene 167-8. 27. Rapporter fra PPR, plenumsmøte i sen­

Noter tralkomiteen, 20.-21. mai 1945, i Polonsky og Drukier (red.): B e g in n in g s o f C o m m u n is t R i d e , sidene 424-42. 28. Den klassiske analysen av denne tre­ trinns utviklingen finnes i Hugh Seton-Watson: T h e E a s t E u r o p e a n R e v o lu tio n (London: Methuen, 1956). 29. Harry S. Truman: M e m o ir s : 1 9 4 5 , Year o f D e c is io n s Signet-utg. (New York: New Ame­ rican Library, 1965), side 99. 30. Dwight W. Tuttle: H a rry L . H o p k in s a n d A n g lo - A m e r ic a n - S o v ie t R e la tio n s 1941-1945

(New York: Garland), side 277. 31. Gordievskij. 32. Robert E. Sherwood: R o o s e v e lt a n d H o p k in s : A n ln tim a te H is to r y (New York: Grosset & Dunlap, 1950), sidene 885-6. 33. Tuttle: H o p k in s a n d A n g lo - A m e r ic a n S o v ie t R e la tio n s , sidene 275-6. 34. Herbert Feis: B e tw e e n W ar a n d Peace (Princeton University Press, 1960), sidene 83-4. 35. Sherwood: R o o s e v e lt a n d H o p k in s , side­ ne 888-9. Feis: B etw ee n W ar a n d P ea ce , side 98. 36. Vojtech Mastny: R u s s ia 's R o a d to the C o ld W ar (New York: Columbia University Press, 1979), sidene 284-5. 37. F o reig n R e la tio n s o f th e U n ited States: T h e C o n fe re n c e o f B erlin (The Potsdam Conference) (Washington: US Government Printing Office, 1960). 38. Samme sted. Mastny: R u s s ia 's R o a d , sidene 286-7. 39. Tuttle: H o p k in s a n d A n g lo -A m e r ic a n S o v ie t R e la tio n s , side 300. Mastny: R u ssia s R o a d , side 287. 40. Gordievskij. 41. Tuttle: H o p k in s a n d A n g lo - A m e r ic a n S o v ie t R e la tio n s , side 300. Mastny: R u s s ia 's R o a d . side 287. 42. Lane: F re e d o m B e tr a y e d , side 111. 43. Gordievskij. 44. Lane: F r e e d o m B etra ye d . sidene 177-83. 45. Gordievskij. 46. Harry Rositzke: T h e K G B : E y e s o f R u s ­ sia (London: Sidgwick & Jackson, 1983). Ytterligere informasjoner fra Gordievskij. 47. David J. Dallin: S o v ie t E s p io n a g e (New Haven, Conn.: Yale University Press, 1955), sidene 330-1.

485

48. Mikolajczyk: P attern o f S o v ie t D o m in a side 87. Stalins kommentar er ofte feilaktig brukt om Polen. 49. Gordievskij. Branko Lazitch og Milorad M. Drachkovitch: B ib lio g r a p h ic a l D ic tio n a ry o f th e C o m in te r n , rev. utg. (Stanford, Conn.: Hoover Institution Press, 1986). 50. Wolfgang Leonhard: C h ild o f th e R e v o lu ­ tio n (London: Collins, 1957), side 303. Leon­ hard fulgte Ulbricht tilbake til Tyskland fra Moskva. 51. Thomas: A r m e d T ru ce , side 347. 52. EricOllenhauer: A b i s Z ( Bonn: 1969), s. 550. Martin McCauley: «East Germany», i McCauley (red.): C o m m u n is t P ow er i E u r o p e 1944-1949 (London: Macmillan, 1977). 53. Hans W. Schoenberg: «The Partition of Germany and the Neutralization of Austria», i Thomas Hammond (red.): T h e A n a t o m y o f C o m m u n is t T a k e o v e rs (New Haven, Conn.: Yale University Press, 1975). 54. Dallin: S o v ie t E s p io n a g e , side 332. 55. Som ovenfor. 56. Som ovenfor. 57. Ghita Ionescu: C o m m u n is m in R u m a n ia 1944-1962 (London: Oxford University Press, 1964), sidene 79-81. Hodos: S h o w T ria ls , sidene 94-5. 58. Ionescu: C o m m u n is m in R u m a n ia , side­ ne 103 ff, 186. 59. Robert R. King: H is to r y o f th e R o m a n ia n C o m m u n is t Party ’ (Stanford, Conn.: Hoover Institution Press, 1980), side 92. 60. Petrov-debriefing, 29. september 1954, AAC CRS A6283/XR1/144. Kfr. Anatoliy Golitsyn: N e w E ie s f o r O ld (New York: Dodd, Mead, 1984), side 185. 61. Gordievskij. Feditsjkin ble senere resi­ dent i Roma, men brukte dekknavnet Jakovlev, fra 1951 til 1955. 62. Joseph Rothschild: T h e C o m m u n is t Party o f B u lg a ria : O rig in s a n d D e v e lo p m e n t , 18831936 (New York: Columbia University Press, 1971). 63. Nissan Oren: B u lg a ria n C o m m u n is m : T h e R o a d to P ow er 1934- 1944 (New York: Columbia University Press, 1971). 64. Adam B. Ulam: T ito ism a n d th e C o m in f o r m (Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1952), sidene 91-3. Milovan Djilas: T ito: T he S to ry fr o m th e In s id e (London: tio n ,

486

Kapittel 9

Weidenfeld & Nicolson, 1981), side 35. 65. Nissan Oren: «A Revolution Administered: The Sovietization of Bulgaria» i Hammond (red.): A n a t o m y o f C o m m u n is t T akeo ve rs. Joseph Rothschild: R e tu rn to D ive rsity: A P o litica l H is to r y o f E a st C en tra l E u ro p e S in c e W o rld W ar I I (New York: Oxford

University Press, 1989), sidene 114-19. 66. Nyaradi: R in g s id e S e a t , side 51. 67. T rsa d a lm i S z e lm e , april 1952: sitert i William Shawcross: C rim e a n d C o m p r o m is e (London: Weidenfeld & Nicolson, 1974), side 56. 68. Nyaradi: R in g s id e S e a t , sidene 276-7. 69. Béla Szåsz: V o lu n teers f o r th e G a llo w s (London: Chatto & Windus, 1971). 70. Paul Ignotus: «The first two Communist takeovers of Hungary: 1919 and 1948» i Hammond (red.): A n a to m y o f C o m m u n is t T a keo vers.

71. Robert Gåbor, sitert i Charles Gati: H u n g a r y a n d th e S o v ie t B lo c (Durham, NC: Duke University Press, 1986), side 23. 72. Samme sted, sidene 88, 119-20, 130. 73. Pavel Tigrid: «The Prague Coup: The Elegant Takeover», i Hammond (red.): A n a ­ to m y o f C o m m u n is t T a k e o v e r s , sidene 41920. 74. Karel Kaplan: T h e S h o r t M a rc h : T he C o m m u n is t T a k e o v e r in C ze c h o s lo v a k ia 1 9 45-1948 (London: C. Hurst Co., 1987),

side 135. Kaplans studie er basert på tsjek­ kiske parti- og statsarkiver som er nevnt i kildereferansene hans. 75. Samme sted, sidene 137-8.

76. Tigrid: «The Prague Coup», sidene 41415. 77. Kaplan: S h o r t M a r c h , sidene 138-9. 78. Samme sted, sidene 140-6, kap. 8. 79. Samme sted, sidene 157-66, 175. 80. Samme sted, kap. 14. 81. Djilas: T ito , side 29. 82. Milovan Djilas: R is e a n d Fall (London: Macmillan, 1985), sidene 106-7. 83. Samme sted, sidene 82-3, 105-6. 84. Thomas: A r m e d T ru c e , sidene 298 ff. 85. Djilas: R ise a n d Fal f sidene 32,83-6,408. 86. Samme sted, sidene 84-5, 92, 95, 98-9, 105-6. Vladimir Dedijer: T ito S p e a k s : H is S elf-P o rtra it a n d S tru g g le xvith S ta lin (Lon­ don: Weidenfeld & Nicolson, 1953), side 268. 87. Thomas: A r m e d T ru c e , sidene 289 ff. Djilas: R ise a n d F al f sidene 35-8. 88. Djilas: T ito , side 71. 89. Nora Beloff: T ito ’s F la w ed L eg a cy ( Lon­ don: Gollancz, 1985), sidene 133-4, 140-1. 90. Ulam: T ito ism a n d th e C o m in fo r m . 91. Samme sted. Djilas: R is e a n d Fal f kap. 14, 15. Djilas: T ito , sidene 84-7. Beloff: T ito ’s F law ed L e g a c y , sidene 145-6. 92. Stephen Clissold: D jilas: T he P rogress o f a R e v o lu tio n a ry (Hounslow: Maurice Temple-Smith, 1983), sidene 175-8. Djilas: C o n versa tio n s w ith S ta lin , sidene 144-7. Hodos: S h o w T ria ls , sidene 6-8. N.C. Pano: T h e P e o p le ’s R e p u b lic o f A lb a n ia (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1968), side­ ne 47- 68. 93. Hodos: S h o w T ria ls , sidene 9-12. Pano: A lb a n ia , sidene 81-7.

Billedliste

1. S e k s jo n :

Stalin og Dzersjinskij (David King Collection) KGB-hovedkvarteret (David King Collection) Dzersjinskij-statuen faller (Associated Press) Stalin som båre-bærer (David King Collection) Michail Trilisser avlegger ed (National Archive) Michail Trilisser (David King Collection) OGPU-medalje (David King Collection) KGB-identitetskort Teodor Maly Arnold Deutsch Minneplakett for Deutsch Anatolij Gorskij i 40-årene Anatolij Gorskij i 70-årene Juri Modin (Channel 4) Kim Philby Guy Burgess (Peter Lofts) Donald Maclean (Peter Lofts) Anthony Blunt (Peter Lofts) Leo Long (Imperial War Museum) John Cairncross (Times Newspapers) 2. s e k s jo n : Trotskij, hans kone og provokatøren (David King Collection) Zborowski (David King Collection) Politiet viser is-øksen (David King Collection) Mercader rekonstruerer mordet på Trotskij (David King Collection) Ramon Mercader (Novosti) Trotskij på dødsleiet (David King Collection) Andrei Vishinskij (David King Collection) Rettssaken mot Laszlo Rajk (David King Collection) Karikatur fra K r o k o d il Hopkins og Stalin (foto Margaret Bourke-White (£) Time Warner) Harry Dexter White (Associated Press) Julius og Ethel Rosenburg (Associated Press)

1 1